url
stringlengths
31
212
date_scraped
stringclasses
1 value
headline
stringlengths
1
182
category
stringlengths
14
4.92k
ingress
stringlengths
13
11.2k
article
stringlengths
13
359k
abstract
stringlengths
1
1.01k
id
int64
0
202k
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%A5kelys
2023-02-04
Tåkelys
['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belysning', 'Kategori:Bildeler', 'Kategori:Elektrisk utstyr']
Tåkelys (i kjøretøy­sammenheng offisielt kalt kurve- og tåkelys, en type hjelpelys) på bil eller ombord i fartøyer, er gule lys som utnytter det faktum at vann reflekterer blått lys. Når lyset ikke inneholder blått vil ikke vannet i tåken kunne reflektere det. Gult er komplementærfargen til blått og gir dermed tåkelyseffekt uten refleksjon av lyset. Blå lys har motsatt den sterkeste reflekseffekten; når xenonlys tennes sees den lille fuktigheten som er i luften tydelig, og det ser ut som om det er dis rett over vegbanen. Biler som leveres med såkalte tåkelys, leveres med lyskasterne plassert så lavt som praktisk mulig, men med vanlige pærer som gir hvitt lys. Tanken er at lyset skal ledes under tåken, som ofte ikke når helt ned til bakken. Bileieren må selv skifte pærer dersom gult lys er ønskelig. Gule lyspærer med en gitt effekt oppleves vanligvis som å gi svakere lys enn tilsvarende hvitt. Likevel vil noen oppleve det bedre med en svakt synlig veibane i gult lys framfor en bedre opplyst, men lite gjennomsiktig tåkedott. Det finnes også sol-/tåkebriller med gule glass i salg til bruk i dagslys, med samme effekt. Kurve-/tåkelys synes ofte ikke å forlenge oppdagelsesavstanden. Observasjoner i tåke tyder på at tåken må være meget tett før det blir mer fordelaktig å bruke kurve-/tåkelys enn nærlys. Er den meteorologiske sikten mer enn 100 meter, vil bruk av kurve-/tåkelys forkorte siktlengden.I Norge kan tåkelys brukes på dagtid som et alternativ til nærlys. Tåkelys er ikke tillatt brukt sammen med nærlys.Nyere biler er oftest også utstyrt med tåkebaklys. Dette består vanligvis av en sterk lampe (21W) i en bakoverrettet og samlende reflektor med rødt glass. Lyset er ment som supplement til markeringslysene når vær og føreforhold tilsier det. Lyset er skarpt på nært hold og kan være til sjenanse for rett bakenforkjørende trafikk og bør derfor ikke brukes i tett trafikk, der en likevel blir sett.
Tåkelys (i kjøretøy­sammenheng offisielt kalt kurve- og tåkelys, en type hjelpelys) på bil eller ombord i fartøyer, er gule lys som utnytter det faktum at vann reflekterer blått lys. Når lyset ikke inneholder blått vil ikke vannet i tåken kunne reflektere det. Gult er komplementærfargen til blått og gir dermed tåkelyseffekt uten refleksjon av lyset. Blå lys har motsatt den sterkeste reflekseffekten; når xenonlys tennes sees den lille fuktigheten som er i luften tydelig, og det ser ut som om det er dis rett over vegbanen. Biler som leveres med såkalte tåkelys, leveres med lyskasterne plassert så lavt som praktisk mulig, men med vanlige pærer som gir hvitt lys. Tanken er at lyset skal ledes under tåken, som ofte ikke når helt ned til bakken. Bileieren må selv skifte pærer dersom gult lys er ønskelig. Gule lyspærer med en gitt effekt oppleves vanligvis som å gi svakere lys enn tilsvarende hvitt. Likevel vil noen oppleve det bedre med en svakt synlig veibane i gult lys framfor en bedre opplyst, men lite gjennomsiktig tåkedott. Det finnes også sol-/tåkebriller med gule glass i salg til bruk i dagslys, med samme effekt. Kurve-/tåkelys synes ofte ikke å forlenge oppdagelsesavstanden. Observasjoner i tåke tyder på at tåken må være meget tett før det blir mer fordelaktig å bruke kurve-/tåkelys enn nærlys. Er den meteorologiske sikten mer enn 100 meter, vil bruk av kurve-/tåkelys forkorte siktlengden.I Norge kan tåkelys brukes på dagtid som et alternativ til nærlys. Tåkelys er ikke tillatt brukt sammen med nærlys.Nyere biler er oftest også utstyrt med tåkebaklys. Dette består vanligvis av en sterk lampe (21W) i en bakoverrettet og samlende reflektor med rødt glass. Lyset er ment som supplement til markeringslysene når vær og føreforhold tilsier det. Lyset er skarpt på nært hold og kan være til sjenanse for rett bakenforkjørende trafikk og bør derfor ikke brukes i tett trafikk, der en likevel blir sett. == Norge == === Bruk av kurve- og tåkelys === Trygg trafikk anbefaler at kurve- og tåkelys kun brukes ved tett tåke eller på svært svingete og uoversiktlige veier. Ved bruk av disse lysene bør hastigheten naturlig nok være lav. Med nærlys ser du rundt 50 meter framover, mens kurve- og tåkelysene gir atskillig kortere sikt. Tillatte «hjelpelys», som denne typen lys kalles, må ikke brukes til annet formål enn det de er bestemt for. Det betyr at kurve- og tåkelys ikke må tennes og brukes sammen med nærlys. Brudd på disse bestemmelsene (Trafikkreglene §15 og Vegtrafikkloven §23) kan straffes med et forenklet forelegg på 2.000 kroner, subsidiært tre dagers fengsel. Kurve- og tåkelys skal i utgangspunktet kun brukes ved tett tåke, eller på spesielt svingete og uoversiktelige veistrekninger. Kurve- og tåkelys kan også benyttes som kjørelys om dagen / når det er lyst. De skal da ikke brukes sammen med nærlys. Kurve- og tåkelysene skal være koblet over egen bryter og slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. === Kurve- og tåkelys i kjøretøyforskriften === I Norge er det kjøretøyforskrifens §28 som gir bestemmelser for kurve- og tåkelys på biler og andre motorkjøretøy. Grunnbestemmelsene følger direktiv 76/762/EØF og er senere endret i henhold til direktiv 87/354/EØF og direktiv 1999/18/EF. Det er egne bestemmelser for tåkebaklys. === Bestemmelsenes ordlyd === 1. Bil kan ha to lykter foran som gir hvitt eller gult kurve-/tåkelys. 1.1 Lyktene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: a) Være E-merket med symbolet B i henhold til ECE-reg. nr. 19. b) Være e-merket med symbolet B i henhold til direktiv 76/762/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 87/354/EØF eller direktiv 1999/18/EF. c) Være godkjent og merket i henhold til annen standard med tilsvarende krav som i alternativ a eller b. 1.2 Lyktene skal være montert slik at innstillingen ikke påvirkes av bilens normale bruk og at vibrasjoner ikke oppstår under normale kjøreforhold. Disse krav anses å være oppfylt når man hvor som helst på lykten kan belaste denne med en bakoverrettet kraft parallelt med bilens lengdeakse på 150 N (15,3 kp), og den elastiske bevegelsen ikke overstiger 5 mm. Når kraften opphører, skal lyktene stå i sin opprinnelige stilling. 1.3 Lykten skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 25 cm eller mer, men øverste kant av den lysende flaten må ikke ligge høyere enn øverste kant av den lysende flaten i nærlyset. 1.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra bilens ytterste kant. 1.5 Lyktene skal være koplet over egen bryter og slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. === Bestemmelser om belastning === For å få lykteinnstillingen så riktig som mulig må en velge den gunstigst mulige belastningsfordelingen på kjøretøyet når nærlys og kurve-/tåkelys skal kontrolleres/innstilles. Lyktene må ikke være for mye oppvinklet, for da virker lyset blendende. Er lyktene for mye nedvinklet, reduseres egen sikt. Foretatte undersøkelser viser at man ved innstillingmed 1 person i forsetet får et vesentlig bedre resultat av innstillingen enn med ubelastet kjøretøy. I alminnelighet skal derfor lykteinnstillingen kontrolleres med en person på førerplassen. Kjøretøyet bør ellers ha den utrusning som det vanligvis kjøres med, så som verktøy, bagasje, drivstoff, reservehjul, varseltrekant m.v. Kjøretøy som har automatisk kompensasjon for belastningsvariasjoner må kontrolleres/innstilles etter kjøretøyfabrikantens anvisninger. Har kjøretøyet hydraulisk fjæring eller luftfjæring, må kontrollen/innstillingen bare foretas når motoren er i gang. Kjøretøyet som har løftbar boggiaksel må kontrolleres med boggiakselen i nedre stilling og uten last. Ved kontroll/innstilling av lyset må det påses at kjøretøyet er utstyrt med forskriftsmessige dekk og med riktig lufttrykk. == Referanser == == Eksterne lenker == Kjøretøyforskriften Trafikkreglenes §15 NAFs råd om lysbruk på bil Artikkel om UPs aktivitet i forbindelse med ulovlig lysbruk, november 2009
Tåkelys (i kjøretøy­sammenheng offisielt kalt kurve- og tåkelys, en type hjelpelys) på bil eller ombord i fartøyer, er gule lys som utnytter det faktum at vann reflekterer blått lys. Når lyset ikke inneholder blått vil ikke vannet i tåken kunne reflektere det.
201,800
https://no.wikipedia.org/wiki/Antonov_An-124
2023-02-04
Antonov An-124
['Kategori:Antonov-luftfartøy', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Firemotors jetdrevne luftfartøy', 'Kategori:Transportfly']
Antonov An-124 Ruslan (NATO-kallenavn: Condor) er et ukrainsk transportfly produsert av Antonov. Det er verdens største serieproduserte transportfly, og var inntil byggingen av Antonov An-225 også verdens største fly. Under utviklingen var flyet kjent som An-400 og An-40 i vesten. Flyet fløy for første gang 26. desember 1982, og over 40 fly er i dag i tjeneste i Ukraina og Russland. Også i Libya og Dubai har to sivile flyselskaper tatt An-124 i bruk. Flyet ligner fysisk på det amerikanske Lockheed C-5 Galaxy.
Antonov An-124 Ruslan (NATO-kallenavn: Condor) er et ukrainsk transportfly produsert av Antonov. Det er verdens største serieproduserte transportfly, og var inntil byggingen av Antonov An-225 også verdens største fly. Under utviklingen var flyet kjent som An-400 og An-40 i vesten. Flyet fløy for første gang 26. desember 1982, og over 40 fly er i dag i tjeneste i Ukraina og Russland. Også i Libya og Dubai har to sivile flyselskaper tatt An-124 i bruk. Flyet ligner fysisk på det amerikanske Lockheed C-5 Galaxy. == Tjeneste == An-124 har blitt brukt til å frakte lokomotiv, kraftturbiner, lystbåter, flyskrog og annet større gods. An-124 kan knele, noe som gjør lasting av flyet mye lettere. Opptil 150 tonn kan fraktes på den militære utgaven, og i tillegg er det plass til 88 passasjerer bak cockpiten. Uten spesielle foranstaltninger fraktet flyet 21 vanlige personbiler, med mye av flykroppens volum uutnyttet. An-124 ble da utstyrt ned nedfellbare «gallerier» slik at biler kunne lastes i to dekk, noe som gav muligheter til å kunne frakte 53 biler samtidig. Siden flytypen egentlig var beregnet på begrenset militært bruk ble den opprinnelige An-124 bygget for 7 500 flytimer, men grunnet press fra kommersielle aktører har fly bygd etter 2000 (An-124-100) en levetid på 24 000 flytimer. Det er også planer om å øke levetiden på eldre flyskrog.Tyskland planlegger å lease An-124-fly for NATO-operasjoner inntil Airbus A400M blir tilgjengelig.Boeing har også brukt det russiske fraktselskapet Volga-Dnepr til å frakte General Electric GE90-motorene som brukes i Boeing 777 til deres anlegg i Everett, Washington. Airbus bruker det russiske transportselskapet Polet airlines til frakt av sine motorer til superjumboen Airbus A380. == Spesielle oppdrag == En An-124 ble brukt til å frakte Aksum-obelisken tilbake til hjemlandet Etiopia i april 2005. Frakten ble delt i tre deler, der hver frakt besto av en tredel av det 160 tonn tunge og 24 meter høye monumentet. Flystripen i Aksum måtte tilpasses for å kunne motta et fly av denne størrelsen. En ukrainsk An-124 ble brukt i James Bond-filmen Die Another Day, selv om scenene inne i flyet ser ut til å være fra en Iljusjin Il-76. En An-124 ble brukt til å frakte tilbake EP-3-spionfly fra Hainan Island i Kina 4. juli 2001 etter at det amerikanske spionflyet ble tvunget til å nødlande. An-124 ble benyttet til å frakte nødhjelp fra Værnes til Kashmir i forbindelse med det store jordskjelvet der i 2005. Flyet besøkte også samme flyplass i 2007, 2010 og 2015. An-124 har også vært innleid av Forsvaret til å sende utstyr til Afghanistan. Disse flyene har gått jevnlig fra blant annet Gardermoen. An-124 ble i februar 2005 brukt til å frakte et Sikorsky S-92 helikopter til Sola. An-124 ble i oktober 2005 brukt til å frakte boreutstyr for JMC Technology fra Sola til Egypt. An-124 er på Sola flere ganger i året og brukes ofte til å frakte boreutstyr. An-124 ble i august 2012 brukt for å frakte tysk militært materiell til Lakselv og Alliert Treningssenter på Garnisonen i Porsanger. An-124 ble i november 2012 brukt til å frakte to helikoptre, Super Puma og AW139 fra Sola til Australia. An-124 ble i april 2013 brukt til å frakte oljeutstyr fra Flesland via Sola til Sør-Korea. An-124 ble i mars 2015 brukt to ganger for å frakte oljeutstyr til Lakselv fra Sør-Korea. An-124 ble i august 2016 brukt til å frakte tre helikoptre, Super Puma EC 225 for Bristow fra Lakselv til Stavanger. An-124 ble i mars 2001 brukt til å frakte de norske Volvo Ocean Race 60 ft regattabåtene "Djuice.com 1" og "Djuice.com 2" fra båtbyggeriet Cooksons i Auckland New Zealand til Fort Lauderdale i USA. (http://www.sail-world.com/Australia/djuice-dragons-Boats-Take-Flight/1967?source=google.no) An-124 ble i juni 2014 brukt til å frakte to daviter fra Flesland til Dubai for en kunde av Vestdavit AS == Ulykker == Inntil 2005 hadde det vært fire større ulykker med An-124 med 97 omkomne totalt. == Sivile operatører == Aeroflot, Volga-Dnepr, Polet Airlines, Antonov Design Bureau, Maximus Air Cargo, Abu Dhabi. Libian Arab Air Cargo, Tripoli == Militære operatører == Sovjetunionen, Russland == Referanser == == Se også == Antonov An-225 Lockheed C-5 Galaxy == Eksterne lenker == Om AN-124-100 Ruslan, fra produsenten (engelsk)
Antonov A-40 Krylya Tanka var et russisk forsøk på å lage en flygende stridsvogn som kunne fly inn på slagmarken etter å ha blitt tauet av et annet fly. En prototype ble bygget i 1942, men ble funnet ubrukelig.
201,801
https://no.wikipedia.org/wiki/Ivan_Lunardi
2023-02-04
Ivan Lunardi
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1991', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1993', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1997', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1999', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Italienske skihoppere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Asiago', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1994']
Ivan Lunardi (født 15. mai 1973 i Asiago) er en italiensk tidligere skihopper. Lunardi ble juniorverdensmester i stor bakke i Lake Placid i 1986. Han debuterte i verdenscupen i nyttårsrennet i Garmisch-Partenkirchen 1. januar 1987. Totalt har han deltatt i 86 verdenscuprenn i perioden 1987–2000. Hans eneste verdenscupseier (og pallplassering) kom i Lahtis i Finland under et renn 7. mars 1993. Da vant han til gjengjeld i utklassingsstil foran Stefan Horngacher og Espen Bredesen. Hans beste sesong totalt sett i verdenscupen ble 1992/1993-sesongen da han endte på 17.plass totalt individuelt. Lunardi ble nr. 4 i normalbakken under VM i Falun i 1993, noe som er hans beste mesterskapsplassering i karrieren.
Ivan Lunardi (født 15. mai 1973 i Asiago) er en italiensk tidligere skihopper. Lunardi ble juniorverdensmester i stor bakke i Lake Placid i 1986. Han debuterte i verdenscupen i nyttårsrennet i Garmisch-Partenkirchen 1. januar 1987. Totalt har han deltatt i 86 verdenscuprenn i perioden 1987–2000. Hans eneste verdenscupseier (og pallplassering) kom i Lahtis i Finland under et renn 7. mars 1993. Da vant han til gjengjeld i utklassingsstil foran Stefan Horngacher og Espen Bredesen. Hans beste sesong totalt sett i verdenscupen ble 1992/1993-sesongen da han endte på 17.plass totalt individuelt. Lunardi ble nr. 4 i normalbakken under VM i Falun i 1993, noe som er hans beste mesterskapsplassering i karrieren. == Sammenlagtplasseringer i verdenscupen == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ivan Lunardi – Olympedia (en) Ivan Lunardi – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Ivan Lunardi – FIS (skihopping)
Ivan Lunardi (født 15. mai 1973 i Asiago) er en italiensk tidligere skihopper.
201,802
https://no.wikipedia.org/wiki/Plipp,_plopp_og_plomma
2023-02-04
Plipp, plopp og plomma
['Kategori:Animasjon', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder']
«Plipp, plopp og plomma» er en tysk animasjonsserie om noen plastilinafigurer som kan transformere seg om til andre ting. Den blå og den grønne rotter seg ofte sammen mot den oransje, men som regel er det nettopp de to som får unngjelde til slutt. Hver episode varer i cirka 3,5 minutter.
«Plipp, plopp og plomma» er en tysk animasjonsserie om noen plastilinafigurer som kan transformere seg om til andre ting. Den blå og den grønne rotter seg ofte sammen mot den oransje, men som regel er det nettopp de to som får unngjelde til slutt. Hver episode varer i cirka 3,5 minutter. == Handling == TV-serien inneholder tre små leir-monster, kalt Plonsters. Den ene heter Plif (en blå Plonster) som liker narrestreker. Plops (en grønn Plonster) som ofte er i dårlig humør. Samt Plummy (en oransje Plonster) som ofte er den blide Plonsteren. Skapningene kan forvandle seg til hva som helst, og språket deres er en slags vrøvl. Handlingen i de forskjellige episodene går som regel ut på at Plif og Plops plager Plummy, ved å ødelegge alt han gjør (i tillegg til å ekskludere Plummy fra forskjellige aktiviteter) men Plummy kommer tilbake til dem hver gang, og hver episode avsluttes til slutt med at de tre Plonkerne leker fredelig sammen igjen.
«Plipp, plopp og plomma» er en tysk animasjonsserie om noen plastilinafigurer som kan transformere seg om til andre ting. Den blå og den grønne rotter seg ofte sammen mot den oransje, men som regel er det nettopp de to som får unngjelde til slutt.
201,803
https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85rets_Dansebandmelodi_2004
2023-02-04
Årets Dansebandmelodi 2004
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2004', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske dansebandalbum', 'Kategori:Norske samlealbum', 'Kategori:Stubber 2019-02']
Årets Dansebandmelodi 2004 er et samlealbum som inneholder bidrag til Årets Dansebandmelodi 2004.
Årets Dansebandmelodi 2004 er et samlealbum som inneholder bidrag til Årets Dansebandmelodi 2004. == Sporliste == «Den rætte schlager'n» Ingemars, (Steve Andersson) «Linedansebølgen går» Holmsve, (Steinar Storm Kristiansen) «Si meg en ting» Can Dance, (Jan Øivind Furuseth) «Nå og da» Terje Mårstad, (Terje Mårstad/Ann Kristin Mårstad) «Når barna spør» PK & Dansefolket, (Trond Ihle/Per Kristian Støbakk) «Je er på væg» Dænsebændet, (Kay Ronny Bergum/Arnstein Tungvåg) «Mellom himmel og hav» Sakarina, (Hans Schmid/Jan Sundberg) «Fremtidens land» Kolbus, (Leif Mulle Melander/Jon Øivind Kolbu) «Vil kjenne varmen» Nonstops, (Martin Klaman/Dan Attlerud/Trond Eric Grundt) «Musikk er livet» Fryd & Gammen, (Patrick Ahlm/Keith Almgren/William Kristoffersen) «Fly min engel» Furulunds, (Kent Mattson/Eva Lena Carlqvist/Rune Engen) «Savner deg så» Carmen, (Leif Mulle Melander/Britt Viberg) «Dans til bygda» Jan Borseths, (Jan Borseth) «Du er mitt liv» Cappela, (Micke Lövdalen) «Til deg» Kjetil Nordfjeld & Christiania, (Kjetil Nordfjeld) «Ingen vei tilbake» Swingers, (Daniel Hovig/Håvard Håvig) «Du må lære deg å smile» Torino, (Trond Ihle) «Satitha Maria» Geir Arne Hansen, (Geir Arne Hansen) «Det fineste jeg har» Rios Danseband, (Jan Erik Olsen) «To blå øyne» Rikingan, (Lars Petter Dahl)
Årets Dansebandmelodi 2004 er et samlealbum som inneholder bidrag til Årets Dansebandmelodi 2004.
201,804
https://no.wikipedia.org/wiki/Renault_20/30
2023-02-04
Renault 20/30
['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1975', 'Kategori:Renault-modeller']
Renault 20 og Renault 30 er to bilmodeller i det såkalte E-segmentet, også kalt øvre mellomklasse, som ble produsert av den franske bilprodusenten Renault mellom 1975 og 1984. Modellene var de dyreste modellene fra Renault, og var i bunn og grunn identiske. Renault 30 var den dyreste modellen med størst motorer, og modellene kunne skilles fra hverandre ved ulike hovedlykter – Renault 20 hadde to enkle, rektangulære hovedlykter, mens Renault 30 hadde firedoble, runde hovedlykter. Mer enn 622,000 eksemplarer av de to modellene ble produsert. Renault 30 TS ble introdusert i mars 1975, og var den første Renault-modellen med fler enn fire sylindre siden før andre verdenskrig. Det var også en av de første modellene (sammen med Peugeot 604 og Volvo 264) som benyttet den nye 2,664 kubikkcentimeter store PRV V6-motoren, som var utviklet i et samarbeid mellom Peugeot, Renault og Volvo. Modellens design var i stor grad hentet fra den ekstremt vellykkede Renault 16. Den rimeligere Renault 20, som ble introdusert på bilutstillingen i Paris i november 1975, hadde det samme designet som 30, men med to rektangulære hovedlykter i stedet for de firedoble, runde lyktene på 30. Under panseret var 20 utstyrt med den mindre, firesylindrede 1,647 ccm store motoren fra Renault 16 TX. Andre tekniske forskjeller på de to modellene var at 20 var utstyrt med trommelbremser på bakhjulene, 13-tommers stålfelger og en mindre, 60 liters bensintank. Renault 20 ble levert i tre ulike utstyrsnivåer: L, TL og GTL. Bilene fikk skryt for sin høye komfort, sikkerhet og sitt moderne design, mens begge modellene led av store problemer med driftssikkerheten. Kort tid etter introduksjonen ble det relativt klart at R20 hadde en alt for liten motor, som ikke klarte å drive den store og tunge bilen på en tilfredsstillende måte, og at R30 var altfor dyr. Som et svar på dette ble R20TS introdusert, med en ny firesylindret motor på 2,0 liter og 109 hestekrefter, en motor som ble delt med Citroën CX og senere også Peugeot 505. Året etter ble R30TX introdusert, en mer luksuriøs versjon av R30TS med direkte innsprøytning, deretter R20 Diesel og flere andre utgaver. Renault 20 og 30 ble tatt ut av produksjon den 16. oktober 1983 for å gjøre plass til den nye Renault 25.
Renault 20 og Renault 30 er to bilmodeller i det såkalte E-segmentet, også kalt øvre mellomklasse, som ble produsert av den franske bilprodusenten Renault mellom 1975 og 1984. Modellene var de dyreste modellene fra Renault, og var i bunn og grunn identiske. Renault 30 var den dyreste modellen med størst motorer, og modellene kunne skilles fra hverandre ved ulike hovedlykter – Renault 20 hadde to enkle, rektangulære hovedlykter, mens Renault 30 hadde firedoble, runde hovedlykter. Mer enn 622,000 eksemplarer av de to modellene ble produsert. Renault 30 TS ble introdusert i mars 1975, og var den første Renault-modellen med fler enn fire sylindre siden før andre verdenskrig. Det var også en av de første modellene (sammen med Peugeot 604 og Volvo 264) som benyttet den nye 2,664 kubikkcentimeter store PRV V6-motoren, som var utviklet i et samarbeid mellom Peugeot, Renault og Volvo. Modellens design var i stor grad hentet fra den ekstremt vellykkede Renault 16. Den rimeligere Renault 20, som ble introdusert på bilutstillingen i Paris i november 1975, hadde det samme designet som 30, men med to rektangulære hovedlykter i stedet for de firedoble, runde lyktene på 30. Under panseret var 20 utstyrt med den mindre, firesylindrede 1,647 ccm store motoren fra Renault 16 TX. Andre tekniske forskjeller på de to modellene var at 20 var utstyrt med trommelbremser på bakhjulene, 13-tommers stålfelger og en mindre, 60 liters bensintank. Renault 20 ble levert i tre ulike utstyrsnivåer: L, TL og GTL. Bilene fikk skryt for sin høye komfort, sikkerhet og sitt moderne design, mens begge modellene led av store problemer med driftssikkerheten. Kort tid etter introduksjonen ble det relativt klart at R20 hadde en alt for liten motor, som ikke klarte å drive den store og tunge bilen på en tilfredsstillende måte, og at R30 var altfor dyr. Som et svar på dette ble R20TS introdusert, med en ny firesylindret motor på 2,0 liter og 109 hestekrefter, en motor som ble delt med Citroën CX og senere også Peugeot 505. Året etter ble R30TX introdusert, en mer luksuriøs versjon av R30TS med direkte innsprøytning, deretter R20 Diesel og flere andre utgaver. Renault 20 og 30 ble tatt ut av produksjon den 16. oktober 1983 for å gjøre plass til den nye Renault 25. == Dacia == Midt på 1980-tallet produserte den rumenske bilprodusenten Dacia et lite antall Renault 20 under navnet Dacia 2000, som utelukkende var produsert for offentlig bruk og kommuniststyrets hemmelige politi. == Motorsport == En spesialbygget Renault 20 Turbo 4x4, kjørt av Bernard Marreau, vant Paris-Alger-Dakar Rally i 1982. == Opptredener på film og TV == I 1985 ble en Renault 20 truffet av en Renault 11 taxi, kjørt av James Bond, i Med døden i sikte. En Renault 20 ble også benyttet av Yves Montand i den franske filmen Le Choix Des Armes. En Renault 30 ble benyttet i den argentinske filmen Lluvia i 2008. == Eksterne lenker == (en) Renault 20 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons La Renault 30 (fransk)
Renault 20 og Renault 30 er to bilmodeller i det såkalte E-segmentet, også kalt øvre mellomklasse, som ble produsert av den franske bilprodusenten Renault mellom 1975 og 1984. Modellene var de dyreste modellene fra Renault, og var i bunn og grunn identiske.
201,805
https://no.wikipedia.org/wiki/Ramattan
2023-02-04
Ramattan
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1998', 'Kategori:Nyhetsbyråer']
Ramattan News Agency (eller bare Ramattan) er et palestinsk nyhetsbyrå. Ramattan ble grunnlagt i 1998 av en palestinsk forretningsmann. Byrået forsyner først og fremst internasjonale fjernsyns- og radiosendere med innslag fra palestinerområdene. Nyhetsbyrået har kontorer i Ramallah, Kairo, Khartoum, Darfur, Kuwait, Sanaa og på Gazastripen. Den blir ofte beskyldt for å ha en Hamas-vennlig tendens.
Ramattan News Agency (eller bare Ramattan) er et palestinsk nyhetsbyrå. Ramattan ble grunnlagt i 1998 av en palestinsk forretningsmann. Byrået forsyner først og fremst internasjonale fjernsyns- og radiosendere med innslag fra palestinerområdene. Nyhetsbyrået har kontorer i Ramallah, Kairo, Khartoum, Darfur, Kuwait, Sanaa og på Gazastripen. Den blir ofte beskyldt for å ha en Hamas-vennlig tendens. == Eksterne lenker == Homepage på arabisk Homepage på engelsk
Ramattan News Agency (eller bare Ramattan) er et palestinsk nyhetsbyrå.
201,806
https://no.wikipedia.org/wiki/Marokkos_kvinnelandslag_i_fotball
2023-02-04
Marokkos kvinnelandslag i fotball
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotball i Marokko', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']
Marokkos kvinnelandslag i fotball representerer Marokko i internasjonal fotball. Marokkos kvinnelandslag i fotball debuterte i 1998, og kom til sluttspillet i Afrikamesterskapet samme år. Der greide de seg bra med unntak av et stygt tap for Nigeria, som kostet dem andreplassen i gruppen og en semifinaleplass. Neste mesterskap greide også Marokko å kvalifisere seg til, men der tapte de samtlige kamper i gruppespillet. Siden det har ikke Marokko kvalifisert seg til flere Afrikamesterskap, men det har vært nære i både 2008 og 2010. Imidlertid har Marokko gjort det godt i den arabiske cupen. I 2002 vant de, og i 2006 kom de til finalen. Da den arabiske cupen har begrenset popularitet, var imidlertid motstanden av varierende kvalitet. Marokkos hovedmotstander har der, og i kvalifiseringen til Afrikamesterskapet, i flere tilfeller vært naboen Algerie. På tross av at det er lenge siden Marokko har oppnådd gode resultater i mesterskap, er de høyt rangert, og er ofte å regne blant de tre-fire beste på FIFAs rangering over afrikanske kvinnelandslag.
Marokkos kvinnelandslag i fotball representerer Marokko i internasjonal fotball. Marokkos kvinnelandslag i fotball debuterte i 1998, og kom til sluttspillet i Afrikamesterskapet samme år. Der greide de seg bra med unntak av et stygt tap for Nigeria, som kostet dem andreplassen i gruppen og en semifinaleplass. Neste mesterskap greide også Marokko å kvalifisere seg til, men der tapte de samtlige kamper i gruppespillet. Siden det har ikke Marokko kvalifisert seg til flere Afrikamesterskap, men det har vært nære i både 2008 og 2010. Imidlertid har Marokko gjort det godt i den arabiske cupen. I 2002 vant de, og i 2006 kom de til finalen. Da den arabiske cupen har begrenset popularitet, var imidlertid motstanden av varierende kvalitet. Marokkos hovedmotstander har der, og i kvalifiseringen til Afrikamesterskapet, i flere tilfeller vært naboen Algerie. På tross av at det er lenge siden Marokko har oppnådd gode resultater i mesterskap, er de høyt rangert, og er ofte å regne blant de tre-fire beste på FIFAs rangering over afrikanske kvinnelandslag.
Slimani Alaoui|
201,807
https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5_dansefot_Nr_2
2023-02-04
På dansefot Nr 2
['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2005', 'Kategori:Norske dansebandalbum', 'Kategori:Norske samlealbum']
På dansefot Nr 2 er et samlealbum med dansebandmusikk fra NRK-programmet På dansefot. Albumet ble utgitt av Tylden & Co i 2005.
På dansefot Nr 2 er et samlealbum med dansebandmusikk fra NRK-programmet På dansefot. Albumet ble utgitt av Tylden & Co i 2005. == Sporliste == «Hei gamle venn» Scandinavia, (Steinar S. Kristiansen/Rune Rudberg) «Vad livet har att ge» Kikki & Roosarna, (Kjell Roos) «Norske jenter» Picasso, (Per Erik Gjedtjernet) «Nu må du pinadø vaske klean dine sjøl» Jenny Jenssen & Septimus, (Yngvar Gregersen) «Om du bare ville» Holmsve, (Henrik Sethsson/J.P.Holmsve) «Hen vart det ta tida vår» Ole Ivars, (William Kristoffersen) «Min barndoms grönne dal» Streaplers, (U.Johansson/A.Sigfridson) «Det börjar växa kärlek» Dannys, (Ulf Gustafsson) «Kom ge mig värme» Lotta Engbergs Orkester, (P.Breidensjö) «Frædagskvæll» Ingemars, (Trad.arr Geir Otnæs-Geir Lystrup) «Farvel mitt Las Vegas» Sakarina, (I.Fälth/M.Klaman/J.Sundberg) «Dig ska jag älska» Lasse Stefanz, (Lars-Erik Olsson/Keith Almgren) «Haraballturne» Fryd & Gammen, (S.M. Haugerud/W.Kristoffersen) «Evig vandring» Kjetil Nordfjeld & Christiania, (Inge Århaug) «Kärlek ger dig vingar» Matz Bladhs, (H.Rytterström/S.Lengstrand) «Mot ukjent sted» Dænsebændet, (Ian Tyson/Michael Aas) «En god gammaldags floke» Anne Nørdsti & Tommy Michaelsen, (S.J. Michelsen/J.Sand/E.Berntsen) «Natalie» Jetz, (T.Karlström/B.Formgren/K.J.Vestrom) «Brunen» Torino, (Ivar Simastuen)
På dansefot Nr 2 er et samlealbum med dansebandmusikk fra NRK-programmet På dansefot. Albumet ble utgitt av Tylden & Co i 2005.
201,808
https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABNorge%C2%BB_(panserskip)
2023-02-04
«Norge» (panserskip)
['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Krigsforlis', 'Kategori:Norske panserskip', 'Kategori:Skip bygget i Storbritannia', 'Kategori:Skip fra 1899', 'Kategori:Skip fra andre verdenskrig', 'Kategori:Slaget om Narvik']
«Norge» var et panserskip av «Eidsvold»-klassen. 1. januar 1901 ble det for første gang heist kommando på «Norge». Dampskipet ble sammen med søsterskipet «Eidsvold» senket i Narvik under det tyske angrepet på Norge i 1940. Stortinget vedtok i 1898 å anskaffe to panserskip i tillegg til «Tordenskjold» og «Harald Haarfagre» (Tordenskjold-klassen) som var levert i 1897. De ble sjøsatt i 1899 og døpt «Eidsvold» og «Norge». De fire skipene kostet til sammen 19 millioner kroner, noe som på den tiden utgjorde cirka en femdel av et års statsbudsjett.Etter at Stortinget 7. juni 1905 vedtok å gå ut av unionen med Sverige, bevoktet panserskipene «Norge» og «Eidsvold» innseilingen til Kristianiafjorden i den spente situasjonen før Sverige gjennom Karlstadforhandlingene også aksepterte unionsoppløsningen.Utviklingen gikk fort, og allerede i 1906 var «Eidsvold» og «Norge» blitt umoderne. I 1907 satte britenes HMS «Dreadnought» en ny standard for marinefartøyer.I årene etter unionsoppløsningen ble «Norge» og «Eidsvold» brukt i utdannelsen av sjøfolk. «Norge» ble også brukt til representasjonsoppgaver. I 1910 fraktet «Norge» Bjørnstjerne Bjørnsons kiste hjem til Norge etter at dikteren døde i Paris. Under 1. verdenskrig lå panserskipene stort sett rolig. Etter 1. verdenskrig ble det ikke brukt penger på vedlikehold av «Eidsvold» og «Norge». I 1928 var «Norge» med under et statsbesøk i Finland. I november 1939 ble de to panserskipene sendt til Tromsø som et ledd i nøytralitetsvernet. 1. april 1940 ble skipene så forflyttet til Narvik.9. april 1940 lå de utdaterte panserskipene i Narvik havn, og møtte her den tyske invasjonsflåten som seilte inn mot Narvik havn. En tysk forhandlingsoffiser bordet «Eidsvold» med anmodning om at skipene ble underlagt tysk kommando. Da nordmennene nektet å overgi seg, gikk den tyske offiseren fra borde og sendte opp et rødt signalbluss. Begge panserskipene («Norge» og «Eidsvold») ble senket av tyske torpedoer med store norske tap. «Eidsvold» rakk ikke å åpne ild, sank på bare 14 sekunder og tok med seg 175 av et mannskap på 181. I tillegg omkom to menn i fartøyets motorbåt. «Norge» åpnet ild uten å treffe, og gikk ned innen ett minutt etter to tyske fulltreffere som drepte 101 av et mannskap på 191. Senkningen av panserskipene var det største enkelttapet til Sjøforsvaret under krigen. Kritiske røster mente at det var uansvarlig å angripe de "overlegne" tyske skipene den morgenen, mens det ble hevdet av overlevende fra «Norge» at grunnen til den overlegne seieren til tyskerne skyldtes det dårlige været, hvor tett snøvær gjorde det nærmest umulig å sikte inn de tyske skipene i kikkertsikte.
«Norge» var et panserskip av «Eidsvold»-klassen. 1. januar 1901 ble det for første gang heist kommando på «Norge». Dampskipet ble sammen med søsterskipet «Eidsvold» senket i Narvik under det tyske angrepet på Norge i 1940. Stortinget vedtok i 1898 å anskaffe to panserskip i tillegg til «Tordenskjold» og «Harald Haarfagre» (Tordenskjold-klassen) som var levert i 1897. De ble sjøsatt i 1899 og døpt «Eidsvold» og «Norge». De fire skipene kostet til sammen 19 millioner kroner, noe som på den tiden utgjorde cirka en femdel av et års statsbudsjett.Etter at Stortinget 7. juni 1905 vedtok å gå ut av unionen med Sverige, bevoktet panserskipene «Norge» og «Eidsvold» innseilingen til Kristianiafjorden i den spente situasjonen før Sverige gjennom Karlstadforhandlingene også aksepterte unionsoppløsningen.Utviklingen gikk fort, og allerede i 1906 var «Eidsvold» og «Norge» blitt umoderne. I 1907 satte britenes HMS «Dreadnought» en ny standard for marinefartøyer.I årene etter unionsoppløsningen ble «Norge» og «Eidsvold» brukt i utdannelsen av sjøfolk. «Norge» ble også brukt til representasjonsoppgaver. I 1910 fraktet «Norge» Bjørnstjerne Bjørnsons kiste hjem til Norge etter at dikteren døde i Paris. Under 1. verdenskrig lå panserskipene stort sett rolig. Etter 1. verdenskrig ble det ikke brukt penger på vedlikehold av «Eidsvold» og «Norge». I 1928 var «Norge» med under et statsbesøk i Finland. I november 1939 ble de to panserskipene sendt til Tromsø som et ledd i nøytralitetsvernet. 1. april 1940 ble skipene så forflyttet til Narvik.9. april 1940 lå de utdaterte panserskipene i Narvik havn, og møtte her den tyske invasjonsflåten som seilte inn mot Narvik havn. En tysk forhandlingsoffiser bordet «Eidsvold» med anmodning om at skipene ble underlagt tysk kommando. Da nordmennene nektet å overgi seg, gikk den tyske offiseren fra borde og sendte opp et rødt signalbluss. Begge panserskipene («Norge» og «Eidsvold») ble senket av tyske torpedoer med store norske tap. «Eidsvold» rakk ikke å åpne ild, sank på bare 14 sekunder og tok med seg 175 av et mannskap på 181. I tillegg omkom to menn i fartøyets motorbåt. «Norge» åpnet ild uten å treffe, og gikk ned innen ett minutt etter to tyske fulltreffere som drepte 101 av et mannskap på 191. Senkningen av panserskipene var det største enkelttapet til Sjøforsvaret under krigen. Kritiske røster mente at det var uansvarlig å angripe de "overlegne" tyske skipene den morgenen, mens det ble hevdet av overlevende fra «Norge» at grunnen til den overlegne seieren til tyskerne skyldtes det dårlige været, hvor tett snøvær gjorde det nærmest umulig å sikte inn de tyske skipene i kikkertsikte. == Referanser == == Litteratur == Michael Tamelander og Niklas Zetterling (2000). Niende april : Nazi-Tysklands invasjon av Norge. Spartacus Forlag. ISBN 82-430-0267-7. [Svensk militærstudie med forord av Hans Fredrik Dahl] Bjørn Terjesen, Tom Kristiansen og Roald Gjelsten (2010). Sjøforsvaret i krig og fred. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1014-5. Alf R. Jacobsen (2012). Angrep ved daggry : Narvik, 9. - 10. april 1940. Vega Forlag. ISBN 978-82-8211-351-9. [med vedlegg: «Panserskipene Norge og Eidsvold» av Dan Petter Neegaard] == Eksterne lenker == (en) Norge (ship, 1899) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Norge – Krigsseilerregisteret (no) Skovheim, tekniske data (no) Video om «Norge» på YouTube
Panserskip eller kystslagskip er en lite eksakt beskrivelse av en type krigsskip: et panserskip kan være et hvilket som helst krigsskip som er beskyttet av panser. Den skipstypen som helst blir betegnet som panserskip var en type forholdsvis tungt pansrede krigsskip med store kanoner, men med et deplasement på langt mindre enn 10 000 tonn.
201,809
https://no.wikipedia.org/wiki/Ford_Fiesta
2023-02-04
Ford Fiesta
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1976', 'Kategori:Ford-modeller', 'Kategori:Ford Europa-modeller']
Ford Fiesta er en bilmodell i supermini-klassen produsert av den amerikanske bilprodusenten Ford som bygges i Europa, Brasil, Argentina, Mexico, Venezuela, Kina, India og Sør-Afrika. Modellen selges over hele verden, inkludert Japan og Australasia, og har også blitt solgt i Nord-Amerika i en periode. Fiesta er en av Fords mest suksessfulle biler, og er solgt i over ti millioner eksemplarer siden introduksjonen i 1976, i åtte ulike generasjoner.
Ford Fiesta er en bilmodell i supermini-klassen produsert av den amerikanske bilprodusenten Ford som bygges i Europa, Brasil, Argentina, Mexico, Venezuela, Kina, India og Sør-Afrika. Modellen selges over hele verden, inkludert Japan og Australasia, og har også blitt solgt i Nord-Amerika i en periode. Fiesta er en av Fords mest suksessfulle biler, og er solgt i over ti millioner eksemplarer siden introduksjonen i 1976, i åtte ulike generasjoner. == Historie == Tidlig på 1970-tallet var det europeiske markedet i økende grad interessert i såkalte supermini-biler. Selv Fords minste modell, Escort, ble stor sammenliknet med de stadig mindre modellene konkurrentene lanserte, som Fiat 127 og Renault 5. Effekten av oljekrisen i 1973 sørget også for å øke etterspørselen etter mindre biler. BMC (som senere hadde blitt til British Leyland) hadde lansert sin Mini i 1959, mens Rootes Group hadde lansert den ikke fullt så suksessfulle Hillman Imp i 1963, men tidene hadde forandret seg, og kundene som var ute etter mindre biler ville nå ha praktiske hatchbackmodeller i stedet for konvensjonelle sedanutgaver. Vauxhall hadde også kastet seg inn i kampen med sin Chevette, en tredørs hatchbackmodell lansert tidlig i 1975. Ford trengte en liten modell som kunne konkurrere i dette stadig større markedet. Etter en rekke forsøk og undersøkelser ble et prosjekt kalt «Bobcat» opprettet, og en prototype ble påbegynt. De opprinnelige planene for «Bobcat»-prosjektet uttrykte et ønske om en bil som skulle koste 100 amerikanske dollar mindre å produsere enn Escort. Blant navneforslagene til den nye bilen var Amigo, Bambi, Bebe, Bravo, Bolero, Cherie, Tempo, Chico, Fiesta, Forito, Metro, Pony og Sierra. Til tross for flere stemmer for «Bravo» skar Henry Ford II personlig gjennom og bestemte at bilen skulle hete «Fiesta», mens navnet «Sierra» ble benyttet på erstatteren for Cortina i 1982. Ironisk nok ble navnet «Metro» benyttet av konkurrenten British Leyland på Austin Metro, som størrelsesmessig liknet på Fiesta, i 1980. Navnet «Fiesta» tilhørte General Motors, men ble gitt gratis til Ford for bruk på deres nye bil i B-segmentet, og etter mange år med spekulasjoner i pressen omkring Fords nye modell ble den lansert sent i 1975. == Mk1 (1976–1983) == Mekanisk sett var Ford Fiesta tradisjonell, med en firetrinns manuell girkasse montert til en ny utgave av Fords Kent-motor med overliggende ventiler, kalt «Valencia» etter den nye fabrikken som skulle bygge bilen. Fords fabrikker i Dagenham, England og Köln, Tyskland ble også benyttet for å produsere Fiesta. For å kutte kostnader og øke hastigheten på utviklingen ble mange modifiserte motorer ment for Fiesta testet i Fiat 127. Ved lanseringen var Fiesta den andre engelskbygde hatchback-utgaven, etter Vauxhall Chevette, og den ble en svært stor suksess allerede fra lanseringen. Fiesta nummer én million ble produsert allerede den 9. januar 1979, og var tilgjengelig i en rekke utgaver med 957 ccm, 1,1 l eller 1,3 l motorer samt Base, Popular, L, GL (fra 1978), Ghia og S-utstyrsnivåer, samt som varebil. Den amerikanske utgaven ble bygget i Tyskland, men var annerledes fra den europeiske utgaven og ble solgt i Base, Decor, Sport og Ghia-utstyrsnivåer. Alle amerikanske utgaver ble utstyrt med den kraftigere 1,6 liters Kent-motoren, større støtfangere, sidemarkeringslys, runde hovedlykter og luftkondisjonering som ekstrautstyr, noe som ikke var tilgjengelig i Europa. Ford Escort erstattet Fiesta i USA i 1981. En sportsligere versjon, 1,3 Supersport, ble introdusert i Europa i 1980, sannsynligvis for å teste markedet for den liknende XR2 som ble introdusert et år senere, utstyrt med en 1,6 liters versjon av samme motor. Bilen fikk sort plast både utvendig og innvendig og et sportslig design, og de små, firkantede frontlyktene ble erstattet med større runde lykter. Dette sørget også for at blinklysene foran ble flyttet til støtfangeren. === Fiesta Cabriolet === Karosseribyggeren Crayford bygget «Fiesta Fly» i 1982, en cabrioletutgave av Fiesta 1300 Ghia, i totalt 15 eksemplarer. Året etter ble cabrioletutgaven bygget på den kraftigere Fiesta 1600 XR2, og ytterligere syv biler ble bygget. == Mk2 (1983–1989) == Fiesta Mk2 ble introdusert høsten 1983, og karosseriet var svært likt forgjengeren, med en mer aerodynamisk front og et oppdatert interiør. Motoren på 1,3 liter ble droppet, og for første gang ble en dieselutgave produsert med en 1,6 liters motor hentet fra Escort. XR2-modellen ble oppdatert med mer utvendig styling, og en 1,6-liters motor hentet fra Escort XR3 samt femtrinns girkasse. I 1987 fikk Fiesta en CVT-girkasse på modellene med 1,1 liters motor. == Mk3 (1989–1997) == Introduksjonen av tredje generasjon Fiesta, kodenavn «BE-13», styrket Fiestas popularitet, spesielt takket være en ny utgave med fem dører. Denne modellen skulle bli den lengstlevende Fiesta-generasjonen, og ble totalt produsert i en lang rekke ulike utstyrsnivåer i løpet av produksjonsperioden. En varebil basert på Fiesta, Ford Courier, ble introdusert i 1991. Motorer med direkte innsprøytning ble tilgjengelig i 1991, og i 1994 fikk modellen sin første store ansiktsløftning, hvor blant annet kollisjonspute for fører ble standardutstyr på alle modeller. Det ble også gjennomført store strukturelle endringer for å forbedre sikkerheten, og en ny startsperre ble montert på bensindrevne utgaver. == Mk4 (1995–1999) == Fjerde generasjon, kodenavn «BE91», ble lansert i 1995 og var i bunn og grunn kun et nytt karosseri bygget på plattformen fra forrige generasjon, selv om de fleste komponentene også var endret, blant annet et nytt understell som sørget for at Fiesta var blant bilene med best kjøreegenskaper i sin klasse. Bilen delte produksjonslinje og design med Mazda 121, som solgte i et langt lavere antall. Den tyskbygde Ford Puma delte plattform med Fiesta. == Mk5 (1999–2002) == I 1999 fikk Fiesta en lettere ansiktsløftning som skulle gi bilen Fords nye New Egde-look, med en Focus-inspirert front, nye støtfangere og nye felger. Mk5 var siste generasjon bygget på Dagenham-fabrikken i England, og det interne kodenavnet var fortsatt BE91. Bilen var også basis for Ford Ikon, kodenavn «C195», som var en firedørs sedan utviklet for det indiske markedet, hvord Ford nå produserte biler i samarbeid med Mahindra. Ikon ble også introdusert i andre utviklingsland, som Brasil (hvor den er kjent som Fiesta Sedan), Sør-Afrika, Mexico og Kina, hvor man foretrekker sedaner fremfor hatchbacker. == Mk6 (2002–2008) == I 2002 ble en ny Fiesta presentert, og selv om de fleste motorene var tatt med videre fra den forrige generasjonen var dette en helt ny modell. Dette var den første generasjonen utstyrt med blokkeringsfrie bremser og kollisjonsputer for både fører og passasjer som standardutstyr. Blant motorvalgene fant man 1,25 liter, 1,3 liter, 1,4 liter, 1,6 liter og 2,0 liter, enkelte i både bensin- og dieselvarianter. I Brasil ble bilen solgt med motorer på 1,0 liter samt en spesiell versjon av 1,6-literen i en såkalt «flexifuel»-utgave som kunne gå på ulike typer drivstoff. Ford Fiesta ST er den mest sportslige varianten, utstyrt med en 2,0-liters motor på 150 hestekrefter og en rekke visuelle endringer for å skille den fra øvrige Fiesta-modeller. I Australia ble denne utgaven solgt som «Fiesta XR4». Dette var også den første Fiesta-utgaven som ble solgt i Asia og Australasia, og erstattet dermed den Kia-baserte Festiva. I Brasil og Argentina ble en sedanutgave introdusert sent i 2004, mens en liknende sedanutgave med annen front ble lansert i India sent i 2005. == Mk7 (2008–) == Ford syvende Fiesta ble vist som konseptbil på bilutstillingen i Frankfurt am Main i september 2007. Den deler sin plattform med Mazda 2, og før introduksjonen ville rykter ha det til at Ford vurderte et navnebytte, til «Verve». Dette ble raskt avvist av Ford, som henviste til Fiesta-navnets lange tradisjoner. Bilen kom for salg i oktober 2008, og den skal i tillegg til Europa også selges i Østen og Nord-Amerika. == Eksterne lenker == (en) Ford Fiesta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Ford Fiesta er en bilmodell i supermini-klassen produsert av den amerikanske bilprodusenten Ford som bygges i Europa, Brasil, Argentina, Mexico, Venezuela, Kina, India og Sør-Afrika. Modellen selges over hele verden, inkludert Japan og Australasia, og har også blitt solgt i Nord-Amerika i en periode.
201,810
https://no.wikipedia.org/wiki/Femundsmarka
2023-02-04
Femundsmarka
['Kategori:12°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engerdals geografi', 'Kategori:Innlandets geografi', "Kategori:Røros' geografi"]
Femundsmarka er et fjell- og villmarksområde i Innlandet og Trøndelag, øst og nordøst for innsjøen Femunden. Store deler av området er fredet som Femundsmarka nasjonalpark. Den lille Gutulia nasjonalpark ligger også her. Den norske turistforening har flere hytter i området. Området er beiteområde for sørsamisk tamreindrift i Svahken sijte (Elgå reinbeitedistrikt), og det lever moskusfe her.
Femundsmarka er et fjell- og villmarksområde i Innlandet og Trøndelag, øst og nordøst for innsjøen Femunden. Store deler av området er fredet som Femundsmarka nasjonalpark. Den lille Gutulia nasjonalpark ligger også her. Den norske turistforening har flere hytter i området. Området er beiteområde for sørsamisk tamreindrift i Svahken sijte (Elgå reinbeitedistrikt), og det lever moskusfe her. == Eksterne lenker == Turforslag til Femundsmarka på DNT og NRKs nettsted ut.no
Femundsmarka er et fjell- og villmarksområde i Innlandet og Trøndelag, øst og nordøst for innsjøen Femunden.
201,811
https://no.wikipedia.org/wiki/TOZ
2023-02-04
TOZ
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Etableringer i 1712', 'Kategori:Russiske industriselskaper', 'Kategori:Våpenprodusenter']
Tulsky Oruzheiny Zavod (TOZ) (norsk: Tula våpenfabrikk) er en våpenfabrikk i byen Tula i Russland. Fabrikken ble stiftet i 1712 med navnet Tula arsenal etter ordre fra Peter I av Russland (Peter den store). Den skiftet senere navn i den sovjetiske perioden til Tula våpenfabrikk. Fabrikken var den statlige leverandøren av skytevåpen, og det meste av russiske og sovjetiske militære våpen ble produsert der igjennom mange år.Under andre verdenskrig kom tyskerne så nær fabrikken at den måtte forlates, derfor ble det produsert mindre våpen der under krigen enn på IZH fabrikken. Fabrikken er kjent for å ha produsert den russiske M1895 Nagant-revolveren, Mosin-Nagant M91/30-riflen, SKS-karabinen og TT-33-pistolen. AK-47-automatriflen ble også produsert der i mindre grad.
Tulsky Oruzheiny Zavod (TOZ) (norsk: Tula våpenfabrikk) er en våpenfabrikk i byen Tula i Russland. Fabrikken ble stiftet i 1712 med navnet Tula arsenal etter ordre fra Peter I av Russland (Peter den store). Den skiftet senere navn i den sovjetiske perioden til Tula våpenfabrikk. Fabrikken var den statlige leverandøren av skytevåpen, og det meste av russiske og sovjetiske militære våpen ble produsert der igjennom mange år.Under andre verdenskrig kom tyskerne så nær fabrikken at den måtte forlates, derfor ble det produsert mindre våpen der under krigen enn på IZH fabrikken. Fabrikken er kjent for å ha produsert den russiske M1895 Nagant-revolveren, Mosin-Nagant M91/30-riflen, SKS-karabinen og TT-33-pistolen. AK-47-automatriflen ble også produsert der i mindre grad. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Tula Arms Plant – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Tulsky Oruzheiny Zavod (TOZ) (norsk: Tula våpenfabrikk) er en våpenfabrikk i byen Tula i Russland.
201,812
https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Mj%C3%B8nes
2023-02-04
Johan Mjønes
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forfatterstubber', 'Kategori:Fødsler 26. mai', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Personer fra Orkdal kommune', 'Kategori:Personer fra Orkland kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-09']
Johan B. Mjønes (født 26. mai 1976) er en norsk forfatter og skribent fra Orkanger. Mjønes debuterte som forfatter i januar 2009 med romanen Terminalhastighet på Aschehoug forlag. I august 2010 ga han ut sin andre roman Orkanger. Boken handler om mobbing, hevn og livslangt skjebnefellesskap. 27. februar 2013, på førtiårsdagen for okkupasjonen av Wounded Knee, ga Mjønes ut Fortellingen om sju bål. I oktober 2013 debuterte Mjønes som ungdomsbokforfatter med romanen Død manns kiste. Mellom 2009 og 2014 foreleste Mjønes på Aschehougs forfatterskole sammen med Kari Fredrikke Brænne. Mjønes ble tildelt Mads Wiel Nygaards legat for 2018.
Johan B. Mjønes (født 26. mai 1976) er en norsk forfatter og skribent fra Orkanger. Mjønes debuterte som forfatter i januar 2009 med romanen Terminalhastighet på Aschehoug forlag. I august 2010 ga han ut sin andre roman Orkanger. Boken handler om mobbing, hevn og livslangt skjebnefellesskap. 27. februar 2013, på førtiårsdagen for okkupasjonen av Wounded Knee, ga Mjønes ut Fortellingen om sju bål. I oktober 2013 debuterte Mjønes som ungdomsbokforfatter med romanen Død manns kiste. Mellom 2009 og 2014 foreleste Mjønes på Aschehougs forfatterskole sammen med Kari Fredrikke Brænne. Mjønes ble tildelt Mads Wiel Nygaards legat for 2018. == Bibliografi == Terminalhastighet - roman (2009) Orkanger - roman (2010) Fortellingen om sju bål - roman (2013) Død manns kiste - ungdomsroman (2013) Blodspor i Klondike - ungdomsroman (2014) Kaptein Nemos testamente - ungdomsroman (2015) Skattejegerne - samleutgivelse av Død manns kiste, Blodspor i Klondike og Kaptein Nemos testamente (2016) Sov godt, Lukas - barnebok illustrert av Åshild Irgens (2016) Hva gjør du, Lukas? - barnebok illustrert av Åshild Irgens (2017) Lukas og spurven - barnebok illustrert av Åshild Irgens (2018) Heim - roman (2018) Lukas og Kim - barnebok illustrert av Åshild Irgens (2019) Lukas får en overraskelse - barnebok illustrert av Åshild Irgens (2020) Kampen, Argentina-England, Falklandskrigen og Guds Hånd - sakprosa (2022) == Referanser == == Kilder == Presentasjon av Johan Mjønes i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider
Johan B. Mjønes (født 26.
201,813
https://no.wikipedia.org/wiki/Kabul
2023-02-04
Kabul
['Kategori:34°N', 'Kategori:69°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Kabul', 'Kategori:Sider med kart']
Kabul (Kâb'l, persisk: کابل) er hovedstaden i Afghanistan og landets største by. Befolkningsanslagene varierer mellom 2 og 4 millioner innbyggere. Kabul er et økonomisk og kulturelt senter som ligger strategisk plassert i en trang dal langs elven Kabul, høyt i fjellene før Khyber-passet. Kabul har veiforbindelse med grensen mot Tadsjikistan gjennom en tunnel under Hindu Kush-fjellene. Byen produserer ammunisjon, klær, møbler og sukkerrør, men den kontinuerlige krigføringen siden 1979 har begrenset den økonomiske produktiviteten i byen. Kabul forblir en av byene med flest landminer i verden. Kabuls befolkning er hovedsakelig tadsjiker og byen er det viktigste tadsjikiske stedet i Afghanistan, mens pashtoer er den største etniske minoriteten i byen.
Kabul (Kâb'l, persisk: کابل) er hovedstaden i Afghanistan og landets største by. Befolkningsanslagene varierer mellom 2 og 4 millioner innbyggere. Kabul er et økonomisk og kulturelt senter som ligger strategisk plassert i en trang dal langs elven Kabul, høyt i fjellene før Khyber-passet. Kabul har veiforbindelse med grensen mot Tadsjikistan gjennom en tunnel under Hindu Kush-fjellene. Byen produserer ammunisjon, klær, møbler og sukkerrør, men den kontinuerlige krigføringen siden 1979 har begrenset den økonomiske produktiviteten i byen. Kabul forblir en av byene med flest landminer i verden. Kabuls befolkning er hovedsakelig tadsjiker og byen er det viktigste tadsjikiske stedet i Afghanistan, mens pashtoer er den største etniske minoriteten i byen. == Gjenoppbygning == Offentlig transport i byen er for tiden utilstrekkelig, med 108 busser for byens 2-4 millioner mennesker. Et prosjekt som koster 23 millioner dollar, er i gang for å gjenopprette og utvide det offentlige elektriske buss-systemet. Målet er å legge 50 km med spor og få i gang 50 kjøretøy. Ekspertise og trening vil komme fra Tsjekkia, særlig Ostrov-Skoda. I tillegg har India, Iran og Japan gått med på å skaffe flere vanlige busser til byen. I juni 2004 fungerer tre banker i Kabul. Kabul Hotell (i sentrum av byen) blir renovert av Aga Khan Utviklings Nettverk til en prislapp på 25 millioner dollar. Et 200 roms Hyatt Regency-hotell er planlagt å åpne i 2006. Det vil ha konferanserom og kommunikasjonssenter. InterContinental-hotellet er for tiden under betydelig gjenoppbygning. == Historie == Kabul ble først nevnt i en hentydning til elven Kubha rundt 1200 f.Kr. og i en referanse til en bosetning ved navn Kabura av de persiske akamenidene rundt år 300 f.Kr. Baktrianerne grunnla byen Parapamisidae nær Kabul, men det ble senere overgitt til mauryanerne i det 1. århundre. Kabul ble så innlemmet i Kushan-riket. Byen kom så under indisk kontroll frem til den ble erobret av araberne i 664. I løpet av de neste 600 årene ble byen kontrollert fortløpende av samanidene av Bukhara, Ghaznavid-riket og ghoridene av Bamiyan. I det 13. århundre passerte mongolhordene gjennom. Kabul reiste seg igjen til et handelssentrum det neste århundre, under Timur Lenks kongerike, som giftet seg med søsteren til herskeren i Kabul. Ettersom timurenes makt avtok, ble byen erobret i 1504 og gjort til hovedstad av Babur og etterfulgt av mogul-herskerne. Haidar, en indisk poet som besøkte byen på den tiden, skrev «spis og drikk i Kabul: den er fjell, ørken, by, elv og alt annet.» Nadir Shah av Persia tok byen i 1738. I løpet av midten av 1700-tallet steg Ahmed Shah Durrani til makten i Afghanistan og gjeninnførte afghansk styre. I 1772 arvet sønnen Timur Shah makten og gjorde Kabul til hovedstad, selv om riket begynte å falle sammen. Dost Mohammed Khan gjorde krav på tronen i 1826, men den ble tatt av den britiske hæren i 1839, som innsatte den upopulære Shoja Shah. Et lokalt opprør i 1841 førte til massakrer av britiske misjonærer og den britiske hær på tilbaketog til Jalalabad. Britene kom tilbake i 1842 og plyndret Bala Hissar som hevn før de trakk seg tilbake til India. Dost Mohammed tok da over tronen. Britene kom igjen tilbake i 1878 da byen var under Shir Ali Khans styre, men deres innbyggere ble igjen massakrert. Den britiske hær kom da tilbake i 1879 under general Roberts som delvis ødela Bala Hissar før han trakk seg tilbake til India. Abdur Rahman Khan var tilbake og hadde kontroll over landet. Kong Amanullah Khan regjerte tidlig på 1900-tallet. Hans reformer inkluderte elektrisitet og skolegang for jenter. Han kjørte en Rolls-Royce og bodde i et palass sørvest i Kabul (Kings Palace). Amanullah erklærte Afghanistan uavhengig i 1919 etter den tredje anglo-afghanske krig. Bacha-i-Saqao, en tadsjiksk kommander, kastet Amanullah i 1928 og Kabul i ni måneder inntil gjenskapte ro og orden. Universitetet i Kabul åpnet i 1932. På 50-tallet var gatene i byen asfaltert med sovjetisk hjelp. Etter 1940 begynte byen å vokse som industrielt senter. I 1960-årene utviklet Kabul seg som storby. Vestlige butikker etablerte seg og dyreparken i Kabul ble åpnet i 1967. Dyreparken ble opprettholdt med hjelp fra besøkende tyske zoologer og fokuserte på det afghanske dyrelivet. I 1975 fikk Kabul et system av trolleybusser som gav offentlig transport gjennom byen i øst-vestlig retning. Systemet ble bygd med hjelp fra Tsjekkoslovakia. Sovjetunionen invaderte byen 23. desember 1979 og gjorde byen om til sitt kommandosenter gjennom de ti årene krigen mellom den sovjetisk allierte regjeringen og mujahedin-opprørerne. Kabul falt i gerilja-hender etter at regjeringen til Mohammed Najibullah kollapset i 1992. Ettersom disse styrkene delte seg inn i krigførende fraksjoner, økte byens lidelser. I desember ble den siste elektriske bussen tatt ut av drift på grunn av konflikten. På den tiden fortsatte 800 vanlige busser å gi transport til befolkningen på rundt en million mennesker. Nå var det Burhanuddin Rabbanis Jamiat-e Islami (Afghanistans Islamske Råd) som hadde makten, men statsminister (kun i navnet) Gulbuddin Hekmatyars Hezb-e Islami begynte en fem års beskytning fra sørsiden som varte til 1996. Kabul var delt inn i fraksjoner, og kamper fortsatte mellom Jamiat-e Islami, Abdul Rashid Dostum og Hazara Hezb-e Wahdat. Titusenvis av sivile ble drept og flere ble flyktninger. Kabul ble erobret av Taliban i september 1996. Taliban lynsjet ekspresident Najibullah, undertrykket byens farlige utdannede befolkning og flyttet hovedstaden til Kandahar. Taliban oppga byen 12. november 2001 på grunn av betydelig amerikansk bombing og Kabul kom under Nordalliansens kontroll. Etter den amerikanske invasjonen av Afghanistan, ble den hovedstad for den afghanske overgangsregjeringen. Etter den amerikanske invasjonen i 2001, har tilstedeværelsen av internasjonale hjelpeorganisasjoner og militære styrker i Kabulområdet økt betraktelig. ISAF styrkene (International Security Assistance Force) er i stor grad bygd opp av bidragsytere fra NATO land som USA, Storbritannia, Frankrike, Canada, Tyskland, Tyrkia, Italia, Hellas, Ungarn, Danmark og Norge, og bistår det lokale Kabul City Police og den nasjonale hæren i å opprettholde sikkerheten for byens innbyggere. ISAF styrkene har og hatt en viktig rolle i forbindelse med sikkerhet og avvikling av Afghanistans første president og parlamentsvalg (2004/2005)siden kommunistenes maktovertagelse i 1970-årene. == Attraksjoner == Den gamle delen av Kabul har mange basarer som ligger langs de trange, svingete gatene. Kabul har universitet som ble etablert i 1931 og et antall høyskoler. Kulturelle severdigheter består av et veldig bra museum, Baburs grav og hager, mausoleet til Mohammed Nadir Shah, Minar-i-Istiklal (uavhengighetssøylen) bygd i 1919 etter den tredje anglo-afghanske krig, graven til Timur Shah og noen viktige moskeer. Bala Hissar, et fort som ble ødelagt som hevn for mordet på britiske utsendinger i 1879, ble restaurert som en militær høyskole. På utsiden av selve byen ligger en festning og det kongelige palass (Kings Palace). Blant steder av severdig interesse er vest-Kabul, Kabul museum, Darul Aman-palasset (regjeringsbygningen), dyrehagen, det afghanske nasjonalgalleriet, det afghanske nasjonalarkivet, det afghanske kongelige mausoleum, OMAR Mine-museet, Bibi Mahroo-fjellet, Kabuls kristne kirkegård, Chakari-minareten (med buddhistiske hakekors), Paghman-hagene, samt Paghman- og Jalalabad-dalene mot nord og øst fra byen. == Eksterne lenker == (en) Kabul – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) کابل – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Kabul museum er nasjonalmuseet i Afghanistan. Det ble grunnlagt i 1922 og ligger i sentrul av Kabul.
201,814
https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Noguchi
2023-02-04
Thomas Noguchi
['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. januar', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra USA født i Japan', 'Kategori:Personer fra prefekturet Fukuoka', 'Kategori:Rettsmedisinere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']
Thomas T. Noguchi (野口恒富) (født 4. januar 1927) er en japanskfødt amerikansk tidligere sjefsrettsmedisiner for Los Angeles County. Han hadde denne stillingen fra 1967 til 1982, og fikk kallenavnet «Stjernenes rettsmedisiner» etter å ha foretatt obduksjonene på kjente personer som Marilyn Monroe, Robert F. Kennedy, Janis Joplin, John Belushi, Natalie Wood og Sharon Tate.
Thomas T. Noguchi (野口恒富) (født 4. januar 1927) er en japanskfødt amerikansk tidligere sjefsrettsmedisiner for Los Angeles County. Han hadde denne stillingen fra 1967 til 1982, og fikk kallenavnet «Stjernenes rettsmedisiner» etter å ha foretatt obduksjonene på kjente personer som Marilyn Monroe, Robert F. Kennedy, Janis Joplin, John Belushi, Natalie Wood og Sharon Tate. == Karriere == Thomas T. Noguchi ble født 4. januar 1927 i Fukuoka. Han ble uteksaminert fra Nippon Medical School i Tokyo i 1951, og hadde deretter praksisstilling på Tokyo University Hospital. Kort tid etterpå immigrerte han til USA. Der hadde han en praksisstilling på Orange County General Hospital og en rekke småjobber på Loma Linda University School of Medicine, og Barlow Sanatorium i Los Angeles. Noguchi ble utnevnt til assisterende rettsmedisiner for Los Angeles County i 1961. I 1967 fikk han jobben som sjefsrettsmedisiner, en stilling som hans mentor, Theodore Curphey, hadde hatt før han. Det var i denne stillingen at Noguchi kom i medias søkelys etter å ha foretatt obduksjonene på kjente personer som Marilyn Monroe, Robert F. Kennedy, Janis Joplin, Albert Dekker, William Holden, John Belushi, Natalie Wood og Sharon Tate. Han fikk etterhvert kallenavnet «Stjernenes rettsmedisiner». Han ble ofte kritisert for å uttale seg for mye til media, noe som førte til at han ble tvunget til å trekke seg fra stillingen som sjefsrettsmedisiner i 1982. Senere ble han utnevnt til sjefspatolog på University of Southern California, og deretter til sjefspatolog for anatomisk patologi på Los Angeles County-USC Medical Center. Noguchi ble utnevnt til professor både på University of Southern California og University of California, Los Angeles. I 1991 fikk han prisen for utmerket tjeneste av National Association of Medical Examiners. I 1999 fikk han utmerkelsen Den hellige skatts orden for «utmerket innsats for Japan innenfor patologisk vitenskap» av keiseren av Japan. He pensjonerte seg samme året. == Film == Noguchi spilte seg selv i filmen Faces of Death fra 1978. I 2000 deltok han i Michael Kriegsmans obduksjonsdukumentarer, Autopsy: Through the Eyes of Death's Detectives og Autopsy: Voices of Death, der han viste seerne en obduksjon fra begynnelse til slutt. Han sies å være inspirasjonen bak hovedpersonen i TV-serien Quincy, M.E. (1976–1983), med Jack Klugman i hovedrollen. == Bibliografi == Coroner (1983). En bestselgende selvbiografi skrevet i samarbeid med Joseph DiMona. (Publisert i Storbritannia under tittelen Coroner to the Stars) Coroner at Large (1985). En bok om historiske rettmedisinere og kjente dødsfall. Unnatural Causes (1988). En kriminalroman skrevet i samarbeid med Arthur Lyons. Physical Evidence (1990). En kriminalroman skrevet i samarbeid med Arthur Lyons. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Thomas Noguchi på Internet Movie Database (en) Thomas Noguchi hos The Movie Database Thomas Noguchi hos University of Southern California Intervju med Thomas Noguchi fra november 1986 «Coroner at Large». The New York Times. 23. februar 1986.
Thomas T. Noguchi (野口恒富) (født 4.
201,815
https://no.wikipedia.org/wiki/Anberlin
2023-02-04
Anberlin
['Kategori:2002 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 2002', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA']
Anberlin var et alternativt rockeband fra Winter Haven i Florida i USA. Det ble dannet i 2002 av Stephen Christian og Deon Rexroat. Bandet ga ut fire album og en EP. Siden de startet har de solgt over 400 000 album. Den 16. januar 2014 kunngjorde bandet at de ville splittes etter en turné med utgivelsen av deres siste album, Lowborn. Anberlin var signert til det uavhengige plateselskapet Tooth & Nail i fem år, og etter suksessen de hadde med deres første tre album, kunngjorde de 16. august 2007 at de ble signert til det større plateselskapet Universal. Det første albumet de gav ut hos Universal ble gitt ut 30. september 2008 med tittelen New Surrender. Over årene har Anberlin blitt kategorisert som et kristent band. Stephen Christian sa i et intervju at troen deres er mye mer komplisert enn det plateselskapet de er signert til: "Jeg tror vi blir kategorisert sånn hele tiden fordi for mange år siden var Tooth & Nail kjent som et kristent plateselskap og mistet aldri det ryktet. Jeg bryr meg ikke om hvem som hører på platene våre. Visst de hjelper folk i de tilfellene de er i, er det flott, men jeg ser ikke på oss som et kristent band." Andre steder, har Christian sagt: [Troen min] påvirker hvert eneste aspekt av livet mitt, men jeg er ikke en predikant, jeg er her for å underholde.
Anberlin var et alternativt rockeband fra Winter Haven i Florida i USA. Det ble dannet i 2002 av Stephen Christian og Deon Rexroat. Bandet ga ut fire album og en EP. Siden de startet har de solgt over 400 000 album. Den 16. januar 2014 kunngjorde bandet at de ville splittes etter en turné med utgivelsen av deres siste album, Lowborn. Anberlin var signert til det uavhengige plateselskapet Tooth & Nail i fem år, og etter suksessen de hadde med deres første tre album, kunngjorde de 16. august 2007 at de ble signert til det større plateselskapet Universal. Det første albumet de gav ut hos Universal ble gitt ut 30. september 2008 med tittelen New Surrender. Over årene har Anberlin blitt kategorisert som et kristent band. Stephen Christian sa i et intervju at troen deres er mye mer komplisert enn det plateselskapet de er signert til: "Jeg tror vi blir kategorisert sånn hele tiden fordi for mange år siden var Tooth & Nail kjent som et kristent plateselskap og mistet aldri det ryktet. Jeg bryr meg ikke om hvem som hører på platene våre. Visst de hjelper folk i de tilfellene de er i, er det flott, men jeg ser ikke på oss som et kristent band." Andre steder, har Christian sagt: [Troen min] påvirker hvert eneste aspekt av livet mitt, men jeg er ikke en predikant, jeg er her for å underholde. == Diskografi == === Studioalbum === 2003: Blueprints for the Black Market 2005: Never Take Friendship Personal 2007: Cities 2008: New Surrender 2010: Dark Is the Way, Light Is a Place 2012: Vital 2014: Lowborn === EP-er === 2007: Lost Songs === Singler === 2003: "Readyfuels" fra Blueprints for the Black Market 2005: "A Day Late" fra Never Take Friendship Personal 2006: "Paperthin Hymn" fra Never Take Friendship Personal 2006: "Godspeed" fra Cities 2007: "The Unwinding Cable Car" fra Cities 2008: "Feel Good Drag" fra New Surrender 2009: "Breaking" fra New Surrender == Medlemmer == Stephen Christian – vokal (2002-2014) Deon Rexroat – bassgitar (2002-2014) Joseph Milligan – gitar, bakgrunnsvokal (2002-2014) Nathan Young – trommer (2002-2014) Christian McAlhaney – rytmegitar (2007-2014)Tidligere medlemmer Nathan Strayer – rytmegitar, bakgrunnsvokal (2004–2007) Joey Bruce – gitar (2002–2004) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Anberlin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Anberlin på Internet Movie Database (en) Anberlin på Apple Music (en) Anberlin på Discogs (en) Anberlin på MusicBrainz (en) Anberlin på SoundCloud (en) Anberlin på Spotify (en) Anberlin på Songkick (en) Anberlin på Last.fm (en) Anberlin på AllMusic (en) Anberlin på Myspace (en) Anberlin's offisielle YouTube kanal.
Winter Haven, Florida, USA
201,816
https://no.wikipedia.org/wiki/In_eminenti_apostolatus_specula
2023-02-04
In eminenti apostolatus specula
['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Katolisisme og frimureri', 'Kategori:Pavelige buller', 'Kategori:Politikk i 1738', 'Kategori:Verk fra 1738']
In eminenti apostolatus specula var en pavelig bannbulle som ble ustedt av pave Klemens XII den 28. april 1738. Bannbullen forbød katolikker i å bli medlemmer av frimureriet. Paven skrev at medlemskap i frimurerlosjer «ble utbredt i det vide og brede og daglig vokste i styrke», og at losjene var åpne for menn av enhver religion eller sekt som sverget troskap om hemmelighold. Bannbullens kjerne er formulert slik: Det er i kriminalitetens natur å bedra seg selv og å vise seg selv frem gjennom dens ledsagende protester. Disse allerede nevnte samfunn eller forsamlinger har på denne måte forårsaket den største mistanke i de troendes sinn, og alle kloke og hederlige menn har avgitt den samme dom over dem som moralsk fordervede og perverterte. For dersom de ikke utførte onde handlinger, ville de ikke hatt et såpass stort hat mot lyset. Bullen fortsetter med å omtale rykter fra flere regjeringer som oppfattet frimureriet som en trussel mot sin egen eksistens. Disse regjeringene hadde «hederlig eliminert» slike sammenslutninger. De private reglene som knyttet medlemmene sammen, kunne ifølge bullen føre til «at de ikke overholdte verken sivile eller kanoniske sanksjoner.» Som resultat ble enhver katolsk deltagelse i frimureriet forbudt, og katolske biskoper ble bedt om å bekjempe det, «såvel som inkvisisjonen [som gransket] kjetteri». Frimureriet ble mistenket for kjetteri, delvis på grunn av sitt hemmelighold. Før 1983 ble katolikker som tilsluttet seg frimurerlosjer straffet med ekskommunikasjon. Den 26. november 1983 ble ekskommunikasjonen erstattet av et interdikt.
In eminenti apostolatus specula var en pavelig bannbulle som ble ustedt av pave Klemens XII den 28. april 1738. Bannbullen forbød katolikker i å bli medlemmer av frimureriet. Paven skrev at medlemskap i frimurerlosjer «ble utbredt i det vide og brede og daglig vokste i styrke», og at losjene var åpne for menn av enhver religion eller sekt som sverget troskap om hemmelighold. Bannbullens kjerne er formulert slik: Det er i kriminalitetens natur å bedra seg selv og å vise seg selv frem gjennom dens ledsagende protester. Disse allerede nevnte samfunn eller forsamlinger har på denne måte forårsaket den største mistanke i de troendes sinn, og alle kloke og hederlige menn har avgitt den samme dom over dem som moralsk fordervede og perverterte. For dersom de ikke utførte onde handlinger, ville de ikke hatt et såpass stort hat mot lyset. Bullen fortsetter med å omtale rykter fra flere regjeringer som oppfattet frimureriet som en trussel mot sin egen eksistens. Disse regjeringene hadde «hederlig eliminert» slike sammenslutninger. De private reglene som knyttet medlemmene sammen, kunne ifølge bullen føre til «at de ikke overholdte verken sivile eller kanoniske sanksjoner.» Som resultat ble enhver katolsk deltagelse i frimureriet forbudt, og katolske biskoper ble bedt om å bekjempe det, «såvel som inkvisisjonen [som gransket] kjetteri». Frimureriet ble mistenket for kjetteri, delvis på grunn av sitt hemmelighold. Før 1983 ble katolikker som tilsluttet seg frimurerlosjer straffet med ekskommunikasjon. Den 26. november 1983 ble ekskommunikasjonen erstattet av et interdikt. == Referanser == == Eksterne lenker == Den originale teksten på latin
In eminenti apostolatus specula var en pavelig bannbulle som ble ustedt av pave Klemens XII den 28. april 1738.
201,817
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_vackraste
2023-02-04
Det vackraste
['Kategori:Bidrag til Melodifestivalen', 'Kategori:Sanger fra 1995', 'Kategori:Svenske sanger']
«Det vackraste» er en svensk popballade fra 1995 som fremføres av Cecilia Vennersten. Sangen var et av bidragene i svenske Melodifestivalen i 1995, der den kom på andreplass. Sangen er skrevet av Peter Grönvall, Maria Rådsten og Nanne Grönvall, alle fra popgruppen One More Time.Sangen ble en kjempesuksess i Sverige, med 47 uker på singellisten – hvorav syv var på førsteplass. Også i Norge ble sangen populær, med 29 uker på singellisten der andreplassen var høyeste plassering. «Det vackraste» lå også 26 uker på Svensktoppen, der den nådde tredjeplass. «Det vackraste» vant en Grammis som beste låt i 1995, der den slo Melodifestivalen-vinneren «Se på mig». Bare i Sverige alene solgte singelen i 100 000 eksemplarer.
«Det vackraste» er en svensk popballade fra 1995 som fremføres av Cecilia Vennersten. Sangen var et av bidragene i svenske Melodifestivalen i 1995, der den kom på andreplass. Sangen er skrevet av Peter Grönvall, Maria Rådsten og Nanne Grönvall, alle fra popgruppen One More Time.Sangen ble en kjempesuksess i Sverige, med 47 uker på singellisten – hvorav syv var på førsteplass. Også i Norge ble sangen populær, med 29 uker på singellisten der andreplassen var høyeste plassering. «Det vackraste» lå også 26 uker på Svensktoppen, der den nådde tredjeplass. «Det vackraste» vant en Grammis som beste låt i 1995, der den slo Melodifestivalen-vinneren «Se på mig». Bare i Sverige alene solgte singelen i 100 000 eksemplarer. == Referanser ==
«Det vackraste» er en svensk popballade fra 1995 som fremføres av Cecilia Vennersten. Sangen var et av bidragene i svenske Melodifestivalen i 1995, der den kom på andreplass.
201,818