Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Gullpucken

2023-02-04

Gullpucken

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ishockey i Norge', 'Kategori:Norske idrettspriser', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1959']

Gullpucken er en æresbevisning som tildeles årets beste ishockeyspiller på norske klubb- og landslag. Prisen skal «tildeles den norske spiller senior menn og kvinner som gjennom spill på klubb- og landslag har vært den fremste utøver i sesongen».Prisen ble første gang utdelt i 1959. Det er Norges Ishockeyforbund som står for utvelgelsen og utdelingen.

Gullpucken er en æresbevisning som tildeles årets beste ishockeyspiller på norske klubb- og landslag. Prisen skal «tildeles den norske spiller senior menn og kvinner som gjennom spill på klubb- og landslag har vært den fremste utøver i sesongen».Prisen ble første gang utdelt i 1959. Det er Norges Ishockeyforbund som står for utvelgelsen og utdelingen. == Mannlige vinnere == == Kvinnelige vinnere == == Para ishockeyishockey == == Referanser == == Eksterne lenker == Utmerkelser-akummulert

Gullpucken er en æresbevisning som tildeles årets beste ishockeyspiller på norske klubb- og landslag. Prisen skal «tildeles den norske spiller senior menn og kvinner som gjennom spill på klubb- og landslag har vært den fremste utøver i sesongen».

https://no.wikipedia.org/wiki/Plinius_den_eldre

2023-02-04

Plinius den eldre

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 79', 'Kategori:Farmasihistorie', 'Kategori:Fødsler i 23', 'Kategori:Geografer', 'Kategori:Latinspråklige forfattere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mineraloger', 'Kategori:Personer fra Como', 'Kategori:Romerske forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Gaius eller Caius Plinius Secundus (født 23 e.Kr., død 25. august 79 e.Kr.), bedre kjent som Plinius den eldre (latin: Plinius Maior), var en romersk forfatter, naturforsker, fysiker og i tillegg også militær kommandant og admiral av en viss betydning, og en personlig venn av keiser Vespasian. Han tilbrakte det meste av sin tid med å studere og forske, skrev eller undersøkte natur- og geografiske fenomener, og skrev et encyklopedisk verk, Naturalis Historia, som ble et forbilde for alle tilsvarende verker skrevet senere. Flere av de historiske verkene hans som var viktige for historikeren Tacitus, blant annet om historien om de germanske krigene, har siden gått tapt for ettertiden, men Naturalis Historia har blitt bevart. Plinius den eldre døde den 25. august 79 da han forsøkte med et skip å redde en venn og dennes familie fra utbruddet fra Vesuv, som hadde ødelagt byene Pompeii og Herculaneum. Vinden forhindret skipet i å forlate kysten. Hans venner mente han døde av giftige gasser, men da de selv ikke ble rammet var det nok alderdom og naturlige årsaker som var den reelle årsaken. Hans nevø Plinius den yngre refererte til sin onkel om at «Sann ære består i å gjøre hva som fortjener å bli skrevet, i skrift det som fortjener å bli lest».

Gaius eller Caius Plinius Secundus (født 23 e.Kr., død 25. august 79 e.Kr.), bedre kjent som Plinius den eldre (latin: Plinius Maior), var en romersk forfatter, naturforsker, fysiker og i tillegg også militær kommandant og admiral av en viss betydning, og en personlig venn av keiser Vespasian. Han tilbrakte det meste av sin tid med å studere og forske, skrev eller undersøkte natur- og geografiske fenomener, og skrev et encyklopedisk verk, Naturalis Historia, som ble et forbilde for alle tilsvarende verker skrevet senere. Flere av de historiske verkene hans som var viktige for historikeren Tacitus, blant annet om historien om de germanske krigene, har siden gått tapt for ettertiden, men Naturalis Historia har blitt bevart. Plinius den eldre døde den 25. august 79 da han forsøkte med et skip å redde en venn og dennes familie fra utbruddet fra Vesuv, som hadde ødelagt byene Pompeii og Herculaneum. Vinden forhindret skipet i å forlate kysten. Hans venner mente han døde av giftige gasser, men da de selv ikke ble rammet var det nok alderdom og naturlige årsaker som var den reelle årsaken. Hans nevø Plinius den yngre refererte til sin onkel om at «Sann ære består i å gjøre hva som fortjener å bli skrevet, i skrift det som fortjener å bli lest». == Liv og virke == === Bakgrunn === Plinius' alder er avlest fra det faktum at Vesuv hadde utbrudd i august i år 79, og et utsagn fra hans nevø Plinius den yngre at da han døde var han 56 år, noe som betyr at han ble født i år 23. Han var sønn av en romersk equites, Gaius Plinius Celer og dennes hustru Marcella. Hverken den yngre eller den eldre Plinius nevner navnene. Den fremste kilde for foreldrene er en fragmentarisk inskripsjon (CIL V 1 3442) funnet på en mark i Verona og nedtegnet av augustinsk munk Onofrio Panvinio i Verona. Betydningen av inskripsjonen avhenger av rekonstruksjonen, unntatt at i alle tilfeller har navnene kommet gjennom. Om han var augur og hun var navngitt Grania Marcella er mindre sikkert. Jean Hardouin, en fransk lærd på antikken, har presentert et utsagn fra en ellers ukjent kilde som han hevder er fra antikken om at Plinius var fra Verona, og hans foreldre var Celer og Marcella. Andre anstrengelser for å knytte Celer og Marcella med andre gentes (familienavn) er meget spekulative. Hardouin er den eneste lærde som benytter den ukjente kilden. Hvordan inskripsjonen kom til Verona er et mysterium, men det kan ha kommet ved frakt av eiendelene til Plinius den yngres da toskanske (i dag Umbria) eiendom ved Colle Plinio, nord for Città di Castello, sikkert identifisert ved hans initialer på takflisene. Han hadde statuer av sine forfedre her. Plinius den eldre ble født i Como i nordlige Italia, ikke Verona. Det er kun som en innfødt av Gallia Transpadana han kalles «Catullus av Verona» av hans conterraneus, eller landsmenn, ikke hans municeps, eller det vil si at de var felles bysbarn. En statue av Plinius på fasaden av Duomo of Como feirer ham som en innfødt. Han hadde en søster, Plinia, som giftet seg inn i familien Caecilii, og ble mor til hans nevø, Plinius den yngre, hvis brev beskrev hans verker. To inskripsjoner som identifiserer hjembyen til Plinius den yngre som Como, har forrang over Verona-teorien. En inskripsjon (CIL V 5262) feirer den yngres karriere som keiserlig magistrat (øvrighetsperson) og gir detaljer fra hans betydelige veldedighetsarbeid og utgifter på vegne av folket i Como. En annen inskripsjon (CIL V 5667) identifiserer hans far Lucius' landsby som Fecchio (stammen Oufentina) i nærheten av Como. Det er derfor sannsynlig at Plinia var en lokal pike og Plinius den eldre, hennes bror, kom fra Como.Gaius var av scionslekten (gens) Plinii. Han tok ikke sin fars cognomen (tredjenavn) Celer, men sitt eget, Secundus. Hans adopterte sønn tok det samme cognomen, og Plinius grunnlag en slektsgren, Plinii Secundi. Familien var framgangsrik; Plinius den yngres arvete eiendommer gjorde ham såpass rik at han kunne grunnlegge en skole og et bibliotek, opprette et fond som sørget for mat til kvinner og barn av Como, og hans egne tallrike eiendommer rundt Roma og innsjøen Como, foruten at han ga gaver til en del av sine venner som en personlig gunst. Ingen tidligere tilfeller av navnet Plinii er kjent. I 59 f.Kr., kun 82 år før Plinius ble født, grunnla Julius Cæsar Novum Comum (tilbakevendt til Comum) som en colonia for å sikre regionen mot angrep fra barbariske stammer i Alpene og som Cæsar ikke selv rakk å beseire og underlegge seg. Han fraktet inn en befolkning på rundt 4 500 mennesker fra andre provinser (ikke klart fra hvor) for å bli bosatt i Comasco, dessuten 500 aristokratiske grekere for å grunnlegge selve Novum Comum. Samfunnet var således mangekulturelt og fleretnisk, og familien til Plinius kan ha kommet fra hvor som helst. Om noen konklusjon kan bli trukket fra Plinius preferanse for greske ord, eller lingvisten Julius Pokornys utledning av ordet at navnet er fra nordlig italisk som «skallet» er kun en spekulativ mening. Det er ingen nedtegnelser som angir noen hentydning om etniske sondring i Plinius' samtid. Befolkningen selv tok stolthet i å være romerske borgere. Plinius den eldre giftet seg ikke og hadde ingen barn. I sitt testamente adoptere han sin nevø, noe som ga nevøen rett til å arve alle hans eiendommer. Denne formen for adopsjon er kalt for «testamentarisk adopsjon» av de som har skrevet om emnet og som sikret kun navnendring, men romersk rettsvitenskap anerkjenner ingen slik kategori. Plinius den yngre var således den reelle adopterte sønn av Plinius den eldre, men ikke i sistnevntes egen levetid. For i det minste en del av tiden bodde Plinius under det samme tak som hans søster og nevø (hvis ektemann og far døde ung). Mens de så gjorde besluttet Plinius å undersøke utbruddet av vulkanen Vesuv, men ble forledet av behovet for en redningsaksjon og av en budbringer av en venn som ba om hjelp. === Student og advokat === Plinus' far tok ham med til Roma for at han skulle få en utdannelse. Han har fortalt at han så Marcus Servilius Nonianus, romersk konsul. === Militær karriere === I år 46 da han var 23 år gikk Plinius inn i hæren som junioroffiser, hvilket var skikken for unge menn av rangen equites. Ronald Syme, en moderne forsker på Plinius, har rekonstruert tre perioder med tre grader. Plinius' interesse i latinsk litteratur vekket oppmerksomhet og gjorde ham til venn med andre litterære menn av høyere grader, og som han opprettet varige vennskap med. Senere støttet disse vennskapene ham til å få tilgang til høyere sjikt i samfunnet; imidlertid hadde han også godt omdømme for sine kunnskaper og dyktighet. I henhold til Syme begynte han som præfectus cohortis, en «kommandant av en kohort» (en infanterikohort da junioroffiserer begynte i infanteriet) under Gnaeus Domitius Corbulo som også var en forfatter (men ingen av hans verker har overlevd) i Germania Inferior. I år 47 deltok han i den romerske erobringen av chaukerne, en germansk stamme ved kysten av Nordsjøen av hva som i dag er Nederland, og deretter av ødeleggelsen av passasjen mellom elvene Maas og Rhinen. Hans beskrivelse av romerske skip som ankret opp i elven over natten etter å ha måtte vokte seg for flytende trær, har preg av øyenvitneskildring.Ved en uklar dato ble Plinius overført til kommandoen av Germania Superior under Publius Pomponius Secundus med forfremmelsen til militær tribun, noe som var en posisjon i staben og med plikter under distriktkommandanten. Pomponius var halvbror av Corbulo. De hadde samme mor, Vistilia, en mektig matrone fra de øverste romerske klasser, som hadde sju barn med seks ektemenn, mange av barna hadde keiserlige forbindelser, inkludert en framtidig keiserinne. Plinius' oppdrag er ikke klart, men han må ha deltatt i krigen mot chatterne i år 50, 27 år gammel og i sitt fjerde tjenesteår. Assosiert med kommandanten i prætorium ble han en familiær og nær venn av Pomponius, som også var en skrivende mann. Ved en annen usikker dato ble Plinius overført tilbake til Germania Inferior. Corbulo hadde flyttet for å overta en kommando lengre øst. Ved denne tiden ble Plinius forfremmet til præfectus alæ, «kommandant av en ala», med ansvar for en kavaleribataljon på rundt 480 mann. Et skille ble fortsatt gjort mellom legionærer og allierte støttetropper, selv om alle italienere var nå romerske borgere. Plinius, som kom fra nordlige Italia, var en alliert kommandant, som det meste av kavaleriet på denne tiden (men like rang, autoritet og fordeler til romerske motparter). Han tilbrakte resten av sin verving her. En dekorativ phalera (militær dekorasjon i form av en brystplate) med hans navn har blitt funnet ved Castra Vetera, en stor romersk militærbase for hæren og marinen ved nedre Rhinen. Plinius' siste kommandant der, åpenbart en mann som ikke var litterær eller noen nær venn, var Pompeius Paulinus, guvernør av Germania Inferior i tiden 55-58. Plinius har fortalt at han personlig visste at Paulinus hadde fraktet rundt med 12 000 pund med sølvtøy for å spise middag med på et krigstokt mot germanerne (en praksis som ikke var sympatisk for den disiplinerte Plinius).I henhold til hans nevø, var det i løpet av denne tiden at han skrev sin første bok (kanskje i løpet av vinteren da ledig tid var mer tilgjengelig), et arbeid om kavaleriets bruk av missiler, De jaculatione equestri. Boken har gått tapt, men i Naturalis Historia synes han å ha avslørt i minste deler av dens innhold: ved å benytte seg av hestens bevegelser for å gi støtte til å slynge kastespydet samtidig mens rytteren satt overskrevs på hesten. I løpet av denne perioden drømte han også om at ånden til Drusus Nero bønnfalt ham om å redde hans minne fra å forsvinne i glemselen. Drømmen fikk Plinius til å begynne å skrive på en bok om alle krigene mellom romerne og germanerne, og som han trengte flere år på å fullføre. Bok I, kapittel 1, av Historia Naturalis dediserte verket til keiser Titus Flavius, sønn av Vespasian. I denne dedikasjonen kalte han Titus for en gammel messekamerat (forholdet til en contubernium, «dele det samme telt»): «du ... har ansett meg som en medsoldat og en messekamerat. Ikke har graden av din framgang skapt noen endringer hos deg...» Problemet med dette avsnittet er aldersforskjellen mellom Plinius og den 16 år yngre Titus. På samme tid var Titus en militær tribun og kunne ikke ha vært en kamerat, det vil si av samme rang som Plinius i Germania Superior i år 50. Titus var kun 11 år gammel på den tiden. Med forbehold om senere militære kampanjer for Titus i øst mangler bevis og passer ikke med omstendighetene; Titus var kommanderende general (og ikke en kamerat av lavere grad) mens Plinius var enten en privat borger eller en general selv underlagt Vespasian. Plikten i Germania Inferior er kun trolig mulighet for Titus til å ha delt en contubernium med Plinius. Offiserer av øvre klasser tok en 10 år lang forpliktelse (i motsetning til den ordinære legionærs 20 eller 25 års plikttjeneste). Plinius' tid ville ha vært opp til år 56 ved en alder av 33 år. Ved hans egen redegjørelse om solformørkelse, som skjedde i Campania i år 59, som synes å være øyenvitneredegjørelse, var han antagelig sivil ved den tid. I år 56 var Titus 17 år gammel. Hans far var ikke blitt keiser. Staben til en kommandant delte ofte kvarter og messe med kommandanten, særlig i felten. Utfra omstendighetene var Titus en ny offiser ved Plinius' stab mot slutten av Plinius' tjeneste. Forholdet mellom de to, den ene gammel nok til å ha vært den andres far, må ha vært like nært som Plinius hadde med Pomponius. === Litterært mellomspill === Ved den tidligste tiden som Plinius kunne ha forlatt tjenesten, hadde Nero, den siste i det julo-claudiske dynasti, vært keiser i to år. Han hadde forlatt posisjonen før i 68 da Plinius var 45 år gammel. I løpet av denne tiden hadde Plinius ingen høyere posisjon eller arbeid for staten. I det påfølgende flaviske dynasti var behovet for hans tjenester så høyt at han måtte å oppgi praksisen som advokat, noe som antyder at han ikke forsøkte å tiltrekke seg oppmerksomheten til Nero, en hersker som ble vurdert av sine samtidige som et farlig bekjentskap, og ikke uten grunn. Under Nero levde Plinius hovedsakelig i Roma. Han nevner et kart over Armenia og områdene ved Det kaspiske hav som ble sendt til Roma med staben til Corbulo i 58. Han så også byggingen av Neros Domus Aurea eller «Det gylne hus» etter brannen i 64.Foruten å prosessere rettssaker drev han på med sin skriving, forskning og studier. Hans andre utgitt bok var en biografi over hans gamle kommandant Pomponius Secundus, utgitt i to bøker. Etter flere år i fengsel under Tiberius, 31-37 (som han benyttet med å skrive tragedier), ble Secundus rehabilitert under Caligula (som senere giftet seg med hans halvsøster, Caesonia) i 38, ble gjort til konsul i 41 og ble sendt som legatus til Germania hvor han vant en seier mot chatterne og ble belønnet med et triumftog. Etter dette høydepunktet i karrieren forsvant han fra historien for aldri å bli nevnt igjen, unntatt av de to Plinius, og er ikke blant verken venner eller fiender av Nero. Den eldre Plinius nevner at han så «i besittelsene til Pomponius Secundus, poeten, en meget strålende borger,» manuskripter i «gammel håndskrift til Tiberius og Caius Gracchus.» Hans fremste tid ville ha vært hans triumf i 50 eller 51. I 54 kom Nero til makten; på den tiden arbeidet Plinius med to militære verker. Plinius den yngre sier at biografien om Secundus var «en plikt som han skyldte minnet om sin venn», antyder således at Secundus var død. Omstendighetene om denne plikten og hvorvidt det hadde eller ikke hadde noe å gjøre med hans antagelige unngåelse av Nero har forsvunnet fra verket. I mellomtiden fullførte han tyve bøker av hans verk Historien om de germanske krigene, den eneste autoriteten sitert i de første seks bøkene av Annalene til Tacitus, og antagelig en av de fremste autoritetene bak verket Germania. Den forsvant til fordel for skriftene til Tacitus (som er langt kortere), og tidlig på 400-tallet hadde eksempelvis Symmachus få håp om å finne et bevart eksemplar.Som med Caligula synes det også som om Nero ble gradvis mer og mer sinnssyk etter hvert som hans styre utviklet seg. Plinius henga mye av sin tid til å skrive forholdsvis om trygge emner som grammatikk og retorikk. Han utga et verk i tre bind, en pedagogisk lærebok om retorikk kalt for Studiosus («Studenten»). Plinius den yngre skrev om denne at «taleren er opplært fra sin krybbetid og perfeksjonert.» Denne ble fulgt av åtte bøker om Dubii seremonis, Om tvilsom fraseologi. Begge verkene har dessverre gått tapt. Hans nevø nevner at «Han skrev dette under Nero i de siste årene av hans styre, da hver eneste form for litterære bestrebelser som var i det minste uavhengig eller opphøyd hadde blitt farlig ved slaveri.» I 68 hadde ikke Nero lenger noen venner eller tilhengere. Han begikk selvmord og terrorstyret var over, også mellomspillet med Plinius' forpliktelse til staten. === Offentlige embeter === Mot slutten av 69, etter et år med borgerkrig som følge av Neros død, ble Vespasian keiser. Han var en dyktig hærfører og som Plinius kom han fra middelklassen, equites, hadde steget i gradene i militæret og offentlige posisjoner, og beseiret sine fremste motstandere for den høyeste posisjonen. Hans hovedmål var å etablere ny fred under keiserlig kontroll og få kontroll på økonomien. Han trengte i sin administrasjon all den lojalitet og støtte han kunne finne. Plinius, åpenbart tiltrodd uten spørsmål, kanskje (ved å lese mellom linjene) anbefalt av Titus, ble satt i arbeid umiddelbart og ble holdt i en jevnlig rekkefølge til de fremste posisjoner som prokurator, i henhold til Suetonius. En prokurator var generelt en guvernør av en keiserlig provins. Romerriket hadde stadig mangler på disse, og søkte stadig etter folk til å fylle disse ansvarlige posisjonene. En gjennomgående undersøkelse av prokuratorskapene til Plinius ble gjort av den klassiske forskeren Friedrich Münzer, og som ble gjennomgått på nytt av Ronald Syme og har blitt standard referansepunkter. Münzer fremmet fire prokuratorskap, hvorav to er bevitnet med sikkerhet og to er sannsynlige, men ikke bevist. De to tilfredsstiller dog ikke Suetonius' beskrivelse av en jevnlig etterfølge. Av den grunn presenterer forskere på Plinius to til fire. I henhold til Syme kan Plinius ha vært «etterfølger av Valerius Paulinus», prokurator av Gallia Narbonensis (sørøstlige Frankrike), tidlig i 70. Han synes å ha hatt en «fortrolighet med provincia», men det kan også forklares på annet vis: Eksempelvis skriver Plinius: «I kultiveringen av jorden, skikkene og sivilisasjonen til innbyggerne, og graden av dens rikdom, den er ikke overgått av noen andre provinser, og i korthet kan være mer sannferdig beskrevet som en del av Italia enn som en provins.» Det er sikkert at Plinius tilbrakte en del tid i provinsen Africa, mest sannsynlig som prokurator. Blant andre hendelser eller trekk som han overså er utrenskingen av rubetæ, giftige padder (bufonidæ), av den nordafrikanske etniske stammene psylliere; bygninger gjort av jordmurer, «overlegen i fasthet over enhver sement»; og de uvanlige, fruktbare kystoasen Gabès (den gang Tacape) i Tunisia, i dag en del av UNESCOs Verdensarven. Syme har anslått posisjonen som prokurator til årene 70-72. Prokurator av Hispania Tarraconensis kom deretter. Et utsagn av Plinius den yngre om at hans onkel ble tilbudt 400 000 sestertier for sine manuskripter av Larcius Licinius mens den eldre Plinius var prokurator av Hispania har fastslått denne posisjonen med sikkerhet. Plinius lister folkene «Nærmest Hispania», inkludert befolkningsstatistikk og sivile rettigheter (dagens Asturias og Gallaecia). Han stopper opp i omtalen av dem alle i frykt for «å trette leseren». Da dette er den eneste geografiske regionen som han gir informasjon om, har Syme antatt at Plinius har bidratt til folketellingen/beregningen for Hispania som ble utført av Vibius Crispus i 73/74, en keiserlig legat og således daterer Plinius' prokuratorskap der. I løpet av hans tid i Hispania gjorde han seg kjent med jordbruket og særlig gullgruvene i nord og vest i landet. Hans beskrivelser av de ulike metodene for gruvedrift synes å være som øyenvitne bedømt etter hans diskusjon av gullgruvedriften i Naturalis Historia. Han kan ha besøkt gruven i Las Medulas. Den siste posisjonen som prokurator er usikker, men var i tilfelle i Gallia Belgica. Antagelsen er basert på Plinius' kjennskap til provinsen. Hovedstaden var Augusta Treverorum (Trier), navngitt etter den galliske stammen av trevererne som omga den. Plinius sier at «året før denne» drepte en fryktelig vinter den første avlingen som var plantet; de sådde igjen i mars og hadde «en meget rikelig avling». Problemet med å identifisere «dette» er året da avsnittet ble skrevet. Ved å benytte 77 som dato for avsnittet har Syme kommet il 74-75 som datoen for tiden som prokurator da Plinius antagelig kan ha vært vitne til disse hendelsene. Argumentet er basert utelukkende på antagelser; uansett er denne datoen nødvendig for å oppnå Suetonius' rekkefølge av prokuratorer, om det var en i Gallia Belgica. Plinius ble tillatt et hjem i Roma en gang rundt 75/76. Han var antagelig hjemme den første utgivelsen av Naturalis Historia i 77. Hvorvidt han var i Roma for dedikasjonen av Vespasians «Fredens tempel» i Forum Romanum i 75, hvilket var i all vesentlighet et museum for framvisning av kunstverker som var blitt plyndret av Nero og tidligere utsmykket Domus Aurea, er usikkert. Det samme er hans mulig kommando av vigiles («nattvaktmenn»), en mindre betydningsfull posisjon. Den siste er ikke i overensstemmelse med hva den yngre Plinius sier om denne perioden: «Før daggry pleide han å vente på Vespasian (som også benyttet sine netter for å utføre sine forretninger), og deretter fortsatte med å utføre de ordrer som han hadde mottatt.»Da disse forretningene ble utført, tilbrakte han tiden med å lese og gjøre utdrag, åpenbart i prosessen med å fullføre Naturalis Historia. Ingen faktisk post er bedømt i denne, noe han ikke kunne ha utført som admiral ved Misenum, forutsatt at hans plikter som admiral ikke krevde at han var til stede ved Misenum. På rene omstendigheter alene var han en offisiell agent for keiseren i delvis privat kapasitet. Kanskje var han mellom posisjoner. I uansett tilfelle var hans utnevnelse som prefekt av flåten ved Misenum førte ham til Misenum hvor han bodde sammen med sin søster og sin nevø. Vespasian døde av sykdom den 23. juni 79, og Plinius overlevde ham med to måneder. == Kjent forfatter == I løpet av Neros terrorstyre, unngikk Plinius å arbeid med noen skrifter som ville trekke uønsket oppmerksomhet. Hans tekster om talekunst i løpet av de siste årene av Neros styre, 67 og 68, fokuserte på form framfor innhold. Han begynte arbeidet på innholdet igjen antagelig etter Vespasians styre begynte i 69, da det var klart at terrortiden var over og ikke ville bli gjenopptatt. Det var til en viss grad reinstituert (og senere opphevet av hans sønn Titus) da Vespasian undertrykket filosofene i Roma, men ikke Plinius som ikke var iblant dem da han representerte noe nytt i Roma, som selv sa, en encyklopedist. I hans neste arbeid fullførte han «historien som Aufidius Bassus hadde etterlatt ufullført, og... la til den tretti bøker.» Aufidius Bassusvar noe av en cause célèbre i henhold til Seneca den yngre, en mann beundret i Roma. Han hadde begynt sin historiefortelling ved en ukjent dato i samtiden, og avsluttet den med styret til Tiberius. Den ble avsluttet da forfatteren døde til sist av en langvarig sykdom, og med en slik ånd og objektivitet at Seneca bemerket at det var som det var en annen som døde. Plinius' fortsettelse av Bassus' historie var en av de autoritetene som ble fulgt av Suetonius og Plutark. Tacitus siterte også Plinius som en kilde. Han er nevnt angående lojaliteten til Burrus, kommandant av pretorianergarden, som Nero fjernet for manglende lojalitet. Tacitus' framstiller deler av Plinius' oppfatning av den pisonske konspirasjon for å drepe Nero og gjøre senatoren Piso til ny keiser som «absurd» og nevner at han ikke kunne beslutte om Plinius' redegjørelse eller den til Messalla var mer nøyaktig angående en del av detaljene for året med de fire keiserne. Åpenbart strakte Plinius' utvidelse av Bassus minst fra styret til Nero og til Vespasian. Plinius synes å ha kjent til at verket ville bli kontroversielt da bevisst reserverte det for utgivelse først etter sin død: «Det har vært lenge fullført og dets nøyaktighet er bekreftet; men jeg har bestemt til å overlate betalingen av det til mine arvinger, for at ikke jeg skal bli mistenkt, i løpet av min levetid, å ha vært under urimelig innflytelse av ambisjoner. Ved dette overdrar jeg en forpliktelse til de som innehar den samme grunnen som jeg selv; og også i ettertiden som vil strides, er jeg redd, med meg som jeg selv har gjort med mine forgjengere.» == Naturalis Historia == Se hovedartikkel, Naturalis HistoriaPlinius' siste verk, i henhold til hans nevø, var Naturalis Historia, en encyklopedi hvor han samlet mye av kunnskapen i sin tid. Spørsmål angående dateringen av dette verket, sammenstillingen, eller når han begynte eller sluttet å arbeide på det, avhenger av spørsmålene som stilles. Encyclopedien benytter seg av en del materiale fra hans tidligere tekster og minner, slik som hans bok om Germania. Det er ingen bevis på at han hadde planlagt å benytte dette materialet i encyklopedi senere i sin karriere. De fleste referansene i teksten må ha kommet fra hans utdrag, som han opprettholdt på jevnlig grunnlag, og ved å leie en leser og en sekretær for å samle og opprettholde dem, og han utrustet sekretæren med hansker om vinteren slik at hans skrivehånd ikke skulle bli stiv i kulden. Utdragene samlet for denne hensikten fylte opp til 160 bind, noe Larcius Licinus, den pretoriske legaten for Hispania Tarraconensis, forgjeves forsøkte å kjøpe for 400 000 sestertier. Det ville ha vært i 73/74 (se over). Ved sin død overlot Plinius 160 bind til sin nevø. Når han begynte på denne komposisjonen er ikke kjent. Ettersom han var opptatt med andre verker under Nero og deretter måtte fullføre historien om sin samtid, er det usannsynlig at han begynte før 70. Posisjonen som prokurator var ideell mulighet for en skribent med et encyklopedisk sinnelag. Datoen for en samlet komposisjon kan ikke bli tilskrevet til noe bestemt år. Dateringen av de ulike delen må bli bestemt, om mulig, ved filologisk analyse. Den nærmeste kjente hendelse knyttet til utgivelsesdato; det er da manuskriptet ble gitt til offentligheten for lån og avskrift, og ble antagelig sendt til huset Flavian i henhold til dedikasjonen for de første 37 bøkene. Det er til «keiser» Titus. Da både Titus og Vespasian hadde samme navn, Titus Flavius Vespasianus, har tidligere skribenter antatt en dedikasjon til Vespasian. Plinius nevner en bror (Domitian) og felles kontor med en far, kaller denne far for «stor», noe som bestemt peker mot Titus. Ettersom Titus er adressert som keiser, har åpenbart Vespasian vært død, noe som kan sette datoen tilnærmet til 79. Imidlertid sier Plinius at Titus hadde vært konsul seks ganger. Årene for de først i disse posisjonene er i årene 70, 72, 74, 75, 76 og 77, alle sammen med Vespasian, noe som bringer datoen av dedikasjonen til 77. I det året var Vespasian 68 år gammel. Han hadde styrt sammen med Titus for noen år, noe som kan være hvorfor han lot Plinius kalle Titus for «keiser» og dedisere verket til ham. Bortsett fra noe mindre ferdigstillinger var verket på 37 bøker komplett i år 77. Det er ingen antydninger eller bevis for å tro at det hele var skrevet i 77 eller at Plinius var ferdig med det da. Dessuten kan dedikasjonen i seg selv ha blitt skrevet før den endelige utgivelsen, og det kan ha vært utgitt enten privat eller offentlig på et tidligere tidspunkt uten dedikasjon. Det eneste som er sikkert er at Plinius ikke arbeidet videre med verket etter år 79. Naturalis Historia er et av de største enkeltverker som har overlevd fra Romerriket og til i dag. Det hadde til hensikt å dekke hele feltet av antikkens kunnskap basert på de beste autoriteter som var tilgjengelig for Plinius. Han hevder å være den eneste romer som noen gang har satt i gang med et slikt verk. Verket dekker feltene botanikk, zoologi, astronomi, geologi og mineralogi, foruten også anvendelsen av slike ressurser. Det har forblitt et standardverk for den romerske epoken og framgangen i teknologi og forståelse av naturlige fenomener for sin tid. For en del tekniske framskritt som han diskuterer er han selv den eneste kilden for disse innovasjonene, slik som gruvedrift eller bruken av vannkvern for å knuse eller kverne korn. Mye av det han skrev har blitt bekreftet av arkeologi. Det er praktisk talt det eneste verket som beskriver arbeidet til samtidens kunstnere, og er et viktig referanseverk for kunsthistorien. Verket ble en modell for alle senere encyklopedier i henhold til dens bredde i emner, behovet for å gi referanser til opprinnelige forfatterne, og en omfattende indeksliste for innholdet. Innfelt blant oppslagene om jordbruk er det flere matoppskrifter og referanser til vanlige metoder for å tilberede mat og matvarer. En del av disse har blitt samlet og utgitt i 2008 på engelsk i boken Roman Cookery («Romersk kokekunst»). Verket er dedisert til keiser Titus, sønn av en nær venn av Plinius, keiser Vespasian, i det første året av Titus' styre. Det er det eneste verket av Plinius som har overlevd og det siste han utga, og mangler den siste revidering ved hans brå og uventede død i år 79 grunnet vulkanutbruddet fra Vesuv. == Død == Plinius hadde mottatt fra den da avdøde Vespasian utnevnelsen som prefekt (flåtekommandant) i den romerske marine. Den 24. august 79 ble han stasjonert ved Misenum og på samme tid kom det store vulkanutbruddet fra Vesuv som begravde byene Pompeii og Herculaneum. Han forberedte seg på å krysse Napolibukten for å studere fenomenet da han mottok beskjed fra hans venn Rectina som tryglet om å bli reddet. Galeiene under hans kommando dro ut for å evakuere flyktningene på den motsatte kysten, og selv dro han ut med «en hurtigseilende kutter», en beslutning som kan ha kostet ham livet. Hans nevø Plinius den yngre har gitt en fortelling om hans død, redegjort fra de overlevende. Nevøen og hans mor besluttet å ikke bli med på seilturen over bukten. Da det lette skipet ankom kysten ved Herculaneum begynte askeavfall og pimpstein å falle ned ovenfra. Plinius' rormann rådet dem til å vende om og seile tilbake, men Plinius skal ha svart: «Skjebnen begunstiger de modige, styr dit hvor Pomponianus er!» Pomponianus var i Stabiæ, der den moderne byen Castellammare di Stabia ligger i dag. De gikk i land og fant Pomponianus «i den største bestyrtelse». Plinius omfavnet og trøstet ham. De gikk om bord i kutteren, men de samme vinder som hadde ført dem til Stabiæ forhindret dem fra å seile ut. Plinius beroliget sine folk ved å spise og sove mens de ventet på at vinden skulle minske, men til sist måtte de forlate bygningen i frykt for at den ville falle sammen og søke ut i askenedfallet. Plinius satte seg ned og kunne ikke stå opp uten hjelp og de andre etterlot ham der. Hans følge antok at han hadde kollapset og dødd ved å puste inn giftig gass fra vulkanen. Da de kom tilbake tre dager senere (26. august) etter at støvet og røyken hadde lagt seg ble hans lik funnet under pimpesteinen uten noen synlige ytre skader. Problemet med giftteorien er at hans venner ikke var påvirket av den antatte giftige gassen, og de hadde ikke problemer med å bevege seg mens Plinius måtte sette seg og kunne ikke reise seg igjen. Da han er beskrevet som en korpulent mann, som også var plaget av astma, er det mer sannsynlig at hans venner etterlot ham ettersom han enten var død eller døende.Fortellingen om hans siste timer er fortalt i et brev sendt 27 år senere til Tacitus den eldre av Plinius' nevø og arving, den yngre Plinius, som også sendte en annen tilsvarende redegjørelse angående hans onkels skrifter og om hans liv og væremåte. Fragmentet fra Suetonius (se under Eksterne lenker nedenfor) fremmer et mindre flatterende syn. Plinius skal ha nådd fram til kysten utelukkende av vitenskapelig interesse og deretter bedt en slave om å drepe ham for å unngå heten fra vulkanen. Det er ikke en pålitelig kilde da det er klart fra nevøens brev at personene som Plinius kom for redde selv unnslapp for å redegjøre for detaljene i Plinius' ulykke. I tillegg forutsetter Suetonius at en gruppe var vitne til hendelsene, men selv ikke utsatt for de samme hendelsene. == Arv == Månekrateret Plinius er oppkalt etter ham. Et karneol (mineral) med inskripsjonen av bokstavene C. PLIN. har blitt reprodusert av Cades (v.211) fra originalen i Vannutelli-samlingen. Bildet har en framstilling en romer som er bortimot skallet på forhodet og med dobbelhake; og det er ganske sikkert et portrett, skjønt ikke av Plinius den eldre, men av Pompeius. Sittende statuer av både den yngre og eldre Plinius, kledd i draktene til lærde fra året 1500, kan bli sett i nisjene på begge sider av hovedinngangen av katedralen i Como (Cattedrale di Santa Maria Assunta; Duomo di Como). Den eldre Plinius' anekdoter av greske kunstnere ble formidlet av kunsthistorikeren Giorgio Vasari i renessansen om innholdet av freskoene som fortsatt smykket interiøret av hans tidligere hjem i Arezzo. == Se også == Plinius den yngre Vesuv, vulkanen og dens utbrudd == Referanser == == Litteratur == Beagon, Mary (overs.) (2005): The elder Pliny on the human animal: Natural History, Book 7. Oxford University press. ISBN 0-19-815065-2. Carey, Sorcha (2006): Pliny's Catalogue of Culture: Art and Empire in the Natural history. Oxford University press. ISBN 0-19-920765-8. Griffin, Miriam Tamara (1992): Seneca: A Philosopher in Politics (opptr.). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-814774-9. Gibson, Roy K. & Morello, Ruth (red.) (2011): Pliny the Elder: Themes and Contexts, Leiden, Brill, Mnemosyne supplements. Monographs on Greek and Roman Language and Literature, 329. Healy, John F. (1999): Pliny the Elder on science and technology. Oxford University Press. ISBN 0-19-814687-6. Isager, Jacob (1991): Pliny on Art and Society: The Elder Pliny's Chapters on the History of Art. London & New York: Routledge. ISBN 0-415-06950-5. Murphy, Trevor (2004): Pliny the Elder's Natural History: the Empire in the Encyclopedia. Oxford University Press. ISBN 0-19-926288-8. Ramosino, Laura Cotta (2004): Plinio il Vecchio e la tradizione storica di Roma nella Naturalis historia (italiensk). Alessandria: Edizioni del'Orso. ISBN 88-7694-695-0. Sands, John Edwin (1911): «Pliny the Elder» i: Chisholm, Hugh: Encyclopædia Britannica 21 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 841–844 Syme, Ronald (1969): «Pliny the Procurator» i: Harvard studies in classical philology (illu. utg.), Department of the Classics. Harvard University Press. s. 201–236. ISBN 978-0-674-37919-0 == Eksterne lenker == (en) Plinius Maior – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Gallerier online, samlinger av vitenskapens historie, Biblioteket til Universitetet i Oklahoma: høyoppløselige bilder av verkene til Plinius den eldrePrimære kilderPlinius den eldre; William P. Thayer (bidrag): «Pliny the Elder: the Natural History» (på latin og engelsk). Universitetet i Chicago. Plinius den eldre; John Bostock, Henry Thomas Riley (overs. og red.); Gregory R. Crane (red.) (1855): The Natural History. Taylor and Francis; Tufts University: Perseus Digital Library. Fisher, Richard V.: «Derivation of the name 'Plinian'». Universitetet i California ved Santa Barbara: The Volcano Information Center. C. Suetonius Tranquillus; William P. Thayer (red.) (1914): The Life of Pliny the Elder. Loeb Classical Library.Sekundære kilderLendering, Jona (1996–2009): «Pliny the Elder (1)». Livius' artikler om oldtidshistorie Lendering, Jona (1996–2009): «Pliny the Elder (2)». Livius' artikler om oldtidshistorie Pearse, Roger (2013): «The manuscripts of Pliny the Elder». Tertullian.org.

Gaius eller Caius Plinius Secundus (født 23 e.Kr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ghana

2023-02-04

Ghana

['Kategori:1°V', 'Kategori:7°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Ghana', 'Kategori:Ghanastubber', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1957', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Stubber 2023-02', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber']

Ghana er en republikk i vestlige Afrika. Ghana var en britisk koloni med navnet Gullkysten i perioden 1874–1957. Landet grenser mot Elfenbenskysten i vest, Burkina Faso i nord og Togo i øst. Mot sør ligger Guineabukta.

Ghana er en republikk i vestlige Afrika. Ghana var en britisk koloni med navnet Gullkysten i perioden 1874–1957. Landet grenser mot Elfenbenskysten i vest, Burkina Faso i nord og Togo i øst. Mot sør ligger Guineabukta. == Etymologi == Som engelsk koloni hadde landet navnet Gullkysten, et navn europeerne hadde brukt siden 1400-tallet, fordi gull den gang var områdets viktigste handelsvare. Etter å ha oppnådd uavhengighet ble det nye navnet Ghana, som er hentet fra Ghanariket som før kolonitiden lå flere hundre kilometer nordvest for dagens Ghana, nær dagens Mali. Årsaken til at navnet ble valgt er at innbyggerne i dette riket utvandret sørøstover, og deres etterkommere er derfor bosatt i landet. == Historie == === Handelsposter === I området der Ghana ligger i dag lå en rekke europeiske handelsposter og fort involvert i slavehandelen, blant annet danske. Kystområdet gikk fra slutten av 1400-tallet under navnet Gullkysten i Europa. Det området som i dag er Ghana var fra slutten av 1800-tallet den engelske kronkolonien Gullkysten. === Britisk kronkoloni === Ghana ble dannet ved at Gullkysten ble forent med Britisk Togoland og Fante-protektoratet. Siden 1925 deltok lokalbefolkningen i landets administrasjon. Etter annen verdenskrig ble uavhengighetsbevegelsen kraftigere under ledelse av Kwame Nkrumah. Hans parti vant flere valg i begynnelsen av 1950-tallet og han ble koloniens statsminister under den britiske guvernøren i 1952. Samme år søkte landets parlament om uavhengighet fra Storbritannia, noe som uten videre ble innvilget. Landet ble uavhengig 6. mars 1957 som den første kolonien i Afrika som oppnådde uavhengighet og det første afrikanske land som ble medlem av det Samveldet av nasjoner. En folkeavstemning i 1956 under FN oppsyn bekreftet Britisk Togolands tilhørighet til Ghana. === Uavhengighet og diktaturer === Nkrumah styrte landet med sosialistiske prinsipper og med en ettpartiregjering der kun hans parti Convention People’s Party var tillatt. Dette og en mislykket økonomisk politikk ledet til økonomisk krise, høy statsgjeld og uroligheter. I 1966 kom det første av en rekke statskupp. Et nytt kupp i 1972 førte Ignatius Kutu Acheampong til makten. Han ledet en av Afrikas mange kleptokratiske regjeringer som ruinerte landet enda mer gjennom 1970-tallet. I 1979 ledet Jerry Rawlings et nytt kupp. De tidligere lederne av militærdiktaturet, deriblant Acheampong og presidenten Fred Akuffo ble henrettet. I september ble det holdt valg og Hilla Limann vant, Rawlings trådte tilbake. Limann førte en moderat økonomisk politikk og var tilhenger av panafrikanisme. Likevel gjorde Rawlings et nytt kupp i 1981 for å stoppe den igjen oppblomstrende korrupsjonen. Han beholdt makten de neste 20 år. === Veien til demokrati === Rawlings politikk var forholdsvis liberal, særlig økonomisk. Det har gitt landet en bedre utvikling enn nabostatene. Likevel var det brudd på menneskerettighetene og partier var forbudt før 1992. Dette bedret seg etter at den nye demokratiske grunnloven av 1992 ble vedtatt. Rawlings vant to presidentvalg for partiet National Democratic Congress (NDC) i 1992 og 1996. Valgene ble av observatører vurdert som innenfor det man kan aksepterer som frie valg, særlig valget 1996. Etter to presidentperioder kunne han ikke stille som kandidat på nytt og deltok derfor ikke i valget 2000. Disse ble vunnet av John Kufuor (New Patriotic Party) (NPP) og førte til den første fredelige maktoverlevering i Ghanas historie i januar 2001. Kufor ble gjenvalgt i 2004. I valget i desember 2008 vant John Atta Mills (NDC). == Politikk og administrasjon == Statsoverhodet er en valgt president, som har utøvende myndighet. Ghanas parlament har ett kammer, og domineres av to partier, New Patriotic Party og National Democratic Congress. Mindre partier er også representert, men er avhengige av å knytte seg til de store. John Evans Atta Mills ble innsatt som president 7. januar 2009, etter at han slo det styrende partiet New Patriotic Partys kandidat, Nana Akufo-Addo, med 50,23 % mot 49,77 % av stemmene i valget i 2008. Han var Ghanas tredje visepresident, fra 1997 til 2001 under daværende president Jerry Rawlings. Forøvrig tapte han presidentvalget i 2000 og 2004, da han stilte som kandidat for National Democratic Congress (NDC). Mills døde overraskende 24. juli 2012 og etter grunnloven overtar da visepresidenten presidentembetet. Visepresidenten John Mahama (NDC) vant valget 7. desember 2012 med 50,7 % av stemmene, over NPPs utfordrer Akufo-Addos 47,7 %, og ble dermed gjeninnsatt januar 2013.Ghana er medlem av FN, Den afrikanske union, Samveldet av nasjoner og en rekke andre internasjonale organisasjoner. === Administrativ inndeling === Ghana er delt inn i 10 regioner: Ashanti Brong-Ahafo Central Region Eastern Region Greater Accra Northern Region Upper East Region Upper West Region Volta Region Western Region === Menneskerettigheter === Ghana har fengselsstraff inntil tre år for homofili. == Næringsliv == Ghana er rikt på naturressurser, og har en langt sterkere økonomi enn naboland i Vest-Afrika. Allikevel er landet avhengig av økonomisk og teknisk bistand. Landets hovedeksportvarer er gull og kakao.De viktigste eksportproduktene er gull, tømmer og kakao. Landet har ikke teknologi til å rense gullet som eksporteres fullstendig, noe som fører til at det bringer inn mindre utenlandsk valuta enn det kunne. Det er derfor et viktig mål for politikerne å få brakt slik teknologi til landet. Privatøkonomien er i stor grad basert på jordbruk. Omkring 40 % av bruttonasjonalprodukt kommer fra jordbruket, og 60 % av arbeidsstyrken finnes i primærnæringer. Valutaen, ghanesisk cedi, har blitt sterkt devaluert siden landet ble uavhengighet. Inflasjonen er høy, men likevel lavere enn de fleste andre land i regionen. == Samfunn == === Byer === De viktigste byene i Ghana er: Accra (hovedstad) Aflao Asamankese Bolgatanga Cape Coast / Elmina Ho Koforidua Kumasi Nsawam Sekondi-Takoradi Tamale Tarkwa Tema Wa === Landsbyer === Ada Akosombo Larabanga Peki Se også Liste over byer i Ghana. == Kultur == En av de mest markante ghanesiske kulturkjennetegn er det karakteristiske kentetøyet. Kentetøy er kjent og verdsatt for sine farger og symbolikk. Tøyet er et av symbolene for det ghanesiske høvdingstyret og blir i hovedsak brukt i områder som domineres av Ashantifolket. === Tradisjonell musikk === I motsetning til vestlig musikk er ikke tradisjonell ghanesisk musikk nedskrevet, men overføres gjennom en sterk muntlig tradisjon. Musikken sees på som en del av livet og kan dermed ikke skilles fra det. Det legges også stor vekt på deltakelse, slik at tilskuerne ikke er adskilt fra artistene – alle deltar i framførelsen av musikken. Melodiene er ofte korte og musikken er repetitiv. Rytme er svært sentralt i tradisjonell ghanesisk musikk og dansen er tett knyttet til musikken. Hver folkegruppe har sin egen musikk, og det er tett sammenheng mellom språk og musikk. Man vokser opp med musikk og musikken kan være med på å definere en stedstilknytning. === Populærmusikk === Highlife er Ghanas viktigste moderne musikkform. Røttene til highlife går tilbake til brassband og selskapsband som spilte på 1920-tallet, der instrumentene hovedsakelig bestod av afrikanske trommer, munnspill, gitarer og trekkspill. I nyere tid er highlife spesielt assosiert med gitarbaserte band, som spiller konserter, ofte med et stort sceneshow. Det spesielt er på bygda og hos fattige urbane at highlife har gjennomslagskraft. Highlifemusikken har gjennom tidene hentet sin inspirasjon fra jazz, blues, tradisjonell afrikansk musikk og swing. Musikken synges ofte på det lokale språket og baserer seg ofte på lokale melodier, som musikerne plukker opp fra gata. Selv om highlife nok er dominerende som populærmusikk i Ghana, spilles det et vidt spekter av populærmusikk blant ghanesere. I dagens Accra høres det mest på gospelhighlife, lokal reggae og amerikansk svart pop, mens gitarbasert highlife har gjenvunnet sin popularitet og er fortsatt ekstremt populært i Ghanas rurale områder. Hiplife er en nyere ghanesisk musikksjanger og er en blanding av highlife og vestlig hiphop. Syngingen / rappingen er både på engelsk og ghanesiske språk. Istedenfor instrumenter baserer innspillingen seg på sampling. Blant ungdommer i urbane strøk har hiplife blitt svært populært. Musikkstilen kom for fullt rundt 1994, og det har etter hvert utviklet seg ulike typer, som blant annet raglife, som er reggaeinspirert. Flere hevder at rytmene er grunnen til at hiplife er blitt så populært i Ghana. Hiplife er lett å danse til, noe som unge ghanesere ofte liker. Gjennom musikken blir ofte vestlig kultur og levesett fremstilt og idyllisert. === Sport === Fotball har, siden frigjøringen, blitt en av de mest populære sportene i Ghana. Flere kjente fotballspillere, som Chelsea FCs Michael Essien, AIKs Derek Boateng, SL Benficas Freddy Adu Schalke 04s Anthony Annan og SunderlandsAsamoah Gyan kommer fra Ghana. Andre kjente idrettsutøvere er bryteren Prince Nana. Andre populære sportgrener er friidrett, basketball og boksing. Ghanas nasjonalspill er brettspillet Oware (også kalt Awari, Adji og Awélé). == Oppføring på UNESCOs liste == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Tradisjonelle ashantibygninger – minner etter tidligere statsdannelse Handelsfort i Ghana – tradisjonell koloniarkitektur == Referanser == == Litteratur == Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 36. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 68. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == Offisiell hjemmeside (no) Statistikk og andre data om Ghana i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Ghana er en republikk i vestlige Afrika. Ghana var en britisk koloni med navnet Gullkysten i perioden 1874–1957.

https://no.wikipedia.org/wiki/Guatemala

2023-02-04

Guatemala

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Guatemala', 'Kategori:Mellom-Amerikas geografi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2022-12']

Republikken Guatemala (spansk: República de Guatemala) er et land i Mellom-Amerika som grenser til Mexico i nord og vest, til Belize i nordøst og til El Salvador og Honduras i sørøst. Landet grenser i tillegg til Stillehavet i vest og Det karibiske hav i øst. Landets areal er 108 890 km² med en befolkning på 17,165,936 (april, 2018).Landets hovedstad er «Guatemala de la Asunción», også kjent som Guatemala by, med ca. 3 mill innbyggere. Guatemala ble uavhengig fra Spania i 1821 og ble så en del av det mexicanske riket. Etter det mexicanske rikets kollaps i 1823 ble landet styrt av en rekke diktatorer som var støttet økonomisk av United Fruit Company. I det 20. århundre gjennomlevde Guatemala en 36 år lang borgerkrig. I etterkant av krigen har Guatemala opplevd økonomisk vekst og politisk stabilitet. Nasjonalfuglen er Quetzal og nasjonalblomsten er Lycaste skinneri.

Republikken Guatemala (spansk: República de Guatemala) er et land i Mellom-Amerika som grenser til Mexico i nord og vest, til Belize i nordøst og til El Salvador og Honduras i sørøst. Landet grenser i tillegg til Stillehavet i vest og Det karibiske hav i øst. Landets areal er 108 890 km² med en befolkning på 17,165,936 (april, 2018).Landets hovedstad er «Guatemala de la Asunción», også kjent som Guatemala by, med ca. 3 mill innbyggere. Guatemala ble uavhengig fra Spania i 1821 og ble så en del av det mexicanske riket. Etter det mexicanske rikets kollaps i 1823 ble landet styrt av en rekke diktatorer som var støttet økonomisk av United Fruit Company. I det 20. århundre gjennomlevde Guatemala en 36 år lang borgerkrig. I etterkant av krigen har Guatemala opplevd økonomisk vekst og politisk stabilitet. Nasjonalfuglen er Quetzal og nasjonalblomsten er Lycaste skinneri. == Naturgeografi == Bortsett fra kystområdet, består Guatemala for det meste av fjell. Mange av de største byene som hovedstaden Guatemala by, Quetzaltenango og Huehuetenango ligger i sør og i høyden, mens det er færre byer i det mer tropiske området i nord. Det høyeste fjellet er Tajumulco som måler4 211 meter over havet. Guatemala har også mange små og store innsjøer, bl.a. Lago de Izabal og Lago de Atitlán. Guatemala er en eksportør av kaffe, sukker og banan og har også naturresurser av olje, nikkel, fisk og vannkraft. === Klima === I lavlandet er klimaet tropisk, mens det i høyden kan forekomme snø. I fjellene finnes det et stort antall vulkaner, og jordskjelv er ikke uvanlig. Ved Karibia kan det forekomme tornadoer og andre tropiske stormer. == Demografi == Ifølge CIAs World Fact Book har Guatemala en befolkning på 14,918,999 (2015 estimat). I 2018 var ca. 50 % av befolkningen enten mestiser av indiansk-spansk herkomst eller hvite av europeisk herkomst. Rene hvite utgjør en liten del (6 %), disse hovedsakelig av spansk, men også av italiensk og tysk herkomst. Den indianske befolkningen inkluderer K'iche' 9,1 %, Kaqchikel 8,4 %, «Mam» 7,9 % og «Q'eqchi» 6,3 %. 9,9 % av befolkningen rubriseres som «andre maya», 0,4 % en innfødt ikke-maya, slik at den innfødte andelen av befolkningen utgjør samlet 42,0 % av den totale folkemengden.Det finnes også andre mindre grupper. Disse inkluderer etterkommere etter sorte slaver og mulatter som arbeidet på bananplantasjene, en kinesisk minoritet og libanesere og syrere.I 1900 hadde Guatemala en befolkning på 885 000. I løpet av det 20. århundre har landet vist en meget raskt vekst. Befolkningsveksten var i 2015 på 1,82 % (est). Gjennomsnittsalderen i Guatemala er 21,4 år, 20,7 for menn og 22 år for kvinner. Dette er blant den laveste gjennomsnittsalder for noe land på den vestlige halvkule og er sammenlignbart med de fleste land i Sentral-Afrika og Afghanistan. Forventet levealder i Guatemala er 72 år (74 år for kvinner og 70 år for menn). Analfabetismen i Guatemala lå i 2015 på 18,5 %, en nedgang fra 30 % i 2005. 54 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen (2011 est). === Diaspora-befolkning === Borgerkrigen tvang mange fra Guatemala til å reise fra landet. Hoveddelen av diaspora-befolkningen befinner seg i USA, med estimater fra 480 665 til 1 489 426. Vanskelighetene med å anslå presise tall henger sammen med at statusen til mange er uklar. Nedenfor finnes estimater for ulike land: == Historie == === Førkolumbisk === De første bosetninger i Guatemala går minst tilbake til 12000 f.Kr. Det finnes noen bevis som tilsier at bosetninger kan ha eksistert så langt tilbake som 18 000 f.Kr., blant annet rester av spydspisser. Det finnes arkeologiske bevis for at den første befolkningen var jegere og sankere, men ved stillehavskysten finnes det også bevis for at dyrking av mais utviklet seg rundt 3500 f.Kr. Steder for mer permanente bosetninger har blitt datert tilbake til 6500 f.Kr. Arkeologer inndeler historien til den førkolumbiske perioden i Mesoamerika i den før-klassiske perioden (2000 f.Kr. til 250 e.Kr.), den klassiske perioden (250 til 900 e.Kr.) og i den kalistiske fra 900 til 1500 e.Kr.Den før-klassiske perioden har tradisjonelt blitt ansett som en formativ periode, hvor befolkningen besto av bønder som bodde i små landsbyer. Denne oppfatningen har blitt utfordret av nyere oppdagelser av mer monumental arkitektur fra denne perioden, slik som et alter i La Blanca, San Marcos-regionen, fra ca. 1000 f.Kr., de seremonielle stedene ved Miraflores og El Naranjo fra 801 f.Kr. og Nakbé, Xulnal, El Tintal, Wakná og El Mirador. Det sistnevnte stedet, El Mirador, anses for å ha vært en stor by, kanskje med 100 000 innbyggere. Pyramidene El Tigre og Monos hadde hver et volum på mer enn 250 000 kubikkmeter. Mirador hadde også en høy grad av politisk organisering. Mirador nevnes som Kan-kongedømmet i gamle tekster. Det var 26 byer, alle forbundet ved veier, enkelte flere kilometer lange som kan observeres fra luften som klart forskjellige fra jungelen. Den klassiske perioden samsvarer med mayasivilisasjonen, og det finnes en rekke steder i Guatemala fra denne tiden. Det største finnes i Petén. Denne perioden karakteriseres av sterk byggeaktivitet, politisk uavhengige bystater og kontakt med andre mesoamerikanske sivilisasjoner. Denne perioden varte til rundt 900 e.Kr., da mayasivilisasjonen gikk under. Mayaene forlot mange av sine byer i lavlandet og mange døde som en følge av tørke og matmangel. Vitenskapsmenn debatterer hvorfor sammenbruddet inntraff, men teorien om omfattende tørke har en støtte i en del fysiske bevis. Tanken er at vedvarende tørke fikk en sivilisasjon som var avhengig av regelmessig regn, til å falle. Mayasivilisasjonen deler mange trekk med de andre mesoamerikanske sivilisasjonene, noe som i høy grad skyldes kontakt og kulturell diffusjon. Framskritt som skriftspråk, epigrafi og mayakalenderen oppsto ikke hos mayaene, men de videreutviklet dem. === Koloni-perioden === Etter at Hernán Cortés hadde erobret Azteker-riket i 1521, sendte han ut en ekspedisjon sørover som oppdaget det folkerike høylandet i Guatemala. Denne kontakten ledet til en epidemi med store omkostninger for den innfødte befolkningen. Brødrene Gonzalo de Alvarado og Pedro de Alvarado fikk i oppdrag å erobre dette område. Alvarado-brødrene allierte seg med Kaqchikel-folket for kjempe mot k'iche'-folket, deres tradisjonelle rivaler. Alvarado underla seg senere sine tidligere allierte. Etter erobringen ble flere familier av spansk herkomst ledende i Guatemala, med etternavn som de Arrivillaga, Arroyave, Alvarez de las Asturias, González de Batres, Coronado, Gálvez Corral, Mencos, Delgado de Nájera, de la Tovilla og Varón de Berrieza.I kolonitiden var Guatemala en del av Ny-Spania (Mexico). Ettersom regionen ikke var rik på edelmetaller, i motsetning til Mexico og Peru, ble den ikke ansett som viktig. Dens hovedprodukter var sukker, kakao, farger og tresorter brukt til kunstprodukter. Landets hovedstad i denne perioden ble flyttet flere ganger. I 1524 ble Villa de Santiago de Guatemala hovedstad. Etter et angrep ble den flyttet til Ciudad Vieja i 1527. I 1541 ble Antigua hovedstad etter at et voldsomt vulkanutbrudd og påfølgende stormflod utslettet Ciudad Vieja. ; Antigua er i dag et UNESCO verdensarvsted. Antigua ble ødelagt av jordskjelv i 1773–1774, og Kongen av Spania flyttet så hovedstaden i 1776 til dagens Guatemala by. === Guatemala i nyere tid === Guatemala erklærte seg som selvstendig fra Spania den 15. september i 1821 som en del av keiserriket Mexico. To år senere abdiserte keiser Agustín I, og Guatemala brøt ut og ble en del av den Sentral-Amerikanske Føderasjon (Federacion de Estados Centroamericanos). Føderasjonen ble oppløst etter en borgerkrig fra 1838 til 1840. Guatemalas Rafael Carrera var sentral i denne kampen. Han slo også ned forsøk fra andre regioner på å erklære seg uavhengig. Guatemalas "Liberale Revolusjon" kom i 1871 under ledelse av Justo Rufino Barrios, som søkte å modernisere landet, økte handelen og industriproduksjonen, og introduserte nye avlinger. Det var i denne perioden at kaffe ble en viktig avling for Guatemala. Fra 1898 til 1920 ble Guatemala styrt av diktatoren Manuel Estrada Cabrera, som ble støttet av United Fruit Company. Det var under hans presidentskap at United Fruit Company fikk stor innflytelse i Guatemala. Den 4. juli 1944 ble diktator Jorge Ubico Castañeda tvunget til å gå av som følge av massive protester og generalstreik. Hans etterfølger general Juan Federico Ponce Vaides ble et par måneder senere avsatt i et statskupp ledet av andre militære. Ca. 100 personer ble drept i kuppet. Landet ble så ledet av en militærjunta . Militærjuntaen utskrev frie valg, som ble vunnet med et flertall på 85 % av læreren Juan José Arévalo Bermejo,som hadde vært i eksil i Argentina i 14 år. Arévalo var den første demokratisk valgte president i Guatemala som ble sittende hele sin valgperiode. Under hele den kalde krigen støttet USA landets hær med penger, våpen og utdanning. I 1954 ble Arévalos valgte etterfølger, Arbenz, felt gjennom et kupp som Central Intelligence Agency sto bak. Bakgrunnen var USAs redsel for sovjetisk innflytelse og landreformer. Oberst Carlos Castillo Armas ble plassert president i 1954 og var leder fram til han ble myrdet av sine vakter i 1957. Det eksisterer omfattende bevis mot United Fruit Company (som endret sitt navn i 1970 til Chiquita Brands International) som den sentrale aktøren i kuppet; landreformene til Jacobo Arbenz ble oppfattet som en trussel mot selskapets interesser i Guatemala, og de brukte effektivt sine direkte forbindelser til Det hvite hus og CIA. På tross av skiftende presidenter vedvarte konfliktene. En geriljabevegelse vokste fram sammen med bevæpnede grupper for andre interesser. En regulær borgerkrig utviklet seg. I 1979 forbød Jimmy Carter all støtte til hæren i Guatemala grunnet systematiske overgrep og brudd på menneskerettighetene. I perioden 1974–78 var Guatemalas president den norskættede Kjell Laugerud. I 1980 okkuperte en gruppe K'iche' den spanske ambassaden i protest mot en rekke massakre på landsbygda. Regjeringen svarte med å angripe bygningen og brente den ned. Makthaverne påsto at indianerne selv hadde tent på. Den spanske ambassadøren, som overlevde, bestred dette, og påsto at politiet med hensikt hadde drept nesten alle inne i bygningen for å skjule sine spor. Som en følge av dette brøt Spania sine diplomatiske bånd med Guatemala. Etter et regjeringsskifte i 1982 tok general Efraín Ríos Montt over som president. Tortur, forsvinninger og overgrep fortsatte. Landet utviklet seg til å bli en pariastat internasjonalt. Mer enn 45 000 personer rømte over grensen til Mexico. En geriljabevegelse støttet av Cuba og sandinistene i Nicaragua fikk økende støtte. Ríos Montt ble kastet av general Óscar Humberto Mejía Victores, som i 1986 utskrev demokratiske valg. Disse ble vunnet av Marco Vinicio Cerezo Arévalo. I 1992 ble Rigoberta Menchú tildelt Nobels fredspris for sine bestrebelser for å rette internasjonal oppmerksomhet mot behandlingen av den innfødte befolkningen. Borgerkrigen tok slutt i 1996 med en fredsavtale framforhandlet av FN der Norge og Spania var involvert. Dette ledet til en demobilisering av geriljastyrkene. I løpet av borgerkrigen var mer enn 450 maya-landsbyer blitt ødelagt og over 1 million mennesker blitt flyktninger. Over 200 000 personer, hovedsakelig maya, var blitt drept. Sannhetskommisjonen som ble opprettet slår fast at Staten Guatemala deltok i folkemord mot bestemte etniske grupper under borgerkrigen. I 1999 erklærte Bill Clinton at USA hadde handlet feil ved å støtte de militære styrkene som under borgerkrigen hadde deltatt i brutale drap på sivilbefolkningen. FNs rapporter har avdekket at 93 % av bruddene på menneskerettighetene under borgerkrigen ble foretatt av hæren eller av paramilitære grupper.I etterkant av fredsavtalen har Guatemala gjennomført gjentatte demokratiske valg, så sent som i 2011. Otto Pérez Molina, tidligere general og leder for etterretningen, ble 2012 innsatt som landets president. Samme år ble den tidligere diktatoren, General Efraín Ríos Montt, dømt til 80 år i fengsel for folkmord utført under hans styre 1982-1983. Frihandelsavtaler er inngått med USA og de andre sentralamerikanske landene og med Mexico. == Politikk og administrasjon == === Administrativ inndeling === Guatemala er delt inn i 22 departementer (departamentos) som videre er delt inn i 331 kommuner (municipios). == Næringsliv == == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Antigua Guatemala Arkeologisk park og ruiner i Quiriguá TikalMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2001 – Språk, dans og musikk til Garifuna-folket. (Sammen med Belize, Honduras og Nicaragua) 2005 – Rabinal Achí-balletten (maskedans, teater og musikk) == Referanser == == Eksterne lenker == Guatemalas offisielle turistinformasjonssider www.larutamayaonline.com Arkivert 21. juli 2004 hos Wayback Machine. NRK om Guatemala Guatemala Post Arte Literatura Arkivert 15. juni 2006 hos Wayback Machine. Popol Vuh Arkivert 10. april 2006 hos Wayback Machine. (no) Statistikk og andre data om Guatemala i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Republikken Guatemala (spansk: República de Guatemala) er et land i Mellom-Amerika som grenser til Mexico i nord og vest, til Belize i nordøst og til El Salvador og Honduras i sørøst. Landet grenser i tillegg til Stillehavet i vest og Det karibiske hav i øst.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gisle_Fenne

2023-02-04

Gisle Fenne

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1985', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1986', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1987', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1989', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1990', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1991', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1992', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiskyting', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i skiskyting', 'Kategori:Norske skiskyttere', 'Kategori:Personer fra Voss kommune', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1992']

Gisle Oddvar Fenne (født 9. juni 1963 på Voss) er en norsk tidligere skiskytter. Største internasjonale prestasjon er sølvmedaljen i verdensmesterskapet på 20 km i 1989. Fenne deltok også på det norske stafettlaget som tok 5.-plass i OL i Albertville i 1992. Fenne utkjempet mange drabelige kamper mot Eirik Kvalfoss i løpet av karrieren. Han var i norgestoppen fra midten av 1980-årene til midten av 1990-årene, og ble to ganger norgesmester på 20 km. Fenne hadde sin styrke på standplass, men klarte ikke alltid å følge de beste i sporet. Fenne er far til skiskytteren Hilde Fenne.

Gisle Oddvar Fenne (født 9. juni 1963 på Voss) er en norsk tidligere skiskytter. Største internasjonale prestasjon er sølvmedaljen i verdensmesterskapet på 20 km i 1989. Fenne deltok også på det norske stafettlaget som tok 5.-plass i OL i Albertville i 1992. Fenne utkjempet mange drabelige kamper mot Eirik Kvalfoss i løpet av karrieren. Han var i norgestoppen fra midten av 1980-årene til midten av 1990-årene, og ble to ganger norgesmester på 20 km. Fenne hadde sin styrke på standplass, men klarte ikke alltid å følge de beste i sporet. Fenne er far til skiskytteren Hilde Fenne. == Verdenscupseire == == Eksterne lenker == (en) Gisle Fenne – Olympedia (en) Gisle Fenne – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Gisle Fenne – IBU (en) Gisle Fenne – TheSports.org

| fødested = Voss

https://no.wikipedia.org/wiki/Genetikk

2023-02-04

Genetikk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Genetikk']

Genetikk (av gresk genetikos, som betyr «fruktbar, produktiv»), er læren om arv og gener, en gren av biologien. Genetiske metoder er også mye brukt innen medisinsk forskning.

Genetikk (av gresk genetikos, som betyr «fruktbar, produktiv»), er læren om arv og gener, en gren av biologien. Genetiske metoder er også mye brukt innen medisinsk forskning. == Historikk == I 1866 og 1870 publiserte Gregor Mendel sine teorier om kombinasjon av arveanlegg i avkom, men de fikk ikke oppmerksomhet før i begynnelsen av 1900-tallet. I 1906 introduserte William Bateson begrepet genetikk, og genetikk ble grunnlagt som vitenskap. Når Jean-Baptiste de Lamarck og Charles Darwin hadde lagt fram sine teorier om evolusjon, visste altså ingen av dem hvordan egenskaper nedarves. Begge trodde for eksempel at ervervede egenskaper kunne bli nedarvet (se lamarckisme), hvilket ble tilbakevist av August Weismann i 1883. For Darwin var det et stort problem at han ikke hadde noen brukbar teori for hvordan nedarving foregikk. Han forsto at den såkalte "blending inheritance"-teorien som var vanlig på 1800-tallet ville viske ut variasjonen som var nødvendig for seleksjonsteorien hans. Genetikken gjorde store framskritt på andre halvdelen av 1900-tallet med oppdagelsen og forståelsen av de genetiske prosessene på molekylnivå. Revolusjonerende var for eksempel forståelsen av DNA-molekylenes oppbyggning og hvordan DNA-molekyler styrer oppbyggningen av og funksjonen i organismenes celler. == Undergrener i genetikken == cytogenetikk evolusjonær genetikk humangenetikk klassisk genetikk molekylærgenetikk populasjonsgenetikk == Temaer i genetikken == Mutasjoner Den genetiske koden DNA DNA-sekvensering Genetisk kobling Kreftgenetikk (tumorsuppressorgener og proto-onkogeneer) Mikromatriser Replikasjon RNA Transkripsjon Translasjon == Se også == Avl == Eksterne lenker == (en) Genetics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Houge, Gunnar: Lynkurs om arv og gener, kronikk i Aftenposten 9. april 2010

Genetikk (av gresk genetikos, som betyr «fruktbar, produktiv»), er læren om arv og gener, en gren av biologien. Genetiske metoder er også mye brukt innen medisinsk forskning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gl%C3%B8delampe

2023-02-04

Glødelampe

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektriske lyskilder', 'Kategori:Introduksjonsår ikke oppgitt']

En glødelampe er en lampe som sender ut lys ved at strøm sendes i gjennom en tynn leder. Lederen vil begynne å gløde på grunn av stor strømstyrke i forhold til tverrsnittet. Den elektriske kretsen er til en viss grad selvregulerende ved at motstanden i glødetråden øker når den begynner å gløde. Glødetråden er som regel laget av metallet wolfram. Glødetråden er adskilt fra luften med en glasskuppel som er tømt for luft slik at glødetråden ikke oksiderer og raskt brenner opp. I de første glødelampene var det vakuum i glasskuplene. I dag brukes gjerne spesielle inerte gasser, ofte halogen, i lyspærer.

En glødelampe er en lampe som sender ut lys ved at strøm sendes i gjennom en tynn leder. Lederen vil begynne å gløde på grunn av stor strømstyrke i forhold til tverrsnittet. Den elektriske kretsen er til en viss grad selvregulerende ved at motstanden i glødetråden øker når den begynner å gløde. Glødetråden er som regel laget av metallet wolfram. Glødetråden er adskilt fra luften med en glasskuppel som er tømt for luft slik at glødetråden ikke oksiderer og raskt brenner opp. I de første glødelampene var det vakuum i glasskuplene. I dag brukes gjerne spesielle inerte gasser, ofte halogen, i lyspærer. == Historikk == En rekke oppfinnere arbeidet over lang tid med glødelamper. Ideen bak et ikke-brennende filament kom fra Carl Auer von Welsbach, som utviklet ideen fra glødenettet i gasslamper. I 1854 lagde Heinrich Göbel «den første glødetrådlampen med tråd av forkullet bambusfiber. Joseph Wilson Swan var den første som laget en teknisk brukbar lampe som ble fremstilt fabrikkmessig». Amerikaneren Thomas Edison var oppfinneren som laget en praktisk anvendbar glødelampe sammen med et strømforsyningssystem, og han fikk dermed uforholdsmessig mye av æren for denne oppfinnelsen. I Norge begynte man å produsere lyspærer i 1916, da det ble etablert en fabrikk i Drammen. Denne ble i 1919 overtatt av den tyske lyspæreprodusenten Osram. Økt etterspørsel etter lyspærer i mellomkrigstiden førte til at to nye lyspærefabrikker ble etablert i 1932. Norske Philips startet en i Brenneriveien i Oslo, mens Norsk Elektrisk Glødelampefabrikk «Noreg» ble etablert i Arendal. == Miljøtiltak for glødelamper == Når en glødelampe lyser opp, går ca. 95% av energien ut som varme til omgivelsene. Bruk av glødelamper har fått mye kritikk på grunn av lav energieffektivitet, og flere land har bestemt seg for å forby bruken av glødelamper fra 2010 (Australia og New Zealand), og 2012 (Canada og enkelte stater i USA). EU innførte forbud mot matte glødelamper og klare glødelamper over 100 W i 2009, forbud mot glødelamper på 75 W i 2010 og forbud mot glødelamper på 60 W i 2011. EU innførte forbud mot alle glødelamper i 2012, skjerpede krav til lavenergilamper og LED-lamper i 2013, retningsbestemte halogenpærer til nettspenning ble forbudt fra 1. september 2016 og forbudet ble utvidet til å gjelde ikke-retningsbestemte halogenpærer til nettspenning fra 1. september 2018. Norge følger EUs regelverk.Halogenlampe- og sparepærer som lysrør og lysdioder (LED) er alternativer til glødelampen, med lysdioden som den mest energieffektive i denne sammenheng. I den senere tid har LED-teknologien kommet opp som en mulig arvtaker til glødepæren i fremtiden. På enkelte områder er den allerede standard. LED har den fordelen at den bruker under 20% av energien til glødepæren for samme lysmengden. I tillegg forskes det på utvikling av lyspærer som bruker såkalt feltemisjon. Overskuddsenergi fra glødelamper er i praksis varme, noe kjølige land som Norge trenger store deler av året. Tidligere var det ikke store miljøgevinsten å bytte ut glødelamper med mer effektiv belysning, men med moderne varmepumpeteknologi, som mange bygninger etterhvert drar nytte av, er det stor gevinst å skifte til dagens energieffektive LED-pærer. En varmepumpe utnytter tilført energi mye bedre enn en tradisjonell varmeovn, som en lyspære best kan sammenlignes med. Ved å skifte til LED-pærer i utendørsbelysning, hvor overskuddsvarme overhodet ikke har noen praktisk nytte, vil gevinsten være enda større. == Se også == Halogenlampe, halogenlampe er en glødelampe hvor kapselen er fylt med en halogengass. Lysdiode, lysdiode (LED) er en halvleder-diode som lyser med et inkohorent monokromatisk lys når en likerettet spenning påføres. Lysrør, Lysrør lyser ved å ionisere gass i lysrøret slik at den blir elektrisk ledende. Lampe Normalpæren == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Incandescent light bulbs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Incandescent light bulb – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

En glødelampe er en lampe som sender ut lys ved at strøm sendes i gjennom en tynn leder. Lederen vil begynne å gløde på grunn av stor strømstyrke i forhold til tverrsnittet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Grunnstoff

2023-02-04

Grunnstoff

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01']

Et grunnstoff er et stoff som ved konvensjonelle kjemiske metoder ikke kan adskilles i flere stoffer. Et grunnstoff består av bare én type atomer. Det betyr at alle atomer i et grunnstoff har samme atomnummer, det vil si samme antall protoner i atomkjernen. Atomene kan være av ulike isotoper, altså med forskjellig antall nøytroner og forskjellig atommasse, men de kjemiske egenskapene bestemmes i hovedsak av protontallet. Av de 92 grunnstoffene domineres universet av to: Helium utgjør nesten 25 % av all materie, mens hydrogen utgjør nesten 75 %. Alle andre grunnstoffer utgjør sammenlagt bare 1 %. Hydrogen, helium og litium fantes i universet før stjernene ble dannet. De resterende grunnstoffer har blitt dannet i stjernene. Grunnstoffer med masse opp til og med jern blir dannet av fusjonsprosessene i en stjerne. Alle grunnstoffer tyngre enn jern er blitt til i supernovaeksplosjoner, som frigjør dem og sprer dem til omgivelsene. Grunnstoffene er svært ulike i sin form og beskaffenhet. Til grunnstoffene hører stoffer som spiller en viktig rolle i naturens prosesser, for eksempel hydrogen, oksygen, nitrogen og karbon. Til grunnstoffene hører også materialer som jern, kobber, sølv, gull og platina. Noen grunnstoffer er derimot sjeldne.

Et grunnstoff er et stoff som ved konvensjonelle kjemiske metoder ikke kan adskilles i flere stoffer. Et grunnstoff består av bare én type atomer. Det betyr at alle atomer i et grunnstoff har samme atomnummer, det vil si samme antall protoner i atomkjernen. Atomene kan være av ulike isotoper, altså med forskjellig antall nøytroner og forskjellig atommasse, men de kjemiske egenskapene bestemmes i hovedsak av protontallet. Av de 92 grunnstoffene domineres universet av to: Helium utgjør nesten 25 % av all materie, mens hydrogen utgjør nesten 75 %. Alle andre grunnstoffer utgjør sammenlagt bare 1 %. Hydrogen, helium og litium fantes i universet før stjernene ble dannet. De resterende grunnstoffer har blitt dannet i stjernene. Grunnstoffer med masse opp til og med jern blir dannet av fusjonsprosessene i en stjerne. Alle grunnstoffer tyngre enn jern er blitt til i supernovaeksplosjoner, som frigjør dem og sprer dem til omgivelsene. Grunnstoffene er svært ulike i sin form og beskaffenhet. Til grunnstoffene hører stoffer som spiller en viktig rolle i naturens prosesser, for eksempel hydrogen, oksygen, nitrogen og karbon. Til grunnstoffene hører også materialer som jern, kobber, sølv, gull og platina. Noen grunnstoffer er derimot sjeldne. == Oppbygning == Et grunnstoff er definert som et stoff der alle atomene har like mange protoner i kjernene. Selv om atomene kan være av forskjellige isotoper, vil dette ikke ha noen innvirkning på inndelingen i det periodiske system. Grunnstoff opptrer i mange forskjellige former. Edelgassene finnes i gassform som består av enkeltatomer. Metall består av et stort antall sterkt sammenbundne atomer. Mange grunnstoffer, blant andre oksygen, danner også molekyler sammensatt av to eller flere atomer. Mange grunnstoffer opptrer i forskjellige former, såkalte allotrope former, fordi atomene i grunnstoffet kan binde seg til hverandre på forskjellige måter. To slike grunnstoffer er oksygen, i formene O2 og O3, og karbon, som finnes som grafitt, diamant, og fulleren. De fleste grunnstoffer før uran i periodesystemet er stabile, og ikke radioaktive i sin grunnform. Derimot kan isotoper være radioaktive. Blant de høyere nummererte grunnstoffene er mange ustabile og radioaktive i alle former. Dette inkluderer alle kunstig fremstilte grunnstoffer, det vil si alle grunnstoffer med atomnummer over 92. Plutonium er et eksempel på et slikt grunnstoff. == Historie == Begrepet «grunnstoff» ble etablert av franskmannen Antoine Lavoisier i hans bok fra 1789. Der skriver han at grunnstoff er alle stoff som ikke har latt seg dele i enklere stoff. Lavoisier satte også opp en liste over stoffer han mente måtte være grunnstoffer, en liste som blant annet inkluderer jern, gull, og svovel, men også varme og lys. I 1869 satte russeren Dmitrij Mendelejev de 63 grunnstoffene som da var kjent, i et system. Han fant ut at hvis grunnstoffene ordnes i en lang rekke etter økende atommasse, vil grunnstoffer med beslektede egenskapene dukke opp periodevis. For å vise denne periodisiteten, ordnet han grunnstoffene i grupper. Han lot det også være åpne plasser i systemet for grunnstoffer som han antok ville bli oppdaget senere, med forslag om hva deres egenskaper ville være. Disse grunnstoffene, med de forutsette egenskapene, ble virkelig funnet. == Referanser == == Se også == Periodesystemet Grunnstoffliste Isotoptabell Kronologisk oversikt over oppdagelsen av grunnstoffer == Litteratur == Truls Grønneberg, Merete Hannisdal, Bjørn Pedersen, Vivi Ringnes (2001). Kjemien Stemmer grunnbok 2 KJ. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-19320-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Truls Grønneberg, Merete Hannisdal, Bjørn Pedersen, Vivi Ringnes (2007). Kjemien Stemmer Kjemi 1 grunnbok. Cappelens Forlag. ISBN 978-82-02-26631-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) == Eksterne lenker == Hva er et grunnstoff? - artikkel fra forskning.no 27.7.02

Et grunnstoff er et stoff som ved konvensjonelle kjemiske metoder ikke kan adskilles i flere stoffer. Et grunnstoff består av bare én type atomer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Geologi

2023-02-04

Geologi

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Geologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Hovedfokus her er fagdisiplinen geologi. For jordklodens oppbygging, se: Jorden, Jordens geologi og Europas geologi. Geologi er læren om jordens opprinnelse, oppbygging og forandring. Begrepet geologi stammer fra de greske ordene geo som betyr jord og logi som betyr lære. Læren har utviklet seg gjennom interessen for å utforske jordens oppbygning og fysiske utvikling. Studiene av dagens bergarter gir nøkkelen til å forstå fortidens utvikling av jordskorpa. Spesielt har planters forhistorie blitt viet stor oppmerksomhet, men også de økonomisk interessene for metaller, kull og olje. Geologi er en del av geovitenskapen, og vitenskapelig geologi oppsto først ved overgangen til 1800-tallet. Geologi leverer også viktig delkunnskap til fysisk geografi. Det sentrale i geologien er studiet av hvordan jordens indre krefter (jordskjelv, vulkanisme) bygger jordskorpen opp, og hvordan jordens ytre krefter (vann, is, vind) bryter jordskorpen ned.Skotten Charles Lyell (1830) grunnla stratigrafien som postulerer at de geologiske prosessene har avsatt biologiske rester og bergarter lagvis gjennom svært lang tid. Senere i samme århundre ble studiet av fossiler satt inn i en evolusjonær sammenheng hvor de og bergartene gjensidig daterer hverandre, og oppdagingene til Lyell og andre geologer inspirerte Charles Darwin sterkt. Dette brakte geologien i berøring med paleontologien, læren om tidligere tiders dyreliv. Geologien og paleontologien har vakt erkjennelsen om at de geologiske kreftene danner og omdanner de fysiske betingelsene som livet på jorda tilpasser seg. I etterkrigstiden ga landevinninger innen uorganisk kjemi geologene redskaper til å bestemme bergarters alder og sammensetning mer nøyaktig. Den kanskje største landevinningen innenfor geologien var likevel platetektonikken på 1960-tallet.

Hovedfokus her er fagdisiplinen geologi. For jordklodens oppbygging, se: Jorden, Jordens geologi og Europas geologi. Geologi er læren om jordens opprinnelse, oppbygging og forandring. Begrepet geologi stammer fra de greske ordene geo som betyr jord og logi som betyr lære. Læren har utviklet seg gjennom interessen for å utforske jordens oppbygning og fysiske utvikling. Studiene av dagens bergarter gir nøkkelen til å forstå fortidens utvikling av jordskorpa. Spesielt har planters forhistorie blitt viet stor oppmerksomhet, men også de økonomisk interessene for metaller, kull og olje. Geologi er en del av geovitenskapen, og vitenskapelig geologi oppsto først ved overgangen til 1800-tallet. Geologi leverer også viktig delkunnskap til fysisk geografi. Det sentrale i geologien er studiet av hvordan jordens indre krefter (jordskjelv, vulkanisme) bygger jordskorpen opp, og hvordan jordens ytre krefter (vann, is, vind) bryter jordskorpen ned.Skotten Charles Lyell (1830) grunnla stratigrafien som postulerer at de geologiske prosessene har avsatt biologiske rester og bergarter lagvis gjennom svært lang tid. Senere i samme århundre ble studiet av fossiler satt inn i en evolusjonær sammenheng hvor de og bergartene gjensidig daterer hverandre, og oppdagingene til Lyell og andre geologer inspirerte Charles Darwin sterkt. Dette brakte geologien i berøring med paleontologien, læren om tidligere tiders dyreliv. Geologien og paleontologien har vakt erkjennelsen om at de geologiske kreftene danner og omdanner de fysiske betingelsene som livet på jorda tilpasser seg. I etterkrigstiden ga landevinninger innen uorganisk kjemi geologene redskaper til å bestemme bergarters alder og sammensetning mer nøyaktig. Den kanskje største landevinningen innenfor geologien var likevel platetektonikken på 1960-tallet. == Geologiens hovedprosesser == Geologifaget studerer hvordan indre og ytre geologiske krefter og elementpåvirkning på Jorda, hva man tidligere ofte kalte «det geologiske maskineriet», flytter og endrer på jord og steinmasser eller «det geologiske byggematerialet». De ytre geologiske kreftene er varmeenergien fra solen, som skaper vind, nedbør, is og elver som i sin tur fører til bergartsdannelse. Både vind og vann kan stå for graving (erosjon), transport av fine partikler, og avsetning av disse på et nytt sted (sedimentering). I det alt vesentlige vil disse kreftene svært sakte grave eller slite bort stadig mer av fjell og jordsmonn og avsette dette som sedimenter, som i sin tur påvirkes av vekt, trykk og varme slik at de blir kittet sammen (såkalt diagenese) til sedimentære bergarter. Eksempelvis blir sandkorn gjerne til sandstein, finere slam og leire kan bli til skifer. I sjøer og hav kan også dyreliv, plankton og skjell synke til bunns og presses sammen til kalkstein, gjerne lagvis sammen med sandstein eller skifer ettersom avsetningen av dyreliv øker og minsker. I nordlige strøk vil frostsprengning hjelpe til med å bryte opp fjellet i mindre blokker, som etter hvert utsettes for ytterligere ytre krefter og transporteres bort. Og endelig kan isbreer skyve foran seg store masser og avsette morener eller eskere av stein og grus. Materialforflytningen følger som regel tyngdekraften og avsetter sedimentene lavere enn utgangspunktet, for eksempel i et elveleie eller helt ute i havet. Selv de høyeste fjellmasser vil til slutt slites helt ned og bli til et nesten flatt «peneplan». For at et slikt peneplan igjen skal kunne heve seg eller bli åsted for fjelldannelse, må det utsettes for indre geologiske krefter. Himalaya og Alpene er eksempel på fjelldannelse gjennom platekollisjon, mens Langfjella som i dag preger Norge ble dannet ved landhevning basert på andre indre krefter, og Yellowstone-området er hevet av et vulkansk magmakammer. De indre geologiske kreftene er varmeutviklingen og massebevegelsene i Jordas indre, som skaper platebevegelser, jordskjelv og vulkanisme. Platebevegelser vil føre til kollisjoner hvor en plate bøyes ned (synklinal), mens den motstående platen bøyes opp (antiklinal). Kollisjon mellom to plater gir oftest en fjellkjededannelse (orogenese), og dersom jordskorpen bøyes ned under havbunnsskorpen vil havbunns-bergarter foldes opp og danne en fjellkjede på land, som under den kaledonske fjellkjedefoldingen. Fjellfjededannelse vil oftest ledsages av foldinger av bergartene, hvor de kan foldes så mye at to horisontale lag bytter plass og det eldre lag havner over det yngre. Forholdet mellom jordskjelv og vulkanisme er komplisert, vulkanisme vil ofte følges av mindre jordskjelv, men de største jordskjelvene oppstår ved større plateforskyvninger, som skaper sprekker og forkastninger. Jordas indre varme og magnetisme skaper bevegelser i den flytende magmaen, som kjøles ned og størkner hvis den flyter opp mot overflaten. Størkning ved 600 - 1200 °C med blanding av mineraler skaper magmatiske bergarter (også kalt eruptive bergarter) eller størkningsbergarter, som kan finne sin form enten i dypet før de når overflaten (dypbergarter) eller oppe i dagen etter at de forlater den vulkanske kilden (dagbergarter). Eksempel på dypbergarter er kvartsitt og granitt, eksempel på dagbergarter er porfyr, tuff og basalt. EN vanlig bergart som størkner i havskorpen, er gabbro. Hvis en dypbergart trenger seg oppover i sprekker i jordskorpen og størkner der, skapes en intrusiv gangbergart. Bergarter oppe i dagen kan også synke ned i dypet gjennom fjellfolding, jordskorpebøyning eller vekten av sedimenter - trykk og varme (200-800 °C) nede i dypet kan da omdanne dem til nye, såkalt metamorfe bergarter. Eksempelvis kan sandstein bli til kvartsitt eller flint, leirskifer kan krystalliseres til fyllitt eller glimmerskifer, mens kalkstein kan omdannes til marmor. Påvirkningen og kreftene i dypet kan være så sterke at den dannes blandingsbergarter - migmatitt, og dypt nede kan man se dannelse av krystallinske skifere, eller tydelig lagdelt gneis. == Geologiske fagfelt == De prosesser som oppsummeres ovenfor, studeres gjerne særskilt hvor den enkelte geolog spesialiserer seg om et eller noen få av de geologiske fenomenene. Geologien deles opp i en rekke fagfelt, som kan inndeles kronologisk etter når de ble oppdaget omtrent slik, og i parentes hva fagfeltene studerer eller avdekker: petrologi (bergartslære) og petrografi (bergarters utbredelse) strukturgeologi (bergarters vertikale utbredelse) mineralogi (mineralenes egenskaper) paleontologi (forhistorisk liv) stratigrafi (bergartenes lagdeling) geomorfologi (landformenes dannelse og utvikling) hydrogeologi og hydrologi (studier av elver og grunnvann) vulkangeologi og vulkanologi kosmologi inklusive studiet av meteoritter kvartærgeologi (nyeste perioders geologi) sedimentologi (elver og breers partikkelavsetning) platetektonikk og platedrift (jordplatebevegelser) meteorologi (vær og vind) petroleumsgeologi (dannelse og forekomst av olje og gass) glasiologi (bre- og skredlære)Geologer bruker sin kunnskap ved arealplanlegging, samfunns- og transportplanlegging, lokalisering av demninger og andre større anlegg, ved leting og gruvedrift på kull, mineraler og edelstener, og ikke minst ved leting og utvinning av olje og gass. Videre kan geologien (stratigrafi) anvendes til å aldersbestemme vertikale lag, for eksempel ved biologers funn av fossiler eller biologisk materiale, ved arkeologers funn av kulturelle levninger, eller som støtte for kriminalteknisk undersøkelse. Geologien leverer delkunnskap til fysisk geografi. == Geologiens historie == I Oldtidens Hellas syslet tenkere med noen grunnleggende geologiske teorier om jordens opprinnelse - Aristoteles så hvor langsomme geologiske endringer var. Hans etterfølger ved Lyceum, filosofen Theofrastos (372-287 f.Kr.), gjorde seg mest bemerket med sitt arbeid peri lithon («Om steiner»), som forble det klassiske læreverket helt til Opplysningstiden. Han beskrev mange mineraler, ertser, ulike typer marmor og kalkstein, og forsøkte å gruppere mineraler utfra hardhet. I romertiden lagde Plinius den eldre en oversikt over mange mineraler og metaller og beskrev rav som et fossil fra furutrær. Han var også inne på krystallografi ved å oppdage den oktaedriske strukturen i diamanter. Abu Rayhan Biruni (973-1048 e. Kr.) var en av de tidligste muslimske geologer, og ga de første beskrivelsene av de geologiske forholdene i India. I Kina formulerte renessansemannen Shen Kuo (1031-1095) en hypotese om landdannelse eller geomorfologi: Etter observasjon av fossile skjeletter i et geologisk stratum i et fjell flere hundre mil fra havet, antydet han at landet var dannet ved landheving, erosjon og avsetning (sedimentasjon) av silt fra elver. Han fant marine fossiler funnet i Taihangfjellene som ligger flere hundre mil fra Stillehavet, og fossilt bambus i et tørt og ugjestmildt område i Shaanxi som satte han på tanken om klimaendring. Legen Georg Agricola (1494–1555) skrev den første avhandlingen om gruve-drift og metallutvinning, De re metallica libri XII i 1556, med vedlegget Buch von den Lebewesen unter Tage. Han beskrev vindenergi, vannkraft, smelteovner, transport av erts, ekstraksjon av natrium, svovel og aluminium. Danske Niels Stensen (1638–1686) er kreditert med tre hovedprinsipper i stratigrafien – superposisjonsprinsippet, prinsippet om opprinnelig horisontalitet og prinsippet om lateral kontinuitet – teorier som tidligere møtte motstand fra kirken. På 1600-tallet var geologien sterkt preget av teologi. Den norske presten Michel Pedersøn Escholt i 1657 verket Geologia Norvegica om jordskjelvets teoretiske og teologiske fundamenter, og omtalte blant annet grotter og hulrom, jordgasser og vulkaner. Og i 1696 publiserte briten William Whiston A New Theory of the Earth som «beviste» at Syndefloden hadde forekommet og dannet jordens bergartslag. Også tyskeren Abraham Werner viste til Syndefloden og foreslo at bergartslag, også basalt og granitt, ble utskilt fra havet i en teori kalt neptunisme. === Vulkanstudier, plutonisme og neptunisme === På 1700-tallet tegnet Jean-Étienne Guettard og Nicolas Desmarest franske geologiske kart og gjorde de første beskrivelser av vulkansk materiale i denne delen av Frankrike. William Smith (1769–1839) tegnet i Storbritannia noen av de første geologiske kartene og kartla bergartslag ved å studere fossilinnholdet. Ved siden av ham regnes James Hutton ofte som den første moderne geolog. I 1785 ga han ut Theory of the Earth via Royal Society of Edinburgh. Han mente jorden måtte være eldre enn tidligere antatt fordi fjellerosjon og sediment-avsetning tar tid. Hutton gikk særlig sterkt ut mot teoriene som bygget på Bibelhistorien om Syndefloden i geologidebatten. Hans plutonisme hevdet at vulkanske prosesser skapte bergartsdannelsen.Gruveindustrien i det 18. århundre økte forsåelsen for stratigrafi. I 1741 ble det undervist i geologi ved National Museum of Natural History i Frankrike. I Norge stod Beergseminaret på Kongsberg lenge sentralt. Neptunisme og Plutonisme sto mot hverandre som konkurrerende teorier. I 1774 publiserte Abraham Gottlob Werner boken Von den äusserlichen Kennzeichen der Fossilien der han presenterte et system for å identifisere mineraler på grunnlag av visse karakteristika. Og i 1749 publiserte den franske naturalisten Georges-Louis Leclerc sin Histoire Naturelle der han angrep de kristne teoriene til blant annet Whiston. Ved sammenligning med avkjølende kuler konkluderte han at jordens alder ikke var 6,000 år som foreslått utfra Bibelen, men snarere 75 000 år. === Stratigrafi og evolusjonslære === Termen geologi ble introdusert av to naturalister fra Genève, Jean-Andre Deluc og Horace-Benedict de Saussure. Geologi ble også brukt i Encyclopedie i 1751 av Denis Diderot. I 1741 opprettet National Museum of Natural History i Frankrike den første lærerstilling innen geologi.William Smith, Georges Cuvier og Alexander Broignart var foregangsmenn for fossilbasert stratigrafi. Etter utgivelsen av Cuvier og Broignarts bok Description Geologiques des Environs de Paris i 1811 økte interessen for denne nye læren. I 1833 kartla Adam Sedgwick bergarter som han tidfestet til kambrium. Samtidig foretok den banebrytende, skotske geologen Charles Lyell en inndeling av tertiærtiden basert på stratigrafiske studier i Skottland. Roderick Murchison kartla samtidig Wales der han tidfestet øvre deler av Sedgewick's kambrium til nedre deler av silurtiden.Uniformitarisme-katastrofisme-debatten var grunnleggende for vitenskapen i det 19. århundre. Charles Lyell debatterte dette i Principles of Geology (1802) med nytt materiale fra England, Frankrike, Italia og Spania, og bygde opp under Hutton’s ideer om gradualisme. Lyell konkluderte som doktrine at prosesser foregår med samme hastighet i dag som i fortiden. Doktrinen om uniformitarisme ble med dette alminnelig akseptert.Charles Darwin hadde deltatt sammen med Sedgwick ved enkelte ekskursjoner i Wales. Han leste Lyell’s bok Principles of Geology og fattet stor interesse for uniformitarismen. Da Darwin i 1859 fremsatte sin evolusjonteori i boken The Origin of Species henviste han i stor utstrekning til Lyell. === Moderne geologi === På 1800-tallet ble jordens alder anslått til millioner av år, og ved overgangen til det 20. århundre ble alderen anslått til 2 milliarder år. Radiometrisk datering av mineraler og bergarter ga etter hvert mer nøyaktig datering. Den geologiske tidsskalaen ble dermed videreutviklet og stadig mer nøyaktig. I Norge var Baltazar Mathias Keilhau (1797-1858) pioneren ved Universitetet i Christiania, og foretok geologiske studiereiser i hele landet fra 1830-årene og utga hovedverket Gara Norvegica med geologiske kart over Oslofeltet (1838), Nord-Norge (1844) og Sør-Norge (1850). Keilhau var den første urbane utforsker av Jotunheimen i 1920, men forfulgte imidlertid et neptunittisk blindspor da han foreslo at granittlagene i Oslo var sedimentære avsetninger. Her traff Theodor Kjerulf (1825-1888) bedre med oppdagelsen av metamorfe strukturer og isavsmeltingens betydning for blokk- og morenedannelse i Norge (1857). Året etter opprettet han Norges geologiske undersøkelse og utga etterhvert en rekke gode geologiske kart. Teorier om kontinentaldrift ble presentert av Frank Bursley Taylor i 1908 og videreutviklet av Alfred Wegener i 1922, og oppsto på bakgrunn av det lange tidsperspektivet. Kontinentene var ifølge Wegener opprinnelig et sammenhengende landområde som han kalte Pangaea; Wegener mente at Pangaea på et tidspunkt sprakk opp og at kontinentene deretter drev som flåter over havbunnen. Wegner og Arthur Holmes mente at en del atskilte kontinenters kystkonturer, geologi og dyreliv ville passe påfallende godt sammen om de ble lagt inntil hverandre. Denne teorien ga også en forklaring på hvordan fjellkjedene hadde blitt dannet.Dette ble ikke fullt anerkjent før på slutten av 1960-tallet, da teorien om platetektonikk ble lansert og det samtidig ble oppdaget at havbunn skapes vulkansk langs verdenshavenes midtrygger. Derimot fikk kroaten Andrija Mohorovicic større gjennomslag da han etter å ha studert jordskjelv i 1910 postulerte grensen mellom jordskorpa og mantelen. Så gjorde seismologien raske framskritt da tyskeren Beno Gutenberg i 1913 anslo kjernens radius utfra forplantning av jordskjelvbølger, mens danske Inge Lehmann i 1936 oppdaget at det fantes både en indre og en ytre kjerne. === Geologien i etterkrigstiden === På 1960-tallet skapte forståelsen av platetektonikk det kanskje største gjennombruddet innenfor geologien. Det ble nå mulig å forstå slike fenomener som vulkaners og fjellkjeders plassering, forkeomsten av jordskjelv, hvorfor havet er dypest nær land og hvorfor havbunnsskorpen er yngre, tynnere, og tyngre enn jordskorpen. Forståelsen av platebevegelsene forklarte de geofysiske sideveis bevegelsene av kontinentene og at tung havbunnsskorpe av gabbro, diabas og basalt er yngre enn lettere kontinentalskorpe av granitt, gneis, kalkstein og sandstein. Dette støttet hypotesene om havbunnsspredning og paleomagnetisme. Teorien om havbunnsspredning ble fremsatt av Robert S. Dietz og Harry H. Hess – de mente at ny havbunnsskorpe dannes når havbunner presses fra hverandre langs midthavsrygger. Canadieren John Tuzo Wilson fastslo at Iapetushavet («Atlanteren») hadde åpnet seg, og siden lukket seg i den kaledonske fjellkjedefoldingen. Siden fant man at kontinentene hadde støtt sammen og drevet fra hverandre utallige ganger gjennom jordhistorien. En slik syklus med havbunnsspredning og senere kollisjon kalles gjerne for en wilson-syklus etter nettopp geologen John Tuzo Wilson. Både Appalachene i USA og Kaledonidene i Europa består av felles havbunnsskorpe fra Iapetushavet som dekket kontinentene i kollisjonsfasen under den kaledonske fjellkjedefolding. Paleomagnetisme er måling av orienteringen til jordens magnetfelt. Den britiske geofysikeren S. Runcorm foreslo konseptet om paleomagnetisme under henvisning til at kontinentene hadde beveget seg relativt til polområdene.Klassifikasjonen av bergarter er av ny dato, størkningsbergartene ble eksempelvis først klassifisert på en konsistent måte av tyske Albert Streckeisen i 1973, hvor innholdet av fem mineralgrupper avgjør grupperingen i lyse, mørke og svært mørke dypbergarter eller vulkanske bergarter. == Se også == Den 33dje verdenskongressen i geologi Geovitenskap Europas geologi Norges geologi Svalbards geologi Norges geologiske undersøkelse == Referanser == == Eksterne lenker == Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av geolog Artikler på Forskning.no om geofag NRK Skole med geologiklipp fra NRKs arkiver

[Gottlob Werner.jpg|thumb|Tyskeren Abaham Werner formulerte den såkalte neptunismen, et faglig blindspor som dominerte geologifaget i lang tid.

https://no.wikipedia.org/wiki/Globalisering

2023-02-04

Globalisering

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Økonomisk historie']

Globalisering er et uttrykk for en økende grad av samhandling, integrasjon, påvirkning og gjensidig avhengighet mellom folk og stater innenfor områder som økonomi, samfunn, teknologi, kultur, politikk og økologi. Globaliseringsprosesser bidrar til å redusere betydningen av avstander og statsgrenser. Globalisering er en samlebetegnelse for en rekke prosesser. Enkelte hevder at summen av disse prosessene binder verden sammen til ett globalt system der regioner ikke kan unngå å påvirke hverandre. Denne tanken skriver seg tilbake til Immanuel Kant og hans bok Til den evige fred. Kant så for seg at resultatet av denne prosessen ville bli et verdensomspennende system av demokratiske republikker. Et nyere bilde på global gjensidig avhengighet stammer fra den canadiske filosofen og medieteoretikeren Marshall McLuhan. McLuhan brukte i 1960-årene bildet «den globale landsby» for å illustrere at elektronisk kommunikasjon hadde redusert betydningen av avstand dramatisk.

Globalisering er et uttrykk for en økende grad av samhandling, integrasjon, påvirkning og gjensidig avhengighet mellom folk og stater innenfor områder som økonomi, samfunn, teknologi, kultur, politikk og økologi. Globaliseringsprosesser bidrar til å redusere betydningen av avstander og statsgrenser. Globalisering er en samlebetegnelse for en rekke prosesser. Enkelte hevder at summen av disse prosessene binder verden sammen til ett globalt system der regioner ikke kan unngå å påvirke hverandre. Denne tanken skriver seg tilbake til Immanuel Kant og hans bok Til den evige fred. Kant så for seg at resultatet av denne prosessen ville bli et verdensomspennende system av demokratiske republikker. Et nyere bilde på global gjensidig avhengighet stammer fra den canadiske filosofen og medieteoretikeren Marshall McLuhan. McLuhan brukte i 1960-årene bildet «den globale landsby» for å illustrere at elektronisk kommunikasjon hadde redusert betydningen av avstand dramatisk. == Kommunikasjon == All kommunikasjon skjer raskere, enklere og over større avstander. Det fører til at menneskelig samhandling på tvers av landegrensene kan bli enklere. Globaliseringen øker både flyten av fysiske varer, mennesker og flyten av elektronisk informasjon. Dette fører til at hvert enkelt land trenger handelsforbindelser og politiske forbindelser med andre land og verden generelt. Det er for det meste informasjon- og transportteknologien som har gjort globalisering gjeldende i en så stor grad de siste årene. EUs innvandringspolitikk, som er regulert gjennom Schengen-avtalen, kan stå som et eksempel på at denne flyten er svært ujevn. Mens europeiske borgere nesten fritt kan reise og bosette seg innad i unionen, er det mye vanskeligere for utenlandske statsborgere å få opphold. Informasjonsteknologisk utvikling på andre halvdel av 1900-tallet gjør at det som skjer et sted på kloden, kan vises hvor som helst gjennom en internasjonal nyhetskanal. Dette kan føre til kulturutvisking. Mesteparten av det som vises på engelskspråklige kanaler kommer også fra USA. Dette tilfellet kalles amerikanisering, og peker til den store innflytelsen USA har på resten av verden. == Historiske tilfeller == Uttrykket «globalisering» ble først brukt i den siste halvdel av det tyvende århundre, men begrepet var ikke i vanlig bruk før mot slutten av åttitallet. Mange samfunnsforskere har prøvd å demonstrere kontinuiteten mellom globalisering i tidligere perioder. Det er mulig å se på globalisering som en prosess som har vart i flere århundrer og følger veksten av den menneskelige befolkningsveksten, som har eksplodert de siste femti årene. Det har eksistert tidlige former for globalisering som for eksempel i Mongolriket, som på den tiden hadde nesten hele Asia under seg og hadde handelsforbindelser med store deler av verden gjennom Silkeveien. Denne typen globalisering fortsatte med europeisk handel, på 16- og 17-hundretallet da spanske og portugisiske flåter hadde nådd til hele den kjente verden og drev med handel. Slik sett kan globalisering settes i sammenheng med imperium. Konsekvensene av denne typen handel var viktige. For eksempel ble det ikke lønnsomt å opprette sølvminer i Europa, ettersom det var mye billigere å importere sølv fra kolonier.På 1700-tallet ble globalisering et handelsfenomen da det første privateide selskapet, Det nederlandske ostindiske kompani, ble opprettet i Nederland. Selskapet var blant annet det første i historien til å stede ut aksjeandeler på grunn av den store risikoen det innebar å være involvert i internasjonal handel. Aksjeselskap ble en stor pådriver for videre globalisering.Liberaliseringen på 1800-tallet blir ofte kalt for «Den første æra av globalisering». I denne perioden forekom det en rask vekst i internasjonal handel og investering mellom europeiske imperier og deres kolonier, og senere også USA. «Den første æra av globalisering» brøt delvis sammen ved begynnelsen av den første verdenskrig og kollapset helt under gullstandardkriser i de sene 1920-årene og tidlig 1930-årene.Da den andre verdenskrig var slutt fikk man enorm økonomisk vekst i noen land, spesielt i Vest-Europa der noen nasjoner skapte velferdsstater ved å kreve inn skatter og bruke pengene til stimulans av økonomien. Samtidig kom det økonomisk hjelp (Marshallhjelpen) fra USA til land i Vest-Europa på slutten av 1940-årene. Med dette fikk vesteuropeiske land nok midler til å importere varer fra USA, og det ble etablert en handelsforbindelse som satte igang investeringer og produksjon som førte til Europas gjenoppreisning etter krigen. Globaliseringen i dette tilfellet innbefattet nesten bare forbindelser mellom industrialiserte vestlige land og Japan.Globalisering i perioden fra slutten av 2. verdenskrig og ut har blitt drevet av forbedret teknologi som har redusert kostnader for handel, og handelsforhandlinger hovedsakelig under betingelser som ble satt av GATT (nå WTO), som førte til mange handelsavtaler hvor restriksjoner på fri handel ble oppløst. == Økonomisk globalisering == Selv om globalisering har betydning for mange områder, er det spesielt innenfor økonomien at globaliseringen gjør seg gjeldende. Globalisering er også viktig for kommunikasjonen mellom to land, folk når lettere frem til destinasjoner, kort sagt har verden blitt et mindre sted å bo. Globalisering betyr ofte økt verdenshandel. Verdens handelsorganisasjon WTO fremmer globalisering ved å standardisere handelsavtaler for medlemslandene. Tidligere byttet man ferdigvarer, mens det nå ofte er flere land som samarbeider for å produsere kun én vare. Slik kan man produsere det man kan best og kjøpe andre tjenester fra andre land (se komparative fortrinn og David Ricardo). Transporten over store avstander er blitt rimeligere, slik at det ikke lenger spiller så stor rolle hvor et internasjonalt selskap plasserer produksjonen sin. == Motstand mot globalisering == Globalisering dreier seg om hvordan private bedrifter og selskaper i økende grad driver sin virksomhet over hele verdenen uhindret. Globalisering er ikke en tilstand, men en prosess. Vi kan derfor ikke med sikkerhet vite utfallet av globaliseringen dersom den fortsetter. Mange forskere fremsetter ulike påstander om hvilke konsekvenser globaliseringen fører til. Også politiske partier har argumenter for og mot globalisering. Begrepet «egalisering» har blitt skapt av Evelin Lindner. Egalisering betyr at likeverd, som menneskerettigheter definerer det, blir introdusert inn i «globaliseringen». I hennes bok Making Enemies Unwittingly: Humiliation and International Conflict (2006, Praeger/Greenwood) forklarer hun begrepet som følgende: «Globalisering er drevet av teknologi og vår bruk av den, mens det jeg kaller egalisering er drevet av våre moralske følelser og beslutninger. Egalisering handler om vårt forhold overfor andre og til oss selv, enten vi anser det rett å se opp til eller ned på andre og oss selv eller å tro at vi burde behandle alle med lik respekt. Egalisering handler om at vi bruker frykt som "lim" for å påtvinge hierarkier eller om vi foretrekker å leve i kreative nettverk som blir holdt sammen av gjensidig respekt som blir definert av menneskerettighetsidealer om lik verdighet for alle. Jeg laget ordet egalisering for å skille betydningen fra ord som likestilling (engelsk: Equality), rettferdighet (engelsk: Equity) og egalitarianisme fordi hovedpunktet er lik verdighet. Uttrykket egalisering unngår å hevde at det ikke finnes noen forskjeller blant folk. Egalisering kan være sammen med et fungerende hierarki som sier at alle deltakere har lik verdighet; men egalisering kan ikke være sammen med et hierarki som definerer noen folk som mer verdifulle enn andre.» == Globalisering og internasjonal politikk == En av de fagdisiplinene globaliseringen har vært direkte relevant for, er studiet av internasjonal politikk. Staten har vært den sentrale byggesteinen i studiet, og statssystemet har vært den mest relevante arenaen. I 1960- og 1970-årene begynte studiet mer systematisk å inkorporere nye aktører som NGOer, multinasjonale selskaper og andre ikke-statlige aktører. Disse nye tilnærmingene ble kalt pluralistiske, og sorterer under den større kategorien som kalles for liberalisme. De gjenspeilte økende internasjonalt samarbeid og økt kompleksitet i det internasjonale samkvemmet, altså prosesser som forbindes med globalisering. == Se også == Åpen verden - et forsvar for globaliseringen Multinasjonalt selskap RORG-samarbeidet == Referanser == == Les mer == Foredraget Globalisering, vinnere og tapere holdt av førsteamanuensis Tore Linné Eriksen Temaside om globalisering på gf.dk (Dansk) Markedsanalyse av Globalisering fra nho.no Innledning av en bok om globalisering på Gyldendal.no Arkivert 28. september 2007 hos Wayback Machine. Leksikonartikkel fra Stanford Encyclopedia of Philosophy Human Dignity and Humiliation Studies (engelsk) Økonomisk globalisering i vår tid, artikkel hos Norgeshistorie.noIver B. Neumann (red.), Torbjørn Knutsen, Morten Bøås og Henrik Thune (2006): Global politikk: Krig, diplomati, handel og nyhetsformidling i praksis. Oslo: Cappelen Akademisk ForlagHeld, David & Anthony McGrew (red.) (2000): The Global Transformations Reader: An Introduction to the Globalization Debate. Cambridge: Polity PressJackson, Robert H. (2002): The Global CovenantImmanuel Kant Perpetual PeaceLunde, Leiv, Henrik Thune m.fl (2008): Norske interesser: Utenrikspolitikk for en globalisert verden Oslo: Cappelen Damm

Globalisering er et uttrykk for en økende grad av samhandling, integrasjon, påvirkning og gjensidig avhengighet mellom folk og stater innenfor områder som økonomi, samfunn, teknologi, kultur, politikk og økologi. Globaliseringsprosesser bidrar til å redusere betydningen av avstander og statsgrenser.

https://no.wikipedia.org/wiki/Genteknologi

2023-02-04

Genteknologi

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Genetikk', 'Kategori:Tekniske fagområder']

Genteknologi kan defineres som en teknikk som kan brukes til å kartlegge, isolere, modifisere og ta opp DNA. Man kan trekke ut et konkret gen med tilhørende arveegenskap fra en celle for eksempel planter, dyr og mikroorganismer, og deretter plassere det inn i en ny organisme og få denne ønskelige/intenderte egenskapen. En organisme hvor arvematerialet har blitt modifisert kalles en genetisk modifisert organisme (GMO). Genteknologi har mange bruksområder innen biologiske felt som matvareproduksjon, medisin, rettsmedisin, evolusjon og annen forskning.

Genteknologi kan defineres som en teknikk som kan brukes til å kartlegge, isolere, modifisere og ta opp DNA. Man kan trekke ut et konkret gen med tilhørende arveegenskap fra en celle for eksempel planter, dyr og mikroorganismer, og deretter plassere det inn i en ny organisme og få denne ønskelige/intenderte egenskapen. En organisme hvor arvematerialet har blitt modifisert kalles en genetisk modifisert organisme (GMO). Genteknologi har mange bruksområder innen biologiske felt som matvareproduksjon, medisin, rettsmedisin, evolusjon og annen forskning. == Metoder == Ofte brukes plasmider, enzymer og bakterier. En ofte brukt metode idag for å replisere genetisk materiale er PCR. Det er flere måter å sette inn de ønskede DNA, det kan gjøres for eksempel ved mikroinjeksjon. CRISPR er en teknologi der spesielle enzymer og syntetisk RNA brukes til å klippe opp og redigere DNA som har de rette egenskapene. CRISPR kan brukes sammen med PCR. == Bruk == Genteknologi brukes i dag først og fremst for å fremstille medisiner (insulin). For avlinger i jordbruket og i etterforskning av kriminalsaker (DNA-spor). === Medisin === I helsevesenet kan man bruke genteknologi til å fremstille forskjellige medisiner. Ved hjelp av genteknologi kan man i dag fremstille blant annet insulin og veksthormoner. Det er også mulig å bruke gener fra hjertet til et menneske og sette dem inn i en gris tidlig på fosterstadiet. Da vil hjertet til grisen bli et menneskehjerte og man kan bruke de hjertene og transplantere dem til mennesker. === Kriminalteknisk === I kriminalsaker kan man bruke DNA til å finne en gjerningsmann. Man trenger kun en celle som inneholder DNA, for eksempel en bloddråpe eller et hårstrå for å kunne påvise at noen har vært på for eksempel gjerningsstedet. === Matvareproduksjon === Genteknologi kan brukes for å forandre DNA til dyr og planter som brukes til å lage mat. === Forskning === Fire hovedtrinn under genforskning: Dele opp DNA i mindre biter Produksjon av rekombinant DNA Kloning av DNA og celler Kartlegging av rekombinant DNA ==== The Human Genome Organization ==== The Human Genome Organization (HUGO) hadde som formål å kartlegge menneskets totale DNA. Prosjektet startet i 1990 og var planlagt å vare i 15 år, men grunnet stadig bedre teknikker ble de ferdig i 2003. Selv om man har baseparsekvensene for alle de nesten 25 000 genene til mennesket er det fremdeles en svært lang vei å gå før vi har kartlagt hvordan disse genene koder for de omtrent halv million proteinene i menneskekroppen. Det er ikke engang sikkert at det er mulig å kartlegge disse genetiske kodene. Sammenhengene i menneskekroppen og i livets koder & språk kan helt enkelt være for komplisert. I dag snakker man stadig mer om fagfeltet proteomikk som handler mer om akkurat dette. == Kontrovers == Bruk av genteknologi reiser etiske og samfunnsmessige dilemmaer for eksempel ved bruk av stamceller. Bruk av genmodifiserte organismer i produksjon av mat er omstridt, se genetisk modifisert organisme. == Referanser ==

Genteknologi kan defineres som en teknikk som kan brukes til å kartlegge, isolere, modifisere og ta opp DNAStore norske leksikon, genteknologi, besøkt 10.11-2012..

https://no.wikipedia.org/wiki/George_P%C3%B3lya

2023-02-04

George Pólya

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dødsfall 8. september', 'Kategori:Dødsfall i 1985', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1887', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ungarske matematikere']

George Pólya (født 13. desember 1887, død 7. september 1985) var en ungarsk matematiker. Han utvandret til USA på 1900-tallet. Gjennom en vitenskapelig karriere som omfatter mer enn 70 års forskning, ga han mange viktige bidrag til forskjellige deler av matematikkfaget. Pôlya var kanskje enda mer kjent som en utmerket foreleser og forfatter av mange lærebøker, som belyser matematisk tenkning og problemløsning. I disse bøkene prøver han å beskrive grunnleggende prinsipper for hvordan matematisk oppdagerglede og skaperevne kan læres og utvikles. En klassiker og hans mest kjente bok heter How to Solve It fra 1945. Denne lille og lettfattelige boken gir en slags kokebokoppskrift for problemløsning som metode.

George Pólya (født 13. desember 1887, død 7. september 1985) var en ungarsk matematiker. Han utvandret til USA på 1900-tallet. Gjennom en vitenskapelig karriere som omfatter mer enn 70 års forskning, ga han mange viktige bidrag til forskjellige deler av matematikkfaget. Pôlya var kanskje enda mer kjent som en utmerket foreleser og forfatter av mange lærebøker, som belyser matematisk tenkning og problemløsning. I disse bøkene prøver han å beskrive grunnleggende prinsipper for hvordan matematisk oppdagerglede og skaperevne kan læres og utvikles. En klassiker og hans mest kjente bok heter How to Solve It fra 1945. Denne lille og lettfattelige boken gir en slags kokebokoppskrift for problemløsning som metode. == Referanser == == Eksterne lenker == Pólya

George Pólya (født 13. desember 1887, død 7.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nuuk

2023-02-04

Nuuk

['Kategori:1728 i Nord-Amerika', 'Kategori:51°V', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1728', 'Kategori:Hovedsteder i Nord-Amerika', 'Kategori:Nuuk', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato']

Nuuk («neset») eller Godthåb (grønlandsk og dansk: Nuuk) er hovedstaden i det selvstyrte danske territoriet Grønland. Den tilhører fra 1. januar 2009 Sermersooq kommune. Byen ligger ved munningen av Godthåbsfjorden på Grønlands vestkyst, ca. 240 km syd for den nordlige polarsirkelen. Fjorden er en av verdens største og mest forgrenede fjorder, en av de største øyene der er Storø. Nuuk er det største kulturelle og økonomiske senteret på Grønland. De største byene som ligger nærmest hovedstaden er Iqaluit og St. John's i Canada og Reykjavík på Island. I 2019 ble Charlotte Ludvigsen valgt til borgermester i Nuuk.

Nuuk («neset») eller Godthåb (grønlandsk og dansk: Nuuk) er hovedstaden i det selvstyrte danske territoriet Grønland. Den tilhører fra 1. januar 2009 Sermersooq kommune. Byen ligger ved munningen av Godthåbsfjorden på Grønlands vestkyst, ca. 240 km syd for den nordlige polarsirkelen. Fjorden er en av verdens største og mest forgrenede fjorder, en av de største øyene der er Storø. Nuuk er det største kulturelle og økonomiske senteret på Grønland. De største byene som ligger nærmest hovedstaden er Iqaluit og St. John's i Canada og Reykjavík på Island. I 2019 ble Charlotte Ludvigsen valgt til borgermester i Nuuk. == Historie == Området har en lang historie med befolkning. Området rundt Nuuk ble først befolket av det gamle paleo-eskimofolket fra saqqaqkulturen så langt tilbake som 2200 f.Kr. da de bodde i området rundt den nå forlatte bosetningen Qoornoq. I lang tid ble området okkupert av dorsetkulturen rundt den tidligere bosetningen Kangeq, men de forsvant fra Nuuk-distriktet før år 1000. Nuuk-området ble senere bebodd av vikingoppdagere i det 10. århundre, og kort tid etterpå av inuitter. Inuitter og nordmenn levde begge sammen i dette området fra ca. år 1000 til nordmennene forsvant av usikre årsaker i det 15. århundre. Byen ble grunnlagt som festningen Godt-Haab i 1728 av den kongelig guvernør Claus Paarss, da han flyttet misjonæren og kjøpmannen Hans Egedes tidligere Haabets Koloni fra øya Kangeq til fastlandet. Grønland var på denne tiden en norsk koloni, og Norge var i sin tur en del av Danmark-Norge, men kolonien ikke hadde hatt kontakt i over tre århundre. Paarss' kolonister bestod av soldater, forbrytere og prostituerte og de fleste døde innen det første året av skjørbuk og andre sykdommer. I 1733 og 1734 drepte en koppe-epidemi det meste av den innfødte befolkningen, samt Egedes egen kone. Hans Egede reiste tilbake til Danmark i 1736 etter 15 år på Grønland og etterlot sin sønn Poul for å fortsette sitt arbeide. Ved oppløsningen av Danmark-Norge etter Napoleonskrigene ble byen sammen med resten av Grønland en del av Danmark. Godthaab ble sete for regjeringen for den danske kolonien Syd-Grønland, mens Godhavn (nå Qeqertarsuaq) var hovedstad i Nord-Grønland frem til 1940 da administrasjonen ble samlet i Godthaab. Etter at Fridtjof Nansen og de andre i ekspedisjonen hans hadde krysset Grønland på ski i 1888, ankom de Godthåb. De kom hit 3. oktober, og måtte overvintre her siden den siste båten før vinteren hadde gått. Denne tiden bodde de sammen med inuittene og brukte tiden bl.a. til å studere deres levesett. === Borgermestere på 2000-tallet === Byens borgermester var fram til 2007 Agnethe Davidsen. I 2008 ble Nikolaj Heinrich borgermester. Deretter var Asii Chemnitz Narup borgermester i ti år, før Charlotte Ludvigsen ble valgt til ny borgermester i juni 2019. == Klima == Klimaet er lavarktisk med en gjennomsnittstemperatur på syv grader i juli og minus åtte i januar. == Navnet == Den 1. januar 2005 hadde byen 15 501 innbyggere, som inkluderer både inuitter og dansker, samt personer av inuittisk opprinnelse med dansk som morsmål. Da Grønland fikk selvstyre i 1979, ble navnet Nuuk tatt i bruk av kommunen. Språkrådet anser både Nuuk og Godthåb som anbefalt i bruk på norsk. == Kjente personer == Jesper Grønkjær, fotballspiller Agnethe Davidsen, Grønlands første kvinnelige minister Maliina Abelsen, Grønlands sosialminister Nive Nielsen, artist Angaangaq Lyberth, politisk aktivist == Vennskapsbyer == == Referanser == == Eksterne lenker == (da) Offisielt nettsted (en) Nuuk – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Nuuk – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Nuuk («neset») eller Godthåb (grønlandsk og danskhttps://dsn.dk/ordbog/ro/nuuk/: Nuuk) er hovedstaden i det selvstyrte danske territoriet Grønland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gnuer

2023-02-04

Gnuer

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drøvtyggere', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Nålevende med første opptreden i pleistocen', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Zoologistubber']

Denne artikkelen handler om dyret, for programvareprosjektet se: GNU Gnuer (Connochaetes) er en slekt med klovdyr som består av to arter, som begge er endemiske for Afrika; hvithalegnu (C. gnou) og stripegnu (C. taurinus). Slekten tilhører oksefamilien og sorteres i tribuset kuantiloper (Alcelaphini) i underfamilien Antilopinae (antiloper og slektninger). Begge artene er ifølge IUCNs rødliste livskraftige. De kan bli opptil halvannen meter lange, og veier opp mot 300 kg. Gnuen lever på savannene i Syd- og Øst-Afrika. Dyret er et flokkdyr, og kan samle seg i flokker på opptil en million dyr. Den er planteeter, spiser helst gress fra savannen, og bør drikke vann hver dag. For å få nok gress er flokken konstant på vandring. De blir jaktet på av rovdyr, først og fremst løver, men også flekkhyener og afrikanske villhunder. Imidlertid har gnuen utmerket lukt og hørsel, og er derfor i stand til å oppdage rovdyrene raskt. Ute på savannen samler gnuer og sebraer seg i grupper som inneholder begge artene. Ved å danne store grupper på denne måten, reduseres hvert individuelle dyrs risiko for å bli tatt av rovdyr. Rovdyr kan dessuten lettere bli lagt merke til i åpent landskap.

Denne artikkelen handler om dyret, for programvareprosjektet se: GNU Gnuer (Connochaetes) er en slekt med klovdyr som består av to arter, som begge er endemiske for Afrika; hvithalegnu (C. gnou) og stripegnu (C. taurinus). Slekten tilhører oksefamilien og sorteres i tribuset kuantiloper (Alcelaphini) i underfamilien Antilopinae (antiloper og slektninger). Begge artene er ifølge IUCNs rødliste livskraftige. De kan bli opptil halvannen meter lange, og veier opp mot 300 kg. Gnuen lever på savannene i Syd- og Øst-Afrika. Dyret er et flokkdyr, og kan samle seg i flokker på opptil en million dyr. Den er planteeter, spiser helst gress fra savannen, og bør drikke vann hver dag. For å få nok gress er flokken konstant på vandring. De blir jaktet på av rovdyr, først og fremst løver, men også flekkhyener og afrikanske villhunder. Imidlertid har gnuen utmerket lukt og hørsel, og er derfor i stand til å oppdage rovdyrene raskt. Ute på savannen samler gnuer og sebraer seg i grupper som inneholder begge artene. Ved å danne store grupper på denne måten, reduseres hvert individuelle dyrs risiko for å bli tatt av rovdyr. Rovdyr kan dessuten lettere bli lagt merke til i åpent landskap. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) gnuer i Encyclopedia of Life (en) gnuer i Global Biodiversity Information Facility (en) gnuer hos Fossilworks (en) gnuer hos ITIS (en) gnuer hos NCBI (en) Kategori:Connochaetes – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Connochaetes – detaljert informasjon på Wikispecies Gnu Nasjonalparken Serengeti kan forsvinne

* hvithalegnu

https://no.wikipedia.org/wiki/GNU/Linux

2023-02-04

GNU/Linux

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Linux', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering']

Denne artikkelen handler om en familie komplette operativsystemer. Se Linux-kjernen for en artikkel om kjernen i operativsystemene og GNU for GNU-prosjektet.GNU/Linux er navnet på en familie Unix-lignende operativsystemer, som i utgangspunktet er fri og åpen programvare, selv om det finnes flere eksempler på proprietære og kommersielle avarter. Navnet Linux er egentlig navnet på Linuxkjernen, som er en operativsystemkjerne, men i dagligtalen brukes navnet ofte feilaktig om hele operativsystemet. Linuxkjernen er utviklet under GNU General Public License versjon 2, men er ikke en offisiell del av GNU-prosjektet. GNU-prosjektet utvikler sine egne operativsystemkjerner i form av GNU Mach og GNU Hurd; begge er mikrokjerner som har sin bakgrunn i mikrokjernen Mach som ble utviklet ved Carnegie Mellon University fra 1985 til 1994. Linuxkjernen skiller seg fra disse, ved at den er en monolittisk kjerne. Linuxkjernen henger sammen med GNU-prosjektet ved at den blir utviklet ved hjelp av programmeringsverktøy fra dette, deriblant GNU C compiler og GNU assembler. GNU/Linux er således navnet på kombinasjonen mellom operativsystemkjernen og programmeringsverktøyene GNU Binutils. Det blir som regel lansert i form av Linuxdistribusjoner som også inneholder programmer fra andre prosjekter enn GNU og Linux: Vindussystemet X blir for eksempel utviklet av X.Org Foundation; Wayland blir utviklet under MIT-lisensen; GNOME er GNU-prosjektets skrivebordsmiljø, men andre alternative miljøer som KDE utvikles av andre; LibreOffice blir utviklet av The Document Foundation, etc. Systemet utgis som oftest gjennom distribusjoner, som inneholder mye programvare fra andre prosjekter enn GNU og Linux, for eksempel Ubuntu. GNU/Linux utgjør i dag programvaresiden i den grunnleggende infrastrukturen, «backbone» («ryggraden»), i det globale kommunikasjonssystemet.

Denne artikkelen handler om en familie komplette operativsystemer. Se Linux-kjernen for en artikkel om kjernen i operativsystemene og GNU for GNU-prosjektet.GNU/Linux er navnet på en familie Unix-lignende operativsystemer, som i utgangspunktet er fri og åpen programvare, selv om det finnes flere eksempler på proprietære og kommersielle avarter. Navnet Linux er egentlig navnet på Linuxkjernen, som er en operativsystemkjerne, men i dagligtalen brukes navnet ofte feilaktig om hele operativsystemet. Linuxkjernen er utviklet under GNU General Public License versjon 2, men er ikke en offisiell del av GNU-prosjektet. GNU-prosjektet utvikler sine egne operativsystemkjerner i form av GNU Mach og GNU Hurd; begge er mikrokjerner som har sin bakgrunn i mikrokjernen Mach som ble utviklet ved Carnegie Mellon University fra 1985 til 1994. Linuxkjernen skiller seg fra disse, ved at den er en monolittisk kjerne. Linuxkjernen henger sammen med GNU-prosjektet ved at den blir utviklet ved hjelp av programmeringsverktøy fra dette, deriblant GNU C compiler og GNU assembler. GNU/Linux er således navnet på kombinasjonen mellom operativsystemkjernen og programmeringsverktøyene GNU Binutils. Det blir som regel lansert i form av Linuxdistribusjoner som også inneholder programmer fra andre prosjekter enn GNU og Linux: Vindussystemet X blir for eksempel utviklet av X.Org Foundation; Wayland blir utviklet under MIT-lisensen; GNOME er GNU-prosjektets skrivebordsmiljø, men andre alternative miljøer som KDE utvikles av andre; LibreOffice blir utviklet av The Document Foundation, etc. Systemet utgis som oftest gjennom distribusjoner, som inneholder mye programvare fra andre prosjekter enn GNU og Linux, for eksempel Ubuntu. GNU/Linux utgjør i dag programvaresiden i den grunnleggende infrastrukturen, «backbone» («ryggraden»), i det globale kommunikasjonssystemet. == Historie == === GNU (1983) === Den 27. september 1983 annonserte Richard Stallman det ambisiøse GNU-prosjektet, med mål om å skape et fullstendig fritt operativsystem kompatibelt med Unix. Han hadde sagt opp jobben sin ved Massachusetts Institute of Technology og innledet GNU-prosjektet sammen med andre programmerere som delte hans visjon. De ville ikke umiddelbart skape et operativsystem uten å ha annen nødvendig programvare slik at det skulle bli mulig å anvende en datamaskin helt uten proprietær programvare.I løpet av 1980-årene skapte prosjektet tekstredigereren Emacs, kompilatoren GCC (som den gangen kun kompilerte C) og et stort antall andre programmer. Imidlertid hadde GNU ennå ikke utviklet kjernen i systemet, GNU Hurd. Da Linux dukket opp på begynnelsen av 90-tallet skulle det fortsatt drøye over et decennium innen det første programmet kunne kjøres ved hjelp av Hurd. === Linux (1990) === I 1990 studerte Linus Torvalds informatikk ved universitetet i Helsingfors i Finland. Torvalds brukte opprinnelig Minix på datamaskinen sin, et enkelt operativsystem utviklet av Andrew Tanenbaum til undervisningsformål. For å sørge for at Minix forble et enkelt system egnet til undervisning, ville ikke Tanenbaum legge til utvidelser til Minix. Dette var bakgrunnen for at Linus startet utviklingen av Linux. I 1991 skapte Torvalds en Unix-liknende kjerne for PC-datamaskiner som han slapp fri på Internett. Fra begynnelsen var den ikke ment for allmenn bruk, da hovedmålet til Torvalds var å lære om sammensetningen i operativsystemer. Linux-kjernen, som skulle bli oppkalt etter sin skaper, ble den puslebiten som hadde vært savnet i GNUs operativsystem. Kombinasjonen ble raskt populær, men Linux har på tross av det aldri blitt inkludert i GNU-prosjektet, men blitt utviklet separat. Etter en rekke utgivelser og koordinering via nyhetsgrupper ble versjon 1.0 sluppet den 14. mars 1994. Neste versjon ble nummer 1.2, som ble sluppet i mars 1995. Siden da har odde-minor-versjoner vært ustabile utviklingsversjoner, mens partalls-minor-versjoner har vært stabile offisielle utgaver.Etter dette gjorde kjernenummereringen et stort hopp på grunn av endringer og tillegg. Linux 2.0 var langt bedre på nettverk, og den hadde også støtte for bruk av flere prosessorer, Symmetric Multi Processing. Også andre deler av kjernen ble optimalisert med tanke på ytelse. === Nåtid === Selv om Torvalds blir sett på som Linuxkjernens far og skaper, er mesteparten av koden et resultat av en åpen kildekodedugnad med flere tusen utviklere som gjennom lang tid har bidratt til å skape dagens system. Sentrale enkeltpersoner, som Torvalds, har i dag først og fremst et overordnet ansvar i tillegg til å bidra med kode der det er nødvendig. Undersøkelser viser at omtrent to tredjedeler av kildekoden i Linux-kjernen skrives av folk med tilknytning til IT-industrien, mens resten skrives av frivilligeLinux ble lenge utviklet av utvalgte individer og entusiaster, men nå deltar også et antall større bedrifter i utviklingen, enten direkte gjennom sine egne ansatte, eller gjennom finansiering eller bidrag av ulike typer. IBM, Google, Intel, Sun, Silicon Graphics, Hewlett-Packard og Novell er noen av bedriftene som satser på Linux, og som ser det som en framtidens mulighet. Motivene varierer, men ofte nevnes fleksibiliteten, muligheten til å påvirke, lave kostnader og det å unnvike Microsofts agenda. Fra begynnelsen var det kun tenkt at Linux skulle kjøres på Intels 80386-prosessorer og dens kloner og etterfølgere, men etterhvert har både kjernen og systemet blitt portert til nesten alle tenkelige og tilgjengelige system, i visse tilfeller bare «for å se om det går», etter den typiske hacker-mentaliteten. Blant annet finnes Linux på Playstation, iPod, Xbox Amiga og Nintendo DS for å nevne noen av de mer uvanlige eksemplene. I dag anvendes operativsystemet også i mobiltelefoner og håndholdte enheter, ettersom selve kjernen kan holdes veldig liten og ressurs-nøysom. I dag er det mange populære Linux-baserte operativsystemer som brukes på datamaskiner. Eksempler på dette kan være Ubuntu, som er utviklet for å være lett å bruke for folk flest, og et alternativ til Mac OS og Windows. Ubuntu kommer i mange utgaver, kalt derivater, og blant de mer kjente Ubuntu-derivatene er Linux Mint og Elementary OS. === Navnestrid === Operativsystemet kalles ofte kort og godt «Linux», selv om «GNU/Linux» forsvares av dem som vil understreke opphavet i GNU-prosjektet. Richard Stallman og Free Software Foundation insisterer på det sistnevnte begrepet, og har et syn på fri programvare som skiller seg noe fra den mer pragmatiske holdningen hos Linus Torvalds og andre.Arbeidet til GNU og Free Software Foundation med å promotere fri programvare har vært en viktig faktor i gjennombruddet til GNU/Linux de siste ti årene. På tross av navnestriden har «Linux» blitt den dominerende benevnelsen på systemet, særlig i dagligtalen. I skriftspråk er det en noe jevnere fordeling. === Milepæler === == Bruksområder og markedsandeler == GNU/Linux kan brukes på et utall ulike måter, både grensesnitt og tema kan variere mye mellom ulike distribusjoner med forskjellige generelle eller spesialiserte bruksområder. === Superdatamaskiner === GNU/Linux er vanlig å benytte som operativsystem for superdatamaskiner. I juni 2007 kjørte 77,8 prosent av verdens 500 kraftigste datasystemer GNU/Linux, mens andelen var økt til 97% i november 2014. === Tjenere === Historisk sett har Linux hovedsakelig blitt benyttet som operativsystem for tjenere og blitt en markedsleder innen dette området. Netcraft rapporterte i september 2006 at 80 prosent av de mest pålitelige vevhotellene kjører Linux på sine vevtjenere. Dette er på grunn av GNU/Linux' relative stabilitet og høye oppetid, og at skrivebordsprogramvare ofte er overflødig på tjenere. Både Enterprise- og ikke-Enterprise-distribusjoner benyttes for tjenere. Tallmaterialet varierer noe, men viste pr. november 2014 en klar overvekt av Linux-baserte tjenere på internett, fra 67% (med Windows-servere på 33% og Apple-systemer rundt én promille) til over 75%.GNU/Linux er hjørnesteinen i LAMP kombinasjonen (Linux, Apache, MySQL, Perl/PHP/Python) som har blitt populært blant utviklere og er en av de vanligste plattformene for Internet-sider. === Personlige datamaskiner === GNU/Linux har «vokst opp» og modnet betydelig de senere årene, kanskje delvis takket være flere større bedrifter som har begynt å satse på GNU/Linux og tildelt personale og ressurser til oppgaver hobbyutviklere gjerne overser. I dag er de større skrivebordsdistribusjonene anvendelige med oversettelser til en stor del av verdens språk, spesielt for sentrale programmer. Det finnes et betydelig utvalg av programmer for både underholdning og mer seriøst arbeid. Det er lite som skiller moderne utgaver av Microsoft Windows, Macintosh og GNU/Linux med hensyn til brukervennlighet. GNU/Linux har også den fordelen at det tillater skreddersying etter brukernes behov. Noe som kan være lukrativt for bedrifter og virksomheter. Det meste som skrives av fri programvare skrives enten spesifikt til GNU/Linux og Unix-liknende POSIX-kompatible slektninger eller plattformuavhengig. I dag finnes det programmer med fri og åpen kildekode til GNU/Linux som kan erstatte de vanligste proprietære programmene til Windows eller Mac OS. === Smarttelefoner === Per 2013 var operativsystemet Android som er basert på Linux-kjernen (men ikke GNU) en overlegen markedsleder med en markedsandel på 85%, noe som tilsvarer omtrent én milliard telefoner. Apples andel lå på rundt 11%, Microsoft Windows på 3%, mens den resterende prosenten var fordelt på øvrige systemer. Flere telefoner med fullverdige GNU/Linux-operativsystemer på dem (bl.a. /e/ Fairphone, Pinephone, og Librem 5) er tilgjengelig/i utvikling. Disse telefonene har fokus på personvern gjennom fri programvare. === Annen forbrukerelektronikk === Siden GNU/Linux støtter så mange forskjellige prosessorarkitekturer, har det blitt populært for produsenter av håndholdte enheter, tv-apparater og «smarte» hvitevarer å benytte linuxbaserte operativsystemer. Fri programvare gjør det også enkelt og kostnadseffektivt å tilpasse programvaren. Innen forbrukerelektronikk generelt, slik som rutere og annet nettverksutstyr, spillkonsoller, TV-apparater, MP3-spillere og husholdningsutstyr er det ventet at GNU/Linux vil bli en dominerende operativsystemaktør.Flere nettverksbrannmurer og rutere, -inkludert flere fra Linksys, bruker Linux og dets avanserte brannmur- og rutermuligheter. Korg OASYS og Yamaha Motif XS musikkarbeidsstasjoner kjører også GNU/Linux. 50 prosent av asiatisk forbrukerelektronikk valgte GNU/Linux i 2003 og 63 prosent av prosjektene for 2004 planla i 2003 å bruke GNU/Linux. I tillegg kjører noen SEGA arkade-maskiner, spesifikt Sega Lindbergh, GNU/Linux. I 2007-2008 dukket det opp et nytt segment i PC-markedet. Små, lette og billige bærbare PC-er dukket opp fra produsenter som ASUS, Acer og MSI. Disse maskinene er ofte levert med GNU/Linux som standard. == Programvare == === Grafiske grensesnitt === I GNU/Linux er det meste bygget opp i lag, fra kjernen og utover finnes det ulike programmer som bygger på hverandre og tar ansvar for hver sin oppgave; sånn er det også i spørsmålet om grafikk og grensesnitt. Det er mulig å ha flere valgbare skrivebordsmiljø på et GNU/Linux system, og de fleste programmene fungerer omtrent likedan uansett hvilket grafisk miljø som velges. Det omvendte gjelder også, for eksempel brukes GNOME også i andre operativsystemer. ==== Tekniske fakta ==== Lengst nede i systemet ligger driver-rutinene og kommuniserer med grafikkortet ved hjelp av kjernen. I neste lag ligger et vindussystem som i de fleste distribusjoner i dag er Xorg, som også kalles X11 eller X-server. Vindussystemet har ansvar for de aller mest grunnleggende oppgavene når det gjelder å håndtere og tegne opp grafikk på skjermen. En annen egenskap er at vindussystemet fungerer som en tjener-klient model. Det vil si at vindussytemet ikke trenger å kjøre på den maskinen selve programmene kjører. I praksis vil det bety at man kan kjøre en terminal som kun vise vinduer/grafikk mens selve maskinen programmene kjører på befinner seg et annet sted i verden. Linux er også hyppig brukt på noen av de største og kraftigste superdatamaskinene i verden. Over X11 finnes det vanligvis i dag et komplett skrivebordsmiljø som inkluderer mer avansert vindushåndtering, innstillinger og regler for hvordan systemet skal oppføre seg, menyer, paneler og aktivitetsfelt. Det er også vanlig at nødvendige programmer som filutforsker, kalkulator, tekstbehandling, nettleser, mediespiller og lignende følger med. ==== Skrivebordsmiljø ==== De vanligste skrivebordsmiljøene i dag er GNOME, KDE, Xfce og LXDE, likhetene mellom disse er større en forskjellene, og alle bygger på samme prinsipper om vinduer, knapper, ikoner og skrivebord. Disse danner basen for det grafiske skrivebordet som andre grafiske programmer kjører på toppen av i GNU/Linux. Skrivebordsmiljøene er dessuten laget slik at programmer som er laget for ett skal fungere like godt i et annet. De fleste grafiske miljøer for GNU/Linux har arvet noen funksjoner fra sine forgjengere i Unix-verden, blant annet muligheten til å benytte flere virtuelle skrivebord. Mindre populære skrivebordsmiljø er blant andre Enlightenment, EDE og XPDE. Det finnes dessuten GNU/Linuxversjoner av eldre vindussytemer som TWM og FVWM. Det finnes 3D-akselererte grafiske miljø for GNU/Linux, hvor systemet utnytter OpenGL for å tegne opp vinduer og skrivebord. Det mest kjente alternativet er Compiz som utvikles i samarbeid med Novell. Dette gir muligheten til å ta i bruk avanserte effekter med tredimensjonale skrivebord, gjennomsiktige og geleaktige eller roterende vinduer., men det gir også systemet flere tilgjengelige minne og prosessor-ressurser fordi alle grafiske beregninger isteden legges over på grafikkortet. XGL er fritt tilgjengelig og anvendbart også i dag, selv om det fortsatt regnes som eksperimentelt. === Surfe på nettet === Å surfe på nettet har blitt den kanskje vanligste aktiviteten på personlige datamaskiner i dag, så det er viktig at et operativsystem har en bra nettleser. Mozilla Firefox har blitt en veldig vanlig nettleser, og er standard i mange distribusjoner. GNOMEs standard nettleser er Epiphany, som er en svært god nettleser, basert på samme base som Firefox, men som har en del nytenkning når det gjelder favoritter og surfing. KDE kommer med Konqueror som er basert på Webkit, som også ligger til grunn for Apples Safari. Forøvrig finnes også Opera, som er gratis og annonsefri, men proprietær. Det er også mulig å kjøre Internet Explorer via Wine eller Crossover, men det er mest anvendbart til webdesign og -utvikling. Det finnes forsåvidt også en rekke tekstbaserte nettlesere, som Lynx, w3m og Links, som kan være praktiske for de som av en eller annen grunn ikke anvender seg av et skrivebordsmiljø. === E-post === For e-post finnes det et antall programmer å velge mellom. Mozilla Thunderbird er et søsterprosjekt til Firefox og har blant annet innebyggede funksjoner for å håndtere spam-post. Evolution er et program for e-post, kalender og adressebok utviklet av Ximian og Novell og er standard e-postleser i GNOME. Evolution kan koble seg til Microsofts Exchange og har en del innovative funksjoner for sortering og søking i posten. KDE tilbyr klienten KMail og Kontact. Forøvrig finnes det også et antall tekstbaserte klienter, som Mutt og Pine. Dessuten fungerer vevbaserte tjenester som Gmail og Hotmail som vanlig i alle de vanlige nettleserne. === Kontor === OpenOffice.org og avleggeren LibreOffice er fri kontorpakker som kan åpne Microsoft Office-dokumenter og lagre dem tilbake i samme format. De er også blant de vanligste programmene på GNU/Linux, da mange moderne skrivebordsdistribusjoner inkluderer dem som en del av standardinstallasjonen, ellers finnes det tilgjengelig for enkel installasjon. KDE har sin egen programvarepakke for kontorarbeid, KOffice som også inkluderer alle vanlige programmer brukeren kan forvente seg. Likeså har GNOME kontorprogrammer i form av AbiWord, Gnumeric og GNUcash. Sistnevnte kombinasjon kalles ofte for GNOME office. Begge programmvarepakkene kan lagre direkte til PDF uten å bruke utvidelsesprogrammer. Når det gjelder å lese og skrive ut PDF, finnes de frie programmene Evince i GNOME og KPDF i KDE. Evince kan forøvrig lese mer enn PDF, for eksempel Postscript, Powerpoint og komprimerte avisformater, med flere. Dessuten finnes også det proprietære Adobe Reader for GNU/Linux. === Chatting og lynmeldingsklienter === De vanligste programmene for å chatte med under GNU/Linux er Pidgin i GNOME-baserte systemer og Kopete for KDE. Begge programmene støtter alle de vanligste protokollene, som MSN, ICQ/AIM, Jabber/Google Talk, Yahoo og IRC. I disse programmene kan brukeren ha kontakter fra forskjellige protokoller eller ulike brukerkontoer i samme kontaktliste og slipper dermed å ha flere programmer åpne samtidig. Det finnes en rekke alternative og spesialiserte programmer, som aMSN, Licq, Centericq eller X-Chat. === Musikk og Video === ==== Juridiske problemer med programvarepatenter ==== Det finnes et stort antall avanserte og kompetente avspillere for GNU/Linux. Men det finnes problemer på dette området når det gjelder ulike formater og codecer som begrenses av programvarepatenter i blant annet USA. Bedrifter som sitter på disse patentene vil ha betalt for retten til å benytte deres format. Linuxdistributører må betale per lisens for at brukeren skal ha rett til å spille av mediene med sin spesifikke variant av GNU/Linux. Det gjør blant annet Linspire og Xandros, samt flere av de andre bedriftene som har kommersielle versjoner av sine distribusjoner. Det finnes også amatørvarianter som uttrykkelig sier at at en lisensstrid som foregår langt unna deres land på grunnlag av patenter på en type produkter som på prinsipielt grunnlag ikke burde eller kan patenteres i deres land ikke angår utgiverne, og som derfor gir ut distribusjonen sin inkludert støtte for proprietære medieformater, som for eksempel Sabayon og Linux Mint. De som ikke tar betalt eller som ikke vil betale ligger dårligere an. I beste tilfelle befinner brukeren seg i en juridisk gråsone om man gjør noe så elementært som å spille av en DVD eller en MP3 i USA. Mange distribusjoner inkluderer derfor ikke støtte for disse og andre kommersielle formater, som for eksempel Microsofts og Apples begrensende formater. Der er allikevel mulig og kanskje også helt vanlig at brukere selv installerer denne støtten i etterkant. I de fleste land (også i Norge) er det nemlig helt lovlig om en privatperson skaffer seg denne støtten for personlig bruk. I mange tilfeller innebærer altså for eksempel patenterte codecer mest noen ekstra tiltak før systemet fungerer fullt ut. Vil brukeren påvirke situasjonen kan denne selv isteden anvende åpne format som Ogg, Vorbis og Xvid og engasjere seg for å stoppe programvarepatenter i EU. ==== Musikkspillere ==== Rhythmbox er en iTunes-klone med støtte for musikkbibliotek, nettradio og iPod. XMMS er en klassisk Winamp-klone som har hengt med i mange år. Beep Media Player er en modernisert versjon av XMMS. JuK er en jukebox for KDE. AmaroK er en moderne musikkspiller for KDE. ==== Videospillere ==== Totem er GNOME-prosjektets mediespiller. MPlayer er en gammel og tro kjenning i UNIX-sammenheng, som kan anvende codecer fra Windows. VLC media player finnes også til Windows og Mac OS, og er kjent for å kunne spille av nesten hva som helst uten å trenge ekstra codecs. xine er en annen vanlig spiller som har vært med lenge. Kan også anvende Windows-codecs. Kaffeine er en spiller for KDE som anvender xine for å spille av film. === Kommandolinje === En stor del av GNU-systemet består av de programmene som brukes for å utføre vanlige Unix-kommandoer. På GNU/Linux-system, som på alle andre Unix-liknende systemer, har man tilgang til disse via et tekstgrensesnitt og en kommandolinje eller skall (engelsk: «shell»). Man kan la systemet starte uten grafisk grensesnitt og bare bruke skallet, vanligere er det at man har kommandoskallet tilgjengelig i et eget vindu. De vanlige Unix-kommandoene utfører funksjoner som å flytte, kopiere og slette filer og kontrollere og styre de programmene som kjøres av systemet. Et moderne skrivebordsmiljø kan i prinsippet erstatte kommandoskallet helt, men mange brukere ser at et tekstbasert grensesnitt er kjappere for visse typer jobber. Administratorer av tjenere kobler seg ofte til andre datamaskiners skall over nettverk eller Internett via grensesnittet SSH. Det er vanlig at vevhoteller som benytter GNU/Linux eller BSD tilbyr denne slags tilkobling til sine kunder, hvilket gjør at brukeren kan arbeide smidigere enn via FTP. I visse tilfeller er det dessuten tillatt å kjøre og kompilere programmer; og å ha tidsplanlagte kjøringer i denne kontoen. Bash er det absolutt vanligste skallet i dag, selv om det finnes et antall andre med spesialisert funksjonalitet, som C skall og Z skall. === Spill === Det fantes tidligere ikke like mange store spill til GNU/Linux som til konsollsystemer eller Windows. Det var vanlig å anta at spillutviklere ofte er av den oppfatning at de fleste som hadde tilgang til GNU/Linux også hadde tilgang til Windows, slik at de anså kostnaden å være for høy for å utvikle en kompatibel versjon. Imidlertid kunngjorde den ledende online-distributøren Valve Corporation i 2012 at selskapet ville satse på Linux som spillplattform, siden hverken Windows eller OSX oppfylte kravene som brukbar spillplattform. Newell recognized that games would need to be a significant part of the push for Linux. Dette førte til en eksplosiv vekst innenfor markedet, både med hensyn til at eldre spill ble konvertert til Linux og at nye ble utviklet. Både nedlastingsplattformen Steam (programvare) og lanseringen av spesifikasjoner for en egen Linux-basert spillkonsoll, Steam Machine med operativsystemet SteamOS, som er optimalisert for videospill. ==== Konverteringer ==== Tross alt hender det at konverteringer gjøres, enten at et bedrift av ulike årsaker vil støtte GNU/Linux-plattformen eller at de slipper kildekoden fri, og uavhengige hackere porterer spillet. Vanligvis slippes ikke øvrige ressurser som grafikk og lyd fritt, da må spilleren fortsatt eie en kopi av originalarbeidet for å kunne spille konverteringen. Id Software slapp for noen år siden kildekoden til DOOM under GPL og det finnes et antall prosjekter som har utviklet spillmotoren videre. Samme datafiler som ble benyttet til originalspillet kan derfor nå anvende for å spille Doom på et GNU/Linux-system. Siden har Id begynt å slippe flere titler som Quake 4 og Doom 3 direkte i Linux-versjoner og dessuten bruker de å slippe kildekoden til spillene etter at det har gått noen år, blant annet finnes Quake III Arena tilgjengelig på denne måten. I samme sjanger har også Epic Games sluppet flere spill fra Unreal-serien for Linux, men uten kildekode. I noen tilfeller gjenskaper uavhengige utviklere et spill uten å ha tilgang til kildekoden, et eksempel på dette er OpenTTD som er en helt frittstående implementasjon av Transport Tycoon Deluxe, Freeciv i Civilzation-sjangeren og Lincity-ng. Begge disse har senere blitt utviklet videre med stadig bedre funksjoner og mer balanserte regler enn originalen. The Ur-Quan Masters er et annet eksempel. ==== Spill laget for GNU/Linux ==== Kommersielle storspill som er laget med Linux i tankene er fortsatt sjeldne. Derimot finnes det en stor mengde spill, kommersielle så vel som frie, skrevet av hobbyister verden over. Det finnes også et og annet prosjekt under utvikling som sikter på å bli stort, PlaneShift for eksempel har som mål å skape et fullskala MMORPG basert helt og holdent på fri kildekode. Verdt å nevne er også åpne og frie danse/rytme/musikkspill som StepMania og Frets on Fire, spesielt da den førstnevnte uttrykkelig er ment å spilles med originalspilltypens kontroller, i dette tilfellet en dansematte. Også Frets on Fire kan ved hjelp av forskjellige adaptere spilles med Guitar Heros gitarliknende kontroller. Det er få originale frie spill med åpen kildekode som har oppnådd nevneverdig bemerkelse, men noen eksempler er NetHack og Tux Racer. ==== Windowsspill i Linux ==== Uavhengige bedrifter har også tatt på seg oppgaven med å portere prominente Windowsspill til Linux etter spillenes initielle slipp. Loki Software var den første slike porteringsbedriften, grunnlagt i 1998 og overgått av Linux Game Publishing i 2001. Wine og den kommersielle avstikkeren Cedega lar mange Windowsspill kjøre under Linux og virtuelle maskiner og arkitekturemulatorer tilbyr kompatibilitet for spill som er laget for andre plattformer. Eksempler på slike er ScummVM og DOSemu. Mange Windowsspill kan spilles i Linux helt eller nesten helt uten ytelsestap ved hjelp av Wine og Cedega (som baseres på Wine, men har bedre støtte for mange spill, men koster penger). Wine står for «Wine Is Not an Emulator». Begge har en utbredt støtte for DirectX og Cedega har også spesifikke avtaler med spillutviklere for å kunne håndtere kopibeskyttelser korrekt. Teknologien Proton, som ble utviklet med støtte fra selskapet Valve muliggjør å spille drøyt 6 000 Windows-spill på Linux, deriblant noen av de mest populære titlene. (Status september 2019)Det finnes også ulike spesifikke emulatorer som MAME, DOSBox og DOSEMU for MS-DOS og ScummVM for LucasArts gamle eventyrspill, som kan hjelpe spilleren å spille eldre spill. === Programmering === I et visst antall år ble GNU/Linux utviklet i mangt og meget av programmerere som skrev programmer og funksjoner for å oppfylle sine egne behov, og det er først de senere årene som fokus har blitt lagt på å skape et anvendbart operativsystem for alle og enhver. Dette er noe av bakgrunnen for at det finnes mange programmer for utvikling, og støtte for et utall programmeringsspråk. ==== Kompilerbare språk ==== GNU Compiler Collection er en samling kompilatorer og tilhørende programmer som kan kompilere et antall ulike programmeringsspråk, som C, C++ (G++), Java (GCJ), Ada (GNAT), Objective-C, Objective-C++ og Fortran (GFortran). Det er også tilgjengelig støtte for Modula-2, Modula-3, Pascal, PL/I, D, Mercury, VHDL gjennom utvidelser. Selv om det finnes flere kompilatorer tilgjengelig for Linux, har GCC blitt standarden, og følger med alle GNU/Linux-distribusjoner. En vanlig installasjon av GNU/Linux kommer også støtte for en lang rekke med frie skall-skript, blant andre, BASH, DASH, RC, BeanShell, Python skall, Ruby skall, CSH, KSH, PDKSH, ZSH, ASH. Kombinasjonen av alle disse frie verktøyene gjør GNU/Linux til en egnet plattform for programmering og programvare-utvikling. ==== Skriptspråk ==== GNU/Linux, som alle UNIX-like miljøer har en sterk tradisjon for å bruke skriptspråk for å gjøre arbeidet og livet lettere. Skript er programmer som er skrevet i språk som kan tolkes under kjøringen, hvilket gir et langsommere program, men mye mer fleksibel og effektiv utvikling. Kjente eksempler som det finnes støtte for i GNU/Linux er Perl, Python og Ruby, men også mindre kjente skriptspråk som BASH, DASH, RC, BeanShell, CSH, KSH, PDKSH, ZSH, ASH finnes det støtte for. ==== Programmering for Internett ==== Da Internett ble vanligere, begynte mange å bruke skript for å skape dynamiske nettsider og koble innholdet til databaser og logikk. Dette er fortsatt vanlig, selv om spesialiserte språk som PHP har blitt vanligere. Linux og Perl, Python eller PHP, sammen med vevtjeneren Apache og databasetjeneren MySQL blir ofte forkortet til LAMP og er en av de vanligste plattformene for vevhotell og nettsider. Nå for tiden skrives til og med ganske mange programmer direkte i skriptspråk, da det finnes koblinger til forhåndskompilerte grafikk- og vindusbiblioteker, og selve logikken som skriptet har ansvaret for utgjør en forsvinnende liten del av kjøretiden. For de som av en eller annen grunn sverger til asp, finnes dessuten Mono. ==== Utviklingsmiljøer og andre programmer ==== Samtidig finnes det kraftige frie programmeringsverktøy, slik som Emacs og Vim, og nyere integrerte utviklingsmiljø, slik som KDevelop, MonoDevelop, Eclipse, Gambas. En standard Linux Mint-installasjon hadde i november 2014 rundt 46 000 tilgjengelige støttebibliotek via pakkesystemet. Det finnes et antall utviklingsmiljø for GNU/Linux, blant andre KDevelop, MonoDevelop, Eclipse, Anjunta og Gambas, selv om mange isteden anvender seg av avanserte tekstredigerere som Emacs, Vim og Kate. For å jobbe med HTML og designe nettsider finnes Nvu og Quanta Plus, som kan jobbe med WYSIWYG («hva du ser er hva du får») eller direkte med koden, eller veksle mellom disse metodene. For den som bare vil skrive ren kode direkte, finnes blant annet Bluefish som har mange funksjoner for HTML og PHP. Dessuten har de fleste avanserte tekstredigeringsprogrammene mer eller mindre støtte for dette. === Kjøring av Windows-programmer i GNU/Linux === Mange brukere har behov for å kjøre Windows-programmer. De enkleste løsningene er Wine, som er fritt og gratis, og de kommersielle programmene Crossover og Cedega. Disse gjør programmene kompatible ved å reimplementere Windows' API innenfor GNU/Linux. Mange programmer kan i dette miljøet kjøre like raskt som på en Windows-maskin, og i enkelte tilfeller raskere. Styrken ved denne løsningen er at programmene ikke krever en installasjon av Windows, og dermed heller ingen Windowslisens. Svakhetene er at det ikke er et 100 % kompatibelt system. En annen mulighet er Win4Lin, et kommersielt program som konverterer Windows' API slik at den kjører innenfor GNU/Linux fremfor å reimplementere denne. Dette krever at Windows er installert, ikke som operativsystem men som et program i Linux. Windows kjøres så i et vindu, og i dette vinduet kan man åpne alle Windows-applikasjoner. Programmet støtter alle versjoner av Windows, til og med XP, men det er per august 2005 fortsatt problemer med å bruke det i et nettverksmiljø dersom man må gjennom en mellomleddstjener. Et tredje alternativ er å bruke en virtuell maskin, hvor man kjører hele Windows fra GNU/Linux. Svakheten med en slik emulatorløsning er at man kan få kraftig nedsatt hastighet. Man må installere Windows for at dette skal fungere. Windows-programmer som kjøres på denne måten kan ikke integreres i GNU/Linux-skrivebordet, slik at man for eksempel ikke kan kopiere tekst fra et Windows-program til et GNU/Linux-program slik man kan i Wine og i Win4Lin. == Brukerstøtte == GNU/Linux har et aktivt brukermiljø. Mange GNU/Linux-brukere organiserer seg i brukergrupper, der de jevnlig møtes og arrangerer for eksempel foredrag eller presentasjoner. Det finnes mange nettforum hvor brukere kan legge ut problemene sine. Et par eksempler er engelskspråklige LinuxQuestions.org og Ubuntu Forums. Man kan også bruke IRC for å komme i kontakt med GNU/Linux-brukere. Ved å gå inn i kanalen #linux, som finnes på de aller fleste nettverk, vil man kunne treffe folk som er villige til å hjelpe. Det finnes få brukerstøtteløsninger som er tilgjengelig for alle, og de fleste forutsetter at man stiller spørs,mål på åpne fora. Microsofts Alistair Baker har spilt på dette sammen med Bill Gates i et BBC-intervju, hvor han spør om man virkelig vil ha sikkerhetsproblemet med PC-en sin lagt ut og drøftet av allmennheten. == Opphavsrett == Både Linuxkjernen og GNU-systemet er lisensiert under GNU General Public License (GPL). Dette innebærer at programvaren kan spres fritt (gratis eller mot betaling), så lenge kildekoden gjøres tilgjengelig og distribuerte programmer og eventuelle endringer fortsatt blir underlagt GPL. Det er en bred oppfatning om at denne lisenspraksisen, kalt copyleft, er årsaken til GNU/Linux-kombinasjonens framgang. Liknende systemer, som for eksempel BSD, har en lisens som tillater spredning av endrede versjoner, men krever ingenting i forhold til hvorvidt endringer gjøres fritt tilgjengelig. Linus Torvalds har i et intervju sagt om avgjørelsen å slippe Linux-kjernen under GPL at det var «det beste han noengang har gjort». == Distribusjoner == Et GNU/Linux-system består av svært mange programmer – inntil flere tusen. En distribusjon er en samling av slik programvare i tillegg til selve Linux-kjernen. I hovedsak finnes det to typer distribusjoner, generelle og spesialiserte. Generelle distribusjoner er en type distribusjoner som er ment å kunne brukes til alle slags oppgaver. Disse inkluderer vanligvis bare det aller viktigste man trenger for å komme i gang i standardinstallasjonen. Debian, Gentoo og Slackware er eksempler på generelle distribusjoner. De generelle distribusjonene anbefales vanligvis ikke til nybegynnere, fordi de krever en betydelig høyere terskel å sette seg inn i. Nybegynnere kan gjøre tilværelsen lettere for seg selv, og bedre sjansene sine for å trives med distribusjonsvalget om de velger en spesialisert distribusjon, slik som Ubuntu, OpenSUSE eller Sabayon. De ulike spesialiserte distribusjonene har ulikt fokus; noen er spesielt tilpasset bruk på tjenermaskiner, mens andre er rettet mot hjemmebrukere. Disse distribusjonene inneholder et rikt utvalg av programvare i standard-installasjonen. De ulike distribusjonene, prøver i forskjellig grad å tilpasses til forskjellige brukergrupper, for eksempel kontormennesker, barn og de som er vant til Windows. Dermed oppleves forskjellige distribusjoner forskjellig av ulike brukere i forhold til brukervennlighet. De fleste GNU/Linux-distribusjonene er fritt tilgjengelig og gratis da mesteparten av programvaren som er inkludert er lisensiert under GNU GPL, mens resten av programvaren vanligvis er lisensiert under andre frie lisenser. For å forhindre at de forskjellige distribusjonene fjerner seg fra hverandre i løpet av utviklingen er Free Standards Group opprettet. Denne organisasjonen setter en felles standard for alle distribusjonene, Linux Standard Base (LSB). LSB blir støttet blant annet av Red Hat, Novell (SUSE), og Asianux. == Distributørøkonomi == === Konkurransemarked === Det som karakteriserer det økonomiske markedet for GNU/Linux-distribusjoner er at prisen på selve programvaren ofte er svært nær grensekostnaden ved å lage én ekstra kopi og distribuere den videre. Internett har ført til at denne grensekostnaden er null for programvare som distribueres via Internett. Lisensbetingelsene i GPL og andre fri programvare-lisenser gir hvem som helst som har mottatt en kopi av programvaren rett til å distribuere en ny kopi videre til hvem som helst. Dette har ført til at GNU/Linux-distribusjoner i dag, vanligvis kan distribueres helt gratis. Denne sammenhengen mellom grensekostnad og pris er det som karakteriserer et økonomisk konkurrerende marked. Fordi en distributør som tar seg betalt programvaren i dette markedet vil bli utkonkurrert av distributører som gir bort den samme programvaren gratis, tilbyr de fleste distributørene programvaren sin gratis. GNU/Linux-distributørene tjener pengene sine ved å tilby komplementære tjenester og produkter. === Kundestøtte === De fleste GNU/Linux-distributørene tjener pengene sine ved å tilby kommersiell kundestøtte. Denne bedriftsmodellen medfører at det er en direkte sammenheng mellom kvaliteten på programvaren og behovet for å utnytte forsikringen som kundestøtten gir. For bedrifter er kundestøtte en forsikring mot nedetid. Det bedriftene ønsker er derfor kombinasjonen god programvare og god kundestøtte, fordi én av delene vil ikke være tilstrekkelig for å sikre seg mot nedetid. Risikoaverse bedrifter kjøper både produkter og forsikring. Å tilby kundestøtte skaper dermed et incentiv til å øke kvaliteten på programvaren, fordi distributørene lever av kvaliteten til programvaren. === Lisenskostnader === Imidlertid er ikke alle distribusjonene gratis. Det kommer vanligvis av at de fleste proprietære medieformater, slik som MP3 og Windows Media, i USA krever at alle som leverer støtte for disse må betale en lisensavgift til patentholderen. Noen amerikanske distributører forsøker å skaffe seg et konkurransefortrinn over konkurrentene ved å tilby støtte for slike formater. (Se Linspire og Xandros). Det innebærer at disse distribusjonene i alle tilfeller må koste penger, fordi grensekostnaden ved å distribuere én ekstra kopi vil øke fra null. Og da vil distributøren tape penger og gå konkurs ved å gi bort programvaren gratis. Disse distributørene forsøker å konkurrere på andre vilkår enn gratis-distributørene og kan derfor legge inn en profittmargin mellom grensekostnaden og prisen slik at de faktisk tjener penger på salget av programvaren. Disse distributørene kan i tillegg tilby andre komplementære tjenester og produkter, slik som kundestøtte. == Installasjon / Pakkesystem == De fleste GNU/Linux-distribusjonene baserer seg på et pakkesystem som lar brukeren søke etter og installere programmer, drivere, temaer, fonter og andre utvidelser enten direkte fra internett eller fra lokale kilder som minnepinner, CD-rom eller DVD. Noen av de mest kjente pakkesystemene er APT, RPM og Portage. Blant pakkebehandlere med grafiske grensesnitt finner man Synaptic og YaST. == Sikkerhet == Ifølge en studie gjort ved universitetet i Stanford i perioden 2000–2004 inneholdt Linux-kjernen 0,17 feil per 1000 linjer med kode. Totalt var det 985 feil i 5,7 millioner linjer med kode. Rapporten viser også at 90 % av disse ligger i enhetsdrivere som er statisk lenket til kjernen. Ifølge William Guttman, direktør i Sustainable Computing Consortium, inneholder typisk proprietær lukket kildekode mellom 20 og 30 feil per tusen linjer med kode. Det betyr at kildekoden i Linux-kjernen inneholder 150 ganger færre feil enn typisk gjennomsnittlig proprietær programvare. GNU/Linux er et fiendtlig miljø å være i for virus. For at et Linux-virus skal kunne infisere kjørbare filer, må brukeren som aktiverer viruset ha skrivetilgang til filen. Det er vanligvis aldri tilfelle. Vanligvis eies programmer av «root» og brukeren kjører programmer fra en uprivilegert brukerkonto. Jo mindre erfaring brukeren har, desto mindre sannsynlig er det at brukeren har skrivetilgang til noen kjørbare filer. Selv hvis viruset infiserer et program som eies av brukeren, vil det bare kunne spre seg til andre filer som eies av brukeren, og er begrenset til brukerens egen hjemmemappe. Programvare til GNU/Linux er vanligvis fri kildekode, og spres derfor ikke i noen særlig grad ukontrollert i binærform, og kildekode er et tøft gjemmested for et virus som ikke ønsker å bli oppdaget. For at et datavirus, som biologiske virus, skal kunne spre seg effektivt må spredningsraten være høyere enn eliminasjonsraten. Hvis reproduksjonsraten faller under grensen for hva som er nødvendig for å erstatte den eksisterende populasjonen, er viruset dømt fra begynnelsen av, selv før nyhetene begynner å øke bekymringsnivået til potensielle ofre. == Gjenutviklingskostnader == En studie fra 2001 av Red Hat Linux 7.1 fant at denne distribusjonen inneholdt 30 millioner linjer med kildekode. Ved å bruke en konstruktiv kostnadsmodell, fant studien at Red Hat Linux 7.1 ville krevd omtrent åtte tusen årsverk om den skulle blitt utviklet ved konvensjonelle proprietære metoder. Ifølge studien ville all denne programvaren kostet omtrent 1,08 milliarder år-2000-US-dollar å utvikle ved konvensjonelle proprietære metoder. Det tilsvarer omtrent 8,1 milliarder norske kroner.Mesteparten av koden (71 %) var skrevet i programmeringsspråket C, men mange andre programmeringsspråk var også benyttet: C++, Lisp, assembler, Perl, Fortran, Python og forskjellige skall skript-språk. Litt over halvparten av alle linjene var kode som var lisensiert under GPL. Selve Linux-kjernen var 2,4 millioner linjer med kode eller ca. 8 % av totalen.I en senere studie viste de samme analysene for Debian GNU/Linux versjon 2.2 at denne inneholdt femtifem millioner kodelinjer og ville kostet 1,9 milliarder år-2000-US-dollar eller 14 milliarder norske kroner å utvikle med konvensjonelle metoder. En tilsvarende SLOC studie for Debian anno 2005 viste at den inneholdt 215 millioner linjer med kode, som tilsvarer en utviklingskostnad på ca. 58 milliarder norske kroner.Debian Etch inneholdt ifølge en SLOC-studie fra 17. juni 2007 283 millioner linjer med kildekode (76,5 milliarder kroner), som til sammenligning ifølge den samme studien er 7 ganger flere linjer enn Windows XP sine 40 millioner linjer med kildekode (10,8 milliarder kroner). == Se også == Liste over større Linux-distribusjoner Liste over Linuxdistribusjoner == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Linux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons linuxguiden.no – Norsk side som inneholder mange artikler tndlp.org – Dokumentasjon og brukerveiledninger på norsk linuxbok.no – Linux dokumentasjon – GPL versjon av Boken om Linux linux1.no – Linux nyheter og forum for hjelp på norsk DistroWatch.com – Utfyllende liste over distribusjonene kernel.org – Last ned siste (eller tidligere) versjon av Linux-kjernen The Linux Counter Arkivert 21. mars 2009 hos Wayback Machine. – Oversikt over Linux-brukere linuxiso.org – Nedlastbare ISO-er av de fleste distribusjonene

GNU-prosjektet ble startet av Richard M. Stallman 27.

https://no.wikipedia.org/wiki/Georgia

2023-02-04

Georgia

['Kategori:42°N', 'Kategori:43°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Georgia', 'Kategori:Republikker']

Georgia (georgisk: საქართველო, Sakartvelo) er et land i Kaukasus i Eurasia. Georgia ligger på grensen mellom Øst-Europa og Vest-Asia. Landet har kyst til Svartehavet i vest og grenser til Russland i nord og nordøst, Tyrkia og Armenia i sør, og Aserbajdsjan i sørøst. Hovedstad og største by er Tbilisi med rundt 1 194 000 innbyggere. Offisielt språk er georgisk. Den etniske sammensetningen er 70,1 % georgiere, 8,1 % aserbajdsjanere, 6,3 % armenere, 5,7 % russere, 3 % ossetere, 2,8 % kurdere, 1,8 % abkhasere, og 5 % av befolkningen er andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 69 år, og for kvinner 77 år.

Georgia (georgisk: საქართველო, Sakartvelo) er et land i Kaukasus i Eurasia. Georgia ligger på grensen mellom Øst-Europa og Vest-Asia. Landet har kyst til Svartehavet i vest og grenser til Russland i nord og nordøst, Tyrkia og Armenia i sør, og Aserbajdsjan i sørøst. Hovedstad og største by er Tbilisi med rundt 1 194 000 innbyggere. Offisielt språk er georgisk. Den etniske sammensetningen er 70,1 % georgiere, 8,1 % aserbajdsjanere, 6,3 % armenere, 5,7 % russere, 3 % ossetere, 2,8 % kurdere, 1,8 % abkhasere, og 5 % av befolkningen er andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 69 år, og for kvinner 77 år. == Etymologi == Etniske georgiere kaller seg selv kartvelebi (ქართველები), landet sitt Sakartvelo (საქართველო, «kartvelernes land»), og språket sitt kartuli (ქართული). Ifølge de gamle georgiske krønikene var kartvelernes forfar Kartlos oldebarnet til den bibelske Jafet. Navnet Sakartvelo (საქართველო) består av to deler. Rotordet, kartvel-i (ქართველ-ი), viser til en innbygger i hjertet av den sentraløstlige georgiske regionen Kartli, eller Iberia, som det er kjent som i kilder fra Romerriket. Antikkens grekere (Strabon, Herodotos, Plutark, Homer, og andre) og romere (Titus Livius, Tacitus, og andre) omtalte østlige georgiere som «iberere» (iberoi i noen greske kilder) og vestlige georgiere som «kolkhianere».Begrepene Georgia og georgisk oppsto i Vest-Europa tidlig i middelalderen, muligens på grunn av at georgierne tilba Sankt Georg. En annen teori, foreslått av Jean Chardin, går ut på at navnet har greske eller latinske røtter, henholdsvis γεωργός «jordpløyer» og georgicus («jordbruk»). == Naturgeografi == Georgia ligger langs svartehavskysten, mellom Russland og Tyrkia. Landet i Kaukasus er et lite land med et areal på 69 875 km², litt under en fjerdedel av arealet til Norge. Landet grenser til Svartehavet i vest, Russland i nord, Tyrkia og Armenia i sør, og Aserbajdsjan i sørøst. Svartehavet utgjør hele landets grense mot vest. Høyeste punkt: Sjkhara, 5 200 moh. Laveste punkt: Svartehavet, 0 moh. === Klima === Georgia er fullt av fjell. Grensen mot Russland i nord følger ryggen av fjellkjeden Store Kaukasus. De snøkledde toppene ruver over Svartehavet i nordvest og har tallrike utløp og mange lavere kjeder. Et sentral avsats som heter Kartalinian skiller disse fjellene fra en parallell rekke med fjell som heter Lille Kaukasus. Med sine storslåtte topper og platåer strekker disse fjellene seg inn i Tyrkia og Armenia. Lenger mot øst renner elven Kura forbi hovedstaden Tbilisi. Med sine sideelver renner elva gjennom de sørøstlige delene av landet før den renner inn i Aserbajdsjan gjennom en rekke dalfører. Ut mot svartehavskysten ligger myrlendte sletter som heter Kolkhidaslettene. Fjellene gjør at landet har et variert klima. Om vinteren er det kaldt med store snømengder, men kaldere luft fra Russland i nord stanses av Store Kaukasus. Milde vinder skaper et subtropisk klima i lavlandsområdet Kolkhida, mens de østlige delene av Georgia har et langt tørrere vær. Store deler av Georgia er dekket av trær. Det er mest bjørkeskog i fjellene, mens det er mye bøk, eik og kastanje i de lavere strøkene. Dyrelivet er rikt, det er særlig mange arter der som trives i skog, for eksempel rådyr, hjort, bjørn og ulv. I fjellstrøkene finnes det mye fjellgeit. == Religion == Georgisk-ortodokse 81,9 %, muslimer 9,9 %, armensk-apostolisk: 3,9 %, russisk-ortodokse: 2,0 %, romersk-katolske: 0,8 %, andre trossamfunn: 0,8 %, ikke medlem av noe trossamfunn: 0,7 % == Historie == Georgia er historisk et gammelt, kristent kongedømme (fra 327). Landet kom under Det russiske keiserdømmets kontroll den 12. september 1801. Etter den russiske oktoberrevolusjonen i 1918 erklærte Georgia seg som et selvstendig land etter forsøket med Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk. Landet var selvstendig en kort periode frem til 1921, da det ble invadert av Den røde armé. Landet ble da innlemmet i Sovjetunionen og var en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (TFSSR), sammen med Armenia og Aserbajdsjan I 1936 ble landet omdannet til Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk innenfor Sovjetunionen. Landet ble på ny selvstendig i 1991. Regionene Abkhasia og Sør-Ossetia erklærte seg deretter som selvstendige republikker, uten at dette har blitt godkjent av den georgiske regjering. I 2003 ble Mikheil Saakasjvili Georgias president. Gjenerobring av Sør-Ossetia og Abkhasia var blant hans viktigste saker. Saakasjvili ville også knytte Georgia til NATO og EU. På grunn av krigen synes imidlertid NATO-medlemskap fjernt, selv om USAs president George W. Bush under NATO-toppmøtet i București i april 2008 kjempet hardt for georgisk medlemskap. Etter russisk press utsatte NATO i april 2008 å innby Georgia og Ukraina med i forsvarsalliansen. USA presset på for å få de to landene med i MAP, som er NATOs program for land som ønsker medlemskap, men saken ble utsatt til NATO-møtet i desember 2008. Georgia er nært alliert med USA. Russland betrakter imidlertid Georgia som en del av landets innflytelsesfære, men anerkjenner likevel Georgias uavhengighet.8. august 2008 rykket georgiske styrker inn i Sør-Ossetia. Myndighetene i Sør-Ossetia ba om russisk hjelp, og Russland sendte militære forsterkninger fra den 58. armé. Kamphandlingene førte til at Georgia 10. august trakk sine styrker ut av Sør-Ossetia og ba om en umiddelbar fredsavtale. I dagene etter fortsatte russiske styrker sin offensiv videre inn i Georgia fra Sør-Ossetia og laget en buffersone inne i Georgia. Den strategisk viktige byen Gori ble bombet og senere inntatt. 16. august undertegnet Russland og Georgia en fredsavtale, som førte til at de russiske styrkene trakk seg ut av Georgia. Kontrollen over buffersonen i Georgia ble overlatt til EU. === Roserevolusjonen === I november 2003 ble president Eduard Sjevardnadse avsatt etter store massedemonstrasjoner på grunn av mistanker om valgfusk. Et nytt presidentvalg ble deretter avholdt, som opposisjonens Mikheil Saakasjvili vant med 93 % av stemmene. === Internasjonale mål === Etter roserevolusjonen har Georgia, som tidligere var i den «russiske sfæren», begynt å se vestover, og arbeider for å bli medlem i EU og NATO. Georgia håpet på NATO-medlemskap fra 2008, noe som ikke ble noe av. Fra NATO ble det på toppmøtet i 2008 București uttalt at dette likevel er oppnåelig i fremtiden. EU-medlemskapet til det fattige Georgia ligger et godt stykke unna. === Krigen i Irak === Georgia hadde den tredje største utenlandske kontingenten i Irakkrigen i 2008. 2 000 georgiske soldater deltok. == Politikk og administrasjon == === Administrativ inndeling === Georgia er administrativt inndelt i ni regioner (georgisk: მხარე – mchare) en by (Tbilisi) og to autonome republikker. Abkhasia (autonom republikk) Samegrelo-Zemo Svaneti Guria Adsjaria (autonom republikk) Racha-Lechkhumi og Kvemo Svaneti Imereti Samtskhe-Javakheti Shida Kartli (inkludert Sør-Ossetia) Mtskheta-Mtianeti Kvemo Kartli Kakheti TbilisiRegionene er igjen inndelt i mindre distrikter. == Næringsliv == Inflasjonen var på tolv prosent i 2007, og den økonomiske veksten var på ti prosent samme år. Gjennomsnittslønnen per måned er 843 kroner. Boliglånsrenten er på mellom 16 % og 30 %. Offisielt er arbeidsledigheten på 13 %. 21 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. De viktigste naturressurser er jern og kobber. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Bagratikatedralen og Gelatiklosteret Historiske monumenter i Mtskheta Øvre Svaneti Kolchiske regnskoger og våtmarkerMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2001 – Den georgiske polyfonske (Chakrulo-sangen) 2013 – Qvevri, vinfremstillingsmetode 2016 – Levende kultur av tre skriftsystemer i det georgiske alfabetet, Mrgvlovani, Nuskhuri og Mkhedruli 2018 – Chidaoba, bryting == Se også == Georgias forsvar Det østlige partnerskap == Referanser == == Eksterne lenker == Full information about (country) Georgia (english, german, russian, georgian)(no) Statistikk og andre data om Georgia i FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no

Sakartvelo

https://no.wikipedia.org/wiki/Georgia_(USA)

2023-02-04

Georgia (USA)

['Kategori:Artikler hvor hovedstad er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Georgia (USA)', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1788', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:USA-stubber']

Georgia er en delstat i USA. Hovedstaden er Atlanta. Den ligger i den sørøstlige delen av landet og er en av Sørstatene. Den har grense mot Tennessee og Nord-Carolina i nord, Sør-Carolina i nordøst, Florida i sør og mot Alabama i vest. I sørøst grenser Georgia til Atlanterhavet.

Georgia er en delstat i USA. Hovedstaden er Atlanta. Den ligger i den sørøstlige delen av landet og er en av Sørstatene. Den har grense mot Tennessee og Nord-Carolina i nord, Sør-Carolina i nordøst, Florida i sør og mot Alabama i vest. I sørøst grenser Georgia til Atlanterhavet. == Historie == Creek og cherokee var de viktigste før-columbianske indianerstammene i Georgia. Dette området hadde også tidlig landbruksproduksjon, med mais- og fruktdyrking inspirert av indianerkulturene i dagens Mexico. Spanjolene grunnla misjonsstasjonen Santa Catalina i 1566, en av de første hvite bosettinger i dagens USA. Savannah ble grunnlagt som et fristed for fattige og forfulgte europeere av general James Oglethorpe i 1733, og Oglethorpe ledet styrker som beseiret spanjolene fra Florida i en større trefning i 1742. Savannah ble igjen et slagsted under uavhengighetskrigen i 1782, og måtte evakueres. Plantasjeøkonomien i Georgia krevde tidlig stor slavehandel, og cherokeene ble deportert i 1838-39 under det som kalles Trail of Tears, hvor tusener døde. I 1860 utgjorde de 462 000 afrikanske slavene hele 44% av befolkningen, og Georgia sluttet seg til Sørstatene i konføderasjonen i 1861 for å forsvare jordbrukseksporten til Europa. I september 1864 stod det harde slag i Atlanta og Savannah. Atlantas mest kjente bysbarn – Martin Luther King jr., gjorde byen til sitt hovedkvarter under hele borgerrettskampen. Siden 1990-tallet har mange hispanjoler innvandret til Georgia. Med Atlanta som økonomisk drivkraft har delstaten utviklet seg raskt økonomisk. Coca-Cola og CNN har sine hovedkvarter her, og Atlanta var vertskap for Olympiske sommerleker i 1996. == Klima == == Økonomi == Georgia er den niende største økonomien i USA. Georgias eldste og tradisjonelt viktigste økonomisektor er landbruket. Historisk var bomull den viktigste jordbruksvaren i staten. I dag domineres landbruket i Georgia av egg- og kjøttproduksjon. Gjennomsnittlig produserer Georgias kyllingindustri 12 millioner kg kjøtt daglig, noe som gjør at staten er blant de ledende innen amerikansk kyllingoppdrett. Arbeidsinnvandring fra Mexico og Mellom-Amerika er svært viktig for statens jordbruksindustri. Bil- og flydelsproduksjon er de viktigste industrigrenene, ved siden av media og annen tjenesteyting. Inntekten pr innbygger øker raskt og er nå nesten oppe på føderalt nivå. Arbeidsløsheten er også lav etter amerikansk standard. Som de fleste sørøststatene er energiproduksjonen helt dominert av kullkraft og kjernekraft, med henoldsvis 875, mrd kWh og 32,0 mrd kWh produsert i 2006. Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587. == Befolkningsutvikling == == Kjente personer == Kim Basinger James Bowie Erskine Caldwell Jimmy Carter Ray Charles Troy Davis Newt Gingrich Doc Holliday Martin Luther King jr. Little Richard Sam Nunn Burt Reynolds Julia Roberts Ted Turner Joanne Woodward Andrew Young Alan Jackson Wayne Brady == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Georgia (U.S. state) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Georgia (U.S. state) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Georgia er en delstat i USA. Hovedstaden er Atlanta.

https://no.wikipedia.org/wiki/Generalforsamling

2023-02-04

Generalforsamling

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Beslutningsorganer', 'Kategori:Møter', 'Kategori:Organisasjonsorganer', 'Kategori:Selskapsrett']

En generalforsamling er den øverste myndighet i en organisasjon eller aksjeselskap. Det innebærer som regel et møte hvor alle medlemmene i en organisasjon eller alle eierne i et aksjeselskap er kalt inn.I mange frivillige organisasjoner kalles den øverste myndigheten årsmøte eller landsmøte. Generalforsamlingen velger styre og eiernes representanter til bedriftsforsamlingen i et selskap.

En generalforsamling er den øverste myndighet i en organisasjon eller aksjeselskap. Det innebærer som regel et møte hvor alle medlemmene i en organisasjon eller alle eierne i et aksjeselskap er kalt inn.I mange frivillige organisasjoner kalles den øverste myndigheten årsmøte eller landsmøte. Generalforsamlingen velger styre og eiernes representanter til bedriftsforsamlingen i et selskap. == Norge == I Norge kan en generalforsamling også bare bestå av én person hvor det bare er en eier i et aksjeselskap eller som i Vy eller NRK hvor henholdsvis samferdselsministeren og kulturministeren regnes som generalforsamling. == Referanser ==

En generalforsamling er den øverste myndighet i en organisasjon eller aksjeselskap. Det innebærer som regel et møte hvor alle medlemmene i en organisasjon eller alle eierne i et aksjeselskap er kalt inn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gjennomsnitt

2023-02-04

Gjennomsnitt

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Middelverdier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Gjennomsnitt eller middelverdi er et matematisk begrep om sentraltendens i en populasjon, en tallrekke eller en funksjon. Begrepet har flere forskjellige meninger alt etter konteksten. I sannsynlighetsteori og statistikk blir gjennomsnitt og forventet verdi bruket synonymt for å referere til et mål for sentraltendens enten av en sannsynlighetsfordeling eller for en stokastisk variabel I tilfelle av en diskret sannsynlighetsfordeling av en stokastisk variabel X, er gjennomsnittet lik summen over hver mulig verdi vektet for den gjennomsnittlige sannsynligheten for denne verdien. Det vil si at den er beregnet ved å ta produktet av hver mulig verdi x i X, dens sannsynlighet P (x), og deretter adderes alle disse produkter sammen, noe som gir μ = ∑ x P ( x ) {\displaystyle \mu =\sum xP(x)} . En analog formel gjelder for tilfelle av en kontinuerlig sannsynlighetsfordeling. Ikke alle sannsynlighetsfordeling har et definert gjennomsnitt. Se for eksempel Cauchyfordeling. For noen distribusjoner er middelverdien uendelig, for eksempel når sannsynligheten for verdien 2 n {\displaystyle 2^{n}} is 1 2 n {\displaystyle {\tfrac {1}{2^{n}}}} for n = 1, 2, 3, .... For et utvalg eller datasett er termene aritmetisk gjennomsnitt, forventet verdi, og noen ganger er gjennomsnitt brukt synonymt for å vise til en sentral verdi av et diskret sett av tall, nemlig summen av verdiene dividert med antall verdier. Det aritmetiske gjennomsnittet av et sett med tall x1, x2, ..., xn er vanligvis merket med x ¯ {\displaystyle {\bar {x}}} (uttales «x strek»). Hvis datasettet var basert på en serie av observasjoner innhentet ved prøvetaking fra en statistisk populasjon, vil det aritmetisk gjennomsnittet kales utvalgsgjennomsnitt (angitt x ¯ {\displaystyle {\bar {x}}} ) for å skille det fra populasjonsgjennomsnittet (angitt som μ {\displaystyle \mu } eller μ x {\displaystyle \mu _{x}} ).For en gitt populasjon er populasjonsgjennomsnittet av en egenskap lik det aritmetiske gjennomsnittet av den gitte egenskapen vurderer for hvert medlem av populasjonen. For eksempel er en populasjonens gjennomsitteligge høyden lik summen av alle høydene for hver enkelt individ dividert med det totale antall medlemmer. Utvalgsgjennomsnittet kan avvike fra populasjonsgjennomsnittet, spesielt for små utvalg. De store talls lov tilsier at jo større utvalget er jo mer sannsynlig er det at utvalgsgjennomsnittet vil være nær populasjonsgjennomsnittet.Utenfor sannsynlighetsregning og statistikk finnes et bredt spekter av andre definisjoner for hva «gjennomsnitt» betyr. Innenfor geometri og matematisk analyse er det mange forskjellige definisjoner og eksempler blir gitt her.

Gjennomsnitt eller middelverdi er et matematisk begrep om sentraltendens i en populasjon, en tallrekke eller en funksjon. Begrepet har flere forskjellige meninger alt etter konteksten. I sannsynlighetsteori og statistikk blir gjennomsnitt og forventet verdi bruket synonymt for å referere til et mål for sentraltendens enten av en sannsynlighetsfordeling eller for en stokastisk variabel I tilfelle av en diskret sannsynlighetsfordeling av en stokastisk variabel X, er gjennomsnittet lik summen over hver mulig verdi vektet for den gjennomsnittlige sannsynligheten for denne verdien. Det vil si at den er beregnet ved å ta produktet av hver mulig verdi x i X, dens sannsynlighet P (x), og deretter adderes alle disse produkter sammen, noe som gir μ = ∑ x P ( x ) {\displaystyle \mu =\sum xP(x)} . En analog formel gjelder for tilfelle av en kontinuerlig sannsynlighetsfordeling. Ikke alle sannsynlighetsfordeling har et definert gjennomsnitt. Se for eksempel Cauchyfordeling. For noen distribusjoner er middelverdien uendelig, for eksempel når sannsynligheten for verdien 2 n {\displaystyle 2^{n}} is 1 2 n {\displaystyle {\tfrac {1}{2^{n}}}} for n = 1, 2, 3, .... For et utvalg eller datasett er termene aritmetisk gjennomsnitt, forventet verdi, og noen ganger er gjennomsnitt brukt synonymt for å vise til en sentral verdi av et diskret sett av tall, nemlig summen av verdiene dividert med antall verdier. Det aritmetiske gjennomsnittet av et sett med tall x1, x2, ..., xn er vanligvis merket med x ¯ {\displaystyle {\bar {x}}} (uttales «x strek»). Hvis datasettet var basert på en serie av observasjoner innhentet ved prøvetaking fra en statistisk populasjon, vil det aritmetisk gjennomsnittet kales utvalgsgjennomsnitt (angitt x ¯ {\displaystyle {\bar {x}}} ) for å skille det fra populasjonsgjennomsnittet (angitt som μ {\displaystyle \mu } eller μ x {\displaystyle \mu _{x}} ).For en gitt populasjon er populasjonsgjennomsnittet av en egenskap lik det aritmetiske gjennomsnittet av den gitte egenskapen vurderer for hvert medlem av populasjonen. For eksempel er en populasjonens gjennomsitteligge høyden lik summen av alle høydene for hver enkelt individ dividert med det totale antall medlemmer. Utvalgsgjennomsnittet kan avvike fra populasjonsgjennomsnittet, spesielt for små utvalg. De store talls lov tilsier at jo større utvalget er jo mer sannsynlig er det at utvalgsgjennomsnittet vil være nær populasjonsgjennomsnittet.Utenfor sannsynlighetsregning og statistikk finnes et bredt spekter av andre definisjoner for hva «gjennomsnitt» betyr. Innenfor geometri og matematisk analyse er det mange forskjellige definisjoner og eksempler blir gitt her. == Typer av middel == === Pytagoreisk gjennomsnitt === ==== Aritmetisk gjennomsnitt (A) ==== Det aritmetisk gjennomsnitt (eller bare "gjennomsnitt") av et utvalg x 1 , x 2 , … , x n {\displaystyle x_{1},x_{2},\ldots ,x_{n}} , vanligvis merket med x ¯ {\displaystyle {\bar {x}}} , er summen av de de utvalgte verdier delt på antall elementer, n, i utvalget: x ¯ = x 1 + x 2 + ⋯ + x n n {\displaystyle {\bar {x}}={\frac {x_{1}+x_{2}+\cdots +x_{n}}{n}}} For eksempel er den aritmetiske middelverdien av fem verdiene 4, 36, 45, 50 og 75 4 + 36 + 45 + 50 + 75 5 = 210 5 = 42. {\displaystyle {\frac {4+36+45+50+75}{5}}={\frac {210}{5}}=42.} ==== Geometrisk gjennomsnitt (G) ==== Det geometrisk gjennomsnitt er et gjennomsnitt som er nyttig for sett med positive tall som blir tolket i henhold til deres produkt og ikke deres sum (som er tilfellet med aritmetisk gjennomsnitt) for eksempel vekstrater. x ¯ = ( ∏ i = 1 n x i ) 1 n {\displaystyle {\bar {x}}=\left(\prod _{i=1}^{n}{x_{i}}\right)^{\tfrac {1}{n}}} For eksempel, det geometriske gjennomsnitt av fem verdier: 4, 36, 45, 50 og 75 ( 4 × 36 × 45 × 50 × 75 ) 1 / 5 = 24 300 000 5 = 30. {\displaystyle (4\times 36\times 45\times 50\times 75)^{^{1}/_{5}}={\sqrt[{5}]{24\;300\;000}}=30.} ==== Harmonisk gjennomsnitt (H) ==== Det harmonisk gjennomsnitt er et gjennomsnitt som er nyttig for sett med tall som er definert i forhold til en viss enhet, for eksempel hastighet (avstand per tidsenhet). Definisjonen er gitt ved: x ¯ = n ⋅ ( ∑ i = 1 n 1 x i ) − 1 {\displaystyle {\bar {x}}=n\cdot \left(\sum _{i=1}^{n}{\frac {1}{x_{i}}}\right)^{-1}} For eksempel er det harmoniske gjennomsnitt av de fem verdiene: 4, 36, 45, 50 og 75 5 1 4 + 1 36 + 1 45 + 1 50 + 1 75 = 5 1 3 = 15. {\displaystyle {\frac {5}{{\tfrac {1}{4}}+{\tfrac {1}{36}}+{\tfrac {1}{45}}+{\tfrac {1}{50}}+{\tfrac {1}{75}}}}={\frac {5}{\;{\tfrac {1}{3}}\;}}=15.} ==== Kvadratisk gjennomsnitt (Q) ==== Det kvadratisk gjennomsnitt eller RMS-verdien av et sett med verdier (eller en kontinuerlig bølgeform, se definisjon lenger ned) er kvadratroten av det aritmetiske gjennomsnittet av kvadratene av verdiene: I tilfelle for et sett med n verdier så er RMS-verdien: x r m s = 1 n ( x 1 2 + x 2 2 + ⋯ + x n 2 ) . {\displaystyle x_{\mathrm {rms} }={\sqrt {{\frac {1}{n}}\left(x_{1}^{2}+x_{2}^{2}+\cdots +x_{n}^{2}\right)}}.} For eksempel er det RMS-verdien av de fem verdiene: 4, 36, 45, 50 og 75 lik x r m s = 1 5 ( 4 2 + 36 2 + 45 2 + 50 2 + 75 2 ) = 1 5 ( 11462 ) = 47 , 879. {\displaystyle x_{\mathrm {rms} }={\sqrt {{\frac {1}{5}}\left(4^{2}+36^{2}+45^{2}+50^{2}+75^{2}\right)}}={\sqrt {{\frac {1}{5}}\left(11462\right)}}=47,879.} ==== Forholdet mellom A, G, H og Q ==== Forholdet mellom disse størrelsene A, G, H og Q er gitt av: Q ≥ A ≥ G ≥ H {\displaystyle Q\geq A\geq G\geq H\,} Dette gjelder bare når alle elementene i et gitt utvalg er like. === Statistiske plassering === Gjennomsnitt kan ofte bli forveksles med median, typetall eller mid-range. Middelverdien er det aritmetiske gjennomsnitt av et sett med verdier eller en distribusjon. Imidlertid vil det for en skjev fordeling være slik at gjennomsnitt ikke nødvendigvis er den samme som median eller typetall. For eksempel vil gjennomsnittlig inntekt forskyves oppover av et lite antall mennesker med svært store inntekter, slik at de fleste har en inntekt lavere enn gjennomsnittet. Derimot, er medianinntekten nivået der halvparten av befolkningen er under og halvparten er over. Typetallet er den inntekt er den mest sannsynlige inntekt, og favoriserer større antall personer med lavere inntekter. Medianen eller typetallet er ofte mer intuitive mål for slike data. Likevel er mange skjeve fordelinger best beskrevet av deres gjennomsnitts verdi slik som Weibull fordeling og Poissonfordeling. ==== Typetall ==== Den hyppigst forekommende tallet i en liste kalles typetallet. For eksempel typetallet av listen (1, 2, 2, 3, 3, 3, 4) er 3. Det kan forekomme at det er to eller flere tall som forekommer like ofte, og oftere enn en hvilken som helst annen rekke. I dette tilfellet er det ingen omforent definisjon av typetall. Noen lærebokforfattere sier de er alle typetall og andre sier det ikke er noen typetall. ==== Median ==== Median er den midterste tallet i en rekke når de er rangert i rekkefølge. (Hvis det er et likt antall av tall er medianen middelverdien av de to midterste tallene). For å finne medianen ordnes tallrekke i henhold til dens elementers størrelse fra lavest til høyest. Deretter fjernes repeterende det høyeste og laveste verdiparet, inntil enten en eller to verdier blir igjen. Hvis nøyaktig en verdi er igjen, er det medianen. Hvis en står igjen med to verdier er medianen det aritmetiske gjennomsnittet av disse to. Eksempel på bruk av metoden er tallrekken 1, 7, 3, 13, som ordnes slik: 1, 3, 7, 13. Etter at det første parret 1 og 13 er fjernet står en igjen med 3, 7. Siden det er to elementer i den gjenværende listen er medianen det aritmetisk gjennomsnittet av disse, altså (3 + 7)/2 = 5. === Generalisert gjennomsnitt === ==== Potensgjennomsnitt ==== Den generalisert gjennomsnitt, potensgjennomsnitt, og Höldersnitt er en abstraksjon av kvadratisk-, aritmetisk-, geometrisk- og harmonisk gjennomsnitt. Det er definert for et sett med n positive tall xi etter x ¯ ( m ) = ( 1 n ⋅ ∑ i = 1 n x i m ) 1 m {\displaystyle {\bar {x}}(m)=\left({\frac {1}{n}}\cdot \sum _{i=1}^{n}{x_{i}^{m}}\right)^{\tfrac {1}{m}}} Ved å velge forskjellige verdier for parameteren m kan følgende typer av gjennomsnittsverdier finnes: ==== ƒ-gjennomsnitt ==== Verdiene over kan generaliseres videre til generalisert f-verdi: x ¯ = f − 1 ( 1 n ⋅ ∑ i = 1 n f ( x i ) ) {\displaystyle {\bar {x}}=f^{-1}\left({{\frac {1}{n}}\cdot \sum _{i=1}^{n}{f(x_{i})}}\right)} og igjen et passende valg av en inverterbare verdier av ƒ vil gi === Vektet gjennomsnitt === Vektet gjennomsnitt (eller veid gjennomsnitt) brukes hvis en ønsker å kombinere gjennomsnittsverdier fra utvalg av den samme populasjonen med ulike utvalgsstørrelser: x ¯ = ∑ i = 1 n w i ⋅ x i ∑ i = 1 n w i . {\displaystyle {\bar {x}}={\frac {\sum _{i=1}^{n}{w_{i}\cdot x_{i}}}{\sum _{i=1}^{n}{w_{i}}}}.} Vektene w i {\displaystyle w_{i}} representerer størrelsen på de ulike utvalgene. I andre anvendelser representerer de et mål for påliteligheten av innflytelse på middelverdien av de respektive verdier. === Avkortet gjennomsnitt === Noen ganger kan et sett med tall inneholde slengere, det vil si dataverdier som er mye lavere eller mye høyere enn de andre. Ofte er slengere feilaktige data forårsaket av anomaliteter eller avlesningsfeil. I dette tilfelle kan man bruke en avkortet gjennomsnitt. Det innebærer å forkaste gitt deler av dataene på toppen eller bunnen, typisk en lik mengde i hver ende, og deretter ta det aritmetiske gjennomsnitt av de resterende data. Antall verdier som fjernes angis som en prosent av totalt antall verdier. === Interkvartil-verdi === Den interkvartil-verdi er et spesifikt eksempel på en avkortet gjennomsnittsverdi. Det er rett og slett det aritmetiske gjennomsnittet etter å ha fjernet den laveste og høyeste fjerdedel av verdiene. x ¯ = 2 n ∑ i = ( n / 4 ) + 1 3 n / 4 x i {\displaystyle {\bar {x}}={2 \over n}\sum _{i=(n/4)+1}^{3n/4}{x_{i}}} Det forutsettes at verdiene er ordnet. Andre vektede gjennomsnittsverdier av et spesifikt utvalg kan også gjøres. === Gjennomsnitt av en funksjon === I noen tilfeller vil en i matematikken beregne en middelverdi av et uendelig sett av verdier (eller et såkalt ikke-tellbart sett av verdier). Dette kan skje ved beregning av gjennomsnittsverdien y gjennomsnitt {\displaystyle y_{\text{gjennomsnitt}}} av en funksjon f ( x ) {\displaystyle f(x)} . Intuitivt kan dette sees på som å beregne arealet under en del av en kurve, og deretter dele på lengden på arealet. Dette kan gjøres grovt ved å telle rutene på millimeterpapir eller mer presist etter ved hjelp av integrasjon. Integrasjonsformelen skrives slik: y ave ( a , b ) = ∫ a b f ( x ) d x b − a {\displaystyle y_{\text{ave}}(a,b)={\frac {\int \limits _{a}^{b}\!f(x)\,dx\,}{b-a}}} Her må det sikres at den integrerte konvergerer. Gjennomsnittet kan være endelig selv om funksjonen i seg selv kan være uendelig ved gitte punkter. RMS-verdien er et eksempel på et gjennomsnitt som svært ofte beregnes for en kontinuerlig funksjon. Denne verdien av en formel for en kontinuerlig funksjon (eller bølgeform) f (t) definert over intervallet T 1 ≤ t ≤ T 2 {\displaystyle T_{1}\leq t\leq T_{2}} er: f r m s = 1 T 2 − T 1 ∫ T 1 T 2 [ f ( t ) ] 2 d t , {\displaystyle f_{\mathrm {rms} }={\sqrt {{1 \over {T_{2}-T_{1}}}{\int _{T_{1}}^{T_{2}}{[f(t)]}^{2}\,dt}}},} og RMS for en funksjon over all tid er: f r m s = lim T → ∞ 1 T ∫ 0 T [ f ( t ) ] 2 d t . {\displaystyle f_{\mathrm {rms} }=\lim _{T\rightarrow \infty }{\sqrt {{1 \over {T}}{\int _{0}^{T}{[f(t)]}^{2}\,dt}}}.} RMS-verdien av hele forløpet av en periodisk funksjon er lik RMS-verdien av en periode av funksjonen. Spesielt er RMS-veriden mye brukt innefor vekselstrømsteknikken der en behandler sykliske strømmer og spenninger. Da er RMS-veriden eller effektivverdien av en vekselstrøm den samme verdien av en likestrøm som ville produsere samme varmeavgivelse i en resistiv last. == Oversikt over forskjellige gjennomsnittsverdier == == Glidende gjennomsnitt == Gitt en tidsrekke med verdier som skifter verdi hurtig, for eksempel aksjemarkedets daglige priser eller årlige temperaturer. For slike måleserier kan være fremstilt som en kurve i et koordinatsystem, og det er ofte ønskelig å skape en jevnere serie. Dette bidrar til å vise underliggende trender eller kanskje periodisk oppførsel. En enkel måte å gjøre dette på er å velge et nummer n og lage en ny serie ved å ta det aritmetiske gjennomsnittet av de første n verdiene i måleserien, deretter flytte frem en posisjon og så videre. Dette er den enkleste formen for glidende gjennomsnitt. Mer kompliserte former innebære å bruke et vektet gjennomsnitt. Vektingen kan brukes til å forsterke eller undertrykke ulike periodiske oppførsler. Innenfor digital signalbehandling er filtrering et sentralt begrep, der elektriske signaler blir «jevnet ut» etter spesielle metoder som er analogt til at glidende gjennomsnittsverdier blir beregnet. En ytterligere generalisering er en autoregressiv glidende gjennomsnitt I dette tilfelle den gjennomsnittlige omfatter også noen av de nylig beregnede utganger. Dette gjør at prøver fra lenger tilbake i historien for å påvirke dagens produksjon. == Fordeling av utvalgsgjennomsnitt == Det aritmetiske gjennomsnittet av en populasjon betegnes μ. Utvalgets gjennomsnitt (aritmetisk gjennomsnitt av et utvalg av verdier hentet fra populasjonen) er en god estimator av populasjonens gjennomsnitt når den forventede verdien er lik populasjonens gjennomsnitt (som er en forventningsestimator). Utvalgetsgjennomsnittet er en stokastisk variabel og ikke en konstant. Grunnen er at den beregnede verdien vil variere avhengig av hvilke medlemmer av populasjonen som blir med i utvalget, følgelig vil det ha sin egen fordeling. For et tilfeldig utvalg av n observasjoner fra en normalfordelt populasjon vil utvalgsgjennomsnittet ha en fordelingen som er normalfordelt med forventning og varians gitt av: x ¯ ∼ N { μ , σ 2 n } . {\displaystyle {\bar {x}}\thicksim N\left\{\mu ,{\frac {\sigma ^{2}}{n}}\right\}.} Ettersom populasjonens varians er en ukjent parameter vil den ofte bli anslått av gjennomsnittlig sum av kvadrater. Når denne forventningsestimatoren blir brukt er fordelingen av utvalgsgjennomsnittet ikke lenger normalfordeling, men heller en Students t-fordeling med n − 1 frihetsgrader. == Se også == Kurtose Middelverdisetningen Median == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Eric W. Weisstein, Mean i MathWorld. (en) Eric W. Weisstein, aritmetisk gjennomsnitt i MathWorld. Sammenligning mellom aritmetisk og geometrisk gjennomsnitt av to tall Noen forhold som involverer midler

thumb|Det menneskelige hankjønn gjengitt på en plakat i romsondene [[Pioneer 10 og Pioneer 11 ble sendt ut i verdensrommet av NASA. Bildet er manipulert og illustrerer problemstillingen med å finne en sentraltendens for høyden av flere mennesker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Historie

2023-02-04

Historie

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Historie', 'Kategori:Humaniora', 'Kategori:Samfunnsvitenskap', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Historie er studiet av fortiden, hovedsakelig den menneskelige historien som er basert på skriftlige kilder, men tiden fra før skriftlige kilder eksisterer som kalles for forhistorie omfattes også av historiefaget med de begrensninger det omfatter. I generell mening omfatter historie vitenskapelige og arkeologiske oppdagelser om fortiden. I senere tid har det blitt en økt interesse for muntlig fortellinger og tradisjoner som har blitt videreført fra generasjon til generasjon da annen dokumentasjon ikke foreligger. Ny teknologi som fotografi, lydopptak, og film er blitt dokumentasjon for nyere historie. I dagligspråket betyr historie enten fortelling eller fortid. Historie som fag er læren om det som har skjedd, kunnskap om menneskenes fortid, slik denne tolkes av ettertiden. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En ofte sitert definisjon av historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd». Akademisk er historie det forskningsfeltet som søker å skape en sammenhengende fremstilling og en systematisk analyse av fortidens hendelser som har betydning for menneskene. De som studerer historie som profesjon er historikere, men tittelen er ikke beskyttet. Ettersom objektet som historikerne studerer (fortiden) ikke lenger eksisterer, må fortiden forsøkes rekonstruert ved å studere levninger etterlatt fra fortiden, historiske kilder. For å vurdere kildenes ekthet, relevans, representativitet og sammenheng benytter historikerne den kildekritiske metode. Selv om historikerne anvender metoder fra en rekke andre samfunnsvitenskapelige, humanistiske og naturvitenskapelige fag for å oppnå en mer grunnleggende forståelse av fortiden, er kildekritikken fortsatt grunnlaget for å skille mellom hva som er historievitenskap og hva som bare er historiefortellinger. Uttrykket historiker brukes fra gammelt av om personer som skriver historie. Etterhvert har det skjedd en akademisering av faget, slik at begrepet tildels har fått en mer avgrenset bruk. Det kan også brukes om personer som er utdannet i universitetsfaget historie (med minst eksamen av høyere grad).

Historie er studiet av fortiden, hovedsakelig den menneskelige historien som er basert på skriftlige kilder, men tiden fra før skriftlige kilder eksisterer som kalles for forhistorie omfattes også av historiefaget med de begrensninger det omfatter. I generell mening omfatter historie vitenskapelige og arkeologiske oppdagelser om fortiden. I senere tid har det blitt en økt interesse for muntlig fortellinger og tradisjoner som har blitt videreført fra generasjon til generasjon da annen dokumentasjon ikke foreligger. Ny teknologi som fotografi, lydopptak, og film er blitt dokumentasjon for nyere historie. I dagligspråket betyr historie enten fortelling eller fortid. Historie som fag er læren om det som har skjedd, kunnskap om menneskenes fortid, slik denne tolkes av ettertiden. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En ofte sitert definisjon av historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd». Akademisk er historie det forskningsfeltet som søker å skape en sammenhengende fremstilling og en systematisk analyse av fortidens hendelser som har betydning for menneskene. De som studerer historie som profesjon er historikere, men tittelen er ikke beskyttet. Ettersom objektet som historikerne studerer (fortiden) ikke lenger eksisterer, må fortiden forsøkes rekonstruert ved å studere levninger etterlatt fra fortiden, historiske kilder. For å vurdere kildenes ekthet, relevans, representativitet og sammenheng benytter historikerne den kildekritiske metode. Selv om historikerne anvender metoder fra en rekke andre samfunnsvitenskapelige, humanistiske og naturvitenskapelige fag for å oppnå en mer grunnleggende forståelse av fortiden, er kildekritikken fortsatt grunnlaget for å skille mellom hva som er historievitenskap og hva som bare er historiefortellinger. Uttrykket historiker brukes fra gammelt av om personer som skriver historie. Etterhvert har det skjedd en akademisering av faget, slik at begrepet tildels har fått en mer avgrenset bruk. Det kan også brukes om personer som er utdannet i universitetsfaget historie (med minst eksamen av høyere grad). == Etymologi == Ordet historie kommer fra greske ἱστορία (historia), igjen avledet fra urindoeuropeisk *wid-tor-, fra rotordet *weid-, «å vite», «å se». Dette rotordet er også til stede i de norske ordene «vite», «visdom», «visjon» og «idé», i det sanskritiske ordet veda, og i det slaviske ordet videti og vedati, foruten en rekke andre. (Asterisken * foran et ord indikerer at det er hypotetisk konstruksjon, ikke en dokumentert form.) Det gammelgreske ordet ἱστορία, historía, som Herodot brukte kalte sitt verk, betyr «undersøkelse», og slik ble ordet lenge brukt. For Herodot var historie noe som måtte undersøkes og ettergås, ikke baseres på rykter og gjetninger. Det var i den betydningen at Aristoteles brukte ordet i sin Περί Τά Ζωα Ιστορία, Peri Ta Zoa Istória, eller i den latinske utgaven, Historia Animalium. Begrepet er avledet fra ἵστωρ, hístōr, i betydningen «vismann», «vitne», eller «dommer». Vi kan se tidlige dokumentasjoner på ἵστωρ i homerske hymner, hos Heraklit, i den athenske efobiske eden (ved unggutters overgang til voksenalderen), og i inskripsjoner fra Boiotia (i en rettslig betydning, enten «dommer» eller «vitne» eller tilsvarende). Spiranten er problematisk, og ikke til stede i det språklig beslektede greske eídomai («å oppstå»). Formen historeîn, «å undersøke», er en jonisk avledning som spredde seg først til det klassiske Hellas og til slutt til hele den hellenistiske sivilisasjons fellesgreske språk. Det var fortsatt i den greske betydningen Francis Bacon brukte begrepet på slutten av 1500-tallet da han skrev Natural History (Naturhistorie). For ham var historia «kunnskapen om objekter bestemt av rom og tid», den typen kunnskap som kom fra minnet (mens vitenskapen var skaffet av fornuft, og poesi av fantasi). Ordet kom inn i engelsk språk i 1390 med betydningen «hendelsers forhold» (= det som har skjedd), «fortelling». I mellomengelsk var meningen hovedsakelig «fortelling». Begrensningen til betydningen «nedtegnelser av tidligere hendelser» kom på slutten av 1400-tallet. På tysk, fransk og de fleste germanske språk (herunder også norsk) og romanske språk blir det samme ordet fortsatt benyttet i betydningen både «historie» og «fortelling». På engelsk er historical/historic («historisk») attestert fra mellom 1661 og 1669.Historiker i betydningen en som forsker på historie er attestert i England fra 1531. I alle europeiske språk er substantivet «historie» fortsatt i bruk i betydningen «hva som skjedde med mennesker», og «forskningstudiet av hva som skjedde». Den siste betydningen er stundom framhevet med begrepet historiografi. == Historiefagets utvikling == Historie ble opprinnelig videreformidlet gjennom fortelling av myter. Skriftspråket gav mulighet til at fortidens hendelser kunne bevares i en mer stabil form enn det muntlig overlevering muliggjorde. De første historikere som brøt med mytisk historieforståelse, var grekerne Herodot fra Halikarnassos og Thukydides. Disse var trolig de første som forklarte historisk utvikling som et produkt av menneskers intensjoner og handlinger, ikke som guders inngripen eller som utslag av mirakler. For Herodot, kalt «historiens far», var historiens hendelser noe som måtte undersøkes og gås etter i sømmene. Han skilte mellom sikker kunnskap og det han bare hadde hørt; hans historieskriving er todelt med et skarpt skille mellom «vi» = grekere og «de andre», dvs. «barbarene». I perserkrigenes tid var hans motiv å fremme en gresk fellesskapsfølelse. Den 30 år yngre Thukydid var samtidshistoriker, og nøyde seg med å skrive om det han selv hadde erfart i peloponneskrigen, og det han lærte av intervjuer med andre tidsvitner. Hans korte tidsspenn skyldtes hans strenge krav til etterrettelighet, og den franske historikeren Paul Veyne har derfor hevdet at historieskrivningen ikke har endret seg siden antikken. Greske historikere så på historie som syklisk med hendelser som jevnlig gjentok seg selv. Thukydid innledet en tradisjon som også senere greske historikere fulgte. Også Xenofons historieverk er en førstehåndsskildring og like todelt, med sitt skarpe skille mellom grekere og barbarer. Perspektivet er helt ut gresk; de er historiens underforståtte «vi». Den skotske historikeren George Cawkwell (1919-2019) ville prøve et skifte i perspektiv ved å omdøpe «perserkrigene» til the Greek wars («grekerkrigene»).Perspektivet endret seg med Polybios. Som romernes gissel opplevde han hvordan han og andre grekere var blitt overvunnet og underlagt romersk overherredømme. Hans historieskrivning ble derfor tredelt - grekere, romere, samt «de andre». Romersk historieskrivning var fokusert på at leseren skulle lære av fortiden; romerne følte at de hadde noe å lære andre. Til sammenligning hadde Thukydid sagt om sitt verk at det ikke var skrevet «for å tekkes lesernes smak her og nå. Det er skapt for å vare evig.»I middelalderen var krøniken den dominerende historiske fremstillingsform, det vil si at hendelser ble kronologisk oppramset, men uten noen dypere analyse av årsakene til hendelsene. I opplysningstiden hevdet filosofene at historien utviklet seg mot høyere og høyere kunnskapsnivå, samtidig som de moraliserte over tidligere epokers uforstand. Tidlig på 1800-tallet ble historiefaget en vitenskap. I motsetning til opplysningstiden ønsket historikerne på 1800-tallet å forstå hver epokes særpreg ut fra egne sine premisser. Den prøyssiske historikeren Leopold von Ranke oppstilte kriterier for hvordan en kunne komme fram til sann kunnskap om «hva som egentlig hadde skjedd». Kilder til en hendelse ble sammenlignet og for å finne inkonsistenser og vurdere kildenes troverdighet som vitnesbyrd om fortiden. I mellom midten av 1800-tallet og 1900-tallet var historiefaget et av de viktigste virkemidlene i nasjonsbygging. Vestlige stater ansatte profesjonelle historikere for å skrive fortellinger om nasjonens utvikling og for å hausse opp om nasjonens «gloriøse» fortid. Historie var i dette hundreåret nesten utelukkende politisk historie om «konger og kriger». Disse historikerskapte fortellingene ble videreformidlet gjennom skoleverket og formet folks identitet. Historiefaget gav folk følelse av et fellesskap som følge av forestilling om en felles fortid. Ved å se historien fra statsledernes synsvinkel fikk det folk til å identifisere seg med statsledelsens maktpolitikk. I løpet av 1900-tallet har emneområdet til historiefaget blitt utvidet. Kanskje mest betydningsfullt var 1960- og 1970-årene med den såkalte sosialhistoriske revolusjon, etter inspirasjon fra blant annet fransk historieforskning med tidsskriftet Annales. Historikerne begynte å se den politiske historien som altfor snever da kun en liten elite tok del i den politiske beslutningstakingen. Faget ble da utvidet til å omfatte «vanlige folks» historie, som arbeidere, kvinner, etniske minoriteter, barn, tiggere og lignende som ikke tidligere hadde vært en del av den nasjonale historien. Faget støttet seg på metoder fra statistisk orientert samfunnsvitenskap. Det siste tiår har kulturhistorie vært den dominerende retning innen historieforskning hvor folks identitet og virkelighetsoppfatning analyseres for se på kulturelle tankemønstre. Kulturhistorikere er skeptiske til at det virkelig er mulig å skrive historien slik «den egentlig var» da det betviles at det finnes kun én historisk sannhet som kan formidles. Historiemetoder sammenfatter de teknikker og retningslinjer som historikere benytter, primære kilder, arkeologi og andre beviser for å forske og deretter skrive historie. Det var historiske tradisjoner og avansert bruk av historisk metode i middelalderens Kina. Det grunnleggende arbeidet for en profesjonell historiografi i østlige Asia ble etablert ved Han-dynastiets hoffhistoriker kjent som Sima Qian (145 f.Kr. – 90 f.Kr.), forfatter av Shiji (Nedtegnelser av den store historiker). For kvaliteten i sitt tidløse verk er Sima Qian i ettertiden blitt kjent som «far av den kinesiske historiografi». Kinesiske historikere av senere dynastiske epoker i Kina har benyttet hans Shiji som det offisielle formatet for historiske tekster, foruten også biografisk litteratur. Augustin av Hippo (354 – 430) var innflytelsesrik for kristen og vestlige tenkning på begynnelsen av middelalderen. Gjennom hele middelalderen og renessansen har historien ofte blitt studert gjennom et religiøst perspektiv. Rundt 1800 brakte den tyske filosofen og historikeren Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770 – 1831) filosofen og en mer verdslig tilnærming inn i historieforskningenI forordet til sin bok Muqaddimah (1377) advarte den arabiske historikeren og tidlige sosiologen Ibn Khaldūn (1332–1406) mot syv feil som han mente at historikere jevnlig begikk. I denne kritikken behandlet han fortiden som merkelig og noe som trengte fortolkning. Ibn Khalduns originalitet var å hevde at kulturelle ulikheter i en annen tidsalder må styre vurderingen av relevant historisk materiale, å skille mellom prinsipper i henhold til hvordan det kan være mulig å besvarelse en vurdering, og sluttelig å føle behovet for erfaring i tillegg til rasjonelle prinsipper for å bedømme fortidens kultur. Ibn Khaldūn kritisert hyppig «ørkesløs overtro og ukritisk godtagelse av historiske data». Som et resultat introduserte han en vitenskapelig metode for å studere historie, noe som ble betraktet som «nytt for hans tid», og han refererte ofte til den som hans «nye vitenskap», nå assosiert med historiografi. Hans historiske metode la også fundamentet for å observere rollen til stat, kommunikasjon, propaganda og systematisk forutinntatthet og skjevheter, og han er således blitt karakterisert som «historiografiens far».Andre historikere som brukte avanserte historiske metoder er blant annet Leopold von Ranke, Lewis Bernstein Namier, Pieter Geyl, George Macaulay Trevelyan, Geoffrey Elton, og A.J.P. Taylor. På 1900-tallet fokuserte historikerne mindre på episke nasjonalistiske fortellinger, som ofte tenderte til å glorifisere nasjonen eller enkeltpersoner, til mer objektive analyser. En betydelig retning innenfor historisk metodelære på 1900-tallet var tendensen til å behandle historien mer som en sosial vitenskap enn som en kunstart, noe som tradisjonelt hadde vært tilfelle. En del av de ledende talsmennene for historien som en sosial vitenskap var en rekke forskere som blant annet innbefattet Fernand Braudel, Edward Hallett Carr, Fritz Fischer, Emmanuel Le Roy Ladurie, Hans-Ulrich Wehler, Bruce Trigger, Marc Bloch, Karl Dietrich Bracher, Peter Gay, Robert Fogel, Lucien Febvre og Lawrence Stone. Flere av disse fremmet også en flerfaglig tilnærming. Braudel kombinerte historie med geografi, Fogel historie med økonomi, Gay historie med psykologi, Trigger historie med arkeologi mens Wehler, Bloch, Fischer, Stone, Febvre og Le Roy Ladurie hadde på en variert og til dels umedgjørlige måte slått sammen historie med sosiologi, geografi, antropologi, og økonomi. I nyere tid har feltet digital historie tatt i bruk datateknologi for å utforske historiske data og utvikle digital forskning. I opposisjon til kravene om at historie var en sosial vitenskap argumenterte historikere som Hugh Trevor-Roper, John Lukacs, Donald Creighton, Gertrude Himmelfarb og Gerhard Ritter at nøkkelen til historikernes arbeid var forestillingens makt og således forfektet at historie skulle bli forstått som en kunstart. Franske historikere tilknyttet Annales-skolen introduserte kvantitativ historie ved å benytte rådata for å spore livene til enkeltindivider og var banebrytende i å etablere en kulturell historie (såkalt «histoire des mentalités»). Intellektuelle historikere som Herbert Butterfield, Ernst Nolte og George Mosse har argumentert for betydningen av ideer i historien. Amerikanske historikere, motivert av forskningen på den amerikanske borgerkrigen, fokuserte på tidligere oversette etniske, rasemessige, og sosioøkonomiske grupper. Andre sjangrer innenfor sosial historie vokste frem i etterkrigstiden, slik som dagliglivets historie (tysk Alltagsgeschichte). Forskere som Martin Broszat, Ian Kershaw og Detlev Peukert søkte å undersøke dagliglivet for folk flest i 1900-tallets Tyskland, særlig den nazistiske perioden. All studie av historie innebærer derfor å ta et utvalg, et lite utvalg, av noen saker av den uendelighet av menneskelig aktivitet i fortiden, og av hva som påvirket den aktiviteten. Men det er ikke noe generelt akseptert kriteria for å lage et slikt utvalg, og i den grad at det er noen på et tidspunkt, vil det antakelig endres. Da historikere så historie som bestemt av store menns handlinger, var utvalget de gjorde selvfølgelig annerledes enn hva det ble når det synet på historie ble endret. Dette er hva som lager et så sterkt og effektivt sett med forsvarsverk som urokkelige historikere (og de som avviser historie) kan dekke seg bak, og en garanti for at det aldri vil bli deres siste posisjon. Marxistiske historikere som Eric Hobsbawm, Edward Palmer Thompson, Rodney Hilton, Georges Lefebvre, Eugene D. Genovese, Isaac Deutscher, C.L.R. James, Timothy Mason, Herbert Aptheker, Arno J. Mayer og Christopher Hill har forsøkt å bekrefte Karl Marx' teorier på å analysere historie fra et marxistiske perspektiv. Som svar på den marxistiske tolkning har historikere som François Furet, Richard Pipes, J.C.D. Clark, Roland Mousnier, Henry Ashby Turner og Robert Conquest tilbudt en antimarxistisk historietolkning. Feministiske historikere som Joan Wallach Scott, Claudia Koonz, Natalie Zemon Davis, Sheila Rowbotham, Gisela Bock, Gerda Lerner, Elizabeth Fox-Genovese og Lynn Hunt har tatt til orde for betydningen av å studere erfaringene gjort av fortidens kvinner. I nyere år har postmodernister utfordret gyldigheten og behovet for historieforskning på grunnlag av at all historie er basert på personlige tolkninger av kildene. I boken In Defence of History (1997) forsvarte Richard J. Evans, professor i moderne historie ved Cambridge-universitetet, verdien av historiefaget. Et annet forsvar for historiefaget fra postmodernistisk kritikk var den australske historikeren Keith Windschuttles bok The Killing of History (1994). == Historiske metoder == Siden det ikke finnes én objektiv versjon av historien vil alle historiske fremstillinger være preget av historieskriverens ideologiske og faglige syn. Derfor studiet av historiografi føre til selvrefleksjon. Gjennom å se hvor preget tidligere tiders historieskrivning var av sin samtids ideologi, blir man klar over en ens egne «objektive» historiesyn ikke er objektivt i det hele tatt. Eksempel 1: Da islendingen Snorre Sturlason beskrev Norge i sine kongesagaer, samlet i Heimskringla, skrev han om hendelser i den førkristne tiden og som i hovedsak foregikk mer enn 200 før de ble skrevet ned en gang på 1200-tallet. Både tankegang og motivasjoner for handlinger hadde da endret seg, og sagaenes handlinger var således preget av et kristent sinn, det være forfatterens egen agenda og forklaringsmodeller.Eksempel 2: Forut for EU-avstemningen i 1994 skrev historikere som var motstandere av norsk medlemskap historiefremstillinger som viste hvor ille den 434-årige unionen med Danmark var (høye skatter, krig m.m.), mens historikere som var positive til norsk medlemskap påpekte hvor positiv de mente unionen med Danmark var (økonomisk vekst, tilgang til europeisk kultur etc.). Begge versjoner av historien kan sies å være riktige, men ideologisk ståsted bestemte hvordan tolkningen av epoken skulle bli.En form for historisk spekulasjon kjent som kontrafaktisk historie har også blitt adoptert av noen historikere som et verktøy for å vurdere og utforske mulige resultat dersom visse hendelser ikke hadde skjedd eller hadde skjedd annerledes. Dette ligner, men må ikke forveksles med, sjangeren alternativ historie innen skjønnlitteraturen. == Historiefilosofi == Historiefilosofi er et område innenfor filosofien som forholder seg til den menneskelige historiens betydning og viktighet, om denne i det hele tatt finnes. Videre spekulerer historiefilosofien om en mulig teleologisk ende, eller en endelig avslutning på den menneskelige historie. Historiefilosofi må ikke bli forvekslet med historiografi, som er studiet av historie som en akademisk disiplin, og som forholder seg til dens metoder og praksis, og dens utvikling som fagdisiplin over tid. Heller ikke skal historiefilosofi ble forveksles med filosofiens historie, som er studiet av filosofiske ideer og tanker over tid. Profesjonelle historikere diskuterer spørsmål om historie er vitenskap eller en kunstart som litteratur. Skillet er kunstig da mange ser feltet fra mer enn ett perspektiv. Nyere argument som støtter omformingen av historie til vitenskap har blitt fremmet av Peter Turchin i en artikkel ved tittelen «Arise Cliodynamics» («Begynnelsen på en kleiodynamikk») i tidsskriftet Nature. Turchin mener vi må omforme historiefaget til en analytisk, forutsigbar vitenskap og som mener å ha identifisert mønstre på tvers av ulike tider og steder. == Perioder == === Historie og førhistorie === Da historiefaget ble profesjonalisert og vitenskapeliggjort på 1800-tallet i Tyskland, begrenset en fagets rammer til kun å bruke skriftlige kilder fra politiske institusjoner. Senere har hvilke kilder som brukes blitt utvidet. Arkeologi, antropologi og andre vitenskaper gav ny informasjon og til og med teorier om menneskelig historie. Noen tradisjonelle historikere stilte spørsmål ved om disse nye studiene virkelig var historie siden de ikke var begrenset til det skrevne ord. Et nytt begrep førhistorie dukket opp for å tilpasse resultatene av disse nye feltene hvor de gav informasjon om tiden før skriftlige kilder. På 1900-tallet ble det kunstige skillet mellom historie og førhistorie problematisk. Historikere så utenfor tradisjonell politiske historiske beretninger med en ny angrepsvinkel som økonomisk, sosial og kulturell historie, hvor alle støttet seg på forskjellige kilder. I tillegg brukte «førhistorikere» som Vere Gordon Childe arkeologi til å forklare viktige hendelser i områder som tradisjonelt var historiens felt. Skillet ble også kritisert på grunn av sin innebygde eksklusjon av visse sivilisasjoner som de sør for Sahara og Amerika før Columbus. I senere tiår har skillet mellom historie og førhistorie stort sett forsvunnet. I dag er der ingen generelt akseptert definisjon for når historien begynner. Generelt blir historie i dag sett på som studiet av alt som er kjent om menneskelig fortid, men selv dette skillet blir utfordret av nye felter som storhistorie. Kilder som kan belyse denne fortiden er muntlig historie, lingvistikk og genetikk som alle har blitt akseptert av historikere i hovedstrømmen. Historisk forskning fokuserer ofte på hendelser og utviklinger som skjer i bestemte tidsepoker. Historikerne kan gi disse tidsepokene navn for å kunne «organisere ideer og klassifisere generaliseringer» ettersom det er hensiktsmessig for både historikere og andre. Navnene som blir gitt til en bestemt periode kan variere med den geografiske stedet, det samme er tilfellet med datoen for begynnelsen og slutten på en bestemt periode, eksempelvis er det et langt tidshopp mellom bronsealderen i Norge som i antikkens Hellas. Århundrer og tiår er vanligvis benyttet som perioder og den tid de representerer på det dateringssystemet er benyttet. De fleste perioder er konstruert i ettertid og reflekterer således verdivurderinger gjort for ettertiden. På samme måte kan dagens historikere revurdere tidligere tiders verdivurdering, eksempelvis det som tidligere tider betraktet som en «gullalder» kan bli nyansert senere, og renessansens vurdering av den tiden som lå mellom dem og antikken ble nedsettende kalt for middelalderen eller til og med «den mørke middelalderen», et nedlatende syn som i dag er revurdert og oppjustert. Den måten som tidsperioder er konstruert og de navn som blir gitt til dem kan påvirke den måten som de blir sett på og vurdert. == Klassifikasjoner == Det er flere forskjellige måter å klassifisere historisk informasjon, blant annet etter kronologi, geografi, nasjon og etnisitet. Av praktiske hensyn og av interesse blir en del historisk forskning forbeholdt en avgrenset historisk størrelse. Flere av disse avgrensningene har utviklet seg som egne fag og disipliner, eksempelvis kulturhistorie, kunsthistorie og lignende, men mange av avgrensningene støtter seg på andre historiske underkategorier og utfyller hverandre. Bestemte geografiske plasseringer kan danne grunnlag for historisk forskning, eksempelvis kontinenter, nasjoner og byer. === Verdenshistorie og globalhistorie === Verdens historie er forskningen på menneskelige sivilisasjoner i løpet av 5000 år og så. Verdens historie er særlig viktig som et felt for undervisning. I tidligere generasjoners verdenshistorie ble utviklingen fremstilt lineært som en slags "vestens fakkelstafett" der kultur og frihetsidealer ble videreformidlet fra antikkens Hellas, via Romerriket og gjennom Middelalderen til det moderne Europa og Nord-Amerika. Avkolonialiseringen i etterkrigstiden, og utvidet kunnskap om andre sivilisasjoner enn de vestliges historie, førte til at verdenshistorie inkluderte materiale om Asia, Afrika og Latin-Amerika. For, når alt kommer til alt, det er hva historie i sin videste form er om: hvordan og hvorfor mennesket kom fra steinalderen og til atomalderen. Fremstillinger av verdenshistorie ble ofte kritisert for å fremheve Vesten og seierherrene i kriger og kolonisering. Forsøk på balansert verdenshistorie førte til lang eller ufokusert historiefortelling. Globalhistorie har de siste tiår blitt brukt som betegnelse på forsøk på å skrive historie uten å velge dominerende kulturs perspektiv. === Sosialhistorie === Sosialhistorie er studiet av hvordan samfunnet tilpasser seg og endrer seg i løpet av en tidsepoke. Sosialhistorie er et område for historisk forskning som kan bli betraktet å være en sosial vitenskap som forsøker å se historiske bevis i utviklingen av sosiale trender. I dette synet kan den omfatte områder som økonomisk historie, juridisk historie og analyser av andre aspekter av det sivile samfunn som viser utviklingen av sosiale normer, oppførsel og annet. istoriske hendelser fra et perspektivet til «folk flest» i motsetningen til en konge eller en statsleder. Det kan være flere tilnærminger til hva folkets historie kan være: en historie om massebevegelser og om avvikere. Enkeltindivider som ikke ble omfattet av tidligere tiders historieskrivning kan være hovedfokus i denne tilnærmingen og som kan omfatte de uten stemmerett, de undertrykte, de fattige, de utstøtte, og andre som betraktes som glemt i historien. Det kan også være en historie som tenderer til å være en sosialhistorie som omhandler ordinære yrker som fiskere, bøndene, håndverkere og lignende. Da denne historieforskningen ikke tidligere har hatt fokus eller betydning er det færre historiske hendelser som kan dateres med nøyaktig og færre historiske enkeltskikkelser som peker seg ut. Isteden er det gjerne grupper av samfunnsgrupper som blir forklart og beskrevet i brede strøk. === Kulturhistorie og nyere kulturhistorie === I første halvdel av 1900-tallet var politisk historie den dominerende form for historiefremstilling. Historikere som skrev om folks kultur, dagligliv, kunst, sedvaner og kunstuttrykk ble gjerne betegnet som kulturhistorie. Kjente kulturhistorikere i denne fasen er tyskeren Karl Lamprecht og dansken Troels Troels-Lund. === Mentalitetshistorie === Utviklet i den franske Annales-skolen innen historieforskning. La vekt på hvordan folks virkelighetsforståelse var vesensforskjellig i tidligere tiders samfunn. Mest kjente verk innen denne grenen er Carlo Ginzburgs Osten og markene og Emmanuel Le Roy Ladurie Montaillou en fransk by 1294-1324. Fagfeltet er gradvis integrert i nyere kulturhistorie. === Økonomisk historie === Økonomisk historie er fremstillingen av tidligere tiders produksjon, distribusjon, bedrifter og markeder. Økonomiske idéers historie hører også inn her. Faget kan deles ofte i to hovedretninger: Tradisjonell historieskriving som har økonomiske fenomen som emne, og samfunnsøkonomiske fremstillinger med langt tidsperpektiv (såkalt «ny økonomisk historie»). Østerrikeren Joseph Schumpeter utviklet en gren innen samfunnsøkonomien der historisk utvikling ble lagt vekt på, og at økonomiske teorier ikke var tidløse men knyttet til sin tidsepoke. === Politisk historie === Politisk historie er den grenen av historiefaget som analyserer politiske hendelser og aktører, eksempelvis konger, kriger, traktater, valg, lover, slag, og statsministre og ser disse som de drivende krefter av kontinuitet og endringer i historien. Historisk historie ser på atferden i internasjonale forhold mellom stater eller på tvers statsgrenser over tid. Dette er den mest vanlige formen for historie og oppfattes ofte som den klassiske og allmenne meningen av hva historie skal være. ==== Militærhistorie ==== Militærhistorie omfatter konflikter innenfor menneskelige samfunn som vanligvis konsentrer seg om historiske kriger og krigføring, innbefattet slag, militære strategier og våpen. Imidlertid kan emnet strekke seg fra et sammenstøt mellom to stammer til konflikter mellom behørige militære hærer til en verdenskrig som har omfattende påvirkninger på hele befolkningen. === Kjønnshistorie === Kjønnshistorie er et underfelt av historie og kjønnsstudier som ser på fortiden fra kjønnsperspektiv. Faget har på mange måter vokst ut av studiet av kvinnehistorie. Til tross for fagets relative kort liv har kjønnshistorie og dens forgjenger kvinnehistorie hatt en betydelig påvirkning av det generelle studiet av historiefaget. Siden 1960-tallet da det opprinnelig lille feltet først fikk en viss aksept har det gjennomgått en rekke ulike faser, hver med sine egne utfordringer og resultater. Selv om en del av endringene i historiefaget har vært opplagte, som den økte andelen av boker om berømte eller betydningsfulle kvinner, og ganske enkelt at et større antall kvinner er blitt historikere, har andre påvirkninger vært mer finurlig. Kjønnshistorie, som folkets historie og sosialhistorie, kan bli sett på som betydningsfulle deler av en historisk beskrivelse som er viktig for at den skal være komplett. Underforstått, det er i dag vanskelig å skrive en historie om Mo i Rana uten å nevne kvinner, industriarbeidere og sosiale forhold. == Pseudohistorie == Pseudohistorie (falsk eller feil historieskrivning) er et begrep som blir gitt på tekster som har til hensikt å være historisk i sitt vesen, men som avviker i så stor grad fra standard historiografiske konvensjoner at det undergraver konklusjonene. Historiske verker som trekker kontroversielle konklusjoner fra nye, spekulative eller omstridte historiske bevis, spesielt innenfor nasjonale, politiske, militære og religiøse felt, er ofte avvist som pseudohistorie. Dessverre, som situasjonen i store deler av verden viser mot slutten av vårt millennium viser, er ikke dårlig historie harmløs. Den er farlig. Setningene som skrives på et tilsynelatende uskyldig tastatur kan være dødsdommer. I mange nasjoner som eksempelvis Japan, Russland og USA har det blitt gitt historieundervisning som har vært sensurert av politiske årsaker. I Japan har alle referanser til Nanjingmassakren blitt fjernet fra undervisningsmateriellet; i Russland under Stalin ble historien omskrevet for å være i overensstemmelse med kommunistpartiets doktriner, også så langt som retusjere vekk faktiske figurer fra historiske fotografier; og i USA har framstillingen av den amerikanske borgerkrigen blitt endret og sensurert for å ikke virke fornærmende for sørstatene. Se også Historierevisjonisme. Det kan være vanskelig å gjenkjenne pseudohistorie, men rent generelt bruker man å si at den benytter seg av metode og språk som minner om og ligner på «ekte» vitenskap, men som ikke holder mål ved nærmere granskning. Det er to hovedtyper av kjennetegn som er karakteristiske for pseudovitenskap: psykologiske trekk og trekk der den vitenskapelige metoden er fraværende. == Historiske kilder == Historikere skaffer seg informasjon om fortiden fra forskjellige kilder som skrevne eller trykte nedtegnelser, mynter eller andre håndverksgjenstander, bygninger, monumenter og intervjuer. For moderne historie inkluderer disse primærkildene også fotografier, film, lyd- og videoopptak. Forskjellige måter å angripe temaet på kan være vanligere i studiet av noen perioder enn i andre, og perspektivet varierer mye. Historiske nedtegnelser har blitt laget av forskjellige grunner: Administrative, som for eksempel folketellinger, skattelister og kommersielle nedtegnelser Politiske, glorifisering eller kritikk av ledere og betydelige personer Religiøse Kunstneriske Sportslige, her kan nevnes olympiaden Slektsforskning, det å kunne bevise slektskap med store personer kunne være en viktig vei til makt Personlige brev Underholdning == Se også == Spesifikke studier og felt Arkeologi Kunsthistorie Kronologi Kulturhistorie Kirkehistorie Slektshistorie Økonomisk historie Fremtidsstudie Religionshistorie Militærhistorie Idéhistorie Lokalhistorie Religionshistorie Gardshistorie Paleografi Politisk historie Språkhistorie Vitenskapshistorie Samfunnshistorie Teknologihistorie == Fotnoter == == Referanser == == Litteratur == === Norsk === Dahl, Ottar (1959): Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre, Universitetsforlaget. 1. utg. Standardverket om historiefagets utvikling i Norge siste 200 år. Kaldal, Ingar (2002): Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie. Samlaget Kort bok på 110 sider om fremveksten av kulturhistorie Kjelstadli, Knut (1990): Fortida er ikke hva den en gang var : en innføring i historiefaget, Universitetsforlaget. Den mest brukte innføringboken i historiefaget Lunden, Kåre (2007): Biletet av fortida – innhogg i historisk fagteori, Samlaget Tretvik, Aud Mikkelsen (2004): Lokal og regional historie, Samlaget === Engelsk === Hobsbawm, Eric (1997): On History, Weidenfeld & Nicholson, London, ISBN 0 297 81915 1 === Tidsskrifter/publikasjoner om generell historie === Historisk Tidsskrift det ledende historievitenskapelige tidsskrift i Norge siden 1870 Levende Historie, populærhistoriske tidsskriftet Artikler om historie på Forskning.no Historie-avhandlinger i digital fulltekst fra norske universitet == Eksterne lenker == David Rumsey, verdens største vevpubliserte historiske kartsamling Historicalstatistics.org – Lenker til historiske økonomiske statistikker for forskjellige land og regioner Søkbar digitalkopi av Geoffrey Parkers Cappelens verdenshistorie (1996)

| justering_undertekst = left

https://no.wikipedia.org/wiki/Hordaland

2023-02-04

Hordaland

['Kategori:60°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Hordaland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg']

Hordaland er en valgkrets til stortingsvalg og var et fylke på Vestlandet i Norge, som grenset til Rogaland i sør, Sogn og Fjordane i nord, Buskerud og Telemark i øst og Nordsjøen i vest. Hordaland ble 1. januar 2020 slått sammen med Sogn og Fjordane fylke til nye Vestland Fylke, under norgeshistoriens hittil største bølge av sammenslåing av fylker og kommuner. Hordaland var landets tredje største fylke i folketall, og landets niende største i areal. 71 % av arealet i tidligere Hordaland fylke er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. Historisk var fylket inndelt i fjerdingene Nordhordland, Sunnhordland, Hardanger og Vossavelde. Disse består fortsatt som inndelinger i dag, med unntak av at regionen Midthordland har kommet til (tidligere deler av Nordhordland og Sunnhordland). Storbyregionen Bergen og omland omfatter både Midthordland og Nordhordland. Bergen var administrasjonsbyen i fylket, og 54 % av hordalendingene bor i Bergen kommune. Bergen var et eget amt / fylke fra 1831 til 1972 (se Bergen amt), og har i dag status som fylkessenter i nye Vestland Fylke. De andre byene i tidligere Hordaland fylke er Odda i Hardanger og Stord i Sunnhordland. Vossevangen på Voss og Knarvik i Nordhordland er andre viktige regionsentre. I området rundt Bergen for øvrig er Arna, Askøy, Osøyro og Straume de største tettstedene, av disse ligger Arna i Bergen kommune. Husnes i Sunnhordland og Norheimsund i Hardanger har også regionsenterstatus. Hordalands natur er variert og storslått, med mange små og store øyer og innsjøer, breer, fjorder, fosser, fjell og vidder, og et rikt kulturlandskap med øysamfunn og fiskevær, frodige jordbruksbygder, industristeder og en rekke kulturminner. Av kjente steder i fylket utenom Bergen kan nevnes naturlandskapene Hardangerfjorden og Hardangervidda, isbreene Hardangerjøkulen og Folgefonna, fossefallene Langfossen, Låtefossen, Steinsdalsfossen og Vøringsfossen, vestlandske klyngetun som Agatunet og Havretunet, kulturminner som Baroniet Rosendal, Halsnøy kloster, Lysøen, Lyse kloster og Røldal stavkirke, fruktbygder som Lofthus og Ulvik, fiskevær som Espevær og Fedje, vintersportsstedene Kvamskogen, Røldal og Voss, industristedene Ålvik, Odda, Tyssedal, Husnes, Stord, Kollsnes, Ågotnes, Hanøytangen, Mongstad, Vaksdal og Dale, de spektakulære veianleggene Stalheimskleivi, Tokagjelet og Måbødalen, og bygden Telavåg som ble utslettet av den tyske okkupasjonsmakten under krigen. To steder i Hordaland er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Hansabryggen / Bryggen i Bergen ble innskrevet som kulturarvsted i 1979. Og i 2005 ble Nærøyfjorden, en fjordarm av Sognefjorden, skrevet inn som del av naturarvstedet Vestnorsk fjordlandskap - sammen med Geirangerfjorden. Nærøyfjordområdet omfatter areal i Voss kommune, med områdene knyttet til Grånosmyrane naturreservat, Stalheimskleivi med Sivlefossen og Sivlesnipa, Øvsthusdalen med fangstanlegg ved Halsavatnet og Gravhalsen, og Fyresdalen med Grindafletvatni og Grindaflethytta. I Hordaland finner man tre nasjonalparker: Hardangervidda nasjonalpark (vernet 1981), Folgefonna nasjonalpark (2005) og Hallingskarvet nasjonalpark (2006). Den 2. februar 2017 vedtok fylkestinget i Sogn og Fjordane en sammenslåing med Hordaland med 19 mot 12 stemmer. Den 3. februar 2017 vedtok fylkestinget i Hordaland det samme med 41 mot 4 stemmer. Den 8. juni 2017 vedtok Stortinget en sammenslåing av de to fylkene fra og med 1. januar 2020. Navnet på det nye fylket, Vestland, ble vedtatt av Stortinget i 2018.

Hordaland er en valgkrets til stortingsvalg og var et fylke på Vestlandet i Norge, som grenset til Rogaland i sør, Sogn og Fjordane i nord, Buskerud og Telemark i øst og Nordsjøen i vest. Hordaland ble 1. januar 2020 slått sammen med Sogn og Fjordane fylke til nye Vestland Fylke, under norgeshistoriens hittil største bølge av sammenslåing av fylker og kommuner. Hordaland var landets tredje største fylke i folketall, og landets niende største i areal. 71 % av arealet i tidligere Hordaland fylke er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. Historisk var fylket inndelt i fjerdingene Nordhordland, Sunnhordland, Hardanger og Vossavelde. Disse består fortsatt som inndelinger i dag, med unntak av at regionen Midthordland har kommet til (tidligere deler av Nordhordland og Sunnhordland). Storbyregionen Bergen og omland omfatter både Midthordland og Nordhordland. Bergen var administrasjonsbyen i fylket, og 54 % av hordalendingene bor i Bergen kommune. Bergen var et eget amt / fylke fra 1831 til 1972 (se Bergen amt), og har i dag status som fylkessenter i nye Vestland Fylke. De andre byene i tidligere Hordaland fylke er Odda i Hardanger og Stord i Sunnhordland. Vossevangen på Voss og Knarvik i Nordhordland er andre viktige regionsentre. I området rundt Bergen for øvrig er Arna, Askøy, Osøyro og Straume de største tettstedene, av disse ligger Arna i Bergen kommune. Husnes i Sunnhordland og Norheimsund i Hardanger har også regionsenterstatus. Hordalands natur er variert og storslått, med mange små og store øyer og innsjøer, breer, fjorder, fosser, fjell og vidder, og et rikt kulturlandskap med øysamfunn og fiskevær, frodige jordbruksbygder, industristeder og en rekke kulturminner. Av kjente steder i fylket utenom Bergen kan nevnes naturlandskapene Hardangerfjorden og Hardangervidda, isbreene Hardangerjøkulen og Folgefonna, fossefallene Langfossen, Låtefossen, Steinsdalsfossen og Vøringsfossen, vestlandske klyngetun som Agatunet og Havretunet, kulturminner som Baroniet Rosendal, Halsnøy kloster, Lysøen, Lyse kloster og Røldal stavkirke, fruktbygder som Lofthus og Ulvik, fiskevær som Espevær og Fedje, vintersportsstedene Kvamskogen, Røldal og Voss, industristedene Ålvik, Odda, Tyssedal, Husnes, Stord, Kollsnes, Ågotnes, Hanøytangen, Mongstad, Vaksdal og Dale, de spektakulære veianleggene Stalheimskleivi, Tokagjelet og Måbødalen, og bygden Telavåg som ble utslettet av den tyske okkupasjonsmakten under krigen. To steder i Hordaland er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Hansabryggen / Bryggen i Bergen ble innskrevet som kulturarvsted i 1979. Og i 2005 ble Nærøyfjorden, en fjordarm av Sognefjorden, skrevet inn som del av naturarvstedet Vestnorsk fjordlandskap - sammen med Geirangerfjorden. Nærøyfjordområdet omfatter areal i Voss kommune, med områdene knyttet til Grånosmyrane naturreservat, Stalheimskleivi med Sivlefossen og Sivlesnipa, Øvsthusdalen med fangstanlegg ved Halsavatnet og Gravhalsen, og Fyresdalen med Grindafletvatni og Grindaflethytta. I Hordaland finner man tre nasjonalparker: Hardangervidda nasjonalpark (vernet 1981), Folgefonna nasjonalpark (2005) og Hallingskarvet nasjonalpark (2006). Den 2. februar 2017 vedtok fylkestinget i Sogn og Fjordane en sammenslåing med Hordaland med 19 mot 12 stemmer. Den 3. februar 2017 vedtok fylkestinget i Hordaland det samme med 41 mot 4 stemmer. Den 8. juni 2017 vedtok Stortinget en sammenslåing av de to fylkene fra og med 1. januar 2020. Navnet på det nye fylket, Vestland, ble vedtatt av Stortinget i 2018. == Geografi == Hordaland ligger sørvest i Norge og grenser i vest til Nordsjøen, fylket grenser også til Sogn og Fjordane i nord, Buskerud og Telemark i øst, og Rogaland i sør. Hordaland og Rogaland blir ofte kalt et Norge i miniatyr fordi de to fylkene har litt av alt når det gjelder landskap. Det er høye fjell og dype fjorder, landbruksjord og skog, fosser og stille vann, lange sandstrender og bratte svaberg. Hardangerfjorden er fylkets lengste og dypeste fjord med henholdsvis 179 km lengde og 800 meter dyp. Nordmannslågen er Hordalands største innsjø, og dekker 11 km². Med sine 1 863 meter over havet er Hardangerjøkulen fylkets høyeste fjell. Osterøy er den største øy med sine 328 km², mens Fedje med sine 9 km² er fylkets minste kommune. Modalen har færrest innbyggere, med kun 378, mens Bergen er Hordalands største by og mest folkerike kommune med sine 277 391 innbyggere (2016). I areal er derimot Voss størst, 1 805 km². Vi kan dele opp Hordaland i flere geografiske områder; Sunnhordland Helt sør i Hordaland ligger Sunnhordland. Det er store variasjoner i dette distriktet på grensen til Rogaland. Her finnes det høye fjell og isbreer, små holmer og skjær, tettbygde strøk og landbruksområder. Stord er den eneste byen her, mens Haugesund i Rogaland ligger like over fylkesgrensen i sør. Hardanger Nordøst for Sunnhordland ligger Hardanger. Hardanger er kjent for et fjellandskap og fruktdyrking innover Norges nest lengste fjord, Hardangerfjorden. Hardanger er kjent for dramatiske landskaper med fjell, breer, fosser og fjorder. Dette har tiltrukket seg både turister og kunstnere gjennom alle år. Det er også et område som gir svært gode forutsetninger for fritidsaktiviteter som brevandringer, snowboardkjøring året rundt samt paragliding. Hardanger er også kjent for fruktdyrking. Man mener britiske munker startet fruktdyrking her allerede på 1300-tallet. I Hardanger dyrkes epler, pærer, plommer og moreller. 40 % av norsk frukt kommer fremdeles fra dette området, og Ullensvang er fortsatt den største fruktkommunen i landet. Den eneste byen i Hardanger er Odda. Voss Voss er et innlandsdistrikt og et trafikknutepunkt, og er med sine 1 805 kvadratkilometer den største kommunen i Hordaland fylke. Voss Fjellheisar er et populært skiheisanlegg, lokalisert rett nord for Voss sentrum. Det er Hordalands største skianlegg. Skimulighetene er store på Voss. Bergensbanen og Voss stasjon ligger ved kommunens sentrum. Voss ligger i overgangssonen mellom kyst- og innenlandsklima. På årsbasis har Vossevangen om lag 1200 mm nedbør, og i de fire sommermånedene har Vossevangen omtrent samme nedbørsmengde som Geilo og Oslo (i underkant av 300 mm). Landskapet her kan minne om Gudbrandsdalen med mindre dalfører, innsjøer og elver med en del jordbrukslandskap. Voss er Hordalands største og viktigste jordbrukskommune. Vossevangen har ikke bystatus. Midthordland Midthordland er preget av storbyen Bergen og dens omland. Midthordland regnes sammen med Nordhordland som regionen Bergen og omland. Landskapet her er også svært variert. Her finnes det en del små og store øyer og holmer ute med kysten. Disse øyene er ofte folkerike og fremstår som et omland til Bergen. Inne i landet er det mer fjellrikt og mye skog, noe som gjør at det bor adskillig færre her enn ved kysten. Den største og viktigste jordsbrukskommunen er forunderlig nok Bergen, med Fusa på andreplass. Nordhordland Nordhordland ligger nord for Bergen og grenser til Sognefjorden i nord. Dette var en gang et lite distrikt med de såkalte strilene, men har med årene vokst mer inn i Bergen. Næringslivet i Nordhordland har tradisjonelt vært basert på landbruk, fiske og industri, i nyere tid er også oljerelaterte virksomheter sterkt representert, særlig på Mongstad. Det er også betydelig kraftproduksjon i Masfjorden, Modalen og Vaksdal. I kommunesenteret Dale i Vaksdal ligger en av landets ledende trikotasjefabrikker, en næring som tidligere var svært viktig for hele Hordaland. Vaksdal Mølle i tettstedet Vaksdal var tidligere landets største mølle- og kraftfôrfabrikk. Dal, hei og høyfjell mot øst Mot grensen til nabofylkene i øst ligger dal- og heilandskapet, som igjen går over i høyfjell. Heiene ligger stort sett mellom 700 og 1 000 meter over havet, og har en del planter. Høyfjellene har topper opp mot 1400 og 1900 meter og regnes som snaufjell med lite vegetasjon. Det ligger store innsjøer her, noe som gjør området godt egnet for vannkraft, slik som Nordmannslågen, fylkets største innsjø. Øyer mot vest Mot vest ligger det ytre øylandskap, der værharde holmer og skjær ligger lavt i havet. Mange av øyene består av prekambriske vulkanske grunnfjellsbergarter. Hordalands nest minste kommune i folketall, Fedje med i overkant av 500 innbyggere, ligger på en liten øy utenfor kysten av Nordhordland. Hordaland er det eneste fylket i landet der alle kommunene har kystlinje. Kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse I Hordaland er ni områder med i Riksantikvarens register over kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse: Den Indre Farleia - Fiskerbondelandskap, lynghei og farlei, (Austrheim, Lindås og Radøy) Byfjellene (Bergen) - Bynært rekreasjonslandskap Fitjarøyane - Lyngheilandskap, maktsete og handel i leia, (Fitjar og Bømlo) Søre Bømlo – Hespriholmen - Steinalderlandskap med grønsteinproduksjon Etne - Rikt jordbrukslandskap med lang historie Rosendal - Møtested og baroni i rikt jordbrukslandskap med alpine omgivelser, (Kvinnherad) Indre Sørfjorden - Kraft- og industrilandskap, (Odda) Ytre Sørfjorden - Fruktdyrkingslandskap, (Ullensvang) Eidfjord - Jernvinneanlegg og gravminne. Ferdselsveger mellom øst og vestKoordinater Nordligste punkt: N 61.020678 grader (Modalen kommune) Østligste punkt: E 7.435445 grader (Eidfjord kommune) Sørligste punkt: N 59.283097 grader (Sveio kommune) Vestligste pukt: E 4.375109 grader (Fedje kommune) == Klima == Hordaland har slik som de andre fylkene på Vestlandet, et mildt klima med mye nedbør. Det er følgende værrekorder i Hordaland. Kaldest: -39,6 °C (Finse, 1982) Varmest: 34,0 °C (Voss, 1889) Største døgnnedbør: 229,6 mm (Indre Matre, 1940) Største månedsnebør: 1150 mm (Masfjorden, 1989) Minste månedsnebør: 0 mm (Tyssedal, 1986) == Historie == Hordaland er tidlig omtalt i litteratur. Julius Cæsar nevner i De bello gallico fra 52 f.Kr. tyve germanske stammer, deriblant «haruder», trolig «horder», folk fra Hordaland. På 500-tallet ramser Jordanes opp samtidens nordiske «riker», deriblant Rogaland og Hordaland. Rundt 787 forteller en angelsaksisk krønike at det kom «norðmanna of Hereða lande» - trolig «fra Hordaland». Da kongens ombudsmann kom for å føre dem til sin herre, hogg de ham ned.Før rikssamlingen på 800-tallet var Hordafylke (norrønt Hǫrðafylki) et eget småkongedømme, og etter rikssamlingen tilbrakte de norske kongene mye av sin tid på kongsgårdene i fylket (Alrekstad, Fitjar og Seim) før det ble etablert byer i landet. Bergen ble grunnlagt av kong Olav Kyrre i 1070 like ved kongsgården Alrekstad som han regjerte landet fra. Byen ble etterhvert hovedstaden for hele Norgesveldet frem til år 1314, og ble fra ca. 1350 tilknyttet Hansaforbundet frem til ca. år 1750. Gulatinget ved Eivindvik i Gulen, som da var en del av Hordafylke, ble etablert som den første store lagtingskretsen i Norge i år 900, og dannet mønster for tilsvarende etableringer av Alltinget på Island, Frostatinget i Trøndelag, Eidsivatinget i Oplandene og Borgartinget i Viken. Gulatinget omfattet først bare Firdafylke, Sygnafylke og Hordafylke. Etter hvert kom Sunnmærafylke, Rygjafylke, Egðafylke, Valdres og Haddigjadalr til. Gulatinget ble flyttet fra Gulen til Bergen i år 1300. I 1503 ble landet inndelt i fire hovedlen, og Hordaland ble en del av Bergenhus len som omfattet Vestlandet og Nord-Norge, med Bergen som administrasjonsby og eksporthavn. I 1662 ble lenene avløst av amter og stiftsamter, Hordaland inngikk i Bergen stiftamt (opprettet i 1669), som fra da av omfattet dagens Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre, med Nordlandenes amt som underliggende amt (Nordland og Troms). I 1681 opprettes Bergenhus amt som et eget underamt i Bergen stiftamt, og Hordaland blir da en del av dette. I 1682 ble Vardøhus amt (Finnmark) innlemmet i Nordlandenes amt og dermed også underlagt Bergenhus stiftsamt, men allerede i 1685 ble Vardøhus skilt ut igjen. I 1689 ble Sunnmøre overført til Romsdals amt, men fortsatt underlagt Bergen stiftamt. I 1763 ble resterende Bergenhus amt delt i Søndre Bergenhus amt og Nordre Bergenhus amt. Søndre Bergenhus amt tilsvarte da det opprinnelige Hordaland, mens Nordre Bergenhus amt tilsvarte de to opprinnelige fylkene Sygnafylke og Firdafylke fra Gulatingsloven. I 1773 ble de deler av dagens Gulen kommune som ligger sør for Dingeneset overført til Nordre Bergenhus amt, et område som omfattet den tidligere tingplassen for Gulatinget inntil dette etter 400 år ble flyttet til Bergen. Området var til da en del av Nordhordland. I 1789 ble Troms overført fra Nordlandenes amt til Finmarkens amt. I 1831 ble Bergen skilt ut fra Søndre Bergenhus amt, og fikk benevnelsen Bergen amt.I 1915 ble Årstad kommune innlemmet i Bergen. Gyldenpris ble avstått fra Laksevåg til Bergen i 1921, og Fyllingsdalen ble avstått fra Fana til Bergen i 1955. I 1919 ble Søndre Bergenhus amt omdøpt til Hordaland fylke, og Nordre Bergenhus amt ble omdøpt til Sogn og Fjordane fylke. I 1972 ble kommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane innlemmet i Bergen, og byen ble samtidig en del av Hordaland fylke. I 2002 ble Ølen kommune i Sunnhordland overført til Rogaland fylke, og i 2006 ble denne innlemmet i Vindafjord kommune. Hordaland har således gjennom historiens gang gjennomgått en rekke administrative endringer, men det som ble regnet som Hordaland fylke var nå tilnærmet identisk med utgangspunktet, om man bortser fra tapet av Gulen og Ølen. == Navn og symboler == Navnet «Hordaland» kommer av folkenavnet Hǫrðar (germansk folkestamme, se Haruder). Hǫrðar kommer av urgermansk haruðóz som betyr 'kriger, helt'. Hordene kom til Vestlandet, og bosatte seg mest på Bergenshalvøyen. Navn som Hordabø, Hordnes, Hordvik og Hardanger («hordenes fjord») kommer av dette folkenavnet, og Hordaland betyr likeledes «hordenes land». Se også Hardsyssel i Jylland. Symbolet i Hordalands fylkesvåpen er to krysslagte økser med en krone over i gull på rød bakgrunn, basert på et segl funnet etter Olavsgildet på Onarheim i Tysnes kommune. Fylkesblomsten for Hordaland er kusymre. Fylkessteinen for Hordaland er Koronitt. Fylkesfuglen for Hordaland er Kvitryggspetten.Les mer om disse her: Fylkesfugl, fylkesblomst og fylkesstein == Demografi == === Alder og kjønn === Andelen barn i alderen 0-17 år er 22,2 % i Hordaland og 21,6 % nasjonalt. Av disse er 51,1 % gutter (51,3 % nasjonalt). Andelen voksne i alderen 18-66 år i Hordaland er 64,1 %, identisk med landsgjennomsnittet. Av disse er 51,8 % menn (51,2 % nasjonalt). Andelen eldre over 67 år i Hordaland er 13,6 % (14,3 % nasjonalt). Av disse er 44,7 % menn (44,9 % nasjonalt). Totalt er andelen menn 50,6 % i Hordaland og 50,3 % i Norge totalt. === Befolkningsutvikling === Bergen var et eget fylke frem til 1972, men det som i dag er Hordaland var Norges mest folkerike fylke frem til slutten av 1890-årene da Oslo fikk flest innbyggere. Akershus passerte Hordaland i 1987. Siden har Hordaland vært landets tredje mest folkerike fylke. Hordaland har 9,9 % av Norges befolkning og 37,9 % av befolkningen på Vestlandet per 1. januar 2015. Bergen kommune har alene 53,8 % av innbyggerne i fylket, Nordhordland har 8,9 % og Midthordland 18,4 %. Regionen Bergen og omland har dermed hele 81,1 % av innbyggerne, Sunnhordland har 11,6 %, Hardanger 4,5 % og Voss 2,8 %. Fra 1. januar 2012 til 1. januar 2015 økte folketallet i Hordaland med 4,2 %, mens folketallet i Norge samlet økte med 3,6 % i samme periode. Tabellen viser befolkningsutviklingen i Hordaland i perioden 1769-2001 og prognose for anslått folketall i 2040. Befolkningsgrupper og dialekter i Hordaland (se også: Dialekter i Hordaland): Folk fra Bergen kalles bergensere og snakker bergensk. Folk fra Nordhordland og Midthordland kalles striler og snakker nordhordlandsmål (strilemål). Folk fra Sunnhordland kalles sunnhordlendinger og snakker sunnhordlandsmål. Folk fra Hardanger kalles hardinger (uttales haringer) og snakker hardangermål. Folk fra Voss kalles vossinger og snakker vossemål. === Flyttinger === Hordaland har den største innenlandske innvandringen fra Rogaland og Rogaland har igjen den største innenlandske innvandringen fra Hordaland. Av dem som flytter fra Sogn og Fjordane er det flest som flytter til Hordaland, og av dem som flytter til Sogn og Fjordane kommer det flest fra Hordaland. Tabell: Antall innflyttere til Hordaland fra andre fylker i Norge i 2013. Tabell: Antall utflyttere fra Hordaland til andre fylker i Norge i 2013: Det var også 7 483 flyttinger til Hordaland fra utlandet og 3 169 flyttinger fra Hordaland til utlandet i 2013. === Innvandring === 1. januar 2015 hadde Hordaland 67 423 innbyggere som er innvandrere eller norskfødte av to innvandrerforeldre, det utgjør 13,2 % av folkemengden i fylket. Av disse bor 66,3 % i Bergen kommune. 58 % har bakgrunn fra Europa, Nord-Amerika eller Oseania, 42 % fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. Tabellen viser de største gruppenes landbakgrunn (land som er representert med over 1000 personer): == Tettsteder == Største tettsteder i Hordaland, rangert etter innbyggertall 1. januar 2018 (kommune i parentes): Bergen – 255 464 (Bergen) Askøy – 23 438 (Askøy) Leirvik – 14 161 (Stord) Osøyro – 13 822 (Os) Straume – 11 284 (Fjell) Arna – 9 905 (Bergen) Vossevangen – 6 598 (Voss) Knarvik – 6 005 (Lindås) Odda – 4 954 (Odda) Ågotnes – 4 108 (Fjell) Fanahammeren - 3 863 (Bergen) Sagvåg – 3 435 (Stord) Frekhaug – 2 931 (Meland) Svortland – 2 856 (Bømlo) Espeland – 2 447 (Bergen) Sunde/Valen – 2 301 (Kvinnherad) Norheimsund – 2 290 (Kvam) Husnes – 2 193 (Kvinnherad) Øystese – 2 054 (Kvam)Bergen har status som fylkessenter. Arna, Husnes, Kleppestø, Knarvik, Leirvik, Norheimsund, Odda, Osøyro, Straume og Vossevangen har status som regionsentre i fylket. Bergen, Leirvik (Stord) og Odda har bystatus. For en komplett oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Hordaland. == Kommuner == Hordaland er inndelt i 33 kommuner: === Kommunereform === 20. juni 2016 vedtok kommunestyrene i Fjell, Sund og Øygarden å sende søknad om å få slå seg sammen til en kommune. 22. juni 2016 vedtok kommunestyrene i Lindås, Meland og Radøy å sende søknad om å få slå seg sammen til en kommune. 22. juni 2016 vedtok kommunestyrene i Fusa og Os å sende søknad om å få slå seg sammen til en kommune. 22. juni 2016 vedtok kommunestyret i Odda å sende søknad om sammenslåing med Ullensvang. Ullensvangs kommunestyre vedtok det samme 13. juni 2016. Kommunestyrene i Etne (Hordaland) og Vindafjord (Rogaland) ønsker å slå kommunene sammen til en. Folkeavstemning holdes 26. september 2016. Bergen, Stord, Kvam, Granvin, Ulvik og Voss er positive til sammenslåinger, men en eller flere av kommunene de vil slå seg sammen med er negative. De øvrige kommunene i fylket har vedtatt et ønske om å få fortsette som egne kommuner, det gjelder også kommuner i Sogn og Fjordane som hadde intensjonsavtaler om sammenslåing med kommuner i Hordaland (Aurland, Vik, Gulen). I 2010 søkte grendalagene i Eksingedalen og Eidslandet nord i Vaksdal om å få bli overført til Modalen kommune. 67 % av velgerne i Modalen og 78 % av velgerne i de aktuelle delene av Vaksdal stemte for i en folkeavstemning, men søknaden ble ikke innvilget. == Kart == == Administrative inndelinger == Tidligere fogderier: Nordhordland fogderi: Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Fedje, Fjell, Fusa, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Øygarden. Søndhordland fogderi: Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio, Tysnes, samt Ølen (nå del av Vindafjord i Rogaland). Hardanger og Voss fogderi: Eidfjord, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Ullensvang, Ulvik, Voss.Regionråd: Bergensregionen (nedlagt 2010): Askøy, Austevoll, Bergen, Fjell, Fusa, Os, Osterøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Øygarden. Regionrådet Nordhordland: Austrheim, Fedje, Gulen, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Osterøy, Radøy. Regionrådet Vest: Askøy, Fjell, Sund, Øygarden. Samarbeidsrådet for Sunnhordland: Austevoll, Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio, Tysnes. Hardangerrådet: Eidfjord, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Ullensvang, Ulvik. Utmeldt i 2001: Voss.Prostier, alle under Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke: Åsane prosti: Arna og Åsane bydeler i Bergen kommune, og Osterøy kommune. Bergen domprosti: Bergenhus, Laksevåg og Årstad bydeler i Bergen kommune. Fana prosti: Fana, Fyllingsdalen og Ytrebygda bydeler i Bergen kommune, og Austevoll og Os kommuner. Hardanger og Voss prosti: Eidfjord, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Samnanger, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal og Voss kommuner. Nordhordland prosti: Austrheim, Fedje, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen og Radøy kommuner, samt Gulen og Solund i Sogn og Fjordane. Vesthordland prosti: Askøy, Fjell, Sund og Øygarden kommuner. Sunnhordland prosti: Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio og Tysnes kommuner.Tingretter, alle under Gulating lagdømme: Bergen tingrett: Bergen. Nordhordland tingrett: Askøy, Austevoll, Austrheim, Fedje, Fjell, Fusa, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Voss, Øygarden. Sunnhordland tingrett: Bømlo, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio, Tysnes. Hardanger tingrett: Eidfjord, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Ullensvang, Ulvik. Haugaland tingrett: Etne.Politidistrikter: Vest politidistrikt: Askøy, Austevoll, Austrheim, Eidfjord, Fedje, Fjell, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Odda, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Tysnes, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal, Voss, Øygarden + Sogn og Fjordane fylke. Sør-Vest politidistrikt: Bømlo, Etne, Fitjar, Stord, Sveio + Rogaland fylke.Helsedistrikter, alle under Helseregion Vest: Helse Bergen: Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Granvin, Fedje, Fjell, Fusa, Kvam, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Ulvik, Vaksdal, Voss, Øygarden. Helse Fonna: Bømlo, Etne, Eidfjord, Fitjar, Jondal, Kvinnherad, Odda, Stord, Sveio, Tysnes, Ullensvang.Veidistrikter, alle under Veiregion Vest: Bergen veidistrikt: Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Fedje, Fjell, Lindås, Masfjorden, Meland, Os, Osterøy, Radøy, Sund, Øygarden. Hardanger og Voss veidistrikt: Eidfjord, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Modalen, Odda, Samnanger, Tysnes, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal, Voss. Haugaland og Sunnhordland veidistrikt: Bømlo, Etne, Fitjar, Stord, Sveio.Økonomiske regioner: Bergen: Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Fedje, Fjell, Fusa, Kvam, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Øygarden Voss: Granvin, Ulvik, Voss Odda: Eidfjord, Jondal, Odda, Ullensvang Sunnhordland: Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio, Tysnes == Næringsliv == Hordaland har et allsidig næringsliv med et mangfold av bransjer og virksomheter. Med ca. 29 000 personer sysselsatte i industrien (2006) er Hordaland det nest største industrifylket i landet. Bare nabofylket Rogaland kan vise til litt flere ansatte i denne basisnæringen. De fleste industrivirksomhetene er små eller mellomstore, ofte med lange tradisjoner på eksportmarkedet. Produktene spenner over et stort spekter: fra strikkevarer til fjernstyrte undervannsbåter, fra sardiner til avanserte motorer, fra røkelaks til de største oljeplattformene i verden. Blant industrivirksomhetene er det ledende selskaper innenfor elektronikk og satellittkommunikasjon. Hordaland har tilgang på store energiresurser, som er utgangspunkt for mange viktige virksomheter i fylket. Hordaland har en stor kraftkrevende industri som produserer ferrolegeringer, aluminium, kalsiumkarbid, sink og ilmenitt. Viktige industriområder er Bergen, Stord, Odda, Husnes, Ålvik, Øygarden og Mongstad. Flere større oljeselskaper har kontorer i Bergen, og mange store olje- og gassfelt er administrert herfra. I Sunnhordland, med Stord som tyngdepunkt, er det en rekke virksomheter som bygger og utruster olje- og gassinstallasjoner både til havs og på land. Hordaland Olje og Gass (HOG) er den øverste interesseorganisasjonen for petroleumsvirksomheten i Hordaland. Skipsverft i Hordaland bygger båter til fiske- og handelsflåte, olje- og gassrelatert virksomhet og transport- og passasjermarkedet. Hordaland har tyngdepunktet i den nasjonale marine aktiviteten innen forskning og næringsutvikling. Noen av hovedaktørene i internasjonal shipping opererer fra Bergen. Bergen havn har Europas tredje største tonnasje med over 100 millioner tonn per år, og står for over 50 % av cargotransportene i Norge, og er forøvrig en av Europas største anløpshavner for cruiseskip. Store mengder frukt med høy kvalitet blir høstet fra ca. 500 000 trær hvert år. Hordaland er det viktigste fruktfylket i Norge, og produserer 1/3 av eplene og pærene, og 70 % av kirsebær/ moreller og plommer. Landbruket i Hordaland er kjennetegnet av mange små bruk, og har de i gjennomsnitt minste landbrukseiendommene i Norge. Det er mye husdyrhold i fylket, spesielt storfe og sau. Hordaland er det 4. største fylket innenfor sauehold.Fiske og oppdrett er viktige næringsveier i Hordaland. Hordaland er det ledende fylket innenfor oppdrettsnæringen. Hordaland har en stor og effektiv havfiskeflåte, der mange av båtene hører hjemme i Austevoll. Hordalandsbåtene leverer det meste av fisken utenfor fylket. Turisme er en annen viktig næring, særlig i Bergen, Voss og i Hardangerområdet. Hordaland er det nest mest populære reisemålet i landet i sommerhalvåret. Vakre fjellandskaper og et velutviklet nettverk av skiløyper og heiser har gjort Voss til et av de mest kjente vintersportsstedene i Norge. == Sykehus == Haukeland universitetssykehus i Bergen er regionsykehus for Vestlandet og lokalsykehus for Bergensregionen. I Bergen ligger også Sandviken sykehus, Haraldsplass Diakonale Sykehus og Hospitalet Betanien. Det er lokalsykehus i Odda, Stord og Voss kommune. I tillegg er det sykehus i Kvinnherad (Valen sjukehus) og Os (Kysthospitalet i Hagavik). == Grunnskoleutdanning == I Hordaland er det totalt 285 grunnskoler med til sammen 63 683 elever og 6 792 lærere i skoleåret 2018-2019. Det er 260 offentlige og 25 private gunnskoler i fylket, og andelen elever som går på privat skole er 4,6 %. Andelen bokmålselever i grunnskolen er 61,4 %, andelen nynorskelever er 38,4 %. Andelen elever som får skoleskyss til skolen er 26,3 %. Andelen kvinnelige lærere på grunnskolene i fylket er 75,8 %. == Politikk == === Stortingsrepresentanter === Hordaland valgkrets har 16 stortingsrepresentanter i perioden 2021-2025: Se også Stortingsvalget 2021 i Hordaland. · Historisk representasjon på Stortinget fra Hordaland siden 1973: Det Liberale Folkepartiet brøt ut av Venstre i 1972 og gikk inn igjen i Venstre i 1988. Rødt ble etablert i 2007. Se også: Liste over stortingsrepresentanter for Hordaland. === Partioppslutning === Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Hordaland etter fylkessammenslåingen med Bergen i 1972:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget. I 1973 fikk Det Nye Folkepartiet 6,8 % av stemmene i fylket og 1 mandat på Stortinget (Ole Myrvoll). I 2021 fikk Rødt 4,7 % av stemmene i valgkretsen og 1 mandat på Stortinget (Sofie Marhaug). === Markante politikere === === Sittende statsråder === == Vennskapsfylker == Hordaland har offisielt følgende internasjonale vennskapsfylker: Basse-Normandie i Frankrike Cardiff i Wales Kaunas i Litauen Orknøyene i SkottlandFylket har også uformalisert samarbeid med Edinburgh i Skottland og Thüringen i Tyskland. Hordaland fylkeskommune samarbeider også med Rogaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal gjennom Vestlandsrådet. == Bilder fra Hordaland == == Lydopptak av dialekter i Hordaland == == Se også == Liste over Hordalands fylkesordførere Videregående skoler i Hordaland Veier i Hordaland Fergeoversikt Hordaland Liste over kulturminner i Hordaland Bergenhus stiftamt Søndre Bergenhus amt Distrikter i Norge Liste over steder i Hordaland Tettsteder i Hordaland Vestlandet == Referanser == == Litteratur == Brekke, Nils Georg (red): Kulturhistorisk vegbok Hordaland, Bergen 1993. == Eksterne lenker == Fylkets offisielle brosjyre om Hordaland (Pdf) Hordaland fylkeskommunes statistikktjeneste hordaland.no/statistikk Soga om Hordaland Fylkesmannen i Hordaland Bergen byleksikon på nett, om Hordaland fylkeskommune Kulturnett Hordaland Miljøstatus i Hordaland Turistinformasjon - Hordaland Reiseliv Fugler i Hordaland Interkommunalt arkiv i Hordaland Fylkesfugl, fylkesblomst og fylkesstein Dialekter i Hordaland Vestlandsrådet

Hordaland er en valgkrets til stortingsvalg og var et fylke på Vestlandet i Norge, som grenset til Rogaland i sør, Sogn og Fjordane i nord, Buskerud og Telemark i øst og Nordsjøen i vest.

https://no.wikipedia.org/wiki/Historiske_datoer

2023-02-04

Historiske datoer

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser', 'Kategori:Tid']

Historiske hendelser på disse dagene. Hvis du foretrekker året i et mindre, mer kompakt format:

Historiske hendelser på disse dagene. Hvis du foretrekker året i et mindre, mer kompakt format:

Historiske hendelser på disse dagene.

https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8ddvoll_stadion

2023-02-04

Høddvoll stadion

['Kategori:5°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1963', 'Kategori:Byggverk i Ulstein', 'Kategori:Fotballstadioner i Norge', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Idrettsanlegg i Møre og Romsdal', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Ulstein', 'Kategori:Stubber 2022-07']

Høddvoll stadion (innviet 1963 i Ulsteinvik) er et norsk idrettsstadion, hjemmebanen til IL Hødd. Da Skeid gjestet og ga Hødd sitt tredje hjemmenederlag noen sinne (tap 2-3) den 7. mai 1965, satte man publikumsrekord med 7 500 tilskuere, den forrige var fra året før da 6 900 tilskuere overvar besøket av SK Brann. Den endelige rekorden kom til kvartfinalen i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1981, da over 12 000 billetter var trykt og solgt, mens der var enda flere som kom inn gratis, selv om laget tapte mot Vålerengen med 1-2. Oppmann Severin Myklebust hadde i forkant antatt rundt 7 000 solgte. Et overbygg for tribune kom i 1992, og da Hødd spilte i Tippeligaen 1995 var her kommet ny ståtribune, og i 1999 nytt gress og tartandekke. Hødd var spesielt fryktet hjemme på Høddvoll, blant annet på grunn av banens påstått ujevne underlag. Kapasiteten er 4 433 tilskuere, hvorav 2 600 er seter og 1 733 er for stå. Klubben har bygd et nytt stadion, Nye Høddvoll, som ble innviet i 2015.

Høddvoll stadion (innviet 1963 i Ulsteinvik) er et norsk idrettsstadion, hjemmebanen til IL Hødd. Da Skeid gjestet og ga Hødd sitt tredje hjemmenederlag noen sinne (tap 2-3) den 7. mai 1965, satte man publikumsrekord med 7 500 tilskuere, den forrige var fra året før da 6 900 tilskuere overvar besøket av SK Brann. Den endelige rekorden kom til kvartfinalen i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1981, da over 12 000 billetter var trykt og solgt, mens der var enda flere som kom inn gratis, selv om laget tapte mot Vålerengen med 1-2. Oppmann Severin Myklebust hadde i forkant antatt rundt 7 000 solgte. Et overbygg for tribune kom i 1992, og da Hødd spilte i Tippeligaen 1995 var her kommet ny ståtribune, og i 1999 nytt gress og tartandekke. Hødd var spesielt fryktet hjemme på Høddvoll, blant annet på grunn av banens påstått ujevne underlag. Kapasiteten er 4 433 tilskuere, hvorav 2 600 er seter og 1 733 er for stå. Klubben har bygd et nytt stadion, Nye Høddvoll, som ble innviet i 2015. == Se også == Nye Høddvoll == Referanser == == Eksterne lenker == Høddvoll stadion på Hodd.no

Høddvoll stadion (innviet 1963 i Ulsteinvik) er et norsk idrettsstadion, hjemmebanen til IL Hødd. Da Skeid gjestet og ga Hødd sitt tredje hjemmenederlag noen sinne (tap 2-3) den 7.

https://no.wikipedia.org/wiki/FK_Haugesund

2023-02-04

FK Haugesund

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballklubben Haugesund', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']

Fotballklubben Haugesund, vanligvis forkortet til FK Haugesund eller FKH, er en norsk fotballklubb fra Haugesund. Klubben spiller sine hjemmekamper på Haugesund Sparebank Arena, eller på lokaldialekt «Gamlå». Klubben ble stiftet 28. oktober 1993 da klubbene Haugar og Djerv 1919 slo sammen sine elitelag. Da byttet FK Haugesund plass på tabellen med Haugar i 2. Divisjon, og Haugar og Djerv 1919 startet på nytt i nederste divisjon.

Fotballklubben Haugesund, vanligvis forkortet til FK Haugesund eller FKH, er en norsk fotballklubb fra Haugesund. Klubben spiller sine hjemmekamper på Haugesund Sparebank Arena, eller på lokaldialekt «Gamlå». Klubben ble stiftet 28. oktober 1993 da klubbene Haugar og Djerv 1919 slo sammen sine elitelag. Da byttet FK Haugesund plass på tabellen med Haugar i 2. Divisjon, og Haugar og Djerv 1919 startet på nytt i nederste divisjon. == Eliteserien 2023 == == Historien == === 1990-årene === Klubben ble stiftet 28. oktober 1993 etter at klubbene Haugar og Djerv 1919 slo sammen sine elitelag med målsetting om å skape et stabilt eliteserielag. Lagene i aldersbestemte klasser og for damer inngikk ikke i fusjonen. Også fotballklubben Vard Haugesund var aktuell til å delta i fusjonen, men generalforsamlingen i klubben valgte å stå utenfor. Høsten 2005 ble imidlertid samtalene om å innlemme Vard gjenopptatt, og siden sesongen 2007 har Vard fylt rollen som farmerlag for FK Haugesund. I sin første sesong i divisjonssystemet, 1994, vant FK Haugesund sin 2. divisjonsavdeling. De to neste sesongene spilte laget i 1. divisjon, før klubben debuterte i Tippeligaen i 1997. FK Haugesund berget plassen i 1997, men i 1998 fikk laget sin første sportslige nedtur da de rykket ned til 1. divisjon. Laget rykket rett opp igjen året etter, men det ble med ett år i den øverste divisjonen. === 2000-årene === I 2004 rykket FK Haugesund ned fra 1. divisjon, og laget tilbrakte dermed sesongen 2005 i 2. divisjon. FK Haugesund rykket imidlertid rett opp igjen etter å ha blitt det beste laget som kunne rykke opp fra 2. divisjon, avdeling 3. Sesongene 2006–2009 spilte klubben i Adeccoligaen. Sesongen 2009 endte med opprykk, og laget har fra 2010-sesongen spilt i Tippeligaen. I slutten av 2009 valgte klubben av økonomiske årsaker å starte et eget aksjeselskap. Etter opprykket har laget levert blandede resultater. Klubbens beste prestasjon i cupen kom i 2007 da klubben tok seg helt til finalen som nivå-to lag. I finalen på Ullevaal Stadion 11. november 2007 ble imidlertid Lillestrøm for sterke, og FK Haugesund tapte 2–0 etter to mål av Olivier Occean. På sin vei til finalen slo laget ut blant annet Nybergsund i kvartfinalen og Odd Grenland i semifinalen. Dette var for øvrig femte gangen et lag fra Haugesund spilte en finale i cupen – tidligere har byen vært representert av Haugar (1961, 1979) og Vard Haugesund (1962, 1975). Også alle de fire foregående finalene har endt med tap for haugesunderne. === 2010-årene === Etter opprykket i 2009 gjorde FKH det relativt bra. De første årene havnet laget midt på tabellen: To sjetteplasser i 2010- og 2011-sesongen ble fulgt av en syvendeplass 2012. I 2013-sesongen kom lagets foreløpig beste plassering, med tredjeplass. Etter bronsen har resultatene vært dårligere, med 11.- og 12.-plass de to påfølgende årene, før det ble en opptur i 2016 med 4-plass. 2018 var igjen et sterkt år med enten gode plassering i serien med en sterk fjerdeplass. 2019 kom FK Haugesund for andre gang til cupfinalen etter å slått Odd 3-0 borte, men i finalen ble Viking for sterke med 1-0 seier. === 2020-årene === 2020 begynte med en niende plass, etter en tung sesong der laget slet med å slippe inn flere mål enn vanlig, og med måltørke offensivt. === Europacup i Haugesund === ===== 2014 ===== Dette året var første gang Haugesundslaget fikk delta i E-cup. Walisiske Airbus UK Broughton ble slått 3-2 totalt. I andre runde ble Sarajevo for sterke og vinner 3-2 totalt. ===== 2017 ===== Igjen i 2017 deltar FK Haugesund i E-cup kvalifisering og har kommet til andre kvalifiseringsrunde. Da beseiret de nordirske Coleraine enkelt med 7–0 sammenlagt, før 3–2-seier hjemme over polske Lech Poznan ble fulgt opp av 2–0-tap borte og dermed exit. ===== 2019 ===== I 2019 var også FK Haugesund kvalifisert til E-cup kvalifisering og gikk ut med knappest mulig margin mot PSV i tredje kvalifiseringsrunde 0-1 hjemme, og 0-0 borte. FK Haugesund slo nordirske Cliftonville i første runde, og vant 6–1 sammenlagt, før de i andre runde slo ut Sturm Graz fra Østerrike 2-0 hjemme, og 1-2 tap borte, og dermed 3-2 videre sammenlagt. == Plasseringer == == Koeffisient-rangering (UEFA) == Den følgende tabellen viser FK Haugesunds plassering på koeffisient-rangeringen til UEFA (per 22. desember 2022): == Spillerstall == Oppdatert 29. januar 2023. === Utlånte spillere === == Kjente spillere == Arild Andersen Tor Arne Andreassen Hasse Berggren Morten Berre Trond Erik Bertelsen Anders Blomquist Nikola Đurđić Geir Ludvig Fevang Bala Garba Jostein Grindhaug Christian Grindheim Per Andreas Haftorsen Asbjørn Helgeland Kenneth Høie Magnus Johansson Per Morten Kristiansen Jan Kjell Larsen Kjetil Løvvik Joakim Våge Nilsen Håvard Nordtveit Trygve Nygaard Magnus Samuelsson Alexander Søderlund Jone Samuelsen Thomas Sørum == Trenere == == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) FK Haugesund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Supporterklubben Maakeberget

Christoffer Falkeid |

https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A6rverk_(band)

2023-02-04

Hærverk (band)

['Kategori:1979 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1979', 'Kategori:Norske rockegrupper']

Hærverk var et punkrockband fra Oslo som var aktivt i perioden 1979–1980.

Hærverk var et punkrockband fra Oslo som var aktivt i perioden 1979–1980. == Historie == Der Oslo Børs og Kjøtt for en stor del var voksne folk, var Hærverk svært unge og hadde minimal musikalsk erfaring. Bandet var et forrykende live-band, om enn famlende og noe kaotisk, noe som finnes dokumentert på Sjokk Rock-albumet og to obskure kassettutgivelser. Hærverk hadde flytende besetning, men på gruppens singel deltar Arne Johansen (gitar), Harald Fossberg (vokal), Hans-Ottar Riiser (bass) og Trygve Sandvik (trommer). I tillegg var Lars Pedersen (Holy Toy, When), Paul Værlien og flere andre innom bandet. Fossberg var senere for en periode vokalist i Turboneger og kjent for sine voldelige sceneopptredener. Pønk-poeten Gene Dalby skrev teksten til Produkt av 70-åra. Heavybandet Equinox spilte senere inn en coverversjon av «Loven Slår». == Reunion-konserter == Hærverk har gjort flere reunion-konserter: Den 24. februar 1999 gjorde Hærverk en 15-minutters uannonsert reunion på utestedet Mars i Oslo. Andre band som spilte den kvelden var UK Subs fra England og norske Trashcan Darlings.Den 27. september 2007 gjenopptro Hærverk på nytt i anledning lanseringen av Trygve Mathiesen sin bok om norsk punk; Tre grep og sannheten. Andre band som spilte den kvelden var Øresus og Seven.En måned senere, den 27. oktober 2007 opptrådte Hærverk i anledning utdelingen av Alarmprisen på Sentrum Scene. == Diskografi == === EP === Produkt av 70-åra//Loven Slår/Ingen Visjoner – 7" (Torpedo Plater 1980) === Samlealbum === Sjokk Rock – LP (Torpedo Plater, 1980) Aj, Aj Så Leit (live) == Eksterne lenker == (en) Hærverk på Discogs Hærverk live på Alarmprisen 2007 NRK sine websider.

Hærverk var et punkrockband fra Oslo som var aktivt i perioden 1979–1980.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hareid

2023-02-04

Hareid

['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Fergesteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Hareid', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Hareid er en kommune på øya Hareidlandet i Møre og Romsdal. Kommunen ble dannet i 1917 da den ble utskilt fra Ulstein kommune. Inntil 1958 omfattet kommunen også en liten del av Sula.

Hareid er en kommune på øya Hareidlandet i Møre og Romsdal. Kommunen ble dannet i 1917 da den ble utskilt fra Ulstein kommune. Inntil 1958 omfattet kommunen også en liten del av Sula. == Geografi == Hareid grenser i vest til Ulstein. Ellers er den omgitt av øykommunene Giske og Sula i nord og øst, og over Vartdalsfjorden av Ørsta. Det høyeste fjellet i Hareid er Kongsvollen (683 moh.). Det er grensefjell mellom Hareid og Ulstein. Det nest høyeste er Melshornet (668 moh.). Den største innsjøen er Snipsøyrvatnet (3,19 km²). == Befolkning == Tettstedet Hareid har 3 467 innbyggere per 1. januar 2022. De to andre tettstedene i kommunen er Hjørungavåg (706 innb.) og Brandal (340 innb.). En annen tettbebyggelse er Bigset, der det også er skole. I Hareid er 17,8 % av befolkningen (2017) innvandrere eller barn av innvandrere. De største gruppene med hensyn til landbakgrunn er Polen og Sri Lanka == Samferdsel == Hareid er et kommunikasjonsknutepunkt. Det går hurtigbåt mellom Hareid og Ålesund via Valderøya. Fra Valderøy går det buss til Ålesund lufthavn, Vigra. Fra Hareid går det også ferje til Sulesund i Sula. I 2014 vedtok regjeringen at framtidige E39 skal gå over Hareid og videre i bro over Sulafjorden. Strekningen er ikke konkret omtalt i Nasjonal transportplan 2018–2027. Hareid er knyttet til fastlandet via Eiksundsambandet, som går fra Ulstein og til Ørsta/Volda. Fra Hareid er det bussforbindelser til blant annet Ulsteinvik, Fosnavåg, Ørsta, Volda, Måløy, Bergen og Oslo. == Næringsliv == Viktige industribedrifter er Hareid Group og Jets AS. Rolls-Royce har en avdeling i Hjørungavåg med 200 ansatte, men denne avdelingen er under avvikling. Hareid har mange som pendler ut av kommunen til jobb. De fleste til Ulstein (680 av 1185 i 2016), ifølge Fylkesstatistikken for Møre og Romsdal. == Skoler == Det er fire barneskoler i kommunen: Hareid, Hjørungavåg, Bigset og Brandal. Brandal er en privat drevet friskole. Det er en ungdomsskole: Hareid ungdomsskule. Det er ingen videregående skole i kommunen, men Ulstein vidaregåande skule ligger bare 1,5 km fra kommunegrensen. == Idrett == Hareid har markert seg i friidrett, og på løpsdistanser spesielt. De mest kjent utøverne har vært Audun Garshol og Trine Pilskog. Begge OL-deltakere, i henholdsvis 1972 og 2004. Ellers har Hareid hatt noen enkeltutøvere i fotball som har markert seg. Den klart mest kjente er Åge Hareide, som har 50 A-landskamper for Norge og som også har hatt en internasjonal karriere som spiller og trener. På Hovden i Hareid er det en 9-hulls golfbane. == Kultur == Hjørungavågspelet er et av de største kulturelle begivenhetene i Hareid. Det er et skuespill som blir arrangert ved nasjonalmonumentet på Overåsanden i Hareid. Dette for å markere 1000-års minnet for slaget ved Hjørungavåg, som mange hevder foregikk her. Hareidstemna er et stevne som varer i ti dager i oktober. Hareidstemna har blitt arrangert hvert år siden 1962. Konserter, ungdomskvelder og utstillinger er blant det som er å finne på Hareidstemna. Ishavsmusset Aarvak ble opprettet i 1981 og har som mål å ta vare på selfangsttradisjonene på Vestlandet. Selve museet består av den verna ishavsskuta Aarvak, som er den eldste av sitt slag. Museet har over 1500 registrerte gjenstander. == Religion og livssyn == I Hareid er 77,4 prosent av befolkningen medlemmer i Den norske kirke (2016). Hareid sogn er en del av Søre Sunnmøre prosti. Hareid kirke ble oppført i 1877. == Politikk == ==== Kommunestyrevalget 2019 ==== ==== Kommunestyrevalget 2015 ==== === Kommunestyrevalget 2011 === I perioden 2011-2015 var fordelingen slik: Høyre 5, Folkelista for Hareid 5, FrP 4, Venstre 3, AP 2 og KrF 2. Anders Riise (H) var ordfører i 2011-2015, med Dag Audun Eliassen (Folkelista) som varaordfører. == Regionalt samarbeid == På Søre Sunnmøre er det relativt små avstander og det er en del samarbeid over kommunegrensene. Hareid samarbeider med Ulstein, Volda og Ørsta når det gjelder barnevern og PPT. Når det gjelder renovasjon er det et samarbeid mellom Hareid, Herøy, Sande og Ulstein via Søre Sunnmøre Reinhaldsverk. == Kjente hareidsdøler == Jens Landmark (1811-1880), stortingsrepresentant, ordfører, direktør ved Kongsberg Våpenfabrikk Severin L. Brandal (1847-1934), fiskeskipper, ishavsskipper, vandrelærar og selfangstpioner. Peter S. Brandal (1870–1933), selfangstpionér, grunnlegger av Kings Bay Kul Co. A/S på Svalbard Einar Hareide (1899–1983), fiskebåtreder, stortingsrepresentant, partiformann i Kristelig Folkeparti Johs. Overå (1899-1989), første direktør i Norges Råfisklag Arne Grimstad (1923-2019) forfatter og skolemann Ivar Grimstad (1922–2006), journalist, lærer og forfatter Johan H. Grimstad (1924–2006), gårdbruker, komponist og kordirigent Solbjørg Pilskog (1930–2016), sykepleier og misjonær Hans Gisle Holstad (1945–) ordfører, fotballtrener og fotballspiller Lilli Bendriss (1946-), TV-personlighet og spiritistisk medium Ingolf Håkon Teigene (1949–2007), journalist, programleder (NRK) Åge Hareide (1953–), tidl. landslagstrener for Norges herrelandslag i fotball Gunn Berit Gjerde (1954–), ordfører (V) i Hareid 1999-2007 Oskar Grimstad (1954–), stortingsrepresentant (FrP) 2009-2017 Einar Johan Hareide (1959 -), designer, spesielt kjent som bildesigner Øystein Orten (1962–), forfatter Edvard Moser (1962-), professor ved NTNU, nobelprisvinner (hjerneforskning), oppvokst i Harei Ole Rolfsrud (1976-), journalist, programleder, sportsreporter (NRK) == Referanser == == Eksterne lenker == (nn) Offisielt nettsted (en) Hareid – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Hareid i Store norske leksikon

Hareid er en kommune på øya Hareidlandet i Møre og Romsdal. Kommunen ble dannet i 1917 da den ble utskilt fra Ulstein kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Hj%C3%B8rungav%C3%A5g

2023-02-04

Slaget ved Hjørungavåg

['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Jomsvikingene', 'Kategori:Konflikter i 986', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag i Norge', 'Kategori:Vikingtiden i Norge']

Slaget ved Hjørungavåg (Hjörungavágr) er et slag med like deler historisk som legendarisk bakgrunn. Det skjedde på slutten av 900-tallet, muligens i år 986, og sto mellom jarlene på Lade i Trøndelag, Håkon Sigurdsson og sønnen Eirik Håkonsson, og en dansk invasjonsflåte sendt av den danske kongen Svein Tjugeskjegg, støttet av de fryktede jomsvikingene.

Slaget ved Hjørungavåg (Hjörungavágr) er et slag med like deler historisk som legendarisk bakgrunn. Det skjedde på slutten av 900-tallet, muligens i år 986, og sto mellom jarlene på Lade i Trøndelag, Håkon Sigurdsson og sønnen Eirik Håkonsson, og en dansk invasjonsflåte sendt av den danske kongen Svein Tjugeskjegg, støttet av de fryktede jomsvikingene. == Legendarisk og historisk == Slaget er beskrevet i de norske kongesagaene, som Snorre Sturlasons Heimskringla, foruten Jomsvikingenes saga, men også Saxo Grammaticus’ latinske historieverk Gesta Danorum. De ulike kildene er innbyrdes motstridende, også om tidspunktet og hvem som deltok – spesielt på den danske siden, hvilket understreker slagets legendariske status. Til tross for de uklare detaljene er slaget en historisk realitet, det vitner skaldekvadene om. I henhold til sagaene var det minst fire skalder til stede ved slaget, iallfall på den norske siden, og blant de som har diktet om hendelsen er Tord Kolbeinsson og Tind Hallkjellsson. Den fremstillingen som Snorre gir av opptakten til slaget er av stor litterær kvalitet, men som ikke kan betraktes som historisk gjengivelse: Kong Svein Tjugeskjegg holdt et gjestebud og jomsvikingene fikk de største drikkehornene med den sterkeste drikken. Med list får kong Svein den ene jomsvikingen etter den andre til ta munnen for full. Sigvalde jarl sverget at før tre år var gått skulle han ha drept eller drevet ut Håkon jarl fra Norge. Hans bror, Torkjell Høge, lovte at han skulle følge broren til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde jarl fortsatt levde. Bue Digre lovte at han ikke skulle flykte for noe slag for Håkon jarl. Hans bror Sigurd lovte at han ikke skulle flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene fortsatt levde. Vagn Åkesson lovte at han ikke skulle dra fra Norge før han hadde drept Torkjell Leira og gått til sengs med datteren hans. De andre høvdingene lovte også noe i forbindelse med det samme. Neste dag angret de, men var nødt til å holde det de hadde lovet. I Snorres litterære fremstilling la disse løftene premissene for slaget. == Bakgrunn for slaget == Danmark var den dominerende kongsmakt i Norden. Etter at Håkon den gode døde var det strid mellom de som krevde tronen og alle dro til Danmark for å søke støtte for sine krav hos kong Harald Blåtann. Formelt sett skrøt danskekongen på seg at han «vant seg hele Danmark og Norge» på Jellingsteinene, store runesteiner ved Vejle i Jylland, og noe sant kan det være. Det sydlige Norge og Oslofjorden lå tidvis direkte under Danmark og i det øvrige Norge, vestkysten oppover til Trøndelag og Hålogaland, støttet danskekongen den som aksepterte ham som overkonge. Således brøt han med Harald Gråfell, den siste av Harald Hårfagres direkte etterkommere, da denne viste seg litt for uavhengig, og knyttet en ny kontakt med Hårfagreættens bitreste fiende, Håkon Sigurdsson, sønnen til den mektige Sigurd Ladejarl som var blitt drept av Hårfagreætten. Sagaen forteller om et omfattende intrigespill som fører til at Harald Gråfell blir drept i et slag i Limfjorden. Etter at Håkon ved danskekongens hjelp var blitt den enerådende kongen i Norge, betalte han tilbake ved å vise sin lojalitet og støtte ved å delta med en norsk hær i Harald Blåtanns kamp mot den tyske keiseren i 974. Jellingsteinen forteller videre at Harald Blåtann «gjorde danene kristne», og i henhold til Snorre ivret han også for misjon i Norge. Det er sannsynlig at danskekongen tvang misjonærer på Håkon jarl som en del av den danske rikssamlingsprosessen. Skaldekvadene vitner om at Håkon jarl var en innbitt hedning, og da han trosset kongen ved å sende misjonærene fra seg var det ensbetydende med et åpent brudd og han utsatte seg for danskekongens hevn.Skalden Einar Skålaglam priser Håkon jarl for å forsvare Norge mot kristendommen: «Den kloke folkeleder lot Tors herjede hov-land frede som sanne helligdommer. De mannegode æser vender seg atter til blotene; nå gror jorda som før. Rikdomsgiveren lar mennene ferdes glade på gudenes hellige grunn.»Viktigere enn spørsmålet om religion, som historikeren John Megaard har påpekt, var at Harald Blåtann hadde gått på et grundig nederlag for den tyske keiseren. Håkon jarl dro fordel av danskekongens svekkede stilling og gjorde seg uavhengig av Danmark. At jarlen var danskekongens undersått betydde at han måtte betale en årlig skatt i form av jakthauker, et rent symbol på underordning. Det var først i 982 at Danmark var i stand til å forsøke å vinne Norge tilbake. På det tidspunktet var den tyske keiseren dypt involvert i et krigstog til Italia. Invasjonen i 982 var det første forsøket til danskekongen til å erobre Norge. Kongesagaen Fagrskinna skriver: «Litt senere bød Harald Gormsson ut leding over hele Danmark og for med hele danehæren til Norge. Men da han kom om Lindesnes til det rike der skattene var holdt tilbake for ham, da brente han og lot drepe folk hvor han kom og la alt land langs sjøen øde... Kong Harald for helt nord til Stad, men Håkon jarl lå med en stor hær nord for Stad. Da danekongen spurte at Håkon hadde mange folk og at de var godt rustet, vendte han sin ferd sør til Danmark, og de møttes ikke denne gang.» (Schreiner 1972, 95)Først i 986 var Danmark igjen i stand til å mønstre en ny stor flåte, ikke minst ved hjelp av slaviske leiesoldater, det som i sagaenes brus har blitt til jomsvikinger. == Invasjon av Norge == Den danske invasjonsstyrken kom således ikke bare for å tukte en gjenstridig jarl, men var en del av den danske rikssamlingen som kristendommen var en integrert del av. En voldsom stor dansk flåte seilte på et tidspunkt nordover og Håkon jarl bød på nytt ut leidang (leiðangr). Dette er første gang ordet brukes i en samtidig kilde, og understreker at det var nordmennenes land som måtte forsvares. Leidangsflåten nevnes i to kvad ved å være bedt ut av Ladejarlene til forsvar av Vest-Norge. Den samtidige hedenske skalden Tind Hallkjellsson kveder: leiðangr hrauð Dana skeiðar, og den antatte kristne skalden Tord Kolbeinsson sier: leiðangr rendi langt með landi. Alle kilder tyder på at Håkon jarl oppfattet seg selv som Norges hersker som aktet å forsvare riket mot en utenlandsk fiende. De norske-islandske kildene sier at det var Svein Tjugeskjegg som førte faren Harald Blåtanns riksverk videre med denne invasjonsflåten. Den danske krønikeskriveren Saxo Grammaticus mener derimot at slaget skjedde mens Harald Blåtann ennå levde. Tradisjonelt har man satt årstallet til år 986. Slagets dimensjoner var uten tvil store, skjønt det legendariske stoffet synes å ha vokst fra generasjon til generasjon. Danskene skal etter sigende ha kommet til Norge med 120 skip, og nordmennene sto imot med rundt 300 skip! Selv den nøkterne kongesagaen Fagrskinna kunne slå fast at «Aldri har daner holdt et slikt slag med nordmenn, verken før eller siden.» At den hedenske Håkon jarl blir stående som den store nasjonalhelten til tross for at sagaskribentene var kristne understreker slagets nasjonale betydning. Det blir gjentatt av skalden Einar Skålaglam når han forteller at Håkon jarl hadde samlet en hær fra «fire folkland» og et følge av «sju landstyrere» og «hele Norge drønnet da krigerne for samlet til kampen». Sikkert er det «leidang løp langs landet» og at høvdingene fra hele kystområdet samlet seg mannjamt om Håkon jarl. Helt fra Hålogaland kom Tore Hjort med folk. == Slaget == Megaard skriver at det værharde havstykket omkring Stad utgjorde en vesentlig hindring for en angripende flåte. Mulighetene for å gennomføre et overraskende angrep nord for Stad var ganske små. Ifølge Fagrskinna måtte angriperne lete litt i blinde etter nordmennene, da de ikke fikk nøyaktige anvisninger om hvor de lå. Tilslutt gikk de lengre inn i fjordene og la til ved Hareidlandet. I det de var i ferd med å rane til seg en buskap fortalte eieren at Håkon jarl lå med få skip like ved: «jeg vet ikke om han har ett skip eller to, i alle fall ikke mer enn tre», og mot Sigvalde jarls råd sluker Bue Digre agnet. Han finner nordmennene i Hjørungavåg, «ikke med ett skip, men heller med halvannet hundre skip.» Begge hærene ordnet seg for strid. Sigvalde jarl og Håkon jarl dannet sentrum for hver sin hær, henholdsvis 20 skip og 60 skip. Håkon jarls sønn, Eirik Håkonsson, som rådde over like mange skip som faren, la seg mot fiendens fylking, den ene enden av den lange rekken av skip hvor Bue Digre og broren Sigurd var med 20 skip. I den motsatte enden av fylkingen lå Vagn Åkesson med ytterligere 20 skip. Vagn ble angrepet av Eiriks bror Svein Håkonsson som også styrte 60 skip. Det fortelles om både Eirikssønnene og jomsvikingene at de hadde store skip, men relativt få i forhold til forsvarerne. Det er ingen grunn til å tvile når Snorre skriver at det ble en «hard og stygg strid», og innledningsvis gikk det ikke bra med nordmennene. Det falt mange menn på begge sider, men flest hos Håkon jarl. De fryktede jomsvikingene slåss både djervt og kvast. Det var så mange våpen, sier Snorre, som traff Håkon jarl at brynja hans ble slått i stykker til han bare slengte den av seg. Vagn Åkesson gikk så hardt mot skipet til Svein Håkonsson at han tok til å vike, men ble berget av broren Eirik som kom til unnsetning, og Vagn trakk seg tilbake igjen. Eiriks skip la seg opp mot Vagns skip og gikk til nærkamp med hoggvåpen. Da endrer slagets gang seg. == Uværet i Hjørungavåg == Et voldsomt uvær braket løs, ei skikkelig norsk haglbyge «så svær at hvert hagelkorn veide en øre» og det trollske uværet ble vendepunktet i kampen. Kunne et slikt fryktelig uvær komme for å ta parti med nordmennene? Hadde hedningen Håkon jarl tatt i bruk mørke krefter? Snorre nevner at noen har sagt at han hadde ofret den ene sønnen sin, Erling, og blotet ham for å få seier. Etter det hadde «mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene». Det som den nøkterne historikeren Snorre kun såvidt nevner, utmaler Jomsvikingenes saga og bekrefter til fulle at Håkon jarl ofret for seier den yngste sønnen Erling til den kvinnelige gudinnen, fylgjen og verneskikkelsen for jarleætten, Torgerd Holgebrud. Da Torgerd var blidgjort med offer grep hun inn i slaget på jarlens side. Hun viste seg sammen med søsteren Irpa i luften med stort følge av valkyrier på fnysende hester og sendte et piskende haglvær mot jarlens fiender. De som hadde evnen til det, kunne se valkyrienes piler drive fienden bort. Den ledende norske religionshistorikeren Gro Steinsland mener i hovedverket Norrøn religion (side 255) at det ikke var utenkelig å ofre til valkyriene før kamp, men mer sjeldent å ofre mennesker, og fortellingen om den syv år gamle Erling er overdreven, underforstått at det ikke hadde skjedd, og tilhører den store legendariske delen av skildringene av det historiske slaget. De eldste kildene forteller ikke om hverken menneskeofringer eller rasende gudinner, men tvertimot at sønnen Erling deltok i slaget. Han var altså hverken syv år eller ofret til høyere makter. Det legendariske innslaget har sannsynligvis flere årsaker. Dels gir det Sigvalde jarl en unnskyldning for at han flyktet – løftet hans hadde ikke innbefattet han skulle slåss mot troll. For mot gudene kjemper menneskene forgjeves... Den andre årsaken var sannsynligvis at det framhevet grusomheten i den førkristne religionen. == Premissene innfris == De litterære premissene for slaget som Snorre skisserte innledningsvis, jomsvikingenes løfter i forkant, får sin konklusjon. Når uværet setter inn hogger Sigvalde jarl fortøyningene og flykter med 70 skip. At dette var en nedverdigende handling vises i at Vagn Åkesson kaster et spyd etter ham. Bue Digres skip blir bordet av og Bue roper de bevingede ord «Over bord, alle Bues menn!» før han kaster seg på sjøen. Deretter ryddes Vagn Åkessons skip og Eirik jarl tar han til fange. I en avslutningssekvens hvor jomsvikingene skal halshugges klarer Vagn å vri seg unna ved å hogge hodet av bøddelen Torkjell Leira, mannen han hadde sverget på å drepe og deretter gå til sengs med datteren hans. I Snorres fremstilling synes Eirik jarl å være imponert over sine motstandere. Han gir Vagn grid og lar ham dessuten gifte seg med datteren, akkurat som Vagns ed hadde spådd. Taperen, men helten Vagn blir altså en av vinnerne etter slaget, mens Sigvalde jarl verdiges ingen ære. Det nevnes at Håkon jarl mislikte dette, men antagelig var kanskje ikke datteren overvettes begeistret heller. == Slagets betydning == I de siste to hundre år har det vært mye diskusjon om hvor slagets historiske Hjørungavåg virkelig lå. Problemet har ikke vært mangelen på informasjon, men for mange av dem og som innbyrdes har vært motstridende. Spesielt lokalt har debatten gått høyt, noe boken Striden om stedet. Hjørungavåg-slaget i norsk historie og kulturdebatt (2006) viser. Med den overbevisende seieren forble Håkon jarl Norges enerådende hersker og Danmarks påståtte krav over Norge ble avvist og ikke gjentatt før mange år senere. At Snorre kaller Håkon for jarl skal man ikke stirre seg blind på. Han fungerte som konge. Snorre, som ellers er Hårfagreættens egen propagandist, slår fast at Håkon jarl rådde over hele Norge langs kysten i vest og at han styrte i seksten fylker. Ved å følge den ordningen som Harald Hårfagre hadde ordnet ble det slik at det skulle være en jarl i hvert fylke, og Håkon jarl hadde da seksten jarler under seg. == Referanser == == Litteratur == Lunden, Kåre (1986): «Slaget ved Hjørungavåg: dikting, historie, nasjonal myte», i Middelalderforum, 1986, nr. 3/4, side 86-96 John Megaard, «Hvor sto 'Slaget i Hjörungavágr'?: Jomsvikingeberetningens stedsnavn og Sæmundr fróði», Alvíssmál 9 (1999): 29–54 (English summary, p. 54). Slupecki, Leszek P.: Facts and Fancy in Jómsvíkinga saga. Abstrakt som PDF Snorre Sturlasson (1979): Snorres kongesagaer, Gyldendal ISBN 82-05-31464-0 Torgrim Titlestad (red), oversatt av Edvard Eikill: Fagerskinna. Sagaen om Norges konger, Saga Bok, Stavanger 2008. ISBN 978-82-91640-28-0. sagabok.no Näsström, Britt-Mari: Blot – tro og offer i det førkristne Norden, Pax 2001. ISBN 82-530-2146-1 Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn, Pax 2005. ISBN 82-530-2607-2 Orning, Hans Jacob: Striden om stedet. Hjørungavåg-slaget i norsk historie og kulturdebatt, Sunnmørsposten forlag 2006 Odd Karstein Fløtre : Jomsvikingslaget i oppklarende lys. ISBN 978-82-92055-34-2 == Eksterne lenker == Slaget ved Hjørungavåg, artikkel hos Norgeshistorie.no Sunnmørsposten: Gleden ved å diskutere (bokanmeldelse av Striden om stedet) NRK: Kvar var Hjørungavåg? (omtale av Striden om stedet) History and Fantasy in Jómsvíkinga saga av Alison Finlay (engelsk) Hjørungavågspelet Vågen ved "stein": Steinvågen av Bjørn Jonson Dale Sunnmørsposten: Her er slagstaden Om boka «Slagstaden» av Johan Ottesen konkluderer med at området Eiksund/Leikong passar best.

Hjørungavåg er ei bygd med 932 innbyggere (2018) i Hareid kommune på Sunnmøre. Til bygda regnes da grunnkretsene Liavågen (630 innb.

https://no.wikipedia.org/wiki/Horst_Bulau

2023-02-04

Horst Bulau

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske skihoppere', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Fødsler 14. august', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ottawa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1992']

Horst Bulau (født 14. august 1962 i Ottawa) er en tidligere canadisk skihopper. Bulau dominerte internasjonal hoppsport tidlig på 1980-tallet med flere verdenscupseire. Karrieren fikk en knekk da han falt meget stygt under VM i skiflyging i Harrachov i 1983. Bulau ble aldri den samme hopperen etter dette, selv om hans aktive karriere ikke tok slutt før etter OL i Albertville i 1992. Bulau ble juniorverdensmester i 1979. Som senior gjorde han det også bra, og han knivet blant annet med Matti Nykänen om å være den beste og mest stabile hopperen. Til sammen tok han 13 verdenscupseire mellom 1981 og 1983. Sammenlagt i verdenscupen ble han nummer tre i sesongene 1980/81 og 81/82, og nummer tre i 82/83. Etter det stygge fallet og skaden i 1983 klarte han aldri å komme tilbake helt i verdenstoppen. Men han regnes likevel som Canadas beste skihopper gjennom tidene. Bulau omtales ofte som en «krafthopper».

Horst Bulau (født 14. august 1962 i Ottawa) er en tidligere canadisk skihopper. Bulau dominerte internasjonal hoppsport tidlig på 1980-tallet med flere verdenscupseire. Karrieren fikk en knekk da han falt meget stygt under VM i skiflyging i Harrachov i 1983. Bulau ble aldri den samme hopperen etter dette, selv om hans aktive karriere ikke tok slutt før etter OL i Albertville i 1992. Bulau ble juniorverdensmester i 1979. Som senior gjorde han det også bra, og han knivet blant annet med Matti Nykänen om å være den beste og mest stabile hopperen. Til sammen tok han 13 verdenscupseire mellom 1981 og 1983. Sammenlagt i verdenscupen ble han nummer tre i sesongene 1980/81 og 81/82, og nummer tre i 82/83. Etter det stygge fallet og skaden i 1983 klarte han aldri å komme tilbake helt i verdenstoppen. Men han regnes likevel som Canadas beste skihopper gjennom tidene. Bulau omtales ofte som en «krafthopper». == Plasseringer i verdenscup og mesterskap == Junior-VM 1979 (normalbakke): Vinner Verdenscupen sammenlagt: Nr. 38 i 79/80, nr. 3 i 80/81, nr. 3 i 81/82, nr. 2 i 82/83, nr. 8 i 83/84, nr. 19 i 84/85, nr. 12 i 85/86, nr. 47 i 86/87, nr. 30 i 87/88 og nr. 31 i 90/91. OL 1980: Nr. 29 (stor bakke), nr. 41 (normalbakke) VM i skiflyging 1981: Nr. 5 Ski-VM 1982: Nr. 5 (lag), nr. 6 (normalbakke), nr. 10 (stor bakke) OL 1984: Nr. 10 (stor bakke), nr. 38 (normalbakke) OL 1988: Nr. 44 (normalbakke), nr. 7 (stor bakke), nr. 9 (lag) Ski-VM 1991: Nr. 18 (stor bakke), nr. 13 (normalbakke) OL 1992: Nr. 42 (normalbakke), nr. 52 (stor bakke), nr. 14 (lag)Hors Bulau bor i Newmarket, Ontario, der han jobber som bilselger. Sammen med kona Kerry har han 3 barn. == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Horst Bulau – Munzinger Sportsarchiv (en) Horst Bulau – Olympedia (en) Horst Bulau – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Horst Bulau – Canada Sports Hall of Fame (en) Horst Bulau – FIS (skihopping)

Horst Bulau (født 14. august 1962 i Ottawa) er en tidligere canadisk skihopper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Horst_Tappert

2023-02-04

Horst Tappert

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 13. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 26. mai', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Willy Brandt-prisen', 'Kategori:Personer fra Wuppertal', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:SS-personell', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske skuespillere', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Waffen-SS-personell']

Horst Tappert (født 26. mai 1923 i Elberfeld, i dag en bydel i Wuppertal, død 13. desember 2008 i Planegg i nærheten av München) var en tysk skuespiller mest kjent fra rollen som Derrick i krimserien med samme navn.

Horst Tappert (født 26. mai 1923 i Elberfeld, i dag en bydel i Wuppertal, død 13. desember 2008 i Planegg i nærheten av München) var en tysk skuespiller mest kjent fra rollen som Derrick i krimserien med samme navn. == Liv og virke == === Bakgrunn === Tappert var sønn av en embedsmann. Etter folkeskolen gikk han fra 1937 til 1940 i lære som industriøkonom. I 1940 ble han innkalt til militærtjeneste som luftvernsoldat og ble i 1943 overført til 3. SS-Panzergrenadier-Division «Totenkopf» som panzergrenader/antitanksoldat, der han senere avanserte til løytnant. Han ble alvorlig såret på østfronten og tilbrakte lang tid på flere feltsykehus og senere på sykehus i Tyskland, noe som var grunnen til at han også overlevde krigen. === Skuespillerkarriere === Tappert begynte etter annen verdenskrig i teateret, gikk over til hørespill, kino- og fjernsynsfilmer og fikk etterhvert sin egen serie med detektivserien Derrick. Han spilte der sjefinspektør Stephan Derrick ved kriminalpolitiet i München, som sammen med sin assistent Harry Klein løste kompliserte kriminalsaker. Han ble regnet som en stor norgesvenn og likte å feriere i Norge. Tappert og kona Ursula hadde hytte i Hamarøy kommune i Nordland fra 1990 til 2008, da de pga. sin alder og sviktende helse solgte den. Konen Ursula Pistor er også skuespiller, utdannet fra den samme skuespillerskolen i Berlin som Ellinor Hamsun, datteren til Knut Hamsun. I 2002 fikk Tappert den norsk-tyske Willy Brandt-prisen. Prisutdelingen ble foretatt i Bergen av ministerpresident Harald Ringstorff (Mecklenburg-Vorpommern) og den norske finansminister Ansgar Gabrielsen. (Wenche Myhre mottok også denne prisen ved samme anledning.) === Posthum offentliggjøring av medlemskap i Waffen-SS === Våren 2013 kom det fram opplysninger om at Horst Tappert under andre verdenskrig hadde tjenestegjort på østfronten i en Waffen-SS-enhet. Dette førte til at fjernsynskanalen ZDF, som produserte de i alt 281 episodene av serien i årene 1974 til 1998, innstilte reprisesendingene av Derrick. Også i Nederland ble sendingene innstilt. Det som per mai 2013 syntes å stå fast, var at Tappert allerede i 1940, som 17-åring, ble innkalt som vernepliktig soldat i hæren. Han tjenestegjorde senere som luftvernsoldat og ble utdannet til dette i Arolsen og siden - sannsynligvis en av de første månedene av 1943 - sendt som menig luftvernsoldat til 3. SS-Panzergrenadier-Division «Totenkopf», som kjempet på østfronten. Der ble han såret eller skadet i mars 1943, nærmere bestemt ved Kharkov. Han ble behandlet ved tre lasaretter, det siste i Wien. Historikeren Jan Erik Schulte, med SS-historie som spesialfelt, har fremholdt at omstendighetene rundt Tapperts medlemskap i SS og hvorvidt han kan ha vært presset eller tvunget inn i våpengrenen ikke fremgår av kildene. == Sceneroller (utvalg) == Edward Albee: Die Ballade vom traurigen Café (rolle som Erzähler (forteller)) Hermann Bahr: Das Konzert (rolle som Dr. Jura) Honoré de Balzac: Das Finanzgenie Samuel Beckett: Warten auf Godot (rolle som Wladimir) Bridget Boland: Das Verhör Georg Büchner: Leonce und Lena (rolle som König (konge)) Francis Durbridge: Ein lückenloses Alibi Friedrich Dürrenmatt: Die Physiker (rolle som Einstein) Johann Wolfgang von Goethe: Faust Curt Goetz: Ingeborg (rolle som Ottokar) Graham Greene: Die Kraft und die Herrlichkeit (rolle som Schnapspriester) Gerhart Hauptmann: Die Ratten (rolle som Bruno Mechelke) Ben Jonson: Volpone Georg Kaiser: Kolportage, (rolle som Graf James Stjernehö) Heinar Kipphardt: In der Sache J. Robert Oppenheimer (rolle som Rob) Arthur Miller: Der Tod des Handlungsreisenden Molière: Der eingebildete Kranke (rolle som Argan) John Patrick Das kleine Teehaus Das heiße Herz Reginald Rose/Horst Budjuhn: Die zwölf Geschworenen Armand Salacrou: Die große Liebe William Shakespeare Was ihr wollt (rolle som Junker Bleichenwang) Romeo und Julia George Bernard Shaw: Die heilige Johanna (rolle som Dauphin) Friedrich Schiller: Kabale und Liebe (rolle som Wurm) Carl Sternheim: Die Hose == Filmografi == 1958 Die Trapp-Familie in Amerika 1958 Helden, med O. W. Fischer, Liselotte Pulver, Ellen Schwiers 1958 Wir Wunderkinder, med Hansjörg Felmy, Robert Graf, Johanna von Koczian 1959 Der Engel, der seine Harfe versetzte, med Nana Osten, Henry Vahl, Ullrich Haupt 1959 Jacqueline, med Johanna von Koczian, Walther Reyer, Götz George, Hans Söhnker 1959 Das schöne Abenteuer, med Liselotte Pulver, Robert Graf, Bruni Löbel 1959 Ruf ohne Echo (TV-Film) 1961 Zu viele Köche 1961 Küß mich Kätchen, med Peter Carsten, Harald Leipnitz, Christiane Maybach 1961 Ein schöner Tag (TV-Film), Joachim Teege, Hugo Lindinger, Trude Hesterberg 1962 Das Halstuch (TV-Film), med Heinz Drache, Albert Lieven, Erica Beer, Eckart Dux 1962 Er kann's nicht lassen, med Heinz Rühmann, Rudolf Forster, Grit Böttcher, Lina Carstens 1963 Das tödliche Patent (TV-Film), med Wolfgang Preiss, Gisela Trowe, Siegfried Lowitz 1963 Zwei Whiskey und ein Sofa, med Maria Schell, Karl Michael Vogler, Robert Graf 1964 Sechs Personen suchen einen Autor (TV-Film), med Helmut Förnbacher, Robert Freitag 1964 Der Aussichtsturm (TV-Film), med Claudia Sorbas, Konrad Georg, Monika John 1964 Leonce und Lena (TV-Film), med Dieter Kirchlechner, Gertrud Kückelmann 1965 Eine reine Haut (TV-Film), med Herbert Fleischmann 1966 Das ganz große Ding (TV-Film), med Carl-Heinz Schroth, Brigitte Grothum 1966 Ein Tag in Paris (TV-Film), med Paula Denk, Ingeborg Solbrig, Peter Fröhlich 1966 Der Kinderdieb (TV-Film), med Isolde Bräuner, Lucie Mannheim, Walter Jokisch 1966 Der Mann aus Melbourne (TV-Film), med Herbert Stass, Alf Marholm, Roma Bahn 1966 Der Schwarze Freitag (TV-Film), med Curd Jürgens, Dieter Borsche 1966 Jerry Cotton: Die Rechnung eiskalt serviert, med George Nader, Heinz Weiss 1966 Die Gentlemen bitten zur Kasse (TV-Dreiteiler), med Hans Cossy, Günther Neutze 1967 Liebe für Liebe (TV-Film), med Wolfgang Büttner, Helmut Griem, Klaus Löwitsch 1968 Der Hund von Blackwood Castle, med Heinz Drache, Karin Baal, Hans Söhnker 1968 Heißer Sand auf Sylt, med Charlotte Kerr, Renate von Holt, Axel Burg 1968 Der Gorilla von Soho, med Uschi Glas, Uwe Friedrichsen, Hubert von Meyerinck 1968 Kriminalmuseum – Die Reifenspur (TV-Film) 1969 Der Mann mit dem Glasauge, med Karin Hübner, Fritz Wepper, Hubert von Meyerinck 1969 Sieben Tage Frist, med Joachim Fuchsberger, Konrad Georg, Karin Hübner, Petra Schürmann 1970 Sie tötete in Ekstase, med Soledad Miranda, Fred Williams 1970 Inspektor Perrak greift ein, med Erika Pluhar, Judy Winter, Werner Peters 1970 Und Jimmy ging zum Regenbogen, med Alain Noury, Konrad Georg, Horst Frank 1971 Bleib sauber, Liebling, med Reinhold Brandes, Helmut Brasch, Hans-Werner Bussinger 1971 Rosy und der Herr aus Bonn 1971 Der Teufel kam aus Akasava, mit Fred Williams, Soledad Miranda, Siegfried Schürenberg 1971 Der Kapitän, med Heinz Rühmann, Johanna Matz, Ernst Stankovski, Horst Janson 1972 Der Todesrächer von Soho, med Wolfgang Kieling, Barbara Rütting 1972 Hoopers letzte Jagd (TV-Film), med Max Mairich, Liselotte Pulver, Florian Halm 1973 Eine Frau bleibt eine Frau (TV-Film), med Lilli Palmer 1973-1998 Derrick (TV-Krimiserie) 1974 Auch ich war nur ein mittelmäßiger Schüler, med Jutta Speidel, Georg Thomalla, Rudolf Platte 1984 Cinématon 2000 Der Kardinal – Der Preis der Liebe (TV-Film), med Christine Reinhart, Enzo De Caro 2001 In 80 Jahren um die Welt (TV-Film) 2003 Herz ohne Krone (TV-Film), med Eleonora Brigliadori, Franco Nero, Jacques Breuer 2004 Derrick – Die Pflicht ruft (Derrick som tegnefilm med originalstemmer av Tappert og Wepper) == Selvbiografi == Derrick und ich – Meine zwei Leben. München: Heyne 1998. ISBN 3-453-15000-7 == Litteratur == Katrin Hampel: Das Derrick-Buch. Alles über die erfolgreichste deutsche Krimiserie. Henschel, Berlin 1998, ISBN 3-89487-313-2. Wolfgang Bittner & Mark vom Hofe: «Für den Beruf sind Sie nicht schön genug». Horst Tappert. i: Ich bin ein öffentlicher Mensch geworden. Persönlichkeiten aus Film und Fernsehen. Horlemann Verlag, Bad Honnef 2009, ISBN 978-3-89502-277-7. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Horst Tappert på Internet Movie Database (sv) Horst Tappert i Svensk Filmdatabas (fr) Horst Tappert på Allociné (en) Horst Tappert på AllMovie (en) Horst Tappert hos The Movie Database

Horst Tappert (født 26. mai 1923 i Elberfeld, i dag en bydel i Wuppertal, død 13.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hockeysveis

2023-02-04

Hockeysveis

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Hårfrisyrer']

Hockeysveis (på engelsk kalt mullet) er en frisyre med langt hår i nakken, og kortere på toppen. Frisyren er umiskjennelig, men vanskelig å definere, og kan ha lokale eller nasjonale særtrekk. Forholdet mellom hårlengde bak og hårlengden oppå skal helst være 3 til 1.Denne frisyren har vært meget populær i Tsjekkia; den tsjekkiske ishockeyspilleren Jaromír Jágr hadde en oppsiktsvekkende sveis gjennom det meste av 1990-årene. I Europamesterskapet i fotball i 1996 hadde samtlige tsjekkiske stjerner en slik sveis, hvorav Martin Frýdek hadde den mest oppsiktsvekkende, selv om Karel Poborský og Patrik Berger også var godt representert. Frisyren stammer fra romersk tid, men ble populær i 1970-årene og i 1980-årene. Den tyske varianten ligger nær heavy metal-fenomenet puddelsveis.André Agassi, Richard Dean Anderson, David Bowie, David Hasselhoff, Jean-Claude Van Damme og Chuck Norris, blant andre, er kjent for å ha hatt hockeysveis.

Hockeysveis (på engelsk kalt mullet) er en frisyre med langt hår i nakken, og kortere på toppen. Frisyren er umiskjennelig, men vanskelig å definere, og kan ha lokale eller nasjonale særtrekk. Forholdet mellom hårlengde bak og hårlengden oppå skal helst være 3 til 1.Denne frisyren har vært meget populær i Tsjekkia; den tsjekkiske ishockeyspilleren Jaromír Jágr hadde en oppsiktsvekkende sveis gjennom det meste av 1990-årene. I Europamesterskapet i fotball i 1996 hadde samtlige tsjekkiske stjerner en slik sveis, hvorav Martin Frýdek hadde den mest oppsiktsvekkende, selv om Karel Poborský og Patrik Berger også var godt representert. Frisyren stammer fra romersk tid, men ble populær i 1970-årene og i 1980-årene. Den tyske varianten ligger nær heavy metal-fenomenet puddelsveis.André Agassi, Richard Dean Anderson, David Bowie, David Hasselhoff, Jean-Claude Van Damme og Chuck Norris, blant andre, er kjent for å ha hatt hockeysveis. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Mullets – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

miniatyr|upright|Frisyren blir vanligvis til ved å barbere sidene av hodet, men la håret være langt foran og bak.

https://no.wikipedia.org/wiki/Halvor_Asphol

2023-02-04

Halvor Asphol

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. juni', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Halvor Asphol (født 15. juni 1961) er en tidligere norsk skihopper som representerte Kleive Idrettslag.

Halvor Asphol (født 15. juni 1961) er en tidligere norsk skihopper som representerte Kleive Idrettslag. == Prestasjoner == Personlig rekord på 175 meter, tangering av daværende norsk rekord. Han tok andreplass bak østerrikske Hubert Neuperi hoppukerennet i storbakken i Bischofshofen 6. januar 1982. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Halvor Asphol – FIS (skihopping)

Halvor Asphol (født 15. juni 1961) er en tidligere norsk skihopper som representerte Kleive Idrettslag.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hroar_Stjernen

2023-02-04

Hroar Stjernen

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. februar', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske assurandører', 'Kategori:Norske forretningsrådgivere', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Personer fra Steinkjer kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Hroar Stjernen (født 11. februar 1961 i Beitstad i Nord-Trøndelag) er en norsk idrettsleder og tidligere skihopper. Han konkurrerte som skihopper 1984–1989 for Sprova og Trønderhopp. Han vant bronse i NM i 1987 i Odnesbakken, og fikk sin individuelle verdenscupseier i Bischofshofen i 1985. Stjernen ble i 1998 landslagssjef for de norske hopperne, men ble kritisert for dårlige resultater, og måtte forlate stillingen i januar 2002, uten at det hjalp på resultatene til de norske hopperne i OL i Salt Lake City. Han er utdannet allmennlærer fra Levanger lærerhøgskole, og har vært forsikringsselger i Forenede Forsikring, bedriftsrådgiver i Total Consult, markedsdirektør i Trønder-Avisa i Steinkjer 2005–2012, sportssjef i Trønderhopp 2011–2012 og daglig leder i Rosenborg Ballklub 2012–2013.Hroar Stjernen er far til skihopper Andreas Stjernen.

Hroar Stjernen (født 11. februar 1961 i Beitstad i Nord-Trøndelag) er en norsk idrettsleder og tidligere skihopper. Han konkurrerte som skihopper 1984–1989 for Sprova og Trønderhopp. Han vant bronse i NM i 1987 i Odnesbakken, og fikk sin individuelle verdenscupseier i Bischofshofen i 1985. Stjernen ble i 1998 landslagssjef for de norske hopperne, men ble kritisert for dårlige resultater, og måtte forlate stillingen i januar 2002, uten at det hjalp på resultatene til de norske hopperne i OL i Salt Lake City. Han er utdannet allmennlærer fra Levanger lærerhøgskole, og har vært forsikringsselger i Forenede Forsikring, bedriftsrådgiver i Total Consult, markedsdirektør i Trønder-Avisa i Steinkjer 2005–2012, sportssjef i Trønderhopp 2011–2012 og daglig leder i Rosenborg Ballklub 2012–2013.Hroar Stjernen er far til skihopper Andreas Stjernen. == Verdenscupseire == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Hroar Stjernen på Internet Movie Database (en) Hroar Stjernen – FIS (skihopping)

Hroar Stjernen (født 11. februar 1961 i Beitstad i Nord-Trøndelag) er en norsk idrettsleder og tidligere skihopper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_E._Kinck

2023-02-04

Hans E. Kinck

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1926', 'Kategori:Fødsler 11. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske essayister', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Bygland kommune', 'Kategori:Personer fra Kvam kommune', 'Kategori:Personer fra Måsøy kommune', 'Kategori:Romantikken', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Se også Hans Ernst Kinck (1820–1904)Hans Ernst Kinck (utt. «kjink»; født 11. oktober 1865 i Øksfjord i Finnmark, død 13. oktober 1926 i Oslo) var en norsk forfatter og filolog.

Se også Hans Ernst Kinck (1820–1904)Hans Ernst Kinck (utt. «kjink»; født 11. oktober 1865 i Øksfjord i Finnmark, død 13. oktober 1926 i Oslo) var en norsk forfatter og filolog. == Familie == Hans E. Kinck var sønn av distriktslege Otto Theodor Kinck (1832–1903) og Hanna Guliante Johannessen (1840–1923). Han var nevø av filologen Hans Ernst Kinck. Kinck giftet seg med cand.real. Minda Ramm (1859–1924) i 1893. Hun virket selv som litteraturkritiker og oversetter, og ga ut fire skjønnlitterære verk, bl. a. Lommen (1898) og Fotfæstet (1918). Sammen fikk de døtrene Eli og Jeanette. Datteren Eli giftet seg i 1937 med filologen og litteraturkritikeren Hallvard Lie. == Barndom og oppvekst == Han ble født i Øksfjord i Finnmark der faren, Otto Theodor Kinck, var distriktslege. Faren hadde selv sterke kunstneriske interesser og har etterlatt seg en rekke malerier, også portretter av kone og barn. Moren, Hanna Guliante Kinck, født Johannessen, hadde slekt fra Valdres. Hun var driftig og praktisk og holdt sine barn «i humør og til arbeid med den samme trygge og påpasselige energi hvormed hun drev ugresset vekk fra sin hage»(Gierløff 1923). Litt før Hans E. Kincks fylte to år, flyttet doktorfamilien til gården Skillingstad i Ytre Namdalen. Da han var seks år, flyttet de til gården Frøysnes i Bygland i Setesdal. Gutten lærte seg hurtig dialekten, og identifiserte seg med bøndene. «Hans var som bekken om våren. Han levde dalens og dølenes liv, og om noen måneder talte han dølemålet så uavkortet at foreldrene ikke sjelden måtte bruke tolk og fingersproget for å komme til forståelse med ham.» (Gierløff 1923, 13)I Setesdal levde han seg inn i en verden av sagn og folketro, og svingte med i folkelivet i fest og hverdag. Da Hans E. Kinck var ti år gammel, flyttet familien til Tangerås i Strandebarm i Hardanger. Dette innebar en stor miljøendring. Kinck opplevde at Setesdal var full av mystikk og middelalder, mens Hardanger var mer rasjonalistisk.«For Hans var denne flytning som å ramle ut av en drøm; han har selv sagt at det var som å bli vekket av en hårdhendt lusing. Fra det middelaldrelige folkelivet i den bortgjemte og balladeagtige Setesdal til det friske, sjøsalte Hardanger med dets tungerappe og gløgge mennesker.» (Gierløff 1923, 26) Med sitt skarpe språkøre tok han også her til seg dialekten og kom nær inn på folket. Fra tidlig barndom av hadde Hans E. Kinck en usedvanlig evne til å ta inn over seg andre menneskers sinnsliv, og han begynte tidlig å skrive seg ut av alt det som trengte seg inn på ham. Men han hadde ingen planer om å bli dikter. Snarere lå det an til at han skulle bli lege som sin far.«Distriktslægen tittet gjerne på det han hadde skriblet, smilte og oppmuntret ham til det. «Slikt er en god selvkur mot en uutholdelig følsomhet!» sa han.» (Gierløff 1923, 49).Senere ble han også kjent med Kristiania og de brede østlandsbygdene. Og ferden gikk rett som det var ut til de store kulturland i Europa. == Utdannelse == Hans E. Kinck tok examen artium i 1884 og studerte deretter dels i Tyskland og dels i Norge. Han vurderte å studere medisin, men satset så på filologistudier. Han ble cand.philol. i 1890 med fagene latin, gresk, norrønt, norsk og tysk. Som særpensum la han opp Goethe og Wergeland. Han fullførte sin embetseksamen med laud, og skrev i 1892 en avhandling om forholdet mellom Edda-diktningen og ballader som skulle få stor betydning for ham som dikter. Avhandlingen ble først trykt i 1932 i tidsskriftet Edda, der den fyller 150 store sider. Avhandlingen inneholder flere nøkler til forståelse av hans diktning, men danner især bakgrunn for essaysamlingen Storhedstid og den enestående kulturpsykologiske novellen Mot ballade som utkom etter hans død i 1926. Etter embetseksamen arbeidet han litt som lærer og bibliotekar, men det var skrive han egentlig ville. == Forfatterskap == Kinck hadde evner i flere retninger, og kunne nok blitt både lege og vitenskapsmann, men valgte forfatterskapet. Han satt inne med et rikt stoff. Med seg fra barndom og oppvekst hadde han et sjeldent kjennskap til ulike sider ved norsk natur og norsk folkeliv, og etterhvert satte han seg grundig inn i europeisk kultur og historie, spesielt den italienske. Alt dette preger verkene hans. Hans forfatterskap er imponerende i omfang, spennvidde og kvalitet. Som dikter og essayist hentet han sine emner dels fra norsk virkelighet, dels fra italiensk middelalder, renessanse og tidlig barokk. Han nådde høyt både som romanforfatter (bl.a. trilogien Sneskavlen brast), dramatiker (eksempelvis Driftekaren) og essayist (f.eks. Storhedstid, Mange slags kunst). Men aller høyest rager han i ettertiden som novellist (f.eks. samlingene Flaggermusvinger, Trækfugle, og den kulturpsykologiske novellen Mot ballade). Tage Aurell karakteriserte ham som Nordens ypperste novellist. De fleste av hans dramaer har italienske emner, og flere av novellene handler om nordboens møte med Syden, slik som i den nærmest klassiske novellen Chrysantemum og kunstnernovellen Renessance, begge fra samlingen Trækfugle (1899). Gjennombruddsverket var samlingen Flaggermusvinger (1895), som Per Thomas Andersen karakteriserer som «et ras av en bok», og som et eksempel på tidlig litterær ekspresjonisme. Han må til malerkunsten for å finne sammenlikningsgrunnlag: «Enhver sammenlikning med tidligere og samtidig norsk diktning halter. Vi må til våre fremste malere for å finne paralleller. Hos det unge, uferdige geniet Halvdan Egedius, hos Nicolai Astrup og mesteren Edvard Munch var det i 1890-årene i ferd med å bryte fram en ny uttrykksheftighet som fikk gjenstander og figurer til å dirre og nekte å stå stille, som fikk farger til å flytte seg mot nye glødepunkter, og linjer til å krølle seg i helt nye krumninger, ja, som fikk realismen til å bøye av for trykket i det heftige eller pressede sinn. Selve den ytre virkelighet tok farge og lot seg forme av det nye trykket. Siden alt i kunst- og litteraturhistorien «skal» ha et navn som ender på -isme, kaller vi dette ekspresjonisme.» (Andersen 2001, 305)Kinck skrev bl.a. om innestengte krefter og hudløse sinn. Personene i hans diktning lider ofte under knugende ensomhet og et dypt behov for fellesskap med andre mennesker. (Jf. Keisarinnepæretreet). Flere av novellene er hylende morsomme, men ofte er det slik at latteren brått blir sittende fast i halsen på leseren. Det er tilfellet med den kjente novellen Den nye Kapellanen. Flere sentrale personer hos Kinck gjennomlever på ulike måter det som har vært kalt for «medlidenhetens krise» (jf. Dina Leas bok fra 1941). Kincks evne til å skildre barnesinn er berømt (jf. Den lille hvide Dame). Vitalitet og eros er sentrale motiv, og blant hans noveller om kvinnesinn, står Hvidsymre i Utslåtten, Chrysantemum og Vårvinden går i det grønne i en særstilling i Kincks diktning og i norsk litteratur. Det som Inge Krokann kalte «Det store hamskiftet» i bondekulturen kan sies å være tema i Sneskavlen brast. Erik Rudeng skriver om Kinck i sin biografi om forleggeren Mads Wiel Nygaard: «(Kinck) var den lærdeste av landets skjønnlitterære forfattere og på flere måter den som samlet i seg de fleste av tiden brennende spørsmål. Hans omfattende forfatterskap artet seg nesten som en total gjennomgåelse av kulturhistorie, samfunnsendring og politikk: møtene mellom Syden og Norden, forholdet mellom middelalder og renessanse, romantikk og klassisisme, bønder og embedsmenn, by og bygd. Han behandlet industrialisering og utvandring, jobbetidens spekulasjon, klassekampen og tidens fremste politiske nyskapning: den italienske fascismen.»Hans E. Kinck har hatt den vanskjebne å bli regnet som vanskelig, eller som en dikter for de få. Det er med Kinck som med mye stor kunst, at det kan kreves innsats for å trenge inn i den. Men han kan og gripe umiddelbart gjennom språkets poesi og musikalitet. I samband med en omtale av Kincks lyrisk-dramatiske verk Agilulf den vise, skrev den kjente kritikeren Sven Lange at Kinck er «en av de få i Norden som endnu holder poesiens flakkende lys mellem sine hender!». == Kinck og Bjørnson == Frem til 1890 viste Kinck seg tydelig påvirket av J.S. Welhaven, men senere frigjorde han seg fra den bundne formen. Han sa en gang at et dikt «skal være som et bryst som ånder». Til Bjørnson sa den unge Kinck at han følte seg ensom og fremmed blant nyromantikerne og «de dekadente». Bjørnson sa seg enig med en oppmuntring: «For det som De strever med, det er lenger fremme, det kommer en gang til å avløse tåken.» Han mente Kinck i større grad skulle gjennomarbeide bøkene sine, som Huldren og Ungt folk, men Kinck foretrakk å skildre et friskt førsteinntrykk, ikke en omstendelig utpensling der spontaniteten var borte.Bjørnson kom også med en formaning om at Kinck måtte love seg selv og sin kone aldri å skrive slikt som kunne vekke usedelige tanker hos leseren. Hittil hadde jo Kinck vært «så fin på det punkt», sa Bjørnson: «Fortsett med det!» Bjørnson skrev om Kinck at «hans bondeskikkelser stiger lyrisk opp som dalens og fjellets utløste innhold. Bygdefolket er en mangestemmet forkynnelse av naturen de lever i og bakser med. I forståelse av det overgår han alle bondemålsdiktere tilsammen.» Men utgivelsen av Sus høsten 1896 imponerte ikke Bjørnson. «Egentlig holder De på med dette emne bestandig,» skrev han. «Men en gang må det da bli levende bilder i stedet for dette forbannede bavl.» Avsluttende anbefalte han Kinck å reise en tur til Italia.Kinck hadde søkt hjelp og rettledning fra Bjørnson, som viste seg så dominerende at Kinck trakk seg tilbake. Han oppsøkte likevel Bjørnson da de begge var i Roma i 1898, men skal ha sagt til Christian Gierløff at det hadde vært best at han aldri hadde møtt Bjørnson personlig. Det toppet seg med Kincks artikkelserie Italienere i 1904, med blant annet et kritisk portrett av Gabriele d'Annunzio. Bjørnson var i harnisk da han skrev et skarpt forsvar for d'Annunzio, noe Kinck besvarte med en ironisk takk.Han var kommet til å mislike Bjørnson for «hans påtrengende herskesyke og faderlighet». Kinck har selv påpekt likheten med skoledirektøren i Doktor Gabriel Jahr. Særlig reagerte Kinck på Bjørnsons skiftende standpunkter i unionsstriden og i spørsmålet kongedømme/republikk, et innslag av overfladiskhet og opportunisme som tydet på en mangel på ekte varme, ekte overbevisning. Kinck ga uttrykk for at Bjørnsons rolle som dikterhøvding og nasjonalskald måtte oppleves tyngende. I sin skildring av Giosuè Carducci skriver Kinck at en nasjonalskald skal ganske enkelt være landets største strupe, «han skal artikulere de mest alminnelige lyder», og Kinck uttrykker sin beundring for «den slags firskåren vitalitet».Kinck hadde ingen sans for dikterhøvdinger, for nå hadde folket «trådt sine barnesko» og trengte ikke ledes lenger. Kinck skrev at Bjørnsons sterke side «ikke var pannehvelvet» - ikke mye bak pannebrasken. Kinck påtalte også at det ble sagt om Bjørnson at han «er bare seg selv, herlig utadvendt, uten en dunkel krok», der Kinck reagerte på idolisering av et selv uten dybde. Er det noe å etterstrebe? Bjørnson var opptatt av å vekke og samle, han vokste i kampen, mens Kinck skydde den for i stedet å vekke folk til selverkjennelse og ettertanke. == Suttungteatrets oppføringer av Kinck == Kincks dramaer er blitt betraktet som lesedramaer, men Suttungteatret på Tangen i Hedmark skapte tradisjon for hans dramatikk på scenen. Fra 1965 til 1988 ble de fleste av hans dramatiske verk oppført på Suttungteatret: 1965: Mot Karneval av Hans E. Kinck. Studentframføring, fem kvinnelige skuespillere delte på hovedrollen over fem akter. Stykket varte ti timer. 1966: Bryllupet i Genua av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. 1967: Lisabettas Brødre av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. 1968: Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Han spilte også hovedrollen. Stykket varte i fem timer. Denne oppsetningen regnes som en teaterhistorisk bragd. 1972: Rindalslegret av Hans E. Kinck, regi Kjell Larsson/Oddvar Halrynjo. Kjell Larsson spilte hovedrollen Vraal. 1975: Den siste gjest av Hans E. Kinck, regi Svein Gundersen. Torleiv Kippersund spilte hovedrollen som Pietro Aretino. Stykket varte sju timer, og ble filmet av NRK. Hovedstadspressen omtalte oppsettingen, og Suttungteateret ble kalt «Norges dristigste teater». 1979: Mot Karneval av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Svein Gundersen spilte hovedrollen som Niccolo Machiavelli. Stykket varte i sju timer. 1982: Agilulf den vise av Hans E. Kinck, regi Ingrid Elise Wergeland. 1983: Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Svein Gundersen. Torleif Kippersund spilte igjen hovedrollen. 1987: På Ekrernes gård av Hens E. Kinck, regi: Kristin Lyhmann. == Minnesmerker == Kincks barndomshjem i Strandebarm er åpnet for publikum i samband med de årlige Kinck-dagane, en kulturinstitusjon skapt av Johan Storm Munch i 1988. Storm Munch overtok doktorgården på Tangerås i 1986 og har tatt vare på den med stor pietet. I Strandebarm sentrum har billedhugger Gunnar Jansons Kinck-hode i bronse fått en fin plassering. På Maihaugen på Lillehammer står Kinck-hytta, som opprinnelig sto i Mesnalia der Kinck gjerne ferierte med sin familie i årene 1906-1926. Foran Deichmanske hovedbibliotek ved Regjeringskvartalet i Oslo står det et portrett i bronse av Kinck, på sokkel av granitt. Portrettet er utført av Gunnar Janson i 1932.I Stavanger er han hedret med Hans E. Kincks gate i Tjensvollskråningen i Hillevåg bydel. == Kinck på lydbok, film og fjernsyn == Torleif Kippersund har lest inn en rikt utstyrt lydbok bestående av fire CD-er med novellene fra Flaggermusvinger (1895), utg. av Koien arbeidsteater, 2337 Tangen. Her bidrar Øyonn Groven Myhren med sang. Musikk: Wolfgang Plagge. Flere komponister har latt seg inspirere av Kincks diktning, først og fremst Eivind Groven og Ludvig Irgens-Jensen. De tre novellene Hvidsymre i utslåtten, Felen i vilde skogen og Den nye kapellanen ble filmatisert i 1992 av Emil Stang Lund under tittelen Flaggermusvinger. Det foreligger også en fjernsynsproduksjon av novellen Naar æbler modner sig. == Bibliografi == 1892: Huldren, roman 1893: Ungt folk, roman (på engelsk 1929: A Young People) 1895: Flaggermusvinger, noveller. 1896: Sus, roman 1897: Fra hav til hei, noveller 1898: Hugormen, roman 1898: Mellem togene, drama 1898: Saetesdalen, roman 1899: Trækfugle og andre, noveller 1900: Fru Anny Porse, roman 1901: Vaarnætter, noveller 1902: Doktor Gabriel Jahr, roman 1903: Naar Kærlighed dør, noveller 1904: Italienere, sakprosa 1904: Emigranter, roman 1905: Præsten, roman 1906: Livsaanderne, noveller 1906: Agilulf den vise, drama 1907: Gammel Jord, essays 1908: Driftekaren, drama 1909: Masker og mennesker, noveller 1910: Den sidste gjest, drama 1911: Bryllupet i Genua, drama 1911: En penneknegt, essays 1913: Paa Ekre'rnes gaard, drama 1915: Mot karneval, drama 1916: Renæssanse-mennesker, sakprosa 1917: Kirken brænder, noveller 1918–19: Sneskavlen brast I – III, roman 1919: Stammens Rost, essays 1920: Guldalder, noveller 1920: Rormanden overbord, sakprosa 1921: Lisbettas brødre, drama 1921: Mange slags kunst, sakprosa 1922: Steder og folk, sakprosa 1922: Fra Fonneland til Svabergsveen, noveller 1923: Herman Ek, roman (sammenarbeidet av Sus og Hugormen) 1924: Storhetstid, sakprosa 1925: Paa Rindalslægret, drama 1925: «Italien og vi», sakprosa 1926: Mot ballade, novella 1926: Foraaret i Mikropolis, noveller 1927: Mands hjerte, lyrikk 1928: Kunst og kunstnere, essays 1929: Torvet i Cirta, noveller 1951: Sagaenes ånd og skikkelser, sakprosa == Referanser == == Litteratur (utvalg) == Hans E. Kinck. Oslo: Aschehoug. 1927. Gierløff, Christian 1923, Kinck, Aschehoug Lea, Dina 1941: Hans E. Kinck : Grunnmotiver i hans diktning Beyer, Edvard 1956: Hans E. Kinck: Livsangst og livstro b. I Fra Huldren til Driftekaren Eros og det nasjonale (559 s), Aschehoug (Doktoravhandling) Beyer, Edvard 1965: Hans E. Kinck: livsangst og livstro b. II, Fra Den sidste gjest til Mot ballade : Den ene og de mange (426 s), Aschehoug Nettum, Rolf Nyboe 19??. i Norges litteraturhistorie b. kapittelet om Kinck Myhren, Dagne Groven 1976: «Diktning og kulturpsykologi» (analyse av «Mot ballade» sett i lys av Balladeavhandlingen fra 1892 og Storhedstid). Michaelsen, Aslaug Groven ?? om Kinck i Forfatternes litteraturhistorie Myhren, Dagne Groven 1998. «Hans E. Kincks novellekunst», radiofordrag, trykt i P2-akademiets skrifter Aarset, Hans Erik (red.) 1995. Renessanser : åtte studier i Hans E. Kincks forfatterskap Myhren, Dagne Groven 2000: «Studier i Hans E. Kincks diktning». I Edda I 2000 s. 26-36 Gundersen, Svein 2013: "Om å leve med Kinck og Machiavelli". I Kirke og Kultur 3/2013, s. 320-331 == Eksterne lenker == (en) Hans E. Kinck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Hans E. Kinck på Internet Movie Database (no) Publikasjoner av Hans E. Kinck i BIBSYS (no) Familien Kinck ved folketellingen 1865 (no) Familien Kinck ved folketellingen 1900 (no) Hans E. Kinck i bokselskap.no (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Hans E. Kinck, bøker om Hans E. Kinck, arkiv etter Hans E. Kinck Wikiquote: Hans E. Kinck – sitater

Hans Ernst Kinck (utt. «kjink»Bjarne Berulfsen: Norsk uttaleordbok, Aschehoug 1969, s.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hubert_Neuper

2023-02-04

Hubert Neuper

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Østerrikske skihoppere']

Hubert Neuper (født 29. september 1960 i Bad Aussee, Steiermark) er en tidligere østerriksk skihopper. Han var med på å dominere internasjonal hoppsport en kort periode på begynnelsen av 1980-tallet. Han vant hoppuka sammenlagt i 1980 og 1981, og gikk til topps sammenlagt i den aller første verdenscupsesongen (1979/80), og kom på andreplass sammenlagt to år senere. Han tok sølv i storbakkerennet under OL 1980 i Lake Placid. I tillegg har han en sølvmedalje fra lagkonkurransen under VM 1982 i Oslo. Etter at Neuper la opp som hopper startet han en skiskole på hjemstedet Bad Mitterndorf, Steiermark. Han gjennomførte også pilotudanning, og arbeidet i flere år som flyger. Fra og med skiflygings-VM i Kulm i 1996 har han hatt en sentral rolle i arbeidet med å arrangere skiflygingskonkurranser i Kulm. Hubert Neuper er en av grunnleggerne bak World Sports Awards (senere kalt Laureus Awards) som ble arrangert for første gang i november 1999. I 2003 gav Neuper ut biografien "Flatline". Hubert Neuper giftet seg med Claudia i 1984. De har to døtre.

Hubert Neuper (født 29. september 1960 i Bad Aussee, Steiermark) er en tidligere østerriksk skihopper. Han var med på å dominere internasjonal hoppsport en kort periode på begynnelsen av 1980-tallet. Han vant hoppuka sammenlagt i 1980 og 1981, og gikk til topps sammenlagt i den aller første verdenscupsesongen (1979/80), og kom på andreplass sammenlagt to år senere. Han tok sølv i storbakkerennet under OL 1980 i Lake Placid. I tillegg har han en sølvmedalje fra lagkonkurransen under VM 1982 i Oslo. Etter at Neuper la opp som hopper startet han en skiskole på hjemstedet Bad Mitterndorf, Steiermark. Han gjennomførte også pilotudanning, og arbeidet i flere år som flyger. Fra og med skiflygings-VM i Kulm i 1996 har han hatt en sentral rolle i arbeidet med å arrangere skiflygingskonkurranser i Kulm. Hubert Neuper er en av grunnleggerne bak World Sports Awards (senere kalt Laureus Awards) som ble arrangert for første gang i november 1999. I 2003 gav Neuper ut biografien "Flatline". Hubert Neuper giftet seg med Claudia i 1984. De har to døtre. == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Hubert Neuper – Munzinger Sportsarchiv (en) Hubert Neuper – Olympedia (en) Hubert Neuper – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Hubert Neuper – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Hubert Neuper – FIS (skihopping)

Hubert Neuper (født 29. september 1960 i Bad Aussee, Steiermark) er en tidligere østerriksk skihopper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hydrogen

2023-02-04

Hydrogen

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brensel', 'Kategori:Hydrogen', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Hydrogen, tidligere kalt vannstoff, er et grunnstoff med kjemisk symbol H og atomnummer 1. Ved standard temperatur og trykk er den en fargeløs, luktfri, ikke-metallisk, enverdig, særdeles brennbar to-atomig gass (H2). Med en molar masse på bare 1,00794 g/mol, er hydrogen det letteste grunnstoffet av alle og hydrogenatomet det enkleste atomet. Hydrogen er det vanligste grunnstoffet i universet, med en andel på anslagsvis 75 % av universets totale masse. Stjerner i hovedserien består hovedsakelig av hydrogen i plasmaform. Rent hydrogen er relativt sjeldent i naturlig tilstand på Jorden. Hydrogen for kommersiell bruk blir vanligvis framstilt fra hydrokarboner som metan. Hydrogen i ren tilstand brukes i ammoniakk-produksjon, til foredling av fossilt brensel (som f.eks krakking), og som drivstoff i brenselceller. Hydrogen kan også framstilles ved elektrolyse av vann, men man benytter i dag primært naturgass fordi dette siden 1960-tallet har vært billigere. Den vanligste isotopen i hydrogen i naturlige forekomster, protium, består av ett enkelt proton og ingen nøytroner. I ioniske forbindelser kan det være enten positivt ladd (som kation bestående av et enkelt proton) eller negativt ladd (som anion, kjent som et hydrid). Hydrogen kan danne kjemiske forbindelser med de fleste andre grunnstoffene, og det finnes i vann og i de fleste organiske forbindelser. Hydrogen spiller en spesielt viktig rolle i syre-base-kjemi, som i mange tilfeller involverer bytte av protoner mellom løselige molekyler. Som eneste nøytrale atom, og på grunn av sin relativt enkle oppbygning, har hydrogen spilt en nøkkelrolle i utviklingen av kvantemekanikk. Hydrogen er en energibærer. Det betyr at hydrogen ikke er en direkte energikilde, slik som sollys og vindenergi, men at det er en bærer av energi, som vi kan utnytte når det passer oss.

Hydrogen, tidligere kalt vannstoff, er et grunnstoff med kjemisk symbol H og atomnummer 1. Ved standard temperatur og trykk er den en fargeløs, luktfri, ikke-metallisk, enverdig, særdeles brennbar to-atomig gass (H2). Med en molar masse på bare 1,00794 g/mol, er hydrogen det letteste grunnstoffet av alle og hydrogenatomet det enkleste atomet. Hydrogen er det vanligste grunnstoffet i universet, med en andel på anslagsvis 75 % av universets totale masse. Stjerner i hovedserien består hovedsakelig av hydrogen i plasmaform. Rent hydrogen er relativt sjeldent i naturlig tilstand på Jorden. Hydrogen for kommersiell bruk blir vanligvis framstilt fra hydrokarboner som metan. Hydrogen i ren tilstand brukes i ammoniakk-produksjon, til foredling av fossilt brensel (som f.eks krakking), og som drivstoff i brenselceller. Hydrogen kan også framstilles ved elektrolyse av vann, men man benytter i dag primært naturgass fordi dette siden 1960-tallet har vært billigere. Den vanligste isotopen i hydrogen i naturlige forekomster, protium, består av ett enkelt proton og ingen nøytroner. I ioniske forbindelser kan det være enten positivt ladd (som kation bestående av et enkelt proton) eller negativt ladd (som anion, kjent som et hydrid). Hydrogen kan danne kjemiske forbindelser med de fleste andre grunnstoffene, og det finnes i vann og i de fleste organiske forbindelser. Hydrogen spiller en spesielt viktig rolle i syre-base-kjemi, som i mange tilfeller involverer bytte av protoner mellom løselige molekyler. Som eneste nøytrale atom, og på grunn av sin relativt enkle oppbygning, har hydrogen spilt en nøkkelrolle i utviklingen av kvantemekanikk. Hydrogen er en energibærer. Det betyr at hydrogen ikke er en direkte energikilde, slik som sollys og vindenergi, men at det er en bærer av energi, som vi kan utnytte når det passer oss. == Kjemiske og fysiske egenskaper == Hydrogen er det letteste grunnstoffet, og den vanligste isotopen består av kun ett proton og ett elektron. Under STP danner hydrogen en to-atomig gass, H2, med et kokepunkt på bare 20,27 K og et smeltepunkt på 14,02 K. Under ekstremt høyt trykk, som finnes i sentrum av gasskjemper, går hydrogen over til å bli et flytende metall (se metallisk hydrogen). Under det ekstremt lave trykket man finner i verdensrommet, har hydrogen en tendens til å eksistere som enkeltatomer siden det rett og slett ikke er mulig for dem å gå sammen. Dette grunnstoffet spiller en viktig rolle ved å tilføre universet energi gjennom proton-proton-reaksjon og karbon-nitrogen-syklusen. (Dette er kjernefusjon-prosesser som avgir enorme mengder energi ved å kombinere to hydrogenkjerner til én heliumkjerne.) === Forbrenning === Hydrogengass er svært brennbar, og vil kunne brenne med så lave konsentrasjoner som 4 % H2 i luft. Forbrenning av hydrogen vil avgi 286 kJ/mol. Hydrogen forbrenner etter følgende reaksjonsligning: 2 H2(g) + O2(g) → 2 H2O(l) + 572 kJ/molNår hydrogen blandes med oksygen, vil blandingen eksplodere ved antenningen i et stor spekter av blandingsforhold. Hydrogen brenner aggressivt i luft. Rene hydrogen-oksygenflammer er nærmest usynlig for det blotte øye. Dette gjør at det er vanskelig å oppdage visuelt at en hydrogenlekkasje brenner. En annen karakteristikk med hydrogenflammer er at de stiger raskt opp med gassene i lufta, noe som gjør at skadomfanget av en hydrogenbrann som regel vil være mindre enn for branner i f.eks hydrokarboner. Hydrogens tenntemperatur er ca. 500 °C, og teoretisk flammepunkt er –253 °C. Flammepunktet er teoretisk fordi det ved denne temperaturen ikke finnes oksiderende materiale (oksygen) som er nødvendig for forbrenning. H2 reagerer også direkte med andre oksiderende grunnstoffer. En spontanreaksjon kan oppstå i romtemperatur med klor og fluor, noe som vil danne hydrogenhalidene hydrogenklorid og hydrogenflurid. CAS-nummer: 1333-74-0 == Historie == === Oppdagelsen av hydrogen === Hydrogengass (H2) ble første gang kunstig framstilt og beskrevet av Phillip von Hohenheim (også kjent som Paracelsus, 1493–1541). Hydrogenet ble den gang framstilt ved å blande metaller med sterke syrer. Han var imidlertid ikke klar over at den brennbare gassen som ble framstilt gjennom den kjemiske reaksjonen som etterfulgte, var et nytt grunnstoff. I 1671 gjenoppdaget og beskrev Robert Boyle den kjemiske reaksjonen som oppstår ved blanding av jernspon i fortynnede syrer, som resulterte i hydrogengass. I 1766 ble Henry Cavendish den første til å oppdage hydrogen som et eget særskilt substans, ved å identifisere gassen fra metall-syre-reaksjonen som «ikkebrennbar luft». Han fant videre ut at gassen produserte vann ved forbrenning. Cavendish støtte på hydrogen da han gjorde eksperimenter med syrer og kvikksølv. Selv om han feilaktig antok at hydrogenet som oppstod, var en frigjort del av kvikksølvet (og ikke til en del av syren), var han fortsatt i stand til å gi en nøyaktig beskrivelse av flere av hydrogens nøkkelegenskaper. Det er vanligvis Henry Cavendish som blir kreditert for oppdagelsen av hydrogen. I 1783 gav Antoine Lavoisier det nye grunnstoffet navnet hydrogen, da han sammen med Laplace hadde gjentatt Cavendishs oppdagelse av at hydrogen produserer vann ved forbrenning. === Hydrogens rolle i kvanteteoriens historie === På grunn av hydrogens forholdsvis enkle atomstruktur, bestående av et proton og et elektron, har hydrogenatomet, sammen med det spekter av lys produsert eller absorbert av det, vært sentralt i utformingen av teorien om atomets struktur. Videre har den tilsvarende enkle oppbygningen av hydrogenmolekylet og det tilhørende kationet H2+ tillatt en mere komplett forståelse av naturen bak kjemiske bindinger, som fulgte kort tid etter utviklingen av kvantemekanisk behandling hydrogenatomet på 1920-tallet. === Hydrogen varmer opp Jorden === Solens energiproduksjon er et resultat av kjernefysisk fusjon av hydrogen. Hvert sekund fusjoneres fire millioner tonn hydrogen på solen og omdannes til helium og energi. Energimengden som hvert sekund mottas av Jorden, er produsert ved fusjonering av bare to kilo hydrogen. Utregningen er slik: Hver kvadratmeter av Jordens atmosfære tar imot ca. 1 000 Watt solstråling. Utvides dette til å dekke hele planeten, er total mengde lysenergi som varmer opp Jorden, ca. 150 000 billioner Watt. Bruker man masseenergiloven m = E/c2, erstatter E med 150 000 billioner Watt og c med lyshastigheten 300 000 km/s, er resultatet ca. 0,5 kg/s. == Naturlige forekomster == Hydrogen er det mest vanlige grunnstoffet i universet, og utgjør 75% av normal materie etter masse og over 90% etter antall atomer. Grunnstoffet finnes i store mengder i stjerner og kjempe-gassplaneter. I forhold til den store forekomsten ellers er hydrogen veldig sjeldent i Jordas atmosfære (ppm etter volum). Den mest vanlige kilden for dette grunnstoffet er vann, som består av to deler hydrogen og en del oksygen (H2O). Andre kilder er de fleste former av organisk materie (for tiden alle livsformer), kull, fossilt brensel og naturgass. Metan (CH4), som er et biprodukt av organisk forråtnelse, blir en viktigere kilde til hydrogen. Hydrogen kan oppstå på flere måter: damp fra oppvarmet karbon, spaltning av hydrokarboner vha varme, reaksjon mellom natriumhydroksid (kaustisk soda) eller kaliumhydroksid (KOH) og aluminium, vann elektrolyse, eller det spaltes av syrer ved reaksjon med visse metaller. I kommersiell produksjon blir naturgass vanligvis spaltet. == Anvendelser == === Industrielle anvendelser === Store mengder hydrogen trengs industrielt, særlig i Haber-Bosch-prosessen i ammoniakkproduksjon, i hydrogenerering av fett og oljer, og i produksjonen av metanol (tresprit). Hydrogen brukes også i hydrodealkylering, avsvovling med hydrogen og hydrokrakking. ==== Energibærer ==== Hydrogen kan brukes som energibærer til mange forskjellige applikasjoner, og forbindes vanligvis som drivstoff til et hydrogendrevet kjøretøy, hvor man frigjør energien lagret i hydrogengassen i en brenselcelle. Man kan også forbrenne hydrogen i en motor, men industrien har i stor grad gått bort fra den teknologien, siden brenselceller omdanner energien mye mer effektivt. Hydrogen kan brukes også som energibærer til strømsaggregater, for eksempel tilfeller hvor støy og forurensing er viktige elementer, eller hvor aggregatet ligger langt fra strømnettet og man har et høyt krav til oppetid. Fordelene med hydrogen som energibærer er at hydrogen per masse har en energitetthet som er tre ganger så høy som tradisjonelle drivstoff som bensin og diesel, og at det ikke fører til andre utslipp enn vanndamp når hydrogen og oksygen omdannes til elektrisitet i en brenselcelle. Utfordringen er at hydrogen er en svært voluminøs gass, og er derfor mer krevende å håndtere og distribuere enn tradisjonelle drivstoff. For distribusjon av hydrogen er 200-bar flaskepakker eller flytende hydrogen den mest anvendte metoden. Noen steder finnes det også dedikerte gassledninger for hydrogen. En rekke hydrogenforbrukere løser imidlertid denne utfordringen gjennom å produsere hydrogengassen samme sted den forbrukes eller fylles på kjøretøyet. ==== Andre anvendelser ==== Grunnstoffet brukes i produksjonen av saltsyre, til sveising og til reduksjon av metallisk malm. Det blir brukt som rakettdrivstoff. Flytende hydrogen er brukt i kryogenisk forskning, bl.a. superkonduktivitetsforskning. Siden hydrogen er fjorten og en halv gang lettere enn luft, ble det tidligere ofte brukt som løftekraften i ballonger og zeppelinere. Dette ble derimot sterkt innskrenket da Hindenburgkatastrofen viste offentligheten at gassen var alt for farlig til dette formålet. Deuterium, en isotop (hydrogen-2) av hydrogen brukes i kjernereaksjoner som en moderator for å bremse ned nøytroner. Deuteriumsammensetninger brukes også innen kjemi og biologi i studier av isotopeffekter. Tritium (hydrogen-3), som blir produsert i kjernereaktorer, brukes i bygging av hydrogenbomber. Det blir også brukt som en strålingskilde i selvlysende maling. Hydrogen brukes som drivstoff til hydrogendrevne kjøretøy. == Etymologi == Hydrogen er fransk for vann-skaper, fra gresk hudôr, «vann» og gennen, «generere» og ble først oppdaget som et eget stoff i 1766 av Henry Cavendish. Antoine Lavoisier ga grunnstoffet sitt navn. == Kjemiske forbindelser == Som den letteste av alle gasser danner hydrogen kjemiske forbindelser med de fleste andre grunnstoffer. Hydrogen har en middels elektronegativitet på 2,2 og kan være det minst metalliske eller det mest metalliske i sine forbindelser. Førstnevnte kalles hydrider og er oftest forbindelser mellom hydrogen og metaller, der hydrogen foreligger enten som H- ioner eller som et oppløst stoff inni det andre grunnstoffet (f.eks. palladium-hydrid). Sistnevnte er helst kovalente forbindelser, da H+ ionet bare ville være en kjerne bestående av et proton som ville ha en sterk tendens til å tiltrekke seg elektroner. Begge varianter danner syrer, men i sure løsninger ses ioner som H3O+ idet protoner fester seg til andre molekyler. I luft reagerer hydrogen med oksygen og danner vann, H2O. Det frigjøres mye energi, og reaksjonen er eksplosjonsartet. Deuterium-oksid, eller D2O, kalles vanligvis tungtvann. Hydrogen inngår også i en mengde forbindelser med karbon. Fordi slike forbindelser utgjør hovedbestanddelen av alle kjente levende organismer kalles de organiske forbindelser, og læren om disse kalles organisk kjemi. == Tilstandsformer == Under normale betingelser er hydrogengass en blanding av to ulike slags molekyler som har forskjellig spinn i atomkjernene. De to formene kalles orto- og para-hydrogen (som ikke er det samme som isotoper, se nedenfor). I orto-hydrogen er kjernespinnet parallelt (danner en triplett), mens det i para-hydrogen er antiparallelt (danner en singlett). Ved standardbetingelser består hydrogen av ca. 25 % av para-formen og 75 % av orto-formen, den såkalt normale formen. Likevektsforholdet mellom de to er temperaturavhengig, men fordi orto-formen har høyere energi er den ikke stabil i ren tilstand. Ved lave temperaturer, omkring kokepunktet til hydrogen, foreligger nesten utelukkende para-formen. Forvandlingen mellom de to formene er en treg prosess, og hvis hydrogen nedkjøles og kondenseres raskt, opprettholdes en høy andel av orto-formen. Dette har stor betydning ved industriell fremstilling og lagring av flytende hydrogen fordi orto-para forvandlingen frigjør mer varme enn fordampningsvarmen, og mye hydrogen kan gå tapt ved fordampning gjennom flere dager etter kondenseringen. Derfor brukes katalysatorer for orto-para forvandlingen under nedkjøling av hydrogen. De to formene har også litt forskjellige fysiske egenskaper. For eksempel er smeltepunktet og kokepunktet til para-hydrogen omtrent 0,1 K lavere enn for orto-hydrogen. === Gassform === Isolert ved normalt trykk består hydrogengass av diatomiske molekyler (H2). Hydrogenmolekylet er bundet sammen ved hjelp av en kovalent sigmabinding. === Flytende form === Ved normalt trykk inntar hydrogen flytende form mellom 14,025 K (-259 °C) og 20,268 K (-253 °C). Flytende hydrogen brukes i boblekamre og som en kjølevæske i laboratorier. === Fast form === På samme måte som karbon kan opptre både som diamant og grafitt vil hydrogen i fast form inneha forskjellige egenskaper ved forskjellig trykk og temperatur. Disse ulike tilstandene kalles faser. Eksperimentelle data har vist at hydrogen i fast form ikke leder elektrisitet og det er dermed ikke-metallisk. Dette motsier tidligere teorier om metallisk hydrogen. Et av problemene med studiet av hydrogen er at det krever høyt trykk for å få hydrogen i fast form, og også at de lette atomkjernene er lite villige til å samhandle med røntgenstråling, noe som resulterer i diffraksjonsmønster med lav oppløsning. ==== Teorier om fast metallisk hydrogen ==== I 1926 teoretiserte forskeren J.D. Bernard at alle stoffer ved høyt nok trykk vil anta en metallisk form. I 1935 foreslo to forskere at hydrogen kunne gå over i metallisk form ved et trykk på ca 250 000 atmosfærer. Metallisk hydrogen antas å være superledende ved normal romtemperatur, og dette kombinert med en nysgjerrighet om hva som skjer inne i de store gassplanetene (som består hovedsakelig av hydrogen under høyt trykk) har gjort metallisk hydrogen til et interessant område for forskning. ==== Ikke-metallisk fast hydrogen i ulike faser ==== Når hydrogen komprimeres under høyt trykk dannes et ikke-metallisk, fast stoff, fase I, der diatomiske hydrogenmolekyler sitter heksagonalt tettpakket i et krystallgitter og roterer fritt. Ved temperaturer under 120 K fryser molekylene i en (tilfeldig) bestemt retning. Dette kalles fase II. Ved trykk over 1,5 millioner atmosfærer oppstår også en fase III av hydrogen i fast form der samhandling med infrarød stråling antyder at det diatomiske molekylet er polarisert til en permanent dipol. Om flere faseendringer inntreffer ved enda høyere trykk det er delte meninger om. Noen mener at polariseringen vil øke slik at strukturen kan beskrives som ioner av type H+ og H-, mens andre mener at hydrogenet vil være et fast metall En tredje hypotese er at hydrogen ved høyere trykk og temperatur vil bli omdannet til en væske som, avhengig av det omgivende magnetfeltet, enten kan være en supervæske eller superleder. En teoretisk studie fra 2007 hevder at en modell for fast hydrogen i samsvar med empiriske data fra fase III skal være stabil opp til 4,2 millioner atmosfærer. == Isotoper == Det er tre kjente naturlige isotoper av hydrogen, 1H, 2H og 3H. Andre svært ustabile isotoper (4H til 7H) av hydrogen har blitt framstilt i laboratorier, men disse er ikke observert i naturen. Den vanligste isotopen, protium (1H), har ett proton og ingen nøytroner i kjernen. Denne isotopen er stabil og utgjør 99,985 % av naturlig hydrogen. Tungt hydrogen, deuterium (2H eller D), har ett proton og ett nøytron. Denne isotopen er også stabil og utgjør ca. 1/6400 eller 0,015 % av naturlig hydrogen. Forholdstallet mellom deuterium og protium bestemmes ut fra VSMOW standard vann. Ca. 1/3200 av naturlig vann er «halvtungt» vann, DHO, og en enda mindre andel er tungtvann, D2O. Supertungt hydrogen, den radioaktive isotopen tritium (3H eller T), har ett proton og to nøytroner. I naturlig hydrogen finnes ett atom tritium blant 1017–1018 atomer vanlig hydrogen. Halveringstiden for tritium er 12,35 år.Hydrogen er det eneste grunnstoffet med forskjellige navn for sine isotoper. Symbolene D og T er imidlertid ikke offisielt anerkjent. == Forsiktighetsregler == Hydrogen er en svært brennbar gass. Den reagerer også voldsomt med klor og fluor. == Produksjon == Den mest økonomiske metoden å produsere hydrogen på er dampreformering av hydrokarboner, og da særlig naturgass (metan). I tillegg blir en god del produsert ved kunstgjødselfabrikker som siden bruker hydrogenet til å produsere ammoniakk, som brukes videre i prosessen. Noen industrielle prosesser har også hydrogen som biprodukt, særlig klor-alkali elektrolyse produserer større mengder hydrogen.I tillegg kan hydrogen produseres fra elektrolyse av vann. Dette er ikke konkurransedyktig prismessig i forhold til hydrogen produsert fra naturgass, men kan produseres av et lite apparat, og krever ikke et industrielt anlegg. Dette gjør at det kan være den mest økonomiske metoden på avsidesliggende steder. I Norge ble hydrogen tidligere produsert i større mengder på Vemork i Rjukan i årene 1929-1970, med vannkraft som energikilde. === Dampreformering === ==== Konvensjonell dampreformering ==== Dampreformering av naturgass er den billigste og mest brukte fremstillingsmetoden, og står for om lag halvparten av verdens hydrogenproduksjon. Litt forenklet kan den beskrives: CH4 + 2 H2O → 4 H2 + CO2Naturgass består hovedsakelig av metan (CH4), samt en del tyngre hydrokarboner og karbondioksid (CO2). Ved å tilføre metanet vanndamp med høy temperatur, får man dannet karbonoksid og hydrogen. Dette foregår ved 800 °C over en nikkelkatalysator. I tillegg til naturgassen som inngår i reaksjonsprosessen, tilføres ca. 1/3 ekstra naturgass som energi for å drive reaksjonene. Det utvikles stadig nye metoder for å øke effektiviteten, og ved bedre håndtering av varmen er det mulig å øke utnyttelsesgraden til over 85 %. Reformering fra naturgass gir imidlertid ikke rent hydrogen, det blir også dannet noe CO2. Om lag 75 % av den produserte gassen er hydrogen. Fjerning av CO2 er derfor nødvendig for å få rent hydrogen. Ved dampreformering av naturgass produseres det 7,05 kg CO2 for hvert kg hydrogen. ==== Dampreformering med CO2-fangst ==== Det forskes imidlertid på teknologier for damprefomering som inkluderer CO2-rensing. Et eksempel på en slik teknologi er Sorption Enhanced Steam Methane Reforming (SE-SMR), og har blitt utviklet av IFE i en årrekke. Teknologien benytter en absorbent, for eksempel pulverisert dolomitt, som absorberer CO2 etter hvert som det produseres under reformeringsprosessen, og dermed øker (derav "enhanced") hydrogenproduksjonen. Absorbenten sirkuleres mellom selve reformeren hvor hydrogengassen produseres, og en regenerator, hvor absorbenten utsettes for høy temperatur, som gjør at den gir slipp på CO2-gassen, og sirkuleres over til reformeren igjen. Når dolomitt absorberer CO2 frigis varme, og selve reformeringen foregår på rundt 600 °C, altså 200 °C lavere enn konvensjonell reformering. For regenereringen må man imidlertid tilføre varme på 850 °C. Totalt sett er utnyttelsesgraden omtrent 75%, alstå som konvensjonell reformering. Kombinerer man imidlertid en SE-SMR med en høytemperatur, strømproduserende brenselcelle, for eksempel en av typen fastoksid (Solid Oxide Fuel Cell) kan man utnytte temperaturen fra brenselcellen til å regenerere absorbenten, og få en totalvirkningsgrad på 85%. Dette konseptet, kalt ZEG Power, som er et samarbeidsprosjekt mellom IFE og CMR Prototech AS testes i 2014 ut på Kjeller. === Elektrolyse === Ved vannelektrolyse spalter man vann til hydrogen og oksygen. Prinsippet er enkelt; man trenger to elektroder, en katode og en anode, senker disse ned i en beholder med vann og tilsetter spenning. Hydrogenatomene vil da trekkes mot den negative katoden, og oksygenatomene mot anoden. 2 H2O + energi → 2H2 + O2Energiforbruket ved denne prosessen er rundt 4,5 kWh/Nm³ H2, avhengig av effektiviteten på elektrolyttene.2-3 prosent av dagens hydrogenproduksjon stammer fra vannelektrolyse. Norsk Hydro benyttet elektrolyse for å produsere ammoniakk fra 1920 – tallet til 1970 da dampreformering tok over. Teknologien som ble utviklet av Norsk Hydro lever videre i NEL Hydrogen Arkivert 19. desember 2021 hos Wayback Machine., som er verdensledende når det gjelder elektrolyse av vann. Alkaliske elektrolysører En elektrolysør er et apparat for elektrolyse. Alkaliske elektrolysører er en flytende elektrolytt, bestående av vann og kaliumhydroksid (KOH) som gjør den elektrisk ledende. Det er denne typen som er verdensdominerende i dag, og Norsk Hydro Electrolysers leverer elektrolysører med en virkningsgrad på 85 %.De største utgiftene ved elektrolyse er strømforbruket, som utgjør opp mot 80% av totalkostnadene. Både effektivitet og strømkostnader er viktig i den sammenheng. Fast polymerelektrolytt elektrolyse (PEM) En nyere elektrolysør bruker et fast stoff, en ioneledende polymer, som elektrolytt. Disse er fortsatt svært dyre og ikke lønnsomme i forhold til alkaliske elektrolysører. Det er antatt at PEM-elektrolyttene i fremtiden vil få en virkningsgrad på inntil 94 %, men i dag er virkningsgraden lavere enn de beste alkaliske elektrolyttene.I de siste årene er det utviklet elektrolysører som opererer ved trykk på 30 bar. Man reduserer da de kommende problemene med lagring av hydrogenet. Høytemperatur dampelektrolyse En tredje type elektrolyse foregår med en dampelektrolysør. Disse benytter en keramisk ioneledende elektrolytt (YSZ). Dampelektrolysører kan oppnå meget høy virkningsgrad, men dette er fortsatt ikke brukbar teknologi. == Se også == Hydrogendrevet kjøretøy Antihydrogen Brenselcelle Hydrogenbinding Isotoptabell Knallgass Periodesystemet Hydrogenatomet == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Hydrogen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Hydrogen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons www.hydrogen.no - informasjon om hydrogen og hydrogenaktiviteter i Norge Hydrogen UiO WebElements.com – Hydrogen EnvironmentalChemistry.com – Hydrogen It's Elemental – Hydrogen

Hydrogen, tidligere kalt vannstoff, er et grunnstoff med kjemisk symbol H og atomnummer 1. Ved standard temperatur og trykk er den en fargeløs, luktfri, ikke-metallisk, enverdig, særdeles brennbar to-atomig gass (H2).

https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5vard_Vikhagen

2023-02-04

Håvard Vikhagen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Personer fra Hareid kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Håvard Vikhagen (født 8. juni 1952) er en norsk maler fra Hjørungavåg, bosatt i Oslo. Han har blitt karakterisert som en «neoekspressiv» maler. Han er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1973–1975) og Statens kunstakademi (1975–1983). Han debuterte på UKS Vårutstilling 1981, deltok første gang på Høstutstillingen i 1984, deltok på «7 grafikere fra Akademiet» i Soon Galleri 1983, og hadde sin første separatutstilling i Galleri K, Oslo i 1987. Vikhagens malerier balanserer mellom det abstrakte og figurative gjennom lag på lag med maling og materialer som sand, hår og rusk. De tre maleriene med tittelen "Kropper, personer, skikkelser" på Høvikodden symboliserer nettopp dette. Mot en kald lilla bakgrunn bukter noen merkelige mørke former seg. Skikkelser eller kropper? Uansett er de uformelige personene i oppløsning. Biter av noe som kan minne om fragmentariske fiberrester fra arkeologiske tekstilfunn bekler deler av figurene i forvridde positurer. Han var festspillutstiller under Festspillene i Bergen 1996, er innkjøpt av Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst.

Håvard Vikhagen (født 8. juni 1952) er en norsk maler fra Hjørungavåg, bosatt i Oslo. Han har blitt karakterisert som en «neoekspressiv» maler. Han er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1973–1975) og Statens kunstakademi (1975–1983). Han debuterte på UKS Vårutstilling 1981, deltok første gang på Høstutstillingen i 1984, deltok på «7 grafikere fra Akademiet» i Soon Galleri 1983, og hadde sin første separatutstilling i Galleri K, Oslo i 1987. Vikhagens malerier balanserer mellom det abstrakte og figurative gjennom lag på lag med maling og materialer som sand, hår og rusk. De tre maleriene med tittelen "Kropper, personer, skikkelser" på Høvikodden symboliserer nettopp dette. Mot en kald lilla bakgrunn bukter noen merkelige mørke former seg. Skikkelser eller kropper? Uansett er de uformelige personene i oppløsning. Biter av noe som kan minne om fragmentariske fiberrester fra arkeologiske tekstilfunn bekler deler av figurene i forvridde positurer. Han var festspillutstiller under Festspillene i Bergen 1996, er innkjøpt av Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst. == Referanser == == Litteratur == Koefoed, Holger. Håvard Vikhagen, tilnærminger til maleriet. Av Holger Koefoed, Ståle Finke, Jon Fosse. Labyrinth Press, 2005. ISBN 82-7393-032-7 Håvard Vikhagen : festspillutstillingen i Bergen 1996. Tekst av Dag Solstad; forord av Holger Koefoed. Bergen kunstforening, 1996. – 80 s. (Utstillingskatalog) Vestlandet : Landskapsmaleriet fra Dahl til Tufta 1800-2000. Bergen Kunstmuseum, 2000. ISBN 82-91808-12-0 (Utstillingskatalog) Håvard Vikhagen. Henie Onstad Kunstsenter, 2004. ISBN 82-90955-64-2 (Utstillingskatalog) == Eksterne lenker == klassekampen.no Arkivert 13. desember 2006 hos Wayback Machine. Intervju med Ståle Finke om Vikhagen

Håvard Vikhagen (født 8. juni 1952) er en norsk maler fra Hjørungavåg, bosatt i Oslo.

https://no.wikipedia.org/wiki/Helium

2023-02-04

Helium

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Edelgasser', 'Kategori:Grunnstoffer']

Helium er et grunnstoff med symbol He og atomnummer 2. Det er en fargeløs, luktfri, smakløs, ikke-giftig gass og den første i edelgass-gruppen i periodesystemet. Kokepunktet for helium er blant de laveste av alle grunnstoffene. Etter hydrogen er helium det letteste og mest forekommende grunnstoffet i det observerbare universet. Helium utgjør omtrent 24 % av den totale massen til alle grunnstoffene, tilsvarende tolv ganger massen til alle de tyngre grunnstoffene til sammen. Lignende forekomst av grunnstoffet finner man også i solen og i Jupiter. Dette kommer av den svært høye kjernefysiske bindingsenergien (per nukleon) til helium-4 med hensyn til de neste tre grunnstoffene etter helium. Bindingsenergien til helium-4 forklarer også hvorfor den er et produkt av både kjernefysisk fusjon og radioaktivt henfall. Det meste av heliumet i universet er helium-4, og det antas å ha blitt dannet under Big Bang. Store mengder nytt helium blir dannet av kjernefysisk fusjon av hydrogen i stjerner. Helium er oppkalt etter den greske guden for solen, Helios. Den ble først oppdaget av den franske astronomen Jules Janssen i 1868, da som en ukjent gul spektrallinje-signatur i sollyset under en solformørkelse. Janssen er sammen med Norman Lockyer kreditert med oppdagelsen av grunnstoffet. Lockyer var den første til å foreslå at linjen kom som følge av et nytt grunnstoff, som han navnga. Den formelle oppdagelsen av grunnstoffet ble gjort av to svenske kjemikere, Per Teodor Cleve og Nils Abraham Langlet, i 1895. De fant at helium kom fra uranmalmet Cleveitt. I 1903 ble store reserver av helium funnet i naturgassfelt i deler av USA. Flytende helium brukes innen kuldeteknikk (dets største enkeltbruk, bestående av omtrent én fjerdedel av produksjonen), spesielt innen kjøling av superledende magneter, hvor den største kommersielle applikasjonen er MRI-scannere. Den andre industrielle bruken av helium – slik som trykk- og spylegass, beskyttelse ved buesveising og i prosesser som å dyrke krystaller for å lage slikonskiver – utgjør halvparten av gassen som produseres. Et velkjent, men mindre utbredt bruksområde, er som løftegass i ballonger og luftskip. Som med enhver gass med tetthet ulik luftens, fører inhalerering av små mengder helium til midlertidig endring en klangen og kvaliteten til en persons stemme. Innen vitenskapelig forskning er oppførselen til de to væskefasene til helium-4 (helium I og helium II) viktig for forskere som studerer kvantemekanikk (spesielt egenskapene til superfluiditet) og for de som ser på fenomener som superleding produsert i materie nær det absolutte nullpunkt. På jorden er helium relativt sjelden – 5,2 ppm etter volum i atmosfæren. Det meste av det jordiske heliumet som finnes i dag dannes av naturlig radioaktivt henfall av tyngre radioaktive grunnstoff (thorium og uran, selv om det finnes andre eksempler) etter hvert som alfapartiler utstrålt fra slike henfall består av helium-4-kjerner. Dette radiogene heliumet fanges i naturgass i konsentrasjoner opp til 7 % per volum, og vinnes ut derfra til kommersiell bruk via en lavtemperaturprosess kalt fraksjonert destillasjon.

Helium er et grunnstoff med symbol He og atomnummer 2. Det er en fargeløs, luktfri, smakløs, ikke-giftig gass og den første i edelgass-gruppen i periodesystemet. Kokepunktet for helium er blant de laveste av alle grunnstoffene. Etter hydrogen er helium det letteste og mest forekommende grunnstoffet i det observerbare universet. Helium utgjør omtrent 24 % av den totale massen til alle grunnstoffene, tilsvarende tolv ganger massen til alle de tyngre grunnstoffene til sammen. Lignende forekomst av grunnstoffet finner man også i solen og i Jupiter. Dette kommer av den svært høye kjernefysiske bindingsenergien (per nukleon) til helium-4 med hensyn til de neste tre grunnstoffene etter helium. Bindingsenergien til helium-4 forklarer også hvorfor den er et produkt av både kjernefysisk fusjon og radioaktivt henfall. Det meste av heliumet i universet er helium-4, og det antas å ha blitt dannet under Big Bang. Store mengder nytt helium blir dannet av kjernefysisk fusjon av hydrogen i stjerner. Helium er oppkalt etter den greske guden for solen, Helios. Den ble først oppdaget av den franske astronomen Jules Janssen i 1868, da som en ukjent gul spektrallinje-signatur i sollyset under en solformørkelse. Janssen er sammen med Norman Lockyer kreditert med oppdagelsen av grunnstoffet. Lockyer var den første til å foreslå at linjen kom som følge av et nytt grunnstoff, som han navnga. Den formelle oppdagelsen av grunnstoffet ble gjort av to svenske kjemikere, Per Teodor Cleve og Nils Abraham Langlet, i 1895. De fant at helium kom fra uranmalmet Cleveitt. I 1903 ble store reserver av helium funnet i naturgassfelt i deler av USA. Flytende helium brukes innen kuldeteknikk (dets største enkeltbruk, bestående av omtrent én fjerdedel av produksjonen), spesielt innen kjøling av superledende magneter, hvor den største kommersielle applikasjonen er MRI-scannere. Den andre industrielle bruken av helium – slik som trykk- og spylegass, beskyttelse ved buesveising og i prosesser som å dyrke krystaller for å lage slikonskiver – utgjør halvparten av gassen som produseres. Et velkjent, men mindre utbredt bruksområde, er som løftegass i ballonger og luftskip. Som med enhver gass med tetthet ulik luftens, fører inhalerering av små mengder helium til midlertidig endring en klangen og kvaliteten til en persons stemme. Innen vitenskapelig forskning er oppførselen til de to væskefasene til helium-4 (helium I og helium II) viktig for forskere som studerer kvantemekanikk (spesielt egenskapene til superfluiditet) og for de som ser på fenomener som superleding produsert i materie nær det absolutte nullpunkt. På jorden er helium relativt sjelden – 5,2 ppm etter volum i atmosfæren. Det meste av det jordiske heliumet som finnes i dag dannes av naturlig radioaktivt henfall av tyngre radioaktive grunnstoff (thorium og uran, selv om det finnes andre eksempler) etter hvert som alfapartiler utstrålt fra slike henfall består av helium-4-kjerner. Dette radiogene heliumet fanges i naturgass i konsentrasjoner opp til 7 % per volum, og vinnes ut derfra til kommersiell bruk via en lavtemperaturprosess kalt fraksjonert destillasjon. == Historie == === Vitenskapelige oppdagelser === De første bevisene for helium ble observert 18. august 1868, da som en lys gul linje med en bølgelengde på 587,49 Nm i kromosfærens spekter. Linjen ble oppdaget av den franske astronomen Jules Janssen under en total solformørkelse i Guntur i India. Opprinnelig var det antatt at det dreide seg om natrium. 20. oktober samme år observerte den engelske astronomen Norman Lockyer en gul linje i solens spektrum. Denne ga han navnet Fraunhoferlinje D3 fordi den var nær de kjente D1- og D2-linjene til natrium. Han konkluderte med at den kom av et grunnstoff på solen som var ukjent på jorden. Lockyer og den engelske kjemikeren Edward Frankland oppkalte grunnstoffet etter det greske ordet for sol, ἥλιος (helios), som ifølge gresk mytologi kjørte solvognen over himmelen. Den italienske fysikeren Luigi Palmieri oppdaget for første gang helium på jorden i 1882, gjennom D3-spektrallinjen da han studerte lavaen fra Vesuv. Den 26. mars 1895 lyktes den skotske kjemikeren William Ramsay å utvinne helium på jorden ved å behandle mineralet cleveitt (en variant av bekblende som inneholder minst 10 % sjeldne jordarter) med mineralsyre. Ramsey så etter argon, men etter å ha separert oksygen og nitrogen fra gassen med svovelsyre, så han en klar gul spektrallinje som stemte med D3-linjen som var observert tidligere i solens spekter. Denne gassprøven ble indentifisert som helium av Lockyer og den britiske fysikeren William Crookes. Uavhengig av hverandre samme år klarte kjemikerne Per Teodor Cleve og Abraham Langlet å isolere gassen fra cleveitt i Uppsala i Sverige. Langlet samlet så mye gass at han kunne måle nøyaktig atomvekten til helium. Helium ble også observert før Ramsey oppdaget helium av den amerikanske geokjemikeren William Francis Hillebrand da han analyserte prøver fra uraninitt. Han kunne se noen uvanlige spektrallinjer, men han konkluderte feil med at det var nitrogen han hadde sett. Hillebrand sende et gratulasjons-brev til Ramsey etter han hadde oppdaget hva gassen var.I årene 1899 og 1900 arbeidet fysikerne Ernest Rutherford og Paul Villard med å separere ulike strålinger til tre forskjellige typer: alfa, beta og gamma. Rutherford hadde en hypotese der han tenkte at alfapartikkelen besto av 2 ladete heliumioner. I 1907 påviste Ernest Rutherford og Thomas Royds, at alfapartikkel er heliumkjerne, ved å stråle partiklene inn i en tynn-vegget, lufttom glassbeholder, for så å undersøke den fangete gassen ved å sende elektriske ladninger gjennom glassbeholderen og studere emisjonspekteret til den nylig fangete gassen. Ved å kjøle ned helium til mindre enn 1 kelvin klarte den nederlandske fysikeren Heike Kamerlingh Onnes i 1908 å få helium til flytende væske. Han prøvde videre å få helium i fast fase ved å fryse helium ytterligere ned, men klarte det ikke fordi helium ikke har trippelpunkt. En av studentene til Onnes, Willem Hendrik Keesom klarte i 1926 å få 1 cm3 helium i fast form ved å påføre ekstra trykk. Den russiske fysikeren Pjotr Leonidovitch Kapitsa oppdaget at helium-4 har nesten ingen viskositet nær det absolutte nullpunktet, et fenomen vi i dag kaller superfluid. Dette fenomenet er relatert til Bose-Einstein-kondensasjon. I 1972 ble det samme fenomenet observert med helium-3, men da med temperaturer mye nærmere det absolutte nullpunktet av de amerikanske fysikerne Douglas Dean Osheroff, David Morris Lee og Robert Coleman Richardson. === Utvinning og bruk === Etter en oljeboring i Dexter, Kansas i USA ble det utvunnet en gass som ikke kunne brenne. Kansas statsgeolog, Erasmus Haworth, tok ut en prøve av gassen fra feltet som han tok med seg til universitetet i Kansas ved Lawrence, der sammen med kjemikeren Hamilton Cady og David McFarland, kunne de konstatere at gassen besto av 72% nitrogen, 15% metan, 1% hydrogen og 12% uidentifisert gass. Videre analyse av gassen viste at 1,84% av gassprøven var helium. Dette viste at til tross for helium er sjelden på jorden så var det store mengder å finne av gassen i undergrunnen på Great Plains i USA. Dette satte USA i stand til å bli verdensledende leverandør av helium. Tre heliumproduksjonsanlegg ble bygget av United States Navy under første verdenskrig etter forslag fra Richard Threlfall, for å bruke en ikke brennbar gass til sperreballonger. Totalt ble det fremstilt 5700 kubikkmeter 92% ren helium i disse produksjonsanleggene mot bare mindre enn 1 kubikkmeter før programmet startet. Noe av denne gassen ble brukt i verdens første heliumfylte luftskip, C-7, som fløy sin jomfrutur fra Hampton Roads i Virginia til Bolling Field i Washington, D.C. den 1. desember 1921. == Faser og egenskaper == Ved romtemperatur er helium en gass. Kokepunkt er på ÷268,92°C (4,22 K) og helium er eneste grunnstoff som forblir flytende ned mot 0 K, da smeltepunktet ligger på -272,2°C (0,95 K). I universet er helium det nest mest vanlige grunnstoffet (etter hydrogen). Etter big bang var det dannet omtrent 24 vektprosent helium, 75 % hydrogen, og små mengder andre lette grunnstoffer. Det dannes stadig helium fra hydrogen i stjerner, og ved radioaktiv nedbrytning ved kjernereaksjoner, men balansen har totalt ikke endret seg mye. Helium er en lett edelgass med en rekke interessante egenskaper: Det er det nest letteste grunnstoffet Helium er elektrisk isolerende, men ionisert Helium i plasma har meget høy elektrisk ledningsevne Det er den mest inerte edelgassen og dermed det minst reaktive grunnstoffet, Helium er enatomisk (monoatmisk) under nesten alle forhold og danner bare ustabile forbindelser med noen andre atomer i glødende plasma (plasma som varmes av elektrisk strøm) Helium har høyere lydhastighet enn luft. Helium har lavere tetthet enn luft. Dette høres tydelig når f.eks helium brukes som blandegass i pustegass ved dypdykk som såkalt «donaldstemme». Helium har stor termiske ledningsevne og høy varmekapasitet, og den kan derfor brukes som kjølemiddel i luftkjølt utstyr med høy ytelse. Den har høyere diffusjonsrate gjennom fast stoff enn de fleste andre gasser, tre ganger luft, men 65% av hydrogen. Den har lavest løselighet i vann av alle gasser Ulikt andre grunnstoffer forblir helium i væskeform ned til det absolutte nullpunkt. Det kreves et trykk på 2,5 MPa (ca. 25 bar) ved 1-1,5 K for å få Helium i fast form.Under det såkalte lambdapunktet ved 2.1768K er flytende helium i helium I-tilstand over til helium II-tilstand. I denne tilstanden er helium superflytende og har flere merkelige egenskaper på grunn av kvantemekaniske forhold. Det har en termisk ledningsevne over alle andre stoff, f.eks flere hundre ganger kobber. Det kan derfor ikke koke, isteden fordamper He II-tilstand direkte til gass. Den har tilsynelatende null viskositet i tynne kapillærrør, og vil derfor kunne lekke gjennom selv meget små åpninger. Det dannes en overflatefilm på ca. 30 nm tykkelse som vil krype ut av for eksempel beholdere. Om man lot en skål flyte på helium II ville helium krype opp over kanten inn i skålen og raskt fylle den. === Isotoper === Naturlig forekommende helium består av 2 stabile isotoper: 3He (0,000137 %) og 4He (99,999863 %). I tillegg er 6 ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 6He med halveringstid 806,7 ms og 8He med halveringstid 119,0 ms. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 nanosekund.CAS-nummer: 7440-59-7 == Bruk og misbruk == Helium brukes i ballonger fordi det gir god oppdrift. Hydrogen er billigere og gir litt bedre oppdrift enn helium, men på grunn av eksplosjonsfaren er den langt farligere å bruke. Helium er en edelgass og er derfor ikke reaktiv. Ved langvarige og/eller dype dykk brukes ofte en gassblanding med oksygen og helium som pustegass. Den lave tettheten gjør at et åndedrag med helium gir en fordreid stemme. Denne «Donald Duck-effekten» har ført til at enkelte bruker gassen til underholdning. Å puste inn helium er meget risikabelt. Hvis du puster inn en gass som ikke inneholder oksygen, ventilerer du meget raskt ut det oksygenet som er i lunger og blodbane og oksygenmetningen i blodet faller umiddelbart. Resultatet kan etter svært kort tid bli besvimelse på grunn av oksygenmangel. Hjerterytmen kan også forstyrres og det er ikke alltid at åndedrettet starter igjen av seg selv i slike tilfeller. Hvis det ikke er noen i nærheten som forstår hva som er i ferd med å skje, og umiddelbart setter igang med livredning, kan denne «selskapsleken» fort bli fatal. == Fusjon == Når to hydrogenatomer smeltes sammen ved kjernefysisk fusjon dannes det et heliumatom. Det er dette som skjer på solen. Det er gjort mange forsøk på å lage en fusjonsreaktor på jorden basert på en variant av slik fusjon, men vi er fortsatt på det stadiet at målet er at de skal produsere mer energi enn de bruker. Problemet er at fusjonsprosesser krever ekstreme temperaturer og trykk (slik vi finner i solens kjerne) for å fungere. == Referanser == == Litteratur == «helium (He)» (engelsk). Encyclopædia Britannica. Emsley, John (2001). Nature's Building Blocks (engelsk). Oxford: Oxford University Press. s. 175–179. ISBN 0-19-850341-5. Hampel, Clifford A. (1968). The Encyclopedia of the Chemical Elements (engelsk). New York: Van Nostrand Reinhold. s. 256–268. ISBN 0-442-15598-0. Harper, Douglas. «helium». Online Etymology Dictionary (engelsk). Kochhar, R. K. (1991). «French astronomers in India during the 17th – 19th centuries». Journal of the British Astronomical Association (engelsk). 101 (2): 95–100. Bibcode:1991JBAA..101...95K. Langlet, N. A. (1895). «Das Atomgewicht des Heliums». Zeitschrift für anorganische Chemie (tysk). 10 (1): 289–292. doi:10.1002/zaac.18950100130. Munday, Pat (1999). Mark C. Carnes, red. Biographical entry for W.F. Hillebrand (1853–1925), geochemist and U.S. Bureau of Standards administrator in American National Biography (engelsk). 10–11. Oxford University Press. s. 808–9; 227–8. Ramsay, William (1895). «On a Gas Showing the Spectrum of Helium, the Reputed Cause of D3, One of the Lines in the Coronal Spectrum. Preliminary Note». Proceedings of the Royal Society of London (engelsk). 58 (347–352): 65–67. doi:10.1098/rspl.1895.0006. Ramsay, William (1895). «Helium, a Gaseous Constituent of Certain Minerals. Part I». Proceedings of the Royal Society of London (engelsk). 58 (347–352): 80–89. doi:10.1098/rspl.1895.0010. Ramsay, William (1895). «Helium, a Gaseous Constituent of Certain Minerals. Part II--». Proceedings of the Royal Society of London (engelsk). 59 (1): 325–330. doi:10.1098/rspl.1895.0097. Rose, Melinda (oktober 2008). «Helium: Up, Up and Away?» (engelsk). Photonics Spectra. Besøkt 13. november 2016. Stewart, Alfred Walter (2008). Recent Advances in Physical and Inorganic Chemistry (engelsk). BiblioBazaar, LLC. s. 201. ISBN 0-554-80513-8. Thomson, William (3. august 1871). «Inaugural Address of Sir William Thomson». Nature (engelsk). 4 (92): 261–278 [268]. Bibcode:1871Natur...4..261.. doi:10.1038/004261a0. Weaver, E.R. (1919). «Bibliography of Helium Literature». Industrial & Engineering Chemistry (engelsk). == Eksterne lenker == Helium UiO

Helium er et grunnstoff med symbol He og atomnummer 2. Det er en fargeløs, luktfri, smakløs, ikke-giftig gass og den første i edelgass-gruppen i periodesystemet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Helsingfors

2023-02-04

Helsingfors

['Kategori:24°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1550', 'Kategori:Bosetninger i Finland', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Havnebyer i Finland', 'Kategori:Havnebyer ved Østersjøen', 'Kategori:Helsingfors', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Kommuner i Nyland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vertsbyer for sommer-OL']

Helsingfors  (finsk: Helsinki; nordsamisk: Helsset) er hovedstaden i Finland, og ligger lengst sør i landet ved Finskebukta. Byen har rundt 650 000 innbyggere (2019) innenfor kommunenegrensene og et areal på 715 km²; tettstedet har over 1,2 millioner innbyggere. Byen arrangerte Sommer-OL i 1952. Nabokommunene til Helsingfors er Esbo, Vanda og Sibbo. Helsingfors er en tospråklig kommune med finsk som majoritetsspråk (84 %) og svensk som minoritetsspråk (6 %).

Helsingfors  (finsk: Helsinki; nordsamisk: Helsset) er hovedstaden i Finland, og ligger lengst sør i landet ved Finskebukta. Byen har rundt 650 000 innbyggere (2019) innenfor kommunenegrensene og et areal på 715 km²; tettstedet har over 1,2 millioner innbyggere. Byen arrangerte Sommer-OL i 1952. Nabokommunene til Helsingfors er Esbo, Vanda og Sibbo. Helsingfors er en tospråklig kommune med finsk som majoritetsspråk (84 %) og svensk som minoritetsspråk (6 %). == Navnet == Byen har både det svenskspråklige Helsingfors og det finskspråklige Helsinki som offisielle navn. Helsingfors ligger i et tradisjonelt finlandssvensk område og er dermed opprinnelig svenskspråklig, men selve byen er i moderne tid dominert av finsk språk på grunn av innflytting etter at byen ble hovedstad. Navnet kommer av helsinge som er brukt i flere svenske og danske stedsnavn, og fors som er svensk for foss. Dette har sin bakgrunn i at byen de første 90 år lå ved Forsby i Helsinge sogn, og flyttet da lenger sørover til Estnäs for å lette skipsanløp. Det finskspråklige navnet Helsinki, genitiv Helsingin, kommer av det svenske Helsinge. På norsk brukes navnet Helsingfors, fordi man bruker de svenske navnene for kommuner i Finland med offisielt svensk navn. Det norske Språkrådets anbefaling bygger på en felles anbefaling fra de finske og svenske språknemndene i Finland: Finlands språkmyndigheter vedtok i 1997 en anbefaling for språkbruk på andre språk enn finsk og svensk, der språk som er nær beslektet med enten svensk eller finsk står i en særstilling; brukere av andre skandinaviske språk ble da rådet til å bruke de offisielle svenske navnene for kommuner som har dette, mens brukere av bl.a. estisk ble rådet til å bruke de finskspråklige navnene. Det norske Språkrådet har uttalt at de «anbefaler de svenskspråklige formene av hensyn til det skandinaviske språkfellesskapet» og fordi Finland ønsker at «de skandinaviske språkene bruker svenske navneformer der de er offisielle». == Historie == Helsingfors ble grunnlagt av den svenske kongen Gustav Vasa i 1550, etter at svenskene hadde etablert seg i landområdet på 1150-tallet. Formålet med byen var at den skulle være en rival til hansabyen Reval (Tallinn). På begynnelsen av 1800-tallet hadde byen fremdeles bare 4000 innbyggere. Forandringen kom da russerne inntok landet i 1808 og Finland ble et storfyrstedømme under den russiske tsar. I 1812 bestemte tsaren at den finske hovedstaden skulle flyttes fra Åbo på sørvestkysten til Helsingfors fordi byen lå nærmere St. Petersburg. Et nytt sentrum i empire-stil ble bygd opp rundt Senaatintori/Senatstorget med praktbygg som Storkyrkan. Byen opplevde en sterk vekst, og gikk snart forbi Åbo i betydning. Den sterke innflyttingen gjorde også at finsk fra ca. 1900 ble flertallspråket i Helsingfors, selv om byen ligger i et opprinnelig svensktalende område. Oktoberrevolusjonen i Russland ble vendepunktet, og 6. desember 1917 ble Finland erklært selvstendig. === Helsingfors domkirke === Helsingfors domkirke er domkirke for Helsingfors bispedømme og et av de største landemerkene i Helsingfors. Kirken ligger ved Senatstorget i Helsingfors sentrum, og er tegnet av arkitekt Carl Ludvig Engel. Kirken het først Nikolajkyrkan og deretter Storkyrkan. Kirken hadde i 2006 over 350 000 besøkende, hvilket gjør den til byens tredje mest besøkte kirke, etter Tempelplassens kirke og Uspenskijkatedralen. Kirken er 62 meter høy. Kirken er en del av Helsingfors empiresentrum som ble anlagt på 1820-1850-tallet. Byplanen ble utformet av Johan Albrecht Ehrenström og bygningene ble tegnet av Carl Ludvig Engel. I Ehrenströms byplan var en forhøyning nord for Senatstorget reservert til en luthersk kirke. Engel laget de første tegningene til kirken i 1819, og bearbeidet siden tegningene gjennom flere tiår. Byggearbeidene ble påbegynt i 1830. == Geografi == Byen dekker et areal på 686 km². Av dette er 186 km² landområder og det resterende er vann. Helsingfors har til sammen 315 øyer og en strandlinje på 98 km. På grunn av store utfyllinger har strandlinjen endret seg kraftig i de siste to hundre år. Det finnes imidlertid ingen vannområder i byen som kan kalles innsjø. Helsingfors sentrum er konsentrert på en halvøy i Finskebukta. Sentralt i byen ligger er Senatstorget, og herfra fører de parallelle shoppinggatene Alexandersgatan og Esplanadparken bortover mot Mannerheimvägen. Her ligger de største varemagasinene, hovedbusstasjonen og jernbanestasjonen. Kollektivtrafikken er godt utbygd og presis, og Helsingfors er den eneste finske byen som har undergrunnsbane og trikkelinjer i tillegg til rutebussene. Helsingfors-Vanda lufthavn i Vanda i Finland, er byens og Finlands hovedflyplass. Flyplassen ligger 5 kilometer fra sentrum av Vanda og 15 kilometer fra sentrum av Helsingfors. Flyplassen ble egentlig bygget til Sommer-OL 1952. 12 millioner passasjerer benyttet flyplassen i 2006, noe som gjør den til den 4. største i Norden. == Severdigheter, attraksjoner og landemerker == Befestningen Sveaborg ligger på en øy utenfor sentrum, og har blitt et nasjonalsymbol og står på Unescos verdensarvliste, og er et populært utfluktsted både for Helsingfors' innbyggere og turister. På øya Högholmen ligger Helsingfors' dyrehage. Andre interessante eksempler på byen arkitektur er Samtidskunstmuséet og konserthallen. == Universiteter og høyskoler == Helsingfors universitet (finsk: Helsingin yliopisto) Aalto-universitetets tekniska högskola (finsk: Aalto-yliopiston teknillinen korkeakoulu) Aalto-universitetets handelshögskola (finsk: Aalto-yliopiston kauppakorkeakoulu) Aalto-universitetets konstindustriella högskola (finsk: Aalto-yliopiston taideteollinen korkeakoulu) Svenska handelshögskolan (Hanken) Kunstakademiet i Helsingfors (svensk: Bildkonstakademin, finsk: Kuvataideakatemia) Teaterhögskolan i Helsingfors (finsk: Teatterikorkeakoulu) Försvarshögskolan (finsk: Maanpuolustuskorkeakoulu) Sibelius-akademiet (svensk: Sibeliusakademin, finsk: Sibelius-akatemia) == Befolkning == 1810: 4 070 1830: 11 100 1850: 20 700 1880: 43 300 1900: 93 600 1925: 209 800 2001: 559 718 2010: 588 549 2015: 628 208 2018: 647 792 2019: 651 495Største innvandrergruppene i Helsingfors == Klima == Helsingfors ligger nesten på linje med Oslo, og klimaet er ganske likt, selv om Oslo i snitt er et par grader varmere. Sommermånedene er varme og lyse, med opptil 19 timers dagslys. Vintrene er kalde, mørke og hustrige. Helsingfors dekkes av snø, havnen fryser til og temperaturen kan krype ned mot -25C, selv om dette ikke skjer ofte. == Bydeler == == Bildekavalkade == == Referanser == == Eksterne lenker == (fi) Offisielt nettsted (sv) Offisielt nettsted (de) Offisielt nettsted (fr) Offisielt nettsted (ru) Offisielt nettsted Offisielt nettsted (en) Helsinki – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Helsinki / Helsingfors – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Helsingfors hos Wikivoyage Uppslagsverket Finland, Helsingfors Reiseguide til Helsingfors Helsingfors portal Helsingfors Universitet

(finsk: Helsinki; nordsamisk: Helsset) er hovedstaden i Finland, og ligger lengst sør i landet ved Finskebukta. Byen har rundt 650 000 innbyggere (2019) innenfor kommunenegrensene og et areal på 715 km²; tettstedet har over 1,2 millioner innbyggere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Harry_Houdini

2023-02-04

Harry Houdini

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 31. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1926', 'Kategori:Fødsler 24. mars', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Illusjonister', 'Kategori:Klarsynte', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Budapest', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Erik Weisz (født 24. mars 1874 i Budapest, død 31. oktober 1926 i Detroit) var en utbryterartist og tryllekunstner. Han tok kunstnernavnet Harry Houdini etter Jean Eugène Robert-Houdin. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 1920-årene avslørte han triks som ble utført av flere personer som hevdet at de var medier som kunne opprette kontakt med personer som var døde. Han arbeidet også med å avsløre triks av noen personer som hevdet at de var synske.

Erik Weisz (født 24. mars 1874 i Budapest, død 31. oktober 1926 i Detroit) var en utbryterartist og tryllekunstner. Han tok kunstnernavnet Harry Houdini etter Jean Eugène Robert-Houdin. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. I 1920-årene avslørte han triks som ble utført av flere personer som hevdet at de var medier som kunne opprette kontakt med personer som var døde. Han arbeidet også med å avsløre triks av noen personer som hevdet at de var synske. == Liv og virke == === Bakgrunn, tidlig suksess === Erik Weisz / Harry Houdini var syvende sønn av en jødisk rabbiner. Han begynte sin karriere i tenårene, i 1891, da som tryllekunstner. Han var meget fingerferdig, men hans talenter var ikke kommersielt gangbare.I stedet gikk han mer over til utbryterkunsten, der han hadde desto større fremgang. Det store gjennombruddet kom i 1898, da Houdini-truppen tegnet kontrakt med varietéagenten Martin Beck og derved fikk inn foten i Orpheum Western Circuit, en kjede av varietéer i California. På Martin Becks råd strøk Houdini alle tryllekunstene fra sin forestilling. På denne måten kunne Houdini bookes uten å måtte konkurrere med andre tryllekunstnere.Den 22. juni 1894, da han var tjue år, giftet han seg med Bess Rahner som også hadde artistbakgrunn. === Utbryterkongen Houdini === Houdini var karismatisk på scenen og forefalt å besitte en usannsynlig evne til å kunne bryte seg ut av kjettinger, håndjern og tvangstrøyer. Teknisk sett var Houdini temmelig gjennomsnittlig sammenlignet med samtidige utbryterkonger. Grunnen til verdensberømmelsen var i stedet hans dyktige markedsføring. I en prydelig tidsalder der journalfilmen gjorde sitt inntog, gjorde det inntrykk da han tok av seg de fleste klærne (til forskjell fra kollegene) og lot seg binde i jern. Fremgangen førte blant annet til en europaturné. Det nordligste han kom var København, der han den 16. juli 1913 hadde en suksesspremiére på Cirkus Beketow. Det ble bare med én forestilling der, for den 17. juli kom et telegram med budet at hans mor var død. Houdini tok nyheten hardt og brøt kontrakten med sirkuset. Den 20. juli reiste han svært deprimert med båt til New York og etterlot all rekvisita (som kjeder og håndjern) i Europa. I samtidige kollegers beskrivelser fremgår det at Houdini ofte tok til stygge knep i konkurransen. I boken The Complete Jarrett av Jim Steinmeyer er det et brev fra tryllekunstneren Guy Jarrett, som var gift med utbryterkunstnerinnen Minerva. Av redegjørelsene fremgår det som om Minerva var meget teknisk dyktig og hadde god sans for publisitet. Hun var blitt et trekkplaster i USA, Cuba og store deler av Europa. Det innebærer at hun gjorde det meste Houdini gjorde, men bedre. Da Houdini kom til Europa omkring 1908 sammenfalt hans turnéveier med Minervas. Jarrett skriver: -«..han forsøkte å overkjøre henne der. En av hans menn helte syre i vanntønnen under hennes forestilling, så hun ble sterkt forbrent. Heldigvis merket hun at det sved før hun hadde fått hodet under, og hoppet straks ut igjen. Hun kunne ha blitt permanent blind...» === Magikeren Houdini === Til tross for Houdinis enorme fremgang med utbryterkunsten, var trylling fortsatt hans lidenskap. I sin karriere forsøkte han ofte å ha rene trylleforestillinger, men mislyktes. I 1918 gjorde Houdini en gigantisk forestilling på New York Hippodrome, der trekkplasteret var at han skulle trylle bort elefanten Jennie. For at dette skulle lykkes engasjerte han den engelske illusjonsdesigneren Charles Morritt, som for formålet oppfant en imponerende metode til Houdini (så nyskapende at det tok over 75 år før andre tryllekunsterne kunne rekonstruere den).Dessverre var Morritts metode utformet for et lokale med et teaters firkantede proporsjoner. Ettersom hippodromen mer lignet et bredt amfiteater, kunne knapt en tredjedel av publikum se inn i kassen og se at elefanten var forsvunnet. Resten av publikum oppfattet ikke en gang at noe uvanlig var skjedd. Houdinis tryllekarriere sporet atter av. Houdini måte gå tilbake til utbryterkunsten, som skulle gjøre ham udødelig. === Mediumavsløreren Houdini === Houdini var kanskje det enkeltmenneske som bidro mest til allmennhetens avtagende tiltro til spiritistiske påstander etter første verdenskrig.I slutten av 1890-tallet hadde han selv virket som medium og holdt seanser for å drøye ut kassen, men så fort hans karriere skjøt fart sluttet han med dette. Hans kritiske engasjement ble vekket i 1919, da han under en europareise fikk oppleve hvordan foreldre til falne ble utnyttet av skruppelløse medier. Under europareisen besøkte han hundretalls seanser holdt av kjente og omtalte medier. I intet tilfelle så han noe tegn på kontakt med ånder - bare bløff og humbug.I 1922 utlyste tidsskriftet Scientific American to premier på hver 2500 dollar til den som kunne presentere et åndefotografi tatt under kontrollerte former, og til det medium som kunne framkalle en autentisk, synlig, fysisk manifestasjon. Houdini var en av fem sakkyndige i dommerpanelet som skulle tilse at eventuelle søkende ble testet på riktig vis.Ett av de mest omtalte mediene som søkte om å få testes, var «Margery» (pseudonym for Mina Crandon). Det var nær ved at premien på 2500 dollar ble utbetalt til henne, men Houdini hadde ikke fått være med under forberedelsene og insisterte på at intet skulle bestemmes i hans fravær. Da testen fant sted under Houdinis overoppsyn var det ganske lett for ham å konstatere at også Margery var en bløff. Han publiserte i 1924 en redegjørelse for testene i den 40-sidige brosjyren Houdini Exposes the tricks used by the Boston Medium "Margery".Blant andre avsløringer er det av det unge italienske mediet Nino Pecoraro, som hadde klart å forbløffe Arthur Conan Doyle ved seanser i New York. Houdini var ikke blitt informert om en serie testseanser arrangert av Scientific American i desember 1923, men klarte likevel å ta seg til den fjerde i rekken. Umiddelbart kunne han konstatere at det repet som bant mediet ved en stol, ikke var noen match for en bedrager. Han justerte repet og Pecoraros evner opphørte. Åtte år senere bekjente Pecoraro sitt bedrageri ved en pressekonferanse.Spanjolen med røntgensyn, Joaquin Maria Argamasilla, var av nobelpristakeren Charles Richet blitt erklært å være et ekte medium, men Houdini klarte å plassere seg bak denne ved en demonstrasjon i USA 1924 og kunne så oppdage det som ikke var synlig forfra: mediet fusket. Houdini benyttet seg senere selv av Argamasillas trick og lærte også bort det til Horace Gouldin.Årsak til Houdinis besatthet antas å være at han etter sin mors død ville finne noen som kunne kontakte henne på riktig. Før sin død bestemte han et kodeord med sin hustru for å unngå at fremtidige medier skulle klare å overbevise henne om at de hadde kontakt med ham, og vice versa. === Houdinis øvrige virksomhet === Harry Houdini var også interessert i film. Han skrev en mengde manus og opptrådte i seks filmer mellom 1919 og 1923. Filmene består i regel av løst sammenføyde handlingstråder, mest innrettet mot at Houdini skulle kunne vise frem sin fysikk i en mengde usannsynlige stunt. Noen av manusene kan finnes via «The Learned Pig» (lenke under). == Houdinis død == Houdini døde 52 år gammel av blindtarmbetennelse. Noen mener at Jocelyn Gordon Whitehead drepte Houdini med gjentatte slag i magen. Flere leger tror imidlertid at Houdini uansett ville dødd av betennelsen og at slagene ikke innvirket.Broren Theo Hardeen arvet Houdinis rekvisita, men klarte aldri å få hans fremgang. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Harry Houdini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Harry Houdini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Harry Houdini på Internet Movie Database (sv) Harry Houdini i Svensk Filmdatabas (fr) Harry Houdini på Allociné (en) Harry Houdini på AllMovie (en) Harry Houdini hos The Movie Database (en) Harry Houdini hos Internet Broadway Database (en) Harry Houdini hos Internet Broadway Database (en) Harry Houdini hos American National Biography (en) The Learned Pig Project (sv) Harry Houdini på Paranormal.se

Erik Weisz (født 24. mars 1874 i Budapest, død 31.

https://no.wikipedia.org/wiki/HTML

2023-02-04

HTML

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Markeringsspråk', 'Kategori:W3C-standarder', 'Kategori:World Wide Web']

HyperText Markup Language (HTML, hypertekstmarkeringsspråk) er et markeringsspråk for formatering av nettsider med hypertekst og annen informasjon som kan vises i en nettleser. HTML benyttes til å strukturere informasjon – angi noe tekst som overskrifter, avsnitt, lister og så videre – og kan, i en viss grad, brukes til å beskrive utseende og semantikk i et dokument. HTMLs grammatiske struktur er HTML DTD som ble skapt ved å gjøre bruk av SGML syntaks, som er en internasjonal standard for tekstformatering (ISO 8879). HTML ble opprinnelig definert i 1989 av Tim Berners-Lee og Robert Caillau. Det to utgangspunkt i SGML, som er en syntaks for tekstformatering (ISO 8879). Senere har HTML løsrevet seg fra SGML og siden 2010 er det dialekten HTML5 som har dominert i bruk på nettet. Denne vedlikeholdes av World Wide Web Consortium (W3C). XHTML er en annen HTML-dialekt som er basert på XML.

HyperText Markup Language (HTML, hypertekstmarkeringsspråk) er et markeringsspråk for formatering av nettsider med hypertekst og annen informasjon som kan vises i en nettleser. HTML benyttes til å strukturere informasjon – angi noe tekst som overskrifter, avsnitt, lister og så videre – og kan, i en viss grad, brukes til å beskrive utseende og semantikk i et dokument. HTMLs grammatiske struktur er HTML DTD som ble skapt ved å gjøre bruk av SGML syntaks, som er en internasjonal standard for tekstformatering (ISO 8879). HTML ble opprinnelig definert i 1989 av Tim Berners-Lee og Robert Caillau. Det to utgangspunkt i SGML, som er en syntaks for tekstformatering (ISO 8879). Senere har HTML løsrevet seg fra SGML og siden 2010 er det dialekten HTML5 som har dominert i bruk på nettet. Denne vedlikeholdes av World Wide Web Consortium (W3C). XHTML er en annen HTML-dialekt som er basert på XML. == Historie == Konseptet bak hypertekst stammer helt fra middelalderen, da det ble utviklet et system for kryssreferanser. Hypertekst refererer i dag ikke overraskende til lenker, men «hyper» omfatter også at man kan legge inn «lenker» til filer med grafikk og bilder som nettleseren laster inn i dokumentet som om det var en integrert del. I 1940-årene skrev Vannevar Bush artikkelen As We May Think, der han beskrev et datamaskin-drevet hypertekstsystem han kalte memex. Det var starten. Utover 1960-tallet, da datamaskiner begynte å bli vanligere, ble det gjort flere forsøk på å lage et slikt system som var praktisk å bruke. Første gang et slikt system ble laget, slik vi kjenner det, var i 1989, da HTML ble utviklet primært for å utveksle informasjon ved CERN. Systemet ble etter hvert populært rundt om på andre universiteter, og resten er historie. == Teknikk == HTML utveksles mellom maskiner gjennom et sett datamaskininstruksjoner kalt HyperText Transfer Protocol, HTTP. HTTP kan sammenliknes med sosiale regler (hva vi skal si når) på samme måte som HTML kan sammenliknes med et språk (hvordan vi sier det vi sier). HTML-spesifikasjonen utvikles i offentlige fora ved World Wide Web Consortium (W3C), en medlemsorganisasjon som har som mål å jobbe for et samlet Internett. Organisasjonen består av representanter fra forskjellige selskaper, som alle publiserer innhold (f.eks. nettsider) eller utvikler programvare som brukes på Internett, slik som nettlesere og vevtjenere. Av norske medlemmer kan Opera Software og NRK nevnes. Spesifikasjonen for HTML legges ut i flere skisser (drafts) før den endelig vedtas. Denne prosessen tar gjerne langt over et år, og diskuteres grundig (og ofte høylytt) av alle interesserte i mellomtiden. Et HTML-dokument består av en rekke elementer, avgrenset av tagger, med forskjellige betydninger. Ved å «tagge» informasjonen man vil publisere, får man et HTML-dokument som kan legges ut på Internett (en nettside) og leses av en nettleser, som tolker de ulike elementene. Dokumentet vises så formatert i henhold til elementenes betydning. Elementene kan også hjelpe f.eks. søkemotorer med å forstå hvilken del av dokumentet som er tittelen, hva som er sitater osv. De fleste HTML-dokumenter inneholder blant annet: <html> <head> <title></title> </head> <body> </body> </html> Det er også vanlig at <head></head>-seksjonen inneholder metadata. Innholdet i slike metatagger er i hovedsak innhold som skal fanges opp av søkemotorer. Et element åpnes med en starttagg, <element>, og lukkes med en sluttagg, </element>. Man trenger ikke å lukke samtlige elementer, da de fleste nettlesere forstår hvor de fleste lukkes likevel. Det er likevel sterkt anbefalt av W3C å lukke elementene, da dette gjør arbeidet med å tolke dokumentet enklere både for mennesker og programmer. XHTML-standarden sier at man må lukke alle elementer. Et element kan ha forskjellige attributter som beskriver enkelte egenskaper ved det. På mange av elementene er det med attributter mulig å angi bakgrunn, farge o.l., men siden HTML-standarden i utgangspunktet ikke tok høyde for visuelle uttrykk, har man utviklet et nytt språk for dette, kalt Cascading Style Sheets, som åpner for mer fleksible visuelle uttrykk. == Vanlige elementer med forklaringer == h1 (Header 1) – Overskriften på dokumentet h2 – h6 (Header 2 – Header 6) – Underoverskrifter (angir underseksjoner), oftest i mindre skrift jo høyere tall b (Bold) – Gir fet skrift, men ingen viktighetshentydning em (Emphasis) – Indikerer vektlagt tekst, vises normalt i kursiv i (Italics) – Gir kursiv tekst a (Anchor) – En lenke til en annen ressurs på nettet (nettside, e-postadresse, nyhetsgruppe etc.) p (Paragraph) – Et avsnitt, vises som regel med en blank linje over og under table (Table) – Lager en tabell ul (Unordered List) – Punktliste ol (Ordered List) – Nummerert liste br (Break) – Linjeskift div (Division) – Som avsnitt, med linjeskift foran og bak, men normalt uten blank linje over og under, ofte brukt som skille for egne CSS-definisjoner eller med id-er som Javascript-programkode skal gjøre operasjoner på span (Span) – Som div men normalt uten linjeskift foran og bak pre (Preformatted) – vises normalt i en skrifttype der alle bokstaver og tegn er like brede og der linjeskift i HTML-en tas hensyn til, ofte brukt i egenoppsatte "tabulerte" tabeller uten bruk av <table> strong (Strong) – Indikerer viktig tekst, vises vanligvis i fete typer form (Form) – Benyttes for skjemaer rundt input-skjemaelementer, skrivefelt, tekstredigeringsområder, nedtrekksmenyer, knapper, avkryssningsbokser, flervalgsruter og lignende med elementene input, select og textarea.Nettleserne har standardinnstillinger for hvordan disse elementene vises frem, bl.a. for skriftstyper, skriftsstørrelser, størrelse på mellomrom, farger osv. Overstyring for å bestemme egne innstillinger for HTML-dokumentet skjer normalt vha CSS. == Versjoner == === HTML 1.0 === Dette er den versjonen av HTML som Tim Berners-Lee og Robert Caillau utviklet i 1991. Denne versjonen inneholdt bare grunnleggende elementer for tekststrukturering. De fleste av disse er i dag utgått eller har blitt forandret. === HTML 2.0 === Dette er HTML 1.0 med noen få ekstra elementer. === HTML + === Etter HTML 2.0 kom det mange forskjellige miljøer med egne versjoner av HTML, noe som førte til vanskeligheter med å lese dokumentene med mindre man hadde de rette programmene. HTML + var ment å være en fornyelse og forbedring av HTML-språket som alle kunne lese. Det ble laget støtte for tabeller, og strukturen i dokumentet ble formalisert. Det var på dette stadiet at dokumentene begynte å se ut som beskrevet ovenfor. HTML + ble foreslått av Dave Ragget i 1993, men ble aldri tatt opp som formell standard. === HTML 3.2 === Ingen av nettleserprodusentene implementerte alt av HTML 3.0 eller HTML +, så man hoppet rett på versjon 3.2 som bare tok opp i seg de viktigste delene av det de forskjellige produsentene allerede hadde laget, HTML 3.0 og HTML +. Mange elementer ble dermed ofret. HTML 3.2 er i all hovedsak grunnlaget for HTML slik vi kjenner det i dag. === XHTML 1.0 === I all hovedsak HTML 4, men med strengere syntaktiske regler (lukke alle elementer etc.). Ordet er en sammenføyning av HTML og XML. Grunnen til at man vil ha reglene så strenge er blant annet at utbredelsen av såkalte WYSIWYG-programmer, som har gjort det lettere å lage internettsider, har ført til mer rot og flere sider som ikke følger standardene. En annen grunn er at sider som følger de rigide, men ryddige reglene blir lettere å lese for små datamaskiner, som for eksempel PDA-er og Mobiltelefoner. === HTML5 === HTML5 er lansert og tok over for HTML4 i oktober 2014. Et av hovedmålene til HTML5 er å minimere behovet for å måtte installere eksterne programvarer ("plugins", webapplikasjoner) som Adobe Flash, QuickTime og Silverlight da lyd, video, vektorgrafikk og interaksjon er mer støttet direkte i nettleseren. HTML5 med Javascript støtter også bedre geolokasjon og lokasjonsbaserte tjenester, i tillegg til nyere åpne formater som skalerbar vektorgrafikk. HTML5 ble godkjent som en W3C Recommendation 28. oktober 2014. === XHTML5 === XHTML5 skulle utvikles parallelt med HTML5 og erstatte XHTML 1.0. XHTML har vært lite brukt etter 2012. == Se også == Cascading Style Sheets (CSS) JavaScript PHP Common Gateway Interface (CGI) SGML XML == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) HTML – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) HTML – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Dave Raggett on HTML4 – History of HTML «Vevutvikling med åpne standarder» Arkivert 15. juli 2005 hos Wayback Machine. – artikkel om vevstandardenes utvikling HTML validator HTML Dog HTML Tutorial HTML analysator

HyperText Markup Language (HTML, hypertekstmarkeringsspråk) er et markeringsspråk for formatering av nettsider med hypertekst og annen informasjon som kan vises i en nettleser. HTML benyttes til å strukturere informasjon – angi noe tekst som overskrifter, avsnitt, lister og så videre – og kan, i en viss grad, brukes til å beskrive utseende og semantikk i et dokument. HTMLs grammatiske struktur er HTML DTD som ble skapt ved å gjøre bruk av SGML syntaks, som er en internasjonal standard for tekstformatering (ISO 8879).

https://no.wikipedia.org/wiki/Horten

2023-02-04

Horten

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Fergesteder i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Horten', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart']

Horten er en norsk kystby og kommune i landskapet Vestfold i Vestfold og Telemark fylke. Den ligger mellom Holmestrand i nord og Tønsberg i sør. Kommunen grenser til Tønsberg i sør og vest, til grunnkretsen Mulvika i Holmestrand i nord, og til Oslofjorden i nord og øst. Horten kommune innbefatter byene Horten og Åsgårdstrand, samt tettstedene Nykirke og Skoppum. Horten var den eneste kommunen i daværende Vestfold fylke som ikke ble slått sammen med andre kommuner i forbindelse med kommunereformen. Horten er Vestfold og Telemark fylkes minste kommune målt i areal, men samtidig den mest tettbefolkede kommunen i fylket. Kommunen har i øst omkring 40 km kystlinje mot Oslofjorden, med kyststi og flere store friområder. Kommunens areal er ca. 71 km², med ca. 27 000 innbyggere, med hovedtyngden av innbyggerne i gamle Horten by (ca. 17 000). Tettstedet Horten har 20 758 innbyggere per 1. januar 2022. De øvrige tettsteder i kommunen er Åsgårdstrand med 2 944 innbyggere, Skoppum med 1 682 innbyggere og Nykirke med 726 innbyggere. Horten har vært fergested for fergeruten Horten–Moss helt fra 1582.

Horten er en norsk kystby og kommune i landskapet Vestfold i Vestfold og Telemark fylke. Den ligger mellom Holmestrand i nord og Tønsberg i sør. Kommunen grenser til Tønsberg i sør og vest, til grunnkretsen Mulvika i Holmestrand i nord, og til Oslofjorden i nord og øst. Horten kommune innbefatter byene Horten og Åsgårdstrand, samt tettstedene Nykirke og Skoppum. Horten var den eneste kommunen i daværende Vestfold fylke som ikke ble slått sammen med andre kommuner i forbindelse med kommunereformen. Horten er Vestfold og Telemark fylkes minste kommune målt i areal, men samtidig den mest tettbefolkede kommunen i fylket. Kommunen har i øst omkring 40 km kystlinje mot Oslofjorden, med kyststi og flere store friområder. Kommunens areal er ca. 71 km², med ca. 27 000 innbyggere, med hovedtyngden av innbyggerne i gamle Horten by (ca. 17 000). Tettstedet Horten har 20 758 innbyggere per 1. januar 2022. De øvrige tettsteder i kommunen er Åsgårdstrand med 2 944 innbyggere, Skoppum med 1 682 innbyggere og Nykirke med 726 innbyggere. Horten har vært fergested for fergeruten Horten–Moss helt fra 1582. == Historie == I kommunen finner en spor fra bosetninger helt tilbake til steinalderen. Borrehaugene vitner om at området var et maktsenter i vikingtiden. Ved kongelig resolusjon av 21. november 1818 ble det bestemt at marinens hovedetablissement skulle anlegges ved gården Horten Gård i datidens prestegjeldet Borre og Nykirke sokn (senere Borre formannskapsdistrikt i 1837). Uten at saken ble forelagt Stortinget, bestemte kronprinsregent Karl Johan seg for at Norges nye hovedetablissement for marinen skulle flyttes fra Fredriksvern ved Stavern til Horten. Det gikk ti år fra kongens beslutning om anleggelse av hovedstasjon på Horten, til det første skip ble sjøsatt. 25. august 1828 gikk byggenummer 1, «Freia», på vannet. Stasjonen fikk navnet Karljohansvern i 1855, etter kong Karl Johan som i sin regjeringstid hadde vedtatt at stasjonen skulle ligge der. Kong Karl Johan døde i 1844; han besøkte aldri stasjonen selv. Den 1. januar 1858 ble området til Horten Gård og Karljohansvern skilt ut fra Borre formannskapsdistrikt som et eget ladested med navnet Horten. Horten fikk bystatus fra 1907. Sjøkrigsskolen ble opprettet 1864. Marinens Hovedverft på Karljohansvern ble senere til Horten Verft, som i en årrekke var selve ryggraden i kommunen, med godt over 2 000 ansatte. Selskapet gikk konkurs i 1987. Etter dette har det store verftsområdet utviklet seg som næringspark med en samling mindre bedrifter. Marinens hovedbase ble i 1963 flyttet til Haakonsvern utenfor Bergen. Horten ble ladested i 1858 og by (kjøpstad) i 1907. Borre og Åsgårdstrand kommuner ble sammenslått i 1965 og Horten og Borre sammenslått til Borre kommune 1. januar 1988. 1. juni 2002 skiftet kommunen navn til Horten. Hortens byvåpen var det første byvåpen kong Haakon VII godkjente. Det skjedde i 1907. === Omstridt kommunenavn === Da Horten og Borre ble sammenslått godkjente regjeringen Borre som kommunenavn etter innstilling fra kommunestyret (59 mot 29 stemmer). Staten valgte navnet Borre kommune med tanke på historie og at Horten opprinnelig var kun et gårdsbruk (Horten Gård) i Borre kommune på området der Karljohansvern ble bygget på, og som senere skilte seg ut som en egen ladested med samme navn som gården. I årene som fulgte var det flere kampanjer for å arrangere en folkeavstemning med sikte på endring av kommunenavnet til Horten, men disse ble avvist av kommunestyret. I 2000 vedtok også kommunestyret å ikke endre navnet. I 2001 ble så endelig kravet om folkeavstemning vedtatt med 24 mot 17 stemmer, spesielt etter det nystiftede Hortenpartiets iherdige innsats for navnesaken. Hortenpartiet ble sterkt representert i kommunestyret, med navneendring som viktigste sak. Etter folkeavstemning i 2001 ble det vedtatt å endre kommunenavnet til Horten igjen, etter en 51/49-prosent-fordeling av stemmene, og som regjeringen deretter godkjente. Fra 1. juni 2002 heter kommunen igjen Horten. Hortenpartiet nedla sin virksomhet før valget i 2003. == Naturforhold == Horten ligger ved Oslofjorden, og omfatter en rekke øyer: Bastøy, Løvøya, Mellomøya, Østøya og Vealøs. I kommunen ligger også Borrevannet og Adalstjern. Horten er det stedet i Norge med desidert størst forekomst av misteltein, en plante som lever som parasitt på trær. Misteltein var den første plantearten som ble fredet i Norge. Det skjedde i 1956. Trær med misteltein kan ikke felles eller skades. == Samferdsel == Horten har vært fergested for fergeruten Horten–Moss siden 1582. Horten var tilknyttet jernbanenettet i Norge via en egen sidelinje, Hortenlinjen fra Vestfoldbanen. Denne ble nedlagt i 2002 etter å ha vært i drift siden 1881, med kun godstrafikk siden 1967. Liste over alle gater i Horten kommune. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === == Aktiviteter og næringsliv == === Kultur og idrett === I sentrum av byen er Torget, som er startsted for borgertoget hver 17. mai. Inntil torget ligger Horten kino hvor også Horten filmklubb har sine visninger. Kinoen er oppført 1936, tegnet av Kristofer Lange. I 2006 ble det fattet vedtak av kommunestyret om å bygge ut kinoen til et flersalanlegg, kinoen gjenåpnet i ny prakt høsten 2007. Hortens aller første kino åpnet allerede 18. april 1907. Horten kommunes tusenårssted er Storgata 37. Stedet ble valgt fordi det er et møtested sentralt i byen der hverdagskulturen settes i sentrum. Storgata 37 skal ha rom for alle innbyggere i kommunen. Huset er over 110 år gammelt og rommer mye av Hortens historie. Det har blant annet huset folkeskole, bibliotek og husmorskole. Norges sentrale fotomuseum, Preus Museum, ligger i Horten. I Horten finner man også flere kirker, blant annet Løvøy kapell fra middelalderen og Horten Kirke. Fotballklubbene Ørn-Horten, Borre og Falk holder til i Horten. Kommunen huser også Borre Golfklubb og Borre Golfbane, som har 27 hull. Håndballklubben Falk-Horten har lag i 1., 2.-, 3-. og 4.-divisjon. Falk G97 (juniorlag) har blant annet vunnet Norden cup, Potatis cup, Skadevi og Peter Wessel cup. Siden 2009 arrangeres Horten Kammermusikkfest i slutten av juni hvert år. Kanalrock, som er en festival for punkrock, har blitt arrangert hver sommer siden 1991. === Økonomi === Statistikk fra Kommunaldepartementet viser at Horten er landets fattigste kommune i 2011. Kommunal Rapport skriver; Summen av alle frie inntekter ligger i Horten 12 prosent under landsgjennomsnittet. Det vil si at for hver krone gjennomsnittskommunen, i Norge, har å yte tjenester for, har Horten bare 88 øre. === Medier === Gjengangeren === Grunn- og videregående skoler === Det er sju barneskoler i Horten: Fagerheim skole på Nykirke, Lysheim skole på Skoppum, Åsgården skole i Åsgårdstrand, samt Granly, Lillås, Nordskogen og Sentrum skoler på Horten by. De fire ungdomsskolene er Bakkeåsen, Borre, Holtan og Orerønningen ungdomsskoler. Horten videregående skole har to lokasjoner på Horten like ved Lystlunden stadion. === Marinen === Den militære aktiviteten i Horten er beskjeden nå. Forsvarets forskningsinstitutt har avdelingen for undervannskrigføring i Horten, og forskningsskipet «Marjata» er registrert i Horten. Den administrative delen av Befalsskolen for Sjøforsvaret og Marinemuseet ligger i Horten i tillegg til Kongelige Norske Marines Musikkorps, et av forsvarets fem profesjonelle korps. === Elektronikkbedrifter === Hortensregionen er kjent for sin store konsentrasjon av elektronikkbedrifter, og omtales ofte som Norges «Silicon Valley». Begrepet «Electronic Coast» er forsøkt lansert som et samlebegrep, men har ikke slått an i nevneverdig grad. I kommunen ligger bl. a. GE Vingmed Ultrasound, som produserer medisinske ultralydscannere og andre medisinske elektronikkinstrumenter, Simrad og Kongsberg Maritime, begge bedrifter i Kongsberg Gruppen, som produserer navigasjonssystemer, simulatorer m.m, Norspace, som produserer elektronikk for romfartsindustrien og Sensonor, som produserer MEMS-gyroer for navigasjon og plattformstabilisering. === Bakkenteigen === USN, Universitetet i Sørøst-Norge, Campus Vestfold, ligger på Bakkenteigen, midtveis mellom Ra eller Åsgårdstrand og Horten by. Skolen gikk fra høyskolestatus til universitet i 2018. Campus Vestfold tilbyr over 80 studier og har omkring 5000 studenter. I samme bygg som skolen finner man Bakkenteigen kulturhus som har 450 sitteplasser og brukes til konserter, teater, danseforestillinger, stand-up, foredrag og annet. == Vennskapsbyer == Hillerød. Vennskapsforholdet ble inngått i 1946 eller 1947. Karlskrona. Vennskapsforholdet ble inngått i 1946 eller 1947. Lovisa ÓlafsfjörðurI 2009 ble Horten forespurt om å bli vennskapsby med den polske byen Ostrzeszów. == Klima == == Kjente personer fra Horten == Francis Hagerup (1853–1921), politiker (H), statsminister Arthur Omre (1887–1967), forfatter Carl O. Petersen (1897–1941), norsk polarfarer Barthold Halle (1925–), teaterinstruktør Per Bredesen (1930–2022), fotballspiller Rolv Wesenlund (1936–2013), skuespiller og underholder Sigurd Jansen (1932-), pianist, komponist, dirigent Vidar Lønn-Arnesen (1940–), programleder og underholder Grethe Kausland (1947–2007), skuespiller, sangerinne og underholder Jørgen Kosmo (1947–2017), politiker (Ap), stortingspresident, forsvarsminister, riksrevisor Finn Schjøll (1948–), blomsterdekoratør og TV-personlighet Kristin Halvorsen (1960–), politiker (SV), tidl. finansminister og kunnskapsminister Marie Ulven (1999-), artist, også kjent som "Girl in Red == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Horten, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Horten i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Horten - Statistisk sentralbyrå (no) Gjengangeren (lokalavis) === Kultur === (no) Horten bibliotek (no) Horten filmklubb Arkivert 15. januar 2019 hos Wayback Machine. (no) Borre Golfbane / Borre Golfklubb (no) Sportsklubben Falk (no) Falk Håndball (no) Ørn-Horten Fotball (no) Kultur i Horten på kart fra Kulturnett.no (no) Høgskolen i Vestfold === Historie === (no) Historiske fotografier fra Horten 1901-1938 (no) Historiske arkiver etter tidligere Horten kommune (1837-1987) på Arkivportalen (no) Historiske arkiver etter tidligere Borre kommune (1837-1987) på Arkivportalen (no) Historiske arkiver etter tidligere Åsgårdstrand kommune (1837-1964) på Arkivportalen (no) Kulturmiljøer i Horten

| ordførerparti = Ap

https://no.wikipedia.org/wiki/Haifa

2023-02-04

Haifa

['Kategori:32°N', 'Kategori:34°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Israel', 'Kategori:Haifa-distriktet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Haifa (hebraisk: חֵיפָה – Hefa) er en havneby ved middelhavskysten i Israel. Det er den største byen i det nordlige Israel, og den tredje største byen i hele Israel, med en befolkning på ca. 280 000 mennesker (2016). I tillegg bor det ytterligere rundt 300 000 mennesker i byer, landsbyer og kibbutzer i direkte tilknytning til Haifa, inkludert Daliyat al-Karmel, Krayot, Nesher og Tirat Carmel. Til sammen utgjør disse områdene et sammenhengende urbant område hvor det bor bortimot 600 000 mennesker til sammen. De utgjør kjernen i Haifas storbyområde.Haifa by er bygd på skåningen av Karmelberget, og bosetning her strekker seg mer enn 3000 år tilbake i tid. Den tidligste kjente bosetningen i området var Tell Abu Hawam, en liten havneby som etablerte seg i sen bronsealder (ca. 1300-tallet f.Kr.). På 200-tallet e.Kr. var Haifa kjent som et senter for farging. I århundrenes løp har byen hatt ulike herrer: den har blitt erobret og styrt av fønikere, persere, hasmoneerne, romere, bysantinere, arabere, korsfarere, osmaner, britene, og israelere. Siden etableringen av staten Israel i 1948 har byen lokalt blitt styrt av Haifa bykommune. I dag er byen en betydelig havn lokalisert ved Israels kyst mot Middelhavet i Haifabukta. Den dekker 63,7 km² og er lokalisert rundt 90 km nord for Tel Aviv. Den er et betydelig regionalt senter i nordlige Israel. To respekterte akademiske institusjoner, Universitetet i Haifa og Technion, er lokalisert i byen. Byen spiller en betydelig rolle for Israels nasjonale økonomi. Matam, et av de eldste og største høyteknologiske anlegg i landet, ligger i Haifa. I Haifabukta er det tungindustri, petroleumsraffinering og kjemisk prosessering. Tidligere var Haifa den vestlige endestasjonen for en oljerørledning som strakte seg fra Irak, over Jordan og til Middelhavet.Byen har blitt kjent som et godt og viktig eksempel på fungerende sameksistens og toleranse mellom ulike religiøse grupper i regionen, blant annet er byen kjent for lokaliseringen for Bahais verdenssenter, som er på UNESCOs liste over verdensarven. Det er også en norsk protestantisk sjømannskirke, etablert av pastor Per Faye-Hansen.

Haifa (hebraisk: חֵיפָה – Hefa) er en havneby ved middelhavskysten i Israel. Det er den største byen i det nordlige Israel, og den tredje største byen i hele Israel, med en befolkning på ca. 280 000 mennesker (2016). I tillegg bor det ytterligere rundt 300 000 mennesker i byer, landsbyer og kibbutzer i direkte tilknytning til Haifa, inkludert Daliyat al-Karmel, Krayot, Nesher og Tirat Carmel. Til sammen utgjør disse områdene et sammenhengende urbant område hvor det bor bortimot 600 000 mennesker til sammen. De utgjør kjernen i Haifas storbyområde.Haifa by er bygd på skåningen av Karmelberget, og bosetning her strekker seg mer enn 3000 år tilbake i tid. Den tidligste kjente bosetningen i området var Tell Abu Hawam, en liten havneby som etablerte seg i sen bronsealder (ca. 1300-tallet f.Kr.). På 200-tallet e.Kr. var Haifa kjent som et senter for farging. I århundrenes løp har byen hatt ulike herrer: den har blitt erobret og styrt av fønikere, persere, hasmoneerne, romere, bysantinere, arabere, korsfarere, osmaner, britene, og israelere. Siden etableringen av staten Israel i 1948 har byen lokalt blitt styrt av Haifa bykommune. I dag er byen en betydelig havn lokalisert ved Israels kyst mot Middelhavet i Haifabukta. Den dekker 63,7 km² og er lokalisert rundt 90 km nord for Tel Aviv. Den er et betydelig regionalt senter i nordlige Israel. To respekterte akademiske institusjoner, Universitetet i Haifa og Technion, er lokalisert i byen. Byen spiller en betydelig rolle for Israels nasjonale økonomi. Matam, et av de eldste og største høyteknologiske anlegg i landet, ligger i Haifa. I Haifabukta er det tungindustri, petroleumsraffinering og kjemisk prosessering. Tidligere var Haifa den vestlige endestasjonen for en oljerørledning som strakte seg fra Irak, over Jordan og til Middelhavet.Byen har blitt kjent som et godt og viktig eksempel på fungerende sameksistens og toleranse mellom ulike religiøse grupper i regionen, blant annet er byen kjent for lokaliseringen for Bahais verdenssenter, som er på UNESCOs liste over verdensarven. Det er også en norsk protestantisk sjømannskirke, etablert av pastor Per Faye-Hansen. == Etymologi == Det egentlige opphavet til Haifa er forblitt uklart. En teori er at det kan være avledet fra det hebraiske verbet חפה (hafa) i betydningen «å dekke» eller «å skjerme», det vil si slik Karmelberget skjermer Haifa; en annen forklaring er i det hebraiske חוֹף (hof), i betydningen «kyst», eller חוֹף יָפֶה (hof yafe), i betydningen «vakker kyst». == Demografi == Haifa er Israels tredje største by, bestående av 103 000 husholdninger, eller en befolkning på 266 300 mennesker. Innflyttere fra det tidligere Sovjetunionen utgjør 25 % av Haifas befolkning. I henhold til Israels statistiske sentralbyrå utgjør israelske arabere 10 % av Haifas befolkning, og de fleste bor i nabolagene Wadi Nisnas, Abbas og Halissa.Haifa er vanligvis framstilt som et godt eksempel på fredelig sameksistens mellom arabere og jøder, men en del spenning og fiendskap eksisterer fortsatt.Mellom 1994 og 2009 hadde byen en nedadgående og aldrende befolkning sammenlignet med Tel Aviv og Jerusalem. Årsaken var at yngre mennesker flyttet til sentrum av landet for utdannelse og arbeid, mens yngre familier migrerte til boområdene i forstedene. Grunnet nye prosjekter og bedret infrastruktur har byen imidlertid greid å snu befolkningsnedgangen. Emigrasjonen er blitt redusert, samtidig som den har tiltrukket seg mer intern innflytning til bysentrum. I 2009 var det økning i befolkningstallet for første gang på 15 år. == Historie == === Tidlig historie === En liten havneby som i dag er kjent som Tell Abu Hawam ble etablert i sen bronsealder (1300-tallet f.Kr.). I løpet av 500-tallet f.Kr. fortalte den greske geografen Skylaks i tiden under Perserriket om en by «mellom bukta og Zevs' forberg» (det vil si Karmelberget), hvilket kan være en referanse til Shikmona, en lokalitet i området Haifa. Ved hellenistisk tid hadde byen flyttet til et nytt sted sør for det som i dag er Bat Galim, ettersom havnen hadde blitt blokkert av sand. En gang på 200-tallet e.Kr. ble byen for første gang nevnt i jødisk talmudsk litteratur, da som en jødisk fiskerlandsby og hjemmet til rabbiner Avdimi og andre jødiske lærde. En gresktalende befolkning som levde langs kysten på denne tiden drev handel.Haifa var lokalisert i nærheten av byen Shikmona, et senter for fremstilling av det tradisjonelle fargestoffet tekhelet (תכלת, «turkis/blå») benyttet for å farge særskilt tøy benyttet i religiøs sammenheng, blant annet klesdrakten til den jødiske ypperstepresten. Det arkeologiske stedet Shikmona ligger sørvest for Bat Galim. Karmelberget og elven Kishon er også nevnt i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet). En hule ved toppen av Karmelberget er kjent som «Elias grotte», tradisjonelt knyttet til profeten Elia og hans lærling Elisja.Under bysantinsk styre fortsatte Haifas befolkningstall å øke, men byen fikk ingen større betydning. Som følge av den arabiske og muslimske erobringen av Palestina på 630-tallet ble Haifa neglisjert som havneby til fordel for Akko. Under Rashidun-kalifatet begynte Haifa å utvikle seg som by. På 800-tallet under Umayyade- og Abbaside-kalifatet, etablerte byen handelsforbindelser med havner i Egypt og fikk flere skipsverft. Innbyggerne, jøder og stadig flere arabere, var engasjert i handel og sjøfart. Produksjon av glass og fargestoffer fra sjøsnegler var byens fremste industrier. === Korsfarer- og muslimsk tid === Byens framgang endte i 1100 da Haifa ble beleiret og erobret av vestlige korsfarere etter en hard kamp mot dens jødiske og muslimske befolkning. Under korsfarerne ble Haifa redusert til en landsby som drev jordbruk og fiske. Den ble en del av fyrstedømmet Galilea innenfor kongeriket Jerusalem. Som følge av seieren ved Hattin erobret Saladins hær Haifa i midten av juli 1187. Korsfarerne under engelske Rikard Løvehjerte gjenerobret Haifa i 1191. Karmelittordenen etablerte en kirke på Karmelberget i løpet av 1100-tallet. Under muslimsk styre ble kirken gjort om til moské og senere et sykehus. Først på 1800-tallet ble den gjenopprettet som karmelittisk kloster over grotten assosiert med Elia.Byens festning ble ødelagt i 1187 av Saladin, og i 1265 ble Haifa erobret av Baibars' hær av mamelukker fra det muslimske Egypt. De ødela byens forsvarsverker som hadde blitt gjenreist av kong Ludvig IX av Frankrike, foruten også det meste av husene i byen for å forhindre ny bosetning. Under mamelukktiden mellom 1200- og 1500-tallet syntes det som om byen stort sett var forlatt. === Osmansk tid === I 1596 nevnes Haifa i osmanske skatteregistre med 32 muslimske husholdninger og betalte skatt på hvete, bygg, oliven, geiter og biavl.I 1764-1765 var Haifa en landsby på rundt 250 beboere. I 1761 hadde Daher el-Omar, den muslimske herskeren av Akko og Galilea, flyttet befolkningen til et nytt befestet sted rundt 2,4 km mot øst og ødela det gamle stedet. Denne hendelsen var begynnelsen på byen i dens moderne lokalisering. Etter al-Omars død i 1775, forble byen under osmansk styre fram til 1918, med unntak av to kortere perioder. I 1799 erobret Napoléon Bonaparte byen under hans ellers mislykte krig for å erobre Palestina og Syria (1798–1801), og trakk seg snart tilbake. Han krevde æren for å ha ødelagt festningsverkene i Kaïffa (slik Haifa blant annet ble stavet), foruten dem i Gaza, Jaffa og Akko. Mellom 1831 og 1840 hersket Muhammad Ali av Egypt over Haifa etter at hans sønn Ibrahim Pasja hadde erobret den fra osmanene. Da den egyptiske okkupasjonen ebbet ut og Akko fikk en nedgang, økte Haifas betydning. Ankomsten av en tyske protestantisk sekt, tempelgesellschaft, i 1868, ble et vendepunkt for Haifas utvikling. Tyskerne bygde og drev en dampdrevet kraftstasjon, opprettet fabrikker og startet vogntrafikk til Akko, Nasaret, og Tiberias, og spilte en viktig rolle i moderniseringen av byen.De første europeiske jødene kom til Haifa mot slutten av 1800-tallet fra Romania. Det sentrale jødiske koloniseringssamfunnet i Romania kjøpte over 4 km² med land i nærheten av Haifa. I 1909 ble Haifa sentral for det religiøse trosfellesskapet Bahai, da levningene av deres profet Báb ble flyttet fra Akko til Haifa og de reiste en helligdom på Karmelberget. Det ble bygget jernbane mellom 1903 og 1905, noe som økte Haifas vekst. === Britisk mandat === Haifa ble frigjort fra osmanene i september 1918 av indisk kavaleri med spyd og sverd som tjenestegjorde i den britiske hæren.Under det britiske mandatet av Palestina ble Haifa en industriell havneby. Technion ble bygget på denne tiden. I løpet av de neste tiårene økte antallet jøder jevnlig grunnet innflytning særlig fra Europa. Samtidig økte antallet arabere som kom fra landsbyer rundt og fra platået Hauran i Syria. Grunnen til den arabiske innflytningen var hovedsakelig at prisene på jordbruksavlinger hadde falt. Mellom 1922 og 1932 økte de muslimske, jødiske og kristne befolkningene med henholdsvis 217 %, 256 %, og 156 %.Haifas utvikling skyldes mye de britiske planene om å gjøre byen til en sentral havn og et midtpunkt for utskiping av råolje fra Midtøsten. Britene bygde havnen og raffineringsanlegg, og la således grunnlaget for byens tungindustri. Haifa ble også en av de første byene som ble elektrifisert. Haifas elektriske kraftstasjon åpnet i 1925, noe som også ga økt industrialisering. Det statsdrevne jernbaneselskapet Palestine Railways hadde sitt hovedverksted i Haifa. Ved 1945 hadde befolkningsfordelingen endret seg til 33 % muslimsk, 20 % kristne, og 47 % jødisk. I 1947 var det 70 910 arabere (disse fordelte seg på 41 000 muslimer og 29 910 kristne) og 74 230 jøder i Haifa. Det kristne samfunnet var hovedsakelig tilhørende den greske melkittiske kirke. FNs delingsplan for Palestina i 1947 hadde fordelt Haifa til den foreslåtte jødiske staten. Den 30. desember 1947 kastet medlemmer av Irgun, en jødisk undergrunnsmilits, bomber på en gruppe arabere i Haifa, drepte seks og skadde 42. Som svar drepte araberne 39 jødiske ansatte ved oljeraffineriet i Haifa. En jødisk milits tok hevn ved å angripe en arabisk landsby. Å kontrollere Haifa var kritisk i den påfølgende arabisk-israelske krig i 1948, ettersom det var den fremste industri- og havnebyen i britisk Palestina. Britiske tropper i Haifa omgrupperte den 21. april 1948 ved å trekke det meste av styrkene fra byen, men beholdt kontrollen over havneanleggene. To dager senere ble en kombinasjon av lokale og utenlandske styrker angrepet av en jødisk styrke ledet av Moshe Carmel. Operasjonen førte til en stor forskyvning av den arabiske befolkningen i Haifa. Den arabiske flukten fra Haifa var motivert delvis av frykt, men også av ordre fra de arabiske lederne som håpet å paralysere byen ved å etterlate den som en spøkelsesby. === Staten Israel === Etter den israelske selvstendighetserklæringen og etableringen av staten Israel den 14. mai 1948 ble Haifa inngangsporten for jødisk innflytning til Israel. Etter den arabisk-israelske krig bosatte de jødiske immigrantene seg i nye nabolag, blant dem Kiryat Hayim, Ramot Remez, Ramat Shaul, Kiryat Sprinzak, og Kiryat Eliezer. I 1953 ble det opprettet en plan for byplanlegging for transport og framtidig arkitektonisk formgivning.I 1959 gjorde en gruppe marokkanske jøder opprør i Wadi Salib ved å hevde at staten diskriminerte dem. Deres krav om «brød og arbeid» var rettet mot statlige institusjoner, Arbeiderpartiet og Histadrut (organisasjon av fagforeninger). Tel Aviv fikk uansett økt status, mens Haifas rolle som regional hovedstad minsket. Åpningen av Ashdod som havn forsterket dette. Også turismen sank da israelske myndigheter vektla Tiberias som et turistsenter.Fra 1999 til 2003 var det flere palestinske selvmordsangrep i Haifa som førte til drap på 68 sivile. I 2006 ble Haifa rammet av 93 raketter fra Hizbollah, en islamittisk terrororganisasjon i Libanon. Det førte til drap på 11 sivile, og store deler av befolkningen flyktet i den første uken av den andre Libanonkrigen. == Referanser == == Eksterne lenker == (ru) Offisielt nettsted (en) Haifa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Haifa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Haifa Travel Guide Arkivert 30. mars 2014 hos Wayback Machine., reiseguide Bahai World Centre, Haifa, Bahais verdenssenter Places To Visit in Haifa Arkivert 9. august 2014 hos Wayback Machine., steder å besøke

– –

https://no.wikipedia.org/wiki/Adolf_Hitler

2023-02-04

Adolf Hitler

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Adolf Hitler', 'Kategori:Antisemittisme', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere i De lange knivers natt', 'Kategori:Deltakere i Ølkjellerkuppet', 'Kategori:Dyrevernere', 'Kategori:Dødsfall 30. april', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 20. april', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt før 1925)', 'Kategori:Medvirkende til Holocaust', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)', 'Kategori:Organisasjonsledere', 'Kategori:Personer fra Bezirk Linz-Land', 'Kategori:Personer fra Braunau', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:Revolusjonære', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske aktivister', 'Kategori:Tyske kanslere', 'Kategori:Tyske malere', 'Kategori:Tyske nazister', 'Kategori:Tyske partiledere', 'Kategori:Tyske soldater', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider', 'Kategori:Østerrikere fra andre verdenskrig']

Adolf Hitler (født 20. april 1889 i Braunau am Inn i Østerrike, død 30. april 1945 i Berlin i Tyskland) var en tysk nasjonalsosialistisk politiker som var Tysklands leder fra 1933 til han tok sitt liv ved slutten av andre verdenskrig. Under Hitler ble Tyskland et diktatur og innledet andre verdenskrig ved invasjon av nabolandene. Tyskland ble på slutten av krigen okkupert av de allierte og regimet avsatt. Han var fra 1921 «fører» for Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti, fra 1933 rikskansler og fra 1934 «fører og rikskansler» og samtidig regjeringssjef og statsoverhode for Det tyske rike. Han var østerriksk av fødsel og bakgrunn, men flyttet til Tyskland i 1913 og ble tysk statsborger i 1932. Han tjenestgjorde under første verdenskrig med korporals grad. Hitler hadde grunnskoleutdanning og arbeidet før første verdenskrig som kunstmaler. Han kom til makten etter den økonomiske krisen som oppstod i Tyskland i etterkant av første verdenskrig og den store depresjonen etter børskrakket i 1929. Ved bruk av propaganda og karismatisk tale appellerte han til arbeider- og middelklassens økonomiske behov, og slo an nasjonalistiske, antisemittiske og antikommunistiske toner. Etter å ha kommet til makten etablerte han det nasjonalsosialistiske diktaturet «det tredje riket» i Tyskland. Han forbød alle opposisjonspartier og forfulgte politiske, ideologiske og kulturelle motstandere og personer tilhørende forskjellige minoritetsgrupper, rasemessig eller på annet vis. Samtidig restrukturerte han økonomien og satte igang store sosiale programmer og utbygging av infrastruktur og teknologi. Han fremmet samtidig en ekspansiv utenrikspolitikk, og Tyskland og dets allierte i aksemaktene kontrollerte på det meste store deler av Europa. På den annen side fremmet han en rasistisk «blod og rase»-ideologi, og bedrev en systematisk diskriminering og senere forfølgelse av bl.a. jødene og sigøynerne – som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet i holocaust.

Adolf Hitler (født 20. april 1889 i Braunau am Inn i Østerrike, død 30. april 1945 i Berlin i Tyskland) var en tysk nasjonalsosialistisk politiker som var Tysklands leder fra 1933 til han tok sitt liv ved slutten av andre verdenskrig. Under Hitler ble Tyskland et diktatur og innledet andre verdenskrig ved invasjon av nabolandene. Tyskland ble på slutten av krigen okkupert av de allierte og regimet avsatt. Han var fra 1921 «fører» for Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti, fra 1933 rikskansler og fra 1934 «fører og rikskansler» og samtidig regjeringssjef og statsoverhode for Det tyske rike. Han var østerriksk av fødsel og bakgrunn, men flyttet til Tyskland i 1913 og ble tysk statsborger i 1932. Han tjenestgjorde under første verdenskrig med korporals grad. Hitler hadde grunnskoleutdanning og arbeidet før første verdenskrig som kunstmaler. Han kom til makten etter den økonomiske krisen som oppstod i Tyskland i etterkant av første verdenskrig og den store depresjonen etter børskrakket i 1929. Ved bruk av propaganda og karismatisk tale appellerte han til arbeider- og middelklassens økonomiske behov, og slo an nasjonalistiske, antisemittiske og antikommunistiske toner. Etter å ha kommet til makten etablerte han det nasjonalsosialistiske diktaturet «det tredje riket» i Tyskland. Han forbød alle opposisjonspartier og forfulgte politiske, ideologiske og kulturelle motstandere og personer tilhørende forskjellige minoritetsgrupper, rasemessig eller på annet vis. Samtidig restrukturerte han økonomien og satte igang store sosiale programmer og utbygging av infrastruktur og teknologi. Han fremmet samtidig en ekspansiv utenrikspolitikk, og Tyskland og dets allierte i aksemaktene kontrollerte på det meste store deler av Europa. På den annen side fremmet han en rasistisk «blod og rase»-ideologi, og bedrev en systematisk diskriminering og senere forfølgelse av bl.a. jødene og sigøynerne – som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet i holocaust. == De tidligste år == Hitler gjorde sitt for å tåkelegge sin egen bakgrunn. Som han sa med tanke på sine politiske motstandere i 1930: De skal ikke få vite «hvorfra jeg kommer og fra hvilken familie jeg stammer». Sommeren 1938, etter at Østerrike ble innlemmet i Det tyske rike, lot han landsbyene Döllersheim og Strones evakuere for å rydde rom til et militært øvingsområde – dette var hans foreldres og besteforeldres hjemsteder. Hitler unngikk nøye fødestedet Braunau og fikk Himmler til å granske forfedrene trolig med sikt på å slette ut alle spor. === Familiebakgrunn === Adolf Hitler ble født i den lille østerrikske grensebyen Braunau am Inn (Oberösterreich) rett overfor det tyske Bayern. Han var den fjerde i en søskenflokk på seks fra farens tredje ekteskap. Hans far var tollfullmektigen Alois Hitler, og moren var hans inngiftede niese Klara, født Pölzl. Av de seks søsknene var det bare Adolf og hans søster Paula som vokste opp. Hitler hadde katolske foreldre, men frafalt selv troen senest i tenårene.Alois Hitler hadde i tillegg en uekte sønn (Alois junior) og datter (Angela) fra sitt annet ekteskap. I Mein Kampf skildret Hitler sin far som en tyrann. Basert på biografier fra 1930-årene beskriver Vernon Alois som brysk, streng, ambisiøs og pertentlig. Adolf fryktet og opponerte mot faren. Historikere mener at det ikke finnes grunn til å anta at Alois Hitler gav sin sønn noen strengere oppdragelse enn det som var vanlig på den tiden. Men noe Hitler en gang uttrykte takknemlighet for, var at faren, som var uekte sønn av bondejenta Anna Maria Schicklgruber, endret sitt etternavn til Hitler. Det skjedde i 1876, da Alois var 40 år, ett år etter at moren og hans formentlige far møllerlærlingen Johann Georg Hiedler (derav Hitler) var gått bort. At Adolf Hitlers farfar skal ha vært Johann Georg Hiedler er omstridt, fordi Johann Georg (som senere giftet seg med Anna Maria) aldri hadde anerkjent noe slikt farskap. Derimot hadde hans bror Nepomuk Hüttler avlagt en edelig erklæring om at Johann Georg var Alois' far. Hva Johann Georg ville ha ment om det, er ikke godt å si; han var på det tidspunkt allerede død. Hitler visste ikke med absolutt sikkerhet hvem hans farfar var. Dette forhold grep hans motstandere fatt i på 1920-tallet; det ble antydet at føreren for det ekstremt antisemittiske og tysknasjonale NSDAP selv kunne være av jødisk eller tsjekkisk opphav. Det er blitt spekulert i om Adolf Hitler var «Mischling av andre grad» og at han selv skal ha vært bekymret for muligheten. Denne historien finnes i flere versjoner. En går i korte trekk ut på at Hitlers bestemor hadde vært tjenestepike hos familien Rothschild i Wien. En annen versjon skriver seg fra Hans Frank og går ut på at han i 1930 hadde sett et brev fra Hitlers nevø, William Patrick Hitler (sønn av Hitlers halvbror Alois Hitler jr.) der denne truet med å fortelle verden at Adolf Hitler var kvart jøde. William Patrick Hitler skal i et brev ha antydet at Adolf Hitler hadde «jødeblod i årene». ==== Spekulasjoner ==== Hitler fikk 1930 Hans Frank til undersøke spørsmålet om «ikke-ariske» personer blant Hitlers forfedre. Frank kom frem til at Maria Anna Schicklgruber hadde født en sønn da hun var kokke hos den jødiske familien Frankenberger i Graz i Steiermark. Mens han satt fengslet i Nürnberg etter krigen skrev Frank at Frankenbergers far skal ha betalt Maria Anna bidrag frem til barnet var 14 år gammelt. Franks historie har senere blitt tilbakevist. Frankenberger er ikke et jødisk navn og de eneste med det navnet i Graz var katolikker. Frankenberger-familiens sønn var for ung til å passe med Franks historie. Det finnes ingen indikasjon på at Maria Anna bodde i Graz eller at hun var ansatt hos slakteren Leopold Frankenreiter. Det er heller ingen ting som tyder på at selve utpressingshistorien er sann. Hans Franks fortelling er diktert da han etter krigen satt og ventet på å bli henrettet for forbrytelser mot menneskeheten.Avisen Daily Mirror publiserte i oktober 1933 et bilde av en gravstein på den jødiske gravplassen i București med navnet «Adolf Hittler». Gravsteinen hadde delvis hebraiske bokstaver. Denne Adolf Hittler (1832–1892) hadde skiftet navn fra det jødiske Avraham Eliyohn (eller Eyliyohn), noe som gjør det tvilsomt om han overhodet var i slekt med Hitler. Oppslaget bidro til spekulasjoner om Hitler hadde delvis jødisk bakgrunn. Etternavnet Hitler eller Hittler forekom blant jøder i Øst-Europa, men det er ikke kjent om noen av disse utvandret til Østerrike. Det har vært en del usikkerhet om Hitlers farfar. Dersom inskripsjonen på Adolf Hittlers gravstein var korrekt, kan han utelukkes som farfar fordi han ikke var mer enn fem år gammel da Hitlers far ble født. Hvorvidt Hittler var i slekt med Hitler, er heller ikke kjent. Adolf var et ganske vanlig guttenavn på den tiden. Hittler forekommer som etternavn både uavhengig av Hitler eller som en variant av dette navnet, etter 2. verdenskrig også fordi flere personer med etternavn Hitler har endret navnet til Hittler. I tillegg blir Hitler av og til feilstavet Hittler, kanskje fordi navnene uttales likt på flere språk. I mellomkrigstiden var ikke Hitler og Hittler sjeldne navn. I New York var det 22 oppføringer i telefonkatelogen med dette etternavnet. I Romania og Tsjekkoslovakia var det en del jøder med dette etternavnet eller varianter for eksempel Heidler eller Hettler), i Tsjekkoslovakia kan navnet ha opphav i Hidlar eller Hidlarcek. Fra midten av attenhundretallet hadde en god del jøder i Galicja dette navnet og trolig var de fleste amerikanere med Hit(t)ler som familienavn jøder med opphav i Galicja.Hitler selv var opptatt av at journalistene ikke skulle bry seg med hans bakgrunn: «Sie dürfen nicht wissen, woher ich komme und aus welcher Familie ich stamme.» Granskinger i 1960-årene konkluderte med at Hitler ikke hadde jødisk aner, derimot var det tett innavl i familien («besonders dichte Inzucht»). Alois' far (Adolf Hitlers farfar) var samtidig Klaras morfar (Adolf Hitlers oldefar). === Barndom og skolegang === Alois Hitlers yrke førte til at familien flyttet stadig rundt, fra Braunau til Passau, Lambach og så til Leonding ved Linz. På de forskjellige folkeskolene som han ble sendt til var Adolf Hitler en god elev. Han trivdes godt på benediktinernes klosterskole (2.-3. kl., 1897/98) og kunne også mange år senere tale varmt om tiden i klosterkirkens guttekor, om sangundervisningen og om klosterliturgien. Kanskje var det herfra han fikk sin fascinasjon for hakekorset, en av klosterets tidligere abbeder var pater Theodorich Hagn (død 1862), og hans personlige våpenskjold hadde et hakekors («Hagn»=«Haken») og det var meislet inn på et fremtredende sted der den unge skolegutten må ha sett det. Noen indikasjoner i egentlig forstand på en slik impuls har ikke latt seg påvise av historikerne. Dersom årene på denne skolen har etterlatt seg relevante spor i Hitlers sinn, er det andre elementer som peker seg ut som mer sannsynlige: Kirkemusikken, som Hitler senere har tilkjennegitt gjorde inntrykk på ham, kunne få sin forlengelse i hans senere fascinasjon av Richard Wagners musikk, som han dyrket med en nærmest religiøs inderlighet: Die Meistersinger von Nürnberg skal han ha sett over 100 ganger. Dessuten kan den store respekt som omverdenen viste benediktinerabbeden ha stemt godt overens med hans senere fremelskelse av persondyrkelsen rundt seg selv. Men på realskolen i Linz kom han fullstendig til kort både på det akademiske og det sosiale området. Han måtte ta det første skoleåret (1900/01) om igjen, og lærerne skrev i karakterboken at han «manglet arbeidslyst». Hitler fremstilte senere det hele som en slags «lærestreik» rettet mot faren, som skal ha forsøkt å påtvinge ham en fremtidig yrkeskarriere som embedsmann, og den hyppige pryl faren gav ham kunne i så fall passe inn. Selv hadde han ønske om å bli kunstmaler, mot farens vilje. I denne fremstillingen kan det ha vært et sannhetskorn, for Hitler hadde til tider det selvbilde at han var en miskjent kunstner. Blant karakteregenskaper han la for dagen på denne tiden, var selvopptatthet og motstand mot regelmessig arbeid. Hitlers far, Alois, døde 3. januar 1903, i en alder av 65 år, og farens død gikk svært inn på tretten år gamle Adolf. Farens død kan også vært en lettelse da Adolf slapp den stadig kritikken. Adolfs skoleprestasjoner tok seg ikke opp. At det skulle skyldes at den unge Hitlers «lærestreik» mot sin far vedvarte etter farens død lyder ikke plausibelt. Dermed er lærestreiken kanskje ikke en fullgod forklaring på den dårlige karakterboken. Da han var 16 år, avsluttet Adolf sin skolegang uten eksamenspapirer. === Ung mann i Wien og München === Fra 1905 kunne Hitler takket være en statsrente som farløs og på grunn av tilsendte penger fra sin mor leve et fritt og ubundet bohemliv. I oktober 1907 meldte han seg til opptaksprøve på kunstakademiet i Wien. Hitlers tegninger ble godtatt, og av 120 fremmøtte var han en av de 33 midlertidig godkjente. Men neste dag ble tegningene hans avvist som «utilfredsstillende». Han oppsøkte akademiets rektor som ytret at Hitlers talent kanskje lå mer i retning av arkitektur. Men etter å ha blitt avvist av kunstakademiet også i 1908, gjorde han ingen flere forsøk på å skaffe seg utdannelse, enten akademisk, kunstnerisk eller praktisk yrkesrettet. Statsrenten han fikk som farløs lå over en lærers begynnerlønn, så han levde godt på den. Den 21. desember 1907 døde hans mor Klara smertefullt av brystkreft. Morens død gikk svært inn på Hitler. Helt til slutten av livet hun ble behandlet av den jødiske legen dr. Eduard Bloch. Hitler var svært takknemlig for dr. Blochs behandling og holdt sin hånd over ham da Tyskland okkuperte Østerrike. Han sørget også for at Bloch fikk utvandre til USA i 1940, der han døde fem år senere. I 1909, da han var 20 år, flyttet Hitler til Wien, der han levde av strøjobber og salg av håndmalte postkort. I mannshjemmet der han flyttet inn i 1910, samarbeidet han med en jødisk beboer ved navn Reinhold Hanisch, som fikk til oppgave å ta seg av salget av Hitlers bilder. I Wien ble han kjent med raseideologen og antisemitten Jörg Lanz von Liebenfels' pseudovitenskapelige og nyreligiøse skrifter. Han ble også influert av den antisemittiske polemikken som lederen av Det alltyske forbund, Georg Ritter von Schönerer, og som Wiens borgermester dr. Karl Lueger, stod for. Det antas at det var på denne tid at han dannet seg forestillingen om en overlegen arisk herskerrase. Men noe som fanget hans interesse mer enn politikk var operaen, og særlig Richard Wagners operaer. Ifølge hans daværende venn August Kubizek ble Hitler som forvandlet når han lyttet til opera. Hitler forsøkte også selv å skrive en opera som han oppkalte etter Vølund smed.Ifølge August Kubizek, som skrev en bok om sitt vennskap med Hitler, var Adolf Hitler en gang heftig avstandsforelsket i en ung jødinne i Linz ved navn Stefanie Isak. Hitlerbiografen John Toland skriver at da Stefanie mange år etter fikk høre at hun hadde vært gjenstand for slik oppmerksomhet, ble hun som lamslått.Senere hevdet Hitler i Mein Kampf at hans forvandling fra å være motstander av en religiøst fundert, til å bli en tilhenger av en rasistisk fundert antisemittisme skjedde etter å ha støtt på en ortodoks jøde. Fra Mein Kampf, kapittel II: «Det var svært få jøder i Linz. I løpet av århundrene hadde jødene som bodde der blitt europeisert i sin ytre fremtoning og var så like andre menneskelige vesener at jeg til og med anså dem som tyskere. Grunnen til at jeg den gang ikke innså det absurde ved en slik illusjon var at det eneste ytre trekk som skilte dem fra oss var deres merkelige religiøse praksis. Idet jeg trodde at de ble forfulgt på grunn av deres tro, vokste min aversjon mot å lytte til bemerkninger mot dem nesten til en avskyfølelse. Jeg kunne ikke på noen måte mistenke at det kunne være noe slikt som en systematisk antisemittisme.En gang, da jeg gikk gjennom byens sentrum, støtte jeg plutselig på et fenomen i en lang kaftan med sorte kinnskjegg. Min første tanke: Er dette en jøde? Jeg smugtittet forsiktig på mannen. De så da sannelig ikke slik ut i Linz. Men jo mer jeg studerte den merkelige fremtoningen og gransket dens trekk ett for ett, desto mer tok et annet spørsmål form i min hjerne: Er dette en tysker?» Etter at han hadde fått utbetalt farsarven i mai 1913, flyttet han fra Wien til München. I Mein Kampf skrev han senere hvordan han hadde lengtet etter å bo i «en tysk by». Her ble hans interesse for arkitektur styrket, en interesse som først var blitt vekket i Wien. Dette ble et kunst- og arkitektursyn som skulle preget ham resten av livet. Han ble også kjent med den rasistiske forfatteren Houston Stewart Chamberlains verker. Ved å reise til München unngikk han også å bli innkalt til østerriksk militærtjeneste. Dette viser at han hadde utviklet et tysknasjonalt sinnelag som vanskelig ville la seg realisere i den flernasjonsstaten som Østerrike-Ungarn var, og fraflyttingen fra Wien var således det første tydelige tegn på en politisk betinget beslutning fra Hitlers side. Ved utbruddet av første verdenskrig meldte han seg omgående som frivillig og med stor entusiasme. Han var ivrig i tjenesten. === Under første verdenskrig === Som menig i det 16. bayerske reserveinfanteriregiment «List» tilbragte Hitler hele den første verdenskrig som meldingsløper ved Vestfronten. Han trådte inn i hæren som frivillig den 16. august 1914, og ble utmerket med Jernkorset av annen klasse i desember. Han ble såret i benet i oktober 1916 i Nord-Frankrike, og ble ikke sendt tilbake til frontlinjen før i begynnelsen av mars 1917. I 1918 fikk han Jernkorset av første klasse. Hitler gikk for å være en korrekt soldat, men ble blant medsoldatene snarere mislikt på grunn av sin ukritiske og underdanige holdning til offiserene. Under rettssaken etter ølkjellerkuppet i 1924 beskrev han seg selv som en som «aktet de foresatte, ikke motsa noen av dem, og føyde seg blindt». Den 15. oktober 1918, kort tid før krigsslutt, ble Hitler sendt til et feltlasarett i byen Pasewalk i Vorpommern etter et gassangrep ved fronten. Den midlertidige blindheten som han ble behandlet for tilskrev han selv det gassangrepet som hans avdeling var blitt utsatt for. Men senere forskning på grunnlag av sykejournalen antyder at blindheten snarere kan ha vært en senere hysterisk reaksjon på det tyske nederlaget. Hitler ble i alle fall psykiatrisk behandlet av en militærlege som så skulle anføre at han var psykopat og fullstendig uegnet til ledelsesoppgaver.På lignende vis hadde også Hitlers kompaniforesatte ytret seg under krigen: «Denne hysterikeren vil jeg aldri gjøre til underoffiser!». Det hadde altså ikke bare med Hitlers østerrikske statsborgerskap å gjøre at han, til tross for sine to jernkors og andre utmerkelser, gikk gjennom hele krigen uten få høyere enn korporals grad. Likevel var Hitlers fronterfaringer av stor betydning, fordi han til tross for betydelige feilgrep på området la for dagen en viss forståelse for militære anliggender. == Veien til makten == === Tidlig politisk karriere === Hitler hevdet senere at det var hans reaksjon mot den tapte krig og «novemberforbryterne» som gjorde at en beslutning om å bli politiker begynte å modnes i ham. Dette synes i dag noe tvilsomt i lys av hans uklare holdning til datidens hendelser i de første månedene etter krigen. Umiddelbart etter krigen er det vanskelig å finne noe som helst som vitner om at Hitler da hadde politiske ambisjoner. Han dro rett tilbake til regimentskasernene i München, og gjorde sitt beste for å unngå å bli dimittert fra det militære. Flere ganger lot han seg velge til en av regimentets tillitsmenn, og var dermed en slags liaison til den sosialistiske ministerpresident Kurt Eisners bayerske sovjetrepublikk. I forvirringen etter drapet på Eisner engasjerte Hitler seg verken for sovjetrepublikken eller for republikkens motstandere – selv om man i lys av hans senere løpebane skulle ha forventet at han ville ha kastet seg inn på den antisovjetiske side som var anført av det folkenasjonalistiske og antidemokratiske frikorps. Det virker heller som om han holdt seg forsiktig i bakgrunnen. Det finnes til og med et foto som viser at Hitler deltok i en sørgemarsj for den myrdede Eisner, som dessuten var jøde. Også dette blir av enkelte historikere anført som en indikasjon på at Hitlers politiske anskuelser slett ikke var så ferdig utpreget som han seks år senere selv ville ha det til i Mein Kampf. Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, lot Hitler seg verve av den såkalte «Münchener Reichswehrverwaltung» (den münchenske riksvernsforvaltning), som den gang var den avgjørende maktfaktor i Bayern. Det er ting som tyder på at han på denne måten ønsket å vinne de nye makthaveres velvilje: Han forrådte regimentskamerater som hadde engasjert seg på sovjetregjeringens side. De toneangivende menn i den såkalte «Schwarze Reichswehr» (sorte riksvern), som for eksempel major Ernst Röhm, synes å ha sett i Hitler en potensiell agitator som kunne være dem behjelpelig med å spre nasjonalistiske tanker blant arbeiderne. De sendte Hitler til skoleringskurs for propagandatalere, og gav ham i oppdrag å spionere på politiske partier og kretser. Det var mange slike som oppstod i det postrevolusjonære München. Ett av dem var et parti stiftet av låsesmeden Anton Drexler, nemlig Det tyske Arbeiderparti (DAP) som forfektet fremmedfiendtlige, antisemittiske og pseudo-sosialistiske ideer. Første gang Hitler besøkte deres møter var den 12. september 1919. Da en av talerne tok til orde for at Bayern skulle bryte ut av Det tyske rike, motsa Hitler ham så energisk og veltalende at man merket seg hans retoriske talent. Han må også selv ha lagt merke til at han var i stand til å fjetre sine tilhørere og vekke til live deres følelser. Allerede samme kveld forsøkte Drexler å verve ham. På oppdrag av sine arbeidsgivere meldte Hitler seg inn i DAP den 19. oktober – som 55. medlem (ikke som det syvende, som han selv senere skulle påstå). At hans medlemsnummer var 555 kom av at DAPs medlemstelling begynte med 501, et knep for å foregi noe større tilslutning enn de hadde. På denne tiden kom Hitler for første gang i berøring med den antisemittiske forfatteren Dietrich Eckart fra Thuleselskapet. Eckart var på leting etter en agitator som kunne vinne arbeiderne og folk fra de lavere samfunnslag for hans høyreradikale tankegods. Han var en av de første som innså hvilket potensial som bodde i Hitler, og fremmet ham i det videre i råd og dåd. I 1920 ble han utgiver av Hitlers partiblad «Völkischer Beobachter». Ettersom Hitler med sine medrivende talegaver innbragte stadig flere tilhørere og medlemmer, ble han snart helt uunnværlig for det lille DAP. Det tok ikke lang tid før han fikk en lederposisjon for partiets vervingsarbeide. I begynnelsen av 1920 var han med på å utvikle DAPs 25-punktsprogram, og det var han som sørget for at partiet tilføyde «nasjonalsosialistisk» til sitt navn og ble «det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti» (NSDAP). Da han ble dimittert fra hæren den 31. mars 1920, var han allerede i stand til å livnære seg av de honorarer han fikk som taler. Han var som «ølstueagitator» blitt uunnværlig for det fremdeles marginale NSDAP. Dette dro han nytte av da han i juli 1921 utmanøvrerte den gamle partiledelsen, og med et ultimatum tvang igjennom at han selv ble valgt til NSDAP-formann. Hitler var nå en politisk lokalkjendis. Utenfor Bayern ble han imidlertid stort sett betraktet som en forunderlig raring, han utløste ikke noen større frykt. Selv om han var eksponent både for synspunktet at våpenhvilen som tyske delegater undertegnet 11. november 1918 hadde vært et svik, og også på andre punkter propagerte det som er blitt kjent som dolkestøtslegenden, var ikke dette noe så besynderlig at han stakk seg ut som særlig farlig. === Kuppforsøk og fengselsstraff === Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, ble Bayern regjert av den nasjonalistisk og monarkistisk sinnede generalstatskommissar Gustav Ritter von Kahr, som ikke la skjul på sin avvisning av demokratiet og den angivelig «røde» riksregjeringen i Berlin. Hitler og den tidligere generalkvartermesteren for Hærens Overkommando (Oberste Heeresleitung, OHL) Erich Ludendorff, som var begynt å sympatisere med NSDAP, betraktet derfor Kahr som en alliert i deres plan om å styrte regjeringen i Berlin. Planen hadde Mussolinis «marsj mot Rom» i oktober 1922 som hovedinspirasjon. Hitler trodde at den franske okkupasjon av Ruhrområdet, den voldsomme inflasjonen og den heftige indre uro i Tyskland ville sikre ham tilstrekkelig støtte i de brede lag av befolkningen. Om kvelden 8. november 1923 stormet Hitler og noen bevæpnede menn Münchens Bürgerbräukeller, der Kahr akkurat holdt en tale. Men det var bare på grunn av våpenmakten at Kahr lot som om han gikk med på Hitlers forslag i dette «ølkjellerkuppet». Allerede neste morgen gikk politiet løs på Hitlers og hans tilhengeres marsj. Det ble skutt mot de marsjerendes første rekker, men Hitlers faste ledsager og vakt, Ulrich Graf, kastet seg foran og ble hardt såret av kuler som sannsynligvis ellers ville ha rammet Hitler. Skuddsalvene jagde opprørerne på vill flukt. Ludendorff ble arrestert allerede den 9. november, Hitler noen få dager etter i hjemmet til vennen Ernst Hanfstaengl. Rettssaken mot kuppmakerne begynte den 26. februar 1924. Etter daværende lovgivning skulle man ha kunnet regne med at saken ville ende i lange fengselsstraffer, og at Hitler ville blitt utvist, han var på den tid fremdeles østerriksk statsborger. Men som det var blitt vanlig i Weimarrepublikken ble de høyreradikale gjerningsmennene behandlet med den ytterste mildhet. Rettspresidenten lot det til og med passere at Hitler under rettssaken angrep ham på grunn av hans jødiske bakgrunn. Ludendorff bagatelliserte etter beste evne sin egen medvirkning ved «ølkjellerkuppet» (Hitler-Ludendorff-Putsch), og ble frikjent. Hitler, som visste hvor lite han egentlig risikerte, grep da sjansen og fremstilte seg selv som den eneste og suverene initiativtager til hele affæren. Han ble dømt til en ytterst mild fengselsstraff på fem år, men bare fem måneder etter, den 20. desember 1924, ble han løslatt. Han hadde fått anledning til å låne bøker, og leste både Bismarck og von Treitschke. Den 4. januar 1925 mottok den bayerske ministerpresident Heinrich Held (som selv var og forble antinazist) den nylig løslatte Hitler, og Hitler forsikret ham at fra nå av ville han bare forfølge sine politiske mål på lovlig vis. Dette anså Held at han var nødt til å legge til grunn som rett. Held opphevet på det grunnlag forbudet mot NSDAP og dets avis Völkischer Beobachter. (Held, som i 1932/33 forsøkte å forpurre Hitlers maktovertakelse i Bayern, ble i 1933 rettsstridig avsatt av nazistene og fratatt sin pensjon som tidligere bayersk statsminister.) Mens han satt Landsberg fengsel i Landsberg am Lech hadde Hitler med hjelp av sin sekretær Rudolf Hess skrevet første del av sin bok Mein Kampf. Eine Abrechnung. Her fremla han i all åpenhet sine politiske mål, og beskrev den nasjonalsosialistiske ideologi. Første bind kom i juni 1925. Ifølge Hajo Holborn er Mein Kampf den viktigste kilden til nasjonalsosialistisk ideologi, men boken er springende og fragmentarisk og fremstiller ikke ideologien på en systematisk måte. Den usystematisk boken er ifølge Holborn likevel et klart uttrykk for Hitlers underlige tankeverden.Takket være pressedekningen av rettssaken var Hitler nå også i det nordlige Tyskland betraktet som den mest radikale av alle de såkalt folkenasjonale (völkische) politikerne. Hans lederstilling innen NSDAP var nå mer uomstridt enn noensinne, og i den folkenasjonale bevegelse ble hans stemme tillagt stadig mer vekt. Nå begynte han å se på sin egen rolle som den selvsagte fører, det dreide seg ikke lenger om å være den som beredte veien for andre (som for eksempel Ludendorff). Men det var ham ennå til liten nytte. NSDAP ble nå riktignok tillatt igjen etter en kortere forbudsperiode, men samtidig ble de økonomiske forhold i landet stabilisert. Man kom inn i en økonomisk vekstperiode som skulle vedvare helt til 1929, og det svekket de radikale partiers popularitet i velgermassen. === Ny giv og gjennombrudd for Hitler og hans parti === Etter løslatelsen fra Landshut-fengselet gikk Hitler i gang med å skaffe seg alenekontrollen over NSDAP. I Nord-Tyskland hadde det utviklet seg en sterk partifløy under Gregor Strasser. Han var uenig i Hitlers frieri til de gamle monarkistiske makteliter, og gikk inn for en sosialrevolusjonær kurs. Men det lyktes Hitler raskt å nøytralisere Strasser og hans ledsagere, eller, som i tilfellet Joseph Goebbels, trekke dem over til sin side. Etter det mislykkede kuppet var Hitler kommet til at veien frem til makt ikke gikk via revolusjoner. Det gjaldt å vinne frem på lovlig vis. Han ville undergrave og beseire demokratiet ved hjelp av demokratiets egne virkemidler. NSDAP måtte bli representert i parlamentene, men ikke for å arbeide konstruktivt der etter de parlamentariske premisser. På samme tid skulle SA ved spektakulære parader, gateslagsmål og uroligheter sørge for at offentligheten ikke lot partiet og dets fører gå i glemmeboken, og at det demokratiske systems iboende svakheter ble åpenbart for de mange. Nazipartiets påfølgende markante fremganger ved valgene skyldtes også at man visste å ta i bruk nye og til da ukjente metoder for valgkamp og bearbeidelse av massene. Den første anledning som bød seg for å bli en propagandistisk slagkraftig størrelse kom i 1929, med den folkeaksjonen som NSDAP og DNVP hadde initiert i fellesskap mot Youngplanen. Dette var et opplegg for en avsluttende regulering av reparasjonsspørsmålene som utestod mellom Tyskland og seierherrene etter første verdenskrig. Selv om folkeaksjonen ikke nådde frem, vant Hitler og NSDAP innpass og tilslutning fra store deler av det nasjonalistisk-konservative borgerskap. Det viste seg ikke minst ved landtingsvalgene i Thüringen høsten 1929, der NSDAP fikk en markant fremgang ved valgurnene. Fra nå av kunne Hitler også dra nytte av medvind fra DNVP-politikeren Alfred Hugenbergs betydelige presseimperium. Hugenberg betraktet – som Ludendorff og senere Papen – Hitler og NSDAP som medgjørlige redskaper som det skulle la seg gjøre å styre for lettere å få mobilisert de tysknasjonale krefter i folkedypet. Det neste som hjalp Hitler til det store gjennombrudd på nasjonalt plan var krisen i verdensøkonomien som ble innledet med børskrakket i USA i 1929 og som rammet Tyskland særlig brutalt. Finanskrisen førte til at regjeringen, en koalisjon av de demokratiske og forfatningstro partiene (Weimarkoalisjonen), brøt endelig sammen den 27. mars 1930. Hermann Müller (SPD), den siste kansleren som kunne styre med et demokratisk sinnet riksdagsflertall i ryggen, ble etterfulgt av det første presidialkabinettet ledet av Zentrum-parlamentarikeren Heinrich Brüning, som kun kunne støtte seg til rikspresident Hindenburgs velvilje og tillit. Ved nyvalgene til Riksdagen den 14. september 1930 økte NSDAP sin andel av stemmene dramatisk fra 2,6 til 18,3 prosent. Før hadde NSDAP bare tolv representanter, nå kunne det stille med 107 representanter i Riksdagen. De statsbærende demokratiske partier i det politiske sentrum hadde ikke lenger noe flertall, og Hitler var nå definitivt etablert som en maktfaktor i tysk politikk på nasjonalt nivå. === Veien til kanslerembedet === Nå strømmet økonomisk og logistisk støtte fra junkerne, de keisertro, ledende forretningsmenn og militære (for eksempel fra de såkalte Freikorps). Støtten kom ikke bare fra Tyskland, men også fra krefter i USA. Den verdensomspennende økonomiske krisen og den politiske forvirring i Weimarrepublikken destabiliserte situasjonen ytterligere på en måte som spilte rett i Hitlers hender. Fra 1913, da han hadde forlatt Østerrike uten den da obligatoriske avreisemelding overfor politiet og reist til München (og mer 1925 da han etter eget ønske var blitt løst fra det østerrikske statsborgerskap), hadde Hitler vært statsløs i gavnet og de siste årene i navnet. Dette rettet på seg i februar 1932. Da han ble ansatt som regjeringsråd ved Braunschweigs embede for landskultur og landmåling, ble det mulig for ham å ta tysk statsborgerskap. Dermed var en formalbetingelse for hans kandidatur ved rikspresidentskapsvalgene i 1932 oppfylt. Etter at NSDAP ble riksdagens største parti ved valgene i november 1932, utnevnte president Paul von Hindenburg ham til rikskansler den 30. januar 1933. Mange faktorer førte frem til at Hindenburg foretok denne utnevnelsen av en mann han egentlig ikke kunne fordra. Hitler fant støtte hos den tyske storindustri og hos bankene. De hadde fryktet at det skulle bane seg frem en statssosialisme, og hadde forhåpninger om at Hitler skulle lykkes i sitt uttrykte forehavende om å sjalte ut «den bolsjevistiske fare». De var også lydhøre for den militære opprustning Hitler sa han gikk inn for; opprustning ville bety meget for disse bedriftenes økonomi.Også de nasjonalkonservative kretser rundt Franz von Papen gikk inn for at Hitler ble rikskansler. Papen, som var lovet en plass i kabinettet, innbilte seg at denne ansvarsfulle stilling ville ansvarliggjøre Hitler og at han ville la seg lede av de fornuftige rådgivere, Papen selv innbefattet, han ville bli omgitt av.De militære håpet at Hitler ville bevirke en nasjonal fornyelse, sørge for at man kunne legge bak seg Versaillestraktatens åk, og bringe hæren tilbake til heder, verdighet og styrke ved den lovede opprustning.Monarkistiske nasjonalkonservative innen økonomi og politikk håpet at Hitler ville skape politisk stabilitet, og nyordne den politiske kultur i retning av en gjenopprettelse av monarkiet. == Diktatoren == === Overgangen til diktatur === Etter riksdagsbrannen som sosialdemokratene, kommunistene og fagforeningene fikk skylden for, klarte Hitler å få Hindenburg til å benytte seg av en nødbestemmelse i Weimarforfatningens art. 48 som opphevde en rekke juridiske grunnrettigheter og gav Hitler et nytt mektig redskap i hånden Denne Riksdagsbrannforordningen hadde imidlertid en avgrenset gyldighetstid. For å dra full nytte av den sjanse som var ham gitt, trengtes det et lovvedtak, den såkalte Bemyndigelsesloven, og det var nødvendig med to tredjedels flertall for den i Riksdagen. Fikk han det, kunne han regjere fritt og varig ved hjelp av egne dekreter. Hitlertro krefter og politienheter sjaltet da ut en stor del av ikkenazistene: Alle de 81 riksdagsmedlemmer fra Det tyske kommunistiske parti (KPD) og enkelte av SPD-representantene ble rett og slett arrestert. Loven ble så vedtatt: Bare de gjenværende SPD-representanter stemte i mot. De borgerlige partier stemte for, deriblant Zentrum og de liberale. Dermed var Bemyndigelsesloven blitt en realitet, og da den trådte i kraft kan man si at Tyskland var blitt et nasjonalsosialistisk diktatur. Med dette opphørte Weimarrepublikken og begynte nazitiden, en tid som den nazistiske propaganda begynte å betegne som «det tredje rike». Den 1. juni 1933 ble den såkalte «Adolf-Hitler-Spende der deutschen Wirtschaft» (Den tyske økonomis Adolf Hitler-gave) innført. Det var en tvangsavgift til NSDAPs gunst som ble pålagt alle bedrifter. Frem til 1945 ble det slik inndrevet «gaver» i alt 700 mill. riksmark. Som ved et trylleslag forsvant alle økonomiske problemer og begrensninger som Hitler og nazipartiet måtte ha hatt. Hitler, som var blitt ansporet av Röhm-konkurrentene SS-lederen Heinrich Himmler, Hermann Göring og Reinhard Heydrich, benyttet seg av et angivelig kuppforsøk fra Ernst Röhms side og beordret det som er blitt kalt «De lange knivers natt» (30. juni 1934), og fikk myrdet sin tidligere venn Röhm. Men blant de drepte var ikke bare en rekke SA-ledere, Wehrmacht-generaler og andre som stod regimet imot. Man drepte også folk som tidligere hadde opponert mot Hitler, men som ikke lenger gjorde det. For eksempel ble Hitlers forgjenger som rikskansler, general Kurt von Schleicher, myrdet med sin ektefelle i deres hjem. Etter Hindenburgs død 2. august 1934 begynte Hitler å la Reichswehr avlegge ed til ham og la seg titulere som Fører og rikskansler. I januar 1938 ble riksforsvarsminister von Blomberg og Hærens øverstkommanderende generaloberst Freiherr von Fritsch styrtet etter intriger iscenesatt av SS og anklager om homoseksualitet, i det som ble kalt Blomberg-Fritsch-affæren. Hitler avløste generalene som stod i spissen av Wehrmacht, og overtok selv vervet som øverstkommanderende. Riksforsvarets nye ledelsesorgan ble OKW, til fortrengsel for Riksforsvarsdepartementet. === Rase- og utryddelsespolitikk === De vesentlige drivkrefter bak Hitlers politikk var hans antisemittisme som tok sikte mot jødeutryddelse, og hans radikale sosialdarwinisme. Helt fra han første gang trådte frem i offentligheten og til sin død angrep Hitler gang på gang jødene og andre såkalte «rasemessig mindreverdige», slik som sinti, roma, polakker og russere. Hans sosialdarwinistiske synspunkter kom til uttrykk ved hyppige ytringer om syke og om fysisk og psykisk tilbakestilte; han omtalte deres eksistens som «leveuverdig». Hitler tolket verdenshistorien som en vedvarende kamp der det gjaldt for det sterke å utrydde det svake, og for de «høyverdige raser» å rydde av veien de «mindreverdige raser». Som han sa på NSDAP-kongressen i Nürnberg 1929: «Dersom Tyskland hvert år fikk én million barn og samtidig kvittet seg med 700 000 til 800 000 av de svakeste, ville resultatet kanskje til slutt til og med bli en styrkegevinst».Slike og utallige andre utsagn er belegg for at virkeliggjørelsen av hans rasistiske og sosialdarwinistiske forestillinger virkelig var blant Hitlers hovedanliggender. De var ikke det som mange av hans velgere kan ha trodd helt frem til 1933, nemlig bare en bisak. Selv om 12 000 jødiske tyskere hadde falt under første verdenskrig, kunne Hitler for eksempel ytre seg slik allerede i Mein Kampf om jødene: «Hadde man bare ved krigsutbruddet og under krigen latt 12 000 eller 15 000 av disse hebraiske folkefordervere under giftgassen som hundretusener av våre aller beste tyske arbeidere fra alle samfunnslag og yrker måtte utlide på slagmarken, da ville våre millionoffer ved fronten ikke ha vært forgjeves»Selv kort før annen verdenskrigs avslutning beordret Hitler at en stor transportkapasitet som var påtrengende etterspurt annetsteds, i stedet ble benyttet til å frakte flest mulig jøder til tilintetgjørelsesleirene. Og selv i sitt politiske testament, diktert i Førerbunkeren kort tid før hans selvmord, krevde Hitler den «pinligste etterlevelse av raselovene». ==== Jødeforfølgelsene ==== Som den hvite mann i Amerika ville tyskerne opprette et nytt Amerika i Østeuropa. Hitler formulerte det slik at «vårt Mississippi må være Volga, ikke Niger».I Mein Kampf fra 1924 antydet han et ønske om å utrydde alle jøder. Etter maktovertakelsen viste NSDAPs antisemittisme seg først som åpen diskriminering av jøder og konfiskering av deres eiendom, og førte i løpet av andre verdenskrig til den såkalte Endlösung som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet. Bare dager etter sin store seier i riksdagen forordnet han en endags boikott av alle jødiske forretninger (1. april 1933) som svar på den angivelige utenlandske jødiske skrekkpropagandaen. Deretter fulgte forordninger og nye lover som innskrenket jødenes borgerrettigheter alt mer, og degraderte dem til annenklasses borgere. En tidlig lovendring forordnet at alle jøder i embetsverket ble oppsagt. Jødiske leger fikk kun ha jødiske pasienter, og noen yrker ble de utelukket fra. «Nürnberglovene» fra 1935 avskaffet jødenes statsborgerlige rettigheter helt. Blant annet ble ekteskap mellom jøder og ikke-jøder forbudt, og kjønnslig omgang mellom jøder og andre ble definert som «raseskjending» og var straffbart. Stat og politi fremmet såkalte arianiseringer, dvs. overdragelse av jødiske foretak til ikke-jøder på vilkår som var særdeles gunstige for de nye eierne. Utvandringsvillige jøder ble pålagt en «riksfluktsskatt», der de måtte gi fra seg mesteparten av det lille de måtte sitte igjen med etter arianiseringen av deres eiendom. I førkrigstiden kulminerte jødeforfølgelsene med «krystallnatten» mellom 9. og 10. november 1938, iscenesatt av Goebbels på oppdrag av Hitler, angivelig aom «spontane uttrykk for folkets harme». Det resulterte i overfall på jøder, jødiske menigheter, synagoger og andre jødiske institusjoner i Tyskland. Etter krigsutbruddet i 1939 gikk Hitler-regimet gradvis over fra marginalisering og fordrivelse av jødene til en tilintetgjørelsespolitikk. Det var ikke lenger mulig for tyske jøder å utvandre, og etter den tyske invasjonen i Sovjet rykket Einsatzgruppen inn og massakrerte mer enn en million jøder. Fra 1. september 1941 ble alle jøder som var fylt seks år tvunget til å bære en gul davidsstjerne godt synlig på klærne. Det tilkom også en lang rekke nye diskriminerende og sjikanøse tiltak som forbud mot å benytte offentlig transport og å eie bil, radio og husdyr. Det kom egne benker for jøder i parkene.Etter hvert ble jødene i tyskokkuperte områder i Østeuropa tvunget inn i ghettoer eller sendt til konsentrasjonsleirer; i Vesten var Amsterdam den eneste byen der tyskerne vurderte å opprette en ghetto, og planen ble frafalt etter protester fra Amsterdams byråd og den nederlandske regjering. Men i det tyskokkuperte Polen ble det fra 1942 opprettet rene tilintetgjørelsesleirer under Aksjon Reinhardt. Hitlers direkte ansvar for disse tiltakene er etter krigen benektet eller betvilt av holocaust-benektere, ettersom det ikke finnes noe dokument undertegnet av Hitler med forordning om jødeutryddelse. Men dette argumentet strander i lys av de mange offentlige, og klart dokumenterte, uttalelser fra Hitler (noen av dem nevnt ovenfor), som viser at den tilintetgjørelsespolitikk som hans regjering bedrev var i pakt med hans personlige holdninger og målsettinger. Disse ble ikke bare uttrykt i Mein Kampf, men også i hans tale i Riksdagen den 30. januar 1939 med en åpen trussel om at han - i tilfelle krig - ville sørge for «en tilintetgjørelse av den jødiske rase i Europa». Uansett er referatet fra Wannsee-konferansen bevart. Hitlers kammertjener Heinz Linge og hans adjutant Otto Günsche sa umiddelbart etter krigen, mens de satt i sovjetisk fangenskap, at Hitler hadde interessert seg «personlig» for utviklingen av gasskamrene. Han skulle til og med ha godkjent modeller og tegninger han fikk forelagt av Heinrich Himmler, og forordnet at konstruktørene skulle gis «omfattende støtte». ==== Eutanasiprogrammet ==== Når det gjelder eutanasiprogrammet lar det seg gjøre å knytte Hitlers personlige ansvar for de nasjonalsosialistiske forbrytelser også med dokumenter der han har påført sin signatur. I oktober 1939 underskrev han egenhendig befalingen til det som senere fikk navnet Aksjon T4. Med dette muliggjorde han «eutanasi», det vil si drap av sjelelig og kroppslig svekkede mennesker hvis eksistens i det tredje rikes ideologiske språkbruk ble betegnet som «leveuverdig liv». Oppdraget med å realisere T4-aksjonen ble gitt «Førerens kanselli» under riksleder Philipp Bouhler. Han omgjorde nerveanstalter, sykehus og sykehjem til drapsinstitusjoner. Bare i det daværende riksområde ble nesten 190 000 sjelelig og kroppslig svekkede mennesker myrdet, med gass, forgiftning, skyting eller ved å la dem sulte ihjel. Man benyttet blant annet busser og førte eksosen inn i passasjerkabinen, slik at de tilstedeværende døde av karbonmonoksidforgiftning. Hvor mange som ble drept i de okkuperte områder er det svært vanskelig å anslå, men antallet var utvilsomt svært høyt. Kirkelige protester især fra katolsk hold (for eksempel fra biskop von Galen av Münster), førte til at eutanasiprogrammet ble skrudd kraftig tilbake. At Kirken var i stand til å mobilisere folk til å protestere var Hitler fullstendig klar over, og i en av sine bordtaler i oktober 1941 sa han at han hadde tenkt å la kristendommen dø en langsom død. «Det viktigste er å opptrå klokt i denne saken og å unngå unødvendig strid».Men eutanasiprogrammet tok seg senere opp igjen i det stille. SS-kommandoene som foretok mange av avlivningene av de handikappede kunne eksperimentere seg frem til raske metoder som ble tatt i bruk ved det senere industrielle massemord av jøder. === Opprustning og ekspansiv utenrikspolitikk === Slik som allerede Weimarrepublikkens demokratiske politikere hadde gjort før ham, arbeidet Hitler utenrikspolitisk for revisjon av Versaillestraktaten. Men til forskjell fra weimarpolitikerne var han ikke beredt til å nøye seg med rent diplomatisk metodikk og søke å nå frem til konsensusløsninger med de tidligere fiender. Han tok også med på kjøpet at hans virkemidler kunne føre til fornyet militær konflikt. Men til det kom det ikke i første omgang, fordi de øvrige europeiske makter hele tiden var nokså unnfallende og kom Hitler imøte. Polen sluttet en ikkeangrepspakt med Tyskland i 1934 og Storbritannia inngikk i 1935 en tysk-britisk flåteavtale med Det tyske rike. Allerede de økende tyske militærbudsjetter i 1934, innmarsjen i Rhinlandet i 1935 og opprustningen av Riksvernet gikk langt ut over de rammer som Versaillesavtalen tillot, og var egentlig helt eklatante brudd på denne fredsavtalen fra 1919. Men de tidligere seiersmakter lot det hele bare passere. Hitler betraktet revisjonen av Versailles kun som et etappemål. Etter eget utsagn anså han også de tyske 1914-grenser for «ulogiske» og alt for trange. Selv om Hitler stadig vekk tilkjennegav sin fredsvilje i sine offentlige planer, styrte han ved sin politikk fra begynnelsen av i retning krig. Etter Hindenburgs død i 1934 meddelte Hitler generalstaben at det var hans hensikt å gjøre Tyskland rede til krig innen fem år. Det var dette mål han strebet mot da han i 1935 gjeninnførte den alminnelige verneplikt, og i 1936 kom med sin fireårsplan. Den økonomiske snuoperasjon i Tyskland ble fra 1933 finansiert på kreditt, og særlig viktig var det statlige arbeidsprogram. Her inngikk den obligatoriske riksarbeidstjeneste og den forsterkede opprustning. Det målbevisste ved den nasjonalsosialistiske utenrikspolitikk avtegnet seg allerede i oktober 1933, da Tyskland avbrøt nedrustningsforhandlingene med Storbritannia og Frankrike og meldte seg ut av Folkeforbundet. I 1934 støttet Hitler et nasjonalsosialistisk kuppforsøk i Wien, ved hvilket den østerrikske forbundskansler Engelbert Dollfuß ble myrdet. På samme linje lå støtten til Franco under den spanske borgerkrig siden 1936. Den tyske Legion Condor gav et svært viktig bidrag til Francos seier, og innsatsen gav det tyske flyvåpen viktige lærdommer det tok med seg og dro nytte av under annen verdenskrig. Den 5. november 1937 innviet Hitler generalstaben i hans videre planer. I den protokoll som oberst Friedrich Hossbach satte opp fra det hemmelige møtet, heter det at «løsningen på det tyske spørsmål kan bare nås ved makt». Samtidig fortalte Hitler staben at det var hans faste beslutning så snart som mulig å slå til mot Tsjekkoslovakia og Østerrike.I desember 1937 godkjente Hitler det «Første tillegg til anvisningen for Wehrmachts enhetlige krigsforberedelse av 24. juni 1937». Der ble disse angrepsplanene konkretisert. Der heter det blant annet: «Når Tyskland når opp til sin fulle krigsberedskap, vil de militære forutsetninger for en angrepskrig mot Tsjekkoslovakia være oppfylt (...) og vi vil være i stand til å tilendeføre den til en seierrik avslutning selv hvis den ene eller andre stormakt skulle gripe inn mot oss.»Med militære trusler oppnådde Hitler i mars 1938 at Østerrike ble tilsluttet det nå «stortyske rike» (Anschluss). I oktober samme år krevde han at Tsjekkoslovakia skulle avstå til Tyskland de områder som ble kalt Sudetenland der befolkningen var sudettysk, det vil si overveiende tyskspråklig og tyskkulturell. Ettersom Tsjekkoslovakia var i allianse med Frankrike og Storbritannia, bar Hitlers krav med seg faren for en storkrig. Mussolini, som anså at Italia ennå ikke hadde opprustet i tilstrekkelig grad, fikk imidlertid formidlet det slik at det kom i stand en konferanse i München mellom Hitler, den britiske statsminister Neville Chamberlain og den franske ministerpresident Edouard Daladier. De skydde en krig som de mente at deres land ikke var rustet til. De fortsatte dermed sin appeasementpolitikk; med Münchenavtalen godtok de Tysklands ønsker og prisgav de sin alliansepartner Tsjekkoslovakia. I strid med sine avgitte løfter, gjennomtvang han ved hjelp av krigstrusler i mars 1939 at «Rest-Tsjekkia» (som han kalte det) ble omgjort til en tysk vasallstat ved navn Protektoratet Böhmen og Mähren. Slovakia ble en nominelt uavhengig stat, som imidlertid de facto var helt avhengig av Tyskland. Umiddelbart etter at Tsjekkoslovakia var slått fullstendig i stykker sa Hitler i en riksdagstale at dermed var Tysklands siste territoriale krav innfridd. Men det skulle bare gå noen få måneder før han krevde at Danzig måtte gjenforenes med Tyskland. I en hemmelig tilleggsprotokoll til Hitler-Stalin-pakten av august 1939 ble en oppdeling av Polen og Baltikum fastlagt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Det var Hitlers krav i Polen som til slutt utløste den annen verdenskrig. Denne krigen hadde Hitler styrt mot i sin tenkning og i sine regjeringsdisposisjoner siden 1933. Alt annet hadde vært underordnet dette mål. Hans løftebrudd under og etter Sudetkrisen hadde imidlertid fått Storbritannia og Frankrike til å tenke på nytt. De ledende statsmenn i begge land var seg nå bevisst at det ikke var mulig å inngå bindende avtaler med Hitler, og at ettergivenhet bare ville oppmuntre til ytterligere krav. === Andre verdenskrig === Ved siden av utryddelsen av jødene hadde Hitler ett eneste ytterligere mål: Å etablere Tyskland som verdensmakt. Det gjaldt da ikke bare å få reversert følgene av første verdenskrig, men også å erobre et enormt kolonivelde i øst. Begge mål var klart beskrevet i «Mein Kampf», og begge betinget maktmidler. Derfor arbeidet Hitler så målbevisst med krigsforberedelser. Støtretningen for hans aggresjonspolitikk var først og fremst mot Russland. Dertil kom den tilsynelatende uoverbyggelige motsetning mellom nasjonalsosialismen og bolsjevismen. Dette gjorde at mang en vestlig politiker så på Nazi-Tyskland som et nyttig bolverk mot kommunismen og brukte svært lang tid på å innse den fare Hitler representerte. Hitler hadde i sin annen, uutgitte, bok klart redegjort for sine planer om å skaffe det tyske folk «Lebensraum» på bekostning av Sovjetunionen, men fordi man vurderte det som uheldig å gjøre disse tankene for tydelige, ble manuskriptet til boken holdt under lås og slå. Men da regjeringene i Storbritannia og Frankrike etter Wehrmachts innmarsj i Praha kom til den erkjennelse at en krig mot Tyskland i det lange løp var uunngåelig, gjorde de sitt beste for å verve Stalin som en naturlig forbundsfelle. Samtidig var det viktig for Hitler å unngå gjentagelse av tofrontskrigen Tyskland i 1914 hadde gått inn i. Det vakte stor overraskelse da hans utenriksminister Joachim von Ribbentrop den 23. august 1939 undertegnet en ikkeangrepspakt med Sovjetunionen i Moskva. Denne pakten delte i en hemmelig tilleggsprotokoll de mellomliggende stater i tyske og sovjetiske interessesfærer. Med Hitler-Stalin-pakten oppnådde diktatorene noe de begge trengte: De vant mer tid. Stalin måtte reorganisere Sovjetarméen etter de foregående års omfattende politiske utrenskninger i offiserskorpset, og Hitler slapp å bekymre seg for russerne mens han rettet sitt skyts mot Polen. ==== Krigsutbruddet ==== Alle europeiske stater forstod at Hitler-Stalin-pakten innebar at forutsetningene for et svært snarlig krigsutbrudd nå forelå. Faktisk krevde Hitler at Polen øyeblikkelig skulle avstå den såkalte korridor mellom Hinterpommern og Østpreussen, og at Fristaden Danzig igjen ble en del av Tyskland. Like raskt forsterket den regimekontrollerte tyske presse sine reportasjer om angivelige redselsdåder og massakrer utført av polakker mot «folketyske» (Volksdeutschen), og mante til inngripen mot disse «provokasjonene». Om natten mellom 31. august og 1. september 1939 iscenesatte SS-menn kledt i polske uniformer et angrep på radiosenderen i Gleiwitz i Schlesien. Senere ble lik av konsentrasjonsleirfanger, ikledt polske uniformer, presentert som polske «angripere» som var blitt skutt under «overfallet». Den 1. september erklærte Hitler i Riksdagen at Polen hadde angrepet Tyskland, og at det fra kl. 5.45 ble «skutt tilbake». I denne løgnen stemte ikke engang klokkeslettet. Wehrmacht hadde rykket inn i Polen på bred front kl. 4.45. Denne gangen stod Storbritannia og Frankrike ved sine allianseforpliktelser, noe Hitler ikke hadde trodd skulle skje etter erfaringene fra Tsjekkoslovakia. De erklærte krig 3. september. Dermed var annen verdenskrig i gang. ==== Krigsforløpet ==== Det tok 18 dager å knekke polakkenes motstand, og i henhold til Hitler-Stalin-paktens tilleggsprotokoll marsjerte Den røde armé inn i landet fra øst den 17. september. Kort etter gikk Stalin til angrep på Finland. De pinlige nederlag som de tallmessig underlegne finnene gang på gang påførte sovjeterne under vinterkrigen 1939/40, styrket Hitler i den antagelse at det ikke skulle bli alt for vanskelig å beseire sovjetarméen. Sine største triumfer kunne Hitler feire i første halvdel av 1940, da Wehrmacht i kortvarige «blitzkriger» okkuperte Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Luxembourg, og til og med nedkjempet Frankrike på kort tid. Men allerede om sommeren led han sitt første varige nederlag – under luftslaget om Storbritannia. I London var Chamberlain imens blitt avløst av Winston Churchill, som allerede siden 1933 hadde ivret for større fasthet mot Tyskland. Hitler så på sin side England som en mulig forbundsfelle, og tilbød britene frie hender i sitt kolonirike i gjenytelse for at de anerkjente Tysklands dominans på det europeiske kontinent. Til tross for Storbritannias svake stilling militært avviste Churchill enhver forståelse med Hitler.Etter at luftkrigen over England hadde slått feil konsentrerte Wehrmacht seg om en invasjon med flåtestyrker. Men «Operation Seelöwe» ble lagt til side av Hitler tidlig 1941, fordi han ikke betraktet britene som noen alvorlig trussel og nå heller ville vende seg mot sitt egentlige mål. Men først måtte han komme Mussolini til unnsetning: Den italienske Balkankrigen gikk dårlig, særlig så det alvorlig ut i Hellas. Men den tyske erobring av Balkan tjente også til å sikre sørflanken. Imidlertid forsinket det angrepet på Sovjetunionen, kalt Operasjon Barbarossa, som ikke kom i gang før 22. juni 1941. I forkant av angrepet stod Hitler bak kommissærordren og så lignende ordre om henrettelse av sovjetiske ledelseskrefter ved fronten, og om at partisanaksjoner skulle bekjempes med gjengjelelsesaksjoner mot sivilister.Den nasjonalsosialistike propaganda forklarte angrepet som antikommunismens, antibolsjevismens og den vesterlandske kulturs kamp mot det «asiatiske barbari» og den «jødiske bolsjevisme». Men det dreide seg snarere om et rov- og erobringstokt. Det hadde som hensikt å erobre «Lebensraum» (livsrom) for det «ariske herrefolk» og trykke de erobrede områders befolkning ned i slavekår, eller etterhvert utrydde også dem, likesom jødene. Etter innledende store seirer kom Wehrmachts angrep til opphør i desember 1941, like foran Moskva. Den 7. desember angrep Tysklands allierte Japan de amerikanske basene ved Pearl Harbor på Hawaii, og dro dermed USA inn i konflikten. Hitler erklærte krig mot USA den 11. desember 1941 i en tale i Riksdagen. Den 19. desember 1941 overtok Hitler den direkte overkommando over hæren. «Det lille stykke operasjonsledelse kan da enhver klare», mente han. Etter at Wehrmacht i 1942 igjen kom på offensiven, førte Hitlers militære feilgrep til et knusende nederlag tidlig 1943 med slaget ved Stalingrad. Dette anses som krigens viktigste vendepunkt. Det er tegn på at Hitlers popularitet i befolkningen og blant hans nærmeste var fallende etter Stalingrad. Bombingen av Hamburg i juli 1943 svekket også Hitlers status i folket. Anti-Hitler vitser som tidligere var sjelden ble vanlig i de siste årene av krigen.Samme år vant de allierte bombeflyene luftherredømmet over Tyskland. Mange tyske byer gikk til grunne i ruiner og aske. Den 6. juni 1944 kom den allierte invasjon av Normandie. Til tross for alle nederlag, enorme sivile tap i alle deltagende land og voldsomme ødeleggelser, og selv om Hitler selv allerede i 1943 hadde ytret at det ikke lenger var mulig å oppnå en militær seier, lot han krigen fortsette i to år til, helt til det endelige nederlag. Hans personlige inngripen, blant annet med å forby utsatte troppeenheter og å trekke seg tilbake mens det ennå var mulig, førte til massive tap på Wehrmachts side. Den 16. desember 1944 begynte tyskernes siste offensiv i Ardennene i Belgia og Luxembourg. En slik offensiv krever stor styrkeoverlegenhet, men her var det reelle styrkeforholdet mindre enn én til én, i tysk disfavør. Offensiven var dømt til å mislykkes, og betydde en ytterligere svekkelse av Østfronten, som hadde trengt de troppene som nå ble sendt vestover. Hitlers insistering på denne militært meningsløse manøvren kan kanskje skyldes at han hadde gjennomskuet tyskernes håp om fred med vestmaktene. I øst flyktet befolkningen fortvilt for Den røde armé; i vest derimot, ble de hvor de var, hengte lakner og duker ut vinduene som tegn på overgivelse, og bad inntrengende tyske offiserer om å avstå fra å forsvare hjemstedet, så det ble spart for å unngå flere ødeleggelser. De fleste tyskeres mål var nå å stenge for russerne og slippe inn vestmaktene. Med Ardenner-offensiven satte Hitler stopp for muligheten for fredelig overgivelse. Hvis denne analysen er korrekt, passer Hitlers tankemåte som hånd i hanske med den såkalte «Nero-forordningen» som kom noen måneder senere. Den 18. mars 1945 ga han ordre om øyeblikkelig evakuering av samtlige innbyggere i de vestlige områder. Albert Speer forteller at Hitler fikk opplyst at det ikke fantes transportmidler til en så omfattende evakuering. «Så får de gå til fots!» slo Hitler fast. Når tyskerne ikke frivillig ville følge ham inn i katastrofen, skulle de utleveres til russernes hevn østpå. Dagen etter, den 19. mars 1945 beordret han ved det som er blitt betegnet som Nero-forordningen at Wehrmacht etter hvert som det ble drevet tilbake skulle ødelegge Det tyske rikes infrastruktur. Men rustningsminister Speer satte ikke noen av ordrene ut i livet. Ordren samsvarte med Hitlers tanker om «seier eller undergang». De østlige folk hadde vist seg å være de sterkere, og Hitler mente at det tyske folk ved sitt nederlag hadde forspilt sin eksistensberettigelse. Dette var ingen flyveidé fra Hitlers side: Allerede 27. november 1941 hadde han uttalt til den danske utenriksminister Scavenius og den kroatiske utenriksminister Lorković, da den sovjetiske motoffensiven ikke engang var påbegynt: «Hvis det tyske folk ikke er sterkt og offervillig nok til å gi sitt blod for sin eksistens, skal det forgå og tilintetgjøres av en annen, sterkere makt. Jeg skal i så fall ikke felle en tåre for det tyske folk» (Sitat fra Haffner: Notater om Hitler). ==== Endelikt i Førerbunkeren ==== Hitlers helsetilstand forverret seg i løpet av krigsårene, og mot slutten led han sannsynligvis av Parkinsons sykdom i fremskredet stadium. På den tiden fantes det ikke medisinering som bremset utviklingen av Parkinsons sykdom, og en slik diagnose var i realiteten en dødsdom. Men ifølge øyenvitner var han stadig i besittelse av sin nesten magiske suggesjonskraft. Den 22. april 1945 fikk Hitler et svakhetsanfall under sin daglige situasjonsgjennomgang i Førerbunkeren under rikskanselliet i Berlin, rett etter at det klart for ham at Berlin var omringet og at ingen unnsetning fra tyske forsterkninger stod i utsikt. Han sa at alt nå var tapt og at alle hadde forrådt ham. Han lot deler av sin stab reise sin vei, men til tross for overtalelsesforsøk fra Bormann, Keitel og Göring nektet han å forlate byen selv. Han gav sin sjefsadjutant SS-Obergruppenführer Julius Schaub ordre om å brenne hans personlige papirer fra rikskanselliet og fra bunkeren, og deretter gjøre det samme i München og i Obersalzberg.Hitler fikk 29. april nyheten om at Benito Mussolini var henrettet sammen med elskerinnen og likene hengt opp etter beina offentlig. Ifølge Anthony Beevor styrket dette trolig Hitlers beslutning om å ta sitt eget liv. Temaet den dagen hvor nær russerne var kommet, og hva den sikreste selvmordsmetoden var. Hitler (56) fordelte flere ganger giftampuller med cyanid til de i hans nærmeste omgivelser. Den 29. april undertegnet han sitt politiske testament og sitt nye private testament, og giftet han seg med sin mangeårige livsledsagerske Eva Braun (33). Dagen etter begikk de begge selvmord omkring kl. 15.30. De tok gift, og Hitler skjøt seg samtidig i tinningen. Hitlers død ble annonsert av admiral Dönitz over tysk radio kvelden 1. mai etter at avspilling utdrag av Wagner og Anton Bruckner. Den tyske meldingen ble fanget opp av BBCs lyttetjeneste og oversatt til engelsk av Ernst Gombrich.Martin Bormann, Hitlers kammertjener Heinz Linge, Hitlers SS-adjutant Otto Günsche og noen livvakter bragte likene ut i rikskanselliets have. De fulgte Hitlers anvisninger da de først dynket likene i bensin, og livvaktens sjef Johann Rattenhuber antente dem. Deretter bisatte de levningene der. Levningene etter Hitler og hans hustru ble gravd opp av russerne tidlig i mai, og de var i stand til å identifisere likene på grunnlag av røntgenbilder og tannskjemata. Men av politiske grunner holdt sovjetiske myndigheter likfunnet hemmelig i årevis. Først etter den kalde krigens avslutning ble det kjent at Hitlers og Eva Brauns levninger etter å ha blitt flyttet en rekke ganger til slutt hadde vært nedgravd på den sovjetiske organisasjonen SMERSJ' nye hovedkvarter ved Magdeburg, og at KGB-sjef Andropov i april 1970 hadde beordret likene fjernet før anlegget ble overdratt til den østtyske regjering. De siste rester ble tippet i Elben og forsvant med elven og ut i Nordsjøen. == Hitler i Norge == Hitler besøkte fjorder i Norge i april 1934 ombord i krysseren «Deutschland» uten å gå i land. Med om bord var også forsvarsministeren Werner von Blomberg, samt øverstkommanderende for hæren Werner von Fritsch og øverstkommanderende for marinen Erich Raeder. Skipet gikk til Hardanger og Sognefjorden omkring 14–16. april, mens søknad til det norske forsvarsdepartementet ble oversendt Bergen loskontor 24. april da skipet allerede var tilbake i Tyskland. Det er uklart hvilket motiv turen hadde. === Attentater === Det er blitt påvist at Adolf Hitler unnslapp hele 42 attentater. Med attentat forstås det som ligger i ordets opprinnelige mening, forsøk, enten de strandet på et planleggingsstadium eller ved at ting gikk galt i gjennomføringsfasen. Til dels slo attentatene feil ved de mest usannsynlige tilfeldigheter. Hitler ble dermed bare styrket i sin overbevisning om at han var utkåret av «forsynet». I 1939 prøvde sveitseren Maurice Bavaud iherdig å skyte Hitler, men han kom aldri på skuddhold. Samme år eksploderte en sprengsats i Münchens Bürgerbräukeller bare minutter etter at Hitler litt før planen hadde forlatt lokalet; den ansvarlige, håndverkeren Georg Elser, ble senere drept i Dachau konsentrasjonsleir, den 9. april 1945En bombe som Stauffenbergs medsammensvorne Henning von Tresckow hadde smuglet inn som to Cointreauflasker i Hitlers fly i Smolensk i 1943 hadde feil med tenningsmekanismen, og eksploderte ikke.Få dager etter ble et attentat i Berlin avblåst i siste liten da attentatmannen Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff, som aktet å drepe Hitler ved selvmordsbombing i Zeughaus Berlin, ikke rakk å komme nær Føreren før han plutselig forlot lokalet.20. juli-attentatet i 1944 i Førerens hovedkvarter Wolfsschanze i Østpreussen slo feil blant annet fordi attentatsmannen Claus Graf Schenk von Stauffenberg hadde medbragt kun en av de to forberedte bombene, og fordi dokumentmappen med bomben tilfeldigvis var blitt flyttet i siste øyeblikk til bak og under en hindring som tok av for eksplosjonskraften. De sammensvorne som hadde forberedt statskupp, ble handlingslammet da de fikk høre om at Hitler var i live, og de fleste ble arrestert og henrettet samme dag i Berlin. == Personlighet og ideologi == Hitler hadde privat en keitete og sjenert fremtoning, og var ukomfortable i selskapelige situasjoner og syntes sjelden å kunne holde en konversasjon gående (han foretrakk en deklamerende stil). Han var ofte humørsyk og apatisk privat, noe som sto i kontrast til den dramatiske energien i talene og hans dyktige håndtering av publikums følelser. Hitler avsto fra kjøtt, tobakk og alkohol, en asketisk livsstil som var påfallende i et land der kraftig mat og drikke var vanlig. Hitler hadde tydelige svakheter som taler: Han hadde en skurrende stemme (i kontrast til for eksempel Goebbels'), han snakket lenge om gangen, gjentok seg selv og gikk seg ofte vill i uklare setninger. === Atferd og helse === I sin ungdom var Hitler ofte ensom og hadde en viss «fasthet» overfor de få jevnaldrende ha omgikk og han hadde en tendens til å fremføre monologer om selvsagte sannheter. Blant annet i München-årene fremsto som han som underlig person som ga inntrykk av å være sosialt dysfunksjonell. Fra 1919 bygget Hitler systematisk opp sin personlige utstråling. I DAP (Det tyske Arbeiderparti) fikk han respekt for sine talegaver. Utover i 1920-årene hadde Hitler finpusset sine ferdigheter i å manipulere folkene rundt seg. Ifølge Michael Kater viste han frem mot 1933 sterk misnøye med tankeløs heltedyrkelse av seg selv, trolig av frykt for at overdreven lovprising kunne ha motsatt effekt. Han ble for eksempel i 1929 rasende da naziavisen Illustrierter Beobachter publiserte et hyllingsdikt der Hitler ble sammenlignet med sagnfiguren Siegfried. Han la også ned forbud mot å bli sammenlignet med Jesus. Hans karismatiske positur ble institusjonalisert etter 1933 og som karakteristisk for en karismatisk leder var muntlige utsagn viktigere enn formelle, skriftlige ordrer. Slike «Führerbefehle» (førerordrer) ble ofte gitt i form av tilsynelatende uvesentlige eller kryptiske bemerkninger, men var viktig for den indre krets for eksempel Martin Bormann som tok notater. I motsetning til for eksempel Stalin utstedte Hitler bare sporadisk formelle direktiver. Hitler mislikte sterkt å lede regjeringsmøtene og disse ble det etter hvert slutt på. Werner von Blomberg foreslo ved Hindenburgs gravferd at tyske soldater fra da skulle sverge troskap til Adolf Hitler, Tysklands Führer, et forslag som allernådigst ble akseptert. Om Hitler objektivt hadde rett var uvesentlig for hans tilhengere så lenge han opprettholdt inntrykket av å være ufeilbarlig. Han fremsto derfor med stor selvsikkerhet og den øverste autoritet på utvalgte områder, bare når hans nærmeste ikke var til stede lot han faglige spesialister lede an.For å være en karismatisk ledelse basert på en antatt unik person skilte han seg ut på flere måter: ved antrekk (i 1920-årene i trenchcoat og filthatt, som diktator i enkelt brunskjorte med jernkorset), ved at han avsto fra formelle titler og ved at han ikke stiftet familie. Ved motgang trakk han seg ofte tilbake og levde som en eremitt, særlig da krigslykken snudde i 1942. Etter attentatet i juli 1944 ble forholdet til de nærmeste håndlangerne anstrengt. Da katastrofen var tydelig forsvant også Hitlers karisma. Typisk for karismatiske ledere rasjonaliserte han fallet ved å skylde på folket som ikke hadde gjort seg fortjent til en stor leder.Hitler hadde narsissistiske og paranoide personlighetstrekk med forestillinger om at han var «Messias». Samtidig var han svak, skjør, usikker på seg selv, og unngikk situasjoner han ikke kunne dominere. Hitler syntes å ha en todelt personlighet: Hensynsløs, kraftfull, brutal og målbevisst på den ene siden; usikker, tendens til depresjon og sjenert (særlig overfor kvinner) på den andre siden. Hitlers biografi tyder på at han hadde en personlighetsforstyrrelse. Psykiatere har i ettertid vurdert Hitler i henhold til DSM-IV koder og konkludert med at Hitler var paranoid, antisosial, narsissistisk og sadistisk (en personlighetsprofil som ligner på Saddam Husseins bortsett fra at Hussein var mer sadistisk), I tillegg hadde han trolig schizofrene tendenser inkludert overdrevent grandiose tanker og sterkt avvikende tenkemåter. Hitler var selv svært nøye med stil og positur under offentlige opptredener. Han unngikk alt som antydet menneskelig svakhet for eksempel å bruke briller eller å delta i sport der han ikke ville hevde seg. Etter 1933 var han svært bevisst betydningen av å fremstå som allmektig («omnipotent»). Den kanadiske psykologen W.H.D. Vernon publiserte i 1942 en analyse av Hitlers personlighet som han mente var en paranoid type med vrangforestillinger om forfølgelse og storhet. Vernon mente at Hitler viste et behov for aggresjon, ødeleggelse og brutalitet i barndom og ungdom. Hitler hadde et vanskelig eller sykelig forhold til sex. Ernst Röhm var trolig en av hans få mannlige venner.Hitler hadde det som kan ha vært tidlige symptomer på Parkinsons sykdom i 1920-årene med fordøyelsesproblemer, kramper i tarmen og søvnløshet. Noen studier har lansert hypotese om at Hitler led av syfilis med symptomer som ligner på Parkinsons. Theodor Morell, Hitlers lege fra 1938, ga Hitler flere ny medikamenter for å avhjelpe Hitlers forskjellige symptomer og Morells behandling av Hitler forverret trolig Hitlers helse. I 1941-1942 introduserte Morell metamfetamin intravenøst. På samme tid merket Hitlers nærmeste at han ble mer irritabel, mistenksom og anspent, og han hadde større problemer med å ta beslutninger – symptomer som kan tyde på Parkinsons. Hitlers symptomer på Parkinsons var milde og hadde trolig begrenset betydning for Hitlers atferd i løpet krigen, trolig påvirket det først og fremst hans evne til å ta beslutninger.Hitler hadde en tendens til å forenkle kompliserte problemer. Han hadde en egen ferdighet til å fornemme og utnytte motpartens svakhet med en god sans for timing. Han hadde en begrenset horisont og misforsto ofte briter og amerikanere. Hitler gjorde en rekke feilvurderinger og strategisk uheldige beslutninger som øverste leder. For eksempel var invasjonen av Sovjetunionen dårlig forberedt og trolig hadde Tyskland aldri mulighet til å vinne krigen på Østfronten. Han undervurderte amerikanernes evne til å føre krig og særlig USAs industrielle kapasitet ble undervurdert. Han var ubesluttsom under landgangen i Normandie i 1944 og ga ikke skikkelige ordrer. Den tysk/britiske historikeren H. W. Koch skriver at Hitler ofte var uberegnelig og ubesluttsom, men når han hadde bestemt seg gjennomførte han beslutningen ubønnhørlig. === Ideer og tenkemåte === Ifølge Hajo Holborn gir Mein Kampf et klart uttrykk for Hitlers uvanlige tenkemåte: Hitler hadde en uryddig og enkel tankegang med lite analytiske evner. Ifølge Holborn reduserte Hitler banale ideer til noe enda enklere og forestilte seg at han på den måten hadde oppnådd større visdom. Ifølge Hitler selv hadde antisemittismen også en praktisk side: for å fremkalle hat i befolkningen var det nødvendig å personifisere fienden. Samtidig var han ifølge Holborn en glødende og ekstrem antisemitt. Hitler var også drevet av et mindreverdskompleks og en følelse av å bli sett ned på som en oppkomling, og dette gjorde at han omfavnet ideer om «folk» og «rase» der klasse og utdanning ikke hadde betydning. «Sosialisme» var for Hitler ganske enkelte dette fellesskapet av og likhet for medlemmer av rasen. Hitler hadde liten innsikt i økonomiske saker bortsett fra enkle forestillinger om landbruket som grunnlaget for den rene rase.Det er lite kjent hva Hitler leste i ungdomsårene og til 1926. Ifølge Holborn var han ikke særlig belest, og det lille han leste fullførte han ikke eller misforsto innholdet. Hitler ble blant annet påvirket av Georg von Schönerer og av Karl Luegers kristen-sosiale bevegelse. Rasistiske ideer fikk han også fra pamfletter produsert av den tidligere munken Jörg Lanz von Liebenfels (også kjent som Adolf Lanz). Hitler leste også Richard Wagners politiske og antisemittiske skrifter, og dette styrket de rasistiske ideene han hadde utviklet i Wien. For Hitler var Wagner beviset på at den rette ideologien også ville produsere den fremste kunsten. Hitler omtalte ikke Nietzsche. Ifølge Michael Kater leste Hitler mye som ung, blant annet antisemittiske skrifter. I Mein Kampf henviser han jevnlig til Karl Marx, Arthur Schopenhauer og Houston Stewart Chamberlain som om han hadde lest disse grundig. I Landsberg fengsel fra 1924 skal han ha studert et omfattende verk om verdenshistorie, senere fordypet han seg i strategi for sjøkrig og tekniske spørsmål. Denne lesingen gjorde at Hitler opparbeidet en god del faktakunnskap. Hitler var stort sett selvlært på en usystematisk måte og hans tendenser til sviktende resonnementer er typisk for personer uten utdanning. Han hadde begrensede evner til å resonnere logisk ved hjelp av språket og bommet ofte på poenget og på sakens kjerne. Tilhørere kunne ved nærmere ettersyn avdekke at hans argumentasjon ofte bare var tilsynelatende rasjonell. Hitler anerkjente ikke noen intellektuelle eller ideologiske forløpere delvis fordi han ikke ville avsløre hullene i sin egen kunnskap. Hans eget syn var skapt ved sammenblanding av biter han hadde plukket opp ofte fra utdrag eller bokanmeldelser. Hans interesser og kunnskaper forble begrenset til områder han var opptatt av som ung: militær taktikk, kjøretøyteknologi, overfladisk kjennskap til kunst og arkitektur, tysk mytologi og musikk.Allerede under første verdenskrig sirkulerte ideer om å rydde nabolandene for ikke-tysk befolkning og bosette etniske tyskere dere i stedet, ideer som Hitler tok til seg. Ifølge Davidson hadde Hitler tilegnet seg antisemittiske holdninger lenge før han flyttet til Wien. Blant lærere og elever ved realskolen i Linz var det «pan-germanske» nasjonalister. Hitler beundret læreren Leopold Pötsch, en disippel av Georg von Schönerer. Faren Alois Hitler var også tilhenger av Georg von Schönerer som var leder av Völkischbevegelsen og en fanatisk agitator for at Østerrike skulle være tysk og uten habsburgerne. Antisemittisme var vanlig i Hitlers oppvekstmiljø. Skrifter av Richard Wagner og Houston Stewart Chamberlain var noen viktige kilder til Hitlers ideer om blod, jøder og den «ariske» rase.Hitlers samtidige beskrev hans interesser og livsstil som typisk for «lavere middelklasse». Ifølge Hermann Rauschning og Albert Speer var Hitlers personlige smak utpreget småborgerlig. I planene for Tyskland foretrakk Hitler tunge, massive og store byggverk i klassisk stil. Gerhard Roßbach, leder av frikorps, opplevde Hitler som smiskete underdanig (engelsk: obsequious) og usikker, samtidig som han var arrogant og ufølsom. Hitler blir beskrevet som påfallende keitete i sosiale situasjoner. Albert Speer påpekte at Hitlers manglende utdanning var tydelig i klønete språklig fremstilling som i første utkast av Mein Kampf. Eva Braun ble ofte behandlet som en simpel elskerinne. I München-tiden fra 1919 til 1924 beskrev han seg selv som handelsmann, forfatter, arbeider, selvstendig arkitekt og vanlig soldat. Han avviste kontant alle forsøk på å bli klassifisert som borgerlig («bourgeois»), men ville heller ikke regne seg som lavere middelklasse. Helst foretrakk han merkelappen bohem eller kunstner, og likte å omgås malere og arkitekter som Paul Troost og Speer. Hitler omtalte en gang faren som Justizrat. Han skal ha hatt særlig sympati med arbeiderklassen. Hans ideal skal ha vært et klasseløst samfunn, et Volksgemeinschaft. Adolf Hitler var en typisk sosial streber og ga overfladisk inntrykk av å være kunnskapsrik.Hitler usikkerhet om egen sosial status skapte en livslang ambivalens til alle sosiale klasser. Han hadde sympatien for arbeiderklassen og samtidig en klar distanse. I skjul beundret han det utdannede borgerskapet, de rike og mektige, og aristokratiet, samtidig som han foraktet og kanskje hatet de samme gruppene. Hitlers politiske allianse med de herskende klasser var neppe oppriktig selv om han til å begynne med ble smigret av å få oppmerksomhet fra høyere offiserer og andre fremstående figurer. Hans anstrengte forhold til overklassen viser en mindreverdighetsfølelse og aversjon mot de samme figurene han gjerne ville bli knyttet til. Han hadde en særlig motvilje mot høyere offiserer, aristokratiet, professorer og akademikere, og ledende forretningsfolk. Hitler viste respekt, frykt og underdanighet for dominerende personer.Alan Bullock, som skrev en innflytelsesrik biografi, mente Hitler var en sjarlatan og opportunist med lite indre konsistent i sin politikk. Den britiske historikeren Hugh Trevor-Roper mente de enkelte elementene i Hitlers politikk var del av stort og systematisk program. Den konservative tyske historikeren Andreas Hillgruber mente at Hitlers utenrikspolitikk var fastlagt lenge før han grep makten særlig i Mein Kampf. Den tyske historikeren Martin Broszat mente Hitlers ide om et imperium i øst som en talemåte og metafor. === Hitlers syn på religion === Hitler var alt annet enn likegyldig til religion, og var overbevist om at mennesket hadde en lengsel etter religiøsitet. Siden ungdommen hadde han lest om kristendom, jødedom og til og med om religioner fra utenfor den judeokristne sfære, og han hadde til en viss grad gjort seg kjent med de moderne og tildels esoteriske religionsfilosofiske systemer som var i blomstring tidlig på 1900-tallet. Han avviste skarpt kristendommen i sluttet selskap, og mente den stred mot naturens lover. «Skal man ta kristendommen på ordet, innebærer den en systematisk dyrking av menneskets svakheter».Til tross for sin avvisning av kristendommen gav han gjerne i det ytre sin anerkjennelse til det han kalte positiv kristendom, det vil si de kristne som reorganiserte sin lære i henhold til sine egen germanske herrefolksforestillinger. Hitlers oppfatninger om religionene var i høy grad i pakt med David Friedrich Strauss' og Ernst Haeckels skrifter. Han betrodde flere ganger til sin nærmeste krets at han aldri hadde vært noen «fromming» (Frömmling), men at man kan inderliggjøre seg selv ved at man senker seg ned i naturens under eller studerer historien, og bli «fylt av ærefrykt av det som ikke kan erkjennes», og oppnå sin «metafysiske tilfredsstillelse» ved det. Hans fromhet (i mangel av et bedre ord) gav seg uttrykk i en overbevisning om at den som kjemper tappert i pakt med naturens lover til slutt «endelig vil motta forsynets velsignelse».Hitler ønsket også at folket skulle være religiøst; han fryktet det areligiøse fordi det ville fremkalle rotløshet og svakhet. Allerede i Wien var han kommet frem til den overbevisning at religionen kan være politisk nyttig, for et religiøst folk akter statens og øvrighetspersonenes myndighet. Men «den sanne religion som skulle føre alle folk er ennå ikke oppfunnet», mente han. Adolf Hitler hadde stor sans for Napoleons måte å temme og funksjonalisere religionen på. Selv gav han i sluttet lag ikke skjul på at han ville ha vekk kristendommen, men hadde tenkt å la kristendommen dø en langsom død. «Det viktigste er å opptrå klokt i denne saken og å unngå unødvendig strid». === Hitler og katolisismen === Som gutt hadde Adolf Hitler etter alt å dømme tatt til seg den katolske tro fra sin fromme mor og sine lærere, deriblant prester som underviste ham i 2.- og 3.-klasse. Moren oppdro ham i troen, og selv om farens eksempel trakk i retning av lunkenhet var han antagelig å betrakte som en katolsk troende på lik linje med sine jevnaldrende på den tid. Frafallet dateres vanligvis til realskoleårene i Linz. Byens skoleråd var dominert av eksponenter for den kirkefiendtlige liberalisme, og et flertall av lærerkreftene på realskolenivå verken ville eller kunne bidra til å fremme kristentro blant ungdommen. Dertil kom at han var begynt å kretse rundt den tysknasjonale politiske romantikk, som gjorde front mot den internasjonalistiske kirke. Denne åndsstrømning gjorde seg på denne tiden så sterkt gjeldende at biskopen av Linz, Franz Doppelbauer, klaget over at til og med prestekandidater mistet både kall og gudstro. Et annet element som virket inn på Hitler var den vulgærmaterialisme som utviklet seg blant ungdom som forleste seg på forfattere som for eksempel Ernst Haeckel. Senere i livet skrøt Hitler av den opposisjon han hadde oppvist under religionsundervisningen på realskolen; og under skolegudstjenesten hadde han der hadde han drevet med ugagn og forstyrret, og forsøkt å få med seg andre på det. Etter eget utsagn hadde han med sine innvendinger mot gudstroen drevet sin religionslærer Franz Sales Schwarz «slik til fortvilelse at han ofte ikke visste inn eller ut». Selv om dette kan ha vært overdrevet, kjenner man til at han åpent tok avstand fra det ene dogmet etter det andre. Senest fra 14-årsalderen hadde han sluttet å tro på nattverden. Han avviste også skriftemålet. En østerriksk ministerialforordning gjorde at gymnasieelever skulle forberedes til det, men bak den lukkede dør bedrev han sannsynligvis ugagn. Den 20. februar 1942 erklærte han at han «fra 13, 14, 15 års alder [...] ikke hadde noen tro lenger» og at heller ingen av hans skolekamerater, med unntak av noen få «helt dumme mønsterelever [...] trodde lenger på den såkalte kommunion». Han hevdet at han allerede da var kommet til at «det hele helst burde sprenges i luften». Ikke desto mindre medgav han at det var noen av medelevene som bevarte sin tro. Han hevdet blant annet at han som ung hadde stilt prestene til veggs i skriftestolen med pinlige spørsmål. I oktober 1937 fortalte han til NSDAPs propagandaledere at det var en langvarig kamp for ham å løsrive seg fra sine religiøse barndomsforestillinger.Til en viss grad kan også farens negative sider ha innvirket på Adolf Hitler. Han var en såkalt «frisinnet», uten religiøs tro eller overbevisning, uten å oppfylle de religiøse plikter, og med en heller avvisende holdning til kirken. Borgerskapet og embedsverket i datidens Østerrike var dessuten nokså fascinert av liberalismen som de oppfattet som det sunne motstykke til en tilstivnet og overtroisk katolisisme. Man vet at faren gjerne kom med svært syrlige utfall mot kirken, og at kirkebesøkene for det meste hadde avgrenset seg til pliktfremmøter som til Keiserens Fødselsdag (18. august). === Hitler som «den nye Messias» === Adolf Hitler ansporte til en ekstrem personkult, brukte religiøs språkbruk om seg selv og sin egen rolle, og promoverte og tolererte at det ble brukt temmelig vidtgående sammenligninger mellom ham selv og det guddommelige. Blant de nazistiske forfattere og diktere som gjorde dette, kan nevnes Camilla Meyer-Bennthsow («Adolf Hitler Den store i all evighet, velsignelse for alle tider»), Alice Försterling («Du Braunau, deg har Gud utvalgt, og har skjenket oss det rent tyske vesen»), SA-dikteren Herybert Menzel («Føreren kommer snart! Ja, Gud hørte det forpinte folkets bønn»), Hanns Johst («Führer og Himmel i samme åsyn, Førerens smil den kosteligste monstrans»), og Fritz von Rabenau («Kristus har sendt Adolf Hitler til vårt tyske land»). Sistnevnte foretok den følgende omdiktning av «Stille Nacht» (Stille Natt, dvs. Glade Jul): Stille Nacht, heilige Nacht, Alles schläft, einsam wacht Nur der Kanzler treuer Hut, Wacht zu Deutschlands Gedeihen gut. Immer für uns bedacht.Stille Nacht, heilige Nacht, Alles schläft, einsam wacht Adolf Hitler für Deutschlands Geschick, Führt uns zu Größe, zum Ruhm und Glück, Gibt uns Deutschen die Macht.Et dokument fra 14. august 1943, som fikk Hitlers personlige påskrift «Det første brukbare utkast! Til Goebbels for bearbeidelse», gir et innblikk i propagandaministerens ønsker for fremtiden. == Se også == Adolf Hitlers regjering Adolf Hitler: Mein Kampf, 1924. Hitlers annen bok, 1928 == Indirekte primærkilder == Hitler, Adolf; Trevor-Roper, Hugh (1988) [1953]. Hitler's Table-Talk, 1941–1945: Hitler's Conversations Recorded by Martin Bormann. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-285180-2. Hitler, Adolf (2000) [1941–1944]. Hitler's Table Talk, 1941–1944. London: Enigma. ISBN 1-929631-05-7. == Biografier == Doron Arazi: Adolf Hitler: A Bibliography. Greenwood (1994) ISBN 0-887-36360-1 Alan Bullock: Hitler and Stalin: Parallel Lives, HarperCollins (1991) ISBN 0679729941 Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Harper Perennial (1991–førsteutgaven er fra 1961) ISBN 0060920203 William Carr: Hitler. A Study in Personality and Politics, London 1978 Joachim C. Fest: Hitler. Eine Biografie. Frankfurt am Main, Berlin, Wien 1973; Norsk utg. Gyldendal Norsk Forlag 1973; ISBN 82-05-05791-5. Hans Bernd Gisevius: Adolf Hitler: Versuch einer Deutung. München 1963 Walter Görlitz og Herbert A. Quint: Adolf Hitler, Eine Biographie, Stuttgart 1952 Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1978, ISBN 3-59623-489-1 Brigitte Hamann: Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators. Piper, München 1996 ISBN 3-492-03598-1 (Wien 1907-1913: Die Jahre, die Hitler prägten) Konrad Heiden: Hitler I Das Leben eines Diktators. Zürich 1936 Konrad Heiden: Hitler II Ein Mann gegen Europa. Zürich 1937 Ian Kershaw: Hitler 1889-1936: Hubris, W W Norton (1999) and Hitler 1937–1945: Nemesis, W W Norton (2000) ISBN 0393320359 August Kubizek: Adolf Hitler mein Jugendfreund, 1953 – Niende opplag: Leopold Stocker Verlag, 2002, ISBN 3-70200-971-X Lothar Machtan og John Brownjohn (oversetter): The Hidden Hitler Basic Books (2001) ISBN 0-465-04308-9 Albert Marrin: Hitler, Penguin Books (1987) ISBN 0-670-81546-2 Werner Maser: Adolf Hitler Legende-Mythos-Wirklichkeit. München und Esslingen 1971 Rudolf Olden: Hitler. Querido, Amsterdam 1935 (Nachdruck: Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1984, mit einem Vorwort von Werner Berthold). ISBN 3-596-25185-0 Gudrun Pausewang: Adi: Jugend eines Diktators, Ravensburger, Ravensburg 1997 ISBN 3473581518 Laurence Rees: The Dark Charisma of Hitler: Leading Millions into the Abyss, Ebury Press, 2012, ISBN 978-0091917630 (norsk oversettelse: Adolf Hitler - Ondskapens Karisma, Oslo: Schibsted Forlag, 2013, ISBN 9788251657884 John Toland: Adolf Hitler, Biographie 1889–1945. Bergisch Gladbach, Lübbe 1977. ISBN 3-7857-0207-8 Gerhard Vinnai: Hitler – Scheitern und Vernichtungswut. Zur Genese des faschistischen Täters. Psychosozial-Verlag. Gießen 2004. ISBN 3-89806-341-0 == Litteratur == Walter Adolph: «Adolf Hitlers religiöse und sittliche Entwicklung», i: Wichmann-Jahrbuch XXIV/XXIX (1970/75), Berlin 1976, s. 95–117. Bernd Kuhlmann: Eisenbahn-Größenwahn in Berlin – Die Planungen von 1933 bis 1945 und deren Realisierung, GVE-Verlag, Berlin, 2005, ISBN 3-89218-093-8 Carl Amery: Hitler als Vorläufer. Auschwitz – der Beginn des 21. Jahrhunderts? Luchterhand, München 1998 ISBN 3-630-87998-5 Bullock, Alan (1957). Hitler. Oslo: Aschehoug. E. R. Carmin: Das schwarze Reich. Geheimgesellschaften und Politik im 20. Jahrhundert. Heyne, München 1997 ISBN 3-453-12588-6 Max Domarus: Hitler. Reden und Proklamationen 1932-1945. 2 Bde., 4 Halbbde., Wiesbaden 1973 Henrik Eberle und Matthias Uhl: Das Buch Hitler: Geheimdossier des NKWD für Josef W. Stalin, zusammengestellt aufgrund der Verhörprotokolle des Persönlichen Adjutanten Hitlers, Otto Günsche, und des Kammerdieners Heinz Linge, Moskau 1948/49, Gustav Lübbe Verlag, Bergisch Gladbach 2005 Philipp W. Fabry: Mutmaßungen über Hitler. Urteile von Zeitgenossen. Düsseldorf 1969 Joachim Fest: Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli. Siedler, Berlin 1994 ISBN 3-88680-539-5 Daniel Gasman: The Scientific Origins of National Socialism: Social Darwinism in Ernst Haeckel and the German Monist League, American Elsevier, New York, 1971 Daniel Gasman: Biological Sciences and the Roots of Nazism, American Scientist 76::56, January – February 1988 Robert Gellately: Backing Hitler. Oxford und New York 2001 ISBN 0-19-820560-0 Ellen Gibbels: Hitlers Parkinson-Krankheit: zur Frage eines hirnorganischen Psychosyndroms, Springer, 1990, ISBN 3-540-52399-5 Nicholas Goodrick-Clarke: Die okkulten Wurzeln des Nationalsozialismus. 2. Aufl. Stocker, Graz und Stuttgart 2004 ISBN 3-7020-0795-4 Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler, Fischer (Taschenbuch), Frankfurt, 1978 ISBN 3-5962-3489-1 Brigitte Hamann: Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators. München 1996 Brigitte Hamann: Hitlers Edeljude. Das Leben des Armenarztes Eduard Bloch. München 2008 Brenda Haugen: Adolf Hitler: Dictator of Nazi Germany, Compass Point:Minneapolis, 2006, ISBN 0-7576-1589-0, Peter den Hertog: Hitlers schutkleur. De oorsprong van zijn antisemitisme, De Arbeiderspers (2005) ISBN 90-295-6248-X Bernhard Horstmann: Hitler in Pasewalk – Die Hypnose und ihre Folgen, Hitlers hysterische Blindheit, Droste Verlag (2004) ISBN 3-7700-1167-8 Eberhard Jäckel: Hitlers Weltanschauung. Entwurf einer Herrschaft. Wunderlich, Tübingen 1969. DVA, Stuttgart 1991, ISBN 3-421-06083-5.Eberhard Jäckel: Hitler's World View: A Blueprint for Power, translated by Herbert Arnold, Oxford University Press (2000) ISBN 0674404254Eberhard Jäckel: Hitlers Herrschaft. Vollzug einer Weltanschauung. 4. Auflage, DVA, Stuttgart 1999, ISBN 3-421-06254-4 (Erstausgabe Stuttgart 1986). Douglas M. Kelley: 22 Männer um Hitler. Erinnerungen des amerikanischen Armeearztes und Psychiaters am Nürnberger Gefängnis. Olten, Bern 1947 Victor Klemperer: Die unbewältigte Sprache. Aus dem Notizbuch eines Philologen."LTI", Dannstadt (uten år) Guido Knopp: Hitler's Henchmen (1998), Sutton Publishing (2005), ISBN 0750937815 Christian Graf von Krockow: Hitler und seine Deutschen. List, München, 2001, ISBN 3-471-79415-8 Alfred Läpple: Adolf Hitler. Psychogramm einer katholischen Kindheit. Christiana-Verlag, Stein am Rhein 2001, ISBN 3-717-11094-2. Alfred Läpple: Kirche und Nationalsozialismus in Deutschland und Österreich. Paul Pattloch Verlag, Aschaffenburg 1980 ISBN 3-557-91168-3 Werner Maser: Der Sturm auf die Republik. Frühgeschichte des NSDAP Stuttgart 1973 Werner Maser: Adolf Hitler, Mein Kampf. Der Fahrplan eines Welteroberers. Esslingen 1976 Georg May: Kirchenkampf oder Katholikenverfolgung? Verlag Christiania, Stein am Rhein/Schweiz 1991 ISBN 3-7171-0942-1 Parthenius Minges: Der Monismus des deutschen Monistenbundes. Aus monistischen Quellen dargelegt und gewürdigt. Münster 1919 Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007 Henry Morris: The Long War Against God, Baker Book House, Michigan, 1989 Ernst Nolte: «Eine frühe Quelle zu Hitlers Antisemitismus», i: Historische Zeitschrift 192, 1961, s. 584–606 Hans-Günter Richardi: Hitler und seine Hintermänner – Neue Fakten zur Frühgeschichte der NSDAP. Süddeutscher Verlag, München 1991 ISBN 3-79916-508-8 Michael Rißmann: Hitlers Gott: Vorsehungsglaube und Sendungsbewußtsein des deutschen Diktators, Pendo, Zürich/München 2001 ISBN 3-85842-421-8 William L. Shirer: The Rise and Fall of the Third Reich, Gramercy (1960) ISBN 0517102943 Gerd Schultze-Rhonhof: 1939–Der Krieg, der viele Väter hatte. 2.Aufl. Olzog, München 2003 ISBN 3-7892-8117-4 Frederick Spotts: Hitler and the Power of Aesthetics, Overlook Press (2004) ISBN 1585673455 Henry Ashby Turner: Hitlers Weg zur Macht. Der Januar 1933. Berlin 1999 Henry Ashby Turner: Otto Wagener: Der vergessene Vertraute Hitlers. I: R. Smelser et al.: Die braune Elite II. Darmstadt 1993. Otto Wagener (posthumt utgitt av Henry Ashby Turner): Hitler aus nächster Nähe. Aufzeichnungen eines Vertrauten 1929–1932. Ullstein, Berlin 1978, ISBN 3-550-07351-8. Med innledning og kommentarer av Turner. == Noter == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Adolf Hitler – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Adolf Hitler – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (de) «Adolf Hitler 1889-1945», fra Deutsches Historisches Museum (en) Adolf Hitler på Internet Movie Database (en) Adolf Hitler på AllMovie (en) Adolf Hitler hos Rotten Tomatoes (en) Adolf Hitler hos The Movie Database «Hitler's Place in History», foredrag av professor Ian Kershaw, Open University Annual Lecture, fra YouTube Wikiquote: Adolf Hitler – sitater

Adolf Hitler (født 20. april 1889 i Braunau am Inn i Østerrike, død 30.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hapkido

2023-02-04

Hapkido

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hapkido']

Hapkido 合氣道 (hanja); 합기도 (hangul) er en moderne koreansk kampkunst som ble grunnlagt og systematisert i årene etter andre verdenskrig, og slutten på den japanske okkupasjonen av Korea. Ordet «hapkido» er sammensatt av ordene 합 eller «hap» (å koordinere, å samle), 기 eller «ki» (kraft), og 도 eller «do» (vei). Ordet hapkido kan dermed oversettes til «den koordinerte kraftens vei». Hapkido har sine opprinnelige røtter i Japan, og stilarten daito-ryu aiki ju-jutsu, som hapkido har mye til felles med både teknisk og filosofisk. Choi hevdet selv at han hadde blitt opplært direkte av Takeda Sensei. Dette er bekreftet av Kondo Katsuyuki, nåværende overhode for Daito Ryu Aiki-Ju-Jutsu.

Hapkido 合氣道 (hanja); 합기도 (hangul) er en moderne koreansk kampkunst som ble grunnlagt og systematisert i årene etter andre verdenskrig, og slutten på den japanske okkupasjonen av Korea. Ordet «hapkido» er sammensatt av ordene 합 eller «hap» (å koordinere, å samle), 기 eller «ki» (kraft), og 도 eller «do» (vei). Ordet hapkido kan dermed oversettes til «den koordinerte kraftens vei». Hapkido har sine opprinnelige røtter i Japan, og stilarten daito-ryu aiki ju-jutsu, som hapkido har mye til felles med både teknisk og filosofisk. Choi hevdet selv at han hadde blitt opplært direkte av Takeda Sensei. Dette er bekreftet av Kondo Katsuyuki, nåværende overhode for Daito Ryu Aiki-Ju-Jutsu. == Kjennetegn == Hapkido kan kategoriseres som en stilart i jujutsu-familien, og baserer sin forsvarsstrategi mer på å bevege seg ut av banen til et angrep gjennom effektivt fotarbeid og bevegelse, enn på å blokkere angrepet direkte. Hapkido-utøveren jobber i tillegg mye i sirkler for å maksimalisere egen kraft og for å gjøre det vanskelig for motstanderen å møte kraft med kraft. Det handler mye om å nøytralisere sin motstanders angrep ved å endre retning på den kraften motstanderen legger i angrepet, legge til sin egen kraft, og deretter benytte denne kombinerte kraften til å mønstre et effektivt motangrep. Hapkido er generelt kjent som en relativt «hard» stilart når det gjelder utførelse av offensive teknikker, og motsetning til den mer kjente koreanske kampsporten taekwondo konsentrerer hapkido-utøveren sine slag og spark mer om å generere ødeleggende kraft og på å treffe vitale områder, enn om å være så rask som mulig. Fra et rent teknisk perspektiv kan man si at hapkido har daito-ryu aiki ju-jutsus sirkulære bevegelser og effektive nærkampteknikker som utgangspunkt. I tillegg har majoriteten av dagens Hapkido-stilarter også inkorporert taekyons praktiske og meget dynamiske sparketeknikker, samt en rekke kast og låser fra judo. Moderne hapkido inneholder derfor både spark og slag, diverse kast, stående håndledd- og armlåser, og enkelte bakkekampteknikker. Det blir også trent med våpen i flere av hapkido-stilartene. De mest vanlige våpnene er kniv, kort og lang stokk, samt spaserstokk. == Prinsipper == Alle teknikker i hapkido baserer seg i større eller mindre grad på et eller flere av de tre primære prinsippene Yu (vann, mykhet), Won (sirkel) og Wha (harmoni, ikkemotstand). 유, Yu (Vann, mykhet) viser til hvordan vann flytter seg rundt et objekt, i stedet for å kjempe mot det direkte. En mye brukt metafor for dette prinsippet, er at hvis en kaster en sten i en dam, tar ikke vannet skade av dette, og flytter seg i stedet til side og lar stenen synke til bunnen. Det samme skjer om en kaster en sten i en elv, der vannet i elven, i stedet for å kjempe direkte mot stenen, finner en ny rute rundt stenen. Det koreanske ordet "Yu" er analogt til det japanske ordet "Ju", som en finner i navnet til stilarter som jujutsu og judo. Tilsvarende er Yu et viktig prinsipp i hapkido, og viser til det å møte et angrep med mykhet fremfor hardhet, og at i stedet for å møte et angrep direkte, for eksempel med en hard blokkering av typen en finner i stilarter som karate og taekwondo, er det mer effektivt å forflytte seg rundt angrepet på samme måte som vann forflytter seg rundt en sten. 원, Won (Sirkel, sirkulære bevegelser) viser til de sirkulære bevegelsene en kan finne eksempler på i en rekke ulike hapkido-teknikker. Ved ulike frigjøringsteknikker vil for eksempel sirkulær bevegelse vanskeliggjøre at en motstander kan møte frigjøringen med direkte motkraft, da sirkelbevegelsen medfører at kraftens retning er i konstant endring. Dermed kan en hapkidoutøver i prinsippet frigjøre seg fra grepet til en mye sterkere motstander, siden den sirkulære bevegelsen i frigjøringen gjør det vanskelig for motstanderen å benytte seg av sin egen overlegne styrke til å møte kraft med kraft. Sirkulær bevegelse benyttes også i flere av hapkido sine kast, og ikke minst i mange av stilartens spark og slag, da disse genererer kraft gjennom blant annet hofte - og kroppsrotasjon. 화, Wha (Harmoni, ikkemotstand) viser til hvordan en god hapkidoutøver i stedet for å møte et angreps kraft med direkte motkraft, istedet kan kombinere den kraften en motstander legger i et angrep med utøverens egen kraft i den hensikt å benytte den samlede kraften i et effektivt motangrep. Ofte oppsummeres dette prinsippet kort som at hvis man blir dyttet så drar man, og hvis man blir dratt, så dytter man. Et eksempel på dette prinsippet brukt i praksis, kan være en situasjon der man velger å kontre et kraftig slag med et slagvåpen ved å forflytte seg til siden av slagvåpenets bane, ødelegge motstanders balanse, og deretter benytte seg av kraften i motstanders angrep kombinert med egen kraft til å kaste motstanderen i bakken. == Historie == Hapkido som stilart ble først systematisert i det 20. århundret av Choi Yong-Sul, som antageligvis (i henhold til flere kilder) var tjener hos Takeda Sensei i Japan før og under andre verdenskrig. Choi kom hjem til Korea etter krigen og startet opp igjen med trening i Korea. Choi fortsatte da å trene aiki-jujutsu som han hadde lært i Japan, og han kalte det han lærte bort på dette tidspunktet for yawara og yusul, koreanske ord for jujutsu. Choi hevdet selv at han hadde blitt opplært direkte av Takeda Sensei. Dette er bekreftet av Kondo Katsuyuki, nåværende overhode for Daito Ryu Aiki-Ju-Jutsu. Hapkido fikk mye av sin nåværende form og navn etter at Chois elever selv begynte å videreutvikle stilarten. En av dem som er mest kjent for å ha utviklet hapkido til hva det i stor grad er kjent for idag er grandmaster Ji Han-Jae, som blant annet la til en rekke spark fra den tradisjonelle koreanske kampstilen taekkyon. Han var også en av de første som benyttet begrepet hapkido som navn på kampstilen han lærte bort. Grandmaster Ji Han-Jae grunnla senere sinmoo hapkido stilen, som er i dag er utbredt over hele verden. Hapkido har etterhvert blitt splittet opp i veldig mange ulike stiler. Mange av disse lærer bort bruk av våpen, mens andre fokuserer utelukkende på ubevæpnede teknikker. Videre er det flere stiler som nå har mindre fokus på tradisjonelle, formelle stillinger og i stedet har mer fokus på praktisk bruk av selve teknikkene. Det er vanskelig å si hva som er «korrekt» hapkido, da stilarten ikke har vært styrt «med hard hånd» vedrørende teknikker og pensum på samme måte som mange andre asiatiske kampkunster har blitt. Likevel kan en dele inn alle de ulike Hapkido-stilene inn i to primære grupper. Den første gruppen er de stilene som forsøker å holde sitt tekniske pensum så nært opptil Choi Yong-Sul sin opprinnelige lære som mulig. Disse stilene er lite utbredt utenfor Taegue-området i Korea, og kjennetegnes av stor teknisk likhet med daito-ryu aiki-jujutsu og det faktum at de lærer bort få eller ingen spark over midjehøyde. Den andre gruppen er stiler som kan spores tilbake Ji Han-Jae og hans elever. Disse stilene er lett gjenkjennelige ved at de i større grad har inkludert teknikker fra andre stilarter, og at de har et mye større fokus på høye spark enn det den første gruppen har. Gruppe to er desidert mest utbredt verden over, dog finnes det representanter for førstnevnte gruppe i Europa gjennom utøvere tilknyttet Kim Jung-Soo, en annen av Choi Yong-Sul sine opprinnelige elever. En kuriositet er at mange av de tidligste taekwondo-instruktørene som emigrerte fra Korea hadde grader i både hapkido og taekwondo. Siden taekwondo ble mer populært enn hapkido, gikk flere og flere instruktører over til kun å instruere i taekwondo. Flere av taekwondos velkjente spark er en direkte arv fra hapkido. «Spinning back heel kick» (med stivt ben) er et av sparkene som er blitt et velkjent «trademark» i taekwondo i dag, men som har opprinnelse i hapkido. == Organisasjoner == Etterhvert som Choi Yong-Sul sine elever spredte seg verden over, har flere og flere forbund og separate under-stilarter blitt dannet. Blant de største (internasjonale) forbundene er: Korea Ki Do Association (Det eldste Hapkido forbundet samt et av tre forbund som er godkjent av den sørkoreanske regjeringen) Korea Hapkido Federation (KHF) i Korea World Hapkido Federation (WHF) i USA World Hapkido (General) Federation (WHF) i Korea og Europa Korea Kidowae (Korea og USA) Global Hapkido Federation (GHF) i Korea Sinmoo Hapkido (USA, Europa) International Hapkido Alliance (IHA) i Oceania og Europa Hapkidowon i USA. Tilknyttet WHF == Referanser == == Eksterne lenker == Norges Hapkido Forbund Hapkido Norge Global Hapkido Federation Arkivert 25. april 2019 hos Wayback Machine. World Hapkido General Federation

Hapkido 合氣道 (hanja); 합기도 (hangul) er en moderne koreansk kampkunst som ble grunnlagt og systematisert i årene etter andre verdenskrig, og slutten på den japanske okkupasjonen av Korea. Ordet «hapkido» er sammensatt av ordene 합 eller «hap» (å koordinere, å samle), 기 eller «ki» (kraft), og 도 eller «do» (vei).

https://no.wikipedia.org/wiki/Horoskop

2023-02-04

Horoskop

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Astrologi']

Horoskop er innen astrologien en fullstendig beskrivelse av et menneskes liv på og personlighet på grunnlag av hvordan utseendet på stjernehimmelen ser ut på dette menneskets fødselsøyeblikk. Ordet horoskop er sammensatt av de greske ordene «hora», time, og «skopein», betrakte. Således er betydningen å betrakte timen. Det blir påstått at det skal fungere som et kart eller et skjema over et menneskes skjebne og som blir regnet ut gjennom forholdet mellom et menneskets fødselsdato, fødselstid og fødselssted. I henhold til astrologer er himmellegemenes bevegelser «urverk». Den posisjonen som planeter og andre himmellegemer hadde ved en bestemt begivenhet kan nedtegnes og når man visste stedet hvor observasjonen ble foretatt, fungerer et horoskop som å notere et klokkeslett, en dato og en stedsangivelse. Opprinnelig henviste man til den stjerne som sto ved østhimmelen, når man skulle stille et fødselshoroskop. Siden ble den grad av dyrekretsen som sto i øst brukt. I dag brukes horoskop om en inntegning av planeter og himmellegemer i et skjema, som er et slags kart over hvor planetene befant seg på himmelen i det øyeblikket. Astrologer bruker dette kartet for å si noe om en persons karakteregenskaper i ulike sammenheng. For eksempel om hvordan det mennesket horoskopet stilles for oppfatter seg selv, mot hvordan andre oppfatter vedkommende. Det er ikke vitenskapelig bevist (verifisert) at dette fungerer, selv om det hevdes å være erfaringsbasert. I sin enkleste form er solhoroskopet det flest kommer i befatning med ettersom det er solens plassering innen dyrekretsen som betegner hvilket stjernetegn mann er født under. Solens posisjon anses for å si mest om hovedkaraktertrekkene til en person. Den vandrer i løpet av et år rundt alle de tolv tegnene i dyrekretsen. Solhoroskopene som man finner i aviser og ukeblader høster liten anerkjennelse hos astrologer generelt. Ingen vitenskapelige studier har påvist treffsikkerhet til horoskoper, og metodene som brukes for å tolke horoskoper blir for en stor del vurdert som pseudovitenskap.

Horoskop er innen astrologien en fullstendig beskrivelse av et menneskes liv på og personlighet på grunnlag av hvordan utseendet på stjernehimmelen ser ut på dette menneskets fødselsøyeblikk. Ordet horoskop er sammensatt av de greske ordene «hora», time, og «skopein», betrakte. Således er betydningen å betrakte timen. Det blir påstått at det skal fungere som et kart eller et skjema over et menneskes skjebne og som blir regnet ut gjennom forholdet mellom et menneskets fødselsdato, fødselstid og fødselssted. I henhold til astrologer er himmellegemenes bevegelser «urverk». Den posisjonen som planeter og andre himmellegemer hadde ved en bestemt begivenhet kan nedtegnes og når man visste stedet hvor observasjonen ble foretatt, fungerer et horoskop som å notere et klokkeslett, en dato og en stedsangivelse. Opprinnelig henviste man til den stjerne som sto ved østhimmelen, når man skulle stille et fødselshoroskop. Siden ble den grad av dyrekretsen som sto i øst brukt. I dag brukes horoskop om en inntegning av planeter og himmellegemer i et skjema, som er et slags kart over hvor planetene befant seg på himmelen i det øyeblikket. Astrologer bruker dette kartet for å si noe om en persons karakteregenskaper i ulike sammenheng. For eksempel om hvordan det mennesket horoskopet stilles for oppfatter seg selv, mot hvordan andre oppfatter vedkommende. Det er ikke vitenskapelig bevist (verifisert) at dette fungerer, selv om det hevdes å være erfaringsbasert. I sin enkleste form er solhoroskopet det flest kommer i befatning med ettersom det er solens plassering innen dyrekretsen som betegner hvilket stjernetegn mann er født under. Solens posisjon anses for å si mest om hovedkaraktertrekkene til en person. Den vandrer i løpet av et år rundt alle de tolv tegnene i dyrekretsen. Solhoroskopene som man finner i aviser og ukeblader høster liten anerkjennelse hos astrologer generelt. Ingen vitenskapelige studier har påvist treffsikkerhet til horoskoper, og metodene som brukes for å tolke horoskoper blir for en stor del vurdert som pseudovitenskap. == Referanser ==

Horoskop er innen astrologien en fullstendig beskrivelse av et menneskes liv på og personlighet på grunnlag av hvordan utseendet på stjernehimmelen ser ut på dette menneskets fødselsøyeblikk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hyllifestivalen

2023-02-04

Hyllifestivalen

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Indre Østfold', 'Kategori:Musikkfestivaler i Viken', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 2003']

Hyllifestivalen er en årlig nullbudsjetts rockefestival i Spydeberg for band som ikke er etablert i musikkindustrien (eller som vil spille gratis). Festivalen var opprinnelig et bursdagsstunt for Øystein Bøhler i 2002, og ble arrangert offisielt for første gang i 2003 av Beyondfett.

Hyllifestivalen er en årlig nullbudsjetts rockefestival i Spydeberg for band som ikke er etablert i musikkindustrien (eller som vil spille gratis). Festivalen var opprinnelig et bursdagsstunt for Øystein Bøhler i 2002, og ble arrangert offisielt for første gang i 2003 av Beyondfett. == Eksterne lenker == Festivalens nettside

Hyllifestivalen er en årlig nullbudsjetts rockefestival i Spydeberg for band som ikke er etablert i musikkindustrien (eller som vil spille gratis). Festivalen var opprinnelig et bursdagsstunt for Øystein Bøhler i 2002, og ble arrangert offisielt for første gang i 2003 av Beyondfett.

https://no.wikipedia.org/wiki/Helgeland

2023-02-04

Helgeland

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Distrikter i Norge', 'Kategori:Helgeland', 'Kategori:Politikk i Nordland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Helgeland (samme opprinnelse som «Hålogaland», sørsamisk: Helgelaante) er en region i den sørlige delen av Nordland fylke. Området strekker seg fra grensen mot Trøndelag fylke og distriktet Namdalen i sør og opp til Kunna og Saltfjellet i nord, hvor det grenser til regionen Salten. Polarsirkelen går gjennom Helgeland, nord i distriktet. Helgeland består av kommunene Sømna, Vevelstad, Vega, Bindal og Brønnøy (tilknyttet Sør-Helgeland Regionråd); Leirfjord, Dønna, Vefsn, Herøy, Træna, Rødøy og Alstahaug (tilknyttet Helgeland Regionråd); Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Nesna, Lurøy og Rana (tilknyttet Indre Helgeland Regionråd); og Meløy (tilknyttet Salten regionråd). Helgeland har 85 039 innbyggere og dekker et areal på 18 834,73 km². Det utgjør 49 prosent av arealet og 35 prosent av folkemengden i Nordland fylke, med 19 av fylkets 44 kommuner. Området har ingen egen administrasjon, men utstrakt interkommunalt samarbeid. De fire byene på Helgeland er Mo i Rana (18 898 innbyggere), Mosjøen (9 843), Sandnessjøen (6 082) og Brønnøysund (5 045).På 1920-tallet ble det diskutert å skille Helgeland ut som et eget fylke. På 1930-tallet var utskilling av Helgeland som et eget fylke, med fylkesadministrasjon i Mosjøen, en meget aktuell sak. Saken ble også tatt opp på 1950-tallet, uten at delingen av Nordland fylke ble virkelighet. Helgeland som eget fylke ville eventuelt blitt landets 8. største i areal og det nest minste i folketall. Historisk har Helgeland suksessivt vært eget fylke, len og fogderi. Helgeland fylke i middelalderen bestod av Rødøy og Herøy halvfylker som igjen var inndelt i fjerdinger. Helgelands fogderi ble i 1863 delt opp i Søndre og Nordre Helgeland fogderier, og hørte til Nordlandenes amt.

Helgeland (samme opprinnelse som «Hålogaland», sørsamisk: Helgelaante) er en region i den sørlige delen av Nordland fylke. Området strekker seg fra grensen mot Trøndelag fylke og distriktet Namdalen i sør og opp til Kunna og Saltfjellet i nord, hvor det grenser til regionen Salten. Polarsirkelen går gjennom Helgeland, nord i distriktet. Helgeland består av kommunene Sømna, Vevelstad, Vega, Bindal og Brønnøy (tilknyttet Sør-Helgeland Regionråd); Leirfjord, Dønna, Vefsn, Herøy, Træna, Rødøy og Alstahaug (tilknyttet Helgeland Regionråd); Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Nesna, Lurøy og Rana (tilknyttet Indre Helgeland Regionråd); og Meløy (tilknyttet Salten regionråd). Helgeland har 85 039 innbyggere og dekker et areal på 18 834,73 km². Det utgjør 49 prosent av arealet og 35 prosent av folkemengden i Nordland fylke, med 19 av fylkets 44 kommuner. Området har ingen egen administrasjon, men utstrakt interkommunalt samarbeid. De fire byene på Helgeland er Mo i Rana (18 898 innbyggere), Mosjøen (9 843), Sandnessjøen (6 082) og Brønnøysund (5 045).På 1920-tallet ble det diskutert å skille Helgeland ut som et eget fylke. På 1930-tallet var utskilling av Helgeland som et eget fylke, med fylkesadministrasjon i Mosjøen, en meget aktuell sak. Saken ble også tatt opp på 1950-tallet, uten at delingen av Nordland fylke ble virkelighet. Helgeland som eget fylke ville eventuelt blitt landets 8. største i areal og det nest minste i folketall. Historisk har Helgeland suksessivt vært eget fylke, len og fogderi. Helgeland fylke i middelalderen bestod av Rødøy og Herøy halvfylker som igjen var inndelt i fjerdinger. Helgelands fogderi ble i 1863 delt opp i Søndre og Nordre Helgeland fogderier, og hørte til Nordlandenes amt. == Kommuner == Helgeland er inndelt i nitten kommuner: === Kommuneinndelingshistorikk === 1838: Helgeland inndeles i kommunene Bindal, Brønnøy, Vega, Alstahaug, Nesna, Lurøy, Rødøy, Vefsn, Hemnes og Mo. 1862: Tjøtta utskilles fra Alstahaug, og Hattfjelldal utskilles fra Vefsn. 1864: Herøy utskilles fra Alstahaug. 1872: Træna utskilles fra Lurøy. 1874: Mosjøen utskilles fra Vefsn. 1875: Velfjord utskilles fra Brønnøy. 1884: Meløy utskilles fra Rødøy. 1888: Dønnes utskilles fra Nesna. 1899: Stamnes (fra 1948 kalt Sandnessjøen) utskilles fra Alstahaug. 1900: Vik (fra 1940 kalt Sømna) utskilles fra Brønnøy. 1914: Leirfjord utskilles fra Stamnes. 1915: Vevelstad utskilles fra Tjøtta. 1916: Nordvik utskilles fra Herøy. 1917: Korgen utskilles fra Hemnes. 1922: Mo utskilles fra Mo (som endret navn til Nord-Rana). 1923: Brønnøysund utskilles fra Brønnøy. 1927: Drevja og Grane utskilles fra Vefsn. 1929: Sør-Rana og Elsfjord utskilles fra Hemnes. 1962: Drevja, Elsfjord og Mosjøen innlemmes i Vefsn, og Dønnes og Nordvik slås sammen til Dønna kommune. 1964: Brønnøysund og Velfjord innlemmes i Brønnøy. Mo, Nord-Rana og Sør-Rana slås sammen til Rana kommune. Korgen innlemmes i Hemnes. 1965: Tjøtta og Sandnessjøen innlemmes i Alstahaug. == Administrative inndelinger == Tidligere fogderier: Helgelands fogderi, i 1863 delt i Nordre Helgelands fogderi: Dønna, Hemnes, Rana, Nesna, Lurøy, Træna, Rødøy og Meløy. Søndre Helgelands fogderi: Grane, Hattfjelldal, Vefsn, Brønnøy, Sømna, Bindal, Vega, Vevelstad, Herøy, Alstahaug og Leirfjord.Regionråd: Helgeland regionråd: Herøy, Alstahaug, Leirfjord, Vefsn, Dønna, Træna og Rødøy. Indre Helgeland regionråd: Lurøy, Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Rana og Nesna. Sør-Helgeland regionråd: Brønnøy, Sømna, Bindal, Vega og Vevelstad. Salten regionråd: Meløy.Prostier i Den norske kirke, alle under Sør-Hålogaland bispedømme: Nord-Helgeland prosti: Herøy, Alstahaug, Leirfjord, Dønna, Nesna, Lurøy, Træna og Rødøy. Indre Helgeland prosti: Grane, Hattfjelldal, Vefsn, Hemnes og Rana. Sør-Helgeland prosti: Brønnøy, Sømna, Bindal, Vega og Vevelstad. Bodø domprosti: Meløy.Domsmyndighetsområder, alle under Hålogaland lagdømme: Rana tingrett: Hemnes, Rana, Nesna, Lurøy, Træna og Rødøy. Alstahaug tingrett: Grane, Hattfjelldal, Vefsn, Herøy, Alstahaug, Leirfjord og Dønna. Brønnøy tingrett: Brønnøy, Sømna, Bindal, Vega og Vevelstad. Salten tingrett: Meløy. == Befolkningsutvikling == Tabellen viser befolkningsutviklingen på Helgeland i årene 1769-2001 basert på kommunegrensene fra 2002. == Tettsteder == Tettsteder på Helgeland, rangert etter innbyggertall 1. januar 2017 (kommune i parentes): Mo i Rana – 18 685 (Rana) Mosjøen – 9 841 (Vefsn) Sandnessjøen – 6 043 (Alstahaug) Brønnøysund – 5 070 (Brønnøy) Hauknes – 2 177 (Rana) Ørnes – 1 603 (Meløy) Nesna – 1 375 (Nesna) Hemnesberget – 1 275 (Hemnes) Glomfjord – 1 106 (Meløy) Korgen – 878 (Hemnes) Silvalen – 857 (Herøy) Trofors – 824 (Grane) Leland – 688 (Leirfjord) Storforshei – 607 (Rana) Berg – 583 (Sømna og Brønnøy) Eidbukta – 583 (Meløy) Hattfjelldal – 568 (Hattfjelldal) Terråk – 529 (Bindal) Lovund – 471 (Lurøy) Bjerka – 464 (Hemnes) Husøy – 392 (Træna) Vik – 370 (Sømna Sleneset / Solværøyene - 342 (Lurøy) Gladstad – 320 (Vega) Hommelstø – 306 (Brønnøy) Reipå – 291 (Meløy) Solfjellsjyen – 270 (Dønna) Toft – 232 (Brønnøy) Alternes – 218 (Rana) Tjøtta – 214 (Alstahaug) === Byer === Mosjøen fikk bystatus første gang som ladested i 1874, Brønnøysund og Mo i Rana i 1923. Mosjøen mistet bystatusen i 1962, Brønnøysund og Mo i Rana i 1964. Mo i Rana fikk bystatus på nytt av kommunen i 1997, Mosjøen i 1998 og Brønnøysund i 2000. Sandnessjøen fikk bystatus av kommunen i 1999. == Geografi == Kystområdene har en vidstrakt strandflatekyst med fjorder som strekker seg et godt stykke innover i regionen. Innover mot grensen mot Sverige finnes det store skog- og fjellområder med Oksskolten som det høyeste fjellet. Polarsirkelen passerer over Saltfjellet, helt nord på Helgeland. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, Børgefjell nasjonalpark og Lomsdal-Visten nasjonalpark er de største verneområdene i regionen. == Kultur og attraksjoner == Helgeland er kjent for sin vakre natur. Skjærgården og de særpregede fjellene er populære reisemål, om enn mindre kjent enn Lofoten. De mest særpregede fjellene langs Helgelandskysten er Torghatten, De syv søstre, Træna, Lovund og Hestmannen. Nord for Mo i Rana ligger Svartisen som er Norges nest største isbre. Det er også flere grotter i dette området, blant annet Grønnligrotta som er åpen for publikum. Kulturhistorisk er de viktigste institusjonene i området Vega Verdensarvområde, Petter Dass-museet og Helgeland museum, som består av en rekke ulike museum i regionen. En annen interessant attraksjon er Norsk Havbrukssenter, som har et oppdrettsanlegg i Brønnøy som er åpent for publikum.En rekke av kommunene har plassert ut kunstverk i naturen, gjennom det fylkeskommunale programmet Skulpturlandskap Nordland. Prosjektet var kontroversielt, men for kunstinteresserte er prosjektet en særpreget og fascinerende samling arbeider av internasjonalt anerkjente kunstnere. == Næringsliv == Helgeland er et av de viktigste områdene for fiskeoppdrett i Norge (og i verden). Det produseres årlig store mengder laks og ørret i regionen og en del av dette bearbeides også før det går til eksport. Helgeland er rik på naturressurser og er et tyngdepunkt i Nord-Norge innen prosess- og verkstedindustri, kraftproduksjon, havbruk og olje- og gassaktivitet. Helgeland har store kvaliteter som reisemål og reiselivsbransjen i regionen er i utvikling. På Sør-Helgeland er Brønnøysundregistrene en hjørnesteinsbedrift. I Brønnøy ligger også hovedkontoret til Torghatten ASA og kalkbruddet til Brønnøy Kalk. Ellers er landbruk og kjøttproduksjon en viktig næring på Sør-Helgeland.På Nord-Helgeland i Mo i Rana er en av Norges største industriparker Mo Industripark, Nasjonalbiblioteket og Statens innkrevingssentral. == Kommunikasjoner == Hurtigruten anløper Brønnøysund, Sandnessjøen, Nesna og Ørnes, mens Nordlandsbanen har flere stoppesteder på det indre av Helgeland. Det finnes kortbaneflyplasser ved Brønnøysund, Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Kystriksveien (Rv17) og E6 er hovedferdselsårer nord-sør, mens Tosenvegen (Fv76), Rv73, Fv78 og Fv12/E12 sikrer øst-vest forbindelser. Torghatten Midt, Helgeland Trafikkselskap samt Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab har daglige avganger fra mellom annet Brønnøysund, Sandnessjøen, Stokkvågen og Vågaholmen. Hurtigbåtruta Nordlandsekspressen har en rekke anløp og går daglig mellom Bodø og Sandnessjøen. == Politikk == === Stortingsvalg 2017 === Valgresultat ved Stortingsvalget 2017 på Helgeland: === Stortingsvalg 2013 === Valgresultat ved Stortingsvalget 2013 på Helgeland: == Se også == Hålogaland Nord-Norge == Referanser == == Litteratur == Helgeland historielag: Helgeland historie. * Bind 1: Fra de eldste tider til middelalderens begynnelse ca. 1030, (red. Kristian Pettersen og Birgitta Wik), Rønnes trykk, Mosjøen, 1985, ISBN 82-90148-44-5 * Bind 2: Fra middelalderens begynnelse ca. 1030 til reformasjonen 1537 (red. Birgitta Berglund), 1994, ISBN 82-90148-55-0 == Eksterne lenker == Hele Helgeland på Internett Turforslag til Helgelandskysten på DNT og NRKs nettsted ut.no Helgeland Regionråd. Sør-Helgeland Regionråd. Indre Helgeland Regionråd. Helgeland Museum

Helgeland (samme opprinnelse som «Hålogaland», sørsamisk: Helgelaante) er en region i den sørlige delen av Nordland fylke. Området strekker seg fra grensen mot Trøndelag fylke og distriktet Namdalen i sør og opp til Kunna og Saltfjellet i nord, hvor det grenser til regionen Salten.

https://no.wikipedia.org/wiki/Helse

2023-02-04

Helse

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Helse']

Se Helse (Ditmarsken) for å lese om den tyske kommunen Helse er et kulturelt betinget begrep som varierer med kultur, oppfatninger og historie. Medisinsk kan helse defineres som organismens evne til å effektivt svare på stressfaktorer og effektivt restituere og vedlikeholde en likevektsbalanse, eller som «evna til å leve med krava til kvardagen».Skade- og sykdomsforebyggelse er viktig for et godt liv og god helse. En form for forebygging er gode vaner, som oftest blir utført automatisk uten at personen er spesielt oppmerksom på det. Eksempler på gode helsevaner er å bruke bilbelte, spise regelmessig og mosjonere litt hver dag. Den biomedisinske definisjonen av helse er fravær av sykdom. Definisjonen har blant annet blitt kritisert for å være for snever og for å ha for mye fokus på fysiske funksjoner. Som en reaksjon mot denne lagde Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1948 denne definisjonen av helse: en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter. Innvendinger mot denne er at den har gjort sykdomsbegrepet vanskelig å avgrense, og at den er et eksempel på et uoppnåelig ideal. I 1970 lanserte WHO en ny definisjon av helse, som evnen til å kunne leve et økonomisk og sosialt produktivt liv. Denne definisjonen har ikke fått gjennomslag.

Se Helse (Ditmarsken) for å lese om den tyske kommunen Helse er et kulturelt betinget begrep som varierer med kultur, oppfatninger og historie. Medisinsk kan helse defineres som organismens evne til å effektivt svare på stressfaktorer og effektivt restituere og vedlikeholde en likevektsbalanse, eller som «evna til å leve med krava til kvardagen».Skade- og sykdomsforebyggelse er viktig for et godt liv og god helse. En form for forebygging er gode vaner, som oftest blir utført automatisk uten at personen er spesielt oppmerksom på det. Eksempler på gode helsevaner er å bruke bilbelte, spise regelmessig og mosjonere litt hver dag. Den biomedisinske definisjonen av helse er fravær av sykdom. Definisjonen har blant annet blitt kritisert for å være for snever og for å ha for mye fokus på fysiske funksjoner. Som en reaksjon mot denne lagde Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1948 denne definisjonen av helse: en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter. Innvendinger mot denne er at den har gjort sykdomsbegrepet vanskelig å avgrense, og at den er et eksempel på et uoppnåelig ideal. I 1970 lanserte WHO en ny definisjon av helse, som evnen til å kunne leve et økonomisk og sosialt produktivt liv. Denne definisjonen har ikke fått gjennomslag. == Fysisk helse == Fysisk eller somatisk helse er god kroppslig helse som oppnås gjennom en god balanse mellom regelmessig mosjon, sunn diett og hvile. Psykisk helse henger tett sammen med fysisk helse i den forstand at dårlig psykisk helse kan påvirke den fysiske tilstanden hos en person negativt. For eksempel er feil balanse mellom krav og kontroll i dagliglivet assosiert med hjerte- og karsykdom. Omvendt kan fysiske sykdommer være opphav til psykiske lidelser i den forstand at alvorlige sykdommer ofte kan føre til personlige forstyrrelser hos pasienten (for eksempel depresjon). == Psykisk helse == Psykisk helse handler om hvorvidt en person klarer å bruke sine kognitive og emosjonelle ferdigheter til å fungere i samfunnet og møte hverdagslige krav. Ifølge WHO finnes det ingen offisiell definisjon av psykisk helse. Kulturelle forskjeller, subjektive vurderinger og konkurrerende teorier påvirker hvordan psykisk helse skal defineres. Likevel er de fleste enige om at psykisk helse og psykisk sykdom ikke utfyller hverandre. Med andre ord vil ikke fravær av psykisk sykdom nødvendigvis være det samme som å ha god psykisk helse. En måte å tenke psykisk helse på kan være å se hvordan en person fungerer i hverdagen. Signaler om god psykisk helse er når personen klarer å takle normal mengde med stress, vedlikeholde vennskap og leve et selvstendig liv og klare å komme seg ut av emosjonelle ”fallgruver”. Årsakene til psykiske sykdommer er ofte komplekse og sammensatte av genetikk/arv, sosiale forhold, fysisk helse, psykologiske mekanismer og kjemiske forhold i hjernen. == Å opprettholde god helse == Å opprettholde en god helse er en aktiv prosess. Effektive strategier for å holde en god helse er en sunn diett (f.eks. fem om dagen), regelmessig mosjon, god hygiene, evnen til å takle stress og et tilbud om et godt helsevesen. Kunnskap om helse bygger primært på områder som biologi, kjemi, psykologi og fysikk, men også på andre områder som medisinsk sosiologi, biokjemi, epidemiologi og genetikk. == Referanser == == Eksterne lenker == Forebygging.no Kunnskapsbase for rusforebyggende og helsefremmende arbeid Helsebiblioteket Statistisk sentralbyrå: Helse Per Fugelli, Benedicte Ingstad; Helse – slik folk ser det

Helse er et kulturelt betinget begrep som varierer med kultur, oppfatninger og historie. Medisinsk kan helse defineres som organismens evne til å effektivt svare på stressfaktorer og effektivt restituere og vedlikeholde en likevektsbalanse,Machteld Huber, et al.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hinduisme

2023-02-04

Hinduisme

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hinduisme', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']

Hinduisme er en av de store verdensreligionene med mellom 950 millioner og én milliard tilhengere. De fleste lever i India, mange også i resten av Sør-Asia.Hinduismen, som av sine tilhengere gjerne betegnes som Sanatana Dharma (सनातन धर्म) (den evige veien), regnes som verdens eldste fortsatt levende religion. Den er imidlertid ikke et enhetlig trossamfunn, men et konglomerat av religiøse grupper med svært ulike holdninger. Hinduismen omfatter avanserte intellektuelle tradisjoner, men for de fleste hinduer er det de daglige ritualene i hjemmet og templene som viser deres tilhørighet til hinduisk kultur. Buddhisme, jainisme og sikhisme er religioner som har sprunget ut av samme religiøse miljø som hinduismen.

Hinduisme er en av de store verdensreligionene med mellom 950 millioner og én milliard tilhengere. De fleste lever i India, mange også i resten av Sør-Asia.Hinduismen, som av sine tilhengere gjerne betegnes som Sanatana Dharma (सनातन धर्म) (den evige veien), regnes som verdens eldste fortsatt levende religion. Den er imidlertid ikke et enhetlig trossamfunn, men et konglomerat av religiøse grupper med svært ulike holdninger. Hinduismen omfatter avanserte intellektuelle tradisjoner, men for de fleste hinduer er det de daglige ritualene i hjemmet og templene som viser deres tilhørighet til hinduisk kultur. Buddhisme, jainisme og sikhisme er religioner som har sprunget ut av samme religiøse miljø som hinduismen. == Grunnleggende trekk == Hinduismen har i lang tid utviklet seg gjennom en mengde lokale kulter og trosformer. Det er mulig å hevde at hinduismen ikke er en enhetlig religion, men et fellesnavn for mange av de religiøse tradisjonene på det indiske subkontinentet. Dette mangfoldet omfatter et bredt spektrum av tro og praksis; det finnes både monoteistiske, polyteistiske og ateistiske utgaver. Disse ulike religiøse uttrykkene bindes sammen av et knippe mytologiske fortellinger, som igjen finnes i et stort antall varianter. De aller fleste som regner seg som hinduer respekterer de vediske skriftene, men også de kan tolkes i mange retninger. Hinduismen er derfor blitt sammenliknet med en familie, der ingen egenskaper er felles for alle medlemmer, men som likevel utgjør et klart fellesskap.Felles for de aller fleste hinduer er likevel en del grunnleggende forestillinger. Man forutsetter at mennesket har en udødelig sjel, atman, som blir født et uendelig antall ganger på jorda, reinkarnasjon, og at forholdene i det enkelte liv er avhengig av ens oppførsel i de tidligere, karma. Målet i tilværelsen er å bryte ut av denne rekken av gjenfødelser ved å oppnå ekstatisk innsikt, moksha, i livets grunnleggende illusoriske natur; maya. Videre forutsetter man at individet har en bestemt plass i verden, og plikter knyttet til dette, dharma. === Mytologi === De aller fleste hinduer forutsetter eksistensen av en evig og uforanderlig høyeste virkelighet, en guddom opphøyd over alle personlige egenskaper, kalt Brahman. I et berømt avsnitt i Chandogya upanishade sammenlikner vismannen Aruni den guddommelige essens med salt oppløst i vann; usynlig, men likevel til stede overalt. I en slik forståelse karakteriseres Brahman som nirguni brahman, brahman uten egenskaper. Men Brahman kan også framstå som manifestert, og kalles da saguna brahman, brahman med egenskaper. Siden Brahman omfatter alt det skapte kan de andre gudene oppfattes som aspekter av Brahman. Som trimurti (treenigheten) viser Brahman seg i tre hovedformer; som Brahma (skaperen), Vishnu (opprettholderen) og Shiva (ødeleggeren). Brahma må ikke forveksles med Brahman. Brahma er en personlig gud, mens Brahman er den guddommelige urkraft som styrer verden. De personlige gudene trer fram i verden gjennom et antall avatarer eller inkarnasjoner. De kan representeres av mannlige gudeskikkelser som Brahma, Vishnu og Shiva eller gudinner som Durga, Kali og Sarasvati. Hinduisk mytologi og praksis deles gjerne i tre hovedretninger: vaishnavatradisjonen omfatter de mange mytene som handler om guden Vishnu og hans avatarer (Rama, Krishna) osv.; en annen hovedgruppe, shaivismen, bygger på mytene rundt guden Shiva og hans kone Parvati, mens en tredje hovedstrømning, shakti-tradisjonen knyttes til den store Gudinna, kjent under navn som Kali og Durga. Også innen shaivismen og vishnuismen dyrkes gudinner, men de oppfattes der gjerne som underordnet en mannlig motpart. === Ritualer === Den daglige rituelle praksis er langt viktigere for de fleste hinduer enn metafysiske spekulasjoner. Hinduismen kommer til uttrykk i form av handling og er ikke først og fremst basert på tro. De fleste hinduer har bilder eller statuer av guddommer i hjemmet, og plasserer røkelse, blomster e.l. foran disse hver dag, gjerne ledsaget av en enkel bønn. En slik andakt, eller puja, kan føre til en visjon av guddommen kalt darshan. En viktig del av hinduisk praksis er yoga, systematiske anstrengelser for å oppnå åndelig opplysning og forening med det guddommelige. Noen hinduer vier sitt liv til åndelig søken ved å gå inn i en av de mange munkeordnene tidlig i livet, men tradisjonelt har slike anstrengelser tilhørt siste del av livet. Slike asketer kalles sadhuer og nyter stor respekt i det indiske samfunnet. De vediske skriftene, og tradisjonene som knyttes til dem, regulerer mange aspekter av det daglige livet, men tilhørigheten til landsby og kaste bestemmer de uttrykk religionen får. Å være hindu vil si å akseptere sin dharma, sin plass i samfunnet og i kretsløpet av liv og død. En sentral plikt for en hindu er derfor å videreføre slekten og dermed vise respekt for tidligere generasjoner og plassere sitt eget liv i helheten. === Kastesystemet === Hindusamfunnet deles tradisjonelt inn i fire klasser som kalles varnaer ("farger"). opprinnelig kan dette ha vært en inndeling basert på yrker, men det har utviklet seg til et system basert på avstamning som regulerer mange sentrale aspekter av hinduenes liv; yrkesvalg, ekteskapspartner, sosial rang og mye annet. I vedaene nevnes fire hovedklasser: Brahminer (prester og lærere) Kshatriyaer (konger og krigere) Vishyaer (bønder og forretningsfolk) Shudraer (tjenere og kroppsarbeidere)Disse fire hovedgrupperingene er i det moderne Sør-Asia splittet opp i hundrevis av underkaster. Kastene regulerer livet på landsbygda i detalj, men har også stor betydning i de moderne byene. I tillegg til de egentlige kastene kommer en stor gruppe som kalles de kasteløse, som står utenfor hinduenes sosiale system, men som kanskje utgjør så mye som 25 % av Indias befolkning. Også en rekke stammefolk i ulike deler av Sør-Asia står utenfor kastesystemet. Islam, buddhisme og kristendom skal i prinsippet ikke anerkjenne eksistensen av kaster, men systemet videreføres likevel i praksis også blant disse religionenes tilhengere. Blant kristne i Sørindia sprang den såkalte ritestriden ut av dette forholdet Det foregår en løpende debatt om hvorvidt kastesystemet er en viktig del av hinduismen, eller en foreldet sosial struktur. Mange moderne hinduer har tatt skarp avstand fra kastesystemet, heriblant Gandhi og Ramakrishna. == Utbredelse == Hinduismen er mest utbredt i India og naboland som Nepal, Sri Lanka og Bangladesh, også i blant annet Burma, Malaysia og Indonesia. Hinduismen dominerer fortsatt på den indonesiske øya Bali. Det britiske imperiet fraktet indiske arbeidere til mange land, og det finnes derfor hinduiske kolonier i land som Trinidad og Sør-Afrika. === Hinduisme i Vesten === I utgangspunktet er ikke hinduismen en misjonerende religion, man må fødes inn i den, men det finnes likevel etterhvert i mange vestlige land et voksende antall tilhengere av hinduismen. Tidlig på attenhundretallet kom de første oversettelsene av Upanishadene og Bhagavad Gita på europeiske språk. De vakte interesse hos mange intellektuelle. Madame Blavatsky's teosofi bidro til å øke interessen, og etter swami Vivekanandas presentasjon av hinduismen i Chicago i 1893 vokste det både i Europa og USA fram grupper av folk som studerte yoga, vedanta og andre aspekter av hinduisk tro og praksis. I siste del av det tjuende århundre har bevegelser som ISKCON (Hare Krishna), Self-realization Fellowship og Ananda Marga fått betydelige tilhengerskarer. Maharishi Mahesh Yogi er en av de mest kjente av et stort antall lærere som formidler aspekter av hinduismens tradisjoner over hele verden. De åndelige disipliner som sammenfattes i begrepet yoga presenteres ofte løsrevet fra hinduismens ideinnhold. En gruppe norske elever ledet av Are Holen brøt i 1966 med Maharishi Mahesh Yogi og opprettet den religiøst nøytrale organisasjonen Acem. Her praktiseres de teknikker Maharishi har lært fra seg løsrevet fra hinduisk tradisjon. I Vesten er det mange hinduiske immigranter i Storbritannia, Canada og USA. I Norge var det i 2007 registrert 5 298 medlemmer av hinduiske trossamfunn, men antall hinduer bosatt i Norge er sannsynligvis langt større enn dette. Det er oppført hindutempler i Bergen, Oslo, Trondheim og Drammen. Mange hinduer samles også i midlertidige lokaler. == Hellige skrifter == Hinduismen har et stort antall hellige skrifter, mange av dem flere tusen år gamle. Skriftene deles inn i to klasser; de som er blitt åpenbart (shruti) og de som huskes (smriti). I utgangspunktet regnes Vedaene som åpenbarte tekster, mens Mahabharata, Ramayama og puranaene er tekster som er «husket», det vil si menneskeskapt. Det er noen nyanser i forhold til dette: noen hinduer regner Mahabharata som en åpenbart tekst, og noen hinduretninger regner også flere av purana-tekstene, som Bhagavata-Purana, som en åpenbart tekst. De eldste tekstene er vedaene som utgjør et felles trosgrunnlag for alle hinduer. Vedaskriftene består av fire store samlinger av hymner; Rigveda, Ajurveda, Atharvaveda og Samaveda. I de vediske hymnene skildres dyrkelsen av guder som Agni, Indra og Varuna gjennom nitide ritualer der ilden og offeret står sentralt. De fire klassene av vedaskrifter har blitt overført muntlig fra lærer til elev, og har hver for seg blitt tillagt seinere kommentarer som igjen deles inn i tre klasser med ulik autoritet; brahmanaer, aranyakaer og upanishader. Det viktigste filosofiske systemet basert på vedaene er vedanta, som igjen finnes i mange versjoner. Viktig for hinduer er dessuten de store episke fortellingene Mahabharata og Ramayana, som fant sin form i de siste århundrene f.Kr. De inneholder et vell av fortellinger og legender om mytologiske skikkelser og dagligliv i prehistorisk tid. Tekstene omfatter også lange partier med filosofiske refleksjoner, framstillinger av hinduismens grunnbegreper og forklaringer av moral og samfunnsorden. Hinduismens mest kjente hellige tekst, Bhagavadgita, er en del av verket Mahabharata. Puranaene er en omfattende klasse skrifter fra de første århundrene av vår tid. Puranaene inneholder mytologiske fortellinger og religiøse doktriner, og er lettere tilgjengelig enn vedaskriftene, hvis språk er tungt og gammeldags. == Historie == Hinduismen har ingen begynnelse som kan festes til tid og sted, men allerede i den gamle Indus-sivilisasjon fra 3–4 000 år før vår tidsregning er det funnet elementer som peker fram mot den seinere hinduismen. Et annet hovedelement kom med rytterfolket, arierne, som trengte inn i de nordvestlige områdene av dagens India og Pakistan rundt år 1500 f.kr. === Shramanismen === Rundt år 500 før vår tid oppsto det såkalte shramanistiske miljøet i Nord-India. Religiøse asketer søkte ut i skogene og ødemarka for å meditere og praktisere yoga. I det miljøet som slik oppsto utviklet det seg helt nye religiøse retninger som Buddhismen og Jainismen. Også hinduismen ble kraftig påvirket og i skrifter som aranyakaene og upanishadene kommer grunnleggende nye forestillinger til syne innenfor den vediske tradisjon. Shramanistene reagerte mot formalismen i vedisk religion, særlig mot brahminenes (prestenes) sentrale rolle i religionsutøvelsen. De ønsket at religionen skulle dreie seg mer om det indre hos mennesket, heller enn det ytre. Upanishadene er religiøse tekster utviklet i dette miljøet, og er nedtegnet rundt år 700–500 f.Kr. Disse tekstene bringer erfaringer fra yoga og meditasjon inn i hinduismen. Ideene om karma og gjenfødelse, med den tilhørende løsrivelsen fra gjenfødelsen, dukker også for første gang opp i disse tekstene. === Tidlig hinduisme === Utviklingen fra vedisk religion til hinduismen har foregått blant annet gjennom løpende dialog med konkurrerende religiøse systemer. Rundt vår tidsregnings begynnelse sto buddhismen sterkt, og erstattet vedisk praksis mange steder, særlig i Nord-India. Blant hinduenes svar var oppføring av templer der ritualene utviklet seg til sosiale sammenkomster, og der prestene (brahminene) fikk nye funksjoner. I folkelig hinduisme vokste bhakti-retningen fram. Den baserte seg på hengivenhet overfor det guddommelige, i stedet for filosofisk refleksjon, og hadde bred appell som styrket hinduismens stilling i folket. Ekstatiske sanger i bhaktitradisjonen er en viktig del av hinduisk tradisjon. På denne tida tok også gudinnekultene ny form. Særlig populær var den store gudinna i skikkelse av Devi, men hun ble også mange steder tilbedt som for eksempel Durga, Kali eller Parvati. Nært knyttet til gudinnedyrkinga utviklet det seg dessuten en religiøs retning som kalles tantrisme og som fant sine tilhengere både blant hinduer og buddhister. === Shankara === Rundt 500 e.Kr. ble en rekke av de sentrale fortellingene om gudene nedskrevet på sanskrit. Purana-tekstene, som de kalles, inneholder fortellinger om de viktigste gudene, som Brahma, Vishnu, Krishna, Rama og Shiva. Buddhismen ble den viktigste religionen i Sør-Asia etter at keiser Ashoka 300 år før vår tid gjorde den til offisiell religion i sitt rike, som omfattet det meste av Nord-India og Afghanistan, men Shankara (ca. 788–820) fornyet og revitaliserte hinduismen som snart hadde gjenerobret indernes hjerter. Shankara utviklet vedantalæren i form av advaita (ikke-tvefold) – overbevisningen om at alt som eksisterer utgjør en udelelig enhet. Den motsatte læren, dvaita, hevder at det guddommelige er klart atskilt fra den fysiske verden. Shankaras lære, som har røtter tilbake til vedaene, hevder derimot at den individuelle sjel er ett med guddommen. Det blir derfor sagt at tilhengerne av dvaita higer etter å smake sukker, mens tilhengerne av advaita higer etter å bli sukker.Shankara formaliserte også det gamle nettverket av hellige byer og pilegrimsmål. Rundt 1000 var buddhismen for det meste forsvunnet fra det indiske subkontinentet, men en ny utfordring dukket snart opp i form av islam. === Påvirkning fra islam === Diskusjonene mellom hinduiske lærde og tilhengerne av religioner som buddhisme og jainisme som også var oppstått i Sør-Asia, foregikk ut fra en felles grunnleggende forståelse på mange punkter, men møtet mellom hinduisme og islam ble et møte mellom totalt ulike holdninger. I islam er det ikke rom for noen annen gud enn Allah, og han kan overhodet ikke avbildes. Innen hinduismen er derimot en selvfølge å framstille bilder og statuer av gudene, ofte av midlertidig karakter. De muslimske fyrstene som hersket over store deler av India fra ca. år 1100 påla sine hinduiske undersåtter mange særskatter som muslimene slapp. Mange gikk også hardt fram mot hinduiske skikker og helligdommer. Flere steder ble templer revet ned og erstattet av moskeer. Samtidig ble også muslimene påvirket av hinduismen, og det oppsto flere nye retninger som skulle heve seg over motsetningene mellom religionene. Mogulkeiseren Akbar tillot sine hustruer å praktisere hindutro i det keiserlige palass. Han arrangerte debatter mellom representanter for ulike religiøse retninger, og forsøkte også å formulere sin egen religion som skulle forene elementer fra hinduisme og islam. Veveren Kabir gikk i sine berømte sanger til angrep på religiøs dogmatisme og hevdet at sannheten bare finnes i menneskets indre og ikke i ritualer eller templer og moskeer. Kabirs sanger framføres over hele India den dag i dag, og mange av dem inngår dessuten i Adi Granth den hellige boka til Sikh-religionen som nettopp skulle forene muslimer og hinduer. I debattene med islams strenge monoteisme og dens billedforbud ble hinduismen tvunget til å reformulere seg, men nok en gang viste det seg at den gamle religionen hadde dype røtter i det indiske samfunn. === Påvirkning fra kristendom === Fra 1600-tallet fikk europeisk sivilisasjon økt innflytelse på det indiske subkontinentet. Dette førte til nye debatter, denne gangen mellom hinduisme og kristendom. I likhet med muslimene tok de kristne misjonærer sterk avstand fra hinduenes rike billedtradisjon som de anså som avgudsdyrkelse, men katolsk billedtradisjon ble mange steder også integrert i det hinduiske mangfoldet. Det er ikke uvanlig å se Kristus, Maria og andre kristne motiver også i hindutempler. En del kristne misjonærer forsøkte å angripe kastesystemet og mange rettet sine anstrengelser særlig mot lavkastene og de kasteløse. Likevel har mange kristne kirker i India i praksis innført kasteskille også i menighetene. Kristendommen har hatt stor innflytelse på hinduiske reformatorer som Ramakrishna, Vivekananda og Gandhi. === Nyere reformbevegelser === I det nittende og tyvende århundre dukket det opp mange reformbevegelser innen hinduismen, noen av dem tok også mål av seg til å forkynne hinduismens lære i Vesten. Sri Ramakrishna hevdet alle religioners grunnleggende enhet og tok avstand fra kastevesenet. Hans disippel Sri Vivekananda presenterte vedantalæren for et vestlig publikum under verdensutstillingen i Chicago i 1893. M. K. Gandhi baserte sin ikkevoldslære på hinduismen, og leste Bhagavad Gita hver dag, men han anstrengte seg også for å trekke muslimer og andre ikke-hinduer inn i den indiske uavhengighetsbevegelsen. Aurobindo Ghose, en annen leder fra uavhengighetskampen begynte sin karriere som tilhenger av væpnet kamp mot britene, men etter å ha flyktet til det franske territoriet Pondicherry hadde han en religiøs opplevelse som fikk ham til å vie sitt liv til åndelig disiplin. Han utviklet et system som kalles integral yoga og blir regnet som en av de store fornyerne av hinduismen på 1900-tallet. === Hindutva === I det tjuende århundre fikk hinduismen etter hvert en tydelig politisk rolle. Under kampen mot kolonistyret oppsto det motsetninger mellom hinduer og muslimer som førte til at det ble opprettet to selvstendige stater: India med hinduisk flertall og Pakistan med nesten utelukkende muslimsk befolkning. Ved opprettelsen av de to nye statene ble det utvekslet store befolkningsgrupper. Hinduer flyktet til India og muslimer til Pakistan, mens antakelig flere millioner mennesker ble massakrert av ekstremister på begge sider. Frigjøringslederen Gandhi ble i 1948 skutt av en hindunasjonalist som mente han var for ettergivende overfor muslimene. Grunnloven i India slår fast at landet har religionsfrihet, men sterke grupper blant hinduene ønsker å gjøre India til hinduenes land. Deres ideologi kalles gjerne hindutva. Hinduiske nasjonalister har massakrert muslimer ved flere anledninger, og i 1992 rev de en moske i byen Ayodhya, som de hevdet var bygd på ruinene av et gammelt hindutempel bygd på fødestedet til guden Rama. Deres organisasjoner omfatter foruten den voldelige Shiv Sena (Shivas hær) blant annet Rashtriya Swayamsevak Sangh, Bajrang Dal og Vishwa Hindu Parishad. Disse gruppene har gode forbindelser til Bharatiya Janata Party, som i flere perioder har hatt regjeringsmakten i Delhi og som styrer flere delstater. På Sri Lanka har de tamilske hinduene siden slutten av 1970-tallet ført en geriljakrig for en selvstendig tamilsk stat. Den ledende geriljaorganisasjonen, Tamiltigrene, bruker hinduiske symboler og myter i sin propaganda, og får mange av sine inntekter fra hindumenigheter de kontrollerer i Vesten, også i Norge. == Religiøs praksis == Det varierer både fra sted til sted og fra person til person hvordan hinduisk tro blir praktisert. Den folkelige praksis er gjerne sentrert rundt offer og tilbedelse, mens de intellektuelle variantene har fokus på metafysisk og filosofisk spekulasjon. Det har vært vanlig å ha et tolerant syn på forskjellige former for religiøs praksis, og en åpen holdning overfor andre religiøse tradisjoner. «Ekam sad vipra bahudha vadanti» Rigveda (Det eksisterende er ett, men de vise gir det ulike navn). De fleste hinduer utfører ritualer til ære for gudene. Det skjer ofte i hjemmene og kan omfatte at man synger hymner eller resiterer vediske tekster mens man brenner røkelse, og ofrer frukt eller melk foran et bilde eller en statuett av sin foretrukne avatar. Mange steder blir også steiner, trær, kilder og liknende ansett som hellige steder der det kan brennes røkelse, helles melk og ofres frukt. Ritualer i templene utføres av personer fra prestekasten, brahminer. Mange har også en personlig religiøs lærer som kalles en guru, mens en skriftlærd generelt kalles en pandit. Det finnes også mange ordener av munker og hellige menn (eller kvinner) som kalles sadhuer eller babaer og nyter stor respekt. Disse bygger på mangetusenårige indiske tradisjoner for forsakelse og askese. For mange hinduer er en slik asketisk livsførsel forbeholdt livets siste fase, etter at man har fullført sine plikter overfor slekten. === Festivaler === Hinduenes kalender omfatter en lang rekke spesielle høytider knyttet til spesielle guddommer og historiske begivenheter. Det blir sagt at hver eneste dag i året rommer en hinduisk festival, men mange av disse er lokale eller knyttet til en særlig sekt. Det finnes også et antall festivaler som feires av alle eller nesten alle hinduer, ofte deltar også folk fra andre religioner i slike feiringer. Viktigst av disse er lysfesten Divali og den (bokstavelig talt) fargerike vårfesten Holi. Pilegrimsreiser til hellige steder er en viktig del av hinduismen. Hvert tredje år arrangeres Kumbh Mela, som med over en million deltakere er verdens største religiøse festival. Hvert tolvte år er det en ekstra viktig Kumbh Mela som finner sted i Prayag (Allahabad), der de to fysiske flodene Ganges og Jamuna ifølge tradisjonen møter den usynlige floden Saraswati. De tre flodenes møte kalles Triveni. Viktige ledd i hinduenes religiøse liv er dessuten skikker knyttet til overgangsfasene i livet. === Den hellige tråd === De fleste gutter fra høykastene gjennomgår mellom åtte og seksten år en pubertetsseremoni som kalles upanayana. Under seremonien blir gutten tildelt «den hellige tråd» (tråden symboliserer navlestrengen) som henger på skrå over overkroppen resten av livet. Den som har gjennomgått upanayana karakteriseres som to ganger født, en betegnelse som understreker deres overlegenhet i forhold til lavkastene og de kasteløse. === Ekteskap === I hinduismen er det viktig at slekten blir ført videre. Å inngå et ekteskap er det samme som å bli et komplett menneske, og å oppnå befrielse både for mann og for kvinne. Kjærligheten er det samme som å skape en harmonisk familie med en tro ektemann, en lykkelig mor og et stort antall barn, helst sønner. Nesten alle ekteskap er såkalte arrangerte ekteskap. Foreldrene samarbeider ofte med en prest som har kjennskap til astrologi, for å finne en passende brud eller brudgom innenfor samme kaste og med et horoskop som harmonerer. Det er også vanlig at kvinnen som giftes inn flytter fra sin egen familie og inn til ektemannen's familie. === Kremasjon === Etter døden blir hinduers legeme ifølge tradisjonen brent på et bål. Bålet skal helst tennes av den avdødes eldste sønn med ild fra familiens egen grue. === De fire livsstadier === Hinduismen utviklet tidlig en lære om fire livsstadier. Disse gjaldt bare menn fra de tre øverste klassene i kastesystemet, men har hatt stor betydning. De fire livsstadiene er: Elevstadiet. Her skal den unge gutten få religiøs opplæring. Det gjelder blant annet å lære å lese de hellige tekstene på sanskrit, og hvilke plikter han har ut fra sin klasse. Familieforsørger. Bare på dette livsstadiet er det riktig å prioritere makt og rikdom og estetisk og erotisk nytese. Skogboer. Dette skjer når barna er voksne og mannen får mulighet til egen religiøs utvikling i ødemarka. Med andre ord de drar ut i skogen. Dette praktiseres ikke lenger. Asket. Her er målet gjennom meditasjon, yoga og askese å oppnå frelse, moksha == Referanser == == Litteratur == Signe Cohen (red.) Vediske skrifter, Oslo 2003. De norske bokklubbene. ISBN 82-525-4120-8 Knut A. Jacobsen Hinduismen, Oslo 2003, Pax Forlag. ISBN 978-82-530-2254-3 Knut A. Jacobsen Hva er hinduisme Universitetsforlaget 2009, i serien Hva er-bøkene ISBN 9788215010670 Tove Nicolaisen Hinduer Universitetsforlaget 2018 ISBN 9788215030197 Bhagavadgita og andre hinduistiske skrifter. Utvalg og innledning ved Knut A. Jacobsen; oversatt av Jens Braarvig mfl. Serien Verdens Hellige Skrifter. Bokklubben, 2001. ISBN 82-525-4101-1. == Eksterne lenker == Hinduisme og hinduistisk kunst Musikk i hinduismen

Hinduisme er en av de store verdensreligionene med mellom 950 millioner og én milliard tilhengere.http://www.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hjelp_til_selvhjelp

2023-02-04

Hjelp til selvhjelp

['Kategori:Politiske ord og uttrykk']

Hjelp til selvhjelp er et prinsipp om å yte en form for hjelp som gjør at den mottakende part får evnen til å klare seg selv etter at hjelpen opphører. En rekke frivillige organisasjoner og bistandsland benytter seg av denne formen for hjelp. Man refererer ofte til et ordtak: «Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat for resten av livet.»

Hjelp til selvhjelp er et prinsipp om å yte en form for hjelp som gjør at den mottakende part får evnen til å klare seg selv etter at hjelpen opphører. En rekke frivillige organisasjoner og bistandsland benytter seg av denne formen for hjelp. Man refererer ofte til et ordtak: «Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat for resten av livet.» == Se også == Hjelp til selvhjelp-prisen == Referanser ==

Hjelp til selvhjelp er et prinsipp om å yte en form for hjelp som gjør at den mottakende part får evnen til å klare seg selv etter at hjelpen opphører.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hullkort

2023-02-04

Hullkort

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Digitale lagringsmedier', 'Kategori:Informatikkens historie']

Hullkortet er et lagringsmedium som blir brukt i vevemaskiner, datamaskiner og andre maskiner. I dag har hullkort hovedsakelig blitt avløst av andre, mer effektive lagringsmedier. Hullkort er rektangulære kort, vanligvis laget av papp. Kortene har en rekke hull, der datamaskinen registrerer fravær av et hull som tallet «0» og et hull som tallet «1». Dermed kan kortene lagre informasjon i to-tallsystemet. Et kort (80 kolonner) var 7 3⁄8 ganger 3 1⁄4 tommer, det vil si 187 mm langt og 83 mm bredt. Hvert kort rommet ikke mye informasjon så et beregningsprogram for forskning eller industrien kunne bli en meget stor stabel med kort. I tillegg til industrien benyttet banker, forsikringsselskap, stat, kommune og alle andre som trengte å lagre informasjon hullkort. Hullene i kortene ble "punchet" inn i kortene med hjelp av en "skrivemaskin" tilkoblet punchemaskinen som hullet kortene.

Hullkortet er et lagringsmedium som blir brukt i vevemaskiner, datamaskiner og andre maskiner. I dag har hullkort hovedsakelig blitt avløst av andre, mer effektive lagringsmedier. Hullkort er rektangulære kort, vanligvis laget av papp. Kortene har en rekke hull, der datamaskinen registrerer fravær av et hull som tallet «0» og et hull som tallet «1». Dermed kan kortene lagre informasjon i to-tallsystemet. Et kort (80 kolonner) var 7 3⁄8 ganger 3 1⁄4 tommer, det vil si 187 mm langt og 83 mm bredt. Hvert kort rommet ikke mye informasjon så et beregningsprogram for forskning eller industrien kunne bli en meget stor stabel med kort. I tillegg til industrien benyttet banker, forsikringsselskap, stat, kommune og alle andre som trengte å lagre informasjon hullkort. Hullene i kortene ble "punchet" inn i kortene med hjelp av en "skrivemaskin" tilkoblet punchemaskinen som hullet kortene. == Historie == Hullkortet ble oppfunnet av Jean-Baptiste Falcon i 1728, som en forbedring av hullbåndet, som ble oppfunnet av hans læremester tre år tidligere. Joseph Marie Jacquard brukte hullkort da han i 1801 fant opp den automatiske vevstolen.Charles Babbages analytical engine, ansett som den første datamaskinen som ble planlagt (men aldri ferdigstilt) var tenkt å bruke hullkort. Utover 1900-tallet, helt opp til 70-tallet, ble dette mye brukt som lagringsmedium. Fra ca. 1920 til 1950 var dette det mest populære lagringsmediet. Andre alternativer var etterhvert trommelminnet (oppfunnet 1932), williamsminnet (oppfunnet i 1946), kvikksølvminnet og magnetbåndet (oppfunnet i 1951). Men etter at magnetkjerneminnet (en forløper for dagens RAM) kom i 1952 ble nesten alle disse gradvis utfaset. På slutten av 1970-tallet var hullkort ennå det mest brukte lagringsmedia i Norge, men på begynnelsen av 1980-tallet gikk man ganske raskt over til andre medier. Mer moderne former for lagringsmedia er f.eks. disketter, platelager, magnetbånd, CD-er, DVD-er, minnepinner og ulike minnekort. == Referanser ==

Hullkortet er et lagringsmedium som blir brukt i vevemaskiner, datamaskiner og andre maskiner. I dag har hullkort hovedsakelig blitt avløst av andre, mer effektive lagringsmedier.

https://no.wikipedia.org/wiki/Heltall

2023-02-04

Heltall

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Heltall']

Et heltall er et tall i mengden {..., −2, −1, 0, 1, 2, ...}. Mengden av heltall noteres Z eller Z {\displaystyle \mathbb {Z} } (tysk Zahl), og er i matematikken tallet 0 og alle naturlige tall {1, 2, 3, 4, 5...} samt deres negative verdier {−1, −2, −3, −4, −5...}. Heltall er som navnet antyder hele tall, og omfatter altså ikke tall med desimaler. En heltallsdivisjon gir to heltall som svar, kvotient og rest. Mens forholdet 7/3 er lik det rasjonale tallet 2,3333... (desimaltallsdivisjon), vil heltallsdivisjonen 7/3 gi kvotient = 2 og rest = 1. Kvotienten er forholdet avrundet ned til nærmeste hele tall.

Et heltall er et tall i mengden {..., −2, −1, 0, 1, 2, ...}. Mengden av heltall noteres Z eller Z {\displaystyle \mathbb {Z} } (tysk Zahl), og er i matematikken tallet 0 og alle naturlige tall {1, 2, 3, 4, 5...} samt deres negative verdier {−1, −2, −3, −4, −5...}. Heltall er som navnet antyder hele tall, og omfatter altså ikke tall med desimaler. En heltallsdivisjon gir to heltall som svar, kvotient og rest. Mens forholdet 7/3 er lik det rasjonale tallet 2,3333... (desimaltallsdivisjon), vil heltallsdivisjonen 7/3 gi kvotient = 2 og rest = 1. Kvotienten er forholdet avrundet ned til nærmeste hele tall. == Heltall i informasjonsteknologi == I programmering har heltall en sentral plass for håndtering av tellbare mengder. Heltall er en datatype som refereres med sin engelskspråklige betegnelse integer, i noen programmeringsspråk forkortet til int. En integer inneholder like mange bit som prosessoren behandler i hver regneoperasjon. Det vil si at en integer beregnet på en 32 bits prosessor inneholder 32 bit. En "unsigned int" kan dermed inneholde tall fra 0 til og med 2 32 − 1 {\displaystyle 2^{32}-1} = 4294967295, mens en "signed int" har verdi mellom − 2 31 {\displaystyle -2^{31}} = −2147483648 og 2 31 − 1 {\displaystyle 2^{31}-1} = 2147483647. I det siste tilfellet brukes en bit for fortegn og 31 bit for absoluttverdi. Negative heltall lagres på de fleste datamaskiner som 2s komplement av det tilsvarende positive. Dermed trengs ikke noe eget fortegnsbit, og algoritmer for addisjon og subtraksjon kan behandle alle tall som positive uten at svaret blir feil. Å skifte fortegn på et heltall vil da innebære å invertere hver bit og legge til 1. Derimot har flyttall eget fortegnsbit, som er gunstig ved multiplikasjon og divisjon. == Se også == Perfekt tall == Eksterne lenker == (no) Heltall i Store norske leksikon (en) Eric W. Weisstein, Whole number i MathWorld.

Et heltall er et tall i mengden {..., −2, −1, 0, 1, 2, ...

https://no.wikipedia.org/wiki/Idrottslaget_H%C3%B8dd

2023-02-04

Idrottslaget Hødd

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1919', 'Kategori:Fotballag i Møre og Romsdal', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1919', 'Kategori:Idrettslag i Møre og Romsdal', 'Kategori:Sport i Ulstein']

Idrottslaget Hødd (stiftet 1. august 1919) er et norsk idrettslag fra Ulsteinvik i Ulstein kommune i Møre og Romsdal. Laget spiller sine kamper på Høddvoll med supporterklubben Blåsarane på tribunen. Hødd har et fokus på lokalmiljøet og satser på talentutvikling. De har tidligere spilt på øverste nivå i norsk fotball i kortere perioder. Åge Hareide og Jan Åge Fjørtoft har bakgrunn fra Hødd.

Idrottslaget Hødd (stiftet 1. august 1919) er et norsk idrettslag fra Ulsteinvik i Ulstein kommune i Møre og Romsdal. Laget spiller sine kamper på Høddvoll med supporterklubben Blåsarane på tribunen. Hødd har et fokus på lokalmiljøet og satser på talentutvikling. De har tidligere spilt på øverste nivå i norsk fotball i kortere perioder. Åge Hareide og Jan Åge Fjørtoft har bakgrunn fra Hødd. == Tabellen 2023 == == Historie == Hødd rykket opp til toppserien for første gang i 1965 etter å ha vunnet serien foran storlag som Brann og Rosenborg. Det ble nedrykk året etter, men klubben Hødd kjempet seg tilbake til toppserien i 1968. Denne gangen klarte klubben å holde seg oppe på målforskjell. Tiden rundt 1970 ble storhetstiden for Hødd med storspillere som Kjetil Hasund og Otto Sundgot. Hødd rykket ned igjen i 1972. Etter flere sesonger i 1. divisjon, med en visitt i Tippeligaen 1995 (3. sist), rykket klubben ned til 2.divisjon igjen etter 1999-sesongen. Det ble opprykk igjen året etter i 2000, men etter noen sesonger i 1.divisjon ble det nedrykk til 2. divisjon i 2006. Etter en katastrofal vårsesong og trenerskifte, fikk Hødd en god høst og sanket en del poeng. Etter 2006-sesongen ansatte de årets tippeligatrener i 2002, Sture Fladmark, som ny hovedtrener. Klubben satset hardt på å nå målet om opprykk i 2007-sesongen. Klubben reduserte ikke budsjettet nevneverdig, styrket spillerstallen og ansatte hovedtreneren på fulltid. 20. oktober 2007, i nest siste serierunde, ble det klart at Hødd skal spille i 1. divisjon i 2008. Hødd er per dags dato det laget som har spilt flest sesonger på nivå 2.. Hødd ble norgesmester etter å ha slått Tromsø på straffer i Cupfinalen i fotball for herrer 2012. Dette førte til at Hødd skulle spille første kvalifiseringsrunde i Europaligaen året etter. Under trekningen i UEFAs hovedkvarter i Nyon, Sveits var Hødd spent på hvem de skulle møte. De ende opp med å møte kasakhstanske Aktobe, noe som var verst tenkelige for Hødd, med tanke på den stramme økonomien. Hødd overrasket en hel nasjon da de vant den første kampen 1–0 hjemme, men måtte til slutt se seg slått ut av Europaligaen da de tapte 0–2 borte. Toppserielag: 1966, 1969–72 og 1995. === Hødd i Europacup === == Spillerstall == Oppdatert 23. januar 2023. === Utlånte spillere === == Sportslig ledelse == Hovedtrenere: Joakim Dragsten Assistenttrener: Ørjan Heiberg Keepertrener: Ronny Osnes Fysisk trener: Aaron Horne Leder av sportslig utvalg: Hallstein Saunes == Adelskalender == == Meritter == Cupmestere: 2012 == Referanser == == Litteratur == Arne Flatin (1994). Heia Hødd 1919-94 (nynorsk). Ulsteinvik. [256 sider] Arne Flatin (2009). Heia Hødd: 1995–2009 (nynorsk). Ulsteinliv. [223 sider] == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Hødd – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Blåsarane Nye Høddvoll - Nordic Stadiums

Ivar Morten Normark|

https://no.wikipedia.org/wiki/Ishockey

2023-02-04

Ishockey

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Ishockey', 'Kategori:Skøytesport']

Ishockey er et lagspill som spilles på en islagt bane der de to lagene med køller forsøker å få en puck inn i motstanderens mål. Ishockey er en fysisk sport man bør være både sterk og teknisk for å spille. Spillet «ble utformet i Canada rundt 1850», og idretten har vært olympisk øvelse siden 1920. Det internasjonale ishockeyforbundet har arrangert verdensmesterskap siden 1930, og Norges Ishockeyforbund har arrangert norgesmesterskap siden 1935. De fleste toppspillerne spiller i dag i den nordamerikanske ligaen NHL. Mats Zuccarello Aasen er 1 av 8 nordmenn som har spilt i NHL. Norge har aldri vunnet verken olympisk medalje eller VM-medalje.

Ishockey er et lagspill som spilles på en islagt bane der de to lagene med køller forsøker å få en puck inn i motstanderens mål. Ishockey er en fysisk sport man bør være både sterk og teknisk for å spille. Spillet «ble utformet i Canada rundt 1850», og idretten har vært olympisk øvelse siden 1920. Det internasjonale ishockeyforbundet har arrangert verdensmesterskap siden 1930, og Norges Ishockeyforbund har arrangert norgesmesterskap siden 1935. De fleste toppspillerne spiller i dag i den nordamerikanske ligaen NHL. Mats Zuccarello Aasen er 1 av 8 nordmenn som har spilt i NHL. Norge har aldri vunnet verken olympisk medalje eller VM-medalje. == Regler og utstyr == En ishockeybane er rektangulær med avrundede hjørner. Den er delt inn i tre deler, forsvarssonen, nøytral sone, og angrepssonen. Et ishockeylag består av fem utespillere samt en målvakt. I begynnelsen av kampen og alle perioder starter man på avslagspunktet, midt på banen. Da står en av spillerne fra hvert lag mot hverandre mens hoveddommeren dropper pucken mellom dem. Det er seks spillere fra hvert lag på banen samtidig: målvakt, to forsvarere (backer) og tre angripere (forwarder). For å få godkjent mål må hele pucken passere over mållinjen mellom målstolpene. En angrepsspiller kan ikke være i angrepssonen før pucken, da blåses det for offside. Om et lag spiller pucken fra egen banehalvdel så den går bak motstanderens mållinje og en spiller fra det forsvarende laget tar pucken, er det icing. Pucken droppes da i forsvarssonen til det laget som spilte pucken. === Målpoeng === Er en statistikk for hver enkelt spiller, - over hvor mange mål som spillerens eget lag scorer mens spilleren selv er på isen, - i forhold til hvor mange mål laget man spillerens eget lag scorer mens spilleren er på isen. Er man på isen når spiller fra eget lag scorer, - får man pluss-poeng. Er man på isen når spiller på motstanders lag scorer, - får man minus-poeng. === Kamper === Spillet foregår over tre perioder på 20 minutter effektiv spilletid, med 15-18 minutter pause mellom periodene. 5 minutter tillegg (kalt sudden death) spilles hvis det blir uavgjort etter de første 60 minuttene. Blir det ikke mål i tilleggstiden går kampen til straffekonkurransen, hvor vinneren er det laget som får flest mål på tre straffeslag. Skulle det fortsatt være uavgjort da, utdeles det straffeslag til hvert lag helt til det ene laget skårer og det andre laget bommer. === Utvisninger === Kampene har fire dommere, to hoveddommer, og to linjedommere. Linjedommere dømmer icing og offside, hjelper hoveddommere hvis dette trengs og de tar alle dropper bortsett fra de ved start av periodene eller mål. Hoveddommere kan dømme utvisninger på 2, 5 og 10 minutter. Det vanligste er 2 minutters utvisning, noe som normalt forekommer en rekke ganger i hver kamp. 2+2 minutter gis hvis en skade oppstår uforskyldt ved farefullt spill med høy kølle. 2+10 minutter gis ved en takling bakfra eller mot hodet. Ved spesielt strenge forseelser idømmes liten disiplinærstraff eller matchstraff. I begge tilfeller blir spilleren utvist for resten av kampen, men ved matchstraff får laget automatisk en lagstraff på 5 minutters utvisning, mens spilleren normalt må stå over neste kamp også. En annen vanlig variant er 5 minutter + liten disiplinærstraff. Årsakene til de spesielt strenge straffene er som regel hardt fysisk spill, at spilleren spiller stygt, skader eller forsøker å skade en motspiller. Ved usportslig opptreden kan det gis 10 minutter. Ved slåsskamper gis det ofte matchstraff med en gang, og karantene fra 1 til 3 matcher. === Utstyr === Spillerne bruker beskyttelsesutstyr som leggskinn, polstret bukse, susp, vest (brystvern), halsbeskytter (påbudt), albuebeskyttere, polstrede hansker og hjelm. Kvinner og gutter under 18 år må bruke hjelm med heldekkende ansiktsbeskyttelse (stålgitter eller halvplexi med gitter). Menn født fra og med 1974 må benytte visir og tannbeskytter. == Landslag og mesterskap == Det klart største mesterskapet innen ishockey for landslag er de olympiske leker, som arrangeres hvert fjerde år. Her deltar de 12 beste nasjonene i verden, og NHL tar spillepause i to uker slik at alle de beste spillerne får deltatt. Et annet stort mesterskap er verdensmesterskapet i ishockey, som arrangeres hver vår. Dette er delt i fire divisjoner, med opprykk og nedrykk til neste års mesterskap. === Ishockey under OL === Det har vært delt ut 22 OL-gull i ishockey for herrer. Canada har åtte gull, mens Sovjetunionen har sju. Like etter Sovjets oppløsning vant dessuten et helrussisk lag gull som SUS. De siste seks gullene er fordelt på to til USA og Sverige og ett til Tsjekkia og Storbritannia. Finland har tatt medalje i fem av de sju siste OL, men aldri klart å vinne gull. USA har hele åtte sølv. USA vant det første kvinnelige OL-gull i ishockey i 1998, men deretter har Canada tatt tre strake gull. === VM i ishockey === Canada har flest gull med 26, mens Sovjet har 24. Sverige har 9 gull. Tsjekkia og Tsjekkoslovakia har 6 gull hver. Russland har 4, mens USA og Finland har 2, Storbritannia og Slovakia 1. Det ble arrangert åtte verdensmesterskap i perioden 1930 til 1946, Canada vant alle unntatt ett som USA vant. Fra 1947 til 1967 ble det arrangert VM de årene det ikke var OL, mens OL ble regnet som VM i olympiske år. Fra 1969 har VM vært arrangert hvert år. Fram til 1962 var det fortsatt canadisk dominans. De vant 6 gull, mens Sverige vant 3, Tsjekkoslovakia 2 og Sovjet 1. Et kommunistisk dynasti overtok. Fra 1963 til 1990 vant Sovjet hele 20 verdensmesterskap, mens Tsjekkoslovakia vant 4. Russland overtok for Sovjet i 1992, men VM-tittelen i 1993 ble den eneste på de 16 første forsøkene. Fra 2008 har Russland endelig blitt dominerende, med tre titler på seks forsøk. Sverige vant 3 ganger i perioden rundt Sovjets fall i 1991, men klarte ikke å skape noe dynasti. I 1994 vant Canada sitt første VM på 33 år. Fra 1995 til 2013 er de 19 VM-titlene broderlig fordelt mellom stormaktene: Tsjekkia 6 gull, Canada 4, Russland 3, Sverige 3. Finland vant sitt første VM-gull i 1995, og gjentok bedriften i 2011. De siste årene har nye nasjoner begynt å hevde seg. Slovakia vant VM i 2002, og tok sølv i 2012. Sveits tok sølv i 2013. Da tok USA bronse, noe som bare var den tredje medaljen til USA på 50 år. På damesiden har VM vært arrangert med ujevne mellomrom siden 1990, med 10 gull til Canada og 4 gull til USA som resultat. Ingen andre nasjoner har kommet til finalen, mens Finland har sikret seg 10 av 14 bronsemedaljer. === Norges herrelandslag === Norges herrelandslag i ishockey administreres av Norges Ishockeyforbund og har deltatt i 10 av 22 olympiske leker, uten større suksess enn 8.-plass (Sapporo i 1972 og Peongchang i 2018). Første deltakelse var som vertsnasjon i 1952, hvor Norge endte sist. Deretter deltok Norge i alle OL fra 1964 til 1994, unntatt 1976. Norge endte sist i både Sarajevo i 1984 og Calgary i 1988. Norge forsvant så fra OL i 16 år, men returnerte i 2010 med 10.-plass. Norge vant over Østerrike på Lillehammer, i en plasseringskamp om å unngå sisteplassen. De kom til kvartfinale i Peongchang etter å ha slått ut Slovenia i den angjørende playoff-runden. Dette er de eneste kampene Norge har vunnet i OL-sammenheng, siden OL i 1972. Tommy Jakobsen har med 139 kamper flest OL- og VM-kamper for Norge, og ble hedret for dette med å være Norges flaggbærer i OL i 2010. I VM-sammenheng har Norge hevdet seg noe bedre. To deltakelser før krigen endte med sisteplass. Etter krigen ble det 8.-plass i 1949 og 6.-plass i 1950. I 1951 klarte Norge å slå både USA og Storbritannia, og endte på 4.-plass. Det var imidlertid hele 5 poeng opp til bronseplass. Norge deltok i VM fem ganger fra 1954 til 1961 uten suksess, men da Sovjet og Tsjekkoslovakia boikottet i 1962 klarte Norge en 5.-plass. Sisteplassen i VM i 1965 ble starten på 25 års mørketid i B-puljen. I B-VM på hjemmebane i 1989 klarte endelig Norge å rykke opp i A-VM, som fortsatt besto av bare 8 lag. Det ble nedrykk igjen, men så nøt Norge godt av at A-VM ble utvidet til 12 og senere 16 lag. Fra 1992 til 2001 spilte Norge i A-VM, unntatt i 1998 da laget bare endte på 21.-plass i B-VM. Norge ble imidlertid reddet av at man var vertsnasjon for V-VM i 1999, og fikk friplass. På hjemmebane endte det med 12.-plass, men året etter tok Norge en historisk seier over Canada med 4-3 og endte på 9.-plass. I 2001 ble det et nytt nedrykk, og etter 30 år med stort sett utenlandske landslagssjefer fikk norske Roy Johansen tilliten. Han debuterte med historisk lavmål - tre år på rad ble Norge nr 20 eller dårligere. I 2005 ble det endelig opprykk, og siden har Norge spilt i A-puljen med historisk sterke resultater. I 2008 vant Norge 4-3 over Tyskland og klarte å komme til kvartfinalen tross tap i de fire andre kampene. I kvartfinalen vant Canada 8-2. I 2010 var det Tsjekkia som ble slått for første gang, og i 2011 klarte Norge å slå Sverige for første gang. Norge vant hele 4 av 6 kamper i gruppespillet, men tapte 1-4 for Finland i kvartfinalen. Senere vant Finland finalen mot Sverige med 6-1, mens Norge endte på en strålende 6.-plass. Norge fulgte opp i 2012 da laget ble mestscorende i sin gruppe etter 4 seire på 7 kamper inkludert rekordseieren 12-4 over Tyskland. I kvartfinalen tapte Norge 2-5 for Russland, som vant med større sifre i både semifinale og finale. Den voldsomme målproduksjonen førte til at Patrick Thoresen i dette mesterskapet kom på All Star-laget og endte på 2.-plass i poengligaen, mens Per-Åge Skrøder ble nummer 5. Norge har fortsatt aldri slått Finland og Russland i VM, men i 2013 klarte man å slå begge to for første gang i løpet av en uke: Dog bare i privatlandskamper. === Norges kvinnelandslag === Norges kvinnelandslag i ishockey administreres av Norges Ishockeyforbund. I 2020 skulle laget spilt i divisjon 1A. == Ligaer og klubber == To internasjonale ligaer dominerer ishockey for klubblag: NHL i Nord-Amerika og KHL i Europa. I Norden er SHL i Sverige den mest populære ligaen. === National Hockey League (NHL) === Med et snitt på over 17 000 tilskuere per kamp og totalt 21 millioner tilskuere per sesong, er NHL verdens største ishockeyliga.I NHL spiller 7 lag fra Canada og 23 lag fra USA. Alle møter alle i grunnspillet, men man møter relativt mye oftere lag fra egen avdeling: Western Conference: Calgary, Edmonton, Vancouver og Winnipeg fra Canada. Anaheim, Chicago, Colorado, Dallas, Los Angeles, Minnesota, Phoenix, Nashville, San Jose og St. Louis Blues fra USA. Eastern Conference: Ottawa, Montreal og Toronto fra Canada. Boston, Carolina, Buffalo, Columbus, Detroit, New Jersey, Florida, New York Islanders, New York Rangers, Philadelphia Flyers, Tampa Bay, Pittsburgh og Washington fra USA.De 16 beste lagene møtes til kvartfinaler, semifinaler og finaler innenfor sin avdeling, før vinnerne av hver finale møtes for å spille over 7 kamper om Stanley Cup. NHL har alltid hatt tyngdepunktet i nordøst: Montreal har 24 seire, fulgt av Toronto med 13 og Detroit med 11. Boston har 6 Stanley Cup-titler, mens Chicago har 5. Det samme har Edmonton, det er mest fra vest. === Svenska hockeyligan === I den svenske eliteserien spiller AIK, Brynäs, Frölunda, Färjestad, HV71, Leksand, Linköping, Luleå, Modo, Skellefteå, Växjö, og Örebro. Norske Per-Åge Skrøder har rekorden som den utlending gjennom tidene med flest poeng. De tre store klubbene i svensk ishockey er Djurgården (16 svenske mesterskap), Brynäs (13) og Färjestad (9). De siste ti sesongene (siden 2004) har seks ulike klubber vunnet SM-gull, men med tre titler hver seg er HV71 og Färjestad de eneste som har mer enn én seier. == Fjordkraftligaen (2020–21) == == Flest titler == Noter Trondheim er nedlagt, men de andre tidligere eliteklubbene spiller i 1. divisjon. Det gjør også Oslo-klubbene Furuset og Hasle-Løren, Haugesund, Gjøvik, Ringerike, Nidaros, Ringerike, Lørenskog, Comet I tillegg til de 23 klubbene som spiller i de to øverste divisjonene, former ytterligere 24 klubber 2. divisjon, 3. divisjon og 4. divisjon. Mens 2. divisjon er landsdekkende er 3. divisjon delt i en østlig og vestlig avdeling. 4. divisjon er en ren Oslo-serie. Klubber i Norge og i lavere divisjoner etter fylke: Oslo: Prinsdalen, Oppsal, Aker, Forward, Gamle Oslo, Jordal, Rosenhoff og Bøler. Rogaland: Stavanger, Forus/Sandnes og Nærbø. Vestfold og TelemarkSkien, Sandefjord. Vestlandet: Lyderhorn og Bergen Viken: Borg, Moss, Nes,Jutul, Skedsmo, Ski, Jar, Nesøya, Rasta, Holmen. Drammen og Kongsberg. Møre og Romsdal: Isfjorden , Kristiansund Innlandet: Gjøvik 2, Storhamar Yngres, Lalm og Kongsvinger, Fagernes. Agder: Idda,Kristiansand og Arendal Nordland: Bodø og Harstad Troms og Finnmark: Tromsø og Kirkenes. Trøndelag: Astor, Rosenborg, Tiller, Leangen og Leik. == Spillere == Drøyt 250 spillere er valgt inn i Hockey Hall of Fame, som er et æresgalleri i Toronto, verdens hockeyhovedstad. === Internasjonale spillere === Wayne Gretzky, tidenes poengplukker i NHL Martin Brodeur, den keeper med flest seire i NHL gjennom tidene Vladislav Tretjak, tidenes mestvinnende ishockeyolympier, tente OL-ilden i 2014 Jaromir Jagr, den aktive NHL-spilleren med flest poeng Gordie Howe, flest kamper i NHL, aktiv til han var 51 === Norske spillere === Ti norske spillere er særlig berømte: De sju spillerne som har spilt i NHL, samt tre stjerner i europeiske ligaer: Bjørn Skaare, første nordmann i NHL Anders Myrvold Espen Knutsen, første nordmann på NHLs All Star-lag Ole-Kristian Tollefsen Jonas Holøs Mats Zuccarello Aasen, spilt Stanley Cup to ganger Patrick Thoresen, første nordmann som spilte i Stanley Cup og stor stjerne i KHL Per-Åge Skrøder, tidenes poengkonge og mestscorende utlending noensinne i svensk eliteserie Tore Vikingstad, stor stjerne i tysk eliteserie gjennom mange år Lars Haugen, mest suksessrike norske keeper med flere sesonger i KHL == Referanser ==

Ishockey er et lagspill som spilles på en islagt bane der de to lagene med køller forsøker å få en puck inn i motstanderens mål. Ishockey er en fysisk sport man bør være både sterk og teknisk for å spille.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Simastuen

2023-02-04

Ivar Simastuen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 31. desember', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske visesangere', 'Kategori:Personer fra Tynset kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Ivar Simastuen (født 31. desember 1936 i Kvikne i Nord-Østerdalen) er en norsk artist. Han har opptrådt som visesanger og gitt ut flere plater. Han er oppvokst på en fjellgård, og bakgrunnen har gitt stoff til mange av hans viser, så som «Brunen», «Gammelskolen», «Godt å kåmmå hematt» og «Jeg lengter til et sted». Simastuen utdannet seg som politimann, og virket noen år som lensmannsbetjent før han ble tilsatt ved Kriminalpolitisentralen, der han fikk videreutdanning som fingeravtrykkstekniker. Etter 16 år ved Kriminalpolitisentralen, begynte han i Justisdepartementet og ble utnevnt som politiinspektør i 1987. I 1999 ble han pensjonist. Ivar Simastuen slo gjennom som visesanger etter at han med hjelp og støtte av talentspeider Fredrik Friis og musikeren Kjell Karlsen fikk utgi sin første langspillplate i 1972. Platen ble en suksess og solgte til gullplate. Den mest kjente sangen fra denne LP-en er «Brunen», som ble en gjenganger i radioens Ønskekonserten. Også hans innspilling av Arne Paasche Aasens «Din ungdom» ble meget populær. Simastuen har opptrådt flere ganger i TV, blant annet i Husker du og Da Capo!.

Ivar Simastuen (født 31. desember 1936 i Kvikne i Nord-Østerdalen) er en norsk artist. Han har opptrådt som visesanger og gitt ut flere plater. Han er oppvokst på en fjellgård, og bakgrunnen har gitt stoff til mange av hans viser, så som «Brunen», «Gammelskolen», «Godt å kåmmå hematt» og «Jeg lengter til et sted». Simastuen utdannet seg som politimann, og virket noen år som lensmannsbetjent før han ble tilsatt ved Kriminalpolitisentralen, der han fikk videreutdanning som fingeravtrykkstekniker. Etter 16 år ved Kriminalpolitisentralen, begynte han i Justisdepartementet og ble utnevnt som politiinspektør i 1987. I 1999 ble han pensjonist. Ivar Simastuen slo gjennom som visesanger etter at han med hjelp og støtte av talentspeider Fredrik Friis og musikeren Kjell Karlsen fikk utgi sin første langspillplate i 1972. Platen ble en suksess og solgte til gullplate. Den mest kjente sangen fra denne LP-en er «Brunen», som ble en gjenganger i radioens Ønskekonserten. Også hans innspilling av Arne Paasche Aasens «Din ungdom» ble meget populær. Simastuen har opptrådt flere ganger i TV, blant annet i Husker du og Da Capo!. == Diskografi == Prestekrager og timotei, 1972, Polydor Når dagen er endt, 1973, Polydor Lang en sti, 1974, Polydor Der åa bruser, 1975, Polydor De nære ting, 1976, Polydor Viser ved vinduskarmen, 1977, Polydor Nye vakre Anna, 1979, db Records Den første gang jeg så deg, 1982, AB Records Det er godt å kommå hemått, 1999, GP Records == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ivar Simastuen på Discogs (en) Ivar Simastuen på MusicBrainz

Ivar Simastuen (født 31. desember 1936 i Kvikne i Nord-Østerdalen) er en norsk artist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Isak_Arne_Refvik

2023-02-04

Isak Arne Refvik

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Hibernian FC', 'Kategori:Fotballspillere for Viking FK', 'Kategori:Fødsler 25. desember', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Skottland', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Vågsøy kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Isak Arne Refvik (født 25. desember 1956 i Refvik i Vågsøy) er en tidligere fotballspiller, i dag fotballtrener. Han scoret 86 mål i løpet av 407 kamper for Viking. Han spilte en sesong i den skotske klubben Hibernian FC sammen med Svein Mathisen, og spilte 7 landskamper for Norge. Isak Arne Refvik ble seriemester med Viking i 1979 og 1982, og var med på å vinne cupfinalen mot Haugar i 1979.

Isak Arne Refvik (født 25. desember 1956 i Refvik i Vågsøy) er en tidligere fotballspiller, i dag fotballtrener. Han scoret 86 mål i løpet av 407 kamper for Viking. Han spilte en sesong i den skotske klubben Hibernian FC sammen med Svein Mathisen, og spilte 7 landskamper for Norge. Isak Arne Refvik ble seriemester med Viking i 1979 og 1982, og var med på å vinne cupfinalen mot Haugar i 1979. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Isak Arne Refvik – Transfermarkt (en) Isak Arne Refvik – national-football-teams.com (en) Isak Arne Refvik – EU-Football.info (no) Isak Arne Refvik – Norges Fotballforbund

Isak Arne Refvik (født 25. desember 1956 i Refvik i Vågsøy) er en tidligere fotballspiller, i dag fotballtrener.

https://no.wikipedia.org/wiki/Informasjonsvitenskap

2023-02-04

Informasjonsvitenskap

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Informasjonsteknologi', 'Kategori:Informasjonsvitenskap']

Informasjonsvitenskap er studiet av hvordan individer, grupper, organisasjoner og samfunn kan bruke, faktisk bruker og bør bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Faget fokuserer på samvirket mellom teknologien og menneskene som skaper og bruker informasjon og kunnskap ved hjelp av IKT. Informasjonsvitenskapen studerer dermed hvordan kunnskap, informasjon og data kan bli, faktisk blir og bør bli støttet av teknologier som brukergrensesnitt, informasjonssystemer, kunstig intelligens, dataprogrammer, databaser, datamaskiner og datanettverk - ikke minst internettet. Informasjonsvitenskap er nært beslektet med, og bygger til dels på, informatikkfaget. Forskjellen er at mens informatikken er åpen for å studere IKT-relaterte fenomener i seg selv, forsøker informasjonsvitenskapen å plassere IKT i en menneskelig, organisatorisk og/eller samfunnsmessig sammenheng. Informasjonsvitenskap har derfor innslag av samfunnsvitenskap og humaniora ved siden av matematisk-naturvitenskapelige fag og teknologifag.

Informasjonsvitenskap er studiet av hvordan individer, grupper, organisasjoner og samfunn kan bruke, faktisk bruker og bør bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Faget fokuserer på samvirket mellom teknologien og menneskene som skaper og bruker informasjon og kunnskap ved hjelp av IKT. Informasjonsvitenskapen studerer dermed hvordan kunnskap, informasjon og data kan bli, faktisk blir og bør bli støttet av teknologier som brukergrensesnitt, informasjonssystemer, kunstig intelligens, dataprogrammer, databaser, datamaskiner og datanettverk - ikke minst internettet. Informasjonsvitenskap er nært beslektet med, og bygger til dels på, informatikkfaget. Forskjellen er at mens informatikken er åpen for å studere IKT-relaterte fenomener i seg selv, forsøker informasjonsvitenskapen å plassere IKT i en menneskelig, organisatorisk og/eller samfunnsmessig sammenheng. Informasjonsvitenskap har derfor innslag av samfunnsvitenskap og humaniora ved siden av matematisk-naturvitenskapelige fag og teknologifag. == Fagområder == Eksempler på informasjonsvitenskapelige kjerneområder er: Informasjonssystemer: studier av hvordan IKT benyttes til innsamling, lagring, behandling, overføring og presentasjon av informasjon. Kunstig intelligens: studier av hvordan datamaskiner kan utføre oppgaver som normalt forutsetter menneskelig intelligens, blant annet gjennom maskinlæring. Menneske-maskin interaksjon: studier av interaksjonen (samhandlingen) mellom menneskelige brukere og IKT-utstyr og brukergrensesnittet som IKT-utstyret tilbyr brukerne. Internettet, veven (engelsk: «web»), skyen: studier av fremveksten, videreutviklingen, bruken og konsekvensene av internettet, veven, skyen og lignende fenomener. Sosiale medier («sosiale informasjonssystemer»): studier av hvordan Internett og andre vevbaserte teknologier benyttes som medier (kanaler eller plattformer) for interaksjon mellom to eller flere menneskelige brukere. Informasjonsledelse: studier av hvordan informasjonssystemer kan bli, faktisk blir og bør bli brukt i organisasjoner. Systemutvikling: studier av metodisk og målrettet arbeid med å skape nye, og videreutvikle eksisterende, informasjonssystemer. Datastøttet samarbeid: studier av hvordan grupper kan arbeide, faktisk arbeider og bør arbeide og ved hjelp av IKT. Datavarehus og forretningsinnsikt: studier av innsamling, sammenstilling, lagring, rapportering og analyse av data og informasjon for å hjelpe beslutningstakere til å ta bedre og hurtigere beslutninger på et korrekt grunnlag. Virksomhetsmodellering, informasjonsmodellering og prosessmodellering: studier av hvordan virksomheter og deres informasjonsbehov og arbeidsprosesser kan representeres, analyseres og på andre måter støttes ved hjelp av diagrammatiske og and modeller.Mange fagområder som studerer informatikkanvendelser faller også helt eller delvis inn under informasjonsvitenskapen, i den grad de studerer anvendelsen i en menneskelig, organisatorisk og/eller samfunnsmessig sammenheng. Eksempler på slike anvendte fagområder er bioinformatikk, forvaltningsinformatikk, medisinsk informatikk, helseinformatikk, industriell informatikk, miljøinformatikk, og rettsinformatikk. == Anvendelser i andre fag == Man finner anvendelser av informasjonsvitenskap i nesten alle deler av dagens samfunn. Siden kunnskap, informasjon og data er sentrale elementer i all forskning, er informasjonsvitenskapen også til hjelp i andre fagområder. De andre samfunnsvitenskapene benytter informasjonsvitenskapelige metoder til for eksempel organisering, forvaltning og analyse av store datamengder, som i noen tilfeller også er generert av informasjonssystemer gjennom simulering. Andre fag, som helse, medisin, klima, akvakultur, kunsthistorie, språkvitenskap, utdanning og energiforvaltning, drar også nytte av informasjonsvitenskapen, for eksempel til organisering og analyse av tekster, bilder, lyd og video og ved bruk av lokasjonsbaserte mobile applikasjoner. == Informasjonsvitenskapelige studier i Norge == I Norge er det etablert studier i informasjonsvitenskap blant annet ved universitetene i Oslo (Institutt for informatikk), i Bergen (Institutt for informasjons- og medievitenskap) ved NTNU (Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap) og i Agder (Institutt for informasjonssystemer). Mange av høyskolene tilbyr også informasjonsvitenskapelige studier, for eksempel Høgskolen i Oslo og Akershus (Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag). == Eksterne lenker == Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus Institutt for datateknologi og informatikk ved NTNU, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Institutt for informasjonssystemer ved Universitetet i Agder Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo

Informasjonsvitenskap er studiet av hvordan individer, grupper, organisasjoner og samfunn kan bruke, faktisk bruker og bør bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Faget fokuserer på samvirket mellom teknologien og menneskene som skaper og bruker informasjon og kunnskap ved hjelp av IKT.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Aasen

2023-02-04

Ivar Aasen

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 23. september', 'Kategori:Dødsfall i 1896', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Ivar Aasen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bibeloversettere', 'Kategori:Norske dagboksforfattere', 'Kategori:Norske leksikografer', 'Kategori:Norske lingvister', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske omgangsskolelærere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer begravet på Vår Frelsers gravlund', 'Kategori:Personer fra Ørsta kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']

Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært.

Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Kristiania), var en norsk språkforsker, dikter og botaniker. Han er særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk (landsmål) som skriftspråk. Han var også en respektert dikter. Han skrev blant annet diktet «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»). Aasen ble i 1873 tildelt St. Olavs Orden for «for litterair Fortjeneste». Aasen vokste opp på Sunnmøre, og arbeidet der til han var nesten 30 år gammel. Etter omfattende dialektstudier, som han foretok på reiser rundt i store deler av Norge, bodde han i Kristiania resten av livet. Han hadde ingen akademisk utdanning, og var stort sett selvlært. == Biografi == Ivar Aasen ble født på gården Åsen i Hovdebygda på Sunnmøre, som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson og Guri fra Ytre-Hovden i samme bygd. Han ble døpt Iver Andreas, formen «Ivar» kom i bruk omkring 1845. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Hovedbygda i Ørsta hørte den gangen administrativt sammen med Volda, som var sentrum. Åsen var den siste gården i Ørsta og Ekset den første i Volda når man reiste over eidet. Faren døde da Ivar var tretten i 1826, og moren da Ivar var bare tre år gammel, i 1816. Ivar Aasen var yngst av åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle de intellektuelle evnene sine. Men Ivar utmerket seg likevel ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken. Ivar egnet seg lite til kroppsarbeid, og utmerket seg med at han lærte lett. Hjemme hadde de bibelen, noen salmebøker og en huspostill. Gården Ekset med Sivert og Rasmus Aarflots boksamling lå bare tre kilometer frå Åsen-garden. Aarflot hadde selv gjort observasjoner om slektskap mellom sunnmørsdialekten og gammelnorsk, og dette kan ha inspirert den unge Aasen. Aasen lærte seg norrønt, engelsk, fransk og latin. Ifølge Kjell Venås snakket Ivar Aasen trolig en dannet variant av dialekten mens han var i tjeneste hos embetsmennene Thoresen og Daae. === Herøy === I 1831 begynte han som omgangsskolelærer, først i Ørsta. I september 1833 (20 år gammel) ble han huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen i Herøy. Thoresen hadde for vane å ta til seg unge lærere og gi dem videreopplæring. Prosten oppdaget Aasens begavelse og interesse for boklig lærdom. Hos Thoresen fikk Aasen selv opplæring av prosten, og Aasen begynte blant annet å lære seg tysk, grammatikk, latin og historie under prostens veiledning. Hos Thoresen studerte Aasen dikting som eget fag og øvde seg selv i dikting og i å vurdere dikteriske virkemiddel. Aasen var i to år hos Thoresen i Herøy. Aasen avslo Thoresens tilbud om hjelp til en akademisk utdannelse, noe Aasen senere begrunnet med at han ville se hvor langt han kom uten mer skolegang. Aasen hadde et forhold til tjenestejenta Berte Vike i prestegården, noe Thoresen mislikte, trolig fordi han mente det ville komme i veien for Aasens karriere. Thoresen skaffet arbeid til Aasen hos sin svoger Daae på Solnør. Aasen og Thoresen hadde trolig en distansert relasjon, og Thoresen skal ha gitt eller truet Aasen med juling om han ikke brøt med Berte. Da Berte senere forsøkte å oppsøke Aasen på Solnør skal han vært ute på plantestudier for å unngå å treffe henne. Aasen besøkte Thoresen i Bergen, der han hadde vært prest siden 1843, i september 1851 og i september 1855. Thoresen ble i 1843 sogneprest i Korskirken i Bergen under biskop Neumann. === Solnør === Fra november 1835 var Aasen privatlærer hos kaptein Ludvig Daae (Thoresens svoger) på Solnør i Skodje i syv år. På Solnør var han blant annet lærer for kapteinens sønn, den unge Ludvig Daae, og hans fem søsken. Ludvig Daae jr. var i over 20 år stortingsrepresentant, og dessuten medlem av Johan Sverdrups regjering. Aasen fikk tre ganger innkalling til militærtjeneste uten å møte. Boten han fikk for dette ble betalt av kaptein Daae. Deretter ble Aasen strøket fra rullene. Han forlot Solnør 21. september 1842, og begynte da på sin lange reise for å kartlegge dialekter. Aasen skal senere ha gjort et forsøk på å fri til Ludvig Daaes søster Susanne (født 1824), som Aasen også var lærer for. Ludvig Daae og Aasen forble nære venner, særlig i den lange perioden da Daae var stortingsmann og statsråd i Kristiania. Aasen og Daae brevvekslet jevnlig. Daaes få etterlatte skrifter er kilder til Aasens liv.Aasen var i stor grad selvlært, og de syv årene på Solnør var hans viktigste læretid. Han forlot Solnør som en for sin tid lærd mann. På Solnør leste han blant annet Mauritz Hansens Grammatik i det danske og norske Sprog. Han lærte seg også fremmede språks grammatik, og leste Rasmus Rasks Veiledning til det Islandske eller gamle Nordiske Sprog og Haldorssons islandske ordbok. På Solnør lærte han fransk, engelsk og gresk. Ole Digernes, en offisersutdannet nabo til Solnør, hadde utarbeidet en grammatikk i et håndskrevet manus som Aasen fikk tilgang til. På Solnør dyrket han sin interesse for planter og blomster, som han samlet på. Han reiste til Molde for å vise frem plantesamlingen til prost Deinboll, som var en kyndig botaniker. Deinboll var interessert, men det kom ikke noe særlig ut av møtet.På Solnør leste Aasen aviser fra Christiania, og ble særlig engasjert av artikler av P.A. Munch og Henrik Wergeland om forutsetningene for et eget norsk språk. Wergeland mente dansken burde fornorskes, mens Munch mente at dansk måtte forbli dansk, og foreslo i stedet et norsk skriftspråk basert på en god dialekt og gammelnorsk. Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt, og plantelivet i distriktet. Aasen skal ha blitt overrasket over likhetstrekkene mellom islandsk og egen dialekt. I 1836, da han bare 22 år gammel var huslærer på Solnør, skrev han det programmatiske essayet «Om vort Skriftsprog» (trykt første gang i Syn og Segn 1909). Stephen Walton kaller dette essayet en «retorisk kraftprestasjon» og et naturlig utgangspunkt for drøfting av Aasens livsverk. I «Om vort Skriftsprog» skriver Aasen blant annet: Vi trænge aldrig til at gaae udenom Grændserne efter et Sprog; vi skulde lede i vore Gjemmer, og see efter, hvad vi selv eiede, førend vi gik hen at laane af Andre. Ligesaa lidet, som det skulde hædre en fri Mand at aftrygle af Andre, hvad han selv havde Forraad af, ligesaalidet hædrer det os, at vi heller samle udenlandske Ord, end benytte dem, der almindelig kjendes og bruges i vore Bygder. (...) Skal vi da, tænkte jeg, give Slip paa denne kostelige Skat fra Fortiden, som vore Forfædre gjennem alle sine Trængsler have troligen bevaret og overladt til oss om en hellig Arv? Skal dens Besiddelse, saa retfærdig som den er, endnu gjøres os stridig, nu, da Folkefriheden atter befinder sig mellem vore Klipper? === Bergen === Aasens første lange reise fra hjemtraktene var til Bergen i 1841 (på den tiden gikk det dampbåtrute), og det ble en avgjørende reise i livet hans. Han kom til Bergen 30. juli og han hadde blant annet med seg 509 planter ordnet etter Linnés system. I bagasjen var også manuskriptet til Den søndmørske Dialekt, en grammatikkstudie.Han reiste til Bergen for å få arbeidet sine vurdert av biskop Jacob Neumann. Denne ble svært imponert over språkarbeidet, særlig grammatikken basert på sunnmørsdialekten, og deler av arbeidet sammen med en selvbiografi ble trykt i to nummer av Bergens Stiftstidende i 1841. Kontakten med biskop Neumann ble inngangsbilletten til Det kongelige Norske Videnskabers Selskab og raus pengestøtte, som gjorde den omfattende reisingen mulig. I Bergen møtte han ledende personer som Lyder Sagen og Hans Holmboe. Gjennom Neumann kom han i kontakt med F.M. Bugge, som var preses i vitenskapsselskapet i Trondheim. Da han årene etter drev dialektstudier i Nordhordland, reiste han ofte til Bergen, og i oktober 1943 besøkte han Wilhelm Frimann Koren Christie. Aasen ble imponert av Christies kunnskaper og de språkstudiene Christie hadde gjort på egen hånd. Aasen besøkte deretter Christie flere ganger. Ifølge Christie var den «Bergenhusiske» dialekt og uttale den som var nærmest islandsk (og dermed gammelnorsk), og for kyndige bønder i distriktet var det ikke vanskelig å forstå islandsk. Blant Aasens støttespillere i Bergen var Marius Nygaard, Henrik Krohn, Jan Prahl og Georg Grieg. Folk flest trur han var ein stakkars sunnmørsbonde som fór rundt og samla ord. Her ser me noko anna: Ein upplyst ergjerrig ung mann som er ute for å læra og øva storverk. Han tek inn på storfolks vis med sine dokument og anbefalingsbrev hjå alle stor-folk han veit er kunnskapsrike og har verdfulle bøker. Og hjå dei stoggar han då og arbeider i boksamlingane deira. So tek han seg turar ikring og talar med bønder og arbeidsfolk, men merk vel: han held dei for ålmuge. Rett nok tek han inn hjå brave upplyste bønder ogso, men serleg er han på jakt etter kapteinar og skrivarar og godseigarar, prestar som han veit har mange ‘latinske og videnskapelige bøger', som han segjer. Serleg grust er det å stana der det er gamalnorske og islandske bøker. Ivar Aasen var ein lærd verdensmann, det skynar eg no. Og slett ikkje folkesky. Han kunde ikkje vera det, utan hadde han ikkje fenge gjort det han gjorde. === Christiania === I 1847 slo han seg ned i Kristiania, og ble boende der resten av livet, med unntak av et opphold på fødestedet i 1851 og studiereiser i Sør-Norge om sommeren. Hans venn og tidligere elev Ludvig Daae kom til Christiania for å studere et par år tidligere. I Kristiania pleide han omgang med Ludvig og hans søsken Henrik og Susanne. Mens Eilert Sundt oppholdt seg i Kristiania til 1869 møttes han og Ivar Aasen av og til, og Aasen leste bøkene Sundt ga ut. Aasen og Aasmund O. Vinje ble venner på 1850-tallet, og Aasen hjelpte Vinje med bladet Dølen. Ifølge Hovden satte Aasen Bjørnson høyere enn Ibsen som forfatter, og Aasen så færre teaterstykker av Ibsen enn av Bjørnson. Aasen hadde bøker av Ibsen, men skrev aldri egne kommentarer som er bevart. Aasen noterte ikke noe om premierene på Ibsens store stykker som Peer Gynt (1876) eller Et Dukkehjem (1880). Ibsens Rosmersholm kan til dels være inspirert av Solnør som Ibsen selv besøkte sommeren 1862. Av Bjørnson så Aasen blant annet stykkene Mellem Slagene og En Fallitt, men ikke Maria Stuart eller Sigurd Jorsalfar (1872) med musikk av Grieg. Ibsen og Aasen møttes hjemme hos Paul Botten-Hansen i 1859, men de to snakket ikke sammen før i 1885, ifølge Aasens dagbok, og til 80-årsdagen fikk Aasen en hilsen fra Ibsen. I Botten-Hansens hollenderkrets inngikk Ludvig Daae, tremenning av navnebroren Ludvig Daae på Solnør. Sammen med sambygdingen Anders Hovden støtte Aasen på Henrik Ibsen, og Ibsen hilste fordi han straks kjente igjen Aasen. «Jeg leser aldri andres bøker» skal Ibsen ha bemerket. Ved minst en anledning hjalp Aasen Bjørnstjerne Bjørnson med å oversette et stykke til dialekt. Aasen hjalp Anders Hovden økonomisk da han var student i Kristiania rundt 1880.Fra et brev til Ludvig Daae på Solnør om mangelen livsledsager: Den gamle fixe Idee kommer atter ligesaa stærk som før, og heller sterkere end svagere; naar man saa ikke seer nogen Forløsning, medens tvertimod den ene Udsigt efter den anden forsvinder, saa bliver man altsaa gaaende i en stedsevarende Ærgrelse. Imidlertid kan man intet gjøre, saa længe man ikke har truffet den rette. Af dem, som man kjender, er der ingen, som man kan rigtig blive forelsket i; derimod seer man saa mange andre, som kunde blive ret alvorlig forlibt i, men deels faaer man vide, at de ere forpagtede, eller at de hører til en Stand, som gjør enhver Tilnærmelse umulig. En Hindring var det nu at i lang Tid, at jeg altid havde mine Tanker henvendte til Folk ude paa Landet, og ikke havde noget videre Bekjendtskab her i Byen; men dette har jeg nu i den sidste Tid søgt at rette paa, deels ved at modtage alle Indbydelser, og deels ved at opsøge Folk uden nogen innbydelse. Jeg kan saaledes fortælle, at jeg uden nogen Indbydelse har opsøgt et Par Søndmørs Folk i Vaterland, nemlig Hr Andersen fra Stranden og hans Kone; jeg har været hos dem og ædet Søndmørs Ball og Dravle; men nogen giftende Gjente fra Nordlandet vidst de ikke at skaffe. Jeg har været i Besøg hos fru Daae paa Asylet i Tomtegaden i Selskab med adskillig andet Folk; og jeg har dessuten besøgt flere Folk, som du ikke kjender; men med alt dette saa er jeg lige nær. Jeg har pratet mangfoldig meget med Damer og skrevet Stambogsblade til dem med meget siirlige Vers; jeg har endog vovet at vise mig i Theatret med en ung og smuk Dame ved Siden; og med alt dette er jeg lige nær. Jeg faar ikke smage saa meget som et Haandtryk engang. === Dialektstudier === Allerede i essayet «Om vort Skriftsprog» (1836) formulerte Aasen ideen et nytt «Hovedsprog» som ikke er basert på en enkelt dialekt, men som skulle være et grunnlag for alle dialekter. For å oppnå dette ville han utarbeide ordsamlinger «for enhver af Landets større Provindser» og: «Disse Ordsamlinger skulde indsendes til et Selskab, oprettet af sprogkyndige Mænd, som skulde anstille Sammenligninger og gjøre Udvalg, og efterat saaledes Hovedsproget var bestemt, skulde dette Selskab udarbeide en fuldstændig norsk Ordbog, med tilsvarende Grammatik.»Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 speciedaler fra Videnskabsselskabet i Trondhjem for å reise og granske det norske folkemålet. Det skal ha vært rektor Fredrik M. Bugge i Trondheim som på en reise i Bergen kom over Neumans artikler og som fikk vitenskapsselskapet til å bevilge støtten til Aasen. Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter, og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former. Han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om Vestlandet, hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil, og kom så langt nord som Helgeland. Høsten 1842 reiste han gjennom Nordfjord og til Sogn. Den vinteren var han lenge i Sogndal, og han hadde personlig sans for sognemålet. I Sogndal og andre steder tegnet han blant annet landskapet, i tillegg til dialektnotatene. I 1843 hadde han et opphold i Eivindvik, i Gulen ytterst i Sogn, og bodde der blant annet hos sin venn presten Niels Griis Alstrup Dahl. I 1843-1844 oppholdt han seg blant annet 9 måneder i Nordhordland, «strilelandet», for å studere språket der. Oppholdet varte lenge fordi han ventet på penger til å reise videre. Aasen omtalte strilene som «en mærkværdig Slægt», som holdt fast ved gamle skikker og som ga et fattig inntrykk i form av klær og boliger. Strileklærne ble ofte gjort narr av av andre, men Aasen mente at latteren var ubegrunnet fordi klærne var praktiske og bekvemme for kystbefolkningen, som ferdes mye på sjøen. I strilemålet fant han mange særtrekk som han mente var eldgamle. Mens han var i Nordhordland reiste han mange ganger til Bergen.I november 1845 reiste han til Trondheim, og ble over vinteren. Fra mai til desember 1946 drev han dialektstudier i Trøndelag og på Helgeland. Vitenskapsselskapet i Trondheim ga Aasen i ekstraoppdrag å lete etter arkeologiske eller andre spor etter at de første nordmenn innvandret fra nord. Aasen var i Trondheim til september 1847, og reiste da gjennom Østerdalen, Hedmarken og Romerike til Kristiania. I byen la han for P.A. Munch og andre frem manuset Det norsk Folkesprogs Grammatik som ble publisert i 1848. Munch mente at boken var et nasjonalverk hele folket burde være stolte av.Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i Kristiania, og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år, blant annet til Telemark, Agder og rundt på Østlandet, samt til Vestlandet og Trøndelag. Totalt var han innom mer enn halvparten (250) av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995. Aasen trivdes ikke med reiselivet og det å stadig måtte bli innkvartert hos fremmede, samtidig likte han de sosiale sidene ved reisene.I 1850 reiste han til Sunnmøre, og ble værende på familiegården et år. Da hadde han ikke besøkt fødestedet på åtte år. Dette året fullførte han Sunnmørsgrammatikken. Sommeren 1851 reiste han til Lofoten og Tromsø. Dette var siste gang han besøkte landsdelen. I 1851 tildelte Stortinget et livsvarig stipend til Aasen.Edvard Hoem mener at Ivar Aasen var en blant andre språkforskere i Europa på den tiden, og at det ikke var noe særnorsk ved Aasens arbeid. Flere andre språk som tidligere bare hadde eksistert som talespråk ble etablert som skriftspråk på den tiden, blant annet som utslag av en nasjonalromantisk stemning. Det gjelder blant andre slovakisk (offisielt skriftspråk 1863), kroatisk og makedonsk. Aasen var imidlertid inspirert av Rasmus Rasks islandske grammatikk, som han leste i tiden på Solnør. === Senere år === Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast professorstilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter. Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Han hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.Ottar Grepstad understreker at den tradisjonelle fremstillingen av Aasen som en fattigslig og ensom stakkar er en misvisende myte, lansert av Kristofer Janson i Aasens levetid, som senere ble ukritisk kopiert inn i litteraturhistorien. Selv klaget Aasen over alle som kom på besøk og ikke ga ham arbeidsro. Han slo seg gjerne løs i godt selskap. Statsstipendet gjorde at han ikke behøvde å leve trangt og han etterlot seg en formue på omkring 2 millioner kroner i dagens kroneverdi, samt en boksamling på 2 800 bind.Aasen var ingen flittig brevskriver, de fleste brevene er svar på spørsmål; vennen Mauritz Aarflot (sønnesønn av Sivert Aarflot) fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen. Henrik Krohn har bare fått ett brev, Georg Grieg noen få og Jan Prahl ingen. Trøytt naar soli ho stig i havstridsmann søkjer sitt svæve; sæl no søv under hovustav Ivar Aasen hin gjæve. Minne vil vaka um denne grav i all æve. Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60. Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. En liden Læsebog i Gammel Norsk (1854), syngespillet Ervingen (1855), Norske Ordsprog (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen Symra (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på landsmål er Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra Ervingen og Symra blitt folkeeie. Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider. Mye av dette er trykt etter hans død, og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse. Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er Anders Hovdens biografi Ivar Aasen i Kvardagslaget. Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, men ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom. == Landsmålet lanseres == Aasens språkarbeid var svært kompetent utført, med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut selvlært. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive Det Norske Folkesprogs ordbog (utg. 1850), mens det tok ni år å fullførfe den reviderte utgaven Norsk Ordbog (1873). I 1848 utgav Aasen boken Det norske Folkesprogs Grammatikk. To år etter kom Ordbog over det norske Folkesprog. Boken var på mer enn 25 000 ord, og P.A. Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. Han prøvde seg frem med forskjellige skrivemåter i dikt og andre korte tekster fra 1850. Betegnelsen «Landsmaal» tok han i bruk i tiden 1849-1851. De første eksempeltekstene på landsmål kom i 1853 med boken Prøver af Landsmaalet i Norge (120 sider) som består av to deler: En del med utvalg språkprøver fra ulike deler av landet, den andre delen med tekster skrevet i den målformen Aasen hadde kommet frem til. Språknormen han med dette lanserte var særlig basert på fellestrekk i de dialektene han likte best: Hardanger, Voss og Sogn. Senere nevnte han Hallingdal som et grunnlag, og han tok inn enkelte former fra andre dialekter. Senere holdt Aasen stort sett fast ved den normen han lanserte i 1853. I Norske Ordsprog (1856) var ordtakene, som han hadde samlet inn samtidig med dialektstudiene, gjengitt på landsmål.På slutten av 1850-tallet arbeidet han med en egen grammatikk for landsmålet, den nye skriftlige målformen. Arbeidet tok mye lengre tid enn ventet (opprinnelige skissert til 1 år) og var ferdig først i 1864 med tittelen Norsk Grammatik. Da hadde han brukt ett år bare på kapitlet om bøyningsformene. === Mottagelse i offentligheten === I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P.A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som Henrik Krohn. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen Morgenbladet. P.A. Munch hadde forlatt tanken om et nytt norsk skriftspråk som han hadde støttet i yngre dager og argumenterte mot landsmålet. Mange andre fra landets høyere klasser mente at et skriftspråk basert på bøndenes talemål ville innebære å vrake all kultur og alt åndelig fremskritt. Aasen svarte på kritikken på 1850-tallet med lange artikler, og han argumenterte med at dansk var tungt og vanskelig for folk som snakket norske dialekter. Han mente at en plutselig overgang til landsmålet ikke var ønskelig, men med opplæring i det nye skriftspråket ville folk oppdage at det var mye lettere å bruke enn dansk.De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke Jan Prahl, Georg Grieg og Henrik Krohn), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje. Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Jan Prahl. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe norrønt. === Aasens «»språkidealer === Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn. Noen har i ham sett en borgerlig nasjonalromantiker, andre legger vekt på de pedagogiske sidene ved hans prosjekt, og ser Ivar Aasen som en forløper for sosialismen. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler. For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men en del avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen, og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker. I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske Fridtjofs Saga til bladet Folkevennen. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å skrive en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere. Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles «i-mål» ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på -i (for eksempel «soli», «trei»). Han var klar over at de fleste dialekter hadde a-endelse med «bygda», «sola», men han mente at i-endelse vil gi målet mer skifte i klangen enn -a, som også er flertallsendelse. Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet («sola», «trea»), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ei sol, soli, soler, solerne, men ei gjenta, gjenta, gjentor, gjentorne (eller solerna, gjentorna, i en del tekster). Norrøn akkusativ og nominativ var falt sammen i alle dialekter, men dativ eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på -om (uppi dalom, i syningom) ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt. Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (den kaute guten, men den kauta gjenta). I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså «jeg er», men me ero; «eg hev», men me hava, og i preteritum av sterke verb «eg fekk», «eg gjekk», men me fingo og me gingo. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt. Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til Prøver af Landsmaalet at de beste dialektene var fra Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple». Også monoftongmålene på Hedemarken kunne han gjøre seg fort ferdig med. De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge Marius Hægstad og Didrik Arup Seip var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed», i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former. === Bygge et språk === Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. Herders tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en Volksgeist som ga seg til kjenne i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene. Etter ca. 1860 var entusiasmen borte. Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt. Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet, blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet. Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på an- eller be- er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut. I 1858 fikk Aasen trykt sin nynorske oversettelse av Fridthjofs saga. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev Eilert Sundt et oppsett, Om det norske sprog, der han skriver: (Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling. Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre: Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog. Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering. Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til Knud Knudsen fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære. Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere Norsk Riksmålsforbund. For en del andre, som støttespilleren P.A. Munch og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen dei, ville Munch ha skrevet deir. Også senere landsmålsforfattere som Olaus Fjørtoft og Arne Garborg behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen Målfusk, der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som norskdom. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale. Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at Arne Garborg fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg. I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk. Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens etymologiske og puristiske normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en ortofon tilnærming mot bokmål og østlandsdialekter.87 Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på an- og be- har i stor grad blitt stående. == Arven etter Aasen == Sidestillingsvedtaket fra 1885 regnes som en avgjørende milepæl for landsmålets rett til å bli betraktet som et likeverdig uttrykk for norsk språk. På 150-årsdagen for Aasens fødsel i 1963 hedret Bondeungdomslaget ham med en portrettbyste utført av billedhuggeren Dyre Vaa. Bysten står i Ivar Aasens hage ved Universitetet på Blindern. Samme år utga Posten et frimerke med dikterens portrett. Ivar Aasen-instituttet er et forskingsinstitutt ved Høgskulen i Volda. Ivar Aasen-tunet i Ørsta ble åpnet i 2000. Et oljefelt og en oljeplattform nær Edvard Grieg-feltet ved Stavanger er oppkalt efter Aasen. == Se også == Wikiquote: Ivar Aasen – sitater Språkhistorie 1800-tallet Aasmund Olavsson Vinje Leksikografi == Bibliografi == === Utgitte verker av Ivar Aasen === 1833: Ny Vise om den sørgelige Tildragelse paa Gaarden Krøvle i Ørsten, da nogle af dens Huse bleve fortærede af en heftig Ildebrand den 7de Juni 1833, hvorved 3de Børn mistede Livet ; Tilligemed: En Trøstesang for en anfægtet og bedrøvet Sjel 1836: Mindesange i Anledning Sivert Rasmussen Aarflots tidlige Bortgang fra Verden den 25de Januar 1836 : indsendte af forskjellige Forfattere til Trøst og Beroligelse for den Afdødes Forældre og Sødskende 1842: Fem Viser i søndre Søndmørs Almuesprog 1848: Det norske Folkesprogs Grammatik – Sist utgitt 1996 ISBN 82-7661-043-9 / ISBN 82-7661-044-7 1850: Ordbog over det norske Folkesprog 1851: Søndmørsk Grammatik – gjenutgitt 1992 i Sunnmørsgrammatikkane 1853: Prøver af Landsmaalet i Norge 1854: En liden Læsebog i gammel Norsk 1855: Ervingen : Sangspil i een Akt (syngespel, ny versjon 1873) 1856: Norske Ordsprog (endelig utgave 1881) – 4. utgave 1989 ISBN 82-90451-20-2 1863: Symra : tvo Tylfter med nya Visor (endelig utgave 1875) diktsamling 1864: Norsk Grammatik – revidert utgave av Det norske Folkesprogs Grammatik. Sist utgitt 1965 1873: Norsk Ordbog – revidert utgave av Ordbog over det norske Folkesprog. Gjenutgitt en rekke ganger, sist 2003 ISBN 82-521-5928-1 1875: Heimsyn 1876: Norsk Maalbunad (utg. 1925) (en synonymikk etter mønster av Roget's Thesaurus) 1878: Norsk navnebog eller Samling af Mandsnavne og Kvindenavne – faksimileutg. 1980 ISBN 82-7011-017-5 Bidrag til vort folkesprogs historie (utg. 1951) === Samlinger av publiserte og upubliserte tekster === 1923: Norske Minnestykke – posthum samling av Aasens folkeminner (eventyr, viser, ordtak) 1957–1960: Brev og Dagbøker - Samtlige bevarte brev, dagbøker, et utvalg av brev til Ivar Aasen og en del andre etterlatte tekster. 1911-1912: Skrifter i samling. Trykt og utrykt (3 bind). Sist utgitt i ett bind 1996. ISBN 82-05-24464-2 1842-1847: Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842-1847 (utg. 1917) === Samlinger av forarbeider === Sunnmørsgrammatikkane (1992) Innhold: Det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Indretning ; Tillæg til Undersøgelserne af det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Bygning ; Den søndmørske Dialekt ; Søndmørsk Grammatik ISBN 82-90186-82-7 / ISBN 82-90186-83-5 – Les i fulltekst Målsamlingar frå Sunnmøre (1994) ISBN 82-90186-93-2 – Les i fulltekst Målsamlingar frå Bergens Stift (1995) ISBN 82-7834-002-1 – Les i fulltekst Målsamlingar frå Christiansands og Agershuus Stifter (1997) ISBN 82-7834-007-2 – Les i fulltekst Målsamlingar frå Trondhjems og Tromsø Stifter (1998) ISBN 82-7834-009-9 Målsamlingar 1851-1854 (1999) ISBN 82-7834-014-5 Målsamlingar 1855-1861 (2001) ISBN 82-7834-021-8 Målsamlingar 1862-1883 (2002) ISBN 82-7834-025-0 Dansk-norsk Ordbog (2000) ISBN 82-7834-016-1 == Litteratur == Garborg, Arne, Anders Hovden og Halvdan Koht 1913: Ivar Aasen : granskaren, maalreisaren, diktaren : ei minneskrift um livsverket hans. utgjevi av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag. Kristiania : Norli Grepstad, Ottar 2013: Historia om Ivar Aasen, ISBN 8252174477 Hjorthol, Geir 1997: Forteljingar om Ivar Aasen : Aasen-resepsjonen i fortid og notid. Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet. nr 2. Volda : Høgskulen i Volda Hoel, Arve 1984: Ivar Aasen: "Norsk grammatik 1864" : om Ivar Aasens setningslære, hans valg av terminologi og framstilling av objektet. Valderøy. Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Trondheim, 1984 I. Hovden, Anders 1913: Ivar Aasen i kvardagslaget. Trondheim. ISBN 82-521-4642-2 Krokvik, Jostein 1996: – Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar. Bergen, 1996. ISBN 82-7834-005-6 – Les i fulltekst Krokvik, Jostein 1996: Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar [Bergen] : Norsk bokreidingslag Munch, P.A. 1873: Anmeldelse : Det Norske folkesprogs grammatik af Ivar Aasen. 1831-Marts 1849 Samlede Afhandlinger s. 360-374 Myhren, Magne 1975: Ei Bok om Ivar Aasen : språkgranskaren og målreisaren. Orion-bøkene 170. Oslo : Det norske Samlaget Osland, Erna 1996: Ivar Aasen : ei historie om kjærleik. Teikneserie illustrert av Arild Midthun. Samlaget, 1996 ISBN 82-521-4766-6 – Les i fulltekst Venås, Kjell 1996: Då tida var fullkomen. Oslo, 1996. ISBN 82-7099-251-8 Venås, Kjell 200. Ivar Aasen og universitetet. Oslo, 2000 ISBN 82-90954-12-3 Walton, Stephen J. 1987: Farewell the spirit craven : Ivar Aasen and national romanticism. Oslo : Samlaget Walton, Stephen J. 1991: Ivar Aasens nedre halvdel. Oslo : Samlaget Walton, Stephen J. 1996: Ivar Aasens kropp. Oslo : Samlaget. ISBN 82-521-4531-0 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ivar Aasen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ivar Aasen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Aasentunet Aasentunet. Årstallsliste Aasentunet. Verk i fulltekst Aasentunet. Bildegalleri Ivar Aasen-sambandet Høgskulen i Volda. Ivar Aasen-instituttet (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Ivar Aasen, bøker om Ivar Aasen, arkiv etter Ivar Aasen

Ivar Andreas Iversen Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23.

https://no.wikipedia.org/wiki/India

2023-02-04

India

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:22°N', 'Kategori:78°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:India', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1947']

Republikken India (hindi: Bharat) er det største landet i Sør-Asia. Hovedstaden er New Delhi, og andre store byer er Mumbai (Bombay), Kolkata (Calcutta) og Chennai (Madras). India er inndelt opp 28 delstater og åtte unionsterritorier, deriblant hovedstadsområdet Delhi. Landet har en felles grense med Pakistan i vest og nordvest og med Kina, Nepal og Bhutan i nord og øst. Det grenser også mot Myanmar og Bangladesh i øst og sørøst. Kyststripen er ca 7 517 km lang og grenser i vest mot Arabiahavet, i sør mot Indiahavet og i øst mot Bengalbukta. Klimaet varierer fra tropisk monsun i sør til temperert/kaldt i nord. Med et areal på over 3 000 000 km² og 1,38 milliarder innbyggere er India verdens syvende største land, verdens nest mest folkerike land og verdens største demokrati. Det anslås at hvert tiende menneske på kloden bor i en indisk bondefamilie på landsbygda.India har per 2018 verdens sjette største økonomi med et bruttonasjonalprodukt (BNP) på 2 597 milliarder amerikanske dollar, og landets BNP er forventet å øke med 7,4 % samme år.

Republikken India (hindi: Bharat) er det største landet i Sør-Asia. Hovedstaden er New Delhi, og andre store byer er Mumbai (Bombay), Kolkata (Calcutta) og Chennai (Madras). India er inndelt opp 28 delstater og åtte unionsterritorier, deriblant hovedstadsområdet Delhi. Landet har en felles grense med Pakistan i vest og nordvest og med Kina, Nepal og Bhutan i nord og øst. Det grenser også mot Myanmar og Bangladesh i øst og sørøst. Kyststripen er ca 7 517 km lang og grenser i vest mot Arabiahavet, i sør mot Indiahavet og i øst mot Bengalbukta. Klimaet varierer fra tropisk monsun i sør til temperert/kaldt i nord. Med et areal på over 3 000 000 km² og 1,38 milliarder innbyggere er India verdens syvende største land, verdens nest mest folkerike land og verdens største demokrati. Det anslås at hvert tiende menneske på kloden bor i en indisk bondefamilie på landsbygda.India har per 2018 verdens sjette største økonomi med et bruttonasjonalprodukt (BNP) på 2 597 milliarder amerikanske dollar, og landets BNP er forventet å øke med 7,4 % samme år. == Etymologi == Navnet India er utledet av navnet på elva Indus. Den indiske grunnloven anerkjenner også Bharat som det offisielle navnet, på lik linje med India. På de forskjellige indiske språk er navnet Bharat som er mest vanlig. Ofte er navnet Hindustan brukt som synonym for hele India. Historisk henviste Hindustan, som er persisk ord for «hinduenes land», kun til Nord-India. == Naturgeografi == India har et areal på 3 287 263 km², hvilket gjør det til verdens syvende største land arealmessig. Det utgjør mesteparten av Det indiske subkontinent. Det nordlige India omfatter en del av fjellkjeden Himalaya. Landet har grense mot Pakistan (2 912 km), Folkerepublikken Kina (3 380 km), Nepal (1 690 km), Bhutan (605 km), Myanmar (1 463 km) og Bangladesh (4 053 km). Det sørlige India ligger mellom Arabiahavet og Bengalbukta, med en kystline som er rundt 7 000 km lang. Landet kan deles i fire store geografiske regioner: Himalaya-fjellområdet, de nordlige elveslettene, Deccan-platået og kyst-lavlandene. Til India hører også tre små øygrupper: Lakshadweep, ved sørkysten; Andamanene og Nikobarene mot sørøst og Sunderbans i Gangeselva-deltaet mot øst. === Vann og vassdrag === Mange av Indias elver har sin opprinnelse i Himalaya. De to hovedvannsystemene her er Indus og Ganges-Brahmaputra-Meghna-systemet. Indus begynner i Tibet og går igjennom India før den når Pakistan og flyter ut i Arabiahavet nær Karachi. Viktige bielver på indisk side er Sutlej, Beas, Ravi, Chenab og Jhelum. Ganges' kilder er i elvene Bhagirathi og Alaknanda, mens viktige bielver er Yamuna, Ramganga, Ghaghra, Gandak, Kosi, Mahananda og Sone. Ganges går igjennom delstatene Uttarakhand, Uttar Pradesh, Bihar og Vest-Bengal før den går sammen med Padma, Jamuna, Brahmaputra m.fl. i Bangladesh og renner ut i Bengalbukta.Deccan-regionen er også opphav til mange indiske elver, og de fleste av disse renne østover og ut i Bengalbukta. Elver med opphav i Deccan og utløp i øst omfatter Godavari, Krishna, Cauvery og Mahanadi, mens Narmada og Tapti er de viktigste av de som når havet på vestkysten.En rekke av Indias vassdrag er utbygget. De største indiske damanleggene og kraftverkene omfatter Tehri-demningen, Subansiri-demningen, Koyna-demningen, Srisailam-demningen og Nathpa Jhakri vannkraftstasjon. India hadde totalt 4 300 demninger i 2003, som utgjorde 9 % av alle verdens demninger. Det er særlig elvene i sør som er regulert, og omstridte anlegg omfatter Tehri-demningen og Tipaimukh-demningen.I forhold til størrelsen har India relativt få og små innsjøer. Av de innsjøer som finnes er mange i Himalaya, og disse omfatter blant annet Dal, Wular, Nainital og Tso moriri. Av innsjøene lenger sør i landet nevnes Pulicat, Kolleru, Chilika, Lonar og Sambhar. === Fjell === Hele den nordlige delen av subkontinentet domineres av fjell, med områdene Himalaya, Hindu Kush og Patkai. Disse områdene oppstod da Den indiske platen kolliderte med Den eurasiske platen for omtrent 50 millioner år siden. India har åtte fjellkjeder med fjelltopper på mer enn 1000 meter over havet. I Himalaya ligger Kanchenjunga (8 586 moh.), som er det høyeste fjellet i India. Flere indiske delstater og territorier, som Jammu og Kashmir, Arunachal Pradesh, Himachal Pradesh, Uttarakhand og Sikkim, ligger i Himalaya. Lenger vest, i områdene mot Pakistan og Folkerepublikken Kina, ligger fjellkjeden Karakorum. Denne er kjent for sine mange isbreer, og har seksti topper over 7000 meter. Patkai ligger øst for Himalaya, ved grensen mot Myanmar (Burma). Her ligger blant annet landbyene Cherrapunji og Mawsynram, kjent som stedene i verden med mest nedbør.I det sentrale India ligger fjellkjeden Vindhya. Parallelt med denne løper Satpura, og disse to fjellkjedene regnes vanligvis som skillet mellom Nord-India og Sør-India. I det nordvestlige India ligger Aravalli, som strekker seg fra Gujarat gjennom Rajasthan og nesten til Delhi. Både den indiske vest- og østkysten er også dominert av fjell, med henholdsvis De vestlige Ghatfjellene og De østlige Ghatfjellene. === Klima === Klimaet varierer fra tropisk i det sørlige India til temperert eller kaldt i det nordlige India, men hele landet bortsett fra Himalaya-fjellområdet har monsunklima. India har to forskjellige monsuntider: Den nordøstlige monsunen fra desember til februar, og den sørvestlige monsunen fra juni til desember. Tiden mellom de to monsunene er tørr og veldig varm, med temperaturer over 45 °C i mange områder. Denne perioden kalles «brannstjernetida» i Sør-India. == Demografi == Folketallet i India var ifølge folketellingen i 2011 på 1 210 193 422, noe som gjør landet til verdens nest mest folkerike. Medianalderen er 24,9 år, og den årlige folkeveksten er 1,38 %. Landet har 22,01 fødsler pr. 1000 innbyggere, og forholdstallet mellom kjønnene er 940 kvinner pr. 1000 menn. Folkeveksten har vært sterk de siste 50 årene, noe som blant annet har kommet av bedre helsestell og økt matproduksjon. Det indiske samfunnet har tradisjonelt vært gjennomsyret av det hinduistiske kastesystemet. I 1950 ble kastevesenet i India offisielt avskaffet, men det har likevel ikke mistet sin betydning. En persons kaste er medfødt, og avgjør i stor grad hvem en kan gifte seg med, omgås med og hvilke muligheter en har i samfunnet. Samtidig er de økonomiske ressursene i landet skjevt fordelt, og det er store forskjeller i det indiske samfunnet. En voksende middelklasse gjør at flere får tilgang til forbruksvarer, men landet er fortsatt preget av fattigdom. === Språk === Indias nasjonalspråk er hindi, skrevet med devanagari-skriftsystemet. Dette brukes som hovedspråk av omtrent 40 % av befolkningen og som fremmedspråk i resten av landet, men det finnes også en lang rekke andre offisielle språk på delstatsnivå. Den indiske grunnloven av 1950 gav opprinnelig 14 språk en spesiell beskyttelse, dette har siden økt slik at det pr. 2010 er 22 språk i grunnlovens liste over offisielle språk. Det er vanskelig å gi et nøyaktig tall på hvor mange språk som brukes i India, men i folketellingen i 1961 ble det totalt registrert 1652 forskjellige morsmål. Det er imidlertid vanskelig å sette nøyaktige skiller mellom hvilke av disse som er språk og hvilke som er dialekter.Språkene i Nord-India tilhører den indoariske greina av de indoiranske språkene, som igjen er en del av de indoeuropeiske språkene. Hindustani er en folkelig variant av hindi og urdu og er utbredt i det nordlige India, men har ingen offisiell status. Hinduismens hellige språk sanskrit er utdødd som talespråk, men studeres av hinduprester. Bengali, marathi, assami, oriya, punjabi, kasjmiri og sindhi er andre større indoariske språk. I Sør-India brukes fire store dravidiske språk, som ikke er i slekt med de indoariske språkene; telugu, kannada, tamil og malayalam. Mindre dravidiske minoriteter finnes også i Nord-India og Pakistan. Kolonimaktens språk engelsk har fremdeles en sterk stilling i India. Undervisning på høyere nivå og rettspleie foregår ofte på engelsk, og indere fra ulike deler av India bruker gjerne engelsk for å kommunisere. Ny teknologi, som har bidratt til stor økonomisk vekst i India de siste årene, foregår gjerne på engelsk. Det er imidlertid svært få som har engelsk som morsmål. De øvrige kolonispråkene portugisisk (i Goa) og fransk (i Puducherry) er imidlertid på rask retur. === Religion === India er en sekulær stat uten statsreligion. De viktigste religionene i landet er hinduisme (80,5 %), islam (13,4 %), kristendom (2,3 %), sikhisme (1,9 %), og buddhisme, jainisme, bahai med flere (1,9 %). (Alle tall fra folketellingen i 2001).Hinduismen er Indias tradisjonelle religion, og rundt 80 % av inderne er hinduer. Hindufestivaler som holi, divali og durga preger det offentlige rom i India. Hinduismen preges av det altomfattende kastesystemet (selv om dette har vært forbudt siden 1950) og er dessuten kjent for sine strenge spiseregler. De fleste hinduer er vegetarianere. India har også verdens nest største muslimske befolkning, og muslimene utgjør flertallet av befolkningen i Kashmir. Delstater som Vest-Bengal, Assam og Kerala har også store muslimske minoriteter. Islam har en lang historie i India, blant annet gjennom Mogulriket. Kristendommen i India går ifølge tradisjonen helt tilbake til Thomas tvileren, som skal ha misjonert i Kerala. India har i dag over 20 millioner kristne, de fleste i Sør-India. Delstater som Goa og Kerala har en høy prosentandel kristne, mens små, nordøstlige delstater som Nagaland, Mizoram og Meghalaya faktisk har store, kristne flertall. Tradisjonelt har de fleste kristne i India vært katolikker, men protestantisk-karismatisk kristendom er på fremmarsj. Sikhismen oppsto på 1400-tallet i skjæringspunktet mellom hinduismen og islam. I dag preges den nordvestlige delstaten Punjab av sikhene, men de bor i dag også spredt ut over hele India. En annen religion oppstått på indisk jord er jainismen. Buddhismen oppstod også i sin tid i India, men i dag finnes denne religionen først og fremst blant etniske minoriteter i Himalaya. == Historie == Det indiske subkontinentet, som i dag er delt mellom India, Pakistan, Bangladesh, Nepal, Bhutan og Burma, har en lang og rikholdig historie som begynner med steinhulene og veggmaleriene fra steinalderkulturen i Bhimbetka i Madhya Pradesh for mer enn 9 000 år siden og utviklet seg til sivilisasjonen i Indusdalen (oppdaget i 1920) mellom 2600 f.Kr. og 1900 f.Kr. Dalen, og elva (Indus) som renner der, var trolig opphav til navnet på subkontinentet. Ariske stammer invaderte antakelig subkontinentet for omkring 3 500 år siden. I samspillet mellom arierne og subkontinentets tidligere kulturer oppsto den vediske sivilisasjonen som dominerte Sør-Asia i flere tusen år. Indiske handelsmenn og sjøfarere førte kulturen videre blant annet til Indokina og dagens Indonesia. På 300-tallet f.Kr. ble det meste av Sørasia samlet i Maurya-imperiet under ledelse av Chandragupta Maurya. Riket blomstret under Ashoka den store som gjorde buddhismen til statsreligion. Fra 300 e.Kr. har vi det som anses for å være det klassiske Indias storhetstid under Gupta-dynastiet. I det sørlige India fant vi på denne tid store riker under ledelse av Chalukyaene og Cholaene, samt Vijayanagar-riket. Vitenskap, kunst astronomi og filosofi blomstret under opplyste herskere. Den religiøse filosofen Shankara revitaliserte hinduismen og buddhismen ble etterhvert fortrengt fra størstedelen av subkontinentet. Fra 800-tallet kom flere bølger av muslimske erobrere fra Den arabiske verden til kongedømmene i den nordvestlige delen av subkontinentet. De ble på 1100-tallet etterfulgt av mongolene som opprette Delhisultanatet og skapte en rik symbiose av muslimsk og hinduisk kultur og sivilisasjon i Nordindia. På 1400-tallet kom de første europeerne, og på 1500-tallet hadde portugiserne fått stor innflytelse på handelen. I 1687 opprettet Det britiske ostindiske kompani en base i Bombay, og konkurrerte gradvis ut andre europeere. Uavhengige stater på det indiske subkontinentet ble gradvis erobret og omgjort til provinser i Britisk India, for eksempel Bengal og Punjab. Men noen av disse opprinnelige statene beholdt sin uavhengighet, for eksempel Hyderabad og Kashmir. Den britiske dominansen tok blant annet over tekstilindustrien i Bengal og Gujarat. Den ble sett på som en trussel mot veveriene i England. På 1900-tallet vokste imidlertid motstanden mot den britiske kolonimakten, noe som førte Mahatma Gandhi (1869–1948) og Jawaharlal Nehru (1889–1964) med i bildet. De sto for en ikke-voldelig motstandslinje, der sivil ulydighet var deres fremste våpen i kampen. Landet fikk sin uavhengighet den 15. august 1947 og er i dag en demokratisk og sekulær republikk. Den 26. januar 1950 fikk India en parlamentarisk styreform som er basert på en alminnelig valgrett for alle som er over 18 år. Fyrstestater som hadde muslimsk majoritet (bortsett fra Kashmir og Hyderabad) ble imidlertid innlemmet i det muslimske hjemlandet Pakistan (i dag Pakistan og Bangladesh). Stater som hadde beholdt sin uavhengighet fra Britisk India ble innlemmet, både frivillig og ufrivillig, i India og Pakistan. India har et flerpartisystem. Kongresspartiet (sentrum-venstre) som hadde ledet frigjøringskampen var lenge det dominerende politiske partiet, først under Jawaharlal Nehru, så under hans datter Indira Gandhi, og siden under hennes sønn Rajiv Gandhi. I 2014 fikk det hindunasjonalistiske partiet Bharatiya Janata Party rent flertall i antall seter i Lok Sabha, og Narendra Modi ble statsminister. == Politikk og administrasjon == India er en forbundsstat bestående av 28 delstater. Landet har siden uavhengigheten fra Storbritannia hatt et relativt stabilt demokratisk system, og kalles ofte «verdens største demokrati». Indias grunnlov, vedtatt 1949 og tatt i bruk året etter, definerer landet som en «sosialistisk, sekulær, demokratisk republikk». India har et politisk system som er arvet etter britene, og systemet minner derfor mye om Westminster-modellen. Likevel er det klare forskjeller fra Storbritannia, blant annet ved at India som republikk ledes av en president. India har et flerpartisystem med en mengde forskjellige partier, der noen kun er nasjonale og noen kun opererer på delstatsnivå. I mesteparten av tiden siden uavhengigheten har indisk politikk vært dominert av partiet Kongresspartiet (INC). === Statsoverhode og regjering === India er en republikk med parlamentarisk regjeringssystem. Presidenten er statsoverhode, og velges indirekte av parlamentet og delstatsforsamlingene for perioder på fem år. Presidenten holder til i Rashtrapati Bhavan i New Delhi. India har en visepresident, som også fungerer som leder for det indiske overhuset Rajya Sabha. Den indiske statsministeren er regjeringssjef og er den politiske figuren med størst makt. Statsministeren utnevnes av presidenten, og må godkjennes av underhuset Lok Sabha. Ifølge grunnloven leder statsministeren og presidenten regjeringsapparatet i fellesskap, men i praksis er det likevel førstnevnte som utpeker regjeringen, initierer lovforslag og representerer India utenlands. Narendra Modi (BJP) har siden mai 2014 vært Indias statsminister. === Parlament === Det indiske parlamentet består av to kamre: Overhuset Rajya Sabha (Council of States) og underhuset Lok Sabha (House of People). Rajya Sabha har 245 medlemmer som tjenestegjør i en periode på seks år. De fleste er valgt indirekte av statenes og territorielle lovgivende forsamlinger i forhold til landets befolkning. De to største partiene leder normalt større valgkoalisjoner som også omfatter en rekke støttepartier fra delstatene. Dessuten er ofte kommunist- og Dalit-partiene i felles valgallianser. 543 av Lok Sabhas 545 medlemmer er direkte valgt ved nasjonalvalg for fem år. De to andre medlemmene er nominert av presidenten fra det anglo-indiske samfunnet, hvis presidenten er av den oppfatning at samfunnet ikke er tilstrekkelig representert. === Politiske partier === Kongresspartiet (INC) har styrt landet det meste av tiden siden landet fikk demokratisk styre. Delstatenes politikk har vært dominert av flere nasjonale partier, inkludert INC, Bharatiya Janata Party (BJP), Communist Party of India (Marxist) og ulike regionale partier. I tidsrommet 1950–1990 hadde INC parlamentarisk flertall i to korte perioder. INC mistet makten mellom 1977 og 1980, da Janata Party vant valget på grunn av folkets misnøye med Unntakstilstanden, erklært av daværende statsminister Indira Gandhi. I 1989 ble valget vunnet av en koalisjon mellom National Front og Left Front, men koalisjonen hadde kun makta i to år. Årene 1996-1998 var en urolig politisk periode i den føderale regjering, med mange politiske allianser med kort levetid. Bharatiya Janata Party dannet regjering for kort periode i 1996, etterfulgt av «United Front»-alliansen. I 1998 dannet BJP den såkalte «National Democratic Alliance» (NDA) med flere regionale parter og ble den første ikke-INC regjeringen til å fullføre en full femårsperiode. I valget i 2004 sikret INC seg de fleste Lok Sabha-setene, og dannet en koalisjonsregjering kalt «United Progressive Alliance» (UPA), med støtte fra kommunistene (Left front) og andre anti-BJP-partier. Ved valget i 2009 vant Kongresspartiet med allierte 262 av 543 plasser i parlamentet. Det største opposisjonspartiet, BJP, fikk med allierte 158 plasser. === Administrativ inndeling === Som en forbundsstat er India delt inn i 28 delstater. Disse har en utstrakt grad av selvstyre. India har også seks forbundsterritorier og ett nasjonalthovedstadsterritorium (Delhi); disse styres direkte fra sentralt hold og har i motsetning til delstatene ikke egne regjeringer og politiske forsamlinger. Dagens delstatsinndeling kommer i hovedsak fra reformen i 1956, da de tidligere fyrstestatene og provinsene fra Britisk India ble omorganisert til nye enheter. De nye delstatene var i langt større grad enn de tidligere basert på etniske og religiøse skillelinjer. Det har imidlertid også senere forekommet revideringer av delstatsstrukturen, blant annet ble Bombay state delt i Gujarat og Maharashtra etter språklinjer i 1960, mens Haryana ble skilt ut fra Punjab i 1966 etter språklige og religiøse linjer. Det er store politiske forskjeller mellom de indiske delstatene når det gjelder politisk og økonomisk system. Enkelte delstater, som Kerala, Tripura og Vest-Bengal, er kjent for sine store kommunistbevegelser som vunnet de fleste valgene og i stor grad sittet med den politiske makten helt siden uavhengigheten. Andre delstater har i større grad blitt dominert av religiøse, nasjonalistiske og etnosentriske partier, slik som Bal Thackerays Shiv Shena-bevegelse i Maharashtra. Forskjellene i størrelse og folketall er også enorme; mens Uttar Pradesh med sine 166 millioner innbyggere er verdens største undernasjonale enhet har Indias minste delstat, Sikkim, kun drøyt en halv million innbyggere. === Forsvars- og utenrikspolitikk === Militært sett er India en regional stormakt, med en profesjonell hær på over én million soldater med en reservestyrke på en halv million, samt sjø og luftforsvar. Paramilitære styrker på over en million, samt politi og heimevernet på over halv million, kommer i tillegg. India har verdens tredje største hær, bestående av den indiske hæren, sjøforsvaret og luftforsvaret. Paramilitære styrkene, kystvakt, og de strategiske styrkene kommer også under Forsvarets område. India har en stor sjømilitær base på Andamanene. Indias president er øverstkommanderende for de indiske væpnede styrkene. Landet ble en atommakt i 1974 etter å ha gjennomført sin første kjernefysiske test, operasjon Smiling Buddha. Etter nye kjernefysiske tester i 1998 møtte India skarp kritikk i det internasjonale samfunnet, og testene førte også til økonomiske sanksjoner. I 2006 ble det undertegnet en avtale mellom USA og India om sivil bruk av kjernefysisk teknologi, og for første gang gav inderne internasjonale observatører tilgang til å inspisere landets atomanlegg. Avtalen avsluttet Indias over tredve år lange kjernefysiske isolasjon. Det ble i 2005 estimert at India hadde produsert plutonium til 65–110 kjernefysiske våpen, og at India produserer nok til ca. syv til åtte nye kjernevåpen i året.Den største parten av landets militærutstyr er av sovjetisk opprinnelse. Selv om India har satt i gang modernisering av forsvaret, har forsvarets budsjett i prosent av BNP falt de siste årene. Siden uavhengigheten i 1947 har India bevart gode relasjoner med de fleste andre land. I 1950 tok India en ledende rolle som talsmann for uavhengighet av de europeiske koloniene i Afrika og Asia. India var involvert i to korte militære intervensjoner i naboland – Indian Peace Keeping Force i Sri Lanka og Operation Cactus i Maldivene. India er medlem av Samveldet av nasjoner (Commonwealth of Nations) og etablerende medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner (Non-Aligned Movement). Etter den indo-kinesisk krigen i 1962 og indo-pakistanske krigen i 1965, styrket India styrket forholdet til Sovjetunionen på bekostning av båndene til USA og fortsatte å være det fram til slutten av den kalde krigen. India har utkjempet tre kriger med Pakistan, i hovedsak over Kashmir. Ytterligere trefninger har funnet sted mellom de to landene, blant annet ved Siachen-konflikten (1984) og Kargilkrigen (1999). De siste årene har India hatt en innflytelsesrik rolle i Association of Southeast Asian Nations (ASEAN), Den sørasiatiske regionale samarbeidsorganisasjonen (SAARC)og Verdens handelsorganisasjon (WTO). India var med å etablere FN, og har i lang tid vært støttespiller for FN. Over 55 000 indiske militære og politi-personell har tjenestegjort i trettifem FN fredsbevaringsoppdrag i fire kontinenter. Til tross for kritikk og militære sanksjoner har India konsekvent nektet å undertegne prøvestansavtalen (CTBT) og ikke-spredningsavtalen (NPT), men foretrukket å opprettholde suverenitet over sitt kjernefysiske program. Nylige tilnærminger av den indiske regjering har styrket forbindelsene med USA, Kina og Pakistan. På den økonomiske fronten, har India nære relasjoner med USA, Kina, EU, samt andre utviklingsland i Sør-Amerika, Asia og Afrika. === Rettsvesen === India har et uavhengig tre-lags rettsvesen, som består av høyesterett, ledet av dommer i India, tjueen lagmannsretter, og et stort antall tingretter. Høyesterett behandler saker som omfatter grunnloven, grunnleggende rettigheter og over tvister mellom stater og føderal regjering. Høyesterett fungerer som ankeinstans for saker fra lagmannsrettene. Det har makt til å ugyldiggjøre lover vedtatt av føderal staten og delstater som i strid med Grunnloven. Rollen som den endelige tolk av Grunnloven er en av de viktigste funksjonene i høyesterett. Rettssystemet i India har anledning til å avsi dødsstraff.[1] === Kriminalitet === Vanlige former for organisert kriminalitet i India er narkotikahandel, våpensmugling, hvitvasking, utpressing, mord mot betaling, bedrageri, menneskesmugling og krypskytteri. Mange kriminelle er også involvert i svart markedshandel, politisk og religiøst motivert uro, terrorisme og bortføring. Annen kriminell aktivitet er drap, tyveri og mishandling, samt innbrudd og brannstiftelse. Korrupsjon er et merkbart problem. === Forholdet til Norge === India var tidligere et av NORADs hovedsamarbeidsland. I realiteten var India det første landet hvor det som da var Norsk utviklingshjelp etablerte det første bistandprosjektet, Fiskeriprosjektet i Kerala i 1952.Norges ambassade ligger i Shanti Path i New Delhi, i samme strøk som de fleste andre utenlandske ambassadene. Norge har også generalkonsulat i Mumbai og konsulater i Kolkata og Chennai. Indias ambassade i Oslo ligger i Niels Juels gate 30 på Frogner. India har også generalkonsulat i Bergen og konsulat i Trondheim. Det foreligger visumplikt både for indiske statsborgere til Norge og norske statsborgere til India.Den 12. juli 2010 ble den norske satellitt AISSat-1 skutt opp med en indisk PSLV bærerakett fra Sriharikota i India i regi av Satish Dhawan Space Centre. == Næringsliv == India har siden omkring 2010 hatt en realvekst i bruttonasjonalprodukt på 5–9 prosent årlig. Inntektsfordelingen er likevel fortsatt skjev, Gini-koeffisienten var i 2011 på 35,2 som i global sammenheng innebærer skjev inntektsfordeling. Andelen fattige som levde på mindre enn 1,9 amerikanske dollar per dag, var samme år 22,1 prosent. Målt i absolutt verdiskapning etter nominell verdi, var BNP i 2018 det sjette høyeste i verden med 2 597 milliarder amerikanske dollar, etter Storbritannia og Tyskland, men foran Frankrike.Målt etter kjøpekraftsparitet er verdiskapingen større i global sammenlikning, og vekstraten er høy. Beslutningen om å annullere pengesedler med de laveste pålydende beløpene fra november 2016 har derimot ført til redusert forbruksvekst, særlig blant de fattige, noe som la begrensninger på den økonomiske veksten i 2017. Samme år sikret regjeringen flertall for lovendringer som åpner for innføring av omsetningsskatt (GST). India har gjennomgått større kampanjer for effektivisering av landbruket, og utbygging av industri. Mange industrisektorer er preget av konglomerater - konsern som engasjerer seg i svært mange bransjer samtidig for å øke sin markedsmessige og politiske innflytelse. Mange konglomerater er familieeide, så som Tata-, Mittal- og Bharti-konsernene. Statsminister Narendra Modi innledet fra 2014 en ny økonomisk politikk med satsing på å tiltrekke utenlandske investeringer, økning av produktivitet og konkurranse, og satsing på høyteknologisk produksjon og tjenesteyting. Siden omkring 2015–16 har India hatt høyere økonomisk vekst enn Kina, godt hjulpet av lave oljepriser som er til gunst for India. Viktige eksportvarer er smykkesteiner, maskiner, petroleumsprodukter, transportutstyr, bomull, klær, lær, kjemikalier og fiskeriprodukter. Viktige importvarer er petroleum, maskiner, kjemikalier, kunstgjødsel, transportutstyr, stål og jern. Viktige handelspartnere er Storbritannia, Japan, USA, Kina og Tyskland. Handelen med de folkerike nabolandene Pakistan og Bangladesh er beskjeden, de regionale handelspotensialene er ikke realisert grunnet politisk rivalisering. === Naturressurser === Indias største mineral-ressurser er kull, jern, mangan, glimmer, bauksitt, titanium, krom, naturgass, diamanter, petroleum, kalkstein og thorium. Indias oljereserver befinner seg i Bombay High, ved kysten av Maharashtra, Gujarat og i østlige Assam og utgjør 25 % av landets behov. India er derfor avhengig av å bruke kull og importere olje for å dekke energibehovet. Imidlertid har India rik tilgang på fornybare energikilder, og det benyttes solenergi, vindenergi og biologisk brennstoff. India har begrenset med uran, og den Indo-amerikanske atomavtalen vil det gjøre lettere for India å importere uran for energiproduksjon. Landbruksområdene i India utgjør totalt 1 269 219 km² (56,78 % av landets samlede areal), hvilket minsker på grunn av voksende befolkning og økende urbanisering. Indias mange vannressurser i form av elver, kanaler, innsjøer, samt den lange kystlinjen, gir arbeid til nesten 6 millioner mennesker i fiskerisektoren. I 2008 hadde India verdens tredje største fiskeriindustri. === Bankvesen === Indias bankvesen har lang historie. Det moderne bankvesenet ble etablert av Det britiske Østindiske kompani. Bankvesenet har siden da gjennomgått flere endringer, hvor mange banker blant annet har blitt nasjonalisert. Indias sentralbank, som i begynnelsen var privateid, blir i dag styrt av staten, fører tilsyn med bankaktiviteten. === Samferdsel === Tog er et utbredt transportmiddel for langdistansetransport i India. Den indiske jernbanen står for transport av over seks milliarder passasjerer og over 350 millioner tonn gods årlig. Jernbanen dekker praktisk talt hele landet. Den samlede lengden på jernbanenettet er 63 140 km, noe som gjør det til verdens fjerde største nasjonale jernbanenettverk. Det statseide selskapet Indian Railways står i all hovedsak for driften av jernbanen. I India brukes bredspor med en standardisert sporvidde på 1 676 mm. India fikk sin første alminnelige jernbane i 1853, da britene hadde behov for å frakte varer og mennesker på tvers av det store landet.Indiske flyselskap omfatter Jet Airways, Kingfisher Airlines, Air India, Indian Airlines og Paramount Airways, samt lavprisselskapene SpiceJet, IndiGo og JetLite. De viktigste internasjonale flyplassene er i Chhatrapati Shivaji internasjonale lufthavn i Mumbai, Indira Gandhi internasjonale lufthavn i Delhi, Netaji Subhash Chandra Bose internasjonale lufthavn i Kolkata, Chennai, Trivandrum, Sardar Vallabhbhai Patel internasjonale lufthavn i Ahmadabad, Bangalore, Raja Sansi internasjonale lufthavn i Amritsar og Cochin. == Samfunn == === Kalender og helligdager === Den indiske nasjonalkalenderen er den offisielle kalenderen i India, og brukes ved siden av den gregorianske kalenderen. India har tre nasjonaldager: Grunnlovsdagen (engelsk: Republic Day), feiret 26. januar; uavhengighetsdagen, feiret 15. august; og Gandhi Jayanti, Mahatma Gandhis fødselsdag, feiret 2. oktober. Ut over dette er det en oppgave for delstatene å fastsette offentlige fridager, og disse tar som regel utgangspunkt i religiøse helligdager. Religiøse festdager som feires landet rundt omfatter Id al-adha og Id al-fitr (islam), divali og holi (hinduismen) og langfredag (kristendommen). Andre viktige helligdager feiret av mange indere er fødselsdagene til Guru Nának (blant sikher) og Bhimrao Ramji Ambedkar (blant kasteløse og sekulære). === Massemedia === Indiske aviser hadde i 2007 et samlet opplagstall på omtrent 99 millioner daglige eksemplarer. Dette gjorde India til verdens nest mest avislesende land, etter Folkerepublikken Kina. De viktigste indiske dagsavisene omfatter The Times of India, Dainik Bhaskar, Dainik Jagran, Malayala Manorama, The Hindu, Eenadu, Deccan Chronicle, Ananda Bazar Patrika, Amar Ujala og Hindustan Times. Den indiske grunnloven garanterer pressefrihet så lenge denne ikke går imot landets «suverenitet og integritet», og Reportere uten grenser rangerte India på 105.-plass av 175 land i sin pressefrihetsindeks for 2009.Den indiske allmennkringkasteren kalles Prasar Bharati, og styrer selskapene Doordarshan (fjernsyn) og All India Radio (radio). I P.V. Narasimha Raos statsministerperiode på 1990-tallet ble det indiske TV-markedet deregulert, og landet har i dag en lang rekke kanaler som opererer over kabel og satellitt. Pr. 2010 har nær 130 millioner indiske hjem TV-apparat, noe som utgjør omtrent 60 % av landets husholdninger. === Likestilling og familiemønstre === Kvinner og menn har formelt de samme politiske og økonomiske rettigheter, men på mange samfunnsområder er det fortsatt langt igjen til faktisk likestilling. Kvinnenes rolle i samfunnslivet varierer sterkt, blant annet ut fra deres regionale, religiøse, etniske og økonomiske tilhørighet. Gandhi mobiliserte kvinnene til innsats i frihetskampen og så på like rettigheter for kvinner og menn som et sentralt element i Indias videre utvikling.I 1926 ble All India Women's Conference stiftet, og etter hvert har en rekke kvinneorganisasjoner kommet til å spille en betydelig rolle. Kvinnene fikk stemmerett i 1949, og landet har i senere år hatt en relativt stor andel kvinner i administrasjon og forvaltning. Myndighetene har til dels ført en aktiv likestillingspolitikk. Indias kvinner rammes likevel av tunge hindringer og betraktes ofte som mindreverdige borgere. Tradisjonen med medgift er en viktig medvirkende årsak til at jentebarn er uønsket og ofte aborteres bort. Tilgangen til ultralydundersøkelser har forsterket denne tendensen, og forholdet mellom fødte jenter og gutter er derfor svært skeivt. I noen delstater er antallert registrerte jentefødsler helt nede i 80 % av antallet guttefødsler. === Urbanitet === I løpet av 1900-tallet økte andelen av inderne som bodde i byer kraftig, og i 2001 hadde landet 35 byer med mer enn én million innbyggere. Likevel bor fremdeles over 70 % av innbyggerne på landsbygda. Myndighetene har satt i gang omfattende programmer for å minske fattigdommen og øke lesekyndigheten, men likevel lever store menger indere på landsbygda i vanskelige kår. Dette har ført med seg en flukt fra landsbygda og inn til de større byene, noe som igjen har ledet til fremveksten av store slumområder. == Kultur == === Billedkunst, byggekunst og museer === India har 28 steder som står på UNESCOs liste over Verdensarven. De to første oppføringene var Agra fort og Ajanta-grottene (begge fra 1983), mens den foreløpig siste var Jantar Mantar i Jaipur (2010). Av de 28 stedene er fem naturområder og 23 menneskeskapte monumenter. I førstnavnte kategori finnes blant annet nasjonalparkene Keoladeo, Kaziranga og Nanda Devi, mens sistnevnte kategori blant annet omfatter gravmonomumentene Taj Mahal og Humayun-graven i Delhi, religiøse steder som Goas kirker og klostre, Qutb-komplekset og Elephanta-grottene, og ruinbyer som Fatehpur Sikri og Champaner-Pavagadh. === Mat og drikke === Forskjellige typer krydder har alltid vært en hovedbestanddel i indisk mat, og de viktigste indiske krydderrettene er basert på gurkemeie og koriander. Andre mye brukte kryddertyper er spisskarve og safran. Indiske krydderblandinger går gjerne under samlebetegnelsen masala.I det nordlige India er kostholdet i stor grad basert på hvete, og brødmat (kalt roti eller chapati) er svært vanlig. Roti og chapati er usyrede og flate, og er gjerne tilsatt smør (ghee) eller olje. I det sydlige India er derimot kostholdet i hovedsak basert på ris, med retter som biryani og pilaf. Dhal (krydrede linser, kikerter eller erter) er populært i hele landet.Mange indere er vegetarianere av religiøse årsaker, og religiøse påbud gjør at det er lite eller ingen bruk av storfe (hinduer) eller svin (muslimer) i det indiske kjøkken. De viktigste kjøttypene i India er kylling, lam og geit, og kjøttretter er spesielt utbredt i nord der det såkalte mughlai-kjøkkenet er inspirert av det persiske kjøkken og sentralasiatiske mattradisjoner. Her brukes leirovnen tandoor til tilberedelse av kjøtt og fisk, og tandooren er også opphavet til den kjente brødtypen nan.Fisk blir mye brukt i kystnære strøk, spesielt i vest (Malabarkysten). Kerala har den største fiskeindustrien, mens både Goa, Orissa og Vest-Bengal (sistnevnte spesielt med ferskvannsfisk) er kjent for sine fiskeretter. Av grønnsaker brukes det mye potet (som i aloo tikki), løk og blomkål, mens sitrusfrukter og tropiske frukter også brukes i mange retter.Indisk te (chai) lages med store mengder melk, sukker og krydder. Den serveres glovarm. I Sør-India er også kaffe utbredt. Av kalde drikker er masala soda (sodavann med lime, krydder, salt og sukker) og jogurt-drikken lassi utbredt. Av alkoholholdig drikke er øl mest populært, med Kingfisher som markedsleder. === Film === India er verdens største filmprodusent målt i antall filmer. Indias mest kjente bidrag i underholdningsbransjen er Bollywood, hvor det produseres over 1 000 filmer i året – mer enn noe annet sted i verden. Bollywood produserer hindispråklige filmer; det finnes også andre filmselskaper for andre indiske språk, slik som Kollywood for filmer produsert på tamil; Tollywood for filmer på telugu og Tollygunge for filmer på bengali. === Idrett === Den desidert største idretten i India er cricket, da spesielt Twenty20-varianten. Den største nasjonale ligaen kalles Indian Premier League (IPL), og ble opprettet i 2008. IPL-sesongen er intensiv og spilles tidlig på året da klimaet er gunstigst, og den pengesterke serien tiltrekker seg mange utenlandske stjerner. I 2010 ble Chennai Super Kings IPL-mestre. Det indiske herrelandslaget har også hatt stor suksess internasjonalt, og vant VM i cricket 2011. De beste spillerne er enormt populære i India, og stjerner som Sachin Tendulkar, Virender Sehwag og Harbhajan Singh er nærmest nasjonalhelter. India nasjonalsport er landhockey, og det indiske landslaget har åtte OL-gull. Storhetstiden var 1928–1956, da India vant seks OL-gull på rad. Det foreløpig siste gullet kom i Moskva i 1980.Tennis blir stadig mer populært i India, blant annet på grunn av Leander Paes' og Mahesh Bhupatis seier i Wimbledon-turneringen 1999. India har også tidligere verdensmester og verdensener i sjakk, Viswanathan Anand. Av de tradisjonelle indiske idrettene kan nevnes kabaddi, spesielt populært i Punjab. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Taj Mahal Nanda Devi nasjonalpark Agra fort Ajantagrottene Elloragrottene Monumentgruppe i Mahabalipuram Konarak soltempel Manas nasjonalpark Kaziranga nasjonalpark Keoladeo nasjonalpark Kirkene i Gamle Goa Fatehpur Sikri Ruinene i Hampi Ruinene i Khajuraho Elefantgrottene Cholatemplene Ruinene i Pattadakal Sundarbans nasjonalpark Buddistruinene i Sanchi Humayuns grav Qutb Minar med ruiner Fjelljernbanen i India Mahabodhi-templene Hulene i Bhimbetka Nilgiri Mountain Railway Champaner-Pavagadh arkeologiske park Chhatrapati Shivaji Terminus, jernbanestasjon Røde fortet i Delhi Jantar Mantar astronomiske observatorium Rudreshwara-tempelet DholaviraWestern GhatsHill Forts of RajasthanGreat Himalaya nasjonalpark, verneområdeRani-ki-Vav i Patan, GujaratArkeologisk område Nalanda Mahavihara ved Nalanda, Bihar Khangchendzonga nasjonalpark Det arkitektoniske arbeidet til Le Corbusier Den historiske byen Ahmadabad Viktorianske gotiske og art deco-ensembler i Mumbai Jaipur, RajasthanMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2001 – Kutiyattam: Sanskrit-teater i Kerala 2003 – Tradisjoneneknyttet til de vediske (gammel-indiske) rituelle sanger 2005 – Ramlila: den tradisjonelle fortellerformen i Ramayana 2009 – Norouz. 2009 – Ramman, religiøs festival og rituelle teater i Garhwal Himalaya 2010 – Chhau dans 2010 – Kalbelia folkesanger og danser fra Rajasthan 2010 – Mudiyettu, rituelt teater og dansedrama fra Kerala 2012 – Buddhistisk sang fra Ladakh 2013 – Sankirtana, rituell sang, tromming og dans fra Manipur 2014 – Tradisjonelt håndverk av messing og kobber, Thatheras fra Jandiala Guru, Punjab 2016 – Yoga 2009 – Norouz2021 – Durga Puja festivalen i Kolkata == Referanser == === Anvendt litteratur === Elliott, Mark m.fl. (2010). Lonely Planet India (Kindle-utgave). ASIN: B00439GMRE == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (hi) Offisielt nettsted (en) India – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) India – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Politikk og styresett(engelsk) Indias regjering (engelsk) Den indiske ambassade i Norge (engelsk) Den norske ambassade i New Delhi, India Arkivert 31. juli 2008 hos Wayback Machine. (engelsk) Den indiske valgskommisjonTurisme(engelsk) Incredible India – Indias offisielle nettsted for turisme (norsk) GoToAsia om IndiaGenerelle nettsider The World Factbook om India (engelsk) (engelsk) Encyclopædia Britannicas oppføring om India (engelsk) BBCs profil om India (no) Statistikk og andre data om India i FN-sambandets nettsted Globalis.no Annet(engelsk) India hos WikiMapia (engelsk) Offisiell statistikk for India

| flagg = Flag of India.svg

https://no.wikipedia.org/wiki/Indonesia

2023-02-04

Indonesia

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:120°Ø', 'Kategori:4°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Indonesia', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1949', 'Kategori:Øygrupper i Asia', 'Kategori:Øystater']

Den indonesiske republikk (indonesisk: Republik Indonesia) er et land bestående av 17 508 øyer i Sørøst-Asia mellom Australia og det asiatiske fastlandet. Med en befolkning på om lag 237,5 millioner mennesker er Indonesia det fjerde mest folkerike land i verden, det land i verden med flest muslimer og verdens tredje største demokrati etter India og USA. Det har vært avholdt frie valg siden 1998. Indonesias hovedstad er Jakarta. Landet grenser til Papua Ny-Guinea, Øst-Timor og Malaysia. Rundt 6 000 av landets mange øyer er bebodd. De seks største og mest befolkede øyene er: Sumatra, Java, Sulawesi, Bali, Kalimantan og Vest-Papua. Den 26. august 2019 kunngjorde president Jokowi (Joko Widodo) at Jakarta skal miste sin rolle som Indonesias hovedstad og at den nye hovedstad planlegger å skulle ligge slik at den både innen North Penajam Paser Regency og Kutai Kartanegara Regency, hegge i Kalimantan Timur (Øst-Kalimantan). Dette er på øya Borneo. For at beslutningen skal bli offisiell, trengs først en godkjennelse i parlamentet.

Den indonesiske republikk (indonesisk: Republik Indonesia) er et land bestående av 17 508 øyer i Sørøst-Asia mellom Australia og det asiatiske fastlandet. Med en befolkning på om lag 237,5 millioner mennesker er Indonesia det fjerde mest folkerike land i verden, det land i verden med flest muslimer og verdens tredje største demokrati etter India og USA. Det har vært avholdt frie valg siden 1998. Indonesias hovedstad er Jakarta. Landet grenser til Papua Ny-Guinea, Øst-Timor og Malaysia. Rundt 6 000 av landets mange øyer er bebodd. De seks største og mest befolkede øyene er: Sumatra, Java, Sulawesi, Bali, Kalimantan og Vest-Papua. Den 26. august 2019 kunngjorde president Jokowi (Joko Widodo) at Jakarta skal miste sin rolle som Indonesias hovedstad og at den nye hovedstad planlegger å skulle ligge slik at den både innen North Penajam Paser Regency og Kutai Kartanegara Regency, hegge i Kalimantan Timur (Øst-Kalimantan). Dette er på øya Borneo. For at beslutningen skal bli offisiell, trengs først en godkjennelse i parlamentet. == Naturgeografi == Indonesia grenser til Malaysia (1 782 km), Papua Ny-Guinea (820 km) og Øst-Timor (228 km). Landet har 54 716 km kystlinje. Indonesia ligger på begge sider av ekvator og det meste av landet har tropisk kystklima. Temperaturen er lik hele året og det regner mye. I lavlandet er det svært varmt, mens det i fjellene er kjøligere. Der er gjennomsnittstemperaturen under 20 °C. På De små Sundaøyer, Øst-Java og sørlige del av Sulawesi er det tørketid om vinteren og regntid om sommeren, men i resten av landet er nedbøren ganske jevnt fordelt. Likevel regner det mest sommerstid på sørsiden av øyene og om vinteren på nordsiden. De fleste steder er nedbøren rundt 2 000 mm i året, men noen steder er den mye høyere. Siden Indonesia ligger i et område hvor tre deler av jordskorpen møtes, er det mange fjell og vulkaner. Om lag 220 av vulkanene er aktive. De høyeste fjellene finner vi på Ny-Guinea, deriblant Puncak Jaya (4 884 meter over havet). Indonesias høyeste punkt er Puncak Jaya på 4 884 meter. == Demografi == 86 % av befolkningen i Indonesia er muslimer. Det finnes en større kristen minoritet i landet på ca. 10 %. På Bali er befolkningen i hovedsak hinduer, disse utgjør ca. 1 % av landets totale befolkning. I Indonesia bor det også buddhister. De utgjør 1,8 % av befolkningen. Befolkningsveksten i Indonesia er på 1,6 % i året. 13,7 % av innbyggerne er analfabeter. Indonesias etniske grupper kan i grovt sett deles inn i to. I vest er befolkningen hovedsakelig malayer, i øst er befolkningen i hovedsak papuere. Disse to hovedgruppene kan imidlertid deles inn i tallrike undergrupper, i tillegg til mange ikke-relaterte etniske grupper. Det eksisterer en rekke ulike språk i Indonesia. De fleste innbyggerne i landet snakker sitt lokale språk, i tillegg til dette er språket bahasa Indonesia brukt som undervisningsspråk i skolen. De fleste indonesiere snakker derfor bahasa Indonesia som første fremmedspråk. Bahasa Indonesia er republikkens offisielle språk. == Historie == === Forhistorie === De første levningene av formennesket Homo erectus ble funnet på Java. H. erectus utviklet seg fra Homo habilis i Afrika for omkring 1,8 millioner år siden og spredte seg utover i tropisk sone utenfor Afrika, og kom etter hvert til Sørøst-Asia. Fossilfunn ved Sangiran og Mojokerto på det sentrale Java viser at H. erectus fantes her allerede for 1,6 og 1,8 millioner år siden. Fra en million år senere ble det funnet fossiler i huler på Sarawak, Filippinene og det østlige Java som tyder på at mennesker av australoid utseende, som dagens australske aboriginer og melanesierne stammer fra, levde i Sørøst-Asia for ca. 30 000 år siden. Dagens javanesiske mennesketype er av mye yngre, og mongolsk, avstamning. Deres forfedre, som var en del av del den store austronesiske familien, synes å ha ankommet for bare 4 000 til 5 000 år siden fra fastlandet i nord. Sammen med denne steinalderkulturen kom åkerbruk og forbedret teknikk. Man har funnet fint polerte steinøkser, kurver og keramikk fra denne tiden på Java. Men det var den vietnamesiske Dongson-kulturen, som kom til Indonesia cirka 800 år f.Kr., som bragte med seg bronse og jern. === Fra 600-tallet til kolonitiden === I denne perioden var det meste av dagens Indonesia preget av ulike buddhistiske og hinduistiske riker. Det første av disse var det buddhistiske Shrivijaya-riket, som hadde sin storhetstid fra 700- til 1000-tallet. Dette var en betydelig maritim makt som fra sin base på Sumatra regjerte over Sumatra, Java og Malayahalvøya i dagens Malayisa samt Filippinene. De forsøkte også erobre kysten av Tanganykia og Mosambik. Utvandrere fra dette riket koloniserte Madagaskar rundt år 830, og er opphavet til dagens befolkning der. Shrivijaya-riket var alliert med det buddhistiske Sailendra-riket på Java, som mellom 750 og 850 bygde Borobudur, verdens største buddhisttempel, og med annet javanesisk rike, det jordbruksbaserte og hinduistiske Medang-Mataram-riket, som blant annet bygde Prambanan-tempelet. Senere (1293 til cirka 1527) ble det hinduistiske Majapahit-riket etablert på Java. Dette var et mektig rike som regjerte over både dagens Indonesia, Malaysia og sør-Thailand, og regnes som en gullalder i Indonesias historie. Samtidig fikk islam stadig større innflytelse ved at lokale herskere konverterte fra hinduismen til islam, og da Majapahit-dynastiet falt, flyktet den hindustiske overklassen fra Java til Bali, og overførte dermed den hinduistise kulturen dit. === Kolonitiden === Fra 1512 kom det portugisiske, nederlandske og britiske handelsmenn til Indonesia. I 1602 ble Det nederlandske ostindiske kompani etablert og var den dominerende europeiske makt i Indonesia til de gikk konkurs i 1799. Nederland opprettet da Nederlandsk India som en koloni. I starten kontrollerte nederlenderne kun mindre deler av dagens Indonesia og var i stadige kriger med lokale herskere. Spesielt krigen mot Aceh-sultanatet var langvarig (1873–1904) og medførte store tap for begge sider; først da fikk Nederland noenlunde kontroll over området som i dag er Indonesia. === Etter 2. verdenskrig === Indonesia ble selvstendig fra Nederland i kjølvannet av andre verdenskrig. Under krigen var landet okkupert av Japan, og da japanerne forlot området greide ikke Nederland å gjenvinne kontrollen over sin tidligere koloni. I 1949 gav nederlenderne opp, og anerkjente Indonesias uavhengighet den 27. desember. På 1960-tallet gikk landet i nasjonalistisk retning under president Sukarno. Sukarno og hans parti representerte «den tredje vei» gjennom Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. I et CIA-støttet statskupp i 1967 grep general Suharto makten, og i urolighetene som fulgte, ble hundretusener av vanlige mennesker påstått å være kommunister, og venstreradikale ble drept. Internasjonale institusjoner beregner med forsiktige estimat, som blant annet bygde er at fra 500 000 til en million mennesker ble massakrert. Suharto dreide så politikken i en diktatorisk og USA-vennlig retning. 7. desember 1975 invaderte Indonesia Øst-Timor, som nettopp hadde oppnådd uavhengighet fra Portugal. Av totalt innbyggertall på 600 000-700 000, ble om lag 200 000 drept under okkupasjonen. Øst-Timor ble selvstendig 20. mai 2002. Suharto beholdt makten frem til 1998, da han måtte gå av på grunn av et massivt press grunnet utbredt korrupsjon og økonomiske problemer. Bacharuddin Jusuf Habibie (født 25. juni 1936) ble Indonesias tredje president i perioden 1998-1999. Han ble avløst av Abdurrahman Wahid den 20. oktober 1999. Wahid var president frem til 23. juli 2001. Da overtok Sukarnos datter Megawati Sukarnoputri presidentvervet. I 2004 vant Susilo Bambang Yudhoyono presidentvalget da han slo Soekarnoputri. Med dette ble Yudhoyono Indonesias første president noensinne som var valgt direkte av folket. Partiet til Suharto, Golkar, var fortsatt Indonesias største til og med parlamentsvalget i 2004. Til tross for nye tanker og krav, er resirkuleringen av politiske eliter tydelig i Indonesia. Og de som satt med makten under Suharto har makt også i dag, det være seg militære eller sivile. == Politikk og administrasjon == Indonesia er en republikk som ledes av en president og en visepresident. Disse kan sitte i inntil to femårsperioder. Presidenten og viserpresidenten velges av Majelis Permusyawaratan Rakyat (folkets rådgivende forsamling). Denne forsamlingen er igjen inndelt i to kamre, Dewan Perwakilan Rakyat (DPD) og Dewan Perwakilan Daerah (DPR). DPR består av 462 valgte representanter, i tillegg til 38 representanter utpekt av politiet og militæret. Fra og med 2009 skal ordningen med representanter utpekt av politi og militær, avvikles. === Provinser === Indonesia har 34 provinser: == Økonomi == Indonesia utgjør den største økonomien i Sørøst-Asia, og er del av G20. I 2009 ble landet rangert som nummer 111 på Human Development Index. Ifølge Verdensbanken lever nesten halvparten av Indonesias befolkning på under to dollar dagen. I desember 2008 var Indonesias utenlandsgjeld på 78 milliarder dollar. Den indonesiske organisasjonen INFID mener at mesteparten av Indonesias gjeld er illegitim gjeld, spesielt etter Suhartos regime. Time Magazine anslo i mai 1999 at Suharto-familien samlet hadde aktiva på over 70 milliarder USD.I 2008 var Indonesias utestående bilaterale gjeld til Norge 125 millioner dollar. Denne gjelden stammer i stor grad fra utviklings- og miljøprosjekter fra 1990-tallet. Syv prosjekter ble støttet med en total kostnadsramme på 198 millioner dollar. Indonesia skylder fremdeles Norge 99,4 millioner dollar for disse prosjektene. Den norske organisasjonen SLUG lanserte i 2010 en rapport om Indonesias gjeld til Norge, som konkluderte med at Indonesias gjeld til Norge er illegitim, og at den bør slettes.Indonesia er rik på naturressurser, og eksporterer naturgass, tinn, kobber og gull. På tross av store forekomster av råolje må landet likevel importere olje. Det indonesiske landbruket produserer i hovedsak gummi, ris, bananer, kaffe og kokosnøtter. Landets viktigste handelspartnere er Japan, USA, Singapore, Australia, Malaysia og Kina. === Eksport og import === Viktige importvarer er maskiner, transportutstyr, kjemikalier, mineralolje og råmaterialer. Viktige eksportvarer er naturgass, olje, naturgummi og tekstiler. De viktigste handelspartnerne er USA, Australia, Sør-Korea, Singapore, Tyskland og Japan. == Samfunn == === Justis === Det praktiseres Sharia-lovgivning i Indonesia Indonesia har i visse provinser fengselsstraff inntil 8 år for homofili. === Byer === De største byene i Indonesia er Jakarta (hovedstad, ca. 15 millioner innbyggere), Surabaya (2,7 millioner), Bandung (2,4 millioner) og Medan (1,9 millioner). De fleste byene ligger på Java, som er ett av verdens tettest befolkede områder. Der bor 60 % av landets befolkning — vesentlig pga. gode jordbruksområder, selv om øya bare utgjør 7 % av landet. Mange millionbyer til tross bor fortsatt storparten av befolkningen på landsbygda. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Tempelanlegget Borobudur Komodo nasjonalpark Tempelanlegget Prambanan Ujung Kulon nasjonalpark Sangiran utgravingssted Lorentz nasjonalpark Sumatras tropiske regnskogBali provinsens kulturlandskap, Tri Hita Karana filosofienOmbilin, kullgruvearv i SawahluntoMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2003 – Dukketeateret Wayang (musikalsk figurteater) 2005 – Kris-dolk (asymmetrisk våpen med åndelig betydning) 2009 – Batikk 2010 – Angklung – idiofon laget av bambus, utbredt i Sørøst-Asia 2011 – Saman dans 2015 – Tre sjangere av tradisjonell dans 2019 – Pencak Silat, kampsport med mental-åndelige og kunstneriske aspekter 2020 – Pantun (Sammen med Malaysia) 2021 – Gamelan tradisjonelle perkusjonsorkesteret == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Indonesia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Indonesia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Indonesia i FN-sambandets nettsted Globalis.noAntara – nasjonalt nyhetsbyrå (engelsk)

alt=Tsunami i Indonesia|thumb|Tsunami i Indonesia

https://no.wikipedia.org/wiki/Italia

2023-02-04

Italia

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:Italia', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1861']

Italia, offisielt Den italienske republikk eller Republikken Italia (italiensk: Repubblica italiana), er et land i middelhavsregionen i det sørlige Europa. Landet er en republikk, og omfatter en støvelformet halvøy samt to større øyer, Sardinia og Sicilia, i Middelhavet. Italia grenser mot Frankrike i vest, Sveits og Østerrike i nord og Slovenia i øst. De uavhengige statene San Marino og Vatikanstaten er enklaver omsluttet av italiensk territorium. Italia var en av de opprinnelige medlemsstatene i det som nå er Den europeiske union, og er medlem i De forente nasjoner, NATO og G7. Landet har stor variasjon på klimaet, fra alpint klima i nord til subtropisk i sør. Italia har derfor markert seg både i vinter- og sommeridrett. Fotball er den største idretten, og Italia har vunnet VM i fotball fire ganger (1934, 1938, 1982 og 2006), mens italienske lag har vunnet UEFA Champions League til sammen 12 ganger. Italia har en lang historie som sprer seg fra neandertalere til moderne mennesker og stammesamfunn. Fra en av disse stammene, latinerne, utviklet romerne seg. Disse utviklet seg via kongedømme og republikk til Romerriket, som strakte seg over store deler av Vest- og Sør-Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Romerriket var også i lang tid den kulturelle stormakt i området såvel som den militære. Etter Romerriket ble Italia angrepet av diverse stammer og bygget opp sakte som en rekke selvstendige føydalriker. Etter hvert utviklet det seg store handelssentre i Italia, som Amalfi, Firenze, Genvoa og især Venezia. Sammen med Roma, ble disse også fra 1300-tallet av kunstneriske, litterære og musikalske sentre gjennom hele renessansen og mye av barokken. På 1700-tallet ble de forskjellige smårikene eid av først Spania, så Østerrike og mot slutten Napoleons Frankrike. Gjennom 1800-tallet vokste stadig ønsket om selvstendighet, og i 1861 ble kongeriket Italia erklært dannet. Italia var i første verdenskrig på Trippelententens side. En generell misnøye i befolkningen mot vanstyre banet vei for Benito Mussolini, og han fikk Italia med i andre verdenskrig på tysk side. Etter andre verdenskrig valgte Italia å bli republikk. Italias kulturelle storhetstid er gjerne regnet som renessansen (i Italias tilfelle 1300–1600), der blant annet vitenskap, oppdagelse, kunst, musikk, litteratur og arkitektur begynte å blomstre. De hadde allerede tidligere kjente oppdagelsesreisende som Marco Polo og matematikere som Leonardo Fibonacci i middelalderen, men fra renessansen av hadde de matematikere som Galileo Galilei, Gerolamo Cardano og Luca Pacioli, oppdagelsesreisende som Cristopher Columbus og Amerigo Vespucci og vitenskapsmenn som Giambattista della Porta og Andrea Cesalpino. Etter renessansen kom flere andre store vitenskapsmenn som Evangelista Torricelli, Carlo Antonio Manzini, Giovanni Alfonso Borelli, Francesco Maria Grimaldi, Giovanni Battista Riccioli, Laura Bassi, Alessandro Volta med flere. Italia har fem nobelprisvinnere i fysikk (Guglielmo Marconi, Enrico Fermi, Emilio Segrè, Carlo Rubbia og Riccardo Giacconi), en nobelprisvinner i kjemi (Giulio Natta) og tre nobelprisvinnere i medisin (Camillo Golgi, Daniel Bovet og Rita Levi-Montalcini). Innen kunsten var også renessansen en stor forandring som skapte en rekke kunstnere og som utviklet kunstretningen betydelig. Mange kjente italienske malere malte i renessansen, deriblant Giotto, Donatello, Leonardo da Vinci, Michelangelo, Sandro Boticelli, Tizian, Tintoretto, Giorgio Vasari, Veronese, Giovanni Bellini, Filippo Brunelleschi, Leon Battista Alberti og Lorenzo Ghiberti. Imidlertid var italiensk malerkunst ikke begrenset til denne perioden. Senere kom Caravaggio i overgangen til barokken, arkitektene Francesco Borromini, Gian Lorenzo Bernini og Carlo Fontana i barokken og malerne Giovanni Battista Tiepolo i rokokko-stilen, Francesco Hayez i romantikken og Amedeo Modigliani i ekspresjonismen. Italia har også vært det klart dominerende landet i lang tid innen opera, med komponister som Claudio Monteverdi, Alessandro Scarlatti, Gioachino Rossini, Vincenzo Bellini, Gaetano Donizetti, Giuseppe Verdi og Giacomo Puccini som dominerende, og i tillegg komponister av instrumentalmusikk som Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi, Tomaso Albinoni og Domenico Scarlatti blant de største. Italia har hatt noe beskjeden suksess innen populærmusikk med Zucchero, Eros Ramazotti, Andrea Bocelli, Laura Pausini og Eifel 65. Med unntak av sistnevnte har musikken vært preget av ballader. Rockemusikk har i liten grad slått gjennom i Italia. Italia har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger: 1964, 1990 og 2021. Det sannsynligvis mest kjente bidraget er imidlertid Domenico Modugnos «Nel blu dipinto di blu», som, omdøpt til «Volare», gikk til topp i USA, og er den eneste uten engelsk tekst som er kåret til årets sang av Billboard. Innen litteratur har Italia flere store forfattere, deriblant Francesco Petrarca, Giovanni Boccaccio og Dante Alighieri fra senmiddelalderen og tidligrenessansen, Niccolò Machiavelli, Ludovico Ariosto og Torquato Tasso fra renessansen, Giambattista Marino fra barokken, Carlo Goldoni fra opplysningstiden, Carlo Collodi og Giosuè Carducci fra 1800-tallet. Italiensk litteratur fikk også et oppsving på 1900-tallet med Grazia Deledda, Italo Svevo, Luigi Pirandello, Filippo Tommaso Marinetti, Salvatore Quasimodo, Eugenio Montale, Elsa Morante, Giuseppe Tomasi di Lampedusa, Alberto Moravia, Dario Fo og Umberto Eco. Carducci, Deledda, Pirandello, Quasimodo, Eugenio Montale og Fo vunnet nobelprisen i litteratur. Italia er kjent for et sterkt skille mellom nord og sør, der Sør-Italia ikke fant seg til rette etter samlingen av Italia. Forskjellene har ligget i kulturelle og historiske skiller, i industrialisering og i lokalpatriotisme. Områder i Sør-Italia er kjent for organisert kriminalitet, som mafiaen på Sicilia og camorraen i Napoli, mens områder i nord forbindes med industrialisering og rikdom, som motehus i Milano og bilfabrikker i Torino. Selv om dette synet ikke helt stemmer, har italienere i nord nok fordommer til at partiet Lega Nord, som taler om å gjøre Nord-Italia selvstendig, har 15 plasser i Italias deputertkammer.

Italia, offisielt Den italienske republikk eller Republikken Italia (italiensk: Repubblica italiana), er et land i middelhavsregionen i det sørlige Europa. Landet er en republikk, og omfatter en støvelformet halvøy samt to større øyer, Sardinia og Sicilia, i Middelhavet. Italia grenser mot Frankrike i vest, Sveits og Østerrike i nord og Slovenia i øst. De uavhengige statene San Marino og Vatikanstaten er enklaver omsluttet av italiensk territorium. Italia var en av de opprinnelige medlemsstatene i det som nå er Den europeiske union, og er medlem i De forente nasjoner, NATO og G7. Landet har stor variasjon på klimaet, fra alpint klima i nord til subtropisk i sør. Italia har derfor markert seg både i vinter- og sommeridrett. Fotball er den største idretten, og Italia har vunnet VM i fotball fire ganger (1934, 1938, 1982 og 2006), mens italienske lag har vunnet UEFA Champions League til sammen 12 ganger. Italia har en lang historie som sprer seg fra neandertalere til moderne mennesker og stammesamfunn. Fra en av disse stammene, latinerne, utviklet romerne seg. Disse utviklet seg via kongedømme og republikk til Romerriket, som strakte seg over store deler av Vest- og Sør-Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Romerriket var også i lang tid den kulturelle stormakt i området såvel som den militære. Etter Romerriket ble Italia angrepet av diverse stammer og bygget opp sakte som en rekke selvstendige føydalriker. Etter hvert utviklet det seg store handelssentre i Italia, som Amalfi, Firenze, Genvoa og især Venezia. Sammen med Roma, ble disse også fra 1300-tallet av kunstneriske, litterære og musikalske sentre gjennom hele renessansen og mye av barokken. På 1700-tallet ble de forskjellige smårikene eid av først Spania, så Østerrike og mot slutten Napoleons Frankrike. Gjennom 1800-tallet vokste stadig ønsket om selvstendighet, og i 1861 ble kongeriket Italia erklært dannet. Italia var i første verdenskrig på Trippelententens side. En generell misnøye i befolkningen mot vanstyre banet vei for Benito Mussolini, og han fikk Italia med i andre verdenskrig på tysk side. Etter andre verdenskrig valgte Italia å bli republikk. Italias kulturelle storhetstid er gjerne regnet som renessansen (i Italias tilfelle 1300–1600), der blant annet vitenskap, oppdagelse, kunst, musikk, litteratur og arkitektur begynte å blomstre. De hadde allerede tidligere kjente oppdagelsesreisende som Marco Polo og matematikere som Leonardo Fibonacci i middelalderen, men fra renessansen av hadde de matematikere som Galileo Galilei, Gerolamo Cardano og Luca Pacioli, oppdagelsesreisende som Cristopher Columbus og Amerigo Vespucci og vitenskapsmenn som Giambattista della Porta og Andrea Cesalpino. Etter renessansen kom flere andre store vitenskapsmenn som Evangelista Torricelli, Carlo Antonio Manzini, Giovanni Alfonso Borelli, Francesco Maria Grimaldi, Giovanni Battista Riccioli, Laura Bassi, Alessandro Volta med flere. Italia har fem nobelprisvinnere i fysikk (Guglielmo Marconi, Enrico Fermi, Emilio Segrè, Carlo Rubbia og Riccardo Giacconi), en nobelprisvinner i kjemi (Giulio Natta) og tre nobelprisvinnere i medisin (Camillo Golgi, Daniel Bovet og Rita Levi-Montalcini). Innen kunsten var også renessansen en stor forandring som skapte en rekke kunstnere og som utviklet kunstretningen betydelig. Mange kjente italienske malere malte i renessansen, deriblant Giotto, Donatello, Leonardo da Vinci, Michelangelo, Sandro Boticelli, Tizian, Tintoretto, Giorgio Vasari, Veronese, Giovanni Bellini, Filippo Brunelleschi, Leon Battista Alberti og Lorenzo Ghiberti. Imidlertid var italiensk malerkunst ikke begrenset til denne perioden. Senere kom Caravaggio i overgangen til barokken, arkitektene Francesco Borromini, Gian Lorenzo Bernini og Carlo Fontana i barokken og malerne Giovanni Battista Tiepolo i rokokko-stilen, Francesco Hayez i romantikken og Amedeo Modigliani i ekspresjonismen. Italia har også vært det klart dominerende landet i lang tid innen opera, med komponister som Claudio Monteverdi, Alessandro Scarlatti, Gioachino Rossini, Vincenzo Bellini, Gaetano Donizetti, Giuseppe Verdi og Giacomo Puccini som dominerende, og i tillegg komponister av instrumentalmusikk som Arcangelo Corelli, Antonio Vivaldi, Tomaso Albinoni og Domenico Scarlatti blant de største. Italia har hatt noe beskjeden suksess innen populærmusikk med Zucchero, Eros Ramazotti, Andrea Bocelli, Laura Pausini og Eifel 65. Med unntak av sistnevnte har musikken vært preget av ballader. Rockemusikk har i liten grad slått gjennom i Italia. Italia har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger: 1964, 1990 og 2021. Det sannsynligvis mest kjente bidraget er imidlertid Domenico Modugnos «Nel blu dipinto di blu», som, omdøpt til «Volare», gikk til topp i USA, og er den eneste uten engelsk tekst som er kåret til årets sang av Billboard. Innen litteratur har Italia flere store forfattere, deriblant Francesco Petrarca, Giovanni Boccaccio og Dante Alighieri fra senmiddelalderen og tidligrenessansen, Niccolò Machiavelli, Ludovico Ariosto og Torquato Tasso fra renessansen, Giambattista Marino fra barokken, Carlo Goldoni fra opplysningstiden, Carlo Collodi og Giosuè Carducci fra 1800-tallet. Italiensk litteratur fikk også et oppsving på 1900-tallet med Grazia Deledda, Italo Svevo, Luigi Pirandello, Filippo Tommaso Marinetti, Salvatore Quasimodo, Eugenio Montale, Elsa Morante, Giuseppe Tomasi di Lampedusa, Alberto Moravia, Dario Fo og Umberto Eco. Carducci, Deledda, Pirandello, Quasimodo, Eugenio Montale og Fo vunnet nobelprisen i litteratur. Italia er kjent for et sterkt skille mellom nord og sør, der Sør-Italia ikke fant seg til rette etter samlingen av Italia. Forskjellene har ligget i kulturelle og historiske skiller, i industrialisering og i lokalpatriotisme. Områder i Sør-Italia er kjent for organisert kriminalitet, som mafiaen på Sicilia og camorraen i Napoli, mens områder i nord forbindes med industrialisering og rikdom, som motehus i Milano og bilfabrikker i Torino. Selv om dette synet ikke helt stemmer, har italienere i nord nok fordommer til at partiet Lega Nord, som taler om å gjøre Nord-Italia selvstendig, har 15 plasser i Italias deputertkammer. == Naturgeografi == Italia består hovedsakelig av Appenninerhalvøya, en stor støvelformet halvøy i Middelhavet, samt de to hovedøyene Sicilia og Sardinia. I nordøst ligger Adriaterhavet, i sørøst Det joniske hav, i sørvest Det tyrrenske hav og i nordvest Det liguriske hav. Klimaet i Italia varierer stort avhengig av om man er i nord, midten eller sør, men også med avstand til kysten. Milano, som ligger innenlands og nord i Italia, kan oppleve minusgrader, mens Palermo sjelden går under 10 ℃. Middeltemperaturen i Milano varierer typisk mellom −2 og 5 ℃ i januar, den kaldeste måneden, og 16 og 29 ℃ i august, den varmeste. Romas kaldeste måned, også den januar, har mellom 3 og 7 ℃ gjennomsnittstemperatur i januar og 17 til 30 ℃ i juli. I Palermo er gjennomsnittstemperaturen mellom 8 og 14 ℃ i januar og 22 og 30 ℃ i snitt i både juli og august. Nedbøren for de tre områdene varierer også. Milano har jevn nedbør hele året, med mai som den mest nedbørrike måneden og oktober og november som to perioder med mye nedbør på rad. Roma har mest nedbør i november, med sakte avtakende effekt til juli, som er den tørreste måneden. Palermo har en veldig tørr sommerperiode fra mai til og med september, og en regnperiode fra november til og med februar. Milanos jevne nedbørsperiode kan skyldes at byen ligger på Po-sletten, som er kjent for mye fuktighet og gjentatte tilfeller av tåke. Den laveste målte temperaturen er -48,3 grader celcius, målt i Busa Fradusta, et område i Pale di San Martino i Dolomittene.Italia er i hovedsak et svært fjellrikt land, med fjellkjeden Appenninene som strekker seg langs mye av sentral-Italia, Alpene i nordvest og Dolomittene (en undergruppe av Alpene) i nordøst. Det høyeste fjellet regnes som Monte Bianco (høyeste topp 4 810 moh), fulgt av Monte Rosa (4 634 moh.) og (Matterhorn (4 478 moh.). Imidlertid er samtlige av disse fjellene på grensen med Frankrike (Monte Bianco/Mont Blanc) eller Sveits (Monte Rosa og Matterhorn). I tillegg er flere vurdert som del av et annet fjell, for eksempel er Lyskamm, ofte oppgitt som Italias nest høyeste fjell, regnet som en del av Monte Rosa. Gran Paradiso (4 061 moh.) er det høyeste fjellet som i sin helhet ligger i Italia. Landet har hatt stor seismisk aktivitet rundt Vesuv, Sabatini, Etna og Stromboli. Et jordskjelv sør i Italia i november 1980 krevde 4 500 menneskeliv.Området rundt Po-sletten og sør i landet er mer fruktbart og flatt, og har tradisjonelt vært jordbruksområdet i Italia. Po-sletten dreneres av elven Po, som er Italias lengste elv. Den har flere bielver fra Alpene, Appenninene og Dolomittene. Andre kjente elver er Tiber, Adige og Arno. Gardasjøen er Italias største innsjø, og både den, og øyene Maggioresjøen og Comosjøen, den nest og tredje største innsjøen, ligger ved Alpene.Største byer (innbyggertall i provinsen, 1. januar 2007):Roma 4 010 000 innbyggereMilano 3 890 000 innbyggereNapoli 3 090 000 innbyggereTorino 2 250 000 innbyggerePalermo 1 240 000 innbyggere Største øyer:Sicilia 25 708 km²Sardinia 24 090 km²Elba 223 km² Lengste elver:Po 670 kmAdige 410 kmTiber 405 km Største innsjøer:Gardasjøen 370 km²Maggioresjøen 212 km²Comosjøen 146 km² Høyeste fjell:Monte Bianco 4 810 moh.Monte Rosa 4 634 moh.Matterhorn 4 478 moh.Gran Paradiso 4 061 moh. Største vulkaner:Etna 3 323 moh.Vesuv 1 277 moh. == Demografi == Italia har relativt små minoritetsgrupper både etnisk, religiøst og språklig. Flere minoritetsgrupper finnes imidlertid i landet, spesielt i grenseområdene. Tysk er et offisielt språk i Sør-Tyrol, den nordligste halvparten av Trentino-Sør-Tyrol, fransk i Valle d'Aosta, mens ladinsk har status som et offisielt språk i Trentino-Sør-Tyrol. Friulisk snakkes i Friuli i den nordøstlige delen av landet, mens en minoritet i Trieste og områdene rundt snakker slovensk. I Molise finnes det noen få lokalsamfunn hvor man snakker kroatisk. I Sør-Italia, spesielt i Puglia og på Sicilia finnes det lokalsamfunn som snakker albansk. Noen små samfunn i Calabria er gresktalende. I byen Alghero på Sardinia snakkes det katalansk. I Italia snakkes det mange språk, i hovedsak romanske språk. Det italienske språket er dessuten rik på dialekter. I noen regioner snakkes det selvstendige språk noen av dem er godkjente av UNESCO som egne språk, for eksempel er siciliansk et slikt språk. Det har utviklet seg direkte fra latin og snakkes daglig av ca. 5 millioner innbyggere på Sicilia, samt av et ukjent antall emigranter. Et annet eksempel er napolitansk som snakkes av ca. elleve millioner innbyggere samt et ukjent antall emigranter. Venetiansk snakkes av ca. 4 millioner innbyggere i seks forskjellige land. Disse språkene har også lokale dialekter. Forskjellene mellom standardspråket og dialektene kan være markante. På lik linje med Norge er dialekt brukt for å uttrykke en «ekthet». Italiensk standardspråk har siden utbredelsen av TV hatt en stor og økende innflytelse. Interessen for dialekter har vokst de siste 15 år, særlig etter den økende innvandringen fra utlandet, som har stilt viktige spørsmål om italiensk identitet. Tidligere fikk italienerne mange barn, og befolkningsoverskuddet resulterte i en stor og vedvarende utvandring særlig fra de mest fattige delene av landet, både i sør og nord. Derigjennom finnes siden slutten av 1800-tallet et italiensk emigrantsamfunn både i Sør- og Nord-Amerika, spesielt i USA, Canada, Argentina, Uruguay og Brasil, men også i Mexico og Chile. Likeledes bor det mange i Australia, spesielt i storbyen Melbourne. Etter andre verdenskrig ble land som Tyskland, Belgia, Frankrike og Sveits mål for italiensk arbeidsinnvandring. Nå er imidlertid utviklingen snudd på hodet, italienerne konkurrerer med spanjolene om å ha Europas laveste fødselshyppighet. Dermed har Italia opplevd en massiv innvandring som har gjort landet mer multietnisk. Folketettheten er den femte høyeste i Europa. På samme måte som i Tyskland og Polen finnes det ingen dominerende by slik som Paris er for Frankrike. De største befolkningskonsentrasjonene er i Lombardia (rundt Milano) og Campania (rundt Napoli). == Historie == Siden forhistoriske tider har viktige kulturer og riker eksistert i det som i dag er Italia. De italiske stammene var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 1000–500 f.Kr. Etruskerne dannet den første sivilisasjon på Den italienske halvøya i det 8. århundre f.Kr. På 400-tallet f.Kr. vokste Roma frem som et sentrum midt på halvøya, og romerne erobret stadig større deler av Italia. I de såkalte punerkrigene på 200-tallet f.Kr. vant de over Kartago, og grunnen var dermed lagt for dannelsen av Romerriket, som kom til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet. Indre stridigheter førte på 300-tallet til Romerrikets fall. Det ble delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i Konstantinopel. På 500-tallet ble Italia-halvøyen invadert, den sørlige delen av østromere, og den nordlige av langobardene, og på 700-tallet ble de nordlige delene erobret av frankerne og tilfalt senere den tysk-romerske keiseren. Kirken ble på denne tiden en maktfaktor. Frem til 1300-tallet vokste flere byer frem, blant annet Venezia, Pisa, Amalfi, Milano, Napoli, Genova, Siena og Firenze. === Italia i renessansen (1300–1560) === Perioden frem til 1300-tallet var preget av økonomisk fremgang for byene og handelsmenn, mens jordbruksadel og bønder hadde det vanskeligere. Begynnelsen av 1300-tallet forandret og forverret mye seg i Europa, men til en viss grad kan man si at det motsatte skjedde i Italia – i det minste i Nord- og Mellom-Italia. En av årsakene til at Italia taklet en periode med jordbrukskrise var at krisen rammet kornproduksjon, da særlig til mat, mens i Italia var jordbrukere mer opptatt av ull, kjøtt, vin, søreuropeiske frukter, silke og husdyrpodukter. Disse holdt samme pris eller til og med økte den. Luksusvarer var det alltid etterspørsel om, og også våpen. I sør satset de mye på nettopp kornvarer, og etter at pesten reduserte både antall bønder som produserte det og antall norditalienere som kjøpte det, ble Sør-Italia noe forverret i perioden. Det begynte å bli en merkbar kløft mellom Nord- og Sør-Italia.Som resultat av en generell oppgangstid og en form for kapitalistisk tankegang, ble borgerskapet styrket. Allerede fra midten av 1200-tallet hadde det dukket opp kunstnere og diktere, og flere dukket opp: Forfattere som Francesco Petrarca, Giovanni Boccaccio og Dante Alighieri og malere som Duccio og Giotto. En annen interessant bieffekt av oppgangstiden var at de mange stridighetene medførte at det ble dannet store fyrstedømmer som kunne sikre en større stabilitet enn byveldene. Samtidig ble makten samlet på færre hender. Den sterke kunstneriske og intellektuelle oppvåkningen med vekt på humanisme fikk navnet renessansen, eller rinascimento på italiensk. Særlig Firenze, men også Milano, Kirkestaten, Genova og en rekke andre italienske byer lot seg påvirke, og bevegelsen fortsatte til langt utover 14- og 1500-tallet. Noen av verdens mest kjente malere, som Leonardo da Vinci, Michelangelo, Sandro Boticelli, Tintoretto, Tizian og Rafael var renessansemalere. Arkitekter som Filippo Brunelleschi (Domkirken i Firenze), Leon Battista Alberti og Lorenzo Ghiberti satte sutt preg på bybildet i mange italienske byer. Milano ekspanderte særlig under Visconti-familien, og ble raskt til Hertugdømmet Milano. Milano hadde knapt vært rørt av pestepidemien, og som våpenprodusenter i en tid med mange kriger, ble de raskt rike. I 1450 døde siste Visconti uten arving, og svigersønnen Francesco I Sforza tok over. Da Firenze fikk orden på stridighetene mellom guelfere og ghibelliner, førte de en ekspansjonistisk kamp, der de mer eller mindre kjøpte opp Pisa og Livorno. Firenzes økonomi besto av bankvirksomhet og ull- og silkeproduksjon. Firenze fikk i motsetning til Milano merke både pesten og ustabiliteten, blant annet opprør fra bomullsprodusentene, men de dominerende familiene lærte av dette. Fra 1360 tok familien Medici over, og beholdt makten til 1700-tallet. De lyktes å manipulere og bestikke seg til komplett kontroll over byen. Venezia fokuserte på handel med Balkan, rundt Svartehavet og i Midtøsten. De tok kontroll over mange handelsbyer i disse områdene, og skaffet seg også kontroll over Verona, Brescia og Bergamo for å ha en buffer mot Viscontis Milano. Dette medførte også en dreining over på landbruksorientert økonomi. Der Milano var et enevelde, var Venezia – som Firenze – et fåmannsvelde, men de hadde større støtte fra befolkningen, noe som underbygget Venezias stabilitet. Genova var store på 1300-tallet, men på 1400-tallet ble intern krangling og manglende forutsigbarhet nok til at byen ble økonomisk ustabil, og til slutt kjøpt opp av sine kreditorer. I 1454 gikk Venezia og Milano sammen om Lodi-avtalen, som sikret fred mellom de to byene. Året etter ble det en samarbeidsavtale mellom Napoli, Kirkestaten, Firenze, Venezia og flere andre store og små byer og hertugdømmer om å stå sammen mot muslimer som invaderte deler av Europa. De to avtalene var med på å skape fred i Italia i 50 år.Piemonte fremsto som en ekspansjonistisk region, men for det meste i områder som ikke interesserte de andre stormaktene. Kirkestaten hadde større problemer. Agrarkrisen og føydalismens krise kom samtidig som protester mot kirkens politiske innflytelse. Pavens hovedsete le flyttet fra 1309 til 1377 til Avignon i Frankrike. Da paven kom tilbake, var kirken langt bedre forberedt på å ta tilbake makten, og på 1400-tallet konsoliderte de makten. Dette inkluderte åpenlys nepotisme, men også salg av embeter og rett for byer som Perugia og Assisi å kunne styre som de ville mot at de betalte skatt. Kirkestaten ble også rammet av det vestlige skisma som gjorde at det var to paver fra Paven kom tilbake fra Roma og til 1415. Anklager om forfalskning dukket også opp, og Kirkestaten var dermed også i en vanskelig situasjon.Det søritalienske riket styrt av Robert I av Napoli, utenom Sicilia, som ble en del av Kongedømmet Aragón. Enda Napoli som by var like mektig som Firenze og Genova, ble lite produsert i sør, og Sør-Italia ble derfor etter hvert kjøpt opp av norditalienere og katalanere. Sør-Italia ble også mye hardere truffet av agrarkriser og pest, og baronene saboterte ethvert forsøk fra kongen på å gjøre stort. I 1441 samlet Alfons V av Aragon hele Sør-Italia og Sicilia under ett rike. Dette ga en midlertidig bedring med reformer i landbruket, men ved Alfons' død ble kongeriket delt opp mellom hans sønner, for så å samles i 1499. === Nedgang og erobring (1560–1796) === I 1494 begynte Frankrike sine mange kriger med Italia for at Frankrike skulle få tilbake Kongedømmet Napoli. Imidlertid reagerte ikke de italienske statene samlet som mot maurerne, men delt og i egne avtaler. Disse krigene ble kostbare og utmattende, og frem til 1560 ble stormaktene i Italia slitt ut. I tillegg til Kongeriket Napoli ble Milano i 1559 overdratt til Spania ved freden i Catau-Cambresis. Visekongene i Napoli, på Sicilia og på Sardinia hadde ingen interesse av å nedkjempe baronene, som fortsatte å motsette seg sentralmakten, og prioriterte heller å befeste havnebyene i Sør-Italia og befeste dominans i det østre Middelhavet. Det ble imidlertid en kamp mellom brigantaggio (=bandittvesen), en rekke banditter som skapte kaos i Sør-Italia, og de spanske visekongene. Etter hvert ble brigantaggio også brukt av Napoli mot Kirkestaten og omvendt, og av baronene mot visekongen på Sicilia. Milano var sikret større rettigheter blant adelen i styret, så dermed hadde den spanske dominansen mest å si med tanke på at tilknytningen til Kirkestaten og til Paven ble sterkere.Firenze hadde hatt en moderniseringsperiode på midten av 1500-tallet, der de med Spanias og Det tysk-romerske rikes velsignelse tok over Siena. Mediciene ble hertuger og innførte byråkrati og andre trekk av en moderne stat, men samtidig en konservativ og tilbakeskuende kultur. Venezia var selvstendige, men hadde mistet mye i kampene mot osmanene, og ble stadig mindre i stand til å holde handelsrutene sine åpne. Genova på sin side la seg under Karl V av Det tysk-romerske rike og så Filip II av Spania, og hadde en økonomisk blomstring under Habsburgerne. Savoy-Piemonte flyttet hovedstaden tilbake fra Chambéry til Torino, byttet allianse fra Spania til Frankrike og lyktes i å utvide seg litt og å balansere politisk utvikling godt, noe som skulle vise seg igjen i 1850-årene. Siden Savoy-Piemonte var i et grenseområde med spanskkontrollerte Milano i øst, Frankrike i vest og Det tysk-romerske riket i nord, var diplomati og militærfokus nødvendig for områdets overlevelse.På 1600-tallet ble Italia påvirket av den generelle økonomiske krisen med bakgrunn i flere faktorer, blant dem tredveårskrigen, lavere kjøpekrefter hos de fleste og manglende evne til å konkurrere med de som i liten grad ble påvirket av tredverårskrigen, som England og Spania. Sjødominansen ble overtatt av nederlendere og engelskmenn, og ull- og silkeproduksjonen taklet ikke ekstern konkurranse.1700-tallet ble en ny periode med omorganisering av landområder. Etter freden i Utrecht i 1713 forsvant spansk overherredømme i Spania. Milano, som nå inkluderte Mantova, ble underlagt Østerrike. Savoy utvidet med Sicilia, men byttet i 1720 slik at de heller fikk Sardinia. Venezia og Genova forble selvstendige. Mens det var kaotiske tilstander politisk, ble det innført reformer både i jordbruk, handel og politikk. Venezia, Genova og Kirkestaten var imidlertid upåvirket av reformene. === Risorgimento: Italias samling (1796–1870) === Da Italia ble erobret av Napoleons styrker, fulgte som et biprodukt at 110 delegater i Lombardia fikk skrive en grunnlov basert på maktens tredeling, at franske styrker dannet Den cisalpinske republikk og at, med fransk hjelp, italienske nasjonalister teoretiserte over hva som var den beste styreformen i et samlet Italia. Napoleons styrker ble midlertidig kastet ut av Italia, og da de kom tilbake, valgte Napoleon å samle mesteparten av nordøst-Italia og Emilia-Romagna til Kongeriket Italia med hans adoptivsønn Eugène de Beauharnais.Etter Wienerkongressen i 1815 ble Italia redusert til de enkelte delene igjen. Østerrike forbød møtevirksomhet og slo ned på ytringsfrihet, og samling virket svært lite sannsynlig. Imidlertid eksisterte det flere ulovlige nasjonalistbevegelser, med mislykkede opprør i 1821 og 1830. Det ble klart at en manglende felles plattform og handlingsplan var delvis skyld for den mislykkede samlende effekten nasjonalisme hadde. I tiden frem til 1848 var det særlig tre forsøk på å enes om en felles nasjonalistisk plattform: Giuseppe Mazzinis revolusjonære republikk, Vincenzo Giobertis katolske konføderasjon eller Caesare Balbos konservativt moderate konstitusjonelle monarki I 1848 gjennomførte flere italienske nasjonalister den første italienske frigjøringskrig, som endte i fiasko og tap for Østerrike og Josef Radetzky. Kirkestaten valgte å trekke seg under krigen på grunn av problemer med krig mot et annet katolsk land (Østerrike) og utfordringer med å jobbe tett opp mot radikale republikanere som Giuseppe Garibaldi og Giuseppe Mazzini. Giobertis linje ble dermed uaktuellFra 1852 av begynte Camillo Benso di Cavour å legge grunnen for samlingen av Italia gjennom modernisering av Kongedømmet Sardinia-Piemonte. Gjennom god kontakt med engelske og franske politikere lyktes det ham å få Piemonte til å bli et sterkere og rikere land enn tidligere. I tillegg lyktes det ham å få til et samarbeid på tvers av høyre-venstre-skillelinjen og heller skille mellom moderate på begge sider og fløypartiene som reaksjonære monarkister og radikale republikanere. Dette skapte stabilitet hjemme i Piemonte Utenriks lyktes det ham, gjennom Piemontes deltakelse i Krimkrigen å komme Napoleon III i tale, og de to skapte en hemmelig forsvarsavtale i 1858. For at Frankrike skulle beskytte Piemonte, måtte Østerrike gå til angrep. Cavour lyktes i å provosere frem et angrep fra Østerrike, og Frankrike bekjempet Østerrikes styrker to ganger i det som senere er blitt omtalt som den andre italienske frigjøringskrig. Napoleon III var imidlertid nervøs for den revolusjonære tendensen til de mange frivillige som ble integrert inn i Piemontes hær, og dessuten begynte Preussen å bevege tropper. Han inngikk dermed en privat fred med Østerrikes keiser Franz Joseph som gjorde at Østerrike beholdt Veneto og Friuli-Venezia Giulia, til Cavours store irritasjon.I fredstiden ble det gjennomført folkeavstemninger slik at Toscana, Lombardia og Emilia-Romagna ble del av Piemonte. Cavour hadde gått av etter Napoleon IIIs fredsavtale, men han var tilbake igjen tidlig i 1860. Da fikk han en ny utfordring. Sicilianske nasjonalister i høye posisjoner i Piemonte hadde snakket med patrioter og opprørere på Sicilia, og det ble bestemt at en ekspedisjon med omtrent 2 000 menn, 94 000 lire og gamle våpen skulle dra til Sicilia. Det ble Giuseppe Garibaldi som påtok seg rollen å gå i land der. Gruppen ble vekselvis kalt I Mille (de tusen) eller rødskjortene. Cavour prøvde å stoppe planen fordi den kunne påvirke enten Frankrike eller Storbritannia til å forsvare bourbonerne, og dermed kunne all gevinsten være tapt.Sicilianske nasjonalister igangsatte en invasjon av Sicilia, og det ble enighet om at Garibaldi skulle lede dette forsøket. Cavour var sterkt imot det fordi han fryktet det kunne påvirke sympatien han hadde vunnet fra stormaktene, og utstyrte de to tusen av Garibaldis menn med utdaterte våpen. De gikk likevel i land på Sicilia, og takket være god gerilja-taktikk, britisk Piemonte-vennlig nøytralitet og sicilianske baroners passivitet, lyktes det raskt Garibaldi å få kontroll over Sicilia. Det ble tøffere motstand på veien mot Napoli, men Garibaldi lyktes. Garibaldi ønsket å invadere Kirkestaten, men det ville ha blitt et stort problem for diplomatiske forhold til Frankrike ettersom franske styrker beskyttet Roma. For å forhindre dette, fikk Cavour kongen av Piemonte og den symbolske lederen for opprøret, Victor Emmanuel II til å ri Garibaldi imøte. Garibaldi la ned våpnene og ga Sør-Italia og Sicilia over til kongen ved Teneo.Italia ble dannet i februar 1861, og Roma ble hovedstad in absentia. Torino var de facto hovedstad inntil Firenze tok over i 1866. Samme år ble den tredje italienske frigjøringskrig en uforbeholden fiasko på slagfeltet, men den ga gode resultater. Italia samarbeidet med Preussen om å bekjempe Østerrike. Italia tapte viktige slag, og bare Garibaldi og hans alpegjergere vant noe nevneverdig. Imidlertid gikk Otto von Bismarck med på at Italia skulle få Veneto (og Friuli-Venezia Giulia) for innsatsen. Dette markerte igjen at Italia ble samlet takket være andre makter, og ikke gjennom egen innsats, Sør-Italia unntatt. Dette fortsatte i 1870, da de franske troppene ble fjernet etter at den fransk-prøyssiske krig ble så brutal for franske styrker at de måtte støtte Frankrike hjemme. En sterkt overtallig italiensk hær erobret Kirkestaten og Roma den 20. september 1870. === Italia i verdenskrigene (1914–1945) === I første verdenskrig gikk Italia inn på Ententemaktenes side, og vant på slutten av krigen det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto. Ved freden i Versailles tilfalt en rekke nordlige og nordøstlige landområder Italia, men avtalen skapte allikevel misnøye i Italia. I denne uroen vant Benito Mussolinis fascistiske bevegelse frem og han fikk makten i landet i 1922. I 1935 erobret Italia Etiopia, noe som skapte uoverensstemmelser mellom Italia og de tidligere allierte Storbritannia og Frankrike. Etter flere forsøk på forsoning inngikk Italia stålpakten med Tyskland, noe som til slutt første landet inn i andre verdenskrig. I den tro at krigen ville være over ved Paris' fall, erklærte Italia krig mot Storbritannia og Frankrike den 10. juni 1940. I de påfølgende årene viste Italia betydelige miltære svakheter både på Balkan og i Libya. Italia ble i økende grad avhengig av tysk støtte i kampen mot de allierte. I 1943 ble Mussolini avskjediget fra statsministerposten av Viktor Emmanuel III etter den allierte invasjonen av Sicilia. Kongens nye regjering gikk inn på alliert side, mens Mussolini ble innsatt som ny leder av den italienske sosialrepublikk, støttet av en tysk invasjon. Benito Mussolini ble to år senere drept av partisaner den 28. april 1945 i Mezzegra. Den italienske sosialrepublikk kapitulerte samtidig som Tyskland i mai 1945. === Italia i etterkrigstiden (1945–) === I 1946 ble Savoie-monarkiet avskaffet i en folkeavstemning, og Italia har siden vært en republikk. I etterkrigstiden var det en stor økonomisk vekst, særlig i de nordlige delene av landet. Italia ble medlem av NATO den 4. april 1949, og De forente nasjoner i desember 1955,Det kristelig-demokratiske partiet holdt makten helt frem til 1980-årene. == Politikk og administrasjon == Ifølge grunnloven av 1948 ble det opprettet et parlament med to kamre, det ene er Deputertkammeret (Camera dei deputati), det andre senatet (Senato della Repubblica). Videre har man en adskilt dømmende makt, og en regjering som ledes av statsministeren. Presidenten velges for syv år av parlamentet og regionale delegater. Han utnevner formelt statsministeren og regjeringen, som må ha støtte fra begge kamre i parlamentet. Begge kamre velges direkte av folket, med en blanding av flertalls- og forholdstallsrepresentasjon. Fra 1993 kommer 75 prosent av setene fra enkeltmannskretser, resten tildeles proporsjonalt. Delegatskammeret har offisielt 630 medlemmer, etter valget i 2001 i praksis bare 619. I tillegg til 315 valgte senatorer sitter tidligere presidenter og opp til fem andre utnevnt av presidenten i Senatet. Begge kamrene velges for fem år, men kan bli oppløst før den tid. Lovforslag kan komme fra vanlig folk, fra regioner, og fra begge kamre, og må godkjennes av begge. Det italienske rettssystemet er basert på Romerretten, modifisert av Code Napoléon og senere vedtak. En konstitusjonell domstol (etter annen verdenskrig) påpasser at lovene er i tråd med konstitusjonen. Giorgio Napolitano fra det sosialdemokratiske partiet Democratici di Sinistra har vært republikkens president siden 2006. === Administrativ inndeling === Italia er delt i 20 regioner (regioni). Fem av regionene har en såkalt spesiell konstitusjon, dvs. høyere grad av autonomi. Disse ble etablert samtidig med den italienske konstitusjonen i 1948. De 15 øvrige har en ordinær konstitusjon og ble opprettet i 1970 (administrasjonssentrum i parentes): Abruzzo (L'Aquila) Basilicata (Potenza) Calabria (Catanzaro) Campania (Napoli) Emilia-Romagna (Bologna) Friuli-Venezia Giulia* (Trieste) Lazio (Roma) Liguria (Genova) Lombardia (Milano) Marche (Ancona) Molise (Campobasso) Piemonte (Torino) Puglia (Bari) Sardegna* (Cagliari) Valle d'Aosta * (Aosta) Toscana (Firenze) Trentino-Alto Adige* (Trento) Umbria (Perugia) Sicilia* (Palermo) Veneto (Venezia)* Autonome regioner På neste nivå er regionene (2018) delt inn i 120 «andre nivås institusjonelle enheter»; 80 provinser, 2 autonome provinser, 6 frie kommunale konsortier, 14 storbyområder, 18 interkommunale unioner, samt Aostadalen (region uten provinser). Tredje nivå består av kommunene (comuni) – ca. 8000 i tallet. == Næringsliv == Italia har en mangfoldig industriell økonomi av omtrent samme størrelse som Frankrikes og Storbritannias. Denne markedsøkonomien kan deles inn i det utviklede, industrielle nord og det fattigere sør (Mezzogiorno), hvor arbeidsløshet fremdeles dominerer med om lag 20 prosent og selv om Italia tidligere var et jordbruksland så er det bare 7 prosent som jobber innenfor jordbruk (frukter, grønnsaker, druer, poteter, soyabønner, hvete, oliven, kjøtt og fisk). Jordbruket er imidlertid blitt svært modernisert og effektivisert, og gjennom EU-medlemskapet har Italia god avsetning på sine jordbruksvarer. Storindustrien er konsentrert rundt Piemonte, med storbyen Torino som industriell drivkraft. I sterk motsetning står utviklingen i Veneto og Emilia-Romagna, hvor småindustri, gjerne familiedrevet, har ført til en kraftig omlegging fra jordbruk til industri de siste 20–30 årene.De fleste råvarer industrien trenger blir importert, og over tre fjerdedeler av energibehovet dekkes ved import (51,5 milliarder kWh). I løpet av det siste tiåret har Italia ført en stram finanspolitikk for å oppfylle kravene til Den økonomiske og monetære union (ØMU), og renten og inflasjonen har avtatt. Italia innførte den europeiske valutaen euro i 1999, og avskaffet dermed den italienske liren. Turismen spiller også en viktig rolle i italiensk økonomi. Med 58,3 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Italia det femte største turistmålet i verden. == Samfunn == === Massemedia === Kringkastingsselskapet Radiotelevisione Italiana (RAI) har vært en del av maskineriet som de ulike politiske partier har brukt for å styrke og befeste makten. Det kristelig-demokratiske parti DC hadde kontroll over RAI 1 fra 1954. Åpningen mot venstre i 1961 førte til at RAI 2 ble sosialistpartiet PSIs domene. Det såkalt historiske kompromiss mellom kommunistpartiet PCI og DC i 1970-årene ga PCI styringen over en tredje statskanal, RAI 3, i 1979. I 1980-årene eksploderte det private og kommersielle fjernsynsmarkedet pga. en liberaliseringslov. Statsminister Silvio Berlusconi skapte og utviklet flere lokale TV-stasjoner og bygde opp selskapet Mediaset som eier de tre største kommersielle fjernsynskanalene i Italia; Canale 5, Italia 1 og Rete 4 som konkurrer med RAI. Den internasjonale kommersielle kanalen SKY kom i 2006, som eies av Rupert Murdoch, på banen i Italia. Kanalen har foreløpig ikke det største fotfestet, da den kun baserer seg på betaltjenester og gjennom kabelnettverket, men sendte blant annet døgnet rundt under parlamentsvalget i april . Fjernsynet har tradisjonelt vært viktigere enn avisene for å engasjere massene i Italia, og i forhold til innbyggerne i Norge, leser derfor italienere lite aviser. Påvirkningen fra moderne TV-underholdning, Berlusconi og hans medier har de siste årene likevel ført til tabloidisering også i avisene. De største avisene heter La Repubblica, Il Messaggero, Il Sole 24 Ore, Corriere della Sera og La Stampa.Som mange andre steder i Europa, har internett fått stadig større plass som viktig informasjonskanal, særlig blant unge. == Kultur == Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; det skjeve tårn i Pisa. Colosseum, Castel Sant'Angelo, Forum Romanum og Pantheon i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m.m. er kjent over hele verden. Særlig er området Toscana beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over. Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som Dante Alighieri, Francesco Petrarca, Torquato Tasso og Ludovico Ariosto, og forfattere som Giovanni Boccaccio, Niccolò Machiavelli og Baldassare Castiglione fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som Filippo Brunelleschi, Leonardo da Vinci, Rafael, Sandro Botticelli, Fra Angelico og Michelangelo Buonarroti. Michelangelos freskoer i taket på Det sixtinske kapell i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen. === Musikk === Italia har lenge hatt en betydelig påvirkning på musikklivet i Europa og til dels verden. Dette gjelder særlig klassisk musikk, men også jazz og pop. ==== Folkemusikk ==== Italiensk folkemusikk har vært inspirert av musikk fra andre områder av Middelhavet og av Italias naboland. I hovedsak deles italiensk folkemusikk opp i fire stilarter: Middelhavsområdet (særlig den søritalienske), den sentralitalienske, den norditalienske og Sardinias folkemusikk.Middelhavsstilarten er som oftest både østlig modal og med melisma, det vil si at en stavelse synges, ofte lenge, over mange forskjellige toner. Det er også vanlig med et spent stemmebånd. Middelhavsfolkemusikk er nesten aldri flerstemt, bortsett fra i områder på Sicilia og i Basilicata som har albanskættet befolkning. Søritalienske episke sanger er gjerne lange med svært mange vers, og disse sangene er som oftest svært enkle, uten verken melisma eller stpent stemme.Norditaliensk folkemusikk er inspirert mer av europeisk musikk. Akkurat som middelhavsstilen, er den norditalienske stilen dominert av modalitet, men denne er mer høyeuropeisk, og med trekk av tonal musikk. Den har strengere forhold til rytme og strofisk inndeling enn i sør. I sterk motsetning til middelhavsstilen, er det så godt som ingen melisma, men flerstemmig musikk er vanlig og dype mansstemmer uten spent stemmebånd er vanlig. Norditaliensk folkemusikk mangler også den episke sangstilen til middelhavsstilen, men til gjengjeld har de mer tradisjonell ballade.Den sentraleuropeiske musikken er en slags blanding mellom de i utgangspunktet svært forskjellige stilartene. Som norditaliensk er den inspirert av fransk, keltisk og keltisk musikk, men den har også tatt mye fra den søritalienske stilen som har lånt fra arabisk, spansk og persisk musikk. I tillegg er den typiske italienske balladen spesielt særegen i sentral-Italia.Sardinsk folkemusikk er svært spesiell i europeisk sammenheng. De har fire- og femstemt flerstemmet sang, ofte med harde og dype toner. Musikken er preget av imitasjon av instrumenter. Det er nesten ikke solosang, med unntak av «mutu», som bruker modulasjon. ==== Opera ==== Opera ble skapt i Italia, og italienske komponister har drevet operaen frem i mesteparten av den klassiske musikken. Den har beveget seg fra greske syngespill til den florentinske, romerske, venetianske og til slutt napolitanske operastilen. Deretter ble den delt opp i opera seria og opera buffa. Etter et opphold da operaen ble sterkt forandret i tysktalende områder, kom den tilbake på begynnelsen av 1800-tallet til en bel canto-aktig stil med vekt på stemmen over orkesteret. Dette holdt seg til Giuseppe Verdis mer dramatiske stil og verismen til særlig Giacomo Puccini. ===== Barokk opera ===== Operaen ble skapt i Firenze, og det var særlig sirkelen av akademisk interesserte mennesker rundt grev Bardi kalt Camerata Fiorentina som spilte en viktig rolle i å definere den. Jacopo Peri skrev de første forsøkene på opera med Daphne (ikke bevart) i 1598 og L'Euridice i 1600. Jacopo Peri skrev de første forsøkene på opera med Daphne (ikke bevart) i 1598 og L'Euridice i 1600. Claudio Monteverdi var vesentlig i å utforme operaen, særlig med tanke på arier og instrumentering. og han fikk sangteksten i forsetet slik at melodien måtte tilpasse seg den. I operasammenheng viste han forståelse for balansen mellom tekst og musikk i de to praksiser kom godt med i operaen. Operaen fortsatte å utvikle seg i Firenze. Francesca Caccinis La liberazione di Roggiero dall'isola d'Alcina, fra 1625, blandet ballett og opera. Noe senere tok Roma over som operaens hovedsete, der resitativene ble mindre melodiske, mens ariene beholdt sin melodiske stil. Det var også i Roma at kastratsangere sang kvinnerollene. I Roma var blant annet Stefano Landi en aktiv operakomponist. Han skrev både operaer med religiøst og komisk tema, gjerne samtidig, som i Il Sant' Alessio eller pastorale og gresk-mytologiske tema som ved La morte d'Orfeo.I 1637 tok Venezia over. Byen satset på folkelige operaer, og bygget mange operahus. Operaene ble derfor skrevet for en mer folkelig smak. Mange likte ariene best, og ariene kunne ofte sette selve handlingen i bakgrunnen. Ledende operakomponister var Antonio Cesti og Francesco Cavalli, begge med særlig gresk mytologi som hovedtema. I 1675 tok Napoli over som den ledende operabyen i Italia, og forble dominerende i lang tid, delvis på grunn av Alessandro Scarlatti. I den napolitanske skole ble scenografien og sceniske virkemidler mindre viktig, mens sangen og melodien ble videreutviklet. Kvinner fikk synge, og dyktige kvinnelige sangere og kastrater gikk ofte under betegnelsen primadonna og primo uomo. Det var viktigere for mange å høre sangerne synge enn å følge handlingen. Dette medførte at sangerne kunne synge populære sanger fremfor å hjelpe historien videre.Enda operaen hadde blitt folkelig, eksisterte det et skille mellom de folkelige og de «seriøse» operaene, såkalte opera seria, særlig i århundreskiftet mellom det 17. og 18. århundre. Det dukket også fra 1710-årene opp en tredje opera, opera buffa, særlig gjort populær med Giovanni Battista Pergolesis La serva padrona internasjonal oppmerksomhet. ===== Klassisistisk opera ===== Italienske komponister hadde beskjeden suksess på 1700-tallet. Fra 1812 av kom imidlertid italiensk opera sterkt tilbake med Gioachino Rossini. Operaen hadde da mer eller mindre tilsidesatt opera seria. Syngespill og komisk opera dominerte. Rossini blandet imidlertid kunststilene. Hans første gjennombrudd var Otello, og i 1816 skrev, eventuelt resirkulerte, han Barberen i Sevilla. Barbereren og La Cenerentola fra året etter ble enorme suksesser, og Rossini ble den dominerende operakomponisten i samtiden. ===== Opera i Romantikken ===== Etter at Rossini relativt tidlig ga seg som operakomponist i 1830, tok andre italienere over, som Gaetano Donizetti (Anna Bolena etter 12 år i skyggen av Rossini) og Vincenzo Bellini (La Sonnabula). For Bellini ble dette noe av det siste han gjorde, mens Donizetti hadde 18 svært produktive år før han døde av syfilis. Donizetti og Bellini fortsatte begge i Rossinis bel canto-stil med vekt på sangernes bidrag, særlig for Donizettis del med L'elisir d'amore i 1832 og Lucia di Lammermoor i 1835. Mye forandret seg imidleritd med Giuseppe Verdi. Han ble mest kjent for sin evne til å skrive gode melodier og å fange rollefigurenes karakter, følelser og situasjon i dem. Verdi var også en realist, hans handlinger skulle som oftest forholde seg til denne verden, og ikke en mytisk verden med guder og monstre. Blant hans mest kjente operaer er Rigoletto, Il trovatore og La Traviata, men også Nabucco, Aïda og Otello ble svært store suksesser. I 1890 ble både de wagnerske eventyr og Verdis teaterstykker erstattet som dramatisk bakgrunn for operaer mer mer virkelighetsnære dramaer. Perioden innen opera ble kalt verismo. Den første kjente operaen i denne perioden var Pietro Mascagnis Cavalleria Rusticana («landsens ridderlighet»). To år senere kom Ruggero Leoncavallos Pagliacci («Klovnene»), og de to blir ofte spilt sammen. Begge er enaktere, og begge handler om sjalu ektemenn som begår drap i affekt. Hensiktsmessig eller ikke kan det virke som begge operaene manipulerer publikum til å holde med respektive klovnen og elskeren.Giacomo Puccini var en slags blanding av Verdis fokus på melodien og Wagners fokus på operaen som et helhetlig kunststykke. I tillegg var han påvirket av verismen. Hans mest kjente operaer inkluderer La bohème (1896), Madama Butterfly (1904) og Tosca (1900). ==== Annen klassisk musikk ==== Italia spilte fra tidlig av en viktig rolle i utviklingen av klassisk musikk. Giovanni da Palestrina og Orlando di Lasso var begge vesentlige renessansekomponister, særlig kjent for sine messer og motetter. Ser man bort ifra opera, var det først og fremst i andre halvdel av 1600-tallet at italiensk musikk igjen begynte å ta over. Det var særlig Arcangelo Corelli som dominerte med sine sonater for fiolin. Corelli var en svært dyktig fiolinist, men sonatene fokuserte mer på klang og melodi enn vanskelighetsgrad. Hans fiolinsonater, triosonater og concerti grossi ble spredt over hele Europa, og han hadde en stor innflytelse på senere fiolinkomponister.Etter at de verdslige kantatene ble stadig mer ettersøkt skrev operakomponisten Alessandro Scarlatti skrev over seks hundre kantater, og dominerte i den sammenheng. Imidlertid var det ikke kantatene, men concertoene som ble satset på av etterkommende komponister. Tomaso Albinoni og særlig Antonio Vivaldi langt på vei definerte concertoen og soloconcertoen. Blant de mest kjente er Vivaldis De fire årstidene. Her, som i de fleste andre concertoene, valgte Vivaldi en mer homofon stil, altså med en ledende melodistemme, mens de andre stemmene støtter opp om denne. I tillegg tok Domenico Scarlatti sonaten over i en mer leken form som passet bedre for Klassisismen.Etter barokken var det langt mindre klassisik musikk fra italienske komponister utover opera. Luigi Boccherini hadde noe suksess i Madrid, men han var ikke en dominerende komponist. Domenico Alberti var mest kjent for å ha stått bak alberti-bassen, en enklere og mer forutsigbar måte å spille bass på enn generalbass. Hans komposisjoner er i liten grad kjent. I tillegg til dette ble komponisten Vivaldi «glemt» frem til etter 2. verdenskrig. I Romantikken var særlig Niccolò Paganini en viktig skikkelse innen fiolinconcertoer og virtuos fremføring, og han inspiererte flere, deriblant Franz Liszt. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Det historiske sentrum i Firenze Piazza del Duomo, Pisa Det historiske sentrum i San Gimignano Det historiske sentrum i Siena Det historiske sentrum i Pienza Kulturlandskapsområdet Val d'Orcia Assisi, Chiesa di San Francesco og andre fransiskanersteder. Venezia og lagunen Byen Vicenza og de palladiske villaer i Veneto Byen Verona Castel del Monte Trulli (kalkstenshusene) i Alberobello Su Nuraxi di Barumini De arkeologiske stedene i Agrigento* Siracusa og gravområdet i Pantalica Sacri Monti (hellige fjell) i Piemonte og Lombardia Det historiske sentrum i Urbino* Den romerske Villa del Casale De eoliske øyer Villa Adriana, Tivoli Villa d'Este, Tivoli* Kirke og dominikansk kloster i Santa Maria delle Grazie med maleriet «Nattverden» av Leonardo da Vinci Crespi d'Adda Det arkeologiske området og den partiarktiske basilikaen i Aquileia* Portovenere, Cinque Terre og øyene (Palmaria, Tino og Tinetto) Sassi di Matera Napolis historiske sentrum Romas historiske sentrum, Vatikanstatens besittelser i Roma og San Paolo Fuori le Mura Det kongelige 1700-tallspalasset i Caserta med park, Vanvitelli-akvedukten og San Leucio-komplekset Tidige kristne monumenter i Ravenna Hellemalerier i Val Camonica De arkeologiske områdene i Pompeii, Herculaneum og Torre Annunziata Amalfikysten Cilento og Vallo di Diano nationalpark med de arkeologiske stedene Paestum og Velia samt Certosa di Padula Renessansebyen Ferrara og Po-deltaet Katedralen, Torre Civica og Piazza Grande, Modena Etruskiske graver i Cerveteri og Tarquinia Le Strade Nuove og Palazzi dei Rolli i gamlebyen i Genova Huset Savoias residenser i og omkring Torino Senbarokkstedene Caltagirone, Militello Val di Catania, Catania, Modica, Noto, Palazzolo, Ragusa og Scicl i Val di Noto (sydøstre Sicilia) Botanisk have i Padova Monte San Giorgio Byene Mantova og Sabbioneta Ferrovia Retica (jernbane) Dolomittene Europas store kurbadsteder – grenseoverskridende oppføring som omfatter Montecatini Terme i Italia sammen med Spa i Belgia, Vichy i Frankrike, Bath i Storbritannia, Karlovy Vary, Františkovy Lázně og Mariánské Lázně i Tsjekkia, Bad Ems, Baden-Baden og Bad Kissingen i Tyskland og Baden bei Wien i Østerrike – 2021 Padova Urbs picta: Scrovegni-kapellet utsmykket av Giotto og freskosykluser fra 1300-tallet – 2021 Portikoene i Bologna – 2021 Santa Maria delle Grazie med freskoen Nattverden av Leonardo da Vinci Villa del Casale Dens patriarkalske basilika i Aquileia Syracuse og Necropolis i Pantalica Urbøkeskoger i Karpatene og andre regioner i EuropaLongobards i Italy (Places of the Power) 568-774 E.Kr. Forhistoriske pæleboliger rundt Alpene Medici villaer og hager i Toscana Etna Landskapene med vingårder i Piemonte, Langhe-Roero og Monferrato Arabisk-normanniske Palermo og katedralkirkene i Cefalú og Monreale Venetianske forsvarsverk fra mellom 1500- og 1600-tallet, Stato da Terra – Vestlige Stato da Mar Ivrea, industriby fra1900-tallet Le Colline del Prosecco di Conegliano e ValdobbiadeneMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2001 – Det sicilianske dukketater «Opera dei Pupi» 2005 – Tenorsangen i den sardinske gjeterkulturen 2012 – Tradisjonelt fiolinhåndverk i Cremona 2013 – Store skulderbårne prosesjonsfigurer 2013 – Middelhavskjøkkenet 2014 – Dyrking av vindruer "vite ad alberello" i Pantelleria 2016 – Falkoneri 2019 – Celestinsk tilgivelsesfeiring2019 – Transhumance, sesongmessig driving av husdyr rundt Middelhavet og i alpene2020 – Kunsten av glassperler (Sammen med Frankrike) 2021 – Trøffeljakt == Referanser == == Eksterne lenker == (it) Offisielt nettsted (en) Italy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Italia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Offisiell turistinformasjon (no) Statistikk og andre data om Italia i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| uavhengighetfra = -

https://no.wikipedia.org/wiki/Immanuel_Kant

2023-02-04

Immanuel Kant

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dødsfall 12. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1804', 'Kategori:Epistemologer', 'Kategori:Fødsler 22. april', 'Kategori:Fødsler i 1724', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Moralfilosofer', 'Kategori:Opplysningstidens filosofer', 'Kategori:Personer fra Königsberg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske etikere', 'Kategori:Tyske filosofer', 'Kategori:Tyske fysikere', 'Kategori:Tyske matematikere', 'Kategori:Tyske politiske filosofer']

Immanuel Kant (født 22. april 1724 i Königsberg i Preussen, død 12. februar 1804) var en tysk filosof, og regnes som en sentral tenker innen moderne filosofi. Han grunnla den kritiske filosofien og utgav flere viktige verker, blant annet innen områdene etikk, metafysikk, epistemologi, estetikk, rettsfilosofi, astronomi og historie. Et av hans viktigste arbeider er Kritikk av den rene fornuft. Ifølge Kant er ikke mennesket et tabula rasa, men erkjenner verden med både sansene og fornuften. Kant var pliktetiker og formulerte en allmenngyldig, etisk leveregel, det kategoriske imperativ. Han er også kjent for sin oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv», et aspekt ved hans transcendentale idealisme. Hans sosiale og politiske filosofi skilte seg fra noen idealer i opplysningstiden. Premisset i Kants er at «enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenelig med en tilsvarende frihet for alle andre.»Kants ideer påvirket mange tyske tenkere i samtiden. Han bidro også til å ta filosofien videre fra diskursen mellom empirister og rasjonalister. Filosofer som Fichte, Schelling, Hegel og Schopenhauer bygget videre på det kantianske systemet og utviklet den tyske idealismen.

Immanuel Kant (født 22. april 1724 i Königsberg i Preussen, død 12. februar 1804) var en tysk filosof, og regnes som en sentral tenker innen moderne filosofi. Han grunnla den kritiske filosofien og utgav flere viktige verker, blant annet innen områdene etikk, metafysikk, epistemologi, estetikk, rettsfilosofi, astronomi og historie. Et av hans viktigste arbeider er Kritikk av den rene fornuft. Ifølge Kant er ikke mennesket et tabula rasa, men erkjenner verden med både sansene og fornuften. Kant var pliktetiker og formulerte en allmenngyldig, etisk leveregel, det kategoriske imperativ. Han er også kjent for sin oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv», et aspekt ved hans transcendentale idealisme. Hans sosiale og politiske filosofi skilte seg fra noen idealer i opplysningstiden. Premisset i Kants er at «enhver borger skal tilkjennes så mye frihet som er forenelig med en tilsvarende frihet for alle andre.»Kants ideer påvirket mange tyske tenkere i samtiden. Han bidro også til å ta filosofien videre fra diskursen mellom empirister og rasjonalister. Filosofer som Fichte, Schelling, Hegel og Schopenhauer bygget videre på det kantianske systemet og utviklet den tyske idealismen. == Biografi == Hele sitt liv levde og virket Kant ved Albertina-universitetet i Königsberg, i Øst-Preussen. Kants tilværelse er berømt for det absolutte fravær av dramatiske eller spektakulære begivenheter; han var håndverkersønn, vokste opp i fattige kår i en kalvinistisk familie, men fikk adgang til de høyere utdannelsesinsitusjoner takket være en åpenlys begavelse. Selv om det kanskje ikke kan fortelles mange historier om Kants liv, har hans innflytelse på filosofien vært kolossal, og hans verker leses og kommenteres stadig flittig, ikke blott som historiske kuriositeter, men som vektige gjennomganger av relevante problemstillinger i forhold til menneskets tenkning. Kant tok doktorgraden (promosjon) i 1755. Deretter var han dosent (privatdosent) før han etter 15 år, 1770, ble professor i matematikk, senere skiftet han over til metafysikk og logikk. Han foreleste også over geografi, antropologi, naturlig teologi, moralfilosofi og naturrett. I 1794 fikk han problemer med prøyssiske myndigheter etter å ha fremsatt sin religionsfilosofi i skriftet Religion innenfor fornuftens grenser (1792). == Filosofi == Kant er antagelig mest berømt for to ting. Det ene er hans forsøk på å oppstille en allmenngyldig etisk leveregel, som han kalte det kategoriske imperativ. Han formulerte det på flere måter, men den mest kjente er nok denne: «Jeg skal alltid handle slik at den regelen jeg handler etter kunne gjelde som allmenn lov». Det andre er hans oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv» (et aspekt ved hans transcendentale idealisme). Innen etikken er Kant kjent som pliktetiker og for å ha formulert det kategoriske imperativ. Den vanligste formuleringen av dette lyder: «Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.» Det er vanlig å disponere Kants filosofi etter de tre hovedspørsmål fra hans Kritikk av den rene fornuft, samt ett tilleggsspørsmål. Vi kan videre si at disse spørsmålene i sin tur refererer til hans hovedverker: 1. Hva kan jeg vite? (Was kann ich wissen?)Metafysikken (epistemologi/Erkjennelsesfilosofi): Kritik der reinen Vernunft (Kritikk av den rene fornuft, 1781) som Kant selv benevner som transcendental idealisme. 2. Hva skal jeg gjøre? (Was soll ich tun?)Moralen (Etikk / Moralfilosofi): Grundlegung zur Metaphysik der Sitten (1785), Kritik der praktischen Vernunft (Kritikk av den praktiske fornuft, 1788), Die Metaphysik der Sitten (1797) 3. Hva kan jeg håpe på? (Was darf ich hoffen?)Religionen (Religionsfilosofien): Religion innerhalb der Grenzen der bloßen Vernunft (1792), Zum ewigen Frieden (Til den evige fred, 1795) 4. Hva er mennesket? (Was ist der Mensch?)Antropologien: Anthropologie in einer pragmatischer Hinsicht (1799) == Sitater == «Aufklärung ist der Ausgang des Menschen aus seiner selbstverschuldeten Unmündigkeit. Unmündigkeit ist das Unvermögen sich seines Verstandes ohne Leitung eines anderen zu bedienen.» «Handle so, dass die Maxime deines Handelns jederzeit zugleich als Prinzip einer allgemeinen Gesetzgebung gelten könnte.»(«Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.») «Handle so, dass du die Menschheit, sowohl in deiner Person als in der Person eines jeden anderen jederzeit zugleich als Zweck, niemals bloß als Mittel brauchst.» == Bibliografi == (1746) Gedanken von der wahren Schätzung der lebendigen Kräfte (1755) Neue Erhellung der ersten Grundsätze metaphysischer Erkenntnisse; Doctoral Thesis: Principiorum primorum cognitionis metaphysicae nova dilucidatio (1755) Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels (1756) Monadologia Physica (1762) Die falsche Spitzfindigkeit der vier syllogistischen Figuren (1763) Der einzig mögliche Beweisgrund zu einer Demonstration des Daseins Gottes (1763) Versuch den Begriff der negativen Größen in die Weltweisheit einzuführen (1764) Beobachtungen über das Gefühl des Schönen und Erhabenen (1764) Über die Krankheit des Kopfes (1764) Untersuchungen über die Deutlichkeit der Grundsätze der natürlichen Theologie und der Moral (1766) Träume eines Geistersehers (1770) De mundi sensibilis atque intelligibilis forma et principiis (1775) Über die verschiedenen Rassen der Menschen (1781) Kritik der reinen Vernunft, 1. udgave. (1783) Prolegomena zu einer jeden künftigen Metaphysik (1784) Beantwortung der Frage: Was ist Aufklärung? (1784) Idee zu einer allgemeinen Geschichte in weltbürgerlicher Absicht (1785) Grundlegung zur Metaphysik der Sitten (1786) Metaphysische Anfangsgründe der Naturwissenschaft (1787) Kritik der reinen Vernunft, 2. og forbedrede udgave («Zweite hin und wieder verbesserte Auflage»). (1788) Kritik der praktischen Vernunft (1790) Kritik der Urteilskraft (1793) Religion innerhalb der Grenzen der bloßen Vernunft (1795) Zum ewigen Frieden (1797) Metaphysik der Sitten (1798) Anthropologie in pragmatischer Hinsicht (1798) Der Streit der Fakultäten (1800) Logik (1803) Über Pädagogik (1804) Opus Postumum == Referanser == == Litteratur == Svendsen, Lars Fr. H. (2009). «Immanuel Kant». Liberalisme. Politisk frihet fra John Locke til Amartya Sen. Oslo: Universitetsforlaget. s. 53–73. ISBN 978-82-15-01267-4. == Eksterne lenker == (no) Immanuel Kant i Store norske leksikon «Immanuel Kant», fra filosofi.no «Immanuel Kant», fra Stanford Encyclopedia of Philosophy (engelsk) «Immanuel Kant», fra Internet Encyclopedia of Philosophy (engelsk) Immanuel Kant, «Critique of Pure Reason» (1787) (engelsk)

Immanuel Kant (født 22. april 1724 i Königsberg i Preussen, død 12.

https://no.wikipedia.org/wiki/Islam

2023-02-04

Islam

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Arabiske ord og uttrykk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Islam', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']

Islam (arabisk: الإسلام DIN: al-ʾislām; uttale ) er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene. Den som bekjenner seg til islam kalles en muslim. Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 e.Kr.) eksempel (hadith) og lære (sunnah), som han forkynte på Den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus. I likhet med blant annet jødedommen og kristendommen regnes islam som en av de abrahamittiske religionene, og i likhet med kristendommen er islam en misjonerende religion. Muslimer tror Gud Allah (arabisk: الله; Allāh ) på arabisk, gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Allahs siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam. I dag er islam den nest største religionen i verden etter kristendommen med mellom 1,3 og 1,7 milliarder tilhengere, og i Norge med ca. 2 % av befolkningen (se islam i Norge). Ifølge en rapport fra The Pew Forum on Religion and Public Life var det 1,57 milliarder muslimer i verden i 2009. Noe som utgjør en fjerdedel av verdens befolkning.

Islam (arabisk: الإسلام DIN: al-ʾislām; uttale ) er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene. Den som bekjenner seg til islam kalles en muslim. Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 e.Kr.) eksempel (hadith) og lære (sunnah), som han forkynte på Den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus. I likhet med blant annet jødedommen og kristendommen regnes islam som en av de abrahamittiske religionene, og i likhet med kristendommen er islam en misjonerende religion. Muslimer tror Gud Allah (arabisk: الله; Allāh ) på arabisk, gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Allahs siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam. I dag er islam den nest største religionen i verden etter kristendommen med mellom 1,3 og 1,7 milliarder tilhengere, og i Norge med ca. 2 % av befolkningen (se islam i Norge). Ifølge en rapport fra The Pew Forum on Religion and Public Life var det 1,57 milliarder muslimer i verden i 2009. Noe som utgjør en fjerdedel av verdens befolkning. == Etymologi == Roten til ordet «islam» er den arabiske trikonsonantiske roten S-L-M (س-ل-م; Sīn-Lām-Mīm), et arabisk morfem hvis basale betydning er «trygghet»/«fred». En avledning av denne roten er verbet «aslama», som betyr «å akseptere»/«å overgi seg»/«å underkaste seg». Islam er et «verbalsubstantiv» avledet av verbet «aslama» og betyr bokstavelig «aksept»/«overgivelse»/«underkastelse». I denne sammenheng aksept av, overgivelse til og underkastelse under Allah. Roten til ordet «muslim» ligger i samme trikonsonantiske rot som islam, س-ل-م, og er «verbalsubstantivet» av verbet salima, som har en mer spesifikk betydning av «å underkaste seg» enn verbet «aslama». Muslim betyr bokstavelig «en som hengir seg», igjen med innforstått henvisning til Allah. Andre arabiske ord avledet fra س-ل-م: Salām, betyr «fred», som også er en del av en vanlig hilseform, As-Salāmu alaykum (Fred være med deg). As-Salām («Freden») er et av Allahs 99 navn beskrevet i Koranen. Salāmah, som betyr trygghet, som ved avskjeder brukes til å si «farvel», med «ma' as-salāmah» ([gå] i trygghet). == Troslære == Ifølge islamsk lære sendte Allah sitt siste budskap til menneskeheten gjennom profeten Muhammed, og Muhammed er derfor den siste av Allahs profeter. Som muslim mener man at Allah åpenbarte sitt budskap gjennom den hellige Koranen, og at Koranen er Allahs ord som han dikterte til profeten Muhammed gjennom engelen Gabriel. Koranen regnes i islam som en fullkommen og feilfri, siste åpenbaring til menneskeheten som vil være gyldig til Dommedag. Muslimer mener at islams budskap er det samme budskapet som alle Allahs tidligere profeter forkynte, fra Adam, via Moses og Abraham til Jesus, og dermed at både jødedommen og kristendommen er basert på Allahs ord, men at det opprinnelige budskapet over tid enten ble bevisst fordreid, misforstått eller tapt. Muslimer tror også, i motsetning til jøder og kristne, at alle folkeslag har blitt sendt profeter fra Allah. Innholdet i troslæren utviklet seg gjennom Muhammeds levetid. I den første tiden i Mekka lå vekten i profetens budskap på nødvendigheten av omvendelse til den ene Allah og personlig ansvar for egne handlinger. Omvendelse var nødvendig fordi dommedag var nær og alle ville da bli dømt av Allah selv, enten til frelse i paradis eller evig fortapelse i helvete. Senere, da profeten bygget et statssamfunn i Medina, tilkom elementer som omfatter samfunnsorganisering og politikk. På denne måten omfatter islam både forpliktelser overfor Allah og mennesker. Det har derfor blitt vanlig å si at islam omfatter både religion og politikk. === Det islamske gudsbegrepet === Et av de viktigste dogmene i islam er troen på Allahs enhet, en absolutt, ikke-relativistisk og ikke-pluralistisk monoteisme som muslimer setter i skarp kontrast til alle former for polyteisme og treenighetslæren som de fleste kristne tror på. Denne absolutte monoteismen er innfelt i den første av islams fem søyler, trosbekjennelsen Shahadah. Det arabiske ordet for den ene allmektige gud er Allah (الله). Allah er bestemt form for ordet «illah» (al-illah), som betyr gud, og «Allah» blir dermed «guden» eller gud direkte oversatt til norsk. Forskjellen mellom de to er at på arabisk brukes «illah» om en hvilken som helst guddom, og den ubestemte formen antyder at det finnes flere av dem, mens i formen «Allah» ligger meningen «den ene, eneste gud». Allah er således ikke noe spesifikt egennavn på muslimenes gud, men det samme ordet for gud som også brukes av kristne arabere, og som derfor også brukes om kristendommens gud i de arabiske oversettelsene av Bibelen og Det nye testamentet. Dogmet om Allahs allmakt innebærer også en forestilling om Allah som alle tings årsak. Denne posisjonen innebærer en klassisk problemstilling: determinisme. Dersom Allah er alle tings årsak, hvordan kan individer da være ansvarlige for egne handlinger? Problemstillingen har ført til omfattende teologiske utlegninger og diskusjoner, hvor enkelte har forsøkt å myke opp «allmakten» til fordel for menneskets frie vilje. Likevel er det det absolutte allmaktsdogmet med tilhørende determinisme som er det dominerende blant de fleste teologer.Forskjellige islamske retninger har forskjellig syn på avbildning av levende vesener (se billedforbud), men alle forbyr billedlig fremstilling av Allah. På tross av vers i Koranen som forteller at Allah sitter, Allah ser, lytter osv., er den islamske gudsforestillingen abstrakt. Derfor mener muslimer at avbildninger av Allah er en form for avgudsdyrkelse (se idolatri) ved at bildet eller figuren blir det sentrale i tilbedelsen. Fordi Allah er abstrakt er også enhver form for avbildning meningsløs, og utelukkende en måte for menneske å skape en gud i sitt eget bilde. === Koranen og andre hellige tekster === Utdypende artikkel: Koranen Koranen er det sentrale religiøse skriftet i islam, og regnes som Allahs bokstavelige, uforandrete ord. Ordet «Koran» betyr «resitasjon», og selv om Koranen kalles en bok, refererer generelt muslimer til ordene og budskapet i et abstrakt, og ikke et fysisk eksemplar av boken når de snakker om Koranen. De fleste moderne sekulære akademikere er enige i at dagens Koran i hovedsak er lik den Koran-utgaven som ble samlet et drøyt tiår etter Muhammeds død (632). Teksten i Koranen er ikke organisert kronologisk, i den rekkefølgen Muhammed skal ha mottatt åpenbaringen, men etter lengden på suraene (kapitlene). De lengste er plassert først og de korteste sist. Grovt sett innebærer dette en slags omvendt kronologi. Både klassiske islamske og moderne tekststudier har imidlertid etablert en kronologi som oppgis i en del Koran-utgaver. Muslimer behandler fysiske eksemplarer av Koranen med stor respekt, og utfører den rituelle rensingen «wudu» som før bønn, før de rører den. De fleste muslimer kan deler av Koranen utenat, og en muslim må kunne det for å utføre bønnen (salah) riktig. Muslimer mener at bare den originale Koranen på arabisk er Allahs perfekte åpenbaring, fordi oversettelser alltid er ufullkomne på grunn av oversettelsesfeil, forskjeller i hva slags ord som eksisterer på forskjellige språk, og forskjeller i nyanser av betydningen av ord på forskjellige språk. Oversettelser mangler også den rytmen og poesien som eksisterer i originalen. Oversettelser blir derfor ofte ikke kalt «Koranen», men «Tolkning av meningen i Koranen» eller lignende. === Profeten Muhammed === Muhammed var en arabisk religiøs og politisk leder som spredte islams budskap på begynnelsen av 600-tallet. Muslimer ser på ham som den siste og største av Allahs profeter. Muslimer mener ikke at Muhammed grunnla en ny religion, men at han gjeninnførte det opprinnelige budskapet til alle tidligere profeter, som med tiden enten hadde blitt bevisst forvridd, misforstått eller tapt. Muslimer ser på Koranen som hans profetiske mirakel. Muslimer mener Muhammed som Allahs profet ikke kunne begå alvorlige synder, men det er uenighet om hvorvidt han kunne begå mindre synder, eller gjøre feil. Generelt mener sunnier at siden Muhammed og de andre profetene var mennesker, og ikke guddommelige vesener, kan de ha begått enkelte feilgrep og begått små synder i dagliglivet, uten at dette har innvirkning på perfeksjonen i deres virke som Allahs sendebud. Sjiaer derimot mener at Muhammed og de andre profetene var immune mot både store og små synder, og at Allah ga dem tilgang til fullkommen kunnskap som gjorde at de var immune mot å gjøre feil også. Dette ufeilbarlighetsdogmet finnes også i visse sunni-denominasjoner, men forskere mener det oppstod i sjia-retningen av islam, og sjiaer mener denne ufeilbarligheten også strekker seg til Muhammeds familie. === Hadith og Sunnah === Utdypende artikler: Hadith og SunnahSunnah i islamsk teologi er Muhammeds eksempel (og for sjiamuslimer også hans etterkommere gjennom hans datter Fatima og Ali ibn Abi Talibs eksempel). Kilden til Sunnah er Hadith, og for noen denominasjoner også praksisen til de første muslimer i Medina. Hadith er fortellinger om Muhammeds ord og handlinger, og etter Koranen er hadithsamlinger de viktigste religiøse skrifter for de fleste muslimer. I motsetning til hva de mener om Koranen mener de fleste moderne sekulære akademikere at selv om de fleste hadith utvilsomt har en kjerne av sannhet, er de ikke troverdige som autoritative historiske kilder, i og med at de fleste ble nedskrevet lenge etter profeten Muhammeds død, og det utvilsomt var utallige muligheter og grunner for forskjellige grupper til å forfalske eller forandre fortellinger. De fleste islamske tradisjoner og religiøse forskrifter er basert like mye på Hadith og Sunnah som på Koranen, og hvilke Hadith som telles som troverdige og hvilke som telles som forfalskninger er det største grunnlaget for uenighet mellom islams forskjellige denominasjoner. === Frelse og Dommedag === Et grunnleggende dogme i islam er troen på dommedag (Qiyamah), da muslimer tror at Allah vil vekke alle mennesker som har levd fra de døde og holde dem ansvarlig for sine handlinger i livet. Alle mennesker vil da enten bli sluppet inn i paradis eller dømt til helvete. Muslimer tror ikke at helvete nødvendigvis betyr evig fortapelse og det er splittelse blant muslimer om hvorvidt noen faktisk vil bli dømt til helvete for evig tid. Helvete i islam har dermed flere likhetstrekk med Skjærsilden i katolsk teologi, og mennesker som har syndet vil først måtte gjennomgå en renselsesprosess i helvete før de får komme inn i paradis. Muslimer tror heller ikke at noen fortjener å komme til paradis, uansett hva deres handlinger på jorden må ha vært. Ifølge islam er ingen mennesker perfekte, og ingen har derfor krav på å få adgang til Allahs rike. Evig frelse avhenger utelukkende av Allahs barmhjertighet, som blir beskrevet som uendelig. == Islamske leveregler og gudstilbedelse == === Tidebønner === Muslimer plikter å be fem tidebønner (Salah) hver dag. Tidebønnene utføres vendt mot Mekka, etter et systematisk rituale. Tidebønnene er: Fajr – Mellom morgengry og soloppgang. Dhuhr – Mellom middag og starten av Asr. Asr – Mellom «når skyggen til en gjenstand er like lang som høyden til gjenstanden, pluss lengden ved middag» og solnedgang. Maghrib – Mellom solnedgang og skumring. Isha'a – Mellom skumring og morgengry. === Fredagsbønnen === På fredag utgår Dhuhr-bønnen og fredagsbønnen (Jumu'ah) bes i stedet. Menn plikter å be fredagsbønnen i moskéen og den er et viktig samlingspunkt i de fleste muslimske samfunn. Fredagsbønnen etterfølges av en preken fra imamen i moskéen. === Sharia og Fiqh === Sharia vil si å anvende islam til å regulere samfunnet. Ifølge islam skal samfunnets lover uttrykke Allahs vilje i alle forhold. Islam trekker i utgangspunktet ikke noen grenser mellom spesifikt religiøst og sekulært liv. Derfor dekker ikke sharia bare religiøse ritualer, men også mange aspekt ved dagliglivet. Derfor mener de fleste muslimske lærde at sharia må være et hvert muslimsk samfunns lov, og grunnlaget for statens lovgivning.Fiqh tilsvarer den religiøse lovens jus og er de islamske lærdes fortolkning av hva sharia er. Kilden til og fortolkningene av sharia er noe forskjellig hos de ulike trosretningene. Det er fire hovedkilder til tolkningen av sharia: Koranen Sunna, slik denne kommer til uttrykk i Hadith Ijma QiyasSunna betyr «tradisjon» og viser til uttalelser og handlinger profeten (eller hans nærmeste) kom med eller gjorde, men som ikke er inkludert i Koranen. Beretningene om disse uttalelsene og hendelsene kalles hadith. Det er titusenvise av hadith i en rekke forskjellige samlinger. Disse hadithsamlingene har for mange teologer blitt en like autoritativ kilde til forståelsen av sharia som Koranen. I tillegg til disse tekstkildene er ijma og qiyas to avgjørende tolkningsprinsipper. Ijma er de lærdes konsensus om hva en riktig tolkning er. Det de lærde er enige om, er derfor en rikig tolkning. Qiyas er et prinsipp om å tolke ved hjelp av analogier. For eksempel finnes det ikke et generelt alkoholforbud i Koranen, men et forbud mot å drikke saften av gjærede druer. Ved hjelp av analogiprinsippet, hvor det vesentlige i forbudet mot å drikke vin – altså forbudet mot beruselse, generaliseres til et forbud mot alkohol. Qiyas innebærer en betydelig begrensning av den menneskelige fornuft i tolkningen og forståelsen av Allahs vilje (dvs. sharia). Det er fire hovedfortolkninger innen sunni-islam, som kalles lovskoler. De har navn etter sine opphavsmenn Shafi'i, Hanafi, Hanbali og Maliki. Sjia-muslimenes hovedskole, Jafaari, skiller seg i noen detaljer fra sunni-lovskolene. Sharia dekker alle områder i livet, fra politikk og krig til daglige problemstilling. Sharia ligger til grunn for statens lovverk i de aller fleste muslimske land, men få muslimske lands lovverk er i fullt samsvar med tradisjonelle fortolkninger av sharia. Det har til alle tider vært stor debatt blant muslimer om hvilke kulturelle regler i muslimske land som er påbudt av sharia, og hvilke som er basert på tradisjon, eller som åpner for fleksibilitet i forhold til forskjellige omstendigheter og forskjellige tider. === Renslighet === Islam har mange regler for både praktisk og rituell hygiene. Islamsk hygiene omfatter den rituelle vasken av hender, føtter, armer, ben, hode og ansikt før bønn eller andre religiøse handlinger, og hygieniske tiltak etter «urene» handlinger som toalettbesøk, samleie, kontakt med skitne gjenstander og så videre. Den omfatter også generelt hygienisk vedlikehold av kroppen som regelmessige bad, klipping av negler og hår og så videre. === Spiseregler === Muslimer følger i likhet med flere andre religioner visse regler for hva de kan spise og drikke. Det som muslimer kan spise og drikke kalles halal (tillatt), det de ikke kan spise og drikke kalles Haram (forbudt). Mat og drikke som er «Haram» inkluderer: Alkoholholdig drikke (det finnes teologiske retninger som tillater alkohol som ikke er laget av druer – som øl, whisky og lignende) Blod Kjøttet til kjøttetende og altetende dyr som griser, aper, hunder og katter. (Dyr som spiser fisk telles ikke som kjøttetere) Kjøtt som ikke er slaktet på lovlig måte i Allahs navn. === Moskeer === Utdypende artikkel: Moské En moské eller «masjid» på arabisk, er muslimers gudshus. Moskeens hovedfunksjon er som et sted hvor muslimer kan samles for å be, men er også viktig som en læringsinstitusjon. Muslimer mener den første moskeen var Kaaba, og at den ble bygd av Abraham. Moskeer står generelt for de fremste eksemplene for islamsk arkitektur. === Helligdager === De viktigste helligdagene i islam er id al-fitr som markerer avslutningen av fastemåneden ramadan, og id al-adha samtidig med den årlige pilegrimsreisen hajj. Andre islamske helligdager inkluderer profeten Muhammeds fødselsdag «Al-Mawlid Al-Nabawwi», og dagen da muslimer tror Muhammed dro til paradis via Jerusalem «Al-isra wa-l-miraj». Sjiamuslimer feirer også dagen de mener Muhammed erklærte Ali ibn Abi Talib som sin etterfølger «Id ul-Ghadir». === Frafalne === Enkelte hadithtekster argumenterer for dødsstraff for frafalne (apostasi), selv om dette ikke nevnes i Koranen. Selv om dødsstraff for apostasi er fjernet i de fleste muslimske land vil det oftere ha sivilrettslige konsekvenser: tap av arverett og rett til eiendom. Noen steder behandles apostasi som blasfemi («gudsbespottelse»), og i Pakistan ble det i 1985 innført dødsstraff for blasfemi. Reaksjonene på frafall begrunnes med at islam, historisk sett, ikke bare er en religion, men også en sosial og politisk orden. Dødsstraff gjelder likevel ikke for kvinner. Blant land som praktiserer dødsstraff for frafalne er Saudi-Arabia, Pakistan og Iran. I vestlige land som Norge utsettes frafalne for sosial utfrysing. == Trosretninger == Det store flertallet av muslimer tilhører de to hovedgruppene Sunniislam og Sjiaislam. === Sunni === Utdypende artikkel: SunniislamEt klart flertall av muslimer faller under betegnelsen «sunni». Navnet «sunni» kommer fra «Sunnah», og sunnah har en viktig posisjon i sunniislam. Sunniislam kom etter hvert til å bestå av fire tradisjonelle madhaber (lovskoler); Maliki, Shafi'i, Hanafi, og Hanbali. Alle fire anerkjenner de andres legitimitet, og en sunnimuslim kan fritt velge hvilken madhab som han (eller hun) velger å følge. I nyere tid har det vokst frem en ny ortodoks bevegelse innenfor sunni-islam, Salafismen. Mange salafister velger å ikke kategorisere seg selv som en del av noen av de fire tradisjonelle lovskolene. Salafistene mener islam har blitt forurenset av ikke-islamske ideer og oppfinnelser gjennom århundrene. Mange salafister ønsker å gjenopprette den opprinnelige islam slik den fremsto på Muhammeds egen tid, andre mener islam må tilpasses den moderne verden uten å tape sin kjerne og sine tradisjoner. === Sjia === Utdypende artikkel: SjiaislamSjiamuslimer er den nest største grenen av islam, og skiller seg fra sunnier ved at de forkaster legitimiteten til de tre første kalifene. De mener profetens fetter og svigersønn, Ali ibn Abi Talib, og hans etterkommere er de rettmessige herskerne i islam. Sjiaislam utviklet seg ut fra denne uenigheten over hvem som skulle lede muslimene etter Muhammeds død. Sjia-muslimene mener Muhammed utnevnte Ali til etterfølger, noe som avvises av sunnimuslimer. Sjiaene anerkjenner en del forskjellige hadit-samlinger fra sunniene og har en del egne religiøse regler og tradisjoner. Sjiaislam forekommer i flere varianter. === Sufisme === Utdypende artikkel: SufismeSufisme er en fellesbetegnelse for islamsk mystisisme og brukes på både sjia- og sunnimuslimske grupperinger. Et flertall av sunnimuslimer regner sufisme/tassawuf som en integrert del av sunniislam. Noen av de mest kjente sufi-brorskapene er Qadiri, Naqshbandi, Suhrawardi, Shadhili, Chishti og Rifa‘i. En sufilærd kan ofte ha tilknytning til flere brorskap. Sufier legger generelt større vekt på det indre spirituelle aspektet ved religiøsitet enn etterfølgelse av religiøse regler. Sufier mener at det å kontrollere sitt eget ego og gi slipp på selvpålagte mentale begrensninger er nødvendig for virkelig å kunne akseptere og underkaste seg Allah. Forskjellige meditasjonsteknikker og ritualer som har som mål å overgi kropp og sjel til guds vilje: å bli ett med Allah er et viktig element i mange sufigrupperinger. == Islams trosartikler == Sunnimuslimer oppsummerer islams viktigste prinsipper og handlinger i fem søyler og seks trosartikler, mens Sjiamuslimer deler dem opp i fem røtter og ti grener. === Islams fem søyler === Utdypende artikkel: Islams fem søylerI sunniislam uttrykkes den islamske trospraksis i fem søyler. Trosbekjennelsen regnes som den første og viktigste. Trosbekjennelsen (Shahadah) – den forpliktende bekjennelsen at «Det finnes ingen gud unntatt Allah, og Muhammed er Hans sendebud» Bønnen (salah) – fem daglige rituelle tidebønner. Almissen (zakat) – pålegg om å betale av sine eiendeler til fordel for fattige og syke. Velferdsskatten utgjør 2,5 % av formuen Fasten (sawm) – Den månedslange fasten som gjennomføres i Ramadan er både en viktig tradisjon som preger muslimske samfunn og et uttrykk for tilbedelse, renselse og konsentrasjon. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang Pilegrimsreisen (hajj) – alle troende muslimer pålegges å foreta en pilegrimsreise til Mekka minst én gang i løpet av livet. Pilegrimsreisen til Mekka foretas i det islamske års 12. måned – diil-hajj. === Islams seks trosartikler === I sunniislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i seks trosartikler. Allahs enhet (Tawhid) – Troen på den ene Gud, og forkastelsen av alle andre guddommer. Englene (Mala'ika) – Troen på englene skapt for å tjene Allah. De hellige skriftene (kutub) – Troen på De hellige skrifter. Profetene (nabi og Rasool) – Troen på profetene, sendt fra Allah for å rettlede menneskene. Dommedag (Qiyâmah) – Troen på dommedag og oppstandelsen, da alle mennesker vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger på jord. Skjebne (Qadr) – Troen på Skjebnen, at alt som skjer i denne verden er forutbestemt. === Islams fem røtter === I Sjiaislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i fem røtter. Allahs enhet (Tawhid) – Troen på den ene Gud, og forkastelsen av alle andre guddommer. Allahs rettferdighet (Adalah) – Troen på Allahs rettferdighet. Profetenes ufeilbarighet (Nubuwwah) – Troen på profetenes ufeilbarlighet. Imamatet (Imāmah) Troen på at gud har valgt visse mennesker til å lede de troende, og at profene velger en etterfølger til å lede de troende. Dommedag (Qiyâmah) – Troen på dommedag og oppstandelsen, da alle mennesker vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger på jord. === Islams ti grener === I sjiaislam uttrykkes den islamske trospraksis i ti grener. Bønnen (salah) – Fem daglige rituelle tidebønner. Fasten (sawm) – Den månedslange fasten som gjennomføres i Ramadan er både en viktig tradisjon som preger muslimske samfunn og et uttrykk for tilbedelse, renselse og konsentrasjon. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang Pilegrimsreisen (hajj) – Alle troende muslimer pålegges å foreta en pilegrimsreise til Mekka minst én gang i løpet av livet. Pilegrimsreisen til Mekka foretas i det islamske års 12. måned – diil-hajj. Almissen (zakat) – Pålegg om å betale av sine eiendeler til fordel for fattige og syke. Velferdsskatten utgjør 2,5 % av formuen Femtedel (Khums) – Betaling av en femtedel av inntekter til det islamske samfunnet. Bestrebelse (Jihad) – Den store jihad; kampen mot ondskapen i en selv, og den lille jihad; kampen mot fiender av islam. Oppmuntring (Amr-Bil-Ma'rūf) – Oppmuntre andre til å gjøre gode handlinger. Overtaling (Nahi-Anil-Munkar ) – Overtale andre til ikke å gjøre onde handlinger. Kjærlighet til Ahl al-Bayt (Tawalla) – Å elske profeten Muhammeds familie. Hat til fiender av Ahl al-Bayt (Tabarra) – Å kutte alle forbindelser med fiender av profeten Muhammeds familie. == Historie == Utdypende artikkel: Islams historie === Muhammed (570-632) === Muhammed ble født i Mekka i år 570, og i år 610, 40 år gammel, fikk han en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap offentlig i Mekka. Men hans budskap og økende oppslutning førte raskt til konflikter med makteliten i Mekka, og i år 622, etter en forespørsel fra klanoverhodene i oasen Yathrib (Medina) om å megle i en årelang klanfeide, utvandret Muhammed til Medina med mange av sine tilhengere. Denne utvandringen markerer starten på islamsk tidsregning. Konflikten i området ble raskt løst ved at det store flertallet av oasens innbyggere innen kort tid konverterte til islam, og ved at Muhammed utarbeidet en grunnlov for oasen som skapte en likeverdig føderasjon mellom stammene. Da flertallet av stammene konverterte til islam ble Muhammed oasens leder, og han gikk raskt inn i allianser med nabostammer. I Mekka så man på dette som en stor trussel mot seg, og de erklærte krig mot Medina. Over de neste årene møttes partene på slagmarken tre ganger, hvorav muslimene vant to og en endte uavgjort, og muslimene utvidet sin innflytelse i regionen. Etter at muslimene ble hindret i å utføre en pilegrimsreise til Mekka i år 628, inngikk partene en våpenhvile. Muslimer og mekkanere kunne for første gang på år møtes fritt, og nok en gang begynte mekkanere å konverterte til islam. Men konflikten mellom makteliten i Mekka og muslimene fortsatte å ulme under overflaten, og i år 630, etter at allierte av Mekka angrep en klan alliert med muslimene, presenterte Muhammed mekkanerne for et ultimatum. De ble gitt tre alternativer: Betale erstatning for de som døde i angrepet. Fordømme angrepet og bryte alle bånd med gjerningsmennene. Erklære at våpenhvilen var over.Mekkanerne valgte å erklære våpenhvilen for over, men Muhammeds tilhengerskare hadde vokst betraktelig siden våpenhvilen ble inngått, og muslimene marsjerte mot Mekka med en styrke på titusen mann ifølge muslimske kilder. Mekkanerne overga seg straks og flertallet av innbyggerne konverterte til islam, når muslimene inntok byen. Med Mekkas fall, var muslimene blitt den dominerende makten på Den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til islam. Innen Muhammeds død i år 632, hadde islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak. === De fire første kalifene (632-661) === Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker, møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort men opphetet diskusjon valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar som leder og han ble den første kalifen. Både møtet og valget av Abu Bakr er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom Sjia- og Sunnimuslimer. Abu Bakrs regjeringstid gikk for det meste med til å nedkjempe klaner som mente de utelukkende hadde underkastet seg Muhammed og at deres lojalitetsløfte sluttet med hans død. Abu Bakr døde av naturlige årsaker i år 634, og etter hans ønske ble Umar ibn al-Khattab utnevnt til ny kalif. Under Umar erobret kalifatet mange nye landområder. Muslimene erobret Mesopotamia og deler av Persia fra det Persiske rike og Syria, Palestina, Armenia, Egypt og deler av Nord-Afrika fra Det bysantinske riket. I år 644 ble Umar drept av en persisk slave som bar nag mot ham av personlige årsaker. Uthman ibn Affan ble valgt til Kalif etter Umars død. Under Uthmans styre falt restene av det persiske riket, Kypros, og mesteparten av Nord-Afrika og Kaukasus under kalifatets kontroll. Uthman utnevnte for det meste sine egne klansmenn fra umayyadklanen til guvernørstillinger i det nye imperiet, mange muslimer så på dette som nepotisme, og mente Uthman regjerte mer som en konge enn som «Den første blant likeverdige» som kalifen var ment å være. Dette førte til økt misnøye med hans styre og i år 656 ble han drept av en sint folkemengde i sitt eget hus. Etter Uthmans død ble Ali ibn Abi Talib spurt om å bli muslimenes leder. Det blir sagt at han takket nei til å begynne med, fordi han ikke ønsket å profittere på Uthmans brutale drap, men at han til slutt takket ja etter at hans tilhengere insisterte. Mange mente derimot enten at han var medskyldig i drapet, eller at han ikke gjorde nok for å stille morderne for retten, og hans regjeringstid startet med å slå ned opprør, først fra profeten Muhammeds enke Aisha i «slaget ved Basra», og så fra Uthmans klansmann Muawiyah ibn Abi Sufyan, guvernør av Syria i «slaget ved Siffin» i år 657. Slaget ved Siffin ble løst ved megling, men en puritansk del av Alis tilhengere (kharijittene) som hadde ment han var utvalgt av Allah som muslimenes leder, mente megling over Allahs avgjørelse var blasfemisk og forlot han. I år 661 ble han drept av en gruppe kharijitter, og Muawiyah tok makten som første kalif i det som utviklet seg til å bli det arvelige umayyadkalifatet. Sunnimuslimer kaller de fire første kalifene for «de fire rettledete kalifene», mens Sjiamuslimer utelukkende anerkjenner Ali, og mener de andre tre ikke hadde rett på kalifatet. Alis død førte til et tydelig skille i det muslimske samfunnet mellom det som ble sjiaislam og sunniislam. Det betydde også slutten på den utvalgte Kalif, og fra da av forble Kalifatet en arvelig monarkisk institusjon. === Umayyadekalifatet (661-750) === Et av Muawiyahs første handlinger som kalif var å flytte hovedstaden til kalifatet fra Medina til Damaskus, hvor han hadde vært guvernør. Området under muslimsk styre fortsatte å vokse under umayyadene, og innen år 750 hadde det som i dag er Pakistan, resten av Nord-Afrika, mesteparten av Sentral-Asia samt Spania og Sør-Frankrike falt under islamsk styre. Det var likevel økende misnøye med umayyadenes styre, både fordi de hadde gjort kalifatet monarkisk og fordi de aktivt forsøkte å bremse islams vekst blant befolkningen i imperiet. Ikke-muslimer måtte betale en skatt til kalifatet i bytte mot beskyttelse og trosfrihet, og jo flere som konverterte til islam, jo lavere ble disse skatteinntektene. I 750 tok abbasidene makten fra de stadig mer upopulære umayyadene. Umayyadekalifatet blir generelt sett på som negativt av både Sunni og Sjiamuslimer, og mange mener det betydde slutten for den ekte islamske staten, styrt etter Allahs vilje. === Abbasidekalifatet frem til Bagdads fall (750-1258) === Abbasidene klarte aldri å få full kontroll over Kalifatet. Umayyadene beholdt kontrollen over Spania, og innen kort tid tok et nytt dynasti (Idrisiddynastiet) makten i Nord-Afrika. Hele den muslimske verden har aldri befunnet seg under en eneste leder siden. Abbasidene flyttet i år 763 kalifatets hovedstad fra Damaskus til Bagdad for å komme nærmere sin persiske maktbase. Abbasidene fant det vanskeligere og vanskeligere å kontrollere imperiet og lokale guvernører fikk stadig mer makt under deres styre. Samtidig la abbasidene grunnlaget for senere tyrkisk dominans i Midtøsten ved å basere de væpnede styrkene på tyrkiske slaver (mamlukene). Umayyadene i Spania erklærte seg selv som de rettmessige kalifene i opposisjon til abbasidene, og den islamske kulturen i Spania fikk utvikle seg mer eller mindre selvstendig fra resten av den muslimske verden. Men også Spania ble fragmentert i mindre stater som skapte grunnlaget for den kristne gjenerobringen. Innen år 1235 hadde hele Den iberiske halvøy bortsett fra Granada falt til kristne konger, og i 1492 falt også Granada. I Egypt, Syria, Palestina, Sicilia og Libya styrte de sjiittiske fatimidene i realiteten selvstendig fra abbasidene. På slutten av 1000-tallet begynte også de kristne korstogene i Midtøsten, og frem til slutten av 1100-tallet eksisterte flere små korsfarerstater i Midtøsten. Tiden under abbasidekalifatet så også flere invasjoner fra tyrkiske stammer som var nykonverterte til islam, og i 1258 falt Bagdad til mongolske styrker og flesteparten av abbasidene ble drept. Fra da av eksisterte kalifatet utelukkende i teorien selv om abbasidene beholdt tittelen til 1517. === Fra Bagdads fall til det 20. århundre === Etter at abbasidene mistet all reell makt, ble utviklingen i de forskjellige delene av den muslimske verden til større og større grad styrt av lokale forhold, og den muslimske verden ble mer og mer fragmentert. I århundrene som fulgte vokste det frem tre store imperier: Safavideimperiet i Persia. Det osmanske riket i Midtøsten, Nord-Afrika, Anatolia, Balkan og Kaukasus. Mogulriket på det Indiske subkontinent og i deler av Sentral-Asia.I tillegg spredte islam seg til nye deler av verden: Til Vest-Afrika gjennom handelsrutene over Sahara. Til Øst-Afrika gjennom handelen på Det indiske hav. Til Indonesia gjennom handelen på Det indiske hav.Til tross for dette ble de islamske statenes strategiske og økonomiske interesser i verden stadig svekket i denne perioden, på grunn av Europas voksende verdensdominans. Innen det 20. århundret var alle statene i den muslimske verden enten blitt europeiske kolonier og protektorater, eller de var på randen av kollaps grunnet etniske og religiøse konflikter, og politisk og økonomisk stagnasjon. === Islam i det 20. århundre === Det 20. århundre så store forandringer i den muslimske verden. Etter første verdenskrig kollapset det siste muslimske imperiet, Det osmanske riket, og etter annen verdenskrig var mesteparten av statene i den muslimske verden blitt selvstendige. De fleste nye muslimske statene forsøkte å imitere vestlige stater i form, og mange prøvde å fremme nasjonalisme og nasjonal stolthet i befolkningen. Samtidig vokste det frem sterke krefter som så på de siste århundrene av islamsk historie som islams middelalder, og ønsket enten en islamsk renessanse, og en oppbygning av et nytt moderne samfunn basert på islams storhetstid i stedet for basert på vesten, eller en forkastelse av det de så på som uislamske nyvinninger, og en direkte gjenskapelse av det de så på som det rene, ubesudlete islamske samfunnet etter profeten Muhammeds død. Dannelsen av staten Israel i det mange muslimer så på som islamsk kjerneland skapte også økende motstand mot vesten og skapte grobunn for islamistisk ekstremisme og terrorisme. Islam er en verdensreligion, og det finnes muslimer av de fleste etniske bakgrunner, hudfarger og språk. I dag bor det mellom 1,3 og 1,5 milliarder muslimer i verden, og i antall tilhengere regnes islam som verdens nest største religion. === Islam i Europa === I Europa har islam en historie fra 700-tallet da Al-Andalus ble etablert på Den iberiske halvøy. I 948 ble emiratet på Sicilia etablert etter at Palermo var inntatt 100 år tidligere. I middelalderen misjonerte dervisjer på Balkan og en del kristne folkegrupper særlig bogomiler gikk over til islam. Tyrkiske styrker krysset Evros i 1371 og etter osmansk styre ble etablert på Balkan på 1400-tallet ble konvertering vanlig. De osmanske herskerne påbød ikke konvertering, men muslimer betalte lavere skatt til sultanen. Ikke-muslimer fikk heller ikke ha høyere stillinger i militæret og i statsadministrasjonen. På 1500-tallet var en stor del av eliten omvendt. En hypotese er at den raske konverteringen skyldtes at både den katolske og den ortodokse kirken hadde svake institusjoner: Islam slo særlig gjennom i Bosnia og Montenegro langs den gamle konfliktlinjen mellom østkirken og vestkirken, en delelinje som oppsto innenfor Romerriket i 395. I bulgarske, serbiske og rumenske områder sto den ortodokse kirken sterkt at den ble anerkjent av sultanen som såkalt «millet». Den serbiske kirkens selvstendighet ble gjenopprettet av patriarken Makarije i 1557. Han var bror (eller fetter) av storvisir Mehmet Pasha Sokolović. Milletene ble forløperne for dagens nasjoner på Balkan og opphavet til den sterke koblingen mellom nasjon og kirke. På 1600-tallet var Beograd en delvis islamsk by med flere titalls moskeer, bare Bajraklimoskéen står igjen.Etter det andre serbiske opprøret i 1815 ble «tyrkerne» fordrevet fra områder som løsrev seg fra Det osmanske riket. Nasjonalstatenes fremvekst på Balkan på 1800-tallet førte til omfattende utvandring eller fordriving av muslimer til områder fortsatt kontrollert av sultanen. Etter den første balkankrigen (1912-1913) utvandret eller flyktet 400.000 til osmansk område, og utvandringen fortsatte i mellomkrigstiden blant annet ved befolkningsutveksling med Hellas etter Lausanne-traktaten. Etter andre verdenskrig forlot 200.000 muslimer Makedonia, Kosovo og Sanjak Novi Pazar (dagens Sandžak) og slo seg ned i Istanbul-området. Da de kommunistiske regimene i Romania og Bulgaria utviklet seg i en nasjonalistisk retning ble muslimene marginalisert. I 1984 satte Bulgaria i gang en nasjonal gjenfødelse og i løpet av et år fikk 850.000 borgere «bulgariserte» navn. Sommeren 1989 utvandret 300.000-400.000 muslimer til Tyrkia. I Albania innledet Enhver Hoxha i 1967 en anti-religions politikk der imamer, dervisjer og kristne prester ble forfulgt og til dels henrettet. Etter regimets fall i 1991 ble religiøse institusjoner i Albania bygget opp fra ingenting. Etter Dayton-avtalen skjedde oppbygging av islamsk institusjoner i kantoner med bosniakisk befolkningsflertall. === Islam i Norge === I Norge var det pr 2005 ca. 80 000 medlemmer i registrerte islamske trossamfunn, fordelt på 92 ulike trossamfunn/menigheter. Den største menigheten er World Islamic Mission i Oslo, med ca. 6000 medlemmer. Islamsk Råd Norge er en paraplyorganisasjon. === Islamisme === Islamisme er en politisk ideologi som har som mål at samfunnet skal styres i henhold til islam. Islamistiske bevegelser har vært en voksende faktor i mange land de siste årene, både i land der muslimer er i majoritet og der de er i minoritet. Islamisme er basert på den tanke at islam ikke bare er en religiøs tro, men også et politisk system, som muslimer bør arbeide for å innføre i de land hvor de er i majoritet. Den militante islamismen som er mest synlig, er historisk sett en frigjøringsideologi med røtter i 1920-årene og dannelsen av Det muslimske brorskapet i Egypt i 1928. Islamismen ble for alvor kjent i vestlige medier på 1990-tallet. Det er svært omdiskutert hvorvidt islamisme er en integrert del av muslimsk tro og liv. Både islamister og islam-kritikere vil ofte velge å beskrive islamisme som islams naturlige tilstand, mens både tradisjonalister og moderate muslimer vil understreke at islamisme er én mulig forståelse av islam. == Referanser == == Litteratur == Kari Vogt. Hva er islam?. Universitetsforlaget, 2007 ISBN 978-82-15-00530-0 Nora S. Eggen. Koranen : innføring i en tekst-og tolkningstradisjon. Solum, 2007 ISBN 978-82-560-1528-3 Nora S. Eggen. Islam. Gyldendal, 2002 ISBN 82-05-30339-8 Nora S. Eggen. Den utvalgte : historien om profeten Muhammads liv. Solum, 2002 ISBN 82-560-1260-9 Paul Lunde. Islam. Damm, 2002 Kværne og Vogt. Religionsleksikon. Cappelen 2002 ISBN 82-02-19667-1 Kari Vogt. Islam på norsk : moskeer og islamske organisasjoner i Norge. Cappelen, 2000 ISBN 82-02-18463-0 Anne Dessingthon, Tasmin Mujahid. Inn i det ukjente, en bok om islam. NRK, 1992 == Eksterne lenker == (en) Islam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons historie.cappelen.no: Kort om islam, med gode lenker Islam.no Om islam på Alnakka.net (wiki) Islam.no Tidstavle over islams historieKoranenOnline koranoversettelse på norsk Norsk side om Koranen, med flere oversettelser og svar.

Islam (arabisk: ; ) er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene. Den som bekjenner seg til islam kalles en muslim.

https://no.wikipedia.org/wiki/Isaac_Newton

2023-02-04

Isaac Newton

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske fysikere', 'Kategori:Britiske matematikere', 'Kategori:Dødsfall 20. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1727', 'Kategori:Fødsler 25. desember', 'Kategori:Fødsler i 1642', 'Kategori:Geometere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens filosofer', 'Kategori:Personer fra distriktet South Kesteven', 'Kategori:Polyhistorer', 'Kategori:Presidenter i Royal Society', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Isaac Newton (født 25. desember 1642jul./ 4. januar 1643greg., død 20. mars 1726jul./ 31. mars 1727greg.) var en engelsk matematiker, fysiker, astronom, alkymist, kjemiker, oppfinner, og naturfilosof. Han blir betraktet som en av tidenes største vitenskapsmenn og matematikere. Hans hovedverk, Philosophiae Naturalis Principia Mathematica (ofte bare kalt Principia), ble publisert i 1687. Gjennom dette verket la Newton grunnlaget for den klassiske mekanikken. Han gikk ut fra Keplers lover for planetenes bevegelser, og han var den første til å vise at bevegelsen til objekter på jorda og objekter i himmelrommet følger de samme lovene. Newton gjorde også store oppdagelser i matematikken, og sammen med Leibniz regnes han som grunnleggeren av matematisk analyse (ofte kalt kalkulus). I hovedverket hadde Newton også teorien om at jorden var noe flatklemt rundt ved polene, siden jorden roterer rundt siden egen akse. Da mente han at rotasjonskraften ville trekke ekvatorområdene noe ut fra sentrum, og denne kraften ville avta mot polene. Dette ble senere bevist helt nøyaktig av Struves meridianbue.

Isaac Newton (født 25. desember 1642jul./ 4. januar 1643greg., død 20. mars 1726jul./ 31. mars 1727greg.) var en engelsk matematiker, fysiker, astronom, alkymist, kjemiker, oppfinner, og naturfilosof. Han blir betraktet som en av tidenes største vitenskapsmenn og matematikere. Hans hovedverk, Philosophiae Naturalis Principia Mathematica (ofte bare kalt Principia), ble publisert i 1687. Gjennom dette verket la Newton grunnlaget for den klassiske mekanikken. Han gikk ut fra Keplers lover for planetenes bevegelser, og han var den første til å vise at bevegelsen til objekter på jorda og objekter i himmelrommet følger de samme lovene. Newton gjorde også store oppdagelser i matematikken, og sammen med Leibniz regnes han som grunnleggeren av matematisk analyse (ofte kalt kalkulus). I hovedverket hadde Newton også teorien om at jorden var noe flatklemt rundt ved polene, siden jorden roterer rundt siden egen akse. Da mente han at rotasjonskraften ville trekke ekvatorområdene noe ut fra sentrum, og denne kraften ville avta mot polene. Dette ble senere bevist helt nøyaktig av Struves meridianbue. == Biografi == === Tidlige år === Isaac Newton ble født i Woolsthorpe i England. Han var sønn av en bonde, og familien eide både jord og dyr. Newton ble visstnok født før termin, og det var ikke mange som trodde han ville leve opp. Faren, som også het Isaac Newton, døde tre måneder før sønnen kom til verden. Ellers er det ikke så mye vi vet om ham. Moren, Hanna Ayscough, giftet seg på nytt da Isaac var tre år gammel. Hun forlot hjembyen for å bo hos sin nye mann, mens Isaac flyttet inn hos bestemoren, Margery Ayscough. Han begynte først på landsbyskolen der han bodde, men ble senere sendt til skole i nabobyen Grantham. Mens han gikk på skole der, bodde han hos byens apoteker, William Clarke. Han ble etter hvert forlovet med Clarkes datter Anne, før han reiste til universitetet i Cambridge som 20-åring. Ifølge andre kilder het jenta Katherine og ikke Anne, og det er mye som tyder på at de to aldri ble forlovet. Fra han var 12 til han var 17 år, gikk Isaac på The King's School i Grantham. Da ble han tatt ut av skolen for en periode, fordi moren ønsket at han skulle bli bonde. Dette gikk svært dårlig, og ved en anledning skal han visstnok ha satt fyr på låven under et eksperiment. Til slutt ser det ut til at skolens rektor fikk overtalt Newtons mor til å la sønnen fortsette skolegangen, og da han var 18 år fullførte han skolen med strålende resultat. === Studentlivet === Som attenåring begynte han å studere på Trinity College ved Universitetet i Cambridge. På den tiden var Trinity preget av teoriene til Aristoteles, men Newton foretrakk mer moderne filosofer som Descartes. Han leste også arbeidene til astronomene Galilei, Kopernikus og Kepler. Newton blandet seg fort med de mer etablerte studentene, og han leste det han selv ville når han hadde mulighet for det. Matematikken tok over for de mer «matnyttige» jusstudiene, og en av professorene, Isaac Barrow (1630–1677) så etter hvert hvilket geni han hadde fått som elev. I 1665 oppdaget Newton det generelle binomialteoremet, han begynte å utvikle en matematikk som senere skulle bli kjent som matematisk analyse. Like etter at Newton hadde tatt sine eksamener samme år, ble universitetet stengt på grunn av en byllepestepidemi. De neste 18 månedene arbeidet Newton videre hjemmefra, og på denne tiden arbeidet han med både matematisk analyse, optikk og gravitasjonsloven. Det var i denne perioden Newton gjorde noen av sine aller viktigste oppdagelser. Han fant blant annet ut at hvitt lys inneholder alle verdens farger, og han utviklet en nytt type teleskop. Kraftenheten «newton» er oppkalt til ære for hans arbeid. === Gud som mekaniker === Newton, som var antitrianist, ville rense kristendommen for mystikk, som han jevnførte med uvitenhet og overtro, og forvandle den til et logisk, mekanisk system. I hans verdensbilde var naturen passiv, med Gud som eneste kilde til aktivitet, selve den guddommelige «Mechanick» – mekaniker. Newton mente han førte bevis for Guds eksistens ved å påpeke at himmellegemenes tyngdekraft skulle ha trukket dem sammen til én kjempemessig masse, men at «et tenkende vesen» i stedet plasserte dem spredt i universet for å hindre dette. Professor i arabisk ved Oxford, Edward Pococke, fortalte Newton at det latinske deus (= gud) var avledet av det arabiske du (= herre), noe Newton tolket dithen at Guds fremste attributt ikke var fullkommenhet, slik Descartes hevdet, men herredømme. Newton mente at Gud blir synlig for oss gjennom vår iakttagelse av verden. Et forklaringsproblem dukket opp fordi han anså universet som uendelig og uforanderlig, for hvor var da Gud i systemet? Newton tenkte seg at Gud ikke skapte verden gjennom en viljesakt, men at verden eksisterer som en nødvendig følge av at Gud er overalt - han utgjør det rom og den tid vi eksisterer i.I sin studietid skrev Newton en liste over synder han mente å ha begått, slik som å ha bakt paier på sabbaten. Siden tenkte han seg at hans vitenskapelige oppdagelser egentlig var gjenoppdaget «urgammel visdom» fra førkristne sivilisasjoner, som etter hans syn hadde kjent universets lover og overlevert dem i kodet form i myter og helligdommer. Newton oppfattet katolisisme, anglikansk tro og kalvinisme som kjetterske trosretninger. Treenigheten som er et kjernepunkt i tradisjonell kristendom, var ikke noe han fant spor av i oldkirken. Han var enig med arianismen i at Kristus ikke var guddommelig. For Newton var hans religiøse overbevisning en personlig sak som han ikke gikk ut med offentlig, og hans synspunkter var da også særdeles kontroversielle, bare tiår etter at kjettere var blitt brent på bål i England. Etter hans død gjemte slektningene hans det han hadde skrevet om religion og alkymi av frykt for at det kunne skadet hans ettermæle. Mange av disse dokumentene ble først tilgjengelige for forskere etter at de ble overført til mikrofilm i 1991.I Newtons øyne var avgudsdyrkelse en synd, og han mente at den sanne gudsdyrkelsen - av den ene sanne gud - først var korrumpert til avgudsdyrkelse etter Noahs død, da de gamle sivilisasjoner tok til å dyrke de samme tolv guder under ulike navn. Mens Gud jevnlig forsøkte å kalle menneskene tilbake til den sanne monoteistiske religion ved å sende dem profeter som Moses og Jesus, gjenopptok flertallet like sikkert avgudsdyrkelsen. Selv kristendommen praktiserte avgudsdyrkelse ved å tilbe Kristus som Gud i Treenigheten.Denne teorien arbeidet Newton med fra 1680-årene, stort sett i hemmelighet. Hans Theologiae gentilis origines philosophicae (= Den kristne teologiens filosofiske opphav), heretter omtalt som Origines, var en religionshistorie der Newton argumenterte for at Noah og hans sønner etter syndfloden ble betrodd oppgaven med å gjenopplive den sanne tro som Adam og Eva var blitt opplært i. Men også Noahs religion forfalt og måtte reformeres av Moses. Newton skriver oppgitt: «Verden vil bedras», for heller ikke etter Moses' reform gikk det bedre. Falske guder ble innført igjen. Så ble da Kristus født som et nytt forsøk på å gjenopplive den sanne tro. I et planlagt 11. kapitel av Origines ville Newton vise hvordan Noahs tro var før innføringen av falske guder. Egentlig sa Newton at Treenigheten var en tilsvarende innføring av falske guder. == Matematikk == På omtrent samme tid, og helt uavhengig av hverandre, utviklet både Newton og Leibniz matematisk analyse. Det er mye som tyder på at Newton utviklet sine metoder noen år før Leibniz, men han publiserte nesten ingenting før i 1693. Den endelige avhandlingen om emnet kom ikke før i 1704. Leibniz, på sin side, ga en fullstendig publikasjon av sine arbeider allerede i 1684. Newton og Leibniz hadde utviklet hver sin særegne notasjon, og det var etterhvert Leibniz sin notasjon som ble tatt i bruk i Europa. I 1699 begynte noen medlemmer av Royal Society å anklage Leibniz for plagiat, og denne striden brøt for alvor ut i 1711. Dette ble starten på en bitter krangel med Leibniz som ikke tok slutt før Leibniz døde fem år senere. Denne krangelen skapte også et skille mellom matematikerne på de britiske øyer og matematikerne på kontinentet. I 1669 ble Newton professor i matematikk ved Universitetet i Cambridge, i den stillingen som var blitt opprettet av Henry Lucas i 1663 (kalt the Lucasian Chair). Enhver lærer ved universitetene i Cambridge og Oxford på den tiden måtte være ordinerte prester, men i den stillingen Newton fikk var det ikke noe krav at en var aktiv i kirken. Newton argumenterte for at dette burde frita ham for ordinasjonskravet, og dette fikk han den nødvendige tilslutningen til fra kong Karl II. === Matematisk utregning av tyngdekraften === Newton brukte en ligning til å regne ut hvordan tyngdekraften fungerer. Månen faller mot Jorden med ca. en millimeter i sekundet, beregnet ut fra lengden på dens bane og tiden den bruker på en runde. (Hvis den ikke falt, ville den fortsatt i en rett linje ut i verdensrommet.) Jordens diameter er ca. 12 800 km, så vi befinner oss ca. 6400 km over Jordens sentrum, mens månen sirkler ca. 384 000 km over Jordens sentrum, og er altså ca. 60 ganger lenger unna enn oss. På Jordens overflate vil en gjenstand falle snaut 5 meter på et sekund. Månen faller bare en millimeter. Deler man de to tallene med hverandre, finner man at gravitasjonen på Jordens overflate er 3600 ganger sterkere enn på månen. Med andre ord er månen 60 ganger lenger bort fra Jordens sentrum enn vi er, men tyngdekraften er svekket, ikke 60 ganger, men 60 · 60 (3600) ganger; det vil si at tyngdekraften opptrer i overensstemmelse med kvadratet av avstanden mellom de involverte objektene. == Newtons arbeider == Newton leverte viktige arbeider på flere områder, men følgende tre publikasjoner regnes ofte som hovedverkene hans: 1687: Principia 1672: Philosophical Transactions 1704: Opticks === Newtons bevegelseslover === De newtonske bevegelseslover ble godtatt som ubestridelige lover i mekanikken inntil slutten av 1800-tallet. Etter at Albert Einstein (1879–1955) la frem sin relativitetsteori, blir Newtons lover regnet som spesialtilfeller av mer generelle lover. Newtons lover gjelder bare for legemer som beveger seg med liten fart sammenliknet med lysfarten. Newtons første lov: Når resultatet av alle kreftene som virker på en gjenstand er lik null, er gjenstanden i ro eller i bevegelse med konstant fart langs en rett linje. Hvis F r e s → = 0 {\displaystyle {\vec {F_{res}}}=0} , så er v → {\displaystyle {\vec {v}}} konstant. Motsatt gjelder det også at hvis v → {\displaystyle {\vec {v}}} er konstant, så er F r e s → = 0 {\displaystyle {\vec {F_{res}}}=0} . Newtons andre lov: Når en kraft virker på et legeme vil legemet akselerere etter formelen F r e s → = m a → {\displaystyle {\vec {F_{res}}}=m{\vec {a}}} , hvor F r e s → {\displaystyle {\vec {F_{res}}}} er resultantkraften, m er legemets masse og a → {\displaystyle {\vec {a}}} er akselerasjonen. Newtons tredje lov: Når det virker en kraft på et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft fra legemet. == Viktige begivenheter i Newtons liv == 1642 – Newton blir født i landsbyen Woolsthorpe i Lincolnshire. Moren har da vært enke i tre måneder. 1644 – Newtons mor gifter seg igjen og flytter til en nærliggende landsby. Isaac overlates i bestemorens varetekt. 1653 – Moren vender hjem etter at hennes andre mann har avgått ved døden. 1659 – Moren tar sønnen ut av skolen og gir ham ansvaret for gården. 1661 – Newton blir tatt opp på Trinity College som «sizar». 1665 – Newton får bachelorgrad fra Cambridge og flykter hjem til Woolsthorpe for å unngå pesten. 1665–1666 – Newtons annus mirabilis, hvor han blant annet får inspirasjon til sin lov om tyngdeloven. 1667 – Newton vender tilbake til Cambridge og blir valgt inn i bestyrelsen for Trinity College. 1669 – Newton blir lucasiansk professor i matematikk ved Cambridge. 1672 – Newton blir medlem av Royal Society. 1678 – Newton får sitt første nervesammenbrudd etter en kontrovers med Hooke. 1687 – Newton utgir Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica. 1693 – Newton får sitt andre nervesammenbrudd etter bruddet med Fatio. 1696 – Newton flytter til London og utnevnes til bestyrer av Royal Mint. 1699 – Newton utnevnes til direktør for Royal Mint. 1703 – Newton blir president for Royal Society etter Hookes død. 1704 – Newton utgir Optics. 1705 - Newton blir adlet. 1720 – Newton taper store penger på en aksjespekulasjon (sydhavsboblen). 1727 – Newton dør i en alder av 84 år. == Referanser == == Litteratur == Bell, E.T. (1937). Men of Mathematics. New York: Simon and Schuster. ISBN 0-671-46400-0. Christianson, Gale (1984). In the Presence of the Creator: Isaac Newton & his times. New York: Free Press. ISBN 0-02-905190-8. White, Michael (2002) Isaac Newton: den siste trollmannen. Oslo: Damm. ISBN 978-82-496-0416-6 == Eksterne lenker == (en) Isaac Newton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Isaac Newton – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Isaac Newton – sitater Wikiquote: Isaac Newton – sitater Newton-biografi Den unge Isaac Newton – Biografi på forskning.no

Humphrey NewtonCambridge history

https://no.wikipedia.org/wiki/Ideelle_rettigheter

2023-02-04

Ideelle rettigheter

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opphavsrett']

De ideelle rettighetene (fransk droit moral) er de rettighetene av ikke-økonomisk art som tilfaller en opphavsperson. De ideelle rettighetene deles gjerne i to grupper: navneretten og respektretten. Navneretten innebærer at opphavsmannen har krav på å bli navngitt «slik som god skikk tilsier» når verket tilgjengeliggjøres for allmennheten, og ved fremstilte eksemplarer som er gjenstand for spredning. Respektretten innebærer at andre, som har rett til å tilgjengeliggjøre verket, ikke kan gjøre dette på en måte som er krenkende for verket eller opphavsmannen. Det vil således være forbudt å sette verket inn i en krenkende kontekst, eller bruke det i en sammenheng som er egnet til å svekke opphavsmannens anseelse. I norsk rett er dette regulert i åndsverkloven § 3. De ideelle rettighetene er i prinsippet evigvarende, det vil si at de fortsatt gjelder etter at vernetiden har løpt ut, se nærmere § 48. De vil også bli værende hos den opprinnelige opphavsmann selv om opphavsretten overdras, se § 39. Rettighetene kan imidlertid i begrenset grad fraskrives ved avtale, så lenge bruken av verket det er snakk om «er avgrenset efter art og omfang» (§ 3 tredje ledd). Uansett kan opphavsmannen i slike tilfeller kreve at det presiseres at eventuelle krenkende endringer i verket ikke skriver seg fra ham, eventuelt at navnet hans ikke benyttes ved tilgjengeliggjøringen (fjerde ledd). Frankrike og Tyskland var de første landene der ideelle rettigheter ble nedfelt i lov.

De ideelle rettighetene (fransk droit moral) er de rettighetene av ikke-økonomisk art som tilfaller en opphavsperson. De ideelle rettighetene deles gjerne i to grupper: navneretten og respektretten. Navneretten innebærer at opphavsmannen har krav på å bli navngitt «slik som god skikk tilsier» når verket tilgjengeliggjøres for allmennheten, og ved fremstilte eksemplarer som er gjenstand for spredning. Respektretten innebærer at andre, som har rett til å tilgjengeliggjøre verket, ikke kan gjøre dette på en måte som er krenkende for verket eller opphavsmannen. Det vil således være forbudt å sette verket inn i en krenkende kontekst, eller bruke det i en sammenheng som er egnet til å svekke opphavsmannens anseelse. I norsk rett er dette regulert i åndsverkloven § 3. De ideelle rettighetene er i prinsippet evigvarende, det vil si at de fortsatt gjelder etter at vernetiden har løpt ut, se nærmere § 48. De vil også bli værende hos den opprinnelige opphavsmann selv om opphavsretten overdras, se § 39. Rettighetene kan imidlertid i begrenset grad fraskrives ved avtale, så lenge bruken av verket det er snakk om «er avgrenset efter art og omfang» (§ 3 tredje ledd). Uansett kan opphavsmannen i slike tilfeller kreve at det presiseres at eventuelle krenkende endringer i verket ikke skriver seg fra ham, eventuelt at navnet hans ikke benyttes ved tilgjengeliggjøringen (fjerde ledd). Frankrike og Tyskland var de første landene der ideelle rettigheter ble nedfelt i lov. == Referanser ==

De ideelle rettighetene (fransk droit moral) er de rettighetene av ikke-økonomisk art som tilfaller en opphavsperson. De ideelle rettighetene deles gjerne i to grupper: navneretten og respektretten.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ideologi

2023-02-04

Ideologi

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filosofiske konsepter', 'Kategori:Ideologier', 'Kategori:Tanke']

Ideologi kan forstås som et tankesett tuftet på politiske, filosofiske eller religiøse idéer om hvordan verden og samfunnet bør forstås og innrettes. En ideologi kan man altså ses som en mer eller mindre sammenhengende og omfattende visjon, som en måte å se ting på (komparativt verdenssyn), som en felles oppfatning (se nedenfor; Ideologi i hverdagssamfunnet) og flere filosofiske tendenser (se Politiske ideologier), eller et sett av ideer fremmet av en dominerende klasse i samfunnet for alle medlemmene av dette samfunnet. Ideologier er systemer av abstrakt tankegang som angår saker for allmennhet og er således konsepter som står sentralt for politikken. Underforstått sammenfiltrer hver eneste politiske tendens en form for ideologi, enten den framstår som et uforbeholdent og uttalt tankesystem eller ikke. Ordet ideologi kommer fra de greske ordene idea (tanke, idé) og logos (lære). I moderne dagligtale brukes begrepet ofte overfladisk som sammenfatning av de viktigste synspunktene til en politisk gruppering eller et politisk parti.

Ideologi kan forstås som et tankesett tuftet på politiske, filosofiske eller religiøse idéer om hvordan verden og samfunnet bør forstås og innrettes. En ideologi kan man altså ses som en mer eller mindre sammenhengende og omfattende visjon, som en måte å se ting på (komparativt verdenssyn), som en felles oppfatning (se nedenfor; Ideologi i hverdagssamfunnet) og flere filosofiske tendenser (se Politiske ideologier), eller et sett av ideer fremmet av en dominerende klasse i samfunnet for alle medlemmene av dette samfunnet. Ideologier er systemer av abstrakt tankegang som angår saker for allmennhet og er således konsepter som står sentralt for politikken. Underforstått sammenfiltrer hver eneste politiske tendens en form for ideologi, enten den framstår som et uforbeholdent og uttalt tankesystem eller ikke. Ordet ideologi kommer fra de greske ordene idea (tanke, idé) og logos (lære). I moderne dagligtale brukes begrepet ofte overfladisk som sammenfatning av de viktigste synspunktene til en politisk gruppering eller et politisk parti. == Konseptet ideologi i historien == Begrepet ideologi i dets moderne betydning ble formet i de filosofiske og politiske tumultene og stridighetene under den franske revolusjon og ervervet seg flere andre meningsinnhold fra de tidlige dagene av Det første franske keiserdømme og til i dag. Ordet ideologi ble skapt av Destutt de Tracy, en filosof fra opplysningstiden, i 1796 ved å sette sammen delene ide (i nærheten av John Lockes mening av begrepet ide) og logi. Han benyttet det for å referere til et aspekt av hans «ideenes vitenskap» (til studiet i seg selv, ikke emnet for studiet). Han adskilte tre aspekter: ideologi, generell grammatikk og logikk, og betraktet respektivt subjektet, midlene og årsakene for denne vitenskapen. Han argumenterte at blant disse aspektene er ideologi den mest generiske begrepet ettersom «ideenes vitenskap» også inneholder studiet av deres uttrykk og deduksjon. I henhold til Karl Mannheims historiske rekonstruksjon av meningsendringen av begrepet ideologi, ble den moderne betydningen av begrepet født da Napoléon Bonaparte (som politiker) benyttet det på en fornærmende måte mot «ideologene» (en gruppe som omfattet Cabanis, Condorcet, Constant, Daunou, Say, Madame de Staël og Tracy) for å uttrykke småligheten hos hans (liberale republikanske) politiske motstandere. Kanskje den mest tilgjengelig kilden for den nær opprinnelige betydningen av «ideologi» er Hippolyte Taines verk om Ancien régime (første bind av Opprinnelsene til samtidens Frankrike). Han beskrev ideologi heller som en undervisningsfilosofi ved den sokratiske metode, men uten det utstrakte ordforrådet hinsides hva den generelle leser allerede hadde, og uten eksempler fra observasjon som praktisk vitenskap ville trenge. Taine identifiserte det ikke bare med Destutt de Tracy, men med hele hans miljø, og inkluderte den franske filosofen Étienne Bonnot de Condillac som en av dets forgjengere. (Tracy leste verkene til Locke og Condillac mens han satt fengslet i tiden under Skrekkveldet). Ordet «ideologi» ble dannet lenge før russerne dannet «intelligentsia», eller før adjektivet «intellektuell» refererte til en form for person (se substantiv), det vil si en intellektuell. Således var ikke disse ordene tilgjengelige da den beregnende Napoleon Bonaparte benyttet ordet «ideologues» for å latterliggjøre sine intellektuelle motstandere. Gradvis mistet imidlertid begrepet «ideologi» noe av sitt nedsettende innhold, og har utviklet seg til å bli et nøytralt begrep for analyse av ulike politiske meninger. Ideologiske referanser er viktige for mange mennesker over hele verden. Karl Marx benyttet begrepet hyppig i sine verker. == Analyse av ideologi == Meta-ideologi er studiet av strukturen, formen, og manifestasjonen av ideologiene. Meta-ideologi hevder at ideologi er en sammenhengende system av ideer, hvilende på noen få grunnleggende antagelser om virkeligheten som har eller ikke har et faktisk grunnlag, men som er subjektive valg som tjener som såkorn som nye tanker kan spire fra. Sett fra dette perspektivet er ideologier hverken riktige eller gale, men kun en relativ intellektuell strategi for å kategorisere verden. Plussene og minusene til ideologien strekker seg fra livskraft og begeistring fra oppriktige tilhengere til ideologisk ufeilbarlighet. Overdreven og urimelig behov for visshet ligger på lur i fundamentalistiske nivåer i politikken, religionen, og andre steder. Verkene til George Walford og Harold Walsby, som rubriseres som systematisk ideologi, er forsøk på å undersøke forholdet mellom ideologi og sosiale systemer. David W. Minar har beskrevet seks ulike måter hvor ordet «ideologi» har blitt benyttet: Som en samling av bestemte ideer med bestemte former for innhold, vanligvis normative; Som formen eller indre logiske struktur som ideer har innenfor et sett; Ved den rolle hvor ideer spiller i menneskelig-sosial samhandling; Ved den rolle som ideer spiller i strukturen til en organisasjon; Som mening hvor disses hensikt er overbevisning; og Som fokuset til sosial samhandling, muligens.For Willard A. Mullins er en ideologi bestående av fire grunnleggende karakteristikker: Det må ha makt over erkjennelser; Det må være i stand til å rettlede ens overveielser: Det må fremme en rettledning for ens handlinger; Og som hevdet over, må være logisk sammenhengende.Mullins framhevet at en ideologi skulle stå i kontrast til beslektet (men forskjellig) emner som utopi og historiske myter. Den tyske filosofen Christian Duncker har etterlyst en «kritisk refleksjon av det ideologiske konsept» (2006). I sitt verk har han strebet etter å føre det ideologiske konsept i forgrunnen foruten også de nært tilknyttede betydningene av erkjennelsesteori og historie. I dette verket er begrepet ideologi definert som et system av presentasjoner som uttrykkelig eller underforstått hevder den absolutte sannhet.Selv om ordet «ideologi» blir hyppigst funnet i den politiske diskurs, er det mange ulike former for ideologi: politiske, sosiale, erkjennelsesmessige, etiske, og videre. == Referanser == == Se også == Politiske ideologier == Eksterne lenker == Forskning på ideologi, tysk Ideology Study Guide, ideologi – guide til studiet, engelsk Louis Althusser's «Ideology and Ideological State Apparatuses», engelsk Ideology and Symbolic Power: Between Althusser and Bourdieu; ideologi og symbolsk makt: mellom Althusser og Bourdieu, engelsk Ideologi; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

Ideologi kan forstås som et tankesett tuftet på politiske, filosofiske eller religiøse idéer om hvordan verden og samfunnet bør forstås og innrettes.

https://no.wikipedia.org/wiki/Joar_Vaadal

2023-02-04

Joar Vaadal

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Steinkjer FK', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Fødsler 2. august', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Steinkjer kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Joar Vaadal (født 2. august 1960 i Steinkjer) er en norsk fotballspiller fra Steinkjer. Han spilte på Steinkjer FK til 1983, og deretter fra 1984 – 1987 på Lillestrøm Sportsklubb, hvor han spilte 77 seriekamper og scoret 25 mål. Joar Vaadal ble cupmester med LSK i 1985 og seriemester i 1986. Han ble kåret til «Årets spiss» på VG-børsen i 1984. Han blir regnet som en av LSKs beste spisser gjennom tidene, og var en farlig hodespiller. Han dannet som regel spisspar sammen med André Krogsæter, blant annet i cupfinalen i 1985, da Lillestrøm vant 4-1 over Vålerenga og Krogsæter scoret alle målene. Joar Vaadal har ti A-landskamper for Norge, og debuterte borte mot Island 20. juni 1984. Han scoret to landslagsmål, begge under OL-kampen mellom Norge og Qatar i OL-kampen 2. august 1984 (Vaadals fødselsdag). Kampen ble spilt på Harvard Stadium i Boston og Norge vant 2-0.

Joar Vaadal (født 2. august 1960 i Steinkjer) er en norsk fotballspiller fra Steinkjer. Han spilte på Steinkjer FK til 1983, og deretter fra 1984 – 1987 på Lillestrøm Sportsklubb, hvor han spilte 77 seriekamper og scoret 25 mål. Joar Vaadal ble cupmester med LSK i 1985 og seriemester i 1986. Han ble kåret til «Årets spiss» på VG-børsen i 1984. Han blir regnet som en av LSKs beste spisser gjennom tidene, og var en farlig hodespiller. Han dannet som regel spisspar sammen med André Krogsæter, blant annet i cupfinalen i 1985, da Lillestrøm vant 4-1 over Vålerenga og Krogsæter scoret alle målene. Joar Vaadal har ti A-landskamper for Norge, og debuterte borte mot Island 20. juni 1984. Han scoret to landslagsmål, begge under OL-kampen mellom Norge og Qatar i OL-kampen 2. august 1984 (Vaadals fødselsdag). Kampen ble spilt på Harvard Stadium i Boston og Norge vant 2-0. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Joar Vaadal – Olympedia (en) Joar Vaadal – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Joar Vaadal – Transfermarkt (en) Joar Vaadal – national-football-teams.com (en) Joar Vaadal – EU-Football.info (no) Joar Vaadal – Norges Fotballforbund

?(?

https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_S%C3%A6tre

2023-02-04

Johan Sætre

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Personer fra Trysil kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2019-04', 'Kategori:Verdensmestere i skihopping', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen']

Johan Sætre (født 5. januar 1952 i Trysil) er en tidligere skihopper. Han representerte IL Trysilgutten. Han var med på å vinne gull i laghopp i Ski-VM 1982 i Oslo. I tidsrommet 1974–1982 vant han 10 norgesmesterskap, flere enn noen annen skihopper, og ble tildelt kongepokalen tre ganger: i 1976, 1977 og 1980. Sætre deltok i to vinter-OL, i 1976 i Innsbruck og i 1980 i Lake Placid. Ved fire anledninger kom Johan Sætre blant de tre beste i hopprennet i Holmenkollen. I 1981 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Johan Sætre spilte også fotball for Nybergsund IL.

Johan Sætre (født 5. januar 1952 i Trysil) er en tidligere skihopper. Han representerte IL Trysilgutten. Han var med på å vinne gull i laghopp i Ski-VM 1982 i Oslo. I tidsrommet 1974–1982 vant han 10 norgesmesterskap, flere enn noen annen skihopper, og ble tildelt kongepokalen tre ganger: i 1976, 1977 og 1980. Sætre deltok i to vinter-OL, i 1976 i Innsbruck og i 1980 i Lake Placid. Ved fire anledninger kom Johan Sætre blant de tre beste i hopprennet i Holmenkollen. I 1981 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Johan Sætre spilte også fotball for Nybergsund IL. == Verdenscupseire == == Litteratur == Johan Sætre (1980). - i farta. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202047021. [Fortalt til Thorbjørn Bakken] Dalseng, Frode og Søgård, Tom (1986). «Johan Sætre (sidene 37–44)». Hedmarksidretten. Oslo: Universitetsforlaget. s. 207 sider. ISBN 8200430820. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser] == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Johan Sætre – Olympedia (en) Johan Sætre – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Johan Sætre – FIS (skihopping)

Johan Sætre (født 5. januar 1952 i Trysil) er en tidligere skihopper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jostein_Johansen

2023-02-04

Jostein Johansen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Stubber 2019-04']

Jostein Johansen (født 12. oktober 1958), død 19. februar 2019) er en norsk musiker, gitarist og sanger fra Alta, bl.a. kjent fra flere plateutgivelser og som forfatter av Alta IFs supportersang. Han er en låtskriver med nordnorske tekster. Hans komposisjon Shalabais (fra Jostein Johansen ble utgitt på Revolvermagasinet (Et oppgjør med virkeligheten, 1992). Hans Til en venn ble utgitt med Torgeir og Kjendisene (Uteliv, 1995) samt Åge Aleksandersen (Eldorado, 1996). Han leder bandet Mr. Swingstang, der forøvrig Sigfred «Sissen» Iversen er vokalist.

Jostein Johansen (født 12. oktober 1958), død 19. februar 2019) er en norsk musiker, gitarist og sanger fra Alta, bl.a. kjent fra flere plateutgivelser og som forfatter av Alta IFs supportersang. Han er en låtskriver med nordnorske tekster. Hans komposisjon Shalabais (fra Jostein Johansen ble utgitt på Revolvermagasinet (Et oppgjør med virkeligheten, 1992). Hans Til en venn ble utgitt med Torgeir og Kjendisene (Uteliv, 1995) samt Åge Aleksandersen (Eldorado, 1996). Han leder bandet Mr. Swingstang, der forøvrig Sigfred «Sissen» Iversen er vokalist. == Diskografi == Æ blir gal Silverstone/Sonet 1978 Ænkelt & Great Silverstone/Sonet, 1981) Å kjære Alta (Molde Music, 1988). Medvirkende: Roy Gunnar Løksa, Ivan Jonas, Jostein Johansen, Kjetil Linnes, Eivind Molde, Knut Djupdal. Jostein Johansen (Spectrum 1989) Mr. Swingstang (Iđut, 1996). Tekster av Bjørn Johansen, med musikerne Ben Magne Stokland, Geir O. Pedersen, Kurt Rasmussen, Sigfred Iversen, Tommy Johansen og Tony Gundersen. Seint men godt (2005) Per Åge goes mad (2008) Lenge siden sist (2014) == Referanser ==

Jostein Johansen (født 12. oktober 1958), død 19.

https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rn_Goldstein

2023-02-04

Jørn Goldstein

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Ishockeyspillere for Manglerud Star', 'Kategori:Ishockeyspillere for Stjernen', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Ishockeystubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske ishockeymålvakter', 'Kategori:Norske ishockeyspillere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-02']

Jørn Irving Goldstein (født 27. mars 1953 i Oslo) er en norsk tidligere ishockeyspiller. Han spilte målvakt, og har vunnet NM for Manglerud/Star og Stjernen, i tillegg til 69 kamper for det norske landslaget. Jørn Goldstein vant gullpucken i 1977, samme år som han og Manglerud/Star ble norgesmestre for første gang.Goldstein deltok på det norske laget under Vinter-OL 1984, der han var med på å spille uavgjort 3–3 mot tittelforsvarer USA.Som skuespiller deltok han i den norske spillefilmen Hockeyfeber (1983), regissert av Oddvar Bull Tuhus, i rollen som ishockeyspilleren Svein.

Jørn Irving Goldstein (født 27. mars 1953 i Oslo) er en norsk tidligere ishockeyspiller. Han spilte målvakt, og har vunnet NM for Manglerud/Star og Stjernen, i tillegg til 69 kamper for det norske landslaget. Jørn Goldstein vant gullpucken i 1977, samme år som han og Manglerud/Star ble norgesmestre for første gang.Goldstein deltok på det norske laget under Vinter-OL 1984, der han var med på å spille uavgjort 3–3 mot tittelforsvarer USA.Som skuespiller deltok han i den norske spillefilmen Hockeyfeber (1983), regissert av Oddvar Bull Tuhus, i rollen som ishockeyspilleren Svein. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jørn Goldstein – Olympedia (en) Jørn Goldstein – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)

Jørn Irving Goldstein (født 27. mars 1953 i Oslo) er en norsk tidligere ishockeyspiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rn_Andersen

2023-02-04

Jørn Andersen

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for 1. FC Nürnberg', 'Kategori:Fotballspillere for Düsseldorfer TSV Fortuna 1895', 'Kategori:Fotballspillere for Eintracht Frankfurt', 'Kategori:Fotballspillere for FC Locarno', 'Kategori:Fotballspillere for FC Lugano', 'Kategori:Fotballspillere for FC Zürich', 'Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK', 'Kategori:Fotballspillere for Hamburger SV', 'Kategori:Fotballspillere for SG Dynamo Dresden', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballtrenere for 1. FSV Mainz 05', 'Kategori:Fotballtrenere for AE Larisa', 'Kategori:Fotballtrenere for Incheon United FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Karlsruher SC', 'Kategori:Fotballtrenere for Kickers Offenbach', 'Kategori:Fotballtrenere for SV Austria Salzburg', 'Kategori:Fotballtrenere for Skoda Xanthi AO', 'Kategori:Fødsler 3. februar', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Sveits', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Toppscorere i Eliteserien i fotball for menn', 'Kategori:Trenere for Nord-Koreas herrelandslag i fotball', 'Kategori:Tyske fotballtrenere']

Jørn Andersen (født 3. februar 1963 i Fredrikstad) er en norskfødt tysk tidligere fotballspiller. Hans posisjon på banen var spiss. Han har også vært trener for en rekke klubber. Hans siste trenerjobb var for den sørkoreanske klubben Incheon United FC, en klubb han ga seg i den 19. april 2019. Fra 2016 til 2018 var han trener for herrelandslaget til Nord-Korea, og dette vakte en del oppmerksomhet.

Jørn Andersen (født 3. februar 1963 i Fredrikstad) er en norskfødt tysk tidligere fotballspiller. Hans posisjon på banen var spiss. Han har også vært trener for en rekke klubber. Hans siste trenerjobb var for den sørkoreanske klubben Incheon United FC, en klubb han ga seg i den 19. april 2019. Fra 2016 til 2018 var han trener for herrelandslaget til Nord-Korea, og dette vakte en del oppmerksomhet. == Spillerkarriere == Andersen debuterte i eliteserien i 1982 som Fredrikstad-spiller. Han ble cupmester i 1984, men Fredrikstad rykket også ned samme sesong. Før 1985-sesongen gikk Andersen til Vålerenga, hvor han ble seriens toppscorer med 23 mål. Ved sesongslutt ble han proff i den tyske klubben Nürnberg. Etter tre sesonger i Nürnberg, ble han solgt til Eintracht Frankfurt, hvor han i 1990 som første utlending ble toppscorer i Bundesliga med 18 scoringer. Han spilte senere for Fortuna Düsseldorf, Hamburger SV, Dynamo Dresden og de sveitsiske klubbene FC Zürich og FC Lugano, uten å nå de samme høydene som i Frankfurt. I alt spilte Jørn Andersen 243 kamper i Bundesliga, scoret 67 mål. Andersen spilte 27 kamper for det norske landslaget, og noterte seg for fem landslagsmål. == Trenerkarriere == Etter at spillerkarrieren tok slutt, har Andersen blitt trener. Hans første trenerjobb var i sveitsiske FC Locarno. Han ble senere hovedtrener for den tyske 2. Bundesliga-klubben Rot-Weiß Oberhausen. Etter en god førstesesong, ble han sparket i oktober 2004 på grunn av svake resultater. Andersen ble i 2005 assistenttrener i Bundesliga-klubben Borussia Mönchengladbach da Horst Köppel var trener. De fikk begge sparken i mai 2006 etter at klubben bare ble nummer 10 i sesongen 2005/2006. Fra juli 2007 skulle han overta trenerjobben i Skoda Xanthi i gresk 1. divisjon, men trakk seg før han fikk startet. Fra november 2007 tok han over trenerjobben i Kickers Offenbach i tysk 2. divisjon. Andersen klarte ikke å hindre at Offenbach rykket ned til 3. divisjon. To dager etter at nedrykket var et faktum fikk likevel Andersen tilbud om en ny jobb som trener for klubben 1. FSV Mainz 05. Han tok tilbudet og signerte en to-årskontrakt. Mainz har ambisjoner om å rykke opp til det øverste nivået i tysk fotball. Disse ambisjonene ble realitet 24. mai 2009, da kunne Mainz slippe jubelen løs og ferie opprykk til Bundesligaen. Han fikk sparken i Mainz 3. august 2009 før sesongen begynte etter et cuptap. I desember 2010 overtok han treneransvaret for den greske klubben Larissa, som på det tidspunktet lå sist i den greske toppdivisjonen (superligaen). I 2012 var han tilknyttet Karlsruhe m i 2. Bundesliga. I 2015 ledet han Austria Salzburg opp i østerriksk 2. divisjon. Andersen ble i mai 2016 ansatt som landslagstrener for Nord-Korea for ett år. Kontrakten ble senere forlenget til 31. mars 2018. Deretter valgte han å ikke forlenge den.Andersen ble tysk statsborger i 1993 og sa samtidig fra seg det norske. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jørn Andersen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Jørn Andersen på Internet Movie Database (de) Jørn Andersen – Munzinger Sportsarchiv (en) Jørn Andersen – UEFA (en) Jørn Andersen – K League database (en) Jørn Andersen – Transfermarkt (en) Jørn Andersen – Transfermarkt (manager) (en) Jørn Andersen – national-football-teams.com (en) Jørn Andersen – FootballDatabase.eu (de) Jørn Andersen – fussballdaten.de (en) Jørn Andersen – EU-Football.info (no) Jørn Andersen – Norges Fotballforbund (no) Matthias Arnhold: Jørn Andersen – Matches and Goals in Bundesliga, RSSSF, 2/5/2011

| år1 =1982–84| klubb1 =| kamper1 = 64| mål1 = 25

https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Kristian_Fj%C3%A6restad

2023-02-04

Jan Kristian Fjærestad

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Moss FK', 'Kategori:Fødsler 4. september', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Sarpsborg kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Toppscorere i Eliteserien i fotball for menn']

Jan Kristian Fjærestad (født 4. september 1963) er en tidligere fotballspiller som spilte spiss for Moss. Som 19-åring ble Fjærestad hentet til Moss Fotballklubb fra Hafslund Idrettsforening foran 1984-sesongen. Han var litt ut og inn av startoppstillingen de første to sesongene i Moss, men etablerte seg under Nils Arne Eggen da laget var en snarvisitt innom 2. divisjon i 1986. Tord Grip, som overtok som trener for det norske landslaget sommeren 1987, belønnet Fjærestad med innkalling til hans første landslagstropp etter en god start på 1987-sesongen. Som eneste debutant i startoppstillingen fikk Fjærestad sin landslagsdebut 12. august 1987 i en målløs hjemmekamp mot Sverige. Fjærestad spilte ytterligere fire landskamper i 1987. Mot Øst-Tyskland scoret han 28. oktober 1987 sitt eneste mål i landslagsdrakten. Med 18 scorede mål, av lagets totalt 44 mål, ble han 1987-sesongens toppscorer i 1. divisjon, og bidro sterkt til at Moss endte sesongen som seriemestre. Til tross for at han ikke var spesielt god til å skyte, viste han seg veldig effektiv foran mål. Fjærestad avslo prøvespill med Austria Wien, og ble året etter kaptein for Moss. I 1988 spilte han to landskamper. I 1989 var han mye skadet på vårparten, og mistet en stund plassen på klubblaget til Jørn Karlsrud. Fjærestad gjenfant aldri helt scoringsformen som hadde fært ham inn i varmen på landslaget. Sin siste sesong for Moss spilte han i 1990. Tilsammen hadde han 116 kamper og 44 mål.

Jan Kristian Fjærestad (født 4. september 1963) er en tidligere fotballspiller som spilte spiss for Moss. Som 19-åring ble Fjærestad hentet til Moss Fotballklubb fra Hafslund Idrettsforening foran 1984-sesongen. Han var litt ut og inn av startoppstillingen de første to sesongene i Moss, men etablerte seg under Nils Arne Eggen da laget var en snarvisitt innom 2. divisjon i 1986. Tord Grip, som overtok som trener for det norske landslaget sommeren 1987, belønnet Fjærestad med innkalling til hans første landslagstropp etter en god start på 1987-sesongen. Som eneste debutant i startoppstillingen fikk Fjærestad sin landslagsdebut 12. august 1987 i en målløs hjemmekamp mot Sverige. Fjærestad spilte ytterligere fire landskamper i 1987. Mot Øst-Tyskland scoret han 28. oktober 1987 sitt eneste mål i landslagsdrakten. Med 18 scorede mål, av lagets totalt 44 mål, ble han 1987-sesongens toppscorer i 1. divisjon, og bidro sterkt til at Moss endte sesongen som seriemestre. Til tross for at han ikke var spesielt god til å skyte, viste han seg veldig effektiv foran mål. Fjærestad avslo prøvespill med Austria Wien, og ble året etter kaptein for Moss. I 1988 spilte han to landskamper. I 1989 var han mye skadet på vårparten, og mistet en stund plassen på klubblaget til Jørn Karlsrud. Fjærestad gjenfant aldri helt scoringsformen som hadde fært ham inn i varmen på landslaget. Sin siste sesong for Moss spilte han i 1990. Tilsammen hadde han 116 kamper og 44 mål. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jan Kristian Fjærestad – UEFA (en) Jan Kristian Fjærestad – Transfermarkt (en) Jan Kristian Fjærestad – national-football-teams.com (en) Jan Kristian Fjærestad – EU-Football.info (no) Jan Kristian Fjærestad – Norges Fotballforbund

| klubb1 =

https://no.wikipedia.org/wiki/Jandek

2023-02-04

Jandek

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bassister fra USA', 'Kategori:Fødsler 26. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Keyboardister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Houston', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Stubber 2021-08', 'Kategori:Veldig små stubber']

Jandek (født 26. oktober 1945) er en amerikansk musiker som har gitt ut 46 plater siden 1978. Livedebuten kom først i 2005.

Jandek (født 26. oktober 1945) er en amerikansk musiker som har gitt ut 46 plater siden 1978. Livedebuten kom først i 2005. == Eksterne lenker == (en) Jandek – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Jandek på Discogs (en) Jandek på MusicBrainz (en) Jandek på Spotify (en) Jandek på Songkick (en) Jandek på Last.fm (en) Jandek på Genius — sangtekster (en) Jandek på AllMusic

Jandek (født 26. oktober 1945) er en amerikansk musiker som har gitt ut 46 plater siden 1978.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Baker

2023-02-04

Jan Baker

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. desember', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Jan Baker (født Jan Johnsen 23. desember 1939 i Stange, Hedmark) er en norsk kunstner. Baker har sin kunstneriske utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i perioden 1955–57 og Statens kunstakademi i perioden 1965–70. Han har også hatt studieopphold i Paris.

Jan Baker (født Jan Johnsen 23. desember 1939 i Stange, Hedmark) er en norsk kunstner. Baker har sin kunstneriske utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i perioden 1955–57 og Statens kunstakademi i perioden 1965–70. Han har også hatt studieopphold i Paris. == Utstillinger == Baker er en svært aktiv utstiller, og har siden debuten i Kunstnerforbundet i 1968 deltatt på en mengde separat- og gruppeutstillinger i Norge og i utlandet. De viktigste separatutstillingene har han holdt i: Kunstnerforbundet Galleri Steen i Oslo Galleri F 15 i Moss Galleri Parken i Bergen Stavanger kunstforening Soli BrugI tillegg har han holdt flere separatutstillinger i utlandet, hovedsakelig i Sverige og Tyskland. Kollektivt debuterte han på Høstutstillingen i 1967, og har siden deltatt på et utall gruppeutstillinger og biennaler over hele verden, blant annet i Firenze, Stockholm, New York, Tokyo, København, Venezia, Ljubljana, Reykjavík, Moskva, Zagreb og Kraków. == Utmerkelser == Baker har vunnet internasjonale priser i Frankrike og Tyskland, og har hatt mange betydelige utsmykningsoppdrag over hele landet. Han er representert i Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Museet for Samtidskunst, Norsk kulturråd, Bergen Billedgalleri, Den Svenske Stats Konstråd, Kulturministeriet i Bonn samt en rekke andre offentlige og private samlinger i inn- og utland. 13. september 2005 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull for sin kunstneriske innsats. I pressemeldingen het det: «Hans særegne kunstneriske uttrykk har gjort ham til en anerkjent og ofte benyttet billedkunstner i inn- og utland.» Tildelingen ble foretatt av daværende fylkesmann i Oslo og Akershus, Hans J. Røsjorde. == Referanser == == Eksterne lenker == Jan Bakers hjemmeside Kunstnerregisteret på Kulturnett.no

Jan Baker (født Jan Johnsen 23. desember 1939 i Stange, Hedmark) er en norsk kunstner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jorden

2023-02-04

Jorden

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med astronomilenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Geologi', 'Kategori:Jorden', 'Kategori:Terrestriske planeter']

Jorden, eller jorda, (latin: Tellus eller Terra; astronomisk symbol: ) er den planeten hvor mennesker oppstod og som vi bor på. Den er den tredje planeten i vårt solsystem regnet fra solen. Den er den femte største planeten i solsystemet og planeten med størst tetthet, hvilket innebærer at dens gravitasjon kun overgås av Jupiter, Saturn og Neptun. Jorden er den største av solsystemets fire steinplaneter, med en diameter noe større enn Venus', og cirka dobbelt så stor som Mars. Jordkloden blir noen ganger omtalt som Verden, den blå planeten, eller Tellus («Jord») etter dens latinske betegnelse. Jorden er det eneste stedet i Universet som man med sikkerhet kan si at det finnes liv. Som hjem for millioner av arter, inkludert mennesker, er jorden det eneste astronomiske objekt hvor man vet at det finnes liv. Forskere mener at planeten ble dannet for 4,6 milliarder år siden og at det oppstod liv på overflaten før det var gått én milliard år. Jordens biosfære har hatt merkbar betydning for atmosfærens utvikling og andre abiotiske forhold på planeten, noe som har gjort det mulig for aerobe organismer å utbre seg. Dette har igjen ført til dannelsen av ozonlaget, som sammen med jordens magnetfelt blokkerer for skadelig solstråling og dermed muliggjør liv på land. Jordens fysiske egenskaper, så vel som dens geologiske historie og banens plassering i forhold til solen, har tillatt liv på planeten å eksistere i mer enn tre milliarder år. Jorden påvirker og påvirkes av andre objekter i rommet, spesielt av solen og månen. De geologiske prosessene styres av to energikilder: Jordens indre energi og varmeutvikling driver de indre prosessene med vulkanisme, jordskorpe- og bergartsdannelse, platetektonisk kontinentaldrift og havendring. Jordens tyngdekraft og solens energi driver de ytre prosessene hvor vind og nedbør skaper erosjon, forvitring og sedimentær avsetning. På jordoverflaten møtes de indre og ytre geologiske kreftene og former de biologiske artenes livsmiljø. For tiden foretar jorden et omløp rundt solen for hver 366,26 gang den roterer rundt sin egen akse, hvilket tilsvarer 365,26 solare dager, eller ett siderisk år. Jordens rotasjonsakse heller ca. 23,4 grader i forhold til den rette vinkelen på jordens omløpsbane rundt solen, noe som skaper årstidsvariasjoneer med en syklus på ett tropisk år (365,2422 solare dager). Jordens eneste måne — månen — som begynte å gå i bane rundt jorden for om lag 4,5 milliarder år siden, bidrar med å skape tidevann, er stabiliserende for aksehelningen og bremser gradvis jordens rotasjon. Inntil om lag 3,8 milliarder år siden sørget en rekke nedslag av asteroider for betydelige endringer på jordens overflate. Planetens mineraler og produkter fra biosfæren er ressurser som bidrar til å opprettholde menneskeheten. Befolkningen er delt inn i omtrent 200 selvstendige stater, som påvirker hverandre gjennom diplomati, reiser, handel og militære handlinger. Menneskehetens kulturer har gjennom tidene hatt mange ulike oppfatninger av jorden, deriblant personifisering av planeten som en guddom, overbevisninger om at jorden er flat og/eller at den er senteret i universet. I nyere tid hersker mange steder en erkjennelse av at jorden trenger menneskelig inngripen og tilpasning for at livsbetingelsene skal kunne bestå.

Jorden, eller jorda, (latin: Tellus eller Terra; astronomisk symbol: ) er den planeten hvor mennesker oppstod og som vi bor på. Den er den tredje planeten i vårt solsystem regnet fra solen. Den er den femte største planeten i solsystemet og planeten med størst tetthet, hvilket innebærer at dens gravitasjon kun overgås av Jupiter, Saturn og Neptun. Jorden er den største av solsystemets fire steinplaneter, med en diameter noe større enn Venus', og cirka dobbelt så stor som Mars. Jordkloden blir noen ganger omtalt som Verden, den blå planeten, eller Tellus («Jord») etter dens latinske betegnelse. Jorden er det eneste stedet i Universet som man med sikkerhet kan si at det finnes liv. Som hjem for millioner av arter, inkludert mennesker, er jorden det eneste astronomiske objekt hvor man vet at det finnes liv. Forskere mener at planeten ble dannet for 4,6 milliarder år siden og at det oppstod liv på overflaten før det var gått én milliard år. Jordens biosfære har hatt merkbar betydning for atmosfærens utvikling og andre abiotiske forhold på planeten, noe som har gjort det mulig for aerobe organismer å utbre seg. Dette har igjen ført til dannelsen av ozonlaget, som sammen med jordens magnetfelt blokkerer for skadelig solstråling og dermed muliggjør liv på land. Jordens fysiske egenskaper, så vel som dens geologiske historie og banens plassering i forhold til solen, har tillatt liv på planeten å eksistere i mer enn tre milliarder år. Jorden påvirker og påvirkes av andre objekter i rommet, spesielt av solen og månen. De geologiske prosessene styres av to energikilder: Jordens indre energi og varmeutvikling driver de indre prosessene med vulkanisme, jordskorpe- og bergartsdannelse, platetektonisk kontinentaldrift og havendring. Jordens tyngdekraft og solens energi driver de ytre prosessene hvor vind og nedbør skaper erosjon, forvitring og sedimentær avsetning. På jordoverflaten møtes de indre og ytre geologiske kreftene og former de biologiske artenes livsmiljø. For tiden foretar jorden et omløp rundt solen for hver 366,26 gang den roterer rundt sin egen akse, hvilket tilsvarer 365,26 solare dager, eller ett siderisk år. Jordens rotasjonsakse heller ca. 23,4 grader i forhold til den rette vinkelen på jordens omløpsbane rundt solen, noe som skaper årstidsvariasjoneer med en syklus på ett tropisk år (365,2422 solare dager). Jordens eneste måne — månen — som begynte å gå i bane rundt jorden for om lag 4,5 milliarder år siden, bidrar med å skape tidevann, er stabiliserende for aksehelningen og bremser gradvis jordens rotasjon. Inntil om lag 3,8 milliarder år siden sørget en rekke nedslag av asteroider for betydelige endringer på jordens overflate. Planetens mineraler og produkter fra biosfæren er ressurser som bidrar til å opprettholde menneskeheten. Befolkningen er delt inn i omtrent 200 selvstendige stater, som påvirker hverandre gjennom diplomati, reiser, handel og militære handlinger. Menneskehetens kulturer har gjennom tidene hatt mange ulike oppfatninger av jorden, deriblant personifisering av planeten som en guddom, overbevisninger om at jorden er flat og/eller at den er senteret i universet. I nyere tid hersker mange steder en erkjennelse av at jorden trenger menneskelig inngripen og tilpasning for at livsbetingelsene skal kunne bestå. == Kronologi == Geovitenskapene har bidratt med detaljert informasjon om jordens fortid. Den tidligst daterte materie i solsystemet ble dannet for mer enn 4,6 milliarder år siden, og for 4,6 milliarder år siden ble jorden og de andre planetene i solsytemet dannet fra en protoplanetarisk skive av støv og gass som var til overs etter dannelsen av solen. Sammensettingen av jordens materie skjedde raskt, i all hovedsak i løpet av 10-20 millioner år. Når kosmisk støv og steinmateriale først begynte å kollidere og danne jorden, økte denne nye planetens gravitasjonskraft som igjen akselererte ytterligere tiltrekning av materie. De stadige sammenstøtene og meteoritt-nedslagene utviklet stor varmeenergi, som bidro til å smelte ned steinmaterialet som utviklet seg til en indre kjerne av jern og et ytre lag av silikater. Etter hvert ble også det ytre laget separert i en tyngre mantel og en lettere jordskorpe. Det er vanlig å anta at tyngre mineraler sank ned i forhold til de lettere, men bergarter ble også trukket nedover eller oppover basert på deres evne til å binde seg med henholdsvis jern eller oksygen.Fra å være i smeltet tilstand, gikk jordens ytre lag over til en fast skorpe ved nedkjøling da vann ble akkumulert i atmosfæren. Jordskorpen var tynn og sprakk opp gang etter gang med en stor mengde vulkanutbrudd, og antakelig dannet det seg tidlig et samlet kontinent som så sprakk opp. Månen ble dannet kort tid etterpå, for om lag 4,5 milliarder år siden. Den (2013) mest anerkjente teorien for dannelsen av månen er nedslagsteorien, som innebærer at månen ble dannet da et objekt på størrelse med Mars - noen ganger omtalt som Theia - tilsvarende om lag 10 % av jordens masse, kolliderte med jorden i et gigantisk sammenstøt. Denne teorien innebærer at dette objektet smeltet sammen med jorden, men at tilstrekkelig med materie til dannelsen av månen ble sendt i bane rundt jorden. I tidlig arkeikum (4,6–4,0 mrd. år siden) var jordens mantel svært varm, og litosfæren (jordskorpen) ytterst var så lett at den neppe sank ned i mantelen. Jordskorpa bestod av mye basalt og natriumrike masser. Natriumrike mantelmasser kunne noen steder trenge oppover i basaltkappen og danne kropper av kvartsrike dypbergarter – tonalitt, trondhjemitt og granodioritt (TTG). Horisontale smeltemasser ble til grønnsteinsbelter av omdannet basalt, ofte med magnesiumrik komatiitt, og ofte omgitt av tonalitt-gneis. Bergarter fra arkeisk tid er ikke preget av omsmelting gjennom nedsynking i mantelen, slik bergarter fra sen arkeikum og proterozoikum preges av. I proterizoikum ble bergartene også mer kaliumrike. Siden omkring 1950 har geologer jaktet på de eldste bergartene. Høyeste kjente alder for bergarter er 3,96 milliarder år, mens sandstein funnet i Australia har klaster som har blitt datert til 4,1–4,2 milliarder år gamle. Radiometrisk datering av meteoritter og bergarter funnet på månen har gitt aldre på opp til 4,56 milliarder år og vi regner dette som et anslag på hvor gammel jorden kan være. Grunnen til at vi ikke finner så gamle bergarter på jordkloden er at den i tidlig arkeikum var for varm til å starte den radiometriske klokka i bergartene, som brukes for å datere mineraler ved hjelp av halveringstider. Og selve kontinentene er ikke noen steder eldre enn om lag fire milliarder år, mens havbunnen fornyes kontinuerlig. Ingen havbunn regnes for å være eldre enn 200 millioner år. === Atmosfæren === Smeltingen og krystalliseringen i arkeikum skapte gassutblåsninger, vanndamp og vulkansk aktivitet som bidro til jordens uratmosfære. Den ble fylt med helium og hydrogen som ble avgitt fra jorden, men hovedbestanden i uratmosfæren var svovel. De første organismene - prokaryoter - utviklet seg på denne tiden og «pustet» svovel i stedet for oksygen. Denne typen liv utviklet seg tilpasset den første, svovelholdige atmosfæren. Det eksisterer dog teorier om at atmosfæren hele tiden har hatt oksygen, siden tidlig arkeikum.For 3,8 milliarder år siden ble jorden (og månen) antatt utsatt for et nytt, kraftig meteoritt-bombardement som sammen med solvind rev bort den første atmosfæren. Bombardementet skapte intens varmeutvikling og vulkanisme, som nok en gang frigjorde nitrogen, karbondioksid og vanndamp. Disse elementene ble nå nedbrutt av ultrafiolett lys fra sola og omdannet til hydrogen, oksygen og ozon i en relativt oksygenfattig, ny atmosfære. Vanndampen kondenserte og dannet havene for kanskje 4 milliarder år siden, godt hjulpet av is og flytende vann fra asteroider, protoplaneter, kometer og transneptunske objekt. Til tross for at solen utstrålte om lag 30 % mindre energi enn den gjør i dag, viser forskning at havene forble flytende, en selvmotsigelse formulert i den svake sols paradoks. En kombinasjon av drivhusgasser og økt solaktivitet bidro til økning av jordens overflatetemperatur, og forhindret at havene frøs over. Utviklingen av liv i havene etter relativt kort tid, avga oksygen som lagret seg i den nye atmosfæren. === Fotosyntese og fjellkjededannelser === Etter at havet oppstod for 4 milliarder år siden, var det etter hvert lite eller ingen landmasser på jorden. De første spor etter organismer (blågrønn- eller lignende bakterier) er ca. 3,6 milliarder år gamle. For 3,5 milliarder år siden ble jordens magnetfelt dannet, noe som forhindret solvind fra å bryte ned jordens nye atmosfære. I proterozoikum, før utviklingen av større dyr, var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av mikroorganismer, ifølge professor David Bottjer. Da liv med evne til fotosyntese oppstod for mer enn 3,5 milliarder år siden, ble det avgitt store mengder oksygen fra blant annet blågrønnbakterier, og dette bidro gradvis til å øke oksygeninnholdet i atmosfæren. Den danske geologiprofessor Minik T. Rosing og kolleger ved Stanford University mener kontinentalskorpene oppstod i takt med anaerobt liv. Mangelen på landmasser skapte vesentlig sedimentære bergarter som skifer, konglomerat og kvartsitt i sen arkeikum. Når lava steg opp til overflaten gjennom basaltskorpen, ville den normalt avkjøles og størkne til tung basalt og gradvis synke ned i magmaen igjen, smelte ved 1100–1200 °C og stige opp for å størkne på ny, i en kontinuerlig geologisk prosess. Basalten gjennomgikk nå en økende oksidasjonsprosess og forvitret. Basalt som er blitt forvitret av oksygen vil smelte ved «kun» 650 °C, utskilles og stige opp til overflaten der den størkner til langt lettere granitt, som finnes på samtlige kontinenter, men er uhyre sjelden ellers i solsystemet. Relativt lett granitt la seg oppå den tyngre basalten og lot basaltsyklusen fortsetter under dekket av granitt, som forble stabilt og flytende. Vi har grunnfjell fra denne tiden i Norge, rester av en arkeisk fjellkjede finner vi i Lofoten med aldre opptil 3,3 milliarder år. Urbergarten granitt opptar for øvrig svært lite oksygen i friluft, og dette bidro derfor til stadig mer fritt oksygen i atmosfæren. Overgangen til proterozoikum for ca. 2,5 mrd år siden virker dramatisk – atmosfæren ble oksygenrik, land-hav-fordelingen ble omtrent som i dag, og historiens første istid oppstod. Områder som Karelia (Karelidene), Kola (Saamidene) og Slave-platen fløt trolig rundt løsrevet fra hnhv Baltica og Laurentia. Kontinentplater samlet seg i et superkontinent - Columbia - for om lag 1,8 milliarder år siden med betydelig fjellkjededannelse (orgoenese) som omfattet nær sagt alle dagens landmasser. Alle konkurrerende modeller antyder at Nord-Amerika (Laurentia) og Nord-Europa (Baltica) hang sammen i nord via Grønland slik det også skjedde siden. Kontinentaldrift og havbunnsspredning med subduksjon skapte samtidig vulkansk aktivitet langs et større belte av den samlede kontinentalkysten, og magmatiske fjellkjeder oppstod i ytterkantene — Amazonas, Laurentia, Grønland og Baltica. Columbia brakk opp i en lang fragmenteringsprosess som varte fra kanskje 1,4–1,1 milliarder år siden. Etterhvert rev enkelte kontinentbiter seg løs, slik som «Telemarkøya» i Sør-Norge, og i den sterke vulkanske prosessen omkfing 1,25 milliarder år siden som ga oppsplitting av Columbia, ble det dannet store mengder granitt, charnoktitt, mangeritt og anortositt.De tidlige havene inneholdt store mengder oppløst jern. Oksygenet som ble produsert gjennom fotosyntesen av mikroorganismene reagerte med jernet og ble felt ut som jernoksid. Dette foregikk over hundretalls millioner år, og et eksempel på sedimentær avsetning av lagvis kvartsitt og jern på havbunnen fra denne tiden er jernfeltene i Sør-Varanger. Da alt jernet var felt ut for ca. 2,2 milliarder år siden, lå det igjen er skorpe av rust på bunnen av verdenshavene som inneholder 20 ganger mer bundet oksygen enn hva vi i dag finner i fri form. Først nå kunne det produseres et reelt overskudd av oksygen. Tidlige blågrønnbakterier (cyanobakterier) avga oksygen og kjempet seg gjennom lag av kalkstøv som ble tykkere og dannet giftige «kalkhauger» kjent som stromatolitter, som fortsatt finnes i forstenet form. Det faktum at stromatolittene var giftige kan kanskje forklare hvorfor moderne eukaryoter (celleorganismer) ikke spredte seg nevneverdig før kaldt klima for 850–550 millioner år siden fortrengte stromatolittene og lot grønnalger og andre eukaryoter utvikle seg på grunn havbunn. Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette førte ifølge Bottjer til dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende organismer som koraller m.m. I proterozoikum var de platetektoniske prosessene som i dag, med oppstigning av vulkansk masse, og nedsynking av havbunnsskorpe med senere omdanning. De gamle, arkeiske kratonene fikk påvekst av ny kontinentalskorpe, slik som eksempelvis de svekonorvegiske massivene av proterozoisk grunnfjell i Sør-Norge og Sør-Sverige. Det baltiske skjoldet vokste i etapper gjennom vulkanisme, havbunnsspredning (sedimentære tillegg) eller Baltica-kontinentets kollisjon (fjellkjededannelse). Midt i Proterozoikum for om lag 1 mrd år siden samlet alle kontinentene seg igjen i et superkontinent - Rodinia. Det sprakk opp over en periode på 250 millioner år, fra 850 til 650 millioner år siden. === Flercellet liv === Oksygennivået i atmosfæren fortsatte gradvis å stige. Med den økende oksygenkonsentrasjonen kunne det også danne seg et ozonlag som skjermet jorden for en del av solens UV-stråling. Begge deler (oksygen og lav UV-stråling) var forutsetninger for at det kunne oppstå mer avanserte livsformer. Flercellet dyreliv oppstod kanskje for så mye som 2 milliarder år siden, utfra funn av flercellet kull av ukjent opphav. De fleste forskere heller i dag til koloniteorien, som postulerer at enkeltceller kom sammen for å forsvare hverandre mot andre celler eller av en annen grunn, og at enkelte av cellene i kolonien gradvis begynte å spesialisere seg til enkelte oppgaver. For om lag 1 milliard år siden oppstod de første kjente, virkelige flercellede dyr — parmiadyrene — som er inntil 6 cm lange markliknende dyr kjent fra funn i Russland. Mot slutten av proterozoikum, for mer enn 600 millioner år siden, ble en istid avløst av varmt klima og oversvømming med store, grunne havområder. Nå oppstod den såkalte ediacara-faunaen med blant annet de første bilaterale (symmetriske) dyr, hvorav Dickinsonia er blant de eldste kjente med funn fra Kvitsjøen. Mange steder oppstod nå plutselig primitive skalldyr ved overgangen til den kambriske eksplosjonen — hvor planter, sopp og kompliserte dyr oppstod nesten samtidig. For rundt 500 millioner år siden var ozon- og oksygennivåene i atmosfæren så høye at liv kunne utvikle seg også på landjorden. Det markerer overgangen til landorganismenes tidsalder — fanerozoikum. === Fremtid === Jorden vil i fremtiden bli varmere, fordi Solen utvikler seg. Magnetfeltet vil bli svekket, da kjernen blir nedkjølt. Når Solen eser ut før den slukner om ca. 4,5–5 milliarder år, vil jorden og de andre indre planetene fordampe. == Jorden i solsystemet == Jorden er den tredje planeten i solsystemet og den eneste planeten hvor vann opptrer i alle former, noe som kan si at den er i den «tempererte» sonen av solsystemet. === Bane rundt Solen === Jorden går i en elliptisk bane rundt solen. Ett omløp rundt solen tar 365,2564 døgn — det såkalte sideriske år. Middelavstanden til solen er 150 millioner km. Avstanden varierer mellom 147 millioner km, som inntreffer omkring 3. januar, og 152 millioner km omkring 3. juli. Over et tidsrom på ca. 100 000 år endrer banen form fra en tilnærmet sirkel til en ellipse. Denne variasjonen i banens eksentrisitet har betydning for innstrålt energimengde på ulike breddegrader, og er en medvirkende årsak til naturlige klimaendringer. === Aksens helning === Sommeren 2009 dannet jordaksen en vinkel på 66°33′42,5″ med baneplanet. For tiden øker denne vinkelen med ca. 0,46 buesekund pr. år. Denne aksehelningen er årsaken til at solvinkelen og dermed innstrålt energi varierer med årstidene. På høyere breddegrader enn nordlige og sydlige polarsirkel (66°33′42,5″ (sommeren 2009)) vil Solen ikke komme over horisonten eller være over horisonten i løpet av døgnet i en viss del av året. Mellom vendekretsene (23°26′17,5″ N og S (sommeren 2009)) vil Solen stå i senit midt på dagen to dager i året. Jordaksens helning varierer mellom 67,9° og 65,5° over en periode på 41 000 år. I tillegg vil jordaksen over en periode på 23 000 år tegne en dobbelt kjegleflate – jordaksen «slingrer». Denne bevegelsen — presesjonen — gjør at Nordpolen over tid peker mot forskjellige punkter på himmelen. I dag peker aksen mot Polarstjernen, mens den om 12 000 år vil peke mot Vega. Den samlete virkningen av de sykliske endringene i banens eksentrisitet, jordaksens helning og jordaksens slingring gir store nok endringer i innstrålt energi på ulike breddegrader til langt på veg å forklare tidligere klimasvingninger, istider og varmeperioder. Denne teorien ble første gang fremsatt av den jugoslaviske matematikeren Milutin Milanković. === Månen === Som den eneste av de terrestriske planetene har jorden en stor naturlig satellitt — månen. Mars har også naturlige satellitter, men disse er små og muligens bare asteroider som er fanget i dens gravitasjonsfelt. For mer enn 4,5 milliarder år siden traff en stor protoplanet jorden, og meteorskyen av knust materiale som oppstod begynte å kretse rundt jorden, samlet seg og dannet månen. I starten roterte månen svært nær jorden, men avstanden har gradvis økt. Siden månen er såpass stor og nær oss, har dens tyngdekraft stor påvirkning på jorden. Det er hovedsakelig månens tyngdekraft som er årsaken til tidevann. == Jordens indre == Forståelsen av jordens indre utviklet seg for alvor da man begynte å måle forsinkelse i måten jordskjelvtrykk forplantet seg til ulike steder på kloden. Den tyske seismologen Beno Gutenberg brukte i 1913 denne metoden for å anslå den indre, faste kjernens diameter. Den kroatiske seismologen Andrija Mohorovicic studerte et kraftig jordskjelv i 1909, og oppdaget en grense (kalt «Moho») mellom jordskorpen og den dypere mantelen. Snart innså forskere at jorden bestod av en fast kjerne i midten, en flytende mantel av smeltet lava, og jordskorpen. Den danske seismologen Inge Lehmann oppdaget i 1936 at kjernen av jern og nikkel var fast innerst, og flytende ytterst i laget under mantelen. Det er også fastslått at overgangen fra litosfære til mantel på 440 km dyp, og overgangen til indre mantel på 670 km dyp, markerer faseoverganger i silikater som øker bølgebevegelsenes fart betydelig, noe som skaper referansedybder for en detaljert kartlegging av mantelen ved hjelp av seismografiske apparater. Bølgehastigheten påvirkes også av temperaturavvik slik at man kan påvise lavastrømmer seismologisk.Kreftene i jordens indre skaper varme i kjernen, og kjernefysisk nedbryting av radioaktive grunnstoff i både mantelen og jordskorpen. For hver km innover øker temperaturen med ca. 30 °C. Jordens indre varme bidrar til vulkanisme, og vanndamp og CO2 bidrar til en drivhuseffekt som muliggjør livet på jorden. Generelt er kjernen relativt tung, bestående av jern og nikkel. Men det er ikke slik at de tyngste mineralene naturlig sank mot kjernen, eksempelvis er de svært tunge grunnstoffene uran og thorium konsentrert om den ytre jordskorpen. Trolig var evnen til å inngå forbindelser med oksygen viktigere for hvor de ulike mineraler og grunnstoffer ble plassert vertikalt.Jordens radius er 6 371 - 6 378 km, og består innerst av en 3 470 - 3 481 km tykk kjerne, fulgt av en 1 730 - 2 190 km tykk mantel, og endelig et ytre lag av 1 710 km mer eller mindre størknet stein og jordskorpe: Indre fast kjerne som er magnetisk og av hovedsakelig jern og nikkel, med en radius av 1 390 km. Den starter således på ca 4 980 km dyp og går ned til jordens sentrum på 6 378 km dyp. Temperaturen er jevnt 3 000 °C, mens tettheten er ca. 12 - 13 g/cm³. Et mellomlag på ca 700 km skiller den indre kjernen fra den ytre. Ytre flytende kjerne av jern, nikkel, muligens svovel, med en tykkelse på 1 380 km som strekker seg fra 2 890 - 2 908 km dybde til 4 980 - 5 150 km dybde. Temperaturen er noe lavere enn for den indre kjernen, og tettheten i den flytende kjernen øker fra 10,0 g/cm³ til 11,5 g/cm³. Nedre mantel av semi-fast eller delvis flytende periodotitt bestående av silikater med mye magnesium, i en tykkelse på 1 200 km - som strekker seg fra anslagsvis 1 690 - 1 710 km dybde og ned til anslagsvis 2 890 - 2 908 km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1 650 °C til 3 370 °C og tettheten i den nedre mantelen øker fra 4,4 g/cm³ til 5,5 g/cm³. Øvre mantel av stort sett fast stein og periodititt, i 530–880 km tykkelse, som omfatter en overgangssone (transition zone) av fytende stein med 350–700 km tykkelse, og deretter astenosfæren av flytende og semi-fast stein, med en tykkelse på 180 km. Øvre mantel strekker seg da totalt fra 30–70 km dybde og ned til 600–900 km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1 250 °C til 1 650 °C og tettheten i den øvre mantelen øker fra 3,0 g/cm³ til 4,4 g/cm³. Grensen mellom flytende astenosfære og fast litosfære er på 70–400 km dyp, mens Litosfæren står i direkte kontakt med jordskorpen langs Moho-linjen. Grensen mellom litosfære og astenosfære markerer en temperaturgrense hvor temperaturen øker fra 1 250 °C til 1 450 °C. Det skjer faseoverganger i silikater i mantelen ved 440 km og 670 km dybde, og dette øker trykkbølgers hastighet når de sendes gjennom jorden. Overgangen mellom mantel og jordskorpen kalles Mohorovicic-linjen eller ganske enkelt Moho. Man trodde tidligere at dette utgjorde grensen mellom fast og flytende masse, men i senere tid antas det at hele lithosfæren er fast og at grensen mellom fast og flytende masse går ved begynnelsen av astenosfæren. Jordskorpe av fast stein i form av alle kjente mineraler og bergarter, med en tykkelse på 30–70 km og inndelt i flere stive segmenter, kalt tektoniske plater som migrerer over jordens overflate i perioder på flere millioner år. Jordens kontinentalskorpe er tykkest med en 30–70 km andel av litosfæren – basalt nederst og andre bergarter øverst. Klodens havbunnsskorpe er bare 5–15 km tykk med basalt nederst, og dekket av et relativt ungt lag av sedimenter. Jordskorpens tetthet varierer med dybden fra om lag 2,7 g/cm³ til 3,0 g/cm³ ved Moho-grensen. Man kan også legge til hydrosfæren av inntil 4 km tykke vannmasser, samt atmosfæren av 30 km tykkelse eller mer og bestående av ulike lag av gasser med reflekterende eller refrakterende egenskaper.Fra mantelen kan smeltet stein stige opp til overflaten og danne såkalte varmeflekker under jordskorpen, som under Hawaii og under Island. Varmeflekkene presser jordskorpen opp der hvor de oppstår. På den andre siden kan stykker av størknet litosfæreplate synke ned gjennom hele mantelen og ned til den ytre kjernen på 2 890 km dybde. == Overflate == Den ytre delen av jordoverflaten kalles litosfæren, den består av hard, stiv steinmasse. Den faste jordskorpen sammen med litosfæren utgjør forskjellige jordplater som er bevegelige, og det er disse som driver rundt oppå en halvveis flytende ytre mantel (astenosfæren) hvor platenes bevegelser kalles platetektonikk. Tykkelsen på litosfæren kan være 30–70 km, noe som varier ved om vi har kontinental eller osean litosfære. Den øvre delen av litosfæren består av jordskorpen, dette er jordens ytterste skall som inneholder biologisk liv. Vi deler inn jordskorpen i havbunnsskorpe (tykkelse: 6–10 km, 3 g/cm³) som består i hovedsak av basalt og gabbro men også en del periodotitt; og kontinentalskorpe (tykkelse: 30–70 km, 2,8 - 2,9 g/cm³) som består vesentlig av granitt med innhold av kvarts og feltspat. Kontinentalskorpen består altså generelt sett av bergarter med litt lavere tetthet enn havbunnsskorpen. Arkimedes' prinsipp og tykkelsen på skorpene gir oss da en forklaring på hvorfor kontinentalskorpen flyter lettere eller ligger høyere enn havbunnsskorpen. Den ulike tykkelsen på jordskorpe og havbunnsskorpe arter seg i tråd med prinsippet om isostase, det kan sammenliknes med isfjell som flyter på havet: jo høyere isfjellet er over havoverflaten, desto dypere går det også ned under vann.Det er viktig å huske på at de indre kreftene kan føre til avsetning av havbunnsskorpe på land, eksempelvis når to plater kolliderer og havbunnsplaten presses opp og brettes over landplaten. Dette skjedde eksempelvis i den kaledonske fjellkjedefolding, hvor periodotitt fra havbunnsskorpen etter mye erosjon har blitt synlig på land i Newfoundland i Canada, mens gabbro er synlig i overflaten i Sør-Norge. Jordens indre forsyner jordoverflaten med i snitt 87 milliwatt energi per kvadratmeter (den samlede fotosyntese på jorden forsyner overflaten med nærmere fem ganger så mye energi). Om lag 71 % av overflaten er dekket av salt hav, resten er kontinenter og øyer, inklusive ferskvann. Innsjøer og elver bidrar sammen med havet til hydrosfæren som har inntil 4 km tykkelse (inntil 11 km havdybde i isolerte sprekker). Flytende vann er nødvendig for opprettholdelsen av alle kjente former for liv, og man kjenner ikke til andre planeter med flytende vann og vanndamp. Jordens poler er for det meste dekket av is (Arktis, Antarktis og sjøis), og forekomstter av is kjenner vi fra flere planeter enn jorden. == Fysiske særtrekk == === Atmosfære === Jorden er dekket av et lag av gasser – en atmosfære – som holdes på plass av tyngdekraften. Atmosfæren består hovedsakelig av en blanding av gassene nitrogen og oksygen (også kalt luft). Atmosfæren ble dannet i forbindelse med danningen av jordskorpen, hvor størkningen av lavamasse bidro til fordampning vanndamp og andre gasser. Disse gassene blandet seg lagvis med gasser fra solvinden og dannet en første atmosfære, som inneholdt mye svovel. For om lag 3,8 millioner år siden ble jorden og månen antakelig utsatt for et bombardement av meteoritter som fjernet den første atmosfæren, hvoretter ny vulkansk virksomhet frigjorde nitrogen og karbondioksid. Vanndamp ble brutt ned av ultrafiolett stråling til hydrogen, oksygen, og oson, eller vanndampen kondenserte og dannet verdenshavene. Utslipp av klor fra undersjøiske vulkaner i kombinasjon med erosjon av mineraler via elver og vassdrag, førte til en kjemisk dannelse av salt i verdenshavene. Atmosfæren bidrar til å gjøre livet på landjorden mulig ved at organismer tar opp viktige gasser fra luften, ved å absorbere den ultrafiolette strålingen og ved å utjevne temperaturforskjellene mellom dag og natt. I tillegg bidrar den til å heve temperaturen på jorden gjennom drivhuseffekten. Temperaturforskjeller og jordrotasjonen gjør at luften i atmosfæren er i konstant bevegelse, noe som bidrar til å frakte varme rundt om på planeten. === Klima === Jorden kan deles inn i klimasoner med felles klimatiske egenskaper. En første grovinndeling, som hovedsakelig tar utgangspunkt i temperatur- og lufttrykkforhold skiller mellom fire hovedklimasoner: tropisk klima, subtropisk klima, temperert klima, og arktisk klima. Klimaforskjeller skapes i det alt vesentlige av solenergien og jordens helning. Mengden solenergi avtar mot polene på grunn av strålingens inngangsvinkel, og klimaet i polarstrøkene blir dermed kaldere. Videre skaper solenergien varme på jorden som bindes ulikt i skog, ørken og hav, slik at det systematisk oppstår regionale varmesentra med oppadstigende luft (lavtrykk) ved ekvator som presses ned i høytrykksbeltene lengre sør og nord (for eksempel Azorene). Denne vertikale sirkulasjonen står bak viktige vindforhold og nedbørsystemer som strekker seg inntil 15 km opp i atmosfæren. Jordrotasjonen bidrar sammen med solenergien til å skape vind og systematiske vindsystemer, samt havstrømmer som påvirker klimaet ved å bringe varmt vann mot polene eller kaldt vann mot ekvator. Endelig er jordens helning hovedårsaken til at vi har årstider, skiftevis i sør og nord, med de store klimatiske virkninger det har. I moderne tid har også menneskelig aktivitet bidratt til oppvarming grunnet refleksjon av solvarme i et lag av karbondioksid som dannes rundt jordkloden. === Magnetfelt === Jorden er som en stor magnet og danner et magnetfelt rundt seg. Magnetfeltet beskytter livet på jorden fra kosmisk stråling. Det er magnetfeltet som gjør at vi får en magnetisk nordpol og en motsvarende sydpol. == Ekstreme punkt == Høydeforskjeller Høyeste punkt: Mount Everest – 8 850 moh. Land med lavest høyeste punkt: Maldivene – 2,4 moh. Laveste punkt: Marianergropen i Stillehavet – 11 034 muh. Laveste punkt på land: Dødehavet – 410 muh. == Se også == Solen Månen Planet Solsystemet == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Earth – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Earth – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) jorda i Unified Astronomy Thesaurus

Jorden, eller jorda, (latin: Tellus eller Terra; astronomisk symbol: 16px|🜨) er den planeten hvor mennesker oppstod og som vi bor på. Den er den tredje planeten i vårt solsystem regnet fra solen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Mayen

2023-02-04

Jan Mayen

['Kategori:70°N', 'Kategori:8°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Jan Mayen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Øyer i Nord-Atlanterhavet', 'Kategori:Øyer i Nordishavet']

Jan Mayen er en 377 km² stor, arktisk øy som siden 1930 er en del av Kongeriket Norge. Den er ikke et biland og omfattes ikke av Svalbardtraktaten. Øya administreres av Statsforvalteren i Nordland, men regnes ikke som en del av Nordland fylke. Jan Mayen ligger relativt isolert nordvest ute i Norskehavet. Nærmeste avstand til annet land er Grønland 460 km mot vest, mens det til Island i sydvest er 560 km, Svalbard i nordøst 990 km og Fastlands-Norge 910 km. Jan Mayen er delvis tildekket av en isbre og har verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg, som med sine 2 277 meter også er et av Norges høyeste fjell. Fiskerisonen ved Jan Mayen er 293 049 km², et areal nesten tilsvarende Fastlands-Norge. I 1980 ble den økonomiske sonen utvidet til 200 nautiske mil rundt øya, til protester fra Island og Grønland. I 2010 ble hele Jan Mayen fredet som naturreservat, med unntak av 2 km² der det foregår annen virksomhet.

Jan Mayen er en 377 km² stor, arktisk øy som siden 1930 er en del av Kongeriket Norge. Den er ikke et biland og omfattes ikke av Svalbardtraktaten. Øya administreres av Statsforvalteren i Nordland, men regnes ikke som en del av Nordland fylke. Jan Mayen ligger relativt isolert nordvest ute i Norskehavet. Nærmeste avstand til annet land er Grønland 460 km mot vest, mens det til Island i sydvest er 560 km, Svalbard i nordøst 990 km og Fastlands-Norge 910 km. Jan Mayen er delvis tildekket av en isbre og har verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg, som med sine 2 277 meter også er et av Norges høyeste fjell. Fiskerisonen ved Jan Mayen er 293 049 km², et areal nesten tilsvarende Fastlands-Norge. I 1980 ble den økonomiske sonen utvidet til 200 nautiske mil rundt øya, til protester fra Island og Grønland. I 2010 ble hele Jan Mayen fredet som naturreservat, med unntak av 2 km² der det foregår annen virksomhet. == Historie == === Oppdagelsen av øya === Første mulige belegg for kunnskap om øya stammer fra 500-tallet, og man regner med at den var kjent i vikingtiden. Henry Hudson gjenoppdaget øya i 1607 og kalte den Hudson's Tutches. Etter det ble øya observert flere ganger av navigatører og hvalfangere som gjorde krav på den eller gav nytt navn på den. Hvalfangere fra Hull i England kom til øya i 1611 og ga øya navnet Trinity Island. I 1612 kom den franske hvalfangeren Jean Vrolicq til øya og ga den navnet en Île de Richelieu. I 1614 ga den engelske kapteinen John Clarke øya navnet Isabella, samme år som Jan Mayen fikk dagens navn. Joris Carolus ga øya navnet etter en av sine kapteiner, Jan Jacobs May van Schellinkhout, som hadde kommet til øya tre år tidligere. === Hvalfangst === På begynnelsen av 1600-tallet etablerte nederlandske hvalfangere flere hvaloljekokerier på øya, slik at de kunne utvinne olje fra hvalspekket. På det meste var 1 000 mann i aktivitet på øya i sommermånedene, og flere mindre festningsverk ble bygget for å hindre plyndring. Intensiv fangst medførte at grønlandshvalen ble nesten utryddet, og hvalfangsten rundt Jan Mayen ble avsluttet mellom 1640 og 1650. Øya ble forlatt, og i løpet av de neste 230 årene besøkte kun få skip øya. Det er fremdeles enkelte rester av spekk-kokeriene og noen hvalfangergraver. I 1962 ble to større kanoner funnet ved Kvalrossbukta. Disse ble tidligere brukt som saluttkanoner ved stasjonen. === Ny aktivitet === Etter hvalfangstperioden på 1600-tallet var det ingen aktivitet på øya før mot slutten av 1800-tallet. En østerriksk-ungarsk vitenskapelig ekspedisjon oppførte en forskningsstasjon og gjennomførte kartlegging og utforskning av øya i 1882–1883. Deres kart var i vanlig bruk frem til 1950-årene. På begynnelsen av 1900-tallet begynte nordmenn med fangst av fjellrev. Revejakten ble avsluttet i slutten av 1920-årene, da intensiv fangst hadde ført til en sterk nedgang i bestanden. Av de første 13 fangsthyttene står fem fortsatt igjen. Den første meteorologiske stasjonen ble opprettet i 1921 av Hagbart Ekerold, og med unntak av vinteren 1940–41 har det vært kontinuerlige meteorologiske observasjoner på Jan Mayen. Av den første meteorologiske stasjonen finnes det bare tuftene og løse rester igjen. === Øya annekteres av Norge === Deler av øya ble okkupert av Meteorologisk institutt på vegne av Norge i 1922 og hele øya i 1926, da av Hallvard Devold som var bestyrer for den norske meteorologi- og radiostasjon på Jan Mayen. Øya ble underlagt norsk suverenitet ved kongelig resolusjon 8. mai 1929 og ble en del av kongeriket 27. februar 1930, jf. Jan Mayen-lovens § 1.Før de norske anneksjonsplanene var kjent, besøkte kaptein Christoffer Evensen Ruud fra Rjukan øya i 1917 og meddelte deretter Utenriksdepartementet at han hadde okkupert den. Snart måtte han imidlertid innse at han ikke hadde midler til å utnytte stedets ressurser, og 28. august 1920 rykket han inn en annonse i Norges Handels- og Sjøfartstidende der han averterte Jan Mayen for salg. Forretningsmannen Thorleif Imerslund kjøpte i 1921 okkupasjonsrettighetene for Jan Mayen av Ruud for tusen kroner, trolig med tanke på eksport av guano til Tyskland, der landbruksjorden var blitt utpint av fire krigsår med mangel på kunstgjødsel. Imerslund tapte imidlertid på dette foretaket.Jan Mayen var administrert fra Oslo gjennom Sysselmannen på Svalbard frem til 1. januar 1995. Deretter ble Jan Mayen lagt under Fylkesmannen i Nordland. At Jan Mayen er en del av riket i motsetning til de antarktiske besittelser som er gjort til biland, gjør at konvensjoner som Norge er forpliktet av, også gjelder Jan Mayen hvis det ikke er tatt forbehold ved ratifikasjonen. === Andre verdenskrig === Med unntak av vinteren 1940-41 har det vært kontinuerlige meteorologiske observasjoner på Jan Mayen. I frykt for tyske angrep ble det i 1940 besluttet å brenne stasjonen og evakuere mannskapet til England. Sjøforsvarets fartøy «Fridtjof Nansen» ble sendt for å evakuere mannskapet, men da denne sank ble stasjonens mannskap samt hele besetningen fra Fridtjof Nansen hentet av «Honningsvåg» fra Marinenes Islandsavdeling den 12. november 1941.Men overveielser om den strategiske betydning av værobservasjonene, blant annet for konvoitransporten til Murmansk, gjorde at man ønsket å starte virksomheten igjen. Året etter, i 1941, returnerte mannskapet sammen med soldater fra den norske brigaden i Skottland. På det meste talte styrken 52 mann. Det ble ikke gjort forsøk fra tysk side på å landsette tropper på øya, men tyske fly og ubåter avla flere ganger Jan Mayen visitter for å rekognosere samt skaffe seg værobservasjoner. Unntaksvis skjøt tyske fly mot menn og anlegg på bakken, men uten at større skade ble gjort, slik at mannskapet kunne levere meteorologiske data gjennom hele krigen.To tyske fly krasjet på Jan Mayen i løpet av andre verdenskrig, og besetningene på totalt 13 omkom. Det første flykrasjet skjedde 15. juli 1942 ved Flykollen, seks kilometer sørvest for Olonkinbyen, men dette var ukjent inntil restene av et tysk Junkers Ju 88 D1 tilfeldigvis ble oppdaget av en gruppe britiske geologer 23. august 1950. Det var fire omkomne besetningsmedlemmer. Det andre flykrasjet skjedde 7. august 1942 ved Danielsenkrateret vest for Sørlaguna. Flyet var av typen Focke-Wulf Fw 200, og alle ni besetningsmedlemmene omkom. Området var dekket av tykk tåke denne dagen, så bombing var ikke mulig. Av samme grunn ble ikke flyet beskutt fra bakken, da de norske styrkene på grunn av tåka ikke kunne avgjøre om flyet var venn eller fiende. I 1959 ble levningene av besetningene på de to flyene gravlagt på krigskirkegården i Narvik. Høsten 1943 ga den norske regjeringen amerikanerne lov til å etablere en radiolyttestasjon på Midt-Jan i den hensikt å peile inn den hemmelige tyske radio- og meteorologiske stasjonen på Grønland. Den amerikanske basen gikk under navnet Atlantic City. Et vilkår var at amerikanerne skulle fjerne stasjonen og forlate øya straks etter krigens opphør. Amerikanerne ble stående på Jan Mayen til februar 1946. Den norske regjeringen var sterkt opptatt av amerikansk tilbaketrekking for å hindre at Sovjetunionen skulle få et påskudd for å kreve liknende eller større militære anlegg på Svalbard.Den 25. september 1944 satte tyskerne i land en ubetjent værstasjon i Krossbukta, nord på øya. Denne ble oppdaget av en peilestasjon på Island i januar 1945, og den ble hentet av norske mannskaper fra patruljefartøyet «Namsos» 27. mars 1945. Vindmåleren var da defekt.Jan Mayen var den eneste del av Kongeriket Norge som fullt ut var under den norske eksilregjeringens (offisielle) kontroll. === Utvidelse av den økonomiske sonen === I 1980 ble den økonomiske sonen utvidet til 200 nautiske mil rundt øya, til protester fra Island og Grønland. Med Island godtok Norge ved avtaler 28. mai 1980 og 22. oktober 1981 å innsnevre Jan Mayen-sonen, ved at Jan Mayens økonomiske sone ble avgrenset av den islandske 200-mils sonen og ikke ved midtlinjen. Tvisten med avgrensningen mot Grønlands økonomiske sone ble avgjort i Jan Mayen-saken mellom Danmark og Norge av den internasjonale domstolen i Haag i 1993. Avtalene med Danmark og Island ble fremmet av Kongen i statsråd 13. februar 1998 og vedtatt av Stortinget 2. april 1998 === Endring av virksomheten === Ekspedisjonen på kystradiostasjonen Jan Mayen radio ble i 1995 nedlagt og overført til Bodø radio, hvor den styres via satellitt. De engang så hemmelige LORAN-C-stasjonene i Norge ble i 2004 besluttet nedlagt innen 1. januar 2006, inkludert stasjonen på Jan Mayen. Regjeringen kunngjorde 9. desember 2005 at de ønsket å fremme et forslag for videre drift av stasjonene, og 23. juni 2006 kunngjorde Fiskeri- og kystdepartementet at driften ved de fire norske LORAN-C-stasjonene blir forlenget til ut 2009. Årsaken til forlengelsen av driften er knyttet til økt interesse for det bakkebaserte navigasjonssystemet i Europa. Departementet har fått oppfordring fra blant annet EU, Storbritannia og Frankrike om videre drift av stasjonene. LORAN-C-senderen på Jan Mayen ble tatt ut av drift i 2015. Det driftes i dag en sensorstasjon for Galileo og en bakkestasjon knyttet til EGNOS-satellitter på øya.Cyberforsvaret drifter stasjonen med ca 14 ansatte, og Meteorologisk institutt er til stede med fire ansatte. Stasjonen er bemannet hele året, og store deler av besetningen er tilsatt på seksmåneders basis. === Fredning === Ved kongelig resolusjon 19. november 2010 ble hele Jan Mayen med noen unntak fredet som naturreservat. Unntakene omfatter Olonkinbyen, den meteorologiske stasjonen og flyplassen på østsiden av øya og et mindre område i Kvalrossbukta på vestsiden av øya. Territorialfarvannet rundt øya med unntak av et område i og utenfor Båtvika sør på øya ble også fredet. Naturreservatet er på ca. 375 km² landareal og ca. 4315 km² marint areal. Dessuten må det søkes om tillatelse for opphold på øya. Tillatelse (til andre enn autorisert personell) gis bare for kortvarige opphold (én uke). Det er ikke tillatt for andre enn autorisert personell å telte eller slå leir på øya. Det finnes egne regler for utlendingers opphold på øya. == Geografi == Jan Mayen ligger isolert ute i Norskehavet 560 km nordøst for Island og 460 km øst for Grønland, og omtrent 1000 km fra både Svalbard og norskekysten mot hhv. nordøst og sydøst. Landarealet til Jan Mayen er 377 km², som til sammenlikning er noe større enn Osterøy på fastlandet. Jan Mayen kan inndeles i tre deler, i hver ende de berglendte Nord-Jan og Sør-Jan, og det lave midtpartiet Midt-Jan. Nord-Jan domineres totalt av vulkanen Beerenberg, mens Sør-Jan har den lavere Rudolftoppen som sitt landemerke. De to delene er da forbundet med et lavt eid mellom Rekvedbukta i syd og Engelskbukta i nord. Jan Mayen strekker seg 53 km i retning sørvest til nordøst mellom 70° og 72°N og mellom 8° og 9°V. Den er bare 2,5 km bred på det smaleste og 15,8 km på det bredeste. == Naturforhold == Jan Mayen er en del av den midtatlantiske ryggen. Denne undervannskjeden strekker seg helt sør til Bouvetøya, og består av vulkansk fjell, dannet for inntil en million år siden i sprekksonen mellom kontinentalplatene til Amerika på den ene siden og Europa og Afrika på den annen. Jan Mayen er den synlige toppen på et av disse vulkanske fjellene, der fjellfoten ligger ca. 3000 meter under havet. Jan Mayens kjennetegn er den 2277 meter høye vulkanen Beerenberg som for en stor del er dekket av isbreer og utgjør hele den nordlige delen av øya (Nord-Jan). Beerenberg, som fortsatt er en aktiv vulkan, hadde sitt siste utbrudd i 1985. Hele øya er av vulkansk opprinnelse, men om sommeren gir mose, gress og hardføre blomster farge til det ellers svarte landskapet. Berggrunnen ligner mye på store deler av Island. 113 km2 av øya har isdekke; noe som utgjør ca. 30 % av det totale areal. === Fjell === Jan Mayen er det eneste området i Norge som har aktive vulkansystemer og vulkanske bergarter avsatt etter istiden. Den snødekkede vulkanen Beerenberg er fremdeles aktiv og er dessuten verdens nordligste aktive vulkan. Beerenberg er en stratovulkan og har hatt seks utbrudd siden 1732, hvorav siste utbrudd var i 1985. Fremdeles siger det damp både fra hovedkrateret og enkelte andre steder på øya. === Innsjøer === Ved den smaleste delen av øya ligger øyas to innsjøer, Nordlaguna og Sørlaguna. Nordlaguna er 40 meter på det dypeste og var en viktig ferskvannskilde. Men i løpet av de siste tiårene har området som skiller lagunen fra sjøen blitt smalere, slik at høye bølger slår over og gjør vannet brakt. Sørlaguna er mye større, men så grunn at den kan tørke ut om sommeren. === Klima === Øya ligger i overgangen mellom arktisk og borealt klima med relativt milde vintre og kalde somre, med en månedlig middeltemperatur på Midt-Jan som varierer mellom +5 og −6 ℃. Øya ligger i en lavtrykksbane som ofte fører mild luft sørfra. Årsnedbøren varierer med de topografiske forhold, men måles til omkring 700 mm på Midt-Jan. Øya er ofte dekt av tåke, og de omkringliggende havområdene er islagt mellom februar og april. === Flora === Store deler av Jan Mayen er dekket av svart vulkansk sand eller stein nesten uten vegetasjon, men noen steder kan man finne tykke, fargerike tepper av småvokste urter, lav og moser. Floraen omfatter 73 arter av karplanter, langt færre enn Svalbard, selv om Jan Mayen ligger mye lenger sør. Det vokser ikke busker og trær på Jan Mayen med unntak av dvergbusken musøre, som bare blir én–to cm høy. De fleste planteartene har ellers en vid sirkumpolar eller amfiatlantisk utbredelse i nordlige strøk. Det er tre endemiske plantearter, alle i løvetannslekta. === Fauna === Avstand fra andre landområder gjør at artsrikdommen er begrenset på Jan Mayen, men øya er likevel et viktig hekkested for flere sjøfuglarter, og 27 fuglearter hekker fast på øya. De store koloniene med havhest, alkekonge og polarlomvi anses å ha både nasjonal og internasjonal verneverdi. Andre store forekomster av fuglearter er krykkje og lunde. Totalt er det observert 98 forskjellige fuglearter som besøker øya periodisk. Fjellrev var tidligere det eneste tallrike pattedyret på øya, men intensiv fangst i begynnelsen av 1900-tallet førte til at fjellreven nå er utryddet på øya. Klappmyss og grønlandssel har yngleplasser på den nordvestlige delen av Jan-Mayen. Isbjørn opptrer streifmessig når iskanten ligger opp mot Jan Mayen vinterstid. Siste sikre observasjon av isbjørn var i 1990.De to mest kommersielt verdifulle marine ressursene rundt øya er dypvannsreke og haneskjell. Nordlaguna på Midt-Jan er det eneste ferskvannsøkosystemet som ikke tørker inn i tørre perioder og har en bestand av ferskvannsrøye som man antar har vært isolert fra omverdenen mellom 1500 og 4000 år. == Administrasjon == I 1922 okkuperte Meteorologisk institutt deler av Jan Mayen på vegne av Norge og i 1926 hele øya. Ved kongelig resolusjon av 8. mai 1929 ble Jan Mayen lagt inn under norsk statsoverhøyhet og ved lov av 27. februar 1930 ble øya gjort en del av Kongeriket Norge.Det er gitt en rekke forskrifter til loven og i forskrift om administrasjonen av 21. november 1980 er det fastsatt at Sysselmannen på Svalbard tjenestegjør inntil videre som sysselmann på Jan Mayen, med samme «forretningsområde» som i Svalbardloven, unntatt forretningene som politimester, notarius publicus og hjelpedommer. Denne ordning ble endret høsten 1994, slik at arbeidsoppgavene fra 1. januar 1995 ligger til fylkesmannen (senere statsforvalteren) i Nordland, men uten at Jan Mayen er del av noe fylke eller selv er gjort til noe fylke. Samferdselsdepartementet har overordnet samordingsansvar for Jan Mayens driftsbudsjett. Salten tingrett er førsteinstansdomstol for Jan Mayen. == Demografi == De eneste innbyggerne på øya er personell fra Forsvaret og Meteorologisk institutt, i alt 18 personer. Av disse er 14 personer ansatt i Forsvaret mens de resterende fire er ansatt av Meteorologisk institutt. Antall innbyggere øker i sommerhalvåret da vedlikehold blir utført på øyas installasjoner. Tjenestetiden er normalt seks måneder, og personellbytte skjer i april og oktober. Den meteorologiske stasjonen ligger ca. tre kilometer fra Olonkinbyen, hvor alt personell bor. == Næringsliv == Det finnes ingen utnyttbare naturressurser på Jan Mayen, unntatt fisk i havet. Den økonomiske aktiviteten er begrenset til drift av stasjonen som bemannes av Cyberforsvaret og Meterologisk institutt. Det er også etablert en referansestasjon for EGNOS og en referansestasjon for satellittnavigasjonssystemet Galileo på Jan Mayen. Det var tidligere en Jan Mayen LORAN-C-sender på øya, men denne er nå nedlagt og revet. === Jan Mayen radio === Utfyllende artikkel: Jan Mayen radioJan Mayen radio var en norsk kystradiostasjon på Jan Mayen som ble bygd i 1921. I september 1940 ble stasjonen ødelagt av norske styrker og besetningen sendt til Island. I 1941 ble en ny stasjon bygd. Etter krigen ble den flyttet til et nytt sted. Stasjonen kontrolleres i dag fra Bodø Radio via satellitt, men kan tas i lokal kontroll ved sambandsbrudd mot Eik jordstasjon. == Samferdsel == Atkomstmulighetene til Jan Mayen er begrenset. Enkleste adkomst er med fly, hvor man lander på øyas 1585 meter lange flystripe. Jan Mayens flyplass er værutsatt og brukes hovedsakelig av Forsvarets C-130J Hercules, som kommer med forsyninger hver andre eller tredje måned. Byggingen av Jan Mayen flyplass ble påbegynt i august 1960 og det første flyet, et Catalina-fly fra Luftforsvaret, landet 17. september 1960 for å hente en person akutt syk med bukhinnebetennelse. Det første sivile flyet landet 29. oktober 1961 og var en Douglas DC-4 fra Braathens S·A·F·E. Før flyplassen ble bygget fikk Jan Mayen postforsendelser på vinterstid ved flyslipp fra Consolidated PBY Catalina. Øya har ingen naturlig havn og ilandstigning fra båt kan være farlig, men er mulig både på nord- og sørsiden. Veinettet ble bygget ut og forbedret med hjelp fra Ingeniørbataljonen i 2015.Under en tur til Jan Mayen, Bjørnøya og Spitsbergen i 1954 forulykket postflyet på Bjørnøya. Jan Mayens postnummer er 8099 og amatørradiokoden er JX. Internettdomenet .sj er tildelt Svalbard og Jan Mayen, men er ikke tatt i bruk. Puppebu er en hytte som ligger i Kvalrossbukta på nordkysten av Jan Mayen. En liten vei forbinder Puppebu og Olonkinbyen på sørkysten. == Tidslinje == 1607 – Henry Hudson oppdaget øya i og kalte den Hudson's Tutches 1614 – Jan Mayen får det navnet den har i dag, da Joris Carolus ga øya navnet etter en av hans kapteiner, Jan Jacobs May van Schellinkhout 1882 – En østerriksk-ungarsk vitenskapelig ekspedisjon gjennomførte kartlegging og utforskning av øya 1922 – Deler av øya ble okkupert av Meteorologisk institutt på vegne av Norge 1926 – Hele øya ble okkupert av Meteorologisk institutt på vegne av Norge, da Hallvard Devold var bestyrer på øya. 1929 – Jan Mayen ble annektert av Norge ved kongelig resolusjon 8. mai. 1930 – Jan Mayen ble en del av kongeriket 27. februar, jf. Jan Mayen-lovens § 1. 1940 – Den meteorologiske stasjonen ble brent og mannskapet evakuert til England. 1941 – Virksomheten ved den meteorologiske stasjonen ble gjenopptatt. 1942 – Et tysk fly av typen Junkers Ju 88 D1 krasjet ved Flykollen og besetningen på fire omkom. Hendelsen forble ukjent frem til 23. august 1950. 1942 – Et tysk fly av typen Focke-Wulf Fw 200 krasjet ved Danielsenkrateret 7. august og besetningen på ni omkom. 1943 – Amerikanerne etablerte en lyttestasjon på Midt-Jan. 1960 – Jan Mayen flyplass ble åpnet. 1970 – Vulkanen Beerenberg hadde et utbrudd. 1973 – Vulkanen Beerenberg hadde et utbrudd. 1980 – Fiskerisonen ved Jan Mayen ble utvidet til 200 nautiske mil. 1985 – Vulkanen Beerenberg hadde et utbrudd. 1995 – Administreringen av Jan Mayen ble overført fra Sysselmannen på Svalbard til fylkesmannen i Nordland. 2010 – Jan Mayen ble fredet som naturreservat 19. november. 2021 – To sivilt ansatte ved Forsvarets stasjon omkommer i et snøskred == Se også == Jan Mayen radio Liste over norske øyer == Referanser == == Litteratur == Susan Barr (1991). Jan Mayen : Norges utpost i vest : øyas historie gjennom 1500 år. Schibsted i samarbeid med Norsk polarinstitutt. ISBN 8251613531. Torbjørn Braset: Jan Mayen, et besøk i bilder. ISBN 82-92096-15-9 Geir Wing Gabrielsen, Bente Brekke, Inger Greve Alsos, John Richard Hansen: Natur- og kulturmiljøet på Jan Mayen : med en vurdering av verneverdier, kunnskapsbehov og forvaltning, Norsk Polarinstitutt, Oslo 1997, ISBN 82-7666-126-2, Søren Richter (1946). Jan Mayen i krigsårene. Oslo: Brøgger. (en) Andreas Umbreit, Bradt Travel Guide: Spitsbergen: Svalbard, Franz Josef, Jan Mayen. ISBN 1-84162-092-0 (en) Stig Skreslet: Jan Mayen Island in Scientific Focus. ISBN 1-4020-2956-X Kampen om Øya i Ishavet Podcastepisode om Jan Mayen under krigen, Polarpionerene, Avtrykk.no, 04.07.2021 == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Jan Mayen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Jan Mayen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons The World Factbook om Jan MayenNorske offentlige etaterNorsk Polarinstitutts side om Jan Mayen TopoJanMayen – Interaktivt kart over Jan Mayen, fra Norsk Polarinstitutt Meteorologisk institutts side om Jan Mayen NOU 1999:21. Lov om miljøvern på Svalbard (kapittel 11 omhandler Jan Mayen) Lovdata.no: Jan Mayen-loven Åpningsprosess for norske havområder ved Jan Mayen, Olje- og energidepartementet 2012-13

Jan Mayen er en 377 km² stor, arktisk øy som siden 1930 er en del av Kongeriket Norge. Den er ikke et biland og omfattes ikke av Svalbardtraktaten.

https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Fourier

2023-02-04

Joseph Fourier

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1830', 'Kategori:Franske fysikere', 'Kategori:Franske matematikere', 'Kategori:Fysikkstubber', 'Kategori:Fødsler i 1768', 'Kategori:Matematikkstubber', 'Kategori:Matematisk analytikere', 'Kategori:Medlemmer av Académie française', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Auxerre', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-12', 'Kategori:Viktige stubber']

Jean Baptiste Joseph Fourier (født 21. mars 1768 i Auxerre i Burgund, død 16. mai 1830 i Paris) var en fransk matematiker og fysiker. Han ble tidlig foreldreløs, men på grunn av sin begavelse ble han opptatt som elev ved en militærskole. Fourier var revolusjonær og ble flere ganger arrestert under den franske revolusjonen. Også senere fikk han problemer på grunn av sin fortid. Han fulgte Napoleon som vitenskapelig rådgiver under felttoget i Egypt, og ble utnevnt til flere høye stillinger under Napoleon. I ettertid er Fourier best husket for å ha utviklet det franske vitenskapsakademiet. Fourier ga et viktig bidrag i fysikken med sin matematiske beskrivelse av varmeledning. Denne kom han frem til i 1812 i en konkurranse arrangert av det franske vitenskapsakademiet. Denne nye innsikten skrev han sammen i verket Thêorie analytique de la chaleur som kom ut i 1822. Dette verket inneholder også grunnleggende bidrag til funksjonsteorien med mange viktige bruksområder. Fourier viser her at alle periodiske funksjoner kan framstilles som en sum av sinus- og cosinusfunksjoner. Dette kalles i dag for Fourieranalyse og spiller en stor rolle i alle grener av fysikk og matematikk. Fourier utviklet også ligningsteorien og sannsynlighetsteori. Fourier beskrev som den første drivhuseffekten i 1824; senere tallfestet den svenske fysikeren og kjemikeren Svante Arrhenius (1859–1927) hva drivhuseffekten består av. Fourier brukte metaforen «glassbolle» der solstrålene slipper inn mens den infrarøde strålingen fra bakken stenges inne. Grunnlaget for Arrhenius arbeid var imidlertid den amerikanske astronomen og fysikeren Samuel Langleys (1834–1906) forskning på varmestråling.

Jean Baptiste Joseph Fourier (født 21. mars 1768 i Auxerre i Burgund, død 16. mai 1830 i Paris) var en fransk matematiker og fysiker. Han ble tidlig foreldreløs, men på grunn av sin begavelse ble han opptatt som elev ved en militærskole. Fourier var revolusjonær og ble flere ganger arrestert under den franske revolusjonen. Også senere fikk han problemer på grunn av sin fortid. Han fulgte Napoleon som vitenskapelig rådgiver under felttoget i Egypt, og ble utnevnt til flere høye stillinger under Napoleon. I ettertid er Fourier best husket for å ha utviklet det franske vitenskapsakademiet. Fourier ga et viktig bidrag i fysikken med sin matematiske beskrivelse av varmeledning. Denne kom han frem til i 1812 i en konkurranse arrangert av det franske vitenskapsakademiet. Denne nye innsikten skrev han sammen i verket Thêorie analytique de la chaleur som kom ut i 1822. Dette verket inneholder også grunnleggende bidrag til funksjonsteorien med mange viktige bruksområder. Fourier viser her at alle periodiske funksjoner kan framstilles som en sum av sinus- og cosinusfunksjoner. Dette kalles i dag for Fourieranalyse og spiller en stor rolle i alle grener av fysikk og matematikk. Fourier utviklet også ligningsteorien og sannsynlighetsteori. Fourier beskrev som den første drivhuseffekten i 1824; senere tallfestet den svenske fysikeren og kjemikeren Svante Arrhenius (1859–1927) hva drivhuseffekten består av. Fourier brukte metaforen «glassbolle» der solstrålene slipper inn mens den infrarøde strålingen fra bakken stenges inne. Grunnlaget for Arrhenius arbeid var imidlertid den amerikanske astronomen og fysikeren Samuel Langleys (1834–1906) forskning på varmestråling. == Se også == Fouriertransformasjon == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Joseph Fourier – kategori av bilder, video eller lyd på Commons http://www-gap.dcs.st-and.ac.uk/~history/Mathematicians/Fourier.html

|fødested = Auxerre, Burgund (nå i Yonne), Frankrike

https://no.wikipedia.org/wiki/Jomfruf%C3%B8dsel

2023-02-04

Jomfrufødsel

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Islamsk teologi', 'Kategori:Jesus', 'Kategori:Kristen teologi', 'Kategori:Lukasevangeliet', 'Kategori:Matteusevangeliet']

Jomfrufødselen er en av hjørnesteinsdoktrinene i den kristne tro som forteller at Jesus ble unnfanget og født av en jomfru. Denne forståelse henter sitt belegg i Mattheusevangeliet og Lukasevangeliet som begge forteller at Maria ble gravid med Jesus uten å ha vært sammen med en mann. I motsetningen til mange andre religioner skal jomfrufødselen bli forstått i streng forstand uten noen naturlig eller overnaturlig farsfunksjon. At den hellige skulle komme over henne (overskygge henne) hentyder ikke på en seksuell akt, men en gjerning parallelt med skapelsen og frelserhistorien. Det skal således bli forstått som et under. Denne troen og forestillingen står sterkest i katolisismen, men muslimer tror også på jomfrufødselen.

Jomfrufødselen er en av hjørnesteinsdoktrinene i den kristne tro som forteller at Jesus ble unnfanget og født av en jomfru. Denne forståelse henter sitt belegg i Mattheusevangeliet og Lukasevangeliet som begge forteller at Maria ble gravid med Jesus uten å ha vært sammen med en mann. I motsetningen til mange andre religioner skal jomfrufødselen bli forstått i streng forstand uten noen naturlig eller overnaturlig farsfunksjon. At den hellige skulle komme over henne (overskygge henne) hentyder ikke på en seksuell akt, men en gjerning parallelt med skapelsen og frelserhistorien. Det skal således bli forstått som et under. Denne troen og forestillingen står sterkest i katolisismen, men muslimer tror også på jomfrufødselen. == Den kristne oppfatning == I den mest alminnelige kristne trosbekjennelse, den apostoliske trosbekjennelse, bekjennes det at Jesus var født av jomfru Maria, og det uttrykker hvordan Jesu fødsel var et unikt mirakel og en understrekning av at han var den ventede og lovede Messias fra Det gamle testamentet. Jomfrufødselen er også et vitnesbyrd om inkarnasjonslæren ved at det var Gud selv som ble menneske i Jesus, men i like høy grad et vitnesbyrd om Jesu menneskelikhet ved at Jesus var av Adams slekt. Tidlige kristne oppfattet Jesaja 7:14 i gamletestamentet som en profeti om Jesu fødsel. De hebraiske tidlige versjonene av teksten bruker ordet "betulah", som vanligvis betyr "ung jente" men også kan bety "jomfru". I den greske oversettelsen Septaguinta ble "betulah" oversatt med "parthenos", som bare betyr jomfru. Denne betydningen ble værende. Forfatterne av Matteusevangeliet og Lukasevangeliet legger stor vekt på dette, mens temaet ikke nevnes av forfatterne av Markusevangeliet eller Johannesevangeliet. Denne læren ble en universal tro i den kristne kirke på 100-tallet, og blir opprettholdt av den anglikanske kirke, den ortodokse kirke, orientalske ortodokse kirker, den protestantiske kirke, og den katolske kirke. == Muslimsk oppfatning == I muslimsk tro ble Jesus likeledes født av en jomfru, men her er det ikke et tegn på guddommelighet, men kun at Gud kan velge å skape et menneske ut av hva han vil: Adam uten bistand fra andre mennesker, Eva fra en mann, alle mennesker fra både menn og kvinner, og Jesus fra en kvinne. == Partenogenese == Partenogenese (det greske ord for jomfrufødsel) er den sedvanlige betegnelsen for usedvanlig naturfenomen som finner sted blant visse dyr som for eksempel hai og lus, og planter under ekstreme tilfeller, og er en forplantning uten en hann, det vil si en jomfrufødsel. == Referanser == == Eksterne lenker == Hvem var Maria? Forskning.no 21. desember 2002 Er jomfrufødsel mulig? - artikkel fra forskning.no 10.12.02

Jomfrufødselen er en av hjørnesteinsdoktrinene i den kristne tro som forteller at Jesus ble unnfanget og født av en jomfru. Denne forståelse henter sitt belegg i Mattheusevangeliet og Lukasevangeliet som begge forteller at Maria ble gravid med Jesus uten å ha vært sammen med en mann.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jomfrudom

2023-02-04

Jomfrudom

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyder', 'Kategori:Seksualitet', 'Kategori:Seksualitetstubber', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Ungdom']

Jomfrudom, eller sjeldnere møydom, er tradisjonelt en kvinnes tilstand før hun har gjennomført sitt første samleie. I mange kulturer og religioner legges det vekt på at en kvinne er jomfru når hun gifter seg. Praksisen er ofte knyttet til æreskulturer hvor det blir sett som skamfullt å ikke være jomfru. I noen kulturer blir det sett som en viktig begivenhet å blø på bryllupsnatten, så noen piker opereres for å oppnå effekten.

Jomfrudom, eller sjeldnere møydom, er tradisjonelt en kvinnes tilstand før hun har gjennomført sitt første samleie. I mange kulturer og religioner legges det vekt på at en kvinne er jomfru når hun gifter seg. Praksisen er ofte knyttet til æreskulturer hvor det blir sett som skamfullt å ikke være jomfru. I noen kulturer blir det sett som en viktig begivenhet å blø på bryllupsnatten, så noen piker opereres for å oppnå effekten. == Etymologi == Ordet jomfru kommer av det tyske «Jungfrau», det vil si «ung kvinne eller ung frue». Ordet kom til Norden i middelalderen som begrep for en fornem eller uberørt pike, jevnfør jomfru Maria. Ordet ble etter hvert også tittel for ugifte adelsdamer eller unge, borgerlige piker, omtrent med samme betydning som «frøken» har i moderne tid. Begrepet blir også brukt om menn som debuterer seksuelt i nyere tid. === Begrepsendring === I november 2017 ble ordet «jomfruhinnen» byttet ut med ordet «skjedekrans» fordi at man ikke kan vite om noen er jomfru eller ikke basert på hvordan det ser ut inni skjeden. I tillegg så er det ikke alle som blør første gang de har samleie siden den ikke pleier å sprekke. Mange ganger vil ikke hymen forsvinne eller endre utseende heller, og derfor er det ikke mulig å se om noen er jomfru eller ikke. == Spørreundersøkelser == I nyere tider er det uenigheter om hva definisjonen på jomfrudom er. Det er blant annet ulike meninger om hvilke seksuelle aktiviteter som gjør at man ikke er jomfru mer. Den største uenighetene handler om oral- og analsex skal telles eller ikke. I 2007 ble det gjort en undersøkelse på Prevention Research Center hvor 925 personer mellom 12 og 16 år deltok. De ble spurt om hvordan de ville definere jomfrudom. 83,5 % av deltakerne mente at man ville fremdeles være jomfru selv om man berørte en annen persons kjønnsorganer, mens 70,6 % mente at man også ville fortsette å være jomfru hvis man deltok i oral- eller munnsex. 16,1 % definerte mennesker som hadde deltatt i analsex som jomfru, og 5,8 % sa at man ville også være jomfru hvis man hadde hatt vaginal sex.En lignende undersøkelse ble publisert i 1999 hvor 59 % mente at man ikke mistet jomfrudommen sin hvis man hadde hatt oral sex og hvor 19 % tenkte det samme om anal sex. Den ble gjort av Kinsey-instituttet for undersøkelse av sex, kjønn og reproduksjon på Indiana university i USA. == Referanser == == Se også == Jomfru Jomfruhinne

Jomfrudom, eller sjeldnere møydom, er tradisjonelt en kvinnes tilstand før hun har gjennomført sitt første samleie. I mange kulturer og religioner legges det vekt på at en kvinne er jomfru når hun gifter seg.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hymen

2023-02-04

Hymen

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Kjønnsorganer', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL']

Hymen (hymen vaginae også kalt skjedekrans, jomfruhinne eller møydomshinne) er en del av vulva (den ytre delen av kjønnsorganet hos kvinner) og sitter rundt åpningen til vagina. På tross av navnet er det normalt ikke snakk om noen heldekkende hinne hos kvinner i fruktbar alder, men en mer eller mindre oppdelt og perforert elastisk hudfold, som varierer i tykkelse og hvor mye den blokkerer. Navnet «jomfruhinne» viser til at denne strukturen kan revne litt ved første samleie eller penetrering. Dette skjer imidlertid ikke hos alle, og rifter kan også oppstå ved annen aktivitet. Begrepet «jomfruhinne» kan derfor være misvisende, som har ført til at begrepet «skjedekrans» har blitt lansert som et alternativ.

Hymen (hymen vaginae også kalt skjedekrans, jomfruhinne eller møydomshinne) er en del av vulva (den ytre delen av kjønnsorganet hos kvinner) og sitter rundt åpningen til vagina. På tross av navnet er det normalt ikke snakk om noen heldekkende hinne hos kvinner i fruktbar alder, men en mer eller mindre oppdelt og perforert elastisk hudfold, som varierer i tykkelse og hvor mye den blokkerer. Navnet «jomfruhinne» viser til at denne strukturen kan revne litt ved første samleie eller penetrering. Dette skjer imidlertid ikke hos alle, og rifter kan også oppstå ved annen aktivitet. Begrepet «jomfruhinne» kan derfor være misvisende, som har ført til at begrepet «skjedekrans» har blitt lansert som et alternativ. == Bygning og struktur == === Dannelse === Jomfruhinnen sitter et par centimeter inn i skjeden og er nærmest en utvidbar kant eller hudfolder hos voksne kvinner. Den stenger fosterets skjede fullstendig og er fortsatt tydelig til stede hos alle piker ved fødselen. Funksjonen er usikker, men kan ha som oppgave å beskytte de indre kjønnsorganene under fosterutviklingen. Tilsvarende hinne finnes også hos våre nære slektninger sjimpanser, men den tilbakedannes helt før puberteten. At denne strukturen finnes hos ungdom og voksne mennesker er trolig et resultat av generell neoteni. Også hos mennesket tynnes jomfruhinnen og får åpninger gjennom barndommen, og vil kunne tilbakedannes helt i overgangen til puberteten. Graden av tilbakedannelse varierer sterkt, og hos omtrent én av 2000 kvinner tilbakedannes ikke hinnen i det hele tatt, slik at den må opereres for å slippe ut menstruasjonsblod. === Anatomi === Kransen er normalt veldig elastisk og kan tøyes mye uten at den får rifter eller revner, men kan noen ganger rives opp ved første samleie. Det er imidlertid bare én av tre kvinner som opplever blødning i forbindelse med det første samleiet. Det som omtales som at 'jomfruhinnen brister' ved det første samleiet, er ikke noe universelt fenomen eller noe dekkende beskrivelse av hva som faktisk foregår. Det er ikke mulig å fastslå sikkert om samleie har funnet sted eller ikke utelukkende basert på en undersøkelse av denne strukturen. Det er ikke mulig å se om en kvinne har hatt samleie eller hatt noe i skjeden ved å undersøke underlivet. == Kritikk av begrepet «jomfruhinne» == I noen kulturer, blant annet i abrahamittisk tradisjon, anses en hel, intakt og uberørt jomfruhinne som bevis for at en pike eller kvinne ikke har hatt samleie, men er jomfru, det vil si seksuelt urørt. Denne tilstanden kan være en forutsetning for en kvinnes ærbarhet og status som «ren» brud. En kvinnes seksuelle historie og tilstand er da som regel også viktig for hele familiens og slektens ærestatus i samfunnet. I noen tradisjoner vil eldre kvinner kontrollere sengetøyet etter bryllupsnatten for spor etter blod fra en sprukken jomfruhinne. I Norge og andre vestlige land har det vært stor diskusjon om det er riktig av leger å gjenoppbygge brustne jomfruhinner ved operasjon på gifteklare muslimske jenter som forsøker å skjule tidligere seksuell aktivitet. Det viktigste motargumentet har vært at man i stedet burde endre holdningene i kulturen og gi kvinner fri rett til et godt seksualliv uavhengig av menns og familiens kontroll. Det at jomfruhinnen normalt ikke eksisterer som noen samlet hinne og er forskjellig fra kvinne til kvinne (og kan være helt fraværende), har fått sexolog Tore Holte Follestad til å uttale at idéen om en jomfruhinne er «bare tull og fanteri konstruert for å undertrykke kvinner». == Skjedekrans == I 2009 tok RFSU til orde for å bytte ut ordet mödomshinnan med slidkrans på svensk (skjedekrans eller slimhinnekrans på norsk). RFSU i Norge hadde i 2009 ingen planer om en tilsvarende kampanje i Norge.På grunn av en debatt høsten 2016 hvor Helse- og omsorgsdepartementet slo fast at «"jomfruhinne" er ingen hinne» byttet Store norske leksikon i oktober 2017 ut «jomfruhinne» med «skjedekrans». Sjefsredaktør i Store norske leksikon, Erik Bolstad uttalte at «ordet er upresist og har i tillegg uheldige konnotasjoner til at det skal gå an å teste om noen er jomfru» og hadde bedt professor Per Holck «om å beskrive jomfruhinna under tittelen «skjedekrans»». Hovedartikkelen som beskriver folden i skjeden fikk ny tittel, men søk på ordet jomfruhinne gir fortsatt treff i leksikonet. Artikkelens forfatter uttalte at «personlig kjenner jeg ikke ordet skjedekrans i det hele tatt. Etter femti år som lege» og tvilte på behovet for å bytte ut ordet. Holck sa at han egentlig var uenig i at ordet måtte byttes ut fordi «jeg synes begrepet jomfruhinne er såpass innarbeida i befolkninga, at jeg mente det måtte få bli. Men jeg gav meg på det.» == Se også == Jomfrudom == Referanser ==

Hymen (hymen vaginae også kalt skjedekrans, jomfruhinne eller møydomshinne) er en del av vulva (den ytre delen av kjønnsorganet hos kvinner) og sitter rundt åpningen til vagina. På tross av navnet er det normalt ikke snakk om noen heldekkende hinne hos kvinner i fruktbar alder, men en mer eller mindre oppdelt og perforert elastisk hudfold, som varierer i tykkelse og hvor mye den blokkerer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jomfru_Maria

2023-02-04

Jomfru Maria

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-10', 'Kategori:Bibelske personer', 'Kategori:Jomfru Maria', 'Kategori:Katolisisme', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Nytestamentlige helgener']

Jomfru Maria, eller Maria fra Nasaret, er en jødisk kvinne som ifølge Det nye testamentet er identifisert som Jesu Kristi mor. I islam er hun ansett som mor til profeten Jesus, Isa عيسى på arabisk. Ved konsilet i Efesos tilla konsilfedrene henne tittelen Theotokhos, Guds Mor (egentlig: Gudefødersken). Denne tittelen må sees i sammenheng med den kristne lære om Jesus som både Gud og menneske. Rent religionshistorisk har kirkens fremstilling ført til at Maria har fått stor betydning for svært mange troende – ikke minst for kvinner. I kunstneriske fremstillinger er hun som oftest kalt bare «Madonna».

Jomfru Maria, eller Maria fra Nasaret, er en jødisk kvinne som ifølge Det nye testamentet er identifisert som Jesu Kristi mor. I islam er hun ansett som mor til profeten Jesus, Isa عيسى på arabisk. Ved konsilet i Efesos tilla konsilfedrene henne tittelen Theotokhos, Guds Mor (egentlig: Gudefødersken). Denne tittelen må sees i sammenheng med den kristne lære om Jesus som både Gud og menneske. Rent religionshistorisk har kirkens fremstilling ført til at Maria har fått stor betydning for svært mange troende – ikke minst for kvinner. I kunstneriske fremstillinger er hun som oftest kalt bare «Madonna». == Marias liv == I Det nye testamentet er Maria sentral i forbindelse med Jesu unnfangelse og fødsel. Markusevangeliet forteller ikke noe om hvem som er faren til barnet. Lukasevangeliet forteller om fødselen, men ikke spesifikt om hvem som er faren, men forfatteren skriver at Jesus ble holdt for å være sønn av Josef. Johannesevangeliet skriver at Jesus er «Josefs sønn». Matteusevangeliet har en annen oppfatning enn de øvrige evangeliene, ved at hun skal ha blitt gravid ved Den hellige ånd. Josef, Marias mann, var i så fall ikke biologisk far til Jesus, men virket som en oppdragende farsfigur. Josef og Maria tilhørte Juda stamme og var etterkommere av kong David. Etter profetier i Det gamle testamentet skulle Messias være av Davids stamme. Tilknytning til stamme ble bare regnet gjennom mannsleddene, så om Jesus skulle være av Davids stamme var det ikke tilstrekkelig at Maria var det. Videre skriver forfatteren av Matteusevangeliet at den hellige ånd er faren, men videre at han ble regnet som Josefs sønn av sin samtid.Jakob, Josef, Judas og Simon omtales som Jesu brødre. De er trolig listet etter alder. Han hadde også søstre, men de er ikke navngitt. Om dette skal forstås som biologiske søsken til Jesus med Maria som mor og Josef som far er omdiskutert, idet katolikker og ortodokse i alminnelighet holder frem tanken om Marias vedvarende jomfruelighet, mens protestanter som regel ikke gjør det (se egen artikkel Jesu brødre og søstre). Maria nevnes også andre steder i Det nye testamentet. Ifølge Evangeliet etter Johannes var hun til stede ved korsfestelsen. En gammel tolkning av Johannes' Åpenbaring 12 identifiserer «himmeldronningen» med Maria (som bilde på Det nye Jerusalem, Guds folk). == Den nye Eva == I de patristiske skrifter nevnes Maria først og fremst i forbindelse med Eva. Maria og Eva settes opp som motsetninger: Mens Eva lot seg friste, følger Maria Guds vilje og gjenoppretter dermed skaden fra syndefallet. Slik Jesus er den nye Adam, blir Maria oppfattet som den nye Eva. == Mariadogmer == Det er etablert flere dogmer omkring Maria, som særlig er sterke i ortodoks og katolsk mariologi. I de reformerte kirker varierer holdningen til Mariadogmene sterkt og de karakteriseres tildels som ubibelske. === Guds Mor === Det eldste fastlagte Maria-dogme er læren om Maria som Gudføderske eller Guds Mor, på gresk theotokos. Dette ble fastslått på konsilet i Efesos i 431. I en forlengelse av dette kalles hun også Kirkens Mor, fordi den katolske kirken betrakter seg selv som Kristi mystiske legeme på jorden. === Evig jomfrudom? === Doktrinen om Maria som evig jomfru ser ut til å ha blitt forkynt av Irenaeus og Klemens av Alexandria, og den er godt belagt hos Athanasius av Alexandria, som kalte henne αειπαρθεnu;ς (aeiparthenos, evig jomfru). Fra det 5. århundre var den allment akseptert i både øst og vest. Mange av de kirker som har sitt utspring i reformasjonen avviste doktrinen, men ikke før en god stund etter reformasjonen. De mener at Maria fikk flere barn etter Jesu fødsel. Moderne lutherske teologer regner det også som sannsynlig at Maria hadde flere barn, som dermed var Jesu halvbrødre eller halvsøstre. Det nye testamentet omtaler flere ganger Jesu brødre og søstre, blant annet i Markusevangeliet: Er ikke dette tømmermannen, sønn av Maria, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og har vi ikke søstrene hans blant oss? (Mark. 6:3a). Katolske og ortodokse kristne har tradisjonelt forklart dette med at hebraisk og arameisk (dvs. de språk de første kristne talte) mangler egne ord for hhv. søsken og søskenbarn, begge ledd omtales som hhv. «brødre» og «søstre». Dette var også den forklaring som Martin Luther holdt for den riktige. Dessuten kunne nære venner også omtales som brødre eller søstre. Endelig kunne bror brukes som en hedersbetegnelse. Oppfatningen av Maria som evig jomfru må også sees i sammenheng med de opplysningene en har om henne fra ulike historiske kilder, inkludert Det nye testamentet. Andre synspunkter går ut på at Josef og Maria i sitt samliv som mann og kone etter Jesu fødsel fikk minst ytterligere 7 barn som altså er Jesu halvsøsken og at jomfrumyten er ubibelsk. === Maria opptagelse i himmelen === Gregor av Tours formulerte læren om jomfru Marias opptagelse i himmelen i det 6. århundre; hentydninger finnes i skrifter fra det 4. århundre og kan reflektere det nytestamentlige Åp 11,19-12,1. Marias opptagelse i himmelen nevnes også i det apokryfe Filips evangelium. Dogmet sier at Maria ble tatt opp i himmelen med legeme og sjel; hun døde altså ikke på vanlig måte. Den var utbredt både i øst og vest før reformasjonen, og Martin Luther uttrykte seg positivt om den. Senere har de fleste reformerte kirker, med unntak av den høykirkelige del av Den anglikanske kirke, avvist doktrinen. I Den katolske kirke ble opptagelsen fastslått som dogme først for 60 år siden, i 1950 av pave Pius XII. Ortodoks tradisjon har aldri fastslått dette som et dogme, men feirer hennes opptagelse – ofte omtalt som Guds Moders hensovnelse – den 15. august hvert år. === Den ubesmittede unnfangelse === Doktrinen om den ubesmittede unnfangelse hevder at Maria ble unnfanget uten arvesynden, som det eneste menneske utenom Jesus. Den ble diskutert mye i middelalderen, uten at man kom til enighet. I den katolske kirke var dominikanerne motstandere av doktrinen, mens fransiskanerne og senere jesuittene forsvarte den. I 1854 ble den ubesmittede unnfangelse fastslått som dogme i den katolske kirke. I øst oppfattes hele arvesyndsbegrepet som problematisk; doktrinen om ubesmittet unnfangelse finner derfor ikke resonnans der. Protestantiske kirker avviser den helt; i den anglikanske kirke tror deler av den høykirkelige fløy på den. == Maria som helgen == I katolsk og ortodoks tro hylles Maria som helgen, og gis den mest framtredende plass blant alle helgener. I den anglikanske kirke ble all bønn gjennom helgener forbudt i de Trettini artikler, men senere har man akseptert det. I de deler som deler katolsk lære om helgener regnes Maria som den fremste. == Mariafromhet == Den mest kjente formen for Mariafromhet er rosenkransen, en syklus med bønner rettet til Maria, med «Hill deg, Maria» som den mest sentrale. Angelusbønnen er en kort bønn som omhandler Kristi unnfangelse, som tradisjonelt blir bedt tre ganger hver dag i mange klostre. De tre ganger tre slag som etterfølger en gudstjeneste i Den norske kirke stammer fra klokkeringingen i forbindelse med angelusbønnen før reformasjonen. I den katolske kirke ble det også utviklet en egen tidebønn, «Vår Frues lille officium». Katolske messer på lørdager hvor det ikke faller en annen festdag kan feires til Marias ære. == Mariafester == Maria æres i en rekke forskjellige liturgiske sammenhenger. De viktigste ortodokse Maria-feiringene (hvor de fem store er uthevet): 8. september – Guds Moders fødsel 1. oktober – Det beskyttende slør (Guds Moders beskyttelse) 21. november – Maria tempelgang 26. desember – Guds Moders dag (2. juledag) 2. februar – Fremstillelsen av Vår Herre i tempelet (kyndelsmess) 25. mars – Maria bebudelse 2. juli – Guds Moders kjole i Blachernae (Maria besøkelsesdag) 15. august – Hensovnelsen (Maria opptagelse i himmelen) 31. august – Gudføderskens livgjordI tillegg feires spesielle Maria-ikoner på egne dager. De mest sentrale katolske festene er: 1. januar – Guds Mor 11. februar – Vår Frue av Lourdes 31. mai – Marias besøk hos Elisabeth Juni (bevegelig) – Jomfru Marias rene hjerte 16. juli – Vår Frue av Karmel 5. august – Vår Frue av snøen (vigselsfest for Santa Maria Maggiore) 15. august – Maria opptagelse i himmelen (opprinnelig Ihukommelsen, siste søndag før jul) 8. september – Marias fødsel 15. september – Marias syv smerter 21. september – Presentasjonen av Maria i Tempelet 8. desember – Den ubesmittede unnfangelseTo fester som nå feires som «Herrens fester» ble tidligere feiret som Mariafester: 2. februar – Fremstillelsen av Jesus i tempelet (kyndelsmess), tidligere Maria renselse 25. mars – Herrens Bebudelse, tidligere Maria bebudelse == Se også == Jakobs protoevangelium Jomfrufødsel Islams syn på Maria == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Virgin Mary – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Virgin Mary – galleri av bilder, video eller lyd på Commons The Protoevangelium of James, The Birth of Mary Hvem var Maria? - artikkel fra forskning.no 21.12.02

thumb|Jomfru Maria ved St. Nikolai katolske kirke i [[Ystad (2021).

https://no.wikipedia.org/wiki/Jordan

2023-02-04

Jordan

['Kategori:1946 i Asia', 'Kategori:31°N', 'Kategori:36°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Jordan', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1946']

Jordan (arabisk:الأردنّ, translitterert som Al-Urdunn), offisielt Det hasjimittiske kongerike Jordan, er et arabisk land i Midtøsten/Vest-Asia som grenser til Syria i nord, Irak i nordøst, Israel og palestinske territorier i vest og Saudi-Arabia i sørøst. Landet deler kystlinjen til Dødehavet i vest med Israel, og kystlinjen til Akababukten i sør med okkupert Palestina, Saudi-Arabia og Egypt. Grensen mot Israel har en sterk befestet overgang ved Allenby Bridge som går over grenseelven Jordanelven. Elven er den eneste betydelige vannkilden i landet. Befolkningen er hovedsakelig jordanske arabere. Trolig bor det om lag 1 million irakiske flyktninger i Jordan og med borgerkrigen i Syria er det etter 2011 kommet 600 000-700 000 flyktninger. Palestinske arabere kan flytte til Jordan og få statsborgerskap og alle rettigheter der. Jordan har siden Israel ble opprettet tatt imot over 1,8 millioner palestinske flyktninger. Disse har fått samme rettigheter som de "opprinnelige" jordanerne, og utgjør i dag den største folkegruppen i landet. Selv om flyktningene har fått borgerrettigheter, har transjordanerne (fra Østbredden) dominert det politiske liv. Landets språk er arabisk. Jordan er et konstitusjonelt monarki hvor kongen utpeker regjeringen, godtar lover og står for utenrikspolitikken. Parlamentet kan utføre parlamentarisk makt med 2/3 flertall. Arabere, armenere, kurdere og tsjerkessere er landet største etniske grupper.

Jordan (arabisk:الأردنّ, translitterert som Al-Urdunn), offisielt Det hasjimittiske kongerike Jordan, er et arabisk land i Midtøsten/Vest-Asia som grenser til Syria i nord, Irak i nordøst, Israel og palestinske territorier i vest og Saudi-Arabia i sørøst. Landet deler kystlinjen til Dødehavet i vest med Israel, og kystlinjen til Akababukten i sør med okkupert Palestina, Saudi-Arabia og Egypt. Grensen mot Israel har en sterk befestet overgang ved Allenby Bridge som går over grenseelven Jordanelven. Elven er den eneste betydelige vannkilden i landet. Befolkningen er hovedsakelig jordanske arabere. Trolig bor det om lag 1 million irakiske flyktninger i Jordan og med borgerkrigen i Syria er det etter 2011 kommet 600 000-700 000 flyktninger. Palestinske arabere kan flytte til Jordan og få statsborgerskap og alle rettigheter der. Jordan har siden Israel ble opprettet tatt imot over 1,8 millioner palestinske flyktninger. Disse har fått samme rettigheter som de "opprinnelige" jordanerne, og utgjør i dag den største folkegruppen i landet. Selv om flyktningene har fått borgerrettigheter, har transjordanerne (fra Østbredden) dominert det politiske liv. Landets språk er arabisk. Jordan er et konstitusjonelt monarki hvor kongen utpeker regjeringen, godtar lover og står for utenrikspolitikken. Parlamentet kan utføre parlamentarisk makt med 2/3 flertall. Arabere, armenere, kurdere og tsjerkessere er landet største etniske grupper. == Naturgeografi == Jordan er et ørkenland med nord-sør-gående fjellkjeder på opptil 1.754 meter i vest langs grensen mot Israel, og et gradvis flatere landskap mot ørkenområdene i øst. Jordanelven danner den nordlige starten på en forkastning som er forbundet via Rødehavet med Riftdalen i Afrika. I Gilead-fjellene i nord ligger både hovedstaden Amman og storbyene Zarqa og Irbid. I nordvest er det middelhavsklima med varme, tørre somre og kjølige, fuktige vintre. Årsnedbøren kan nå opp i 800 mm. I resten av landet er det kontinentalt ørkenklima, og i Amman er middeltemperaturen 31–38 ℃ om sommeren og 13–19 ℃ om vinteren. Ørkenområdene har sparsom tornevegetasjon, og det tidligere fruktbare landet har i dag bare 5 km² skogsområder igjen, med sypress, eik og akasie. Forsøk på skogplanting har lenge vært relativt mislykkede. Dyrelivet omfatter hamster, ørn, hyene, villkatt, ulv, gaselle, steinbukk og skorpion. == Demografi == Folketilveksten er stor, hele 2,6 %, og nesten 40 % av befolkningen er under 15 år. 87 % er arabere, 7 % armenere, 2 % tsjerkessere og 2 % kurdere. I tillegg kommer fremmedarbeidere, hovedsakelig fra Egypt, men også fra Sør-Asia. Hele 79 % av Jordans befolkning bor i byer. De største byene (2007) er Amman med 1,5 millioner innbyggere, fulgt av Zarqa (1 million), Irbid (800 000), ar-Rusaifa (300 000), Wadi-as-Sir (200 000), Akaba (105 000), Mabada (85 000) og al-Baq'a by (81 000). I Jordan er 93 % av befolkningen sunnimuslimer, og islam er statsreligion. Kristne utgjør 6 %, mens andre religioner står for 2 %. I byen Zarqa bor noen drusere. Mange kristne irakere har bosatt seg i Jordan, og de kristne utgjør ofte om lag 20 % av medlemmene av parlamentet. == Historie == Se også Jordans historie.Det nå besatte området på Vestbredden av Jordanelva var i bibelsk tid kjerneområdet for Oldtidens Israel, med områdene Judea og Samaria og de eldgamle byene Jerusalem, Hebron og Betlehem i vest. Ammonittene som innvandret omkring 1.200 f.Kr., var en del av oldtidens Israel. I det 4. århundre f.Kr. innvandret nabateerne fra Den arabiske halvøy, trolig på grunn av befolkningspress der. Området ble i år 106 underlagt Romerriket som provinsen Arabia, under keiser Trajan. Med muslimenes seier over Bysants ved Jarmuk i 636 e.Kr., kom Jordan under langvarig arabisk-muslimsk styre, med et kort avbrekk for den vestlige delen som i perioden 1115-1187 lå under korsfarer-kongedømmet Jerusalem. I 1250 ble områdene underlagt de egyptiske mamelukkene og 1516-1918 ble okkupert av Det ottomanske rike. I 1918 gjorde de jordanske stammene opprør mot tyrkerne, og den hasjimittiske emir Faisal grunnla Kongedømmet Syria i Damaskus da de arabiske styrkene under Lawrence of Arabia inntok byen. Men ved San Remo-konferansen i 1920 tvang britene Jordan inn i protektoratet Palestina, fra 1923 Emiratet Transjordan med Abdullah ibn Hussain som statsoverhode under britisk okkupasjon. Ved utløpet av mandatet ble Jordan helt uavhengig 25. mai 1946. Transjordan skiftet navn til Jordan 2. juni 1949.I 1948 inntok jordanske tropper Øst-Jerusalem, men andre arabiske land anerkjente aldri fullt ut den jordanske annekteringen av Vestbredden fra 1950. Bare Storbritannia anerkjente den jordanske suvereniteten over Vestbredden. Den 20. juli 1951 begikk en palestinsk nasjonalist attentat og myrdet kong Abdullah I, og sønnesønnen Hussain I overtok makten i 1953. Under seksdagerskrigen tapte Jordan hele Vestbredden til Israel, og antall flyktninger i landet ble fordoblet og nådde 800 000. Innflytelsen til PLO og palestinske fedayeen-styrker i Jordan økte, og i 1970-71 kom det til åpen borgerkrig hvor palestinske tropper og støttespillere ble massakrert under Svart september, som fulgte en palestinsk kapring av tre passasjerfly i byen Zarqa. Syria invaderte en kort stund Nord-Irak, men trakk seg raskt tilbake, trolig etter press fra Israel. I juli 1971 vant jordanske og irakiske regjeringsstyrker en felles seier over de palestinske fedayeen-styrkene, og tvang dem ut av Jordan. Jordan forholdt seg nøytrale under Jom kippur-krigen i 1973, og året etter anerkjente Jordan den palestinske organisasjonen PLO som den eneste og rettmessige representant for det palestinske folket. I 1988 gav Jordan formelt avkall på alle krav på Vestbredden. Landet tok ikke del i Irak-krigen i 1990-91. I 1994 ble en endelig fredsavtale med Israel undertegnet. Jordan driver en konstant og vanskelig balansegang mellom vestlige og muslimske land og har opptrådt som fredsmekler blant annet i Irak-konflikten, og mellom Israel og palestinerne. Da Abdullah II tiltrådte som konge i 1999 ble forholdet til USA ytterligere forbedret, og Jordan oppnådde frihandelsavtale med USA i 2001 og assosieringsavtale med EU i 2002. == Næringsliv == Jordan har få naturressurser og begrensede vann- og energiressurser. Oljeimport fra Irak ble 2003 delvis erstattet av import fra Gulfstatene. Samme år ble en gassrørledning fra Egypt til Akaba fullført, og planen er at den skal videreføres til Amman. Inntil nylig har landet vært ensidig av eksport av fosfater, og av overføringer og bistand fra utlandet. Jordan ble medlem av WTO i 2000. Frihandelsavtalene med USA fra 2001 og med EU fra 2002 har gitt sterk stimulans til produksjon og eksport av lette forbruksvarer og tekstiler. Teko-industriens eksport økte med 2 000 prosent fra 2000 til 2005. Det drives en del utviklingsprosjekter innen solenergi, hvor landet har stort potensial. Regjeringens fremste satsingsområde er turisme, samtidig som Aqaba Special Economic Zone (ASEZ) skal tiltrekke teknologi og IKT-industri gjennom gunstige rammebetingelser. Ifølge den amerikanske, frivillige organisasjonen National Labor Committee, har Jordan betydelig innslag av underbetalte arbeidere i produksjonsanlegg med dårlige sosiale forhold.Verdensbanken klassifiserer Jordan som et "lower middle income country." BNP per innbygger var om lag $1,817 (€1,479) i 2003, med 14,5 % registrert arbeidsløshet – men reelt nærmere 30 %. Utdanningsnivået er relativt høyt. Inflasjonen er lav, bare om lag 2,3 % i 2003, og finans- og valutapolitikken har vært ganske stabil siden omkring 1995. Uroen i Midtøsten er likevel forstyrrende for landets økonomiske utvikling og evnen til å tiltrekke utenlandske investeringer. Landet har stor innvandring fra nabostater hvor det er politisk uro, og dette gir både nye ideer og vekstimpulser, og samtidig betydelig press på offentlige tjenester og budsjetter. Turismen bidrar med 10-12 % av nasjonalproduktet, og stimuleres av at landet er politisk mer stabilt enn mange andre land i Midtøsten. Den viktigste severdigheten er den antikke klippebyen Petra, som står på listen over Verdens sju nye underverk. I likhet med Petra har også stedet Jerash romerske ruiner. Naturbaserte opplevelser utnyttes særlig gjennom ørken- og fjellvandring, ikke minst i Wadi Rum. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Oldtidsbyen Petra Ørkenpalasset Quseir Amra Um er-Rasas As-SaltWadi Rum Dåpssted "Bethany Beyond the Jordan" (Al-Maghtas)Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2005 – Kulturområdet til beduinene i regionene Petra og Wadi Rum 2018 – As-Samer 2019 – Daddelpalme, kunnskap, ferdigheter, tradisjoner og praksis 2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis == Se også == Midtøsten-konflikten Petra == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Jordan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) الأردن – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Jordan i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| uavhengighetfra = Storbritannia

https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8dedom

2023-02-04

Jødedom

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']

Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet. De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene. Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.») I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom. Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter. Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk». I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet. Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen. Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1].

Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai). Den hebraiske Bibelen, Tanákh, er delt inn i tre skrifter, Toraen (Loven), Neviim (profetene) og Ketuviim (skriftene). Tanákhen er også en hellig skrift for de kristne og kalles av dem Det gamle testamentet. De siste ca. 2500 årene har jødedommen ikke vært monolittisk i praksis, og har ikke rettet seg fullt ut etter noen enkelt sentralisert og allment godkjent autoritet eller bindende dogme. Til tross for dette har jødedommen i alle sine variasjoner holdt seg relativt tro mot en rekke religiøse prinsipper. Det mest sentrale av disse er troen på én enkelt, allvitende Gud som skapte universet og fortsatte å spille en rolle i det. Etter jødisk tro inngikk Gud som skapte verden en pakt med det jødiske folket og åpenbarte sine lover og bud slik som de står i Toraen. Jødisk religiøs og kulturell praksis har utgangspunkt i studiet og utøvingen av disse lovene og budene slik de blir tolket av de ulike antikke og moderne autoritetene. Jødedommen lar seg ikke enkelt definere inn i konvensjonelle vestlige kategorier som religion, etnisitet eller kultur – delvis på grunn av sin godt over 3000 år gamle, sammenhengende historie. På denne tiden har jødene opplevd slaveri, anarkistisk selvstyre, teokratisk selvstyre, erobring, okkupasjon og eksil. Det jødiske folket har vært i kontakt med, og påvirket av, gammelegyptisk, babylonsk, persisk, hellenistisk og romersk kultur, såvel som renessansen, opplysningstiden og 1800-tallets nasjonalromantikk og nasjonalisme. Ut ifra denne bakgrunnen har Danie Boyarn hevet at «Jewishness disrupts the very categories of identity, because it is not national, not genealogical, not religious, but all of these, in dialectical tension.» («Jødiskhet strider mot selve grunnkategorien ‘identitet’, fordi den ikke er nasjonal, ikke genealogisk, ikke religiøs, men alle disse i dialektisk spenning.») I det 1. århundre fantes en rekke grupperinger i Israel, fariseere, saddukeere, zelotter, essenere og kristne. Etter ødeleggelsen av templet i år 70 e.Kr., forsvant de fleste av disse grupperingene, bortsett fra to. De kristne brøt etter hvert med jødedommen og kom til å se på seg selv som en egen religion. Fariseerne overlevde i form av rabbanittisk jødedom, det som idag simpelthen kalles jødedom. Jødedommen omfatter i dag flere retninger, blant de viktigste er ortodoks jødedom, konservativ jødedom, rekonstruksjonistisk jødedom, reformjødedom, humanistisk jødedom, karaittisk jødedom og Beta Israel (falasha-jødedom). Samaritansk religion regnes ofte også som en del av jødedommen, dog regner samaritanene selv seg som tilhengere av en uavhengig religion, noe som også støttes av mange ikke-samaritaner. Samaritanenes lære er basert på religionen til restbefolkningen i det nordlige Israel i tiden etter tistammerikets fall, og anerkjenner bare Mosebøkene som hellige skrifter. Enkelte mener også at begrepet jødedom foruten den jødiske religionen omfatter jødenes kultur. Jødedommen sees som en dualisme som inneholder både nasjonale og religiøse elementer. Folk i vesten antar ofte at jødedom, slik som kristendom, kun er en tro og derfor mangler nasjonal bevissthet. Men helt fra starten (genesis) av har jødedommen omfattet både nasjon og religion. Når man konverterer til jødedommen konverterer man ikke bare til en tro, men man blir også «naturlige innbyggere» i den jødiske nasjonen, dette går tydelig fram av den kanskje mest kjente konverteringen – når Rut i Bibelen forteller Naomi: «Ditt folk er mitt folk». I andre religioner er det vanlig med periodiske pilegrimsreiser til hellige steder hvor den troende kan oppnå en høyere form for kommunikasjon med (en) Gud. Men når både religiøse og ikke-religiøse jøder i hundrevis av forskjellige land ber om «Neste år i Jerusalem», så mener de noe helt annet: ikke bare et individs lengsel etter å returnere til et hellig sted for å be, men et helt folks ønske om å returnere for på ny å gjenoppbygge deres nasjonale hjem, hvor Jerusalem var hjertet. Det jødiske bønneritualet er kodifisert i en siddúr (bønnebok). Man ber i utgangspunktet tre ganger daglig — enten privat eller i synagogen. Det anslås å være ca. 12,9 millioner tilhengere av jødedommen på verdensbasis [1]. == Jødiske helligdager == De jødiske festene og helligdagene (haggim) tar som regel utgangspunkt i sentrale begivenheter i det jødiske folkets historie. === Sabbat === Den viktigste helligdagen i jødedommen er sabbatten; en ukentlig helligdag som feires fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. Bakgrunnen for sabbaten er beretningen fra andre Mosebok, hvor Gud etter at han i seks dager arbeidet med å skape verden hvilte på den syvende dagen. Sabbatten tjener således som en hviledag som samler hele familien, en dag det ikke er tillatt å arbeide. Sabbatten er foreskrevet i de ti bud. === Pesach === En av de viktigste festene i jødedommen er Pesach, som tilsvarer den kristne påsken. Pesach feires til minne om befrielsen fra slaveriet i Egypt (exodus) og kalles også "De usyrede brøds fest", fordi usyret brød spiller en sentral rolle både før og under festen. Huset renses omhyggelig for alt av syret (gjæret) mat, og alt husgeråd som har vært i berøring med syrede matvarer erstattes av spesielt Pesach-service. Høytidens sentrale begivenhet er seder, et fellesmåltid som avholdes på festens første aften, hvor det spises en rekke tradisjonelle retter som symbolsk knyttes opp til flukten fra Egypt. === Sjabuót === Ifølge tredje Mosebok er jødene forpliktet til å telle 7 uker fra Pesachs andre dag. Etter disse 7 ukene (49 dager) kommer Sjabuót-festen. Sjabuót betyr egentlig "uker". På sjabuót takker jødene Gud for mottagelsen av Toraen. === Sukkot === Sukkot eller løvhyttefesten minnes israelittenes vandring gjennom ørkenen etter flukten fra Egypt og faller sammen med frukthøsten. Sukkot feires ved at man konstruerer små hytter som dekoreres med frukt og grønnsaker. I disse hyttene spiser og sover man de syv dagene festivalen varer. === Rosj hasjaná === Rosj hasjaná betyr "årets begynnelse" (egentlig hode) og feires som det jødiske nyttår, selv om høytiden faller på den syvende måneden i den jødiske kalenderen. Festen feirer skapelsen av verden og innleder også de såkalte botsdagene, ti dager som varer fram til Yom Kippur, når folk oppfordres til å be om unnskyldning til folk de har gjort urett mot. === Jom kippúr === Forsoningsdagen Jom kippúr var i førkristen tid den ene dagen i året da den jødiske ypperstepresten trådte inn i tempelets aller helligste rom for å utføre et ritual som skulle skaffe hele det jødiske folk soning for sine synder. I moderne jødedom er dagen viet til bønn, faste og botsgjerninger sentrert rundt renselse og Guds nåde. Yom Kippur er således kulminasjonen på botsdagene og regnes ofte som den mest betydningsfulle enkeltstående helligdagen. === Hanukka === Hanukka, også kjent som Channukkah, kalles den jødiske lysfestivalen. Ordet Hanukka betyr "å dedikere", og helligdagen faller typisk omkring de kristne helligdagene jul. Chanukah feires med å tenne de åtte lysene i lysestaken kjent som hanukkia over de åtte dagene Hanukka varer. Dette skal symbolisere de 8 dagene da den jødiske gruppen Makkabeerne fikk en lampes olje til å vare i åtte dager, selv om det ble vurdert at oljen bare var nok til en dags bruk. Helligdagen har blitt mer populær etter at julen har fått et større kulturelt innhugg i den vestlige verden, og anses nå for å være en helligdag som spesielt henvender seg til barn. I den forbindelse er det vanlig å gi gaver til hverandre hver dag i de 8 dagene, og gi sjokolade kjent som Hanukka Gelt (Gelt er et yiddish og tysk ord som betyr penger) som er formet som gullmynter til familien. == Jødedommens tekster == Jødene kalles ofte «Bokas folk», og jødedommen har en lang intellektuell tradisjon som fokuserer på tekstbasert torástudium. Dette avsnittet er en strukturert liste over sentrale verk i jødisk praksis og tenkning. Tanákh (Den hebraiske Bibelen, svarande til det kristne Det gamle testamentet) som er delt i de tre delene Tora, Nebiim og Ketubim, og jødiske bibelstudium, som inkluderer: Mesorá Targúm Jødisk bibelsk eksegese (jfr også Medrásj) Verk fra den talmudiske perioden (klassisk rabbinsk litteratur) Misjná med kommentarer. Talmúd; i sine to versjoner Talmúd jerusjalmí og Talmúd bablí, begge med kommentarer. Toseftá og de mindre massekhtót. Medrasjisk litteratur: Halakhá Aggada Halakhisk litteratur De største samlingene av Halakhá (jødisk religiøs og verdslig lov og skikk) Misjné Torá med sine kommentarar. Arba‘á turím («Tur») med kommentarer. Sjulḥán ‘arúkh med kommentarer. Andre bøker om jødisk lov og skikk Responsa-litteraturen Jødisk tenking og etikk Jødisk filosofi Kabbalá Ḥasidiske verk Jødisk etikk og musárbevegelsen Siddúren (den jødiske bønneboka) og jødisk liturgi Jødiske bønner og velsignelser Pijjutím (klassiske jødiske dikt) Kerobá Pizmón Bakkasjá == Se også == Det mosaiske trossamfunn Haredisk jødedom Mizrahisk jødedom

Jødedommen er den eldste av de tre store monoteistiske verdensreligionene, jødenes religiøse kultur og moderreligion for kristendommen. Trosprinsippene og historien til jødedommen danner hoveddelen av grunnstammen til de abrahamittiske religionene, innbefattet kristendommen og islam (med avledede religion bahai).

https://no.wikipedia.org/wiki/26._januar

2023-02-04

26. januar

['Kategori:Dager i januar']

26. januar er den 26. dagen i året. Det er 339 dager igjen av året (340 i skuddår).

26. januar er den 26. dagen i året. Det er 339 dager igjen av året (340 i skuddår). == Navnedag == Øystein, Esten == Historie == 1340 – Kong Edvard III av England blir proklamert som konge av Frankrike. 1500 – Vicente Yáñez Pinzón blir den første europeer som oppdager Brasil. 1531 – Et jordskjelv rammer Lisboa i Portugal. Flere tusen mennesker omkommer. 1700 – Et jordskjelv med en styrke på 8,7–9,2 finner sted utenfor kysten nordvest i USA. 1736 – Stanislaw I av Polen abdiserer. 1785 – Benjamin Franklin skriver et brev til sin datter hvor han beklager bruken av ørnen i det amerikanske symbolet; han ville heller hatt en kalkun. 1788 – Britene etablerer den første permanente europeiske bosetningen i Botany Bay i Australia, rett utenfor Sydney. 1837 – Michigan blir USAs 26. delstat. 1841 – Storbritannia erobrer Hongkong. 1886 – Den tyske ingeniøren Carl Benz får patent på verdens første kjørbare bil. 1939 – Den spanske borgerkrigen: Francisco Francos tropper (støttet av italienerne) erobrer Barcelona. 1942 – Andre verdenskrig: De første amerikanske styrkene når Europa og går i land i Nord-Irland. 1943 – Andre verdenskrig: Frie franske styrker under ledelse av general Leclerc når Tripoli i Libya etter en 1500 kilometer lang marsj, og slutter seg til allierte styrker. 1946 – Félix Gouin blir statsminister i Frankrike. 1950 – India forandrer styreform fra monarki til republikk, og Rajendra Prasad blir den første indiske presidenten. 1956 – De 7. olympiske vinterleker åpner i Cortina d'Ampezzo, Italia. 1960 – USA, De 8. olympiske vinterleker avholdes i Squaw Valley. 1965 – Hindi blir det offisielle språket i India. 1970 – Duoen Simon and Garfunkel slipper det velkjente albumet Bridge Over Troubled Water. 1980 – Israel og Egypt etablerer diplomatiske forbindelser. 1992 – Boris Jeltsin annonserer at Russland ikke lenger skal la landets atomvåpen være innstilt mot amerikanske byer. 1993 – Václav Havel blir tsjekkisk president. 2001 – Et Douglas DC-3 styrter i nærheten av Ciudad Bolívar i Venezuela. 24 mennesker omkommer. 2001 – Et jordskjelv rammer Gujarat, India. Mer enn 20 000 mennesker omkommer. 2005 – Et selvmordsforsøk ender i en større togkollisjon i Los Angeles, USA. Minst elleve personer omkommer, og over 180 blir skadet. === Norsk historie === 1914 – Tryggve Gran krysser Nordsjøen med fly (fra Skottland til Norge) 1930 – Ivar Ballangrud blir allroundeuropamester på skøyter i Trondheim, Norge. 1936 – Ivar Ballangrud blir allroundeuropamester på skøyter i Oslo, Norge. 1950 – Uvær i Nord-Norge. Motorkutteren «Harmon» forliser på Nygrunnen utenfor Nord-Troms. Ti omkommer. Kutteren «Brodd I» forsvinner utenfor Makkaur i Finnmark. Seks omkommer. 1952 – De 6. olympiske vinterleker avholdes i Oslo. 1957 – Snurper «Yukon» fra Ålesund er ferdig lastet opp på storsildfeltet vest for Harøyfallene og klar til å gå til lands, da den overraskes av storm og brekkes ned av brottsjø. Besetningen redder seg i doryene. 1977 – Fiskefartøy «Tulipan» forsvinner utenfor Finnmark. Fem omkommer. 2001 – 15 år gamle Benjamin Hermansen blir knivdrept av nazister på Holmlia. 2010 – Hønefoss kirke brenner ned. == Fødsler == Se flere som er født 26. januar i Kategori:Fødsler 26. januar. 1716 – George Germain, britisk utenriksminister for Amerika (d. 1785) 1763 – Jean Baptiste Jules Bernadotte, fransk general under Napoléon Bonaparte, og kjent som kong Karl III Johan av Sverige-Norge (d. 1844) 1781 – Ludwig Achim von Arnim, tysk dikter og forfatter (d. 1831) 1816 – Nicolai H. Knudtzon, norsk kjøpmann, skipsreder og politiker (d. 1895) 1830 – Oluf Andreas Løwold, norsk forfatter (d. 1899) 1852 – Pierre Savorgnan de Brazza, fransk-italiensk oppdager og koloniadministrator (d. 1905) 1865 – Sabino Arana, baskisk politiker og forfatter (d. 1903) 1880 – Douglas MacArthur, amerikansk general (d. 1964) 1908 – Stéphane Grappelli, fransk-italiensk jazzfiolinist (d. 1997) 1915 – Maxine Rodinson, fransk historiker og sosiolog (d. 2004) 1918 – Nicolae Ceauşescu, rumensk diktator (d. 1989) 1919 – Valentino Mazzola, italiensk fotballspiller (d. 1949) 1924 – Alice Babs, svensk jazzmusiker (d. 2014) 1925 – Paul Newman, amerikansk skuespiller og regissør (d. 2008) 1926 – Youssef Chahine, egyptisk regissør (d. 2008) 1931 – Bernard Panafieu, fransk kardinal (d. 2017) 1933 – Javier Lozano Barragán, mexicansk kardinal (d. 2022) 1936 – Gerhard Bjelland, norsk skuespiller 1948 – Sven-Åke Lundbäck, svensk langrennsløper 1950 – Jörg Haider, østerriksk politiker (d. 2008) 1953 – Anders Fogh Rasmussen, dansk statsminister 1955 – Eddie Van Halen, amerikansk musiker (d. 2020) 1961 – Wayne Gretzky, canadisk ishockeyspiller 1963 – José Mourinho, portugisisk fotballtrener 1973 – Brendan Rodgers, nordirsk fotballspiller og manager 1974 – Geir Jordet, norsk assisterende professor. Den yngste med doktorgrad fra Norges idrettshøgskole. 1990 – Sergio Pérez, mexicansk formel 1-fører == Dødsfall == Se flere som døde 26. januar i Kategori:Dødsfall 26. januar. 1947 – Prins Gustav Adolf av Sverige (f. 1906) 1962 – Lucky Luciano, italiensk-amerikansk gangster (f. 1897) 1970 – Fredrik Vogt, ingeniør, forsker, professor, rektor ved NTH og generaldirektør i NVE (f. 1892) 1979 – Nelson Rockefeller, USAs 41. visepresident (f. 1908) 1983 – Hermund Eian, norsk politiker (f. 1927) 1992 – José Ferrer, puerto-ricansk skuespiller og regissør (f. 1912) 1993 – Axel von dem Bussche, tysk offiser og diplomat (f. 1919) 2001 – Benjamin Hermansen, norsk drapsoffer (f. 1985) 2003 – Valerij Brumel, sovjetisk friidrettsutøver (f. 1942) 2008 – Christian Brando, amerikansk kriminell og sønn av Marlon Brando (f. 1958) 2008 – George Habash, palestinske politisk leder og generalsekretær for den palestinske organisasjonen Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) (f. 1926) 2010 – Dag Frøland, norsk revyartist (f. 1945) 2020 – Kobe Bryant, amerikansk basketballspiller (f. 1978) == Referanser ==

Januar er årets første måned og har 31 dager. Den er oppkalt etter den romerske guden Janus, romersk gud for all begynnelse.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjell_B%C3%A6kkelund

2023-02-04

Kjell Bækkelund

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Dødsfall 13. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 6. mai', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordstjerneordenen', 'Kategori:Norske klassiske pianister', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen']

Kjell Martin Bækkelund (født 6. mai 1930 på Kampen i Oslo, død 13. mai 2004) var en norsk klassisk pianist. Bækkelund begynte å spille piano allerede som 5-åring, og debuterte som 8-åring sammen med Filharmonisk Selskaps Orkester. Bækkelund vant Norsk kulturråds pris i 1973, og hadde tidligere skapt furore da han ikke ville motta Kritikerprisen i 1965.

Kjell Martin Bækkelund (født 6. mai 1930 på Kampen i Oslo, død 13. mai 2004) var en norsk klassisk pianist. Bækkelund begynte å spille piano allerede som 5-åring, og debuterte som 8-åring sammen med Filharmonisk Selskaps Orkester. Bækkelund vant Norsk kulturråds pris i 1973, og hadde tidligere skapt furore da han ikke ville motta Kritikerprisen i 1965. == Priser og utmerkelser == Bækkelund ble i 1987 utnevnt til medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien. I 1997 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han var også kommandør av den svenske Nordstjerneordenen, ridder av Dannebrogordenen og kommandør av den finske Lejonordenen. Bekkelund mottok den russiske Vennskapsordenen. I 1998 ble han utnevnt til kommandør av Republikken Italias fortjenstorden. Han vant Spellemannprisen 1975 i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for albumet Villarkorn. Han vant Gammleng-prisen i klassen klassisk i 1987 og var statsstipendiat fra samme år. Han var spaltist i Verdens Gang under tittelen Tramp i klaveret. Senere fikk hans biografi samme tittel. Bækkelund huskes som vidunderbarn, for sine karakteristiske briller og alpelue, og for en lang rekke avskjedskonserter. Han hadde et forhold til skuespillerinnen Ingerid Vardund som sistnevnte omtalte åpenhjertig i sin selvbiografi. == Diskografi (utvalg) == 20th century Bækkelund Populære Klassikere, Kjell Bækkelund, Talent(2) - LP (1977). Norske klaverperler, Kjell Bækkelund, EMI - LP (1980). Dagdrømmer Arietta – 38 klassiske norske klaverperler Sanger, Romanser og dikt – Bjørnstjerne Bjørnson. Olav Eriksen, Ingerid Vardund (dikt) og Kjell Bækkelund. PHILIPS 6327 073. LP-Stereo (1982). Edvard Grieg: Per Gynt Suites, Piano Concerto, Kjell Bækkelund, The Philadelphia Orchestra / Eugene Ormandy, RCA. Sergej Rakhmaninov: Klaverkonsert c-moll nr.2, op.18, Kjell Bækkelund, Oslo Filharmoniske Orkester / Øivin Fjeldstad - LP (1959). Grieg- Piano Concerto / Music From Peer Gynt, Kjell Bækkelund, Oslo Philharmonic Orchestra / Odd Grüner-Hegge, RCA Victrola (1964). Kjell Bækkelund - Spiller Beethoven (sonate Opus 27, Nr.2) / Schumann ( Kinderscenen Opus 15), A/S Studio B - LP (1984). Finn Mortensen: Works for Piano and Orchestra, Kjell Bækkelund, Bergen Philharmonic Orchestra / Karsten Andersen, Aurora (2005). == Bibliografi == Tramp i klaveret (1982) Spill! – Kjell Bækkelunds notater fra et uryddig liv ved Per Øyvind Heradstveit (1985) Nesheim, Elef. En fullblods musikant: pianisten Kjell Bækkelund (1999) Bækkelund, Mads. Far min: når Se og hør har gått hjem (1997) Kjell Bækkelund, red. (1977). Norske komponister. Tiden. ISBN 8210015494. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kjell Bækkelund på Internet Movie Database (en) Kjell Bækkelund på Discogs (en) Kjell Bækkelund på MusicBrainz (en) Kjell Bækkelund på Spotify (en) Kjell Bækkelund på AllMusic

Kjell Martin Bækkelund (født 6. mai 1930 på Kampen i Oslo, død 13.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kombinert

2023-02-04

Kombinert

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kombinert']

Kombinert er en idrettsgren som er en kombinasjon av de nordiske grenene langrenn og skihopping, derfor omtalt som nordic combined på engelsk. Grenen har lange tradisjoner, ikke minst i Norge. I kombinert er det ulike typer konkurransevarianter: Individuelt (Gundersen), sprint, fellesstart, lagkonkurranse og lagsprint. De viktigste konkurransene arrangeres av FIS. Kombinert var til 2010-årene den eneste ski-idretten uten kvinnekonkurranser i mesterskap.

Kombinert er en idrettsgren som er en kombinasjon av de nordiske grenene langrenn og skihopping, derfor omtalt som nordic combined på engelsk. Grenen har lange tradisjoner, ikke minst i Norge. I kombinert er det ulike typer konkurransevarianter: Individuelt (Gundersen), sprint, fellesstart, lagkonkurranse og lagsprint. De viktigste konkurransene arrangeres av FIS. Kombinert var til 2010-årene den eneste ski-idretten uten kvinnekonkurranser i mesterskap. == Historie == Kombinert oppsto som alle moderne nordiske skisporter i Norge. Holmenkollen spilte en viktig rolle allerede fra 1800-tallet. Det første Holmenkollrennet ble arrangert i 1892 og var et kombinertrenn. Først i 1933 var hopprennet som ble arrangert i Holmenkollen et rent hopprenn. Internasjonal betydning oppnådde kombinert da det kom på programmet i det første olympiske vinterleker i Chamonix 1924, og kombinert har vært på OL-programmet siden. Det var kun individuell start med hopprenn sist som ble arrangert, og Thorleif Haug tok det første gullet foran to landsmenn. I lekene fram til andre verdenskrig tok nordmenn samtlige medaljer. Inntil OL i 1952 gikk man først 18 km langrenn, deretter var det hopprenn. Langrennstida ble regnet om i poeng, og lagt sammen med poengene fra hoppbakken. Løperen med mest poeng vant. På 1950-tallet ble langrennet forkortet til 15 km. En stor forandring skjedde fra 1985 da den såkalte Gunder-metoden ble tatt i bruk. Den innebærer at poengdifferansen etter hopprennet regnes om til tidsdifferanse som brukes ved langrennet. Vinneren av hopprennet starter først, men den som først krysser mållinjen vinner. Dette gjorde kombinert mer attraktivt for tilskuerne. Lagkonkurransen ble første gang arrangert som VM-øvelse i 1982, og var med på OL-programmet fra 1988. Den hittil nyeste konkurranseformen er sprint, som ble innført under VM i 1999. Sprint består av ett hopp og 7,5 km langrenn. I OL i Salt Lake City ble sprinten også innført som olympisk øvelse. I tillegg til de tre olympiske øvelsene arrangeres noen av rennene i verdenscupen som fellesstart og lagsprint (fra 2007). Fellesstarten blir med på VM-programmet i 2009. == Øvelser == === Individuelle konkurranser === ==== Individuelt (Gundersen) ==== I den tradisjonelle øvelsen foretas det to hopp i en normal- eller storbakke og løperne går deretter 15 km langrenn. I normalbakken teller en meter 2 poeng, mens den er 1,2 poeng i storbakken. I tillegg får man stilkarakterer fra tre av de fem dommerne. Etter Gunder-metoden blir så poengene etter hopprennet gjort om til tidsdifferanse, slik at 15 poeng i hoppbakken tilsvarer ett minutt i løypa (dvs. 1 poeng = 4 sekunder). Langrennet foregår som en jaktstart, der lederen etter hopprennet starter først, og førstemann i mål vinner. Er det store tidsdifferanser brukes bølgestart, der de siste løpere sendes ut i puljer, og deres endelige plassering regnes ut etter målpassering. Siden verdenscup-sesongen 2006/07 er det bare de 35 beste etter første omgang i hoppbakken som får hoppe andreomgangen. Dette skal spare tid og gjøre konkurransen mer interessant for tilskuerne. ==== Sprint ==== Sprintkonkurransen er en forenkling av den individuelle. Det er bare ett hopp, og langrennet er kun 7,5 km. 15 poeng differanse i hoppbakken tilsvarer ett minutt i løypa, og førstemann i mål vinner. (Betegnelsen «Gundersen» brukes ofte internasjonalt om den klassiske øvelsen, men man bruker Gunder-metoden som utregning også på sprinten.) En variant av sprinten har hurricane-start. Her starter løperne i en spiralform, og poengene fra hoppbakken regnes om til meter, ikke tid. Vinneren av hopprennet starter ytterst, og 30 poeng tilsvarer 360 meter. Alle starter samtidig, men kun vinneren av hopprennet går eksakt 7,5 km. På grunn av plassbegrensninger kan dette bare arrangeres på store skistadioner, og går derfor sjelden. I sesongen 2006/2007 ble det også innført kompaktsprint. Denne foregår enten som en vanlig sprint eller med hurricane-start, men pausen mellom siste hopper og langrennstarten er bare 20-30 minutter. ==== Fellesstart ==== Fellesstarten er en relativt ny øvelse, og er ikke med på det olympiske programmet, men står på VM-programmet i 2009. Her foregår langrennsøvelsen først (10 km), og alle starter samtidig. Løpstiden blir deretter regnet om til poeng. Det kan også legges inn bonussprinter underveis, der man får bonuspoeng i form av meter i hoppbakken. Den som vinner langrennet får 120 poeng, og de resterende løperne får 20 poeng fratrekk for hvert minutt de er bak. Deretter er det hopprenn med to omganger for de 30 beste fra langrennet. I motsetning til i de andre konkurransene gis det ikke vanlige stilkarakterer, men fratrekk for manglende telemarksnedslag (4 poeng i normalbakke, 4,8 poeng i storbakke) og for fall (10 poeng i normalbakke, 10,8 poeng i storbakke). Vinneren er den som har mest poeng totalt. Det hender også at fellesstart arrangeres som erstatning for andre typer konkurranser om været eller andre forhold tilsier at hopprennet må utsettes. === Lagkonkurranser === ==== Gundersen ==== I lagkonkurransen deltar det i mesterskap 4 løpere (fra VM i 1995), mens det i verdenscupen bare er 3 løpere. Hver løper foretar to hopp, og poengene summeres og regnes om etter Gunder-metoden til langrennstid, der 60 poeng tilsvarer ett minutt i løypa. Fram til VM i 2005 i Oberstdorf tilsvarte ett poeng 1,5 sekund. Langrennet arrangeres som en stafett der hver etappe er på 5 km, og lagene starter etter hverandre i henhold til tidsdifferansen. Første laget i mål vinner. ==== Lagsprint ==== I lagsprinten består laget av to løpere. Først er det to omganger i hoppbakken. Som i lagkonkurransen blir poengene regnet sammen, og omregnet i tidsdifferanse. 30 poeng tilsvarer ett minutt i løypa. Etter hopprennet følger 15 km langrenn, der de to løperne veksler for hver runde som er mellom 1000 m og 1250 m. Etter hver runde tas det dårligst plasserte laget ut, så lenge det er minst syv lag igjen. I verdenscupen ble lagsprint først arrangert i 2006/07-sesongen. == Olympiske leker == Kombinert har vært på det olympiske programmet siden OL i 1924 i Chamonix. Til å begynne med var bare den individuelle øvelsen med. I OL i 1988 ble lagkonkurransen innført. Under OL i 2002 i Salt Lake City ble sprint innført som en tredje konkurranse. === Resultater === Til å begynne med var de internasjonale konkurransene i kombinert dominert av nordmenn. Ved de første fire olympiske vinterleker fikk Norge alle medaljene. Johan Grøttumsbråten forsvarte tittelen i OL i 1932. Nordmennenes dominans ble på begynnelsen av 1960-tallet mindre. Med Georg Thomas olympiaseier under lekene i 1960 kunne de tyske kombinertløperne også under de følgende lekene feire store suksesser. Særlig utmerket Ulrich Wehling seg med å vinne OL-gull i 1972, 1976 og 1980. Under de følgende olympiske leker klarte ingen andre nasjoner sette sitt stempel på kombinert. I 1992 tok franskmennene Fabrice Guy og Sylvain Guillaume er uventet dobbeltseier på hjemmebane. Etter to norske seire ved Fred Børre Lundberg og Bjarte Engen Vik ble de olympiske leker i dominert av en mann: Samppa Lajunen. Han vant både individuelt og på sprinten, og var med på laget som vant lagkonkurransen. Med til sammen tre gull og to sølv er han foran Ulrich Wehling, som konkurrerte før sprint- og lagkonkurransen ble innført, den mest suksessrike kombinertløper i OL-sammenheng. Under OL i 2006 vant Georg Hettich Tysklands første individuelle gull på 26 år. === Olympiske mestere kombinert === === Medaljefordeling === 1: inkl. Det samlede tyske laget (1956–1964), Vest-Tyskland (1968–1988) og DDR (1968–1988) 2: inkl. Sovjetunionen (1956–1988) == Verdensmesterskapet == Verdensmestre i kombinert kåres under Ski-VM. Som OL ble Ski-VM dominert av nordmennene fram til andre verdenskrig. Johan Grøttumsbråten, Hans Vinjarengen og Oddbjørn Hagen vant alle to verdensmesterskap hver. Også etter andre verdenskrig gikk de fleste medaljene til Skandinavia. Fra 1966 var Tyskland dominerende nasjon, mens Norge hadde minst en medalje i hvert av de ti mesterskapene fra 1982 til 2001, og vant syv av dem. Under VM i 1999 vant Bjarte Engen Vik både individuelt og den nye sprintkonkurransen. I alt har han fem gull og tre sølv, og er den mestvinnende i kombinert under skiverdensmesterskapene. I VM i 2007 ble Ronny Ackermann den første kombinertløper som ble verdensmester tre ganger på rad. == Verdenscupen i kombinert == Verdenscupen i kombinert ble innført i 1983/84-sesongen, og er en serie konkurranser som årlig arrangeres fra november til mars. Rennene arrangeres av FIS. I tillegg var det fra sesongen 2000/01 til sesongen 2007/08 også en egen sprintverdenscup der kun sprintrennene telte med. Den mestvinnende kombinertutøver siden verdenscupen ble innført i sesongen 1983/84 er tyskeren Eric Frenzel med fem seire på rad. Deretter følger finnen Hannu Manninen med fire sammenlagtseire på rad og japaneren Kenji Ogiwara og franskmannen Jason Lamy-Chappuis med tre seire på rad. Østerrikeren Klaus Sulzenbacher, nordmannen Bjarte Engen Vik, finnen Samppa Lajunen og tyskeren Ronny Ackermann har to sammenlagtseire hver. Sprintverdenscupen ble, bortsett fra 2006/07-sesongen da franskmannen Jason Lamy-Chappuis vant, også vunnet av vinneren av verdenscupen totalt. I antall verdenscupseire (pr. 2019) er finnen Hannu Manninen mestvinnende med 48 seire foran Eric Frenzel (43), Ronny Ackermann (28) og Bjarte Engen Vik og Jason Lamy-Chappuis (begge 26). Fra sesongen 2017/18 arrangeres kontinentalcup for kvinner, og fra sesongen 2020/21 arrangeres verdenscup i kombinert for kvinner. == Referanser == == Se også == Liste over olympiske medaljevinnere i kombinert VM-medaljører i kombinert Kategori:Kombinertløpere == Eksterne lenker == Kombinert på skiforbundet.no FIS – Konkurranseregler nk-online.de Nordic-combi.de Skiforeningen.no

Kombinert er en idrettsgren som er en kombinasjon av de nordiske grenene langrenn og skihopping, derfor omtalt som nordic combined på engelsk. Grenen har lange tradisjoner, ikke minst i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjetil_Osvold

2023-02-04

Kjetil Osvold

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Idrettsklubben Start', 'Kategori:Fotballspillere for Leicester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Nottingham Forest FC', 'Kategori:Fotballspillere for PAOK FC', 'Kategori:Fotballspillere for Skarbøvik IF', 'Kategori:Fotballspillere for Skeid Fotball', 'Kategori:Fødsler 5. juni', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i England', 'Kategori:Norske fotballspillere i Hellas', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Ålesund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Kjetil Osvold (født 5. juni 1961 i Ålesund) er en norsk tidligere fotballspiller som spilte på midtbanen. Han var kjent for sin slepne teknikk og følsomme venstrefot. Han er fra Hessa der også landslagsspillerne Helge Skuseth og John Arne Riise vokste opp. Osvold begynte som spiller i Aalesund som 9-åring, gikk senere til Skarbøvik (1978) og Start (1981–1984). Han spilte for Lillestrøm (1985–1986), og var samtidig vikar ved Bråten ungdomsskole. Han gikk til Nottingham Forest i desember 1986 for 90 000 pund, og spilte under Brian Clough der med debut og stangskudd den 27. april 1987. Inkludert en mnd utleie til Leicester City hadde han 11 kamper i engelske lag. Svenske Djurgården hentet Osvold foran 1988-sesongen for 700 000 kroner. Han var en av lagets viktigste spillere den ene sesongen han spilte for Djurgården, der han dannet en solid midtbaneduo med Stefan Rehn. En forutsetning for overgangen til Djurgården var at han skulle få gå videre hvis en profesjonell klubb ønsket ham, og i desember 1988 ble Osvold solgt videre til greske PAOK for samme sum Djurgården hadde hentet ham for. Osvold spilte én sesong for PAOK. Etter tre sesonger tilbake i LSK (1990–1992) var han en sesong som kaptein for Skeid (1993) da de berget plassen i 2. divisjon. Osvold tok den 30. april 1986 en tunnel på Maradona i en treningskamp på Ullevaal i forkant av VM i fotball 1986 der han i tillegg scoret kampens eneste mål. Etter at han la opp har han arbeidet som markedssjef, forsikringsselger og fotballagent.

Kjetil Osvold (født 5. juni 1961 i Ålesund) er en norsk tidligere fotballspiller som spilte på midtbanen. Han var kjent for sin slepne teknikk og følsomme venstrefot. Han er fra Hessa der også landslagsspillerne Helge Skuseth og John Arne Riise vokste opp. Osvold begynte som spiller i Aalesund som 9-åring, gikk senere til Skarbøvik (1978) og Start (1981–1984). Han spilte for Lillestrøm (1985–1986), og var samtidig vikar ved Bråten ungdomsskole. Han gikk til Nottingham Forest i desember 1986 for 90 000 pund, og spilte under Brian Clough der med debut og stangskudd den 27. april 1987. Inkludert en mnd utleie til Leicester City hadde han 11 kamper i engelske lag. Svenske Djurgården hentet Osvold foran 1988-sesongen for 700 000 kroner. Han var en av lagets viktigste spillere den ene sesongen han spilte for Djurgården, der han dannet en solid midtbaneduo med Stefan Rehn. En forutsetning for overgangen til Djurgården var at han skulle få gå videre hvis en profesjonell klubb ønsket ham, og i desember 1988 ble Osvold solgt videre til greske PAOK for samme sum Djurgården hadde hentet ham for. Osvold spilte én sesong for PAOK. Etter tre sesonger tilbake i LSK (1990–1992) var han en sesong som kaptein for Skeid (1993) da de berget plassen i 2. divisjon. Osvold tok den 30. april 1986 en tunnel på Maradona i en treningskamp på Ullevaal i forkant av VM i fotball 1986 der han i tillegg scoret kampens eneste mål. Etter at han la opp har han arbeidet som markedssjef, forsikringsselger og fotballagent. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kjetil Osvold – Transfermarkt (en) Kjetil Osvold – national-football-teams.com (en) Kjetil Osvold – EU-Football.info (no) Kjetil Osvold – Norges Fotballforbund (en) Kjetil Osvold – FBref

Kjetil Osvold (født 5. juni 1961 i Ålesund) er en norsk tidligere fotballspiller som spilte på midtbanen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kunst

2023-02-04

Kunst

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunst', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

For bladet med dette navnet, se Kunst (magasin) Kunst er en fellebetegnelse på menneskeskapte fenomener som blir laget for å dekorere og for å dele en opplevelse, fortelling eller følelse. Ordet kommer fra tysk «kunnen» - å kunne, dyktighet. Kunst dekker et stort mangfold av uttrykk, fra sang og dans (utøvende kunst), via diktning og skjønnlitteratur til maleri, skulpturer og arkitektur. Begrepet dekker både det å lage eller framføre kunstverket, tradisjonen det er laget i og institusjonene og mottakelsen av kunstverket.Betydningen av og hensikten med kunst har variert gjennom tidene. Kjærlighet og død er knyttet til sterke følelser og er vanlige temær og inspirasjon for kunst. Tradisjonelt har kunst vært knyttet til estetikk. Forståelse av kunst og definisjon av hva kunst er har vært omdiskutert siden antikken. Hvilken kultur og samfunn kunstneren tilhører kan påvirke kunstens utseende, budskap og hvilken temaer som blir tatt opp. Samfunnet kan også være med på å bestemme hvilken kunst som ble akspektert. Enkelte mener at kunst ikke har verdi utover seg selv, andre mener utførelsen krever spesiell kunnskap og ønske om å bruke denne og individuelt tilpasse den til en situasjon og hensikt. Ifølge evolusjonspsykologien er trangen til å skape kunst og evnen til å nyte den knyttet til seksuell seleksjon.

For bladet med dette navnet, se Kunst (magasin) Kunst er en fellebetegnelse på menneskeskapte fenomener som blir laget for å dekorere og for å dele en opplevelse, fortelling eller følelse. Ordet kommer fra tysk «kunnen» - å kunne, dyktighet. Kunst dekker et stort mangfold av uttrykk, fra sang og dans (utøvende kunst), via diktning og skjønnlitteratur til maleri, skulpturer og arkitektur. Begrepet dekker både det å lage eller framføre kunstverket, tradisjonen det er laget i og institusjonene og mottakelsen av kunstverket.Betydningen av og hensikten med kunst har variert gjennom tidene. Kjærlighet og død er knyttet til sterke følelser og er vanlige temær og inspirasjon for kunst. Tradisjonelt har kunst vært knyttet til estetikk. Forståelse av kunst og definisjon av hva kunst er har vært omdiskutert siden antikken. Hvilken kultur og samfunn kunstneren tilhører kan påvirke kunstens utseende, budskap og hvilken temaer som blir tatt opp. Samfunnet kan også være med på å bestemme hvilken kunst som ble akspektert. Enkelte mener at kunst ikke har verdi utover seg selv, andre mener utførelsen krever spesiell kunnskap og ønske om å bruke denne og individuelt tilpasse den til en situasjon og hensikt. Ifølge evolusjonspsykologien er trangen til å skape kunst og evnen til å nyte den knyttet til seksuell seleksjon. == Etymologi og flere betydninger == Ordet kommer fra tysk og betydde opprinnelig «det å kunne» eller «ferdighet». Kunst i original forstand brukes derfor om en spesiell ferdighet, en oppøvd evne eller dyktighet på forskjellige felt. Med denne betydningen brukes ordet mye om for eksempel ingeniørkunst, kokekunst, krigskunst eller legekunst. I nyere tid blir det oftest brukt om det visuelle som billedkunst, arkitektur, brukskunst også videre. Men ordet dekker også noen typer for underholdning som litteratur, film, teater, musikk og dans, selv om ikke alle er enige i hvor kunstneriske produktene og fremføringene er. Med ordet «kunst» uten videre forklaring tenker mange på billedkunst. I noen grad brukes begrepet billedkunst som en direkte oversettelse av det engelske visual art. Innholdet i begrepene er imidlertid ikke helt det samme og oversettelsen blir dermed litt upresis. Tilsvarende har man begrepet utøvende kunst som kommer fra performing art. Noen hevder at det kan bidra til forståelse av kunstbegrepet å skille mellom underholdning og kunst. «Underholdning» brukes da om det som har som mål å gi publikum adspredelse i den perioden de opplever verket. Begrepet «Kunst» reserveres for verker som i sin dypeste form skapes eller er skapt for utforske, kommentere eller tydeliggjøre mer eksistensielle spørsmål, som hva det innebærer å være menneske. Mange mener at kunsten er subjektiv og at det derfor ikke kan vurderes som noe objektivt. == Kunstbegrepet == Selve kunstbegrepet må ta utgangspunkt i den kunstneriske kommunikasjonen mellom kunstner, kunstverk og mottaker. Den fjerde faktor er forholdet til den virkeligheten som kunstverket er en del av. En kan dele inn teoriene i: Imitasjonsteorier som handler om forholdet mellom kunstverket og virkeligheten. Uttrykks- eller ekspresjonsteorier som handler om forholdet mellom kunstner og kunstverket. Opplevelses- og resepsjonsteorier som tar for seg forholdet mellom kunstverk og mottaker. Modernistiske og formalistiske teorier som er forholdet til kunstverket alene.Kunstteoriens historie forteller om at en ofte har kombinert noen av disse teoriene med hverandre. Imitasjonsteorier ser på bilder og skulpturer som en etterligning av virkeligheten. Men kunstnerne velger ofte å fremstille virkeligheten de levde i annerledes enn idealet og hvordan det ville være i himmelen. Ofte var ønsket om hvordan samfunnet burde være annerledes enn hvordan den faktisk var. Uttrykksteorien ser på kunstverket som et uttrykk for kunstnerens indre følelser og opplevelser. Resepsjonsteoriene ser primært på kunstverk som en estetisk opplevelse. Først og fremst skal kunstverket gi opplevelse av noe skjønt og vakkert, men hensikten kan også være å provosere og utfordre vanlige oppfatninger. Modernistiske og formalistiske teorier ser på kunstverket som en spesiell sansbar virkelighet. Denne kommer i tillegg til den ytre virkeligheten og består av former og farger i en stadig dynamisk bevegelse. === Norsk juridisk definisjon av kunst === Fordi det i mange tilfeller er andre skatte-, toll- og avgiftssatser på salg og import av kunst sammenlignet med andre gjenstander oppstår det ofte uenigheter om hvorvidt et produkt er å anse som kunst eller ikke. Merverdiavgiftsforskriften har følgende definisjon av kunstverk: Med kunstverk menes originale a) malerier, tegninger, kollasjer og lignende todimensjonale kunstverk, herunder blandete teknikker b) grafiske arbeider, herunder stikk, trykk, litografi, mv., signert og nummerert i et antall begrenset oppad til 300 stk. c) skulpturer, relieffer, installasjoner og andre tredimensjonale kunstverk av et hvert slag og utført i et hvert materiale d) billedtepper, billedvev og annen tekstilkunst e) kunstneriske fotografier.Ved vurderingen av om et verk kan anses som kunstverk skal det blant annet legges vekt på om verket anses som kunstverk av kunstinstitusjoner og/eller at det foreligger visningsavtale for verket, at det ikke hovedsakelig tjener nytteformål, ikke har karakter av ordinær handelsvare (industriell masseproduksjon), er produsert av opphavsmannen selv, eller av andre etter opphavsmannens anvisninger og under opphavsmannens faglige instruksjon. == Tema i kunsten == === Kjærlighet og sorg === Det meste av kunst gjennom historien har hatt som formål å dekorere eller å kommunisere sterke følelser hos kunstnere. De sterkeste menneskelige følelser har ofte vært pådrivere for kunstnere, slik som kjærlighet, sjalusi, sorg og død. Kjærlighet, og i tidligere tider fruktbarhet har vært yndet tema for kunstnere, både for å kommunisere sin egen kjærlighet, for å imponere og ikke minst som ledd i beiling (se Kunst som biologisk fenomen lengre ned). Kjente eksempler på romantisk kjærlighet som tema i litteraturen er Shakespeares teaterstykke Romeo og Juliet, romanen Victoria av Knut Hamsund og legenden om Tristan og Isolde fra middelalderen som har gitt opphav til en rekke kunstverk både i billedkunsten, diktning og scenekunst. En tilsvarende rolle i eldre norsk diktning har Gunnlaug Ormstunges saga. Romantisk kjærlighet som tema omfatter også sjalusi og fortvilelse over tapt kjærlighet, slik det vises i mange av Edvard Munchs malerier, for eksempel Vampyr og Sjalusi. Ikke minst er romantisk kjærlighet og/eller kjærlighetssorg er gjennomgående tema i nesten all opera og populærmusikk. Kjærlighet omfatter også vennskap, forholdet mellom søsken og det intense forholdet mellom foreldre og barn, særlig morskjærlighet. Sistnevnte tema er ofte framstilt som malerier av Jesusbarnet og jomfru Maria. === Døden i kunst === Døden som tema har avstedkommet flere skoler innenfor kunst, særlig vanitas-malerier, memento mori-stilleben og danse macabre allegorier som forekommer både som billedkunst, diktning, musikk og dans. Mange av disse rettningene og verkene oppsto i forbindelse med store epidemier, slik som danse macabre i forbindelse med svartedauden, gravsalmen Märk hur vår skugga av Bellman under koleraepedimiene i Stockholm og Det syke barn av Munch i forbindelse med tæring-epidemiene på slutten av 1800-tallet. To av de klassiske syv underverker var bygget som mausoleer: Kheopspyramiden og kong Mausollos grav. === Religiøs kunst === Et annet typiske tema fra Antikken og opp til Barokken har vært religiøsitet, og mange av de store verkene fra disse periodene har religiøse tema, og mange av dem er utført som dekorasjoner i templer, kirker og moskéer. Kjente eksempler inkluderer Angkor Vat-tempelet i Kambodsja (arkitektonisk kunst), det sixtinske kapell i Vatikanet (billedkunst) og Hagia Sofia i Istanbul (kalligrafi). Mange slike verker ble utført som bestillingskunst, men kunstnere har helt opp i vår tid gitt trykk for sine egne religiøse følelser gjennom kunsten. == Kunst og underholdning, erkjennelse og opplevelse == Det finnes to hovedgrener i kunsten. Den første har som mål å finne erkjennelse om hva det er å være menneske. Denne grenen karakteriseres oftest som kunst. Den andre har som mål å gjøre publikum lykkelige når de opplever kunsten. Denne grenen blir gjerne kalt for underholdning. Mange mener at kunsten er subjektiv og derfor ikke bør vurderes som noe objektivt. En slik synsvinkel har som utgangspunkt at individet vil oppfatte, forstå og tolke kunstverk i lys av de erfaringer og den kunnskap individet besitter. Den subjektive opplevelsen av kunsten vil etter dette være produktet av et sett med betingelser som i større eller mindre grad vil være knyttet til individets samfunnstilhørighet, og til vedkommendes personlige forutsetninger for å forstå og tolke kunstverket. Det vil derfor ikke være mulig å vurdere et kunstverk fullstendig fritt, men kunsten kan bidra til at individet som opplever den, blir seg bevisst sine egne forutsetninger for å vurdere verket, og derved blir i stand til å utvide sin egen forståelse av kunstens vesen og av sin individuelle reaksjon på verket. I analysen av kunstens vesen og av et individuelt kunstverk kan det være hensiktsmessig å gjøre seg betraktninger om kunstverkets form. I forbindelse med dette vurderer man elementer som komposisjon, dramaturgi, komikk og hvorvidt kunstneren har begått bevisste regelbrudd i utformingen eller presentasjonen av verket. Ett og samme verk kan vurderes både som kunst og underholdning. Et erkjennelsesutvidende verk kan være god underholdning, og god underholdning kan være erkjennelsesutvidende. Et verk som har funnet en ny måte å fengsle oss på er i sin natur erkjennelsesutvidende; vi kan finne ny innsikt i oss selv ved å studere hvorfor verket fengsler oss. == Kunst som biologisk fenomen == Selv om flere dyrearter er i stand til å lage bilder, slik som sjimpanser, gorilla og elefanter, er menneske den eneste arten vi kjenner som lager kunst på eget initiativ. Kunst har til alle tider blitt skapt innen alle folkegrupper, og dette tyder på at kunst er uttrykk for et fellesmenneskelig behov, og følgelig er et resultat av vår biologi heller enn et kulturelt fenomen. Særlig tydelig er dette i hvilke typer landskaper som ofte blir avbildet i malerier og fotokunst og gjenskapt i landskapsarkitektur og hagekunst.I evolusjonær psykologi blir både estetisk sans og evnen til å skape kunst et resultat av evolusjon, særlig seksuell seleksjon. Evner som tillater kunst, slik som musikalitet og fantasi, og disiplinen som en dyktig kunstner legger for dagen, vil være med å framheve kunstneres mentale evner, og derved indirekte sunnhet og helse (fitness). Evnen til å nyte og derigjennom å evaluere kunst vil gjøre det enklere å skille dyktige fra mindre dyktige utøvere. Dette vil bedre tilskuerens evne til å velge de beste partnerne. Både evnen til å skape kunst og evnen til å evaluere den vil derved bli favorisert ved evolusjon. == Ulike kunstformer == Det finnes en lang rekke kunstformer. Det vanligste er å dele opp etter kunstuttrykk eller kunstverkets beskaffenhet. Det har vært vanlig å dele kunsten opp i: === Arkitektur === Arkitektur er kunsten og vitenskapen om bygningskonstruksjon. Det kan være hus en kan bo i eller offentlige bygg som bibliotek. Arkitektur – Byplanlegging – Landskapsarkitektur – Hagekunst === Bilde === Et bilde bruker flaten som medium, og rommer ofte (men ikke alltid) en fortelling. Bilde – Maleri – Tegning – Grafikk – Kollasje – Mosaikk – Glassmaleri – Illuminert manuskript – Kodeks – Graffiti – Fotografi – Film – Lyskunst – Videokunst – Datakunst – ASCII-kunst – Tegneseriekunst - Gatekunst - Kalligrafi === Scenekunst === Scenekunst er et samlebegrep for utøvende virksomhet som i sitt vesen er ment å oppleves i sanntid av et publikum. Man skiller ofte mellom scenekunst som skapes på spesielt konstruerte eller tilpassede scener, og oppsøkende kunstnerisk virksomhet der utøverne ikke er avhengige av spesielle fasiliteter for å fremføre sin kunst. Teater – Dans – Opera === Skulptur === En skulptur er et tredimensjonalt, visuelt kunstverk. Skulptur – Relieff – Installasjon – Readymade – Tekstilkunst === Litteratur === Denne kunsttypen deler gjerne en fortelling, mening eller følelse gjennom tekst. Lyrikk – Poesi – Romaner – Noveller – eventuell annen skjønnlitteratur === Musikk === Musikk er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. Musikk I moderne kunstforståelse kan det være vanskelig å ha faste skillelinjer mellom de forskjellige uttrykksformene. == Kunsthistorie == Kunsthistorie kan defineres som fortellingen om utviklingen innen de forskjellige former for kunst fra oldtiden til i dag. Kunsthistorie Kunsthistoriske perioder Arkitektoniske perioder Stilhistorie == Se også == Kunsthåndverk Billedkunst Litteratur Musikk Dans Kitsch Kunstnerisk verdi Kunst- og uttrykksterapi == Litteratur == Danbolt, Gunnar, Blikk for bilder, om tolkning og formidling av billedkunst Oslo 2002, ISBN 82-7935-046-2 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Art – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Om kunstbegrepet i Leksikon for det 21. århundrede (dansk tekst) Immanuel Kant om kunst 1790 (engelsk tekst) Arkivert 14. august 2015 hos Wayback Machine. Er begrensninger av kunstnerens frihet en del av kunsten? == Digitale blakopier av bøker om kunst == Digital bokkopi av Illustrert kunstordbok (NKS-forlaget , 1990) Digital bokkopi av Kunstleksikon (Aschehougs kunsthistorie bind 4, 1996) Digital bokkopi av Kunst og håndverk – en visualisert innføring (1998)

Kunst er en fellebetegnelse på menneskeskapte fenomener som blir laget for å dekorere og for å dele en opplevelse, fortelling eller følelse. Ordet kommer fra tysk «kunnen» - å kunne, dyktighet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kate_Gulbrandsen

2023-02-04

Kate Gulbrandsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Deltakere i Stjernekamp', 'Kategori:Fødsler 6. august', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Asker kommune', 'Kategori:Personer fra tidligere Røyken kommune', 'Kategori:Vinnere av Melodi Grand Prix']

Kate Gulbrandsen (født 6. august 1965 i Slemmestad i Røyken) er en norsk sanger. Som 20-åring vant hun en lokal sangkonkurranse og deltok senere i Pop-festival i 1985 i Egypt, hvor Arne Bendiksen var blant arrangørene. Året etter deltok hun også i World Popular Song Festival i Japan, der hun vant Golden Award med sangen «Carnival» av Rolf Løvland.I 1987 vant hun Melodi Grand Prix med sangen «Mitt liv», skrevet av Rolf Løvland og Hanne Krogh. Gulbrandsen representerte dermed Norge i Eurovision Song Contest 1987, der hun ble nummer 9 av 22 deltakere. Gulbrandsen forsøkte å representere Norge på nytt i 1989 med sangen «Nærhet», men uten suksess. Senere sang hun også «Welcome to Lillehammer» i forbindelse med vinter-OL 1994 på Lillehammer. Hennes versjon av Jørn Hansens «Med gullet for øyet» var den offisielle sangen for paralympiske vinterleker i Nagano i Japan i 1998. I februar 1984 gikk hun til topps på Norsktoppen med sangen «Denne natt». I 2004 hadde hun to låter på Norsktoppen, en av dem var en ny versjon av Dolly Partons hitlåt «Jolene», som ble 11 uker på Norsktoppen. Hun var med i bandet Folk som oss sammen med Ole Jørgen Grønlund, og de ga ut et album med samme navn i 2010. Gulbransen har også utgitt tre soloalbum. Siden har hun jobbet sporadisk med andre artister, og hun medvirker i ulike TV-sendinger med jevne mellomrom – senest i 2016 som deltaker i NRKs Stjernekamp. Hun har coverbandet Kate & Gutta som spiller coverlåter i sjangere som country, blues, pop og eget materiale. I august 2022 ga hun ut en singel sammen med sin datter Sandra Gulbrandsen, «Two of Us».Kate Gulbrandsen skal gjøre comeback i Melodi Grand Prix i 2023 med sangen «Tårer i paradis», engelsk tittel Tears in Paradise, som hun har komponert sammen med Kjetil Mørland. Hun skal være med i den første delfinalen som sendes direkte på NRK lørdag 14. januar kl. 19.50. Den Norske finalen går av stabelen i Trondheim Spektrum 4. februar.

Kate Gulbrandsen (født 6. august 1965 i Slemmestad i Røyken) er en norsk sanger. Som 20-åring vant hun en lokal sangkonkurranse og deltok senere i Pop-festival i 1985 i Egypt, hvor Arne Bendiksen var blant arrangørene. Året etter deltok hun også i World Popular Song Festival i Japan, der hun vant Golden Award med sangen «Carnival» av Rolf Løvland.I 1987 vant hun Melodi Grand Prix med sangen «Mitt liv», skrevet av Rolf Løvland og Hanne Krogh. Gulbrandsen representerte dermed Norge i Eurovision Song Contest 1987, der hun ble nummer 9 av 22 deltakere. Gulbrandsen forsøkte å representere Norge på nytt i 1989 med sangen «Nærhet», men uten suksess. Senere sang hun også «Welcome to Lillehammer» i forbindelse med vinter-OL 1994 på Lillehammer. Hennes versjon av Jørn Hansens «Med gullet for øyet» var den offisielle sangen for paralympiske vinterleker i Nagano i Japan i 1998. I februar 1984 gikk hun til topps på Norsktoppen med sangen «Denne natt». I 2004 hadde hun to låter på Norsktoppen, en av dem var en ny versjon av Dolly Partons hitlåt «Jolene», som ble 11 uker på Norsktoppen. Hun var med i bandet Folk som oss sammen med Ole Jørgen Grønlund, og de ga ut et album med samme navn i 2010. Gulbransen har også utgitt tre soloalbum. Siden har hun jobbet sporadisk med andre artister, og hun medvirker i ulike TV-sendinger med jevne mellomrom – senest i 2016 som deltaker i NRKs Stjernekamp. Hun har coverbandet Kate & Gutta som spiller coverlåter i sjangere som country, blues, pop og eget materiale. I august 2022 ga hun ut en singel sammen med sin datter Sandra Gulbrandsen, «Two of Us».Kate Gulbrandsen skal gjøre comeback i Melodi Grand Prix i 2023 med sangen «Tårer i paradis», engelsk tittel Tears in Paradise, som hun har komponert sammen med Kjetil Mørland. Hun skal være med i den første delfinalen som sendes direkte på NRK lørdag 14. januar kl. 19.50. Den Norske finalen går av stabelen i Trondheim Spektrum 4. februar. == Privatliv == Kate Gulbrandsen kommer fra Slemmestad og bor i Hokksund. Hun var tidligere gift, paret fikk datteren Sandra i sammen og skilte lag i 2006. == Plateutgivelser == === Album === 1987 - The Beauty and the Beat 1991 - Sol om natten 2005 - Vi to 2010 - Folk som oss - (med Folk som oss) === Singler === 1983 – «Denne natt» / «Flashdance» 1984 – «Hjelp meg» / «18 år» 1985 – «Første forsøk» / «Kom til mitt party» 1987 – «Danger Men Working» / «Fire of Love» 1987 – «Mitt liv» / «The Woman and the Girl» 1987 – «Carnival» / «The Woman and the Girl on Me» 1987 – «Trick of the Heart» 1988 – «Welcome to Lillehammer» / «Welcome to Lillehammer (Instrumental)» – (som Kate and the Olympic Children) 1989 – «Nærhet» / «Nærhet» 1991 – «Så god når du smiler» / «Nærhet» 1998 – «Med gullet for øyet» – (maxi-singel, som Team Paralympics & Kate Gulbrandsen) 2004 – «Mister deg» («Losing You») / «Jolene» 2004 – «La meg bli der» 2013 – «Et annet sted» 2014 – «Hellefosskonge» (med Ulabrand) 2016 – «Sigøyner» 2018 – «Hvor er du nå» 2018 – «Mitt liv» 2019 – «Første gang» 2021 – «Jeg ser deg» 2022 – «Two of Us» 2022 – «Hokksunds fine by» 2023 – «Tårer i paradis» == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kate Gulbrandsen på Internet Movie Database (en) Kate Gulbrandsen på Discogs (en) Kate Gulbrandsen på MusicBrainz

Kate Gulbrandsen (født 6. august 1965 i Slemmestad i Røyken) er en norsk sanger.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arietta

2023-02-04

Arietta

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjell Bækkelund-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1994']

Arietta er en dobbel-CD med klassiske stykker for piano spilt inn av Kjell Bækkelund i 1994. Albumets tittel er synonymt med tittelen på Edvard Griegs «Opus 12, nummer 1» - som er første spor på dobbeltalbumet.

Arietta er en dobbel-CD med klassiske stykker for piano spilt inn av Kjell Bækkelund i 1994. Albumets tittel er synonymt med tittelen på Edvard Griegs «Opus 12, nummer 1» - som er første spor på dobbeltalbumet. == Innhold == === CD 1 === Arietta, Op. 12, Nr. 1 (Edvard Grieg) Vals, Op. 12, Nr. 2 (Edvard Grieg) Folkevise, Op. 12, Nr. 5 (Edvard Grieg) Crescendo (Per Lasson) Langeleiklåt (Geirr Tveitt) Skumring (Signe Lund) Sommertrall (Christian Hartmann) Valse dolce (Klaus Egge) Largo (Troll) fra Villarkorn (Olav Kielland). Til et barn (Jan Wølner) Nocturne (C. Hartmann) Kjempevise-slåtten (Harald Sæverud) Humoreske (Sverre Jordan) Vals-caprice (Johan Øian) Halling fra Tre klaverstykker, Op. 16, Nr. 3 (Knut Nystedt) Sagn (Gunnar Gjerstrøm) Consolation (J. Wølner) Ostinato rytmico (K. Bækkelund) Aften på Høifjeldet (Edvard Grieg) === CD 2 === Frühlingsrauschen, Op. 32, No. 3 (Christian Sinding) Vårvise (C. Hartmann) Berceuse, Op. 38, Nr. 1 (Edvard Grieg) Valse caprice (Rikard Nordraak.) Lento (Lokk) Fra "Villarkorn", Op. 13, No. 9 (Olav Kielland) Andante sostenuto Fra "Villarkorn", Op. 13, No. 10 (Olav Kielland) Den lille danserinnen (C. Hartmann) Melodi, Op. 38, Nr. 3 (Edvard Grieg) Småsvein-gangar, Op. 14, No. 1 (Harald Sæverud) Rondo amoroso , Op. 14, No. 7 (Harald Sæverud) Legende, Op. 16, No. 1 (Lund Skabo) Sommervise (Agathe Backer Grøndahl) Vél komne med æra (Geirr Tveitt) Vals, Op. 38, Nr. 7 (Edvard Grieg) Nocturne (Kristian Lindeman) Aa, kjende du Kjell (trad) Elegi, Op. 14, Nr. 1 (J. Wølner) Skumring ved Trolltjernet (Erling Kjellsby) Solveigs sang, Op. 52, No. 4 (Edvard Grieg)Tylden: GTACD 8031/2 == Referanser ==

Arietta er en dobbel-CD med klassiske stykker for piano spilt inn av Kjell Bækkelund i 1994. Albumets tittel er synonymt med tittelen på Edvard Griegs «Opus 12, nummer 1» - som er første spor på dobbeltalbumet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dagdr%C3%B8mmer

2023-02-04

Dagdrømmer

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjell Bækkelund-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 1975']

Dagdrømmer er av mange regnet som Kjell Bækkelunds magnum opus innen fortolkningskunst. Dobbeltalbumet ble utgitt på vinyl i 1975 og CD i 1990.

Dagdrømmer er av mange regnet som Kjell Bækkelunds magnum opus innen fortolkningskunst. Dobbeltalbumet ble utgitt på vinyl i 1975 og CD i 1990. == Innhold == Nocturne ; Den lille danserinnen ; Dagdrømmer : suite / Christian Hartmann. Nattstemning ; Scherzo / Lars Minsaas. Til et barn ; Poem / Jan Wølner. Bjønnesen ; Gamal-Holin ; Gubben Noa-variasjoner / Sverre Bergh. Musikk om barn / Kjell Krane. Valse caprice ; Rhumba intermezzo ; A la boogie woogie / Johan Øian == Referanser ==

Dagdrømmer er av mange regnet som Kjell Bækkelunds magnum opus innen fortolkningskunst. Dobbeltalbumet ble utgitt på vinyl i 1975 og CD i 1990.

https://no.wikipedia.org/wiki/Konsonant

2023-02-04

Konsonant

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konsonanter']

En konsonant (også kalt medlyd) er fonetisk sett en lyd i talespråket som er slik at luftstrømmen treffer på en eller flere hindringer på veien fra lungene til munnen eller nesen. Det vil si at for eksempel t og v er konsonanter, mens a og o ikke er det. Også enkeltbokstavene som representerer slike lyder kalles konsonanter imens resten av bokstavene i alfabetet kalles vokaler. Fonologisk sett, er derimot hovedregelen at en konsonant ikke er stavingsbærende. På det grunnlaget kan en si at n på norsk som regel er en konsonant. Den norske j-en uttales i mange varianter av norsk akkurat som en kort i, som er en vokal. Men likevel regnes den for en konsonant (eller i noen tilfeller for en halvvokal), siden den ikke er stavingsbærende. Ubykhisk, som døde ut i 1992, hadde 2 eller 3 vokaler og 84 konsonanter.

En konsonant (også kalt medlyd) er fonetisk sett en lyd i talespråket som er slik at luftstrømmen treffer på en eller flere hindringer på veien fra lungene til munnen eller nesen. Det vil si at for eksempel t og v er konsonanter, mens a og o ikke er det. Også enkeltbokstavene som representerer slike lyder kalles konsonanter imens resten av bokstavene i alfabetet kalles vokaler. Fonologisk sett, er derimot hovedregelen at en konsonant ikke er stavingsbærende. På det grunnlaget kan en si at n på norsk som regel er en konsonant. Den norske j-en uttales i mange varianter av norsk akkurat som en kort i, som er en vokal. Men likevel regnes den for en konsonant (eller i noen tilfeller for en halvvokal), siden den ikke er stavingsbærende. Ubykhisk, som døde ut i 1992, hadde 2 eller 3 vokaler og 84 konsonanter. == Referanser ==

En konsonant (også kalt medlyd) er fonetisk sett en lyd i talespråket som er slik at luftstrømmen treffer på en eller flere hindringer på veien fra lungene til munnen eller nesen. Det vil si at for eksempel t og v er konsonanter, mens a og o ikke er det.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kurt_Cobain

2023-02-04

Kurt Cobain

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 5. april', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 20. februar', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Grunge-musikere', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nirvana-medlemmer', 'Kategori:Personer fra Aberdeen i Washington', 'Kategori:Personer fra USA av irsk opphav', 'Kategori:Personer fra USA av tysk opphav', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Kurt Donald Cobain (født 20. februar 1967 i Aberdeen i Washington, død 5. april 1994 i Seattle) var en amerikansk musiker. Cobain dannet Nirvana i 1987 sammen med kameraten Krist Novoselic i sin hjemby Aberdeen, Washington, men helt siden 1984 hadde de spilt sammen under stadig skiftende navn på bandet. Innen to år hadde bandet blitt det viktigste i den Seattle-baserte grunge-scenen. I 1991 markerte Nirvanas sang «Smells Like Teen Spirit» et dramatisk skifte i populærmusikken. Bandet foretok med denne sangen et sprang fra 80-tallets glam metal, stadionrock og dansepop mot grunge og alternativ rock. Musikkmediene opphøyde sangen til å være en «generasjonshymne», og med denne ble Cobain sett på som talsmann for generasjon X. De siste årene av livet slet Cobain med narkotikaavhengighet og mediepresset som var på ham og hans kone, Courtney Love. 5. april 1994 ble Cobain funnet død i sitt hjem i Seattle, offer for det som offisielt ble erklært å være et selvpåført skudd mot hodet. I de etterfølgende år har omstendighetene rundt hans død vært gjenstand for konspirasjonsteorier.

Kurt Donald Cobain (født 20. februar 1967 i Aberdeen i Washington, død 5. april 1994 i Seattle) var en amerikansk musiker. Cobain dannet Nirvana i 1987 sammen med kameraten Krist Novoselic i sin hjemby Aberdeen, Washington, men helt siden 1984 hadde de spilt sammen under stadig skiftende navn på bandet. Innen to år hadde bandet blitt det viktigste i den Seattle-baserte grunge-scenen. I 1991 markerte Nirvanas sang «Smells Like Teen Spirit» et dramatisk skifte i populærmusikken. Bandet foretok med denne sangen et sprang fra 80-tallets glam metal, stadionrock og dansepop mot grunge og alternativ rock. Musikkmediene opphøyde sangen til å være en «generasjonshymne», og med denne ble Cobain sett på som talsmann for generasjon X. De siste årene av livet slet Cobain med narkotikaavhengighet og mediepresset som var på ham og hans kone, Courtney Love. 5. april 1994 ble Cobain funnet død i sitt hjem i Seattle, offer for det som offisielt ble erklært å være et selvpåført skudd mot hodet. I de etterfølgende år har omstendighetene rundt hans død vært gjenstand for konspirasjonsteorier. == Oppvekst == Kurt Cobain var sønn av Donald og Wendy Cobain. Han tilbrakte sine første seks måneder i byen Hoquiam, Washington, før familien flyttet til Aberdeen. Han begynte tidlig i livet å utvikle interessen for musikk. Ifølge hans tante Mari «var han sanger fra den gang han var to. Han pleide å synge Beatles-låter som 'Hey Jude'. Han hadde stor utstråling helt fra han var liten.» Cobains liv forandret seg da han var åtte år. Foreldrene ble skilt i 1975, en hendelse han senere omtalte som en dyptgripende begivenhet i livet. Hans mor la merke til at hans personlighet endret seg dramatisk, og Cobain ble mer tilbaketrukket. I 1993 sa Cobain følgende: Jeg husker følelsen av skam, av en eller annen grunn. Jeg var skamfull over mine foreldre. Jeg kunne ikke se vennene mine på skolen i øyenene lenger, fordi jeg desperat ønsket å ha den klassiske, du vet, typiske familien. Mor, far. Jeg ønsket meg sikkerhet, så jeg overså mine foreldre i flere år på grunn av dette. Det første året etter skilsmissen bodde han sammen med sin mor. Han flyttet deretter til Montesano, Washington for å leve sammen med sin far, men etter noen få år med ungdomsopprør ble dette for overveldende, og han følte seg dratt mellom vennene og familien. På skolen var Cobain lite interessert i sport. På grunn av farens oppfordringer og mas ble Cobain med i et brytelag. Han var god, men likte det ikke. Senere fikk faren ham med i en lokal baseballiga, der Cobain bevisst spilte feil for å få slippe å spille. I stedet fokuserte han på kunst. Han tegnet ofte i timene, blant annet deler av menneskelig anatomi. Cobain ble venn med en homofil student ved skolen. Dette vennskapet fikk noen til å tro at han selv var homofil. I 1993, i et intervju med The Advocate, hevdet Cobain at han var «homofil i ånden» og «trolig kan være bifil». Han har også uttalt at han brukte en sprayboks til å male «Gud er homse» på lastebiler rundt i Aberdeen. Han ble arrestert i 1985 for å ha tagget «HOMO SEX RULES» på en bank. Men Aberdeen-politiets rapporter viser at setningen han ble arrestert for å ha skrevet var «Ain't got no how watchamacallit». I et av sine personlige notater skrev Cobain, «Jeg er ikke homofil, men jeg skulle ønske jeg var det, bare for å irritere homofober.»I tiende klasse flyttet Cobain tilbake for å bo hos moren i Aberdeen. To uker før skoleavslutningen droppet han ut av den videregående skolen etter at ha innsett at han ikke hadde gode nok karakterer til å få vitnemål. Moren ga ham to valg: enten få en jobb eller reise. Kort tid senere pakket Cobain klærne og andre eiendeler sammen i bokser. Siden han ikke lenger kunne bo hjemme hos moren, oppholdt Cobain seg ofte i venners hus eller snek seg inn i sin mors kjeller. Senere hevdet Cobain at når han ikke kunne finne noe annet sted å bo, levde han under en bro som krysser Wishkah River, en opplevelse som ga inspirasjon til Nevermind-sangen «Something in the Way». Men Krist Novoselic hevdet at Cobain aldri virkelig bodde der, han sa: «Han hang der ute, men du kan ikke leve på de gjørmete elvebreddene, med tidevannet som går opp og ned. Det var hans egen form for revisjonisme.»Mot slutten av 1986 flyttet Cobain inn i det første huset han bodde i alene og tjente penger til leien ved å jobbe på et kystmotell noen kilometer fra Aberdeen. Samtidig reiste han ofte til Olympia, Washington for å følge med på musikkmiljøet. Under et besøk i Olympia startet han et forhold med Tracy Marander. == Musikalsk begavelse og Nirvana == Til hans 14. bursdag ga Cobains onkel ham muligheten til å få en gitar eller en sykkel som en gave; Cobain valgte gitaren. Han begynte å lære noen få sanger, blant annet AC/DCs «Back in Black» og The Cars' «My Best Friend's Girl», og snart begynte han å skrive egne sanger. På videregående skole fant Cobain sjelden noen å spille med. Mens han var på Melvins øvelsesplass, møtte han Krist Novoselic, en kamerat opptatt av punk rock. Novoselics mor eide en hårsalong, og Cobain og Novoselic øvde av og til i hennes lokaler. Et par år senere prøvde Cobain å overbevise Novoselic om å danne et band med ham ved å låne ham en kopi av en hjemmelaget demo innspilt av Cobains tidligere band, Fecal Matter. Etter flere måneders gjentatt spørring ble Novoselic til slutt enig om å bli med Cobain, og dette ble begynnelsen på Nirvana. I løpet av de første årene de spilte sammen hadde Novoselic og Cobain en roterende liste av trommeslagere. Etter hvert ble bandet stående på Chad Channing, som sammen med Nirvana spilte inn albumet Bleach, utgitt på Sub Pop Records i 1989. Cobain var misfornøyd med Channings stil og ville derfor finne et nytt bandmedlem. Til slutt ble valget tatt: Dave Grohl ble den nye trommeslageren. Med Grohl hadde bandet funnet sin største suksess med sin 1991 major-label debut, Nevermind. == Narkotikaavhengigheten == Gjennom det meste av sitt liv kjempet Cobain med kronisk bronkitt og intens fysisk smerte på grunn av sin ubestemte kroniske magetilstand. Disse magesmertene var også spesielt ødeleggende for ham følelsesmessig, og han brukte år på å finne årsaken. Men ingen av legene han snakket med var i stand til å fastslå den spesifikke årsaken. Hans første narkotikaerfaring var med marijuana i 1979 som 13-åring. Cobains første erfaring med heroin skjedde en gang i 1986. Denne skaffet han fra en lokal narkotikadealer i Tacoma, Washington, som tidligere hadde forsynt ham med Percodan. Cobain brukte heroin sporadisk i flere år, men ved utgangen av 1990 utviklet bruken seg til sterk avhengighet. Cobain hevdet at han var «fast bestemt på at det skulle bli en vane», som en måte å behandle magesmertene på. Cobain skal selv ha sagt «Det startet med tre dagers bruk av heroin, og nå har jeg ikke magesmerter. Det var en skikkelig lettelse.»Cobains heroinavhengighet ble sterkere etter hvert som årene forløp. Han gjorde sitt første forsøk på avvenning tidlig i 1992, ikke lenge etter at han og Love oppdaget at de skulle bli foreldre. Rett etter at han hadde forlatt avvenningsstedet, dro Nirvana ut på en Australia-turné. Ikke lenge etter returen gjenopptok han misbruket.Før en forestilling på New Music Seminar i New York i juli 1993 tok Cobain en heroinoverdose. I stedet for å ringe ambulanse, injiserte Courtney Love Cobain med ulovlig ervervet Narcanti for å få ham til bevissthet. Cobain fortsatte å spille med Nirvana, slik at det offentlige ikke skulle få noen indikasjoner på at noe utenom det vanlige hadde funnet sted. == Cobains siste uker og død == Cobain giftet seg i 1992 med Courtney Love, og de fikk datteren Frances Bean Cobain senere samme år. Cobain roet seg en periode etter han ble far, og han begynte å se mer positivt på livet i løpet av 1993. Heroinbruken tok seg imidlertid opp igjen i 1994 under In Utero-turneen. Helt frem til sin død lagde Cobain og Nirvana musikk. Bandets to siste album, In Utero og Unplugged In New York, kom ut i henholdsvis 1993 og 1994. Etter en turné som endte i Terminal Einz i München, Tyskland, den 1. mars 1994, ble Cobain diagnostisert med bronkitt og alvorlig laryngitt. Han fløy til Roma neste dag for medisinsk behandling og kom dit med sin kone den 3. mars. Neste morgen våknet Love opp og merket at Cobain hadde overdoset på en kombinasjon av champagne og Rohypnol. Love hadde fått resept på Rohypnol etter ankomst til Roma. Cobain ble umiddelbart sendt til sykehuset og var bevisstløs resten av dagen. Etter fem dager på sykehuset reiste Cobain tilbake til Seattle. Love har senere uttalt at hendelsen ble Cobains første forsøk på selvmord. Den 18. mars ringte Love politiet for å informere om at Cobain hadde selvmordstanker og hadde låst seg i et rom med en pistol. Politiet ankom og konfiskerte flere våpen og en flaske med piller fra Cobain, som insisterte på at han ikke var nær selvmord og at han hadde låst seg inn på rommet for å skjule seg fra Love. På spørsmål fra politiet medga Love at Cobain aldri hadde nevnt at han var nær selvmord, og at hun ikke hadde sett ham med en pistol. Love forklarte om Cobains narkotikabruk under en intervensjon som fant sted den 25. mars. De ti personene som var i rommet, inkluderte musikere, venner, plateselskapsdirektører og en av Cobains nærmeste venner, Dylan Carlson. Tidligere Nirvana-manager Danny Goldberg beskrev Cobain som «svært motvillig» og at han «benektet at han gjorde noe selvødeleggende.» Men mot slutten av dagen hadde Cobain inngått en avtale om å gjennomføre avvenningsprogrammet. 1. april forlot han avvenningsstedet da han gikk utenfor for å ta en sigarett og deretter klatret over et seks fot høyt gjerde. Han tok en taxi til Los Angeles' flyplass og fløy tilbake til Seattle. I løpet av 2. og 3. april ble Cobain sett på ulike steder rundt omkring i Seattle, men de fleste av hans venner og familie var uvitende om hvor han befant seg. 3. april kontaktet Love en privat etterforsker, Tom Grant, og hyret ham til å finne Cobain. Den 8. april 1994, ble Cobains lik funnet i hans hjem i Lake Washington av en elektriker som hadde kommet for å installere et sikkerhetssystem. Selv om dirigent David Woodard hadde bygget en Dreamachine for Cobain, ble rapporter om at Cobain hadde brukt det psykoaktive anlegget i for stor grad i dagene frem til selvmordet hans motsagt av senere funn. Etter sin død har han fått kultstatus, og hans dødsfall har gitt grobunn for mange konspirasjonsteorier. I obduksjonsrapporten ble det anslått at Cobain skal ha dødd 5. april 1994. Dødsårsaken ble av myndighetene klassifisert som selvmord etter et hagleskudd mot hodet 4. eller 5. april 1994. == Ettermæle == Siden Cobain ikke har noe gravsted, besøker mange Nirvanafans Viretta Park nær Cobains tidligere hjem ved Lake Washington for å vise sin respekt. På årsdagen for hans død samler fans seg i parken for å feire hans liv og minnes ham. Gus Van Sant baserte sin film Last Days fra 2005 på det som skal ha skjedd de siste timene av Cobains liv. I januar 2007 begynte Courtney Love å selge inn biografien Heavier Than Heaven til flere filmstudioer i Hollywood for å få gjort denne om til en film om Cobain og Nirvana. == Se også == Nirvana == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kurt Cobain – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kurt Cobain på Internet Movie Database (da) Kurt Cobain på Filmdatabasen (en) Kurt Cobain hos The Movie Database (en) Kurt Cobain på Apple Music (en) Kurt Cobain på Discogs (en) Kurt Cobain på MusicBrainz (en) Kurt Cobain på Encyclopaedia Metallum (en) Kurt Cobain på Spotify (en) Kurt Cobain på Songkick (en) Kurt Cobain på Genius — sangtekster (en) Kurt Cobain på AllMusic

Kurt Donald Cobain (født 20. februar 1967 i Aberdeen i Washington, død 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kenny_Dalglish

2023-02-04

Kenny Dalglish

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fotballspillere for Celtic FC', 'Kategori:Fotballspillere for Liverpool FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Blackburn Rovers FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Celtic FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Liverpool FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Newcastle United FC', 'Kategori:Fødsler 4. mars', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Knights Bachelor', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Personer fra Glasgow', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skotske fotballspillere', 'Kategori:Skotske fotballtrenere', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1974', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1978', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1982', 'Kategori:Vinnere av Mesterligaen i fotball for menn']

Kenneth Mathieson Dalglish (født 4. mars 1951 i Dalmarnock i Glasgow) er en skotsk tidligere fotballspiller og siden har vært manager for blant annet Liverpool FC, Blackburn Rovers FC, Newcastle United FC og Celtic FC. Han har rekord i antall landskamper og mål for Skottland, med 102 kamper og 30 mål (antall mål er tangering av Denis Law). Han spilte totalt 515 kamper for Liverpool FC, derav 355 seriekamper. Dalglish har også vært manager for klubbene Liverpool FC, Blackburn Rovers, Newcastle United og Celtic. Han ble kjent som en notorisk målscorer, og var den første til å score 100 mål i både den skotske og den engelske toppdivisjonen. Dalglish er en av ni menn som har blitt engelsk seriemester i fotball både som spiller og som manager. Han er også en av tre managere som har vunnet den engelske toppserien med to forskjellige klubber (Liverpool og Blackburn). De to andre som har gjort samme er Brian Clough og Herbert Chapman.

Kenneth Mathieson Dalglish (født 4. mars 1951 i Dalmarnock i Glasgow) er en skotsk tidligere fotballspiller og siden har vært manager for blant annet Liverpool FC, Blackburn Rovers FC, Newcastle United FC og Celtic FC. Han har rekord i antall landskamper og mål for Skottland, med 102 kamper og 30 mål (antall mål er tangering av Denis Law). Han spilte totalt 515 kamper for Liverpool FC, derav 355 seriekamper. Dalglish har også vært manager for klubbene Liverpool FC, Blackburn Rovers, Newcastle United og Celtic. Han ble kjent som en notorisk målscorer, og var den første til å score 100 mål i både den skotske og den engelske toppdivisjonen. Dalglish er en av ni menn som har blitt engelsk seriemester i fotball både som spiller og som manager. Han er også en av tre managere som har vunnet den engelske toppserien med to forskjellige klubber (Liverpool og Blackburn). De to andre som har gjort samme er Brian Clough og Herbert Chapman. == Spillerkarriere == === Barne- og ungdomsår === Dalglish ble født i 1951 i Dalmarnock, i den østlige delen av Glasgow, og gikk på Milton Bank barneskole. Hans far, ingeniøren William Dalglish, var supporter av den skotske toppklubben Rangers FC. Allerede som ganske ung ble han tatt med på fotballkamper for å følge dette laget. Da familien noen år senere flyttet til en høyblokk like ved Rangers treningsbane, «The Albion», kunne han følge heltene Jim Baxter og Ian McMillan på nær hold. Han hadde bare en søster og fikk derfor tett oppfølging av sin fotballinteresserte far. Han begynte som keeper i yngre år, men ble etterhvert plassert lenger fremme på banen. Han kom tidlig med på Glasgows skolelag og Skottland U-15. I en landskamp på dette alderstrinnet spilte Skottland mot Nord-Irland, Dalglish var høyre indreløper og scoret to mål. I sin neste kamp for U-15 spilte laget mot England og en journalist fra søndagsavisen «The People» ble så imponert at han omtalte Dalglish som «a brilliant ball player». Allerede som 15-åring var han på prøvespill i både West Ham United og Liverpool, men han fant seg ikke til rette og returnerte derfor til hjembyen. I løpet av låneperioden i Liverpool fikk han én kamp for junior-B, mot Southport. Celtic hadde ham tidlig i kikkerten og 16 år gammel begynte han å trene med de grønnstripete. Familiens interesse for Rangers gjorde at han lenge trente på Celtic Park i all hemmelighet i frykt for hva de ville si hjemme. Da Jock Steins assistent, Sean Fallon, kom på uanmeldt besøk hjemme hos familien, sendte Kenny ut moren for å ta i mot mannen mens han selv fikk tatt ned de største Rangers-bildene fra veggen på gutterommet. Med farens godkjennelse skrev han under sin første proffkontrakt etter et par års trening og reservelagsspill i 1968. Celtic hadde i denne perioden sendt ham til «farmerklubben» Cumbernauld United, der han scoret 37 mål i 1967-68 sesongen. Da han ble proff spilte han den første tiden på reservelaget til Celtic. Laget var så bra at de ble omtalt som «the Quality Street gang». Celtic hadde på den tiden også et glimrende A-lag, som blant annet hadde vunnet Serievinnercupen, nå kalt UEFA Champions League, året før. === Suksess for Celtic === Han debuterte i den skotske ligacupens kvartfinale mot Hamilton Academical på Douglas Park 25. september 1968, da han kom inn som reserve for Charlie Gallagher. Celtic vant kampen 4-2. Han ligadebuterte i 1969 med en 7-2-seier over Raith Rovers, og han spilte 4 kamper i sin første sesong, da inkluderes semi-finaler i både FA-cupen og ligacupen. Gjennombruddet kom i 1971/72 sesongen, med 17 mål på 31 ligakamper. Dette var en periode da Celtic dominerte fullstendig i Skottland, og laget vant «The Double». Den skotske landslagssjefen Tommy Docherty ventet ikke lenge med å kalle inn Dalglish til landslagssamling, og han debuterte allerede i november 1971, i en EM-kvalifisering mot Belgia. Siden gikk det slag i slag både nasjonalt og internasjonalt. I 1971 var han tilstede under Old Firm-oppgjøret mot byrival Rangers på Ibrox Stadium, der 66 tilskuere døde etter at trapp nr. 13 kollapset da fansen forlot stadionet like før kampslutt. I 1971/72-sesongen scoret Dalglish sitt første mål for Celtic. Det kom på straffespark, i 2-0-seieren i ligacupen mot Rangers på bortebane 14. august 1971. Sesongen etter var han for første gang toppscorer for klubben, med 41 mål i alle turneringer. Han ble utnevnt til kaptein i 1975-76-sesongen, noe som ble et dårlig år for klubben. Manager Jock Stein var blitt livstruende skadet i et bilkræsj og mistet det meste av sesongen, der klubben for første gang på tolv år ikke vant et trofé. Tilsammen fikk han 4 seriemesterskap, 4 FA-cupmesterskap, 1 ligacupmesterskap, samt to ganger semifinalespill i europacupen. Dalglish ønsket seg likevel bort fra Celtic allerede i 1976, men følte ikke at tiden var inne. Ledelsen fikk beskjed om at han ville bli værende maksimalt én sesong til. Etter en henvendelse fra Liverpool samme året, hadde Celtic gått med på å gi Liverpool opsjon på Dalglish den dagen klubben ikke lenger klarte å holde på ham. Etter en treningskamp før sesongen 1977/78, mot Dunfermline 10. august 1977, fikk han beskjed om å møte opp i klubblokalene. Celtic var blitt enige med Liverpool om en overgang for rekordsummen 440 000 pund. Etter fem minutter i enerom med Liverpool-manager Bob Paisley var Dalglish enig om overgangen. Tre dager senere spilte han for Liverpool mot Manchester United i Charity Shield-kampen på Wembley. === Overbeviste straks som arvtaker etter Kevin Keegan === Liverpool hadde nettopp solgt sin juvel Kevin Keegan til Tyskland, og supporterne var svært misfornøyd med dette. Men 26-åringen Dalglish gled inn i systemet på Anfield umiddelbart, og på sine 6 første ligakamper i 1977 scoret han fem mål. Han fikk en glimrende start i debuten borte mot Middlesbrough FC med målkjenning etter 7 minutter. I sin hjemmedebut scoret han etter 46 minutter mot Newcastle United. Det tok ikke lang tid før skeptikerne blant supporterne var overbevist om at han var en fullverdig erstatning for Keegan. Han oppholdt seg mer i straffefeltet, scoret flere mål og hadde en eminent ballkontroll. I sin første sesong for Liverpool spilte han samtlige kamper, scoret 30 mål og ble matchvinner i europacupfinalen mot belgiske Club Brugge på Wembley. Kampen endte 1-0, og Dalglish ble den nye folkehelten på Merseyside. Keegan var glemt og Dalglish fikk tilnavnet «King Kenny» blant supporterne. Laget fra 1978 var på mange måter noe «uferdig». Etter tapt ligacupfinale mot Nottingham Forest, kom de til slutt syv poeng bak samme lag i ligaen. Rutinerte spillere som Callaghan, Hughes og Smith var på vei ut, mens Dalglish og de andre «nye»; Alan Hansen og Greame Souness ennå ikke hadde «satt» seg skikkelig. Men i 1978/79 var samspillet igjen veldig bra, spesielt kombinasjonen Souness/Dalglish utmerket seg. Liverpool satte rekord i både poeng (68) og antall baklengsmål (16) den sesongen, mens Dalglish bidro med 21 ligamål. I kåringen av årets spiller fikk han 60 prosent av stemmene i sin andre sesong i klubben. Klubben vant ligaen både denne og påfølgende sesong. Etter bare ukers spill av 1980-81-sesongen mistet han sin første obligatoriske kamp for Liverpool. Han satt på tribunen med en kneskade da klubben sensasjonelt ble slått av Brentford i en ligacupkamp. Dette ble i det hele tatt en problemfylt sesong, men ikke dårligere enn at klubben vant serievinnercupen nok en gang, og for første gang i klubbens historie, ligacupen. Han scoret i omkampen mot West Ham på Villa Park, da Liverpool vant 2-1. Målet hans var av den spektakulære sorten, da han fra hjørnet av 16-meteren lobbet over keeper og i motsatt kryss. Finalen i serievinnercupen ble spilt mot Real Madrid i Paris og Liverpool vant 1-0, med klubbens 50. cupmål for sesongen, nok en rekord. 1981/82 begynte med utskiftninger på laget og nye navn som Grobbelaar, Lawrenson, Whelan og Johnston. Liverpool tok sin første liga-/ligacupdobbel av i alt tre. Etter en treg start med seks seire på 17 kamper, ble kombinasjonen Dalglish/Rush løsningen. Paisley var fremsynt nok til å prøve den hengslete waliseren da Johnston/Fairclough sviktet. Dermed hadde et av Liverpool og Englands «giftigste» spisspar sett dagens lys. De to laget 52 mål for klubben, og samarbeidet ble i pressen kalt for «telepatisk». Dalglish scoret vinnermålet i 2-1-kampen mot Tottenham Hotspur i kampen som avgjorde ligamesterskapet. Samme lag ble beseiret i ligacupfinalen etter at londonerne hadde tatt ledelsen også der. Sommeren 1982 deltok Dalglish i sitt tredje verdensmesterskap med Skottland. Han hadde deltatt i Vest-Tyskland i 1974, Argentina 1978 og nå Spania. Ingen av mesterskapene kan fremheves som suksess for verken Dalglish eller Skottland. I 1982/83 ble Dalglish kåret til årets spiller både av spillerne og av journalistene. Klubben vant igjen ligaen, etter å ha toppet tabellen siden 30. oktober. Ligacupfinalen ble også vunnet, denne gangen mot Manchester United etter å ha ligget under. Den 29. januar 1983 scoret han sitt mål nr. 300 i klubbsammenheng mot Stoke City i FA-cupen. Dette var for øvrig Paisleys avskjedssesong som manager. I Joe Fagans første sesong som manager vant Liverpool en unik trippel, med ligamesterskap, ligacupen og serievinnercupen. Men salget av midtbanedirigenten Souness til Sampdoria foran 1984-85 sesongen ble et forvarsel til det som skulle komme. Midtbanen var i ubalanse og Liverpool haltet. De vant to av de fire første kampene, og gikk deretter 7 kamper uten seier. Laget var på en uvant 18.-plass i ligaen. Kritikken rammet også Dalglish. Han var for gammel og scoret for lite, het det i pressen. Smått om senn fikk klubben snudd tendensen, og klarte annenplass. Men det sterkeste minnet er likevel ulykken på Heysel stadion, da 39 italienske supportere døde under europacupfinalen mellom Juventus og Liverpool, etter at engelske hooligans gikk amok. Fagan var oppløst i tårer og trakk seg umiddelbart. Mens de fleste hadde forestilt seg Roy Evans eller kanskje Phil Neal som manager, kom utnevnelsen av Dalglish totalt overraskende. === Den «tenkende» fotballspilleren === Han ble ofte omtalt som en «tenkende» fotballspiller, med nese for de rette gjennombruddspasningene, de overraskende løsningene og de fantastiske målene. I tillegg hadde han en unik vinnervilje og et kvikt steg. Disse egenskapene ga ham selv og hans medspillere åpninger, og ble etterhvert en viktig forutsetning for Liverpools enestående suksess på 1970- og 1980-tallet. Dalglish var en sterk spiller som ikke lot seg skubbe bort fra ballen av motstanderne. Manchester Uniteds Kevin Moran brakk kjevebenet hans ved nyttårstider 1984, men i neste kamp mellom lagene ødela Dalglish ankelen til Moran. Han diskuterte ofte med dommerne, men lot til å vite hvor grensen gikk. Bare etter en utvisning mot Benfica ble han gitt karantene av fotballforbundet. Som en annen kjent skotsk angrepsspiller, Denis Law, hadde han mot til å kaste seg inn i farlige situasjoner, enten det var med hodet eller beina først. Selv om han var ekspert på smarte scoringer og fremspill fra straffefeltet og inn, kunne også Dalglish overraske på andre måter. Når publikum trodde han ikke kunne skyte fra langt hold, scoret han gjerne en perle fra 25 meter, når hodespillet syntes å være borte kom gjerne en fantastisk heading som ble mål. Han kunne også overraske med å sette inn frispark fra langt hold, men straffespark utførte han aldri for Liverpool. Han virket å være født til oppgaven, men en miss tidlig i karrieren skal visstnok ha satt dype spor. Han simpelthen nektet å ta straffespark. Dalglish var ikke den raskeste, ei heller en briljant hodespiller, men hans andre egenskaper veide opp for dette. Han var også utrolig stabil, nesten aldri skadet. Kenny Dalglish ble av medspillere og managere betegnet som en «mønsterproff», både på og utenfor banen. Forsiktig med hva han spiste og drakk og tidlig en familiefar som holdt seg langt unna nattelivet. === Holdt seg unna pressen og fikk ofte unngjelde for det === Pressen holdt han seg også mest mulig unna. Ble han spurt om hva som var sin beste scoring, svarte han alltid «min neste». Han ble etterhvert kjent for sine mange bitende kommentarer ovenfor pressen, og ble derfor ikke alltid omtalt i like positive håndlag. Mange av supporterne var også misfornøyd med at Dalglish nesten aldri skrev autografer, men få klagde høylytt ettersom han var en av lagets drivkrefter. Han ble ofte omtalt som en litt arrogant einstøing som stort sett var opptatt av å fokusere på fotball og sin familie, han ønsket å «la målene snakke». == Spillende manager == === Egne metoder === Bob Paisley skulle være hans mentor og «høyrehånd» i begynnelsen, men Dalglish viste tidlig at han var en mann med egne meninger. Han benyttet sin kjennskap til spillerstallen ved å gi spillere som tidligere var på grensen til førstelaget sin fulle tillit. Og fikk respons på det. Han benyttet uvanlig mange spillere, og greide samtidig å tilfredsstille en fyldig spillerstall. Han kunne holde avstand til spillerne, men samtidig være en av «gutta» når situasjonen tilsa det. Dalglish var ikke redd for å gå sine egne veier på andre områder heller. At laget ble offentliggjort en time før kampstart var noe nytt på Anfield. På treningsfeltet, Melwood, gjorde han stort sett som han hadde lært av de tidligere Liverpool-managerne, selv om det ble litt mer spesialtrening på skudd, innlegg og for keeperne. Uansett nøt Dalglish full respekt i hele klubbens organisasjon. Ansettelsen av Dalglish som ny manager i Liverpool FC var en «bombe», men samtidig et friskt pust. Han ble den yngste sjefen i toppdivisjonen, mens Fagan hadde vært eldst. Han skulle attpåtil fortsette som aktiv spiller. Det var ingen enkel oppgave 34-åringen tok på seg. Sommeren kom og gikk uten nye spillerkjøp. Men gradvis, uten for store utskiftninger tok et nytt lag form. Steve Nicol og Jim Beglin erstattet Phil Neal og Ray Kennedy. Han ga tidlig spillere som Jan Mølby og Craig Johnston sin fulle tillit. Begge hadde problemer med å bli akseptert under Joe Fagan, mens nå ble de sentrale spillere på laget. Liverpool slet i perioder av hans første sesong, og i februar gikk laget på et ydmykende tap mot byrival Everton. Dalglish fikk kritikk, men lærte kjapt, hadde tro og gjennomføringsevne for sin egen taktikk. Dette ga uttelling, for laget tapte ikke en eneste kamp etter ydmykelsen i februar. Da mai kom sto Liverpool som vinner av «The Double». Dalglish selv scoret målet som ga Liverpool ligatittelen borte mot Chelsea. Kenny Dalglish viste tidlig at han kunne håndtere spillere og skape god stemning i troppen, dette til tross for at enkelte aviser prøvde å skape splid ved å hevde at det var krangling mellom ham og hans undersåtter. === Få bomkjøp === Da Ian Rush ble solgt til italienske Juventus foran 1987/88 sesongen fikk Dalglish sin store test. Tidligere kunne man hevde at han hadde arvet et mesterlag. Med toppscoreren, og delvis seg selv, ikke lenger på banen så måtte han bygge opp sitt eget lag. Han selv var ofte preget av dårlig kamptrening de siste årene, og ble ofte bare byttet inn sent i kampene. Tiden var i ferd med å renne ut for Dalglish som spiller, noe som ikke var rart med tanke på hans alder. Selv om Steve McMahon var en suksess, bidro ikke kjøpene av Barry Venison og Nigel Spackman til at man følte seg overbevist om at skotten kjøpte gode nok spillere til klubben. Handelen av John Aldridge var heller ikke uten kritikk. Kjøpene av Peter Beardsley, og Aldridges tidligere lagkamerat Ray Houghton ga den rette balansen, og kritikken forsvant. Som manager i Liverpool gjorde Dalglish veldig få bomkjøp, og ikke mange spillere tapte seg i verdi ved å spille for klubben. David Speedie og Jimmy Carter trekkes ofte frem i denne kategorien. John Barnes derimot hadde ønsket seg til en klubb på kontinentet, eller til en stor klubb sør i England. Ingen turde å ta sjansen på den ustabile vingen, og Dalglish fikk kjøpt ham for £1 million, og Barnes ble årets spiller både i 1988 og 1990. Om ikke i Shanklys klasse, så viste også Dalglish store kvaliteter som psykolog og motivator. Flere ganger løftet de røde seg i rett øyeblikk etter en dårlig periode. Laget var også i stand til å produsere den avgjørende innspurten på sesongen, noe som var et varemerke for Liverpool på den tiden de regjerte i England og Europa. Dalglish fikk en del kritikk mot slutten av sin tid i Liverpool. Han brukte sitt berømte sweeper-system første gang mot Everton i september 1985. Da overrasket det motstanderen og var en suksess, siden feilet det flere ganger enn det motsatte. Et lite paradoks er at Dalglish som spiller og manager sto for en rask, en-touch angrepsfotball, men når han skulle disponere taktisk foran antatt vanskelige oppgjør, så gjorde han det mer defensivt enn noen før ham. Det kledde både ham og Liverpool dårlig på den tiden. Hans flittige bruk av spillerstallen kunne gi spillerne en sjanse, gi økt konkurranse og i det hele tatt være et pluss. Til slutt ble han nærmest et offer for sitt eget våpen fordi mange spillere ble brukt på uvante plasser. Pressen kastet seg begjærlig over det som kunne ligne sprekker i Dalglish-fasaden. Da han svært overraskende ga seg som manager 22. februar 1991, oppga han «et umennesklig press» som grunn for sin avskjed. === Hillsborough-tragedien === Tragedien på Hillsborough i 1989 forandret bildet av Dalglish totalt. Liverpool-supporterne hadde alltid tilgitt hans noe bryske ytre, spesielt ettersom det alltid hadde vært klart at hans engasjement og ærlighet ovenfor klubben hadde vært total. Etter tragedien i Sheffield kunne en hel verden se en manager stå frem med verdighet og følelser. Han sto i spissen for ledelse og spillere på Anfield, som gjorde sitt ytterste for å støtte de etterlatte. Han gikk til sterke angrep på dem som antydet fyll og dårlig oppførsel blant Liverpoolfansen. Han begynte å nærme seg legenden Bill Shankly i anseelse på Merseyside. En nasjonal lytteravstemning på BBC valgte ham som nr. 2 for «Årets Person», etter den kinesiske studenten Wang Weilin (som sto foran stridsvognen på Den himmelske freds plass), og med Mikhail Gorbatsjov på tredjeplass. Dalglish uttalte etter Hillsborough-tragedien at han ikke ante hvor mye Liverpool Football Club betød for supporterne, noe som bragte ham selv og klubben nærmere sine supportere. Trolig forandret det også hans syn på hva fotballen betød for ham selv også, noe det ble spekulert i at var en viktig faktor da han trakk seg som Liverpool-manager. == Manager == === Bygget storlag for Blackburn Rovers === Dalglish vendte tilbake som manager i oktober 1991, med 2.-divisjonslaget Blackburn Rovers, som han ledet til opprykk til den nyoppstartede FA Premier League. Dette skjedde etter at laget vant 1-0 mot Leicester City i play-off finalen på Wembley. Dette var klubbens første sesong i den øverste divisjonen siden 1966. Klubbeier Jack Walkers penger i kombinasjon med Dalglish' erfaring og ambisjoner gjorde at klubben fikk sikret seg Southamptons Alan Shearer. Det ble satt ny transferrekord med £3,3 millioner. Shearer hjalp nyopprykkede Blackburn til en overraskende 4.-plass i ligaen. Sesongen etter endte klubben på andreplass, like bak Manchester United. Nå hadde Dalglish i tillegg sikret seg landslagsspillerne Tim Flowers og David Batty. 1994-95 startet med at Dalglish igjen satte overgangsrekord, da klubben kjøpte angriperen Chris Sutton fra Norwich City for £5 millioner. Sutton og Shearer utgjorde en formidabel angrepsstyrke for Blackburn. Dalglish hadde nå brukt £27,75 millioner av Walkers penger for å gjøre Blackburn til tittelutfordrer. Manchester United og Blackburn kjempet om tittelen hele sesongen. Blackburn ledet serien fra desember og inn, men holdt på å rote det til på slutten og det ble en spennende siste dag. United spilte mot West Ham i London, mens Blackburn møtte Liverpool på Anfield. Liverpool snudde 0-1 til 2-1, mens United hadde 1-1 og kjempet iherdig for vinnermålet. Til tross for flere enorme United-sjanser på slutten av kampen forble det uavgjort, og Blackburn stakk av med ligamesterskapet. Etter ligaseieren fikk Dalglish jobb som sportsdirektør i klubben 25. juni 1995, mens Ray Harford overtok som manager. Han følte ikke han kunne bidra nok, og ved «gjensidig enighet» brøt han kontrakten etter endt sesong. === Newcastle United === 14. januar 1997 fikk han jobb som manager i Newcastle United, da han nok en gang overtok etter Kevin Keegan. Han førte klubben til 2.-plass i ligaen i løpet av den halve sesongen. Dette betød også en viktig plass i Champions League for laget. Sesongen etter klarte han imidlertid ikke å følge opp suksessen, og Newcastle endte bare på en 13.-plass i ligaen. I FA-cupen ble det riktignok finale mot Arsenal, men det endte med tap. Etter bare 2 kamper i 1998-99 sesongen fikk han sparken av styret. === Tilbake til Celtic === I juni 1999 fikk han jobb som sportsdirektør i Celtic. Han arbeidet med sin tidligere undersått John Barnes som hovedtrener. Men dette forholdet endte dårlig, ettersom Barnes fikk sparken i februar 2000. Dalglish ble ansatt som midlertidig manager til slutten av sesongen, og han ledet laget til ligacupfinalen, der de vant 2-0 mot Aberdeen på Hampden Park. Dalglish ble likevel fjernet fra stillingen, men fikk en kompensasjon på £600 000, etter en rettssak i Edinburgh. === Etter Celtic === Etter han forlot Celtic har han blitt linket til flere managerjobber, inkludert Preston North End (mars 2002), Liverpool (mai 2004) og det skotske landslaget (november 2004). Han har i tiden etter Celtic også brukt masse tid på veldedighetsarbeidet på vegne av Marina Dalglish Appeal. === Tilbake til Liverpool === I april 2009 kom det så meldinger i media om at daværende Liverpool-manager Rafa Benitez ville rekruttere Dalglish tilbake til Merseyside-klubben, for å arbeide i ungdomsavdelingen, med hovedfokus på rådgivning på ungdomsutvikling. 9. januar 2011 ble han spurt om å sitte som midlertidig manager for Liverpool FC ut 2010/2011-sesongen med muligheter for å forlenge kontrakten til sommeren 2011 etter at daværende manager Roy Hodgson, hadde blitt enig med styret og eierne i Liverpool FC å forlate managerstolen etter bare et halvt år. Hans første kamp etter innsettelsen ble bortekamp mot Manchester United i FA-Cupen allerede dagen etter. Kampen endte 1-0 til hjemmelaget. Tross for tap i sin første kamp, imponerte Dalglish dette halvåret, og ved sesongslutt skrev han under på en permanent kontrakt som strekker seg 3 år frem i tid. Det ble skapt store forventninger til skotten i forkant av 2011/12-sesongen, som hadde styrket stallen kraftig i løpet av sommeren, med signeringer som blant annet Charlie Adam, Stewart Downing og Jordan Henderson. 16. mai 2012 ble det kjent at Liverpool FC og Dalglish skiller lag. Dette etter en sesong hvor Liverpool endte på en 8.-plass i Premier League som er en tangering av tidenes dårligste plassering i Liverpools Premier League historie fra 1993/94-sesongen. Selv med finaleseier i ligacupen på straffer mot Cardiff, og knepent finaletap i FA-cupen mot Chelsea så ble sesongen for mye stang-ut. I forbindelse med at Dalglish ble avskjediget så sa han også dette: Jeg vil takke hele staben i klubben for deres innsats og lojalitet. Jeg sa da jeg fikk henvendelsen om å komme tilbake som manager at jeg bestandig ville hjelpe dersom jeg kunne på ethvert tidspunkt, og det tilbudet forblir det samme. == Utmerkelser == Han er utnevnt til medlem (MBE) av Order of the British Empire. I 2018 ble han utnevnt til Knight Bachelor. Han ble dermed opphøyet i ridderstanden og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. == Meritter == Celtic Ligamester i Skottland: 1971/72, 1972/73, 1973/74, 1976/77 FA-cupmester i Skottland: 1971/72, 1973/74, 1974/75, 1976/77 Ligacupmester i Skottland: 1974/75 Årets spiller i Skottland: 1975/76 Liverpool (som spiller) Ligamester: 1978/79, 1979/80, 1981/82, 1982/83, 1983/84 Ligacupmester: 1980/81, 1981/82, 1982/83, 1983/84 Serievinnercupen: 1978, 1981 & 1984 Charity Shield: 1977 (delt), 1979, 1980, 1982 European Super Cup: 1977 Football Writers' Association Footballer of the Year: 1978/79 og 1982/83 PFA Player of the Year: 1982/83 Medlem av Order of the British Empire (MBE): 1985 «Freeman of Glasgow»: 1986 Liverpool (som manager/spillende manager) Ligamester 1985/86, 1987/88 og 1989/90 FA Cup: 1985/86, 1988/89 Screen Sport Super Cup: 1986 Charity Shield: 1986 (delt) Manager of the Year: 1985/86, 1987/88, 1989/90 Blackburn Rovers (som manager) Ligamester: 1994/95 Charity Shield: 1995 (tap) Årets manager: 1994/95 Newcastle United (som manager) Finalist i FA-cupen: 1997/98 Celtic (som manager) Ligacupmester i Skottland: 1999/00 Liverpool (manager, andre periode) Ligacupmester: 2011/12John W. Henry (Medeier Liverpool FC 2010–) «Kenny vil alltid være mer enn en mesterskapsvinnende manager, mer enn en mesterskapsvinnende stjernespiller. Han har på mange måter vært hjerte og sjel i denne klubben. Han personifiserer alt som er bra med Liverpool Football Club. Han har alltid satt klubben og supporterne først. Han vil alltid være en del av familien på Anfield.» == Statistikk == == Familie == Dalglish har vært gift med Marina siden tidlig på 1970-tallet, og sammen har de fire barn; Kelly, Paul (også fotballspiller), Lynsey og Lauren. Kona Marina har tidligere overlevd brystkreft, og i 2004 startet de veldedighetsforeningen «The Marina Dalglish Appeal», for å samle midler til forskning på brystkreft. 19. februar 2007 sendte stiftelsen ut pressemelding om at de hadde oppnådd målsetningen på £1,5 millioner, men ville samtidig sette seg nye mål i tiden fremover. De har blant annet arrangert FA-cupfinalen fra 1986 om igjen, med alle de gamle spillerne, for å samle inn penger. == Litteratur == Dalglish, Kenny, Kenny Dalglish Autobiography (1997) Hodder & Stoughton General Division, ISBN 978-0-340-66012-6 == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Kenny Dalglish – Munzinger Sportsarchiv (en) Kenny Dalglish – Scottish Sports Hall of Fame (en) Kenny Dalglish – FIFA (en) Kenny Dalglish – UEFA (en) Kenny Dalglish – Transfermarkt (en) Kenny Dalglish – national-football-teams.com (en) Kenny Dalglish – WorldFootball.net (en) Kenny Dalglish – Soccerbase.com (manager) (en) Kenny Dalglish – FootballDatabase.eu (en) Kenny Dalglish – EU-Football.info (en) Liverpools webside om Dalglish (en) Spiller-profil på LFCHistory.net (en) Manager-profil på LFCHistory.net

| landskamper(mål) = 102 (30)

https://no.wikipedia.org/wiki/Klepp_Idrettslag

2023-02-04

Klepp Idrettslag

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1919', 'Kategori:Fotballag i Rogaland', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1919', 'Kategori:Idrettslag i Rogaland', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Kvinnefotballag', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Rogalandstubber', 'Kategori:Sport i Klepp', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Toppserielag']

Klepp Idrettslag ble stiftet 1. oktober 1919. Klepp idrettslag er ett av fem idrettslag i Klepp kommune i Rogaland. Den første formannen i idrettslaget var Sven Grude, som også har vært ordfører i kommunen. Lars Øvregård var sekretær, Peder Anda var kasserer og Lars Storhaug og Arne Gruda var styremedlemmer. Idrettslaget fikk sin egen turnhall i 1925, og sin egen idrettsplass i 1935. I dag har idrettslaget godt i overkant av 1000 medlemmer, fordelt på seks forskjellige idretter: fotball, turn, håndball, orientering, og barneidrett. I nyere tid har idrettslaget markert seg mest i fotball for kvinner. Klepp Kvinner Elite vant toppserien i 1987 og cupen i 1989. En av de mest kjente idrettsutøverne oppfostret i Klepp idrettslag er allikevel Åge Storhaug som har deltatt i bl.a 25 landskamper i turn, har 14 Norgesmesterskap og fire Nordiske mesterskap. Han har også vært med i tre OL. Klepp har også et fotballag som rykket ned til 4. divisjon for herrer i 2014 etter å ha spilt i 3. divisjon i mange år. Dette laget består av unge talenter og noen rutinerte spillere. Mange tidligere Bryne-spillere har funnet seg til rette i denne klubben. Noen har også tatt turen fra Klepp for å prøvespille i Bryne.

Klepp Idrettslag ble stiftet 1. oktober 1919. Klepp idrettslag er ett av fem idrettslag i Klepp kommune i Rogaland. Den første formannen i idrettslaget var Sven Grude, som også har vært ordfører i kommunen. Lars Øvregård var sekretær, Peder Anda var kasserer og Lars Storhaug og Arne Gruda var styremedlemmer. Idrettslaget fikk sin egen turnhall i 1925, og sin egen idrettsplass i 1935. I dag har idrettslaget godt i overkant av 1000 medlemmer, fordelt på seks forskjellige idretter: fotball, turn, håndball, orientering, og barneidrett. I nyere tid har idrettslaget markert seg mest i fotball for kvinner. Klepp Kvinner Elite vant toppserien i 1987 og cupen i 1989. En av de mest kjente idrettsutøverne oppfostret i Klepp idrettslag er allikevel Åge Storhaug som har deltatt i bl.a 25 landskamper i turn, har 14 Norgesmesterskap og fire Nordiske mesterskap. Han har også vært med i tre OL. Klepp har også et fotballag som rykket ned til 4. divisjon for herrer i 2014 etter å ha spilt i 3. divisjon i mange år. Dette laget består av unge talenter og noen rutinerte spillere. Mange tidligere Bryne-spillere har funnet seg til rette i denne klubben. Noen har også tatt turen fra Klepp for å prøvespille i Bryne. == Fotball == === Kvinner === Klepp Kvinner Elite, A-laget i fotball for kvinner, spiller i 2020 i Toppserien i fotball for kvinner. === Tabell === === Menn === A-laget i fotball for herrer spiller i 2015 i 4. divisjon. === Tabell === == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Klepp IL – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Tommy André Velde

https://no.wikipedia.org/wiki/Kunstl%C3%B8p

2023-02-04

Kunstløp

['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Kunstløp', 'Kategori:Skøytesport']

For TV-programmet kalt «Isdans», se Isdans (TV-program). Kunstløp er en skøytesport hvor man som individuell utøver, som par, eller grupper utfører piruetter, hopp og andre øvelser med skøyter på isen, ofte til musikk. Kunstløp er en internasjonal konkurransegren, og det arrangeres blant annet EM og VM. Kunstløp er også en offisiell gren i vinter-OL. Det var også med under to sommer-OL, 1908 i London og 1920 i Antwerpen. De olympiske grenene er individuell konkurranse, parløp og isdans. Kunstløpere konkurrerer på ulike nivåer fra nybegynner til OL-nivå (senior) i lokale, regionale, nasjonale og internasjonale konkurranser. International Skating Union (ISU) regulerer internasjonal bedømming og konkurranser.Idretten er også relatert til «show business». Større konkurranser pleier å avslutte med en oppvisningsgalla, der de beste i hver disiplin går oppvisningsprogram for publikum, og mange kunstløpere deltar også i isshow både mens de er aktive og etter de har lagt opp. Sonja Henie er historisk sett den mest kjente norske utøveren av denne sporten, med tre OL-gull og ti VM-gull.

For TV-programmet kalt «Isdans», se Isdans (TV-program). Kunstløp er en skøytesport hvor man som individuell utøver, som par, eller grupper utfører piruetter, hopp og andre øvelser med skøyter på isen, ofte til musikk. Kunstløp er en internasjonal konkurransegren, og det arrangeres blant annet EM og VM. Kunstløp er også en offisiell gren i vinter-OL. Det var også med under to sommer-OL, 1908 i London og 1920 i Antwerpen. De olympiske grenene er individuell konkurranse, parløp og isdans. Kunstløpere konkurrerer på ulike nivåer fra nybegynner til OL-nivå (senior) i lokale, regionale, nasjonale og internasjonale konkurranser. International Skating Union (ISU) regulerer internasjonal bedømming og konkurranser.Idretten er også relatert til «show business». Større konkurranser pleier å avslutte med en oppvisningsgalla, der de beste i hver disiplin går oppvisningsprogram for publikum, og mange kunstløpere deltar også i isshow både mens de er aktive og etter de har lagt opp. Sonja Henie er historisk sett den mest kjente norske utøveren av denne sporten, med tre OL-gull og ti VM-gull. == Terminologi == Isdans er ikke det samme som kunstløp, men en disiplin innenfor kunstløpsporten. Kunstløpbegrepet omfatter individuell konkurranse, parløp, isdans og synchro. Isdans utøves i likhet med parløp av et par bestående av mann og kvinne, men isdans skiller seg fra parløp ved annerledes krav, samt mer fokus på rytme, trinn og fotarbeide. Høye løft, hopp, kast og andre parløpspesifikke elementer er ikke tillatt i isdans. Begrepet "profesjonell" i kunstløp beskriver ikke ferdighetsnivå, men konkurransestatus. Løpere som konkurrerer på høyeste internasjonale nivå kalles ikke profesjonelle selv om de kan tjene penger. Profesjonelle løpere er de som ikke lenger har konkurranserett hos ISU, men kun deltar i show. Det kan være både tidligere olympiske mestere og verdensmestere, samt løpere med liten eller ingen konkurranseerfaring. == Utstyr == Den største forskjellen på kunstløpskøyter og ishockeyskøyter er at jernene på kunstløpskøyter har pigger foran på bladet. Piggene brukes hovedsakelig når man utfører hopp, og skal ikke brukes til å ta fart eller i piruetter. Jernet festes til støvelen med skruer i sålen og hælen. Eliteutøvere får gjerne støvlene sine spesialtilpasset, og bruker fagfolk til å slipe jernene. Kunstløpjernet er ca. 4,7 mm bredt. Sett fra siden er jernet bøyd fra front til ende med en radius på ca. 180–220 cm. meter. Denne radiusen varierer, og eliteutøvere velger jern tilpasset deres fysikk og preferanser. Alle piruetter utføres på delen av jernet som ligger litt foran midten av jernet (engelsk: sweet spot). Jernet har en lang og smal fordypning nederst, noe som skaper to ulike skjær; innerskjær og ytterskjær. Innerskjæret er på innsiden av skøyten, og ytterskjæret på utsiden. I kunstløp er det alltid ønskelig å gå på kun ett av skjærene. Det å gå på begge skjær samtidig (flatt på midten) fører gjerne til lavere poengsum for skøyteferdigheter. Tilsynelatende uanstrengt høy fart og god gli over isen, som man kan se hos eliteutøvere, kommer gjerne fra effektiv bruk av skjærene til å skape fart. Isdansjern er ca. 2 cm kortere bakerst på jernet enn på andre kunstløpjern, for å muliggjøre intrikat fotarbeide og liten avstand til partneren. Isdansernes jern har heller ikke store pigger for hopping. "Kallosjer" av hard plast benyttes når utøveren går med skøytene utenfor isen. De beskytter jernet fra skitt eller annet materiale på gulvet som kan gjøre jernet sløvt. Jerntrekk av mykt materiale brukes for absorbere fuktighet og beskytte jernene fra å ruste når de ikke er i bruk. Støvelen på en kunstløpskøyte er tradisjonelt laget for hånd av mange lag av skinn, men i dag brukes det også mye syntetiske materialer. Støvelen er stiv, slik at utøverens ankel er stabil, blant annet for å unngå skader. Trening utenfor isen er også en viktig del av sporten, og består av fysisk trening og kunstløpspesifikke øvelser. Det kan for eksempel være øvelse på hopp utenfor isen, både for å øve inn rotasjon og få stabilitet til å lande på en fot. == Størrelsen på isflaten og iskvalitet == Det er forskjeller i størrelsen på isbaner. Standardstørrelsen under OL er 30 m x 60 m. NHL bruker 26 m x 61 m som standardstørrelse, mens europeiske isbaner noen ganger er 30 m x 64 m. International Skating Union foretrekker 30 m x 60 m, særlig for større konkurranser. ISU-poengsystemet belønner løpere for å bruke hele isflaten så effektivt som mulig. Hvis isflaten en mindre en det løperen er vant til, kan det føre til problemer med fart og inngang til hoppene. Iskvaliteten bedømmes etter glatthet, friksjon, hardhet og sprøhet. Faktorer som påvirker iskvaliteten er temperatur, vannkvalitet og hvordan isen har blitt brukt tidligere. For kunstløp foretrekkes gjerne en temperatur på -4 °C. I konkurranser prepareres gjerne isen etter to oppvarmingsgrupper (12 løpere) for å forbedre iskvaliteten underveis. Dårlig iskvalitet kan påvirke løpernes prestasjoner. == Disipliner == Internasjonale konkurranser i kunstløp holdes for følgende disipliner: === Individuell konkurranse === Individuell konkurranse arrangeres separat for kvinner og menn. Individuelle utøvere utfører hopp, piruetter, trinnsekvenser og andre elementer i programmene sine. I internasjonale konkurranser konkurreres det normalt i kortprogram og friløp som består av obligatoriske og valgfrie elementer. Programmene har også en fastsatt lengde. I konkurranser som EM og VM er det slik at de 24 beste fra kortprogrammet kvalifiserer seg til friløpet. Den endelige plasseringen bestemmes av summen av poengsummen i kortprogram og friløp. === Parløp === I parløp går en kvinne og en mann sammen. Par utfører de samme elementene som de individuelle utøverne unisont, og også par-spesifikke elementer som kast, hvor kvinnen er «kastet» ut i et hopp av mannen; løft, hvor kvinnen blir løftet over mannens hode i ulike posisjoner og med ulike grep; parpiruetter, hvor begge løpere snurrer rundt en felles akse; og dødsspiraler, hvor mannen roterer om sin egen akse i pivotposisjon og holder kvinnens arm slik at hun roterer rundt ham på dypt skjær i en posisjon som er nesten parallell med isflaten. Parløpere konkurrerer også med kortprogram og friløp bestående av obligatoriske og valgfrie elementer. === Isdans === I isdans går også kvinne og en mann sammen. Denne disiplinen skiller seg fra parløp ved at man ikke utfører hopp, kast eller høyere løft. Fokus er på trinn utført i tett dans til musikalske rytmer. Man utfører blant annet parpiruetter, "twizzels" og lavere løft. I tillegg til friløp med eget musikkvalg, utfører isdansere en kortdans som delvis består av fastsatte trinn og rytmer som byttes fra år til år. Opprinnelig skulle hele programmet utføres i dansegrep, men moderne regler har delvis fjernet denne begrensningen. I prinsippet skal løperne ikke være lenger unna hverandre en to armlengder. En annen bemerkelsesverdig forskjell mellom isdans og de andre kunstløpdisiplinene er bruken av musikk. I isdans skal løperne alltid gå til musikk med fast rytme. Singel-løpere og parløpere går ofte mer til melodien og formen til musikken, enn til den faktiske rytmen. Det hadde blitt sterkt straffet i isdans. === Synchro === Synchro (fra engelsk: synchronized skating), tidligere kjent som formasjonsdans, består av en tropp på 8 til 20 utøvere. I internasjonal seniorklasse skal det være 16 løpere i gruppen, og kan bestå av både kvinner og menn. Utøverne i troppen skal bevege seg som en enhet hvor presiserte formasjoner og timing er viktig. Eksempler på elementer er blokk, hjul, linje, krysning og løft. Denne disiplinen er ikke en OL-gren, og er heller ikke med under de ordinære kunstløps-VM. Imidlertid har disiplinen sitt eget verdensmesterskap, som ble arrangert for første gang i år 2000. === Lagkonkurranse === Det ble også arrangert en lagkonkurranse for første gang under Vinter-OL 2014. I lagkonkurranse danner deltakerlandene lag med utøvere fra de fire OL-disiplinene (individuell konkurranse for kvinner og menn, parløp og isdans), der utøverne i hver disiplin konkurrerer mot hverandre og samler poeng til laget ut fra plassering. == Hopp == Hopp består av at utøveren satser og hopper i lufta, roterer hurtig og lander på ett ben etter én eller flere rotasjoner. Det er flere ulike hopp, identifisert ved utøverens sats og landing, og antall rotasjoner øker vanskelighetsgraden. Det gis poeng for hopp ut fra hoppets grunnverdi og kvalitet (GOE: grade of execution). Kvalitet bedømmes etter teknikk, høyde, fart, flyt og lengde. Et underrotert hopp (merket med < ) mangler mer enn en ¼, men mindre enn en ½ rotasjon i luften, og får 70 % av hoppets grunnverdi. Hvis hoppet mangler mer enn en ½ rotasjon, nedgraderes hoppet. Da får et trippelt hopp verdien til det tilsvarende doble hoppet, og et dobbelt verdien av et enkelt (merkes med << ). Hvis et hopp satses fra feil skjær, får man redusert poengene for kvaliteten (merket med 'e'). Dette er vanligst for lutz og flip, som satses fra samme fot, men ulikt skjær. Lutz med urent skjær kalles gjerne flutz. De fleste utøvere roterer alle hopp i motsatt retning av klokken. Noen utøvere roterer med klokken, og de færreste kan utføre hopp i begge retninger. Beskrivelsen av hoppene under er gjort for hopp med rotasjon mot klokken. I kunstløp er det seks ulike hopp som teller som konkurranseelementer. Ved alle seks hoppene er landingene bakover på høyre ben (for de som roterer mot klokken) eller venstre ben (for de som roterer med klokken), og på ytterskjær. Alle hoppene har ulike satser, som gjør dem forskjellige. Man kan dele inn i to kategorier av hopp, den ene hvor satsen blir gjort gjennom piggen (tå-hopp eller pigghopp), den andre hvor hoppet blir utført direkte fra skjæret (skjærhopp). De ulike tå-hoppene rangert etter vanskelighetsgrad fra lett til vanskelig (rangering gjort ut fra poengverdi): Toe loop, hvor utøveren står bakover i satsen på høyre ben og på ytterskjær, og hvor man letter etter å ha satt venstre pigg i isen. Flip, hvor utøveren står bakover i satsen på venstre ben på innerskjær og letter etter å ha satt høyre pigg i isen. Lutz, hvor utøveren står bakover i satsen på venstre ben og på ytterskjær og letter etter å ha satt høyre pigg i isen. Hopp som utføres direkte fra skjæret bruker ikke pigg direkte for å lette. Disse inkluderer: Salchow, hvor utøveren satser bakover på venstre ben med innerskjær. Når skjæret blir dypere hjelper høyre ben til med å lette og lande på ett ben. Slyngehopp (også kjent som Rittbergers), hvor utøveren satser bakover på høyre fot på ytterskjær og lander på samme fot og i samme skjær. Axel er det eneste hoppet hvor utøveren satser forover. Utøveren satser fra venstre fot forover på ytterskjær. Siden dette hoppet tar av forover krever dette en halv rotasjon mer enn de andre hoppene for å lande bakover. Det regnes derfor som det vanskeligste hoppet.Antall rotasjoner i lufta bestemmer om hoppet er enkelt, dobbelt, trippelt, eller kvadrupelt. De mannlige elitekunstløpere utfører triple og kvadruple hopp, mens de fleste kvinnelige utøverne hopper de fleste triple, med unntak av axel, som vanligvis utføres som dobbel. Kun en håndfull kvinnelige utøvere har klart en trippel axel i konkurranse. Kun én kvinne, Miki Ando, har fått godkjent et kvadrupelt hopp i en internasjonal konkurranse. I tillegg til hopp som utføres alene, kan hopp også utføres i kombinasjoner med andre hopp, eller i sekvenser. For at et sett med hopp skal bedømmes som kombinasjon, må hvert hopp ta av direkte etter landingen av det første uten noen trinn, vendinger, eller forandring av skjær mellom hoppene. Dette gjør at de vanligste hoppene man utfører som nummer to eller tre i en kombinasjon er toe loop eller slyngehopp, fordi disse satses fra ytterskjæret til landingsbenet. Det er mulig å utføre flip eller salchow som andre eller tredje hopp i en kombinasjon, ved å utføre "halvt slyngehopp", altså slyngehopp der man lander på motsatt ben av det man normalt gjør. Et halvt slyngehopp gir samme uttelling som et enkelt slyngehopp. Hoppsekvenser kan også skille hopp fra hverandre med vendinger, trinn eller forandring av skjær mellom hoppene. Hoppsekvenser får 80% av verdien hoppene ville hatt alene eller i kombinasjon. == Piruetter == Piruetter et obligatorisk element i alle de olympiske disiplinene. Det er tre basisposisjoner, og utallige variasjoner. Ståpiruett: utføres i stående posisjon, variasjoner er for eksempel bøyepiruett, biellmann og sidepiruett. Kork: utføres i sittende posisjon, variasjoner er for eksempel "pannekake", "broken leg". Parallell: Utføres i tilnærmet flyverposisjon, der fribenet og overkroppen ligger parallelt med isen. Variasjoner er for eksempel "doughnut" eller å dra i foten.I piruetter roterer løperen på den runde delen av jernet, et stykke bak piggen. Alle piruetter kan utføres på begge ben og begge skjær, og man roterer som oftest piruettene i samme retning som man utfører hoppene. For løpere som roterer mot klokken kalles piruetter på venstre ben for "foroverpiruetter" og piruetter på høyre ben for "bakoverpiruetter". Når man lærer seg piruetter lærer man gjerne foroverpiruett før bakoverpiruett. En mulig variasjon er å bytte fot underveis i piruetten. Kork med fotombytte kalles gjerne "byttekork" og parallell med fotombytte "bytteparallell". Piruetter med flere grunnposisjoner kalles kombinasjonspiruett. Bøyepiruett er en variant av ståpiruett der ryggen og hodet bøyes bakover, og utføres som oftest av kvinner. Piruetter med hoppinngang kalles gjerne "hoppepiruetter", derav "hoppekork" og "hoppeparallell". Poengsystemet deler hoppene inn i fem ulike vanskelighetsgrader, fra level B til level 4. Man kan oppnå høyere vanskelighetsgrad ved å for eksempel utføre vanskelige variasjoner av grunnposisjonene, ha vanskelig inngang, vanskelig bytte av fot, bytte av skjær eller rotasjonsretning. == Trinn og flyvere == Trinnsekvenser er et obligatorisk element i alle de olympiske disiplinene. Trinnsekvensen kan formes som en rett linje, en sirkel, eller som en serpentin. Den består av en sammensetning av vendinger, trinn, småhopp og skjærbytter. Utenom trinnsekvensen brukes trinn som overgang mellom elementer. Noen av de vanligste trinnene man kan ha i en trinnsekvens: En flyver er et element der man forflytter seg over isen på et bestemt skjær med frifoten over hoftehøyde. En flyversekvens er flere flyverposisjoner utført etter hverandre i en sekvens. Kvaliteter dommerne ser etter er dybde, stabilitet og kontroll over skjæret, samt bruk av isflaten, fart, strekk og andre faktorer. Tidligere var flyversekvens et obligatorisk element for kvinner og parløpere, men i dag har den blitt erstattet av en koreografisk sekvens. Den koreografiske sekvenser kan gjerne inneholde flyvere, men det er ikke obligatorisk. == Konkurranser og poengsystem == I individuell konkurranse og parløp består konkurransen som regel av et kortprogram og et friløp (også kalt langprogram). Kortprogrammet består av fastsatte elementer; hopp, piruetter og trinnsekvens. Friløpet består også av forhåndbestemte elementer, men man kan velge noe mer fritt enn i kortprogrammet. I konkurranseklasser for yngre løpere har man gjerne kun ett program. Konkurranser i isdans besto fram til høsten 2010 av tre deler; en obligatorisk dans, en originaldans (til en forhåndsbestemt selskapsdansrytme) og en fridans (til fritt musikkvalg). I dag består isdanskonkurranser av en kortdans og en fridans. Kortdansen er en sammenslåing av den tidligere obligatoriske dansen og originaldansen. === ISU-poengsystemet === Etter klager som følge av bedømmingen under Vinter-OL i 2002, begynte International Skating Union å utvikle et alternativt poengsystem til det daværende 6.0-systemet. I 2004 begynte man gradvis å innføre det nye systemet, og i 2006 ble det påkrevd i alle internasjonale konkurranser. Poengene er består av to hoveddeler: Teknisk elementscore (total element score, TES). Hvert element vurderes ut fra en grunnverdi og kvalitet. Det tekniske panelet gjenkjenner elementet og fastsetter grunnverdien. Deretter bedømmer dommerpanelet kvaliteten på en skala fra –3 til +3. Dette kalles GOE (grade of execution), og regnes om til en verdi som enten trekkes fra eller legges til grunnverdien, for å få elementets totale verdi. Programkomponentscore (program component score, PCS). Beskriver programmets helhetlige aspekter. Dommerpanelet gir hvert komponent en verdi mellom 0 og 10 med en stigning på 0,25. Gjennomsnittet av det de ulike dommerne gir multipliseres med en fastsatt faktor og legges sammen til den totale programkomponentscoren. Vanligvis består PCS av følgende komponenter: Skøyteferdigheter (skating skills, SS); belønner god bruk av skjær og vendinger, balanse, flyt over isen, uanstengt gli, fart og akselerasjon og rotasjon i begge retninger Sammenbindende fotarbeid og bevegelser (transitions, TR); variasjon, vanskelighetsgrad, kompleksitet og kvalitet i overgangene mellom elementene. Framføring og utførelse (performance/execution, PE); fysisk, emosjonell og intellektuell innlevelse, holdning, stil og individualitet, tydelige bevegelser, variasjoner og kontraster. Koreografi og komposisjon (choreography, CH); idé, konsept, proporsjoner (samme vekting av programmets deler), hensiktsmessig sammenveving av alle bevegelser, mønster og utnyttelse av isen og originalitet i bevegelser. Tolkning av musikken (interpretation, IN); belønner uanstrengt bevegelse i takt med musikken (timing), uttrykk av musikkens stil, karakter og rytme, løperens evne til å være raffinert og vise kunstnerisk håndtering av nyanser i musikken.Den totale programscoren (total segment score, TSS), som avgjør løperens plassering, er summen den tekniske elementscoren og programkomponentscoren. I tillegg trekker man fra eventuelle minuspoeng (for eksempel -1,0 poeng per fall i internasjonale konkurranser, nasonalt kan fratrekk for fall variere). == Musikk og bekledning == I konkurranseprogrammer var det tidligere kun tillatt med instrumentalmusikk, og eventuelt vokalmusikk hvis den ikke inneholdt tekster eller ord. Fra sesongen 1997-98 bestemte ISU å tillate all vokalmusikk for isdans. I juni 2012 ble det bestemt at løpere i alle disipliner kunne bruke musikk med tekst fra begynnelsen av sesongen 2014-15. Alle konkurranseprogrammer har en gitt tid programmet skal vare, enten en makstid i kortprogram eller en gitt tid +/- 10 sekunder i friløp. I isdans må musikken ha en klar rytme, mens singel- og parløpere gjerne går etter melodien i musikken. Løperne kan stort sett velge antrekket sitt fritt, med noen restriksjoner. Kvinner bruker gjerne kjoler, og siden 2004 har det også vært tillatt med bukser. Kvinner bruker gjerne hudfargede strømpebukser eller tights, som også kan dekke skøytene. Menn må bruke langbukser, og kan ikke bruke tights. Matchende kostymer i parløp eller isdans er ikke påkrevd. Ifølge NSF skal løpernes bekledning være "anstendig og passende til idretts-konkurranse, og ikke skrikende/grelle eller teatralsk i design. Klærne kan reflektere musikkens karakter. Tilbehør og props er ikke tillatt. Pynten fra drakten må ikke falle av." Bekledning som ikke følger reglene, kan medføre et fratrekk på -1,0 poeng per program. == Historie == Selv om folk har gått på skøyter i århundrer, er kunstløp en sport som først oppsto i sin nåværende form på midten av 1800-tallet. Det internasjonale skøyteforbundet, ISU, ble stiftet i 1892. Det første europamesterskapet ble arrangert i 1891, og det første verdensmesterskapet i 1896. Kun menn deltok i disse mesterskapene. I 1902 deltok Madge Syers i VM som første kvinne, og tok sølvmedaljen. ISU forbød deretter kvinner fra å konkurrere mot menn, men opprettet en egen konkurranse for kvinner i 1906. Parløp ble introdusert under VM 1908. Kunstløp var med under OL første gang under Sommer-OL 1908, og var den første vinteridretten til å bli introdusert i OL. I 1920- og 30-årene dominerte norske Sonja Henie kunstløpsporten. Kunstløpmesterskapene ble avbrutt av både første og andre verdenskrig, og siden mange av de europeiske arenaene og isbanene lå i ruiner etter andre verdenskrig, var det naturlig at Canada og USA begynte å dominere sporten. Det kom mange tekniske nyvinninger i form av nye og vanskeligere elementer, som for eksempel Dick Button som ble første utøver til å utføre dobbel axel, trippel slyngehopp og hoppeparallell i konkurranse. Isdans ble med i verdensmesterskapet for første gang i 1952. De første årene ble isdans dominert av britiske løpere, som Jean Westwood og Lawrence Demmy (verdensmestere 1952-1955). 15. februar 1961 omkom hele det amerikanske kunstløpteamet og deres trenere i styrten til Sabena Flight 548 i Brussel, da de var på vei til VM i Praha. Denne tragedien førte til at den amerikanske kunstløpeliten tok litt tid til å bygge seg opp igjen. På samme tid begynte Sovjetunionen å bli dominerende i sporten, særlig innen parløp og isdans. Fra Vinter-OL 1964 til 2006 vant enten et sovjetisk eller russisk par i parløp. VM 1967 var det siste verdensmesterskapet som ble arrangert utendørs. Obligatoriske figurer utgjorde tidligere opptil 60% av poengsummen i individuelle konkurranser, som gjorde at løpere kunne få så stort forsprang at de kunne vinne selv med dårlig friløp. Etter hvert som tv-sendinger ble mer og mer viktig for sporten, ble også friløpene det. Fra 1968 begynte ISU å redusere betydningen til figurene, og introduserte kortprogrammet i 1973. Dette førte til at kunstløp ble en mer og mer atletisk sport. Fra 1980-årene begynte mange løpere å øve på kvadruple hopp. Jozef Sabovčík landet kvadrupel toeloop under EM 1986 som ble godkjent under konkurransen, men ble tre uker senere dømt ugyldig på grunn av at frifoten hadde berørt isen i landingen. Under VM 1988 landet Kurt Browning det første kvadruple hoppet (toeloop) som forble godkjent. Selv om det var forventet at kvadruple hopp ville bli viktige i mennenes konkurranse, tok det noen år før det skjedde. Midori Ito fra Japan ble første kvinne til å lande trippel axel i konkurranse. I 1989 utgjorde figurer 20% av den totale poengsummen, og ble fjernet fullstendig fra konkurranser i 1990.TV-sendinger, særlig der man kunne se løpere og trenere i kiss & cry -området, bidro til å gjøre sporten mer populær. I 1984 var det 24 millioner personer i Storbritannia som så Jayne Torvill og Christopher Dean få enstemmig 6.0 poeng under Vinter-OL 1984. Tonya Harding-skandalen under Vinter-OL 1994 på Lillehammer økte interessen for kunstløp. Som følge av bedømmingsskandalen under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det gamle 6.0-systemet byttet ut med et mer nyansert poengsystem. Synchro (tidligere kalt formasjonsdans) er den undergrenen som har vokst sterkest de siste tiåere. Det første verdensmesterskapet i synchro ble arrangert i 2000. I 2014 sendte ISU en offisiell forespørsel til IOC om å inkludere synchro i Vinter-OL. == Referanser == == Litteratur == Hansen, Victor (1890). «Vinter–idrætter – Skøjteløbning». Illustreret Idrætsbog. B. 1. Kjøbenhavn: Philipsen. s. 677–735. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket] Bryn, Yngvar (1911). Haandbok i Kunstløp paa skøiter: (enkeltløp og parløp). Kristiania: Jacob Dybwad. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket] Bryn, Yngvar (1939). Kunstløps- ABC for liten og stor. Oslo: Aschehoug. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket] Breili, Magnus (1966). «Kunstløp». Sportsguiden. Oslo: Schibsted. s. 106–109. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket] «Skøytesport – Kunstløp». Idrettens leksikon. B. 4. Oslo: Teknisk forlag. 1971. s. 206–217. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket] == Eksterne lenker == International Skating Union Norges Skøyteforbund Ice Skating Institute Skate Canada US Figure Skating Chinese Figure Skating Offisielt nettsted for World Skating Museum and Hall of Fame RinkResults SkateWeb Skatabase

For TV-programmet kalt «Isdans», se Isdans (TV-program).

https://no.wikipedia.org/wiki/Ketil_Stokkan

2023-02-04

Ketil Stokkan

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 1986', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix 2021', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Harstad', 'Kategori:Vinnere av Melodi Grand Prix']

Ketil Stokkan (født 29. april 1956 i Harstad) er en norsk sanger, gitarist og låtskriver. Han er kjent som frontfigur i gruppa Zoo tidlig i 1980-årene samt deltaker i Melodi Grand Prix. I midten av 1970-årene var Stokkan medlem i gruppa Nexus. I 1977 ble han medlem i gruppa Zoo på Stokmarknes, og ble der den viktigste låtskriveren og vokalisten. Etter to album på engelsk fikk Zoo suksess med fire album på norsk og sanger som «Evig ung», «Vent, ikkje legg på» og «Ola Nordmanns sexualliv» – alle tre sangene skrevet og sunget av Ketil Stokkan. Per 2022 jobber Ketil Stokkan som lærer ved Laksvatn oppvekstsenter.

Ketil Stokkan (født 29. april 1956 i Harstad) er en norsk sanger, gitarist og låtskriver. Han er kjent som frontfigur i gruppa Zoo tidlig i 1980-årene samt deltaker i Melodi Grand Prix. I midten av 1970-årene var Stokkan medlem i gruppa Nexus. I 1977 ble han medlem i gruppa Zoo på Stokmarknes, og ble der den viktigste låtskriveren og vokalisten. Etter to album på engelsk fikk Zoo suksess med fire album på norsk og sanger som «Evig ung», «Vent, ikkje legg på» og «Ola Nordmanns sexualliv» – alle tre sangene skrevet og sunget av Ketil Stokkan. Per 2022 jobber Ketil Stokkan som lærer ved Laksvatn oppvekstsenter. == Karriere == Zoo ble oppløst i 1983, og Ketil Stokkan fortsatte som soloartist. Samme året deltok han for første gang i Melodi Grand Prix og ble nummer 2 i den norske finalen med sangen «Samme charmeur». Året etter ga han ut sitt første soloalbum, Gentlemen's Agreement. I 1986 vant Ketil Stokkan den norske finalen i Melodi Grand Prix med sangen «Romeo». I den internasjonale finalen ble sangen nummer 12 av 20 deltakere. I 1989 samlet Stokkan gruppa Nexus igjen, som trio. Gruppa skiftet etter hvert navn til Stokkan Band. I 1990 vant Ketil Stokkan igjen den norske finalen i Melodi Grand Prix, med sangen «Brandenburger Tor» som handlet om Berlinmurens fall. I den internasjonale finalen kom bidraget på delt sisteplass sammen med Finland. I 1994 ga Stokkan Band ut albumet To the Bone. Han har også spilt sammen med broren Hugo Stokkan under navnet Stokkan Bros. Ketil Stokkan flyttet tilbake til Harstad igjen i 1997. Han utdannet seg til lærer ved Lærerhøgskolen i Tromsø (2001–2005) og startet å jobbe som lærer på Harstad ungdomsskole i fagene norsk, engelsk, samfunnsfag, religion og musikk. Her sluttet han etter semesteret 2006–07 og flyttet til Nordkjosbotn. ZOO ble samlet igjen i 1999, og Ketil Stokkan spiller stadig konserter med ZOO og sitt eget band, mest det siste. I 2011 ga Ketil Stokkan ut albumet Ta mæ, som også inneholder nyinnspillinger av alle MGP-låtene (i alt 15). I 2014 kom Ikkje legg på, ei samling av de mest kjente låtene fra tiden med ZOO, tolkninger av andres låter («Glir førrbi» av OnklP, «Hvil under stjerna» av Unit Five og Tore Hansen og noen nye låter. Samme året ga Stokkan ut ei dobbel bluesplate med tittelen From L2C to the Bone. Den ble markedsført under navnet Ketil Stokkan – The Blues Edition. Plata består av konsertopptak fra 1992 og 1993 samt en lydforbedret versjon av låtene fra To the Bone (1994). Per 2022 jobber Ketil Stokkan som lærer på Nordkjosbotn skole. Stokkan lager fortsatt musikk, med nyutgivelser som Bursdag (2016) og Forza arctic race (2017) og Nu kjør' vi (2018). Ketil Stokkan er også et aktivt medlem i Odd Fellow-ordenen og en hyppig bidragsyter til ordenens magasin. == Stokkan == Ketil Stokkan – vokalist, gitar Steinar Eikum – bass Geir Nordheim – trommer === Ketil Stokkan & The Funky Ducks === Ketil Stokkan - sang, gitar Bengt Yngve Nilsen - bass André Stifjell - trommer Kenneth Hammer - keyboard ==== Ekstra musikere ==== Svein Dag Hauge - gitarist Bjørn Dølvik Johansen - piano == Ketil Stokkans Popband == Ketil Stokkan – vokalist, gitar, keyboard Ketil Johansen – bass Geir Nordheim – trommer == Diskografi == === Egne utgivelser === Gentlemen's Agreement (1984) Ekte mannfolk (1985) Romeo (1986) To the Bone (1994) Ta mæ (2011) Ikkje legg på (2014) Ketil Stokkan Vol. 1: From L2C (2014) Nu kjør' vi (2018) ==== Singler ==== «Samme charmeur»/«Gammel poppmusikk» (1983) «Vi overlever regnet» (1985) «Ekte mannfolk» (1985) «Ja, papa»/«Stor mann» (1985), med Korpset «Romeo»/«Blue Baby Blue» (1986) «Romeo»/«Vi overlever regnet» (1986) «Øyan dine»/«Leve uten mæ» (1988) «Brandenburger Tor» (1990) «Halleluja»/«Beina på jorda» (1990) «En verden i forandring» (2011) «Lengte hjem» (2011) «Når kvelden kommer» (2011), med Tore Hansen «Fanden danser» (2012) «Du e'kje her!» (2013) «I'm Over You» (2015) «Bursdag» (2016) «Forza Arctic Race» (2017) «Det e' som det e'» (2017), med Terje Tysland «My Life is Ok» (2021) === ZOO === Captured in Zoo (1978) Guilty (1978) Noregs heitaste (1980) Z på maken (1980) Gaya (1981) Shagalai (1982) Zoobra Hits (1994) Evig ung (2000) ==== Singler ==== «Ormen Lange»/«Kuul ned Sally» (1979) === Nexus === «Omema-ma»/«Back to My Roots» (1989) === Deltar på === EPA: Sprøstekt humor uten fett! 10 brennferske melodier (1980) Moondisc: ESSO Music Party Vol. 23 (1981) Narvesen/Snowflake Records: Norges beste (1981) Hanne Krogh: Alene (1982) Elsa Lystad & Arve Opsahl: Electriske støt (1982) Norges Skøyteforbund: Heia Norge! (1983) Postsparebanken: Sylfest Strutle på reisefot (1983) Solo: Gult er kuult (1983) Moondisc: ESSO Music Party Vol. 29 (1983) Postsparebanken: Hallo i luren (1983) Sofus: Sofuskassetten (1983) NÅ: NÅ Meloditoppen 1 (1983) VG: På gang 13 (1984) Laban: Laban 3 (1984) Snowflake Records: På to hjul (1984) Forente artister: Sammen for livet (1985) Posten: Postens sommerkassett (1985) ManpowerGroup: Frihet med Manpower AS (1985) VG: På gang 20: Jubileumskassetten (1985) Melodi Grand Prix: Norsk Grand Prix '86 (1986) Eurovision Song Contest: International Grand Prix '86 (1986) VG: På gang 21 (1986) Mariann Records: Norsk på topp (1986) Bronsejentene: Norge, heia Norge! (1986) Slagerfabrikken: Opphøgde potteter (1986) Alfanor: AS Alfanor kassetten (1986) Norges Håndballforbund: Norges Håndballsforbunds jubileumskassett (1987) Slagerfabrikken: Heia Norge! (1987) Lions: Lions røde fjær (1987) Rune Rudberg: Ut mot havet (1988) Britt-Synnøve Johansen: I går natt/Du ga meg en sang (1989) Britt-Synnøve Johansen: God morgen (1989) Melodi Grand Prix: Norsk Grand Prix '90 (1990) Eurovision Song Contest: International Melodi Grand Prix 1990 (1990) Rune Rudberg: Landeplager (1995) TFL: Ruler – Howard og H.C. Andersen er tilbake fra lunch (1996) Helan Kommunikation: All That Blues from Norway (1996) Arcade: 18 ballader fra kjærlighetslandet (1997) Egmont Music Club: Det beste av norsk musikk 1986–1989 (1998) MTG: Æ e nordlending (1998) Rune Rudberg: På oppfordring (2000) Eurovision Song Contest: Pottþétt Eurovision (2001) Rune Rudberg: Fri som en vind (2003) Talent: Originale norsktopper 3 (2003) Oslo Strykekvartett: Oslo Strykekvartett faller oppover (2003) Melodisc/Tuba: Aérien Voyage – Rare and Unreleased Grooves and Fusion from Norway (2003) Ole Ivars-hyllest: En annen dans (2004) Rune Rudberg: Topp 20 (2004) Kim William Kristoffersen: Kim William (2004) Norske Records: Nord-norske artister 1 (2005) Tylden & co: Dansefestivalen Sel 2007 (2007) Pøbelbandet Ramp: Pøbelbandet Ramp med venner (2008) Eurovision Song Contest: 100 Eurovisionlög (2008) Rune Rudberg: Stormande hav (2009) Hovedøen Social Club: Ay caramba! (2009) Melodi Grand Prix: Norsk Melodi Grand Prix gjennom 50 år (2010) Eurovision Song Contest: The Greatest Eurovision Hits – Best of the Nordics (2010) Cover Me: Cover Me – To hits, to generasjoner – èn musikkopplevelse (2012) Voksne Herrers Orkester & Aidan Smith: Spill althorn 1: Lærebok av Elisabeth Vannebo (2013) Voksne Herrers Orkester & Kaja Holm Rogstad: Spill sopran- og tenorsaxofon: Lærebok av Ragnhild Holm & Kaja Holm Rogstad (2013) Rune Rudberg: 40 første hits 1984–1997 (2013) Rainbow: Bjerke Sag (2017) == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Ketil Stokkan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ketil Stokkan på Discogs (en) Ketil Stokkan på MusicBrainz (en) Ketil Stokkan på Songkick (no) www.roffa.no (Ketil Stokkans plateselskap) (no) ballade.no (Artikkel hentet fra Norsk pop- og rockleksikon, Vega Forlag (2003)

Ketil Stokkan (født 29. april 1956 i Harstad) er en norsk sanger, gitarist og låtskriver.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjetil_D._Brandsdal

2023-02-04

Kjetil D. Brandsdal

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. juli', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske rockemusikere', 'Kategori:Personer fra Sandnes kommune']

Kjetil Davies Brandsdal (født 1. juli 1973) er en norsk musiker fra Sandnes. Han er kjent for prosjekter som Noxagt, Ultralyd, University Punx og Fibo-Trespo. University Punx var sammen med franske og irske venner som Mickaël Trémel og de spilte blant annet inn Cultural Politics.

Kjetil Davies Brandsdal (født 1. juli 1973) er en norsk musiker fra Sandnes. Han er kjent for prosjekter som Noxagt, Ultralyd, University Punx og Fibo-Trespo. University Punx var sammen med franske og irske venner som Mickaël Trémel og de spilte blant annet inn Cultural Politics. == Diskografi == === Vinyl === KDB 01 Kjetil D Brandsdal LP – 119 copies KDB 04 KDB LP – approx. 200 copies Huden min forsvant 7" (Induce) – 100 copies, one sided ep. The Very Best Of... 7" (Boblador) – 200 copies. KDB/Fibo-Trespo split-7" Mykedroner – 310 copies. Draalt/KDB split-LP – 100 copies. Andreas Brandal/Brandsdal split-LP Smalltown Supersound – 20 copies, lathe cut. KDB & Jan Christian Kyvik 7" (BWCD) – 300 copies Rogalands Lydigste LP (Swill Radio) – 500 copies. Kjetil D. Brandsdal LP (Ecstatic Peace) – scales the heights of his two 'classic' solo LPs Kjetil D Brandsdal and Michael Tremel LP (Smalltown Supersound) === Kompaktplater === KDB 05 CD version of KDB 01 Freedom Waaohwaaaoh (Corpus Hermeticum) – stuff from KDB 01 and 04 Rogalands Lydigste CD (Metal ArtDisco) + bonus tracks === Kassetter === Kassett Nr. 1 – Soon to be released as an LP Kassett Nr. 2 Dobbelkassett – double m/Morten Wenzel: Guitar Scriptures – Acoustic guitar Kassett #3: Bonuskassett – Free with Kassett #3 Fleisch Audio Cassette Tape Number Four Du klager saa ofte/Life didn't go in circles Metropolitan Pliice Forensic – Both tracks feature on KDB 02 KDB 02 Escapist Entertainment Vol. 1 KDB 03 Untitled – Black and white cover KDB 03 Untitled – Colour cover Untitled – Black cover Social Change 1 & 2 Popper Tape Elephantine/Next after the tenth === University Punx === Med franske og irske medmusikanter, deriblant Mickaël Trémel. Nevnt 2002. In Society 7" (Mykedroner) Inspired by the Devil Cultural Politics (Krank Records) == Eksterne lenker == (en) Kjetil D. Brandsdal på Discogs (en) Kjetil D. Brandsdal på MusicBrainz

Kjetil Davies Brandsdal (født 1. juli 1973) er en norsk musiker fra Sandnes.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kurvball

2023-02-04

Kurvball

['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kurvball']

Kurvball (tysk Korfball, nederlandsk korfbal) er en ballsport for to lag. Den utøves for det meste i Nederland og Belgia. Kurvball skiller seg fra andre lagidretter ved at den er en mix-sport; et lag består av fire kvinner og fire menn.

Kurvball (tysk Korfball, nederlandsk korfbal) er en ballsport for to lag. Den utøves for det meste i Nederland og Belgia. Kurvball skiller seg fra andre lagidretter ved at den er en mix-sport; et lag består av fire kvinner og fire menn. == Regler == Kurvball spilles innendørs eller utendørs på en bane delt inn i to halvdeler kalt soner. Nesten midt i hver sone er det plassert en stolpe (3,5 meter høy, lavere i yngre årsklasser) med en kurv øverst. Ballen er lik en vanlig fotball. En kamp spilles mellom to lag som begge har åtte spillere på banen samtidig; to av hvert kjønn i både angreps- og forsvarssonen. Målet er å kaste ballen gjennom kurven til det andre laget. Etter to scoringer bytter lagene soner, slik at angriperparene blir forsvarere og omvendt. Ved pause bytter lagene banehalvdel. == Historie == Kurvball er trolig opprinnelig en svensk sport. Rundt 1902 skal den nederlandske læreren Nico Broekhuysen ha spilt ringboll i Sverige, og mens den svenske utgaven døde hen, dro Broekhuysen tilbake til Nederland og videreutviklet sporten til kurvball. == Filosofi == Kurvball er en lagsport i større grad enn de fleste andre lagsporter. Det er ikke lov å løpe med ballen, ikke engang om man spretter den, men med en gang man har den, må man stoppe (om man ikke allerede står stille) og lete etter medspillere å sentre til. Dette gjør at det er mindre rom for indivuelle prestasjoner enn i for eksempel basketball. At kurvball er en mix-sport betyr ikke at de to kjønnene spiller mot hverandre, bare sammen. Det angripende laget kan sentre ballen til hvem som helst på eget lag, men det forsvarende laget kan ikke la en mann spille forsvar på en kvinne eller en kvinne på en mann. De kan heller ikke sette to forsvarere eller flere på én angriper, men må holde seg til mann mot mann, bokstavelig talt. Taktikk er grunnlaget for kurvballs filosofi, taktikk og ikke fysisk styrke skal vinne kamper. Dette betyr at det ikke er lov å berøre motspillere, men også at angriperen ikke kan skyte når forsvaret er en armlengde unna og vendt mot angriperen prøver å blokkere skuddet. Ballen kan ikke sparkes eller slås med knyttet neve, og det er ikke lov å dytte på eller riste i målstolpen. == Internasjonalt == Opprinnelig ble kurvball spilt for det meste i Belgia og Nederland. Det var demonstrasjonsidrett i OL i Antwerpen i 1920 og Amsterdam i 1928. International Korfball Federation (IKF) ble grunnlagt i 1993 og består pr 2005 av 42 medlemsland. Sporten har vært med i World Games siden 1985 og verdensmesterskap har vært arrangert hvert fjerde år siden 1978. Nederland og Belgia er fremdeles de store nasjonene. Både Sverige og Danmark har nasjonale kurvballforbund, men i Norge har sporten ikke slått an. == Verdensmestere == 1978 – Nederland 1984 – Nederland 1987 – Nederland 1991 – Belgia 1995 – Nederland 1999 – Nederland 2003 – Nederland 2007 – Nederland 2011 – Nederland 2015 – Nederland 2019 – Nederland == Eksterne lenker == International Korfball Federation (IKF) med regler, nasjonale forbund og resultater

Kurvball (tysk Korfball, nederlandsk korfbal) er en ballsport for to lag. Den utøves for det meste i Nederland og Belgia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirke

2023-02-04

Den katolske kirke

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Doktriner', 'Kategori:Katolisisme']

Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: allmenn eller universell), også kalt Den romersk-katolske kirke, er verdens største kristne kirke. Kirken ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus, administrere sakramentene og drive barmhjertighetsarbeid. Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter. Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral. Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv.Den består av 23 særkirker, hvorav Den latinske kirke er den største med omkring 1 272 000 000 medlemmer (2014). De andre 22 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter (orientalske eller østlige katolske kirker).

Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: allmenn eller universell), også kalt Den romersk-katolske kirke, er verdens største kristne kirke. Kirken ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus, administrere sakramentene og drive barmhjertighetsarbeid. Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter. Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral. Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv.Den består av 23 særkirker, hvorav Den latinske kirke er den største med omkring 1 272 000 000 medlemmer (2014). De andre 22 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter (orientalske eller østlige katolske kirker). == Historisk bakgrunn == Den kristne kirke ble tidlig organisert under fem patriarker, med sete i Jerusalem, Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Roma. Patriarken i Roma, paven, fikk tidlig en særstilling, ettersom hans bispesete regnes som nedarvet fra apostelen Peter. Etter det vest-romerske rikets fall på 400-tallet ble Konstantinopel stadig viktigere politisk og økonomisk sett, og samtidig utviklet det seg doktrinære forskjeller mellom den østlige og den vestlige kirken. I 1054 oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og den ortodokse kirke. Mot slutten av det 15. århundre oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv, senere kjent som reformasjonen. Dette førte til at enkelte brøt ut og dannet nye kirker, som særlig fikk stort omfang i Nord-Europa og England. === I Norge === Hovedartikkel: Den katolske kirke i NorgeDen katolske kirke ble etablert i Norge i det 10. århundre. De første kristne i Norge var antagelig fra De britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen – «Nordens apostel». Opprinnelig, (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet. Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet bispedømmer utvidet til fem. Med Olav den hellige ble katolisisme eneste tillatte religion i Norge. Ved tingmøtet i 1024 fikk Norge en riksomfattende kirke, rettsordning og forbud mot all annen religionsutøvelse. I årene etter Olav den helliges død i 1030 ble denne nye troen den dominerende også i praksis, og i 1153 ble Nidaros gjort til erkebispesete. Dette innebar at Norge ble en egen kirkelig provins. I nesten 400 år var så den katolske kirke den eneste tillatte i Norge. Med reformasjonen i 1537 ble katolisismen forbudt. I dansketiden var det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Dissenterloven kom i 1845. Grunnlovsforbudet mot jøder (i den beryktede §2) ble opphevet i 1851, munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, da Norge ratifiserte Den europeiske menneskerettskonvensjon. I 1964 ble Grunnlovens §2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble eksplisitt uttrykt: «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse». Det er i dag ca. 98 000 registrerte katolikker i Norge, det vil si omtrent 2 % av befolkningen. Flertallet av disse, minst halvparten, har innvandrerbakgrunn. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopiere, kaldeere og ukrainere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. På samme måte som for nesten 1000 år siden har Norge i dag tre katolske bispedømmer: Oslo, Trondheim og Tromsø. Tilsammen har disse 35 menigheter, samt et kapelldistrikt som med tiden kan bli egen menighet. På grunn av den store arbeidsinnvandringen de siste årene betjener den katolske kirke i Norge om lag 200 000 katolikker. Den mottar statstilskudd for de 98 000 katolikkene som har norsk personnummer. == Oppbygning og struktur == Den katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode i lærespørsmål. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Bispedømmene er kirkens grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin, samt administrasjon av den delen av kirken som omfattes av bispedømmet. Sammen med paven har biskopene del i kirkens læreembete (magisterium). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (1962–1965) har også legfolket fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform. Den katolske kirke har både en liturgisk, en hierarkisk og en regional struktur: Den katolske kirkens liturgiske struktur består av 23 særkirker med ulike riter og liturgier, hvorav imidlertid den romersk-katolske uten sammenligning er den største. Den katolske kirkens hierarkiske struktur refererer til de kirkelige jurisdiksjonene og titlene, som har en tradisjonell rangorden. Den katolske kirkens geografiske struktur består av bispedømmer eller lignende jurisdiksjoner i så godt som alle av verdens land. == Troslære == Katolsk tro er oppsummert i den nikenske trosbekjennelse og er nøyere detaljert i katekismen til den katolske kirke. Basert på løftene til Jesus Kristus i Evangeliene, mener kirken at den ledes gjennom Den hellige ånd og at kirkens dogmatiske ufeilbarlighet derfor er beskyttet fra vranglære. Den katolske kirke lærer at Den hellige ånd åpenbarer Guds sannhet gjennom De hellige skrifter, Den hellig tradisjon og Magisteriet.De hellige skriftene er de 73 bøkene i den katolske bibelen. Den består av de 46 bøkene funnet i den eldgamle greske versjonen av Det gamle testamentet - kjent som Septuaginta- og de 27 skriftene i Det nye testamentet som først ble funnet i Codex Vaticanus og listet opp i påskebrevet til Athanasius. Den hellige tradisjon består av den læren som stammer fra apostlenes tid. De hellige skriftene og Den hellige tradisjon blir sammen sett på som «depositumet av tro» (depositum fidei). Disse blir igjen tolket av Magisteriet (fra magister, latin for "lærer"), den lærende autoriteten i kirken, bestående av biskopene sammen med paven, som er biskopen av Roma.Sentralt i troslæren er de syv sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. De andre sakramentene er konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Katolsk lære skiller seg fra protestantisk både i antall sakramenter, og i sakramentenes innhold. Det som for utenforstående gjerne er det mest synlige trekk ved Den katolske kirke er forholdet til helgenene, og spesielt til jomfru Maria. Den lærer at de hellige, personer som etter sin død kom rett til Himmelen, går i forbønn for de levende. Helgenene æres derfor gjennom festdager, ikoner og relikvier. Under reformasjonen var en av hovedanklagene mot Den katolske kirke at dette utgjorde avgudsdyrkelse. Katolsk lære definerer på sin side den pietet som tilkommer helgenene (lat. venerare) som essensielt helt annerledes enn den som tilkommer Gud alene (lat. adorare). == Økumenikk og samfunnsmessige spørsmål == Økumenikk (fra gresk oikoumenikos, «som berører den bebodde verden») er en betegnelse for den kristne enhetstanken, og er relatert til religionsdialog. Den katolske kirke mener å være identisk med den kirke som ble grunnlagt av Kristus. Den økumenikk som den svenske teologen og Nobels fredsprisvinner, Nathan Söderblom, sto for, innebar at hver kirkesamfunn er likestilte, er derfor uforenelig med den katolske lære. Fram til 1950-tallet ble denne økumenikk avvist. Pave Johannes XXIII og Andre Vatikankonsil innførte en ny praksis som heller skulle fremme gode forhold til medkristne framfor å stå fast på ulikheter i læren. Bønn med ikke-katolikker ble tillatt i motsetningen til tidligere kirkelover. Den 29. juni 2007 ble det utgitt et dokument av Vatikanets Troskongregasjonen som berørte det økumeniske samarbeidet med de protestantiske og ortodokse kirkene. Dokumentet, benevnt som Responsa ad quaestiones, bar kardinal William Joseph Levadas signatur, henviste til hva som ble besluttet ved Andre Vatikankonsil og deretter slo atter fast av Vatikanet gjentatte ganger, senest i dokumentet Dominus Iesus (2000). Dokumentet slår fast at, i henhold til den katolske kirke, kan kirker utenfor den katolske kirke, ikke bli ansett for være kirker i egentlig mening. Unntaket er de ortodokse kirker, noe som opprettholder det katolske synet på sakramentet og presteembetet. Det ble også slått fast at i henhold til den katolske kirke har de protestantiske kirkesamfunnene ikke de riktige sakramentet. Når det gjelder økumeniske diskusjoner skrives det i dokumentet at «dialog er bare konstruktivt om deltagerne viser troskap til den katolske identiteten». Den katolske kirke ønsker fortsatt ikke å ha felles nattverdfeiring med protestantiske kirkesamfunn på grunn av ulike syn på hva denne innebærer; den katolske kirke betoner transsubstansiasjonen, mens de lutherske kirkene ser på nattverdens mer som en symbolsk handling. Den katolske kirken ønsker ikke bruk av prevensjon, da den mener at muligheten for nytt liv ikke skal hindres på kunstig måte, og godtar bare seksuell avholdenhet som virkemiddel for ikke å få barn. «Barn er viktig» sa paven under et mediaopptak fra messen jula 2008. Paven mener kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot kan gjøre situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt, og mener problemet primært er et fattigdomsproblem som de vestlige landene ikke er villige til å ta opp og erkjenne. Kirkens kondomforbud er kontroversielt, og enkelte innen kirken hevder at dette gir store belastninger for verdens fattige ved manglende familieplanlegging, setter unge kvinners liv i fare og øker faren for hiv-smitte.Den katolske kirke er konsekvent imot bruk av abort, og mener at menneskelivet begynner når en sædcelle befrukter en eggcelle og at livet har begynt allerede før det befruktede egget fester seg til livmorveggen, Det er ingen forskjell mellom et fullt utviklet menneske og et befruktet egg. Medlemmer som utfører abort blir bannlyst. Den katolske kirken, som de protestantiske kirkene, har også strid med spørsmålet om homofili. Kirken regner homofili som et brudd på den naturlige orden, og pave Benedikt XVI sammenlikner kampen mot homofili med arbeidet for å redde regnskogene, ettersom også homoseksuelle forhold er en ødeleggelse av skaperverket. Den katolske kirken er motstander av homofile og lesbiske ekteskap og ser på homofile handlinger som en synd. == Statistikk == Tall pr 2010: Medlemmer: 1 196 000 000 (2010) (økning på 15 000 000 fra 2009) Prester Totalt 412 236, hvoravsekularprester: 227 009 ordensprester: 135 227Endinger fra 2009: Asia: +1 695 Afrika: +765 Oseania: +52 Amerika: +42 Europa: -905Seminarister 114 439 (+2 449 fra 2005)OrdensmedlemmerKvinner: 721 935 (-7 436) Menn: 0054 665 (+436) == Se også == Den hellige stol Vatikanstaten Seksuelle overgrep innenfor den katolske kirke == Referanser == == Eksterne lenker == Vårt Land 040308 Den katolske kirke i Norge Vatikanet

Kirke betegner i dagligtale tre ting: 1. en bygning for kristen kult, et gudshus, 2.