url
stringlengths 31
212
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
182
⌀ | category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 13
11.2k
⌀ | article
stringlengths 13
359k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
| id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Akershus | 2023-02-04 | Akershus | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Akershus', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg'] | Akershus (fra norrønt akr, åker, og hús, borg eller kastell) er en norsk geografisk region med navn etter Akershus festning i Oslo, som siden middelalderen har betegnet ulike administrative provinser i Norge med Oslo som sentrum og hovedby, herunder et hovedlen, et stiftamt, et amt og et fylke; Akershus utgjør et valgdistrikt og er fra 2022 under gjenopprettelse som fylke. Grensene for Akershus har endret seg over tid, og Akershus kan historisk forstås både som en stor riksdel (store Akershus) som omtrent sammenfalt med Østlandet og som en sentral provins i Osloregionen (lille Akershus) som tradisjonelt omfattet distriktene Aker (det moderne Oslo, Bærum og Asker), Follo og Romerike. I perioden 1948–2020 var Akershus navnet på et «restfylke» som var vesentlig mindre enn tidligere etter at fylkets største og mest sentrale kommune Aker – som utgjør størstedelen av det moderne Oslo – hadde blitt overført til Oslo kommune (som da hadde fått status som eget fylke) og dermed splittet det resterende fylket i to.
Fra middelalderen til 1919 omfattet Akershus hovedlen (eller slottslen) og senere Akershus stiftamt hele eller nesten hele det moderne Østlandet, og var lenge en av fire riksdeler i Norge. Fra 1682 fikk Akershus i tillegg en snevrere betydning da Akershus amt (fra 1919 Akershus fylke) ble etablert som et underamt som bestod av hovedstaden Christiania og de nærmeste omgivelsene. Christiania var del av Akershus (under)amt til 1842 og av Akershus stiftamt til 1919, men bestod bare av en liten del av det moderne Oslo. Fra 1800-tallet måtte Akershus gjentatte ganger avstå territorium til Christiania/Oslo, og Akershus' største og mest sentrale kommune Aker ble i sin helhet overført til Oslo i 1948 mot kommunens vilje og til betydelig protest i Aker; Aker kommune utgjør rundt 96–99% av det moderne Oslos areal. Etter 1948 bestod «restfylket» av de historisk mer perifere områdene i Akershus underamt og fylke, inndelt i regionene Asker og Bærum, Romerike og Follo; som følge av overføringen av Aker til Oslo i 1948 manglet Asker og Bærum landgrense til resten av fylket. Hele det moderne fylket inngikk i Osloregionen, og flertallet i Akershus fylke bodde innenfor byområdet Oslo. Akershus fylke i 1948–2020-grensene var Norges nest største fylke og var sentrert rundt Oslo. Akershus' administrasjonssenter var Oslo, og Oslo og Akershus hadde felles fylkesmann. Akershus lå i Oslo bispedømme, med unntak av deler av fylket som i 1969 ble skilt ut til Borg bispedømme.
Akershus, Buskerud og Østfold ble tvangssammenslått til Viken fylke fra 1. januar 2020. Tvangssammenslåingen er svært upopulær i Akershus og fylkesrådet og majoriteten i fylkestinget i Viken vedtok høsten 2019 å arbeide for å nedlegge Viken og gjenopprette Akershus og de andre fylkene. I påvente av gjenopprettelsen ble den eksisterende fylkeskommunens virksomhet videreført som før i Akershus fylkeskommunes lokaler i Oslo. I stortingsvalget 2021 fikk partiene som vil nedlegge Viken flertall og fylkesrådet startet prosessen som tar sikte på oppløsning av Viken og gjenopprettelse av Akershus. I regjeringsplattformen som ble lagt frem i oktober 2021 er det bestemt at regjeringen skal iverksette en prosess for å gjenopprette Akershus basert på en søknad fra Viken fylkesting og at det tas sikte på et stortingsvedtak om dette innen 1. juli 2022. 23. februar 2022 vedtok Viken fylkesting å sende søknad til Stortinget om oppløsning av Viken og gjenopprettelse av Akershus. Stortinget vedtok å oppløse Viken og gjenopprette Akershus 14. juni 2022.
| Akershus (fra norrønt akr, åker, og hús, borg eller kastell) er en norsk geografisk region med navn etter Akershus festning i Oslo, som siden middelalderen har betegnet ulike administrative provinser i Norge med Oslo som sentrum og hovedby, herunder et hovedlen, et stiftamt, et amt og et fylke; Akershus utgjør et valgdistrikt og er fra 2022 under gjenopprettelse som fylke. Grensene for Akershus har endret seg over tid, og Akershus kan historisk forstås både som en stor riksdel (store Akershus) som omtrent sammenfalt med Østlandet og som en sentral provins i Osloregionen (lille Akershus) som tradisjonelt omfattet distriktene Aker (det moderne Oslo, Bærum og Asker), Follo og Romerike. I perioden 1948–2020 var Akershus navnet på et «restfylke» som var vesentlig mindre enn tidligere etter at fylkets største og mest sentrale kommune Aker – som utgjør størstedelen av det moderne Oslo – hadde blitt overført til Oslo kommune (som da hadde fått status som eget fylke) og dermed splittet det resterende fylket i to.
Fra middelalderen til 1919 omfattet Akershus hovedlen (eller slottslen) og senere Akershus stiftamt hele eller nesten hele det moderne Østlandet, og var lenge en av fire riksdeler i Norge. Fra 1682 fikk Akershus i tillegg en snevrere betydning da Akershus amt (fra 1919 Akershus fylke) ble etablert som et underamt som bestod av hovedstaden Christiania og de nærmeste omgivelsene. Christiania var del av Akershus (under)amt til 1842 og av Akershus stiftamt til 1919, men bestod bare av en liten del av det moderne Oslo. Fra 1800-tallet måtte Akershus gjentatte ganger avstå territorium til Christiania/Oslo, og Akershus' største og mest sentrale kommune Aker ble i sin helhet overført til Oslo i 1948 mot kommunens vilje og til betydelig protest i Aker; Aker kommune utgjør rundt 96–99% av det moderne Oslos areal. Etter 1948 bestod «restfylket» av de historisk mer perifere områdene i Akershus underamt og fylke, inndelt i regionene Asker og Bærum, Romerike og Follo; som følge av overføringen av Aker til Oslo i 1948 manglet Asker og Bærum landgrense til resten av fylket. Hele det moderne fylket inngikk i Osloregionen, og flertallet i Akershus fylke bodde innenfor byområdet Oslo. Akershus fylke i 1948–2020-grensene var Norges nest største fylke og var sentrert rundt Oslo. Akershus' administrasjonssenter var Oslo, og Oslo og Akershus hadde felles fylkesmann. Akershus lå i Oslo bispedømme, med unntak av deler av fylket som i 1969 ble skilt ut til Borg bispedømme.
Akershus, Buskerud og Østfold ble tvangssammenslått til Viken fylke fra 1. januar 2020. Tvangssammenslåingen er svært upopulær i Akershus og fylkesrådet og majoriteten i fylkestinget i Viken vedtok høsten 2019 å arbeide for å nedlegge Viken og gjenopprette Akershus og de andre fylkene. I påvente av gjenopprettelsen ble den eksisterende fylkeskommunens virksomhet videreført som før i Akershus fylkeskommunes lokaler i Oslo. I stortingsvalget 2021 fikk partiene som vil nedlegge Viken flertall og fylkesrådet startet prosessen som tar sikte på oppløsning av Viken og gjenopprettelse av Akershus. I regjeringsplattformen som ble lagt frem i oktober 2021 er det bestemt at regjeringen skal iverksette en prosess for å gjenopprette Akershus basert på en søknad fra Viken fylkesting og at det tas sikte på et stortingsvedtak om dette innen 1. juli 2022. 23. februar 2022 vedtok Viken fylkesting å sende søknad til Stortinget om oppløsning av Viken og gjenopprettelse av Akershus. Stortinget vedtok å oppløse Viken og gjenopprette Akershus 14. juni 2022.
== Historie ==
=== Akershus' historie som hovedlen og stiftamt fra middelalderen til 1919 ===
Akershus hovedlen og senere Akershus stiftamt var en riksdel som omfattet det meste av Østlandet og som eksisterte fra middelalderen til 1919. Det var Norges klart største riksdel i hele sin historie.
Akershus har navnet etter etter Akershus festning, og til syvende og sist etter gården Aker i Oslo. Det ble etablert i middelalderen som Akershus hovedlen og ble videreført som Akershus stiftamt fra 1662. Hovedlenet Akershus – et av fire hovedlen eller slottslen i Norge – omfattet det meste av Østlandet, unntatt Øvre Telemark og Båhuslen (som i dag hovedsakelig ligger i Sverige, unntatt mindre deler som ligger i Østfold). Akershus hovedlen bestod i tillegg til Akershus i grensene fra 2019 også av Oslo, Hedmark, Oppland og Buskerud, foruten Idre og Särna fram til den svenske okkupasjonen i 1644, samt Askim, Eidsberg og Trøgstad i Østfold. Fra 1572 var det tradisjon at lensherren i Akershus også var stattholder i Norge.
Fra etableringen i 1662 bestod Akershus stiftamt i tillegg til selve hovedamtet også av Smaalenene amt og Brunla amt som underamt under Akershus stiftamt. I 1679 ble Buskerud, Ringerike og Hallingdal skilt ut som Buskerud underamt under Akershus stiftamt. I 1682 ble Aker og Follo, Nedre Romerike og Øvre Romerike skilt ut som Akershus underamt under Akershus stiftamt; underamtet Akershus fikk først egen amtmann i 1750 og hadde felles amtmann med stiftamtet også i periodene 1763–1810 og 1815–1842. I perioden 1687–1692 var Gudbrandsdalen og Hedemarkens Amt et eget underamt under Akershus stiftamt, men ble deretter innlemmet i hovedamtet. I 1757 ble Oplandenes Amt skilt ut som underamt under Akershus og i 1781 delt i Hedemarken og Christians Amter. I 1760 ble Numedal og Sandsvær og Bragernes overført fra Akershus Stiftamt til Buskerud Amt. I 1768 ble Heggen og Frøland overført fra Akershus stiftamt til Smaalenenes Amt. I 1848 ble Christiania Amt skilt ut som skilt ut som eget underamt, men med felles amtmann med Akershus stiftamt og Akershus underamt. I 1867 blir Hedemarken gjort til stiftamt for Hedemarken og Christians amter, som dermed ikke lenger var underlagt Akershus stiftamt. Ved overgangen fra amt til fylke i 1919 ble institusjonen stiftamt nedlagt.
=== Akershus amt og Akershus fylke 1682–2020 ===
Akershus fikk fra 1682 også en snevrere betydning da underamtet Akershus amt ble etablert i de mest sentrale delene av Akershus stiftamt, og bestående av Christiania, Aker, Asker og Bærum samt distriktene Romerike og Follo. Dette tilsvarte de sentrale delene av den moderne Osloregionen. Ved overgangen til fylker ble Akershus (under)amt videreført som Akershus fylke.
Fra etableringen av fylker har Oslo og Akershus hatt felles fylkesmann, og embedet anses som en etterfølger etter det tidligere embedet som stiftamtmann i Akershus. Ved etableringen i 1919 var Akershus fylke større da det også omfattet Aker kommune, som var Akershus' klart største og mest sentrale kommune. Aker måtte flere ganger avstå territorium til Christiania og Oslo. Oslo, som da betegnet Gamlebyen, lå i Aker til 1859/78, da Oslo ble innlemmet i Christiania. I 1948 ble hele Aker overført til Oslo. Sammenslåingen skjedde mot Aker kommunes vilje og var svært upopulær i Aker. 96% av det moderne Oslos areal lå før 1948 i Aker kommune og Akershus fylke.
Fra 1948 til 2020 bestod Akershus fylke av regionene Asker og Bærum, Romerike og Follo, som historisk utgjorde periferien i underamtet. Dette fylket var et «restfylke» som var en videreføring av underamtet med samme navn, men uten de historisk mest sentrale delene av amtet/fylket (dvs. det moderne Oslo).
=== Viken ===
Stortinget vedtok etter forslag fra Høyre i 2017 å slå sammen fylkene Akershus, Buskerud og Østfold til Viken fylke fra 1. januar 2020. Det politiske flertallet i de tre fylkene, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og SV, la frem sin styringsplattform 1. oktober 2019. I plattformen er det oppnådd enighet om at det politiske hovedmålet for Viken fylke er å arbeide for å oppløse Viken i 2021. Det ble vedtatt at Viken skal ha sete i Oslo i påvente av at det oppløses, og at det derfor ikke skal investeres penger i å etablere et eget fylkesbygg eller annen infrastruktur for Viken. En tidligere innkjøpt eiendom i Sandvika skal derfor ikke tas i bruk. I styringsplattformen er det oppnådd enighet om å gjenopprette fylkene Akershus, Østfold og Buskerud i 2021.
=== Akershus valgdistrikt 1814– ===
Akershus har siden det første valget i Norge i 1814 utgjort et valgdistrikt. Akershus valgdistrikt er videreført også etter 2020. I 2020 ble grensene for Akershus valgdistrikt noe justert, ved at Hurum, Lunner, Rømskog og Røyken ble overført til Akershus.
=== Gjenopprettelse av Akershus fylke ===
23. februar 2022 vedtok Viken fylkesting å sende søknad til Stortinget om oppløsning av Viken og gjenopprettelse av Akershus.
== Geografi ==
I geografisk forstand kunne Akershus deles i et «stort» og et «lite» Akershus. Det «store» Akershus var den riksdelen som utgjorde Akershus len og Akershus stiftamt fra middelalderen til 1919, med utgangspunkt i Akershus festning, og som omtrent tilsvarte Østlandet. Dette er den eldste definisjonen av Akershus.
Det «lille» Akershus var det underamtet og senere fylket i Osloregionen som fra 1682 omfattet det moderne Oslo og Akershus (i grensene fra 1948). Fra gammelt av var det «lille» Akershus inndelt i distriktene Aker (bestående av hele det moderne Oslo, Bærum og Asker før 2020), Follo og Romerike. Romerike ble ofte inndelt i Nedre og Øvre Romerike. Indre Akershus betegnet en del av Romerike. Christiania var del av både underamtet og stiftamtet Akershus, men ble skilt ut fra underamtet i 1842 med et veldig lite territorium (rundt 1–2% av dagens kommune). I 1948 ble også Akershus' største og mest sentrale kommune Aker overført til Oslo. Først i 1948 oppstod dermed en administrativ definisjon av Akershus uten det moderne Oslo.
Akershus amt og fylke, det «lille» Akershus, var en mangfoldig region med både landbruk, bybebyggelse, industri, motorveier og bygdeveier, forskningsparker og eldgamle kulturminner. I 2019 bodde åtte av ti innbyggere i tettbygde områder, men allikevel var Akershus landets største kornfylke. De følgende opplysningene gjelder Akershus fylke i grensene fra 1948, etter tapet av Aker:
Kommuner: Det var 22 kommuner i fylket.Byer: Lillestrøm (1997), Sandvika (2003), Ski (2004), Drøbak (2006), Jessheim (2012). Fjell: Høyeste topp er Fjellsjøkampen i Hurdal, 812 meter over havet. Senderstasjon for digitalt bakkenett på Mistberget. Berggrunn: Rombeporfyr var valgt til fylkesstein og er svært utbredt i fylket.Innsjøer: Nærmere 3000 innsjøer og tjern utgjorde et samlet areal på 370 kvadratkilometer. Øyeren og Hurdalssjøen var største innsjøer. Sørenden av Mjøsa lå i Akershus.Vassdrag: De viktigste var Vorma-, Glomma-, Halden- og Øyernvassdragene.Store elver: Nitelva, Leira, Rømua, Andelva, Årungselva, Gjersjøelva, Hølenselva, Sandvikselva og Askerelva.Øyer: Aspond, Bjerkøya, Borøya, Brønnøya, Danmark, Grimsøya, Gåsøya, Husbergøya, Høyerholmen, Håøya, Ildjernet, Kalvøya, Langøyene, Langåra, Lågøya, Nesøya, Oustøya, Steilene, Søndre Langåra og Vassholmene.
Viktige næringer: Mange jobbet innen varehandel, transport, hotell- og restaurantbransjen, kommunikasjonsteknologi, samt forskning og utdanning. Jordbruk var en viktig næringsgren.
== Lokal administrasjon ==
Akershus fylkeskommune hadde ansvar for den lokale ledelsen av Akershus fylke. Fylkeskommunen ble styrt av fylkestinget, som ble valgt hvert fjerde år av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Forrige valg var den 12. september 2011. I Akershus hadde fylkestinget 43 representanter (H 17, Ap 14, Frp 5, SV 2, V 3, KrF 1, Sp 1). Fylkesordføreren var den øverste politiske lederen, mens fylkesrådmannen tok seg av den administrative ledelsen. Fylkestinget hadde fire hovedutvalg. Et for samferdsel, et for kultur, folkehelse og frivillighet, et for plan, næring og miljø og et for utdanning og kompetanse. Hvert hovedutvalg hadde en viss beslutningsmyndighet innenfor sine områder, i tillegg forberedte de saker til fylkestinget. Det fantes også et fylkesutvalg som besto av 13 representanter (H 5, Ap 3, Frp 1, SV 1, V 1, KrF 1, Sp 1) fra fylkestinget. De behandlet hovedsakelig økonomi- og plansaker. I tillegg forberedte fylkesutvalget saker til fylkestinget, slik som de tre hovedutvalgene. Fylkeskommunen hadde flere råd og utvalg. De hadde ulike funksjoner, noen hadde beslutningsmyndighet, andre var rådgivende organ.
== Kirkelig tilhørighet ==
Akershus ligger siden middelalderen i Oslo bispedømme. Ved delingen av Oslo bispedømme i 1969 ble Asker og Bærum videreført som del av det reduserte Oslo bispedømme, sammen med Oslo, mens de øvrige prestegjeldene ble overført til det nye Borg bispedømme.
== Statlig administrasjon ==
Fylkesmannen i Oslo og Akershus var statens representant i Akershus fylke, og Akershus delte dermed statlig administrasjon med Oslo. Oslo og Akershus var de eneste fylkene i Norge med felles administrasjon. Fylkesmannsembedet ble ledet av en fylkesmann som ble utnevnt av Kongen i statsråd.
== Helsevesen ==
En rekke sykehus ligger i Akershus, deriblant to universitetssykehus tilknyttet Universitetet i Oslo: Akershus universitetssykehus i Lørenskog utenfor Oslo og spesialistsykehuset Sunnaas sykehus på Nesodden. Fylket hadde også en rekke lokalsykehus, blant annet Sykehuset Asker og Bærum.
== Kommuner ==
Akershus fylke var inndelt i 22 kommuner:
== Tettsteder i Akershus ==
Akershus har 35 tettsteder med mer enn 1 000 innbyggere, i tillegg til de om lag 20 "tettstedene" som demogafisk inngår i tettstedet Oslo. Tettstedet Oslo omfatter blant annet Sandvika, Høvik, Bekkestua, Bærums Verk og øvrige Bærum-tettsteder, Asker, Vollen, Heggedal og øvrige Asker-tettsteder, Røyken, Lillestrøm, Gjelleråsen, Slattum, Strømmen, Lørenskog, Fjerdingby, Rælingen, Nittedal, Kolbotn, Oppegård og Langhus. Det er ytterligere 10 tettsteder med mer enn 700 innbyggere, samt 25 mindre tettsteder med over 300 innbyggere.
Øvrige, mindre tettsteder fordeler seg med flest tettsteder i de to store jordbruksregionene Follo og Romerike, med langt færre i Vestregionen Bærum-Asker. Tettsteder med mer enn 300 innbyggere i Follo omfatter Hvitsten, Hølen (485), Siggerud (1418), Kråkstad (857), Fjellstrand (849), Torvik, Kirkebygda i Enebakk, Fosser (573) og Momoen. De tilsvarende mindre tettstedene på Romerike er Blaker (448), Hogsetfeltet (624), Lørenfallet (1021), Lindeberg (926), Frogner (1174), Lundermoen (1207), Fjellsrud, Leirsund (1370), Grønvoll (1529), Løvstad (1575), Ask i Gjerdrum (1311), Sessvollmoen, Nordkisa, Borgen, Opakermoen, Haga, Fjellfoten (1006), Skogrand, Brårud, Vormsund (461), Tomteråsen, Kampå, Minnesund (489), Langset, Finnbråtan, Åsgrenda, Løkenfeltet, Eltonåsen, Torget i Hurdal, og i Rælingen Smestad og Fjellstad. Små tettsteder i Vestregionen er Lommedalen, Bærums Verk, Fossum, Snarøya på Fornebulandet, Nesøya, Vettre, Vollen og Heggedal.
== Administrative inndelinger ==
=== Næringsregioner ===
Akershus består av næringsregionene Akershus Vest, Follo, Nedre Romerike og Øvre Romerike.
=== Regionråd ===
Asker og Bærum er ikke med i noe regionråd, men deltar i Vestregionsamarbeidet og i Samarbeidskomiteen for Osloregionen.
Follo regionråd: Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås.
Nedre Romerike regionråd: Aurskog-Høland, Fet, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum.
Øvre Romerike regionråd: Eidsvoll, Gjerdrum, Hurdal, Nannestad, Nes, Ullensaker.Prostier, under Borg bispedømme i Den norske kirke:
Asker prosti: Asker.
Bærum prosti: Bærum.
Nedre Romerike prosti: Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo.
Nordre Follo prosti: Enebakk, Oppegård, Ski.
Søndre Follo prosti: Frogn, Nesodden, Vestby, Ås.
Østre Romerike prosti: Aurskog-Høland, Fet, Nes, Sørum.
Øvre Romerike prosti: Eidsvoll, Gjerdrum, Hurdal, Nannestad, Ullensaker.Tingretter:
Asker og Bærum tingrett: Asker, Bærum. Hører under Borgarting lagdømme.
Follo tingrett: Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås. Hører under Borgarting lagdømme.
Nedre Romerike tingrett: Aurskog-Høland, Fet, Gjerdrum, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum. Hører under Eidsivating lagdømme.
Øvre Romerike tingrett: Eidsvoll, Hurdal, Nannestad, Nes, Ullensaker. Hører under Eidsivating lagdømme.Politidistrikter:
Asker og Bærum politidistrikt: Asker, Bærum.
Follo politidistrikt: Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås. Dessuten Askim, Eidsberg, Hobøl, Skiptvet, Spydeberg og Trøgstad kommuner i Østfold fylke.
Romerike politidistrikt: Aurskog-Høland, Eidsvoll, Fet, Gjerdrum, Hurdal, Lørenskog, Nannestad, Nes, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum, Ullensaker.Helsedistrikter, under Helseregion Sør-Øst:
Veidistrikter, under Veiregion Øst:
Oslo veidistrikt: Asker, Bærum, Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås. Dessuten Oslo kommune/fylke.
Romerike veidistrikt: Aurskog-Høland, Eidsvoll, Fet, Gjerdrum, Hurdal, Lørenskog, Nannestad, Nes, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum, Ullensaker.Tidligere Fogderier:
Aker og Follo fogderi: Asker, Bærum, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås.
Nedre Romerike fogderi: Aurskog-Høland, Enebakk, Fet, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum.
Øvre Romerike fogderi: Eidsvoll, Gjerdrum, Hurdal, Nannestad, Nes, Ullensaker.
== Politikk ==
=== Fylkestinget 2015–2019 ===
Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 43 representanter.Anette Solli (H) er fylkesordfører og Lars Salvesen (KrF) er fylkesvaraordfører.
=== Fylkestinget 2011–2015 ===
Anette Solli (H) er fylkesordfører og Lars Salvesen (KrF) er fylkesvaraordfører.
=== Statsråder ===
Jan Tore Sanner (H) fra Bærum er fra 17. januar 2018 kunnskapsminister i Erna Solbergs regjering. Fra 16. oktober 2013 til 17. januar 2018 var han kommunalminister.
=== Stortingsrepresentanter ===
Akershus har sytten stortingsrepresentanter i perioden 2017-2021:
Se også Stortingsvalget 2013 i Akershus og Stortingsvalget 2017 i Akershus.
Historisk representasjon på Stortinget fra Akershus siden 1973:
=== Partioppslutning ===
Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Akershus siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget.
== Statistikk ==
Befolkningen i Akershus og Oslo vokser, og i 2006 var veksten rekordstor. Romerike er den delen av Akershus der befolkningsveksten er størst.
== Kollektivtransport ==
Kollektivtrafikken i Akershus administreres i hovedsak av selskapet Ruter, og omfatter buss, trikk, t-bane og båt. I tillegg kommer Vys lokaltoglinjer, og Flytoget som stopper ved Asker, Sandvika, Lysaker og Lillestrøm før Gardermoen.
== Fornminner ==
De eldste fornminnene i Akershus i 1948–2020-grensene er fra steinalderboplassen på Stunner i Ski, som er ca. 9500 år gammel. Lenger frem i eldre steinalder er Nøstvetboplassen i Ås, som er ca. 5500 år gammel. Raknehaugen i Ullensaker er Nordens største gravhaug og er ca. 90 meter i diameter og 15 meter høy. Den er datert til 500-tallet.
== Se også ==
Distrikter i Norge
Stor-Osloregionen
Liste over norske storby- og byregioner
Østlandet
Follo
Romerike
== Noter ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Akershus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Akershus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Akershus Kulturnett
Fylkesmannen i Oslo og Akershus | thumb|[[Akershus amt i 1875; nesten hele det moderne Oslo var en del av Aker kommune og Akershus amt, unntatt et lite område i sentrum som var skilt ut fra amtet i 1842 på grunn av sin status som hovedstad, men som fortsatt var del av Akershus stiftamt]] | 0 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Brus_med_ananassmak | 2023-02-04 | Brus med ananassmak | ['Kategori:Artikler hvor fabrikant hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor opprinnelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brus', 'Kategori:Etableringer i 1929', 'Kategori:Norsk drikke', 'Kategori:Oskar Sylte'] | Oskar Syltes brus med ananassmak, i dagligtale kalt ananasbrus, er en syntetisk fruktbrus fra Oskar Sylte Mineralvannfabrikk. Den har en dyp oransjebrun farge og en smak med hint av ananas.
Brusen med ananassmak har vært Oskar Syltes mestselgende produkt og er like gammel som bedriften selv. I 2004 utgjorde ananasbrus 20 til 30 prosent av firmaets salg.Den har vært produsert etter samme oppskrift siden oppstarten i 1929.
Brusen finnes i 2022 også i en sukkerfri versjon. Den sukkerfrie brusen med ananassmak er søtet med aspartam og acesulfam K.
| Oskar Syltes brus med ananassmak, i dagligtale kalt ananasbrus, er en syntetisk fruktbrus fra Oskar Sylte Mineralvannfabrikk. Den har en dyp oransjebrun farge og en smak med hint av ananas.
Brusen med ananassmak har vært Oskar Syltes mestselgende produkt og er like gammel som bedriften selv. I 2004 utgjorde ananasbrus 20 til 30 prosent av firmaets salg.Den har vært produsert etter samme oppskrift siden oppstarten i 1929.
Brusen finnes i 2022 også i en sukkerfri versjon. Den sukkerfrie brusen med ananassmak er søtet med aspartam og acesulfam K.
== Se også ==
Oskar Sylte Mineralvannfabrikk
== Referanser == | Oskar Syltes brus med ananassmak, i dagligtale kalt ananasbrus, er en syntetisk fruktbrus fra Oskar Sylte Mineralvannfabrikk. Den har en dyp oransjebrun farge og en smak med hint av ananas. | 1 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Adj%C3%B8_solidaritet | 2023-02-04 | Adjø solidaritet | ['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1985', 'Kategori:Filmer lagt til Oslo', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norskspråklige filmer'] | Adjø solidaritet er en norsk dramafilm fra 1985 regissert, skrevet og produsert av Svend Wam og Petter Vennerød.
Filmen er den tredje av en trilogi som har fått fellesbenevnelsen Sangen om den knuste drømmen som filmskaperne har beskrevet som «et oppgjør med den selvhøytidelige 1968-arven». De to andre er Åpen framtid og Drømmeslottet. Den er utgitt året før Drømmeslottet, men ligger innholdsmessig sist i trilogien. Adjø solidaritet regnes som filmduoens hovedverk.
| Adjø solidaritet er en norsk dramafilm fra 1985 regissert, skrevet og produsert av Svend Wam og Petter Vennerød.
Filmen er den tredje av en trilogi som har fått fellesbenevnelsen Sangen om den knuste drømmen som filmskaperne har beskrevet som «et oppgjør med den selvhøytidelige 1968-arven». De to andre er Åpen framtid og Drømmeslottet. Den er utgitt året før Drømmeslottet, men ligger innholdsmessig sist i trilogien. Adjø solidaritet regnes som filmduoens hovedverk.
== Handling ==
Handlingen strekker seg over tre generasjonsperspektiver. Sentralt står Atle, en 40 år gammel psykiater og hans jevnaldrende venn, Eigil, som er teaterregissør. De er begge skilt og har barn som ikke bor hos dem. De mimrer om gamle dager og drømmer om å reise til Kina, men utenom det er de gamle idealene glemt og de koser seg med sin velstand og «vellykkethet». Begge sliter for å holde en fasade som hele tiden truer med å sprekke. Under Eigils 40-årslag kommer sannheten fram og aggresjonene slår ut i full blomst. Det ene ordet tar det andre og festen avsluttes i masseslagsmål og rasert festlokale. Etter festen rammes Atle hardt av en tragedie.
== Om filmen ==
Magnus Nikolaisen i nettmagasinet Montages skrev følgende om filmen i 2010: «Vi møter gamle 68′ere som i det fyller 40 år har mektige stillinger et samfunn de selv ville styrte. De sliter med indre tanker og problemer grunnet konflikten mellom deres gamle idealer og deres levesett – har de sviktet idealene og feiget ut eller har de blitt klokere med alderen og innsett at de tok feil og at opprørene var til ingen nytte? I filmen blir de gjenlevende kommunistene kroppsliggjort gjennom pasientene ved mentalsykehusene hvor filmens ene hovedperson er overlege. Samtidig som vi følger ungdommenes kamp mellom fascister og pønkere. Dette er tydelige signaler på hvordan filmen prøver å uttrykke at kampsakene skiftes, men kampene består». Nikolaisen skrev videre at: «Filmens scenografi er fantastisk, den er veldig ekspressiv og kanskje overdrevet, men den gir filmen temperatur, gnist og tydelighet – og det florerer av symbolikk. Filmen er også veldig bra klippet, den makter å holde et rolig, men gradvis økende, tempo som passer utmerket til filmens manus».Filmen ble påbegynt allerede i 1983. 83 profesjonelle skuespillere medvirker i den. Dette var den første filmen i Skandinavia som brukte digital lydteknikk fra starten av.I USA ble en klippet versjon lansert som Farewell Illusions.
=== Filmanmelderne ===
Aftenpostens Per Haddal kalte den årets Opus og mente den var en av de beste filmene til Wam og Vennerød. Den fikk jevnt over gode kritikker da den ble vist i USA i 1986.
=== Popularitet og økonomi ===
Filmen ble en publikumssuksess på norske kinoer. Den spilte inn over en halv millioner kroner de første fem dagene.
== Rolleliste ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Adjø solidaritet på Internet Movie Database
(no) Adjø solidaritet i Nasjonalbibliotekets filmografi
(no) Adjø solidaritet hos Filmfront
(en) Adjø solidaritet på AllMovie
(en) Adjø solidaritet på Rotten Tomatoes | Adjø solidaritet er en norsk dramafilm fra 1985 regissert, skrevet og produsert av Svend Wam og Petter Vennerød. | 2 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk | 2023-02-04 | Musikk | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Musikk (gresk: μουσική, musike (tekhne), «(kunsten til) musene») er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i tonehøyde, forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner.
Musikk er framført med et enormt mangfold av instrumenter og med vokale teknikker fra vanlig sang til rapping, og det er kun instrumental musikk, til solosang, til korsang, og musikk som kombinerer sang og musikkinstrumenter. Ordet musikk er avledet fra greske betegnelsen μουσική, mousike, og henviste vel så mye til musikken som τέχνη, tekhne, det vil si teknikken, eller kunnskapen om å kunne spille musikk. I de fleste generelle former for aktiviteter som beskriver musikk som en kunstform omfatter det produksjonen av verker med musikk (sanger, melodier, symfonier, og videre), musikkritikk, studiet av musikkens historie, musikkvitenskap, og den estetiske undersøkelsen og forståelsen av musikk.
Frambringelsen, framføringen, betydningen, og selv definisjonen av musikk varierer i stor grad for kultur og sosial kontekst. Det er vanskelig å sette en entydig definisjon på hva som er musikk og hva som ikke er det. Fuglesang, tankeløs plystring eller stemming av et musikkinstrument er grenseeksempler. Opp gjennom musikkhistorien har en del nye former for musikkstiler blitt kritisert for «ikke å være musikk», inkludert Beethovens Grosse Fuge i 1825 og tidlig jazz på begynnelsen av 1900-tallet. Det er mange forskjeller former for musikk, inkludert populærmusikk, tradisjonell musikk, kunstmusikk, musikk skrevet for religiøse seremonier, og arbeidssanger som sjøfolks sjantier. Musikk strekker seg fra strengt organiserte komposisjoner (og deres gjenskapelse i framføringen), via improvisert musikk som jazz og aleatorisk (sjansebasert) musikkformer fra 1900- og 2000-tallet. Musikk kan bli inndelt musikksjangre, som eksempelvis countrymusikk, og undersjanger som country blues, skjønt slike inndelinger og forholdene mellom musikksjangre er ofte vanskelig å definere og beskrive, og gjerne åpen for personlig tolkning, og er tidvis kontroversielle. Eksempelvis kan det være vanskelig å trekke en skillelinje mellom 1980-tallets hardrock og tungmetall fra samme epoke. Innenfor kunstmusikken er det diskutabelt om støy kan betraktes som musikk, men det er også en musikkteoretisk spørsmål hva atonal musikk er eller generelt oppfattes som. Innenfor kunstartene kan musikk klassifiseres som en utøvende kunstart, som finkulturelt eller populærmusikk, eller som kunstart for hørselen (audio). Musikk kan bli spilt eller sunget og hørt på konserter, som del av et dramatisk verk (musikkteater, musikal eller opera), som en vesentlig del av de dramatiske effekter i film eller fjernsyn, eller kan bli innspilt og hørt på via CD, MP3-spiller, eller radio.
I mange kulturer er musikk en vesentlig del av folks liv og livsstil da det spiller en nøkkelrolle i religiøse ritualer, seremonier (som overgangsritualer), sosiale aktiviteter (som dans), og kulturelle aktiviteter fra karaokesyning til å spille i et rockeband eller synge i et blandakor. Folk kan komponere musikk som en bigeskjeft og hobby, for å laste opp på YouTube eller spille i et ungdomsorkester, eller som en profesjonell musiker eller sanger med omfattende utdannelse bak seg og lange daglige øvinger for å holde kvaliteten opp i sin kunstart. Antikkens greske og indiske filosofer definerte musikk som toner ordnet horisontalt som melodier og vertikalt som harmonier. Faste uttrykk som «det er musikk for mine ører» indikerer oppfatningen om at musikk ofte er velordnet og behagelig å høre på. Imidlertid mente den amerikanske komponisten og musikkteoretikeren John Cage at enhver lyd kan være musikk ved å si at «Det er ingen støy, kun lyd.»
| Musikk (gresk: μουσική, musike (tekhne), «(kunsten til) musene») er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i tonehøyde, forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner.
Musikk er framført med et enormt mangfold av instrumenter og med vokale teknikker fra vanlig sang til rapping, og det er kun instrumental musikk, til solosang, til korsang, og musikk som kombinerer sang og musikkinstrumenter. Ordet musikk er avledet fra greske betegnelsen μουσική, mousike, og henviste vel så mye til musikken som τέχνη, tekhne, det vil si teknikken, eller kunnskapen om å kunne spille musikk. I de fleste generelle former for aktiviteter som beskriver musikk som en kunstform omfatter det produksjonen av verker med musikk (sanger, melodier, symfonier, og videre), musikkritikk, studiet av musikkens historie, musikkvitenskap, og den estetiske undersøkelsen og forståelsen av musikk.
Frambringelsen, framføringen, betydningen, og selv definisjonen av musikk varierer i stor grad for kultur og sosial kontekst. Det er vanskelig å sette en entydig definisjon på hva som er musikk og hva som ikke er det. Fuglesang, tankeløs plystring eller stemming av et musikkinstrument er grenseeksempler. Opp gjennom musikkhistorien har en del nye former for musikkstiler blitt kritisert for «ikke å være musikk», inkludert Beethovens Grosse Fuge i 1825 og tidlig jazz på begynnelsen av 1900-tallet. Det er mange forskjeller former for musikk, inkludert populærmusikk, tradisjonell musikk, kunstmusikk, musikk skrevet for religiøse seremonier, og arbeidssanger som sjøfolks sjantier. Musikk strekker seg fra strengt organiserte komposisjoner (og deres gjenskapelse i framføringen), via improvisert musikk som jazz og aleatorisk (sjansebasert) musikkformer fra 1900- og 2000-tallet. Musikk kan bli inndelt musikksjangre, som eksempelvis countrymusikk, og undersjanger som country blues, skjønt slike inndelinger og forholdene mellom musikksjangre er ofte vanskelig å definere og beskrive, og gjerne åpen for personlig tolkning, og er tidvis kontroversielle. Eksempelvis kan det være vanskelig å trekke en skillelinje mellom 1980-tallets hardrock og tungmetall fra samme epoke. Innenfor kunstmusikken er det diskutabelt om støy kan betraktes som musikk, men det er også en musikkteoretisk spørsmål hva atonal musikk er eller generelt oppfattes som. Innenfor kunstartene kan musikk klassifiseres som en utøvende kunstart, som finkulturelt eller populærmusikk, eller som kunstart for hørselen (audio). Musikk kan bli spilt eller sunget og hørt på konserter, som del av et dramatisk verk (musikkteater, musikal eller opera), som en vesentlig del av de dramatiske effekter i film eller fjernsyn, eller kan bli innspilt og hørt på via CD, MP3-spiller, eller radio.
I mange kulturer er musikk en vesentlig del av folks liv og livsstil da det spiller en nøkkelrolle i religiøse ritualer, seremonier (som overgangsritualer), sosiale aktiviteter (som dans), og kulturelle aktiviteter fra karaokesyning til å spille i et rockeband eller synge i et blandakor. Folk kan komponere musikk som en bigeskjeft og hobby, for å laste opp på YouTube eller spille i et ungdomsorkester, eller som en profesjonell musiker eller sanger med omfattende utdannelse bak seg og lange daglige øvinger for å holde kvaliteten opp i sin kunstart. Antikkens greske og indiske filosofer definerte musikk som toner ordnet horisontalt som melodier og vertikalt som harmonier. Faste uttrykk som «det er musikk for mine ører» indikerer oppfatningen om at musikk ofte er velordnet og behagelig å høre på. Imidlertid mente den amerikanske komponisten og musikkteoretikeren John Cage at enhver lyd kan være musikk ved å si at «Det er ingen støy, kun lyd.»
== Etymologi ==
Ordet musikk er avledet fra gammelgreske μουσική, mousike, det vil si mousike (techne), «[kunstarten] til musene», fra hunkjønnsordet mousikos, «vedrørende musene», fra mousa, «muse») I moderne språk er betegnelsen avledet fra gammelfranske musique på 1100-tallet, igjen avledet fra italienske musica, «musikkens kunst», som også inkluderte poesi (tilsvarende som i den greske antikken) Det var også kilden til spanske musica, gammelhøytysk mosica, tyske musik, nederlandske muziek, og norske musikk. I antikkens Hellas beskyttet eller inspirerte de ni musene alle kunstarter, men særlig musikk og poesi som de fremste kunstartene.
== Historie ==
Det er liten informasjon og kunnskap om musikkens opprinnelse. Det finnes teorier om at den kan ha oppstått ved lek med klingende gjenstander, gjennom ritualer eller i forbindelse med hverdagens arbeid. Sang kan ha dannet grunnlaget for utviklingen av menneskenes språk, og at musikk i lange tider først og fremst ble brukt som meningsbærende kommunikasjon i et sosialt samspill, og ikke bare som underholdning.
Vår kjennskap til musikken fra førhistorisk tid (fra tiden før det finnes skriftlige kilder) er begrenset, og baserer seg mest på spekulasjoner ut ifra arkeologiske funn. Man har funnet mange utskårne beinfløyter. Divje-Babe fløyten, som er utskåret fra lårbenet til en hulebjørn, er anslått til å være minst 40 000 år gammel. I Indusdalen har man gjort arkeologiske funn av flyter med 7 hull, og forskjellige typer strengeinstrumenter. India har en av de eldste sammenhengene musikktradisjonene i verden. Det finnes henvisninger til indisk klassisk musikk i Vedaene, hindutradisjonens antikke verk. Den eldste og største samlingen av førhistoriske musikkinstrumenter ble funnet i Kina og kan dateres til mellom 7 000 og 6 600 f.Kr. Den såkalte hurritiske sang som er skrevet med kileskrift på leirtavler kan tidfestes til omtrent 1400 f.Kr. Det er det eldste noterte musikkverket som har blitt bevart fram til i dag.
=== Musikkens evolusjonære bakgrunn ===
Den kanadiske evolusjonære psykologen Steven Pinker mener musikk ikke kan forklares funksjonelt, altså hva denne evnen eller kunnskapen skulle tjene til, for mennesket som art, i dets evolusjon (utvikling). Evnen til å lage og like musikk kan derfor være et biprodukt av andre evolusjonære prosesser.
== Musikkens rolle ==
=== Musikalsk verdi ===
KunstmusikkEksempel: Klassisk musikkUnderholdningsmusikkEksempel: Rock/popFunksjonell musikkEksempel: MilitærmusikkKunst- og underholdningsmusikk blir av og til kalt autonom musikk, da de ikke har noen spesiell funksjon.
=== Religiøs motivasjon ===
Sakral musikk som koral eller messe
Profan musikk eller verdslig musikk
== Komponering ==
Det å skape musikk kalles å komponere musikk. En som komponerer kalles en komponist.
=== Notasjon ===
For å kunne formidle og studere musikk har det gjennom historien blitt utviklet systemer for å skrive ned musikk i grafiske symboler, som siden kan tolkes og fremføres av en kyndig person.
=== Improvisasjon ===
Musikalsk improvisasjon er skapelsen av spontan musikk. Improvisasjon kan forstås som en form for umiddelbar komponering. Den kan være mer eller mindre forberedt og være mer eller mindre strukturert. Utstrakt bruk av improvisasjon er et viktig kjennetegn på musikkgenre som blues og jazz, hvor utøverne ofte improviserer over en bestemt akkordrekke eller skalaer. Improvisasjon står også sentralt i en rekke folkemusikktradisjoner.
I den vestlige kunstmusikken var det også lenge nødvendig for utøverne å ha gode improvisasjonsferdigheter . I barokken og i Wienerklassissimen ble for eksempel mange stykker avsluttet med såkalte kadenser som ble improvisert på stedet og som gjerne hadde en virtuos karakter. Men utover i romantikken og i det 20 århundre kom dette mer i bakgrunnen da fokuset kom til å ligge på musikkverket slik som komponisten hadde nedfelt det i notene.
== Framføring ==
Tradisjonelt har musikk blitt fremført på musikkinstrumenter og stemmen. Den som fremfører kalles en musiker. Først i siste halvdel av 1800-tallet ble det utviklet teknikker for å gjøre lydopptak som siden kan spilles av.
Musikk er vokalmusikk eller a cappella hvis den ikke fremføres på andre instrumenter enn stemmen, som da ofte synger en tekst – ord, som gir musikken en ny dimensjon; motsatt skrives mye musikk kun for musikkinstrumenter.
To personer som fremfører musikk sammen, kalles en duett. Tre personer kalles en trio, fire en kvartett, fem en kvintett og seks en sekstett. Én person sies å spille solo eller å være solist.
Avhengig av tradisjon og sjanger vil en framøfring være innøvd eller improvisert.
== Musikkvitenskap ==
Musikkvitenskap er læren om musikk som kunstart, dens klingende struktur, tilblivelsesprosess, historie og plass i samfunnet. Viktige fagområder i musikkvitenskapen er musikkteori, verkanalyse, musikkhistorie, musikksosiologi, musikkpedagogikk og musikkterapi.
=== Musikkteori ===
Det teoretiske studiet av musikken i seg selv kalles musikkteori. En viktig del er kunnskap til systemer og mønstre som styrer komponisters komposisjon, som for eksempel skalaer og tonearter. Musikkteoretikere beskjeftiger seg også med å analysere musikkens "virkemidler" – rytme, harmoni, melodi og tekstur.
=== Tonesystem ===
Tonesystem
Titonemusikk
Tolvtonemusikk
=== Tonalitet, om nytidsmusikk ===
Tonal musikk
Atonal musikk
== Ulike tradisjoner ==
Det er stor variasjon mellom musikalske tradisjoner verden over, og gjennom musikkens historie har tradisjonene utviklet seg mye. Innen en tradisjon er det mulig å betegne ulike sjangre. Innen sjangre finnes ulike former.
Etnomusikologi er studiet av musikkens rolle i en kultur.
=== Etnologisk bakgrunn, [religion, språk ===
Se europeisk musikk, amerikansk musikk, afrikansk musikk, asiatisk musikk, og musikk fra Oseania.
Joik, Klezmer, Spiritual, Tango ...
=== Form ===
Dans, Sang, Symfoni, Sonate, Suite ...
== Se også ==
musikkvitenskap
musikkteori
== Referanser ==
== Kilder ==
Colles, Henry Cope (1978): The Growth of Music: A Study in Musical History, 4. utg., London: Oxford University Press. ISBN 0-19-316116-8 (1913-utgaven online)
Dawkins, Richard: Books do Furnish a Life: Reading and Writing Science, Penguin, 2021, ISBN 9781787633681
Harwood, Dane (1976): «Universals in Music: A Perspective from Cognitive Psychology» i: Ethnomusicology 20 (3): 521–33. doi:10.2307/851047.
Sacks, Oliver (2007): Musicophilia. Tales of Music and the Brain. Picador. ISBN 978-0-330-41837-9
Small, Christopher (1977): Music, Society, Education. John Calder Publishers, London. ISBN 0-7145-3614-8
== Eksterne lenker ==
Wikiquote: Musikk – sitater
Norges Musikkorps Forbund
Norsk jazzforum (klubber, festivaler, musikere og storband) | Atonal musikk er en samlebetegnelse på musikk som ikke er tonal,https://snl.no/atonal_musikk dvs. | 3 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Dybfest | 2023-02-04 | Arne Dybfest | ['Kategori:Anarkister', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1892', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1869', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Arne Dybfest (født 30. juni 1869 i Trondhjem, død 7. juli 1892) var en norsk forfatter. Han ble under et amerikaopphold overbevist anarkist, og bidro til å gjøre anarkismen kjent i norsk offentlighet, blant annet med artikler i Arne Garborgs Fedraheimen.
Han er en av de få norske forfattere som forbindes med dekadansen. Han regnes også som et bindeledd mellom naturalismen og nyromantikken.
Han pleiet omgang med Knut Hamsun i Chicago etter et protestmøte i Haymarket Square i 1886, hvor 6 anarkister ble uskyldig hengt.
| Arne Dybfest (født 30. juni 1869 i Trondhjem, død 7. juli 1892) var en norsk forfatter. Han ble under et amerikaopphold overbevist anarkist, og bidro til å gjøre anarkismen kjent i norsk offentlighet, blant annet med artikler i Arne Garborgs Fedraheimen.
Han er en av de få norske forfattere som forbindes med dekadansen. Han regnes også som et bindeledd mellom naturalismen og nyromantikken.
Han pleiet omgang med Knut Hamsun i Chicago etter et protestmøte i Haymarket Square i 1886, hvor 6 anarkister ble uskyldig hengt.
== Bakgrunn ==
Dybfest vokste opp i beskjedne kår i Nordre gate 1 i Trondhjem med en far som var jekteskipper, senere los. Som femtenåring ble Arne Dybfest sammen med noen kamerater mistenkt for «rapseri» og fengslet. Han ga senere i novellen Den første dag en intens beskrivelse av følelsen av innesperring. Som andre unge man fryktet kunne komme på skråplanet, ble han sendt til USA. for å arbeide på farmen til en slektning, men alt i New York fikk han kontakt med anarkister og ble medarbeider i bladet deres, Freiheit (tysk for «frihet»). Utgiver var en tyskfødt bokbindersvenn, Johann Joseph Most (1846─1906), som hadde utviklet seg fra sosialdemokrat til anarkist og blitt en lederskikkelse blant tyske emigrantanarkister. Noen år senere innledet Most et forhold til Emma Goldman som siden brøt med ham, blant annet var hun uenig i hans forsvar for terrorisme. De samme tankene hadde Dybfest da han sommeren 1887 sendte en artikkel til Social-Demokraten, der han skrev at «Socialismen er fred og fremskridt. Anarkismen er vold og ødeleggelse».Dybfest endret syn på dette etter et fengselsbesøk i Chicago hos fem anarkister som var uskyldig dømt til døden etter et attentatforsøk under et massemøte 4. mai 1886. I den store menneskemengden var det nok av vitner som kunne bekrefte at ingen av de anklagede hadde kastet bomben. Tvert om ble en Rudolph Schnaubelt utpekt og etterfølgende arrestert, men han ble løslatt uten tiltale og senere utlagt som en agent provocateur, betalt av amerikanske myndigheter. Møtet med anarkistenes leder, Albert Parsons, som hadde kjempet som soldat i sørstatshæren, men giftet seg med en tidligere slavinne, gjorde et dypt inntrykk på Dybfest, som kalte ham «livsgledens apostel i lidelsens øyeblikk». I sin første bok, Blandt Anarkister fra 1890, kaller Dybfest anarkistene «tidens revolusjonære» med ønske om «en høyere kultur, bedre mennesker og en bedre jord». Også Hamsun var på den tid sterkt opptatt av Parsons, og beskrev hans skjebne som eksempel på amerikanernes holdning til nye tanker ─ «de hænger dem». Dybfest var redaktør og journalist for norske aviser som Daglig Tidende i Minneapolis og Fargo-Posten i Nord-Dakota og Hamsun roste hans bokprosjekt. Da boken forelå, ble Hamsun bedt om en uttalelse for å hjelpe på salget. Hamsun skrev da en anbefaling som forleggeren videreformidlet til pressen.Men Dybfests anarkisme var heller et utbrudd av individualisme enn noe uttrykk for samfølelse med andre. Teori brydde han seg lite om, men brevvekslet en stund med fyrst Krapotkin. Sommeren 1888 prøvde Dybfest å få sin venn Peter Egge med på et radikalt litterært ukeblad i Trondhjem, Den nye Tid. Mer enn et julenummer ble det ikke, men Herman Bang og Arne Garborg var bidragsytere. Dybfest skrev deretter i Fedraheimen som kalte seg Radikalt Arbeiarbla, senere Anarkistisk-kommunistisk Organ. Da Fedraheimen i oktober 1888 for første gang trykket en Krapotkin-artikkel, var den oversatt av Dybfest fra det danske tidsskriftet Ny Jord. Norsk tittel var «Ned med Storkarane». Gradvis var det anarkismen som ble hovedsaken for bladet, mens målsaken kom i andre rekke. Dybfest oversatte i 1889 og 1890 en rekke Krapotkin-artikler fra engelsk for bladet; men Dybfest mestret ikke landsmål. Snart var det Nietzsches tanker som opptok ham i stedet for anarkismen.
== Vilhelm Solheims selvmord og Dybfests død på havet ==
I mars 1892 giftet Dybfest seg med en ung enke, Mathea Ella Krogh. Om sommeren samme år kom han i Kristiania-avisenes søkelys etter den yngre vennen Vilhelm Solheims selvmord på Hovedøya. Dybfest hadde fulgt Solheim til bryggene før han ble rodd over til Hovedøya, og ble derfor beskyldt for å ha hjulpet Solheim i planleggingen av selvmordet. Saken ble også undersøkt av politiet, som forberedte en tiltale mot Dybfest. På dette tidspunktet reiste Dybfest til Bergen for å bo hos noen venner.
Samme sommer omkom Dybfest under en båttur utenfor Bergen. Peter Egge har skildret episoden i sin erindringsbok Minner fra barndom og ungdom, og skriver at han fikk detaljene fra et øyenvitne. Ifølge Egge var det fire eller fem menn om bord i båten, som seilte i frisk bris utenfor Brattholmen fyr og Glesvær da Dybfest kom i krangel med rormannen. Dybfest ga mannen en ørefik, hvorpå rormannen svarte at han ville melde Dybfest til politiet. Dybfest sprang da over bord, og ble liggende i vannet med hodet over vannet. Båten snudde for å redde ham, men kom så nær at baugen støtte mot hodet hans. Dermed dukket Dybfest under og forsvant.I 1890 hadde han skrevet i diktet «Aldrig»:
Jeg gå her og brenner i sukk og nød
og lengter meg inn i den trofaste død -
og aldri, aldri den kommer.Det ble sagt at Dybfest ville fri seg fra anklagen om at han ikke hadde hindret sin venn Solheim i å ta sitt liv. Dybfests ettermæle var blandet, med Carl Nærup som stod fast på at han «var dekadent, var det av blod og gemytt», mens Aksel Sandemose mislikte det «forløyede sjeleriet» og «den sutrende breking», og Dagbladets anmelder skrev at Dybfest hadde lykkes i å «vekke motbydelighet og vemmelse». Men Sigbjørn Obstfelder og Nils Collett Vogt som hadde kjent ham, mintes hans følsomhet, «redd for mørket, higende mot lyset», skrev Obstfelder.
== Bibliografi ==
Blandt anarkister (1890)
Ira (1891)
To noveller (1892)
=== Sekundærlitteratur ===
Peter Egge: Minner fra barndom og ungdom. Oslo: Gyldendal, 1948.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Arne Dybfest | Arne Dybfest (født 30. juni 1869 i Trondhjem, død 7. | 4 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Larsen_%C3%98kland | 2023-02-04 | Arne Larsen Økland | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballspillere for RC Paris', 'Kategori:Fotballspillere for SK Vard Haugesund', 'Kategori:Fotballspillere for TSV Bayer 04 Leverkusen', 'Kategori:Fotballtrenere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballtrenere for Viking FK', 'Kategori:Fødsler 31. mai', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Frankrike', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Bømlo kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenere for Norges herrelandslag i fotball'] | Arne Larsen Økland (født 31. mai 1954 på Bømlo) er en norsk tidligere fotballspiller. Han var mange år proff i tysk og fransk fotball, og regnes som en av Norges beste spillere på slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene. Han spilte 54 kamper og scoret 13 mål for det norske landslaget, og var blant annet med på seirene over England i 1981, Italia i 1985 (hvor Økland scoret vinnermålet) og Argentina i 1986.
| Arne Larsen Økland (født 31. mai 1954 på Bømlo) er en norsk tidligere fotballspiller. Han var mange år proff i tysk og fransk fotball, og regnes som en av Norges beste spillere på slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene. Han spilte 54 kamper og scoret 13 mål for det norske landslaget, og var blant annet med på seirene over England i 1981, Italia i 1985 (hvor Økland scoret vinnermålet) og Argentina i 1986.
== Historie ==
Økland startet sin toppseriekarriere i Vard Haugesund i 1976. Selv om Vard rykket ned, hadde Økland en svært vellykket sesong, med 11 seriemål og landslagsdebut. Året etter gikk han til Bryne, som han hjalp til seriesølv i 1980. Samme år ble han proff i tyske Bayer Leverkusen.
Økland gjorde stor suksess i tysk fotball. Kort tid etter overgangen fra Bryne scoret han hat-trick mot Bayern München i en kamp som huskes best fordi Økland ble kreditert et fjerde mål, men var ærlig nok til å fortelle dommeren at ballen ikke hadde vært inne. Økland var tre sesonger i den tyske klubben, hvor han scoret 43 mål på 101 seriekamper. Han var deretter to år i franske Racing Club de Paris før han returnerte til Bryne i 1985.
Dessverre ble ikke oppholdet i Frankrike slik Økland hadde sett for seg, mye på grunn av treneren Viktor Zvunka og skader. Den første av de to sesongene han tilbragte i Frankrike endte med opprykk til den franske toppdivisjonen, mens den neste sesongen ble preget av måltørke og at han ikke kom overens med den nye treneren, Zvunka, som ble engasjert for å redde klubben fra nedrykk. Veien fra suksess til fiasko var kort, og nordmannen måtte etter hvert ta til takke med å spille i 3. divisjon for B-laget.
Før han returnerte til hjemlandet og Jæren fikk han et kjempetilbud fra den tyske toppklubben Bayer Uerdingen, som forsøkte å lokke han tilbake til Bundesligaen. Økland valgte å avslå tilbudet, og reiste hjem til Norge i stedet.
I sin andre periode i Bryne hjalp Økland klubben til sitt første, og hittil eneste, trofé da jærbuene vant cupen i 1987. Etter cuptriumfen la Økland opp som spiller. Han har senere vært assistenttrener for det norske landslaget og hovedtrener i Viking og Bryne. Han har siden vært daglig leder PAM AS som var holdingselskap for pizzakjeden Dolly Dimple's, samt administrerende direktør for Viking i perioden mai 2012 til våren 2015.
== Priser ==
Gullkokka – 1982
== Litteratur ==
Arne Larsen Økland – Proffliv av Otto Ulseth. Utgitt på Rocon forlag 1985. ISBN 82-990440-6-5
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Arne Larsen Økland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Arne Larsen Økland på Internet Movie Database
(de) Arne Larsen Økland – Munzinger Sportsarchiv
(en) Arne Larsen Økland – UEFA
(en) Arne Larsen Økland – Transfermarkt
(en) Arne Larsen Økland – national-football-teams.com
(en) Arne Larsen Økland – EU-Football.info
(no) Arne Larsen Økland – Norges Fotballforbund
(de) Leverkusen-who's who | Arne Larsen Økland (født 31. mai 1954 på Bømlo) er en norsk tidligere fotballspiller. | 5 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Antonio_Cabrini | 2023-02-04 | Antonio Cabrini | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Atalanta BC', 'Kategori:Fotballspillere for Bologna FC', 'Kategori:Fotballspillere for Juventus FC', 'Kategori:Fotballspillere for US Cremonese', 'Kategori:Fotballtrenere for AC Arezzo', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Crotone', 'Kategori:Fotballtrenere for Novara Calcio', 'Kategori:Fotballtrenere for Pisa Calcio', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Italienske fotballspillere', 'Kategori:Italienske fotballtrenere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cremona', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1980', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1978', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1982', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1986', 'Kategori:Trenere for Italias kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Verdensmestere i fotball'] | Antonio Cabrini ('Il Bell'Antonio') (født 8. oktober 1957 i Cremona) er en tidligere italiensk fotballspiller.
Cabrini var en offensiv venstreback som spilte for de italienske klubbene Cremonese, Atalanta BC, Juventus og Bologna.
Han spilte 73 kamper for det italienske landslaget og scoret 9 mål. I VM-finalen i 1982 mot Vest-Tyskland ble han den første spilleren som hadde bommet på et straffespark i en VM-finale. Han bommet på stillingen 0-0, men Italia vant likevel finalen med resultatet 3-1.
| Antonio Cabrini ('Il Bell'Antonio') (født 8. oktober 1957 i Cremona) er en tidligere italiensk fotballspiller.
Cabrini var en offensiv venstreback som spilte for de italienske klubbene Cremonese, Atalanta BC, Juventus og Bologna.
Han spilte 73 kamper for det italienske landslaget og scoret 9 mål. I VM-finalen i 1982 mot Vest-Tyskland ble han den første spilleren som hadde bommet på et straffespark i en VM-finale. Han bommet på stillingen 0-0, men Italia vant likevel finalen med resultatet 3-1.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Antonio Cabrini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Antonio Cabrini på Internet Movie Database
(de) Antonio Cabrini – Munzinger Sportsarchiv
(en) Antonio Cabrini – FIFA
(en) Antonio Cabrini – UEFA
(en) Antonio Cabrini – Transfermarkt
(en) Antonio Cabrini – national-football-teams.com
(en) Antonio Cabrini – WorldFootball.net
(en) Antonio Cabrini – Soccerbase.com
(en) Antonio Cabrini – EU-Football.info
(en) Antonio Cabrini – FBref | Antonio Cabrini ('Il Bell'Antonio') (født 8. oktober 1957 i Cremona) er en tidligere italiensk fotballspiller. | 6 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aalesunds_Fotballklubb | 2023-02-04 | Aalesunds Fotballklubb | ['Kategori:Aalesunds Fotballklubb', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1914', 'Kategori:Fotballag i Ålesund', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball'] | Aalesunds Fotballklubb (AaFK, Aalesund, Tangotrøyene) er en norsk fotballklubb som ble stiftet 25. juni 1914. Klubben ble cupmester i 2009 og 2011. Klubben spiller i 2022 i Eliteserien, etter opprykket fra OBOS-ligaen i 2021. AaFK holder til på Color Line Stadion på Volsdalsberga i Ålesund. AaFK har tatt to cupgull, i 2009 og 2011.
Supporterklubbene til AaFK heter Stormen og Aalesund Support. AaFKs andrelag spiller i 3.divisjon avdeling 9.
| Aalesunds Fotballklubb (AaFK, Aalesund, Tangotrøyene) er en norsk fotballklubb som ble stiftet 25. juni 1914. Klubben ble cupmester i 2009 og 2011. Klubben spiller i 2022 i Eliteserien, etter opprykket fra OBOS-ligaen i 2021. AaFK holder til på Color Line Stadion på Volsdalsberga i Ålesund. AaFK har tatt to cupgull, i 2009 og 2011.
Supporterklubbene til AaFK heter Stormen og Aalesund Support. AaFKs andrelag spiller i 3.divisjon avdeling 9.
== Eliteserien 2023 ==
== Ansatte ==
Trenere
Hovedtrener: Lars Arne Nilsen
Assistenttrener: Roger Naustan
Assistenttrener: Kristoffer Lie
Keepertrener: Frank Mathiesen
Rehabcoach: Mads Holst ChristensenDaglig leder: Ronny Stokke (Fra februar 2022)
Sportslig leder: Bjørn Erik Melland (Fra mars 2017)
Økonomiansvarlig: Elin Bjerke (Fra februar 2013)
Arrangement- og samfunnsansvarlig: Kristin Herje Nørve (Fra mars 2017)
Medieansvarlig: Jonatan Arvidsen-Osvik (Fra september 2007)
Salgs- og partneransvarlig: Tarjei Aase Omenås (Fra februar 2022)
Administrasjonssekretær: Ann Kristin Aarønes (Fra september 2004)
Drift- og vedlikeholdansvarlig: Stein Ivar Formo
== Spillerstall ==
Oppdatert 10. januar 2023.
=== Utlånte spillere ===
== Historie ==
=== Begynnelsen ===
I Ålesund fikk man den første innføring i fotballspillet av tyske gaster som gjestet byen, og de to første klubbene så dagens lys i 1914. Sportsklubben Rollon ble stiftet 20. februar og Aalesunds Fotballklubb den 25. juni. Stiftelsen var et resultat av et behov, eller en følge av den medvind fotballsporten hadde fått i seilene landet over.
Og tilfellet ville at en av pionerene i norsk fotball, den da 23 år gamle Georg Hansen (som senere tok navnet Georg Haller) våren 1913 flyttet til Ålesund. Fra skoledagene hadde han spilt fotball i Tønsberg. I 1909 kom han til Oslo og meldte seg inn i Frigg. Han ble klubbens formann i 1910 og året etter ble han valgt til sekretær i Oslo Fotballkrets og i 1912 kasserer i Norges Fotballforbund.
=== Før andre verdenskrig ===
Selv om det på tjuetallet ikke fantes noen landsdekkende serier, gjennomførte avisen Sportsmanden en årviss avstemning om lagene på den tida, og AaFK ble rangert som det tiende beste laget i landet. Senere, i 1927, avanserte klubben til en fjerdeplass. Perioden 1925 til 1929 var noen av de beste sesongene i klubbens historie, og det ble spilt mange glimrende kamper i disse årene, både mot utenlandske og norske lag. Tre spillere som fremhevet seg spesielt var målvakt Ingvald Frøysa og de to sidebackene Per Mogstad og Andreas B. Ringdal. Frøysa var inntil 2010 den eneste AaFK-spilleren som har spilt A-landskamp for Norge, da han kom inn som reserve mot Danmark i København i 1927 (tap 1–3). Jørgen Hollevik fikk med seg to B-landskamper.
=== Nye tider - Tippeligaspill ===
Før 2003 spilte Aalesunds FK i all hovedsak i 1. divisjon, hvor laget var på andreplass i adelskalenderen bak sunnmørskollega Hødd. I 1998 rykket laget likevel ned til 2. divisjon og ble værende der til et knapt opprykk foran bykollega Skarbøvik IF i 2000. Laget havnet sesongen etter midt på tabellen i 1. divisjon før det rykket opp til Tippeligaen i 2002 for første gang under trener Ivar Morten Normark. Laget rykket ned igjen i 2003 på målforskjell bak Vålerengens IF. I 2004 rykket laget igjen opp.
Etter å ha spilt på Kråmyra Stadion siden 1977, ble Color Line Stadion, Aalesunds nye hjemmebane, innviet 16. april 2005 mot Odd Grenland. Dette markerte et skifte i klubbens historie etter en tilværelse i første divisjon i en årrekke. Dette var en konsekvens av den økte lokale oppslutningen etter lagets første sesong i Tippeligaen og etter suksessesongen 2002 med opprykk og semifinale i cupen, under ledelse av fargeklatten Ivar Morten Normark. Til tross for et nedrykk i 2005 var støtten til klubben såpass stort at regionen og sponsorer stod bak et nytt opprykk og stabilisering i Tippeligaen. Sesongen 2007 ble på mange måter historisk, først og fremst på grunn av at AaFK holdt seg i Tippeligaen for første gang i historien, under ledelse av Per Joar Hansen.
=== Mot toppen av norsk fotball ===
I 2009 slo AaFK Odd Grenland 1-0 i semifinalen i cupen og kom for første gang til Cupfinalen på Ullevaal, under ledelse av Kjetil Rekdal. I finalen endte det 1-1 etter ordinær tid mot erkerivalen Molde. Etter 2-2 i ekstraomgangene, avgjorde Amund Skiri det hele til Aalesunds fordel i den påfølgende straffesparkkonkurransen. Dette var den første cupfinalen som ble avgjort på straffespark.
Året etter kom Aalesunds FK på 4.-plass i Tippeligaen, som er lagets beste prestasjon så langt.
Laget deltok også på europeisk nivå, i kvalifiseringen til Europaligaen, for første gang i sesongen 2010/11.
Samme år ble også Jonathan Parr den første AaFK-spiller som har spilt landskamp for Norge siden Ingvald Frøysa i 1927 ved å spille hele kampen
mot Montenegro den 29. mai 2010.
I 2011 kom AaFK igjen til cupfinalen på Ullevaal stadion. De møtte der SK Brann og vant sitt andre Norgesmesterskap med 2-1 etter to mål av Michael Barrantes.
I Europa kom laget i sesongen 2011/12 til playoff, der man vant 2-1 hjemme, men tapte 6-0 borte, (2-7 sammenlagt), mot nederlandske AZ Alkmaar.
Etter seieren i cupfinalen ble AaFK klar for sitt tredje år på rad i europeisk fotball.
Aalesund klarte ikke å kvalifisere seg for Europaligaens gruppespill etter tap for kypriotiske APOEL og klarte heller ikke å gjenta sine prestasjoner i NM. I 2013 tangerte klubben sin beste plassering i Eliteserien med fjerdeplass, to poeng bak bronsevinnende FK Haugesund. Etter flere år på nedre halvdel av tabellen rykket Aalesund ned til OBOS-ligaen i 2017. I 2018 endte Aalesund på 3. plass i OBOS-ligaen, hvor de etter å ha vunnet mot Nest Sotra og Sogndal i første og andre playoff-kamp, tapte 2-1 over to kamper mot Stabæk i playoff-finalen. De ble dermed værende i OBOS-ligaen i 2019, som endte med ny poengrekord i divisjonen og retur til Eliteserien. Turen opp i Eliteserien varte dog bare i en sesong, før Aalesund måtte ta turen ned igjen etter en skrekkelig 2020-sesong, som igjen endte med poengrekord, denne gangen i negativt favør. I 2021 endte de på andreplass i OBOS-ligaen bak HamKam, som igjen gjorde de klar for en ny sesong på øverste nivå.
I 2022 tapte Aalesund på walkover for Bodø/Glimt i fjerde runde av Norgesmesterskapet i fotball for menn 2021-22, fordi de ikke kunne stille lag til kampen. Kampen var først berammet til søndag 13. mars, men ble etter ønske fra Bodø/Glimt flyttet frem til søndag 6. mars, for å gi Bodø/Glimt en mest ideell oppladning til UEFA Europa Conference League-kampene mot AZ Alkmaar, som gikk 10. og 17. mars. Aalesund slet med coronautbrudd i troppen og var dermed ikke klar til å spille kampen 6. mars. De fikk ingen gehør fra fotballforbundet om å spille på først oppsatt dato, og det hele endte med at Bodø/Glimt fikk seieren på walkover, og avanserte til kvartfinalen.
== NM i fotball ==
Vinner i 1962 mot Kvik (landsdelsserien)
Kvartfinale i 1940 mot Skeid
Kvartfinale i 1985 mot Faaberg
Kvartfinale i 1987 mot Bryne
Kvartfinale i 2003 mot Bodø/Glimt
Semifinale i 2002 mot Vålerenga
Vinner i 2009 mot Molde
Vinner i 2011 mot Brann
Ute av Norgesmesterskapet i fotball for menn 2021-22 i fjerde runde på walkover for Bodø/Glimt
== Europeiske cuper ==
== Kjente tidligere spillere og trenere ==
Bobby Gould (trener)
Erling «Yttis» Ytterland (tidligere spiller for AaFK, Ham Kam og VIF)
Egil Roger «Drillo» Olsen (trener 1989)
Ivar Morten Normark (trener 2000–2005)
John Arne Riise (tidligere spiller, nå trener for Avaldsnes Idrettslag)
Bjørn Helge Riise (tidligere spiller, la opp 2018)
Bjarne Kvam Olsen (tidligere spiller for AaFK)
Knut Torbjørn Eggen (tidligere spiller og trener for AaFK)
Per Joar Hansen (tidligere trener)
Jeffrey Aubynn (tidligere spiller)
Magnus Kihlberg (tidligere spiller)
Karl Oskar Fjørtoft (tidligere spiller, nå trener for Sportsklubben Herd)
Bård Wiggen (tidligere trener)
Helge Nøstdahl (tidligere spiller)
Anders Lindegaard (tidligere spiller, solgt til Manchester United i 2010)
Jonathan Parr (tidligere spiller, la opp etter 2021-sesongen)
Lars-Kristian Eriksen (tidligere spiller i junioravdelingen, gift med Caroline Berg Eriksen ))
Amund Skiri, (tidligere spiller, nå toppspillerutvikler i Aalesund)
== Hovedtrenere ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(no) Offisielt nettsted
(en) Aalesunds fotballklubb – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Jan Petter Hagen | | 7 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Afrika | 2023-02-04 | Afrika | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Afrika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdensdeler'] | «Det afrikanske kontinent» omdirigeres hit. Se eventuelt Den afrikanske kontinentalplaten
Afrika er en verdensdel som strekker seg i alt 8000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suezkanalen i Egypt. Klimaet er tropisk rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. Afrika har flere stater enn noe annet kontinent, med sine 48 kontinentale stater og seks øystater.
Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land.
Mennesket er etterkommer av tidlige hominider som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er over 200 000 år gamle.
| «Det afrikanske kontinent» omdirigeres hit. Se eventuelt Den afrikanske kontinentalplaten
Afrika er en verdensdel som strekker seg i alt 8000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suezkanalen i Egypt. Klimaet er tropisk rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. Afrika har flere stater enn noe annet kontinent, med sine 48 kontinentale stater og seks øystater.
Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land.
Mennesket er etterkommer av tidlige hominider som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er over 200 000 år gamle.
== Etymologi ==
«Africa» var opprinnelig navnet på en romersk provins som omfattet kontinentets nordlige middelhavskyst. Etter hvert er det blitt navnet på hele kontinentet, inkludert det som i dag gjerne kalles Afrika sør for Sahara.
Navnet kom inn i det vestlige vokabular gjennom romerne, som brukte navnet Afrika terra, «landet til afri» (flertall av afer), som beskrivelse av de nordlige delene av kontinentet. Provinsen het Africa, og hovedsetet var Karthago, som tilsvarer dagens Tunisia.
Afriene var en stamme, trolig berber, som holdt til i Nord-Afrika, i området rundt Karthago. Opprinnelsen til ordet Afer kan trolig kobles til det fønikiske afar (støv), som også finnes i de fleste andre semittiske språk.
Noen andre etymologier som er foreslått, og som er blitt grundig debattert er:
Det latinske ordet aprica, som betyr «solfylt»
Det greske ordet aphrike, som betyr «uten kulde». Dette ble foreslått av historikeren Leo Africanus (1495–1554), som foreslo at det greske ordet phrike (φρίκη), som betyr «kaldt og grufullt», kombinert med den benektende prefiksen a-, navnga området som et land foruten kulde og redsel.Oldtidens Afrika lå vest for Egypt, mens «Asia» ble brukt som beskrivelse av Anatolia og landene i øst. Opprinnelig hadde Egypt og Levanten en slags mellomposisjon mellom disse to områdene, men da Egypt ble en del av perserriket, kom det under den løse definisjonen av Asia. En absolutt linje mellom de to verdensdelene ble dratt av geografen Klaudios Ptolemaios (85–165), og gjorde Suez og Rødehavet til grense mellom Asia og Afrika.
== Geografi ==
Afrika er separert fra Europa av Middelhavet, det henger sammen med Asia i dets nordøstlige hjørne ved Suezkanalen med en bredde på 130 km. I tillegg blir ofte Sinai-halvøya som hører til Egypt geopolitisk sett regnet til Afrika. Fra det nordligste punktet Ras ben Sakka i Tunisia (37°21′ N) til det sørligste Kapp Agulhas i Sør-Afrika (34°51′15″ S), er det rundt 8000 km. Fra det vestligste punktet Kapp Verde (17°33′22″ V) til Ras Hafun i Somalia (51°27′52″ Ø) er det rundt 7400 km. Kystlinjen er 26 000 km lang, og mangelen på dype innskjæringer av kysten illustreres ved at Europa, som dekker et areal som tilsvarer en tredjedel av Afrika, har en kystlinje på 32 000 km i tillegg til en lang grense mot Asia.
Afrikas største land er Algerie og det minste landet er Seychellene, en øygruppe utenfor østkysten av kontinentet. Den minste nasjonen på fastlandet er Gambia.
Klimaet i Afrika er tropisk, det vil ifølge Köppens system for klimaklassifikasjon si et ikke-tørt klima hvor alle 12 måneder i året har en middeltemperatur som overstiger 18 °C, og subtropisk (varmt, med høy luftfuktighet og mye regn) lengst i nord og sør.
Det høyeste fjellet i Afrika er Kilimanjaro, det ligger i Tanzania, og er 5895 moh., og den største innsjøen er Victoriasjøen som ligger i Uganda, Tanzania og Kenya, og er omtrent 68 800 km². Laveste punkt er Assalsjøen i Djibouti med 155 meter under havet.
De lengste elvene i Afrika er Nilen (6 719 km), Kongo (4 700 km), Niger (4 180 km), Zambesi (2 736 km), Oranje (2 200 km), Kasai (2 153 km), Ubangi (1 980 km), Senegal (1,790 km) og Limpopo (1 750 km).
== Historie ==
Ifølge evolusjonsteorien er Afrika menneskehetens vugge på jorden, siden arten menneske stammer fra dette kontinentet. I løpet av midten av det 20. århundre oppdaget antropologer mange fossiler og bevis for at mennesker var til stede kanskje så tidlig som for syv millioner år siden. Fossilrester av flere arter av tidlige apelignende mennesker som er antatt å ha utviklet seg til dagens mennesker, som Australopithecus afarensis (datert til ca. 3,9 til 3 millioner år f.Kr., Paranthropus boisei (ca. 2,3-1,4 millioner år f.Kr.) og Homo ergaster (ca. 600 000-1,9 millioner år f.Kr.) har blitt oppdaget.
Ishango-beinet, datert til rundt 25 000 år siden, viser merker som er matematiske symbol. Gjennom menneskehetens oldtid, hadde Afrika (som alle andre kontinenter) ingen nasjonalstater og var i stedet befolket av grupper av jegere og samlere som khoisan.
=== Tidlige sivilisasjoner og handel ===
Rundt 3300 f.Kr. åpner de historiske nedtegnelsene i Afrika med oppkomsten av skriveferdigheten i den faraostyrte sivilisasjonen i Egypt som fortsatte, med varierende grad av innflytelse over andre områder, frem til 343 f.Kr. Viktige sivilisasjoner i forskjellige tider omfatter blant annet Kartago, kongedømmet Aksum, de nubiske kongedømmene, rikene til Sahel (Kanem-Bornu, Ghana, Mali og Songhai), Great Zimbabwe og Kongo.Bortsett fra Nildalen, var Sahara-ørkenen en nesten ugjennomtrengelig barriere mellom nord og sør, før introduksjonen av kamelen. Dette seige dyret ble først brakt til Egypt av perserne etter 525 f.Kr., selv om det ikke ble vanlig nok med store flokker i Nord-Afrika til å etablere transsaharisk handel før det 8. århundre. Sahanja–berbere var de første som utnyttet dette, og etter at islam spredte seg, fulgte en stabil handel i verdifulle metall, elfenben, salt og slaver mellom de muslimske statene i Maghreb og de saheliske kongedømmene.Afrika før kolonitiden hadde kanskje så mange som 10 000 forskjellige stater og politiske enheter karakterisert av forskjellige politiske organisasjoner og styre. Disse inkluderte familiegrupper av jegere og samlere som san-folket i det sørlige Afrika, større, mer strukturerte grupper som familieklanene til bantu-språklige mennesker i det sentrale og sørlige Afrika og tungt strukturerte grupper på Afrikas horn, de saheliske kongedømmene og autonome bystater som swahili-folkets handelsbyer langs kysten av det østlige Afrika, hvis handelsnettverk strakte seg så langt som til Kina.
I 1482 etablerte portugiserne de første av mange handelsstasjoner langs Guineakysten ved Elmina. De viktigste varene en handlet i var slaver, gull, elfenben og krydder. Den europeiske oppdagelsen av Amerika i 1492 ble fulgt av stor utvikling i slavehandel som før portugisernes tid, hadde vært nesten eksklusivt ført over land og hadde aldri blitt begrenset til ett kontinent.Slaveri begynte å fases ut i Europa og Amerika tidlig i det 19. århundre, noe som førte til en dramatisk endring i økonomien til kyststater som Dahomey og Ashanti.
=== Utforsking ===
I midten av det 19. århundre begynte europeiske og særlig britiske utforskere å interessere seg i å utforske hjertet av kontinentet og åpne området for handel, gruvedrift og annen kommersiell utvinning. I tillegg var der et ønske om å konvertere innbyggerne til kristendom. Det sentrale området i Afrika var fremdeles stort sett ukjent for europeerne på denne tiden. David Livingstone utforsket kontinentet mellom 1852 og hans død i 1873, og han ble den første europeer som fikk se Victoriafallene. Et hovedmål for utforskerne var å lokalisere kilden for Nilen. Ekspedisjoner av Burton og Speke (1857–1858) og Speke og Grant (1863) lokaliserte Tanganyikasjøen og Victoriasjøen. Sistnevnte ble til slutt påvist å være Nilens kilde. Med etterfølgende ekspedisjoner av Baker og Stanley, var Afrika godt utforsket på slutten av århundret og dette banet vei for koloniseringen som fulgte.
=== Kolonialisme og «kappløpet om Afrika» ===
Sent i det 19. århundre, satte de europeiske kolonimaktene i gang et betydelig «kappløp om Afrika» og okkuperte nesten hele kontinentet, skapte mange koloniale nasjonalstater og etterlot bare to uavhengige nasjoner: Liberia, den fargede amerikanske kolonien, og det ortodokse kristne Abessinia (Etiopia). Denne koloniokkupasjonen fortsatte til etter avslutningen av andre verdenskrig, da alle kolonistatene gradvis skaffet seg uavhengighet.
Kolonialisme hadde en destabiliserende effekt på det som hadde vært et antall etniske grupper som fremdeles merkes i afrikansk politikk. Før den europeiske innflytelsen, var ikke nasjonalgrenser til stor bekymring, da afrikanerne vanligvis fulgte praksisen fra andre deler av verden, som Den arabiske halvøy, hvor en gruppes territorium var flytende med dens militære innflytelse og handelsinnflytelsen. Europeernes insistering på å trekke opp grenser rundt territorium for å isolere dem fra andre kolonimakter hadde ofte den effekten at de separerte politiske grupperinger, eller tvang tradisjonelle fiender til å leve side om side uten noen buffersone mellom dem. Selv om Kongo-elven ser ut til å være en naturlig geografisk grense, var der grupper som ellers delte språk, kultur eller andre likheter og som bodde på begge sider. Delingen av landet mellom Belgia og Frankrike langs elven isolerte disse gruppene fra hverandre. De som bodde i saharisk eller sub-saharisk Afrika og handlet på tvers av kontinentet i århundrer, krysset grenser som bare eksisterte på europeiske kart.
I nasjoner som hadde betydelige europeiske befolkninger, for eksempel Rhodesia og Sør-Afrika, ble systemer av andregrads borgerskap ofte innført for å gi europeere politisk makt som gikk langt utover deres antall. I fristaten Kongo, som var kong Leopold IIs personlige eiendom, ble den innfødte befolkningen underlagt umenneskelig behandling og nær slavestatus med tvangsarbeid. Men linjene ble ikke alltid trukket på tvers av raser. I Liberia klarte etterkommerne av amerikanske slaver å ha et politisk system i over 100 år som gav eksslaver og innfødte i området omtrent lik lovgivende makt til tross for at tidligere slavene var undertallige i ti til en i den generelle befolkningen. Inspirasjonen for dette systemet var USAs senat som hadde balansert makten til frie og slavestater til tross for den mye større befolkningen i den frie.
Europeerne forandret ofte maktbalansen, skapte etniske skiller hvor det tidligere ikke hadde eksistert noen og introdusert en skadelig klassedeling for de innfødte innbyggerne i områdene de kontrollerte. I det som nå er Rwanda og Burundi hadde to etniske grupper, hutuer og tutsier, smeltet til en kultur innen tyske kolonister tok kontroll over regionen i det 19. århundre. De var ikke lenger delt av etnisitet på grunn av ekteskap på tvers av gruppene og sammenblandingen av kulturell praksis hadde over århundrer fjernet synlige kulturelle skillelinjer. Etter at territoriet ble gitt til Belgia etter første verdenskrig, innførte de en politikk av rasekategorisering ettersom rasebasert kategorisering og filosofi var en del av den europeiske kulturen på den tiden. Begrepet hutu henviste opprinnelig til nordøstlige kvegbaserte stammer som hadde migrert inn i regionen senere. Begrepet ble til slutt et begrep for de innfødte beskrev en persons økonomiske klasse. Individer som eide rundt ti eller flere kveg ble regnet som tutsi, og de med færre ble regnet som hutu, uten tanke for opphav. Dette var mer en tommelfingerregel, og en kunne gå fra å være hutu til tutsi og omvendt.
Belgierne introduserte et rasesystem. Individene som hadde karakteristikker som europeerne likte, lysere hud, den rette høyden, smale neser osv, ble gitt makt blant de koloniserte folkene. Belgierne besluttet at disse trekkene var mer ideelt Hamitiske, og videre mer ideelt europeiske og tilhørte de folkene som var nærmest tutsi i opphav. De innførte en politikk med å dele ut identifiseringskort basert på denne filosofien. De som var nærmest idealet ble proklamert tutsi og de som var forskjellig fra idealet ble proklamert hutu.
=== Afrika etter kolonitiden ===
I dag har Afrika 54 uavhengige land som stort sett har grensene som ble trukket opp under europeisk kolonialisme.
Siden kolonitiden har afrikanske stater jevnlig vært rammet av ustabilitet, korrupsjon, voldeligheter og maktkamper. Det store flertallet av afrikanske nasjoner er republikker som opererer under en eller annen form for presidentsystem i styret. Få nasjoner i Afrika har klart å opprettholde demokratiske styresett, og mange har i stedet gått gjennom en serie brutale statskupp og militære diktatur. Et antall afrikanske politiske ledere var militære generaler som var dårlig utdannet og ignorante på styresaker. Stor ustabilitet var derimot resultatet av marginaliseringen av andre etniske grupper under disse lederne. Mange politikere brukte maktposisjonen til å utløse etniske konflikter som hadde blitt forsterket, eller til og med skapt, gjennom kolonistyret. I mange land ble militæret sett på som den eneste gruppen som effektivt kunne opprettholde ro og orden, og det hersket mange nasjoner i Afrika i 1970-årene og tidlig 80-årene. I perioden fra slutten av 1960-årene hadde Afrika mer enn 70 kupp og 13 attentat på presidenter.
Konflikter i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, i tillegg til politikken til IMF, spilte også en rolle på ustabiliteten. Da et land ble uavhengig for første gang, ble det ofte forventet at det skulle slutte seg til en av supermaktene. Mange land i Nord-Afrika fikk sovjetisk militærstøtte, mens mange i det sentrale og sørlige Afrika var støttet av USA, Frankrike eller begge. 1970-årene så en eskalering ettersom nye uavhengige Angola og Mosambik sluttet seg til Sovjetunionen og vesten og Sør-Afrika forsøkte å begrense sovjetisk innflytelse. Grensestrider og territorielle disputter var også vanlige, da de europeiske grensene til mange nasjoner ble utfordret gjennom bevæpnede konflikter.
== Politikk ==
Styresmaktens mislykkede politikk og politisk korrupsjon har resultert i mange utstrakte hungersnøder, og betydelige deler av Afrika har fortsatt distribusjonssystemer som ikke er i stand til å levere ut nok mat eller vann slik at befolkningen kan overleve. Det som før kolonialismen hadde vært kilden for 90 % av verdens gull, ble det fattigste kontinentet i verden. Dets tidligere rikdommer kom andre kontinenter til gode. Spredningen av sykdommer herjer også, særlig spredningen av humant immunsviktvirus (HIV) og den tilhørende aids som har blitt en dødelig epidemi på kontinentet. Til tross for tallrike vansker, har der vært tegn til at kontinentet kan ha håp for fremtiden. Demokratiske styresett ser ut til å være i ferd med å spre seg, selv om de fortsatt ikke er flertallet. National Geographic hevder at 13 afrikanske nasjoner kan regnes som virkelig demokratiske. I tillegg har mange nasjoner anerkjent grunnleggende menneskerettigheter for alle borgere, selv om de i praksis ikke alltid blir anerkjent, og har opprettet rimelig uavhengige domstoler.
Der er klare tegn til økte nettverk blant de afrikanske organisasjonene og statene. I borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaire), ble et halvt dusin afrikanske naboland involvert fremfor intervensjon fra rike, ikke-afrikanske land (se også den andre krigen i Kongo). Siden konflikten begynte i 1998, har de beregnede tallene for antall omkomne nådd 3,5 millioner. Dette kan spille en lignende rolle som andre verdenskrig for Europa, hvor folkene i nabolandene etter krigen bestemte seg for å integrere sine samfunn på en slik måte at krig mellom dem ble like utenkelig som krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland ville være i dag. Politiske organ som Den afrikanske union gir også håp om større samarbeid og fred mellom kontinentets mange land. Utstrakte brudd på menneskerettighetene foregår fremdeles i flere deler av Afrika, ofte under overoppsyn av staten. De fleste av disse bruddene skjer av politiske årsaker, ofte som et resultat av borgerkrig. Land hvor betydelige menneskerettighetsbrudd har blitt rapportert nylig inkluderer Den demokratiske republikken Kongo, Sierra Leone, Liberia, Sudan og Elfenbenskysten.
== Økonomi ==
Afrika er verdens fattigste bebodde kontinent, hovedsakelig på grunn av kolonialismen og dets resulterende korrupte regjeringer og despotisme. Ifølge FNs utviklingsrapport i 2003, var verdens 25 minst utviklede nasjoner (nr 151 til 175) alle afrikanske.Mens rask vekst i Kina, og nå India, og moderat vekst i Latin-Amerika, har løftet millioner over marginale livsvilkår, har Afrika gått tilbake med hensyn til handel, investeringer og inntekt per innbygger. Denne fattigdomen har utstrakte effekter, inkludert lavere forventet levealder, vold og ustabilitet, faktorer som er sammenbundet med kontinentets fattigdom.
Noen områder, særlig Botswana og Sør-Afrika, har opplevd økonomisk suksess, inkludert åpningen av børs. Dette er hovedsakelig på grunn av deres naturressurser da de er verdens ledende produsenter av både gull og diamanter, og delvis på grunn av deres veletablerte lovverk. Sør-Afrika har også adgang til finansiell kapital, tallrike markeder og dyktige arbeidere. Tiår av apartheid etterlot seg både en arv av sosialt skille og raseskille, men også en svært stor og svært dyktig hvit befolkning og en infrastruktur i store deler av landet på linje med den vestlige verden. Andre afrikanske land gjør lignende fremskritt, som Ghana, mens atter andre som f.eks Egypt, har en lengre historie av kommersiell og økonomisk suksess.
Nigeria sitter på en av de største oljereservene i verden og er det mest folkerike landet i Afrika med en av de raskest voksende økonomiene i verden.
Fra 1995 til 2005 tok økonomisk vekst tak med et gjennomsnitt på 5 % i 2005. Men noen land opplever mye høyere vekst (over 10 %), særlig Angola, Sudan og Ekvatorial-Guinea som alle tre nylig har begynte å utvinne sine petroleumsreserver.
Det har blitt påpekt fra blant annet organisasjonen Tax Justice Network at mange afrikanske land har store problemer med å få inn skatteinntekter fra sine økonomier. Organisasjonen hevder at gjennom omfattende bruk av skatteparadiser klarer store multinasjonale selskap å unndra seg beskatning, noe som igjen går ut over disse landenes utvikling.
== Matvareproduksjonen i Afrika ==
Mellom 70 og 80 prosent av befolkningen i Afrika arbeider innen landbruket, som stort sett blir drevet etter tradisjonelle metoder. Småbruk står for 90 prosent av jordbruksproduksjonen i verdensdelen.
Det kommersielle landbruket er ikke innstilt på produksjon av mat, men har i stedet konsentrert seg om produktene kakao, kaffe samt bomull.
Produksjonsveksten per år ligger på 2 til 2,5 prosent. Dersom en tar hensyn til befolkningsveksten har produksjonen per person av den grunn falt med fem prosent de seneste tyve årene.
Nærmere to hundre millioner personer, en tredjedel av befolkningen i Afrika, er underernært.
Afrika importerer per 29. august 2008 25 prosent av sitt matvareforbruk.
== Demografi ==
Afrikanerne kan grupperes etter om de lever nord eller sør for Sahara, disse gruppene kalles henholdsvis nordafrikanere og subsahariske afrikanere. Afroasiatisk språklige folkeslag dominerer i Nord-Afrika, mens Afrika sør for Sahara er dominert av et antall befolkninger gruppert etter deres språk, Niger-Kongo i Vest-Afrika, nilosaharisk på det østlige høylandet og khoisan i sør.
Bantuspråklige (del av Niger-Kongo familien) tilhører majoriteten i det sørlige, sentrale og østlige fastlandet i Afrika. Men der er også flere nilogrupper i Øst-Afrika og noen få gjenværende opprinnelige khoisan (san eller buskmenn) og pygmefolkeslag i henholdsvis det sørlige og sentrale Afrika. Bantuspråklige afrikanere dominerer også i Gabon og Ekvatorial-Guinea og finnes i deler av det sørlige Kamerun og sørlige Somalia. I Kalahari-ørkenen i det sørlige Afrika, har folkeslag kjent som buskmenn («san» som er nært i slekt med, men forskjellige fra, «hottentotter») lenge vært til stede. San er fysisk forskjellige fra andre afrikanere og er det opprinnelige folkeslaget i det sørlige Afrika. Pygmeer er det opprinnelige folkeslaget i det sentrale Afrika som bodde der før bantumigrasjonen.
Folkeslagene i Nord-Afrika består av to hovedgrupper, berbere og arabisk-språklige folkeslag i vest og egyptere i øst. Araberne som ankom i det 7. århundre introduserte arabisk språk og islam til Nord-Afrika. De semittiske fønikerne, de europeiske grekerne, romerne og vandalene slo seg også ned i Nord-Afrika. Berberne utgjør fremdeles majoriteten i Marokko, mens de er en betydelig minoritet i Algerie. De er også til stede i Tunisia og Libya. Tuareg og andre ofte nomadiske folkeslag er de primære innbyggerne i det sahariske indre av Nord-Afrika. Nubierne er en nilosaharisk–språklig gruppe (selv om mange snakker arabisk også) som utviklet en antikk sivilisasjon i Nordøst-Afrika.
I løpet av det siste århundret har små, men økonomisk viktige, kolonier av libanesere og oversjøiske kinesere også utviklet seg i de større kystbyene i henholdsvis Vest og Øst-Afrika.
Noen etiopiske og eritreiske grupper (som amharer og tigreanere) som snakker semittiske språk og er etterkommere av de antikke sabaene som krysset Rødehavet fra Sør-Arabia (Jemen) for mange århundrer siden. Oromo og somaliere snakker kushittiske språk, men de fleste somaliske klanene kan spores tilbake til arabisk opphav også. Sudan og Mauritania er delt mellom en hovedsakelig arabisert nord og en innfødt afrikansk sør (selv om «araberne» i Sudan har en klart dominerende afrikansk opphav også). Noen områder i Øst-Afrika, særlig øya Zanzibar og den kenyanske øya Lamu, fikk arabiske muslimer og bosettere og handelsmenn fra Sørvest-Asia i middelalderen og i antikken.
Fra begynnelsen av det 16. århundre begynte europeere som portugisere og nederlendere å etablere handelsstasjoner og festninger langs kystene av det vestlige og sørlige Afrika. Etter hvert slo et stort antall nederlendere supplert av franske hugenotter og tyskere seg ned i det som i dag er Sør-Afrika. Deres etterkommere, boere og de fargede, er den største gruppen med europeisk opphav i dagens Afrika. På 1800-tallet førte en ny fase av kolonisering et stort antall franske og britiske bosettere til Afrika. Portugiserne slo seg hovedsakelig ned i Angola, men også i Mosambik. Franskmennene slo seg ned i stort antall i Algerie hvor de ble kollektivt kjent som pied-noirer og i mindre skala i andre deler av Nord og Vest-Afrika i tillegg til Madagaskar. Britene slo seg hovedsakelig ned i Sør-Afrika i tillegg til kolonien Rhodesia og i høylandene i det som nå er Kenya. Tyskerne slo seg ned i det som nå er Tanzania og Namibia, og der er fremdeles en befolkning av tyskspråklige hvite namibiere. Mindre antall av europeiske soldater, forretningsfolk og embetsmenn etablerte seg ogsp i administrative sentre som Nairobi og Dakar. Avkoloniseringen i løpet av 1960-årene resulterte ofte i massemigrasjon av bosetter av europeisk opphav ut av Afrika, særlig fra Algerie, Angola, Kenya og Rhodesia (nå Zimbabwe). Men i Sør-Afrika og Namibia har den hvite minoriteten forblitt politisk dominerende etter uavhengigheten fra Europa, og en betydelig befolkning av hvite afrikanere forblir i disse to landene selv etter demokratiet til slutt ble innført på slutten av den kalde krigen. Sør-Afrika har også blitt det foretrukne målet for hvite anglo-zimbabwere og av migranter fra hele det sørlige Afrika.
Europeisk kolonisering førte også med seg betydelige grupper av asiater, særlig mennesker fra det indiske subkontinent, til britiske kolonier. Store indiske samfunn finnes i Sør-Afrika, og mindre samfunn er til stede i Kenya, Tanzania og noen andre sørlige og østlige afrikanske land. Det store indiske samfunnet i Uganda ble utvist av diktatoren Idi Amin i 1972, men noen har senere vendt tilbake. Øyene i Indiahavet er også befolket hovedsakelig av mennesker av asiatisk opphav, ofte blandet med afrikanere og europeere. Malagsy-folket på Madagaskar er et malayer-folk, men de som bor langs kysten er generelt blandet med bantu, arabisk, indisk og europeisk opphav. Malayisk og indisk opphav er også viktige komponenter i gruppen av folk kjent i Sør-Afrika som Cape-fargede, mennesker med opphav i to eller flere raser og kontinenter.
=== Befolkningsutvikling ===
Tabellene under viser FNs prognose i 2022 for befolkningsutviklingen i Afrika og verden:
I FNs statistikk er hele Russland lagt til Europa, mens hele Tyrkia og Kypros er lagt til Asia. Vest-Papua (Indonesia) som er en del av Melanesia er lagt til Asia, mens Hawaii (USA) og Påskeøya (Chile) som er deler av Polynesia er lagt til Amerika.
=== Største byer ===
Afrikas største byområder (urban agglomerations), folketall estimert av CIA for 2022:
Kairo, Egypt 21 750 000
Kinshasa, Kongo 15 628 000
Lagos, Nigeria 15 388 000
Johannesburg, Sør-Afrika 10 110 000
Luanda, Angola 8 952 000
Dar-es-Salaam, Tanzania 7 405 000
Khartoum, Sudan 6 160 000
Abidjan, Elfenbenskysten 5 516 000
Alexandria, Egypt 5 484 000
== Språk ==
Etter de fleste overslag inneholder Afrika mer enn tusen språk. Det er fire betydelige språkfamilier som er innfødte i Afrika.
De afroasiatiske språkene er en språkfamilie med rundt 240 språk og 285 millioner mennesker i Øst-Afrika, Nord-Afrika, Sahel og Sørvest-Afrika.
Den nilosahariske språkfamilien består av mer enn hundre språk som blir snakket av 30 millioner mennesker. Nilo-sahariske språkene blir hovedsakelig snakket i Tsjad, Etiopia, Kenya, Sudan, Uganda og det nordlige Tanzania.
Niger-kongo-språkfamilien dekker mye av det subsahariske Afrika og er antagelig den største språkfamilien i verden i antall forskjellige språk. Et betydelig antall av dem er bantuspråk som snakkes i mye av det subsahariske Afrika.
Khoisan-språkene består av rundt 50 språk som snakkes i det sørlige Afrika av rundt 120 000 mennesker. Mange av Khoisan-språkene er truede. Khoi og san-folkene er regnet som de opprinnelige innbyggerne av denne delen av Afrika.Med noen få unntak i Øst-Afrika, har nesten alle afrikanske land vedtatt offisielle språk som har sin opprinnelse utenfor kontinentet og som er blitt spredt gjennom kolonialisme eller menneskelig migrasjon. I tallrike land blir engelsk og fransk brukt til offentlig kommunikasjon som styresmakt, handelsstand, utdanning og media. Arabisk, portugisisk, afrikaans og gassisk er andre eksempler på opprinnelig ikke-afrikanske språk som blir brukt av millioner av afrikanere i dag, både i det offentlige og private rom.
== Kultur ==
Afrika har et antall overlappende kulturer. Det mest konvensjonelle skillet er det mellom subsaharisk Afrika og de nordlige landene fra Egypt til Marokko som stort sett assosierer seg med arabisk kultur. I denne sammenligningen regnes nasjonene sør for Sahara å bestå av mange kulturelle områder, eksempelvis den bantu språklige gruppen.
Det kan også skilles mellom fransk Afrika og resten av Afrika, eksempelvis de tidligere britiske koloniene i det sørlige og østlige Afrika. En annen kulturell skillelinje er den mellom afrikanere som lever tradisjonell livsstil og de som grunnleggende sett er moderne. Tradisjonalistene er noen ganger inndelt i pastoralister og agrikulturelle.
Afrikansk kunst reflekterer forskjelligheten i afrikanske kulturer. Den eldste eksisterende kunsten er 6000 år gamle utskjæringer funnet i Niger. Kheopspyramiden i Egypt var verdens høyeste arkitektoniske bedrift i 4000 år før Eiffeltårnet ble bygd. Det etiopiske komplekset av monolittiske kirker ved Lalibela, hvor St Georges kirke er et eksempel, regnes som en annen ingeniørbragd.
=== Musikk ===
Afrikas musikk er en av de mest dynamiske kunstformene. Egypt har lenge vært et kulturelt fokuspunkt i den arabiske verden, mens minnet om rytmene i subsaharisk Afrika, særlig Vest-Afrika, ble overført gjennom den atlantiske slavehandelen til moderne samba, blues, jazz, reggae, rap og rock and roll. Kontinentets moderne musikk inkluderer den svært komplekse korsangen i det sørlige Afrika og danserytmene til soukous, dominert av musikken i Den demokratiske republikken Kongo. En nylig utvikling i det 21. århundre er oppkomsten av afrikansk hiphop. En form fra Senegal er blandet med tradisjonell mbalax. I Sør-Afrika har en form for musikk som house kjent under navnet kwaito utviklet seg, og landet har vært hjemlandet for sin egen form for sørafrikansk jazz en stund, mens afrikaans-musikk er en helt egen form og består hovedsakelig av tradisjonell boere musiek og former for folkemusikk og rock.
Innfødte musikk og dansetradisjoner i Afrika opprettholdes av muntlige tradisjoner, og de er forskjellige fra musikk og dansestilene i Nord-Afrika og det sørlige Afrika. Arabisk innflytelse er synlig i musikken og dansen i nord og i det sørlige Afrika er vestlig innflytelse tydelig på grunn av kolonialisme.
Mange afrikanske språk er tonespråk hvor toneleie bestemmer betydningen. Dette uttrykkes i afrikanske musiske melodier og rytmer. Mange forskjellige musikkinstrumenter blir brukt som for eksempel trommer, trompet, bjelle, fløyte og lutt.
Afrikanske danser er en viktig tilstand av kommunikasjon, og danserne bruker gester, masker, kostymer, kroppsmaling og et antall visuelle gjenstander. De grunnleggende bevegelsene er noen ganger enkle og legger vekt på kun overkroppen eller mageregionen eller føttene. Slike bevegelser er noen ganger komplekse og involverer koordinasjon av forskjellige kroppsdeler. Dansere utfører dansen noen ganger alene eller i små grupper på to eller tre personer. Danser med mange utøvere utføres også med forskjellige formasjoner, som lineære, sirkulære, buktende og så videre.
== Religion ==
Afrikanerne har mange forskjellige religiøse trossystemer, hvor kristendom og islam er de mest utbredte. Rundt 46,3 % av alle afrikanerne er kristne og 40,5 % er muslimer. Rundt 11,8 % av afrikanerne følger opprinnelige afrikanske religioner. Et lite antall afrikanere er hinduer eller har jødisk trostradisjon, slik som beta Israel og lemba-stammene.De innfødte afrikanske religionene har en tendens til å dreie rundt animisme og forfedredyrking. Et vanlig emne i tradisjonell trossystemer var delingen av den spirituelle verden i en «hjelpsom» og en «skadende» del. Hjelpsomme ånder regnes vanligvis å inkludere forfedres ånder som hjelper deres etterkommere og mektige ånder som beskytter hele samfunn fra naturkatastrofer eller angrep fra fiender, mens skadelige ånder inkluderer sjelene til mordofre som ble gravlagt uten de korrekte begravelsesritene og ånder brukt av fiendtlige medium til å skape sykdom blant deres fiender. Mens effekten av disse tidlige formene for dyrking fortsetter å ha grunnleggende innflytelse, har trossystemene utviklet seg ettersom de møter andre religioner.
Dannelsen av det gamle riket i Egypt i det tredje milleniet f.Kr. markerte det første kjente komplekse religiøse systemet på kontinentet. En gang på 800-tallet f.Kr. ble Karthago grunnlagt i dagens Tunisia av fønikerne, og ble et betydelig kosmopolitisk senter hvor guddommer fra nabolandene Egypt, Roma og etruskernes bystater ble tilbedt.
Den etiopisk-ortodokse kirke og den eritreisk-ortodokse kirke dateres offisielt til det 300-tallet og er dermed en av de først etablerte kristne kirker i verden. I begynnelsen gjorde ortodokse fremskritt i dagens Sudan og andre regioner i nabolaget. Men etter at islam ble spredt, var veksten treg og begrenset til høylandene.
Islam gikk inn i Afrika da muslimene erobret Nord-Afrika mellom 640 og 710 og det startet med Egypt. De etablerte Mogadishu, Melinde, Mombasa, Kilwa og Sofala da de fulgte sjøhandelsveiene ned langs kysten på Øst-Afrika og spredte seg gjennom Saharaørkenen inn i det indre av Afrika da religionen fulgte i fotsporene til muslimske handelsmenn. Muslimene var også blant de asiatiske menneskene som senere slo seg ned i det britisk-styrte Afrika.
Mange afrikanere ble konvertert til vesteuropeisk form for kristendom i kolonitiden. I de siste tiårene av 1900-tallet, har forskjellige sekter av karismatisk kristendom vokst raskt. Et antall romersk-katolske afrikanske biskoper var til og med nevnt som mulige pavekandidater i 2005. Afrikanske kristne ser ut til å være mer sosialt konservative enn deres trosfeller i store deler av den industrialiserte verden, noe som ganske nylig har ført til spenning innen retninger som anglikanske kirker og metodistkirker.
I 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. Ifølge både muslimske og kristne kilder konverterer hvert år 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom. Disse er spredt over hele kontinentet.
=== Religion i Afrika sør for Sahara i 2010 og fram mot 2050 ===
En prognose for den religiøse demografien i Afrika sør for Sahara, slik den forventes å være i 2050. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.
Tabellen viser at gruppen muslimer forventes og ha den største fremgangen frem mot 2050 - og de vil forøvrig være den eneste gruppen som øker sin andel på bekostning av de andre. Den kristne gruppen vil imidlertid fremdeles være den største og vil utgjøre godt over halvparten av befolkningen i 2050. Gruppen afrikanske folkereligioner forventes å ha omtrent samme andel som i 2010. Dette er forøvrig den regionen i Pews undersøkelse som forventes ha den største befolkningsøkningen frem mot 2050.
== Selvstendige land ==
Tabellen viser CIAs estimater for 2022.
=== Afrikas land i alfabetisk rekkefølge ===
== Bilder ==
== Se også ==
Den afrikanske kontinentalplaten
Afrikanske flagg
Kappløpet om Afrika
ECOMOG – vestafrikansk forsvarsallianse
== Litteratur ==
Simensen, Jarle (2009): Afrikas historie Cappelen 5. utgave. ISBN 978-82-02-30785-1
Balsvik, Randi Rønning (2004): Afrika i eit historiografisk perspektiv Det norske samlaget. ISBN 82-521-6355-6
Eriksen, Tore Linné (1945-) (1979). Afrika: en verdensdel i kart, tall og figurer. Uppsala: Nordiska afrikainstitutet. ISBN 9171061576.
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. ISBN 8254002312.
== Referanser == | Afrika | 8 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atalanta_BC | 2023-02-04 | Atalanta BC | ['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergamo', 'Kategori:Fotballag etablert i 1907', 'Kategori:Fotballag i Italia', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Sport i Italia i 1907', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01'] | Atalanta Bergamasca Calcio (grunnlagt 1907) er en fotballklubb fra den nord-italienske byen Bergamo i Lombardia.
| Atalanta Bergamasca Calcio (grunnlagt 1907) er en fotballklubb fra den nord-italienske byen Bergamo i Lombardia.
== Bakgrunn og virke ==
Det ble stiftet av sveitsiske immigranter og oppkalt etter den greske jaktgudinnen Atalanta.
De ble nummer 4 i landets toppdivisjon Serie A i 2017 med Gian Piero Gasperini bak spakene. I 2018-2019 ble det en sterk tredjeplass.
Eneste nasjonale seier er seieren i Coppa Italia i 1963. Laget nådde semifinale i den europeiske Cupvinnercupen i 1988 men tapte for belgiske KV Mechelen som vant det året. Laget kvalifiserte seg til sluttspillet i Champions League i sesongen 2019-2020. Dette på tross av at de tapte de tre første kampene i gruppespillet. Ingen lag hadde tidligere klart å gå videre med et slikt utgangspunkt.
Klubben rykket ned til Serie B i 2003, 2005 og 2010 men rykket opp igjen til Serie A etter kun en sesong. Laget ble fratatt en del poeng i 2011 og 2012 på grunn av kampfiksing med lagets Cristiano Doni, som så la opp.
Deres hjemmebane er Stadio Atleti Azzurri d'Italia , innviet i 1928 og med en kapasitet på 24 642 tilskuere.
== Spillerstall ==
Oppdatert 4. oktober 2022.
=== Utlånte spillere ===
== Kjente spillere ==
Antonio Cabrini (1975–76)
Cesare Prandelli (1978–79), (1985-90)
Glenn Strömberg (1984–92)
Filippo Inzaghi (1996–97)
Christian Vieri (1995-96), (2006–07), (2008-09)
Alejandro Darío Gómez (2014–21)
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(it) Offisielt nettsted
(en) Atalanta BC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | |hjemmebane = Gewiss Stadium | 9 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Jahren | 2023-02-04 | Anne Jahren | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1985', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1987', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Fødsler 20. juni', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere tilknyttet Birkebeinerrennet', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn'] | Anne Jahren (født 20. juni 1963 i Bærum) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Bærums Skiklub.
| Anne Jahren (født 20. juni 1963 i Bærum) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Bærums Skiklub.
== Meritter ==
=== Internasjonalt ===
Anne Jahren gikk på det norske laget som tok gull på 3 x 5 km stafett i junior-VM 1982 i Murau.
Jahren var med på Norges vinnerlag i stafett (4×5 km) i OL 1984 i Sarajevo, og ble verdensmester på 10 km i Oberstdorf 1987.
Sølv (stafett) i OL 1988 i Calgary
Sølv (stafett) i Seefeld-VM 1985
Bronse (20 km) i Sarajevo-OL 1984
Bronse (stafett) i Lahtis-VM 1989.Hun fikk tredjeplass i verdenscupen sesongen 1984.
=== Nasjonalt ===
I 1992 vant hun kvinneklassen i Birkebeinerrennet.
Gull i NM langrenn 10 km i 1983, 1985 og 1987.
Gull i NM langrenn 5 km 1985
NM i stafett 1987
== Verdenscupseire ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Anne Jahren på Internet Movie Database
(de) Anne Jahren – Munzinger Sportsarchiv
(en) Anne Jahren – Olympedia
(en) Anne Jahren – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(en) Anne Jahren – databaseOlympics.com (arkivert)
(en) Anne Jahren – FIS (langrenn) | Anne Jahren (født 20. juni 1963 i Bærum) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Bærums Skiklub. | 10 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Angola | 2023-02-04 | Angola | ['Kategori:12°S', 'Kategori:17°Ø', 'Kategori:Angola', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1975', 'Kategori:Tidligere portugisiske kolonier'] | Angola er et land som ligger på vestkysten av Afrika. Landet grenser til Namibia, Zambia, Den demokratiske republikken Kongo og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville). Hovedstaden Luanda har om lag 3 millioner innbyggere.
Angola har store naturressurser som olje, gass og diamanter, men er likevel et fattig land. Forventet levealder ligger på 53,7 år, og skrivekyndigheten er på 70,6%. Landet ligger på 149.-plass på FNs utviklingsindeks.
| Angola er et land som ligger på vestkysten av Afrika. Landet grenser til Namibia, Zambia, Den demokratiske republikken Kongo og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville). Hovedstaden Luanda har om lag 3 millioner innbyggere.
Angola har store naturressurser som olje, gass og diamanter, men er likevel et fattig land. Forventet levealder ligger på 53,7 år, og skrivekyndigheten er på 70,6%. Landet ligger på 149.-plass på FNs utviklingsindeks.
== Etymologi ==
Navnet Angola stammer fra det portugisiske koloninavnet Reino de Angola (Kongeriket Angola), og er nevnt i 1571 av Paulo Dias de Novais. Toponymet ble av portugiserne avledet fra tittelen ngola, som ble båret av kongeriket Ndongos regenter. Ndongo var et kongedømme i høylandet mellom elvene Kwanza og Lukala, et område vanligvis tilskrevet Kongeriket Kongos regenter, men var et område som søkte større grad av uavhengighet i løpet av 1500-tallet.
== Geografi ==
Angola grenser til Namibia i sør, Zambia i øst, Den demokratiske republikken Kongo i nordøst og Atlanterhavet i vest. Eksklaven Cabinda grenser også til Republikken Kongo i nord. Angolas hovedstad, Luanda, ligger ved atlanterhavskysten i nordvest i landet. Angolas gjennomsnittstemperatur ved kysten er 16 °C om vinteren og 21 °C om sommeren.
== Demografi ==
Angola har tre etniske hovedgrupper, og alle snakker bantu-språk: Ovimbundu 37 %, mbundu 25 % og bakongo 13 %. Andre grupper er chokwe (eller lunda), ganguela, nhaneca-humbe, ambo, herero og xindunga. I tillegg utgjør mestiçoer, angolanere av blandet europeisk og afrikansk opphav, rundt 2 % med en liten (1 %) befolkning av hvite, hovedsakelig etniske portugisere. Portugiserne utgjør den største ikke-afrikanske befolkningen med minst 30 000, men mange innfødte angolanere kan kreve portugisisk nasjonalitet etter portugisiske lover.
I 1975 slo 250 000 cubanske soldater seg ned i Angola for å hjelpe MPLA-styrkene med å kjempe for sin uavhengighet. Disse cubanerne er av europeisk og asiatisk (hovedsakelig kinesisk) opphav, mens andre inkluderte dem som hadde forfedre i Angola. Men i 1989 forlot nesten alle cubanerne landet etter at en fredsavtale mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika ble signert.
Portugisisk er både det offisielle og dominerende språket og blir snakket i hjemmene til rundt to tredjedeler av befolkningen, inkludert cubanerne, portugiserne og mestiçoer, og som et andrespråk av mange flere. 40 % av angolanerne snakker bantu-språkene (mest utbredt av disse er ovimbunda, kimbundu og kikongo) som sitt morsmål. Mange utdannede angolanere snakker engelsk som andre- eller tredjespråk. Cubanerne snakker spansk, men nesten ingen av deres etterkommere snakker det.
Den store majoriteten av innbyggerne er av bantu-opphav med noe blanding i Kongo-distriktet. I sørøst finnes det forskjellige stammer av buskmenn. De mest kjente av bantu-stammene er ba-kongo (ba-fiot) som hovedsakelig holder til i nord, og abunda (mbunda, ba-bundo) som okkuperer den sentrale delen av landet og tar sitt navn fra ngola-stammen til abunda. En annen av disse stammene, bangala, som lever på den vestre bredden av øvre Kwango, må ikke forveksles med bangala i midten av Kongo. I abunda finnes det betydelig portugisisk blod. Ba-lunda bor i Lunda-distriktet. Langs øvre Kunene og i andre distrikter på platået bor det boere. Boerbefolkningen er på rundt 2000 personer. I kystlandsbyene er majoriteten av de hvite innbyggerne portugisere.
Katolisismen er fortsatt den dominerende religionen, selv om et økende antall kirker skaffer seg flere tilhengere, særlig evangelismen. Innfødte religioner er fremdeles nokså viktige i Angola.
== Historie ==
Hovedartikkel: Angolas historie
Angola var en portugisisk koloni og senter for den portugisiske slavehandelen til Brasil helt fra 1500-tallet. Rundt 1960 ga de andre europeiske kolonimaktene opp sine kolonier i Afrika, men Portugal nektet fortsatt å gi opp sine. Dette førte til at angolanerne tok til våpen for å frigjøre seg, og i 1975 trakk også Portugal seg ut av sine afrikanske kolonier. Etter dette brøt det ut borgerkrig mellom frigjøringsbevegelsen MPLA som ble støttet av Østblokken, og UNITA som ble støttet av USA og apartheidregimet i Sør-Afrika. Kubanske og sørafrikanske styrker deltok på hver sin side i borgerkrigen. Borgerkrigen resulterte i at om lag fire av Angolas fjorten millioner innbyggere måtte flykte.
De første forsøkene på å inngå en fredsavtale ble innledet i 1991. Det ble avholdt et valg i 1992 som MPLA vant, noe som gjorde at UNITA fortsatte borgerkrigen. Andre runde ble ikke gjennomført og krangel om resultatet medførte en oppblussing av borgerkrigen. Resultat av borgerkrigen ble massiv fattigdom, flyktninger og en skakkjørt økonomi. I 1994 ble det igjen forsøkt å inngå en fredsavtale, Lusakaavtalen. FN-styrker ble innsatt for å sikre avtalen, men det ble aldri oppnådd fullstendig fred og i 1998 brøt avtalen fullstendig sammen. UNITAs leder Jonas Savimbi ble drept i februar 2002, og en ny fredsavtale ble påbegynt i april 2002. Avtalen bygger på Lusakaavtalen og har innebåret at en rekke av UNITAs soldater er blitt integrert i Angolas hær. De øvrige soldatene befinner seg i egne leire.
Generelt er landet preget av de store ødeleggelsene etter borgerkrigene, og det anslås at cirka 4 millioner av landets 14 millioner innbyggere er interne flyktninger. Landet står derfor overfor et stort gjenoppbyggingsarbeide.
Angola er i dag Afrikas nest største oljeprodusent etter Nigeria. Oljen står for om lag nitti prosent av eksportinntektene.
8,3 millioner velgere hadde registrert seg foran valget 5. september 2008, det første valget i fredstid.
== Politikk ==
Den utøvende grenen av styresmakten består av presidenten og rådet av ministere. Den politiske makten er konsentrert i presidentskapet. Ministerrådet som består av alle ministere og viseministere, møtes regelmessig for å diskutere politiske saker. Guvernører i de 18 provinsene er utnevnt av og tjener presidenten. Grunnloven fra 1992 etablerte grovlinjene i styresmaktens struktur og inneholder rettighetene og pliktene til borgerne. Det juridiske systemet er basert på portugisisk og vanlig lov, men er svak og fragmentert, og domstolene opererer bare i 12 av de mer enn 140 kommunene. En høyesterett tjener som appellinstans. En grunnlovsdomstol med dømmende vurdering har aldri blitt lagt ned i grunnloven til tross for statlig autorisering.
Den 27 år lange borgerkrigen i Angola herjet landets politiske og sosiale institusjoner. FN anslår at landet har 1,8 millioner internt fordrevne mennesker, mens det generelt aksepterte tallet for krigspåvirkede mennesker er 4 millioner. Dagliglivets forhold i landet og spesifikt Luanda (med en befolkning på 4 millioner) speiler kollapsen av den administrative infrastrukturen i tillegg til mange sosiale institusjoner. Den pågående alvorlige økonomiske situasjonen forhindrer stort sett styresmaktens støtte til sosiale institusjoner. Sykehus er uten medisiner eller grunnleggende utstyr, skoler er uten bøker og offentlig ansatte mangler ofte grunnleggende forsyninger for deres daglige arbeid.
Den 31. august 2012 ble det gjennomført valg i Angola. President Jose Eduardo dos Santos, som hadde regjert siden 1979, ble gjenvalgt med mer enn 70 prosent av stemmene. Ved valget i 2017 ble João Lourenco landets nye president. Han har igangsatt en omfattende politisk og økonomisk reformagenda, inkludert diversifiering av økonomien og kamp mot korrupsjon.
=== Provinser ===
Angola er delt inn i 18 provinser (provincias) og 158 distrikter (municipios). Provinsene i Angola er:
=== Utenrikspolitikk ===
==== Angola og Norge ====
De diplomatiske forbindelsene mellom Angola og Norge ble opprettet i 1977. Norge har en ambassade i hovedstaden Luanda, ambassadør er Kikkan Marshall Haugen. I tillegg til Angola, dekker ambassaden også Den demokratiske republikken Kongo, Republikken Kongo, Ekvatorial-Guinea, Gabon og São Tomé og Príncipe.
Norsk samarbeid med Angola konsentrerer seg til følgende områder: Energi, fiskeri, godt styresett og menneskerettigheter.
Norge samarbeider med statlige angolanske institusjoner (innen fiskeri, energi samt petroleum), FN-organisasjoner, nasjonale frivillige organisasjoner og norske organisasjoner. Kirkens Nødhjelp er den største norske organisasjonen med aktiviteter i Angola.
Det foregår mye samhandel mellom Angola og Norge, særlig innen oljenæringen. Flere norske selskaper innen oljeindustrien er representert i Angola, og Angola er en av Norges viktigste økonomiske partnere i Afrika. Det er også et nært politisk samarbeid med årlige politiske konsultasjoner og menneskerettighetskonsultasjoner. Angolas utenriksminister Manuel Augosto besøkte Norge i juni 2018 og Norges statsminister Erna Solberg besøkte Angola i desember samme år.
== Økonomi ==
Angolas økonomi har gått gjennom en periode med rask forandring de senere årene og har gått fra forvirringen skapt av et kvart århundre med krig til å bli den raskest voksende økonomien i Afrika og en av de raskeste i verden. Vekst er nesten fullstendig drevet av voksende oljeproduksjon som passerte 1,4 millioner fat per dag sent i 2005. Kontrollen over oljeindustrien ligger i Sonangol-gruppen, et konglomerat som eies av den angolanske staten. Økonomien vokste med 18 % i 2005, veksten er ventet å nå 26 % i 2006 og bli over 10 % i resten av tiåret. Sikkerheten som fredsavtalen i 2002 brakte har ført til fornyet bosetning av fire millioner forflyttede mennesker, noe som har resultert i økning i landbruksproduksjonen i stor skala. Med inntektene fra oljeeksporten har regjeringen satt i gang ambisiøse utviklingsprogram i bygging av veier og for nasjonen annen grunnleggende infrastruktur.
Siden borgerkrigen tok slutt i 2002 har Angola opplevd en investeringsboom. Blant disse er mange norske oljeselskaper og selskaper som leverer til oljeindustrien. Blant norske selskaper som opererer i Angola finner man Statoil, Norsk Hydro og Det Norske Veritas. Angola er det landet utenfor Norge hvor Statoil pumper opp mest olje. Angola har en utbredt korrupsjon og ble i 2002 ranket på femdelt 124.-plass i Transparency International Corruption Perception (av i alt 133 land).
Norges økonomiske bistand til Angola er på 35,5 millioner kroner (2004).
== Kultur ==
Angolas kizomba som både er en musikktype og dans har de siste årene fått stor utbredelse i verden. Ordet kizomba er kimbundu, et angolansk språk og betyr fest.
Den mest berømte angolanske folkesangen er Kumbaya (Vær meg nær, O Gud). Men dens opphav i Angola er omstridt blant lingvister som antar at den oppstod i Gullah, et blandingsspråk fra kysten av Sør-Carolina/Georgia. Dersom dette er korrekt, så må sangen ha blitt eksportert til Angola, mest sannsynlig av amerikanske misjonærer, og så gjenoppdaget der på et senere tidspunkt.
=== Sport ===
Angola overrasket suverent med å kvalifisere seg til fotball-VM i Tyskland 2006, men klarte ikke å avansere til 8. dels-finalene. Angola har også gode lag i håndball og basketball.
== Oppføring på UNESCO sine liste ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
M'banza-Kongo – hovedstaden i Kongoriket
== Se også ==
Verdens land
Liste over byer i Angola
== Referanser ==
== Litteratur ==
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 71. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 73. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Angola – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Angola – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
=== Oversikt ===
BBC – Angola
OECD DEV/AfDB – Country Study: Angola
(no) Statistikk og andre data om Angola i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Angola
=== Styresmakter ===
Republic of Angola Arkivert 10. mars 2021 hos Wayback Machine. Styresmaktens offisielle portal
Angolas nasjonalforsamling offisiell side (på portugisisk)
=== Nyheter ===
allAfrica – Angola – Nyhetsoversikt
Angola Press – Regjeringskontrollert nyhetsorgan (på portugisisk, fransk og engelsk)
Angonoticias Arkivert 26. april 2006 hos Wayback Machine. (på portugisisk) – En populær nyhetskilde i Angola
Mangole (på portugisisk) – Nyhetskilde i Angola
Jornal de Angola (på portugisisk) – En populær avis i Angola
=== Annet ===
Angola Conflict Briefing
Artikkelsamling om oljevirksomheten i Angola [1]
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no | Angola er et land som ligger på vestkysten av Afrika. Landet grenser til Namibia, Zambia, Den demokratiske republikken Kongo og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville). | 11 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Algerie | 2023-02-04 | Algerie | ['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:28°N', 'Kategori:2°Ø', 'Kategori:Algerie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1962'] | Algerie (utt. /-ʃe¹ri:/), offisielt Den demokratiske folkerepublikk Algerie (fransk: Algérie [alʒeˈʁi]; arabisk: الجزائر; tamazight: Dzayer; offisielt (fransk): République algérienne démocratique et populaire), er et land i Afrika som grenser til Marokko, Vest-Sahara, Mali, Mauritania, Niger, Libya og Tunisia. I utstrekning er Algerie det største landet på det afrikanske kontinentet og strekker seg fra middelhavskysten til langt inn i Sahara. Landet inngår i det området i Nord-Afrika som er nord for Sahara-ørkenen, og vest for Nilen. Dette området går under navnet Maghreb.
Algeriske arabere, bedre kjent som algeriere, er hovedbefolkningen i landet. Det er også minoriteter som bor stort sett i de fjerntliggende fjellrike områdene.
| Algerie (utt. /-ʃe¹ri:/), offisielt Den demokratiske folkerepublikk Algerie (fransk: Algérie [alʒeˈʁi]; arabisk: الجزائر; tamazight: Dzayer; offisielt (fransk): République algérienne démocratique et populaire), er et land i Afrika som grenser til Marokko, Vest-Sahara, Mali, Mauritania, Niger, Libya og Tunisia. I utstrekning er Algerie det største landet på det afrikanske kontinentet og strekker seg fra middelhavskysten til langt inn i Sahara. Landet inngår i det området i Nord-Afrika som er nord for Sahara-ørkenen, og vest for Nilen. Dette området går under navnet Maghreb.
Algeriske arabere, bedre kjent som algeriere, er hovedbefolkningen i landet. Det er også minoriteter som bor stort sett i de fjerntliggende fjellrike områdene.
== Geografi ==
Algerie har tre distinkte landskapstyper: Kyst, fjell og ørken. De fruktbare kystområdene i nord har et typisk middelhavsklima med solrike og varme somre, og kjølige, regnfulle vintre. Kystlinjen er klipperik og har få naturlige havner.
Platået Chott og den delen av Atlasfjellene som ligger i Sahara har mer ekstremt kontinentalklima med varme somre og kaldere vintre. Her kan det være frost og snø om vinteren og nettene kan være kalde, mens dagen er forholdsvis varm. Like sør for Atlasfjellene ligger et smalt belte med steppelandskap. Biskra, som ligger her, har en årlig nedbørnormal på 159 mm.
I landet sør for Atlasfjellene ligger Sahara med svært tørt klima og stekende varme. Den tørre og varme sciroccovinden fra sør kan i perioder føre saharavarmen nordover.
Sahara er praktisk talt helt tørr. Det kan regne nå og da, men mengdene er så små og uregelmessige at det ikke fanges opp i klimastatistikk. I det sørøstlige Algerie stiger fjellet Hoggar opp til nesten 2 700 moh.
Algeries miljøproblem omfatter jorderosjon, forurenset avløpsvann, forurensning fra oljeraffineri og mangel på ferskvann. All elektrisitet produseres med fossilt brennstoff.
== Historie ==
De tre nordafrikanske statene Algerie, Tunisia og Marokko tilhører alle et område kalt Maghreb – "landet i vest". Det var det navnet de arabiske erobrerne ga området etter at de hadde lagt under seg den nordvestlige kystregionen omkring år 1050. Før dette hadde Nord-Afrika tilhørt en middelhavssivilisasjon styrt av fønikere og romere. Den eldste kunnskapen om det som i dag er Algerie, kommer fra antikkens Numidia. Det var et samfunn som under ledelse av Masinissa utviklet jordbruk og handel og etablerte en politisk statsform. Både ved kysten og i innlandet ble det grunnlagt byer, og Numidia var en framgangsrik stat fram til Masinissas død i 149 f.Kr. Romerrikets nedgangsperiode rammet også Maghreb, og i 429 e.Kr. kom en germansk folkestamme, vandalene, over Gibraltarstredet og erobret Algerie. I 534 kom nye erobrere, og Maghreb kom under bysantinsk styre, en periode som var preget av mange opprør fra de lokale berberstammene.Den arabiske invasjonen, som på 700-tallet strakk seg helt inn i Spania, la under seg Numidias kystområder men ennå ikke fjellområdere i innlandet. Araberne blandet seg med berberne, og i hele området fikk det arabiske språket og den arabiske kulturen stadig større innflytelse. Kalifen i Kairo sendte på 1000-tallet to arabiske stammer for å knekke opprørske krefter i Maghreb, og hele området lå til slutt under arabisk styre. Mellom 1152 og 1269 erobret almohadene hele landet. Da den siste islamske festningen i Spania falt for kristne styrker i 1492, søkte de spanske maurerne tilflukt i Algerie – den tredje arabiske invasjonen av landet. De kristne i Spania forfulgte de flyktende maurerne og erobret flere festninger og byer. Osmanske styrker kom til unsetning med det resultat at Algerie ble underlagt den osmanske sultanen. Hele Algerie hadde på denne tiden kommet inn under den arabiske og islamske kulturkretsen; bare i noen deler av landet levde isolerte folkestammer, som kabylene og tuaregene, utenfor den nye samfunnsordningen.
=== Kolonistyre ===
Da almohadenes dynasti ble oppløst på midten av 1200-tallet, fikk Maghreb-regionen den tredelingen som vi kjenner i dag med statene Marokko, Tunisia og Algerie. Algerie som nasjonalstat, med de geografiske grensene som landet har i dag, kom imidlertid til først under det franske koloniveldet. Den franske erobringen av Algerie begynte i 1830 da mye av kysten ble okkupert. Mot en invasjonsstyrke på cirka 38 000 menn ble det organisert motstand under ledelse av Abd al-Qādir. Han ledet rundt 12 000 menn i kamp mot franskmennene i vestre Algerie i 1832, og mange algirere ser i dag på ham som den symbolske grunleggeren av nasjonen. Under Abd al-Qādirs ledelse ble det bygget en algirsk stat, relativt selvstendig fra Det osmanske riket, som omfattet mesteparten av det vestre og sentrale Algerie. I 1839 erklærte han jihad, hellig krig, mot de vantro inntrengerne, noe som innebar begynnelsen til slutten på Abd al-Qādirs militære framgang. Franskmennene svarte med å sende 100 000 soldater over Middelhavet, og Abd al-Qādir ble i 1847 tvunget til å gi opp motstanden. Et nytt opprør på 1870-tallet, ledet av Abd al-Qādirs sønn, ble også slått ned.På samme måte som de britiske koloniene Kenya og Rhodesia, de portugisiske koloniene Angola og Mosambik, og Sør-Afrika, ble Algerie en nybyggerkoloni. Ingen annen koloni i Afrika fikk så mange europeiske bosettere som Algerie. I 1850 var omkring 130 000 franskmenn bosatt i landet, og ved slutten av 1800-tallet over en halv million. Da hadde Algerie blitt en fransk provins, og nybyggerne fikk rett å velge sine egne representanter til nasjonalforsamlingen i Paris. Den store majoriteten av alle algirere ble Frankrikes undersåtter og ble utsatt for omfattende diskriminering uten noen politiske rettigheter.
=== Frigjøringskrigen ===
Avkoloniseringen av Algerie ble det blodigste kapittelet i afrikansk kolonihistorie. På 1950-tallet ble både Marokko og Tunisia selvstendige stater, men Frankrike ville ikke gi slipp på Algerie, som hadde store naturressurser og var tett sammenknyttet med den franske økonomien. Underkuelsen førte til at motstandsbevegelsen 1954 gikk sammen i Front de Libération Nationale (FLN), og begynte å føre geriljakrig for å befri landet. To år senere hadde frigjøringsbevegelsen etablert frigjorte soner som de kunne operere fra. På denne tiden kunne frigjøringsbevegelsen mønstre omkring 15 000 soldater, mens franskmennene hadde satt inn 200 000. På det meste hadde Frankrike en halv million soldater i Algerie, og satte inn alle ressurser på å vinne krigen etter det smertefulle nederlaget i Indokina. Etter at franskmennene satte opp et elektrisk gjerde ved grensen til Tunisia og la ut 900 000 landminer i grenseområdene, hadde FLN vansker med å forsørge troppene. Franskmennene forflyttet til og med mellom en og to millioner algirere fra sine hjem til "konsentrasjonssentre" for å avskjære kontakten mellom sivilbefolkningen og geriljaen. FLN-ledelsen hadde etablert en provisorisk regjering i utlandet, Gouvernement de la république algerienne (GPRA), og begynt å bygge opp en hær.Frankrike fikk imidlertid det militære overtaket og drev geriljaen på retrett. Til tross for den militære framgangen vokste motstanden mot krigen i Frankrike, og i Algerie fikk FLN stadig større oppslutning. Da general Charles de Gaulle ble fransk president i 1958, begynte han å lete etter en måte å komme ut av krigen på. I 1961 gjorde den europeiske minoriteten i Algerie et kuppforsøk støttet av franske generaler, men dette ble slått ned. Forhandlinger om våpenhvile i Sveits begynte i april 1961. De var vanskelige og ble avbrutt flere ganger, men førte til slutt fram til en fredsavtale som ble bekreftet ved en folkeavstemning i Frankrike, der 90,7% av stemmene støttet de Gaulles politikk. Krigen kostet mellom 300 000 og 1,5 millioner algirere livet. 8 000 byer lå i ruiner, store områder lå brente og herjet, og over to millioner mennesker hadde blitt hjemløse.
=== Selvstendighet ===
Den 3. juli 1962 ble Algerie selvstendig etter mer enn sju års krig. Ved krigens slutt bodde omkring 800 000 europeere i landet, hvorav fire femdeler flyktet i all hast da den formelle selvstendigheten trådte i kraft. Blant dem var en stor del av landets ingeniører, administratorer og lærere; få algirere hadde fått noen form for høyere utdanning.Nasjonalistbevegelsen ble raskt splittet. Sommeren 1962 ble kløften stadig større mellom eksilregjeringens statsminister Benyousef Ben Khedda og visestatsminister Ahmed Ben Bella. Etter valget til Algeries første nasjonalforsamling i september 1962 ble Ben Bella godkjent som statsminister. I 1963 ble FLN den eneste politiske organisasjonen. Samme år ble Ben Bella valgt til president, men han ble avsatt i et ublodig kupp i juni 1965. Forsvarsministeren, oberst Houari Boumedienne, tok over, og nasjonalforsamlingen ble oppløst. I 1976 ble Boumedienne formelt utnevnt til president etter å ha blitt valgt som den eneste kandidaten. I desember 1978 døde Boumedienne, og hans etterfølgere ble utnevnt på FLN-kongressen i januar 1979. Det ble en kompromisskandidat, valgt etter sterkt påtrykk fra militæret, Benjedid Chadli. Han ble generalsekretær i partiet og valgt til president samme år. Under Boumedienne hadde Algerie framstått som et radikalt, sosialistisk land, men under Chadli slo man inn på en linje med større moderesjon og pragmatisme. Samme år som han ble valgt slapp han flere politiske fanger fri, blant dem den tidligere presidenten Ben Bella.Chadlis politiske liberalisering førte til at ettpartistyret ble opphevet i 1989. Nasjonalforsamlingen som ble valgt i 1987, satte i gang en liberaliseringsprosess som fikk vidtrekkende betydning både innen det politiske og det økonomiske livet. For første gang siden selvstendigheten i 1962 avholdt Algerie i juni 1990 frie lokale og regionale valg med deltagelse av mer enn ett parti. Denne demokratiske utviklingen i Algerie var den mest omfattende i den arabiske verden, og ble nøye fulgt av andre stater i Midtøsten og Nord-Afrika, ikke minst i Algeries naboland Marokko og Tunisia. En av årsakene til den store interessen for det algirske valget var den sterke posisjonen radikale islamske krefter hadde vunnet i det kriserammede algirske samfunnet. 11 partier stilte opp ved lokalvalget i 1990, og Front islamique du salut (FIS), den islamske frigjøringsfronten, tok makten i de fleste kommuner og regioner. FIS fikk 55 % av stemmene og ble største parti i 853 av til sammen 1 500 lokale råd, mens FLN bare oppnådde 32 % av stemmene.
=== Borgerkrigen ===
Det første frie valget på nasjonalforsamling skulle ha blitt avholdt i juni 1991, men ble innstilt etter en rekke voldsomme sammenstøt mellom politi og FIS-tilhengere. President Chadli satte inn hæren for å gjenopprette lov og orden, innførte unntakstilstand og utsatte valget til desember. I valgets første omgang vant FIS en klar seier foran Front des forces socialistes (FFS) og FLN; FIS fikk 188 plasser i den 450 plasser store nasjonalforsamlingen mot bare 16 for FLN og 26 for FFS. Til sammen 49 partier deltok i valget, som var todelt, og før den andre omgangen, i januar 1992, var utgangspunktet at FIS bare trengte 28 mandater til for å få majoritet. Utsiktene til et Algerie styrt som et teokrati av fundamentalistiske muslimer, og deres plan om å innføre islamsk lovgivning, fikk hæren og FLNs indre kjerne til å gripe inn før den andre valgomgangen. I januar 1992 kungjorde president Chadli, etter press fra forsvarets ledelse, at han gikk av. Deretter gikk regjeringen, og grunnloven ble opphevet. Nasjonalforsamlingen hadde allerede blitt oppløst. Et sikkerhetsråd ble satt til å styre landet, og dette rådet avlyste den andre valgomgangen og satte inn et råd å styre landet, ledet av Mohammad Boudiaf. I juni 1992 ble han myrdet, og ble etterfulgt av Ali Kafi som leder for rådet. 1994 ble forsvarsministern, general Liamine Zeroual, utnevnt til ny president. Samme år satte militærrådet inn et nasjonalt overgangsråd som skulle fungere som nasjonalforsamling; det ble imidlertid boikottet av de største partiene, inklusive FIS og FLN.FIS var i utgangspunktet et ikke-voldelig parti, men det fikk støtte fra en rekke ulike grupperinger, blant annet militante islamske organisasjoner. Flere slike grupper sto på 1990-tallet for voldshandlinger som kan ha krevd så mange som 100 000 menneskeliv. Voldsaksjonene fra islamistiske grupper var spesielt utbredte på midten av 1990-tallet og avtok mot slutten av årtiet og etter sekelskiftet. Flere væpnede grupperinger sto bak voldskampanjen som først ble rettet mot utenlandske borgere, algirske intellektuelle og offentlige tjenestemenn, og etterhvert i tiltagande grad også mot andre borgere. Men også statens maktapparat – framfor alt sikkerhetsstyrkene – ble anklaget for voldshandlinger. Blant annet skal de ha vært ansvarlige for forsvinningen av et betydelig antall mennesker. Fremvoksten av den væpnede islamistiske motstanden mot Algeries sekulære regime kan spores tilbake til den militære tradisjonen fra frigjøringskrigen på 1950-tallet. De første, små gruppene så dagens lys tidlig på 1980-tallet, men det var først etter islamistenes valgseier i 1990 og det innstilte parlamentsvalget året etter at den væpnede opposisjonen vokste fram. Til å begynne med manifesterte motstanden mot regjeringen seg i omfattende demonstrasjoner i storbyene. Regjeringens overgrep mot FIS og andre islamske grupper begynte på alvor med arrestasjoner av en rekke sentrale FIS-ledere i januar–mars 1991 – deriblant valgte ordførere og medlemmer av parlamentet – samt omkring ti tusen partimedlemmer. Partiet ble forbudt den 3. mars 1991. Myndighetene førte en politikk som også på andre områder begrenset borgerrettighetene, blant annet i form av innskrenket presse- og organisasjonsfrihet.General Zeroual forsøkte en noe mer forsonende politikk da han tok over etter Kafi i 1994, men han beholdt som forsvarsminister kontrollen over de væpnede styrkene, og makten ble konsentrert hos en liten gruppe militære ledere. Zerouals politiske linje – militær opptrapping av konflikten kombinert med forsøk på dialog – førte til en rask opptrapping av voldshandlingene, også fra regjeringens side. Mens de islamistiske gruppene opererte i små grupper og angrep enkeltpersoner, små grupper og byer, grep myndighetene til omfattende operasjoner, også gjennom bruk av bombefly. I juli 1995 ga Zeroual opp forsøkene på dialog, og voldshandlingene fortsatte. Terroren fra den islamske militsen ble rettet såvel mot sivile som mot det offentlige maktapparatet, og voldsutøverne ble beryktet for sin brutalitet.Ved presidentvalget i november 1995 ble Zeroual gjenvalgt mot to motkandidater, med 64,5 % av stemmene. Et år senere ble en ny grunnlov vedtatt gjennom folkeavstemning; islam ble statsreligion, men ingen partier fikk bygge på en religiøs plattform. Til parlamentsvalget i juni 1997 stilte kandidater fra til sammen 39 partier opp, i tillegg til noen uavhengige. President Zerouals nye parti Rassemblement national pour la démocratie (RND) fikk 38,1 % av stemmene, mens det islamistiske Mouvement de la société pour la paix (MSP) og det tidligere regjeringspartiet FLN fikk henholdsvis 16,7 % og 16,1 %. De tre, som til sammen fikk 287 av 380 direkte valgte medlemmer av parlamentet, dannet sammen regjering. FIS var ifølge loven forbudt og kunne ikke delta i valget. Etter at Zeroual gikk av i september 1998 og de øvrige seks kandidatene boikottet presidentvalget i april 1999, ble den tidligere utenriksministeren Abdelaziz Bouteflika valgt med 73,8 % av stemmene. Bouteflika holdt i september 1999 en folkeavstemning der 98,6 % støttet presidentens freds- og forsoningsplan blant annet gjennom amnesti. Algerie holdt i 2002 valg til en ny nasjonalforsamling, med et resultat som sikret FLN majoritet alene. 23 partier deltok i valget, og 129 uavhengige lister stilte også opp.Flere væpnede islamistiske grupperinger vokste fram fra tidlig 1990-tall; de to viktigste var Groupe islamique armé (GIA), som bestod av flere mindre grupper, samt den væpnede grenen av FIS, Armée islamique du salut (AIS). I oktober 1997 erklærte AIS våpenhvile, og volden avtok noe. Omkring 5000 fanger ble sluppet fri i et amnesti, deriblant islamistiske geriljasoldater. En utbrytergruppe fra GIA, Groupe salafiste pour la prédiction et le combat (GSPC), ble grunnlagt i 1998 og nektet å legge ned våpnene. GSPC rettet sine angrep i all vesentlighet mot sikkerhetsstyrkene. I 2000 overga mange geriljasoldater seg til myndighetene mot løfte om amnesti, men volden fortsatte, både fra geriljaen og fra myndighetene. Borgerkrigen krevde minst 100 000 menneskeliv, et tall myndighetene innrømte i 1999. Andre setter tallet så høyt som 150 000. I årene 2000–2001 ble medlemmer av GSPC tatt i Tyskland, Frankrike, Italia og Spania – celler mistenkte for å tilhøre det internasjonale terrornettverket rundt al-Qaida. Etterforskning i Italia tydet på at organisasjonen, med medlemmer også fra Tunisia og Marokko, bistod al-Qaida i planleggingen av terroraksjoner i Europa på deres vegne. Flere av soldatene i GIA og GSPC har bakgrunn fra kamper mot Sovjetunionen i Afghanistan sammen med Taliban og al-Qaida. Fra dannelsen av GIA i 1993 rettet gruppen flere terrorangrep mot franske mål i Algerie og Frankrike.
=== Uro i Kabylia ===
Parallelt med den politisk-religiøse konflikten har Algerie også en etnisk konflikt mellom berberbefolkningen og den arabiske majoriteten, spesielt knyttet til berbernes kjerneområde, Kabylia. Berberne, som utgjør omkring en tredjedel av Algeries befolkning og er områdets urbefolkning, fikk i 2002 gjennomslag for sitt fremste krav da deres språk tamazight ble anerkjent som offisielt og likestilt med arabisk. De har også stilt krav om, og blitt lovet, økt innsats for sosial og økonomisk utvikling i Kabylia. Også i denne delen av landet har militante grupper vært aktive, og i 2001 var det omfattende opprør i flere deler av regionen. De sosiale spenningene i Algerie ble ytterligere forsterket av den økonomiske situasjonen, med høy arbeidsløshet, spesielt blant ungdom.
== Demografi ==
En betydelig andel av innbyggerne i Algerie er av berbisk opphav. Det finnes ingen offisielle tall på antallet da landets lover forbyr folketelling basert på etniske, religiøse eller språklige kriterier.
Gjennomsnittsalderen er 22,5 år (2002), mens middellevealderen er 70,5 år (2003). Innbyggerne snakker arabisk, berbisk og fransk. 30 % av den voksne befolkningen er analfabeter. (2003)
Sunni-islam er landets offisielle religion, med oppslutning fra 99 % av innbyggerne; de øvrige er kristne og jøder.
== Politikk ==
=== Administrativ inndeling ===
Algerie er inndelt i 48 provinser (wilayah). Alle provinsene har samme navn som sine administrasjonssentra; som regel er dette provinsens største by. Provinsene er igjen delt inn i 553 distrikter (daïra) og 1541 kommuner (baladiyah).
=== Menneskerettigheter ===
Algerie har fengselsstraff inntil to år for homofili.
== Næringsliv ==
Petroleumsindustrien er den viktigste næringsveien i Algerie og står for 30 % av bruttonasjonalproduktet og mer enn 95 % av eksportinntektene. Landet har verdens fjortende største reserver av olje. Algerie har også verdens åttende største naturgass-reserver og er verdens fjerde største eksportør av naturgass.
Andre naturressurser er jernmalm, fosfat, uran, bly og sink. Regjeringen prøver å få investeringer i andre bransjer, men utenlandske investeringer er relativt lave. Terrortrusselen og angrepet i 2013 på In-Amenas-anlegget hvor Statoil (nå Equinor) var operatør, var et tilbakeslag for den uttalte politikken med å tiltrekke utenlandske investorer.
== Oppføring på UNESCO sine lister ==
Verdensarvsteder
Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.
Al Qal'a i Beni Hammad – ruinby fra Hammadid-kulturen
Djémila – romersk byruin
Algers kasbah – gammelt bysentrum
M'Zab-dalen – bevart isolert bysamfunn
Tassili n'Ajjer – bergkunst og biosfærereservat
Timgad – romersk byruin
Tipasa – fønikisk og romersk byruinMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage),
knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2008 – Ahellil i Gourara-regionen (Polyfon musikk, poesi, dans og sanger)
2012 – Riter og håndverk knyttet til bryllupstradisjonen i Tlemcen.
2013 – Den årlige pilgimsvandringen til Sidi Abd el-Qader Ben Mohammeds mausoleum.
2013 – Imsad-musikk knyttet til tuaregene. (Sammen med Mali og Niger).
2014 – Sebiba-ritualer og -seremonier i Djanet-oasen.
2015 – Pilegrimsreisen til Sbuâ og mausoleet til Sidi El Hadj Belkacem.
2020 – Produksjon og bruk av couscous (sammen med Mauritania, Marokko og Tunisia)
2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis
== Se også ==
Liste over byer i Algerie
== Referanser ==
== Litteratur ==
Hélène Cixous: Blendverk : opphavlege scenar. Gyldendal, 2006 (erindringsroman fra kolonioppvekst)
Assia Djebar: Kjærlighet, fantasia : roman. Emilia, 2003
Khalida Messaoudi: En oppreist kvinne fra Algerie. Pax, 1998 (politisk biografi om feminist)
Cathrine Løchstøer: Algerie : ved demokratiets grense. Aschehoug, 1995
Ryszard Kapuscinski: «Algerie tildekker sitt ansikt» I: Fotballkrigen. Aschehoug, 1992
Henri Lhote: Bergkunsten i Sahara : oppdaginga av ein 8000 år gammal kultur. Samlaget, 1959
Kateb Yacine: Nedjma. Pax, 1998 (roman fra 1956)
norart 12 artikler om Algeries historie og politikk
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 8. ISBN 8251607450.
Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 30. ISBN 8254002312.
== Eksterne lenker ==
(ar) Offisielt nettsted
(en) Algeria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) الجزائر / Algérie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Algerie i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Algerie | ),algerisk (utt. ),på riksmål også algirer, algirsk | 12 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Astrid_Lindgren | 2023-02-04 | Astrid Lindgren | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Astrid Lindgren', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Fødsler 14. november', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Samfundet De Nio', 'Kategori:Mottakere av Litteris et Artibus', 'Kategori:Personer fra Vimmerby kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske barnebokforfattere', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske forfattere av erindringsbøker'] | Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson; 14. november 1907, død 28. januar 2002) var en svensk forfatter.
| Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson; 14. november 1907, død 28. januar 2002) var en svensk forfatter.
== Livsløp og familieliv ==
Astrid Lindgren vokste opp på prestegården Näs i Vimmerby i Småland, som foreldrene, Samuel August Ericsson (1875–1969) og Hanna Jonsson Ericsson (1879–1961), forpaktet. Astrid utga i 1975 boken Samuel August från Sevedstorp och Hanna i Hult der hun beskriver foreldrenes store kjærlighet til hverandre, og det kjærlige og trygge hjemmet de skapte for sine barn.Astrid Lindgren var deres andre barn, i en søskenflokk på fire. Den eldste i flokken var broren Gunnar (1906–1974), og de to yngste var søstrene Stina (1911–2002, gift Hergin) og Ingegerd (1916–1997, gift Lindström). Astrid skulle senere basere bøkene om Barna i Bakkebygrenda på søskenflokkens barndom. Også Astrids tre søsken var dyktige til å skrive og livnærte seg som skribenter i voksen alder.Hun tok realskoleeksamen i 1923. Karakterkortet viste at hennes beste fag var svensk, og det var allment kjent i bygda at Astrid kunne skrive. Året etter fikk hun tilbud om en stilling i lokalavisen Wimmerby Tidning. Arbeidet gikk ut på å lese korrektur samt å skrive notiser og korte reportasjer.Da hun var 18 år ble hun gravid. Faren til barnet, Reinhold Blomberg, som var sjefredaktør i avisen, ville skille seg og gifte seg med henne. Hun avslo og flyttet til Stockholm. Sønnen med navnet Lars («Lasse») ble født 4. desember 1926 på Rigshospitalet i København. Han døde i 1986. Hun hadde fått hjelp av en advokat til å ordne formalitetene, og dette var det eneste sykehuset i Skandinavia som tok imot fødende uten å gi opplysninger til offentlige instanser, og hvor hun således slapp å oppgi barnefarens navn. Han bodde i fosterhjem der de første årene før hun hentet ham hjem til Stockholm i 1929, etter at hans fostermor var blitt syk. I mellomtiden sparte hun sin beskjedne kontordamelønn og besøkte ham så ofte hun kunne. I begynnelsen bodde de sammen på rommet hun leide, og siden det ikke fantes barnehager eller dagmammaer var det hybelvertinnen som passet ham på dagtid. Våren etter ble han plassert hos foreldrene hjemme på Näs. I Stockholm tok hun sekretærutdannelse, fikk arbeid som kontorist og stenograf og bodde der resten av sitt liv.I 1928 begynte hun som sekretær i Motormännens Riksförbund og møtte her sin tilkommende ektemann, Sture Lindgren (1898–1952), som var forbundets kontorsjef. De giftet seg i april 1931, og hun tok hans etternavn. De flyttet inn i toroms leilighet i Vulcanusgatan, og de hentet Lars tilbake til Stockholm. De fikk datteren Karin den 21. mai 1934. Lindgren sluttet da å arbeide ute og var hjemme med barna frem til 1937.
I 1941 flyttet familien til en leilighet i Dalagatan 46 i Vasastaden, hvor de hadde utsikt over Vasaparken. Hun bodde resten av sitt liv i denne treromsleiligheten.
Karin giftet seg i 1958 med Carl-Olof og har etternavnet Nyman. Sønnen Lars var da allerede gift, og Lindgren måtte venne seg til å leve alene.
Parallelt med sitt forfatterskap arbeidet hun fra hun var 40 år og 25 år fremover i tid som forlagsredaktør for barnebøker i forlaget Rabén & Sjögren som også ga ut hennes egne bøker.
== Forfatterskapet ==
Lindgren beskrev sin far, Samuel August, som en stor forteller som ned til de minste detaljer klarte å levendegjøre mennesker, miljø og situasjoner i det smålandske landskapet. Han var svært viktig for henne, og flere av hans historier finner en igjen i hennes bøker. Hun forfattet et portrett av foreldrene i Samuel August fra Sevedstorp og Hanna Hult, som utkom i 1976.
Fra hun var fem år leste hun selv.
Mye av hennes forfatterskap er preget av hennes oppvekst i Småland på begynnelsen av 1900-tallet. Det var derfra hun hentet naturen og miljøet til de fleste bøkene sine.
Da hun var 13 år fikk hun publisert en stil i lokalavisen hun senere fikk jobb i. I 1930-årene skrev hun to fortellinger for magasinet Landsbygdens jul, og hver kveld fortalte hun eventyr for barna sine. Selve forfatterskapet begynte med historien om Pippi Langstrømpe og varte helt til den siste boka om Ronja Røverdatter, som utkom da Lindgren var 74 år gammel.
Historiene om Pippi Langstrømpe begynte vinteren 1941, da Karin, sju år, lå syk med lungebetennelse og ba sin mor fortelle en historie om Pippi Langstrømpe, et navn hun fant på der og da. Det var først tre år senere at Lindgren skrev ned historiene, påtenkt som en fødselsdagspresang til Karins tiårsdag.
I 1944 utkom hennes første bok, Britt-Mari lättar sitt hjärte, som hun fikk andreplass i en barnebokkonkurranse for. Året etter vant hun med et manuskript om Pippi Langstrømpe, som tidligere, i en annen versjon, var blitt refusert av et forlag.
Da Lindgren debuterte som forfatter, var hun inne i en periode med sykdom, engstelse og bekymring for familien. Spesielt høsten 1944 hadde vært svært byrdefull.
Hun har skrevet både idylliske fortellinger, detektivfortellinger og bøker om ensomme barn, for barn. I tillegg har Lindgren skrevet essays og bøker for voksne, bildebøker, sangtekster og film- og teatermanus. Om lag 40 filmer er basert på hennes bøker.
=== Oversettelser ===
Bøkene til Astrid Lindgren er solgt i over 100 millioner eksemplarer på verdensbasis, og de er blitt oversatt til nærmere 90 språk i 100 land.
Pippi Langstrømpe var den første av Lindgrens bøker som ble oversatt til tysk. Da hadde den allerede blitt refusert av fem tyske forlag før det nystartede forlaget Friedrich Oetinger Verlag i 1949 våget seg på å utgi boken. Lindgren fortsatte å utgi på dette forlaget.
Den franske oversettelsen av Pippi kom i 1951 og var strengt sensurert for det som ble ansett å være anarkisme og provokasjoner. Den usensurerte versjonen av Pippi Langstrømpe kom på fransk i 1995.
== Politisk engasjement ==
Astrid Lindgren var meget politisk engasjert, og de siste 30 årene av sitt liv ytret hun seg ofte i samfunnsdebattene.I forbindelse med at Lindgren ble tildelt de tyske bokhandlernes fredspris i 1978 skrev hun talen Aldri vold!. Etter å ha lest den ville ikke arrangørene at hun skulle fremføre talen, siden hun i denne sammenliknet vold i hjemmet med vold i verden, noe de mente ville opprøre det tyske publikumet. Lindgren selv mente at dersom man ga prisen til en barnebokforfatter måtte en regne med at hun kom til å ta utgangspunkt i barnerommet, og om hun ikke fikk holde talen ville hun unnlate å komme.Hun engasjerte seg mot svensk medlemskap i EU, hun forsvarte husdyr og engasjerte seg i miljøverndebatten. Hennes eventyr «Pomperipossa i Monismanien», som ble trykt i avisen «Expressen», innledet et skatteopprør i Sverige, noe som sies direkte eller indirekte ledet til regjeringen Palmes fall valghøsten 1976. Det var sosialdemokratenes første tap av regjeringsmakt på 44 år. Eventyret skrev hun etter hun hadde oppdaget at hun hadde betalt 102 % i skatt. Finansminister Gunnar Sträng svarte at forfatteren hadde regnet feil. «Det var oförsiktigt. Astrid bara stal hans replik: berätta sagor hade Gunnar Sträng alltid varit duktig på, men räkna hade han inte lärt sig, det vore bättre att de bytte jobb.».Sammen med veterinæren Kristina Forslund arbeidet Lindgren i 1980-årene for en ny dyrevernlov. Deres artikler er samlet i boka Kua mi vil ha det gøy. På Lindgrens 80-årsdag i 1987 sa daværende statsminister Ingvar Carlsson at det skulle innføres en ny lov, som ofte omtales som Lex Lindgren. I ettertid synes hun at loven ikke var god nok og omtalte loven som «fisig».Før folkeavstemningen i 1980 tok Lindgren en klar stilling mot kjernekraft.
== Begravelsen ==
Astrid Lindgren døde 28. januar 2002, etter et kort tids sykeleie på grunn av en virusinfeksjon. Hun døde i leiligheten sin. Lindgren hadde allerede i 1988 avtalt med en kvinnelig prest at hun skulle forrette i begravelsen hennes. Hun ble begravet på kvinnedagen 8. mars 2002 fra Storkyrkan i Stockholm.
== Priser i Astrid Lindgrens navn ==
Astrid Lindgren-prisen ble stiftet i 1967 av bokforlaget Rabén & Sjögren i den hensikt å belønne svenske forfattere i barnebokgenren.
Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren ble opprettet i 2002 av den svenske regjeringen. Prisen deles ut til barnebokforfattere, illustratører eller organisasjoner som fremmer barn og unges lesing og rettigheter i Astrid Lindgrens ånd.
Samfundet De Nios Astrid Lindgren-pris ble innstiftet av Samfunnet De Nio i forbindelse med Astrid Lindgrens 90-årsdag i 1997. Prisen ble delt ut til forfattere av barne- og ungdomsbøker og forskere innen dette området.
Emil-prisen ble innstiftet av Smålands akademi til ære for Astrid Lindgren og deles ut årlig fra 1995 «för barnkulturella insatser i Astrid Lindgrens anda».
== Oppkalt etter Astrid Lindgren ==
«Astrid Lindgrens skola», Vimmerby
«Astrid Lindgrens gata», Vimmerby, Norrtälje og Ystad
«Astrid Lindgrens Terrass», i Vasaparken i Stockholm
«Astrid Lindgrens Barnsjukhus», Solna
«Astrid Lindgrens berg» , Hansta naturreservat (1989)
Asteroide nr. 3204
De svenske forskningssatellittene «Astrid 1» (1995) og «Astrid 2» (1998)
Astrid Lindgren-skolene (Die Astrid-Lindgren-Schulen) i Tyskland, kalt AL-Schule, over 100 stykker
== Priser ==
Lindgren fikk et stort antall svenske og internasjonale litterære utmerkelser, og hun ble æresdoktor ved Linköpings universitet i 2000.
1950: Nils Holgersson-plaketten for Nils Karlsson Pyssling
1958: H.C. Andersen-medaljen
1963: Innvalgt i Samfundet de Nio
1964: Tidningen VIs litteraturpris
1970: Expressens Heffaklump
1970: Guldskeppet
1971: Svenska Akademiens store gullmedalje
1975: Litteris et Artibus
1978: Tyske bokhandleres fredspris
1987: Tolstojmedaljen
1990: Frödingstipendiet
1994: Right Livelihood Award
1994: Albert Engström-prisen
1997: Årets svenske
== Bibliografi ==
2000: Pippi Langstrømpe i Humlegården (billedbok)
1994: Juleferie er et godt påfunn, sa Marikken (barne- og ungdomsbok)
1993: Da Lisabet stakk en ert i nesen (barne- og ungdomsbok)
1990: Ida og Emil fra Lønneberget (barne- og ungdomsbok)
1990: Jovisst er Lotta en glad unge (billedbok)
1990: Sjørøverne på Saltkråkan (billedbok)
1988: Jeg vil ikke gå og legge meg! (billedbok)
1987: Skinn Skerping (billedbok)
1984: Spiller min lind, synger min nattergal (billedbok)
1983: Se, Marikken, det snør! (billedbok)
1981: Ronja Røverdatter (barne- og ungdomsbok)
1980: Jeg vil også gå på skolen (billedbok)
1979: Jeg vil også ha et søsken! (bildebok)
1979: Pippi Langstrømpe har juletrefest (barne- og ungdomsbok)
1977: Jovisst kan Lotta nesten allting! (billedbok)
1976: Marikken och Junibakkens Pims (barne- og ungdomsbok)
1976: Tilbake til Bakkebygrenda (barne- og ungdomsbok)
1976: Samuel August fra Sevedstorp og Hanna i Hult (biografi om foreldrene)
1974: Allerkjæreste søster (billedbok)
1974: Barnas Dag i Bakkebygrenda (billedbok)
1973: Brødrene Løvehjerte (barne- og ungdomsbok)
1971: Jovisst kan Lotta sykle (billedbok)
1970: Emil i Lønneberget gir seg ikke (barne- og ungdomsbok)
1968: Karlsson på taket spøker igjen (barne- og ungdomsbok)
1967: Vår i Bakkebygrenda (billedbok)
1966: Nye sprell av Emil i Lønneberget (barne- og ungdomsbok)
1964: Vi på Saltkråkan (barne- og ungdomsbok)
1964: Lotta fra Bråkmakergata (barne- og ungdomsbok)
1963: Emil i Lønneberget (barne- og ungdomsbok)
1962: Karlsson på taket flyr igjen (barne- og ungdomsbok)
1961: Jul i stallen (billedbok)
1961: Lilibet sirkusbarn (billedbok)
1960: Marikken (barne- og ungdomsbok)
1959: Sunnaneng (barne- og ungdomsbok)
1958: Barna fra Bråkmakergata (barne- og ungdomsbok)
1957: Per Pusling flytter inn (billedbok)
1957: Rasmus, Pontus og Trille (barne- og ungdomsbok)
1956: Rasmus på loffen (barne- og ungdomsbok)
1955: Lillebror og Karlsson på taket (barne- og ungdomsbok)
1955: Kati i Paris (barne- og ungdomsbok)
1954: Mio, min Mio (barne- og ungdomsbok)
1954: Kati i Italia (barne- og ungdomsbok)
1953: Mesterdetektiven Blomkvist og lille Rasmus (barne- og ungdomsbok)
1953: Kati i Amerika (barne- og ungdomsbok)
1952: Ingen steder som Bakkebygrenda (barne- og ungdomsbok)
1951: Mesterdetektiven Blomkvist lever farlig (barne- og ungdomsbok)
1950: Kajsa Krabat (barne- og ungdomsbok)
1949: Per Pusling (barne- og ungdomsbok)
1949: Mye moro i Bakkebygrenda (barne- og ungdomsbok)
1948: Pippi Langstrømpe går til sjøs (barne- og ungdomsbok)
1948: Alle vi barna i Bakkebygrenda (barne- og ungdomsbok)
1947: Pippi Langstrømpe går ombord (barne- og ungdomsbok)
1946: Jul i Bakkebygrenda (billedbok)
1946: Mesterdetektiven Blomkvist (barne- og ungdomsbok)
1944: Pippi Langstrømpe (barne- og ungdomsbok)
1944: Britt-Mari letter sitt hjerte (barne- og ungdomsbok)
== Taler og artikler ==
1978: Aldri vold! Tale holdt ved mottagelsen av Den tyske bokhandels fredspris i Frankfurt 22. oktober 1978 – Trykket opp av forlaget N.W. Damm & Søn, Oslo og sendt som jule- og nyttårshilsen til forlagets forbindelser i anledning Barneåret 1979.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Pippi og Sokrates: filosofiske vandringer i Astrid Lindgrens verden av Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad, 2000
Astrid från Vimmerby av Lena Törnqvist, 1998
Astrid Lindgren och sagans makt av Vivi Edström, 1997
Astrid i vida världen av Kerstin Kvint, 1997
Grattis Astrid 90 år av Rabén & Sjögren, 1997
Astrid Lindgren – Vildtoring och lägereld av Vivi Edström, 1992
Astrid Lindgren – en livsskildring av Margareta Strømstedt, 1977, 1999
Pippi Långstrump als Paradigma. Die deutsche Rezeption Astrid Lindgrens und ihr internationaler Kontext av Astrid Surmatz, 2005
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted
(en) Astrid Lindgren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Astrid Lindgren – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Astrid Lindgren på Internet Movie Database
(no) Astrid Lindgren hos Sceneweb
(sv) Astrid Lindgren i Svensk Filmdatabas
(da) Astrid Lindgren på Filmdatabasen
(da) Astrid Lindgren på Scope
(fr) Astrid Lindgren på Allociné
(en) Astrid Lindgren på AllMovie
(en) Astrid Lindgren hos The Movie Database
(en) Astrid Lindgren på Discogs
(en) Astrid Lindgren på MusicBrainz
(en) Astrid Lindgren på Spotify
(en) Astrid Lindgren på Songkick
(sv) Astrid Lindgrens verden, familiepark i Småland
(sv) Junibackens hjemmeside, opplevelsessenter i Stockholm,
(sv) Pomperipossa i Monismanien, Lindgrens skattepolitiske debattinnlegg fra 1976
(sv) Kati-böckerna – Astrid Lindgrens flickbokstrilogi; Birgitta Theander hos Litteraturbanken.se
(no) Astrid Lindgren i NRK Forfatter | Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson; 14. november 1907, død 28. | 13 |
https://no.wikipedia.org/wiki/August_Strindberg | 2023-02-04 | August Strindberg | ['Kategori:Alumni fra Uppsala universitet', 'Kategori:Antisemittisme', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:August Strindberg', 'Kategori:Dødsfall 14. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1912', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske dramatikere', 'Kategori:Svenske forfattere'] | August Strindberg (født 22. januar 1849 i Stockholm, død 14. mai 1912) var en svensk forfatter, dramatiker og maler.
Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker. I rundt 40 år var Strindberg en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Han var stadig omdiskutert og ofte involvert i personlige konflikter. Hans litterære produksjon inneholder et stort antall romaner, noveller og drama som regnes som klassikere innen svensk litteratur.
| August Strindberg (født 22. januar 1849 i Stockholm, død 14. mai 1912) var en svensk forfatter, dramatiker og maler.
Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker. I rundt 40 år var Strindberg en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Han var stadig omdiskutert og ofte involvert i personlige konflikter. Hans litterære produksjon inneholder et stort antall romaner, noveller og drama som regnes som klassikere innen svensk litteratur.
== Biografi ==
=== Oppvekst og ungdomsår ===
Johan August Strindberg ble født i Sundhetskollegiets hus på Riddarholmen i Stockholm den 22. januar 1849, han var det tredje av åtte barn i farens første ekteskap. I 1851 flyttet familien til Klarakvarteren og i 1856 til Norrtullsgatan 14.
Strindbergs far Carl Oscar Strindberg var dampbåtkommisjonær og dermed ansvarlig for godstrafikken på Mälaren og Göta kanal. Strindbergs tante Lisette Strindberg var gift med dambåtpioneren Samuel Owen. Moren Eleonora Ulrika Norling var en enkel og religiøs forhenværende serveringsdame som hadde arbeidet som husholderske på Liljeholmens vertshus. Før giftermålet arbeidet hun som husholderske for Carl Oscar. Carl Oscar giftet seg med henne i 1847. Hennes fromhet hadde sterk påvirkning på sønnen.
August Strindberg var et stille og rolig barn. Faren var streng og Strindberg vokste opp i et hjem som var preget av disiplin, gudfryktighet og kulturell interesse. I barndommen henga han seg til lesing, naturvitenskapelige studier og plantedyrking. I 1856 begynte han på Klara skola. Den 30. desember 1861 skrev Strindberg et brev om vennen Flodcrantz som gikk gjennom isen på Brunnsviken og døde. Natten mellom 19. og 20. mars 1862 døde moren og Strindberg skrev et brev om det til sin bror Oscar den 22. mars. Strindberg hadde et dårlig forhold til sin far og det ble enda dårligere etter morens død. Året etter giftet faren seg med den tretti år yngre Emilia Charlotta Peterson som var familiens 22 år gamle husholderske og som Strindberg kom til å avsky.Strindberg tok studenteksamen ved Stockholms lyceum i 1867. Etter avsluttet skolegang begynte han på Uppsala universitet men sluttet etter bare en halv termin ettersom han vantrivdes og hadde pengemangel. Deretter forsørget han seg en tid som folkeskolelærer og privatlærer samtidig som han studerte medisin. Han forsøkte så å bli skuespiller og ble statist ved Dramatiska teatern, men bestemte seg i 1870 for å vende tilbake til Uppsala universitet, og det var i studietiden der som Strindberg begynte sitt forfatterskap.
En akademisk karriere ble forhindret gjennom hans evne å alltid si imot og krangle med lærerne og han avsluttet studiene uten å ta eksamen. Hans forfattertalent ble ansett som lovende og ble bemerket av kong Karl XV som ga han et stipendium i 1871 for videre universitetsstudier. I novellesamlingen Från Fjärdingen och Svartbäcken (1877) skildrer han minnene fra Uppsala satirisk og pessimistisk. Etter to år tvang Strindbergs økonomiske situasjon han imidlertid å avbryte studiene og vende tilbake til Stockholm, noe hans far var svært misfornøyd med. Han begynte å skrive kunstkritikk i flere aviser.
I 1874 arbeidet han som journalist ved Dagens Nyheter og samme år fikk han ansettelse som amanuensis ved Kungliga biblioteket, han spesialiserte seg på det kinesiske språket og fikk anseelse som sinolog, ved biblioteket skaffet han seg også gode kunnskaper i kulturhistorie og litteratur. Stillingen ved Kungliga biblioteket kom til å vare frem til 1882. Faren hadde bestemt seg for at favoritsønnen Oscar skulle arve hele firmaet og etter en krangel i 1876 traff Strindberg aldri mer sin far.I midten av 1870-årene møtte Strindberg finlandssvenske Siri von Essen, født 1850 i Jakob og Johannes forsamling. Hun var gift, men August bestemte seg for å vinne hennes hjerte. Han lurte henne til å tro at han ikke kunne få barn, men snart ble hun gravid. Hun forlot da sin mann (som også var utro) og giftet seg i 1877 med Strindberg. Siri drømte om en karriere som skuespiller, noe som ble mulig med ekteskapet med Strindberg. De innså snart at barnet ville bli en belastning og overgav det, men barnet døde etter tre dager. De fikk senere en datter som de beholdt, Karin (født 1880 i Hedvig Eleonora), deretter datteren Greta (født 9. juni 1881 dito) og i 1884 ble sønnen Hans født i Lausanne, Sveits.
=== Gjennombrudd ===
Teaterstykket Mäster Olof, påbegynt i 1872, var et gjennombrudd i svensk drama. Det ble innsendt til en konkurranse arrangert av Svenska akademien men de likte det ikke, det ble så innlevert til Kungliga teaterns direksjon, men ble heller ikke der godtatt som det var, Strindberg fikk en oppfordring om å endre stykket og komme tilbake med det. Han endret og kom tilbake fem ganger men stykket ble igjen refusert, Strindberg fikk beskjed at det var nihilistisk og inneholdt blasfemi. Fem års arbeid var bortkastet og den unge forfatteren var nedbrutt. Stykket ble ikke satt opp før 1881 på Nya teatern.Strindbergs gjennombrudd kom i 1879 med utgivelsen av Röda rummet som skildrer hans bohemtid i Stockholm og boken gjorde Strindberg til en omtalt forfatter, med denne roman bryter Naturalismen inn i Sverige og boken var gjennombruddsverket for 1880-tallet. I de følgende årene skrev han det historiske verket Svenska folket i helg och söcken, samt romanen Det nya riket, satiriska skildringar från attentatens och jubelfesternas tidevarv, som er et av hans mest infame verk der han gjør narr av «det officiella Sverige» i ulike situasjoner: de langtrukne debattene i riddarhuset om gjennomføringen av den nye fordelingene av representantene til riksdagen, den oppskrudde feststemningen ved allskens innvielser av jernbaner, som alltid obligatorisk kulminerte med at kongen hevet sitt glass for den nye jernbanestasjonen,
en urgammal härd för svenskmannatrohet (Obs. alla nya järnvägsstationer äro sådana härdar). 'Efter fanfarerna och kungssången kommer turen till landshövdingen, som talar om att 'svenska folket alltid älskat sina konungar (såsom Erik av Pommern, Albrekt av Mecklenburg, Kristian II).' På grund av denna trohet mot sina konungar 'är svenska folket det lyckligaste i Europa (vilken lycka är så stor, att den icke kan bäras här hemma utan måste njutas i ett annat land, Amerika. Fanfarer. Om igen 'Ur svenska hjärtan'!
I kapitlet Våra idealister og Om den offentliga lögnen, kanoniseringar och festtal pekte Strindberg ut menn innen det offentlige livet ut og dikteren diktet om deres lyter og laster, noe som førte til skandale. Disse verkene kritiserte stort sett alle samfunnsinstitusjoner og mange av de faglitterære forfatterne oppfattet også det som galt at en skjønnlitterær forfatter gav seg inn i genren.
Strindberg ble så omdiskutert og kritisert at han så seg tvunget å forlate Sverige. Med sin hustru Siri von Essen (som var skuffet over å forlate landet og teateret) og sine barn sluttet ekteparet Strindberg seg i september 1883 til den skandinaviske kunstnerkolonien i Grez, men bare noen uker senere flyttet de til Paris og senere til Ouchy ved Genfersjøen rett sør for Lausanne i Sveits. I 1884 skrev Strindberg i et brev fra Sveits til sin bror Axel Strindberg: «Det luktar rutten skit af Sverge ända hit ner ibland, men det skall väl ge sig!»
Under utenlandsoppholdet fortsatte Strindberg å skrive og publisere selvbiografiske romaner som Giftas, Tjänstekvinnans son og En dåres försvarstal, skuespill som Fadren og Fröken Julie, samt samfunnskritiske romaner som Utopier i verkligheten. Første delen av novellesamlingen Giftas ledet til tiltale for blasfemi; rettssaken benevnes vanligvis som Giftas-prosessen. Strindberg ble frikjent men striden rundt boken ble en stor psykisk belastning og han mente etter dette at han ble forfulgt.
Etter frifinnelsen kritiserte han Svenska akademien som ble stiftet av Gustav III og som han anså besto av amatører. Svenska akademiens faste sekretær Carl David af Wirsén var kritiker av Strindberg. Strindberg ville også hevnes på Oscar II og kongehuset som hadde hatt en ledende rolle i Giftasprosessen. Kongen ville at Strindbergs verk skulle forbys. Strindberg ble utenlands til 1889. I løpet av den tiden hadde hans ekteskap blitt stadig dårligere, hvilket uten tvil fikk betydning for utformingen av kvinneportrettene i hans litterære arbeid.
Nu har jag piskat henne så att hon blifvit en samvetsgrann mor, och nu vågar jag lemna barnen åt henne, sedan jag afskedat pigan, med vilken hon supit och horat!
Strindberg tilbrakte mange sommere på Kymmendö i Stockholms skjærgård og skrev mye om skjærgårdboernes liv: Hemsöborna 1887, en av hans letteste romaner som ble skrevet i bayerske Lindau, Tyskland i en dyp krise, i et brev fra 1887 nevner han dette: «Men jag kände, att något var brustet i mig och fattas snart af den öfvertygelsen att jag var sinnessjuk. Ser min omgifning, mina vänner behandla mig som en dåre eller ett sjukt barn.», Skärkarlsliv 1888 og övermänniskoromanen I havsbandet 1890. Motiv fra skjærgården forekommer i mange av de malerier Strindberg gjorde – symbolladede verk i impresjonistisk stil. Etter at Strindberg hadde skrevet den utleverende romanen Hemsöborna fikk han ikke komme tilbake til Kymmendö.
=== Infernokrisen ===
August og Siri Strindberg skilte seg i 1891. August Strindberg hadde først elsket henne dypt men følelsene hadde gått over i brennende hat. Oppbruddet førte til en krise for dikteren. Strindberg flyttet til Berlin, der han omgikkes blant andre Edvard Munch, Stanisław Przybyszewski og Adolf Paul på vinstuen Zum schwarzen Ferkel (det svarte svinet). Ola Hanssons hustru Laura Marholm satte igang med ett fremgangsrikt forsøk med å få Strindberg kjent i Tyskland. Det ledet til at Strindberg trodde at Marholm hadde tatt hand om han for å få han inn på asyl og at hun hadde stjålet hans brev for å anvende dem mot han. I et brev til Adolf Paul i 1894 skriver han om Marholm: «Med fru Mara käbblar man ej, man flår henne lefvande från fotsulan opp till örmandlarne och stoppar huden i halsen så hon qväfs -- vid gynnsamt tillfälle.»I det korte ekteskapet (1893-1897) med den østerrikske journalisten Frida Uhl, som han fikk datteren Kerstin med, ble Strindberg rammet av en psykisk krise. Symptombildet har gjort at forskere på området har bedømt at det kan ha vært om en paranoid psykose.) Denne perioden, fra august 1894 og til slutten av 1896, har blitt kalt for «Infernokrisen» og ble beskrevet i den delvis selvbiografiske Inferno, som ble skrevet på fransk for et publikum som var interessert av det okkulte og handler om hans religiøse og psykiske krise i Paris og Østerrike, Legender og Till Damaskus.
Hallucinationer, fantasier, drömmar synas mig ega en hög realitet. Om jag ser min hufvudkudde antaga menskliga former, så finnas dessa former der, och säger någon att de endast (!) danas i min fantasi, så svarar jag: –Ni säger endast? –Hvad mitt inre öga ser är mig mer!
Mellom 1893 og 1896 bodde han av og til i byene Dornach, hvor Frida Uhls besteforeldre bodde, i Saxen og i Klam, alle i Oberösterreich. To år senere vendte han tilbake for å treffe sin datter Kerstin og bodde da i Klam och Saxen. Han fikk sine visjoner om helvetet på jordene i Saxen i ravinelandskapet Klamschlucht. Byens innbyggere kalte ham «ein Spinner», en narr. I byen finnes et Strindbergsmuseum. Schluchtweg minnet ham om inngangen til Dantes Inferno i Divina Commedia, og det ½tyrkerhodet» som er omtalt i Strindbergs Inferno i kapitelet «Swedenborg» fant han ved inngangen till Schluchtweg i Saxen. Etter denne perioden skal for øvrig Strindbergs kontakt med datteren Kerstin ha opphørt; som tenåring forsøkte hun å gjenoppta kontakten med sin far via brev, men han avviste henne, og ba henne glemme ham.
Under «Infernokrisen» bodde Strindberg hos sin venn doktor Anders Eliasson på Lilla Norregatan 9 i Ystad for å pleie helsen, i ett hus som idag huser avisen Ystads Allehanda. Her hentet han inspirasjon til selvbiografien Inferno. Strindberg var hos Eliasson fra 12. juni til midten av juli 1895, og han var på sykehuset i Ystad siden hendene hadde blitt skadet av alkymi. Strindberg bodde i 1896 på Hotel Orfila, som hadde navn etter kjemikeren Mathieu Orfila, i Paris og det var her han fikk sitt psykoseanfall, da han trodde han ble forfulgt av en kunstforfalskerliga og hørte bankinger i veggene. Hotellet minte ham om et kloster.Strindberg traff også en tysk maler som han trodde var en dobbeltgjenger til helbrederen Francis Schlatter som på mystisk vis hadde forsvunnet dette året. Strindberg ble redd og flyktet fra Paris i panikk til gode venner i Dieppe. Han skrev ett brev om opplevelsen: «Hvad det är vet jag ej! Men att jag är utsatt för något det är visst, ty samma hostningssignaler och knackningar som i Orfila upprepas här. Är det Polacken med sin gasapparat eller är det elektriska ingeniörer med ackumulatorer och reflektorer? ... Ser Ni nu att jag icke har mani utan är förföljd...» Polakken var Stanisław Przybyszewski, som Strindberg trodde var ute etter hans liv. Strindberg trodde at han ble forfulgt og at Przybyszewski og hans hustru Dagny Juel hadde kommet till Paris for å drepe ham.I perioden 30. juli til 28. august var Strindberg tilbake på besøk hos Anders Eliasson. Eliassons innelukkede gård gjorde han i Inferno om til et kloster. De «bengaliska rosor» som Strindberg skrev om i kapitlet «Helvetet» finnes fortsatt utenfor huset i Ystad. Etter dette besøket flyttet Strindberg til Lund hvor han via Bengt Lidforss fikk kontakt med poeten Emil Kléen, en av de få venner som Strindberg ikke hadde blitt uvenn med. Det var i Lund han skrev Inferno.
Strindbergs søster Elisabeth Strindberg ble i 1898 lagt inn på Nyköpings hospital, da hun led av depresjon og paranoia, og hun døde på det psykiatriske sykehuset i Uppsala i 1904. Strindberg baserte rollefiguren Eleonora i dramaet Påske på henne. Fra midten av 1890-tallet begynte Strindbergs med forsøk på vitenskaplige og alkymistiske eksperimenter, blant annet ville han lage gull. En ny retning kom i denne perioden innen Strindbergs forfatterskap: fra anarkisme, realisme og naturalisme til mystikk, symbolisme og okkultisme.
=== Siste ekteskap og senere år ===
I 1901 giftet Strindberg seg for tredje og siste gang, med skuespillerinnen Harriet Bosse. Året etter fikk de datteren Anne-Marie (som døde i 2007, utrolige 105 år gammel). Ekteparet skiltes i 1904, men fortsatte å ha sporadisk kontakt i årene som fulgte, først og fremst via brev. I 1902 skrev Strindberg skuespillet Ett drömspel, som fikk sin urpremiére i 1907 og regnes for å være en forgjenger til ekspresjonistisk teater.
I april 1910 begynte hva som ble kjent som den såkalte Strindbergsfeiden. Strindberg hadde fått publisert artikkelen "Faraon-dyrkan" i avisen Aftontidningen, hvor han kritiserte den tidligere kongen Karl XII av Sverige, som Strindberg mente ble ufortjent dyrket som en helt i Sverige. Han kritiserte også, blant andre, oppdagelsesreisende Sven Hedin. Artikkelen fikk flere rasende motsvar, og i månedene som fulgte skal Strindberg selv ha skrevet omkring 30 flere lignende artikler i Aftontidningen.
Da Strindberg fylte 63 år den 22. januar 1912, var det allment kjent at han var blitt svært syk, som følge av både lungebetennelse og magesykdom, og at denne fødselsdagen antagelig ville bli hans siste. Det ble i den anledning arrangert fakkeltog i Stockholm til ære for forfatteren; hundrevis av mennesker marsjerte opp mot huset i Drottninggatan hvor Strindberg da bodde. Da fakkeltoget sto utenfor, åpnet Strindberg sin verandadør, og kastet angivelig noen roseblader ned til folkemengden.
== Antisemittisme ==
I Sverige var Strindberg en ledende antisemitt på 1880-tallet. Strindberg var talsmann for den typen antisemittisme som ble spredt med utgangspunkt i Richard Wagner og Bayreuth-miljøets kulturteorier. Strindberg hentet sine antisemittiske ideer særlig fra den tyske journalisten Wilhelm Marr og hans bok Der Sieg des Judentums über das Germanentum (1880). Strindbergs antisemittisme var godt kjent i samtiden og Det nya riket (1882) fikk Edvard Brandes til å bryte kontakten med Strindberg. Hans misogyni (kvinnehat) er velkjent og mye studert.
== Familie ==
Han var i årene 1877–1891 gift med den finlandssvenske adelskvinnen Siri von Essen som han også fikk datteren Karin Smirnov med. I årene 1893–1897 var han gift med Frida Uhl, og i årene 1901–1904 med Harriet Bosse, som han fikk datteren Anne-Marie med. Det er hevdet at han også har hatt et forhold til Dagny Juel.
== Død ==
Strindberg døde 14. mai 1912, 63 år gammel. Han fikk en kraftig lungebetennelse i julen 1911 og ble aldri helt frisk igjen; han led også av en magesykdom på slutten. Han ble gravlagt på Norra begravningsplatsen i Stockholm.
== Bibliografi ==
1869: En namnsdagsgåva (skuespill) – verket har senere gått tapt
1869: Fritänkaren (skuespill)
1870: Hermione (skuespill)
1870: I Rom (skuespill)
1871: Den fredlöse (skuespill)
Mäster Olof (Mester Olof) (1872)
Anno fyrtioåtta (ca. 1876–77)
1877: Från Fjerdingen och Svartbäcken (novellesamling)
1879: Röda rummet (roman)
1880: Gillets hemlighet (skuespill)
1881–1882: Svenska folket i helg och söcken (historisk verk)
1882: Det nya riket (satirisk roman)
1882: Lycko-Pers resa (Lykke-Pers reise) (skuespill)
1882: Herr Bengts hustru (skuespill)
1882–1891: Svenska öden och äfventyr I-IV (novellesamling)
1883: Dikter på vers och prosa (lyrikksamling)
1884: Sömngångarnätter på vakna dagar (lyrikksamling)
1884–1886: Giftas I-II. Tolf äktenskapshistorier, med Interview och förord. Holmbergska Bokhandeln. Stockholm
1885: Utopier i verkligheten. Fyra berättelser. Albert Bonniers Förlag. Stockholm
1886–1887: Kamraterna (skuespill)
1886–1909: Tjensteqvinnans son I-V (roman)
1887: Hemsöborna (roman)
1887–1895: Le plaidoyer d'un fou (roman) – på svensk som En dåres försvarstal, svensk oversettelse 1914
1887: Fadren (skuespill)
1888–1889: Fordringsägare
1888: Fröken Julie (skuespill)
1888: Skärkarlslif
1889: Paria
1889: Bland franska bönder
1890: I hafsbandet
1897: Inferno
1898: Legender
1898–1904: Till Damaskus I-III
1899: Advent
1899: Gustaf Vasa
1899: Erik XIV
1900: Kaspers fet-tisdag (skuespill for dukketeater)
1900–1901: Påsk (skuespill)
1900: Midsommar (skuespill)
1900–1901: Dödsdansen
1901: Kronbruden
1902: Gustaf III
1901–1902: Ett drömspel
1902: Fagervik och Skamsund
1903: Näktergalen i Wittenberg (skuespill)
1903: Ensam
1904: Götiska rummen
1904–1907: Svarta fanor
1905: Ordalek och småkonst
1907: Oväder (skuespill)
1907: Brända tomten (Brente tomter) (skuespill)
1907: Spöksonaten
1907: Pelikanen
1907–1912: En blå bok I-IV
1908: Riksföreståndaren
1909: Svarta handsken
1909: Stora landsvägen
1910: Tal till Svenska Nationen...
1911: Världs-språkens rötter
1958: Vivisektioner
1977: Ockulta Dagboken
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) August Strindberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) August Strindberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) August Strindberg på Internet Movie Database
(no) August Strindberg hos Nationaltheatret
(no) August Strindberg hos Sceneweb
(sv) August Strindberg i Svensk Filmdatabas
(da) August Strindberg på Filmdatabasen
(da) August Strindberg på danskefilm.dk
(en) August Strindberg hos The Movie Database
(en) August Strindberg hos Internet Broadway Database
(en) August Strindberg på Discogs
(en) August Strindberg på MusicBrainz
(en) August Strindberg på Spotify
(sv) Strindbergssällskapet på svenska
(en) The Strindberg Society (Strindbergssällskapet) pages in English | August Strindberg (født 22. januar 1849 i Stockholm, død 14. | 14 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Ayler | 2023-02-04 | Albert Ayler | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Jazzsaksofonister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cleveland', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Albert Ayler (født 13. juli 1936 i Cleveland i Ohio i USA, død 25. november 1970 i New York City) var en amerikansk jazzmusiker, -sanger og -komponist, som regnes til pionerene innen frijazzen. Hovedinstrumentet til Ayler var tenorsaksofon, men han spilte iblant alt- og sopransaksofon og sporadisk også sekkepipe.
| Albert Ayler (født 13. juli 1936 i Cleveland i Ohio i USA, død 25. november 1970 i New York City) var en amerikansk jazzmusiker, -sanger og -komponist, som regnes til pionerene innen frijazzen. Hovedinstrumentet til Ayler var tenorsaksofon, men han spilte iblant alt- og sopransaksofon og sporadisk også sekkepipe.
== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ayler fikk sin første innføring i altsaksofon fra sin far Edward, som var halvprofesjonell saksofonist og fiolinist. Han fikk også musikkinspirasjon fra den menigheten han gikk i. Ayler spilte således tidlig altsaksofon og turnerte i slutten av tenårene med blues-munnharpespilleren Little Walter. Deretter hadde han eget rhythm & blues-band, inntil han ble innkalt til militærtjeneste med i Vest-Tyskland. Der gikk han over til tenorsaksofon.
=== Karriere ===
Ayler bestemte seg for å bli i Europa og ble aktiv på musikscenen i Sverige, hvor han innpilte sin første grammofonplate i 1962. Han dukket også opp i København, hvor han blant annet satt inn med Cecil Taylor i Montmartre, og hvor han i 1963 innspilte en kvartettplate – hans siste jazz-plate.
Ayler vendte tilbake til USA og involverte seg i den nye avantgardejazz-scenen, inntil han høsten 1964 igjen arbeidet med jazz i København, i samarbeid med Don Cherry, Gary Peacock og Sunny Murray.Fra midten av 1960-årene var Ayler anerkjent som jazzmusiker i New York. Han ble ofte ledsaget av sin bror, trompetisten Donald Ayler. Deres stil var rabiat frijazz, preget av et voldsomt spirituell patos, som ble understøttet av karakteristiske små temaer med elementer av marsj- og sirkusmusikk.Med tilknytningen til Impulse Records i 1966 ble Aylers musikk blåstemplet, og den ble dermed også mer tilgjengelig. Blant annet tok han inn sterke elementer av rhythm & blues.Etter å være forsvunnet i et par uker, ble Ayler funnet død i East River i New York City. De nærmere omstendigheter er aldri blitt klarlagt.
== Diskografi i utvalg ==
The First Recordings II (Sonet/DIW, 1962) med Torbjörn Hultcrantz, Sune Spångberg
My Name is Albert Ayler (Fontana, 1963)
Bells/Prophecy (ESP-Disk, 1964/1965) med Don Ayler, Charles Tyler, Lewis Worrell, Gary Peacock, Sunny Murray
Spiritual Unity (ESP-Disk, 1964) med Gary Peacock, Sunny Murray
Ghosts (Debut, 1965)
Spirits Rejoice (ESP-Disk, 1965)
New York Eye and Ear Control (ESP-Disk, 1965) med Don Cherry, Roswell Rudd, John Tchicai, Gary Peacock, Sunny Murray
Lörrach/Paris (HatArt, 1966) med Don Ayler, Michel Samson, Bill Fowell, Beaver Harris
Live in Greenwich Village/The Complete Recordings (Impulse! Records, 1965–1967)
Love Cry (Impulse! Records, 1967)
New Grass (Impulse! Records, 1968)
Music Is the Healing Force of the Universe (Impulse, 1969)
The Last Album (Impulse, 1969)
== Film ==
Talking in Tongues, dokumentarfilm av Doug Harris, 80 minutter, USA/GB 1987
Kaspar Collin My name is Albert Ayler, Sverige 2005
Jean-Michel Meurice Le Dernier Concert, Frankrike 1970 (siste konsert i Fondation Maeght)
== Referanser ==
== Litteratur ==
Claghorn, Charles Eugene. The Biographical Dictionary of Jazz. Prentice-Hall, 1982.
Gioia, Ted. The History of Jazz. Oxford University Press, 2011.
Hardy, Phil. «Albert Ayler», The Faber Companion to 20th Century Popular Music, 2001. Web.
Jenkins, Todd S. Free Jazz and Free Improvisation: An Encyclopedia, Volume 1. Greenwood Press, 2004.
Jost, Ekkehard. Free Jazz. Da Capo Press, 1975.
Schwartz, Jeff. «Review: Healing Force: The Songs of Albert Ayler.» American Music, Vol. 27. JSTOR.
Weiss, Jason. Always in Trouble: An Oral History of ESP-Disk: The Most Outrageous Record Label in America. Wesleyan University Press, 2012.
Whitehead, Kevin. «Albert Ayler: Testifying the Breaking Point», NPR, 8. mai 2001.
== Eksterne lenker ==
(en) Albert Ayler – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Albert Ayler på Internet Movie Database
(da) Albert Ayler på Filmdatabasen
(da) Albert Ayler på danskefilm.dk
(en) Albert Ayler på Discogs
(en) Albert Ayler på MusicBrainz
(en) Albert Ayler på AllMusic
(en) Albert Ayler hos American National Biography
(en) Minneside med diskografi
(de) Felix Klopotek: «Der Traum von einer Seele», Jungle World nr. 47, 25. november 2010. (essay) | Albert Ayler (født 13. juli 1936 i Cleveland i Ohio i USA, død 25. | 15 |
End of preview. Expand
in Dataset Viewer.
- Downloads last month
- 35