Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Akershus

2023-02-04

Akershus

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Akershus', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg']

Akershus (fra norrønt akr, åker, og hús, borg eller kastell) er en norsk geografisk region med navn etter Akershus festning i Oslo, som siden middelalderen har betegnet ulike administrative provinser i Norge med Oslo som sentrum og hovedby, herunder et hovedlen, et stiftamt, et amt og et fylke; Akershus utgjør et valgdistrikt og er fra 2022 under gjenopprettelse som fylke. Grensene for Akershus har endret seg over tid, og Akershus kan historisk forstås både som en stor riksdel (store Akershus) som omtrent sammenfalt med Østlandet og som en sentral provins i Osloregionen (lille Akershus) som tradisjonelt omfattet distriktene Aker (det moderne Oslo, Bærum og Asker), Follo og Romerike. I perioden 1948–2020 var Akershus navnet på et «restfylke» som var vesentlig mindre enn tidligere etter at fylkets største og mest sentrale kommune Aker – som utgjør størstedelen av det moderne Oslo – hadde blitt overført til Oslo kommune (som da hadde fått status som eget fylke) og dermed splittet det resterende fylket i to. Fra middelalderen til 1919 omfattet Akershus hovedlen (eller slottslen) og senere Akershus stiftamt hele eller nesten hele det moderne Østlandet, og var lenge en av fire riksdeler i Norge. Fra 1682 fikk Akershus i tillegg en snevrere betydning da Akershus amt (fra 1919 Akershus fylke) ble etablert som et underamt som bestod av hovedstaden Christiania og de nærmeste omgivelsene. Christiania var del av Akershus (under)amt til 1842 og av Akershus stiftamt til 1919, men bestod bare av en liten del av det moderne Oslo. Fra 1800-tallet måtte Akershus gjentatte ganger avstå territorium til Christiania/Oslo, og Akershus' største og mest sentrale kommune Aker ble i sin helhet overført til Oslo i 1948 mot kommunens vilje og til betydelig protest i Aker; Aker kommune utgjør rundt 96–99% av det moderne Oslos areal. Etter 1948 bestod «restfylket» av de historisk mer perifere områdene i Akershus underamt og fylke, inndelt i regionene Asker og Bærum, Romerike og Follo; som følge av overføringen av Aker til Oslo i 1948 manglet Asker og Bærum landgrense til resten av fylket. Hele det moderne fylket inngikk i Osloregionen, og flertallet i Akershus fylke bodde innenfor byområdet Oslo. Akershus fylke i 1948–2020-grensene var Norges nest største fylke og var sentrert rundt Oslo. Akershus' administrasjonssenter var Oslo, og Oslo og Akershus hadde felles fylkesmann. Akershus lå i Oslo bispedømme, med unntak av deler av fylket som i 1969 ble skilt ut til Borg bispedømme. Akershus, Buskerud og Østfold ble tvangssammenslått til Viken fylke fra 1. januar 2020. Tvangssammenslåingen er svært upopulær i Akershus og fylkesrådet og majoriteten i fylkestinget i Viken vedtok høsten 2019 å arbeide for å nedlegge Viken og gjenopprette Akershus og de andre fylkene. I påvente av gjenopprettelsen ble den eksisterende fylkeskommunens virksomhet videreført som før i Akershus fylkeskommunes lokaler i Oslo. I stortingsvalget 2021 fikk partiene som vil nedlegge Viken flertall og fylkesrådet startet prosessen som tar sikte på oppløsning av Viken og gjenopprettelse av Akershus. I regjeringsplattformen som ble lagt frem i oktober 2021 er det bestemt at regjeringen skal iverksette en prosess for å gjenopprette Akershus basert på en søknad fra Viken fylkesting og at det tas sikte på et stortingsvedtak om dette innen 1. juli 2022. 23. februar 2022 vedtok Viken fylkesting å sende søknad til Stortinget om oppløsning av Viken og gjenopprettelse av Akershus. Stortinget vedtok å oppløse Viken og gjenopprette Akershus 14. juni 2022.

Akershus (fra norrønt akr, åker, og hús, borg eller kastell) er en norsk geografisk region med navn etter Akershus festning i Oslo, som siden middelalderen har betegnet ulike administrative provinser i Norge med Oslo som sentrum og hovedby, herunder et hovedlen, et stiftamt, et amt og et fylke; Akershus utgjør et valgdistrikt og er fra 2022 under gjenopprettelse som fylke. Grensene for Akershus har endret seg over tid, og Akershus kan historisk forstås både som en stor riksdel (store Akershus) som omtrent sammenfalt med Østlandet og som en sentral provins i Osloregionen (lille Akershus) som tradisjonelt omfattet distriktene Aker (det moderne Oslo, Bærum og Asker), Follo og Romerike. I perioden 1948–2020 var Akershus navnet på et «restfylke» som var vesentlig mindre enn tidligere etter at fylkets største og mest sentrale kommune Aker – som utgjør størstedelen av det moderne Oslo – hadde blitt overført til Oslo kommune (som da hadde fått status som eget fylke) og dermed splittet det resterende fylket i to. Fra middelalderen til 1919 omfattet Akershus hovedlen (eller slottslen) og senere Akershus stiftamt hele eller nesten hele det moderne Østlandet, og var lenge en av fire riksdeler i Norge. Fra 1682 fikk Akershus i tillegg en snevrere betydning da Akershus amt (fra 1919 Akershus fylke) ble etablert som et underamt som bestod av hovedstaden Christiania og de nærmeste omgivelsene. Christiania var del av Akershus (under)amt til 1842 og av Akershus stiftamt til 1919, men bestod bare av en liten del av det moderne Oslo. Fra 1800-tallet måtte Akershus gjentatte ganger avstå territorium til Christiania/Oslo, og Akershus' største og mest sentrale kommune Aker ble i sin helhet overført til Oslo i 1948 mot kommunens vilje og til betydelig protest i Aker; Aker kommune utgjør rundt 96–99% av det moderne Oslos areal. Etter 1948 bestod «restfylket» av de historisk mer perifere områdene i Akershus underamt og fylke, inndelt i regionene Asker og Bærum, Romerike og Follo; som følge av overføringen av Aker til Oslo i 1948 manglet Asker og Bærum landgrense til resten av fylket. Hele det moderne fylket inngikk i Osloregionen, og flertallet i Akershus fylke bodde innenfor byområdet Oslo. Akershus fylke i 1948–2020-grensene var Norges nest største fylke og var sentrert rundt Oslo. Akershus' administrasjonssenter var Oslo, og Oslo og Akershus hadde felles fylkesmann. Akershus lå i Oslo bispedømme, med unntak av deler av fylket som i 1969 ble skilt ut til Borg bispedømme. Akershus, Buskerud og Østfold ble tvangssammenslått til Viken fylke fra 1. januar 2020. Tvangssammenslåingen er svært upopulær i Akershus og fylkesrådet og majoriteten i fylkestinget i Viken vedtok høsten 2019 å arbeide for å nedlegge Viken og gjenopprette Akershus og de andre fylkene. I påvente av gjenopprettelsen ble den eksisterende fylkeskommunens virksomhet videreført som før i Akershus fylkeskommunes lokaler i Oslo. I stortingsvalget 2021 fikk partiene som vil nedlegge Viken flertall og fylkesrådet startet prosessen som tar sikte på oppløsning av Viken og gjenopprettelse av Akershus. I regjeringsplattformen som ble lagt frem i oktober 2021 er det bestemt at regjeringen skal iverksette en prosess for å gjenopprette Akershus basert på en søknad fra Viken fylkesting og at det tas sikte på et stortingsvedtak om dette innen 1. juli 2022. 23. februar 2022 vedtok Viken fylkesting å sende søknad til Stortinget om oppløsning av Viken og gjenopprettelse av Akershus. Stortinget vedtok å oppløse Viken og gjenopprette Akershus 14. juni 2022. == Historie == === Akershus' historie som hovedlen og stiftamt fra middelalderen til 1919 === Akershus hovedlen og senere Akershus stiftamt var en riksdel som omfattet det meste av Østlandet og som eksisterte fra middelalderen til 1919. Det var Norges klart største riksdel i hele sin historie. Akershus har navnet etter etter Akershus festning, og til syvende og sist etter gården Aker i Oslo. Det ble etablert i middelalderen som Akershus hovedlen og ble videreført som Akershus stiftamt fra 1662. Hovedlenet Akershus – et av fire hovedlen eller slottslen i Norge – omfattet det meste av Østlandet, unntatt Øvre Telemark og Båhuslen (som i dag hovedsakelig ligger i Sverige, unntatt mindre deler som ligger i Østfold). Akershus hovedlen bestod i tillegg til Akershus i grensene fra 2019 også av Oslo, Hedmark, Oppland og Buskerud, foruten Idre og Särna fram til den svenske okkupasjonen i 1644, samt Askim, Eidsberg og Trøgstad i Østfold. Fra 1572 var det tradisjon at lensherren i Akershus også var stattholder i Norge. Fra etableringen i 1662 bestod Akershus stiftamt i tillegg til selve hovedamtet også av Smaalenene amt og Brunla amt som underamt under Akershus stiftamt. I 1679 ble Buskerud, Ringerike og Hallingdal skilt ut som Buskerud underamt under Akershus stiftamt. I 1682 ble Aker og Follo, Nedre Romerike og Øvre Romerike skilt ut som Akershus underamt under Akershus stiftamt; underamtet Akershus fikk først egen amtmann i 1750 og hadde felles amtmann med stiftamtet også i periodene 1763–1810 og 1815–1842. I perioden 1687–1692 var Gudbrandsdalen og Hedemarkens Amt et eget underamt under Akershus stiftamt, men ble deretter innlemmet i hovedamtet. I 1757 ble Oplandenes Amt skilt ut som underamt under Akershus og i 1781 delt i Hedemarken og Christians Amter. I 1760 ble Numedal og Sandsvær og Bragernes overført fra Akershus Stiftamt til Buskerud Amt. I 1768 ble Heggen og Frøland overført fra Akershus stiftamt til Smaalenenes Amt. I 1848 ble Christiania Amt skilt ut som skilt ut som eget underamt, men med felles amtmann med Akershus stiftamt og Akershus underamt. I 1867 blir Hedemarken gjort til stiftamt for Hedemarken og Christians amter, som dermed ikke lenger var underlagt Akershus stiftamt. Ved overgangen fra amt til fylke i 1919 ble institusjonen stiftamt nedlagt. === Akershus amt og Akershus fylke 1682–2020 === Akershus fikk fra 1682 også en snevrere betydning da underamtet Akershus amt ble etablert i de mest sentrale delene av Akershus stiftamt, og bestående av Christiania, Aker, Asker og Bærum samt distriktene Romerike og Follo. Dette tilsvarte de sentrale delene av den moderne Osloregionen. Ved overgangen til fylker ble Akershus (under)amt videreført som Akershus fylke. Fra etableringen av fylker har Oslo og Akershus hatt felles fylkesmann, og embedet anses som en etterfølger etter det tidligere embedet som stiftamtmann i Akershus. Ved etableringen i 1919 var Akershus fylke større da det også omfattet Aker kommune, som var Akershus' klart største og mest sentrale kommune. Aker måtte flere ganger avstå territorium til Christiania og Oslo. Oslo, som da betegnet Gamlebyen, lå i Aker til 1859/78, da Oslo ble innlemmet i Christiania. I 1948 ble hele Aker overført til Oslo. Sammenslåingen skjedde mot Aker kommunes vilje og var svært upopulær i Aker. 96% av det moderne Oslos areal lå før 1948 i Aker kommune og Akershus fylke. Fra 1948 til 2020 bestod Akershus fylke av regionene Asker og Bærum, Romerike og Follo, som historisk utgjorde periferien i underamtet. Dette fylket var et «restfylke» som var en videreføring av underamtet med samme navn, men uten de historisk mest sentrale delene av amtet/fylket (dvs. det moderne Oslo). === Viken === Stortinget vedtok etter forslag fra Høyre i 2017 å slå sammen fylkene Akershus, Buskerud og Østfold til Viken fylke fra 1. januar 2020. Det politiske flertallet i de tre fylkene, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og SV, la frem sin styringsplattform 1. oktober 2019. I plattformen er det oppnådd enighet om at det politiske hovedmålet for Viken fylke er å arbeide for å oppløse Viken i 2021. Det ble vedtatt at Viken skal ha sete i Oslo i påvente av at det oppløses, og at det derfor ikke skal investeres penger i å etablere et eget fylkesbygg eller annen infrastruktur for Viken. En tidligere innkjøpt eiendom i Sandvika skal derfor ikke tas i bruk. I styringsplattformen er det oppnådd enighet om å gjenopprette fylkene Akershus, Østfold og Buskerud i 2021. === Akershus valgdistrikt 1814– === Akershus har siden det første valget i Norge i 1814 utgjort et valgdistrikt. Akershus valgdistrikt er videreført også etter 2020. I 2020 ble grensene for Akershus valgdistrikt noe justert, ved at Hurum, Lunner, Rømskog og Røyken ble overført til Akershus. === Gjenopprettelse av Akershus fylke === 23. februar 2022 vedtok Viken fylkesting å sende søknad til Stortinget om oppløsning av Viken og gjenopprettelse av Akershus. == Geografi == I geografisk forstand kunne Akershus deles i et «stort» og et «lite» Akershus. Det «store» Akershus var den riksdelen som utgjorde Akershus len og Akershus stiftamt fra middelalderen til 1919, med utgangspunkt i Akershus festning, og som omtrent tilsvarte Østlandet. Dette er den eldste definisjonen av Akershus. Det «lille» Akershus var det underamtet og senere fylket i Osloregionen som fra 1682 omfattet det moderne Oslo og Akershus (i grensene fra 1948). Fra gammelt av var det «lille» Akershus inndelt i distriktene Aker (bestående av hele det moderne Oslo, Bærum og Asker før 2020), Follo og Romerike. Romerike ble ofte inndelt i Nedre og Øvre Romerike. Indre Akershus betegnet en del av Romerike. Christiania var del av både underamtet og stiftamtet Akershus, men ble skilt ut fra underamtet i 1842 med et veldig lite territorium (rundt 1–2% av dagens kommune). I 1948 ble også Akershus' største og mest sentrale kommune Aker overført til Oslo. Først i 1948 oppstod dermed en administrativ definisjon av Akershus uten det moderne Oslo. Akershus amt og fylke, det «lille» Akershus, var en mangfoldig region med både landbruk, bybebyggelse, industri, motorveier og bygdeveier, forskningsparker og eldgamle kulturminner. I 2019 bodde åtte av ti innbyggere i tettbygde områder, men allikevel var Akershus landets største kornfylke. De følgende opplysningene gjelder Akershus fylke i grensene fra 1948, etter tapet av Aker: Kommuner: Det var 22 kommuner i fylket.Byer: Lillestrøm (1997), Sandvika (2003), Ski (2004), Drøbak (2006), Jessheim (2012). Fjell: Høyeste topp er Fjellsjøkampen i Hurdal, 812 meter over havet. Senderstasjon for digitalt bakkenett på Mistberget. Berggrunn: Rombeporfyr var valgt til fylkesstein og er svært utbredt i fylket.Innsjøer: Nærmere 3000 innsjøer og tjern utgjorde et samlet areal på 370 kvadratkilometer. Øyeren og Hurdalssjøen var største innsjøer. Sørenden av Mjøsa lå i Akershus.Vassdrag: De viktigste var Vorma-, Glomma-, Halden- og Øyernvassdragene.Store elver: Nitelva, Leira, Rømua, Andelva, Årungselva, Gjersjøelva, Hølenselva, Sandvikselva og Askerelva.Øyer: Aspond, Bjerkøya, Borøya, Brønnøya, Danmark, Grimsøya, Gåsøya, Husbergøya, Høyerholmen, Håøya, Ildjernet, Kalvøya, Langøyene, Langåra, Lågøya, Nesøya, Oustøya, Steilene, Søndre Langåra og Vassholmene. Viktige næringer: Mange jobbet innen varehandel, transport, hotell- og restaurantbransjen, kommunikasjonsteknologi, samt forskning og utdanning. Jordbruk var en viktig næringsgren. == Lokal administrasjon == Akershus fylkeskommune hadde ansvar for den lokale ledelsen av Akershus fylke. Fylkeskommunen ble styrt av fylkestinget, som ble valgt hvert fjerde år av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Forrige valg var den 12. september 2011. I Akershus hadde fylkestinget 43 representanter (H 17, Ap 14, Frp 5, SV 2, V 3, KrF 1, Sp 1). Fylkesordføreren var den øverste politiske lederen, mens fylkesrådmannen tok seg av den administrative ledelsen. Fylkestinget hadde fire hovedutvalg. Et for samferdsel, et for kultur, folkehelse og frivillighet, et for plan, næring og miljø og et for utdanning og kompetanse. Hvert hovedutvalg hadde en viss beslutningsmyndighet innenfor sine områder, i tillegg forberedte de saker til fylkestinget. Det fantes også et fylkesutvalg som besto av 13 representanter (H 5, Ap 3, Frp 1, SV 1, V 1, KrF 1, Sp 1) fra fylkestinget. De behandlet hovedsakelig økonomi- og plansaker. I tillegg forberedte fylkesutvalget saker til fylkestinget, slik som de tre hovedutvalgene. Fylkeskommunen hadde flere råd og utvalg. De hadde ulike funksjoner, noen hadde beslutningsmyndighet, andre var rådgivende organ. == Kirkelig tilhørighet == Akershus ligger siden middelalderen i Oslo bispedømme. Ved delingen av Oslo bispedømme i 1969 ble Asker og Bærum videreført som del av det reduserte Oslo bispedømme, sammen med Oslo, mens de øvrige prestegjeldene ble overført til det nye Borg bispedømme. == Statlig administrasjon == Fylkesmannen i Oslo og Akershus var statens representant i Akershus fylke, og Akershus delte dermed statlig administrasjon med Oslo. Oslo og Akershus var de eneste fylkene i Norge med felles administrasjon. Fylkesmannsembedet ble ledet av en fylkesmann som ble utnevnt av Kongen i statsråd. == Helsevesen == En rekke sykehus ligger i Akershus, deriblant to universitetssykehus tilknyttet Universitetet i Oslo: Akershus universitetssykehus i Lørenskog utenfor Oslo og spesialistsykehuset Sunnaas sykehus på Nesodden. Fylket hadde også en rekke lokalsykehus, blant annet Sykehuset Asker og Bærum. == Kommuner == Akershus fylke var inndelt i 22 kommuner: == Tettsteder i Akershus == Akershus har 35 tettsteder med mer enn 1 000 innbyggere, i tillegg til de om lag 20 "tettstedene" som demogafisk inngår i tettstedet Oslo. Tettstedet Oslo omfatter blant annet Sandvika, Høvik, Bekkestua, Bærums Verk og øvrige Bærum-tettsteder, Asker, Vollen, Heggedal og øvrige Asker-tettsteder, Røyken, Lillestrøm, Gjelleråsen, Slattum, Strømmen, Lørenskog, Fjerdingby, Rælingen, Nittedal, Kolbotn, Oppegård og Langhus. Det er ytterligere 10 tettsteder med mer enn 700 innbyggere, samt 25 mindre tettsteder med over 300 innbyggere. Øvrige, mindre tettsteder fordeler seg med flest tettsteder i de to store jordbruksregionene Follo og Romerike, med langt færre i Vestregionen Bærum-Asker. Tettsteder med mer enn 300 innbyggere i Follo omfatter Hvitsten, Hølen (485), Siggerud (1418), Kråkstad (857), Fjellstrand (849), Torvik, Kirkebygda i Enebakk, Fosser (573) og Momoen. De tilsvarende mindre tettstedene på Romerike er Blaker (448), Hogsetfeltet (624), Lørenfallet (1021), Lindeberg (926), Frogner (1174), Lundermoen (1207), Fjellsrud, Leirsund (1370), Grønvoll (1529), Løvstad (1575), Ask i Gjerdrum (1311), Sessvollmoen, Nordkisa, Borgen, Opakermoen, Haga, Fjellfoten (1006), Skogrand, Brårud, Vormsund (461), Tomteråsen, Kampå, Minnesund (489), Langset, Finnbråtan, Åsgrenda, Løkenfeltet, Eltonåsen, Torget i Hurdal, og i Rælingen Smestad og Fjellstad. Små tettsteder i Vestregionen er Lommedalen, Bærums Verk, Fossum, Snarøya på Fornebulandet, Nesøya, Vettre, Vollen og Heggedal. == Administrative inndelinger == === Næringsregioner === Akershus består av næringsregionene Akershus Vest, Follo, Nedre Romerike og Øvre Romerike. === Regionråd === Asker og Bærum er ikke med i noe regionråd, men deltar i Vestregionsamarbeidet og i Samarbeidskomiteen for Osloregionen. Follo regionråd: Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås. Nedre Romerike regionråd: Aurskog-Høland, Fet, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum. Øvre Romerike regionråd: Eidsvoll, Gjerdrum, Hurdal, Nannestad, Nes, Ullensaker.Prostier, under Borg bispedømme i Den norske kirke: Asker prosti: Asker. Bærum prosti: Bærum. Nedre Romerike prosti: Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo. Nordre Follo prosti: Enebakk, Oppegård, Ski. Søndre Follo prosti: Frogn, Nesodden, Vestby, Ås. Østre Romerike prosti: Aurskog-Høland, Fet, Nes, Sørum. Øvre Romerike prosti: Eidsvoll, Gjerdrum, Hurdal, Nannestad, Ullensaker.Tingretter: Asker og Bærum tingrett: Asker, Bærum. Hører under Borgarting lagdømme. Follo tingrett: Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås. Hører under Borgarting lagdømme. Nedre Romerike tingrett: Aurskog-Høland, Fet, Gjerdrum, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum. Hører under Eidsivating lagdømme. Øvre Romerike tingrett: Eidsvoll, Hurdal, Nannestad, Nes, Ullensaker. Hører under Eidsivating lagdømme.Politidistrikter: Asker og Bærum politidistrikt: Asker, Bærum. Follo politidistrikt: Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås. Dessuten Askim, Eidsberg, Hobøl, Skiptvet, Spydeberg og Trøgstad kommuner i Østfold fylke. Romerike politidistrikt: Aurskog-Høland, Eidsvoll, Fet, Gjerdrum, Hurdal, Lørenskog, Nannestad, Nes, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum, Ullensaker.Helsedistrikter, under Helseregion Sør-Øst: Veidistrikter, under Veiregion Øst: Oslo veidistrikt: Asker, Bærum, Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås. Dessuten Oslo kommune/fylke. Romerike veidistrikt: Aurskog-Høland, Eidsvoll, Fet, Gjerdrum, Hurdal, Lørenskog, Nannestad, Nes, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum, Ullensaker.Tidligere Fogderier: Aker og Follo fogderi: Asker, Bærum, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås. Nedre Romerike fogderi: Aurskog-Høland, Enebakk, Fet, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum. Øvre Romerike fogderi: Eidsvoll, Gjerdrum, Hurdal, Nannestad, Nes, Ullensaker. == Politikk == === Fylkestinget 2015–2019 === Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 43 representanter.Anette Solli (H) er fylkesordfører og Lars Salvesen (KrF) er fylkesvaraordfører. === Fylkestinget 2011–2015 === Anette Solli (H) er fylkesordfører og Lars Salvesen (KrF) er fylkesvaraordfører. === Statsråder === Jan Tore Sanner (H) fra Bærum er fra 17. januar 2018 kunnskapsminister i Erna Solbergs regjering. Fra 16. oktober 2013 til 17. januar 2018 var han kommunalminister. === Stortingsrepresentanter === Akershus har sytten stortingsrepresentanter i perioden 2017-2021: Se også Stortingsvalget 2013 i Akershus og Stortingsvalget 2017 i Akershus. Historisk representasjon på Stortinget fra Akershus siden 1973: === Partioppslutning === Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Akershus siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget. == Statistikk == Befolkningen i Akershus og Oslo vokser, og i 2006 var veksten rekordstor. Romerike er den delen av Akershus der befolkningsveksten er størst. == Kollektivtransport == Kollektivtrafikken i Akershus administreres i hovedsak av selskapet Ruter, og omfatter buss, trikk, t-bane og båt. I tillegg kommer Vys lokaltoglinjer, og Flytoget som stopper ved Asker, Sandvika, Lysaker og Lillestrøm før Gardermoen. == Fornminner == De eldste fornminnene i Akershus i 1948–2020-grensene er fra steinalderboplassen på Stunner i Ski, som er ca. 9500 år gammel. Lenger frem i eldre steinalder er Nøstvetboplassen i Ås, som er ca. 5500 år gammel. Raknehaugen i Ullensaker er Nordens største gravhaug og er ca. 90 meter i diameter og 15 meter høy. Den er datert til 500-tallet. == Se også == Distrikter i Norge Stor-Osloregionen Liste over norske storby- og byregioner Østlandet Follo Romerike == Noter == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Akershus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Akershus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Akershus Kulturnett Fylkesmannen i Oslo og Akershus

thumb|[[Akershus amt i 1875; nesten hele det moderne Oslo var en del av Aker kommune og Akershus amt, unntatt et lite område i sentrum som var skilt ut fra amtet i 1842 på grunn av sin status som hovedstad, men som fortsatt var del av Akershus stiftamt]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Brus_med_ananassmak

2023-02-04

Brus med ananassmak

['Kategori:Artikler hvor fabrikant hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor opprinnelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Brus', 'Kategori:Etableringer i 1929', 'Kategori:Norsk drikke', 'Kategori:Oskar Sylte']

Oskar Syltes brus med ananassmak, i dagligtale kalt ananasbrus, er en syntetisk fruktbrus fra Oskar Sylte Mineralvannfabrikk. Den har en dyp oransjebrun farge og en smak med hint av ananas. Brusen med ananassmak har vært Oskar Syltes mestselgende produkt og er like gammel som bedriften selv. I 2004 utgjorde ananasbrus 20 til 30 prosent av firmaets salg.Den har vært produsert etter samme oppskrift siden oppstarten i 1929. Brusen finnes i 2022 også i en sukkerfri versjon. Den sukkerfrie brusen med ananassmak er søtet med aspartam og acesulfam K.

Oskar Syltes brus med ananassmak, i dagligtale kalt ananasbrus, er en syntetisk fruktbrus fra Oskar Sylte Mineralvannfabrikk. Den har en dyp oransjebrun farge og en smak med hint av ananas. Brusen med ananassmak har vært Oskar Syltes mestselgende produkt og er like gammel som bedriften selv. I 2004 utgjorde ananasbrus 20 til 30 prosent av firmaets salg.Den har vært produsert etter samme oppskrift siden oppstarten i 1929. Brusen finnes i 2022 også i en sukkerfri versjon. Den sukkerfrie brusen med ananassmak er søtet med aspartam og acesulfam K. == Se også == Oskar Sylte Mineralvannfabrikk == Referanser ==

Oskar Syltes brus med ananassmak, i dagligtale kalt ananasbrus, er en syntetisk fruktbrus fra Oskar Sylte Mineralvannfabrikk. Den har en dyp oransjebrun farge og en smak med hint av ananas.

https://no.wikipedia.org/wiki/Adj%C3%B8_solidaritet

2023-02-04

Adjø solidaritet

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1985', 'Kategori:Filmer lagt til Oslo', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norskspråklige filmer']

Adjø solidaritet er en norsk dramafilm fra 1985 regissert, skrevet og produsert av Svend Wam og Petter Vennerød. Filmen er den tredje av en trilogi som har fått fellesbenevnelsen Sangen om den knuste drømmen som filmskaperne har beskrevet som «et oppgjør med den selvhøytidelige 1968-arven». De to andre er Åpen framtid og Drømmeslottet. Den er utgitt året før Drømmeslottet, men ligger innholdsmessig sist i trilogien. Adjø solidaritet regnes som filmduoens hovedverk.

Adjø solidaritet er en norsk dramafilm fra 1985 regissert, skrevet og produsert av Svend Wam og Petter Vennerød. Filmen er den tredje av en trilogi som har fått fellesbenevnelsen Sangen om den knuste drømmen som filmskaperne har beskrevet som «et oppgjør med den selvhøytidelige 1968-arven». De to andre er Åpen framtid og Drømmeslottet. Den er utgitt året før Drømmeslottet, men ligger innholdsmessig sist i trilogien. Adjø solidaritet regnes som filmduoens hovedverk. == Handling == Handlingen strekker seg over tre generasjonsperspektiver. Sentralt står Atle, en 40 år gammel psykiater og hans jevnaldrende venn, Eigil, som er teaterregissør. De er begge skilt og har barn som ikke bor hos dem. De mimrer om gamle dager og drømmer om å reise til Kina, men utenom det er de gamle idealene glemt og de koser seg med sin velstand og «vellykkethet». Begge sliter for å holde en fasade som hele tiden truer med å sprekke. Under Eigils 40-årslag kommer sannheten fram og aggresjonene slår ut i full blomst. Det ene ordet tar det andre og festen avsluttes i masseslagsmål og rasert festlokale. Etter festen rammes Atle hardt av en tragedie. == Om filmen == Magnus Nikolaisen i nettmagasinet Montages skrev følgende om filmen i 2010: «Vi møter gamle 68′ere som i det fyller 40 år har mektige stillinger et samfunn de selv ville styrte. De sliter med indre tanker og problemer grunnet konflikten mellom deres gamle idealer og deres levesett – har de sviktet idealene og feiget ut eller har de blitt klokere med alderen og innsett at de tok feil og at opprørene var til ingen nytte? I filmen blir de gjenlevende kommunistene kroppsliggjort gjennom pasientene ved mentalsykehusene hvor filmens ene hovedperson er overlege. Samtidig som vi følger ungdommenes kamp mellom fascister og pønkere. Dette er tydelige signaler på hvordan filmen prøver å uttrykke at kampsakene skiftes, men kampene består». Nikolaisen skrev videre at: «Filmens scenografi er fantastisk, den er veldig ekspressiv og kanskje overdrevet, men den gir filmen temperatur, gnist og tydelighet – og det florerer av symbolikk. Filmen er også veldig bra klippet, den makter å holde et rolig, men gradvis økende, tempo som passer utmerket til filmens manus».Filmen ble påbegynt allerede i 1983. 83 profesjonelle skuespillere medvirker i den. Dette var den første filmen i Skandinavia som brukte digital lydteknikk fra starten av.I USA ble en klippet versjon lansert som Farewell Illusions. === Filmanmelderne === Aftenpostens Per Haddal kalte den årets Opus og mente den var en av de beste filmene til Wam og Vennerød. Den fikk jevnt over gode kritikker da den ble vist i USA i 1986. === Popularitet og økonomi === Filmen ble en publikumssuksess på norske kinoer. Den spilte inn over en halv millioner kroner de første fem dagene. == Rolleliste == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Adjø solidaritet på Internet Movie Database (no) Adjø solidaritet i Nasjonalbibliotekets filmografi (no) Adjø solidaritet hos Filmfront (en) Adjø solidaritet på AllMovie (en) Adjø solidaritet på Rotten Tomatoes

Adjø solidaritet er en norsk dramafilm fra 1985 regissert, skrevet og produsert av Svend Wam og Petter Vennerød.

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk

2023-02-04

Musikk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Musikk (gresk: μουσική, musike (tekhne), «(kunsten til) musene») er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i tonehøyde, forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner. Musikk er framført med et enormt mangfold av instrumenter og med vokale teknikker fra vanlig sang til rapping, og det er kun instrumental musikk, til solosang, til korsang, og musikk som kombinerer sang og musikkinstrumenter. Ordet musikk er avledet fra greske betegnelsen μουσική, mousike, og henviste vel så mye til musikken som τέχνη, tekhne, det vil si teknikken, eller kunnskapen om å kunne spille musikk. I de fleste generelle former for aktiviteter som beskriver musikk som en kunstform omfatter det produksjonen av verker med musikk (sanger, melodier, symfonier, og videre), musikkritikk, studiet av musikkens historie, musikkvitenskap, og den estetiske undersøkelsen og forståelsen av musikk. Frambringelsen, framføringen, betydningen, og selv definisjonen av musikk varierer i stor grad for kultur og sosial kontekst. Det er vanskelig å sette en entydig definisjon på hva som er musikk og hva som ikke er det. Fuglesang, tankeløs plystring eller stemming av et musikkinstrument er grenseeksempler. Opp gjennom musikkhistorien har en del nye former for musikkstiler blitt kritisert for «ikke å være musikk», inkludert Beethovens Grosse Fuge i 1825 og tidlig jazz på begynnelsen av 1900-tallet. Det er mange forskjeller former for musikk, inkludert populærmusikk, tradisjonell musikk, kunstmusikk, musikk skrevet for religiøse seremonier, og arbeidssanger som sjøfolks sjantier. Musikk strekker seg fra strengt organiserte komposisjoner (og deres gjenskapelse i framføringen), via improvisert musikk som jazz og aleatorisk (sjansebasert) musikkformer fra 1900- og 2000-tallet. Musikk kan bli inndelt musikksjangre, som eksempelvis countrymusikk, og undersjanger som country blues, skjønt slike inndelinger og forholdene mellom musikksjangre er ofte vanskelig å definere og beskrive, og gjerne åpen for personlig tolkning, og er tidvis kontroversielle. Eksempelvis kan det være vanskelig å trekke en skillelinje mellom 1980-tallets hardrock og tungmetall fra samme epoke. Innenfor kunstmusikken er det diskutabelt om støy kan betraktes som musikk, men det er også en musikkteoretisk spørsmål hva atonal musikk er eller generelt oppfattes som. Innenfor kunstartene kan musikk klassifiseres som en utøvende kunstart, som finkulturelt eller populærmusikk, eller som kunstart for hørselen (audio). Musikk kan bli spilt eller sunget og hørt på konserter, som del av et dramatisk verk (musikkteater, musikal eller opera), som en vesentlig del av de dramatiske effekter i film eller fjernsyn, eller kan bli innspilt og hørt på via CD, MP3-spiller, eller radio. I mange kulturer er musikk en vesentlig del av folks liv og livsstil da det spiller en nøkkelrolle i religiøse ritualer, seremonier (som overgangsritualer), sosiale aktiviteter (som dans), og kulturelle aktiviteter fra karaokesyning til å spille i et rockeband eller synge i et blandakor. Folk kan komponere musikk som en bigeskjeft og hobby, for å laste opp på YouTube eller spille i et ungdomsorkester, eller som en profesjonell musiker eller sanger med omfattende utdannelse bak seg og lange daglige øvinger for å holde kvaliteten opp i sin kunstart. Antikkens greske og indiske filosofer definerte musikk som toner ordnet horisontalt som melodier og vertikalt som harmonier. Faste uttrykk som «det er musikk for mine ører» indikerer oppfatningen om at musikk ofte er velordnet og behagelig å høre på. Imidlertid mente den amerikanske komponisten og musikkteoretikeren John Cage at enhver lyd kan være musikk ved å si at «Det er ingen støy, kun lyd.»

Musikk (gresk: μουσική, musike (tekhne), «(kunsten til) musene») er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid. De viktigste elementene i musikk er veksling i tonehøyde, forholdet mellom tonene (harmonikk) og forbindelser av toner til en melodi, rytme og lydens tekstur og intonasjon. Disse elementene vektlegges ulikt i ulike tradisjoner. Musikk er framført med et enormt mangfold av instrumenter og med vokale teknikker fra vanlig sang til rapping, og det er kun instrumental musikk, til solosang, til korsang, og musikk som kombinerer sang og musikkinstrumenter. Ordet musikk er avledet fra greske betegnelsen μουσική, mousike, og henviste vel så mye til musikken som τέχνη, tekhne, det vil si teknikken, eller kunnskapen om å kunne spille musikk. I de fleste generelle former for aktiviteter som beskriver musikk som en kunstform omfatter det produksjonen av verker med musikk (sanger, melodier, symfonier, og videre), musikkritikk, studiet av musikkens historie, musikkvitenskap, og den estetiske undersøkelsen og forståelsen av musikk. Frambringelsen, framføringen, betydningen, og selv definisjonen av musikk varierer i stor grad for kultur og sosial kontekst. Det er vanskelig å sette en entydig definisjon på hva som er musikk og hva som ikke er det. Fuglesang, tankeløs plystring eller stemming av et musikkinstrument er grenseeksempler. Opp gjennom musikkhistorien har en del nye former for musikkstiler blitt kritisert for «ikke å være musikk», inkludert Beethovens Grosse Fuge i 1825 og tidlig jazz på begynnelsen av 1900-tallet. Det er mange forskjeller former for musikk, inkludert populærmusikk, tradisjonell musikk, kunstmusikk, musikk skrevet for religiøse seremonier, og arbeidssanger som sjøfolks sjantier. Musikk strekker seg fra strengt organiserte komposisjoner (og deres gjenskapelse i framføringen), via improvisert musikk som jazz og aleatorisk (sjansebasert) musikkformer fra 1900- og 2000-tallet. Musikk kan bli inndelt musikksjangre, som eksempelvis countrymusikk, og undersjanger som country blues, skjønt slike inndelinger og forholdene mellom musikksjangre er ofte vanskelig å definere og beskrive, og gjerne åpen for personlig tolkning, og er tidvis kontroversielle. Eksempelvis kan det være vanskelig å trekke en skillelinje mellom 1980-tallets hardrock og tungmetall fra samme epoke. Innenfor kunstmusikken er det diskutabelt om støy kan betraktes som musikk, men det er også en musikkteoretisk spørsmål hva atonal musikk er eller generelt oppfattes som. Innenfor kunstartene kan musikk klassifiseres som en utøvende kunstart, som finkulturelt eller populærmusikk, eller som kunstart for hørselen (audio). Musikk kan bli spilt eller sunget og hørt på konserter, som del av et dramatisk verk (musikkteater, musikal eller opera), som en vesentlig del av de dramatiske effekter i film eller fjernsyn, eller kan bli innspilt og hørt på via CD, MP3-spiller, eller radio. I mange kulturer er musikk en vesentlig del av folks liv og livsstil da det spiller en nøkkelrolle i religiøse ritualer, seremonier (som overgangsritualer), sosiale aktiviteter (som dans), og kulturelle aktiviteter fra karaokesyning til å spille i et rockeband eller synge i et blandakor. Folk kan komponere musikk som en bigeskjeft og hobby, for å laste opp på YouTube eller spille i et ungdomsorkester, eller som en profesjonell musiker eller sanger med omfattende utdannelse bak seg og lange daglige øvinger for å holde kvaliteten opp i sin kunstart. Antikkens greske og indiske filosofer definerte musikk som toner ordnet horisontalt som melodier og vertikalt som harmonier. Faste uttrykk som «det er musikk for mine ører» indikerer oppfatningen om at musikk ofte er velordnet og behagelig å høre på. Imidlertid mente den amerikanske komponisten og musikkteoretikeren John Cage at enhver lyd kan være musikk ved å si at «Det er ingen støy, kun lyd.» == Etymologi == Ordet musikk er avledet fra gammelgreske μουσική, mousike, det vil si mousike (techne), «[kunstarten] til musene», fra hunkjønnsordet mousikos, «vedrørende musene», fra mousa, «muse») I moderne språk er betegnelsen avledet fra gammelfranske musique på 1100-tallet, igjen avledet fra italienske musica, «musikkens kunst», som også inkluderte poesi (tilsvarende som i den greske antikken) Det var også kilden til spanske musica, gammelhøytysk mosica, tyske musik, nederlandske muziek, og norske musikk. I antikkens Hellas beskyttet eller inspirerte de ni musene alle kunstarter, men særlig musikk og poesi som de fremste kunstartene. == Historie == Det er liten informasjon og kunnskap om musikkens opprinnelse. Det finnes teorier om at den kan ha oppstått ved lek med klingende gjenstander, gjennom ritualer eller i forbindelse med hverdagens arbeid. Sang kan ha dannet grunnlaget for utviklingen av menneskenes språk, og at musikk i lange tider først og fremst ble brukt som meningsbærende kommunikasjon i et sosialt samspill, og ikke bare som underholdning. Vår kjennskap til musikken fra førhistorisk tid (fra tiden før det finnes skriftlige kilder) er begrenset, og baserer seg mest på spekulasjoner ut ifra arkeologiske funn. Man har funnet mange utskårne beinfløyter. Divje-Babe fløyten, som er utskåret fra lårbenet til en hulebjørn, er anslått til å være minst 40 000 år gammel. I Indusdalen har man gjort arkeologiske funn av flyter med 7 hull, og forskjellige typer strengeinstrumenter. India har en av de eldste sammenhengene musikktradisjonene i verden. Det finnes henvisninger til indisk klassisk musikk i Vedaene, hindutradisjonens antikke verk. Den eldste og største samlingen av førhistoriske musikkinstrumenter ble funnet i Kina og kan dateres til mellom 7 000 og 6 600 f.Kr. Den såkalte hurritiske sang som er skrevet med kileskrift på leirtavler kan tidfestes til omtrent 1400 f.Kr. Det er det eldste noterte musikkverket som har blitt bevart fram til i dag. === Musikkens evolusjonære bakgrunn === Den kanadiske evolusjonære psykologen Steven Pinker mener musikk ikke kan forklares funksjonelt, altså hva denne evnen eller kunnskapen skulle tjene til, for mennesket som art, i dets evolusjon (utvikling). Evnen til å lage og like musikk kan derfor være et biprodukt av andre evolusjonære prosesser. == Musikkens rolle == === Musikalsk verdi === KunstmusikkEksempel: Klassisk musikkUnderholdningsmusikkEksempel: Rock/popFunksjonell musikkEksempel: MilitærmusikkKunst- og underholdningsmusikk blir av og til kalt autonom musikk, da de ikke har noen spesiell funksjon. === Religiøs motivasjon === Sakral musikk som koral eller messe Profan musikk eller verdslig musikk == Komponering == Det å skape musikk kalles å komponere musikk. En som komponerer kalles en komponist. === Notasjon === For å kunne formidle og studere musikk har det gjennom historien blitt utviklet systemer for å skrive ned musikk i grafiske symboler, som siden kan tolkes og fremføres av en kyndig person. === Improvisasjon === Musikalsk improvisasjon er skapelsen av spontan musikk. Improvisasjon kan forstås som en form for umiddelbar komponering. Den kan være mer eller mindre forberedt og være mer eller mindre strukturert. Utstrakt bruk av improvisasjon er et viktig kjennetegn på musikkgenre som blues og jazz, hvor utøverne ofte improviserer over en bestemt akkordrekke eller skalaer. Improvisasjon står også sentralt i en rekke folkemusikktradisjoner. I den vestlige kunstmusikken var det også lenge nødvendig for utøverne å ha gode improvisasjonsferdigheter . I barokken og i Wienerklassissimen ble for eksempel mange stykker avsluttet med såkalte kadenser som ble improvisert på stedet og som gjerne hadde en virtuos karakter. Men utover i romantikken og i det 20 århundre kom dette mer i bakgrunnen da fokuset kom til å ligge på musikkverket slik som komponisten hadde nedfelt det i notene. == Framføring == Tradisjonelt har musikk blitt fremført på musikkinstrumenter og stemmen. Den som fremfører kalles en musiker. Først i siste halvdel av 1800-tallet ble det utviklet teknikker for å gjøre lydopptak som siden kan spilles av. Musikk er vokalmusikk eller a cappella hvis den ikke fremføres på andre instrumenter enn stemmen, som da ofte synger en tekst – ord, som gir musikken en ny dimensjon; motsatt skrives mye musikk kun for musikkinstrumenter. To personer som fremfører musikk sammen, kalles en duett. Tre personer kalles en trio, fire en kvartett, fem en kvintett og seks en sekstett. Én person sies å spille solo eller å være solist. Avhengig av tradisjon og sjanger vil en framøfring være innøvd eller improvisert. == Musikkvitenskap == Musikkvitenskap er læren om musikk som kunstart, dens klingende struktur, tilblivelsesprosess, historie og plass i samfunnet. Viktige fagområder i musikkvitenskapen er musikkteori, verkanalyse, musikkhistorie, musikksosiologi, musikkpedagogikk og musikkterapi. === Musikkteori === Det teoretiske studiet av musikken i seg selv kalles musikkteori. En viktig del er kunnskap til systemer og mønstre som styrer komponisters komposisjon, som for eksempel skalaer og tonearter. Musikkteoretikere beskjeftiger seg også med å analysere musikkens "virkemidler" – rytme, harmoni, melodi og tekstur. === Tonesystem === Tonesystem Titonemusikk Tolvtonemusikk === Tonalitet, om nytidsmusikk === Tonal musikk Atonal musikk == Ulike tradisjoner == Det er stor variasjon mellom musikalske tradisjoner verden over, og gjennom musikkens historie har tradisjonene utviklet seg mye. Innen en tradisjon er det mulig å betegne ulike sjangre. Innen sjangre finnes ulike former. Etnomusikologi er studiet av musikkens rolle i en kultur. === Etnologisk bakgrunn, [religion, språk === Se europeisk musikk, amerikansk musikk, afrikansk musikk, asiatisk musikk, og musikk fra Oseania. Joik, Klezmer, Spiritual, Tango ... === Form === Dans, Sang, Symfoni, Sonate, Suite ... == Se også == musikkvitenskap musikkteori == Referanser == == Kilder == Colles, Henry Cope (1978): The Growth of Music: A Study in Musical History, 4. utg., London: Oxford University Press. ISBN 0-19-316116-8 (1913-utgaven online) Dawkins, Richard: Books do Furnish a Life: Reading and Writing Science, Penguin, 2021, ISBN 9781787633681 Harwood, Dane (1976): «Universals in Music: A Perspective from Cognitive Psychology» i: Ethnomusicology 20 (3): 521–33. doi:10.2307/851047. Sacks, Oliver (2007): Musicophilia. Tales of Music and the Brain. Picador. ISBN 978-0-330-41837-9 Small, Christopher (1977): Music, Society, Education. John Calder Publishers, London. ISBN 0-7145-3614-8 == Eksterne lenker == Wikiquote: Musikk – sitater Norges Musikkorps Forbund Norsk jazzforum (klubber, festivaler, musikere og storband)

Atonal musikk er en samlebetegnelse på musikk som ikke er tonal,https://snl.no/atonal_musikk dvs.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Dybfest

2023-02-04

Arne Dybfest

['Kategori:Anarkister', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1892', 'Kategori:Fødsler 30. juni', 'Kategori:Fødsler i 1869', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske novellister', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Arne Dybfest (født 30. juni 1869 i Trondhjem, død 7. juli 1892) var en norsk forfatter. Han ble under et amerikaopphold overbevist anarkist, og bidro til å gjøre anarkismen kjent i norsk offentlighet, blant annet med artikler i Arne Garborgs Fedraheimen. Han er en av de få norske forfattere som forbindes med dekadansen. Han regnes også som et bindeledd mellom naturalismen og nyromantikken. Han pleiet omgang med Knut Hamsun i Chicago etter et protestmøte i Haymarket Square i 1886, hvor 6 anarkister ble uskyldig hengt.

Arne Dybfest (født 30. juni 1869 i Trondhjem, død 7. juli 1892) var en norsk forfatter. Han ble under et amerikaopphold overbevist anarkist, og bidro til å gjøre anarkismen kjent i norsk offentlighet, blant annet med artikler i Arne Garborgs Fedraheimen. Han er en av de få norske forfattere som forbindes med dekadansen. Han regnes også som et bindeledd mellom naturalismen og nyromantikken. Han pleiet omgang med Knut Hamsun i Chicago etter et protestmøte i Haymarket Square i 1886, hvor 6 anarkister ble uskyldig hengt. == Bakgrunn == Dybfest vokste opp i beskjedne kår i Nordre gate 1 i Trondhjem med en far som var jekteskipper, senere los. Som femtenåring ble Arne Dybfest sammen med noen kamerater mistenkt for «rapseri» og fengslet. Han ga senere i novellen Den første dag en intens beskrivelse av følelsen av innesperring. Som andre unge man fryktet kunne komme på skråplanet, ble han sendt til USA. for å arbeide på far­men til en slektning, men alt i New York fikk han kontakt med anarkis­ter og ble medarbeider i bladet deres, Freiheit (tysk for «frihet»). Utgiver var en tyskfødt bokbindersvenn, Johann Joseph Most (1846─1906), som hadde utviklet seg fra sosialdemokrat til anar­kist og blitt en lederskikkelse blant tyske emigrantanarkister. Noen år senere innledet Most et forhold til Emma Goldman som siden brøt med ham, blant annet var hun uenig i hans forsvar for ter­rorisme. De samme tankene hadde Dybfest da han som­meren 1887 sendte en artikkel til Social-Demokraten, der han skrev at «Socialismen er fred og fremskridt. Anarkismen er vold og ødeleggelse».Dybfest endret syn på dette etter et fengselsbesøk i Chicago hos fem anarkister som var uskyldig dømt til døden etter et attentatforsøk under et massemøte 4. mai 1886. I den store menneskemengden var det nok av vitner som kunne bekrefte at ingen av de anklagede hadde kastet bomben. Tvert om ble en Rudolph Schnaubelt utpekt og etterfølgende arrestert, men han ble løslatt uten tiltale og senere utlagt som en agent provocateur, betalt av amerikanske myndigheter. Møtet med anarkistenes leder, Albert Parsons, som hadde kjempet som soldat i sørstatshæren, men giftet seg med en tidligere slavinne, gjorde et dypt inntrykk på Dybfest, som kalte ham «livsgledens apostel i lidelsens øyeblikk». I sin første bok, Blandt Anarkister fra 1890, kaller Dybfest anarkistene «tidens revolusjonære» med ønske om «en høyere kultur, bedre mennesker og en bedre jord». Også Hamsun var på den tid sterkt opptatt av Par­sons, og beskrev hans skjebne som eksempel på ameri­kanernes holdning til nye tanker ─ «de hænger dem». Dybfest var redaktør og journalist for norske aviser som Daglig Tiden­de i Minneapolis og Fargo-Posten i Nord-Dakota og Hamsun roste hans bokprosjekt. Da boken fore­lå, ble Hamsun bedt om en uttalelse for å hjelpe på salget. Hamsun skrev da en anbefaling som forleg­geren videreformidlet til pres­sen.Men Dybfests anarkisme var heller et utbrudd av individualisme enn noe uttrykk for samfølelse med andre. Teori brydde han seg lite om, men brevvekslet en stund med fyrst Krapotkin. Sommeren 1888 prøvde Dybfest å få sin venn Peter Egge med på et radikalt litterært ukeblad i Trondhjem, Den nye Tid. Mer enn et julenummer ble det ikke, men Herman Bang og Arne Garborg var bidragsytere. Dybfest skrev deretter i Fedraheimen som kalte seg Radikalt Arbeiarbla, senere Anarkistisk-kommunistisk Organ. Da Fedraheimen i oktober 1888 for første gang trykket en Krapotkin-artikkel, var den oversatt av Dybfest fra det danske tidsskriftet Ny Jord. Norsk tittel var «Ned med Stor­karane». Gradvis var det anarkis­men som ble hovedsaken for bladet, mens målsaken kom i andre rekke. Dybfest oversatte i 1889 og 1890 en rekke Krapotkin-artikler fra engelsk for bladet; men Dybfest mestret ikke landsmål. Snart var det Nietzsches tanker som opptok ham i stedet for anarkismen. == Vilhelm Solheims selvmord og Dybfests død på havet == I mars 1892 giftet Dybfest seg med en ung enke, Mathea Ella Krogh. Om sommeren samme år kom han i Kristiania-avisenes søkelys etter den yngre vennen Vilhelm Solheims selvmord på Hovedøya. Dybfest hadde fulgt Solheim til bryggene før han ble rodd over til Hovedøya, og ble derfor beskyldt for å ha hjulpet Solheim i planleggingen av selvmordet. Saken ble også undersøkt av politiet, som forberedte en tiltale mot Dybfest. På dette tidspunktet reiste Dybfest til Bergen for å bo hos noen venner. Samme sommer omkom Dybfest under en båttur utenfor Bergen. Peter Egge har skildret episoden i sin erindringsbok Minner fra barndom og ungdom, og skriver at han fikk detaljene fra et øyenvitne. Ifølge Egge var det fire eller fem menn om bord i båten, som seilte i frisk bris utenfor Brattholmen fyr og Glesvær da Dybfest kom i krangel med rormannen. Dybfest ga mannen en ørefik, hvorpå rormannen svarte at han ville melde Dybfest til politiet. Dybfest sprang da over bord, og ble liggende i vannet med hodet over vannet. Båten snudde for å redde ham, men kom så nær at baugen støtte mot hodet hans. Dermed dukket Dybfest under og forsvant.I 1890 hadde han skrevet i diktet «Aldrig»: Jeg gå her og brenner i sukk og nød og lengter meg inn i den trofaste død - og aldri, aldri den kommer.Det ble sagt at Dybfest ville fri seg fra anklagen om at han ikke hadde hindret sin venn Solheim i å ta sitt liv. Dybfests ettermæle var blandet, med Carl Nærup som stod fast på at han «var dekadent, var det av blod og gemytt», mens Aksel Sandemose mislikte det «forløyede sjeleriet» og «den sutrende breking», og Dagbladets anmelder skrev at Dybfest hadde lykkes i å «vekke motbydelighet og vemmelse». Men Sigbjørn Obstfelder og Nils Collett Vogt som hadde kjent ham, mintes hans følsomhet, «redd for mørket, higende mot lyset», skrev Obstfelder. == Bibliografi == Blandt anarkister (1890) Ira (1891) To noveller (1892) === Sekundærlitteratur === Peter Egge: Minner fra barndom og ungdom. Oslo: Gyldendal, 1948. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Arne Dybfest

Arne Dybfest (født 30. juni 1869 i Trondhjem, død 7.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Larsen_%C3%98kland

2023-02-04

Arne Larsen Økland

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballspillere for RC Paris', 'Kategori:Fotballspillere for SK Vard Haugesund', 'Kategori:Fotballspillere for TSV Bayer 04 Leverkusen', 'Kategori:Fotballtrenere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballtrenere for Viking FK', 'Kategori:Fødsler 31. mai', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere i Frankrike', 'Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Bømlo kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trenere for Norges herrelandslag i fotball']

Arne Larsen Økland (født 31. mai 1954 på Bømlo) er en norsk tidligere fotballspiller. Han var mange år proff i tysk og fransk fotball, og regnes som en av Norges beste spillere på slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene. Han spilte 54 kamper og scoret 13 mål for det norske landslaget, og var blant annet med på seirene over England i 1981, Italia i 1985 (hvor Økland scoret vinnermålet) og Argentina i 1986.

Arne Larsen Økland (født 31. mai 1954 på Bømlo) er en norsk tidligere fotballspiller. Han var mange år proff i tysk og fransk fotball, og regnes som en av Norges beste spillere på slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene. Han spilte 54 kamper og scoret 13 mål for det norske landslaget, og var blant annet med på seirene over England i 1981, Italia i 1985 (hvor Økland scoret vinnermålet) og Argentina i 1986. == Historie == Økland startet sin toppseriekarriere i Vard Haugesund i 1976. Selv om Vard rykket ned, hadde Økland en svært vellykket sesong, med 11 seriemål og landslagsdebut. Året etter gikk han til Bryne, som han hjalp til seriesølv i 1980. Samme år ble han proff i tyske Bayer Leverkusen. Økland gjorde stor suksess i tysk fotball. Kort tid etter overgangen fra Bryne scoret han hat-trick mot Bayern München i en kamp som huskes best fordi Økland ble kreditert et fjerde mål, men var ærlig nok til å fortelle dommeren at ballen ikke hadde vært inne. Økland var tre sesonger i den tyske klubben, hvor han scoret 43 mål på 101 seriekamper. Han var deretter to år i franske Racing Club de Paris før han returnerte til Bryne i 1985. Dessverre ble ikke oppholdet i Frankrike slik Økland hadde sett for seg, mye på grunn av treneren Viktor Zvunka og skader. Den første av de to sesongene han tilbragte i Frankrike endte med opprykk til den franske toppdivisjonen, mens den neste sesongen ble preget av måltørke og at han ikke kom overens med den nye treneren, Zvunka, som ble engasjert for å redde klubben fra nedrykk. Veien fra suksess til fiasko var kort, og nordmannen måtte etter hvert ta til takke med å spille i 3. divisjon for B-laget. Før han returnerte til hjemlandet og Jæren fikk han et kjempetilbud fra den tyske toppklubben Bayer Uerdingen, som forsøkte å lokke han tilbake til Bundesligaen. Økland valgte å avslå tilbudet, og reiste hjem til Norge i stedet. I sin andre periode i Bryne hjalp Økland klubben til sitt første, og hittil eneste, trofé da jærbuene vant cupen i 1987. Etter cuptriumfen la Økland opp som spiller. Han har senere vært assistenttrener for det norske landslaget og hovedtrener i Viking og Bryne. Han har siden vært daglig leder PAM AS som var holdingselskap for pizzakjeden Dolly Dimple's, samt administrerende direktør for Viking i perioden mai 2012 til våren 2015. == Priser == Gullkokka – 1982 == Litteratur == Arne Larsen Økland – Proffliv av Otto Ulseth. Utgitt på Rocon forlag 1985. ISBN 82-990440-6-5 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Arne Larsen Økland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Arne Larsen Økland på Internet Movie Database (de) Arne Larsen Økland – Munzinger Sportsarchiv (en) Arne Larsen Økland – UEFA (en) Arne Larsen Økland – Transfermarkt (en) Arne Larsen Økland – national-football-teams.com (en) Arne Larsen Økland – EU-Football.info (no) Arne Larsen Økland – Norges Fotballforbund (de) Leverkusen-who's who

Arne Larsen Økland (født 31. mai 1954 på Bømlo) er en norsk tidligere fotballspiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Antonio_Cabrini

2023-02-04

Antonio Cabrini

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Atalanta BC', 'Kategori:Fotballspillere for Bologna FC', 'Kategori:Fotballspillere for Juventus FC', 'Kategori:Fotballspillere for US Cremonese', 'Kategori:Fotballtrenere for AC Arezzo', 'Kategori:Fotballtrenere for FC Crotone', 'Kategori:Fotballtrenere for Novara Calcio', 'Kategori:Fotballtrenere for Pisa Calcio', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Italienske fotballspillere', 'Kategori:Italienske fotballtrenere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cremona', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1980', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1978', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1982', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1986', 'Kategori:Trenere for Italias kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Verdensmestere i fotball']

Antonio Cabrini ('Il Bell'Antonio') (født 8. oktober 1957 i Cremona) er en tidligere italiensk fotballspiller. Cabrini var en offensiv venstreback som spilte for de italienske klubbene Cremonese, Atalanta BC, Juventus og Bologna. Han spilte 73 kamper for det italienske landslaget og scoret 9 mål. I VM-finalen i 1982 mot Vest-Tyskland ble han den første spilleren som hadde bommet på et straffespark i en VM-finale. Han bommet på stillingen 0-0, men Italia vant likevel finalen med resultatet 3-1.

Antonio Cabrini ('Il Bell'Antonio') (født 8. oktober 1957 i Cremona) er en tidligere italiensk fotballspiller. Cabrini var en offensiv venstreback som spilte for de italienske klubbene Cremonese, Atalanta BC, Juventus og Bologna. Han spilte 73 kamper for det italienske landslaget og scoret 9 mål. I VM-finalen i 1982 mot Vest-Tyskland ble han den første spilleren som hadde bommet på et straffespark i en VM-finale. Han bommet på stillingen 0-0, men Italia vant likevel finalen med resultatet 3-1. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Antonio Cabrini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Antonio Cabrini på Internet Movie Database (de) Antonio Cabrini – Munzinger Sportsarchiv (en) Antonio Cabrini – FIFA (en) Antonio Cabrini – UEFA (en) Antonio Cabrini – Transfermarkt (en) Antonio Cabrini – national-football-teams.com (en) Antonio Cabrini – WorldFootball.net (en) Antonio Cabrini – Soccerbase.com (en) Antonio Cabrini – EU-Football.info (en) Antonio Cabrini – FBref

Antonio Cabrini ('Il Bell'Antonio') (født 8. oktober 1957 i Cremona) er en tidligere italiensk fotballspiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aalesunds_Fotballklubb

2023-02-04

Aalesunds Fotballklubb

['Kategori:Aalesunds Fotballklubb', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag etablert i 1914', 'Kategori:Fotballag i Ålesund', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball']

Aalesunds Fotballklubb (AaFK, Aalesund, Tangotrøyene) er en norsk fotballklubb som ble stiftet 25. juni 1914. Klubben ble cupmester i 2009 og 2011. Klubben spiller i 2022 i Eliteserien, etter opprykket fra OBOS-ligaen i 2021. AaFK holder til på Color Line Stadion på Volsdalsberga i Ålesund. AaFK har tatt to cupgull, i 2009 og 2011. Supporterklubbene til AaFK heter Stormen og Aalesund Support. AaFKs andrelag spiller i 3.divisjon avdeling 9.

Aalesunds Fotballklubb (AaFK, Aalesund, Tangotrøyene) er en norsk fotballklubb som ble stiftet 25. juni 1914. Klubben ble cupmester i 2009 og 2011. Klubben spiller i 2022 i Eliteserien, etter opprykket fra OBOS-ligaen i 2021. AaFK holder til på Color Line Stadion på Volsdalsberga i Ålesund. AaFK har tatt to cupgull, i 2009 og 2011. Supporterklubbene til AaFK heter Stormen og Aalesund Support. AaFKs andrelag spiller i 3.divisjon avdeling 9. == Eliteserien 2023 == == Ansatte == Trenere Hovedtrener: Lars Arne Nilsen Assistenttrener: Roger Naustan Assistenttrener: Kristoffer Lie Keepertrener: Frank Mathiesen Rehabcoach: Mads Holst ChristensenDaglig leder: Ronny Stokke (Fra februar 2022) Sportslig leder: Bjørn Erik Melland (Fra mars 2017) Økonomiansvarlig: Elin Bjerke (Fra februar 2013) Arrangement- og samfunnsansvarlig: Kristin Herje Nørve (Fra mars 2017) Medieansvarlig: Jonatan Arvidsen-Osvik (Fra september 2007) Salgs- og partneransvarlig: Tarjei Aase Omenås (Fra februar 2022) Administrasjonssekretær: Ann Kristin Aarønes (Fra september 2004) Drift- og vedlikeholdansvarlig: Stein Ivar Formo == Spillerstall == Oppdatert 10. januar 2023. === Utlånte spillere === == Historie == === Begynnelsen === I Ålesund fikk man den første innføring i fotballspillet av tyske gaster som gjestet byen, og de to første klubbene så dagens lys i 1914. Sportsklubben Rollon ble stiftet 20. februar og Aalesunds Fotballklubb den 25. juni. Stiftelsen var et resultat av et behov, eller en følge av den medvind fotballsporten hadde fått i seilene landet over. Og tilfellet ville at en av pionerene i norsk fotball, den da 23 år gamle Georg Hansen (som senere tok navnet Georg Haller) våren 1913 flyttet til Ålesund. Fra skoledagene hadde han spilt fotball i Tønsberg. I 1909 kom han til Oslo og meldte seg inn i Frigg. Han ble klubbens formann i 1910 og året etter ble han valgt til sekretær i Oslo Fotballkrets og i 1912 kasserer i Norges Fotballforbund. === Før andre verdenskrig === Selv om det på tjuetallet ikke fantes noen landsdekkende serier, gjennomførte avisen Sportsmanden en årviss avstemning om lagene på den tida, og AaFK ble rangert som det tiende beste laget i landet. Senere, i 1927, avanserte klubben til en fjerdeplass. Perioden 1925 til 1929 var noen av de beste sesongene i klubbens historie, og det ble spilt mange glimrende kamper i disse årene, både mot utenlandske og norske lag. Tre spillere som fremhevet seg spesielt var målvakt Ingvald Frøysa og de to sidebackene Per Mogstad og Andreas B. Ringdal. Frøysa var inntil 2010 den eneste AaFK-spilleren som har spilt A-landskamp for Norge, da han kom inn som reserve mot Danmark i København i 1927 (tap 1–3). Jørgen Hollevik fikk med seg to B-landskamper. === Nye tider - Tippeligaspill === Før 2003 spilte Aalesunds FK i all hovedsak i 1. divisjon, hvor laget var på andreplass i adelskalenderen bak sunnmørskollega Hødd. I 1998 rykket laget likevel ned til 2. divisjon og ble værende der til et knapt opprykk foran bykollega Skarbøvik IF i 2000. Laget havnet sesongen etter midt på tabellen i 1. divisjon før det rykket opp til Tippeligaen i 2002 for første gang under trener Ivar Morten Normark. Laget rykket ned igjen i 2003 på målforskjell bak Vålerengens IF. I 2004 rykket laget igjen opp. Etter å ha spilt på Kråmyra Stadion siden 1977, ble Color Line Stadion, Aalesunds nye hjemmebane, innviet 16. april 2005 mot Odd Grenland. Dette markerte et skifte i klubbens historie etter en tilværelse i første divisjon i en årrekke. Dette var en konsekvens av den økte lokale oppslutningen etter lagets første sesong i Tippeligaen og etter suksessesongen 2002 med opprykk og semifinale i cupen, under ledelse av fargeklatten Ivar Morten Normark. Til tross for et nedrykk i 2005 var støtten til klubben såpass stort at regionen og sponsorer stod bak et nytt opprykk og stabilisering i Tippeligaen. Sesongen 2007 ble på mange måter historisk, først og fremst på grunn av at AaFK holdt seg i Tippeligaen for første gang i historien, under ledelse av Per Joar Hansen. === Mot toppen av norsk fotball === I 2009 slo AaFK Odd Grenland 1-0 i semifinalen i cupen og kom for første gang til Cupfinalen på Ullevaal, under ledelse av Kjetil Rekdal. I finalen endte det 1-1 etter ordinær tid mot erkerivalen Molde. Etter 2-2 i ekstraomgangene, avgjorde Amund Skiri det hele til Aalesunds fordel i den påfølgende straffesparkkonkurransen. Dette var den første cupfinalen som ble avgjort på straffespark. Året etter kom Aalesunds FK på 4.-plass i Tippeligaen, som er lagets beste prestasjon så langt. Laget deltok også på europeisk nivå, i kvalifiseringen til Europaligaen, for første gang i sesongen 2010/11. Samme år ble også Jonathan Parr den første AaFK-spiller som har spilt landskamp for Norge siden Ingvald Frøysa i 1927 ved å spille hele kampen mot Montenegro den 29. mai 2010. I 2011 kom AaFK igjen til cupfinalen på Ullevaal stadion. De møtte der SK Brann og vant sitt andre Norgesmesterskap med 2-1 etter to mål av Michael Barrantes. I Europa kom laget i sesongen 2011/12 til playoff, der man vant 2-1 hjemme, men tapte 6-0 borte, (2-7 sammenlagt), mot nederlandske AZ Alkmaar. Etter seieren i cupfinalen ble AaFK klar for sitt tredje år på rad i europeisk fotball. Aalesund klarte ikke å kvalifisere seg for Europaligaens gruppespill etter tap for kypriotiske APOEL og klarte heller ikke å gjenta sine prestasjoner i NM. I 2013 tangerte klubben sin beste plassering i Eliteserien med fjerdeplass, to poeng bak bronsevinnende FK Haugesund. Etter flere år på nedre halvdel av tabellen rykket Aalesund ned til OBOS-ligaen i 2017. I 2018 endte Aalesund på 3. plass i OBOS-ligaen, hvor de etter å ha vunnet mot Nest Sotra og Sogndal i første og andre playoff-kamp, tapte 2-1 over to kamper mot Stabæk i playoff-finalen. De ble dermed værende i OBOS-ligaen i 2019, som endte med ny poengrekord i divisjonen og retur til Eliteserien. Turen opp i Eliteserien varte dog bare i en sesong, før Aalesund måtte ta turen ned igjen etter en skrekkelig 2020-sesong, som igjen endte med poengrekord, denne gangen i negativt favør. I 2021 endte de på andreplass i OBOS-ligaen bak HamKam, som igjen gjorde de klar for en ny sesong på øverste nivå. I 2022 tapte Aalesund på walkover for Bodø/Glimt i fjerde runde av Norgesmesterskapet i fotball for menn 2021-22, fordi de ikke kunne stille lag til kampen. Kampen var først berammet til søndag 13. mars, men ble etter ønske fra Bodø/Glimt flyttet frem til søndag 6. mars, for å gi Bodø/Glimt en mest ideell oppladning til UEFA Europa Conference League-kampene mot AZ Alkmaar, som gikk 10. og 17. mars. Aalesund slet med coronautbrudd i troppen og var dermed ikke klar til å spille kampen 6. mars. De fikk ingen gehør fra fotballforbundet om å spille på først oppsatt dato, og det hele endte med at Bodø/Glimt fikk seieren på walkover, og avanserte til kvartfinalen. == NM i fotball == Vinner i 1962 mot Kvik (landsdelsserien) Kvartfinale i 1940 mot Skeid Kvartfinale i 1985 mot Faaberg Kvartfinale i 1987 mot Bryne Kvartfinale i 2003 mot Bodø/Glimt Semifinale i 2002 mot Vålerenga Vinner i 2009 mot Molde Vinner i 2011 mot Brann Ute av Norgesmesterskapet i fotball for menn 2021-22 i fjerde runde på walkover for Bodø/Glimt == Europeiske cuper == == Kjente tidligere spillere og trenere == Bobby Gould (trener) Erling «Yttis» Ytterland (tidligere spiller for AaFK, Ham Kam og VIF) Egil Roger «Drillo» Olsen (trener 1989) Ivar Morten Normark (trener 2000–2005) John Arne Riise (tidligere spiller, nå trener for Avaldsnes Idrettslag) Bjørn Helge Riise (tidligere spiller, la opp 2018) Bjarne Kvam Olsen (tidligere spiller for AaFK) Knut Torbjørn Eggen (tidligere spiller og trener for AaFK) Per Joar Hansen (tidligere trener) Jeffrey Aubynn (tidligere spiller) Magnus Kihlberg (tidligere spiller) Karl Oskar Fjørtoft (tidligere spiller, nå trener for Sportsklubben Herd) Bård Wiggen (tidligere trener) Helge Nøstdahl (tidligere spiller) Anders Lindegaard (tidligere spiller, solgt til Manchester United i 2010) Jonathan Parr (tidligere spiller, la opp etter 2021-sesongen) Lars-Kristian Eriksen (tidligere spiller i junioravdelingen, gift med Caroline Berg Eriksen )) Amund Skiri, (tidligere spiller, nå toppspillerutvikler i Aalesund) == Hovedtrenere == == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Aalesunds fotballklubb – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Jan Petter Hagen |

https://no.wikipedia.org/wiki/Afrika

2023-02-04

Afrika

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Afrika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Verdensdeler']

«Det afrikanske kontinent» omdirigeres hit. Se eventuelt Den afrikanske kontinentalplaten Afrika er en verdensdel som strekker seg i alt 8000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suezkanalen i Egypt. Klimaet er tropisk rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. Afrika har flere stater enn noe annet kontinent, med sine 48 kontinentale stater og seks øystater. Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land. Mennesket er etterkommer av tidlige hominider som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er over 200 000 år gamle.

«Det afrikanske kontinent» omdirigeres hit. Se eventuelt Den afrikanske kontinentalplaten Afrika er en verdensdel som strekker seg i alt 8000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suezkanalen i Egypt. Klimaet er tropisk rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. Afrika har flere stater enn noe annet kontinent, med sine 48 kontinentale stater og seks øystater. Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonisere det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele folk og stammer ble splittet mellom to eller flere land, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land. Mennesket er etterkommer av tidlige hominider som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er over 200 000 år gamle. == Etymologi == «Africa» var opprinnelig navnet på en romersk provins som omfattet kontinentets nordlige middelhavskyst. Etter hvert er det blitt navnet på hele kontinentet, inkludert det som i dag gjerne kalles Afrika sør for Sahara. Navnet kom inn i det vestlige vokabular gjennom romerne, som brukte navnet Afrika terra, «landet til afri» (flertall av afer), som beskrivelse av de nordlige delene av kontinentet. Provinsen het Africa, og hovedsetet var Karthago, som tilsvarer dagens Tunisia. Afriene var en stamme, trolig berber, som holdt til i Nord-Afrika, i området rundt Karthago. Opprinnelsen til ordet Afer kan trolig kobles til det fønikiske afar (støv), som også finnes i de fleste andre semittiske språk. Noen andre etymologier som er foreslått, og som er blitt grundig debattert er: Det latinske ordet aprica, som betyr «solfylt» Det greske ordet aphrike, som betyr «uten kulde». Dette ble foreslått av historikeren Leo Africanus (1495–1554), som foreslo at det greske ordet phrike (φρίκη), som betyr «kaldt og grufullt», kombinert med den benektende prefiksen a-, navnga området som et land foruten kulde og redsel.Oldtidens Afrika lå vest for Egypt, mens «Asia» ble brukt som beskrivelse av Anatolia og landene i øst. Opprinnelig hadde Egypt og Levanten en slags mellomposisjon mellom disse to områdene, men da Egypt ble en del av perserriket, kom det under den løse definisjonen av Asia. En absolutt linje mellom de to verdensdelene ble dratt av geografen Klaudios Ptolemaios (85–165), og gjorde Suez og Rødehavet til grense mellom Asia og Afrika. == Geografi == Afrika er separert fra Europa av Middelhavet, det henger sammen med Asia i dets nordøstlige hjørne ved Suezkanalen med en bredde på 130 km. I tillegg blir ofte Sinai-halvøya som hører til Egypt geopolitisk sett regnet til Afrika. Fra det nordligste punktet Ras ben Sakka i Tunisia (37°21′ N) til det sørligste Kapp Agulhas i Sør-Afrika (34°51′15″ S), er det rundt 8000 km. Fra det vestligste punktet Kapp Verde (17°33′22″ V) til Ras Hafun i Somalia (51°27′52″ Ø) er det rundt 7400 km. Kystlinjen er 26 000 km lang, og mangelen på dype innskjæringer av kysten illustreres ved at Europa, som dekker et areal som tilsvarer en tredjedel av Afrika, har en kystlinje på 32 000 km i tillegg til en lang grense mot Asia. Afrikas største land er Algerie og det minste landet er Seychellene, en øygruppe utenfor østkysten av kontinentet. Den minste nasjonen på fastlandet er Gambia. Klimaet i Afrika er tropisk, det vil ifølge Köppens system for klimaklassifikasjon si et ikke-tørt klima hvor alle 12 måneder i året har en middeltemperatur som overstiger 18 °C, og subtropisk (varmt, med høy luftfuktighet og mye regn) lengst i nord og sør. Det høyeste fjellet i Afrika er Kilimanjaro, det ligger i Tanzania, og er 5895 moh., og den største innsjøen er Victoriasjøen som ligger i Uganda, Tanzania og Kenya, og er omtrent 68 800 km². Laveste punkt er Assalsjøen i Djibouti med 155 meter under havet. De lengste elvene i Afrika er Nilen (6 719 km), Kongo (4 700 km), Niger (4 180 km), Zambesi (2 736 km), Oranje (2 200 km), Kasai (2 153 km), Ubangi (1 980 km), Senegal (1,790 km) og Limpopo (1 750 km). == Historie == Ifølge evolusjonsteorien er Afrika menneskehetens vugge på jorden, siden arten menneske stammer fra dette kontinentet. I løpet av midten av det 20. århundre oppdaget antropologer mange fossiler og bevis for at mennesker var til stede kanskje så tidlig som for syv millioner år siden. Fossilrester av flere arter av tidlige apelignende mennesker som er antatt å ha utviklet seg til dagens mennesker, som Australopithecus afarensis (datert til ca. 3,9 til 3 millioner år f.Kr., Paranthropus boisei (ca. 2,3-1,4 millioner år f.Kr.) og Homo ergaster (ca. 600 000-1,9 millioner år f.Kr.) har blitt oppdaget. Ishango-beinet, datert til rundt 25 000 år siden, viser merker som er matematiske symbol. Gjennom menneskehetens oldtid, hadde Afrika (som alle andre kontinenter) ingen nasjonalstater og var i stedet befolket av grupper av jegere og samlere som khoisan. === Tidlige sivilisasjoner og handel === Rundt 3300 f.Kr. åpner de historiske nedtegnelsene i Afrika med oppkomsten av skriveferdigheten i den faraostyrte sivilisasjonen i Egypt som fortsatte, med varierende grad av innflytelse over andre områder, frem til 343 f.Kr. Viktige sivilisasjoner i forskjellige tider omfatter blant annet Kartago, kongedømmet Aksum, de nubiske kongedømmene, rikene til Sahel (Kanem-Bornu, Ghana, Mali og Songhai), Great Zimbabwe og Kongo.Bortsett fra Nildalen, var Sahara-ørkenen en nesten ugjennomtrengelig barriere mellom nord og sør, før introduksjonen av kamelen. Dette seige dyret ble først brakt til Egypt av perserne etter 525 f.Kr., selv om det ikke ble vanlig nok med store flokker i Nord-Afrika til å etablere transsaharisk handel før det 8. århundre. Sahanja–berbere var de første som utnyttet dette, og etter at islam spredte seg, fulgte en stabil handel i verdifulle metall, elfenben, salt og slaver mellom de muslimske statene i Maghreb og de saheliske kongedømmene.Afrika før kolonitiden hadde kanskje så mange som 10 000 forskjellige stater og politiske enheter karakterisert av forskjellige politiske organisasjoner og styre. Disse inkluderte familiegrupper av jegere og samlere som san-folket i det sørlige Afrika, større, mer strukturerte grupper som familieklanene til bantu-språklige mennesker i det sentrale og sørlige Afrika og tungt strukturerte grupper på Afrikas horn, de saheliske kongedømmene og autonome bystater som swahili-folkets handelsbyer langs kysten av det østlige Afrika, hvis handelsnettverk strakte seg så langt som til Kina. I 1482 etablerte portugiserne de første av mange handelsstasjoner langs Guineakysten ved Elmina. De viktigste varene en handlet i var slaver, gull, elfenben og krydder. Den europeiske oppdagelsen av Amerika i 1492 ble fulgt av stor utvikling i slavehandel som før portugisernes tid, hadde vært nesten eksklusivt ført over land og hadde aldri blitt begrenset til ett kontinent.Slaveri begynte å fases ut i Europa og Amerika tidlig i det 19. århundre, noe som førte til en dramatisk endring i økonomien til kyststater som Dahomey og Ashanti. === Utforsking === I midten av det 19. århundre begynte europeiske og særlig britiske utforskere å interessere seg i å utforske hjertet av kontinentet og åpne området for handel, gruvedrift og annen kommersiell utvinning. I tillegg var der et ønske om å konvertere innbyggerne til kristendom. Det sentrale området i Afrika var fremdeles stort sett ukjent for europeerne på denne tiden. David Livingstone utforsket kontinentet mellom 1852 og hans død i 1873, og han ble den første europeer som fikk se Victoriafallene. Et hovedmål for utforskerne var å lokalisere kilden for Nilen. Ekspedisjoner av Burton og Speke (1857–1858) og Speke og Grant (1863) lokaliserte Tanganyikasjøen og Victoriasjøen. Sistnevnte ble til slutt påvist å være Nilens kilde. Med etterfølgende ekspedisjoner av Baker og Stanley, var Afrika godt utforsket på slutten av århundret og dette banet vei for koloniseringen som fulgte. === Kolonialisme og «kappløpet om Afrika» === Sent i det 19. århundre, satte de europeiske kolonimaktene i gang et betydelig «kappløp om Afrika» og okkuperte nesten hele kontinentet, skapte mange koloniale nasjonalstater og etterlot bare to uavhengige nasjoner: Liberia, den fargede amerikanske kolonien, og det ortodokse kristne Abessinia (Etiopia). Denne koloniokkupasjonen fortsatte til etter avslutningen av andre verdenskrig, da alle kolonistatene gradvis skaffet seg uavhengighet. Kolonialisme hadde en destabiliserende effekt på det som hadde vært et antall etniske grupper som fremdeles merkes i afrikansk politikk. Før den europeiske innflytelsen, var ikke nasjonalgrenser til stor bekymring, da afrikanerne vanligvis fulgte praksisen fra andre deler av verden, som Den arabiske halvøy, hvor en gruppes territorium var flytende med dens militære innflytelse og handelsinnflytelsen. Europeernes insistering på å trekke opp grenser rundt territorium for å isolere dem fra andre kolonimakter hadde ofte den effekten at de separerte politiske grupperinger, eller tvang tradisjonelle fiender til å leve side om side uten noen buffersone mellom dem. Selv om Kongo-elven ser ut til å være en naturlig geografisk grense, var der grupper som ellers delte språk, kultur eller andre likheter og som bodde på begge sider. Delingen av landet mellom Belgia og Frankrike langs elven isolerte disse gruppene fra hverandre. De som bodde i saharisk eller sub-saharisk Afrika og handlet på tvers av kontinentet i århundrer, krysset grenser som bare eksisterte på europeiske kart. I nasjoner som hadde betydelige europeiske befolkninger, for eksempel Rhodesia og Sør-Afrika, ble systemer av andregrads borgerskap ofte innført for å gi europeere politisk makt som gikk langt utover deres antall. I fristaten Kongo, som var kong Leopold IIs personlige eiendom, ble den innfødte befolkningen underlagt umenneskelig behandling og nær slavestatus med tvangsarbeid. Men linjene ble ikke alltid trukket på tvers av raser. I Liberia klarte etterkommerne av amerikanske slaver å ha et politisk system i over 100 år som gav eksslaver og innfødte i området omtrent lik lovgivende makt til tross for at tidligere slavene var undertallige i ti til en i den generelle befolkningen. Inspirasjonen for dette systemet var USAs senat som hadde balansert makten til frie og slavestater til tross for den mye større befolkningen i den frie. Europeerne forandret ofte maktbalansen, skapte etniske skiller hvor det tidligere ikke hadde eksistert noen og introdusert en skadelig klassedeling for de innfødte innbyggerne i områdene de kontrollerte. I det som nå er Rwanda og Burundi hadde to etniske grupper, hutuer og tutsier, smeltet til en kultur innen tyske kolonister tok kontroll over regionen i det 19. århundre. De var ikke lenger delt av etnisitet på grunn av ekteskap på tvers av gruppene og sammenblandingen av kulturell praksis hadde over århundrer fjernet synlige kulturelle skillelinjer. Etter at territoriet ble gitt til Belgia etter første verdenskrig, innførte de en politikk av rasekategorisering ettersom rasebasert kategorisering og filosofi var en del av den europeiske kulturen på den tiden. Begrepet hutu henviste opprinnelig til nordøstlige kvegbaserte stammer som hadde migrert inn i regionen senere. Begrepet ble til slutt et begrep for de innfødte beskrev en persons økonomiske klasse. Individer som eide rundt ti eller flere kveg ble regnet som tutsi, og de med færre ble regnet som hutu, uten tanke for opphav. Dette var mer en tommelfingerregel, og en kunne gå fra å være hutu til tutsi og omvendt. Belgierne introduserte et rasesystem. Individene som hadde karakteristikker som europeerne likte, lysere hud, den rette høyden, smale neser osv, ble gitt makt blant de koloniserte folkene. Belgierne besluttet at disse trekkene var mer ideelt Hamitiske, og videre mer ideelt europeiske og tilhørte de folkene som var nærmest tutsi i opphav. De innførte en politikk med å dele ut identifiseringskort basert på denne filosofien. De som var nærmest idealet ble proklamert tutsi og de som var forskjellig fra idealet ble proklamert hutu. === Afrika etter kolonitiden === I dag har Afrika 54 uavhengige land som stort sett har grensene som ble trukket opp under europeisk kolonialisme. Siden kolonitiden har afrikanske stater jevnlig vært rammet av ustabilitet, korrupsjon, voldeligheter og maktkamper. Det store flertallet av afrikanske nasjoner er republikker som opererer under en eller annen form for presidentsystem i styret. Få nasjoner i Afrika har klart å opprettholde demokratiske styresett, og mange har i stedet gått gjennom en serie brutale statskupp og militære diktatur. Et antall afrikanske politiske ledere var militære generaler som var dårlig utdannet og ignorante på styresaker. Stor ustabilitet var derimot resultatet av marginaliseringen av andre etniske grupper under disse lederne. Mange politikere brukte maktposisjonen til å utløse etniske konflikter som hadde blitt forsterket, eller til og med skapt, gjennom kolonistyret. I mange land ble militæret sett på som den eneste gruppen som effektivt kunne opprettholde ro og orden, og det hersket mange nasjoner i Afrika i 1970-årene og tidlig 80-årene. I perioden fra slutten av 1960-årene hadde Afrika mer enn 70 kupp og 13 attentat på presidenter. Konflikter i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, i tillegg til politikken til IMF, spilte også en rolle på ustabiliteten. Da et land ble uavhengig for første gang, ble det ofte forventet at det skulle slutte seg til en av supermaktene. Mange land i Nord-Afrika fikk sovjetisk militærstøtte, mens mange i det sentrale og sørlige Afrika var støttet av USA, Frankrike eller begge. 1970-årene så en eskalering ettersom nye uavhengige Angola og Mosambik sluttet seg til Sovjetunionen og vesten og Sør-Afrika forsøkte å begrense sovjetisk innflytelse. Grensestrider og territorielle disputter var også vanlige, da de europeiske grensene til mange nasjoner ble utfordret gjennom bevæpnede konflikter. == Politikk == Styresmaktens mislykkede politikk og politisk korrupsjon har resultert i mange utstrakte hungersnøder, og betydelige deler av Afrika har fortsatt distribusjonssystemer som ikke er i stand til å levere ut nok mat eller vann slik at befolkningen kan overleve. Det som før kolonialismen hadde vært kilden for 90 % av verdens gull, ble det fattigste kontinentet i verden. Dets tidligere rikdommer kom andre kontinenter til gode. Spredningen av sykdommer herjer også, særlig spredningen av humant immunsviktvirus (HIV) og den tilhørende aids som har blitt en dødelig epidemi på kontinentet. Til tross for tallrike vansker, har der vært tegn til at kontinentet kan ha håp for fremtiden. Demokratiske styresett ser ut til å være i ferd med å spre seg, selv om de fortsatt ikke er flertallet. National Geographic hevder at 13 afrikanske nasjoner kan regnes som virkelig demokratiske. I tillegg har mange nasjoner anerkjent grunnleggende menneskerettigheter for alle borgere, selv om de i praksis ikke alltid blir anerkjent, og har opprettet rimelig uavhengige domstoler. Der er klare tegn til økte nettverk blant de afrikanske organisasjonene og statene. I borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaire), ble et halvt dusin afrikanske naboland involvert fremfor intervensjon fra rike, ikke-afrikanske land (se også den andre krigen i Kongo). Siden konflikten begynte i 1998, har de beregnede tallene for antall omkomne nådd 3,5 millioner. Dette kan spille en lignende rolle som andre verdenskrig for Europa, hvor folkene i nabolandene etter krigen bestemte seg for å integrere sine samfunn på en slik måte at krig mellom dem ble like utenkelig som krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland ville være i dag. Politiske organ som Den afrikanske union gir også håp om større samarbeid og fred mellom kontinentets mange land. Utstrakte brudd på menneskerettighetene foregår fremdeles i flere deler av Afrika, ofte under overoppsyn av staten. De fleste av disse bruddene skjer av politiske årsaker, ofte som et resultat av borgerkrig. Land hvor betydelige menneskerettighetsbrudd har blitt rapportert nylig inkluderer Den demokratiske republikken Kongo, Sierra Leone, Liberia, Sudan og Elfenbenskysten. == Økonomi == Afrika er verdens fattigste bebodde kontinent, hovedsakelig på grunn av kolonialismen og dets resulterende korrupte regjeringer og despotisme. Ifølge FNs utviklingsrapport i 2003, var verdens 25 minst utviklede nasjoner (nr 151 til 175) alle afrikanske.Mens rask vekst i Kina, og nå India, og moderat vekst i Latin-Amerika, har løftet millioner over marginale livsvilkår, har Afrika gått tilbake med hensyn til handel, investeringer og inntekt per innbygger. Denne fattigdomen har utstrakte effekter, inkludert lavere forventet levealder, vold og ustabilitet, faktorer som er sammenbundet med kontinentets fattigdom. Noen områder, særlig Botswana og Sør-Afrika, har opplevd økonomisk suksess, inkludert åpningen av børs. Dette er hovedsakelig på grunn av deres naturressurser da de er verdens ledende produsenter av både gull og diamanter, og delvis på grunn av deres veletablerte lovverk. Sør-Afrika har også adgang til finansiell kapital, tallrike markeder og dyktige arbeidere. Tiår av apartheid etterlot seg både en arv av sosialt skille og raseskille, men også en svært stor og svært dyktig hvit befolkning og en infrastruktur i store deler av landet på linje med den vestlige verden. Andre afrikanske land gjør lignende fremskritt, som Ghana, mens atter andre som f.eks Egypt, har en lengre historie av kommersiell og økonomisk suksess. Nigeria sitter på en av de største oljereservene i verden og er det mest folkerike landet i Afrika med en av de raskest voksende økonomiene i verden. Fra 1995 til 2005 tok økonomisk vekst tak med et gjennomsnitt på 5 % i 2005. Men noen land opplever mye høyere vekst (over 10 %), særlig Angola, Sudan og Ekvatorial-Guinea som alle tre nylig har begynte å utvinne sine petroleumsreserver. Det har blitt påpekt fra blant annet organisasjonen Tax Justice Network at mange afrikanske land har store problemer med å få inn skatteinntekter fra sine økonomier. Organisasjonen hevder at gjennom omfattende bruk av skatteparadiser klarer store multinasjonale selskap å unndra seg beskatning, noe som igjen går ut over disse landenes utvikling. == Matvareproduksjonen i Afrika == Mellom 70 og 80 prosent av befolkningen i Afrika arbeider innen landbruket, som stort sett blir drevet etter tradisjonelle metoder. Småbruk står for 90 prosent av jordbruksproduksjonen i verdensdelen. Det kommersielle landbruket er ikke innstilt på produksjon av mat, men har i stedet konsentrert seg om produktene kakao, kaffe samt bomull. Produksjonsveksten per år ligger på 2 til 2,5 prosent. Dersom en tar hensyn til befolkningsveksten har produksjonen per person av den grunn falt med fem prosent de seneste tyve årene. Nærmere to hundre millioner personer, en tredjedel av befolkningen i Afrika, er underernært. Afrika importerer per 29. august 2008 25 prosent av sitt matvareforbruk. == Demografi == Afrikanerne kan grupperes etter om de lever nord eller sør for Sahara, disse gruppene kalles henholdsvis nordafrikanere og subsahariske afrikanere. Afroasiatisk språklige folkeslag dominerer i Nord-Afrika, mens Afrika sør for Sahara er dominert av et antall befolkninger gruppert etter deres språk, Niger-Kongo i Vest-Afrika, nilosaharisk på det østlige høylandet og khoisan i sør. Bantuspråklige (del av Niger-Kongo familien) tilhører majoriteten i det sørlige, sentrale og østlige fastlandet i Afrika. Men der er også flere nilogrupper i Øst-Afrika og noen få gjenværende opprinnelige khoisan (san eller buskmenn) og pygmefolkeslag i henholdsvis det sørlige og sentrale Afrika. Bantuspråklige afrikanere dominerer også i Gabon og Ekvatorial-Guinea og finnes i deler av det sørlige Kamerun og sørlige Somalia. I Kalahari-ørkenen i det sørlige Afrika, har folkeslag kjent som buskmenn («san» som er nært i slekt med, men forskjellige fra, «hottentotter») lenge vært til stede. San er fysisk forskjellige fra andre afrikanere og er det opprinnelige folkeslaget i det sørlige Afrika. Pygmeer er det opprinnelige folkeslaget i det sentrale Afrika som bodde der før bantumigrasjonen. Folkeslagene i Nord-Afrika består av to hovedgrupper, berbere og arabisk-språklige folkeslag i vest og egyptere i øst. Araberne som ankom i det 7. århundre introduserte arabisk språk og islam til Nord-Afrika. De semittiske fønikerne, de europeiske grekerne, romerne og vandalene slo seg også ned i Nord-Afrika. Berberne utgjør fremdeles majoriteten i Marokko, mens de er en betydelig minoritet i Algerie. De er også til stede i Tunisia og Libya. Tuareg og andre ofte nomadiske folkeslag er de primære innbyggerne i det sahariske indre av Nord-Afrika. Nubierne er en nilosaharisk–språklig gruppe (selv om mange snakker arabisk også) som utviklet en antikk sivilisasjon i Nordøst-Afrika. I løpet av det siste århundret har små, men økonomisk viktige, kolonier av libanesere og oversjøiske kinesere også utviklet seg i de større kystbyene i henholdsvis Vest og Øst-Afrika. Noen etiopiske og eritreiske grupper (som amharer og tigreanere) som snakker semittiske språk og er etterkommere av de antikke sabaene som krysset Rødehavet fra Sør-Arabia (Jemen) for mange århundrer siden. Oromo og somaliere snakker kushittiske språk, men de fleste somaliske klanene kan spores tilbake til arabisk opphav også. Sudan og Mauritania er delt mellom en hovedsakelig arabisert nord og en innfødt afrikansk sør (selv om «araberne» i Sudan har en klart dominerende afrikansk opphav også). Noen områder i Øst-Afrika, særlig øya Zanzibar og den kenyanske øya Lamu, fikk arabiske muslimer og bosettere og handelsmenn fra Sørvest-Asia i middelalderen og i antikken. Fra begynnelsen av det 16. århundre begynte europeere som portugisere og nederlendere å etablere handelsstasjoner og festninger langs kystene av det vestlige og sørlige Afrika. Etter hvert slo et stort antall nederlendere supplert av franske hugenotter og tyskere seg ned i det som i dag er Sør-Afrika. Deres etterkommere, boere og de fargede, er den største gruppen med europeisk opphav i dagens Afrika. På 1800-tallet førte en ny fase av kolonisering et stort antall franske og britiske bosettere til Afrika. Portugiserne slo seg hovedsakelig ned i Angola, men også i Mosambik. Franskmennene slo seg ned i stort antall i Algerie hvor de ble kollektivt kjent som pied-noirer og i mindre skala i andre deler av Nord og Vest-Afrika i tillegg til Madagaskar. Britene slo seg hovedsakelig ned i Sør-Afrika i tillegg til kolonien Rhodesia og i høylandene i det som nå er Kenya. Tyskerne slo seg ned i det som nå er Tanzania og Namibia, og der er fremdeles en befolkning av tyskspråklige hvite namibiere. Mindre antall av europeiske soldater, forretningsfolk og embetsmenn etablerte seg ogsp i administrative sentre som Nairobi og Dakar. Avkoloniseringen i løpet av 1960-årene resulterte ofte i massemigrasjon av bosetter av europeisk opphav ut av Afrika, særlig fra Algerie, Angola, Kenya og Rhodesia (nå Zimbabwe). Men i Sør-Afrika og Namibia har den hvite minoriteten forblitt politisk dominerende etter uavhengigheten fra Europa, og en betydelig befolkning av hvite afrikanere forblir i disse to landene selv etter demokratiet til slutt ble innført på slutten av den kalde krigen. Sør-Afrika har også blitt det foretrukne målet for hvite anglo-zimbabwere og av migranter fra hele det sørlige Afrika. Europeisk kolonisering førte også med seg betydelige grupper av asiater, særlig mennesker fra det indiske subkontinent, til britiske kolonier. Store indiske samfunn finnes i Sør-Afrika, og mindre samfunn er til stede i Kenya, Tanzania og noen andre sørlige og østlige afrikanske land. Det store indiske samfunnet i Uganda ble utvist av diktatoren Idi Amin i 1972, men noen har senere vendt tilbake. Øyene i Indiahavet er også befolket hovedsakelig av mennesker av asiatisk opphav, ofte blandet med afrikanere og europeere. Malagsy-folket på Madagaskar er et malayer-folk, men de som bor langs kysten er generelt blandet med bantu, arabisk, indisk og europeisk opphav. Malayisk og indisk opphav er også viktige komponenter i gruppen av folk kjent i Sør-Afrika som Cape-fargede, mennesker med opphav i to eller flere raser og kontinenter. === Befolkningsutvikling === Tabellene under viser FNs prognose i 2022 for befolkningsutviklingen i Afrika og verden: I FNs statistikk er hele Russland lagt til Europa, mens hele Tyrkia og Kypros er lagt til Asia. Vest-Papua (Indonesia) som er en del av Melanesia er lagt til Asia, mens Hawaii (USA) og Påskeøya (Chile) som er deler av Polynesia er lagt til Amerika. === Største byer === Afrikas største byområder (urban agglomerations), folketall estimert av CIA for 2022: Kairo, Egypt 21 750 000 Kinshasa, Kongo 15 628 000 Lagos, Nigeria 15 388 000 Johannesburg, Sør-Afrika 10 110 000 Luanda, Angola 8 952 000 Dar-es-Salaam, Tanzania 7 405 000 Khartoum, Sudan 6 160 000 Abidjan, Elfenbenskysten 5 516 000 Alexandria, Egypt 5 484 000 == Språk == Etter de fleste overslag inneholder Afrika mer enn tusen språk. Det er fire betydelige språkfamilier som er innfødte i Afrika. De afroasiatiske språkene er en språkfamilie med rundt 240 språk og 285 millioner mennesker i Øst-Afrika, Nord-Afrika, Sahel og Sørvest-Afrika. Den nilosahariske språkfamilien består av mer enn hundre språk som blir snakket av 30 millioner mennesker. Nilo-sahariske språkene blir hovedsakelig snakket i Tsjad, Etiopia, Kenya, Sudan, Uganda og det nordlige Tanzania. Niger-kongo-språkfamilien dekker mye av det subsahariske Afrika og er antagelig den største språkfamilien i verden i antall forskjellige språk. Et betydelig antall av dem er bantuspråk som snakkes i mye av det subsahariske Afrika. Khoisan-språkene består av rundt 50 språk som snakkes i det sørlige Afrika av rundt 120 000 mennesker. Mange av Khoisan-språkene er truede. Khoi og san-folkene er regnet som de opprinnelige innbyggerne av denne delen av Afrika.Med noen få unntak i Øst-Afrika, har nesten alle afrikanske land vedtatt offisielle språk som har sin opprinnelse utenfor kontinentet og som er blitt spredt gjennom kolonialisme eller menneskelig migrasjon. I tallrike land blir engelsk og fransk brukt til offentlig kommunikasjon som styresmakt, handelsstand, utdanning og media. Arabisk, portugisisk, afrikaans og gassisk er andre eksempler på opprinnelig ikke-afrikanske språk som blir brukt av millioner av afrikanere i dag, både i det offentlige og private rom. == Kultur == Afrika har et antall overlappende kulturer. Det mest konvensjonelle skillet er det mellom subsaharisk Afrika og de nordlige landene fra Egypt til Marokko som stort sett assosierer seg med arabisk kultur. I denne sammenligningen regnes nasjonene sør for Sahara å bestå av mange kulturelle områder, eksempelvis den bantu språklige gruppen. Det kan også skilles mellom fransk Afrika og resten av Afrika, eksempelvis de tidligere britiske koloniene i det sørlige og østlige Afrika. En annen kulturell skillelinje er den mellom afrikanere som lever tradisjonell livsstil og de som grunnleggende sett er moderne. Tradisjonalistene er noen ganger inndelt i pastoralister og agrikulturelle. Afrikansk kunst reflekterer forskjelligheten i afrikanske kulturer. Den eldste eksisterende kunsten er 6000 år gamle utskjæringer funnet i Niger. Kheopspyramiden i Egypt var verdens høyeste arkitektoniske bedrift i 4000 år før Eiffeltårnet ble bygd. Det etiopiske komplekset av monolittiske kirker ved Lalibela, hvor St Georges kirke er et eksempel, regnes som en annen ingeniørbragd. === Musikk === Afrikas musikk er en av de mest dynamiske kunstformene. Egypt har lenge vært et kulturelt fokuspunkt i den arabiske verden, mens minnet om rytmene i subsaharisk Afrika, særlig Vest-Afrika, ble overført gjennom den atlantiske slavehandelen til moderne samba, blues, jazz, reggae, rap og rock and roll. Kontinentets moderne musikk inkluderer den svært komplekse korsangen i det sørlige Afrika og danserytmene til soukous, dominert av musikken i Den demokratiske republikken Kongo. En nylig utvikling i det 21. århundre er oppkomsten av afrikansk hiphop. En form fra Senegal er blandet med tradisjonell mbalax. I Sør-Afrika har en form for musikk som house kjent under navnet kwaito utviklet seg, og landet har vært hjemlandet for sin egen form for sørafrikansk jazz en stund, mens afrikaans-musikk er en helt egen form og består hovedsakelig av tradisjonell boere musiek og former for folkemusikk og rock. Innfødte musikk og dansetradisjoner i Afrika opprettholdes av muntlige tradisjoner, og de er forskjellige fra musikk og dansestilene i Nord-Afrika og det sørlige Afrika. Arabisk innflytelse er synlig i musikken og dansen i nord og i det sørlige Afrika er vestlig innflytelse tydelig på grunn av kolonialisme. Mange afrikanske språk er tonespråk hvor toneleie bestemmer betydningen. Dette uttrykkes i afrikanske musiske melodier og rytmer. Mange forskjellige musikkinstrumenter blir brukt som for eksempel trommer, trompet, bjelle, fløyte og lutt. Afrikanske danser er en viktig tilstand av kommunikasjon, og danserne bruker gester, masker, kostymer, kroppsmaling og et antall visuelle gjenstander. De grunnleggende bevegelsene er noen ganger enkle og legger vekt på kun overkroppen eller mageregionen eller føttene. Slike bevegelser er noen ganger komplekse og involverer koordinasjon av forskjellige kroppsdeler. Dansere utfører dansen noen ganger alene eller i små grupper på to eller tre personer. Danser med mange utøvere utføres også med forskjellige formasjoner, som lineære, sirkulære, buktende og så videre. == Religion == Afrikanerne har mange forskjellige religiøse trossystemer, hvor kristendom og islam er de mest utbredte. Rundt 46,3 % av alle afrikanerne er kristne og 40,5 % er muslimer. Rundt 11,8 % av afrikanerne følger opprinnelige afrikanske religioner. Et lite antall afrikanere er hinduer eller har jødisk trostradisjon, slik som beta Israel og lemba-stammene.De innfødte afrikanske religionene har en tendens til å dreie rundt animisme og forfedredyrking. Et vanlig emne i tradisjonell trossystemer var delingen av den spirituelle verden i en «hjelpsom» og en «skadende» del. Hjelpsomme ånder regnes vanligvis å inkludere forfedres ånder som hjelper deres etterkommere og mektige ånder som beskytter hele samfunn fra naturkatastrofer eller angrep fra fiender, mens skadelige ånder inkluderer sjelene til mordofre som ble gravlagt uten de korrekte begravelsesritene og ånder brukt av fiendtlige medium til å skape sykdom blant deres fiender. Mens effekten av disse tidlige formene for dyrking fortsetter å ha grunnleggende innflytelse, har trossystemene utviklet seg ettersom de møter andre religioner. Dannelsen av det gamle riket i Egypt i det tredje milleniet f.Kr. markerte det første kjente komplekse religiøse systemet på kontinentet. En gang på 800-tallet f.Kr. ble Karthago grunnlagt i dagens Tunisia av fønikerne, og ble et betydelig kosmopolitisk senter hvor guddommer fra nabolandene Egypt, Roma og etruskernes bystater ble tilbedt. Den etiopisk-ortodokse kirke og den eritreisk-ortodokse kirke dateres offisielt til det 300-tallet og er dermed en av de først etablerte kristne kirker i verden. I begynnelsen gjorde ortodokse fremskritt i dagens Sudan og andre regioner i nabolaget. Men etter at islam ble spredt, var veksten treg og begrenset til høylandene. Islam gikk inn i Afrika da muslimene erobret Nord-Afrika mellom 640 og 710 og det startet med Egypt. De etablerte Mogadishu, Melinde, Mombasa, Kilwa og Sofala da de fulgte sjøhandelsveiene ned langs kysten på Øst-Afrika og spredte seg gjennom Saharaørkenen inn i det indre av Afrika da religionen fulgte i fotsporene til muslimske handelsmenn. Muslimene var også blant de asiatiske menneskene som senere slo seg ned i det britisk-styrte Afrika. Mange afrikanere ble konvertert til vesteuropeisk form for kristendom i kolonitiden. I de siste tiårene av 1900-tallet, har forskjellige sekter av karismatisk kristendom vokst raskt. Et antall romersk-katolske afrikanske biskoper var til og med nevnt som mulige pavekandidater i 2005. Afrikanske kristne ser ut til å være mer sosialt konservative enn deres trosfeller i store deler av den industrialiserte verden, noe som ganske nylig har ført til spenning innen retninger som anglikanske kirker og metodistkirker. I 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. Ifølge både muslimske og kristne kilder konverterer hvert år 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom. Disse er spredt over hele kontinentet. === Religion i Afrika sør for Sahara i 2010 og fram mot 2050 === En prognose for den religiøse demografien i Afrika sør for Sahara, slik den forventes å være i 2050. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015. Tabellen viser at gruppen muslimer forventes og ha den største fremgangen frem mot 2050 - og de vil forøvrig være den eneste gruppen som øker sin andel på bekostning av de andre. Den kristne gruppen vil imidlertid fremdeles være den største og vil utgjøre godt over halvparten av befolkningen i 2050. Gruppen afrikanske folkereligioner forventes å ha omtrent samme andel som i 2010. Dette er forøvrig den regionen i Pews undersøkelse som forventes ha den største befolkningsøkningen frem mot 2050. == Selvstendige land == Tabellen viser CIAs estimater for 2022. === Afrikas land i alfabetisk rekkefølge === == Bilder == == Se også == Den afrikanske kontinentalplaten Afrikanske flagg Kappløpet om Afrika ECOMOG – vestafrikansk forsvarsallianse == Litteratur == Simensen, Jarle (2009): Afrikas historie Cappelen 5. utgave. ISBN 978-82-02-30785-1 Balsvik, Randi Rønning (2004): Afrika i eit historiografisk perspektiv Det norske samlaget. ISBN 82-521-6355-6 Eriksen, Tore Linné (1945-) (1979). Afrika: en verdensdel i kart, tall og figurer. Uppsala: Nordiska afrikainstitutet. ISBN 9171061576. Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. ISBN 8254002312. == Referanser ==

Afrika

https://no.wikipedia.org/wiki/Atalanta_BC

2023-02-04

Atalanta BC

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergamo', 'Kategori:Fotballag etablert i 1907', 'Kategori:Fotballag i Italia', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Sport i Italia i 1907', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01']

Atalanta Bergamasca Calcio (grunnlagt 1907) er en fotballklubb fra den nord-italienske byen Bergamo i Lombardia.

Atalanta Bergamasca Calcio (grunnlagt 1907) er en fotballklubb fra den nord-italienske byen Bergamo i Lombardia. == Bakgrunn og virke == Det ble stiftet av sveitsiske immigranter og oppkalt etter den greske jaktgudinnen Atalanta. De ble nummer 4 i landets toppdivisjon Serie A i 2017 med Gian Piero Gasperini bak spakene. I 2018-2019 ble det en sterk tredjeplass. Eneste nasjonale seier er seieren i Coppa Italia i 1963. Laget nådde semifinale i den europeiske Cupvinnercupen i 1988 men tapte for belgiske KV Mechelen som vant det året. Laget kvalifiserte seg til sluttspillet i Champions League i sesongen 2019-2020. Dette på tross av at de tapte de tre første kampene i gruppespillet. Ingen lag hadde tidligere klart å gå videre med et slikt utgangspunkt. Klubben rykket ned til Serie B i 2003, 2005 og 2010 men rykket opp igjen til Serie A etter kun en sesong. Laget ble fratatt en del poeng i 2011 og 2012 på grunn av kampfiksing med lagets Cristiano Doni, som så la opp. Deres hjemmebane er Stadio Atleti Azzurri d'Italia , innviet i 1928 og med en kapasitet på 24 642 tilskuere. == Spillerstall == Oppdatert 4. oktober 2022. === Utlånte spillere === == Kjente spillere == Antonio Cabrini (1975–76) Cesare Prandelli (1978–79), (1985-90) Glenn Strömberg (1984–92) Filippo Inzaghi (1996–97) Christian Vieri (1995-96), (2006–07), (2008-09) Alejandro Darío Gómez (2014–21) == Referanser == == Eksterne lenker == (it) Offisielt nettsted (en) Atalanta BC – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

|hjemmebane = Gewiss Stadium

https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Jahren

2023-02-04

Anne Jahren

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1985', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1987', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1989', 'Kategori:Fødsler 20. juni', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Juniorverdensmestere i langrenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere tilknyttet Birkebeinerrennet', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn']

Anne Jahren (født 20. juni 1963 i Bærum) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Bærums Skiklub.

Anne Jahren (født 20. juni 1963 i Bærum) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Bærums Skiklub. == Meritter == === Internasjonalt === Anne Jahren gikk på det norske laget som tok gull på 3 x 5 km stafett i junior-VM 1982 i Murau. Jahren var med på Norges vinnerlag i stafett (4×5 km) i OL 1984 i Sarajevo, og ble verdensmester på 10 km i Oberstdorf 1987. Sølv (stafett) i OL 1988 i Calgary Sølv (stafett) i Seefeld-VM 1985 Bronse (20 km) i Sarajevo-OL 1984 Bronse (stafett) i Lahtis-VM 1989.Hun fikk tredjeplass i verdenscupen sesongen 1984. === Nasjonalt === I 1992 vant hun kvinneklassen i Birkebeinerrennet. Gull i NM langrenn 10 km i 1983, 1985 og 1987. Gull i NM langrenn 5 km 1985 NM i stafett 1987 == Verdenscupseire == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Anne Jahren på Internet Movie Database (de) Anne Jahren – Munzinger Sportsarchiv (en) Anne Jahren – Olympedia (en) Anne Jahren – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Anne Jahren – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Anne Jahren – FIS (langrenn)

Anne Jahren (født 20. juni 1963 i Bærum) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte Bærums Skiklub.

https://no.wikipedia.org/wiki/Angola

2023-02-04

Angola

['Kategori:12°S', 'Kategori:17°Ø', 'Kategori:Angola', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1975', 'Kategori:Tidligere portugisiske kolonier']

Angola er et land som ligger på vestkysten av Afrika. Landet grenser til Namibia, Zambia, Den demokratiske republikken Kongo og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville). Hovedstaden Luanda har om lag 3 millioner innbyggere. Angola har store naturressurser som olje, gass og diamanter, men er likevel et fattig land. Forventet levealder ligger på 53,7 år, og skrivekyndigheten er på 70,6%. Landet ligger på 149.-plass på FNs utviklingsindeks.

Angola er et land som ligger på vestkysten av Afrika. Landet grenser til Namibia, Zambia, Den demokratiske republikken Kongo og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville). Hovedstaden Luanda har om lag 3 millioner innbyggere. Angola har store naturressurser som olje, gass og diamanter, men er likevel et fattig land. Forventet levealder ligger på 53,7 år, og skrivekyndigheten er på 70,6%. Landet ligger på 149.-plass på FNs utviklingsindeks. == Etymologi == Navnet Angola stammer fra det portugisiske koloninavnet Reino de Angola (Kongeriket Angola), og er nevnt i 1571 av Paulo Dias de Novais. Toponymet ble av portugiserne avledet fra tittelen ngola, som ble båret av kongeriket Ndongos regenter. Ndongo var et kongedømme i høylandet mellom elvene Kwanza og Lukala, et område vanligvis tilskrevet Kongeriket Kongos regenter, men var et område som søkte større grad av uavhengighet i løpet av 1500-tallet. == Geografi == Angola grenser til Namibia i sør, Zambia i øst, Den demokratiske republikken Kongo i nordøst og Atlanterhavet i vest. Eksklaven Cabinda grenser også til Republikken Kongo i nord. Angolas hovedstad, Luanda, ligger ved atlanterhavskysten i nordvest i landet. Angolas gjennomsnittstemperatur ved kysten er 16 °C om vinteren og 21 °C om sommeren. == Demografi == Angola har tre etniske hovedgrupper, og alle snakker bantu-språk: Ovimbundu 37 %, mbundu 25 % og bakongo 13 %. Andre grupper er chokwe (eller lunda), ganguela, nhaneca-humbe, ambo, herero og xindunga. I tillegg utgjør mestiçoer, angolanere av blandet europeisk og afrikansk opphav, rundt 2 % med en liten (1 %) befolkning av hvite, hovedsakelig etniske portugisere. Portugiserne utgjør den største ikke-afrikanske befolkningen med minst 30 000, men mange innfødte angolanere kan kreve portugisisk nasjonalitet etter portugisiske lover. I 1975 slo 250 000 cubanske soldater seg ned i Angola for å hjelpe MPLA-styrkene med å kjempe for sin uavhengighet. Disse cubanerne er av europeisk og asiatisk (hovedsakelig kinesisk) opphav, mens andre inkluderte dem som hadde forfedre i Angola. Men i 1989 forlot nesten alle cubanerne landet etter at en fredsavtale mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika ble signert. Portugisisk er både det offisielle og dominerende språket og blir snakket i hjemmene til rundt to tredjedeler av befolkningen, inkludert cubanerne, portugiserne og mestiçoer, og som et andrespråk av mange flere. 40 % av angolanerne snakker bantu-språkene (mest utbredt av disse er ovimbunda, kimbundu og kikongo) som sitt morsmål. Mange utdannede angolanere snakker engelsk som andre- eller tredjespråk. Cubanerne snakker spansk, men nesten ingen av deres etterkommere snakker det. Den store majoriteten av innbyggerne er av bantu-opphav med noe blanding i Kongo-distriktet. I sørøst finnes det forskjellige stammer av buskmenn. De mest kjente av bantu-stammene er ba-kongo (ba-fiot) som hovedsakelig holder til i nord, og abunda (mbunda, ba-bundo) som okkuperer den sentrale delen av landet og tar sitt navn fra ngola-stammen til abunda. En annen av disse stammene, bangala, som lever på den vestre bredden av øvre Kwango, må ikke forveksles med bangala i midten av Kongo. I abunda finnes det betydelig portugisisk blod. Ba-lunda bor i Lunda-distriktet. Langs øvre Kunene og i andre distrikter på platået bor det boere. Boerbefolkningen er på rundt 2000 personer. I kystlandsbyene er majoriteten av de hvite innbyggerne portugisere. Katolisismen er fortsatt den dominerende religionen, selv om et økende antall kirker skaffer seg flere tilhengere, særlig evangelismen. Innfødte religioner er fremdeles nokså viktige i Angola. == Historie == Hovedartikkel: Angolas historie Angola var en portugisisk koloni og senter for den portugisiske slavehandelen til Brasil helt fra 1500-tallet. Rundt 1960 ga de andre europeiske kolonimaktene opp sine kolonier i Afrika, men Portugal nektet fortsatt å gi opp sine. Dette førte til at angolanerne tok til våpen for å frigjøre seg, og i 1975 trakk også Portugal seg ut av sine afrikanske kolonier. Etter dette brøt det ut borgerkrig mellom frigjøringsbevegelsen MPLA som ble støttet av Østblokken, og UNITA som ble støttet av USA og apartheidregimet i Sør-Afrika. Kubanske og sørafrikanske styrker deltok på hver sin side i borgerkrigen. Borgerkrigen resulterte i at om lag fire av Angolas fjorten millioner innbyggere måtte flykte. De første forsøkene på å inngå en fredsavtale ble innledet i 1991. Det ble avholdt et valg i 1992 som MPLA vant, noe som gjorde at UNITA fortsatte borgerkrigen. Andre runde ble ikke gjennomført og krangel om resultatet medførte en oppblussing av borgerkrigen. Resultat av borgerkrigen ble massiv fattigdom, flyktninger og en skakkjørt økonomi. I 1994 ble det igjen forsøkt å inngå en fredsavtale, Lusakaavtalen. FN-styrker ble innsatt for å sikre avtalen, men det ble aldri oppnådd fullstendig fred og i 1998 brøt avtalen fullstendig sammen. UNITAs leder Jonas Savimbi ble drept i februar 2002, og en ny fredsavtale ble påbegynt i april 2002. Avtalen bygger på Lusakaavtalen og har innebåret at en rekke av UNITAs soldater er blitt integrert i Angolas hær. De øvrige soldatene befinner seg i egne leire. Generelt er landet preget av de store ødeleggelsene etter borgerkrigene, og det anslås at cirka 4 millioner av landets 14 millioner innbyggere er interne flyktninger. Landet står derfor overfor et stort gjenoppbyggingsarbeide. Angola er i dag Afrikas nest største oljeprodusent etter Nigeria. Oljen står for om lag nitti prosent av eksportinntektene. 8,3 millioner velgere hadde registrert seg foran valget 5. september 2008, det første valget i fredstid. == Politikk == Den utøvende grenen av styresmakten består av presidenten og rådet av ministere. Den politiske makten er konsentrert i presidentskapet. Ministerrådet som består av alle ministere og viseministere, møtes regelmessig for å diskutere politiske saker. Guvernører i de 18 provinsene er utnevnt av og tjener presidenten. Grunnloven fra 1992 etablerte grovlinjene i styresmaktens struktur og inneholder rettighetene og pliktene til borgerne. Det juridiske systemet er basert på portugisisk og vanlig lov, men er svak og fragmentert, og domstolene opererer bare i 12 av de mer enn 140 kommunene. En høyesterett tjener som appellinstans. En grunnlovsdomstol med dømmende vurdering har aldri blitt lagt ned i grunnloven til tross for statlig autorisering. Den 27 år lange borgerkrigen i Angola herjet landets politiske og sosiale institusjoner. FN anslår at landet har 1,8 millioner internt fordrevne mennesker, mens det generelt aksepterte tallet for krigspåvirkede mennesker er 4 millioner. Dagliglivets forhold i landet og spesifikt Luanda (med en befolkning på 4 millioner) speiler kollapsen av den administrative infrastrukturen i tillegg til mange sosiale institusjoner. Den pågående alvorlige økonomiske situasjonen forhindrer stort sett styresmaktens støtte til sosiale institusjoner. Sykehus er uten medisiner eller grunnleggende utstyr, skoler er uten bøker og offentlig ansatte mangler ofte grunnleggende forsyninger for deres daglige arbeid. Den 31. august 2012 ble det gjennomført valg i Angola. President Jose Eduardo dos Santos, som hadde regjert siden 1979, ble gjenvalgt med mer enn 70 prosent av stemmene. Ved valget i 2017 ble João Lourenco landets nye president. Han har igangsatt en omfattende politisk og økonomisk reformagenda, inkludert diversifiering av økonomien og kamp mot korrupsjon. === Provinser === Angola er delt inn i 18 provinser (provincias) og 158 distrikter (municipios). Provinsene i Angola er: === Utenrikspolitikk === ==== Angola og Norge ==== De diplomatiske forbindelsene mellom Angola og Norge ble opprettet i 1977. Norge har en ambassade i hovedstaden Luanda, ambassadør er Kikkan Marshall Haugen. I tillegg til Angola, dekker ambassaden også Den demokratiske republikken Kongo, Republikken Kongo, Ekvatorial-Guinea, Gabon og São Tomé og Príncipe. Norsk samarbeid med Angola konsentrerer seg til følgende områder: Energi, fiskeri, godt styresett og menneskerettigheter. Norge samarbeider med statlige angolanske institusjoner (innen fiskeri, energi samt petroleum), FN-organisasjoner, nasjonale frivillige organisasjoner og norske organisasjoner. Kirkens Nødhjelp er den største norske organisasjonen med aktiviteter i Angola. Det foregår mye samhandel mellom Angola og Norge, særlig innen oljenæringen. Flere norske selskaper innen oljeindustrien er representert i Angola, og Angola er en av Norges viktigste økonomiske partnere i Afrika. Det er også et nært politisk samarbeid med årlige politiske konsultasjoner og menneskerettighetskonsultasjoner. Angolas utenriksminister Manuel Augosto besøkte Norge i juni 2018 og Norges statsminister Erna Solberg besøkte Angola i desember samme år. == Økonomi == Angolas økonomi har gått gjennom en periode med rask forandring de senere årene og har gått fra forvirringen skapt av et kvart århundre med krig til å bli den raskest voksende økonomien i Afrika og en av de raskeste i verden. Vekst er nesten fullstendig drevet av voksende oljeproduksjon som passerte 1,4 millioner fat per dag sent i 2005. Kontrollen over oljeindustrien ligger i Sonangol-gruppen, et konglomerat som eies av den angolanske staten. Økonomien vokste med 18 % i 2005, veksten er ventet å nå 26 % i 2006 og bli over 10 % i resten av tiåret. Sikkerheten som fredsavtalen i 2002 brakte har ført til fornyet bosetning av fire millioner forflyttede mennesker, noe som har resultert i økning i landbruksproduksjonen i stor skala. Med inntektene fra oljeeksporten har regjeringen satt i gang ambisiøse utviklingsprogram i bygging av veier og for nasjonen annen grunnleggende infrastruktur. Siden borgerkrigen tok slutt i 2002 har Angola opplevd en investeringsboom. Blant disse er mange norske oljeselskaper og selskaper som leverer til oljeindustrien. Blant norske selskaper som opererer i Angola finner man Statoil, Norsk Hydro og Det Norske Veritas. Angola er det landet utenfor Norge hvor Statoil pumper opp mest olje. Angola har en utbredt korrupsjon og ble i 2002 ranket på femdelt 124.-plass i Transparency International Corruption Perception (av i alt 133 land). Norges økonomiske bistand til Angola er på 35,5 millioner kroner (2004). == Kultur == Angolas kizomba som både er en musikktype og dans har de siste årene fått stor utbredelse i verden. Ordet kizomba er kimbundu, et angolansk språk og betyr fest. Den mest berømte angolanske folkesangen er Kumbaya (Vær meg nær, O Gud). Men dens opphav i Angola er omstridt blant lingvister som antar at den oppstod i Gullah, et blandingsspråk fra kysten av Sør-Carolina/Georgia. Dersom dette er korrekt, så må sangen ha blitt eksportert til Angola, mest sannsynlig av amerikanske misjonærer, og så gjenoppdaget der på et senere tidspunkt. === Sport === Angola overrasket suverent med å kvalifisere seg til fotball-VM i Tyskland 2006, men klarte ikke å avansere til 8. dels-finalene. Angola har også gode lag i håndball og basketball. == Oppføring på UNESCO sine liste == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede. M'banza-Kongo – hovedstaden i Kongoriket == Se også == Verdens land Liste over byer i Angola == Referanser == == Litteratur == Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 71. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 73. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Angola – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Angola – galleri av bilder, video eller lyd på Commons === Oversikt === BBC – Angola OECD DEV/AfDB – Country Study: Angola (no) Statistikk og andre data om Angola i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Angola === Styresmakter === Republic of Angola Arkivert 10. mars 2021 hos Wayback Machine. Styresmaktens offisielle portal Angolas nasjonalforsamling offisiell side (på portugisisk) === Nyheter === allAfrica – Angola – Nyhetsoversikt Angola Press – Regjeringskontrollert nyhetsorgan (på portugisisk, fransk og engelsk) Angonoticias Arkivert 26. april 2006 hos Wayback Machine. (på portugisisk) – En populær nyhetskilde i Angola Mangole (på portugisisk) – Nyhetskilde i Angola Jornal de Angola (på portugisisk) – En populær avis i Angola === Annet === Angola Conflict Briefing Artikkelsamling om oljevirksomheten i Angola [1] (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no

Angola er et land som ligger på vestkysten av Afrika. Landet grenser til Namibia, Zambia, Den demokratiske republikken Kongo og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville).

https://no.wikipedia.org/wiki/Algerie

2023-02-04

Algerie

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:28°N', 'Kategori:2°Ø', 'Kategori:Algerie', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1962']

Algerie (utt. /-ʃe¹ri:/), offisielt Den demokratiske folkerepublikk Algerie (fransk: Algérie [alʒeˈʁi]; arabisk: الجزائر; tamazight: Dzayer; offisielt (fransk): République algérienne démocratique et populaire), er et land i Afrika som grenser til Marokko, Vest-Sahara, Mali, Mauritania, Niger, Libya og Tunisia. I utstrekning er Algerie det største landet på det afrikanske kontinentet og strekker seg fra middelhavskysten til langt inn i Sahara. Landet inngår i det området i Nord-Afrika som er nord for Sahara-ørkenen, og vest for Nilen. Dette området går under navnet Maghreb. Algeriske arabere, bedre kjent som algeriere, er hovedbefolkningen i landet. Det er også minoriteter som bor stort sett i de fjerntliggende fjellrike områdene.

Algerie (utt. /-ʃe¹ri:/), offisielt Den demokratiske folkerepublikk Algerie (fransk: Algérie [alʒeˈʁi]; arabisk: الجزائر; tamazight: Dzayer; offisielt (fransk): République algérienne démocratique et populaire), er et land i Afrika som grenser til Marokko, Vest-Sahara, Mali, Mauritania, Niger, Libya og Tunisia. I utstrekning er Algerie det største landet på det afrikanske kontinentet og strekker seg fra middelhavskysten til langt inn i Sahara. Landet inngår i det området i Nord-Afrika som er nord for Sahara-ørkenen, og vest for Nilen. Dette området går under navnet Maghreb. Algeriske arabere, bedre kjent som algeriere, er hovedbefolkningen i landet. Det er også minoriteter som bor stort sett i de fjerntliggende fjellrike områdene. == Geografi == Algerie har tre distinkte landskapstyper: Kyst, fjell og ørken. De fruktbare kystområdene i nord har et typisk middelhavsklima med solrike og varme somre, og kjølige, regnfulle vintre. Kystlinjen er klipperik og har få naturlige havner. Platået Chott og den delen av Atlasfjellene som ligger i Sahara har mer ekstremt kontinentalklima med varme somre og kaldere vintre. Her kan det være frost og snø om vinteren og nettene kan være kalde, mens dagen er forholdsvis varm. Like sør for Atlasfjellene ligger et smalt belte med steppelandskap. Biskra, som ligger her, har en årlig nedbørnormal på 159 mm. I landet sør for Atlasfjellene ligger Sahara med svært tørt klima og stekende varme. Den tørre og varme sciroccovinden fra sør kan i perioder føre saharavarmen nordover. Sahara er praktisk talt helt tørr. Det kan regne nå og da, men mengdene er så små og uregelmessige at det ikke fanges opp i klimastatistikk. I det sørøstlige Algerie stiger fjellet Hoggar opp til nesten 2 700 moh. Algeries miljøproblem omfatter jorderosjon, forurenset avløpsvann, forurensning fra oljeraffineri og mangel på ferskvann. All elektrisitet produseres med fossilt brennstoff. == Historie == De tre nordafrikanske statene Algerie, Tunisia og Marokko tilhører alle et område kalt Maghreb – "landet i vest". Det var det navnet de arabiske erobrerne ga området etter at de hadde lagt under seg den nordvestlige kystregionen omkring år 1050. Før dette hadde Nord-Afrika tilhørt en middelhavssivilisasjon styrt av fønikere og romere. Den eldste kunnskapen om det som i dag er Algerie, kommer fra antikkens Numidia. Det var et samfunn som under ledelse av Masinissa utviklet jordbruk og handel og etablerte en politisk statsform. Både ved kysten og i innlandet ble det grunnlagt byer, og Numidia var en framgangsrik stat fram til Masinissas død i 149 f.Kr. Romerrikets nedgangsperiode rammet også Maghreb, og i 429 e.Kr. kom en germansk folkestamme, vandalene, over Gibraltarstredet og erobret Algerie. I 534 kom nye erobrere, og Maghreb kom under bysantinsk styre, en periode som var preget av mange opprør fra de lokale berberstammene.Den arabiske invasjonen, som på 700-tallet strakk seg helt inn i Spania, la under seg Numidias kystområder men ennå ikke fjellområdere i innlandet. Araberne blandet seg med berberne, og i hele området fikk det arabiske språket og den arabiske kulturen stadig større innflytelse. Kalifen i Kairo sendte på 1000-tallet to arabiske stammer for å knekke opprørske krefter i Maghreb, og hele området lå til slutt under arabisk styre. Mellom 1152 og 1269 erobret almohadene hele landet. Da den siste islamske festningen i Spania falt for kristne styrker i 1492, søkte de spanske maurerne tilflukt i Algerie – den tredje arabiske invasjonen av landet. De kristne i Spania forfulgte de flyktende maurerne og erobret flere festninger og byer. Osmanske styrker kom til unsetning med det resultat at Algerie ble underlagt den osmanske sultanen. Hele Algerie hadde på denne tiden kommet inn under den arabiske og islamske kulturkretsen; bare i noen deler av landet levde isolerte folkestammer, som kabylene og tuaregene, utenfor den nye samfunnsordningen. === Kolonistyre === Da almohadenes dynasti ble oppløst på midten av 1200-tallet, fikk Maghreb-regionen den tredelingen som vi kjenner i dag med statene Marokko, Tunisia og Algerie. Algerie som nasjonalstat, med de geografiske grensene som landet har i dag, kom imidlertid til først under det franske koloniveldet. Den franske erobringen av Algerie begynte i 1830 da mye av kysten ble okkupert. Mot en invasjonsstyrke på cirka 38 000 menn ble det organisert motstand under ledelse av Abd al-Qādir. Han ledet rundt 12 000 menn i kamp mot franskmennene i vestre Algerie i 1832, og mange algirere ser i dag på ham som den symbolske grunleggeren av nasjonen. Under Abd al-Qādirs ledelse ble det bygget en algirsk stat, relativt selvstendig fra Det osmanske riket, som omfattet mesteparten av det vestre og sentrale Algerie. I 1839 erklærte han jihad, hellig krig, mot de vantro inntrengerne, noe som innebar begynnelsen til slutten på Abd al-Qādirs militære framgang. Franskmennene svarte med å sende 100 000 soldater over Middelhavet, og Abd al-Qādir ble i 1847 tvunget til å gi opp motstanden. Et nytt opprør på 1870-tallet, ledet av Abd al-Qādirs sønn, ble også slått ned.På samme måte som de britiske koloniene Kenya og Rhodesia, de portugisiske koloniene Angola og Mosambik, og Sør-Afrika, ble Algerie en nybyggerkoloni. Ingen annen koloni i Afrika fikk så mange europeiske bosettere som Algerie. I 1850 var omkring 130 000 franskmenn bosatt i landet, og ved slutten av 1800-tallet over en halv million. Da hadde Algerie blitt en fransk provins, og nybyggerne fikk rett å velge sine egne representanter til nasjonalforsamlingen i Paris. Den store majoriteten av alle algirere ble Frankrikes undersåtter og ble utsatt for omfattende diskriminering uten noen politiske rettigheter. === Frigjøringskrigen === Avkoloniseringen av Algerie ble det blodigste kapittelet i afrikansk kolonihistorie. På 1950-tallet ble både Marokko og Tunisia selvstendige stater, men Frankrike ville ikke gi slipp på Algerie, som hadde store naturressurser og var tett sammenknyttet med den franske økonomien. Underkuelsen førte til at motstandsbevegelsen 1954 gikk sammen i Front de Libération Nationale (FLN), og begynte å føre geriljakrig for å befri landet. To år senere hadde frigjøringsbevegelsen etablert frigjorte soner som de kunne operere fra. På denne tiden kunne frigjøringsbevegelsen mønstre omkring 15 000 soldater, mens franskmennene hadde satt inn 200 000. På det meste hadde Frankrike en halv million soldater i Algerie, og satte inn alle ressurser på å vinne krigen etter det smertefulle nederlaget i Indokina. Etter at franskmennene satte opp et elektrisk gjerde ved grensen til Tunisia og la ut 900 000 landminer i grenseområdene, hadde FLN vansker med å forsørge troppene. Franskmennene forflyttet til og med mellom en og to millioner algirere fra sine hjem til "konsentrasjonssentre" for å avskjære kontakten mellom sivilbefolkningen og geriljaen. FLN-ledelsen hadde etablert en provisorisk regjering i utlandet, Gouvernement de la république algerienne (GPRA), og begynt å bygge opp en hær.Frankrike fikk imidlertid det militære overtaket og drev geriljaen på retrett. Til tross for den militære framgangen vokste motstanden mot krigen i Frankrike, og i Algerie fikk FLN stadig større oppslutning. Da general Charles de Gaulle ble fransk president i 1958, begynte han å lete etter en måte å komme ut av krigen på. I 1961 gjorde den europeiske minoriteten i Algerie et kuppforsøk støttet av franske generaler, men dette ble slått ned. Forhandlinger om våpenhvile i Sveits begynte i april 1961. De var vanskelige og ble avbrutt flere ganger, men førte til slutt fram til en fredsavtale som ble bekreftet ved en folkeavstemning i Frankrike, der 90,7% av stemmene støttet de Gaulles politikk. Krigen kostet mellom 300 000 og 1,5 millioner algirere livet. 8 000 byer lå i ruiner, store områder lå brente og herjet, og over to millioner mennesker hadde blitt hjemløse. === Selvstendighet === Den 3. juli 1962 ble Algerie selvstendig etter mer enn sju års krig. Ved krigens slutt bodde omkring 800 000 europeere i landet, hvorav fire femdeler flyktet i all hast da den formelle selvstendigheten trådte i kraft. Blant dem var en stor del av landets ingeniører, administratorer og lærere; få algirere hadde fått noen form for høyere utdanning.Nasjonalistbevegelsen ble raskt splittet. Sommeren 1962 ble kløften stadig større mellom eksilregjeringens statsminister Benyousef Ben Khedda og visestatsminister Ahmed Ben Bella. Etter valget til Algeries første nasjonalforsamling i september 1962 ble Ben Bella godkjent som statsminister. I 1963 ble FLN den eneste politiske organisasjonen. Samme år ble Ben Bella valgt til president, men han ble avsatt i et ublodig kupp i juni 1965. Forsvarsministeren, oberst Houari Boumedienne, tok over, og nasjonalforsamlingen ble oppløst. I 1976 ble Boumedienne formelt utnevnt til president etter å ha blitt valgt som den eneste kandidaten. I desember 1978 døde Boumedienne, og hans etterfølgere ble utnevnt på FLN-kongressen i januar 1979. Det ble en kompromisskandidat, valgt etter sterkt påtrykk fra militæret, Benjedid Chadli. Han ble generalsekretær i partiet og valgt til president samme år. Under Boumedienne hadde Algerie framstått som et radikalt, sosialistisk land, men under Chadli slo man inn på en linje med større moderesjon og pragmatisme. Samme år som han ble valgt slapp han flere politiske fanger fri, blant dem den tidligere presidenten Ben Bella.Chadlis politiske liberalisering førte til at ettpartistyret ble opphevet i 1989. Nasjonalforsamlingen som ble valgt i 1987, satte i gang en liberaliseringsprosess som fikk vidtrekkende betydning både innen det politiske og det økonomiske livet. For første gang siden selvstendigheten i 1962 avholdt Algerie i juni 1990 frie lokale og regionale valg med deltagelse av mer enn ett parti. Denne demokratiske utviklingen i Algerie var den mest omfattende i den arabiske verden, og ble nøye fulgt av andre stater i Midtøsten og Nord-Afrika, ikke minst i Algeries naboland Marokko og Tunisia. En av årsakene til den store interessen for det algirske valget var den sterke posisjonen radikale islamske krefter hadde vunnet i det kriserammede algirske samfunnet. 11 partier stilte opp ved lokalvalget i 1990, og Front islamique du salut (FIS), den islamske frigjøringsfronten, tok makten i de fleste kommuner og regioner. FIS fikk 55 % av stemmene og ble største parti i 853 av til sammen 1 500 lokale råd, mens FLN bare oppnådde 32 % av stemmene. === Borgerkrigen === Det første frie valget på nasjonalforsamling skulle ha blitt avholdt i juni 1991, men ble innstilt etter en rekke voldsomme sammenstøt mellom politi og FIS-tilhengere. President Chadli satte inn hæren for å gjenopprette lov og orden, innførte unntakstilstand og utsatte valget til desember. I valgets første omgang vant FIS en klar seier foran Front des forces socialistes (FFS) og FLN; FIS fikk 188 plasser i den 450 plasser store nasjonalforsamlingen mot bare 16 for FLN og 26 for FFS. Til sammen 49 partier deltok i valget, som var todelt, og før den andre omgangen, i januar 1992, var utgangspunktet at FIS bare trengte 28 mandater til for å få majoritet. Utsiktene til et Algerie styrt som et teokrati av fundamentalistiske muslimer, og deres plan om å innføre islamsk lovgivning, fikk hæren og FLNs indre kjerne til å gripe inn før den andre valgomgangen. I januar 1992 kungjorde president Chadli, etter press fra forsvarets ledelse, at han gikk av. Deretter gikk regjeringen, og grunnloven ble opphevet. Nasjonalforsamlingen hadde allerede blitt oppløst. Et sikkerhetsråd ble satt til å styre landet, og dette rådet avlyste den andre valgomgangen og satte inn et råd å styre landet, ledet av Mohammad Boudiaf. I juni 1992 ble han myrdet, og ble etterfulgt av Ali Kafi som leder for rådet. 1994 ble forsvarsministern, general Liamine Zeroual, utnevnt til ny president. Samme år satte militærrådet inn et nasjonalt overgangsråd som skulle fungere som nasjonalforsamling; det ble imidlertid boikottet av de største partiene, inklusive FIS og FLN.FIS var i utgangspunktet et ikke-voldelig parti, men det fikk støtte fra en rekke ulike grupperinger, blant annet militante islamske organisasjoner. Flere slike grupper sto på 1990-tallet for voldshandlinger som kan ha krevd så mange som 100 000 menneskeliv. Voldsaksjonene fra islamistiske grupper var spesielt utbredte på midten av 1990-tallet og avtok mot slutten av årtiet og etter sekelskiftet. Flere væpnede grupperinger sto bak voldskampanjen som først ble rettet mot utenlandske borgere, algirske intellektuelle og offentlige tjenestemenn, og etterhvert i tiltagande grad også mot andre borgere. Men også statens maktapparat – framfor alt sikkerhetsstyrkene – ble anklaget for voldshandlinger. Blant annet skal de ha vært ansvarlige for forsvinningen av et betydelig antall mennesker. Fremvoksten av den væpnede islamistiske motstanden mot Algeries sekulære regime kan spores tilbake til den militære tradisjonen fra frigjøringskrigen på 1950-tallet. De første, små gruppene så dagens lys tidlig på 1980-tallet, men det var først etter islamistenes valgseier i 1990 og det innstilte parlamentsvalget året etter at den væpnede opposisjonen vokste fram. Til å begynne med manifesterte motstanden mot regjeringen seg i omfattende demonstrasjoner i storbyene. Regjeringens overgrep mot FIS og andre islamske grupper begynte på alvor med arrestasjoner av en rekke sentrale FIS-ledere i januar–mars 1991 – deriblant valgte ordførere og medlemmer av parlamentet – samt omkring ti tusen partimedlemmer. Partiet ble forbudt den 3. mars 1991. Myndighetene førte en politikk som også på andre områder begrenset borgerrettighetene, blant annet i form av innskrenket presse- og organisasjonsfrihet.General Zeroual forsøkte en noe mer forsonende politikk da han tok over etter Kafi i 1994, men han beholdt som forsvarsminister kontrollen over de væpnede styrkene, og makten ble konsentrert hos en liten gruppe militære ledere. Zerouals politiske linje – militær opptrapping av konflikten kombinert med forsøk på dialog – førte til en rask opptrapping av voldshandlingene, også fra regjeringens side. Mens de islamistiske gruppene opererte i små grupper og angrep enkeltpersoner, små grupper og byer, grep myndighetene til omfattende operasjoner, også gjennom bruk av bombefly. I juli 1995 ga Zeroual opp forsøkene på dialog, og voldshandlingene fortsatte. Terroren fra den islamske militsen ble rettet såvel mot sivile som mot det offentlige maktapparatet, og voldsutøverne ble beryktet for sin brutalitet.Ved presidentvalget i november 1995 ble Zeroual gjenvalgt mot to motkandidater, med 64,5 % av stemmene. Et år senere ble en ny grunnlov vedtatt gjennom folkeavstemning; islam ble statsreligion, men ingen partier fikk bygge på en religiøs plattform. Til parlamentsvalget i juni 1997 stilte kandidater fra til sammen 39 partier opp, i tillegg til noen uavhengige. President Zerouals nye parti Rassemblement national pour la démocratie (RND) fikk 38,1 % av stemmene, mens det islamistiske Mouvement de la société pour la paix (MSP) og det tidligere regjeringspartiet FLN fikk henholdsvis 16,7 % og 16,1 %. De tre, som til sammen fikk 287 av 380 direkte valgte medlemmer av parlamentet, dannet sammen regjering. FIS var ifølge loven forbudt og kunne ikke delta i valget. Etter at Zeroual gikk av i september 1998 og de øvrige seks kandidatene boikottet presidentvalget i april 1999, ble den tidligere utenriksministeren Abdelaziz Bouteflika valgt med 73,8 % av stemmene. Bouteflika holdt i september 1999 en folkeavstemning der 98,6 % støttet presidentens freds- og forsoningsplan blant annet gjennom amnesti. Algerie holdt i 2002 valg til en ny nasjonalforsamling, med et resultat som sikret FLN majoritet alene. 23 partier deltok i valget, og 129 uavhengige lister stilte også opp.Flere væpnede islamistiske grupperinger vokste fram fra tidlig 1990-tall; de to viktigste var Groupe islamique armé (GIA), som bestod av flere mindre grupper, samt den væpnede grenen av FIS, Armée islamique du salut (AIS). I oktober 1997 erklærte AIS våpenhvile, og volden avtok noe. Omkring 5000 fanger ble sluppet fri i et amnesti, deriblant islamistiske geriljasoldater. En utbrytergruppe fra GIA, Groupe salafiste pour la prédiction et le combat (GSPC), ble grunnlagt i 1998 og nektet å legge ned våpnene. GSPC rettet sine angrep i all vesentlighet mot sikkerhetsstyrkene. I 2000 overga mange geriljasoldater seg til myndighetene mot løfte om amnesti, men volden fortsatte, både fra geriljaen og fra myndighetene. Borgerkrigen krevde minst 100 000 menneskeliv, et tall myndighetene innrømte i 1999. Andre setter tallet så høyt som 150 000. I årene 2000–2001 ble medlemmer av GSPC tatt i Tyskland, Frankrike, Italia og Spania – celler mistenkte for å tilhøre det internasjonale terrornettverket rundt al-Qaida. Etterforskning i Italia tydet på at organisasjonen, med medlemmer også fra Tunisia og Marokko, bistod al-Qaida i planleggingen av terroraksjoner i Europa på deres vegne. Flere av soldatene i GIA og GSPC har bakgrunn fra kamper mot Sovjetunionen i Afghanistan sammen med Taliban og al-Qaida. Fra dannelsen av GIA i 1993 rettet gruppen flere terrorangrep mot franske mål i Algerie og Frankrike. === Uro i Kabylia === Parallelt med den politisk-religiøse konflikten har Algerie også en etnisk konflikt mellom berberbefolkningen og den arabiske majoriteten, spesielt knyttet til berbernes kjerneområde, Kabylia. Berberne, som utgjør omkring en tredjedel av Algeries befolkning og er områdets urbefolkning, fikk i 2002 gjennomslag for sitt fremste krav da deres språk tamazight ble anerkjent som offisielt og likestilt med arabisk. De har også stilt krav om, og blitt lovet, økt innsats for sosial og økonomisk utvikling i Kabylia. Også i denne delen av landet har militante grupper vært aktive, og i 2001 var det omfattende opprør i flere deler av regionen. De sosiale spenningene i Algerie ble ytterligere forsterket av den økonomiske situasjonen, med høy arbeidsløshet, spesielt blant ungdom. == Demografi == En betydelig andel av innbyggerne i Algerie er av berbisk opphav. Det finnes ingen offisielle tall på antallet da landets lover forbyr folketelling basert på etniske, religiøse eller språklige kriterier. Gjennomsnittsalderen er 22,5 år (2002), mens middellevealderen er 70,5 år (2003). Innbyggerne snakker arabisk, berbisk og fransk. 30 % av den voksne befolkningen er analfabeter. (2003) Sunni-islam er landets offisielle religion, med oppslutning fra 99 % av innbyggerne; de øvrige er kristne og jøder. == Politikk == === Administrativ inndeling === Algerie er inndelt i 48 provinser (wilayah). Alle provinsene har samme navn som sine administrasjonssentra; som regel er dette provinsens største by. Provinsene er igjen delt inn i 553 distrikter (daïra) og 1541 kommuner (baladiyah). === Menneskerettigheter === Algerie har fengselsstraff inntil to år for homofili. == Næringsliv == Petroleumsindustrien er den viktigste næringsveien i Algerie og står for 30 % av bruttonasjonalproduktet og mer enn 95 % av eksportinntektene. Landet har verdens fjortende største reserver av olje. Algerie har også verdens åttende største naturgass-reserver og er verdens fjerde største eksportør av naturgass. Andre naturressurser er jernmalm, fosfat, uran, bly og sink. Regjeringen prøver å få investeringer i andre bransjer, men utenlandske investeringer er relativt lave. Terrortrusselen og angrepet i 2013 på In-Amenas-anlegget hvor Statoil (nå Equinor) var operatør, var et tilbakeslag for den uttalte politikken med å tiltrekke utenlandske investorer. == Oppføring på UNESCO sine lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede. Al Qal'a i Beni Hammad – ruinby fra Hammadid-kulturen Djémila – romersk byruin Algers kasbah – gammelt bysentrum M'Zab-dalen – bevart isolert bysamfunn Tassili n'Ajjer – bergkunst og biosfærereservat Timgad – romersk byruin Tipasa – fønikisk og romersk byruinMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2008 – Ahellil i Gourara-regionen (Polyfon musikk, poesi, dans og sanger) 2012 – Riter og håndverk knyttet til bryllupstradisjonen i Tlemcen. 2013 – Den årlige pilgimsvandringen til Sidi Abd el-Qader Ben Mohammeds mausoleum. 2013 – Imsad-musikk knyttet til tuaregene. (Sammen med Mali og Niger). 2014 – Sebiba-ritualer og -seremonier i Djanet-oasen. 2015 – Pilegrimsreisen til Sbuâ og mausoleet til Sidi El Hadj Belkacem. 2020 – Produksjon og bruk av couscous (sammen med Mauritania, Marokko og Tunisia) 2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis == Se også == Liste over byer i Algerie == Referanser == == Litteratur == Hélène Cixous: Blendverk : opphavlege scenar. Gyldendal, 2006 (erindringsroman fra kolonioppvekst) Assia Djebar: Kjærlighet, fantasia : roman. Emilia, 2003 Khalida Messaoudi: En oppreist kvinne fra Algerie. Pax, 1998 (politisk biografi om feminist) Cathrine Løchstøer: Algerie : ved demokratiets grense. Aschehoug, 1995 Ryszard Kapuscinski: «Algerie tildekker sitt ansikt» I: Fotballkrigen. Aschehoug, 1992 Henri Lhote: Bergkunsten i Sahara : oppdaginga av ein 8000 år gammal kultur. Samlaget, 1959 Kateb Yacine: Nedjma. Pax, 1998 (roman fra 1956) norart 12 artikler om Algeries historie og politikk Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 8. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 30. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == (ar) Offisielt nettsted (en) Algeria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) الجزائر / Algérie – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no(no) Statistikk og andre data om Algerie i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Algerie

),algerisk (utt. ),på riksmål også algirer, algirsk

https://no.wikipedia.org/wiki/Astrid_Lindgren

2023-02-04

Astrid Lindgren

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Astrid Lindgren', 'Kategori:Dødsfall 28. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Fødsler 14. november', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medlemmer av Samfundet De Nio', 'Kategori:Mottakere av Litteris et Artibus', 'Kategori:Personer fra Vimmerby kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske barnebokforfattere', 'Kategori:Svenske forfattere', 'Kategori:Svenske forfattere av erindringsbøker']

Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson; 14. november 1907, død 28. januar 2002) var en svensk forfatter.

Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson; 14. november 1907, død 28. januar 2002) var en svensk forfatter. == Livsløp og familieliv == Astrid Lindgren vokste opp på prestegården Näs i Vimmerby i Småland, som foreldrene, Samuel August Ericsson (1875–1969) og Hanna Jonsson Ericsson (1879–1961), forpaktet. Astrid utga i 1975 boken Samuel August från Sevedstorp och Hanna i Hult der hun beskriver foreldrenes store kjærlighet til hverandre, og det kjærlige og trygge hjemmet de skapte for sine barn.Astrid Lindgren var deres andre barn, i en søskenflokk på fire. Den eldste i flokken var broren Gunnar (1906–1974), og de to yngste var søstrene Stina (1911–2002, gift Hergin) og Ingegerd (1916–1997, gift Lindström). Astrid skulle senere basere bøkene om Barna i Bakkebygrenda på søskenflokkens barndom. Også Astrids tre søsken var dyktige til å skrive og livnærte seg som skribenter i voksen alder.Hun tok realskoleeksamen i 1923. Karakterkortet viste at hennes beste fag var svensk, og det var allment kjent i bygda at Astrid kunne skrive. Året etter fikk hun tilbud om en stilling i lokalavisen Wimmerby Tidning. Arbeidet gikk ut på å lese korrektur samt å skrive notiser og korte reportasjer.Da hun var 18 år ble hun gravid. Faren til barnet, Reinhold Blomberg, som var sjefredaktør i avisen, ville skille seg og gifte seg med henne. Hun avslo og flyttet til Stockholm. Sønnen med navnet Lars («Lasse») ble født 4. desember 1926 på Rigshospitalet i København. Han døde i 1986. Hun hadde fått hjelp av en advokat til å ordne formalitetene, og dette var det eneste sykehuset i Skandinavia som tok imot fødende uten å gi opplysninger til offentlige instanser, og hvor hun således slapp å oppgi barnefarens navn. Han bodde i fosterhjem der de første årene før hun hentet ham hjem til Stockholm i 1929, etter at hans fostermor var blitt syk. I mellomtiden sparte hun sin beskjedne kontordamelønn og besøkte ham så ofte hun kunne. I begynnelsen bodde de sammen på rommet hun leide, og siden det ikke fantes barnehager eller dagmammaer var det hybelvertinnen som passet ham på dagtid. Våren etter ble han plassert hos foreldrene hjemme på Näs. I Stockholm tok hun sekretærutdannelse, fikk arbeid som kontorist og stenograf og bodde der resten av sitt liv.I 1928 begynte hun som sekretær i Motormännens Riksförbund og møtte her sin tilkommende ektemann, Sture Lindgren (1898–1952), som var forbundets kontorsjef. De giftet seg i april 1931, og hun tok hans etternavn. De flyttet inn i toroms leilighet i Vulcanusgatan, og de hentet Lars tilbake til Stockholm. De fikk datteren Karin den 21. mai 1934. Lindgren sluttet da å arbeide ute og var hjemme med barna frem til 1937. I 1941 flyttet familien til en leilighet i Dalagatan 46 i Vasastaden, hvor de hadde utsikt over Vasaparken. Hun bodde resten av sitt liv i denne treromsleiligheten. Karin giftet seg i 1958 med Carl-Olof og har etternavnet Nyman. Sønnen Lars var da allerede gift, og Lindgren måtte venne seg til å leve alene. Parallelt med sitt forfatterskap arbeidet hun fra hun var 40 år og 25 år fremover i tid som forlagsredaktør for barnebøker i forlaget Rabén & Sjögren som også ga ut hennes egne bøker. == Forfatterskapet == Lindgren beskrev sin far, Samuel August, som en stor forteller som ned til de minste detaljer klarte å levendegjøre mennesker, miljø og situasjoner i det smålandske landskapet. Han var svært viktig for henne, og flere av hans historier finner en igjen i hennes bøker. Hun forfattet et portrett av foreldrene i Samuel August fra Sevedstorp og Hanna Hult, som utkom i 1976. Fra hun var fem år leste hun selv. Mye av hennes forfatterskap er preget av hennes oppvekst i Småland på begynnelsen av 1900-tallet. Det var derfra hun hentet naturen og miljøet til de fleste bøkene sine. Da hun var 13 år fikk hun publisert en stil i lokalavisen hun senere fikk jobb i. I 1930-årene skrev hun to fortellinger for magasinet Landsbygdens jul, og hver kveld fortalte hun eventyr for barna sine. Selve forfatterskapet begynte med historien om Pippi Langstrømpe og varte helt til den siste boka om Ronja Røverdatter, som utkom da Lindgren var 74 år gammel. Historiene om Pippi Langstrømpe begynte vinteren 1941, da Karin, sju år, lå syk med lungebetennelse og ba sin mor fortelle en historie om Pippi Langstrømpe, et navn hun fant på der og da. Det var først tre år senere at Lindgren skrev ned historiene, påtenkt som en fødselsdagspresang til Karins tiårsdag. I 1944 utkom hennes første bok, Britt-Mari lättar sitt hjärte, som hun fikk andreplass i en barnebokkonkurranse for. Året etter vant hun med et manuskript om Pippi Langstrømpe, som tidligere, i en annen versjon, var blitt refusert av et forlag. Da Lindgren debuterte som forfatter, var hun inne i en periode med sykdom, engstelse og bekymring for familien. Spesielt høsten 1944 hadde vært svært byrdefull. Hun har skrevet både idylliske fortellinger, detektivfortellinger og bøker om ensomme barn, for barn. I tillegg har Lindgren skrevet essays og bøker for voksne, bildebøker, sangtekster og film- og teatermanus. Om lag 40 filmer er basert på hennes bøker. === Oversettelser === Bøkene til Astrid Lindgren er solgt i over 100 millioner eksemplarer på verdensbasis, og de er blitt oversatt til nærmere 90 språk i 100 land. Pippi Langstrømpe var den første av Lindgrens bøker som ble oversatt til tysk. Da hadde den allerede blitt refusert av fem tyske forlag før det nystartede forlaget Friedrich Oetinger Verlag i 1949 våget seg på å utgi boken. Lindgren fortsatte å utgi på dette forlaget. Den franske oversettelsen av Pippi kom i 1951 og var strengt sensurert for det som ble ansett å være anarkisme og provokasjoner. Den usensurerte versjonen av Pippi Langstrømpe kom på fransk i 1995. == Politisk engasjement == Astrid Lindgren var meget politisk engasjert, og de siste 30 årene av sitt liv ytret hun seg ofte i samfunnsdebattene.I forbindelse med at Lindgren ble tildelt de tyske bokhandlernes fredspris i 1978 skrev hun talen Aldri vold!. Etter å ha lest den ville ikke arrangørene at hun skulle fremføre talen, siden hun i denne sammenliknet vold i hjemmet med vold i verden, noe de mente ville opprøre det tyske publikumet. Lindgren selv mente at dersom man ga prisen til en barnebokforfatter måtte en regne med at hun kom til å ta utgangspunkt i barnerommet, og om hun ikke fikk holde talen ville hun unnlate å komme.Hun engasjerte seg mot svensk medlemskap i EU, hun forsvarte husdyr og engasjerte seg i miljøverndebatten. Hennes eventyr «Pomperipossa i Monismanien», som ble trykt i avisen «Expressen», innledet et skatteopprør i Sverige, noe som sies direkte eller indirekte ledet til regjeringen Palmes fall valghøsten 1976. Det var sosialdemokratenes første tap av regjeringsmakt på 44 år. Eventyret skrev hun etter hun hadde oppdaget at hun hadde betalt 102 % i skatt. Finansminister Gunnar Sträng svarte at forfatteren hadde regnet feil. «Det var oförsiktigt. Astrid bara stal hans replik: berätta sagor hade Gunnar Sträng alltid varit duktig på, men räkna hade han inte lärt sig, det vore bättre att de bytte jobb.».Sammen med veterinæren Kristina Forslund arbeidet Lindgren i 1980-årene for en ny dyrevernlov. Deres artikler er samlet i boka Kua mi vil ha det gøy. På Lindgrens 80-årsdag i 1987 sa daværende statsminister Ingvar Carlsson at det skulle innføres en ny lov, som ofte omtales som Lex Lindgren. I ettertid synes hun at loven ikke var god nok og omtalte loven som «fisig».Før folkeavstemningen i 1980 tok Lindgren en klar stilling mot kjernekraft. == Begravelsen == Astrid Lindgren døde 28. januar 2002, etter et kort tids sykeleie på grunn av en virusinfeksjon. Hun døde i leiligheten sin. Lindgren hadde allerede i 1988 avtalt med en kvinnelig prest at hun skulle forrette i begravelsen hennes. Hun ble begravet på kvinnedagen 8. mars 2002 fra Storkyrkan i Stockholm. == Priser i Astrid Lindgrens navn == Astrid Lindgren-prisen ble stiftet i 1967 av bokforlaget Rabén & Sjögren i den hensikt å belønne svenske forfattere i barnebokgenren. Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren ble opprettet i 2002 av den svenske regjeringen. Prisen deles ut til barnebokforfattere, illustratører eller organisasjoner som fremmer barn og unges lesing og rettigheter i Astrid Lindgrens ånd. Samfundet De Nios Astrid Lindgren-pris ble innstiftet av Samfunnet De Nio i forbindelse med Astrid Lindgrens 90-årsdag i 1997. Prisen ble delt ut til forfattere av barne- og ungdomsbøker og forskere innen dette området. Emil-prisen ble innstiftet av Smålands akademi til ære for Astrid Lindgren og deles ut årlig fra 1995 «för barnkulturella insatser i Astrid Lindgrens anda». == Oppkalt etter Astrid Lindgren == «Astrid Lindgrens skola», Vimmerby «Astrid Lindgrens gata», Vimmerby, Norrtälje og Ystad «Astrid Lindgrens Terrass», i Vasaparken i Stockholm «Astrid Lindgrens Barnsjukhus», Solna «Astrid Lindgrens berg» , Hansta naturreservat (1989) Asteroide nr. 3204 De svenske forskningssatellittene «Astrid 1» (1995) og «Astrid 2» (1998) Astrid Lindgren-skolene (Die Astrid-Lindgren-Schulen) i Tyskland, kalt AL-Schule, over 100 stykker == Priser == Lindgren fikk et stort antall svenske og internasjonale litterære utmerkelser, og hun ble æresdoktor ved Linköpings universitet i 2000. 1950: Nils Holgersson-plaketten for Nils Karlsson Pyssling 1958: H.C. Andersen-medaljen 1963: Innvalgt i Samfundet de Nio 1964: Tidningen VIs litteraturpris 1970: Expressens Heffaklump 1970: Guldskeppet 1971: Svenska Akademiens store gullmedalje 1975: Litteris et Artibus 1978: Tyske bokhandleres fredspris 1987: Tolstojmedaljen 1990: Frödingstipendiet 1994: Right Livelihood Award 1994: Albert Engström-prisen 1997: Årets svenske == Bibliografi == 2000: Pippi Langstrømpe i Humlegården (billedbok) 1994: Juleferie er et godt påfunn, sa Marikken (barne- og ungdomsbok) 1993: Da Lisabet stakk en ert i nesen (barne- og ungdomsbok) 1990: Ida og Emil fra Lønneberget (barne- og ungdomsbok) 1990: Jovisst er Lotta en glad unge (billedbok) 1990: Sjørøverne på Saltkråkan (billedbok) 1988: Jeg vil ikke gå og legge meg! (billedbok) 1987: Skinn Skerping (billedbok) 1984: Spiller min lind, synger min nattergal (billedbok) 1983: Se, Marikken, det snør! (billedbok) 1981: Ronja Røverdatter (barne- og ungdomsbok) 1980: Jeg vil også gå på skolen (billedbok) 1979: Jeg vil også ha et søsken! (bildebok) 1979: Pippi Langstrømpe har juletrefest (barne- og ungdomsbok) 1977: Jovisst kan Lotta nesten allting! (billedbok) 1976: Marikken och Junibakkens Pims (barne- og ungdomsbok) 1976: Tilbake til Bakkebygrenda (barne- og ungdomsbok) 1976: Samuel August fra Sevedstorp og Hanna i Hult (biografi om foreldrene) 1974: Allerkjæreste søster (billedbok) 1974: Barnas Dag i Bakkebygrenda (billedbok) 1973: Brødrene Løvehjerte (barne- og ungdomsbok) 1971: Jovisst kan Lotta sykle (billedbok) 1970: Emil i Lønneberget gir seg ikke (barne- og ungdomsbok) 1968: Karlsson på taket spøker igjen (barne- og ungdomsbok) 1967: Vår i Bakkebygrenda (billedbok) 1966: Nye sprell av Emil i Lønneberget (barne- og ungdomsbok) 1964: Vi på Saltkråkan (barne- og ungdomsbok) 1964: Lotta fra Bråkmakergata (barne- og ungdomsbok) 1963: Emil i Lønneberget (barne- og ungdomsbok) 1962: Karlsson på taket flyr igjen (barne- og ungdomsbok) 1961: Jul i stallen (billedbok) 1961: Lilibet sirkusbarn (billedbok) 1960: Marikken (barne- og ungdomsbok) 1959: Sunnaneng (barne- og ungdomsbok) 1958: Barna fra Bråkmakergata (barne- og ungdomsbok) 1957: Per Pusling flytter inn (billedbok) 1957: Rasmus, Pontus og Trille (barne- og ungdomsbok) 1956: Rasmus på loffen (barne- og ungdomsbok) 1955: Lillebror og Karlsson på taket (barne- og ungdomsbok) 1955: Kati i Paris (barne- og ungdomsbok) 1954: Mio, min Mio (barne- og ungdomsbok) 1954: Kati i Italia (barne- og ungdomsbok) 1953: Mesterdetektiven Blomkvist og lille Rasmus (barne- og ungdomsbok) 1953: Kati i Amerika (barne- og ungdomsbok) 1952: Ingen steder som Bakkebygrenda (barne- og ungdomsbok) 1951: Mesterdetektiven Blomkvist lever farlig (barne- og ungdomsbok) 1950: Kajsa Krabat (barne- og ungdomsbok) 1949: Per Pusling (barne- og ungdomsbok) 1949: Mye moro i Bakkebygrenda (barne- og ungdomsbok) 1948: Pippi Langstrømpe går til sjøs (barne- og ungdomsbok) 1948: Alle vi barna i Bakkebygrenda (barne- og ungdomsbok) 1947: Pippi Langstrømpe går ombord (barne- og ungdomsbok) 1946: Jul i Bakkebygrenda (billedbok) 1946: Mesterdetektiven Blomkvist (barne- og ungdomsbok) 1944: Pippi Langstrømpe (barne- og ungdomsbok) 1944: Britt-Mari letter sitt hjerte (barne- og ungdomsbok) == Taler og artikler == 1978: Aldri vold! Tale holdt ved mottagelsen av Den tyske bokhandels fredspris i Frankfurt 22. oktober 1978 – Trykket opp av forlaget N.W. Damm & Søn, Oslo og sendt som jule- og nyttårshilsen til forlagets forbindelser i anledning Barneåret 1979. == Referanser == == Litteratur == Pippi og Sokrates: filosofiske vandringer i Astrid Lindgrens verden av Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad, 2000 Astrid från Vimmerby av Lena Törnqvist, 1998 Astrid Lindgren och sagans makt av Vivi Edström, 1997 Astrid i vida världen av Kerstin Kvint, 1997 Grattis Astrid 90 år av Rabén & Sjögren, 1997 Astrid Lindgren – Vildtoring och lägereld av Vivi Edström, 1992 Astrid Lindgren – en livsskildring av Margareta Strømstedt, 1977, 1999 Pippi Långstrump als Paradigma. Die deutsche Rezeption Astrid Lindgrens und ihr internationaler Kontext av Astrid Surmatz, 2005 == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Astrid Lindgren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Astrid Lindgren – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Astrid Lindgren på Internet Movie Database (no) Astrid Lindgren hos Sceneweb (sv) Astrid Lindgren i Svensk Filmdatabas (da) Astrid Lindgren på Filmdatabasen (da) Astrid Lindgren på Scope (fr) Astrid Lindgren på Allociné (en) Astrid Lindgren på AllMovie (en) Astrid Lindgren hos The Movie Database (en) Astrid Lindgren på Discogs (en) Astrid Lindgren på MusicBrainz (en) Astrid Lindgren på Spotify (en) Astrid Lindgren på Songkick (sv) Astrid Lindgrens verden, familiepark i Småland (sv) Junibackens hjemmeside, opplevelsessenter i Stockholm, (sv) Pomperipossa i Monismanien, Lindgrens skattepolitiske debattinnlegg fra 1976 (sv) Kati-böckerna – Astrid Lindgrens flickbokstrilogi; Birgitta Theander hos Litteraturbanken.se (no) Astrid Lindgren i NRK Forfatter

Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson; 14. november 1907, død 28.

https://no.wikipedia.org/wiki/August_Strindberg

2023-02-04

August Strindberg

['Kategori:Alumni fra Uppsala universitet', 'Kategori:Antisemittisme', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:August Strindberg', 'Kategori:Dødsfall 14. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1912', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske dramatikere', 'Kategori:Svenske forfattere']

August Strindberg (født 22. januar 1849 i Stockholm, død 14. mai 1912) var en svensk forfatter, dramatiker og maler. Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker. I rundt 40 år var Strindberg en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Han var stadig omdiskutert og ofte involvert i personlige konflikter. Hans litterære produksjon inneholder et stort antall romaner, noveller og drama som regnes som klassikere innen svensk litteratur.

August Strindberg (født 22. januar 1849 i Stockholm, død 14. mai 1912) var en svensk forfatter, dramatiker og maler. Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker. I rundt 40 år var Strindberg en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Han var stadig omdiskutert og ofte involvert i personlige konflikter. Hans litterære produksjon inneholder et stort antall romaner, noveller og drama som regnes som klassikere innen svensk litteratur. == Biografi == === Oppvekst og ungdomsår === Johan August Strindberg ble født i Sundhetskollegiets hus på Riddarholmen i Stockholm den 22. januar 1849, han var det tredje av åtte barn i farens første ekteskap. I 1851 flyttet familien til Klarakvarteren og i 1856 til Norrtullsgatan 14. Strindbergs far Carl Oscar Strindberg var dampbåtkommisjonær og dermed ansvarlig for godstrafikken på Mälaren og Göta kanal. Strindbergs tante Lisette Strindberg var gift med dambåtpioneren Samuel Owen. Moren Eleonora Ulrika Norling var en enkel og religiøs forhenværende serveringsdame som hadde arbeidet som husholderske på Liljeholmens vertshus. Før giftermålet arbeidet hun som husholderske for Carl Oscar. Carl Oscar giftet seg med henne i 1847. Hennes fromhet hadde sterk påvirkning på sønnen. August Strindberg var et stille og rolig barn. Faren var streng og Strindberg vokste opp i et hjem som var preget av disiplin, gudfryktighet og kulturell interesse. I barndommen henga han seg til lesing, naturvitenskapelige studier og plantedyrking. I 1856 begynte han på Klara skola. Den 30. desember 1861 skrev Strindberg et brev om vennen Flodcrantz som gikk gjennom isen på Brunnsviken og døde. Natten mellom 19. og 20. mars 1862 døde moren og Strindberg skrev et brev om det til sin bror Oscar den 22. mars. Strindberg hadde et dårlig forhold til sin far og det ble enda dårligere etter morens død. Året etter giftet faren seg med den tretti år yngre Emilia Charlotta Peterson som var familiens 22 år gamle husholderske og som Strindberg kom til å avsky.Strindberg tok studenteksamen ved Stockholms lyceum i 1867. Etter avsluttet skolegang begynte han på Uppsala universitet men sluttet etter bare en halv termin ettersom han vantrivdes og hadde pengemangel. Deretter forsørget han seg en tid som folkeskolelærer og privatlærer samtidig som han studerte medisin. Han forsøkte så å bli skuespiller og ble statist ved Dramatiska teatern, men bestemte seg i 1870 for å vende tilbake til Uppsala universitet, og det var i studietiden der som Strindberg begynte sitt forfatterskap. En akademisk karriere ble forhindret gjennom hans evne å alltid si imot og krangle med lærerne og han avsluttet studiene uten å ta eksamen. Hans forfattertalent ble ansett som lovende og ble bemerket av kong Karl XV som ga han et stipendium i 1871 for videre universitetsstudier. I novellesamlingen Från Fjärdingen och Svartbäcken (1877) skildrer han minnene fra Uppsala satirisk og pessimistisk. Etter to år tvang Strindbergs økonomiske situasjon han imidlertid å avbryte studiene og vende tilbake til Stockholm, noe hans far var svært misfornøyd med. Han begynte å skrive kunstkritikk i flere aviser. I 1874 arbeidet han som journalist ved Dagens Nyheter og samme år fikk han ansettelse som amanuensis ved Kungliga biblioteket, han spesialiserte seg på det kinesiske språket og fikk anseelse som sinolog, ved biblioteket skaffet han seg også gode kunnskaper i kulturhistorie og litteratur. Stillingen ved Kungliga biblioteket kom til å vare frem til 1882. Faren hadde bestemt seg for at favoritsønnen Oscar skulle arve hele firmaet og etter en krangel i 1876 traff Strindberg aldri mer sin far.I midten av 1870-årene møtte Strindberg finlandssvenske Siri von Essen, født 1850 i Jakob og Johannes forsamling. Hun var gift, men August bestemte seg for å vinne hennes hjerte. Han lurte henne til å tro at han ikke kunne få barn, men snart ble hun gravid. Hun forlot da sin mann (som også var utro) og giftet seg i 1877 med Strindberg. Siri drømte om en karriere som skuespiller, noe som ble mulig med ekteskapet med Strindberg. De innså snart at barnet ville bli en belastning og overgav det, men barnet døde etter tre dager. De fikk senere en datter som de beholdt, Karin (født 1880 i Hedvig Eleonora), deretter datteren Greta (født 9. juni 1881 dito) og i 1884 ble sønnen Hans født i Lausanne, Sveits. === Gjennombrudd === Teaterstykket Mäster Olof, påbegynt i 1872, var et gjennombrudd i svensk drama. Det ble innsendt til en konkurranse arrangert av Svenska akademien men de likte det ikke, det ble så innlevert til Kungliga teaterns direksjon, men ble heller ikke der godtatt som det var, Strindberg fikk en oppfordring om å endre stykket og komme tilbake med det. Han endret og kom tilbake fem ganger men stykket ble igjen refusert, Strindberg fikk beskjed at det var nihilistisk og inneholdt blasfemi. Fem års arbeid var bortkastet og den unge forfatteren var nedbrutt. Stykket ble ikke satt opp før 1881 på Nya teatern.Strindbergs gjennombrudd kom i 1879 med utgivelsen av Röda rummet som skildrer hans bohemtid i Stockholm og boken gjorde Strindberg til en omtalt forfatter, med denne roman bryter Naturalismen inn i Sverige og boken var gjennombruddsverket for 1880-tallet. I de følgende årene skrev han det historiske verket Svenska folket i helg och söcken, samt romanen Det nya riket, satiriska skildringar från attentatens och jubelfesternas tidevarv, som er et av hans mest infame verk der han gjør narr av «det officiella Sverige» i ulike situasjoner: de langtrukne debattene i riddarhuset om gjennomføringen av den nye fordelingene av representantene til riksdagen, den oppskrudde feststemningen ved allskens innvielser av jernbaner, som alltid obligatorisk kulminerte med at kongen hevet sitt glass for den nye jernbanestasjonen, en urgammal härd för svenskmannatrohet (Obs. alla nya järnvägsstationer äro sådana härdar). 'Efter fanfarerna och kungssången kommer turen till landshövdingen, som talar om att 'svenska folket alltid älskat sina konungar (såsom Erik av Pommern, Albrekt av Mecklenburg, Kristian II).' På grund av denna trohet mot sina konungar 'är svenska folket det lyckligaste i Europa (vilken lycka är så stor, att den icke kan bäras här hemma utan måste njutas i ett annat land, Amerika. Fanfarer. Om igen 'Ur svenska hjärtan'! I kapitlet Våra idealister og Om den offentliga lögnen, kanoniseringar och festtal pekte Strindberg ut menn innen det offentlige livet ut og dikteren diktet om deres lyter og laster, noe som førte til skandale. Disse verkene kritiserte stort sett alle samfunnsinstitusjoner og mange av de faglitterære forfatterne oppfattet også det som galt at en skjønnlitterær forfatter gav seg inn i genren. Strindberg ble så omdiskutert og kritisert at han så seg tvunget å forlate Sverige. Med sin hustru Siri von Essen (som var skuffet over å forlate landet og teateret) og sine barn sluttet ekteparet Strindberg seg i september 1883 til den skandinaviske kunstnerkolonien i Grez, men bare noen uker senere flyttet de til Paris og senere til Ouchy ved Genfersjøen rett sør for Lausanne i Sveits. I 1884 skrev Strindberg i et brev fra Sveits til sin bror Axel Strindberg: «Det luktar rutten skit af Sverge ända hit ner ibland, men det skall väl ge sig!» Under utenlandsoppholdet fortsatte Strindberg å skrive og publisere selvbiografiske romaner som Giftas, Tjänstekvinnans son og En dåres försvarstal, skuespill som Fadren og Fröken Julie, samt samfunnskritiske romaner som Utopier i verkligheten. Første delen av novellesamlingen Giftas ledet til tiltale for blasfemi; rettssaken benevnes vanligvis som Giftas-prosessen. Strindberg ble frikjent men striden rundt boken ble en stor psykisk belastning og han mente etter dette at han ble forfulgt. Etter frifinnelsen kritiserte han Svenska akademien som ble stiftet av Gustav III og som han anså besto av amatører. Svenska akademiens faste sekretær Carl David af Wirsén var kritiker av Strindberg. Strindberg ville også hevnes på Oscar II og kongehuset som hadde hatt en ledende rolle i Giftasprosessen. Kongen ville at Strindbergs verk skulle forbys. Strindberg ble utenlands til 1889. I løpet av den tiden hadde hans ekteskap blitt stadig dårligere, hvilket uten tvil fikk betydning for utformingen av kvinneportrettene i hans litterære arbeid. Nu har jag piskat henne så att hon blifvit en samvetsgrann mor, och nu vågar jag lemna barnen åt henne, sedan jag afskedat pigan, med vilken hon supit och horat! Strindberg tilbrakte mange sommere på Kymmendö i Stockholms skjærgård og skrev mye om skjærgårdboernes liv: Hemsöborna 1887, en av hans letteste romaner som ble skrevet i bayerske Lindau, Tyskland i en dyp krise, i et brev fra 1887 nevner han dette: «Men jag kände, att något var brustet i mig och fattas snart af den öfvertygelsen att jag var sinnessjuk. Ser min omgifning, mina vänner behandla mig som en dåre eller ett sjukt barn.», Skärkarlsliv 1888 og övermänniskoromanen I havsbandet 1890. Motiv fra skjærgården forekommer i mange av de malerier Strindberg gjorde – symbolladede verk i impresjonistisk stil. Etter at Strindberg hadde skrevet den utleverende romanen Hemsöborna fikk han ikke komme tilbake til Kymmendö. === Infernokrisen === August og Siri Strindberg skilte seg i 1891. August Strindberg hadde først elsket henne dypt men følelsene hadde gått over i brennende hat. Oppbruddet førte til en krise for dikteren. Strindberg flyttet til Berlin, der han omgikkes blant andre Edvard Munch, Stanisław Przybyszewski og Adolf Paul på vinstuen Zum schwarzen Ferkel (det svarte svinet). Ola Hanssons hustru Laura Marholm satte igang med ett fremgangsrikt forsøk med å få Strindberg kjent i Tyskland. Det ledet til at Strindberg trodde at Marholm hadde tatt hand om han for å få han inn på asyl og at hun hadde stjålet hans brev for å anvende dem mot han. I et brev til Adolf Paul i 1894 skriver han om Marholm: «Med fru Mara käbblar man ej, man flår henne lefvande från fotsulan opp till örmandlarne och stoppar huden i halsen så hon qväfs -- vid gynnsamt tillfälle.»I det korte ekteskapet (1893-1897) med den østerrikske journalisten Frida Uhl, som han fikk datteren Kerstin med, ble Strindberg rammet av en psykisk krise. Symptombildet har gjort at forskere på området har bedømt at det kan ha vært om en paranoid psykose.) Denne perioden, fra august 1894 og til slutten av 1896, har blitt kalt for «Infernokrisen» og ble beskrevet i den delvis selvbiografiske Inferno, som ble skrevet på fransk for et publikum som var interessert av det okkulte og handler om hans religiøse og psykiske krise i Paris og Østerrike, Legender og Till Damaskus. Hallucinationer, fantasier, drömmar synas mig ega en hög realitet. Om jag ser min hufvudkudde antaga menskliga former, så finnas dessa former der, och säger någon att de endast (!) danas i min fantasi, så svarar jag: –Ni säger endast? –Hvad mitt inre öga ser är mig mer! Mellom 1893 og 1896 bodde han av og til i byene Dornach, hvor Frida Uhls besteforeldre bodde, i Saxen og i Klam, alle i Oberösterreich. To år senere vendte han tilbake for å treffe sin datter Kerstin og bodde da i Klam och Saxen. Han fikk sine visjoner om helvetet på jordene i Saxen i ravinelandskapet Klamschlucht. Byens innbyggere kalte ham «ein Spinner», en narr. I byen finnes et Strindbergsmuseum. Schluchtweg minnet ham om inngangen til Dantes Inferno i Divina Commedia, og det ½tyrkerhodet» som er omtalt i Strindbergs Inferno i kapitelet «Swedenborg» fant han ved inngangen till Schluchtweg i Saxen. Etter denne perioden skal for øvrig Strindbergs kontakt med datteren Kerstin ha opphørt; som tenåring forsøkte hun å gjenoppta kontakten med sin far via brev, men han avviste henne, og ba henne glemme ham. Under «Infernokrisen» bodde Strindberg hos sin venn doktor Anders Eliasson på Lilla Norregatan 9 i Ystad for å pleie helsen, i ett hus som idag huser avisen Ystads Allehanda. Her hentet han inspirasjon til selvbiografien Inferno. Strindberg var hos Eliasson fra 12. juni til midten av juli 1895, og han var på sykehuset i Ystad siden hendene hadde blitt skadet av alkymi. Strindberg bodde i 1896 på Hotel Orfila, som hadde navn etter kjemikeren Mathieu Orfila, i Paris og det var her han fikk sitt psykoseanfall, da han trodde han ble forfulgt av en kunstforfalskerliga og hørte bankinger i veggene. Hotellet minte ham om et kloster.Strindberg traff også en tysk maler som han trodde var en dobbeltgjenger til helbrederen Francis Schlatter som på mystisk vis hadde forsvunnet dette året. Strindberg ble redd og flyktet fra Paris i panikk til gode venner i Dieppe. Han skrev ett brev om opplevelsen: «Hvad det är vet jag ej! Men att jag är utsatt för något det är visst, ty samma hostningssignaler och knackningar som i Orfila upprepas här. Är det Polacken med sin gasapparat eller är det elektriska ingeniörer med ackumulatorer och reflektorer? ... Ser Ni nu att jag icke har mani utan är förföljd...» Polakken var Stanisław Przybyszewski, som Strindberg trodde var ute etter hans liv. Strindberg trodde at han ble forfulgt og at Przybyszewski og hans hustru Dagny Juel hadde kommet till Paris for å drepe ham.I perioden 30. juli til 28. august var Strindberg tilbake på besøk hos Anders Eliasson. Eliassons innelukkede gård gjorde han i Inferno om til et kloster. De «bengaliska rosor» som Strindberg skrev om i kapitlet «Helvetet» finnes fortsatt utenfor huset i Ystad. Etter dette besøket flyttet Strindberg til Lund hvor han via Bengt Lidforss fikk kontakt med poeten Emil Kléen, en av de få venner som Strindberg ikke hadde blitt uvenn med. Det var i Lund han skrev Inferno. Strindbergs søster Elisabeth Strindberg ble i 1898 lagt inn på Nyköpings hospital, da hun led av depresjon og paranoia, og hun døde på det psykiatriske sykehuset i Uppsala i 1904. Strindberg baserte rollefiguren Eleonora i dramaet Påske på henne. Fra midten av 1890-tallet begynte Strindbergs med forsøk på vitenskaplige og alkymistiske eksperimenter, blant annet ville han lage gull. En ny retning kom i denne perioden innen Strindbergs forfatterskap: fra anarkisme, realisme og naturalisme til mystikk, symbolisme og okkultisme. === Siste ekteskap og senere år === I 1901 giftet Strindberg seg for tredje og siste gang, med skuespillerinnen Harriet Bosse. Året etter fikk de datteren Anne-Marie (som døde i 2007, utrolige 105 år gammel). Ekteparet skiltes i 1904, men fortsatte å ha sporadisk kontakt i årene som fulgte, først og fremst via brev. I 1902 skrev Strindberg skuespillet Ett drömspel, som fikk sin urpremiére i 1907 og regnes for å være en forgjenger til ekspresjonistisk teater. I april 1910 begynte hva som ble kjent som den såkalte Strindbergsfeiden. Strindberg hadde fått publisert artikkelen "Faraon-dyrkan" i avisen Aftontidningen, hvor han kritiserte den tidligere kongen Karl XII av Sverige, som Strindberg mente ble ufortjent dyrket som en helt i Sverige. Han kritiserte også, blant andre, oppdagelsesreisende Sven Hedin. Artikkelen fikk flere rasende motsvar, og i månedene som fulgte skal Strindberg selv ha skrevet omkring 30 flere lignende artikler i Aftontidningen. Da Strindberg fylte 63 år den 22. januar 1912, var det allment kjent at han var blitt svært syk, som følge av både lungebetennelse og magesykdom, og at denne fødselsdagen antagelig ville bli hans siste. Det ble i den anledning arrangert fakkeltog i Stockholm til ære for forfatteren; hundrevis av mennesker marsjerte opp mot huset i Drottninggatan hvor Strindberg da bodde. Da fakkeltoget sto utenfor, åpnet Strindberg sin verandadør, og kastet angivelig noen roseblader ned til folkemengden. == Antisemittisme == I Sverige var Strindberg en ledende antisemitt på 1880-tallet. Strindberg var talsmann for den typen antisemittisme som ble spredt med utgangspunkt i Richard Wagner og Bayreuth-miljøets kulturteorier. Strindberg hentet sine antisemittiske ideer særlig fra den tyske journalisten Wilhelm Marr og hans bok Der Sieg des Judentums über das Germanentum (1880). Strindbergs antisemittisme var godt kjent i samtiden og Det nya riket (1882) fikk Edvard Brandes til å bryte kontakten med Strindberg. Hans misogyni (kvinnehat) er velkjent og mye studert. == Familie == Han var i årene 1877–1891 gift med den finlandssvenske adelskvinnen Siri von Essen som han også fikk datteren Karin Smirnov med. I årene 1893–1897 var han gift med Frida Uhl, og i årene 1901–1904 med Harriet Bosse, som han fikk datteren Anne-Marie med. Det er hevdet at han også har hatt et forhold til Dagny Juel. == Død == Strindberg døde 14. mai 1912, 63 år gammel. Han fikk en kraftig lungebetennelse i julen 1911 og ble aldri helt frisk igjen; han led også av en magesykdom på slutten. Han ble gravlagt på Norra begravningsplatsen i Stockholm. == Bibliografi == 1869: En namnsdagsgåva (skuespill) – verket har senere gått tapt 1869: Fritänkaren (skuespill) 1870: Hermione (skuespill) 1870: I Rom (skuespill) 1871: Den fredlöse (skuespill) Mäster Olof (Mester Olof) (1872) Anno fyrtioåtta (ca. 1876–77) 1877: Från Fjerdingen och Svartbäcken (novellesamling) 1879: Röda rummet (roman) 1880: Gillets hemlighet (skuespill) 1881–1882: Svenska folket i helg och söcken (historisk verk) 1882: Det nya riket (satirisk roman) 1882: Lycko-Pers resa (Lykke-Pers reise) (skuespill) 1882: Herr Bengts hustru (skuespill) 1882–1891: Svenska öden och äfventyr I-IV (novellesamling) 1883: Dikter på vers och prosa (lyrikksamling) 1884: Sömngångarnätter på vakna dagar (lyrikksamling) 1884–1886: Giftas I-II. Tolf äktenskapshistorier, med Interview och förord. Holmbergska Bokhandeln. Stockholm 1885: Utopier i verkligheten. Fyra berättelser. Albert Bonniers Förlag. Stockholm 1886–1887: Kamraterna (skuespill) 1886–1909: Tjensteqvinnans son I-V (roman) 1887: Hemsöborna (roman) 1887–1895: Le plaidoyer d'un fou (roman) – på svensk som En dåres försvarstal, svensk oversettelse 1914 1887: Fadren (skuespill) 1888–1889: Fordringsägare 1888: Fröken Julie (skuespill) 1888: Skärkarlslif 1889: Paria 1889: Bland franska bönder 1890: I hafsbandet 1897: Inferno 1898: Legender 1898–1904: Till Damaskus I-III 1899: Advent 1899: Gustaf Vasa 1899: Erik XIV 1900: Kaspers fet-tisdag (skuespill for dukketeater) 1900–1901: Påsk (skuespill) 1900: Midsommar (skuespill) 1900–1901: Dödsdansen 1901: Kronbruden 1902: Gustaf III 1901–1902: Ett drömspel 1902: Fagervik och Skamsund 1903: Näktergalen i Wittenberg (skuespill) 1903: Ensam 1904: Götiska rummen 1904–1907: Svarta fanor 1905: Ordalek och småkonst 1907: Oväder (skuespill) 1907: Brända tomten (Brente tomter) (skuespill) 1907: Spöksonaten 1907: Pelikanen 1907–1912: En blå bok I-IV 1908: Riksföreståndaren 1909: Svarta handsken 1909: Stora landsvägen 1910: Tal till Svenska Nationen... 1911: Världs-språkens rötter 1958: Vivisektioner 1977: Ockulta Dagboken == Referanser == == Eksterne lenker == (en) August Strindberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) August Strindberg – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) August Strindberg på Internet Movie Database (no) August Strindberg hos Nationaltheatret (no) August Strindberg hos Sceneweb (sv) August Strindberg i Svensk Filmdatabas (da) August Strindberg på Filmdatabasen (da) August Strindberg på danskefilm.dk (en) August Strindberg hos The Movie Database (en) August Strindberg hos Internet Broadway Database (en) August Strindberg på Discogs (en) August Strindberg på MusicBrainz (en) August Strindberg på Spotify (sv) Strindbergssällskapet på svenska (en) The Strindberg Society (Strindbergssällskapet) pages in English

August Strindberg (født 22. januar 1849 i Stockholm, død 14.

https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Ayler

2023-02-04

Albert Ayler

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 25. november', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler 13. juli', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Jazzsaksofonister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cleveland', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Albert Ayler (født 13. juli 1936 i Cleveland i Ohio i USA, død 25. november 1970 i New York City) var en amerikansk jazzmusiker, -sanger og -komponist, som regnes til pionerene innen frijazzen. Hovedinstrumentet til Ayler var tenorsaksofon, men han spilte iblant alt- og sopransaksofon og sporadisk også sekkepipe.

Albert Ayler (født 13. juli 1936 i Cleveland i Ohio i USA, død 25. november 1970 i New York City) var en amerikansk jazzmusiker, -sanger og -komponist, som regnes til pionerene innen frijazzen. Hovedinstrumentet til Ayler var tenorsaksofon, men han spilte iblant alt- og sopransaksofon og sporadisk også sekkepipe. == Liv og virke == === Bakgrunn === Ayler fikk sin første innføring i altsaksofon fra sin far Edward, som var halvprofesjonell saksofonist og fiolinist. Han fikk også musikkinspirasjon fra den menigheten han gikk i. Ayler spilte således tidlig altsaksofon og turnerte i slutten av tenårene med blues-munnharpespilleren Little Walter. Deretter hadde han eget rhythm & blues-band, inntil han ble innkalt til militærtjeneste med i Vest-Tyskland. Der gikk han over til tenorsaksofon. === Karriere === Ayler bestemte seg for å bli i Europa og ble aktiv på musikscenen i Sverige, hvor han innpilte sin første grammofonplate i 1962. Han dukket også opp i København, hvor han blant annet satt inn med Cecil Taylor i Montmartre, og hvor han i 1963 innspilte en kvartettplate – hans siste jazz-plate. Ayler vendte tilbake til USA og involverte seg i den nye avantgardejazz-scenen, inntil han høsten 1964 igjen arbeidet med jazz i København, i samarbeid med Don Cherry, Gary Peacock og Sunny Murray.Fra midten av 1960-årene var Ayler anerkjent som jazzmusiker i New York. Han ble ofte ledsaget av sin bror, trompetisten Donald Ayler. Deres stil var rabiat frijazz, preget av et voldsomt spirituell patos, som ble understøttet av karakteristiske små temaer med elementer av marsj- og sirkusmusikk.Med tilknytningen til Impulse Records i 1966 ble Aylers musikk blåstemplet, og den ble dermed også mer tilgjengelig. Blant annet tok han inn sterke elementer av rhythm & blues.Etter å være forsvunnet i et par uker, ble Ayler funnet død i East River i New York City. De nærmere omstendigheter er aldri blitt klarlagt. == Diskografi i utvalg == The First Recordings II (Sonet/DIW, 1962) med Torbjörn Hultcrantz, Sune Spångberg My Name is Albert Ayler (Fontana, 1963) Bells/Prophecy (ESP-Disk, 1964/1965) med Don Ayler, Charles Tyler, Lewis Worrell, Gary Peacock, Sunny Murray Spiritual Unity (ESP-Disk, 1964) med Gary Peacock, Sunny Murray Ghosts (Debut, 1965) Spirits Rejoice (ESP-Disk, 1965) New York Eye and Ear Control (ESP-Disk, 1965) med Don Cherry, Roswell Rudd, John Tchicai, Gary Peacock, Sunny Murray Lörrach/Paris (HatArt, 1966) med Don Ayler, Michel Samson, Bill Fowell, Beaver Harris Live in Greenwich Village/The Complete Recordings (Impulse! Records, 1965–1967) Love Cry (Impulse! Records, 1967) New Grass (Impulse! Records, 1968) Music Is the Healing Force of the Universe (Impulse, 1969) The Last Album (Impulse, 1969) == Film == Talking in Tongues, dokumentarfilm av Doug Harris, 80 minutter, USA/GB 1987 Kaspar Collin My name is Albert Ayler, Sverige 2005 Jean-Michel Meurice Le Dernier Concert, Frankrike 1970 (siste konsert i Fondation Maeght) == Referanser == == Litteratur == Claghorn, Charles Eugene. The Biographical Dictionary of Jazz. Prentice-Hall, 1982. Gioia, Ted. The History of Jazz. Oxford University Press, 2011. Hardy, Phil. «Albert Ayler», The Faber Companion to 20th Century Popular Music, 2001. Web. Jenkins, Todd S. Free Jazz and Free Improvisation: An Encyclopedia, Volume 1. Greenwood Press, 2004. Jost, Ekkehard. Free Jazz. Da Capo Press, 1975. Schwartz, Jeff. «Review: Healing Force: The Songs of Albert Ayler.» American Music, Vol. 27. JSTOR. Weiss, Jason. Always in Trouble: An Oral History of ESP-Disk: The Most Outrageous Record Label in America. Wesleyan University Press, 2012. Whitehead, Kevin. «Albert Ayler: Testifying the Breaking Point», NPR, 8. mai 2001. == Eksterne lenker == (en) Albert Ayler – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Albert Ayler på Internet Movie Database (da) Albert Ayler på Filmdatabasen (da) Albert Ayler på danskefilm.dk (en) Albert Ayler på Discogs (en) Albert Ayler på MusicBrainz (en) Albert Ayler på AllMusic (en) Albert Ayler hos American National Biography (en) Minneside med diskografi (de) Felix Klopotek: «Der Traum von einer Seele», Jungle World nr. 47, 25. november 2010. (essay)

Albert Ayler (født 13. juli 1936 i Cleveland i Ohio i USA, død 25.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Garborg

2023-02-04

Arne Garborg

['Kategori:Arne Garborg', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1851', 'Kategori:Ibsenforskere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dagboksforfattere', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Nynorskforkjempere', 'Kategori:Personer fra Time kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Arne Garborg (født Aadne Eivindsson Garborg; 25. januar 1851, død 14. januar 1924) var en norsk forfatter og intellektuell som skrev mest på landsmål (nynorsk). Han skrev romaner, artikler, dikt, utførte oversettelser og drev målarbeid for å videreutvikle det norske skriftspråket som Ivar Aasen hadde lagt grunnlaget for.

Arne Garborg (født Aadne Eivindsson Garborg; 25. januar 1851, død 14. januar 1924) var en norsk forfatter og intellektuell som skrev mest på landsmål (nynorsk). Han skrev romaner, artikler, dikt, utførte oversettelser og drev målarbeid for å videreutvikle det norske skriftspråket som Ivar Aasen hadde lagt grunnlaget for. == Liv og diktning == Han var fra gården Garborg, ca. 5 km vest fra tettstedet Undheim i Time kommune på Jæren i Rogaland fylke. Her vokste han opp sammen med åtte søsken og foreldra Eivind Aadneson Garborg og Ane Oline Johnsdotter Raugstad. Han sa fra seg odelen og farsgården. Faren slet med tunge tanker etter en religiøs omvendelse, og tok sitt eget liv i 1870. Hulda Garborg skrev at mannen slet med samvittigheten for at han sa fra seg slektsgården, og for kanskje å ha forårsaket farens selvmord. Noen hevder at Garborg slet selv med å holde fast ved barnetroen og kom inn i en religiøs krise, andre mener at Garborgs religiøse interesse var en del av hans brennende samfunnsengasjement.Garborg gikk på lærerseminaret Christiansands Stiftsseminarium i Holt. En periode arbeidet han som lærer i Søndeled ved Risør. I 1887 giftet han seg med Hulda Bergersen og de bodde noen år i Kolbotn ved Savalen i Østerdalen. I 1897 flyttet de til Labråten i Asker, som ble hovedhjemmet deres i flere tiår.Før samarbeidet med Mons Litleré begynte hadde Garborg bare gitt en roman på landsmål, Bondestudentar. Artikler og essay Garborg hadde skrevet på dansk-norsk ga Litleré ut på landsmål. Da Garborg skulle gi ut Hos Mama (1890) på et stort forlag i København ville Litleré gi den ut også på landsmål i Garborgs egen oversettelse som Hjå ho mor. Litleré avtalte med forlaget Philipsen i København at den danske versjonen skulle komme ut først, mens versjonen på nynorsk skulle være 50 øre billigere. De to versjonen er noe stilistisk forskjellige og i ettertid er det versjonen på landsmål/nynorsk som blir trykket opp. En ny versjon på nynorsk kom i 1922 og den avviker språklig fra 1890-utgaven. Samarbeidet med Garborg var trolig en viktig drahjelp for Litleré. Garborg ga ut ti titler hos Litleré.Selv om det var som forfatter han ble kjent, var det som bladmann han skaffet levebrød. Det første bladet han gav ut, het «Seminaristen». Første nummer ble utgitt i Risør i oktober 1871. Bladet som var en avis for lærere endret senere navn til "Lærer-standens avis". Den ble lagt ned i 1873. I 1872 grunnla Garborg avisa Tvedestrandsposten, i 1877 avisa Fedraheimen, der han var redaktør frem til 1892. På 1880-tallet var han også journalist i Dagbladet. I 1894 grunnla han sammen med Rasmus Steinsvik avisa Den 17de Mai. Avisa skifta i 1935 navn til Norsk Tidend. Mellom 1908 og 1916 var han involvert i utgivelsen av det georgistiske tidsskriftet Retfærd. I 1899 la han fram språknormen midlandsnormalen sammen med Rasmus Flo. Garborg benyttet denne rettskrivingen fra da av, og da hans Skriftir i samling kom ut var alle verkene omskrevne etter denne normen. Han arbeidet med emner som religionen i moderne tid, forskjellene mellom lokal og nasjonal identitet og det europeiske, hvordan folk faktisk kan få politisk påvirkning og makt.Garborg deltok i sedelighetsdebatten, blant annet gjennom sine mange artikler i Dagbladet, og hans roman «Mannfolk» (1886) som gjorde at Garborg mistet sin jobb i Riksrevisjonen. Garborg var særlig kritisk til de radikale beskrivelser i Henrik Ibsens Gjengangere. I målsaken var Garborg i opposisjon til Bjørnstjerne Bjørnson, men Bjørnson prøvde likevel ved flere anledninger å få ham til å bli redaktør av Dagbladet uten å lykkes.På Jæren, 0,5 km sørøst for Undheim sentrum, fikk Garborg i 1899 bygget en sommerbolig/skrivestue, et jærhus i Knudaheio. For å fremme arven etter ekteparet, åpnet Garborgsenteret på Bryne i 2012. Arne Garborg er hedret med gatenavn i flere norske kommuner. == Askerkretsen == Fra 1897 bodde ekteparet Garborg på Labråten i den såkalte «Kunstnerdalen» i Asker. Ekteparet var sentrale i den såkalte Askerkretsen som ellers omfattet ekteparene Marta og Rasmus Steinsvik, og Karen og Ivar Mortensson. I tillegg var Tilla og Otto Valstad, samt Rasmus Løland, Steinar Schjøtt, Olav Nygard, Kristofer Uppdal og Aksel Waldemar Johannessen med i kretsen. Ekteparene Garborg, Mortensson og Steinsvik hadde et fellesprosjekt i avisen «Den 17de Mai». Rasmus Steinsvik tok opp lån og kjøpte Labråten i 1897, med sikte på at de tre familiene skulle bruke hver sin del av gården og bygningene. Ekteparet Garborg var frontfigurer i kampen for landsmålet og for den tradisjonelle bygdekulturen. Labråten handlet blant annet om å skape et hjem for Arne Garborg som ikke hadde slått seg ned noe sted. På Labråten kunne de være nær byen og samtidig utenfor byen. == Bibliografi == Romaner Ein Fritenkjar (1878) Bondestudentar (1883) Mannfolk (1886) Hjaa ho Mor (1890) Trætte Mænd (1891) Fred (1892) Den burtkomne Faderen (1899)Diktsamlinger Haugtussa (1895) I Helheim (1901)Skuespill Uforsonlige (1888) Læraren (1896)Andre verk Smaa-stubber af Alf Buestreng, 1873 Henrik Ibsens «Keiser og Galilæer». En kritisk Studie af G. 1873 Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse (1877) Gud signe Noregs land. salme (1878) Kvinnestudentar: en sakprosatekst (1882) Forteljingar og Sogur (1884) Fri Skilsmisse : Indlæg i Diskussionen om Kjærlighed (1888) Fri Forhandling: Ymse stykkje (paa norsk og dansk) um Tru og Tanke 1889 Kolbotnbrev (1890) Jonas Lie. En Udviklingshistorie (1893) Knudahei-brev (1904) Jesus Messias (1906) Odyssevskvædet umsetjing (1918) Rama-kvædet. Eit gamalindisk dikt. 1922. Sammen med Ananda Acharya Dagbok 1905-1923 (posthum utgivelse 1925–1927) Tankar og utsyn (posthum utgivelse 1950) Han Lars i Lia 1883 == Om ham == Fidjestøl, Alfred: Frå Asker til Eden, Samlaget, 2014. Obrestad, Tor: Arne Garborg. Ein biografi, Oslo 2001. Thesen, Rolv: Arne Garborg. Frå jærbu til europear, Oslo 1933. Thesen, Rolv: Arne Garborg. Europearen, Oslo 1936. Thesen, Rolv: Arne Garborg. Europear og jærbu, Oslo 1939. Time, Sveinung: Garborg i Aschehougs serie Norske forfattere i nærlys. 1979. Time, Sveinung: Arne Garborg om seg sjølv, Den norske bokklubben 1988. S. Time og E. Lejon (red): Aadne Garborg, 1981, Noregs Boklag. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Arne Garborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Arne Garborg på Internet Movie Database (no) Arne Garborg hos Sceneweb (en) Arne Garborg på Discogs (en) Arne Garborg på MusicBrainz (no) Arne Garborg i Norsk biografisk leksikon (no) Garborg.no Nasjonalt Garborgsenter på Bryne (no) Labråten; Asker museum (no) Garborgs tekster – Dokumentasjonsprosjektet fra UiO. Skriftir i Samling og andre verk i digitalisert utgåve. (no) Garborgtekster i Ivar Aasen-tunets nettbibliotek (no) Fedraheimen i Ivar Aasen-tunets nettbibliotek (no) Galleri Nors fotografier av Arne Garborg (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Arne Garborg, bøker om Arne Garborg, arkiv etter Arne Garborg Wikiquote: Arne Garborg – sitater

Arne Garborg (født Aadne Eivindsson Garborg; 25. januar 1851, død 14.

https://no.wikipedia.org/wiki/Abuja

2023-02-04

Abuja

['Kategori:7°Ø', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Nigeria', 'Kategori:Hovedsteder i Afrika', 'Kategori:Nigerias delstater', 'Kategori:Nigeriastubber', 'Kategori:Planlagte hovedsteder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03']

Abuja er offisiell hovedstad i Nigeria og har vært det siden 12. desember 1991. Byen ble planlagt fra grunnen av og bygget på 1980-tallet. Det bor 776 298 (2006) mennesker i byen. Byen ble valgt som hovedstad fordi den har en mer sentral beliggenhet enn det den forrige hovedstaden Lagos hadde. Abuja ligger 360 meter over havet, og derfor har byen et kjøligere klima enn den ville hatt dersom den lå i lavlandet. Byen ble grunnlagt i 1828.

Abuja er offisiell hovedstad i Nigeria og har vært det siden 12. desember 1991. Byen ble planlagt fra grunnen av og bygget på 1980-tallet. Det bor 776 298 (2006) mennesker i byen. Byen ble valgt som hovedstad fordi den har en mer sentral beliggenhet enn det den forrige hovedstaden Lagos hadde. Abuja ligger 360 meter over havet, og derfor har byen et kjøligere klima enn den ville hatt dersom den lå i lavlandet. Byen ble grunnlagt i 1828. == Transport == Flyplassen Nnamdi Azikiwe internasjonale lufthavn ligger i Abuja. Den er oppkalt etter Nigerias første president Nnamdi Azikiwe. Flyplassen har både nasjonale og internasjonale terminaler. == Vennskapsbyer == Brasília, Brasil Detroit, USA Kanpur, India == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Abuja – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Abuja er offisiell hovedstad i Nigeria og har vært det siden 12. desember 1991.

https://no.wikipedia.org/wiki/Anarkisme

2023-02-04

Anarkisme

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Anarkisme', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12']

Anarkisme (fra gresk ἀν (an), «uten» og ἄρχειν (arkhin), «å herske» og ισμός (ismos) (fra stammen -ιζειν), «uten herskere») er en politisk filosofi som mener staten er uønsket, unødvendig eller skadelig, og som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer. Begrepet anarki har flere betydninger. For anarkister beskriver det en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, i mest mulig grad uten hierarkisk organisasjon. Med andre ord er anarkistiske styringsformer basert på horisontal (eller flat) organisering. Et godt eksempel på dette er samvirkebevegelsen. I motsetning til den sentralistiske staten, som styrer ovenfra (hierarkisk), er det anarkistiske alternativet et samfunn basert på desentralisering og en flat organisasjonsform der samfunnet for eksempel er organisert i mindre enheter der «hver mann er sin herre» i et kooperativt samarbeid.Noen av de første som kalte seg anarkister i Norge, var Arne Garborg og Ivar Mortensson-Egnund. De drev det radikale målbladet Fedraheimen som kom ut 1877-91. Etter hvert ble bladet mer og mer anarkistisk orientert, og helt mot slutten av dets levetid hadde det undertittelen Anarkistisk-Kommunistisk Organ. Den anarkistiske forfatteren Hans Jæger gav i 1906 ut bokverket «Anarkiets bibel», og i nyere tid har Jens Bjørneboe vært en talsmann for anarkismen – blant annet i boken «Politi og anarki».

Anarkisme (fra gresk ἀν (an), «uten» og ἄρχειν (arkhin), «å herske» og ισμός (ismos) (fra stammen -ιζειν), «uten herskere») er en politisk filosofi som mener staten er uønsket, unødvendig eller skadelig, og som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer. Begrepet anarki har flere betydninger. For anarkister beskriver det en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, i mest mulig grad uten hierarkisk organisasjon. Med andre ord er anarkistiske styringsformer basert på horisontal (eller flat) organisering. Et godt eksempel på dette er samvirkebevegelsen. I motsetning til den sentralistiske staten, som styrer ovenfra (hierarkisk), er det anarkistiske alternativet et samfunn basert på desentralisering og en flat organisasjonsform der samfunnet for eksempel er organisert i mindre enheter der «hver mann er sin herre» i et kooperativt samarbeid.Noen av de første som kalte seg anarkister i Norge, var Arne Garborg og Ivar Mortensson-Egnund. De drev det radikale målbladet Fedraheimen som kom ut 1877-91. Etter hvert ble bladet mer og mer anarkistisk orientert, og helt mot slutten av dets levetid hadde det undertittelen Anarkistisk-Kommunistisk Organ. Den anarkistiske forfatteren Hans Jæger gav i 1906 ut bokverket «Anarkiets bibel», og i nyere tid har Jens Bjørneboe vært en talsmann for anarkismen – blant annet i boken «Politi og anarki». == Ulike retninger == Det finnes en rekke retninger innen anarkismen, blant annet: Anarkafeminisme (Mary Wollstonecraft, Louise Michel, Emma Goldman) Økoanarkisme/grønn ideologi (Murray Bookchin) Deltagerøkonomi (Robin Hahnel) Anarkosyndikalisme (Rudolf Rocker, Joe Hill) Mutualisme (Pierre-Joseph Proudhon) Anarkoindividualisme (William Godwin, Max Stirner, Benjamin R. Tucker, Rudolf Steiner, Kaj Skagen) Anarkokollektivisme (Mikhail Bakunin) Anarkokommunisme (Pjotr Kropotkin, Errico Malatesta, Nestor Makhno) Anarkokapitalisme (Murray Rothbard, Hans-Hermann Hoppe, David D. Friedman)Disse legger vekt på forskjellige sider ved samfunnet og måter å organisere det på. Felles for dem alle er at de er for stor personlig frihet, de hyller individets autonomi, dets selvbestemmelse og selvrealisering. Med unntak av anarkokapitalismen definerer de fleste retningene «kapitalismen», i tillegg til staten, som frihetens fiende. «Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet» (Mikhail Bakunin). Anarkisme blir derfor også gjerne omtalt som «sosial individualisme», «venstre-libertarianisme» eller «frihetlig sosialisme». == Ideologiske trekk == === Autoriteter og eksperter === Selv om det fins en rekke ulike retninger innenfor anarkismen, har alle noen grunntanker felles. De er motstandere av, eller skeptiske til, autoriteter. I anarkistisk språkbruk er det et skarpt skille mellom ekspertkompetanse og beslutningskompetanse. Ekspertenes kompetanse dreier seg om utredninger og forslag – og har en iboende verdi. Beslutningsretten ligger hos dem som blir vesentlig og konkret berørt av beslutningene. === Staten og kapitalismen === Anarkismen forfekter et klasseløst og statsløst samfunn der alle bidrar etter beste evne og får etter behov. Dette er også et viktig prinsipp i marxismen. Til forskjell fra marxister ønsker anarkister ikke å gå gjennom en periode med statsstyrt sosialisme for å skape et bedre samfunn. Begrunnelsen er at anarkister fornekter formynderideen; at noen enkeltindivider, klasser eller partier har rett til å bestemme over andre mennesker.Anarkismen viderefører dermed også filosofien fra opplysningstiden om at all makt korrumperer, og at «absolutt makt korrumperer absolutt» (Lord Acton). «Ta den mest radikale revolusjonære og sett ham på det hellige Russlands trone eller gi ham eneveldig makt … I løpet av et år er han blitt verre enn tsaren selv» (Mikhail Bakunin). Staten bygger, ifølge anarkismen, på økonomisk ulikhet, autoritetstro og lederprinsipper. For anarkismen er ikke begrepet «stat» kun en statsmakt, altså en nasjonal overbygning (regjering), men heller en måte å organisere samfunnet på – altså en hierarkisk oppbygging. Det å hevde at anarkismen er antistatlig, er feil oppfatning. Anarkismen er primært en bevegelse mot hierarki, da dette er den organisasjonsstrukturen som legemliggjør autoriteter. Siden staten er den «høyeste» form for hierarki, er anarkister antistatlige. På denne bakgrunn er anarkister flest heller ikke tilhengere av politisk virksomhet i tradisjonell betydning, enten det gjelder å kjempe for makt innenfor staten (demokratisk sosialisme, sosialdemokrati, sosialliberalisme) eller skape en ny stat (marxisme/kommunisme).Den anarkistiske teorien er også mot skillet mellom eiere og eiendomsløse. Derfor er de aller fleste anarkister imot et klassisk kapitalistisk system. Eiendomsretten til produksjons- og distribusjonsmidlene forutsetter et lite mindretall av eiendomsbesittere og et stort flertall av eiendomsløse. De siste er avhengige av det eiendomsbesittende mindretall for å få arbeid og midler til livets oppretthold. De er lønnsarbeidere, og den merverdien de skaper gjennom sitt arbeid kommer ikke dem til del, men kontrolleres av eiendomsbesitterne. Anarkistene har som et mål å fjerne den private eiendomsretten til produksjons- og distribusjonsmidlene – i hvert fall til de midler som forutsetter at eieren må kjøpe andres arbeidskraft. Nettopp dette er grunntanken i mutualismen og dermed også i samvirkebevegelsen. Anarkistene vil i stedet innføre besittelse, eller bruksrett. Det karakteristiske ved besittelse er å «være sin egen herre», på individuell eller kooperativ basis. Anarkister er for den private eiendom som ikke brukes til å utnytte andre. Prinsippet er at ethvert menneske har rett til det det selv produserer igjennom sitt arbeide, men ikke til det det får fra andres arbeide.Disse to typene av autoritet, stat og kapitalisme, lever i et gjensidig forhold til hverandre, og kan vanskelig skilles. Det er en viss sammenheng mellom mangel på sidestilling og sviktende likestilling. Overordning og utbytting, politisk og økonomisk hierarki, er langt på vei to sider av samme sak: «Staten […] er et middel for den besiddende klasse til at opretholde sin økonomiske makt.» (Til Frihet 2/1904, utgitt av Kristofer Hansteen). «Et moderne storkapitalistisk selskap adskiller sig hverken i sin opbygning, sitt vesen, i sine mål, i sine arbeidsmetoder eller i sine problemer nevneverdig fra en stat. Den eneste synlige forskjell er at et storkapitalistisk selskap som oftest er bedre organisert og blir ledet fornuftigere og dyktigere enn en stat.» (Alarm, nr. 22 1937. «Et sant ord» av B. Traven) Den klassiske anarkismen er nokså åpenbart beslektet med sosialismen. Unntaket, fra nyere tid, er retningen som kalles anarkokapitalisme. Denne vil være uenig med de tradisjonelle anarkisters analyse av kapitalisme og eiendom. Anarkokapitalister definerer seg selv både som libertarianere og anarkister, samtidig som de avviser enhver form for sosialisme. Derfor har også mange andre anarkister vanskeligheter med å anerkjenne denne retningen som anarkistisk, og anser den først og fremst som en libertarianistisk retning. == Anarkismens sentraliserte motstykke == I Italia utviklet det seg mellom 1910 og 1920 en sentralisert versjon av anarkosyndikalismen/syndikalismen. Tilhengerne av denne nye ideologien kalte seg nasjonalsyndikalister, og disse ønsket at parlamentarisk partidemokrati skulle byttes ut med fagforeningsbaserte ordninger. Klassisk syndikalistisk teori om demokratisk kontroll også over selve produksjonsmidlene var også til stede hos nasjonalsyndikalistene, men dette gav seg sjeldent utslag i praktisk politikk. == Anarkismen i Norge == === Forløpere === Anarkismens historie i Norge kan spores tilbake til arbeiderbevegelsens begynnelse omkring 1850. I de nærmeste tiårene sto personer frem som var influert av de tidlige sosialistene og/eller anarkistene. Disse var ikke nødvendigvis anarkister, selv om de på enkelte områder sto anarkismen nær. Marcus Thrane startet den første arbeiderforeningen i 1848 i Drammen. Året etter startet han «Arbeider-Foreningernes Blad». Bladet brakte utførlige utdrag av den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons skrifter, skreddersvennen Wilhelm Weitlings utopiske sosialisme, Etienne Cabets kommunistiske trosbekjennelse, henvisninger til Saint-Simon, Jean-Joseph-Louis Blanc, og andre tidlige sosialisters verker. Thrane var en beundrer av Proudhon, som han karakteriserte som […] «vor tids uden tvivl største sjeni[…]», men han oppfattet seg ikke som anarkist. Han regnes som Norges første sosialist, og kooperasjonsbevegelsens far. I slutten av juni 1850 hadde arbeiderforeningene 20 854 medlemmer fordelt på 273 foreninger. I 1851 ble Thrane arrestert, for tilslutt å bli fengslet. Arbeiderforeningene ble nedlagt eller skiftet karakter. Thrane slapp ut i 1859, og emigrerte til USA i 1863. Han tok avstand fra justismordene på en del anarkister etter «Haymarketopptøyene» i Chicago i mai 1884. Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt. Søren Jaabæk stiftet den første bondevennforeningen i 1865, i Mandal. Bondevennene stod for en kommunalistisk eller lokalistisk tendens, med vekt på desentralisering og lokalt selvstyre. Samvirkebevegelsen var et vesentlig innslag i bondevennpolitikken. I midten av 1875-årene forsvant foreningene. I en periode hadde Jaabæk nær kontakt med den radikale bondestudenten Olaus Fjørtoft, og i 1871 skriver Fjørtoft at «Jaabæk er vor Carl Marx, som stend jamsies mæ han og vaar bondereising e original». Liberalister har karakterisert Jaabæk som Norges første liberalist. Kretsen rundt Fedraheimen oppfattet idéene sine som en videreutvikling av Jaabæks radikalisme. Kommunalisten Søren Jaabæk ble «gjenoppdaget» av radikale populister i tiden rundt folkeavstemningen om EF i 1972. I 1880-årene oppsto en gruppe rundt Hans Jæger som ble kalt Kristianiabohemene. Bohemtilværelsen var en storbylivsform, og oppstod parallelt med en studenteksplosjon. Sosialt sett var bohemen i hovedsak en gruppe intellektuelle fra overklassen. De var «bedre folks barn» med en relativ trygg samfunnsbakgrunn, som ble fanget opp av de nye tankene i tiden, og som derfor kom i steil og fiendtlig opposisjon til egen familie og slektstradisjoner. De brøt med sine foreldres livsstil. Det var et uttrykk for et ungdomsopprør innen samfunnets høyere lag ─ med «utagerende festing», sex og fyll. Sentrale verdier for bohemen var personlig frihet, individualisme, frisinn og modernitet. Bohemenes utsvevende liv på kaféene var et uttrykk for at de brøt med de normer som preget den borgerlige tilværelse, og at de nektet å opprettholde det skillet den borgerlige livsform satte mellom det offentlige og det private liv. Henrik Ibsen var i sin ungdom innom Thranes bevegelse, og ble muligens inspirert av Proudhons og Wilhelm Marrs skrifter. Han skal blant annet ha lest Marrs bok «Anarchie oder Autorität». Han skrev i Arbeider-Foreningernes Blad, og var lærer på søndagsskolen til Kristiania Arbeiderforening. Ibsen selv mente at det var en tilfeldighet at han ikke ble arrestert da myndighetene gikk til storm mot arbeiderforeningene i 1851. I private brev ga Ibsen uttrykk for sin «Ikke-stats-teori». Denne ble kjent for offentligheten i bruddstykker da Ibsens «Breve» ble offentliggjort i 1904. Ibsen ble av flere i sin samtid oppfattet som anarkist, og senere ble han populær både hos de svenske og de norske ungsosialistene. Det er ikke lett å si noe sikkert om hvordan Ibsen selv så på sitt forhold til anarkismen. Han kalte seg aldri anarkist, så vidt vi vet, men han protesterte heller aldri når folk i hans samtid kalte ham anarkist. === 1860–1900 === Arne Garborg og Ivar Mortensson-Egnund var, i tillegg til Hans Jæger, noen av de første som omtalte seg selv som anarkister. De drev som tidligere nevnt bladet Fedraheimen som kom ut 1877–91. Etterhvert ble bladet mer orientert mot arbeiderklassen, pluss at det ble merket av anarkistisk stoff. Helt på slutten, da Rasmus Steinsvik var redaktør, hadde bladet undertittelen «Anarkistisk-Kommunistisk Organ». Steinsvik ble senere medlem av Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas» hvor Kristofer Hansteen var en sentral person. Gruppen ble startet av noen tyskere i 1891/92, og eksisterte frem til Hansteens død i 1906. Den senere LO-lederen Ole Olsen Lian, og hans bror Sigwald, var også med. Garborgs interesse for anarkismen har sitt utgangspunkt i Døleringen som oppstod i miljøet rundt Aasmund Olavsson Vinje og Ernst Sars og var et motstykke til den politiske og kulturelle nasjonalismen som rådet i Norge i 1860-årene. Riktignok sa de aldri at de ønsket unionen nord og ned. Da ble det annerledes i 1880-årene. I skuffelsen over Sverdrup-Venstres politikk i forbindelse med unionssaken, blomstret kulturnasjonalismen og nå kalte ungnasjonalistene seg for anarkister. Olaus Fjørtoft og Søren Jaabæk fikk en hedersplass. Studenten og avismannen Rasmus Steinsvik var en av Garborgs læresvenner, og i 1887 etablerte han det radikale målbladet Vestmannen i hjembygd Volda. Steinsvik prøvde å smelte sammen anarkismen med samholdet og samvirket i bygdefellesskapet. Han gikk inn for at mindre regionale og lokale enheter skulle styre seg selv gjennom et fullt utbygd lakaldemokrati. Han kalte dette styrefrihet. I 1889 mente Steinsvik at Norge måtte ut av unionen, jo fortere jo bedre. Anarkistene i Norge var overbevist om at det bak den skakkjørte samtiden fantes en egen norsk samfunnsform med et bakenforliggende budskap om likhet, rettferdighet og selvråderett. Samtidig var anarkistene ekstremt internasjonale i sin grunnholdning, men de satte seg selv helt fast når synet deres samtidig skulle knyttes sammen med nasjonal egenart og selvhevding. Den norske anarkistiske bevegelsen «døde ut» etter dette, selv om vi kan finne spor av den i Venstres nasjonal-demokratiske prosjekt. === 1900–1930 === I og utenfor de sosialdemokratiske foreningene, ble det drevet en sterk ungsosialistisk, til dels anarkistisk, kampanje. Libertas-gruppen, med Kristofer Hansteen i spissen, var foregangsmenn i dette arbeidet. Frihetlige svenske innvandrere, samt russiske flyktninger, bidro også. I 1909 brøt ungsosialistene ut av det sosialdemokratiske ungdomforbundet og startet Norges Ungsocialistiske Forbund. Det skiftet navn til Norges Social-Anarkistiske Forbund i 1923. Forbundet opphørte å eksistere ca. 1928. I 1911 ble Fagopposisjonen av 1911 påbegynt, med Martin Tranmæl i spissen. Dette var ingen anarkistorganisasjon, men anarkister, ungsosialister og syndikalister gjorde seg til tider sterkt gjeldende. Fagopposisjonen døde ut da Martin Tranmæl og hans menn tok kontroll over LO og Arbeiderpartiet. Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) ble startet i 1916, i hovedsak av svenske arbeidere med tilknytning til SAC. NSF nådde sitt høydepunkt i 1920-21 med 3100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner. Den siste store syndikaliststreiken var ved Fosdalen gruver i Malm i Nord-Trøndelag i 1925. En streik syndikalistene tapte. Føderalistisk Propagandaforbund, en syndikalistisk opplysnings- og propagandaorganisasjon innen LO, ble startet i 1924 av folk innen Norges Social-Anarkistiske Forbund. Denne forsvant ca. 1928. === 1930–1945 === I april 1932 besøkte den russisk-amerikanske anarkisten Emma Goldman Norge. I Oslo talte hun på 2–3 møter arrangert av Oslo Arbeiderparti og Arbeiderpartiets studentgruppe, da Studentersamfundet i Oslo, «landets frieste talerstol», nektet gjennom det kommunistiske (Mot-Dagistiske) styret å la henne tale der. Temaene var «Den amerikanske klassejustis» og «En anarkists liv». Til Alarm beklaget hun at den anarkistiske bevegelsen for tiden var død i Norge. I samme intervju sa hun at hun ville komme tilbake til Norge på høsten. Da ville også Oslo LS med all sannsynlighet arrangere et foredrag med henne. Jeg har ikke funnet noe som tyder på at hun kom tilbake til Norge. I 1935 ble «Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold» stiftet. Fra og med 1935 måtte NSFere ha dobbelt medlemskap for å få arbeid. I tillegg til å være med i NSF måtte de også være medlem av LO. LO hadde i flere år krevd monopol på arbeidsplassene; LO-forbundens medlemmer skulle ha fortrinnsrett til arbeid. Dette gikk arbeidskjøperne med på, og monopolet ble nedfelt i en rekke tariffavtaler. I 1937 var antallet Lokale Samorganisasjoner i syndikalistføderasjonen sunket til omkring tyve, og det var også en «forgubbingsprosess» på gang. Vinteren 1940 ble Carl O. Tangen dømt til ett års fengsel for ærekrenkelse mot fremmed stats overhode, etter anmodning fra Tyskland. Foranledningen var et oppslag i Alarm den 9. desember 1939 hvor Adolf Hitler, Hermann Göring og Joseph Goebbels omtales på en lite flatterende måte. 9. april 1940 overfalt tyskerne Norge. NSFs lokaler ble okkupert og Alarm ble stanset av okkupasjonsmakten. Oslo LS ble oppløst av tyskerne, men eksisterte likevel illegalt. Carl O. Tangen ble tatt av Gestapo og satt på Grini. === 1945–1970 === Etter krigen ble fagforeningsvirksomheten gjenopptatt i Oslo og i steinhuggerdistriktet i Østfold (Fagerholt LS). De skal ikke ha hatt flere enn ca. 200 medlemmer. Alarm skiftet navn til Solidaritet. I 1950 ble Norges Syndikalistiske Ungdomsforbund startet, men «forgubbingsprosessen» fortsatte, steinindustrien i Østfold ebbet ut, og derved svant bevegelsen sakte inn. Den ene LS etter den andre ble oppløst. I 1951, da Solidaritet gikk i sin 7. årgang, kom det foreløpig siste nummer av bladet. Den 8. årgang kom ikke før i 1957. På dette tidspunktet var Oslo LS den eneste samorganisasjonen som var igjen i NSF. I 1960 gikk Solidaritet inn. Et framstøt fra Helge Kongshaug for å dra i gang en syndikalistisk ungdomsorganisasjon innen NSF tidlig i 60-årene var mislykket. Han og Jan Bojer skal ha vært de eneste medlemmene i Oslo LS som var under 70 år. Bojer dro igang en Frihetlig Ungdomsgruppe, som var aktiv i 1964/65. NSF skal ha flyttet ut av sine lokaler i Folketeaterbygningen midt på 1960-tallet. Det ble stille rundt NSF. Zernikow Henriksen, mangeårig sekretær i NSF, døde i 1967, møtene ble holdt mer uformelt i private hjem, men man opprettholdt de internasjonale kontaktene. NSF ble innbudt til SACs kongress i 1968, men kunne ikke delta. I 1973 ble NSF oppløst. === 1970-årene === Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom, FAU, startet opp i Kristiansund i 1966/67, men det var først etter studentopprøret i Paris i 1968 at interessen for anarkismen igjen virkelig ble vekket til live. Jens Bjørneboe skrev essayet «Anarkismen som fremtid» i 1969. I 1971 holdt han en innledning i Studentersamfundet i Oslo over temaet «Anarkismen… idag?». Bjørneboe fikk stor innflytelse på den nye spirende anarkistbevegelsen. En annen av de større gruppene var Bodø Anarkistiske Liga (BAL). De ga ut Sort Kamp, og publiserte flere andre trykksaker. BAL var sentral både i nasjonal og internasjonal sammenheng, og var godt kjent i utlandet. Dette var en anarkistgruppe med kontakter til flere utenlandske anarkistorganisasjoner. I Norge samarbeidet BAL særlig med FAU i Kristiansund, Hjelmsgate og Kommunen i Oslo, ─ dessuten med miljøvern- og urfolkbevegelser hvor BAL deltok både i Mardøla, Masi og Alta. Diverse smågrupper med mer eller mindre anarkistisk tilsnitt dukket opp. I 1970 var det 2-3 stykker. "Anarkistbevegelsens 'sentrum' i 1968–1972 var Kristiansund og Bodø, som hadde de eneste virkelig fungerende og store gruppene. I 1973 var tallet tidoblet. Svarte og svart/røde flagg vaiet på 1. mai. En rekke frihetlig sosialistiske grupper så dagens lys, og sprakk som trollene i eventyret, eller forsvant etter hvert fra den frihetlige scenen av andre grunner. I tillegg til disse gruppene fantes det en rekke enkeltpersoner som sto som lokale kontaktpersoner. Behovet for fastere føderering meldte seg, og i påsken 1973 ble det avholdt et «Anarkistgruppenes landsmøte». Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister (FAFS) ble en realitet i 1974. Folkebladet for frihetlig sosialisme, som startet i 1971 av en gruppe frihetlige sosialister på Blindern, ble nå organ for FAFS. Folkebladet hadde et opplag som varierte mellom ca. 2000 til 4000. I 1975 brøt FAFS' Kragerøgruppe, deler av fire andre grupper, pluss noen enkeltpersoner ut av FAFS. De dannet deretter Revolusjonære Arbeideres Forbund (anarkistene) – RAF (a). Dette var en anarkosyndikalistisk kaderorganisasjon, som i teori og praksis bygget på marxismens politiske økonomi, samt de kamperfaringer og erfaringer med selvstendig arbeiderstyre som man hadde blant annet under Pariserkommunen, den russiske revolusjon og den spanske borgerkrig. FAFS gikk i oppløsning på nyåret 1976, kort tid etter at Folkebladet gikk inn. Årsaken var ikke minst strid om marxismen. I oktober samme år ble RAF(a) nedlagt. I tillegg til disse fløyene fantes det representanter for alternativ-bevegelser, med vekt på å leve ut ideene i praksis. De dannet små samfunn med demokratiske strukturer, likestilling mellom kjønnene og miljøbevissthet i praksis. Kollektivene på Karlsøy i Troms og rundt Farsund er kanskje de mest kjente. Denne progressive «sentrums»-retningen ble på 1970-tallet repressentert blant annet i studentlaget Grønt Gras og senere i Miljøpartiet De Grønne. Denne retningen er sterkt kapitalisme-kritisk, men ikke nødvendigvis venstreradikal. Her er det først og fremst snakk om en sosial individualisme som har minst like mye til felles med sosialliberalisme som med sosialisme. I 1977 kom gamle NSFere og unge arbeidere sammen og reorganiserte NSF. Bakgrunnen var et kontaktnett innen en liten gruppe arbeidere. Frem mot LO-kongressen dette året forsøkte disse, med et visst hell, å samordne forslag til kongressen gjennom fagforeningene. 16/4 ble stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Forbund formalisert, som en samordningsorganisasjon for syndikalistiske arbeidere. Dette var arvtakerne etter Norsk Syndikalistisk Føderasjon. ANORG- ANarkistenes ORGanisasjon – ble stiftet 13/9 1977. I 1979 kom Folkebladet på nytt ut, nå som organ for ANORG. === Anarkisme i Norge i dag === Det finnes en frihetlig sosialistisk organisasjon i Norge, Motmakt, som ble stiftet i 2009. Ellers er anarkistene i Norge i dag løst organisert. Følgende prosjekter er relatert til anarkisme eller anarkister: Hausmania – Mange anarkister er involvert i Kulturhuset Hausmania i Oslo. Bokkafeen Humla og filmkollektivet Spis de Rike holder til her, samt at Indymedia også pleide å ha møter der. I tillegg ligger de autonome bokollektivene Vestbredden og H42 i samme kvartal som Hausmania. Disse er bebodd av anarkister og styrt gjennom direkte demokrati. Punkscenen Barrikaden ligger i kjelleren pà Vestbredden. Blitz – Blitz er i stor grad et anarkistisk prosjekt. Selvstyrt ungdomshus i Oslo. Antifascistisk aksjon, AFA, var på 90-tallet det mest aktive anarkistiske miljøet i Norge selv om det ikke var erklært anarkistisk. Bestod også av mange kommunister og lignende. Gateavisa – Er Norges eldste anarkistiske avis. Gateavisa holder hus i Hjelmsgate 3. Her har også Frihetlig forum møter relativt jevnlig. Frihetlig forum er en liten gruppe anarkister, frihetlige sosialister og lignende som møtes for å diskutere teori. De står bak frihetlig.org. I Hjelmsgate ligger ogsà den anarkistiske bokkaféen Jaap Van Huysmanns Minde. UFFA - UFFA-hus (UFFA=Ungdom For Fri Aktivitet) er ett selvstyrt ungdomshus i Trondheim som ble starta i 1981, ett halvt år før Blitz i Oslo. Aktivistene på huset er stort sett anarkister og huset er styrt etter anarkistiske prinsipper. Inneholder blant annet en vegetarkafé, bokkafé, en punkfanzine (Dønk Zine) med en politisk og anarkistisk profil, filmkollektivet Spis De Rike, avd. Trondheim m.m. Svartlamon – Svartlamon er en liten bydel i Trondheim med ca. 200 innbyggere. Rivningstruet av kommunen på 90-tallet. Ble til slutt fredet etter lang kamp. Mange av bydelens innbyggere er anarkister og bydelen er styrt gjennom direkte demokrati pà bydelens månedlige allmøter. Beboere på Svartlamon startet på 90-tallet den anarkistiske organisasjonen Folkemakt som nå ligger nede. I bydelen ligger også den anarkistiske bokkaféen Ivar Matlaus. Hurdalsjøen Økologiske Landsby – Økolandsby styrt etter konsensusprinsippet. Prøver å bygge et anarkistisk idealsamfunn på den norske landsbygda. Ikke uttalte anarkister.Det er mange anarkister i Adbusters-nettverket uten at det kan sies å være et anarkistisk nettverk. I tillegg finnes det mange uorganiserte anarkister og noen flere kollektiver på Karlsøy og andre steder. Blant annet eksisterer fortsatt Anarkistenes organisasjon (ANORG) og Norsk Syndikalistisk Forbund. == Anarkismen i praksis == Anarkistiske samfunn i Skandinavia kjenner vi hovedsakelig fra Fristaden Christiania – som hadde en trøblete og vanskelig fødsel i 1971. Andre steder i verden har anarkistene vært involvert i en rekke samfunn. Noen av disse er større samfunn oppstått som følge av en anarkistisk revolusjon, men det fins også eksempler på planlagte anarkistiske samfunn. Oppståtte anarkistiske samfunn Utopia, Ohio (1847) Whiteway Colony (1898) Life and Labor Commune Life and Labor Commune (1921) Fristaden Christiania (september 26, 1971) Trumbullplex (1993)Planlagte anarkistiske samfunn Free Territory (november 1918–1921) Anarchist Catalonia (juli 21, 1936 – mai 1937)Anarkismen har også hatt stor betydning for utviklingen av moderne sosialisme og kommunisme. Siden 1960-årene har også anarkistiske ideer spilt en rolle i ideologiske debatter, og det anarkistiske tankegodset var blant drivkreftene for studentopprørene i Vest-Europa og USA i 1960- og 1970-årene. == Se også == Deltagerøkonomi Venstresiden Ungsosialisme Sosialisme Sosialdemokrati Nysosialisme Markedssosialisme Statssosialisme Statskapitalisme Kommunisme Marxisme Kollektivisme Kapitalisme Imperialisme Kibbutz Eduard Bernstein Rosa Luxemburg Karl Kautsky Syndikalisme Libertarianisme == Referanser == == Litteratur == Jostein Nerbøvik, Norsk historie 1860–1914 (bind 5), Det norske samlaget 1999 Olav Fagelund Knudsen, Anarki og fellesskap, Tano Aschehoug, 1994 Jon Hovi m.fl, Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk, Abstrakt forlag, 2011 Uri Gordon, Anarchy alive, 2007 James Joll, The Anarchists, 1979 Colin Ward, Anarchy in action, 1973 Sébastien Faure, L'Encyclopédie Anarchiste, Paris, Editions de la Librairie Internationale, 1934 George Woodcock, Anarchism, 1962 G. D. H. Cole: Den sosialistiske tenkningens historie; bd. 2: Marxismen og anarkismen, Nisus Forlag, 2013 == Eksterne lenker == Frihetlig.org – Norsk nettsted med frihetlig lesestoff Anarkismen og syndikalismen i Norge gjennom 150 år – av Harald Fagerhus Motmakt

Anarkisme (fra gresk ἀν (an), «uten» og ἄρχειν (arkhin), «å herske» og ισμός (ismos) (fra stammen -ιζειν), «uten herskere») er en politisk filosofi som mener staten er uønsket, unødvendig eller skadelig, og som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer.Paul McLaughlin (2007).

https://no.wikipedia.org/wiki/Amelia_Earhart

2023-02-04

Amelia Earhart

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Atlanterhavsflyvere', 'Kategori:Dødsfall 2. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1937', 'Kategori:Flyvere fra USA', 'Kategori:Flyvere omkommet i luftfartsulykker', 'Kategori:Forsvunne personer', 'Kategori:Fødsler 24. juli', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Luftfartspionerer', "Kategori:National Women's Hall of Fame", 'Kategori:Personer fra Atchison County i Kansas', 'Kategori:Personer fra Des Moines', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æreslegionen']

Amelia Mary Earhart (født 24. juli 1897, forsvunnet 2. juli 1937) var en amerikansk flyver, flypioner og forfatter.Earhart var den første kvinnelige flyveren som fløy solo over Atlanterhavet. Hun var mottaker av den militære utmerkelsen Distinguished Flying Cross, eksepsjonell innsats i luftfarten, for denne innsatsen. Hun satte flere andre rekorder, skrev bestselgende bøker om sine flyerfaringer og var medvirkende til opprettelsen av foreningen Ninety-Nines, en organisasjon for kvinnelige piloter. I 1935 ble Earhart besøkende fakultetsmedlem av Purdue University som rådgiver av flyteknikk og en karriererådgiver for kvinnelige studenter. Hun var også et medlem av National Woman's Party (NWP), og som en tidlig feminist støttet hun likestilling. Hun støttet også forslaget om en utvidelse av den amerikanske grunnloven som gjenspeilte likestilling med Equal Rights Amendment, presentert for den amerikanske kongressen for første gang i 1923.I et forsøk på å fly rundt jorden i 1937 i et fly av typen Lockheed L-10 Electra, støttet av Purdue University, forsvant Earhart et sted over midten av Stillehavet i nærheten av Howlandøya. Uten spor av flyvraket har hennes liv, karriere og forsvinning vært en kilde til stadig fascinasjon og undring.Earhart fikk i 1968 sin plass blant USAs mange berømte flyvere i National Aviation Hall of Fame, og i 1973 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.

Amelia Mary Earhart (født 24. juli 1897, forsvunnet 2. juli 1937) var en amerikansk flyver, flypioner og forfatter.Earhart var den første kvinnelige flyveren som fløy solo over Atlanterhavet. Hun var mottaker av den militære utmerkelsen Distinguished Flying Cross, eksepsjonell innsats i luftfarten, for denne innsatsen. Hun satte flere andre rekorder, skrev bestselgende bøker om sine flyerfaringer og var medvirkende til opprettelsen av foreningen Ninety-Nines, en organisasjon for kvinnelige piloter. I 1935 ble Earhart besøkende fakultetsmedlem av Purdue University som rådgiver av flyteknikk og en karriererådgiver for kvinnelige studenter. Hun var også et medlem av National Woman's Party (NWP), og som en tidlig feminist støttet hun likestilling. Hun støttet også forslaget om en utvidelse av den amerikanske grunnloven som gjenspeilte likestilling med Equal Rights Amendment, presentert for den amerikanske kongressen for første gang i 1923.I et forsøk på å fly rundt jorden i 1937 i et fly av typen Lockheed L-10 Electra, støttet av Purdue University, forsvant Earhart et sted over midten av Stillehavet i nærheten av Howlandøya. Uten spor av flyvraket har hennes liv, karriere og forsvinning vært en kilde til stadig fascinasjon og undring.Earhart fikk i 1968 sin plass blant USAs mange berømte flyvere i National Aviation Hall of Fame, og i 1973 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame. == Liv og virke == Amelia Earhart ble født i Atchison, Kansas og hennes flykarriere begynte i Los Angeles i 1921 da hun var 24 år gammel og tok flytimer hos Neta Snook og kjøpte sitt første fly, en Kinner Airstar. På grunn av familiens økonomiske situasjon måtte hun selge flyet i 1924 og flyttet til østkysten hvor hun fikk jobb som helsefagarbeider. Fire år senere gikk hun tilbake til flyvningen, og kjøpte en Avro Avian to-dekker og ble den første kvinne til å fly solo tvers over det amerikanske kontinent, tur-retur. Fra da av fortsatte hun å sette egne og nye rekorder, både når det gjaldt farts- og distanseflyvninger og luftakrobatikk, oppmuntret av sin mann, bokforleggeren George P. Putnam. Hun var blant annet den første personen som fløy solo fra Hawaii til det amerikanske fastlandet, og den første kvinnelige piloten som fløy alene over Atlanterhavet i 1932. Earharts ble kjent og hun ble berømt etter atlanterhavsflyvningen. Denne gjennomførte hun på 5-årsdagen for Charles Lindberghs bedrift. Hun fløy en Lockheed Vega fra Harbor Grace, Newfoundland til Londonderry, Irland. For bedriften fikk hun «Distinguished Flying Cross» fra Kongressen, ridderkorset av Æreslegionen fra den franske regjering og National Geographic Societys gullmedalje fra President Hoover. I januar 1935 ble Earhart den første til å fly solo over Stillehavet fra Honolulu til Oakland, California. Senere samme år fløy hun solo fra Los Angeles til Mexico by og tilbake til Newark, New Jersey I juli 1936 fikk hun en Lockheed L-10 Electra fra Purdue University, og begynte å planlegge sin Jorden-rundt flyvning. Earharts jorden-rundt flyvning ville ikke bli den første, men den ville bli den lengste. (Wiley Post fløy jorden rundt i 1931, men fulgte en rute langs den 60. breddegrad) Hun skulle følge en rute, mest mulig langs Ekvator – 46 000 km. Den 17. mars 1937 fløy hun første etappe fra Oakland, California til Honolulu, Hawaii. Under start fra Hawaii ble flyet sterkt skadet og måtte sendes med båt tilbake til California for reparasjoner, Andre forsøket startet i Miami. Nå ville hun fly motsatt vei, fra vest mot øst. Med seg hadde hun som navigatør Fred Noonan, en tidligere Pan Am-navigatør. De forlot Miami den 1. juni, og etter en rekke stopp i Sør-Amerika, Syd-Afrika og over den sydlige del av det asiatiske kontinentet kom de frem til Lae, Ny-Guinea den 29. juni. Nå hadde de fløyet omtrent 35 000 km. av turen, mao var ca. tre fjerdedeler av turen gjennomført. Nå gjenstod 10 000 km, alt over det åpne Stillehavet. Den 2. juli 1937 startet Earhart og Noonan fra Lae på den neste etappe på 4 000 km til Howlandøya, en liten øy bare noen få kilometer lang og kun 3 meter høy. Etter å ha fløyet ca. 1 200 km. ble all kontakt med omverdenen brutt. Det ble snart klart at hverken Earhart eller Noonan hadde noen særlig øvelse i navigering. Heller ikke var det radioutstyret hun hadde ombord brukbart for navigering og de hadde store problemer med å oppnå kontakt med fartøyer langs ruten. En leteaksjon fra den amerikanske kystvakten og marinen ble satt igang, men uten resultat. Earharts og Noonans skjebne har vært gjenstand for mange rykter og spekulasjoner. Fra tid til annen har det dukket opp meldinger om at de skulle ha vært sett i live på en eller annen øy i Stillehavet. Og flyentusiastorganisasjonen The International Group for Historic Aircraft Recovery (TIGHAR) har i en årrekke arbeidet for å bevise at Earhart faktisk måtte nødlande på en øde øy, og at hun var strandet der i lang tid før hun døde. Gruppen har forsøkt å bevise siden 1998 dette i forbindelse med et skjelett som ble funnet på øya Nikumaroro av britiske myndigheter i 1940.En annen teori er at hun og navigatøren ble tatt til fange av japanerne, men dette anses som usannsynlig.I mars 2018 ble det kjent at Richard Jantz, professor emeritus i antropologi, hadde analysert beinrestene fra Nikumaroro, og at knoklene «mest sannsynlig» tilhører Earhart. == Referanser == == Litteratur == I USA er det skrevet en rekke bøker om hennes liv, inklusive en fiktiv selvbiografi. Selv skrev hun to bøker om sine flyvninger; The Fun Of It (1932) og 20 Hrs., 40 Min. (1928) om flyvningen over Atlanterhavet. Last Flight (1937), satt sammen av hennes ektemann G.P. Putnam etter at hun forsvant, inneholder de dagboknotater hun sendte tilbake til USA. På norsk foreligger det kun en bok om Earhart, se under. Norskspråklig litteratur Leeuw, Adèle De (1977): Amelia Earhart, oversatt av Kari Gran. Oslo: Forlagshuset, ISBN 82-511-0264-2. Originaltittel: The story of Amelia Earhart.Engelskspråklig litteratur Goldstein, Donald M. & Dillon, Katherine V. (1997): Amelia: The Centennial Biography of an Aviation Pioneer, Washington, D.C.: Brassey's, ISBN 1-57488-134-5. Lovell, Mary S. (1989): The Sound of Wings, New York: St. Martin's Press, 1989. ISBN 0-312-03431-8. Morey, Eileen (1995): The Importance of Amelia Earhart, San Diego: Lucent Books, ISBN 1-56006-065-4. Oakes, Claudia M. (1985): United States Women in Aviation 1930–1939, Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press, ISBN 0-87474-380-X. Pearce, Carol Ann (1988): Amelia Earhart, New York: Facts on File, ISBN 0-8160-1520-1. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Amelia Earhart – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Amelia Earhart – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Amelia Earhart på Internet Movie Database (en) Amelia Earhart hos American National Biography (en) Amelia Earhart Birthplace Museum (en) National Aviation Hall Of Fame (en) En samling fotoer

Amelia Mary Earhart (født 24. juli 1897, forsvunnet 2.

https://no.wikipedia.org/wiki/Leksikon

2023-02-04

Leksikon

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oppslagsverk', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Leksikon (fra gresk λεξικόν, ‘ordsamling’), flertall leksikon el. leksika, er oftest et større oppslagsverk med større eller mindre saksforklaringer. Historia naturalis (ca. 70 e.Kr.) av Plinius den eldre blir ofte regnet som det første leksikon. Et leksikon vil i dagligtale være det samme som en encyklopedi. Den franske filosofen og forfatteren Denis Diderot (1713–1784) var redaktør for verdens første moderne encyklopedi. Første bind av Encyclopédie ble utgitt i 1751 i samarbeid med Jean le Rond d'Alembert. Innen lingvistikk er «leksikon» et språks forråd av ordstammer og avledningsformer.

Leksikon (fra gresk λεξικόν, ‘ordsamling’), flertall leksikon el. leksika, er oftest et større oppslagsverk med større eller mindre saksforklaringer. Historia naturalis (ca. 70 e.Kr.) av Plinius den eldre blir ofte regnet som det første leksikon. Et leksikon vil i dagligtale være det samme som en encyklopedi. Den franske filosofen og forfatteren Denis Diderot (1713–1784) var redaktør for verdens første moderne encyklopedi. Første bind av Encyclopédie ble utgitt i 1751 i samarbeid med Jean le Rond d'Alembert. Innen lingvistikk er «leksikon» et språks forråd av ordstammer og avledningsformer. == Typer leksikon == Det er mange ganger hensiktsmessig å skille mellom Konversasjonsleksikon med mange, tildels svært korte, artikler. Eksempler: Store norske leksikon og Caplex Dybdeleksika med lengre artikler om færre emner. Eksempler: Familieboka og PaxLeksikon Spesialleksika med artikler innen et avgrenset fagområde. Eksempel: Juridisk leksikon, Medisinsk leksikon == De største norske leksika == Det ligger nasjonal prestisje i de riktig store leksika, men også stor økonomisk risiko og ikke alltid gevinst. Omfattende, nyskrevne norske leksika fra 10 bind og oppover, er blitt utgitt av Aschehoug (fra 1907) og Gyldendals (fra 1933). I 1975 gikk de sammen og grunnla Kunnskapsforlaget som idag utgir Store norske leksikon og andre oppslagsverk og ordbøker. Et spesielt verk er den nynorske Norsk allkunnebok fra 1948-1964. Før Aschehougs initiativ i 1907 var Salmonsens konversationsleksikon dominerende i det norske markedet, og Salmonsen fortsatte å konkurrere med Aschehoug i noen tiår. Vanlige forkortelser gis i parenteser. Aschehougs konversasjonsleksikon (AKL) 1. utgave med titelen Illustreret norsk konversationsleksikon (INK), 6 bind, 1907–1913 2. utgave, 10 bind, 1920–1925, supplementsbind 1932 (tittelen Aschehougs konversationsleksikon) 3. utgave, 15 bind, 1939–1951, supplementsbind 1952 (tittelen Aschehougs konversasjonsleksikon) 4. utgave, 18 bind, 1954–1961 5. utgave, 19 bind, 1968–1972, registerbind 1973; 3. opplag. 1974–75 Verden i dag. Samtidsleksikon, supplementsbind til Aschehougs konversasjonsleksikon og til Gyldendals store konversasjonsleksikon, 1 bind, 1977; ny utgave 1983Gyldendals konversasjonsleksikon, 12 bind, 1933–34; 2. oppl. 1935 Norsk Allkunnebok (NA), nynorsk, 10 bind, 1948–1964 Gyldendals store konversasjonsleksikon (GSL) 4 bind, 1959, supplementsbind 1966 5 bind, 1965, supplementsbind 1972 3. utgave, 5 bind, 1972 Verden i dag. Samtidsleksikon, supplementsbind til Aschehougs konversasjonsleksikon og til Gyldendals store konversasjonsleksikon, 1 bind, 1977; ny utgave 1983 Familieboka, Aschehoug Familieboken. Verket om virkelighetens eventyr, 8 bind 1937–40 Familieboka. Verket om virkelighetens eventyr, 8 bind 2. utgave 1949–52 Familieboka. Fortidens verden og vår tids virkelighet, 10 bind, 1973–75 Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon (AGL, SNL), Kunnskapsforlaget 1. utgave, 12 bind, 1978–1981, supplementsbind 1984; 3. opplag 1981–1982; 5. opplag 1984 Vår samtid. Fra A til Å, tilleggsbind til Store norske leksikon, 1 bind, 1986 2. utgave, 15 bind + supplementsbind, 1986–89; 3. opplag 1990; 5. opplag 1993 3. utgave, 16 bind, 1995– , supplementsbind 1996; 2. opplag 1999 Store norske søkeindeks. Multimedia og tabeller, 1 CD-ROM, 1999 4. utgave, 16 bind, 2005–2007 Cappelens leksikon, 11 bind, 1983–87 Hjemmets store leksikon (HSL), 30 bind, 1985–90 – også utgitt som Damms store leksikon i 15 bind. Hele Norges leksikon, LibriArte forlag, 16 bind, 1997 – et forsøk på å selge et billigleksikon i form av et sort/hvitt-opptrykk i forminsket format på dårlig papir av Hjemmets store leksikon. Det 16. bindet var en ajourførende supplementsbind, som ble laget som følge av kritikk mot verket. == Andre norske alminnelige leksika == Cappelen har utgitt flere middelstore norske leksika (Fokus, Combi, Media) som er oversettelser eller bearbetninger av verker fra den svenske leksikografen Sven Lidman. Arbeidernes leksikon, som er verdens første marxistiske leksikon utenfor Sovjetunionen. Norsk Haandlexikon for almennyttige Kundskaber, 3 bind, 1879-1888, ved Johan Christian Johnsen Norsk lomme-konversationslexikon. Paa grundlag af Kyrschners Taschen-Konversations-lexikon, 1 bind, 1891 Haandbog til Brug for alle. Kortfattet Konversationsleksikon, ved Chr. Johnsen, 1 bind, 1892, nye utgaver 1898, 1908 Praktisk illustreret konversationsleksikon. Haandbog for Hvermand, red. af Aug. Maurice Augustson, 1 bind, 1907 Karl Meyers konversationsleksikon. Dansk-norsk haand-ordbog, 4 bind, 1920–1921 Opslagsboken : norsk konversationsleksikon, 1922 (bind 1: A–Bottomley) Kringla heimsins. Norsk konversasjonsleksikon 6 bind, 1931–1934 8 bind, 1948–1954 Arbeidernes Leksikon 6 bind, 1932–1936 3 bind, 1974, forkortet faksimileutgave Nyco konversasjonsleksikon, 1 bind, 1935 (Nygaard & Co) Cappelens leksikon, 1 bind, 1939, 1955, 1958, 1962 (De tre siste med verdensatlas) CAP leksikon, Cappelen, 1 bind, 1978; ny utgave 1981, 1986 (Paperback av 1981 utgaven) Caplex. Cappelens ettbinds leksikon, 1 bind, 1990; 1994; 1997; 2002; 2004 NKS oppslagsbok. Praktisk arbeids- og konversasjonsleksikon for NKS-elever, 1 bind, 1946 Fakta. Norsk konversasjonsleksikon, 2 bind, 1947–1948 Gyldendals nye konversasjonsleksikon, 1 bind, 1948; (Annet opplag 1949) ny utgave 1954 Gyldendals Ett-binds Leksikon, 1958 Skattkista. Konversasjonsleksikon for skole og hjem 4 bind, 1951–1953 4 bind, 1959–1960 Fokus. Illustrert familieleksikon, 6 bind, 1958–1961, Aschehoug Gyldendals ett-binds konversasjonsleksikon, 1 bind, 1967 Combi. Visuelt leksikon, Cappelen 6 bind, 1968–1970 6 bind, 1974–1975 (Bind 6 som Cap Leksikon) 6 bind, 1977. (Bind 6 som Cap Leksikon) Refleks, Cappelen, 4 bind, 1972 Tidens leksikon, 6 bind, 1975–1976 Media. Cappelens leksikon 7 bind, 1977–1979 7 bind, 1980–1981 Pax Leksikon (PL), 6 bind, 1978–1981 Spektrum. Kunnskap med glede, Kunnskapsforlaget, 6 bind, 1979–1982 Hermes leksikon for skule og heim, 2 bind, 1979–1980 Kunnskapsforlagets ettbindsleksikon (KE), 1 bind, 1982 Aschehoug og Gyldendals ettbindsleksikon, 1 bind, 1985, 1990 Bokklubbens trebindsleksikon, 3 bind, 1986 Aschehoug og Gyldendals tobindsleksikon, 2 bind, 1990 Bokklubbens tobinds leksikon, 2 bind, 1991 Aschehoug og Gyldendals store ettbinds leksikon, 1 bind, 1994; 1997; 2001; 2004 Nynorsk leksikon, 2 bind, 1987 Aschehoug og Gyldendals lille norske leksikon, 1 bind, 1993, 1998, 2003 Faktum ettbindsleksikon, 1 bind, 1990 Studia. Moderne kunnskap for alle, 9 bind, 1996-1998 Wikipedia, 2001–; norsk 2002–; nynorsk 2004– == Danske alminnelige leksika == Almennyttigt dansk Konversations-Lexikon over alt det Videværdigste i Naturen, Kunsten og Videnskaben, fra den ældste til den nyeste Tid, i alfabetisk Orden, efter Brochhaus's Tydske Original, nyeste Udgave. Med udførligere Behandling af de Nordiske Riger og med Afbenyttelse af de bedste Kilder i forskiellig Retning, 8 bind, 1849-1860 Illustreret konversationsleksikon. En haandbog for alle, 9 bind, 1892-1900 Salmonsens konversationsleksikon 1. udgave, 19 bind, 1893-1911 2. udgave, 26 bind, 1915-1930 Store Nordiske Konversations-Leksikon. En nordisk encyklopædia med ca. 5000 kunstbilag og illustrationer, 26 bind, 1916-1924 Lademanns leksikon (LL), 20 bind, 1970-1977 Gyldendals tibinds leksikon, 10 bind, 1977 Den store danske encyklopædi (DSE) == Spesialiserte leksika == === Biografiske leksika === Norsk biografisk leksikon (NBL) 1. utg. 1921–1983. 19 bind 2. utg. 1999–2005. 10 bindNorsk Forfatter-Lexikon av J.B. Halvorsen (1885–1908, 6 bind, bind 5 og 6 ble fullført av Halvdan Koht)Norsk kunstnerleksikon 1983–86. 4 bind === Lokalleksika === Arendal byleksikon, 1998 – Friluftsforlaget, Arendal. ISBN 82-91495-08-4. Asker og Bærum leksikon, 2006 – Forlaget for by- og bygdehistorie, Drammen. ISBN 82-91649-10-3. Bergen byleksikon, 1994 (1. utgave) og 1999 (2. utgave – Kunnskapsforlaget, Oslo. ISBN 82-573-1036-0.) Drammen byleksikon, 1995/98 (1. utgave), 2004 (2. utgave) – Per Otto Borgen, Drammen. ISBN 82-91649-00-6. Fredrikstad byleksikon, 1986 – Fredriksstad Blads forlag, Fredrikstad. Internettutgave fra år 2000. Lier bygdeleksikon (1997) Oslo byleksikon, 1938 (1. utgave), 1966 (2. utgave), 1987 (3. utgave) og 2000 (4. utgave – Kunnskapsforlaget, Oslo. ISBN 82-573-0815-3.) Ringerike by- og bygdeleksikon (2000) – Forlaget for by- og bygdehistorie, Drammen. ISBN 82-91649-06-5 Trondheim byleksikon, 1996 – Kunnskapsforlaget, Oslo. ISBN 82-573-0642-8. == Referanser == == Litteratur == Siv Frøydis Berg ... [et al.](red.)All verdens kunnskap : leksikon gjennom to tusen år. Press, 2012. ISBN 978-82-7547-611-9 Sigmund Carlsen "All verdens viten". Litt om leksika gjennom tidene, 1968 Kunnskap til det norske folk : festskrift til og fra Kunnskapsforlaget ved 20-årsjubileet 1995 redaktør: Øystein Eek (Kunnskapsforlaget, 1995) – flere av artiklene her finnes også under lenken Artikler om leksikon. == Se også == Ordbok Wikimedia Nasjonal kunnskapsbase Nynorsk nettleksikon Encyklopedi == Eksterne lenker == Ordbøker og leksika på nettet Enzyklothek. Historische Nachschlagewerke - Digitalt bibliotek Kunnskapsforlagets artikler om leksika og ordbøker Deichmanske biblioteks emneportal (lenker sorter etter fagområde) Leksika (dansk lenkesamling) All verdens kunnskap - Leksikon fra perm til skjerm Nettutstilling hos Nasjonalbiblioteket Leksikon; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) === Søkbare nettleksika === Store norske leksikon (SNL) (norsk) Leksikon for det 21. århundre (nyere utgave av Pax leksikon på dansk) Den Store Danske (dansk) Den danske Encyklopædi i nettutgave Columbia Encyclopedia (engelsk) Encyclopedia.com (engelsk) === Gamle leksika === Illustreret norsk konversationsleksikon (norsk konversasjonsleksikon fra 1907 til 1913) Pax Leksikon (politisk emneleksikon fra 1976 til 1982) Nordisk Familjebok (svensk konversasjonslekikon fra 1876 til 1926) Classic Encyclopedia (engelsk, fra 1911) Salmonsens konversations leksikon (dansk konversasjonsleksikon fra 1915 til 1930) === Søkbare spesialleksika === CIA World factbook (om land, på engelsk) Arkivert 12. august 2008 hos Wayback Machine. Dansk biografisk Lexikon (omfatter også Norge 1537–1814) (fra 1887–1905) Geoleksi, geologisk leksikon

Arbeidernes Leksikon var det første oppslagsverket på norsk som hadde et uttalt klasseståsted.

https://no.wikipedia.org/wiki/USAs_historie

2023-02-04

USAs historie

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:USAs historie']

Med USAs historie menes gjerne dette områdets nyere historie, det vil si fra og med Europeiske sjøfarere oppdaget de amerikanske kontinentene og koloniserte dem, blant annet den delen som senere skulle bli USA.

Med USAs historie menes gjerne dette områdets nyere historie, det vil si fra og med Europeiske sjøfarere oppdaget de amerikanske kontinentene og koloniserte dem, blant annet den delen som senere skulle bli USA. == Amerika før kolonitiden == Hovedartikkel: Amerika før kolonitidenInnfødte amerikanere ankom det nordamerikanske kontinentet en gang for mellom 15 000 og 50 000 år siden, og dominerte området til de europeiske nybyggerne ankom tidlig i det 17. århundre. Det har blitt gjort flere arkeologiske funn som tyder på at de innfødte amerikanerne hadde utviklede sivilisasjoner. Det er også mye som tyder på at Christofer Columbus ikke var den første som oppdaget veien til Amerika. Det er mye som tyder på at både arabere, nordmenn og andre hadde vært i Amerika lenge før Columbus. == Kolonitidens Amerika (1497–1776) == Hovedartikkel: USA i kolonitiden Kolonitidens Amerika ble definert av pågående kamper med de innfødte amerikanerne, en alvorlig arbeidermangel som førte til former for ufrivillig arbeid som slaveri og kontraktfestede tjenere, og en britisk politikk av gjennomført vanskjøtsel som tillot utviklingen av en amerikansk ånd og kultur som var forskjellig fra dens europeiske grunnleggere. England begynte å kolonisere Nord-Amerika sent i det 16. århundre. De første forsøkene var mislykkede, men vellykkede kolonier ble snart etablert. Kolonistene som kom til den nye verdenen var på ingen måter en homogen blanding, men heller en stor variasjon av forskjellige sosiale og religiøse grupper som slo seg ned forskjellige steder langs kysten. Kvekerne i Pennsylvania, puritanerne i New England, de gulltørstige bosetterne i Jamestown og straffangene i Georgia kom til det nye kontinentet av svært forskjellige årsaker, og de skapte kolonier med svært forskjellige sosiale, religiøse, politiske og økonomiske strukturer. For å oppsummere utviklingsområdene i kolonitidens Amerika, anerkjenner historikerne fire regioner i regionen som senere ble det østlige USA. Listet opp fra nord til sør, var det New England, de midtre koloniene, Chesapeake Bay og de sørlige koloniene. Noen historikere legger til en femte region, grenseområdene hadde visse forenende særtrekk uansett hvilken koloni de sprang ut fra. Den franske og indianske krig i 1754–1763 førte koloniene tettere sammen, unge menn ble sendt ut for å kjempe og traff andre fra andre kolonier. De kom fra svært forskjellige bakgrunner, men så også likheter. Krigen gav kolonistene opplæring i krigføring, blant andre offiseren George Washington, og etter krigen forsøkte England å gjøre seg gjeldende i regionen, etter at de tidligere hadde latt koloniene kjøre sitt eget løp. Dette første koloniene enda tettere sammen og de kom på kant med den britiske regjeringen i saker som skattlegging og representasjon. == Uavhengighet og utforming av konstitusjonen (1776–1789) == Hovedartikkel: USAs historie (1776–1789)19. april 1775 marsjerte en avdeling av den britiske stående hær innover i landet fra Boston, Massachusetts, på leting etter et våpenlager og med ordre om å arrestere visse prominente lokale ledere. Ved Lexington konfronterte de og skjøt på en liten gruppe lokal milits som hadde samlet seg ved landsbyens fellesområde. Videre på sin marsj konfronterte de en mye større gruppe milits på en bro i Concord, og ble slått tilbake. Under retretten til Boston, ble britene kontinuerlig utsatt for skarpskytter-angrep. Slagene ved Lexington og Concord kom etter et dusin år med eskalerende politisk konflikt mellom koloniene og det britiske parlamentet og markerte begynnelsen på den amerikanske revolusjon. Den andre kontinentale kongressen med representanter fra 13 av de britiske koloniene langs kysten av Nord-Amerika møttes 10. mai 1775 i Philadelphia, Pennsylvania. Kongressen begynte umiddelbart å organisere en føderal styresmakt for de 13 assosierte koloniene og tok over styrefunksjoner som tidligere ble utøvd av kongen og parlamentet i Storbritannia, og ba statene om å klargjøre statskonstitusjoner for deres egen styresmakt. Kongressen utnevnte George Washington til å lede en kontinental hær, og sendte ham til Boston hvor lokale militser beleiret en britisk hær. Etter et år med krigføring, erklærte kongressen Amerikas forente stater uavhengig fra Storbritannia i uavhengighetserklæringen, hovedsakelig forfattet av Thomas Jefferson. Med hjelp av en allianse med Frankrike klarte USA til slutt å vinne den amerikanske uavhengighetskrigen mot Storbritannia. Den ble avsluttet med Parisavtalen som gav de nyfødte forente statene et stort villmarksimperium som strakte seg fra Atlanterhavet til Mississippi-elven og inkluderte den sørlige delen av regionen til de store innsjøene. I etterspillet til krigen plaget økonomisk depresjon og svakheten til politiske institusjoner den unge nasjonen. Mange folk var fremdeles lojale til det engelske kongedømmet. Omtrent 3% av befolkningen flyktet i årene etter krigen. Byen York ved den nordlige bredden av Ontariosjøen ble opprettet av disse flyktningene. Den andre kontinentale kongressen fortsatte å fungere som føderal regjering og formaliserte sin egen status gjennom konføderasjonsartiklene som ble foreslått og iverksatt i 1778, men ikke ferdig ratifisert før 1781. Artiklene var et omriss til styret av en permanent føderasjon av stater, uten å klargjøre om USA skulle være en nasjonalstat eller en svak liga av stater som samarbeidet. Det oppfattede behovet for en mektigere og fullstendig føderal regjering førte i 1787 til sammenkallingen av en konvensjon for å vurdere om en skulle revidere artiklene. Men konvensjonen, som møtte i Philadelphia, valgte i stedet å skrive en konstitusjon som ble ratifisert av elleve stater i 1788. I 1789 ble grunnloven satt i verk, og George Washington ble valgt til den første presidenten i Amerikas forente stater. == Ekspansjon vestover (1789–1849) == Hovedartikkel: USAs historie (1789–1849)Louisiana-kjøpet i 1803 sikret USA kontroll over hele det tidligere Fransk Louisiana og gav vestlige bønder tilgang til den viktige Mississippi-vannveien, fjernet det franske nærværet fra den vestlige grensen av USA og gav amerikanske bønder enorme områder med land. Innen uker etter at USA fikk kontroll over territoriet, brøt det ut krig mellom Storbritannia og napoleontidens Frankrike. USA, som var avhengig av europeiske inntekter fra landbrukseksport, forsøkte å eksportere land og råmaterialer til begge de krigførende supermaktene og å profittere på å transportere varer mellom deres hjemmemarkeder og de karibiske koloniene. Begge sider tillot denne handelen når den kom dem til nytte, men motsatte seg den når den ikke gjorde det. Etter ødeleggelsen av den franske marine i slaget ved Trafalgar i 1805, forsøkte Storbritannia å innføre en blokade mot franskmennenes handelsbånd over sjøen. Derfor innførte britene en løs blokade mot den amerikanske kysten, som hevn mot USAs handelspraksis. Kongressen og president Jefferson trodde at britene ikke kunne klare seg med andre matkilder enn USA og suspenderte all amerikansk handel med utenlandske nasjoner i 1807, i håp om å få britene til å ende deres blokade av den amerikanske kysten. Handelsblokaden var derimot ødeleggende for amerikansk landbrukseksport, mens britene fant andre matkilder. I tillegg var luksusvarer som bomull, indigo og sukker ikke like tilgjengelig. Kongressen, ledet av sørlige og vestlige jeffersonere, erklærte krig på Storbritannia i 1812 under skjul av å motsette seg britisk innblanding med amerikansk skipsfart i tillegg til britisk støtte til innfødte amerikanere i Canada og vest for Mississippi. Vestlige og sørlige innbyggere var de mest ivrige støttespillerne av krigen grunnet deres bekymring for ekspandering av bosetning i de innfødte amerikaneres land på den andre siden av Mississippi og adgang til verdensmarkedet for deres landbrukseksporter. New England-føderalistene motsatte seg krigen, og deres rykte fikk seg en knekk i dens etterspill på grunn av dette. Krigen i 1812 resulterte hovedsakelig i vedlikehold av en 'status quo ante' etter bitter krigføring som varte til 8. januar 1815 (etter fredstraktaten) på mange fronter. Gent-traktaten som offisielt endte krigen var avgjørende i å ende den britiske alliansen med de innfødte amerikanerne. Etter Napoleons nederlag og Wienerkongressen i 1815, begynte en epoke med relativ stabilitet i Europa. Amerikanske ledere brydde seg mindre med europeisk handel og konflikter og mer om den interne utviklingen i Nord-Amerika. Med slutten på krigens britiske allianse med de innfødte amerikanerne øst for Mississippi, var hvite bosettere bestemt på å kolonisere ukjente land bortenfor elven. I 1830-årene deporterte den føderale regjeringen de sørøstlige stammene til mindre fruktbare territorier i vest. Høyesterett hadde faktisk dømt til fordel for de innfødtes landkrav, men ble ignorert av Andrew Jackson, president på den tiden, til fordel for hans egen agenda. Amerikanerne stilte ikke spørsmål ved deres rett til å kolonisere langt utenfor sitt eget lands grenser i Nord-Amerika, særlig i Oregon, California og Texas. I midten av 1840-årene ble amerikansk ekspansjonisme uttalt i begreper til ideologien til «manifestert skjebne». Kongressen erklærte krig mot Mexico i mai 1846 som utløste Den meksikansk-amerikanske krigen. USA beseiret Mexico som ikke var i stand til å motstå angrepet til det amerikanske artilleriet, manglet ressurser og plaget av en delt ledelse. Guadaloupe Hidalgo-traktaten i 1848 gav Texas (med Rio Grande som grense), California og New Mexico til USA. I de neste tretten årene, stod territoriene avgitt av Mexico i sentrum for seksjonelle spenninger over ekspansjonen av slaveri. == Konflikt og borgerkrig (1849–1865) == Hovedartikkel: USAs historie (1849–1865)I 1854 førte den foreslåtte Kansas-Nebraska-loven til Missouri-kompromisset ved å sørge for at hver ny stat i unionen skulle bestemme sitt ståsted mht slaveri. Bosetningen av Kansas av pro- og antislaveri fraksjoner, og til slutt seieren til motstanderne av slaveri, ble drevet frem av dommer som signaliserte fødselen til Det republikanske parti. I 1861 førte innlemmelsen av Kansas i unionen til et brudd i maktbalansen. Den gav også vekst til forskjellige bevegelser som førte til mange anti-abolisjonister og pro-slaveri-følelser som fremdeles eksisterer i dag. Etter valget av Abraham Lincoln, trakk elleve sørlige stater seg fra unionen mellom slutten av 1860 og 1861 og etablerte en opprørsregjering, Amerikas konfødererte stater 9. februar 1861. Borgerkrigen begynte da konføderasjonens general Pierre Beauregard åpnet ild på Fort Sumter. De neste fire årene var de mørkeste i amerikansk historie, da nasjonen rev seg selv i stykker over de lange og bitre sakene om slaveri og statenes rettigheter. De økende urbane og industrialiserte nordlige statene (Unionen) beseiret til slutt de hovedsakelig landbruksmessige sørlige statene (Konføderasjonen), men mellom 600 000 og 700 000 amerikanere på begge sider ble drept og mye av landet i sør ble lagt øde. Til slutt ble slaveri avskaffet og den amerikanske nasjonen ble sakte rekonstruert. == Amerikas forente staters historie (1865–1918) == Hovedartikkel: USAs historie (1865–1918)USA begynte sine steg mot internasjonal makt i denne perioden med betydelig befolkningsmessig og industriell vekst i landet, og et antall imperialistiske foretak i utlandet. Sent på 1800-tallet hadde USA blitt den ledende industrielle makten i verden, da de bygget på nye teknologier (som telegrafen og Bessemerprosessen), et ekspanderende jernbanenettverk og rikelige ressurser til å drive den andre industrielle revolusjonen. En bølge av immigrasjon uten sidestykke, 37 millioner mennesker mellom 1840 og 1920, sørget både for å skaffe nok arbeidskraft for amerikansk industri og å skape mangfoldige samfunn i tidligere uutviklede områder, som California. Ekspansjonen av industri og befolkning hadde en betydelig pris også. Stammer av innfødte amerikanere ble for det meste tvunget sammen i små reservater slik at hvite bønder og ranch-eiere kunne ta over deres land, og overgrepsaktig industriell praksis førte til opprettelsen av fagforeningsbevegelser i USA. I denne perioden ble USA også en internasjonal spiller i kappløpet om eiendommer over sjøen. I den filippinsk-amerikanske krig (1899–1913) for å erobre Filippinene ble mer enn en million mennesker, for det meste filippinere, drept. USAs sene inngang i den første verdenskrig på siden til de allierte maktene, endret balansen i krigen, og gjorde USA til et betydelig militærmakt i tillegg til den økonomiske makten. == Mellomkrigstidens USA og andre verdenskrig (1918–1945) == Hovedartikkel: USAs historie (1918–1945)De allierte maktene la tunge økonomiske straffer på Tyskland i Versaillestraktaten. Til tross for president Woodrow Wilsons oppfordring til fornuftige betingelser, ble det økonomiske resultatet av reparasjonene som traktaten la til grunn alvorlige. Elendigheten de produserte i Tyskland hjalp Adolf Hitler til å ta makten i Tyskland i 1933. Det amerikanske senatet ratifiserte ikke Versaillestraktaten. Isteden signerte USA en separat fredsavtale med Tyskland og dets allierte. Desillusjonert av at krigen ikke klarte å føre til høyere idealer foreslått av president Wilson, valgte det amerikanske folket isolasjonisme. De vendte sin oppmerksomhet innover, vekk fra internasjonale relasjoner og kun mot innenrikspolitikk. USA opplevde en periode med ubalansert økonomisk vekst gjennom det meste av 1920-årene. Prisene for landbruksvarer og lønn falt på slutten av krigen mens nye industrier (radio, film, biler og kjemikalier) blomstret. Den ujevne fordelingen var også geografisk. Levestandarden i landbruksområdene sakket akterut bak de urbane og suburbane områdene som så dramatiske forbedringer i hus og byplanlegging. De gode tidene ble reflektert av utvidelse av kreditt i farlig grad, inkludert børsen, som steg til farlige inflasjonsnivå. Fremstilling, salg, import og eksport av alkohol ble forbudt i 1920 av et tillegg til grunnloven for å fjerne forskjellige sosial problemer. Den ble gjennomført gjennom Volstead-programmet. Forbudstiden endte i 1933 av et annet tillegg til grunnloven. Den ble regnet som mislykket av de fleste, alkohol-konsumet gikk ikke merkbart ned, mens den organiserte kriminaliteten ble styrket. Men den representerte det første tilfellet av et grunnlovstillegg som gikk direkte på sosial aktivitet. Det da 18. tillegget representerte styrkingen av staten tidlig i det 20. århundre. Børskrakket i 1929 og den påfølgende økonomiske depresjonen har blitt debatert i det uendelige, ofte langs ideologiske linjer. Den begrensede mengden med sikker økonomisk informasjon antyder at konstruksjon og husbygging stagnerte etter 1926 og sluttet seg til nedgangen i landbruk, gruvedrift og petroleums-industriene. I alle disse dro overproduksjon ned prisene og overskuddet. Lønn steg ikke raskt nok til å la konsumentene kjøpe alle de nye husene og hjemmeproduktene som var tilgjengelige. Utenlandshandelen var begrenset av økende proteksjonisme i den industrialiserte verden. Børskrakket fjernet resterende tiltro fra konsumentene og, viktigere, tiltroen til de finansielle institusjonene. De var ekstremt forsiktige med å investere. Dermed sank økonomien i en alvorlig depresjon som ble markert med alvorlige grader av arbeidsløshet, neglisjerte investeringer og fallende priser og lønninger. I respons til depresjonen gjennomførte kongressen og Hoover-administrasjonen et noe isolasjonistisk Smoot-Hawley tariffprogram og, med sitt offentlige arbeidsprogram, forsøkte å fastsette prisene for bønder og gjennomførte et offentlig arbeidsprogram basert på troen på at den føderale regjeringen var forpliktet til å holde arbeidsledigheten nede. Disse forsøkene var ikke prøvd før, og økonomer i dag har fortsatt ikke blitt enige i hvor riktig denne politikken er. Mens noen føler at disse forsøkene ikke gikk langt nok, og ble overhvelmet av omfanget av depresjonen, tror andre at denne politikken var destruktiv og styrket depresjonen. Med millioner av arbeidsledige øket politiske tumulter og misnøye kraftig blant arbeidsklassene. En usympatisk eller nedtrykkende respons fra den amerikanske regjeringen kunne like gjerne ha ført til et sosialistisk opprør, men president Franklin D. Roosevelt, valgt i 1932, innførte et antall program for å hjelpe de fattige og arbeidsledige. Han bidro også til den fremtidige stabiliteten i økonomien ved å innføre nye reguleringer i forretningsdriften, særlig i bankene. I de siste tjue årene, har historikere lagt mindre vekt på den «revolusjonære» lovgivningen til Roosevelt-administrasjonen og ser i stedet en logisk, og til og med konservativ, utvekst av Hoover-administrasjonens politikk. Gjenoppbyggingen gikk derimot svært sakte. Vendepunktet i den store depresjonen var i 1933, men økonomien viste svært liten fremgang gjennom slutten av tiåret, og forble dårlig til den ble dramatisk forandret gjennom USAs involvering i andre verdenskrig. Isolasjoniststemningen i USA hadde ebbet ut, men USA nektet til å begynne med å gå inn i krigen og begrenset seg til å gi forsyninger og våpen til Storbritannia, Kina og Sovjetunionen. Den amerikanske følelsen forandret seg dramatisk med det plutselige japanske angrepet på Pearl Harbor, og USA sluttet seg raskt til den britisk-sovjetiske alliansen mot Japan, Italia og Tyskland, kjent som «aksemaktene». Selv med amerikansk deltagelse tok det nesten fire år å beseire Tyskland og Japan. Selv om Sovjetunionen hadde langt flere drepte og skadde, var USAs aktive involvering viktig for å hindre en eventuell seier for aksemaktene. De eneste europeiske landene USA erklærte krig mot, var Bulgaria, Ungarn og Romania. Tyskland kom dem i forkjøpet selv gjennom Hitlers krigserklæring mot USA 11. desember 1941. Etter andre verdenskrig opplevde USA en periode med stor økonomisk vekst karakterisert av veksten av suburban husbygging. USA finansierte gjenoppbyggingen av Tyskland og Japan og vendte til slutt de tidligere fiendene til allierte. == Amerikas forente staters historie (1945–1964) == Hovedartikkel: USAs historie (1945–1964)Etterkrigstidens epoke i USA ble definert internasjonalt som begynnelsen på den kalde krigen, hvor USA og Sovjetunionen forsøkte å ekspandere sin innflytelse på bekostning av den andre, holdt i sjakk av hverandres atomvåpenarsenal. Trumandoktrinen ble USAs «oppdemmingspolitikk» kalt, og USA støttet vennligsinnede land gjennom Marshallplanen og Mutual Defense Assistance Program. Det var en serie konflikter i denne perioden, inkludert Berlinblokaden (1948–49), Koreakrigen (1950–53), invasjonen i Grisebukta på Cuba i 1961 og den spente situasjonen rundt Cubakrisen i 1962. I USA førte den kalde krigen til bekymring rundt kommunistisk innflytelse og resulterte i regjeringens bestrebelser på å oppmuntre matematikk og vitenskap mot bestrebelser som konkurrering i romfart. Imens fullførte det amerikanske folket sin store migrasjon fra gårdene til byene, og opplevde en periode med betydelig økonomisk ekspansjon. Samtidig ble institusjonalisert rasisme på tvers av USA, men særlig i sør, utfordret av den voksende borgerrettsbevegelsen og afroamerikanske ledere som baptistpresten Martin Luther King jr. som både ble Time Magazines «Årets mann» i 1963 og ble tildelt Nobels fredspris i 1964. I 1960-årene ble Jim Crow-lovene, som legaliserte segregering mellom hvite og svarte, avskaffet. I 1964 skrev president Johnson under Civil Rights Act som forbyr diskriminering bl.a. på grunn av hudfarge. == Amerikas forente staters historie (1964–1980) == Hovedartikkel: USAs historie (1964–1980)Den kalde krigen fortsatte gjennom 1960- og 70-årene og USA gikk sterkere inn i Vietnamkrigen, hvis voksende upopularitet fyrte opp under allerede eksisterende sosiale bevegelser, inkludert dem blant kvinner, minoriteter og unge mennesker. President Lyndon B. Johnsons sosiale programmer, Great Society, og den juridiske aktivismen til Warren-domstolen som ble lagt til den brede rekkevidden av sosiale reformer i 60- og 70-årene. Perioden så fødselen til feminismen og miljøvernbevegelsen som politiske krefter, og fortsatte fremgang for sivile rettigheter. I de tidlige 70-årene gjorde Johnsons etterfølger, president Richard Nixon, slutt på Vietnamkrigen da den amerikanskstøttede, sørvietnamesiske regjeringen kollapset. Krigen kostet 58 000 amerikanske soldater livet og mange flere vietnamesere. OPECs oljeembargo og stagnerende økonomisk kjennetegnet slutten av 70-tallet under president Jimmy Carter. Romstasjoner ble skutt opp så tidlig som 1971, og tiden var preget av store fremskritt innen romfart. == Reagan og en verden i endring == Hovedartikkel: USAs historie (1980–1988)I 1980-årene ble president Ronald Reagan valgt og institusjonaliserte et innenriksprogram som inneholdt skattekutt og en internasjonal politikk som var basert på aggressive anti-sovjetiske operasjoner. Selv om USAs gjeld øket raskt, begynte østblokken å streve med økende økonomisk stress, før den til slutt kollapset dramatisk under administrasjonen til president George H.W. Bush. Etter at den amerikanske selvtilliten fikk flere skudd i baugen på 70-tallet, gikk USA over til å fremdrive sin politikk gjennom lavintensive konflikter i den tredje verden, samtidig som han satset knallhardt for at USA skulle få overtaket i våpenkappløpet, samtidig som Sovjetunionen fikk sitt «Vietnam» i sin første militære operasjon utenfor østblokkens grenser, i Afghanistan. == Alene som supermakt == Hovedartikkel: USAs historie (1988–)Til tross for Sovjets fall var USA fremdeles involvert i militære operasjoner, som Gulfkrigen i 1990. Under Bill Clintons presidentskapsperiode kom den lengste sammenhengende periode med økonomiske ekspansjon i amerikansk historie, en sideeffekt av den digitale revolusjonen og nye forretningsmuligheter skapt av internett. I begynnelsen av det nye årtusenet ble USA angrepet av islamittisk terrorisme da World Trade Center og Pentagon ble angrepet den 11. september. Angrepet var planlagt av Osama bin Laden. Som reaksjon svarte USA under president George W. Bush (sammen med militær støtte fra NATO og politisk støtte fra storparten av det internasjonale samfunn) med å invadere Afghanistan og styrte Taliban-regimet som hadde støttet og gitt ly til bin Laden. Mer kontroversielt var det da president Bush fortsatte det han kalte «krigen mot terror» ved å invadere Irak. Denne invasjonen var svært omstridt i det internasjonale samfunn, selv blant USAs gamle allierte som Frankrike og Tyskland, og førte til en bølge av anti-amerikanisme. Pr 2005 var det politiske klima også fortsatt polarisert på grunn av spørsmål som abort, stamcelle-forskning, skille mellom kirke og stat og samkjønnede ekteskap, i tillegg til den pågående konflikten i Irak. == Litteratur == Erling Bjøl USAs historie Dreyer 2011 ISBN 978-82-8265-009-0 Melvyn Stokes (red.): The state of U.S.history, Berg Publishers, 2002 Howard Zinn USA. Folkets historie 1492-i dag oversatt av Morten Hansen 2006 ISBN 82-495-0295-7 (originalutgave A People's History of the United States, 1980) == Oversikt over de viktigste begivenhetene == 1492 – Christofer Columbus fant sjøveien til Amerika 1776 – Uavhengighetserklæringen: USA erklærte seg selv uavhengig fra Storbritannia 1789 – Grunnloven ble satt i kraft og George Washington ble USAs første president 1812 – Krigen i 1812 mellom USA og England brøt ut etter konflikt om blant annet sjørøveri. 1861 – Den amerikanske borgerkrigen brøt ut etter at Abraham Lincoln ble valgt til president (1860) 1917 – Det britiske passasjerskipet RMS «Lusitania» ble torpedert av en tysk ubåt, dette trakk USA inn i den første verdenskrig 1929 – Krakket på Wall Street som førte til krise i store deler av verden 1941 – Angrepet på Pearl Harbor som dro USA inn i den andre verdenskrig 1964 – USA ble for alvor trukket inn i Vietnamkrigen. 2001 – Terrorangrepet 11. september, hvoretter president George W. Bush innledet den såkalte Krigen mot terrorisme. 2021 – President Trump nektet å akseptere at han hadde tapt presidentvalget, og en mobb stormet kongressen 6. januar da den var i ferd med å godkjenne valgresultatet i Bidens favør. 2021 – USA tapte den 20 år lange krigen i Afghanistan – den lengste i USAs historie – etter at Taliban hadde gjenvunnet makten over landet. == Eksterne lenker == Political institutions History Houghton Mifflin Company: U.S. History Resource Center Artikkel om USAs historie fra Encarta. Omfattende informasjon samt over 200 multimediefiler (engelsk) Library of Congress American History Guide American Historical Association

Med USAs historie menes gjerne dette områdets nyere historie, det vil si fra og med vestlige sjøfarere oppdaget de amerikanske kontinentene og koloniserte dem, blant annet den delen som senere skulle bli USA.

https://no.wikipedia.org/wiki/Alan_Turing

2023-02-04

Alan Turing

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Briter dømt for forbrytelser', 'Kategori:Britiske kryptologer', 'Kategori:Britiske maratonløpere', 'Kategori:Britiske matematikere', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: redaktørliste', 'Kategori:Dødsfall 7. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1954', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Informatikkens historie', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Personer som har blitt benådet', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Alan Mathison Turing (; født 23. juni 1912 i London, død 7. juni 1954) var en britisk langdistanseløper, matematiker, logiker, kryptoanalytiker, filosof, informatiker og matematisk biolog. Han hadde en doktorgrad i matematikk. Han har gitt vesentlige bidrag innen informatikk og la grunnlaget for en formalisering av konseptet algoritme og databehandling, med begrepet turingmaskin, som er en modell for en generell datamaskin. Turing regnes som grunnlegger av teoretisk datateknologi og kunstig intelligens.Under andre verdenskrig arbeidet Turing ved Government Communications Headquarters ved Bletchley Park, det britiske senteret for kryptoanalyse. I en periode var han sjef for Hut 8, enheten som hadde som oppgave å knekke den tyske marinekrypteringen. Han foreslo en rekke teknikker for å knekke tysk kryptering. Blant annet foreslo han vesentlige forbedringer av dekodingsmaskinen «bomba kryptologiczna», som ble oppfunnet i Polen allerede før krigen. Med denne kunne polakkene hurtigere lete etter nøkler til den tyske kodemaskinen Enigma slik denne ble brukt før juni 1940. Turings løsning var å konstruere en mer generell elektromekanisk maskin som raskere kunne finne kodenøkler for enigmameldinger.Arbeidet med å knekke krypterte meldinger bidro til de alliertes seier i en rekke avgjørende slag. Det er blitt antydet at arbeidet som Turing ledet ved Blechtley Park kan ha forkortet krigen i Europa med to til fire år.Etter krigen arbeidet Turing ved National Physical Laboratory, hvor han utformet ACE, et av de første eksemplene på en programvarestyrt datamaskin. I 1948 begynte han ved Max Newman's Computing Laboratory ved Universitetet i Manchester, hvor han deltok I utviklingen av Manchester computers. Turing begynte også å interessere seg for matematisk biologi. Han skrev en artikkel om det kjemiske grunnlaget for morfogenese og forutså oscillerende kjemiske reaksjoner. I 1952 var homofili fremdeles straffbart i Storbritannia, og Turing ble anklaget for brudd på homofililovgivningen. Han måtte akseptere behandling med østrogeninjeksjoner (kjemisk kastrasjon) som et alternativ til fengsling. Turing døde av blåsyreforgiftning i 1954, 16 dager før sin 42-årsdag. En undersøkelse konkluderte med at han hadde begått selvmord. Hans mor og professor Jack Copeland mente at det kunne dreie seg om et uhell.I 2009 brakte Storbritannias statsminister Gordon Brown en offentlig unnskyldning på vegne av den britiske stat for «den forferdelige måten han ble behandlet på». Dronning Elizabeth innvilget posthum benådning i 2013.

Alan Mathison Turing (; født 23. juni 1912 i London, død 7. juni 1954) var en britisk langdistanseløper, matematiker, logiker, kryptoanalytiker, filosof, informatiker og matematisk biolog. Han hadde en doktorgrad i matematikk. Han har gitt vesentlige bidrag innen informatikk og la grunnlaget for en formalisering av konseptet algoritme og databehandling, med begrepet turingmaskin, som er en modell for en generell datamaskin. Turing regnes som grunnlegger av teoretisk datateknologi og kunstig intelligens.Under andre verdenskrig arbeidet Turing ved Government Communications Headquarters ved Bletchley Park, det britiske senteret for kryptoanalyse. I en periode var han sjef for Hut 8, enheten som hadde som oppgave å knekke den tyske marinekrypteringen. Han foreslo en rekke teknikker for å knekke tysk kryptering. Blant annet foreslo han vesentlige forbedringer av dekodingsmaskinen «bomba kryptologiczna», som ble oppfunnet i Polen allerede før krigen. Med denne kunne polakkene hurtigere lete etter nøkler til den tyske kodemaskinen Enigma slik denne ble brukt før juni 1940. Turings løsning var å konstruere en mer generell elektromekanisk maskin som raskere kunne finne kodenøkler for enigmameldinger.Arbeidet med å knekke krypterte meldinger bidro til de alliertes seier i en rekke avgjørende slag. Det er blitt antydet at arbeidet som Turing ledet ved Blechtley Park kan ha forkortet krigen i Europa med to til fire år.Etter krigen arbeidet Turing ved National Physical Laboratory, hvor han utformet ACE, et av de første eksemplene på en programvarestyrt datamaskin. I 1948 begynte han ved Max Newman's Computing Laboratory ved Universitetet i Manchester, hvor han deltok I utviklingen av Manchester computers. Turing begynte også å interessere seg for matematisk biologi. Han skrev en artikkel om det kjemiske grunnlaget for morfogenese og forutså oscillerende kjemiske reaksjoner. I 1952 var homofili fremdeles straffbart i Storbritannia, og Turing ble anklaget for brudd på homofililovgivningen. Han måtte akseptere behandling med østrogeninjeksjoner (kjemisk kastrasjon) som et alternativ til fengsling. Turing døde av blåsyreforgiftning i 1954, 16 dager før sin 42-årsdag. En undersøkelse konkluderte med at han hadde begått selvmord. Hans mor og professor Jack Copeland mente at det kunne dreie seg om et uhell.I 2009 brakte Storbritannias statsminister Gordon Brown en offentlig unnskyldning på vegne av den britiske stat for «den forferdelige måten han ble behandlet på». Dronning Elizabeth innvilget posthum benådning i 2013. == Tidlig liv og familie == Turing ble født i Paddington i London, mens hans far Julius Mathison Turing (1873–1947) hadde fri fra tjeneste ved den britiske sivilforvaltningen i India.Turings far var sønn av en prest fra en skotsk kjøpmannsfamilie. Turings mor, Ethel Sara, (1881–1976), var datter av Edward Waller Stoney, sjefingeniør i Madras og Southern Mahratta Railway. Stoneyfamilien var en protestantisk, anglo-irsk landadelsfamilie fra grevskapet Tipparary og grevskapet Longford. Ethel hadde tilbrakt mye av sin barndom i County Clare. Farens arbeid ved ICS bragte familien til britisk India, hvor Turings bestefar var general i den bengalske hæren. Foreldrene ønsket imidlertid at barna skulle vokse opp i England og flyttet derfor til Maida Vale.Turing hadde en eldre bror, og i foreldrenes fravær bodde brødrene hos et pensjonert ektepar. I Hastings bodde familien i Baston Lodge, Upper Maze Hill, St Leonards-on-Sea. Huset er merket med en minnetavle.Allerede som barn viste Turing usedvanlige evner. Hans foreldre kjøpte et hus i Guildford i 1927 og Turing bodde der i skoleferiene. Også her finner en blå plakett. == Utdanning == === Tidlige år === Da Turing hadde fylt seks år, skrev foreldrene ham inn ved St. Michaels skole i St. Leonards-on-Sea, i Hastings. I 1926 begynte han på Sherborne School i Sherborne i Dorset. Hans første skoledag falt sammen med generalstreiken i Storbritannia i 1926. All kollektivtrafikk stoppet opp på grunn av streiken. Turing var imidlertid så fast bestemt på å komme i gang på skolen at han syklet de 97 kilometerne fra Southampton til Sherborne. Underveis overnattet han på en kro. Turings interesse for matematikk og vitenskap ble ikke anerkjent av mange av lærerne ved Sherborne. Deres oppfatning av dannelse bygget på kunnskaper i de klassiske fag. Rektor skrev til hans foreldre at «jeg håper han ikke vil falle mellom to stoler. Hvis han skal fortsette i den offentlige skole, må han i større grad sikte mot det dannede. Dersom han utelukkende skal bli en vitenskapelig spesialist, kaster han bort tiden ved en offentlig skole».Allerede i 1927 løste Turing avanserte problemer i matematisk analyse, uten å ha fått undervisning i faget. Bare 16 år gammel begynte han i 1928 å studere Albert Einsteins publikasjoner. Ikke bare forsto han Einsteins tanker, men utledet også Einsteins tvil om Newtons bevegelseslover ut fra en tekst som ikke eksplisitt uttrykte en slik tvil.Ved Sherborne utviklet han vennskap med en annen elev, Christopher Morcom, men det ble av kort varighet. Morcom døde allerede i februar 1930 på grunn av komplikasjoner ved Bovin tuberkulose etter å ha drukket infisert kumelk få år tidligere. Dette rokket slik ved Turings kristne tro at han ble ateist. Han mente at alle fenomener, herunder også aktiviteten i den menneskelige hjerne, måtte være materialistisk betinget, samtidig som han mente at sjelens ånd levde videre. === Universitet og arbeider innen datateknologi === Fra 1931 til 1934 studerte Turing ved King's College i Cambridge, hvor han oppnådde fremragende resultater i matematikk. Allerede som 22-åring ble han i 1935 innvalgt som fellow ved King's College på bakgrunn av en avhandling der han beviste sentralgrenseteoremet. Han hadde riktignok oversett at dette allerede hadde blitt bevist i 1922 av Jarl Waldemar Lindeberg. I 1928 hadde den tyske matematikeren David Hilbert skapt oppmerksomhet om det såkalte «beslutningsproblemet». I sin artikkel «Om beregnbare tall og deres anvendelse på Beslutningsproblemet» fra 1936, reformulerte Turing resultatene til Kurt Gödel fra 1931. Han erstattet Gödels aritmetikkbaserte formalspråk med formelle og enkle hypotetiske innretninger som senere ble omtalt som turingmaskiner. Turing viste at det kunne lages en maskin som kunne utføre enhver tenkbar matematisk beregning, dersom den kunne beskrives i en algoritme. Han fortsatte med å bevise at det ikke finnes noen løsning på beslutningsproblemet ved først å vise at stopp-problemet for turingmaskiner ikke kan avgjøres: eller at det ikke er mulig å sette opp en algoritme som kan avgjøre om en turingmaskin vil stoppe.Turings bevis kom kort tid etter et tilsvarende bevis fremsatt av Alonzo Church basert på lambdakalkyle. Turing hadde ikke vært klar over arbeidene til Church. Turings tilnærming til problemet er vesentlig mer tilgjengelig og intuitivt enn Church sin fremstilling. Den var også nyskapende i sin fremstilling av en «universell maskin», nå omtalt som en universell turingmaskin, en maskin som kan beregne alt som kan beregnes. Von Neumann har erkjent det grunnleggende prinsipp for moderne datamaskiner er basert på denne artikkelen. Turingmaskiner er frem til i dag et sentralt tema innen informatikkstudiet. I perioden fra september 1936 til juli 1938 studerte Turing under Church ved Princeton University. I tillegg til rene studier innen matematikk studerte han kryptologi. Videre bygget han tre av de fire trinnene i en elektromekanisk, binær multiplikator. I juni 1938 fikk han sin ph.d. fra Princeton. Hans avhandling var Systems of Logic Based on Ordinals. Turing returnerte i 1939 til Cambridge og deltok i Ludwig Wittgensteins forelesninger om grunnlaget for matematikken. Forelesningene er gjenskapt ordrett med grunnlag i Turings og de andre studentenes notater. == Kryptoanalyse == === Bletchley Park === Under andre verdenskrig var Turing en ledende bidragsyter i den daglige knekkingen av tysk chiffer ved Bletchley Park. Historikeren Asa Briggs, som var kodeknekker under krigen, har uttalt: «En trengte eksepsjonelle talenter, nærmest et geni, ved Bletchley, og Turing var det geniet.» Helt siden september 1938 hadde Turing arbeidet deltid for Government Communications Headquarters GC&CS, det britiske senteret for kodeknekking. Han konsentrerte seg om kryptoanalyse av Enigma og arbeidet sammen med Dilly Knox, en senior kodeknekker ved GC&CS. Kort tid etter et møte i juli 1939 i Warszawa, der Biuro Szyfrów (det polske chifferbyrå) hadde overført detaljene om ledingsføringen i Enigmas valser og den polske dekrypteringsmetoden, startet Turing og Knox arbeidet med å finne en mindre sårbar tilnærming til problemet.Den polske metoden for kodeknekking baserte seg på en prosedyre som tyskerne når som helst kunne velge å endre. Dette skjedde i mai 1940. Fra dette tidspunkt var den polske tilnærmingen verdiløs og Blechltley ikke lenger i stand til å knekke tysk chiffer. Turings metode var mer generell og basert på forventede klartekstbrokker som fikk navnet cribs. Til dette formålet utarbeidet Turing den formelle beskrivelsen av en elektromekanisk maskin the Bombe, som i stort tempo kunne gjennomsøke store mengder av mulige dechifreringsnøkler. The Bombe var basert på de samme ideene som den polske Bomba, men var basert på cribs, ikke de tyske prosedyresvakhetene.Allerede 4. september 1939, dagen etter at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland etter innmarsjen i Polen, meldte Turing seg ved Blechtley Park, hovedsetet for GC&CS under krigen. Spesifikasjonen av The Bombe var hans første store bidrag til kryptoanalyse under krigen. Videre utledet han detaljer ved prosedyrene som ble benyttet av den tyske marine og statistiske metoder for bedre utnyttelse av The Bombe, senere kjent under navnet Banburismus. Han utførte også arbeider rundt kam-settingen på Lorenz SZ 40/42 («Tunny») omtalt som Turingery og mot slutten av krigen deltok han ved Hanslope Park i utviklingen av kryptert talesamband under kodenavnet Delilah. Han utviklet statistiske metoder i kodeknekkingsprosessen og kom med innovative bidrag til emnet. Dette tok han opp i to artikler: Rapport om bruken av sannsynlighet innen kryptografi og Artikkel om statistikk for repetisjoner. Disse notatene var av slik viktighet for GC&CS og etterkommeren GCHQ, at de ikke ble videreformidlet til UK National Archives før i april 2012, kort tid før hundreårsdagen for hans fødsel. En GCHQ matematiker uttale at det faktum at innholdet hadde vært begrenset i mer enn 70 år viste hvor stor betydning det ble tillagt.Ved Blechtley ble Turing oppfattet som noe eksentrisk. Blant kollegene ble han ofte omtalt som «proffen», og hans notater om Enigma ble omtalt som «proffens bok» («The Prof's Book x). Han var en dyktig langdistanseløper, og mens han arbeidet ved Blechtley hendte det at han løp de 40 miles (64 km) til London for å delta i viktige møter, og han var i verdensklasse innen maraton. Turing forsøkte å kvalifisere seg til det britiske laget til sommer-OL 1948, men ble hindret av en skade. Hans maraton-testløp var bare elleve sekunder dårligere enn tiden til sølvmedaljevinneren Thomas Richards' tid på to timer og 35 minutter. Han var den beste løperen i Athletic Club.I 1945 ble Turing utnevnt til offiser av Order of the British Empire av kong Georg VI for sin krigsinnsats. Informasjonen om hans arbeid forble imidlertid hemmelig i mange år. === Turing–Welchman bombe === Bare noen uker etter at Turing ankom Blechtley Park, hadde han skrevet spesifikasjonene for en elektromagnetisk maskin, «the Bombe», som fungerte bedre enn den polske bomba kryptologiczna som den hentet sitt navn fra. Senere bidro matematikeren Gordon Welchman med ytterligere forbedringer. «The Bombe» ble et av de viktigste verktøyene for å finne dekrypteringen av Enigma-krypterte meldinger. En enkel maskin hadde en funksjon som tilsvarte 36 Enigmamaskiner og kunne gjennomløpe alternative nøkler i høyt tempo. Turings viktigste bidrag, tror jeg, var deler av konstruksjonen av 'the Bombe', kryptoanalysemaskinen. Han hadde ideen til et teorem innen logikk som for et uøvet høre kan høres absurd: nemlig, at fra en selvmotsigelse kan du utlede «alt». Bomben gjennomsøkte i høy hastighet en aktuell nøkkel brukt i en aktuell Enigma-melding. Dvs valserekkefølge, valseinnstillinger og innstillinger i pluggbrettet. Dette ut fra et antatt tekstfragment i klartekst, en crib. For hver mulig innstilling av valsene (som var av størrelsesorden 1019 tilstander for standard Enigma og 1022 for marineversjonen M4) foretok the bombe en sjekk basert på den aktuelle crib. Dersom maskinen oppdaget en selvmotsigelse, kunne dette forslaget til nøkkel straks forkastes og en kunne gå over til neste forslag. De fleste nøkkelforslag ville raskt føre til en selvmotsigelse, bare noen få slapp gjennom bomben som mulige og måtte sjekkes i detalj. På denne måten økte hastigheten på kodeknekkingen dramatisk. Den første bomben ble satt i drift 18. mars 1940.Mot slutten av 1941 var Turing og hans kolleger, Gordon Welchman, Hugh Alexander og Stuart Milner-Barry ytterst frustrerte. Basert på polakkenes grunnarbeid hadde de satt opp et meget effektivt system for å dekryptere Enigma-meldinger. Imidlertid hadde de lite folk og bare noen få bomber, så det var ikke mulig å dekryptere alle meldingene. I løpet av sommeren 1940 hadde de hatt stor suksess og de allierte tapene hadde falt til under 100.000 tonn per måned. Likevel var forsyningen til England ytterst utsatt. De trengte vesentlig mer ressurser for å kunne ligge i forkant av tyskernes justeringer av systemer og prosedyrer. De hadde gjennom tjenestevei forsøkt å få flere folk og midler til flere bomber, men kom ingen vei. Til slutt brøt de all etikette og den 28. oktober skrev de direkte til Churchill om sine frustrasjoner. De sammenlignet de beskjedene midlene de ba om med de enorme bevilgningene til menn og utstyr som ble de militære styrkene til del.Resultatet var ytterst effektivt; Churchill skrev et memo til General Ismay: «YTTERSTE VIKTIGHET. Sørg for at de får alt de trenger. Dette har førsteprioritet og rapporter til meg når dette er bragt i orden.» Den 18. november kunne sjefen for Secret Service meddele at alle nødvendige skritt var tatt. Mot slutten av krigen var mer enn to hundre bomber i bruk. === Hut 8 og marine-Enigma === Turing bestemte seg for å se på de særlige utfordringene med marineversjonen av Enigma, M4 «fordi ingen andre gjorde noe med dette og jeg kunne ha det for meg selv.» I desember 1939 hadde Turing funnet ut av det vesentligste ved indikatorsettingene som var mer komplekse enn de prosedyrene som ble benyttet av nettverk. Samtidig fikk han ideen til det som senere ble omtalt som Banburismus, en statistisk teknikk som senere ble kalt sekvensanalyse av Abraham Wald. Han var imidlertid ikke sikker på om dette ville ha noe for seg. Til dette formålet oppfant han et veiet mål, ban, på sannsynligheten for en løsning. Banburismus kunne utelukke enkelte sekvenser fra Enigmas valser, noe som bidro til en vesentlig reduksjon av tiden en trengte på tester i en bombe. I 1941 fridde Turing til en medarbeider i Hut 8, Joan Clarke, som også var matematiker og kryptoanalytiker, men deres forhold varte kun kort tid. Turing erkjente sin homoseksualitet for sin forlovede. Det hevdes at hun ikke la avgjørende vekt på dette, men Turing kom til at han ikke kunne inngå noe ekteskap.I november 1942 reiste Turing til USA og et innledet samarbeid med kryptoanalytikere ved US Navy Washington hvor de videreutviklet bombekonstruksjonen. Han besøkte deres Computing Machine Laboratory i Dayton i Ohio. Han var imidlertid ikke udelt begeistret for den amerikanske versjonen av bomben. Amerikanerne hadde imidlertid store ambisjoner, de ville bygge 336 bomber. Han returnerte til Bletchley i mars 1943. I hans fravær hadde Hugh Alexander overtatt som leder for Hut 8. Egentlig hadde Alexander vært leder i lengre tid idet Turing hadde mistet noe av interessen for det daglige arbeidet. Ved sin retur ble Turing dermed konsulent for kryptoanalyse. Alexander skrev følgende om Turings bidrag: Det er ingen tvil hos noen at Turings arbeider var av den viktigste faktor for Hus 8 sin suksess. I den første tiden var han den eneste kryptoanalytiker som hadde tro på at problemet kunne løses. Ikke bare var han ansvarlig for de viktigste teoretiske arbeidene ved Hut 8, men han delte også æren for oppfinnelsen av the Bombe med Welchman og Keen. Det er alltid vanskelig å hevde at noen er uerstattelig, men om noen ved Hut 8 var det, så var det Turing. Pionerenes arbeider blir ofte undervurdert nå erfaring og rutine senere gjør dette enklere. Mange av oss ved Hut 8 føler at virkningen av Turings bidrag aldri ble fullt ut forstått av andre. === Turingery === I juli 1942 utviklet Turing en teknikk som ble kalt turingery (eller spøkefullt som turingering). Dette var for bruk mot en annen tysk kryptering, Lorenz-chiffer eller Geheimschreiber. Dette var et rotorbasert tilleggsutstyr til fjernskrivere med kodenavn Tunny at Bletchley Park. Turingery var en metode for å kunne finne settingen av rotorene. Han introduserte også Tommy Flowers for Tunny-teamet. Under veiledning av Max Newman bygget han Colossus, verdens første programmerbare elektriske computer. Denne erstattet en tidligere og mye enklere maskin, (Heath Robinson). Colossus arbeidet med slik hastighet at statistiske dekrypteringsmetoder kunne anvendes. Enkelte har vært av den oppfatning at Turing var en vesentlig bidragsyter i konstruksjonen av Colossus. Copeland hevder det ikke er riktig, men at Turingery og de statisktiske tilnærmingene i Banburismus passet godt inn i tankene rundt kryptoanalyse av Lorenz-chiffer. === Innretning for sikker overføring av tale (Delilah) === Etter å ha arbeidet en tid ved Bell Laboratories i USA, valgte Turing å arbeide videre med ideen om å kunne kryptere tale i telefonsystemer. Mot slutten av krigen gikk han over til å arbeide ved Secret Service's Radio Security Service (senere HMGCC) i Hanslope Park. I samarbeide med ingeniøren Donald Bayley videreutviklet han sine kunnskaper innen elektronikk. Sammen konstruerte og bygde de en portabel krypteringsmaskin for tale med kodenavnet Delilah. Den var tenkt for flere anvendelser, men manglet egenskaper for langdistanse radiotelefoni. Delilah kom imidlertid for sent til å ha noen betydning under krigen.Turing samarbeidet også med Bell Laboratories med utviklingen av SIGSALY, et sikkert talesystem som ble tatt i bruk mot slutten av krigen. == Tidlige datamaskiner og turingtesten == Fra 1945 til 1947 bodde Turing i Hampton i London mens han arbeidet med konstruksjonen av ACE (Automatic computing engine/Automatisk databehandlingsmaskin) ved National Physical Laboratory (NPL). Den 19. februar 1947 skrev han den første artikkel som omhandlet en programstyrt datamaskin. John von Neumanns ufullstendige artikkel, Første utkast til en artikkel om EDVAC var presentert før Turings, men den var mindre detaljert. Ifølge lederen for NPLs matematikkdivisjon John R. Womersley, inneholdt von Neumanns artikkel flere ideer som stammer fra Turing.Selv om ACE var en gjennomførbar konstruksjon ble arbeidet sterkt forsinket på grunn av sikkerhetsbegrensingene som heftet ved mye av arbeidet som var utført ved Blechtely. En desillusjonert Turing vendte tilbake til et sabbatsår ved Cambridge. Her gjennomførte han et banebrytende arbeide med artikkelen Intelligente maskiner, men dette ble ikke publisert i hans levetid. Mens han var ved Cambridge ble en første versjon, Pilot ACE bygget i hans fravær. Den kjørte sitt første dataprogram den 10. mai 1950. Noen komplett versjon av Turings ACE er aldri bygget, men mange maskiner er basert på disse ideene, som for eksempel den britiske English Electric DEUCE og amerikanernes Bendix G-15. I sine erindringer, publisert av Genscher, Düsseldorf (1997), har den tyske pioneren innen informatikk, Heinz Billing ved Max-Planck-Institut für Physik uttalt at det var et møte mellom Alan Turing og Konrad Zuse. Det skjedde i Göttingen i 1947 og hadde form at av et kollokvium mellom Womersley Turing og Porter fra England og en del tyske forskere som Zuse, Walther og Billing. I 1948 ble han utnevnt til Reader ved matematikkavdelingen ved Victoria University of Manchester, nå University of Manchester. I 1949 ble han visedirektør ved databehandlingslaboratoriet, og arbeidet med stored-program datamaskiner, Manchester Mark 1. I tillegg arbeidet han med mer abstrakte arbeider innen matematikk, og med Computing machinery and intelligence. Turing nærmet seg også begrepet kunstig intelligens og foreslo et eksperiment som senere er omtalt som Turingtesten. Dette er et forsøk på å definere en standard for når en maskin kan omtales som «intelligent». Ideen var at en maskin kunne antas å «tenke» når et menneske i skriftlig kommunikasjon med «objektet» ikke kunne avklare om «objektet» var en maskin eller et menneske. I sin artikkel foreslår Turing at en i stedet for å lage et program som simulerer en voksen person, skulle lage et enklere program som emulerer tankene til et barn. Deretter skulle en la «barnet» gjennomgå en form for utdannelse. En omvendt form for turingtest, CAPTCHA, er mye brukt på Internett for å avklare om en kommuniserer med et menneske eller en datamaskin. I 1948 begynte Turing å skrive et program for sjakk sammen med en yngre kollega, D. G. Champernowne. I 1950 var det ferdig på papiret og fikk navnet Turbochamp. I 1952 forsøkte han å få det implementert på en Ferranti Mark 1 maskin, men den var ikke tilstrekkelig kraftig til å kunne utføre programmet. I stedet gjennomførte de et parti der Turing selv utførte instruksjonene manuelt med en frist på en halv time per trekk. Partiet ble nedskrevet.. Turings program spilte mot Turings kollega, Alick Glennie og tapte. Det sies at programmet spilte og vant, mot Champernownes kone. Turingtesten var et betydelig, provoserende og vedvarende bidrag i debatten om kunstig intelligens som fortsatt varer ved etter mer enn et halvt århundre.Han fant også opp LU faktorisering i 1948, en metode som i dag benyttes til å løse matriseligninger. == Mønsterdannelse og matematisk biologi == Fra 1952 og frem til sin død i 1954 arbeidet Turing innen matematisk biologi, spesielt innen morfogenese. Han presenterte en artikkel med tittelen The Chemical Basis of Morphogenesis i 1952 hvor han fremsatte sin hypotese om mønsterdannelse. Hans teorier ble først bevist gjennom praktiske forsøk mer enn 60 år etter hans død.Hans hovedinteresse innen dette feltet ble å øke forståelsen av Fibonacci bladstilling, og eksistensen av Fibonaccitall i plantenes struktur. Han benyttet reaksjonsdiffusjonsligninger som er sentrale innen feltet mønsterdannelse. Videre arbeider forble upublisert frem til 1992 da A.M. Turings samlede verker kom ut. Hans arbeider anses som banebrytende innen feltet. Fjerning av Hox-gener forårsaker en økning i antall fingre og tær (opp til 14) i mus, noe som demonstrerer at håndens utvikling styres av en mekanisme av Turing-typen. == Dømt for uanstendighet == I 1952 innledet Turing, i en alder av 39, et forhold til Arnold Murray, en 19 år gammel arbeidsløs mann. Turing hadde møtt Murray tilfeldig like før jul utenfor Regal kino i Oxford Road, i Manchester og inviterte ham hjem på lunsj. Den 23. januar året etter skjedde et innbrudd i Turings hjem. Murray fortalte til Turing at innbruddet var utført av en av hans bekjente. Turing anmeldte hendelsen til politiet. I løpet av etterforskingen innrømmet Turing et seksuelt forhold til Murray. Aktiv homoseksualitet var ulovlig i Storbritannia på den tiden, og begge mennene ble anklaget for usømmelighet. De innledende høringene skjedde mot slutten av februar 1952, hvor Turings advokat ba om utsettelse. Senere, etter råd fra sin bror og andre advokater, valgte Turing å erklære seg skyldig til tross for at han ikke følte noen anger eller skyld for å ha gjort noe galt.Saken Regina v. Turing and Murray, kom opp til doms den 31. mars 1952. Turing ble dømt, men slapp soning dersom han sa seg villig til å få en hormonbehandling. Hensikten med behandlingen var å redusere hans libido. Han valgte behandling, og gjennom et helt år fikk han injeksjoner med dietylstilbestrol, et syntetisk østrogen. Dette var en form for kjemisk kastrering. Turing ble impotent og utviklet gynekomasti (kvinnelige bryster) Dette som et synlig bevis på Turings eget utsagn: «Jeg kommer uten tvil til å komme ut av det hele en annen mann, men jeg har ikke funnet ut ennå hvem han er.» Murray ble prøveløslatt.Dommen førte til at Turing mistet sin sikkerhetsklarering og ble utestengt som kryptologisk konsulent for Government Communications Headquarters (GCHQ), det britiske signaletterretningskontoret, etterkommeren til GC&CS i 1946. Han fikk imidlertid beholde sin akademiske stilling. Han ble nektet adgang til USA, men europeiske land hadde ikke like strenge regler. Som følge av avsløringene av Cambridge Five, Guy Burgess og Donald Maclean som KGB dobbeltagenter, hersket stor bekymring for at en slik legning kunne være et sosialt angrepspunkt for sovjetiske agenter.Turing ble aldri anklaget for spionasje, men som alle andre som hadde arbeidet ved Bletchley Park var han bundet av Official Secrets Act og kunne ikke omtale hva han hadde bidratt med under krigen. == Død == Turing døde den 7. juni 1954 og ble funnet dagen etter av sin hushjelp. En undersøkelse konkluderte med at han døde av en cyanidforgiftning. Ved siden av liket ble det funnet et halvspist eple. Eplet ble aldri undersøkt, men det ble antatt at dette var måten som var benyttet for å innta en dødelig dose. Det ble konkludert med at han hadde begått selvmord. Han ble kremert ved Woking Crematorium den 12. juni 1954. Turings aske ble spredt der, på samme måte som sin fars. Professor Jack Copeland stiller seg noe tvilende til konklusjonen om selvmord og har foreslått en alternativ forklaring. Turing hadde satt opp et apparat for gullplettering, der han benyttet kaliumcyanid til å løse opp gull. Copeland mener at det en fant ved obduksjonen kunne være mer i overensstemmelse med innhalering enn at Turing hadde spist giften. Turing hadde som vane å spise et eple før han la seg, og det var ikke sjeldent at en fant halvspiste epler etter ham. I tillegg hadde Turing akseptert sin dom og behandling med godt mot. Han hadde ikke vist tegn på depresjon før hendelsen; tvert imot hadde han satt opp en liste over gjøremål som skulle gjennomføres etter den helgen.Hans mor mente at inntaket av cyanid kunne skyldes et uhell på grunn av hans tilfeldige omgang med laboratoriemateriell. Biografen Andrew Hodges mener at Turing kan ha arrangert det hele for at hans mor skulle kunne finne en troverdig avvisning av at han begikk selvmord.Biografene Andrew Hodges og David Leavitt har foreslått at Turing gjenskapte en scene fra Walt Disney-filmen Snehvit og de syv dvergene, hans favoritteventyr. Leavitt har uttalt at «han hadde en spesiell forkjærlighet for scenen der den slemme dronningen senker et eple i det giftige brygget.» == Anerkjennelse og hyllest == En biografi som ble utgitt av Royal Society kort tid etter Turings død, mens hans arbeid under krigen fortsatt var underlagt begrensninger etter Official Secrets Act, slår fast: Tre bemerkelsesverdige artikler ble skrevet før krigen om tre matematiske emner. Disse viser kvaliteten på det arbeidet som kunne ha blitt utført om han hadde bestemt seg for å arbeide med noen av de viktige problemstillingene på den tiden. For sitt arbeide for Foreign Office (utenriksdepartementet) fikk han ordenen OBE. Siden 1966 er Turing-prisen blitt tildelt årlig av Association for Computing Machinery (ACM) for tekniske eller teoretiske bidrag til informatikernes fellesskap. Den er ansett for å være informatikernes høysete utmerkelse, på nivå med nobelprisen.Breaking the Code er et teaterstykke fra 1986 av Hugh Whitemore om Alan Turing. Stykket gikk på London's West End fra begynnelsen av november 1986 og på Broadway fra 15. november 1987 til 10. april 1988. Det var også en BBC-produksjon, videresendt på det amerikanske PBS. I alle oppføringene ble Turing spilt av Derek Jacobi. Brodwayoppsetningen ble nominert til tre Tony Awards og to Drama Desk Awards. Den 23. juni 1998, 86 år etter Turings fødsel, avduket biografen Andrew Hodges, en offisiell blå plakett på Turings fødested og barndomshjem i Warrington Crescent i London. Barndomshjemmet ble i ettertid et hotell med navn Colonnade Hotel.For å markere 50-årsdagen for hans død ble det avduket en plakett den 7. juni 2004 på hans tidligere hjem i Hollymeade, i Wilmslow i Cheshire.Den 13. mars 2000 utgav Saint Vincent and the Grenadines et sett med frimerker for å minnes de fremste prestasjonene i det tyvende århundre. Et av disse gjengir et portrett av Turing med en bakgrunn av 0 og 1 med bildeteksten: 1937: «Alan Turings teori om digital databehandling». Den 1. april 2003 ble Turings arbeider ved Blechteley Park oppført på listen over IEEE milepæler.Den 28. oktober 2004 ble det avduket en skulptur ved University of Surrey i Guildford til minne om 50-årsdagen for Turings død. Skulpturen er laget av John W. Mills og viser Turing mens han krysser campus med en bunke bøker. In 2006, Boston Pride named Turing their Honorary Grand Marshal.Turing var en av fire matematikere som ble omtalt i en BBC-dokumentaren fra 2008 Dangerous Knowledge («farlig kunnskap»).Princeton Alumni Weekly omtalte Turing som den nest mest betydelige alumnus i Princeton Universitys historie etter president James Madison. En 1,5 tonn tung statue i full størrelse av Turing ble avduket den 19. juni 2007 ved Blechtely Park, laget av ca. en halv million biter av walisisk skifer. Statuen er uført av Stephen Kettle på oppdrag av den amerikanske milliardæren Sidney Frank.Turing er æret på flere vis i Manchester, byen der han arbeidet mot slutten av livet. I 1994 ble en del av A6010 gitt navnet «Alan Turing Way, og en bro på strekningen er kalt «Alan Turing Bridge». En statue av Turing ble avduket i Sackville Park i byen, mellom to av bygningene til University of Manchester i Withworth Street og Canal Street. Statuen har fått en fremtredende plassering og fremstiller «Informatikkens far» sittende på en benk. Turing er fremstilt mens han holder et eple. På støpebronsebenken står det i relieff «Alan Mathison Turing 1912–1954» samt teksten «Founder of Computer Science» kodet av en Enigma-maskin: 'IEKYF ROMSI ADXUO KVKZC GUBJ'. En plakett ved statuens føtter har inskripsjonen: «Informatikkens far, matematiker, logikker, kodeknekker under krigen og offer for fordommer». Videre et sitat fra Bertrand Russell: «Matematikk, riktig betraktet, besitter ikke bare sannheten, men en suveren skjønnhet - en skjønnhet, kjølig og kald, som en skulptur». Bildehuggeren begravet sin egen gamle Amstrad datamaskin, den første med datamus, under statuens sokkel som en hyllest til «gudfaren til alle moderne datamaskiner».I 1999 utropte Time Turing som en av de 100 mest betydningsfulle personer i det 20. århundre: «Faktum er at enhver som skriver på et tastatur, åpner et regneark eller en teksteditor, arbeider på en inkarnasjon av en turingmaskin.»Turing er omtalt i Neal Stephensons bok Cryptonomicon fra 1999. I 2002 ble en nyoppført bygning i Malvern i QinetiQ oppkalt etter Turing. Det huser omtrent 200 vitenskapsmenn og ingeniører, og noen av disse arbeider med stordata og tungregning. I 2002 kom Turing på 21.-plass i en spørreundersøkelse i BBC over de 100 viktigste briter. I 2006 valgte den britiske forfatter og matematikeren Ioan James å fremstille Turing som en av tyve historiske personer som kan ha hatt spor av Aspergers syndrom. I 2010 portretterte forfatter og skuespillforfatter Jade Esteban Estrada Turing i en solo-musikal: ICONS: The Lesbian and Gay History of the World, Vol. 4. I 2011 i serien «My hero» i The Guardian, velger forfatteren Alan Garner Turing som sin helt og beskriver hvordan de møttes engang på joggetur i begynnelsen av 50-årene. Garner husker Turing som «morsom og vittig» og uttalte at han «snakket i det uendelige».I 2006 ble Turing omtalt som et LGBT History Month Icon.I februar 2011 ble Turings notater fra den andre verdenskrig kjøpt av det offentlige i siste øyeblikk av National Heritage Memorial Fund, slik at de kunne blir bevart ved Blechtely Park.I november 2011 sendte Channel 4 dokumentardramaet Britain's Greatest Codebreaker om Turing. Logoen til Apple Computer er ofte omtalt som en hyllest til Alan Turing. Logoen fremstiller et eple med et bittmerke som en referanse til Turings død. Både utformingen av logoen og Apple benekter at det er noen sammenheng mellom utformingen av logoen og Turing.Stephen Fry har gjenfortalt at han spurte Steve Jobs om utformingen var med hensikt, men hevder at Jobs reaksjon var: «Gud bedre, vi skulle ønsket det var.»Turing Rainbow Festival ble avholdt i Madurai, India i 2012 for å feire LGBT og Genderqueer, og fikk navn til ære for Alan Turing av Gopi Shankar fra Srishti Madurai.Samme år ble Turing inkudert i Legacy Walk, et offentlig utendørs visning som feirer LGBTs historie og kjente.Den fransktalende sanger og sangtekstforfatteren Salvatore Adamo gir en hyllest til Turing med sangen Alan et la Pomme («Alan og eplet»).Turings liv og arbeider fremstilt i et barneprogram i BBC om berømte vitenskapsmenn - Absolute Genius with Dick and Dom - episoden ble sendt første gang den 12. mars 2014. Den 26. april 2014 var det premiere på et korstykke, skrevet av James McCarthy som fremstiller Alan Turings liv, i Barbican Hall, London, fremført av Hertfordshire Chorus.Den 17. mai 2014 ble verdens første offentlige kunstverk som fremstiller Alan Turing som homofil, avduket. Avdukingen skjedde i Blechtely, like ved Blechtely Park, der hans berømte arbeider ble utført. Avdukingen fant sted for å markere den internasjonale dagen mot homofobi og transfobi. Den 22. oktober 2014 ble Turing inkludert i NSA Hall of Honor. === Æresbevisninger ved universiteter === Datamaskinrommet ved King's College i Cambridge, Alan Turings alma mater, kalles Turing Room. Turing Room ved University of Edinburgh's School of Informatics inneholder en byste av Turing, utført av Eduardo Paolozzi, og et sett (#42/50) av Turings arbeider (2000). University of Surrey har en statue av Turing på sin hovedplass. En av bygningene som tilhører fakultetet for naturvitenskap, er oppkalt etter Turing. Istanbul Bilgi University avholder en årlig konferanse over teoriene innen informatikk kalt «Turingdagene». University of Texas at Austin har et eget kurs for dyktige informatikere omtalt som Turing Scholars. Tidlig i 1960-årene navnga Stanford University den eneste forelesningssalen ved Polya Hall matematikkbygning «Alan Turing Auditorium». Et amfi ved informatikkavdelingen ved Laboratoire d'informatique fondamentale de Lille ved Universitetet i Lille i nordre Frankrike har navn etter Alan M. Turing (det andre etter Kurt Gödel). Avdelingen for informatikk ved Pontificia Universidad Católica de Chile, Universidad de Buenos Aires, Universidad Politécnica de Puerto Rico, Los Andes University i Bogotá i Colombia, King's College, Cambridge, Bangor University i Wales, universiteter i Gent og Mons i Belgia, Universitetet i Torino (Università degli Studi di Torino), University of Puerto Rico at Humacao, Keele University og University of Washington har alle datamaskinlaboratorier med navn etter Turing. University of Manchester, Open University, Oxford Brookes University og Aarhus Universitet har alle bygninger med Turings navn. Alan Turing Road i Surrey Research Park Alan Turing Way, del av Manchester indre ringvei har navn etter Alan Turing. Ved Carnegie Mellon University står den en benk i granitt, plassert i Hornbostel Mall, hvor navnet «A. M. Turing» er gravert på tvers av toppen, «Read» er gravert nedover den venstre foten av benken, og «Write» er gravert nedover den høyre. École internationale des sciences du traitement de l'information har navngitt sin tredje bygning for «Turing». University of Oregon har en byste av Turing ved Deschutes Hall, informatikkbygningen. École polytechnique fédérale de Lausanne har en vei og et torg oppkalt etter Turing (Chemin de Alan Turing og Place de Alan Turing). Faculty of Informatics and Information Technologies ved teknologiske universitet i Bratislava, Slovakia har en forelesningssal som kalles «Turing Auditorium». Université Paris-Diderot har en forelesningssal kalt «Amphithéâtre Turing». Avdeling for informatikk ved College of Engineering i Guindy kaller sin forelesningssal for «Turing Hall». Fakultet for matematikk og informatikk ved Det bayerske Julius-Maximilian-universitetet i Würzburg har en forelesningssal kalt «Turing Hörsaal». Fakultetet for naturvitenskap, matematikk og informatikk ved Universiteit van Amsterdam har en forelesningssal kalt Turingzaal. Sommeren 2014 vil King's College London, fakultet for naturvitenskap og matematikk, tildele en Alan Turingss hundreårspris til «den student ... som ikke bare fremviser fremstående akademiske ferdigheter, men som også gir betydelige bidrag til [avdelingens] liv og aktivitet». University of Kent vil åpne et splitter nytt «Turing College« på sitt Canterbury-campus, med mer enn 800 rom for studenter for å fremme studentenes opphold ved campus. == Statlig unnskyldning og benådning == I august 2009 fremla John Graham-Cumming en begjæring der han oppfordret den britiske regjeringen om å uttrykke en unnskyldning for Turings rettsforfølgelse som følge av hans homoseksualitet. Petisjonen mottok mer enn 30.000 underskrifter. Statsminister Gordon Brown aksepterte petisjonen og uttrykte en offentlig unnskyldning den 10. september 2009 der han beskrev behandlingen av Turing og betegnet den som «forferdelig»: «Tusenvis av personer har krevd rettferdighet for Alan Turing og erkjennelse av den skrekkelige behandlingen han fikk. Turing ble dømt etter datidens lover, og vi kan ikke skru klokken tilbake. Behandlingen av ham var selvfølgelig ytterst urimelig, og jeg er glad for ha muligheten til å si hvor lei meg jeg og vi alle er for det som hendte med ham ... På vegne av den britiske regjering, og alle oss som lever i frihet takket være Alans innsats, er vi stolte av å kunne si: vi beklager, du fortjente så mye bedre.» I desember 2011 fremsatte William Jones en e-petition der han krevde at den britiske regjeringen skulle utstede en benådning av Turing for dommen for «grov uanstendighet»: «Vi ber Hennes Majestets regjering om gi Alan Turing nåde for dommen for «grov uanstendighet». I 1952 ble han dømt for «grov uanstendighet» sammen med en annen mann og tvunget til å gjennomgå såkalt organo-therapy - kjemisk kastrasjon. To år senere drepte han seg selv med cyanid i en alder av 41 år. Alan Turing ble drevet inn i forferdelig fortvilelse og en tidlig død av en nasjon som han hadde gjort så mye for å redde. Dette består som en skam for UKs regjering og i UKs historie. En benådning kan i noen grad bøte på denne skaden. Den kan fungere som en unnskyldning til så mange andre homoseksuelle menn, ikke så velkjente som Alan Turing, som alle ble utsatt for disse lovene.» Petisjonen samlet mer enn 37 000 underskrifter, men anmodningen ble imøtegått av Lord McNally som i egenskap av justisminister uttalte: «En postum benådning ansees ikke passende, idet Alan Turing ble korrekt dømt i henhold til det som den gang ble ansett som kriminelt. Han ville vært kjent med at en slik handling var imot loven og at han ville bli tiltalt. Det er tragisk at Alan Turing ble dømt for en handling som nå synes både grusom og absurd - spesielt gripende gitt hans fremragende krigsinnsats. Imidlertid, datidens lover krevde en tiltale og, som sådan, har det i lang tid vært slik at en aksepterer at slike dommer ble fattet og, i stedet for å forsøke å endre den historiske sammenhengen og rette opp ting som ikke kan rettes, forsikre seg om at vi ikke igjen vender tilbake til datidens lover.» Den 26. juli 2012 ble det fremlagt et lovforslag i House of Lords om å benåde Turing for de handlinger etter avsnitt 11 i Criminal Law Amendment Act 1885 som han ble dømt etter den 31. mars 1952. Senere samme ble det fremsatt et krav i The Daily Telegraph av fysikeren Stephen Hawking og ti andre signatarer, herunder Astronomer Royal Martin Rees, president i Royal Society Paul Nurse, Jean Barker (som arbeidet sammen med Turing under krigen) og John Sharkey (lovforslagets sponsor), til statsminister David Cameron til å reagere på benådningsforespørselen. Regjeringen indikerte at den ville støtte lovforslaget, og det passerte den tredje gjennomgangen i overhuset i oktober.Før lovforslaget kunne tas opp til debatt i House of Commons, valgte regjeringen å fortsette under royal prerogative of mercy. Den 24. desember 2013 undertegnet Queen Elizabeth II en benådning for Turings dom for grov usømmelighet med umiddelbar effekt. Justisminister Chris Grayling uttalte at Turing fortjente å bli «husket og anerkjent for sin fantastiske krigsinnsats» og ikke for sin senere dom. Offentlig ble Turing benådet av dronningen i august 2014. Etter krigens avslutning er dette den fjerde kongelige benådning som er gitt. Dette tilfellet er spesielt. Vanligvis blir benådning bare gitt der en person er teknisk uskyldig og en anmodning har blitt fremsatt av familien eller en annen nærstående part. Ingen av disse betingelsene er oppfylt i tilfellet Turing.I et brev til statsminister David Camron, etter bekjentgjørelsen av benådning, kritiserer menneskerettsforkjemperen Peter Tatchell beslutningen om å skille ut dette ene tilfellet med Turing på grunn av dennes berømmelse og resultater når tusener av andre dømte etter samme lov ikke blir benådet. Tatchell etterlyste også en ny undersøkelse av omstendighetene rundt Turings død. «Det er forlengst på tide med en ny undersøkelse, om så bare for å utelukke enhver tvil om sannhetene rundt hans død - inkludert spekulasjoner om hvorvidt han ble drept av sikkerhetstjenesten (eller andre). Jeg tror at drap utført av statlige tjenestemenn er lite trolig. Det er ingen kjente bevis som peker i en slik retning. Imidlertid, det er en klar feil at en slik mulighet aldri er vurdert eller undersøkt.» == Hundreårsjubileum == For å markere 100-årsdagen for Turings fødsel koordinerte Turing Centenary Advisory Committee (TCAC) et Alan Turing Year. Dette var et program med aktiviteter over hele kloden og et helt år til ære for Turing og hans prestasjoner. TCAC ble ledet av S. Barry Cooper og Alan Turings nevø, John Dermot Turing, fungerte som ærespresident og samarbeidet med fakultetsmedlemmer fra University of Manchester og en rekke personer fra Cambridge universitet og Blechtely Park. Den 23. juni 2012 laget Google en interaktiv doodle der en skulle endre instruksjonene i en turingmaskin slik at når den kjørte ville den produsere en tallsekvens som skulle passe med oppgitt oppgave og en ville få skrevet «Google» i Baudot-Murray code.Blechteley Park Trust samarbeidet med Winning Moves som utgav en Alan Turing-versjon av brettspillet Monopol. Rutene i spillet og spillekortene var endret slik at de femstilte Alan Turings liv, fra hans fødested i Maida Vale til Hut 8 ved Blechteley Park. Spillet inneholder også en kopi av et håndtegnet brett laget av by William Newman, sønn av Turings mentor, Max Newman, som Turing spilte på i 1950-årene.Filosofiavdelingen ved De La Salle University-Manila på Filippinene var vert for Turing 2012, en internasjonal konferanse innen filosofi, kunstig intelligens og kognitiv vitenskap fra 27. til 28. mars 2012 til minne om hundreårsjubileet for Turings fødsel.Madurai, India avholdt minnemarkeringer i sammenheng med Asias første Gay Pride-festival hvor 6 000 studenter deltok. === Markeringer i UK === Det var en tre-dagers konferanse i Manchester i juni, en to-dagers konferanse i San Francisco, arrangert av ACM og et bursdagsselskap en 100-årskonferanse organisert av King's College, Cambridge og universitet i Cambridge.Science Museum i London satte opp en gratis utstilling tilegnet Turings liv og resultater fra juni 2012 til juli 2013. I februar utgav Royal Mail et Turing-frimerke i deres sett av frimerker av fremstående briter. Under Sommer-OL 2012 skjedde et av stafettbyttene for den olympiske ild ved statuen av Turing i Sackville Gardens, Manchester, på ettermiddagen den 23. juni 2012 på hundreårsdagen for hans fødsel. Den 22. juni 2012 satte Manchester City Council og i samarbeid med Lesbian and Gay Foundation opp Alan Turing minnepris som tildeles enkeltpersoner eller grupper som yter et vesentlig bidrag i kampen mot homofobi i Manchester.University of Oxford startet en et nytt kurs innen informatikk og filosofi på hundreårsdagen for Turings fødsel.Tidligere var det også en feiring av Turing ved University of Manchester den 5. juni 2004. == Turing kunstnerisk fremstilt == Turing ble spilt av Derek Jacobi i TV-filmen Breaking the Code i 1996. Dramadokumentaren Codebreaker om Turings liv ble sendt i 2011 på Channel 4 i UK og i USA i oktober 2012. I filmen spilles Turing av Ed Stoppard og Franz Greenbaum av Henry Goodman.En musikal inspirert av Turings liv, laget av Neil Tennant og Chris Lowe i Pet Shop Boys ble lansert i 2013. Den ble fremført av the Pet Shop Boys med Juliet Stevenson (forteller), BBC Singers, og BBCs konsertorkester dirigert av Dominic Wheeler under BBC Proms i the Royal Albert Hall den 23. juli 2014.Codebreaker er også tittelen på et korstykke av komponisten James McCarthy. Det inneholder tekstelementer fra poetene Wilfred Owen, Sara Teasdale, Walt Whitman, Oscar Wilde og Robert Burns som alle er brukt for å illustrere Turings liv. Det hadde premiere 26. april 2014, dirigert av David Temple og med sopransolisten Naomi Harvey som gir stemme til Turings mor.Den historiske dramafremstillingen The Imitation Game med den norske filmregissøren Morten Tyldum, Benedict Cumberbatch som Turing og Keira Knightley som Joan Clarke hadde premiere 14. november 2014 i Storbritannia og 28. november 2014 i USA. Filmen hadde premiere i Norge 25. desember 2014. == Referanser == == Litteratur == Agar, Jon (2003). The government machine: a revolutionary history of the computer. Cambridge, Massachusetts: MIT Press. ISBN 978-0-262-01202-7. Alexander, C. Hugh O'D. (c. 1945). «Cryptographic History of Work on the German Naval Enigma». The National Archives, Kew, Reference HW 25/1. Beniger, James (1986). The Control Revolution: Technological and Economic Origins of the Information Society. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. ISBN 0-674-16986-7. Babbage, Charles (2008). Campbell-Kelly, Martin, red. Passages from the life of a philosopher. Rough Draft Printing. ISBN 978-1-60386-092-5. Beavers, Anthony (2013). «Alan Turing: Mathematical Mechanist». I Cooper, S. Barry; van Leeuwen, Jan. Alan Turing: His Work and Impact. Waltham: Elsevier. s. 481–485. ISBN 978-0-12-386980-7. Bodanis, David (2005). Electric Universe: How Electricity Switched on the Modern World. New York: Three Rivers Press. ISBN 0-307-33598-4. OCLC 61684223. Bruderer, Herbert: Konrad Zuse und die Schweiz. Wer hat den Computer erfunden? Charles Babbage, Alan Turing und John von Neumann Oldenbourg Verlag, München 2012, XXVI, 224 Seiten, ISBN 978-3-486-71366-4 Campbell-Kelly, Martin; Aspray, William (1996). Computer: A History of the Information Machine. New York: Basic Books. ISBN 0-465-02989-2. Ceruzzi, Paul (1998). A History of Modern Computing. Cambridge, Massachusetts, and London: MIT Press. ISBN 0-262-53169-0. Chandler, Alfred (1977). The Visible Hand: The Managerial Revolution in American Business. Cambridge, Massachusetts: Belknap Press. ISBN 0-674-94052-0. Church, Alonzo (1936). «An Unsolvable Problem of Elementary Number Theory». American Journal of Mathematics. 58 (2): 345. ISSN 0002-9327. doi:10.2307/2371045. Copeland, B. Jack (2004). «Colossus: Its Origins and Originators». IEEE Annals of the History of Computing. 26 (4): 38–45. doi:10.1109/MAHC.2004.26. Copeland, B. Jack (ed.) (2004). The Essential Turing. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-825079-7. OCLC 156728127, 224173329, 48931664, 57434580, 57530137, 59399569. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link) Copeland (ed.), B. Jack (2005). Alan Turing's Automatic Computing Engine. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-856593-3. OCLC 224640979, 56539230. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link) Copeland, B. Jack (2006). Colossus: The secrets of Bletchley Park's code-breaking computers. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-284055-4. Hilton, Peter (2006). «Living with Fish: Breaking Tunny in the Newmanry and Testery». Colussus. in Copeland 2006, s. 189–203 Edwards, Paul N (1996). The closed world: computers and the politics of discourse in Cold War America. Cambridge, Massachusetts: MIT Press. ISBN 0-262-55028-8. Gannon, Paul (2007) [2006]. Colossus: Bletchley Park's Greatest Secret. London: Atlantic Books. ISBN 978-1-84354-331-2. Hodges, Andrew (1983). Alan Turing : the enigma. London: Burnett Books. ISBN 0-04-510060-8. Hochhuth, Rolf (1988). Alan Turing: en berättelse. Symposion. ISBN 978-91-7868-109-9. Leavitt, David (2007). The man who knew too much: Alan Turing and the invention of the computer. Phoenix. ISBN 978-0-7538-2200-5. Levin, Janna (2006). A Madman Dreams of Turing Machines. New York: Knopf. ISBN 978-1-4000-3240-2. Lewin, Ronald (1978). Ultra Goes to War: The Secret Story. Classic Military History (Classic Penguin utg.). London, England: Hutchinson & Co. ISBN 978-1-56649-231-7. Lubar, Steven (1993). Infoculture. Boston, Massachusetts and New York: Houghton Mifflin. ISBN 0-395-57042-5. Mahon, A.P. (1945). «The History of Hut Eight 1939–1945». UK National Archives Reference HW 25/2. Besøkt 10. desember 2009. Oakley, Brian, red. (2006). The Bletchley Park War Diaries: July 1939 — August 1945 (2.6 utg.). Wynne Press. O'Connell, H; Fitzgerald, M (2003). «Did Alan Turing have Asperger's syndrome?». Irish Journal of Psychological Medicine. Irish Institute of Psychological Medicine. 20: 28–31. ISSN 0790-9667. Mal:MacTutor Biography Petzold, Charles (2008). "The Annotated Turing: A Guided Tour through Alan Turing's Historic Paper on Computability and the Turing Machine". Indianapolis: Wiley Publishing. ISBN 978-0-470-22905-7 Smith, Roger (1997). Fontana History of the Human Sciences. London: Fontana. Sipser, Michael (2006). Introduction to the Theory of Computation. PWS Publishing. ISBN 0-534-95097-3. Weizenbaum, Joseph (1976). Computer Power and Human Reason. London: W.H. Freeman. ISBN 0-7167-0463-3 Turing, A. M. (1937). «On Computable Numbers, with an Application to the Entscheidungsproblem» (PDF). Proceedings of the London Mathematical Society. 2. 42. s. 230–65. doi:10.1112/plms/s2-42.1.230. og Turing, A.M. (1938). «On Computable Numbers, with an Application to the Entscheidungsproblem: A correction». Proceedings of the London Mathematical Society. 2. 43. s. 544–6. doi:10.1112/plms/s2-43.6.544. Turing, Sara Stoney (1959). Alan M Turing. W Heffer. Turing's mother, who survived him by many years, wrote this 157-page biography of her son, glorifying his life. It was published in 1959, and so could not cover his war work. Scarcely 300 copies were sold (Sara Turing to Lyn Newman, 1967, Library of St John's College, Cambridge). The six-page foreword by Lyn Irvine includes reminiscences and is more frequently quoted. Whitemore, Hugh; Hodges, Andrew (1988). Breaking the code. S. French. This 1986 Hugh Whitemore play tells the story of Turing's life and death. In the original West End and Broadway runs, Derek Jacobi played Turing and he recreated the role in a 1997 television film based on the play made jointly by the BBC and WGBH, Boston. The play is published by Amber Lane Press, Oxford, ASIN: B000B7TM0Q Williams, Michael R. (1985) A History of Computing Technology, Englewood Cliffs, New Jersey: Prentice Hall, ISBN 0-8186-7739-2 Yates, David M. (1997). Turing's Legacy: A history of computing at the National Physical Laboratory 1945–1995. London: London Science Museum. ISBN 0-901805-94-7. OCLC 123794619, 40624091. == Videre lesning == Agar, Jon, Turing and the Universal Machine, Icon, 2001. Cooper, S. Barry; van Leeuwen, Jan (eds), Alan Turing – His Work and Impact, New York: Elsevier, 2013, ISBN 978-0-12-386980-7 Copeland, B. Jack (red.). «The Mind and the Computing Machine: Alan Turing and others». The Rutherford Journal. Copeland, B. Jack (red.). «Alan Turing: Father of the Modern Computer». The Rutherford Journal. Edward N. Zalta (ed.) (red.). Stanford Encyclopedia of Philosophy. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: redaktørliste (link) Hodges, Andrew; Sayre, David (1992). «Review: Alan Turing: the enigma». Physics Today. 37 (11): 107. Bibcode:1984PhT....37k.107H. doi:10.1063/1.2915935. Gray, Paul (29. mars 1999). «Computer Scientist: Alan Turing». TIME. Arkivert fra originalen 19. januar 2011. Besøkt 28. desember 2014. Gleick, James, The Information: A History, a Theory, a Flood, New York: Pantheon, 2011, ISBN 978-0-375-42372-7 Leavitt, David, The Man Who Knew Too Much: Alan Turing and the Invention of the Computer, W. W. Norton, 2006 Turing, Sara, Alan M. Turing, Centenary Edition, Cambridge University Press, 2012, ISBN 978-1-107-02058-0 === Artikler === Intervju med Nicholas C. Metropolis, Charles Babbage Institute, University of Minnesota. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Alan Turing – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Alan Turing – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Alan Turing på Internet Movie Database (en) Alan Turing hos The Movie Database (en) Alan Turing hos The Peerage (en) Turings hjem i Coonoor, India (en) Alan Turing-året (en) CiE 2012 (en) Alan Turing hos Find a Grave (en) Alan Turing-nettsted som blant annet inneholder en kort biografi. (en) AlanTuring.net – Turing-arkiv (en) Jones, G. James (11. desember 2001). «Alan Turing – Towards a Digital Mind: Part 1». System Toolbox. The Binary Freedom Project. Arkivert fra originalen 3. august 2007. (en) Sherborne School-arkiver (en) Turing's avhandling om Enigma (en) Codebreaker film, offisielt nettsted (en) Turing 2012 Wikiquote: Alan Turing – sitater

Alan Mathison Turing (; født 23. juni 1912 i London, død 7.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aksjeselskap

2023-02-04

Aksjeselskap

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Selskapsformer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Snevre artikler']

Et aksjeselskap (AS) er et selskap hvor ikke noen av deltakerne har personlig ansvar for selskapets forpliktelser, udelt eller for deler som til sammen utgjør selskapets samlede forpliktelser. Et aksjeselskap har en innbetalt aksjekapital fordelt på antall aksjer i selskapet. For norske aksjeselskap må denne være på minst 30 000 kroner. Eierne har ikke noe personlig ansvar for selskapets gjeld ut over den aksjekapital som eierne har skutt inn. Selskapets øverste organ er generalforsamlingen, hvor aksjonærene har stemmerett vektet etter andelen av aksjene de eier (selskapsvedtektene kan spesifisere enkelte aksjer som stemmerettsløse, såkalte «B-aksjer»). Et aksjeselskap ledes av et styre som velges av generalforsamlingen. Styret tilsetter daglig leder, i mange tilfeller kalt administrerende direktør, og holder oversikt over selskapets økonomi.

Et aksjeselskap (AS) er et selskap hvor ikke noen av deltakerne har personlig ansvar for selskapets forpliktelser, udelt eller for deler som til sammen utgjør selskapets samlede forpliktelser. Et aksjeselskap har en innbetalt aksjekapital fordelt på antall aksjer i selskapet. For norske aksjeselskap må denne være på minst 30 000 kroner. Eierne har ikke noe personlig ansvar for selskapets gjeld ut over den aksjekapital som eierne har skutt inn. Selskapets øverste organ er generalforsamlingen, hvor aksjonærene har stemmerett vektet etter andelen av aksjene de eier (selskapsvedtektene kan spesifisere enkelte aksjer som stemmerettsløse, såkalte «B-aksjer»). Et aksjeselskap ledes av et styre som velges av generalforsamlingen. Styret tilsetter daglig leder, i mange tilfeller kalt administrerende direktør, og holder oversikt over selskapets økonomi. == Bakgrunn for aksjeselskapsformen == Før reguleringen av aksjeselskap, var selskapets gjeld og forpliktelser også eiernes personlige gjeld og forpliktelser. Dette medførte at det var en stor risiko ved å overlate ledelsen av selskapet til eksterne (profesjonelle) ledere, fordi eierne da ville ha en ubegrenset gjeld hvis selskapet gikk konkurs. Dette la en sterk demper på investeringer og selskapsetableringer, og førte til at de fleste selskaper ble drevet som små familieeide foretak. Aksjeselskapsformen muliggjorde profesjonell (ansatt) ledelse og spredt eierskap som ikke var enekontrollert av enkeltfamilier. Økonomihistorikere (som for eksempel Alfred D. Chandler) har hevdet at organisatoriske oppfinnelser som aksjeselskapet var like viktig for industrialiseringen som tekniske oppfinnelser. == Norge == === Aksjeselskapformens utvikling i Norge === Partrederiet var en populær finansieringsmetode under veksten i handelsflåten på 1800-tallet. Denne selskapsfinansieringsformen hadde klare likheter med den senere aksjeselskapsformen, i og med at et stort antall selskapsdeltakere kunne skyte inn henholdsvis (finans-)kapital, arbeidskraft eller råmaterialer for å bygge og utruste skip, og få avkastning i henhold til innskudd. I 1910 var det 1600 aksjeselskaper i Norge, mot 350 i 1891. === Skillet AS / ASA === Aksjelovene av 1910 og 1976 hadde operert med samme regler for store og små selskaper. Mange europeiske land hadde tidlig etablert et skille mellom selskaper med liten aksjespredning og selskaper som omsatte eierandelene mot allmennheten på børs. I 1997 ble det innarbeidet et EU-direktiv som etablerte et skille mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Et aksjeselskap (forkortet AS) skal ha en minimum aksjekapital på 30 000 kroner som skal være fordelt likt på én eller flere aksjer. Et allmennaksjeselskap (forkortet ASA) er en betegnelse beregnet på aksjeselskaper med mange aksjeeiere. I et allmennaksjeselskap kan aksjer tegnes av eller selges til en ubestemt krets – allmennheten. Et allmennaksjeselskap må ha en aksjekapital på minimum 1 million kroner, et styre på minst tre medlemmer og én daglig leder. Blant styremedlemmene i allmennaksjeselskaper stiftet etter 1. januar 2006 skal det være et minimumsantall av hvert kjønn tilnærmet 40 prosent. Allmennaksjeselskaper som er stiftet før 1. januar 2006 får to år på seg før de må oppfylle kravene til kjønnsrepresentasjon. I Norge kan allmennaksjeselskap noteres på Oslo Børs. Det er opp til selskapet selv å søke om å bli tatt opp til notering på Oslo Børs, men selskapet må oppfylle gjeldende krav som blant annet omfatter antall eiere, antall aksjer og størrelse. Et selskap ønsker som regel å noteres på børsen for å få tilgang til et større marked for aksjen og enklere tilgang til kapital ved en emisjon. ==== Oversikt ==== == Ideelt aksjeselskap == I et ideelt aksjeselskap er målet om profitt satt til side til fordel for et annet formål. Eierne kan ikke ta utbytte, men selskapet reguleres allikevel av aksjeloven. == Andre land == Mange land har tilsvarende selskapsformer, for eksempel: Den europeiske union: Societas Europaea, forkortet SE Latvia: Akciju Sabiedrība, forkortet AS Danmark: Aktieselskab, forkortet ⅍ Sverige: Aktiebolag, forkortet AB Finland: Osakeyhtiö, forkortet Oy (Ab eller Abp på svensk) Færøyene: Partafelag, forkortet P/F England: Public limited company, forkortet plc, PLC eller Ltd. Spania: Sociedad Limitada, forkortet SL Frankrike: Société Anonyme, S.A./SA Italia: Società per azioni, forkortet S.p.A. Tyskland, Østerrike, Sveits: Aktiengesellschaft, AG og Gesellschaft mit beschränkter Haftung, GmbH Nederland: Besloten Vennootschap, B.V. og Naamloze Vennootschap, N.V. Polen: Spółka Akcyjna, forkortet S.A. Hellas: Ανώνυμη Εταιρεία, Α.Ε. USA: Corporation, forkortet Inc. eller Corp. Japan: Kabushiki kaisha [eller mer alminnelig Kabushiki gaisha], 株式会社, forkortet K.K. Russland: Акционерное общество, forkortet АО (står før firmanavnet) Romania: Societate pe acțiuni, forkortet S.A. Estland: Aktsiaselts, forkortet AS. == Referanser == == Eksterne lenker == Lov om aksjeselskaper (aksjeloven) Lov om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) Aksjeselskap (AS) – Altinn (Starte og drive bedrift) Driftsoppgaver for aksjeselskapet – Altinn (Starte og drive bedrift) Skatt for aksjeselskap - Altinn (Starte og drive bedrift) Starte og registrere aksjeselskap (AS) - Altinn (Starte og drive bedrift) Starte og registrere allmennaksjeselskap (ASA) - Altinn (Starte og drive bedrift) Hvordan oppløse og slette et aksjeselskap - Altinn (Starte og drive bedrift) Skjema for stiftelse av aksjeselskap (AS) - Altinn Samordnet registermelding – elektronisk skjema for registrering av aksjeselskap – Altinn/Brønnøysundregistrene Søk etter foretak – Brønnøysundregistrene Søk i kunngjøringer om foretak – Brønnøysundregistrene

Et aksjeselskap (AS) er et selskap hvor ikke noen av deltakerne har personlig ansvar for selskapets forpliktelser, udelt eller for deler som til sammen utgjør selskapets samlede forpliktelser. Et aksjeselskap har en innbetalt aksjekapital fordelt på antall aksjer i selskapet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aksje

2023-02-04

Aksje

['Kategori:Aksjemarkeder', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Selskapsrett']

En aksje er en eierandel i et aksjeselskap eller et allmennaksjeselskap. Alle aksjene i et selskap skal ha samme pålydende verdi. Aksjenes pålydende verdi multiplisert med antall aksjer i selskapet utgjør selskapets aksjekapital. Ofte vil kursen på en aksje avvike fra det som er pålydende. Kursen vil komme an på de underliggende verdier i selskapet, samt hvordan markedet anser selskapets fremtidige muligheter for inntjening.

En aksje er en eierandel i et aksjeselskap eller et allmennaksjeselskap. Alle aksjene i et selskap skal ha samme pålydende verdi. Aksjenes pålydende verdi multiplisert med antall aksjer i selskapet utgjør selskapets aksjekapital. Ofte vil kursen på en aksje avvike fra det som er pålydende. Kursen vil komme an på de underliggende verdier i selskapet, samt hvordan markedet anser selskapets fremtidige muligheter for inntjening. == Aksjonærenes rettigheter == Å inneha en eller flere aksjer gir aksjonæren en gruppe rettigheter i selskapet, som vanligvis inndeles i to grupper: økonomiske og administrative rettigheter. De økonomiske rettighetene er først og fremst retten til utbytte, samt fortrinnsrett til å tegne nye aksjer ved emisjon og forkjøpsrett til allerede eksisterende aksjer som skifter eier. De viktigste administrative rettighetene er retten til å avgi stemme på selskapets generalforsamling, i tillegg til at aksjonæren så sant han innehar en viss andel av aksjekapitalen (vanligvis 5–10 % i allmennaksjeselskaper) har rett til å kreve at visse tiltak settes i verk; eksempler er innkalling til ekstraordinær generalforsamling og begjæring om granskning av selskapets økonomi. Visse rettigheter foreligger dessuten allerede hvor man eier en enkelt aksje – et eksempel på dette er at enhver aksjonær kan kreve at beslutninger i generalforsamlingen treffes etter møtebehandling. I tillegg krever visse vedtak i generalforsamlingen tilslutning fra samtlige aksjonærer, se aksjelovenes § 5-20. Hver aksje gir i utgangspunktet lik rett i selskapet, for eksempel er utgangspunkt at hver aksje gir en stemme i generalforsamlingen. Unntak gjelder i selskaper der aksjene er inndelt i ulike klasser, normalt en A- og en B-klasse. På denne måten kan man gi aksjene i en av klassene bedre eller annerledes rett enn i den andre klassen, ofte slik at det bare er A-aksjene som har stemmerett. Det kan også være andre årsaker til at man deler inn i klasser, for eksempel at det skal gjelde ulike regler for omsetning av aksjene (f.eks. ulike regler om forkjøpsrett), eller det kan bestemmes at den ene klassen skal ha begrenset eller ingen rett til utbytte. == Omsettelighet == En aksjes omsettelighet vil komme an på vedtektene i det enkelte selskap. Loven har forskjellig utgangspunkt for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. I aksjeselskaper, der kretsen av aksjonærer ofte er begrenset, er lovens utgangspunkt at erverv av aksje krever samtykke fra styret. I tillegg vil de øvrige aksjonærene ha forkjøpsrett ved aksjeoverganger, på den måten at aksjeinnehavet dem i mellom blir det samme som før. I allmennaksjeselskaper, der poenget gjerne er at aksjene tilbys til en ubegrenset krets, er utgangspunktet at aksjene er fritt omsettelige, uten hinder av samtykkekrav eller forkjøpsrett. Disse utgangspunktene henger sammen med børsnotering; for at dette skal være mulig kan det ikke være vesentlige omsetningsbegrensninger på aksjene. På Oslo børs er det kun allmennaksjeselskaper (ASA) som kan tas opp til notering, mens alminnelige aksjeselskaper ikke har denne muligheten. Lovens utgangspunkt kan i alle tilfelle fravikes i vedtektene; ofte gjøres dette slik i aksjeselskaper av en viss størrelse at lovens omsetningsbegrensninger blir redusert eller fjernet. == Kjøp og salg == Aksjer kan omsettes både direkte og indirekte. Direkte omsetning innebærer at man kjøper eller selger én eller flere aksjer, hvorpå eierskapet noteres i aksjeeierboken til selskapet samt hos Verdipapirsentralen. For å kjøpe aksjer direkte i et almennaksjeselskap må handelen gjennomføres via en aksjemegler. Indirekte salg av aksjer inkluderer bruken av et derivat, som er en kontrakt basert på den underliggende verdien til aktivumet. Eksempler på aksjehandel via derivater er bruken av futureskontrakter, forwardkontrakter, opsjoner og CFD-er (også kalt differansekontrakter). Bruken av derivater utgjør i dag en vesentlig andel av omsetningen i aksjemarkedet. === Shortsalg === Shortsalg av aksjer skjer når en investor låner en aksje, hvorpå den umiddelbart selges i markedet. Målet er å kunne kjøpe tilbake den samme aksjen til en lavere kurs på et senere tidspunkt, der profitten utgjør differansen mellom kostpris og gjenkjøpspris. Investorer som selger aksjer short må betale en rente til eieren, i bytte mot å kunne låne aksjen. == Registrering av eierskap == Hvem som er eier av en aksje registreres for aksjeselskapers vedkommende i aksjeeierboken. Utgangspunktet er at man ikke får aksjonærrettigheter før ervervet er registrert, men det gjelder unntak for så vidt selskapets styre nekter å godkjenne ervervet uten at det er rettslig grunnlag for dette. Aksjer i allmennaksjeselskaper skal registreres i Verdipapirsentralen, et sentralt register som gjør dem bedre egnet for omsetning. Vanlige aksjeselskaper kan bestemme i vedtektene at registrering i Verdipapirsentralen skal tre i stedet for aksjeeierboken. == Referanser == == Eksterne lenker == Lov om aksjeselskaper (1997) Lov om allmennaksjeselskaper (1997)

mini|Et ihendehaverbevis utstedt i 1936 som gir eieren rett på aksjer i [[Greyhound Lines.]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeidslaget_hass_K._V%C3%B8mm%C3%B8lbakken

2023-02-04

Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen i klassen rock', 'Kategori:Vømmølband']

Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken var ei norsk gruppe, stiftet av Hans Rotmo i 1975, som bygde videre på Vømmøl-ideologien og Vømmøl Spellmannslag. Arbeidslaget var aldri i nærheten av å gjenskape Vømmøl'ns enorme suksess, noe som førte til økonomiske problemer for plateselskapet MAI, som ikke hadde noen andre storselgere. Bandet vant Spellemannprisen 1976 i klassen rock for albumet Grovarbeid.

Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken var ei norsk gruppe, stiftet av Hans Rotmo i 1975, som bygde videre på Vømmøl-ideologien og Vømmøl Spellmannslag. Arbeidslaget var aldri i nærheten av å gjenskape Vømmøl'ns enorme suksess, noe som førte til økonomiske problemer for plateselskapet MAI, som ikke hadde noen andre storselgere. Bandet vant Spellemannprisen 1976 i klassen rock for albumet Grovarbeid. == Medlemmer == Kristian Schravlevold – vokal og mandolin Konrad Vømmølbakken – bass Bjørn Elvestad – gitar og fiolin Ivar Elvestad – gitar og trekkspill Frank Berg Olsen – trommer == Diskografi == === Singler === Skattetoget/B-Sida – 1975 === Helalbum === Grovarbeid – 1976 Varsko her! – 1976 == Eksterne lenker == (en) Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken på Discogs (en) Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken på MusicBrainz

Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken var ei norsk gruppe, stiftet av Hans Rotmo i 1975, som bygde videre på Vømmøl-ideologien og Vømmøl Spellmannslag.

https://no.wikipedia.org/wiki/Atom

2023-02-04

Atom

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Atomer', 'Kategori:Atomfysikk', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kjemi']

Et atom er en submikroskopisk struktur som ikke kan deles i mindre elementer via kjemiske reaksjoner og beholde sine kjemiske egenskaper. Atomer er bestanddeler i molekyler (kjemiske stoffer). Ordet atom kommer fra det greske ordet atomos som betyr udelelig. Et atoms radius er i området 31 (helium) til 215 (radium) picometer. Tidligere forestillinger om stoffers fysiske struktur var basert på at fysisk deling i stadig mindre biter ville resultere i atomet som minste og udelelige bestanddel. I 1913 presenterte Bohr sin atommodell som deler atomet opp i tre underliggende elementærpartikler: elektroner, som har negativ elektrisk ladning og er minst av de tre; protoner, som har positiv ladning og er omtrent 1836 ganger tyngre enn elektronet; og nøytroner, som er elektrisk nøytrale og er omtrent 1839 ganger tyngre enn elektronet.Kvantemekanikken beskriver nå materiens bølge-partikkel-dualitet og er det matematiske rammeverket for standardmodellen som beskriver krefter og partikler på subatomært nivå. Elementærpartiklene deles nå videre opp i flere typer partikler f.eks kvarker og kraftvirkning mellom partikler f.eks gluoner. Atomære og subatomære partikler kan ikke sees som distinkt avgrensede fysiske objekter, men som en romlig fordeling som angir sannsynligheten for partikkelens energi, utstrekning og posisjon til forskjellig tid. Partiklenes egenskaper er ikke lenger uavhengige, men avhenger av hvilke andre partikler de opptrer i kombinasjon med. Dette betegnes som resonanser eller interaksjoner. Beskrivelsen av elementærpartikler brukes allikevel som modell for å forklare mange av atomets egenskaper og oppbygning. I figuren over viser den grå skyggen posisjonen for elektronene i 1s orbitalet som et integral over sannsynlighetsfordelingen for bølgefunksjonen langs en siktelinje. Den forstørrede atomkjernen viser tilsvarende for protonene i rødt og nøytronene i blått. I virkeligheten er kjernen for 4He rotasjonssymmetrisk, dette er ikke generelt tilfelle for mer komplekse kjerner. Atomene er de grunnleggende byggeklossene i kjemien, og bevares ved kjemiske reaksjoner men ikke ved kjernereaksjoner.

Et atom er en submikroskopisk struktur som ikke kan deles i mindre elementer via kjemiske reaksjoner og beholde sine kjemiske egenskaper. Atomer er bestanddeler i molekyler (kjemiske stoffer). Ordet atom kommer fra det greske ordet atomos som betyr udelelig. Et atoms radius er i området 31 (helium) til 215 (radium) picometer. Tidligere forestillinger om stoffers fysiske struktur var basert på at fysisk deling i stadig mindre biter ville resultere i atomet som minste og udelelige bestanddel. I 1913 presenterte Bohr sin atommodell som deler atomet opp i tre underliggende elementærpartikler: elektroner, som har negativ elektrisk ladning og er minst av de tre; protoner, som har positiv ladning og er omtrent 1836 ganger tyngre enn elektronet; og nøytroner, som er elektrisk nøytrale og er omtrent 1839 ganger tyngre enn elektronet.Kvantemekanikken beskriver nå materiens bølge-partikkel-dualitet og er det matematiske rammeverket for standardmodellen som beskriver krefter og partikler på subatomært nivå. Elementærpartiklene deles nå videre opp i flere typer partikler f.eks kvarker og kraftvirkning mellom partikler f.eks gluoner. Atomære og subatomære partikler kan ikke sees som distinkt avgrensede fysiske objekter, men som en romlig fordeling som angir sannsynligheten for partikkelens energi, utstrekning og posisjon til forskjellig tid. Partiklenes egenskaper er ikke lenger uavhengige, men avhenger av hvilke andre partikler de opptrer i kombinasjon med. Dette betegnes som resonanser eller interaksjoner. Beskrivelsen av elementærpartikler brukes allikevel som modell for å forklare mange av atomets egenskaper og oppbygning. I figuren over viser den grå skyggen posisjonen for elektronene i 1s orbitalet som et integral over sannsynlighetsfordelingen for bølgefunksjonen langs en siktelinje. Den forstørrede atomkjernen viser tilsvarende for protonene i rødt og nøytronene i blått. I virkeligheten er kjernen for 4He rotasjonssymmetrisk, dette er ikke generelt tilfelle for mer komplekse kjerner. Atomene er de grunnleggende byggeklossene i kjemien, og bevares ved kjemiske reaksjoner men ikke ved kjernereaksjoner. == Oppbygning og ladning == Atomets bestanddeler har etter sin kvantemekaniske beskrivelse ingen klar avgrensing, men beskrives som energinivåer i et tredimensjonalt rom etter bølgefunksjonen ψ(x,y,z) som beskrives av Schrödinger-ligningen. Videre kan en partikkel etter uskarphetsrelasjonen befinne seg i en hvilken som helst avstand og retning. Men normalt er det høy sannsynlighet for at partikkelen befinner seg i et avgrenset volum, og det er dette volumet som danner bakgrunn for å angi størrelse, avstand osv. Atomets størrelse beskriver statistisk radius for det ytterste stabile orbitalet når atomet er i likevekt. For hydrogen er dette radius for 1s orbitalet og benevnes Bohrs radius a0 = 5,3•10−11m. Men dette skal ikke forstås som et uttrykk for hvor stor plass atomet opptar. Faktisk avstand mellom to atomer vil være avhengig av om atomene er bundet eller ikke og med hvilken bindingstype. For eksempel er avstanden mellom H og O i vannmolekylet 9,6•10−11m, mens summen av atomradiene er (5,3+6,0)•10−11m = 11,3•10−11m Atomkjernen består av protoner og nøytroner som benevnes nukleoner. Antallet protoner bestemmer hvilket grunnstoff atomet er og betegnes med atomnummer Z. Totalt antall nukleoner benevnes A. Antallet nøytroner N = A - Z bestemmer isotopvarianten. Det enkleste atomet er hydrogen som består av ett elektron bundet til ett proton. Et generelt atom av grunnstoffet X kan betegnes ganske enkelt som AX, men oftest mer fullstendig som Z A X {\displaystyle {}_{Z}^{A}\mathrm {X} } Elementærpartiklene i kjernen har en diameter på omkring 1,2•10−15m (Fermi radius r0) eller rundt 1/100 000 del av atomets radius. Kjernens typiske radius er rn = r0 A1/3 og atomet består derfor i stor grad av tomt rom. Forholdsmessig er dette sammenlignbart med størrelse og avstand mellom Solen og dvergplaneten Pluto (selv om partikkelsammenligningen som sådan ikke er holdbar). Elektronene danner en elektronsky som omgir kjernen. Normalt er atomet nøytralt ved at det har like mange elektroner og protoner. Dersom atomet har et overskudd eller underskudd av elektroner, kalles det henholdsvis et anion (negativt ladd ion) eller et kation (positivt ion). Elektronene har flere energinivåer eller orbitaler. Bindingsenergien for elektronet i det laveste skall i hydrogen er 13,6 eV, og bindingsenergien blir mindre i høyere skall inntil elektronet er fritt og bindingsenergien er null (for hydrogen er EB = 13.6 eV/n2 der n er et naturlig tall som angir skallet.). Nukleonene er bundet sammen med mye høyere energinivåer, typisk på 100 000 ganger høyere enn elektronbindingen og endres ved kjernefysisk fisjon, fusjon eller radioaktiv nedbrytning. Slike prosesser kalles også transmutasjon og omformer et grunnstoff til et annet. == Atomer og molekyler == Elektronene i de høyeste orbitalene har lav bindingsenergi og kan lett frigjøres. De vil derfor utveksles med nærliggende atomer eller deles mellom flere atomer. Orbitalene fylles opp fra laveste nivå, og spesielt antall elektroner i det øverste orbitalet bestemmer mange av atomets kjemiske egenskaper. Ved hjelp av disse mekanismene skapes kjemiske bindinger som danner molekyler og elektronparbundne krystallstrukturer. Molekylene bygges opp av flere atomer; for eksempel er vann en kombinasjon av to hydrogen og ett oksygen atom (H2O), mens vanlig oksygen i luften er en kombinasjon av to oksygenatomer (O2). Disse har kjemiske egenskaper som ofte er forskjellige fra de grunnstoffene de består av. Molekyler er de minste enhetene som et stoff kan deles i og fremdeles bevare disse kjemiske egenskapene. I noen stoffer er atomene eller molekyler organisert i krystallstrukturer, dvs. at de er organisert i romlige mønstre som gjentas i forskjellige retninger. Krystallet kan bestå av samme eller forskjellige typer atomer og/eller molekyler. En spesiell type krystaller brukes i elektronikk-komponenter der krystallet bygges opp av halvledere med små mengder andre atomer som i stor grad endrer krystallgitterets elektriske egenskaper. Atomer der ytterste orbital er helt fylt opp, danner vanligvis ikke kjemiske bindinger, og kalles derfor edelgasser. Her vil de enkelte atomene eksistere ubundet. Disse okkuperer gruppe 18 i det periodiske systemet. I en del stoffer er det ikke noen egentlig molekyl- eller gitterstruktur. Disse har organiseringer uten noen finstruktur på molekylnivå. Dette er tilfellet for eksempel smeltede metaller og amorfe bergarter og mineraler. == Historikk og utviklingen av atommodellen == Filosofiske funderinger over materiens oppbygning går tilbake til Antikkens Hellas og tidlig indisk kultur omkring 450 f.kr. Demokrit framsatte teorien om at alt kan deles i stadig mindre stykker, inntil man når en nedre grense. De minste udelelige stykkene kalte han for atomer som betød udelelig. Disse ideene gikk senere tapt og ble først gjenoppdaget nesten 2000 år senere, i forbindelse med ny interesse for naturvitenskap under renessansen. John Dalton brukte i 1803 ideen om atomet for å forklare hvorfor grunnstoffene alltid reagerer i samme forhold, og hvorfor noen gasser løses bedre i vann enn andre. Han framsatte hypotesen at hvert grunnstoff består av atomer av en fast unik type, og at disse forenes og danner sammensatte kjemiske stoffer. I 1897 oppdaget JJ Thomson elektronet som et resultat av arbeid med katodestråler. Dette viste at atomet kan deles i mindre enheter. Senere oppdaget Thomson eksistensen av isotoper gjennom arbeidet med ioniserte gasser. Thomson antok at elektronene var jevnt fordelt i et atom med en utstrakt positiv ladning som gjør atomet nøytralt. Denne beskrivelsen blir vanligvis omtalt som rosinbollemodellen eller "plum pudding modell" på engelsk. Men i 1909 viste Rutherfords gullfolieeksperiment at atomets positive ladning og størstedelen av massen trolig er samlet i en atomkjerne, og at elektronene sirkler rundt denne som planeter rundt sola. Rutherfords atommodell ble framsatt i 1911, men allerede i 1913 presenterte Niels Bohr sin atommodell som innførte kvantebegrepet. Elektronene ble nå kvantifisert i klart definerte baner og kunne ikke lenger spiralisere inn og ut. I 1926 foreslo Erwin Schrödinger at elektronene oppførte seg som bølger. Som en følge av dette viste Werner Heisenberg et år senere at det ikke er matematisk mulig å måle en partikkels tilstand (posisjon og moment) til en gitt tid helt nøyaktig. Dette usikkerhetsprinsippet medførte at Bohrs atommodell ble erstattet med en beskrivelse der det ikke er mulig å angi elektronenes posisjoner, kun sannsynligheten for at de befinner seg innen visse soner. Fra tidlig på 1970 tallet har standardmodellen gitt en samlet beskrivelse av elementærpartikler og krefter på subatomært nivå. Den har gitt en rekke teoretiske forutsigelser som senere er blitt eksperimentelt verifisert med høy nøyaktighet. Teorien har imidlertid fortsatt en rekke svakheter som at den inneholder mange eksperimentelt bestemte (ikke beregnede) konstanter, og at den ikke inkluderer gravitasjon. == Atomets egenskaper innenfor gjeldende teori == === Subatomære partikler === Inntil 1961 ble atomet antatt å bestå bare av elektroner, nøytroner og protoner. Standardmodellen som ble utviklet tidlig på 1970 tallet, beskriver de partikler og krefter som bygger opp subatomære partikler. Kvarker kommer i 3 par (6 varianter) med ladning henholdsvis +2/3 og −1/3 og spinn ½. De forekommer ikke fritt, men er alltid bundet sammen i baryoner med 3 kvarker som får ½ heltalls spinn og mesoner med 2 kvarker og heltalls spinn. Elektronet sammen med partikler som positroner og nøytrinoer er leptoner og påvirkes ikke av den sterke kjernekraften. Familiene leptoner og bosoner er begge fermioner som er partikler med ½ heltalls spinn. Protonene og nøytronene er baryoner og bygges opp av u (opp) og d (ned) kvarker som har såkalt fargeladning i tillegg til at de har elektrisk ladning. Protonet får med kombinasjonen (uud) en positiv elektrisk elementærladning mens nøytronet med (udd) blir elektrisk nøytralt. Kvarkene holdes sammen av den såkalte fargekraften formidlet av gluoner som er vekselvirkningsbosoner. Størstedelen av energien i nøytronet og protonet kommer ikke fra opp ned kvarkene (med 4 og 8 MeV) men ligger i bindingsenergien som gir dem masser på respektive 938,3 og 939,6 MeV. Protonene og nøytronene er fargenøytrale. Men fargeladningen er ujevnt fordelt i dem slik den elektriske ladningen er ujevnt fordelt i molekyler. På tilsvarende måte som det gir opphav til bindingskrefter mellom molekyler, gir den ujevne fordelingen av fargeladning i protonene og nøytronene opphav til sterk kjernekraft eller nukleon-til-nukleon-kraften som holder atomkjernene sammen, til tross for den elektriske frastøtningen mellom protonene. Fotoner er masseløse elektromagnetiske bølger (partikler) med heltalls spinn som formidler den elektromagnetiske kraften. Denne virker mellom elektronet og kjernen og sammen med elektronets bølgenatur dannes orbitalene. ==== Elektroner og elektronskall ==== Atomkjernene er omgitt av elektrontåker, og det er primært disse tåkene som bestemmer hvordan atomene virker på hverandre og hvilke kjemiske bindinger som oppstår. Disse tåkene representerer sannsynlighetsfordelinger for elektronene og deles opp i orbitaler som tilsvarer faste energinivåer for elektronene. Disse orbitalene kalles også elektronskall. Hvert orbital har bare plass til et bestemt antall elektroner fordi alle elektronene i samme atom må befinne seg i forskjellig kvantemekanisk tilstand (for elektronet er dette kombinasjonen av hoved-, bi- magnetisk- og spinn-kvantetall etter bestemte regler). Orbitalene øker i størrelse og kompleksitet med økende energinivå inntil elektronet er ionisert og dermed frigjort fra kjernen. Elektronene kan i prinsippet befinne seg i et hvilket som helst orbital, men vil i grunntilstanden fylle opp orbitalene fra laveste (innerste) nivå. Et eksitert elektron befinner seg i et høyere orbital enn grunntilstanden, og vil raskt falle tilbake til en ledig plass i et lavere orbital og avgi energien i form av et foton. Elektronene i ytterste "befolkede" skall i grunntilstanden kalles valenselektroner og bestemmer i vesentlig grad hvordan elektronet forbinder seg kjemisk med andre atomer. Generelt vil atomene som bindes sammen, dele på et eller flere elektroner i ytterste skall. Atomene søker å fylle opp dette skallet. I vann (H2O) er hydrogenets ytterste skall 1s1 og kan derfor avgi eller ta opp et elektron. Oksygen har ytterste skall 2p4 som kan avgi 4 eller ta opp 2 elektroner. Oksygenet kan derfor dele på et elektron fra hvert hydrogenatom for å fylle sitt ytterste skall, og hydrogenet dele et elektron med oksygenet for å fylle sitt. I hydrogengass (H2) vil begge hydrogenatomene fylle 1s skallet ved å dele på de to elektronene. Edelgassene har alle fullt ytterste skall og reagerer derfor vanskelig med andre stoffer. Atomene plasseres i Grupper og Perioder i det periodiske system, der perioden tilsvarer antall orbitaler eller elektronskall, og antall ledige plasser i ytterste skall faller fra venstre mot høyre i gruppen. På denne måten viser man grunnstoffer med beslektede egenskaper nær hverandre. Elektronene i skallene innenfor kalles kjerneelektronene og hovedeffekten av disse kommer i form av skjerming av kjernens positive ladning. Dette avgjør deler av atomets elektronegativitet og bestemmer evnen til å tiltrekke felles elektroner i en binding mellom flere atomer. Elektronegativteten øker med antall elektroner i ytterste skall, og minker med antall kjerneelektroner. Dersom forskjellen i elektronegativitet er mindre enn 0.4 trekker atomene omtrent like mye på elektronene og disse vil fordele seg jevnt mellom atomene. Dette kalles en kovalent binding og opptrer for eksempel i vanlige gasser som O2, H2 og N2Ved forskjell større enn 1,4 får man en ionebinding. Atomet med høyest elektronegativitet vil tiltrekke seg de fleste elektronene og bli mer negativt ladet. Samtidig trekkes elektroner fra de (det) andre atomene, noe som reduserer skjermingen av kjernen og gir positiv ladning. Slike molekyler er dipoler og organiserer seg i retningsorienterte strukturer med positive ender mot negative ender. Et eksempel er vanlig salt (NaCl) som vist i krystallgitteret tidligere. Ved forskjell mellom 0,4 og 1,7 oppstår en polar kovalent binding. Spesielt dersom noen av atomene er hydrogenatomer er denne viktig ettersom protonkjernen lett blir avskjermet og derfor danner hydrogenbindinger til elektronegative atomer i andre eller samme molekyl, noe som gir opphav til spesielle egenskaper. Dette er for eksempel tilfelle i vann (H2O) og mer komplekse organiske molekyler som proteiner, DNA og polysakkarider. Proteiner har forskjellige egenskaper etter hvordan de er «kveilet opp» og denne strukturen stabiliseres av hydrogenbindingene. ==== Egenskaper for nukleoner og atomkjernen ==== Fargekraften binder kvarker sammen og bygger opp nukleoner som protoner og nøytroner som danner atomkjerner. Atomkjernen har en størrelse på rn = r0 A1/3 der r0 = 1,2×10−15m. Fargekraften mellom kvarkene i protonene og nøytronene har en residuell kraft (sterk kjernekraft) som binder de enkelte nukleoner i atomkjernen sammen. Den faller meget raskt av på avstander over 1,4•10−15m og binder i det vesentlige nukleonet til dets nærmeste naboer. Den elektromagnetiske kraften har lang rekkevidde og får vesentlige bidrag fra alle protoner i kjernen. Ved høyere atomnummer kreves derfor relativt flere nøytroner (noe som styrker den sterke kjernekraften i atomkjernen) for å holde kjernen sammen og skape balanse mellom disse kreftene. Forskjellige isotoper kan derfor være ustabile og endre antall nukleoner ved kjernereaksjoner som radioaktiv nedbrytning eller spaltning (kjernefysisk fisjon). Når dette skjer spontant kalles det radioaktivitet og har en karakteristisk halveringstid som beskriver gjennomsnittlig tid før halvparten av atomene i et utvalg er spaltet. Dette kan skje på forskjellige måter: Ved alfastråling sendes det ut en heliumkjerne (Z=2). Et eksempel er spaltning av Uran (Z=92) til Thorium (Z=90) og en alfapartikkel (4He). Ved betastråling som innebærer at et nøytron går over til et proton ved svak vekselvirkning og sender ut et elektron. Som for elektronene kan også nukleonene eksiteres til høyrere energi, og sende ut et foton når de går tilbake i grunntilstanden. Men disse energinivåene har flere tusen ganger større energi enn de atomære energinivåene, og fotonet får tilsvarende høy energi. Fotoner med slike energier kalles gammastrålingKjernefysiske reakjoner kan også fremkalles ved hjelp av partikler med høy energi (nukleoner, elektroner eller fotoner). De foregår også ved at to kjerner smelter sammen ved kjernefysisk fusjon og når et proton tilføres energi og går over til et nøytron ved svak vekselvirkning. === Atomers størrelse og hastighet === Atomenes størrelse er omkring 1/1000 av bølgelengden for synlig lys. Derfor kan ikke atomer observeres direkte i optiske instrumenter. Men atomenes struktur på overflaten av en tynn film kan registreres for eksempel med skannende tunnelerende mikroskop (STM), ved nukleær magnetisk resonans (NMR) og i røntgenstrålemikroskop. Fordi elektronskyen som omgir kjernen ikke har noen skarp avgrensning, er størrelsen på atomet et definisjonsspørsmål. Tall fra ulike kilder er ikke nødvendigvis sammenlignbare uten nærmere definisjon. Vanlige størrelser som oppgis er (generelt i stigende rekkefølge): Atomets radius er lik statiskisk radius for ytterste stabile orbital i grunntilstanden. Beregnet atomradius er ofte mindre eller større enn empirisk atomradius (For H 50 % større enn empirisk). Kovalent radius er halve avstanden mellom to identiske atomer (som da har kovalent binding eks. H2) Wan der Waals radius oppgir radius for et imaginært skall som bestemmes ved røntgendiffraksjon på ubundne atomer i et krystallgitter.Basert på det som er beskrevet over har karbon(12C) en kjernestørrelse på ~2,8•10−15m mens kovalent radius er 7,0•10−11m eller en faktor 25 000 ganger større. Dette tilsvarer omtrent en ert (8 mm) i midten av et fotballstadion (200 m). Elektronets klassiske radius er også ~2,8•10−15m, der elektronets størrelse er basert på elektromagnetisk energitetthet. I dag betraktes imidlertid elektronet kvantemekanisk som en punktladning uten definert utstrekning. Atomkjernen har omtrent hele atomets masse, for 12C er massen ~2,0•10−26kg konsentrert innen et volum på ~9,2•10−44m³. Spesifikk vekt for kjernen er derfor ~2,2•1017kg/m³. Nøytronstjerner kan oppnå en slik pakketetthet når kjernen kollapser etter visse typer supernovaer. Atommassen oppgis ofte i atommasseenheten u og stoffmengde i mol. Disse enhetene baseres på 12C som standard; 1 u er 1/12 av massen for 12C, og 1 mol er antall karbonatomer i 12 gram 12C, som er Avogadros tall 6,0221415•1023. Generelt er 1 mol av et stoff X gram når atomvekten i atommasseenheter er X. Atomets radius står i liten grad i forhold til atommassen. Atomer med høyere atomnummer har høyere ladning i kjernen, og vil pakke elektronskyen tettere, noe som medfører at orbitalenes radius reduseres. Størrelsen har et gjennomsnitt på ~140 picometer (pm) for alle atomer, og med unntak av periode 1 og 2 ligger de aller fleste grunnstoffer i området 110-215 pm. Aluminium med atomvekt 27u har kovalent radius 118 pm. Iridium har omtrent samme radius (137 pm) men atommasse 192u, og dette forklarer i stor grad forskjellen i tetthet mellom aluminium (2700 kg/m³) og Iridum som har den høyeste tetthet av grunnstoffene med 22650 kg/m³. Temperaturen i en samling atomer er et mål på midlere kinetisk energi (bevegelsesengergi) for atomene, utover den kvantemekaniske bevegelse som følger av usikkerhetsprinsippet. Midlere hastighet øker fra null ved 0 K til omkring 500 m/s ved romtemperatur. Bevegelsene er imidlertid uregelmessige Brownske bevegelser og fører ikke til netto forflytning av atomene. === Grunnstoffer, isotoper og ioner === Atomer med samme atomnummer Z har en lang rekke fysiske egenskaper til felles, og oppviser tilnærmet like kjemiske egenskaper. Derfor klassifiserer man alle atomer med samme antall protoner i kjernen og dermed samme atomnummer som samme grunnstoff. For eksempel vil alle atomer med seks protoner i kjernen (Z = 6) klassifiseres som karbon. Massetallet A gir antallet nukleoner i atomkjernen, dvs. summen av protoner og nøytroner. Den er sammenlignbar med atommassen i atommasseenheter. Et spesifikt sett nukleoner med Z protoner og A-Z nøytroner kalles en nuklide. Et grunnstoff kan ha flere forskjellige nuklider, alle med samme atomnummer Z (antall protoner og elektroner), men forskjellig antall nøytroner. Dette settet av nuklider kalles isotoper av grunnstoffet. Isotop betyr «samme sted», fordi de har samme kjemiske symbol og plass i det periodiske system. 14C eller Karbon-14 er en slik isotop av karbon og har 6 protoner og 8 nøytroner i kjernen, som gir massetall 14. Isotoptabellen viser alle kjente isotoper av grunnstoffene. Atommassen som oppgis er et snitt av isotopmassen for alle isotoper veiet etter deres relative vanlighet i naturen. Det enkleste atomet er protium, den vanligste isotopen av løse hydrogener, med bare ett proton og ett elektron. Hydrogen med ett proton og ett nøytron kalles deuterium, mens tritium har ett proton og to nøytroner. Tritium er radioaktivt og har en halveringstid på 12.23 år og går da over til helium isotopen 3He samt et elektron og et elektron antinøytrino som alle er stabile. Mange isotoper er radioaktive, og antall stabile isotoper varierer sterkt fra grunnstoff til grunnstoff. Tinn (Sn, Z=50) har 10 stabile isotoper, mens Bly (Pb, Z=82) er det høyeste atomnummeret som har stabile isotoper. Høyere atomnummer Z≥83 har ingen stabile isotoper og er alle radioaktive. De fleste atomer som er lettere enn uran (U, Z=92) har ett eller flere isotoper med lang nok levetid til å finnes på jorden. Noen unntak er technetium (Tc, Z=43) og Promethium (Pm, Z=61) som kun kan identifiseres i stjerner der de nylig er blitt syntetisert. Dette gjelder også transuraner, dvs. tyngre atomer enn uran med kort levetid. Flere tyngre atomer som ikke forekommer naturlig har blitt framstilt ved bombardering av andre kjerner med høy energi. Nye grunnstoffer har blitt skapt på denne måten opp til atomnummer 116, med foreløpig navn ununhexium. (Nedbrytningsprodukter av ununoctium, Z=118 har også blitt observert) Slike tunge grunnstoffer er svært ustabile og nedbrytes raskt. Etter Big Bang besto vanlig masse i universet av 76 % hydrogen og 24 % helium, og mindre enn 1 % av noen få andre lette atomer. Alle andre grunnstoffer er dannet senere ved nukleosyntese i stjerner og supernovaer. Solen er en 3 generasjons stjerne, og solsystemet inneholder stoffer etter to tidligere generasjoner stjerner og har derfor en viss mengde tyngre grunnstoffer. Atomene kan avgi eller oppta elektroner. Når antall elektroner er forskjellig fra antallet protoner i kjernen er atomet ikke elektrisk nøytralt. Atomer med underskudd på elektroner er positivt ladd og kalles kationer fordi de vil trekkes mot katoden (negativ elektrode). Når det er overskudd på elektroner er ladningen negativ, og ionet er et anion, navnet kommer fordi de trekkes mot den positive anoden. === Atomspekter === Hvert grunnstoff har et spesifikt sett orbitaler for sin elektronkonfigurasjon. Disse orbitalene har energinivåer og sprang mellom disse energinivåene som er unike for samme grunnstoff og forskjellig for ulike atomnummere. Når et elektron eksiteres, dvs. tilføres energi fra et foton og går til et ledig høyere orbital vil dette kreve en fast energimengde som er lik energispranget mellom disse orbitalene. Atomer i et høyere orbital vil raskt gå til et lavere orbital dersom dette har en ledig plass, og vil da tilsvarende avgi et foton med en energi lik energispranget mellom orbitalene. Fotonets energi tilsvarer en spesifikk frekvens og bølgelende (=farge i det synlige området). Hvert grunnstoff får på denne måten et unikt sett av bølgelengder som kan absorberes eller emitteres. Ved spektroskopi brukes dette ved at en prøvetagning bestråles fra en intensiv lyskilde. Elektronene vil da eksiteres, og når disse eller andre elektroner inntar den lavere ledige posisjonen avgis fotoner. Det resulterende emisjonsspekteret brukes til å analysere hvilke grunnstoffer som er tilstede og deres relative mengder. Tilsvarende vil atomer som gjennomlyses med et kontinuerlig spektrum, vise et absorpsjonsspekter med mørke linjer tilsvarende kvantesprangene. Lys fra stjerner (og solen) som passerer gjennom stjernens fotosfære, interstellare gasståker eller planeters atmosfære vil kunne vise deres kjemiske sammensetning på denne måten. Stjernene selv er optisk opake til fotosfæren (den lysende solskiven) og lyset emitteres, absorberes og reemitteres derfor i mange omganger. Selve stjernens spektrum er derfor kontinuerlig. Linjene vil ofte være forskjøvet i spekteret på grunn av høy relativ hastighet eller universets ekspansjon og kan derfor gi ytterligere informasjon om dette. Energinivåene finner man i hele det elektromagnetiske spektrum fra lav energi radiobølger til høyenergi røntgenstråling. Lave energinivåer oppstår ved små energisprang i høyere orbitaler eller i spinn som den viktige Hydrogenlinjen ved 0,21 m (1420,40575 MHz). Høyenergifotoner oppstår i tunge atomer når posisjoner i lave orbitaler frigjøres ved at elektronene eksiteres for eksempel av betastråling og elektroner fra høye orbitaler tar deres plass. == Illustrasjoner av atomets størrelse == Noen eksempler som viser atomets størrelse: Et HIV virus er omtrent 800 karbonatomer bredt og inneholder rundt 100 millioner atomer En E. coli bakterie er rundt 30000 karbonatomer tykt og inneholder kanskje 100 milliarder atomer. Et støvkorn kan inneholde mer enn 3•1012 (3 billioner) atomer. Et menneskehår er omtrent 1 million karbonatomer tykt, og et 10 cm langt hår har rundt 1015 atomer Antall atomer i 12 gram kull (1 mol) er 6•1023, kanskje 10 ganger antall sandkorn på jorden. Antall atomer i det observerbare universet er rundt 6•1079 == Se også == Ionisering Kvantemekanikk Kjemiske bindinger Orbital Partikler i standardmodellen Periodesystemet Isotoptabell Bryllupsdag == Referanser == Michael Mansfield and Colm O'Sullivan (1998). Understanding Physics. John Wiley & Sons. ISBN 0-471-97553-2. Brian Martin (2006). Nuclear and Particle Physics: An Introduction. John Wiley & Sons. ISBN 0-470-01999-9. Kenneth S. Krane (1987). Introductory Nuclear Physics. John Wiley & Sons. ISBN 0-471-80553-X. == Eksterne lenker == Partikkeleventyret UIO og ”the Particle data Group” Hyperphysics Hyperphysics, Department of Physics and Astronomy, Georgia State University Wikibooks FHSST Physics Atom:The AtomAtomo-tomi - multimedia fra forskning.no 27.10.04

|-

https://no.wikipedia.org/wiki/Audi

2023-02-04

Audi

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Audi', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Etableringer i 1910', 'Kategori:Sider med kart']

Audi AG er et tysk bilmerke som eies av Volkswagen. Audis hovedsete ligger i Ingolstadt i Bayern. Selskapet utviklet seg fra fire ulike bilprodusenter: Wanderer grunnlagt 1885 under navnet «Chemnitzer-Velociped-Depot Winklhofer & Jaenicke», som skiftet navn til Wanderer Fahrradwerke 5. mai 1896, Audi grunnlagt 1910, Horch grunnlagt 1899 og DKW grunnlagt 1916. 29. juli 1932 ble de sammen til Auto Union. Først etter salget til Volkswagen på midten av 60-årene, ble det gamle bilmerkenavnet Audi tatt tilbake, og Auto Union gikk inn i historien. Audi tok med de fire ringene som logo. Kort tid etter, i 1969, gikk Audi sammen med NSU, etablert som bilprodusent fra 1888, som ble det femte opprinnelige bilmerket som har gått inn i det som idag er Audi AG. Audis tyske slagord er «Vorsprung durch Technik», direkte oversatt «forsprang gjennom teknikk». På norsk lyder slagordet «forspranget ligger i teknikken». Det tyskspråklige slagordet er også brukt i andre europeiske land, som Storbritannia, og på andre markeder som i Latin-Amerika, Oseania og deler av Asia. Det amerikanske og canadiske slagordet er «Truth in Engineering». Det japanske slagordet er «Never Follow», det tidligere amerikanske og canadiske slagordet. Audi har siden 1964 vært et av merkene som inngår i konsernselskapet Volkswagen AG (VAG = Volkswagen Audi Gruppe) som eier 99,7% av aksjene. Merket har erobret posisjon som en del av den såkalte AMB-klassen sammen med Mercedes-Benz og BMW, tre bilmerker i øvre prisklasse. Det finnes dyrere, mer luksuriøse, tyske merker som for eksempel Maybach, som eies av Mercedes Benz-produsenten Daimler AG.

Audi AG er et tysk bilmerke som eies av Volkswagen. Audis hovedsete ligger i Ingolstadt i Bayern. Selskapet utviklet seg fra fire ulike bilprodusenter: Wanderer grunnlagt 1885 under navnet «Chemnitzer-Velociped-Depot Winklhofer & Jaenicke», som skiftet navn til Wanderer Fahrradwerke 5. mai 1896, Audi grunnlagt 1910, Horch grunnlagt 1899 og DKW grunnlagt 1916. 29. juli 1932 ble de sammen til Auto Union. Først etter salget til Volkswagen på midten av 60-årene, ble det gamle bilmerkenavnet Audi tatt tilbake, og Auto Union gikk inn i historien. Audi tok med de fire ringene som logo. Kort tid etter, i 1969, gikk Audi sammen med NSU, etablert som bilprodusent fra 1888, som ble det femte opprinnelige bilmerket som har gått inn i det som idag er Audi AG. Audis tyske slagord er «Vorsprung durch Technik», direkte oversatt «forsprang gjennom teknikk». På norsk lyder slagordet «forspranget ligger i teknikken». Det tyskspråklige slagordet er også brukt i andre europeiske land, som Storbritannia, og på andre markeder som i Latin-Amerika, Oseania og deler av Asia. Det amerikanske og canadiske slagordet er «Truth in Engineering». Det japanske slagordet er «Never Follow», det tidligere amerikanske og canadiske slagordet. Audi har siden 1964 vært et av merkene som inngår i konsernselskapet Volkswagen AG (VAG = Volkswagen Audi Gruppe) som eier 99,7% av aksjene. Merket har erobret posisjon som en del av den såkalte AMB-klassen sammen med Mercedes-Benz og BMW, tre bilmerker i øvre prisklasse. Det finnes dyrere, mer luksuriøse, tyske merker som for eksempel Maybach, som eies av Mercedes Benz-produsenten Daimler AG. == Historie == === Audis og navnets opprinnelse === August Horch grunnla selskapet A. Horch & Cie 14. november 1899, bilene ble solgt under navnet Horch. Selskapets første bil ble lansert i 1901 i Zwickau, Sachsen. I 1902 ble selskapet omdannet til et aksjeselskap. I 1909 røk August Horch uklar med de andre eierne av selskapet og måtte forlate selskapet han hadde grunnlagt. Han startet deretter på nytt med «Horch Automobil-Werke GmbH» i 1910. Likheten i navnet gjorde at hans tidligere partnere gikk til sak, og det ble avgjort at Horch-navnet tilhørte August Horchs tidligere selskap. Navnet måtte byttes. Horch hadde da ingen mulighet for å bruke etternavnet sitt i sitt nye bilselskap, og innkalte øyeblikkelig til et møte for å finne et nytt navn, hjemme hos Franz Fikentscher. I løpet av dette møtet satt Franz’ sønn i det samme rommet og gjorde sine lekser i latin. Gjentatte ganger hadde det virket som om han skulle si noe, men han fortsatte å arbeide, helt til han til slutt brøt inn; «Far – audiatur et altera pars (latin for «Hør begge sider»). Ville det ikke være en god idé å kalle det Audi i stedet for Horch?». «Horch!» betyr «lytt!» på tysk, som igjen er «audi!» på latin (derav bl.a. ordet «audio»). Ideen viste seg å være god, og samtlige personer på møtet gikk med på å bruke dette navnet. Dermed ble selskapet hetende «Audi Automobilwerke GmbH».Audi begynte med bil med en 2,6 liters firesylindret motor etterfulgt av en 3,6 liters, i tillegg til 4,7 og 5,7 liters. Disse bilene var vellykkede, også innen sport. Den første sekssylindrede modellen, på 4,7 liter, kom i 1924. Audis biler fra den tiden var luksuriøse, utstyrt med et spesielt karosseri. === Auto Union === I 1932 fusjonerte Audi med DKW, Horch og Wanderer og dannet selskapet Auto Union, som fikk den karakteristiske logoen med de fire ringene, og de representerte disse fire merkene. Alle merkene beholdt sitt emblem og bilene ble solgt under de opprinnelige navnene, men Auto Union-ringene ble plassert øverst i emblemene. Auto Union merket ble brukt på de berømte racerbiler (Sølvpilene) konstruert av Ferdinand Porsche. Auto Union og Mercedes-Benz Solvpiler var helt overlegent på 1930-tallet. Den teknologiske utviklingen ble mer og mer konsentrert, og noen Audi-modeller ble drevet av motorer fra Horch og Wanderer. Under annen verdenskrig produserte Horch, under Auto Union, den pansrede bilen Sd-Kfz 222, som ble brukt i den tyske hæren. Den ble drevet av en V8-motor på 81 hk. Den hadde en toppfart på 80 km/t. Et annet kjøretøy brukt for å transportere tyske militæroffiserer, var Kraftfahrzeug (KFZ 11) også kjent som Horch Type 80. Militæret brukte det som et lett transportkjøretøy. === En pause og en ny start === Auto Union-fabrikker ble omfattende bombet og dels ødelagt under annen verdenskrig. Fabrikkene i Zwickau lå i området som ble okkupert av Sovjetunion i 1945 og senere til DDR. Selskapet flyttet til Ingolstadt, hvor det med hjelp av statlige, (vest)tyske midler ble startet igjen. Mange ansatte i de ødelagte fabrikkene i Zwickau kom til Ingolstadt og startet på nytt med å produsere biler under navnet og merket DKW. Disse bilene var utstyrt med totaktsmotorer. De baserte seg på en konstruksjon fra før krigen, og ble også bygd i Zwickau på en veldig lik måte. Virksomheten i Zwickau startet igjen under navnet VEB Automobilwerk Zwickau. === Daimler-Benz og Volkswagen === I 1958 skaffet Daimler-Benz seg 87% av Auto Union, og det neste år de resterende 13%. I 1964 kjøpte Volkswagen fabrikken i Ingolstadt og merkene i Auto Union. Tiden da totakstmotorer var populære så sin ende på midten av 60-tallet, og kundene ønsket heller den mere komfortable firetaktsmotoren. I september 1965 fikk DKW F102, den siste DKW-modellen, firetaktsmotor i tillegg til noen mindre endringer foran og bak. Volkswagen forkastet DKW-merket grunnet dets totaktsrykte, og dermed ble Audi «relansert» som merke. Modellen ble internt kjent som Audi F103, og solgt som kun «Audi». Navnet var da heller en modellbetegnelse, i og med at produsenten fortsatt hadde navnet Auto Union. Senere ble modellen kjent som Audi 72. Videreutviklinger av denne modellen ble navngitt etter antall hestekrefter, Audi 60, 75, 80 og Super 90. Disse modellene ble solgt frem til 1972. I 1969 fusjonerte Auto Union med NSU, med sete i Neckarsulm, ikke langt fra Stuttgart, Baden-Württemberg. På 50-tallet var NSU verdens største motorsykkelprodusent, men nå hadde NSU begynt å produsere småbiler, som NSU Prinz (TT og TTS er fortsatt populære som racing-biler). Deretter fokuserte NSU på nye motorer etter en idé av Felix Wankel. I 1967 var den nye NSU Ro 80 en fremtidsrettet bil, med aerodynamisk karosseri, lav vekt og høy sikkerhet, men problemer med motoren gjorde slutt på NSUs uavhengighet. I dag er Neckarsulm-fabrikken brukt til å produsere de største Audi-modellene. Den mellomstore bilen NSU hadde jobbet på, K70, var ment å havne mellom Prinz-modellene med motor bak og den futuristiske Ro 80. Volkswagen tok K70 inn i sitt eget modellprogram, og det betød slutten for NSU som et eget merke, som da slo seg sammen med Audi. === Audi i nyere tid === Det nye, sammenslåtte selskapet var nå kjent som «Audi NSU Auto Union AG». Da var Audi et separat merke for første gang siden før krigen. Volkswagen introduserte Audi i USA i 1970. Den første nye bilen fra dette regimet var Audi 100 i 1968. I 1972 ble Audi 80 (også kalt Fox) introdusert, Denne var også basis for 1973-modell av Volkswagen Passat. I tillegg ble Audi 50 i 1974 lansert. Denne bilen ble senere omdøpt til Volkswagen Polo, og modellen var i ca. et år tilgjengelig med begge navnene, men etter den perioden ble den kun solgt som Volkswagen Polo. På denne tiden fremsto Audi som et konservativt bilmerke. En ingeniør som arbeidet med bilene chassis, Jörg Bensinger foreslo og fikk tilslutning til å videreutvikle teknikken for firehjulstrekk benyttet i Volkswagens Iltis militærmodell for å bruke den i en Audi med mer avanserte egenskaper og for konkurranser, blant annet i rally. Den nye Audi Quattro ble lansert i 1980 med turbomotor og var den første, tyske bilmodellen i større serieproduksjon som hadde midtdifferensial. Den eneste tidligere personbilen med slik midtdifferensial var den britiske Jensen FF som ble laget i et lite antall. Audi Quattro (med stor Q) blir ofte omtalt som UrQuattro for å unngå forveksling med firehjulstrekk systemet quattro (med liten q). Disse ble bygget for hånd av en liten gruppe mekanikere, og gjorde det meget bra i rallyløp. Audi ble i denne perioden assosiert med avanserte tekniske løsninger. I 1985, da merkene Auto Union og NSU offisielt forsvant, ble selskapsnavnet forkortet til bare «Audi AG». I 1986, mens den Passat-baserte Audi 80 begynte å få et image som en «bestefarbil», kom type 89. Denne modellen solgte ekstremt bra. Likevel var bilens standardutstyr ganske enkelt, til og med sidespeil på passasjersiden var tilleggsutstyr). I 1987 kom Audi med en ny, og meget elegant Audi 90, som hadde en mer spennende standardutstyrspakke. Tidlig på 90-tallet gikk salget på Audi 80 nedover, og noen konstruksjonsproblemer begynte å dukke opp. Nedgangen i salget i USA ble forverret av påstander fra bileierne i programmet 60 Minutes om at bilen akselererte ved bruk av bremsepedalen. Uavhengige forskere mente dette kom av kort avstand mellom bremsepedal og gasspedal til forskjell fra større avstand mellom disse pedalene på amerikanske biler. Dette kunne resultere i at amerikanske sjåfører som gjorde som de pleide, kom borti gasspedalen ved bremsing. De europeiske sjåførene som var vant til manuelle girkasser og dobbeltclutching når det gires ned, trengte å kunne bremse samtidig med å gi gass og slippe clutchen mens giret et øyeblikk er i fri. Da skulle akslingen fra clutchen inn i girkassen øke rotasjonen for å passe til det lavere giret. Med mer moderne girkasser ivaretaes denne rotasjonstilpasningen av bedre synkroniseringsringer. De amerikanske journalistene manglet innsikt i manuelle girkasser og dobbeltchlutcing, med svært negativt inntrykk etter det aktuelle 60-minutes-programmet og med lave salgstall som resultat. Audi vurderte å trekke seg fra det amerikanske markedet, men salget økte igjen på midten av 90-tallet. Trenden snudde med den nye modellen A4 i 1996 og A4/6/8 seriene. Audis salgstall vokser i Europa idag. 2004 markerte det ellevte året på rad med salgsøkning, med et samlet salg på 779 441 biler verden over. Rekorder ble satt i 21 av rundt 50 store markeder. De største salgsøkningene kom i Øst-Europa (+19,3%), Afrika (+17,2%) og Midtøsten (+58,5%). I mars 2005 begynte Audi sitt byggearbeid på to forhandleranlegg i India, for å følge opp de økende salgstallene. Audi har nylig begynt å tilby et høyteknologisk førerinformasjonssystem kalt MMI (Multi Media Interface). Systemet kom til tross for kritikk mot BMWs tilsvarende system(), iDrive; et trykkbart hjul i midtkonsollen, som kan skyves i åtte retninger. Audis hjul er til forskjell fra iDrive utstyrt med en rekke knapper rundt hjulet, og hjulet er heller ikke skyvbart. Systemet kontrollerer i korte trekk satellittnavigasjon, TV, radio/CD-spiller, setevarme m.fl. Det var også kjent at MMI var bedre enn iDrive(), og som et svar på dette har BMW siden forbedret iDrive. MMI har blitt godt mottatt, da det krever mindre menybetjening med dens mange knapper rundt styrehjulet, blant annet snarveier til radio og telefonfunksjoner. Skjermen, enten i farger eller sort/rødt er montert øverst i midtkonsollen, og på modellene fra den nye A4 og oppover er styrehjulet og knappene montert rundt gir–/velgerspaken. I den gamle A4, A3 og R8 er det mulig å få tak i et MMI-lignende system, montert der radioen vanligvis hadde vært montert. === Flaggskip === Audi Quattro var en sensasjon da den ble lansert i 1980 med sitt permanente firehjulstrekk, og Audi hadde stor suksess med bilen innen motorsport. Bilen ble drevet av en 2,1 l 5 sylindret motor med 200 hk. Den ble også levert med en 2,2 l. Også denne hadde 5 sylindre, men hadde i 20 ventiler istedenfor 10 som 2,1 l og var på 220 hk. == Kjennetegn == === Logoen og dens fire ringer === Audi-logoen er fire overlappende ringer som representerer Auto Union. Logoen symboliserer samarbeidet til Audi med DKW, Horch og Wanderer: Den første representerer Audi, den andre DKW, den tredje Horch og den fjerde Wanderer. === Grillen === Et av Audis viktigste kjennetegn, som alle andre bilmerker, er grillen. I dag består Audi-grillen av et stort område med vertikale og horisontale riller, med et sort område for skilt. Som en ramme rundt denne grillen er det en tykk – på noen modeller tynn – kromlist. Denne såkalte «enkeltrammegrillen» er fra 2004 innført på alle Audi-modellene etter hvert som nye modeller er lansert. På de fleste modeller er det også kromlister rundt sidevinduene. I en spesiell utstyrspakke levert på noen modeller er grillen og listene rundt vinduene lakkert sort. Formen på listen rundt grillen går også igjen på rattet. == Modeller == === Dagens modeller === Audi produserer idag en rekke modeller, og noen av modellnavnene har vært i bruk fra begynnelsen av 90-tallet. ==== Audi A1 ==== Audi A1 er den minste modellen. Leveres også som sportback og 5 seter. Audi A1 leveres med motorene 1,2 TFSI, 1,4 TFSI, 1,6 TDI eller 2,0 TDI I 2014 fikk denne modellen oppdaterte for- og baklykter og andre detaljer. Audi A1 Quattro er også tilgjengelig. Denne modellen er begrenset til kun 333 eksemplarer, hvorav Norge fikk kun 2. Denne modellen kommer med en 2.0 firesylindret TFSI motor med 256 HK / 350NM, og som navnet tilsier har denne quattro. Et fint kjennetegn på denne modellen er det sort-lakkerte panelet på baksiden og dobbelt eksosanlegg. Andre kjennetegn som massiv grill og hvite felger er flotte detaljer. ==== Audi A3 ==== Audi A3 er småbilen i dagens modellprogram og deler plattform med Volkswagen Golf. A3 er produsert fra 1996. Det har vært totalt tre generasjoner av denne bilden . Førstegenerasjons A3 ble produsert frem til 2003. Den første versjonen gikk igjennom én facelift, men det var kun en liten endring som hvite blinklys og hellakkerte støtfangere. Andregenerasjons-modellen ble produsert fra 2004 til 2012, den gikk gjennom en facelift i 2009 der bilen fikk oppdatert front og bakstøtfanger og nye front og baklys. I sommeren 2012 kom den tredje generasjonen av Audi A3. bilen fikk et mye mer sporty utseende. Bilen ble levert som Sportback (med fem dører), en todørsmodell og en Limousine-variant (sedan). I 2016 fikk bilen et facelift med nye lykter og støtfangere. Audi S3 er den mer sporty versjonen av A3 og har 310 HK og fler sportslige detaljer. Man kan også få en enda sportsligere versjon som heter Audi RS3. Bilen har 400 HK fra den ikoniske turboladede femsylindrede motoren til Audi. Da får man enda mer sportsligere styling som for eksempel bikube-mønster grill og sportsseter. En hybridvariant finnes også under navnet Audi A3 e-tron, den har totalt 204 HK. Audi A3 er etterkommeren til Audi 50, som ikke lenge etter lanseringen også ble lansert som Volkswagen Polo. Hovedkonkurrenter er BMW 1-serie, Volkswagen Golf og Mercedes A-klasse. Nesten alle A3 varianter kan leveres med quattro firehjulsdrift. ==== Audi A4 ==== Audi A4 er Audis minste modell som også leveres som stasjonsvogn. Den har blitt produsert fra 1995, og har siden hatt fire forskjellige design, og både 1. og 2. generasjons A4 gjennomgikk en facelift. Den siste versjonen ble lansert sent i 2007. Bilen er litt større enn A3, og fås både som sedan (Limousine), stasjonsvogn (Avant) og cabriolet. Bilen er etterkommeren til Audi 80 og 90, og som hovedkonkurrenter regnes BMW 3-serie og Mercedes-Benz C-Klasse. Bilen finnes i to forskjellige varianter til; S4 og RS4. Både S4 og RS4 kan fåes med 3 karosserityper; sedan, stasjonsvogn og cabriolet. A4 Limousine (sedan) og Avant (stasjonsvogn) leveres med motorer fra 1,6 liter med 102 hk, Cabriolet fra 1,8 liters turbomotor på 163 hk,og en 2,8 bensin motor med 193 hk, til en 3,2 liter FSI motor med 255 hk. S4 leveres med en 4,2 liter V8 med 344 hk, og en liten 2,2 turbo med 290 og en med 2,7 Biturbo v6 med 265 hk. RS4 leveres med en 2,7 Biturbo v6 med 381 hk.og til en 4,2 liter V8 med 420 hk. ==== Audi A5 ==== Audi A5 er en 2-dørs coupé, som i Norge ble lansert i mai 2007. Størrelsesmessig ligger den mellom A4 og A6, og den leveres med alle tekniske funksjoner som A6 har. Bilen er etterkommeren til Audi Coupé, og hovedkonkurrentene er BMW 3-serie og Mercedes-Benz CLK-Klasse. Bilen fåes som de fleste andre Audi-modellene i en S-variant, S5. A5 leveres med en 3,0 liter turbodieselmotor med 240 hk. S5 leveres med en 4,2-liter FSI-motor med 354 hk.og en mer kraftigere modell ved navn RS5 har en, 4,2 FSI motor med 450 HK. Høsten 2008 er det ventet en 1,8-liter turbomotor med 170 hk.av A5. I april 2009 kom A5 Cabriolet og i september kommer A5 Sportback. S5 Sportback lanseres i begynnelsen av 2010. Sportback er en blanding av sedan og coupé og har fire dører til forskjell fra den vanlige coupéen. ==== Audi A6 ==== Audi A6 er den nest største bilen i Audis modellprogram, hvis man ser bort fra SUVen Audi Q7. A6 fåes som sedan (Limousine) og stasjonsvogn (Avant), og er etterkommeren til Audi 100. Bilen har gjennomgått tre store designendringer, og andregenerasjons A6 gjennomgikk en facelift da 2003-modellene kom. Bilen fåes også i S-varianten Audi S6, og RS-varianten Audi RS6. Bilens konkurrenter er Mercedes-Benz E-Klasse, BMW 5-serie og Volvo S60/V70. A6 leveres med en rekke forskjellige motorer fra en 1,8 turbo motor med 150 hk til en 2,4 bensin motor med 164 hk, 2,0 liters turbodieselmotor på 140 hk, og 2,5tdi med 150 hk og en 2,7 TDI på 179 hk og en 2.7 Biturbo på 250 hk,og en 3,0 bensin motor på 220 hk og en diesel variant på 224 hk og en 4,2 liters FSI-motor med 350 hk. S6 leveres med en liten motor på 2,2 turbo med 230 hk til en 4.2 v8 med 330 hk og en 5,2 liters V10-motor med 435 hk. RS modellen RS6 har blitt levert med litt ulike motorer som 4.2l 4.0l og 5.0l som yter krefter i segmentet rundt 500hk. ==== Audi A6 allroad quattro ==== Audi A6 allroad quattro er en SUV-versjon av Audi A6. Allroad quattro, hvilket den også omtales som, er en videreutviklet A6 med større støtfangere i en annen farge, og med diverse offroad-funksjoner som luftfjæring, som styres fra MMI, og firehjulstrekk – quattro. Karosseriet kan heves og senkes inntil 60 mm og maksimal bakkeklaring er 18,5 cm, noe som i praksis betyr at «offroadmulighetene» begrenser seg til veier uten fast dekke. Bilens konkurrenter er bl.a Volvo XC70, som er tilsvarende versjon av V70. A6 allroad quattro leveres med motorer som spenner fra en 2,5 tdi motor på 180 HK til en 2,7 liters biturbobensinmotor med 250 hk, og en 3,0 Diesel motor på 233 HK, til en 4,2 liters FSI-motor med 350 hk. === Audi A7 === Audi A7 ble lansert i 2011 og den leveres med en 3,0 turbo diesel motor med 245 Hestekrfter, og en 2,8 FSI bensin motor med 205 Hestekrefter. Det finnes også som S7 og RS7 varianter med henholdsvis større motorer og ulike kjennemerker i grillen og rundt om. ==== Audi Q5 ==== Audi Q5 er en SUV fra Audi basert på Audi A4 som ble introdusert i august 2008. Motorene er de samme som i de større A4-modellene. Det vil si bensinmotorer på 2,0 og 3,0 liter med hhv. 180, 211 og 270 hk samt dieselmotorer på 2,0 og 3,0 liter med hhv. 143, 170 og 240 hk. Samtlige versjoner har Audis quattro-system som standard, dvs. at bilen har firehjulstrekk. Samtlige dieselversjoner har partikkelfilter og common rail-innsprøyting. ==== Audi Q7 ==== Audi Q7 var den første SUVen blant dagens modelltilbud. Den ble lansert tidlig i 2005. Bilen ble først introdusert som konseptbilen Pikes Peak quattro tidlig i 2004. Hovedkonkurrentene er BMW X5 og Volvo XC90. Q7 leveres med motorer fra en 3,0 liter turbodiesel på 240 hk til en 4,2 liter V8 FSI-motor som yter 350 hk. Audi Q7 leveres dessuten med en motor på 6,0 liter som yter hele 500 hk W12 Bilen kommer også i en W12-versjon med 500 hk på 6,0 Liter ==== Audi A8 ==== Audi A8 er Audis toppmodell, når man ser bort fra R8, som kom første halvdel av 2007. Bilen har gjennomgått én stor designendring. Hovedkonkurrentene er BMW 7-serie og Mercedes-Benz S-Klasse. A8s søstermodell er Volkswagen Phaeton. A8 finnes i likhet med BMW 7-serie både i normal og lang versjon (L), forskjellen er ca. 30 cm. A8 leveres med de fleste motorer Q7 også leveres med; fra en 3 liter turbodieselmotor på 233 hk til en 4,2 FSI-motor på 350 hk. Det finnes også en S8, som ble lansert tidlig i 2007. Denne leveres med en 5,2 liters V10-motor med 450 hk. ==== Audi R8 ==== Audi R8 er en helt ny sportsbil. Den ble utviklet fra Audi RSQ, brukt i filmen I, Robot, senere Le Mans quattro, og første gang bilen dukket opp var i 2005. Audi stoppet produksjonen av denne modellen, og erstattet den med 2007-modellen, som ble produsert i samarbeid med Lamborghini. Bilen leveres med en 4,2 liter V8 FSI-motor på 420 hk og 430 NM eller en 5,2 liter V10 FSI-motor på 525 hk og 530 NM. Den leveres med både 6-trinns manuell girkasse, og R tronic. Den vil i løpet av 2009 også leveres i en cabriolet-versjon. Bilens hovedkonkurrenter er Lamborghini Gallardo, Porsche 911 og Ferrari F430. ==== Audi TT ==== Audi TT er en liten sportsbil, og den leveres med to dører både som coupé og cabriolet. Bilen har gjennomgått én stor designendring. Den første generasjonen ble produsert i perioden 1998 – 2006, og den andre fra 2007. Bilen blir produsert i Győr, Ungarn. TT leveres med enten en 1.8 turbo motor med 180 (225) HK, 2,0 liters TFSI-motor med 200 hk eller en 3,2 liters motor med 250 hk. Begge motorer leveres både med 6-trinns manuell girkasse og S tronic. Og en AUDI TT S, leveres med en 2.0 liter bensin motor på 274 HK. === Tidligere modeller === 50 Audi 60/72/75/80/Super 90 80/90/4000/Coupé/Cabriolet 100/200/5000 A2 Quattro RS2 RS6Finnes forsatt S2 UrS4/S6 V8 === Tidligere racingmodeller === Sport Quattro R8 Sport === Nåværende racingmodeller === R10 === Prototyper og konseptmodeller === A7 Finnes som en Audi Modell Allroad Quattro Concept Avantissimo Avus Quattro Le Mans Quattro Nuvolari Quattro Pikes Peak Quattro Q3 Finnes som en Audi Modell Roadjet RSQ (fra I, Robot) Shooting Brake Audi R-Zero == Audi i Norge == I 1974, da Audi-merket skulle introduseres i Norge, ville Volkswagen ha merkene samlet hos Harald A. Møller AS, selv om With & Wessel hadde importert Auto-Union i 47 år. With & Wessel ble da lagt ned. Det var likevel solgt Audi i Norge siden 1967 gjennom forhandlere av Auto-Union. I 2000 var det 75 000 Audier i Norge, opp fra 50 000 i 1997 og 25 000 i 1978. I 2008 oppnådde Audi sin største markedandel i Norge noensinne med 6,1%, da de solgte 6755 biler, mot 6472 i 2007 da de nådde en markedsandel på 5% i Norge, mot 5,2% i 2006. Dette plasserte merket som nr. 5 på listen over landets mest solgte personbiler i 2008, opp fra 7. mest solgte merke i 2007. Audi A4 var den mest populære modellen med et salg på 3436 enheter mot 2369 enheter i 2007, et antall som gir en 6.-plass på den norske bestselgerlisten i 2008, opp 10 plasser fra 2007. A4-salget representerte over 50% av Audis totalvolum på 6.473 enheter i 2007, mens det var 37% av totalen i 2007. (Bestselgermodell i 2008 var VW Golf/Golf Plus med 5079 enheter.) Audi i Norge gikk dermed forbi salget i hjemlandet Tyskland, der det er nr. 5 på salgsstatistikken, men der ble A4/S4 nummer 2 (98714 enheter) etter VW Golf/Jetta (231292) i 2008. 2008 var det første året Audi solgte mer enn 1 million enheter på verdensbasis, nærmere bestemt 1.003.400, som er Audis 13. rekordår på rad, til tross for at den store finanskrisen satte inn mot slutten av året. Audi solgte samme år 667 000 enheter i Europa. I 2008 ble det solgt disse Audiene i norge: 3436 av modellene A4/S4/RS4, 1727 av A3/S3 (Nr. 21 på modellstatistikken i Norge), 1055 av A6/S6/Allroad (Nr. 32 og mestselgende storbilmerke i Norge), 317 av den nyinnførte modellen A5/S5 (Nr. 72), 131 av Q5 (Nr. 100) som ble introdusert i desember 2008. Det ble solgt ett eksemplar av den nye sportsbilen Audi R8 i Norge i 2008. Det ble solgt 37 Q7 og 8 A8 i Norge i 2007. == Quattro == quattro (italiensk, «fire») er Audis registrerte varemerke for permanente firehjulstrekkssystemer. Den opprinnelige Audi Quattro hadde åpen senterdifferensial med manuelt styrt sperre. Fra 1988 ble firehjulssystemet basert på den patenterte Torsen senterdifferensialen. Torsendifferensialen fordeler kraften mekanisk mellom for- og bakaksel. Også flere andre bilprodusenter bruker Torsen-løsninger, men også de bruker egne betegnelser. Etter hvert har Audi valgt også andre løsninger for firehjulstrekk, bl. a med Torsen-differensial på bakakselen på A8 fra 1990. Haldexkobling er brukt på A3 og TT fra 1998. I biler med firehjulstrekk har Audi plassert et quattro-emblem på dashbordet, i grillen og på bakluken. === Audi Exclusive === Audi Exclusive er en produktlinje som produseres av Audis heleide datterselskap quattro GmbH. Selskapet står også for produksjon av modellene RS3# RS4 og RS5 og RS6 og RS7 RSQ3 og fra høsten 2006 av R8. Audi Exclusive-tilbehør kan være Audi Exclusive stylingpakke, Audi Exclusive skinn, etc. Audi Exclusive kan sammenlignes med BMWs BMW Individual og AMG hos Mercedes. = Når den kommer i 2014-2015 == Avant og Limousine == Audi har, som flere andre bilmerker, sine egne betegnelser på sedan og stasjonsvogn. En Audi A6 Limousine er ikke nødvendigvis en limousin, men en sedan. Alle Audis stasjonsvogner har betegnelsen Avant. Selv om modellene har slike tilnavn, har Limousine nesten forsvunnet helt på norsk, mens Avant fortsatt blir brukt i dagligtale hos de fleste. Et annet eksempel på dette er BMW som kaller sine stasjonsvogner Touring. == Teknologi == Audi produserer 100% galvaniserte karosserier for å motvirke korrosjon. Karosseriets styrke og holdbarhet overgikk Audis egne forventninger, derfor ble den opprinnelige 10-års garantien mot rust forlenget til 12 år. En aluminiumsramme ble laget av Audi, og i 1994 ble Audi A8 lansert med denne aluminiumsrammen. Audi introduserte en ny modellrekke på midten av 90-tallet. Aluminiumkonseptet ble utvidet til selskapets nye småbil, Audi A2, som ble lansert i 2001. Selskapet avsluttet produksjonen sent i 2005, da kostnadene ved å produsere en fullaluminiumsbil ble for høye; kjøperne var ute etter en liten og mindre luksuriøs bil. Aluminiumsrammen passet bedre på de større modellene som for eksempel den store sedanen A8. I alle Audis modeller fra Volkswagen-æraen har Audi satset på forhjulstrekk som det primære kombinert med mulighet for firehjulstrekk, og ikke bakhjulstrekk som bl.a. rivalene Mercedes-Benz og BMW. Audi har vanligvis montert motoren på langs, foran forakselen. Dette tillater lik lengde på drivakslene og enkel montering av firehjulstrekk, forvansker det 50:50-vektfordelingsidealet. På grunn av dette, tror mange at BMW ligger foran Audi på dette området. Audi lanserte tidlig 2007 A5, med motoren montert bak forhjulene. På 70-tallet var det to kjøretøyprodusenter som designet sitt eget firehjulstrekkssystem i personbiler. På 80-tallet var firehjulstrekk meget populært, og andre tyske produsenter som Porsche, BMW og Mercedes-Benz tilbød firehjulstrekk i sine biler for å konkurrere, sammen med GM, Ford, Toyota og andre. Dessverre var firehjulstrekkssystemet i bilene til Mercedes-Benz bare problemer allerede på tegnebrettet. Systemet var heller ikke populært i Porsche, da kjøperne var ute etter den tradisjonelle ytelsen til bakhjulstrekk som fantes i gamle Porscher. Selv om Porsche og Mercedes-Benz tilbyr firehjulstrekk på noen biler idag, er ingen av disse like kjente for firehjulstrekkssystemer som Audi. Merkenavnet «quattro» er et kjent symbol og registrert varemerke for Audi som er etablert ved hjelp av teknologi fra Torsen og senere også Haldex På A1 og S1 og A3/S3/RS3 og TT/TTS/TTRS og Q3/Q RS3 Audi har også levert quattro på nyere modeller av A3 og TT som ikke er basert på Torsenteknologi som tidligere med en mekanisk senterdifferensial, men med den svenske Haldex, elektromekaniske AWD-clutchen. På 80-tallet var Audi ledende innen 5-sylindrede 2,1/2,2 litersmotorer som et mer langvarende alternativ til de mere tradisjonelle sekssylindermotorene. Disse motorene var ikke bare brukt i vanlige biler, men også i Audis racerbiler. 2,1 litersmotoren var brukt som basis for rallybilene på 1980-tallet, og den hadde en ytelse på godt over 400 hk med noen små modifikasjoner. Før 1990 var det motorer produsert med et volum på mellom 2 og 2,3 liter. Dette gav en meget god kombinasjon av drivstoffsøkonomi (som alle passet på den tiden), og selvfølgelig mye kraft. På tidlig 90-tall begynte Audi å komme nærmere posisjonen som en alvorlig konkurrent til de tyske, globale premiummerkene Mercedes-Benz og BMW. Prosessen begynte med lanseringen av Audi V8, som skjedde i 1990. Det var essensielt en ny motor tilpasset Audi 100/200, men med tydelige karosseriforskjeller. Den mest synbare forandringen var at grillen nå var integrert i panseret, og fulgte med opp når panseret ble åpnet. I 1991 hadde Audi den firesylindrede Audi 80, den femsylindrede Audi 90 (Audi 80 og 90 var samme bil, men med forskjellig motorstørrelse) og 100, Audi 200 utstyrt med turbo (egentlig samme bil som Audi 100) og Audi V8. Det fantes også en coupéversjon av Audi 80/90 med både den fire- og femsylindrede motorene, henholdsvis med modellnavnene 80 og 90. Selv om den femsylindrede mototren var en vellykket, meget robust og kraftig motor, var den fortsatt litt for forskjellig fra målmarkedet. Samtidig med introduksjonen av den helt nye Audi 100 i 1992 introduserte Audi en 2,8-liters V6-motor. Denne motoren var også forberedt for en facelift av Audi 80 (alle 80- og 90-modeller var nå kalt «80» bortsett fra i USA), og kunder fikk da valget mellom fire-, fem- eller sekssylindret motor i samtlige karosseriversjoner; Avant, Limousine og Cabriolet. Den femsylindrede motoren forsvant senere som et stort motorvalg; likevel var en turbomotor på 230 hk beholdt. Motoren som var forberedt for en Audi 200 quattro fra 1991, var basert på motoren som var tilpasset Audi Sport Quattro. Den ble levert i Audi Coupé og bilen ble kalt S2, og i Audi 100-karosseriet ble bilen kalt S4. Audi A8 erstattet Audi V8 i 1994 med en revolusjonerende aluminiumsramme kalt Aluminum Space Frame (ASF) for å spare vekt. Vektreduksjonen ble oppveid av vekten på quattro-systemet. Dette betød at bilen hadde lik ytelse som konkurrentene, men mye bedre kjøreegenskaper.Den neste store modellforandringen skjedde i 1995 da Audi A4 erstattet Audi 80. Lignende skjedde med Audi 100 som fikk navnet Audi A6 (den fikk en liten designendring). Dette betød også at daværende S4 ble hetende S6, og en ny S4 ble introdusert i samme karosseri som A4, men med små, mer sportslige forandringer, som sideskjørt m.m. S2 ble ikke lenger produsert. Audi Cabriolet fortsatte å bli produsert (på Audi 80-plattformen) helt til 1999, og den ble levert opp igjennom årene med flere og flere motorer etter som de kom som alternativ. En ny Audi A3 bygd på samme plattform som VW Golf ble introdusert i 1996 og den radikale TT Coupé og roadster ble også basert på denne plattformen. En annen interessant modell som ble introdusert var en Mercedes-Benz A-klasse-konkurrenten A2, som i Europa solgte relativt bra. Likevel ble modellen fjernet fra modellprogrammet i 2005, og Audi bestemte seg for ikke å utvikle en erstatter umiddelbart. Motorene som var tilgjengelige i hele modellrekken var nå en 1,4, 1,6 og 1,8 l firesylindret motor, en 1,8 l firesylindret turbomotor, en 2,6 og en 2,8 l V6-motor, en 2,2 l femsylindret turbomotor og en 4,2 l V8-motor. V6erne ble senere erstattet med 2,4 og 2,8 l 30V V6ere i 1998, med bedre effekt og dreiemoment. Flere motorer ble lagt til med tiden, inkludert en 3,7 l V8 og en 6,0 l W12-motor for Audi A8. Ved årtusenskiftet introduserte Audi en direct-shift gearbox (DSG), en manuell girkasse som kunne brukes som en automatisk girkasse. Blant annet inneholder denne girkassen to sett med elektrohydrauliske clutchplater (der 1., 3., og 5. gir ligger på det ene, og 2., 4., og 6. på det andre), noe som bidrar til raskere girskift. Denne girkassen er implementert i noen VW Golf-, Audi A3- og TT-modeller. Motorutvalget ble kontinuerlig oppgradert, med en 2,7 l twinturbo V6-motor levert i S4, S6 og A6 allroad quattro, mens den 2,8 l V6-motoren ble erstattet med en 3,0 l motor. I 2001 lanserte Audi en meget kraftig modell basert på A8, kalt S8. Den hadde en 360-hesters 4,2 l. Nye modeller av A3, A4, A6 og A8 har blitt introdusert, og den gamle 1,8 l motoren har blitt erstattet av nye FSI-motorer (Fuel Stratified Injection). Nestet samtlige bensinmotorer i utvalget har nå denne drivstoffbesparende teknologien. Som et premiummerke i Volksvagen-konsernet blir ny teknologi ofte først introdusert i Audis biler, før de blir «forenklet» til rimeligere merker som Volkswagen, SEAT og Škoda. Nylige eksempler på dette er noen av FSI-motorene nevnt i tabellen ovenfor, og DSG-girkassen. TSI-teknologien ble introdusert i Volkswagen Golf tidlig i 2006. Disse motorene brukte, minst, en kapasitet på 1,4 liter kombinert med både turbo og kompressor for å utvikle høyere effekt, med mindre miljøskadelig CO2-utslipp og bedre drivstoffsøkonomi. Dette var tydelig da motorene ble sammenlignet med en motor uten turbo og kompressor med storr volum, som en 2-liters motor. TSI-motoren på 1,4-liter som nå er tilgjengelig i Volkswagen Golf produserer 140 og 170 hk. Disse motorene har vist seg populære i Storbritannia og kan snart komme som tilbud hos Audi, for eksempel i Audi A3 og A4. Det kan også hende at den kommer i noen SEAT- og Škoda-modeller i den nærmeste fremtid.Audi har satt seg som mål å ta igjen de to volummerkene i premiumsegmentet, BMW og Mercedes-Benz i globalt salg innen 2015, og arbeider for å nå dette målet. == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Audi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Audi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Offisiell norsk nettside Bilnorge.no sin historie om merket WW-Audi Club Norwegen Biltesten.no sine tester av Audi

Audi AG er et tysk bilmerke som eies av Volkswagen. Audis hovedsete ligger i Ingolstadt i Bayern.

https://no.wikipedia.org/wiki/Br%C3%B8drene_L%C3%B8vehjerte

2023-02-04

Brødrene Løvehjerte

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Astrid Lindgrens bøker', 'Kategori:Bøker fra 1973', 'Kategori:Fantastiske romaner']

Brødrene Løvehjerte (svensk originaltittel Bröderna Lejonhjärta) er en barnebok av Astrid Lindgren, først utgitt i 1973 illustrert av Ilon Wikland. Filmen Brødrene Løvehjerte (1977) var med regi av Olle Hellbom.

Brødrene Løvehjerte (svensk originaltittel Bröderna Lejonhjärta) er en barnebok av Astrid Lindgren, først utgitt i 1973 illustrert av Ilon Wikland. Filmen Brødrene Løvehjerte (1977) var med regi av Olle Hellbom. == Bakgrunn == Astrid Lindgren likte å gå på kirkegårder, og en gang hun gikk på Vimmerby kirkegård (ved barndomsstedet Näs), så hun et gravminne med inskripsjonen: «Späda Bröderna Johan Magnus och Achtes Phalén, döde 1860» Da bestemte hun seg for å skrive en bok om to brødre og om døden. Hun følte seg også inspirert av forholdet mellom Jan Ohlsson, som spilte Emil fra Lønneberget, og den syv år eldre broren som beskyttet Jan fra pressefolket når det ble for mye. Heltefiguren Jonatan, den godhjertede og beskyttende figuren som forteller eventyr, er nok inspirert av Astrid Lindgrens far Samuel August Ericsson. Ifølge Lindgren er det faren som har gitt henne kjærligheten til historier. Også selve Nangijala, og spesielt Kirsebærdalen, er inspirert av Astrid Lindgrens barndomshjem på Näs. Her var det flere trær, hovedsakelig kirsebærtrær og epletrær. == Handling == Boka handler om to brødre, Jonatan og Karl «Kavring» Løve. Karl kalles for Kavring, siden storebror Jonatan liker kavringer. Kavring er dødssyk, og som en trøstehistorie forteller Jonatan om landet etter døden, Nangijala. Det oppstår brann i huset de bor i, og for å redde broren sin, hopper Jonatan, med Kavring på ryggen, ut vinduet i tredje etasje. Fallet dreper ham, og da Kavring dør av sykdommen (sannsynligvis tuberkulose) ikke lenge etterpå, møtes de igjen i Nangijala. De har da fått navnet Løvehjerte. I Nangijalas to daler, Kirsebærdalen og Klungerdalen, opplever brødrene et eventyr fylt av søskenkjærlighet, mot og forræderi, og sammen leder de kampen mot den ondskapsfulle Tengils undertrykkelse og den skremmende dragen Katlas ild. Det virkelig skremmende med hennes ild er at dersom den ikke dreper, lammer den langsomt og ubønnhørlig. Det eneste som kan styre Katla, er en lur som Tengil har. I Klungerdalen finner Kavring en farsskikkelse som han har savnet, i Mattias. Under kampen får Jonatan tak i luren, og han dreper Tengil. Sammen med Kavring reiser de opp i fjellene for å binde Katla fast. Der skal hun sultes, slik at hun blir svak og kan drepes. Men Jonatan mister luren, og Katla brenner ham med ilden sin. Jonatan dytter en stor sten på Katla, og hun faller i Karmafossen, som renner forbi fjellet. I fossen bor et annet fabeldyr, ormen Karm (derav navnet), og de to fabeldyrene dreper hverandre. Jonatan, som er lammet av Katlas ild, forteller Kavring at han helst vil dø. Da vil han komme til Nangilima, hvor Mattias dyrker epler, og Jonatan vil være helt frisk igjen. Kavring bestemmer seg for å gjøre gjengjeld for den gangen Jonatan hoppet ut fra brannen for å redde livet hans. Han tar sin bror på ryggen og hopper ut en fjellskrent, inn i døden. Boken slutter med at Kavring ser lyset fra den neste verdenen. == Referanser ==

Brødrene Løvehjerte (svensk originaltittel Bröderna Lejonhjärta) er en barnebok av Astrid Lindgren, først utgitt i 1973 illustrert av Ilon Wikland. Filmen Brødrene Løvehjerte (1977) var med regi av Olle Hellbom.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aristoteles

2023-02-04

Aristoteles

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Aristoteles', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 322 f.Kr.', 'Kategori:Epistemologer', 'Kategori:Fødsler i 384 f.Kr.', 'Kategori:Greske filosofer fra oldtiden', 'Kategori:Greske filosofiforfattere fra oldtiden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Moralfilosofer', 'Kategori:Naturfilosofer', 'Kategori:Personer fra Khalkidiki', 'Kategori:Retorikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Aristoteles (gresk: Ἀριστοτέλης, Aristotélēs; født 384 f.Kr. i Stageira på kysten av antikkens Makedonia, død 322 f.Kr. i Khalkis) var en gresk filosof og naturforsker. Han var elev av Platon og lærer til Aleksander den store. Hans verk omfatter en rekke emner, blant annet biologi, filosofi, poesi, logikk, statsvitenskap, etikk og retorikk. Sammen med Sokrates og Platon blir han regnet som en av de tre største filosofene i den vestlige verden. Foruten sin betydning for filosofien utviklet Aristoteles logikken og grunnla måten å se på kunnskap og vitenskap. Han skulle senere ha dyp innflytelse hos de nyplatonske kommentatorene, for muslimske tenkere som Avicenna og Averroes, og for kristne tenkere som Thomas Aquinas.

Aristoteles (gresk: Ἀριστοτέλης, Aristotélēs; født 384 f.Kr. i Stageira på kysten av antikkens Makedonia, død 322 f.Kr. i Khalkis) var en gresk filosof og naturforsker. Han var elev av Platon og lærer til Aleksander den store. Hans verk omfatter en rekke emner, blant annet biologi, filosofi, poesi, logikk, statsvitenskap, etikk og retorikk. Sammen med Sokrates og Platon blir han regnet som en av de tre største filosofene i den vestlige verden. Foruten sin betydning for filosofien utviklet Aristoteles logikken og grunnla måten å se på kunnskap og vitenskap. Han skulle senere ha dyp innflytelse hos de nyplatonske kommentatorene, for muslimske tenkere som Avicenna og Averroes, og for kristne tenkere som Thomas Aquinas. == Biografi == Aristoteles ble født 384 f.Kr. i den greske havnebyen Stageira i Makedonia, og omtales derfor ofte som «stagiritten». Stefaren, Nikomakhos, var livlege hos kong Amyntas III av Makedonia. Mange har villet forklare stesønnens interesse i naturvitenskap med denne bakgrunnen. Kongen på den tiden var farfaren til den gutten som skulle bli kalt Aleksander den store. Sytten-atten år gammel kom Aristoteles til Platons akademi i Athen, der han ble i tyve år, inntil læremesteren Platon døde i 347 f.Kr. Først var Aristoteles elev, siden virket han som lærer. Det han skrev i løpet av denne tiden har dessverre gått tapt, med unntak av noen fragmenter. Da Platons sønn ble utnevnt til den nye lederen for akademiet, på tross av Platons planer for Aristoteles, valgte Aristoteles å dra til Lilleasia. Der ble han i nesten 12 år. Aristoteles reiste mye omkring, på det han selv karakteriserte som en studiereise. Aristoteles var særlig opptatt av å studere naturen og fikk trening i å observere og klassifisere. Han giftet seg med en aristokratisk kvinne og fikk en datter. Da kona døde i 335 f.kr. flyttet Aristoteles tilbake til Athen. Der giftet han seg for andre gang og fikk en sønn, Nikomakhos, som han senere skrev en etikkbok til, Den nikomakhiske etikk, gjerne forkortet til Etikken, og som er den viktigste kilden til filosofens moralfilosofiske vurderinger. Aristoteles ble i 339 f.Kr. av kong Filip II av Makedonia bedt om å lede oppdragelsen av hans sønn Aleksander, senere kjent som Aleksander den store. Denne utdanningen av Aleksander foregikk i tre år. Man finner dog få eller ingen spor av Aristoteles' filosofi i Aleksanders senere politikk. Athens befolkning var fiendtlig innstilt overfor Makedonia, og da Aleksander den store døde, fryktet Aristoteles at hans nære forhold til det makedonske kongehus kunne føre til uheldige konsekvenser for ham selv, og han flyktet derfor fra byen. Aristoteles ville ikke «la Athen forsynde seg mot filosofien en gang til», sa han, med åpenbar henvisning til Sokrates' skjebne. I sine tidlige skrifter var Aristoteles klart påvirket av Platon, men etter hvert ble hans standpunkter mer og mer selvstendige. Aristoteles greide likevel ikke helt å frigjøre seg fra sin store lærer, og helt til det siste finnes det platonske elementer i Aristoteles' filosofi. Hele hans måte å tenke på er preget av samværet med Platon. Også på de områdene hvor han står i opposisjon til læreren, for eksempel i synet på dikterkunsten (se Poetikken), behandler Aristoteles problemer Platon først har fremført. Motsetningen mellom dem er ikke absolutt, men preget av dialog. Aristoteles' skjelning mellom form og stoff er en videreutvikling av Platons utlegning av idé og substans, selv om det også her er vesentlige nyanseforskjeller. I de siste år av sitt liv ble Aristoteles uenig med Aleksander om forholdet til persere og Persia. Da Aleksander døde i 323 f.Kr. begynte anti-makedonske holdninger å gjøre seg gjeldende i Aten igjen. I år 322 f.Kr. skal Demofilos og Eurymedon ha angitt ham som kjetter, slik at han forlot byen til fordel for morens eiendom i Khalkis, hvor han døde samme år. Han utnevnte sin elev Antipatros som litterær testamentator. == Biologi == Aristoteles regnes som grunnleggeren av biologi som vitenskap, og det er spesielt to punkter som er spesielt verdt å nevne; Vektleggingen av sammenheng mellom final og formal årsak Den systematiske ordningen av alle elementene i naturen i et hierarkisk system.For levende skapninger kan final årsak sies å være en økologisk nisje, eller naturlig plass. Den formale årsaken er tilsvarende anatomien til den levende skapningen. Å uttrykke en sammenheng mellom final og formal årsak vil for Aristoteles for eksempel være å si at føtter er formet slik at vi skal kunne gå rundt på jorda. Dette står delvis i kontrast med evolusjonsteorien til Charles Darwin, men selve idéen – at det er viktig å skildre en sammenheng mellom funksjon og struktur – er viktig den dag i dag. Aristoteles ordnet alle gjenstandene i et hierarkisk system, med grunnlinjen menneskeorganisk liv (dyr og planter)–uorganiske ting (bruksting og naturlige ting). Hvert nivå har sine karakteristiske vesentlige egenskaper som ikke kan reduseres til et lavere nivå: Plantene har en vegetativ sjel, de kan ta opp næring, dyr har i tillegg en sensorisk og motorisk sjel, de kan sanse og røre på seg, mens menneskene i tillegg har en fornuftig sjel. Med sjel menes da den formale årsaken til en levende organisme. == Kosmologi == Universet var begrenset og kuleformet. I senteret av dette befant jorda seg. Rundt denne, i sirkelformede baner, beveget de andre himmellegemene seg med jevne hastigheter. Nærmest jorda kom månen, deretter Merkur, Venus, sola, Mars, Jupiter og Saturn. Universets ytterste grense var fiksstjernehimmelen. Dette lå nært opp til den umiddelbare opplevelsen av at jorda er i ro i sentrum. Karakteristisk for fysikken til Aristoteles var et fundamentalt skille mellom den sublunare verden innenfor månens bane, og den supralunare verden fra månens bane og utover. I den sublunare verden var forandring det grunnleggende naturprinsippet, ting endra seg kvalitativt og kvantitativt, og den naturlige bevegelsen var rettlinja enten mot universets senter eller bort fra det. I motsetning til dette var den supralunare, himmelske verden preget av regularitet og uforanderlighet. Himmellegemene var perfekte og lytefrie kuler, og bevegelsene deres var sirkulære, i jevn fart og evige. Ved universets grense, umiddelbart utenfor fiksstjernesfæren, fantes alle bevegelsers og naturprosessers første og absolutte årsak, den ubevegelige bevegeren. Jorden hadde dermed lavest verdi. Hans kosmologi hang også nøye sammen med hans bevegeleseslære og hans ontologi (læren om hvordan virkeligheten faktisk ser ut). == Etikken == I etikken beskrives hvordan mennesket streber etter det gode i livet. Det høyeste gode i verden er å finne lykken. For å bli lykkelige skal vi ha en god karakter og det får vi ved å søke den gylne middelvei i de dyder vi skal besitte. Aristoteles' hovedverk i etikk er Den nikomakiske etikk . En noe forkortet norsk oversettelse er Anfinn Stigens fra 1973/2008 som også har en fyldig innledning til verket. == Metafysikk == Aristoteles' metafysikk blir hovedsakelig behandlet i hans verk med det samme navnet, Metafysikken. Navnet fikk det ettersom det var det kapittelet som kom etter Fysikken. Hans hovedprosjekt i denne boken er gjennomgående en søken etter forståelsen av væren. Spørsmål som «Hva vil det si at noe er?», «Finnes det forskjellige former for væren?», «Er væren noe som alt kan ha, eller er det begrenset til visse entiteter?», er spørsmål som blir stilt og diskutert gjennom verket. Resultatet er en mekanistisk forståelse av væren som substanser. Disse substansene kan forstås som en dualitet, da de har et formalt aspekt og et stofflig aspekt. Det formale aspektet er det ved tingen som forklarer og former den, og kan forstås nesten som et husplan eller en oppskrift på et måltid. Det stofflige aspektet er det som materielt utgjør og muliggjør det formale, og kan forstås som materialene for et hus, eller ingrediensene til et måltid. Disse analogiene må forstås som nettopp dette, da det formale og det stofflige ved en ting ikke kan separeres. De er uomtvistelig avhengig av hverandre for å eksistere. Det finnes for Aristoteles to måter å gradere eksistensen av for eksempel substanser. Ting som per definisjon har eksistens kaller han for ting i aktualitet. Ting som har mulighet til å eksistere kaller han for ting i potensialitet. Forandring skjer ved at noe går fra potensialitet til aktualitet, fra mulighet til virkelighet. Eksempelvis er en haug materialer for et hus bare et hus i potensialitet. Man kan foreta et arbeid og føre dette huset i potensialitet til et hus i aktualitet, ved å bygge det ferdig. Aristoteles skilte mellom fire typer forandring: Kvantitativ forandring – forandring i mengde Kvalitativ forandring – forandring i kvalitative egenskaper som farge osv. Bevegelse – forandring i sted Tilblivelse og tilintetgjørelse – når noe dør ut som for eksempel et neshorn På et vesentlig punkt skiller Aristoteles seg fra Platon: Han kunne ikke si seg enig i at det vi opplever, det vi sanser hvert våkne sekund, ikke er virkelig, og at det som egentlig er virkelig, er det vi ikke kan sanse. Aristoteles ville dessuten gjenreise fornuften som en metode for å oppnå kunnskap om denne verden – i motsetning til Platons rasjonalisme. == Estetikk == Aristoteles skrev Poetikken eller Om diktekunsten som er en håndbok i diktekunst. I den greske tittelen Peri poietikes er poietikes adjektiv til det underforståtte ordet tekhnes (det samme ordet som her gitt det moderne ordet teknikk). Dette ordet betydde ikke bare diktekunst, men omfattet enhver kunst selv om det er det førstnevnte som får hans største oppmerksomhet. Aristoteles konsentrerer seg om det tekniske (tekhnes), om hvordan kunstneren skaper sine verker ved hjelp av bestemte regler og prinsipper for komposisjon. Han behandlet diktingens former, klassifiserer og definerer diktningens genrer, og således er hans litteraturteori preget av en empirisk holdning til problemene. Gjennom Poetikken ble de genretrekkene som Aristoteles identifiserte og definerte en konstant referanseramme for ettertiden som eksisterer den dag i dag. Begreper som tragedie, komedie og epos hviler direkte på Aristoteles' Poetikken. Det gjelder også de begreper som benyttes i relasjon til de enkelte genrer, spesielt tragedien: fabel, karakter, hamartia, anagnorisis med flere. == Matematikk == Aristoteles ville forby nullet, fordi det brøt opp de andre tallenes konsistens, i og med at man får et uforståelig resultat om man deler et vanlig tall med null. == Se også == Aristokrati Corpus Aristotelicum Etikk Metafysikken (Aristoteles) == Referanser == == Litteratur == Strømholm, Per (1984). Den vitenskapelige revolusjonen 1500-1700. Solum Forlag. [Boken bygger på forelesninger ved Universitetet i Trondheim] == Eksterne lenker == IEP – Aristoteles (Engelsk) Internet Classics Archive – Aristoteles (Engelsk) SEP - Aristoteles (Engelsk)

Aristoteles (gresk: Ἀριστοτέλης, Aristotélēs; født 384 f.Kr.

https://no.wikipedia.org/wiki/ACK

2023-02-04

ACK

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommunikasjonsteknologi']

ACK er en standard forkortelse for ASCII-kode 0x06, som i enkelte kommunikasjonsprotokoller brukes som bekreftelse (engelsk: ACKnowledge) på at et signal er mottatt. I ingeniør-sjargong brukes ACK for å markere at man er til stede eller for å si fra at man har hørt det som er blitt sagt.

ACK er en standard forkortelse for ASCII-kode 0x06, som i enkelte kommunikasjonsprotokoller brukes som bekreftelse (engelsk: ACKnowledge) på at et signal er mottatt. I ingeniør-sjargong brukes ACK for å markere at man er til stede eller for å si fra at man har hørt det som er blitt sagt. == Referanser ==

ACK er en standard forkortelse for ASCII-kode 0x06, som i enkelte kommunikasjonsprotokoller brukes som bekreftelse (engelsk: ACKnowledge) på at et signal er mottatt.http://searchnetworking.

https://no.wikipedia.org/wiki/ASCII

2023-02-04

ASCII

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Tegnsett']

ASCII (American Standard Code for Information Interchange) er et tegnsett, det vil si en standard for utveksling av tekst mellom datamaskiner. ASCII benytter 7 bit til koder, noe som tillater koding av 128 mulige verdier. 95 av disse er tilordnet store og små bokstaver i det engelske alfabetet (A-Z), tallene 0-9 og en del andre vanlig forekommende tegn. De øvrige er diverse spesialkoder for regulering av flyt, linjeskift og annet. Moderne tegnsett som brukes i dag er utvidelser av ASCII, mange er også bakoverkompatible med ASCII. Som et tegnsett er ikke ASCII lenger i bruk. Ofte refererer "ASCII" bare til ASCII-tegnene, som i ascii-grafikk (tegning bestående av tekst). ASCII ble innført i 1963 etter at det ble behov for mer utveksling av data mellom de forskjellige stormaskinene som eksisterte på den tiden. Før dette hadde gjerne hver maskin sin egen unike kodetabell, noe som ikke var særlig praktisk. Det grunnleggende problemet er det samme i dag; tekstfiler inneholder ingen metadata som kan opplyse om hvilket tegnsett de er lagret i, og flere enn ett tegnsett er i bruk. Siden man ikke kan vite om ikke-ASCII-tegn i tekstfil vises riktig hos alle mottakere, vil man ofte begrense seg til ASCII-tegn. Unicode har en sånn mulighet, å se i filen at det er Unicode. ASCII blir også brukt i kunst, såkalt ASCII-kunst. I ASCII-kunsten lager man bilder ved hjelp av bokstaver, tall og andre tegn i ASCII-tegnsettet.

ASCII (American Standard Code for Information Interchange) er et tegnsett, det vil si en standard for utveksling av tekst mellom datamaskiner. ASCII benytter 7 bit til koder, noe som tillater koding av 128 mulige verdier. 95 av disse er tilordnet store og små bokstaver i det engelske alfabetet (A-Z), tallene 0-9 og en del andre vanlig forekommende tegn. De øvrige er diverse spesialkoder for regulering av flyt, linjeskift og annet. Moderne tegnsett som brukes i dag er utvidelser av ASCII, mange er også bakoverkompatible med ASCII. Som et tegnsett er ikke ASCII lenger i bruk. Ofte refererer "ASCII" bare til ASCII-tegnene, som i ascii-grafikk (tegning bestående av tekst). ASCII ble innført i 1963 etter at det ble behov for mer utveksling av data mellom de forskjellige stormaskinene som eksisterte på den tiden. Før dette hadde gjerne hver maskin sin egen unike kodetabell, noe som ikke var særlig praktisk. Det grunnleggende problemet er det samme i dag; tekstfiler inneholder ingen metadata som kan opplyse om hvilket tegnsett de er lagret i, og flere enn ett tegnsett er i bruk. Siden man ikke kan vite om ikke-ASCII-tegn i tekstfil vises riktig hos alle mottakere, vil man ofte begrense seg til ASCII-tegn. Unicode har en sånn mulighet, å se i filen at det er Unicode. ASCII blir også brukt i kunst, såkalt ASCII-kunst. I ASCII-kunsten lager man bilder ved hjelp av bokstaver, tall og andre tegn i ASCII-tegnsettet. == Oversikt over ASCII-tegnsettet == === Kontrolltegn === === Skrivbare tegn === Det eksisterer en norsk versjon av ASCII, kalt NS 4551, med følgende forskjeller: == Se også == ASCII-kunst == Referanser == == Eksterne lenker == ASCII-Forum

ASCII (American Standard Code for Information Interchange) er et tegnsett, det vil si en standard for utveksling av tekst mellom datamaskiner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ambassade

2023-02-04

Ambassade

['Kategori:Ambassader', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Diplomati']

Ambassade er et lands offisielle representasjon i en fremmed stat, vanligvis ledet av en ambassadør eller chargé d'affaires ad interim og lokalisert i vertslandets hovedstad. Ambassadøren kan også være sideakkreditert fra en annen hovedstad. Det vil si at en ambassade er senderstatens representasjon i flere land. Ambassadøren kan ha underliggende generalkonsulat, konsulat, visekonsulat eller andre spesielle representasjoner. En utenriksstasjon med betegnelsen legasjon er ikke en ambassade, men ledes av en minister som har rang lavere enn ambassadør.

Ambassade er et lands offisielle representasjon i en fremmed stat, vanligvis ledet av en ambassadør eller chargé d'affaires ad interim og lokalisert i vertslandets hovedstad. Ambassadøren kan også være sideakkreditert fra en annen hovedstad. Det vil si at en ambassade er senderstatens representasjon i flere land. Ambassadøren kan ha underliggende generalkonsulat, konsulat, visekonsulat eller andre spesielle representasjoner. En utenriksstasjon med betegnelsen legasjon er ikke en ambassade, men ledes av en minister som har rang lavere enn ambassadør. == Historisk utvikling av ambassadebegrepet == Uttrykket ambassade har gjennomgått en utvikling. Før Wienerkongressen i 1815 betegnet ordet en sendeferd, ledet av en sendemann, og det dreide seg da om en tilreisende delegasjon som regel fra ett overhode til et annet. En ambassade involverte da ikke et fast tilholdssted annet et de midlertidige kvarterer som sendeferden etablerte for den tid deres oppdrag tok. Man hadde imidlertid også på den tid ofte også faste stedlige representanter, men de ble som oftest ikke kalt ambassadører. Etter Wienerkongressen opprettet de fem stormakter Frankrike, Storbritannia, Østerrike, Preussen og Russland, ambassader i hverandres hovedsteder. Tilsvarende representasjoner i mindre land ble ikke kalt ambassader; det vanligste uttrykket var legasjoner. Uttrykket ambassade ble således benyttet delvis som en anerkjennelse av vertslandets særlige rang. Slik ble det også at av realpolitiske grunner eller rene diplomatiske høflighetsgrunner at representasjonene til mindre land gradvis også fikk ambassades rang. Slik ble det naturlig å opphøye legasjoner til ambassader, som for eksempel i 1906 mellom Tyskland og Japan. Etter hvert som USA ble en stadig viktigere diplomatisk aktør i disse årene, ble legasjonene der også opphøyet til ambassader. == Andre lands ambassader i Norge == Se Liste over ambassader i Oslo == Norske ambassader i utlandet == Artikler om norske ambassader på Wikipedia Nordiske utenriksstasjoner == Eksterne lenker == Lenker til Norske ambassader i utlandetDen norske ambassaden i Afghanistan Den norske ambassaden i Albania Den norske ambassaden i Angola Den norske ambassaden i Argentina Den norske ambassaden i Aserbajdsjan Arkivert 14. september 2014 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Australia Arkivert 6. juni 2014 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Bangladesh Arkivert 23. september 2014 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Belgia Arkivert 9. november 2013 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Bosnia-Hercegovina Arkivert 11. august 2007 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Brasil Den norske ambassaden i Bulgaria Den norske ambassaden i Canada Arkivert 1. januar 2017 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Chile Arkivert 6. august 2007 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Danmark Den norske ambassaden i De forente arabiske emirater Arkivert 19. august 2007 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Det palestinske området Arkivert 6. november 2014 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Egypt Den norske ambassaden i Elfenbenskysten Den norske ambassaden i Eritrea Den norske ambassaden i Estland Arkivert 14. februar 2017 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Etiopia Den norske ambassaden i Finland Arkivert 27. september 2013 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Frankrike Arkivert 9. august 2007 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Guatemala Den norske ambassaden i Hellas Arkivert 8. april 2010 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i India Arkivert 27. mai 2014 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Indonesia Arkivert 20. august 2014 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Iran Arkivert 20. august 2007 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Irland Den norske ambassaden i Israel Arkivert 19. august 2007 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Italia Den norske ambassaden i Japan Arkivert 20. august 2007 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Jordan Den norske ambassaden i Karibia Den norske ambassaden i Kenya Arkivert 16. februar 2014 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Kina Arkivert 18. august 2007 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Kroatia Den norske ambassaden i Latvia Arkivert 20. august 2007 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Litauen Arkivert 23. august 2007 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Marokko Den norske ambassaden i Nederland Den norske ambassaden i Russland Arkivert 2. februar 2017 hos Wayback Machine. Den norske ambassaden i Sverige Den norske ambassaden i Sør-Korea

Ambassade er et lands offisielle representasjon i en fremmed stat, vanligvis ledet av en ambassadør eller chargé d'affaires ad interim og lokalisert i vertslandets hovedstad. Ambassadøren kan også være sideakkreditert fra en annen hovedstad.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ambassad%C3%B8r

2023-02-04

Ambassadør

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Beskjeftigelser', 'Kategori:Diplomati', 'Kategori:Embetstitler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Ambassadør eller sendemann er et statsoverhodes utsending, vanligvis ansatt på en ambassade. Ambassadører som ikke leder en utenriksstasjon, men har særlig oppdrag kalles ambassadør en mission spéciale. Frem til 1942 var det bare stormakters representanter til andre stormakter som kunne kalle seg ambassadør. Stormakters representanter til andre stater og andre staters representanter ble kalt minister. Det finnes også ambassadører ved FN, NATO og andre internasjonale organisasjoner. Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land han eller hun er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. Ambassadører kan ha bakgrunn som karrierediplomat så vel som politiker.

Ambassadør eller sendemann er et statsoverhodes utsending, vanligvis ansatt på en ambassade. Ambassadører som ikke leder en utenriksstasjon, men har særlig oppdrag kalles ambassadør en mission spéciale. Frem til 1942 var det bare stormakters representanter til andre stormakter som kunne kalle seg ambassadør. Stormakters representanter til andre stater og andre staters representanter ble kalt minister. Det finnes også ambassadører ved FN, NATO og andre internasjonale organisasjoner. Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land han eller hun er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. Ambassadører kan ha bakgrunn som karrierediplomat så vel som politiker. == Ordets opprinnelse == Julius Cæsar skrev i sin bok om gallerne at de kalte sine tjenere ambacti, som på latin i entall ble til ambactus. På fransk utviklet dette seg til ordet «ambassadør». Som lånord i norrønt ble det til ambátt (= tjenestejente), som videreutviklet seg til ordet «embede». På tysk fikk man av samme ordstammen «Amt», som på dansk har betydningen «fylke». Ordene «ambassadør», «amtmann» og «embedsmann» har altså det samme keltiske opphavet, men det første har tatt omveien om fransk, det andre om tysk, mens det tredje er nordisk. == Norske ambassadører == I 1977 hadde Norge 44 utsendte diplomater med ambassadørs rang. == Se også == Liste over norske NATO-ambassadører Liste over norske ambassadører i Washington Nuntius == Referanser == Iver B. Neumann og Halvard Leira Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005 Oslo: Pax, 2005. == Eksterne lenker == (en) Ambassadors – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av ambassadør Liste over ambassadører fra andre land stasjonert i Norge

Ambassadør eller sendemann er et statsoverhodes utsending, vanligvis ansatt på en ambassade. Ambassadører som ikke leder en utenriksstasjon, men har særlig oppdrag kalles ambassadør en mission spéciale.

https://no.wikipedia.org/wiki/Amat%C3%B8rradiostasjon

2023-02-04

Amatørradiostasjon

['Kategori:Amatørradio', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata']

En amatørradiostasjon er en radiostasjon operert av en lisensiert radioamatør. En slik stasjon må tilkjennegi sin identitet med et kallesignal utstyrt av regulerende myndighet i det landet stasjonen befinner seg. Radioamatører bygger og opererer flere ulike typer amatørstasjoner, blant de faste stasjoner i bygninger, mobile stasjoner i biler, stasjoner i verdensrommet og midlertidige stasjoner i felt. De første amatørradiostasjonene ble registrert i USA i 1909 og idag er det titusener av amatørradiostasjoner spredd over de fleste land i verden.

En amatørradiostasjon er en radiostasjon operert av en lisensiert radioamatør. En slik stasjon må tilkjennegi sin identitet med et kallesignal utstyrt av regulerende myndighet i det landet stasjonen befinner seg. Radioamatører bygger og opererer flere ulike typer amatørstasjoner, blant de faste stasjoner i bygninger, mobile stasjoner i biler, stasjoner i verdensrommet og midlertidige stasjoner i felt. De første amatørradiostasjonene ble registrert i USA i 1909 og idag er det titusener av amatørradiostasjoner spredd over de fleste land i verden. == Eksterne lenker == Norsk Radio Relæ Ligas nettsider – organisasjon for norske radioamatører K3LR, stor amatørradiostasjon i USA (engelsk)

En amatørradiostasjon er en radiostasjon operert av en lisensiert radioamatør. En slik stasjon må tilkjennegi sin identitet med et kallesignal utstyrt av regulerende myndighet i det landet stasjonen befinner seg.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arnie_Norse

2023-02-04

Arnie Norse

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 14. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sangere']

Arnie «Skiffle Joe» Norse (født Arne Trandal 14. mai 1925 på Sunnmøre, død 14. desember 2016 i Oslo) var en norsk sanger og underholdningsartist. Arnie Norse var en gammel traver i norsk populærmusikk, kjent fra utestedet Tranen i Oslo, en lang rekke utdrikningslag, noen fjernsynsopptredener og egenproduserte kassettutgivelser. Han var utdannet boktrykker og jobbet i England fra 1950 til midt på 1950-tallet. Da han kom tilbake til Norge begynte han å opptre med å synge og spille gitar samtidig som har syklet på etthjulssykkel. Han opptrådte blant annet på Sirkus Arnardo.I 1958 ble hans første plate utgitt, singlen «Mexico-Joe» på A-siden. B-siden var «Oh senorita» som ble en hit på Island. I denne perioden brukte han navnet «Skiffle Joe», som han fikk av Arne Bendiksen. I 1978 begynte han å opptre på restaurant Tranen i Oslo, syklende på etthjulssykkel med gitar og cowboyhatt. Han sang slagere og frekke viser som «Misjonær i gryta», «Min lille kone (som legger seg på ryggen for ei krone)» og «Jælp mæ å rime (Den sensurerte bært-bært-visa)». Han opptrådte ukentlig på Tranen i over 30 år, fra 1978 sammen med sin kone Nipaporn Norse og deres band gjennom mange år, frem til stedet stengte 27. januar 2012.

Arnie «Skiffle Joe» Norse (født Arne Trandal 14. mai 1925 på Sunnmøre, død 14. desember 2016 i Oslo) var en norsk sanger og underholdningsartist. Arnie Norse var en gammel traver i norsk populærmusikk, kjent fra utestedet Tranen i Oslo, en lang rekke utdrikningslag, noen fjernsynsopptredener og egenproduserte kassettutgivelser. Han var utdannet boktrykker og jobbet i England fra 1950 til midt på 1950-tallet. Da han kom tilbake til Norge begynte han å opptre med å synge og spille gitar samtidig som har syklet på etthjulssykkel. Han opptrådte blant annet på Sirkus Arnardo.I 1958 ble hans første plate utgitt, singlen «Mexico-Joe» på A-siden. B-siden var «Oh senorita» som ble en hit på Island. I denne perioden brukte han navnet «Skiffle Joe», som han fikk av Arne Bendiksen. I 1978 begynte han å opptre på restaurant Tranen i Oslo, syklende på etthjulssykkel med gitar og cowboyhatt. Han sang slagere og frekke viser som «Misjonær i gryta», «Min lille kone (som legger seg på ryggen for ei krone)» og «Jælp mæ å rime (Den sensurerte bært-bært-visa)». Han opptrådte ukentlig på Tranen i over 30 år, fra 1978 sammen med sin kone Nipaporn Norse og deres band gjennom mange år, frem til stedet stengte 27. januar 2012. == Diskografi == Tretten frekkiser (1978) Greatest Hits! (1987) På 3 hjul i svingen (1993/94) Manana Amor 14 Brand New Songs (1997) Dinge-ling 14 nye gladlåter (1998) Under sunnmørsalpene (1998) 55 låter som ler og gråter (2011) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Arnie Norse på Internet Movie Database (en) Arnie Norse på MusicBrainz (no) Presentasjon på VG nett

Arnie «Skiffle Joe» Norse (født Arne Trandal 14. mai 1925 på SunnmøreNorsk pop & rockleksikon.

https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Enger

2023-02-04

Anne Enger

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesmenn i Østfold', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer', 'Kategori:Norske kulturministre', 'Kategori:Norske sykepleiere', 'Kategori:Personer fra Trøgstad kommune', 'Kategori:Senterpartiets ledere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sp-statsråder', 'Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik I', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997', 'Kategori:Stortingsrepresentanter 1997–2001', 'Kategori:Stortingsrepresentanter for Akershus', 'Kategori:Stortingsrepresentanter fra Sp']

Anne Enger (fra 1975 til 2006 Anne Enger Lahnstein; født 1949) er en norsk embetskvinne og tidligere politiker (Sp). Hun var stortingsrepresentant 1985–2001, kulturminister 1997–1999, fungerende statsminister i 1998 og fungerende olje- og energiminister i 1999. Enger var leder i Senterpartiet 1991–1999. Kampen mot norsk EU-medlemskap gjorde henne til en sentral politiker også utenfor eget parti, og hun fikk tilnavnet «Nei-dronningen» av mediene. Fra 2004 til 2015 var hun fylkesmann i Østfold. Fra 2018 har hun vært medlem av Den Norske Nobelkomite.

Anne Enger (fra 1975 til 2006 Anne Enger Lahnstein; født 1949) er en norsk embetskvinne og tidligere politiker (Sp). Hun var stortingsrepresentant 1985–2001, kulturminister 1997–1999, fungerende statsminister i 1998 og fungerende olje- og energiminister i 1999. Enger var leder i Senterpartiet 1991–1999. Kampen mot norsk EU-medlemskap gjorde henne til en sentral politiker også utenfor eget parti, og hun fikk tilnavnet «Nei-dronningen» av mediene. Fra 2004 til 2015 var hun fylkesmann i Østfold. Fra 2018 har hun vært medlem av Den Norske Nobelkomite. == Bakgrunn og yrkeskarriere == Hun ble født på en gård i Trøgstad i Østfold 9. desember 1949, som datter av gårdbruker Knut Andreas Enger og kirketjener Aslaug Olberg. Hun er yngre søster til Inger S. Enger. Anne Enger var gift med konsulent Geir Lahnstein (født 1946) fra 1975 til 1996, og er mor til Erik Lahnstein. Hun beholdt navnet Lahnstein frem til 2006.Enger har examen artium fra Askim gymnas fra 1968, var husassistent ved KFUK-hjemmet i Oslo 1968–1969 og var tilknyttet Det norske Diakonhjem fra 1969. Hun avla sykepleiereksamen ved Diakonhjemmet i 1972 og har diakonkompetanse og sosionomeksamen fra samme sted fra 1975. Hun var sykepleielærer ved Diakonhjemmet 1975–1978. Etter å ha trukket seg ut av politikken i 2001, var hun generalsekretær i Redningsselskapet 2001–2003, styremedlem i Kavlifondet 2001–2005, styreleder i Opplysningsvesenets fond 2001–2006 og leder i den regjeringsoppnevnte likelønnskommisjonen 2006–2008. Hun var fylkesmann i Østfold fra 2004 til 2015, styreleder i Sykehuset Innlandet HF fra 2016 til 2020 og styreleder ved Nationaltheatret fra 2009 til 2017.Enger har vært medlem av en rekke utvalg. Hun ledet blant annet utvalget som evaluerte kulturpolitikken etter 2005. I 2022 ble hun oppnevnt i utvalget som skal evaluere foretaksmodellen for norske sykehus. == Politisk arbeid == Hun var sekretariatsleder for Folkeaksjonen mot fri abort 1978–1979 og gikk inn for at abort skulle bestemmes av en nemnd bestående av kvinnen selv, en kvinnen selv utpeker og en representant for samfunnet. Engers abortsyn var preget av en prinsipiell motstand mot at det skulle være kvinnens private beslutning.I 1979 ble hun gruppesekretær for Senterpartiets stortingsgruppe, noe hun ble værende som inntil 1985. I mellomtiden var hun leder i Oslo Senterparti 1980–1983, medlem i Senterpartiets prinsipprogramkomite 1982–1983 og leder i Senterpartiets organisasjonsutvalg 1984–1985. Enger var også nestleder i partiet fra 1983 og frem til hun ble leder i 1991. I 1985 ble hun innvalgt på Stortinget fra Akershus, og ble gjenvalgt inntil hun frasa seg gjenvalg i 2001. Under hennes ledelse posisjonerte Senterpartiet seg som det ledende nei-partiet i forkant av folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. Stortingsvalget 1993 ble partiets beste noensinne med 16,7 % av stemmene, og Senterpartiet ble nest størst på Stortinget med 32 mandater, om lag en tredobling fra forrige periode. Mediene gav henne tilnavnet «Nei-dronningen». Hun var fast stedfortredende statsminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering fra oktober 1997 til oktober 1999, i samme periode som hun var kulturminister. Enger var fungerende statsminister mens Kjell Magne Bondevik var sykmeldt fra august til september 1998. Hun var også fungerende olje- og energiminister under Marit Arnstads permisjon fra mars til august 1999. == Utmerkelser == Enger ble tildelt Trollkjerringprisen i 1999. == Stortingskomiteer == 2000–2001 medlem i Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen 1999–2000 nestleder i Forsvarskomiteen 1993–1997 sekretær i Den utvidede utenrikskomiteen 1993–1997 sekretær i Utenrikskomiteen 1989–1993 medlem i Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen 1989–1993 medlem i Utenriks- og konstitusjonskomiteen 1989–1993 medlem i Valgkomiteen 1985–1989 medlem i Sosialkomiteen 1985–1986 varamedlem i Valgkomiteen == Bibliografi == 2009 – Den lille forskjellen: om likestilling og likelønn i Norge, med Kristina Jullum Hagen. 2001 – Grønn dame, rød klut. 1993 – EF og Grunnloven. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Anne Enger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Anne Enger på Internet Movie Database (no) Anne Enger hos Stortinget (no) Anne Enger hos Norsk senter for forskningsdata (no) Anne Enger i Norsk biografisk leksikon Anne Enger hos Fylkesmannen i Østfold

Anne Enger (fra 1975 til 2006 Anne Enger Lahnstein; født 1949) er en norsk embetskvinne og tidligere politiker (Sp). Hun var stortingsrepresentant 1985–2001, kulturminister 1997–1999, fungerende statsminister i 1998 og fungerende olje- og energiminister i 1999.

https://no.wikipedia.org/wiki/Astrologi

2023-02-04

Astrologi

['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Astrologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Astrologi, av og til omtalt som stjernetydning er tradisjoner og tro bygd på forestillingen om at menneskers skjebne og hendelser på jorda kan fortolkes eller påvirkes av himmellegemenes posisjon i forhold til hverandre. Ulike og motstridende astrologiske tradisjoner har blitt utviklet i Mesopotamia, Maya og Kina, og astrologi kan spores tilbake til begynnelsen av det andre årtusen f.Kr. Astrologi er i varierende grad betraktet av sine tilhengere for å være et symbolisme-språk, en form for kunst, vitenskap eller divinasjon.Det vitenskapelige miljø betrakter astrologi for å være pseudovitenskap eller overtro da astrologer har mislykkes empiriske tester i kontrollerte studier. Til tross for mangelen på vitenskapelige bevis, er troen på astrologi utbredt. Astrologi er ikke basert på vitenskapelige prinsipper og er dermed å anse som pseudovitenskap.

Astrologi, av og til omtalt som stjernetydning er tradisjoner og tro bygd på forestillingen om at menneskers skjebne og hendelser på jorda kan fortolkes eller påvirkes av himmellegemenes posisjon i forhold til hverandre. Ulike og motstridende astrologiske tradisjoner har blitt utviklet i Mesopotamia, Maya og Kina, og astrologi kan spores tilbake til begynnelsen av det andre årtusen f.Kr. Astrologi er i varierende grad betraktet av sine tilhengere for å være et symbolisme-språk, en form for kunst, vitenskap eller divinasjon.Det vitenskapelige miljø betrakter astrologi for å være pseudovitenskap eller overtro da astrologer har mislykkes empiriske tester i kontrollerte studier. Til tross for mangelen på vitenskapelige bevis, er troen på astrologi utbredt. Astrologi er ikke basert på vitenskapelige prinsipper og er dermed å anse som pseudovitenskap. == Astrologiens historie == Astrologihistorikere tidfester gjerne astrologiens opprinnelse til da mennesket begynte å studere himmelen. De første astrologiske opptegnelser stammer fra Mesopotamia – landet mellom Eufrat og Tigris. I Ninives ruiner fant astrologene et kongelig bibliotek fra omkring år 650 f. Kr. Blant 25 000 kileskrifttekster var det også skrifter om astrologi. I år 100 før vår tidsregning skrev oldtidshistorikeren Plinius den eldre at astrologien ble utviklet i Kaldea og innført via Babylon til Hellas. Grekerne, hvis vitenskapsmenn var de som raffinerte og satte et slags endelig stempel på astrologi, ser ut til å ha betraktet egypterne som astrologiens opphav. I alle fall er en av de grunnleggende greske tekster (fra rundt 150 f. Kr.) tilskrevet to egyptiske forfattere. Elementene og deres rolle i de forskjellige stjernetegnene ble innført av Empedokles (elev av Pytagoras ca. 475 f. Kr.); astrologen Aristarkhos fra Samos hevdet i 280 f. Kr. at jorden og de andre planeter gikk rundt solen. (Hvilket ikke slo an da.) Ellers er grekernes innflytelse på astrologi i første rekke at de fastsatte det som tradisjonelt er astrologiske enkeltelementers egenskaper. De blandet sine egne gudesagn med stjernehimmelen, og bestemte med dette hvilke egenskaper som kjennetegner det enkelte astrologiske tegn, den enkelte planet, deres himmelplassering og hva som skjer når disse egenskaper opptrer samtidig i et horoskop. Romerne overtok grekernes astrologi. De beholdt de greske, astrologiske betydninger, men gav de ulike delene sine egne navn. I Romerriket hadde virkelig astrologi sin blomstringstid. Keiser Augustus (63 f. Kr. – 14 e. Kr.) bekjente seg til astrologi, og lot sitt astrologiske tegn, Steinbukken, prege på mynter. Hans etterfølger keiser Tiberius (42 f. Kr. – 37 e. Kr.) var praktiserende astrolog. Samtidig var det under Romerriket man begynte å betrakte astrologi også kritisk. Kristne stilte seg avvisende til astrologi. Siden skulle islams profet bli enda mer kategorisk i sin fordømmelse av astrologi. Fra Roma spredte astrologi seg nordover i Europa, og på 1300-tallet ble det undervist i astrologi ved universitetet i Oxford. Paracelsus (1493 – 1541) var en berømt lege, og han skrev en bok om astrologi på over 500 sider. Både Nikolaus Kopernikus (1473 – 1543), Tycho Brahe (1546 – 1601), Galileo Galilei (1564 – 1642), og Johannes Kepler (1571 – 1630) var både astrologer og astronomer. De satte opp og tolket horoskoper ved ulike anledninger. Samtidig var det Galilei som formulerte tesen «bare det som kan måles er vitenskapelig verdifullt» og som med det utelukket astrologi fra det vitenskapelige selskap. == Astrologiske begreper == === Horoskop === Ordet horoskop er sammensatt av de greske ordene «hora», time, og «skopein», betrakte. Således er betydningen «å betrakte timen». Det finnes mange former for horoskop. Den vanligste formen i dag, er den vi møter i dagsaviser og ukeblader. Korte spådommer for hvert enkelt stjernetegn. I dagligtalen er det dette som er synonymt med ordet horoskop. I astrologisk fagterminologi er horoskop betegnelsen på det grafiske oppsettet av stjernehimmelen ved et bestemt tidspunkt. Et himmelkart der posisjonene til solsystemets planeter er inntegnet, sammen med markeringer av hvor de tolv tegnene i zodiaken er; og oppdelt i himmelens 12 hus. Dette himmelkartet, i følge med en tolkning av samme, utgjør et horoskop. Et horoskop kan i prinsippet utarbeides for ethvert tidspunkt. Man begynner kalkulasjonen med å omregne den lokale tiden horoskopet settes opp på grunnlag av; til stjernetid. Ut fra denne stjernetiden finner man solens og planetenes posisjoner gjennom å konsultere tabeller. Stedet horoskopet beregnes for – altså i form av lengdegrad og breddegrad – bestemmer, sammen med stjernetiden, hvordan horoskopet oppdeles i hus. Når dette er gjort kan man begynne tolkningsdelen av horoskopet. I tolkningen vektlegges aktuelt soltegn, hvilket stjernetegn som stiger opp over horisonten ved aktuelt tidspunkt, hvor i horoskopet planetene er plassert, og hvordan horoskopet er inndelt i hus. === Dyrekretsen === Dyrekretsen kalles også zodiaken. Navnet kommer av at ekliptikken, dvs. den banen solen følger på himmelen gjennom et år, går gjennom stjernebilder med overveiende dyrenavn. Det astrologiske året starter ved vårjevndøgn. Der hvor solen står på himmelen når dag og natt er tilnærmet like lange, der begynner stjernetegnet Væren. I et horoskop er det av stor betydning hvilket stjernetegn solen står plassert i (i et fødselshoroskop er dette det tegnet som hersket ved fødselstidspunktet). Det er også betydningsfullt hvor planetene er. De ulike stjernetegnene i Dyrekretsen er i rekkefølge: Væren, Tyren, Tvillingene, Krepsen, Løven, Jomfruen, Vekten, Skorpionen, Skytten, Steinbukken, Vannmannen og Fiskene. === Ascendant === Ascendanten er det stjernebildet som stiger opp over horisonten på horoskopets himmelkart, ved utregningsøyeblikket. Ascendanten sies å ha betydning for personligheten og hvordan man opptrer utad. Hva slags stjernetegn som er ascendant sies også å ha innvirkning på hvordan man forholder seg til utfordringer man møter. === Stjerner og planeter === I et horoskop tegnes solens og månens posisjoner inn, sammen med de ni planeters. I tillegg markeres måneknutene (der hvor månens bane krysser solbanen (ekliptikken). Tolkningen av solen, månen og planetene betinges av hvor i horoskopet de befinner seg, altså i hvilket tegn og i hvilket hus. Dette bestemmer i hvor stor grad planetenes egenskaper vil påvirke det horoskopet skal si noe om. Uansett vil solen alltid være den dominerende betydning i et horoskop. Hvor på himmelkartet sol, måne og planeter skal være; leser astrologen ut fra en tabell som kalles en efemeride. === Husene === Husene deler himmelkaret inn i tolv deler. Hvor husene plasseres i horoskopet bestemmes av hvilket geografisk sted horoskopet er for. Stedets lengde og breddegrad samt til hvilken stjernetid det kalkuleres for. Husene bestemmes ved hjelp av en hustabell. Golden Dawn hadde disse betydningene for hvert enkelt av himmelens tolv hus: 1. hus: Liv, helse; 2. hus: Penger, eiendom, personlig verdi; 3. hus: Brødre, søstre; 4. hus: Far, graven, tingenes ende; 5. hus: Barn, glede; 6. hus: Sykdom, slektninger; 7. hus: Kjærlighet, ekteskap, mann eller kone. Partnerskap og forbindelser; 8. hus: Dødsfall, testamenter; 9. hus: Vitenskap, religion, kunst; 10. hus: Mor, yrke, verdslig posisjon generelt; 11.hus: Venner, håp og ønsker. 12. hus: Sorg, frykt, usette farer, restriksjoner. === Astrologen === En astrolog er en person som kalkulerer og tolker horoskoper. En astrolog som arbeider for en dagsavis eller et ukeblad, regner ut et horoskop for et gitt tidspunkt innenfor hvert enkelt tegn og lar dette gjelde alle mennesker født under det spesifikke stjernetegnet. Med andre ord et meget generelt horoskop. En astrolog som utarbeider et personlig horoskop, gjør dette ut fra et spesifikt tidspunkt og en spesifikk posisjon, men for øvrig ut fra de samme prinsipper som for et generelt horoskop. Til hjelp i arbeidet med horoskopet har astrologen tabeller som forteller planet- og husposisjoner (henholdsvis efemerider og hustabeller). Det kreves ikke store regneferdigheter for å gjøre lokal tid om til stjernetid. Den tekniske siden av astrologens arbeid er med andre ord forholdsvis enkel. Astrologens evner settes først på prøve når de ulike elementers påvirkninger på horoskopet skal kombineres. Først huskes, så tolkes: Hvilke påvirkninger som til slutt skal gjelde for himmelkartet. == Astrologi og vitenskap == Vitenskapen har tross flere forsøk ikke kunnet konkludere med at astrologi verken er virksomt eller empirisk holdbart. Det vitenskapsfolk i første rekke trekker i tvil er empirien bak å tildele solen, månen, planetene og stjernetegnene de egenskaper de astrologisk har, og på hvilken måte disse kan påvirke menneskelige egenskaper og hendelser på jorden. Astrologer har ikke kunnet gi noen vitenskapelig, tilfredsstillende svar. Heller ikke har de – i godkjente forsøk – vært treffsikre i sine spådommer. En mulig årsak til at mange opplever at astrologi «virker» og kan beskrive personlige egenskaper med tilsynelatende stor treffsikkerhet, kan være Forer-effekten. == Moderne astrologi == Moderne astrologi er basert på de samme grunnprinsippene som i renessansen. Tolkning av astrologi er i dag en stor industri, hvor aviser, ukeblader, teletorg- og sms-tjenester er viktige markedsområder. Mange astrologer setter opp et personlig horoskop. Dette er mer detaljert og skal angivelig stemme mer med den individuelle persons egenskaper og livsutvikling, enn et som kun er basert på soltegnet. Astrologer tilbyr også personlig rådgivning basert på horoskop. Alfred Witte (1878-1941) var landmåler og arbeidet med Hamburg lufthavn, men han var også opptatt av astrologi. I 1913 offentliggjorde han artikkelen «Tanker om farge, tall, tone», der han videreutviklet Johannes Keplers tanker. Witte satte sin lit til astrologien da han ble innkalt til fronttjeneste i første verdenskrig. Han forsøkte å forutse bevegelsene til russisk artilleri, men ut fra kart og tabeller kom han til at påvirkning fra en ukjent planet - som han kalte Cupido - forvansket beregningene hans. Witte plasserte Cupido utenfor Neptuns bane, og i 1930 viste det seg å stemme at det finnes en planet der, Pluto. Plutos bane avviker imidlertid vesentlig fra den banen Witte tilla den fiktive Cupido-planeten. Sammen med Friedrich Sieggrün stiftet Witte Hamburgskolen for astrologi, som skapte en del kontrovers i Tyskland. Etter Rudolf Hess' flukt i 1941 ble astrologi og bøker om emnet forbudt i Nazi-Tyskland. Av den grunn fryktet Witte trolig å bli oppsagt, og for å sikre sine pensjonsrettigheter og sine etterlattes økonomi tok han sitt liv 2. august 1941.Karl Ernst Krafft (1900–45) ble imidlertid høyt respektert av nazistene for sin presise spådom om et attentatforsøk mot Adolf Hitler i München 9. november 1939. Krafft hadde allerede utarbeidet en statistikk over kosmisk innflytelse på enkeltindivider og utviklet sitt eget system, kalt «typokosmi». Etter at han var klarert av Gestapo, ble hans pro-tyske utgave av Nostradamus en del av krigspropagandaen.Carl Gustav Jung benyttet seg i utstrakt grad av astrologi under utviklingen av analytisk psykologi og arketyper. Som praktiserende psykiater brukte han horoskopet for å finne fram til personlighetsstruktur og naturlig adferdsmønster og til å forutsi en kommende psykologisk krise.Jung formulerte også uttrykket synkronisitet, brukt av blant andre Walter Koch til å forklare astrologiens vesen: Astrologi har som et tolkningsprinsipp analogien eller korrespondansen, synkronismen eller korrelasjonen. I stedet for en lavere årsakssammenheng oppstår et høyere likhetsforhold. Faktisk handler ikke astrologiske tolkninger om manifestasjon av fysiske effekter, men om betydninger og indre likheter, det vil si åndelige verdier. Fordi astrologi er opptatt av liv, sjel, menneskelig aktivitet og jordiske hendelser, er det utilgjengelig for den gammeldagse naturforskeren med sitt materialistiske preg. == Ikke-vestlig astrologi == Det finnes flere forskjellige typer astrologi med samme funksjon som den vestlige astrologi, flere steder i verden. Kinesisk astrologi og astrologi fra amerikanske innfødte. Innen vestlig og kinesisk astrologi finnes det i tillegg flere forskjellige tradisjoner, regnemåter og systemer. I Tibet bruker man en kombinasjon av indisk (som er i slekt med vestlig astrologi) og kinesisk. == Referanser == == Litteratur == Astrologi = Cosmic connections / av redaktørene for Time-Life Books. - Oslo : Gyldendal, cop. 1992. - ISBN 82-05-20247-8, 82-525-2065-0 Cornelius, Geoffrey: Stjernenes og planetenes språk = The language of stars & planets : en illustrert veiviser til himmelrommets mysterier / ... og Paul Devereux. – Oslo : Gyldendal fakta, cop. 2004. – ISBN 82-05-33185-5 Eysenck, H.J.: Astrologi, kosmobiologi og moderne vitenskap = Astrology, science or superstition? / ... og D.K.B. Nias. - Oslo : Hilt & Hansteen, cop. 1987. - ISBN 82-7413-005-7 Fredriksen, Lise: Astrologi : stjernehimmelen over oss, kreftene inne i oss / ... ; illustrert av Hilde Kramer. – 2. utg. – [Oslo] : Gyldendal fakta, 2004. – ISBN 82-05-33277-0 Goodman, Linda: Stjernetegn. – Oslo : Orion, 2000. -ISBN 82-458-0023-6 Granberg, Anna: Astrologi : en vei til indre harmoni. – Oslo : Orion, cop. 1996. – ISBN 82-458-0106-2 Gullfoss, Per Henrik: Astrologiens eventyrlige verden : astrologiske grunnprinsipper i nytt perspektiv. – Oslo : Orion, cop. 1995. – ISBN 82-458-0058-9 Oken, Alan: Vannmannens tidsalder : den komplette astrologiboken. 1-2. – Oslo : Dreyer, 1985. – ISBN 82-09-10188-9 Parker, Julia: Damms store bok om astrologi = Parker's astrology / Julia & Derek Parker. - [Oslo] : Damm, 2004. - ISBN 82-496-0596-9 Weingarten, Henry: Astrologi : en innføring i astrologisk tankegang = The study of astrology. Book 1. - Østerås : Hobl forl., 1980. - ISBN 82-90392-02-8 Wig, Rigmor Elisabeth Aster: Mellom oss og stjernene : astrologi for hvermann. – Oslo : Gyldendal, 1973. – ISBN 82-05-05744-3. – 82-7413-087-1 == Eksterne lenker == (en) Astrology – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Astrology – galleri av bilder, video eller lyd på Commons BBC: Are scientists prejudiced against astrology? (engelsk) The Skeptic Annotated Bibliography: astrology (engelsk) Astrologi – fra Jon Sandviks Moderne overtro Forskning.no: Astrologiens historie Virker astrologi - artikkel fra forskning.no 13.3.03 Kåseri om astrologi av astrofysikeren Oddbjørn Engvold

thumb|Fortsatt tror enkelte på stjernetyding, en pseudovitenskapelig metode for å få kunnskap om menneskelivet. Bildet viser den estiske [[spåmannen Igor Mang (født 1949) og en plansje med stjernetegnene i zodiaken.

https://no.wikipedia.org/wiki/Asteroide

2023-02-04

Asteroide

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asteroider', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste']

Asteroider er småplaneter, spesielt de som befinner seg i det indre solsystemet. De største av disse har også blitt kalt planetoider. Disse begrepene har historisk sett blitt brukt om alle astronomiske legemer i bane rundt solen som ikke har noen form for planetskive, og som heller ikke har blitt observert å ha de karakteristiske egenskapene til en aktiv komet. Etter hvert som småplanetene i det ytre solsystemet ble oppdaget, ble de volatil-baserte overflatene funnet å ligne mer på kometer og ble derfor ofte skilt fra tradisjonelle asteroider. Begrepet asteroide brukes nå primært om de smålegemene i det indre solsystemet, og sammen med kentaurer, neptuntrojanere og transneptunske objekter i det ytre solsystemet, tilhører de gruppen småplaneter. I denne artikkelen omfatter begrepet asteroider småplanetene i det indre solsystemet.Det finnes millioner av asteroider, og mange av disse antas å være spredte rester av planetesimaler – legemer innenfor den unge solens tåke som aldre voks seg store nok til å bli planeter. Hoveddelen av de kjente asteroidene går i bane rundt solen i regionen mellom banene til Mars og Jupiter, kjent som asteroidebeltet, eller deler bane med Jupiter (såkalte jupitertrojanere). Det finnes imidlertid også andre banefamilier med betydelig antall asteroider, inkludert nærjordsasteroider. Individuelle asteroider klassifiseres etter emisjonsspekter, hvor de fleste ligger i tre hovedgrupper: C-type, S-type og M-type. Disse ble oppkalt etter og identifiseres generelt ved henholdsvis karbon-rike, steinete og metalliske sammensetninger. Normalt sett er det kun asteroiden 4 Vesta, som har en relativt reflektiv overflate, som kan ses med det blotte øye – og det bare på svært mørke himler og posisjonen er gunstig. En sjelden gang kan mindre asteroider passere tilstrekkelig nær jorden til at den er synlig for det blotte øye en kort stund. Per september 2013 har Minor Planet Center data for mer enn én million objekter i det indre og ytre solsystemet, hvorav 625 000 hadde tilstrekkelig informasjon til å få en nummerbetegnelse.22. januar 2014 meldte ESA-forskere om oppdagelsen av vanndamp, den første definitive, på Ceres – det største objektet i asteroidebeltet. Oppdagelsen ble gjort ved hjelp av Herschel Space Observatorys fjerninfrarøde funksjoner. Dette funnet var uventet siden det er kometer, og ikke asteroider, som vanligvis anses å «spire jetstrømmer og søyler». Ifølge en av forskerne «begynner grensen mellom kometer og asteroider å bli mer og mer utydelig.»

Asteroider er småplaneter, spesielt de som befinner seg i det indre solsystemet. De største av disse har også blitt kalt planetoider. Disse begrepene har historisk sett blitt brukt om alle astronomiske legemer i bane rundt solen som ikke har noen form for planetskive, og som heller ikke har blitt observert å ha de karakteristiske egenskapene til en aktiv komet. Etter hvert som småplanetene i det ytre solsystemet ble oppdaget, ble de volatil-baserte overflatene funnet å ligne mer på kometer og ble derfor ofte skilt fra tradisjonelle asteroider. Begrepet asteroide brukes nå primært om de smålegemene i det indre solsystemet, og sammen med kentaurer, neptuntrojanere og transneptunske objekter i det ytre solsystemet, tilhører de gruppen småplaneter. I denne artikkelen omfatter begrepet asteroider småplanetene i det indre solsystemet.Det finnes millioner av asteroider, og mange av disse antas å være spredte rester av planetesimaler – legemer innenfor den unge solens tåke som aldre voks seg store nok til å bli planeter. Hoveddelen av de kjente asteroidene går i bane rundt solen i regionen mellom banene til Mars og Jupiter, kjent som asteroidebeltet, eller deler bane med Jupiter (såkalte jupitertrojanere). Det finnes imidlertid også andre banefamilier med betydelig antall asteroider, inkludert nærjordsasteroider. Individuelle asteroider klassifiseres etter emisjonsspekter, hvor de fleste ligger i tre hovedgrupper: C-type, S-type og M-type. Disse ble oppkalt etter og identifiseres generelt ved henholdsvis karbon-rike, steinete og metalliske sammensetninger. Normalt sett er det kun asteroiden 4 Vesta, som har en relativt reflektiv overflate, som kan ses med det blotte øye – og det bare på svært mørke himler og posisjonen er gunstig. En sjelden gang kan mindre asteroider passere tilstrekkelig nær jorden til at den er synlig for det blotte øye en kort stund. Per september 2013 har Minor Planet Center data for mer enn én million objekter i det indre og ytre solsystemet, hvorav 625 000 hadde tilstrekkelig informasjon til å få en nummerbetegnelse.22. januar 2014 meldte ESA-forskere om oppdagelsen av vanndamp, den første definitive, på Ceres – det største objektet i asteroidebeltet. Oppdagelsen ble gjort ved hjelp av Herschel Space Observatorys fjerninfrarøde funksjoner. Dette funnet var uventet siden det er kometer, og ikke asteroider, som vanligvis anses å «spire jetstrømmer og søyler». Ifølge en av forskerne «begynner grensen mellom kometer og asteroider å bli mer og mer utydelig.» == Navn == En nylig oppdaget asteroide gis et overgangsnavn (slik som 2002 AT4) bestående av oppdagelsesår og en alfanumerisk kode som indikerer halvmåneden for oppdagelsen og sekvensen innenfor den halvmåneden. Så fort en asteroides bane er blitt bekreftet, gis den et nummer, og senere kan den også få et navn (for eksempel 433 Eros). Den formelle navnekonvensjonen bruker parenteser rundt numre (for eksempel (433) Eros), men det er ganske vanlig å droppe parentesene. Uformelt, er det vanlig å droppe nummeret også, eller å droppe det etter å ha nevnt det en gang i løpende tekst. === Symboler === De første asteroidene som ble oppdaget ble tilegnet ikoniske symboler på lik linje med de som tradisjonelt ble brukt for planeter. Innen 1855 var det to dusin asteroidesymboler, som ofte fremstod i flere varianter. I 1851, etter at den femtende asteroiden (Eunomia hadde blitt oppdaget, gjorde Johann Franz Encke en større endring i den kommende 1854-utgaven av Berliner Astronomisches Jahrbuch (BAJ, Berlins astronomiske årbok). Han introduserte en skive (sirkel), et tradisjonelt symbol for en stjerne, som et generisk symbol for en asteroide. Sirkelen ble nummerert etter oppdagelse for å identifisere en gitt asteroide – selv om han tilegnet ① til den femte, Astraea, samtidig som de fire første bare fikk de eksisterende ikoniske symbolene. Det nummererte sirkel-systemet ble raskt adoptert av andre astronomer, og den neste asteroiden (16 Psyche) var den første som fikk betegnelse på den måten da den ble oppdaget i 1852. Psyche ble imidlertid tildelt et ikonisk symbol i tillegg, det samme ble noen ytterligere asteroider oppdaget i løpet av de neste par årene – se tabell over. 20 Massalia var den første asteroiden som ikke fikk noen ikonisk symbol, og 37 Fides var den siste som fikk et ikonisk symbol da den ble oppdaget i 1855. Det året ble Astreas nummer økt til ⑤, men de fire første asteroidene, Ceres til Vesta, fikk ikke numre før i 1867-utgaven. Sirkelen ble etter hvert omgjort til et par parenteser, som var enklere å skrive. Enkelte ganger ble den også utelatt i sin helhet, noe som ble grunnlaget for den moderne konvensjonen. == Oppdagelse == Den første asteroiden som ble oppdaget, Ceres, ble oppdaget i 1801 av Giuseppe Piazzi, og ble ansett å være en ny planet. Oppdagelsen av flere lignende legemer fulgte i etterkant. Med datidens utstyr fremstod disse som små lyspunkter – omtrent som stjerner – med små eller ingen planetskiver. De var likevel lette å skille fra stjerner på grunn av den tilsynelatende bevegelsen. Dette fikk astronomen William Herschel til å foreslå begrepet «asteroide», på gresk skrevet som ἀστεροειδής asteroeidēs 'stjernelignende stjerneformet', fra gammelgresk ἀστήρ astēr 'stjerne, planet'. Tidlig på andre halvdel av det nittende århundre ble begrepene «asteroide» og «planet» (ikke alltid kvalifisert som «mindre») fremdeles brukt om hverandre; for eksempel står det i Annual of Scientific Discovery for 1871: Professor J. Watson har av Paris Academy of Sciences blitt tildelt astronomiprisen Lalande foundation for oppdagelsen av åtte nye asteroider på ett år. Planeten Lydia (No. 110), oppdaget av M. Borelly ved Marseille-observatoriet [...] M. Borelly hadde tidligere oppdaget de to planetene med numrene 91 og 99 i systemet av asteroider som svever mellom Mars og Jupiter === Historiske metoder === Metoder for å oppdage asteroider har forbedret seg dramatisk i løpet av de siste to århundre. I de siste årene av det 18. århundre organiserte Franz Xaver von Zach en gruppe på 24 astronomer til å søke på himmelen etter den manglende planeten, som av Titius-Bodes lov var forutsagt å ligge 2,8 AE fra solen, delvis fordi William Herschel oppdaget planeten Uranus i 1781 ved avstanden som loven forutsa. Oppgaven krevde at håndtegnede himmelkart ble forberedt for alle stjerner dyrekretsen ned til et gitt nivå av lysstyrke. På etterfølgende netter ble himmelen kartlagt på nytt, og forhåpentlig vis ble objekter som flyttet på seg oppdaget. Den forventede bevegelsen til den manglende planeten var omtrent 30 buesekunder per time, lett merkbart for en observatør. Det første objektet, Ceres, ble ikke oppdaget av et medlem av gruppen, men snarere ved en tilfeldighet i 1801 av Giuseppe Piazzi, direktør ved observatoriet i Palermo på Sicilia. Han oppdaget et nytt stjernelignende objekt i Tyren, og fulgte forflytningen til dette objektet over flere netter. Kollegaen til Piazzi, Carl Friedrich Gauss, brukte disse observasjonene til å finne den eksakte avstanden mellom dette objektet og jorden. Gauss' beregninger plasserte objektet mellom planetene Mars og Jupiter. Piazzi oppkalte den etter Ceres, den romerske gudinnen for landbruk. Ytterligere tre asteroider (2 Pallas, 3 Juno og 4 Vesta) ble oppdaget i løpet av de neste par årene, der Vesta som den siste av disse ble oppdaget i 1807. Etter ytterligere åtte års resultatløse søk, antok de fleste astronomer at det ikke fantes flere og avbrøt ytterligere søk. Karl Ludwig Hencke fortsatte imidlertit, og begynte å søke etter flere asteroider i 1830. Femten år senere oppdaget han 5 Astraea, den første nye asteroiden på 38 år. Han oppdget også 6 Hebe mindre enn to år senere. Etter dette deltok flere astronomer i letingen, og minst en ny asteroide ble oppdaget hvert år etter dette (med unntak av krigsåret 1945). Notable asteroidejegere av denne tidlige æraen var J.R. Hind, Annibale de Gasparis, Robert Luther, H. M. S. Goldschmidt, Jean Chacornac, James Ferguson, Norman Robert Pogson, E. W. Tempel, J. C. Watson, C. H. F. Peters, A. Borrelly, J. Palisa og Auguste Charlois. I 1891 forbedret Max Wolf bruken av astrofotografering for å oppdage asteroider, som fremstod som korte streker på fotografiske plater med lang eksponeringstid. Dette førte til en kraftig økning i oppdagelser sammenlignet med tidligere metoder: Wolf alene oppdaget 248 asteroider – 323 Brucia var den første – mens bare litt over 300 hadde blitt oppdaget frem til da. Det var kjent at der fantes mange fler, men astronomer brydde seg ikke om dem og kalte dem «himmelens skadedyr», en frase ofte tilskrevet Eduard Suess og Edmund Weiss. Selv et helt århundre senere, var bare et par tusen asteroider identifisert, nummerert og navngitt. == Asteroider i solsystemet == Hundretusenvis av asteroider har blitt oppdaget i solsystemet, og det oppdages ca. 5 000 nye hver måned. Per 2. juli 2012 var totalt 585 452 småplaneter registrert, hvorav 331 210 har omløpsbaner som er tilstrekkelig kjente til at de kan gis permanente offisielle nummer. Av disse har 17 224 fått offisielle navn. Den navnsløse småplaneten med det lengste nummeret er (3708) 1974 FV1; den navngitte småplaneten med det høyeste nummeret er 204873 FAIR.Astronomer anslår det totale antall asteroider som er over 1 km i diameter til å være mellom 1,1 og 1,9 millioner. Den største asteroiden i det indre solsystemet er Ceres, som har en diameter på 900–1000 km. To andre asteroider i det indre solsystemet er 2 Pallas og 4 Vesta som begge har diametre på ca. 500 km. Vesta er den eneste asteroiden i hovedbeltet som kan skimtes med det blott øyet. I svært spesielle tilfeller kan jordnære asteroider også være synlige uten hjelpemidler (se 99942 Apophis). Den totale massen av alle asteroidenen i hovedbeltet anslås å være 3,0–3,6×1021 kg, eller ca. 4 % av månens masse. Av denne massen innehar Ceres 950×1018 kg, eller 32 %. Legger man til de tre nest massive asteroidene 4 Vesta (9 %), 2 Pallas (7 %) og 10 Hygiea (3 %), blir den totale summen 51 %. De neste tre etter størrelse – 511 Davida (1,2 %), 704 Interamnia (1,0 %) og 3 Juno (0,9 %) – bidrar bare med ytterligere 3 % av totalmassen. Antallet asteroider øker siden eksponensielt mens de individuelle massene blir mindre. Kun de aller største asteroidene har tilstrekkelig masse til å være sfæriske. Resten av asteroidene har uregelmessige former. Mange av asteroidene befinner seg i asteroidefamilier. Asteroidene i en familie har lignende baneelementer som store halvakse, eksentrisitet og inklinasjon. == Se også == Dawn-romsonden som skal til Vesta Asteroider oppkalt etter kjente personer == Fotnoter == == Referanser == == Litteratur == Trykt litteraturDole, Stephen H.; Asimov, Isaac (1964). Planets for Man (engelsk). New York: Random House. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)Encke, J.F. (1854). «Beobachtung der Bellona, nebst Nachrichten über die Bilker Sternwarte». Astronomische Nachrichten (engelsk). 38 (9): 143. doi:10.1002/asna.18540380907. Gould, B.A. (1852). «On the Symbolic Notation of the Asteroids». Astronomical Journal (engelsk). 2: 80. Bibcode:1852AJ......2...80G. doi:10.1086/100212. Hale, George E. (1916). «Address at the semi-centennial of the Dearborn Observatory: Some Reflections on the Progress of Astrophysics». Popular Astronomy (engelsk). 24: 550–558, på s. 555. Bibcode:1916PA.....24..550H. Küppers, Michael; O’Rourke, Laurence; Bockelée-Morvan, Dominique; Zakharov, Vladimir; Lee, Seungwon; von Allmen, Paul; Carry, Benoît; Teyssier, David; Marston, Anthony; Müller, Thomas; Crovisier, Jacques; Barucci, M. Antonietta; Moreno, Raphael (2014). «Localized sources of water vapour on the dwarf planet (1) Ceres». Nature (engelsk). 505 (7484): 525–527. Bibcode:2014Natur.505..525K. ISSN 0028-0836. PMID 24451541. doi:10.1038/nature12918. Seares, Frederick H. (1930). «Address of the Retiring President of the Society in Awarding the Bruce Medal to Professor Max Wolf». Publ. Astr. Soc. Pacific (engelsk). 42: 5–22. Bibcode:1930PASP...42....5S. doi:10.1086/123986. Luther, R. (1856). «Schreiben des Herrn Dr. R. Luther, Directors der Sternwarte zu Bilk, an den Herausgeber». Astronomische Nachrichten (engelsk). 42 (7): 107. Bibcode:1855AN.....42..107L. doi:10.1002/asna.18550420705. Rümker, G. (1855). «Name und Zeichen des von Herrn R. Luther zu Bilk am 19. April entdeckten Planeten». Astronomische Nachrichten (engelsk). 40 (24): 373. doi:10.1002/asna.18550402405. Wells, David Ames; Nichols, William Ripley; Trowbridge, John; Bliss, George; Cross, Charles Robert; Kneeland, Samuel (1871). Annual of Scientific Discovery for 1871 (engelsk). London: Trübner & Co. s. 316. Nettlitteratur«HAD Meeting with DPS, Denver, October 2013 - Abstracts of Papers» (engelsk). Arkivert fra originalen 1. september 2014. Besøkt 27. november 2014. «Provisional Designations» (engelsk). Minor Planet Center. 20. september 2013. Besøkt 13. november 2014. Harrington, J.D. (22. januar 2014). «Herschel Telescope Detects Water on Dwarf Planet - Release 14-021» (engelsk). NASA. Besøkt 13. november 2014. Hilton, James L. (17. september 2001). «When Did the Asteroids Become Minor Planets» (engelsk). Arkivert fra originalen 18. januar 2010. Besøkt 22. november 2014. «What Are Asteroids And Comets?». Near Earth Object Program FAQ. NASA – Jet Propulsion Laboratory. Arkivert fra originalen 9. september 2010. Besøkt 13. november 2014. «Asteroids» (engelsk). NASA – Jet Propulsion Laboratory. Besøkt 13. november 2014. «When did the asteroids become minor planets?» (engelsk). Naval Meteorology and Oceanography Command. Arkivert fra originalen 14. mai 2011. Besøkt 23. november 2014. «Local expert reveals who really coined the word 'asteroid'» (engelsk). South Florida Sun-Sentinel. 8. oktober 2013. Arkivert fra originalen 30. november 2014. Besøkt 27. november 2014. «Closest Flyby of Large Asteroid to be Naked-Eye Visible». Space.com (engelsk). 4. februar 2005. Besøkt 14. november 2014. Wall, Mike (10. januar 2011). «Who Really Invented the Word 'Asteroid' for Space Rocks?» (engelsk). SPACE.com. Besøkt 27. november 2014.

Asteroider er småplaneter, spesielt de som befinner seg i det indre solsystemet. De største av disse har også blitt kalt planetoider.

https://no.wikipedia.org/wiki/Alfred_Hitchcock

2023-02-04

Alfred Hitchcock

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 1980', 'Kategori:Engelske regissører', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Hollywood Walk of Fame', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (KBE/DBE)', 'Kategori:Personer fra Waltham Forest', 'Kategori:Regissørstubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Viktige stubber']

Alfred Joseph Hitchcock (født 13. august 1899 i Leytonstone i London, død 29. april 1980 i Los Angeles i USA) var en britisk filmregissør blant annet kjent for filmene Psycho og Fuglene. Hitchcock ble kjent for et stort publikum over hele verden med TV-seriene Alfred Hitchcock Presenterer og The Alfred Hitchcock Hour. Før og etter hver episode kommenterte han episoden på humoristisk og ofte smågrotesk vis. Hitchcock ble i 1980 utnevnt til Knight Commander av Order of the British Empire og dermed slått til ridder. Han hadde etter dette rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Han har to stjerner på Hollywood Walk of Fame, en for sine bidrag til filmen, og en annen for sine bragder innen TV.

Alfred Joseph Hitchcock (født 13. august 1899 i Leytonstone i London, død 29. april 1980 i Los Angeles i USA) var en britisk filmregissør blant annet kjent for filmene Psycho og Fuglene. Hitchcock ble kjent for et stort publikum over hele verden med TV-seriene Alfred Hitchcock Presenterer og The Alfred Hitchcock Hour. Før og etter hver episode kommenterte han episoden på humoristisk og ofte smågrotesk vis. Hitchcock ble i 1980 utnevnt til Knight Commander av Order of the British Empire og dermed slått til ridder. Han hadde etter dette rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. Han har to stjerner på Hollywood Walk of Fame, en for sine bidrag til filmen, og en annen for sine bragder innen TV. == Biografi == === Barndom og oppvekst === Alfred Hitchcock ble født 13. august 1899 i Leytonstone, London som ett av tre barn i familien, med grønnsakshandleren William Hitchcock og hans kone Emma Jane Hitchcock som foreldre. Familien var irske katolikker og Hitchcock ble sendt på en katolsk kostskole i London. Etter at Hitchcock var ferdig der ble han tegner og reklamedesigner for et kabelselskap. På den tiden ble Hitchcock mer interessert i fotografi og begynte etterhvert å jobbe med film i London. I 1920 fikk han en heltidsjobb hos Islington Studios under deres amerikanske eiere, Players-Lasky, og senere deres britiske etterfølgere, Gainsborough Pictures, der han laget tittelsekvensene til stumfilmer. Han første forsøk på regi kom med filmen Number 13 i 1922, en film som aldri ble fullført på grunn av økonomiske vansker. Hans egentlige debut kom i 1925 da Michael Balcon lot Hitchcock regissere sin første film hos Gainsborough Pictures, The Pleasure Garden. === Karriere i England før krigen === De to første filmene hans var kommersielt mislykkede, men hans talent i den nye filmindustrien ga han likevel rask framgang. Hans tredje film, The Lodger hadde premiere i 1927. Dette var den første filmen i det som etterhvert skulle bli kjent som «Hitchcock-stilen», og filmen ble en suksess i Storbritannia. I 1926 hadde Hitchcock giftet seg med den assisterende regissøren Alma Reville og de fikk datteren Patricia i 1928. Alma var Hitchcocks nærmeste medarbeider, hun skrev noen av manusene og arbeidet med ham på alle filmene han lagde. I 1929 begynte Hitchcock å jobbe med filmen Blackmail, hans tiende film. Mens filmen var under produksjon bestemte studioet at filmen skulle lages som den første britiske lydfilmen. I 1933 arbeidet Hitchcock nok en gang med Michael Balcon, denne gang på Gaumont-British Picture Corporation. Hans første film for dette selskapet, Mannen som visste for meget (1934) blev en suksess. Hans andre film for selskapet, Mannen som visste alt (1935), regnes av mange som en av de beste filmene fra hans tidlige filmperiode. Hans neste store suksess kom i 1938, En Kvinne Forsvinner, som handlet om letingen etter en eldre engelsk kvinne (May Whitty) som forsvant ombord på et tog i det fiktive landet Vandrika (en referanse til datidens Tyskland). Utover 1930-tallet skapte Hitchcock seg et godt rykte som regissør med en rekke spenningsfilmer. Sent på tiåret inviterte produsent David O. Selznick han over til Hollywood for å lage filmer der. == Etter krigen == Han bidro som regissør til German Concentration Camps Factual Survey («Tyske konsentrasjonsleires undersøkelse av fakta») i 1945. Arbeidet med dokumentaren ble ledet av Sidney Bernstein som engasjerte sin venn Hitchcock til bistå med organiseringen av det store materialet. Bernsteins prosjekt ble stanset og materialet ble arkivert hos Imperial War Museum, og arbeidet med dokumentarfilmen ble tatt opp igjen i 2010.Han dro tilbake til hjemlandet sitt tidlig på 70-tallet og lagde sine to siste filmer der. == Filmer om Hitchcock == I 2012 kom det to biografiske spillefilmer om Alfred Hitchcock; Hitchcock og The Girl. == Filmografi som regissør == === Stumfilmer === === Lydfilmer === == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Alfred Hitchcock – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Alfred Hitchcock – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Alfred Hitchcock på Internet Movie Database (sv) Alfred Hitchcock i Svensk Filmdatabas (da) Alfred Hitchcock på Filmdatabasen (da) Alfred Hitchcock på Scope (fr) Alfred Hitchcock på Allociné (en) Alfred Hitchcock på AllMovie (en) Alfred Hitchcock hos Rotten Tomatoes (en) Alfred Hitchcock hos TV Guide (en) Alfred Hitchcock hos The Movie Database (en) Alfred Hitchcock på Discogs (en) Alfred Hitchcock på MusicBrainz (en) Alfred Hitchcock på Songkick (en) Alfred Hitchcock på AllMusic (en) Alfred Hitchcock hos AllRovi (en) Alfred Hitchcock hos TV.com

Alfred Joseph Hitchcock (født 13. august 1899 i Leytonstone i London, død 29.

https://no.wikipedia.org/wiki/Amsterdam

2023-02-04

Amsterdam

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:4°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Amsterdam', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert på 1200-tallet', 'Kategori:Byer grunnlagt på 1300-tallet', 'Kategori:Byer i Noord-Holland', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Europeiske kulturhovedsteder', 'Kategori:Havnebyer i Nederland', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Amsterdam er den offisielle hovedstaden i Nederland. Den er landets største by og ligger i provinsen Noord-Holland. Til tross for at Amsterdam er titulær hovedstad i landet, er Haag residensby for statsoverhodet. Også landets parlament og regjering sitter i Haag, og der er også alle ambassader. Amsterdam har en bykjerne med mange kanaler, og ble grunnlagt rundt en demning i elven Amstel, som også har gitt byen navn (Amstelredam: demningen i elven Amstel). Byens flyplass Schiphol, som ligger i nabokommunen Haarlemmermeer, er en av de viktigste i Europa.

Amsterdam er den offisielle hovedstaden i Nederland. Den er landets største by og ligger i provinsen Noord-Holland. Til tross for at Amsterdam er titulær hovedstad i landet, er Haag residensby for statsoverhodet. Også landets parlament og regjering sitter i Haag, og der er også alle ambassader. Amsterdam har en bykjerne med mange kanaler, og ble grunnlagt rundt en demning i elven Amstel, som også har gitt byen navn (Amstelredam: demningen i elven Amstel). Byens flyplass Schiphol, som ligger i nabokommunen Haarlemmermeer, er en av de viktigste i Europa. == Historie == Amsterdams tidligste historie kan spores til et tidspunkt på 1200-tallet, hvor der var et mindre fiskersamfunn ved elven Amstels bredder. I 1204 oppførte Giesebrecht II, herre til Amstelland, borgen "t'Aemstel", og senere anla hans sønn en demning, eller «dam», som stengte elven ved IJfjorden, for å skape en havn ved Amstels utløp.Amsterdam omtales første gang 1275, da grev Floris V av Holland ga den begrensede privilegier under navnet Amstelledamme. I 1296 kom byen, som herren av Amstel hadde hatt i len, direkte under greven av Holland. Sin første forfatning fikk byen i 1300, og i det følgende århundret fulgte ytterligere privilegier.Byen tok ivrig del i handelen på Østersjøen. På Skånemarkedet var amsterdammerne de mest fremtredende blant de nederlandske kjøpmennene. Byen var dog ikke medlem av Hansaforbundet, men handlet ivrig med de deltagende byene. I 1481–1494 ble det bygget en bymur for å befeste byen. Muren ble bygget av bystyret på oppfordring av Maximilian I av Det tysk-romerske rike som ønsket at byen skulle være bedre beskyttet. De Waag og Schreierstoren er rester etter to av portene.Alle byggverk i Amsterdam (inkl. broer, kanalmurer, etc.) hviler på 10–12 m lange påler, i stor grad hentet fra Norge, som hadde rikelig med tømmer. Også eventyrlystne norske gutter tok hyre på nederlandske skip. Mye av sjøfarten var underlagt restriksjoner med hensyn til destinasjoner, og norsk skipsfart var på den tiden ellers begrenset til kystfart. Den genetiske utvekslingen førte bl.a. til en del nederlandske slektsnavn i Norge. Et par kvartaler i Flekkefjord heter fortsatt «hollenderbyen». Utflytting fra Norge til Amsterdam er belagt fra sist på 1500-tallet til tidlig 1700-tall. Ca 5 000 norske menn og ca. 3 000 norske kvinner tok ut lysning på Amsterdams rådhus i perioden 1621–1720. Byens befolkning økte fra 30 000 til 200 000 for å stabilisere seg på det nivået, hvorav utlendinger utgjorde ca. 30%, for det meste tyskere, mens skandinavene utgjorde 13-15%. Rundt 1650 var den norske andelen av Amsterdams befolkning ca. 13 000, dvs at Amsterdam på 1600-tallet var Norges største by.På 1500-tallet ble byen et fristed for religiøse som var forfulgt i sine hjemland, blant annet jøder fra Spania og Portugal, som flyktet fra den spanske inkvisisjonen, og hugenotter fra Frankrike. Jødene grunnla en omfattende diamanthandel, som byen dog stort sett mistet etter andre verdenskrig fordi den jødiske befolkningen ble deportert. Diamanthandelen og den stadig stigende østersjøhandelen gav byen et nytt oppsving. Da åttiårskrigen (1568–1648) brøt ut, holdt Amsterdam seg en tid tilbake, og først i 1578 sluttet den seg til opprøret. Da Antwerpen ble erobret av Spania i 1585 og dens handel ødelagt, var Amsterdam kvitt sin største konkurrent, og da noen av kjøpmennene fra de erobrede provinsene flyktet til Amsterdam, begynte byens egentlige storhetstid. Mellom 1585 og 1595 ble byens innbyggertall nesten fordoblet.På 1600-tallet var byen en av verdens ledende finans- og sjøfartsbyer, samt sentrum for landets kolonirike. I 1602 ble Det nederlandske ostindiske kompani etablert, etterfulgt av Det nederlandske vestindiske kompani i 1621; i 1622 hadde Amsterdam 100 000 innbyggere og var en av Europas største byer. Amsterdam gjorde kraftig motstand mot stattholdernes overgrep. Prins Vilhelm II av Oranien erobret dog byen i 1650, mens et tilsvarende forsøk mislyktes for Ludvig 14. av Frankrike i 1672. På midten av det 1700-tallet var Amsterdam Europas ledende handelsby, men i 1787 ble den erobret av prøysserne, igjen i 1795 av franskmennene og deretter gjort til hovedstad i Den bataviske republikk og i 1808 hovedstad i Kongeriket Holland. Da dette i 1810 ble forent med det franske keiserriket, ble Amsterdam fellesrikets tredje største by. Napoleonstiden medførte dog en betydelig nedgang i handel og befolkningstall. Etter etableringen av Det forente nederlandske kongedømme som en selvstendig stat i 1815, kom det igjen en stabil utvikling, og Amsterdam ble atter en av verdens rikeste byer. Slutten av 1800-tallet blir derfor av og til betegnet som Amsterdams annen gullalder.Kort før første verdenskrig ble nye forsteder bygget. Under krigen var Nederland nøytralt, men led som resten av Europa under mat- og brenselsmangel som utløste større opptøyer, hvor flere mennesker ble drept. Under andre verdenskrig invaderte Tyskland Nederland den 10. mai 1940 og oppnådde kontroll over landet etter fem dager. Tyskerne innsatte et nazistisk sivilt styre i Amsterdam, som blant annet forfulgte jødene. Kun omkring 5 000 av de 107 000 deporterte nederlandske jødene overlevde krigen. Amsterdam var den eneste vesteuropeiske byen der tyskerne vurderte å etablere en getto, men trakk planen etter protester fra Amsterdams byråd og den nederlandske regjeringen.I de siste månedene av krigen brøt kommunikasjonen med resten av landet sammen, og det ble vanskelig å skaffe mat og brensel. Hunder, katter og rå sukkerroer ble spist for å overleve, og de fleste trær i Amsterdam ble felt for å skaffe brensel. Alt treverk ble også fjernet fra de deportertes hjem.Etter andre verdenskrigs ødeleggelser ble byen gjenoppbygd. Fra 1960-årene av ble mildere illegale rusmidler tolerert. I perioden var husokkupasjoner også utbredte. Okkupasjonene ledet til demonstrasjoner mot regjeringen og kongehuset. På 1980-tallet steg antallet utenlandske innbyggere kraftig, primært personer fra Surinam, Tyrkia og Marokko. I denne perioden skjøt utflyttingen til forstedene også fart, og Amsterdam utviklet seg fra å være en relativ fattig nederlandsk by til å være en av de rikeste, grunnet den økte andelen av serviceyrker i forhold til industriyrker. Etter årtusenskiftet begynte sosiale problemer som utrygghet, etnisk distriminering og større skiller mellom religiøse og sosiale grupper å utvikle seg. 45% av befolkningen i Amsterdam har ikke-nederlandske foreldre. Amsterdam er samtidig karakterisert av sosial og kulturell toleranse. Mordet på filmskaperen Theo van Gogh i 2004 av en islamsk fundamentalist utløste en større debatt om de sosiale problemene. == Geografi == Byen Amsterdam ligger ved breddene av Amstel elven, samt ved IJ-sjøen. Amsterdam sprer seg ut syd for Amsterdam hovedbanestasjon. Hovedgaten heter Damrak og leder ut i Rokin. Området øst for Damrak er det eldste området og er kjent som de Wallen («murene») etter de middelalderske murene rundt byen – dette området inneholder blant annet byens red-light district. Øst for de Wallen ligger det gamle jødiske kvarteret Waterlooplein. Et område, opprinnelig fra det 1600-tallet, kjent som Grachtengordel, som blant annet inkluderer tre konsentriske kanaler, omkranser byens hjerte. Utenfor Grachtengordel ligger bydelene Jordaan og Pijp, som opprinnelig ble bygget til arbeidere, men som nå er befolket av studenter, kunstnere og familier, som vil litt vekk fra sentrum, og disse bydelene utgjør til sammen latinerkvarteret. Øst for Grachtengordel ligger Museumplein, som rommer byens vigtigste museer, og Vondelpark, som er en park fra 1800-tallet oppkalt etter den nederlandske forfatteren Joost van den Vondel. Flere deler av byen og det omgivende området ligger på polder og kan kjennes på dets suffiks -meer, som betyr «sjø», som for eksempel Aalsmeer, Bijlmermeer, Haarlemmermeer og Watergraafsmeer. === Kanalene === De nåværende primære konsentriske kanalene er fra innerst til ytterst: Singel, Herengracht (Herrekanalen), Keizersgracht (Keiserkanalen), Prinsengracht (Prinsekanalen) og ytterst Singelgracht. Amsterdams kanalsystem er et resultat av vellykket byplanlegging. Før 1700 gjennomgikk byen fire utvidelser. Den første var rettet vestover og begynte allerede i 1586. Innbyggertallet var da sterkt økende bl.a. p.g.a. den spanske okkupasjonen av Antwerpen (1585). Ca. 1700 var den fjerde utvidelse ferdig. Fire primærkanaler formet som konsentriske halvsirkler munnet ut i IJ-fjorden. De tre innerste kanalene omkranser det gamle bysenteret, og området fra innerste kanal til ytterste kanel er kjent som grachtengordel, og var planlagt til boligområder. Den fjerde og ytterste kanalen, den nåværende Nassau/Stadhouderskade, var planlagt til forsvarsformål og styring av vannet. Forsvarsverkene ved Nassau/Stadhouderskade besto av en vollgrav og jordvoller med porter ved hovedveiene, men ellers ikke noen teglstensbebyggelse.Det var også planlagt å grave kanalen mellom de konsentriske hovedkanalene langs radier; å grave et sett prallelle kanaler i Jordaan-kvarteret til transport av varer; å omdanne den eksisterende innerste kanalen (Signel) fra forsvarsformål til beboelsesformål samt å bygge mer enn 100 broer. Utgravingene beveget seg fra vest til øst i hele bredden av prosjektet som en gigantisk vindusvisker (som historikeren Geert Mak beskriver det) – ikke fra sentrum og ut. Arbeidet med bygninger i den nordvestlige sektoren ble påbegynt i 1613. Etter 1656, når kanalene i den sydlige sektoren hadde vært ferdige en tid, begynte man også å bygge bygninger her. Den østlige delen av kanalprosjektet mellom Amstel og IJ-sjøen ble dog aldri ferdigstilt. I de følgende århundrer ble området brukt til parker, pleiehjem, teatre og andre offentlige fasiliteter samt til kanaler uten en overordnet plan.Når byen består av rundt 90 øyer er det behov for mange bruer og Amsterdam har mer enn 1200 av dem. En av bruene er Python Bridge som ble bygget i 2001 og vant International Footbridge Award i 2002. === Veinettet === Motorveinettet i Nederland er designet med Amsterdam som sentrum. I 1932 ble det bestemt, at 8 motorveier nummerert fra 1 til 8 alle skulle gå ut fra Amsterdam. Forhindringer, som utbruddet av andre verdenskrig og skiftende prioriteter, ledet dog til endringer, hvorav veiene A1, A2, A4 og A8 nå begynner i Amsterdam, mens resten av de planlagte veiene sammenkobles med hverandre utenfor byen. Mellom 1968 og 1974 ble ringveien A10 åpnet.Avkjøringer på A10 lar biler at komme inn i sentrum via en av de 18 byveiene, som er nummerert s101 til s118. S100 kalles sentrumring og er en mindre ringvei, som omslutter den sentrale delen av byen. === Klima === Amsterdam har et moderat temperert klima, hvor værsystemene er sterkt påvirket av Amsterdams nærhet til Nordsjøen mot vest og dennes fremherskende nordvestvinder. Vintrene er milde, i gjennomsnitt over frysepunktet, kuldegrader er dog ikke uvanlig for eksempel i forbindelse med, at østlige og nordøstlige vinder blåser inn fra Sentral-Europa, Skandinavia og Russland. Somrene er lune. Dager med målbart nedbør er alminnelige, men allikevel har Amsterdam et gjennomsnitt på mindre end 760 mm nedbør pr. år. Mesteparten av nedbøren faller som støvregn eller lett regn. Stormer fra vest kan derimot ta med seg mye regn på en gang, noe som skaper problemer i byen, fordi de store vannmengdene må pumpes til høyereliggende landområder eller til havet rundt byen. De store vannområdene gjør at overskyete og tåkete dager er vanlige, særlig i de kjøligere månedene oktober til mars.. == Administrasjon == === Byadministrasjon === Som alle nederlandske kommuner ledes Amsterdam av en borgmester, en oldermand og et kommunalråd. I motsetning til de fleste andre nederlandske kommuner er Amsterdam underinndelt i 15 stadsdeler (bydeler), et system som ble innført på 1980-tallet for å øke det lokale selvstyret. Bydelene er ansvarlige for mange aktiviteter som tidligere ble styrt fra sentralt hold. Fjorten av disse har egne folkevalgte byråder. Den femtende, Westpoort, dekker Amsterdam havn og har svært få innbyggere og ledes derfor av de sentrale kommunale myndighetene. Lokale avgjørelser treffes på bydelsnivå og kun beslutninger som berører hele byen, som for eksempel store infrastrukturprosjekter, treffes av det sentrale byrådet. === Stor-Amsterdam === Stor-Amsterdam er en betegnelse for et større område bestående av flere kommuner. Det benyttes forskjellige definisjoner på hva som er inkludert i Stor-Amsterdam. Følgende navn er i bruk: Grootstedelijke Agglomeratie Amsterdam Groot Amsterdam Stadsregio Amsterdam Stadsgewest AmsterdamGrootstedelijke Agglomeratie Amsterdam hadde i 2006 en befolkning på 1 021 870. Denne definisjonen inkluderer kun kommunene Amsterdam, Zaanstad, Wormerland, Oostzaan, Diemen og Amstelveen.Groot Amsterdam inkluderer 15 kommuner og hadde en befolkning på 1 211 503 i 2006. Dette er COROP-region 23. Utover Amsterdam er Aalsmeer, Amstelveen, Beemster, Diemen, Edam-Volendam, Graft-De Rijp, Haarlemmermeer, Landsmeer, Oostzaan, Ouder-Amstel, Purmerend, Uithoorn, Waterland og Zeevang. Stadsregio Amsterdam inkluderer 16 kommuner og hadde pr. 1. januar 2004 en befolkning på 1 343 346. Forskjellen til Groot Amsterdam er at den relativt tett befolkede Zaanstad og Wormerland er inkludert og Graft-De Rijp ikke er. Hele området har en størrelse på 896,96 km², hvor 718,03 km² er land. Stadsgewest Amsterdam består av den sentrale del, dets satellittbyer og det mellomliggende landbruksareal, som er sosio-økonomisk forbundet til Amsterdam. Dette inkluderer utover de ovenfor nevnte kommuner i den sentrale del blant annet kommunene Abcoude og Almere. Dette området har et areal på 1 896,97 km², hvor 1 447,36 km² er land. Pr. 1. januar 2006 hadde området et innbyggertall på 2 191 259. Amsterdam er dessuten en del av det sammenhengende området Randstad, som har en befolkning på ca. 7 500 000 og utover Amsterdam blant annet består av byene Haag, Rotterdam og Utrecht. === Nasjonaladministrasjon === Den nåværende versjonen av den nederlandske grunnloven nevner kun «Amsterdam» og «hovedstad» ett sted (kapittel 2, paragraf 32): «Kongens kroning finner sted i hovedstaden Amsterdam» («de hoofdstad Amsterdam»). Tidligere versjoner av grunnloven nevnte «byen Amsterdam» («de stad Amsterdam»), uten å nevne ordet hovedstad. I alle fall ligger regjeringsbygningen, parlamentet og høyesterett for Nederland i Haag (og har alltid gjort det, hvis man ser bort fra perioden 1808–1810). Utenlandske ambassader ligger i Haag. Selv om Amsterdam er hovedstad for landet, er Amsterdam ikke hovedstad i provinsen Noord-Holland, hvor den ligger, hvis hovedstad er Haarlem. == Severdigheter == Johan Cruijff ArenA Rijksmuseum Van Gogh-museet Amsterdam Dungeon De Wallen Sex Museum Museum Van Loon Oude Kerk («Gamlekirken») Anne Frank-huset Stedelijk Museum (moderne kunst) Amsterdams Historisch Museum Tropenmuseum (antropologisk museum) Joods Historisch Museum (jødisk historisk museum) Rembrandt-museet Keukenhof Moco Museum == Kjente bysbarn == Nicolaes Tulp, født Claes Pieterszn. (1593–1674), kirurg og borgmester Rembrandt van Rijn (1606–1669), maler Baruch de Spinoza (1632–1677), filosof Max Euwe (1901–1981), stormester i sjakk Johan Cruijff (1947-2016), fotballspiller Dennis Bergkamp (1969), fotballspiller André Hazes (1951–2004), sanger Ruud Gullit (1962), fotballspiller == Referanser == == Eksterne lenker == (nl) Offisielt nettsted (en) Amsterdam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Amsterdam – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Flash-animasjon som viser Amsterdams utvikling fra ca. år 1200 til 2002 (fra Amsterdams Historiske Museums nettsted) Amsterdam in Site Arkivert 30. mars 2016 hos Wayback Machine. Fotografier Amsterdam Guide viser Norske Spor i Amsterdam The Internet Guide to Amsterdam (engelsk) (en) Amsterdam hos Wikivoyage

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeidernes_kommunistparti

2023-02-04

Arbeidernes kommunistparti

['Kategori:1973 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Kommunisme i Norge', 'Kategori:Kommunistiske partier', 'Kategori:Maoisme', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1973', 'Kategori:Politiske partier nedlagt i 2007', 'Kategori:Revolusjonære', 'Kategori:Rødt', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere politiske partier i Norge']

Arbeidernes Kommunistparti (AKP) var et norsk kommunistisk parti (1973–2007). Inntil 1990 hadde partiet tilleggsbetegnelsen marxist-leninistene (m-l). Ideologisk var partiet orientert mot maoismen. AKP stilte aldri til valg under eget navn, men deltok i Rød Valgallianse (RV). Rød Valgallianse og AKP ble i 2007 sammenslått til det nye partiet Rødt. Rød Ungdom (RU) som hadde vært ungdomsorganisasjon for både AKP og for RV, ble ungdomsorganisasjon til Rødt. Rødt! (frem til 2004 kalt Røde Fane) var AKPs tidsskrift og forlag, og dette ble overtatt av det nye partiet. AKP utgav også gratisavisa akp.no, som ble videreført som Rødt nytt. Noregs Kommunistiske Studentforbund (NKS) var partiets studentorganisasjon, men ble etter partisammenslåingen en uavhengig organisasjon.

Arbeidernes Kommunistparti (AKP) var et norsk kommunistisk parti (1973–2007). Inntil 1990 hadde partiet tilleggsbetegnelsen marxist-leninistene (m-l). Ideologisk var partiet orientert mot maoismen. AKP stilte aldri til valg under eget navn, men deltok i Rød Valgallianse (RV). Rød Valgallianse og AKP ble i 2007 sammenslått til det nye partiet Rødt. Rød Ungdom (RU) som hadde vært ungdomsorganisasjon for både AKP og for RV, ble ungdomsorganisasjon til Rødt. Rødt! (frem til 2004 kalt Røde Fane) var AKPs tidsskrift og forlag, og dette ble overtatt av det nye partiet. AKP utgav også gratisavisa akp.no, som ble videreført som Rødt nytt. Noregs Kommunistiske Studentforbund (NKS) var partiets studentorganisasjon, men ble etter partisammenslåingen en uavhengig organisasjon. == Partimodell == Lenin kalte kommunistpartier «et parti av ny type». AKP var inspirert av Lenins og Mao Zedongs partimodeller, og ble styrt etter prinsippet om demokratisk sentralisme. == Historie == AKP ble grunnlagt som Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene). Det ble formelt stiftet 18. februar 1973, etter forberedende møter i hemmelighet julen 1972 og reelt stiftelsesmøte 8. – 11. februar 1973. Partiet sprang ut av Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene) og Marxist-Leninistiske Grupper. Disse grupperingene brøt ut av Sosialistisk Folkeparti under landsmøtet i 1969, og aktivister med tilknytting til SUF(m-l) grunnla avisa Klassekampen samme år. Partiet var basert på marxismen-leninismen-Mao Tse Tungs tenkning, og var i 1970-årene et av Vest-Europas sterkeste ml-partier. Det grunnla Forlaget Oktober som ved siden av bøker av teoretikere som Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Josef Stalin og Mao Zedong, ga ut forfattere som Dag Solstad og Jon Michelet. Partiet spilte en sentral rolle i solidaritetsarbeidet for Vietnam og Palestina og i kvinnebevegelsen. Klassekampen var offisielt organ for partiet fra februar 1973 til april 1991. === 1970- og 1980-årene === Fremtredende ledere i 1970-årene var Pål Steigan, Tron Øgrim, Finn Sjue, Sverre Knutsen, Kjell Skjærvø («Billy») og Sigurd Allern. Av de fem er det bare Pål Steigan som var AKP-medlem inntil nedleggelsen. Tron Øgrim fortsatte som medlem i Rød Valgallianse, senere Rødt. I 2005 ble det presentert som en nyhet at Kjell Skjervø (som stod frem i boken «Mao, min Mao» av Hans Petter Sjøli, utgitt på Cappelen) i 1970-årene hadde vært hemmelig medlem i sentralkomiteen. Disse opplysningene hadde han imidlertid allerede kommet med i et intervju i Røde Fane nr. 1 1992 (Skjervø forteller i intervjuet at han satt i sentralkomiteen fra 1973 til 1987 og var med i arbeidsutvalget gjennom hele 1970-årene).Pål Steigan skrev i sine memoarer («På den himmelske freds plass», Aschehoug, 1985) at ml-bevegelsen kulminerte i 1978. I Norge var ungdomsopprøret langt på vei forbi og internasjonalt var det begynt å rakne for de mange sosialistregimene og frigjøringsbevegelsene som AKP hadde støttet opp om. Mest dramatisk var bruddet mellom Arbeidets Parti i Albania (av Mao Zedong kalt «sosialismens fyrtårn i Europa») og Kinas kommunistiske parti. Bruddet førte til en varig splittelse i den internasjonale ml-bevegelsen. AKP tok et klart standpunkt for Kina og maoismen og opplevde ikke tilsvarende splittelser som tilfellet var i blant annet Danmark og Sverige. Utenrikspolitisk holdt AKP seg til Mao Zedongs teori om «De tre verdener», selv om kritikken mot Kina, og mot grunnlaget for den kinesiske kulturrevolusjonen, økte utover på 1980-årene. AKP brøt båndene med Kina etter massakren på Den himmelske freds plass i 1989. AKP støttet aldri opp om Sovjetunionen og deres satellittstater i Øst-Europa. Tvert imot, Sovjetunionen ble vurdert som en imperialistisk stormakt på linje med USA. Med rustningskappløpet ut over 1970-årene analyserte man det slik at det nå var Sovjetunionen som var i ferd med å bli den farligste imperialistmakten. Kombinert med Norges beliggenhet og landets medlemskap i NATO, øynet AKP en krigsfare der Sovjetunionen ble vurdert som den fremste trusselen. I denne sammenhengen foretok partiet studier på denne faren og ga blant annet ut «Geriljakrigføring i Norge» og «Slik er Sovjets hær». AKP ga imidlertid sin tilslutning til det stalinistiske Sovjetunionen. I AKP(m-l)s tolkning var det skjedd en kontrarevolusjon i Sovjetunionen etter Josef Stalins død, noe som forvandlet Sovjet fra å være en arbeiderstyrt sosialistisk stat til et sosialimperialistisk diktatur med nærmest fascistisk tilsnitt. AKP(m-l) fikk også gitt ut Stalins verk Spørsmål i leninismen (Oktober forlag 1976,) og gav også ut bøker der de søkte å dokumentere at det fortsatt fantes «ekte» kommunister igjen i Sovjetunionen som i hemmelighet kjempet mot de sittende «falske» kommunister. (Se for eksempel Revolusjonær opposisjon i sovjet : dokumenter fra sovjetunionens revolusjonære kommunister og stalin-gruppa, (Oktober forlag, 1976)). AKP(m-l) så på Kina (og en stund Albania) som bærerne av den opprinnelige ekte kommunismen som en gang hadde vært førende i Lenins og Stalins Sovjet. I 1980-årene gjorde et gryende kvinneopprør seg gjeldende i partiet. Dette opprøret medførte at partiet både politisk og organisatorisk la større vekt på kvinnespørsmål. AKP ble svekket gjennom hele 1980-årene, og sammenbruddet i Øst-Europa i 1989–1990 bidro til en ideologisk krise, selv om AKP aldri hadde støttet disse regimene. Rød Valgallianse ble gjort uavhengig av partiet, og et betydelig mindretall av medlemmene valgte å forlate AKP og satse utelukkende på RV. Avisa Klassekampen ble også gradvis løsere tilknyttet partiet. === 1990-årene til 2007 === Fra begynnelsen av 1990-årene sluttet partiet å bruke paroler som «proletariatets diktatur» og «væpna revolusjon». Selv om teorien om «proletariatets diktatur» ifølge Lenin var et «nøkkelspørsmål», mente AKP selv at de fortsatt stod fundamentert på revolusjonær marxistisk teori, samtidig som aspekter ved leninismen har vært under kritikk. De hentet momenter fra feministisk, økologisk og anti-eurosentrisk kritikk av marxismen, og integrerte disse elementene i partiets analyse. Endringene var omstridte, men det herskende synet i AKP var at dette er en positiv revidering og «nyvinning» av marxismen. Landsmøtet i 1990 fjernet (m-l) fra navnet, noe som medførte at utbrytere dannet den partiforberedende organisasjonen (marxist-leninistene). Landsmøtet vedtok også den såkalte Obrestad-passasjen som sa at marxisme, når overført til den politiske virkelighet, nødvendigvis ender i despoti. Da Rød Valgallianse ble fristilt fra AKP, gikk store deler av høyrefløyen ut av AKP, og ved landsmøtet i 1992 ble denne formuleringen fjernet. I 1991 ble også Klassekampen formelt fristilt fra partiet, ved at en formålsparagraf i avisas vedtekter erstatta det at avisa var "Organ for Arbeidernes Kommunistparti". AKP beholdt likevel aksjemajoriteten i avisa gjennom hele 1990-tallet. Kjersti Ericssons bøker Søstre! Kamerater (1987) og Den flerstemmige revolusjonen (1991) har vært blant de viktigste ideologiske bidragene i nittitallets «nyvinningsprosess». Dette har ikke vært ukontroversielt innad i partiet. I Terje Valens bok «Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv(1992) skiller Valen mellom to hovedretninger innen feminismen, den borgerlige (som går inn for likestilling innenfor det eksisterende økonomiske systemet) og den som er knyttet til arbeiderklassen og Marx sine analyser (og som går inn for kvinnenes frigjøring). Valen tar til orde for en ny analyse av kvinneundertrykkingen ut fra Marx sin fremmedgjøringsteori. Han diskuterer hverdagslivsperspektivet i "Den flerstemmige revolusjonen" og sier at det er resultat av den fremmedgjorte bevissthet og vil føre til utvikling av reformistisk politikk dersom det ikke blir utfylt av en helhetlig forståelse av det kapitalistiske systemet. Organisatorisk har AKP i større grad forsøkt å rette seg inn mot nye generasjoner av revolusjonære. Etter at en omfattende rekrutteringskampanje ble satt i verk har partiet fra 1997, etter egne utsagn stoppet den entydig nedadgående tendensen som gjorde seg gjeldende siden slutten av 1970-årene. AKP stilte aldri til valg, men valgte i stedet å samarbeide med RV. I 2005 startet en prosess med mål å slå sammen AKP og RV. Ifølge Klassekampen ble det på ekstraordinært landsmøte i mars 2007 vedtatt sammenslåing med RV og dannelsen av et nytt sosialistisk parti. Det ekstraordinære landsmøtet i AKP ble som vanlig holdt på hemmelig sted, men dette ble det slutt på etter dannelsen av det nye partiet Rødt. Når RV og AKP slo seg sammen betydde det også et farvel med såkalt demokratisk sentralisme og organisering som kommunistisk parti med streng sikkerhetspolitikk. Prinsippet kjennetegnes av hemmelige landsmøter og fravær av sentrale medlemsregistre. Den formelle nedleggelsen av AKP skjedde på landsmøtet 21. april 2007. === Sporene fra den kinesiske kulturrevolusjonen === AKP hadde sin blomstringstid i Norge i de samme årene som kulturrevolusjonen pågikk i Kina. Noen av de norske maoistenes linjeskifter rundt kulturrevolusjonen fulgte også forbilder fra Kina, om enn på en fornorsket måte. De unge studenter fra rødegardistenes rekker ble under kulturrevolusjonen sendt ut for å arbeide på den kinesiske landsbygda blant vanlig folk. Et motiv for dette kan ha vært å motvirke kaos, noe den norske ml-bevegelsens medlemmer i så tilfellet ikke fikk rede på. Noen år etter lanserte AKP(m-l) en «sjølproletariseringskampanje», der deres unge akademikere gikk inn i «proletariatets»/«folkets» ikke-akademiske yrker, i fabrikker og andre steder. Bakgrunnen for dette var at partiet i for stor grad besto av studenter som lå an til en småborgerlig karriere, fremfor arbeidere. Ifølge klassisk marxisme må arbeiderklassens frigjøring være deres "eget verk", og følgelig blir det logisk at partiet som skal gå i spissen for dette ikke i hovedsak kunne bestå av folk med en annen klassetilhørighet. Kina-fokuseringen var meget sterk. I avisen Klassekampen gjorde maobegeistringen seg gjeldende til og med i kryssordene. (Fire bokstaver vannrett: «Fortalte sannheten om frigjøringskampen». Løsningsord: S-N-O-W). AKPs begeistring for Kina i denne tiden førte også til en partisjargong inspirert av kinesiske slagord og nøkkelbegreper (venstreavvik, høyreavvik, slagordenes grammatiske utforming), og enkelte av begrepene spredte seg etterhvert langt ut over den politiske venstresidens grenser. Diskusjonsformen «veggavis» fikk en sterk plass på norske skoleinstitusjoner, og minnet om kulturrevolusjonens dazibao. Tanken om at «allmannamøter» skulle ha en elevert verdi på skoler og arbeidsplasser ble inspirert av kulturrevolusjonen, og likeså de mange grep som ml-erne benyttet seg av for å manipulere slike møter var i det minste gjenkjennelige fra Kina. At det revolusjonære språk, den særegne ml-dialekten, godt kunne være mer direkte og upolert enn vanlig dannet tale, var kanskje til dels en inspirasjon fra øst likeså. Uttrykket «sjølkritikk/selvkritikk» (som i «han tok sjølkritikk») er kanskje det klareste eksempel på maoistisk sjargong gjort kjent fra kulturrevolusjonens beryktede «kampsesjoner» som senere er glidd inn i det allmenne norske språk. Det har tildels også fortrengt de talemåter som tidligere dominerte når noen bekjentgjorde å ha innsett å ha vært på villspor. Uttrykket «sjølkritikk» har kanskje fremdeles en nyanse om at det dreier seg om en politisk sjølkritikk, og ikke så meget som en moralsk svakhetsinnrømmelse/skyldsbekjennelse og anger. AKPs tilbakegang skyldes delvis at mange innså etter kulturrevolusjonen at de hadde kjempet for en kinesisk modell som var mislykket eller til og med uhyrlig. Men den kan også skyldes andre faktorer enn samfunnsendingene i Kina under dengismen, for eksempel at mange etterhvert tok inn over seg at Pol Pots kommunistiske regime i Kambodsja hadde vært minst like skrekkelig som det AKPs kritikere i årevis hadde hevdet. == Debatten om partiets støtte til Pol Pot == Sommeren 2003 blusset det opp en debatt om AKP i norske medier. I en dobbeltkronikk i Dagbladet kritiserte statsviteren Bernt Hagtvet AKPs støtte til totalitære, folkemorderiske regimer og partiets manglende oppgjør med sin fortid.Et ankepunkt for Hagtvet var det han omtalte som moralsk medansvar for folkemord, særlig det til Røde Khmers regime i Kambodsja. Ifølge Kommunismens svartebok utryddet Røde Khmers regime anslagsvis to millioner mennesker, et tall som støttes av moderne forskning og som har blitt lagt til grunn av Europarådet. I boken På den himmelske freds plass stiller Pål Steigan, som personlig besøkte Pol Pot, tvil ved omfanget av folkemordet. I likhet med blant andre Jan Myrdal, ønsket AKP Pol Pot velkommen, og flere innen AKPs ledelse besøkte ham. Da folkemordet ble kjent, sammenliknet AKP dette med USAs bombardement av landet mellom 1970 og 1975. I 2003 innrømmet både tidligere leder Pål Steigan og datidens partiledelse at de ble ført bak lyset. De hevdet at Røde Khmer ikke hadde med marxisme å gjøre. Likevel mente Hagtvet at det var symptomatisk at AKP nektet å ta oppgjør med sin egen historie og sine egne feilgrep, og relativiserte de kommunistiske overgrepene begått av Røde Khmer. I et intervju med Klassekampen 17. juli 2003 innrømmet Hagtvet at målet var å angripe marxismen som sådan, siden den, ifølge ham, står i motsetning til prinsippene som ligger til grunn for menneskerettighetene. == Partiledere == == Partiarkivene == AKP begynte på 2000-tallet et arbeid med å samle og organisere arkivmateriale fra partiet. I 2006 fikk partiet støtte fra Fritt ord til dette arbeidet, forutsatt at deler av arkivet ville bli deponert hos Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark). På oppløsningslandsmøtet i 2007 ble det etablert en egen organisasjon for å fortsette dette arbeidet, Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (FAP). I juni 2007 hadde FAP overlevering av en del materiale fra SUF(m-l), MLG og AKP til Arbark. Samtidig ble en stor mengde interne medlemsblader fra perioden 1969–1988 lagt åpent ut på nettet. == Kilder og litteratur om AKP == Arbeidernes Kommunistparti (m-l) programmer og vedtak fra det 1. landsmøtet februar 1973, Forlaget Oktober (1973) AKP(m-l)s tre første år. Vedtak, uttalelser og opprop fra AKP(m-l) februar 1973 til mai 1975, Forlaget Oktober (1975) ISBN 82-7094-098-4 Prinsipp-program og vedtekter for AKP(m-l). Vedtatt på det 2. landsmøtet til Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) november 1976, Forlaget Oktober (1977) ISBN 82-7094-147-6 Beretning fra AKP(m-l). Vedtatt på det 2. landsmøtet til Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) november 1976, Forlaget Oktober (1978) ISBN 82-7094-148-4 Prinsipp-program, sameprogram, vedtekter for AKP(m-l). Vedtatt på det 3. landsmøtet desember 1980, Forlaget Oktober (1981) ISBN 82-7094-282-0 Prinsipprogram og vedtekter for AKP – Det politiske grunnlaget til Arbeidernes Kommunistparti Program fra 1990 med endringer fra 1997 og 1999, Utgitt av Røde Fane, Oslo (1999) ISBN 82-91778-17-5 AKP: Partiprogram og vedtekter. Vedtatt på partiets 11. landsmøte i desember 2001. Utgitt av Røde Fane, Oslo (2002) ISBN 82-91778-29-9 Tron Øgrim: Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l), Forlaget Oktober (1982) ISBN 82-7094-325-8 Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv av Terje Valen Mao, min Mao – Historien om AKPs vekst og fall av Hans Petter Sjøli Rødt! På barrikadene for AKP og RV av Erling Folkvord På Den himmelske freds plass av Pål Steigan Ideologisk leiarskap i den norske ml-rørsla av Håkon Kolmannskog Partiets arkivprosjekt med digitaliserte medlemsblader Rognlien, Jon og Nik Brandal, Den store ML-boka. Norsk maoisme sett nedenfra. Oslo 2009. Totalitær venstreorientering, artikkel hos Norgeshistorie.no == Referanser == == Se også == Rød Valgallianse Rødt Kommunisme Sosialisme == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (no) AKPs partiprogram (nn) AKPs gratis månedsavis (nn) AKPs tidsskrift, Rødt! (no) Rød frontfigur – Magasinet Dagbladet intervju med tidligere partileder Jorun Gulbrandsen (no) NRK Brennpunkt om AKP(m-l) – Lange TV-intervjuer med sentrale tidligere AKP-ere. Overskuddsmateriale fra NRK Brennpunkt 2006. Dan Roger Luneborg Kvilstad: Fyrtårnet son slukket -AKPs forestillinger om Albania 1973 til 1979, mastergrad UiO 2011 Rød, Robert Herman: AKP (m-l) og ideen om renhet: Om kulturell og sosial renhet innenfor den norske ml-bevegelsen i perioden 1973 – 1980. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo, 2013.

Arbeidernes Kommunistparti (AKP) var et norsk kommunistisk parti (1973–2007). Inntil 1990 hadde partiet tilleggsbetegnelsen marxist-leninistene (m-l).

https://no.wikipedia.org/wiki/Argon

2023-02-04

Argon

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Edelgasser', 'Kategori:Grunnstoffer']

Argon er et grunnstoff med kjemisk symbol Ar og atomnummer 18.

Argon er et grunnstoff med kjemisk symbol Ar og atomnummer 18. == Historie == Den britiske vitenskapsmannen Henry Cavendish hadde allerede i 1785 forutsett argons eksistens i luft, og i 1882 fant H.F. Newall og W.N. Hartley uavhengig av hverandre nye spektrallinjer i luft. De var imidlertid ikke i stand til å isolere grunnstoffet som forårsaket linjene. I 1894 ble argon som første edelgass oppdaget av John William Strutt og William Ramsey. I et eksperiment fjernet de alt nitrogen og oksygen fra en luftprøve, og sto igjen med argon. I 1904 fikk Ramsey nobelprisen i kjemi, mens Strutt fikk nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av argon. Navnet argon kommer fra det greske ordet ἀργόν – argon som betyr «den late», noe som henviser til gassens reaksjonstreghet med andre stoffer. Argons kjemiske symbol var inntil 1957 A. == Egenskaper == Argon er det tredje grunnstoffet i gruppe 18 i det periodiske system og tilhører edelgassene. Den løser seg i vann omtrent like lett som oksygen og 2,5 ganger lettere enn nitrogen. Argon er fargeløs, luktfri, smaksfri og ugiftig i både flytende form og gassform. Den former ingen kjente stabile kjemiske forbindelser med andre grunnstoff ved romtemperatur. Teoretiske utregninger har indikert at flere stabile forbindelser med argon skal være mulig, men ingen har hittil fremstilt noen av dem. === Isotoper === Naturlig forekommende argon består av 3 stabile isotoper: 36Ar (0,3365 %), 38Ar (0,0632 %) og 40Ar (99,6003 %). I tillegg finnes 21 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav de mest stabile er 39Ar med halveringstid 269 år, 42Ar med halveringstid 32,9 år, og 37Ar med halveringstid 35,04 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 2 timer, og de fleste kortere enn 1 minutt.CAS-nummer: 7440–37–1 == Forekomst == Argon opptar 0,934 % av volumet, og 1,29 % av jordens atmosfære, og luft er den primære råstoffkilden i industriell framstilling av argon. Argon blir separert fra luft ved hjelp av fraksjonert destillasjon, og er et biprodukt under produksjon av oksygen og nitrogen. Argon er også påvist i atmosfæren på Mars, Merkur og Saturns største måne Titan. == Anvendelse == Argons egenskaper gjør det godt egnet til bestemte bruksområder: Når det er påkrevd at stoffet ikke reagerer med andre kjemiske stoffer, og nitrogen ikke er tilstrekkelig lite reaktivt. Når god isolasjonsevne (lav varmeledningsevne) er påkrevd. Når man ønsker blåfarge i neonlys. Andre edelgasser har stort sett de samme egenskapene som argon på disse områdene, men argon er betydelig billigere. Argon er et biprodukt under produksjon av flytende oksygen og flytende nitrogen. Argons utstrakte bruk skyldes ganske enkelt at den ikke er reagerbar med andre kjemiske stoffer. Det benyttes i glødelamper, siden det ikke reagerer med glødetråden, selv ikke ved høye temperaturer. Av samme årsak benyttes det som inertgass i lysbuesveising som MIG- og TIG-sveising av høy- og lavlegert stål, aluminium, kobberlegeringer (da ofte med en tilsetning av helium), titan, osv.; og som beskyttende atmosfære i et antall produksjonsprosesser. Argon kan være farlig fordi, siden inert og tyngre enn blandet luft, kan det fortrenge oksygenet i innestengt lokale, og derved bli til kvelefare. Argons lave varmeledningsevne gjør at den benyttes som isolering mellom glasslagene i isolerte vinduer. Argongass brukes derfor også, istedenfor luft, som draktgass på dykking i ekstremt kalde omgivelser. == Referanser ==

Argon er et grunnstoff med kjemisk symbol Ar og atomnummer 18.

https://no.wikipedia.org/wiki/Adam_Smith

2023-02-04

Adam Smith

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske økonomer', 'Kategori:Dødsfall 17. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1790', 'Kategori:Fødsler 16. juni', 'Kategori:Fødsler i 1723', 'Kategori:Liberalisme', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens filosofer', 'Kategori:Personer fra Kirkcaldy', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skotske filosofer']

Adam Smith (ukjent fødselsdato, døpt 5. junijul./ 16. juni 1723greg. i Kirkcaldy utenfor Edinburgh, død 17. juli 1790) var en skotsk filosof som levde på 1700-tallet. Han ble allerede i løpet av sin levetid berømt som filosof, men er i dag mest kjent som det klassiske økonomifagets grunnlegger, og dermed en av grunnleggerne av moderne samfunnsøkonomi.

Adam Smith (ukjent fødselsdato, døpt 5. junijul./ 16. juni 1723greg. i Kirkcaldy utenfor Edinburgh, død 17. juli 1790) var en skotsk filosof som levde på 1700-tallet. Han ble allerede i løpet av sin levetid berømt som filosof, men er i dag mest kjent som det klassiske økonomifagets grunnlegger, og dermed en av grunnleggerne av moderne samfunnsøkonomi. == Biografi == Smith var sønn av en tollfunksjonær. Faren døde mens han var spedbarn, 6 måneder før han ble døpt. Da han var rundt 4 år gammel, ble han kidnappet av sigøynere, men ble raskt reddet av onkelen, som bragte Smith tilbake til moren. Som 14-åring begynte Smith å studere ved universitetet i Glasgow, med Francis Hutcheson som lærer i moralfilosofi. Her utviklet Smith sitt engasjement for frihet, rasjonalitet og ytringsfrihet. I 1740 begynte han ved universitetet i Oxford, hvor han ble fram til 1746. Etter et opphold som foreleser i Edinburgh, ble han i 1751 professor i logikk ved Glasgow University, og fikk året etter et professorat i moralfilosofi på samme sted. Smith var sterkt inspirert av moralfilosofien til Hutcheson og David Hume, som han traff i 1750. Hume ble etter hvert en personlig venn.Smith publiserte i 1759 sitt filosofiske hovedverk; Moralske følelser (The Theory of the Moral Sentiments). Dette verket ble raskt oversatt til flere språk, og gjorde at Smith etablerte seg internasjonalt som en av tidens mest kjente filosofer. I perioden 1764-1766 var Smith privatlærer og reisefølge for stesønnen til Charles Townsend, som sammen med Smith foretok en såkalt dannelsesreise til Frankrike. Etter at han kom tilbake, fikk han en årlig pensjon på 300 pund fra Townsend. Det gjorde det mulig for Smith å konsentrere seg fullt og helt om skrivegjerningen de påfølgende årene.I 1776 publiserte Smith An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (vanligvis bare kalt The Wealth of Nations, undertiden Nasjonenes velstand på norsk), som ble hans andre hovedverk. Det har gjort ham berømt for ettertiden som grunnlegger av sosialøkonomien.Adam Smith døde i 1790. Før sin død ba han en venn om å brenne hans upubliserte manuskripter, som trolig omfattet rammen for et større verk om rettslære og politisk økonomi, som Smith hadde annonsert allerede ved utgivelsen av Moralske følelser. == Verker == === Moralske følelser === I Moralske følelser presenterer Smith sin teori om hva som ligger til grunn for menneskers opptreden mot hverandre, og hvordan dette innvirker på menneskelige samfunn. Boken er en moralpsykologisk redegjørelse for årsaken til at vi i det store og hele handler etisk riktig. Ifølge Smith skyldes det at mennesket har en medfødt evne til å føle sympati. For Smith henger begrepet sympati nøye sammen med begrepet upartisk tilskuer. Det er tilskueren som sympatiserer og sympatien kommer som en følge av tilskuerens erkjennelse av andres følelser eller sinnstilstand. Smith hevder at som medlem av et samfunn vil vi mennesker kontinuerlig vurdere og bedømme våre medmenneskers handlinger og sinnsbevegelser, og enten akseptere dem eller ta avstand fra dem. Adam Smiths etikk representerer på mange måter et brudd med samtidens moralfilosofiske grunnlag når han foregriper Freuds påstand om menneskets skjulte bevissthet eller underbevissthet – i Smiths terminologi definert i begrepsparet vårt indre menneske og vårt ytre menneske. === Nasjonenes velstand === I Nasjonenes velstand analyserer Smith hvordan ulike typer menneskelige samfunn fungerer. En sentral problemstilling er hvordan et land kan øke sin velstand. Ved siden av en fri markedsøkonomi legger han vekt på betydningen av spesialisering, arbeidsdeling og kapitaloppbygging i industrivirksomhet. Berømt er hans eksempel fra «a pin factory», der produktiviteten (produksjonen pr. ansatt) mangedobles når produksjonen inndeles i 18 ulike arbeidsoperasjoner, og hver arbeider får en av disse operasjonene til å spesialisere seg i. Det skal imidlertid føyes til at Smith heller ikke var blind for at en slik arbeidsdeling også hadde negative virkninger for arbeiderne. I siste del av verket polemiserer Smith sterkt mot merkantilismen, den dominerende økonomiske tankeretning på 1600- og 1700-tallet, med dens vekt på statlige reguleringer av handel og oppsamling av gull. Han gikk inn for å la markedskreftene fungere med minst mulig statlig inngripen i det økonomiske liv. Dette kalles ofte økonomisk- eller markedsliberalisme. Andre begreper som brukes om en stat som griper minimalt inn i det økonomiske liv er laissez-faire-politikk eller nattvekterstat. === Adam Smiths problem === Adam Smiths problem eller Adam Smiths dilemma er spørsmålet om Smiths to verker, Moralske følelser (originaltittel: The Theory of the Moral Sentiments) og Nasjonenes velstand (originaltittel: An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations), danner én enkelt enhet, eller må sees separat. Spørsmålet omhandler det ansette problemet med å forsone Smiths fokus på velvilje i hans verk Moralske følelser, med hans fokus på egeninteresse i Nasjonenes velstand. == Debatt om hans betydning for økonomifaget == Til tross for at Adam Smith ofte har blitt sett på som økonomifagets grunnlegger, har det gjennom historien reist seg noen kritiske stemmer. Den første kritikeren av Smith og hans antatte originale idéer var den østerrikske økonomen Joseph A. Schumpeter, som mente at han hadde plagiert fra andre økonomer, og at hans bidrag til økonomifaget var oppskrytte og høyst neglisjerbare. Den amerikanske økonomen og anarkokapitalisten Murray N. Rothbard gikk dog enda lengre, som mente at Smith ikke bare stjal andres idéer, men også bidro sterkt til marxismens fremmarsj, ved å gi dem gode argumenter for å organisere seg i fagforeninger. Rothbard mente også at Smith ikke var så vennlig innstilt til laissez-faire og frimarkedskapitalisme som mange hadde antatt. == Innflytelse == Adam Smiths tanker fikk særlig stor betydning på 1800-tallet i Storbritannia. Smiths ideer har også svært stor innflytelse i våre dager. Det var særlig under Margaret Thatcher i England fra slutten av 1970-årene og Ronald Reagan i USA i 1980-årene at den økonomiske politikken igjen ble vridd over i mer markedsliberalistisk retning. == Referanser == == Kilder == Schumpeter, Joseph A. (1954). History of Economic Analysis (engelsk). Harvard: Oxford University Press. ISBN 978-0195105599. Eriksen, Jon Øyvind (2007). «Adam Smith og Nasjonenes velstand - Innledende essay til den norske oversettelsen (2007) av Nasjonenes velstand». Sonstad: 7-26. == Litteratur == (no) Publikasjoner av Adam Smith i BIBSYSAdam Smith i norsk oversettelseSmith, Adam: Verker i fire bind. Oversatt av Åshild Sonstad. Sonstad Forlag. Trondheim, 2007-11. Smith, Adam (2007). Åshild Sonstad, Jon Øyvind Eriksen, red. Nasjonenes velstand Bok I-II. Trondheim: Sonstad Forlag. ISBN 978-82-92813-04-1. Smith, Adam (2011). Åshild Sonstad, Jon Øyvind Eriksen, red. Nasjonenes velstand Bok III-V. Trondheim: Sonstad Forlag. ISBN 978-82-92813-05-8. Smith, Adam: Undersøgelse on National-Velstands Natur og Aarsag (første del av An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations). Oversatt av Frants Dræby (leder for Kommersekollegiets norske sekretariat i København). København, 1779Adam Smith i engelsk originalutgaveThe Glasgow Edition of the Works and Correspondence of Adam Smith in 7 volumes. Oxford University Press. Oxford, 1976. The Theory of the Moral Sentiments (1759). An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776) Essays on Philosophical Subjects (publisert posthumt 1795) Lectures on Jurisprudence (publisert posthumt 1904 / 1976)Sekundærlitteratur om Adam SmithPeter Kurrild-Klitgaard Adam Smith økonom, filosof, samfunnstenker 2013 ISBN 978-82-321-0170-2 Buchan, James: The Authentic Adam Smith: His Life and Ideas Norton, 2006 Haakonssen, Knud: Adam Smith. Ashgate Publishing, 1998. The Cambridge Companion to Adam Smith. Cambridge University Press. Cambridge, 2006Debattartikler om Smith i norske fagtidsskrift og riksaviserKalle Moene «Brødre i ånden» Morgenbladet 14. desember 2007. Kalle Moene «De fattiges forkjemper» Dagens Næringsliv 27. mars 2002. Bente Aasjord «Den nødvendige armoden» Dagens Næringsliv 10. april 2002. Tore Jørgen Hanisch «Kjøpmannen er helten» Dagens Næringsliv 16. april 2002. Kalle Moene «Adam Smith – en venn av revolusjonen» Dagens Næringsliv 29. april 2002. Stein Østre «Adam Smith som sosialdemokrat» Dagens Næringsliv 8. mai 2002. Tore Jørgen Hanisch «Ingen venn av revolusjonen» Dagens Næringsliv 22. mai 2002. Agnar Sandmo «Adam Smith og konkurransen: Et kritisk blikk på den usynlige hånd», Kåre P. Hagen, Agnar Sandmo og Lars Sørgard (red.) Konkurranse i samfunnets interesse. Festskrift til Einar Hope, Fagbokforlaget, Bergen, 2004, 140-156. Preben Munthe «Adam Smiths vekstteori», Norsk Økonomisk Tidsskrift, 103 (1989), 17–36.Sverre August Christensen – Egeninteressens problem (2013) == Eksterne lenker == The Wealth of Nations at MetaLibri Digital Library The Theory of Moral Sentiments at MetaLibri Digital Library Adam Smith på norsk – www.adamsmith.no The Wealth of Nations - artikkel fra forskning.no 12.5.04 Smith og smuler fra økonomiens historie - artikkel fra forskning.no 12.5.04

Hobbes Hume Locke Petty Quesnay

https://no.wikipedia.org/wiki/Allah

2023-02-04

Allah

['Kategori:Arabiske ord og uttrykk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bahai', 'Kategori:Gud i monoteistiske religioner', 'Kategori:Islam']

Allah betyr Gud, eller «den ene sanne Gud» på arabisk. Ordet forbindes hovedsakelig med islam. Det er navnet på den sanne guden forkynt av Muhammed. Ordet anvendes også av arabisktalende jøder, kristne og bahaier. Ordet Allah er nært beslektet med hebraisk Elóah og Elohím og med arameisk Eláh/Elahá, og dessuten med det hebraiske El. Fraser der «Allah» inngår: Lā 'ilāha 'illā llāha wa Muhammadun rasūlu llāhi. Det finnes ingen Gud unntatt Allah, og Muhammed er Hans sendebud. Islams trosbekjennelse, shahadah. Alláh-u-Akbar betyr Gud er størst. Muslimsk påkallelse av Gud. Også brukt på samme måte som «herregud». Alláh-u-Ajmal' betyr Gud er den vakreste. Alláh-u-Abhá betyr Gud den strålende, den altstrålende. Anvendes som en hilsen av bahaier.

Allah betyr Gud, eller «den ene sanne Gud» på arabisk. Ordet forbindes hovedsakelig med islam. Det er navnet på den sanne guden forkynt av Muhammed. Ordet anvendes også av arabisktalende jøder, kristne og bahaier. Ordet Allah er nært beslektet med hebraisk Elóah og Elohím og med arameisk Eláh/Elahá, og dessuten med det hebraiske El. Fraser der «Allah» inngår: Lā 'ilāha 'illā llāha wa Muhammadun rasūlu llāhi. Det finnes ingen Gud unntatt Allah, og Muhammed er Hans sendebud. Islams trosbekjennelse, shahadah. Alláh-u-Akbar betyr Gud er størst. Muslimsk påkallelse av Gud. Også brukt på samme måte som «herregud». Alláh-u-Ajmal' betyr Gud er den vakreste. Alláh-u-Abhá betyr Gud den strålende, den altstrålende. Anvendes som en hilsen av bahaier. == Se også == Allahs 99 vakreste navn Gud Abdallah, mannsnavn som betyr «Guds tjener». == Eksterne lenker == (en) Allah in calligraphy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Allah betyr Gud, eller «den ene sanne Gud» på arabisk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Antikken

2023-02-04

Antikken

['Kategori:Antikken', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Litteraturhistorie', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09']

Antikken er en lang tidsperiode av kulturhistorien ved Middelhavets greske og romerske sivilisasjoner, samlet den gresk-romerske verden, fra rundt 700 f.Kr. til rundt 500 e.Kr.. Antikken inndeles i gresk antikk og romersk antikk. Det var en blomstringstid for gresk og romersk litteratur, med forfattere som Homer, Aiskhylos, Ovidius og andre. På norsk kalles antikken tidvis upresist for oldtiden, og på engelsk benyttes også tilsvarende upresist betegnelsen klassisk tid. Klassisk tid er en del av antikken, som kan inndeles i arkaisk tid, klassisk tid og senantikken. «Klassisk antikk» benyttes stundom for en idealisert visjon i senere tid om en forestilling om hva som en gang var, i Edgar Allan Poes ord, «den ære som var gresk, den storhet som var Roma.»Konvensjonelt er det vanlig å begynne med de tidligst nedtegnelser av Homers greske poesi (700-600-tallet f.Kr.) og fortsettelsen fram til kristendommen begynnelse og nedgangen for Romerriket (400-tallet e.Kr.) Den ender med oppløsningen av antikkens kultur ved senantikkens avslutning (gradvis i tidsrommet 300-600 e.Kr.), og går deretter over i tidlig middelalder (600-1000). En slik bred utstrekning i tid og geografi dekker mange ulike epoker og kulturer. Antikkens greske kultur, sammen med en del orientalsk påvirkning, var gjeldende gjennom hele den klassiske antikken som grunnlaget for kunst, filosofi, samfunn, og utdannelse. Disse idealene ble bevart og etterlignet — i en utvendig betydning, i det minste — av romerne. Det gresk-romerske kulturelle fundamentet har hatt en stor betydning på språk, politikk, utdannelsessystemer, filosofi, vitenskap, kunst og arkitektur fram til moderne tid: fra de bevarte fragmentene fra antikken har renessansekulturen fra 1300-tallet og framover i Vest-Europa sett tilbake på antikken, og nye kulturbevegelser på 1700- og 1800-tallet har på nytt latt seg inspirere og begeistre av antikkens forgangne kultur.

Antikken er en lang tidsperiode av kulturhistorien ved Middelhavets greske og romerske sivilisasjoner, samlet den gresk-romerske verden, fra rundt 700 f.Kr. til rundt 500 e.Kr.. Antikken inndeles i gresk antikk og romersk antikk. Det var en blomstringstid for gresk og romersk litteratur, med forfattere som Homer, Aiskhylos, Ovidius og andre. På norsk kalles antikken tidvis upresist for oldtiden, og på engelsk benyttes også tilsvarende upresist betegnelsen klassisk tid. Klassisk tid er en del av antikken, som kan inndeles i arkaisk tid, klassisk tid og senantikken. «Klassisk antikk» benyttes stundom for en idealisert visjon i senere tid om en forestilling om hva som en gang var, i Edgar Allan Poes ord, «den ære som var gresk, den storhet som var Roma.»Konvensjonelt er det vanlig å begynne med de tidligst nedtegnelser av Homers greske poesi (700-600-tallet f.Kr.) og fortsettelsen fram til kristendommen begynnelse og nedgangen for Romerriket (400-tallet e.Kr.) Den ender med oppløsningen av antikkens kultur ved senantikkens avslutning (gradvis i tidsrommet 300-600 e.Kr.), og går deretter over i tidlig middelalder (600-1000). En slik bred utstrekning i tid og geografi dekker mange ulike epoker og kulturer. Antikkens greske kultur, sammen med en del orientalsk påvirkning, var gjeldende gjennom hele den klassiske antikken som grunnlaget for kunst, filosofi, samfunn, og utdannelse. Disse idealene ble bevart og etterlignet — i en utvendig betydning, i det minste — av romerne. Det gresk-romerske kulturelle fundamentet har hatt en stor betydning på språk, politikk, utdannelsessystemer, filosofi, vitenskap, kunst og arkitektur fram til moderne tid: fra de bevarte fragmentene fra antikken har renessansekulturen fra 1300-tallet og framover i Vest-Europa sett tilbake på antikken, og nye kulturbevegelser på 1700- og 1800-tallet har på nytt latt seg inspirere og begeistre av antikkens forgangne kultur. == Hellensk kultur == Hovedartikkel: Antikkens Hellas Ved slutten av bronsealderen falt de gamle greske kongedømmene sammen og en ny sivilisasjon vokste opp i tomrommet etter dem. Den hellenske sivilisasjonen ble til av en samling av bystater (hvor de viktigste var Athen og Sparta), som hadde forskjellige regjeringstyper og kulturer, som omfattet mange nyvinninger innenfor regjeringstyper, filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De hellenske bystatene grunnla et stort antall kolonier på kystene til Svartehavet og Middelhavet, i Anatolia, Sicilia og Sør-Italia, men i det 4. århundret f.Kr. hadde deres interne kriger gjort dem til et lett bytte for kong Filip II av Makedonia. Hans sønn Aleksander den stores militære erobringer spredde den hellenske kulturen til Persia, Egypt og India, men åpnet også for kontakt mellom den nye kulturen og den eldre læren fra disse områdene, dette utviklet seg til en ny kultur som senere er blitt kjent som hellenismen. == Romerriket == Hovedartikkel: Romerriket Mye av den greske læren ble assimilert av den gryende romerske stat etter hvert som den vokste seg ut fra Italia. De tok fordel av fiendenes splittelse, den eneste utfordringen mot romersk overherredømme over Sør-Europa kom fra den fønikiske kolonien Karthago, dennes undergang, i punerkrigene, mot slutten av det 3. århundre f.Kr., markerer starten på romersk kontroll over Middelhavet. Først som et kongedømme, så som en republikk, Romerriket ble til slutt et keiserrike mot slutten av det første århundre f.Kr., under Keiser Augustus og hans autoritære etterfølgere. Romerriket hadde sitt politiske midtpunkt i Middelhavet, hvor de kontrollerte alle de omliggende landene. De nordlige grensene ble definert av de store elvene Rhinen og Donau, under keiseren Trajan (andre århundre e.Kr.) nådde riket sitt største utstrekning, inkludert Storbritannia, Romania og deler av Mesopotamia. Keiserriket brakte fred, sivilisasjon og et effektivt sentralisert styresett til sine undersåtter, men i det tredje århundre e.Kr. gjorde en serie med borgerkriger at den økonomiske og sosiale styrken til riket falt fra hverandre. På 300-tallet klarte keiserne Diokletian og Konstantin å forsinke disintegrasjonen av riket ved å dele det i en vestre og en østre del. Diokletian og hans arvinger utførte blodige forfølgelser av det kristne samfunn, men Konstantin erklærte offisielt slutt på all forfølgelse av kristendommen i 313 med ediktet fra Milano. Scenen var nå satt for at keiserriket senere skulle anskaffe kristendommen som den offisielle statsreligionen (rundt år 380 under keiser Theodosius den store), som gjorde at kirken ble en mektig institusjon. == Referanser == == Litteratur == Aeschylus (1975). Perserne. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205081034. Aschehougs verdenshistorie: fra antikken til våre dager. Oslo: Aschehoug. 1958. Eriksen, Trond Berg (1983). Filosofi og vitenskap i antikken. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200067076. Finley, M.I. (1980). Grekerne i antikken: et møte med mennesker og kultur. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200053512. Schreiner, Johan Henrik (1989). Antikkens historie. Oslo: J. H. Schreiner. ISBN 8299124808. Streiftog i antikken: til H.P. L'Oranges 70-årsdag. 1973. ISBN 8205057818. Weidemann, Einar (1989). Antikken i perspektiv: kulturhistoriske emner fra det gamle Hellas og Roma. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203130305. Ødegård, Knut (2014). Antikken - Hellas og Roma fra bystat til imperium. Pax. ISBN 9788253037226.

Antikken er en lang tidsperiode av kulturhistorien ved Middelhavets greske og romerske sivilisasjoner, samlet den gresk-romerske verden, fra rundt 700 f.Kr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Kirkhusmo

2023-02-04

Anders Kirkhusmo

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 17. desember', 'Kategori:Fødsler i 1865', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fagforeningspersoner', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Personer fra Holtålen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Unge Venstres ledelse']

Anders L. Kirkhusmo (født 17. desember 1865 i Ålen, død 12. desember 1949 i Oslo) var en norsk pedagog og faglig tillitsvalgt, blant annet som formann i Norges Lærerlag i 16 år. Han var med på å grunnlegge Norges Unge Venstre og var den første lederen i organisasjonen. Kirkhusmo hadde lærerutdanning fra Klæbu seminar 1885–1887. Han arbeidet som kirkesanger i Røros fra 1889 til 1892, og underviste deretter i folkeskolen i Tolga, Brekken, Os og Nord-Odal. Han var lærer ved Elverum seminar 1896–1902. Etter dette virket han i hovedstadens skoler. Han var overlærer ved Vaterland skole fra 1917 og ved Majorstua skole fra 1927 til 1935. Han var også engasjert ved Norsk Korrespondanseskole. Kirkhusmo hadde en rekke faglige tillitsverv. Han var formann for Oslo lærerforening, og senere for Norges Lærerlag (1917–1933). Han bidro sterkt til å modernisere organisasjonen, og under hans ledelse brukte lærerlaget midler som boikott og blokade i lønnskampen. Da han gikk av som formann, blei han utnevnt til æresmedlem av laget. Han satt i flere offentlige utvalg om skolespørsmål og medvirket slik til at enhetsskolen ble lovfestet på 1930-tallet. Han ledet også arbeidet med å utforme framhaldsskoleloven. Han var også en forkjemper for å utvikle lærerutdanningen. Kirkhusmo var med å stifte både Kristiania Unge Venstre og Norges Unge Venstre, og han var formann for sistnevnte fra 1909 til 1912. Han var engasjert i partiets avisarbeid gjennom Dagbladet og Østlendingen. Også i den frilynte ungdomsbevegelsen var han aktiv. I 1892 var han første formann i Breidablikk, som var en samorganisasjon for ungdomslag i Nordøsterdalen og Sør-Trøndelag. Senere var han i mange år nestformann i Bondeungdomslaget i Kristiania. I 1945 gav han ut memoarene Minner fra et langt arbeidsliv. Lærerlaget har reist en minnestein over ham i Ålen.

Anders L. Kirkhusmo (født 17. desember 1865 i Ålen, død 12. desember 1949 i Oslo) var en norsk pedagog og faglig tillitsvalgt, blant annet som formann i Norges Lærerlag i 16 år. Han var med på å grunnlegge Norges Unge Venstre og var den første lederen i organisasjonen. Kirkhusmo hadde lærerutdanning fra Klæbu seminar 1885–1887. Han arbeidet som kirkesanger i Røros fra 1889 til 1892, og underviste deretter i folkeskolen i Tolga, Brekken, Os og Nord-Odal. Han var lærer ved Elverum seminar 1896–1902. Etter dette virket han i hovedstadens skoler. Han var overlærer ved Vaterland skole fra 1917 og ved Majorstua skole fra 1927 til 1935. Han var også engasjert ved Norsk Korrespondanseskole. Kirkhusmo hadde en rekke faglige tillitsverv. Han var formann for Oslo lærerforening, og senere for Norges Lærerlag (1917–1933). Han bidro sterkt til å modernisere organisasjonen, og under hans ledelse brukte lærerlaget midler som boikott og blokade i lønnskampen. Da han gikk av som formann, blei han utnevnt til æresmedlem av laget. Han satt i flere offentlige utvalg om skolespørsmål og medvirket slik til at enhetsskolen ble lovfestet på 1930-tallet. Han ledet også arbeidet med å utforme framhaldsskoleloven. Han var også en forkjemper for å utvikle lærerutdanningen. Kirkhusmo var med å stifte både Kristiania Unge Venstre og Norges Unge Venstre, og han var formann for sistnevnte fra 1909 til 1912. Han var engasjert i partiets avisarbeid gjennom Dagbladet og Østlendingen. Også i den frilynte ungdomsbevegelsen var han aktiv. I 1892 var han første formann i Breidablikk, som var en samorganisasjon for ungdomslag i Nordøsterdalen og Sør-Trøndelag. Senere var han i mange år nestformann i Bondeungdomslaget i Kristiania. I 1945 gav han ut memoarene Minner fra et langt arbeidsliv. Lærerlaget har reist en minnestein over ham i Ålen. == Referanser == == Kilder == Artikkel i Norsk biografisk leksikon

Anders L. Kirkhusmo (født 17.

https://no.wikipedia.org/wiki/Austevoll

2023-02-04

Austevoll

['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Austevoll', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Øygrupper i Norge']

Austevoll er en øykommune i ytre Midthordland i Vestland fylke. Øykommunen ligger ut mot Nordsjøen, og er ellers omgitt av Øygarden kommune og Bergen kommuner i nord, Bjørnafjorden og Tysnes i øst, og Fitjar og Bømlo i sør. Kommunen består i alt av 667 øyer, holmer og skjær. Austevoll er Norges mest folkerike kommune uten fastlandsforbindelse. Nærheten til Bergen har gjort at kommunen de siste årene har hatt en svært høy befolkningsvekst, slik som nabokommunene Øygarden og Bjørnafjorden. En annen grunn til dette kan være at Austevoll har Vestlands yngste befolkning. 28 % av befolkningen er under 17 år. Fiske har i flere generasjoner vært den største næringen i kommunen, og er fortsatt en viktig del for lokalbefolkningen. Havbruksnæringen opplevde en stor vekst i løpet av 1980-årene og i dag er kommunen regnet som en av landets største lakseoppdrettskommuner. Administrasjonssenteret i kommunen er Storebø, som også er den største bygda. Kommunen har ungdomsskole, Austevoll Vidaregåande skule og Austevoll Maritime Fagskole. Havforskningsinstituttet har forskningsstasjon i Austevoll. Dessuten har tre børsnoterte selskaper som DOF, Austevoll Seafood og Bergen Group sine hovedkontor på Storebø.

Austevoll er en øykommune i ytre Midthordland i Vestland fylke. Øykommunen ligger ut mot Nordsjøen, og er ellers omgitt av Øygarden kommune og Bergen kommuner i nord, Bjørnafjorden og Tysnes i øst, og Fitjar og Bømlo i sør. Kommunen består i alt av 667 øyer, holmer og skjær. Austevoll er Norges mest folkerike kommune uten fastlandsforbindelse. Nærheten til Bergen har gjort at kommunen de siste årene har hatt en svært høy befolkningsvekst, slik som nabokommunene Øygarden og Bjørnafjorden. En annen grunn til dette kan være at Austevoll har Vestlands yngste befolkning. 28 % av befolkningen er under 17 år. Fiske har i flere generasjoner vært den største næringen i kommunen, og er fortsatt en viktig del for lokalbefolkningen. Havbruksnæringen opplevde en stor vekst i løpet av 1980-årene og i dag er kommunen regnet som en av landets største lakseoppdrettskommuner. Administrasjonssenteret i kommunen er Storebø, som også er den største bygda. Kommunen har ungdomsskole, Austevoll Vidaregåande skule og Austevoll Maritime Fagskole. Havforskningsinstituttet har forskningsstasjon i Austevoll. Dessuten har tre børsnoterte selskaper som DOF, Austevoll Seafood og Bergen Group sine hovedkontor på Storebø. == Historie == Austevoll ble en selvstendig kommune i 1886, da den ble utskilt fra Sund kommune. Navnet ble skrevet «Østevold» eller «Østervold» frem til 1889, da navnet ble endret til «Austevold», fra 1918 skrevet Austevoll. I 1964 ble kommunen utvidet med sørøstdelen av øyene Huftarøy og Selbjørn som til da hadde tilhørt Fitjar kommune. I en kommuneoversikt datert den 31. januar 1840 («Fortegnelse over Rigets samtlige Formandsskabsdistricter») er «Østevold» (med «Møgster Sogn») oppført som en separat kommune adskilt fra Sund. (Dette ville ha vært i samsvar med loven – for selv om sognene Austevoll og Møkster tilhørte Sund prestegjeld så tilhørte de ulike fogderier: Sund tilhørte Nordhordland fogderi mens Austevoll og Møkster tilhørte Sunnhordland fogderi. I slike tilfeller kunne et prestegjeld bli delt i to separate kommunar.) Men denne delingen kan i så fall ikke ha vært virksom lenge: I alle senere oversikter (frem til 1886) er Austevoll oppført som en del av Sund kommune. == Geografi == Austevoll består i alt av 667 småkuperte øyer, holmer og skjær. Kommunen har ei samla strandlinje på 337 kilometer, og et areal på 114 km². Det høyeste punktet i Austevoll er Loddo på 244 moh. I vest ligger øyene Stora Kalsøy, Møkster og Stolmen som grenser mot Nordsjøen, i nord og nordøst Øygarden kommune og Bjørnafjorden kommune, i øst Tysnes, og Fitjar i sør. Øyene Huftarøy, Selbjørn, Hundvåko, Stolmen, Stora Kalsøy er sammenbundet med bruer og er de største øyene i kommunen. Det siste store veiprosjektet ble ferdigstilt 17. november 2007, med bruforbindelsene Storholmsbrua og Hundvåkøybrua fra Stora Kalsøy og Hundvåko til Huftarøy. Storholmbrua har en totallengde på 439 meter og seilingshøyde 18 meter. Hundvåkøybrua er 460 meter lang, med seilingshøyde 28 meter. == Demografi == Tolv av kommunens 667 øyer har fast bosetning året rundt. 29 prosent av befolkningen lever i tettbygde områder, disse er Storebø og Bekkjarvik. 28 prosent av befolkningen er under 17 år, dette er 4,4 prosentpoeng over snittet for hele landet. 4,7 prosent av innbyggerne i kommunen er 80 år eller eldre. Innbyggerne i Austevoll regnes som Norges nest rikeste med en gjennomsnittlig formue på over 2,1 millioner kroner i 2016. === Største bygder === === Største øyer === Alle disse øyene er bebodde. For flere øyer, se Kategori:Øyer i Austevoll. === Demografisk utvikling === Innbyggere i Austevoll (i 1000) Mer om demografi i Austevoll Folkemengde per 1. januar, etter fylke og kommune. Registrert 2009. Framskrevet 2010-2030. == Kommunikasjon == === Ekstern kommunikasjon === Austevoll er knyttet til fastlandet med ferger og hurtigbåter. Kommunens viktigste forbindelse går mellom Hufthamar på Huftarøy og nordover til Krokeide fergekai i Bergen. Denne opereres av bilfergene MF «Horgefjord» og MF «Møkstrafjord». Kommunen er knyttet til Stord med bilfergen MF «Husavik» fra Husavik, sør på Huftarøy. I fremtiden ønsker kommunen bli bundet sammen med fastlandet. Dette skjer ved en bygging av bru frå Huftarøy i øst og over til Reksteren . Flaggruten, som er hurtigbåtforbindelsen mellom Bergen og Stord, anløper Hufthamar på alle sine turer (nedlagt 2013). I tillegg anløper hurtigbåtene mellom Bergen og Sunnhordland Austevoll fire ganger daglig. === Intern kommunikasjon === Følgende øyer er forbundet med bro: Huftarøy og Selbjørn (Selbjørn bru, åpnet 1980) Selbjørn og Stolmen (Stolmasundet bru, åpnet 1998) Hundvåko og Storekalsøy (Bakkasundbrua, åpnet 1999) Huftarøy og Hundvåko (Storholmbrua og Austevollsbrua, åpnet 2007)I tillegg er en rekke mindre øyer bindet sammen. Etter at bilfergen mellom Huftarøy og Hundvåko ble erstattet av Austevollsbrua er 97 prosent av befolkningen i kommunen knyttet sammen med veiforbindelse. Hurtigbåten MS «Tjelden» forbinder de minste øyene i vest med resten av kommunen. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === Ved kommunestyrevalget 2015 var det 3 814 stemmeberettigede i kommunen. Avgitte stemmer var 2 569 (67,4 % oppslutning). Kommunestyret i Austevoll besto av 21 representanter. I perioden 2015-2019 var fem partier representert i kommunestyret. Høyre - 8 mandater (37,8 prosent) Arbeiderpartiet - 5 mandater (24,2 prosent) Fremskrittspartiet - 5 mandater (20,7 prosent) Kristelig Folkeparti - 2 mandater (7,7 prosent) Senterpartiet - 1 mandater (5,5 prosent) Miljøpartiet De Grønne - 0 mandater (2,3 prosent) Venstre - 0 mandater (1,6 prosent)Morten Storebø fra Høyre var ordfører og Anja Heggholmen fra Arbeiderpartiet varaordfører.Å forbedre kommuneøkonomien var en av de viktigste sakene for den politiske dagsorden. Kommunen hadde også satset på forbedring av infrastrukturen i kommunen, i all hovedsak ved bygging av broer mellom de mest befolkede øyene i kommunen. == Kommunevåpen == Kommunevåpenet er fire sølv sild på skrå oppover mot venstre, mot en blå bakgrunn. Dette henspiller på de rike fiskeritradisjonene i kommunen. Kommunevåpenet ble godkjent i 1984. == Tusenårssted == Kommunen har valgt et grøntområde mellom presteboligen på Storebø og Storebø skole som tusenårssted. Det foreligger blant annet planer for tilrettelegging av parkanlegg. Dette arbeidet er påbegynt med blant annet lekeapparater og nysådd gress. 22. mai 2010 gikk festivalen Havfest av stabelen på dette området, hvor blant andre Datarock og Reidar Larsen spilte. == Kjente austevollinger == Ingebrigt Bjørø (1879–1944), stifter og første leder av Kristelig Folkeparti Abelone Møgster (1883–1975), motstandskvinne Sjur Østervold (1913–2004), krigshelt Johannes Kalve (1919–2005), krigsseiler og medlem av Shetlandsgjengen Magnus Stangeland (1941–), politiker (Sp) og næringslivsleder, stortingsrepresentant 1985–1997 Inge Halstensen (1945–), fiskebåtreder Ingunn Klepsvik (1946–), ambassadør Karsten Klepsvik (1952–), ambassadør Helge Møgster (1953–), forretningsmann innen sjømat og oljeservice Jan Thomas (1966–), stylist, skuespiller, skribent Claus Lundekvam (1973–), fotballspiller Helge Andre Njåstad (1980–), politiker (FrP), stortingsrepresentant fra 2013 Ørjan Johannessen (1985–), prisbelønt kokk Ingrid Halstensen (1987–), sportsjournalist (TV 2) Hanne Skjønhaug Haugland (1991–), skøyteløper Malin & Alina Vassnes (1993–), Farmen-deltakere == Referanser == == Eksterne lenker == (nn) Offisielt nettsted (en) Austevoll – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Kommunestatistikk fra Statistisk sentralbyrå (no) Kulturnett Hordaland (no) Austevoll Guide - Tourinfo nettsted www.austevollguide.no

Austevoll er en øykommune i ytre Midthordland i Vestland fylke. Øykommunen ligger ut mot Nordsjøen, og er ellers omgitt av Øygarden kommune og Bergen kommuner i nord, Bjørnafjorden og Tysnes i øst, og Fitjar og Bømlo i sør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Akademikerne

2023-02-04

Akademikerne

['Kategori:Akademikerne', 'Kategori:Akademiske organisasjoner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1997']

Akademikerne er en hovedsammenslutning av norske fagforbund for personer med høyere grads utdanning fra universitet eller vitenskapelig høyskole. Organisasjonen ble stiftet i 1997. Medlemmene er yrkesorganisasjoner for folk med utdanning fra universitet eller vitenskapelig høyskole. Akademikerne består av 13 foreninger. Per oktober. 2022, har disse til sammen om lag 253 107 medlemmer.Akademikernes viktigste arbeidsområder er: inntektspolitikk og arbeidsmarked lønns- og arbeidsvilkår forsknings- og utdanningspolitikk pensjonsrettigheter for selvstendig næringsdrivendeOrganisasjonen deler årlig ut Akademikerprisen til «en norsk eller utenlandsk enkeltperson som har utmerket seg gjennom bidrag til akademisk frihet og kunnskapsformidling».

Akademikerne er en hovedsammenslutning av norske fagforbund for personer med høyere grads utdanning fra universitet eller vitenskapelig høyskole. Organisasjonen ble stiftet i 1997. Medlemmene er yrkesorganisasjoner for folk med utdanning fra universitet eller vitenskapelig høyskole. Akademikerne består av 13 foreninger. Per oktober. 2022, har disse til sammen om lag 253 107 medlemmer.Akademikernes viktigste arbeidsområder er: inntektspolitikk og arbeidsmarked lønns- og arbeidsvilkår forsknings- og utdanningspolitikk pensjonsrettigheter for selvstendig næringsdrivendeOrganisasjonen deler årlig ut Akademikerprisen til «en norsk eller utenlandsk enkeltperson som har utmerket seg gjennom bidrag til akademisk frihet og kunnskapsformidling». == Medlemsforeninger == Akademikerne består av 13 foreninger. Medlemstall per. mars 2022 Arkitektenes Fagforbund (5 477 medlemmer) Den norske legeforening (38 417 medlemmer) Den norske tannlegeforening (6 962 medlemmer) Den norske veterinærforening (3 577 medlemmer) Econa tidl.Siviløkonomene (27 280 medlemmer) Krigsskoleutdannede offiserers landsforening (1 668 medlemmer) Naturviterne (6 973 medlemmer) Norges Juristforbund (21 251 medlemmer) Norsk Lektorlag (8 441 medlemmer) Norsk Psykologforening (10 630 medlemmer) Samfunnsviterne (16 379 medlemmer) Samfunnsøkonomene (3 009 medlemmer) Tekna (Teknisk-naturvitenskapelig forening) (93 229 medlemmer) == Samarbeidende foreninger == Flere foreninger samarbeider med Akademikerne i tariffspørsmål: Den norske Jordmorforening Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon (NITO) Norges Farmaceutiske Forening == Referanser == == Eksterne lenker == Akademikerne – offisielt nettsted

Akademikerne er en hovedsammenslutning av norske fagforbund for personer med høyere grads utdanning fra universitet eller vitenskapelig høyskole. Organisasjonen ble stiftet i 1997.

https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Andersen

2023-02-04

Anders Andersen

['Kategori:Ap-politikere i Buskerud', 'Kategori:Arbeiderpartiets ledere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 1. september', 'Kategori:Dødsfall i 1931', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1846', 'Kategori:Lokalpolitikere i tidligere Røyken kommune', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Arendal kommune', 'Kategori:Personer fra Jevnaker kommune']

Anders Andersen (født 22. oktober 1846 på Jevnaker, død 1. september 1931 i Røyken) var en norsk politiker og den første leder av Det norske Arbeiderparti. Anders Andersen ble født og vokste opp på Jevnaker. Thranitterbevegelsen som var meget sterk i dette område, satte nok sitt preg på han, men han var for ung til å kunne ha deltatt. I 1868, 22 år gammel, forlot han Jevnaker og dro via Christiania til Arendal, der han fikk arbeid ved et av byens nye dampdrevne sagbruk. Som sagbruksarbeider var Anders Andersen med på å stifte Det norske Arbeiderparti i Barbu ved Arendal 21. august 1887. På stiftelsesmøtet ble han valgt til partiets første formann. Anders Andersen arbeidet da ved Strømsbu sag i Barbu. Han var en av de mange innflyttere til Arendal i byens gullalder før Arendalskrakket. Han flyttet til Asker i 1898 og jobbet ved Heggedal Trevarefabrikk, men da den gikk konkurs, flyttet han til Røyken i Buskerud. Her var han aktiv i arbeiderbevegelsen og var med på å bygge opp og starte flere lokale grupper av Arbeiderpartiet. Sine siste leveår tilbrakte han på Røyken Aldershjem.

Anders Andersen (født 22. oktober 1846 på Jevnaker, død 1. september 1931 i Røyken) var en norsk politiker og den første leder av Det norske Arbeiderparti. Anders Andersen ble født og vokste opp på Jevnaker. Thranitterbevegelsen som var meget sterk i dette område, satte nok sitt preg på han, men han var for ung til å kunne ha deltatt. I 1868, 22 år gammel, forlot han Jevnaker og dro via Christiania til Arendal, der han fikk arbeid ved et av byens nye dampdrevne sagbruk. Som sagbruksarbeider var Anders Andersen med på å stifte Det norske Arbeiderparti i Barbu ved Arendal 21. august 1887. På stiftelsesmøtet ble han valgt til partiets første formann. Anders Andersen arbeidet da ved Strømsbu sag i Barbu. Han var en av de mange innflyttere til Arendal i byens gullalder før Arendalskrakket. Han flyttet til Asker i 1898 og jobbet ved Heggedal Trevarefabrikk, men da den gikk konkurs, flyttet han til Røyken i Buskerud. Her var han aktiv i arbeiderbevegelsen og var med på å bygge opp og starte flere lokale grupper av Arbeiderpartiet. Sine siste leveår tilbrakte han på Røyken Aldershjem. == Familieforhold == Sitt første ekteskap inngikk han i 1869 med Tarjer Nilsdatter (f. 1830) fra Landstveit på Herefoss. Hun hadde to barn fra før. Tarjers grufulle tilværelse før ekteskapet, har nok vært med på å prege Anders syn på samfunnets skjevheter, og derfor brukte han all sin makt for å rette opp og bedre folks levevilkår. Anders og Tarjer fikk ei jente i 1870, men allerede i 1873 døde Tarjer. I 1874 giftet han seg for andre gang med Hedda Mathilde Johansdatter fra Arvika i Sverige. De fikk fire barn. Fra 1868 bodde de på Strømmen i Øyestad kommune ved Arendal fram til 1886; de flyttet deretter til Ormetjern i Barbu. I 1890, flyttet de til Gårdalen i Øyestad. I 1898 flyttet de til Bølstad gård i Røyken. == Politisk aktiv i Arendal == Høsten 1886 ble Samhold I dannet som en reaksjon på konkurser og arbeidsløshet som følge av Arendalskrakket. Formann ble Karl Fostvedt, Viseformann ble Anders Andersen, og som sekretær ble Thomas Heimdal valgt. Disse tre dannet den harde kjernen i Samholdsbevegelsen. De ble kalt "Spidskugle-klikken" og andre ganger "Hr. Heimdals Presidentskap". Under sin røde Fane, som bar innskriften "Frihed, Lighed, Broderskap.- Arbeide eller Brød" arrangerte Samhold massemøter og demonstrasjonstog gjennom byens gater. Butikkene stengte av frykt for gateopptøyer, og myndigheter og borgere var redde. Stemningen var til tider ganske bitter og stridbar. Det var denne Samholdsforeningen som sendte ut innbydelse til det berømte møte i Arendal, som resulterte i dannelsen av Det forenede norske Arbeiderparti. Samholds Avis utkommer første gang 10. april 1887. Styreformann for avisen var Anders Andersen, Redaktør var Andreas Hansson, men den som styrte avisen var Thomas Heimdal, ansatt som faktor, setter og trykker. Samtidig drev han sin egen avis Spidskuglen. Disse to avisene var de viktigste Samholdsbevegelsen hadde for å agitere for sine synspunkter. 21. og 22. august 1887 ble det historiske møte, seinere omtalt som Arendalsmøtet, i Goodthemplar-lokalet ved Ormetjern holdt. Samhold I stilte med hele 12 representanter av 29 tilstede på dette møte, så at formannsvalget skulle komme derfra var naturlig. Den første formannen ble Anders Andersen. Det forenede norske Arbeiderparti under ledelse av Anders Andersen holdt fem styremøter i denne perioden som varte snaut et år. Vanskeligheter med å få inn kontingentene fra medlemmene resulterte i dårlig økonomi og liten handlefrihet. Andersen mente hovedstyret burde ligge mer sentralt, helst i hovedstaden. == Politisk aktiv i Røyken-området == Straks Anders Andersen var kommet til Heggedal i 1898, satte han igang og organiserte og planla nye arbeiderparti-grupper. Hans kampånd for sosialismens utvikling, var på ny glødende. Dette året hadde nemlig samholds og arbeiderpartiets største kampsak – gått i oppfyllelse. Den allmenne stemmerett var lovfestet. Nå da den industrielle revolusjonen avlet fram flere og flere arbeidsplasser, var det naturlig at arbeiderne organiserte seg i det partiet som ivaretok deres interesser. På kort tid var han med og dannet Asker Arbeiderparti, Spikkestad Arbeiderparti og Røyken Arbeiderparti. Selv var han aktiv med, som leder for Spikkestad Arbeiderparti var han formann de fem første årene. Han representerte også Herredspartiet i Røyken, hvor han ble valgt inn for to perioder (1906 – 1913). == Gravminner == Anders Andersen ble gravlagt på Røyken kirkegård 7.sept.1931. Det store, horisontale minnesmerket som DNA og Røyken arbeiderparti bekostet, ble høytidelig avduket 7. okt. 1939, av DNAs sekretær Hjalmar Dyrendahl. Før Arbeiderpartiets 100-årsdag i 1987, fant hønefossingen Egil Halvorsen ut, at Anders Andersen var født i nærheten av Hønefoss, og flyttet minnesmerket til Haug kirkegård. En mindre gravstøtte ble satt opp på Røyken kirkegård. Men etter hvert oppdaget flere at det rette fødestedet til Anders Andersen var Jevnaker. 1. mai 2002 ble den derfor endelig plassert på Kistefos-museet på Jevnaker. Thorbjørn Jagland var dagens hovedtaler og foretok avdukingen. == Litteratur == Helge Røed: Slik begynte det. Om stiftelsen av Det norske Arbeiderparti for 100 år siden. 1987. Bibliografisk artikkel i Jernbanemanden nr. 6/7 1987. == Eksterne lenker == Gunnar Molden: Anders Andersen. I Norsk biografisk leksikon "Jernbanemanden" Partiets 1. formann Sagarbeider Anders Andersen 1887 – 1888

Anders Andersen (født 22. oktober 1846 på Jevnaker, død 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bryne

2023-02-04

Bryne

['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Klepp', 'Kategori:Bosetninger i Time', 'Kategori:Byer i Rogaland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Rogaland']

Se også Bryne (andre betydninger)Bryne er en by i Time kommune i Rogaland. Bryne ligger omkring 25 minutter med tog sør for Stavanger, og det statistiske tettstedet (inkludert Kåsen i Klepp kommune) har 12 774 innbyggere per 1. januar 2022, hvorav 10 876 i Time kommune. Tettstedets areal er 5,65 km². Bryne fikk bystatus 1. januar 2001, og er blant Norges 50 største byer.

Se også Bryne (andre betydninger)Bryne er en by i Time kommune i Rogaland. Bryne ligger omkring 25 minutter med tog sør for Stavanger, og det statistiske tettstedet (inkludert Kåsen i Klepp kommune) har 12 774 innbyggere per 1. januar 2022, hvorav 10 876 i Time kommune. Tettstedets areal er 5,65 km². Bryne fikk bystatus 1. januar 2001, og er blant Norges 50 største byer. == Historie == Bryne ble etablert som Thime Station, en av mange stasjonsbyer langs Jærbanen, som ble bygd i 1878. Det ble etablert bedehus (Saron, 1878), krambu, industri og meieri. Det vokste opp en jordbruksrelatert industri med produksjon av ploger, slåmaskiner og fôrhøstere. Senere dukket det også opp produksjon av gravemaskiner. Etter hvert vokste Bryne til å bli et utdanningssenter med meieriskole fra 1906 og Rogaland Landsgymnas fra 1924. I 1921 ble det ved folkeavstemning bestemt at Thime Station skulle skifte navn til «Bryne». Bryne vokste fort til å bli det største tettstedet på Sør-Jæren. Navnet Bryne /'bry:ne / kommer av norrønt brún: kant, skrent, og -vin: eng, natureng; og det stemmer godt med stedet på høydene ved sørenden av Frøylandsvatnet. Bryne fikk bystatus 1. januar 2001 og er dermed blant de yngste byene i Norge. == Skoler på Bryne == Av offentlige skoler på Bryne, er det tre barneskoler, en ungdomsskole og en videregående skole: Bryne skule Rosseland skule Bryne ungdomsskule Bryne vidaregåande skule Hognestad skuleJærtun Lutherske Friskole er en privat, kristen grunnskole med ti trinn som har lokaler på Bryne. Høgskulen for grøn utvikling er drevet av en stiftelse. == Dialekt == == Kultur == === Kulturinstitusjoner === Storstova har siden 1964 vært Brynes kinosal og vært scene for ulike forestillinger og konserter. I tillegg til den store kinosalen, rommer Storstova også en mindre sal, kalt kjellerteateret. I 2018 flyttet kinoen til nye lokaler med fire saler midt i Bryne sentrum og Storstova ble et rent kulturhus. Bryne Mølle er et kultursted som er underlagt Storstovas drift. Den tidligere møllen fra 1929 rommer bespisningslokaler, utstillingslokaler og en scene. Lokalene leies ut til private tilstelninger. Nasjonalt Garborgsenter åpnet i 2012. Det skal være en nasjonal formidlingsarena for å fremme interessen for Arne Garborg og Hulda Garborg og deres tanker og visjoner. Målet er å inspirere til samfunnsengasjement, til å lese og til å skape, og det skal være en sosial møteplass. === Signalbygget === Signalbygget, Høghuset på Bryne og Forum Jæren er alle navn på et 66 m høyt bygg som er plassert midt i Bryne sentrum like ved jernbanestasjonen. Bygget har 20 etasjer og 380 trappetrinn, og med sine 66 m er det Norges 14 høyeste bygning. Bygget ble påbegynt 2. juli 2007 og ferdigstilt 10. november 2009. Det meste av lokalene i høybygget er kontorlokaler. I toppetasjen er det en restaurant og på gateplan er det butikker. I tillegg til selve høyhuset består Forum Jæren også av 2 tilleggsbygg på 2 og 3 etasjer. Samlet areal for de tre byggene er 21 000 kvadratmeter.Ideen bak byggene er at «læring, næring og kultur» skal samles på et sted. Garborgsenteret ble samlokalisert med Time bibliotek som åpnet 17. oktber 2010 i et av sidebyggene. I 2014 ble de 2 videregående skolene på Bryne (Bryne og Time vidaregåande skule) slått sammen til en skole, og fikk et nytt bygg i samme område. === Fritz Røed Skulpturpark === 1. oktober 2004 ble Fritz Røed Skulpturpark åpnet. Denne parken har utelukkende skulpturer av kunstneren Fritz Røed, som hadde tilknytning til Bryne. I enden av parken ligger Bryne Mølle. == Sport == Bryne Fotballklubb spilte i de to øverste divisjoner i 45 sesonger sammenhengende inntil 2016 og i Eliteserien 1976–1988 og 2000–2003. Klubbene Kåsen IL og Rosseland BK holder også til på Bryne. Bryne har også en karateklubb. Utøvere fra klubben har vunnet mange NM og deltatt i EM et par ganger. Klubben trener karatestilen kyokushinkai. Bryne har en mindre Taekwondo-klubb. Av andre klubber kan Bryne Håndballklubb og fotballklubben Rosseland Ballklubb nevnes. == Kjente brynebuer == Sølve Grotmol (1939-2010), sportsjournalist i NRK Øyvind Nordsletten (1944-), ambassadør Inge Brigt Aarbakke (1959-), gründer Alf-Inge Håland (1972-), fotballspiller Ketil Solvik-Olsen (1972-), politiker (FrP), statsråd 2013-2018 Janove Ottesen (1975-), vokalist i Kaizers Orchestra Hilde Selvikvåg (1991-), artist Erling Braut Haaland (2000-), fotballspiller Tuva Hansen (1997-), fotballspiller == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Bryne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Time kommune Brynes vel Storstova Bryne kino Forum Jærens hjemmeside Besøkt 15.08.09. Garborgsenterets hjemmeside Besøkt 12.12.18. Garborgsk såpeopera Oppsummering av historien rundt planleggingen av Garborgsenteret. Jærbladet, publisert 14.08.09. Besøkt 15.08.09.

Klepp:

https://no.wikipedia.org/wiki/Brann_(andre_betydninger)

2023-02-04

Brann (andre betydninger)

['Kategori:Pekere']

Brann kan vise til: Brann, ild ute av kontroll Skogbrann Bråtebrann Bybrann Mordbrann Pipebrann Brannvern Sportsklubben Brann, et norsk fotballag Brand, skuespill av Henrik Ibsen Brannen, norsk film fra 1973 Brannen (roman), av Tarjei Vesaas KNM «Brann», et fartøy i Storm-klassen (1965)

Brann kan vise til: Brann, ild ute av kontroll Skogbrann Bråtebrann Bybrann Mordbrann Pipebrann Brannvern Sportsklubben Brann, et norsk fotballag Brand, skuespill av Henrik Ibsen Brannen, norsk film fra 1973 Brannen (roman), av Tarjei Vesaas KNM «Brann», et fartøy i Storm-klassen (1965)

Brann kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Wirkola

2023-02-04

Bjørn Wirkola

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Fotballspillere for Rosenborg BK', 'Kategori:Fødsler 4. august', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norgesmestere i skihopp', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske kombinertløpere', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Personer fra Alta kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Verdensmestere i skihopping', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen']

Bjørn Tore Wirkola (født 4. august 1943 i Alta) er en norsk tidligere skihopper, kombinertløper og fotballspiller. Han ble verdensmester i stor bakke og normalbakke i VM på ski 1966 i Oslo, og vant den tysk-østerrikske hoppuka i årene 1967–69. Wirkola er fortsatt den eneste som har greid å vinne hoppuka tre ganger på rad. De eneste utøverne som har vunnet hoppuka flere ganger, er Jens Weißflog og Janne Ahonen, med henholdsvis fire og fem seire. Wirkola satte også flere verdensrekorder i skiflyging. Han var norsk flaggbærer i vinter-OL 1968 i Grenoble. Wirkola drev det også langt innen fotball. Mens han var aktiv som skihopper, spilte han i sommersesongen fotball for Melhus IL og deretter Rosenborg BK. Han tok serie- og cupmesterskap med Rosenborg i 1971; han ble også Rosenborgs toppscorer samme år og scoret i cupfinalen mot Fredrikstad FK. Han ble tildelt Olavstatuetten i 1966, Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i 1967, Holmenkollmedaljen i 1968 og Egebergs ærespris i 1971. Bjørn Wirkola var medlem av Alta IF, Melhus IL og Rosenborg BK. Navnet Wirkola, eller Virkkula som det skrives på kvensk, vitner om at et av Norges største idrettsnavn gjennom tidene har kvenske røtter. Forleddet -virkku betyr 'pigg', mens endelsen -la kan bety 'plass, sted'. Navnet Virkkula kan derfor oversettes til 'piggstedet'.

Bjørn Tore Wirkola (født 4. august 1943 i Alta) er en norsk tidligere skihopper, kombinertløper og fotballspiller. Han ble verdensmester i stor bakke og normalbakke i VM på ski 1966 i Oslo, og vant den tysk-østerrikske hoppuka i årene 1967–69. Wirkola er fortsatt den eneste som har greid å vinne hoppuka tre ganger på rad. De eneste utøverne som har vunnet hoppuka flere ganger, er Jens Weißflog og Janne Ahonen, med henholdsvis fire og fem seire. Wirkola satte også flere verdensrekorder i skiflyging. Han var norsk flaggbærer i vinter-OL 1968 i Grenoble. Wirkola drev det også langt innen fotball. Mens han var aktiv som skihopper, spilte han i sommersesongen fotball for Melhus IL og deretter Rosenborg BK. Han tok serie- og cupmesterskap med Rosenborg i 1971; han ble også Rosenborgs toppscorer samme år og scoret i cupfinalen mot Fredrikstad FK. Han ble tildelt Olavstatuetten i 1966, Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i 1967, Holmenkollmedaljen i 1968 og Egebergs ærespris i 1971. Bjørn Wirkola var medlem av Alta IF, Melhus IL og Rosenborg BK. Navnet Wirkola, eller Virkkula som det skrives på kvensk, vitner om at et av Norges største idrettsnavn gjennom tidene har kvenske røtter. Forleddet -virkku betyr 'pigg', mens endelsen -la kan bety 'plass, sted'. Navnet Virkkula kan derfor oversettes til 'piggstedet'. == «Å hoppe etter Wirkola» == Wirkolas mangeårige posisjon som verdens suverent beste skihopper har gitt opphav til uttrykket «å hoppe etter Wirkola». Uttrykket brukes ofte i situasjoner der man skal forsøke å overta/videreføre en oppgave etter en forgjenger som har vært usedvanlig dyktig. Første gang det er registrert at uttrykket ble brukt, var i 1965 da Torbjørn Yggeseth sammen med Per Jorsett var kommentator fra NM i hopp i Skuibakken. Da uttalte Yggeseth: «Selv for Engan er det ikke moro å hoppe etter Wirkola». Kilde: NRK SportsrevyenI Aftenposten 8. februar 2008 er det NRKs legendariske sportskommentator Bjørge Lillelien som får æren for å ha skapt uttrykket: «Under VM i Oslo i 1966 var Bjørn Wirkola og østtyskeren Dieter Neuendorf to av de største favorittene. Wirkola vant normalbakkerennet og Neuendorf var sugen på revansje i storbakken. Østtyskeren trakk et senere startnummer enn Wirkola, og etter et kjempehopp av Norges store hopper satt Neuendorf spent igjen på bommen. Han mislyktes totalt, og tyskeren klarte ikke å skjule skuffelsen og irritasjonen på sletta. NRK radios kommentator Bjørge Lillelien fanget opp Neuendorfs reaksjon og uttalte meget engasjert: «Slik går det når man hopper etter Wirkola!» (...) Kilder: Arne Thoresen og Arne Scheie == Se også == Liste over norske idrettspersoner på sokkel == Referanser == == Litteratur == Bjørn Wirkola (1969). Knall og fall. Oslo: Cappelen. [Fortalt til Bjørge Lillelien] == Eksterne lenker == (en) Bjørn Wirkola – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bjørn Wirkola på Internet Movie Database (de) Bjørn Wirkola – Munzinger Sportsarchiv (en) Bjørn Wirkola – Olympedia (en) Bjørn Wirkola – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Bjørn Wirkola – Transfermarkt (en) Bjørn Wirkola – FIS (skihopping) (no) NRK: Bjørn Wirkola (30. desember 2004, oppdatert 1. april 2005)

Bjørn Tore Wirkola (født 4. august 1943 i Alta) er en norsk tidligere skihopper, kombinertløper og fotballspiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bryne_Fotballklubb

2023-02-04

Bryne Fotballklubb

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bryne Fotballklubb', 'Kategori:Fotballag etablert i 1926', 'Kategori:Fotballag i Rogaland', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Sport i Time']

Bryne Fotballklubb er en fotballklubb på Bryne. Bryne Idrettslag ble stiftet 10. april 1926, og det var kun fotball som ble drevet innen laget de første 10 årene, senere også friidrett. Den første obligatoriske kampen ble spilt mot nabobygden Klepp i 1929, og endte 4–4. I 1991 endret Bryne IL struktur. Fotballavdelingen ble egen klubb, og kalt Bryne FK. Klubbens største meritter er cupseieren i 1987 etter mål av trønderen Kolbjørn Ekker, og seriesølv i 1980 og 1982. Klubben spilte i 1. divisjon (tilsvarende Eliteserien) fra 1976 til 1988. Klubben rykket opp til Eliteserien høsten 1999, men rykket ned igjen til 1. divisjon i 2003. I 2016 rykket Bryne ned i 2. divisjon etter 45 sesonger sammenhengende i de to øverste divisjonene.I 2006 ble mangemillionæren Tore Lie ny hovedsponsor for Bryne, gjennom selskapet sitt Otium. Avtalen var verd 3,6 millioner kroner over tre år. I 2017, etter mange år uten hovedsponsor, gikk Sørvest Betongsaging inn som hovedpartner.

Bryne Fotballklubb er en fotballklubb på Bryne. Bryne Idrettslag ble stiftet 10. april 1926, og det var kun fotball som ble drevet innen laget de første 10 årene, senere også friidrett. Den første obligatoriske kampen ble spilt mot nabobygden Klepp i 1929, og endte 4–4. I 1991 endret Bryne IL struktur. Fotballavdelingen ble egen klubb, og kalt Bryne FK. Klubbens største meritter er cupseieren i 1987 etter mål av trønderen Kolbjørn Ekker, og seriesølv i 1980 og 1982. Klubben spilte i 1. divisjon (tilsvarende Eliteserien) fra 1976 til 1988. Klubben rykket opp til Eliteserien høsten 1999, men rykket ned igjen til 1. divisjon i 2003. I 2016 rykket Bryne ned i 2. divisjon etter 45 sesonger sammenhengende i de to øverste divisjonene.I 2006 ble mangemillionæren Tore Lie ny hovedsponsor for Bryne, gjennom selskapet sitt Otium. Avtalen var verd 3,6 millioner kroner over tre år. I 2017, etter mange år uten hovedsponsor, gikk Sørvest Betongsaging inn som hovedpartner. == Tabellen 2023 == == Stadionanlegg == Stadionet til Bryne heter Bryne stadion og har en tilskuerkapasitet på 10 000 (2 507 seter), begrenset til 3 500. Publikumsrekorden ble satt i 1980 mot erkerival Viking. Da var det 13621 tilskuere på stadion. På dagens stadionanlegg ligger en fotballhall, Jærhallen, med de ytre målene 45 x 70m. Hallen er en stålkonstruksjon trukket med PVC-belegg. På tomta ligger, i tillegg til hall og stadionanlegg, også klubbhus og treningsbaner. Bryne FK jobba fra 2005 til 2008 med å bygge et nytt stadion ved navn Jæren Arena, et intimt anlegg med 8866 seter som til slutt blei lagt til industriområdet Håland, nord for Bryne, etter at det viste seg vanskelig å det la det bygges stadion i Nedremarka (Ree). Planene på Håland blei skrinlagt i mai 2008 pga. kostnadsoverskridelser. Grunnarbeidene på tomta var da ferdige. Klubben har siden det blei klart at Jæren Arena ikke kom til å bli realisert, jobba med å utarbeide dagens tomt. En ser for seg å bygge et nytt stadion der dagens treningsanlegg ligger. Utbyggingen er tenkt trinnvis, i første byggetrinn inngår ny hovedtribune på den ene langsiden, med tilhørende garderober, presseområde og andre fasiliteter. Trinn to, tre og fire, med oppgradering av motsatt langside og de to kortsidene, vil eventuelt komme etterhvert. Prislappen på første byggetrinn er 50 millioner kroner.I ei pressemelding i forbindelse med avsløringa av planene, het det: – Klubben har mottatt betydelig sponsorstøtte for anlegget, og er i konstruktiv dialog med banker om lånefinansiering innenfor den rammen som er forsvarlig med utgangspunkt i forventede merinntekter. F.R.O sesongstart 2013 så skal B-gjengen fordeles utover hele stadionanlegget å ikke lenger ha sin "egen" plass på stadionet . I første byggetrinn inngår også flomlys, undervarme og kunstgrasbane. Kunstgrasbanen har vakt oppsikt, ikke minst fordi Bryne ligger i det som tradisjonelt har vært et av de sterkeste jordbruksområda i landet, og fordi dagens naturgrasmatte er blant de beste i landet. En har forsvart beslutninga med at anlegget skal kunne brukes av flest mulig, og at et nytt stadion vil bygges der dagens treningsanlegg, der breddeavdelinga i hovedsak trener. På det ekstraordinære styremøtet 20. oktober, vil en be om fullmakt til å etablere nytt stadion på bane 2 og 3, samt fullmakt til å ta opp pantelån for stadionbygging. == Sesongen 2008 == Etter flere forsterkninger og et styrket sportslig apparat før 2008-sesongen skulle Bryne kjempe i toppen av Adeccoligaen denne sesongen da det var hele tre plasser med direkte opprykk. Rolf Teigen ble hentet inn som hovedtreneren som skulle bringe Bryne opp i det gjeveste selskap, sammen med ham hadde klubben også Frode Olsen (sportssjef), Kurt Hegre (keepertrener) og Erik Fuglestad (spillerutvikler). Sesongen 2008 hadde i store deler av sesongen vært en kamp i bunnstriden. Forventningene var større både blant spillere og tilhengere, og klubben måtte kutte i budsjettet pga. tapte inntekter som følge av den svake sesongen.2. september 2008 ble sportssjef Frode Olsen sparket, like etter ble keepertrener Kurt Hegre permittert på grunn av anstrengt økonomi. I tillegg forsvant høytlønnede Håvard Sakariassen til Glimt. Flere har kritisert styret og trener Rolf Teigen for den svake sesongen, men spillerne har utad støtta trenerapparatet, og selv tatt selvkritikk. Blant annet skrev sportsleder i Stavanger Aftenblad Øyvind Ellingsen at «Rolf Teigen må gå». == Prestasjoner == Toppdivisjonen: Sølv (2): 1980, 1982Cupen: Gull (1): 1987 Sølv (1): 2001Sesonger i øverste divisjon: 17 === Cupmestre for Bryne 1987 === Lars Gaute Bø, Kolbjørn Ekker, Bjørn Gulden, Leif Rune Salte, Roar Pedersen, Hugo Hansen, Tor Fosse, Paal Fjeldstad, Arne Larsen Økland, Børre Meinseth, Jan Madsen, Geir Giljarhus, Stig Norheim, Paul Folkvord, Kjetil Sigurdsen, Bjarne Lodden. == Klubbrekorder == Seier, øverste divisjon: 7-0 mot Bodø/Glimt 1980 Seier: 9-1 mot Haugar 1992 Tap, øverste divisjon: 0-9 mot Rosenborg 2000 Største tilskuerantall, Bryne stadion: 13 621 mot erkerival Viking FK 9. oktober 1980 Flest kamper, øverste divisjon: 227, Gabriel Høyland Flest klubbkamper: 596, Gabriel Høyland Flest mål, øverste divisjon: 59, Arne Larsen Økland Flest mål: 274, Johannes Vold == Bryne i europacup == 1981 – 1. runde KFC Winterslag 0-2 (h) 2-1 1983 – 1. runde RSC Anderlecht 0-3 (h) 1-1 1988 – kvalifiserende runde Spartacus Elore, Bekescsaba 0-3, 2-1 (h) == Spillerstall == Oppdatert 31. januar 2023. === Utlånte spillere === == Trenerstaben == == Flest mål scoret for Bryne == == Kjente spillere == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Bryne FK – kategori av bilder, video eller lyd på Commons B-Gjengen – Supporterklubb

Gabriel Høyland (596) |

https://no.wikipedia.org/wiki/Bergen

2023-02-04

Bergen

['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bergen', 'Kategori:Fergesteder i Vestland', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Vestland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Bergen er en by og kommune i Vestland og et tidligere fylke (til 1972) på Norges vestkyst, omgitt av «De syv fjell», og omtalt som «Vestlandets hovedstad». Etter tradisjonen ble Bergen grunnlagt av Olav Kyrre i 1070 med navnet Bjørgvin, som betyr «den grønne engen mellom fjellene». Bergen er en handels- og sjøfartsby, og var Norges hovedstad i landets storhetstid, i ettertiden omtalt som Norgesveldet. Bergen ble sete for Gulatinget fra år 1300. Fra ca. 1360 hadde Hansaforbundet et av sine hovedkontorer i Bergen, en handelsvirksomhet som ble videreført på Bryggen helt til 1899. Bergen var sete for Bergenhus len og senere Bergen stiftamt. Bergen by ble eget fylke (amt) i 1831 og innlemmet i Hordaland fylke i 1972. Bergen var Nordens største by frem til 1600-tallet og Norges største by til innpå 1830-årene, og har siden vært Norges nest største by. Bergen tettsted hadde 259 958 innbyggere pr. 6. oktober 2020. Dette var en økning på 2 871 innbyggere siden 2019. Storbyregionen Bergen og omland hadde i 2016 om lag 420 000 innbyggere, som utgjorde 81 prosent av innbyggerne i Hordaland og 31 prosent av innbyggerne på Vestlandet.Bergen er residensby for en rekke tunge aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Byen er sete for Vestland fylkeskommune, Gulating lagdømme og Bjørgvin bispedømme. Av nasjonale statlige virksomheter er Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, Konkurransetilsynet, Skipsregistrene og Sjøforsvarets hovedbase lokalisert i Bergen. Bergen er sentrum for marine, maritime og petroleumsrelaterte forskningsmiljøer og næringsklynger som er blant de mest komplette og avanserte i verden. Bergen har et sterkt og allsidig næringsliv også innen særlig bank og forsikring, bygg og anlegg, handel og tjenesteyting, høyteknologi, massemedier, næringsmiddelindustri, reiseliv og transport. Bergen har en av Nordens mest trafikkerte flyplasser og en av Europas største og travleste havner, og er utgangspunktet for Hurtigruten og Bergensbanen. Bryggen i Bergen står oppført på UNESCOs verdensarvsliste og minner om byens historiske tilknytning til Hansaforbundet. Bergens byvåpen med en tretårnet borg i sølv stående på syv fjell i gull bygger på byens gamle segl, som regnes som Norges eldste. Bergens bysang heter «Udsigter fra Ulrikken».

Bergen er en by og kommune i Vestland og et tidligere fylke (til 1972) på Norges vestkyst, omgitt av «De syv fjell», og omtalt som «Vestlandets hovedstad». Etter tradisjonen ble Bergen grunnlagt av Olav Kyrre i 1070 med navnet Bjørgvin, som betyr «den grønne engen mellom fjellene». Bergen er en handels- og sjøfartsby, og var Norges hovedstad i landets storhetstid, i ettertiden omtalt som Norgesveldet. Bergen ble sete for Gulatinget fra år 1300. Fra ca. 1360 hadde Hansaforbundet et av sine hovedkontorer i Bergen, en handelsvirksomhet som ble videreført på Bryggen helt til 1899. Bergen var sete for Bergenhus len og senere Bergen stiftamt. Bergen by ble eget fylke (amt) i 1831 og innlemmet i Hordaland fylke i 1972. Bergen var Nordens største by frem til 1600-tallet og Norges største by til innpå 1830-årene, og har siden vært Norges nest største by. Bergen tettsted hadde 259 958 innbyggere pr. 6. oktober 2020. Dette var en økning på 2 871 innbyggere siden 2019. Storbyregionen Bergen og omland hadde i 2016 om lag 420 000 innbyggere, som utgjorde 81 prosent av innbyggerne i Hordaland og 31 prosent av innbyggerne på Vestlandet.Bergen er residensby for en rekke tunge aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Byen er sete for Vestland fylkeskommune, Gulating lagdømme og Bjørgvin bispedømme. Av nasjonale statlige virksomheter er Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet, Konkurransetilsynet, Skipsregistrene og Sjøforsvarets hovedbase lokalisert i Bergen. Bergen er sentrum for marine, maritime og petroleumsrelaterte forskningsmiljøer og næringsklynger som er blant de mest komplette og avanserte i verden. Bergen har et sterkt og allsidig næringsliv også innen særlig bank og forsikring, bygg og anlegg, handel og tjenesteyting, høyteknologi, massemedier, næringsmiddelindustri, reiseliv og transport. Bergen har en av Nordens mest trafikkerte flyplasser og en av Europas største og travleste havner, og er utgangspunktet for Hurtigruten og Bergensbanen. Bryggen i Bergen står oppført på UNESCOs verdensarvsliste og minner om byens historiske tilknytning til Hansaforbundet. Bergens byvåpen med en tretårnet borg i sølv stående på syv fjell i gull bygger på byens gamle segl, som regnes som Norges eldste. Bergens bysang heter «Udsigter fra Ulrikken». == Navn == Byens navn kan ha sitt opphav i en urnordisk form Bergawinjó, hvor det første leddet betyr berg eller fjell, og siste ledd vin er det gamle navnet på beitemark eller england. Dette har enten vært navnet på en gård som kan ha ligget på den skrånende sletten under Ulriken, eller det er et eldre navn på gården Hǫfuðit, som på 1300-tallet lå nordøst for Rothaugen. Ifølge Bernt Lorentzen lå Hǫfuðit på Rothaugen.I norsk skrifttradisjon på 1200- og 1300-tallet ble bynavnet gjerne skrevet Biorgvin og senere formene Bjargvin, Bjærgvin, Bergvin og med latinisert skrivemåte Biargina, Berginum, Bergæ (Bergensis i adjektivform). På 1300-tallet ble trolig også formen Bergon brukt i lokal uttale. Skrivemåten Berghon finnes i et brev fra 1404. Formene Berwen, Berwen, Beren og Bern finnes også i skriftlige kilder fra middelalderen. Gårdsnavnet Børve i Hardanger har trolig samme opphav og Børve ble tidligere skrevet Berven. I et par originalbrev fra 1349 finnes også formen Biørgvin og i en avskrift fra 1343 Biørvin. Mot slutten av 1300-tallet opptrer i Norge skrivemåtene Bervin, Bergin og Berven, som innen utgangen av middelalderen var blitt forenklet til den nåværende formen Bergen, som var vanlig form i eldre engelsk og tysk, men som trolig også motsvarer utbredt og eldre norsk uttale. Ifølge Gustav Indrebø ble overgang til formen Bergen forsterket av at tyske kjøpmenn forvekslet Bergvin med navnet Bergen som var kjent fra tyskspråklig område. Det latinske adjektivet Bergensis kan ha tilskyndet overgang til Bergen. Hanseatene skrev Bergen fra tidlig på 1300-tallet. I noen dialekter på Vestlandet ble formen Beren eller Bern brukt også etter middelalderen ifølge Jakob Naadeland.Formen Bjørgvin vinner et visst innpass i norske skrifter fra begynnelsen av 1700-tallet, og fra 1860-årene ble det brukt av vestlandske landsmålsmenn som navn på byen. I 1918 ble Bjørgvin offisielt fastsatt som administrativt navn på Bjørgvin bispedømme og i 1920- og 30-årene ble det fra målfolk aksjonert for å innføre formen Bjørgvin, men dette møtte motstand fra et stort flertall av innbyggerne. Riksmålsforeningen samlet i 18. juni 1929 25.000 innbyggere til protestmøte på Festplassen, noe som til da var det største folkemøtet i byens historie.På grunn av handel med tørrfisk har Bergen vært en viktig by for Nord-Norge. På nordsamisk kalles byen Birgon, på lulesamisk Biergun, på pitesamisk Bergun, og på kvensk Peruna.Blant omreisende romanifolk har byen vært kjent som Bærna-fåron. Navnet betyr "Bern-byen", som ble brukt om Bergen i en del vestlandske dialekter. == Geografi == === Beliggenhet === Bergen ligger på Bergenshalvøyen i Midthordland, som sammen med Nordhordland utgjør regionen Bergen og omland i Vestland fylke. Kommunen har sjøgrenser mot Austevoll, Øygarden, Askøy, Alver og Osterøy, og landgrenser mot Vaksdal, Samnanger og Bjørnafjorden. Kommunen strekker seg 34 km fra Tellevik fort ved Hordvik i nord til Korsneset fort ved Krokeide i syd, og 25 km fra Trengereid i øst til Drotningsvik i vest. Bykjernen ligger omtrent midt i kommunen, ved Byfjorden i Bergensdalens nordlige del. Avstandstabell fra Bergen sentrum: === Areal og landformer === Landskapet er svært kupert med lite sammenhengende lavland, og både bykjernen og bydelene er omgitt av fjell og sjø. 50 % av arealet ligger høyere enn 160 meter over havet. 40 % av arealet er dekket av skog, 23,3 % av tettbebyggelse, 4,4 % av ferskvann og 3,5 % av dyrket mark. Kommunens høyeste punkt er Gullfjelltoppen 987 moh. på grensen mot Samnanger i øst. Berggrunnen består for det meste av kaledonske skyvedekker med prekambriske bergarter og enkelte skyvedekker med kambrosilurske grønnsteiner.Kommunearealet kan grovt inndeles på følgende måte: I øst ligger fjellmassivet Gullfjellet. Vest for dette ligger Arnadalen, og vest for Arnadalen ligger de østlige Byfjellene, som strekker seg fra halvøyen Åsane i nord til Fana i syd. Vest for disse ligger Bergensdalen, og vest for denne igjen ligger de vestlige byfjellene. Alle disse formasjonene er orientert i nordvestlig retning. I Bergensdalens sydlige del ligger Nordåsvannet, som er forbundet med Sælenvannet og med Grimstadfjorden i vest. Nord for Grimstadfjorden ligger områdene Fyllingsdalen og Loddefjord, avgrenset av de vestlige byfjellene i øst, av Raunefjorden i vest, og av Byfjorden i nord. Syd for Grimstadfjorden ligger Ytrebygda som avgrenses av Fanafjorden i syd, og øst for denne ligger Kalandsvannet. Mellom Fanafjorden og Lysefjorden lenger syd ligger Fanafjellet, alle i øst-vestlig retning. Byens sentrum ligger i den nordvestlige enden av Bergensdalen, ved Byfjorden og fjordarmene Vågen og Puddefjorden, nord for Store Lungegårdsvannet. Kommunen har kystlinje fra nordøst til sydvest, og landegrenser kun i sydøst. === De syv fjell === Byfjellene i Bergen er mange, men benevnelsen De syv fjell omfatter følgende: Sandviksfjellet – 417 moh. Fløyfjellet – 400 moh. Rundemanen – 568 moh. Ulriken – 643 moh. Løvstakken – 477 moh. Damsgårdsfjellet – 317 moh. Lyderhorn – 396 moh.Bergen Turlag arrangerer årlig en 7-fjellstur for dem som vil bestige alle de syv fjellene, og samtidig en kortere 4-fjellstur for dem som nøyer seg med Ulriken, Rundemanen, Fløyfjellet og Sandviksfjellet. === Klima === Bergen har et mildt og fuktig kystklima preget av forholdsvis små temperaturendringer gjennom året. Årsmiddeltemperaturen på 7,7 °C er en av de høyeste i Norge. På grunn av beliggenheten mellom kysten og byfjellene har Bergen i gjennomsnitt 213 døgn med registrert nedbør årlig, hvilket kvalifiserer til en 22.-plass blant 357 undersøkte europeiske storbyer. Den 21. januar 2007 ble det satt ny nedbørsrekord; da hadde det blitt registrert nedbør i 84 døgn i trekk. Den gamle rekorden fra 1975 var på 59 døgn. Gjennomsnittlig årlig nedbørsmengde er 2 250 mm. Til sammenligning er Brekke i Gulen kommune våtest av værstasjonene i Norge, med 3 575 mm nedbør pr. år i normalperioden 1961-90. Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de senere år. For 1991 til 2014 har middeltemperaturene for henholdsvis januar og juli økt til henholdsvis 2,5 °C og 15,6 °C. Høyeste temperatur i oktober måned ble målt den 11. oktober 2018, da gradestokken viste 23,8 °C. Høyeste temperatur i juli måned ble målt den 26. juli 2019, da temperaturen kom opp i 33,4 °C. == Byutvikling og -utvidelser == === Bergens tidligste utvikling === Byen vokste frem rundt Bryggen i Vågsbunnen, og den eldste delen av byen lå mellom Mariakirken i nord og Korskirken i syd. Bergen fikk Magnus Lagabøtes bylov i 1276 og der ble jurisdiksjonsområdet for første gang definert. Byens grense over land gikk i nord ved Storemølleelven, mot øst over Rundemannen og ned til Svartediket og mot syd over Fløen ned til Store Lungegårdsvann. Over sjø gikk grensen mot syd videre gjennom Strømmen og Puddefjorden, mot vest rundt Sydnes og Nordnes til Nordnespynten og i rett synslinje tilbake til Storemølleelven, slik at Kristiansholm lå innenfor bygrensen. At grenselinjen gikk fra Svartediket til Store Lungegårdsvann, tyder på at kongsgården Alrekstad lå utenfor byens jurisdiksjon. Byterritoriet ble kraftig beskåret ved makeskiftet mellom kronen og Erik Rosenkrantz etter bybrannen 1561. Det ble besluttet å anlegge en allmenning som branngate mot Nordnes, hvilket medførte at Erik Rosenkrantz måtte avgi sin lysthage til det som ble Murallmenning, og til vederlag fikk han området mellom Storemølleelven og Mulelven, et område byen først fikk tilbake ved byen første utvidelse i 1877. I folketellingen 1769 hadde byen 13735 innbyggere, hvilket var nesten det dobbelte av samtidens Christiania. Ved grensereguleringen i 1789 ble Korskirkens landsogn i nord og Domkirkens landsogn i syd skilt ut fra byen, slik at denne omfattet kun datidens bymessige bosetning. Dette var bare deler av det som i dag er Bergen sentrum, og omfattet strøkene Ladegården, Skuteviken, Bergenhus, Bryggen, Stølen, Eidemarken, Skansen, Fjellet, Marken, Vågsbunnen, Sentrum, Strandsiden, Nordnes, Verftet, Nøstet, Engen og Sydnes, et landareal som i dag utgjør 2,91 km², men som den gang var mindre fordi utfyllinger i sjøen er blitt gjort senere. Byen hadde 18 127 innbyggere i 1801 og 34 388 innbyggere i 1877, den ble forbigått av Christiania som Norges største by i 1830-årene. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.Bergen ble et eget amt i 1831 og fylke fra 1919, men det var felles amtmann med Søndre Bergenhus amt frem til 1907. === Byutvidelsen i 1877 === 1. januar 1877 ble Bergen landsogn (Her inngikk Domkirkens og Korskirkens landsogn, utskilt fra Bergen i 1789) med strøkene Møhlenpris, Nygård, Kalfaret, Sandviken og Ytre Sandviken innlemmet i Bergen, med et landareal på 4,74 km² og 4875 innbyggere. Byutvidelsen medførte at kommunens landareal økte til 7,65 km², og folketallet økte til 39 263. Utbyggingen av de nye strøkene i årene som fulgte, bidro til at folketallet steg. I 1910 hadde byen 76 867 innbyggere. === Byutvidelsen i 1915 === 1. juli 1915 ble Årstad kommune med strøkene Årstad, Kronstad, Landås, Slettebakken, Fridalen og Solheim innlemmet i Bergen, med et landareal på 6,58 km² og 7463 innbyggere. Bakgrunnen for byutvidelsen var at utflyttede bergensere i urbaniserte deler av Årstad lenge hadde ønsket å tilhøre Bergen, og at byen trengte byggeland. Ved innlemmelsen hadde Bergen kommune omfattende reguleringsplaner for utbygging av hele Årstad, og kjøpte opp grunn etter hvert som arbeidet skred frem. Kommunen motsatte seg forslag fra stiftsamtmannen om å nøye seg med nordlige deler av Årstad og isteden legge til allerede urbaniserte deler av Laksevåg. (Resten av Årstad skulle eventuelt legges til Fana). === Byutvidelsen i 1921 === 1. juli 1921 ble Gyldenpris avstått fra Laksevåg til Bergen, med et landareal på 0,27 km² og 1734 innbyggere. Bergen kommune kjøpte eiendommene Gyldenpris og Stranden i 1912, og planla utbygging av næringsområder på stedet. Isteden ble det anlagt barakker for hjemløse etter Bergensbrannen 1916, noe som førte til at området måtte innlemmes i Bergen. Bergen motsatte seg fortsatt innlemmelse av øvrige deler av Laksevåg, til tross for at Laksevåg kommune lenge hadde anmodet om dette. Gyldenpris og Årstad hadde til sammen 10 525 innbyggere i 1915. I 1955 var dette tallet økt til cirka 45 000 innbyggere. Bergen hadde da totalt 112 517 innbyggere og et samlet landareal på 14,50 km², utenom de deler av byfjellene som hørte til byen (fjellene utgjorde 22,61 km²). Plassmangelen og arealbehovet var igjen prekært. === Byutvidelsen i 1955 === 12. august 1955 ble Fyllingsdalen (utenom Bønes) solgt av Fana kommune til Bergen, med et landareal på 11,40 km² og 1590 innbyggere. Puddefjordsbroen mellom Møhlenpris og Gyldenpris ble åpnet i 1956, og Løvstakktunnelen mellom Gyldenpris og Fyllingsdalen ble åpnet i 1968. Det ble anlagt en moderne drabantby i dalen, som hadde 18 539 innbyggere 1. januar 2010. Utbyggingen av Fyllingsdalen viste seg å være utilstrekkelig. Byens vekst i årene mellom 1951 og 1971 skjedde nesten utelukkende utenfor bygrensene, i nabokommunene Åsane, Fana og Laksevåg, og i mindre grad Arna. Her økte folketallet i perioden med hele 45 537 personer, mens det innenfor bygrensen kun økte med 441 personer. Byen led av akutt plassmangel og boligmangel, manglende sanitære forhold og tendenser til forslumming, som ble forverret av den sterkt økende biltrafikken som pendlingen fra den voksende befolkningen i omlandskommunene medførte. === Byutvidelsen i 1972 === 1. januar 1972 ble disse fire kommunene i sin helhet innlemmet i Bergen, og samtidig ble Bergen innlemmet i Hordaland fylke. Ved kommunesammenslåingen hadde Bergen by 111 925 innbyggere, Arna 11 766, Åsane 19 205, Laksevåg 24 672, og Fana 44 402 innbyggere. Den nye storkommunen fikk 211 970 innbyggere, og et landareal på 445,13 km². Selv om store deler riktignok er fjellområder, er kontrasten til de opprinnelige 2,91 km² som utgjorde kommunens utbredelse hundre år tidligere enorm. I årene som fulgte gikk folketallet drastisk ned i sentrumsområdene, der det ble gjennomført omfattende saneringsarbeid og oppgradering av bygningsmassens standard. Til gjengjeld økte folketallet sterkt i de nye bydelene, der det ble gjennomført massiv utbygging. Unntaket er Arna, som har hatt stagnasjon helt siden innlemmelsen i Bergen. Utviklingen de ti siste årene er at veksten i de nyere bydelene med unntak for Fana (og Ytrebygda som er utskilt fra denne) er avtagende, mens den øker i de eldre bydelene og i omlandskommunene. Sammenligner man det som var Bergen kommune i 1954 (før innlemmelsen av Fyllingsdalen) og det samme området i 2016, er folketallet redusert med 38 455 personer, fra 112 982 innbyggere i 1954 til 74 527 i 2016 (fordelt på Bergenhus bydel 41775, Laksevåg bydel 164 og Årstad bydel 32 588). Til sammenligning har det som var Fana kommune i 1954 økt folketallet med 81 120 personer, fra 26 042 i 1954 til 107 162 i 2016 (fordelt på Fana bydel 41 975, Fyllingsdalen bydel 29 493, Ytrebygda bydel 27 619 og Årstad bydel 8075). Folketallet i det som var Bergen by før kommunesammenslåingen i 1972 var 1. januar 2016 fortsatt 18 253 færre enn i 1972, til tross for utbyggingen av Fyllingsdalen. I Arna var folketallet bare økt med 1992 personer, i det opprinnelige Fana har folketallet derimot økt med 43 615 personer, i Åsane med 21 774 personer, og i Laksevåg med 15 184 personer siden kommunesammenslåingen i 1972. Totalt har kommunens folketall økt med 65 421 innbyggere fra sammenslåingen 1. januar 1972 til 1. januar 2016. Samtidig har folketallet i de nærmeste omlandskommunene Askøy, Fjell, Sund, Øygarden, Meland, Lindås og Os økt med 61 572 personer. Folketallet i Bergen og disse syv kommunene til sammen har økt med 126 993 personer, fra 258 636 i 1972 til 385 629 i 2016. Bergen har dermed gått fra å ha vært en ekstremt kompakt by til å bli en by som er spredt ut over et stort område. === Nabokommuner sa nei til ny byutvidelse === I forbindelse med kommunereformen kom Bergen i 2016 til enighet med sine nordøstlige kommunenaboer, Osterøy, Samnanger og Vaksdal, om en intensjonsavtale om sammenslåing fra 1. januar 2020. Kommunestyrene i de tre kommunene avviste sammenslåing høsten 2016. Kommunen skulle hete Bergen. Det skulle etableres en ny bydel Oster bestående av kommunene Vaksdal, Osterøy og Samnanger, samt Arna bydel i Bergen. Denne bydelen skulle ha nynorsk som skriftspråk, selv om 74 prosent av grunnskoleelevene i Arna har bokmål som målform. Resten av kommunen skulle forbli språknøytral. Fra Bergens ståsted ville byutvidelsen få relativt lite å si for folketallet, ettersom det bare ville medføre 5 prosent befolkningsøkning ved en kommuneutvidelse. Det ville imidlertid bety en stor økning av arealet, som ville øke til det firedobbelte, fra 464 til 1704 km². Hadde kommunesammenslåingen funnet sted, vil det si at de to delene av gamle Haus kommune på hver sin side av Sørfjorden, som ble delt mellom nye Arna og Osterøy kommuner i 1964, blitt gjenforent. Det samme gjaldt de to delene av tidligere Bruvik kommune på hver sin side av Veafjorden, som også ble delt mellom nye Vaksdal og Osterøy kommuner i 1964. Arna ble som kjent innlemmet i Bergen kommune i 1972. I en folkeavstemning i Arna i 1980 stemte 80 prosent for å bli en selvstendig kommune igjen, men dette ble overstyrt av Stortinget. === Innlemmede kommuner === Gjennom tidene har Bergen en i norsk kommunehistorikk nærmest uovertruffen appetitt på nabokommuner, hvilket har fra den første kommuneinnlemmelsen i 1877 til dags dato medført at seks tidligere selvstendige kommuner nå er del av Bergen kommune. I kronologisk rekkefølge er de historiske kommunesammenslåingene angitt: 1Gyldenpris i 1921, resten i 1972. 2Fyllingsdalen utenom Bønes i 1955, resten i 1972. Merk: Ikke alle grunnkretser følger de gamle kommunegrensene helt nøyaktig, så et lite avvik må påregnes. Se også artikkelen Grunnkretser i Bergen kommune for en detaljert oversikt over grunnkretser, delområder, levekårsoner, bydeler, areal, folketall, tidligere kommunetilhørighet osv. === Historiske folketall === Bergen hadde 34 388 innbyggere ved folketellingen i 1876 (før innlemmelsen av Bergen landdistrikt), det samme området hadde 19 858 innbyggere i 2015. Bergen med Bergen landdistrikt hadde 76 867 innbyggere ved folketellingen i 1910 (før innlemmelsen av Årstad), det samme området hadde 38 203 innbyggere i 2015. Bergen med Bergen landdistrikt, Årstad og Gyldenpris hadde 112 845 innbyggere ved folketellingen i 1950 (før innlemmelsen av deler av Fyllingsdalen), det samme området hadde 73 692 innbyggere i 2015. Bergen med Bergen landdistrikt, Årstad, Gyldenpris og de innlemmede deler av Fyllingsdalen fra 1955 hadde 112 734 innbyggere ved folketellingen i 1970 (før innlemmelsen av Arna, Fana, Laksevåg og Åsane), det samme området hadde 92 707 innbyggere i 2015. 66 prosent av Bergens befolkning bor per 2015 i områder som ble innlemmet i kommunen i 1972, 34 prosent bor i de eldre bydelene fra før 1972. === Bydeler === Bergen er delt inn i åtte administrative bydeler. Bydelenes folketall angitt per 1. januar og areal. I 1973 ble kommunen inndelt i 20 bydeler med egne bydelsutvalg. Tallet ble redusert til 12 bydeler i 1988, og fra 1. januar 2000 har nåværende inndeling i åtte bydeler vært gjeldende. Bydelsutvalgenes rolle har vært gjenstand for debatt, forsøk og endringer gjennom årene, og bydelsstyrene ble avviklet fra 1. januar 2011. De nåværende bydelene har hovedsakelig sine røtter i de tidligere kommunene som ble innlemmet i tidens løp. To av bydelene, Arna og Åsane, har identiske grenser med de tidligere kommunene med samme navn. Det samme gjelder nesten for Laksevåg, men med unntak av Gyldenpris som ble overført til Bergen i 1921 og nå er delt mellom Laksevåg bydel og Årstad bydel, og Samdalen og Tjønnen som tilhørte Fana før 1955 og nå er tillagt Laksevåg bydel. Bergenhus omfatter Bergen by før 1915, samt de nordligste delene av Årstad kommune (strøket Årstad). Bydelen Årstad omfatter resten av gamle Årstad kommune som ble innlemmet i 1915, og områdene Minde, Fantoft og deler av Nattland som opprinnelig hørte til Fana kommune. Bydelen Ytrebygda hørte også opprinnelig til Fana. Bydelen Fyllingsdalen som ble kjøpt fra Fana i 1955, er utvidet med området Bønes som opprinnelig tilhørte Fana. Fana bydel av i dag omfatter resterende deler av gamle Fana kommune. === Tettsteder === Ifølge SSB ligger det syv tettsteder i Bergen kommune – rangert etter innbyggertall 1. januar 2022: Bergen – 267 117. Ligger i samtlige bydeler unntatt Arna. Arna – 9 823. Ligger i bydelen Arna. Espeland − 2 485. Ligger i bydelen Arna. Søvik – 1 604. Ligger i Bjørnafjorden kommune (1 251) og strekker seg inn i bydelen Fana i Bergen (353). Krokeide – 380. Ligger i bydelen Fana. Flesland – 354. Ligger i bydelen Ytrebygda. Hordnes – 344. Ligger i bydelen Fana.Største forsteder utenfor kommunens grenser – tettstedets folketall 1. januar 2022: Askøy kommune: Askøy tettsted – 24 110. Bjørnafjorden kommune: Osøyro – 14 232, Søfteland – 2 087, Søre Øyane – 1 077. Øygarden kommune: Straume – 12 042, Ågotnes – 3 624, Torsteinsvik – 1 788, Knappskog – 1 615. Alver kommune: Knarvik – 6 481, Frekhaug – 3 263, Lindås – 1 395, Manger – 1 148, Leknes − 1 128. Austevoll kommune: Storebø – 1 658. Osterøy kommune: Valestrandsfossen – 1 374. Vaksdal kommune: Dale – 1 118, Vaksdal – 955. Samnanger kommune: Haga – 1 066. == Demografi == Bergen kommune hadde 259 958 innbyggere pr. 6. oktober 2020. Dette var en økning på 2871 innbyggere siden 2019.Til sammenligning hadde Bergen kommune 252 051 innbyggere 1. januar 2009, en økning med 11 prosent på ti år. Halve befolkningsveksten kom av fødselsoverskudd, resten av nettoinnflytting. Samtidig vokste forstadskommunene langt raskere. Til sammenligning var befolkningsveksten i Norge som helhet på 8 prosent i perioden, og 9,6 prosent i Hordaland som helhet.I 2008 hadde kommunen 566,0 innbyggere per km², og av disse bodde 96 prosent i tettsteder. Andelen sysselsatte og arbeidsledige var identisk med landsgjennomsnittet på henholdsvis 72 og 1,7 prosent. Andelen med høyere utdanning var 31,6 prosent i Bergen, mot 24,8 prosent i landet som helhet. Bergen hadde også en noe høyere andel sysselsatte i privat sektor og i tertiærnæringer og en noe høyere gjennomsnittlig bruttoinntekt enn landsgjennomsnittet.Tabellen viser befolkningsutviklingen i Bergen i årene 1769–2001 basert på kommunegrensene i 2002 og prognose for anslått folketall i 2040. Innbyggere i Bergen (i 1000) Mer om demografi i Bergen Folkemengde per 1. januar, etter fylke og kommune. Registrert 2009. Framskrevet 2010-2030.Bergen kommune har 285 601 innbyggere (1. januar 2021). Bergen tettsted har 267 117 innbyggere og storbyregionen Bergen og omland har 414 863 innbyggere (1. januar 2021). === Levekår === Kommunen er inndelt i 51 levekårsoner. For detaljer om hvilke områder som inngår i hvilken sone, se artiklene om den enkelte bydel (avsnitt grunnkretser). Tabellen viser samlet levekårsindeks for hver levekårsone i Bergen kommune i 2011, folketall i 2011 og 2015 og prosentvis befolkningsendring, og andel ikke-vestlige innvandrere i hver sone i 2011. Lav verdi på levekårsindeksen indikerer gode levekår. Indeksen baseres på følgende 11 indikatorer: 1. Sosialhjelp til unge 2. Barnevernstilfeller 3. Utdanningsnivå 4. Bruttoinntekt 5. Barnefattigdom 6. Barneflytting ut av området 7. Kommunale boliger 8. Kriminalitet 9. Uførepensjon 10. Sykefravær og 11. Dødelighet. 1Jo lavere verdi på levekårindeksen en sone har, jo bedre er levekårene i sonen === Innvandring === Innvandrerbefolkningen i Bergen omfatter 44 712 mennesker med bakgrunn fra 165 forskjellige land, som utgjorde 16,3 prosent av byens befolkning 1. januar 2015. Av disse var 38 241 (85,5 prosent) førstegenerasjons innvandrere og 6471 norskfødte med to utenlandskfødte foreldre. Tabell: Historisk utvikling av antall innvandrere og norskfødte med to utenlandskfødte foreldre bosatt i Bergen etter landbakgrunn og andel av befolkningen totalt i prosent. Tabell: De største innvandrergruppene i Bergen etter landbakgrunn 1. januar 2015: ==== Første- og andregenerasjonsinnvandrere ==== Innvandrerbefolkningen i Bergen består stort sett av personer som selv har innvandret til Norge (førstegenerasjons innvandrere), andre omfatter en stor andel etterkommere. I alt var det 16 560 førstegenerasjons innvandrere bosatt i Bergen pr. 1. januar 2006. Det betyr at 85 prosent av alle bosatte i Bergen med innvandrerbakgrunn var førstegenerasjonsinnvandrere. Dette er omtrent samme andel som for landsgjennomsnittet hvor 83 prosent er førstegenerasjonsinnvandrere. Blant de største innvandrergruppene i Bergen var det høyest andel førstegenerasjonsinnvandrere blant russere og amerikanere (begge 97 prosent) briter, svensker, tyskere, polakker og personer med bakgrunn fra Thailand (alle 96 prosent). ==== Menn og kvinner ==== For innvandrerbefolkningen totalt sett er det i Bergen, som for hele landet, omtrent like mange menn som kvinner. Ved inngangen til 2006 var 50,7 prosent av innvandrerbefolkningen i Bergen menn og 49,3 prosent kvinner. Ser man på grupper med mer enn 100 bosatte i Bergen, var andelen kvinner høyest blant personer med bakgrunn fra Thailand og Filippinene. Nesten fire av fem av personene i disse to gruppene var kvinner. Også blant de med bakgrunn fra Brasil, Romania, Finland og Russland var andelen kvinner atskillig høyere enn andelen menn - om lag to av tre var kvinner. Blant personer med polsk og algerisk bakgrunn var om lag to av tre menn. Også blant de med marokkansk, britisk, tyrkisk, iransk, irakisk og etiopisk bakgrunn var mellom 58 og 60 prosent menn. ==== Bosettingsmønster ==== Andel personer med ikke-vestlig bakgrunn i Bergen er omtrent på nivå for hele landet, og noe høyere enn for Hordaland fylke. I Bergen utgjør personer med ikke-vestlig landbakgrunn 6,0 av alle bosatte i kommunen, i Norge som helhet representerer de 6,1 prosent av befolkningen. Andel personer med ikke-vestlig bakgrunn i Hordaland ligger på 4,3 prosent. Personer med bakgrunn fra Irak, Vietnam og Chile er de største gruppene i innvandrerbefolkningen i Bergen. Til sammen utgjør disse tre gruppene nesten en femtedel av innvandrerbefolkningen i Bergen. Personer med innvandrerbakgrunn fordeler seg ulikt på de forskjellige bydelene og noen bydeler har en høyere andel personer med innvandrerbakgrunn enn andre. Årstad og Bergenhus er bydelene med høyest andel personer med innvandrerbakgrunn. Innvandrerbefolkningen utgjør henholdsvis 14 og 11 prosent av befolkningen i disse bydelene. Lavest andel innvandrere finner vi i Arna, hvor kun 3,5 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Årstad, Laksevåg og Bergenhus er også bydelene med høyest andel personer med ikke-vestlig bakgrunn. 11 prosent av befolkningen i Årstad har bakgrunn fra ikke-vestlige land, mens andelen i Laksevåg og Bergenhus er på henholdsvis 8 og 7 prosent. I Laksevåg utgjør personer med bakgrunn fra Vietnam (420 personer), Sri Lanka (390 personer) og Chile (250) personer de største gruppene i innvandrerbefolkningen. ==== Flyktninger ==== Det bodde om lag 117 200 personer med flyktningbakgrunn i Norge ved inngangen til 2006, vel 2,5 prosent av landets befolkning. Per 1. januar 2006 var 5,3 prosent av disse bosatt i Bergen. I absolutte tall hadde rundt 6200 personer eller 2,6 prosent av alle bosatte i Bergen flyktningbakgrunn. Det var flest flyktninger med bakgrunn fra Irak (1000), Chile (780), og Vietnam (700). == Byens strøk og bydeler == Bergens bykjerne ligger omkring Byfjordens strender i nord og rundt fjordarmene Vågen i øst, Puddefjorden i vest og Store Lungegårdsvannet i syd, oppover langs fjellsidene av de omliggende syv fjell, og sydover i Bergensdalen. Svært mye av kommunearealet er ubebyggelig høytliggende snaufjell. Se også Liste over Bergens gater og Strøk i Bergen. === Bergenhus === Byens historiske hjerte er sentrert rundt Vågen. Ytterst på østsiden ligger Holmen, nå Bergenhus festning med Håkonshallen og Rosenkrantztårnet, alle fra middelalderen. På Bergenhus var det tidligere også kongsgård, bispegård, kloster, katedralskole og flere kirker, blant disse den gamle domkirken Kristkirken som i 1531 ble revet av militære hensyn. Her lå relikviene av Bergens skysthelgen, St Sunniva, som nå er hedret med en statue på stedet, og her ble Norgesveldets konger kronet, viet og gravlagt. Statuen av kong Haakon VII står ved den vestlige festningsmurens topp. I sjøkanten nord for festningen ligger Bontelabo og passasjerhavnen Skoltegrunnskaien. Herfra og sydover langs festningsmuren og Vågens østlige strand løper Festningskaien og ender ved Bradbenken, som er basen for skoleskipet Statsraad Lehmkuhl fra 1914, et av verdens best bevarte skværriggede seilskip. På høyden østenfor festningen ligger middelalderborgen Sverresborg fra 1184, og mellom de to festningene ligger Koengen, som nå ofte benyttes som konsertområde. Dette strøket heter Bergenhus. === Bryggen === Syd for Bergenhus ligger Dreggsallmenningen (se allmenning), med Mariakirken fra 1100-tallet hvor det ble holdt gudstjenester på tysk til 1886, statuen av Snorre Sturlason, og Bryggens Museum. Videre sydover langs Vågens østside ligger Bryggen med Det hanseatiske kvarter, Schøtstuene, og Hanseatisk museum. Kvartalet mellom Dreggsallmenningen i nord og Nikolaikirkeallmenningen i syd består av trehus gjenreist i gammel hanseaterstil etter bybrannen i 1702, men de seks nordligste husene er kopier gjenreist etter bybrannen i 1955. Kvartalene sør for Nikolaikirkeallmenningen består av bygårder i mur i samme stil som ble reist etter byreguleringen i 1901 etter tegninger av arkitekt Jens Zetlitz Monrad Kielland. Mellom sistnevnte kvartaler løper Lodin Lepps gate og Finnegårdsgaten fra kaifronten i vest til byens eldste gate Øvregaten i øst, og krysser Rosenkrantzgaten som løper fra Nikolaikirkeallmenningen i nord til Vetrlidsallmenningen med Fløibanen og Kjøttbasaren i sør. Det ligger 61 fredede bygninger i området, som står oppført på UNESCOs verdensarvliste, og hele strøket kalles Bryggen. === Vågsbunnen === Innerst i Vågen ligger Fisketorget og Zachariasbryggen, med statuen av Shetlands-Larsen, Vågsallmenningen med statuen av Ludvig Holberg, den gamle Børsbygningen i Bergen som nå rommer turistinformasjonen i byen, samt bygningene med Norges Banks og Bergens Kreditbanks tidligere lokaler (begge fredet), og Korskirkeallmenningen med Korskirken fra 1100-tallet og flere banker og pittoreske gamle bygninger, gateløp og smau. sørover fra Vetrlidsallmenningen løper Lille Øvregate som en fortsettelse av Øvregaten og Kong Oscars gate som en fortsettelse fra Bryggen. Begge krysser Korskirkeallmenningen og forenes ved Bergen Domkirke fra 1150. Herfra fortsetter Kong Oscars gate sørover forbi Bergen katedralskole med røtter tilbake til 1153, og Domkirkegaten vestover forbi Hordaland politikammer til Allehelgensgate. Dette strøket kalles Vågsbunnen. === Marken === Kong Oscars gate fortsetter sørover fra den kryssende Nygaten forbi Seminarium Fredericianum (Bergen barneasyl) fra 1752, Lepramuseet med Sankt Jørgen hospital fra 1411 og Sankt Jørgen kirke fra 1706, Danckert Krohns stiftelse fra 1789 og Zander Kaaes stiftelse fra 1770 (begge i senbarokkstil), Sankt Jacobs kirkegård fra 1629 og Domkirkehjemmet sykehjem, og ender ved Bergen handelsgymnasium og Stadsporten (byport fra 1628) som markerer Kalfarveiens begynnelse og grensen mot strøket Kalfaret. Dette området sør for Nygaten heter Marken og har mange koselige trehus og smau, avgrenset i vest av Kaigaten langs Lille Lungegårdsvannets østlige bredd, som krysser Strømgaten som løper langs vannets sørlige bredd. Her ligger Kunsthøgskolen i Bergen, Grand Hotel Terminus, Bergen Jernbanestasjon, Bergen Offentlige Bibliotek, Nonneseter kapell fra 1250 og statuen av byens grunnlegger Olav Kyrre. Dette strøket kalles Marken. === Nonneseter og Nygårdstangen === Strømgaten krysset tidligere en vannstrøm som forbandt Lille Lungegårdsvannet med Store Lungegårdsvannet lenger sør, men som nå er fylt igjen og erstattet av Fjøsangerveien, som løper fra Strømgaten i nord til hovedkrysset for innfartsårene fra bydelene like ved Bergen hovedbrannstasjon i sør. I området mellom Fjøsangerveien og Kaigaten lenger øst, lå i middelalderen Nonneseter kloster, som endret navn til Lungegården etter at kong Fredrik I skjenket anlegget til riksråd Vincens Lunge i 1528. Her lå det inntil nylig en rekke bygårder kalt Nonneseterkvartalet, som nå er erstattet av Bergen Storsenter med Bergen Busstasjon og Bygarasjen, samt flere statlige administrasjonsbygg. Noen mindre rester av klosteranlegget er bevart. På vestsiden av den gamle strømmen ligger Vestre Strømkaien med legevakt, administrasjonsbygg, næringsbygg og flere videregående skoler. Denne siden av strømmen het Nygårdstangen, et navn som i dag også dekker de gjenfylte områdene ved nordenden av Store Lungegårdsvannet. === Strandsiden === På østsiden av Nordneshalvøyen langs Vågens vestside løper Strandkaien med butikker og hurtigbåtterminal fra Fisketorget i sør til Murallmenningen i nord, og parallelt med Strandkaien løper Strandgaten. På Murallmenningen ligger den gamle byporten Muren fra 1561, som i dag blant annet rommer Buekorpsmuseet. Herfra fortsetter C Sundtsgate med en rekke hoteller nordover og krysser Holbergsallmenningen og Nykirkeallmenningen med Nykirken fra 1763. Parallelt med denne fortsetter Strandgaten som gågate mellom Muralmenningen og Holbergsallmenningen omgitt av butikker og mange pittoreske trehus og smau, og videre nordover forbi Bergen tekniske fagskole og Bjørgvin videregående skole til Nykirkeallmenningen, men ikke som gågate. Lenger vest ligger Klosteret hvor gamle Munkeliv kloster fra 1110 en gang lå. Nord for dette ligger parken Klosterhaugen med statuen av Amalie Skram, og i sør ligger vakttårnet Corps de Garde fra 1794, som opprinnelig ble bygget for borgervæpningen og senere benyttet som branntårn. På Holbergsalmenningen ble Ludvig Holberg født i 1684. Fra Munkebryggen like ved går Beffen i skytteltrafikk over Vågen til Bryggen. Dette strøket kalles Strandsiden. === Nordnes === Fra Nykirkeallmenningen fortsetter både C. Sundtsgate og Strandgaten videre nordover til Tollbodallmenningen med Tollboden fra 1761 i barokkstil. Strandgaten fortsetter herfra forbi Fiskeridirektoratet og munner ut i Nordnesgaten som fortsetter til Nordnesparken. I Nordnesparken, som ligger omgitt av sjø på tre kanter, er det sjøbad (Nordnes sjøbad) og en totempåle som ble skjenket til byens 900-årsjubileum i 1970 av vennskapsbyen Seattle. Her ligger også Havforskningsinstituttet og Akvariet i Bergen, samt en rekke sjøboder langs Vågen. Fra Nordnesgaten løper Nordnesbakken vestover til Haugeveien, som løper sørover på en høyde med utsikt både mot Vågen og Puddefjorden. Denne fortsetter forbi avdelinger av Høgskolen i Bergen, Fredriksberg fort fra 1600-tallet og flere aldershjem og bygårder. Dette strøket kalles Nordnes. === Verftet === På vestsiden av Nordneshalvøyen, mellom Nordnesparken i nord og Holbergsallmenningen i sør, og mellom Haugeveien i øst og Puddefjorden i vest, ligger boligområdet Verftet med trehus og smau og en kai, samt kulturhuset USF Verftet, restauranter, og mer moderne leilighetsanlegg i sjøkanten. Her lå det tidligere et skipsverft med navn Georgernes Verft. Her ligger også TV 2s lokaler og Studio Bergen som er base for dansekompaniet Carte Blanche. Hovedgaten i området heter Verftsgaten, og hele strøket kalles Verftet. === Nøstet === sørover fra Holbergallmenningen går Haugeveien over i Klosteret, og fortsetter videre sørover til Murallmenningen som Klostergaten. På begge sider av disse gatene ligger det skråninger med svært pittoreske hus og smau, på østsiden tilhørende strøket Strandsiden, på vestsiden strøket Nøstet. Sistnevnte ligger sønnenfor Verftet og strekker seg fra Holbergsallmenningen i nord til Kjellersmauet og Baneveien i sør, og fra Klosteret og Klostergaten i øst og vestover til Jekteviken i Puddefjorden, med Hurtigruteterminalen og sørnes sjøbad. Langs sjøsiden løper hovedgaten Nøstegaten vestover og nordover med kaianlegg og næringsbygg i sjøkanten. Østenfor denne løper Skottegaten omgitt av bygårder, trehus og smau, og ved Klostergaten lengst i øst ligger Stranges stiftelse fra 1609 (nåværende bygning fra 1751). Ved Murallmenningen i sør er innkjørselen til det underjordiske parkeringsanlegget Klostergarasjen. Dette strøket kalles Nøstet. === Sentrum === Mellom Murallmenningen i nord og Lille Lungegårdsvann i sør ligger strøket Bergen sentrum. Fra Murallmenningen fortsetter handlegaten Strandgaten sørover og parallelt med Strandkaien forbi kjøpesenteret Kløverhuset og Svaneapoteket med røtter fra 1588, til byens hovedgate Torgallmenningen. Lenger vest, og parallelt med Strandgaten løper Markeveien som via Smørsbroen er forbundet med Klostergaten og utgjør fortsettelsen av denne ned til Torgallmenningen. Mellom Strandgaten og Markeveien løper Christian Michelsensgate med blant annet Bergensavisens lokaler, samt Fortunen og Jon Smørs gate, alle i øst-vestgående retning. Disse krysser Valkendorfsgaten som løper noenlunde parallelt med Strandgaten fra Murallmenningen til Torgallmenningen, og denne i sin tur krysser også Tårnplassen med statuer av de fire kardinaldyder og Bergen tinghus som rommer Bergen tingrett og Nordhordland tingrett, samt Gulating lagmannsrett. Den brede Torgallmenningen strekker seg fra Fisketorget i øst til Olav Vs plass i vest, og er omgitt av staselige handelshus i klassisistisk stil oppført i 1920-årene etter bybrannen i 1916. Her ligger Sjømannsmonumentet og kjøpesentrene Galleriet og Sundt varemagasin, sistnevnte med statuen av handelsguden Merkur på taket. På Olav Vs plass ligger Den blå steinen. Vest for denne løper Torggaten med blant annet mediehuset Bergens Tidendes lokaler, og på hver side av plassen ligger Ole Bulls plass (øvre og nedre) omgitt av teatre, hoteller og restauranter, med grøntområde i nord og statuen av Ole Bull i sør med benker og fontene. sør for Ole Bulls plass ligger Byparken med Musikkpaviljongen og statuen av Edvard Grieg, og lenger sør ligger Festplassen og statuen av Christian Michelsen ved Lille Lungegårdsvannets nordre bredd. Byparken fortsetter rundt hele det åttekantede vannet som har en springfontene i midten og er omgitt av gressplener og japanske kirsebærtrær. Vest for byparken ligger Vestlandske kunstindustrimuseum og statuen av I.C. Dahl, og øst for byparken ligger Telegrafbygningen som nå er kjøpesenter og hovedkvarter for Konkurransetilsynet. Området mellom Ole Bulls plass og Festplassen krysser Olav Kyrres gate og Christiesgate, som begge strekker seg parallelt med hverandre fra Vågsallmenningen i øst til henholdsvis Håkon Sheteligs plass og Muséplassen i vest. I øst krysser de Småstrandgaten som er fortsettelsen av Strandgaten fra Torgallmenningen forbi Bankbygningen og det gamle Posthuset (nå kjøpesenteret Xhibition) til Rådhuskvartalet, med Det gamle rådhuset fra 1558, Manufakturhuset fra 1646, Magistratbygningen fra 1702, Hagerupgården fra 1705, Det gamle tinghuset fra 1865, Bergen kretsfengsel fra 1867, Gamle Bergen hovedbrannstasjon fra 1888 og Det nye rådhuset fra 1974. Fra Allehelgensgate i øst løper den L-formede Rådhusgaten som en fortsettelse av Domkirkegaten gjennom Rådhuskvartalet. Denne krysser deretter Christiesgate og Olav Kyrres gate og ender ved Torgallmenningen i nord. Alt dette utgjør strøket Sentrum. === Engen === På vestsiden av Øvre Ole Bulls plass ligger Logen Teater fra 1883. Ved nordenden av plassen ligger Teaterparken fra 1855 med Den Nationale Scenes bygning fra 1909 og statuene av Nordahl Grieg, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, som alle har vært virksomme ved teateret. Øst for Teaterparken løper Christian Michelsens gate som her dreier i nordlig retning langs parkens østside, og ender der Jon Smørsgate fra øst går over i Teatergaten, som løper langs parkens nordside fra det fredede Kalmarhuset fra 1936 i funksjonalistisk stil og videre vestover forbi byens Sentralbad. I denne gaten lå også det gamle Komediehuset på Engen fra år 1800 som ble bombet sønder og sammen i 1944, og som tidligere hadde rommet Det norske Theater og senere Den Nationale Scene. Mellom Teatergaten i sør og Murallmenningen lenger nord ligger pittoreske trehus og smau, avgrenset i vest av den nordgående Jonsvollsgaten som ender ved Murallmenningen og innkjørselen til henholdsvis Nøstegaten og Klostergarasjen. Jonsvollsgaten fortsetter fra den kryssende Teatergaten sørover som Engen langs Teaterparkens vestside og deretter som Vaskerelven og Foreningsgaten, som i sin tur ender i den kryssende Christiesgate. Lenger vest løper Komediebakken parallelt med Jonsvollsgaten og fortsetter sørover fra Teatergaten som Neumannsgate forbi avdelingene Konsertpaléet og Magnus Barfot av Bergen kino, og ender i sør ved den kryssende Vestre Torggaten. Konsertpaléet fra 1918 var byens konsertsal før Grieghallen ble oppført i 1978. Vest for Komediebakken og Neumannsgate løper Håkonsgaten og Rosenbergsgaten parallelt med disse og krysser på veien Teatergaten, Sigurds gate, Magnus Barfots gate, Sverres gate og Vestre Torggaten, og ender ved henholdsvis Olav Kyrres gate og Chrities gate i sør. Området preges av vakre gamle bygninger og bygårder med boliger, butikker, og restauranter, og strøket kalles Engen. === Sydnes === Vestenfor Engen ligger Sydnes som ugjør den nordlige delen av et høydedrag som ligger mellom de hittil beskrevne områdene i øst og Puddefjordens østlige strand i vest. Den nordligste delen kalles Dragefjellet, og her ligger Magnus Lagabøtes plass med Universitetet i Bergens juridiske fakultet. Langs Sydnesgaten og Sydneskleiven ligger det gamle trehus og smau. Disse forenes ved Dokkeveien som leder nedover Sydneshaugens vestside, og nedenfor høyden ligger kontainerhavnen Dokkeskjærskaien og langs denne Torborg Nedreaas gate og Bredalsmarken med blokkbebyggelse. På høyden løper Ivar Aasens gate, Sydneshaugen og Øysteins gate parallelt sørover fra Dokkeveien til Sydnesplassen, med Johanneskirken fra 1894 og universitetets humanistiske fakultet. Øysteins gate fortsetter herfra nedover langs høydens østside til Magnus Barfots gate og strøket Engen, og fra Sydnesplassen går det en bred trapp ned til Vestre Torggate og sentrum. Sør for Sydnesplassen ligger Haakon Sheteligs plass med Bergen Museums kulturhistoriske avdeling, Universitetsbiblioteket i Bergen, lyststedet Fastings Minde og Bergens Sjøfartsmuseum, og herfra løper Møhlenprisbakken nedover til strøket Møhlenpris i sørvest, og Olav Kyrres gate nedover forbi studentkulturhuset Det Akademiske Kvarter og videre gjennom sentrum i øst. Dette området kalles strøket Sydnes. === Nygård === Sør for sørnes kalles høyden for Nygårdshøyden, et område preget av staselige herskapshus og bygårder. Spesielt kan nevnes Muséplassen med Bergen Museums naturhistoriske avdeling, Universitetet i Bergens administrasjon og statuen av stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie, som er landets eldste portrettstatue fra 1868. Herfra løper Christiesgate nedover skråningen i østlig retning forbi Sankt Paul katolske skole med røtter fra 1873, steinkirken Sankt Paul katolske kirke fra 1876, og videre gjennom sentrum. Nevnes bør også Menneskerettighetenes plass som er tilhold for en rekke menneskerettighetsorganisasjoner, deriblant Raftostiftelsen, beliggende i området bak den botaniske Muséhagen. Parkveien løper sørover forbi studentenes servicesenter Studentsenteret til Nygårdsparken, og Olaf Ryes vei løper vestover forbi det studentdrevne konsertstedet Hulen mot strøket Møhlenpris som ligger sør og vest for høyden. Fra Muséplassen løper Harald Hårfagres gate som krysses av Strømgaten og fortsetter videre sørover som Allégaten forbi universitetets matematisk-naturvitenskapelige fakultet og ender ved Geofysisk Institutt der høyden slutter. Området herfra og sørover til Store Lungegårdsvannet kalles Florida, og her ligger Nygårdsbroen som markerer begynnelsen på Nygårdsgaten, og fra denne løper Thormøhlensgate vestover gjennom Marineholmen og Møhlenpris, mens Nygårdsgaten fortsetter nordøstover langs høydens østlige fot forbi Florida sykehus og avdelinger av Høgskolen i Bergen, til den deler seg i de parallelle gateløpene Nygårdsgaten og Lars Hillesgate, som begge krysser Strømgaten og ender ved henholdsvis Olav Kyrres gate og Christiesgate i nord. På østsiden av Lars Hillesgate er det næringsbygg, tannlegevakt og legevakt, her ligger også Bergen maritime videregående skole og flere private videregående skoler, fylkesadministrasjonen i Hordaland, og lenger nord de tre avdelingene til Bergen Kunstmuseum langs Rasmus Meyers Allé som følger Lille Lungegårdsvannets vestre bredd. Mellom Lars Hillesgate og Nygårdsgaten ligger Sankt Jakob kirke fra 1921, Handelshøyskolen BI, Grieghallen fra 1978 og Edvard Griegs plass, Griegakademiet, Nygård skole og universitetets psykologiske fakultet. I dette området og i skråningene mot Nygårdshøyden vest for Nygårdsgaten er det forøvrig mest bygårder og boligområder, og ved John Lunds plass ligger universitetets samfunnsvitenskapelige fakultet. Alle de her beskrevne områdene utgjør strøket Nygård. === Møhlenpris === Sør for Dokkeskjærskaien og vest for Nygårdshøyden ligger boligområdet Møhlenpris med et kvadratisk gatenett med mange gamle bygårder, og blant disse kvartalene ligger også den såkalte Trikkebyen. Ved grensen mot strøket sørnes i nord munner Nygårdstunnelen fra Nygårdstangen ut, og denne vestlige innfartsåren fortsetter over Puddefjordsbroen til Gyldenpris. Sør for dette langs Puddefjordens østlige strand løper Thormøhlensgate forbi Bergen Tekniske Museum og sørover gjennom området som kalles Marineholmen, og ender ved Nygårdsbroen. På Marineholmen lå det tidligere en marinebase og skipsverftsindustri, i dag erstattet av Vitensenteret, Nansensenteret og Høyteknologisenteret, alle med Nygårdsparken i ryggen oppover mot Nygårdshøyden. Disse områdene utgjør strøket Møhlenpris. === Laksevåg === Den nordlige del av Puddefjordens vestside kalles Laksevåg, og er den delen av Laksevåg bydel som ligger innenfor de syv fjell og derfor regnes til bykjernen. Laksevåg ligger ved foten av byfjellene Lyderhorn, Damsgårdsfjellet og den nordligste delen av Løvstakken, samt i dalførene mellom disse, og avgrenses av Byfjorden i nord og av Puddefjorden i øst. I dalføret mellom Lyderhorn og Damsgårdsfjellet ligger Ytre Laksevåg med boligområdene Lyngbø, Gravdal og Nygård. Hovedveien gjennom dalen er Lyderhornsveien som fortsetter sørover til Loddefjord, som er den delen av bydelen Laksevåg som ligger sør og vest for Lyderhorn. Ved Lyngbø går det en motorvei fra Loddefjord som passerer mellom Lyngbøvannet og Gravdalsvannet og fortsetter videre østover gjennom Damsgårdstunnelen til Gyldenpris. På Nygård ligger Laksevåg videregående skole og Nygård kirke og kirkegård. I Gravdal ligger Sjøkrigsskolen, Kommandantboligen og Kvarven fort, og over byfjorden ligger Askøy i nord. På Laksevågneset nord for Damsgårdsfjellet ligger boligområdet Kringsjå med Laksevåg senter og industri i sjøkanten. Hovedveien herfra og sørover langs Damsgårdsfjellets østside heter Kringsjåveien, og fortsetter sørover til Damsgård, med skipsverftet Bergen Mekaniske Verksted (BMV), Laksevåg sentrum, Laksevåg kirke fra 1875 og Damsgård hovedgård fra 1700-tallet i rokokkostil, som er en av Nord-Europas best bevarte trebygninger. I hele området er det tett boligbebyggelse med flott utsikt mot byen, fjorden og byfjellene. Langs sjøsiden løper Damsgårdsveien, mens Carl Konows gate utgjør fortsettelsen av Kringsjåveien. Fra denne går Fyllingsveien som en sidevei gjennom dalføret mellom Damsgårdsfjellet og Løvstakken over boligområdet Melkeplassen og videre til bydelen Fyllingsdalen. Carl Konows gate ender ved Gyldenpris i Årstad bydel i sør. === Årstad === Sør for Damsgård ligger Gyldenpris, med Puddefjordsbroen over til Møhlenpris og sentrum, Løvstakktunnelen gjennom Løvstakken til Fyllingsdalen bydel, og Damsgårdstunnelen gjennom Damsgårdsfjellet til Ytre Laksevåg. Her ligger Gyldenpris studentboliger, Sankt Markus kirke og lyststedet Urdihuset i senempirestil, samt tett boligbebyggelse i fjellsiden og industri langs vannet, der Damsgårdsveien fortsetter sørover fra Damsgård til Solheimsviken, mens Michael Krohns gate utgjør fortsettelsen av Carl Konows gate og ender ved Danmarksplass. Videre sørover langs Løvstakksiden ligger Solheim, med Solheim kirke, Solheim kapell, Solheim gravplass, handlegaten Solheimsgaten og næringsområdet Solheimsviken med messesenteret Arenum, hvor det tidligere var omfattende verftsindustri. Solheim avgrenses i øst av Danmarksplass og Fjøsangerveien, som er hovedveien fra krysset på Nygårdstangen i sentrum via Nygårdsbroen og sørover gjennom Årstad bydel til Fjøsanger i Fana bydel. Sør for Solheim krysser den bolig- og næringsområdet Minde, med Tinemeieriet, post- og godsterminaler og NRK Hordalands lokaler. Fra Danmarksplass løper Ibsensgate østover gjennom Kronstad til Haukelandsveien. På Kronstad ligger herregården Kronstad hovedgård fra 1781 i empirstil, Krohnsminde idrettsplass, Haukelandshallen, Årstad videregående skole og Årstad kirke fra 1890. På Kronstad ligger også Høgskolen i Bergen i et bygg innviet i 2014. Sør for Kronstad ligger Fridalen med Brann Stadion, Fridalen kirke, Langhaugen videregående skole, Christieparken og Leaparken. På østsiden av Tveitevannet lenger sør ligger Slettebakken med Bergenshallen, Slettebakken hovedgård, Slettebakken kirke og Sletten senter. Sør for Tveitevannet ligger Fantoft, med Fantoft studentby, Fantoft stavkirke og Chr. Michelsens Institutt. Fra Haukelandsveien ved Kronstad i nord løper Nattlandsveien sørover forbi Fridalen og Slettebakken, og danner grensen mot Landås som ligger mellom denne og byfjellet Ulriken i øst. På Landås ligger Landås kirke, Landåshallen idrettshall, Landåstorget kjøpesenter og Høgskolen i Bergens avdeling for lærerutdanning. Nattlandsveien fortsetter sørover til Nattland, med Nattland studentby og omfattende bebyggelse med formidabel utsikt oppover i Nattlandsfjellet. Alle de her nevnte områdene har svært tett boligbebyggelse og utgjør til sammen Årstad bydel i Bergen kommune, i Bergensdalens nordlige deler, mellom byfjellene Ulriken i øst og Løvstakken i vest. Mellom Landås i sør, Kronstad i vest og Kalfaret i nord, ligger selve Årstad, som også hørte til gamle Årstad kommune, men som i dag hører til Bergenhus bydel. I dette området lå middelalderkongsgården Alrekstad, og her ligger Haukeland universitetssykehus, Ulriksbanen, Haraldsplass diakonale høgskole og Haraldsplass Sykehus, Statsarkivet i Bergen, Alrek studenthjem, Det medisinsk-odontologiske fakultet av Universitetet i Bergen, avdelinger av Høgskolen i Bergen og mange gamle herskapsvillaer. I Møllendal ligger Håpets og Troens kapell (nå Lille og store kapell) og Møllendal gravplass fra 1874 samt nærings- og boligområder og småbåthavn. I rekreasjonsområdet Isdalen mellom Ulriken og Fløyfjellet lengst i nordøst ligger det oppdemmede Svartediket. Hovedveiene gjennom området er Haukelandsveien og fortsettelsen Årstadveien som ender ved den gamle bygrensen der Kalvedalsveien begynner i nord, og Møllendalsveien som strekker seg langs Store Lungegårdsvannets sørlige bredder fra Solheimsgaten og Nygårdsbroen i vest til Kalfarveien i øst. === Kalfaret og Fjellsiden === Langs østsiden av Store Lungegårdsvannet og oppover i Fløyfjellets fjellside, mellom den gamle bygrensen mot Årstad i sør og Stadsporten i nord, ligger det herskapelige strøket Kalfaret. Årstadveien går her over i Kalvedalsveien som fortsetter nordover forbi villaområdene Nubben og Kalfarlien til Seiersbjerget, der den munner ut i Kalfarveien. Denne fortsetter forbi Pleiestiftelsen for spedalske fra 1857, Assistentkirkegården fra 1837 og Bergen handelsgymnasium, og til Kong Oscars gate og Stadsporten som markerer grensen mot strøket Marken i sentrum. Fra Seiersbjerget fortsetter Kalfarveien også sørover forbi Hansa bryggeris gamle lokaler, nå omgjort til leilighetsanlegget Hansaparken, museum og mikrobryggeri, og videre forbi Bergen byarkiv til boligområdet Fløen og munner ut i Møllendalsveien. Fra krysset ved Årstadveien går det også en vei oppover i fjellsiden gjennom villaområdet Bellevue, med Lyststedet Bellevue fra 1796. Herfra løper Fjellveien nordover langs hele fjellsiden med praktfull utsikt over byen, mens Ole Irgens vei svinger seg videre oppover fjellsiden gjennom villaområdet Starefossen. Disse områdene utgjør Fjellsidens sørlige del, og hele strøket kalles Kalfaret. Ole Irgens vei fortsetter nordover fra Starefossen til Skansemyren, med boligområder, idrettsanlegg og et av Fløibanens stoppesteder. Herfra går det en svingete vei oppover til banens siste stopp, Fløien stasjon, med utsiktspunktet, Fløien Folkerestaurant, kiosk, souvenirbutikk og turområder. Fra Skansemyren svinger Skansemyrsveien seg nedover og krysser Fjellveien med et annet av Fløibanens stoppesteder, og fortsetter som Skansebakken ned til Skansen. Her ligger enda ett av Fløibanens stoppesteder, Skanseparken, Skansedammen og gamle Skansen brannstasjon, hvor det skytes salutter ved høytidelige anledninger som 17. mai. Disse områdene utgjør strøket Skansen. Nedenfor Skansen ligger strøket Fjellet, som strekker seg fra Forskjønnelsen i sør til Nikolaikirkeallmenningen i nord, og nordenfor Skansen ligger strøkene Eidemarken og Stølen, alle med sjarmerende smau og trehusbebuggelse. Disse strøkene ligger ovenfor (østenfor) Kong Oscars gate, Lille Øvregaten og Øvregaten, og området strekker seg til Øvregatens fortsettelse Nye Sandviksveien ovenfor Sverresborg i nord, og utgjør til sammen Fjellsidens nordlige del. === Sandviken === Nord for festningene Bergenhus og Sverresborg, ligger strøkene Skuteviken nedenfor Nye Sandviksveien og Ladegården ovenfor, og gaten fortsetter forbi Rothaugen til strøket Sandviken lenger nord, med den nygotiske steinkirken Sandvikskirken fra 1881, der gaten deler seg i den nordgående Sandviksveien som løper gjennom Sandviken, og den sørgående Ladegårdsgaten som løper gjennom Ladegården og tilbake til strøket Stølen ved Støletorget. Langs Byfjorden fra Bontelabo løper Sjøgaten med en rekke verneverdige gamle sjøboder kalt Skuteviksboder og Sandviksboder (med Norges Fiskerimuseum) parallelt med Nye Sandviksveien, og denne munner ut i Sandviksveien der disse gatene forenes nord for Sandvikstorget med statuen av Madam Felle. Disse strøkene har mange koselige gamle trehus, bygårder og smau. Bebyggelsen strekker seg langt oppover i fjellsiden, og her oppe fortsetter Fjellveien forbi utsiktspaviljongen Mon Plaisir, lystgården Christinegård fra 1700-tallet, og trappen/turstien Stoltzekleiven som leder opp til vindpilen på Sandviksfløyen på Sandviksfjellet. Fjellveien ender opp i krysset med Munkebotn. Like ved ligger Stoltz' reperbane fra 1690-årene som er den eldste bevarte reperbane i Europa. Nord for dette ligger strøket Ytre Sandviken. Her ligger det kulturhistoriske friluftsmuseet Gamle Bergen Museum ved lyststedet Elsesro, og ovenfor dette i øst ligger Sandviken sykehus. Herfra fortsetter turveien Munkebotn oppover fjellsiden, med en avstikker ut til forsvarsverket og utsiktspunktet Sandviksbatteriet, og videre til Eidsvåg i Åsane bydel, eller øverst ta av på turveien Byfjellene oppover Sandviksfjellet. Nordover i strøket ligger boligområder som Nyhavn, Breiviken (med Norges handelshøyskole), Øyjorden, Biskopshavn (med nøsteformede Biskopshavn kirke fra 1966), Eikeviken, Hellen (med badeplassen Helleneset) og Lønborg. Hovedveien gjennom området heter Helleveien og ender opp ved den gamle bygrensen nord for Lønborg, der den fortsetter som Eidsvågveien gjennom Eidsvåg i Åsane. Ytre Sandviken er dermed det nordligste strøket i bydelen Bergenhus, og markerer slutten på bykjernen mellom de syv fjell. === Andre bydeler === Nord for den her beskrevne bykjernen ligger bydelen Åsane, og øst for denne bydelen Arna. I sør ligger bydelene Fana og Ytrebygda, og i vest Fyllingsdalen bydel og de mer vestliggende deler av Laksevåg bydel (Loddefjord). === Parker === Byparken ved Lille Lungegårdsvannet er anlagt etter bybrannen i 1855 i fransk stil, i likhet med Teaterparken lenger nord som fungerte som byens festplass før teaterbygningen ble oppført der i 1909. Nygårdsparken på sør- og vestsiden av Nygårdshøyden er byens største. Parken ble anlagt 1885 i engelsk stil, og ble tegnet av den danske hagearkitekten S. Lund Leiberg i 1880. Ytterst på Nordnes ligger Nordnesparken, anlagt i 1889, med Akvariet i Bergen og Nordnes sjøbad som nærmeste naboer. Samme år ble Muséhagen anlagt som botanisk hage på Nygårdshøyden. I Sandviken ligger Meyemarken som var navnet på Otto Meyers eiendom på den tidligere Ladegårdens grunn. Meyermarken ble anlagt her i 1988 i engelsk stil etter et initiativ fra foreningen Høddens Venner. I tillegg har byen mindre parker som Klosterhaugen, Skanseparken og Øvre Ole Bulls plass. Alle disse parkene er prydet med skulpturer. Bergenhus festning, Sverresborg og Fredriksberg fort er andre grønne lunger og rekreasjonsområder sentralt i bybildet. == Samferdsel == === Veier === Bergen er et veiknutepunkt på Vestlandet og i Hordaland, hvor europavei 39 (Aalborg-Trondheim) og europavei 16 (Londonderry–Gävle) møtes og deler trasé. Riksvei 555 går mellom Sotra og Puddefjordsbroen, riksvei 585 går mellom Paradis og Sandviken; og riksvei 580 går mellom Indre Arna og Bergen lufthavn, Flesland. Innfartsårene fra vest, nord og sør forenes i krysset ved Nygårdstangen i Bergen sentrum. Bergen var den første byen i Norge som tok i bruk bompengefinansiering for å bygge ut veinettet. Både Nygårdsbroen (1851), Eidsvågtunnelen (1956), Puddefjordsbroen (1956), Løvstakktunnelen (1968) og Sotrabrua (1971) ble bompengefinansiert i sin tid, og Europas første bomring ble innført i Bergen 2. januar 1986 for å finansiere utbyggingen av veinettet fra sentrum til bydelene, med motorveier til Fana, Loddefjord og Åsane. Taksten skulle være den samme i hele perioden, og den skulle legges ned i 2000 når disse prosjektene var nedbetalt. I tillegg til bomringen hadde var det egne bomstasjoner for finansiering av Askøybrua (1992), Nordhordlandsbrua (1994) og Osterøybrua (1997). Fra 2000 er det innført en ny bomring frem til 2015 for å finansiere samferdselsprosjektet Bergensprogrammet, som inkluderer utbyggingen av Bybanen i Bergen og Ringvei Vest. Taksten er tredoblet fra nivået i 2000, og antallet bomstasjoner økt fra 8 til 13 i 2007.Av planlagte veiprosjekter som står på vent utenom Bergensprogrammet, kan nevnes Arnatunnelen, Eikåstunnelen, Mindetunnelen. Nyborgtunnelen, Skansentunnelen, Sotrasambandet, Svegatjørn–Rådal og Ringvei Øst. De fleste av disse er foreslått finansiert med egne bompengestasjoner dersom Stortinget gir tillatelse. === Busser === Kollektivtrafikken i Bergen var først basert på trikk, men etter hvert ble bussene så dominerende at trikken ble lagt ned. Den første bussruten kom i drift i 1917, og i årene som fulgte ble det etablert en rekke busselskaper i bergensområdet. Disse ble med årene fusjonert og var i 1998 blitt samlet i ett selskap, Gaia Trafikk, som i 2006 ble slått sammen med HSD Buss til Tide Buss. Tide Buss er et datterselskap av transportkonsernet Tide, med hovedkontor i Bergen, som også har datterselskaper for sjøtransport, ekspressbusser og verkstedsdrift. Siden 2011 opererer Tide bussvirksomheten i Bergen på oppdrag av Hordaland fylkeskommunes transportselskap Skyss. Busstrafikken i Bergen er organisert i et rutenett med terminaler for lokaltrafikk og faste linjer mellom disse. I Bergen går det både vanlige dieselbusser, gassdrevne busser, elektriske trolleybusser og duobusser. Mange av bussene er lange leddbusser. === Bybanen === Bybanen i Bergen ble vedtatt i 2000 og er per 2018 den eneste bybanen i Norge. Utbyggingen av første delstrekning, Bergen sentrum–Nesttun, startet 1. januar 2008, og 22. juni 2010 startet bybanen med ordinær drift. Samme år fortsatte utbyggingen av andre byggetrinn fra Nesttun til Lagunen Storsenter og denne strekningen ble åpnet for trafikk 21. juni 2013. Tredje byggetrinn fra Lagunen Storsenter til Bergen lufthavn, Flesland ble påbegynt i 2013 og tatt i bruk i 2017. En bybane har egen trasé, mens en trikk deler trasé med andre kjøretøyer. Bybanen i Bergen har i hovedsak egen trasé, noe som muliggjør hurtigkjørende og store sporvogner. Togsettene er 32 meter lange med plass til 220 passasjerer. Det planlegges en langt mer omfattende utbygging av et bybanenett i Bergen, i første omgang til Åsane og Fyllingdalen. Kommunen står for planarbeidet, mens fylkeskommunen gjennom Bybanen utbygging har ansvar for utbygging. Forvaltning, drift og vedlikehold av Bybanens infrastruktur og rullende materiell gjøres gjennom selskapet Bybanen as. Skyss står for markedsføring av rutetilbudet, ruteplanlegging og anbudsgjennomføring. Idag er Keolis Norge operatør av Bybanen. === Trikken === Trikken i Bergen ble etablert i 1897 og nedlagt i 1965. På det meste bestod den av fire linjer som alle gikk gjennom sentrum. Trikkene ble eid og drevet av det kommunale selskapet Bergen Elektriske Sporvei, som siden gikk helt over til bussdrift. Både trikkene og bussene var gule. === Drosjer === De fleste drosjer i Bergen kjøres av Norgestaxi og Bergen Taxi. === Jernbane === Jernbane har Bergen hatt siden Gamle Vossebanen ble anlagt i 1883. Den gikk fra gamle Bergen stasjon gjennom Bergensdalen til Nesttun og videre via Indre Arna til Voss. Fra Nesttun gikk også Osbanen (1894–1935) videre til Osøyro, og fra Voss gikk Hardangerbanen (1935–1985) videre til Granvin. Allerede i 1870 ble det lagt frem et forslag om å anlegge en jernbane mellom Bergen og Oslo, men en avgjørelse kom ikke før i 1894 etter en lengre diskusjon om hvilken rute jernbanelinjen skulle ha videre fra Voss. Bergensbanen mellom Bergen og Oslo ble åpnet i 1909 og fulgte traseen for Vossebanen frem til 1964 da Ulrikstunnelen ble åpnet som forbandt Bergen stasjon med Arna stasjon direkte. I 1940 ble sidegrenen Flåmsbanen anlagt mellom Myrdal stasjon og Flåm i Sogn, og er i dag en av landets fremste turistattraksjoner. Bergensbanen har i dag en lengde på 526,64 km. Den nye Bergen stasjon som åpnet i 1913 ble tegnet av Jens Zetlitz Monrad Kielland etter at en arkitektkonkurranse ble utlyst i 1900, og erstattet den tidligere jernbanestasjonen i Bergen som var tegnet og bygget for Vossebanen. === Sjøfart === Bergen er et populært reisemål for turister, og blant Europas største anløpshavner for cruiseskip. I 2012 hadde Bergen havn størst vekst av alle verdens cruisehavner (opp 28 prosent fra året før), og totalt 322 anløp med til sammen 447 000 passasjerer. Bergen var dermed på fjerdeplass i Europa utenom Middelhavet, etter Lisboa, Stockholm og St. Petersburg, og på 49.-plass globalt blant over 500 cruisehavner. I Norge fulgte Geiranger på andreplass med 312 000 og Oslo på tredje med 300 000 passasjerer.Bergen er også utgangspunkt for Hurtigruten og for ferjer til Hirtshals i Danmark med Fjordline. Fra byen er det hurtigbåt-forbindelse til Askøy, Sunnhordland, Nordhordland, Sogn, Sunnfjord og Nordfjord. Den tradisjonsrike englandsbåten til vennskapsbyen Newcastle ble nedlagt i 2008, etter 130 års drift. Det arbeides stadig med å gjenopprette denne forbindelsen.Den lille passasjerfergen MF «Beffen» går i skytteltrafikk over Vågen fra Dreggekaien i øst (Bryggen) til Munkebryggen i vest (Strandsiden), og om sommeren går det en tilsvarende rute fra Fisketorget i Vågsbunnen til Tollbodkaien på Nordnes. Bergen Havn omtalte seg i 2002 som Europas tredje største havn etter Rotterdam og Antwerpen målt i godsmengde, og står for mer enn 50 prosent av den totale godstrafikken i norske havner. === Luftfart === Bergen lufthavn, Flesland er Bergens flyplass. Den ligger 20 km sør for Bergen sentrum helt vest i Ytrebygda bydel, og har vært i tjeneste siden 1955. Flyplassen betjener mesteparten av Hordaland, og fungerer som vestre nav for regionale flyvninger i Sogn og Fjordane og deler av Møre og Romsdal. Flyplassen ble i utgangspunktet hovedsakelig finansiert av NATO, men er nå eid og drevet av Avinor. Den er blitt kåret til Europas beste og verdens sjette beste flyplass av det britiske reisemagasinet Wanderlust Travel Awards.Flesland er Norges nest største og Nordens femte største flyplass, med mer enn 6 500 000 passasjerer i 2019. Seks flyselskaper tilbyr innenriksflyvninger til 20 destinasjoner, mens 21 flyselskaper tilbyr 61 internasjonale destinasjoner, inkludert daglige avganger til Aberdeen, Amsterdam, Frankfurt, Helsingfors, København og London. Den viktigste destinasjonen er Oslo, som med 25 daglige ruteforbindelser er Europas fjerde mest trafikkerte linje etter antall avganger. Den nåværende terminalen åpnet i 1988 med elleve gater, og dagens tårn stod ferdig i 1991. Den gamle terminalen fra 1955 er konvertert til helikopterterminal, som hovedsakelig betjener oljeplattformer i Nordsjøen. Begge terminalene ble tegnet av Halfdan B. Grieg. Avinor har vedtatt å oppgradere flyplassen med blant annet utbygging av utenlandsterminalen, forbedring av flyoppstillingsplasser, endring av taksebaner, nye driftbygninger, avisningsplattformer, bakketrafikkrader, sekundærradar og rullebanesenterlys. I tillegg er det utredet planer og analyser for å utvide flyplassen med ytterligere en rullebane. Bergen har også andre mindre flyplasser, men ingen andre betjener rutefly. == Samfunn == === Lokalpolitikk === Bergen bystyre består av 67 folkevalgte politikere. Flertallet i bystyret velger et byråd som består av en byrådsleder og opp til seks byråder. Byrådet har den utøvende politiske makten i kommunen, og er ansvarlig overfor bystyret etter prinsippene om parlamentarisme.Valgresultat ved Kommunestyrevalget 2019 i Bergen: Ordfører Marte Mjøs Persen (Ap), varaordfører Rune Bakervik (Ap), byrådsleder Roger Valhammer (Ap). Byrådspartier: Ap, MDG, V og KrF. Byrådspartiene har til sammen 25 representanter, opposisjonspartiene har 42. Bakervik overtok som ordfører da Persen ble valgt inn på Stortinget i 2021. Linn Katrin Pilskog (Ap) ble ny varaordfører. Status ved utgangen av 2021: Fem representanter har blitt uavhengig (tre fra FNB, en fra FrP, en fra Pensjonistpartiet), og en har byttet parti (fra FrP til Sp). === Stortingsvalget 2021 === Valgresultat ved Stortingsvalget 2021 i Bergen: Bergen var en egen valgkrets frem til stortingsvalget i 1973, og har siden inngått i valgkretsen Hordaland, som har 16 representanter på Stortinget. Bergen hadde 54,1 % av de stemmeberettigede velgerne i valgkretsen i 2021. === Kommunale tjenester === Bergen kommune driver 71 kommunale barnehager, 60 barneskoler, 18 ungdomsskoler og 12 kombinerte barne- og ungdomsskoler i skoleåret 2009/2010. I tillegg er det 191 private barnehager, 1 privat barneskole, 7 private kombinerte barne- og ungdomsskoler, 1 privat ungdomsskole og en statlig kombinert barne- og ungdomsskole for hørselshemmede innenfor kommunens grenser. Kommunen driver også Bergen kulturskole, som tilbyr undervisning i musikk, dans, teater og visuelle kunstfag til ca. 6 000 elever, og Hålandsdalen leirskole som benyttes av kommunens grunnskoleelever året rundt. I Bergen er det 51 sykehjem, hvorav 18 er privat drevet med kommunale tilskudd. === Fylkeskommunale og statlige institusjoner og tjenester === Bergen er sete for administrasjonen i Hordaland fylkeskommune og Fylkesmannen i Hordaland. Bergen er residensby for en fylkeskommunal høyskole (Skrivekunst-akademiet i Hordaland), nitten videregående skoler, to tekniske fagskoler (Bergen maritime fagskole og Bergen tekniske fagskole), regional kulturminneforvaltning ved Fylkeskonservatoren i Hordaland og Skyss, som administrerer kollektivtrafikken (buss, bybane, ferge og hurtigbåt) i hele fylket. I Bergen finner man i dag et statlig direktorat, Fiskeridirektoratet (Norge), en statlig etat, Konkurransetilsynet, en rekke statlige regionkontorer, som Arbeidstilsynet Vestlandet, Mattilsynet Regionkontoret Hordaland og Sogn og Fjordane, Statped vest, Bufetat Region Vest, Kriminalomsorgens region vest, Statsbygg Region Vest og Riksantikvaren distriktskontor vest, Jernbaneverket Infrastrukturområde Vest, nasjonale kompetanse- og informasjonssentre som Senter for internasjonalisering av utdanning og nasjonale registre som Medisinsk fødselsregister MFR og Norsk internasjonalt skipsregister NIS/NOR. De to største statlige virksomhetene i Bergen er Helse Bergen, Haukeland universitetssykehus og Universitetet i Bergen. Haukeland universitetssykehus er landets største sykehus målt i antall pasienter, og bedriver utstrakt forskning og undervisning i tillegg til pasientbehandling. Sykehuset er lokalsykehus for Bergen og omland, sentralsykehus for Hordaland fylke, regionsykehus for Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane fylker, har landsfunksjon i behandling av brannskader og dykkerskader, og en rekke kompetansesentre og spesialfunksjoner hvor sykehusets spesialister gir råd og veiledning til leger over hele landet. Sykehuset gir både somatisk og psykiatrisk behandling, og er den største av i alt 11 institusjoner i Helse Bergen. I Bergen ligger også Sandviken Sykehus (psykiatrisk), Haraldsplass diakonale sykehus (somatisk) og Hospitalet Betanien (somatisk og psykiatrisk). Stiftelsen Bergensklinikkene er den største uavhengige og livssynsnøytale institusjon for behandling, kompetanseutvikling og forskning innen rusfeltet i Norge, og driver et regionalt og nasjonalt kompetansesenter på oppdrag av Helsedirektoratet. Av statlig virksomheter knyttet til Kunnskapsdepartementet finner man Universitetet i Bergen, Kunst- og designhøgskolen i Bergen, Norges handelshøyskole, Høgskolen i Bergen og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Bergen har forskningsinstitutter som Bjerknessenteret, Centre for Integrated Petroleum Research, Chr. Michelsens Institutt, Havforskningsinstituttet, Høyteknologisenteret, Nansensenteret og Rokkansenteret. Bergen er residensby for Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern, Sjøkrigsskolen og Forsvarets regnskapsadministrasjon (FRA). Byen har gamle festningsanlegg som Bergenhus, hvor Bergenhus festningsmuseum ligger, Sverresborg, Fredriksberg og Kvarven. Av andre statlige virksomheter i Bergen finner man Skatt vest avdeling Bergen, Statens naturoppsyn Bergen, Vest politidistrikt, Bergen tingrett og Gulating lagmannsrett (lagrett for Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane). === Høyere utdanning === Universitetet i Bergen ble etablert i 1946 og har i dag rundt 15 000 studenter og 3 500 ansatte. Universitetet er organisert i 6 fakulteter og rundt 60 institutter og faglige sentre som dekker de fleste fagområder. I Bergen ligger også de fire statlige høgskolene Høgskolen i Bergen, Kunst- og designhøgskolen i Bergen, Norges handelshøyskole, og Sjøkrigsskolen, og de syv private høgskolene Bergen Arkitekthøgskole, Handelshøyskolen BI, Haraldsplass diakonale høgskole, Høgskolen Betanien, Markedshøyskolen, NLA Høgskolen Bergen, Markedshøyskolen og Norges Kreative Høyskole. Det er til sammen rundt 30 000 studenter på disse institusjonene årlig.I tillegg har byen fagskoler som Bergen maritime fagskole, Bergen tekniske fagskole, Bårdar Akademiet, FACE Stockholm Makeup School, Folkeuniversitetet, Handelsinstituttet, Institutt for helhetsmedisin, Kunstskolen i Bergen, Noroff Fagskole, Offshoreutdanning Exsto Bergen, Petroleumteknisk Akademi AS (Peteka), Skrivekunst-akademiet i Hordaland og Treider Fagskoler. I Bergen er det også to folkehøyskoler, Åsane Folkehøgskole på Hylkje i Åsane bydel, og Fana Folkehøgskule på Milde i Ytrebygda bydel. Byen har også flere bibelskoler: Bergen bibelskole, Levende Ord Bibelsenter og Veien - skolen for tilbedelse og utrustning. Av friskoler innenfor segmentet frisør og hudpleie har byen Bergen hudpleieskole, Norsk Frisør- og Hudpleieskole og Frisør- og hudpleieinstituttet. === Videregående utdanning === I Bergen er det 23 videregående skoler med til sammen 11 442 elever i skoleåret 2020–2021: === Næringsliv === Se Business Region Bergen AS og Rangert liste over bergensområdets største bedrifter Bergen er (2017) blant de fire mest besøkte cruisehavnene i Europa og venter en økning fra over 500 000 passasjer til 900 000 i år 2039. I perioden 2012–2016 har det vært opptil 14 000 passasjer på én dag. For disse årene var det flest dager (273) med ett skip i havn, to skip i havn var det 177 dager, på det meste var det seks skip i havn (11 dager). === Religion === Bergen kommune omfattes av Bergen domprosti, Fana prosti og Åsane prosti tilsluttet Bergen kirkelige fellesråd under Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke. Byen har også hindutempel, moské, katolsk kirke og to katolske klostre. Den norske kirke har 25 menigheter, Den ortodokse kirke har to menigheter, Den katolske kirke har 1 menighet, Islam har 4 menigheter, Hinduismen har to menigheter og Sikhismen har én menighet. I tillegg har byen en rekke frikirkelige kristne trossamfunn. I tabellene under, for trossamfunn utenfor Dnk, er Pinsebevegelsen separat fra Trosbevegelsen. Prosent viser andel av befolkningen i Bergen. ==== Den katolske kirke ==== I Bergen er det to katolske kirker, hhv. Sankt Paul kirke i sentrum og Vår Frue kirke på Marias Minde og to katolske kapeller. St. Sunniva kapell på Florida blir imidlertid brukt av de ortodokse i Bergen. For alle de nærmere 7300 katolikkene i Bergen er det plassmangel i Sankt Paul kirke. Derfor er det diskusjon om å bygge flere katolske kirker i Bergen. De største gruppene katolikker i Bergen er polakker og chilenere. Bergen katolske sogn omfatter Hordaland (utenom Sunnhordland) og Sogn og Fjordane og ble opprettet i 1858, men menigheten kom ikke før i 1870. 31. desember 2004 var det 4044 registrerte katolikker i Bergen. 5 år senere var det samme tallet 7300 registrerte. Det er også en katolsk grunnskole i Bergen, St. Paul skole, grunnlagt i 1873. 60 prosent av elevene ved denne skolen er katolikker. I 2012 ble St. Paul gymnas på Florida i Bergen sentrum etablert som den første katolske videregående skolen i Norge. Menigheten ble opprettet av pater Christopher Holfeldt-Houen i 1857–1858, og fikk formelt status som menighet i 1870. Inntil 1867 hadde den sitt kapell i prestens leilighet på Kalmargjerdet. Så flyttet man over i ny prestebolig, hvor det var et provisorisk kapell på loftet som ble brukt inntil kirken sto ferdig i 1876. I 1901 ble St. Franciskus Xaveriussøstrene stiftet, med moderhus i Bergen. Søstrene har vært en viktig ressurs i menigheten. Siden etableringen av et hus for Missionaries of Charity i 2005 har også disse søstrene bidratt en del til menighetsarbeidet, spesielt i forbindelse med diakoni. Da menigheten ble stiftet var det få medlemmer, bare mellom 20 og 30. I 1951 hadde tallet stedet til 408. I 1976 hadde situasjonen endret seg på grunn av økt innvandring fra katolske land, og man hadde 1112 medlemmer. I 2005 hadde menigheten i overkant av 5000 medlemmer. Menigheten betjenes av augustinerkorherrene. ==== Muslimske trossamfunn ==== Bergen Moské har 1725 medlemmer, og 200–300 personer har stilt jevnlig til fredagsbønn. Abu Al-Fadel Islamsk Kultursenter har 323 medlemmer, Det Islamske Samband har 289 medlemmer og Bergen Muslimske Forening har 196 medlemmer. Disse fire registrerte muslimske trossamfunnene i Bergen hadde 2533 medlemmer i 2009. Det er stort sett nyfødte og nyankomne muslimer som gjør at medlemstallet har økt i Bergen Moské fra 1559 medlemmer i 2007. Foreningen startet i 1978 i et vanlig bolighus på Nøstet. Menigheten kjøpte en stor, gul villa og tidligere lyststed i Jekteviken i 2006. Den var en gang en rikmannsbolig, reist i 1790, ombygd til sveitserhus i 1841 og høyst verneverdig. I september 2008 sto bygget ferdig som Bergens største moské, som har plass til 300 personer og har kostet 6–7 millioner kroner. ==== Den ortodokse kirke ==== Den russiske ortodokse menigheten i Bergen er Kristi åpenbaringsmenighet som har 665 medlemmer. Menigheten kjøpte i 2016 en kirke på Søreide, og hadde før dette hatt gudstjenester i ulike kirker i byen. St. Michaels ortodokse menighet hadde 202 medlemmer i 2015, og er en etiopisk-ortodoks menighet. === Priser === Bergen kommune deler årlig ut fire kunstner- og kulturpriser: Kunstnerprisen på 100 000 kroner tildeles kunstnere som har gjort en fremragende innsats for Bergens kulturliv, særlig innen nyskapende kunst. Kulturprisen på 40 000 kroner tildeles en person eller gruppe som har virket til et vesentlig løft for kulturlivet i Bergen. Kulturprisen for kulturvern på 40 000 kroner tildeles en person eller gruppe som har gjort en betydelig innsats for kulturvern i Bergen. Talentprisen på 15 000 kroner tildeles en ung person eller gruppe i starten på en kunstnerisk karriere som har vist usedvanlig potensial innenfor sitt område.Holbergprisen på 4,5 millioner kroner deles ut av Universitetet i Bergen for særlig viktig og betydningsfull vitenskapelig forskning innen humaniora, samfunnsvitenskaper, jus eller teologi. Kniksenprisen er oppkalt etter fotballegenden Roald «Kniksen» Jensen, og deles årlig ut av interesseforeningen Norsk Toppfotball i samarbeid med Kniksenfondet i Bergen. Raftoprisen for menneskerettighetsarbeid deles årlig ut av Raftostiftelsen i Bergen. Årets bergenser er en hederstittel som utnevnes årlig i regi av Bergensavisen. === Samarbeid === Bergen kommune deltar lokalt i den interkommunale Bergensalliansen og i næringsutviklingsselskapet Business Region Bergen AS. Internasjonalt deltar kommunen i Eurocities (Organisasjonen for storbyer i Europa), The Hanseatic League (Hansaforbundet) og i Organization of World Heritage Cities (Organisasjonen for Verdensarvbyer). Kommunen er også medlem av Vest-Norges Brusselkontor. === Vennskapsbyer === Bergen har følgende vennskapsbyer: Göteborg Åbo Århus Newcastle upon Tyne SeattleDe nordiske vennskapsbyene Bergen, Göteborg, Åbo og Århus arrangerer internordiske leirskoler der hver by årlig inviterer skoleklasser fra 10. klassetrinn fra hver av de andre byene på leirskole. Bergen sender hvert år et juletre til vennskapsbyen Newcastle som takk for britiske soldaters innsats i Norge under annen verdenskrig. Bergen mottok en totempåle i gave fra vennskapsbyen Seattle til byens 900-årsjubileum i 1970. Den er nå plassert ytterst i Nordnesparken og skuer utover havet mot vennskapsbyen langt der vest. I Seattle er en plass i bydelen Ballard gitt navnet Bergen Place. Et monument, innviet av kong Olav i 1975, markerer stedet. == Dialekt == Bergens innbyggere betegnes som bergensere. Bergensdialekten har skarre-r og utmerker seg spesielt fra andre norske dialekter ved at hunnkjønnsformer ikke forekommer og er ellers konservativ i formen – ikke ulikt det man finner i moderat bokmål. Det heter solen, jenten, hytten, vidden, osv. og ikke sola, jenta, hytta eller vidda. I flertall benyttes formen folkene, barnene, osv. og ikke folka og barna. I preteritum benyttes likeledes formen snakket, vasket, osv. og ikke snakka og vaska. Dialekten har også en rekke særegne ord og uttrykksformer, og betydelig påvirkning fra nedertysk fra hansatiden. Bergensk har også variasjoner og ulike sosiolekter. I gammelt bergensk het det eksempelvis kor møkke bler det for fisken? Forti orre! mens de fleste i dag ville sagt kor mye blir det for fisken? Førti øre!. I gammelt bergensk sa man også ka nøtter de te spælle kort når alle fjusker, mens de fleste i dag ville sagt ka nytter det å spille kort når alle jukser. I en del områder av byen og i høyere sosiale kretser snakkes det mindre utpreget dialekt og isteden en mer langsom og konservativ form for riksmål, men likevel med et klart bergensk preg og betoning. Også denne varianten har imidlertid moderert seg med årene. Tidligere sa man gjerne jei mistet någet da jei spaserte gjennom haven i går aftes, og nu i eftertid er det aldeles forsvunnet, mens man i dag kanskje ville sagt jei mistet noe da jei gikk gjennom hagen i går kveld, og nå etterpå er det helt forsvunnet. Her følger en liten og høyst uformell smakebit på en del bergenske ord og uttrykk: En ekte bergenser omtaler seg selv som en kjuagutt (litt fantete bergensgutt), konen som madammen, tjommien (kameraten) Per som Peren, og venninnen Liv som Liven. Hvis du er en råtapeis (latsabb) eller tutlabrok (klønete sendrektig type) sier de dryl an for at du skal skynde deg. Hvis du ikke passer snasken din (kjeften), kan du risikere å bli transjaklet eller karnøflet (jult opp) av et ilskebeist (sinnatagge), og få deg en på naien (nesen) så du griner (gråter), særlig hvis vedkommende har tatt seg en pillehytt først (dram). Bergenseren styrter (dusjer) om morgenen, selv om bekkalokkene (kumlokkene) drukner i regn. Du blir ikke estimert (påaktet) hvis du er en gnitalus (gjerrig) eller en brelonge (bortskjemt unge), men dersom du bare er en hederlig snøsokk (dumrian) er det mulig du vil bli godtatt. Hvis bosset (søppelet) ikke får plass kan det hende at han kjyler (kaster) det over til naboen, for det er jo bare så pekyrendes lite (bittelite) fra eller til. Hvis du gjør noe lurt syns han det var luddig, og hvis du sier noe morsomt er du tidig. Hvis en dame er myglet rundt øgene (beruset) og viser han daiene (brystene) sier han sikkert gå mann (jøje meg) og blir helt månebedotten (overrasket), men han syns nok det er knas (veldig bra) likevel, så lenge ekteskapet ikke går te pisis (i stykker). I så fall bør det kanskje forbli gedulgt (hemmelig). Men skulle det bli avslørt er det bare å belite seg (godta det) og tilstå. == Historie == === Maktsenter === En av Norges eldste kongsgårder, Alrekstad, med røtter tilbake til 400-årene, lå på Årstad ved det som senere skulle bli byen Bergen. Herfra styrte konger som Harald Hårfagre, Håkon den gode og Olav Kyrre landet i lange perioder. Bergen (Bjørgvin) ble etter tradisjonen grunnlagt i 1070 av Olav Kyrre (norsk konge 1067–93), men arkeologiske funn tyder på at bydannelsen startet i 1020-årene. Byen vokste raskt til å bli Nordens største fra 12. århundre til 17. århundre, og Norges største by til 1830-årene. Olav Kyrre fikk også reist Kristkirken på Holmen (nå Bergenhus festning) som domkirke. Denne ble også formelt bispesete da Bergens skytshelgen Sta. Sunnivas levninger ble flyttet hit fra Selje kloster og skrinsatt ved høyalteret i 1170, men biskopene hadde residert i Bergen allerede fra Olav Kyrres tid. Kirken ble brukt til forhandlinger og kirkegården til tingsted ved kongehyllinger og riksmøter. Kongene ble også kronet, viet og gravlagt i kirken. Den første kongekroningen i Norden var Magnus Erlingssons (norsk konge 1161–84) kroning i Kristkirken i 1164. Kristkirken ble av militærstrategiske hensyn jevnet med jorden i 1531 av høvedsmannen Eske Bille på Bergenhus, sammen med bispegården og de øvrige kirkene på festningsområdet. Øystein Magnusson (norsk konge 1103–23) flyttet kongssetet fra Alrekstad til Holmen og etablerte en kongsgård der som etterhvert ble Norges politiske sentrum. Før og under borgerkrigene var byen en av flere kongelige residensbyer, men under Magnus Erlingson og senere særlig under Sverreættens konger, befestet byen sin posisjon som Norgesveldets viktigste by, en posisjon byen hadde til 1314. Denne perioden markerer Norgesveldets storhetstid, da riket var som størst og mektigst, og rikets styre ble utviklet og konsolidert. Bergen var samtidig en av Nord-Europas viktigste handelsbyer. Kong Øystein fikk bygget den første Apostelkirken på Holmen, og grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i 1110, som var Norges rikeste kloster i middelalderen. Rundt 1140 ble Nonneseter kloster opprettet ved Marken. I denne perioden ble også Mariakirken, Korskirken og Olavskirken som nå er byens domkirke reist, og Bergen katedralskole etablert. Sverresborg festning ble reist i 1184 av Sverre Sigurdsson (norsk konge 1177–1202) like over Holmen. I første halvdel av 1200-tallet ble Dominikanerklosteret på Holmen, Fransiscanerklosteret i Vågsbunnen, og Jonsklosteret i Sentrum anlagt.I Håkon Håkonssons (norsk konge 1217–63) regjeringstid ble det reist en ringmur i stein rundt hele Holmen, som da ble til Bergenhus festning. Han reiste også Håkonshallen som kongelig residens og festhall, og oppførte en ny og større Apostelkirke på Holmen. Omkring 1270 reiste hans sønn, Magnus Lagabøte (norsk konge 1263–80) et kastell like ved, som på 1500-tallet ble ombygget til Rosenkrantztårnet. Han testamenterte gamle Alrekstad kongsgård til Nonneseter kloster i 1277. Han oppførte også den tredje og største Apostelkirken på Holmen, etter mønster av Sainte-Chapelle i Paris, som ramme for et kostelig relikvie (et stykke av Jesu tornekrone innesluttet i krystall som en sølvengel bar i hendene), som var en gave fra kong Filip III av Frankrike. Etter hans død ble hans eldste sønn Eirik II Magnusson (norsk konge 1280–99) konge, og Eiriks bror Håkon V Magnusson, hertug over blant annet Oslo, overtok etter dennes død. I 1300 ble Gulatinget flyttet fra Gulen til Bergen. Idag er Gulating lagmannsrett lagrett for Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. I 1308 ble den gamle ordningen med lendmann fra kongens hird avskaffet, og fylkesinndelingen ble erstattet av en sysselinndeling. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len. Bergenhus len var en administrativ enhet (len) som omfattet Vestlandet og Nord-Norge, med Bergen som administrasjonsby og eksporthavn. I 1662 falt lensordningen bort og Bergenhus hovedlen ble til Bergenhus stiftamt. Bergenhus stiftamt (Bergenhuus Stift), senere Bergen stiftamt, fungerte som en administrativ enhet (stiftamt) i tiden 1669-1918. Bergenhus geografisk utbredelse tilsvarte dagens Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre. Administrasjonen i Bergen fungerte også som hovedamt for Nordlandenes amt (Nordland og Troms) frem til 1685, da dette ble overført til Trondhjems stiftamt. I 1763 ble Nordre Bergenhus amt skilt ut som eget underamt. Resterende Bergenhus amt fikk navnet Søndre Bergenhus amt i 1766. I 1831 ble Bergen amt skilt ut fra Søndre Bergenhus amt. Begrepene amt og amtmann ble erstattet med fylke og fylkesmann 1. januar 1919. I 1972 ble Bergen fylke innlemmet i Hordaland fylke. Som fylkeshovedstad ligger Hordaland fylkeskommunes administrasjon i Bergen. Staten (Kongen og regjeringen) er i dag representert ved Fylkesmannen i Hordaland. Gamlehaugen er den offisielle kongeboligen. Den norske kirke er i Bergen representert ved Bjørgvin bispedømme. Bispesetet ble opprettet på Selje på 1000-tallet og flyttet til Bergen i 1170. Bispedømmet omfatter i dag Sogn og Fjordane og Hordaland fylker, samt Sjømannskirkens 32 menigheter i utlandet. === Hansaforbundet === Handelshusene på Bryggen ble etablert allerede i forbindelse med byens grunnleggelse i 1070, og utviklet seg til å bli et viktig handelssted, oppsamlingsplass og omlastingssted for varer fra omlandet rundt. Kongemakten besluttet at all import og eksport av varer til og fra utlandet skulle foregå fra Bergen, for å holde kontroll over toller og skatter. Man eksporterte mest produkter som tørrfisk, klippfisk, sild og andre fiskesorter, pelsvarer, trelast, tran, huder, skinn, smør og talg. Til gjengjeld importerte man varer som mel, korn, malt, salt, øl, humle, hamp, tøyer, jernvarer, glass, honning, vin og andre luksusvarer. Bergen var også stedet hvor handelsvarer mellom de ulike landsdeler ble omsatt og omfordelt internt i riket. Både norske og utenlandske skip kom derfor fullastet til Bergen for å handle med byens kjøpmenn. Utlendingene var tyskere, engelskmenn, skotter, nederlendere etc, og noen av dem etablerte seg permanent i byen, både kjøpmenn og håndverkere. Det ble etterhvert også oppført handelsgårder i Vågsbunnen og på Strandsiden. De ulike håndverkerkategoriene ble også anvist hver sine deler av byen for sine virksomheter og boliger. På 1200-tallet slo en rekke nordtyske byer seg sammen i en felles handelsvirksomhet med egen jurisdiksjon som delte vinning og tap, og fikk navnet Hansaforbundet. Hanseatene etablerte også et omfattende handelsnettverk med en rekke faktorier i byer som ikke var tilsluttet forbundet, samt fire hovedkontorer med fast hanseatisk bosetting. Disse lå i Bergen, Brugge, London og Novgorod. Det Tyske Kontor i Bergen ble etablert rundt 1360, og fikk tilhold i handelsgårdene på Bryggen, og hanseatene fikk ikke lov å bosette seg andre steder. De fleste hanseatene var våpenføre unge menn, og de hadde ikke lov å gifte seg. Hver av disse handelsgårdene inneholdt private foretak kalt stuer, og det kunne være opp til femten stuer med 68 rom i hver gård. Gårdene var bygget etter samme mønster som de opprinnelige, og hver gård hadde felleseiendommer som brygge, skur, ildhus og schøtstue. Forretningsspråket var tysk, og det ble holdt gudstjenester på tysk for hanseatene i Mariakirken. Kontoret hadde råderett over sine egne folk i interne forhold, men var ellers underlagt norske lover. Selv om hanseatene inntok en dominerende stilling i bergensk næringsliv, var det også en rekke andre nasjonaliteter representert i tillegg til de norske. Til Bergen kom det handelsskip og sendebud fra hele Europa. Den engelske munken Matheus Parisiensis, som besøkte Norge allerede på midten av 1200-tallet, forteller at han på en dag så 200 skip i Bergens havn. I de første århundrene etter etableringen av Det Tyske Kontor i byen var det ofte strid mellom hansaforbundet og norsk-danske myndigheter, fordi hanseatene ønsket å fortrenge konkurransen fra nordmenn og andre nasjonaliteter og sikre seg privilegier. Det hendte at de evakuerte byen og innførte handelsblokader, og det forekom også plyndring på oppdrag av hanseatene og voldelige opptøyer i byen. I slike anstrengte perioder forekom det også at hanseatiske skip demonstrativt skjøt mot festningen ved ankomsten for å markere sin tross. Utover på 1500-tallet avtok denne tidvis aggressive holdningen, og mange tok etterhvert norsk borgerskap. Hansaforbundet ble oppløst i 1669. Likevel fortsatte Det Tyske Kontor sin virksomhet i Bergen som før helt til 1754, da det ble avløst av Det Norske Kontor på Bryggen, men også dette kontoret fortsatte etter samme gamle system og regler som før helt til det ble endelig nedlagt i 1899.På slutten av 1700-tallet var Bergen med 18 000 den tredje største byen under den danske kongen, etter København med rundt 100 000 og Altona med 25 000. Kiel og Flensburg var andre store byer. === Bybranner === Bergen har gjennom historien vært rammet av en lang rekke omfattende bybranner. Den første kjente store bybrannen rammet handelsgårdene på Bryggen i 1170. I 1198 satte Baglerne fyr på hele området mellom Mariakirken og Korskirken som hevn etter et mislykket forsøk på å ta Sverresborg fra Birkebeinerne. I 1248 brant både Holmen, Sverresborg, Bryggen og Vågsbunnen, og 11 kirker ble ødelagt. I 1393, 1428 og 1429 ble byen plyndret og brent av tyske sjørøvere (Vitalinerne). I 1476 brant Bryggen ned i en brann som startet hos en full kjøpmann. I 1623 brant hele Strandsiden og Vågsbunnen. Den aller største bybrannen inntraff i 1702 og la 90 prosent av byen i aske. I 1756 ble 1500 bygninger ødelagt i en ny storbrann på Strandsiden. I Bergensbrannen 1916 brant 380 bygninger i Sentrum ned. Totalt har Bergen vært herjet av 36 kjente store bybranner i årenes løp. Den siste inntraff i 1955 da nordlige deler av Bryggen brant ned. === Farsotter === I 1349 kom svartedauden til Bergen med et engelsk skip, og pesten tok de neste årene livet av halve Norges befolkning. I 1600 tok en farsott livet av 3000 mennesker i byen, og i 1618 tok en ny farsott livet av ytterligere 4000 mennesker i byen. I 1848 og 1849 døde mer enn 1800 mennesker i Bergen av en koleraepidemi. === Stridigheter === Under borgerkrigen i Norge (1130–1240) var Bergen en svært sentral krigsarena. I Angrepet på Bergen i 1135 nedkjempet og lemlestet kong Harald Gille sin nevø og samkonge Magnus Sigurdsson. I 1136 ble Harald Gille selv drept her av Sigurd Slembes menn. I 1155 ble Sigurd Munn drept i kamper mot sin halvbror Inge Krokrygg. Ved slaget i Bergen i 1181 nedkjempet birkebeinerne en bondehær fra Hordaland, og senere samme år ble det utkjempet et stort sjøslag mellom Magnus Erlingsons og Sverre Sigurdssons flåter ved Nordnes. Ytterligere krigshandlinger inntraff i byen under kuvlungenes reisning mot kong Sverre i slutten av 1180-årene, og øyskjeggenes reisning i 1190-årene. Under «Bergenssommeren» i 1198 ble det utkjempet flere slag i Bergen mellom birkebeinere og baglere, og ytterligere kamper mellom disse fant sted ved slaget i Bergen i 1206, som ble et avgjørende vendepunkt i favør av birkebeinerne. I 1393 og 1428 ble byen plyndret av Vitaliebrødrene (tyske sjørøvere) på oppdrag av hanseatene, og da disse reutrnerte for å plyndre byen på ny året etter, ble de møtt av Norges siste leidangsflåte i slaget ved Bergen i 1429. I 1455 stormet og ødela hanseatene Munkeliv kloster, og drepte både høvedsmann og biskop. I 1556–1558 tuktet lensherren Christoffer Valkendorf på Bergenhus hanseatene og håndverkerne i byen. Ved slaget på Bergens våg i 1665 søkte en nederlandsk handelsflåte som ble jaget av engelske krigsskip tilflukt i Bergens nøytrale havn. Garnisonen på Bergenhus jaget engelskmennene på flukt etter et blodig sjøslag. I 1765 ble byen rammet av voldelige opptøyer, den såkalte strilekrigen, da rundt 2000 rasende bønder fra Nordhordland kom til Bergen for å protestere mot en ny ekstraskatt. I slaget ved Alvøen i 1808 ble det utkjempet et sjøslag mellom en norsk flåte og en engelsk fregatt som jaget et nederlandsk kaperfartøy som hadde kommet til byen for reparasjon, og endte med at engelskmennene ble jaget på flukt. I 1868 ble Bergen rammet av voldelige opptøyer kalt potetkrigen, en dyrtidsdemonstrasjon anført av fattige arbeidere som ble nedkjempet av militæret med hjelp fra borgervæpningen. I 1940 kom tyskerne sjøveien og invaderte byen med en landgangsstyrke på 1 900 mann. Motstanden fra fortene på Bergen festning, Lerøy fort, Kvarven fort og Hellen fort mislyktes grunnet utdatert og defekt krigsmateriell. I Eksplosjonen på Vågen i 1944 eksploderte det tyske ammunisjonsskipet «Voorbode» ved Festningskaien i Bergen med 120 tonn ammunisjon om bord. Eksplosjonen var så kraftig at 131 hus forsvant, 117 hus måtte kondemneres, 45 hus ble sterkt skadet og 3500 bygninger lettere skadet. I tillegg ble 98 mennesker drept og 4800 såret. Samme år ble byen rammet av bombingen av Laksevåg, et britisk bomberaid mot den tyske ubåtbunkeren på Laksevåg. 152 fly deltok i raidet som slapp 1432 bomber over området, de fleste rammet sivile mål. 191 sivile ble drept, inklusive 61 skolebarn på Holen skole som ble truffet. == Kultur == === Byvåpen === Bergens byvåpen er basert på byens gamle segl, regnet som Norges eldste og nevnt første gang i 1293. Byseglet hadde to sider, den ene med et vikingskip omkranset av innskriften «SIGILLVM COMMVNITATIS DE CIVITATE BERGENSI» («Bergens bysamfunns segl»), den andre med en borg stående på syv fjell, omkranset av innskriften «DANT BERGIS DIGNUM MONS VRBS NAVIS MARE SIGNUM» («Fjellet, borgen, skipet, sjøen gir Bergen verdig merke»). Fra midten av 1300-tallet ble et segl som kun viste borgen på de syv fjellene tatt i bruk. Det nåværende byvåpenet kombinerer de to sidene fra det eldste seglet, og er sirkelrundt med rød bunn og gullramme. I rammen står innskriften «SIGILLVM COMMVNITATIS DE CIVITATE BERGENSI» fra det gamle seglet, og inne i sirkelskiven står det en tretårnet borg i sølv på syv fjell i gull. Bergens byflagg består av det sirkelrunde byvåpenet på hvit flaggduk, med røde kanter langs flaggets tre frie sider. Byflagget vaier vanligvis over fisketorget og rådhuset. === Tusenårssted === Fana kirke og kulturlandskapet rundt ble i forbindelse med millenniumskiftet valgt til Bergen kommunes tusenårssted. Kommunen har restaurert kirkebygningen både innvendig og utvendig, og har i samarbeid med 200 frivillige entusiaster i Kulturparkens Venner, bygget et amfiteater og anlagt en kulturpark på stedet. Kirken er antatt bygget rundt år 1153, og er nevnt første gang i et vernebrev fra pave Gregor IX i 1228, som Det hellige korsets kirke. Kirken er en av de største steinkirkene i Hordaland og er antatt bygget som fylkeskirke, beliggende ved grensen mellom gamle Nordhordland og Sunnhordland. I kirken skal det ha vært et hellig sølvkors, med helbredende virkning, som var et viktig pilegrimsmål i middelalderen. Korset ble fjernet etter reformasjonen, og skipet som førte det bort sank på ferden. Kirken er prostikirke i Fana prosti. === Kulturbegivenheter === Bergen var europeisk kulturhovedstad i 2000, vertsby for Eurovision Song Contest 1986, og vertsby for The Tall Ships' Races i 1993, 2001 og 2008. Bergen deltar også årlig på Hansadagene, et arrangement for byer med historisk tilknytning til Hansaforbundet som går på rundgang mellom medlemsbyene. Bergen var arrangør for Hansadagene i 1996 og i 2016. Gjennom hele året arrangeres det konserter av Bergenlive, revyer og standupshow av Standup Bergen, kulturbegivenheter i alle sjangre av kunstnermiljøene i kulturhuset USF Verftet og de øvrige faste kulturinstitusjonene i byen, og av tallrike ideelle organisasjoner og stiftelser såvel som kommersielle aktører og etablissemanger. Det arrangeres også mange festivaler i Bergen, noen sporadisk og noen jevnlig. Blant de faste i senere år kan nevnes: Psycho Holiday, årlig festival med fokus på mellomstore og mindre metallband i januar. UKEN, en studentfestival som arrangeres annenhvert år ved Norges handelshøyskole med revyer, konserter osv. i mars. Borealis, en årlig samtidsmusikkfestival for nyskapende musikk i mars. Bergenfest, en årlig musikkfestival i april/mai. Nattjazz, en årlig jazzfestival i mai. Festspillene i Bergen, en årlig internasjonal og Nordens største musikk- og teaterfestival i mai/juni. Eggstockfestivalen, en årlig rockefestival i juni. Bergen Reggae Festival, en årlig reggaefestival i juni. Bjørgvin marknad, en årlig viking- og middelalderfestival i juni. Bergen internasjonale gitarfestival, en årlig gitarfestival i juni. Grieg in Bergen, en årlig internasjonal Griegmusikkfestival fra juni til august. Bergen spillfestival, en årlig og verdens største spillfestival i juli/august. Hole in the Sky, en årlig musikkfestival og Norges største i metalsjangeren, i august. Kystsogevekene, en årlig kulturfestival i august/september. Ekkofestivalen, en årlig festival for elektronisk musikk og kunst i september. Bergen matfestival, en årlig matfestival i september. Phonofestivalen, en årlig tverrkunstnerisk studentfestival med vekt på uetablerte og alternative aktører i september. Grieg internasjonale korfestival, en årlig korfestival i september. Raptus internasjonale tegneseriefestival, en årlig tegneseriefestival i oktober. Meteor-Bergen internasjonale teaterfestival, en årlig teaterfestival i oktober. Bergen internasjonale filmfestival, en årlig filmfestival i oktober. Bergen internasjonale musikkfestival, en årlig musikkfestival i oktober. Bergen Art Festival, en årlig tverrfaglig kunstfestival i oktober. Teaterfestivalen mini midi maxi, årlig internasjonal teaterfestival for barn og unge i november, arrangeres av Vestlandske Teatersenter Holbergdagene, en årlig barokkfestival med fokus på klassisk kultur i alle sjangre i november/desember. Pepperkakebyen, ikke en festival, men en årlig tradisjon hvor verdens største pepperkakeby lages og stilles ut i desember. Vill Vill Vest, en ny nasjonal musikkfestival for aktuelle og fremadstormende artister, som arrangeres i september. === Eurovision Song Contest 1986 === Bergen var vertsby for Eurovision Song Contest 1986, og NRK valgte Grieghallen som sted for arrangementet. Sandra Kim vant med sangen «J'aime la vie» da hun bare var 13 år gammel. I forkant av finalen arrangerte vertsbyen en rekke større og mindre fester for å markere konkurransen. Blant annet arrangerte Bergen fjordturer med skoleskipene «Statsraad Lehmkuhl» og SS «Christian Radich». Byen laget også et skihopp i Johanneskirkebakken midt i Bergen sentrum. Rennet ble omtalt som «verdens største i en bygate», og Roger Ruud vant med et hopp på vel 21 meter. Snøen til skihoppet var fraktet med tog fra Finse.På Fisketorget ble det laget et langt laksebord med 10 600 kanapeer, og etter finalen 3. mai ble det tent varder på byens syv fjell. Arrangementet ble deretter avsluttet med et fyrverkeri. === Musikkliv === Musikselskabet Harmonien ble etablert i Bergen i 1765 med kor og symfoniorkester av rektor Jens Boalth og forfatter Claus Fasting som Norges første og ett av verdens eldste musikkselskaper. Navnet ble i 1987 endret til Bergen filharmoniske orkester og Bergen filharmoniske kor, og har i dag status som det ene av Norges to nasjonale orkestre. Ole Bull, Edvard Grieg og Johan Halvorsen er blant de mange storheter som har vært engasjert i virksomheten i årenes løp. Da staten i 1996 overtok finanisieringsansvaret, ble Musikselskabet Harmonien slått sammen med Harmoniens Venner som en støtteforening til Stiftelsen Harmonien som samtidig ble opprettet for å drifte virksomheten videre. Både koret og orkesteret har siden 1978 hatt Grieghallen som fast base, men er samtidig aktiv med både plateinnspillinger og turnéer både i Norge og utenlands i flere verdensdeler. Bergen Musikakademi ble grunnlagt av fiolinisten Torgrim Castberg med støtte fra Edvard Grieg i 1905 som et akademi for utdanning innen klassisk musikk. Navnet ble senere endret til Bergen Musikkonservatorium, og har fra 1995 vært en del av Universitetet i Bergen under navnet Griegakademiet. Akademiet vektlegger både musikkfaglig forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid, og særlig samspillet mellom disse. Studietilbudene omfatter i dag utøvelse og komposisjon av klassisk musikk og jazz på høyt nivå, musikkpedagogikk, musikkterapi, etnomusikologi og musikkvitenskap. Bergen Domkantori ble i 1971 grunnlagt av Magnar Mangersnes som siden har vært dirigent og kunstnerisk leder. Dette er i dag et av landets ledende kor og har høstet stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Koret fremfører både kirkemusikalske verker og profan kormusikk som eksempelvis norske folketoner. Koret fokuserer spesielt på kirkemusikalske verker som sjeldent fremføres, og har derfor stått for en rekke nasjonale urfremføringer. Koret har turnert i en rekke land, utgitt over 20 plater, medvirket i tallrike TV- og radio-opptak og vunnet mange gjeve priser i inn- og utland. Opera Bergen ble i 1981 etablert som en selvstendig ideell organisasjon for produksjon av opera i Bergen, med formål å få etablert en permanent base for kunstarten i byen. Fruktene av denne virksomheten har vært lokale produksjoner av over 80 operaer gjennom årene. Bergen Operakor ble stiftet i 1976, og har hatt et omfattende kirkemusikalsk og symfonisk repertoar i samarbeid med «Harmonien», Festspillene i Bergen og i egen regi, og har også vært en flittig samarbeidspartner med både Opera Bergen og senere Vest Norges Opera som ble etablert i Bergen av fylke, kommune og lokalt næringsliv i 1996. Den Nye Opera ble opprettet i Bergen i 2005 som regional opera for Vestlandet. Formålet er å produsere musikkteater på høyt kunstnerisk nivå som favner om hele det epokemessige spekteret innen opera, og samtidig å gi et musikkpedagogisk tilbud tilrettelagt for barn og ungdom. Forløperen Opera Vest, som ble etablert i 1993 og var landets eneste opera som spesialiserte seg på utvikling og produksjon av nyskrevne operaverker, ble fusjonert inn i Den nye Opera i 2007. Den Nye Operas kor heter KorVest og ble etablert i 2003. Den Nye Opera har samarbeidet med Opera Bergen om lokale produksjoner. Disse operaene er i dag fusjonert sammen til Bergen Nasjonale Opera. Bergen har gjort seg internasjonalt markert som hovedsete for flere av verdens beste black metalband, slik som Immortal og Enslaved med billboardplasseringer, men også andre storheter som Burzum, Gorgoroth, Taake, Helheim, Hades Almighty, Obtained Enslavement. Bergen har også metalfestivalen Hole in the Sky som årlig tiltrekker store mengder publikum og artister fra hele verden, samt en hel rekke mindre festivaler som eksempelvis Piggtråd og Psycho Holiday. Bergensbølgen er en betegnelse på populærmusikalske strømninger fra Bergens-området. Den begynte for alvor med bandet The Aller Værste i slutten av 1970-årene. Etter denne tiden har «bølgen» hatt flere perioder. I 1990-årene ble begrepet brukt til å beskriver artister som blant annet Røyksopp, Annie, Ralph Myerz and the Jack Herren Band, Erot og Kings of Convenience – og Sondre Lerche, Datarock, Magnet og Ane Brun mot tusenårsskrifte. Den forrige bergensbølgen, ble igangsatt av dubrock-bandet Fjorden Baby! i 2005, og fulgtes av blant andre John Olav Nilsen & Gjengen, Casiokids, Syntax TerrOrkester, Lars Vaular, Razika og Manheads. Denne nye strømmen av artister – I motsetning til tidligere artister – valgte å synge på norsk, og på sin egen dialekt. Det var fortsatt en del artister som valgte og synge på engelsk – deriblant Kakkmaddafakka, Young Dreams og Put Your Hands Up For Neo-Tokyo. Felles for mange Bergensartister fra denne perioden var deres tilhørighet til den nå nedlagte baren Vamoose – som var et viktig tilholdssted for unge musikere under andre halvdel av 2000-årene. Musikkorganisasjonen Brak – et kompetansesenter for musikkmiljøet i Hordaland og Sogn og Fjordane, opprettet i 1997 – er et kontaktpunkt og kompetansehevende organ for musikkmiljøet i regionen. Brak skal tilby kurs, hjelpe til å profesjonalisere bransjen og skape flere arbeidsplasser innenfor musikkfeltet i Hordaland og Sogn og Fjordane. Brak var en av initiativtakerne til musikkfestivalen Vill Vill Vest som første gang ble arrangert i 2016, hvor de hadde ansvaret for konferanseprogrammet.Bergens studentorganisasjoner bidrar også til regelmessige konserter byen. Universitetet i Bergens offisielle mannskor, Mannskoret Arme Riddere har for eksempel regelmessige konserter og revyer på studenthuset Det Akademiske Kvarter. === Festspill === Festspillene i Bergen er årets viktigste kulturbegivenhet i Bergen, og finner sted i slutten av mai og begynnelsen av juni med rundt 160 arrangementer over to uker. Festspillene er en av Europas ledende kulturfestivaler og Nordens største musikk- og teaterfestival, og står under Hans Majestet Kongens høye beskyttelse. Festspillene formidler den tusenårige kulturarven innenfor musikk, dans, teater, litteratur, billedkunst og opera med hovedvekt på Nordens og Baltikums kulturliv, men har også en rekke egenproduksjoner, urfremføringer og bestillingsverk, og egne festspillkunstnere, festspillkomponister, festspilldiktere og festspillmusikere som vies spesiell oppmerksomhet i de enkelte år. Festspillene ble arrangert første gang i 1953, og har som formål å formidle kunst og kultur av høyeste kvalitet til flest mulig. De er organisert som Stiftelsen Festspillene i Bergen med en egen Festspilldirektør, og er medlem av Den Europeiske Festivalunion. Festspillene holdes på en rekke arenaer i bergensområdet, blant disse Grieghallen, Håkonshallen, Den Nationale Scene, Logen Teater, Bergen Kunsthall, Mariakirken, Bergen Domkirke, Korskirken, Johanneskirken, i Troldsalen og komponisthjemmene Troldhaugen, Siljustøl, Lysøen og Valestrandfossen, samt ute i det fri på Torgallmenningen og i Nygårdsparken. Festspillene i Bergen mottar støtte både fra offentlige myndigheter og private sponsorer. === Buekorps === Bergen er i dag den eneste byen i Norge som fortsatt har Buekorps. De eldste nåværende buekorpsene ble dannet på midten av 1800-tallet som en imitasjonslek for guttebarn etter mønster av de voksne mennenes borgervæpning som i Bergen har røtter tilbake til 1400-tallet. Buekorpsene har tradisjonelt vært forbeholdt gutter, men det finnes i dag ett blandingskorps med gutter og jenter og et rent jentekorps. Buekorpsene styres av barna selv, de eldste tar hånd om de yngste, men buekorpsguttene får hjelp av de voksne gamlekarene ved behov. Buekorpsene marsjerer mest på lørdager og søndager om våren, og da høres trommene fra de lokale buekorpsene i de forskjellige strøkenes gater. Korpsene er uniformerte og har fanebærere, offiserer, armbrøst- eller riflebærere og trommeslagere, og bedriver marsjering, eksersis og tromming i militære formasjoner. De ulike korpsene har egne faner, uniformer, sanger, hedersbevis og samlingslokaler. Buekorpsene er sine strøks stolthet og har tradisjonelt rekruttert mest i sine nærområder, men har i dag også medlemmer fra bydeler uten egne korps. Gjennom årene har det totalt vært ca. 200 forskjellige buekorps i Bergen, av disse gjenstår det 12 guttekorps, et jentekorps og et blandingskorps per 2009. Buekorpsene har også fellesarrangementer som Buekorpsenes Dag og konkurranser. Barn som ikke er gamle nok til å bli med i buekorpsene får dilte etter bakerst og imitere de eldre, og kalles offisielt for rævediltere. I 1977 ble det etablert et eget buekorpsmuseum i byen. === Bibliotek === Bergen Offentlige Bibliotek er Norges nest største folkebibliotek. Statsarkivet i Bergen forvalter arkivmateriale fra den lokale og regionale statsadministrasjonen i Hordaland og Sogn og Fjordane. === Medier === NRK Hordaland er NRKs største distriktskontor med 135 ansatte innen tv, radio og internett. NRK Hordaland produserer daglige lokale radio- og tv-sendingen for Hordaland fylke. Vestlandsrevyen blir også vist for Sogn og Fjordane fylke. Hovedkontoret ligger på Minde i Bergen. I tillegg er det lokalkontor på Stord og i Odda. TV 2 er Norges største kommersielle tv-kanal, og startet sine sendinger i 1992. Kanalen eies av TV 2 Gruppen som også eier en rekke andre medier. Både kanalen og mediehuset har hovedkontor på Nøstet i Bergen, med nyhetsredaksjon, sportsredaksjon, utenriksredaksjon og administrasjon. Bergens Tidende (BT) er en av Norges eldste aviser, grunnlagt av Johan Wilhelm Eide og utgitt første gang 2. januar 1868. Avisen er Norges største regionavis, med et opplag på 83.086 i 2009. Utgiverselskapet er Bergens Tidende AS, som også driver nettstedet bt.no. Avisens redaksjon ligger i Krinkelkroken i Bergen sentrum, og avisens trykkeri ligger i Drotningsvik i Bergen, som også trykker deler av de riksdekkende avisenes opplag. Distribusjonsavdelingen deler i tillegg til egen avis også ut riksdekkende aviser, lokalaviser og konkurrenten Bergensavisens aviser. Mediehuset Bergens Tidende eier også trykkeriet Mediatrykk AS på Kokstad i Bergen. Selskapet har også eierinteresser i en rekke lokalaviser innenfor sitt dekningsområde, som primært er fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane. Bergens Tidende støttet partiet Venstre frem til partisplittelsen i 1972, og har siden omtalt seg som en uavhengig liberal avis. Bergensavisen (BA) kom ut første gang 23. mars 1927 under navnet Bergens Arbeiderblad. Bergensavisens opplag var 25 178 i 2009. Avisen driver også nettstedet ba.no. Frem til 1981 var avisen en ettermiddagsavis med hele Vestlandet som dekningsområde, men ble fra da av en morgenavis med fokus på bergensområdet. Avisen var et rent partiorgan for Arbeiderpartiet til 1984 og finansiert av LO, men brøt da med partijournalistikken og ble en såkalt uavhengig avis med sosialdemokratisk grunnsyn. Navnebyttet skjedde i 1991. Avisens redaksjon ligger i Christian Michelsens gate i Bergen sentrum, og trykkeriet ligger på Minde i Årstad bydel. Dagen er en kristen riksdekkende avis fra Bergen som ble grunnlagt i 1919, med sterk tilknytning til bedehusmiljøene og organisasjoner som Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet. Avisen hadde et opplag på 10 246 i 2009. Dagen kjøpte seg i 2007 opp i den tidligere Oslobaserte avisen Magazinet med et opplag på rundt 4000 som ble etablert av Livets ord i 2002. Navnet ble da endret til DagenMagazinet. Redaksjonen ligger i Fjøsangerveien ved Danmarksplass i Bergen, med avdelingskontorer i Oslo, Rogaland og Ålesund. Norge IDAG er en kristen riksdekkende avis fra Bergen som ble grunnlagt i 1999 av Finn Jarle Sæle. Sæle var tidligere redaktør for konkurrenten Dagen. Avisen hadde et opplag på 10493 i 2009. Redaksjonen ligger i Fjøsangerveien ved gamle Forum kino. Fiskaren var en riksdekkende avis fra Bergen for kystnæringene i Norge, som ble etablert i 1923. Den ble i 2008 slått sammen med Fiskeribladet i Harstad, og navnet ble endret til Fiskeribladet Fiskaren, som i 2017 skiftet navn til Fiskeribladet. Hovedkontoret og hovedredaksjonen holder til på Bontelabo i Bergen, med avdelingskontorer i Harstad og Tromsø. Opplaget var i 2009 10 376 eksemplarer. I Bergen utgis også studentavisen Studvest og gratisavisen Bergen Byavis, samt lokalavisene Bygdanytt (Arna), Fanaposten (Fana og Ytrebygda), Sydvesten (Fyllingsdalen og Laksevåg), Årstadposten (Årstad) og Åsane Tidende (Åsane). Tre tradisjonsrike aviser fra Bergen som nå er nedlagt var den riksdekkende nynorskavisen Gula Tidend (1904–1996), og de konservative dagsavisene Bergens Aftenblad (1880–1945) og Morgenavisen (1902–1984). Bergens første avis var De bergenske Adressecontoirs-Efterretninger, grunnlagt i 1765 som Norges nest eldste avis, som gikk opp i Bergens Aftenblad i 1889, som i sin tur gikk opp i Morgenavisen i 1945, som så ble nedlagt i 1984. Avisen Arbeidet ble grunnlagt av fagbevegelsen i byen i 1893. Den ble partiorgan for Arbeiderpartiet fra 1905 til partisplittelsen i 1923, og deretter partiorgan for Norges Kommunistiske Parti frem til nedleggelsen i 1949. === Museer === Bergen Museum ble grunnlagt i 1825 med stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie og biskop Jacob Neumann som to av grunnleggerne. Det er i dag landsdelsmuseum på Vestlandet og bedriver omfattende flerfaglig forskning og formidling som en integrert del av byens universitet. Museet består av De kulturhistoriske samlinger med utstillinger innen arkeologi, etnografi, kulturhistorie og kunsthistorie, De naturhistoriske samlinger med utstillinger innen botanikk, geologi og zoologi og en museumsavdeling om selve museets historie, samt Muséhagen (botanisk hage) utenfor bygningen, og Det norske arboretet og botanisk hage på Milde i Ytrebygda bydel, med furuskog, løvskog og botanisk hage med over 5 000 planteslag, blant disse landets største rosesamling med 500 sorter, og Nordens største rhododendronsamling med 600 kultivarer og 300 arter. Bergens Sjøfartsmuseum ligger like ved de kulturhistoriske samlinger, og har utstillinger som dekker hele sjøfartshistorien fra de eldste tider til i dag, med en rekke unike gjenstander og en omfattende samling modeller av kjente fartøyer. Bergen Kunstforening er Norges nest eldste kunstforening, stiftet i 1838 av maleren J.C. Dahl. Foreningen eier kunstgalleriet Bergen Kunsthall, som er et av Norges største visningssteder for samtidskunst, og en markant aktør i formidling og produksjon av nasjonal og internasjonal samtidskunst. Kunstmuseene i Bergen er en sammenslutning av Bergen kunstmuseum, som er et av Nordens største kunstmuseer, med kunst fra 1400-tallet til vår tid, Vestlandske kunstindustrimuseum, som viser kunsthåndverk gjennom 500 år samt en unik samling med kinesisk kunst, og tre museer tilknyttet komponisthjemmene Edvard Grieg Museum Troldhaugen, Siljustøl Museum (Harald Sæverud) og Museet Lysøen (Ole Bull). Det holdes også konserter i de tre sistnevnte museene. Bymuseet i Bergen er en sammenslutning av en rekke kulturminner og kulturhistoriske museer i Bergen, som omfatter Alvøen hovedbygning, Bergen Skolemuseum, Bryggens museum, Damsgård hovedgård, Gamle Bergen museum, Hordamuseet, Håkonshallen, Lepramuseet og Rosenkrantztårnet. Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene omfatter schøtstuene og en av de best bevarte handelsgårdene på Bryggen fra hanseatertiden, og viser forsamlingsrommene for handelsgårdenes beboerne og en autentisk handelsstue med blant annet kjøpmannens kontor, soveplasser for drengene og gjestestue, og en rekke originale gjenstander som er samlet inn fra de forskjellige hanseatiske handelsgårdene på Bryggen, klassifisert som en unik del av verdens kulturarv av UNESCO. Akvariet i Bergen, som ble finansiert ved en innsamlingsaksjon blant byens borgere, åpnet i 1960 og var da Nord-Europas største og mest moderne akvarium. Akvariet viser et representativt utvalg av norsk marin fauna, samt seler, pingviner, karpefisk, krokodiller, slanger, skilpadder og andre eksotiske dyr. Det etableres nå også et nytt haibasseng i Akvariet. Norges Fiskerimuseum i Sandviken er et spesialmuseum som dekker alle aspekter ved utnyttelsen av fiskeriresursene i havet gjennom tidene, blant disse fiskerienes naturgrunnlag og resursforvaltning, utviklingen av fiskeriflåten og båtmotorer, fiskeriredskaper og fangstmetoder av eksempelvis sild, torsk, laks, hval og sel, nye havbruk, produktforedling som tilvirkning og eksport av tørrfisk, klippfisk, fileter og tran, samt fiskerihistoriske filmer, arkiver, fotografier og spesialsamlinger med sjøkartfiskekart, båttegninger, fiskerialmannakker osv. Bergen Tekniske Museum er en del av de tekniske samlinger i Bergen og drives av flere organisasjoner. Utstillingen viser den tekniske utviklingen på Vestlandet og i Bergen, med hovedfokus på landtransport. Museet har en stor samling av gamle fremkomstmidler, så som veteranbiler, trikker, busser, sykler, motorsykler, samt en av de gamle Fløibanevognene, og historisk militærmateriell, brannvernutstyr, et fungerende boktrykkeri og kjøring med gamle sporvogner. Norsk Trikotasjemuseum er et nasjonalt teknisk-industrielt kulturminne og en del av Museumssenteret i Hordaland, lokalisert i gamle Salhus Tricotagefabrik som ble etablert i 1859 som en av landets første tricotagefabrikker og nedlagt i 1989. Da museet ble etablert i 1992 ble det lagt vekt på at hele produksjonslinjen fra råull og bomull til ferdig plagg er intakt, med maskiner, utstyr og bedriftsarkiv som viser hele den historiske utviklingen i norsk tekstilindustri, og at anlegget ligger i et autentisk bevart miljø med intakte arbeiderboliger, skolehus og gamlehjem. Buekorpsmuseet ble etablert i 1977 og viser effekter, buekorpsfaner, trommer, sabler osv. fra samtlige aktive buekorps i Bergen og noen av dem som er nedlagt. Museet har også en komplett offisersuniform fra borgervæpningen, en rikholdig buekorpslitteratur og eksemplarer av alle buekorpsblader som har utkommet. Totalt har det vært over 200 buekorps i byen gjennom årene, og museet er lokalisert i Murhvelvingen fra 1561. === Teatre === Det Dramatiske Selskab i Bergen ble stiftet i 1794, og Komediehuset på Engen sto ferdig i 1800, hvor foreningen drev privat teater frem til 1828. Deretter ble bygningen benyttet av omreisende danske teatergrupper. I 1850 grunnla Ole Bull det første norskspråklige teater kalt Det norske Theater i bygningen, og denne virksomheten fortsatte til 1863. Her fikk dramatikere som Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Magdalene Thoresen, og skuespillere som Johannes Brun, Lucie Wolf, Jacob Prom, Andreas Isachsen, Fredrikke Nielsen, Ole Bucher, Benedikte Hundevandt og Sofie Parelius ansettelse. I 1876 etablerte man så Den Nationale Scene som en fortsettelse av virksomheten, og denne holdt til i Komediehuset til den nye teaterbygningen sto ferdig i 1909, tegnet av Einar Oscar Schou og finansiert av borgergaver og innsamlede midler. Bygningen har siden blitt utvidet flere ganger, og ble i 1993 fredet av riksantikvaren. Samme år fikk teateret status som ett av Norges tre nasjonale teatre. Den Nationale Scene drives i dag av det offentlige. Den gamle teaterbygningen, Komediehuset på Engen, ble jevnet med jorden av bomber under bombingen av Laksevåg i 1944, og dermed gikk Nord-Europas eldste borgerteaterbygning tapt. I 1983 ble stiftelsen Bergen Internasjonale Teater etablert som en internasjonal teaterfestival, og har siden 1990 vært et helårsdrevet scenehus, og en av Norges største produsenter av internasjonal samtids-scenekunst med fast samarbeid med teaterhus, dansescener og festivaler i flere europeiske land. I 1988 ble Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, flyttet til Bergen, med ansvar for å utvikle, formidle og spre interesse for kunstformen i Norge. Ensemblet har sin base i Studio Bergen på Verftet, men opptrer også på turnéer i inn- og utland. Samme år ble Hordaland Teater opprettet som teater for hele fylket, med teatersal på Stend i Fana bydel. Teateret spiller på dialekt eller på nynorsk, og satser spesielt på oppsettinger for barn og unge. Teateret har også samarbeid med Ole Bull Scene i Bergen sentrum, som også benyttes til revyer, konserter, standup-show og barne- og ungdomsteater. Logen Teater i Bergen sentrum ble oppført i 1883 som fest- og konsertsal for Selskabet Den Gode Hensigt, som fortsatt eier huset. Logen benyttes som konsertsal for alle typer av musikk, til teaterforestillinger, dans, revyer, cabareter, og som festlokale. Ricks teater i Bergen sentrum benyttes også til revyer, teater, konserter og underholdning. Fyllingsdalen Nye Teater i Fyllingsdalen bydel har vært i drift i over 30 år som et selvdrevet familieteater med hovedvekt på barn og ungdom, med teaterskole for både barn og voksne. Studentteateret Immaturus ble grunnlagt i 1990 som byens studentteater og holder til i studentkulturhuset Det Akademiske Kvarter. Kulturarenaen USF Verftet i Bergen sentrum inneholder arealer for produksjon og formidling av kunst og kultur. Ingen andre steder i landet finner man et så variert og bredt kunstnermiljø og kunstnerisk opplevelsestilbud under ett tak. Her er fem scener for musikk, teater, dans og film, 80 atelierer for kunstnere, kontorer og andre lokaler for kulturaktører innen privat og offentlig virksomhet, totalt 180 virksomheter fordelt på 12 000 kvadratmeter. Stiftelsen Kulturhuset USF står for driften. Kinovirksomheten i Bergen drives i de to kinokompleksene Konsertpaleet og Magnus Barfot av det kommunale aksjeselskapet Bergen kino. === Sport === I Bergen var det 560 idrettsanlegg og 662 idrettslag med til sammen 112 276 medlemmer i 2008. Sportsklubben Brann er det dominerende laget for fotballinteresserte i Bergen, og ble stiftet 26. september 1908 som Ski- og Fodboldklubben Brann av Christen K. Gran og Birger Gjestland. Brann Stadion er lagets hjemmearena, og publikumsrekorden på 24 800 mennesker ble oppnådd både i 1947 og i 1961. Brann spiller i 1 divisjon fra sesongen 2015, med røde trøyer og hvite shorts som hjemmedrakter, og svarte trøyer og svarte shorts som bortedrakter. Branns supporterklubb heter Brann Bataljonen. Alle Brannkampene åpnes tradisjonsrikt ved at supporterne synger Bergens bysang «Udsigter fra Ulrikken». Under kampene synger supporterne sanger som «Vi e' Brann – Bergens stolthet», «Vi e' berømte Brann fra Bergen», og «Byen e' Bergen, og laget e' Brann». Løv-Ham Fotball spiller i Adeccoligaen. Fyllingen Fotball har tidligere spilt i Tippeligaen og spiller nå i 2. divisjon sammen med Fana Fotball og Åsane Fotball. Arna-Bjørnar Fotball og Sandviken Fotball spiller begge i Toppserien for kvinner og i 3. divisjon for herrer. Baune Fotball, FK Bergen Nord, Bjarg Fotball, Brann 2, Djerv Fotball, Hovding Fotball, Lyngbø Fotball, Løv-Ham 2, Smørås Fotball, Tertnes Fotball og Vadmyra Fotball spiller også i herrenes 3. divisjon. Fyllingen Håndball spiller i eliteserien for herrer og ble seriemestre i 2009. Innenfor kvinnehåndball spiller Tertnes IL i eliteserien, mens Bjørnar Håndball rykket ned i 1. divisjon i 2007. Ulriken Eagles hevder seg på toppnivået i den norske basketligaen BLNO som sluttspillmestere i 2007 og 2009. Vestkantsvømmerne med Alexander Dale Oen og Bergens SC med Gard Kvale hevder seg på norsk og internasjonalt toppnivå i svømming. Bergen Ishockeyklubb spiller i 1. divisjon etter at elitesatsingen Bergen Flyers gikk konkurs i 2005. Norna-Salhus er et av landets beste friidrettslag. Nyborg Volleyballklubb spiller i eliteserien for herrer og ble seriemestre i 2009. Bergen Bandyklubb er den eneste bandyklubben på vestlandet. Klubbens damelag har vært i seriesystemet siden debuten i 3. divisjon i 1986/87-sesongen. Herrelaget kom med i rekruttserien sesongen 1991/92 og i 3. divisjon året etter. På grunn av manglende anlegg og isforhold spiller Bergen Bandyklubb hjemmekampene sine som rinkbandy. Klubben kan derfor ikke rykke opp fra nederste divisjon. === Gatekunst === Bergen regnes som gatekunstens hovedstad i Norge, den internasjonalt kjente kunstneren Banksy besøkte Bergen i år 2000, fikk flere kontakter og inspirerte folkene der enormt, siden har byen oppfostret Norges mest kjente gatekunstner; Dolk. Verkene hans kan fortsatt sees flere steder i byen, og i 2009 valgte daværende byråd for kultur, idrett og næring, Henning Warloe, å verne verket «Spray» av Dolk med beskyttende plexiglass. Bergen kommune lanserte i 2011 en handlingsplan for gatekunst i kulturbyen Bergen i perioden 2011–2015 for å sikre at Bergen skal være et toneangivende senter for graffiti som uttrykksform, både i norsk og i nordisk sammenheng. Utover i 2010-årene har flere gatekunstnere brukt Bergen som base, blant andre: JOHN XC, Aram, Argus, Snurre og La Staa. == I og fra Bergen == === Spesielt for Bergen === Bergensk dialekt Buekorps Den blå steinen De syv fjell Festspillene i Bergen Fisketorget Fjellveien Fløyen Gamle Vossebanen Hansa bryggeri Hellemyrsfolket (roman) Jan Herwitz (komedie) Langebrød Rhododendron Skillingsbolle Sportsklubben Brann Statsraad Lehmkuhl Stoltzekleiven «Udsigter fra Ulrikken» (Bergenssangen) Uteliv i Bergen === Kulturminner === Alvøen Bryggen Bergenhus festning Bergens Kreditbank Børsbygningen i Bergen Christinegård Corps de Garde Damsgård hovedgård Danckert Krohns stiftelse Den gamle latinskole Den Nationale Scene Det gamle rådhuset Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene Domkirken i Bergen Fana kirke Fantoft stavkirke Fastings Minde Fredriksberg fort Gamle Bergen Museum Gamle Vossebanen Gamle Bergen hovedbrannstasjon Gamlehaugen Hagerupgården Håkonshallen Lepramuseet/St. Jørgen hospital Kjøttbasaren Kommandantboligen Korskirken Kronstad hovedgård Kvarven fort Manufakturhuset Mariakirken Mon Plaisir Murhvelvingen Måseskjæret Nonneseter kapell Norges Bank Norsk Trikotasjemuseum Nygårdsparken Nykirken Rosenkrantztårnet Sandviksboder Sankt Jørgen kirke Seminarium Fredericianum Siljustøl Museum Skansen brannstasjon Skuteviksboder Slettebakken hovedgård Sophies Minde Stadsporten Stend hovedgård Stoltz' reperbane Store Milde Stranges stiftelse Sverresborg Tellevik kystfort Tollboden Troldhaugen Urdihuset Wernersholm Zander Kaaes stiftelse Ådnatun museum === Andre severdigheter === Akvariet i Bergen Bergen Kunstmuseum Bergen Kunsthall Bergen Museum Bergens Sjøfartsmuseum Bergen Skolemuseum Bergen Tekniske Museum Bryggens Museum Buekorpsmuseet Bymuseet i Bergen Byparken Det norske arboret Fisketorget Fløibanen Fløyen Grieghallen Hordamuseet Johanneskirken Muséhagen (botanisk hage) Nordnesparken Norges Fiskerimuseum Ulriksbanen Vestlandske kunstindustrimuseum Vitensenteret === Monumenter === Se egen liste over monumenter i Bergen sentrum. === Gater og plasser === Se egen liste over Bergens gater. === Kjente bergensere === Se egen liste over kjente bergensere. == Referanser == == Litteratur == Hartvedt, Gunnar Hagen; Bergen Byleksikon, Oslo 1994, ISBN 82-573-0485-9 Rommetveit, Knut: «Bilder fra Bergen. Temaer fra byens historie 1850–1905» Bergen 2004 Skreien, Norvall; Bergen Kulturguide fra A til Å , Oslo 1999, ISBN 82-573-0989-3 Steen, Sverre; Bergen – Byen mellom fjellene, Bergen 1969. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Bergen, Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bergen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bergen hos Wikivoyage Business Region Bergen AS (BRB) Regionrådet Bergensregionen Bergen Næringsråd Festspillene i Bergen Bergenlive – konserter Bergen Guide Bergen Reiselivslag: Turistinformasjon Norway Advice: Din guide i Bergen Bybanen i Bergen Bymuseet i Bergen Værvarsel for Bergen Bergenskart Kirker i Bergen Flyfoto over Bergen Bilder fra Bergen Bilder av Bergen - en foto-dugnad ScenicNorway, bilder fra Bergen Organization of World Heritage Cities Turforslag til Byfjellene i Bergen på DNT og NRKs nettsted ut.no Vill Vill Vest Brak === Historie med mer === Bergen byleksikon 2013 Oppslagsverket oVe - Bergen i arkivene, Bergen Byarkiv. Historier fra en bydel - Årstad Kulturnett Hordaland Historisk bergenskart BerGIS - Interaktivt bergenskart 1880 Prospektkort fra Bergen før 1916 Prospektkort fra Bergen etter 1916 Historiske fotografier fra Bergen i Nasjonalbibliotekets arkiv Filmer om andre verdenskrig i Bergen Lokalhistoriske historier og artikler fra Bergen Portal om Bergen på kunsthistorie.com Fotomuseum Bergen – slik Bergen en gang var Bergensbildet fra 1581, hos Norgeshistorie.no

kommunen (2022) StorBergen}}

https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A6rum

2023-02-04

Bærum

['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bærum', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']

Bærum (B'ærum , tidligere uttalt Bæròm) er en kommune i Osloregionen i Norge som fra 2020 er en del av Viken fylke, men som fortsatt ligger i Akershus valgdistrikt. Bærum var del av Akershus len, Akershus stiftamt, Akershus amt og Akershus fylke fra middelalderen til 2020. Bærum er Norges femte største kommune etter innbyggertall og er et forstadsområde vest for Oslo der de tettbebyggede delene av kommunen inngår i det sammenhengende byområdet Oslo. I tillegg til Oslo grenser Bærum i sørvest til Asker og Lier, i nordvest til Hole og Ringerike, og har i sørøst kystlinje til Indre Oslofjord med grense til Nesodden. Administrasjonssenteret er Sandvika, som i dag har status som by. Bærum ligger i Oslo bispedømme, Oslo lagsogn og Oslo politidistrikt. Opprinnelig lå Bærum mellom Akershus-kommunene Asker i vest og Aker i øst; Aker ble innlemmet i Oslo i 1948. Bærum var historisk del av Asker prestegjeld, men fikk etterhvert status som eget kirkesogn og dette sognet fikk status som kommune i 1837. Sammen med nabobygda Asker omtales Bærum gjerne som Asker og Bærum, som etter overføringen av Aker til Oslo i 1948 manglet landgrense til resten av Akershus. Bærum har landets høyeste gjennomsnittlige inntekts- og utdannelsesnivå. Ifølge skattelistene har Bærum landets høyeste prosentvise andel av millionærer med 20,03 % av innbyggerne.

Bærum (B'ærum , tidligere uttalt Bæròm) er en kommune i Osloregionen i Norge som fra 2020 er en del av Viken fylke, men som fortsatt ligger i Akershus valgdistrikt. Bærum var del av Akershus len, Akershus stiftamt, Akershus amt og Akershus fylke fra middelalderen til 2020. Bærum er Norges femte største kommune etter innbyggertall og er et forstadsområde vest for Oslo der de tettbebyggede delene av kommunen inngår i det sammenhengende byområdet Oslo. I tillegg til Oslo grenser Bærum i sørvest til Asker og Lier, i nordvest til Hole og Ringerike, og har i sørøst kystlinje til Indre Oslofjord med grense til Nesodden. Administrasjonssenteret er Sandvika, som i dag har status som by. Bærum ligger i Oslo bispedømme, Oslo lagsogn og Oslo politidistrikt. Opprinnelig lå Bærum mellom Akershus-kommunene Asker i vest og Aker i øst; Aker ble innlemmet i Oslo i 1948. Bærum var historisk del av Asker prestegjeld, men fikk etterhvert status som eget kirkesogn og dette sognet fikk status som kommune i 1837. Sammen med nabobygda Asker omtales Bærum gjerne som Asker og Bærum, som etter overføringen av Aker til Oslo i 1948 manglet landgrense til resten av Akershus. Bærum har landets høyeste gjennomsnittlige inntekts- og utdannelsesnivå. Ifølge skattelistene har Bærum landets høyeste prosentvise andel av millionærer med 20,03 % av innbyggerne. == Etymologi == Navnet Bærum kommer av det norrøne Bergeimr som er satt sammen av ordene berg og heim. == Naturgeografi == === Geologi === I Bærum finnes også en steintype som er karakteristisk for osloområdet – rombeporfyr (en lavastein som ble skapt da Oslofeltet var vulkansk aktivt i permtiden og en supervulkan hadde sitt utbrudd). === Vann og vassdrag === Sandvikselva er en elv som dannes der Lomma og Isielva møtes. Disse tre elvene utgjør Sandviksvassdraget. Sandvikselva munner ut i Oslofjorden ved Kadettangen. === Innsjøer === Østernvann Dælivannet Bogstadvannet ligger og i Oslo Engervannet Stovivannet Burudvann AurevannBærum Vann AS og Asker og Bærum Vannverk IKS har en årlig vannproduksjon på om lag 20 millioner kubikkmeter. Det interkommunale selskapet Asker og Bærum Vannverk IKS henter vann fra Holsfjorden, mens Bærum Vann AS eies av Bærum kommune og henter vann fra Trehørningen og Heggelivassdraget. Bærum kommune eier også et lite vannverk på Sollihøgda som forsyner rundt 500 mennesker. Avløpsnettet i Bærum er koblet til VEAS der kommunen eier 50 %, mens den andre halvparten eies av kommunene Asker og Oslo. Røyken er tilkoblet anlegget. === Fjell === Bærums høyeste punkt er Vidvangshøgda (552 moh.) nordøst i Krokskogen, men den beste utsikten får man fra toppen av søndre Kolsås (349 moh.), hvor det er adkomst via turtråkk og stier. Herfra kan man se ut over nesten hele kommunen, inn til Oslo, over til Nesodden og det aller meste av indre Oslofjord. === Klima === Det ble utført meteorologiske målinger i regi av met.no i Bærum i perioden 1940 − 2003. Høyeste og laveste registrerte temperaturer i perioden var henholdsvis 35,2 grader 27. juni 1988 og −29,7 grader 9. februar 1966, begge rekorder satt på Fornebu målestasjon. Førstnevnte er også varmerekorden for Akershus fylke. === Flora og fauna === Gulveis er Bærums kommuneblomst, vedtatt av LA21- forumet i Bærum i 2003. Det er en gul blomst som ofte blir funnet på store gressletter. === Øyer === De viktigste øyene i kommunen er: Snarøya Borøya Grimsøya Gåsøya Kalvøya Ostøya (også kjent som Oustøen)Som ellers i Oslofjorden er det mange mindre holmer og skjær rundt disse øyene. == Demografi == Bærum er Vikens mest folkerike kommune, men kun den trettiniende største målt i areal. Som i Oslo er store deler av kommunen fortsatt avsatt som utmark hvor det ikke er tettbebyggelse. Kommunens tettsteder dekker 37 % av arealet. Befolkningen er ganske jevnt spredt utover tettstedene, men de store arbeidsplassene er langs fjorden fra Slependen-Sandvika i vest til Lysaker i øst. I tillegg har det vært utbygging oppover i Lommedalen nordøst i kommunen. På 1970- og 1980-tallet flyttet mange barnefamilier til Lommedalen. == Historie == Etter Andre verdenskrig økte befolkningen i Bærum med nesten 50 000 på mindre enn en generasjon. I 1950-60 kom den store flyttesjauen, og Bærum var en av de største mottakerne. På grunn av den store tilflytningen skjedde det store endringer i Bærum når det kom til utbygging og fokuset på å skape forskjellige sentra i Bærum ble viktig. Bærum ble fortsatt sett på som en bygd, men det ville man gjøre noe med. Det ble satt i gang mange byggeprosjekter som skulle gjøre plass til de nye innbyggerne. Arbeidet med utbyggingen og oppbyggingen var en offentlig og kollektiv sak. Bærum ble sett på som en svært attraktiv forstad av folk som ønsket seg nærmere Oslo, men unna bykjernene, og det var kø for å bosette seg der.I perioden før 1950 hadde Bærum kommune jobbet aktivt med å få boliger til alle, og størrelse og pris var derfor styrt av kommunen. I tillegg til dette skulle alle få muligheter til å bo der over lengre tid. På 1950-tallet ble dette dog noe annerledes. Det førte til at forholdsvis pengesterke mennesker bosatte seg i Bærum. Etterhvert ble det blokkbygging som møtte motstand, grunnet bestemmelse om at det kun skulle finnes villabebyggelse i Bærum. Mange unge ektepar med små barn flyttet til Bærum på denne tiden. Bygdas sosiale sammensetning og sosiale profil førte til at Høyre på 1950-tallet kom til makten. To Høyre-menn var ordfører i Bærum på denne tiden, nemlig Lehre og Haugerud. Disse ble kritisert på grunn av at de ikke hadde noen samlet plan for områdene i Bærum når det gjaldt utbygging, og måtte derfor sette seg ned å utvikle en slik plan. De regulerte tilslutt hvilke områder som det skulle bygges i, og ikke. Noen skulle bevares som mark, mens andre steder skulle de starte byggingen. Det ble som følge av at flere flyttet til Bærum nødvendig med flere sentra, ettersom Bærum var et bondeland på denne tiden. I 1957 la reguleringssjefen derfor frem et forslag om å bygge ut Sandvika til et stort sentrum for handel og industri. Man så også at flere sentra ble opprettet og det var viktig at alle skulle få mulighet til å komme seg til sentraene i nærområdene. Det skulle bygges ut på Dæli, Grini og Fossum, mens store Stabekk og Ballerud skulle bevares som mark. Strøkene sørvest for Tanum gikk fri. Industri skulle spre seg videre langs Sandvikselva og på Nadderud. Drammensveien, «landets mest trafikkerte landevei», fikk en utviklingsplan som ble satt i gang særlig på 60-tallet. Fiske og jordbruk hold seg oppe til 1960-tallet. Andelen av bæringer sysselsatt i industri og håndverk nådde et høydepunkt på denne tiden.På grunn av baby-boomen og det store antallet mennesker som flyttet til Bærum på 1950-tallet ble skoler og idretts- og fritidsordninger for barn organisert og bygget. Denne ordningen ble kalt byskoleordningen og ble innført i 1950. Det var ikke faste grenser mellom skolekretsene, da dette ville skape problemer på grunn av stadig nybygging. Gutter og jenter gikk sammen på skolen. Det var en kino på Stabekk som var godt besøkt, og ungdom hadde også andre tilbud som for eksempel Speideren og kirkerelaterte aktiviteter. == Politikk og administrasjon == === Administrativ inndeling === Bærum er inndelt i 22 delområder og 413 grunnkretser. === Kommunestyret === Bærum har vært styrt av Høyre siden partipolitikken startet, med unntak av fire år mellom 1952 og 1956, og har alltid vært en politisk høyreorientert kommune. ==== Kommunestyrevalget 2019 ==== ==== Kommunestyrevalget 2015 ==== Etter kommunestyrevalget 2015 ble det inngått et valgteknisk samarbeid mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, etter at Venstre valgte å bryte samarbeidet. === Ordfører og vara === Ved grunnleggelsen av Bærum ble Elias Smith kommunens første ordfører og var så frem til 1845. Bærum har nærmest utelukkende hatt politikere fra partiet Høyre i posisjon som ordfører og varaordfører siden etter annen verdenskrig. Unntaket var i perioden fra 1946 til 1951 da det var Leif Andreas Larsen som var ordfører (Arbeiderpartiet). Willy Greiner satt som ordfører fra 1968 til 1979, da med Victor Hellern, Helge Sigvard Lie og Halvor Stenstadvold som varaordførere. Sistnevnte tok over som ordfører på slutten av 1970-tallet. De ti neste årene var Gunnar Gravdahl ordfører frem til 1991, da med Odd Reinsfelt som vara. Reinsfelt ble deretter ordfører og satt i over 19 år med denne posisjonen inntil Lisbeth Hammer Krog tok over som ordfører etter kommunestyrevalget i 2011. Under Reinsfelt satt Aud Voss Eriksen, Helge Høva, Kari Johanne Langeland og Krog selv som varaordførere etter tur. Med unntak av Høva (FrP) har de alle representert partiet Høyre. Ved valget i 2011 fikk Høyre over halvparten av alle stemmer i Bærum, en partioppslutning kun slått av nabokommunen Asker ved samme valg. Dagens ordfører og varaOrdfører: 2011–d.d. Lisbeth Hammer Krog (1961–) (H) Varaordfører: 2019-d.d. Siw Wikan (1968–) (H) == Næringsliv == Næringslivet i Bærum gir arbeid til 35 000 mennesker hvorav de fleste jobber på Lysaker og Fornebu. Innen en radius på 800 meter fra Lysaker stasjon ligger det hele 25 000 arbeidsplasser, men dette vil inkludere at noen av disse også ligger på Lilleaker på Oslosiden. De største selskapene er IT-bedrifter som Telenor og Cisco Systems (tidligere Tandberg). I området er det også en rekke bedrifter innenfor energibranjsen som kraftbørsen Nordpool, Statkraft, Lundin og kraftomsetningsselskapene Telinet Energi og Agva Kraft. På Fornebu ligger hovedkvarterene til Telenor, Ventelo, Aker Solutions, Norwegian Air Shuttle, EVRY og Norske Skog. Her har også Equinor bygget et nytt, regionalt hovedkvarter for Østlandet (2013). === Naturressurser === I flere hundre år var kalkbrenning en hovednæring i Bærum , og kommunevåpenet er en stilisert kalkovn. På Slependen og Brønnøya finnes kalkovner som dannet grunnlaget for næringslivet i Bærum da Bærums Værk var i drift. === Samferdsel === E 18 og E 16 møtes i Sandvika. I tillegg til motorveiene er Bærumsveien av de lengste og mest trafikkerte veiene i kommunen. Snøbrøyting er satt bort til kontraktører med betaling per brøyterunde, og en snørik vinter belaster veibudsjettet med 19 millioner kroner. Jernbane ved Drammensbanen og Askerbanen, Flytoget, Lilleakerbanen, Røabanen og Kolsåsbanen er viktigste kollektivtilbud i tillegg til buss. === Handel === == Samfunn == Ifølge en kommuneundersøkelse utført av Dagbladet er Bærum blant landets beste bykommune å bo i med tanke på styring og tilbud til innbyggere i henhold til en måling og også en av de beste stedene for unge å vokse opp. Renovasjon organiseres fra Isi avfallspark som driftes av Bærum kommune. Avfallsparken er organisert i ulike aksjeselskaper for å betjene ulike typer av sortert avfall. === Kirker i Bærum === Østerås kirke Eiksmarka kirke Haslum kirke Jar kirke Høvik kirke Snarøya kirke Kilentunet kapell Tanum kirke Bryn kirke Haslumseter kapell Helgerud kirke Lommedalen kirke === Utdanning === Det finnes en rekke skoler i Bærum, både offentlige og private. Det er i alt 43 offentlige grunnskoler (barneskole og/eller ungdomsskole) og noen private, deriblant Bærum Montessoriskole, Steinerskolen, NRG-U. og NTG-U Det finnes åtte offentlige videregående skoler i Bærum; Dønski, Eikeli, Nadderud, Rosenvilde, Rud, Sandvika, Stabekk og Valler. I tillegg finnes Norges Realfagsgymnas, Norges Toppidrettsgymnas og Steinerskolen. Folkeuniversitetet har en avdeling i Sandvika. === Media === Lokalavisen Budstikka bidrar også aktivt til å støtte opp under kulturlivet. Avisen hadde et opplagstall på 30 915 i 2004 og har flere ganger blitt kåret til «Norges beste lokalavis». === Kjente bæringer === Sortert etter fødselsår Peder Ringeneie (1820–1847), henrettet hustrumorder Kitty Kielland (1843–1914), maler Harriet Backer (1845–1932), maler Fridtjof Nansen (1861–1930), zoolog, polarforsker, humanist Halvdan Koht (1873–1965), professor i historie, formann i Noregs Mållag 1921-1925, utenriksminister 1935-1940 Dagfin Werenskiold (1892 –1977), maler og billedhugger Finn Thorsager (1917–2000), jagerflyver og SAS kaptein Ivo Caprino (1920–2001), filmprodusent og regissør Arnold Haukeland (1920–1983), skulptør Jo Benkow (1924–2013), politiker (H), stortingspresident 1985-1993 Finn Alnæs (1932–1991), forfatter Kjell Hallbing (1934–2004), forfatter Gro Harlem Brundtland (1939-), politiker (Ap), statsminister Anita Skorgan (1958–), artist Anne Jahren (1963-), skiløper Jan Tore Sanner (1965–), politiker (H), statsråd Harald Eia (1966–), komiker, tekstforfatter og skuespiller Lars Lenth (1966–), forfatter, fluefisker, programleder Nikolaj Frobenius (1965 -) forfatter, manusforfatter Finn Christian Jagge, (1966–2020), alpinist Vebjørn Sand (1966–), kunstner Aune Sand (1966–), kunstner og filmregissør Jon Almaas (1967-), programleder (NRK) og komiker Pål Hanssen (1972–), bandyspiller Jono El Grande (1973–), komponist og orkesterleder Hans Petter Buraas (1975–), alpinist Hanne McBride (1976–), sanger og låtskriver Øyvind Johan Mustaparta (1979-), pianist og låtskriver Jorunn Hancke Øgstad (1979-), billedkunstner Erik Lundesgaard (1980–), forfatter Bjørn Einar Romøren (1981–), skihopper Ine Marie Willmann (1985-), skuespiller Henning Hauger (1985–), fotballspiller Marius Thorp (1988–), golfspiller Magnus Carlsen (1990–), sjakkspiller Andreas Haukeland (1993-), artist Rune Velta (1989–), verdensmester i skihopping. == Kultur == Kulturlivet preges av aktivitet innenfor organisasjoner og frivillige grupper. En del av disse drives profesjonelt. I Sandvika ligger kulturhuset som kan gjeste 500 mennesker. De to eldste bygningene i Bærum er middelalderkirkene Tanum kirke og Haslum kirke som begge er i bruk. Fra kirkene kan en følge pilegrimsleden. === Musikk, dans og drama === Kulturhuset benyttes som oftest til danseforestillinger og konserter. Sandvika teater, tidligere Sandvika kino, brukes i dag til barneteater. I Bærum arrangeres flere festivaler som eksempelvis Kadetten, Great Vibes, Fornebu Music and Arts Festival (FOMA) og Sandvikafestivalen. Fornebu Music and Arts Festival ble arrangert for første gang 17. juni 2022 med artister som blant annet Highasakite, Bigbang, OnklP og de fjerne slektningen og Ikona Pop. I 2023 arrangeres den over to dager den 15. og 16. juni, og har så langt lansert artister som Ellie Goulding, Klovner i Kamp, Miss Li, Stig Brenner og Matoma. === Kunst === På Høvikodden like utenfor Sandvika finnes Henie-Onstad kunstsenter med en samling av malerier og annen kunst. Dette er kommunens tusenårssted. === Film === Sandvika har en kino med åtte saler. === Severdigheter i Bærum === Lommedalsbanen Henie-Onstad kunstsenter Bærums Verk (sted) Ovnsmuseet på Bærums verk Slependen kalkovn Grini-museet Samvirkemuseet === Idrett === Lagidretten i Bærum fikk et realt oppsving mot slutten av 1990-tallet, da fotballaget Stabæk rykket opp til eliteserien. Stabæk vant cupfinalen i 1998 og Tippeligaen i 2008. Av kjente fotballag huser Bærum også en av Norges beste klubber for ungdom, Bærum SK, som spilte i 1. divisjon senest i 2003. Bandy har alltid vært en stor sport i kommunen, og kombinasjonen fotball som sommersport og bandy som vintersport er ganske vanlig blant unge idrettsutøvere. Stabæk har 18 norgesmesterskap i bandy, og kommunen har også Høvik som eliteserielag. I tillegg har kommunen håndballag på høyt nivå både for kvinner (Stabæk Håndball), og menn (i 2011s seriemestre Haslum HK). I Bærum finnes et stort idrettstilbud og kommunen har flere store idrettsanlegg og -haller. Blant de mest kjente er fleridrettsanlegget Bærum idrettspark (på Hauger, ishockey, bandy, fotball, baseball og mulighet for golf, siden 2013 også friidrett, turn og volleyball), Nadderudhallen (svømming, hallidretter og bowling), Gjønneshallen (fotball, håndball, basket og klatring), Nadderud stadion (fotball og friidrett) med tilstøtende kunstgressbane, samt Telenor Arena (fotball og hallidretter). Alpinanlegg finnes i Kirkerudbakken, Krydsbybakken og Kolsåsbakken. Videre tilbyr terrenget i kommunen gode muligheter for langrenn, med flere lysløyper, i både Vestmarka og Bærumsmarka. Kommunen har også fostret mange suksessrike individuelle utøvere. Blant disse: Christian Ruud og Casper Ruud, tennis, Norges høyest rangerte tennisspillere gjennom alle tider Berit Berthelsen, norgesrekordholder i lengdehopp i førti år, bedrev friidrett for Tyrving fra Sandvika Anne Jahren, langrennsløpere, verdensmester på 10 km fri-teknikk i Oberstdorf i 1987 (sølv stafett 4x5 km OL Calgary 1988 og bronse 20 km, Sarajevo 1984) Harald Stenvaag, evigung skytter fra Vestre Bærum Salongsskytterlag som vant sølv på 50 m liggende i OL i Barcelona 1992 Knut Holmann, padler med til sammen tre OL-gull, to fra Sydney 2000 og ett fra Atlanta 1996, Finn Christian Jagge, alpinist, OL-gull 1992 Hans Petter Buraas, alpinist, OL-gull 1998 Bjørn Einar Romøren, skihopper, verdensrekordholder skiflyging.En av Norges største rene sykkelklubber, BOC (Bærum og Omegn Cycleklubb) holder til i Bærum. Laget har hatt enormt oppsving av landeveissykling de siste årene og juniorlaget i landevei har nå dobbelt så mange medlemmer som neste klubb. == Noter == == Referanser == == Videre lesning == Tor Chr. Bakken (2008). Tor Chr. Bakken, red. Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon (Bokmål) (1 utg.). Kunnskapsforlaget. ISBN 9788257315344. Per Otto Borgen (2006). Asker og Bærum leksikon. ISBN 9788291649108. Bærum: en bygds historie. Bærums herredsstyre. 1920. ISBN 1920-24, 2b. Trygve Christensen (1988). Bærumsmarka. ISBN 8205177147. Kåre V. Hanssen og Ingerid Christensen (1982). Lokalhistorisk bibliografi for Asker og Bærum. Arne Mohus (1988–1996). Husmannsplasser i Bærum. ISBN 8299171369. Rolf Rasch-Engh (2000). Lysaker - gammelt boområde og næringssentrum. ISBN 8299572908. Kåre Tønnesson (1982–1984). Askers og Bærums historie. ISBN 8200063461. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Bærum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Bærum.net (no) ABguiden (no) Kulturminner i Bærum på Kulturnett Akershus

Bærum (, tidligere uttalt Bæròm) er en kommune i Osloregionen i Norge som fra 2020 er en del av Viken fylke, men som fortsatt ligger i Akershus valgdistrikt. Bærum var del av Akershus len, Akershus stiftamt, Akershus amt og Akershus fylke fra middelalderen til 2020.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bueskyting

2023-02-04

Bueskyting

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bueskyting']

Bueskyting er skyting med pil og bue.

Bueskyting er skyting med pil og bue. == Bueskyting som idrett == Skyting med pil og bue er delt inn i fem klasser som konkurrerer i ulike konkurranseformer. Det internasjonale bueskytterforbundet og Norges Bueskytterforbund har definert regler for: Innendørs skiveskyting Utendørs skiveskyting Feltskyting på skiver Jaktskyting på skiver 3D-jakt ute på feltløype på 3D-figurerI bueskyting som idrett skilles det mellom fem buetyper, og det er buetypen som avgjør hvilken divisjon man skyter i Langbue er en tradisjonell bue som gjenkjennes med at strengen kun er i kontakt med buen ved lemnock i enden av lem. I langbue divisjon er det ikke tillat med sikte, stabilisator eller andre mekaniske hjelpemiddel. Tradisjonell bue gjenkjennes med at den har ett midtstykke / riser i tre. Den kan være hel eller tredelt og lem kan ha recurve utforming. I tradisjonell divisjon er det ikke tillat med sikte, stabilisator eller andre mekaniske hjelpemiddel. Barebow har nesten samme krav til bue som Recurve divisjonen, men buens midtstykke og lemmer skal kunne passere gjennom en 12,2cm ring og det er ikke lov med sikte eller trekk indikator. Recurvebue Bue av enhver type kan brukes forutsatt at den tilsvarer det aksepterte prinsipp og betydningen av ordet bue. Det er tillatt med sikte, stabilisator og mekaniske hjelpemidler så lenge de er innenfor spesifikasjonene til regelverket definert av NBF Norges Bueskytterforbund. Compoundbue (Trinsebue) med siktemidlerI de Olympiske leker er bueskyting på programmet, men kun med én konkurranse: utendørs skiveskyting i divisjonen for recurvebuer. Også i Paralympiske leker er bueskyting en av øvelsene. == Norske utøvere == Per I. Pahlm fra Hordaland ble i 2015 verdensmester og tok gull i VM i 3D-bueskyting i Italia.. == Se også == Norsk Langbuelag Norges Bueskytterforbund Norges Buejegerforbund == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Archery – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Archery – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Norges Bueskytterforbund

Bueskyting er skyting med pil og bue.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rg_Eva_Jensen

2023-02-04

Bjørg Eva Jensen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Deltakere for Norge i allround-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge i sprint-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Juniorverdensmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Kongepokalvinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i gateritt', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Allround', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Enkeltdistanse', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Sprint', 'Kategori:Norgesmestere i hurtigløp på skøyter – Stafett', 'Kategori:Norske skøyteløpere', 'Kategori:Norske syklister', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere for Geithus Idrettslag', 'Kategori:Skøyteløpere for Idrettsforeningen Fram', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris']

Bjørg Eva Jensen (født 15. februar 1960 i Larvik) er en norsk skøyteløper, olympisk mester og medlem av Idrettsforeningen Fram i Larvik. Hun er også flere ganger norsk mester i sykling og er tildelt Egebergs ærespris. Hun er cand.mag. med idrettsutdannelse og spesialpedagogikk.

Bjørg Eva Jensen (født 15. februar 1960 i Larvik) er en norsk skøyteløper, olympisk mester og medlem av Idrettsforeningen Fram i Larvik. Hun er også flere ganger norsk mester i sykling og er tildelt Egebergs ærespris. Hun er cand.mag. med idrettsutdannelse og spesialpedagogikk. == Karriere == Hun vant 3000 meter i vinter-OL i Lake Placid i 1980, og hun ble med det Norges eneste olympiske mester under lekene. For prestasjonen ble hun tidelt Fearnleys olympiske ærespris. Uken etter OL ble hun juniorverdensmester på skøyter i Assen. Tidligere i 1980 vant hun bronse under senior VM all round som ble hennes beste plasseringer i EM- og VM-sammenheng. Året etter ble hun nummer 4 i både EM og VM allround. Jensen var gjennom en lang periode på 1980-tallet Norges beste, kvinnelige skøyteløper, og hun har til sammen 24 senior- og junior-NM-titler. Som syklist vant hun NM i temporitt og lagtempo i 1979. Tok sølv i temposykling i 2009 og 2011. Hun har også en rekke NM-gull i sykling fra før, blant annet i banesykling, gateritt og lagtempo. Jensen ble tildelt Morgenbladets gullmedalje og Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris i 1980, og i 1981 mottok hun Egebergs ærespris. I august 2007 vant hun NM-gull både på 500 meter og 3000 meter i banesykling, 28 år etter sitt første NM-gull i 1979. I 2008 vant hun gull i lagtempo med Kirsti Ruud og Anny Hauglid. Det ble også NM-gull i gateritt 2008. I 2009 vant Jensen sykkelrittet U6 Cycle Tour i Sverige med etappeseier i prologen og tempoetappen. Hun har også et uoffisielt NM gull i cyclocross fra 2012. I 2015 ble det seier i Birkebeinerrittet terrengsykkel. Hun fikk topp 5-plassering i tempo-NM i Brumunddal samme året. Jensen var i norgestoppen på landeveissykling fra 2007 til 2015.Jensen var norsk flaggbærer i vinter-OL 1984 i Sarajevo. Jensen er også forfatter av biografien Mitt liv Bjørg Eva Jensen fra 2020, som blant annet omhandler hennes idrettskarriere samt privatliv, aldersdiskriminering og innsatsen for fair play innenfor idretten. I 2010 kom det frem at hennes sterkeste konkurrenter fra daværende Øst-Tyskland benyttet stimulerende midler for å fremme sine prestasjoner. Jensen la opp som 24 åring, fordi hennes idrettslige grunnleggende verdier ikke sto i samsvar med idrettens etiske og moralske prinsipper. == Personlige rekorder i hurtigløp på skøyter == == Meritter == === Hurtigløp på skøyter === 24 NM titler totalt (16 senior / 8 junior). 78 distanseseire. 16 junior VM-distansemedaljer: 3 gull, 8 sølv og 5 bronse. VM allround 1980: Gull 3 000 meter, sølv 1 000 meter og bronse 1 500 meter. Juniorverdensmester allround 1980 Har satt 8 juniorverdensrekorder 1978–1979. Referanse :biografi , Tittel : Mitt liv Bjørg Eva Jensen Uoffisiell verdensrekord på 10 000 meter, Savalen 1985. Distansen var ikke på programmet for damer. Rekorden ble satt under offisielt løp på Savalen Kunstisbane. OL-gull i 1980, 3 000 meter. 4. plass 1 500 meter OL 1980. Sammenlagt VM og EM: Bronse og fjerdeplass sammenlagt i VM allround To fjerdeplasser I EM allround Distansemedaljer VM og EM: To bronse i sprint-VM Ett gull, to sølv og en bronse på 3000m VM . Sølv på 1 500 meter, VM Bronse på 1 000 meter, VM Bronse på 5 000 meter, EM Bronse på 1 000 meter, EM Bronse på 3 000 meter, EM === Sammenlagt i Verdenscupen på skøyter === – = ikke deltatt på distansen for nevnte sesong. 0 = ikke samlet poeng under nevnte sesong, men deltatt. === Verdensrekorder === Liste over verdensrekordnoteringer satt av Bjørg Eva Jensen. === Sykling - medaljer i norske mesterskap === == Referanser == == Litteratur == Kirkebøen, Stein Erik (1986). «Bjørg Eva Jensen : OL-gullet ligger i en skuff (sidene 11–18)». Idrettsjenter : veien til topps. Oslo: Universitetsforlaget. s. 144 sider. ISBN 8200357570. [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider] Bjørg Eva Jensen (2020). Mitt liv. Larvik: Liv forlag. ISBN 9788283302752. == Eksterne lenker == (en) Bjørg Eva Jensen – Olympics.com (en) Bjørg Eva Jensen – Olympic.org (en) Bjørg Eva Jensen – Olympedia (en) Bjørg Eva Jensen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Bjørg Eva Jensen – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Bjørg Eva Jensen – Speedskatingbase.eu (en) Bjørg Eva Jensen – SpeedSkatingNews.info (en) Bjørg Eva Jensen – SpeedSkatingStats.com (en) Bjørg Eva Jensen – ProCyclingStats (en) Bjørg Eva Jensen – Cycling Archives (en) Bjørg Eva Jensen – Cycling Quotient (en) Bjørg Eva Jensen – CycleBase (no) Bjørg Eva Jensen i Store norske leksikon (no) Bjørg Eva Jensen i Norsk biografisk leksikonHurtigløp på skøyter(en) Bjørg Eva Jensen på ISU sine nettsider. (en) Bjørg Eva Jensen på The-Sports.org (noen resultater) (en) Bjørg Eva Jensen på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt) «Bjørg Eva Jensen» (engelsk). Skateresults.com. Arkivert fra originalen 3. mars 2008. Besøkt 20. juni 2012. SyklingProfil som Bjørg Eva Jensen og som Bjørg Eva Jenssen på Merida Rittranking (ikke fullstendige) (en) Bjørg Eva Jensen på The-Sports.org (ikke fullstendig)

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_byer

2023-02-04

Liste over norske byer

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Norge', 'Kategori:Lister over bosetninger i Norge', 'Kategori:Lister over byer', 'Kategori:Nøyaktighet']

Liste over norske byer omfatter Norges 105 byer. Disse er blitt til i en urbaniseringsprosess som tok til for mer enn tusen år siden. 64 av disse er enten blitt til i middelalderen, eller de er tildelt bystatus av konge eller statsmakt. De 41 yngste kalles «byer» etter vedtak i egen kommune. Det har skjedd etter endring av lov om kommuner og fylkeskommuner i 1996. For å kalle seg by i dagens Norge, må en kommune ha bystatus fra før 1996 eller ha minst 5 000 innbyggere (i kommunen) og et bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse. Fra 1996 kan kommunestyret selv vedta at kommunen kan kalle seg by. Dette forutsetter at kriteriene i regelverket er innfridd, men gir ingen rettigheter ut over det å kalle seg by.

Liste over norske byer omfatter Norges 105 byer. Disse er blitt til i en urbaniseringsprosess som tok til for mer enn tusen år siden. 64 av disse er enten blitt til i middelalderen, eller de er tildelt bystatus av konge eller statsmakt. De 41 yngste kalles «byer» etter vedtak i egen kommune. Det har skjedd etter endring av lov om kommuner og fylkeskommuner i 1996. For å kalle seg by i dagens Norge, må en kommune ha bystatus fra før 1996 eller ha minst 5 000 innbyggere (i kommunen) og et bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse. Fra 1996 kan kommunestyret selv vedta at kommunen kan kalle seg by. Dette forutsetter at kriteriene i regelverket er innfridd, men gir ingen rettigheter ut over det å kalle seg by. == Byer i Norge == Følgende ladesteder og bergsteder fikk senere oppgradert sin status til kjøpstad: Holmestrand (1752), Kongsberg (1802), Grimstad (1816), Porsgrunn (1842), Ålesund (1848), Haugesund (1866), Horten (1906), og Mandal (1921). I 1952 fikk kjøpsteder og ladesteder lik status, nå som bykommuner. Følgende bykommuner mistet etter dette sin bystatus gjennom sammenslåinger med omliggende landkommuner: Kragerø (1960), Tvedestrand (1960), Drøbak (1962), Levanger (1962), Mosjøen (1962), Langesund (1964), Stathelle (1964), Svelvik (1964), Lillesand (1964), Brønnøysund (1964), Mo i Rana (1964), Svolvær (1964), Son (1964), Kopervik (1965), Skudeneshavn (1965) og Åsgårdstrand (1965). Brevik mistet sin selvstendige bystatus ved å bli innlemmet i bykommunen Porsgrunn (1964), og Stavern sin ved å bli innlemmet i bykommunen Larvik (1988). Alle disse byene har med unntak av Son gjenvunnet sin bystatus gjennom kommunestyrevedtak basert på nye regler for bystatus etter 1996. Diskusjonen rundt å gjenopprette Son sin bystatus er imidlertid fremdeles tilstedeværende, i og med at Vestby, kommunen Son ligger i, har nærmere 20.000 innbyggere, som er over minstekravet for å søke om bystatus (5.000). I tillegg antas det å bo ca. 7.000 personer i Son. === Byer i Norge sortert på høyde over havet === Alle Norges byer sortert på meter over havet. == Historie == Før 1952 hadde byene i Norge status som ladested, kjøpstad eller bergstad, en status som ga spesifiserte rettigheter og privilegier. Ladestedene var byer med underordnet status, de var underlagt kjøpsteder som hadde større fullmakter og flere rettigheter. Noen av byene i Norge endret kategori etter hvert ved at de begynte som ladesteder og fikk senere utvidet status og rettigheter gjennom oppgradering til kjøpstad. Den første permanent bosatte byen i Norge antas å være Kaupangen i Skiringssal, anlagt på 800-tallet av den danske kongemakten (trolig kong Godfred av Jylland). Byen hadde et handelsnettverk med Jylland og byer som Ribe og Hedeby, og videre sørover mot dagens Tyskland (Rhin-området). Handelsforbindelsene strakte seg også vestover til De britiske øyer, og østover i Baltikum med Birka i Sverige og videre sørover mot Svartehavet og Vest-Afrika. Kaupangen ble imidlertid nedlagt i første halvdel av 900-tallet, trolig på grunn av endringer i de politiske maktforholdene, men årsaken er ukjent. === Middelalderen === Den eldste nåværende norske byen er Trondheim, som skal være grunnlagt av Olav Tryggvason i 997. Så følger Borg, grunnlagt av Olav den hellige i 1016, Oslo, grunnlagt av Harald Hardråde i 1048, og Bergen grunnlagt av Olav Kyrre i 1070. I denne perioden (1000-tallet) skal også Hamar og Tønsberg være grunnlagt, men årstall og grunnlegger er ukjent. Stavanger ble grunnlagt da byen ble bispesete ca. 1125. Skien fikk kjøpstadsrettigheter i 1358 av Håkon VI Magnusson, det hadde da vært et tettsted her allerede siden 1000-tallet. Det ble også etablert tre byer i Båhuslen som da var norsk område: Konghelle og Marstrand som ble kjøpsteder i 1442, og Oddevald som ble kjøpstad i 1498. Borg, Hamar, Konghelle, Oddevald, Skien, Stavanger og Tønsberg hadde alle under 500 innbyggere ved folketelling så sent som i 1560, mens bare Bergen (8000) hadde over 2000. Marstrand, Oslo og Trondheim hadde da mellom 500 og 2000 innbyggere. === Dansketiden === Hamar og Borg ble nedlagt som byer etter å ha blitt brent ned i andre halvdel av 1500-tallet. Borg ble beordret flyttet til Fredrikstad, som ble kjøpstad i 1567. På Kongsberg ble det etablert bergstad i 1624, og på Røros i 1646. Kristiansand ble kjøpstad i 1641, og Halden i 1665. Båhuslen, med kjøpstedene Konghelle, Oddevald og Marstrand, ble avstått til Sverige ved freden i Roskilde i 1658. I 1665 hadde Norge 20 reelle byer, herav ni kjøpsteder (Bergen, Oslo, Trondheim, Tønsberg, Stavanger, Skien, Fredrikstad, Halden, Kristiansand), to bergsteder (Kongsberg, Røros) og ni ladesteder (Larvik, Moss, Porsgrunn, Molde, Kragerø, Risør, Holmestrand, Mandal, Drammen (Bragernes og Strømsø), som alle senere ble oppgradert til kjøpsteder). Av disse byene var det bare Bergen (15 000) og kanskje Oslo (3000) som hadde over 3000 innbyggere. Trondheim, Tønsberg, Stavanger, Skien, Drammen og Kristiansand hadde alle mellom 1000 og 3000 innbyggere, mens de øvrige byene hadde under 900 innbyggere. Kragerø ble kjøpstad i 1666, Larvik i 1671, Bragernes og Strømsø i 1715 (slått sammen til Drammen fra 1811), Moss i 1720, Arendal og Risør i 1723, Kristiansund og Molde i 1742, Holmestrand i 1752, Hammerfest og Vardø i 1789, Tromsø i 1794. Farsund ble ladested i 1795 og Egersund i 1798. === Urbanisering etter 1800 === 1800-tallet var året urbaniseringen virkelig begynte, samtidig som befolkningen økte. I bygdene stagnerte veksten fra 1860-årene. Alle byer hadde fødselsoverskudd, men den sterke veksten skyldtes først og fremst tilflytting fra bygdene. I mange byer utgjorde innflyttere over halvparten av befolkningen rundt 1900.Fra 1800-tallet ble det etablert en rekke nye kjøpsteder og ladesteder i Norge. Her følger en oversikt over byer som ble grunnlagt, årstall for bystatusen, typen av bystatus, og innbyggertall da bystatusen ble innvilget. I 1923 fikk Brønnøysund og Mo i Rana status som ladesteder. Mandal ble kjøpstad i 1921 (var ladested fra 1779), og Stavern ble kjøpstad i 1942. === Lovendring i 1952 === I 1952 ble alle ladesteder og kjøpsteder likestilt og innvilget offisiell status som bykommune, mens kommuner uten byer fikk status som landkommune. (Holmsbu og Hvitsten var aldri egne kommuner, Hølen hadde mistet sin bystatus i 1943 og Sogndalstrand sin i 1944). I 1958 hadde Norge følgende byer === Lovendring i 1996 === I 1996 ble kommuneloven endret ved at skillet mellom bykommuner og landkommuner ble opphevet, slik at alle fikk samme status som kommune. Om et sted skal ha status som by eller ikke er dermed et spørsmål om at det må være en urban bebyggelse av en viss størrelse og innhold for å innfri kriteriene i begrepet by. Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by, dersom kommunen har bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse. Lovens formulering er uklar. Det sies ikke om hva kommunen kan ta i bruk benevnelsen by. Den ene muligheten er om kommunen, den andre muligheten er om et (eller flere) tettsteder i kommunen. Kommunene har tolket formuleringen på ulike måter. Kommuner med bystatus før 1996 beholdt denne. Etter disse regelendringene er det 58 tettsteder som har fått bystatus etter vedtak i kommunestyrer. Blant disse inngår de fem tidligere kjøpstedene som hadde mistet sin bystatus (Brevik, Drøbak, Kragerø, Levanger, Stavern), tolv tidligere ladesteder (Brønnøysund, Kopervik, Langesund, Lillesand, Mo i Rana, Mosjøen, Skudeneshavn, Stathelle, Svelvik, Svolvær, Tvedestrand, Åsgårdstrand) og 41 tettsteder som aldri tidligere har hatt bystatus (Alta, Askim, Brekstad, Brumunddal, Bryne, Elverum, Fagernes, Fauske, Finnsnes, Fosnavåg, Førde, Hokksund, Honningsvåg, Jessheim, Jørpeland, Kirkenes, Kolvereid, Leknes, Lillestrøm, Lyngdal, Moelv, Mysen, Måløy, Odda, Orkanger, Otta, Rjukan, Rørvik, Sandnessjøen, Sandvika, Sauda, Ski, Sortland, Stjørdalshalsen, Stokmarknes, Stord, Ulsteinvik, Verdal, Vinstra, Åkrehamn, Åndalsnes). Norge har åtte byer med over femti tusen innbyggere (Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Drammen, Fredrikstad, Kristiansand, Sandnes), 17 byer med mellom tjue og femti tusen, 24 byer med mellom ti og tjue tusen, 26 byer med mellom fem og ti tusen, og 30 byer med under fem tusen innbyggere, inkludert bergstaden Røros. Av disse har Brekstad, Vardø, Fagernes, Otta og Kolvereid under to tusen innbyggere. == Historiske folketall == Tabellen angir de nåværende bykommunenes historiske folketall, basert på kommunegrensene fra 2002. Tallene gjelder for hele kommunen. == Se også == Urbaniseringen av Norge Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse Liste over Norges største tettsteder == Referanser == == Eksterne lenker == Byer i Norge hos kommunal-rapport.no

Liste over norske byer omfatter Norges 105 byer. Disse er blitt til i en urbaniseringsprosess som tok til for mer enn tusen år siden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Brunei

2023-02-04

Brunei

['Kategori:114°Ø', 'Kategori:1984 i Asia', 'Kategori:4°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Brunei', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1984']

Brunei (offisielt Brunei Darussalam; malayisk: Negara Brunei Darussalam) er en selvstendig stat og sultanat på nordkysten av øya Borneo i Sørøst-Asia. Landet grenser til Sørkinahavet i nord og er omsluttet av Sarawak tilhørende Malaysia i sør. Brunei er delt i to deler på hver sin side av Limbang, som tilhører Malaysia, og landet har derfor eksklaven Temburong i øst og det resterende landet i vest. Landet ble selvstendig den 1. januar 1984, etter å ha vært et protektorat under Storbritannia siden 1888.

Brunei (offisielt Brunei Darussalam; malayisk: Negara Brunei Darussalam) er en selvstendig stat og sultanat på nordkysten av øya Borneo i Sørøst-Asia. Landet grenser til Sørkinahavet i nord og er omsluttet av Sarawak tilhørende Malaysia i sør. Brunei er delt i to deler på hver sin side av Limbang, som tilhører Malaysia, og landet har derfor eksklaven Temburong i øst og det resterende landet i vest. Landet ble selvstendig den 1. januar 1984, etter å ha vært et protektorat under Storbritannia siden 1888. == Geografi == === Naturforhold === Brunei deles i to deler av Limbang-dalen, som tilhører Malaysia. Den vestlige delen er den største, og den østlige er mye mindre. Landskapet er preget av lave åser og sumper, og i øst er det flere høydedrag. Over 80 % av landet er dekket av skog. Den lengste elven er Belait som starter like nord for byen Sukang i innlandet og munner ut ved Kuala Belait ved kysten. Landets kystlinje er omtrent 161 km lang. Det høyeste fjellet er Bukit Pagon med en høyde på 1850 meter over havet. === Dyreliv === Brunei har et rikt dyreliv og det finnes blant annet aper og mange fuglearter i landet. === Klima === Klimaet er tropisk og det er varmt og fuktig hele året. Gjennomsnittstemperaturen er omtrent 27 C° og den årlige nedbørsmengden er omtrent 2500 mm langs kysten og opp mot 3500 mm i innlandet. Enkelte innlandsstrøk har over 7000 mm årlig nedbør. == Demografi == === Befolkning og bosetning === Brunei hadde 379 444 innbyggere i 2006. Den årlige befolkningsveksten er omtrent 1,785 %, mens på 1970-tallet var befolkningsveksten på over 4 % i året. En av grunnene til denne enorme veksten skyldes innvandring av arbeidere fra andre land i Asia. Omtrent 3/4 av befolkningen bor langs kysten og 97 % bor i den vestlige halvdelen av landet. Over halvparten av folket bor i byer. Landets største by er hovedstaden Bandar Seri Begawan, men det finnes også andre store byer som Muara, Seria og Kuala Belait. Folket i Brunei er blant de som har lengst forventet levealder i Asia. Nesten 90 % av landets befolkning kan lese og skrive. === Språk, folkegrupper og religion === Omtrent 2/3 av landets befolkning er muslimer, og islam er landets offisielle religion. Det offisielle språket i landet er malaysisk. Andre viktige språk er kinesisk og engelsk. I tillegg snakks også austronesiske språk av en liten minoritet. Malayer er den største folkegruppen i landet, og utgjør omtrent 64 % av befolkningen. Den nest største gruppen er kinesere som utgjør rundt 20 % av folket, og resten er en blanding av folk fra andre land, hovedsakelig i Asia. Omtrent 2/3 av befolkningen er muslimer, 14 % er buddhister, omtrent 8 % er kristne og resten er tilhengere av naturreligioner og andre religioner. == Historie == Sultanatet Brunei var svært mektig fra det 14. til og med det 16. århundre. Dets utstrekning omfattet da de sydlige Filippinene, Sarawak og Sabah. Europeisk påvirkning medbrakte likevel gradvis en slutt på denne makten. Senere var det en kort krig med Spania der Brunei vant, takket være hjelp utenfra. I løpet av det 19. århundre mistet Brunei mye av området sitt til rajaen av Sarawak. På 1960-tallet var det et opprør mot monarkiet, som ble forhindret av Storbritannia. Denne hendingen påvirket Bruneis valg om ikke å bli med i Den malaysiske føderasjon. Brunei var et britisk protektorat fra 1888 til 1984. == Politikk == === Stat og styresett === Brunei er et sultanat og et eneveldig monarki med en sultan som leder. I 1965 ble det etablert et lovgivende råd med 20 medlemmer og en formann som er valgt av sultanen. Landets sultan siden 1967 er Hassanal Bolkiah. Det er ikke noe valgt parlament, og politisk opposisjon er forbudt. Landet har ikke inntektsskatt, og medisinsk behandling er gratis. Landets viktigste handelspartnere er Japan og Indonesia. Brunei er medlem av blant annet FN, Samveldet av nasjoner, APEC, Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner og Organisasjonen for islamsk samarbeid. === Administrativ inndeling === Brunei deles i fire distrikter: Belait Brunei-Muara Temburong Tutong === Pressefrihet === Brunei ble gitt statusen "Not Free" av Freedom House i 2006; den statlige styringen av pressen er kraftig, og kritikk av staten er sjelden. === Menneskerettigheter === Brunei har mulighet for dødsstraff for homofili. === Territoriale tvister === Brunei gjør krav på områder i Sarawak, f.eks. Limbang, og er et av flere land som gjør krav på de omstridte Spratlyøyene. Flere mindre øyer mellom Brunei og Labuan, inkludert Kuramanøya, er omtvistet av Brunei og Malaysia. Eierskapet til Limbang er under forhandlinger mellom Brunei og Malaysia. === Rettsvesen === Domstolsvesenet består av magistratretter på laveste nivå, videre domstoler på et mellomnivå, en høyesterett på øverste nivå og egne islamske domstoler for religiøse formål, med det religiøse råd som appellinstans. === Forsvar === Bruneis forsvar baserer seg på frivillig militærtjeneste. I 2006 hadde hæren en personellstyrke på 4 900, marinen 1 000 og flyvåpenet 1 100. I tillegg blir forsvaret suppelert med en halvmilitær reservestyrke på 3 750 og en britisk gurkha-infanteribataljon på 1 100. Hæren er utstyrt med lette stridsvogner. Marinen har et mindre antall missil- og patruljebåter. Flyvåpenet har et fåtall fly og helikoptre. == Økonomi == === Industri og naturressurser === Økonomien er helt avhengig av inntektene fra olje og gass. Det ble oppdaget olje ved byen Seria i 1929, men under andre verdenskrig ble mange av oljeinstallasjonene ødelagt. Etter krigen ble de bygget opp igjen og da Brunei ble selvstendig i 1984 var landet et av de landene i verden med høyest HDI. Dette skyldes hovedsakelig oljeinntektene. Det meste av oljen eksporteres direkte, men en liten del raffineres ved et oljeraffineri i Seria. Råoljen eksporteres til blant annet USA, Japan, Sør-Korea og Taiwan. Det er organisasjonen Brunei Shell Petroleum som står for olje- og gassutvinningen, og staten eier omtrent halvparten av firmaet. Naturgassen blir produsert i et av verdens største anlegg i Lumut i Malaysia. Det meste av naturgassen selges til Japan. === Landbruk === Omtrent 80 % av landets matvarer blir importert, men det finnes små gårder som dyrker ris, frukt og grønnsaker. Landbruk spiller en ganske liten rolle i økonomien, men hogging av skog har laget flere nye næringsveier som for eksempel møbelproduksjon. Rågummi var tidligere en viktig inntektskilde, men nå er gummiutvinning ubetydelig for økonomien. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Statistikk og andre data om Brunei i FN-sambandets nettsted Globalis.noDet norske Utenriksdepartementets reiseråd for Brunei. Besøkt 9. mai 2021.

Brunei (offisielt Brunei Darussalam; malayisk: Negara Brunei Darussalam) er en selvstendig stat og sultanat på nordkysten av øya Borneo i Sørøst-Asia. Landet grenser til Sørkinahavet i nord og er omsluttet av Sarawak tilhørende Malaysia i sør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bibliotekvitenskap

2023-02-04

Bibliotekvitenskap

['Kategori:Anvendt vitenskap', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Informasjonsvitenskap', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']

Bibliotekvitenskap (engelsk: library science), også kalt bibliotek- og informasjonsvitenskap, er et tverrfaglig fag, utdanning og forskningsfelt som omfatter kunnskapsorganisasjon og gjenfinning, litteraturvitenskap- og historie og litteratur- og kulturformidling. Mange, men ikke alle, bibliotekarer har utdanning i bibliotekvitenskap. Faget er også det teoretiske grunnlaget for organiseringen og utviklingen av bibliotekene. En person med høyere utdanning i bibliotekvitenskap eller som arbeider som forsker i feltet kan også omtales som bibliotekviter (engelsk: library scientist) for å vektlegge den teoretiske kompetansen innen bibliotekvitenskap, og skille fra det praktiske yrket bibliotekar. Skillene er likevel ikke skarpe, og tittelen bibliotekar kan også brukes om personer som arbeider med bibliotekvitenskapelig utviklingsarbeid.

Bibliotekvitenskap (engelsk: library science), også kalt bibliotek- og informasjonsvitenskap, er et tverrfaglig fag, utdanning og forskningsfelt som omfatter kunnskapsorganisasjon og gjenfinning, litteraturvitenskap- og historie og litteratur- og kulturformidling. Mange, men ikke alle, bibliotekarer har utdanning i bibliotekvitenskap. Faget er også det teoretiske grunnlaget for organiseringen og utviklingen av bibliotekene. En person med høyere utdanning i bibliotekvitenskap eller som arbeider som forsker i feltet kan også omtales som bibliotekviter (engelsk: library scientist) for å vektlegge den teoretiske kompetansen innen bibliotekvitenskap, og skille fra det praktiske yrket bibliotekar. Skillene er likevel ikke skarpe, og tittelen bibliotekar kan også brukes om personer som arbeider med bibliotekvitenskapelig utviklingsarbeid. == Oversikt over faget == Biblioteker og praksisen knyttet til organisering av dem kan spores tilbake til oldtidens Mesopotamia der arkeologer har gravd fram flere biblioteker bestående av leirtavler med kileskrift. Det eldste biblioteket man vet om er biblioteket ved Ebla som var i drift mellom 2600 f.Kr.–2300 f.Kr. Oldtidens kanskje mest berømte bibliotek var den nyassyriske kongen Ashurbanipals bibliotek. Historisk handler faget om organisering av dokumenter på en måte som gjør dem lette å gjenfinne. Når en dokumentsamling vokser i størrelse vokser også behovet for å systematisere samlingen. Dette gjøres ofte ved å klassifisere dokumentene etter tematisk innhold slik at dokumenter av lignende tema er nært hverandre i den fysiske samlingen. Opprinnelig var også arkivvitenskap en del av bibliotekvitenskap, men ble senere utskilt som eget fag.Den første skolen i bibliotekvitenskap i USA ble stiftet av Melvil Dewey (en) (1851–1931) ved Columbia University i 1887.I Norge tilbys utdanning og studier i bibliotekvitenskap ved flere utdanningsinstitusjoner. Oslomet – storbyuniversitetet tilbyr per 2019 bibliotek- og informasjonsvitenskap som årsstudium, bachelor, master og doktorgradsnivå. Ved Oslomet – storbyuniversitetet er utdanningen underlagt institutt for arkiv- bibliotek- og informasjonsvitenskap (ABI), som er en del av universitetets samfunnsvitenskapelige fakultet (SAM). Universitetet i Agder tilbyr bachelorprogram i skolebibliotekkunnskap. Universitetet i Tromsø tilbyr bachelor- og masterprogram i medie- og dokumentasjonsvitenskap. Norges teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU) tilbyr flere informasjonsvitenskapelige emner, blant annet informasjonsgjenfinning. Tidligere ble denne utdanningen drevet av Statens bibliotek- og informasjonshøgskole, til denne høgskolen i 1994 ble fusjonert med daværende Høgskolen i Oslo. == Historie == Melwil Dewey lanserte i 1876 et klassifikasjonssystem for dokumenter som har fått stor utbredelse, spesielt i den vestlige verden. Deweys desimalklassifikasjon (DDK) er standard skjema for klassifikasjon i de aller fleste norske folke- og fagbiblioteker, med unntak av noen fagbiblioteker og spesielle samlinger der alternative klassifikasjonssystem er mer hensiktsfullt. DDK er basert på en inndeling av emner i ti overordnede kategorier som spesifiseres i et tallsystem der man bruker tre tall til å angi dokumentets emne. Dette tresifrede tallet kalles en notasjon, og hvis dokumentet krever ytterligere beskrivelse kan det legges til flere tall som suffikser til emnet er tilstrekkelig beskrevet. Dette klassifikasjonssystemet viste seg å være anvendelig og overførbart til mange samlinger og det er også grunnen til dens store utbredelse. I Norge ble denne metoden for å klassifisere en samling introdusert av Haakon Nyhuus som hadde fått sin bibliotekarutdanning i USA. DDK ble i sin tid laget av Dewey på biblioteket han selv jobbet på, og klassifikasjonssystemet bærer preg av det også i dag. DDK reflekterer i stor grad hvilke emner og fag som var etablerte og godt representerte i den samlingen den baserte seg på. Eldre fag eller vitenskaper har en uforholdsmessig stor plass i dette systemet i motsetning til nye fag og vitenskaper som da DDK ble lansert ikke engang eksisterte. Som eksempel har emnet etikk nummerspekteret mellom 170-179, mens emnet informatikk, et utpreget moderne fag kun har nummerspekteret mellom 000-001. Tilsvarende kan sies om religionsfag, der kristendommen har nummerrekkevidden fra 200-290, men der alle andre religioner er blitt klemt inn mellom 290-299. DDK er derfor blitt kritisert for å være eurosentrisk og umoderne Belgiske Paul Otlet og Henri La Fontaine publiserte på slutten av 1800-tallet sitt eget klassifikasjonssystem kalt universell desimalklassifikasjon (UDK). Dette systemet er grunnlagt på den samme overordnede inndelingen som Deweys desimalklassifikasjon, men regnes som et mer moderne og tilpasningsdyktig klassifikasjonssystem. I bibliotekfaglige termer regnes UDK for å være et analytisk-syntetisk og fasettert klassifikasjonssystem. Katalog Katalogisering Indeks Klassifikasjon Bibliometri Dewey == Referanser ==

Bibliotekvitenskap (engelsk: library science), også kalt bibliotek- og informasjonsvitenskap, er et tverrfaglig fag, utdanning og forskningsfelt som omfatter kunnskapsorganisasjon og gjenfinning, litteraturvitenskap- og historie og litteratur- og kulturformidling. Mange, men ikke alle, bibliotekarer har utdanning i bibliotekvitenskap.

https://no.wikipedia.org/wiki/Berit_Aunli

2023-02-04

Berit Aunli

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1978', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1980', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1982', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1985', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1976', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Malvik kommune', 'Kategori:Personer fra Stjørdal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen']

Berit Kristine Aunli (født Kvello, 9. juni 1956 på Stjørdal) er en norsk tidligere langrennsløper. Hennes første internasjonale mesterskapsmedalje kom i OL i 1980, da Norge tok bronse på 4 × 5 km stafett. Hun vokste opp på Hundhammeren i Malvik og representerte Strindheim IL.Hun er gift med Ove Aunli, som også er tidligere langrennsløper. Berit Aunlis far, Kristen Kvello, var også langrennsløper. Hennes internasjonale gjennombrudd kom under VM 1982 i Oslo med tre gullmedaljer (5 km, 10 km og stafetten) pluss sølvmedalje på 20 km. I OL 1984 i Sarajevo var hun med på stafettlaget som tok gull, og tok i tillegg sølv på 5 km bak Marja-Liisa Kirvesniemi, som vant alle de tre individuelle distansene. Aunli vant Verdenscupen sammenlagt i sesongen 1981/1982. Hun har i alt 15 NM-titler, og representerte Strindheim IL. I 1981 ble hun tildelt Sør-Trøndelag fylkes kulturpris, i 1982 Olavstatuetten og Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris, i 1983 Holmenkollmedaljen, og i 1985 ble hun tildelt Morgenbladets gullmedalje. Hun er datter av Kristen Kvello, og deltok i første sesong av Mesternes Mester sammen med sin mann.

Berit Kristine Aunli (født Kvello, 9. juni 1956 på Stjørdal) er en norsk tidligere langrennsløper. Hennes første internasjonale mesterskapsmedalje kom i OL i 1980, da Norge tok bronse på 4 × 5 km stafett. Hun vokste opp på Hundhammeren i Malvik og representerte Strindheim IL.Hun er gift med Ove Aunli, som også er tidligere langrennsløper. Berit Aunlis far, Kristen Kvello, var også langrennsløper. Hennes internasjonale gjennombrudd kom under VM 1982 i Oslo med tre gullmedaljer (5 km, 10 km og stafetten) pluss sølvmedalje på 20 km. I OL 1984 i Sarajevo var hun med på stafettlaget som tok gull, og tok i tillegg sølv på 5 km bak Marja-Liisa Kirvesniemi, som vant alle de tre individuelle distansene. Aunli vant Verdenscupen sammenlagt i sesongen 1981/1982. Hun har i alt 15 NM-titler, og representerte Strindheim IL. I 1981 ble hun tildelt Sør-Trøndelag fylkes kulturpris, i 1982 Olavstatuetten og Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris, i 1983 Holmenkollmedaljen, og i 1985 ble hun tildelt Morgenbladets gullmedalje. Hun er datter av Kristen Kvello, og deltok i første sesong av Mesternes Mester sammen med sin mann. == Mesterskapsmedaljer == == Verdenscupseire == == Referanser == == Litteratur == Kirkebøen, Stein Erik (1986). «Berit Aunli : Jentene skulle bare holde kjeft og være glad til (sidene 111–120)». Idrettsjenter : veien til topps. Oslo: Universitetsforlaget. s. 144 sider. ISBN 8200357570. [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider] Hyldmo, Endre (1992). «Berit Aunli – Trøndelags eneste gulljente (sidene 78–83)». Trøndergull : Trøndelags vinter-OL-historie. Melhus: Snøfugl. ISBN 8270831964. [Tilgang for norske IP-adresser på Nasjonalbibliotekets nettsider] == Eksterne lenker == (en) Berit Aunli på Internet Movie Database (de) Berit Aunli – Munzinger Sportsarchiv (en) Berit Aunli – Olympics.com (en) Berit Aunli – Olympic.org (en) Berit Aunli – Olympedia (en) Berit Aunli – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Berit Aunli – databaseOlympics.com (arkivert) (en) Berit Aunli – FIS (langrenn)

Berit Kristine Aunli (født Kvello, 9. juni 1956 på Stjørdal) er en norsk tidligere langrennsløper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Brunen

2023-02-04

Brunen

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske sanger', 'Kategori:Sanger fra 1972']

«Brunen» er en sang fra visesangeren Ivar Simastuens første album, grammofonplaten Prestekrager og timotei, fra 1972. Albumet nådde andreplassen på VG-lista. Sangen er blitt spilt flere ganger i Ønskekonserten. Sangen handler om gårdshesten Brunen. De siste strofene er Du har gjort din jobb og bygd din del av landetdu er borte – men en liten drøm jeg harat en dag en liten fola står ved grindaog tar arven opp i dine fotefar Simastuen tar i sangen opp følelser fra sin barndom, der han vandret rundt på gården. Brunen er senere spilt inn av kjente artister som for eksempel Country Raymond. Brunen er sist utgitt med Torino på CD-en På tide fra Tylden forlag. LP-en Prestekrager og timotei lå 32 uker på VG-lista topp 40 med andreplass som beste plassering.

«Brunen» er en sang fra visesangeren Ivar Simastuens første album, grammofonplaten Prestekrager og timotei, fra 1972. Albumet nådde andreplassen på VG-lista. Sangen er blitt spilt flere ganger i Ønskekonserten. Sangen handler om gårdshesten Brunen. De siste strofene er Du har gjort din jobb og bygd din del av landetdu er borte – men en liten drøm jeg harat en dag en liten fola står ved grindaog tar arven opp i dine fotefar Simastuen tar i sangen opp følelser fra sin barndom, der han vandret rundt på gården. Brunen er senere spilt inn av kjente artister som for eksempel Country Raymond. Brunen er sist utgitt med Torino på CD-en På tide fra Tylden forlag. LP-en Prestekrager og timotei lå 32 uker på VG-lista topp 40 med andreplass som beste plassering. == Referanser ==

«Brunen» er en sang fra visesangeren Ivar Simastuens første album, grammofonplaten Prestekrager og timotei, fra 1972. Albumet nådde andreplassen på VG-lista.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bangladesh

2023-02-04

Bangladesh

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:24°N', 'Kategori:90°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bangladesh', 'Kategori:Samveldet av nasjoner']

Folkerepublikken Bangladesh (bangla: Gôno Projātontrī Bānglādesh (গনপ্রজাতন্ত্রী বাংলাদেশ)) er en republikk i det sørlige Asia. Landet dekker den østlige delen av den historiske regionen Bengal. Bangladesh ligger nord for Bengalbukta, og grenser til India og Myanmar (Burma).

Folkerepublikken Bangladesh (bangla: Gôno Projātontrī Bānglādesh (গনপ্রজাতন্ত্রী বাংলাদেশ)) er en republikk i det sørlige Asia. Landet dekker den østlige delen av den historiske regionen Bengal. Bangladesh ligger nord for Bengalbukta, og grenser til India og Myanmar (Burma). == Naturgeografi == Mesteparten av Bangladesh ligger i elvedeltaet der elvene Ganges og Brahmaputra renner ut i Bengalbukta og Indiahavet. Dette deltaet er verdens største. Elvedeltaet gjør at jordsmonnet i Bangladesh er svært fruktbart, men fører også til store årlige oversvømmelser. Bangladesh er også et veldig flatt land, det er bare i områdene rundt Chittagong i sørøst og ved Sylhet i nordøst at landskapet er mer variert. Bangladeshs høyeste punkt kalles Keokradong, og ligger i nærheten av Chittagong. == Demografi == Av verdens land med en viss størrelse er Bangladesh det med høyest befolkningstetthet, med 1002 personer pr. km². Befolkningen er etnisk homogen, bengalere utgjør 98 %. En stor majoritet av disse snakker bengali. Bengali er statens offisielle språk, men engelsk er også utbredt i offentlig sektor og i utdanningssystemet. 83 % av landets innbyggere er muslimer, med en stor minoritet (16 %) hinduer. Befolkningen i Bangladesh vokser raskt. I løpet av de siste 40 årene har innbyggertallet doblet seg to ganger (se figur). En tredel av befolkningen er under 16 år, og medianalderen er 21,87 år. Spedbarnsdødeligheten i Bangladesh er på 63 døde pr tusen fødte. Forventet levealder er 62 år for begge kjønn. Analfabetismen i landet er samlet sett på 57 %, for menn er tallet 46 % og for kvinner 68 %. == Historie == Frem til like etter andre verdenskrig var Bangladesh en del av Britisk India. Dagens Bangladesh overlapper med det som den gang var den indiske provinsen Øst-Bengal. Ved Indias deling i 1947 ble India delt i den sekulære staten India og den islamske staten Pakistan. Bengal ble delt i to, den vestre delen ble værende i India mens den østre delen ble med i Pakistan. Denne delen fikk navnet Øst-Pakistan, men lå 1 500 km unna resten av landet (Vest-Pakistan, det nåværende Pakistan). Vest-Pakistan dominerte den nye staten fullstendig, både politisk og kulturelt. Dette opprørte mange i Øst-Pakistan, da denne delen av landet hadde sterkest økonomi, samt et eget språk som ikke er nærmere beslektet med urdu, Pakistans offisielle språk. Etter at politiske partier som gikk inn for uavhengighet for Øst-Pakistan vant valget i 1970 med en overveldende majoritet, begynte prosessen med å skille seg fra Vest-Pakistan. Dette ble gjort under ledelse av Sheikh Mujibur Rahman. Den Pakistanske hæren var fullstendig dominert av Vest-Pakistan, og gikk inn for å stoppe opprøret. Den 25. mars 1971 begynte blodbadet, i løpet av tre dager ble 50 000 sivile bengalere drept av hæren. Ti millioner mennesker måtte flykte til India, og Rahman ble arrestert. Før han ble arrestert kom han med en formell uavhengighetserklæring den 26. mars. India grep etter hvert inn til fordel for Bangladesh, og invaderte Pakistan den 4. desember. I løpet av to uker var den pakistanske motstanden knust, og Rahman kunne vende tilbake som det uavhengige Bangladeshs første statsminister. Sheikh Mujibur Rahman ble drept i et attentat den 15. august 1975. Den 3. november gjennomførte de militære et kupp, men allerede den 7. november ble lederen, generalmajor Khaled Mosharraf, kastet i et motkupp. General Ziaur Rahman ble nå landets sterke mann. Han ble senere også valgt til president ved valget i 1978. Rahman ble myrdet i mai 1981, og Bangladesh ble styrt av de militære frem til 1991, da Bangladesh ble demokratisk. Begum Khaleda Zia, enken etter Ziaur Rahman, vant nå valget og ble statsminister. Hun ble gjenvalgt i 1996, men ble senere samme år felt. Fra 2001 kom hun tilbake i posisjon, som leder av en koalisjonsregjering. Etter frigjøringen i 1971 etablerte Norge diplomati med det nye landet med den norske ambassadør sideakkreditert fra Norges ambassade i New Delhi, og fra 1996 med egen stedlig ambassadør, stasjonert ved Norges ambassade i Dhaka. Se også: Liste over kriger Bangladesh har deltatt i == Politikk og administrasjon == Bangladesh er en demokratisk republikk. Landets president har begrenset makt og har i hovedsak en seremoniell funksjon. Det er statsministeren som er regjeringssjef. Presidenten velges for fem år av gangen. Det er presidentens oppgave å utpeke statsministeren, denne må velges blant parlamentsmedlemmene. Regjeringsmedlemmene velges så av statsministeren, men må godkjennes av presidenten. Parlamentet i Bangladesh kalles Jatiya Sangsad, og består av 300 representanter. Representantene velges for fem år av gangen. Landets høyeste dømmende makt er høyesterett, der lederen og de andre dommerne utnevnes av presidenten. Det er to dominerende politiske partier i Bangladesh, Bangladesh Jatiyatabadi Dal (Nasjonalistpartiet) og Awamiforbundet. === Administrativ inndeling === Bangladesh er inndelt i seks provinser, kalt divisjoner. Disse har navn etter sine respektive provinshovedsteder: Barisal (বরিশাল) Chittagong (চট্টগ্রাম) Dhaka (ঢাকা) Khulna (খুলনা) Rajshahi (রাজশাহী) Sylhet (সিলেট)Disse divisjonene er igjen inndelt i underenheter kalt distrikter. Det er 64 distrikter i Bangladesh. === Menneskerettigheter === Bangladesh har straffen livstid i fengsel for homofili. == Næringsliv == Bangladesh er et svært fattig og underutviklet land. BNP pr. innbygger er bare 1 400 USD. To tredeler av landets befolkning er sysselsatt innenfor landbrukssektoren, der ris, bomull og jute er de viktigste produktene. Bangladesh er verdens største produsent av jute. Mesteparten av landets industriproduksjon består av tekstiler. Tekstilindustrien i Bangladesh ekspanderte sterkt i løpet av 1980-årene, da det lave lønnsnivået tiltrakk seg utenlandsk kapital. 40 % av kvinnene i Bangladesh jobber innenfor denne sektoren, mange under svært dårlige arbeidsforhold. Tekstiler utgjør 75 % av eksportverdien, og Bangladesh overgås bare av Kina i den internasjonale handelen med tekstiler (ready-made garments, RMG). I 2013 ble det avslørt elendige forhold i denne industrien, og en større dødsulyukke førte til at regjeringen økte minstelønnen til 5.300 Taka (68 dollar) fra desember 2013. På 1990-tallet har telekomindustrien skutt fart, etter hvert også IT-tjenester i konkurranse med indisk IT-industri. Landets største selskap og skatteyter, Grameen Phone, er 63% eid av norske Telenor, og 37% eid av Grameen Bank. GrameenPhone står for 1% av all verdiskapning i Bangladesh, og en betydelig andel av skatteinntektene. Ellers er den statlige industrisektoren betydelig. Staten er dominerende innenfor prospektering og utvinning av råolje i Bengalbukta, og i energisektoren med en rekke statlige eide varmekraftverk. Bangladesh er netto importør av olje, og subsidierer landbruksvarer og drivstoff. Amerikanske Chevron har investert i salg av bensin og drivstoff, men tildelingen av produksjonsblokker i Bengalbukta har i mange år blitt utsatt og de utenlandske investeringene i landet er små. Bangladesh har vært svært avhengig av utviklingshjelp, men denne er redusert og landet er ikke lenger hovedsamarbeidsland for Norge på dette feltet. Verdensbanken og IMF er største bistands- og lånegiver, men også Den asiatiske utviklingsbanken ADB har gitt en del kreditter i nyere tid. == Oppføring på UNESCO sine lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede. Moskébyen Bagerhat Ruinene av buddhistklosteret i Paharpur SundarbansMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2008 – Sangene tilhørende Baul 2013 – Tradisjonell jamdani-vevkunst 2016 – Mangal Shobhajatra, fargerikt festopptog i Dhaka, på nyttårsdagen ifølge den reformerte bengalske kalender == Referanser == == Litteratur == Arne Fjørtoft (1972). Spelet om Bangladesh. Stavanger: Nomi. ISBN 8250101073. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted Offisielt nettsted (en) Bangladesh – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) বাংলাদেশ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Nettsidene til parlamentet i Bangladesh (engelsk) (no) Statistikk og andre data om Bangladesh i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Bangladesh

Folkerepublikken Bangladesh (bangla: Gôno Projātontrī Bānglādesh (গনপ্রজাতন্ত্রী বাংলাদেশ)) er en republikk i det sørlige Asia. Landet dekker den østlige delen av den historiske regionen Bengal.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Skaare

2023-02-04

Bjørn Skaare

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Dødsfall 21. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler 29. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Ishockeyspillere for Bergen IK', 'Kategori:Ishockeyspillere for Detroit Red Wings', 'Kategori:Ishockeyspillere for Furuset', 'Kategori:Ishockeyspillere for Färjestad BK', 'Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske ishockeyspillere', 'Kategori:Omkomne i trafikkulykker', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sider som inneholder lenker som krever abonnement', 'Kategori:Utenlandske ishockeyspillere i NHL']

Bjørn «Botta» Skaare (født 29. oktober 1958 i Oslo, død 21. juni 1989) var en norsk ishockeyspiller. Han er kjent for å være den første nordmannen som ble draftet av en klubb i National Hockey League (NHL) og den første nordmannen til å spille en NHL-kamp. Skaare omkom i en bilulykke ved Kristinehamn i 1989.

Bjørn «Botta» Skaare (født 29. oktober 1958 i Oslo, død 21. juni 1989) var en norsk ishockeyspiller. Han er kjent for å være den første nordmannen som ble draftet av en klubb i National Hockey League (NHL) og den første nordmannen til å spille en NHL-kamp. Skaare omkom i en bilulykke ved Kristinehamn i 1989. == Tidlig liv == Bjørn Skaare vokste opp på Kalbakken i Oslo der han spilte på fotball- og ishockeylag. Som 17-åring reiste han på egen hånd til Färjestad. Treneren mente han var for ung til å debutere i svensk eliteserie, så Skaare reiste hjem. To år etter reiste han til Canada og spilte to sesonger for Ottawa 67 i juniorligaen Ontario Major League. == Spillerkarriere == Sommeren 1978 ble Skaare draftet av Detroit Red Wings i NHL. Her ble han spillende for farmerlaget Kansas City Red Wings men fikk også én kamp for Detroit, og ble den første nordmannen som spilte en NHL-kamp. Han begynte etter hvert å mistrives i USA. Hjemme i Norge igjen ble Skaare raskt ligaens suverent beste spiller. Han ble tildelt Gullpucken i 1981 og vant the double med Furuset IF i 1983. == Landslag == Skaare spilte på det norske landslaget i U19-EM pulje B i Herisau, Sveits i perioden 15. til 22. mars 1975. == Død == Skaare omkom den 21. juni 1989 i en bilulykke ved Kristinehamn. Han var på vei mot Oslo, og innen Kristinehamn mistet han kontrollen over bilen, kjørte i autovernet og ble kastet ut av bilen. Han ble gravlagt den 29. juni fra Alfaset kapell. == Meritter == == Klubbstatistikker == KlubbkarriereLandslagskarriere == Referanser == == Litteratur == Eriksen, Klaus, Botta – En fortelling om Bjørn Skaare. Bodoni Forlag (Bergen, 2017). ISBN 978-82-7128-929-4. == Eksterne lenker == (en) Bjørn Skaare – Olympedia (en) Bjørn Skaare – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Bjørn Skaare – Eurohockey.com (en) Bjørn Skaare – Hockeydb.com (en) Bjørn Skaare – Hockey-Reference.com (en) Bjørn Skaare – Eliteprospects.com Historie om «Botta» på YouTube Norske NHL-rekorder Norskfødte spillere draftet av NHL-lag

Oslo, Norge

https://no.wikipedia.org/wiki/Beryllium

2023-02-04

Beryllium

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller']

Beryllium er et grunnstoff med atomnummer 4 og kjemisk symbol Be.

Beryllium er et grunnstoff med atomnummer 4 og kjemisk symbol Be. == Historie == Berylliumoksid ble oppdaget i 1798 av den franske kjemikeren Louis-Nicholas Vauquelin i mineralet beryll. Uavhengig av hverandre isolerte den tyske kjemikeren Friedrich Wöhler og den franske kjemikeren Antoine Bussy beryllium i ren metallisk form ved reduksjon av berylliumklorid med kalium i 1828. På grunn av berylliumsaltets søte smak, ble beryllium inntil 1957 kalt glucinium (med kjemisk symbol Gl) i Frankrike. Navnet kommer fra gresk βηρυλλος, beryllos, som betyr mineral. == Egenskaper == Beryllium er et hardt og sprøtt jordalkalimetall. Til lettmetall å være, har beryllium et bemerkelsesverdig høyt smeltepunkt på 1 287 °C. Ved romtemperatur og tørr luft er stoffet korrosjonsbestandig, det dannes et passiviserende oksidsjikt som motstår angrep av kald konsentrert salpetersyre. I fuktig luft og vann dannes et hydroksid-sjikt. Beryllium blir raskt angrepet av saltsyre, natronlut og kalilut. Beryllium stopper ikke røntgenstråler. Det er svært giftig, og beryllium og beryllium-forbindelser er klassifisert som kreftfremkallende stoff kategori 1 av IARC. === Isotoper === Naturlig forekommende beryllium består nesten utelukkende av den stabile isotopen 9Be. Det finnes spormengder av de ustabile isotopene 10Be og 7Be, som genereres av kosmisk stråling (Kosmogene isotoper). I tillegg finnes ytterligere 9 radioaktive isotoper. 10Be er mest stabil med en halveringstid på omtrent 1,4 millioner år, mens 7Be har halveringstid på 53,2 døgn og 11Be har halveringstid på 13,8 sekunder. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 1 sekund.CAS-nummer: 7440-41-7 == Forekomst == Beryllium forekommer ikke i ren form naturlig, men er bestanddel i omkring 30 forskjellige mineraler. De viktigste er bertranditt (Be4Si2O7(OH)2), beryll (Al2Be3Si6O18), krysoberyll (Al2BeO4) og fenakitt (Be2SiO4). Beryllium er også bestanddel i edelstener som smaragd, akvamarin og rød beryll. De viktigste kommersielle beryllium-mineralene er bertranditt og beryll. Beryllium i metallform ble ikke kommersielt tilgjengelig før 1957, og fremstillingen foregår hovedsakelig ved kjemisk reduksjon av berylliumfluorid med magnesium. I 2007 ble det utvunnet 130 tonn beryllium på verdensbasis. De største produsentlandene var USA (100 tonn), Kina (20) og Mosambik (6 tonn). Verdens utvinnbare beryllium-reserver er anslått til 80 000 tonn, hvorav 65% ligger i USA. == Anvendelse == Beryllium absorberer ikke røntgenstrålinger og blir av den grunn brukt som "vinduer" i røntgenrør. Siden det er hardt, lett og bevarer formen over et stort temperaturområde blir beryllium brukt i supersoniske kampfly, romfart og satellitter. «Måneraketten» Saturn 5 hadde for eksempel dyser av rent beryllium. I kjernefysiske våpen blir beryllium brukt som nøytron-reflektor rundt ladningen for å redusere den kritiske massen. Tidligere ble beryllium brukt i lysstoffrør, men på grunn av helsefarene anvendes det ikke til dette formålet lenger. Beryllium brukes også i legering med kobber, såkalt berylliumkobber eller berylliumbronse. Denne legeringen er hard og motstandsdyktig mot syrer samtidig som den leder elektrisk strøm godt, og ikke slår gnister. == Referanser ==

Beryllium er et grunnstoff med atomnummer 4 og kjemisk symbol Be.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B6rn_Skifs

2023-02-04

Björn Skifs

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodifestivalen', 'Kategori:Fødsler 20. april', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Vansbro kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Svenske låtskrivere', 'Kategori:Svenske sangere', 'Kategori:Veldig store stubber']

Björn Nils Olof Skifs (født 20. april 1947 i Vansbro i Dalarna i Sverige) er en svensk sanger og skuespiller.Björn Skifs ble kjent som popsanger og låtskriver i 1970-årene med sanger som «Hooked on a Feeling» (med bandet Blåblus) og «Michelangelo». Fra 1990-årene har han i større grad satset på musikaler, TV-skjetser og filmer. Han har deltatt i Melodifestivalen fire ganger, hvorav to ganger som vinner: «Det blir alltid värre framåt natten» (1978) og «Fångad i en dröm» (1981). Bidragene havnet på henholdsvis fjortende- og tiendeplass i Eurovision Song Contest. Sangen «Håll mitt hjärta» har ligget nest lengst på det populære radioprogrammet Svensktoppens hitlister. Sangen lå på lista i 142 uker, fra 2003 til 2006. Året 1984 mottok Skifs "Karamelodiktstipendiet" (innnført av Povel Ramel år 1982 og 2008 ble han tildelt Litteris et Artibus. Han blir iblant ansett som en av Sveriges beste soulsangere.

Björn Nils Olof Skifs (født 20. april 1947 i Vansbro i Dalarna i Sverige) er en svensk sanger og skuespiller.Björn Skifs ble kjent som popsanger og låtskriver i 1970-årene med sanger som «Hooked on a Feeling» (med bandet Blåblus) og «Michelangelo». Fra 1990-årene har han i større grad satset på musikaler, TV-skjetser og filmer. Han har deltatt i Melodifestivalen fire ganger, hvorav to ganger som vinner: «Det blir alltid värre framåt natten» (1978) og «Fångad i en dröm» (1981). Bidragene havnet på henholdsvis fjortende- og tiendeplass i Eurovision Song Contest. Sangen «Håll mitt hjärta» har ligget nest lengst på det populære radioprogrammet Svensktoppens hitlister. Sangen lå på lista i 142 uker, fra 2003 til 2006. Året 1984 mottok Skifs "Karamelodiktstipendiet" (innnført av Povel Ramel år 1982 og 2008 ble han tildelt Litteris et Artibus. Han blir iblant ansett som en av Sveriges beste soulsangere. == Biografi == === Bakgrunn og Slam Creepers === Björn Skifs ble født 1947 i Vansbro i Dalarna. Han er etterkommer etter skogfinner fra Savolax som bosatte seg i blant annet Dalarna, Bergslagen og Värmland på 1600-talet.Skifs gjorde sin scenedebut allerede som barn i sin pappa Anders lokalrevy, der også mamma Britta og søsteren Rosita deltok som skuespillere. Björn Skifs begynte tidlig å spille trompet som medlem av Vansbro guttemusikkorps. Ved tolv års alder satte han opp sine egne show under navnet "Rock-Nalle". År 1962 dannet han popbandet Slam Creepers, som etter hvert ble Skifs heltidsjobb. 1966 vant bandet "Sveriges Radios popbandstävling". Dette innebar at bandet også fikk muligheten til å spille inn plater og bli etablert som ett turnéband. Bandet turnerte til de øvrige nordiske landene samt i Storbritannia. Inspirasjonen kom på denna tiden fra blant annet Little Richard og Steve Winwood i The Spencer Davis Group. === 1970-årene === Etter nnoen år med turnering og plateinnspillinger ble Slam Creepers oppløst i 1969 og Björn Skifs søkte nye veier som artist. Sammen med Eva Rydberg og Lars Kühler utviklet Björn Skifs sitt komiske talent. Trioen Rydberg, Kühler og Skifs turnerte i folkparkene to somre, opptrådte på Berns og lagde flere egne TV-show i begynnelsen av 1970-årene. År 1972 deltok Skifs i den svenske Melodifestivalen med sangen «Andra kan väl också se». Bidraget framførtes sammen med et kor bestående av blant annet skuespilleren Margareta Sjödin og artisten Clabbe af Geijerstam. Skifs og Clabbe af Geijerstam hadde også vært aktive sammen i pop- och rockgrupper, og Skifs samarbeidet i disse projektene også med navn som Janne Schaffer og Mike Watson. I 1972 ble også rockbandet Blåblus med Skifs ved sangmikrofonen startet. Bandnavnet er hentet fra Björn Skifs første album i 1972 (produsert av Bengt Palmers). Bandets største hit var en cover av «Hooked on a Feeling» som lå som #1 på Billboard-lista i USA i april 1974. I den svenske Melodifestivalen 1975 framførte Skifs bidraget «Michelangelo», som endte på femte plass. Skifs forlot Blåblus 1976 og satset deretter på en solokarriere. Samman med Bengt Palmers skapte han hits som blant annet «Härligt härligt, men farligt farligt«», «I mörkret med dej» og «Fångad i en dröm». Han vant den svenske Melodifestivalen 1978 og 1981. 1979 etablerte Björn Skifs igjen et fast band som han opptrådte med. Dette bandet, med navnet Zkiffz, hadde medlemmer som Mike Watson, Lasse Wellander, Chino Mariano og Roger Palm/Peter Milefors. Parallelt innledet Björn Skifs en karriere som skuespiller og underholder. Han hadde hovedrollen i 1978 års SVTs Julekalender. === 1980-årene === I 1980-årene hadde Skifs store fremganger med egne show på Hamburger Börs i Stockholm. Han spilte hovedrollen i musikalen Spök som gikk på Maximteatern 1981–1983. Skifs og Lill Lindfors hadde hovedrollene i humorprogrammet Handväskan 1982, som ble internasjonalt prisbelønt. 1985 medvirket han i TV-underholdningen Nöjesmassakern. I 1986 samlet han for første gang sine venner og kolleger til showet Badrock på Öland. Badrock ble en tradition som pågikk hver sommer i sju år. År 1987 fikk Björn Skifs og Bengt Palmers et oppdrag fra Svensk Filmindustri om å skrive et filmmanus. Resultatet ble actionkomedien Strul i 1988 med Björn Skifs i hovedrollen. Strul ble sett av 789 000 kinogjengere, hvilket gjør den til en av de mest sette svenske filmene. === 1990-årene === Palmers og Skifs lagde ytterligere to langfilmer, Joker i 1991 og Drömkåken i 1993. Disse filmene var også framgangsrike med 549 000 respektive 573 000 tilskuere på kinoene. Andra populære prosjekt i 1990-årene var musikalene I hetaste laget på Cirkus i Stockholm og Guys and Dolls på Oscarsteatern. 1995 ga Skifs ut boken Min första skrivbok der han blant annet fortalte om turnéminner og barndomsopplevelser. === 2000-årene === Sommeren 2000 var det tid for showet Speldosa – ett musikaliskt Vasalopp på Olnispagården i Sälen. Showet ble en suksess og spilt i ytterligere tre sommere. År 2004 ble evenemanget avsluttet, etter at Skifs og hans kone isteden satset tid og resurser på Björn Skifs Show. Etter en velbesøkt høstsesong på Cirkus i Stockholm fortsatte showet en ytterligere vårsåsong 2005 på Eriksbergsteatern i Göteborg. I 2000-årene hadde Skifs mer og mer vendt tilbake til sangkarriæren. Han gjorde comeback med albumet Back on Track år 2000 og havnet på Svensktoppen med låten «Håll mitt hjärta» som lå på hitlistene i 142 uker. En annen stor suksess var albumet Decennier – sånger från en annan tid i 2004 der Skifs spilte inn covers på gamle slagere fra 1940-årene. Han sang også den svenske versjonen av Disney-filmen Min bror bjørnen. Den 6. juni 2008 det offentliggjort at Skifs hadde fått medaljen "Litteris et Artibus", som utdeles for kunstnerlige innsatser innen fremst musikk, scenisk oppsetning og litteratur. === 2010-årene === Den 3. februar 2010 ga Skifs ut albumet Da Capo med nytolkninger av sine gamle hits. Det var også med en nyskrevet låt på albumet. Våren 2010 satte Skifs opp et nytt show på Cirkus i Stockholm. Den 19. juni 2010 sang Skifs sammen med Agnes Carlsson på kronprinsesse Victorias bryllup Jörgen Elofssons sang «When You Tell the World You're Mine». Den ble framført også i andre sammenheng og lå på Svensktoppen i 41 uker. Høsten 2011 entret Björn Skifs igjen topplistene med det kritikerroste albumet Break the Spell, der han ble spesielt hyllet for sin innsats som soulsanger. Albumet nådde i november samme år første plass på den svenske albumlisten. Skifs gjennomførte sommeren 2014 den først turnéen på 15 år. I november 2020 gav han ut sin selvbiografi Mitt liv som scengångare som handler om hans lange karriere, fra barndommen fram til nåtiden. == Priser og utmerkelser == 1984 – Karamelodiktstipendiet 1995 – Guldmasken som "Bästa manliga musikalartist" i I hetaste laget 2007 – Thore Ehrling-stipendiet 2008 – Hans Majestät Konungens medalj (av "av 8:e storleken") == Bibliografi == 1995 – Skifs, Björn. Min första skrivbok. Bromma: Karusell. Libris 7796066. ISBN 9197206458 2020 – Skifs, Björn; Karlsson Petter. Mitt liv som scengångare. Stockholm: Forum. Libris t5bz64mzr3txv8rp. ISBN 9789137151465 == Kjente låter == «Never My Love» (1973) «Hooked on a Feeling» (med bandet Blue Swede, #1 på amerikanske Billboard-listen) (1974) «Michelangelo» (1975) «Krama dej» (1975) «Härligt, härligt men farligt, farligt» (1977) «Det blir alltid värre framåt natten» (1978) «Fångad i en dröm» (1981) «Vild och vacker» (1985)* «Akta dig» (1987) «Vill du inte ha mina kyssar» (1988) «To Touch You» (1988) «Håll mitt hjärta» (2002) == Diskografi == === Album === 1967 – Bubbles (med gruppen Slam Creepers) 1968 – Sweet Ruth (med gruppen Slam Creepers) 1969 – Every bit of my life 1970 – From both sides now 1971 – Opopoppa 1972 – Blåblus 1973 – Pinewood rally (Björn Skifs & Blåblus) 1973 – Hooked on a Feeling (med gruppen Blue Swede) 1974 – Out of the blue (med gruppen Blåbus / Blue Swede) 1975 – Schiffz 1977 – Watch out! 1978 – When the Night Comes 1979 – Split vision 1980 – Zkiffz 1981 – SPÖK! 1983 – If...Then... 1984 – Paris – Dakar – Köpenhamn 1984 – Chess 1985 – Vild honung 1987 – Zick Zack 2001 – Back on track 2002 – Ingen annan 2005 – Decennier...Sånger från en annan tid 2006 – Andra decennier 2007 – Eye to Eye 2010 – Da Capo 2011 – Break the spell 2021 – It's Christmas === EP/Singler === 1973 – Sally var en reko brud 1973 – Hooked on a Feeling 1973 – Never my love 1973 – Silly Milly 1975 – Michaelangelo 1976 – Firefly 1977 – Lady 1977 – Tarantula 1978 – Det blir alltid värre framåt natten 1978 – Rococo rendez-vous 1981 – Fångad i en dröm 1985 – Vild och vacker 1991 – Om igen === Samlinger === 1972 – Björns ballader 1978 – Björns bästa 1989 – Collection 1990 – Björn Skifs 1991 – Songs for you 1997 – Björn Skifs 50/50 2004 – Skifs Hits! === Kjente låter === «Never My Love» (1973) «Hooked on a Feeling» (med gruppen Blue Swede, #1 på den amerikanske Billboard-listen) (1974) «Michelangelo» (1975) «Krama dej» (1975) «Härligt, härligt, men farligt, farligt» (1977) «Det blir alltid värre framåt natten» (1978) «Fångad i en dröm» (1981) «Vild och vacker» (1985) «Akta dig» (1987) «Vill du inte ha mina kyssar» (1988) «To Touch You» (1988) «Håll mitt hjärta» (2002) == Filmer (utvalg) == Smugglarkungen (1985) Strul (1988) Joker (1991) Drömkåken (1993) Toy Story (stemme) (1995) Toy Story 2 (stemme) (1999) Björnbröder (2003) == Referanser == == Eksterne lenker == (sv) Offisielt nettsted (en) Björn Skifs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Björn Skifs på Internet Movie Database (sv) Björn Skifs i Svensk Filmdatabas (da) Björn Skifs på Filmdatabasen (en) Björn Skifs på AllMovie (en) Björn Skifs hos The Movie Database (en) Björn Skifs hos Behind The Voice Actors (en) Björn Skifs på Discogs (en) Björn Skifs på MusicBrainz (en) Björn Skifs på SoundCloud (en) Björn Skifs på Spotify (en) Björn Skifs på Songkick (en) Björn Skifs på Last.fm (en) Björn Skifs på Genius — sangtekster (en) Björn Skifs på AllMusic Björn Skifs hjemmesider

Björn Nils Olof Skifs (født 20. april 1947 i Vansbro i Dalarna i Sverige) er en svensk sanger og skuespiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Biologi

2023-02-04

Biologi

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologi']

Biologi er læren om den levende naturen og dens organismer (av gresk βιολογία, dvs. bios [βίος] = liv, og logos [λόγος] = lære). En faglært tituleres i et samlebegrep som biolog. Biologer er naturvitere.

Biologi er læren om den levende naturen og dens organismer (av gresk βιολογία, dvs. bios [βίος] = liv, og logos [λόγος] = lære). En faglært tituleres i et samlebegrep som biolog. Biologer er naturvitere. == Fagets inndeling == Biologi hører til naturvitenskapene og kan i sin tur inndeles i forskjellige fagområder. Dette gjøres på ulike måter: Ved å ta utgangspunkt i om organismene som studeres er nålevende eller utdødde, oppnår man en todeling i neontologi og paleontologi. Deler man biologien inn etter hvilke organismegrupper som studeres, får man en grovinndeling i botanikk, mikrobiologi, marinbiologi toksikologi entomologi og zoologi.Deler man etter hva som studeres ved disse organismene, ender man opp med en liste over biologiens deldisipliner: atferdsbiologi, evolusjonsbiologi, fysiologi, genetikk, økotoksikologi, humantoksikologi, morfologi, systematikk, utviklingsbiologi og økologi.Dessuten eksisterer flere fagområder i skjæringspunktet med «nabovitenskapene»: biokjemi og molekylærbiologi mellom biologi og kjemi, biofysikk mellom biologi og fysikk, stratigrafi mellom biologi og geologi, biogeografi mellom biologi og geografi, og astrobiologi mellom biologi og astronomi. I de senere årene har utviklingene i evolusjonsbiologien også ført til flere berøringspunkt med samfunnsvitenskapene (antropologi, medisin, filosofi, psykologi, sosiologi), bl.a. evolusjonspsykologi, evolusjonær erkjennelsesteori og evolusjonær etikk. == Historie == Biologiens røtter kan føres tilbake til det gamle Hellas. Spesielt Aristoteles (384 f.Kr.–322 f.Kr.) gjorde mange iakttakelser av dyrs og planters levevis, og organiserte disse iakttakelsene i teorier. Teoriene forble mer eller mindre uforandret helt til 1400- og 1500-tallet. På 1600-tallet ble mikroskopet oppfunnet og banet dermed vei for en mindre revolusjon innenfor faget. For eksempel så man for første gang små encellede dyr, bakterier og sædceller. Mikroskopet spilte en viktig rolle i diskusjonene rundt livets opprinnelse, og om hvorvidt liv kunne oppsto spontant. Diskusjonen fortsatte helt opp til Louis Pasteurs forsøk på 1800-tallet og Charles Darwins utgivelse av Artenes opprinnelse (The Origin of Species by Means of Natural Selection) i 1859. Evolusjonsteorien ble utviklet av Charles Darwin og var drivkraften i fremskrittene som ble gjort innen biologi de påfølgende årene. Wilhelm Johannsen brukte for første gang navnet «gen» i begynnelsen av det 20. århundre og dette sammen med oppdagelsen av at arveegenskapene ligger gjemt i kromosomene gjorde at der ble gjort store fremskritt innenfor arvelighetslæren gjennom den første delen av det 20. århundre. I 1953 fant man ut av at kromosomene er en dobbeltspiral, som nå omtales som DNA. == Genetikk == Gener er de primære enheter av arv i alle organismer. Et gen er en enhet av arv og tilsvarende av DNA som påvirker form eller funksjon for en organisme på bestemte måter. Alle organismer, fra bakterier til dyr, deler de samme grunnleggende maskiner som kopierer og oversetter DNA til proteiner. Celler transkriberer et DNA gen til en RNA versjon av genet, og et ribosom oversetter deretter RNA til et protein. Et protein er en sekvens av aminosyrer. Oversettelsen koder fra RNA kodon til aminosyrer, som er den samme for de fleste organismer. For eksempel vil en sekvens av DNA som koder for insulin hos mennesker også kode for insulin når de settes inn i andre organismer. DNA oppstår vanligvis som lineære kromosomer hos eukaryote celler og sirkulære kromosomer i prokaryote celler. Et kromosom er en organisert struktur bestående av DNA og histoner. Settet med kromosomer i en celle, og i all annen arvelig informasjon som finnes i mitokondriene, kloroplaster, eller andre steder, er kollektivt kjent som genom. I eukaryoter er genomisk DNA lokalisert i cellekjernen, sammen med små mengder mitokondrier og kloroplaster. I prokaryote celler, er DNA holdt innenfor en irregulær skapt form i cytoplasma kalt nucleiod. Den genetiske informasjon i et genom er holdt innenfor gener og den komplette samling av denne informasjonen kalles genotype. == Se også == Se liv for organismenes grovinndeling Biologiens filosofi == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Biology – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av biolog Klipp fra naturens verden på NRK

Biologi er læren om den levende naturen og dens organismer (av gresk βιολογία, dvs. bios [βίος] = liv, og logos [λόγος] = lære).

https://no.wikipedia.org/wiki/Botswana

2023-02-04

Botswana

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Botswana', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1966']

Botswana, offisielt Republikken Botswana (setswana: Lefatshe la Botswana), er en innlandsrepublikk i det sørlige Afrika. Under britisk styre (1885–1966) ble de nåværende landegrenser etablert. Britene ga landet navnet The Bechuanaland Protectorate. Den selvstendige nasjonen fikk navnet Botswana som sitt nye navn, etter uavhengigheten fra britene 30. september 1966. Landet grenser mot Sør-Afrika i sør og sørøst, Namibia i vest og nord, Zambia i nord (150 m grense) og Zimbabwe i nordøst. Botswana har siden uavhengigheten blitt regnet som et av Afrikas vellykkede demokratier. Botswana har en av Afrikas sterkeste og mest stabile økonomier. Den er tett bundet opp til Sør-Afrika og er dominert av gruvedrift, særlig diamanter. Kvegdrift og turisme er også viktig for økonomien. San-folket, eller Buskmennene, må flytte fra Kalahariørkenen hvor de bor på grunn av bygging av diamantgruver. Derfor er det en pågående uenighet i landet mellom regjeringen og buskmennene. Landet er oppkalt etter sin største etniske gruppe, tswanaene. Hovedstaden heter Gaborone.

Botswana, offisielt Republikken Botswana (setswana: Lefatshe la Botswana), er en innlandsrepublikk i det sørlige Afrika. Under britisk styre (1885–1966) ble de nåværende landegrenser etablert. Britene ga landet navnet The Bechuanaland Protectorate. Den selvstendige nasjonen fikk navnet Botswana som sitt nye navn, etter uavhengigheten fra britene 30. september 1966. Landet grenser mot Sør-Afrika i sør og sørøst, Namibia i vest og nord, Zambia i nord (150 m grense) og Zimbabwe i nordøst. Botswana har siden uavhengigheten blitt regnet som et av Afrikas vellykkede demokratier. Botswana har en av Afrikas sterkeste og mest stabile økonomier. Den er tett bundet opp til Sør-Afrika og er dominert av gruvedrift, særlig diamanter. Kvegdrift og turisme er også viktig for økonomien. San-folket, eller Buskmennene, må flytte fra Kalahariørkenen hvor de bor på grunn av bygging av diamantgruver. Derfor er det en pågående uenighet i landet mellom regjeringen og buskmennene. Landet er oppkalt etter sin største etniske gruppe, tswanaene. Hovedstaden heter Gaborone. == Naturgeografi == Med et areal på omkring 600 000 km² er Botswana litt større enn Frankrike, samtidig med at landet er et av de tynnest befolkede i verden. Den sørlige delen av Botswana er dominert av halvørkenen Kalahari som dekker opp mot 70 % av landet. Verdens største innlandsdelta, Okavango-deltaet, ligger i den nordvestlige delen av landet. Det store saltbassenget Makgadikgadi-bassenget ligger mot nord. Tsodilo Hills er landets høyeste punkt med sine 1489 moh. Klimaet er halvtørt med varme vintre, men ofte med minusgrader om natten, og hete somre. Iblant forekommer lengre tørkeperioder. I august blåser en vestlig vind som fører med seg sand i mengder som gjør at sikten blir dårlig. Noen store miljøproblem er begrenset tilgang til ferskvann og ørkenspredning. All elektrisitet blir produsert av fossilt brensel i tillegg til importert elektrisitet. == Demografi == Botswana har omkring 1,9 millioner innbyggere. Den etniske sammensetning er: Tswana: 75,5 % Shona: 12,4 % San («buskmenn»): 3,4 % Khoikhoi («hottentotter»): 2,5 % Matabele: 1,3 % Andre: 4,9 % (av disse er rundt 2 % europeere)Siden uavhengigheten har innbyggertallet steget kraftig, men stigningen er gått ned på grunn av høy aids-dødelighet, og i år 2005 var det et fall i befolkningstallet på en prosent, noe som også skyldtes utvandring. Befolkningens gjennomsnittsalder: 19,1 år (2002) Spedbarnsdødelighet: 6,7 % (2003) Forventet levealder: 32,3 år (2003) Analfabetisme: rundt 20 % av den voksne befolkningen (2003) === Språk === Det offisielle språket er engelsk. Parlamentet forhandler på engelsk, og alle større aviser gis ut på engelsk. Fra andre klasse blir det undervist i engelsk i skolen. Blant befolkningen snakkes på tilsvarende måte setswana, et bantuspråk som de fleste innbyggerne forstår. I grunnskolen er det et undervisningsspråk. I tillegg finnes det flere minoritetsspråk i Botswana, for eksempel snakker san eller buskmann-folkene et eget språk. === Religion === Lokale tradisjonelle trosretninger: 49,2 % Protestanter: 29,0 % Afrikanske kristne: 11,8 % Katolikker: 9,4 % Andre: 0,6 % == Historie == Batswana (flertall av «Motswana») er et begrep som betegner alle innbyggere i Botswana og henviser til landets etniske gruppe (kalt «tswana» i Sør-Afrika). Før europeisk kontakt, levde tswanaene som gjetere og jordbrukere under stammestyre. Sent i det 19. århundre brøt det ut fiendtligheter mellom shonaene i Botswana og ndebelestammene som migrerte inn i territoriet fra Kalahariørkenen. Spenningene eskalerte også med boere fra Transvaal. Etter appell fra tswana-lederne Khama III, Bathoen og Sebele om assistanse, satte den britiske styresmakten «Bechuanaland» under sin beskyttelse den 31. mars 1885. Det nordlige territoriet forble under direkte administrasjon som Protektoratet Bechuanaland og er dagens Botswana, mens det sørlige territoriet ble del av Kapp-kolonien og er nå del av den nordvestre provinsen i Sør-Afrika. Majoriteten av setswana-språklige mennesker lever i dag i Sør-Afrika. Da unionen Sør-Afrika ble dannet i 1910 ut av de største britiske koloniene i regionen, ble ikke protektoratet Bechualand, Basutoland (nå Lesotho) og Swaziland inkludert, men provisjoner ble lagt for at de senere kunne innlemmes. Men et vagt forsøk ble gjort for å konsultere deres innbyggere, og selv om etterfølgende sørafrikanske regjeringer forsøkte å få områdene overført, Storbritannia utsatte stadig saken og det ble aldri noe av. Valget av regjeringen fra nasjonalistpartiet i 1948 som innførte apartheid og Sør-Afrikas utmelding fra Samveldet i 1961, gjorde slutt på muligheten for å innlemme territoriene i Sør-Afrika. En ekspansjon av britisk sentral autoritet, og evolusjonen av stammestyret resulterte i etableringen i 1920 av to råd som representerte afrikanere og europeere. Proklamasjoner i 1934 regulerte stammestyret og makten. Et europeisk-afrikansk råd ble dannet i 1951, og grunnloven fra 1961 etablerte et konsulterende lovgivende råd. Storbritannia aksepterte i juni 1964 forslag for demokratisk selvstyre i Botswana. Regjeringssetet ble flyttet fra Mafeking i Sør-Afrika til nylig etablerte Gaborone i 1965. Grunnloven av 1965 førte til det første valget og til uavhengighet 30. september 1966. Seretse Khama, en leder i uavhengighetsbevegelsen og som hadde legitimt krav på høvdingskapet til Ngwato, ble valgt til den første president, gjenvalgt to ganger og døde i embetet i 1980. == Politikk og administrasjon == Botswana er en demokratisk republikk med en president som både er statsoverhode og regjeringssjef. Den utøvende makten ligger hos regjeringen sammen med presidenten. Presidenten velges av parlamentet. Den første presidenten var Seretse Khama som satt i 14 år til sin død i 1980. Presidentskapet gikk videre til den sittende visepresidenten, Quett Ketumile Masire, som ble valgt på nytt i det ordinære valget i 1984 og gjenvalgt både i 1989 og 1994. Masire trakk seg fra embetet i 1998. Presidentskapet gikk nok en gang videre til den sittende visepresidenten, Festus Mogae. Han ble valgt i 1999 og gjenvalgt i 2004. Seretse Khama Ian Khama, sønn av den første presidenten, ledet landet fra 1. april 2008 til 1. april 2018, da Mokgweetsi Masisi overtok. Lovgivende makt ligger hos både regjeringen og parlamentet i Botswana. Valget til parlamentet finner sted hvert femte år. Parlamentet har to kammer der folkeforsamlingen utgjør det ene og femten ledende høvdinger, House of Chiefs, utgjør det andre, men har primært en rådgivende funksjon. Landets grunnlov stammer fra 1965. Domstolene er uavhengige av den utøvende og lovgivende grenen. Landet har et flerpartisystem. Siden uavhengigheten har partisystemet blitt dominert av Botswana Democratic Party (BDP) som hele tiden har hatt regjeringsmakten. Opposisjonspartier er Botswana People's Party (BPP) og i den seneste tid i urbane områder i stigende grad også Botswana National Front (BNF), men med begrenset påvirkning. Ved valget i oktober 2004 vant BDP igjen med overveldende flertall, mens de splittede opposisjonspartiene kun fikk i alt fem plasser i parlamentet. Valgene anses for å være frie og rettferdige. Transparency Internationals korrupsjonsindeks har for Botswana til nå vært gunstig. I 2005 lå landet på 32.-plass, Norge ligger på 8.-plass, EU-landet Italia på 40.-plass og nabolandet Sør-Afrika på 46.-plass. === Administrativ inndeling === Botswana er delt inn i ni distrikter og 28 underdistrikter. Distriktene i Botswana er: Central Ghanzi Kgalagadi Kgatleng Kweneng North-East North-West South-East Southern == Næringsliv == Botswanas økonomiske vekst har siden uavhengigheten i 1966 vært en av verdens største. Den økonomiske veksten var i gjennomsnitt 9 % i året fra 1966 til 1999. I løpet av denne tiden har landet blitt forvandlet fra ett av verdens fattigste land til et middelinntektsland. Diamant-utvinningen er en av de største grunnene til utviklingen, og for tiden står diamantene for en tredjedel av BNP og 90 % av eksportinntektene. Andre viktige næringsveier er turisme og landbruk. Negativt i Botswanas økonomi er en høy arbeidsledighet og at halvparten av befolkningen er svært fattig. Stor illegal innvandring fra Zimbabwe gjør at man måtte bygge et stengsel mellom landene. Det er også mulig at diamantressursene er i ferd med å ta slutt. == Samfunn == === Helse === 38,8 % av den voksne befolkningen var i 2002 smittet av hiv. I 2003 startet regjeringen et omfattende program som involverte gratis eller billige medisiner i tillegg til en informasjonskampanje for å stoppe spredningen av viruset. === Største byer === Innbyggertallene er beregnet per 2005. Gaborone (208 411) Francistown (89 979) Molepolole (63 251) Selebi-Phikwe (53 727) Maun (49 948) Serowe (47 421) Kanye (44 718) Mahalapye (44 473) Mochudi (43 417) Mogoditshane (41 834) == Oppføring på UNESCO sine lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede. Tsodilo – bergkunstOkavangodeltætMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2021 – Dikopelo folkemusikk fra Bakgatla ba Kgafela i Kgatleng-distriktet == Referanser == == Kilder == Thomas Tlou & Alec Campbell, History of Botswana (Gaborone: Macmillan, 2nd edn. 1997) ISBN 0-333-36531-3 Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 78. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 82. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Botswana – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Botswana – galleri av bilder, video eller lyd på Commons ==== Oversikt ==== BBC News – Country Profile: Botswana Utenriksdepartementets informasjonssider om Botswana Botswana; Encyclopaedia Britannica Botswana; Afrika.no; Fellesrådet for Afrika (no) Statistikk og andre data om Botswana i FN-sambandets nettsted Globalis.no ==== Historie ==== Botswanas historie; Neil Parsons Rulers.org —Botswana Liste over Botswanas herskere Bibliografi om Botswanas historie Historieavdelingen ved Universitetet i Botswana – forskjellige ressurser ==== Nyheter ==== The Botswana Gazette Arkivert 7. juli 2006 hos Wayback Machine. uavhengig ukentlig avis Mmegi uavhengig ukentlig avis The Botswana Guardian Arkivert 10. april 2004 hos Wayback Machine. uavhengig uketlig avis The Voice uavhengig ukentlig avis Midweek sun Arkivert 29. november 2020 hos Wayback Machine. uavhengig uketlig avis The Ngami Times Ngamilands ukentlige avis ==== Turisme ==== Air Botswana Botswana Tourism Botswana Tourism Organisation ==== Diverse ==== Stanford University – Africa South of the Sahara: Botswana directory category University of Pennsylvania – African Studies Center: Botswana directory category

Botswana, offisielt Republikken Botswana (setswana: Lefatshe la Botswana), er en innlandsrepublikk i det sørlige Afrika. Under britisk styre (1885–1966) ble de nåværende landegrenser etablert.

https://no.wikipedia.org/wiki/Brasil

2023-02-04

Brasil

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1820-årene i Brasil', 'Kategori:1822 i Sør-Amerika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Brasil', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1822', 'Kategori:Tidligere monarki i Sør-Amerika', 'Kategori:Tidligere portugisiske kolonier']

Brasil, offisielt Forbundsrepublikken Brasil, er Sør-Amerikas største stat, og den femte største i verden, både i folketall og i areal. Det er det eneste amerikanske landet hvor portugisisk er offisielt språk, og det største lusofone landet i verden.Brasil var en portugisisk koloni fra Pedro Alvares Cabrals ankomst i 1500 fram til 1815, da landet fikk status som kongedømme og Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve ble dannet. Det koloniale båndet ble i realiteten brutt i 1808, da hovedstaden i det portugisiske koloniimperiet ble overført fra Lisboa til Rio de Janeiro etter Napoleons invasjon av Portugal. Uavhengigheten ble oppnådd i 1822 ved dannelsen av keiserdømmet Brasil, en enhetsstat styrt som et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk system. Landet ble republikk i 1889 da et militært statskupp proklamerte republikk, selv om tokammersystemet – som i dag heter Kongressen – dateres tilbake til ratifiseringen av den første grunnloven i 1824. Den nåværende grunnloven, utformet i 1988, definerer Brasil som en forbundsrepublikk. Forbundet er dannet av et føderalt distrikt og 26 delstater.Brasils økonomi er verdens sjette største etter nominell BNP og syvende største etter kjøpekraft (pr. 2011). Brasil er en av verdens raskest voksende store økonomier og økonomiske reformer har gitt landet ny internasjonal anerkjennelse. Brasil er en av grunnleggerne av FN, G20, CPLP, Den latinske union, Organisasjonen av ibero-amerikanske stater, Organisasjonen av amerikanske stater, Mercosul og De søramerikanske lands union, og er også et av BRIClandene. Brasils kystlinje mot Atlanterhavet strekker seg over 7 491 km, og landet deler grenser med andre land over en strekning på 16 885 km. I nord grenser det mot Guyana, Venezuela, Surinam og Fransk Guyana, i nordvest mot Colombia, i vest mot Bolivia og Peru, i sørvest mot Argentina og Paraguay og i sør mot Uruguay. De eneste søramerikanske landene som ikke grenser mot Brasil er Chile og Ecuador. Landets hovedstad er Brasília. Andre større byer er São Paulo, Rio de Janeiro, Fortaleza, Salvador og Belo Horizonte. Landet er i areal nesten på størrelse med USA.

Brasil, offisielt Forbundsrepublikken Brasil, er Sør-Amerikas største stat, og den femte største i verden, både i folketall og i areal. Det er det eneste amerikanske landet hvor portugisisk er offisielt språk, og det største lusofone landet i verden.Brasil var en portugisisk koloni fra Pedro Alvares Cabrals ankomst i 1500 fram til 1815, da landet fikk status som kongedømme og Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve ble dannet. Det koloniale båndet ble i realiteten brutt i 1808, da hovedstaden i det portugisiske koloniimperiet ble overført fra Lisboa til Rio de Janeiro etter Napoleons invasjon av Portugal. Uavhengigheten ble oppnådd i 1822 ved dannelsen av keiserdømmet Brasil, en enhetsstat styrt som et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk system. Landet ble republikk i 1889 da et militært statskupp proklamerte republikk, selv om tokammersystemet – som i dag heter Kongressen – dateres tilbake til ratifiseringen av den første grunnloven i 1824. Den nåværende grunnloven, utformet i 1988, definerer Brasil som en forbundsrepublikk. Forbundet er dannet av et føderalt distrikt og 26 delstater.Brasils økonomi er verdens sjette største etter nominell BNP og syvende største etter kjøpekraft (pr. 2011). Brasil er en av verdens raskest voksende store økonomier og økonomiske reformer har gitt landet ny internasjonal anerkjennelse. Brasil er en av grunnleggerne av FN, G20, CPLP, Den latinske union, Organisasjonen av ibero-amerikanske stater, Organisasjonen av amerikanske stater, Mercosul og De søramerikanske lands union, og er også et av BRIClandene. Brasils kystlinje mot Atlanterhavet strekker seg over 7 491 km, og landet deler grenser med andre land over en strekning på 16 885 km. I nord grenser det mot Guyana, Venezuela, Surinam og Fransk Guyana, i nordvest mot Colombia, i vest mot Bolivia og Peru, i sørvest mot Argentina og Paraguay og i sør mot Uruguay. De eneste søramerikanske landene som ikke grenser mot Brasil er Chile og Ecuador. Landets hovedstad er Brasília. Andre større byer er São Paulo, Rio de Janeiro, Fortaleza, Salvador og Belo Horizonte. Landet er i areal nesten på størrelse med USA. == Etymologi == Landet er oppkalt etter brasiltre som er et treslag som ble høyt verdsatt av de portugisiske kolonistene. På portugisisk kalles brasiltre pau-brasil, og ordet brasil sies vanligvis å bety «rødt som en glo», dannet fra det latinske brasa («glo») og suffikset -il (fra-iculum eller-ilium). Brasiltre produserer et dypt rødt fargestoff, og det var dette som ble så høyt verdsatt av Europas klesindustri og var det tidligste kommersielt utnyttede produktet fra Brasil. Gjennom det 16. århundre ble enorme mengder brasiltre høstet av urbefolkningen (for det meste tupier) langs kysten av Brasil, som solgte tømmeret til europeiske handelsmenn (for det meste portugisere, men også franskmenn) i bytte mot diverse europeiske forbruksvarer.Det offisielle navnet på landet i tidlige portugisiske dokumenter var «Det hellige korsets land» (Terra da Santa Cruz), men europeiske sjømenn og handelsmenn kalte det ofte rett og slett «Brasillandet» (Terra do Brasil) på grunn av handelen med brasiltre. Den populære betegnelsen overskygget og fortrengte etterhvert det offisielle navnet. Tidlige sjøfarere kalte noen ganger også landet for «Papegøyelandet» (Terra di Papaga). På guarani, et offisielt språk i Paraguay, kalles Brasil «Pindorama». Dette var navnet urfolk i Brasil ga til regionen, og betyr «landet med palmer». == Geografi == Brasil dekker et stort område langs den østlige kysten av Sør-Amerika og omfatter mye av kontinentets indre. Den 16 885 km lange landegrensen deles mellom ti land, og det lengste avsnittet er den nesten 3000 km lange grensen mot Peru i vest. Landet deler grense med alle land i Sør-Amerika med unntak av Ecuador og Chile. Langs den 7 491 km lange kystlinjen ligger også en rekke øygrupper, som for eksempel Fernando de Noronha, Rocasatollen, St. Peter og St. Paul-øyene og Trindade og Martim Vaz. Brasils størrelse, terreng, klima og naturressurser gjør landet geografisk mangfoldig. Brasil er det femte største landet i verden, etter Russland, Canada, Kina og USA, og tredje største i Amerika, med et totalt areal på 8 514 876 km² inkludert 55455 km² vann. Landet spenner over tre tidssoner, fra UTC-4 i de vestlige statene, til UTC-3 i de østlige statene (dette er den offisielle tiden i Brasil) og UTC-2 på atlanterhavsøyene. Brasil er det eneste landet i verden som ligger på ekvator, samtidig som det har sammenhengende områder utenfor tropene. Brasiliansk topografi er også variert og inkluderer åser, fjell, sletter, høyland og krattskoger. Mye av terrenget ligger mellom 200 og 800 meters høyde. Det viktigste høyereliggende området opptar mesteparten av den sørlige halvdelen av landet. De nordvestlige delene av platået består av bredt, bølgende terreng brutt av lave, avrundete åser. Den sørøstlige delen er mer robust, med en kompleks masse av rygger og fjellkjeder som kan nå høyder på opptil 1 200 m. Disse områdene inkluderer Mantiqueirafjellene og Espinhaçofjellene, samt Serra do Mar. I nord danner Guayanaskjoldet et viktig vannskille som skiller elver som renner sørover inn i Amazonas fra elver som tømmes i Orinocosystemet i Venezuela mot nord. Det høyeste punktet i Brasil er Pico da Neblina på 2994 m, og det laveste er Atlanterhavet. Vest i landet ligger store og relativt flate områder samt våtmarksområdet Pantanal. Brasil har et tett og komplekst system av elver, et av verdens mest omfattende, med åtte store nedslagsfelt, som alle renner ut i Atlanterhavet. De største elvene er Amazonas, Paraná med de imponerende Iguazúfallene, samt Negro, São Francisco, Xingu, Madeira og Tapajós. === Klima === Klimaet i Brasil omfatter et bredt spekter av værforhold over et stort område med en variert topografi, men mesteparten av landet er tropisk. Ifølge Köppens klimaklassifisering dekker Brasil fem store klimatiske subtyper: tropisk regnskogklima, tropisk, halvtørt klima, highland tropisk, temperert klima og subtropisk klima. De ulike klimatiske forholdene produserer naturmiljøer som spenner fra ekvatoriale regnskoger i nord og halvtørre ørkener i nordøst, til temperert barskog i sør og tropiske savanner i det sentrale Brasil. Mange regioner har tydelig ulike mikroklima. Selv om det meste av Brasil ligger i tropene, bor mer enn 60 prosent av befolkningen i områder som er kjøligere, enten på grunn av høyde, vind fra havet eller polare fronter. Mens de kystnære byene Rio de Janeiro, Recife og Salvador kan bli ekstremt varme, kan byer på platået, som São Paulo, Brasília og Belo Horizonte ha mildere klima, og de ​​sørlige byene Porto Alegre og Curitiba har milde vintre. Til tross for det populære bildet av Amazonas som en region med voldsom varme er temperaturer på mer enn 32 ℃ faktisk sjeldne. Den årlige middeltemperaturen i regionen er 22–26 ℃, med lite variasjon mellom de varmeste og kaldeste månedene. Den varmeste delen av Brasil er i nordøst, hvor temperaturer på mer enn 38 ℃ er hyppig registrert i den tørre årstiden mellom mai og november. Langs atlanterhavskysten fra Recife til Rio de Janeiro varierer gjennomsnittlig temperatur fra 23 til 27 ℃. I innlandet på større høyder er temperaturene lavere, 18–21 ℃. Sør for Rio er årstidene mer definerte og omfanget av temperatursvingningene betydelig bredere, med et årsgjennomsnitt på mellom 17 og 19 ℃. Brasils mest intense regn faller rundt munningen av Amazonas nær byen Belém, og også i de øvre delene av Amazonas, der mer enn 2 000 millimeter regn faller hvert år. Mesteparten av Brasil har moderate nedbørsmengder på mellom 1 000 og 1 500 millimeter i året, det meste av dette kommer mellom desember og april. Den tørreste delen av landet er i nordøst, der nedbøren er uberegnelig og fordampningshastigheten meget høy, noe som gjør det vanskelig å dyrke avlinger. === Flora og fauna === Brasils store territorium består av flere forskjellige økosystemer, for eksempel Amazonasregnskogen, kjent for å ha det største biologiske mangfoldet i verden, hvor skogbeltet Mata atlântica og savannen Cerrado stikker seg særlig ut. I sør vokser skoger av Araucaria i tempererte forhold. Det rike dyrelivet i Brasil gjenspeiler mangfoldet av naturlige habitater. Forskere anslår at det totale antallet plante- og dyrearter i Brasil kan være nærmere fire millioner. Større pattedyr inkluderer puma, jaguar, ozelot, sjeldne bushhunder og rever; navlesvin, tapirer, maurslukere, dovendyr, pungrotter og beltedyr finnes i store antall. Det er rikelig med hjortedyr i sør, og mange arter av vestaper holder til i nord. Bekymring for miljøet har vokst i takt med den globale interessen for miljøspørsmål. === Miljø === Naturarven i Brasil er sterkt truet av kvegdrift og jordbruk, hogst, gruvedrift, olje- og gassutvinning, overfiske, handel med dyr, demninger og infrastruktur, vannforurensning, klimaendringer og branner. I mange områder av landet er det naturlige miljø truet av utbygging. Bygging av motorveier har åpnet opp tidligere avsidesliggende områder for landbruk og bosetting, dammer har oversvømt daler og dyrehabitater, og gruvedrift har forurenset landskapet både visuelt og kjemisk Minst 70 dammer er sagt å være planlagt for Amazonas-regionen, inkludert den kontroversielle Belo Monte-dammen. Over 80 % av elektrisiteten produseres av vannkraft. == Demografi == I hovedsak er Brasil befolket langs kysten. Innover i landet er befolkningen mer sparsom. Befolkningssammensetningen er veldig heterogen og mange ulike kulturer er representert. I sør er befolkningen dominert av folk med europeisk avstamming. Dette inkluderer folk fra blant annet Portugal, Polen, Ukraina, Tyskland og Italia. Andre immigranter er folk fra Japan og Sør-Korea. I nord og nordøst er befolkningen sammensatt av urinnvånere og folk med afrikansk eller europeisk avstamming. Om lag 26 % av befolkningen er i alderen 0–14 år. 68 % er i alderen 15–64 år og 6 % er 65 år eller eldre. Medianalderen er 28 år. Årlig forekommer det om lag 17 fødsler og 6 dødsfall per 1 000 innbyggere, noe som gir en befolkningsvekst på 1,06 %. Forventet levealder er på 72 år. Brasilianerne er verdens største portugisisktalende nasjon. === Religion === Brasilianerne har historisk bekjent seg til den romersk-katolske kirke. Ved folketellingen i 2010 tilhørte 64,6 % av befolkningen Den katolske kirke. Forskjellige protestantiske kirkesamfunn har vært i sterk vekst og i 2010 sognet 22,2 % av befolkningen til slike. I 2010 tilhørte 13,3 % pinsekirker, der Assembléia de Deus var den største med 12,3 millioner medlemmer (6,5 % av befolkningen). 2 % oppga i 2010 å være spiritister, mens 8 % av befolkningen rapporterte at de ikke tilhørte noen religion.Andre religioner i landet er blant annet de afrikanskinspirerte candomblé og umbanda. Befolkningen med japansk bakgrunn bekjenner seg ofte til shintoismen. == Historie == Brasil hadde vært bebodd av urbefolkningsgrupper i minst 25 000 år, da det ble oppdaget av den portugisiske oppdagelsesreisende Pedro Álvares Cabral i år 1500. I de følgende tre århundrene bosatte portugiserne seg i landet og administrerte det som en kommersiell koloni, som i stor utstrekning var basert på slaveri. På 1600-tallet kjempet de mot De forente Nederlandene og Frankrike om kontrollen over kolonien. I 1808 flyttet Kong João VI av Portugal, som var på flukt fra Napoleon, til Brasil sammen med den kongelige familie og regjeringen. Selv om de vendte tilbake til Portugal i 1821, medførte oppholdet deres et stigende ønske blant brasilianerne om å få selvstyre. I 1822 opprettet den daværende prinsregent Dom Pedro I et uavhengig Brasil, den uavhengige staten fikk navnet Keiserdømmet Brasil. Riket besto inntil den neste keiseren, Dom Pedro II, ble avsatt i 1889 og en republikanskbasert føderasjon ble opprettet. I slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre kom mer enn fem millioner europeiske og asiatiske immigranter til Brasil. I dette tidsrommet ble Brasil også industrialisert og begynte å utnytte større deler av sine landområder. Det brasilianske demokratiet har vært erstattet av et diktatur tre ganger; 1930–1934 og 1937–1945 under Getulio Vargas, samt 1964–1985 under en rekke generaler utnevnt av militæret. Den nåværende grunnloven stammer fra 1988. I presidentvalget i 2002 seiret Luiz Inácio Lula da Silva etter at han hadde stilt til valg fire ganger tidligere. Han ble gjenvalgt i 2006 med 60,8 prosent av stemmene. Han ble 1. januar 2011 etterfulgt av Dilma Rousseff, landets første kvinnelige president. == Politikk og administrasjon == Den nåværende grunnloven stammer fra 1988 og gir omfattende fullmakter til de føderale myndighetene. Landet har direktevalg på president og visepresident, som velges på samme stemmeseddel og som sitter i fire år. Presidenten har omfattende makt, og er både statssjef og regjeringssjef. Det er også han som utpeker regjeringen. Parlamentet (Congresso Nacional) består av to kammer. Senatet, Senado Federal, har 81 seter med tre medlemmer fra hver av de 27 delstatene. Senatorene velges med flertallsvalg for en periode på åtte år. Man bytter ut ⅓ av senatorene etter fire år og de resterende ⅔ etter nye fire år. Det andre kammeret heter Câmara dos Deputados og har 513 seter. I dette kammeret er det proporsjonal representasjon, og medlemmene sitter i fire år. === Administrativ inndeling === Brasil er delt inn i 27 føderale enheter hvorav 26 er delstater (estados, singular: estado) og det siste er et føderalt distrikt (Distrito Federal), som beskriver hovedstaden. Hver delstat er videre inndelt i municípios (kommuner). Acre, Alagoas, Amapá, Amazonas, Bahia, Ceará, Distrito Federal, Espírito Santo, Goiás, Maranhão, Mato Grosso, Mato Grosso do Sul, Minas Gerais, Pará, Paraíba, Paraná, Pernambuco, Piauí, Rio de Janeiro, Rio Grande do Norte, Rio Grande do Sul, Rondônia, Roraima, Santa Catarina, São Paulo, Sergipe, Tocantins Instituto Brasileiro de Geografia e Estatistica har gruppert delstatene inn i 5 store regioner: Nord, Nordøst, Sentralt-Vest, Sørøst og Sør. == Næringsliv == Brasil er velutviklet innenfor jordbruk, gruvedrift og produksjons- og servicenæringer. Landet er rikt på naturressurser og har god tilgang på arbeidskraft, noe som gjør det til det økonomisk ledende landet i Sør-Amerika. På slutten av 1990-tallet forårsaket den finansielle krisen i Asia at også Brasils økonomi fikk en nedgang. I 1998 fikk det økonomisk hjelp Det internasjonale pengefondet og i 1999 besluttet Brasils sentralbank at landets valuta real ikke lengre skulle ha en fast valutakurs mot amerikansk dollar. Samtidig gjennomførte man en devaluering. Disse tiltakene førte til en svak vekst i økonomien i begynnelsen av 2000-tallet, men for å styrke økonomien ytterligere har president «Lula» da Silva satt i verk flere reformer. Brasil er et BRIC-land. Om lag 20 % av husstandene i Brasil lever under fattigdomsgrensen, og det er store forskjeller i inntekter. Brasil er medlem av det søramerikanske frihandelssamarbeidet Mercosul. === Landbruk i Brasil === Landbruk i Brasil og beslektede sektorer som skogbruk, treforedling og fiskeri utgjorde 5,1 % av BNP i 2007. === Industri i Brasil === Industri i Brasil — fra bil, stål og petrokjemisk industri til PC, fly og varige goder— utgjorde 30,8 % av BNP. Industrien er vesentlig høyteknologisk og ligger i storbyer som São Paulo, Rio de Janeiro, Campinas, Porto Alegre og Belo Horizonte. === Energi i Brasil === Brasil er blant verdens ti største energikonsumenter med høy andel av fornybar energi, spesielt vannkraft og etanol. Brasil produserer 2,4 millioner fat råolje per dag. == Samfunn == === Utdanning === == Kultur == Karnevalet samt musikk- og dansestiler som blant annet samba, bossa nova og forró er noen av de mest kjente delene av Brasils kulturliv. Innenfor sport har landet sikret seg fem verdensmesterskapstitler i fotball. Kampsporten capoeira stammer også fra Brasil. Innenfor litteratur er kanskje Paulo Coelho den mest kjente, mens Oscar Niemeyer er en internasjonalt anerkjent arkitekt. == Byer == == Oppføring på UNESCO sine lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede. Sentrumsområdet i Salvador, hovedstad i delstaten Bahia Ouro Preto, historisk by i Minas Gerais Sentrumsområdet i Olinda i Pernambuco Ruiner av Sao Miguel das Missoes, Jesuitt misjonsstasjon Jesuitt misjonsstasjonene i Guaranis: San Ignacio Mini, Santa Ana, Nuestra Señora de Loreto Reservatet Bom Jesus do Congonhas Iguaçu nasjonalpark Brasília Det historiske sentrum i São Luís Det historiske sentrum i Diamantina Discovery Coast, atlantisk skogsreservat Amazon Conservation Complex Pantanal, myr/sumplandskap i Mato Grosso og Mato Grosso do Sul De atlantiske øyene Fernando de Noronha og Rocas-atollen Vernede områder i Cerrado: nasjonalparkene Chapada dos Veadeiros og Emas Det historiske sentrum i Goiânia Fornminner i nasjonalparken Serra da Capivara, Piauí São Francisco-torvet i byen São Cristóvão Sítio Roberto Burle MarxAtlantic Forest South-East reservatet Rio de Janeiro, Carioca landskap mellom fjellet og havet Pampulha moderne ensemble Valongo Wharf arkeologiske område Paraty og Ilha Grande - Kultur og biologisk mangfoldMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2003 – De muntlige og grafiske uttrykkene (Kusiwa) i Wajapi 2005 – «Samba de Roda», samba-dans fra Recôncavo Baiano i Bahia 2011 – Yaokwa, Enawene Nawe-folkets ritual 2013 – Círio de Nazaré, Belém, Pará 2014 – Capoeira sirkel, kampdans 2019 – Kulturkomplekset Bumba-meu-boi fra Maranhão == Se også == Liste over brasilianske flyplasser Liste over kriger Brasil har deltatt i Brasils herrelandslag i fotball Liste over Brasils høyeste bygninger == Litteratur == Arne Halvorsen Brasil : i sol og skygge, 2014 ISBN 9788253036380 == Fotnoter == == Referanser == == Eksterne lenker == (pt-BR) Offisielt nettsted (en) Brazil – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Brasil – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Utenriksdepartementets informasjonssider om Brasil (no) Statistikk og andre data om Brasil i FN-sambandets nettsted Globalis.no Norgesportalen i Brasil de Carvalho, J.F., Sauer, I.L. (23. desember 2008). «Does Brazil need new nuclear power plants? Energy Policy (2009)» (PDF) (engelsk). doi:10.1016/j.enpol.2008.12.020. Arkivert fra originalen (PDF) 8. oktober 2010. Besøkt 24. januar 2010. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Power Magazine – «Brazil: Latin America’s Beacon» (1. januar 2010), besøkt 24. januar 2010.

Brasil, offisielt Forbundsrepublikken Brasil,}} er Sør-Amerikas største stat, og den femte største i verden, både i folketall og i areal. Det er det eneste amerikanske landet hvor portugisisk er offisielt språk, og det største lusofone landet i verden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bolivia

2023-02-04

Bolivia

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bolivia', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1825']

Bolivia (quechua: Bulibya; aymara: Wuliwya; guarani: Volívia), offisielt Den flernasjonale stat(en) Bolivia (spansk: Estado Plurinacional de Bolivia), er et land i Sør-Amerika. Det grenser til Chile, Peru, Brasil, Paraguay og Argentina. Over halvparten av landet ligger øst for Andes og denne østlige delen ligger i hovedsak i Amazonasbekkenet. Bolivia har tørt og kjølig klima på Altiplano, varmt og fuktig i det nordlige lavlandet og tørt på Gran Chaco-sletten i sør. Mellom regnskogen i Amazonas og høysletten Altiplano (omkring 4000 meter over havet) ligger fruktbare daler på opp mot 2800 meters høyde. La Paz er verdens høyst beliggende hovedstad på 3600 meter. I Andes på grensen mot Chile er Nevado Sajama landets høyeste punkt på 6542 meter. Omkring to tredjedeler av Bolivia er varmt lavland. Bolivia har ikke kyst og lånte fra 1993 et lite område av Peru til frihandelsområde.Hovedstaden er Sucre. Presidentembedet og parlamentet ligger i La Paz, mens høyesterett ligger i Sucre, hvor de spanske conquistadorene grunnla de første domstolene i Latin-Amerika. Dagens deling av hovedstadsrollen er resultatet av en borgerkrig mellom Sucre og La Paz. De største byene er Santa Cruz de la Sierra, El Alto og La Paz. Bolivia er det fattigste landet i Sør-Amerika og majoriteten av befolkningen er urbefolkning eller av blandet opphav. Hovedspråket er spansk, i tillegg tales aymara og quechua. Romersk-katolsk religion dominerer. Jordbruk er den dominerende næringsveien med dyrking av poteter, mais, ris, og hvete; i høylandet holdes lama og sau, i lavlandet storfe. Bolivia er verdens største produsent av antimon og den nest største produsent av tinn (per 1992).Landområdet inngikk i inkariket fra 1200-tallet. Fra 1533 erobret spanske styrker under Francisco Pizzaro Cuzco og Alto Peru («Øvre Peru»). Øvre Peru ble til republikken Bolivia i 1825 etter Simon Bolivars erobring. Etter krig med Chile fra 1879 mistet Bolivia adkomst til havet.

Bolivia (quechua: Bulibya; aymara: Wuliwya; guarani: Volívia), offisielt Den flernasjonale stat(en) Bolivia (spansk: Estado Plurinacional de Bolivia), er et land i Sør-Amerika. Det grenser til Chile, Peru, Brasil, Paraguay og Argentina. Over halvparten av landet ligger øst for Andes og denne østlige delen ligger i hovedsak i Amazonasbekkenet. Bolivia har tørt og kjølig klima på Altiplano, varmt og fuktig i det nordlige lavlandet og tørt på Gran Chaco-sletten i sør. Mellom regnskogen i Amazonas og høysletten Altiplano (omkring 4000 meter over havet) ligger fruktbare daler på opp mot 2800 meters høyde. La Paz er verdens høyst beliggende hovedstad på 3600 meter. I Andes på grensen mot Chile er Nevado Sajama landets høyeste punkt på 6542 meter. Omkring to tredjedeler av Bolivia er varmt lavland. Bolivia har ikke kyst og lånte fra 1993 et lite område av Peru til frihandelsområde.Hovedstaden er Sucre. Presidentembedet og parlamentet ligger i La Paz, mens høyesterett ligger i Sucre, hvor de spanske conquistadorene grunnla de første domstolene i Latin-Amerika. Dagens deling av hovedstadsrollen er resultatet av en borgerkrig mellom Sucre og La Paz. De største byene er Santa Cruz de la Sierra, El Alto og La Paz. Bolivia er det fattigste landet i Sør-Amerika og majoriteten av befolkningen er urbefolkning eller av blandet opphav. Hovedspråket er spansk, i tillegg tales aymara og quechua. Romersk-katolsk religion dominerer. Jordbruk er den dominerende næringsveien med dyrking av poteter, mais, ris, og hvete; i høylandet holdes lama og sau, i lavlandet storfe. Bolivia er verdens største produsent av antimon og den nest største produsent av tinn (per 1992).Landområdet inngikk i inkariket fra 1200-tallet. Fra 1533 erobret spanske styrker under Francisco Pizzaro Cuzco og Alto Peru («Øvre Peru»). Øvre Peru ble til republikken Bolivia i 1825 etter Simon Bolivars erobring. Etter krig med Chile fra 1879 mistet Bolivia adkomst til havet. == Naturgeografi == I vest strekker Bolivia seg inn i Andesfjellene, hvor Nevado Sajama er det høyeste fjellet på 6542 moh. De sentrale delene av landet ligger på et høyfjellsplatå, Altiplano, hvor mesteparten av befolkningen bor. De østre deler av landet er et lavlandsområde kalt Gran Chaco, som er delvis dekket av Amazonasregnskogen. Her ligger også landets laveste punkt, ved elva Paraguay, 90 meter over havnivå. Titicacasjøen ligger på grensen mellom Bolivia og Peru. Helt i vest ligger Salar de Uyuni, som er verdens største saltørken. === Geologi === Fjellkjedene og fjellområdene i Bolivia består av massive kompakte klipper av magmatiske bergarter, sedimentære og metamorfe bergarter. De lavere platåene og vassdragsområdene består hovedsakelig av leire, sand og grus. Blant naturressurserne finnes tinn, naturgass, petroleum, sink, litium, wolfram, antimon, sølv, jern, bly, gull, tømmer og vannkraft. === Vann og vassdrag === Bolivia har tre store nedbørsfelter: Amazonas, La Plata og Altiplano. Bolivias største elv er Bolva som strekker seg 15 km fra Andesfjellene til Amazonas. ==== Amazonas nedbørfelt ==== Amazonas nedbørfelt dekker et areal på 724 000 km² som er 65,9 prosent av Bolivias arealet. Området deles med Brasil, Guyana, Venezuela, Colombia og Peru. Amazonas største sideelv i Bolivia er Mamoré som er 2 000 kilometer lang. Den går sammen med den 1 113 kilometer lange Beni og former Amazonas største sideelv, Madeira. Andre viktige elver er Madre de Dios, Guaporé, Río Blanco, Río Negro, Yata, Tahuamanu, Orthon, Itonomas og Paragúa. ==== La Platas nedbørfelt ==== La Platas nedbørfelt dekker et areal på 229 500 km² som er 20,9 prosent av Bolivias areal. De bolivianske sideelvene til Río de la Plata er generelt mindre enn Amazonas. Hovedelven i området er Pilcomayo som har sin kilde i Oruro på 5 200 meters høyde og renner sørøstlig innen den går ihop med Paraguay i Asunción. Elva er omkring 1 590 kilometer lang hvorav 789 kilometer går gjennom Bolivia. Andre viktige elver i området er Bermejo, Río Grande de Tarija, Tarijafloden, Guadalquivir og Itaú. ==== Altiplanos nedbørfelt ==== Altiplanos nedbørfelt er 145 081 km² stort og dekker 13,2 prosent av Bolivias areal. Det finnes fire store innsjøer i området. Den største er Titicacasjøen som omfatter 8 562 km² hvorav 3 790 ligger i Bolivia. Øvrige innsjøer er Poopósjøen på 1 337 km², som får vann fra Titicacasjøöen, Uru Uru, som har et areal på 260 km² og ligger nord for Poopósjøen samt den tredje største sjøen, Coipasa, som er 806 km². === Klima === Bolivia ligger på tropiske breddegrader, men klimaet varierer fra tropisk i lavlandet til polarklima i de høyere delene av Andes. Temperaturen skyldes i hovedsak høyden over havet med mindre variasjoner mellom årstidene. På de fleste steder faller det mest regn om sommeren på den søndre halvkulen, og årsnedbøren er større i sør enn i nord.Det nordlige lavlandsområdet har tropisk fuktig klima med høye temperaturer året rundt, høy luftfuktighet og rikelig med regn. Middeltemperaturen om dagen overstiger 30 grader celsius på de fleste steder året rundt. De nordøstlige passatvindene som blåser over Amazonas' nedbørfelt innebærer store mengder regn. Regn faller ofte under mindre tordenvær, ofte sammen med sterke vinder og hagl.Det sentrale lavlandet har et tropisk fuktig og tørt klima. Mellom oktober og april dominerer nordøstlige passatvinder, og været er da varmt, fuktigt og regnfullt. Mellom mai og september tar tørre sørøstlige vinder kontrollen, og nedbøren i den perioden er liten. I denne årstiden gjør klare dager og skyfrie netter at dagstemperaturene er høyere, og nattemperaturene er lavere enn i regnperioden. Tilfellige sterke vinder fra sør, kallet surazos, kan blåse om vinteren og gi lave temperaturer i flere dager.Chaco har ett subtropiskt steppeklima. De nordøstlige passatvindene innebærer regn og varmt fuktig vær mellom januar og mars. Øvrige måneder er tørre med varme dager og kalde netter. Bolivias høyeste temperatur, 47 grader, ble målet i dette område. Temperaturer og nedbør i fjellene varierer mye. Yungas, der de fuktige nordøstlige passatvindene treffer på fjellene er det mest overskyede, fuktigste og regntette området med en årsnedbør på 152 centimeter. Skyete daler og nedbørfeltet i hele Cordillera Oriental har milde temperaturer og en nedbør på mellom 64 og 76 centimeter per år. Snø kan falle på høyder over 2 000 meter over havet. Området over 5 500 meter har polarklima.Altiplano, som også utsettes for sterke og kalde vinder, har et tørt og kaldt klima med forskjeller i dagstemperaturer og nedbør mellom nord og sør. Den gjennomsnittlige høyeste dagtemperaturen ligger mellom 15 og 20 grader, men om sommeren kan den overstige 27 grader. Kveldstid kan temperaturen falle ned mot null grader. Titicacasjøen lindrer kulde, men langs sjøens strender kan det forekomme frost året rundt, og snøfall er ikke uvanlig. == Demografi == Bolivia har blant annet befolkningsgruppene quechua (30 % av befolkningen), aymara (25 %) og afrobolivianere. Befolkningens gjennomsnittsalder er 20,8 år (2002). Gjennomsnittlig levetid er 64,8 år (2003), mens spedbarnsdødeligheten på 5,6 % (2003). I 2003 var om lag 13 % av den voksne befolkningen analfabeter Religiøs tilhørighet: katolikker 95 %, protestanter 3 % og naturreligioner 95 % (sterke synkretistiske tendenser mellom katolisismen og de eldre religionene hvor innbyggerne går gjerne i kirken og ofrer til moder jord (Pacha mama) eller Solguden (Inti) om hverandre) Santa Cruz de la Sierra er landets største og mest velstående by og har vokst fra Byen hadde 43 000 innbyggere i 1950 til omkring 1,6 millioner i 2012. Departementet Santa Cruz er det største, mest folkerike og rikeste i Bolivia. == Historie == Andesregionen har vært bosatt i om lag 20 000 år. Først av befolkning som hadde vandret over Beringstredet fra Asia og befolket Amerika. Rundt 1450 innlemmet inkaene det som i dag er Bolivia i sitt rike. Inkaene kontrollerte området frem til 1535, da Spania hærtok og koloniserte området. I 1809 var La Paz den første byen i Latin-Amerika som gjorde opprør mot kolonimakten og krevde selvstendighet. Bolivia ble i 1825 likevel det siste landet i Sør-Amerika til å få selvstendighet. De valgte å kalle opp landet etter frihetskjempen Simón Bolívar, som i utgangspunktet var mot et selvstendig Bolivia. Han mente det burde være en del av Peru, men ledelsen i Bolivia antok, med rette, at det var mindre sannsynlig at han ville motsette seg selvstendigheten til en nasjon som bar hans navn. Siden den offisielle statsopprettelsen i 1825 frem til 1980-tallet har Bolivia hatt 188 statskupp. Noe som har gjort dem fortjent til en plass i Guinness rekordbok. Til tross for et gjennomgående svakt militærvesen, har landet i brorparten av sin historie blitt styrt av skiftende militærdiktaturer. Flere har begitt seg ut på kriger landet ikke har vært forberedt på. Bolivia har tapt alle kriger det har vært involvert i og siden statsopprettelsen har det mistet over halvparten av sitt territorum. Landet mistet sin tilgang til kysten under Salpeterkrigen mot Chile 1879–1883, og mistet to tredeler av Gran Chaco-regionen til Paraguay under Chacokrigen mellom 1932 og 1935. Che Guevara medvirket i geriljakrig på 1960-tallet og han ble henrettet i La Higuera. === Demokratisk styre 1982–2005 === Et demokratisk styre ble opprettet i 1982, men landet hadde store problemer med utbredt fattigdom, sosial uro og narkotikaproduksjon. President Sánchez de Lozada flyktet fra landet i 2003 etter å ha privatisert nasjonens eiendommer mot bestikkelser fra internasjonale selskaper, noe som nesten drev landet til ruin. Før han flyktet, ranet han og flere andre ministre nasjonalbanken. Etter dette ble visepresident Carlos Mesa innsatt som ny president i Bolivia. Mesa gikk av i juni 2005 etter veiblokader og sosial uro. Høyesterettsjustitiarius Eduardo Rodriguez overtok som midlertidig president og utlyste valg som ble holdt i desember 2005. === Morales' presidentperiode 2005–2019 === Sosialisten Evo Morales vant valget i 2005 med 54 % av stemmene. Morales var den første indianske presidenten i Sør-Amerika. Den 1. mai 2006 nasjonaliserte Bolivia landets olje- og gassfelt gjennom en ordre til hæren om å okkupere feltene. De tidligere eiere ble kjøpt ut i en nasjonaliseringsprosess. Statens andel av oljeinntektene steg fra 13 % til 84 %.Den 2. juni 2006 lovte Morales en landreform hvor 20 000 km² land skulle overføres til fattige indianere. Uttalelsen kom etter at forhandlingene om landbruksrevolusjonen med de rike landeierne ble brutt. Under disse forhandlingene fremmet Morales forslag om omfordeling av hele 200 000 km² land, men dette ble for mye for lederne i landbruksindustrien å godta. 4. juni 2006 begynte så Morales å dele ut land fra landeierne til lokale bønder. I alt 30 000 km² ble fordelt under en seremoni i Santa Cruz. Landet hadde frem til 1954 føydalt landeierskap med livegenskap, og har fortsatt en meget sterk «landadel». Det mistenkes at livegenskap fortsatt eksisterer i store avsidesliggende gods i det østlige lavland.Bolivia hadde i Morales' første år bak roret hatt den høyeste veksten på 50 år, cirka 4 % i 2006. En rekke europeiske land økte sin bistand til landet. Regjeringen begynte å dele ut stipender til skoleelever for å hindre at de skulket skolen, eller måtte jobbe for familien sin. Alle offentlige skoler skal tilby skolemat, noe som er nødvendig i et land hvor 615 000 barn går sultne til sengs hver kveld. I tillegg skal universitetssystemet utvides og desentraliseres, og bli gjort tilgjengelig for alle. Det skal bygges flere store veiprosjekter hvor det i dag er dårlig fremkommelighet, en skal reparere forfalne togstrekninger, og elektrisitet og telefon skal bygges ut til utkantstrøk. Morales ble gjenvalgt i 2009 og 2014 og satt som president til 2019, noe som gjorde han til den lengstsittende president i Bolivias historie. I sin tredje valgperiode ønsket Morales å endre grunnloven slik at han kunne velges til en fjerde periode. En folkeavstemning om dette fikk ikke flertall, men grunnlovsdomstolen avviste dette resultatet, og Morales stilte til valg igjen i 2019. Etter at observatører fra OAS hadde påvist uregelmessigheter ved valget, dro Morales i eksil, først til Mexico, deretter til Argentina. Senatsmedlem Jeanine Áñez overtok som midlertidig president.I presidentvalget i oktober 2020 fikk tidligere finansminister Luis Arce fra Movimiento al Socialismo rent flertall. Tidligere president Carlos Mesa fikk ca. 30 % av stemmene. == Politikk og administrasjon == === Administrativ inndeling === Bolivia er inndelt i ni departementer (departamentos): Chuquisaca Cochabamba Beni La Paz Oruro Pando Potosí Santa Cruz Tarija == Næringsliv == De viktigste næringene i Bolivia har i alle år vært jordbruk og gruvedrift. I gruvene har sølv og tinn vært de viktigste råvarene, men det finnes også gruvedrift innen andre råstoffer. I siste halvdel av 1900-tallet gjorde petroleumsforekomstene i Bolivia seg mer gjerldende. Det siste tiåret har de kjente naturgassreservene i Bolivia blitt mangedoblet. Det nasjonale petroleumsselskapet i Bolivia ble nasjonalisert etter Gass-krigen i 2003. Naturressurser: tinn, naturgass, petroleum, sink, wolfram, antimon, sølv, jern, bly, gull, litium, tømmer, vannkraft. == Oppføring på UNESCO sine lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede. Byen Potosí Jesuittenes misjonsstasjoner i Chiquitos Den historiske byen Sucre El Fuerte de Samaipata Noel Kempff Mercado nasjonalpark Tiahuanaco, spirituelt og politisk senter for Tiwanaku-kulturen Qhapaq Ñan, veisystem i AndesMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCO sin liste (Intangible Cultural Heritage), knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2001 – Karnevalet i Oruro 2003 – Kallawaya-folkets kosmiske verdensanskuelse (myter, ritualer og medisin) 2012 – Ichapekene Piesta, festivalen i San Ignacio de Moxos 2014 – Pujllay og Ayarichi, musikk og danser hos Yama-kulturen 2019 – Festivalen Santísima Trinidad del Señor Jesús del Gran Poder i La Paz 2021 – Den store festivalen i Tarija == Se også == Cubansk utviklingsarbeid i Bolivia == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Statistikk og andre data om Bolivia i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Bolivia

Bolivia (quechua: Bulibya; aymara: Wuliwya; guarani: Volívia), offisielt Den flernasjonale stat(en) Bolivia (spansk: Estado Plurinacional de Bolivia), er et land i Sør-Amerika. Det grenser til Chile, Peru, Brasil, Paraguay og Argentina.

https://no.wikipedia.org/wiki/Buenos_Aires

2023-02-04

Buenos Aires

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1580 i Sør-Amerika', 'Kategori:34°S', 'Kategori:58°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1580', 'Kategori:Buenos Aires', 'Kategori:Byer i Argentina', 'Kategori:Hovedsteder i Sør-Amerika', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart']

Buenos Aires (tidligere skrivemåte: Buenos Ayres) oppkalt etter de sjøfarendes skytshelgen, Santa María del Buen Aire, offisielt kalt Ciudad Autónoma de Buenos Aires, er hovedstad og det kommersielle og industrielle sentrum i Argentina.

Buenos Aires (tidligere skrivemåte: Buenos Ayres) oppkalt etter de sjøfarendes skytshelgen, Santa María del Buen Aire, offisielt kalt Ciudad Autónoma de Buenos Aires, er hovedstad og det kommersielle og industrielle sentrum i Argentina. == Etymologi == Da byen ble grunnlagt kalte Pedro de Mendoza den Santa María del Buen Aire ("Hellige Maria av den gode vind"), et navn valgt av presten i Mendozas ekspedisjon, en tilhenger av Jomfruen av Buen Ayre. Mendozas bosetning kom raskt under angrep av urbefolkningen, og ble forlatt i 1541. I mange år ble navnet tilskrevet Sancho del Campo, som sies å ha utbrutt «Så deilige vindene er i dette landet» da han ankom. Men Eduardo Madero konkluderte i 1882, etter å ha gjennomført omfattende forskning i spanske arkiver, at navnet var nært knyttet til hengivenheten til matrosene på Vår Frue av Buen Ayre. En ny (og permanent) bosetting ble etablert i 1580 etter at Juan de Garay seilte ned Paraná fra Asunción (nå hovedstaden i Paraguay). Garay bevarte navnet valgt av Mendoza, og kalte byen Ciudad de la Santísima Trinidad y Puerto de Santa María del Buen Aire. Den korte formen "Buenos Aires" ble vanlig bruk i det 17. århundre. == Geografi == === Geografisk beliggenhet === Byen Buenos Aires ligger ved Río de la Plata, den traktformede munningen av de store elvene Paraná og Uruguay i Atlanterhavet på østkysten av Sør-Amerika. Snitthøyden over havet i byområdet er på 25 meter. Vannet i Río de la Plata i Buenos Aires er svært slamfylt, og elvebunnen er for det meste svært grunn. Dermed er skipsfarten inn til byen avhengig av oppmudrede renner. Buenos Aires ligger på 34° 36' sørlig bredde og 58° 23' vestlig lengde. Vest for Buenos Aires strekker pampaen, den store, argentinske grassletta seg, en av verdens mest fruktbare jordbruksområder. === Bydeler === Buenos Aires er delt inn i 48 bydeler: Agronomía, Almagro, Balvanera, Barracas, Belgrano, Boedo, Caballito, Chacarita, Coghlan, Colegiales, Constitución, Flores, Floresta, La Boca, La Paternal, Liniers, Mataderos, Monte Castro, Montserrat, Nueva Pompeya, Nuñez, Palermo, Parque Avellaneda, Parque Chacabuco, Parque Chas, Parque Patricios, Puerto Madero, Recoleta, Retiro, Saavedra, San Cristóbal, San Nicolás, San Telmo, Vélez Sársfield, Versalles, Villa Crespo, Villa del Parque, Villa Devoto, Villa Lugano, Villa Luro, Villa Mitre, Villa Ortúzar, Villa Pueyrredón, Villa Real, Villa Riachuelo, Villa Santa Rita, Villa Soldati, Villa Urquiza. I tillegg er tradisjonelle bydelsbetegnelser i bruk, og disse brukes gjerne oftere enn de offisielle betegnelsene. Abasto (Rundt det tidligere sentralmarkedet, i dag handlesentrum). Bydeler: Almagro og delvis Balvanera. Barrio Norte (Velstående bydeler): Bydelene Recoleta og Palermo Congreso (Rundt parlamentet) Microcentro (Børs- og forretningssentrum): Bydelene Retiro og San Nicolás Once (Området rundt stasjonen Once): Bydel Balvanera Tribunales (Områder rundt Tinghuset): Bydelen San Nicolás Som følge av desentralisering ble 16 Centros de Gestión y Participación (CGP, sentra for forvaltning og deltakelse) dannet, og disse er nummerert fra 1 til 14. Bydelene 2 og 14 er delt i hver sin sørlige og nordlige del, og heter hhv. 2n, 2s, 14n og 14s (s=sud, sør, n=norte, nord). I CGP'ene betales skattene, inngå ekteskap og få fødselsattest. === Klima === Buenos Aires befinner seg i den tempererte klimasonen. Årsmiddeltemperaturen er 16,9 ℃, og årsmiddelnedbøren er 1027 mm. Årets varmeste måned er januar med en gjennomsnittstemperatur på 23,7 ℃, den kjøligste er juli med 10,5 ℃. Selv midt i den sørlige vinteren synker temperaturen sjelden under null. Snøfall er svært sjelden. Mest nedbør faller i mars med 122 mm, mens juli er den tørreste med 61 mm. === Økologiske utfordringer === Som en av verdens store metropoler har Buenos Aires tallrike økologiske utfordringer. Smog er et relativt lite problem på grunn av rikelig med vind. Likevel kan luftforurensingen nå kritiske verdier på grunn av manglende rensing av bilmotorer og industriutslipp. Dette fører til en forhøyet kreftrisiko i befolkningen. I de trange gatene, omgitt av høye husfasader, er frisklufttilførselen liten. Videre er det svært få grøntarealer i byområdet, og på grunn av stor byggevirksomhet i utkantene blir det stadig færre. Elvemunningen Río de la Plata er også sterkt belastet av forurensing. Bielvene Riachuelo og Río de la Reconquista, som flyter gjennom byområdet, er nå så forurenset at det ikke er liv igjen i dem. På 1990-tallet forelå det planer for en opprensking av Riachuelo, men til nå har det ikke blitt virkeliggjort. Fram til ca. 1980 kunne man bade i Río de la Plata, og badestranda befinner seg ennå i bydelen Quilmes, men etter flere dødsfall på åttitallet er dette i dag ikke tilrådelig på grunn av forurensingen. På andre siden av elva, i Uruguay, kan man imidlertid fortsatt bade. Et annet problem er avfallshåndteringen. Tidligere ble søppelet brent lokalt, ofte som del av oppvarmingen av boligblokkene. I dag gjøres det ikke mer på grunn av forurensingen som oppsto. Avfallet deponeres i en ringformet fylling utenfor byen. Denne fyllinga er til dels tilplantet som grøntareal og kalles Cinturón Ecológico, det økologiske beltet. Problemet med denne formen for deponering er at skadelige stoffer fra avfallet når grunnvannet. I boligområder som grenser til fyllinga er krefthyppigheten dermed større enn normalt. == Historie == Se Buenos Aires' historieElvemunninga Río de la Plata ble første gang utforsket av den spanske conquistadoren Juan Días de Solís i 1516. Den første bygrunnleggelsen fant sted i 1536, men forsøket ble oppgitt i 1541, og først i 1580 ble den nåværende byen grunnlagt. Den enorme pampaen som omgir byen var gjennom hele kolonitiden tynt befolket, og byen hadde på 16- og begynnelsen av 1700-tallet liten betydning. All handel ut fra Buenos Aires måtte gå via Lima i Peru, ifølge spanske dekreter. I 1776 ble byen imidlertid erklært for hovedstad i visekongedømmet Río de la Plata, og fra da av vokste byen meget sterkt. Fram til 1813 fordoblet byen seg fra 22 000 til 46 000 innbyggere. Under Napoleonskrigene kjempet byborgerne innbitt mot britiske invasjoner, noe som styrket deres selvtillit. I 1810 kastet de dermed ut den spanske visekongen, og fra 1816 var Argentina et selvstendig land. Fra 1850 av opplevde Buenos Aires en sterk vekst i folketallet på grunn av immigrasjon fra Europa, særlig fra Italia, og ved århundreskiftet bodde det nesten en million mennesker i byen. I 1913 ble den første t-banelinja åpnet, og som følge av 100-årsfeiringa for selvstendigheten i 1916 fikk byen en ny, moderne byplan. I 1857 hadde byen 99 000 innbyggere, i 1880 248 000 innbyggere, i 1903 865 000 innbyggere, i 1928 over 2 millioner. I 1976 tok de militære makta i Argentina, og titusenvis av mennesker ble bortført og drept. Mødrene til de forsvunne har siden samlet seg på maiplassen i en demonstrasjon for å få vite hva som har skjedd med deres sønner og døtre. Det økonomiske oppsvinget etter demokratiseringen i 1983 har satt sine spor i byen, med en omfattende byggevirksomhet. En skygge kastet en bilbombe mot den israelske ambassaden i 1992 og attentatet mot et jødisk kultursentrum som drepte 96 personer i 1994. Argentinas økonomiske krise fra 1998 av har ført til talløse demonstrasjoner i hovedstaden, og piqueteros, demonstranter, har blitt en maktfaktor i bybildet. Storbrannen i et diskotek nyttårsaften 2004 drepte 190 gjester, noe som førte til borgermesterens avgang. Innbyggertallet i byen har ikke oversteget 3 millioner ennå, hvilket vil si at all vekst skjer ute i forstedene. == Demografi == === Folketelling === I folketellingen fra 2001 var det 2 891 082 registrerte innbyggere i Buenos Aires. Befolkningstettheten i Buenos Aires var da på 13 680 innbyggere per kvadratkilometer, men bare ca. 2 400 per km² i forstedene. Resefordelingen i byen er 88,9 % hvite, 7 % mestiser, 2 % asiater og 1 % afroargentinere.Befolkningen i Buenos Aires har ligget relativt stabilt rundt 3 millioner siden 1947 på grunn av lave fødselstall og en langsom migrasjon til forstedene. De omkringliggende distriktene har imidlertid sett en femdoblet befolkningsvekst (til rundt 10 millioner) siden da.Folketellingen i 2001 viste en relativt alderende befolkning: 17 % var under femten og 22 % over seksti, folket i Buenos Aires har en aldersstruktur lik den i de fleste europeiske byer. Gjennomsnittsalderen er høyere her enn i Argentina som helhet (hvor 28 % var under 15, og 14 % over 60).To tredeler av byens innbyggere bor i boligblokker og 30 % i eneboliger, 4 % bor i lavstandardboliger. Målt i inntekt var byens fattigdomsnivå på 8,4 % i 2007 og. Andre studier anslår at 4 millioner mennesker i Buenos Aires-området lever i fattigdom. === Religion === De fleste innbyggerne er katolikker, men studier de siste tiårene har funnet at færre enn 20 % er praktiserende. Buenos Aires er sete for en romersk-katolsk erkebiskop. Det er også protestantiske, ortodoks kristne, muslimske, jødiske og mormonske minoriteter i byen. == Politikk == I 1994 ble Buenos Aires skilt ut fra provinsen Buenos Aires og gitt status som autonom by. Dette skulle i teorien tilsi at byen fikk de samme rettigheter som de andre provinsene i føderasjonen, men på grunn av landets status som Argentinas hovedstad ble det lagt visse begrensninger på myndighetsområdene. Blant annet skulle havna og politistyrken forbli under nasjonal kontroll. En egen politisyrke ble etablert i 2010. I 1996 ble det for første gang etter revisjonen av grunnloven avholdt valg i Buenos Aires. Fernando de la Rúa ble den første direkte valgte borgermester (Jefe de Gobierno) av byen.. Resten av representantene velges for en fireårsperiode etter D'Hondts metode, men halvparten av forsamlingen fornyes hvert andre år. En av Norges eldste diplomatiske stasjoner ligger i Buenos Aires. Denne ble etablert i 1906, ett år etter Norges uavhengighet. Bakgrunnen for etableringen var store norske tilstedeværelsen innen skipsfart. == Kultur og severdigheter == === Teater === Det mest kjente teatret i byen er Teatro Colón fra 1908, ett av verdens store operahus. Det rommer et fullstendig operakompani, en ballett, to symfoniorkestre, et musikkonservatorium m.m. I tillegg finnes det en stor teater- og musikkteaterscene i byen, spesielt i Corrientes-gata. Etter offisielle tall finnes det 173 teatre i byen. Til og med midt i sommerferien er det mer enn 100 større og mindre oppføringer å velge mellom. === Tango === Buenos Aires er også verdens tangohovedstad. Hvert år blir det avholdt tangofestival og verdensfestival i tango. De mest berømte tangokunstnerne opptrer i slutten av februar og begynnelsen av mars. Mer enn 70 ulike konserter finner da sted på de mest ulike stedene, fra de store teatrene til barer og utendørsarenaer. === Museer === Blant de tallrike museene i Buenos Aires kan nevnes Museo de Arte Español Enrique Larreta. Her finnes en samling av den argentinske hispanisten og forfatteren Enrique Larreta med blant annet spansk maleri, skulptur, møbler og keramikk fra 15- og 1600-tallet. Museo de Arte Hispanoamericano Isaac Fernández Blanco viser ibero-amerikansk kolonikunst, blant annet malerier av Cuzco-skolen, sølvarbeider fra Peru og fra Río de la Plata-området, religiøst maleri fra Quito, møbler fra Brasil og dekorativ kunst fra etter uavhengigheten. I 2001 ble Museo de Arte Latinoamericano de Buenos Aires (MALBA), gitt av den argentinske forretningsmannen Eduardo Costantini, åpnet. Mer enn 200 arbeider av 80 ulike kunstnere er utstilt, blant annet nøkkelverk fra latinamerikansk kunst fra det 20. århundre, i tillegg til ulike vandreutstillinger. Dette museet viser en samling samtidskunst fra Argentina samt betydelige internasjonale kunstnere fra det 20. århundre. Museo de Esculturas Luis Perlotti befinner seg i huset til den argentinske billedhoggeren Luis Perlotti. Samlingen på nesten 1 000 verker ble i 1976 gitt til byen Buenos Aires. Museo Nacional de Bellas Artes === Arkitektur og bybilde === Buenos Aires har en rik arkitektonisk arv som spenner fra spansk kolonistil til banebrytende moderne. Sentrum preges imidlertid av europeisk arkitektur fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Dette er nettopp perioden da Argentina var blant verdens rikeste land, basert på eksport av jordbruksprodukter som kjøtt og hvete. ==== Tidlig arkitektur ==== Siden Buenos Aires var en ubetydelig by i det meste av den spanske kolonitida, er svært få bygninger bevart fra denne tida. Imidlertid finnes det et antall kirker fra 16- og 1700-tallet, samt jesuittenes hovedkvarter, Manzana de la Luz. I kolonitida var Plaza de Mayo, Maiplassen, sentrum i byen. Det meste av de gamle husene forsvant imidlertid da byen gjennomgikk en rivende utvikling mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. ==== Hovedaksene ==== Nederst på Maiplassen ligger det rosa presidentpalasset Casa Rosada. Herfra løper en av hovedaksene løper mot vest. De første 1,6 kilometrene heter den Avenida de Mayo, opp til den slående kongressen, inspirert av USAs kongress. Der skifter den navn til Avenida Rivadavia og fortsetter hele 40 kilometer. Enda mer slående er imidlertid nord-sør-aksen Avenida 9 de Julio, en aveny som er bredere enn Champs-Élysées i Paris. Der den krysser Avenida de Mayo, ligger Obelisco, den store obelisken. Arktitekturen som kranser hovedaksene er storslått, og oppviser stilarter som historisme, klassisisme, jugend og art déco. Området her kalles Microcentro, og ligger banker, store hoteller, hovedkvarterer for store firmaer og statlige institusjoner. Norskættede Alejandro Christophersen (1832–1912) var en viktig arkitekt i Buenos Aires' vekstperiode rundt forrige århundreskifte. Mange av hans bygninger kan fortsatt sees i byen, deriblant mange kirker. Mest kjent er nok likevel fasaden til Cafe Tortoni, byens mest kjente kafé fra 1858. ==== Sør for aksene ==== Bydelen San Telmo, som ligger sør for sentrum, har bevart mye byarkitektur fra 1800-tallet, gjerne med utsmykkede gesimser, smijernskledde balkonger og franske dører. Denne bydelen hadde dårlig kloakksystem, og var dermed utsatt for epidemier. Dermed flyttet overklassen ut fra 1860-tallet av, og bydelen ble overtatt av fattige immigranter, noe som bevarte arkitekturen. Enda lenger sør befinner den fargeglade bydelen La Boca seg, som ble grunnlagt av italienske innvandrere, først og fremst fra Genova. Tangoen skal ha oppstått i denne bydelen. Husene her er kledd med bølgeblikk og malt i sterke farger, som stammer fra skipsmaling stjålet eller tigd fra skipene i havna. Navnet La Boca betyr munnen, fordi den sugde opp alle de nye innvandrerne. Mot sør ligger også andre arbeiderstrøk og industristrøk, som også strekker seg inn i nabokommunene i provinsen Buenos Aires. ==== Nord for aksene ==== Nord for aksen ligger de mer velstående bydelene Recoleta, Barrio Norte og Palermo, som oppsto da over- og middelklassen flyttet fra usunne forhold i sentrum. Kirkegården i Recoleta er en slående nekropolis med imponerende gravsteder, deriblant over diktere, presidenter og Eva Perón. Palermo er en vidstrakt bydel for middelklassen. Spesielt i området rundt Plaza Palermo Viejo finner man motebutikker og fine restauranter i et strøk av lave bygninger. Her finnes også parkanlegg, slik som den botaniske hagen og den japanske hagen. Museo Evita er viet til den berømte presidentfruen. De velstående bydelene strekker seg også utover bygrensa og inn i forstadskommunene Martínez, Olivos, San Isidro og Vicente López. ==== Vestover i byen ==== Abasto er navnet på det gamle sentralmarkedet i vest. Sentralmarkedet sto lenge tomt, men er nå ombygd til et stort kjøpesenter. Like ved vokste tangolegenden Carlos Gardel opp, og huset hans er i dag et museum. Once ligger også i vest, og er kjent for sine gatemarkeder. Om klokka di stopper, spør man i Buenos Aires om du har kjøpt den i Once. ==== Utover i elva ==== Puerto Madero er det gamle havnekvartert hvor kjøtt ble pakket for transport til markedene i Europa. Hallene er i dag restaurerte. Videre finnes det store grøntområder på gamle industritomter. Fra 1950-årene har det vokst opp forretningssentra i andre deler av byområdet. === Sport === Særlig i fotball og innen hestesport er Buenos Aires dominerende i landet. To av de mest berømte og beste fotballagene i Argentina holder til i Buenos Aires, nemlig det mestvinnende Club Atlético River Plate og erkerivalen Boca Juniors. Ligakamper mellom de to ender ofte i slagsmål. Andre viktige fotballklubber er Racing Club de Avellaneda og Independiente fra forstaden Avellaneda, San Lorenzo de Almagro fra bydelen Boedo og Vélez Sársfield fra bydelen Liniers. Hestesport er sannsynligvis den nest mest populære sportsgreina. To veddeløpsbaner, hipódromos, befinner seg i byen, nemlig i Palermo og i San Isidro. Ellers er los porteños lidenskapelig opptatt av rugby og landhockey. Basketball, som også er svært populært, er imidlertid dominert av lag utenfor Buenos Aires, det samme gjelder de beste tennisspillerne. === God mat i Buenos Aires === I Buenos Aires finnes det over 3 500 restauranter som tilbyr nasjonalt og internasjonalt kjøkken. == Økonomi og infrastruktur == === Økonomi === Som landets viktigste havneby er Buenos Aires Argentinas handelssentrum. Kaianleggene strekker seg åtte kilometer langs Río de la Plata, og i Puerto Nuevo finner man de mest moderne havneanleggene. Parallelt med den moderne trafikkutviklingen, med eksempelvis 16-fils motorveier, ble byen det viktigste industrisenteret i landet. Industrien oppsto først i indre by, men fra 1930 av skjer industriutviklingen mest i forstedene. Ca. halvparten av alle industribedrifter i Argentina befinner seg i Buenos Aires, ca. 26 000 i Buenos Aires by, og ca. det dobbelte i forstedene. Bydelene i sørøst huser hovedmengden av industri, særlig Avellaneda og Lanús. Hit fører de store gassrørledningene fra Patagonia. Bankene, både de nasjonale og de internasjonale, samt ulike børser for råvarer som korn, er konsentrert i krysset mellom Avenida Bartolomé Mitre og San Martín. Lang Florida- og Santa Fé-avenyene finner man de største kjøpesentrene og de mest elegante butikkene. Næringsmiddelindustrien, først og fremst kjøttindustrien, samt oljeraffinerier og kjemisk industri ligger i sør. Mot vest og nord finner man bilindustri og ulik lettere industri, slik som tekstilindustri og trykkerier. På grunn av miljøforurensingen ønsker politikerne å legge mest mulig industri til områdene rundt byen, hvor ulike industriparker har oppstått. Dermed flytter også de ansatte etter. I sentrum av Buenos Aires var det i 1927 fem høyhus, nå er imidlertid hele bysentrum dominert av høyhusene. Den tre kvadratkilometer store bykjernen ligger nord for Plaza de Mayo, det gamle midtpunktet i byen. Her finner man et sentralt forretningsområde med alle kjennetegn på en verdensby; kontor-, forsikrings- og bankbygg, forleggere, avanserte tjenesteytelser, moderne butikkpassasjer, fornøyelseskvartaler, trafikkaos, lite grøntarealer og utvandring til forstedene. === Samferdsel === ==== Langdistanse ==== Buenos Aires har to flyplasser, Ezeiza (også kalt Ministro Pistarini, flyplasskode EZE) for internasjonale fly, og Aeroparque (flyplasskode AEP) for innenlandsfly og fly til Montevideo. Til Uruguay går det også ferger og hurtigbåter fra en terminal i sentrum. Argentina hadde et stort nasjonalt jernbanenettverk som ble nedlagt så å si totalt i løpet av 1990-tallet som følge av privatisering og profittkrav. De siste årene har imidlertid flere jernbanelinjer blitt gjenåpnet, og pr 2007 er det igjen mulig å ta toget fra Buenos Aires til destinasjoner så langt unna som Tucumán og Bariloche. Likevel er det få forbindelser, ofte bare 2–3 pr uke, og dårlig kvalitet på sporene. Derfor har langdistansebusser (Micros) hovedrollen i nasjonal kollektivtransport. Den viktigste bussterminalen i Buenos Aires er "Retiro" nord i sentrum. Tog spiller imidlertid en stor rolle i nærtrafikken og i trafikken til byer i Buenos Aires-provinsen. Havneanleggene i Buenos Aires er åtte kilometer lang, og blir holdt åpen ved hjelp av omfattende mudring i Río de la Plata. ==== Lokaltrafikk ==== Buenos Aires’ undergrunnsbane, subte, er den eldste i Latin-Amerika, og den første strekningen åpnet i 1913. Trikk er av begrenset betydning. Den aller største delen av lokaltrafikken går med buss, noe som har trafikkmessige og miljømessige konsekvenser. Derfor arbeides det nå med en utbygging av subte. Forstedene blir betjent av lokaltog. Det er 38 600 drosjer i Buenos Aires, en per 71 innbyggere. === Utdanning === En gang var Plaza de Mayo midt i byen sentrum for lærdom, nå er det meste i den nordlige delen av sentrum. I 1821 åpnet det statlige Universidad de Buenos Aires i en campus nær elvebredden. Noen fakulteter, slik som de juridiske, medisinske, ingeniør- og økonomifakultetene, befinner seg i sentrum av byen. Universitetet har også filialer i forstedene. Nasjonalbiblioteket er å finne i de nye bydelene i nord, hvor man også finner det private Belgrano-universitetet, grunlagt i 1964. Andre institusjoner for høyere utdanning i Buenos Aires er den nasjonale kunsthøyskolen fra 1904, det nasjonale musikkonservatoriet fra 1924, Argentinas katolske universitet fra 1958 og det nasjonale teknologiske universitet fra 1959. == Viktige porteños == En rekke viktige personer er født i Buenos Aires, slik som Forfatter Jorge Luis Borges Malen Benito Quinquela Martín Landets første president Bernardino Rivadavia Tennisspiller Gabriela Sabatini Pianist og dirigent Daniel Barenboim Fotballspiller Sergio Agüero Dronning Máxima av Nederland Overhodet i den katolske kirken pave Frans (Jorge Mario Bergoglio) Forfatter Adolfo Bioy Casares Skulptør, arkitekt og menneskerettsforkjempar (Nobels fredspris) Adolfo Pérez Esquivel Fysiolog (nobelprisen i fysiologi eller medisin) Bernardo Alberto Houssay Jurist og politiker (Nobels fredspris) Carlos Saavedra Lamas Argentinsk biokjemiker (nobelprisen i kjemi) Luis Federico Leloir == Vennskapsbyer == Her følger en liste over Buenos Aires' vennskapsbyer. Årstallet for inngåelsen av vennskapsforholdet er angitt i parentes. Caracas, Venezuela (1982) Tel Aviv, Israel (1958) Jerusalem, Israel Sevilla, Spania (1974) Barcelona, Spania (1985) Cádiz, Spania (1975) Madrid, Spania (1975) Montevideo, Uruguay (1975) Miami, USA (1978) Oviedo, Spania (1982) Istanbul, Tyrkia Lima, Peru (1983) Bogotá, Colombia (1986) San José, Costa Rica Brasília, Brasil (1986) Guadix, Spania (1987) Damaskus, Syria (1989) Beograd, Serbia (1990) Moskva, Russland (1990) Napoli, Italia (1990) Milano, Italia (1998) Roma, Italia (1987) Cagliari, Italia Lucca, Italia (2003) Genova, Italia (1991) Ferrara, Italia Ottawa, Canada (1998) Ōsaka, Japan (1990) Rotterdam, Nederland (1990) Toulouse, Frankrike (1990) Paris, Frankrike Genève, Sveits (1991) Beijing, Folkerepublikken Kina (1991) Lima, Peru (1983) Athen, Hellas (1992) Bilbao, Spania (1992) Kairo, Egypt (1992) Praha, Tsjekkia (1992) Santiago, Chile (1992) Seoul, Sør-Korea (1992) Vigo, Spania (1992) Warszawa, Polen (1992) Kyiv, Ukraina (1993) Berlin, Tyskland (1994) Rio de Janeiro, Brasil (1996) Porto Alegre, Brasil (1995) São Paulo, Brasil (1999) Ciudad de México, México (1997) Reykjavík, Island Bangkok, Thailand (2006) New York, United States Chisinau, Moldova Zagreb, Croatia (1998) Havanna, Cuba Santo Domingo, Den dominikanske republikk(1991) == Referanser == == Eksterne lenker == (es) Offisielt nettsted (en) Buenos Aires – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Buenos Aires – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Buenos Aires hos Wikivoyage

Buenos Aires (tidligere skrivemåte: Buenos Ayres) oppkalt etter de sjøfarendes skytshelgen, Santa María del Buen Aire, offisielt kalt Ciudad Autónoma de Buenos Aires, er hovedstad og det kommersielle og industrielle sentrum i Argentina.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bibliotek

2023-02-04

Bibliotek

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibliotekvesen', 'Kategori:Byggverk etter funksjon', 'Kategori:Rom']

Bibliotek (av gresk: biblio=bok + theke=lager) er definert som «en institusjon (og bibliotekarene er en profesjon) som med utgangspunkt i organiserte samlinger av dokumenter - digitale så vel som fysiske - initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og kulturformidling.»

Bibliotek (av gresk: biblio=bok + theke=lager) er definert som «en institusjon (og bibliotekarene er en profesjon) som med utgangspunkt i organiserte samlinger av dokumenter - digitale så vel som fysiske - initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og kulturformidling.» == Generelt == Bibliotek kan også være digitale. Bibliotek organiseres og forvaltes gjerne av en eller flere bibliotekarer. Et bibliotek kan også være en bygning eller et rom der det oppbevares bøker og andre dokumenter. Offentlige bibliotek har sin ideologiske forankring i Opplysningstiden og troen på folkeopplysning. De kan sies å ha et felles overordnet mål: Ved å stille til disposisjon alle typer materiale skal bibliotekene arbeide for å dekke de behov for kunnskap og informasjon som finnes i samfunnet, både innen utdanning, forskning, arbeids- og næringsliv og hos det enkelte mennesket. De aller fleste bibliotek legger i dag vekt på å ha gode IKT-tilbud, med god internettilgang, stadig flere med trådløst bredbånd for publikum, og med egne hjemmesider – med mediekatalogen på internett og diverse andre tjenester, bl.a. digitaliserte samlinger. Selv om bibliotekene har ulikt innhold og retter seg mot forskjellige målgrupper på ulikt nivå, så finner en mange likhetstrekk mellom bibliotektypene, og det foregår et utstrakt samarbeid mellom dem. En vanlig inndeling av bibliotek er styrt av formålet med dem, eller målgruppene for virksomheten. == Bruk av bibliotek == Mange potensielle bibliotekbrukere vet ikke hvordan de effektivt kan gjøre bruk av ressursene som biblioteket tilbyr. Dette har ført til et stadig sterkere fokus på brukeropplæring. Et sentralt begrep i denne forbindelse er informasjonskompetanse. Utviklingen av internett og mobilteknologi har vært med på å redusere unge menneskers bruk av de tradisjonelle bibliotekene. Bibliotekene har blant annet forsøkt å tilpasse seg ved å tilby digitale tjenester. Disse tjenestene kalles ofte Bibliotek 2.0. == Ulike typer bibliotek == Nasjonalbibliotek eies av staten. Et nasjonalbibliotek vil typisk være «Nasjonens hukommelse», og ha som formål å samle inn, bevare og formidle hele mengden av informasjon som skapes og distribueres i landet. De fleste nasjonalbibliotek har også i oppgave å overvåke og samle informasjon skapt i andre land som berører ens eget land, såkalt itineraria. Nasjonalbiblioteket i Norge samler all informasjon uavhengig av medietyper. Fylkesbibliotek er det regionale nivået i det norske folkebibliotekvesenet. Fylkesbiblioteket er hjemlet i lov om folkebibliotek og ledes av en fylkesbiblioteksjef. Fylkesbibliotekene yter bibliotekfaglig veiledning og assistanse til folke- og skolebibliotekene i fylket. Folkebibliotek eies og drives av kommunene. Ifølge Bibliotekloven skal hver kommune ha et folkebibliotek som gir et tilbud til alle mennesker og dekke alle fagområder og aldersgrupper. Alle kommuner skal ha en fagutdannet Biblioteksjef. Biblioteket skal være gratis for alle. Formålet er å arbeide for opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet. Fylkesbibliotek er i Norge regionale støtteinstitusjoner for folke- og skolebibliotekene i sine fylker. Fag- og forskningsbibliotek er avdelinger ved offentlige eller private institusjoner. Den største gruppen er høgskole- og universitetsbibliotekene, men de finnes også ved forskningsinstitutter, i forvaltningen og i bedrifter. Den primære oppgaven er å betjene de institusjonene de tilhører, men de inngår samtidig i det nasjonale biblioteknettverket og bidrar dermed til å gjøre mest mulig litteratur tilgjengelig for alle. Fag- og forskningsbibliotek blir stadig oftere digitale. Av digitale bibliotek i Norge kan nevnes Helsebiblioteket og Nasjonalt bibliotek for barnevern og familievern.Et av de største medisinske bibliotek i Europa er Bibliothek des Ärztlichen Vereins in Hamburg. Skolebibliotek eies og drives av de enkelte skolene. De skal tjene skolens formål og derfor ha en pedagogisk innretning. De skal dekke de behovene elevene og lærerne har for litteratur og informasjon. == Kjente bibliotek == === Norge === Bergen Offentlige Bibliotek Deichman bibliotek, Oslo Gunnerusbiblioteket Nasjonalbiblioteket Universitetsbiblioteket i Oslo Samisk spesialbibliotek i Karasjok === Andre === Biblioteket i Alexandria, Alexandria i Egypt Kungliga biblioteket, Stockholm i Sverige Det Kongelige Bibliotek, København i Danmark British Library, London i Storbritannia Library of Congress, Washington, DC i USA Bibliothèque nationale de France, Paris i Frankrike == Se også == Bibliotekar Norgesbiblioteket Bokbåten «Epos» == Referanser == == Litteratur == Kunnskap er makt - norsk bibliotekhistorie. ABM-media. 2021. ISBN 9788293298205. == Eksterne lenker == Nasjonalbiblioteket Det nye biblioteket i Alexandria (på engelsk) Historiske fotografier fra noen norske bibliotek Oppslagsordet «Bibliotek» i det politiske Pax leksikon fra 1976-1984 Bibliotek; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Leiebibliotek; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Bibliotekutslettelse; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

Bibliotek (av gresk: biblio=bok + theke=lager) er definert som «en institusjon (og bibliotekarene er en profesjon) som med utgangspunkt i organiserte samlinger av dokumenter - digitale så vel som fysiske - initierer sosiale prosesser knyttet til læring, kunnskapsdeling og kulturformidling.»Definisjon tilskrevet professor Ragnar Audunson; jfr lederartikkelen «Bok er viktig» i fagbladet Bok og bibliotek, nr 1, 2019

https://no.wikipedia.org/wiki/Bod%C3%B8

2023-02-04

Bodø

['Kategori:14°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bodø', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1816', 'Kategori:Fergesteder i Nordland', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Nordland', 'Kategori:Norske kommuner etablert i 1838', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Bodø (lulesamisk: Bådåddjo; pitesamisk: Buvvda) er en by og kommune i landskapet Salten i Nordland fylke. Bodø er Nordlands største by og kommune målt etter antall innbyggere, og er administrasjonssenter i Nordland fylke. I Nord-Norge har kun Tromsø kommune større folketall, mens Bodø er det mest folkerike byen/tettstedet i landsdelen. Byen Bodø har 42 662 innbyggere per 1. januar 2022 og er således kun såvidt større enn Nord-Norges nest største, Tromsø. Bodøregionen dekker kommunene Bodø, Gildeskål og Beiarn. Den hadde 53 257 innbyggere per 1. januar 2021, og er dermed Norges 15. mest befolkede byregion. Bodø kommune ligger sentralt midt i fylket og ute ved kysten. Bodø er en del av landskapet og regionen Salten, som dekker ni kommuner. Fem av disse grenser til Bodø. Sørfold ligger nordøst for Bodø, Fauske grenser i øst, Saltdal ligger mot sørvest, mens Beiarn og Gildeskål grenser begge mot Bodøs sørlige kommunegrense. I nord har Bodø også en marin grense til Steigen over Folda. Den sentrale delen av kommunen ligger på Bodøhalvøya. Nord for denne ligger Kjerringøy, mens Tverlandet, Saltstraumen og Skjerstad ligger sør i kommunen. Disse har hvert sitt folkevalgte lokalstyre. Bodøs historie strekker seg tilbake til steinalderen da stabile fiskefangster gjorde Saltstraumen til Bodøs eldste bosetning. Det som er indre by idag har vært strandområder. Da vannet trakk seg tilbake, ble de store flate områdene ytterst på Bodøhalvøya gradvis omgjort til dyrka mark. Det stabile fisket bidro til at Bodø fikk bystatus 20. mai 1816. Dette var for å skape en kjøpstad i nærheten av Lofoten, slik at fisken ikke måtte gå gjennom Bergen først, som foreløpig hadde et monopol på saltvannsfiskeriet. Først i 1860-årene, da sildefisket kom, ble Bodø en merkbar by på norgeskartet. Bodø ble gjenreist etter andre verdenskrig, og tettbebyggelsen har siden vokst betydelig utover det tradisjonelle sentrumsområdet. Det meste av boligbyggingen har siden 1960-årene funnet sted østover langs riksvei 80 og omkring ti kilometer østover fra sentrum. Her ligger blant annet bydelene Hunstad og Mørkved som har egne bydelssentra, men som ennå i stor grad har preg av forsteder eller sovebyer. Etter hvert har byen også vokst langs en akse nordover mot Kjerringøy, slik som tettstedsbebyggelsen i Skivika og Løpsmarka. Løding er Bodøs nest største tettsted, og ligger 15 kilometer øst for sentrum, innerst på halvøya Tverlandet. I senere tid har Bodøs næringsliv blitt mindre basert på fiskeri, selv om det fortsatt er en viktig næring, og har gått mer over på forretningsrelaterte bedrifter og administrering. Bodø Næringsforum hadde i 2013 rundt 250 registrerte medlemsbedrifter. Blant de største arbeidsplassene er Nordland fylkeskommune, Nordlandssykehuset og Nord universitet. Bodø er også sete for en rekke nasjonale, regionale og lokale bedrifter innen offentlig og privat sektor, blant annet Statsforvalteren i Nordland, Nordland politidistrikt, Salten tingrett og Salten Brann IKS.

Bodø (lulesamisk: Bådåddjo; pitesamisk: Buvvda) er en by og kommune i landskapet Salten i Nordland fylke. Bodø er Nordlands største by og kommune målt etter antall innbyggere, og er administrasjonssenter i Nordland fylke. I Nord-Norge har kun Tromsø kommune større folketall, mens Bodø er det mest folkerike byen/tettstedet i landsdelen. Byen Bodø har 42 662 innbyggere per 1. januar 2022 og er således kun såvidt større enn Nord-Norges nest største, Tromsø. Bodøregionen dekker kommunene Bodø, Gildeskål og Beiarn. Den hadde 53 257 innbyggere per 1. januar 2021, og er dermed Norges 15. mest befolkede byregion. Bodø kommune ligger sentralt midt i fylket og ute ved kysten. Bodø er en del av landskapet og regionen Salten, som dekker ni kommuner. Fem av disse grenser til Bodø. Sørfold ligger nordøst for Bodø, Fauske grenser i øst, Saltdal ligger mot sørvest, mens Beiarn og Gildeskål grenser begge mot Bodøs sørlige kommunegrense. I nord har Bodø også en marin grense til Steigen over Folda. Den sentrale delen av kommunen ligger på Bodøhalvøya. Nord for denne ligger Kjerringøy, mens Tverlandet, Saltstraumen og Skjerstad ligger sør i kommunen. Disse har hvert sitt folkevalgte lokalstyre. Bodøs historie strekker seg tilbake til steinalderen da stabile fiskefangster gjorde Saltstraumen til Bodøs eldste bosetning. Det som er indre by idag har vært strandområder. Da vannet trakk seg tilbake, ble de store flate områdene ytterst på Bodøhalvøya gradvis omgjort til dyrka mark. Det stabile fisket bidro til at Bodø fikk bystatus 20. mai 1816. Dette var for å skape en kjøpstad i nærheten av Lofoten, slik at fisken ikke måtte gå gjennom Bergen først, som foreløpig hadde et monopol på saltvannsfiskeriet. Først i 1860-årene, da sildefisket kom, ble Bodø en merkbar by på norgeskartet. Bodø ble gjenreist etter andre verdenskrig, og tettbebyggelsen har siden vokst betydelig utover det tradisjonelle sentrumsområdet. Det meste av boligbyggingen har siden 1960-årene funnet sted østover langs riksvei 80 og omkring ti kilometer østover fra sentrum. Her ligger blant annet bydelene Hunstad og Mørkved som har egne bydelssentra, men som ennå i stor grad har preg av forsteder eller sovebyer. Etter hvert har byen også vokst langs en akse nordover mot Kjerringøy, slik som tettstedsbebyggelsen i Skivika og Løpsmarka. Løding er Bodøs nest største tettsted, og ligger 15 kilometer øst for sentrum, innerst på halvøya Tverlandet. I senere tid har Bodøs næringsliv blitt mindre basert på fiskeri, selv om det fortsatt er en viktig næring, og har gått mer over på forretningsrelaterte bedrifter og administrering. Bodø Næringsforum hadde i 2013 rundt 250 registrerte medlemsbedrifter. Blant de største arbeidsplassene er Nordland fylkeskommune, Nordlandssykehuset og Nord universitet. Bodø er også sete for en rekke nasjonale, regionale og lokale bedrifter innen offentlig og privat sektor, blant annet Statsforvalteren i Nordland, Nordland politidistrikt, Salten tingrett og Salten Brann IKS. == Navn og etymologi == Navnet Bodø dukket først opp i det 16. århundre som et len under lensherresetet Bodøgård, som ligger om lag tre kilometer sørøst for dagens sentrum, i Bodøsjøen bydel. Det gammelnorske navnet på denne gården var Bodin, som trolig er sammensatt av det gammelnorske boði «båe, undervannsskjær», etter båene i viken utenfor Bodøsjøen, som er gårdens nauststed, og vin, som kan oversettes med «havnegang, eller grasslette». I så fall betyr Bodin «grassletta ved båe-vika». Dette navnet, som ble uttalt «Bådin», med trykk på å-en og tonefall som i «Karin», utviklet seg i folkemålet til Bòddøya («Båddøya»). Bodø er en fordanskning av den formen. En annen etymologisk tolkning kan være at navnet kommer fra ordet Bodeiar, som betyr øya med boder. Øya kan i denne sammenheng tolkes som Bodøhalvøya, mens boder opprinnelig var synonymt med hus. Oversettelsen blir da den bebygde halvøya. == Naturgitte forhold == === Geografi === Bodø, som ligger ytterst på en halvøy ut mot Vestfjorden, har hatt en strategisk viktig posisjon innenfor fiskeriet og kystvirksomheten. Bodø har på den måten blitt et naturlig knutepunkt mellom havet og de omkringliggende grendene. Denne plasseringen bidro også til å gi Bodø kjøpstadrettigheter tidlige på attenhundretallet og var med på å gjøre Bodø til det viktige senteret byen er i dag. Som resten av Nordland, dominerer fjorder og fjell kommunen, med flate og dyrkbare flater langs kyststripa, samt i daler skapt av isbreer fra siste istid. I nord avgrenses Bodø av Sørfolda, mens grensen i sør går langs fjellområdene sør for Saltenfjorden-Skjerstadfjorden, som også splitter kommunen geografisk i to deler. Innenfor kommunegrensene ligger også Misværfjorden og Misværdalen, som den sørlige enden på kommunen. Øst for byen deles Bodøhalvøya i to av Vatnvatnet, noe som har skapt en tilnærmet flat dal helt fra Hopen ved Tverlandet og nordover til Sørfjorden. Rett nordøst for Vatnvatnet ligger Heggmovatnet. Det største er Gjømmervatnet, sør i kommunen, mens det bynære Soløyvatnet er nest størst. Området rundt Soløyvatnet er preget av lange og skogkledde åser, som danner Bodømarka, som kan avgrenses mot Rønvik bydel i vest. Dette er et populært friluftsliv- og rekreasjonsområde. Saltstraumen, som er verdens sterkeste tidevannsstrøm, er sør i kommunen. Et kjent motiv er Saltstraumen bru med Børvasstindan i bakgrunnen. Bodø har også verdens tetteste populasjon av havørn. === Geologi === Bodøs geologiske underlag deles i grove trekk i to. Mesteparten av kommunen er dekt av metamorfe og magmatiske bergarter, mens vi finner unntakene helt øst på kommunens del av Bodøhalvøya, samt Landegode, Helligvær og de andre øyene i Vestfjorden. Her finner vi i stedet grunnfjell påvirket av den kaledonske fjellkjede, som en gang var en fjellkjede som oppsto ved fjellkjedefolding da Europa og Nord-Amerika kolliderte, for mer enn 400 millioner år siden. Disse to hovedgruppene av bergarter er de som dominerer norskekysten mellom Sogn og Fjordane i sør og Troms i nord.Mer detaljert består byen og Bodømarka i all hovedsak av glimmerskifer av kalk, mens vi lenger øst på halvøya finner sandstein, ryolitt og gneis, der vi også finner sistnevnte øst på Tverlandshalvøya Vestre Tverlandet, Saltstraumen og området sør for dette er preget av et større antall bergarter, der det er størst forekomst av gneis, granitt og kalkspat. Også Skjerstad kommunedel har et mangfoldig geologisk underlag, slik som er vanlig i nordlandsk innlandsterreng, og har bergartene gneis, sedimentære bergarter, kalkspat, granitt og kvartsdioritt. Nord i kommunen er kvartsitt og kalkglimmerskifer vanligst, mens Landegode og Helligvær består av ulike innslag av gneis, mens Bliksvær består av granitt. === Klima === Bodø har et subarktisk maritimt klima, og ligger rett nord for grensen til temperert klima. Klimaet er et av de mer sjeldnere klima, siden lignende klimaer kun finnes langs kysten i Nord-Europa og på sørsiden av Alaska. De fleste områdene med subarktisk klima ligger som oftest i en såpass lang avstand fra kysten at klimaet ikke blir påvirket av havstrømmer og lignende, gjerne mellom 50° og 70°N. Dette gir lange og kalde vintre, og korte, men varme somrer. Det spesielle subarktiske maritime klimaet gir mildere somre, og en vintertemperatur ikke langt under null grader slik at jordbruk er fysisk mulig i regionen på grunn av Golfstrømmen. Bodø er kjent for sin sterke vind. Vinden kommer vanligvis fra vest og sørvest, før den treffer Bodø. Unntaket er om vinteren, da østavind dominerer rundt halvparten av årstiden. Fallvind er også et kjent fenomen ved de bratte fjellstupene rundt om i kommunen. Statistikk viser at det er mest vind i Bodø om høsten og vinteren, mens våren og sommeren er mer vindstille. Januar er den måneden med mest kuling og storm, mens juli måned er i motsatt ende av skalaen. Bodø ligger nord for polarsirkelen og har midnattssol i perioden 30. mai til 12. juli, selv om hele solskiven er over horisonten ved midnatt i perioden 3. juni til 8. juli. Lyse netter, som er definert når solskiven er under 18 grader under horisonten, finnes i perioden 2. april til 10. september. Bodø har offisielt ikke mørketid, men fjell sørvest for byen gjør at solen er borte i perioden 1. desember til 10. januar. De to sistnevnte datoene er anslått, og kan variere fra år til år. Grunnen til at Bodø har midnattssol, men ikke mørketid, er på grunn av lysbrytningen gjennom atmosfæren. Brytningen av sollyset sørger for at lyset bøyes. Selv om sola er under horisonten, vil den lyse på Bodø. == Samfunn == === Demografi === Bodø kommune hadde 53 135 innbyggere pr. 2. kvartal 2022 og et areal på 1 393 km², hvorav 83 km² er ferskvann. Dette gir en befolkningstetthet på 38 innbyggere per kvadratkilometer, noe som gjør Bodø til den fjerde tettest befolkede kommunen i Nordland. Tettstedet Bodø har 42 662 innbyggere pr. 2022 og er det største i Nord-Norge. Tettstedet Bodøs areal er på 14,84 km², som gir en befolkningstetthet på 2 854 innbyggere per kvadratkilometer. Blant Norges 50 største tettsteder er Bodø det åttende tettest befolkede tettstedet, etter Oslo, Tromsdalen, Trondheim og Tromsø.Befolkningen i tettbebyggelsen utgjør 91 % av kommunens innbyggertall. I tillegg til tettstedet Bodø finnes det to andre tettsteder i kommunen. Disse er Løding og Løpsmarka med henholdsvis 3 140 og 2 299 innbyggere pr. 1. januar 2022. Det tidligere administrasjonssenteret i Skjerstad kommune, Misvær, var inntil for få år siden også regnet som et tettsted med 232 innbyggere (2012). ==== Sentrumsoner ==== De fem sentrumssonene i tettstedet Bodø, bykjernen, Flatvoll, Stormyra, nord på Alstad og Mørkved bydelssenter, utgjør tilsammen 0,81 km², og har et innbyggertall på 2 084 personer, som gir en befolkningstetthet på 2 573 innbyggere per kvadratkilometer. Dette ligger rett over gjennomsnittet i tettstedet Bodø som helhet, men er langt under landsgjennomsnittet på befolkningstetthet i sentrumssoner. Der er snittet, per 2003, 3 548 innbyggere per kvadratkilometer, noe som betyr at Bodø sentrum og de andre sentrumssonene i liten grad har preg av stor boligbebyggelse, og at det meste av bebyggelsen finnes i bydelene. I de samme sentrumssonene er det registrert 1 091 bedrifter, med tilsammen 7 049 sysselsatte. ==== Pendling ==== Bodø har både buss- og jernbaneforbindelse til de omkringliggende kommunene, samt flyforbindelse til de norske storbyene og de fleste nordnorske lufthavnene. Dette gjør at Bodø egner seg både for inn- og utpendling og for forretningsreiser. De fleste som pendler inn i kommunen, kommer fra Fauske kommune. Videre følger Gildeskål, Meløy og Saltdal kommuner. === Bydeler og bylandskap === Bodø er delt inn i 14 bydeler. To av disse ligger i tettstedet Løpsmarka, men blir, på grunn av sin beliggenhet rett utenfor bygrensene, medregnet som byen. Bodø deles også inn i indre og ytre by. Det finnes to definisjoner. Ifølge den ene definisjonen deles Bodø inn i to større geografisk avskilte deler, kalt satellitter. Da blir den vestre satellitten hvor sentrum ligger, kalt indre by, mens den østlige satellitten kalt ytre by. I denne definisjonen regnes sentrum og de tre bydelene Vestbyen, Østbyen og Rønvik. Den andre definisjonen tar hensyn til hva som er forstadsområder, og hva som ikke er det. Slik blir Rønvik bydel ekskludert fra indre by, og tilhører i stedet ytre by. Ytre by kan deles inn i tre enheter. Dette er ytre nord, ytre sør og ytre øst. Blir Rønvik medregnet i ytre by, regnes den til ytre nord, sammen med Skivika og Løpsmark bydel, som ligger i tettstedet Løpsmarka. Ytre sør består av Bodøsjøen, Alstad, Grønnåsen Øvre Hunstadmoen og Nedre Hunstadmoen bydeler, mens ytre øst er Hunstad, Mørkved og Støver bydeler. Disse skillene er skapt etter hvilken skolekrets ungdomsskolene bruker, for eksempel følger ytre øst grensene til Hunstad ungdomsskoles skolekrets. I Ytre sør er det Alstad ungdomsskole og Bodøsjøen barne- og ungdomsskole, mens i ytre nord ligger det tre barne- og ungdomsskoler. Indre by, uten Rønvik, har to barneskoler og én ungdomsskole. === Arkitektur === Mye av bebyggelsen i Bodø sentrum, Østbyen og Vestbyen består av 40-, 50- og 60-tallsbebyggelse, siden hele Bodø by måtte bygges opp igjen etter bombingen under andre verdenskrig. I bykjernen er det en blanding av rekkehus av tre, til murhus og til tietasjes høyblokker. I de østre sentrumsstrøkene består gatene av rekkehus, fra tre til fem etasjer, med små butikker og boliger over. Bygårdene begynner å dominere sentrum ved Bodø stasjon, som selv er et fredet murhus. Større butikkjeder finnes i strøket, og gågata fører med seg paviljonger, benker og over fem etasjes store bygårder. Vest for torget ligger Glasshuset og kjøpesenter som Koch og Glasshuspassasjen. I bydelen Rønvika, som ble omgjort fra store jordbruksområder til boligfelt på under et tiår, har mye 70- og 80-tallsbebyggelse. Enda er ikke hele Rønvikjordene oppspist av boligene, og de sørøstre delene av bydelen domineres av terrassehus og blokker. På Vollen er det rekkehus og villaer, mens det lenger vestover er mer villastrøk, og enkelte leiligheter og rekkehus. På Reinsletta og i Myrvoll er det tidlig 60-tallsvillaer, men det bygges store blokker i nyere deler. Flatvoll har blitt et bydelssentrum med butikker og restauranter, mens Rønvikleira er industri-, havn- og jernbaneområder, selv om det også er innslag butikker, varehus og blokker. Omtrent hele Rønvika er trehus, unntatt Rønvikleira, som er mer moderne i stilen. Stormyra er et bisentrum og drabantby, med varehus, kjøpesentrer og verksteder, der mye av arkitekturen i de vestlige strøkene er 90-talls, husene bygd enkle og praktiske, og mye i én eller to etasjer. I de østlige strøkene ligger mange moderne kjøpesentrer som er bygget eller oppusset det siste tiåret, og som har en moderne arkitektur, med glatt og plank veggdekke. Grønnåsen bydel har mange rekkehus oppført på slutten av 1990-tallet eller tidlig 2000-tall. Bydelen er kjent for sine mange identiske hus i de østre strøkene, hvor det er rekkehus og villaer side om side. Alle hus har møner, er av tre og er bygget i sveitserstil. Store deler av bydelen Hunstad har identiske hus, i fargene blå, hvit, gul, grønn og rød. Husene er av tre og har flate tak, og er kubeformet, med enkle anekser. Bygningene ble oppført midt på 1970-tallet. Lenger nord i bydelen er det rekkehus i en enklere 90-tallsarkitektur av tre, med enkelte villaer. På Mørkved og Støver er det for det meste eneboliger og rekkehus fra 90-tallet. I og rundt universitetsområdet, samt mange av de nyere nabolagene i disse bydelene har innslag av blokkbebyggelse. === Utdanning === Bodø er en av byene i Nord-Norge med lengst tradisjon innen høyere utdanning. Fra 1895 hadde byen et privat gymnas, som fra 1900 var offentlig. I 1920 ble det opprettet sykepleierutdanning i Bodø, og i 1951 fikk byen høyere utdanning for allmennlærere. Utdanningstilbudet ble betydelig økt fra 1970. Da ble distriktshøgskolen i Bodø åpnet med studietilbud innen økonomi/administrasjon, fiskerifag, og sosialarbeiderutdanning. Høgskolesenteret i Nordland ble etablert i 1986 gjennom en sammenslåing av Nordland distriktshøgskole og siviløkonomutdanningen. Det endret navn til Høgskolen i Bodø i 1994 ved en ytterligere sammenslåing av lærerutdanningen. Den 1. januar 2011 fikk høgskolen universitetsstatus, og ble til Universitetet i Nordland (UiN). Den 1. januar 2016 ble det slått sammen med Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag til Nord universitet, med hovedsete i Bodø. I 1997 åpnet Politihøgskolen i Bodø, som har avdelinger i Oslo, Kongsvinger og Stavern. Politihøgskolen er lokalisert sammen med UiN, på Mørkved, omtrent 8 km utenfor Bodø sentrum. Det finnes en privat skole i Bodø, St. Eystein katolske skole, som er den eneste katolske skolen i Salten, og den fjerde katolske skolen i Norge. Det er en barne- og ungdomsskole lokalisert i Vestbyen, rett ved St. Eysteins katolske kirke. Den øvrige utdannelsen i byen er drevet av kommune, fylke eller stat. I bydelen Bodøsjøen ligger Alberthaugen ungdomsskole for vanskeligstilt ungdom. I 2021 var det tilsammen 6 248 elever i den offentlige grunnskolen i Bodø kommune. De to fylkeskommunale videregående skolene i Bodø er Bodø og Bodin videregående skole. === Massemedia === Bodøs største er dagsavisa Avisa Nordland, som kommer seks dager i uka, og har hovedkontor i Sentrum Øst i Bodø, med eget trykkeri på Stormyra. Avisa er lokalavis for hele Salten, selv om mesteparten av nyhetene kommer fra Bodøregionen. Avisa Nordland, eller AN, ble stiftet 18. februar 2002 etter at Nordlands Framtid og Nordlandsposten ble slått sammen. Andre aviser er månedsmagasinet Bodø Nu, som deles ut til alle husstander. Avisas viktigste inntektskilde er annonser. Bodø Nu gir også ut nettavisen bodonu.no. Nor´sia er ei avis for bydelene i Ytre nord og Nordstrand, og kommer ut hvert kvartal. Rønvikavisa har også blitt utgitt av Rønvik skole i de nordlige strøkene i bydelen Rønvika, under forskjellige navn. NRK Nordlands hovedkvarter ligger i Bodø og har egne lokaler i sentrum. NRK Nordland har lokalsendinger på TV tre ganger per dag og radiosendinger flere ganger om dagen. Radio 3 Bodø er den største lokalradioen i Bodø og også den eldste nåværende mediebedriften i byen. Radioen ble stiftet i 1997 etter at Radio 1 la ned sin lokalsatsing og Bodø var den første som forlot franchisekonseptet. Radio 3 Bodø eies delvis av Avisa Nordland og holder til i samme lokaler som avisen. === Offentlige etater og institusjoner === Bodø er sete for en rekke etater og institusjoner. Byen var tidligere hovedsete for Bodø politidistrikt (før 2002), og deretter for Salten politidistrikt (2002–2015). Siden 1. januar 2016 er det hovedsete for Nordland politidistrikt. Også Salten tingrett er lokalisert i Bodø som også har regelmessige rettssaker for Hålogaland lagmannsrett, med hovedsete i Tromsø. Det interkommunale selskapet Salten Brann IKS, som har ansvar for beredskaps-, forebyggings- og feiertjenesten i totalt ni kommuner, og med 24 brannstasjoner. Et annet interkommunalt selskap, som dekker de samme ni kommunene som Salten Brann IKS, er Iris Salten. Avfalls- og renovasjonsselskapet har sine fire administrasjoner lokalisert på Vikan, 16 kilometer øst for Bodø sentrum. Som fylkets største by og fylkeshovedstad huser Bodø Fylkeshuset og Fylkesmannen i Nordland. Bodø domkirke har administrasjonen i Sør-Hålogaland bispedømme, i Den norske kirke. Bispedømmet ble opprettet i 1952, og dekker Nordland. Bodø har også nasjonale etater, der Luftfartstilsynet er mest kjent. Det arbeider 4.500 personer i Bodø kommune. === Helsevesen === Nordlandssykehuset HF har størstedelen av sin administrasjon lokalisert i det somatiske sykehuset, som går under navnet Nordlandssykehuset, i Bodø. Byens psykiatriske sykehus, Rønvik sykehus, ligger ved Langåsen i Rønvik bydel, rundt tre kilometer øst for sentrum. Helse Nord RHF er Nord-Norge og Svalbards regionale helseforetak, og har sin administrasjon i Bodø. Helse Nord RHF er en av fire regionale helseforetak, eid av Helse- og omsorgsdepartementet. Helse Nord eier de offentlige helseforetakene og sykehusene i Nord-Norge og Svalbard, samt Sykehusapotek Nord. Bodø huser også Helseforetakenes Nasjonale Luftambulansetjeneste ANS, bedre kjent som Luftambulansetjenesten, som holder til i Jakhelln brygge. Tilsammen er det 12 private og offentlige legesentre og legekontorer i Bodø, i tillegg til to andre utenfor bygrensene i Bodø kommune. Legevakta i Bodø, som ikke er medregnet i listen over legesentre og legekontorer, holder til i Bodø Spektrum to kilometer sørøst for sentrum. Et interkommunalt overgrepsmottak tjener de elleve nordlandskommunene Bodø, Fauske, Sørfold, Hamarøy, Steigen, Saltdal, Beiarn, Gildeskål, Meløy, Værøy og Røst. === Kirker og religiøse forhold === Bodø domprosti er delt inn i åtte Sokn i Bodø kommune, Bodø, Bodin, Rønvik, Innstranden, Kjerringøy, Misvær, Skjerstad og Saltstraumen. I tillegg ligger Tverlandet kirke i Saltstraumen sokn. Hovedkirka for Bodø domprosti er Bodø domkirke, som også er hovedkirka for soknet Bodø og Sør-Hålogaland bispedømme. I Vestbyen ligger St. Eysteins katolske kirke, som også har den private barne- og ungdomsskolen St. Eystein katolske skole. Kirka ligger i Tromsø katolske stift, og har ansvar for kommunene i Salten, i tillegg til kommunene Rødøy, Værøy og Røst. Metodistkirken ble revet i 2006. På stedet ble det bygget et sjuetasjes leilighetskompleks hvor metodistene har eget seremonirom. Ved rivingen av kirka i 2006 hadde metodistene i Bodø kun 24 medlemmer. Bodø Frikirke er ei kirke i bydelen Rønvika. Den har egen menighetsbarnehage, som flyttet inn i moderne lokaler på Flatvoll i 2011. === Forsvaret === Bodø har en sterk tilknytning til Forsvaret, og da spesielt til Luftforsvaret. Byen huser flere viktige nasjonale luftfartsinstitusjoner, slik som Luftfartstilsynet, som er Norges tilsynsmyndighet innen sivil luftfart. Bodø hovedflystasjon er Norges største militære flystasjon. Her finnes også 132 Luftving med 331 og 332 skvadroner, samt luftvernbataljon. Stasjonsgruppe Banak ved Lakselv lufthavn, Banak tilhører også luftvingen. Stasjonen har omtrentlig 800 tilsatte. Avinor har sin kontrollsentral for Midt- og Nord-Norge lokalisert ved den sivile lufthavnen, som også styrer transatlantiske og transpolare luftfartsbevegelse. Forsvarets operative hovedkvarter er å finne i kommunen og som har ansvar for å beskytte norske interesser og å planlegge militære operasjoner. I 2012 ble det vedtatt at også Luftforsvarets øverste ledelse og Generalinspektøren skal samlokaliseres med det operative hovedkvarteret. Bodin leir er forsvarets leir i Bodø, ved siden av hovedflystasjonen. Ved Bodø videregående skole finnes den nasjonale flylinja, som er internasjonalt godkjent. Det er 36 studieplasser for Vg2 og Vg3, og søkerne kommer fra hele landet. Utdanningen finner sted ved luftforsvarsmuseet, == Samferdsel == === Veinett === Bodøs hovedinnfartsåre er riksvei 80, som kommer inn fra sørøst, og passerer tilsammen 11 av Bodøs bydeler. Riksveien, som har sitt vestlige endepunkt i Bodø (hvis du ser bort ifra fergeforbindelsene til Røst, Værøy og Moskenes, som medregnes i riksveiens rute), går som en tre- og firefeltsvei til Mørkved, for så og fortsette som tofeltsvei til den møter E6 og Fauske i østenden. Olav V gate mellom Bodø lufthavn og Bodøelvkrysset bærer også Rv80-skiltene. Hovedinnfartsåren fra nordøst er fylkesvei 834, Nordstrandveien, som passerer Løpsmark, Skivika og Rønvik bydeler, og møter Rv80 ved Stadiontunet. Denne veien er tofelts hele strekningen, som går til Kjerringøy. Ved Tverlandet går Fylkesvei 17, Kystriksveien av, og går parallelt med E6 sør til Trøndelag, Fv17 langs kysten og E6 langs Nordlandsbanen i Nordlands innland. Andre viktige hovedveier er Hålogalandsgata, som er en ringvei, som går fra Stadiontunet og Rv80 i øst, og går vestover til Aspmyra, for så å gå nordvestover til det vestlige sentrum. Veien er tofelts, og de to kjøreretningsfilene er fysisk skilt. Ved Aspmyra går Fridtjof Nansens vei sørover, og møter Olav V gate, og strekningen Bodø lufthavn - sentrum går via de tre sistnevnte gatene. Rv80 har tre viktige parallellgater. Det er Bodøsjøveien i Alstad og Bodøsjøen bydeler, Hunstadveien i Hunstad bydel og Mørkvedveien i Mørkved bydel. Ellers i kommunen går fylkesvei 812 fra Fv17 ved Saltstraumen, og langs Misværfjorden og gjennom Misværdalen, og over til Saltdal, hvor den møter E6. Fylkesvei 813 tar av Fv812, og går som eneste bilvei inn til Beiarn, mens fylkesvei 554 tar av Fv812 og går til Skjerstad og Breivik. Fylkesvei 571 går fra Kjerringøy til Tårnvika, Soløyvannsveien gjør som navnet tilsier, og går rundt Soløyvatnet, der deler av strekningen er Fv576, mens fylkesvei 580 går fra Fv17 og vestover langs Straumøya, til dens endepunkt på Seines. Herfra går det kommunal vei videre de 5,5 kilometerne til Hella. === Kollektivtransport === Bodøs kollektivtransport består i all hovedsak av bybuss, som dekker det meste av byen og forstedene Løpsmarka og Løding. === Jernbaneforbindelser === Bodø stasjon er endestasjon for Nordlandsbanen og ble åpnet av Kong Olav V den 7. juni 1962. Fra Bodø går det et dag- og et nattog til Trondheim, regiontog til Mosjøen fire ganger om dagen og lokaltog til Rognan. I tillegg til Bodø stasjon har Nordlandsbanen Mørkved holdeplass i Mørkved bydel, og siden august 2015 Tverlandet holdeplass i Løding. Mørkved holdeplass ligger rett sør for universitetsområdet, cirka ti kilometer øst for Bodøs hovedjernbanetasjon. === Flyforbindelser === Bodø lufthavn ligger på Hernes, ytterst på Bodøhalvøya, og den sivile delen åpnet i 1952. Flyplassterminalen ligger 1,5 kilometer sørvest for Bodø sentrum. Bodø lufthavn betjener det tradisjonelle landskapet Salten, som utgjør Bodøregionen, i tillegg til å være en av Norges stamlufthavner. I 2011 ble Bodø lufthavn trafikkert av over 1,7 millioner passasjerer og 50 000 sivile flybevegelser. Fra Bodø har SAS ruter til Oslo, Trondheim og Tromsø, Norwegian flyr til Oslo, Tromsø og Trondheim, Widerøe flyr til Andenes, Bergen, Brønnøysund, Evenes, Leknes, Mo i Rana, Mosjøen, Narvik, Røst, Sandefjord, Sandnessjøen, Stokmarknes og Svolvær. Lufttransport har helikopterrute til Værøy. === Havnetrafikk === Bodø er et regionalt havneknutepunkt, både for gods- og passasjertrafikk. Bodø har hurtigbåtforbindelse til Bliksvær, Givær, Landegode, Helligvær, Steigen, Gildeskål, Svolvær og Sandnessjøen. Hurtigruta ankommer Bodø to ganger i døgnet, klokka 01:30 på sørgående skip og 12:30 på nordgående skip. Fergeforbindelsene fra Bodøterminalen går som riksvei 80, og har destinasjonene Røst, Værøy og Moskenes. Ellers er det fergeforbindelse over Mistfjorden mellom Festvåg og Misten, på fylkesvei 834 mot Kjerringøy som fra 2012 er betjent av en ferge med kapasitet på 50 personbiler. == Politikk == === Kommunepolitikk === Bodø bystyre og den kommunale administrasjonen holder til i Bodø rådhus. Servicetorgene i Bodø er bindeleddet mellom innbyggerne og kommunen, og har lokaler i Postgården i sentrum, Herredshuset i Rønvik bydel og kommunehuset i Misvær, i Skjerstad kommunedel.Bodø kommune bruker formannskapsmodellen hvor elleve av de totalt 39 medlemmene sitter i formannskapet. Fire av opposisjonsmedlemmene sitter i kontrollutvalget. De to bystyrekomiteene har tretten medlemmer hver, og er komité for levekår og komité for plan, næring og miljø. Bodø kommune er i tillegg delt inn i de fire kommunedelene Kjerringøy, Tverlandet, Saltstraumen og Skjerstad, som alle har egne lokale folkevalgte styrer. Ellers er det en rekke andre kommunale råd og utvalg i Bodø og kommunale foretak som Bodø Spektrum og Bodø havn. === Kommunestyrevalget 2019 === Bystyret i Bodø består av 39 representanter. Ved kommunestyrevalget 2019 var det 40 921 stemmeberettigede. Frammøte var 25 525 (62,4 %). Stemmene fordelte seg som vist i tabellen nedenfor. ==== Bodø bystyre 2015-2019 ==== Etter kommune- og fylkestingsvalget i 2015 ble Høyre, som fra før av hadde byens ordfører i Ole Henrik Hjartøy, største parti med 13 mandater. Hovedutfordrer Arbeiderpartiet fikk tolv seter i det nye bystyret. Dermed ble det de mindre sentrumspartier som kunne velge politisk side for byen de neste fire årene. Også MDG støtter Aps Ida Maria Pinnerød som ordfører, med Synne Bjørbæk fra Rødt som varaordfører. Flertallskoalisjonen bestående av Arbeiderpartiet, Rødt, SV, Senterpartiet og MDG fikk 20 bystyreseter, mot Høyre, FrP, Venstre og KrF sine 19. Fra 2019 fortsatte Ida Pinnerød som ordfører, med et flertall bestående av Ap, SV, Sp, Miljøpartiet De Grønne Bodø (MDG) og Bodø Kristelig folkeparti (KrF). Disse partiene har seks medlemmer i formannskapet på elleve; her er Ap, Sp og MDG representert, SV og KrF har vararepresentater. ==== Fylkestingsvalget 2015 ==== ==== Stortingsvalget 2013 ==== == Næringsliv == Historisk sett har fiskerinæringen vært sentral i Bodø bys utvikling. Det var sildefisket på slutten av 1800-tallet som fikk befolkningsveksten til å eksplodere, kun tiår etter at Finansdepartementet ville trekke tilbake bystatusen. Fra å være en småby med 200 innbyggere, ble Bodø en by med rundt 5 000 innbyggere på under 50 år. Etter krigen ble Bodøs næringslivstilstand snudd mer eller mindre på hodet. Først kom Bodø hovedflystasjon, som per dags dato har over 800 tilsatte, og den private næringsvirksomheten har blitt forflyttet mer til servicenæringene. Bodø har en rekke arbeidsplasser innenfor offentlig sektor på grunn av sin rolle som regionsenter for Salten, fylkeshovedstad i Nordland som Nordland fylkeskommune og Fylkesmannen i Nordland samt innen høyere utdanning som Universitetet i Nordland og Politihøgskolen. Det er også stor sysselsetning blant de kommunale arbeidsplassene, slik som eksempelvis hos de 24 grunnskolene i kommunen. Helsevesenet har størst økning. Mellom 2009 og 2012 ble det registrert rundt 800 flere sysselsatte innenfor helsesektoren. Bodø huser flere nasjonale og internasjonale bedrifter, som maskin- og utstyrselskapet Rapp Marine AS med hovedkvarter i Bodø og datterselskaper i Seattle (USA), Peterhead (Skottland( og fabrikk i Serbia. Flyselskapet Widerøe holder til på Langstranda, og avviklingsselskapet Stadssalg med hovedkontor i Bodø har virkeområde over hele landet. Selskapet med størst driftsinntekter i Nord-Norge er det regionale helseforetaket Helse Nord, som er størst i landsdelen og som er lokalisert i Bodø sentrum. Videre følger helseforetaket Nordlandssykehuset, som er underlagt Helse Nord. Det største private selskapet er flyselskapet Widerøe og dagligvarekjedenCoop Nordland. Varehandelen er spredt i flere deler, der det er spesielt bykjernen og avlastningssentrumet på Stormyra som skiller seg ut som de to store handelssentra. I sentrum finnes byens over en kilometer lange hovedgate, Storgata, som nesten utelukkende består av varehandel og forretninger. Ellers er det sentrumspreg over de fleste kvartalene mellom Bankgata i øst, Rensåsgata i sør og Hålogalandsgata i vest, samt moloområdene vest for dette igjen. De siste årene har Stormyra sørøst for sentrum tatt en stor del av handelsmarkedet i Bodø med kjøpesentret City Nord. På Stormyra finnes også de større kjøpesentrene Trekanten og Bodø storsenter. I tillegg er det også etablert et handelssentrum i bydelene Mørkved og Hunstad.. Næringsvirksomheten er hovedsakelig spredt rundt om i Bodøs indre by, som i tillegg til bysentrumet inkluderer bydelene Østbyen, Vestbyen og Rønvik. Det største sammenhengende næringsområdet finnes på Rønvikleira og Burøya, begge i Rønvik bydel. Her finnes blant annet jernbanestasjonen med tilhørende godsterminal. Plasskrevende varehandel, slik som eksempelvis Biltema og Bygger'n, er lokalisert på Rønvikleira. Det finnes også større kontorbygg, slik som Nord-Norges-administrasjonen til Statens vegvesen og Energihuset. I de senere åre har Bodø hatt økning i turistnæringen, selv om Bodø fortsatt i stor grad er inngangsportal til resten av Nordland, og spesielt til Lofoten. Bodø hadde 17 anløp av cruiseskip i 2018, noe som var en økning på seks skip i forhold til 2017.. Bodø har flere kjente turistattraksjoner, som Saltstraumen og Kjerringøy. Saltstraumen er verdens sterkeste tidevannsstrøm. Kjerringøy er en halvøy med rundt 400 innbyggere nord i kommunen, og er kjent for Kjerringøy Handelssted som hadde sin storhetstid på 1800-tallet og som også er knyttet til Knut Hamsuns liv og romaner. == Historie == === Fra forhistorisk tid til det attende århundre === Trygge og gode fangstmuligheter for fiskeri i Saltstraumen gjorde området bebodd for rundt 10 000 år siden. Helleristningene og boplassene i området er landets tredje eldste, og er fra steinalderen. En spesielt kjent helleristning ved Vågan er av en elg, og symboliserer et rikt dyreliv, og er datert til år 6 000 f.kr.. Musikkinstrumentet Brummeren er nesten 5 000 år gammel og anslås å være Norges eldste instrument.Bodøregionen var et lite bygdedistrikt i århundrene som fulgte, men det som senere skulle bli by, ble i 1663 det første poststedet i Nord-Norge. Til tidlig på 1700-tallet fungerte amtmennene, som også holdt til i området, som poståpnere, siden var prestene poståpnere i cirka hundre år. === Handelsbyen Bodø blir til === — Reiseskildring av Bodø, tidlig 1800-tall Bodø lå under Danmark ved inngangen til det attende århundre. Da ble det vurdert om det skulle grunnlegges en ny handelsby for nordnorske fiskere, slik at ikke all fisken måtte gå gjennom Bergen, som hadde hatt et handelsmonopol på lofotfisken. I forslaget, som var under sterke protester fra bergenserne, var tre alternative lokasjoner oppe til debatt. Disse var Vågan, Brønnøy og Hundholmen, der sistnevnte var navnet på stedet som idag er Bodø sentrum. Bodø, eller Hundholmen, ble valgt i 1813. Begrunnensen var at stedet lå mer sentralt enn Brønnøy, samt at det var lettere tilgang på trevirke her enn i Vågan. Jens Rathke er å regne som den viktige bidragsyteren til realiseringen av Bodø by.Napoleonskrigene og Norges overdragelse fra Danmark til Sverige utsatte bygrunleggelsen. I 1814 tok biskop Mathias Bonsach Krogh opp: «Forslag til en Kjøpstæds Anlæggelse paa Bodøe i Nordlandene». Forslaget skapte store protester fra Bergen. Stortinget opprettet en kommisjon for å utrede saken. Protestene fra Bergen førte ikke fram og Stortinget stemte over saken i 1816. 50 representanter stemte for ny by og 6 imot. Forslaget om opprettelsen av Bodø ble sanksjonert av kongen 20. mai 1816. Bodøs funksjon som handelssentrum var langt unna det ønskelige, og handelsmønsteret fortsatte i stor grad å gå mellom Lofoten og Bergen. Bodø hadde knappe 228 innbyggere ved folketellingen i 1855. Det store vendepunktet kom med en enorm oppsving i 1864, da vintersilda årlig kom til havområdene rundt Bodø. Fisket skapte ny økonomisk grunnlag for byen og Bodø vokste raskt. I 1870-årene var Bodø et av de områdene i Norge med størst økonomisk vekst. Da sildefisket avtok på 1880-tallet var det skapt såpass mange nye næringsvirksomheter som sikret fortsatt vekst. Rundt 1900 var det om lag 6 000 innbyggere i Bodø. Den eksplosjonsartede veksten i antall innbyggere stoppet opp rundt 1900, men i tiden mellom 1865 til 1900 hadde Bodø vokst fra å være Nord-Norges minste by til å bli tredje størst etter Tromsø og Narvik. På slutten av 1800-tallet ble en rekke nye virksomheter etablert i byen, slik som forretningsbank, hermetikkfabrikker, skipsverft og dampskipsselskap. Ved overgangen til et nytt århundre hadde Bodø etablert seg som et handels- og kommunikasjonssentrum. Kommunikasjonsrollen ble befestet i 1904 da byen fikk ferdigstilt en molo og dampskipskai. Med opprettelsen av Saltens Dampskibsselskab fikk Bodø havn en nøkkelrolle i handelen i Salten-regionen. Nødvendige varer fra inn- og utland ble fraktet med Hurtigruta til Bodø, omlastet i Bodø og transportert lokalt via det lokale dampskipsselskapet. I tiden mellom 1900 og 1940 fikk byen en stabil, men mer moderat vekst. Den økonomiske veksten var sentrert rundt bankvirksomhet, handel, transport og fiskeindustri. === Andre verdenskrig === Bodø var en av de norske byer som ble bombet under krigshandlingene i Norge. I mai 1940 ble Bodø utsatt for en rekke små bomberaid, men det var det store bombeangrepet 27. mai 1940 som la største delen av byen i grus. Under angrepet 27. mai ble det i løpet av timene fra 18.00 til 20.30 sluppet over 200 sprengbomber og mer enn 1000 brannbomber. I alt omkom 15 personer i angrepene. Bombeangrepet førte til at 420 hus ble ødelagt, derav 380 bolighus. Av byens cirka 6 300 innbyggere ble mer enn 3 700 husløse. Det nedbrente området utgjorde et område på ca. 900 × 400 meter. De husløse bodde hos slekt i distriktet og i provisorium som telt, sommerhytter eller uthus. Enkelte bodde under forhold som var uutholdelig i vintermånedene. Alt av kommunale kontorer, skoler, banker og nesten samtlige av byens serviceinstitusjoner ble lagt i ruiner, og sykehuset ble midlertidig satt ut av drift på grunn av skadene. Sommeren 1940 startet det første arbeidet med å skaffe de husløse tak over hodet. Statlig lån finansierte brakker, men gjenreisningen ble heftet av nazistenes innblanding. Byreguleringen ble ikke vedtatt før i 1943. Nasjonalhjelpen fikk samme år tilbud fra Svenska Røde Korset om prefabrikkerte trehus. Alt av tømmer- og snekkerarbeid var ferdig og husene var klart til montering ved leveringen. Problemet med disse husene var at disse svenske estimatene ikke var tilpasset nordnorske forhold. Dårlig vær og mangel på fagfolk sinket arbeidet. Svenskenes gave sto for nesten all sivil boligbygging i krigsårene, og den akutte boligkrisen ble løst. Men gjenreisningen ble ikke ferdigstilt før sju år etter tyskernes tilbaketrekning. === Gjenreisning og etterkrigstid === Etter freden i 1945 startet gjenreisningsarbeidet i Bodø for fullt. Administrasjons- og butikkbygg var provisoriske brakker under krigen. I løpet av 1946 sto byggearbeidet i stampe. For å få fortgang i arbeidet, ble det oppnevnt en gjenreisningsnemnd. Denne nemnden var i virke til 1952, som da kan regnes som det «offisielle» sluttåret for gjenreisningen i byen. Kommunens siste gjenreisningsbygg ble ferdigstilt i 1959 med Rådhuset. Til tross for en treg start på boligbyggingen i 1945 hadde Bodø i 1950 like mange leiligheter som før bombingen i 1940. === Den kalde krigen 1950-1990 === I etterkrigstiden fikk Bodø en spesiell stilling under den kalde krigen mellom Vest-Europa og USA (Vestblokken) mot Sovjetunionen (Østblokken). Militærflyplassen i Bodø var et ledd i NATOs forsvarsstrategi. Bodø hovedflystasjon skulle ha rolle som framskutt flyplass i et eventuelt gjengjeldelsesangrep på Sovjetunionen. I perioden 1950–1955 ble flybasen bygget ut og huset hovedkvarteret for Luftkommando Nord-Norge. Jagerfly fra blant annet Bodø skulle i en eventuell krig angripe og åpne det sovjetiske luftforsvaret, slik at amerikanske strategiske bombefly kunne komme gjennom de sovjetiske luftforsvaret med sine atomvåpen. Fra 1958 fram til 1974 ble installasjoner i Bodø bygd ut for å huse den øverste militære ledelsen i landsdelen. På Reitan utenfor Bodø ble det sprengt ut anlegg i fjellet, og i 1963 flyttet øverstkommanderende i Nord-Norge dit. Sjøforsvarskommando Nord-Norge ble også lagt i distriktet, og i 1971, da det hele ble integrert i et felles, integrert hovedkvarter for landsdelen – Forsvarskommando Nord-Norge – så ble denne også lagt i byen. I tillegg ble det sprengt ut en atomsikker flyhangar i fjell på den militære flyplassen. Anlegget fikk navnet Anlegg 96 Arkivert 26. november 2015 hos Wayback Machine., og sto ferdig desember 1960. Flyplassen i Bodø kom i verdens søkelys i U2-affæren, da et amerikansk U-2 spionfly på tokt fra Pakistan til Bodø ble skutt ned over Sovjetunionen 1. mai 1960 og den daværende leder av Sovjetunionen Nikita Khrusjtsjov truet med å bombe Bodø. === Kommunesammenslåinger === Bodø omfatter idag de tidligere kommunene Kjerringøy, Bodin og Skjerstad. Kjerringøy ble skilt ut fra den tidligere kommunen Nordfold-Kjerringøy den 1. januar 1906. Den 1. januar 1964 ble Kjerringøy innlemmet i Bodin, sammen med deler av Skjerstad og Øyjordområdet i Sørfold kommune. Den 1. januar 1968 ble deretter Bodin innlemmet i Bodø. Den 1. januar 2005 ble Skjerstad innlemmet i Bodø. Den tidligere kommunen fikk et servicetorg for å ivareta deres behov for kommunale tjenester, lokalisert til deres tidligere administrasjonssenter på Misvær. === Bodø i vekst === Bodø er en av byene i Norge som har hatt størst vekst siden 1990-tallet. I 2004 hadde Bodø en vekst på 691 personer. (Dette inkluderer ikke kommunesammenslåingen med Skjerstad). Bodø er også kjent som en utdanningsby med Nord universitet som har over 6000 studenter. == Kultur == === Europeisk Kulturhovedstad 2024 === I 2019 ble Bodø med regionen Nordland tildelt status som Europeisk kulturhovedstad i 2024. Det er første gang en by nord for polarsirkelen har fått denne statusen. Det er opprettet et interkommunalt selskap kalt Bodø2024 IKS, med Bodø kommune og Nordland fylkeskommune som likeverdige eiere.. === Byvåpenet === Bodøs byvåpen er en gul sol på rød bakgrunn som symboliserer midnattssola. Det er tegnet av Hallvard Trætteberg, og ble vedtatt ved regjeringens resolusjon den 24. juli 1959. Symbolikken er at Bodø er den første byen nord for polarsirkelen og følgelig den sørligste byen i Norge med midnattssol.Bodø kommunes byvåpen ble sist modernisert i 2008, med klarere farger og et moderne tekstrekk, selv om selve våpenet fortsatt er det samme som fra 1959.Det var J.C. Koch og Oscar Thue som tok initiativet til å skaffe Bodø et byvåpen. Under en fiskeriutstilling sommeren 1889 tegnet Stadsingeniør Vetlesen bymerket som ble vedtatt av bystyret 14. august 1889. Dette bymerket ble ikke tatt i bruk før mellomkrigstiden, da førstearkivar Hallvard Trætteberg omtegnet de gamle skissene med farger i 1937.Siden bymerket var et detaljrikt maleri, var det vanskelig å bruke, og ble brukt som et symbol for ordføreren og formannskapet, selv om det ikke var offisielt godkjent. Det ble ofte brukt i forskjellige former da andre kopierte merket, og rundt 1900 hadde solen et ansikt.. Debatten om hvorvidt byen skulle ha et offisielt landskapsvåpen ble tatt opp igjen i 1930-årene, uten at det førte til noe. Etter krigen og bombingen av byen ville bystyret ha en dekorasjon både på det nye rådhusets fasade og interiør, og Trætteberg ble utnevnt til oppgaven. Siden styret villa ha et enkelt våpen, uten at det gamle våpenet skulle bli helt glemt, foreslo Trætteberg ganske enkelt en gull sol på rød bakgrunn. Dette var fordi han selv ønsket at våpenet skulle ha én farge, ett metall og ett motiv. === Tusenårssted === Bodøs tusenårssted er Nyholmen skandse, som ligger ytterst på Burøya i bydelen Rønvik. Skansen består av tre anlegg, selve skansen (1810-1835), Nyholmen fyr (1873-1907) og Kystverkets bygninger (1875-). Fortet var bygd for å beskytte Hundholmen, datidens navn på Bodø, for britiske krigsskip under Napoleonskrigene. Dette var ett av Nord-Norges to kystfort på den tiden, sammen med et i Hammerfest. Etter krigene, i 1835, ble fortet nedlagt, og forfalt sakte, men sikkert, til det ble oppbygd etter originale tegninger på 1960-tallet. Festningen drives idag av Nyholms Skandses Compagnie, og har tolv reproduserte og velfungerende kanoner.Nyholmen fyr er fyret like ved festningen, som ligger rett ved innseilingen til Bodø havnebasseng. Fyret ble opprettet i 1875 under navnet Bodø fyr. Fyret ble nedlagt i 1907 etter endringer i Bodø havn, og har siden blitt stående som et minnesmerke på Bodø. Fyret ble fredet i 1999 og ble overrakt til Fortidsminneforeningen i Nordland i 1987, som foreningens eneste eiendom i Nordland. === Språk og dialekt === Bodødialekten har utviklet seg fra det tradisjonelle saltenmålet, også kalt «bygdemålet», som er dialekten i distriktet rundt Bodø, men som har i moderne tid blitt sterkt påvirket av bokmål. Bygdemålet, som er spesielt kjent for sine apokope former og palatalisererte uttale, er blitt mer og mer borte med tiden, og den tjukke l-en er blitt utskiftet med mer standard østnorsk uttalelse, der også. Til tross for dette er fortsatt Bodø kjent for apokope, siden Salten tradisjonelt har vært det stedet i Norge med størst grad av dette språklige fenomenet. For eksempel sir man «Æ skal kjøøp». Apokoperingen fører til at det blir lang lyd på vokalen, som er beskrevet som å synge på vokalen. Dette er en av grunnene til at utenforstående som skal etterligne bodødialekten får vanskeligheter i uttalelsen. Bodødialekten er kjent for å bruke «æ», «dæ» og «mæ». Spørreordene er en blanding av bokmål og nynorsk, for så å bli blandet med de lokale dialekttrekkene. De fleste spørreord som begynner med hv- blir til k-. Slik blir det «ka», «kordan» og «kordan». De eneste spesielle spørreordene er «nårti» og «kati»(når-tid og hva-tid), som brukes synonymt med når. «Ka slags» brukes for «hva slags», og er et mer vanlig spørreord i Bodø enn Norge ellers. Den lokale dialekten skiller mellom hankjønn, hunkjønn og intetkjønn, selv om hunkjønnsartikkelen ei i noen grad har blitt mindre brukt, noe som er en nasjonal utvikling. Imidlertid bøyes hankjønns- og hunkjønnssubstantivene nesten likt, og eneste unntak er bestemt entall. Det er «en gutt», «den guttn», «flere gutta» og «alle guttan», mens det er «ei jente», «den jenta», «flere jenta» og «alle jentan». Intetkjønn bøyes «et hus», «det huse», «flere hus» og «alle husan». Innen verbene blir infinitivsformen apokopert, slik som «å spille», som blir «å spill». Videre blir det «nå spilla æ», «igår spilla æ» og «æ har spilt». Både regelrette a- og e-verb får denne bøyningen. Nå-verb blir mer eller mindre bøyd på samme måte som bokmål. === Bibliotek === Det første biblioteket i Bodø ble åpnet 22. desember 1899. Dette ble finansiert ved innsamlede midler, mens bøkene kom fra Folkeskolen, Middelskolen og frøken Nærregaards leiebibliotek. Dette utgjorde til sammen 5700 bind. Den første bibliotekaren var Christian Lie, som tidligere hadde vært lærer. Biblioteket drift ble opprettholdt ved stønad fra Sparebanken og Brændevinssamlaget. Biblioteket flyttet til museet i 1903 og fikk først kommunal støtte i 1904. I 1945 ble nazipropaganda fjernet, og beslaglagt litteratur returnert. I 1967 flytter biblioteket til Rådhuset, og de første fagutdannede bibliotekarer ble ansatt. En egen barneavdeling ble åpnet i 1972. I 1994 kom ny struktur i biblioteket, katalog og utlånssystemer på EDB. Fire år senere ble katalogen tilgjengelig på nettet. I 2003 ble det ombygging, og i 2011 startet byggingen av Stormen, hvor det nye biblioteket og litteraturhuset nå ligger. === Museer og kunstgallerier === Bodø har et variert utvalg av museer, der den lokale kulturen og historien står sentralt i mange. Mest kjent er Norsk Luftfartsmuseum. Vitensenteret består av Luftforsvarsmuseet og et museum for sivil luftfart. Museet er lokalisert på Stormyra, der blant annet også Bodø krigshistoriske museum holder til. Nordlandsmuseet har utstillinger om kystkultur, samisk kultur, vikingkultur og en utstilling om Bodøs byhistorie.Saltstraumen Museum, som ligger ved tidevannsstrømmen Saltstraumen har en sommeråpen utstilling om strømmen, bygda og deres historie, i tillegg til flere forestillinger og rollespill. Området rundt Saltstraumen har de eldste arkeologiske funnene etter bosetning i Bodø, som kan dateres tilbake til eldre steinalder. Kjerringøy handelssted er Norges best bevarte handelssted og ligger 50 minutter nord for Bodø sentrum med bil. Handelsstedet er fra slutten av 1700-tallet. Kjerringøy var en periode det rikeste handelsstedet i Nordland, takket være handelen og overnattingstilbudet med og for lofotfiskerne. Stedet er også kjent fra filmer som Telegrafisten og Jeg er Dina, samt TV-serien Benoni og Rosa. Galleri Bodøgaard er Bodøs mest kjente galleri, med kulturhistorisk samling fra distriktet, ikonsamling og stor samling av nordnorske kunstnere. === Kulturminner === I Bodø er det registrert 665 kulturminner. Enkelte er datert tilbake til eldre steinalder. Mange av disse er automatisk fredet da de er fra tiden før reformasjonen. Andre er fredet på grunn av sin kulturhistoriske verdi, slik som kirker og bygg som ikke ble bombet under den andre verdenskrigen. Av Bodøs eldste bygg finner vi flere båtstøanlegg, som tilsammen teller seks stykker på fredningslista. På den finner vi også 18 gårdstun, to skipsfunn og et sjeldent ringformet tunanlegg, alle spredd over en stor historisk epoke helt fram til vår tid. Av andre eldre bygg i kommunen er Bodø prestegård (reist i 1510) som er Norges eldste trebygning nord for Trondheim og Kjerringøy handelssted. Bygg innenfor Bodøs daværende grenser, som sto tilnærmet i god stand etter det tyske bombeangrepet i mai 1940, inkluderer Nordlandsmuseet og Bodø tollkammer. Av nyere bygg som står på Riksantikvarens lister er de mest kjente stasjonsbygningen i Bodø, Bodø domkirke og Bodin kirkested, som har historie tilbake til henholdsvis 1961, 1956 og 1240. Andre bygg som er fredet er de to fyrtårnene ved Nyholmen og Landegode, en villa på Reinsletta og Bodø hovedflystasjon. === Musikk og musikkfestivaler === Bodø Kulturhus KF er et kommunalt foretak som blant annet eier og driver Bodø kulturhus. Kulturhuset har årlig rundt 70 000 besøkende fordelt på over 250 arrangementer. I tillegg til egen administrasjon huser også Bodø Kulturhus Nordnorsk Opera og Bodø Sinfonietta og Nordnorsk Symfoniorkester som alle er en del av Nordnorsk Opera og Symfoniorkester. Av musikkinstitusjoner kan Hovedscenen Sinus og Kulturhuset Gimle nevnes, som har eksistert i Bodø siden 1980-tallet. På disse scenene arrangeres det jevnlig konserter i regi av blant annet Ad Lib, Bodø Bluesklubb, X Rockeklubb, Bodø Metal Klubb og Klubb Nødutgang. Sinus alene har mellom 150 og 200 konserter i året. X Rockeklubb er utgiver av musikkmagasinet Feedback. Bodø har også en rekke musikkfestivaler som arrangeres hvert år, blant annet Nordland Musikkfestuke som sammen med Parkenfestivalen er de to mest kjente musikkfestivalene i Bodø,. Musikkfestuka er spesielt kjent for sine ulike lokasjoner på konsertene, slik som på byfjellet Keiservarden og Nyholmen. Bodø Hardcore Festival arrangeres hver høst eller vinter, mens Nødutgangfestivalen arrangeres hver sommer. Bodø Internasjonale Orgelfestival er holdes hver vår, og som ble arrangert for første gang i 2002. == Sport == Bodøs mest kjente idrettsklubb er Fotballklubben Bodø/Glimt, som i flere år har vært i 1. divisjon. Også Bodøs damefotball har markert seg nasjonalt, der IK Grand Bodø har spilt 11 sesonger i Toppserien. Innen håndball er Bodø Håndballklubbs herrelag i øverste divisjon. Tidligere har I.K. Junkeren deltatt i eliteserien i håndball for kvinnerBlant aldersbestemte klasser har ungdommer markert seg innen blant annet klatring, orientering, judo og cheerleading, der samtlige har representanter som har vunnet NM-gull innen sine grener. Det er også betydelig aktivitet innen langrenn, sykling og turn, med henholdsvis tre, én og to aktive klubber. Det internasjonale sykkelrittet Arctic Race of Norway 2013, som da ble arrangert for første gang, hadde åpningsetappe i Bodø. NM i buldring ble arrangert i Bodø i 2013, mens Norgesmesterskapet på ski 2012 del 2 ble arrangert i nabobyen Fauske, der Bodø kommune samarbeidet med Fauske kommune om arrangementet. === Bodøs største idrettsanlegg === Bodø Spektrum er Bodøs største innendørs idrettsanlegg. Hallen har et areal på 12 600 m² og benyttes av om lag 250 000 i året. Bodøhallen i Spektrum er hjemmebanen til Bodø Håndballklubb, og ligger i den nyeste delen av Spektrum. Hallen tar opp mot 2 000 tilskuere.Aspmyra stadion er Bodøs hovedfotballbane og hjemmebanen til FK Bodø/Glimt. Fotballstadionet ble bygd i 1964 og ble ombygd i 2001 for å møte UEFAs krav for Europacupspill. Fotballbanen er av kunstgress, og hadde tidligere 400 meters løpebane. Stadionets kapasitet er 7 400. Det er Bodø kommune som eier idrettsanlegget som drives av Bodø/Glimt.Mørkvedlia Idrettspark ligger i Mørkvedlia i Mørkved bydel. Første del sto ferdig i 1991. Mørkvedhallen har to idrettshaller, der begge er tilegnet ballspill. Utendørs er det komplett friidrettsarena med 400 løpebane og utstyr for høyde, lengde, diskos og spyd. Rett sør for arenaen ligger en kunstgressbane for ellevefotball med tribuner under tak, og lenger bort en mindre grusbane. I et eget bygg ligger svømmehallen Mørkvedbadet og treningsstudioet Stamina HOT. Idrettsparken var ment til å dekke bydelene Hunstad, Mørkved og Støver, samt studenter ved Bodin vgs og Universitetet i Nordland. == Kjente personer fra Bodø == Bodø har med sine vel 50 000 innbyggere en rekke kjente kulturpersonligheter. Visesangeren Halvdan Sivertsen blir gjerne sett på som den typiske bodøværing,og har lenge vært kultur-Bodøs ansikt. Den andre kjente visesangeren fra byen er Terje Nilsen. Yngre musikere har også markert seg, som brødreparet Magnus og Erik Eliassen, som utgjør duoen Sirkus Eliassen. Under Spellemannprisen 2012 fikk de prisen for årets hit, etter at «Æ vil bare dans» var 28 uker på VG-lista. Bodø er også kjent for jazz og har vært oppvekststed for brødene Tore og Roger Johansen. TV-underholdning er også en bransje flere bodøværinger har markert seg i, blant annet den tidligere Melodi Grand Prix-generalen Per Sundnes. Maria Bodøgaard har også markert seg. Innen kunsten er det mange Bodøkunstnere som har brukt den lokale naturen som inspirasjon, som eksempelvis Oscar Bodøgaard. == Vennskapsbyer og internasjonale forbindelser == Vennskapsbyordningen er et prosjekt for å knytte internasjonale bånd mellom byer med noenlunde lik befolkning, næringsliv og historie. Bodø har fire vennskapsbyer. Disse er Jönköping i Sverige, Svendborg i Danmark, Kuopio i Finland og Vyborg i Russland.Bodø kommune har hatt Vyborg i Russland som vennskapsby siden 1990. Dette er en del av Nordland fylkeskommunes samarbeidsavtale med Leningrad fylke fra 1987. Avtalen med Vyborg legger stor vekt på næringssamarbeid. Det er i alt syv kommuner i Nordland som har vennskapskommune i Leningrad fylke.Bodø deltok også i prosjektet Nordic-Russian Green Growth Arena (NARFU) 2011-2013 hvor deltakerne formidlet erfaringer knyttet til bærekraftig og miljøvennlig utvikling i nordområdene med et spesielt engasjement for å bedre klimaforurensningene i det nordvestlige Russland. Bodø har også, på grunn av Bodø hovedflystasjon, hatt kontakt med flystasjonen North Weald i Epping Forest, siden deler norsk luftforsvar var stasjonert her under andre verdenskrig. Internasjonal uke i Bodø er ei uke med ulike tiltak for å formidle om internasjonale utfordringer. Ukas mål er blant annet å gi økt kunnskap og forståelse for FNs bærekraftsmål og øke intrnasjonal forståelse gjennom kulturell mangfold. == Se også == Bodøsaken == Merknader == == Referanser == == Kilder == Yngvar Nielsen, Bodösagen, fremstillet paa grundlag af officielle og private aktstykker (1897) Eirin Holberg og Alan Hutchinson, Lenge før byen, Bodøs historie bind 1. Tapir Akademisk Forlag, 2009. ISBN 978-82-519-2321-7 Axel Coldevin, Bodø by 1816-1966 Kjetil Skogrand, Norsk forsvarshistorie, bind 4, Nordlandsmuseet, Byen Vårres Turid Følling Eilertsen, Bodin kirke 750 år, ISBN 82-90412-82-7 Ulike byvandringer og hefter i regi av Nordlandsmuseet == Litteratur == Coldevin, Axel (1937). Bodø bys historie. Bodø kommune. På tur i Bodø. Bodø og omegns turistforening. 1996. ISBN 8299071151. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Bodø – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bodø – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Bodø i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Bodø - Statistisk sentralbyrå (no) Velkommen til Bodø og Salten - visitbodo.no (no) Bodø - Visit Norway (no) Bodøregionen i vinden (no) Visit Bodø - Saltstraumen (no) Eventyrlige Kjerringøy - nordnorge.com (en) Bodø hos Wikivoyage

| innbyggernavn = Bodøværing

https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_B%C3%B8rs

2023-02-04

Oslo Børs

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1819 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byggverk fullført i 1829', 'Kategori:Byggverk i Oslo', 'Kategori:Børser', 'Kategori:Christian H. Grosch', 'Kategori:Etableringer i 1819', 'Kategori:Kulturminner i Sentrum (Oslo)', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Kvadraturen (Oslo)', 'Kategori:Oslo Børs', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utdaterte artikler']

Oslo Børs ASA er Norges eneste regulerte markedsplass for omsetning av aksjer, egenkapitalbevis og andre verdipapirer, som derivater og obligasjoner. I 2019 ble Oslo Børs en del av Euronext.

Oslo Børs ASA er Norges eneste regulerte markedsplass for omsetning av aksjer, egenkapitalbevis og andre verdipapirer, som derivater og obligasjoner. I 2019 ble Oslo Børs en del av Euronext. == Historie == Oslo Børs ble etablert ved egen lov av 18. september 1818. Handelen på Oslo Børs startet den 15. april 1819. I 1881 ble Oslo Børs en fondsbørs, det vil si at verdipapirer ble tatt opp til notering. Den første kursnotering av verdipapirer inneholdt 16 obligasjonsserier og 23 aksjer, Norges Bank inkludert. Oslo Børs var den første norske børsen som ble etablert, etterfulgt av lokale børser i Trondheim (1819), Bergen (1837), Kristiansand (1837), Drammen (1839), Stavanger (1878), Kristiansund (1894), Skien (1895), Ålesund (1905) Sandefjord (1912), Haugesund (1914) og Fredrikstad (1921). Oslo Børs hadde hele tiden hovedmarkedet for noterte aksjer og obligasjoner, de lokale børsene drev vanligvis med valutanoteringer og vareomsetning, selv om de også hadde en viss fondsbørsvirksomhet. Etter første verdenskrig ble Oslo Børs den eneste børsen som hadde noe aksjeomsetning av betydning. Oslo Børs samarbeider om blant annet handelssystemer med London Stock Exchange. Børsen har også et samarbeid med børsene i Singapore og Toronto (Canada) om sekundærnotering av selskaper. Børsen ble privatisert i 2001, og ble etter fusjonen med Verdipapirsentralen (VPS) i 2007, heleid av Oslo Børs VPS Holding. === Selskapsstruktur === I 2006 kjøpte Oslo Børs 50% av aksjene i NOTC, den norske markedsplassen for unoterte aksjer. I 2017 kjøpte de ut Verdipapirforetakenes Forbund, slik at selskapet ble heleid.I 2012 kjøpte Oslo Børs ca. 71% av aksjene i fiskederivatbørsen Fish Pool, og eier per 2020 ca. 97% av aksjene.I 2019 ble Oslo Børs VPS en del av Euronext-konsernet.I 2021 solgte Euronext Oslo Market Solutions for å fokusere på konsernets kjernevirksomhet. == Bygning == Børsbygningen i Tollbugata 2 i Oslo ble oppført i årene 1827–1829 etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch (1801–1865). Børsen søkte i 1822 staten om å få bygge på Grønningen (i dag kalt Børshagen), den første og eneste offentlige park i datidens Christiania. Grosch måtte i 1827 forlate stillingen som assistent for slottsarkitekt H.D.F. Linstow fordi Stortinget nektet å bevilge penger til byggingen av Slottet, og var dermed ledig for sitt første oppdrag i hovedstaden. I dag skjer all handel på Oslo Børs elektronisk, bygningen inneholder ikke lenger den fysiske markedsplassen for verdipapirer. Børssalen er i dag kontorer. == Som markedsplass == Oslo Børs tilbyr notering og handel i aksjer, egenkapitalbevis, ETP-er, renteprodukter og derivatprodukter på fem ulike markedsplasser; Oslo Børs, Oslo Axess, Merkur Market, Nordic ABM og Oslo Connect. Oslo Børs er den største markedsplassen hvor det noteres og handles aksjer, egenkapitalbevis, ETP-er (børshandlede fond og notes), derivater og renter. Oslo Axess ble etablert i mai 2007 som et alternativ til Oslo Børs for notering av, og handel i aksjer. Merkur Market ble etablert i 2016 og er en såkalt multilateral handelsfasilitet, hvor regelverket er mindre omfattende enn for selskaper notert på Oslo Børs og Oslo Axess. Nordic ABM ble etablert i juni 2005 som en alternativ markedsplass for renter. Oslo Connect ble etablert i 2009 og er en markedsplass for handel i ikke-standardiserte derivater (OTC-derivater). Oslo Børs har fem forskjellige markedsplasser. Oslo Børs, Oslo Axess og Merkur market er markedsplasser for aksjer. Nordic ABM for renteprodukter samt Oslo Connect for derivater. === Oslo Børs === Oslo Børs er hovedmarkedsplassen til Oslo Børs. === Oslo Axess === Oslo Axess er en regulert og autorisert markedsplass i regi av Oslo Børs. Hensikten er å bidra til vekst blant mindre selskaper, og gi dem de fordelene som oppnås ved å ha aksjer notert i et regulert marked. ==== Generelt ==== Oslo Axess er ment for selskaper som ønsker notering på en regulert markedsplass, men som ikke tilfredsstiller kravene til børsnotering på Oslo Børs. Investorer får beskyttelse og et kvalitetsstempel av Oslo Axess, men denne vil derimot ikke være like dekkende som for selskaper på børsen. Hovedmålgruppen er små og mellomstore selskaper, inkludert pre-kommersielle selskaper. Oslo Axess opererer med de samme prisene for handel som Oslo Børs. ==== Konsesjon ==== Oslo Axess har konsesjon fra Finansdepartementet til å fungere som regulert markedsplass for aksjehandel i Norge. Stort sett gjelder de samme lovgivningene som for Oslo Børs. Første virkedag for Oslo Axess var 2. mai 2007. === Merkur market === Merkur Market er en multilateral handelsplattform (MTF) opprettet av Oslo Børs. Både opptakskravene og de løpende rapporteringsforpliktelsene i etterkant av opptaket, er enklere og mindre omfattende enn på Oslo Børs og Oslo Axess. === Oslo Connect === Oslo Connect er en multilateral handelsplattform (MTF) for handel i ikke-standardiserte derivater. === Nordic ABM === Nordic ABM er en liste for registrerte renteprodukter hvor Oslo Børs fastsetter reglene etter konsultasjon med markedsaktørene. Nordic ABM er ikke et regulert marked eller multilateral handelsfasilitet underlagt regulering i børsloven eller verdipapirhandelloven. === Aksjer === I Norge kan et allmennaksjeselskap (ASA) noteres på Oslo Børs. Det er opp til selskapet selv å søke om å bli tatt opp til notering, men selskapet må oppfylle gjeldende krav som blant annet omfatter antall eiere (spredning), antall aksjer, markedsverdi og historie. For å være notert stiller Børsen blant annet strenge krav om behandling av konfidensiell informasjon. Selskaper som tilfredsstiller kravene til notering, vil mye lettere få tilgang til kapital gjennom emisjoner. Mange investorer investerer utelukkende i verdipapirer som er notert på en børs. Slike papirer er lettere å selge. OBX – indeksen består av de 25 mest omsatte aksjene notert på Oslo Børs. OBX-indeksen er handlebar, det vil si at du kan kjøpe og selge børsnoterte futures og opsjoner på indeksen. Sagt på en annen måte kan du få samme eksponering ved å kjøpe et indeksprodukt som om du kjøper alle aksjene (vektet) som inngår i indeksen. Rangeringen baseres på en seks måneders omsetningsperiode. Indeksen justeres hver tredje fredag i juni og desember. OSEBX – Oslo Børs Benchmark Index skal være en investerbar indeks som inneholder et representativt utvalg av alle noterte aksjer på Oslo Børs. OSEBX revideres på halvårlig basis og endringene implementeres 1. desember og 1. juni. Det lages også en rekke andre indekser. === Derivater === Derivater ble første gang notert på Oslo Børs 22. mai 1990. === Valuta === Frem til 1991 var det valutaveksling på Oslo Børs, i dag foregår omsetning av valuta hos Norges Bank. === Ledende sektorer === Oslo Børs har en unik posisjon internasjonalt knyttet til næringene energi, shipping og sjømat. Børsen er ledende og størst/blant de største i verden innen disse sektorene. == Børsdirektører == Den administrative leder av Oslo Børs ble tidligere kalt «børskommissær», mens tittelen «børsdirektør» ble innført i 1988. Børskommissærene ble i starten utnevnt av Norges konge, men har siden 24. desember 1868 blitt utpekt av Norges regjering og fikk instrukser fra Handelsdepartementet, ved en kongelig resolusjon. Herman Wang (1819–1822) Lauritz Nicolai Kraft (1822–1834) Jacob Smith (1835–1857) Adolph Ingemann (1857–1865) M P Paulsen (konstituert 1866–1867) Axel Winge (1868–1893) Henrik Theodor Hammond (1894–1904) Reidar Due (1904–1937) Asbjørn Mjerskaug (1937–1963) Hans Christian Arnessen (1963–1977) Erik Jarve (1977–1994) Kjell Frønsdal (1995–1999) Sven Arild Andersen (2000–2005) Bente A. Landsnes (2006–2019) Håvard S. Abrahamsen (2019–2020) Øivind Amundsen (2020–) == Se også == Børs og katedral Børsens hovedliste Markedsplasser på Oslo BørsIndekserOBX-indeksen, de 25 mest omsatte selskapene OSEBX-indeksen OSESX-indeksen == Litteratur == Kapitalkilde for Næringslivet. Oslo Børs gjennom 175 år. Utgitt i tilknytning til Oslo Børs' 175-årsjubileum 15. april 1994. Bedriftsøkonomens Forlag, ISBN 82-7037-827-5 Seip, Elisabeth: Arkitekt og klassisist. I: Seip, Elisabeth (red.): Chr. H. Grosch – Arkitekten som ga form til det nye Norge, Oslo 2001. ISBN 82-92238-01-8 Oslo før og nå - artikkel fra forskning.no 2.10.08 == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted «Oslo Børs». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.

En børs er en organisert markedsplass, som oftest med strenge regler for informasjonsflyt og omsetning. De mest kjente børsene er markedsplasser for omsetning av verdipapirer som aksjer og obligasjoner, men det finnes egne børser for blant annet diamanter, metaller, energi, petroleumsprodukter og landbruksvarer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bahai

2023-02-04

Bahai

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bahai', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: redaktørliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Bahai (/bəˈhaɪ/) er en monoteistisk religion etablert av Bahá'u'lláh i Persia i det 19. århundre, som fremhever den åndelige enheten av hele menneskeheten. Det er mellom fem og syv millioner bahaier i verden i mer enn 200 land og territorier.Bahai-troen ser på religiøs historie som en utvikling gjennom en rekke guddommelige budbringere, som hver har etablert en religion som passet behovene til tiden og folks fatteevne. Disse sendebudene inkluderer Abraham, Buddha, Jesus, Muhammed og andre, og senest Báb og Bahá'u'lláh. Ifølge bahai-troen, har hver av disse budbringerne forutsagt de påfølgende budbringerne, og Bahá'u'lláhs liv og lære innfrir derfor endetidslovnadene i tidligere skrifter. Menneskeheten ses på som i en tilstand av kollektiv evolusjon, og behovet i denne tidsalderen er en gradvis etablering av fred, rettferdighet og enhet på global målestokk.Ordet «bahai» brukes både for troen og for en troende av Bahá'u'lláh. Noen ganger brukes begrepet bahai-troen. Navnet kommer fra det arabiske ordet «bahá», som betyr «herlighet» eller «glans». Begrepet bahaisme har tidligere blitt brukt, men anses ikke lenger som korrekt.

Bahai (/bəˈhaɪ/) er en monoteistisk religion etablert av Bahá'u'lláh i Persia i det 19. århundre, som fremhever den åndelige enheten av hele menneskeheten. Det er mellom fem og syv millioner bahaier i verden i mer enn 200 land og territorier.Bahai-troen ser på religiøs historie som en utvikling gjennom en rekke guddommelige budbringere, som hver har etablert en religion som passet behovene til tiden og folks fatteevne. Disse sendebudene inkluderer Abraham, Buddha, Jesus, Muhammed og andre, og senest Báb og Bahá'u'lláh. Ifølge bahai-troen, har hver av disse budbringerne forutsagt de påfølgende budbringerne, og Bahá'u'lláhs liv og lære innfrir derfor endetidslovnadene i tidligere skrifter. Menneskeheten ses på som i en tilstand av kollektiv evolusjon, og behovet i denne tidsalderen er en gradvis etablering av fred, rettferdighet og enhet på global målestokk.Ordet «bahai» brukes både for troen og for en troende av Bahá'u'lláh. Noen ganger brukes begrepet bahai-troen. Navnet kommer fra det arabiske ordet «bahá», som betyr «herlighet» eller «glans». Begrepet bahaisme har tidligere blitt brukt, men anses ikke lenger som korrekt. == Tro == Tre sentrale prinsipper etablerer basisen for lære og doktrine i bahai: Guds enhet, religionenes enhet, og menneskehetens enhet. Fra disse postulatene stammer troen på at Gud periodevis åpenbarer sin vilje gjennom guddommelige budbringere, hvis hensikt er å transformere karakteren til menneskeheten og utvikle, blant de som lystrer, moral og åndelige kvaliteter. Religion sees derfor på som ordnet, i enhet og progressive fra alder til alder. === Gud === Bahai-skriftene beskriver en enkel, personlig, utilnærmelig, allvitende, allestedsnærværende, uforgjengelig og allmektig Gud som har skapt all ting i universet. Gud og universets eksistens sees på som evigvarende, uten start eller ende. Til tross for hans direkte utilnærmelighet, er Gud bevist av skapelsen, med en vilje og mening som er uttrykt gjennom budbringere som kalles Manifestasjoner av Gud.Læren stadfester at Gud er for stor for mennesker fullt ut å fatte, eller skape en full og nøyaktig bilde av, av seg selv. Menneskelig forståelse av Gud er derfor oppnådd gjennom åpenbaringer gjennom Hans Manifestasjoner. I bahai-troen refereres ofte Gud til gjennom titler og egenskaper, for eksempel den All-Mektige eller den All-Elskende, og det er en vesentlig fokus på monoteisme; doktriner som treenigheten samsvarer ikke med bahai-synet på Gud som unik og uten sidestykke. Bahai-læren stadfester at egenskapene som anvendes om Gud brukes til å oversette Guddommelighet til menneskelige begrep og hjelper individer å konsentrere sine egne egenskaper i å tilbe Gud for å utvikle deres potensial på deres åndelige sti. Ifølge bahai-læren er hensikten til menneskene å lære å kjenne og elske Gud gjennom metoder som bønn, refleksjon og tjeneste til menneskeheten. === Religion === På grunn av prinsippet om progressiv religiøs åpenbaring, aksepterer bahai-troen validiteten av de fleste av verdens religioner hvis grunnleggere og sentrale skikkelser sees på som Manifestasjoner av Gud. Religiøs historie oppfattes som en serie med dispensasjoner, hvor hver manifestasjon bringer en noe bredere og mer avansert åpenbaring, som passer til den tid og sted hvor den uttrykkes. Enkelte religiøse forordninger, som for eksempel retning av bønn eller kostholdsrestriksjoner, kan oppheves av påfølgende manifestasjoner slik at det kan etableres forordninger som er mer passende til de forhold som råder i den gitte tidsalder og sted. De generelle prinsipper, slik som nestekjærlighet, sees derimot på som universelle og konstante. I bahai vil denne prosessen med progressive åpenbaringer aldri slutte; derimot sees den som syklisk. Bahaier forventer ikke en ny manifestasjon å komme før etter minst tusen år etter Bahá'u'lláhs åpenbaring.Læren omtales noen ganger som synkratiske kombinasjoner av tidligere religioners tro. Bahaier mener derimot at deres religion er en distinkt tradisjon med sine egne skrifter, lære, lover og historie. Mens religionen originalt ble sett på som en muslimsk sekt, betrakter i dag de fleste religiøse spesialister det som en uavhengig religion, med dens religiøse bakgrunn i sjiaislam som en analogi til den jødiske konteksten hvori kristendommen ble etablert. Muslimske institusjoner og presteskap, både sunni og sjia, betrakter bahaier å være frafallne fra islam, som har resultert i forfølgelse av bahaier. Bahaier beskriver selv sin tro som en uavhengig verdensreligion, forskjellig fra andre tradisjoner ved dens relative alder og egnetheten i Bahá'u'lláhs lære for den moderne kontekst. Bahá'u'lláh anses å ha oppfylt de messianske forventningene i tidligere trosretninger. === Mennesket === Troens skrifter stadfester at mennesker har en «rasjonell sjel» og at dette gir rasen en unik kapasitet til å gjenkjenne Guds stilling og menneskehetens forhold til dens skaper. Hvert menneske er sett på som å ha en ansvar å gjenkjenne Gud gjennom hans budbringere, og å rette seg etter deres lære. Skriftene stadfester at gjennom anerkjennelse og lydighet, tjeneste til menneskeheten og regelmessig bønn og åndelig utøvelse, kommer sjelen nærmere Gud, det åndelige idealet i troen. Når et menneske dør, vandrer sjelen videre til den neste verden, hvor dens åndelige utvikling i den fysiske verden blir basis for dom og åndelig fremgang i den åndelige verden. Himmelen og helvete sees på som åndelige stader av nærhet og avstand fra Gud som beskriver forhold i denne verden og den neste, og ikke fysiske steder av belønning og straff oppnådd etter døden.Bahai-skriftene understreker den essensielle likestilling av mennesker og avskaffelse av fordommer. Menneskeheten sees på som én, men ytterst variert; dens mangfold i rase og kultur aksepteres og verdsettes. Doktriner om rasisme, nasjonalisme, kaster, sosial klasse og kjønns-basert hierarki sees på som kunstige hindringer til enhet. == Lære == === Sosiale prinsipper === De følgende sosiale prinsipper er ofte fortegnet som en rask oppsummering av bahai-læren. De er avledet fra gjengivelser av taler holdt av `Abdu'l-Bahá under hans reise i Europa og Nord-Amerika i 1912. Denne listen er ikke autoritativ og en mangfold av ulike slike lister eksisterer. Guds enhet Religionenes enhet Menneskehetens enhet Likestilling mellom menn og kvinner Eliminering av alle former for fordommer Verdensfred Harmoni mellom religion og vitenskap Uavhengig søken etter sannhet Universell obligatorisk utdanning Universelt støttespråk Lydighet til myndigheter og ikke-deltakelse i parts-politikk med mindre henstilling til loven innebærer benektelse av tro. Utrydding av ekstrem rikdom og fattigdomMed spesielt henblikk på etterstrebelsen av verdensfred, foreskrev Bahá'u'lláh en verdensomfattende kollektiv sikkerhetsordning som nødvendig for å etablere varig fred. === Mystisk lære === Selv om bahai-læren sterkt fokuserer på sosiale og etiske spørsmål, eksisterer det et antall grunnleggende skrifter som har blitt beskrevet som mystiske. De syv daler betraktes som Bahá'u'lláhs «største mytiske komposisjon». Den ble skreven til en sufi, i stilen til `Attar, en muslimsk poet, og beskriver stadene på sjelens reise mot Gud. Den ble først oversatt til engelsk i 1906, og ble en av de tidligst tilgjengelige bøker av Bahá'u'lláh i Vesten. I den samme perioden skrev han også De skjulte ord, som består av 153 korte passasjer hvori Bahá'u'lláh sier han har tatt den grunnleggende essensen av enkelte åndelige sannheter og skrevet den i kort form. === Pakten === Bahai-læren snakker både om den «Større Pakt», som er både universell og endeløs, og den «Mindre Pakt», som er unik for hver religiøs dispensasjon. Den Mindre Pakt sees på som en avtale mellom Guds budbringer og hans følgere og inkluderer sosiale praksis og forlengelsen av autoritet i religionen. I denne tid ser bahaier på Bahá'u'lláhs åpenbaring som en bindende, mindre pakt for hans etterfølgere; i bahá'i-skriftene sees det å være fast i pakten som en dyd som skal etterstrebes. Den Større Pakten sees på som en mer varig avtale mellom Gud og menneskeheten, hvor Manifestasjoner av Gud forventes å komme til menneskeheten omtrent hvert tusende år, i tider av uro og usikkerhet. Siden enhet er en essensiell lære, følger bahaier en administrasjon de anser som gudgitt, og ser derfor på forsøk på å skape splittelse som tiltak som er i motsetning til Bahá'u'lláhs lære. Splittelser har oppstått over autoritetsetterfølgelse, men bahai oppdelinger har lite lykke i å tiltrekke seg en anselig tilhengerskare. Tilhengere av slike oppdelinger regnes som paktbryter og skyddes, i praksis ekskommunikasjon. == Kanonisk tekst == Den kanoniske teksten er skriftene av Báb, Bahá'u'lláh, `Abdu'l-Bahá, Shoghi Effendi og Det universelle rettferdighetens hus, og de verifiserte foredragene av `Abdu'l-Bahá. Skriftene av Báb og Bahá'u'lláh regnes som guddommelige åpenbaringer, mens skriftene og foredragene av `Abdu'l-Bahá og skriftene av Shoghi Effendi som autoritative tolkninger, og skriftene av Det universelle rettferdighetens hus som autoritativ lovgivning og klargjøring. En grad og guddommelige veiledning er antatt for alle disse tekstene. Noen av Bahá'u'lláhs viktigste skrifter inkluderer Kitáb-i-Aqdas, bokstavelig Den aller helligste bok, som er en lovbok, og Kitáb-i-Íqán, bokstavelig Visshetens Bok, som har blitt grunnlaget for mye av bahai-troen, De syv daler og De fire daler, som er mystiske avhandlinger. == Historie == Historien om troen følger en sekvens av ledere, som begynner med Bábs erklæring den 23. mai 1844 i Shiraz i dagens Iran, og til sist hviler på en administrativ orden etablert av religionens sentrale skikkelser. Tradisjonen var for det meste isolert innenfor Perserriket og Det ottomanske riket til etter Bahá'u'lláhs død i 1892, da det var troende i tretten land i Asia og Afrika. Under lederskap av hans sønn, `Abdu'l-Bahá, fikk religionen fotfeste i Europa og Amerika, og ble konsolidert i Iran, der den fortsatt er utsatt for intens forfølgelse. Etter `Abdu'l-Bahás død i 1921, gikk bahai-samfunnet inn i en ny fase, der lederskapet utviklet seg fra ett enkelt menneske til både valgte organer og utpekte individer. === Báb === Siyyid `Alí-Muhammad fra Shiraz i Iran, erklærte 23. mai 1844 at han var «Báb» (الباب «porten») og Mahdi, sjia-islams tolvte imam. Hans tilhengere ble deretter kjent som bábier. Etterhvert som Bábs lære spredte seg, følte det muslimske presteskapet seg truet, og tilhengerne hans ble utsatt for økt forfølgelse og tortur. Konfliktene utviklet seg flere steder til militære beleiringer av sjahens hær. Báb ble selv fengslet og til slutt henrettet i Tabriz i 1850.Bahai anser Báb som forløperen til bahai-troen fordi Bábs skrifter introduserte konseptet om «Han som Gud vil åpenbare», en messiansk skikkelse som ifølge bahaier, har vært annonsert i skriftene til flere av verdens store religioner, og hvem Bahá'u'lláh gjorde krav på å være i 1863. Bábs gravmæle, i Haifa, Israel, er et viktig sted for pilegrimsreiser for bahaier. Bábs levninger ble i all hemmelighet bragt fra Iran til Israel, og til slutt begravet i et gravkammer bygd på et sted spesifisert av Bahá'u'lláh. === Bahá'u'lláh === Mírzá Husayn `Alí Núrí var en av Bábs tidligste etterfølgere, som senere tok tittelen Bahá'u'lláh («Guds Herlighet»). Han ble arrestert og fengslet for sin tro i 1852. Han har berettet at mens han ble holdt i fangehullet Síyáh-Chál i Teheran, mottok han de første tegn på at han var den som Báb hadde forutsett.Kort tid senere ble han utvist fra Teheran til Bagdad, da i Det ottomanske rike; senere videre til Konstantinopel (dagens Istanbul); og så videre til Adrianopel (dagens Edirne). I 1863, når han ble landsforvist fra Bagdad til Konstantinopel, erklærte Bahá'u'lláh sitt krav om en guddommelige oppdrag til sin familie og følgesvenner. Det utviklet seg spenning mellom ham og Subh-i-Azal, den utpekte lederen av bábiene, som ikke anerkjente Bahá'u'lláhs krav. Gjennom resten av livet fikk Bahá'u'lláh troskapen fra de fleste bábiene, som ble kjent som bahaier. Fra 1866 erklærte han sitt oppdrag som Guds budbringer i brev som han skrev til verdens religiøse og verdslige ledere, inkludert pave Pius IX, Napoleon III og Dronning Victoria. I 1868 ble Bahá'u'lláh landsforvist av Sultan Abdülâziz til det Ottomanske fangekolonien `Akká, i dagens Israel. Mot slutten av sitt liv ble de strenge og grove forholdene avspent, og han fikk lov til å leve i et hjem nær `Akká, dog fortsatt offisielt som en fange av byen. Han døde der i 1892. Bahaier regner hans gravmæle i Bahjí som Qiblih, hvor de vender seg i bønn hver dag. === `Abdu'l-Bahá === `Abbás Effendi var Bahá'u'lláhs eldste sønn, kjent under tittelen `Abdu'l-Bahá (Bahás Tjener). Hans far skrev et testamente som utpekte `Abdu'l-Bahá som bahai-samfunnets leder, og utpekte ham også som «paktens midtpunkt», «troens hode» og den eneste autoritative tolker of Bahá'u'lláhs skrifter. `Abdu'l-Bahá hadde delt sin fars lange eksil og fangenskap, som fortsatte til `Abdu'l-Bahás løslatelse etter den unge tyrkiske revolusjonen i 1908. Etter løslatelsen levde han et liv av reise, taler, undervisning og opprettholdelse av korrespondanse med samfunn av troende og individer, for derigjennom å utdype troens prinsipper. === Administrasjon === Bahá'u'lláhs Kitáb-i-Aqdas og `Abdu'l-Bahás testamente er grunnleggende dokumenter for bahais administrative orden. Bahá'u'lláh etablerte et valgt Universelle Rettferdighetens Hus, og `Abdu'l-Bahá establerte den utpekte, arvelige beskytteren og klarla forholdet mellom de to institusjonene. `Abdu'l-Bahá utpekte i sitt testamente sitt eldste barnebarn, Shoghi Effendi, som troens første beskytter.Gjennom hele sitt liv oversatte Shoghi Effende texter, utviklet globale planer for bahai-samfunnets utbredelse, utviklet Bahais verdenssenter, gjennomførte bindvis med korrespondanse med samfunn og individer omkring i verden, og bygde den administrative strukturen for religion, som forberedte samfunnet for valget av Universelle Rettferdighetens Hus. Han døde i 1957 under forhold som ikke tillot en etterfølge å bli utpekt.På lokale, regionale og nasjonale nivå velger bahai medlemmer til åndelige råd, bestående av ni personer som er ansvarlig for religions anliggender. Det er også utpekte individer som jobber på ulike nivåer, inkludert lokalt og internasjonalt, som jobber med å utbre læren og beskytte samfunnet. Sistnevnte fungerer ikke som et presteskap, som troen ikke har. Universelle Rettferdighetens Hus, som først ble valgt i 1963, forblir etterfølgeren og det suverene ledelsen over troen, og dens ni medlemmer velges hvert femte år av medlemmene av alle nasjonale åndelige råd. Alle mannlige bahaier som er minst 21 år, kan velges til Universelle Rettferdighetens Hus; alle andre posisjoner er åpne for både mannlige og kvinnelige bahaier. === Internasjonale planer === In 1937 lanserte Shoghi Effendi en syvårsplan for bahaiene i Nord-Amerika, fulgt av en til i 1946. I 1953 lanserte han den første internasjonale planen, tiårskorstoget. Den inkluderte ekstremt ambisiøse mål for ekspansjon av bahai-samfunnet og institusjonene, oversettelse av tekster til mange nye språk, og å sende pionerer til land uten troende. Han uttalte i brevs form under tiårskorstoget at den ville bli fulgt at andre planer under ledelse av Det universelle rettferdighetens hus, som ble valgt i 1963 i kulminasjonen av korstoget. De lanserte så i 1964 en ni-årsplan, fulgt av ulike planer med varierende lengder og mål, som veiledet det internasjonale bahai-samfunnet.Hvert år på den 21. april sender Det universelle rettferdighetens hus et Ridván-budskap til verdens bahá'i-samfunn, som generelt gir en oppdatering på prosessen i forhold til den gjeldende planen, og gir ytterligere veiledning for året som skal komme. Bahaiene rund om i verden er i dag bedt om å fokusere på bygge kapasitet gjennom barneklasser, ungdomsgrupper, andaktsmøter og systematiske studier av religionen i studiesirkler. Ytterligere fokus ligger på deltakelse i de ledende samfunnsdrøftelsene og sosial handling. Perioden fra 2001 til 2021 vil se fire femårsplaner, som vil kulminere i hundreårsmarkeringen av `Abdu'l-Bahás bortgang. === Bahá’í-troen i Norge === Norges første bahá’í, Johanna Schubarth (1877–1952), flyttet tilbake til Norge i 1927 etter at hun emigrerte til USA i 1917. Hun arbeidet som sykepleier og ble kjent med bahá’´l-troen i 1919, gjennom en pasient da hun arbeidet på et sykehus i Urbana, Illinois. I Norge oversatte hun flere bahá’í-bøker til norsk og hun var Norges eneste bahá’í i lang tid. Først i 1947 fikk hun selskap av flere bahá’íer i Oslo, der hun bodde. I 1948 ble det Lokale Åndelige Rådet for Bahá’íer i Oslo etablert, der hun ble valgt til formann. == Demografi == Ifølge bahai-publiserte dokumenter var det 4.74 millioner bahaier i 1986, med en årlig vekst på 4.4 %. Bahai kilder siden 1991 estimerer normalt antall bahaier i verden til mer enn 5 millioner. World Christian Encyclopedia estimerte 7.1 million bahaier i 218 land i 2000.Fra dens opprinnelse i Perserriket og Det ottomanske riket, hadde troen ved det tidlige 20. århundre en rekke konvertitter i Sør- og Sørøst-Asia, Europa og Nord-Amerika. På 1950- og 60-tallet ble det gjennomført en rekke reisende undervisiningsprogrammer som bragte religionen til nærmest all verdens land og terriorier. Innen 1990-tallet ble det igangsatt programmer for stor-skala systematisk konsolidasjon, og i det tidlige 21. århundre økte antall nye troende. Bahai er den største religiøste minoriteten i Iran.Ifølge The World Almanac and Book of Facts 2004 var det 3,6 millioner bahaier i Asia, 1.8 millioner i Afrika og 0.9 million i Latin-Amerika. Det største landet er India, med en estimert 2.2 millioner troende, fulgt av Iran med 350 000 og USA med 150 000. Ingen land har et flertall av Bahaier, og andelen troende varierer sterkt mellom land.Religionen er ifølge The Britannica Book of the Year den nest-mest utbredte av verdens uavhengige religioner i forhold til antall land; den er representert i 247 land og territorier, representert i 2100 etniske-, rase- og stammegrupperinger, har tekster oversatt til over 800 språk og hadde i 2002 syv millioner troende. I tillegg har bahaiene en egen organisasjon i de fleste av verdens land. Iføgte FP Magazine var det verdens nest-raskest voksende religion i prosent (1.7 %) i 2007. == Sosial praksis == === Lover === Lovene i bahai-troen stammer hovedsakelig fra Kitáb-i-Aqdas, skrevet av Bahá'u'lláh. Følgende er eksempler på grunnleggende lover og religiøse skikker: Bønn består både av obligatorisk bønn og generell bønn. Alle bahaier som er minst 15 år må individuelt si en obligatorisk bønn hver dag, med faste ord og former. I tillegg oppfordres de troende til å be generelle bønner, meditere og studere hellige tekster. Det er ingen fast form for tilbedelse og meditasjon, selv om generelle bønner skrevet at de sentrale skikkelsene og samlet i bønnebøker holdes høyt. Høytlesning av bønner fra bønnebøker er typisk ved samlinger av bahaier. Baktalelse og sladder er forbudt. Voksne bahaier med god helse bør følge en nittendagers soloppgang-til-solnedgang-faste hvert år fra 2. til 20. mars. Bahaier har ikke lov å drikke alkohol eller bruke narkotiske stoffer, med mindre de er foreskrevet av en lege. Samleie er kun tillatt mellom ektemann og kone, og dermed er førekteskapelig og homofilt samliv forbudt. Pengespill er forbudt. Fanatisme er forbudt. Fastholdelse av ritualer er fordømt, med unntak av obligatorisk bønn. Avholdenhet fra partipolitikkMens noen av lovene i Kitáb-i-Aqdas er anvendelig for denne tiden og kan til en grad være håndhevet av de administrative institusjonene, har Bahá'u'lláh foreskrevet en progressiv anvendelsen av andre lover basert på eksistensen av et samfunn som er hovedsakelig bahai. Lovene er, når de ikke er i direkte konflikt med de sivile lovene i hjemlandet, bindene for alle bahaier, og overholdelse av personlige lover, som bønn og faste, er utelukkende ansvaret til den enkelte. === Ekteskap === Formålet med ekteskap innen bahai-troen er primært å fremme åndelig harmoni, samhørighet og enhet mellom en mann og en kvinne, og danne et stabilt og kjærlig miljø for oppforstring av barn. Bahai-skriftene om ekteskap kaller den et «festning for velvære og salighet» og gjør ekteskap og familien til menneskesamfunnets fundament. Bahá'u'lláh priser ekteskapet høyt, advarer imot skilsmisse og homoseksualitet, og krever kyskhet untenfor ekteskapet; han lærer at ektefeller burde streve mot å forbedre hverandres åndelige liv. Ekteskap mellom personer av forskjellig rase prises høyt i skriftene.Bahaier som ønsker å gifte seg bes om å tilegne seg inngående forståelse av den andres karakter før de bestemmer seg for ekteskapsinngåelse. Foreldre bør ikke velge partnere for sine barn, men etter at to individer har bestemt seg for ekteskapsinngåelse, må de motta tillatelse fra alle levende biologiske foreldre, selv om én ikke skulle være bahai. Ekteskapsseremonien er enkel: det eneste obligatoriske delen av bryllupet er å lese et løfte forordnet av Bahá'u'lláh som både bruden og brudgommen leser i nærvær av to vitner. Ekteskapsløften er «Sannelig, vi vil alle holde fast ved Guds vilje.» === Arbeid === Klostervesen er forbudt, og bahai forsøker å basere sitt åndelig liv i ordinær dagligliv. Utførelse av nyttig arbeid, for eksempel, er ikke bare krevd, men regnes som en form for tilbedelse. Bahá'u'lláh forbød tigging og askese. Viktigheten av selv-utøvelse og tjeneste til menneskeheten i ens eget åndelige liv er videre fremhevet i Bahá'u'lláhs skrifter, hvor han stadfester at arbeid gjort i en ånd av tjeneste til menneskeheten nyter en rang lik bønn og tilbedelse i Guds øyne. === Tilbedelsessteder === De fleste bahai-møter skjer i private hjem, lokale bahai-sentre og leide lokaler. Det er på verdensbasis syv tilbedelseshus med en åttende under bygging i Chile. Skriftene viser til en institusjon som kalles Mashriqu'l-Adhkár («demringsplassen for Guds pris»), som vil være sentre for et kompleks med institusjoner som vil inkludere sykehus, utdanningsinstitusjoner og så videre. Den første Mashriqu'l-Adhkár, i Aşgabat i Turkmenistan, har vært den mest komplette tilbedelsens hus. === Kalender === Bahai-kalenderen er basert på kalenderen etablert av Báb. Året er delt inn i 19 måneder, hver på 19 dager. I tillegg er fire (ved skuddår fem) dager lagt inn slik at bahai-året varer like lenge som solåret. Ukene har en varighet på syv dager. Månedene i bahai-kalenderen har fått navn etter Guds egenskaper, eksempelvis Bahá (Herlighet), ‘Ilm (Kunnskap) og Jamál (Skjønnhet). Ukene har en varighet på syv dager, og har, slik som månedene, fått navn etter Guds egenskaper. Bahai-samfunn samles på begynnelsen av hver måned på en 19-dagsfest for tilbedelse, rådslagning og sosialisering. Bahai nyttår, som markerer avslutningen av fastemåneden, sammenfaller med persisk nyttår (Naw Rúz) på vårjevndøgn, 21. mars. Bahai-troen har 11 helligdager, hvorav ni er dager da bahaier skal ta fri fra arbeid eller skole. Disse dagene er viktige årsdager i religionens historie. === Symboler === Symboler i religionen avledes av det arabiske ordet Bahá’ (بهاء «herlighet»), med den numberiske verdien ni, som er årsaken til det vanlige symbolet med den nitaggete stjernen. Ringsteinsymbolet og en kalligrafi av Det Største Navn brukes også ofte. Det førstnevte er to femtaggete stjerner nøstet med en stilisert Bahá’ hvis form er ment å minne om de tre enheter, mens den andre er en kalligrafisk gjengivelse av frasen Yá Bahá'u'l-Abhá (يا بهاء الأبهى «O Herlige av Det Herligste!») Den femtaggete stjernen symboliserer bahai-troen. Innen troen er stjernen kjent som Haykal («Tempel») og den ble initiert og etablert av Báb. Både han og Bahá'u'lláh skreve flere verk i form av et pentagram. === Sosioøkonomisk utvikling === Siden unnfangelsen har troen deltatt i sosioøkonomisk utvikling, først gjennom økt frihet for kvinner, ubredelsen av kvinnelig utdanning som en prioritet, som ble gjennomført gjennom etableringen av skoler, kooperativer og klinikker.Religionen trådte inn i en ny fase av aktiviteter når et brev fra Det universelle rettferdighetens hus datert 20. oktober 1983 anmodet bahaier om å finne måter, i tråd med troens læresetninger, hvorigjennom de kunne delta i den sosiale og økonomisk utvikling av samfunnet der de bodde. I 1979 var det 129 offisielt anerkjente sosioøkonomiske prosjekter; i 1987 hadde tallet økt til 1482.Bahá'u'lláh skrev om behoved for en verdensregjering i denne tidsalderen av mennesketens kollektive liv. På grunn av dette ettertrykk, har det internasjonale bahai-samfunnet valgt å støtte tiltak som forbedrer internasjonale relasjoner gjennom orgaisasjoner som Folkeforbundet og De forente nasjoner, med noen reservasjoner om den nåværende struktur og FNs konstitusjon. Bahai International Community er et byrå under kontroll av Det universelle rettferdighetens hus i Haifa, og har rådgivende status i flere FN-organisasjoner. == Forfølgelse == Bahaier fortsetter å bli forfulgt i muslimske land, ettersom muslimske ledere ikke anerkjenner bahai som en uavhengig religion, men i stedet som frafall fra islam. Det mest omfattende forfølgelsen har skjedd i Iran, hvor over 200 bahaier har blitt henrettet mellom 1978 og 1998, og i Egypt. Rettighetene til bahaier har blitt begrenset i større eller mindre grad i flere andre land, inkludert Afghanistan, Indonesia, Irak, Marokko og flere afrikanske land sør for Sahara.Marginaliseringen av de iranske bahaiene har røtter i historiske forsøk av sjia-presteskapet å forfølge en religiøs minoritet. Da bahaiene begynte å få en stor tilhengerskare, håpet presteskapet å stoppe bevegelsen ved å si at dens etterfølgere var fiender av Gud. Disse direktivene førte til mobbangrep og offentlige henrettelser. Ved ett tilfelle i Yazd i 1903 ble mer enn hundre bahaier drept. Bahai-skoler ble stengt på 1930- og 40-tallet, bahai-ekteskap ble ikke anerkjent og skrifter ble sensurert.Under Mohammad Reza Pahlavis styre, på grunn av økende nasjonalisme og økonomiske vanskeligheter i Iran, ga sjahen kontrollen over visse religiøse anliggender til landets presteskap. Dette resulterte i en forfølgelseskampanje mot bahaiene. En godkjent og koordinert anti-bahai-kampansje, men henbikk å skape offentlig lidenskap mot Bahaiene started i 1955 med spredning av anti-bahai-propaganda på nasjonal radio og i offentlige aviser. På slutten av 1970-tallet mistet sjahens regime legimited basert på kritikk om at han var pro-vestlig, og revolusjonær propaganda påsto at noen av hans rådgivere var Bahaier. Bahaier ble fremstilt som en økonomisk trussel, støttespillere for Israel og vesten, og sosial motvilje mot Bahaiene økte.Siden den iranske revolusjon i 1979 har iranske bahaier regelmessig hatt sine hjem ransaket og blitt bannlyst fra å studere på universiteter eller inneha offentlige jobber, og hundrevis har blitt fenglet for sin religiøse tro. Bahai-gravsteder har blitt skjendet, eiendommer inndratt og enkelte ganger ødelagt, inkludert huset til Mírzá Buzurg, Bahá'u'lláhs far. Bábs Hus i Shiraz, en av tre steder hvortil bahaier har pilegrimsreier, har blitt ødelagt to ganger.Iranske myndigheter påstår at bahai-troen ikke er en religion, men en politisk organisasjon, og dermed nekter å anerkjenne dem som et religiøst minoritet. Imidlertid har regjeringen aldri fremlagt overbevisende bevis for dette. Også regjeringens uttalelse om at bahaier som avsverger sin tro vil få tilbake sine rettigheter, attesterer til at bahaier forfølges utelukkende for sin tro. Den iranske regjeringen anklager også bahai-troen for å være assosiert med zionisme, da verdenssenterert ligger i Israel. Dette er ikke basert på noe historisk faktagrunnlag, og brukes til å gjøre bahaier til syndebukker. Det var den iranske sjahen som landsforviste Bahá'u'lláh til `Akká, da i Syria og som først nesten hundre år senere ble en del av Israel.Bahai-institusjoner og samfunnsaktiviteter har vært ulovlig under egyptisk lov siden 1960. Alle bahai-eiendommer, inkludert sentre, bibliotek og gravlunder, har blitt konfiskert av regjeringer og fatwaer har blitt utstedt som anklager bahaiene for apostasi. Fra 1990-tallet har regjeringen krevd at all offentlig legitimasjon stadfester at personen er enten muslim, kristen eller jøde, de eneste anerkjente religionen i landet. Bahaier har slik ikke hatt tilgang til offentlige dokumenter som fødselsattester, ekteskapsatester og pass, med videre, med mindre de lyver om sin religion, som bryter med troens lære. Dette medfører videre at de blant annet ikke har rett til utdanning, helsetjenester eller kan forlate landet.Bernhard Lewis har uttrykt at muslimske lekfolk og islamske myndigheter har hatt problemer med å akkomandere post-islamske moneteistiske religioner, siden troende av slike religioner ikke kan avskrives som enten hedninger, slik som polyteister og animalister, eller som utdaterte forløpere som kristne eller jøder. Eksistensen av slike religioner utfordrer også den islamske doktrinen om finaliteten av Muhammeds åpenbaring. == Referanser == === Bibliografi === === Noter === == Litteratur == Bahá’í-troens skrifter. Utvalg og innledende essay av Arne Ruste; oversatt av Arne Ruste og Nasjonalt åndelig råd for Bahaier i Norge. Bokklubben, 2007. XLVII, 324 s. (Verdens hellige skrifter; 43). ISBN 978-82-525-6347-4 Bahá'u'lláh. De skjulte ord. Oversatt fra engelsk av Gunnar Lange Nilsen. Gyldendal, 1988. 61 s. ISBN 82-90159-05-6 og ISBN 82-05-10694-0 (1977-utgaven) Bahai bønner : et utvalg av bønner åpenbart av Bab, Baha'u'llah og Abdul-Baha. Utgitt av Nasjonalt åndelig råd for Baha'ier i Norge. Oslo, 1984. ISBN 82-90224-06-0 `Abdu'l-Bahá. Abdull-Baha's visdom, taler holdt av Abdull Baha i Paris og London 1911-13. Utgitt av Nasjonalt åndelig råd. Oslo, 1974 Glimt fra Bahá'u'lláhs skrifter. Til norsk efter Shoghi Effendis sammenstilling og engelske oversettelse. Bahá'i forlag, 1987. ISBN 82-90-159-02-1 Løftet om fred i verden : en erklæring fra Det Universelle Rettferdighetens Hus. Haifa, 1985. ISBN 82-90224-08-7 == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Bahá'í Faith – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Baháʼí Faith – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Bahai-samfunnets norske hjemmeside Bahai Reference Library Bahai-bønner på ulike språk

Bahai () er en monoteistisk religion etablert av Bahá'u'lláh i Persia i det 19. århundre, som fremhever den åndelige enheten av hele menneskeheten.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bil

2023-02-04

Bil

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019-11', 'Kategori:Biler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trebokstavsord']

En bil er en motorvogn som kjører på minst to, oftest fire, hjul og er beregnet til å kjøres på vei, ikke på skinner, og frakter passasjerer eller gods. Ordet «bil» kommer fra automobil, fra gresk auto- «selv» og latin mobil «bevegelig», og er et fellesord i de tre skandinaviske språkene. «Bil» ble foreslått som avløserord for «automobil» i en konkurranse i avisen Politiken i 1902. Antallet biler vokser raskt hovedsakelig i Kina, India og andre nyindustrielle land.I Norge var de tre største bilmerkene innenfor personbiler i 2012 henholdsvis Volkswagen, Toyota og Volvo.I perioden 1934-1960 var import av biler regulert i Norge. Etter krigen var det mangel på fremmed valuta. Bruk av valuta til bilkjøp ble fordelt etter søknad, og skulle sikre at de viktigste brukerne ble prioritert. Kjøpere med egen tilgang til valuta kunne importere fritt. Fra juni 1954 var det fri omsetning av østeuropeiske bilmerker, avhengig av den norske fiskeksporten til disse landene, og fra 1957 var det tilnærmet fritt salg av Volvo etter en handelsavtale med Sverige. Valutasituasjonen ble gradvis bedre, og fra 1. oktober 1960 opphørte alle importrestriksjoner.

En bil er en motorvogn som kjører på minst to, oftest fire, hjul og er beregnet til å kjøres på vei, ikke på skinner, og frakter passasjerer eller gods. Ordet «bil» kommer fra automobil, fra gresk auto- «selv» og latin mobil «bevegelig», og er et fellesord i de tre skandinaviske språkene. «Bil» ble foreslått som avløserord for «automobil» i en konkurranse i avisen Politiken i 1902. Antallet biler vokser raskt hovedsakelig i Kina, India og andre nyindustrielle land.I Norge var de tre største bilmerkene innenfor personbiler i 2012 henholdsvis Volkswagen, Toyota og Volvo.I perioden 1934-1960 var import av biler regulert i Norge. Etter krigen var det mangel på fremmed valuta. Bruk av valuta til bilkjøp ble fordelt etter søknad, og skulle sikre at de viktigste brukerne ble prioritert. Kjøpere med egen tilgang til valuta kunne importere fritt. Fra juni 1954 var det fri omsetning av østeuropeiske bilmerker, avhengig av den norske fiskeksporten til disse landene, og fra 1957 var det tilnærmet fritt salg av Volvo etter en handelsavtale med Sverige. Valutasituasjonen ble gradvis bedre, og fra 1. oktober 1960 opphørte alle importrestriksjoner. == Historie == Den moderne bilen har sitt opphav i eksperimenter med dampdrevne kjøretøyer på 1700-tallet. Nicolas-Joseph Cugnot bygde en i 1769 som kunne nå hastigheter opp mot 4 km/h. Det var den interne forbrenningsmotoren som gjorde det praktisk med selvdrevne kjøretøyer. Den tyske oppfinneren Carl Benz fikk ferdig en bensindrevet bil 3. juli 1886 i Mannheim, Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach nesten samtidig i Stuttgart og østerrikeren Siegfried Marcus i Wien. Fram til rundt første verdenskrig var bilen et håndlagd produkt som de færreste hadde råd til. Masseproduksjonen gjorde at stadig flere fikk bedre økonomi, samtidig som bilene ble billigere. De mange små bilprodusentene ble nedlagt eller slo seg sammen og endte opp som få, men store, selskaper. I tillegg ble de fleste ulike tekniske løsninger forkastet, og vi endte opp med bilen som vi kjenner den i dag: Selvbærende karosseri, bensin- eller dieselmotor, kraftoverføring til én aksel med differensial og fire relativt små hjul ute i hvert hjørne. Europeiske og amerikanske bilmerker dominerte lenge, men på 1970-tallet fikk de sterk konkurranse av japanske bilmerker. == Bilens hoveddeler == Utdypende artikkel: Bilens hoveddeler === Motor === Det er en hel rekke energikilder som brukes til fremdrift på biler. Bensin, diesel og strøm er mest vanlig, men hydrogen, gass, biodiesel, etanol, parafin, trykkluft og en kombinasjon av to eller flere av disse (hybrid, bi-fuel eller flexi-fuel) blir også benyttet. Likheten er i alle fall at alle har en motor hvor energikilden blir omdannet til fysisk arbeid (fremdrift). Den typiske motoren i en personbil i Norge var gjennom mange år en «rekkefirer», dvs. en firesylindret, vannavkjølt bensinmotor opprinnelig med forgasser, siden med elektronisk styrt innsprøytning. Opprinnelig var langsgående motormontering og bakhjulsdrift dominerende. Etter hvert er det typiske montering på tvers foran i bilen og drift på forhjulene. I de senere årene har salget av biler med dieselmotor passert bensinbiler i Vest-Europa, inkludert Norge. Den mest typiske girkassen i en moderne personbil i Norge er en femtrinns, manuell kasse. I andre land, og da spesielt USA, er automatiske girkasser nesten enerådende i personbiler. === Styring === Bilens styring består av et ratt som dreier forhjulene i den retning føreren ønsker. I mellom sitter rattstammen med styresnekke eller en tannstang. Styringen kan være servoassistert, det vil si hydraulisk eller elektrisk hjelp til å dreie på hjulene. === Hjuloppheng === Hjulopphenget på et kjøretøy skal gi kjøretøyet egenskaper som går både på komfort og kjøreegenskaper. Hjulopphenget består av fjærer, støtdempere og stagene som forbinder dem. Hjulopphenget består av fjæring, demping og bærende konstruksjon. === Elektrisk anlegg === Strømkilden til det elektriske anlegget består av både et batteri og en generator. Moderne biler har vekselstrømsgenerator, mens biler fra 1960-årene og eldre finnes ofte med likestrømsdynamo. Generatoren leverer strøm så lenge motoren er i gang. Batteriet leverer strøm når motoren ikke er i gang. En viktig oppgave er å levere strøm til startmotoren, eller «selvstarteren», en elektrisk motor som trekker bilmotoren i gang. Startmotoren kobles over tannhjul til bilens svinghjul. På eldre biler via et bendixdrev, på moderne biler med en elektromagnet når motoren skal startes. Med et bendixdrev frikobles starmotoren når bilmotoren starter. Med trekkmagnet ligger den inne til en slipper startnøkkelen. Starteren trekker mye strøm, 2-300A, gjerne det batteriet kan levere. Foruten tennplugger, har en moderne bilmotor en mengde elektrisk utstyr, for eksempel elektronisk drivstoffinnsprøyting, som styres av motorens elektroniske styringsenhet. Det er på alle biler nyere enn 1940-tallet og oppover standard med tre primære kontrollamper som går igjen i alle bilmodeller. Dette er en bremsekretslampe, en ladelampe og en oljetrykkslampe. Felles regel er å stanse bilen og fastslå feilen så fort som mulig uansett hvilken lampe som lyser opp under kjøring! Bremselampens funksjon kan være todelt: dels lyser den når håndbremsen er trukket til, dels lyser den for å varsle feil i bremsesystemet. Eksempler på feil kan være at en bremsekrets er falt ut eller slitte bremseklosser. Vanlig symbol i dag er et sett med bremsesko med et utropstegn imellom: (!) Ladelampen lyser opp dersom spenningen fra generatoren blir for lav. På moderne biler indikerer dette en feil, vanligvis røket vifterem. På eldre biler med likestrømdynamo inntraff dette også ved lavt turtall. Uten generator vil bilens batteri lades ut under kjøring. Ved å koble ut mest mulig av lys og varmetråder kan en kjøre ca. 30 mil før batteriet er tømt. På enkelte bilmerker tjener lade lampa en ekstra funksjon: når motoren er startet «lekker» litt strøm gjennom ladelampa til generatoren. Denne strømmen gir initialstrøm til feltviklingen i generatoren og får denne igang. En defekt ladelampe vil dermed hverken vise at det er feil eller få igang generatoren. En enkel sjekk er at den skal lyse med tenning på og motor av. Vanlig ikon er figuren av et startbatteri. Oljetrykkslampen er meget viktig og blir på enkelte modeller også komplementert med lydalarm. Om denne lyser under kjøring er det ikke tilstrekkelig oljetrykk i motoren. Smøresystemet feiler og motoren vil snart havarere. En må snarest stanse motoren. I moderne biler brukes gjerne et symbol formet som en oljekanne for oljetrykklampen. === Lysutstyr === Billysene hører med til det elektriske opplegget. Alle kjøretøy, inklusive tohjulinger, skal være utstyrt med noen lyspunkter. Disse er dels for å gi veilys ved kjøring i mørke og dels for å markere kjøretøyet i forhold til andre veifarende. I tillegg kan der finnes forskjellige ekstra lys med andre funksjoner. Regler for lys finnes i veitrafikklov og kjøretøyforskrifter. Hovedlysene er vanligvis bilens kjørelys, og er delt i nær-lys og fjernlys. Enten nærlyset eller annet hvitt lys med kilde på minst 20W (glødepære-)styrke skal være på sammen med parkeringslamper (rød eller oransje) bakover når bilen er i bevegelse. Tidligere var der regler for hvor sterkt lys en kunne bruke både på nær- og fjernlys, mens en nå krever at lyktene ikke skal blende eller sjenere motgående trafikk. Det er også lov å ha ekstra lyskastere som tåkelys og kurvelys – men disse skal ikke brukes slik at de tar mørkesynet fra andre. Retningslys er i dag utelukende blinkende lys, som er oransjegult framover og rødt bakfra. Antall blinkpunkter kan variere. I nyere biler finnes etter hvert flere og flere av lysene som lysdioder. Mange bilfabrikanter utstyrer bilene med ekstra kupélys, kart- og leselamper, bagasjeromslys og lys til hanskerommet i dashbordet, samt tåkebaklys (påbudt for bl.a. tyske biler). === Karosseri === Karosseriet beskytter bilens passasjerer og systemer mot vær og vind. Det stiver også av konstruksjonen. Moderne personbiler har oftest selvbærende karosseri, mens eldre personbiler og lastebiler har separat ramme. Moderne karosserier har mange sikkerhetstiltak, blant annet deformasjonssoner og ekstra forsterkninger rundt kupéen. === Hjul og dekk === Hjulet på en moderne bil består som regel av en felg av metall og et dekk, hovedsakelig av syntetisk gummi. De vanligste konstruksjonene for felgen er av presset stål eller støpt aluminium. Før hadde biler også eikehjul. Hjulet er festet med bolter til hjulnavet. Moderne biler har radialdekk, men inntil 1970-tallet ble en del biler levert med diagonaldekk. Dekk for gatebruk eller terrengkjøring har et mønster i sålen. === Bremser === Bremsene sørger for å omdanne kinetisk energi (bilens bevegelse) til termisk energi. Denne mekanismen gjør at bilen kan sakkes eller stoppes. Bremsene består av en roterende del, enten en trommel eller en skive, og en ikke-roterende del. På alle moderne biler virker bremsene på alle hjul. En moderne bil har nesten alltid skivebremser framme, ofte bak også. Håndbrekket kan ha egne tromler bak hvis bilen har skivebremser bak. For å øke bremseeffekten ved moderat pedaltrykk er alle moderne biler utsyrt med en bremsekraftforsterker. Denne utnytter undertykket i manifolden. Når bremsepedalen trykkes inn, vil bremskraftforsterkeren gi øket kraft på bremsene. Bremsekraftforsterkeren kom med skivebremsene som trenger mer kraft enn de tidligere trommelbremsene. == Se også == Liste over bilmerker Personbil Stasjonsvogn Pickup Sportsbil SUV Mikrobil Lastebil Dumper Buss Amfibisk kjøretøy Bilansvar Førerkort Rullestol == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Automobiles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Car – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Forskrift om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) fra Lovdata Heftelser i motorvogn fra Brønnøysundregistrene Automuseum Dr. Carl Benz, Ladenburg/Germany Bertha Benz Memorial Route Oversikt over bilindustrien - kart fra Car Magazine (UK) Bilkjøring tidlig på 1900-tallet. Nettutstilling fra Arkivverket

En bil er en motorvogn som kjører på minst to, oftest fire, hjul og er beregnet til å kjøres på vei, ikke på skinner, og frakter passasjerer eller gods. Ordet «bil» kommer fra automobil, fra gresk auto- «selv» og latin mobil «bevegelig», og er et fellesord i de tre skandinaviske språkene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Braathens

2023-02-04

Braathens

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Braathens', 'Kategori:Flyselskaper etablert i 1946', 'Kategori:Flyselskaper nedlagt i 2004', 'Kategori:Tidligere norske flyselskaper']

Braathens (før 1997; Braathens S·A·F·E eller Braathens South American and Far East Air Transport) var et norsk flyselskap som ble stiftet av skipsrederen Ludvig G. Braathen. Selskapet var i drift fra 1946 frem til det fusjonerte med den norske delen av SAS, som da dannet SAS Braathens i 2004. Flyselskapet hadde sin base på Fornebu utenfor Oslo, for så å flytte til Gardermoen. Selskapet var i mange år et av de største foretakene i Norge, og hadde sammen med sin konkurrent SAS et duopol på flyoperasjoner i landet. Selskapet var regnet som landets flaggbærende flyselskap, og dets operasjoner strakte seg fra innenriksflygninger til intrakontinentale ruteoperasjoner.

Braathens (før 1997; Braathens S·A·F·E eller Braathens South American and Far East Air Transport) var et norsk flyselskap som ble stiftet av skipsrederen Ludvig G. Braathen. Selskapet var i drift fra 1946 frem til det fusjonerte med den norske delen av SAS, som da dannet SAS Braathens i 2004. Flyselskapet hadde sin base på Fornebu utenfor Oslo, for så å flytte til Gardermoen. Selskapet var i mange år et av de største foretakene i Norge, og hadde sammen med sin konkurrent SAS et duopol på flyoperasjoner i landet. Selskapet var regnet som landets flaggbærende flyselskap, og dets operasjoner strakte seg fra innenriksflygninger til intrakontinentale ruteoperasjoner. == Historie == === Tidlige operasjoner === Selskapet ble etablert den 26. mars 1946 av skipsreder Ludvig G. Braathen (derav navnet «Braathens») som hadde som intensjon å etablere logistiske fraktruter for sin skipsvirksomhet verden over. Selskapet begynte å operere charterflygninger til Fjernøsten og Sør-Amerika utstyrt med flymateriell av typen Douglas C-54 Skymaster fra US Air Force. Selskapets første kommersielle flygning tok av den 30. januar 1947. De første flygningene ble kun utført på dagtid fordi flyenes rekkevidde og toppfart var såpass lav sammenliknet med i dag at rutene måtte bli delt opp i flere seksjoner, slik at mannskapet fikk hvile mellom hver flygning. De første flygningene mellom Oslo og Hongkong for eksempel var satt opp med stopp i Amsterdam, Marseille, Kairo, Basra, Karachi, Calcutta og Bangkok i den rekkefølgen. Ruten var på den tiden verdens lengste sammenhengende flyrute. Flytiden ble for øvrig senere noe effektivisert da Braathens i 1947 supplerte sin flåte med nye Douglas DC-3-maskiner. Totalt 75 flygninger ble utført mellom Norge og Hongkong i tidsperioden 1947 til 1948. En annen langdistanseflygning Braathens opererte på den tiden var ruten mellom Stavanger og Caracas, via Reykjavík, Gander og Bermuda. Selskapet hadde også flygninger med endelig destinasjon i Johannesburg og New York. Braathens merket sterk konkurranse av sin storebror Det Norske Luftfartsselskap, som senere skulle fusjonere og danne SAS. Sistnevnte selskap hadde monopol på alle utenriksflygninger til og fra landet. Staten anså Braathens' operasjoner til Fjernøsten som såpass regelmessige at de var å anse som ruteflygninger, og påla Braathens å søke om konsesjon for sine utenriksoperasjoner. Braathens ønsket ikke dette, og truet med å flytte sin virksomhet utenfor landet, noe som resulterte i at selskapet ble gitt spesialtillatelse til å operere mellom Norge og Hongkong i 1949 som var gyldig i fem år. For øvrig opererte selskapet også flygninger til både Venezuela og Panama på denne tiden, operasjoner de ikke ble gitt fullverdig tillatelse til. Da de skandinaviske luftfartsselskaper fusjonerte til SAS ble det nye selskapet gitt monopol på alle internasjonale flygninger både til og fra, og innad i de skandinaviske landene. Braathens klarte likevel å fortsette sine utenriksoperasjoner til tross for dette, og inngikk i 1951 en tiårig kontrakt med det islandske flyselskapet Loftleiðir, som gav selskapet muligheten til å operere flygninger mellom Norge og USA via Island på islandsk konsesjon. Selskapets operasjoner gikk sin gang, men i 1954, da selskapet søkte om å få fornyet sin konsesjon for sine operasjoner til Fjernøsten ble søknaden avslått. Som et resultat av dette så selskapet seg nødt til å reformere seg til å bli et innenriksselskap. Selv om SAS egentlig hadde monopol på alle operasjoner innenriks i Norge, ble selskapet likevel gitt tillatelse til å søke om operasjoner på ruter hvor SAS ikke hadde flygninger. Dette innebar blant annet flygninger til Stavanger og Trondheim. Senere fulgte destinasjoner som Røros, (1953) Kristiansand, (1955) og Ålesund. (1958) === Nyere operasjoner === I 1960 hadde selskapet omstrukturert seg, og opererte en flåte av Fokker F-27-maskiner som ble benyttet på selskapets innenriksoperasjoner. Men selskapet hadde også gått til anskaffelse av Douglas DC-6-maskiner med trykkabin, som ble benyttet på lengre flygninger på det stadig voksende chartermarkedet fra Norge til middelhavslandene. I 1965 gjorde selskapet sin entré i jet-alderen med bestillingen av Fokker F-28-maskiner, som ble levert i 1969. En av de første lufthavnene som ble trafikkert av selskapets nye jet-maskiner var Kristiansund lufthavn, Kvernberget som åpnet i 1970. På denne tiden begynte selskapet også å trafikkere flere nye innenriksdestinasjoner, som Bergen, Molde og Haugesund. I kjølvannet av den nye oljeindustrien som utviklet seg på norsk sektor på 70-tallet etablerte eierne et søsterselskap til Braathens som skulle drive med helikopteroperasjoner mellom fastlandet og norske oljeinstallasjoner. Braathens Helikopter ble et kortvarig foretak, men eksisterte fra 1989 til 1994 og utførte flyginger mellom norsk sokkel og Stavanger og Bergen. Selskapet fusjonerte med konkurrenten Helikopter Service i 1994. === Avregulering, økonomisk nedgang og fusjon === Monopolet på enkeltruter på det norske innenriksmarkedet ble løftet i 1987, og Braathens kunne nå etablere ruter som tidligere kun hadde blitt trafikkert av SAS. To år senere, i 1989 ble selskapet også gitt tillatelse til å operere internasjonale ruter fra Norge, noe som resulterte i en rute mellom Oslo og Billund, og flere destinasjoner i Europa kort tid etter, som blant annet Newcastle og Murmansk. Den 1. april det samme året ble for øvrig luftrommet i Norge fullstendig deregulert, og alle europeiske flyselskap fikk nå tillatelse til å operere flygninger mellom Norge og Europa, og innenriks i Norge. Dette førte til et duopol mellom Braathens og SAS på innenriksrutene, og sågar økte frekvenser jevnt over. I 1997 fornyet selskapet seg betraktelig. Foruten å kjøpe 100 % av aksjene i de svenske flyselskapene Transwede og Malmö Aviation valgte selskapet også å droppe navnesuffikset «SAFE», og kalle seg kun for Braathens. Selskapet skapte også en ny visuell profil, med lanseringen av et nytt fargeskjema, samt å erstatte det norske flagget på halefinnen som de hadde flydd med siden starten i 1946 med en stilisert sølvvinge. Nederlandske KLM kjøpte det samme året opp 30 % av aksjene i Braathens, noe som resulterte i at selskapet ble medlem av KLM-Northwest-alliansen. Braathens tok i sammenheng med dette over KLMs flygninger mellom Nederland og Norge, og gjennom alliansen matet Braathens passasjerer til den interkontinentale basen på Schiphol-flyplassen i Amsterdam. Samarbeidet førte også til at amerikanske Northwest Airlines startet flygninger mellom Minneapolis og Oslo. == SAS overtar virksomheten == Braathens ble tatt over av SAS i 2002 etter flere år med økonomiske problemer som følge av feilslåtte investeringer i de svenske flyselskapene Transwede og Malmö Aviation samt stor overkapasitet i det norske innenriksmarkedet. Mot slutten opererte selskapet 27 Boeing 737 av nyere type. Fra våren 2004 ble virksomheten til SAS i Norge og Braathens drevet under navnet SAS Braathens, og Braathens ble 1. mars 2005 fusjonert inn i SAS Braathens og opphørte dermed som eget selskap. Fra 1. mai 2007 ble SAS Braathens omdøpt til SAS Norge, for så, fra og med 1. oktober 2009, kun være den norske delen i Scandinavian Airlines, dette for å skape en mer helhetlig profil. == Braathens-navnet tilbake i flyverdenen == I 2002 solgte Braganza seg ut av Braathens som følge av at SAS la inn bud på hele selskapet og avnoterte selskapet fra børsen. Som en del av avtalen i forbindelse med salget av Braathens kjøpte Braganza alle aksjene i det svenske innenriksflyselskapet Malmö Aviation i 2002. I 2002 ble også verdiene i Braganza delt som følge av en avtale mellom de tre gjenværende eierne som alle er barnebarn av grunnleggeren Ludvig G. Braathen. Per G. Braathen ble da eneeier av Braganza. I 2007 ble Braathens Aviation etablert som et holdingselskap for Braganzas flyvirksomhet i Sverige. Gruppen omfattet Malmö Aviation, Braathens Technical, Braathens Training og Braathens IT Solutions. Transwede Airways ble etablert som en “ACMI provider” i 2006, Transwede måtte legge ned sin virksomhet i løpet av 2009 da markedet kollapset fullstendig i “finanskrisen”. I 2011 ble 85,5% av aksjene i Sverigeflyg kjøpt, og i 2012 ble Braathens Aviation eneeier av Sverigeflyg. Sverigeflyg består av selskapene Blekingeflyg, Flysmåland, Gotlandsflyg, Kalmarflyg, Kullaflyg og Sundsvallsflyg. I 2012 kjøpte Braathens Aviation 75% av Golden Air AB som er et regionalt flyselskap i Sverige som opererer både som et kommersielt flyselskap med en innenlandsk rute fra Trolhättan til Bromma lufthavn Stockholm og som en ACMI-leverandør (aircraft,crew, maintainance and insurance) for andre flyselskaper. I 2013 overtok Braathens Aviation 100% av selskapet. Trolhättanlinjen ble overført til Sverigeflyg under navnet Goldenair.se og selskapet skiftet navn til Braathens Regional i 2013. Og dermed er igjen Braathensnavnet tilbake i flyverdenen. Per 2013 består Braathens Aviation sin flyflåte av: 12 RJ85/100, 11 SAAB 2000, 5 SAAB 340, 5 ATR72 I juni 2011 signerte Braathens Aviation en avtale med Bombardier Aerospace om kjøp av 10 C-series fly med levering i 2014 og 2015 – og opsjon for ytterligere 10 fly. Malmö Aviations nåværende flyflåte vil skiftes ut når C-series blir levert. Dette vil innebære en miljømessig “revolusjon” hva angår utslipp av CO2 og NOx, og en halvering av støynivå – også målt mot konkurrentenes mest moderne fly. De nye flyene vil bruke 25-30% mindre drivstoff enn dagens jetfly. == Flåte == === Flåte i 2004 === Før fusjonen med SAS i 2004 opererte Braathens med følgende flåte: === Historisk flåte === == Destinasjoner == Se full liste: Braathens' destinasjoner Braathens' rutenett inkluderte før fusjonen med SAS de fleste større lufthavner i Norge, i tillegg til de største byene i Europa. Selskapet opererte i all hovedsak rutene sine ut fra sin base på Oslo lufthavn, Gardermoen. == Fargeskjema == Fram til 1997 var alle Braathens' fly malt hvite og/eller metallisk med en rød og blå horisontal linje langs flyskroget. Braathens S.A.F.E. var skrevet med blå kursiv skrift over de fremste sidevinduene, og det norske flagget var malt på den ellers hvite halefinnen. Siden Braathens hadde posisjon som Norges flaggbærende flyselskap, skulle hele fargeskjemaet gjengi de som finnes i det norske flagget. Etter 1997 ble et nytt fargeskjema lansert, og nasjonalfargene ble byttet ut med et nytt blå-hvitt design. Den nederste delen av flyskroget hadde en dyp blå farge, med en horisontal tynn rød stripe over som skilte den nedre delen av skroget fra den øvre hvite delen. Halefinnen ble malt lyseblå, med en stilisert sølvgrå vinge på. Etter sterke protester fra passasjerer og bedriftskunder ble denne vingen og blåfargen på halen fjernet, og det norske flagget gjeninnført på hvit bunn. == Ulykker og hendelser == Den 7. november 1956 krasjet en deHavilland Heron inn i Hummelfjellet. Kapteinen og én passasjer omkom i ulykken (Se full artikkel: Hummelfjeld-ulykken). Den 23. desember 1972 krasjet en Fokker F-28 Fellowship, registrert LN-SUY i Asker under innflygningen mot Oslo lufthavn, Fornebu. 40 mennesker omkom i ulykken, som på den tiden var den verste i norsk historie. (Se full artikkel: Asker-ulykken) Den 21. juni 1985 ble et av Braathens' fly (flight 139) kapret i luften mellom Trondheim og Oslo. Ingen mennesker ble skadet. Kapreren var beruset, og valgte til slutt å oppgi sin sak, og bytte våpenet sitt med øl. == Referanser == == Eksterne lenker == Flåteoversikt Braathens' historie Braathens' historie

thumb|[[Diamanten, hovedkontoret for Norwegian Air Shuttle, er tidligere hovedkontor for Braathens]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Boeing_737

2023-02-04

Boeing 737

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Boeing-luftfartøy', 'Kategori:Boeing 737', 'Kategori:Introduksjoner i 1967', 'Kategori:Passasjerfly', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Tomotors jetdrevne luftfartøy']

Boeing 737 er et kort- og mellomdistanse tomotors jetfly. Flyet ble egentlig utviklet for å være en kortere og billigere versjon av Boeings 707 og 727, men er etter hvert blitt bygget i ni ulike modeller med kapasitet fra 85 til 220 passasjerer. 737 er det eneste kortdistanse-flyet som produseres av Boeing i dag, med modellene -700, -800 og -900ER samt det nyeste innslaget i familien, 737 MAX, som er blitt produsert fra 2017. Det første flyet var egentlig planlagt å være i produksjon i 1964, men den første modellen 737-100 hadde ikke sin første flyvning før i 1967 og ble satt i rutetrafikk i februar 1968. Den neste modellen, 737-200 ble satt i trafikk i april 1968. På 1980-tallet lanserte Boeing modellene -300, -400, og -500, også kalt for Boeing 737 Classic-serien. 737 Classic-serien hadde utvidet kapasitet og hadde nye CFM56 turbofan-motorer. På 1990-tallet introduserte Boeing de nye 737 Next Generation flyene med redesignede vinger, oppgradert cockpit og ny kabin. 737 Next Generation-serien består av modellene -600, -700, -800 og -900, som er fra 31 til 41 meter lange. Boeing har også laget en Boeing Business Jet-versjon av 737 Next Generation. Boeing 737 er det mest solgte jetflyet i historien. Flyet er blitt produsert sammenhengende av Boeing siden 1967 og det er blitt levert 8 880 fly (per 7. februar 2016). Det er per februar 2016, 4 417 fly i bestilling. 737 produseres hovedsakelig i Boeing Renton Factory i Renton, Washington. 737 betjener stort sett ruter som tidligere ble fløyet av 707, 727, 757, DC-9 og MD-80/MD-90, flyet konkurrerer i dag i hovedsak mot Airbus A320-serien. Det er i gjennomsnitt 1 250 Boeing 737 i luften til en hver tid, med to fly som tar av og lander hvert femte sekund.

Boeing 737 er et kort- og mellomdistanse tomotors jetfly. Flyet ble egentlig utviklet for å være en kortere og billigere versjon av Boeings 707 og 727, men er etter hvert blitt bygget i ni ulike modeller med kapasitet fra 85 til 220 passasjerer. 737 er det eneste kortdistanse-flyet som produseres av Boeing i dag, med modellene -700, -800 og -900ER samt det nyeste innslaget i familien, 737 MAX, som er blitt produsert fra 2017. Det første flyet var egentlig planlagt å være i produksjon i 1964, men den første modellen 737-100 hadde ikke sin første flyvning før i 1967 og ble satt i rutetrafikk i februar 1968. Den neste modellen, 737-200 ble satt i trafikk i april 1968. På 1980-tallet lanserte Boeing modellene -300, -400, og -500, også kalt for Boeing 737 Classic-serien. 737 Classic-serien hadde utvidet kapasitet og hadde nye CFM56 turbofan-motorer. På 1990-tallet introduserte Boeing de nye 737 Next Generation flyene med redesignede vinger, oppgradert cockpit og ny kabin. 737 Next Generation-serien består av modellene -600, -700, -800 og -900, som er fra 31 til 41 meter lange. Boeing har også laget en Boeing Business Jet-versjon av 737 Next Generation. Boeing 737 er det mest solgte jetflyet i historien. Flyet er blitt produsert sammenhengende av Boeing siden 1967 og det er blitt levert 8 880 fly (per 7. februar 2016). Det er per februar 2016, 4 417 fly i bestilling. 737 produseres hovedsakelig i Boeing Renton Factory i Renton, Washington. 737 betjener stort sett ruter som tidligere ble fløyet av 707, 727, 757, DC-9 og MD-80/MD-90, flyet konkurrerer i dag i hovedsak mot Airbus A320-serien. Det er i gjennomsnitt 1 250 Boeing 737 i luften til en hver tid, med to fly som tar av og lander hvert femte sekund. == Historie og utvikling == Boeing 737 ble utviklet i slutten av 1960-årene som et kort- og mellomdistansefly. Flytypen skulle møte konkurransen fra blant andre Douglas DC-9. For å forkorte utviklingstiden valgte man å benytte skroget fra Boeing 707 og Boeing 727. Den første varianten, som ble levert til Lufthansa i 1968, var ikke populær og man valgte derfor å utvikle en forlenget variant som fikk modellbetegnelsen Boeing 737-200. Denne varianten slo godt an i markedet og var i produksjon helt frem til 1988. 737-300 kom i 1984 og var den første 737 med CFM56 motor. I 1983 kom den varianten som senere skulle bli omtalt som 737 Classics. Dette var en kraftig oppgradert versjon med en ny og stillere motortype, oppgradert cockpit samt at man hadde gjort en liten endring av halen. I brukt versjon har denne varianten blitt svært populær hos lavprisselskapene som ønsker rimelige og driftssikre fly. Braathens S·A·F·E var launch customer på 737-500 og hadde på det meste 27 stk -500 og 4 stk -400. For å møte konkurransen fra Airbus ble 737 Next Generation lansert i 1997. Denne versjonen har nye motorer, nytt og lengre understell, en oppgradert cockpit, mer moderne interiør samt at man har konstruert nye lengre og mer aerodynamiske vinger til flytypen. SAS var launch customer på 737-600 med 41 stk. Braathens var også et av de første selskapene som bestilte 737-500, som er arvtakeren til -200. 737-600 var arvtakeren til 737-500, 737-700 var arvtakeren til 737-300, 737-800 var arvtakeren til 737-400 og 737-900 var en forlenget versjon av -800 for å ta opp kampen mot Airbus 321. I dag er det -800 som er den mest populære 737-modellen. == Modeller == 737-modellene kan deles inn i tre generasjoner, fordelt på ni hovedtyper. De "Originale" modellene er 737-100, 737-200/-200 Advanced. "Classic"-generasjonen er 737-300, 737-400 og 737-500. "Next Generation"-generasjonen er 737-600, 737-700/-700ER, 737-800 og 737-900/-900ER. I tillegg til disse ni modellene, finnes det enkelte andre modeller, som T-43, en modifisert Boeing 737-200 som blir brukt av det amerikanske forsvaret. === Første generasjon === Denne kjennetegnes ved Pratt & Whitney JT8D turbofanmotorer. 737-100 ble produsert mellom 1967 og 1969, og 737-200 fra 1967 frem til 1988. ==== 737-100 ==== Dette var den første varianten av 737-serien som Boeing leverte. Det ble bygd 30 737-100, og den første flyturen fant sted 9. april 1967. Opprinnelig ble det valgt å bruke Pratt & Whitney motorer av typen JT8D-1 som hadde en skyvekraft på 14,000 pund, men da forhandlingene med Lufthansa var ferdige, ble det bestemt at det skulle benytter JT8D-7 motorer i stedet. Fordelen med JT8D-7 motorene var at de utviklet høyere skyvekraft ved høyere omgivelsestemperatur enn JT8D-1. Den første flyet ble levert 28. november 1967 til Lufthansa og det siste flyet ble levert 2. november 1969. Det ble bare bygget 30 Boeing 737-100 fly, hvorav 29 av disse ble levert til flyselskaper; 22 til Lufthansa, 5 til Malaysia Airlines og 2 til Avianca. Boeings prototype av flyet, ble etter hvert brukt av NASA og ble pensjonert over 30 år etter sin første tur. Flyet er i dag utstilt på Museum of Flight i Seattle. Den aller siste 737-100 ble pensjonert i 2005 og hadde da fløyet for Aero Continente i Peru under registreringen OB-1745. ==== 737-200 ==== 737-200 var en versjon med forlenget skrog, som også hadde tillatelse til å lande på rullebaner med grus-underlag. Til dette måtte flyet være utstyrt med "gravel kit" som skulle hindre skader (FOD) i motorene og på skroget. Denne første gang 8. august 1967 og de første flyene ble levert til United Airlines i desember samme år. I alt 1 114 737-200 ble bygget før produksjonen stanset i 1988, inkludert 104 737-200C konvertible passasjer-/transportfly og 19 T-43. 737-200 levert til bl.a Braathens og Busy Bee i Norge. I dag er det ingen nordiske flyselskaper som lenger benytter første generasjons 737. To militære varianter av 737-200 ble utviklet, T-43 som er et treningsfly for navigatører levert til United States Air Force, og 737-200 Surveiller, som er et maritimt rekognoseringsfly utstyrt med to 4,87 m lange bladantenner levert til Indonesias flyvåpen. ==== Spesifikasjoner -100/-200 ==== === Boeing 737 Classics === Produsert i perioden 1983-1997. Disse variantene hadde nye CFM56-3 -turbofanmotorer i stedet for de lange og tynne Pratt & Whitney JT8D motorene til de tidligere utgavene. I tillegg ble cockpit kraftig oppgradert med blant annet Flight Management System (FMS). En rekke analoge instrumenter ble byttet ut med mer moderne CTR displays. ==== Boeing 737-300 ==== Basisutgaven. Typen er noe lengre enn -200 serien. Denne varianten ble brukt av Norwegians flåte fra 2002 til 2015, og utgjorde en periode hoveddelen av flåten. På det høyeste hadde Norwegian 29 fly av denne varianten, mens SAS aldri benyttet denne varianten. ==== Boeing 737-400 ==== Er en forlenget utgave av 737-300. Først fløyet i 1988. Motorene hadde diverse problemer da Fan'en (Viften) noen ganger ble skadet pga. vibrasjoner. Den alvorligste inntraff i 1989 da motoren på et British Midland fly havarerte og pilotene ved en feiltagelse slo av den gode motoren. Resultatet var 47 omkomne. Flytypen ble satt på bakken for å få motorene utbedret. Braathens kjøpte inn flere 737-400 maskiner, som SAS tok over da de kjøpte opp Braathens. Ingen brukes nå lengre av SAS. ==== Boeing 737-500 ==== Er kortere enn 737-300 med en kapasitet omtrent lik den på -200 serien. Det første -500 flyet fløy 30. juni 1989. Braathens var blant de første kundene av denne varianten, også disse ble tatt over av SAS, men er ikke lenger i bruk. === Boeing 737 NG (Next Generation) === Produsert i perioden 1997– Flyet gjennomgikk en totaloverhaling der stort sett bare det ytre skallet er likt forrige modell. Blant annet ble vingene større noe som tillot høyere marsjhøyder, høyere cruisehastigheter, lavere drivstoff-forbruk og større drivstoffkapasitet. Hele cockpit ble redesignet til ren "glasscockpit", der alle tradisjonelle instrumenter blir erstattet av 6 store MFD's (Multi Function Displays) som kan vise forskjellige eller kombinasjoner av parametre, og også fungerer som backup for hverandre. Disse variantene er utstyrt med CFM56-7 motorer. (SAS bestilte også en mer avansert utgave, CFM56-7BE ("Evolution") som skulle være mer miljøvennlig med 40 % lavere NOx utslipp enn standardvarianten, men hadde en del vibrasjonsproblemer på lavt turtall) ==== Boeing 737-600 ==== Minste variant og samme størrelse som Boeing 737-200 og -500. Den ble satt i tjeneste i 1998. SAS var første kunde av denne varianten, og hadde frem til 30. November 2019 28 fly i flåten. SAS' siste tur med en Boeing 737-600 maskin ble markert med en helt spesiell tur fra ARN om CPH til OSL. . På grunn av sin korte og butte kropp, blir denne versjonen omtalt som smågrisen i det norske luftfartsmiljøet. Frem til kjøpet av 737, brukte SAS MD-80 og DC-9 i ulike varianter på kortrutenettet. Disse var lange og slanke i skrogformen, og 737 (spesielt 737-600) fremstod som liten, kortbent og tjukk ved siden av. Selv den korteste varianten av MD (MD-87) var noen cm lengre enn den lengste 737'en (737-800). Begrepet oppstod gjennom en karikatur av en 737 fremstilt som en gris, i fagforeningsbladet til den norske pilotforeningen i SAS. Kallenavnet spredte seg som ild i tørt gress. Som eksempel brukte danske flygeledere navnet etter relativt kort tid. En MD-80 fra SAS som ble tildelt ny gate etter landing i CPH, fikk av flygelederen beskjed om ny gate "between the four company piglets" (fire 737-600 som stod parkert parvis ved pir C i København). Salg av -600 serien var imidlertid ganske laber, og siste -600 modell ble levert i 2006, og siden 2012 har den ikke vært tilgjengelig for bestilling. Det er ikke planlagt noen -600 erstatter i den kommende 737MAX generasjonen. ==== Boeing 737-700 ==== Samme størrelse som Boeing 737-300. Kjøpt både av SAS og Braathens. SAS har i dag 24 (pr april 2013) fly av denne varianten. ==== Boeing 737-700ER ==== Basert på 737-700, men med lengre rekkevidde (ER= "extended range"/ forlenget rekkevidde). Er inspirert av Boeing Business Jet (BBJ) og har en rekkevidde på opptil 10 200km. ==== Boeing 737-800 ==== En forlenget utgave, som erstatter Boeing 737-400, ble fløyet første gang i juli 1997, og har plass til 189 passasjerer. SAS hadde per juli 2021 24 Boeing 737-800 i flåten, mens Norwegian hadde 51 per september samme år.Ryanair er det selskapet i Europa som har flest Boeing 737-800 i flåten sin i dag med 425 stk. === Boeing 737-900 === Videre forlenget. Først fløyet august 2000. Maksimal kapasitet på -900 serien er imidlertid ikke høyere enn på -800 serien på grunn av krav til nødutganger. Ingen nordiske flyselskaper har denne varianten i sin flåte. KLM (Nederland) flyr denne typen til norske destinasjoner fra tid til annen. 737-900 ble tatt ut av produksjon kort etter at -900ER kom på markedet, da det viste seg at denne modellen var langt mer populær. === Boeing 737-900ER === 737-900ER ("Extended range") er en oppgradert versjon av 737-900 med lengre rekkevidde (som navnet tilsier). Første leveranse var til Lion Air (Jakarta, Indonesia) i 2007. Modellen har samme lengde som Boeing 737-900, men den har ekstra nødutganger og ekstra drivstofftanker samt winglets som standardutstyr, som tillater en kapasitet på opptil 220 passasjerer, og en rekkevidde på 3 265 nautiske mil (fullastet). Ingen nordiske flyselskaper har denne varianten i sin flåte. Lion Air er klart største kunde. United (USA) samt noen europeiske charter-selskaper er blant operatørene av denne. === Boeing 737 BBJ (Boeing Business Jet) === Boeing 737-BBJ er et stort «executive jet» eller «privatfly», versjon med tre ganger så stor kabinplass som de vanligste forretningsfly og innredning tilpasset den enkelte eier med prislapp på fra om lag 350 mill. NOK og oppover. Kjell Inge Røkke var én av 83 eiere (leasingavtale) av et slikt fly frem til hans BBJ ble videresolgt i november 2003. Hans versjon hadde det selvironiske navnet «Rebel's Tool». === Militære versjoner === Det har blitt utviklet en rekke militære versjoner av alle tre generasjoner Boeing 737. En av disse er en modell som er tenkt brukt til maritim overvåking og ubåtangrep, kalt Boeing P-8 Poseidon, basert på 737-800ERX. Denne kom i bruk fra 2013. === Boeing 737 MAX 200/7/8/9 === Den nyeste varianten av 737 med første levering 2017 til blant annet Norwegian. Modellene er basert på Boeing 737-700/800/900ER, men med nye CFM International LEAP-1B motorer, fly-by-wire kontrollerte spoilere og forlenget nesehjul. 737 MAX vil levere store besparelser på drivstoff som flyselskapene krever for fremtiden. Drevet av CFM internasjonale LEAP-1B motorer, reduserer 737 MAX drivstoff forbruket og CO2-utslipp med 14 prosent over dagens mest drivstoffeffektive én-gang fly. 737 MAX har allerede sikret rundt 2300 ordrer inkludert Norwegians ordre på 100 737 MAX 8. == Referanser == == Eksterne lenker == Boeing: Commercial Airplanes – 737 Home The Boeing 737 Technical Site Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-100/200 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-300 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-400 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-500 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-600/700 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-700/800 BBJ/BBJ2 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-800/900 (en) Offisielt nettsted (en) Boeing 737 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Boeing 737 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

|har en rekkevidde på opp til  km og kan ta opp til 215 passasjerer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_bilmerker

2023-02-04

Liste over bilmerker

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Lister over teknikk']

Dette er en ufullstendig liste over alle bilmerker noensinne produsert. Noen er fra bilprodusenter som også bruker navnet på selskapet som et merkenavn, andre er fra datterselskap eller divisjoner, eller er produkter som er blitt merket på nytt.

Dette er en ufullstendig liste over alle bilmerker noensinne produsert. Noen er fra bilprodusenter som også bruker navnet på selskapet som et merkenavn, andre er fra datterselskap eller divisjoner, eller er produkter som er blitt merket på nytt. == A == Abarth (1949 – ) Italia Abbott–Detroit (1909–1910) USA ABC Motors Ltd. (1912–1951) Storbritannia ABC ( 1905–1910) USA Aberdonia (1911–1915) Storbritannia Acadian (1962–1971) Canada Acason Motor Truck Company (1915 – 1925) USAAC Cars (1904–1940) Storbritannia Acura (1986–) Japan Adler (1900–1957) Tyskland Adria (1921–1922) USA AEC (1912–1979) Storbritannia AEM (1924–1927) Frankrike AEM (1987) Storbritannia Aero (1929–1947) Tsjekkoslovakia Aerocar (1949–) USA Airedale (1919–1924) Storbritannia Airway (1949–1950) USA Aixam (1983–) Frankrike Ajax ( 1913–1919) Frankrike Ajax (1906–1910) Sveits Ajax (1925–1926) USA Albion (1899–1972) StorbritanniaAlcyon (1903–1954) Frankrike Alexander Dennis (2004–) Storbritannia Alfa Romeo (1910–) Italia Allard (1945–1958) Storbritannia All–American Truck Company (1918 – 1923) USA Allvelo (1903 – 1907) Sverige Alpha Sports (1963–) Australia Alpina (1965–) Tyskland Alpine (1956–1995) Frankrike Alvis (1919–1967) Storbritannia American Austin Car Company (1930 – 1934) USA American LaFrance (1873–2014) USA American Motors Corporation (1954–1988) USA American Motor Vehicle Company (1916 – 1920) USA American Steam Car (1924–1948) USA American Steamer (1922–1924) USA Amilcar (1921–1939) Frankrike Amphicar (1961–1965) Tyskland Amuza (1993–) AustraliaAnadol (1966–1986) Tyrkia Andino (1967–1978) Argentina Argyll (1899–1932) Storbritannia Ariel (1905–1906) USA Armstrong Siddeley (1919–1959) Storbritannia ARO (1956–2002) Romania ASA (1964 – 1969) Italia Ascari (1995–2010) Storbritannia Ascort (1958–1960) Australia Aston Martin (1913 –) Storbritannia Auburn (1900–1937) USA Audi (1909–) Tyskland Austin (1929 til 1934) USA Austin Healey (1952–1972) Storbritannia Austro–Daimler (1899–1934) Østerrike Autobacs (1980 –) Japan Autobianchi (1955 – 1995) Italia Autocar (1897 – 1911) USA Auto Red Bug (1910 – 1928) USA Autosan (1832 –) Polen Auto Union (1932–1969) Tyskland == B == Baic (1958 – ) Kina Baker (1899 – 1915) USA Bantam (1935 – 1941) USA Baojun (2010 – ) Kina Bedford (1931 – 1986) Storbritannia Beijing Automotive Import & Export Corporation (BAIEC) (1958 – ) Kina Beijing Automobile Works Co. (BAW) (1958 – ) Kina Bentley (1919 – ) Storbritannia Benz & Cie (1883 – 1888) Tyskland Berliet (1899 – 1978) Frankrike Berna (1902 – 2003) Sveits Bertone Birusa (2003) Italia Bestune (2006 – ) Kina Bethlehem Motors Corp. (1917 – 1925) USABirchfield (1937 – ? ) Australia Bitter (1971 – ) Tyskland / Østerrike Bizzarrini (1964 – 1969) Italia Bjering (1920 – 1926) Norge BMW (1916 – ) Tyskland Bonnet (1961 – 1964) Frankrike Bolwell (1962 – 1979) Australia Borgward (1929 – 1961) Tyskland Bova (1931 – 2010) Nederland Brasier (1905 – 1931) Frankrike Bremach (1956 – 2018) Italia / USA Bricklin (1974 – 1975) Canada Brilliance China Auto (1992 – ) Kina Bristol (1945 – 2020) Storbritannia Brockway Motor Truck Company (1912 – 1977) USA BSA (1907 – 1912) Storbritannia Bucher–Guyer (1954 – 2002) Sveits Buddy (2005 – 2011) Norge Bugatti (1909 – ) Frankrike Buick (1899 – ) USA BYD (1995 – ) Kina Büssing (1903 – 1971) Tyskland == C == Cadillac (1902 – ) USA Caparo Vehicle Technologies (CVT) (2006 –2019) Storbritannia Caterham (1973 – ) Storbritannia Chaigneau–Brasier (1926 – 1931) Frankrike Changan (1862 – ) KinaChaparral Cars (1962 – 1970) USA Checker Motors Corporation (1922 – 1982) USA Chery (1997 – ) Kina Chevrolet (1911 – ) USA Chrysler (1925 – ) USA Citroën (1919 – ) Frankrike Cizeta (1988 – ) Italia Cole Motor Car Company (1908 – 1925) USA Columbia (1899 – 1910) USA Commer (1905 – 1979) Storbritannia Condor Motors Inc. (1932 – 1942) USA Cord (1929 – 1932) USA Crane–Simplex (1904 – 1920) USA Crosley (1939 – 1952) USA Cunningham Automobile (1896 – 1931) USA Cupra (2018 – ) Spania == D == DAAG (1910 – 1921) Tyskland Dacia (1966 – ) Romania Daewoo (1967 – 1999) Sør–Korea DAF (1928 – ) Nederland Daihatsu (1907 – ) Japan Daimler (1896 – 2009) Storbritannia Daimler–Benz AG (1926 – 1998) Tyskland Daimler Motoren Gesellschaft (1890 – 1926) Tyskland Daimler Trucks North America (2008 – ) USA / Tyskland Daniels Motor Company (1915 –1924) USA Datsun (1935 – 1986) Japan De Dion–Bouton (1883 – 1932) FrankrikeDelage (1905 – 1954) Frankrike Delahaye (1894 – 1954) Frankrike Delaunay–Belleville (1904 – 1950) Frankrike DeLorean Motor Company (1975 – 1982) USA Denby (1914 – 1930) Norge Dennis (1895 – 2007) Storbritannia Denza (2010 – ) Kina DeSoto (1928–1960) USA De Tomaso (1959 – 2004) Italia Detroit Electric (1907 – 1939) USA Devaux (2001 – ) Australia Diamond T (1905 – 1967) USA DKW (1919 – 1932) Tyskland Dodge (1900 – ) USA Dodge–Renault (1981 – 1993) Storbritannia Dongfeng Motor Corporation (1969 – ) Kina Duesenberg (1913 – 1937) USA DUKW (1942 – 1945) USA Durant (1921 – 1926, 1928 – 1932) USA Duro (1994 – ) Sveits == E == Eagle (1988 – 1999) USA Edsel (1958 – 1960) USA Elcat (1974 – 2002) Finland Eldredge (1903 – 1906) USA Electric Vehicle Company (1897 – 1907) USA Elfin (1959 – ) Australia Elmore (1893 – 1912) USA Eisenacher Motorenwerk (1945 – 1955) Tyskland English Racing Automobiles (1933 til 1954) Storbritannia ErAZ (1964 – 2002) Armenia ERF (1933 – 2007) Storbritannia Essex (1922 – 1933) USA Excalibur (1964 – 1989) USA == F == Fabrique Nationale Herstal (1899 – 1935) Belgia Facel Vega (1939 – 1964) Frankrike Fageol (1916 – 1961) USA Faun (1917 – 1990/1995) Tyskland Ferrari (1947 – ) Italia Fiat (1899 – ) Italia Fisker (2007 – 2014) USA Fisker (2022 – ) Østerrike Foden (1887 – 2006) Storbritannia Ford (1903 – ) USA Fossum (1906 – 1907) Norge Fram–King–Fulda (1957 – 1962) Sverige Frazer (1946 – 1951) USA Frazer Nash (1922 og 1957) Storbritannia Freightliner (1942 – ) USA FSO (1948 – 2011) Polen Fuldamobil (1965 – 1969) Tyskland FWD (1912 – 1974) USA == G == GAZ (1929 – ) Russland Garford Motor Truck (1915 – 1933) USA Geely (1986 – ) Kina Geijer (1923 – 1930) Norge General Motors (GM) (1908 – ) USA Genesis Motors (2015 – ) Sør–Korea GEO (1989 – 1997) USAGeorges Richard (1897 – 1906) Frankrike Germain (1897 – 1968) Belgia Gideon (1913 – 1920) Danmark Gillet (1992 – ) Belgia GINAF (1948 – 2011) Nederland Ginetta (1958 – ) Storbritannia Glas (1955 – 1968) Tyskland GMC (1900 – ) USA Godfrey & Nash (GN) (1911 – 1925) Storbritannia Goggomobil (1955 –1969) Tyskland Goliath (1928 – 1959) Tyskland Gordini (1946 – 1968) Frankrike Gordon–Keeble (1963 – 1967) Storbritannia Graham Paige (1927 – 1962) USA Gramm Motor Car (1912 – 1930) USA Gurgel (1969 – 1996) Brasil Gutbrod (1926 – 1996) Tyskland Guy (1914 – 1982) Storbritannia == H == Hanomag (1871 – 1984) Tyskland Hansa (1905 – 1961) Tyskland Hansen Sportscars (2007 – ?) Nederland Hartnett (1951 – 1952) Australia Hawtai (2000 – ) Kina Henry J (1951 – 1954) USA Henschel–Werke (1810 – 1957) Tyskland Heuliez (1925 – 2013) Frankrike Hillman (1907 til 1976) Storbritannia Hindustan (1942 – ) India Hino (1942 – ) Japan Hispano–Suiza (1904 – ) Spania HKS (1973 – ) Japan Holden (1856 – 2021) Australia Hommell (1990 – 2003) Frankrike Honda (1948 – ) Japan Hongqi (1958 – ) Kina Horch (1904 – 1959) Tyskland Hotchkiss (1903 – 1955) Frankrike HRG (1936 – ) Storbritannia Huachen (1992 – ) KinaHudson (1909 – 1957) USA Humber (1887 – 1967) Storbritannia Hummer (1992 – 2010) USA Hupmobile (1909 –1940) USA Hymer (1923 – ) Tyskland Hyundai (1967 – ) Sør–Korea == I == IFA (Industrieverband Fahrzeugbau) (1948 – 1991) Tyskland Ikarus (1949 – 2003) Ungarn IM Motors (2021 – ) Kina Infiniti (1989 – ) Japan International Harvester (1902 – 1985) USA International LoneStar (2009 – ) USA Invicta (1925 – 1950, 2004 – 2012) Storbritannia Isdera (1969 – ) Tyskland Iso Rivolta (1938 – 1974) Italia Isotta–Fraschini (1899 – 1949) Italia Isuzu (1916 – ) Japan Iveco (1975 – ) Italia Iveco Bus (Irisbus) (1999 – ) Italia IZH (1987–1998) Russland == J == Jaguar (1934 – ) Storbritannia Jawa (1934 – 1952) Tsjekkoslovakia Jeep (1941 – ) USA Jelcz (1952 – ) Polen Jensen (1922 – 2011) Storbritannia == K == Kaiser–Frazer (1945 – 1955) USA Kalmar (1968 – 1971) Sverige Kamaz (1969 – ) Russland Kantanka (1994 – ) Ghana Keeton (1912 – 1914) USA Kenworth (1923 – ) USA Keystone (1914 – 1915) USA Keystone (damp) (1899 – 1900) USA Kessler (1921 – 1922) USA Kewet (1991 – 2005) Danmark / Tyskland / Norge Kia (1962 – ) Sør–Korea Kirk Manufacturing Company (1902 – 1905) USA Kissel (1906 – 1942) USA Knight XV (2008 – ) Canada Knox Automobile Company (1900 – 1924) USA Koenigsegg (1994 – ) Sverige Krit (1909 – 1916) USA Krieger (1898 – 1909) Frankrike == L == Lada (1966 – ) Russland Lagonda (1906 – 1947) Storbritannia Lamborghini (1948 – ) Italia Lancia (1906 – ) Italia Land Rover (1978 – ) Storbritannia LaSalle (1927 – 1940) USA Laurin & Klement (1905 – 1925) Østerrike / Ungarn LDV (1993 – 2009) Storbritannia Lea–Francis (1903 – 1952) Storbritannia Le Zèbre (1907 – 1931) Frankrike Lexington (1910 – 1927) USA Lexus (1989 – ) Japan Leyland (1896 – 1968) Storbritannia Li Auto (2021 – ) Kina Liaz (1937 – ) Russland Lifan (1992 – ) Kina LIFU (1898 – 1905) Storbritannia Lightburn (1963 – 1966) AustraliaLigier (1969 – ) Frankrike Lincoln (1917 – ) USA Lister (1954 – 1959) Storbritannia Locomobile (1899 – 1922) USA Lone Star (1920 – 1922) USA Loremo (2000 – 2010) Tyskland Lorraine (1920 – 1922) USA Lotus (1948 – ) StorbritanniaLozier (1900 – 1915) USA LTI (1919 – 2013) Storbritannia Luaz (1955 – ) Ukraina Luverne (1904 to 1917) USA == M == Mack (1900 – ) USA Magirus (1866 – 1975) Tyskland Magirus–Deutz (1949 – 1983) Tyskland Mahindra (1945 – ) India MAN (1893 – ) Tyskland Marcos (1959 – 2007) Storbritannia Marmon Motor Car Company (1902 – 1933) USA Maruti Suzuki (1981 – ) India Maserati (1914 – ) Italia Matra (1937 –2003) Frankrike Maybach (1909 – 2013) Tyskland Mazda (1920 – ) Japan Maxus (2011 – ) Kina McLaren (1985 – ) Storbritannia McLaughlin (1869 – 1918) Canada McMurtry Spéirling (2021) StorbritanniaMega (1992 – ) Frankrike Mercedes (1902 – 1926) Tyskland Mercedes Benz (1926 – ) Tyskland Mercury (1939 – 2011) USA MG (1924 – 2005) Storbritannia MG (2007 – ) Kina Minerva (1897 – 1958) Belgia Mini (BMC) (1959 – 2000) Storbritannia Mini (BMW) (1969 – ) Storbritannia Mitsubishi (1970 – ) Japan Mitsuoka (1979 – ) Japan Monteverdi (1967 – 1984) Sveits Morgan (1910 – ) Storbritannia Morris (1910 – 1952) Storbritannia Mors (1897 – 1908) Frankrike Moskvitch (1929 – 2002) Russland Multicar (1920 – 2005) Tyskland Mustad (1917 – 1935) Norge == N == NAG (1901 – 1930) Tyskland Nagant (1900 – 1928) Belgia Nanjing (1947 – ) Kina Napier (1900 – 1912) Storbritannia Nash Motors (1916 – 1954) USA Neckar (1957 – 1971) Tyskland Neoman (2001 – ) Tyskland Neoplan (1935 – 2008) Tyskland Neorion Chicago (1974) Hellas NEVS (2012 – ) Sverige Nikola Corporation (2014 – ) USA NIO (2014 – ) Kina Nismo (?) Japan Nissan (1986 – ) Japan Norsk (1908–1909) Norge Norsk Automobilfabrik (1917 – 1923) Norge NSU (1873 – 1969) Tyskland Nysa (1958 – 1994) Polen == O == Oakland (1907 – 1931) USA OKA (1986 – 2011) Australia Oldsmobile (1897 – 2004) USA Opel (1862 – ) Tyskland Oullim Motors (1997 – 2017) Sør–Korea Overland (1903 – 1926) USA == P == Packard (1899 – 1957) USA Pagani (1992 – ) Italia Pagani Zonda ( Panhard (1886 – 1965) Frankrike Panoz (1989 – ) USA Paxster (2012 – ) Norge Peel (1962 – 1965) Storbritannia Pegaso (1946 1994) Spania Perodua (1993 – ) Malaysia Peterbilt (1939 – ) USAPeugeot (1810 – ) Frankrike Piaggio (1884 – ) Italia Pierce–Arrow (1901 – 1938) USA Piper (1968 – ) Storbritannia Pivco (1991 – 2011) Norge Plymouth (1928 – 2001) USA PMC (Prince) (1952 – 1966) Japan Pobeda (1946–1958) Russland Polestar (1996 – ) Sverige Polski Fiat (1934 – ) Polen Pontiac (1926 – 2010) USA Pope–Tribune (1904 – 1908) USA Porsche (1931 – ) TysklandPraga (1907 – 2006) Tsjekkoslovakia Proto Motors (1997 – 2017) Sør–Korea Proton (1985 – ) Malaysia Puch (1904 – ?) Østerrike Puma (1963 – ) Brasil == Q == Quick (1899 – 1900) USA Qvale (1999 – 2002) Italia == R == RaceTech (1992 – ?) EstlandRambler (1900 and 1914) USA Range Rover (1970 – ) Storbritannia Reeves (1911 – 1914) USA Reliable–Dayton (1906 – 1909) USA Reliant (1935 – 2002) Storbritannia Renault (1898 – ) Frankrike REO (1905 – 1967) USA Republic Motor Truck (1913 – 1929) USA Reva (1964 – 1969) Sverige Riley (1896 – 1938) Storbritannia Riker (1898 – 1901) USA Rivian (2009 – ) USA Rockne (1932 – 1933) USA Roewe (2007 – ) Kina Rolls–Royce (1906 – 1973) Storbritannia Roman (1921 – ) Romania Rotinoff (1952 – 1959) Storbritannia Rover (1896 – 1967) Storbritannia Ruf (1939 – ) Tyskland Ruggles (1921 – 1926) USA Russo–Baltique (1909 – 1915) Russland Ruxton (1929 – 1930) USA Radical Sportscars (1997 – ) Storbritannia == S == Saab (1945 – 1916) Sverige SAIC GM (1997 – ) Kina Saleen (1983 – ) USA Samand (2001 – ) Iran Santana (1955 – 2011) Spania Saturn (1985 – 2010) USA Saurer (1903 – 1982) Sveits Saviem (1955 – 1978) FrankrikeSCAM (1995 – 2004) Italia Scammell (1921 – 1988) Storbritannia Scania (1968 – ) Sverige Scania–Vabis (1911 – 1968) Sverige SC Group (1981 – ) Storbritannia Scion (2003 – 2016) JapanSEAT (1950 – ) Spania Seddon Atkinson (1970 – 2009) Storbritannia Service Motor Truck Company (1911 – 1932) USA Signal Motor Truck Corporation (1913 – 1923) USA Setra (1951 – ) Tyskland Simca (1934 – 1979) Frankrike Sisu Auto (1931 – ) Finland Škoda (1895 – ) Tsjekkia Smart (1994 – ) Tyskland Speedwell Motor Car Company (1907 –1914) USA Spyker (1880 – 1926) Nederland Squire ( 1934 til 1936) Storbritannia SsangYong (1954 – ) Sør–Korea Standard (1933 – 1935) Tyskland Standard (1904 – 1906) USA Standard (1911 – 1912) TysklandStandard (1912 – 1923) USA Standard (1906 – 1908) Italia Standard (1957 – 1987) India Standard Motor Company (1903 – 1963) Storbritannia Standard Six (1909 – 1910) USA Standard Steam (1920 – 1921) USA Staværn Bilfabrik (1917 – 1923) Norge Stewart Motor Corporation (1912 – 1941) USA Steyr–Daimler–Puch (1971 – 1990) Østerrike Stout Scarab (1932 – 1946) USA Strømmens Værksted (1929 – 1938) Norge Studebaker (1852 – 1967) USA Stutz (1911 – 1939) USA Subaru (1953 – ) Japan Sunbeam (1905 – 1976) Storbritannia Suzuki (1909 – ) Japan Shelby SuperCars (1998 – ) USA Svensk Elektrobil (1943 – ?) Sverige Swift Cooper (1996 – 1998) Storbritannia Swift Motor Company (1900 – 1931) Storbritannia Süddeutsche Automobil–Fabrik Gaggenau (1905 – 1910) Tyskland == T == Talbot (1903 – 1994) Storbritannia TAM (1947 – ) Slovakia Tata Motors (1945 – ) India Tatra (1850 – ) Tsjekkia Terberg (1869 – ) Nederland Templar (1917 – 1924) USA Tesla (2003 – ) USA Th!nk (1991 – 2011) Norge Thomas Motor Company (1900 – 1919) USA Thornycroft (1896 – 1977) Storbritannia Tidaholm (1911 – 1916) Sverige Tiny (1912 og 1915) Storbritannia Tjorven (1968 – 1971) Sverige Togliatti (1966 – ) Russland TOM'S (1974 – ) Japan Tommykaira (1968 – ) Japan Toyota (1937 – ) Japan) Trabant (1957 – 1991) Tyskland Triumph (1930 – 1984) Storbritannia Troll (1956 – 1958) Norge Trumpchi (2010 – ) Kina Tucker (1948) USA Thulin (1919 – 1928) Sverige TVR (1946 – ) Storbritannia == U == UAZ (1941 – ) Russland Unic (1905 – 1938) Frankrike Union Automobiles Company (1901 – 1905) USA Unipower (1934 – ) Storbritannia Ural (1941 – ) Russland == V == Van Hool (1947 – ) Belgia Vauxhall (1857 – ) Storbritannia VAZ (1966 – ) Russland Venturi (1984 – ) Frankrike Vector Motors Corporation (1978 – ) USA Vivinus (1899 – 1912) Belgia Voisin (1919 – 1939) Frankrike Volga (1956 – 2010) Russland Volkswagen (1937 – ) Tyskland Volvo busser (1968 – ) Sverige Volvo personbiler (1927 – ) Sverige Volvo lastebiler (1928 – ) Sverige == W == Walter (1908 – 1937) Tsjekkia Wanderer (1885 – 1945) Tyskland Wartburg (1956 – 1991) Tyskland Waymo (2016 – ) USA Wiesmann (1988 – 2014) Tyskland Western Star (1967 – ) USA Western Tool Works (1905 – 1907) USA White (1902 – 1980) USA Willys (1908 – 1963) USA Wolseley (1901 – 1976) Storbritannia Woods Motor Vehicle (1899 – 1916) USA == X == XPeng (2014 – ) Kina XSport == Y == Yale (1897 – 1903) USA Yamaha (1986 – 1997) Japan Yugo (1980 – 2008) Jugoslavia == Z == Zastava (2000 – 2008) Serbia ZAZ (1923 – ) Ukraina Zent / Zentmobile (1903) USA Zenvo (2004 – ) Danmark Zhonghua (1992 – ) Kina ZIL (1916 – 2012) Russland ZIM (1950 – 1960) Russland Zinoro (2013 – ) Kina Zotye (2005 – 2021) Kina Zündapp (1957 – 1958) Tyskland == Æ == == Ø, Ö == ÖAF (1907 1971) Østerrike == Å == == Se også == Liste over bilmerkers produksjonsland Bilmerker produsert i Norge == Referanser ==

Dette er en ufullstendig liste over alle bilmerker noensinne produsert. Noen er fra bilprodusenter som også bruker navnet på selskapet som et merkenavn, andre er fra datterselskap eller divisjoner, eller er produkter som er blitt merket på nytt.

https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%A1b

2023-02-04

Báb

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bahai', 'Kategori:Dødsfall 9. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1850', 'Kategori:Fødsler 20. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1819', 'Kategori:Iranere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Shiraz', 'Kategori:Personer henrettet ved skyting', 'Kategori:Religionsstiftere', 'Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Báb (født 20. oktober 1819 som Siyyid Ali-Muhammed i Shiraz, Iran, død 9. juli 1850 i Tabriz) var en iransk martyrprofet, som grunnla babismen og ble en forløper for bahai. Báb vokste opp i en sjiamuslimsk kultur, og hans lære kan sees som en kommentar til denne. Han sto frem den 23. mai 1844 og fortalte om sine åpenbaringer. Han mente at han kom med en «rikere åpenbaring» enn Muhammads, og at han varslet at en «endelig åpenbaring skulle komme, ved Guds universelle budbringer». Bahaiene oppfatter dette som et forvarsel om Baha’u’lláh. Navnet Báb er arabisk for port eller dør, og han oppfattet seg som en port som den rette budbæreren skulle tre fram gjennom. Báb ble oppfattet som en kjetter og dissident, og ble forfulgt og fengslet. Tusenvis av hans tilhengene ble massakrert av myndightene og han ble selv henrettet ved skyting.Hans skrifter er samlet under tittelen Bayán. Den finnes en persisk bayán og en arabisk bayán. Budskapet i tekstene er at han, i kraft av åpenbaringene sine, opphever visse islamske lover og erstatter dem med nye, og at han «fremhever betydningen av høy moralsk standard, hjertets renhet […] og et klasseløst samfunn, med like rettigheter» Bábs lære er også preget av en fascinasjon for tallet 19, som er videreført i bahaikalenderen.

Báb (født 20. oktober 1819 som Siyyid Ali-Muhammed i Shiraz, Iran, død 9. juli 1850 i Tabriz) var en iransk martyrprofet, som grunnla babismen og ble en forløper for bahai. Báb vokste opp i en sjiamuslimsk kultur, og hans lære kan sees som en kommentar til denne. Han sto frem den 23. mai 1844 og fortalte om sine åpenbaringer. Han mente at han kom med en «rikere åpenbaring» enn Muhammads, og at han varslet at en «endelig åpenbaring skulle komme, ved Guds universelle budbringer». Bahaiene oppfatter dette som et forvarsel om Baha’u’lláh. Navnet Báb er arabisk for port eller dør, og han oppfattet seg som en port som den rette budbæreren skulle tre fram gjennom. Báb ble oppfattet som en kjetter og dissident, og ble forfulgt og fengslet. Tusenvis av hans tilhengene ble massakrert av myndightene og han ble selv henrettet ved skyting.Hans skrifter er samlet under tittelen Bayán. Den finnes en persisk bayán og en arabisk bayán. Budskapet i tekstene er at han, i kraft av åpenbaringene sine, opphever visse islamske lover og erstatter dem med nye, og at han «fremhever betydningen av høy moralsk standard, hjertets renhet […] og et klasseløst samfunn, med like rettigheter» Bábs lære er også preget av en fascinasjon for tallet 19, som er videreført i bahaikalenderen. == Tekster på norsk == Tavle til den første av den Levendes bokstaver; Qayyúmu'l-Asmá'; Den persiske Bayánen og Dalá'il-i-Sab'ih er utgitt på norsk i antologien Bahá’í-troens skrifter, 2007 == Referanser ==

Báb (født 20. oktober 1819 som Siyyid Ali-Muhammed i Shiraz, Iran, død 9.

https://no.wikipedia.org/wiki/Benito_Mussolini

2023-02-04

Benito Mussolini

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 28. april', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 29. juli', 'Kategori:Fødsler i 1883', 'Kategori:Italienere dømt for forbrytelser', 'Kategori:Italienere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Italienske fascister', 'Kategori:Italienske statsministre', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Forlì-Cesena', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Benito Amilcare Andrea Mussolini (født 29. juli 1883 i Dovia di Predappio i provinsen Forlì i regionen Emilia-Romagna i Italia, død 28. april 1945 Giulino di Mezzegra i provinsen Como i Lombardia) var Italias statsminister og det italienske fascistpartiet Partito Nazionale Fascistas leder («il Duce», «leder» eller «fører») fra slutten av 1922 frem til 8. september 1943.

Benito Amilcare Andrea Mussolini (født 29. juli 1883 i Dovia di Predappio i provinsen Forlì i regionen Emilia-Romagna i Italia, død 28. april 1945 Giulino di Mezzegra i provinsen Como i Lombardia) var Italias statsminister og det italienske fascistpartiet Partito Nazionale Fascistas leder («il Duce», «leder» eller «fører») fra slutten av 1922 frem til 8. september 1943. == Barne- og ungdomsår == Benito Mussolini ble født i den lille norditalienske småbyen Dovia, en frazione av kommunen Predappio, ikke langt fra Forlì. Han var sønn av den fattige smeden Alessandro Mussolini og hans kone folkeskolelærerinnen Rosa (født Maltoni, død 1905). En kort periode var hun også sin sønns lærerinne. Hele kommunen Predappio hadde på dette tidspunktet en befolkning på drøyt 5 000 innbyggere. Det var faren som bestemte hva sønnen skulle hete. Gutten ble med navnene Benito, Amilcare og Andrea oppkalt etter tre radikalismens helter: Benito – et spansk navn (den italienske formen er «Benedetto») – var etter Benito Juárez, den meksikanske reformist som ble president og som styrtet og lot henrette keiser Maximilian av Mexico. De to mellomnavnene Amilcare og Andrea var etter to av anarkososialismens datidige helter, Amilcare Cipriani og Andrea Costa. Navnene gjenspeilte farens brennende sosialisme med et anarkistisk islett. Benito var den eldste av tre søsken. Hans søsken var Arnaldo (1885-1931) og Edvige (1888-1957). Arnaldo var forresten blitt oppkalt etter Arnaldo da Brescia, som ble henrettet i 1155 og ble hyllet av italienske sosialister som en opprørsmartyr for sin kritikk av kirkelig maktmisbruk. Faren var medlem av den første internasjonale, likesom Marx og Engels, og var med i det lokale sosialistrådet. Benito Mussolini har beskrevet i sin første selvbiografi (1910/11) hvordan farens hjerte banket for sosialismens teorier, og hvordan han leste høyt for ham passasjer fra Kapitalen. I likhet med mange italienske sosialister som hadde vokst opp under østerriksk-ungarsk styre, var han imidlertid mer nasjonalistisk enn den internasjonalistiske sosialisme skulle tilsi. Det var faren som skulle ha sterkest innflytelse på Benito. Av verdslig gods hadde han ikke noe å gi i arv, men av åndelig gods etterlot han seg en skatt: Ideen. Motsetningen mellom foreldrene vedrørende religion førte til at Benito, i motsetning til italienere flest, ikke ble døpt etter fødselen. Men, som et kompromiss med moren, tillot faren at gutten etter de to første års skolegang i Dovio og så i Predappio (1889–91) ble sendt til en internatskole drevet av salesianerordenen i Faenza.Men Benito hadde arvet farens hat mot tradisjonell religion, især mot katolisismen, og var også blitt temmelig stri. Da han var ti år gammel måtte skoleprestene tvinge den hylende protesterende Benito inn til skolemessen. Etter en serie med episoder ble han i 1894 straffet med å bli tilbakestilt fra fjerde til andre klasse; han hadde blant annet kastet stein på menigheten under messen, kastet et blekkhus mot en lærer, og knivstukket en medelev i hånden. Denne straffen gjorde at foreldrene fant det tjenlig å ta ham ut av skolen. Etter å ha kommet over til en ny skole klarte han seg bedre, og fikk gode karakterer. Ved Carduccikollegiet i Forlimpopoli fikk han en god mellomeksamen i september 1898. Men han måtte ut derfra i oktober samme år etter et sammenstøt med en annen student og ble nødt til å fortsette som ekstern student. == Tidlig politisk virke == === Medlemskap i sosialistpartiet === I Forlimpopoli meldte han seg inn i Det italienske sosialistparti (Partito Socialista Italiano) i 1900. I 1901 hadde Mussolini kvalifisert seg med diplom som folkeskolelærer. Han prøvde så å få varige lærerstillinger i Predappio, Legnano, Tolentino, Ancona og Castelnuovo Scrivia. Ikke engang i hjembyen Predappio ville de ha ham som sostituto aiutante (hjelpelærervikar), men det ble avvist av skolestyrets «klerikomoderate» gruppe (10 neistemmer av 14). I februar 1902 fikk han til slutt en beskjeden stilling ved folkeskolen i Pieve Saliceto i kommunen Gualtieri, den første kommunen som var kommet under sosialistisk lokalstyre. Det skulle imidlertid bare vare noen måneder. === I radikale kretser i Sveits === Han dro i 1902 til Sveits først til Lausanne. Mussolini var på den tid motstander av militærtjeneste. Han var nesten pengelens ved ankomsten dit, og fant seg ikke noe levebrød til å begynne med. Han ble tidlig arrestert for løsgjengeri og måtte tilbringe en natt i arresten. Situasjonen ga ham anledning til å begynne å lære seg tysk og fransk.Han ble utvist fra Sveits to ganger. Den 18. juni 1903 ble han fengslet for sosialistisk oppvigleri, og etter tolv dager i fengsel ble han utvist 30. juni. Den 9. april 1904 ble han tatt med en forfalsket oppholdstillatelse, holdt i arresten i syv dager i Bellinzona og så sendt ut. Imens var han blitt dømt til ett års fengsel i Italia for å ha unndratt seg militærtjeneste. Men sosialistiske og anarkistiske venner i det sveitsiske italienskspråklige kanton Ticino hjalp ham med å holde seg skjult.Sveits var på den tid blitt litt av et tilfluktssted for sosialistiske radikalere fra hele Europa. Der kom han i kontakt med russiske andre sosialister og anarkister, blant annet med intellektuelle som Giacinto Menotti Serrati og Angelica Balabanoff; sistnevnte var en av Lenins medarbeidere. Hun lærte ham mer om marxismen og underviste ham i tysk, og de to forble venner i to tiår, inntil deres politiske veier skiltes markant.Han fikk også anledning til å følge forelesninger av økonomen Vilfredo Pareto ved det sosialvitenskapelige fakultet i Lausanne. Pareto var en sterk kritiker av det liberale demokrati og hans elitistiske, antiintellektuelle tanker skulle bli viktige for fascistene.I 1904 begynte Mussolini sin journalistiske virksomhet, som skulle bli en lidenskap som fulgte ham hele livet. Han skrev for lokale sosialistblader som blant annet «Proletario», og ble korrespondent for Milanoavisen «l'Avanguardia socialista». Hans første skriverier belegger at hans tanker ikke dekket seg helt med den ideologiske tradisjon som da var fremherskende i den positivistisk pregede italienske sosialisme. Mussolini kritiserte den reformistiske orientering og knyttet seg i stedet opp mot partiets revolusjonære fløy, ledet av Arturo Labriola.Med årene skulle han utvikle en stadig sterkere forakt for reformistene, og prøvde stadig mer pågående å få hele den sosialistiske bevegelse til å slutte seg til Mussolinis eget revolusjonære konsept. Det var i disse årene og fremover at han la for dagen sin sterkeste ideologiske affinitet til revolusjonær syndikalisme. Hans avisartikler vitnet ofte om hans store og grundige leselyst. Denne studielysten, som begynte før hans sveitsiske eksil og fikk et veldig dytt fremover der, skulle vedvare gjennom livet. Hans inngående kjennskap til fransk, tysk og italiensk sosialistisk og filosofisk litteratur ble lagt merke til. Han både gjennomgikk og tildels oversatte fra den i sine artikler. Han ble etterhvert kjent for å kunne konversere på direkten om obskure emner uten notater og med stor dybde. Han hadde ikke bare kunnskap om Marx og Friedrich Engels, men ble også fortrolig med Sorel, Nietzsche og Immanuel Kant.Mussolini hadde fremdeles stor glede av å sjokkere fromme kristne, blant annet ved å gjøre narr av Jesus som en uvitende jøde og hevdet han var en åndelig pygmé sammenlignet med Buddha. Etter diskusjoner med den italienske metodistiske pastor Alfredo Taglialatela kom han til negativ konklusjon angjeldende Guds eksistens, og i dette spørsmålet skulle han senere aldri endre oppfatning. Hans oppfatning om dette beskrev han i sin første bok, «L'uomo e la divinità: Dio non esiste» («Mennesket og guddommen: Det finnes ingen Gud»). I denne korte boken raljerte han med den katolske kirke og sang ateismens pris, med en kortfattet gjennomgang av hva som etter hans mening fremtvang en fornektelse av at det kunne finnes noen Gud. Religion var en form for galskap, erklærte han.Tiden i Sveits var kummerlig. Han dro rundt i stor armod, fant bare leilighetsarbeide men tilbragte stadig mye tid med sine venner på den ekstreme venstrefløy. Hans deltakelse i deres aksjoner bragte ham ved flere anledninger i konflikt med den sveitsiske ordensmakt, og han var usikker på hvor han skulle gjøre av seg. Han var inne på å søke arbeid i Madagaskar, ta arbeid for en sosialistisk avis i New York, eller kanskje slutte seg til andre sosialister i eksil i den amerikanske delstaten Vermont. === Gjenkomst til Italia === I november 1904 ble det i anledning av fødselen av en tronarving til den italienske trone, Umberto, utropt et amnesti for italienere som hadde unndratt seg verneplikten. Det valgte han å dra nytte av og dro tilbake til Italia og meldte seg til militærtjeneste i militærdistriktet Forlì. Den 30. desember 1904 ble han innrullert i det 10. bersaglieriregiment i Verona. Han ble innvilget permisjon den 19. januar 1905, slik at han kunne reise hjem til sin mors dødsleie, men måtte så returnere til regimentet. Han fullførte tjenesten og kunne ta med seg en attest for god og disiplinert oppførsel.Etter dimisjonen kom Mussolini hjem til Dovia di Predappio den 4. september 1906. Kort tid etter fikk han engasjement som hjelpelærer fra 15. november til semesterslutt i Tolmezzo (Friuli), men fikk ikke kontrakten fornyet på grunn av sin antiklerikale agitasjon.På lignende vis gikk det ham det påfølgende år ved den tekniske skole Collegio Civico i Oneglia på den italienske riviera, der han etter et språkkurs i Bologna hadde fått seg en stilling som fransklærer i mars 1908. Han underviste også i italiensk, historie og geografi. I Oneglia ble han for første gang redaktør for en avis. Også denne gang dreide det seg om en landsens lokalavis; den sosialistiske ukeavisen La Lima. I sine artikler, skrevet under psevdonymet «Vero Eretico» (veritabel heretiker), gikk han til angrep på alle samfunnets institusjoner, det være seg de politiske så vel som de religiøse. Han anklaget regjeringen Giolitti og kirken for å forsvare kapitalismens interesser i stedet for proletariatets. Det ble stor blest om avisen, og hans radikale bidrag i lokalaviser kostet ham undervisningsstillingen.Tilbake i Predappio ble han anfører for en landarbeiderstreik. Den 18. juli 1908 ble han arrestert for trusler; han ble straks stilt for rettet, og dømt til tre måneders fengselsstraff. Men etter 15 dager ble han løslatt mot kausjon. I september samme år ble han igjen fengslet, denne gang for ti dager, for å ha arrangert et ulovlig møte i Meldola. I november flyttet han til Forlì der han bodde sammen med sin far. Han hadde åpnet en trattoria som han hadde kalt Il bersagliere, og drev sammen med enkefruen Anna Lombardi (f. Guidi), mor til Benitos fremtidige hustru. I denne perioden publiserte Mussolini i Pagine libere (et revolusjonært syndikalistisk tidsskrift redigert i Lugano og redigert av Angelo Oliviero Olivetti) artikkelserien «La filosofia della forza» som analyserte og bygde på Nietzsches tanker. Den ble senere utgitt som bok. === Opphold i Trient === Den 6. februar 1909 dro han til en ny jobb i Trento (Trient), som den gang tilhørte det østerrikske Tirol. Trient var tospråklig, og de italienskspråklige var desidert i overvekt både totalt sett og ikke minst i arbeiderklassen. Sammen med Trieste var byen blitt et fokus for den italienske irredentistbevegelse. I Trento ble han sekretær for byens sosialistiske arbeiderkammer, og samtidig redaktør for denne organisasjonens meldingsblad L'Avvenire del Lavoratore. Allerede den 7. mars kom han i journalistiske klammerier med Alcide De Gasperi, redaktør for det katolske tidsskriftet Il Trentino. Han ble også medarbeider for de tridentinske sosialistenes partiorgan, tidsskriftet Il Popolo. Han ble kjent med tidsskriftets grunnlegger, den tridentinske journalisten og sosialistlederen og senere delegat til det østerrikske riksråd, Cesare Battisti. Han var irredentist som kjempet for Trentinos løsrivelse fra Østerrike og innlemmelse i Italia. Dette overensstemte ikke med partilinjen. Men hans nasjonalistiske engasjement fant gjenklang hos Mussolini. Mussolini provoserte både sosialistene, kirken og myndighetene. I Il Popolos spalter kastet han seg den 12. juni 1909 inn i en sak som hadde vakt oppstuss: En bondekone, Rosa Broll, hadde fått tilnavnet «den hellige fra Susà», etter at den stedlige sogneprest hadde hevdet at hun var i besittelse av mirakuløse evner. Men etter nærmere granskning var det flere ting som virket merkelig, og Mussolini utnyttet den for å bringe kirken og dens institusjoner generelt i miskreditt. Artiklene ble senere utgitt som boken La santa di Susà. Mussolini anklaget stadig prestene for forderv. For «Il Popolo» skrev han også en etter datidens mål seksuelt frilynt historisk føljetongroman Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo («Claudia Particella, kardinal Madruzzos elskerinne»). Vel var kardinalen en historisk person fra Trento på 1600-tallet, men romanen var ikke spesielt tro mot historien; det hele var en kraftig antiklerikal satire. Romanen kom ikke på trykk før i 1910, etter at Mussolini hadde forlatt Trentino. Den ble senere utgitt i bokform. Den 10. september 1909 ble Mussolini fengslet i Rovereto etter å ha spredt forbudt litteratur og for ha oppildnet til vold mot habsburgernes styre; Den 29. ble han utvist fra Østerrike og vendte så tilbake til Forlì. === Sosialistisk partifunksjonær og journalist i Italia === Etter tilbakekomsten fra Østerrike var hans anseelse innen hans parti, Partito Socialista Italiano (PSI), så stor at han tidlig i 1910 ble gjort til partisekretær i byen Forlì (Emilia-Romagna). Der overtok han ansvaret for månedstidsskriftet L'idea socialista, som han gav det nye navnet La Lotta di Classe («Klassekampen») og gjorde om til en megafon for PSIs mest ekstreme fløy. Her kjempet han ikke bare mot byens republikanske flertall, men gikk også til felts mot de mer moderate innen eget parti. Flere av dem var katolikker med et greit forhold til sin kirke. Dette ville Mussolini ha slutt på.Mussolinis engasjement mot kristendommens «slavementalitet» var såpass sterk at han gjorde sitt beste for å få fjernet kristne fra den italienske sosialisme. Under en sosialistkongress i Forlì fremla han, uten å få gjennomslag, et resolusjonsforslag om at den katolske tro – og enhver tradisjonell monoteistisk bekjennelse – var uforenlig med sosialismen, og at sosialister som praktiserte religion eller tolererte at deres barn utviklet religiøsitet måtte ekskluderes fra partiet. Mussolini gikk inn for at partimedlemmene skulle avstå fra kirkebryllup, dåp og ethvert religiøst ritual.Den 17. januar begynte han å kohabitere med Rachele Guidi, datteren til farens livsledsagerske. Selv om han med en månedslønn på 120 lire knapt kunne fø på noen familie, inngikk han «ekteskap» Det var en forbindelse med verken borgerlig eller kirkelig anerkjennelse. Mussolini ble også medarbeider for det sosialistiske tidsskriftet Soffitta. Den 23. august deltok han på sosialistkongress i Milano. Den 1. september 1910 ble datteren Edda (1910–1995) født, det første av hans fem barn med Rachele. Den 29. september 1911 brøt den italiensk-tyrkiske krig ut. Italia gikk til angrep for å erobre de osmanske provinsene Kyrenaika og Tripolitania i Nord-Afrika. Mussolini og størstedelen av PSI tok energisk avstand fra angrepskrigen. Han karakteriserte regjeringen Giolittis afrikafelttog som et «røvertokt», og at den hadde funnet det for godt å drapere den italienske trikolor over en møkkahaug. I Forlì utropte Mussolini til generalstreik og lot bygge barrikader. Politiet fikk militære forsterkninger. Den 25. september var Mussolini sammen med sin republikanske venn Pietro Nenni med på en stor antikrigsdemonstrasjon som utartet i skadeverk og endte i sammenstøt med ordensmakten. Han ble arrestert 14. oktober og stilt for retten. Den 23. november ble han dømt til ett års fengsel. Den 19. februar 1912 reduserte appelldomstolen i Bologna straffen til fem og en halv måned, og den 12. mars slapp han fri. Fengslingen hadde kraftig styrket hans renommé som sosialistisk revolusjonær, og hans navn var nå kjent og kjært i partikretser langt ut over hjemtraktene. Under velkomstselskapet etter løslatelsen erklærte den ledende sosialist Olindo Vernocchi: Fra i dag av er du, Benito, ikke bare representanten for Romagnas sosialister, men il duce for alle revolusjonære sosialister i Italia. Dette synes å ha vært første gang han ble kalt il Duce (lederen, føreren); han var altså sosialistisk Duce før han ble fascist. Under sosialistpartiets kongress i Reggio Emilia i juli 1912 gikk han til heftige angrep på reformister i partiet som hadde lykkønsket kongen etter at han hadde unnsluppet en anarkistisk attentatsmann. Han fremla et eksklusjonsforslag den 8. juli og klarte med det å få flere av lykkønskerne (Leonida Bissolati, Ivanoe Bonomi, Angiolo Cabrini og Guido Podrecca) kastet ut av partiet, deriblant sjefredaktøren for partiorganet Avanti!. De ekskluderte dannet under Leonida Bissolati det nye Partito Socialista Riformista Italiano).Kongressen innebar at PSI foretok et ytterligere rykk mot venstre. Den klare nøkkelrollen som Mussolini ved dette før første gang spilte under en partikongress, ble registrert i hele Italia. Deretter ble han en av de viktigste lederskikkelser i partiet og sosialistmiljøet, og fremste eksponent for sosialismens maksimalister. Han begynte å skrive i Paolo Valeras tidsskrift «Folla», under psevdonymet «det søkende menneske». I desember 1912 ble Mussolini sjefredaktør for Avanti!, som ble redigert og utgitt fra Milano. Opplaget steg nå svært raskt fra 20 000 til 100 000 eksemplarer. I november 1913 startet Mussolini tidsskriftet Utopia; navnet var inspirert av Thomas Mores verk av samme navn. Mussolini betraktet Thomas More som den første sosialist. Utopia reflekterte tydelig den innflytelsen som Georges Sorels syndikalisme hadde på Mussolinis tenkning. I en anmeldelse av Sorels Réflexions sur la violence skrev Mussolini: «Det jeg er … skylder jeg Sorel. […] Han er en gjennomført læremester som med sine skarpe teorier om revolusjonære formasjoner har han bidratt til de fascistiske kohorters disiplin, kollektive energi, massenes makt» Og i 1913 hadde Sorel sagt: «Mussolini er ingen ordinær sosialist. En dag vil dere se ham som anfører av en konsekrert bataljon, hilsende det italienske banner med sin dolk. Han er en italiener av det 15. århundre, en condottiere. Dere vet det bare ikke ennå. Han er den ene energetiske mann som har evne til å rette på regjeringsmaktens svakheter».Samme år angrep han på nytt den katolske kirken i skrift med boken Giovanni Huss il veridico («Jan Hus den sannferdige»), om den middelalderske tsjekkiske nasjonalisten som ble brent på kjetterbål i Konstanz i 1415. Her finner man også ansatser som han senere skulle ta med seg inn i sin fascisme. Sosialistpartiets fremgang i de nasjonale valg i 1913 ble i stor grad tilskrevet Mussolini, som på den påfølgende partikongressen i Ancona i 1914 atter spilte en hovedrolle. Sammen med Giovanni Zibordi fikk han gjennom et vedtak om at frimureriet var uforenlig med sosialismen. Som en av samtidens sosialister uttrykte det: Denne unge revolusjonære er nå Det sosialistiske partiets hjerte og hjerne. Blant massene, men særlig den nye generasjon funksjonærer … er han som taler og skribent den som de fleste skatter, tilber og etterligner. Under sosialistkongressen i Ancona var hans vilje lov, og hans autoritet som en diktators… Den 9. juni 1914 ble han valgt til byråd i Milano, og han var en av aktørene under den røde uke, en stor generalstreik. Ved regionalvalgene gikk det bare fremover for sosialistene. Men så brøt første verdenskrig ut. Italia var til å begynne med ikke innblandet, og bare et lite mindretall av italienerne var tilhengere av å delta i krigen. Også sosialistene sto på nøytralitetskursen; den var også blitt fastlagt i partivedtak. Nøytraliteten var i pakt med den sosialistiske internasjonalisme. Mussolini støttet først også denne kursen offisielt, og sa lydig at en italiensk krigsinnsats ikke ville tjene det italienske proletariatet, bare kapitalkreftene. Men hans bakgrunn tenderte vekk fra sosialistisk internasjonalisme, og han helte mot sosialistisk nasjonalisme. Overfor Cesare Battisti uttrykte han allerede i september 1914 at den italienske nøytraliteten var meningsløs, fordi man dermed endte med som passiv støttespiller for sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn. Italia måtte utvise det fornødne mot til å slå inn på veien mot stormaktsstatus, og slik fullføre det verk som arkitektene av Risorgimento hadde begynt på.Samtidig ønsket det italienske utenriksdepartement å innvirke på den offentlige mening; allerede før krigsutbruddet hadde det igangsatt operasjoner rettet særlig mot de to presumptivt kraftigste krigsmotstandermiljøene, nemlig det katolske og det sosialistiske. Overfor sosialistene fant man en indirekte tilnærming gjennom Filippo Naldi, som var redaktør av den ledende Bolognaavisen Resto del Carlino, som tok kontakt med redaktør Mussolini i Avanti!. Hvor meget dette som faktisk kom til å innvirke på Mussolini, er vanskelig å si. I alle fall kom det artikler både før og etter krigsutbruddet som trakk i hver sin retning: På den ene side artikler som stod på den sosialistiske internasjonalismes grunn, på den annen side nærmest det tvert motsatte.Da Mussolini lot det nøytralitetsskeptiske alternativet komme klart til uttrykk den 10. oktober 1914 i Avanti! i artikkelen Dalla neutralità assoluta alla neutralità attiva ed operante, ble det uro i egne partirekker. I artikkelen påpekte han også at sosialistene lett kunne bli isolerte med et absolutt nøytralitetsstandpunkt. Den 19. oktober vegret han seg i partipresidiet mot å innta et klart standpunkt, og han ble fjernet fra partipresidiet og fra avisredaksjonen. Få uker etter var Mussolini igjen på banen, med en nystartet avis, Il Popolo d’Italia. Den bekjente seg også til sosialismen. Men allerede i dens første utgave, den 15. november, angrep Mussolini heftig flere av sine gamle kamerater og brøt mer åpent med PRI-linjen ved å gå sterkt inn for at Italia skulle tre inn i krigen på Trippelententens side fra 1915 av. Hans partikamerater beskyldte ham for å være blitt en forræder mot sosialismen og for å ha mottatt bestikkelsespenger fra Vestmaktene. Det endte med at han ble ekskludert fra Sosialistpartiet den 25. november 1914. Historikere er kommet til at Mussolini ikke hadde vært ute etter å berike seg selv. At Frankrike lot betydelige midler tilflyte Mussolinis nye avis, hadde med det å gjøre at det var i fransk interesse å få Italia som alliert i verdenskrigen. === Politisk utvikling === Etter sentralmaktenes første serie med tilbakeslag under verdenskrigen og Østerrikes avvisning av å avstå italienskspråklige territorier (som for eksempel Trentino) som motytelse for fortsatt italiensk nøytralitet, vokste krigsviljen i den italienske befolkning. Dette var gunstig for Mussolini, som fortsatt så på seg selv som sosialist, og generelt ble ansett som en – om enn som en nasjonalistisk sosialist. Særlig viktig ble en splittelse i den pasifistiske Unione Sindacale Italiana; syndikalister anført av Filippo Corridoni brøt ut. Mange av disse for det meste unge utbryterne kunne Mussolini rekruttere inn i Fasci d'Azione Rivoluzionaria (FAR – Den revolusjonære aksjons knipper). FAR gikk sterkt inn for krigsdeltakelse. Videre kunne Mussolini støtte seg til Libero Tancredis anarkister, på irredentister som Cesare Battisti, og på Associazione Nazionalista Italiana. Også det patriotiske Partito Socialista Riformista Italiano under Leonida Bissolati og millionæren Filippo Tommaso Marinetti, grunnleggeren av futurismen, var til nytte. Marinetti fikk i sin tur med seg ytterligere en god del futurister, og mobiliserte tidsskrifter som for eksempel kunstnermagasinet Lacerba for prosjektet å få Italia til å gå med i krigen. Denne samlingen av kjente navn vokste til en slagkraftig og i økende grad militant bevegelse som fikk stadig større støtte i befolkningen. Den 3. mars 1915 innledet regjeringen hemmelige forhandlinger med ententemaktene om en krigsinntreden. Forhandlingene gikk bra fra italiensk synsvinkel; i London ble det gitt løfter både om rause finansielle vilkår og om store territorielle gevinster. Dermed erklærte Italia den 24. mai 1915 krig mot Østerrike-Ungarn. Mussolini anså seg selv fortsatt som sosialist, men han ønsket å støtte det italienske folk og det italienske proletariat – og det var de som døde på slagmarken. Han ble innkalt til krigstjeneste den 31. august 1915 og havnet i et heller rolig frontavsnitt. Den 22. februar 1917 ble han lett skadet ved et uhell da en italiensk granat eksploderte. Skadene var medvirkende årsak til at han ble dimittert fra tjeneste i august 1917. Dimisjonen hadde også en politisk bakgrunn. I september 1915 fødte Rachele parets andre sønn, Vittorio. To måneder etter meddelte Ida Dalser ham at hun også hadde født ham en sønn, og gitt ham navnet Benito. (Mussolini betalte bidrag for dette barnet. Ida Dalser opptrådte senere offentlig på en måte som var pinlig for Mussolini. Det kan hende at Mussolini tidligere faktisk hadde giftet seg kirkelig med henne. Både Ida Dalser og hennes sønn havnet på nerveklinikk.) Den 16. desember 1915 inngikk han offisielt borgerlig ekteskap med Rachele. (I 1925 fulgte – av politiske grunner – også en kirkelig ektevielse.) Ikke desto mindre skal Mussolini siden ha ført et utsvevende seksualiiv, og en av Mussolinis elskerinner var den jødiske intellektuelle Margherita Sarfatti, som i 1925 utgav boken The life of Benito Mussolini og gjorde «Il Duce» verdenskjent. Sarfatti holdt en intellektuell salong i Milano frekventert av intellektuelle og kunstnere som priste Mussolinis regime. Det fantes for øvrig mange jøder i den fascistiske bevegelse og regjering, deriblant en jødisk rabbiner som ledet en bande svartskjorter før revolusjonen i 1922. Med de nye raselovene av 1938 ble de imidlertid utelukket fra fascistbevegelsen. I oktober 1917 ble Italia rammet av en militær katastrofe ved Flitsch/Tolmein («Caporetto-offensiven») og var på randen av kapitulasjon. Dette sammenførte for første gang alle viktige partier i kampen mot nederlaget. Ved krigsslutt stod Italia riktignok blant seierherrene, men allpartialliansen brøt sammen, og gjeld, arbeidsløshet og ententestatenes løftebrudd var nasjonalt nedtrykkende. Arbeiderklassen gjorde, ansporet av Lenin, i det som ble kalt de «de begge røde år» (Biennio rosso) å finne en vei til en bedre fremtid ved hjelp av streiker og okkupasjoner av fabrikker og landeiendommer, med støtte fra arditiene. Deres motstandere organiserte kampskavdroner (Squadristi) med finansiering fra industri- og landeiere. Etter krigen var Mussolini bannlyst fra Det italienske sosialistpartis og marxistenes rekker, men han var fortsatt politisk aktiv innen nasjonalsyndikalistiske kretser. Nasjonalsyndikalistene ønsket en revolusjon der partirepresentasjon i parlamentet ble erstattet av fagforeningsrepresentasjon. Nasjonalsyndikalistene var få og politisk betydningsløse – men hadde betydning for ettertiden da Mussolinis senere fascistiske tenkning bygger på denne og mange av nasjonalsyndikalistene som Mussolini senere ble fascister. Når Mussolini la sosialismen til side, er ikke et helt avklart spørsmål. Det avhenger både av hvor snevert man definerer sosialismen, og kanskje vel så viktig av hva Mussolini innerst inne oppfattet som sosialisme. Legger man til grunn at Mussolini ble utelukket av det italienske sosialistparti, kan man trygt si at skrittet ble tatt omtrent 1918/19. Men benytter man en mer utvidet forståelse av hva sosialisme er, og at den bestod av stuerene både nasjonale og internasjonalistiske strømninger, ser man mye typisk sosialistisk tankegods i fascismen fra begynnelsen av og en god stund fremover. Mussolini klarte å samle sine egne squadristi den 23. mars 1919 i Milano som Fasci di combattimento (kampforbund). Den rekrutterte fra i utgangspunktet noe sprikende miljøer, men de fleste fra venstreradikalt hold: De var prokrigs venstreorienterte, fra sosialistiske krigsveteraner, til futurister, anarkister, nasjonalister og intellektuelle syndikalister. Mussolini måtte imidlertid innrømme deres viktigste ledere, quadrumviratet Italo Balbo, Michele Bianchi, Cesare Maria De Vecchi og Emilio De Bono en høy grad av selvstendighet. === Fascistpartiet === Kort etter opprettelsen av Fasci di combattimento fulgte grunnleggelsen av Fascistpartiet. I dette partiet ble opptatt Marinettis Futuristiske parti. Men det var vanskelig å utvikle et partiprogram for en slik heterogen sammenslutning. Jeg hadde den gang ikke noen doktrine i tankene ... Min personlige doktrine var selv på dette tidspunkt ennå ikke blitt til en ren aktivistisk doktrine. Men et politisk program måtte utarbeides. Her er noen glimt fra fascistenes program: Senking av stemmerettsalderen til 18 år, minimumsalderen for valgbarhet ned til 25 år, allmenn stemmerett også for kvinner. Avskaffelse av senatet og dannelse av et nasjonalt teknisk råd for intellektuelt og manuelt arbeid, industri, handel og kultur. Avskaffelse av verneplikten. Avskaffelse av adelstitlene. En utenrikspolitikk som «tar sikte på å ekspandere Italias vilje og kraft i opposisjon mot alle utenlandske imperialismer». Øyeblikkelig ikrafttreden av en lov som begrenser arbeidsdagen til åtte klokketimer for alle arbeidere. Innføring av minstelønn. Opprettelse av regjeringsorganer styrt av arbeidernes representanter. Reform av alderspensjonssystemet og fastsettelse av aldersgrenser for særlig risikofylt arbeid. Krav om at alle landeiere skulle dyrke sine marker, hvis ikke skulle de eksproprieres og enten gis til veteraner eller til bondekooperativer. Pålegge staten å bygge opp et «rigorøst sekulært» skolevesen for å «bedre proletariatets moralske og sosiale kår». Innføre en høy progressiv beskatning på kapital som innebar en éngangs delvis ekspropriasjon av alle rikdommer. Inndragelse av alt gods tilhørende religiøse samfunn og avskaffelse av pliktavgifter til bispedømmene. En gjennomgang av alle militærkontrakter og inndragelse av 85 prosent av all krigsprofitt. Nasjonalisering av all våpen- og sprengstoffindustri.I november 1919 stilte det nyopprettede fascistparti mange kandidater til de nasjonale valgene. Men de gjorde det stort sett dårlig; sosialistpartiet gikk dem en høy gang. Mussolini la da om stilen, mot et parti som var mer populistisk enn klassisk sosialistisk. De borgerlige regjeringskoalisjonene fryktet en proletarisk revolusjon og lot i stor grad fascistene drive sin virksomhet fordi de splittet den potensielt revolusjonære leir i to grupper som stod mot hverandre. Fasci di combattimento vokste seg slik vesentlig sterkere, og fra 1920 til 1921 vokste deres medlemstall fra 20 000 til nærmere 200 000. Etter biennio rosso fulgte «to svarte år» (Biennio nero). Etter at fascistpartiet ble dannet i 1919, utviklet det seg gradvis en konflikt mellom nasjonalsyndikalistene som utgjorde venstrefløyen i partiet, og korporativistene på høyrefløyen. Fascistisk statskorporativisme er en politisk retning som går ut på at hver næringsgren danner korporasjoner der representanter for arbeidsgiverne, arbeiderne, staten og konsumentene er likt representert. Hvordan Mussolini stilte seg til en slik korporatisme, er ofte blitt misforstått. Delvis skyldes dette en misforståelse vedrørende hans ordbruk, og dels har et uekte sitat spilt en sterk rolle. Det uekte sitatet lyder i sin engelske versjon: «Fascism should more properly be called corporatism because it is the merger of state and corporate power». Det hevdes at dette utsagnet er fra en oppslagsartikkel av Mussolini i Enciclopedia Italiana fra 1932, forfattet i samarbeid med leksikonets redaktør, Giovanni Gentile. Men sitatet finnes faktisk ikke i denne italienske leksikonartikkelen. Det finnes heller ikke i den offisielle engelske oversettelse av artikkelen, og mangler også i en betydelig utvidet artikkel om fascismen fra Mussolinis hånd i 1935. Hvor sitatet stammer fra, er fremdeles (2008) et mysterium. Selv om man ikke direkte kan utelukke at det likevel stammer fra Mussolini, kan korporatismen for ham personlig ikke ha vært den hjertesak som man ofte har villet gjøre den til. Det er faktisk usannsynlig at Mussolini kom med et slikt utsagn, ettersom det strider mot hvordan han for det meste uttrykte seg om «korporasjoner». For ham var uttrykket, enten han benyttet det som adjektiv eller substantiv, knyttet til en form for vertikal syndikalistisk korporatisme basert på det gamle laugsvesenet. Ikke desto mindre var korporatisme et begrep som ble benyttet innen den fascistiske bevegelse, der man forestilte seg yrkesbefolkningen organisert i yrkesrettede korporasjoner, samtidig med at disse i virkeligheten ble statsstyrte (statsstyrt korporatisme), og da ble ordet altså benyttet på måter som avvek fra Mussolinis bruk. I den katolske kirke fantes også en tenkning om korporatisme, som bygget på pave Leo XIIIs encyklika Rerum Novarum av 1891 om arbeidernes rettigheter. Men da denne encyklikaen ble minnet førti år senere av pave Pius XI med sosialencyklikaen Quadragesimo Anno (1931), ble det klart at Paven så en moderat og ikke statsmanipulert «korporatisme» – slik han forstod den – som et korrektiv til både kapitalisme, sosialisme og fascisme. Mellom 1920 og 1922 var sosialistene svært aktive i Italia. Streiker ble organisert og militante kampgrupper ble dannet for å gjennomføre en marxistisk revolusjon etter Lenins modell. Dette skjedde samtidig som liberalistene og de liberale verdier mistet sitt fotfeste i befolkningen. Slik vokste fascistpartiet fram som et alternativ i tomrommet mellom ytterste venstre og det liberale høyre. == Mussolini som regjeringssjef == Sommeren 1922 marsjerte titusenvis av fascister mot Roma for å kreve regjeringens avgang. Sosialistene var splittet i mange forskjellige fraksjoner som kranglet seg imellom, og den liberale statsministeren Luigi Facta styrte uten nevneverdig folkelig støtte eller begeistring. Fascistene hadde ingen støtte i hæren, men den sittende regjeringen lot være å sette inn tropper for å knuse opprøret av frykt for at dette ville føre til et blodbad. I stedet ble Mussolini regjeringsleder for en samlingsregjering av de forskjellige partiene på høyresiden. Mussolini selv hadde ved mange anledninger uttalt at en venstre-koalisjon mellom sosialister og fascister hadde vært å foretrekke, men ettersom sosialistene ikke ville samarbeide, og svartskjortene under fascistlederen Italo Balbos ledelse hadde knust deres partikontorer og banket opp (og i enkelte tilfeller drept) tusenvis av sosialister på veien mot Roma var dette ikke lenger et alternativ. Fascistpartiet fortsatte å bevege seg lenger bort fra sine radikale og venstreorienterte røtter mens det satt i regjering. Mussolini anså gjeninnføringen av ro og orden, samt velfungerende offentlig transport, som viktige kriterier for å få Italia på fote igjen etter den borgerkrigslignende tilstanden som hadde vært mellom 1920 og 1922. I 1924 vant fascistene valget med klart flertall og kunne dermed lage sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre partier. I årene mellom 1922 og 1926 hadde Mussolinis hemmelige politi eliminert mesteparten av opposisjonen på venstresiden, og under valget ble valglister forfalsket og motstandere trakassert. Like fullt er dagens historikere enige i at fascistene hadde stor støtte i befolkningen, men muligens ikke nok til å få et klart flertall uten juks. Etter 1926 var tiden for alvor inne for å omsette fascistisk teori til praksis. Et helhetlig korporativt system ble etablert, der landets næringsliv ble organisert i 22 korporasjoner. Disse fastsatte priser på forskjellige varer, lønningene til arbeidere og sjefer – og veiledet regjeringen i hva slags politikk som ville være til beste for hver næringsgren. For å unngå marxistisk og sosialistisk påvirkning i dette systemet, innførte fascistpartiet begrensninger på hvem som kunne bli valgt inn i en korporasjon, og i mange tilfeller ble representanter valgt ovenfra og ned, framfor å bli valgt inn fra organisasjonen og av personene de ble satt til å representere. Dette gjorde det korporative eksperiment mye mer udemokratisk enn det var ment for å være, og senere korporative og fascistiske stater slik som Portugal og Spania har fulgt samme modell som Italia valgte etter 1926. Etter fascistenes valgseier i 1926 ble også liberalistene utsatt for fascistisk undertrykking og gikk under jorden. Hemmelige organisasjoner som motarbeidet fascistpartiet eksisterte dermed over hele det politiske spekteret. Fascistpartiet etter 1926 fortsatte i omtrent samme spor som det hadde fulgt i sin første regjeringsperiode i 1922. Etter 1926 ble Mussolini stadig gjenvalgt som regjeringssjef av kong Viktor Emmanuel III hvert fjerde år, og dermed kunne han styre uten at landets grunnlov ble brutt. Det ble fortsatt satset tungt på politi og hær, men også offentlige sykehus og utdanning var satsingsområder for staten. Et program kalt dopolavoro («etter arbeidet») ble igangsatt for italienske arbeidere, dette programmet gikk ut på å tilby en mengde aktiviteter etter arbeidstid, betalt av staten, omtrent som en fritidsklubb for voksne. Fascistpartiet ønsket å involvere hele befolkningen i sin politikk og tenkemåte, og derfor ble også en rekke fascistiske ungdoms- og barneorganisasjoner igangsatt. Fascistene definerte denne politikken som totalitario, som på norsk kan oversettes til «helhetlig». Mussolini selv beskrev resultatet av politikken som en «organisk stat» (stato organico), og «organisk» er et ord som fortsatt går igjen i ny-fascistisk språkbruk. Mussolini mislikte også den «servile og fremmedartede» høflighetsformen lei. På italiensk betyr pronomenet lei både «hun» og høflig tiltale (norsk «De»). Mussolini ville ha slutt på at menn ble tiltalt med et hunkjønnsord, og innførte et påbud om i stedet å bruke formen voi (= dere), tilsvarende den franske høflighetsformen vous.11. september 1926 ble Mussolini utsatt for et attentat på plassen ved Porta Pia i Roma, da anarkisten Gino Lucetti kastet en bombe mot ham, uten noen virkning. === Krig i utlandet === I 1936 angrep og erobret italienske styrker Etiopia og gjorde landet til en del av sitt kolonirike i Øst-Afrika. Dette førte til at Italia ble internasjonalt isolert og utstøtt fra Folkeforbundet. Samme år gjorde deler av den spanske hær opprør mot landets marxistiske regjering, og dermed var den spanske borgerkrigen i gang. De vestlige demokratiene holdt seg nøytrale i striden og nektet eksport av våpen til den lovlige regjeringen. Partene fikk imidlertid militærhjelp fra sine respektive støttespillere blant de autoritære statene og fra frivillige politiske sympatisører. Sovjetunionen forsynte regjeringsstyrkene med våpen og militære rådgivere, mens Italia og Tyskland sendte både våpen og militære mannskaper, særlig flystyrker. Til sammen mottok den spanske opprørshæren 70 000 italienske og 10 000 tyske støttetropper, og disse bedre utstyrte og bedre trente mannskapene, kombinert med egne folk, sikret nasjonalistenes leder, generalissimo Francisco Franco, den militære seieren. Korporativ reorganisering av samfunnet etter italiensk modell ble igangsatt like etter nasjonalistenes seier i 1939. Italias intervensjon på Francos side forverret forholdet til Frankrike og Storbritannia, men førte til en tilnærming til Tyskland. === Forholdet til Tyskland og nasjonalsosialismen === I likhet med de fleste italienere både i og utenfor fascistpartiet tok Mussolini til å begynne med avstand fra Adolf Hitlers rasistiske ideologi, med antisemittisme og forherligelse av «den ariske rasen». Store deler av befolkningen i Italia og de andre middelhavslandene var ifølge nasjonalsosialistisk ideologi ikke «ariere». Men Italias tiltagende internasjonale isolasjon etter erobringen av Etiopia og støtten til de spanske nasjonalistene, sammen med de grunnleggende likhetstrekkene mellom fascisme og nazisme, førte Hitler og Mussolini sammen. I 1938 innførte Italia etter forbilde av de tyske Nürnberg-lovene nye raselover som fratok jødene deres statsborgerskap og adgang til offentlige stillinger. Mens Mussolini forlot sitt tidligere anti-tyske standpunkt og gikk stadig mer helhjertet inn på tysk side, forble hans utenriksminister (og svigersønn) grev Galeazzo Ciano skeptisk til tysk nasjonalsosialisme og ekspansjonisme, og han forsøkte forgjeves å bevare Italias nære forhold til vestmaktene Mussolini aksepterte den tyske anneksjon av Østerrike i 1938 og medvirket til Münchenavtalen som førte til at Tyskland innlemmet det tsjekkiske området Sudetenland med overveiende tysktalende befolkning. Mens verden var opptatt av at Tyskland i strid med München-forliket invaderte Tsjekkoslovakia og gjorde Bøhmen og Mähren til et tysk protektorat i 1939, benyttet Mussolini anledningen til å realisere sine egne ekspansjonstiske mål ved å angripe Albania våren 1939 og skaffe seg et brohode på Balkan. I mai 1939 gikk Italia og Tyskland sammen i Stålpakten, som garanterte gjensidig støtte dersom en av partene ble angrepet militært. Men da Tyskland ikke informerte Italia forut for invasjonen i Polen i 1939, erklærte Italia seg som en ikke-krigførende stat. === Andre verdenskrig === Da tyske tropper gikk inn i Polen og dermed utløste den andre verdenskrig, var det fortsatt usikkert hvordan Italia ville forholde seg til denne situasjonen. Både grev Ciano og kongen advarte mot innblanding. Men da det sommeren 1940 ble klart at Frankrike ville lide nederlag, besluttet Mussolini å gå sammen med Tyskland for å få sin andel av byttet. 10. juni sendte Italia sin krigserklæring til Frankrike og Storbritannia og gikk over den franske grense i Alpene. Som belønning fikk Italia okkupere noen landområder langs grensen og den franske middelhavskysten. Fra koloniene i Øst-Afrika angrep italienerne de britiske styrkene i Sudan, Kenya og Somaliland og hadde i begynnelsen fremgang. Da de italienske styrkene i kolonien Libya under general Rodolfo Graziani i september 1940 angrep britene i Egypt, rykket de fram til Sidi Barrani før de måtte stanse for å sikre forsyningslinjene. I 1941 gikk imidlertid de allierte til offensiv og trengte italienerne tilbake over grensen til Libya, og deres nederlag førte til at Tyskland gikk inn i krigen i Nord-Afrika med Afrikakorpset. I Øst-Afrika led Italia nederlag mot britiske styrker, som i løpet av 1941 erobret alle landets kolonier, inkludert Etiopia. I oktober 1940 angrep den italienske hær Hellas fra det okkuperte Albania. Etter innledende fremgang ble også dette en militær katastrofe for Italia. Inbitt gresk motstand mot lite motiverte italienske tropper som var dårlig utstyrt for vinterkrig førte til at grekerne rykket over grensen og langt inn i Albania. Dette tvang Tyskland til å komme til unnsetning for å hindre alliert kontroll over Balkan. Tyskerne invaderte 6. april 1941 Jugoslavia for å sikre seg adkomst til Hellas. Italienerne deltok sammen med tyskerne i å nedkjempe jugoslavisk og gresk motstand, og som belønning fikk Italia okkupere deler av Hellas og kontroll over den nyopprettede staten Kroatia. Italienske styrker deltok også på østfronten sammen med tyskerne, og italienske styrker var engasjert i krigshandlingene i Nord-Afrika inntil aksemaktenes endelige nederlag våren 1943. Mussolini fulgte også de andre aksemaktene og erklærte krig mot USA i 1941. == Avsatt som statsleder == Etter å ha blitt presset ut fra sine tidligere kolonier i Afrika, og å ha tapt i Hellas, ble Italia selv angrepet da en alliert landgang fant sted på Sicilia i 1943. Fascistpartiets øverste råd (Gran Consiglio del Fascismo) besluttet da at krigen var tapt for Italias del og avsatte med stort flertall Mussolini som statsleder. Blant dem som ga ham mistillitsvotum var svigersønnen grev Ciano. Det mange av dem som avsatte Mussolini ikke visste, var at det samtidig fant sted en anti-fascistisk sammensvergelse, og at hele den fascistiske statsformen snart skulle bli avskaffet. Mannen som ble utnevnt til ny regjeringssjef, var marskalk Pietro Badoglio – en mann som hadde vært medlem av fascistpartiet siden 1924, men som hadde vært en sterk motstander av alliansen med tyskerne. Etter utnevnelsen sørget han for å få mange fra Mussolinis regjering arrestert, og den nye regjeringen brøt med aksemaktene og sluttet seg til de allierte og lot hæren gå sammen med de britiske og amerikanske troppene som nå marsjerte mot Roma. Mussolini selv ble arrestert på kongens ordre og holdt fanget på skisportsstedet Campo Imperatore i fjellområdet Gran Sasso i Abruzzo-regionen. Mussolinis sønn Bruno Mussolini døde i 1943, litt over ett halvt år før faren ble avsatt og arrestert. Bruno var bombeflyger på italiensk side og hadde før krigen organisert en sivil luftfartsrute mellom Italia og Brasil. Det var den lengste sivile ruten i verden på den tiden, og tankanlegg ble bygd ut på en del mindre øyer underveis for å tanke opp passasjerflyene. Etter Brunos død skrev Mussolini den noe sentimentale boken Prater med Bruno. == Leder av Salò-republikken == Senere samme år ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske fallskjermtropper under ledelse av Otto Skorzeny og innsatt som marionetthersker det tyskokkuperte Nord-Italia. Mussolini ville ikke egentlig bli med på dette prosjektet, men gikk motvillig med på det etter at Hitler hadde forklart at alternativet var å bombe Roma og Milano med V2-raketter. Den nye statsdannelsen i Nord-Italia fikk navnet Den italienske sosialrepublikk, eller «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò ved Gardasjøen. De fascistene som involverte seg i regjeringen, eller som soldater under tysk kommando under den nye statsdannelsen, var den absolutt hardeste kjerne av fascistpartiet. I 1943 mente Mussolini at fascismen hadde stagnert og feilet som revolusjonær kraft, og dette aktet han å gjøre noe med. Etter å ha forhandlet seg fram til kontroll over mesteparten av den sivile administrasjonen over Salò forsøkte fascistpartiet å revitalisere seg selv gjennom en serie radikale prosjekter. Lover ble innført for å sikre arbeiderdemokrati på arbeidsplassene, og det korporative systemet ble utvidet. Blant annet ble det nå innført et system der arbeiderne skulle ha 50% av stemmene ved valg av ny bedriftsleder, selv om de ikke var aksjonærer. Like fullt er Salò i dag sett på som fascistpartiets mest urealistiske prosjekt. Fordi det foregikk midt i en krigssone, forlot de aller fleste av disse prosjektene aldri papiret de ble skrevet på. Mye Av disse planene ble aldri inført. == Død == Den 28. april 1945 ble Mussolini, hans elskerinne Clara Petacci og regjeringsmedlemmene Francesco Barracu, Alessandro Pavolini, Fernando Mezzasoma, Paolo Zerbino og (dagen etter:) Achille Starace henrettet ved skyting av kommunistiske partisaner, etter å ha forsøkt å flykte inn i Sveits. Likene ble fraktet til Milano, hvor de ble hengt opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto. Den opphissede folkemengden ga da utløp for sin avsky mot ham. Mussolini ble først i stillhet gravlagt på umarkert sted på en krigskirkegård, men noen fascister klarte etterpå å finne fram til graven, hvorpå de gravde opp liket og plasserte det i en ny grav på Mussolinis hjemsted Predappio. Der ligger han fortsatt. Mussolinis familie skiftet ikke etternavn – hans yngste sønn Romano Mussolini var filmskaper og kunstner, men involverte seg aldri politisk. Han døde i 2006, og hans barnebarn Alessandra Mussolini driver i dag det fascistiske partiet «Alternativa Sociale». Hun er fortsatt medlem i det italienske parlamentet og i Europaparlamentet. == Mussolinis skrifter og verker i utvalg == L'uomo e la divinità: Dio non esiste (1904) La filosofia della forza (1908) La santa di Susà (publisert 12. juni 1909) Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo (føljetongroman i Il Popolo over 57 dager, fra og med 20. januar 1910) La tragedia di Mayerling (1910) (da upublisert) Il Trentino veduto da un socialista (1911) L'amante del cardinale (1911) La mia vita (1911–12) Giovanni Huss il veridico (1913) Vita di Arnaldo (1932) Scritti e discorsi (1914-39, 12 bind) Parlo con Bruno (1941) Pensieri pontini e sardi (1943) Il tempo del bastone e della carota – Storia di un anno (ottobre 1942 – settembre 1943), artikler publisert i Corriere della Sera og senere utgitt samlet som bilag til samme avis 9. august 1944.Mellom 1951 og 1962 utgav forlaget La Fenice Mussolinis samlede verker i 35 bind, redigert av Edoardo og Duilio Susmel. My Rise And Fall, New York:Da Capo, 1998, er en engelsk nyutgivelse av to selvbiografiske verker, som tidligere er blitt oversatt til engelsk. Den første ble publisert på engelsk som i 1928 som My Autobiography og ble skrevet av Mussolini i 1910-11 men med elementer fra senere skrifter, den andre – publisert på engelsk i 1948 som The Fall of Mussolini – ble skrevet mellom september 1943 og hans henrettelse i april 1945. == Litteratur == Anthony L. Cardoza: Benito Mussolini: The First Fascist, Longman, 2005. ISBN 978-0321095879 Renzo De Felice: Mussolini il rivoluzionario: 1883-1920, Einaudi, 1995, ISBN 8806139908 Emilio Gentile: Le origini dell'ideologia fascista 1918-1925, Bologna: Il Mulino, Biblioteca Storica, 1996. ISBN 88-15-08365-0 Ivone Kirkpatrick: Mussolini. A study in Power, New York:Hawthorn Books, 1964, SIN: B0006BLX1S Denis Mack Smith: Mussolini's Roman Empire, 1976. Denis Mack Smith: Mussolini, 1981. Ray Moseley: Mussolini: The Last 600 Days of Il Duce, Taylor Trade Publishing, 2004. ISBN 978-1589790957 == Referanser og fotnoter == == Eksterne lenker == (en) Benito Mussolini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Benito Mussolini – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Benito Mussolini på Internet Movie Database (fr) Benito Mussolini på Allociné (en) Benito Mussolini hos The Movie Database (en) Benito Mussolini på Discogs (en) Benito Mussolini på MusicBrainz Mussolini-fakta (på dansk) internasjonalt fascistisk forum Fascismens lære av Mussolini 1932 (på engelsk) Hyllningssider (på italiensk)

Benito Amilcare Andrea Mussolini (født 29. juli 1883 i Dovia di Predappio i provinsen Forlì i regionen Emilia-Romagna i Italia, død 28.

https://no.wikipedia.org/wiki/BLISS

2023-02-04

BLISS

['Kategori:1969 i USA', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Carnegie Mellon University', 'Kategori:Programmeringsspråk', 'Kategori:Programmeringstubber', 'Kategori:Programvare fra 1969', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08']

Basic Language for Implementing System Software (BLISS) er et programmeringsspråk som ble utviklet på Carnegie Mellon University i 1969. BLISS Kompilatorer ble utviklet av Digital Equipment Corporation (DEC) for blant annet PDP-10. Senere ble det laget versjoner for andre arkitekturer, blant annet BLISS-36 for PDP-10 og BLISS-32 for VAX. Deler av operativsystemet VAX/VMS er skrevet i BLISS.

Basic Language for Implementing System Software (BLISS) er et programmeringsspråk som ble utviklet på Carnegie Mellon University i 1969. BLISS Kompilatorer ble utviklet av Digital Equipment Corporation (DEC) for blant annet PDP-10. Senere ble det laget versjoner for andre arkitekturer, blant annet BLISS-36 for PDP-10 og BLISS-32 for VAX. Deler av operativsystemet VAX/VMS er skrevet i BLISS. == Hello world == %TITLE 'HELLO_WORLD' MODULE HELLO_WORLD (IDENT='V1.0', MAIN=HELLO_WORLD, ADDRESSING_MODE (EXTERNAL=GENERAL)) = BEGIN LIBRARY 'SYS$LIBRARY:STARLET'; EXTERNAL ROUTINE LIB$PUT_OUTPUT; GLOBAL ROUTINE HELLO_WORLD = BEGIN LIB$PUT_OUTPUT(%ASCID %STRING('Hello World!')) END; END ELUDOM == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) BLISS – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Basic Language for Implementing System Software (BLISS) er et programmeringsspråk som ble utviklet på Carnegie Mellon University i 1969. BLISS Kompilatorer ble utviklet av Digital Equipment Corporation (DEC) for blant annet PDP-10.

https://no.wikipedia.org/wiki/Basketball

2023-02-04

Basketball

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Basketball', 'Kategori:Introduksjoner i 1891']

Basketball eller basket er en lagsport der to lag, bestående av fem spillere, prøver å score poeng mot hverandre ved å kaste en ball gjennom en ring. Dette må skje i tråd med reglene som er forhåndsbestemt før spillet starter. Spillet ble oppfunnet av canadieren James Naismith. Basketball foregår hovedsakelig på en innendørs basketballbane som en konkurransesport. Sporten regnes som en sommersport, og er en del av Sommer-OL til tross for at sesongen vanligvis foregår om vinteren i de fleste land. Basketball er også en populær utendørssport om sommeren. Det er blant de mest populære idrettene i verden.

Basketball eller basket er en lagsport der to lag, bestående av fem spillere, prøver å score poeng mot hverandre ved å kaste en ball gjennom en ring. Dette må skje i tråd med reglene som er forhåndsbestemt før spillet starter. Spillet ble oppfunnet av canadieren James Naismith. Basketball foregår hovedsakelig på en innendørs basketballbane som en konkurransesport. Sporten regnes som en sommersport, og er en del av Sommer-OL til tross for at sesongen vanligvis foregår om vinteren i de fleste land. Basketball er også en populær utendørssport om sommeren. Det er blant de mest populære idrettene i verden. == Spillets gang == Poeng scores ved at en spiller kaster (skyter) ballen ovenfra og ned gjennom en ring som er 10 fot (3,048 m) over bakken. Laget med mest poeng når kampen er over vinner. Kampen trenger ikke nødvendigvis å være over da de fire periodene er ferdigspilt ettersom det vil legges til ekstraperioder dersom stillingen er lik etter ordinær tid. Ballen kan flytte seg ved at en spiller spretter den rundt, eller den kan skifte innehaver ved en sentring. I tillegg kan den trille eller sprette rundt om på banen. Det er likevel regler for hvordan ballen kan forflytte seg. Gjennom tiden har basketball utviklet seg gjennom mange forskjellige skyte-, sentre- og dribleteknikker. Det samme gjelder også for posisjoner og taktikker. Selv om reglene i organisert basketball er nøye kontrollert, finnes det forskjellige regler rundt om i verden. Blant annet har både collegebasketball og FIBA andre regler enn den amerikanske NBA-ligaen. I enkelte land er basketball også en populær sport for tilskuere, men dette er ikke tilfellet i Skandinavia, til tross for Ammerud Baskets forsøk på å få til nettopp dette ved å slå seg sammen med Vålerengens Idrettsforening i 2002. Dette var i håp om at tilskuere fra klanen skulle begynne å interessere seg for sporten, men allerede våren 2003 kansellerte VIF avtalen. === Forseelser (fouls) === Hvis en spiller urettferdig forsøker å ta fordel ved personlig kontakt med motspilleren, regnes det som en forseelse. Dette gjøres mest av forsvarsspillere, men det kan også gjøre av angrepsspillere (kalles da «charge»). Når en spiller gjør en forseelse, så får da det andre laget enten ballen fra sidelinjen eller mottar en eller flere straffer ettersom hvor på banen det skjer. Spilleren som har fått forseelsen på seg må ta straffene selv. Hvis en spiller klarer å få ballen oppi kurven selv om forsvaret gjør en forseelse, får han et straffekast pluss de to(tre) poengene. Hvis det skjer i skuddøyeblikket og det blir bom, mottar han to straffer (eller tre straffer hvis det skjer utenfor tre-poengerlinjen). Et straffetreff er ett poeng. En spiller eller trener kan også få en usportslig forseelse(også kalt teknisk forseelse) hvis de krangler med dommere eller slåss med andre spillere på banen. Dette resulterer da i at motstanderne får to straffer pluss at de får beholde ballen. En usportslig forseelse kan også mottas ved at man gjør en forseelse på en spiller med vilje uten at det er et forsøk på å ta ballen. Hvis spillere som sitter på benken roper ting etter dommeren, distraherer det andre laget og så videre kan de også få en teknisk forseelse. Flere usportslige forseelser kan føre til at laget blir diskvalifisert eller taper kampen, men dette skjer sjelden. En spiller som får fem forseelser (eller seks i NBA) i løpet av en kamp blir da feilet ut, og må stå over resten av kampen. === Posisjoner og strukturer === Selv om det ikke finnes regler for posisjoner på banen i basketball har dette utviklet seg noe med tiden. I 1950- og 60-årene var det vanlig å spille med to «guarder», to «forwarder» og én «center». Fra og med 80-tallet har disse posisjonene blitt enda mer spesialiserte; hver posisjon har som oftest sine egne oppgaver. Det mest vanlige er at den høyeste spilleren på laget spiller center eller power forward, mens kortere spillere, eller de med best ballkontroll og smidighet, spiller point guard eller shooting guard. En «point guard» begynner som regel med ballen ved nytt angrep og fører den opp banen. Point guarden styrer angrepet ved å legge smarte og godt beregnede pasninger til medspillerne i den tidlige angrepsfasen. Point guarden er ofte den kjappeste spilleren, og samtidig den med best ballkontroll. Et godt eksempel på en tidligere point guard er Jerry West. Blant de mest anerkjente point guardene nå til dags er Stephen Curry, Chris Paul, Rajon Rondo, Derrick Rose, Kyrie Irving, John Wall og Deron Williams. En av de mest kjente point guardene igjennom tidene er Magic Johnson, han er unik for posisjonen fordi han var høyere enn standarden og kunne spille flere posisjoner. En «shooting guard» bør være den beste skytteren på laget. Han posisjonerer seg ofte der han er god til å skyte skudd fra. I forsvar passer han som regel på motspillerens beste skytter. Den mest kjente shooting guarden gjennom tidene er Michael Jordan. De mest anerkjente shooting guardene i dag er Kobe Bryant og Dwyane Wade, Jimmy Butler. En «small forward» har som regel oppgaven å score på løp mot kurven. I forsvar pleier small forwarden som oftest å søke stjelinger og returer. I tillegg til dette er de beste small forwardene også gode til å blokkere skudd, slik som LeBron James. Spillere som spiller denne posisjonen er altså kjent for å gjøre litt av alt. Andre sportsstjerner som spiller posisjonen som small forward er Kevin Durant, Carmelo Anthony og Paul George. Det er ikke uvanlig at small forward nå er ansvarlig for ballbevegelse; point forward. Larry Bird kan argumenteres for å være en point forward, samme som Lebron James, siden begge er fenomenale passere og angrepsspillere. En «power forward» spiller som regel med ryggen mot kurven helt nede ved tresekunderslinja når laget er i angrep. I forsvar spiller han som regel nære kurven i soneforsvar, eller forsvarer motstanderens power forward i mann-mot-mann-forsvar. Power forwardens jobb er hovedsakelig å ta returer, men han burde også kunne skyte skudd innenfor trepoengslinja. Norges eneste NBA-spiller noensinne, Torgeir Bryn, spilte denne posisjonen. Blant de mest anerkjente power forwardene nå til dags er Blake Griffin, Kevin Love, Dirk Nowitzki, Kevin Garnett og Tim Duncan. En «center» er vanligvis den høyeste spilleren, og bruker høyden sin til å ta returer, ta fordel ved å score nære kurven i angrep eller ved å beskytte egen kurv i forsvar. Disse spillerne er, på grunn av sin høyde, ofte de beste spillerne til å blokkere skudd. Hakeem Olajuwon, Kareem Abdul-Jabbar og Shaquille O'Neal blir regnet blant de beste centerene gjennom tidene, mens Dwight Howard, Nikola Jokić og Joel Embiid kan regnes som de mest anerkjente aktive centerne for øyeblikket. === Forsvarsspill === I forsvar finnes det to hovedstrategier; soneforsvar og én til én-forsvar. I soneforsvar plasserer hver forsvarsspiller seg i sin egen sone, hvor de forsvarer den offensive spilleren som er innenfor deres sone. I én til én-forsvar forsvarer alle spillerne hver sin spiller. Det finnes også flere forskjellige variasjoner av disse strategiene. === Angrepsspill === Angrepsspill er ofte mer variert, med planlegging av bevegelsen til spillerne uten ball. En kjapp bevegelse av en offensiv spiller for å komme i en bedre posisjon kalles en «kutt». Dersom en offensiv spiller på lovlig måte prøver å hindre en forsvarsspiller som holder en av lagets spillere ved å plassere seg i veien for ham, kalles dette en «screen» eller en «pick» ved at lagets egen spiller kutter forbi og kommer seg fri. Screener og kutter er veldig viktige offensive bevegelser, som kan føre til et åpent skudd eller en vellykket «layup». Lag har som regel alltid flere forskjellige taktikker for å ikke være forutsigbar. På banen er det som regel point guarden som styrer hvilke taktikker som skal brukes. Forskjellige taktikker lages som oftest av treneren, og det er dette som diskuteres dersom det blir blåst av en time out under en kamp. == Historie == I desember 1891 ble en canadisk gymlærer ved McGill University i Montréal, Canada og Springfield College (da YMCA), Dr. James Naismith, bedt om å finne en måte å holde sine toppidrettsstudenter i form i løpet av de lange vintrene uten at det ble for mye skader. Etter å ha forkastet flere ideer, kom han med ideen at han skulle sette en kurv på en 3,048 meter (10 fot) høy stang. Deretter satte han opp 13 regler. Til dette nye spillet hadde han tatt noen regler fra et canadisk barnespill ved navnet Duck On a Rock, som var vanlig å leke blant små barn. Det hadde også noen likheter med ballspillet håndball (ikke å forveksle med dagens håndball) som hadde blitt oppfunnet bare et par år tidligere. Til å begynne med ble det brukt en fotball, men etterhvert ble det laget egne baller for basketball. De første ballene som ble laget spesielt for dette spillet var brune, men på slutten av 50-tallet ble ballen oransje, da oransje ville være mer synlig både for spillerne og tilskuerne. Den første offisielle kampen ble spilt på YMCA-gymnaset 20. januar 1892 med ni spillere på hvert lag, på en bane som var omtrent halvparten så stor som dagens baner. Sporten fikk navnet basketball etter forslag fra elevene, og ble fort populært. Basketball for damer begynte også i 1892. Dette skjedde på Smith College da læreren Senda Berenson modifiserte Naismiths regler. Den første kampen ble spilt mellom University of California og Miss Head`s School, men denne ble ikke skrevet ned. Derimot ble den første nedskrevne kampen spilt mellom førsteårs- og andreårsstudenter ved Smiths College den 21. mars året etter. === Collegebasketball og de første ligaene === Naismith og Berenson var viktige i oppbyggingen av den nye sporten. Naismith var selv trener på University of Kansas i seks år. Naismiths kollegea, Amos Alonzo Stagg, tok basketball med seg til University of Chicago, mens Adolph Rupp, en av studentene til Naismith, ble trener på University of Kentucky. Basketball ble fort spredt utover hele USA og ble fort populært. I 1895 hadde sporten allerede etablert seg godt på flere universiteter. I 1901 hadde sporten blitt så stor at universitetene og collegene i USA sponset mannlig basketball. Ni år senere hadde skader blitt mer vanlig innen basketball, så etter et forslag fra president Theodore Roosevelt ble IAA (Intercollegiate Athletic Association) opprettet i 1910 for å ta seg av regler, dommere og forsikringer. ==== Mannlige ligaer ==== I 1920 var det overflod av spillere og lag. Det var hundrevis av mannlige profesjonelle lag i byer over hele USA. Dessverre var det også veldig dårlig organisering av ligaene. Spillere hoppet fra lag til lag og ligaene kom og forsvant. Lag som det originale Boston Celtics-laget og de to rene afroamerikanske lagene New York Renessance (The Rens) og Harlem Globetrotters spilte opp mot 200 kamper i året på sine turer rundt i landet. Den første nasjonale turneringen for menn, NIT (National Invitation Tournament) ble spilt i 1938 i New York hvor Temple University fra Philadelphia vant. I 1948 til 1951 var det flere gamblingskandaler i NIT-turneringen hvor flere spillere fra topplag ble beskyldt for kampfiksing og korrupsjon. Delvis på grunn av dette mistet de flere spillere, lag og supportere over til NCAAs «national tournament». ==== Kvinnelige ligaer ==== Basketball for kvinner hadde allerede blitt mye mer strukturert. I 1905 hadde «National Women's Basketball Commitee's Executive Commitee on Basket Ball Rules» blitt dannet. I disse reglene skulle det være seks til ni spillere per lag og elleve dommere. I 1924 ble basket for kvinner også inkludert i «The International Women's Sports Federation», og året etter ble det spilt 37 turneringer for kvinner. Fra og med 1938 ble antallet spillere redusert til seks per lag. === High school-basketballens fremgang === Før det kom distriktsskoler i USA, var skolene mye mindre. I begynnelsen av det tyvende århundret ble basketball fort en idealsport på videregående, siden det ikke trengtes mye utstyr og det var en lett sport å lære. I mange år var basketball den mest populære sporten på flere skoler i USA. I dag har antagelig hver eneste videregående skole i USA et basketballag, og det er fremdeles en populær sport. === Dannelsen av en proffliga i USA === Den første virkelige proffligaen i USA ble dannet i 1925, og het ABL (The American Basketball League). Denne ligaen var i mange år den eneste store ligaen i USA, men lagene ble for det meste styrt av promotører med lite eller ingen penger. Derfor ville dette komme til å skape problemer. En del år senere, i 1937, kom det en ny konkurrerende liga på banen ved navnet NBL (National Basketball League). Denne ligaen ble startet med 13 tidligere uavhengige lag, og sponset av de tre store amerikanske firmaene General Eletric, Firestone og Goodyear. Ligaen varte i tolv år, til 1949, da den slo seg sammen med BAA (Basketball Association of America). ==== Dannelsen av NBA ==== BAA var relativt nystartet, og ble opprettet tre år tidligere, i 1946. Dette var ment som nok et forsøk på å danne en proffliga i USA. Den første kampen ble spilt i Toronto, Canada mellom Toronto Huskies og New York Knickerbockers den 1. november 1946. Da BAA slo seg sammen med NBL i 1949, og omdøpte seg til NBA (National Basketball Association), førte dette til en voksende popularitet som ingen hadde drømt om. NBA regnes i dag som den største profesjonelle basketballigaen i verden, når man tenker på populariteten, lønningene, talentene og den store konkurransen. Den første sesongen i 1949/50 var det 17 lag med, men allerede året etter ble dette redusert til 11. I dag er det 30 lag i NBA, hvorav et er fra Canada og resten er fra USA. Startingen av NBA åpnet også for at afroamerikanske spillere kunne spille i proffligaen. Tidligere hadde proffligaene vært kun for hvite, men nå begynte flere lag å ta inn afroamerikanske spillere på laget sitt. I dag, nesten 60 år senere består NBA av spillere fra hele verden, med flere forskjellige bakgrunner. Omtrent 80 % av spillerne i dag har afroamerikansk bakgrunn. NBA har på sine nesten 60 år oppfostret flere superstjerner som for eksempel George Mikan, som regnes for å være den første superstjernen i NBA. Populariteten nådde nye høyder på 80-tallet med rivaliseringen mellom superstjernene Larry Bird, som spilte for Boston Celtics, og Earvin «Magic» Johnson som spilte for Los Angeles Lakers. Deres talent og rivalisering skapte stor interesse hos publikum. Da det unge og lovende talentet Michael Jordan kom til NBA og vant mesterskapet med Chicago Bulls tre på rad før han la opp, deretter vant Jordan tre på rad sesongen etter han tok comeback. Jordans ankomst, talent, karakter og faktum av hans suksess og 6 mesterskap økte NBA og basketballen populæritet til nye høgder. Dette førte til at Michael Jordan ble et av de mest kjente sportsansiktene i verden. I dag regnes Michael Jordan som den beste basketballspilleren noensinne. ==== Dannelsen av WNBA ==== I 1997 ble også WNBA (Woman National Basketball Association) grunnlagt med støtte fra NBA. Til tross for alle de tvilende som hadde liten tro på prosjektet, ble det en stor suksess i løpet av få år. Særlig på grunn av store spillere som Sheryl Swoopes, Lisa Leslie og Sue Bird. WNBA er i dag veldig populært og er uten tvil også den høyeste proffligaen i verden for kvinner på samme måte som NBA er det for menn. === Internasjonaliseringen av sporten === Basketball spilles nå i hele verden for gutter og jenter i alle aldre. I Norge er det likevel ingen serie for barn under 11 år på grunn av skadene som kan påføres skjelettet i for tidlig alder. Den globale populariteten har nådd nye høyder og det kan man også se ved at flere av stjernene i NBA i dag kommer fra hele verden: Eksempler er Yao Ming fra Kina, Dirk Nowitzki fra Tyskland, Pau Gasol fra Spania og Tony Parker fra Frankrike. Den første og eneste nordmannen som har spilt i NBA til nå er Torgeir Bryn, som spilte ti minutter over tre kamper for Los Angeles Clippers i 89/90-sesongen. Han var også den eneste personen med oppvekst i Skandinavia som hadde spilt i NBA inntil 2009, da Jonas Jerebko fra Sverige signerte en kontrakt med Detroit Pistons. ==== FIBA ==== «The International Basketball Federation», mer kjent på fransk som «Fédération Internationale de Basketball Amateur» (FIBA), ble grunnlagt i Genève i 1932. Dette var to år etter at sporten hadde blitt offisielt godtatt av den olympiske komité. De første 8 landene var da Argentina, Tsjekkoslovakia, Hellas, Italia, Latvia, Portugal, Romania og Sveits. Den første gangen basketball var med i de olympiske leker var i Berlin i 1936. Da vant USA, og Canada kom på andreplass. De olympiske leker har siden den tiden vært dominert av USA, som har vunnet alle bortsett fra fire OL. Den første gangen de tapte var en veldig kontroversiell kamp, hvor de tapte for Sovjetunionen i München i 1972. De endte også opp som nummer tre i OL i Hellas, hvor Argentina vant. For kvinner ble basketball tatt opp i de olympiske leker første gang i 1976 i Montréal, Canada. Sovjetunionen vant de to første gullene, men etter det har det amerikanske laget dominert. USA har flest medaljer av alle. ==== VM ==== I 1948 ble det også klargjort interessen i FIBA-kongressen for å ha et verdensmesterskap for basketball hvert fjerde år mellom de olympiske leker. To år senere, i 1950 ble det første verdensmesterskap for menn avholdt i Argentina, som også vant gullet. I verdensmesterskapet, også kjent som FIBA World Championship, har ikke USA vært like dominerende som i OL. De har flest medaljer sammenlagt, men har som Sovjetunionen og Jugoslavia, vunnet tre gull hver. I det siste verdensmesterskapet som ble avholdt i Japan i 2006 vant Spania. I 1953, bare tre år senere, ble det første verdensmesterskapet for kvinner avholdt i Chile. Dette vant USA. ==== Utviklingen ==== I 1989 tillot FIBA å ha med profesjonelle spillere i verdensmesterskapet og de olympiske leker, så i 1992 deltok profesjonelle spillere første gang i de olympiske leker. Dominansen til USA fortsatte bare enda sterkere da de presenterte sitt «Dream Team» bestående av mange spillere fra NBA som tidligere ikke hadde kunnet være med tidligere. Allikevel med utviklingen som hadde skjedd i flere andre land i verden, begynte lag fra andre land å slå USAs «Dream Team». Laget deres i verdensmesterskapet på hjemmebane i 2002, bestående av kun NBA-spillere, endte som nummer 6 bak Jugoslavia, Argentina, Tyskland, New Zealand og Spania. Dette viser hvor god utviklingen i verden har vært, og da spesielt i Sør-Amerika og Europa de siste 10-20 årene. Fra USAs dominans på begynnelsen har det nå kommet til flere andre veldig gode landslag. === Formingen av en toppliga i Europa === ==== Mannlig toppliga ==== I 1954 innkalte sjefen for det franske magasinet L'Equipe flere av presidentene for toppklubbene i Europa til et møte etter at en av hans journalister hadde foreslått at det burde være en basketballserie for toppklubber i Europa. Ideen ble bragt videre til FIBA. Deretter ble det under Europamesterskapet i Bulgaria i 1957 lagt frem et forslag til hvordan det skulle gjøres. Det ble besluttet at alle klubbene som vant sine nasjonale serier skulle inviteres til å delta i denne nye cupen for å kjempe om Europatittelen. L'Equipe donerte en medalje, og i 1958 ble det første gang arrangert. Til å begynne med var klubbene fra de østeuropeiske landene (tidligere Sovjetunionen) dominerende. De første seks årene ble cupen vunnet av lag fra Sovjetunionen, men i begynnelsen av 60-tallet begynte også en vesteuropeisk klubb å vise styrke og vilje. Denne klubben var Real Madrid, som vant gullet i 1964, 1965, 1967 og 1968. 60-tallet var også et veiskille i europeisk basketball, hvor rike vesteuropeiske klubber skulle komme til å dominere i mange år. I 1996 skiftet serien navn til FIBA Euroleague. I 1991 ble ULEB (fra fransk; Union des Ligues Européennes de Basket, på engelsk; Union of European Leagues of Basketball) startet med målet å hjelpe til med utviklingen i de profesjonelle basketballigaene i Europa. Til å begynne med var Italia, Spania og Frankrike med. Men i løpet av de neste 13 årene kom også toppseriene i Hellas, Portugal, Belgia, England, Sveits, Tyskland, Nederland, Polen, Østerrike, Litauen, Tsjekkia og Israel (da de ikke er velkommen i noen serie i Midtøsten). I 2000 brøt ULEB med FIBA-reglene og brukte regler mer likt NBA, med den nye serien for toppklubbene; Euroleague. Utrolig nok hadde aldri FIBA tatt patent på navnet Euroleague, så da denne nye serien kom, ble FIBA Euroleague nødt til å skifte navn til FIBA Suproleague etter en rettssak hvor de tapte retten til navnet. Derfor var det i sesongen 2000/01 to serier for toppklubbene i Europa hvor alle de store klubbene ble delt i mellom dem. I mai 2001 hadde altså Europa to Europamestere for klubb-basketball. Lederne fra FIBA og ULEB forsto at de måtte finne en løsning på dette, så etter en del forhandlinger ble de enige om at ULEB skulle ha kontroll over konkurransen mellom klubber, mens FIBA skulle ha kontroll over landslagskonkurranser som Europamesterskapet, verdensmesterskapet og de olympiske leker. Alle lagene som da hadde spilt i FIBA Suproleague 2000/01 gikk over til ULEBs Euroleague, og det ble bestemt at dette var den øverste konkurransen for klubber i Europa. Året etter, i sesongen 2002/03, ble ULEB Cup dannet som en serie for annenrangs profesjonelle klubber i Europa som ikke klarte å kvalifisere seg til Euroleague. ==== Kvinnelig toppliga ==== I 1959 ble det også arrangert klubbmesterskap for kvinnelige toppklubber i Europa, da det hadde vært en stor suksess for herrene. Derfor ble det også bestemt at det måtte være en konkurranse for de kvinnelige toppklubbene i Europa. I 1959 ble det første europamesterskapet for kvinner arrangert med ti klubber, som førte til at og Slavia Sofia fra Bulgaria slo CSKA Moscow i finalen. Fra og med det neste mesterskapet i 1960 fram til 1982 vant Daugava Riga fra Sovjetunionen 18 ganger. I 1996 skiftet serien navn til Euroleague Women, som det heter fremdeles. === Basketball i Norge === Ullern Basketball Klubb på Østlandet er den eldste norske basketballklubben og ble stiftet 1. desember 1956. Sporten hadde da blitt bragt hit av norske studenter som hadde studert i USA. Til å begynne med ble sporten kun spilt på universiteter og videregående skoler. De første årene var amerikanske mormoner aktive i organisering og som trenere og spillere. Den første hovedserien ble da også kalt mormonerserien og startet i 1962. NBBF (Norges Basketballforbund) ble stiftet i 1968, tolv år etter at Ullern hadde blitt stiftet. Til da hadde basketball bare vært organisert som et utvalg under Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. I 1968 hadde Norge 21 klubber og 900 registrerte spillere. Det har hele tiden vært hovedserier for kvinner og menn i Norge fram til nå, men i 2000 ble BLNO stiftet med mål om å bedre det sportslige nivået i norsk basket, og å få opp interessen i media ved å lage mer show ut av kampene. Det ble også inngått avtaler med TV 2 om å vise kampene på TV, noe som ble en suksess. Allerede første året var snittet på tilskuere for alle lag som spilte i BLNO på 900, noe som var en 88 % økning fra tidligere år, likevel besluttet TV2 å ikke vise noen flere enn de viktigste kampene etter 2008/09-sesongen. I sesongen 2009/10 var det 9 lag i BLNO. Nå finnes det basketballklubber i alle fylker. NBBF har satt seg som mål at basketball skal være en av de raskest økende sportene i Norge. Forbundet tok i bruk BBall i 2011 og vedtok en Helhetlig Sportslig Strategi (HSS) i 2012. Det er syv lag i BLNO i 2012: Ammerud Basket, Asker Aliens, Bærum Basket, Centrum Tigers, Frøya Basket, Gimle BBK og Tromsø Storm. Frøya Basket vant serien og sluttspillgullet i 2011–2012-sesongen. Frøya mottok også Årets klubb-pokalen som gullvinner i klassene i U12, U14, U15 Jenter, U15 Gutter og BLNO. ==== Landslaget ==== Norges landslag har eksistert siden midten av 60-tallet, da det spilte sin første kamp og tapte for Island i 1966. Opp gjennom årene har de prøvd å kvalifisere seg til europamesterskapet flere ganger, men har aldri klart dette. Norge meldte seg inn i FIBA i 1968, samme år som NBBF ble stiftet. Den største tiden for Norge var på slutten av 80-tallet da de klarte å kvalifisere seg til kvalifiseringen til de olympiske leker i 1988, men klarte ikke å kvalifisere seg. På denne tiden spilte Torgeir Bryn for landslaget. Laget hadde også to amerikanerne med norske foreldre; Arild Beck og Haakon Austefjord, som begge fikk sin skolering av basketball i USA da de vokste opp der. Det norske landslaget deltar hvert år i det nordiske mesterskapet, men har heller aldri klart å hevde seg noe særlig her. Lag som Sverige, Danmark og Finland har vært bedre. Norge deltar også i nordisk mesterskap for alderbestemte landslag og har vunnet gull i klassen for U18 herrer i 2008 og bronse for U18 herrer i 2007. == Utbredelse, media og kommersialiseringen == På internasjonal basis er basketball en av de mest populære sportene i verden.I Norge er interessen for basketball i media relativt lav, men NBBF jobber for å få opp interessen for basketball både for spillere, tilskuere og media. Sportsmedia i Norge er mer opptatt av fotball og ishockey, men i mange andre land, og da spesielt sør og øst i Europa og Nord-Amerika er det stor interesse for sporten. === Lønninger === Helt fra starten av har NBA i USA vært den ligaen i verden der det ligger mest penger. Interessen fra media er så stor at det ligger mange milliarder kroner i spillet. Basketball på college i USA er også veldig populært i media, men det finnes regler slik at spillere ikke kan motta lønn. Dette gjør også at mange spillere som Kobe Bryant og LeBron James hopper over college, og går rett inn i NBA som 18- eller 19-åringer. I tillegg til NBA finnes det også et titalls andre profesjonelle basketballigaer i USA. Disse fungerer ofte som utviklingsligaer til spillere som kanskje senere ender opp i NBA, hvorav den mest kjente av dem er NBA D-League. Det har blitt mer vanlig for amerikanske basketballspillere å spille i europeiske toppklubber i noen år før de kommer tilbake til USA og NBA, men det er også NBA-spillere som ser etter en europeisk basketballkarriere. Et godt eksempel på dette er tidligere Atlanta Hawks-spiller Josh Childress, som i 2008 signerte en kontrakt verdt 20 millioner dollar med den greske klubben Olympiacos B.C. Denne summen er ca. det tredobbelte av hva han tjente hos Atlanta.Flere av de beste spillerne i NBA tjener mer på reklamekontrakter med for eksempel Nike, Adidas og andre sportsmerker enn de tjener på å spille. Spillere som for eksempel Lebron James, som ligger langt ned på lista over de best betalte spillere, fikk en kontrakt med Nike på 90 millioner dollar (ca. 640 millioner kroner) før han i det hele tatt hadde kommet inn i NBA. Kontrakten strakte seg over 7 år.Desto lengre en spiller har spilt i NBA-ligaen, desto høyere blir minstelønnen. Altså stiger spillerne i lønn for hvert år uavhengig av hvor mye de spiller for klubben og hvor gode de er. NBA er den best betalte sportsligaen i verden. I Norge, Europa og andre plasser i verden finnes det ingen offisiell liste over de mest betalte spillerne da dette regnes for å være en privatsak mellom klubbene og spillerne, men spillere i BLNO tjener sjeldent nok til å livnære seg på idretten, da de sjeldent tjener mer enn 100 000 kroner. Den best betalte ligaen i verden etter USA er den spanske toppserien ACB. Her tjener de best betalte spillerne 6 til 13 millioner kroner i året. Etter det kommer den italienske Serie A etterfulgt av den russiske toppserien; Superleague. I tillegg til dette er det stor forskjell i de forskjellige landene hvordan lønningene er for toppklubbene i toppseriene og klubbene litt lenger ned på tabellene. Gjengangere som vinner seriene sine, slik som Maccabi Tel Aviv fra Israel, Panathinaikos fra Hellas og CSKA Moskva fra Russland, har alle spillere med høye lønninger. Disse lagene pleier også å delta i Euroleague hvert år. == Internasjonale klubbkamper == Europeiske klubber har flere ganger vunnet over lag fra NBA. Den første gangen var i 1978 i Tel Aviv, da de daværende NBA-mestere Washington Bullets møtte de europeiske mesterne Maccabi Tel Aviv. Maccabi stakk da av med seieren etter 98-98 etter ordinær spilletid. Den kampen var første gang noen europeisk klubb hadde spilt mot et NBA-lag, og resultatet var sjokkerende for mange. Etter det har det blitt spilt over 30 kamper mellom Euroleague-lag og NBA-lag, hvor de fleste kampene har blitt vunnet av NBA-lagene. Laget som har vunnet flest kamper over NBA-lag er Maccabi Tel Aviv, som har vunnet fire ganger. Den første var, som nevnt over, i 1978 mot Washington Bullets. To av dem var i 1984 mot New Jersey Nets og Phoenix Suns, og den siste var mot Toronto Raptors i 2005. Denne kampen ble spilt i Canada og dette var første gang et ikke-NBA-lag hadde vunnet mot et NBA-lag på amerikansk jord. == Regler og bestemmelser == === Spillets formål === Målet med spillet er å kaste ballen ovenfra og ned i motstanderens kurv som henger 3,05 m over bakken, og å forhindre at motstanderen klarer det samme. Et forsøk på å kaste ballen ned i kurven kalles et skudd, og dette gir to poeng ved treff, eller tre poeng hvis det kastes fra en lengre avstand enn 6,25 m (FIBA) eller 7,24 m (NBA), avhengig av hvilken liga spilleren spiller i. I en profesjonell kamp spilles det fire omganger á 10 minutter, eller 12 minutter i NBA, per omgang. I motsetning til fotball og andre sporter regnes det effektiv tid. Det vil si at hver gang ballen er ute av spill, stoppes klokka. Dette fører til at kamper ofte varer fra 1,5 time til 2 timer. Siden det spilles 5 minutters overtid helt til et lag har vunnet, kan en kamp aldri ende uavgjort. Basketball spilles med to lag på fem spillere. Et lag kan ha opptil syv innbyttere. Antall innbytter er det ingen begrensinger på, men det kan kun gjøres når klokken er stoppet. I tillegg har hvert lag en hovedtrener og en assisterende trener som lager strategier for laget og styrer hvordan det skal spille. Hvert lag har et begrenset antall «timeouts», som treneren velger når skal blåses, hvor han får litt tid til å snakke med spillerne sine. Disse varer som regel enten 20 sekunder eller ett minutt. Profesjonelle kamper kontrolleres av en hoveddommer og to ekstradommere. I tillegg er det flere personer i sekretariatet som styrer og følger med på tiden, poengene, innbyttene og feilene på spillerne. === Utstyr === For å kunne spille trenger man en ball og en rektangulær bane med kurver på hver kortside. I tillegg trengs det i profesjonelt spill også en klokke, en poengteller og en dommer. ==== Drakter ==== For både kvinner og menn er standarduniformen en trøye og en shorts med et godt synlig nummer bak. Enkelte klubber har også nummer foran. Draktene har også egne farger for borte- og hjemmekamper. Lagene pleier også ofte å ha klubbens logo og merker fra sponsorer på, selv om NBA har restriksjoner som gjør at klubbene ikke kan sette sponsornavn eller logoer på draktene. ==== Ballen ==== En basketball kan skaffes i flere størrelser, hvorav den offisielle størrelsen i profesjonelle ligaer for herrer er 7, mens for kvinner er den 6. Det vil si at ballen er omkring 74,9-78 cm i omkrets. Ballen er ofte oransje for å kunne ses bedre, og er ofte laget i lær med godt grep. Uteballer kan være i forskjellige farger, og er ofte ikke laget av det samme stoffet som innballer for å gjøre den mer slitesterk. ==== Banen ==== En basketballbane er rektangulær og 28×15 m (FIBA) eller 29×15 m (NBA), avhengig av hvilken liga spillerne spiller i. De fleste innendørsbaner er av parkett. En rød stålkurv med nett hengende på en treplate 3.048 meter oppe i luften og 1,2 meter innenfor kortlinja på banen brukes i nesten alle ligaer i verden. Det må være minst syv meter under taket for at ballen ikke skal gå i taket for ofte. Det er også forskjellige variasjoner av størrelse på bane og høyde på nettet, og for en spiller som er vant med disse størrelsene kan en liten forskjell ha mye å si. ==== Basketballsko ==== Basketballsko er annerledes enn vanlige joggesko ved at de er mer solide. For å understreke dette kan det nevnes skoens høye kanter rundt. Dette er for å hindre overtråkk. Sålene er spesielt høye for å skjerme kneet for eventuelle belastninger av de mange hoppene under en basketballkamp. I tillegg er sålen i enkelte sko laget slik at den gir en noe sprettende effekt, med det formål at spilleren skal kunne hoppe høyere. === Bestemmelser === Ballen kan føres oppover banen ved å skytes, sentres, dribles eller kastes. Ballen skal hele tiden være innenfor banen, og hvis den går utenfor vil det laget som rørte ballen sist miste ballen til det andre laget. Spilleren som har ballen kan ikke bevege begge beina uten å drible ballen. Spilleren kan heller ikke sprette ballen med begge hendene samtidig. Dette kalles for en dobbeltstuss. En spiller kan heller ikke holde hånden under ballen mellom sprettinger, da dette er imot reglene og kalles føring. Når et lag har fått ballen over midtbanen mot motstanderen har det ikke lov til å bevege seg tilbake over midtbanen med ballen. Dersom dette skjer kalles det en «backcourt violation». Det er ikke lov å sparke eller slå ballen med knytteneven, da dette fører til at man mister ballen til det andre laget. For at det skal være offensivt spill hele tiden, og for at høye spillere ikke skal få en for stor fordel i spillet, er det blitt forskjellige tidsfrister for forskjellige ting: Når en spiller begynner med ballen ved egen linje, har laget 8 sekunder på å få ballen over midtbanen. En spiller har 24 sekunder på å ta et skudd. Dette styres av skuddklokka. En spiller har ikke lov til å holde seg innenfor linjene ved straffefeltet i mer enn tre sekunder. Dette blir også kalt tre-sekundersfeltet. En spiller har fem sekunder på seg til å kaste inn ballen på banen igjen dersom den går ut av spillområdet.Alle disse tidsbestemmelsene har blitt til over tid, hovedsakelig med mål om at spillet skal bli mer offensivt. Ingen spillere har lov til å røre ballen når den er på vei nedover mot kurven, eller når den er rett over kurven i NBA. Dette kalles «goaltending». Dersom goaltending utføres av en forsvarsspiller, regnes skuddforsøket som vellykket, og angrepslaget får poeng. Dersom det utføres av en angrepsspiller resulterer det i at målet blir kansellert, og de mister ballen. == De opprinnelige basketballreglene == Det var 13 originale basketballregler som ble skrevet av Dr. James Naismith i desember 1891 i Springfield, Massachusetts. Disse reglene var publisert i januar 1892 i Springfield College sin avis; The Triangle. Originaldokumentet ble i desember 2010 solgt for 4,3 millioner dollar. 1. Ballen kan bli kastet i hvilken som helst retning med en eller to hender. 2. Ballen kan bli slått med en eller to hender (aldri med knyttneven). 3. En spiller kan ikke løpe med ballen. Spilleren må kaste den fra stedet der han tar den imot. Godtgjørelse kan gjøres dersom personen fikk ballen hvis han prøver å stoppe. 4. Ballen må være holdt mellom hendene. Armene eller kroppen kan ikke brukes for å holde den. 5. Ingen pressing med skulder, holding, dytting, spenning eller slåing på noen måte av en motspiller skal være lov: Det første bruddet på denne regelen av noen spiller skal telle som en feil. Det andre bruddet på denne regelen skal diskvalifisere han inntil neste scoring er scoret, men dersom hendelsen var ment for å skade personen skal spilleren diskvalifiseres for resten av kampen uten mulighet for å komme tilbake i spillet. 6. Det skal bli dømt som en feil dersom en spiller slår mot ballen med knyttneven, eller bryter regel 3 eller 4 skal det dømmes slik som beskrevet i regel 5. 7. Dersom ett av lagene gjør tre feil etterhverandre, uten at motstanderen feiler, skal det telle som en scoring for motstanderen. 8. En scoring skal bli talt dersom ballen kastes eller slås fra bakken, opp mot kurven og blir der, forutsatt at forsvarende lag ikke er nær eller forstyrrer kurven. Dersom ballen hviler på enden, og motstanderen er nær ballen, skal det telle som en scoring. 9. Når ballen går ut av banen, skal den bli kastet inn igjen av spilleren som først var nær den. Dersom det er usikkerhet om dette skal dommeren kaste den rett inn i feltet. Den som tar innkastet har lov til å bruke fem sekunder på dette. Dersom han holder den lenger skal ballen gå til motstanderen. Dersom noen prøver å forsinke spillet, skal sekretariatet blåse en feil på den spilleren. 10. Sekretariatet skal dømme over mennene og skal føre opp feilene. I tillegg skal sekretariatet også informere dommeren dersom tre feil feil har blitt begått etterhverandre. Sekretariatet skal ha muligheten til å diskvelifisere spillere etter brudd på regel 5. 11. Dommeren skal dømme over ballen, og skal bestemme når den er i spill, hvilket lag som skal ha den og han skal passe på tiden. Han skal avgjøre når en scoring har blitt gjort, og holde tellingen på scoringen og alle andre plikter som vanligvis blir gjort av en dommer. 12. Det skal spilles to 15-minutters omganger, med fem minutter hvile i mellom. 13. Laget som har scoret flest scoringer når tiden går ut skal være vinneren. Dersom det er uavgjort skal spillet, etter avtale mellom lagkapteinene, fortsatte inntil en scoring til er scoret. == Referanser == == Eksterne lenker == «Norges Basketballforbunds Offisielle Nettside». NBBFs hjemmeside (norsk and engelsk). Norges Basketballforbund. Besøkt 24. januar 2010. «Bl.no - Basket er mer enn du tror!». BLNOs hjemmeside (norsk). BLNO. Besøkt 24. januar 2010. «Norway national basketball team». Artikkel om herrelandslaget (engelsk). Answers.com. s. 1. Besøkt 24. januar 2010. «NBA». NBAs hjemmeside (engelsk). NBA. Besøkt 24. januar 2010. «EUROLEAGUE BASKETBALL». Euroleagues hjemmeside (engelsk). Euroleague. Besøkt 24. januar 2010. «What is the History of Basketball?». Artikkel om basketballens historie (engelsk). wiseGEEK. s. 1. Besøkt 24. januar 2010. «FIBA». FIBAs hjemmeside (engelsk). FIBA. Besøkt 24. januar 2010. «FIBA EUROPE - We are basketball». FIBA Europes hjemmeside (engelsk). FIBA. Besøkt 24. januar 2010. «Eurobasket - Men». Eurobaskets hjemmeside (engelsk). Eurobasket. Besøkt 24. januar 2010.

Basketball eller basket er en lagsport der to lag, bestående av fem spillere, prøver å score poeng mot hverandre ved å kaste en ball gjennom en ring. Dette må skje i tråd med reglene som er forhåndsbestemt før spillet starter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bibelen

2023-02-04

Bibelen

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bibelen', 'Kategori:Hellige skrifter', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Bibelen (gr. βιβλία biblia «bøker») er betegnelsen for de grunnleggende kanoniske skrifter i blant annet jødedommen og kristendommen, selv om den hebraiske (jødiske) bibel, også kalt Tanakh, ikke er identisk med den kristne bibel, som beskrives her. Dessuten er det innenfor kristendommen variasjoner i antallet og innholdet av Bibelens bøker. Den kristne bibel er inndelt i to hoveddeler. Den første del, Det gamle testamentet, er nesten identisk med den hebraiske bibel, og ble opprinnelig inndelt i tre hoveddeler; Torah (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketubim (Skriftene). Den andre hoveddelen, Det nye testamentet, inneholder de kristne skriftene og er skrevet i de to første århundrene e.Kr. Bibelen inneholder skrifter av mange forskjellige sjangrer, som for eksempel lovtekster, poesi, historie og profeti. Bibelens bøker inndeles i protestantisk tradisjon i to testamenter, 66 bøker, 1 189 kapitler og 31 173 vers. Denne oppdeling er ikke å finne i de opprinnelige tekstene, men er kommet til senere, etter som det på grunn av tekstenes religiøse bruk ble nødvendig å kunne henvise mer nøyaktig til steder i tekstene. Bibelen er den boken i verden som er oversatt til flest språk. Den 31. desember 2008 var hele Bibelen oversatt til 451 forskjellige språk og deler av Bibelen oversatt til i alt 2 479 språk.

Bibelen (gr. βιβλία biblia «bøker») er betegnelsen for de grunnleggende kanoniske skrifter i blant annet jødedommen og kristendommen, selv om den hebraiske (jødiske) bibel, også kalt Tanakh, ikke er identisk med den kristne bibel, som beskrives her. Dessuten er det innenfor kristendommen variasjoner i antallet og innholdet av Bibelens bøker. Den kristne bibel er inndelt i to hoveddeler. Den første del, Det gamle testamentet, er nesten identisk med den hebraiske bibel, og ble opprinnelig inndelt i tre hoveddeler; Torah (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketubim (Skriftene). Den andre hoveddelen, Det nye testamentet, inneholder de kristne skriftene og er skrevet i de to første århundrene e.Kr. Bibelen inneholder skrifter av mange forskjellige sjangrer, som for eksempel lovtekster, poesi, historie og profeti. Bibelens bøker inndeles i protestantisk tradisjon i to testamenter, 66 bøker, 1 189 kapitler og 31 173 vers. Denne oppdeling er ikke å finne i de opprinnelige tekstene, men er kommet til senere, etter som det på grunn av tekstenes religiøse bruk ble nødvendig å kunne henvise mer nøyaktig til steder i tekstene. Bibelen er den boken i verden som er oversatt til flest språk. Den 31. desember 2008 var hele Bibelen oversatt til 451 forskjellige språk og deler av Bibelen oversatt til i alt 2 479 språk. == Etymologi == Det norske ordet bibel stammer opprinnelig fra det greske ordet biblía (flertallsformen av biblíon liten bok som formodentlig stammer fra det greske bíblos eller býblos som betyr papyrus, skriftruller eller bok, og kommer fra den fønikiske havnebyen Byblos, hvorfra papyrus ble eksportert. Det greske uttrykket ta biblia brukes om den kristne kirkes kanoniske skrifter så tidlig som 223 e.Kr. Ordet ble på latin brukt i uttrykket biblia sacra (De hellige skrifter). == Opprinnelse == Bibelens innhold og opprinnelse har vært gjenstand for granskning og tolkning gjennom århundrer, og er det fortsatt. Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 (avhengig av trosretning) ulike små bøker (skrifter) som er inndelt i to distinkte deler; Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT). Samlet utgjør disse Bibelens kanon. === Originalmanuskriptene === Ingen originalmanuskripter til de bibelske skrifter har overlevd, men man har en rekke mer eller mindre nøyaktige avskrifter. De eldste skriftene ble skrevet på skriftruller og kunne derfor ikke anta bokform (bli samlet til et verk). Disse ble brukt i synagogene, men kun fragmenter er bevart. De nest eldste tekstene er bevart i såkalte kodekser, en tidlig bokform som ikke ble benyttet i synagogene. Kodeksene var romernes navn for bok. Etter hvert ble også ordet kodeks brukt om bøker skrevet på papyrus, pergament eller papir når arkene var lagt sammen som i våre bøker og ikke i en skriftrull. Kodeks ble således det vanlige mediet for skrift i de første århundrene etter Kristi fødsel. Det eldste håndskrift som finnes til hele GT, er skrevet på hebraisk og stammer fra år 1008/1009 (årstallet varierer med kildene, noen hevder også ca. år 1010) og kalles Codex Leningradensis eller Leningradkodeksen (norsk). Originalen befinner seg i Saltykov-Sjtsjedrin (nasjonalbiblioteket) i St. Petersburg (tidligere Leningrad) i Russland, der det har blitt oppbevart siden midten av 1800-tallet. Man tror at det opprinnelig ble skrevet i Kairo.Blant de såkalte Dødehavsrullene, som ble funnet mellom 1947 og 1956, er det bevart tallrike dokumenter og fragmenter av tekster, blant annet fra Det gamle testamente. Ved paleografi og kjemiske tester, C14, har man funnet enkelte av tekstene til å være fra ca. år 250 f.Kr. til ca. år. 65 e.Kr. Alt i alt er det funnet mer eller mindre intakte rester etter ca. 825-870 tekstruller, og omkring en tredjedel av fragmentene er bibelske. I hovedsak inneholder da en rull én bok fra GT, eksempelvis 1. Mosebok eller Jesaja, i noen sjeldnere tilfeller to bøker. Funnet har på mange måter revolusjonert bibelforskningen, da man med dette funnet fikk manuskripter til bibelske tekster som var rundt tusen år eldre enn dem man kjente fra før. I skriftsamlingen var det blant annet en rull med Jesaja som ligger svært tett opp til den versjonen man finner i manuskriptene som er tusen år yngre. De eldste håndskrifter til hele Det nye testamente er Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus fra 300-tallet og Codex Alexandrinus fra 400-tallet, alle på gresk. Disse inneholder også greske oversettelser av GT. Det er dessuten bevart en rekke fragmenter til nytestamentlige tekster, det eldste fra tidlig på 100-tallet. De eldste komplette utgaver av GT på hebraisk er Codex Aleppo (fra 920 e.Kr.) og Codex Leningradensis (fra 1008 e.Kr.), men med funnet av Dødehavsrullene rykket man et årtusen tilbake i tid med kildetekster. Hele GT (unntatt Ester og Nehemja) kan med funnet av Dødehavsrullene sies å foreligge i stort sett endelig form i de siste århundrer f.Kr., men utover dette er det særdeles vanskelig å si noe sikkert om tidfestelsen av de bibelske bøkene. Langt de fleste skriftene fra Qumran er fragmenter og dokumenterer derfor ikke hele GT. En del avsnitt i GT har likevel en eldre datering, blant annet den aronittiske velsignelse (4 Mos 6,4-26), som kan dateres til perioden like før Jerusalems ødeleggelse i 586 f.Kr. Nedskrivingen av GT har foregått over en periode på omkring 1000 år, noe som blant annet er synlig i den store språklige utviklingen i tekstene. Tekstene kan være skrevet mellom 1400-200 f.Kr. NT er representert med over 5 000 tekstfunn på gresk fra antikken, og over 8 000 på andre språk. Den bibelske teksten er dermed mer rikholdig bevart enn for eksempel Homer. Det er vanskelig å datere det tidligste tekstvitnet til NT, men det er bred enighet om at den såkalte John Rylands-papyrus eller P52, som inneholder et stykke av Johannesevangeliet, kan dateres til ca. 125 e.Kr., noe som gjør den til det tidligste allment anerkjente tekstvitnesbyrd til NT. Kan P52 dateres til denne tiden, må selve Johannesevangeliet nødvendigvis være skrevet før, og Johannesevangeliet regnes vanligvis for det seneste av de fire evangeliene. Markus-, Matteus- og Lukasevangeliet dateres normalt til perioden 60-90 e.Kr., Johannesevangeliet til 90-100, mens Pauli brev normalt dateres til tiden omkring år 50. Resten av brevene dateres normalt til mellom 60 og 100, og noen daterer de siste skriftene til 135 e.Kr. == Det gamle testamentet == Utdypende artikler: Det gamle testamentet (kristen resensjon) og Tanákh (jødisk resensjon).Det gamle testamentet er jødedommens hellige skrift, og som den eldste del av Bibelen også del av kristendommens hellige skrift. Den består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn boksamlingene lov, profeter og skrifter (jødisk tradisjon) eller i temaene lov, historie, poesi og profeti (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder regner tradisjonelt 24, mens kristne deler dem opp annerledes og derfor teller 39 (eller flere, om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med). === Den hebraiske bibel === Den hebraiske bibel (hebr. תנ"ך tanakh) inneholder 39 skrifter og er nesten identisk med Det gamle testamentet, opprinnelig skrevet på hebraisk og hovedsakelig av og til hebreere. Tanakh (TaNaKh) er et initialord for de tre delene i den hebraiske bibelen: Torah (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketuvim (Skriftene). Teksten var opprinnelig hele den kristne bibel, og blir flere steder i Det nye testamentet referert til som «skriften» eller «skriftene». Den hebraiske bibelen er en viktig kilde til det teologiske studiet av Bibelen, og teologistudenter undervises i hebraisk for å kunne studere teksten på originalspråket. Der skriftene i den jødiske Tanakh inndeles i de tre hovedinndelingene, Loven, Profetene og Skriftene, har man i kristen tradisjon arrangert Det gamle testamentets skrifter i overensstemmelse med Septuaginta (LXX), som i stedet deler Bibelens bøker i historiske skrifter, visdomsskrifter og profetiske skrifter. Dette kan sies å gi et mer eskatologisk preg som peker frem mot en fremtidig forløsning, idet samlingen dermed slutter med den messianske profetien sist i Malaki – i motsetning til Tanakh som slutter med oppfordringen til å bygge et nytt tempel i slutten av Andre krønikebok. I den jødiske tradisjonen delte man rundt 400-tallet f.Kr. de fem Mosebøkene inn i 54 ukentlige avsnitt som leses høyt som torahlesning hver sabbat. Syklusen ender ved den jødiske festen Sukkot og begynner på nytt. Disse inndelingene tilsvarer dog ikke de nåværende kapitler. ==== Torah ==== Torahen, eller «loven» forstått som «instruksjon», er grunnlaget for de religiøse jødiske regler og forskrifter, og består av: Første mosebok (hebr. בראשית Bereshit, gr. Γένεσις Génesis, latin Genesis) Andre mosebok (hebr. שמות Shemot, gr. Έξοδος Éxodos, latin Exodus) Tredje mosebok (hebr. ויקרא Vayikra, gr. Λευιτικόν Leuitikón, latin Leviticus) Fjerde mosebok (hebr. במדבר Bamidbar, gr. Άριθμοί Arithmói, latin Numeri) Femte mosebok (hebr. דברים Devarim, gr. Δευτερονόμιον Deuteronómion, latin Deuteronomium)Den hebraiske tittelen kommer fra det første ordet i den respektive boken, bortsett fra Fjerde mosebok, hvor det er det femte ordet. Bøkene inneholder 613 mitzvot eller bud fra Gud, noe som danner basis for den religiøse jødiske loven (Halakha). Torahen beskriver tre perioder i forholdet mellom Gud og mennesker. Første mosebok 1-11 beskriver menneskehetens generelle historie med skapelsen, syndefallet og menneskets forfall etter dette. Heretter følger de siste 39 kapitlene i Første mosebok, hvor Abraham blir utvalgt til stamfar for et tallrikt folk hvorigjennom verden skal velsignes. Så blir Abraham kalt av Gud til å dra til Kanaan, hvor løftet blir gjentatt til hans etterkommere, Isak, Jakob og Josef. I de siste fire bøkene fortelles historien om Moses, som levde i Egypt flere hundre år etter patriarkene. De forteller om israelittenes utvandring fra Egypt, ørkenvandringen og fornyelsen av pakten med Gud ved Sinaifjellet. Torahen slutter med Mose død. ==== Nebiim ==== Nebiim, eller «profetene», innbefatter også noen av de skriftene man ofte henviser til som de historiske skriftene i Bibelen. Bøkene beskriver dommertiden, opprettelsen av det israelittiske monarki, delingen i to kongeriker og profeter som, på Guds vegne, advarer og dømmer kongene og folket i Israel. Skriftene slutter med babylonernes erobring av Sørriket Juda. Ifølge jødisk tradisjon blir Nebiim inndelt i åtte bøker, en inndeling som normalt ikke følges i norske bibler: Josva (hebr. יהושע Yehoshua) Dommerne (hebr. שופטים Shoftim) Samuel, Første og Andre Samuelsbok (hebr. שמואל Shemuel) Kongene,Første og Andre kongebok (hebr. מלכים Melakhim) Jesaja, (hebr. ישעיהו Yeshayahu) Jeremia, (hebr. ירמיהו Yirmiyahu) Esekiel, (hebr. יחזקאל Yekhezkel) Tolvprofetboken, (hebr. תרי עשר Tre Asar), inkluderer de tolv små profetene: Hosea, Joel, Amos, Obadia, Jona, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefania, Haggai, Sakarja og Malaki ==== Ketuvim ==== Ketuvim, eller «skriftene» på norsk, er elleve bøker skrevet av forskjellige forfattere, og som inneholder den israelittiske visdomslitteratur. Ifølge rabbinsk tradisjon er mange av Salmene skrevet av David. Kong Salomo formodes å ha forfattet Høysangen i sin ungdom, Ordspråkene ved midten av sitt liv og Forkynneren i sin alderdom. Ruts bok er den eneste bibelske bok som omhandler en ikke-jøde. Fem av bøkene, kalt «De fem skriftruller» (Megilot), blir lest opp under de jødiske festene: Høysangen ved påske, Ruths bok ved shavuot, Klagesangene ved tisha b'av, Forkynneren ved sukkot og Esters bok ved purim. Overordnet sett inneholder «skriftene» poesi, filosofiske refleksjoner over livet og profetenes og andre israelittiske lederes liv under det babylonske fangenskap. Det ender med det persiske dekretet som tillater jødene å vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge templet. Salmene (hebr. תהלים Tehillim) Ordspråkene (hebr. משלי Mishlei) Job (hebr. איוב Iyyov) Høysangen (hebr. שיר השירים Shir ha-Shirim) Rut (hebr. רות Rut) Klagesangene (hebr. איכה Eikhah, også kalt קינות Kinot) Forkynneren (hebr. קהלת Kohelet) Ester (hebr. אסתר Ester) Daniel (hebr. דניאל Daniel) Esra, inkluderer Nehemja (hebr. עזרא Ezra) Krønikeboken, inkluderer første og Andre krønikebok (hebr. דברי הימים Divrei ha-Yamim)Etiopiske jøder aksepterer også de deuterokanoniske bøker som del av den jødiske Bibelen. I det 3. århundre f.Kr. laget jødiske lærde en oversettelse av Mosebøkene til gresk, kjent som Septuaginta. Septuaginta ble senere utvidet til også å inkludere de øvrige deler av den hebraiske Bibelen og de deuterokanoniske bøker, og er rettesnor både for den katolske og den ortodokse versjonen. === Kristen tradisjon === I Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består Det gamle testamentet av 46 bøker; 39 som tilsvarer den jødiske kanon og de syv deuterokanoniske bøker. I protestantiske kirker består det av 39 bøker, tilsvarende den jødiske kanon. I en periode etter reformasjonen var det vanlig å trykke de apokryfiske (deuterokanoniske) bøker i en egen seksjon i protestantiske bibler, da blant annet Martin Luther hadde anbefalt at dette ble gjort. Selv om de ikke ble regnet som kanoniske av reformatorene, ble de likevel ansett som oppbyggelig litteratur. Det gamle testamentet er innholdsmessig identisk med den hebraiske bibel, men har fått betegnelsen fordi den i kristen sammenheng representerer «Den gamle pakt». Det var den pakten Gud sluttet med Moses på Sinai, men allerede i Jeremia 31,31 snakker profeten om en «ny pakt» som skal erstatte den gamle pakt. I begynnelsen av kirkens historie var den greske oversettelsen av den hebraiske bibelen, Septuaginta, kirkens bibel. Etterhvert ble flere skrifter som representerte den kristne fortolkningen av Tanakh kanonisert og ble «Den nye pakt». Jesus Kristus er den nye pakts representant, og Det gamle testamentet leses av kristne i lys av Jesus som oppfyllelse av messiasprofetiene. Hebreerbrevets forfatter skriver: «Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem.» (Hebr. 9,15). Jesus blir dermed en fortolkningsnøkkel og får avgjørende betydning for forståelsen av den hebraiske bibelen. == Det nye testamentet == Det nye testamentet er den andre delen av Bibelen og består av 27 greske skrifter forfattet av de eldste kristne. Skriftene omhandler Jesus Kristus og den tidligste kristne lære og forkynnelse, og utgjør den spesifikt kristne del av den bibelske kanon (normativ skriftsamling). Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamentet. === Evangeliene === De fire evangeliene forteller historien om Jesus Kristus. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring år 60-90, Evangeliene etter Matteus og Lukas år 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring år 95-120. Det finnes også om lag 30 andre mer eller mindre fullstendige skrifter som forteller om Jesus, fra omkring år 80 til 250, men de er ikke tatt med i Bibelen. De som tradisjonelt har vært holdt som evangelienes forfattere, er nevnt bak evangeliene (som "Evangeliet etter Markus"). Om dette er de virkelige forfatterne, er i omdiskutert: Evangeliet etter Matteus, ikke skrevet av disippelen Matteus, men en av hans etterfølgere. Matteus selv var muligens en viktig bidragsyter da evangeliet skulle nedskrives. Evangeliet etter Markus, skrevet etter tradisjonen av Markus, disippelen Peters tolk. Evangeliet etter Lukas, skrevet av legen Lukas, en av Paulus' følgesvenner. Evangeliet etter Johannes skal være skrevet av disippelen Johannes, men er nok skrevet vesentlig senere.Det synoptiske problem omhandler de store likhetene man finner mellom de tre første evangeliene, hvor Markus kun har 35 vers som ikke finnes i Matteus og/eller Lukas. I tillegg har Lukas og Matteus mye felles stoff. Den vanlig forklaringen er at Markusevangeliet er skrevet først. Matteus og Lukas har så bygget på Markusevangeliet og på Q-kilden, som nå er tapt. === Apostlenes gjerninger === Apostlenes gjerninger forteller den videre historien om disiplene etter at Jesus forlot Jorden. Boka er en fortsettelse til Evangeliet etter Lukas, og har samme forfatter, tradisjonelt legen Lukas. Lukas skrev evangeliet og Apostlenes Gjerninger til sin unge elev Teofilus. === Paulus' brev === Disse brevene har tradisjonelt samme forfatter, Paulus, men moderne bibelforskning har reist tvil omkring noen av brevene. Sju av brevene er det allmenn enighet om at er forfattet av Paulus selv, Romerbrevet, første og andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, første Tessalonikerbrev og Filemonbrevet. De andre seks brevene har et mer omdiskutert opphav, særlig gjelder dette første og andre Timoteusbrev og Titusbrevet. Når det gjelder opphavet til disse brevene går en teori ut på at disse er skrevet av Paulus disipler, altså personer som stod Paulus nær og som etter hans død ønsket å føre hans teologi og lære videre. Brevene har nemlig et klart preg av Paulinsk teologi. Paulus' brev til romerne Paulus' første brev til korinterne Paulus' andre brev til korinterne Paulus' brev til galaterne Paulus' brev til efeserne Paulus' brev til filipperne Paulus' brev til kolosserne Paulus' første brev til tessalonikerne Paulus' andre brev til tessalonikerne Paulus' første brev til Timoteus Paulus' andre brev til Timoteus Paulus' brev til Titus Paulus' brev til Filemon === Andre brev === Brevet til hebreerne Jakobs brev Peters første brev Peters andre brev Johannes' første brev Johannes' andre brev Johannes' tredje brev Judas' brev === Åpenbaringen === Johannes' åpenbaring == Apokryfene == Sondringen mellom apokryfe (skjulte eller av tvilsom opprinnelse) og kanoniske skrifter stammer fra oversettelsen av Tanakh i Septuaginta. Kanon var ikke endelig avgjort ved denne oversettelsen, og oversetterne tok med flere avsnitt og skrifter som ifølge jødiske skriftlærde ikke hørte med. Generelt hadde man i diasporaen en mer flytende kanon. Omkring 90 e.Kr. avviste jødiske rabbinere på et møte i Jamnia de daværende apokryfene. Da GT skulle oversettes til latin fulgte apokryfene med fordi det ble bestemt på to kirkemøter at man skulle følge Septuagintas oversettelse, altså den greske og ikke originaltekstene på hebraisk. Derfor inkluderte middelalderkirken de gammeltestamentlige apokryfene i kanon. De bestod av Tobit, Judit, Den greske Ester-boken (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Ester), Første- og Andre Makkabeerbok, Visdommens bok, Sirak, Baruk og Tillegg til Daniels bok (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Daniel). Den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke anser disse bøkene for kanoniske, til forskjell fra reformerte og lutherske kirker. Bortsett fra disse finnes det en del antikke-jødiske skrifter som kalles De gammeltestamentlige pseudepigrafer som er skrevet mellom gammeltestamentlig og nytestamentlig tid. Av navnet fremgår det at skriftene er skrevet under pseudonym og utgir seg for å være eldre enn de er. == Kanonisering == Ordet «kanon» betyr egentlig strå/rør eller målestokk. I den tidlige kirke betegnet ordet samlingen av De hellige skrifter til bruk i menigheten. Betegnelsen ble raskt ensbetydende med en lukket gruppe bøker med autoritet i betydningen regel eller retningslinje. Disse bøkene representerte Guds autoritative ord til menigheten på jorden. Bøker som ikke fantes på denne listen, omtaltes som «apokryfe», dvs. skjulte. === Kanoniseringen av den hebraiske bibelen === I Det nye testamentet refereres det til den trefoldige delingen av den hebraiske bibelen: Loven, profetene og skriftene. I Luk 24,44 henviser Jesus til det «som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene», noe som er en tidlig henvisning til den tredelte hebraiske teksten som formodentlig ble kanonisert i disse tre stadiene. Loven, før eksilet i Babylon i 586 f.Kr., profetene, omkring den syriske forfølgelsen av jødene, og skriftene etter Kristi fødsel. Der er ikke konsensus i saken blant teologer, og det er vanskelig å avgjøre dette endelig. I den siste halvdelen av det første århundret ble tidlige kristne skrifter akseptert som autoritative av enkelte grupper. Dette medvirket formodentlig til at jødene «lukket» sin kanon, som ellers av natur hadde stått åpen på grunn av de profetiske skrifters natur. De tok med en mindre gruppe skrifter enn det som tidligere var blitt oversatt til gresk i Septuaginta. Denne kanon refereres det til av Filon, Josefus, Det nye testamentet og Talmud.De nytestamentlige forfatterne henviste til Det gamle testamentet som inspirert av Gud, tidligst i 2 Tim 3,16: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd.» === Kanoniseringen av den kristne bibelen === Den gammeltestamentlige kanon ble brukt i de kristne menigheter i den greske oversettelsen, Septuaginta. Etter hvert tilføyde menighetene flere og flere skrifter som siden ble samlet til det nåværende NT. Ettersom øyenvitnene til det som hadde skjedd døde, fikk man bruk for å skrive ned det man visste om Jesu liv og lære. Dessuten veiledet og underviste apostlene de nye menighetene i læren. Det resulterte i at en grunnstamme av historiske beretninger og oppbyggelige brev ble samlet før år 200 e.Kr. Drøftelser omkring noen skrifter fortsatte inn i det 3. og 4. århundre på flere kirkemøter, men de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, en samling av Paulus' brev og andre brev og til sist det apokalyptiske skriftet Johannes' åpenbaring var det ikke uenighet om. Rekkefølgen varierer litt mellom forskjellige bibelutgaver, og det er fremdeles mindre variasjoner i kanon mellom forskjellige kirkesamfunn. Da man trengte en felles norm for hvilke autoritative skrifter man hadde, kom man frem til tre kriterier et skrift måtte oppfylle. For det første skulle det være skrevet av, eller på vegne av, et førstehåndsvitne (antikvitets-prinsippet), for det andre skulle det være anerkjent i hele kirken (katolisitets-prinsippet), og for det tredje måtte skriftet ikke inneholde ny eller motstridende lære i forhold til De hellige skrifter (ortodoksi-prinsippet).Under reformasjonen foreslo flere reformatorer nye lister av kanoniske bøker. Ikke uten debatt forble kanon nesten den samme. De gammeltestamentelige apokryfer gikk ut av de protestantiske kirkenes kanon, i motsetning til den katolske kirke. Det protestantiske GT har derfor 39 skrifter, og NT har 27 skrifter. Katolikker og protestanter har de samme bøkene i NT. == Bibeloversettelser == Fra antikken har vi bevart noen primære oversettelser som har dannet grunnlaget for en lang rekke av senere oversettelser. På et tidspunkt i det 2. eller 3. århundre f.Kr. ble torahen oversatt til gresk. Denne oversettelsen kalles Septuaginta (LXX) og var vidt utbredt blant gresktalende jøder, og senere blant kristne. Oversettelsen ble tradisjonelt tilskrevet 70 uavhengige oversettere, derav navnet som betyr søtti. Ifølge legenden opplevde oversetterne at da de møttes for å sammenligne tekstene, var de alle helt identiske. Oversettelsen avviker en del fra den standardiserte hebraiske bibelen. Foruten denne fins det en syrisk oversettelse kalt Peshitta, hvis opphav er ukjent. Den siste gamle oversettelsen er den latinske Vulgata (4. århundre), som stammer fra en kristen kontekst. Den ble oversatt av Hieronymus og har hatt stor innflytelse på den katolske kirke. Allerede i oldtiden ble Bibelen oversatt til koptisk, gotisk, etiopisk, armensk, georgisk, arabisk og slavisk.Fra reformasjonen skjedde det nye ting i oversettelsen av Bibelen, idet man i Vesten ikke lenger brukte Vulgata som grunnlag, men forsøkte å finne tilbake til de hebraiske og greske grunntekstene. Det var en fornyet tro på Bibelens autoritet, og boktrykkerkunsten gjorde distribusjonen av bibler lettere. Luthers oversettelse av Bibelen til tysk (1522) fikk stor innflytelse på oversettelser til mange andre språk. I England ble William Tyndale opphavsmann til en engelsk oversettelse av NT (1526), men ble brent på bålet for kjetteri før han rakk å gjøre ferdig en GT-oversettelse. På grunn av en konflikt mellom to andre bibeloversettelser (Bishops' Bible (1539) og Geneva Bible (1560)), nedsatte man en konvensjon som skulle oversette Bibelen fra grunnspråkene. Det resulterte i King James-bibelen (1611). Det har siden kommet et utall av bibeloversettelser. De langt fleste av disse blir oversatt ut fra to tekstkritiske utgaver av grunntekstene, henholdsvis Biblia Hebraica Stuttgartensia (GT) og Novum Testamentum Graece (NT).Den første bibeloversettelsen på et norsk språk var «Stjórn», en oversettelse av deler av GT til gammelnorsk, gjort en gang på 1200-tallet. Etter reformasjonen kom det flere oversettelser på dansk. Oversettelsen som fikk navn etter kong Christian III og kom ut i 1550, ble den dominerende oversettelsen i Danmark-Norge i lang tid. Oversettelsen går også under navnet «Reformasjonsbibelen». En annen oversettelse som fikk stor innflytelse i kongeriket, var oversettelsen teologiprofessor Hans Poulsen Resen gav ut i 1607. Den ble senere revidert av Hans Svane, og revisjonen, som fikk navnet «Den Resen-Svaningske Bibel» og kom ut i 1647, ble den offisielle kirkebibelen i Danmark-Norge. Senere reviderte utgaver av denne ble utgitt frem til 1853. Den første oversettelsen fra grunntekstene til norsk ble gjort til landsmål og var Ivar Aasens oversettelse av historien om den bortkomne sønnen. Denne kom ut i 1859. Miljøet rundt Det Norske Samlaget fortsatte arbeidet med bibeloversettelse, og gav ut NT på landsmål i 1889. På bokmål kom NT først i 1904. Den første hele oversettelsen av Bibelen på nynorsk ble utgitt av Studentmållaget i Oslo i 1921. Bibelselskapets oversettelse av hele Bibelen til bokmål i 1930 og nynorsk i 1938 ble svært viktige for norsk kirke- og fromhetsliv. Den var stort sett enerådende, helt frem til Bibelselskapet gav ut nye oversettelser til både bokmål og nynorsk i 1978. Senere har Bibelselskapet gitt ut en ny oversettelse av NT i 2005 og i 2011 en helt ny utgave av hele Bibelen. Også andre norske oversettelser har blitt utgitt. I det konservative kristen-Norge vakte Bibelselskapets 1978-oversettelse reaksjoner. En laget da en alternativ utgave. I bresjen for dette sto teologene Carl Fredrik Wisløff og Arthur Berg og Thoralf Gilbrant fra Pinsebevegelsen. I 1988 kom så utgaven fra Norsk Bibel på bokmål (en oversettelse til nynorsk på grunnlag av bokmålsversjonen kom i 1994). Norsk Bibel 1988 er i stor grad en revisjon og modernisering av den gamle 1930-oversettelsen fra Bibelselskapet. Jehovas vitner har sin egen fullstendige oversettelse til norsk fra 1996. Det nye testamentet ble utgitt i 1992. Denne oversettelsen bygger på deres oversettelse til engelsk fra 1960. Oversettelsen legger seg ofte svært tett på formuleringsmåten på grunnspråkene, og har mindre grad tekster basert på hva utgiverne har ment var intensjonen med teksten. Samtidig kommer deres standpunkter til syne på en rekke steder i oversettelsen, som at Gud gjengis konsekvent som ”Jehova”. På nordsamisk kom det ut en fullstendig oversettelse av Bibelen i 1895. Dette er den eneste hele bibeloversettelsen til samisk i Norge. == De forente Bibelselskaper == Flere bibelselskaper har blitt dannet i de siste århundrene, og de har som hovedoppgave å oversette og utgi Bibelen. De har også revidert eldre bibeloversettelser, ved å fornye språket og innarbeide resultater fra nyere bibelforsking. Det er 143 uavhengige bibelselskaper i verden, med arbeid i omtrent 200 land. Det Norske Bibelselskap er et av disse. Disse samarbeider i fellesskapet De forente Bibelselskaper, som arbeider ut fra målsetningen Visjon 2025: At alle verdens mennesker har deler av Bibelen på sitt eget språk innen år 2025. Ifølge De forente Bibelselskaper er hele eller deler av Bibelen utgitt på 2 479 språk per 31. desember 2008. Dette tallet rommer 451 oversettelser av Bibelen i sin helhet, 843 oversettelser av deler av Bibelen og 1 185 oversettelser av enten hele GT eller hele NT. Det finnes over 6 500 språk i verden, men ifølge De forente Bibelselskaper kan 95 prosent av jordens befolkning nå, teoretisk sett, lese hele eller deler av Bibelen på et språk de forstår. == Spesielle utgaver == Bibelen har blitt utgitt i en rekke versjoner. De eldste biblene var håndskrevet og ofte rikt illustrerte. Bibelen var også den første boken i verden som ble masseprodusert (trykt). Det skjedde da Johann Gutenberg oppfant trykketeknikken og trykte Bibelen i ca. 1455. Denne bibelen ble kjent under navn som «Biblia Latina Vulgata», «Gutenberg-bibelen» og «42-linjersbibelen». Selv om innholdet i Bibelen stort sett har vært det samme, har både omfanget, tolkningene og språket variert. Mange bibeloversettelser har blitt særlig verdsatt og brukes, selv om de er meget gamle. Septuaginta Vulgata Codex Gigas King James Version Lutherbibelen === Aslak Bolts bibel === Aslak Bolts bibel er Norges eneste bevarte liturgiske middelalderhåndskrift, skrevet som en Vulgata. Forskere anslår at den ble skrevet ca. 1250. Første gang man med sikkerhet hører om Bolts bibel er i 1428, samme året som Aslak Bolt selv ble utnevnt til erkebiskop (1428–1450) i Nidaros. Bibelen, som er 26 cm høy, 17 cm bred og 8 cm tykk, er håndskrevet på hvitt kalveskinnspergament og teksten er skrevet over to spalter. Den har over 70 ornamentale og figurrike initialer. Motivene er mennesker og dyr og illustrerer den bibelske tekst. Fargene domineres av blått, rødt, rosa og grått, mens gult er erstattet med bladgull. Aslak Bolt døde i 1450 og Bolts bibel ble trolig levert tilbake til domkapitlet, men den forsvant engang før 1550. I 1710 fant imidlertid magister Hans Schanke en bibel gjemt i et hull i Nidarosdomens nordvegg. Permene var ødelagt, men ellers var den i god forfatning. Schanke sørget for ny innbinding. Schankes sønn John arvet den etter farens død, og han ga den i sin tid videre til biskop Frederik Nannestad. Etter hans død (11. august 1774) ble bibelen solgt på auksjon til Carl Deichman for 43 riksdaler. Deichman testamenterte boksamlingen sin til Oslo kommune, noe som førte til opprettelsen av Deichmanske bibliotek i 1785. Siden da har Aslak Bolts bibel vært en del av bibliotekets samlinger. === Andre Bibelutgaver === Hamburgbibelen: håndskrevet praktbibel i tre bind fra ca. 1255. Bibelen er listet på UNESCOs verdens dokumentarv fra Danmark. Prahabibelen: Fra 1488. Den eldste trykte tsjekkiske bibel og samtidig den eldste trykte bibel på et slavisk språk. == Referanser == == Litteratur == Tobiassen, T. (2004): Bibelens første del. Det gamle testamente eller Tanak. Fagbokforlaget. Tobiassen, T. (2004): Les og fortell! Om Bibelens eldste bøker. Gyldendal Akademisk. Tobiassen, T. (2004/2005): "Like til jordens ender." Internettboka om Det nye testamente for lærere. Se eksterne lenker nedenfor. == Eksterne lenker == (en) Bible – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bible – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Bibelen – sitater Bibelen på norsk, søkbar Bibelen - Multi parallel Ulike norske og utenlandske fulltekstutgaver av Bibelen som kan lastes ned Bibelsiden «Like til jordens ender» .. Det nye testamente .. === Digitale blakopier av bøker om Bibelen === Digital bokkopi av Lundes bibelleksikon (Lunde, 1996) Digital blakopi av Halley's bibelhåndbok (Rex, 1993) Digital bokkopi av Illustrert nøkkel til Bibelen (Grøndahl Dreyer, 1996)

Bibelen (gr. βιβλία biblia «bøker») er betegnelsen for de grunnleggende kanoniske skrifter i blant annet jødedommen og kristendommen, selv om den hebraiske (jødiske) bibel, også kalt Tanakh, ikke er identisk med den kristne bibel, som beskrives her.

https://no.wikipedia.org/wiki/Biokjemi

2023-02-04

Biokjemi

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biokjemi', 'Kategori:Biokjemistubber', 'Kategori:Kjemistubber', 'Kategori:Medisin', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10']

Biokjemi er læren om kjemiske strukturer og kjemiske prosesser i levende organismer, eller sagt på en annen måte; det molekylære grunnlaget for liv. Biokjemi tar for seg strukturen og funksjonen av cellulære komponenter, slik som proteiner, karbohydrater, lipider, nukleinsyrer og andre biomolekyler.

Biokjemi er læren om kjemiske strukturer og kjemiske prosesser i levende organismer, eller sagt på en annen måte; det molekylære grunnlaget for liv. Biokjemi tar for seg strukturen og funksjonen av cellulære komponenter, slik som proteiner, karbohydrater, lipider, nukleinsyrer og andre biomolekyler. == Historie == Fram til langt inn i det 19. århundre var det en vanlig oppfatning at kjemien ikke kunne beskrive levende materie uten ved å referere til en spesiell, mystisk livskraft. Dette var opprinnelig grunnlaget for at man skilte mellom organiske og uorganiske stoffer. Men i 1828 publiserte Friedrich Wöhler en artikkel som beskrev syntese av urea ut fra uorganiske utgangsstoffer. Han viste dermed at grensen mellom organiske og uorganiske stoffer ikke var uoverstigelig uten hjelp av noen livskraft. Skillet ble av praktiske grunner opprettholdt, idet de organiske molekylene som inneholder karbonatomer i det store og hele er mer kompliserte i struktur enn de fleste uorganiske forbindelser. Skillet kom imidlertid mer og mer til å gå på den kjemiske sammensetningen av stoffene istedenfor deres opprinnelse, slik at mange av stoffene som er viktige for liv, som vann og mineraler ble karakterisert som uorganiske, mens mange organiske stoffer er fremmede for levende organismer, idet de bare er framstilt kunstig. Etter hvert trengte man derfor et navn på den delen av kjemien som virkelig handler om levende systemer. Navnet “biokjemi” ser ut til å ha blitt brukt uformelt siden 1882 mer eller mindre ensbetydende med fysiologisk kjemi, men det er alminnelig akseptert at det var den tyske kjemikeren Carl Neuberg som i 1903 ga begrepet ”Biochemie” et konkret og velavgrenset innhold. Uavhengig av navnet “biokjemi” kan man med en viss rett si at Anselme Payen i 1833 ga det første bidraget til det som skulle bli biokjemi da han isolerte det første enzymet diastase (i dag kalt amylase). Eduard Buchner var den første som påviste en kompleks biokjemisk prosess in vitro i 1896. Han viste at et ekstrakt av gjærceller kunne omdanne glukose til etanol. Siden har biokjemien utviklet seg raskt. I første halvdel av det 20. århundre, spesielt innen feltene karbohydratkjemi, lipider, enzymologi og metabolisme. Høydepunkter i denne utviklingen var etableringen av de viktigste metabolske reaksjonsveiene glykolysen, and the Krebs syklus (sitronsyresyklus) og respirasjonskjeden. Men takket være utviklingen av avanserte teknikker innenfor felter som kromatografi, røntgendiffraksjion, NMR spektroskopi, radioisotopmerking, har også kartlegging av struktur og funksjon til de største og mest kompliserte molekylene: proteiner og nukleinsyrer. Starten på denne andre revolusjonerende utviklingsfasen som kan kalles den molekylærbiologiske fasen, kan passende settes til den fullstendige beskrivelsen av alfaheliks, en av de viktige tredimensjonale strukturformene til proteiner ved Linus Pauling Albert Corey og Herman Branson i 1951. En annen viktig oppdagelse, som kom mer eller mindre samtidig, var arvelærens gen og dets rolle in informasjonsoverføring i cellene. I løpet av 1950-årene ble strukturen til DNA-molekylet bestemt, og samtidig ble mekanismen for dets rolle i overføring av genetisk materiale fastlagt. James D. Watson, Francis Crick, Rosalind Franklin, og Maurice Wilkins har fått æren av disse oppdagelsene.. I 1958 fikk George Beadle og Edward Tatum nobelprisen for å ha påvist at ett gen gir oppskrift til ett proteinmolekyl. Et av de hittil siste gjennombruddene på dette feltet var beskrivelsen av RNA-interferens (RNAi), som cellenes metode for å slå av genenes aktive transkribering til proteiner. Andrew Z. Fire og Craig C. Mello fikk nobelprisen i 2006 for denne oppdagelsen. == Se også == Molekylærbiologi == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Biochemistry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av biokjemiker

Biokjemi er læren om kjemiske strukturer og kjemiske prosesser i levende organismer, eller sagt på en annen måte; det molekylære grunnlaget for liv. Biokjemi tar for seg strukturen og funksjonen av cellulære komponenter, slik som proteiner, karbohydrater, lipider, nukleinsyrer og andre biomolekyler.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bioteknologi

2023-02-04

Bioteknologi

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bioteknologi', 'Kategori:Objektivitet']

Bioteknologi er forskning som dreier seg om å lage nye produkter ved å bruke mikroorganismer, planter eller dyr.

Bioteknologi er forskning som dreier seg om å lage nye produkter ved å bruke mikroorganismer, planter eller dyr. == Historie == Bioteknologi er et nytt ord på en type naturvitenskap som har blitt brukt i flere århundrer. Da det ble bakt brød, brukte folk bioteknologi uten at de visste det. Når man baker brød, tilsetter man gjær for at brødet skal heve seg, og det som skjer, er at en kjemisk prosess begynner som gjør at gjæren begynner å produsere karbondioksid (CO2). Karbondioksiden gjør at brødet hever seg. Bioteknologi har blitt brukt i flere anledninger som f.eks. når man laget øl eller vin, og når man laget ost. == Forskning == Bioteknologi er en type forskning hvor det fremstilles flere nyttige produkter innen medisin, brennstoff, næringsmidler og biologisk rensing. Innen medisin har det vært framstilt nyttige produkter. Antibiotika og flere andre nyttige medisiner, genterapi mot kreft blant annet og bruk av alginat innen farmasøytisk industri. Den nyttige bruken har blitt misbrukt, bl.a ved å tilføre antibiotika i foret til oppdrettslaks. Dette er idag forbudt. Innen næringsmiddelindustrien har det kommet flere produkter ved bruken av enzymer og melkesyrebakterier. Eksempel på noen av produktene er nedbrytbar plast, vaskepulver og etanol som brennstoff. Innen biologisk rensing har det blitt produsert flere nyttige produkter som kan hindre miljøkatastrofer. For eksempel har det vært laget en type bakterie som «rydder» opp oljesøl.Det blir forsket mye på genteknologi innen bioteknologi. Genteknologi er teknologi som baserer seg på å studere, isolere og endre arvestoffet DNA. Genmodifisering gir oss muligheter vi aldri har hatt før. Blant annet ved at vi kan overføre genetisk informasjon mellom organismer. Genteknologi er et område det forskes veldig mye på i USA. Genteknologi kan også gi oss sykdommer vi aldri har hatt før. Man er også på vakt overfor eventuell ukontrollert spredning av genmodifisert materiale i naturen på utsiden av dyrkingsarealene, til bl.a insekter, dyr og mennesker. Da EUs ministerråd i 2004 vurderte en søknad om et genmodifisert maisprodukt (det insektresistente Bt-11), så vurderte medlemslandene det foreliggende faktagrunnlaget på hver sin måte. Medlemslandene og ministerrådet var splittet i sitt syn. Til tross for splittelsen, så gjennomførte Europakommisjonen godkjenning av produktet og opphevet dermed EUs tidligere moratorium mot genmodifiserte produkter. Genmodifisert mat begynner også i Norge å bli utbredt i dagligvarebutikkene. Om et matprodukt inneholder mer enn 0,5 % genmodifiserte organismer, må det merkes deretter; denne grensen økes til 0,9 % om den genmodifiserte organismen er godkjent. == Kloning == Kloning er å lage en helt identisk kopi av noe. Det er flere forskjellige måter å klone ting på. Når man kloner gener tar man litt av en DNA-bit og setter den inn en bakterie. Kloning av celler skjer ved at en nesten kopierer naturlig celledeling (mitose). Det er en prosess som skjer konstant for å skifte ut kroppens gamle celler. Kloning av planter er helt naturlig. Knoller på poteter og stiklinger på bærbusker er faktisk kloning. Når man kloner dyr er det to måter det kan gjøres på: Embryosplitting. Dette er en teknikk der en splitter opp embryoet i et egg etter befruktning, helt opp til 8 celledeler. Denne teknikken er kjent og blir brukt til å avle frem flere eksemplarer av et godt arvemateriale. Kjerneoverføring. En teknikk der en tar kjernen ut fra egget, og setter inn en celle fra det individet en vil klone. Denne metoden er komplisert og i de aller fleste av forsøkene ender det med at fosteret dør, eller får store misdannelser. Man har ikke klart å klone alle dyr ved kjerneoverføring. Dyr man har klart å klone er sau, ku, mus, gris og geit. 5. juli 1996 ble lammet Dolly født på Roslin-instituttet i Skottland. Dolly var det første dyret som ble klonet av en celle fra et voksent dyr. Da man klonet Dolly ble kjerneoverføring benyttet. === Kloning av mennesker === Kloning av mennesker er et omdiskutert tema. Hvis en skulle klone et menneske måtte en brukt terapeutisk kloning. Det er å klone menneskeceller med et mål om å lage stamceller som kan gi opphav til cellevev, noe som også kanskje kan brukes til å helbrede alvorlige sykdommer. Det er enda ikke blitt klonet et menneske i verden, men noen forskere har sagt at de har som mål å klone mennesker. == Utdannelse == For å kunne jobbe innen bioteknologi må en gå ingeniørstudier eller realfagsstudier. For å kunne gå Ingeniørstudiet må en tilfredsstille spesielle krav innen realfag og innen matematikk. Fordypning i bioteknologi gir studenten kjennskap til biokjemi, mikrobiologi, genteknologi og biokjemiteknikk. Etter fem års studium på universitet eller tre års studium på høyskole kan man få tittelen ingeniør. En kan finne jobber innen kjemisk industri, miljø, oljeindustri, legemiddelbransjen osv. Ved tre års ingeniørutdanning ved en høyskole kan man ta en to års påbygging til mastergrad ved universitet enten i utlandet eller i Norge. == Norsk forskning == Bioteknologi er en type forskning Norge har begynt å satse på, men bruker lite penger til dette sammenlignet med flere andre land. I fjorårets statsbudsjett ble det gitt 100 millioner med forslag om å øke med 50 millioner i år. Det ble likevel lite i forhold til det for eksempel USA bruker på bioteknologi, 120 milliarder i året. Innen marin bioteknologi og medisinsk diagnostikk hevder Norge seg bra. Firma som Biotec Pharmacon, Maritex og Intervet Norbio hevder seg bra på områdene sine. Grunnen til at Norge hevder seg godt innen marin bioteknologi er fordi Norge satser på lakseoppdrett. Det er drivkraften for forskningen. Det er verd å merke seg at Direktoratet for naturforvaltning i august 2009 fraråder videre vekst innen lakseoppdrett p.g.a den store trusselen mot bestandene av villaks. Biotec Pharmacon selger for øyeblikket Norges dyreste eksportvare, små porsjoner vann med rensende enzymer fra opptinte reker. Et gram av dette vannet koster 1 million kroner. De har så stor etterspørsel at de sliter med å produsere nok. Det norske selskapet GenoMar jobber med å utvikle en ny type oppdrettsfisk kalt tilapia. Det er en type oppdrettsfisk som har blitt laget ut fra en robust stamfar fra den afrikanske ferskvannsfisken tilapia. Eksperter på laks sier den har en helt nøytral smak som kan tilpasses etter hva den fôres med. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Biotechnology – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av bioteknolog Kunnskapsdepartementet Nasjonal strategi for bioteknologi 2011-2020 Gemini.no – allmennrettede artikler om forskning innen bioteknologi

Bioteknologi er forskning som dreier seg om å lage nye produkter ved å bruke mikroorganismer, planter eller dyr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Buddhisme

2023-02-04

Buddhisme

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12', 'Kategori:Buddhisme']

Buddhisme er en ikke-teistisk religion, eller filosofi, som er basert på læren fra Buddha (Siddharta Gautama) som levde fra ca. 563 f.Kr. til ca. 483 f.Kr. i Nord-India/Nepal. Buddhismen spredde seg gradvis derfra gjennom Sør-Asia til Midtøsten, Sentral-Asia, Sørøst-Asia, og de nordøstasiatiske landene Tibet, Mongolia, Kina, Korea, Japan og Taiwan. Buddhisme kan beskrives som «veien til den grunnleggende forandringen Buddha erfarte», og sentrale elementer er ikkevoldsetikk, meditasjon for selvinnsikt og visdom, som vil si å «utvikle selvinnsikt og derigjennom forståelse av den tilværelsen man er en del av.»

Buddhisme er en ikke-teistisk religion, eller filosofi, som er basert på læren fra Buddha (Siddharta Gautama) som levde fra ca. 563 f.Kr. til ca. 483 f.Kr. i Nord-India/Nepal. Buddhismen spredde seg gradvis derfra gjennom Sør-Asia til Midtøsten, Sentral-Asia, Sørøst-Asia, og de nordøstasiatiske landene Tibet, Mongolia, Kina, Korea, Japan og Taiwan. Buddhisme kan beskrives som «veien til den grunnleggende forandringen Buddha erfarte», og sentrale elementer er ikkevoldsetikk, meditasjon for selvinnsikt og visdom, som vil si å «utvikle selvinnsikt og derigjennom forståelse av den tilværelsen man er en del av.» == Antall tilhengere == Buddhisme er en av de store verdensreligionene, med tilhengere over hele verden. I asiatiske land hvor buddhisme er en majoritetsreligion, er det noen som praktiserer buddhisme sammen med sjamanisme, animisme, taoisme, konfutsianisme, shintoisme og andre tradisjonelle religioner og filosofier. I tillegg er mange buddhister praktiserende uten å være med i organiserte trosforsamlinger, og mange vestlige utøvere blir gjerne introdusert til buddhismen gjennom økende interesse for meditasjon. Estimater på antallet buddhister i verden varierer dermed betraktelig, men konservative estimater legger seg rundt 350–550 millioner, mens enkelte opererer med tall på mellom 1,2 og 1,6 milliarder, som inkluderer troende i Folkerepublikken Kina. == Buddhisme i Vesten == Det var ikke før europeisk kolonisering av buddhistiske land i Asia i det 19. århundre at detaljert kunnskap om buddhismen ble tilgjengelig for et større antall mennesker i Vesten. Den første engelske oversettelsen av Den tibetanske dødeboken ble publisert i 1927, og de første buddhistene som kom til USA var kinesiske og japanske innvandrere som etablerte templer for eget bruk. Innvandrermunker begynte snart å nå et vestlig publikum, og den bredere new age-bevegelsen viste seg svært mottakelig for buddhistiske temaer. I 1965 etablerte munker fra Sri Lanka Washington Buddhist Vihara i Washington D.C., som ble det første theravada-klosteret i USA. Mange hollywoodfilmer med buddhistiske temaer, slik som Kundun, Little Buddha og Syv år i Tibet, har hatt stor kommersiell suksess, og filmer som for eksempel Matrix-trilogien har kjernetematikk som også kan knyttes til buddhistisk filosofi. == Buddhismens mål == I buddhismen søkes ikke en ekstern frelse slik begrepet tradisjonelt forstås i andre religioner, men det høyeste målet i buddhismen er å oppnå «nirvana» (Sanskrit) / «nibbāna» (Pali). I buddhistisk tenkning anses dette som noe man først kan oppnå når man har eliminert de grunnleggende årsakene til emosjonell lidelse og forvirring i eget sinn. Metoden går derfor ut på å frigjøre seg fra de bakenforliggende årsakene, de såkalte «sinngiftene» (innbilninger og forutinntatthet, samt vanemønstre av grådighet og begjær, hat, arroganse og misunnelse), ved at man i stedet for å tenke, tale og handle ut fra disse, «våkner opp» og forholder seg til virkeligheten og med sann visdom ser den slik den virkelig er, som fører til en opplevelse av fullstendig og endelig frihet – nirvana. Buddhismen omfatter en modell av menneskesinnet som søker å kartlegge de mekanismene som gjør at vi tenker, føler og handler slik som vi gjør, og buddhistisk praksis går i stor grad ut på å gjenkjenne og forstå seg selv i henhold til denne modellen, slik at tanker og handlinger kan komme over i et fruktbart, konstruktivt og etisk gagnlig spor. Det er mulig å se likhetstrekk i deler av buddhistisk praksis med det som i moderne psykologi benyttes og omtales som kognitiv terapi. Buddhismens etikk bygger på prinsippene om respekt for alt liv, samt en måteholden livsførsel. Praksisen fokuserer på etisk-moralsk selvdisiplin (sila), meditativ konsentrasjon/absorpsjon (samadhi), uforbeholden kjærlighet (mettā), som dermed gir forutsetninger for utvikling av sann visdom (prajñā/pañña). Buddhismen har gjennom århundrene utviklet seg til et mangfold av retninger eller skoler. Mens noen anser buddhismen som hovedsakelig en filosofi eller livsanskuelse, vil andre tillegge buddhismen en klar religiøs betydning. En rekke steder har den tatt opp i seg lokale skikker og folketro, mens hovedkjernen og essensen i læren (Buddhadharma) er beholdt og fortsatt til stede. Buddhismen forholder seg ikke til en allmektig skapergud – herav omtalen av livssynet som et ikke-teistisk, men buddhismen anerkjenner eksistensen av andre bevisste vesener utenfor vår menneskelige verden, som slik utgjør en bredere buddhistisk kosmologi med et mangfold av mulige destinasjoner for gjenfødelse etter det inneværende menneskeliv. Vår moralske og etiske livsførsel gjennom dette livet, samt graden av utvikling i meditative tilstander vil være utslagsgivende for neste gjenfødelse og hvor vidt den blir en ønskelig eller uønskelig destinasjon. Vesener som i buddhistiske tekster omtales som «devaer» kan for eksempel sammenlignes med det vi i Vesten kjenner beskrevet som «engler» eller «himmelske skikkelser», og innehar mange beundringsverdige kvaliteter som ofte tillegges disse. Fra et buddhistisk perspektiv er imidlertid disse eksistensene også tidsbegrenset i sine livsløp, som i likhet med alt annet liv her på jorden er i stadig forandring og på ett eller annet tidspunkt vil forgå. Selv om levetiden betegnes som usedvanlig mye lengre relativt til våre menneskeliv, gjelder de universelle naturlovene også der, og kan gjerne føre til å bli mistolket som «evig-levende» av nettopp denne grunn. En fullt opplyst Buddha, som oppstår uhyre sjelden, overgår med sin innsikt og kjærlighet alle andre levende vesener – det være seg mennesker, devaer og guder, og det oppstår angivelig ikke mer enn én om gangen i samme inneværende tidsperiode, og heller ikke så lenge læren – Buddhadharma, fortsatt er tilgjengelig i verden. == Buddha == Buddha er et ord som har opphav i de gamle indiske språkene Pāli og sanskrit, og betyr «en som har våknet». Begrepet stammer fra verbet «budh», som betyr «å våkne» eller «å bli opplyst» og «å begripe». Ordet «Buddha» refererer altså ikke bare til den historiske Buddha, Siddharta Gautama som levde for rundt 2 500 år siden, men betegner alle som oppnår sann og fullstendig innsikt om eksistensen og verden vi lever i, og slik opplever den endelige frigjøringen fra samsara, med andre ord Nirvana / Nibbāna. I den betydning tror buddhister at det har levd mangfoldige Buddhaer, og at også flere vil komme. Siddharta Gautama påberopte seg ikke å være en gud, og heller ikke at han var inspirert eller sendt av noen gud. En Buddha er en som har våknet og erkjent eksistensens og virkelighetens sanne natur og dermed blitt fri fra grepet som sinnsgiftene har hatt på ens sinn og livsførsel. Prinsippene som styrer livets gang og som dermed også gjør det mulig å nå åndelig opplysning, kalles Dhamma (Pali) / Dharma (Sanskrit), eller Buddhadharma – som i denne sammenhengen betyr «naturlov», «doktrine» og «sannhet». == Verdensbilde == Ifølge buddhistisk tankegang er alle fysiske og mentale fenomener i konstant forandring. Fysiske og mentale fenomener oppstår på grunn av sammensatte årsakssammenhenger; de har en betinget eksistens for kortere eller lengre tid, før de endres, for dermed å opphøre igjen. Hele veien er ethvert fysisk eller mentalt fenomen selv årsak og betingelse for andre betingede fenomener i den antakelig grenseløse «veven» av årsak og virkning i kosmos. Denne lovmessigheten gjelder alle betingede fysiske og mentale fenomener, men unntak av tilstanden nirvana, som omtales som fullstendig ubetinget og tidløs. Fordi alt er virkninger av forutgående og sammenkommende årsaker og betingelser, har kosmos (med sine årsaker og betingelser for eksistensen av fysiske og mentale, animate og inanimate fenomener) heller ikke nødvendigvis en begynnelse. Buddha oppfordret sine disipler eksplisitt til å sette spørsmålet om hvorvidt det eksisterer et endelig eller uendelig univers til side, da det vil være til større hinder enn gavn i søken på svar på det virkelige spørsmålet: hvordan frigjøre seg fra all emosjonell lidelse. Alle levende vesener har levd et uendelig antall tidligere liv, dog ikke ved at «en sjel» beveger seg fra liv til liv, men ved at den bevisste prosessen i sinnet, søker gjenfødelse i omstendigheter som tilsvarer den karma som preger/farger den. Karma (Kamma – Pali) betyr «intensjonell handling» men omtales ofte i allmenn sammenheng som loven om årsak og virkning. Enkelt forklart innebærer det at gode og dyktige handlinger fører til positive resultater og ringvirkninger, mens dårlige og udyktige fører til negative resultater og påfølgende utilfredshet og lidelse. I buddhismen er det ingen Gud som dømmer og deler ut belønning og straff, ettersom karmaprosessen i seg selv er en pålitelig naturlov og den avgjørende styringsmekanismen. Levende vesener former selv sine liv gjennom sine tanker og handlinger, og de vanemessige tanke- og handlingsmønstre som dannes på vegen. Å skade andre levende vesener innebærer dermed at man fôrer slike negative tendenser, som ufravikelig vil føre til en eller annen form for fremtidig lidelse, enten i dette livet, eller på et senere tidspunkt. Et annet komplekst spørsmål om direkte årsakssammenheng mellom en bestemt tanke eller handling og den påfølgende direkte konsekvens, er et annet spørsmål som Buddha oppfordret sine disipler til å legge til side – nettopp på grunn av dens kompleksitet som potensielt kan paralysere ens praksis og ende opp i spekulative blindveier, og på den måten motvirke evnen til å konsentrere seg fullt og helt om å kultivere dyktige levemåter og å legge grunnlaget for fremtidig innsikt. Tematikken rundt karma kan dermed regnes som det eneste i Buddhismen som man oppfordres til å ta til seg som en "arbeidshypotese" – uten å kunne ha et endelig sikkert forhåndsvar før man selv har oppnådd fullstendig innsikt. Da Buddha selv nådde sin opplysning fikk han som del i prosessen tilgang på informasjon og minner fra sine mangfoldige tidligere liv, og kunne også se andre vesens tidligere livsløp. Det var nettopp denne forståelsen av årsak og effekt sett i et lengre perspektiv over flere livsløp som gjorde han i stand til å skreddersy teknikker og kontemplasjons-objektene som han gav til de som kom til han for å lære, og dermed gav dem optimaliserte forutsetninger for å kunne bryte gjennom de mest problematiske illusjonene og hindrene som tåket deres evne til å se virkeligheten som den er. De eksistensielle lidelsene og all den ugagn som gjøres til den dag i denne verden skyldes nettopp mangelen på innsikt og forståelse av dette årsaksforholdet, og det er vår manglende evne til å se våre begjær og handlinger i et bredere perspektiv som fremmer mentale hindringer av fiendtlighet og aversjon, higen og grådighet. Den påfølgende syklusen av gjenfødsel, lidelser og stress har sitt opphav i denne uvitenheten, og hele syklusen omtales i buddhismen som samsara den "evige" vandringen. Et levende vesen kan gjenfødes på ulike typer eksistensplan, avhengig av sine karmiske forutsetninger. Det finnes ugunstige eksistensplan preget av intensifiserte lidelser og tilstander av dyp forvirring – gjerne uten en fysisk definerbar menneskekropp (som vi kjenner beskrevet i de fleste kulturer som ånder og gjenferd etc.), eller man kan gjenfødes i dyreriket, som også anses som mindre ønskelig, da de generelt preges av en høy grad av stress og lidelse relatert til overlevelse i seg selv, i tillegg til et begrenset utviklingspotensial som følge av potensielt bevissthetsnivå til sammenligning med eksempelvis mennesker. Her kan man se grunnlaget for at buddhistisk tanke søker å avstå fra å påføre dyr unødig lidelser, og setter respekt for alt levende i høysetet. Noen skoler i buddhismen insisterer på vegetarianisme, dog Buddha kun nektet sine munker og nonner å avstå fra almissemat dersom det var mistanke om at dyr var slaktet i hovedhensikt å tilbys dem, og ikke primært for et familiemåltid. Det finnes også høyere eksistensplan i den buddhistiske kosmologien, som er preget av vedvarende intense lykkefølelser, som man kjenner igjen fra beskrivelser av ulike himmelske tilværelser i ulike religiøse tradisjoner. I buddhistisk kosmologi anses imidlertid heller ingen av disse eksistensplanene evige, men er under samme lov om forgjengelighet, som er preget av nye gjenfødsler som dermed vil medføre en viss form for uvisshet og stress, uansett hvor subtil – nettopp på grunn av de usikre fremtidsutsiktene og flyktige natur. Dette vil dermed utelukke ideer om såkalte «evige» fortapelser etc., selv om livsløp i lavere eksistensplan angivelig skal kunne vare svært lenge. I buddhismen regnes det spesielt gunstig å bli gjenfødt som menneske, fordi den generelle balansen mellom lidelse og velbehag her gjør det lettere å komme til en erkjennelse om den større sammenhengen vi befinner oss i, og dermed kan fordre et sunt begjær om å dedikere sin innsats frem mot fremtidig frigjøring fra samsara. Buddhismen oppfordrer dermed til et langsiktig perspektiv, og stimulerer til empati med alle levende vesener, og vektlegger som i alle andre myndiggjørende livssyn: enkeltindividets personlige ansvar og handlingskraft, med de potensielle muligheter og valg det medfører. == Buddhismens hellige tekster == Kort tid etter Buddhas bortgang (parinibbana) oppsto behovet for å samle de muntlige tradisjonene omkring fremstillingen av læren og den praksis Sanghaen skulle følge – og i henhold til den tradisjonelle fremstillingen begynte denne prosessen allerede under det første store «rådsmøtet» i Rajagrha i år 483 f.kr. Tekstene ble senere skrevet ned ca. 100 år f.Kr. på Sri Lanka på språket pali, et klassisk indisk språk som er beslektet med sanskrit. Tipitaka («de tre kurvene»; sanskrit: Tripitaka) er navnet på de eldste tekstene i buddhismen, og regnes som kanon innenfor Theravādaskolen. Tekstene er mange og varierer i lengde; og de samlede utgavene finnes på over 20 000 sider. Som navnet tilsier, består denne tekstsamlingen av tre deler: Vinaya pitaka: Disiplinære skrifter (klosterregler), og historiene bak hendelsene som frembrakte nødvendigheten for eksplisitte regler. Suttavibhanga (227 allmenne klosterregler for munker (Bhikkhu), etterfulgt av reglene for nonner (Bhikkhuni) Khandhaka (detaljerte regler). Disse er delt i to undergrupper: Mahavagga (den store del) Culavagga (den lille del) Parivara (senere tillegg) Sutta pitaka er skrifter om Buddhas ord og gjerninger, kategorisert i 5 samlinger: Dighanikaya (34 lange suttaer (sutraer) Majjhimanikaya (152 middels lange suttaer) Samyuttanikaya (ca. 2880 kortere suttaer samlet i 52 grupper) Anguttaranikaya (ca. 2200 korte «nummererte» suttaer) Khuddakanikaya (15 småskrifter, blant annet Dhammapada, Jâtakafortellingene (547 fortellinger om Buddhas tidligere liv), Buddhavamsa (biografiske beretninger om Gautama Buddha og de 24 buddhaer forut for ham), Senior-munkenes vers (Theragatha) og Senior-nonnenes vers (Therigatha)) Abhidhamma pitaka: Læresetninger og filosofiske skrifter Detaljerte dharma-analyser og filosofiske tolkningerTekstene er et resultat av langvarige bearbeidelser og redigeringsarbeid. «Samtaleskriftene» mellom Buddha og disiplene regnes for å høre til det eldste sjiktet av tekster, mens «Læresetningene» (doktrinene) hører til yngre sjikt, men Buddha kan selv også ha utformet sine taler i listeform for å gjøre dem lettere å memorere og dermed mer egnet for videre gjengivelse og undervisning. Tradisjonell memorering og resitasjon av tekstene står fortsatt sentralt i dagens praktisering av buddhisme, og tekstene ble utformet for verbal gjengivelse og er slik preget av gjentagelser og standardiserte uttrykksformer. Da tekstene først ble nedskrevet i sin helhet ble palmeblad benyttet, som har lang konserveringsvarighet og fortsatt finnes brukt til samme formål i dag. Det finnes også mange andre buddhistiske skrifter på forskjellige språk. Et par viktige skrifter er «Kong Milindas spørsmål» (fra det 1. århundret) og det dogmatiske arbeidet «Veien til renhet» av Buddhagosa (5. århundre). I Mahayanabuddhismen finnes dessuten flere autoritative tekster formulert av munker i etterkant av Buddhas levetid, særlig i kinesisk og japansk tradisjon. Blant disse er for eksempel Hjertesutraen (sanskrit: Prajnaparamita sutra), Diamantsutraen, Lotussutraen, Lankavatara sutra, Avatamsaka sutra, Lam Rim og Sukhavativyuha. == Sentrale læresetninger == === De fire edle sannheter === Buddhas lære forklarer hvordan den emosjonelle utilfredsheten man gjennomgår i livet springer ut av en grunnleggende mistolkning av verden rundt oss, som gis uttrykk i higen og begjær, tilknytninger og aversjoner – men presiserer at dette kan endelig kureres ved riktig praktisering av Den åttedelte veien. Denne grunnlæren omtales som «De fire edle sannheter» og består av følgende: Dukkha: Erkjennelsen av at det verdslige liv er utilfredsstillende, splittet og innebærer i alle tilfeller en viss grad av lidelse. Samudaya: Det finnes årsak til lidelsene, som er feilaktig innbilninger og forutinntatthet, som i sin tur fører til usunne tendenser av grådighet, fiendtlighet, arroganse og misunnelse osv. (Dvs. «sinnsgiftene»). Nirodha: Det finnes en ende på alle former for emosjonell lidelse, som er nibbāna / nirvana. Magga: Det finnes en pragmatisk vei ut av denne emosjonelle lidelsen, som er Den åttedelte (middel-) veien.De fire edle sannheter er slik strukturert mye på samme måte som en medisinsk diagnose – med symptom, årsak, prognose og kur. === Den åttedelte veien === For fullt ut å forstå de edle sannhetene og virkelig kunne etterprøve dem, foreskrev Gautama Buddha følgende levesett eller livs-sti, som består av: (opprinnelig Pali begrep står skrevet i parentes) Fullkommen forståelse/perspektiv (Sammā-ditthi): full forståelse og integrering (det vil si mer enn kun en ren intellektuell forståelse) av de fire edle sannheter. Riktig tankemåte (Sammā-sankappo): å gi avkall på all fiendtlighet og fremskape harmløshet. Riktig tale (Sammā-vācā): å snakke på en vennlig og sannferdig måte og avstå fra løgn og annen tale som setter mennesker opp mot hverandre eller er fornærmende, samt unngå unyttig tomprat. Riktig oppførsel/handling (Sammā-kammanto): å følge de basale retningslinjene for etisk livsførsel (sila). Riktig levebrød (Sammā-ājivo): å leve av et harmløst yrke hvor en avstår fra svindleri, uærlighet og tyveri, avstår fra handel med våpen og menneskeliv, samt andre potensielt skadende objekter og prosesser for dyre- og menneskeliv, og slik avstå fra virksomhet som med sannsynlighet vil kunne fremme begjær, fiendtlighet og forvirring i andre mennesker. Riktig innsats/bestrebelse (Sammā-vāyāmo): å forhindre, forebygge og gi slipp på negative tanker og følelser – og videre kultivere og utvikle positive tanker og følelser til å nå deres høyeste potensial. Riktig tilstedeværelse/mindfulness (Sammā-sati): evnen til å være til stede og oppmerksom på sine tanker og handlinger her og nå, med primær hensikt å nå nøytralitet og sinnslikevekt i forhold til de ugunstige fristelser verden har og by, og slik kunne nå sann innsikt i De fire edle sannheter og en fullstendig tilstand av frihet. Riktig konsentrasjon/absorpsjon (Sammā-samādhi): evnen til å fullstendig iaktta et bestemt objekt eller emne over lang tid i den meditative prosessen, med andre ord å være fullstendig og "helhjertet" til stede. Det finnes ulike grader av absorpsjonstilstander omtalt som "jhāna" – som springer ut av de andre leddene beskrevet i Den åttedelte veien, og potensielt kan lede til endelig oppvåkning – nibbāna, gjennom sann innsikt/visdom (paññā).Den åttedelte veien blir i enkelte tilfeller referert til som en progressiv serie av nivåer som utøveren gjennomgår: kulmineringen av det ene leder til begynnelsen av det andre, men det er mer vanlig å betrakte stegene på 'stien' som at de utvikles simultant og gjensidig forsterker hverandre kontinuerlig gjennom prosessen. Den åttedelte veien består essensielt av 3 hovedgrupperinger og betraktes som utviklingen av 1) Sila – som betyr etisk og moralsk disiplin i alt en foretar seg verbalt, fysisk og mentalt. 2) Samādhi, som er fullstendig tilstedeværelse og mental absorpsjon. 3) Paññā, som kan anses som resultatet av de to foregåendes vellykkede utvikling, og innebærer den høyeste visdom og innsikt i vår sanne eksistens. === De ti treningsreglene === Buddhister søker etter beste evne å følge disse fem grunntankene, eller "treningsreglene" for etisk livsførsel: Avstå fra å skade levende vesener (drap, vold). Avstå fra å ta ting som ikke har blitt gitt (tyveri). Avstå fra utroskap og alle former for seksuelt misbruk og utnyttelser. (For munker og nonner gjelder fullt sølibat). Avstå fra å lyve, villede, bruke frastøtende språk, baktale eller føre generelt unyttig tomprat. Avstå fra rusmidler som forkludrer sinnet og fører til likegyldighet, og ofte fører til lettere brudd på de andre treningsreglene.I tillegg har munker og nonner minst fem ekstra grunnregler: Disse levereglene er ikke plikter som påtvinges, men kan anses som sunne mål som man gir seg selv i respekt og kjærlighet til både en selv og verden rundt oss. === Middelveien === Beskrivelsene fra historiene om Buddha da han fortsatt var "Bodhisattaen" prins Siddhatta Gotama, forteller at han vokste opp som tronarving i en kongerike og var omgitt av overflod og velstand, og at han senere gikk hen og praktiserte asketiske disipliner, inspirert av daværende lærere og andre spirituelle søkere, og førte blant annet til at han sultet kroppen og utsatte seg selv mange smertefulle opplevelser. Formålet var at gjennom å nekte kroppen det sinnet begjærte kunne man til slutt nå fullstendig frihet som følge, men ingen av disse "ekstreme" metodene han praktiserte i løpet av den 6 års perioden han tilbrakte vandrende, gav svarene han lette etter. Først etter han bestemte seg for å avbryte denne harde askesen var han i stand til å oppnå full opplysning. Han "gjenoppdaget" dermed og karakteriserte Den åttedelte veien som Den gyldne middelveien, som er et balansert levesett og disiplin hvor man avstår fra de to utilfredsstillende ytterkantene av ekstrem askese og ekstrem hedonisme. I buddhismen anses ikke sanselige gleder i seg selv som grunnleggende galt, men utfordringen som følger er at de ofte medfører forvirring eller en ugunstig avhengighet til disse sanseopplevelsene i seg selv. Problemet med å basere sin idé om lykke på ytre omstendigheter er at man lett kan ende opp med usunne reaksjoner når man av ulike grunner blir forhindret å oppnå det man vanligvis søker lykken i. Det langsiktige problemet er imidlertid at disse former for lykke også er flyktige, essensielt ukontrollerbare og uforutsigbare – i dyp kontrast til den sanne og varende lykke som er innen rekkevidde når man er frigjort fra det emosjonelle behovet for å "nære" oss gjennom sanse-stimuli, og heller ikke lenger klamrer seg til livet, eller motsatt, søker opphør av sin eksistens her i verden. === Tilflukt i De tre juveler === Buddhister søker det som tradisjonelt omtales «tilflukt i De tre juveler». Dette er et symbol for Buddha, Dhamma / Dharma og Sangha. Sangha er et begrep som brukes noenlunde ulikt, men opprinnelig brukt om samfunnet med munker og nonner – og De som har nådd frem til ett av de fire ulike nivåer av opplysning, "Den Edle Sangha". I noen tilfeller brukes Sangha begrepet imidlertid om alle praktiserende buddhister, det vil si både lekfolk og ordinerte munker og nonner. Mens de karmiske lovene vil gjelde frem til en når opplysning (årsaks- og effekt-sammenhengen mellom tidligere tanker, handlinger og ord – er det mulig å unngå lidelsen som følger disse ved å praktisere Dharma, i henhold til veien Buddha beskrev opp mot full innsikt og nirvana. Det er her Dharma blir referert til som «tilflukt», ofte metaforisk kalt en «flåte», som en midlertidig tilflukt og hjelpemiddelet som lar en «krysse elven». Det virkelige målet nås først på «den andre siden av elven», hvor man trygt kan gi slipp på «flåten» av mestringsstrategier og teknikkene Den åtte-delte vei fordrer – imidlertid ikke før man har nådd den fulle innsikten og forståelsen som følger "landgangen" på den andre siden. For dem som søker full opplysning, innebærer det å ta tilflukt i og innrette seg etter oppfordringene som inngår i prosessen: å følge den grunnveien som så mange andre har fulgt dertil tidligere. Det inneholder dermed nødvendigvis elementer av tillit til at opplysning faktisk er mulig, og at man før eller siden må ta en beslutning for hvilken vei en vil gå og med hvor stor innsats man vil investere – ettersom man ikke kan vite med full sikkerhet at man når helt frem i det inneværende livsløp. Mange buddhister bruker gjerne jevnlige resiteringer, for å minne seg selv på hva som er deres overordnede mål her i livet og for å henlede sin beslutning om veivalget innover til frigjørelse. Den kan for eksempel lyde slik: Inntil jeg oppnår Opplysning, tar jeg tilflukt i De tre juveler; Buddha, Dharma og Sangha.Det er også verdt å merke seg at ordet «tilflukt» i buddhismen ikke betyr «å gjemme seg» eller «å slippe unna»; ordet henspiller på «å komme hjem» eller å «søke helbred». Noen oversetter det også som «å ta en sikker retning». Dette har imidlertid ofte blitt misforstått her i Vesten hvor en kan dra slutningen at det er en religion for dem som «stikker hodet i sanden». Å avstå fra usunn adferd, og å kultivere dyktig adferd – samtidig som en renser og styrker sitt eget sinn, er den største gave en kan gi seg selv og likeledes er av uvurderlig verdi for våre omgivelser. Å holde fast ved en etisk livsførsel er å anse som en velsignelse til den verden vi lever i, og bidrar til en unik trygghet og tillit både i oss selv, og for dem som kommer i kontakt med oss gjennom livet. == De tre hovedretningene i buddhismen == Buddhismen har utviklet seg til et antall forskjellige retninger som kan kategoriseres i tre hovedgrener: Nikaya (Theravada; tidligere omtalt som Hinayāna), Mahāyāna, og Vajrayāna. Innenfor Nikaya er det kun Theravada som fortsatt praktiseres, og regnes som den eldste tradisjonen som fortsatt er i voksende utvikling, inkludert i Norge og den vestlige verden forøvrig. === Theravada === Theravada («De Eldstes vei») baserer sin praksis og doktriner utelukkende på Paliskriftene, som er en samling tekster kjent som agamas eller nikaya-suttaer (sutraer). Begrepet utgår også historisk fra da de eldste munkene (Theraene) som stod i mot strukturendringene en stor gruppe «yngre» munker ønsket gjennomslag for etter Buddhas levetid. (Thera betegner en munk som har minst 10 år som fullt ordinert Bhikkhu). Nikaya-suttaene er de eldste kjente skriftene innen buddhistisk litteratur, og er akseptert som autentiske i alle grener av buddhismen. Theravada er den mest konservative buddhistretningen og mener å videreføre det som var Buddhas opprinnelige lære. I Theravada-buddhismen anses en Buddha som den fremste opplyste lærer, som avdekker og viser veien som kan føre dem som praktiserer riktig – til nibbana (nirvana). Hovedmålet for Theravada-buddhister er "Arahant-stadiet", som er det fjerde og siste utviklingsnivået for full vekkelse, full opplysning: nibbāna. En "selvlært" fullt opplyst Buddha (som i motsetning til en Arahant ikke har tilgang på en opplyst lærer som viser vei), antas å oppstå særdeles sjeldent, og ifølge Theravadaskolen oppfordret Buddha sine disipler til å praktisere for å bryte ut av samsara jo før jo bedre, da det ikke foreligger automatikk i veien opp mot full opplysning i samsara – uansett hvor mange ganger man gjenfødes. Kun når en har nådd frem til første steg av oppvåkning: "Sotapatti", som muliggjøres ved at enkelte hindringer er fullstendig eliminert fra sinnet – har en nådd inn i den strømmen som etter angivelig 7 gjenfødsler eller mindre – gjennom Den åtte-delte vei vil lede til full opplysning. Theravada er svært utbredt blant annet i land som Sri Lanka, i Burma, Thailand, Laos, Kambodsja, deler av Kina, Vietnam og Malaysia, og er i stadig voksende omfang her i Vesten. Det høyeste målet, og primær-fokuset i Theravada-buddhismen er med andre ord den individuelle frigjøring fra samsara ved hjelp av egeninnsats. Dem som selv når nibbāna, vil dermed kunne yte best og mest kompetent veiledning til andre søkende som ønsker å nå samme målet. === Mahāyāna === Mahāyāna («Den store vogna») oppstod i India ved begynnelsen av moderne tidsregning, men skal angivelig ha begynt å spire frem rundt 140 år etter Buddhas Parinibbāna. Det fortelles om et tilfelle hvor en Thera-munk som tilbrakte regntiden sammen med en større gruppe munker, merket seg at denne gruppen hadde gått bort fra deler av den opprinnelige disiplinen (Vinaya) som var utformet eksplisitt av Buddha i hans levetid for å sikre optimale treningsforhold for sine ordinerte etterkommere. Siden ble theravada-buddhismen kritisert for å kun være en vei kun for "de få": med andre ord den ordinerte munke- og nonne-ordrenene dedikerte med sine liv for å nå nirvana. Blant Mahayana-buddhistene ble idealet om å få med seg alle mennesker og andre levende vesener til nirvana imidlertid gjeldende, fremfor å vinne frem selv som Arahant, og universell medfølelse og de altruistiske bodhisattva-idealene henger høyest. Idealet er å bli en Buddha, og deretter bli værende i samsara for å hjelpe alle levende vesener til å oppnå det samme. Det høyeste religiøse idealet er dermed å bli en Bohisattva (en som aspirerer til å bli en fullt opplyst Buddha), som har oppnådd opplysning og med mulighet for å gå inn i (pari-)nirvana. Bohisattvaen velger derimot å komme tilbake til verden for å hjelpe alle til frelse. Kjennetegnet for en bohisattva er stor innsikt og medfølelse for alle levende skapninger og den mest kjente bohisattvaraen er Avalokiteshvara. I Kina blir han gjerne oppfattet som en kvinnelig skikkelse og kalles "Kuan-yin". I tillegg til Nikaya-skriftene, anerkjenner Mahāyāna alle eller deler av en samling skrifter som ble nedtegnet ca. år 100 e.kr. I Mahayana-tekstene brukes sanskrit, og tradisjonen er den dominante formen for Buddhisme i Kina, Korea, Japan og mesteparten av Vietnam. Den dominerende grenen av Mahāyāna utgjøres av forskjellige skoler innen Rent Land Buddhismen og Zen. === Vajrayāna === Vajrayāna («Diamantvogna» – også kjent som Mantrayana, Tantrayana, Tantrisk eller esoterisk buddhisme) deler en del av de grunnleggende konseptene i Mahāyāna, men inkluderer også en rekke åndelige teknikker utformet for å forbedre den buddhistiske praksisen. Man praktiserer for eksempel meditasjon der man mediterer direkte på ulike Buddha-aspekter og forsøker å identifisere seg med Buddha. Vajrayāna kom til Tibet på 600-tallet e.Kr., og målet er å kunne nå innsikt som en diamant: å se direkte gjennom alt og oppnå full oppvåkning i dette livet. I Vajrayāna er det også vanlig å bruke mantraer i meditasjonen og består av en lydkombinasjon som gjentas om og om igjen. Det mest kjente mantraet er "om mani padme hum" som betyr "juvelen i lotusen", og er mantraet til bohisattvaen Avalokiteshvara. Tibetanerne anser Dalai Lama som en reinkarnasjon av Avalokiteshvara, og vajrayana er idag den dominerende form for buddhisme i Tibet, Nepal, Bhutan, Mongolia, Kalmykia (Russland), Sibir, deler av India, samt er en minoritet som praktiseres blant Shingon- og Tendai-skoler – i Kina og Japan. Vajrayāna er i enkelte skoler ikke anerkjent som en vei av Buddhas lære. == Sangha – samfunnet av buddhistiske munker og nonner == Buddha stiftet munke- og nonneordenen for å tilrettelegge for optimale forhold for mennesker som ville dedikere seg fullt og helt til søken på nirvana. Ifølge de tidligere buddhistiske tekstene nådde tusenvis av disipler målet i Buddhas levetid, og disse Arahantene kunne dermed og bidra til å videreføre læren (dharma) frem til det vi har tilgjengelig fortsatt den dag i dag. Det er verdt å merke seg at både medlemmer av Sanghaen (munkene og nonnene) samt lekdisipler nådde frem til dette målet, som begge i stand til å vinne full opplysning – selv om forholdene var til stede og ytterligere tilrettelagt og for medlemmene av den ordinerte Sanghaen. Reglene for munker og nonner er angitt i Vinaya Pitaka og aksepteres av de fleste skolene. Det finnes imidlertid ulike variasjoner (selv om det i det store og hele foreligger konsensus om kjernereglene), samt ytterligere tillegg til disse levereglene, noe påvirket av de tradisjonene og kulturene de ulike skolene blomstret opp i. Munker og nonner forlater sine tidligere verdslige liv, lever i sølibat, og gir avkall på personlige eiendeler og andre verdslige forpliktelser. Tradisjonelt sett opprettholdes munke- og nonne-ordenene gjennom frivillige donasjoner og gaver fra lekfolk, som igjen ofte vil kunne tilby sin "prisløse" kunnskap basert på direkte erfaringskunnskap fra egen fulltidspraksis. I enkelte tradisjoner finner man munker og nonner som arbeider i veldedig virksomhet, eller skoler – men først og fremst er munkene og nonnenes hovedformål å arbeide aktivt med å lære og kjenne sitt eget sinn, for slik å kunne få kontroll over tanke- og følelsesliv og kultivere sitt høyeste iboende potensial og positive egenskaper. Meditasjonspraksis er helt essensielt for å oppnå dette, og Buddhas direkte instrukser og varierte teknikker er tilgjengelig i Tipitika-skriftene, den formidable samlingen av de tidligste buddhistiske tekster. Munker og nonner respekteres høyt blant praktiserende lek-buddhister, og Sanghaen er en av de tre juveler lek-praktikanter søker støtte og veiledning i. Buddhister har naturligvis stor takknemlighet for at Sanghaen i over 2,5 millennier har holdt læren levende og det anses som svært beundringsverdig å vie livet sitt til å trene seg i disiplinen hvis mål er å nå helt frem til full oppvåkning. Buddha gav ingen formaning om at munker eller nonner måtte gi livstidsforpliktende garantier for å bli værende i Sanghaen, men står fritt åpent til å gå tilbake til sitt tidligere verdslige liv som lekmann eller -kvinne. I mange tradisjoner er dette fullt akseptert, men i enkelte kulturer medfører det et visst sosialt press å bli værende når en først har gjort valget. I land som Thailand er det imidlertid vanlig med midlertidige ordinasjoner, eksempelvis gjennom den 3 måneder lange regntiden, hvor majoriteten imidlertid går tilbake til sine liv som lekpraktiserende buddhister. Tradisjonelt har det også ført til sosial mobilitet å ha tilbrakt en viss periode som ordinert, både før en eventuell stiftelse av familie, samt som en god bakgrunn for å kunne få stillinger i det offentlige i enkelte buddhistiske land. === Kvinners rolle i sangha === Buddha unnlot først å gi sitt samtykke til å opprette en egen nonneorden, men lot det etterhvert gjennomføre etter stor etterspørsel fra disipler i sin nære familie. Alle skoler innenfor buddhismen har munkeordener, men ikke alle har nonner ettersom en tidligere uavbrutt linje av Theravada buddhistiske nonner opphørte og "døde ut" på Sri Lanka. Ettersom Vinaya Pitaka antyder at en gyldig ordinasjon av en nonne (Bhikkhuni) må godkjennes av minst fem full-ordinerte nonner, ble det dermed ansett "umulig" å ordinere nye nonner etter dette. Etterhvert som Theravada-buddhismen spredte seg til Thailand og Burma, ble nonneordenene slik avviklet, men i senere tid har det likevel blitt ordinert nonner både innenfor Theravada- og i Vajrayana-skolene, ved hjelp av nonner fra tradisjoner som anerkjenner Vinaya Pitaka. Selv om det også her i den vestlige verden har vært mange fremstående buddhist-nonner, er det flere skoler som ikke anerkjenner denne revitaliserte linjen av Bhikkhunier i henhold til tolkingen av Vinaya-formuleringen (nevnt ovenfor). == Se også == Buddha Liste over begreper i buddhismen == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Buddhism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Det norske Buddhistforbundet (no) Den norske Sotozen buddhistorden (no) Diamantveibuddhismen i Norge (no) Karma Tashi Ling buddhistsamfunn (no) Dharmadata.org — Tibetan Rimé Text Library (en) BuddhaNet.net — Buddhist education and information network (en) Om Buddhisme, Kåre A. Lie (no)

Buddhisme er en ikke-teistisk religion, eller filosofi, som er basert på læren fra Buddha (Siddharta Gautama) som levde fra ca. 563 f.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fotballklubben_Bod%C3%B8/Glimt

2023-02-04

Fotballklubben Bodø/Glimt

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fotballag etablert i 1916', 'Kategori:Fotballag i Bodø', 'Kategori:Fotballklubben Bodø/Glimt', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1916', 'Kategori:Idrettslag i Bodø', 'Kategori:Kongepokalvinnere i fotball', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sport i Norge i 1916']

Fotballklubben Bodø/Glimt (stiftet 16. september 1916 som Glimt) er en norsk fotballklubb fra Bodø. Klubben spiller sine hjemmekamper på Aspmyra stadion og er regjerende seriemester. I 2020 ble klubben det første nordnorske lag som vant eliteserien i fotball for menn. Dette ble gjentatt i 2021, og klubben ble sjette lag til å vinne øverste divisjon to år på rad. Klubben ble cupmester i 1975 og 1993. Klubben tok sølv i 1977 sin første sesong i eliteserien og spilte der fire sesonger. Klubben rykket opp igjen i 1993 og tok sølv også da. Klubben har deretter spilt i eliteserien med unntak av sesongene 2006, 2007, 2010, 2011, 2012, 2013 og 2017 da klubben spilte i 1. divisjon. Klubbens største rivaler er Tromsø Idrettslag. Rival oppgjørene, kjent som "slaget om Nord-Norge" er et av de mest prestisjefulle oppgjørene i Norsk fotball, og er ofte preget av kontroversielle begivenheter både på og utenfor banen.

Fotballklubben Bodø/Glimt (stiftet 16. september 1916 som Glimt) er en norsk fotballklubb fra Bodø. Klubben spiller sine hjemmekamper på Aspmyra stadion og er regjerende seriemester. I 2020 ble klubben det første nordnorske lag som vant eliteserien i fotball for menn. Dette ble gjentatt i 2021, og klubben ble sjette lag til å vinne øverste divisjon to år på rad. Klubben ble cupmester i 1975 og 1993. Klubben tok sølv i 1977 sin første sesong i eliteserien og spilte der fire sesonger. Klubben rykket opp igjen i 1993 og tok sølv også da. Klubben har deretter spilt i eliteserien med unntak av sesongene 2006, 2007, 2010, 2011, 2012, 2013 og 2017 da klubben spilte i 1. divisjon. Klubbens største rivaler er Tromsø Idrettslag. Rival oppgjørene, kjent som "slaget om Nord-Norge" er et av de mest prestisjefulle oppgjørene i Norsk fotball, og er ofte preget av kontroversielle begivenheter både på og utenfor banen. == Eliteserien 2023 == == Historie == Ski- og Fotballklubben Bodø/Glimt ble stiftet i 1916. Fotballen ble introdusert relativt sent i Bodø. Nabobyer som Narvik og Mo hadde stiftet sine klubber tidligere. Men i 1916 fikk Bodø sitt fotballag da fotballklubben Glimt ble stiftet. Glimt var også klubbens navn i mange år, men det viste seg at en klubb i daværende Orkdal kommune allerede hadde navnet «Glimt», og dermed vedtok klubben navnet «Ski- og Fotballklubben Bodø-Glimt» på sitt årsmøte i 1948. Av denne grunn kaller mange bodøværinger Bodø/Glimt fortsatt bare for Glimt. «Ski- og»-delen av navnet ble vedtatt fjernet på årsmøtet 1987, etter at skigruppa hadde vært nedlagt i en årrekke. === De første årene === En av dem som var med på å stifte Glimt i 1916 var Erling Tjærandsen. Han ble klubbens første leder og senere æresmedlem. Fordi Bodø bare hadde ett fotballag var Glimts første kamp mot forløperen til Gymnasets IF fra Bodø, en kamp Glimt vant 5-2. Første tittel kom i 1919 da Glimt ble kretsmester i Nordland. Imidlertid sank nyhetens interesse, og Glimt mistet oppslutning på 1920-tallet. Klubben slet med dårlig økonomi og det ble snakket om å innlemme Glimt i allidrettsklubben Bodø & Omegnens Idrettsklubb. Imidlertid ble det aldri noe mer enn med praten om innlemmelse. === Starten på noe stort === På 1930-tallet fikk klubben en ny glød. Glimt fikk flere inspirerende besøk fra trenere og spillere sørfra, en av disse var Lyns og landslagets storscorer Jørgen Juve. Samtidig innførte Glimt nye treningsmetoder og innendørsfotball i vinterhalvåret. De nye treningsmetodene bar frukter, første nord-norgesmesterskap ble vunnet i 1930. Fra 1930-tallet har Glimt vært i toppen av nordnorsk og fra 1970-tallet norsk fotball. === Nord-Norge får innpass – under tvil === Det er fotballklubber i Norge som har vunnet mer og som i større grad har satt sitt preg på norsk fotballhistorie enn Bodø/Glimt. Men det er ikke mange som i nyere tid har opparbeidet en slik status og blitt et slikt symbol og identitetsfaktor for en hel landsdel, dens innbyggere og næringsliv. Denne effekten kan kanskje også delvis tilskrives NFF som lenge nektet nordnorske lag å delta i cup- og seriemesterskapet. En ny epoke startet i 1963, da nordnorske klubber for første gang fikk anledning til å delta i NM-cupen. I sin første sesong i cupen spilte Glimt seg helt fram til kvartfinalen. Glimt slo Norild 7-1 i første runde. De to neste rundene måtte Bodø/Glimt spille borte mot Nidelv og Rosenborg Ballklub, begge var topplag fra Trondheim og begge ble slått på Lerkendal stadion. I kvartfinalen mente mange at Glimt skulle ha hjemmekamp, men ble likevel satt opp med bortekamp mot toppklubben Frigg fra Oslo. Glimt ble slått 1–0 av Frigg på et fullsatt Bislett stadion. Dette var likevel for de fleste nordlendinger som å oppleve en ny frigjøringsdag. Etter kampen sto 300-500 nordlendinger, som tidligere ikke hadde latt sin røst høre i hovedstaden, igjen på Bislett og sang «Å, eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord. Der eg gjerne er gjest, der mitt hjarte er fest.» Bodø/Glimt hadde bevist at nordnorske lag kunne konkurrere på toppnivå bare de fikk lov til å delta. En forelskelse var skapt, Bodø/Glimt hadde inntatt de nord-norske hjertene. Siden har kjærligheten og båndene til tusenvis av nordlendinger i nord og sør bare utviklet seg og blitt forsterket. Bodø/Glimt er det eneste laget fra Nord-Norge som har deltatt i cupen i samtlige år. Fra 1963 da alle norske lag har hatt mulighet til å kvalifisere seg til deltakelse i cupen har Bodø/Glimt deltatt samtlige 46 sesonger, like etter følger Tromsø IL som har deltatt 41 ganger. Bodø/Glimt er forøvrig ett av tre nord-norske lag som har spilt i den øverste divisjonen. De to andre er Tromsø IL og Mjølner fra Narvik. === Nord-Norge, Glimt og toppserien === Først i 1972 fikk nordnorske lag anledning til å kvalifisere seg til allnorsk fotball. Delingen av norsk fotball før 1972 hadde nok delvis årsak i dårlige kommunikasjoner mellom nord og sør, men også en oppfatning i Norges Fotballforbund om et dårligere nivå på de nordnorske lagene. I tiden fram til 1972 ble Bodø/Glimt Nord-Norgesmester ni ganger. Selv om nordnorske lag på papiret fikk delta i toppserien fra 1972 fortsatte Fotballforbundet forskjellsbehandlingen overfor de nordnorske lagene. Fra 1973 var det tre 2.-divisjonsavdelinger i Norge, to sørnorske og en nordnorsk. Seriesystemet var slik at de to vinnerne i de sørnorske avdelingene ble direkte kvalifisert til toppdivisjonen, mens vinneren av den nordnorske avdelingen måtte inn i en ekstra kvalifiseringsomgang med andrelagene fra sør-avdelingene. Dette merkelige kvalifiseringssystemet medførte at Glimt måtte – som avdelingsvinner – ut i kvalifisering både i 1974 og i 1975. Dette på tross av at Glimt ikke tapte en eneste seriekamp verken i 1974 eller i 1975. I 1975 ble Bodø/Glimt til og med Norgesmester og vant samtlige kamper i serien. I Fotballforbundets offisielle jubileumsbok Fotball! Norges Fotballforbund 100 år, omtales seriesystemet slik: «Landsdelen hadde fått et svært så godt fotballag der hardtarbeidende lokale spillere var blandet med hjemvendte sønner med heltestatus som måtte overkomme ikke bare motstandere på banen, men også et dypt urimelig seriesystem. Urettferdigheten i dette beviste Glimt gjennom sine cup-prestasjoner». Først fra 1979 ble seriesystemet lagt om slik at alle kunne nå den øverste divisjonen på samme måte, uansett hvilken landsdel laget kom fra. I 1976 klarte Bodø/Glimt å kvalifisere seg til toppserien etter å ha slått Odd Grenland 4–0 på Aspmyra og uavgjort 1–1 mot Lyn på Ullevaal. Som nyopprykket lag oppnådde Glimt seriesølv og cup-sølv i 1977. Lillestrøm tok begge gullmedaljene. === Glimt i nordlendingenes hjerter === Tiden på 70-tallet var et eventyr når det gjaldt engasjement og publikumsoppslutning. En ting var at Glimt med den hjemvendte utenlandsproffen Harald «Dutte» Berg i spissen sprengte sportslige grenser. Noe helt annet var stoltheten nordlendingene følte etter hvert som Glimt satte de sørnorske topplagene på plass. Kvartfinalekampen mot Viking i 1975 samlet 12 041 tilskuere på Aspmyra stadion i en by som da hadde knappe 30 000 innbyggere. Tilskuertallet er fortsatt det største på noe idrettsarrangement i Nord-Norge den dag i dag. Når det var kamp Aspmyra kom folk fra Finnmark, Tromsø, Lofoten og Rana i fly, busser, båter og privatbiler. Etter store kamper sies det at de to Bodøavisene solgte et par tusen aviser bare i Mo i Rana. VG og Dagbladet hadde fem-seks sider med stoff etter slike kamper. Innsatsen for regional selvfølelse ble hedret av både nordlendinger og trøndere i 1975. Da fikk Glimt den trønderske hedersbevisningen Olavstatuetten av Trondheimsavisa Adresseavisen som dermed inkluderte Bodø i Midt-Norge. Nordland fylkeskommune delte ut sin kulturpris til cupmesterne i 1975. Den betydning Glimt hadde for nordnorsk selvfølelse blir oppsummert i Nordnorsk Kulturhistorie, bind 1 slik: «Bodø-Glimt var et regionalt anliggende, landsdelens felles symbol på at man hadde fått oppreisning og oppnådd likeverd» (s. 435-436). === Mørke år === Etter toppseriedebuten i 1977 spilte Bodø/Glimt fire sesonger før laget endte sist på 12.-plass og rykket ned i 2. divisjon i 1980. 1980-tallet var Bodø/Glimts mørkeste år. Klubben vekslet om å spille i 1. divisjon og den regionale 2. divisjonen. Bunnårene var i 1984-1985-1986, da Glimt spilte i 3. divisjon, mens lillebror Grand Bodø spilte i allnorsk 2. divisjon i 1985 og 1986. Lojaliteten til Glimt var imidlertid fortsatt stor, og det var flere tilskuere på Glimtkampene enn på Grands kamper i divisjonen over. === Et nytt superlag === Klubbens vandring i mørket sluttet i 1991 da Jan Muri overtok treneransvaret. Bodø/Glimt rykket opp fra andre- til førstedivisjon foran Grovfjord Idrettslag. I 1992-sesongen fikk Glimt Trond Sollied som spillende trener, klubben vant førstedivisjon og rykket opp til toppserien. I toppseriecomebacket i 1993 gjorde Glimt som i debuten i 1977. Klubben tok seriesølv og tok seg fram til cupfinalen. I motsetning til 1977-laget klarte imidlertid 1993-laget å vinne cupfinalen. Cupfinaleseieren satte punktum for tre fantastiske år, Glimt hadde gått fra andredivisjon til seriesølv og cupgull på tre år. En prestasjon som ingen har gjort før eller siden i norsk fotball. === Berg-og-dal-bane === 1990-tallet ble en berg-og-dal-bane for Bodø/Glimt. Gode prestasjoner ett år ble gjerne fulgt opp med bunnstrid året etter. Dette var særlig gjeldende i 1994 og 1996 da Glimt fulgte opp seriesølv og -bronse med nesten nedrykk det påfølgende år. Trenden fra 1990-tallet ser ut til å bli fulgt i det nye årtusenet. Dobbelt sølv i serie og cup bak Rosenborg i 2003 ble fulgt opp med kvalifiseringspill mot Kongsvinger IL Toppfotball i 2004. I kvalifiseringen tapte Glimt 0–1 på bortebane, men vant sikkert 4–0 hjemme på Aspmyra uken etter. Dermed vant Glimt sammenlagt 4–1 og beholdt toppserieplassen enda et år. Året etter klarte ikke Glimt å levere varene godt nok, og endte på jumboplass i Tippeligaen. Nedrykket var et faktum etter 13 år i det gode selskap. Målet for 2006-sesongen var opprykk til Tippeligaen, men selv om Glimt kjempet i toppen hele sesongen, endte de på 5.-plass etter en dårlig høstsesong. Til tross for en sterk stall og mange gode resultater, feilet Glimt ofte på bortebane og tapte avgjørende kamper mot topprivalene. Bodø/Glimt hadde også store økonomiske problemer i 2006, som i verste konsekvens kunne relegere klubben til 2. divisjon. Dette fikk sportslige konsekvenser da Glimt måtte selge to av sine beste spillere til opprykksrival Bryne midt i sesongen. At laget mistet toppscoreren Håvard Sakariassen og kapteinen Cato André Hansen, kan nok ha bidratt til den dårlige høstsesongen. Før 2007-sesongen ble det orden på økonomien og klubben styrket stallen i alle ledd. Bodø/Glimt hadde en sterk start på 2007-sesongen og ledet serien lenge. På høsten kom klubben inn i en dårlig periode og tapte en rekke bortekamper. Til slutt endte Bodø/Glimt opp på en skuffende tredjeplass i serien, som likevel ga kvalifiseringsspill til Tippeligaen. Etter å ha slått Odd Grenland 4-2 over to kamper, ble det 12. november 2007 klart at Bodø/Glimt igjen skulle spille fotball på øverste nivå i Norge, som den første 1.-divisjonsklubben siden år 2000 som har klart å rykke opp gjennom kvalifiseringsspill. Det ble et sterkt møte med Tippeligaen i 2008-sesongen, hvor klubben både slo Rosenborg 1-3 borte og endte på 4.-plass totalt. Igjen overrasket klubben de etablerte lagene som sammen med ekspertkommentatorer hadde dømt "nordlændingene" nord og ned foran sesongen. 2009-sesongen gikk ikke like bra, og Glimt rykket ned til Adeccoligaen samme år. Etter å ha spilt i nest øverste divisjon i tre år, rykket Glimt opp igjen i 2013. I Aasmund Bjørkans første sesong som hovedtrener i 2016 ble det nedrykk til nivå 2. Imidlertid ble det direkte opprykk til Eliteserien i 2017, en sesong der Glimt ble det mestscorende laget på nivå 2 i en sesong gjennom tidene. Kristian Fardal Opseth ble samtidig den spilleren med flest scoringer i en 1.divisjon-sesong gjennom tidene og Aasmund Bjørkan ble årets trener på nivå 2. === Første nordnorske seriemester === Etter opprykkssesongen 2017, gikk Aasmund Bjørkan over i en rolle som sportsdirektør. Daværende assistenttrener Kjetil Knutsen overtok som hovedtrener. I eliteseriecomebacket i 2018 endte Glimt på 11. plass, etter å ha spilt 14 uavgjorte kamper, noe som var rekord på toppnivå i Norge.. Foran 2019-sesongen solgte Glimt tre av sine mest sentrale spillere fra den foregående sesongen: Kaptein og midtstopper Martin Bjørnbakk, midtbanespiller José Angel og toppscorer Kristian Fardal Opseth. Det ble heller ikke hentet åpenbare erstattere for disse. De fleste "eksperter" spådde derfor Glimt blant nedrykkskandidatene i 2019-sesongen. Likevel kjempet Glimt med Molde om seriegullet ved halvspilt sesong. I løpet av sesongen ble sentrale spillere som Amor Layouni og Geir André Herrem solgt, og Glimt hadde en noe svakere høstsesong. Likevel endte Glimt på en sensasjonell 2. plass i Eliteserien i 2019. Glimt begeistret publikum og Kjetil Knutsen ble kåret til årets trener, mens Håkon Evjen ble kåret til både årets unge spiller og årets spiller.Foran 2020-sesongen hadde Glimt igjen solgt sentrale spillere, med kaptein Ricardo Friedrich og Håkon Evjen som de mest markante. Selv om Glimt hentet spiss Kasper Junker for en, for Glimt, rekordsum, så ble det ikke hentet inn åpenbare erstattere for disse. Selv med andreplassen fra sesongen før, så ble Glimt ikke nevnt blant favorittene i Eliteserien 2020. Glimt startet imidlertid sesongen forrykende, med 10 strake seire fra sesongstart. Glimt deltok i kvalifiseringen til Europaligaen 2020/21, der de vant klart de to første rundene. På grunn av pandemien ble kvalifiseringsrundene spilt som enkeltkamper, og Glimt fikk bortekamp mot AC Milan på San Siro i 3. runde. Glimt sjokkerte ved å ta ledelsen i kampen, mens AC Milan snudde til 3-2. Glimt hadde imidlertid store sjanser da de presset AC Milan hardt siste halvdel av 2. omgang. Glimt hadde imponert, og særlig Jens Petter Hauge gjorde seg bemerket med både mål og målgivende. Hauge ble kjøpt av nettopp AC Milan kort tid etter kampen på San Siro. Glimt tapte kun én kamp i Eliteserien 2020, i den 21. serierunden. Etter seieren over Strømsgodset i den 25. serierunden, med 5 kamper igjen, var det klart at Glimt var den første nordnorske seriemester i allnorsk fotball. Glimt smadret en rekke rekorder i norsk eliteserie, deriblant flest seire (med 26 av 30) og flest scorede mål (103). Kasper Junker ble med 27 scoringer den med flest scoringer på en sesong på toppnivå for Glimt. Kjetil Knutsen ble igjen årets trener i Eliteserien, mens Philip Zinckernagel ble årets spiller. Sesongen ble dessverre preget av koronapandemien, og bare et svært begrenset antall publikummere fikk oppleve storspillet på Aspmyra. Foran 2021-sesongen hadde Glimt, i tillegg til Jens Petter Hauge, solgt både Philip Zinckernagel og Kasper Junker. Disse tre spillerne hadde stått for til sammen 60 mål og 35 målgivende pasninger i sesongen før. Uten å hente inn åpenbare erstatninger for disse ble Glimt igjen oversett da ekspertene skulle lansere gullkandidatene. Glimt overrasket imidlertid alle, og sikret sin andre strake eliteserie-tittel etter å ha slått Mjøndalen 3-0 borte i siste serierunde. Kjetil Knutsen ble igjen kåret til årets trener, og Patrick Berg ble årets spiller i Eliteserien. Glimt kvalifiserte seg også, for første gang i historien, til europeisk gruppespill denne sesongen. Der gikk Glimt videre etter blant annet å ha knust Jose Mourinhos Roma 6-1 på Aspmyra. == «Dutte» og de andre == Klubben har fostret mange gode fotballspillere. Harald «Dutte» Berg er uten tvil den største, og kanskje den beste nordnorske spiller noensinne. Han spilte 390 kamper for Glimt, 200 kamper for Lyn, 43 landskamper og 4 sesonger (250 kamper) som profesjonell i FC den Haag i Nederland. Spillere som Arne Hanssen, Terje Mørkved, Jahn Ivar «Mini» Jakobsen, Tom Kåre Staurvik, Ørjan Berg og Runar Berg og mange flere har også markert klubben. Alle disse har også spilt for Rosenborg og har bidratt til å bringe denne klubben til toppen i norsk fotball. Stig Johansen ble den første spilleren som ble profesjonell i utlandet direkte fra Bodø/Glimt (til Southampton i 1996). Etter ham gikk unggutten Trond Fredrik Ludvigsen til Hertha Berlin i 2001 og Bengt Sæternes til Club Brugge i 2002. I 2020 gikk Håkon Evjen til AZ Alkmaar og Jens Petter Hauge til AC Milan. == Supporterklubbene == J-feltet er i dag Bodø/Glimts offisielle supporterklubb, med «Den Gule Horde» og «Ultras Bodø» som undergrupper. Glimt i Sør (GLIS) er en uavhengig supporterklubb lokalisert i Oslo. === J-feltet === J-feltet er den offisielle supporterklubben til Bodø/Glimt. Den har hatt andre navn tidligere, men fikk dagens navn i februar 2018. Bilder av J-feltet fikk sterk internasjonal oppmerksomhet da J-feltet greide å smugle inn og vise fram mange ukrainske flagg under kampen mellom Bodø/Glimt og Celtic FC 24. februar 2022 for å vise støtte til Ukraina under Russlands invasjon av Ukraina 2022. === «Den Gule Horde» === Takket være det enorme engasjementet rundt Glimt på begynnelsen av 70-tallet, er supporterklubben til Glimt en av de første og mest tradisjonsrike i Norge. Klubben startet opp på begynnelsen av 70-tallet og fikk organiserte former i 1974, det var også dette året den første «lederen» for supporterne – Arnulf Bendixen – begynte å bruke en diger gul tannbørste som symbol for supporterklubben og Bodø/Glimt, tannbørsten har siden fulgt klubben i medgang og motgang. Den første tannbørsten fra 74 ble brukket i to på Brann stadion av en overivrig bergenser i kvartfinalen i 1976, børstehodet fra denne tannbørsten er nå utstilt på Nordlandsmuseet i Bodø. I boken «Øyeblikkene vi aldri glemmer» fra 2003 skriver sportsjournalistene og fotballelskerne Arne Scheie og Otto Ulseth at Glimt var den fotballklubben som var først ute med å ha supportere: «Det var Bodø/Glimt som bragte den moderne supporterkulturen til landet, med vaiende tannkost – som Glimt-supporterne til dag dato er alene om – sanger og et enormt hav i en farge, i dette tilfelle gult. Da Glimt spilte cupfinale i 1975, fikk hele Norge for første gang se hvordan en klubbs tilhengere skal kle seg ut og oppføre seg. Supporterne fra Bodø var den første tilhengerskaren som ble en del av selve laget som spilte kampene. Det ble snart umulig å forestille seg Glimt i viktige kamper uten dette gule, syngende, vaiende koret på tribunen». === Glimt i sør - GLIS === Bodø/Glimts supporterklubb i sør. Av supportere, for supportere. Offisielt stiftet 1993. Glimt i sør er en egen uavhengig supporterklubb som er registrert i Brønnøysund registrene med eget org.nr. Vi ser kamp sammen på Champ Sportsbar i Oslo, og arrangerer bussturer til bortekamper på Øst og Sørlandet. Vi er per 1. august 2022 blitt over 450 registrerte medlemmer. == Spillerstall == Oppdatert 1. februar 2023. === Utlånte spillere === == Trenerapparat == Kjetil Knutsen Hovedtrener Morten Kalvenes Trener Aasmund Bjørkan Trener Robert Hauge Trener Jonas Kolstad Keepertrener Jan Erik Bjerk Trener Ørjan Nygård Fysisk trener Stig Johansen Spillerutvikler == Titler og fakta == === Mesterskap og medaljer === Eliteserien: Gull (2): 2020 og 2021. Sølv (5): 1977, 1993, 2003, 2019 og 2022. Bronse (1): 1995.NM (Cupen): Gull (2): 1975 og 1993. Sølv (4): 1977, 1996, 2003 og 2021-22.Nordnorsk mesterskap: Gull (9): 1930, 1933, 1934, 1939, 1952, 1963, 1964, 1967 og 1969. Sølv (5): 1949, 1955, 1961, 1962 og 1966. === Cupfinaler: motstandere og resultater === 1975: Bodø/Glimt – Vard (2–0) 1977: Bodø/Glimt – Lillestrøm (0–1) 1993: Bodø/Glimt – Strømsgodset (2–0) 1996: Bodø/Glimt – Tromsø. (1–2) 2003: Bodø/Glimt – Rosenborg (1–1, 1–3 eeo) 2021: Bodø/Glimt - Molde (0-1) === Cupmestre for Bodø/Glimt === 1975: Jon Abrahamsen, Tor Eriksen, Einar Kolstad, Odd Bjørn Kristoffersen, Trond Tidemann, Arild Olsen, Harald Berg, Jacob Klette, Ove Andreassen, Arne Hanssen, Terje Mørkved, Sturla Solhaug og Trygve Nygård, Truls Klausen. 1993: Rohnny Westad, Ola Haldorsen, Trond Sollied, Charles Berstad, Andreas Evjen, Runar Berg, Tom Kåre Staurvik, Tommy Hansen, Aasmund Bjørkan, Bent Inge Johnsen, Harald Martin Brattbakk, Tor Arne «Totte» Aga, Petter Solli, Thor Mikalsen, Ivar Morten Normark. === Seriemestre for Bodø/Glimt === 2020: Joshua Smits, Marius Lode, Alfons Sampsted, Marius Høibråten, Fredrik Bjørkan, Isak Helstad Amundsen, Patrick Berg, Victor Boniface, Philip Zinckernagel, Jens Petter Hauge, Nikita Khaykin, Ulrik Saltnes, Runar Hauge, Morten Konradsen, Sebastian Tounekti, Brede Moe, Sondre Brunstad Fet, Sammy Skytte, Hugo Vetlesen, Kasper Junker, Ole Amund Sveen, Vegard Leikvoll Moberg, Elias Kristoffersen Hagen, Aleksander Foosnæs, Ola Solbakken 2021: Nikita Haikin, Joshua Smits, Marius Høibråten, Fredrik Bjørkan, Brede Moe, Alfons Sampsted, Sigurd Kvile, Vegard Kongsro, Morten Ågnes Konradsen, Brynjar Johnsplass, Elias Kristoffersen Hagen, Hugo Vetlesen, Vegard Leikvoll Moberg, Patrick Berg, Ulrik Saltnes, Sondre Brunstad Fet, Joel Mvuka, Mattias Käit, Gilbert Koomson, Erik Botheim, Ola Solbakken, Victor Boniface, Lasse Nordås, Sondre Sørli, José Santos, Mats Pedersen. === Resultater siden 2000 === === Bodø/Glimt i Europa === Bodø/Glimt har spilt i europeiske turneringer i 9 ulike sesonger. Debuten kom i 1976 i Cupvinnercupen mot Napoli. I sesongen 1994/95 slo Glimt Sampdoria i Cupvinnercupen. I 2021/22-sesongen kvalifiserte Glimt seg for første gang til europeisk gruppespill med deltagelse i Conference League, og gikk hele veien til kvartfinalen i turneringen. I 2022 spilte Glimt for første gang gruppespill i Europa League. Oppsummert per turnering: Den følgende tabellen viser Bodø/Glimts plassering på koeffisient-rangeringen til UEFA (per 22. desember 2022): === Kjente spillere === Harald «Dutte» Berg Terje Mørkved Arne Hanssen Ernst Pedersen Jahn Ivar «Mini» Jakobsen Ivar Morten Normark Trond Sollied Jan Derek Sørensen Bent Inge Johnsen Tom Kåre Staurvik Rohnny Westad Stig Johansen Tommy Bergersen Ørjan Berg Runar Berg Arild Berg Charles Berstad Bengt Sæternes André Hanssen Trond Fredrik Ludvigsen Harald Martin Brattbakk Cato André Hansen Randall Brenes Roy Miller Thiago Martins Trond Olsen Hannes Þór Halldórsson Anders Konradsen Stefan Johansen Papa Alioune Ndiaye Martin Bjørnbak Ulrik Saltnes Kristian Fardal Opseth Håkon Evjen Philip Zinckernagel Jens Petter Hauge === Kjente trenere === Jørgen Juve Trond Sollied Øystein Gåre Jan Halvor Halvorsen Kåre Ingebrigtsen Erik Hoftun Kjetil Knutsen === Spillere med landskamper for Norge === Listen inkluderer spillere som fikk landskamper mens de var i Glimt, eller spillere som startet sine seniorkarrierer i Glimt, men som først fikk landskamper på et senere tidspunkt. En spiller som Harald Martin Brattbakk er f.eks. ikke med. Jahn Ivar «Mini» Jakobsen1 - 65 Stefan Johansen1 - 55 Tom Høgli1 - 49 Harald «Dutte» Berg – 43 Ørjan Berg – 19 Mathias Normann1 – 12 Patrick Berg – 12 Jens Petter Hauge1 – 10 Anders Ågnes Konradsen1 – 8 Bengt Sæternes – 7 Fredrik Bjørkan – 7 Runar Berg – 5 Stig Johansen – 3 Jon Abrahamsen – 3 Arild Olsen – 2 Tom Kåre Staurvik – 2 Marius Lode – 2 Ola Solbakken – 2 Trond Olsen – 1 Håkon Evjen1 – 1 Hugo Vetlesen – 11Spilte ingen landskamper i Glimt-perioden. === Glimt-kapteiner siden 1975 === 1975-77: Harald Berg 1978-79: Truls Klausen 1980: Ivar Pedersen 1981: Harald Berg og Anders Farstad 1982: Anders Farstad 1983: Arnfinn Helgesen 1984-86: Jan Erik Bjerk 1987: Jahn Ivar Jakobsen 1988: Ola Haldorsen 1989: Tor Arne «Totte» Aga/Bjørn Tore Hansen 1990: Tor Arne «Totte» Aga 1991-98: Ola Haldorsen 1999-00: Andreas Evjen 2001-04: Stig Johansen 2005: Fredrik Kjølner/Erik Hoftun 2006: Cato André Hansen/Stian Theting 2007: Johan Lædre Bjørdal/Stian Theting 2008: Jan Derek Sørensen/Stig Johansen 2009: Jan Derek Sørensen/Christian Berg 2010: Johan Lædre Bjørdal 2011-13: Christian Berg 2014: Ruben Imingen 2015-16: Thomas Jacobsen 2017: Trond Olsen 2018: Martin Bjørnbak 2019: Ricardo Friedrich 2020-21: Ulrik Saltnes/Patrick Berg 2022-: Ulrik Saltnes/Brede Moe/Patrick Berg === Toppscorere fra 1977 til i dag === Arne Hanssen er den mestscorende Glimtspiller gjennom tidene, men man vet ikke det offisielle antallet fordi man ikke begynte å holde nøyaktig oversikt før i 1977. Det antas at Hansen scoret tilsammen over 600 mål for Glimt på 60- og 70-tallet. I tillegg var Arne Hansen toppscorer for Rosenborg i 1971 og 1972. I 2007-sesongen scoret Thiago Martins 17 mål, det meste en Bodø/Glimt spiller hadde scoret siden Stig Johansen scoret 19 i 1995-sesongen. Johansens rekord ble grundig slått i 2020 av Kasper Junker, som scoret 27 mål. === Raskeste mål for Bodø/Glimt i toppserien === Mål av Sondre Brunstad Fet etter 17 sekunder mot Sandefjord i 2020. Mål av Harald Martin Brattbakk etter 33 sekunder mot Molde i 2005. Mål av Aasmund Bjørkan etter 51 sekunder mot Brann i 2003. === Største tap og største seier i toppdivisjonen/cupen === Største hjemmeseier i (toppdivisjonen): 8–0 mot Lyn i 1993-sesongen. Største borteseier i (toppdivisjonen): 6–0 mot Hamarkameratene i 1995-sesongen. Største hjemmetap i (toppdivisjonen): 0–6 mot Start i 1994-sesongen. Største bortetap i (toppdivisjonen): 0–7 mot Viking FK i 1996-sesongen. Største seier (cup): 11–2 mot Mosjøen i 2002-sesongen. Største tap (cup): 0–5 mot Viking FK i 1974- og i 2006-sesongen og 0–5 mot Odd Grenland i 2000-sesongen. Dårligste cupinnsats: Første runde tap 0–1 mot Grovfjord Idrettslag i 1991. Eneste gang Bodø/Glimt har blitt slått ut i første runde. === Tilskuertall === 12 189, Aspmyra stadion, Bodø/Glimt 2-1 Viking FK. Søn 7. september 1975. === Bodø/Glimts totale poenghøst i øverste divisjon === Oppdatert etter 2019. Bodø/Glimt er på 14.-plass på tabellen over lagene med flest poeng over alle år i toppserien, den såkalte maratontabellen. Bodø/Glimt kunne imidlertid først kvalifisere seg til eliteserien i 1972, mens lagene sør for Nordland hadde muligheten fra 1963. == Referanser == == Se også == Historikk Bodø/Glimt – Tromsø IL Sesongartikler: 2018, 2019, 2020, 2021, 2022 == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Bodø/Glimt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Den Gule Horde – Supporterklubb Den Gule Horde, avdeling Midten Glimt i Sør Bodø/Glimt i Avisa Nordland Bodø/Glimt fotosamling

Arne Hanssen (over 600)|

https://no.wikipedia.org/wiki/Bergen_Turlag

2023-02-04

Bergen Turlag

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Bergen', 'Kategori:Turlag i Norge']

Bergen Turlag er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Foreningen er Vestlandets største friluftsorganisasjon med nær 25 000 medlemmer. Organisasjonen ble grunnlagt i 1890, den gang under navnet Turistforeningen for Bergen By og Stift. Foreningens formål er å tilrettelegge for et aktivt, enkelt og naturvennlig friluftsliv. Naturvern er også et viktig arbeidsområde. Arrangerer årlig 7-fjellsturen.

Bergen Turlag er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Foreningen er Vestlandets største friluftsorganisasjon med nær 25 000 medlemmer. Organisasjonen ble grunnlagt i 1890, den gang under navnet Turistforeningen for Bergen By og Stift. Foreningens formål er å tilrettelegge for et aktivt, enkelt og naturvennlig friluftsliv. Naturvern er også et viktig arbeidsområde. Arrangerer årlig 7-fjellsturen. == Eksterne lenker == Bergen Turlag Bergen byleksikon på nett, om Bergen Turlag

Bergen Turlag er en medlemsforening av Den Norske Turistforening (DNT). Foreningen er Vestlandets største friluftsorganisasjon med nær 25 000 medlemmer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetsmuseet_i_Bergen

2023-02-04

Universitetsmuseet i Bergen

['Kategori:1825 i Norge', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Arkeologiske museer i Norge', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergenhus', 'Kategori:Egill Reimers', 'Kategori:Etableringer i 1825', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Museer etablert i 1820-årene', 'Kategori:Museer i Bergen', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vitenskap i 1825', 'Kategori:Zoologiske museer']

Universitetsmuseet i Bergen, opprinnelig Bergens museum, består av De kulturhistoriske samlingene, Seksjon for ytre kulturminnevern, De naturhistoriske samlingene med Muséhagen, og Arboretet og Botanisk hage på Milde. Museet var en viktig del av grunnlaget for etableringen av Universitetet i Bergen i 1946, og er nå en integrert del av universitetet. Det er store museale samlinger innen kultur- og naturhistorie samlet ved institusjonen. Flerfaglig forskning og formidling har hele tiden hatt høy prioritet. Som landsdelsmuseum på Vestlandet skal Bergens museum fungere som et regionalt kompetanse- og formidlingssenter for andre museer, skoleverket, politiske miljø, næringsliv og publikum. Museet ble i 2021 kåret til "Årets museum".

Universitetsmuseet i Bergen, opprinnelig Bergens museum, består av De kulturhistoriske samlingene, Seksjon for ytre kulturminnevern, De naturhistoriske samlingene med Muséhagen, og Arboretet og Botanisk hage på Milde. Museet var en viktig del av grunnlaget for etableringen av Universitetet i Bergen i 1946, og er nå en integrert del av universitetet. Det er store museale samlinger innen kultur- og naturhistorie samlet ved institusjonen. Flerfaglig forskning og formidling har hele tiden hatt høy prioritet. Som landsdelsmuseum på Vestlandet skal Bergens museum fungere som et regionalt kompetanse- og formidlingssenter for andre museer, skoleverket, politiske miljø, næringsliv og publikum. Museet ble i 2021 kåret til "Årets museum". == Museets avdelinger == === De kulturhistoriske samlingene === Denne delen av Universitetsmuseet bar tidligere navnet «Historisk Museum». De kulturhistoriske samlingene tilbyr publikum utstillinger knyttet til fagene etnografi, arkeologi, kunsthistorie og kulturhistorie. Samlingene holder til i en bygning som er tegnet av arkitekt Egill Reimers. Reimers ble tildelt oppdraget etter en reguleringskonkurranse i 1918. Bygningen sto ferdig i 1927 og er typisk for monumentalarkitekturen i Bergen rundt første verdenskrig. Fra samlingen: "It is Christ the King: the victorious Christ. It is a special Christ-making from Lucca in Italy, where there was and is a subjugating and taking crucifix (" Volto Santo "), which has gone back to 1100s. There are three other pilgrimage marks. The University Museum in Bergen has two such pilgrimage marks in the collection, one of which is found in the Benedictine monastery at Selja . (Norway)[3] === Seksjon for ytre kulturminnevern === Seksjonen har ansvar for saksbehandling og faglige undersøkelser av arkeologiske kulturminner. Hvert år gjennomfører Universitetsmuseet større og mindre arkeologiske undersøkelser i Bergens distrikt. Seksjon for ytre kulturminnevern er også tillagt en sentral funksjon som kompetansemiljø for dokumentasjon og konservering av bergkunst, herunder FoU – oppgaver og metodeutvikling. === De naturhistoriske samlingene === De naturhistoriske samlingene omfatter samlinger innen geologi, zoologi og botanikk. Bygningen var ferdig i 1865, og museet åpnet for publikum to år senere. Den er tegnet av Johan Henrik Nebelong fra København. En del av gjenstandene og montrene er beholdt fra den gang museet var nytt, og et besøk i de naturhistoriske samlingene gir derfor også innblikk i norsk museumshistorie. Utenfor hovedbygningen ligger Muséhagen, med over 3 000 arter som ble anlagt som botanisk hage i årene 1887-1889. Bygget stengt for rehabilitering i 2013, og åpnet igjen 14. oktober 2019. === Muséhagen === Muséhagen er den gamle botaniske hagen som ligger rundt De Naturhistoriske samlingene på Nygårshøyden. Hagen ble anlagt i årene 1897-99 etter en plan av botanikeren Jørgen Brunchorst som senere ble direktør for museet. Plantehuset ble oppført i 1900-1901. I årene 1926-30 ble hagen omformet etter professor Rolf Nordhagen og bygartner Rosenkilde. === Arboretet og Botanisk hage === Arboretet og Botanisk hage ligger på Milde og er en del av Universitetsmuseet i Bergen. Det består av Det norske arboretet‎ og Botanisk hage. Samlingene inneholder brede samlinger av planter fra Norge, Europa og fjernere himmelstrøk. Her finnes en stor samling av rhododendron, et stort Rosarium, Japanhage, Fjellhage, historiske hageplanter og mye mer. == Museets historie == === Etableringen === Bergens Museum ble grunnlagt i 1825 med stortingspresident Wilhelm Koren Christie (1778–1849) og biskop Jacob Neumann (1772–1848) som to av grunnleggerne. De to var også i redaksjonen for tidsskriftet Urda som formidlet museets samlinger 1837-42. Christie troner i dag på sin støtte på Muséplass, skuende ned mot sentrum av byen. I kraft av sin posisjon og entusiasme var Christie viktig for å skape giverglede og godvilje for det nye museet. De store museumsbygningene slik de står i dag, reiste seg på Nygårdshøyden i løpet av 1860-årene. === Bygningshistorie === Museets første fysiske tilhold var i leide lokaler i den gamle bygningen til Bergens realskole, Seminarium Fredericianum. I 1831 kjøpte museet det som må regnes som Norges første museumsbygning, «Præsidentboligen», «Det Klagenbergske Hus» (etter Reinholt Jacob Klagenberg (1757-1830), Bergens siste magistratspresident og justitiarius i politiretten) ved Lille Lungegårdsvann. I 1840 fikk museet oppført et større tilbygg etter stadskonduktør Ole Peter Riis Høeghs tegninger, Norges første museumsbygning bygget til museumsformål. I 1853 ble stadskonduktør Hans Hansen Kaas engasjert for å lage planer for et nytt tilbygg for den naturhistoriske avdeling. I 1855 vurderte man tomtealternativ, og i 1856 ble tomten på Rakkerhaugen overdratt til museet fra Bergen by. I 1857-58 tegnet arkitektene Christian Christie og Franz Wilhelm Schiertz to utkast til ny museumsbygning. Forslagene ble sendt arkitekturprofessor Christian Hansen (1803-1883) i København til vurdering. Eventuelt skulle han selv lage et alternativ. Hansen videreformidlet forespørselen til sin kollega, arkitekt Johan Henrik Nebelong, som leverte sitt utkast til nytt museumsbygg på Nygårdshøyden i januar 1859. I 1863 startet byggingen. For å få ned kostnaden måtte en motvillig Nebelong godta at sprosseverket ikke ble hugget i stein, men industrielt produsert av støpejern. Bygningen sto ferdig i 1865, og 7. august samme år kunne bygningen tas i bruk til Norges første internasjonale fiskeriutstilling. I 1892 ervervet museet mer eiendom og startet planleggingen av en botanisk hage. Året etter tegnet bygningsinspektøren i Bergen, arkitekt Hans Jacob Sparre (1861-1937), et utkast til utvidelse av museet med sidefløyer i sør og nord. Tilbyggene ble oppført 1896-1898. Arkitekt for innredningsarbeidene, bl.a. den store foredragssalen i 2. etasje, var Jens Zetlitz Kielland. Under universitetsmuseumsdirektør Henrik von Achens ledelse ble foredragssalen fra 1898 revet i 2013 for å gi plass til en ny, større aula. Samme året ble både det botaniske hageanlegget fra 1930-tallet og museumsbyggets eksteriør og deler av interiøret fredet etter forskrift av Miljøverndepartementet. Løvehoder på rekke og rad under vinduene er en del av bygningsfasaden. De eldste er laget av kleberstein fra Munkeliv kloster som ble utgravd på Nordnes høsten 1860. På den tiden ble Nordnes utbygd, med graving for vannrør og gassledninger. Slik kom arbeiderne over ruiner etter murene på Munkeliv kloster. I 1860 var museet også på jakt etter kleberstein, som ikke noe vanlig bygningsmateriale på den tiden. Dermed endte stein fra en av Bergens første kirker i murverket på museumsbygget. 15. oktober 1860 bevilget direksjonen i Bergens Museum 22 spesiedaler til frakt av steinen - opprinnelig hentet fra klebersteinsbruddet på Russøy ved Tysnes på 1100-tallet - til museumstomten på Rakkerhaugen. Da museet stod ferdig i 1865, var klebersteinen blitt gjenbrukt til 29 løvehoder. De to nye fasadene fra 1898 er også utstyrt med løvehoder, men da spanderte man ikke kleberstein. De nye er støpt i betong. === Forskning og undervisning === Museets første konservator var Johan Koren som tiltrådte i 1846. I ledelsen fant man fra 1851 Michael Sars som flyttet til et nytt professorat i Oslo i 1854. I 1852 ble Daniel Cornelius Danielssen med i direksjonen, og var dets preses fra 1864 til 1894, samt med på Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78 som utforsket Norskehavet med utgangspunkt i miljøet ved Bergens Museum. Med på turen var også Herman Friele (1838–1921) som hadde sittet i direksjonen fra 1870. Det var her Fridtjof Nansen (1861–1930) ble 1.konservator i 1882, han overtok etter Koren. Etter at Nansen gikk til det zoologiske miljøet i Oslo i 1887, ble han etterfulgt av Jørgen Brunchorst (1862–1917). Allerede på denne tiden antydet noen at museet skulle arbeide for «... opprettelsen av en vitenskapelig høyskole for Vestlandet i Bergen». Universitetstanken var sådd. Det fremdeles eksisterende tidsskriftet Naturen har vært utgitt herfra siden 1887 med nevnte Jørgen Brunchorst som første redaktør. Han ble direktør for museet i 1902, men forlot det i 1906. I 1907 kom «den Sundtske Lærestol i Zoologi» til. For første gang kunne Bergens Museum tilby undervisning på universitetsnivå. I 1914 får de fem faglige lederne professortitler, den danskføde August Brinkmann (1878–1940) på Zoologisk avdeling, Bjørn Helland-Hansen (1877–1957) på Biologisk stasjon, Jens Holmboe (1880–1943) på Botanisk avdeling, Carl Fredrik Kolderup (1868–1942) på Mineralogisk-geologisk avdeling og Haakon Shetelig (1877–1955) på Historisk-antikvarisk avdeling. De nye avdelingene viser hvilke som var de sentrale fagområdene i bergensmiljøet. Kolderups sønn Niels-Henrik Kolderup (1898–1971) begynte i 1919 og overtok for faren i 1939 som professor. Etter Brinkmann (sr.) død 1940 ansatte de sønnen August Brinkmann jr. (1912–1991). Ved inngangen til 1940-årene hadde det utviklet seg solide forskningsmiljø ved og i tilknytning til Bergens Museum. I tillegg til forskningen drev museet nå høyere undervisning innenfor ulike fagområder, riktignok med eksamensavvikling i Oslo. Det var naturlig at særlig fagområder knyttet til været og havet fikk godt fotfeste i det akademiske miljøet i byen. Jordskjelvstasjonen i Bergen og Værvarslingen på Vestlandet var blitt kjent blant de fleste nordmenn. Havforskning, oseanografi, biologi, geologi og meteorologi var fagområder som hadde tyngde i Bergen. Det nye Universitetet i Bergen ble i 1946 etablert med utgangspunkt i Det matematisk-naturvitenskapelige, Det historisk-filosofiske og Det medisinske fakultet. Universitetet i Bergen ble et nytt, moderne alternativ til en mer tradisjonell universitetsmodell konsentrert om de lange embetsstudiene. Grunnsteinen ble nedlagt 25. oktober 1946 med kong Haakon til stede. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (en) Universitetsmuseet i Bergen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Universitetsmuseet i Bergen Bergen museum skifter navn publisert 30.09.2011 På Høyden: «Bergen museum kan bli ny storstue» publisert 29.09.08 Bergen byleksikon på nett, om Bergen Museum Landsverneplan for Kunnskapsdepartementet – Kulturhistorisk museum

thumb|Museets våpen

https://no.wikipedia.org/wiki/Grensesnitt

2023-02-04

Grensesnitt

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Grensesnitt', 'Kategori:Informasjonsteknologi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Programmeringselementer', 'Kategori:Stubber 2022-08']

Grensesnitt, grenseflate eller (på engelsk) interface er en abstraksjon for kommunikasjonen mellom to systemer eller konsepter. En form for oversettelse foretas for å kommunisere gjennom grensesnittet.

Grensesnitt, grenseflate eller (på engelsk) interface er en abstraksjon for kommunikasjonen mellom to systemer eller konsepter. En form for oversettelse foretas for å kommunisere gjennom grensesnittet. == Grensesnitt innen informasjonsteknologi == Innen informasjonsteknologi snakker man om grensesnitt på mange nivåer. === Grensesnitt mellom menneske og maskin === Grensesnitt mellom et menneske og en datamaskin (eller dataprogram) kalles brukergrensesnitt. Et brukergrensesnitt er måten brukeren av en programvare kommuniserer med et dataprogram. Dette kan være alt fra visuell informasjon som er grafisk tegnet opp på skjermen til hvordan brukeren utfører kommandofunksjoner eller annen interaksjon med programmet. === Grensesnitt mellom fysiske komponenter === Grensesnitt mellom maskinelle entiteter kalles fysisk grensesnitt. Elektroniske komponenter har ulike former for stikkontakter som danner et slikt grensesnitt. === Grensesnitt mellom programvare === Programbiblioteker har et programmeringsgrensesnitt (en: Application Programming Interface (API)) som gir programmer muligheter til å benytte bibliotekets funksjonalitet. Innen objektorientert programmering brukes begrepet grensesnitt i forbindelse med klasser for å beskrive hvilke metoder som tilbys. == Eksterne lenker == Søk på ordet «grensesnitt» i norske ordbøker: Søk etter grensesnitt i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok

Grensesnitt, grenseflate eller (på engelsk) interface er en abstraksjon for kommunikasjonen mellom to systemer eller konsepter. En form for oversettelse foretas for å kommunisere gjennom grensesnittet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bin%C3%A6r_kode

2023-02-04

Binær kode

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastrukturer', 'Kategori:Informatikk']

Binær kode er et system for å representere tekst eller prosessorinstruksjoner ved å bruke et binærtallsystem. Koden bruker bare to forskjellig siffer, 0 som representerer «av» og 1 som representerer «på», i grupper på åtte, som da blir kalt en byte. Disse gruppene kan videre representere opp til 256 forskjellige verdier som kan svare til forskjellige symboler, bokstaver eller instruksjoner. Et eksempel er bokstaven «A» som i ASCII er 01000001 på binærform. Et binærtall kan regnes om til et desimaltall med følgende formel hvor y {\displaystyle y} er 1/0: ( 2 0 × y ) + ( 2 1 × y ) + ( 2 2 × y ) … {\displaystyle (2^{0}\times y)+(2^{1}\times y)+(2^{2}\times y)\ \dots } Gjenta parentesen og øk eksponenten for hvert siffer i binærtallsekvensen. Formelen brukes på binærtallet fra høyre til venstre.

Binær kode er et system for å representere tekst eller prosessorinstruksjoner ved å bruke et binærtallsystem. Koden bruker bare to forskjellig siffer, 0 som representerer «av» og 1 som representerer «på», i grupper på åtte, som da blir kalt en byte. Disse gruppene kan videre representere opp til 256 forskjellige verdier som kan svare til forskjellige symboler, bokstaver eller instruksjoner. Et eksempel er bokstaven «A» som i ASCII er 01000001 på binærform. Et binærtall kan regnes om til et desimaltall med følgende formel hvor y {\displaystyle y} er 1/0: ( 2 0 × y ) + ( 2 1 × y ) + ( 2 2 × y ) … {\displaystyle (2^{0}\times y)+(2^{1}\times y)+(2^{2}\times y)\ \dots } Gjenta parentesen og øk eksponenten for hvert siffer i binærtallsekvensen. Formelen brukes på binærtallet fra høyre til venstre. == Referanser == == Eksterne lenker == [1] Arkivert 8. mars 2016 hos Wayback Machine.

Binær kode er et system for å representere tekst eller prosessorinstruksjoner ved å bruke et binærtallsystem. Koden bruker bare to forskjellig siffer,http://spjdrpedia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Badminton

2023-02-04

Badminton

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Badminton', 'Kategori:Racketsport', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']

Badminton er en sport som utøves av to lag med enten én eller to spillere på en bane delt av et nett. I motsetning til i andre racketspill, benytter man ikke ball i badminton. Derimot spilles det med et prosjektil lagd av fjær eller en variasjon av plast, som gjerne kalles flue, dusk eller ball. Norges Badminton Forbund ble stiftet i 1938. Norgesmesterskapet i badminton har blitt arrangert siden 1939. Kongepokalen i badminton har blitt delt ut siden 1949.

Badminton er en sport som utøves av to lag med enten én eller to spillere på en bane delt av et nett. I motsetning til i andre racketspill, benytter man ikke ball i badminton. Derimot spilles det med et prosjektil lagd av fjær eller en variasjon av plast, som gjerne kalles flue, dusk eller ball. Norges Badminton Forbund ble stiftet i 1938. Norgesmesterskapet i badminton har blitt arrangert siden 1939. Kongepokalen i badminton har blitt delt ut siden 1949. == Historie == Badminton er en gammel idrett med over tusen års tradisjon i Kina, Japan og Thailand. En regner med at badminton, på linje med andre moderne racketspill, har sitt opphav fra franske og italienske klostre på 1100-tallet. Spillet kaltes «jeu de paume», på grunn av måten det ble spilt på. Med håndflaten (fransk: paume) slo man ballen til motstanderen. Spillet spredte seg til England via Skottland omkring 1300-tallet under navnet «real tennis». På 1600-tallet ble spillet med objekt laget av fjær populært, siden det krevde liten plass og kunne spilles inne på slott og herregårder. Badminton er først og fremst utviklet fra racketspillet «poona» som britiske offiserer på permisjon fra India tok med seg hjem til England. På 1850-tallet ble «poona» spilt bl.a. på hertugen av Beauforts eiendom Badminton i Gloucestershire. Her ble spillet spilt mellom to spisesaler, med en bane som hadde en innsnevring på midten. Siden spillet ikke hadde noe engelsk navn ble det kjent som «det spillet man spiller på Badminton». Etter hvert tok spillet dette navnet. == Slektskap == Badminton er nokså nært beslektet med tennis og bordtennis, og til en viss grad også volleyball og sandvolleyball. De taktiske momentene i badminton går også igjen i tennis og squash. Speed badminton, også kjent som speedminton, er en badmintonvariant uten nett. == Konkurranseidrett == I konkurranseformen badminton spiller man på hver sin side av et nett med ferdigmalte baner (ofte svarte streker i idrettshaller) og målet er å få ballen til å lande på motstanderens banehalvdel. En full badmintonbane er 13,4 meter fra baklinje til baklinje. Strekene nærmest hver banehalvdel kalles for serverlinje og serven må alltid plasseres bakenfor denne linjen. Bakerst på banen er det to streker. I singlespill (en mot en) teller bare den bakerste linjen. I doublespill (to mot to) teller den fremste av baklinjene som servelinje, og serven må havne mellom fremste og bakerste servelinje for å bli godkjent. Begge lag kan få poeng på hver ball, uansett hvem som server. Vinner man ballen server man helt til man taper igjen. Det er ikke noen fastsatt tid på en badminton-kamp. Man spiller tre sett til 21 poeng, men hvert sett må vinnes med minst to poeng (på samme måte som i volleyball). For at kampene ikke skal trekke altfor mye ut i tid, vinner uansett den første som oppnår 30 poeng. Har en person vunnet de to første settene blir ikke det siste settet spilt. En prøveordning, som blant annet ble prøvd ut i Norge, hadde fem sett til ni poeng (der man måtte ha serve for å få poeng). Målet var å få flere og mer intense sett. Dette ble det ikke noe av, istedenfor ble det innført best av tre sett til 15 (må ha serven for å få poeng). Det ble forlatt igjen til fordel for den internasjonale tre sett til 21 poeng. Som i de fleste andre konkurranseidretter spiller taktikken en særs viktig rolle. God bevegelse og spenst er viktige egenskaper hos en god badmintonspiller. En slik spiller baserer sine handlinger ut ifra tekniske og taktiske grunnlag. På banen er det gunstig å hele tiden komme seg i banens sentrum etter ballmottak. Videre vil en god badmintonspiller alltid bevege seg sidelengs, og ikke rygge bakover, for å kunne bevege seg raskere til- og fra banesentrum. Badminton er en olympisk sport med fem disipliner: herresingle, damesingle, herredouble, damedouble og mixed double (en spiller av hvert kjønn på hver side av nettet). På høyt nivå er badminton en krevende sport som setter store krav til utøverens utholdenhet, styrke og hurtighet. I tillegg er god hånd-øye koordinasjon viktig, samt taktikk. Badminton er en innendørssport hvor hoveddelen av sesongen er mellom september og april. Norgesmesterskap for senior avholdes vanligvis i februar og lagserien (badmintonsportens divisjonsystem) avsluttes vanligvis i april. == Utstyr == Badmintonracketer er lette, og veier rundt 79 og 91 gram (med strengene). Racketene er sammensatt av mange forskjellige materialer fra karbon til stål, som igjen kan være sammensatt av flere materialer. Karbonfiber har en meget god styrke, den er stiv og gir en utmerket god kinetisk energioverføring. Før karbonfiber kom på markedet ble racketene laget av aluminium og andre lette materialer. De aller første racketene ble laget av tre. Billige racketer er ofte laget av metall, men treracketer blir ikke laget lengre. Det finnes mange forskjellige racketdesign, men racketstørrelse og form må være innenfor de internasjonale reglene. Forskjellige racketer har forskjellig spillerkarakteristikk. Nettets øvre kant skal minimum være 1,524 m over banens overflate ved midten av banen 1,55 m ved double-sidelinjene. Snoren eller wiren er spent stramt i nivå med den øverste kanten av nettstolpene. Det må ikke være noe mellomrom mellom endene av nettet og stolpene. Om nødvendig skal den fulle bredden av nettet fastgjøres til nettstolpene. == Litteratur == Jones, Henry (1878), «Badminton», i: Baynes, Thomas Spencer, Encyclopædia Britannica, 9th ed., Vol. III, New York: Charles Scribner's Sons . Chisholm, Hugh; Phillips, Walter Alison, redaktører. (1911), «Badminton», Encyclopædia Britannica, 11th ed., Vol. III, Cambridge: Cambridge University Press . Adams, Bernard (1980), The Badminton Story, BBC Books, , http://www.worldbadminton.com/text/history.txt . Boga, Steve (2008), Badminton, Paw Prints, . Connors, M. (1991), The Olympics Factbook: A Spectator's Guide to the Winter and Summer Games, Visible Ink Press, . Downey, Jake (1982), Better Badminton for All, Pelham Books, . Grice, Tony (2008), Badminton: Steps to Success, Human Kinetics, . Guillain, Jean-Yves (2004), Badminton: An Illustrated History, Publibook, . Kim, Wangdo (2002), An Analysis of the Biomechanics of Arm Movement During a Badminton Smash, Nanyang Technological University, arkivert fra originalen on 2008-10-02, https://web.archive.org/web/20081002223945/http://www3.ntu.edu.sg/home5/PG02259480/badminton_smash.pdf Arkivert 2. oktober 2008 hos Wayback Machine. == Eksterne lenker == (en) Badminton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Badminton – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Norges Badmintonforbund (en) Badminton Central (en) World Badminton Federation

Badminton er en sport som utøves av to lag med enten én eller to spillere på en bane delt av et nett. I motsetning til i andre racketspill, benytter man ikke ball i badminton.

https://no.wikipedia.org/wiki/Clas_Brede_Br%C3%A5then

2023-02-04

Clas Brede Bråthen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 28. november', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i skihopp', 'Kategori:Norske idrettsledere', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Personer fra Nedre Eiker kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Clas Brede Bråthen (født 28. november 1968) er en norsk tidligere skihopper som representerte Mjøndalen IF. Han var med på det norske laget som tok sølv under VM 1989 i Lahtis. Bråthen er siden 2004 sportssjef for det norske hopplandslaget.

Clas Brede Bråthen (født 28. november 1968) er en norsk tidligere skihopper som representerte Mjøndalen IF. Han var med på det norske laget som tok sølv under VM 1989 i Lahtis. Bråthen er siden 2004 sportssjef for det norske hopplandslaget. == Meritter == Norsk mester lag 1996. Norsk mester normalbakke 1994. Tredjeplass i verdenscup i Sapporo sesongen 1988/89 Deltok i hoppuka 1987/88 og 1988/89 Juniornorgesmester 1986 og 1988 Bronse i junior-VM 1986 Medlem av Hoppkomiteen siden våren 2001. Sportssjef for hopp i Norges Skiforbund siden 2004. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Clas Brede Bråthen på Internet Movie Database (en) Clas Brede Bråthen – FIS (skihopping) (no) Clas Brede Bråthen på Twitter Clas Brede Bråthen på Facebook

Clas Brede Bråthen (født 28. november 1968) er en norsk tidligere skihopper som representerte Mjøndalen IF.

https://no.wikipedia.org/wiki/CPU

2023-02-04

CPU

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dataterminologi', 'Kategori:Prosessorer']

En CPU (engelsk forkortelse for Central Processing Unit), også kalt prosessor, er hovedregne-/prosesseringsenheten i en datamaskin som utfører instruksjonene gitt i et dataprogram, og den er det primære elementet som gjennomfører datamaskinens funksjoner. Prosessoren har typisk to logiske bestanddeler: styreenheten og utførelsesenheten. CPU har overordnet ansvar for alt som skal utføres, og delegerer eventuelt oppgaver til andre enheter. Primærlageret inneholder data som skal bearbeides, samt de programmene som for øyeblikket trenger å være hurtig tilgjengelig for prosessoren. Den tar for seg hver instruksjon i programmet i rekkefølge for å utføre systemets grunnleggende aritmetiske, logiske og innmatning-/utmatningsoperasjoner (input/output operations). Dette begrepet har vært i bruk i databransjen siden tidlig på 1960-tallet. Formen, designet og implementeringen av prosessorer har endret seg dramatisk siden de første eksemplarene, men deres grunnleggende operasjon er mye det samme. De første prosessorene ble spesielt formet som en del av en større datamaskin, noen ganger den eneste av sitt slag og sin størrelse. Imidlertid har denne kostbare metoden for å designe spesialtilpassede CPUer for en bestemt oppgave i stor grad banet vei for utviklingen av masseproduserte prosessorer som er laget for ett eller flere formål. Denne standardiseringstrenden begynte generelt i tiden med transistor-stormaskiner og minidatamaskiner, og har raskt skutt fart med populariseringen av integrerte kretser fra midt på 1970-tallet. Integrerte kretser har gitt mulighet til å designe og produsere stadig mer komplekse CPUer på nanoskalaen. Både miniatyriseringen og standardiseringen av CPUer har medført økt tilstedeværelse av disse digitale enhetene i moderne liv langt utover den begrensede anvendelsen av dedikerte databehandlingsmaskiner. Moderne mikroprosessorer (med én integrert krets) finnes i alt fra biler og mobiltelefoner til leketøy. Under bruk vil en CPU bli ganske varm og trenger ekstra kjøling for å klare å kvitte seg med varmen. Dette gjøres ved å ha et stykke metall (ofte kobber) ligge i kontakt med prosessoren slik at varmen overføres til metallet. Mellom CPUen og kjøleblokken skal det smøres et tynt lag kjølepasta som sikrer at kontakt mellom dem blir perfekt. Kjøleribben blir ofte avkjølt av en vifte. «I midten av 1970-årene bygde supermaskinleverandøren Cray de første maskinene med flere CPU-er».

En CPU (engelsk forkortelse for Central Processing Unit), også kalt prosessor, er hovedregne-/prosesseringsenheten i en datamaskin som utfører instruksjonene gitt i et dataprogram, og den er det primære elementet som gjennomfører datamaskinens funksjoner. Prosessoren har typisk to logiske bestanddeler: styreenheten og utførelsesenheten. CPU har overordnet ansvar for alt som skal utføres, og delegerer eventuelt oppgaver til andre enheter. Primærlageret inneholder data som skal bearbeides, samt de programmene som for øyeblikket trenger å være hurtig tilgjengelig for prosessoren. Den tar for seg hver instruksjon i programmet i rekkefølge for å utføre systemets grunnleggende aritmetiske, logiske og innmatning-/utmatningsoperasjoner (input/output operations). Dette begrepet har vært i bruk i databransjen siden tidlig på 1960-tallet. Formen, designet og implementeringen av prosessorer har endret seg dramatisk siden de første eksemplarene, men deres grunnleggende operasjon er mye det samme. De første prosessorene ble spesielt formet som en del av en større datamaskin, noen ganger den eneste av sitt slag og sin størrelse. Imidlertid har denne kostbare metoden for å designe spesialtilpassede CPUer for en bestemt oppgave i stor grad banet vei for utviklingen av masseproduserte prosessorer som er laget for ett eller flere formål. Denne standardiseringstrenden begynte generelt i tiden med transistor-stormaskiner og minidatamaskiner, og har raskt skutt fart med populariseringen av integrerte kretser fra midt på 1970-tallet. Integrerte kretser har gitt mulighet til å designe og produsere stadig mer komplekse CPUer på nanoskalaen. Både miniatyriseringen og standardiseringen av CPUer har medført økt tilstedeværelse av disse digitale enhetene i moderne liv langt utover den begrensede anvendelsen av dedikerte databehandlingsmaskiner. Moderne mikroprosessorer (med én integrert krets) finnes i alt fra biler og mobiltelefoner til leketøy. Under bruk vil en CPU bli ganske varm og trenger ekstra kjøling for å klare å kvitte seg med varmen. Dette gjøres ved å ha et stykke metall (ofte kobber) ligge i kontakt med prosessoren slik at varmen overføres til metallet. Mellom CPUen og kjøleblokken skal det smøres et tynt lag kjølepasta som sikrer at kontakt mellom dem blir perfekt. Kjøleribben blir ofte avkjølt av en vifte. «I midten av 1970-årene bygde supermaskinleverandøren Cray de første maskinene med flere CPU-er». == Mikroprosessor-serier («CPU-familier») == Motorola 68000 – brukt i blant annet Apple Macintosh, Atari ST og Commodore Amiga == Kjente mikroprosessorer == Mikroprosessoren MCP-1600 brukt i Digital PDP-11 – 16-bit minidatamaskin som ble brukt til å utvikle den første UNIX-versjonen skrevet i C MOS Technology 6502 – brukt i blant annet Apple II, Commodore VIC-20 og Commodore 64 Zilog Z80 – brukt i blant annet Osborne 1, Mycron 1000, ZX Spectrum, Amstrad CPC, Tiki 100 og Nintendo Gameboy Pentium Pentium Pro == Mikroarkitektur (instruksjonssettarkitektur) == Intel x86 – brukt i blant annet Mycron 2000 og alle IBM-kompatible PC-er; både Pentium og AMD Athlon er x86'er PowerPC – brukt i alt fra moderne Macintosher (PowerMac) til Nintendo GameCube videospill-konsoll Digital VAX – utbredt minidatamaskin-arkitektur fra 1970- og 80-tallet == De første CPU-ene i Norge == Datamaskinen NUSSE ble bygget fra 1950 til 1954 og «CPU-en kom ferdigkjøpt (APEXC, All Purpose Electronic X-ray Computer fra Andrew Dr. Booth, England), resten ble konstruert av Hysing og hans team». Den neste elektroniske regnemaskin som kom til landet ble «anskaffet av Norsk Regnesentral. Den var både raskere og mer pålitelig enn NUSSE». CPUen til EDB-maskinen DEUCE (hos Norsk Regnesentral) CPUen til UNIVAC 1107 (hos Norsk Regnesentral) Den norske minidatamaskinen Nord-1 produseres og selges fra 1968. «ny ND-100 CPU» presenteres i 1985. == Se også == Instruksjonssett og mikroarkitektur Mikroprosessor IBM System/360 – IBMs stormaskin-familie fra 1964 og fram til idag (via 370 og 390-familien) == Referanser ==

En CPU (engelsk forkortelse for Central Processing Unit), også kalt prosessor, er hovedregne-/prosesseringsenheten i en datamaskin som utfører instruksjonene gitt i et dataprogram, og den er det primære elementet som gjennomfører datamaskinens funksjoner. Prosessoren har typisk to logiske bestanddeler: styreenheten og utførelsesenheten.

https://no.wikipedia.org/wiki/Careca

2023-02-04

Careca

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Brasilianske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Guarani FC', 'Kategori:Fotballspillere for Kashiwa Reysol', 'Kategori:Fotballspillere for SSC Napoli', 'Kategori:Fotballspillere for Santos FC', 'Kategori:Fotballspillere for São Paulo FC', 'Kategori:Fødsler 5. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra regionen Araraquara', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1986', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1990']

Careca (født som Antonio de Oliveira Filho den 5. oktober 1960 i Araraquara) er en brasiliansk tidligere fotballspiller. Han innledet karrieren i Guarani Futebol Clube, som kommer fra byen Campinas i delstaten São Paulo. Han spilte 60 landskampar og scoret 29 mål for det brasilianske landslaget. Careca skaffet seg sitt store ry i internasjonal fotball under VM i 1986 i Mexico. Da Brasil ble slått ut av Frankrike i kvartfinalen, hadde Careca scoret fem mål. I 1986 ledet også Careca klubblaget São Paulo til seier i det brasilianske mesterskapet. Sommeren 1987 gikk Careca til de italienske Serie A-mestrene Napoli, der han spilte på lag med Diego Maradona. I 1993 dro Careca fra Italia til Japan for å spille i den japanske ligaen. Careca spilte i fire år for Kashiwa Reysol. I 1997 dro han tilbake til Brasil, der han spilte ett år for Santos før han avsluttet karrieren i den halvprofesjonelle klubben São José.

Careca (født som Antonio de Oliveira Filho den 5. oktober 1960 i Araraquara) er en brasiliansk tidligere fotballspiller. Han innledet karrieren i Guarani Futebol Clube, som kommer fra byen Campinas i delstaten São Paulo. Han spilte 60 landskampar og scoret 29 mål for det brasilianske landslaget. Careca skaffet seg sitt store ry i internasjonal fotball under VM i 1986 i Mexico. Da Brasil ble slått ut av Frankrike i kvartfinalen, hadde Careca scoret fem mål. I 1986 ledet også Careca klubblaget São Paulo til seier i det brasilianske mesterskapet. Sommeren 1987 gikk Careca til de italienske Serie A-mestrene Napoli, der han spilte på lag med Diego Maradona. I 1993 dro Careca fra Italia til Japan for å spille i den japanske ligaen. Careca spilte i fire år for Kashiwa Reysol. I 1997 dro han tilbake til Brasil, der han spilte ett år for Santos før han avsluttet karrieren i den halvprofesjonelle klubben São José. == Klubber == Guarani (Brasil) São Paulo (Brasil) Napoli (Italia) Kashiwa Reysol (Japan) Santos (Brasil) São José (Brasil) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Antonio de Oliveira Filho (Careca) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (de) Careca – Munzinger Sportsarchiv (en) Careca – FIFA (jp) Careca – J.League Data (fr) Careca – LÉquipe (en) Careca – Transfermarkt (en) Careca – national-football-teams.com (en) Careca – WorldFootball.net (en) Careca – FootballDatabase.eu (en) Careca – Soccerway (tr) Careca – Mackolik.com

| år7 = 1999

https://no.wikipedia.org/wiki/Clara_Zetkin

2023-02-04

Clara Zetkin

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler 5. juli', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Migranter til Sovjetunionen', 'Kategori:Personer fra Landkreis Mittelsachsen', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stemmerettsforkjempere', 'Kategori:Tyske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig', 'Kategori:Tyskere i eksil', 'Kategori:USDP-politikere']

Clara Zetkin (født 5. juli 1857 i Wiederau i Sachsen, død 20. juni 1933 ved Moskva) var en innflytelsesrik tysk marxist, kommunist og kvinnesaksforkjemper. Hun tok blant annet initiativ til den internasjonale kvinnedagen.

Clara Zetkin (født 5. juli 1857 i Wiederau i Sachsen, død 20. juni 1933 ved Moskva) var en innflytelsesrik tysk marxist, kommunist og kvinnesaksforkjemper. Hun tok blant annet initiativ til den internasjonale kvinnedagen. == Liv == Hun ble født som Clara Eißner, og utdannet seg til folkeskolelærerinne. Fra 1874 kom i kontakt med kvinne- og arbeiderbevegelsen i Tyskland. I 1878 ble hun med i Tysklands sosialistiske arbeiderparti (Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands, SAP), et parti som i 1890 skiftet navn til Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD). På grunn av forbudet mot sosialistisk virksomhet som ble innført av Otto von Bismarck i 1878, reiste hun til Zürich, og i 1889 sammen med Emma Ihrer til den andre internasjonalen i Paris. Hun ble gift med den russiske revolusjonære Ossip Zetkin, som hun fikk to sønner med. I 1899 ble den da 42 år gamle Zetkin gift med den 24 år gamle kunstmaleren Friedrich Zundel. Etter opphevelsen av sosialistloven reiste hun i 1891 tilbake til Tyskland. I 1907 ble hun på den andre internasjonale sosialistkongressen i Stuttgart kjent med Lenin, som hun etablerte et livslangt vennskap med. I SPD hørte hun, sammen med Rosa Luxemburg, hennes nære venninne og fortrolige, til de viktigste representantene for den venstreorienterte fløyen i partiet, og i den såkalte revisjonismedebatten ved århundreskiftet gikk hun sammen med Luxemburg kraftig mot Eduard Bernsteins reformorienterte teorier. Zetkin var interessert i kvinnepolitikk, bl.a. i kampen for like rettigheter og kvinnelig stemmerett. Hun etablerte den sosialdemokratiske kvinnebevegelsen i Tyskland, og var fra 1891 til 1917 redaktør for SPDs kvinneavis Die Gleichheit, en oppfølger av Die Arbeiterin, etablert av Emma Ihrer. I 1907 ble hun leder for SPDs kvinnekontor. Den 8. mars 1911 tok hun initiativet til den første internasjonale kvinnedagen. Under første verdenskrig gikk hun sammen med Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg og noen få andre innflytelsesrike SPD-medlemmer mot det sosialdemokratiske partiets borgfredspolitikk overfor regjeringen. Etter August Bebels død ble SPD ledet av de reformorienterte sosialdemokratene Hugo Haase og Friedrich Ebert. Clara Zetkin organiserte i 1915 en internasjonal sosialistisk antikrigskonferanse i Bern. På grunn av sin pasifistiske agitasjon under krigen ble hun flere ganger fengslet. I 1916 deltok hun i grunnleggelsen av det revolusjonære Spartakusforbundet, og i 1917 ble hun medlem av Det uavhengige sosialdemokratiske partiet, som brøt med SPD på grunn av sosialdemokratenes støtte til krigen. Etter novemberrevolusjonen ble USPD i 1919 omdøpt til Tysklands kommunistiske parti (KPD). Fra 1920 til 1933 var Zetkin innvalgt i Riksdagen for kommunistpartiet. Hun var også medlem av eksekutivkomitéen i Komintern fra 1921 til 1933. Hun holdt, som eldste representant, åpningstalen for den siste demokratisk valgte Riksdagen før den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen. Hun døde i Moskva, kort tid etter at hun dro i eksil da Hitler tok makta, og er begravd på Den røde plass. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Clara Zetkin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Clara Zetkin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Clara Zetkin på Discogs

Clara Zetkin (født 5. juli 1857 i Wiederau i Sachsen, død 20.

https://no.wikipedia.org/wiki/Cuba

2023-02-04

Cuba

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:1902 i Nord-Amerika', 'Kategori:Antillene', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Cuba', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1902', 'Kategori:Tidligere spanske kolonier', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Øyer i Nord-Amerika', 'Kategori:Øystater']

Republikken Cuba er Karibias største øy og største stat. Den ligger mellom Det karibiske hav, Mexicogolfen og Atlanterhavet. Nord for Cuba ligger USA og Bahamas, i vest Mexico, i syd Caymanøyene og Jamaica og i sydøst Haiti. Landet har et samlet areal på 110 860 km². Hovedstaden er Havanna. Cuba har siden den cubanske revolusjonen i 1959 vært en sosialistisk republikk, med Det cubanske kommunistpartiet (PCC) som eneste parti. Cuba er et av svært få land som fortsatt i stor grad opprettholder en planøkonomi. Verdensbanken definerer Cuba som et middelinntektsland med en bruttonasjonalinntekt per innbygger på 5890 dollar, noe som plasserer landet på 11.-plass i Latin-Amerika. Cuba rangeres derimot som Latin-Amerikas nest mest utviklede land (etter Chile) på FNs indeks for menneskelig utvikling, og som nummer 44 i verden. Grunnen til denne langt høyere rangeringen er at Cuba scorer svært høyt på helse og utdanning. USA innførte en embargo mot Cuba som følge av at den nye revolusjonære regjeringen til Fidel Castro nasjonaliserte amerikanske eiendommer etter revolusjonen. Dette førte til at Cuba allierte seg med Sovjetunionen. Siden Sovjetunionen ble oppløst i 1991 har Cuba slitt med store økonomiske problemer på grunn av at USA har fortsatt å nekte å handle med Cuba, til tross for at embargoen har blitt fordømt av FN en rekke ganger. 17. desember 2014 erklærte USAs president Barack Obama at over 50 år med sanksjoner ikke hadde virket, og at USA derfor ville normalisere relasjonene med Cuba.

Republikken Cuba er Karibias største øy og største stat. Den ligger mellom Det karibiske hav, Mexicogolfen og Atlanterhavet. Nord for Cuba ligger USA og Bahamas, i vest Mexico, i syd Caymanøyene og Jamaica og i sydøst Haiti. Landet har et samlet areal på 110 860 km². Hovedstaden er Havanna. Cuba har siden den cubanske revolusjonen i 1959 vært en sosialistisk republikk, med Det cubanske kommunistpartiet (PCC) som eneste parti. Cuba er et av svært få land som fortsatt i stor grad opprettholder en planøkonomi. Verdensbanken definerer Cuba som et middelinntektsland med en bruttonasjonalinntekt per innbygger på 5890 dollar, noe som plasserer landet på 11.-plass i Latin-Amerika. Cuba rangeres derimot som Latin-Amerikas nest mest utviklede land (etter Chile) på FNs indeks for menneskelig utvikling, og som nummer 44 i verden. Grunnen til denne langt høyere rangeringen er at Cuba scorer svært høyt på helse og utdanning. USA innførte en embargo mot Cuba som følge av at den nye revolusjonære regjeringen til Fidel Castro nasjonaliserte amerikanske eiendommer etter revolusjonen. Dette førte til at Cuba allierte seg med Sovjetunionen. Siden Sovjetunionen ble oppløst i 1991 har Cuba slitt med store økonomiske problemer på grunn av at USA har fortsatt å nekte å handle med Cuba, til tross for at embargoen har blitt fordømt av FN en rekke ganger. 17. desember 2014 erklærte USAs president Barack Obama at over 50 år med sanksjoner ikke hadde virket, og at USA derfor ville normalisere relasjonene med Cuba. == Naturgeografi == Cuba er et arkipel i Det karibiske hav. Øya Cuba er hovedøya, omgitt av fire mindre øygrupper; Colorados, Sabana-Camagüey, Jardines de la Reina og Canarreos. Øya Cuba er verdens 17. største øy. Landets nest største øy er Isla de la Juventud (Ungdomsøya) som ligger i sørvest. I karibisk sammenheng er Cuba betegnet som en av De store Antiller og er Vestindias største øy. Den nordlige del av øya vender mot Floridastredet. Det er 150 km fra Key West i Florida til nærmeste punkt på Cuba, Punta Puerto Escondido. Øya består for det meste av et savannelandskap med flate stepper, men har også innslag av sumpland og frodige skoger. Fjellandskap finnes primært nord og nordøst for byen Trinidad og i den sydøstlige delen av øya vest og nordøst for byen Santiago de Cuba. Den største fjellkjeden, Sierra Maestra, ligger vest for Santiago de Cuba. Høyeste punkt er Pico Real del Turquino med 1 975 meter. Det meste av jordsmonnet er dypt og næringsrikt, men det finnes også sumpområder, særlig i de sydlige områdene av Matanzas. Havanna er landets største by og er også hovedstad. Nest størst er Santiago de Cuba. Andre byer er Cienfuegos som også går under navnet «sydkystens perle», Trinidad (som ble grunnlagt av sjørøvere) og Camagüey. Trinidad og bydelen «Gamle Havanna» (Habana vieja) er vernet av UNESCO på grunn av sin unike historiske verdi. === Klima === Klimaet er tropisk, men temperaturen påvirkes likevel av vinder som blåser over øya. Middeldøgntemperaturen er ikke på noe tidspunkt av året under 22 grader celsius. Den tørre perioden er fra november til april. Regntiden er fra mai til oktober. Klimaet egner seg svært godt til landbruksproduksjon. Cuba ligger imidlertid i et område som er sterkt utsatt for de karibiske orkaner (juli – oktober). == Demografi == Cuba er et multietnisk samfunn med en befolkning av opprinnelig afrikansk og spansk avstamning. Det er også en liten kinesisk gruppering. === Religion === Den største organiserte religion er Den romersk-katolske kirke (85 %), samt en rekke afro-cubanske religioner. Blant disse er Santeria – en cubansk variant av Yoruba-religionen i Vest-Afrika – den mest sentrale. Det er også mindre befolkningsgrupper av protestanter og jøder. Offisielt har Cuba vært en sekulær stat etter at 26. juli-bevegelsen kom til makten, hvor styresmaktene har tidligere hatt mange restriksjoner på religionsutøvelse, men de religiøse restriksjonene er senere blitt færre. For eksempel innførte myndighetene 1. juledag (25. desember) som en offentlig fri- og helligdag etter at pave Johannes Paul IIs besøk i 1998, mens julen hadde da offisielt vært forbudt i 30 år.Etter at Raúl Castro kom til makten i 2008 har den katolske kirke kunne utøve sin virksomhet friere enn før. 30. november 2008 ble den første saligkåringen foretatt på øya i nærvær av Raúl Castro da Josef Olallo Valdés ble saligkåret på Plaza de la Caridad i Camagüey.I november 2010 åpnet et nytt presteseminar, det første etter at de tidligere ble stengt for 50 år siden, og i mai 2011 lyktes det de katolske biskopene å få forhandlet fram løslatelse av 115 politiske fanger.Men dette har også satt den katolske kirke i landet i en vanskelig posisjon som den foreløpige eneste alternative institusjon til de revolusjonære myndighetene. == Historie == Øya ble oppdaget av Christofer Columbus på hans første reise i 1492, og han kalte øya Juana. Den opprinnelige befolkningen kom under spansk kontroll i det 16. århundre, da spanske soldater, misjonærer og administratorer fulgte i Columbus' fotspor. Det var blitt funnet gull i Sierra Maestra, og cubanerne ble tatt til fange og brukt som slaver i gruvene og i landbruket. Mange indianere døde av sykdommer spanjolene brakte med seg. Høvding Hatuey samlet indianerne til et siste, desperat utfall mot spanjolene. Han ble nedkjempet og henrettet i 1512, og indianerne ble utryddet som egen folkegruppe på Cuba. Den cubanske uavhengighetskrig begynte i 1868 og fortsatte gjennom resten av 1800-årene, inntil den ble avløst av den spansk-amerikanske krig i 1898. Berømte cubanere fra den cubanske uavhengighetskrig er José Martí, Antonio Maceo og Carlos Manuel de Céspedes d.e. I den spansk-amerikanske krig ble Cuba i 1898 erobret av USA, og landet fikk først formell uavhengighet i 1902. Gjennom det såkalte Platt-tillegget (se Paris-avtalen), som ble innarbeidet i den cubanske grunnloven av 1901, forbeholdt imidlertid USA seg – formelt fram til 1933 – retten til å gripe inn i Cubas indre anliggender, og herunder også å invadere landet. Dette skjedde også ved flere anledninger: 1906-09: Under et demokratisk valg landsatte USA marinesoldater og okkuperte landet. 1912: USA sendte soldater for å beskytte USAs økonomiske interesser i Havanna. 1917-33: USA foretok en militær okkupasjon og proklamerte Cuba som et økonomisk protektorat under USA. 1961: USA medvirket i en mislykket invasjon i Grisebukta.I forbudstiden (alkoholforbud) i USA i perioden fra 1920 til 1933 ble Cuba et svært populært feriemål for USAs statsborgere, og det ble etablert en mengde hoteller og kasinoer, de fleste i Havanna, men også i provinsene Matanzas, Villa Clara og Santiago de Cuba. Cuba var også et «fristed» for amerikansk mafia, som i forbudstiden investerte i produksjon av alkohol og smugling, men som utover på 1930-tallet vred investeringene mer i retning av kasinodrift, gambling, hoteller, «beskyttelse» og prostitusjon. På halvøya Varadero opprettet Al Capone et senter for smugling. I dag ligger restauranten 'Casa de Al' på dette stedet. Cuba som «fristed» gjaldt også USAs militære, siden cubanske lover ikke gjaldt USAs personell, til tross for at de oppholdt seg på cubansk territorium. De benyttet seg av dette ved flere anledninger, og alt fra drap, voldtekter og tyveri til plyndringer av cubanske byer forekom i denne tiden. Cuba hadde mange forskjellige presidenter inntil 1952, da Fulgencio Batista tok makten ved et statskupp. Batistas styre ble anklaget for å være diktatorisk og korrupt, og om lag 20 000 mennesker ble drept. Advokaten Fidel Castro gikk til retten kort etter, hevdet at Batistas kupp stred mot konstitusjonen og krevde at han måtte gå av. Men hans appell ble avslått. Noen år senere opprettet Castro en opprørshær som styrtet Batista i 1959. Maktskiftet førte til at USA og store amerikanske konsern som for eksempel United Fruit Company mistet sin innflytelse i landet, og forholdet mellom de to landene forverret seg derfor drastisk. Cuba vendte seg til Sovjetunionen som landet inngikk en rekke handelsavtaler med, samtidig med at Fidel Castro i 1961 erklærte Cuba for en sosialistisk stat. En sovjetiskinspirert grunnlov ble innført i 1976.I 1962 oppsto den såkalte Cubakrisen, da USA ved president John F. Kennedy oppdaget at Cuba var i ferd med å utplassere sovjetiske mellomdistanseraketter med atomvåpen. Dette var et svar på at USA hadde liknende baser i Tyrkia og i andre europeiske land. Krisen ble avverget ved at de sovjetiske rakettene ble trukket tilbake under overvåkning av FN, og ved at USA lovte å aldri angripe Cuba. Denne avtalen gjelder fortsatt. Siden 1959 har Cuba gitt bistand til revolusjonære bevegelser. På 1960- og 1970-tallet var Cuba sterkt involvert i Afrikas uavhengighet og sendte inn om lag 40 000 soldater som en reaksjon på Sør-Afrikas invasjon av Angola. På slutten av 80-tallet drev cubanske styrker, i samarbeid med MPLA, sørafrikanske styrker tilbake til Namibia. Cuba har også i snart 50 år bidratt med leger, helsearbeidere, lærere og konstruksjonsarbeidere til den tredje verden, mot at de får importere råvarer til redusert pris. I dag har Cuba omkring 71 000 leger, hvorav 20 000 helsearbeidere i Venezuela, og ytterligere 5 000 spredt rundt om i over 60 land. De tilbyr helsetjenester til over 85 millioner mennesker; 34,7 millioner i Latin-Amerika og Karibia og 50,4 millioner i Afrika og Asia. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble Cuba rammet av en omfattende økonomisk krise fordi 87% av landets eksportinntekter forsvant «over natten», og USAs blokade ble innstrammet. I et forsøk på å snu tilbakegangen er det gjennomført enkelte økonomiske og politiske reformer. Reformene har først og fremst til hensikt å legge forholdene til rette for turisme, energisparing og omlegging av landbruket til økologisk drift. == Politikk og administrasjon == Etter å ha prøvd å fjerne Batista fra makten på juridisk vis, utførte Fidel Castro, med støtte fra bøndene som utgjorde flertallet i befolkningen, en revolusjon mot den sittende USA-støttede diktatoren Batista i 1959. Castro tok over som statsleder, først som statsminister, og etter nedleggelsen av dette embetet i 1976 ble han president. Han ivaretok både rollen som statsleder og som regjeringssjef frem til 2008, da han ble avløst av sin bror Raul Castro. Han var også formann for det cubanske kommunistiske parti og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Cubas nasjonalhelter er opprørslederen Che Guevara og José Martí, som figurerer på bilder og bannere over hele landet. === Politisk system === Cuba er en ettpartistat der Det kubanske kommunistpartiet etter grunnloven er «den høyeste ledende kraft i samfunnet og staten». Kommunistpartiet er eneste tillatte parti på Cuba. Mindre partier finnes, men er ikke offisielt anerkjente og får ikke å stille til valg. Opposisjon tillates ikke og personer som er kritiske til myndighetene får sin ytringsfrihet begrenset. På Demokrati-indeksen plasserer EIU Cuba (pr. 2014) på 127 plass, med en karakter på 3,52 av 10, og er klassifisert som et autoritært regime.Nasjonalforsamlingen, eller Asamblea Nacional del Poder Popular (Nasjonalforsamlingen for folkemakten) har ett kammer med 614 representanter som velges for fem år av gangen. Siden Cuba er en ettpartistat, stemmer man på enkeltpolitikere og ikke på partier. Befolkningen nominerer selv kandidater til valget, som deretter godkjennes av en valgkommisjon.. Det er forbudt å drive valgkamp.Nasjonalforsamlingen velger Statsrådet (Consejo de Ministros) på 31 medlemmer, som handler på nasjonalforsamlingens vegne utenom de to årlige sesjonene. Presidenten velges av nasjonalforsamlingen. Presidenten leder Statsrådet og Ministerrådet (regjeringen). Maktforholdene er slik at nasjonalforsamlingen spiller en underordnet rolle. Den har aldri gått mot et lovforslag framlagt av regjeringen.Cuba tillater ikke uavhengige medier. Landet er kritisert for å krenke menneskerettigheter gjennom overvåkning, fengsling og henrettelse av opposisjonelle.Presidenten velges av nasjonalforsamlingen med fem års mellomrom. Lovendringer gjort i Raul Castros presidenttid gjør at presidenten nå kun kan sitte i to perioder. Castro ble avløst av Miguel Díaz-Canel 19. april 2018. === Administrativ inndeling === Cuba fikk en ny regioninndeling i 1976. Før dette hadde landet 6 provinser: Pinar del Río La Habana (etter 1976: Isla de la Juventud, La Habana og Ciudad de La Habana) Matanzas Las Villas (før 1940: Santa Clara; etter 1976: Cienfuegos, Villa Clara og Sancti Spíritus) Camagüey (før 1899: Puerto Príncipe; etter 1976: Ciego de Ávila og Camagüey) Oriente (før 1905: Santiago de Cuba; etter 1976: Las Tunas, Granma, Holguín, Santiago de Cuba og Guantánamo)Etter regionalinndelingen i 1976 ble landet delt inn i 14 provinser og én særskilt provins som har særstatus (Municipio especial), Isla de la Juventud. Den tidligere provinsen La Habana som gikk rundt Havanna by ble senere den 1. Januar 2011 delt opp i de nye provinsene Artemisa og Mayabeque. Pinar del Rio Artemisa Havanna By (Ciudad de La Habana) Mayabeque Matanzas Cíenfuegos Villa Clara Sancti Spiritus Ciego de Avilla Camagüey Las Tunas Granma Holguin Santiago de Cuba Guantánamo Isla de la Juventud === Militære === Fuerzas Armadas Revolucionarias (FAR) (den kubanske revolusjonære krigsmakten) består av bakkestyrker, sjøstyrker, fly- og luftforsvarsstyrker samt paramilitære styrker inklusive Milicias de Tropas Territoriales (MTT) (territorialtroppmilitsen), Brigadas de Producción y Defensa (BPD) (produksjons- og lokalforsvarsbrigader) og Ejército Juvenil del Trabajo (EJT) (ungdomsarbeidsarméen). Cuba har allmenn verneplikt for menn og kvinner i alderen 16-50 år, forankret i den kubanske grunnlovens artikkel 64 og i vernepliktsloven fra 1973. I praksis er likevel kvinnelig verneplikt frivillig. Den første tjenestegjøringen, som er et til to år lang, avtjenes i FAR eller i politiet. Ifølge opplysninger fra slutten av 1990-tallet foretrakk de vernepliktige å tjenesetgjøre i FAR, da polititjenesten ble betraktet som farligere. Cuba er et av de få landene i verden som kaller inn sekstenåringer, noe som har høstet kritikk fra menneskerettsorganisasjoner.Under Fidel Castro ble Cuba et i høyeste grad militarisert samfunn. Fra 1966 til slutten av 1980-tallet mottok Cuba omfattende sovjetisk militær og finansiell bistand, noe som blant annet ga Cuba mulighet til å føre krig i Afrika. Utenlandske observatører oppga at den kubanske krigsmakten i 1994 hadde 235 000 soldater i aktiv tjeneste. Etter Sovjetunionens fall har den kubanske krigsmakten minket kraftig. I 2007 ble størrelsen på FAR anslått til 49 000 aktive soldater.Den kubanske regjeringen opprettholder fremdeles et statssikkerhetsapparat under innenriksministeriet, som også kontrollerer Tropas Guardas Fronteras (TGF) (de kubanske grensetroppene). === Helsevesen === Cuba har et statseid helsevesen hvor alle innbyggerne har rett på gratis helsestell. Under Fidel Castro ble det satset mye på helsevesen, noe som har ført til at Cuba har et godt helsevesen. Cubas helsevesen ble i 2000 rangert verdens 40. beste av Verdens helseorganisasjon. Spedbarnsdødeligheten er på 4,76 per 1000 fødsler, noe som er lavere enn USA og Canada. Cuba har den laveste forekomsten av hiv og aids i Latin-Amerika. Cuba sender også leger til andre utviklingsland med dårligere utviklet helsevesen. Cuba sender også ofte ut leger for å bistå land som er blitt rammet av naturkatastrofer eller epidemier. Som følge av den amerikanske embargoen, har det cubanske helsevesen derimot lidd av mangel på ressurser.På grunn av de økonomiske problemene landet har hatt de siste 20 årene, har Cuba måttet gjøre kutt også i helsesektoren. 161 såkalt fullt utstyrte sykehus fantes i 2012. Fra 2010 så ble 54 slike sykehus stengt av økonomiske grunner.Cuba har fått kritikk for at leger og annet medisinsk personell får svært lave lønninger. I 2014 økte regjeringen lønningene for ansatte i helsesektoren betraktelig, til tross for dette er fortsatt lønningene svært lave. === Emigrasjon === Innbyggere i Cuba ble frem til 2013 avkrevd statlige utreisetillatelser før de fikk forlate Cuba på lovlig vis. Human Rights Watch har kritisert Cubas restriksjoner for emigrasjon, som de mener bryter menneskerettighetene.Siden 1959 har hundretusener av cubanere ("balseros") forsøkt å rømme fra Cuba til USA. Det er estimert at mellom 30 000 og 40 000 cubanere har druknet i sine forsøk på å forlate Cuba. I januar 2013 ble denne loven endret, så cubanere fikk lov til å reise ut av Cuba uten å søke til myndighetene. Høyere offentlige funksjonærer, toppidrettsutøvere og personer med høyere utdannelse (for eksempel leger) må fortsatt søke om utreisetillatelse. Samtidig ble tiden en cubansk statsborger kunne oppholde seg i utlandet og returnere forlenget fra 1 måned til 3 måneder. == Næringsliv == Cubas økonomiske modell er planøkonomi med et innslag av markedsøkonomi. Den har de siste år innført enkelte reformer for å øke landets valutareserver, øke virksomhetenes produktivitet, unngå matmangel, og for å øke antallet av forbruksvarer. En vesentlig faktor i den kubanske økonomi er at enkelte områder er effektive, herunder visse eksportsektorer og turismen, mens øvrige industrisektorer viser relativt beskjedne resultater. Den cubanske økonomi er blitt hardt rammet av Sovjetunionens kollaps, samt USAs økonomiske blokade av landet. De vesentligste nåværende problemer er høye oljepriser (olje ble tidligere importert med rabatt fra Sovjetunionen i bytte med sukker), lave priser på eksportvarer som sukker og nikkel, og ødeleggelser forårsaket av naturkatastrofer. USA har holdt fast ved en omfattende blokade av Cuba siden midten av 60-tallet. Den omfatter blant annet medisiner fra USA og andre land som kan inneholde et patent eller en ingrediens som stammer fra USA. Ifølge årlige rapporter fra de kubanske myndighetene til FN fører blokaden til død og lidelser, særlig for kreftpasienter. På grunn av blokaden har det kommet til egne europeeiske vennskapsorganisasjoner for medisin, som MediCuba i Sveits. MediCuba har som oppgave å anskaffe råvarer til medisin, slik at Cuba kan produsere og utvikle sin egen medisin. På grunn av stort press fra amerikanske bønder har USA åpnet for mateksport til Cuba. ALBA-samarbeidet fører til at Cuba enklere kan importere mat fra latinamerikanske land for å dekke sitt eget behov. I tillegg samarbeider Cuba med Kina og Brasil. USA er trolig den som eksporterer mest mat til Cuba. På grunn av blokaden må Cuba betale all mat fra USA før skipene forlater havnen. Kreditering av eksport til Cuba er forbudt.Cubas økonomiske politikk har ført velferden opp på et regionalt sett relativt høyt nivå. For eksempel er Cubas gjennomsnittlige levealder langt høyere enn i de søramerikanske landene , og alle cubanske borgere er i teorien garantert mat, et sted å bo, arbeid og gratis lege- og tannlegetjenester. Utdanning er gratis i Cuba helt frem til universitetsnivå. Det amerikanske finansdepartementets kontrollorgan OFAC (Office of Foreign Assets Control) har som oppgave å følge mistenkelige økonomiske transaksjoner som et ledd i kampen mot terror. I april 2004 informerte OFAC Kongressen om at bare fire av OFACs 120 ansatte overvåket Osama bin Laden og Saddam Husseins finanser, mens det seksdobbelte antall ansatte var opptatt med å opprettholde embargoen mot Cuba. Fra 1990 til 2003 gjennomførte OFAC 93 terror-relaterte undersøkelser som førte til bøter på 9 000 dollar, satt opp mot 11 000 Cuba-relaterte undersøkelser som førte til bøter på 8 millioner dollar. Senator Max Baucus viste seg sterkt kritisk til «misbruket av skattebetalernes penger» for å straffe Cuba, og amerikansk presse stilte spørsmål ved «administrasjonens absurde og stadig mer bisarre besettelse av Cuba». === Turisme === Siden 1993 har Cuba satset på turisme for å skaffe valuta til landet, og det finnes en rekke hoteller av høy standard på øya. Turismen er først og fremst lokalisert til Havanna og de to avsperrede områdene Varadero og Cayo Coco, men også byer som Trinidad og Santiago de Cuba er flittig besøkt. I de senere årene er det også åpnet for private spisesteder, «paladares», og privat overnatting, «casa particular». Offentlige godkjente «casa particulares» er et billig og bra alternativ til de statseide hotellene, og finnes nå stort sett over hele øya. === Råvarer === Olje. Cuba har egne oljeforekomster (øst for Havanna), men oljekvaliteten egner seg ikke for raffinering til drivstoff for biler. Den innenlandske produksjonen dekker omtrent halvparten av forbruket. I dag importeres raffinerte oljeprodukter fra Kina. Nikkel. Fisk. Cuba har en omfattende fiskeindustri. === Landbruksvarer === Citrusfrukter. Først og fremst store plantasjer med appelsiner, men også mandariner, lime og sitroner Sukkerrør. Tradisjonell stor produksjon med høy kvalitet. Bananer. Tobakk. === Bearbeidede produkter === Sigarer. Cuba er verdenskjent for sine milde, håndrullede sigarer av høy kvalitet, med svært høy omsetningsverdi. Produksjonen foregår stort sett i Havanna, men produseres også i betydelige mengder utover andre byer. Sukker. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Gamle Havanna med befestninger Trinidad og Valley de los Ingenios Fortet Castillo de San Pedro de la Roca Desembarco del Granma nasjonalpark Valle de Viñales Arkeologiske utgravninger av de første kaffeplantasjer på Sørøst-Cuba Alexander von Humboldts nasjonalpark Urbane historiske senteret i Cienfuegos Historiske senteret i CamagüeyMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2003 – Las Parrandas festligheter 2003 – Den tradisjonelle dansen og musikken til La Tumba Francesa i den tidligere provinsen Oriente 2016 – Cubansk rumba == Referanser == == Eksterne lenker == (es) Offisielt nettsted (en) Cuba – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Cuba – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Offisielle lenker Granma — Cubansk avis med mange internasjonale nyheter fra Latin-Amerika (engelsk) Republic of Cuba — (engelsk) Liste over parlamentsmedlemmer Prensa Latina — Cuban World News (engelsk) Cuban News Agency — Cubanske nyheter (engelsk)AndreDen cubanske grunnlov av 1976 på en.wikisource.org Granma – cubansk dagsavis (spansk) Arkivert 28. januar 1998 hos Wayback Machine. Granma – internationelt opplag (engelsk, fransk, tysk, portugisisk og italiensk) Den katolske kirkes hjemmeside på Cuba Batista (engelsk) CIA World factbook om Cuba (engelsk) Arkivert 10. februar 2016 hos Wayback Machine. (no) Statistikk og andre data om Cuba i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Cuba CANF – Cuban-American National Foundation, det største politiske partiet for cubanere i exil (engelsk) Detaljer om dissidenternes situasjon (engelsk) Movimiento Humanista Evolucionario Cubano (Cubansk Evolutionere Humanistbevegelsen) (engelsk) Infoportal Cuba – Tysk webside om CubaDr. Zoltan Grossman, Evergreen State College, på www.zmag.org Om den spansk-amerikanske krig på faculty.rmwc.edu Om USAs Cuba-politikk 1894-1902 på www.fiu.edu Cuba Organic Support Group – Informasjon om Cubas økologiske landbruk – Det nasjonale statistikkontor – Cubas statistikkbyrå Arkivert 26. februar 2011 hos Wayback Machine. - Norsk blogg viet til opposisjonen på Cuba

Republikken Cuba er Karibias største øy og største stat. Den ligger mellom Det karibiske hav, Mexicogolfen og Atlanterhavet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Chile

2023-02-04

Chile

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Chile', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1818']

Chile, offisielt Republikken Chile (spansk: República de Chile), er et av landene som regnes til Den sørlige kjegle i Sør-Amerika. Chile okkuperer en lang, smal kyststripe mellom Andesfjellene i øst og Stillehavet i vest. Det grenser til Peru i nord, Bolivia i nordøst, Argentina i øst, og Drakestredet i sør. Sammen med Ecuador, er det ett av to land i Sør-Amerika som ikke grenser til Brasil. Stillehavskysten av Chile er 6 435 km. Chilensk territorium omfatter også Påskeøya og stillehavsøyene Juan Fernández, Isla Sala y Gómez og Desventuradas. Chile hevder også 1 250 000 kvadratkilometer av Antarktis, selv om alle krav er suspendert under Antarktistraktaten. Formen på Chile er et særpreget bånd av land 4 300 kilometer langt og i gjennomsnitt 175 kilometer vidt. Klimaet varierer; alt fra en av verdens tørreste ørken – Atacama – i nord, via middelhavsklima i midtre deler, til et regnfullt temperert klima i sør. Den nordlige ørkenen inneholder en stor mineralrikdom, hovedsakelig kobber. Det relativt lille sentrale området dominerer i forhold til befolkning og jordbruksressurser, og er landets kulturelle og politiske sentrum. Sør-Chile er rikt på skog og beiteområder, og det har en rekke vulkaner og innsjøer. Den sørlige kysten er en labyrint av fjorder, viker, kanaler, halvøyer og øyer. Før ankomsten av spanjolene i det 16. århundre, var det nordlige Chile under Inkastyre mens mapuchene bebodde sentrale og sørlige Chile. Landet erklærte sin uavhengighet fra Spania 12. februar 1818. I «salpeterkrigen» (1879–1883), slo Chile Peru og Bolivia, og vant sitt nåværende nordlige territorium. Selv om landet har holdt seg relativt fri for statskupp og vilkårlige regjeringer i forhold til andre land i Sør-Amerika, utholdt Chile et 17 år langt militærdiktatur (1973–1990) under Augusto Pinochet som etterlot mer enn 3000 mennesker døde eller savnet. I dag er Chile en av Sør-Amerikas mest stabile og velstående nasjoner og en anerkjent middels makt. Det er ledende blant latinamerikanske land i menneskelig utvikling, konkurranseevne, inntekt per innbygger, globalisering, økonomisk frihet, og lavt korrupsjonsnivå. Det rangerer også høyt regionalt i pressefrihet og demokratisk utvikling. Men det har stor økonomisk ulikhet, målt med Gini-indeksen. I mai 2010 ble Chile det første søramerikanske landet til å bli med i OECD. Chile er en av grunnleggerne av både FN og Unionen av søramerikanske nasjoner.

Chile, offisielt Republikken Chile (spansk: República de Chile), er et av landene som regnes til Den sørlige kjegle i Sør-Amerika. Chile okkuperer en lang, smal kyststripe mellom Andesfjellene i øst og Stillehavet i vest. Det grenser til Peru i nord, Bolivia i nordøst, Argentina i øst, og Drakestredet i sør. Sammen med Ecuador, er det ett av to land i Sør-Amerika som ikke grenser til Brasil. Stillehavskysten av Chile er 6 435 km. Chilensk territorium omfatter også Påskeøya og stillehavsøyene Juan Fernández, Isla Sala y Gómez og Desventuradas. Chile hevder også 1 250 000 kvadratkilometer av Antarktis, selv om alle krav er suspendert under Antarktistraktaten. Formen på Chile er et særpreget bånd av land 4 300 kilometer langt og i gjennomsnitt 175 kilometer vidt. Klimaet varierer; alt fra en av verdens tørreste ørken – Atacama – i nord, via middelhavsklima i midtre deler, til et regnfullt temperert klima i sør. Den nordlige ørkenen inneholder en stor mineralrikdom, hovedsakelig kobber. Det relativt lille sentrale området dominerer i forhold til befolkning og jordbruksressurser, og er landets kulturelle og politiske sentrum. Sør-Chile er rikt på skog og beiteområder, og det har en rekke vulkaner og innsjøer. Den sørlige kysten er en labyrint av fjorder, viker, kanaler, halvøyer og øyer. Før ankomsten av spanjolene i det 16. århundre, var det nordlige Chile under Inkastyre mens mapuchene bebodde sentrale og sørlige Chile. Landet erklærte sin uavhengighet fra Spania 12. februar 1818. I «salpeterkrigen» (1879–1883), slo Chile Peru og Bolivia, og vant sitt nåværende nordlige territorium. Selv om landet har holdt seg relativt fri for statskupp og vilkårlige regjeringer i forhold til andre land i Sør-Amerika, utholdt Chile et 17 år langt militærdiktatur (1973–1990) under Augusto Pinochet som etterlot mer enn 3000 mennesker døde eller savnet. I dag er Chile en av Sør-Amerikas mest stabile og velstående nasjoner og en anerkjent middels makt. Det er ledende blant latinamerikanske land i menneskelig utvikling, konkurranseevne, inntekt per innbygger, globalisering, økonomisk frihet, og lavt korrupsjonsnivå. Det rangerer også høyt regionalt i pressefrihet og demokratisk utvikling. Men det har stor økonomisk ulikhet, målt med Gini-indeksen. I mai 2010 ble Chile det første søramerikanske landet til å bli med i OECD. Chile er en av grunnleggerne av både FN og Unionen av søramerikanske nasjoner. == Etymologi av navnet Chile == Det finnes ulike teorier om opprinnelsen til ordet Chile. Ifølge det 17. århundrets spanske kronikør Diego de Rosales, kalte inkaene Aconcagua-dalen «Chili», som følge av navnet på en høvding av Picunche-stammen («cacique») kalt Tili, som styrte området på tiden av Inkaerobringen i det 15. århundre. En annen teori peker på likheten mellom Aconcagua-dalen og Casma-dalen i Peru, hvor det var en by og dal som het Chili. Andre teorier sier Chile kan utlede sitt navn fra et indiansk ord som betyr enten «jordens ender» eller «måker» fra mapuche-ordet chilli, noe som kan bety «der landet slutter», eller fra quechua-ordet chiri, «kald», eller tchili, som betyr enten «snø» eller «det dypeste punktet på jorden». En annen opprinnelse som tilskrives mapuche-ordet chilli er det lydmalende cheele-cheele – en etterligning av en fugl lokalt kjent som trile.De spanske conquistadorene hørte om dette navnet fra inkaene, og de få overlevende fra Diego de Almagros første spanske ekspedisjon sørover fra Peru i 1535-1536 kalte seg «menn av Chilli». Til syvende og sist er Almagro kreditert for å ha universalisert navnet Chile, etter at han navnga Mapochodalen som sådan. Den eldre stavemåten «Chili» ble brukt i engelsk til minst år 1900 før de byttet over til «Chile». == Historie == Chile ble først bosatt av amerikanske urinnvånere for knappe 13 000 år siden. Chile erklærte seg selvstendig innenfor det spanske kongedømmet 18. september 1810, og ble fullt selvstendig den 12. februar 1818. Selvstendigheten markerte begynnelsen på en lang demokratisk tradisjon som varte frem til 1973. De eneste avbruddene var perioder med anarki på 1830-tallet og 1930-tallet. I 1970 ble Salvador Allende valgt som leder i Chile. Allende var en sosialist, og i hans periode gjorde han blant annet USA-eide kobbergruver om til statlige chilenske foretak. Han ble derfor motarbeidet av både innenlandske og amerikanske foretak, samt av Central Intelligence Agency. Resultatet av Allendes politikk var at inflasjonen i begynnelsen av 1973 kom ut av kontroll. 26. mai 1973 erklærte Chiles høyesterett enstemmig at Allendes regime var i strid med konstitusjonen. Dette førte til at Allende ble styrtet i et militærkupp 11. september 1973. Presidentpalasset hvor Allende og hans medarbeidere befant seg ble bombet med fly før det ble angrepet med stridsvogner og soldater. President Allende og hans folk forsvarte seg i en rekke timer. Da kampene var slutt, var Allende død. Mer enn tre tusen personer ble drept under kuppet. Mer enn tredve tusen mennesker ble torturert i den påfølgende tiden. Frem til 1990 ble landet styrt som et militærdiktatur under ledelse av Augusto Pinochet, da den demokratisk valgte presidenten Patricio Aylwin tok over. == Geografi, klima og dyreliv == Chile er et langt og smalt land på vestsiden av Andes-fjellene. Det strekker seg over 4 630 km fra nord til sør, men er kun 430 km på sitt bredeste fra øst til vest. Her finner vi en enorm variasjon av landskap, fra snødekkede vulkaner, tørre ørkener, fjorder, skog, isfjell og mer. (Se Chiles naturlige regioner) Chile er med sitt areal på 756 950 km² verdens 38. største land, ca. dobbelt så stort som Japan. Den nordlige Atacama-ørkenen inneholder store mineralverdier, først og fremst kopper og nitrater. Den relativt lille sentrale dalen, som blant annet inkluderer Santiago, dominerer landet med tanke på folkemengde og økonomi. Landets høyeste fjell heter Ojos del Salado (6 879 moh.) Den lengste elven er Loa som er 443 km lang. === Klima og miljø === Klimaet i Chile er temperert, men med store variasjoner. Man kan dele inn Chile i fem ulike soner: i nord finner man ørkensonen (Atacama-ørkenen) som tilhører jordens tørreste; litt mot sør mellom byene Copiapo og Illapel er en semiørken. I sentrale Chile finner vi landets viktigste byer og flertallet av befolkningen. Intensivt landbruk foregår her takket være fruktbar jord, regnfulle vintre og tørre, varme sommere. Klimaet kan sammenlignes med Sør-Europa, med solrike sommere og nedbør om vinter. Den sørlige sonen mellom byene Concepción og Puerto Montt er godt egnet for jordbruk, fordi det er rikt på innsjøer. Lenger sør fins store sammenhengende skogsområder. Lengst sør finner man den rå kulden ved øygruppen Ildlandet. Den lange avstanden mellom nord og sør med høydeforskjeller innad i landet gjør at Chiles klima varierer sterkt. Det finnes aktive vulkaner, og det forekommer alvorlige jordskjelv og tsunamier. Det sterkeste jordskjelvet hittil målt var 22. mai 1960 i Valdivia (9,5 på Richters skala), 3. mars 1985 utenfor Valparaiso (8,0) og 27. februar 2010 utenfor Concepción (8,8). Noen av Chiles miljøproblemer er luft- og vannforurensning, samt hogst av skogen. Landet har undertegnet traktaten som forbyr atomprøvesprengninger og ratifisert Kyoto-protokollen. ==== Planteliv ==== Chiles flora er preget av en høyere grad av endemisme og relativt færre arter i forhold til floraen til andre land i Sør-Amerika. En klassifisering av floraen gjør det nødvendig å dele den inn i minst tre generelle soner: ørkenprovinsen i nord, Midt-Chile, og de kjølige og fuktige områdene i sør. Litt over 3000 arter av sopp er registrert i Chile, men dette tallet er langt fra komplett. Det sanne totale antall sopparter som forekommer i Chile vil trolig være langt høyere, gitt et generelt akseptert estimat som anslår at bare om lag 7 prosent av alle sopp over hele verden hittil har blitt oppdaget. Selv om mengden av tilgjengelig informasjon fortsatt er svært liten har det blitt gjort en innsats for å anslå antall sopparter endemiske til Chile, og 1.995 arter har blitt identifisert som sådan. Den nordlige regionen er i stor grad gold av vegetasjon, nærmest en absolutt ørken. På skråningen til Andesfjellene, foruten den spredte tolabusken, finner man gress. Den sentrale dalen er preget av flere arter av kaktus, hardfør Espinos, chilensk furu, sørlige bøketrær og Copihue, en rød klokkeformet blomst som er Chiles nasjonale blomst. I det sørlige Chile, sør for Biobío-elven har kraftig nedbør produsert tett skog av laurbær, magnolia, og ulike arter av bartrær og bøketrær, som blir mindre og mer forkrøplet i sør. De kalde temperaturene og vind i det ekstreme sør utelukker tung skogreising. Gressområder finnes i Atlanterhavs-Chile (i Patagonia). Mye av den chilenske floraen er annerledes fra nabolandet Argentina, noe som indikerer at den andinske barrieren eksisterte under dannelsen. ==== Dyreliv ==== Faunaen i Chile er preget av en høy grad av endemisme på grunn av landets spesielle geografi. I kontinentale Chile, fungerer Atacama-ørkenen i nord og Andesfjellene i øst som barrierer som har ført til isolering av flora og fauna. Legg til den enorme utvidelsen i lengde (over 4200 km), så resulterer dette i et bredt spekter av klimaer og miljø. Chiles geografiske isolasjon har ført til en begrenset innvandring av dyreliv, slik at bare noen få av de mange særegne søramerikanske dyrene blir funnet. Blant de større pattedyrene er puma, lamalignende guanako og revelignende chilla. I skogsregionen finner vi flere typer pungdyr og en liten hjort kjent som pudu. Det er mange arter av fugler, men de fleste av de større latinamerikanske typene er fraværende. Få ferskvannsfisk er endemiske, men nordamerikansk ørret har blitt innført i innsjøene ved Andes. På grunn av nærheten til Humboldtstrømmen, florerer havvannet med fisk og andre former for marint liv, noe som i sin tur støtter et rikt utvalg av havfugler, inkludert flere pingvinarter. Hvaler forekommer rikelig, og seks arter av sel er funnet i området. == Politikk og administrasjon == === Administrativ inndeling === Chile er delt inn i 16 regioner (regiónes) som igjen er inndelt i 56 provinser. Provinsene er videre delt opp i 346 kommuner (comunas): === Forsvar === Den chilenske hæren operer med Leopard 1A5 som hovedstridsvogn og det planlegges å kjøpe 100 brukte Leopard 2A4 fra Tyskland, dette på grunn av moderniseringsprosessen som gjennomgår nå på grunn av landets 200-årsjubileum. Moderniseringen består av: kjøpet av nye fregatter og ubåter, og 22 nye F-16 Fighting Falcon. 11 av disse blir spesiallagd av Lockheed Martin og de andre 11 blir kjøpt fra det nederlandske flyvåpenet. Det er 12 000 menn som er med i forsvaret. == Økonomi == Chiles sentralbank (Banco Central) i Santiago fungerer som sentralbanken for landet. Den chilenske valutaen er den chilenske peso (CLP). Chile er et av Sør-Amerikas mest stabile og velstående nasjoner, det leder latinamerikanske land i menneskelig utvikling, konkurranseevne, inntekt per innbygger, globalisering, økonomisk frihet, og lav oppfatning av korrupsjon. Siden juli 2013 regnes Chile av Verdensbanken som en "høyinntektsøkonomi", og dermed som et utviklet land. Chile har den høyeste graden av økonomisk frihet i Sør-Amerika (syvendeplass på verdensbasis), på grunn av sin uavhengige og effektive rettsvesen og forsvarlig offentlig finansforvaltning. I mai 2010 Chile ble det første søramerikanske landet til å bli med i OECD. I 2006 ble Chile landet med høyest nominell BNP per innbygger i Latin-Amerika, en posisjon det har holdt siden. Kobbergruver utgjør 20 % av det chilenske BNP og 60 % av eksporten. Kobbergruven Escondida er den største i verden, og produserer over 5 % av de globale forsyninger. Totalt produserer Chile en tredjedel av verdens kobber. Codelco, staten gruveselskapet, konkurrerer med private. Sunn økonomisk politikk som opprettholdes konsekvent siden 1980-tallet, har bidratt til jevn økonomisk vekst i Chile og har nærmest eradikert fattigdommen. Chile begynte å oppleve en moderat konjunkturnedgang i 1999. Økonomien forble svak frem til 2003, da det begynte å vise klare tegn til bedring og oppnådde 4,0 % BNP-vekst. Den chilenske økonomien endte 2004 med en vekst på 6 prosent. Reell BNP-vekst nådde 5,7 prosent i 2005 før den falt tilbake til 4 prosent i 2006. BNP vokste med 5 prosent i 2007. I møte med en internasjonal nedgangskonjunktur kunngjorde regjeringen en økonomisk stimulansplan for å fremme sysselsetting og vekst, og til tross for den globale finanskrisen, siktet landed seg inn for en utvidelse på mellom 2 og 3 prosent av BNP i 2009. Likevel, økonomiske analytikere var uenige med regjeringens estimater og spådde en økonomisk vekst på en median på 1,5 prosent. Ekte BNP-vekst i 2012 var 5,5 % . Veksten avtok til 4,1 % i første kvartal 2013. [133] Arbeidsledigheten var 6,4 % i juni 2015. Det er rapportert mangel på arbeidskraft i landbruket, gruvedrift og konstruksjon. Andelen chilenere med per capita inntekt under fattigdomsgrensen (definert som to ganger kostnaden for tilfredsstillende en persons minimale ernæringsmessige behov) ble redusert fra 45,1 prosent i 1987 til 7,8 prosent i 2012, ifølge offentlige undersøkelser. Den privatisert nasjonale pensjonssystemet (AFP) har oppmuntret innenlandske investeringer og bidratt til en estimert total innenlandsk sparerate på om lag 21 prosent av BNP. Under det obligatoriske private pensjonssystemet, betaler de fleste formelle sektorer 10 prosent av lønnen i privat forvaltede fond. Men innen 2009, har det blitt rapportert at dette hadde gått tapt fra pensjonssystemet til den globale finanskrisen. Chile har inngått frihandelsavtaler (frihandelsavtaler) med et helt nettverk av land, inkludert en frihandelsavtale med USA som ble inngått i 2003 og implementert i januar 2004. Interne tall fra regjeringen i Chile viser at selv når man faktoriserer ut inflasjon og den aller siste høye pris på kobber, har bilateral handel mellom USA og Chile vokst over 60 prosent siden den gang. Chiles totale handel med Kina nådde USA i 2006, og representerer nesten 66 prosent av verdien av sin handel forhold til Asia. E Chile tilnærming til utenlandske direkte investeringer er lovfestet i landets lover. Registrering er rapportert å være enkel og oversiktlig, og utenlandske investorer er garantert tilgang til det offisielle valutamarkedet for å tilbakeføre sin fortjeneste og kapital. Den chilenske regjeringen har dannet et råd om innovasjon og konkurranse, i håp om å få inn ekstra investring til nye deler av økonomien. Standard & Poors gir Chile en kredittvurdering av AA-. Regjeringen i Chile fortsetter å betale ned sin utenlandsgjeld, med offentlig gjeld bare 3,9 prosent av BNP ved utgangen av 2006. Den chilenske staten er en netto kreditor med en netto fordringsposisjon på 7 % av BNP ved utgangen av 2012. Driftsunderskuddet var 4 % i første kvartal 2013, finansiert hovedsakelig av utenlandske direkte investeringer. 14 % av statens inntekter kom direkte fra kobber i 2012. Viktige eksportartikler er kobber, frukt, fisk, papir, kjemikalier samt vin. == Samfunn == === Byer === Santiago de Chile – 5 400 000 Antofagasta – 401 000 Temuco – 377 000 Viña del Mar – 324 000 Valparaiso – 270 000 Concepción – 216 000 Iquique – 216 000 Rancagua – 214 000 La Serena – 200 000 Arica – 180 000 Puerto Montt – 175 000 Talcahuano – 171 000 Punta Arenas - 116 000 == Kultur == === Mat og drikke === Det chilenske kjøkken er basert på en blanding av urbefolkningens tradisjoner og europeiske kolonibidrag. Chile har siden 1970-tallet også vært en betydelig vinprodusent. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Rapa Nui nasjonalpark Kirkene i Chiloé Historisk kvarter i havnebyen Valparaíso Santa Laura saltverk Gruvebyen Sewell Chinchorro Kunstig mumifisering av Chinchorro-kulturen i Arica og Parinacota regionenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2014 – Baile Chino == Referanser == == Se også == Liste over kriger Chile har deltatt i == Eksterne lenker == (no) Statistikk og andre data om Chile i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Chile

Chile, offisielt Republikken Chile (spansk: República de Chile), er et av landene som regnes til Den sørlige kjegle i Sør-Amerika. Chile okkuperer en lang, smal kyststripe mellom Andesfjellene i øst og Stillehavet i vest.