Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Modem

2023-02-04

Modem

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nettverksutstyr']

Et modem (kommer fra Modulere, Demodulere) er et elektronisk apparat som modulerer/endrer et analogt signal (f.eks. lyd) slik at man kan sende det som digitalt data over, for eksempel, en telefonlinje. Modem som brukes til å overføre data mellom to datamaskiner over en telefonlinje er de mest kjente typene. Det er en grunnleggende forskjell mellom bruk av modem og xDSL. Et modem omformer datasignalene til frekvenser i talebåndet mellom 300 og 3400 Hz. Dette er båndbredden på en vanlig talekanal, og dataoverføringen skjer fra en abonnent, via telefonsentralen til et modem på en annen abonnentlinje. Som regel er det en bærersignalfrekvens, så den som tilsvarer 0, og den andre frekvensen 1, hvorfra hylet når man anlytter slikt signal på telefonen, av moduleringen fra bærerfrekvensen og mellom de dataoverførende, som blir dekodert til å gjengi bitmønsteret som ble sendt. For å etablere forbindelsen må en «ringe opp», hvor mottagende modem oppfatter sendende modems bærertone, og så skjer håndtaksbytte med sammenligning av dekoderte pakkettverdier, som lar det sikres at data ikke blir korruptert. Er det feil (pakkettenes CRC — cyclic redundancy check - verdier stemmer ikke), sendes ønske om gjensending til det stemmer, og så fortsetter samtalen til ferdig, eller signalet forsvinner. Med xDSL har en innført en annen teknikk der det ene xDSL modemet står hos abonnenten, det andre modemet inngår i en DSLAM i sentralen. xDSL signalene ligger på frekvenser over talebåndet, og en kan føre en vanlig telefonsamtale i tillegg til dataoverføringen. Fra DSLAMen videreføres datainformasjonen i et eget datanett. Modem er et teleskopord som kommer fra ordene «modulator» og «demodulator». Demodulere refererer til den motsatte endringen, slik at en datamaskin i mottagerenden kan tolke det digitale signalet. Ordet «modem» ble først brukt i 1958.

Et modem (kommer fra Modulere, Demodulere) er et elektronisk apparat som modulerer/endrer et analogt signal (f.eks. lyd) slik at man kan sende det som digitalt data over, for eksempel, en telefonlinje. Modem som brukes til å overføre data mellom to datamaskiner over en telefonlinje er de mest kjente typene. Det er en grunnleggende forskjell mellom bruk av modem og xDSL. Et modem omformer datasignalene til frekvenser i talebåndet mellom 300 og 3400 Hz. Dette er båndbredden på en vanlig talekanal, og dataoverføringen skjer fra en abonnent, via telefonsentralen til et modem på en annen abonnentlinje. Som regel er det en bærersignalfrekvens, så den som tilsvarer 0, og den andre frekvensen 1, hvorfra hylet når man anlytter slikt signal på telefonen, av moduleringen fra bærerfrekvensen og mellom de dataoverførende, som blir dekodert til å gjengi bitmønsteret som ble sendt. For å etablere forbindelsen må en «ringe opp», hvor mottagende modem oppfatter sendende modems bærertone, og så skjer håndtaksbytte med sammenligning av dekoderte pakkettverdier, som lar det sikres at data ikke blir korruptert. Er det feil (pakkettenes CRC — cyclic redundancy check - verdier stemmer ikke), sendes ønske om gjensending til det stemmer, og så fortsetter samtalen til ferdig, eller signalet forsvinner. Med xDSL har en innført en annen teknikk der det ene xDSL modemet står hos abonnenten, det andre modemet inngår i en DSLAM i sentralen. xDSL signalene ligger på frekvenser over talebåndet, og en kan føre en vanlig telefonsamtale i tillegg til dataoverføringen. Fra DSLAMen videreføres datainformasjonen i et eget datanett. Modem er et teleskopord som kommer fra ordene «modulator» og «demodulator». Demodulere refererer til den motsatte endringen, slik at en datamaskin i mottagerenden kan tolke det digitale signalet. Ordet «modem» ble først brukt i 1958. == Nullmodem == Et såkalt nullmodem (også kalt nullmodemkabel) muliggjorde sammenkobling av to enheter, f.eks. PC-er, skrivere eller terminaler, dersom de befant seg på samme sted. Enhetene ble koblet sammen med en vanlig RS-232 seriekabel, som imidlertid også ble utstyrt med en kobling som krysset noen av kommunikasjonspinnene.. Derved oppførte de tilkoblede enhetene seg som om de var koblet opp ved hjelp av et tradisjonelt modem. == Se også == DSL Smalbånd == Referanser ==

Et modem (kommer fra Modulere, Demodulere) er et elektronisk apparat som modulerer/endrer et analogt signal (f.eks.

https://no.wikipedia.org/wiki/MS-DOS

2023-02-04

MS-DOS

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:MS-DOS og beslektede operativsystemer', 'Kategori:Microsoft-produkter', 'Kategori:Operativsystemer fra 1981']

MS-DOS (det internasjonale fonetiske alfabetet: /ˌɛmɛsˈdɒs/, EM-es-DOSS), en forkortelse for Microsoft Disk Operating System, er et operativsystem for X86-arkitekturen, som for det meste ble utviklet av Microsoft. Versjon 1.0 av MS-DOS ble lansert sammen med IBM Personal Computer den 12. august 1981, og dets videre utbredelse på senere personlige datamaskiner la fundamentet for Microsofts suksess. Fra 1981 opp til midten av 1990-tallet var det verdens mest utbredte operativsystem. Fra 1995 og utover, ble det erstattet av Windows 95 og senere versjoner av Microsoft Windows.

MS-DOS (det internasjonale fonetiske alfabetet: /ˌɛmɛsˈdɒs/, EM-es-DOSS), en forkortelse for Microsoft Disk Operating System, er et operativsystem for X86-arkitekturen, som for det meste ble utviklet av Microsoft. Versjon 1.0 av MS-DOS ble lansert sammen med IBM Personal Computer den 12. august 1981, og dets videre utbredelse på senere personlige datamaskiner la fundamentet for Microsofts suksess. Fra 1981 opp til midten av 1990-tallet var det verdens mest utbredte operativsystem. Fra 1995 og utover, ble det erstattet av Windows 95 og senere versjoner av Microsoft Windows. == QDOS == Det hele startet med QDOS (Quick and Dirty Operating System) som var utviklet av Seattle Computer Products. Bill Gates og Microsoft ble kontaktet av IBM som ønsket et operativsystem for deres nye personlige datamaskin (Personal Computer, PC) som var under utvikling. Microsoft kjøpte opp QDOS for 75 000 dollar og ga ut den første versjonen i 1981 bare med et nytt navn, MS-DOS. == Windows == I løpet av 80-tallet og ut på 90-tallet kom operativsystemet ut i stadig nye versjoner med utvidede funksjoner. Etterhvert tok en shell-applikasjon kalt Windows stadig mer over, og ved utgivelsen av Windows 95 var det snudd opp ned sånn at Windows var det faktiske operativsystemet, mens MS-DOS var blitt en shell-applikasjon. Grunnet at Microsoft valgte å lisensiere programvaren sin fremfor å selge den tjente selskapet masse penger da MS-DOS ble meget populært. == Kontroversen mellom Microsoft, Digital Research Inc. og IBM == I boken They made America påpeker Harold Evans at det opprinnelig var Gary Kildalls operativsystem CP/M som var tiltenkt den nye hjemmedatamaskinen til IBM. Kildall var leder for selskapet Digital Research Inc. (DRI) og laget det første operativsystemet for mikroprosessoren, CP/M. Hva som egentlig hendte har man aldri fått riktig greie på. IBM hadde en avtale med Kildall, men han var ute med småflyet sitt da de møtte opp på kontoret hans. Visstnok inngikk flyturen i en annen avtale Kildall hadde med Hewlett-Packard, siden han mente at avtalen var senere på dagen. Om han faktisk møtte representantene fra IBM er usikkert den dag i dag. Det som er klart er at når IBM ikke fikk noen avtale med Kildall og DRI så gikk de til Bill Gates og Microsoft som ble forespurt om han kunne ordne det. Det var da Microsoft kjøpte QDOS. Ifølge Evans bok skal QDOS ha inneholdt mye kildekode fra CP/M. Da Kildall forsto at det ikke var CP/M, men derimot MS-DOS som kom til å bli brukt som operativsystem på IBMs datamaskiner ble han rasende. Han fikk til slutt gjort en avtale med IBM som gikk med på å selge maskiner med både MS-DOS og CP/M, markedet skulle bestemme. Det var et nytt sjokk for Kildall da han fikk vite at MS-DOS-maskinene skulle selges for 40 USD, mens maskinene med CP/M ble priset til 240 USD, altså seks ganger så mye. == Eksterne lenker == Digi.no - Microsofts første operativsystem kan ha vært piratkopi - Artikkel som tar for seg Harold Evans bok om MS-DOS, CP/M og IBM.

MS-DOS (det internasjonale fonetiske alfabetet: /ˌɛmɛsˈdɒs/, EM-es-DOSS), en forkortelse for Microsoft Disk Operating System, er et operativsystem for X86-arkitekturen, som for det meste ble utviklet av Microsoft. Versjon 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Minister

2023-02-04

Minister

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Embetstitler']

Minister er en tittel som brukes på medlemmer av en regjering, og diplomater med rang under ambassadør (se Minister (diplomati)).

Minister er en tittel som brukes på medlemmer av en regjering, og diplomater med rang under ambassadør (se Minister (diplomati)). == I politikken == En minister som er medlem av en regjering, har ofte ansvar for et bestemt saksområde, som ofte inkluderer et ministerium (eller departement) og underliggende etater. En minister uten et slikt fastsatt ansvarsområde kalles minister uten portefølje. I mange land er kun høytstående ministre medlem av kabinettet.I Norge har formelt kun to av regjeringens medlemmer tittelen minister: statsministeren og utenriksministeren. I dagligtale brukes likevel tittelen også om de øvrige medlemmene av statsrådet. Grunnloven omtaler «statsminister», «medlemmer av statsrådet» og den enkelte «statsråd» (del B om den utøvende makt). Stortingets forretningsorden omtaler statsminister, utenriksminister, forvarsminister, justisminister og «statsråder». == I diplomatiet == En minister i diplomatisk tjeneste har nest høyeste rang, under ambassadør, og opptrer ofte som ambassadørens medhjelper. Tidligere (langt inn i det 20. århundre) ble ambassadører kun sendt av mektige stater til andre mektige stater, mens diplomatiske sendemenn til og fra mindre mektige stater hadde tittelen minister. == I andre sammenhenger == Ordet minister kan også anvendes om prester eller andre som har en lederfunksjon i en menighet, som f.eks. er meget vanlig i unitarmenigheter i USA. == Referanser ==

Minister er en tittel som brukes på medlemmer av en regjering, og diplomater med rang under ambassadør (se Minister (diplomati)).

https://no.wikipedia.org/wiki/Vampyr_(maleri)

2023-02-04

Vampyr (maleri)

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Malerier av Edvard Munch', 'Kategori:Malerier fra 1890-årene']

«Vampyr», også kjent som «Kjærlighet og smerte», er et maleri av Edvard Munch, laget i 1893/1894. Maleriet ble laget i fire eksemplarer, og ideen fikk Munch da han malte en rødhåret kvinne i sitt atelier, og en bekjent (Adolf Paul) kom på besøk. Munch ba Paul om å knele foran kvinnen og lene hodet mot henne. Motivet skal ha bakgrunn i Munchs angst og splittelsen mellom hore og madonna, også kjent fra maleriet «Madonna». Et eksemplar av «Vampyr» ble stjålet fra Munchmuseet 23. februar 1988. Det kom til rette samme høst, da tyven meldte seg for politiet.Det fjerde og siste maleriet av «Vampyr» ble lagt for salg på Sotheby's i New York, og gikk under hammeren 3. november 2008. Minstepris var 30 millioner amerikanske dollar (ca. 200 millioner norske kroner). Sluttprisen ble 258 millioner norske kroner, noe som var ny rekord.

«Vampyr», også kjent som «Kjærlighet og smerte», er et maleri av Edvard Munch, laget i 1893/1894. Maleriet ble laget i fire eksemplarer, og ideen fikk Munch da han malte en rødhåret kvinne i sitt atelier, og en bekjent (Adolf Paul) kom på besøk. Munch ba Paul om å knele foran kvinnen og lene hodet mot henne. Motivet skal ha bakgrunn i Munchs angst og splittelsen mellom hore og madonna, også kjent fra maleriet «Madonna». Et eksemplar av «Vampyr» ble stjålet fra Munchmuseet 23. februar 1988. Det kom til rette samme høst, da tyven meldte seg for politiet.Det fjerde og siste maleriet av «Vampyr» ble lagt for salg på Sotheby's i New York, og gikk under hammeren 3. november 2008. Minstepris var 30 millioner amerikanske dollar (ca. 200 millioner norske kroner). Sluttprisen ble 258 millioner norske kroner, noe som var ny rekord. == Referanser ==

Maleri kan på norsk bety

https://no.wikipedia.org/wiki/Monoteisme

2023-02-04

Monoteisme

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Religionsfilosofi', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Sider med tittel i entall', 'Kategori:Sider med tittel i felleskjønn', 'Kategori:Sider med tittel i ubestemt form', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Viktige stubber']

Monoteisme (fra gresk monos (μόνος), «alene, eneste», og teos (θεός), «gud», via fransk) er et begrep som henviser til dyrkelsen av en gud eller makt, og samtidig fornekter tilstedeværelsen av andre guder. Vanligvis sies det i monoteistiske religioner at denne eneste guden har skapt verden. Også menneskene antas å ha blitt skapt av den eneste guden. I flere monoteistiske religioner er det sagt at menneskene har blitt skapt i gudens bilde. Her varierer det mellom de religionene om mennesket enten anses å være bare åndelig (i sin sjel) skapt i gudens bilde eller både kroppslig og åndelig.Oppfattelsen om at guden etter skapelsen har handlet i historien kalles teisme, mens oppfatningen om at han ikke har påvirket verden etter skapelsen kalles deisme. Begrepet monoteisme er også relatert til monolatri, som betyr at en person tilber en gud, men aksepterer ideen om at andre mennesker kan tilbe andre guder, og henoteisme, hvor en hovedgud dyrkes mens andre guder ikke fornektes. Flere monoteistiske religioner har først gjennomgått en tilstand av henoteisme. Tidlige monoteistiske religioner, som opprinnelig var monolatriske, er zoroastrisme, jødedommen og soltilbedelsen farao Akhnaton introduserte i Egypt. Zarathustra som levde for ca. 2.500-3.000 års siden og Akhnaton som levde for ca. 2.400 år siden regnes som verdens første kjente monoteistene. Akhnaton avskaffet den egyptiske polyteismen og satt igjen med solguden Aton, i form av en abstrakt solskive, som eneste gud. Det er ulike oppfatninger om Muhammed også opprinnelig aksepterte at det fantes andre guder - se egen artikkel om sataniske vers. Monoteistiske religioner har preget den vestlige kulturen i de siste årtusener. De to største religionene i verden i dag er monoteistiske, men i et videre kulturhistorisk perspektiv har polyteismen historisk sett vært mer utbredt. Om den jødiske, den kristne og den muslimske guden skal oppfattes som den samme guden er kontroversielt. Noen mener at spesielt den katolske og de ortodokse kirkenes dyrking av helgener og engler viser til en de facto praktisering av polyteisme. Som motsetninger til monoteisme regnes dualisme - oftest troen på både en god og en ond makt, polyteisme - troen på flere guder, og panteisme - dyrkelsen av en upersonlig allkraft. Hinduismen, er en samling beslektede religioner som oppsto på det indiske subkontinentet. Hinduismen blir som regel beskrevet som polyteistisk. Mange hinduer oppfatter imidlertid de mange gudene som manifestasjoner av en eneste gud, og de blir sett på som en måte å gjenkjenne denne uhåndgripelige og vanskelig definerbare guden. Det finnes også monoteistisk hinduisme hvor Vishnu regnes som den eneste Gud og Krishna som den perfekte inkarnasjon eller avatar. Bhakti er det samme som ubetinget monoteisme.

Monoteisme (fra gresk monos (μόνος), «alene, eneste», og teos (θεός), «gud», via fransk) er et begrep som henviser til dyrkelsen av en gud eller makt, og samtidig fornekter tilstedeværelsen av andre guder. Vanligvis sies det i monoteistiske religioner at denne eneste guden har skapt verden. Også menneskene antas å ha blitt skapt av den eneste guden. I flere monoteistiske religioner er det sagt at menneskene har blitt skapt i gudens bilde. Her varierer det mellom de religionene om mennesket enten anses å være bare åndelig (i sin sjel) skapt i gudens bilde eller både kroppslig og åndelig.Oppfattelsen om at guden etter skapelsen har handlet i historien kalles teisme, mens oppfatningen om at han ikke har påvirket verden etter skapelsen kalles deisme. Begrepet monoteisme er også relatert til monolatri, som betyr at en person tilber en gud, men aksepterer ideen om at andre mennesker kan tilbe andre guder, og henoteisme, hvor en hovedgud dyrkes mens andre guder ikke fornektes. Flere monoteistiske religioner har først gjennomgått en tilstand av henoteisme. Tidlige monoteistiske religioner, som opprinnelig var monolatriske, er zoroastrisme, jødedommen og soltilbedelsen farao Akhnaton introduserte i Egypt. Zarathustra som levde for ca. 2.500-3.000 års siden og Akhnaton som levde for ca. 2.400 år siden regnes som verdens første kjente monoteistene. Akhnaton avskaffet den egyptiske polyteismen og satt igjen med solguden Aton, i form av en abstrakt solskive, som eneste gud. Det er ulike oppfatninger om Muhammed også opprinnelig aksepterte at det fantes andre guder - se egen artikkel om sataniske vers. Monoteistiske religioner har preget den vestlige kulturen i de siste årtusener. De to største religionene i verden i dag er monoteistiske, men i et videre kulturhistorisk perspektiv har polyteismen historisk sett vært mer utbredt. Om den jødiske, den kristne og den muslimske guden skal oppfattes som den samme guden er kontroversielt. Noen mener at spesielt den katolske og de ortodokse kirkenes dyrking av helgener og engler viser til en de facto praktisering av polyteisme. Som motsetninger til monoteisme regnes dualisme - oftest troen på både en god og en ond makt, polyteisme - troen på flere guder, og panteisme - dyrkelsen av en upersonlig allkraft. Hinduismen, er en samling beslektede religioner som oppsto på det indiske subkontinentet. Hinduismen blir som regel beskrevet som polyteistisk. Mange hinduer oppfatter imidlertid de mange gudene som manifestasjoner av en eneste gud, og de blir sett på som en måte å gjenkjenne denne uhåndgripelige og vanskelig definerbare guden. Det finnes også monoteistisk hinduisme hvor Vishnu regnes som den eneste Gud og Krishna som den perfekte inkarnasjon eller avatar. Bhakti er det samme som ubetinget monoteisme. == Monoteistiske religioner == Kristendom Islam Candomblé Bahai Jødedommen Zoroastrisme Samaritanernes religion Deler av sikhismen == Referanser ==

Monoteisme (fra gresk monos (μόνος), «alene, eneste», og teos (θεός), «gud», via fransk) er et begrep som henviser til dyrkelsen av en gud eller makt, og samtidig fornekter tilstedeværelsen av andre guder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Muhammed

2023-02-04

Muhammed

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 8. juni', 'Kategori:Dødsfall i 632', 'Kategori:Fødsler 20. april', 'Kategori:Fødsler i 570', 'Kategori:Fødsler i 571', 'Kategori:Islams profeter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mekka', 'Kategori:Religionsstiftere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']

For mannsnavnet, se: MuhammadMuhammed, Muhammed ibn Abdullah eller Muhammed ibn Abd Allah, (født ca. 570, død 8. juni 632 i Medina) var en politisk og religiøs leder. Han anses som grunnleggeren av islam. Han regnes av muslimer og i Bahai som profet. Koranen inneholder åpenbaringene Muhammed mottok som Allahs profet fra ca. 610 til han døde. Muhammed var ved sin død statsleder for den vestlige delen av Den arabiske halvøya.Navnet, som på arabisk skrives محمد, kan med latinske bokstaver også skrives Muhammad, Mohammad, Mohammed og Mahomet. Ordet er arabisk og betyr «den høylovede». Muhammed nevnes i den muslimske trosbekjennelsen: «Det finnes ingen gud utenom Gud, og Muhammed er hans sendebud». En troende muslim vil si «Fred være med ham» hver gang han/hun nevner Muhammeds navn. I skrift uttrykkes dette ved å skrive (fvmh) etter navnet.

For mannsnavnet, se: MuhammadMuhammed, Muhammed ibn Abdullah eller Muhammed ibn Abd Allah, (født ca. 570, død 8. juni 632 i Medina) var en politisk og religiøs leder. Han anses som grunnleggeren av islam. Han regnes av muslimer og i Bahai som profet. Koranen inneholder åpenbaringene Muhammed mottok som Allahs profet fra ca. 610 til han døde. Muhammed var ved sin død statsleder for den vestlige delen av Den arabiske halvøya.Navnet, som på arabisk skrives محمد, kan med latinske bokstaver også skrives Muhammad, Mohammad, Mohammed og Mahomet. Ordet er arabisk og betyr «den høylovede». Muhammed nevnes i den muslimske trosbekjennelsen: «Det finnes ingen gud utenom Gud, og Muhammed er hans sendebud». En troende muslim vil si «Fred være med ham» hver gang han/hun nevner Muhammeds navn. I skrift uttrykkes dette ved å skrive (fvmh) etter navnet. == Kildesituasjonen == Det finnes ikke bevarte skriftlige kilder om Muhammed fra Muhammeds samtid. Den eldste muslimske kilden vi har er Koranen. Den skal etter tradisjonen ha blitt samlet til en bok om lag 20 år etter hans død. Det er imidlertid ingen bevis for eksistensen av Koranen i noen form før på 690-tallet, og tradisjonen som plasserer den til om lag 650 er fra midten av 700-tallet. Muhammed er bare nevnt direkte fire ganger i Koranen, men det gir lite støtte for en biografi om Muhammed, og mange av ytringene mangler en historisk sammenheng. Det er kjent noen brev som Muhammed skal ha sendt til statsledere i andre land. Han sendte åtte ambassadører til åtte konger og guvernører, for å kalle dem til islam. Han omtaler seg selv da som Allahs budbringer eller apostel. Ektheten av brevene er omdiskutert. Muhammeds tilhengere skal ha vært omtalt i én samtidig bysantisk kilde som omtaler slaget ved Mutah, men originalkilden er tapt.Kunnskapen om Muhammeds liv bygger i hovedsak på muntlige overleveringer, som ble samlet inn og nedtegnet midt på 700-tallet og utover. Stoffet ble samlet i biografier – kalt sira, og i temaordnede sitatsamlinger – kalt hadith. Biografiene og sitatsamlingene spiller en viktig rolle i tolkningen av Koranen. De prøver blant annet å forklare i hvilke sammenhenger Muhammed sto fram med de ulike delene av Koranen. I tillegg er det noen bysantinske og syriske kilder. Kildesituasjonen er så dårlig at noen få forskere har hevdet at Muhammed ikke kan ha levd. === Biografiene (sira) === Biografikunnskapen om Muhamed er i hovedsak fra: Urwah ibn al-Zubayr (død 713) skrev brev som svar på henvendelser fra en kalif om slaget ved Badr. Han er ikke kjent for å ha skrevet bøker om emnet. Wahb ibn Munabbih (død ca. 725-737) skal ha skrevet flere bøker om Muhammed, men ingen er bevart. Noe er bevart som sitater hos andre. Ibn Shihab al-Zuhri (død ca. 737-742) samlet noe stoff, og kan ha vært en hovedkilde for ibn Ishaq. Musa ibn ʿ Uqba var elev av al-Zuhri, og skrev en notisbok for å undervise sine studenter. Den er nå tapt. Noe er bevart som sitater, men henvisninger til ham er omstridt. Ibn Ishaq (født ca. 704 og død 767 eller 761) var elev av al-Zuhri. Han samlet inn muntlige tradisjoner som dannet grunnlaget for en viktig og omfattende biografi – Livet til Allahs profet (Sirat Rasul Allah). Hans biografi er bevart i en redigert form gjennom Ibn Hisham (død 833) og Muhammed ibn Jarir al-Tabari. Ibn Ishaq gjorde utstrakt bruk av kildehenvisninger, det vil si hvem han hadde opplysningene fra og hvem de igjen skal ha fått det fra. Når han fikk overlevert avvikende opplysninger fra flere informanter, gjengir han ofte ulike varianter av samme fortelling, med tilleggskommentaren at bare Allah vet hva som er rett. Abu Abdullah Muhammed Ibn Omar ibn Waqid al-Aslami (kjent som al-Waqid) (født ca. 748) skrev verket "Boken om historien og felttoget", som omhandler Muhammeds ti siste leveår. Den er bevart. Abu Jafar Muhammed bin Jari al-Tabari (født ca. 839) skrev verket "Profeters og kongers historie". Flere bind er viet Muhammeds liv. Senere fulgte andre biografer som i stor grad bygger på Ibn Ishaqs, men presenterer også annet tradisjonsstoff, som Ibn Kathir på 1300-tallet.Personbiografiene (Sirat) om Muhammed oppfattes innen islam som «historiefortellinger uten direkte 'juridisk' eller teologisk betydning», og beskrevet som en motsetning til hadith; det er hadith som har dannet grunnlaget for «det 'Muhammed-bilde' som den tidlige islamske 'samtiden' satte opp som et mønster for et godt og rettskaffent liv og en 'korrekt' islamsk levemåte.»Siden biografiene bygger på muntlige kilder, er det en del forskjeller, men de er i stor grad samstemte om hovedtrekkene. Det kan skyldes at alle har brukt biografien til Muhammed Ibn Ishaq som kilde. Både al-Waqid og al-Tabari har trolig hatt tilgang på en eldre variant av biografien til Ibn Ishaq, enn den som er bevart. De viser til tekster hos Ibn Ishaq som senere er redigert bort. Kildene ble betraktet som levende kilder som ble omskrevet og omredigert, som tilpasset seg den til enhver tid rådende teologiske tenkningen i samtiden.Det er ofte bemerket at et sammenhengende bilde av Muhammed ikke kan dannes fra biografiene. Sannhetsinnholdet har blitt gransket på en rekke ulike grunnlag. Wim Raven lister opp følgende argumenter mot kvaliteten av biografiene som at ingen biografier ble utarbeidet i løpet av det første århundret av islam, de mange uoverensstemmelser i forskjellige fortellingene, at yngre kilder hevder å vite mer om Muhammed enn eldre, at det er avvik i forhold til ikke-muslimske kilder, at enkelte deler av biografiene, som mirakler, er uegnet som kilder, at ektheten av poesien gjenngitt av Ibn Ishaq, som enten umulig kan ha tilhøre gamle perioder i arabisk kultur eller har blitt tilskrevet personer som ikke er kjent for å ha skrevet dikt. === Sitatsamlingene (hadith) === Hadith er tekster som ble samlet fra 800-tallet og senere; de forteller om hva Muhammeds sa, gjorde, unnlot å gjøre eller stilltiende samtykket til. Det er ulike oppfatninger av i hvilken grad de enkelte hadith kommer fra Muhammed. Tolkningen av proveniens og autentisitet for hadith er en omfattende virksomhet innenfor islamsk teologi. Mange hadith er uekte; enten skapt i god tro eller for å legitimere en spesiell adferd. Mange hadither motsier hverandre. Muhammed Al-Bukhari (810–870) samlet i sin tid inn 600.000 utsagn som skulle skrive seg fra profeten, men forkastet alle bortsett fra 7225. En annen fremtredende hadithredaktør var Al Nawawi (1233-77). === Andre kilder === Den tidligste dokumenterte kunnskapen om Muhammed fra ikke-muslimske kilder er: I Doctrina Jacobi nuper baptizati fra 634-640, er Muhammed omtalt" i et antijødisk polemisk skrift, som også gir en annen historie enn den en finner i tradisjonelle islamske tekster. Den sier blant annet at en profet i Arabia forkynner en jødisk messias, og motsier arabiske kilder om at Muhammed var død ved erobringen av Palestina. Den syriske skriveren Johannes bar Penkaye fra 600-tallet. Grekeren Theophanes fra 800-tallet.I tillegg er Muhammed lære omtalt kortfattet i flere krøniker og religiøse bøker fra 600-tallet. De ikke-arabiske kildene fra 600-tallet, gir et annet bilde av Muhammeds lære enn det det en får fra arabiske skrifter fra 700- og 800-tallet. Se også artikkelen om hagarisme. == Muhammeds familie og tidlige liv == En vet svært lite om Muhammeds tidlige liv. Det er likevel nedtegnet noen legender. Fortellingene er fragmentariske, og det er tvilsomt om alle har en historisk kjerne.Muhammed ibn Abdullah (Muhammed, Abdullahs sønn) ble trolig født en gang mellom år 567 og 573. Hans far døde like før han ble født. Moren Amina døde da han var seks år gammel. Muhammed ble så oppfostret hos bestefaren, og senere en onkel som var handelsmann.Muhammed skal ifølge ibn Ishaq, som ung ha vært med på en av onkelens handelskaravaner til Syria. Han fikk senere jobb av kjøpmannsenken Khadija, som fører av en karavane hun eide. I 25-årsalderen giftet han seg med Khadija, som var omkring førti år gammel. Han ble da velstående.Året 619 blir kalt «sorgens år» av muslimer, da døde Khadija og hans beskytter, onkelen Abu Talib. Da Khadija døde ble han gift igjen etter noen få måneder.Muhammed skal ifølge ibn Ishaq, ha blitt født inn i Hashemi-grenen av den mektige Quraysh-stammen i Mekka i dagens Saudi-Arabia. Hashemi-grenen hadde blant annet oppsynet med Kaba-helligdommen, hvor de før-islamske gudene ble dyrket. Helligdommen var et valfartssted, og pilegrimmene var en viktig inntektskilde for dem. Siden gruppene i Medina tok Muhammet til leder, er det reist tvil om denne delen av biografiene. Det kan være at han hele tiden bodde i Medina, og at knytningen mot Mekka er en senere konstruksjon for å knytte ham mot ættegrupper fra Mekka som senere tok over makten i bevegelsen. == Kallet og forkynner 610-622 == Jemen og den vestlige delen av Arabia var befolket av kristne og jøder, som vekslende hadde makten. Trolig har Muhammeds familie tilhørt en av disse. Flere sto fram som monoteistiske leder-profeter.Muhammeds kall som profet skjedde i 610 da han var ca. 40 år gammel. Han skal ha vært en reflektert mann som dyrket meditasjon, ensomhet og faste. Han begynte å fortelle om en åpenbaring, som står beskrevet i et kapittel i Koranen kalt «Den innhyllede». Han skal ha møtt engelen Gabriel (Jibril), og fikk senere ytterligere kall for å være Allahs sendebud. Han fikk så stadig nye åpenbaringen resten av livet sitt. I en tradisjon som skal være fra hans kone, forteller Al Ishaq at Muhammed skal ha gått inn en transetilstand når han fikk sine åpenbaringer.Det har gjentatte ganger av vestlige forskere blitt stilt spørsmål ved om Muhammed var oppriktig med sin åpenbaringer. Det er blitt testet ut fra ulike vinklinger, og det er et stort antall syn å saken.Muhammed henvendte seg først til en liten krets, som Al Ishaq mente var blant annet Ali og Abu Bakr, men senere også mer åpen forkynnelse. Etter de eldste åpenbaringene talte Muhammed om en skaper som straffer og belønner menneskene, og at dommens dag er nær. Han møtte motstand blant sine stammefrender og vant tilhengere først og fremst blant de fattige. Han preket en monoteistisk gud, men det er ulike oppfatninger om han i perioder aksepterte at det kunne være andre guder – se artikkelen om sataniske vers. Slik Al-Waqiki forteller var han var også i disputter med tilhengerne sine der Muhammed ble spurt om det han sa var en åpenbaring fra Allah som de ville bøye seg for, eller hans egen oppfatning.Koranen presenteres som sammenstillingen av Muhammeds åpenbaringer. Den skal etter tradisjonen ha blitt samlet til en bok om lag 20 år etter hans død. John Wansbrough skrev i 1977 at Koranen er skrevet av ulike personer, i dusinvis om ikke hundrevis av år. Det er ingen bevis for eksistensen av Koranen før i år 691. Da ble byggingen av Klippemoskéen i Jerusalem avsluttet. Den har flere Koranen-tekster i bygget. Disse avviker til en viss grad fra den versjonen av Koranen som brukes i dag. Det tyder på Koranen fortsatt var under utvikling i de siste tiårene av 600-tallet. Det er derfor vanskelig i dag å si hva som var Muhammeds opprinnelig åpenbaringer. Læren slik den presenteres i Koranen avviker også fra det som fortelles i ikke-arabiske kilder, se artikkelene om Doctrina Jacobi nuper baptizati og hagarisme. Motstanden mot Muahmmed skal ha økt, og noen av hans tilhengere skal ha dradd til Etiopia. == Muhammed som verdslig og åndelig leder i Medina 622-632 == To stammer i Yathrib (senere Medina) hadde lenge vært i åpen strid med hverandre, men avtalte å avsluttene stridene. De ble ifølge al Ishaq enig om å velge en leder som ikke tilhørte noen av stammene, og valget falt på Muhammed. Etter en tids forhandlinger, skal Muhammed ha forlatt Mekka i september 622 sammen med sin venn Abu Bakr. Muhammed ble så leder for de to stammene. De valgte også å ble muslimer. Byen kom etter dette til å bli kalt profetens by, Medina. Denne hendelsen utgjør startpunktet for islamske tidsregningen – Hijra. Fortellingen har åpenbare svakheter vet at de velger en tilsynelatende ny og ukjent leder og en ny og ukjent religion, så det kan godt være at Muhammed alledere hadde forkynt eller bodde i Medina lenge før.Ganske snart havnet muslimene i Medina i konflikt med Mekka og stridigheter utbrøt mellom dem. 17. mars 624 ledet Muhammed et plyndringstokt mot en Quraish-karavane, hvor han i stedet møtte en mye større Quraish-styrke ved Badr. Dette var det første store slaget mellom de to styrkene. Muhammeds menn brøt ned frontlinjer til motstanderne samtidig som de drepte flere viktige Quraish-ledere, inkludert 'Amr ibn Hishām.Sira-biografiene forteller at han var i gjentatte stridigheter med jødene i Medina og Mekka, der han både skal ha forvist jøder og massakrert jøder. Men basert på Doctrina Jacobi nuper baptizati er det reist tvil om det kan være rett, siden muslimene i erobringen av Palestina i 634 skal ha stått sammen med jødene.Arabiske kilder fra middelalderen skriver at flere stammer sluttet seg til Muhammed og etter to viktige slag (slaget ved Uhud i 625 og slaget ved gravene) var muslimene i år 630 sterke nok til å angripe Mekka, som raskt kapitulerte. Robert Hoyland skriver at overtakelsen av Mekka var en kombinasjon av krigshandlinger og diplomati i 628. Han forseglet avtalen med å gifte seg med datteren til Abu Sufayan ibn Harb som var en av de mest betydningsfulle mennene i stammen Quraysh.Etter en mislykket beleiring av byen Taif, ble det etter en stund inngått en avtale om å anerkjenne Muhammed som leder.I 629 sendte Muhammed ut en hær på 3.000 mann som skulle omvende Det bysantiske riket til islam, eller få dem til å betale skatt til Muhammed. Felttoget endte som en katastrofe, med mange døde.Arbabiske kilder fra middealderen hevdet at Muhammed ved sin død i 632, stort sett var hersker over hele Den arabiske halvøya. Trolig var lite av den arabiske halvøya utenom vestsiden, under kontroll av Muhammed. Resten ble kan ha blitt erobret senere av Abu Bakr, etter at Syria og Irak ble erobret.I to år valfartet Muhammed fra Medina til Mekka. Første gangen flyttet beboerne i Mekka ut av byen, og overlot byen til ham noen dager, for å så å komme tilbake når Muhammed dro tilbake til Medina. Andre ganger kom han som leder.Etter al Ishaq (omkring år 750), ble Muhammed noen måneder etter den andre valfarten, plutselig syk og døde den 8. juni år 632. I samsvar med Muhammeds ønsker ble det ikke bygget en moske over hans grav. Etter Doctrina Jacobi nuper baptizati (fra omring 634-640) og andre kilder, var Muhammed med i erobringen av Palestina i 634. Vi har ikke kilder til å avgjøre hvem som har rett. == Muhammeds kvinner og barn == === Khadijah bint khuwailid === Khadijah bint khuwailid var fra Syria og var Muhammeds eneste kone mens hun var i live. Hun døde ca. 619. Hun var kristen, men gikk over til islam. Hun hadde vært gift to ganger tidligere, og hadde to barn med hver av dem.Trolig har de hatt en ekteskapsavtale som innebar at Muhammed ikke kunne ta seg flere koner så lenge hun levde.Khadija skal ha fått til sammen seksten barn, ti døtre og seks sønner som ikke overlevde barneårene. Det er uenighet mellom forskjellige retninger innen islam om hvor mange av barna hun hadde før hun ble gift med Muhammed, men det er vanlig å oppgi at hun med Muhammed hadde åtte døtre. Om Khadijah var 40 år da hun giftet seg med Muhammed er nok opplysningene tvilsomme. Alle er enige om at Fatima var Muhammeds datter. Det var også bare hun som fikk etterkommere. Det kan være at hun var den eneste som levde opp. Fatima giftet seg med Muhammeds fetter Ali ibn Abi Talib som senere ble kalif, deres etterkommere kalles ahl al-bayt (husets folk), og har som Muhammeds etterkommere en spesiell posisjon innen Islam. Muhammed hadde ingen sønner som ble voksne. === Øvrige koner === Sauda bint Zama gift med Muhammed i 618 eller 619, samme år som Khadijah døde. Hun var enke. Aisha Bint Abu Bakr ble også gift med Muhammed i 618 eller 619. Hun var da sju år gammel. Ekteskapet ble fullbyrdet tre år senere da hun var ni eller ti år gammel. Hafsa bint Umar ibn al-Khattab gift med Muhammed ca. 625 og døde ca. 660. Zainab bint Khuzaima giftet seg med Muhammed ca. 626. Hun var enke, og hadde fire barn i første ekteskap. Hind bint abu Umayya (kjent som Umm Salama) gift i ca. 626. Hun var enke. Zaynab bint Jahsh. Ekteskapet til Muhammed var komplisert fordi hun var skilt fra Muhammeds adoptivsønn, noe Koranen forbød. Et nytt Koranvers ga imidlertid Muhammed rett til å gjøre unntak fra denne regelen. Djuwayriya bint al-Harith var en krigsfange som giftet seg med Muhammed ca. 626. Safiya bint Huayy var en jødisk kvinne som hadde konvertert til islam, gift med Muhammed ca. 627. Ramla bint Abu Sufyan (kalt Umm Habiba) giftet seg med Muhammed i 628. Hun var enke. Maimuna bint Al-Harith ble Mohammeds siste kone, og ekteskapet ble inngått ca. 629 og død ca. 673.Muhammed skal i tillegg ha inngått ekteskap med ei som døde før ekteskapet ble fullbyrdet, ei takket nei til ekteskap, en tredje viste seg å være spedalsk og ett ektskap ble annulert på grunn av motstand fra hennes slekt. Det er usikkert hvor mye av dette som har et historisk grunnlag og hva som er oppdiktet. Noen av ektefellene kan ha blitt funnet på for å øke familiers status.Muhammed flyttet etter tradisjonen hver dag mellom sine koner. === Konkubiner === Han hadde i tillegg som medhustruer eller konkubiner: Raihana bint Zaid var jøde, og om de var gift eller om hun var konkubine er usikker. Maria var koptisk kristen fra Egypt eller Etiopia. De fikk sønnen Ibrahim, som døde som liten. == Etter Muhammeds død == Muhameds død førte til at fellesskapet måtte ta stilling til hvem som skulle overta lederrollen. Det viste seg å være dyp uenighet i hvem som skulle bli profetens stedfortreder – Kalif. Denne uenigheten splittet fellesskapet i to fraksjoner; Sunnimuslimene som hevdet at profetens nære venn Abu Bakr skulle ha krav på Kalif-verdigheten, og Sjiamuslimene som hevdet at profeten hadde overlatt myndigheten til sin fetter Ali og hans slekt. Resultatet av valget ble at profetens venn Abu Bakr ble valgt, deretter fulgte tre kalifer fra profetens nærmeste krets, Ali var den fjerde. I denne perioden på 30 år ekspanderte islam mye, men det var også sterk indre uro, og blant de fire første kalifene var det bare Abu Bakr som fikk en naturlig død. == Avbildning av Muhammed == I Iran, som domineres av sjiamuslimer, produseres populære bilder av Muhammed og særlig Ali ibn Abi Talib, den første imamen etter Muhammed. Sjiaene i Iran sier at denne type avbildning kan aksepteres fordi de ikke er «ekte» portretter, men kunstneriske gjengivelser av konvensjonelle forestillinger. Bilder av Muhammed er kjent fra gammelt av, men er ikke særlig utbredte. Fra 1999 har det ligget bilder av Muhammed på nettsidene til Universitetet i Bergen kjøpt i Iran og i Egypt. Bildene ble publisert i forbindelse med et ikonografiprosjekt som tar for seg religiøse populærbilder i muslimsk kultur. Bildene ble fjernet 31. januar 2006 etter en debatt om bildeforbudet i islam, blasfemi og ytringsfrihet. Mest oppmerksomhet fikk 12 karikaturtegninger fra danske Jyllands-Posten. Dette førte til massive demonstrasjoner mot danske ambassader i muslimske land, boikott av danske handelsvarer og brenning av danske flagg. Det gikk så langt at den danske ambassaden i Syria ble angrepet og påtent. Det danske matvarekonsernet Arla måtte i 2006 si opp 160 ansatte som et resultat av boikotten av danske handelsvarer. Også Norge merket reaksjoner da tegningene ble trykket i det kristne tidsskriftet Magazinet. == Se også == Islams første khalif Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Muhammad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) محمد بن عبد الله – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Islam.no om profeten Muhammed «Krigerprofet og religionsstifter» (artikkel i Aftenposten) - Iranske bilder av Muhammed

Muhammed, Muhammed ibn Abdullah eller Muhammed ibn Abd Allah, (født ca. 570, død 8.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nordland

2023-02-04

Nordland

['Kategori:14°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg']

Nordland er et norsk fylke med administrasjonssenter i Bodø og valgkrets til stortingsvalg. Fylket grenser til nabofylkene Troms og Finnmark i nord og Trøndelag i syd. I øst grenser fylket til de svenske lenene Norrbottens län og Västerbottens län i det svenske landskapet Lappland. I vest har Nordland kyststripe mot Norskehavet og Atlanterhavet. Nordland består av regionene Helgeland, Salten, Lofoten, Ofoten og Vesterålen. Polarsirkelen går gjennom fylket. Fylket var frem til 1. januar 1919 kjent under navnet Nordlands amt. I 1920-årene ble det diskutert å dele fylket i to, ved at Helgeland skulle skilles ut som eget fylke med fylkesadministrasjon i Mosjøen. Saken ble også tatt opp i 1950-årene, uten at noen deling ble gjennomført. Fra 1. januar 2020 ble Nordland Norges minste fylke målt i innbyggertall. Tidligere var det Finnmark, men da Troms og Finnmark slo sammen, ble det bare en få tusen inbyggeres forskjell mellom de to. Statsforvalteren i Nordland er fra 1995 tillagt det administrative ansvaret for Jan Mayen. Nordland fylkeskommune er et politisk styrt forvaltningsnivå der fylkestinget er øverste myndighet. Fylkestinget velges ved direkte valg hvert fjerde år. Fylkestinget velger fylkesrådet, som leder den daglig drift av fylkeskommunen. Fylkesrådet i Nordland fungerer som en fylkesregjering i en parlamentarisk styringsmodell. Nordland fylkeskommune skal utvikle regionen til beste for innbyggerne i fylket og har helt eller delvis ansvar for tjenestetilbudet innen videregående opplæring, næringsutvikling, samferdsel, veier, kultur, folkehelse, ungdom og tannhelse.

Nordland er et norsk fylke med administrasjonssenter i Bodø og valgkrets til stortingsvalg. Fylket grenser til nabofylkene Troms og Finnmark i nord og Trøndelag i syd. I øst grenser fylket til de svenske lenene Norrbottens län og Västerbottens län i det svenske landskapet Lappland. I vest har Nordland kyststripe mot Norskehavet og Atlanterhavet. Nordland består av regionene Helgeland, Salten, Lofoten, Ofoten og Vesterålen. Polarsirkelen går gjennom fylket. Fylket var frem til 1. januar 1919 kjent under navnet Nordlands amt. I 1920-årene ble det diskutert å dele fylket i to, ved at Helgeland skulle skilles ut som eget fylke med fylkesadministrasjon i Mosjøen. Saken ble også tatt opp i 1950-årene, uten at noen deling ble gjennomført. Fra 1. januar 2020 ble Nordland Norges minste fylke målt i innbyggertall. Tidligere var det Finnmark, men da Troms og Finnmark slo sammen, ble det bare en få tusen inbyggeres forskjell mellom de to. Statsforvalteren i Nordland er fra 1995 tillagt det administrative ansvaret for Jan Mayen. Nordland fylkeskommune er et politisk styrt forvaltningsnivå der fylkestinget er øverste myndighet. Fylkestinget velges ved direkte valg hvert fjerde år. Fylkestinget velger fylkesrådet, som leder den daglig drift av fylkeskommunen. Fylkesrådet i Nordland fungerer som en fylkesregjering i en parlamentarisk styringsmodell. Nordland fylkeskommune skal utvikle regionen til beste for innbyggerne i fylket og har helt eller delvis ansvar for tjenestetilbudet innen videregående opplæring, næringsutvikling, samferdsel, veier, kultur, folkehelse, ungdom og tannhelse. == Geografi == Nordland strekker seg omkring 500 km fra Trøndelag til Troms og Finnmark. Strekningen langs veien fra Bindal lengst syd i fylket til Andenes lengst nord er omtrent 800 km, mens det er 513 km i luftlinje fra Storfjellet på grensen mellom Bindal og Namsskogan til Andenes. Dette tilsvarer avstanden mellom Flekkefjord og Molde. Nordland har en kyst med mange fjorder. Fra syd til nord er de viktigste fjordene Bindalsfjorden, Vefsnfjorden, Ranfjorden, Saltenfjorden–Skjerstadfjorden, Folda, Tysfjorden, Ofotfjorden (den lengste) og Andfjorden, som deles med Troms og Finnmark fylke. Den best kjente er trolig Vestfjorden, som ikke er en egentlig fjord, men en åpen havstrekning mellom øygruppen Lofoten og fastlandet. Der er bare noen få kilometer fra Andenes til kontinentalsokkelen. Ingen andre steder i Norge er det dype havet så nært kysten. Kjente tidevannsstrømmer i fylket er Saltstraumen syd for Bodø, og Moskstraumen ytterst i Lofoten. Bratte fjell nært havet og et nesten flatt landområde mellom fjellene og havet, den såkalte strandflaten, er svært typisk for den lange kystlinja i Nordland, og strandflaten fortsetter ofte ut fra kysten. Resultatet er tallrike skjær, Helgeland har tusenvis av dem. I fjordene er strandflaten mindre utviklet: Det kan være en mer gradvis stigning med åser mot fjellene, eller ikke noe flatt landområde i det hele tatt. Ofte er det daler innerst i fjordene (fjorden er egentlig en videreføring av dalen) vanligvis med en elv midt i dalen. Mo i Rana og Mosjøen ligger i slike daler. Norges nest største isbre, Vestre Svartisen, den nest største innsjøen, Røssvatnet, og den nest dypeste fjorden, Tysfjorden (897 m) ligger alle i Nordland. Den største elva (vassdraget) er Vefsna som danner fossen Laksforsen. Saltfjellet danner en naturlig grense mellom Helgeland og Salten. Her skjærer polarsirkelen gjennom fylket. Den vestlige delen av dette fjellområdet domineres av bratte fjell og fjorder hvor isbreene strekker seg mot havet. Den østlige delen av fjellområdet er mer mildt og avrundet. Her er det også skogkledde daler, og hele området passer godt for fjellturer. Det indre av Nordland, nær grensa mot Sverige, er dominert av fjellkjeden Kjølen. Det høyeste fjellet i Nordland er Oksskolten (1 915 m). Stetinden i Narvik kommune har blitt kåret til Norges nasjonalfjell. Det er mange isbreer i fjellene, f.eks. Blåmannsisen, Okstindbreen og Sulitjelmaisen. Kalkstein er svært vanlig i Nordland, derfor er det mange grotter i fylket. Den mest berømte er Grønligrotta i Rana, den eneste i Norge med elektrisk lys installert. Det er flere grotter i Rana enn i noe annet område i Nord-Europa. Nord-Europas dypeste grotte, Råggejávrrerájgge ligger i Hamarøy kommune, ved Musken i Hellemofjorden (Oarjjevuodna) innerst i Tysfjorden. I august 2006 ble imidlertid Tjoarvekrajgge-grotten i Sørfold undersøkt og bekreftet å være den lengste grotten i Skandinavia, mer enn 20 km lang. Marmor er funnet flere steder, og Fauske blir av og til referert til som Marmorbyen og derfra er det eksportert marmor over hele verden, (en kunde er FN-bygningen i New York). Fauskemarmor er valgt til fylkets fylkesstein. Deler av fjellene i Lofoten er blant verdens eldste, minst 3 milliarder år. Den yngste berggrunnen i Norge finnes på Andøya, også kjent for sine fossiler av dinosaurer og andre livsformer. === Klima === Nordland har et mildt klima sett i forhold til breddegradene og de ytterste øyene har en gjennomsnittstemperatur på 0 ℃ vinterstid, 25 ℃ over det tilsvarende for andre plasser på samme breddegrad. Selv om fylket dekker 5 breddegrader er det små temperaturforskjeller med 5,6 ℃ som årsmiddeltemperatur i syd til 4,0 ℃ i nord. Våren er noe varmere i den sydlige delen av fylket enn lengre nord. Kysten har et relativt mildt klima, mens vintrene er kaldere i innlandet. Fjordene modererer dog klimaet rundt seg. Grunnet midnattssolen kan sommernettene være milde. En av de varmeste tropenettene i Norge er målt i Alstahaug med en minimumstemperatur på 25 ℃. Med nordlige vinder kan sommertemperaturen imidlertid komme ned i 8 ℃. Østlig vind gir tørt og klart vær (luften tvinges over fjellkjeden Kjølen langs svenskegrensen og avgir fuktighet), med varme om sommeren og kald, klar luft om vinteren. Sydvestlige vinder er vanlig og bringer fuktighet og mild luft fra Atlanterhavet. Høsten er den fuktigste sesongen langs nordlandskysten, mens perioden fra april til juni er den tørreste. På innlandet er det betydelig kaldere, flere steder er døgnmiddeltemperaturen i januar mellom −9 og −12 ℃. Årsmiddeltemperaturen ligger der mellom 1 ℃ og 2,7 ℃. Mange av de stedene på innlandet har også døgnmiddeltemperaturer i juli på mellom 11 ℃ og 13,8 ℃, som betyr at det er vesentlig forskjell på somre og vintre. De indre delene av Nordland har som regel en variasjon av innlands og subarktisk klima. Over skoggrensa går det over til alpint tundra klima, og visse steder i høyfjellet finnes det også noe permafrost.Nedbørsmengdene i Nordland er generelt store, mellom 1 200 og 2 260 mm for store deler av fylket. Store deler av Nordland faller da under definisjonen for temperert/boreal/kystregnskog. De indre dalførene i Nordland er betydelig tørrere, fra 900 mm og helt ned til 265 mm i Saltdal. === Midnattssol === Solforholdene varierer mye i fylket fra Andenes i nord som har midnattssol fra 22. mai til 20. juli og mørketid fra 28. november til 16. januar, Helgeland er syd for polarsirkelen og har omkring tre timer dagslys ved vintersolverv. Fylkeshovedstaden Bodø har på sin side midnattssol fra 3. juni til 8. juli, men har bare to uker med mørketid mellom 15. desember og 28. desember. == Samferdsel == === Flyplasser === I Nordland finnes det totalt 12 flyplasser med sivil rutetrafikk, inkludert en helikopterhavn. Tidligere var det 13 flyplasser i Nordland, men den 13 flyplassen, Narvik lufthavn, Framnes ble lagt ned den 1. april 2017 grunnet byggingen av Hålogalandsbrua for å forkorte kjørelengden mellom Harstad/Narvik lufthavn, Evenes. De tre største flyplassene målt i antall passasjerer (i 2008) var: Bodø lufthavn, Harstad/Narvik lufthavn, Evenes og Stokmarknes lufthavn, Skagen. Andøya lufthavn, Andenes Bodø lufthavn Brønnøysund lufthavn Harstad/Narvik lufthavn, Evenes Leknes lufthavn Mo i Rana lufthavn, Røssvoll Mosjøen lufthavn, Kjærstad Røst lufthavn Sandnessjøen lufthavn, Stokka Stokmarknes lufthavn, Skagen Svolvær lufthavn, Helle Værøy helikopterhavn === Tog === SJ Norge kjører dag- og nattog på strekningen Trondheim–Bodø og lokaltog på strekningen Rognan–Bodø. I tillegg går det tog mellom Narvik og Sverige. === Buss === Nordlands fylkeskommune har ansvar for lokal busstrafikk i fylket. Trafikken bedrives under varemerket Nordlands fylkeskommune, men lokale bedrifter kjører bussene. Viktige regionruter er: Mosjøen–Sandnessjøen, Brønnøysund–Mosjøen, Halsa–Glomfjord–Ørnes–Bodø, Bodø–Fauske–Narvik–Sortland, Å–Leknes–Svolvær–Narvik. === Båt === Nordlands fylkeskommune har ansvar for lokal båttrafikk i fylket. Viktige regionale ruter er Bodø–Ørnes–Sandnessjøen og Bodø–Svolvær. == Administrativ inndeling == === Regioner === Helgeland Salten Ofoten Lofoten Vesterålen === Største tettsteder === Største tettsteder i Nordland, rangert etter innbyggertall 1. januar 2017 (kommune i parentes): Bodø – 40 705 (Bodø) Mo i Rana – 18 685 (Rana) Narvik – 14 261 (Narvik) Mosjøen – 9 841 (Vefsn) Fauske – 6 251 (Fauske) Sandnessjøen – 6 043 (Alstahaug) Sortland – 5 345 (Sortland) Brønnøysund – 5 070 (Brønnøy) Svolvær – 4 630 (Vågan) Leknes – 3 418 (Vestvågøy) Stokmarknes – 3 351 (Hadsel) Løding – 3 120 (Bodø) Andenes – 2 693 (Andøy) Rognan – 2 594 (Saltdal) Løpsmarka – 2 266 (Bodø) Melbu – 2 192 (Hadsel) Hauknes – 2 177 (Rana) Myre – 2 114 (Øksnes) Kabelvåg – 1 844 (Vågan) Lødingen – 1 718 (Lødingen) Gravdal – 1 638 (Vestvågøy) Ørnes – 1 603 (Meløy) Nesna – 1 375 (Nesna) Hemnesberget – 1 275 (Hemnes) Bjerkvik – 1 173 (Narvik) Glomfjord – 1 106 (Meløy) Stamsund – 1 091 (Vestvågøy)Bodø, Mo i Rana, Narvik, Mosjøen, Fauske, Sandnessjøen, Sortland, Brønnøysund, Svolvær, Leknes og Stokmarknes har bystatus. For en komplett oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Nordland. == Kommuner == Nordland er inndelt i 41 kommuner: == Politikk == === Fylkestinget 2019–2023 === Kari Anne Bøkestad Andreassen (Sp) ble valgt til fylkesordfører på det konstituerende møtet i fylkestinget i oktober 2019. Knut Petter Torgersen (Ap) ble valgt til fylkesvaraordfører. I juni 2020 søkte Torgersen om fritak fra sitt verv, og som ny fylkesvaraordfører ble valgt Simon Johnsen (Ap). === Fylkestinget 2015–2019 === Sonja Alice Steen (Ap) var fylkesordfører og Arve Knutsen (KrF) var fylkesvaraordfører i perioden. === Fylkesrådet 2019– === Nordland fylkeskommune har en parlamentarisk styringsform, der fylkestinget velger et fylkesråd som har den utøvende politiske makten i fylket. Dagens medlemmer av fylkesrådet: Remi Solberg (Ap), fylkesrådsleder (tiltrådte 17.10.2022, etter at Tomas Norvoll ble utnevnt til statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet 2.9.2022) Svein Eggesvik (Sp), finans og organisasjon (nestleder) Elin Dahlseng Eide(Ap), fylkesråd for utdanning og kompetanse Monika Sande (Sp), fylkesråd for transport og infrastruktur (etter at Bent-Joacim Bentzen (Sp) ble utnevnt til statssekretær i Forsvarsdepartementet i 2021) Linda Helen Haukland (KrF), fylkesråd for plan og næring Christian Torset (SV), fylkesråd for kultur, klima og miljø (etter at Kirsti Saxi (SV) ble pensjonist i desember 2021) === Stortingsrepresentanter === Nordland har ni stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021: Historisk representasjon på Stortinget fra Nordland siden 1973: Steinar Bastesen ble innvalgt på Stortinget for Tverrpolitisk Folkevalgte i 1997, men brøt ut og dannet Kystpartiet i 1999. ==== Se også ==== Stortingsvalget 2013 i Nordland Stortingsvalget 2017 i Nordland === Partioppslutning === Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Nordland siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget. I 1997 fikk Tverrpolitisk Folkevalgte 6,2 % av stemmene i fylket og 1 mandat på Stortinget (Steinar Bastesen). I 2001 fikk Kystpartiet 10,9 % av stemmene i fylket og 1 mandat på Stortinget (Steinar Bastesen). == Kultur == I perioden 1993–1998 gjennomførte Nordland fylkeskommune prosjektet Skulpturlandskap Nordland. Vega-øyene står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Den 16. juni 2007 åpnet Petter Dass-museet på Alstahaug. Museumsbygningen er tegnet av Snøhetta Arkitekter AS. == Fylkesvåpen == Nordland fylkesting vedtok 4. desember 1963 hvordan fylkesvåpenet for Nordland skulle være. Nordlands våpen er fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 15. januar 1965, hvor beskrivelsen er slik: "På gull bunn en svart båt med mast og råseil". Båten er den tradisjonelle nordlandsbåten, men etter heraldikkens regler kan ikke "lokalt bestemte typer" brukes i den formelle beskrivelsen. Fylkesvåpenet ble tegnet av førstearkivar ved Riksarkivet, Hallvard Trætteberg. == Internasjonalt samarbeid == Nordland fylkeskommune har samarbeidsavtale med regioner i flere land: Leningrad oblast, Russland, fra 1987 Marche-regionen, Italia, fra 2010 Zhejiang-provinsen, Kina, fra 2010Nordland fylkeskommune deltar i det multilaterale Barentssamarbeidet, som omfatter 13 regioner i Norge, Sverige, Finland og Russland – Barentsregionen. Og i det nordiske samarbeidet på Nordkalotten. Nordland fylkeskommune er medeier i Nord-Norges europakontor i Brussel, sammen med Troms og Finnmark fylkeskommuner. Kontoret skal fremme nordnorske interesser i en europeisk kontekst. == Se også == Nordlands amt Liste over fylkesmenn i Nordland Liste over fylkesrådsledere i Nordland Fylkesrådet i Nordland Liste over naturreservater i Nordland Distrikter i Norge Hålogaland Fylkestingsvalg i Nordland Nord-Norge Nordlands fylkesvåpen == Litteratur == Tollefsrud, J.; Tjørve, E.; Hermansen, P.: Perler i Norsk Natur – En Veiviser. Aschehoug, 1991. Moen, A. 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Meteorologisk institutt. Nordland fylkeskommuneI serien Nordlands historieEirin Holberg Håløygriket : Nordland historie 1 – før 1600 i serien Nordlands historie bind 1 Fagbokforlaget, 2015 ISBN 9788245018301 Alan Hutchinson I amtmandens dager : Nordlands historie 2 – 1600–1900 i serien Nordlands historie bind 2 Fagbokforlaget, 2015 ISBN 9788245018318 Harald Rinde Det moderne fylket : Nordlands historie 3 – etter 1900 i serien Nordlands historie bind 3 Fagbokforlaget, 2015 ISBN 9788245018325 == Fotnoter == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Nordland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Nordland fylkeskommune Fylkesmannen i Nordland Skulpturlandskap Nordland Ruteinformasjon Arkivert 3. april 2015 hos Wayback Machine. NRK Nordlands fylkesleksikon Arkivert 23. september 2020 hos Wayback Machine. Nasjonalbibliotekets photochromer fra Nordland

|altkart=Norway Counties Nordland Position.svg

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge

2023-02-04

Norge

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger bedre kilder', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:EFTA', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Norden', 'Kategori:Norge', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']

Norge, offisielt Kongeriket Norge, er et nordisk, europeisk land og en selvstendig stat vest på Den skandinaviske halvøy. Geografisk sett er landet langt og smalt. På den langstrakte kysten mot Nord-Atlanteren befinner Norges vidkjente fjorder seg. Kongeriket Norge omfatter hovedlandet (fastlandet med tilliggende øyer innenfor grunnlinjen), Jan Mayen og Svalbard. Med disse to arktiske områdene omfatter Norge et landareal på 385 000 km2 og har et innbyggerantall på cirka 5,4 millioner (2021). Fastlands-Norge grenser i øst til Sverige, i nordøst til Finland og Russland. Norge er et parlamentarisk demokrati og konstitusjonelt monarki, hvor Harald V siden 1991 er konge og statsoverhode, og Jonas Gahr Støre (Ap) siden 2021 er statsminister. Norge er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: fylker og kommuner. Den samiske delen av befolkningen har, gjennom Sametinget og Finnmarksloven, til en viss grad selvstyre og innflytelse over tradisjonelt samiske områder. Selv om Norge har avvist medlemskap i Den europeiske union gjennom to folkeavstemninger, har Norge gjennom EØS-avtalen tette bånd til unionen, og gjennom NATO med USA. Norge er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Norge er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, NATO, Europarådet, OSSE og Nordisk råd, og er i tillegg til disse medlem av EØS, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og er en del av Schengen-området. Norge er rikt på mange naturressurser som olje, gass, mineraler, tømmer, sjømat, ferskvann og vannkraft. Disse naturgitte forutsetningene har siden begynnelsen av 1900-tallet gitt landet mulighet til en rikdomsøkning få andre land har nytt glede av, og nordmenn har per 2017 verdens tredje høyeste gjennomsnittlige inntekt, målt i BNP per innbygger. Petroleumsindustrien står for omkring 14 % av Norges bruttonasjonalprodukt per 2018. Norge er verdens største produsent av olje og gass per capita utenfor Midtøsten. Antall sysselsatte knyttet til denne næringen sank imidlertid fra ca. 232 000 i 2013 til 207 000 i 2015.I Norge har disse naturrikdommene blitt fordelt på den ganske befolkningen. Landet opprettholder en velferdsmodell på linje med de andre nordiske landene. Viktige tjenesteområder som helse og høyere utdanning er statsfinansiert, og landet har et omfattende velferdssystem for sine innbyggere. Offentlige utgifter ligger i 2018 på ca. 50 % av BNP, og størstedelen av disse utgiftene er knyttet til undervisning, helsevesen, sosial trygd og velferd. Siden 2001 har FN rangert Norge som verdens beste land å bo i. Fra 2010 er Norge også rangert øverst på EIUs demokratiindeks. Norge ligger på tredjeplass på FNs World Happiness Report for årene 2016–2018, bak Finland og Danmark, en rapport som ble publisert i mars 2019.Størstedelen av befolkningen er nordisk. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten. De fem største minoritetsgruppene er norsk-polakker, litauere, norsk-svensker, norsk-syrere inkludert Syria-kurdere og norsk-pakistanere. Norges nasjonaldag er 17. mai, på denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Det er fastsatt i lov av 26. april 1947 at 17. mai er nasjonale høytidsdager. Den samiske nasjonaldagen er 6. februar. «Ja, vi elsker dette landet» er Norges nasjonalsang, sangen er skrevet i 1859 av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910).

Norge, offisielt Kongeriket Norge, er et nordisk, europeisk land og en selvstendig stat vest på Den skandinaviske halvøy. Geografisk sett er landet langt og smalt. På den langstrakte kysten mot Nord-Atlanteren befinner Norges vidkjente fjorder seg. Kongeriket Norge omfatter hovedlandet (fastlandet med tilliggende øyer innenfor grunnlinjen), Jan Mayen og Svalbard. Med disse to arktiske områdene omfatter Norge et landareal på 385 000 km2 og har et innbyggerantall på cirka 5,4 millioner (2021). Fastlands-Norge grenser i øst til Sverige, i nordøst til Finland og Russland. Norge er et parlamentarisk demokrati og konstitusjonelt monarki, hvor Harald V siden 1991 er konge og statsoverhode, og Jonas Gahr Støre (Ap) siden 2021 er statsminister. Norge er en enhetsstat, med to administrative nivå under staten: fylker og kommuner. Den samiske delen av befolkningen har, gjennom Sametinget og Finnmarksloven, til en viss grad selvstyre og innflytelse over tradisjonelt samiske områder. Selv om Norge har avvist medlemskap i Den europeiske union gjennom to folkeavstemninger, har Norge gjennom EØS-avtalen tette bånd til unionen, og gjennom NATO med USA. Norge er en betydelig bidragsyter i De forente nasjoner (FN), og har deltatt med soldater i flere utenlandsoperasjoner med mandat fra FN. Norge er blant statene som har vært med fra grunnleggelsen av FN, NATO, Europarådet, OSSE og Nordisk råd, og er i tillegg til disse medlem av EØS, Verdens handelsorganisasjon, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling og er en del av Schengen-området. Norge er rikt på mange naturressurser som olje, gass, mineraler, tømmer, sjømat, ferskvann og vannkraft. Disse naturgitte forutsetningene har siden begynnelsen av 1900-tallet gitt landet mulighet til en rikdomsøkning få andre land har nytt glede av, og nordmenn har per 2017 verdens tredje høyeste gjennomsnittlige inntekt, målt i BNP per innbygger. Petroleumsindustrien står for omkring 14 % av Norges bruttonasjonalprodukt per 2018. Norge er verdens største produsent av olje og gass per capita utenfor Midtøsten. Antall sysselsatte knyttet til denne næringen sank imidlertid fra ca. 232 000 i 2013 til 207 000 i 2015.I Norge har disse naturrikdommene blitt fordelt på den ganske befolkningen. Landet opprettholder en velferdsmodell på linje med de andre nordiske landene. Viktige tjenesteområder som helse og høyere utdanning er statsfinansiert, og landet har et omfattende velferdssystem for sine innbyggere. Offentlige utgifter ligger i 2018 på ca. 50 % av BNP, og størstedelen av disse utgiftene er knyttet til undervisning, helsevesen, sosial trygd og velferd. Siden 2001 har FN rangert Norge som verdens beste land å bo i. Fra 2010 er Norge også rangert øverst på EIUs demokratiindeks. Norge ligger på tredjeplass på FNs World Happiness Report for årene 2016–2018, bak Finland og Danmark, en rapport som ble publisert i mars 2019.Størstedelen av befolkningen er nordisk. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten. De fem største minoritetsgruppene er norsk-polakker, litauere, norsk-svensker, norsk-syrere inkludert Syria-kurdere og norsk-pakistanere. Norges nasjonaldag er 17. mai, på denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Det er fastsatt i lov av 26. april 1947 at 17. mai er nasjonale høytidsdager. Den samiske nasjonaldagen er 6. februar. «Ja, vi elsker dette landet» er Norges nasjonalsang, sangen er skrevet i 1859 av Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910). == Navn == Ivar Aasen valgte Norig som standardform i landsmålet på 1800-tallet. I 1917 ble formene Norig og Norge sidestilt i landsmål, men ved rettskrivingsreformen i 1938 ble Noreg eneform i nynorsk. På bokmål og riksmål har Norge alltid vært eneform. Uttalen Når(r)i var vanlig til omkring andre verdenskrig, senere ble Nårge den dominerende uttalen påvirket av skrift. Landet heter Norga på nordsamisk, Vuodna («Fjord») på lulesamisk, Nöörje på sørsamisk og Norja på kvensk. På de tre minste samiske språkene som tradisjonelt har blitt talt i Norge brukes Taarr, Nurrji og Nürjje, på henholdsvis skoltesamisk, pitesamisk og umesamisk. På romani har Dánniken («Danmark») vært utbredt, men også Nårge brukes.«Norge» ble i Ottars beretning brukt om kysten fra Agder og nordover til Hålogaland. Da riket ble utvidet ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordafjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet, på Østlandet, bodde «austmenn». Ottar identifiserte samer ved deres nomadiske livsform; mens danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, holdt nordmennene til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren. === Etymologi === De eldste kjente formene på navnet finnes i utenlandske håndskrifter. I Durham minnebok (omkring 840) finnes formen Nortuagia. I Ottars beretning på gammelengelsk til kong Alfred fra ca. 880 brukes formen Norðweg sammen med norðmanna land (nordmennenes land). Noruegia ble etter hvert enerådende på latin. Den eldste nordiske formen er Nuruiak på en av de danske Jellingsteinene fra rundt 980. Den eldste skriftlige kilden på norsk jord er Kulisteinens inuriki (representerer trolig í Noregi). Formen Norveg(h)r, med v, er kjent i norrøne skaldedikt overført muntlig fra vikingtiden og i enkelte tekster fra høymiddelalderen .I islandske og norske middelalderhåndskrifter finnes formene Norveg(h)r og Noreg(h)r. Siste ledd i navnet er ordet vegr, som fortsatt finnes i de engelske, tyske og romanske formene av navnet: Norway, Norwegen og Norvege. Senere i middelalderen forekom mange skriveformer og etter reformasjonen er former som Norige, Norge, Norje og Norye vanlig. Om tolkingen av første ledd har det vært faglig diskusjon. Det er bred vitenskapelig enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten. Trolig kan navnet rekonstrueres *Norðrvegr, «veien mot nord», tilsvarende vestrvegr, austrvegr og suðrvegr. I så fall er navnet gitt av folk lenger sør, altså av gøter eller daner med himmelretningene angitt fra sentrum i Skagerak. Tyskere kunne på norrønt kalles suðrmenn (sørmenn). == Geografi == Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser også mot Russland. Landet er langt og smalt. Kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter, og inngår i Norges økonomiske sone til havs. Norges hovedland deles vanligvis i fem landsdeler: Østlandet, Sørlandet (Agder), Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, i tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Denne inndelingen er delvis reflektert i administrative inndelinger og grensene er til dels flytende og har endret seg over tid. Sørlandet ble tidligere regnet som en del av Vestlandet. Frem til omkring 1800 var landet delt i nordenfjells (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og sønnenfjells. Idag regnes nordafjells alt nord for Dovrefjell (i praksis Trøndelag og Nord-Norge).17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som nasjonalpark, mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat.Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere. === Naturgeografi === Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer fram tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, – i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk. ==== Hovedtrekk ved landskapet ==== Norges landskap kjennetegnes av tre hovedtyper: Strandflaten er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger og til Nordkapp, og er særlig utpreget mellom Stad og Vesterålen med øyer som Smøla og Andøya. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten. Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen. Kontinentalskråningen er overgangen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor.De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper: Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter. Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles alpine fjell i den mest ekstreme fasongen ofte finnes nær kysten som Lyngsalpene og Lofoten. Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk. ==== Nærmere beskrivelse ==== Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd. Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann. Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1 000–1 200 meter på Østlandet og synker mot vest og mot nord.Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord, dette høyfjellet er det viktigste vannskillet og et værskille samt et hovedskille mellom landsdelene. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. Dype daler og fjorder er skåret ned i berggrunnen. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange, slake og til dels vide. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.Den store høydeforskjellen over kort avstand og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland. I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Den flate kystbremmen ved Lista er et særegent innslag i landskapet på Sørlandet. Beerenberg er på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB). Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang. Norges høyeste punkt på fastlandsnorge er Galdhøpiggen med sine 2469 meter over havet. Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer. ==== Berggrunn ==== Norges berggrunn består av fire hoveddeler: prekambrisk grunnfjell, den kaledonske fjellkjede, devoniske avsetninger på Vestlandet og i Trøndelag, og Oslofeltet. Jan Mayen har en aktiv vulkan og øyen består av unge vulkanske bergarter. Minst halvparten av Norges areal er grunnfjell. Grunnfjellsområdet fra Sognefjorden til Trondheimsfjorden er dominert av gneis med innslag av marmor, olivin og titanjern som utnyttes kommersielt. Grunnfjellsområdet mellom Oslofeltet og Hardanger inkludert Sørlandet og Rogaland består av gneis og granitt med innslag av blant annet anortositt, pegmatitt, gabbro og nikkelholdig jernmalm. Ved Kongsberg har forekomst av sølv gitt grunnlag for langvarig gruvedrift.Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten-Vesterålen. Gneis, granitt og amfibolitt er vanligst. Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet. Istiden etterlot ferske løsmasser i form av morener som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Blant annet i områdene rundt Oslofjorden opp til 200 meter over havet er det mye sand- og leirjord. Moreneavsetningene i raet er et særpreget landskapselement i dette området. Morenemassene danner oftest en varmere jord (som er bedre egnet til dyrking) enn elveavsetninger og dette er en av grunnen til at gårdene i de øvre østlandsdalene ofte ligger i liene og ikke i dalbunnen. I nedre del av vestlandsdalene er dalbunnen som regel slakk og bred med store elveavsetninger og landhevingen har etterlatt høye terrasser som er grunnlag for jordbruk og bosetning. Jæren er en stor slette som er spesielt gunstig jordbruksland. Rundt Trondheimsfjorden er det større sammenhengende områder av lavland for en stor del dekket av marine avsetninger av leire. ==== Ferskvann og is ==== Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerak. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til Barentshavet. Øst for vannskillet (Østlandet) samt i Trøndelag og store deler av Nord-Norge er elvene lange og relativt slakke. På Vestlandet på kysten av Nordland er elvene generelt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. Glommavassdraget har største nedbørfelt og er landets lengste elv.Norges vassdrag er rike på fosser og er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland, der blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere, men med større vannføring. I Norge er det flere fosser med over 600 meter fall og regnes blant verdens høyeste. En lignende kombinasjon av vassdrag og landformer som den norske finnes stort sett bare i New Zealand, deler av Alaska og Chile.Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes.På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker 1 % av hovedlandets areal. Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km2 eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir at Norge har 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Norge har 1242 innsjøer større enn 1 km2. Europas fire dypeste innsjøer er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Røssvatnet og Mjøsa – Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum. === Planteliv === Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet, det finnes for eksempel omtrent 2 000 arter av blomsterplanter. Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima (temperatur og nedbør) fra kysten til innlandet, samt det geologiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Ved kysten finnes mange arter som er helt fraværende inne i landet. I Øst-Finnmark finnes arktiske planter som polarflokk. Tregrensen varierer med klima og terreng og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Langs kysten fra Lindesnes og nordover er det en skogfri stripe ytterst mot havet, mens det ved Skagerak vokser barskog helt til havet. Varmekjær løvskog som ask, eik og alm er lite utbredt og finnes i hovedsak sør for Mjøsa til Skiensfjorden og langs kysten til Trøndelag. Furu er utbredt over hele landet og vokser nord til Kistrand. Gran vokser naturlig hovedsakelig på Østlandet, i Trøndelag og sør i Nordland. Norges barskoger er den vestligste delen av den eurasiske taiga. Skoggrensen dannes i Norge hovedsakelig av bjørk som vokser høyere enn barskogen og vokser på det høyeste som kratt, på Østlandet til omkring 1100 meter, i Rana til 650 meter og i Finnmark 300 meter. På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav. Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter lever. === Dyreliv === Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag (som rein, jerv og lemen), av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som hjort og elg, og av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Landets store utstrekning i nord-sør-retning (hovedlandet dekker 13 breddegrader), forskjeller i klima (særlig snømengde) og landskap som er sterkt oppdelt av fjell, daler og fjorder gir et variert dyreliv. Jo lenger sør i landet, desto høyere til fjells lever nordlige arter som rein, lemen og rype. Blant de store hjortedyrene dominerer elgen i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og rein på snaufjellet. Store rovdyr som bjørn, gaupe og ulv var i begynnelsen av det 19. århundret vanlige arter, men etter intensiv, offentlig støttet jakt gjenstår svært lave bestander, og alle tre arter er vernet. Rødrev finnes i stort antall over hele landet. Mindre mårdyr som grevling og mår finnes mange steder i landet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet.I saltvann forekommer i nord blant annet hvithval, storkobbe og grønlandssel, mens sør for Lofoten har dyrelivet i havet mindre arktisk preg. Steinkobbe og nise finnes langs hele kysten. Spekkhogger er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad. Amfibier og krypdyr er vekselvarme og trives derfor ikke særlig i Norges klima. Norge har bare fem amfibier: To arter frosk, padde og to lite utbredte arter salamandere. Det finnes fem arter krypdyr: vanlig firfisle er utbredte over store av landet, stålorm finnes noen steder, huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen, buorm finnes i Sør-Norge, og slettsnok er sjelden. === Fisk === Laks og ørret er utbredte arter i ferskvann, mens røye er typisk for arktisk klima – disse tre artene dominerer i vassdragene med utløp til havet fra Stavanger til Finnmark. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet harr, sik, abbor og lake. Gjedde har trolig blitt innført av munker i katolsk tid. Brugde, en haiart, og flere medlemmer av makrellfamilien er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren. Vanlig makrell blir høstet i betydelig mengde i Sør-Norge.Torsk finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige Lofotfisket. Lodde er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder. Sildefisket har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket. === Fugler === Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen spurvefugler. Blant spurvefuglene er det omkring 80 arter som regelmessig ruger i Norge. Kattuglen er den vanligste uglen. Blant alkefugler finnes seks arter etter at geirfuglen ble utryddet: Alkekonge og polarlomvi ruger på Svalbard, alke, lomvi, teist og lundefugl ruger på hovedlandet. Det er observert over 40 arter vadefugler, hvor blant annet tjeld og strandsnipe er vanlig. Tretten arter falkefugler og haukefugler hekker i Norge, inkludert store fugler som havørn og kongeørn. Løvsangeren er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par. Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rikt og sammensatt fugleliv. === Insekter === Det finnes om lag 19 000 insektarter i Norge, og 1163 av dem er listet som truet, men langt fra alle er vurdert. === Norges nasjonal fugl, blomst, osv. === Norges nasjonalfugl er fossekall Norges nasjonalblomst er de to artene bergfrue Norges nasjonalhund er norsk elghund grå Norges nasjonalhest er fjordhest Norges nasjonalbergart er larvikitt Norges nasjonalfjell er Stetinden === Klima === Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av Golfstrømmen i nord til Barentshavet. Ingen steder på jorden har helt likt klima, det sørlige Chile, deler av New Zealand og Canadas stillehavskyst har klima som til en viss grad ligner det norske. Dette er den nordligste tempererte sone i verden, det er varmere i Norge enn noen andre steder på samme breddegrad. Kysten fra Stad til Nordkapp har januar-temperaturer på i gjennomsnitt 20 °C høyere enn tilsvarende nordlig bredde, mens juli-temperaturen er tilsvarer andre områder like langt nord. Innlandet er noen grader varmere i juli enn tilsvarende nordlige områder. Det er heller ingen land på samme breddegrad som får så mye nedbør som Norge.En stor del av Norge ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys. Norges topografi og utstrekning nord-sør gjør at landet har flere klimatyper og Norge har større forskjeller i klima innenfor landet enn for eksempel Danmark og det sentrale Sverige. Det er generelt moderate forskjeller i temperaturen i nord-sør-retningen, og store forskjeller mellom kyst og innland. På kysten av Vestlandet er årsmiddel opp mot 8 °C, mens den i fjellområdene er under 0 °C. I Finnmark er årsmiddel under 0 °C også i lavtliggende steder og den laveste temperaturen er målt i Karasjok med −51 °C. Den varmeste perioden er i midten av juli i store deler av landet, mens i fjellet og på kysten er begynnelsen av august den varmeste tiden. Den kaldeste tiden er midten av januar til tidlig februar. På Svalbard er mars den kaldeste perioden. Indre Finnmark har de fleste kulderekordene. Varmerekordene om sommeren er på Østlandet, mens varmerekordene om vinteren er i Møre og Romsdal. Været i Norge er preget stor variasjon fra år til år, særlig de nordligste delene av fastlandet som ligger i utkanten av den tempererte sonen.Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Det er store forskjeller mellom klima ved kysten og inne i landet. Mest nedbør faller litt innenfor kysten av Vestlandet der fuktige luftmasser fra havet løftes av fjellene. Vest for vannskillet ved Jotunheimen kan det være en årsnedbør på 3 000 mm, mens i regnskyggen noen kilometer øst for vannskillet kan være så lite som 300 mm. Mye nedbør i fjellet gjør at gjennomsnitt nedbør for hele landet er 1 400 mm. På Svalbard faller det bare 100 eller 200 mm nedbør i skjermede fjordstrøk. Generelt er det mest nedbør høsten og minst om våren. Kysten er preget av milde vintre, mens innlandet, særlig på Østlandet og i Finnmark, har kalde vintre og varme somre. Finnmarksvidda og det indre Østlandet har mer kontinentalt klima enn avstand fra havet tilsier. Om vinteren er det ofte fralandsvind, mens om sommeren blåser det ofte inn fra havet. Utfallsvinden om vinteren i indre fjordstrøk kan bli meget sterk, særlig der vinden får tilførsel fra et stort avkjølingsområde. På kysten er vindstyrkene langt større enn i innlandet der det svært sjelden når storm styrke. Tordenvær er vanligst om sommeren på Østlandet og kan på Vestlandet være vanlig om vinteren. Klimaet er også avhengig av høyde over havet ved at temperaturen i gjennomsnitt faller med 0,6 °C ved 100 meter økning i høyden samtidig som tynnere luft gjør at innstrålingen øker 2–3 %. Kilde: Eklima.no, snitt av observasjoner 2009–2013 for målestasjoner i Norges seks største tettsteder. === Biland og territorialgrenser === Øya Jan Mayen i nordvest er administrert som en del av hovedlandet og grenser til havs mot islandsk farvann. Øygruppen Svalbard er under norsk suverenitet med de begrensninger Svalbardtraktaten setter, men er i likhet med Jan Mayen en del av kongeriket. Bouvetøya i Sør-Atlanteren er derimot et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis, men begge disse omfattes av Antarktis-traktaten, som legger territoriale krav i Antarktis på is. == Demografi == Norges folketall passerte 5 millioner i mars 2012, den første millionen ble passert i 1822. Kjønnsfordelingen var ved inngangen til 2012 på 50,1 % menn og 49,9 % kvinner. Dette var første gang det er mannsoverskudd i Norge siden det ble gjort folketelling fordelt på kjønn første gang i 1769. Aldersfordelingen er 25 % fra 0 til 20 år, 62 % fra 20 til 66 år, og 13 % fra 66 år og oppover.Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire små Oslofjord-landskapene Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo, som kun dekker 3,6 % av landets areal. Spredt bosetning på landsbygda har historisk vært det vanlige i Norge. I 1801 sto byene for mindre enn 10 % av befolkningen. Byene vokste særlig fra midten av 1800-tallet og omkring andre verdenskrig var halvparten av innbyggerne bosatt i byer og tettsteder. I 2019 bodde 82 % av i byer og andre tettsteder. Andel av befolkningen bosatt i byer og tettsteder er lavest i Sogn og Fjordane, Hordaland, Oppland og Troms. Endringer i befolkningsutvikling i ulike deler av landet skyldes i hovedsak flytting og ikke forskjeller i naturlig tilvekst. Fra 1801 har særlig andelen bosatt i Oslo/Akershus økt (fra 7,5 % til 24,4 %), mens andelen bosatt i indre deler av Østlandet har falt. Andelen bosatt i Sogn og Fjordane har falt fra 6 % i 1801 til 2 % i 2019. Befolkningstettheten er størst langs kysten. I tettstedene, som i 2019 omfattet 82 % av befolkningen, var folketettheten nær 2 000 per km2. I Kautokeino kommune med omkring 3 000 innbyggere innenfor 9 700 km2 er folketettheten om lag 0,3. Tettstedet Oslo passerte 1 million innbyggere i slutten av 2018. === Bosetningshistorie === ==== Forhistorisk tid ==== Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1 000 år, kanskje så mye som 2 000 år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste. Arkeologiske spor som gravhauger tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i Løten brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder». De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet. ==== Finnmark ==== Arkeologisk funn fra eldre steinalder har vært omtalt som komsakulturen og omfatter rundt 5 000 års bosetning. Finnmark fikk trolig den første bosetningen rundt 8 000 år fvt. etter at kystområdene ble isfrie 11 000 år fvt. Etter istiden hevet landet seg rundt 80 meter i indre fjordstrøk (Alta, Tana, Varanger). På grunn av issmelting i polområdet steg havet i perioden 6400–3800 fvt. og i områder med liten landheving ble noen boplasser fra første del av eldre steinalder oversvømmet. I tidligste del av eldre steinalder var det menneskelig aktivitet hovedsakelig på kystområdene og uten varige boliger. De indre strøkene, som Pasvik, ble trolig utnyttet sesongvis. De eldste Helleristningene i Alta er vanligvis datert til 4 200 fvt., det vil si yngre steinalder, og kan være betydelig eldre enn dette. Landhevingen fortsatte langsomt fra rundt år 4 000 fvt. samtidig som havstigningen stanset. Det er uklart om bosettingen i de nordligste delene av Norge i yngre steinalder var halvnomadisk eller relativt bofast befolkning.I det siste årtusen fvt. ble klimaet kjøligere og furuskogen forsvinner fra kysten; furuskog fantes for eksempel bare innerst i Altafjorden mens ytterkysten var nesten treløs. Rundt år 0 var grensen for bjørkeskog sør for Kirkenes. Dyr med skog som biotop (elg, bjørn og bever) forsvant og reinen etablerte trolig sine årlige trekkruter en gang på den tiden. I tiden 1800–900 fvt. ble det betydelig flere boplasser i og utnyttelse av innlandet særlig merkbart på Finnmarksvidda. Fra rundt år 1800 fvt. til år 0 ble det betydelig økende kontakt mellom Finnmark og områder i øst blant Karelen (der det ble produsert metaller blant annet kobber) samt det sentrale og østlige Russland. De yngste helleristningene i Alta viser langt flere båter enn de tidligere fasene og båtene minner om typer fremstilt i helleristninger i det sørlige Skandinavia. Det er uklart hvilken innflytelse sørskandinaviske samfunn hadde så langt nord som Alta før år 0. Mange av de kulturtrekkene som i moderne tid regnes som typisk samiske ble skapt eller konsolidert i det siste årtusen fvt., dette gjelder blant annet skikk med gravlegging i murte kammer i steinur. Mortensnes-gravfeltet kan ha vært brukt i 2000 år til rundt år 1600 evt. ==== Norsk ekspansjon nordover ==== Fra rundt år 200 foregikk det en viss folkevandring sjøveien fra Rogaland og Hordaland til Nordland og Sør-Troms. De innvandrede nordmennene, bumenn, drev jordbruk og fiske. Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. Malangen ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og Finnmork. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. Nordmennene kopierte til dels samiske næringsveier som hvalfangst, pelsdyrjakt og reindrift. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp.Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200–300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I hansatiden ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske. I 1307 ble det i Vardø anlagt en festning og den første kirken øst for Tromsø. Etter reformasjonen kom det norske bosettinger i de indre fjordstrøkene som Lebesby i Laksefjord. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.På et svensk kart fra 1626 er Norges grense angitt ved Malangen, mens Sverige med dette kartet viste ønske om å kontroll over det samiske området som hadde vært fellesområde. ==== Middelalderen ==== Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved år 1300 var folketallet et sted mellom 300 000 og 560 000 avhengig av beregningsmetode. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før svartedauden. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6 000 og 3 000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning. ==== Byene ==== De eldste norske byene vokste trolig from fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte byutviklingen der, og kongen reiste kirker i Borg, Konghelle og Tønsberg. I middelalderen var det små handelssteder på Veøy i Romsdal, Kaupanger i Sogn, i Borgund på Sunnmøre, og Vågan i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350. Stavanger ble bispesete rundt 1120–1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by. Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Bybefolkningen før svartedauden er anslått til 20 000 hvorav 7 000 eller opp mot halvparten i Bergen, 3 000 i Nidaros, 1500–2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.Magnus Lagabøtes bylov erstattet bjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein.Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes. I Nidaros ble smedene pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens garverne måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt. Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens takmark. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på Bryggen i Bergen. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid. === Folkegrupper === Etnisk sett er størstedelen av den opprinnelige befolkningen nordisk/nord-germansk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samisk eller finsk/kvensk. Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere) og jøder har status som nasjonale minoriteter. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere: 14,7 % (790 497 mennesker) pr 1. januar 2020. Andel norskfødte med innvandrerforeldre av totalbefolkningen var 3,5 %. De største innvandrergruppene etter opprinnelsesland kommer fra Pakistan, Sverige, Irak, Somalia, Danmark, Polen, Vietnam, Bosnia-Hercegovina, Iran og Tyrkia. Det bør anmerkes at innvandrerne fra enkelte land er delt opp i flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både russere og tsjetsjenere fra Russland, tyrkere og kurdere fra Tyrkia, persere og kurdere fra Iran, og innvandrerne fra Serbia er delt opp i serbere og albanere. Utenlandske statsborgere utgjør 4,8 % av befolkningen med 222 300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, er det flest bosatte polske, tyske og irakiske statsborgere. Det har de siste årene vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra Polen, Tyskland, Sverige og Litauen. Det er også stor innvandring fra blant annet Romania, Somalia, Thailand, Filippinene, Russland og Irak.I Troms og Finnmark var det innvandring fra Finland særlig etter at Russland erobret Finland i 1714 og svensk-russisk krig i 1740. Finsk vandring mot havet skjedde særlig i retning av Skibotn og Alta. Tidligere forekom det nomadiske, årlige vandringer til havet der finner og samer deltok i fisket. Kåfjord Kobberverk trakk til seg arbeidskraft fra Finland og kvenene var etter hvert i flertall ved verket. === Språk === Det norske språket er et nordgermansk språk i den indoeuropeiske språkfamilien. Under unionen med Danmark fortrengte etter hvert dansk skriftspråk det opprinnelige norske middelalderspråket som var basert på norrønt språk. Etter oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 oppstod det etter hvert to retninger i arbeidet mot et eget nasjonalspråk i det selvstendige Norge (i personalunion med Sverige). Den ene retningen innebar en gradvis fornorskning av det danske skriftspråket, basert på såkalt dannet dagligtale, hvorav Knud Knudsen var en viktig pådriver. Den annen retning var et nytt norsk skriftspråk basert på såkalte ubedervede norske dialektene, altså ikke påvirket av fremmedspråket dansk, hvilket ble skapt av filologen Ivar Aasen. Som et resultat av dette har Norge i dag to offisielle skriftnormaler eller målformer, bokmål som altså stammer fra dansk skriftspråk og dansk-norsk talespråk, og nynorsk som stammer fra Aasens skriftnorm. I dag normeres disse av Språkrådet. I tillegg opprettholder riksmålsbevegelsen sin egen skriftnormal riksmål, som i hovedsak er sammenfallende med moderat bokmål. I høyere årstrinn i grunnskolen og i videregående skole undervises det i og gis karakter i både bokmål og nynorsk. Elever med annet morsmål enn norsk kan søke om fritak fra vurdering i sidemål. Et annet resultat er den såkalte språkstriden mellom forkjempere av de to målformene som i varierende grad har ridd landet siden begynnelsen av 1900-tallet. De to offisielle målformene av norsk anses som en viktig grunn til at det i Norge er stor aksept for bruk av dialekter i situasjoner hvor det i de fleste andre land er vanlig å slå over til standardspråk. Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål. Andelen nynorskelever i grunnskolen nådde en topp på rundt en tredjedel i 1943, men falt frem mot 1970-årene til omkring 15 %. På den annen side står nå nynorsken sterkere i sine kjerneområder enn den gjorde da den nettopp var stemt inn i skolene. Det nynorske skriftspråkets tilbakegang i skolene skyldes delvis at bokmål ble gjeninnført i mange skolekretser før nynorsken fikk festet seg, særlig i Nord-Norge og Trøndelag, delvis sammenslåing av mindre nynorskbrukende skolekretser med større bokmålskretser, og delvis større folkevekst i byene, som tradisjonelt har brukt bokmål. Årsakene til at nynorsken ikke fikk fotfeste i større deler av landet er usikker. En medvirkende årsak kan være at bokmålets stilling ble styrket gjennom sin dominans i massemediene som vokste frem etter krigen. I dag er det ca. 12 % av elevene i grunnskolen som har nynorsk som hovedmål. Språkreglene i sameloven slår fast at norsk og samisk (herunder sørsamisk, lulesamisk, nordsamisk) er likeverdige språk i Norge. Det følger av sameloven at det gjelder særlige bestemmelser i et eget «forvaltningsområde» for samisk språk, der norsk og samisk er likestilt.Norge ratifiserte i 1993 den europeiske minoritetsspråkpakten, og da ble i tillegg kvensk, romanes og romani definert som offisielle minoritetsspråk som Norge har et særskilt ansvar for å bevare. Kvensk, romanes og romani er truet av utryddelse. Tidligere snakket man også pitesamisk og umesamisk, men disse språkene har bare overlevd i Sverige og selv der er det bare noen få som fremdeles mestrer språket. Tidligere ble også skoltesamisk snakket, dette språket snakkes fortsatt av noen få i Finland og Russland. Et annet minoritetsspråk som har blitt brukt lenge i Norge er norsk tegnspråk. Språket finnes i to hoveddialekter, som har opphav i miljøene ved de to eldste døveskolene i Oslo og Trondheim. Språket ble styrket gjennom språkmeldingen av 2008, der det fikk en offisiell status som språk i Norge, noe Døveforbundet lenge hadde kjempet for.Innvandringen til Norge fra den siste halvdel av det 20. århundre har brakt nye folkegrupper til Norge med egne språk som for eksempel urdu, arabisk, vietnamesisk og somali. Disse språkene har ingen offisiell status i Norge. === Religion === Siden reformasjonen i 1536 har luthersk kristendom vært den dominerende religionen i Norge. Inntil dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. I dag er samfunnet blitt mer og mer sekularisert en stor andel anser seg ikke som religiøse. Ifølge Norsk Monitor er det fra 2015 flere nordmenn som ikke tror på noen gud enn som tror på en gud. I 2017 svarte 46 % av voksne nordmenn de ikke trodde på gud og 34 % at de trodde på gud. Protestantismen har allikevel hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Fremdeles er de fleste nordmenn medlem av den norske kirken som spiller en viktig rolle som seremonimester ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det finnes også mange andre kristne trossamfunn og i det siste har også andre religioner, først og fremst islam, fått fotfeste i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring. Per 1. januar 2014 er 74,9 % av befolkningen medlemmer i den evangelisk-lutherske norske kirken (1. januar 2003: 85,7 %). Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 6,2 %: Det klart viktigste er Den katolske kirken med 121 130 medlemmer (2,4 %). Staten og kommunene gir støtte til ca. 750 tros- og livssynssamfunn utenfor den Den norske kirke.Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med ca. 200 000 personer (ca. 4 %) (2017). Human-Etisk Forbund har ca. 91 000 medlemmer som tilsvarer ca. 1,7 % av befolkningen (2019).I 2012 vedtok Stortinget med 162 mot 3 stemmer å ta begrepet statskirke ut av grunnloven. Den norske kirke velger selv sine ledere og er organisatorisk fristilt fra staten. Kirken er avhengig av økonomisk støtte over statsbudsjettet. === Største tettsteder === Norge er i dag et urbant land, og 82 % av befolkningen bor i tettsteder. Norges 20 største tettsteder per 1. januar 2022 ifølge Statistisk sentralbyrå er: Tabellen viser innbyggere i tettstedet, ikke kommunen med tettstedets navn. Tettstedene med skråstrek består av to byer som har vokst sammen. I tettstedet Oslo har både Oslo, Sandvika og Lillestrøm bystatus. I tettstedet Drammen har også Hokksund bystatus, og i Porsgrunn/Skien har også Brevik, Stathelle og Langesund bystatus. Ytterligere 40 tettsteder har over 10 000 innbyggere, mens 186 har mellom 2 000 og 10 000 innbyggere. Totalt er det 991 tettsteder i Norge (år 2022). == Politisk historie == === Vikingtid til middelalder === Det er bred enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten. Ifølge Knut Helle viser Ottars beretning at nordmennenes land eller Norge var kysten fra Agder til Hålogaland. Da dette kystriket ble utvidet til å omfatte områdene sør for Dovre og øst for Langfjella ble den gamle betegnelsen nordmenn og nordfjells brukt videre om kystområdene, mens det på andre siden av fjellet bodde austmenn. Ottar fra Hålogaland identifiserte samer ved deres nomadiske livsform, mens han skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk. Danskene holdt til rundt Kattegat og Skagerrak, nordmennene holdt til langs kysten av Nordsjøen og Nord-Atlanteren.I vikingtiden fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt. Kong Harald Hårfagre underla seg de sørvestlige delene av Norge ved slaget i Hafrsfjord omkring 880, og etablerte sitt kongesete på Avaldsnes på Karmøy. Østlandet kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet, mens ladejarlætten som hadde herredømme i det nordlige Norge døde ut på samme tid. I 995 grunnla kong Olav Tryggvason landets første kristne kirke på Moster i Bømlo, og begynte kristningen av landet. Etter slaget ved Stiklestad i 1030 vant kristendommen frem som statsreligion, noe som førte til at kongemakten heretter kunne støtte sin makt på en landsomfattende skrivekyndig kirkelig organisasjon med bånd til den latinskspråklige europeiske kulturen. Etter en hundreårig periode med borgerkrig fra 1130-årene, ble kongemakten igjen konsolidert under Sverreætten. Håkon Håkonsson (1204–63) skapte det riksomfattende enekongedømme da borgerkrigene ble avsluttet i 1240. I hans 46 år på tronen oppsto Norgesveldet hvor store oversjøiske landområder ble tvunget inn under kongemakten. Under kong Magnus Lagabøte ble Norge det andre landet i Europa som var undergitt én samlet lovbok. En samlet rett for Norge ble etablert med Magnus Lagabøtes landslov i 1274. Landsloven bygget på de fire landskapslovene (fra Frostatinget, Eidsivatinget, Borgartinget og Gulatinget). Landsloven bygget særlig Gulatingsloven som trolig var muntlig opprinnelig. Landsloven brøt blant annet med tidligere ideer om blodhevn og tvekamp, og var gjeldende rett til Christian Vs Norske Lov av 1687. === Nedgang og dansketid === Svartedauden, som herjet fra 1348 til 1350, og senere epidemier, fikk katastrofale følger og førte til at omtrent halvparten av befolkningen døde. Mange bygder ble liggende helt øde og det tok århundrer før folketallet var tilbake på tidligere nivå. Inntektene fra skatt og jordleie falt med nesten 80 % påfølgende århundre, noe som rammet den norske staten hardere enn hva som var tilfellet i Sverige og Danmark. Landets samfunnsstyrende elite, den norske adelen, sank fra 600 til 200 familier og var relativt fåtallig sammenlignet med situasjonen i nabolandene. Med svartedauden mistet adelen store deler av sitt økonomiske grunnlag, og adelens øverste organ, Riksrådet ble etter press fra Oldenburgkongen endelig oppløst i 1537. Dynastiske forhold medvirket ytterligere til at tiden som et selvstendig rike ebbet ut. Kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge gikk inn i Kalmarunionen med de andre nordiske land i 1397, og etter dens oppløsning i 1450 fortsatte kongefellesskapet med Danmark alene. I 1537 førte reformasjonen til at landets rikeste organisasjon, kirken, ble underlagt kongen i København istedenfor å være ledet fra erkebiskopen i Nidaros. Den 434 år lange unionen med Danmark ble på 1800-tallet ofte omtalt som «400-årsnatten», fordi Norge var den svakere part i unionen og ble styrt fra hovedstaden København. Tiden mellom 1570 og 1721 var preget av høye skatter som følge av langvarige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Etter Kalmarkrigen ble det nordlige Nord-Norge endelig fastslått som en del av det norske rike i 1613. To av krigene førte til tap av landområderne Jemtland og Herjedalen (1645) og Båhuslen (1658). I 1660 begikk kongen statskupp, oppløste det danske riksrådet og innførte kongelig enevelde, en forfatning som vedvarte til 1814. Den nåværende grenselinjen til Sverige ble trukket i 1751 i fredstiden midt på 1700-tallet. === Demokratisk forfatning i 1814 === Fredrik 6. av Danmark-Norge allierte seg med Napoleon og ble dermed en av taperne i Napoleonskrigene. I Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det Riksforsamlingen på Eidsvoll å gi landet en liberal grunnlov den 17. mai 1814, basert på Folkesuverenitetsprinsippet. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en personalunion med Sverige. Norge hadde allerede eget universitet, og fikk i 1814 egen hovedstad (Christiania), regjering, hær, flåte, lovverk, valuta, sentralbank og lovgivende nasjonalforsamling. Stemmeretten omfattet nesten halvparten av den myndige mannlige befolkningen. Kun handels- og utenrikspolitikken ble styrt av den felles svensk-norske kongen gjennom det svenske utenriksdepartement. På 1800-tallet ble statsstyret dominert av embetsmenn (universitetsutdannede jurister og prester, samt offiserer), og i motsetning til de fleste europeiske land var ikke adelen dominerende. I løpet av 1800-tallet ble en opposisjon mot embetsmennene gradvis organisert på Stortinget, noe som ledet til etablering av det bondedominerte partiet Venstre og senere flere partier. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en riksrettsdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en stortingsoppnevnt komité (parlamentarisme) istedenfor å være iverksettere av Kongens politikk slik det var tiltenkt i Grunnloven. === Fra unionsoppløsning til nåtid === Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte i 1905 til oppløsningen av den norsk-svenske personalunionen i 1905. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske prins Carl. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge og han tok navnet Haakon VII. Norge førte en vestvendt nøytralitet under 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da 2. verdenskrig brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Tyskerne innsatte et militærdiktatur mens den norske regjering og Konge ledet et eksilstyre fra London. Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt; NATO ble dannet i 1949 med Norge som medlem. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945. Etterkrigstidens politikk har vært dominert av Arbeiderpartiet. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk planøkonomi, til konsensuspreget blandingsøkonomi. Den norske regjering har ved tre anledninger (1962, 1967 og 1992) søkt om landets tilslutning i Den europeiske union (EU) (el. dens forløpere). De to sistnevnte søknadene munnet ut i ferdigforhandlede medlemskapsavtaler, men vant ikke tilslutning i rådgivende folkeavstemninger henholdsvis i 1972 og i 1994. Norge er imidlertid tilknyttet EUs indre marked og medfølgende regelverk gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994. == Politikk og administrasjon == === Statsoverhode og regjering === Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk regjeringssystem. I henhold til Grunnloven fra 1814 er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter innføringen av parlamentarismen må imidlertid Regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er den utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak seremoniell. Statsrådet, eller Regjeringen, består av en statsminister og minst syv statsråder, utnevnt av Kongen. Kongen kan i teorien utnevne hvem han vil, men har siden 1905 med få unntak valgt den regjeringen statsministeren foreslår. Norge har siden 2010 toppet Economist Intelligence Unit sin indeks over mest demokratiske land. === Parlament === Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 valgdistrikter for en fireårsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Det vil si at valgdistriktene med høyest innbyggertall har flest representanter, dog slik at de tynnest befolkede valgdistriktene har færre stemmer bak hver representant. Dette gjøres ved at antallet representanter fra hvert valgdistrikt beregnes ut ifra både folketall og areal, samt at valgordningen har utjevningsmandater som fordeles på de partiene som har fått forholdsvis få representanter i forhold til stemmeandelen på landsbasis. Det er ett utjevningsmandat pr tidligere fylke, totalt 19. Stortinget har elleve ulike fagkomiteer, for eksempel (justiskomiteen, finanskomiteen, næringskomiteen m.v.), der det meste av saksbehandlingen i Stortinget foregår. Stortingets 12. fagkomité heter Kontroll- og konstitusjonskomiteen. I tillegg kommer spesialkomiteene Stortingets utvidede utenrikskomité, Fullmaktskomiteen, Europautvalget og Valgkomiteen. Komiteene har fra 11 til 18 medlemmer, og alle stortingsrepresentanter må sitte i minst én komite. === Administrativ inndeling === Norge er delt inn i 11 fylker samt Svalbard og Jan Mayen. Fylkene er inndelt i totalt 356 kommuner. Begge disse administrasjonsnivåene styres av folkevalgte organ, fylkesting og kommunestyrer. I hovedstaden Oslo fungerer bystyret både som fylkesting og kommunestyre. Statsforvalteren er statens representant overfor de folkevalgte, lokale myndigheter og han skal påse at Norges lover og statlige forskrifter blir fulgt, samt gi råd og veiledning ved behov. Oslo og Viken har felles statsforvalterembete. Hver kommune ledes av sitt eget kommunestyre og har en ordfører. På Svalbard finnes ett lokalstyre som tilsvarer kommunestyre på fastlandet. Her er sysselmesteren statens øverste representant og politimyndighet. Ulike statsorganer deler Norge på andre måter, for eksempel har helsevesenet fire helseregioner. Fastlandet inndeles gjerne i de fem landsdelene Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Denne inndelingen baserer seg på geografiske, historiske og språklige kriterier, men har ingen formell politisk betydning. Norge har tre biland: Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land. === Rettsvesen === De ordinære rettsinstansene består forliksrådene (behandler bare sivile tvistesaker), tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Det er ett forliksråd i hver kommune, 65 tingretter og seks lagmannsretter (Borgarting, Eidsivating, Agder, Gulating, Frostating og Hålogaland). Høyesterett har 19 dommere og ledes av en høyesterettsjustitiarius. I tillegg er det enkelte særdomstoler som Arbeidsretten. Den særskilte Riksretten behandler anklager om embedsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, regjeringen eller Høyesterett, men denne har ikke vært i bruk siden 1927. Dommerne i tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett er alle jurister og utnevnes av Kongen i statsråd etter innstilling fra justisdepartementet og Innstillingsrådet for dommere, og de er embetsmenn som etter Grunnloven bare kan avskjediges ved dom. === Politi og påtalemakt === Politiet er en riksdekkende statlig etat underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Etaten er organisert i geografiske distrikter, sentrale organer og fellestjenester. Sikkerhetstjenesten (PST) med ansvar blant for å bekjempe terrorisme og spionasje er en del av etaten. Særegent for Norge er at laveste ledd i påtalemyndigheten er en del av politiet, mens den høyere påtalemyndigheten (statsadvokatene og riksadvokaten) er en egen myndighet utenfor politiet. === Forsvar === Norges militærvesen består av hæren, luftforsvaret og sjøforsvaret samt heimevernet og fellestjenester. Forsvaret er en etat under Forsvarsdepartementet og ledes i det daglige av forsvarssjefen. Kongen er etter grunnlovens § 25 øverstkommanderende. Norge sluttet seg i 1949 til Atlanterhavspakten og landets forsvar ble da samordnet med NATO. Stortinget bestemte da at andre land ikke skulle ha baser på norsk jord i fredstid. Atomvåpen skulle heller ikke lagres i Norge. I krigstid stilles de norske styrkene under NATOs kommando. === Utenrikspolitikk === Norge har ambassader i 81 land, og 60 land har sine ambassader i Norge, hvorav samtlige holder til i Oslo.Norge deltok i opprettelsen av De forente nasjoner (FN), Den nordatlantiske allianse (NATO), Europarådet og Det europeiske frihandelsforbund (EFTA). Norge fulgte etter da nordiske naboland henholdsvis i 1962, 1967 og 1992 søkte medlemskap i Den europeiske union (EU) eller dens forgjengere. Til tross for at både Danmark, Sverige og Finland ble innlemmet, forble Norge utenfor, ved at den fremforhandlede tilslutningsavtalen ble forkastet i rådgivende folkeavstemninger både i 1972 og 1994. Siden 1992 har Norge tatt del i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), et avtaleverk som sikrer adgang til mesteparten av Unionens indre marked, mot at landet implementerer all den lovgivning som anses for å være relevant for de deler av Det indre marked som omfattes av avtalen. I 2010 utgjorde dette til sammen omkring 7 000 rettsakter. Norge har siden 1994 blitt innvilget deltagelse uten stemmerett i ytterligere deler av EUs samarbeid, eksempelvis i unionens felles utenriks-, sikkerhets-, asyl-, utdannings- og politisamarbeid, Schengen-avtalen, samt 19 ytterligere programmer.Norge bidro til fremforhandlingen av Oslo-avtalen, et forsøk på å løse Israel-Palestina-konflikten. === Norges forhold til EU === EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC (EUs forløper) ved Stockholm-konvensjonen av 1960. EFTA ble som EEC opprettet i henhold til GATT-avtalens artikkel XXIV. Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA. ==== Medlemskap ==== Norge har søkt tre ganger om medlemskap i den europeiske unionen (eller dens forløpere) og spørsmålet om medlemskap har vært et av de viktigste etter andre verdenskrig.Den første søknaden i 1962 ble stanset av Frankrikes president Charles de Gaulle da han ensidig la ned veto mot britisk medlemskap, noe som også forhindret videre forhandling med Norge, Danmark og Irland. Etter de Gaulles avgang ble det på nytt levert en søknad i 1970, denne ble stoppet av en folkeavstemning i 1972 da 53,5 % av de som stemte gikk mot, og valgdeltagelsen var på 79,2 %.Det ble en ny folkeavstemning i 1994 etter at Norges tredje søknad hadde blitt levert to år tidligere. Denne gangen var deltagelsen ved avstemningen enda høyere, og resultatet enda jevnere. Valgdeltakelsen var på 89 %. Bare 126 806 stemmer skilte ja fra nei i avstemningen som endte med 52,2 % flertall for å avvise medlemskap. EU-spørsmålet var ikke høyt på dagsorden ved valget i 1989, mens det ved stortingsvalget i 1993 var et EU mer fremtredende. Maastricht-traktaten og søknader fra Sverige og Finland om medlemskap (som skjedde på bakgrunn slutt på den kalde krigen) var viktig rammebetingelse for den norske debatten om medlemskap. I Norge var EU-saken like mye et innenrikspolitisk som utenrikspolitisk spørsmål. EU-saken splittet de tradisjonelle alliansene i norsk partipolitikk og skapte nye som ikke fulgte den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Nei-siden omfattet Sp, KrF, SV, Venstre og RV; SV og Sp var de mest markerte motstanderne, mens KrF og Venstre var for EØS-avtalen. Blant medlemmer og velgere i de fleste partier var det ulike syn. FrP var det eneste store partiet uten erfaringer fra EF-saken i 1972. Partiet begynte uten standpunkt i slutten av 1980-årene, Carl I. Hagen gikk etter hvert inn for EF men mot EU og landsstyret endte før folkeavstemningen i 1994 med å gå inn for EU-medlemskap. Gro Harlem Brundtland, leder av Arbeiderpartiet, ventet lenge med å annonsere sitt syn og anbefaling. På Hordaland Arbeiderpartis møte våren 1992 sa hun første gang tydelig at hun gikk inn for norsk medlemskap og la frem sin begrunnelse. Landsmøtet i Ap vedtok å søke medlemskap med 182 mot 106 stemmer. ==== EØS og Schengen-avtalen ==== Norge har et tett samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen. Den ble signert i Porto i 1992 og sikret Norge tilgang til EUs indre marked. Norge var i 2019 EUs åttende største handelspartner. Norge eksporterte da til EU for ca. 2,4 milliarder euro mer enn det landet importerte.EØS-avtalen omfatter også samarbeid innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk. Selv om det ikke er noen formell kontingent i EØS bidrar Norge økonomisk til EU og EUs medlemsland. Overføringene beløp seg i 2010 til rundt 5 milliarder kroner, men en del midler blir også ført tilbake til Norge i form av diverse programmer i EU-regi, så nettokostnadene var på ca. 3,4 milliarder kroner. EØS-midlene går blant annet til prosjekter innen miljø og klimatiltak, helse, kulturarv, forskning, trening og utveksling, sivilt samfunn, regionalt og grensekryssende samarbeid. Schengen-avtalen trådte 25. mars 2001 i kraft for Norge, noe som førte til at norske statsborgere kunne reise uten pass innenfor det som er kjent som Schengen-området. Avtalen er gjensidig, så statsborgere fra Schengen-området kan også komme inn i Norge uten pass. Avtalen, og dermed også området, omfatter i dag 26 land og over 400 millioner mennesker. Som en del av samarbeidet med EU har Norge en egen delegasjon til EU. De ledende tjenestemenn ved delegasjonen er diplomater og stasjonen ledes av en ambassadør. Dette er Norges største utenriksstasjon og har i overkant av 50 ansatte. Tilsvarende har EU en egen delegasjon til Norge med kontorer i Oslo. ==== EUs byråer og programmer ==== Norge deltok per 2017 i 31 av EUs byråer, enten gjennom EFTA eller gjennom direkte samarbeid. Som hovedregel har norske representanter i byråene møte-, forslags- og talerett, men ikke stemmerett. Norges regjering har uttrykt ønske om å delta i elleve av EUs programmer i perioden 2021–2027. Det gjelder blant annet Erasmus+, Galileo og Egnos-programmene, Horisont 2020 og Det europeiske forskningsområdet. == Næringsliv og økonomi == Norge er et høyt utviklet industriland med en levestandard blant de høyeste i verden. Norge har lite dyrket eller dyrkbar jord og skogarealet har stort innslag av produktiv barskog. Fiskeressursene i havet er betydelige også i global målestokk. Med unntak av olje og gass er berggrunnen relativt fattig og landet har underskudd på de fleste mineraler og metaller. Industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840 med tekstilindustri og mekaniske verksteder. Teknologi til industrien ble først hentet fra Storbritannia og senere på 1800 særlig fra Tyskland. Ved århundreskiftet var omkring 9 % sysselsatt i industrien. Først ved inngangen til første verdenskrig i 1914 var Norge et industrisamfunn og dette var tydeligst i Kristiania (Oslo), Drammen, Grenland og Østfold senere lokalsamfunn dominert av industri, som Rjukan og Årdal. Utbredt leseferdighet og generelt godt utdanningsnivå antas å være viktig grunn vellykket industrialisering og rask økonomisk vekst i Skandinavia på 1800-tallet. I 1860 var brutto nasjonalprodukt per innbygger 315 dollar i Skandinavia sammenlignet med 402 dollar i Storbritannia, Frankrike, Nederland og Sveits; i 1913 var Norge nesten på høyde med andre industriland med tallene henholdsvis 735 og 765 dollar.Vannkraften er blant Norges viktigste naturressurser innføring av elektrisitet rundt år 1900 var i stor grad basert på vannkraft. Norge er verdens sjette eller syvende største produsent av vannkraft (per 2019) og Norge har lenge vært i særstilling ved at nesten all elektrisk strøm blir produsert ved vannkraft. Etter vesentlig utbygging av vindkraft sto vannkraften i 2021 for knapt 90 % av elektrisitetsforsyningen. Omkring 75 % kraftproduksjonen i Norge er regulerbar ved at vannet holdes i magasiner og produksjonen justeres raskt opp og ned ved behov. Norge har halvparten av Europas magasinkapasitet og en stor del av kapasiteten er i fjellområdene i Telemark, Rogaland, Vestland fylke og i Nordland.Norges moderne velstand er i stor grad et resultat av at landet, i likhet med resten av Vest-Europa, også ble trukket med i den industrialiseringen som pågikk fra rundt 1800. Omfattende handel og annen kontakt med omverdenen ga impulser til økonomisk utvikling, og gjorde sammen med en velutdannet befolkning og nærhet til teknologiske sentre i Europa at landet tidlig tok i bruk ny teknologi. Fra 1865 til 1890 var økningen i BNP på 1,8 % årlig, i mellomkrigstiden 3,2 % og i etterkrigstiden 4,4 %. Investering i produksjonsutstyr, bedre utdanning, tekniske fremskritt, og forbedret offentlig forvaltning er trolig blant faktorene som har bidratt til veksten. Den økonomiske virksomheten har stort sett vært bygd på privat eiendomsrett og private initiativ til utvikling av industri og annen næring. Statlig regulering og statlig næringsvirksomhet i nøkkelindustrier har gitt Norge preg av blandingsøkonomi. Staten har blant annet vært eier av militære bedrifter på Kongsberg og Raufoss, og av de store smelteverkene i Årdal, Sunndal og Mo i Rana. Norge hadde ved inngangen til 1900-tallet en økonomi på nivå med gjennomsnittet i Vest-Europa og var blant de 15–16 landene på verdensbasis som på det tidspunktet hadde opplevd moderne økonomisk vekst. Samtidig hadde Norge rundt århundreskiftet en andel av befolkningen som utvandret til Amerika kun overgått av Irland. Til tross for fem års okkupasjon under annen verdenskrig opplevde landet i løpet av hundreåret en rask velstandsøkning, og var ved inngangen til det 21. århundret et av de rikeste landene i verden målt i nasjonalprodukt per innbygger. Velstandsøkningen skjedde i en kombinasjon av naturgitte forhold (fiskeri, vannkraft, olje, industri). Norge har i dag en akutt mangel på arbeidskraft og har siden 1970-årene hatt en betydelig arbeidsinnvandring. Den norske økonomien bygger på et rikt kapitalistisk velferdssamfunn. De fleste sektorer er overlatt til private markedsaktører, dog underlagt en betydelig regulering, blant annet for å sikre konkurranse og miljøhensyn. Myndighetene kontrollerer noen områder som helse, utdanning og vannkraftproduksjon. Staten eier også store aksjeposter i større norske børsnoterte selskapene som Equinor, Norsk Hydro, Telenor og DNB. Verdien av disse postene tilsvarte i 2006 for 31,6 % av verdien på Oslo Børs. Staten opptrer i disse bedriftene som en normal aksjeeier med innflytelse gjennom styre og generalforsamling. Jordbruk og fiske drives i all hovedsak av private, mens staten har eid omkring 10 % av landets skogareal. Bedrifter der staten er en stor eier drives som tilsvarende privat selskaper. Staten er en stor eier av vannkraft. Det er omfattende statlig regulering av privat næringsvirksomhet, noen reguleringer er generelle (som arbeidsmiljøloven) andre er spesielle for den enkelte næring. På 1800-tallet var primærnæringene dominerende med omkring halvparten av arbeidsstyrken, mens tjenesteytende næringer ble dominerende i siste halvdel av 1900-tallet. === Tidlig næringsliv og industrialisering === I middelalderen var tørrfisk Norges klart viktigste eksportartikkel og la grunnlaget for utstrakt handel med kontinentet og fremveksten særlig av handelsbyen Bergen der hanseatene styrte handelen. I middelalderen var jordbruk basert på selvforsyning med fiske og fangst som tilleggsnæring helt dominerende i Norge. med På 1500- og 1600-tallet ble trelasteksport, sagbruk og bergverksvirksomhet bygget ut flere steder i Norge, og la grunnlaget for en betydelig vekst i eksportøkonomien, selv om denne virksomheten bare sysselsatte et mindretall av befolkningen. Innføringen av oppgangssag, kolonirikene og Nederlands sentrale rolle i verdenshandelen var en viktig bakgrunn for veksten i trelasthandelen.Norge var en viktig europeisk sjøfartsnasjon fra 1600-tallet og ble i løpet av 1800-tallet verdens tredje største sjøfartsnasjon med en handelsflåte bare forbigått av USA og Storbritannia. === Olje og mineraler === Landet er rikt på naturressurser som olje, naturgass, vannkraft og fiskerier. Andre naturressurser Norge har er jordbruk, skogbruk, kull og mineraler. De store naturressursene har samtidig gjort landet avhengig av internasjonale råvarepriser, særlig oljeprisen. I 2016 var eksportverdien av råolje, naturgass og kondensat ca. 350 milliarder kroner, og utgjorde 47 % av eksportinntektene. Norge dekker ca. 2 % av verdens oljeetterspørsel. Staten får store deler av oljeinntektene gjennom høye skattesatser for oljeselskaper. Oljeutvinningen begynte rundt 1970, nådde en topp mellom 1990 og 2000, og har siden gått nedover i volum.Bergfriheten innført i 1539 ga alle rett til å undersøke drivverdige mineraler ved muting. Norges første store gruve var Kongsberg Sølvverk fra 1623 og denne produserte 1330 tonn sølv i løpet av over 300 år. Kobberfunnet i Kvikne i 1632 var det første av flere i Trøndelag. Kobberverket i Kåfjord hadde opp til 1 000 mann i arbeidet på 1800-tallet. Blaafarveværket på Modum sto på det meste for 80 % av verdens blåfarge. På 1600-tallet var det 12–15 relativt store jernverk i drift og et tilsvarende antall kobberverk. I Finnmark har bergverk utgjort en relativt stor del av økonomien særlig i Syd-Varanger. På Svalbard er det kullforekomster. Knaben hadde Europas eneste molybdengruve med opp til 400 ansatte. Utenom petroleumsvirksomheten utgjør bergverk en beskjeden del av Norges samlede økonomi. Skaland gruve på Senja har Europas viktigste forekomst av naturlig grafitt av høy kvalitet. === Fisk === Norge er et av verdens største fiskeriland målt i oppfisket mengde. Torsk, sild, makrell, lodde, sei, hyse og kolmule er viktige arter i norske farvann. Den fanges en del reker samt hummer og krabber i mindre volum. Den havgående norske fiskeflåten høster også langt unna norskekysten. Ferskvannsfiske omfatter innlandsfisk, kreps, laks, sjøørret og sjørøye. Kommersielt innlandsfiske drives hovedsakelig i de store innsjøene som Mjøsa og Jølstravatnet. Fiskeretten i ferskvann hører som hovedregel til grunneier. Artsrikdommen er størst i de sørøstlige delene av landet. Laks, sjøørret og sjørøye fiskes hovedsakelig i elver med stang og er ettertraktet som rekreasjon blant annet i Alta, Namsen og Gaula.Rundt 1860 var det rundt 90 000 fiskere i Norge, etter et fall på slutten av århundret økte sysselsetting i fiskeriene til 100 000 rundt 1900 (mest i Europa utenom Storbritannia). Antall fiskere holdt seg til etter krigen, og falt til 35 000 i 1970 og er nå (2016) omkring 11 000.Oppdrett av laksefisk begynt rundt 1960 og har blitt en av landets viktigste næringer. I 2018 var fisk den største eksportvaren (målt i verdi) etter olje og gass. Norge eksporterte sjømat for 31,4 mrd kroner i 2000, og 94,5 milliarder i 2017. Av den samlede eksportverdien kom 72 % fra havbruk (fiskeoppdrett m.m.), mens 28 % kom fra fiskeriene. Norge eksporterte sjømat for over 100 mrd kroner i 2019 og 2020, og ca. 2/3 av dette var laks. Norges eksport av sjømat har ligget på cirka 2,5–2,7 millioner tonn pr år, i årene 2010–2020.Det ble igangsatt privatiseringer i 2000, hvor regjeringen solgte en tredel av det helstatlige oljeselskapet Statoil. Norge står utenfor EU etter folkeavstemningene i 1972 og i 1994, men er medlem av EFTA, en del av Schengenavtalen, og er sammen med Island og Liechtenstein en del av det indre markedet i EU gjennom EØS-avtalen. Fiske har trolig siden landet ble bosatt vært et viktig næringsgrunnlag. Arkeologiske undersøkelser viser at befolkningen i steinalderen fisket i saltvann, innsjøer og elver. Torsk og sild, de to viktigste fiskeslagene, ble eksportert i vikingtiden hovedsakelig tørket. Tørrfisk var et viktig eksportprodukt fra omkring år 1000. Salt til konservering ble tatt i bruk sent i Norge sammenlignet med andre land og klippfisk ble eksportert fra rundt 1740. Hvalfangst av betydning ble innledet av Svend Foyn i 1868. Hvalfangst var en stor næring til 1968 da det ble stans i ekspedisjonene til Sørishavet. Senere ble det bare drevet småhvalfangst i Nord-Atlanteren. === Norsk økonomi === Norges BNP var i 2017 på 3 299 milliarder kroner, opp 2 % fra 2016. Dette gir en BNP pr innbygger på 626 200 kroner, som er ca. 50 % høyere enn gjennomsnittet for EU. Med unntak av 1988 og 2009 har Norge hatt økning i BNP siden 1959.Norges samlede eksport av varer og tjenester var i 2017 855 milliarder kroner, og importen var 699 milliarder kroner. Norges største eksportmarkeder var Storbritannia, Tyskland og Nederland, mens landet importerte mest fra Sverige. Pr 2018 hadde Norge en utenlandsformue på 14.174 milliarder kroner og en utenlandsgjeld på 7 040 milliarder kroner, noe som gjør Norge til en netto fordringshaver. Det er stadig bekymringer omkring hvor landet vil stå når olje- og gassreservene er tømt. Statens store overskudd på sine budsjetter plasseres derfor i Statens pensjonsfond – Utland, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av forvaltningskapitalen i fondet passerte i 2017 8 000 milliarder kroner, og er det største nasjonale investeringsfondet i verden. Bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2015 var 3117 milliarder kroner. Den økonomiske veksten i Fastlands-Norge var 4,6 prosent i 2006, det tredje året på rad med en vekst over 4 prosent, men etter Finanskrisen fra 2007 opplevde også Norge flere år med negativ økonomisk vekst. Norge har også en viktig industri basert på produksjon av elektrisk og vitenskapelig utstyr, maskiner, metaller, fisk, petroleumskjemi, skipsindustri og kjemikalier. == Samfunn og levekår == === Husholdninger og arbeid === 38 prosent av husholdningene i Norge besto i 2016 av aleneboende, mot 34 prosent 25 år tidligere. Av samboende par var 28 prosent ugifte i 2015, en økning fra 11 prosent i 1990. og blant par under 30 er det mer vanlig å være samboer enn å være gift. Av nye giftemål i 2016 var rundt en tredel borgerlige vielser. Det var registrert ca. 4 600 homofile ekteskap eller partnerskap. I 2015 var 2,8 millioner, eller 50 prosent av befolkningen i Norge sysselsatt. Kvinner utgjorde 47 prosent av disse. Av kvinner i alderen 15–74 var 68 prosent i arbeidsstyrken, mens tilsvarende tall for menn var 74 prosent. Av menn jobber 85 heltid, mens bare 62 prosent av kvinnene jobber heltid. Gjennomsnittlig årslønn var 520 000 i 2015, og kvinners månedslønn er ca. 86 prosent av menns månedslønn, omregnet til heltidsstilling. Her har det vært en utjevning siden 1960, da kvinner tjente 60 prosent av menns lønn.Antallet elever og studenter var ca. 1,1 million i 2015, dette tilsvarer over 20 prosent av befolkningen. Over 90 prosent av ungdom i alderen 16–18 år går videregående utdanning, en økning fra 65 prosent i 1980. === Sivilsamfunn === I 2016 var i underkant av 1 814 000 personer registrert som medlem av norske arbeidstakerorganisasjoner. De største organisasjonene er LO, YS, Unio og Akademikerne, som til sammen organiserte 93 prosent av alle medlemmene i arbeidstakerorganisasjonene, mot 87 prosent i 1999. LO er størst, med nesten halvparten av alle organiserte. Organisasjonsgraden totalt i Norge var 49 % i 2016, en liten nedgang fra 2006 da den var 49,5 %. Andelen organiserte i offentlig sektor er ca. 80 %, mens den i privat sektor er ca. 38 %. Generelt er kvinner i større grad organisert enn menn, eldre i større grad enn unge, og personer med lang utdanning i større grad enn personer med kort utdanning.Levekårsundersøkelsen i 2014 viste at nesten 80 prosent av befolkningen var medlem av en eller flere organisasjoner, hvorav fag- og arbeidstakerorganisasjoner var den klart største gruppen. Men kun 45 prosent svarte at de var i aktive i organisasjonen de var medlem, og blant aktive medlemmer var de i idrettslag den største gruppen. Syv prosent av befolkningen var medlem av et politisk parti. === Helse === Norges helsevesen kan deles inn i primærhelsetjenesten, som hver enkelt kommune har ansvar for, og spesialisthelsetjenesten, som er underlagt fire regionalt helseforetak. Norge innførte fastlegeordningen i 2001, og helse- og sosialsektoren sysselsatte ca. 325 000 mennesker i 2016, hvorav ca. 85 % var kvinner. Cirka 70 % av innbyggerne konsulterer sin fastlege årlig.En gutt født i Norge i 2015 kunne forvente å bli 80,4 år, ei jente 84,2. Dette er en markant økning siden perioden 1946–1950, da tallene var henholdsvis 69,3 og 72,7 år. Spedbarnsdødeligheten er ca. 3 av 1 000, dvs ca. 200 dødsfall i året pr 2015.Hjerte- og karsykdommer sto for nesten 40 prosent av dødsfallene i den norske befolkningen i begynnelsen av 2000-årene, etter en nedgang fra 1970-årene. Dette har sunket videre, og i 2014 skyldte 29,6 % av dødsfall i Norge hjerte- og karsykdommer. Dødsfall på grunn av kreft har i stedet økt og sto for nærmere 30 prosent de første årene i 2000-årene. I 2014 lå denne andelen på 27,4 %. Grunnet nedgang i antall dødsfall knyttet til hjerte- og karsykdommer, samt stigende levealder, har andelen dødsfall som skyldes demenssykdommer økt fra 2,2 % i 2000 til 7,6 % i 2014.Av voldsomme dødsfall er det fallulykker, trafikkulykker og selvmord som dominerer, selv om antallet slike dødsfall har sunket de siste årene. Antall dagligrøykere i Norge, både for menn og kvinner, var 9 % i 2020. Antallet som bruker snus daglig lå på 14 % i 2020. Omsetningen av alkohol har ligget på 25–26 millioner liter de siste årene, der tendensen er noe nedgang i sprit, økning i vin og rusbrus, og stabilt volum av øl. === Kriminalitet === I 2018 ble det anmeldt 318 000 lovbrudd. Fra 2003 var dette en nedgang på 24 % (35 % korrigert for folkeveksten). Av anmeldte lovbrudd gjaldt 29 % tyveri, 10 % vold og mishandling, 14 % var relatert til rusmidler og 14 % var trafikkovertredelser. I Norge er det rundt 0,4 drap per 100 000 innbyggere årlig. Antall drap relativt til befolkningsstørrelsen har vært stort sett stabil fra 1850 til år 2000. Antallet drap var lavt i 1950- og 1960-årene. Etter år 2000 har antallet drap gått nedover. Norge har en av de laveste drapsratene, antall drap per 100 000 innbyggere, i verden. Drapsraten i USA er over 5, i Storbritannia 1,6 og i El Salvador og Honduras over 50 (tall for 2010).Fra 2007 til 2017 falt antall personer som fikk en straffereaksjon fra 80 til 57 per 100 000 innbygger.I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 16 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. I 2018 var andelen av befolkningen som rapporterte seg utsatt for tyveri eller skadeverk 5 %. I 1989 rapporterte rundt 1 % at det hadde opplevd innbrudd, noe som var på nivå med Finland, mens tallet for USA var 8 % og under 5 % i Storbritannia. I 1989 rapporterte 16 % av de spurte at de hadde vært utsatt for noe kriminelt, mot 29 % i USA og 19 % i England.Politiet i Norge tok i 2000-årene rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene.Knapt 4 000 personer satt i fengsel gjennomsnittlig i Norge i 2017 og det var nær 9 000 påbegynte soninger i løpet av året. Av disse var 3 600 relatert til rusmidler, 2 000 gjaldt vold og mishandling, knapt 2 000 var vinningsforbrytelser og 450 gjaldt trafikkreglene. Under 10 % av soningene er straffer på over 1 år. Halvparten av soningene var dommer på mindre enn 6 måneder. Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent. === Bostedsløshet === I 2016 var bostedsløsheten i Norge 1,6 per 1 000 innbyggere, en nedgang på 36 % fra 2012. I 2020 hadde andelen falt til 0,62 per 1 000 innbyggere, som var en nedgang på 15 % fra 2016. Antallet bostedsløse i 2020 var 3 325, og bostedsløsheten var størst i de store byene. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger hadde i 2020 gjennomsnittlig 1,09 bostedsløse per 1 000 innbyggere. === Annet === I levekårsundersøkelsen Social Progress Index utført av Deloitte og Social Progress Imperative ble Norge rangert først blant 149 land i 2019. == Kultur == === Musikk === Norges folkemusikktradisjon ble på 1800-tallet løftet frem av de nasjonale musikkpionerene Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman og gjort til en viktig del av den norske nasjonsbyggingen. Norges internasjonalt kjente klassiske komponister Edvard Grieg og Johan Svendsen var dypt inspirert av den norske folkemusikken og brakte folketoner og norsk folkemusikkrytmikk inn i sin kunstmusikk. Når det gjelder populærmusikk, har Norge mange artister som driver med pop, rock eller elektronisk musikk. Blant dem som har gjort mest suksess internasjonalt er A-ha og Röyksopp, og i nyere tid Kygo og Alan Walker. I tillegg har landet kjente jazzartister som Bugge Wesseltoft og Jan Garbarek. Norge har også bidratt i utviklingen og veksten til Black Metal, med Mayhem, Burzum, Dimmu Borgir og Enslaved som kjente band. === Litteratur og skriftkultur === Norsk litteratur går tilbake til norrøne kvad og kongesagaer som ble nedtegnet av Snorre Sturlason på Island på 1200-tallet. Det best kjente middelalderverket er Kongespeilet som er et læreverk i form av dialog som ble laget for sønnene til Magnus Lagabøte. I dansketiden er de to mest berømte skribentene Petter Dass, som skrev salmer og dikt hvorav det mest kjente er Nordlands Trompet, en poetisk skildring av Nordland, og den dansk-norske dramatikeren Ludvig Holberg som også skrev romanen Nils Klims reise til den underjordiske verden. På 1800-tallet var det en oppblomstring av norsk litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter som sto for hver sin vidt forskjellige tradisjon. Henrik Ibsen er fremdeles regnet som en av verdens fremste dramatikere og den fremste representant for realisme innen teater. Andre fremtredende forfattere på denne tiden var Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie som sammen med Ibsen ble regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. I tillegg bør Arne Garborg og Amalie Skram fremheves som viktige forfattere på denne tiden. Nevnes bør også Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes utgivelser av norske folkeeventyr, som utkom første gang i 1840-årene. Til forskjell fra mesteparten av kunstlitteraturen, gjenspeilte eventyrene den sterke muntlige fortellertradisjonen som fantes ute på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale, fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen. Første halvdel av 1900-tallet ble dominert av Sigrid Undset og Knut Hamsun som begge var konservative og tilbakeskuende politisk selv om de skrev på svært forskjellig måte. Begge disse vant nobelprisen i litteratur. I etterkrigstiden har det vært et vidt spenn av forskjellig litteratur fra Jens Bjørneboe og Agnar Mykles kulturradikalisme til Dag Solstads venstreradikale modernisme til Erlend Loes naivisme. Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen og Erik Fosnes Hansen er kjente nålevende skjønnlitterære forfattere. Jon Fosse er den mest spilte norske dramatiker siden Henrik Ibsen, og var i begynnelsen av 2000-årene den mest spilte samtidsdramatiker i Europa. === Billedkunst === Norges folkekunsttradisjon omfatter blant annet brukskunst som rosemaling og treskjæring. 1800-tallet anses i ettertid som en gullalder innen norsk bildende kunst. Preget av samtidens rådende romantiske kunstideal oppnådde en rekke norske kunstnere internasjonal berømmelse, som for eksempel Adolph Tidemand, Hans Gude og J.C. Dahl. Denne norske gullalderkunsten gjenspeiler i sine motiver norsk landskap, historie og folkekultur. Edvard Munch, som arbeidet i en stil kalt ekspresjonisme, er i dag den norske kunstner som er best kjent internasjonalt. I moderne tid er Odd Nerdrum, Håkon Gullvåg, Inger Sitter og Ørnulf Opdahl blant de mest kjente norske malerne. Gustav Vigeland er Norges mest kjente skulptør og er mannen bak Vigelandsanlegget i Frognerparken. Fra etterkrigstiden er Arnold Haukeland og Nils Aas sentrale navn. === Idrett === Som i mange andre europeiske land er fotball den mest populære sporten. I tillegg er ski- og vintersport svært populært, og norske toppidrettsutøvere har tradisjonelt hevdet seg internasjonalt i disse idrettene. Populære vintersporter er langrenn, skøyter, skihopping, skiskyting og alpine grener. Nettstedet Greatest Sporting Nation rangerer årlig verdens land ut ifra sportslige resultater, både samlet sett og beregnet pr innbygger (Per Capita Cup). Norge kom der på førsteplass i 2010 og 2011, og igjen fra 2017 til 2020. Mye av årsaken til dette tillegges den satsingen Norge gjorde etter sommer- og vinter-OL i 1984, der Norges medaljefangst ble beskjeden. Norges idrettsforbund og Norges olympiske komité etablerte i 1985 «Prosjekt 88», for å bedre resultatene frem mot sommer-OL 1988, og et av tiltakene var etableringen av Olympiatoppen i 1988. Olympiatoppen har til hensikt å etablere samarbeid på tvers av de ulike idrettsmiljøene, og å gi økonomisk støtte til utøvere.Sjakk har fått enorm popularitet i Norge. Nordmannen Magnus Carlsen er femdobbelt verdensmester.Kjente idrettsutøvere er blant annet Oscar Mathisen, John Arne Riise, Ole Gunnar Solskjær, Sonja Henie, Grete Waitz, Bjørn Dæhlie, Ole Einar Bjørndalen, Cato Zahl Pedersen, Petter Northug, Kjetil André Aamodt, Jon Rønningen, Andreas Thorkildsen, Petter Solberg, Johann Olav Koss, Marit Bjørgen, Kari Traa og hoppukevinnerne fra de senere årene Sigurd Pettersen og Anders Jacobsen. == Oppføring på UNESCOs lister == === Verdensarvsteder === Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Bryggen i Bergen (1979) Urnes stavkirke (1979) Røros (1980, utvidet i 2010) Helleristningene i Alta (1985) Vegaøyan (2004, utvidet i 2017) Struves meridianbue (fire strukturer i Norge alene) (2005) Vestnorsk fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005) Rjukan – Notodden industriarv (2015)Verdensarven i Norge består av åtte steder som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er oppført sammen som vestnorsk fjordlandskap. Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2016 – Bevaringen og tradisjonene rundt Oselver 2019 – Stev, dans og folkemusikk fra Setesdal. 2020 – Håndverksteknikker for katedralverksteder, eller Bauhütten, i Europa (Sammen med Tyskland, Østerrike, Frankrike og Sveits) 2021 – Nordiske klinkbåttradisjoner (Sammen med Danmark, Finland, Island og Sverige) == Fotnoter == == Referanser == == Litteratur == Norsk naturleksikon. Oslo: Det Beste. 1978. ISBN 8270100757. Holmesland, Arthur (1971). Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059910. Norge: styresett, naturforhold, befolkning, næringsliv, kulturliv, historie m.m. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1980. ISBN 8257301558. Helle, Knut mfl (2013). Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215017143. Holt, Lars Jakob (1974). Noregs historie med hovudlinjer i historia til dei andre norderlanda. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059244. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted Offisielt nettsted (nn) Offisielt nettsted (en) Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Norge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Norge hos Wikivoyage (no) Norge.no – Søkemuligheter for offentlig informasjon, offentlige etater o.l. (no) VisitNorway.no – Offisiell reiseportal for Norge (no) Informasjon fra regjeringen og departementene (no) Stortinget (no) Minifakta Norge og Dette er Norge: Hva tallene forteller, gode statistiske oversikter fra Statistisk sentralbyrå og Utenriksdepartementet (no) Miljøstatus i Norge (no) Noregs grenser – det historiske målebord, om Norges grenser gjennom tidene, artikkel hos Norgeshistorie.no(no) Statistikk og andre data om Norge i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| våpen = Coat of arms of Norway.svg

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_historie

2023-02-04

Norges historie

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norges historie', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Norges historie med menneskelig bosetning går tilbake minst 10 000 år, til sen paleolittisk tid, den første perioden i steinalderen. Arkeologiske funn av boplasser langs hele norskekysten har hittil blitt datert tilbake til 10 400 før nåtid (BP), det eldste funnet regnes i dag å være en boplass ved Pauler i Brunlanes, Vestfold. Disse boplassene er antagelig levinger fra bosettere fra Doggerland, et område som i dag ligger under Nordsjøen, men som en tid var en landbro som knyttet dagens De britiske øyer med danske Jylland. Fosnakulturen bosatte deler av Norge en gang i tiden 10 000–8 000 f.Kr. (se Steinalderen i Norge). Datering av helleristninger er satt til neolittisk tid (i Norge mellom 4000 f.Kr. til 1700 f.Kr.) og viser aktiviteter typiske for jegere og samlere. Mer faste og vedvarende bosetninger utviklet seg i bronsealderen (1700 f.Kr. til 500 f.Kr.) og i jernalderen. De tidligste runene er blitt funnet på en pilspiss som er datert til rundt 200 f.Kr. Mange flere inskripsjoner er datert til rundt 800, og et antall småkongedømmer utviklet seg disse århundrene. I perioden mellom 800 og 1066 kom en betydelig ekspansjon og den er referert til som vikingtiden. I løpet av denne perioden reiste nordmenn, slik også svensker og dansker gjorde det, utenlands i langskip med seil som utforskere, handelsmenn, bosettere og som vikinger (herjingsmenn og pirater). På midten av 1000-tallet var det norske kongedømmet blitt fast etablert, og bygde sin rett som ætlinger av Harald Hårfagre og deretter som arvtagere av Olav den hellige. De norske kongene, og deres undersotter, bekjente seg nå til kristendommen. I tiden rundt Håkon Håkonsson, i tiden etter borgerkrigstiden, var det en liten renessanse i Norge med omfattende litterær aktivitet og diplomatiske aktivitet med Europa. Svartedauen kom til Norge i 1349 og drepte rundt halvparten av befolkningen. Hele statsapparatet og Norge gikk deretter inn i nedgangstid. Mellom 1396 og 1536 var Norge en del av Kalmarunionen, og fra 1536 og til 1814 var Norge blitt redusert til et skatteskyld del av Danmark, navngitt som personalunionen Danmark-Norge. Denne personalunionen gikk inn i en allianse med Napoléon Bonaparte med en krig som medførte dårlige tider og hungersnød i 1812. I 1814 tapte Danmark-Norge Englandskrigene, en del av Napoleonskrigene, og den danske kongen ble tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige i Kielfreden den 14. januar samme år. Etter et norsk forsøk på uavhengighet ble Norge tvunget inn i en løs union med Sverige, men hvor Norge fikk opprette sin egen konstitusjon, Grunnloven av 1814. I denne perioden blomstret norsk, romantisk nasjonalfølelse, og nordmennene forsøkte å utvikle og etablere egen nasjonal egenverd. Unionen med Sverige ble brutt i 1905 etter at det var blitt truet med krig, og Norge ble et selvstendig rike med egen monark, Haakon VII. Norge holdt seg nøytral under den første verdenskrig, og ved utbruddet av den andre verdenskrig erklærte Norge seg igjen for nøytral, men ble invadert av det nasjonalsosialistiske Tyskland den 9. april 1940. Norge ble medlem av den vestlige forsvarsalliansen NATO i 1949. To forsøk på å bli medlem av EU ble nedstemt i folkeavstemninger med liten margin i 1972 og 1994. Norge har vært en nær alliert med USA i etterkrigstiden. Store funn av olje og naturgass i Nordsjøen på slutten av 1960-årene førte til en voldsom økonomisk vekst i landet som fortsatt holder seg. Tradisjonelle næringer som fiske er også en del av Norges økonomi.

Norges historie med menneskelig bosetning går tilbake minst 10 000 år, til sen paleolittisk tid, den første perioden i steinalderen. Arkeologiske funn av boplasser langs hele norskekysten har hittil blitt datert tilbake til 10 400 før nåtid (BP), det eldste funnet regnes i dag å være en boplass ved Pauler i Brunlanes, Vestfold. Disse boplassene er antagelig levinger fra bosettere fra Doggerland, et område som i dag ligger under Nordsjøen, men som en tid var en landbro som knyttet dagens De britiske øyer med danske Jylland. Fosnakulturen bosatte deler av Norge en gang i tiden 10 000–8 000 f.Kr. (se Steinalderen i Norge). Datering av helleristninger er satt til neolittisk tid (i Norge mellom 4000 f.Kr. til 1700 f.Kr.) og viser aktiviteter typiske for jegere og samlere. Mer faste og vedvarende bosetninger utviklet seg i bronsealderen (1700 f.Kr. til 500 f.Kr.) og i jernalderen. De tidligste runene er blitt funnet på en pilspiss som er datert til rundt 200 f.Kr. Mange flere inskripsjoner er datert til rundt 800, og et antall småkongedømmer utviklet seg disse århundrene. I perioden mellom 800 og 1066 kom en betydelig ekspansjon og den er referert til som vikingtiden. I løpet av denne perioden reiste nordmenn, slik også svensker og dansker gjorde det, utenlands i langskip med seil som utforskere, handelsmenn, bosettere og som vikinger (herjingsmenn og pirater). På midten av 1000-tallet var det norske kongedømmet blitt fast etablert, og bygde sin rett som ætlinger av Harald Hårfagre og deretter som arvtagere av Olav den hellige. De norske kongene, og deres undersotter, bekjente seg nå til kristendommen. I tiden rundt Håkon Håkonsson, i tiden etter borgerkrigstiden, var det en liten renessanse i Norge med omfattende litterær aktivitet og diplomatiske aktivitet med Europa. Svartedauen kom til Norge i 1349 og drepte rundt halvparten av befolkningen. Hele statsapparatet og Norge gikk deretter inn i nedgangstid. Mellom 1396 og 1536 var Norge en del av Kalmarunionen, og fra 1536 og til 1814 var Norge blitt redusert til et skatteskyld del av Danmark, navngitt som personalunionen Danmark-Norge. Denne personalunionen gikk inn i en allianse med Napoléon Bonaparte med en krig som medførte dårlige tider og hungersnød i 1812. I 1814 tapte Danmark-Norge Englandskrigene, en del av Napoleonskrigene, og den danske kongen ble tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige i Kielfreden den 14. januar samme år. Etter et norsk forsøk på uavhengighet ble Norge tvunget inn i en løs union med Sverige, men hvor Norge fikk opprette sin egen konstitusjon, Grunnloven av 1814. I denne perioden blomstret norsk, romantisk nasjonalfølelse, og nordmennene forsøkte å utvikle og etablere egen nasjonal egenverd. Unionen med Sverige ble brutt i 1905 etter at det var blitt truet med krig, og Norge ble et selvstendig rike med egen monark, Haakon VII. Norge holdt seg nøytral under den første verdenskrig, og ved utbruddet av den andre verdenskrig erklærte Norge seg igjen for nøytral, men ble invadert av det nasjonalsosialistiske Tyskland den 9. april 1940. Norge ble medlem av den vestlige forsvarsalliansen NATO i 1949. To forsøk på å bli medlem av EU ble nedstemt i folkeavstemninger med liten margin i 1972 og 1994. Norge har vært en nær alliert med USA i etterkrigstiden. Store funn av olje og naturgass i Nordsjøen på slutten av 1960-årene førte til en voldsom økonomisk vekst i landet som fortsatt holder seg. Tradisjonelle næringer som fiske er også en del av Norges økonomi. == Steinalder (før 1700 f.Kr.) == De eldste spor av mennesker i det som i dag er Norge, er funnet på Pauler, en gård i Brunlanes i Larvik kommune i Vestfold. Gården har i 2007 og 2008 gitt navn til en rekke steinalderboplasser som er gravd ut og undersøkt av arkeologer fra Kulturhistorisk museum ved UiO. Undersøkelsene er utført i forbindelse med den nye traseen for motorvei E18 vest for Farris. Den eldste boplassen, som ligger mer enn 127 moh., dateres til å være om lag 10 400 år gammel (ukalibrert, mer enn 11 000 år i virkelige kalenderår). Herfra var kanskje innlandsisen synlig da folk slo seg til her. Denne lokaliteten har fått navnet Pauler I, og regnes i dag å være det hittil eldste sikre spor etter mennesker i Norge. Stedet ligger i fjellet over Paulertunnelen på E18 mellom Larvik og Porsgrunn. Pionerbosetningen er et begrep arkeologene har tatt i bruk om den eldste bosetningen. Arkeologene har spekulert på om hvor de kom fra, de første menneskene i det som i dag er Norge. Det er foreslått at de kunne komme i båt eller kanskje over isen fra Doggerland eller Nordsjølandet, men det er nå stor enighet om at de kom nordover langs det som i dag er Bohuslän-kysten. Fosnakulturen, Komsakulturen og Nøstvetkulturen er de tradisjonelle betegnelser på fangstkulturer fra eldre steinalder. En ting er sikkert – å ta seg fram til vanns var noe de mestret, de første folkene i landet vårt. Derfor kunne de i løpet av kort tid ta hele vår lange kyst i bruk. I den yngre steinalderen (4000 f.Kr.–1700 f.Kr.) finnes det en teori om at et nytt folk innvandret til landet, det såkalte steinøksfolket. Helleristninger fra denne perioden viser motiver fra jakt og fiske som stadig var viktige næringer. Fra denne perioden er det funnet en megalittgrav i Østfold. === Finnmark === I forhistorisk tid var husdyrhold og jordbruk av liten økonomisk betydning i Finnmark. Leveveiene i Finnmark var hovedsakelig basert på fisk, sanking, jakt og fangst, og etterhvert ble tamreindrift utbredt i middelalderen. Arkeologisk funn fra eldre steinalder har vært omtalt som komsakulturen og omfatter rundt 5000 års bosetning. Finnmark fikk trolig den første bosetningen rundt 8000 år f.Kr. Det antas at kystområdene ble isfrie 11 000 år f.Kr og fjordområdene rundt 9000 år f.Kr. hvorpå vier, gress, lyng, bjørk og furu kom til. Finnmarksvidda var dekket av furuskog rundt 6000 år f.Kr. Etter istiden hevet landet seg rundt 80 meter i indre fjordstrøk (Alta, Tana, Varanger). På grunn av issmelting i polområdet steg havet i perioden 6400–3800 f.Kr. og i områder med liten landheving ble noen boplasser fra første del av eldre steinalder oversvømmet. På Sørøya var netto havstigning på 12 til 14 meter og mange boplasser ble oversvømmet.Ifølge Bjørnar Olsen er det mye som tyder på forbindelse mellom den eldste bosetningen på Vestlandet («Fosnakulturen») og den i Finnmark, men det er usikkert i hvilken retning bosettingen har skjedd. I tidligste del av eldre steinalder var trolig bosetningen i Finnmark konsentrert til kystområdene og disse bare preg av livsstil med stor mobilitet og uten varige boliger. De indre strøkene, som Pasvik, ble trolig utnyttet sesongvis. De arkeologisk påviste boplassene fra eldre steinalder i indre Finnmark og Troms er knyttet til innsjøer og store vassdrag. De eldste Helleristningene i Alta er vanligvis datert til 4200 f.Kr., det vil si yngre steinalder. Bjørnar Olsen tror at de eldste kan være inntil 2000 år eldre enn dette.Fra rundt 4000 år f.Kr. begynte en langsom avskoging av Finnmark og rundt 1800 f.Kr. var vegetasjonsutbredelsen omtrent som i moderne tid. Vegetasjonsendringen kan ha gitt lenger avstand mellom reinens sommer- og vinterbeite. Landhevingen fortsatte langsomt fra rundt år 4000 f.Kr. samtidig som havstigningen stanset.Bosettingen i Finnmark og store deler av Nord-Norge i yngre steinalder var ifølge Gutorm Gjessing halvnomadisk med flytting mellom fire sesongboplasser (etter mønster av livet i samiske siidaer i historisk tid): Ved den ytre kysten om sommeren (fiske og selfangst) og i innlandet om vinteren (jakt på rein, elg og bjørn). Povl Simonsen mente i stedet at vinterboplassen var i indre fjordstrøk i landsbyaktig torvhusbebyggelse. Bjørnar Olsen tror at det ved slutten av steinalderen langs kysten var relativt bofast befolkning mens det i innlandet var mindre bofasthet og mer mobil livsstil. == Bronsealder (1700 f.Kr.–500 f.Kr.) == Bronsealderen i Norge kan deles i to faser: Eldre bronsealder (1700–1100 f.Kr.) Yngre bronsealder (1100–500 f.Kr.)I bronsealderen ble samfunnet mer organisert og lagdelt enn i steinalderen. Da vokste det fram en rik høvdingklasse som hadde nære forbindelser med Sør-Skandinavia. Bosetningene ble mer permanente og folk tok i bruk hest og ard. Man skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og folk ble gravlagt i store gravhauger. Helleristninger fra bronsealderen indikerer at menneskene drev soldyrking. === Finnmark === I det siste årtusen f.Kr. ble klimaet kjøligere og furuskogen forsvinner fra kysten; furuskog fantes for eksempel bare innerst i Altafjorden mens ytterkysten var nesten treløs. Rundt år 0 var grensen for bjørkeskog sør for Kirkenes. Dyr med skog som biotop (elg, bjørn og bever) forsvant og reinen etablerte trolig sine årlige trekkruter en gang på den tiden. I tiden 1800–900 f.Kr. ble det betydelig flere boplasser i og utnyttelse av innlandet særlig merkbart på Finnmarksvidda. Fra rundt år 1800 f.Kr. til år 0 ble det betydelig økende kontakt mellom Finnmark og områder i øst blant Karelen (der det ble produsert metaller blant annet kobber) samt det sentrale og østlige Russland. De yngste helleristningene i Alta viser langt flere båter enn de tidligere fasene og båtene minner om typer fremstilt i helleristninger i det sørlige Skandinavia. Det er uklart hvilken innflytelse sørskandinaviske samfunn hadde så langt nord som Alta før år 0. Mange av de kulturtrekkene som i moderne tid regnes som typisk samiske ble skapt eller konsolidert i det siste årtusen f.Kr., dette gjelder blant annet skikk med gravlegging i murte kammer i steinur. Mortensnes-gravfeltet kan ha vært brukt i 2000 år til rundt år 1600 e.Kr. == Jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca. 1050 e.Kr.) == Jernalderen deles inn i flere periode: Eldre jernalder Førromersk jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca. 0) Romersk jernalder (ca. 0–ca. 400 e.Kr.) Folkevandringstid (ca. 400–600). I folkevandringstiden (ca. 400–600) kom nye folkeslag til Norge, og ruiner av festningsbygninger o.l. blir tolket som tegn på at det har vært snakk om en voldelig invasjon.Yngre jernalderMerovingertiden (500–800) Vikingtiden (793–1066)Norske vikinger drar på plyndringstokter og handelsferder rundt Vest-Europas kystland. Store grupper av nordmenn utvandrer til De britiske øyer, Island og Grønland. Harald Hårfagre starter sent på 800-tallet en samlingsprosess av Norge, som ble fullført av Harald Hardråde i 1060-årene. Landet ble kristnet under kongene Olav Tryggvason, falt i slaget ved Svolder (1000) og Olav Haraldsson (den hellige), falt i slaget på Stiklestad i 1030. === Kilder til forhistorisk tid === Minkende isbreer i høyfjellet, blant annet i Jotunheimen og Breheimen, har fra rundt år 2000 avdekket gjenstander fra vikingtid og tidligere. Dette er gjenstander av organisk materiale som er bevart av isen og som andre steder i naturen blir brutt ned på noen måneder. Funnene blir stadig eldre etter hvert som smeltingen gjør at arkeologene kommer dypere i isen. Omkring halvparten av alle arkeologiske funn på isbreer i verden blir gjort i Oppland. I 2013 ble det funnet en 3400 år gammel sko og en kjortel fra år 300. Funn på Lomseggen i Lom publisert i 2020 avdekket blant annet godt bevarte hestetruger brukt på en fjellovergang. Mange hundre gjenstander omfatter bevarte klær, kniv, visp, votter, skinnsko, treskrin og hesteutstyr. Et tøystykket datert til år 1000 har den originale fargen bevart. I 2014 ble en treski fra rundt år 700 funnet i Reinheimen. Skien er 172 cm lang og 14 cm bred, med bevart binding av lær og vidje. === Bosetning i forhistorisk tid === Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1000 år, kanskje så mye som 2000 år. Navneforskerne har ordnet forskjellige typer gårdsnavn kronologisk noe som gir holdepunkt for å fastslå når stedet ble tatt i bruk av mennesker eller fikk fast bosetning. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste. Arkeologiske spor tyder på noen områder har vært bosatt tidligere enn antatt ut fra gårdsnavnet. Gravhauger tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i Løten brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder». Navn som By (eller Bø) viser at det er et gammelt bosted. Fra eldre jernalder forteller navn på -heim (et fellesgermansk ord som betyr bosted) og -stad om bosetning, mens -vin og -land forteller om bruken av stedet. Gårdsnavn på -heim finnes ofte som -um, -eim eller -em som i Lerum og Seim, det er ofte store gårder sentralt i bygden. Ny gårdsnavn med -stad og -land ble også etablert i vikingtiden. De første bøndene tok trolig i bruk de beste områdene. De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Blant annet er det vanskelig å påvise hvor i Europa innvandrerne har kommet fra. De fastboende hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet. I folkevandringstiden ser det også ut til at det i deler av landet ble vanlig med klyngetun eller en form for landsbybebyggelse. === Norsk ekspansjon nordover === Fra rundt år 200 foregikk det en viss folkevandring sjøveien fra Rogaland og Hordaland til Nordland og Sør-Troms. De som flyttet slo seg ned som bofast jernalderbefolkning og ble dominerende overfor den opprinnelige befolkningen som kan ha vært samisk. De innvandrede nordmennene, bumenn, drev jordbruk med husdyr som ble foret inne om vinteren samt en del korndyrking og fiske. Nordgrensen for nordmennenes bosetning var opprinnelig ved Toppsundet nær Harstad og rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. Det var så langt nord det var mulig å dyrke korn på den tiden. Malangen ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og Finnmork. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. Omkring år 800 bodde det nordmenn langs hele den ytre kysten til Vannøy. Nordmennene kopierte til dels samiske næringsveier som hvalfangst, pelsdyrjakt og reindrift. Det var trolig dette området mellom Malangen og Vannøy som var Ottar fra Hålogalands område. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst. Øst for Nordkapp er det spredte arkeologiske funn av norsk bosetting i vikingtiden. Det er norske navn på fjorder og øyer fra vikingtiden, blant annet fjordnavn med «-anger». Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark. Handelsmenn og skattefuter reiste enda lenger.Fra år 1100 og de neste 200–300 år er det ikke spor av norsk bosetting nord og øst for Tromsø. Det er uvisst om dette skyldes avfolking, om det skyldes at nordmennene lenger nord ikke var kristnet eller at ikke var kirker nord for Lenvik eller Tromsø. Norsk bosetting i helt i nord fremgår av kilder fra 1300-tallet. I hansatiden ble bosettingen utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske mens det tidligere (i vikingtid) hadde vært gårder med kombinasjon av fiske og jordbruk. I 1307 ble det i Vardø anlagt en festning og den første kirken øst for Tromsø. Vardø ble en liten norsk by, mens Vadsø forble samisk. Langs den ytterste kysten kom det norske bosettinger og kirker utover i middelalderen. Etter reformasjonen, kanskje som resultat av tilbakegang i fiskebestandene eller fiskeprisene, kom det norsk bosettinger i de indre fjordstrøkene som Lebesby i Laksefjord. Noen fiskevær ytterst på kysten ble forlatt for godt. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med sterk svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.På et svensk kart fra 1626 er Norges grense angitt ved Malangen, mens Sverige med dette kartet viste ønske om å kontroll over det samiske området som hadde vært fellesområde.Betegnelsen Nord-Norge kom såvidt i bruk på slutten av 1800-tallet og administrativt ble området omtalt som Tromsø stift da Tromsø fikk bispesete i 1840. Det hadde vært ulike betegnelser tidligere: Hålogaland omfattet opprinnelig bare Helgeland og da norrøn bosetning spredte seg nordover i vikingtiden og middelalderen ble Hålogaland brukt om området nord omtrent til Malangen, mens Finnmark eller «Finnmarken», «samenes land», lå utenfor. Betegnelsen Nord-Norge laget ved et kafebord i Kristiania i 1884 av medlemmer i Nordlændingernes Forening og ble alminnelig brukt først i mellomkrigstiden etterhvert som det fortrengte «Hålogaland». == Tidlig middelalder (1050-tallet–1184) == Tidlig middelalder regnes i norsk historie som perioden mellom vikingtidens slutt omkring 1050 og kong Sverres kroning i 1184. Periodens begynnelse kan dateres forskjellig, fra rundt år 1000 da kristningen av landet tok til og opp til 1100 da vikingtiden fra et arkeologisk ståsted var over. Fra 1035 til 1130 var det (relativt) indre fredstid i Norge, selv flere av kongene forsøkte seg på hærferder i utlandet blant annet i 1066 og 1103. I denne perioden ble kirkens organisasjon oppbygd. Dette førte til gradvis endring i religiøse skikker. Religion gikk fra å være et huslig anliggende til å bli regulert av felleseuropeiske kristenrett og at kongemakten fikk økt makt og innflytelse. Slaveriet ("trelldom") ble gradvis opphevet. Befolkningen vokste raskt i denne perioden, noe de tusenvis av gårdsnavn som slutter på -rud viser. Urbaniseringen av Norge er en historisk prosess som sakte, men sikkert har endret Norge fra tidlig vikingtid til i dag, fra et land basert på jordbruk og sjølberging, til stadig mer handel og industri. Allerede på 800-tallet fikk landet sitt første bysamfunn, og på tusen og ellevehundretallet fikk vi de første varige byene. På 1130-tallet brøt det ut borgerkrig. Dette skyldtes maktkamp og at alle som hevdet de var kongssønner kunne kreve rett til tronen. Stridighetene eskalerte til omfattende helårs krigføring da Sverre Sigurdsson startet et opprør mot kirkens og lendmennenes tronkandidat Magnus Erlingsson. === Fremvekst av byer === De eldste norske byene vokste trolig frem fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte byutviklingen der, og kongen reiste kirker i Borg, Konghelle og Tønsberg. Hamar og Stavanger ble nye bispeseter og omtales sent på 1100-tallet som byer sammen med handelsstedene Veøy i Romsdal og Kaupanger i Sogn. I senmiddelalderen ble Borgund (på Sunnmøre), Veøy (i Romsdalsfjorden) og Vågan (i Lofoten) omtalt som småkjøpsteder. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350. Stavanger ble bispesete rundt 1120–1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by. Det grøderike Jæren og ytre Ryfylke var trolig relativt tett befolket på den tiden. I Stavanger og Nord-Jæren er det funnet en særlig stor konsentrasjon av irske gjenstander fra vikingtiden. Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Oscar Albert Johnsen anslo bybefolkningen før svartedauden til 20 000 hvorav 7000 i Bergen, 3000 i Nidaros, 2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Basert på arkeologiske undersøkelser anslår Lunden at det i Oslo var omkring 1500 innbyggere fordelt på 250 husstander i år 1300. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år. Knut Helle antyder 20 000 bybefolkning på det meste i høymiddelalderen, hvorav nesten halvparten i Bergen.Bjarkøyretten regulerte forholdene i byer (særlig Bergen og Nidaros) og på handelsplasser, og hadde for Nidaros mange av de samme bestemmelsene som Frostatingsloven. Magnus Lagabøtes bylov erstattet bjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen samt med tilsvarende lover utarbeidet også for Oslo, Nidaros og Tunsberg. Byloven gjaldt innenfor byens takmark. Byloven bestemte at byens offentlige gater besto av brede allmenninger (vinkelrett på strandlinjen) og streter parallelt med strandlinjen, tilsvarende i Nidaros og Oslo. Veitene var smågater på opp til 3 alen (1,4 meter) og knyttet til den enkelte eiendom. Fra middelalderen var de norske byene som regel omgitt av plankegjerder. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein.Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes, I Bergen kunne for eksempel naut og sauer bare omsettes på Torget, og fisk bare på Torget eller direkte fra båtene ved bryggekanten. I Nidaros ble smedene pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens garverne måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt. Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I Oslo var det fra 1200-tallet eller tidligere vanlig med bygårder bestående av enkeltbygninger på et par etasjer omkring en gårdsplass med adgang fra gaten gjennom et portrom. Oslos middelalderske bygårder var bosted for en til fire husstander. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens takmark. I bygårdene kunne det være flere uthus som forlager, fjøs og stall. Arkeologiske utgravinger viser at mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på Bryggen i Bergen. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid. == Høymiddelalder (1184–1319) == Etter borgerkriger på 1100-tallet fikk landet en relativ storhetstid i 1200-årene. Island og Grønland ble underlagt kongemakten i 1262, og Norgesveldet nådde sin største utstrekning under Håkon IV Håkonsson. Den siste kongen av Haraldsætten, Håkon V Magnusson, døde sønneløs i 1319. Frem til 1600-tallet strakte Norge seg helt ned til utløpet av Göta älv, som den gang var Norges grense mot Sverige og Danmark. Rett før svartedauden rundt 1350 var det mellom 65000 og 85000 gårdsbruk i landet, og det hadde vært en sterk vekst antall gårder fra 1050 særlig på Østlandet. I høymiddelalderen hadde kirken eller kirkelige institusjoner hånd om 40 % av jorden i Norge, mens aristokratiet hadde omkring 20 % og kongen eide 7 %. Kirken og klostre fikk jord ved gaver fra konge og stormenn, eller ved arv og gaver fra vanlige bønder. == Bosetting og demografi i middelalderen == Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder høyere i lendet og lenger mot nord. Østlandet hadde størst arealer å ta av og fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fiske. Den islandske Rimbegla forteller rundt år 1200 at grensen mellom Finnmark (samenes land) og bofaste nordmenn inne i landet gikk ved Malangen mens grensen helt ute ved kysten gikk ved Kvaløya. Fra slutten av høymiddelalderen ble det flere nordmenn langs kysten av Finnmark og Nord-Troms. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 var folketallet på samme nivå som før svartedauden. Da kristendommen ble innført etter år 1000 var folketallet omkring 200 000. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader. Ved år 1300 var folketallet et sted mellom 300 000 og 560 000 avhengig av beregningsmetode. Vanlige metoder tar utgangspunkt i detaljerte opplysninger om gårder i hver bygd og sammenholde dette med situasjonen i 1660 da det finnes gode manntall. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. Kåre Lunden konkluderer med at folketallet ved år 1300 var nærmere 500 000, av disse bodde 15000 i byer. Lunden tror at folketallet i 1660 fortsatt var litt lavere enn toppen før svartedauden og peker på at gårdsbosetningen i 1660 ikke nådde samme utbredelse som i høymiddelalderen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6000 og 3000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning og i Finnmark var det knapt norsktalende innbyggere. I høymiddelalderen var det gunstigere klima for korndyrking i nord. Basert på antall gårdsbruk økte folketallet 162 % fra 1000 til 1300, i Nord- og Vest-Europa for øvrig var veksten 200 % i samme periode. == Senmiddelalder (1319–1537) == På grunn av gjentatte pestepidemier ble befolkningen omtrent halvert og de minst produktive av landets gårder lagt øde. Det tok flere hundre år før befolkningen atter nådde nivået før 1349. De som overlevde epidemiene fikk imidlertid flere økonomiske ressurser på deling. Skatteinntektene til staten nærmest kollapset, og en stor del av adelsslektene døde ut eller sank ned i bondestand på grunn av landskyldfallet. Hanseatene overtok handel og skipstrafikk og dominerte fiskeeksporten. Erkebiskopen i Nidaros var landets mektigste mann økonomisk og politisk, ettersom kongedynastiet giftet seg inn i det svenske i 1319 og døde ut i 1387. Etterhvert ble København rikets politiske sentrum og Bergen handelssentrum, mens Trondheim forble det religiøse sentrum. == Fra reformasjon til enevelde (1537–1660) == I 1537 ble reformasjonen gjennomført i Norge. Med det ble nesten halvparten av landets eiendom ved et pennestrøk konfiskert av kongemakten. Presteskapet, som hadde stor makt som en egen organisasjon, ble nå utnevnt av statskirken, administrert fra København. I denne perioden ble Norge styrt av (hovedsakelig) danske adelige lensherrer, som opptrådte som mellommenn mellom bøndene og Oldenborg-kongen innen rettsvesen, skatte- og tollinnkreving. Fra 1570 og frem til 1721 lå Oldenborg-dynastiet i gjentatte kriger med Vasa-dynastiet i Sverige. Finansieringen av disse krigene førte til en voldsom skatteskjerpelse som medførte stor nød. Politisk-geografisk måtte Oldenborg-kongene avstå til Sverige de norske landskapene Jemtland, Herjedalen, Idre og Särna, samt Båhuslen. Som ledd i finansieringen av krigene ble statsapparatet utvidet. Kongemakten begynte i større grad å gjøre seg gjeldende i rettspleien. Inntil denne perioden hadde volds- og ærekrenkelsessaker vært behandlet som sivilsaker mellom borgerne. Straffenivået ble sterkt skjerpet. I denne perioden ble også minst 307 personer henrettet for hekseri i Norge. Kulturelt ble landet preget av at skriftspråket ble dansk på grunn av Bibeloversettelsen og København-universitetets utdannelsesmonopol. == Eneveldet til Kielfreden (1660–1814) == Inntil 1660 hadde kongen vært valgt av det danske riksrådet, mens han arvet Norges rike, som var tradisjon i Norge. Etter en serie militære nederlag begikk kongen statskupp og avsatte riksrådet. Kong Frederik III innførte eneveldet, noe som innebar at det knapt var noen juridiske begrensninger i kongens makt. Dette ble starten på en omfattende utvidelse av statsapparatet, og den sivile administrasjonen ble i større grad kontrollert fra sentraladministrasjonen i København. I 1662 ble lensherresystemet (der adelen hadde en viktig rolle) avskaffet og erstattet med amt. Norge ble delt i fire hovedamt (Akershus, Kristiansands, Bergenhus og Trondhjems) som senere ble kalt stiftamt ledet av stiftamtmenn med et antall amtmenn og fogder (futer) under seg. Stiftamtmannen i Akershus hadde samtidig andre roller som blant annet stattholder. De tidligere lensherrene var nesten eneveldig innenfor sine len, mens de nye stiftamtmennene og amtmennene hadde mer begrenset myndighet; blant annet hadde de ikke militært apparat som lensherrene. Amtmennene hadde ikke styring med statlige inntekter og kunne ikke berike seg privat slik lensherrene kunne, skatter og avgifter ble i stedet håndtert av egne embetsmenn. Amtmenn var ansatt av kongen og hadde til forskjell fra lensherrene fast lønn. Embetsmenn utnevnt av kongen hadde ansvar for lokalt styre. Før 1662 utnevnte lensherrene selv laver embetsmenn som fogder, borgermestere og rådmenn. En kirkekommissær fikk ansvar for å føre tilsyn med kirkevergenes regnskaper. I 1664 ble det utnevnt to generalveimestere for Norge, en for det sønnafjelske (Østlandet og Sørlandet) og en for det nordafjelske (Vestlandet og Trøndelag; Nord-Norge hadde ikke veier).Både Danmark og Norge fikk nye lovbøker. Den elendige statsøkonomien førte til et omfattende salg av krongods, først til statens kreditorer. Videre salg gjorde at mange bønder ble selveiende på slutten av 1700-tallet. Industriell utnyttelse av norsk naturressurser kom i gang, og handel og skipsfart og særlig økende trelasteksport førte til økonomisk oppgang i siste del av 1700-årene. Under Napoleonskrigene ble det matmangel og hungersnød i Norge, mellom 20 til 30 tusen mennesker av en befolkning på rundt 900 tusen døde av ren matmangel eller sykdommer knyttet til underernæring. === Kolonier og slavehandel === Danmar-Norge skaffet seg oversjøiske kolonier: St. Thomas (1665), St. Jan og St. Croix (1700-tallet). På samme tid inngikk kongeriket avtale med herskere på Gullkysten (Ghana) om etablering av slavefort blant annet Christiansborg i Accra. Handelen gikk i trekant fra København til Gullkysten med våpen, krutt og brennevin som ble byttet mot gull, elfenben og slaver. Slavene ble fraktet over Atlanterhavet til Karibia blant annet til de dansk-norske koloniene hvor St. Croix var viktigst. Skipene returnerte til København med sukker, tobakk, bomull og andre varer. Omtrent 100 000 slaver ble fraktet over havet med danske og norske skip fra 1660 til 1802. Omkring 10 % av slavene døde under overfarten. Minst to av slaveskipene («Cornelia» og «Friderich») var i norsk eie. Engelbret Hesselberg var fut på St. Croix og etter et slaveopprør i 1759 fikk han en del av opprørerne henrettet blant annet ved at de ble brent levende, hengt opp etter føttene eller satt nakne i et bur i solen. På slutten av 1700-tallet vokste motstanden mot slavehandelen i Danmark-Norge, blant andre norske Claus Fasting fremmet sterk kritik. Slavehandelen ble forbudt fra 1803, mens selve slaveriet ble forbudt i Danmark fra 1848. == 1814 == Norge forble Oldenborg-kongenes arverike til 1814, da kongen ved Kielfreden måtte gi avkall på riket etter å ha vært på den tapende siden under Napoleonskrigene. Norge ble avstått til kongen av Sverige. Stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en politisk elite som ønsket et selvstendig Norge. En grunnlovgivende forsamling ble valgt og samlet seg på Eidsvoll, hvor en ny Grunnlov ble vedtatt og Christian Frederik valgt til norsk konge 17. mai 1814. Forsøket på å skape en uavhengig norsk stat måtte oppgis som følge av svensk maktbruk. Ved Mossekonvensjonen var fredsvilkårene at Norge måtte akseptere en personalunion med Sverige. Men landet fikk beholde Grunnloven og Stortinget mot at Christian Frederik frasa seg tronen. 4. november 1814 valgte Stortinget Sveriges konge til konge av Norge, etter å ha vedtatt de grunnlovsendringer som var nødvendige på grunn av unionen. Grunnloven var influert av prinsippene fra den franske revolusjon, den amerikanske uavhengighetserklæringen, og var blant de mest demokratiske i verden. Selvstendighetsbestrebelsene i 1814 gjenreiste Norge som stat, formelt en selvstendig stat, men innenfor en påtvunget løs union med Sverige. Landet hadde fullt indre selvstyre og separate institusjoner, og bare kongemakten og utenrikspolitikken var felles for de to statene. == Embetsmannsstaten (1814–1884) == Grunnloven ble undertegnet og Christian Frederik ble valgt til konge av det selvstendige Norge 17. mai 1814, som stadig er nasjonaldag i landet. Selvstendighet var imidlertid ikke realpolitisk mulig. Etter en kort krig med Sverige måtte kong Christian Frederik frasi seg tronen, men oppnådde ved Mossekonvensjonen, signert 14. august 1814, at Sveriges kronprins Karl Johan Bernadotte godtok at Norge kunne beholde sin demokratiske grunnlov og egne institusjoner innenfor en personalunion. Stortinget valgte Sveriges konge til Norges konge 4. november 1814.Det nordligste området (Nordkalotten) var fra middelalderen av et norsk-russisk fellesdistrikt der begge kunne drive skattlegging. Ved inngangen til 1800-tallet var Neiden, Pasvik og Petsjenga et uavklart område som både Russland og Danmark-Norge gjorde krav på. Grensen ble endelig fastlagt i 1826 og gikk da tvers gjennom de skoltesamiske siidaene Neiden og Pasvik med konsekvenser for befolkningen der. == Industrialiseringen i Norge (1850–1900) == I 1850 var Norge fremdeles et førindustrielt samfunn, med 3/4 av befolkningen knyttet til fiske og landbruk. Det hadde vært lite utvikling i Norge de siste 150 årene, og det var få som trodde at Norge ville gjennomgå den forandringen som foregikk de neste 50 årene. Befolkningsveksten i Norge fra 1800-tallet førte til overskudd på arbeidskraft i bygdene, økning av antall husmenn og jordmangel. De fleste som jobbet innen landbruk levde ikke bare av jorda, men drev fiske og tømmerhogst i tillegg. Arbeidet var tungt og det var få hjelpemidler og i onnearbeidet måtte også barn gjøre en innsats. Fra 1850 økte befolkningen sterk og det ble utviklet nye næringer i byene, noe som tvang frem forandringer. Jordmangel og overskudd av arbeidskraft førte til at veldig mange flyttet fra bygdene til byene, eller utvandret til USA. Folkevandringen førte til at det ble mangel på arbeidskraft i bygdene, noe som førte til at mange bønder måtte gå over til en mer ensrettet drift der bruk av maskiner ble viktig for å kunne drive gården. Folkevandringen førte også til at det var god tilgang til arbeidskraft i byene, og industrien tok i bruk maskiner som gjorde produksjonen mer effektiv. Dampmaskiner gjorde at man ikke lenger var avhengig av vannkraft for å bygge fabrikker, og mye industri vokste frem på steder med god tilgang til råstoffer, eller i byer med god havn. Mange av maskinene var vanskelige å vedlikeholde for voksne på grunn av at det var vanskelig å komme til, derfor var det mange barn som jobbet med maskiner på fabrikker. Dette kan sees som en videreføring av hvordan barn måtte ta del i gårdsarbeidet i bygdene. Barnearbeid var utbredt og barna måtte ofte jobbe lange dager, og lærerne ble lei av elever som sovnet i timene. Det var lærerne, ikke foreldre, som agiterte mot barnearbeid. Stortinget vedtok lover i 1892 som bestemte at barn under 12 år ikke hadde lov til å jobbe, og barn under 18 år ikke skulle jobbe mer enn 10 timer. I løpet av denne perioden ble den administrative inndelingen av Norge utviklet. Landet var en del av en personalunion med Sverige, og hadde felles konge og utenrikspolitikk. Nordmennene rådde selv over innenrikspolitikken. Landet var delt inn i 20 amt og rundt 500 kommuner, som bestod av enten herreder (landkommuner) eller bykommuner. Med formannskapene var det lokal selvstyring fra 1837. Amtene ble styrt av amtmenn og amtsformannskap. == Framveksten av det norske (1884–1905) == Da regjeringen Selmer i 1884 frarådet kong Oscar II å sanksjonere en grunnlovsendring som ville nekte statsrådene alminnelig adgang til Stortinget, innledet Stortinget riksrettssak mot regjeringen for å ha skadet landet. Regjeringen ble dømt og måtte gå av, og venstremannen Johan Sverdrup dannet ny regjering. Med ordene «All makt i denne sal» oppsummerte Sverdrup denne endringen i konstitusjonen, hvor kongens makt ble begrenset og parlamentarismen ble innført. Etter 1890-tallet har det blitt konstitusjonell sedvane for at ingen regjering kan bli sittende med et Stortingsflertall mot seg. Etter årelang strid mellom Oscar II og de norske regjeringer omkring ønske om norsk innflytelse i utenriksspørsmål i unionen, vedtok Stortinget ensidig den 7. juni 1905 at unionen med Sverige var oppløst, idet kong Oscar hadde opphørt å være Norges konge. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning i august. Krig med Sverige ble unngått ved forhandlingene i Karlstad høsten 1905. Unionens formelle oppløsning skjedde 26. oktober 1905, da den siste unionskongen frasa seg tronen og anerkjente Norge som uavhengig stat. == Venstrestat, klassekamp og krisetid (1905–1940) == I denne epoken gikk Norge fra å være et ruralt bondesamfunn til et urbant industrisamfunn. Etter 1900 skjøt industrialiseringen for alvor fart. Fiskeriflåten og handelsflåten ble raskt motorisert. Vannkraften skapte sterk økonomisk vekst og en industrialiseringbølge. Selskapet Norsk Hydro ble symbolet på koblingen mellom vitenskap og industriproduksjon. Utvandringen til USA nådde et andre toppunkt i 1911, før den opphørte under verdenskrigen (inntil andre verdenskrig het den første verdenskrigen kun verdenskrigen). Utvandring og nye arbeidsplasser til sjøs og i byene tømte bygdene og omveltet samfunnet. Industrien skapte en klasse av rotløse industriarbeidere som gradvis organiserte seg i fagforbund. Under verdenskrigen var Norge formelt nøytralt, men norsk skipsfart ble rammet av Tysklands ubåtkrig. Omkring 1 500 sjøfolk døde og 647 skip ble senket. Sympati med vestmaktene og enormt overskudd og spekulasjon innen shipping. Etter verdenskrigen ble samfunnet aldri «normalt» igjen (dvs som før 1914). Revolusjonen i Russland splittet arbeiderbevegelsen i fraksjoner der noen ville ha væpna revolusjon, mens andre ville vinne makten gjennom valg. Ikke bare arbeiderbevegelsen forble splittet, Venstre-bevegelsen(e) og Høire lå i bitter strid om målsak, avholdssak, kristendomsfortolkning og alt. Etter en serie med til dels selvskapte og internasjonale kriser, slo i 1929 verdenskrisen til. Opptil 30–40 prosent arbeidsledighet blant fagorganiserte skapte nød og dysterhet. Krisa førte også til mottiltak som nybrottsarbeid og småindustri. Krisa førte til at flertallet av befolkningen sluttet å tro på kapitalistisk demokrati. På høyresiden var grunnleggelsen av Nasjonal Samling (NS) den siste av flere antidemokratiske strømdrag, mens på venstresiden ble det tidligere revolusjonære Arbeiderpartiet valgt inn på en anti-kriseprogram og kom i regjering etter et kompromiss med Bondepartiet, det såkalte kriseforliket. == Krig og okkupasjon (1940–1945) == 9. april 1940 ble Norge uventet invadert av Tyskland. Etter to måneders militær motstand måtte de norske styrkene gi opp kampen, mens kongen og regjeringen gikk i eksil. Landet ble okkupert og forble okkupert frem til 8. mai 1945. På det meste var 350 000 tyske tropper stasjonert i landet. All sivil myndighet var samlet i et tysk Reichskommissariat, som oppnevnte en norsk «kommissarisk» regjering, fra 1942 ledet av major Vidkun Quisling, fører for det norske nasjonalsosialistiske partiet nasjonal Samling. Misnøyen med de tyske okkupasjonen og nazifiseringen av det norske samfunnet utviklet seg fra lunkenhet til rent hat, og gav seg utslag i et motstandsarbeid som selv om det var av liten militær betydning, likevel fikk dyp innvirkning for befolkningens kollektive identitet i flere generasjoner etter krigen. Norges handelsflåte organisert i statsrederiet Nortraship var derimot særdeles viktig for de alliertes krigsinnsats. Krigen la også grunnlaget for de utenrikspolitiske og kulturelle båndene med USA og Storbritannia som kom til å prege etterkrigstiden. == Industrisamfunn, planstyre og sosialdemokrati (1945–1972) == Skjebnefellesskapet og den felles fienden under tysk okkupasjon la en demper på klassestridighetene som hadde dominert i mellomkrigstiden. Arbeiderpartiet fikk rent parlamentarisk flertall ved det første etterkrigsvalget og brukte sin innflytelse til å påbegynne innføringen av en sosialistisk planøkonomi i ly av pris- og rasjoneringspolitikken arvet fra knapphetstiden under krigen. Kriser, fattigdom og arbeidsledighet skulle avskaffes ved hjelp av storstilt sosial ingeniørkunst, der sosialøkonomene hadde en lederrolle i planleggingen. Motstanden mot planøkonomi fra borgerlig side, sammen med Norges sikkerhetspolitiske allianse med USA, førte imidlertid til at det økonomiske systemet forble grunnleggende kapitalistisk. Økonomisk bar perioden preg av en kontinuerlig sterk årlig vekst på over tre prosent i hele Vest-Europa frem til oljekrisen tidlig i 1970-årene. Veksten førte til at arbeidsløsheten ble avskaffet og fattigdommen drastisk redusert. Den materielle velstandsutviklingen medførte grunnleggende forandringer i dagliglivet for folk flest. Goder som privatbiler, husholdningsmaskiner, vannklosetter, fjernsyn og feriereiser ble tilgjengelige for nesten alle. Staten satset sterkt på undervisningssektoren, slik at langt flere enn tidligere fikk utdannelse ut over grunnskolen. Kulturelt var dette NRK-monopolets storhetstid, nesten hele befolkningen ble bundet sammen av de felles erfaringene som etermediene gav dem. == Oljeindustri og deindustrialisering == === Økonomi === Rundt 1974 nådde både andelen og antallet av industriarbeidere sitt toppunkt. Økonomien gikk heretter i retning mot et postindustrielt service-samfunn. Rikdommen ble pløyd tilbake i stadig økende privat forbruk og gradvis mer omfattende offentlig tjenestetilbud. Gymnas, universitet og høyskoler gikk fra å være forbeholdt en tidel av ungdommen til å bli åpent for flertallet. Funn av ​olje- og gassressruser i Nordsjøen skapte også en ny situasjon. Etter en pionertid med store investeringer og kompetanseoppbygging i 1970-årene, begynte store oljeinntekter å sette sitt preg på økonomien fra og med 1980-årene. Omkring 1995 gikk Norge fra å være en debitornasjon til en kreditornasjon. === Politikk === På tross av økonomisk fremgang brøt enigheten på venstresiden sammen. Folkeavstemningen om medlemskap i EF (nå EU) var startskuddet til distriktsopprør der utkantenes kultur ble fremhevet. Motstand mot USAs krigføring i Vietnam sammen med EF-avstemningen førte til en ny bølge av sosialistisk tro på sterkere stat i 1970-årene. Denne tendensen ble imøtegått av den nyliberalistiske høyrebølgen i 1980-årene. Etterkrigstidens tro på planstyre ble nedtonet, også innen partiet som hadde innført sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet. Willoch- og Brundtland-regjeringene endret politikken fra politisk styring av økonomien til regulering av et for det meste selvregulerende fritt marked. === Kultur === Etter 2–3 generasjoner der husmorrollen hadde vært dyrket som felles ideal, tok flertallet av kvinnene seg lønnet arbeid utenfor hjemmet. Dette førte til dramatiske endringer av kjønnsrollene. Nye holdninger til skilsmisse, ugift forhold og seksualitet, radikalt forskjellige fra de dominerende holdningene hos generasjonene før, fikk gjennomslag i denne perioden. Mediene ble avpolitisert og gradvis avmonopolisert. Befolkningen ble i denne perioden for alvor en del av det internasjonale engelskspråklige kulturfellesskapet. Masseturisme til utlandet vokste i denne perioden frem, parallelt med at innvandring fra land i den 3. verden førte til større etnisk og kulturelt mangfold og til en revurdering av den tidligere mer enhetlige kulturelle identiteten. == Se også == Historiske kart over Norge Liste over Norges regenter Liste over Norges statsministre Unionsoppløsningen Urbaniseringen av Norge == Referanser == == Kilder == Helle, Knut mfl (2013). Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215017143. Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6 == Eksterne lenker == (en) History of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Norgeshistorie.no – nettsted med over 500 artikler om norsk historie, utviklet av Universitetet i Oslo Søk i Nasjonalbibliotekets arkiv av historiske fotografier fra Norge ca. 1880–1960 «De som forandret Norge» – artikkel fra forskning.no 17. januar 2012 Norge, veien mot nord, artikkel hos Norgeshistorie.no Samlingen av «Norge», artikkel hos Norgeshistorie.no Noregs grenser – det historiske målebord, om Norges grenser gjennom tidene, artikkel hos Norgeshistorie.no Norsk nasjonal identitet i dansketida, artikkel hos Norgeshistorie.no Ressursside for historie grunnfag, lenkeside hos Universitetet i Bergen

Norges historie med menneskelig bosetning går tilbake minst 10 000 år, til sen paleolittisk tid, den første perioden i steinalderen. Arkeologiske funn av boplasser langs hele norskekysten har hittil blitt datert tilbake til 10 400 før nåtid (BP), det eldste funnet regnes i dag å være en boplass ved Pauler i Brunlanes, Vestfold.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_geografi

2023-02-04

Norges geografi

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Norges geografi', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Norges geografi er en beskrivelse av landet Norge, naturforhold og kultur. Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser også mot Russland. Landet er langt og smalt. Kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter, og inngår i Norges økonomiske sone til havs. Fastlandets største utstrekning målt mellom ytterpunktene ved Lista og Vardø er 1 789,6 km.

Norges geografi er en beskrivelse av landet Norge, naturforhold og kultur. Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland Den skandinaviske halvøya, og grenser også mot Russland. Landet er langt og smalt. Kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet i nordøst. Til havs har Norge delelinjer med Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene, Island, Grønland og Russland. Kontinentalsokkelen i Skagerak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder Norges petroleumsforekomster og viktige fiskefelter, og inngår i Norges økonomiske sone til havs. Fastlandets største utstrekning målt mellom ytterpunktene ved Lista og Vardø er 1 789,6 km. == Landets inndeling == Norges hovedland deles i dag vanligvis i fem landsdeler: Østlandet, Sørlandet (Agder), Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. I tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Administrativt deles landet i fylker og kommuner. Fylkene før regionreformen i 2020 er valgkretser ved stortingsvalg. Politidistriktene og rettskretsene følger delvis fylkesinndelingen. Topografiske forhold er bestemmende for Østlandets grense mot Vestlandet og Trøndelag. Her er det store høyfjellsområder (blant annet Langfjella, Hardangervidda og Dovrefjell) som begrenset kontakt mellom folk i tidligere tid og som stadig er en stor hindring for samferdselen med bare noen få overganger. Høyfjellsområdene utgjør både vannskiller og værskiller. Grensene mellom Østlandet og Sørlandet, mellom Sørlandet og Vestlandet og mellom Vestlandet og Trøndelag reflekterer historiske forhold, blant annet administrative inndelinger. Her er grensene til dels flytende og har endret seg over tid. Det er for eksempel ikke noe skarpt og naturlig skille mellom Agder og Telemark. Sørlandet ble innført som betegnelse i 1902 og tidligere hadde Agder og deler av Telemark blitt regnet til Vestlandet. Landets inndeling reflekteres blant annet i dialektgrenser. For eksempel har dialekten i Romsdal preg av både vestlandsk og trøndersk, mens nordmørsk er en trøndersk dialekt. Langs kysten og i ytre strøk er det ikke noen skarp naturlig grense mellom Nordmøre og Trøndelag, og landskapet i indre deler av Nordmøre ligner mye på Trøndelag.Frem til omkring 1800 ble landet delt i nordenfjells (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og sønnenfjells. Idag regnes nordenfjells som alt nord for Dovrefjell (i praksis Trøndelag og Nord-Norge). Sørlandet ble før 1902 regnet som en del av Vestlandet. == Arealfordeling == Kongeriket Norge består av hovedlandet (323 787 km² på fastlandet med nærliggende øyer), Svalbard (61 022 km²) og Jan Mayen (377 km²). Norges biland ved og i Antarktis er Dronning Maud Land (2 700 000 km²), Peter I Øy (156 km²) og Bouvetøya (49 km²). Norges riksgrense er; mot Sverige (1 630 km), Finland (736 km) og Russland (196 km), noe som totalt utgjør 2 562 km. Norge er utpreget fjell-land, men bare 5 500 km2, hvorav to tredjedeler i Sogn og Fjordane og Oppland, er over 1 500 meter over havet. Det er 37 000 registrerte øyer i ferskvann og disse utgjør til sammen 336 km2. Innsjøene dekker et samlet areal på 17 000 km2 og myrer utgjør km2. Veiene i Norge dekket i 2017 litt over 2 000 km2 og dette utgjorde 38 % av bebygd areal, mens boliger utgjorde 23 % av bebygd areal. Oslo har størst andel bebygd areal med 27 %. Utenom Svalbard har Sogn og Fjordane mest isbre og varig snødekke med 4,8 % av fylkets areal. === Vernede områder === 17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som nasjonalpark, mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat. == Landformer og geologi == === Hovedtrekk ved landskapet === Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer frem tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, - i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk. Norges landskap kjennetegnes av følgende hovedtyper: Strandflaten er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger og til Nordkapp, og er særlig utpreget mellom Stad og Vesterålen med øyer som Smøla, Vega og Andøya. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten. Strandflaten ligger delvis under vann som et bredt og grunt havområde. Helgelandskysten har den bredeste strandflaten. Små restfjell som Torghatten og Træna inngår i strandflaten. Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen, skapt av isbreer i Tertiærtiden. Fjellvidder - store åpne arealer - som Hardangervidda og Finnmarksvidda. Kontinentalsokkelen. Kontinentalskråningen er overgangen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor. De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper: Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen (til dels store) og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter. Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet og omfatter ofte innsjøer, myrer og elveløp. Småkupert høyfjell finnes over skoggrensen og har større høydeforskjeller enn fjellviddene. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles alpine fjell i den mest ekstreme fasongen som i Norge ofte finnes nær kysten (særlig Lyngsalpene, Lofoten og Sunnmørsalpene). Rondane og Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk. Landskapstypen ås og fjelltopper finnes også langs kysten på øyer og langs sund der områdene ikke utgjør en del av strandflaten blant annet på Sørlandet. === Nærmere beskrivelse av landskapet === Berggrunnen i Norge er generell svært gammel, mens landskapet i for en stor del er preget av relativt nye geologiske prosesser.Utbredte landformer i Norge med vanlig forekomst: Vidde: Finnmark øst for Kvænangen, Hardangervidda, høydedragene mellom de store dalførene (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen), Forollhogna, Rørosvidda, grensetraktene Engerdal-Lierne Avrundete fjell: Troms og Nordland (særlig indre strøk), Oppdal-Dovrefjell-Rondane, Stølsheimen, Filefjell-Skarvheimen, ytre Nordfjord. Alpine/glasiale fjell: Ytre strøk fra Øksfjord til Rana, Trollheimen-Eikesdalen-Romsdalsalpene-Sunnmørsalpene-Nordfjord-Jostedalsbreen, Jotunheimen Hei: Høydedrag i øvre Telemark, Setesdalsheiene-Ryfylkeheiene Ås: Lavlandet på Østlandet sør for Mjøsa, lavlandet i Telemark, ytre fjordstrøk Boknafjorden-Sogenfjorden, Trondheimsfjorden, Fosen-Namsos-Namdalen Sand-/leirsletter av betydning finnes omkring Glomma, Vorma og Randselva. Morenebakketerreng av betydning finnes på Jæren og på Hedmarken Strandflatekyst: Stavanger til og med Andøya.Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, våtmark, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd. Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann hovedsakelig i Nord-Norge. Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere. Landskapet er preget av at landet gjennom titusenvis av år har vært dekket av isbreer. Isbreene og isen i havet utenfor har formet landskapet og etterlatt løsmasser. Fjellene i Norge danner den skandinaviske fjellkjeden som strekker seg langs det meste av den skandinaviske halvøy og som også inkluderer fjellområder i Sverige. Fjellkjeden under ett kalles også Scandes. Den skandinaviske fjellkjeden er stort sett sammenhengende nord-sør. Største høyde i nord for Trondheimsfjorden er Oksskolten på over 1 900 meter (Kebnekaise i Sverige er på 2 100 meter).Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1 000–1 200 meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord. I dette beltet er det både alpine fjell som Jotunheimen og vide platåer som Hardangervidda og Dovrefjell. Dype daler og fjorder er skåret ned i fjellmassivet. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange og slake før de munner ut i sletteaktig landskap ved Solør, ved Hamar, på Romerike, Ringerike og Hadeland. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. I Trøndelag går dalene stort sett i nordvestlig-sørøstlig retning. På Vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På Vestland anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Den nederste delen av dalene på Vestlandet har ofte flat, fruktbar dalbunn omgitt av bratte fjellsider; flere steder er det innsjøer like innenfor munningen til fjorden og skilt fra denne ved et eid av grus og andre løsmasser. Bosetningen er ofte tettest på slike eid, for eksempel Nordfjordeid, eller på andre strandsteder ved munning mot fjorden. På Sørlandet har dalene ofte strekninger med flatt dalbunn. I Nord-Norge er det flere store daler med flat og til dels svært fruktbar dalbunn, for eksempel Saltdal eller Målselvdalen. På Østlandet og i Trøndelag er dalsidene til dels så slakke at de har blitt dyrket opp; på Østlandet ligger mange av de store gårdene på den solvendte dalsiden. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene. Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med hengende daler) og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland. I Nordland og Troms går de store dalene som regel parallelt med kysten, og landskapet er sterkt oppskåret med daler, fjorder, sund og øyer samt bratte, høye tinder som Lyngsalpene og Okstindan. I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Kysten fra Rogaland til Magerøya, særlig fra Møre til Vesterålen, er preget av strandflaten, og består av både grunt hav og flatt lavland. Det slakke lavlandet kan utgjøre en belte av øyer og fastlandet mot havet, og kan utgjøre hele øyer som Smøla og Andøya. Store deler av kysten består av svært gammelt grunnfjell. Beerenberg er på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan. Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB). Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang. Av verdens stater har kun Canada lengre kystlinje enn Norge. I tillegg finnes det flate vidder, samt brede daler, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. Nord-Norge er også kjent som midnattssolens land, da landet delvis ligger nord for polarsirkelen. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys. Nesten hele Nord-Norge er knyttet til havet og har kystklima, med Finnmarksvidda som et viktig unntak. Finnmarksvidda er et platå av moderat høyde (200–400 meter), men høyfjellspreget klima og vegetasjon. Helgeland er preget av omfattende skjærgård og lange daler i nord-sør-retning innenfor den oppskårne kysten. Nordland nord for Bodø har ikke de skjermende daler. Lofoten og kysten av Troms er sterkt oppskåret av fjorder og består av flere store øyer. I Troms og Finnmark ligger de høyeste fjellene nær kysten. Jordsmonnet er godt egnet til jordbruk, men klima gjør husdyrhold mest egnet.Trøndelag har naturlig grense i høyfjellet mot Oppland og Hedmark (Innlandet fylke). Nordmøre hører med sine skoger og brede daler topografisk naturlig sammen med Trøndelag. Ytre strøk av Trøndelag er preget av strandflaten i varierende bredde. Rundt midre og indre del av Trondheimsfjorden er det brede, fruktbare daler som går over i store skoger og snaufjell. Den beste matjorden rundt Trondheimsfjorden finnes på de marine avsetningene i lavere strøk. I Trøndelag er det større områder med sammenhengende lavland enn på Vestlandet.De sentrale fjellstrøkene over 1 000 m.o.h. i Sør-Norge strekker seg som et belte fra Setesdal-/Ryfylkeheiene i sør til de indre deler av Sunnmøre i nord, videre i en sørvestlig-nordøstlig retning. Disse fjellene danner vann- og værskille mellom Østlandet og Vestlandet. Fjellområdet består dels av sammenhengende lett kuperte vidder og dels av ville fjellområder med store høydeforskjeller. De høyeste toppene er i Jotunheimen, med Norges høyeste punkt på fastlandsnorge Galdhøpiggen med sine 2 469 meter over havet.På Østlandet er dalene lange, slakke og oftest U-formet. Dalene er generelt åpnest i lavere høyder og høydene mellom dalene er ofte under skoggrensa og danner skogkledde åser. På Vestlandet står fjellene i større grad enn på Østlandet som spisse tinder, smale rygger eller bratte vegger. Dalene er særlig i øvre del betydelig brattere enn på Østlandet. Terrasser dannet av landheving og fruktbare elveavsetninger danner grunnlag for bosetting og jordbruk. Jæren er en 60 km lang og 15 km bred slette som er Vestlandets viktigste jordbruksområde og en av tetteste bosettingene. Typisk for Norge er avsetninger av løsmasser over bergrunnen i lavlandet og i bunnen av dalene. Løsmassene består av leire, sand, grus og morenejord. I høyere strøk finnes ferske morener avsatt av eksisterende breer. Bratte fjellsider er ofte dekket av urer og steinblokker eller vifter av grus og stein. Torvmyrer er særlig tykke på strandflaten og noen steder er myrene dannet ved gjengroing av grunne innsjøer. I store elvedaler dannes banker og delta av løsmasser. Høyfjellet er ofte dekket av «blokkhav» som er store områder med steinblokker dannet ved frostsprenging i berggrunnen på stedet. På Vestlandet finnes blokkhav ned til noen hundre meter over. Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer. === Berggrunn og fjell === Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten. Gneis, granitt og amfibolitt er vanligst. Etter siste istid har landet hevet seg opp til 220 meter (Oslo-området), mens Jæren bare hevet seg 10 meter da isen forsvant. Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet. Berggrunnen og jordsmonnet i Norge er generelt fattig på kalk. Berggrunnen ble trolig skrapet nokså ren for løsmasser under istiden. Da isen forsvant etterlot ferske løsmasser i form av morener som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Den store endemorenen fra Yngre Dryas, Raet, må nevnes spesielt. Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Jord og annen løsmasse dannes også ved fra berggrunn ved forvitring og skred. Opptil 10 % av landet er dekket av myr hvorav noen er faste å gå på mens andre er våte og ikke kan krysses til fots. Næringsrike myrer kan ha stort artsmangfold av planter og fugler.Berggrunnen består i hovedtrekk av Oslofeltet: fra Grenland via Oslo og Ringerike til Mjøsa Grunnfjell: Prekambrium: Det sentrale Østlandet uten Oslofeltet, Telemark, Agder, Ryfylkeheiene, Finnmarksvidda Senere skjøvet og foldet: Vestlandet, Trøndelagskysten, Lofoten, Vesterålen, øyene i Troms Senprekambrium: Østlandet nord for Mjøsa, Varangerhalvøya, Vest-Finnmark Kambrosilur: Indre Trøndelag, Nordland, TromsDen norske fjellkjeden strekker seg fra Ryfylke via Jotunheimen, Rondane, Nordland, Troms og Finnmark. Den er rester av den kaledonske fjellkjeden. De norsk fjellområdene utgjør størstedelen av Den skandinaviske fjellkjeden (også kalt Scandes) som strekker seg fra 58° til 71° nord. Norges høyeste fjell er konsentrert omkring Sognefjordens innerste del med Jostedalsbreen, Jotunheimen og Skarvheimen. Området Folgefonna-Hardangervidda-Gausta har topper på over 1 500 meter. Rondane-Dovrefjell har topper over 2 000 meter. Reinheimen, Romsdalsalpene og Sunndalsfjella har mange topper opp mot 2 000 meter. Mellom Østlandet og Vestlandet er Lesjaskogsvatnet den eneste overgangen under 1 000 meter. I Okstindan og Lyngsalpene er det topper på 1 500–2 000 meter over havet. Nord for Røros og Sylan er det i Trøndelag bare ubetydelige områder over 1 000 meter, mens i Troms, Nordland og deler av Vest-Finnmark er betydelig områder over 1 000 meters høyde.I høyfjellet (over omkring 1 200 meter) har mye frostforvitring mange steder etterlatt blokkhav eller steinflyer. Dette er forvitringsmateriale som har blitt liggende på opphavsstedet. Forvitring i bratt terreng kan vær til ras eller sig. === Permafrost === På hovedlandet finnes det usammenhengende permafrost (vedvarende tele) over 1300-1600 m.o.h. i Sør-Norge (særlig i området Jotunheimen-Reinheimen-Dovrefjell) og 900 meter i Nord-Norge (blant annet indre Troms og omkring Reisadalen, i Kvænangen og på Finnmarksvidda); øst i Finnmark finnes det permafrost ned til 400 meters høyde. På Svalbard er det flere hundre meter dyp permafrost på det meste av øygruppen. I Jotunheimen er det registrert mer enn 100 meter dyp permafrost. På Svalbard finnes permafrost overalt unntatt under de største breene og under fjordene. Langs kanten av subpolare isbreer er det permafrost og breene er der frosset fast til bakken. I 2007 ble det meldt at det er mer permafrost på fastlandet enn tidligere antatt. == Kystlinje og havområder == Norges kyst er svært fragmentert. Den består av et stort antall øyer, holmer og skjær, og fjorder går dypt inn i landet. Mange steder er det høye fjellpartier helt ut mot havet. Fast fjell av harde bergarter går helt ut til havkanten. Fjordene er ofte svært dype og ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen utenfor. Bunnen av fjordene er ofte nokså flate og dekket av slam eller leire. I lengderetningen er fjordene ofte oppdelt i bekkener med dype partier adskilt av terskler eller morener. Noen fjorder og sund går på tvers av kysten andre går parallelt slik at den ytre delen av Norge er oppdelt i et stort antall øyer som under ett kalles skjærgården. Farvannet innenfor skjærgården er skjermet mot storhavet til nytte for båttrafikken.Fra Halden til Stavanger er fjordene (med unntak av Oslofjorden) små og det er færre og mindre øyer enn på Atlanterhavskysten. På sørkysten stiger landet relativt slakt fra havet og minner Sveriges kyst. Nord for Stavanger er øyene og fjordene av store dimensjoner og har likhetstrekk med Skottlands vestkyst, Grønland, Canadas vestkyst og Chiles kyst. Området mellom Hardangerfjorden og Sognefjorden er svært oppdelt med tallrike øyer og smale fjorder. Osterøy er nesten helt omsluttet av fastlandet. Bergenshalvøyen og Lindåshalvøyen er forbundet med fastlandet med smale eid. Nord for Sognefjorden ligger øygruppen Solund. Ved Stad er kysten uten skjærgård. Nord for Stad ligger en rekke skjær og øyer (inkludert Nordøyane og Sørøyane) med Hitra som den største sør for Trondheimsfjorden. Nord for havstykket Folda stikker øygruppen Vikna langt ut i havet. Helgeland har en bred skjærgård som når langt ut i havet. Lofoten og Vesterålen danner en stor øygruppe med to av Norges største øyer Hinnøya og Langøya samt Andøya. De store øyene Senja, Kvaløya og Ringvassøy er skilt fra fastlandet med et langsgående fjordløp. I Vest-Finnmark ligger Stjernøya, Seiland og Kvaløya innenfor den stor Sørøya. Magerøya er Norges nordligste og øst for Nordkapp er det ikke øyer av betydning. === Hav og kontinentalsokkel === Utenfor kysten strekker en relativt grunn kontinentalsokkel seg til Norskehavet og Polhavet med store dyp på 4 000 og 3 000 meter. Barentshavet er relativt grunt og danner en kontinentalsokkel mellom hovedlandet og Svalbard. Ved Senja er kontinentalsokkelen smal, utenfor Møre og Romsdal er den relativt smal og den er særlig bred ved Helgeland der områder på mindre enn 400 meters dyp strekker seg 150 km fra land. Hele Nordsjøen (fra Stad og Shetland) inngår i kontinentalsokkelen. === Lengde og areal === Fastlandets kyst regnet langs den havrettslige grunnlinjen er 2 532 km, medregnet fjorder og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km. I tillegg er øyenes kystlinje beregnet til 71 963 km. Norges samlede kystlinje er 100 915 km, noe som er verdens nest lengste kyst etter Canada. Rundt Norge er havområdene Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak. Norge råder over 1 979 179 km² med hav, fordelt på tre soner som avgrenses av internasjonale delelinjer: Etter endring i beregningsmetode økte kystlinjen i 2011 fra omkring 85 000 km. Bakgrunnen for at tallene kan avvike så mye er at lengden av kyst er delvis usikker størrelse, dette «kystelinjeparadokset» ble påvist av Lewis Fry Richardson og Benoit Mandelbrot. Kystlinjens blir lenger jo mer nøyaktig ved å øke målestokken på kartet. Dette slår spesielt ut for Norge som har en snirklete kystlinje med øyer og fjorder, noe som kan uttrykkes med den høye fraktale dimensjonen 1,52 som omtrent betyr at dobbelt så detaljert kartlegging medfører økning i kystlengden på 52 %. Til sammenligning har Sør-Afrikas kyst en fraktal dimensjon på 1,02. Hovedlandets økonomiske sone på 878 575 km² som grenser mot Sverige, Danmark, Storbritannia, Færøyene og Russland Fiskerisonen rundt Jan Mayen på 293 049 km² som grenser mot Island og Grønland Fiskevernsonen ved Svalbard på 803 993 km² som grenser mot Grønland og Russlands Franz Josef LandNorges indre farvann (sjøområder innenfor grunnlinjen) utgjør 125 313 km², av dette er 89 091 km² knyttet til fastlandet. Ifølge Kartverket ligger landets geografiske midtpunkt (arealtyngdepunkt) ved Skjækervatnet i Steinkjer kommune. === Tidevann og havstrømmer === Hvert år publiserer Statens kartverk «Tidevannstabeller for den norske kyst med Svalbard, samt Dover, England». Langs kysten av Norge er det minst gjennomsnittlig tidevannsforskjell i Oslo, Mandal og Stavanger med under 0,4 meter. Størst forskjell mellom lavvann og høyvann er det fra Trondheim til Vardø med nær 2 meter gjennomsnittlig forskjell og største forskjell på opp mot 4 meter. Ved Lindesnes og Kristiansand er det normalt nesten ikke tidevann, og langs Skagerak har tidevannet liten betydning for skipsfarten. Ved Bergen er det nær 1 meter. Forskjellen mellom flo og fjære er størst i Nord-Norge og der har brygger og sjøhus vært oppført på høye stolper av hensyn til tidevannet. Springflo i Kabelvåg og Vardø kan være på over 3 meter. I Nord-Norge kan tidevann ha betydning for skipsfarten der tidevannet kan skape sterke strømmer i trange sund, omtrent som en brusende elv. Saltstraumen er en av verdens sterkeste og oppstår der et smalt sund forbinder en relativt vid fjord med havet. I Nord-Norge medfører tidevannet kostnader blant annet ved anlegg av havner.Ved Kråkenes er det gjennomsnittlig 130 dager årlig med bølgehøyder over 2,4 meter, og 130 dager med bølger mellom 1,3 og 2,4 meter. Ved Ferder er det vel 50 dager med bølger over 2,4 meter, også ved Andenes er små bølgehøyder vanligst. I Norskehavet utenfor Nordland er det årlig rundt 200 dager årlig med bølger over 2,4 meter og om lag 50 dager med bølger under 1,2 meter.Golfstrømmen dominerer det meste av Norges kyst og er avgjørende for klimaet. Den fører tempererte vannmasser fra Mexicogolfen nordover noe som gir et mildt kystklima. Strømmene følger stort sett kysten nordover og helt østover mot Kola. Skagerak og ytre Oslofjord får tilførsel av strømmer fra Nordsjøen og Kattegat/Østersjøen. Vann fra Østersjøen har lavt saltinnhold og fordi det er lettere flyter dette vannet over Golfstrømmen og Atlanterhavsvannet selv om det ofte er kaldere. Polarstrømmen langs Grønlands østkyst sender kaldt vann sørover med en forgrening østover nord for Island. Det kalde polarvannet dominerer de store havdypene utenfor kontinentalsokkelen. Kyststrømmen har liten betydning for strømforholdene i fjordene og andre skjermede farvann der tidevannsstrømmene dominerer. For eksempel i Trondheimsfjorden går overflatestrømmen ved stigende vann inn fjorden og særlig langs sørsiden nær Trondheim, mens ved fallende tidevann går strømmen særlig langs nordsiden ved Fosen. Tidevannsstrømmene bidrar til utskifting av vannet i fjorden selv om det i stor grad er de samme vannmassene som strømmer inn og ut med tidevannet. == Ferskvann, fjorder og is == Det faller i gjennomsnitt 1380 millimeter nedbør over Norge (noe som utgjør 447 km3). Av dette fordamper omkring 235 millimeter. Norges vassdrag får i tillegg tilført vannføring tilsvarende 30 millimeter nedbør fra nabolandene og elver tilsvarende 30 millimeter renner inn i Sverige hovedsakelig Trysilelva. De resterende renner ut i havet langs Norges kyst. === Vassdrag === Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes. Tanas nedbørsfelt er omkring 40 % av Glommas og middelvannføringen er 25 % av Glommas, men flomvannføringen i Tana er på nivå med Glomma. Pasvikelva har sterkere flomdemping enn Glomma noe som skyldes den finske innsjøen Enares store overflate.Temperaturen i vassdragene varierer mindre enn lufttemperaturen. Vanntemperaturen påvirkes av blant fallenergi, fordamping, kontakt med omgivelsene og stråling hvorav det siste betyr mest. Nedenfor en elvestrekning vil temperaturen nærme seg 0°C om vinteren, mens ved utløpet fra en innsjø vil temperaturen være merkbart høyere. Ved utløpet av en innsjø kan temperaturen i elven være mye høyere enn ovenfor innsjøen. I grunne og brede elver kan det være stor temperaturvariasjon over døgnet med klare netter og varme dager. Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerak. Øst for vannskillet (Østlandet) er elvene lange og relativt slakke, på Vestlandet er elvene generelt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. For eksempel er det bare 10-15 kilometer fra vannskillet mot Glommavassdraget til Geirangerelvens utløp i fjorden. I Agder er elvene generelt lite forgrenet og har lang, rette løp. I Trøndelag og Nord-Norge har elvene samme preg som elvene på Østlandet og i Agder, med unntak særlig av kyststrøkene i Nordland der elvene minner mer om de korte og bratte elvene på Vestlandet.I Nordland og Troms følger vannskillet stort sett riksgrensen mot Sverige. I Finnmark og på Østlandet krysser noen elver, blant annet Trysilelva, grensen. I Finnmark er grensen mot Finland og Russland til dels trukket langs elver. Det viktigste vannskillet går mellom Vestlandet/Trøndelag og Østlandet og følger i grove trekk Langfjella-Jotunheimen- Strynefjellet-Trollheimen-Dovrefjell. Vannskillet ligger nær det viktigste værskillet i Norge. Nedbør som faller ved vannskillet vil enten følge vassdragene øst-/sørover mot Oslofjorden/Skagerrakskysten, eller vest-/nordover med utløp i fjordene på Vestlandet/Trøndelag.Nedbørsfeltene har størst utstrekning på Østland og i Finnmark. På Vestlandet er nedbørsfeltene langt mindre med Sunndalsvassdraget på 2500 km2 som det største. Elvenes lengde henger nært sammen med nedbørsfeltets størrelse. Norges elver skifter ofte navn når de passerer en innsjø for eksempel innløpet til Sperillen heter Begna mens utløpet heter Ådalselva, mens Otra har samme navn til utløpet.Glommavassdraget har største nedbørsfelt som omfatter Østerdalen og Gudbrandsdalen med sidedaler og Glomma er landets lengste elv. Drammensvassdraget er det fjerde største i landet og omfatter blant annet Hallingdal og Begna/Valdres. I Trøndelag er Namsen lengste elv og flere store vassdrag munner ut i Trondheimsfjorden. Namdalen løper i stor grad parallelt med kysten. Dunderlandsdalen og Saltdal på hver sin side av vannskillet (omtrent ved polarsirkelen) på Saltfjellet løper til dels parallelt med kysten. I indre Troms løper flere store dalfører fra grensen til fjordbunnen, blant annet Målselvdalen og Reisadalen med store elver. Vassdragene på Finnmarksvidda er sterkt forgrenet og samles i Altaelva og i Tana. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til Barentshavet. Pasvikvassdraget har det neste største nedbørsfeltet medregnet en stor del som ligger i Finland og i Russland. Tana er Norges nest lengste elv og Pasvik den tredje lengste. Skiensvassdraget har landets femte største nedbørsfelt. Otra er Agders lengste elv og følger for en stor del Setesdalen. Norges vassdrag er rike på fosser og fossene er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland, der blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere, men har større vannføring. Vassdragenes øvre løp følger ofte bratte V-daler, mens i nedre deler øker vannføringen samtidig som hastigheten avtar når elvene renner i slakke dalbunner og på sletter. Floder av den typen som er vanlig på det europeiske kontinentet er ikke vanlig i Norge, deler av Glomma er et unntak (over en strekning på over 500 km faller Glomma 690 meter). Tya faller til sammenligning over 1000 meter på 15 km. Gudbrandsdalslågen og Rauma har utspring fra Lesjaskogsvatnet 600 meter over havet, mens Rauma løper 65 km til utløp i havet har Gudbrandsdalslågen/Glomma omkring 500 km til havet.De relativt bratte elvene særlig på Vestlandet har flere steder gravd seg innover i terrenget og forskjøvet vannskillet østover. En del sideelver har på denne måten byttet side ved såkalt elvekapring og dalene danner agnordaler med en unaturlig vinkel på hoveddalføret. Dette er synlig blant annet i Raumas og Auras øvre løp der nedbørsfelt har blitt overtatt fra Gudbrandsdalslågen som har fått tilsvarende mindre vannføring.Vassdragene, særlig ved snøsmeltingen om våren, frakter slam (små jord- eller sandpartikler) til innsjøer og fjorder. Dette er særlig tydelig i områder med mye leirjord på Østlandet og i Trøndelag. For eksempel har Glomma i Øyeren lagt opp store sandbanker og elven finner løp etterhvert som sandbankene bygges opp. Smeltevann fra isbreer frakter ofte mye slam og små fjellvann kan etterhvert fylles opp med løsmateriale fra breen. I elver med kraftig strøm foregår det i tillegg transport av stein og grus langs bunnen. Elveavsetninger danner vifter eller delta for eksempel ved Fåvang i Gudbrandsdalen der Tromsa har avsatt løsmateriale.Norges elver har generelt mange fosser og stryk og er begrenset nytte som ferdselsveier. Elvene var tidligere nyttige til tømmerfløting. Telemarkskanalen samt av Haldenkanalen (Tista) er Norges eneste kanaler av betydning. Norske elver er generelt ikke spesielt lange sammenliknet med elvene på kontinentet.Antall dager med delvis eller helt isdekke: Altaelva: 160-200 dager Beiarelva: 150-167 dager Vefsna: 126-168 dager Svenningdalselva: 108-151 dager Glomma (ved Elverum): 150-170 dager === Innsjøer === Rundt 17 000 km2 eller 5 % av Norges areal er ferskvann, hovedsakelig innsjøer, dette er en større andel enn alt dyrket areal. De fire dypeste innsjøene i Europa er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Røssvatnet og Mjøsa - Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum. Det er omkring 450 000 innsjøer i Norge synlig på standard topografisk kart i målestokken 1:50.000 av disse er 178 950 i Finnmark. Denne opptellingen inkluderer vann ned til 25 meter i diameter, mens 400 innsjøer er større 5 km2 og 1 242 innsjøer større enn 1 km2. På kart med målestokk 1:250.000 er omkring 65 000 innsjøer synlig (se tabell).De dype innsjøene har tilsvarende stort volum og avhengig av tilsiget kan vannet teoretisk oppholde seg lenge i innsjøen. Mjøsas volum på 56 km3 er 5,6 ganger større en det årlige tilsiget, mens Randsfjordens er 3,4 ganger større. I Hornindalsvatnet tar det teoretisk 16 år å skifte ut alt vannet. Særlig om sommeren flyter varmere vann på de dypere lagene og har en kortere oppholdstid. Grunne innsjøer som Årungen i Akershus har gjennomsnittlig oppholdstid på noen måneder. Noen innsjøer tilføres så mye masse i smeltevann fra isbreer at det over relativt kort skjer synlige forandringer som i Skim i Ottaelva som mottar vann fra Jotunheimen. Det samlede volumet av Norges innsjøer er anslått til 1 200 km3, mens den samlede avrenningen fra landarealet er på rundt 370 km3. De fleste norske innsjøene ligger i daler og er ofte langstrakte. I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Slik delta ble dannet da isfronten sto stille en lengre periode i forbindelse med avsmelting av iskappen. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet. Slik terrasser av sand og grus er avsatt mange steder i Norge og er viktig kilder til byggematerialer for bygninger og infrastruktur. De største avsetningene finnes på Østlandet: Eggemoen (ved Hønefoss) og Gardermoen (Akershus) er de største i Norge målt i volum. Dette er tydelig blant i Eidfjord der elven Eio har skåret seg gjennom et løsmassene og etterlatt en høytliggende terrasse, derav navnet Hæreid, om lag 110 meter over omgivelsene. På Østlandet er det flere langstrakte fjordsjøer, for eksempel Randsfjorden og Mjøsa, som geologisk er del av de lange U-formede dalene som Gudbrandsdalen. Noen av Norges innsjøer var saltvannsfjorder etter istiden, men er seinere avskåret fra havet på grunn av landhevingen. På slutten av istiden lå Østlandet omkring 200 meter lavere enn i dag - i forhold til havnivået. Det høyeste nivået havet nådde på et sted kalles stedets marine grense. Da isdekket trakk seg tilbake fylte havet daler og lavland, og blant annet Tyrifjorden var deler av havet. Drammensdalen var en smal fjord. I vikingtiden var Drammensfjorden fortsatt 4-5 meter høyere enn i dag og nådde trolig så langt som Hokksund, mens deler av den nåværende Drammen sto under vann. Drammensfjorden var like etter istiden også forbundet med Holsfjorden via Lierdalen slik at Finnemarka en periode var ei øy innringet av fjorder. Ved Notodden sto havet 150 meter høyere enn i dag. Havet strakte seg som en fjord gjennom Heddalsvatnet helt til Hjartdal. Landhevingen skilte etter hvert Heddalsvatnet fra havet og gjorde det om til ferskvann omkring 1500 år f.Kr.. Ved Minnesund er den marine grense på 192 meter, men det er liten marin påvirkning i Mjøsa fordi isfronten ved Minnesund trolig sperret for havet i form av «Romeriksfjorden». Da mjøsbassenget var isfritt hadde landet steget så mye at havets strandlinje lå lavere enn Mjøsa.Noen av de dype innsjøen som Mjøsa, Tyrifjorden, Tinnsjå og Hornindalsvatnet har største dyp langt under havnivå og vannmassene i blant annet Hornindalsvatnet er hovedsakelig under havnivå. Slik «overfordypning» der bunnen ligger under havnivå kan bare dannes ved breeorosjon. Fjellsjøer på viddene er stort sett mye grunnere enn innsjøer i dalene og på lavlandet.Mofjorden i Hordaland er eksempel på en fjord som har blitt til i historisk tid. Ved en flom i 1743 grov elven mellom Movatnet og Romarheimsfjorden seg gjennom eidet slik at sjøvannet ved flo trengte inn i den tidligere innsjøen og skapte Mofjorden.Vann har størst tetthet ved omkring 4°C slik at vann på bunnen av innsjøen stort sett ligger nære denne temperaturen. Høst og vår kan innsjøer ha denne temperaturene fra overflaten til bunnen. Innsjøer med stor innstrømming relativt til innsjøens bredde, som i Bromma, vil elvens temperature prege innsjøen ned til store dyp.Antall dager med delvis eller helt isdekke i gjennomsnitt for noen innsjøer (tall fra 1992): Kobbevatnet: 166-187 dager Slidrefjorden: 155-168 dager Krøderen: 140-150 dager Aursunden: 185-200 dager Atnsjøen: 180-190 dager === Isbreer === På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer (med forbindelse til platåbre eller uten som i Jotunheimen) og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker 1 % av hovedlandets areal. Etter istiden forsvant trolig alle isbreer fra Norge, bare de høyeste delene av Jostedalsbreen og Jotunheimen kan ha hatt små rester av isbreer. De store breene i Norge oppsto trolig omkring 500 f.Kr. da klimaet ble dårligere. Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre. === Fjorder === Det er 1 732 navngitte fjorder i Norge. Fjordene i Norge er svært varierende der noen er lange og svært dype. Den lange norske kystlinjen har flere av verdens lengste fjorder, bare Grønland har lengre fjorder enn Norge. Sognefjorden (204 km) og Hardangerfjorden (180 km) er de lengste norske fjordene. Sognefjorden er dypest med 1302 meter, noe som også er det dypeste punktet ved hovedlandet. Mange fjorder har en grunne terskel nær utløpet eller flere terskler. Bolstadfjorden er en dyp fjord med en terskel på bare 1 meter. Mofjorden var tidligere en innsjø som ble omdannet til en fjord med grunn terskel. Borgundfjorden er relativt dyp og uten markert terskel. Iddefjorden er relativt grunn og har flere terskler, den grunneste på 9 meter. Fjordene er ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen og grunnhavet utenfor. Fjordene har ofte relativt flat bunn som er dekket av slam og leire. I lengderetningen har fjordene ofte stor variasjon i dybden ved at bunnen er oppdelt i bekkener. Noen fjorder går parallelt med kysten og krysser fjorder som går innover i landet slik at landets ytterste kant er delt opp i et stort antall øyer. Mellom grensen ved Svinesund og Stavanger er fjordene (unntatt Oslofjorden) små sammenlignet med lenger vest og nord, øyene er tilsvarende få og små. Kyst- og fjordlandskapet fra Stavanger og nordover har sin like bare på Grønland, i det sørlige Chile og den nordlige delen av Stillehavskysten i USA og Canada.Oslofjorden er 30 km bred ved Færder og er ved Drøbak bare et smalt sund. Boknafjorden har flere øyer og er bred i ytre del med smale forgreninger inn i landet. Hardangerfjorden går nordøst fra de store øyene og har den store forgreningen Sørfjorden som går rett sør. Hardangerfjorden har flere terskler som danner flere relativt adskilte bassenger i lengderetningen. Sognefjorden er en av verdens lengste og dypeste, og har mange forgreninger, for eksempel Aurlandsfjorden, som i seg selv er betydelige fjorder. Nordfjord går som Sognefjorden omtrent rette øst-vest, mens fjordene fra Stad til Nordland veksler mellom å gå omtrent øst-vest og nesten vinkelrett på hovedretningen.Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lang i forhold til bredden, ofte dypere enn havet utenfor med en terskel som hindrer vannutskifting, og med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden. Ferskvann fra elvene har normalt markert effekt på vannet i overflaten, under de øverste meter med brakkvann er saltholdinnholdet som i havet utenfor. Regulerte vassdrag har mindre svingninger i vannføringen med mer avløp om vinteren og mindre under snøsmeltingen våren. Kystene er generelt rikere på liv enn fjordene, blant annet avtar mengden dyreplankton innover i de lange fjordene. Fjordene, særlig i Nord-Norge, kan være viktige oppvekstområder for sild, torsk og hyse. === Ferskvann etter fylke === Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km2 eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir at Norge har 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Norge har 1242 innsjøer større enn 1 km2. Europas fire dypeste innsjøer er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Tinnsjå og Mjøsa - Mjøsa er også landets største i utstrekning og i volum.Amund Helland forsøkte å telle opp alle innsjøene som var store nok til bli avmerket på den tids kart og kom til 200 000. Norges innsjøer dekker 3 % av landets areal. Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km² eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir nær 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Det er 1 242 innsjøer større enn 1 km2 og disse utgjør 44 % av innsjøarealet. Europas fire dypeste innsjøer er i Norge. Hole kommunes areal består av over 30 % innsjø, mens Kautokeino har med over 705 km2 innsjø innenfor sine grenser. Kvitsøy er landets minste kommune og har også minst areal innsjø. De fleste stor innsjøer er dannet av isens utgraving og kalles fjordsjøer. Mjøsa er den største og Hornindalsvatnet dypest. I forlengelse av fjordene finnes ofte fjordsjøer, innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet. == Planter og dyr == === Planteliv === Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet, det finnes for eksempel omtrent 2000 arter av blomsterplanter. Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima (temperatur og nedbør) fra kysten til innlandet, samt det geoglogiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Skifer og kalkholdig berg gir frodigere vekst enn harde bergarter. Ved kysten finnes mange arter som er helt fraværende inne i landet, for eksempel barlind, kristtorn, bergflette, revebjelle og purpurlyng, mens klåved, mogop og tysbast bare trives i innlandet. I Øst-Finnmark finnes arktiske planter som polarflokk. Tregrensen varierer med klima og terreng, den er vanligvis lavere på nordsiden av fjell enn på sørsiden, og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Langs kysten fra Lindesnes og nordover er det en skogfri stripe ytterst mot havet, mens det ved Skagerrak vokser barskog helt til havet. Varmekjær løvskog som ask, eik og alm er lite utbredt og finnes i hovedsak sør for Mjøsa til Skiensfjorden og langs kysten til Trøndelag. Furu er utbredt over hele landet og vokser nord til Kistrand. Gran vokser naturlig hovedsakelig på Østlandet, i Trøndelag og sør i Nordland; på Vestlandet er gran hovedsakelig innført. Gran dekker omtrent dobbelt så stort areal som furu og kan på Østlandet vokse helt opp til 1000 meter over havet. Norges barskoger er den vestligste delen av den eurasiske taiga. Skoggrensen dannes i Norge hovedsakelig av bjørk som vokser høyere enn barskogen og vokser på det høyeste som kratt, på Østlandet til omkring 1100 meter, i Rana til 650 meter og i Finnmark 300 meter. De norske setrene har stort sett ligget i fjellbjørkeskogen, skoggrensen har noen steder havnet nedenfor setrene på grunn av stort uttak av brensel til seterdriften. Over den egentlige skoggrensen vokser det til dels kratt av vier. På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav. Andre nåletrær enn furu og gran finnes, blant annet einer og barlind, men danner ikke skog av betydning. Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter lever.Saltfjellet regnes som nordlig grense for naturlig granskog, i tillegg finnes det partier med gran i Pasvik. Bjørk er det dominernede treslag i Nord-Norge. === Dyreliv === Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag (som rein, jerv og lemen), av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som hjort og elg, og av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Landets store utstrekning i nord-sør-retning (hovedlandet dekker 13 breddegrader), forskjeller i klima (særlig snømengde) og landskap som er sterkt oppdelt av fjell, daler og fjorder gir et variert dyreliv. Jo lenger sør i landet, desto høyere til fjells lever nordlige arter som rein, lemen og rype. Blant de store hjortedyrene dominerer elgen i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og rein på snaufjellet. Omkring 1900 var det få rådyr i Norge, og har siden ekspandert sterkt og finnes nå i stort antall i skogsområder over store deler av landet. Store rovdyr som bjørn, gaupe og ulv finnes i begrenset eller lite antall. Rødrev finnes i stort antall over hele landet etter sterk vekst fra 1900, mens fjellreven er sjelden etter å vært ganske vanlig i Nord-Norge og fjellstrøkene i sør. Mindre mårdyr som grevling og mår finnes mange steder i landet, mink har i Norge opphav i dyr rømt fra pelsdyrfarmer. Bever var omkring 1900 nesten utryddet og har senere fått en levedyktig bestand på Østlandet og Sørlandet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet. Villsvin har etter år 2000 trukket over fra Sverige (der de finnes i stort antall) og er etablert i grensetraktene.I saltvann forekommer i nord blant annet hvithval, storkobbe og grønlandssel, mens sør for Lofoten har dyrelivet i havet mindre arktisk preg. Steinkobbe og nise finnes langs hele kysten. Spekkhogger er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad. Amfibier og krypdyr er vekselvarme og trives derfor ikke særlig i Norges klima. Norge har bar fem amfibier: To arter frosk (hvor vanlig frosk er utbredt over store deler av landet), padde og to lite utbredte arter vannsalamandre. Det finnes også fem arter krypdyr: vanlig firfisle er utbredte over store av landet, stålorm finnes noen steder, huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen, buorm finnes i Sør-Norge, og slettsnok er sjelden. === Fisk === Laks og ørret er utbredte arter i ferskvann, mens røye er typisk for arktisk klima - disse tre artene dominerer i vassdragene med utløp til havet fra Stavanger til Finnmark. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet harr, sik, abbor og lake. Disse artene krysser vanligvis ikke vannskillet og går ikke langt opp i dalene, med unntak av harr som har gått opp hele Gudbrandsdalslågen og over til Rauma og i Finnmark der disse har spredt seg fra Finland. Gjedde har trolig blitt innført av munker i katolsk tid. Brugde, en haiart, og flere medlemmer av makrellfamilien er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren. Vanlig makrell blir høstet i betydelig mengde i Sør-Norge.Torsk finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige Lofotfisket. Lodde er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder. Sildefisket har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket. === Fugler === Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen spurvefugler. Blant spurvefuglene er det omkring 80 arter som regelmessig ruger i Norge. Kattuglen er den vanligste uglen, ellers finnes blant annet snøugle, perleugle og spurveugle. Blant alkefugler finnes seks arter etter at geirfuglen ble utryddet: Alkekonge og polarlomvi ruger på Svalbard, alke, lomvi, teist og lundefugl ruger på hovedlandet. Det er observert over 40 arter vadefugler, hvor blant annet tjeld og strandsnipe er vanlig. Tretten arter falkefugler og haukefugler hekker i Norge, inkludert store fugler som havørn og kongeørn. Løvsangeren er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par. Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rik og sammensatt fugleliv. Dette er særlig tydelig på fuglefjellene i Nord-Norge (for eksempel Lovunden og Røst) samt Runde på Vestlandet. == Samfunn == === Riksgrensen === Riksgrensen mot Sverige er 1 630 km og den lengste i Europa. Da grensen ble fastsatt i 1751 omfattet den også grensen mot Finland på rundt 736 km. Hovedlandet, Svalbard og Jan Mayen har grenser i havet mot Sverige, Danmark, Storbritannia (England, Skottland, Shetland), Island og Russland. Det er også maritime grenser mot Færøyene og Grønland som er under dansk jurisdiksjon. Riksgrensen mot Sverige fra og med Trøndelag og nordover følger stort sett vannskillet mellom Norskehavet og Østersjøen.Grensen mot Det russiske keiserdømmet ble endelig fastsatt i 1826 og mot Sverige i 1751. Kjølen danner en naturlig grense og var før den tid akseptert som riksgrense sør for Ofoten eller Tysfjord. Fra Tysfjord og nordover/nordøstover var det ikke fastsatt grenser slik at svenske, russiske og norske/danske skatteoppkrevere opererte til dels i samme område. Under Gustav Vasa hevdet svenske myndigheter rett til skattlegging til Nordishavet mens norske/danske skatteoppkrevere opererte rundt hele kysten av Kolahalvøya til Kandalaksjabukta. Norsk/dansk myndighet over områdene øst til Varanger ble i stor grad anerkjent.Krigene mot Sverige tidlig på 1600-tallet førte ikke til grenseendring bortsett fra at Sverige etter Kalmarkrigen godtok Finnmark som norsk territorium og Sverige oppga med det krav på kystområdene. Fra 1612 stanset russiske skatteoppkreving vest for Varanger og det ble slutt på dansk/norsk skatteoppkreving på Kola. I «fellesdistriktene» på nordkalotten forsøkte de tre statene å befeste sin stilling ved utbygging av kirker og offentlig administrasjon. Blant annet fikk Sverige reist en kirke i Kautokeino i 1701, de russiske kirken i Boris Gleb og i Neiden ble reist i 1565. Etter Hannibalfeiden 1643-1645 måtte Danmark/Norge avstå de tynt befolkede områdene Jemtland og Herjedalen. Etter Karl Gustav-krigene ble Båhuslen overtatt av Sverige.I løpet av fredsperioden etter 1720 ble riksgrensen fastsatt på fredelig vis. Fredstraktaten fastsatte at grensekommissærer etter kort tid skulle reise nordover for å fastsette grensen i de uavklarte områdene i nord; bestemmelsen ble ikke oppfylt og en ny traktat av 1734 fastsatte det videre arbeidet med grensen. Embetsmenn på begge sider intervjuet innbyggerne om hvilke områder som var bebodd og brukt av henholdsvis svensker og nrodmenn. Fjellrygger og øde skoger dannet vanligvis en naturlig grense mellom norske og svenske bygder, mens den samiske befolkningen var delvis nomadisk og det var ofte uklart hvor grensen gikk. I indre Finnmark var det over et par hundre år praksis med fellesdistrikter. I løpet av 1742-1751 ble riksgrensen gått opp og nøye merket, særlig viktig var dette i Nord-Norge. Grensetraktaten av 1751 førte grensen midt gjennom samebefolkningens kjerneområde: Flyttsamene fikk anledning til å bevege seg fritt som før, men de måtte være undersåtter av enten den danske eller den svenske kongen. Samenes rettigheter ble beskrevet i Lappekodisillen som et tillegg til grensetraktaten. Kontakten mellom fastlandet og de tidligere norske områdene i Nord-Atlanteren (Færøyene, Island og Grønland) tok seg opp fra rundt 1600 (handelen ble på 1700-tallet sentralisert til København). Ved Kieltraktaten ble Norge avstått til Sverige, mens øyene i Atlanterhavet forble del av Danmark. Riksgrensen mellom Norge og Sverige/Finland er siden uendret. === Folketall === === Bosetning === ==== Hovedtrekk i moderne tid ==== Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europe etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km2.Norge er tettest befolket i og rundt Oslo og rundt Oslofjorden samt på Nord-Jæren (med Stavanger), i Bergen og rundt Trondheimsfjorden. Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand regnes som landsdelssentre på grunn av sin relative størrelse og sentrale funksjoner overfor omlandet. I 2018 bodde 82 % av innbyggerne i tettsteder, og 58 % bodde i tettsteder med minst 10 000 innbyggere. I Oslo fylke bodde 99 % av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58 %. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon. Tettstedet Oslo hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning.Den viktigste endringen på 1800-tallet var sterk vekst i folketallet i Oslo (Christiania) med omland: Oslo/Akershus' (fylkesgrensene i 1970) andel av befolkningen økte fra 7,5 % i 1801 til 17,4 % i 1930. Fra 1801 gikk Finnmarks andel av befolkningen fra 0,9 % til 2 % i 1970. Hordaland med Bergens andel gikk svakt opp i perioden. Møre og Romsdals og Sør-Trøndelags andel var uendret. Sogn og Fjordanes andel gikk tilbake fra 6 % til 2,6 %. Agder gikk tilbake fra over 8 % til 5 %. Oppland gikk tilbake fra 7,5 % til 4,4 %. Nye tettsteder vokste frem i forbindelse med industrialiseringen på slutten av 1800-tallet og med kraftutbyggingen rundt århundreskiftet. Samtidig med vandringer innad i Norge foregikk den store utvandringen til Nord-Amerika. Utbyggingen av jernbane og rutegående dampskip i alle kyststrøk forenklet flytting innenlands. Før 1930 var det relativt lite utflytting fra Nord-Norge. ==== Urbanisering ==== Urbaniseringen av Norge er en prosess som har pågått i mer enn tusen år. Det er særlig fra rundt år 1800 prosessen har hatt betydning slik at landet er urbanisert. Mer enn 84 % av befolkningen bor i byer og tettsteder. Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90 %) til overveiende tett (omtrent 75 %, Sverige hadde til sammenligning opp mot 80 %). I 1950 bodde halvparten av befolkningen i byer og andre tettbygde områder. Administrative grenser (kommuner) er bare delvis egnet til å skjelne mellom byer/tettsteder og spredtbygde områder. Skillet mellom landkommuner og bykommuner er uten rettslig betydning. Etter andre verdenskrig har det pågått en jevn urbanisering og sentralisering av Norge der folkeveksten har skjedd i byer og sentrale strøk blant annet ved flytting. Det har også foregått en del flytting fra nord til sør i landet. Oslo/Akershus' andel av befolkningen økte fra 18,8 % i 1950 til 21,3 % i 1990, mens det øvrige Østlandet gikk tilbake noen prosentpoeng etter krigen. Nord-Norges andel gikk ned fra 12,4 til 10,7 fra 1950 til 1990. Tettstedenes andel økte fra 52 % i 1950 til 74 % i 1995. I landdistriktene skjedde i perioden en stor grad av lokal konsentrasjon mot mindre tettsteder og kommunesentra..I byene har flyttestrømmen til dels gått motsatt vei - fra bykjernen til omliggende forstadsområder. Fra 1950 til 1995 var det nesten ikke folkevekst i Oslo kommune, mens Akershus i samme periode nesten nådde igjen Oslo i folketall. Innenfor Oslo kommune gikk folketallet i indre by ned fra 300 000 til 143 000, mens ytre by mer enn doblet folketallet. Det var en viss nettoutflytting fra Oslo til andre deler av Østlandet i 1970-årene.I perioden 1970–1980 hadde Norge en folkevekst på 6 % mens de minst sentrale kommunene i denne perioden hadde 0 % vekst. I årene 1980–1990 var veksten 4 % og da hadde de minst sentrale kommunene en tilbakegang på 2 %, mens de middels sentrale områdene gikk opp 2–3 %. Områder med fraflytting eller nedgang i andel av folketallet har i denne perioden vært områder dominert av primærnæringer. Det er særlig yngre og kvinner som har flyttet noe som har medført en overrepresentasjon av kvinner i byene. I 1993 var flytting innenlands vanligst i alderen 20–29 år og blant det unge (15-29 år) flyttet kvinner oftere enn menn. Deretter falt flyttehyppigheten jevnt med alderen og det ble mindre forskjell på kvinner og menn. ==== Byene ==== De fleste norske byene ligger ved kysten og i stor grad vokst frem i tilknytning til utenrikshandel og skipsfart. Historisk er bare gruvebyene Kongsberg og Røros innlandsbyer, samt Hamar som gikk tilbake etter reformasjonen. For eksempel var Tvedestrand var utskipingshavn for Nes jernverk. Fra industrialiseringen har flere steder vokst frem som omlastingshavner. Narvik ble anlagt som utskipingshavn for jernmalm fra Nord-Sverige, Finneid for malm fra Sulitjelma. I 1835 utgjorde skipsfart 25 % av eksportverdien fra Norge og 45 % i 1875. På Sørlandskysten hadde skipsfart særlig betydning for sysselsetting og bosetting, med seilskutetiden på 1800-tallet som høydepunkt. De små sørlandsbyene hang ikke med i utviklingen ved overgang til dampdrevne skip av jern. Skipsrederne i Bergen klarte overgangen til dampskip gjennom sitt internasjonale kontaktnett. Dampdrevne jernskip håndterte is mye bedre enn seilskutene slik at uthavnene Drøbak og Svelvik mistet sin betydning da Oslo og Drammen fikk helårsforbindelse. Særlig Christiania/Oslo ble stimulert av utbygging av samferdselen på land (veier og jernbane) på siste halvdel av 1800-tallet. Jernbanen utvidet på 1800-tallet byenes oppland betydelig: Hovedbanen til Eidsvoll og Hamar-Elverum-banen (1862) knyttet store deler av det indre Østlandet til Christiania.Norge har få tydelige konurbasjoner (flere nesten sammenvokste byer) med unntak av Grenland, nedre Glomma (Fredrikstad/Sarpsborg) og omkring Drammenselva. Listen over de syv største norske byene har vært nesten uendret siden 1845. Blant annet vokste byene Halden, Fredrikstad, Drammen, Larvik, Trondheim og Skien frem ved elvemunninger med adkomst til opplandet innenfor. Jernbane og veier endret betydningen av den opprinnelige lokaliseringsfordelen.Innenfor den enkelte by er det forskjeller i arealbruk, bosetning, innbyggernes inntekt og områdenes status. Dette er særlig tydelig i Oslo der forskjellene særlig går mellom øst (for eksempel Groruddalen) og vest (for eksempel Holmenkollåsen). Deler av Oslo (Grünerløkka, Aker Brygge) har gjennomgått gentrifisering der tidligere arbeider- og industristrøk har blitt oppgradert og fått status som dyre og ettertraktede strøk. Lignende utvikling har skjedd med Bakklandet i Trondheim og Nordnes i Bergen. ==== Historisk bakgrunn ==== ===== Riksgrensen før reformasjonen ===== Mot slutten av høymiddealderen gikk riksgrensen mellom Norge og Sverige slik at Jemtland, Herjedalen og Båhuslen lå under den norske kronen. Kirkelig sognet Jemtland til Sverige og var lite integrert i norsk samfunnsliv. Skåne, Gotland og Saaremaa (Ösel) tilhørte Danmark til midten av 1600-tallet. Riksgrensen hadde blitt presset sørover til Göta elv under Harald Sigurdsson. På 1200-tallet ble det slutt på den åpne striden om territoriell kontroll i Sør-Norge. Langs kysten av Finnmark/Kolahalvøya og i de indre områdene nord for Jemtland var grensene uavklart. Island, Grønland og andre øyer i Atlanterhavet lå under Norge og Nidaros erkebispedømme. Til år 1241 gjorde danske konger seg så sterkt gjeldende rundt Oslofjorden at området til dels var dansk i perioden. ===== Forhistorisk tid ===== Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1 000 år, kanskje så mye som 2 000 år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste. Arkeologiske spor som gravhauger tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i Løten brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder». De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet. ===== Norsk ekspansjon nordover ===== Fra rundt år 200 foregikk det en viss folkevandring sjøveien fra Rogaland og Hordaland til Nordland og Sør-Troms. De innvandrede nordmennene, bumenn, drev jordbruk og fiske. Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. Malangen ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og Finnmork. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. Nordmennene kopierte til dels samiske næringsveier som hvalfangst, pelsdyrjakt og reindrift. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp. Fjorder i Øst-Finnmark har navn på -anger som er et eldre norrønt navn for -fjord og som tyder på at området ble jevnlig besøkt av norrønttalende folk før -anger gikk ut av bruk. På Island er -fjord det vanlige.Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200-300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I hansatiden ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store vær spesialisert på kommersielt fiske. I 1307 ble det i Vardø anlagt en festning og den første kirken øst for Tromsø. Etter reformasjonen kom det norske bosettinger i de indre fjordstrøkene som Lebesby i Laksefjord. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.På et svensk kart fra 1626 er Norges grense angitt ved Malangen, mens Sverige med dette kartet viste ønske om å kontroll over det samiske området som hadde vært fellesområde. ===== Middelalderen ===== Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark. Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved år 1300 var folketallet et sted mellom 300 000 og 560 000 avhengig av beregningsmetode. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før svartedauden. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6 000 og 3 000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning. ===== Byene ===== Utviklingen av byene i Norge faller hovedsakelige i tre faser: Middelalderen, reformasjonen til 1850 og moderne byvekst ved industrialiseringen. Middelalderbyene er lite igjen av, bortsett fra gatemønsteret. De besto av tett trehusbebyggelse som ble offer for mange bybranner; i Bergen var det fem fra 1198 til 1702. De fleste norske byene oppsto etter 1500 og relativt sent sammenlignet med Vest-Europa ellers. De norske middelalderbyene var geistlige og administrative senter. Bergen var først bispesete og ble deretter senter for handel med fisk.De eldste norske byene vokste trolig frem fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte utviklingen i disse byene; kongen reiste kirker i Borg, Konghelle og Tønsberg. I middelalderen var det små handelssteder på Veøy i Romsdal, Kaupanger i Sogn, i Borgund på Sunnmøre, og Vågan i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350. Stavanger ble bispesete rundt 1120–1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by.Ved utgangen av middelalderen hadde Norge 11 byer hvorav tre var i Båhuslen, og Hamar og Sarpsborg gikk tapt under syvårskrigen i 1567. I 1660 var det seks middelalderbyer (Bergen, Oslo/Christiania, Trondheim, Tønsberg, Stavanger og Skien) igjen innenfor landets grenser, og omkring åtte (Fredrikstad, Fredrikshald, Drammen, Kristiansand, Kongsberg, Moss, Molde og Risør) ble anlagt eller oppsto mellom reformasjonen og 1665. Røros fremsto som by rundt år 1700 og Kongsberg ble kjøpstad i 1802. I 1769 var det 21 byer i Norge og under 10 % av befolkningen bodde i tettsteder med flere enn 700 innbyggere; Bergen var klart størst med 14 000 innbyggere, Kongsberg, Kristiania og Trondheim hadde rundt 8 000, mens ingen andre byer/tettsteder hadde over 5 000 innbyggere.I 1814 hadde Norge omkring 30 byer. I enevoldstiden var Christiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand administrasjonsbyer for hvert sitt stift (og til dels var Oslo/Christiania for hele landet); med unntak av Kristiansand var dette også landets største og eldste byer. Disse fire samt Fredrikstad og Fredrikshald var garnisonsbyer (vertskap for en fast stasjonert militær styrke) der særlig Fredrikstad var preget av det militære nærværet. Christian IV anla Kristiansand hovedsakelig av militære hensyn etter at keiseren okkuperte Jylland.Trelasteksport sjøveien var historisk hovednæring for alle byene øst for Lindesnes. Flere byer på vestsiden av landet, for eksempel Molde, vokste opp på grunnlag av trelasthandelen. Trelast medvirket til bydannelse i større grad enn fisk og mineraler/metaller fordi det ga flere arbeidsplasser på stedet. Historisk har Bergen og Trondheim vært de viktigste eksporthavnene for fisk (noe senere kom Ålesund og Kristiansund til basert særlig på klippfisk), mens fiskehandel var relativt viktigere for mindre byer som Kristiansund og Farsund. Sildefisket var særlig viktig for Haugesund. Mindre tettsteder i form av fiskevær fantes i et stort antall fra Lindesnes og nordover. Grimstad ble etablert som by (ladested) for Frolands verk. Den sterke folkeveksten i Christiania/Aker og Oslo 1850–1950 skjedde samtidig med industriveksten i byen. På det meste hadde byen en tredjedel av alle industriarbeidsplasser i Norge. Industrialiseringen skjedde ellers i gamle byer som Trondheim og Bergen (begge med relativt allsidig industri), Stavanger (særlig hermetikk), Skien/Porsgrunn og Drammen (trelast). Typiske industristeder som Rena, Sauda og Kirkenes utgjorde en mindre andel av industrialiseringen i Norge. Ved overgang fra treskip med seil til dampdrevne jernskip ble Christiania en sjøfartsby hele året og verftene der spilte en viktig rolle. Stedsbundet næringsvirksomhet bidro til fremvekst av mindre tettsteder: Gruvedrift på Senja, Ytterøya og i Kåfjord førte til dannelse av midlertidige tettbebyggelser, mens Kongsberg og Røros har bestått etter at gruvedriften ble innstilt. Meierier og annen industri knyttet til landbruket skapte mindre tettsteder som Bryne. Rundt den kraftkrevende industrien etablert fra rundt 1900 vokste det opp større tettsteder i tildels ubebodde områder for eksempel Rjukan, Tyssedal og Høyanger.Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Bybefolkningen før svartedauden er anslått til 20 000 hvorav 7 000 eller opp mot halvparten i Bergen, 3000 i Nidaros, 1500–2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.Magnus Lagabøtes bylov erstattet bjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein. Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes. I Nidaros ble smedene pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens garverne måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt. Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens takmark. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på Bryggen i Bergen. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.Etter at gamle Oslo brant ned i 1624 bestemt kongen at en ny by, Christiania, skulle anlegges med rettvinklet gatemønster. Kristiansand ble anlagt i 1641 på kongens befaling og fikk fra begynnelsen et planmessig rettvinklet gatemønster i kvadraturen. Gamlebyen i Fredrikstad ble også anlagt med et rektangulært gatemønster på 1600-tallet. Andre byer hadde et mer selvgrodd preg. Trondheim fikk et regulert gatemønster med brede og rette hovedgater etter brannen i 1681.Kjøpstedene, ladestedene og uthavnene som ble etablert etter 1500 var basert på fjernhandel (fisk og trelast til utlandet) og ikke handel med omlandet. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Mandal og Arendal var basert på utskiping av trelast. Bergverk ga opphav til byene Kongsberg og Røros, og de mindre stedene Løkken og Kvikne. Trondheim levde på 1700-tallet særlig av trelast og gruvedrift. I Nord-Norge var det ingen tettstedsvekst før industriell tidsalder. Tromsø vokste frem etter 1789 da Bergen og Trondheim mistet handelsmonopolet på Nord-Norge. ===== Emigrasjon ===== Se også: Norsk emigrasjon til USA. Utvandringen til Amerika på 1800-tallet satte sitt preg på befolkningsutviklingen i Norge frem mot vår tid. Utvandringen foregikk i perioden 1825-1920; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. De store utvandringsbølgene startet i 1860-årene. Omtrent 800 000 nordmenn utvandret til Amerika. Noen distrikter og bygder ble særlig rammet av utvandringen, spesielt de indre fjordbygdene på Vestlandet, som Luster og Lærdal, og øvre fjellbygder på Østlandet, som Valdres, Hallingdal og Gudbrandsdalen. Deretter spredte utvandringen seg til store deler av landet, og etterhvert var det like stor utvandring fra byene som fra bygdene. Stor befolkningsøkning og relativ overbefolkning, spesielt i bygdene, bidro til økt utvandring, sammen med økonomiske kriser, særlig fra 1870-årene. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika. USA hadde også en annen viktig betydning. Fra omkring 1860 ble amerikansk korn importert i store mengder til Norge. Korndyrkingen ble tilsvarende redusert, og det foregikk omlegging mot større satsing på husdyr i jordbruket. Meieridrift kom i gang omtrent samtidig, og det foregikk en veldig omlegging fra fra sjølberging til handelsjordbruk. ===== Bygdene før og etter utskiftingen ===== Jordleie var utbredt fra middelalderen av. Stadig oppdeling av gårder og åkrer førte til den dyrkede jorda etter hvert besto av mange små teiger. Med den tids driftsmåter var ikke dette noen særlig ulempe. Utskiftingene på 1800-tallet omorganiserte jorden til større sammenhengende teiger. Etter utskiftingene på siste del av 1800-tallet (etter utskiftingsloven av 1857) ble det vanlig at det enkelte gårdsbruk ligger hver for seg omgitt av sin egen jord (enkeltgårdsbebyggelse). Før utskiftingen var enkelgårdsbebyggelse vanligst på Østlandet og til dels de indre bygdene i Trøndelag. På Vestlandet og i Nord-Norge var det vanlig med klyngetun der husene til alle gårdsbruk i grenden var samlet i ett tun. Også på Sørlandet var det også vanlig at husene til flere bruk lå samlet. I områder med slike klyngebebyggelse var jorden ofte delt i smale teiger der brukene hadde åkrer om hverandre, mens utmarken som regel var sameie. I selve klyngebebyggelsen kunne byggene være oppstilte tilsynelatende tilfeldig i forhold til hverandre (vanlig på Vestlandet) eller ordnet i rekker (vanligere på Sørlandet og Nordmøre). Enkeltgårdene i Trøndelag og på Østlandet har ofte gårdsbyggene ordnet i firkant rundt et tun. I første del av 1900-tallet økte antallet små bruk (under 50 dekar), mens antallet store bruk (over 200 dekar) gikk ned. Fra 1950 snudde denne trenden og størrelsen på gårdsbrukene gikk opp. === Arealer til jord- og skogbruk === Mest dyrket jord er i lavlandet på det sentrale Østlandet (inkludert områder rundt Mjøsa) samt i dalene på Østlandet, på Jæren og rundt Trondheimsfjorden. De mest tettbefolkede områdene har også største folketetthet og det er lite forskjell mellom landsdelen i dyrket areal per innbygger.Norge har mye mindre løsavleiringer enn de store jordbrukslandene. I noen sentrale jordbruksområde (rundt Trondheimsfjorden og Oslofjorden og i Drammensdalen) i Norge er det marin leire som er næringsrik, men tung. Jæren har mye løsmasser og er et relativt viktig jordbruksområde. På Hedemarken, Hadeland, og Toten er det løs forvitringsjord av skifer som gir god åker. Forholdene for korndyrking er relativt gode i Norge, men kort sommer med tørr forsommer og ofte fuktig i skuronna er lite gunstig. De indre fjordstrøkene på Vestlandet er velegnet for fruktdyrking. På Vestlandet er det gode forhold for gressdyrking. Mesteparten av skogen i Norge er eid av privatpersoner for en stor del knyttet til gårdsbruk. Det offentlige og sameier eier en del skog, bedrifter en liten andel. Den produktive barskogen finnes for en stor del på det indre Østlandet samt i Trøndelag og Agder. På Vestlandet og nord for Saltfjellet er det relativt mindre produktiv barskog. Tre fjerdedeler av skogarealet er eid av enkeltpersoner hovedsakelig som en del av gårdsbruk, og sameier eier 9 %. Staten eier omkring 10 % og foretak 6 % (tall for 1980).Antall døgngrader over 6°C brukes som mål hvor gunstig klimaet er for varmekjære vekster. Rundt Oslofjorden, på Ringerike, i nedre Telemark og på Sørlandskysten er denne på 1200 døgngrader. Lavlandet rundt Mjøsa og fjordstrøkene på Vestlandet ligger på 1 000 til 1 200. Lavlandet rundt Trondheimsfjorden og østlandsdalene under 300 m.o.h. ligger på 850 døgngrader og har gode forhold for dyrking av bygg og havre. Mens områdene på Vestland og i Agder med like høye tall har lite korndyrking på grunn av regn i høste- og modningssesongen. Kystrekene på Vestlandet og i Agder har lengre vekstsesong enn andre landsdeler noe som gir godt grunnlag for gress og beite samt dyrking av grønnsaker og tidligpoteter. Store lokale klimaforskjeller gjør det vanskelig å trekke generelle dyrkingsgrenser. For eksempel kan det i høytliggende daler på Østlandet være umulig å dyrke korn eller poteter i dalbunnen på 500 meter over havet på grunn av tidlig frost, mens den solvendte lien ovenfor på 700 meter kan være frostfritt. På Låg-Jæren og andre kystflater på Vestlandet gjør vind fruktdyrking og skogsdrift umulig, mens åkervekster trives. Regn er et klart mindre problem for fruktdyrking enn for korndyrking. Fruktdyrking var i 1969 konsentrert i Ringerike, Lier, nedre Telemark, indre Hardanger, Sogn og andre indre fjordstrøk. Korndyrking var i 1969 konsentrert på Østlandet fra og med Mjøsa og sørover. === Industri og mineralutvinning === Geografisk fordeling av industrien er særlig knyttet til forekomst av naturressurser. De eldste industriene er trelast og bergverk. De første kobberverkene av betydning var Kvikne (1632), Røros og Løkken (1652), senere Folldal (1741) og Kåfjord i Alta (1825). Det er mest industri rundt Oslofjorden, på deler av Vestlandet og i Trøndelag. Dette har opphav i den tidlige industrialiseringen da sagbrukene brukte de store elvene til fløting og vannkraft til saging.Jernmalmforekomstene omkring Arendal ble oppdaget allerede på 1500-tallet og la grunnlag for stor gruvevirksomhet i området gjennom 300 år. Malmen ble skipet til jernverk lenger øst, bl.a. i Næs jernverk i Tvedestrand, Larvik, Moss, Ulefoss, Eidsfoss, Hokksund og Bærum. Produksjonen var basert på fyrsetting i gruvene og trekull i masovnene. Lokaliseringsfaktorene for disse jernverkene var, foruten tilgang på malm, helst med vannvei-transport, fossekraft og trekull. Jernverkene ble nedlagt fra 1850-årene, noen ble omgjort til jernstøperier.Nord-Norge er landsdelen med største forekomst av jernmalm, blant annet i Dunderlandsdalen og i Sør-Varanger. I Sulitjelma er det forekomst av svovelkis. I Korgen er det bly- og sinkholdig svovelkis, på Senja grafitt, det er marmorbrudd i Fauske og gammel skiferutvinning i Alta. Nedbør og høydeforskjeller gjør Nordland og Troms godt egnet til vannkraft. På Rausand ved Molde og Malm i Fosdalen er det jernmalmforekomst. På Hjerkinn har det drevet utvinning av svovelkis. Jomafjell, Grong og Skorovass har forekomster av svovelkis. Eide på Nordmøre har siden rundt 1900 dominert markedet for gravstein og momunenter i Norge. I samme område utvinnes kalkmasse til industriell bruk. Det finnes drivverdig titanmalm i Sogndal i Dalane. Ellers på Vestlandet har Berverk relativt liten betydning. Industrien i Sogn og Fjordane har vært konsentrert om metallverkene i Årdal, Høyanger og Svelgen, samt en del bedrifter knyttet til foredling av fisk og frukt. På Sunnmøre (blant annet møbler) og i Romsdal (blant annet bekledning) har industrien vært konsentrert i såkalte bygdebyer som Sykkylven og Åndalsnes og ofte ikke vært basert på naturlig forekommende lokale råvarer; mens kysten og øyene har vært preget av fiske og tilknyttet industri som fiskeforedling og utrustning. Bergensområdet har hatt en av landets største tekstilindustrier blant annet basert på tilgang til vannkraft. Skipsverft, fiske og fiskeforedling har vært viktige bransjer i Bergen med omegn.Med innføring av elektrisitet ble vannkraftverkene en enda viktigere lokaliseringsfaktor for industri og det ble bygget opp store bedrifter og skapt nye industristeder blant annet Rjukan, Notodden, Odda, Eydehavn, Svelgen, Sunndalsøra, Mo i Rana og Glomfjord. Oslo var i 1970 en industriby med 17 % av all industrisysselsetting i Norge og 20 % av produksjonen målt i kroner. I Trøndelag har industrien vært konsentrert om Trondheim.Spesielt for Vestlandet og Nordland er at elektrisk strøm fra vannkraft av naturgitte grunner typisk produseres i sjøkanten hvor det er enkel adkomst for lasteskip og lett å anlegge gode havner. Dette har dannet grunnlag for kraftkrevende industri (metall og gjødsel) blant annet i Tyssedal, Odda, Sauda, Årdal, Sunndal, Sauda, Ålvik og på Husnes. Industrien på Vestlandet som helhet er variert og knyttet blant annet til foredling av fisk og bygging og utrustning av båter. === Samferdsel === Vei og jernbane gjennom landsdelene følger stort sett dalførene og transporten mellom Østlandet og Trøndelag/Vestlandet går gjennom et fåtall til dels krevende fjelloverganger. For eksempel Dovrebanen og Bergensbanen går over høyfjellsplatå. Noen fjelloverganger er vanskelig å holde åpne om vinteren og noen er helt stengt. == Landområder == AIkke medregnet Svalbard der Spitsbergen, Nordaustlandet og Edgeøya er større enn øyene ved Norges hovedland. == Se også == Landskap Norges kulturlandskap Distrikter i Norge Norges klima Liste over nasjonalparker i Norge Liste over norske geografiske ytterpunkter == Referanser == == Litteratur == Dokken, Øyvind (1999). Geografi: landskap, ressursar, menneske, miljø. Oslo: Cappelen. ISBN 8202173078. Norsk naturleksikon. Oslo: Det Beste. 1978. ISBN 8270100757. Holmesland, Arthur (1971). Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059910. Helle, Knut mfl (2013). Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788215017143. Klunde, Trygve (1968). Vi og vårt land: trekk av Norges økonomiske geografi. Oslo: Gyldendal. Tothammer, Abraham G. (1961). Økonomisk geografi. Oslo. Norge: styresett, naturforhold, befolkning, næringsliv, kulturliv, historie m.m. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1980. ISBN 8257301558. == Eksterne lenker == Landskap i Norge, faktaside hos Statistisk sentralbyrå

| grenseland = Finland 736 kmSverige 1630 kmRussland 196 km

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_demografi

2023-02-04

Norges demografi

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Norges demografi', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Norges demografi er den statistiske beskrivelsen og analysen av befolkningen bosatt i landet Norge, og dens aldersmessige, kulturelle og sosiale utvikling som gruppe. Demografien i Norge studeres særlig av Statistisk sentralbyrå, men også som implisitt forskningsfelt ved forskningsmiljøer innen samfunnsøkonomi, by- og regionutvikling, arbeidsmarked, handel og samferdsel. Demografien og den demografiske utviklingen i Norge er viktig input til svært mye planlegging av infrastruktur, dimensjonering av utdanning, helsevesen, aldersomsorg og en rekke andre offentlige og private tjenester. Folketallet 1. januar 2019 var ifølge Statistisk sentralbyrå 5 328 212 personer. Det var 584 233 utenlandske borgere bosatt i landet 1. januar 2019.I 1665 hadde Norge 440 000 innbyggere, i 1822 passerte folketallet én million. De neste millionene ble passert i 1890, 1942, 1975 og fem millioner i 2012. Det er anslått av SSB at Norge vil nå seks millioner i år 2030.

Norges demografi er den statistiske beskrivelsen og analysen av befolkningen bosatt i landet Norge, og dens aldersmessige, kulturelle og sosiale utvikling som gruppe. Demografien i Norge studeres særlig av Statistisk sentralbyrå, men også som implisitt forskningsfelt ved forskningsmiljøer innen samfunnsøkonomi, by- og regionutvikling, arbeidsmarked, handel og samferdsel. Demografien og den demografiske utviklingen i Norge er viktig input til svært mye planlegging av infrastruktur, dimensjonering av utdanning, helsevesen, aldersomsorg og en rekke andre offentlige og private tjenester. Folketallet 1. januar 2019 var ifølge Statistisk sentralbyrå 5 328 212 personer. Det var 584 233 utenlandske borgere bosatt i landet 1. januar 2019.I 1665 hadde Norge 440 000 innbyggere, i 1822 passerte folketallet én million. De neste millionene ble passert i 1890, 1942, 1975 og fem millioner i 2012. Det er anslått av SSB at Norge vil nå seks millioner i år 2030. == Folkemengde == Tabellen nedenfor og figurene til høyre viser utviklingen i folketallet i Norge over tid. Nedgangen fra 1300 til 1500 skyldes hovedsakelig svartedauden som kom til Norge i 1349, og senere pestepidemier frem til 1645. Fra 1500-tallet av økte befolkningen igjen, og i 1660 var det over dobbelt så mange mennesker i Norge som det var bare 150 år tidligere. Tallene for befolkningen i tiden mellom 1000 og 1500 er basert på meget løse beregninger og antagelser. Det første manntallet ble tatt i 1664, mens den første folketellingen ble avholdt i 1769.1000: 100–200 0001300: 300–450 0001500: 140–200 0001665: 440 0001701: 504 0001769: 724 0001801: 883 4871822: 1 000 0001823: 1 013 0001855: 1 490 0471860: 1 596 0001870: 1 758 0001880: 1 923 2831889: 2 000 0001890: 2 004 102 1900: 2 240 0321910: 2 390 4021920: 2 649 7751930: 2 815 1641940: 2 953 0281942: 3 009 0001946: 3 123 3381950: 3 250 0001960: 3 568 0001970: 3 863 0001975: 4 007 0001980: 4 079 0001990: 4 233 0002002: 4 525 0002005: 4 631 8002010: 4 858 2002012: 5 000 000 (19. mars 2012)2019: 5 328 212 (1. januar 2019) == Fødsler og døde == I 2014 var det 59 100 fødsler og 40 400 døde. Noe som ga et fødselsoverskudd på 18 700. Fødselsoverskuddet var i 2014 lavere enn de første tre tiåra etter krigen, og større enn på 1980-tallet. Tallene i tabellen er hentet fra Statistisk sentralbyrås Statistisk årbok for 2013. Tabell 048. == Flyttinger == === Innflytting og utflytting === Det ble registrert 75 800 flyttinger til Norge i 2013 og 35 700 flyttinger fra landet. Nettoinnvandringen endte dermed på 40 100, noe som ble betegnet som høyt. Innvandrerne fra Polen utgjorde den største gruppen med 10 500. På de neste to plassene kom Litauen og Sverige med henholdsvis 5 573 og 5 271. Fra Afrika kom det flest innvandrere fra Somalia og Eritrea, med henholdsvis 2 765 og 2 729. Fra Asia kom det flest fra Filippinene med 2 815.Det var størst prosentvis nettoinnflytting fra land i den tredje verden, mens den var minst fra vestlige land som Sverige og Tyskland.Av 8 855 de som innvandret var norske statsborgere som hadde bodd i utlandet, mens 10 680 norske statsborgere utvandret. Utvandringen fra Norge var i perioden 1971-2010 på rundt 0,4 % av befolkningen. Utvandringen målt i prosent har økt fra vel 0,3 % i 1971 til rundt 0,5 % etter år 2000. I 1989 og år 2000 var det utvandringstopper med 0,6 %. Knapt halvparten av de som utvandret på 1970-tallet var innvandrere, denne andelen økte til 60-70 % etter år 2000.I år 1900 bodde knapt 5000 norske statsborgere i Sverige i tillegg til 8000 som var født i Norge. I 1950 var det knapt 15000 norske borgere bosatt i Sverige. I 1990 var tallet 38000 og sammen med over 52000 født i Norge utgjorde disse omtrent 1 % av befolkningen i Sverige. Tallene i tabellen er hentet fra Statistisk sentralbyrås Statistisk årbok for 2013. Tabell 48. === Intern flytting === Det var stor innenlandsk flytteaktivitet i befolkningen i 2013. Antall innenlandske flyttinger over kommunegrensene økte til 235 000. Dette var det høyeste antallet noen gang, og 4 500 flere enn i 2012. Innenfor kommunene var det 432 100 flyttinger, 5 700 færre enn i 2012 og det nest høyeste noen gang.Flyttingene i 2013 bidro til en ytterligere sentralisering av bosettingen, og per 1. januar 2014 bodde 68 prosent av befolkningen i de 150 mest sentrale kommunene.Østfold og Akershus skilte seg ut med et samlet innenlandsk flytteoverskudd på 5 000 i forhold til resten av landet. Dette er fylkene der en i tillegg til egne arbeidsplasser har kort pendleravstand til Oslo. Åtte av fylkene hadde innenlandsk flytteoverskudd, og de andre 11 fylkene hadde innenlandsk nettoutflytting, det flyttet flere ut til de andre delene av landet enn det flyttet folk inn fra resten av landet.Flyttetapet var størst i Oslo og Nordland, med 1 300 flere utflyttinger enn innflyttinger i hvert av fylkene. Mange av dem som flyttet fra Oslo, flyttet til Akershus, mens de som flyttet ut av Nordland, oftest flyttet adskillig lengre. I prosent av folketallet var flyttetapet størst i Sogn og Fjordane, deretter fulgte de tre nordligste fylkene. == Kjønn og alder == Den 1. januar 2011 var det for første gang registrert så vidt flere menn enn kvinner i Norge siden de eldste befolkningstallene fordelt på kjønn ble gjort i 1769. Av folkemengden i hele landet var 25,3 prosent under 20 år, 61,7 prosent var i aldersgruppen 20-66 år, og 12,9 prosent var over 66 år. I 2015 var gjennomsnittlig levealder for kvinner ca 84 år og for menn ca 80 år. Levealderen i Norge har økt jevnt siden 1846. På 1950-tallet stoppet framgangen nesten opp, før levealderen så begynte å øke igjen rundt 1970. Samme undersøkelse viste at levealderen var høyest på Vestlandet og lavest i Finnmark, Østfold og Hedmark. == Byer og urbanisering == Norges ti største byer etter kommunens og tettstedets folketall: == Etnisitet og nasjonalitet == Norges demografi er preget av at Norge er et relativt lite land hvor flesteparten av befolkningen er etniske nordmenn. Det har alltid bodd flere ulike grupper av samer over hele Den skandinaviske halvøy, på norsk side tradisjonelt sørover til Femunden i Engerdal. I tillegg har det tilkommet fem offisielle nasjonale minoritetene i Norge: romanifolket (tatere), roma (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner. Innvandrerbefolkningen i Norge utgjør i dag rundt 17 prosent av befolkningen, etter å ha økt betydelig siden slutten av 1900-tallet. Etter 1970 har det også kommet innvandrere fra langt flere forskjellige og geografisk fjernere områder, som pakistanere, kurdere, iranere, irakere, tamiler, singalesere og somaliere. === Innvandrere === Se også: Innvandrere i NorgeDet var 1. januar 2012 655 170 personer med innvandrerbakgrunn i Norge, det vil si personer født i utlandet og personer født i Norge av to foreldre født i utlandet. Andelen av innvandrere i befolkningen er størst i Oslo-området, og om lag 24 prosent av hovedstadens innbyggere er innvandrere. Statistisk sentralbyrå har estimert veksten i innvandrerbefolkning (definert som første- og andregenerasjons innvandrere) i perioden frem til 2060, og har kommet opp med tre alternativer. Det forutsettes i alle alternativer at netto innvandring pr. år vil holde seg flat i perioden frem mot 2060. Tallene viser at innvandrerbefolkningen vil vokse sterkt, fra 365 000 i dag til mellom 1 og 2 millioner i 2060, alt avhenging av hvilket av alternativene man bruker. === Utenlandske statsborgere === De største gruppene med utenlandske statsborgere bosatt i Norge i 2007 kom fra Sverige, Danmark og Polen. == Se også == Folketelling == Referanser == == Litteratur == Espen Søbye, Folkemengdens bevegelse 1735-2014 : en tabellstudie, Oktober 2014 ISBN 978-82-495-1359-8 == Eksterne lenker == Statistisk sentralbyrå: Befolkning

Norges demografi er den statistiske beskrivelsen og analysen av befolkningen bosatt i landet Norge, og dens aldersmessige, kulturelle og sosiale utvikling som gruppe. Demografien i Norge studeres særlig av Statistisk sentralbyrå, men også som implisitt forskningsfelt ved forskningsmiljøer innen samfunnsøkonomi, by- og regionutvikling, arbeidsmarked, handel og samferdsel.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nirvana_(band)

2023-02-04

Nirvana (band)

['Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1987', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Nirvana', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Nirvana var et amerikansk Grunge-band fra Aberdeen, Washington. Med hiten «Smells Like Teen Spirit» og albumet Nevermind ble de verdenskjente i 1991. Musikken kan beskrives som en blanding mellom hardrock/metal, indie/alternativ rock og blues med punkens «gjør-det-selv»-ideologi i bunnen, og ble kalt grunge. Grunge betyr rett og slett «grums» og beskriver den karakteristiske, «grumsete» gitarlyden flere av Seattle-banda hadde. Andre Seattle-baserte grungeband som Alice in Chains, Pearl Jam og Soundgarden økte også i popularitet, og alternativ rock ble en populær musikksjanger fra tidlig på 1990-tallet og utover. Som Nirvanas vokalist og frontfigur ble Kurt Cobain betegnet som talspersonen for den såkalte generasjon X. Cobain likte ikke oppmerksomheten, og prøvde å skifte fokuset over til bandets musikk. Med tredjealbumet In Utero utfordret han og bandet sitt publikum; produksjonen var mer upolert og mindre «mainstream». Mens Nirvanas popularitet dalte noe i månedene før lanseringen, hyllet kjernepublikumet bandets mørkere side, ikke minst etter MTV Unplugged-konserten i 1993. Etter Kurt Cobains død i 1994 ble Nirvana oppløst, men bandets popularitet har økt i årene etter. Åtte år etter Cobains død ble «You Know You're Right» lansert. Det er Nirvanas siste studioinnspilling, spilt inn bare to måneder før det tragiske dødsfallet inntraff. Denne sangen toppet spillelistene på radiokanaler verden rundt. Siden debuten har Nirvana solgt over 50 millioner album, inkludert ti millioner av Nevermind i USA.

Nirvana var et amerikansk Grunge-band fra Aberdeen, Washington. Med hiten «Smells Like Teen Spirit» og albumet Nevermind ble de verdenskjente i 1991. Musikken kan beskrives som en blanding mellom hardrock/metal, indie/alternativ rock og blues med punkens «gjør-det-selv»-ideologi i bunnen, og ble kalt grunge. Grunge betyr rett og slett «grums» og beskriver den karakteristiske, «grumsete» gitarlyden flere av Seattle-banda hadde. Andre Seattle-baserte grungeband som Alice in Chains, Pearl Jam og Soundgarden økte også i popularitet, og alternativ rock ble en populær musikksjanger fra tidlig på 1990-tallet og utover. Som Nirvanas vokalist og frontfigur ble Kurt Cobain betegnet som talspersonen for den såkalte generasjon X. Cobain likte ikke oppmerksomheten, og prøvde å skifte fokuset over til bandets musikk. Med tredjealbumet In Utero utfordret han og bandet sitt publikum; produksjonen var mer upolert og mindre «mainstream». Mens Nirvanas popularitet dalte noe i månedene før lanseringen, hyllet kjernepublikumet bandets mørkere side, ikke minst etter MTV Unplugged-konserten i 1993. Etter Kurt Cobains død i 1994 ble Nirvana oppløst, men bandets popularitet har økt i årene etter. Åtte år etter Cobains død ble «You Know You're Right» lansert. Det er Nirvanas siste studioinnspilling, spilt inn bare to måneder før det tragiske dødsfallet inntraff. Denne sangen toppet spillelistene på radiokanaler verden rundt. Siden debuten har Nirvana solgt over 50 millioner album, inkludert ti millioner av Nevermind i USA. == Tidlige år == Cobain og Krist Novoselic møtte hverandre i 1985. De var begge fans av Melvins, og overvar ofte øvingene deres. Etter noen mislykkede forsøk på å starte sitt eget band, fikk de med seg trommeslageren Aaron Burckhard. Dette var den første spede begynnelsen på det som senere ble Nirvana. Cobain har i ettertid beskrevet bandets lyd som en kopi av Gang of Four og Scratch Acid. I månedene etter jobbet duoen med flere trommeslagere, deriblant Dale Crover fra Melvins, som spilte på deres første demoer. Senere var Dave Foster trommeslageren deres i en periode. Samtidig skiftet bandet navn flere ganger, og kalte seg blant annet Skid Row, Pen Cap Chew og Ted Ed Fred, før de i februar 1988 endte opp med Nirvana. Noen måneder senere ble Chad Channing bandets trommeslager. Nirvanas første offisielle lansering var singelen Love Buzz/Big Cheese i 1988. I 1989 ble førstealbumet Bleach lansert på Sub Pop Records. Albumet hadde et begrenset førsteopplag på 1000 hvite vinylplater, som ble solgt i Seattle i august 1989. Bleach var inspirert av The Melvins, av hardrock-bandet Mudhoney, og av 1970-tallsbandene Black Sabbath og Led Zeppelin. Novoselic sa i et intervju med Rolling Stone at bandet på en turné hadde spilt en kassett med The Smithereens på den ene siden og black metal-bandet Celtic Frost på den andre. Han uttalte at også dette kan ha inspirert dem. Bleach ble populær på USAs college-radiostasjoner, men ga få indikasjoner på hvordan bandet skulle komme til å lyde to år senere. Innspillingen av Bleach, som ifølge omslaget kostet 606,17 amerikanske dollar, var betalt av Jason Everman. Everman ble introdusert for Cobain av Dylan Carlson, men hadde kjent Channing siden femteklasse. Everman begynte å omgås med bandmedlemmene, og han tilbød dem å låne penger til en plateinnspilling. Selv om han ikke medvirket på albumet, ble han kreditert for å ha spilt gitar. Ifølge Novoselic ble dette gjort for at han skulle føle seg hjemme i bandet. Etter at Bleach var ferdig innspilt var Everman i en periode Nirvanas andregitarist, men dette varte bare frem til bandets første USA-turné. Ikke lenge etter spilte han bass for Soundgarden, før han ble med i bandet Mind Funk. Tidlig på 1990-tallet startet bandet å samarbeide med produsenten Butch Vig om en oppfølger til Bleach. Under innspillingene fant Kurt Cobain og Krist Novoselic ut at Chad Channing ikke passet som deres trommeslager, så han måtte forlate bandet da innspillingsrunden var ferdig. Dale Crover fra The Melvins ble deretter for andre gang bandets trommeslager, men etter bare noen uker ble han byttet ut med Mudhoney-trommeslageren Dan Peters. Nirvana spilte så inn sangen «Sliver» med Peters på trommer. Senere samme år introduserte Buzz Osbourne fra The Melvins dem for Dave Grohl, som lette etter et band å spille trommer for. Han hadde tidligere spilt for hardcorepunkbandet Scream fra Washington D.C. Fra det tidspunktet ble Grohl Nirvanas faste trommeslager. == Nevermind == David Geffen ga Nirvana platekontrakt hos DGC Records i 1990, etter anbefalinger fra Sonic Youths Kim Gordon. Bandet begynte straks å jobbe med sitt første album for et større plateselskap. Resultatet, Nevermind, blir sett på som en klassiker. Bandet bestemte seg for å fortsette samarbeidet med Vig. I stedet for å spille inn i Vigs lydstudio i Madison, som de hadde brukt i 1990, valgte de Sound City Studios i Los Angeles. I to måneder jobbet de seg gjennom diverse sanger i katalogen. Noen av dem, som «In Bloom» og «Breed», hadde eksistert i flere år, mens andre, som «On a Plain» og «Stay Away», hadde ikke ferdige tekster før midt under innspillingsprosessen. Etter at innspillingene var ferdig, begynte Vig og bandet å mikse materialet. Men etter noen dager fant både Vig og bandet ut at de ikke var fornøyd med resultatene. De bestemte seg derfor for å få noen andre til å overta. DGC gav dem en liste med produsenter, der de blant annet fant Scott Litt (kjent for å ha produsert for R.E.M.) og Ed Stasium (kjent for å ha produsert for The Smithereens). Kurt Cobain fryktet imidlertid at å bruke en kjent mikser ville få albumet til å høres ut som noe man har hørt før. Han bestemte seg for å velge den nederste på listen, Andy Wallace, som tidligere hadde produsert for Slayer. (Wallace var med på å produsere Slayer-albumet Seasons in the Abyss fra 1990.) Wallace tilførte Nevermind en annerledes tenkemåte, og brukte studiotriks for å gi albumet et langt glattere lydbilde. Et par måneder etter albumlanseringen kommenterte Cobain til pressen at Wallace hadde gjort albumet for glatt, selv om Wallace var hans eget valg og bandet var involvert i miksearbeidet. Wallace hadde tonet ned Nirvanas indierocktendenser og laget et kommersielt rockelydbilde som andre senere har prøvd å kopiere. DGC Records håpet å selge 250 000 eksemplarer av Nevermind, som var omtrent det Sonic Youths Goo hadde solgt. I stedet oppnådde albumet trippel platina, som tilsvarer et salg på tre millioner eksemplarer, på mindre enn seks måneder i USA. Musikkvideoen til «Smells Like Teen Spirit» ble ofte spilt på MTV, noe som bidro til at grungesjangeren ble populær. Mange mener at Nevermind er årsaken til at såkalt glam metal gikk av moten og at alternativ rock ble populært. I januar 1992 toppet albumet Billboards albumliste. Michael Jackson-albumet Dangerous, som hadde vært på førsteplass i ukene før, måtte nøye seg med en andreplass. Denne listeplasseringen blir ofte referert til som symbolet på det øyeblikket da alternativ musikk ble større enn pop. Til tross for suksessen valgte Nirvana ikke å dra på en ny USA-turné i forbindelse med Nevermind, men de spilte likevel flere konserter senere samme år. I februar 1992, etter Nirvanas Australia-turne, giftet Cobain seg med Courtney Love på Hawaii. I juni samme år spilte de sin eneste konsert i Norge, på Kalvøyafestivalen 28. juni. I august ble datteren Frances Bean født. Noen dager etter fødselen spilte Nirvana en av sine mest kjente konserter, på Reading Festival. Cobain kom inn på scenen i rullestol, noe som var ment som en spøk. Han reiste seg opp, og det ble spilt både nye og gamle sanger fra bandets katalog. Under showet pratet Cobain om sin nyfødte datter, og fikk publikummet til å rope «We love you, Courtney!» i kor. I radioprogrammet Loveline i 2005 sa Dave Grohl at de hadde vært bekymret for at konserten kunne bli en katastrofe, med tanke på alt som hadde skjedd de siste månedene, og at de ikke hadde øvd på seks måneder. Konserten endte imidlertid opp med å bli en av deres beste. Litt under to uker senere opptrådte Nirvana på MTV Video Music Awards. MTV ønsket at de skulle spille «Smells Like Teen Spirit», men bandet ville heller spille en ny sang som het «Rape Me» (norsk oversettelse: voldta meg). MTV godtok ikke dette, men kunne gå med på at bandet i stedet spilte sin nyeste singel «Lithium». Da Nirvana begynte sin opptreden fremførte de først de første strofene fra «Rape Me», før de begynte på «Lithium». Mot slutten av sangen bestemte Novoselic seg for å kaste bassen i været for å få en dramatisk effekt. Han feilberegnet og bassen endte i pannen hans, hvorpå han forlot scenen. Samtidig ødela Cobain utstyret deres, og Grohl sa i mikrofonen «Hi, Axl!» til Axl Rose, vokalisten i Guns N' Roses. I desember 1992 ble Incesticide lansert. Det var en samling av B-sider, ulanserte låter og andre rariteter. Dette albumet ble utgitt blant annet for å begrense såkalte bootlegs som sirkulerte. Albumet bestod av sanger som «Sliver», «Dive», «Been a Son», «Aneurysm» og tre coversanger av The Vaselines, et band Cobain var fan av. == In Utero == Steve Albini ble hyret inn for å produsere tredjealbumet In Utero. Han er kanskje best kjent for arbeidet med Pixies-albumet Surfer Rosa, et av Cobains favorittalbum. Innspillingen av In Utero ble gjort svært raskt; den første versjonen var ferdig innspilt og mikset etter bare to uker. Det tok til sammenligning flere måneder før Nevermind ble ferdig. Albini gav Nirvana et råere og mindre glatt lydbilde. Bandet ønsket å distansere seg fra mainstream-publikummet, som ikke likte de alternative, obskure og eksperimentelle bandene Nirvana var inspirert av. Cobain uttalte at han alltid hadde ønsket seg Albinis lydbilde: en naturlig lyd uten lag på lag med studiotriks. Likevel var de ikke helt fornøyd med miksingen til Albini. De syntes spesielt at bassen var noe for lav, og Cobain syntes heller ikke «Heart-Shaped Box» og «All Apologies» hørtes «perfekte» ut. R.E.M.-produsenten Scott Litt ble hyret inn for å hjelpe til med å remixe disse to sangene, og Cobain la på mer vokal og gitarspill. Litt remixet også «Pennyroyal Tea», men Albinis versjon ble brukt på albumet. DCG planla å lansere Litts versjon som singel. Med In Utero fikk Nirvana også oppleve å bli sensurert. Butikk-kjedene Kmart og Wal-Mart nektet å selge albumet, siden det inneholdt den kontroversielle sangen «Rape Me» og hadde et noe kontroversielt cover. Bandet bestemte seg derfor for å lage en «ren» versjon, med nytt cover og «Rape Me» omdøpt til «Waif Me». Musikken var derimot den samme, bortsett fra at «Pennyroyal Tea» var Scott Litts miks. Kurt Cobain ble spurt om hva han syntes om å bli sensurert. Han svarte at de hadde lansert den alternative album-versjonen av hensyn til folk fra små steder, som bare kunne kjøpe musikk hos Kmart og Walmart. «Heart-Shaped Box» ble godt mottatt av både alternative og kommersielle radiokanaler, og In Utero debuterte som nummer én på Billboards albumliste. Men albumet fikk ikke den samme suksessen som Nevermind hadde hatt. Da bandet dro på USA-turne, den første siden suksessen med «Smells Like Teen Spirit», spilte de som oftest på bare halvfulle arenaer. På turneen hadde de også med seg Pat Smear, fra punkbandet The Germs, som andregitarist. I november 1993 bestemte bandet seg for å forandre retning, og opptrådte på MTV Unplugged. Konserten viste dybden i Cobains låtskriving, som til da kanskje hadde blitt overskygget av den støyende musikken. Den viste også litt av bredden i Cobains musikalske smak, og publikum fikk høre coverlåter av David Bowie, The Vaselines og Leadbelly. Meat Puppets var dessuten gjesteartister, og det ble spilt tre låter fra deres album II. MTV Unplugged-Konserten regnes som et av høydepunktene i Nirvanas historie. Tidlig i 1994 dro bandet på Europa-turné. Turneen begynte greit, men opptredenene ble gradvis dårligere, og Cobain virket distrahert. I München 1. mars fikk Cobain diagnosene bronkitt og halsbetennelse, derfor ble showet neste dag avlyst. I Roma 4. mars ble Cobain funnet bevisstløs av Courtney Love og sendt til sykehuset. Det ble holdt pressekonferanse, der det kom fra at Cobain hadde tatt en overdose med Rohypnol og alkohol. Som følge av dette ble resten av turneen avlyst. I ukene etter ble Cobains heroinavhengighet kjent, og han ble innlagt til behandling. Etter mindre enn én ukes opphold klarte han å hoppe over gjerdet. Deretter fløy han hjem til Seattle. En uke senere, fredag 8. april 1994, ble Cobain funnet død i sin garasje av en elektriker, etter å ha ligget død i tre dager. Han ble funnet med en hagle ved siden av seg og skuddsår i hodet. Hendelsen førte til at Nirvana ble oppløst. == Etter Cobains død == Det har blitt utgitt flere Nirvana-album siden Kurt Cobains død. Det første kom i november 1994, i forbindelse med premiervisningen av bandets opptreden for MTV Unplugged, MTV Unplugged in New York. To uker etter Unplugged in New York kom en videosamling med navnet Live! Tonight! Sold Out!!. Cobain medvirket selv i store deler av videoen, som dokumenterte mye av Nevermind-turneen. Blant de minneverdige øyeblikkene på videoen er en lite kjent hendelse med en utkaster på en Texas-klubb i oktober 1991, samt bandets framføring av «Dive» i kjoler på the Hollywood Rock Festival i Rio de Janeiro i Brasil i januar 1993. Den opprinnelige planen var å lansere MTV Unplugged in New York sammen med en elektrisk live-del. Men de gjenlevende bandmedlemmene maktet ikke å sortere ut aktuelle Nirvana-innspillinger så kort tid etter Cobains død. I oktober 1996 ble en CD med elektriske live-innspillingerer endelig gitt ut. Denne fikk navnet From the Muddy Banks of the Wishkah. I august 1997 skrev musikksiden Wall of Sound at Grohl og Novoselic jobbet med en CD-boks med Nirvana-rariteter. Fire år senere annonserte Nirvanas plateselskap at CD-boksen var ferdig og ville bli lansert i september, til Neverminds tiårsjubileum. Men like før lanseringen forsøkte Love å få stoppet CD-boksen ved å saksøke Grohl og Novoselic. Hun hevdet de ville utnytte Nirvanas arv for deres egne interesser.Mye av rettstvisten dreide seg om den ulanserte sangen «You Know You're Right», bandets siste studioinnspilling. Grohl og Novoselic ville inkludere sangen på CD-boksen og lansere alle raritetene på én gang. Love syntes sangen var viktigere enn å bare være en raritet blant mange rariteter, og ville heller ha den med på en greatest hits-samling. Etter mer enn ett år med rettsforhandlinger, kom partene til enighet, og «You Know You're Right» skulle bli med på en greatest hits-CD som skulle hete Nirvana. Til gjengjeld skulle Love gi bort kassettdemoer til bruk på CD-boksen. Nirvana-fansens første smakebit av «You Know You're Right» kom tidlig i 1995, da Love spilte en versjon av sangen med bandet hennes Hole på MTV Unplugged. Deres versjon kalte de «You've Got No Right». En liveversjon av «You Know You're Right», fremført av Nirvana i oktober 1993 på the Aragon Ballroom i Chicago, sirkulerte blant Nirvana-bootlegere et par måneder senere. I årene som fulgte gikk det rykter om en studioversjon av «You Know You're Right», og disse ryktene fikk nærmest mytiske proporsjoner. Den første skikkelige bekreftelsen på studioversjonens eksistens kom i november 2001, da TV-programmet Access Hollywood sendte et ti sekunders klipp av sangen. Det ble gjort i forbindelse med et intervju med Love. I mai 2002 dukket flere lengre klipp opp på Internett via en ukjent kilde, som påstod han han hadde planer om å lansere hele sangen. Men kilden trakk seg tilbake som følge av rettslige trusler. Mens rettstvisten nærmet seg slutten i september 2002, ble sangen uventet lekket på Internett, dager før annonseringen av greatest hits-samlingen Nirvana. Selv om studioversjonen viste seg å være et røft utdrag med uferdige tekster, var det mange, både blant Nirvana-fans og andre, som fikk sansen for sangen. «You Know You're Right» ble den mest spilte sangen på alternative radiokaneler både i 2002 og i 2003. Nirvana ble lansert 29. oktober 2002. I tillegg til «You Know You're Right» besto albumet av hitsingler fra bandets tre studioalbum, samt andre velkjente Nirvana-sanger. Mange Nirvana-fans var misfornøyd med sangutvalget, og savnet sanger som «Sappy», «Love Buzz», «Drain You», «Aneurysm» og «Where Did You Sleep Last Night». Sistnevnte kom med på internasjonale utgaver av albumet, hvilket inkluderer Norge. CD-en hadde hatt plass til langt flere sanger. Mange likte heller ikke at «Been a Son» var fra EP-en Blew, som ikke var versjonen bandet foretrakk, samt på at «All Apologies» var hentet fra Unplugged in New York i stedet for In Utero. Dessuten ville mange at «About a Girl» skulle være fra Unplugged in New York i stedet for Bleach, siden Unplugged in New York-versjonen var en populær singel i 1994. CD-boksen, som ble hetende With the Lights Out, ble endelig lansert i november 2004. Den bestod av et bredt utvalg av Cobains tidlige demoer, røffe prøveinnspillinger og liveopptak gjennom bandets historie. Uferdige studioopptak av sangene «Old Age» og «Verse Chorus Verse», som ble spilt inn samtidig med Nevermind. En annen sang det er verdt å merke seg, er det akustiske demoopptaket av «Do Re Mi», en sang som ble spilt inn på Cobains soverom. Sangen viste at Cobain til og med i hans siste dager hadde melodisans, hvilket han tidligere hadde vist i sanger som «About a Girl». En CD med de påstått beste sangene fra CD-boksen ble lansert høsten 2005, under navnet Sliver: The Best of the Box. Den bestod av 19 sanger fra With the Lights Out, i tillegg til tre tidligere ulanserte sanger, inkludert en demo av «Spank Thru» fra 1985. Ifølge musikkbladet Rolling Stone var det Cobains datter Frances Bean som valgte albumets tittel og cover. I et intervju fra 2002 med Jim DeRogatis pratet Love om utallige demoer, prøveinnspillinger og soveromsinnspillinger som var etterlatt etter Cobains død. Blant disse var et firesporsopptak av «Do Re Mi», med Cobain på trommer, Pat Smear på gitar og Eric Erlandson på bass. Om noe ulansert senere vil bli utgitt, gjenstår å se. == Post-Nirvana == I årene etter Nirvanas oppløsning har begge bandmedlemmene vært musikalsk aktive. Ikke lenge etter Cobains død spilte Grohl inn flere demoer, som ble endte opp som Foo Fighters debutalbum. Per i dag har Foo Fighters lansert fem kommersielt suksessfulle album. Albumet, In Your Honor, inneholder en sang som heter «Friend of a Friend», som Grohl skrev i 1990. Den handler om hans første møter med Cobain og Novoselic. I tillegg til å ha drevet med Foo Fighters har Grohl også spilt trommer i band som Tom Petty and the Heartbreakers, Mike Watt, Queens of the Stone Age, Tenacious D, Nine Inch Nails, Garbage, Killing Joke og Cat Power. Han har også spilt inn et album med metalsanger, som inneholder mange av hans favoritter fra 1980-tallet. Dette gjorde han under navnet Probot. Etter at Nirvana ble oppløst dannet Novoselic gruppen Sweet 75. Mer nylig dannet han gruppen Eyes Adrift sammen med Curt Kirkwood (tidligere medlem av the Meat Puppets) og Bud Gaugh (tidligere medlem av Sublime). Han har også deltatt i et band som het No WTO Combo, med Kim Thayil fra Soundgarden og Jello Biafra fra Dead Kennedys. Det skjedde i forbindelse med WTO-møtet i 1999. Novoselic er også kreditert for å ha spilt bass på en sang fremført av Johnny Cash på et hyllingsalbum til Willie Nelson, som het «Twisted Willie» og ble lansert i 1996, og han er kreditert for å ha spilt farfisaorgel på «Against the 70s» på Mike Watts-albumet Ball-Hog or Tugboat?, som kom i 1995.Novoselic ble også politisk aktivist, og han grunnla den politiske handlingskomiteen JAMPAC for å ivareta musikeres rettigheter. I 1994 lanserte han boken Of Grunge and Government: Let's Fix This Broken Democracy, som fortalte om hans musikalske fortid såvel som hans politiske meninger. Under presidentkampanjen i 1994 opptrådte Novoselic og Grohl sammen for å støtte John Kerry. Mens Nirvana fikk en brå slutt ikke lenge etter deres siste show i München, gav de gjenlevende medlemmene av bandet (inkludert Pat Smear) et bittersøtt farvel til bandets fans. På slutten av Foo Fighters opptreden på Bumbershoot-festivalen i Seattle i 1997, var Grohl bak trommesettet og Novoselic på scenen med bassgitar. Trioen spilte covere av Princes «Purple Rain» og Led Zeppelins «Communication Breakdown». Den korte opptredenen virket som et godhjertet (og støyende) nikk til Seattle og alle som fulgte Nirvana gjennom dets korte, stormende og uforglemmelige historie. == Courtney Love og Nirvana-eierskapene == 13. april 2006 annonserte Love at hun skulle selge 25 prosent av hennes andel i Nirvanas sangkatalog, i en avtale som var verdt 50 millioner amerikanske dollar. Kjøperen var Larry Mestel, en av de tidligere sjefene for Virgin Record og nåværende sjef for Primary Wave Music Publishing. Siden Love kontrollerte 97 prosent av Nirvanas katalog, har Mestel en langt større andel enn Novoselic og Grohl til sammen. For å berolige fans som var bekymret for overkommersialisering av Nirvanas musikk, forsikret Love at musikken ikke bare ville bli solgt til den med høyest bud. Hun uttalte: «Vi skal fortsatt være smakfulle og tro mot Nirvanas ånd, mens vi tar musikken til steder den aldri før har vært». == Utvalgt Diskografi == Studioalbum == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Nirvana (musical group) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Nirvana på Internet Movie Database (en) Nirvana på Apple Music (en) Nirvana på Discogs (en) Nirvana på MusicBrainz (en) Nirvana på SoundCloud (en) Nirvana på Spotify (en) Nirvana på Last.fm (en) Nirvana på Genius — sangtekster (en) Nirvana på AllMusic Nirvana på Twitter Nirvana på Facebook Nirvana på Instagram Nirvana på YouTube Nirvana på Myspace Live Nirvana The Internet Nirvana Fan Club Nirvana Live Guide

Nirvana var et amerikansk Grunge-band fra Aberdeen, Washington. Med hiten «Smells Like Teen Spirit» og albumet Nevermind ble de verdenskjente i 1991.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nystogs

2023-02-04

Nystogs

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Norske musikkgrupper', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-11']

Nystogs er et band fra Byrte i Tokke kommune i Telemark. Gruppa, som opptrer med en uhøytidelig blanding av gammeldans, country og dansemusikk, ga ut syv kassetter på 1980-tallet. Besetningen har variert, men Lars Gardsteig og Kåre Nystog har hele tiden utgjort stammen i orkesteret. De spiller fortsatt til dans rundt om i Sør-Norge, og i dag (2005) består gruppa av følgende medlemmer; Lars Gardsteig (sang og gitar) Kåre Nystog (trekkspill) Per Arne Myrvold (trommer) Svein Jon Listaul (Bass) Torleif Sletta (gitar)

Nystogs er et band fra Byrte i Tokke kommune i Telemark. Gruppa, som opptrer med en uhøytidelig blanding av gammeldans, country og dansemusikk, ga ut syv kassetter på 1980-tallet. Besetningen har variert, men Lars Gardsteig og Kåre Nystog har hele tiden utgjort stammen i orkesteret. De spiller fortsatt til dans rundt om i Sør-Norge, og i dag (2005) består gruppa av følgende medlemmer; Lars Gardsteig (sang og gitar) Kåre Nystog (trekkspill) Per Arne Myrvold (trommer) Svein Jon Listaul (Bass) Torleif Sletta (gitar) == Diskografi == Nystogs spiller nygammelt (1981) Spilledilla - liv & lyst (1983) Full fart - trivelig med Nystogs (1983) Den femte & på'n igjen (1986) På vegen att... (2002) == Kilder == Om Nystogs på rockipedia.no

Nystogs er et band fra Byrte i Tokke kommune i Telemark. Gruppa, som opptrer med en uhøytidelig blanding av gammeldans, country og dansemusikk, ga ut syv kassetter på 1980-tallet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix

2023-02-04

Melodi Grand Prix

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Nasjonale finaler til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1960-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2020-årene', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1960', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019. Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også. Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019. Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også. Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken. == Starten == I 1950-årene var Europa fremdeles preget av ettervirkningene fra andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere ulike forslag og alternativer, men til slutt falt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Den første finalen ble arrangert i Lugano i 1956 med syv deltakende land.I Norge startet NRK opp med regulære tv-prøvesendinger først i 1958, og året etter startet norsk Melodi Grand Prix-historie. I en utlysning i norske aviser desember 1959 het det: Hvem lager den beste norske slageren?NRK innbyr til konkurranse.Ledd i Eurovisjonens Melodi Grand Prix 1960. Til sammen fikk NRK inn 303 bidrag fra norske musikere og låtskrivere. Navnet «Melodi Grand Prix» var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, da kalt Eurovision Grand Prix. Norges første Melodi Grand Prix-sending gikk torsdag 4. februar 1960 på NRK Radio. Det var en semifinale der en timannsjury skulle vurdere elleve sanger og plukke ut seks av dem til finalen. Artistene Jens Book-Jenssen og Inger Jacobsen delte på å synge de elleve semifinalistene, og de seks beste sangene gikk til finalen i Store Studio i Oslo lørdag 20. februar 1960. Finalen ble sendt både på radio og fjernsyn, til tross for at det ennå var et halvt år igjen til fjernsynets offisielle åpning i Norge.Vinneren ble Georg Elgaaens «Voi Voi», fremført av Nora Brockstedt. Dette ble dermed Norges første bidrag til Eurovision Song Contest. Der endte Brockstedt på en fjerdeplass, som fremdeles er en av Norges beste plasseringer i konkurransen. == Format == Melodi Grand Prix har vanligvis blitt arrangert som en enkelt finalesending i Oslo en lørdagskveld i februar eller mars. Men det har vært flere unntak. Enkelte år har NRK arrangert semifinaler i forkant av finalen: 1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–2014 og fra 2020. I årene 2006–2013 gjorde NRK konkurransen om til en turné med delfinaler på ulike steder i landet, etter modell fra svenske Melodifestivalen.Finalen har stort sett blitt holdt i Oslo-området, med tre unntak: i 1986 og 1989 gikk finalene fra Stavanger Forum, i 2020 fra Trondheim Spektrum. I tillegg var Fornebu i Bærum var vertskap for finalene i 2021 og 2022. Med 20 finaler har Oslo Spektrum huset flest finaler opp gjennom årene (1992, 1994, 2001 og 2003–2019). === Sistesjansen === I perioden 2006–2011 og 2021–22 avholdt NRK en «siste sjanse»-runde hvor artister som har blitt slått ut i delfinalen, fikk en ny sjanse til å få plass i finalen. ==== Vinnere av sistesjansen ==== «Rocket Ride» fra 2007 har gjort det best av sistesjanse-deltakerne, med en andreplass. «Yes Man» fra 2010 har blitt den største hiten. === To versjoner === Deltakerantallet i konkurransen har variert mellom 5 og 26 sanger, og finalefeltet mellom 5 og 12 sanger. I årene 1961–1968 og 1972–1976 ble også finalebidragene fremført i to versjoner: Først én gang med et lite orkester eller band, deretter i en ny versjon med stort orkester, vanligvis Kringkastingsorkestret. Det var i tillegg forskjellige artister som fremførte de ulike versjonene. Bakgrunnen var at NRK ville organisere konkurransen som resten av Norden. I tillegg skulle jurymedlemmene få et bredere beslutningsgrunnlag når de skulle vurdere låtene. I konkurransens første år var det NRK selv som plukket artistene som skulle fremføre melodiene. I 1963 ble vinnerbidraget fremført i den internasjonale finalen av en som ikke hadde fremført den i den norske. I 1962 og 1966 ble vinnersangen fremført av artisten som sang den med lite orkester, i øvrige av artisten som sang den med stort orkester. I 1960- og 1970-årene varte sendingene vanligvis mellom tre kvarter og en time, mens sendingene etter 2015 har vært nærmere 2,5 timer lange. Den korteste finalen var i 1965, på 34 minutter. Frem til 1980-årene ble finalene som regel spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn og radio samme kveld. Dette for å kunne redigere bort tekniske feil og eventuelle andre problemer. Først fra 1982 av ble finalen sendt direkte. Den første finalen i farger ble sendt i 1975, og to år etter ble den første finalen sendt med stereolyd på radio. === Fra show til seriøsitet === Opp gjennom årene har NRK forsøkt en rekke konsepter for konkurransen. I 1961–1964 ble bidragene fremført mer eller mindre som shownumre, med innlagt koreografi og scenografi etter tematikk og tekst i sangen. I 1964 ble bidragene for eksempel fremført med en gruppe dansere som danset til hvert nummer. Over dem var ansiktet til den syngende artisten klippet inn for å skape en særegen effekt. Også levende dyr har blitt tatt i bruk som effekter – i 1962 hadde Laila Dalseth med seg en hundevalp på scenen da hun sang vinnerlåten «Kom sol, kom regn». Fra midten av 1960-årene gikk NRK bort fra showkonseptet, og bidragene fikk en langt mer nedtonet fremføring uten særlig staffasje og koreografi. Dette varte store deler av 1970-årene, og i 1979 gikk NRK så langt at de fjernet publikum, glitter og dekor og lot i stedet artistene fremføre bidragene iført hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot melodien, ikke «innpakningen» – en tankegang som var gjennomgående i NRK i 1960- og 1970-årene. === Showet gjør retur === Først i 1980-årene fikk de norske finalene og sangene et mer kommersielt preg, med lettere låter og mer fokus på kostymer og koreografi. Samtidig begynte resultatene å bedre seg i Eurovision Song Contest, først med en tolvteplass i 1982 og en niendeplass i 1983. To år senere fikk Norge omsider sin første seier, da Bobbysocks vant med «La det swinge». I årene 1992–1994 gjorde NRK konkurransen om til temafester: sirkus, varieté og OL-fest. Dette hadde varierende suksess, og fra 1995 droppet NRK tema-konseptet. === Avlysninger og endringer === Siden 1960 har det vært tre år uten en norsk Melodi Grand Prix-finale. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest for ett år. Bakgrunnen var en økende misnøye og kritikk mot konkurransen i Norge, samt at fire land delte seieren i Eurovision Song Contest 1969. I 1991 avlyste NRK den norske finalen og begrunnet det med «lav kvalitet og manglende originalitet» blant de innsendte bidragene. I stedet fikk NRK spesialskrevet sangen «Mrs. Thompson», som ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1991. I 2002 var det heller ingen norsk finale, siden Norge måtte stå over den internasjonale finalen etter å ha kommet sist året før.To ganger har også en norsk vinnerlåt ikke fått representere Norge i Eurovision Song Contest. I 1968 trakk låtskriver Kari Diesen d.y. vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» etter plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i den internasjonale finalen. I 2020 vant Ulrikke Brandstorp med låten «Attention». Dette året ble imidlertid Eurovision Song Contest avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang en utgave av Eurovision Song Contest måtte avlyses. Pandemien fikk også konsekvenser for de to neste årene, da NRK besluttet at sendingene skulle gå uten publikum på grunn av smittevern. Finalen i 2021 var den første siden 1979 uten publikum. I 2022 gikk delfinalene uten publikum, mens finalen hadde 500 publikummere.I 2023 holdes den 61. utgaven av Melodi Grand Prix, og Norge skal delta i Eurovision Song Contest for 61. gang. == Valg av bidrag == De fleste årene har NRK invitert både profesjonelle komponister og amatører til å sende inn bidrag til en åpen konkurranse. I tillegg pleier NRK å spesialinvitere utvalgte komponister og musikere til å bidra. Opprinnelig var konkurransen bare åpen for norske låtskrivere, men artistene kunne være utlendinger. I 2003 åpnet NRK konkurransen for alle. Året etter kom den første vinnerlåten som ikke var skrevet av en nordmann. De øvrige reglene for Melodi Grand Prix har stort sett vært de samme som for Eurovision Song Contest. Det innebærer blant annet at sangen må ikke ha vært utgitt tidligere og være på maksimalt tre minutter. Frem til 1973 fikk heller ikke grupper delta. Siden har flere regler kommet til, blant annet at artisten må ha fylt 16 år.Inntil 1998 måtte også bidragene fremføres på norsk. NRK åpnet imidlertid for at enkelte strofer og ord kunne være på fremmede språk, noe som forklarer titler som «Inkululeko» og «Je ne sais pas» fra henholdsvis 1986 og 1988. Språkregelen ble opphevet i 1998, og allerede året etter hadde alle finalelåtene engelsk tekst. Siden 1998 har det bare vært én vinner med norsk tekst i Melodi Grand Prix – «Alvedansen» fra 2006. Vinneren fra 2021, «Fallen Angel» med TIX, var opprinnelig på norsk, men ble fremført på engelsk i finalen. Antall innsendte bidrag til den åpne konkurransen har variert fra 120 sanger i 1975 til nærmere 1200 bidrag i 2018. Spesialjuryer har lyttet gjennom bidragene og plukket ut en håndfull av dem til finalen. Ved flere anledninger, som i 1976, 1985 og 1998–2001, har NRK droppet en åpen konkurranse. I stedet har kringkasteren henvendt seg direkte til profesjonelle og erfarne musikere og bedt dem levere bidrag til den norske finalen. Frem til 1971 ble også alle komponister og tekstforfattere hemmeligholdt til etter at resultatet var klart. Dette ble gjort for å unngå at jurymedlemmene skulle påvirkes av navnene bak sangene. == Avstemning == En rekke ulike metoder har blitt brukt for å kåre vinnerne i Melodi Grand Prix. De første årene var det som regel en mannsdominert timannsjury som ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. De satt vanligvis i et nabostudio og avleverte stemmene sine derfra. I 1960 var timannsjuryen forsterket med to tilfeldig utvalgte publikummere i Store Studio. Alle dommerne satt bak en vegg og viste poengene sine gjennom hull i veggen, for ikke å la seg påvirke av hverandre.Fra 1962 til 1964 besto juryene av fem Oslo-journalister – med sine respektive fruer, for «gi sitt votum ut fra et mer ikke-faglig synspunkt», som Aftenposten bemerket. === Postkort og eksperter === I 1965 fikk folket for første gang kåre vinneren, da ved å sende inn postkort med nummeret på favorittmelodien. Året etter innførte NRK et system med ti regionale juryer, et system som ble brukt til 1969. I årene 1971–1974 ble vinneren kåret av 14 musikkinteresserte seere fra ulike steder i landet. Halvparten av dem var under 25 år, og hvert medlem bedømte hver sang fra 1 til 5 poeng. Jurymedlemmene satt i et nabostudio og avleverte sine poeng for åpen skjerm. I 1975 og 1978–1981 var folkedommerne byttet ut med profesjonelle musikere.De regionale jurygruppene kom tilbake i 1976 og 1977, og for fullt igjen fra 1982. I 1984 var det imidlertid ingen regionale juryer, men aldersdelte jurygrupper som satt i salen og stemte. Et lignende konsept ble brukt i 1989. === Lotto og telefon === Utover i 1990-årene gjorde moderne teknologi det mulig for tv-seerne å si sin mening. I 1994 ble allmennheten invitert til å stemme, for første gang siden postkort-avstemningen i 1965. Det ble gjort ved å gå til nærmeste lottokommisjonær og stemme via Norsk Tippings datasystem i dagene før finalen. I 1995 kunne seerne for første gang stemme over telefon, men da bare i uken før finalen og like frem til sendingen startet.I 1997 fikk seerne for første gang stemme under selve finalen. Interessen var så enorm at telefonnettet i en rekke norske byer ble kraftig overbelastet, og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom. Først i 1999 ble telefonavstemningen gjennomført uten problemer. Fra 1997 til 2001 ble vinneren kåret av seernes stemmer i kombinasjon med fagjuryer, men i 2003 ble fagjuryene fjernet, og seerne avgjorde hele resultatet alene. Fagjuryene ble gjeninnført i årene 2007–2013, men i 2014–2016 og 2020–2022 ble vinneren ene og alene kåret av seerne. === Hjelp utenfra === I 2017–2019 og 2023 var ti internasjonale jurygrupper med på å avgjøre resultatet sammen med seerne – etter samme modell som svenske Melodifestivalen. Målet var at de internasjonale juryene skulle hjelpe Norge med å velge en låt som kan vinne Eurovision Song Contest.Også to ganger før 2017 hentet NRK inn ekspertise fra utlandet – uten at det var noen stor suksess. I 1985 kåret fire internasjonale musikkfolk og fem norske distriktsjuryer vinneren. De internasjonale jurymedlemmene gikk for «Karma», mens distriktsjuryene ville ha «La det swinge». I 1995 var en irsk musikerjury i Dublin med på å velge den norske vinneren. Heller ikke den gang bidro de til å velge rett låt: irene ga like mange stemmer til andreplassen «La oss feire livet» som til «Nocturne», mens folket hadde «Nocturne» som klar favoritt. Både «La det swinge» og «Nocturne» vant senere de internasjonale finalene for Norge. I 2019 hadde de internasjonale juryene D'Sound og «Mr. Unicorn» som favoritt, mens seerne gikk for KEiiNO og «Spirit in the Sky». Sistnevnte vant konkurransen og gikk senere hen og vant telefonavstemningen i den internasjonale finalen i Tel Aviv. === Seerne får full bestemmelsesrett tilbake === Fra 2020 tok seerne igjen over kontrollen, og fikk avgjøre hele resultatet uten bruk av juryer. Under finalen i 2020 måtte Imidlertid NRK bruke en reservejury ved den første avstemningsrunden, siden stemmesystemet brøt sammen. Seerne avgjorde imidlertid resultatet i gullfinalen. Også i 2021 og 2022 avgjorde seerne resultatet ene og alene. I 2023 gjeninnføres de internasjonale fagjuryene. == Artister og komponister == Melodi Grand Prix har tradisjonelt hatt et litt frynsete rykte i deler av norsk kulturliv, og enkelte artister har opplevd å miste spilleoppdrag etter å ha deltatt i konkurransen. Likevel har Melodi Grand Prix vært med på å fremme norske artister og norsk musikk siden starten i 1960, og konkurransen har skapt en rekke slagere og hiter i Norge. Konkurransen har også bidratt til å lansere nasjonale karrierer til artister som Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. I 1960- og 1970-årene valgte NRK selv en håndfull kjente artister til å fremføre bidragene. Utover i 1980-årene kom stadig flere nye og ukjente artister inn i konkurransen, og fra 1990-årene og utover har flertallet av artistene vært relativt ukjente for tv-seerne. Det har vært år med unntak, blant annet i 2010, da en rekke kjente artister deltok. === Kjente navn === Opp gjennom årene har en rekke folkekjære og populære artister stått på Melodi Grand Prix-scenen. Blant dem er navn som Nora Brockstedt, Jens Book-Jenssen, Per Asplin, Wenche Myhre, Lill-Babs, Inger Lise Rypdal, Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen, Finn Kalvik, Tor Endresen, Elisabeth Andreassen og Maria Haukaas Mittet. Men også artister fra en rekke andre musikksjangere har deltatt, blant andre Karin Krog, Radka Toneff, Tramteatret, Kari Bremnes, Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard, Jørn Hoel, Claudia Scott, Sigvart Dagsland, Surferosa, Helene Bøksle, metallbandet Keep of Kalessin og Kristian Valen. Blant låtskriverne opp gjennom finnes også kjente navn som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Rolv Wesenlund, Terje Rypdal, Herodes Falsk, Ole Paus, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Jan Eggum, Lars Mjøen, Terje Formoe, Lars Kilevold, Lage Fosheim, Eivind Rølles, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Arne Lindtner Næss, Erik Hillestad, Tore W. Aas, Eyvind Skeie, Trygve Hoff, Jan Vincents Johannessen, Christian Ingebrigtsen, Mira Craig, Simone Larsen, Christine Dancke, Samsaya og Ina Wroldsen. Arne Bendiksen, Benny Borg og Ove Thue har vært både låtskriver og utøver av andres låter. === Flest, eldst, yngst === En rekke artister har deltatt flere ganger, men rekorden har Jahn Teigen med 14 norske finaler. Han deltok første gang i 1974 og siste gang i 2005. I tillegg medvirket han i enda flere finaler, siste gang som pauseunderholder i 2008 og 2016.Tor Endresen har deltatt nest flest ganger med tolv norske finaler. Han var første gang med i 1987 og hittil siste gang i 2015. Like bak ham følger Inger Lise Rypdal med elleve finaler, mens Kirsti Sparboe har deltatt i åtte finaler. Sparboe er også den artisten som har vunnet flest finaler, med fire seire: 1965, 1967, 1968 og 1969. Rekorden deler hun med Jahn Teigen, som vant i 1974, 1978, 1982 og 1983. Rett bak kommer Nora Brockstedt, Anne-Karine Strøm, Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh med tre seire hver. Den eldste artisten som noen gang har deltatt i Melodi Grand Prix, er countryartisten Bobby Bare, som var 76 år da han deltok i 2012. Den yngste artisten i Melodi Grand Prix var Anita Hegerland, som bare var 9 år da hun deltok i 1971. Elleve dager etter finalen fylte hun 10 år. Den yngste vinneren er Hanne Krogh, som bare var 15 år da hun vant i 1971. Etter hvert måtte artistene være 16 år for å delta i Melodi Grand Prix, og Hegerland forblir dermed den yngste artisten som noen gang har deltatt, mens Krogh forblir den yngste vinneren. == Kritisert og elsket == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende kritikk mot konkurransen og kvaliteten på sangene. Særlig var skepsisen stor i deler av pressen og den etablerte musikerstanden. Fra tid til annen diskuterte både pressen og NRK også om Norge skulle trekke seg fra Eurovision Song Contest, slik Danmark gjorde i årene 1967–1977. Programmet fikk fort merkelapper som «årets mest utskjelte» og «programmet alle elsker å hate, men hater å elske». Tross kritikken valgte NRK likevel å delta. === Juryene møter kritikk === Etter finalen i 1964 var sinnet stort da storslageren «La meg være ung» endte på en tredjeplass. «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen», skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten. Uken etter finalen i 1966 sendte fjernsynet programmet Tema med variasjoner – De refusertes Melodi Grand Prix. Her ble ti melodier som ikke nådde finalen, presentert. Poenget var å vise hvor «mye eiendommelig musikk juryen hadde å velge mellom, og imøtekomme den årlige kritikken om det virkelig var de beste melodiene som nådde finalen.» === Bråket i 1969 === I 1969 nådde kritikken sitt toppunkt, da Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant den norske finalen. Samme kveld var Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten. Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur. Komikerlegenden Rolv Wesenlund mente debatten hadde utløst «et engasjement som overskrider ‘Biafra-grensen’, som skulle være det maksimale engasjement når det gjelder opprørthet i Norge.» Den intense debatten var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter. Dette er første og eneste gang Norge frivillig har stått utenfor konkurransen. === 1970-årenes kulturkritikk === Norge var tilbake i konkurransen igjen i 1971, men utover i 1970-årene fortsatte kritikken mot Melodi Grand Prix. Få sanger ble husket etter de norske finalene, og perioden 1967–1982 var en elendig tid resultatmessig for Norge i Eurovision Song Contest. Norge kom på sisteplass fem ganger, to ganger uten poeng. Bare én gang kom Norge blant de ti beste, da Bendik Singers sang Norge inn til en syvendeplass i 1973. De svake resultatene ga grobunn for kritikk fra deler av Kultur-Norge. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år allerede kjempet for at NRK skulle avlyse Melodi Grand Prix. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper og sammenlignet Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!» Rett før den internasjonale finalen i 1975 gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv». Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen. Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»Tross kritikken fra deler av norsk kultur- og musikkliv, holdt NRK fast ved Melodi Grand Prix. I stedet prøvde kringkasteren å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover i 1970-årene. Som regel ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk, og i 1979 fjernet NRK all dekor og pynt fra studio. I stedet stilte artister, jury og orkester i hverdagslige klær og opptrådte uten koreografi.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess ble forklart på flere ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen mener det var de norske ekspertjuryene som var skyld for Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Han siktet til at de norske fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover på 1970-tallet. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Vendepunktet og seieren === I 1977, da Anita Skorgan vant med «Casanova», begynte situasjonen så smått å endres. «Casanova» ble en salgssuksess, lå 14 uker på VG-lista og banet vei for en videre karriere for Skorgan. Året etter gjorde Jahn Teigen enda større kommersiell suksess med «Mil etter mil». Han fikk ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen, men låten og det påfølgende albumet This Year’s Loser er likevel blant de største salgssuksessene i norsk Melodi Grand Prix-historie. Utover i 1980-årene begynte de norske finalene og sangene gradvis å få et mer kommersielt preg. I 1980 og 1981 spesialinviterte NRK etablerte komponister og musikere til å delta. Samtidig ble de norske finalene mer showpreget enn tidligere. I 1982 gikk finalen direkte for første gang på mange år, og i 1984 flyttet NRK sendingen ut av Marienlyst for første gang på elleve år. I 1985 var mediainteressen på topp, og med Bobbysocks' «La det swinge» lyktes det omsider Norge å gå helt til topps i Eurovision Song Contest. Den norske finalen i 1986 var den største til da, med 4000 publikummere i salen og en rekke kjente artister og låtskrivere på scenen. === Svingende interesse === Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene dalte interessen igjen, og etablerte artister ble stadig sjeldnere å se på scenen. I 1990 hadde NRK problemer med å få etablerte artister til å stille, og i 1991 avlyste NRK hele konkurransen og begrunnet det med at de innsendte låtene var for dårlige. Tross den labre interessen hjemme, lyktes det likevel Norge å få én seier og én andreplass i den europeiske finalen ved Secret Garden og Elisabeth Andreassen i henholdsvis 1995 og 1996. Fra årtusenskiftet har NRK gradvis modernisert konkurransen, blant annet ved å innføre delfinaler og hente inn profesjonelle låtskrivere og musikere. Dette resulterte i flere store salgssuksesser og ikke minst Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009. === Stemmekollapsen i 2020 === At Melodi Grand Prix også engasjerer i den nye medievirkeligheten etter 2010, ble konkurransen i 2020 et bevis på. Under finalen fikk NRK inn over 38 millioner emojier, såkalte øyeblikksreaksjoner fra seerne. Engasjementet var så høyt at stemmesystemet brøt sammen og seerne ikke fikk stemt i første runde av finalen. I stedet brukte NRK en reservejury på 30 personer, noe som førte til en massiv proteststorm fra seere, deltakere og media. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager, mens NRKs publikumstjeneste ble nedringt av rekordmange sinte og skuffede seere. NRK ble møtt av ord som «katastrofe» og «skandale» og mulige erstatningskrav fra flere av deltakerne. Dagen etter finalen måtte prosjektleder Stig Karlsen stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse, mens stemmekollapsen var tema i flere debatter, artikler, reportasjer – og satireprogrammer i dagene etter. Totalt fikk NRK inn 948 klager, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken under sitt møte i april 2020. === Seertall === Tross kritikken og svingende medieinteresse har Melodi Grand Prix alltid vært blant de mest sette programmene på norsk fjernsyn. Under en tv-debatt i 1969 uttalte den danske universitetslektoren Erling Nielsen: Jeg må meddele at jeg aldri noensinne ser Grand Prix.Det er den eneste aftenen man kan kjøre drosje i Oslo alt det man vil, hele aftenen.Og det gjør jeg. Telefonundersøkelser i 1980-årene antyder at de norske finalene ble sett av opptil 2,5 millioner. I 1992 kom moderne målinger med et mer presist bilde av nordmenns tv-vaner. Siden da har seertallene for finalen stort sett ligget godt over millionen. Rekorden ble satt i 2009 med drøye 1,5 millioner seere. Med nye målemetoder fra 2018 har seertallet ligget like under millionen. == Slagere og hiter == Fra 1960 og til og med 2023 har 709 sanger blitt fremført i semifinaler og finaler i Melodi Grand Prix – 710 hvis man inkluderer «Mrs. Thompson», som ble internt valgt av NRK. De fleste bidragene har blitt raskt glemt, men noen har blitt værende igjen i den nasjonale hukommelsen: «Voi Voi», «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Mil etter mil», «Sámiid ædnan», «Aldri i livet», «La det swinge» og «Fairytale» er noen av vinnerne som har blitt store hiter i Norge. === Vinnerne som ble hiter === Tabellen under baserer seg på plasseringer på den offisielle norske singellisten, og omfatter bare vinnere som nådde førsteplass. * Listen er rangert ut fra antall uker på førsteplass, og deretter ut fra antall uker på topp ti. Årsaken er at singellisten i 1995 ble utvidet fra topp 10 til topp 20, og i 2014 fra 20 til 40. Dermed kan en ikke sammenligne antall uker på listen før og etter disse skillene. === Ikke-vinnende hiter === Flere ikke-vinnende bidrag har også blitt store hiter i Norge, der Wenche Myhres «La meg være ung» fra 1964 og Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010 er de mest suksessrike målt ut fra Norges offisielle singelliste. Like bak kommer Adelén med «Bombo» fra 2013 og Freddy Kalas med «Feel Da Rush» fra 2016. I tillegg har flere andre sanger blitt kjente uten å dukke opp på den offisielle singellisten. Blant annet har mange deltakerlåter figurert på Norsktoppen. To eksempler er Tor Endresens «Café le swing» og «Radio Luxembourg», som toppet Norsktoppen i henholdsvis 7 og 15 uker. == Orkestre == Frem til 2000 ble finalelåtene akkompagnert av levende musikk. I konkurransens første år var det som regel Kringkastingsorkestret som spilte melodiene, men enkelte år var Kringkastingsorkestret forsterket eller byttet ut med et annet stororkester. I 1976 og årene 1985–1999 var det store orkesteret byttet ut med ulike storband og ensembler, og i 2000 forsvant orkesteret fullstendig. I stedet synger nå artistene direkte med ferdiginnspilt musikk, slik det også gjøres i Eurovision Song Contest.I 2015 gjeninnførte NRK orkestret for ett år, og Kringkastingsorkestret vendte dermed tilbake til konkurransen for første gang på 31 år. Seks av de elleve finalelåtene brukte orkesteret. == Vinnere == 1 En del av tallene for mottatte bidrag, særlig etter 2008, er omtrentlige, avrundende tall.2 På grunn av ryggproblemer steppet Silje Nordnes inn som vikar for Linhave de tre siste sendingene. == Priser og nominasjoner == TV-produksjonen av Melodi Grand Prix har vunnet fire Gullrute-priser og vært nominert til ytterlige seks priser, de fleste av dem under Gullrutens fagpris. Gullruten 2009 i klassen beste regi flerkamera (Kim Strømstad) Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen for steadicam) Nominert til Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge) Gullruten 2010 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli) Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste kvinnelige programleder (Anne Rimmen) Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen og Tom Arne Moen) Nominert til Gullruten 2012 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge) Nominert til Gullruten 2013 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli) Nominert til Gullruten 2018 i klassen beste event eller sportssending Gullruten 2020 i klassen beste regi flerkamera (Nicolai Sørensen) Nominert til Gullruten 2021 i klassen årets TV-øyeblikk == Se også == Norge i Eurovision Song Contest Melodi Grand Prix junior Dansk Melodi Grand Prix == Referanser == == Litteratur == Borge, Knut og Morten M. Kristiansen (1986). Det største siden svartedauen : Om nordmennene og Melodi Grand Prix 1985–86. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205166935. Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. ISBN 8273340309. == Eksterne lenker == (no) Melodi Grand Prix på NRK TV Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Norsk rikskringkasting: Opptak av norske finaler 1965–, NRK TV

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest.

https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix

2023-02-04

Melodi Grand Prix

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Nasjonale finaler til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1960-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2020-årene', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1960', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019. Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også. Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019. Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også. Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken. == Starten == I 1950-årene var Europa fremdeles preget av ettervirkningene fra andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere ulike forslag og alternativer, men til slutt falt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Den første finalen ble arrangert i Lugano i 1956 med syv deltakende land.I Norge startet NRK opp med regulære tv-prøvesendinger først i 1958, og året etter startet norsk Melodi Grand Prix-historie. I en utlysning i norske aviser desember 1959 het det: Hvem lager den beste norske slageren?NRK innbyr til konkurranse.Ledd i Eurovisjonens Melodi Grand Prix 1960. Til sammen fikk NRK inn 303 bidrag fra norske musikere og låtskrivere. Navnet «Melodi Grand Prix» var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, da kalt Eurovision Grand Prix. Norges første Melodi Grand Prix-sending gikk torsdag 4. februar 1960 på NRK Radio. Det var en semifinale der en timannsjury skulle vurdere elleve sanger og plukke ut seks av dem til finalen. Artistene Jens Book-Jenssen og Inger Jacobsen delte på å synge de elleve semifinalistene, og de seks beste sangene gikk til finalen i Store Studio i Oslo lørdag 20. februar 1960. Finalen ble sendt både på radio og fjernsyn, til tross for at det ennå var et halvt år igjen til fjernsynets offisielle åpning i Norge.Vinneren ble Georg Elgaaens «Voi Voi», fremført av Nora Brockstedt. Dette ble dermed Norges første bidrag til Eurovision Song Contest. Der endte Brockstedt på en fjerdeplass, som fremdeles er en av Norges beste plasseringer i konkurransen. == Format == Melodi Grand Prix har vanligvis blitt arrangert som en enkelt finalesending i Oslo en lørdagskveld i februar eller mars. Men det har vært flere unntak. Enkelte år har NRK arrangert semifinaler i forkant av finalen: 1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–2014 og fra 2020. I årene 2006–2013 gjorde NRK konkurransen om til en turné med delfinaler på ulike steder i landet, etter modell fra svenske Melodifestivalen.Finalen har stort sett blitt holdt i Oslo-området, med tre unntak: i 1986 og 1989 gikk finalene fra Stavanger Forum, i 2020 fra Trondheim Spektrum. I tillegg var Fornebu i Bærum var vertskap for finalene i 2021 og 2022. Med 20 finaler har Oslo Spektrum huset flest finaler opp gjennom årene (1992, 1994, 2001 og 2003–2019). === Sistesjansen === I perioden 2006–2011 og 2021–22 avholdt NRK en «siste sjanse»-runde hvor artister som har blitt slått ut i delfinalen, fikk en ny sjanse til å få plass i finalen. ==== Vinnere av sistesjansen ==== «Rocket Ride» fra 2007 har gjort det best av sistesjanse-deltakerne, med en andreplass. «Yes Man» fra 2010 har blitt den største hiten. === To versjoner === Deltakerantallet i konkurransen har variert mellom 5 og 26 sanger, og finalefeltet mellom 5 og 12 sanger. I årene 1961–1968 og 1972–1976 ble også finalebidragene fremført i to versjoner: Først én gang med et lite orkester eller band, deretter i en ny versjon med stort orkester, vanligvis Kringkastingsorkestret. Det var i tillegg forskjellige artister som fremførte de ulike versjonene. Bakgrunnen var at NRK ville organisere konkurransen som resten av Norden. I tillegg skulle jurymedlemmene få et bredere beslutningsgrunnlag når de skulle vurdere låtene. I konkurransens første år var det NRK selv som plukket artistene som skulle fremføre melodiene. I 1963 ble vinnerbidraget fremført i den internasjonale finalen av en som ikke hadde fremført den i den norske. I 1962 og 1966 ble vinnersangen fremført av artisten som sang den med lite orkester, i øvrige av artisten som sang den med stort orkester. I 1960- og 1970-årene varte sendingene vanligvis mellom tre kvarter og en time, mens sendingene etter 2015 har vært nærmere 2,5 timer lange. Den korteste finalen var i 1965, på 34 minutter. Frem til 1980-årene ble finalene som regel spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn og radio samme kveld. Dette for å kunne redigere bort tekniske feil og eventuelle andre problemer. Først fra 1982 av ble finalen sendt direkte. Den første finalen i farger ble sendt i 1975, og to år etter ble den første finalen sendt med stereolyd på radio. === Fra show til seriøsitet === Opp gjennom årene har NRK forsøkt en rekke konsepter for konkurransen. I 1961–1964 ble bidragene fremført mer eller mindre som shownumre, med innlagt koreografi og scenografi etter tematikk og tekst i sangen. I 1964 ble bidragene for eksempel fremført med en gruppe dansere som danset til hvert nummer. Over dem var ansiktet til den syngende artisten klippet inn for å skape en særegen effekt. Også levende dyr har blitt tatt i bruk som effekter – i 1962 hadde Laila Dalseth med seg en hundevalp på scenen da hun sang vinnerlåten «Kom sol, kom regn». Fra midten av 1960-årene gikk NRK bort fra showkonseptet, og bidragene fikk en langt mer nedtonet fremføring uten særlig staffasje og koreografi. Dette varte store deler av 1970-årene, og i 1979 gikk NRK så langt at de fjernet publikum, glitter og dekor og lot i stedet artistene fremføre bidragene iført hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot melodien, ikke «innpakningen» – en tankegang som var gjennomgående i NRK i 1960- og 1970-årene. === Showet gjør retur === Først i 1980-årene fikk de norske finalene og sangene et mer kommersielt preg, med lettere låter og mer fokus på kostymer og koreografi. Samtidig begynte resultatene å bedre seg i Eurovision Song Contest, først med en tolvteplass i 1982 og en niendeplass i 1983. To år senere fikk Norge omsider sin første seier, da Bobbysocks vant med «La det swinge». I årene 1992–1994 gjorde NRK konkurransen om til temafester: sirkus, varieté og OL-fest. Dette hadde varierende suksess, og fra 1995 droppet NRK tema-konseptet. === Avlysninger og endringer === Siden 1960 har det vært tre år uten en norsk Melodi Grand Prix-finale. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest for ett år. Bakgrunnen var en økende misnøye og kritikk mot konkurransen i Norge, samt at fire land delte seieren i Eurovision Song Contest 1969. I 1991 avlyste NRK den norske finalen og begrunnet det med «lav kvalitet og manglende originalitet» blant de innsendte bidragene. I stedet fikk NRK spesialskrevet sangen «Mrs. Thompson», som ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1991. I 2002 var det heller ingen norsk finale, siden Norge måtte stå over den internasjonale finalen etter å ha kommet sist året før.To ganger har også en norsk vinnerlåt ikke fått representere Norge i Eurovision Song Contest. I 1968 trakk låtskriver Kari Diesen d.y. vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» etter plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i den internasjonale finalen. I 2020 vant Ulrikke Brandstorp med låten «Attention». Dette året ble imidlertid Eurovision Song Contest avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang en utgave av Eurovision Song Contest måtte avlyses. Pandemien fikk også konsekvenser for de to neste årene, da NRK besluttet at sendingene skulle gå uten publikum på grunn av smittevern. Finalen i 2021 var den første siden 1979 uten publikum. I 2022 gikk delfinalene uten publikum, mens finalen hadde 500 publikummere.I 2023 holdes den 61. utgaven av Melodi Grand Prix, og Norge skal delta i Eurovision Song Contest for 61. gang. == Valg av bidrag == De fleste årene har NRK invitert både profesjonelle komponister og amatører til å sende inn bidrag til en åpen konkurranse. I tillegg pleier NRK å spesialinvitere utvalgte komponister og musikere til å bidra. Opprinnelig var konkurransen bare åpen for norske låtskrivere, men artistene kunne være utlendinger. I 2003 åpnet NRK konkurransen for alle. Året etter kom den første vinnerlåten som ikke var skrevet av en nordmann. De øvrige reglene for Melodi Grand Prix har stort sett vært de samme som for Eurovision Song Contest. Det innebærer blant annet at sangen må ikke ha vært utgitt tidligere og være på maksimalt tre minutter. Frem til 1973 fikk heller ikke grupper delta. Siden har flere regler kommet til, blant annet at artisten må ha fylt 16 år.Inntil 1998 måtte også bidragene fremføres på norsk. NRK åpnet imidlertid for at enkelte strofer og ord kunne være på fremmede språk, noe som forklarer titler som «Inkululeko» og «Je ne sais pas» fra henholdsvis 1986 og 1988. Språkregelen ble opphevet i 1998, og allerede året etter hadde alle finalelåtene engelsk tekst. Siden 1998 har det bare vært én vinner med norsk tekst i Melodi Grand Prix – «Alvedansen» fra 2006. Vinneren fra 2021, «Fallen Angel» med TIX, var opprinnelig på norsk, men ble fremført på engelsk i finalen. Antall innsendte bidrag til den åpne konkurransen har variert fra 120 sanger i 1975 til nærmere 1200 bidrag i 2018. Spesialjuryer har lyttet gjennom bidragene og plukket ut en håndfull av dem til finalen. Ved flere anledninger, som i 1976, 1985 og 1998–2001, har NRK droppet en åpen konkurranse. I stedet har kringkasteren henvendt seg direkte til profesjonelle og erfarne musikere og bedt dem levere bidrag til den norske finalen. Frem til 1971 ble også alle komponister og tekstforfattere hemmeligholdt til etter at resultatet var klart. Dette ble gjort for å unngå at jurymedlemmene skulle påvirkes av navnene bak sangene. == Avstemning == En rekke ulike metoder har blitt brukt for å kåre vinnerne i Melodi Grand Prix. De første årene var det som regel en mannsdominert timannsjury som ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. De satt vanligvis i et nabostudio og avleverte stemmene sine derfra. I 1960 var timannsjuryen forsterket med to tilfeldig utvalgte publikummere i Store Studio. Alle dommerne satt bak en vegg og viste poengene sine gjennom hull i veggen, for ikke å la seg påvirke av hverandre.Fra 1962 til 1964 besto juryene av fem Oslo-journalister – med sine respektive fruer, for «gi sitt votum ut fra et mer ikke-faglig synspunkt», som Aftenposten bemerket. === Postkort og eksperter === I 1965 fikk folket for første gang kåre vinneren, da ved å sende inn postkort med nummeret på favorittmelodien. Året etter innførte NRK et system med ti regionale juryer, et system som ble brukt til 1969. I årene 1971–1974 ble vinneren kåret av 14 musikkinteresserte seere fra ulike steder i landet. Halvparten av dem var under 25 år, og hvert medlem bedømte hver sang fra 1 til 5 poeng. Jurymedlemmene satt i et nabostudio og avleverte sine poeng for åpen skjerm. I 1975 og 1978–1981 var folkedommerne byttet ut med profesjonelle musikere.De regionale jurygruppene kom tilbake i 1976 og 1977, og for fullt igjen fra 1982. I 1984 var det imidlertid ingen regionale juryer, men aldersdelte jurygrupper som satt i salen og stemte. Et lignende konsept ble brukt i 1989. === Lotto og telefon === Utover i 1990-årene gjorde moderne teknologi det mulig for tv-seerne å si sin mening. I 1994 ble allmennheten invitert til å stemme, for første gang siden postkort-avstemningen i 1965. Det ble gjort ved å gå til nærmeste lottokommisjonær og stemme via Norsk Tippings datasystem i dagene før finalen. I 1995 kunne seerne for første gang stemme over telefon, men da bare i uken før finalen og like frem til sendingen startet.I 1997 fikk seerne for første gang stemme under selve finalen. Interessen var så enorm at telefonnettet i en rekke norske byer ble kraftig overbelastet, og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom. Først i 1999 ble telefonavstemningen gjennomført uten problemer. Fra 1997 til 2001 ble vinneren kåret av seernes stemmer i kombinasjon med fagjuryer, men i 2003 ble fagjuryene fjernet, og seerne avgjorde hele resultatet alene. Fagjuryene ble gjeninnført i årene 2007–2013, men i 2014–2016 og 2020–2022 ble vinneren ene og alene kåret av seerne. === Hjelp utenfra === I 2017–2019 og 2023 var ti internasjonale jurygrupper med på å avgjøre resultatet sammen med seerne – etter samme modell som svenske Melodifestivalen. Målet var at de internasjonale juryene skulle hjelpe Norge med å velge en låt som kan vinne Eurovision Song Contest.Også to ganger før 2017 hentet NRK inn ekspertise fra utlandet – uten at det var noen stor suksess. I 1985 kåret fire internasjonale musikkfolk og fem norske distriktsjuryer vinneren. De internasjonale jurymedlemmene gikk for «Karma», mens distriktsjuryene ville ha «La det swinge». I 1995 var en irsk musikerjury i Dublin med på å velge den norske vinneren. Heller ikke den gang bidro de til å velge rett låt: irene ga like mange stemmer til andreplassen «La oss feire livet» som til «Nocturne», mens folket hadde «Nocturne» som klar favoritt. Både «La det swinge» og «Nocturne» vant senere de internasjonale finalene for Norge. I 2019 hadde de internasjonale juryene D'Sound og «Mr. Unicorn» som favoritt, mens seerne gikk for KEiiNO og «Spirit in the Sky». Sistnevnte vant konkurransen og gikk senere hen og vant telefonavstemningen i den internasjonale finalen i Tel Aviv. === Seerne får full bestemmelsesrett tilbake === Fra 2020 tok seerne igjen over kontrollen, og fikk avgjøre hele resultatet uten bruk av juryer. Under finalen i 2020 måtte Imidlertid NRK bruke en reservejury ved den første avstemningsrunden, siden stemmesystemet brøt sammen. Seerne avgjorde imidlertid resultatet i gullfinalen. Også i 2021 og 2022 avgjorde seerne resultatet ene og alene. I 2023 gjeninnføres de internasjonale fagjuryene. == Artister og komponister == Melodi Grand Prix har tradisjonelt hatt et litt frynsete rykte i deler av norsk kulturliv, og enkelte artister har opplevd å miste spilleoppdrag etter å ha deltatt i konkurransen. Likevel har Melodi Grand Prix vært med på å fremme norske artister og norsk musikk siden starten i 1960, og konkurransen har skapt en rekke slagere og hiter i Norge. Konkurransen har også bidratt til å lansere nasjonale karrierer til artister som Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. I 1960- og 1970-årene valgte NRK selv en håndfull kjente artister til å fremføre bidragene. Utover i 1980-årene kom stadig flere nye og ukjente artister inn i konkurransen, og fra 1990-årene og utover har flertallet av artistene vært relativt ukjente for tv-seerne. Det har vært år med unntak, blant annet i 2010, da en rekke kjente artister deltok. === Kjente navn === Opp gjennom årene har en rekke folkekjære og populære artister stått på Melodi Grand Prix-scenen. Blant dem er navn som Nora Brockstedt, Jens Book-Jenssen, Per Asplin, Wenche Myhre, Lill-Babs, Inger Lise Rypdal, Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen, Finn Kalvik, Tor Endresen, Elisabeth Andreassen og Maria Haukaas Mittet. Men også artister fra en rekke andre musikksjangere har deltatt, blant andre Karin Krog, Radka Toneff, Tramteatret, Kari Bremnes, Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard, Jørn Hoel, Claudia Scott, Sigvart Dagsland, Surferosa, Helene Bøksle, metallbandet Keep of Kalessin og Kristian Valen. Blant låtskriverne opp gjennom finnes også kjente navn som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Rolv Wesenlund, Terje Rypdal, Herodes Falsk, Ole Paus, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Jan Eggum, Lars Mjøen, Terje Formoe, Lars Kilevold, Lage Fosheim, Eivind Rølles, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Arne Lindtner Næss, Erik Hillestad, Tore W. Aas, Eyvind Skeie, Trygve Hoff, Jan Vincents Johannessen, Christian Ingebrigtsen, Mira Craig, Simone Larsen, Christine Dancke, Samsaya og Ina Wroldsen. Arne Bendiksen, Benny Borg og Ove Thue har vært både låtskriver og utøver av andres låter. === Flest, eldst, yngst === En rekke artister har deltatt flere ganger, men rekorden har Jahn Teigen med 14 norske finaler. Han deltok første gang i 1974 og siste gang i 2005. I tillegg medvirket han i enda flere finaler, siste gang som pauseunderholder i 2008 og 2016.Tor Endresen har deltatt nest flest ganger med tolv norske finaler. Han var første gang med i 1987 og hittil siste gang i 2015. Like bak ham følger Inger Lise Rypdal med elleve finaler, mens Kirsti Sparboe har deltatt i åtte finaler. Sparboe er også den artisten som har vunnet flest finaler, med fire seire: 1965, 1967, 1968 og 1969. Rekorden deler hun med Jahn Teigen, som vant i 1974, 1978, 1982 og 1983. Rett bak kommer Nora Brockstedt, Anne-Karine Strøm, Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh med tre seire hver. Den eldste artisten som noen gang har deltatt i Melodi Grand Prix, er countryartisten Bobby Bare, som var 76 år da han deltok i 2012. Den yngste artisten i Melodi Grand Prix var Anita Hegerland, som bare var 9 år da hun deltok i 1971. Elleve dager etter finalen fylte hun 10 år. Den yngste vinneren er Hanne Krogh, som bare var 15 år da hun vant i 1971. Etter hvert måtte artistene være 16 år for å delta i Melodi Grand Prix, og Hegerland forblir dermed den yngste artisten som noen gang har deltatt, mens Krogh forblir den yngste vinneren. == Kritisert og elsket == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende kritikk mot konkurransen og kvaliteten på sangene. Særlig var skepsisen stor i deler av pressen og den etablerte musikerstanden. Fra tid til annen diskuterte både pressen og NRK også om Norge skulle trekke seg fra Eurovision Song Contest, slik Danmark gjorde i årene 1967–1977. Programmet fikk fort merkelapper som «årets mest utskjelte» og «programmet alle elsker å hate, men hater å elske». Tross kritikken valgte NRK likevel å delta. === Juryene møter kritikk === Etter finalen i 1964 var sinnet stort da storslageren «La meg være ung» endte på en tredjeplass. «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen», skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten. Uken etter finalen i 1966 sendte fjernsynet programmet Tema med variasjoner – De refusertes Melodi Grand Prix. Her ble ti melodier som ikke nådde finalen, presentert. Poenget var å vise hvor «mye eiendommelig musikk juryen hadde å velge mellom, og imøtekomme den årlige kritikken om det virkelig var de beste melodiene som nådde finalen.» === Bråket i 1969 === I 1969 nådde kritikken sitt toppunkt, da Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant den norske finalen. Samme kveld var Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten. Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur. Komikerlegenden Rolv Wesenlund mente debatten hadde utløst «et engasjement som overskrider ‘Biafra-grensen’, som skulle være det maksimale engasjement når det gjelder opprørthet i Norge.» Den intense debatten var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter. Dette er første og eneste gang Norge frivillig har stått utenfor konkurransen. === 1970-årenes kulturkritikk === Norge var tilbake i konkurransen igjen i 1971, men utover i 1970-årene fortsatte kritikken mot Melodi Grand Prix. Få sanger ble husket etter de norske finalene, og perioden 1967–1982 var en elendig tid resultatmessig for Norge i Eurovision Song Contest. Norge kom på sisteplass fem ganger, to ganger uten poeng. Bare én gang kom Norge blant de ti beste, da Bendik Singers sang Norge inn til en syvendeplass i 1973. De svake resultatene ga grobunn for kritikk fra deler av Kultur-Norge. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år allerede kjempet for at NRK skulle avlyse Melodi Grand Prix. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper og sammenlignet Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!» Rett før den internasjonale finalen i 1975 gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv». Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen. Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»Tross kritikken fra deler av norsk kultur- og musikkliv, holdt NRK fast ved Melodi Grand Prix. I stedet prøvde kringkasteren å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover i 1970-årene. Som regel ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk, og i 1979 fjernet NRK all dekor og pynt fra studio. I stedet stilte artister, jury og orkester i hverdagslige klær og opptrådte uten koreografi.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess ble forklart på flere ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen mener det var de norske ekspertjuryene som var skyld for Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Han siktet til at de norske fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover på 1970-tallet. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Vendepunktet og seieren === I 1977, da Anita Skorgan vant med «Casanova», begynte situasjonen så smått å endres. «Casanova» ble en salgssuksess, lå 14 uker på VG-lista og banet vei for en videre karriere for Skorgan. Året etter gjorde Jahn Teigen enda større kommersiell suksess med «Mil etter mil». Han fikk ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen, men låten og det påfølgende albumet This Year’s Loser er likevel blant de største salgssuksessene i norsk Melodi Grand Prix-historie. Utover i 1980-årene begynte de norske finalene og sangene gradvis å få et mer kommersielt preg. I 1980 og 1981 spesialinviterte NRK etablerte komponister og musikere til å delta. Samtidig ble de norske finalene mer showpreget enn tidligere. I 1982 gikk finalen direkte for første gang på mange år, og i 1984 flyttet NRK sendingen ut av Marienlyst for første gang på elleve år. I 1985 var mediainteressen på topp, og med Bobbysocks' «La det swinge» lyktes det omsider Norge å gå helt til topps i Eurovision Song Contest. Den norske finalen i 1986 var den største til da, med 4000 publikummere i salen og en rekke kjente artister og låtskrivere på scenen. === Svingende interesse === Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene dalte interessen igjen, og etablerte artister ble stadig sjeldnere å se på scenen. I 1990 hadde NRK problemer med å få etablerte artister til å stille, og i 1991 avlyste NRK hele konkurransen og begrunnet det med at de innsendte låtene var for dårlige. Tross den labre interessen hjemme, lyktes det likevel Norge å få én seier og én andreplass i den europeiske finalen ved Secret Garden og Elisabeth Andreassen i henholdsvis 1995 og 1996. Fra årtusenskiftet har NRK gradvis modernisert konkurransen, blant annet ved å innføre delfinaler og hente inn profesjonelle låtskrivere og musikere. Dette resulterte i flere store salgssuksesser og ikke minst Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009. === Stemmekollapsen i 2020 === At Melodi Grand Prix også engasjerer i den nye medievirkeligheten etter 2010, ble konkurransen i 2020 et bevis på. Under finalen fikk NRK inn over 38 millioner emojier, såkalte øyeblikksreaksjoner fra seerne. Engasjementet var så høyt at stemmesystemet brøt sammen og seerne ikke fikk stemt i første runde av finalen. I stedet brukte NRK en reservejury på 30 personer, noe som førte til en massiv proteststorm fra seere, deltakere og media. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager, mens NRKs publikumstjeneste ble nedringt av rekordmange sinte og skuffede seere. NRK ble møtt av ord som «katastrofe» og «skandale» og mulige erstatningskrav fra flere av deltakerne. Dagen etter finalen måtte prosjektleder Stig Karlsen stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse, mens stemmekollapsen var tema i flere debatter, artikler, reportasjer – og satireprogrammer i dagene etter. Totalt fikk NRK inn 948 klager, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken under sitt møte i april 2020. === Seertall === Tross kritikken og svingende medieinteresse har Melodi Grand Prix alltid vært blant de mest sette programmene på norsk fjernsyn. Under en tv-debatt i 1969 uttalte den danske universitetslektoren Erling Nielsen: Jeg må meddele at jeg aldri noensinne ser Grand Prix.Det er den eneste aftenen man kan kjøre drosje i Oslo alt det man vil, hele aftenen.Og det gjør jeg. Telefonundersøkelser i 1980-årene antyder at de norske finalene ble sett av opptil 2,5 millioner. I 1992 kom moderne målinger med et mer presist bilde av nordmenns tv-vaner. Siden da har seertallene for finalen stort sett ligget godt over millionen. Rekorden ble satt i 2009 med drøye 1,5 millioner seere. Med nye målemetoder fra 2018 har seertallet ligget like under millionen. == Slagere og hiter == Fra 1960 og til og med 2023 har 709 sanger blitt fremført i semifinaler og finaler i Melodi Grand Prix – 710 hvis man inkluderer «Mrs. Thompson», som ble internt valgt av NRK. De fleste bidragene har blitt raskt glemt, men noen har blitt værende igjen i den nasjonale hukommelsen: «Voi Voi», «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Mil etter mil», «Sámiid ædnan», «Aldri i livet», «La det swinge» og «Fairytale» er noen av vinnerne som har blitt store hiter i Norge. === Vinnerne som ble hiter === Tabellen under baserer seg på plasseringer på den offisielle norske singellisten, og omfatter bare vinnere som nådde førsteplass. * Listen er rangert ut fra antall uker på førsteplass, og deretter ut fra antall uker på topp ti. Årsaken er at singellisten i 1995 ble utvidet fra topp 10 til topp 20, og i 2014 fra 20 til 40. Dermed kan en ikke sammenligne antall uker på listen før og etter disse skillene. === Ikke-vinnende hiter === Flere ikke-vinnende bidrag har også blitt store hiter i Norge, der Wenche Myhres «La meg være ung» fra 1964 og Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010 er de mest suksessrike målt ut fra Norges offisielle singelliste. Like bak kommer Adelén med «Bombo» fra 2013 og Freddy Kalas med «Feel Da Rush» fra 2016. I tillegg har flere andre sanger blitt kjente uten å dukke opp på den offisielle singellisten. Blant annet har mange deltakerlåter figurert på Norsktoppen. To eksempler er Tor Endresens «Café le swing» og «Radio Luxembourg», som toppet Norsktoppen i henholdsvis 7 og 15 uker. == Orkestre == Frem til 2000 ble finalelåtene akkompagnert av levende musikk. I konkurransens første år var det som regel Kringkastingsorkestret som spilte melodiene, men enkelte år var Kringkastingsorkestret forsterket eller byttet ut med et annet stororkester. I 1976 og årene 1985–1999 var det store orkesteret byttet ut med ulike storband og ensembler, og i 2000 forsvant orkesteret fullstendig. I stedet synger nå artistene direkte med ferdiginnspilt musikk, slik det også gjøres i Eurovision Song Contest.I 2015 gjeninnførte NRK orkestret for ett år, og Kringkastingsorkestret vendte dermed tilbake til konkurransen for første gang på 31 år. Seks av de elleve finalelåtene brukte orkesteret. == Vinnere == 1 En del av tallene for mottatte bidrag, særlig etter 2008, er omtrentlige, avrundende tall.2 På grunn av ryggproblemer steppet Silje Nordnes inn som vikar for Linhave de tre siste sendingene. == Priser og nominasjoner == TV-produksjonen av Melodi Grand Prix har vunnet fire Gullrute-priser og vært nominert til ytterlige seks priser, de fleste av dem under Gullrutens fagpris. Gullruten 2009 i klassen beste regi flerkamera (Kim Strømstad) Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen for steadicam) Nominert til Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge) Gullruten 2010 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli) Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste kvinnelige programleder (Anne Rimmen) Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen og Tom Arne Moen) Nominert til Gullruten 2012 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge) Nominert til Gullruten 2013 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli) Nominert til Gullruten 2018 i klassen beste event eller sportssending Gullruten 2020 i klassen beste regi flerkamera (Nicolai Sørensen) Nominert til Gullruten 2021 i klassen årets TV-øyeblikk == Se også == Norge i Eurovision Song Contest Melodi Grand Prix junior Dansk Melodi Grand Prix == Referanser == == Litteratur == Borge, Knut og Morten M. Kristiansen (1986). Det største siden svartedauen : Om nordmennene og Melodi Grand Prix 1985–86. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205166935. Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. ISBN 8273340309. == Eksterne lenker == (no) Melodi Grand Prix på NRK TV Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Norsk rikskringkasting: Opptak av norske finaler 1965–, NRK TV

Melodi Grand Prix 1990 var den 30. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest.

https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix

2023-02-04

Melodi Grand Prix

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Nasjonale finaler til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1960-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2020-årene', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1960', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019. Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også. Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019. Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også. Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken. == Starten == I 1950-årene var Europa fremdeles preget av ettervirkningene fra andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere ulike forslag og alternativer, men til slutt falt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Den første finalen ble arrangert i Lugano i 1956 med syv deltakende land.I Norge startet NRK opp med regulære tv-prøvesendinger først i 1958, og året etter startet norsk Melodi Grand Prix-historie. I en utlysning i norske aviser desember 1959 het det: Hvem lager den beste norske slageren?NRK innbyr til konkurranse.Ledd i Eurovisjonens Melodi Grand Prix 1960. Til sammen fikk NRK inn 303 bidrag fra norske musikere og låtskrivere. Navnet «Melodi Grand Prix» var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, da kalt Eurovision Grand Prix. Norges første Melodi Grand Prix-sending gikk torsdag 4. februar 1960 på NRK Radio. Det var en semifinale der en timannsjury skulle vurdere elleve sanger og plukke ut seks av dem til finalen. Artistene Jens Book-Jenssen og Inger Jacobsen delte på å synge de elleve semifinalistene, og de seks beste sangene gikk til finalen i Store Studio i Oslo lørdag 20. februar 1960. Finalen ble sendt både på radio og fjernsyn, til tross for at det ennå var et halvt år igjen til fjernsynets offisielle åpning i Norge.Vinneren ble Georg Elgaaens «Voi Voi», fremført av Nora Brockstedt. Dette ble dermed Norges første bidrag til Eurovision Song Contest. Der endte Brockstedt på en fjerdeplass, som fremdeles er en av Norges beste plasseringer i konkurransen. == Format == Melodi Grand Prix har vanligvis blitt arrangert som en enkelt finalesending i Oslo en lørdagskveld i februar eller mars. Men det har vært flere unntak. Enkelte år har NRK arrangert semifinaler i forkant av finalen: 1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–2014 og fra 2020. I årene 2006–2013 gjorde NRK konkurransen om til en turné med delfinaler på ulike steder i landet, etter modell fra svenske Melodifestivalen.Finalen har stort sett blitt holdt i Oslo-området, med tre unntak: i 1986 og 1989 gikk finalene fra Stavanger Forum, i 2020 fra Trondheim Spektrum. I tillegg var Fornebu i Bærum var vertskap for finalene i 2021 og 2022. Med 20 finaler har Oslo Spektrum huset flest finaler opp gjennom årene (1992, 1994, 2001 og 2003–2019). === Sistesjansen === I perioden 2006–2011 og 2021–22 avholdt NRK en «siste sjanse»-runde hvor artister som har blitt slått ut i delfinalen, fikk en ny sjanse til å få plass i finalen. ==== Vinnere av sistesjansen ==== «Rocket Ride» fra 2007 har gjort det best av sistesjanse-deltakerne, med en andreplass. «Yes Man» fra 2010 har blitt den største hiten. === To versjoner === Deltakerantallet i konkurransen har variert mellom 5 og 26 sanger, og finalefeltet mellom 5 og 12 sanger. I årene 1961–1968 og 1972–1976 ble også finalebidragene fremført i to versjoner: Først én gang med et lite orkester eller band, deretter i en ny versjon med stort orkester, vanligvis Kringkastingsorkestret. Det var i tillegg forskjellige artister som fremførte de ulike versjonene. Bakgrunnen var at NRK ville organisere konkurransen som resten av Norden. I tillegg skulle jurymedlemmene få et bredere beslutningsgrunnlag når de skulle vurdere låtene. I konkurransens første år var det NRK selv som plukket artistene som skulle fremføre melodiene. I 1963 ble vinnerbidraget fremført i den internasjonale finalen av en som ikke hadde fremført den i den norske. I 1962 og 1966 ble vinnersangen fremført av artisten som sang den med lite orkester, i øvrige av artisten som sang den med stort orkester. I 1960- og 1970-årene varte sendingene vanligvis mellom tre kvarter og en time, mens sendingene etter 2015 har vært nærmere 2,5 timer lange. Den korteste finalen var i 1965, på 34 minutter. Frem til 1980-årene ble finalene som regel spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn og radio samme kveld. Dette for å kunne redigere bort tekniske feil og eventuelle andre problemer. Først fra 1982 av ble finalen sendt direkte. Den første finalen i farger ble sendt i 1975, og to år etter ble den første finalen sendt med stereolyd på radio. === Fra show til seriøsitet === Opp gjennom årene har NRK forsøkt en rekke konsepter for konkurransen. I 1961–1964 ble bidragene fremført mer eller mindre som shownumre, med innlagt koreografi og scenografi etter tematikk og tekst i sangen. I 1964 ble bidragene for eksempel fremført med en gruppe dansere som danset til hvert nummer. Over dem var ansiktet til den syngende artisten klippet inn for å skape en særegen effekt. Også levende dyr har blitt tatt i bruk som effekter – i 1962 hadde Laila Dalseth med seg en hundevalp på scenen da hun sang vinnerlåten «Kom sol, kom regn». Fra midten av 1960-årene gikk NRK bort fra showkonseptet, og bidragene fikk en langt mer nedtonet fremføring uten særlig staffasje og koreografi. Dette varte store deler av 1970-årene, og i 1979 gikk NRK så langt at de fjernet publikum, glitter og dekor og lot i stedet artistene fremføre bidragene iført hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot melodien, ikke «innpakningen» – en tankegang som var gjennomgående i NRK i 1960- og 1970-årene. === Showet gjør retur === Først i 1980-årene fikk de norske finalene og sangene et mer kommersielt preg, med lettere låter og mer fokus på kostymer og koreografi. Samtidig begynte resultatene å bedre seg i Eurovision Song Contest, først med en tolvteplass i 1982 og en niendeplass i 1983. To år senere fikk Norge omsider sin første seier, da Bobbysocks vant med «La det swinge». I årene 1992–1994 gjorde NRK konkurransen om til temafester: sirkus, varieté og OL-fest. Dette hadde varierende suksess, og fra 1995 droppet NRK tema-konseptet. === Avlysninger og endringer === Siden 1960 har det vært tre år uten en norsk Melodi Grand Prix-finale. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest for ett år. Bakgrunnen var en økende misnøye og kritikk mot konkurransen i Norge, samt at fire land delte seieren i Eurovision Song Contest 1969. I 1991 avlyste NRK den norske finalen og begrunnet det med «lav kvalitet og manglende originalitet» blant de innsendte bidragene. I stedet fikk NRK spesialskrevet sangen «Mrs. Thompson», som ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1991. I 2002 var det heller ingen norsk finale, siden Norge måtte stå over den internasjonale finalen etter å ha kommet sist året før.To ganger har også en norsk vinnerlåt ikke fått representere Norge i Eurovision Song Contest. I 1968 trakk låtskriver Kari Diesen d.y. vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» etter plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i den internasjonale finalen. I 2020 vant Ulrikke Brandstorp med låten «Attention». Dette året ble imidlertid Eurovision Song Contest avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang en utgave av Eurovision Song Contest måtte avlyses. Pandemien fikk også konsekvenser for de to neste årene, da NRK besluttet at sendingene skulle gå uten publikum på grunn av smittevern. Finalen i 2021 var den første siden 1979 uten publikum. I 2022 gikk delfinalene uten publikum, mens finalen hadde 500 publikummere.I 2023 holdes den 61. utgaven av Melodi Grand Prix, og Norge skal delta i Eurovision Song Contest for 61. gang. == Valg av bidrag == De fleste årene har NRK invitert både profesjonelle komponister og amatører til å sende inn bidrag til en åpen konkurranse. I tillegg pleier NRK å spesialinvitere utvalgte komponister og musikere til å bidra. Opprinnelig var konkurransen bare åpen for norske låtskrivere, men artistene kunne være utlendinger. I 2003 åpnet NRK konkurransen for alle. Året etter kom den første vinnerlåten som ikke var skrevet av en nordmann. De øvrige reglene for Melodi Grand Prix har stort sett vært de samme som for Eurovision Song Contest. Det innebærer blant annet at sangen må ikke ha vært utgitt tidligere og være på maksimalt tre minutter. Frem til 1973 fikk heller ikke grupper delta. Siden har flere regler kommet til, blant annet at artisten må ha fylt 16 år.Inntil 1998 måtte også bidragene fremføres på norsk. NRK åpnet imidlertid for at enkelte strofer og ord kunne være på fremmede språk, noe som forklarer titler som «Inkululeko» og «Je ne sais pas» fra henholdsvis 1986 og 1988. Språkregelen ble opphevet i 1998, og allerede året etter hadde alle finalelåtene engelsk tekst. Siden 1998 har det bare vært én vinner med norsk tekst i Melodi Grand Prix – «Alvedansen» fra 2006. Vinneren fra 2021, «Fallen Angel» med TIX, var opprinnelig på norsk, men ble fremført på engelsk i finalen. Antall innsendte bidrag til den åpne konkurransen har variert fra 120 sanger i 1975 til nærmere 1200 bidrag i 2018. Spesialjuryer har lyttet gjennom bidragene og plukket ut en håndfull av dem til finalen. Ved flere anledninger, som i 1976, 1985 og 1998–2001, har NRK droppet en åpen konkurranse. I stedet har kringkasteren henvendt seg direkte til profesjonelle og erfarne musikere og bedt dem levere bidrag til den norske finalen. Frem til 1971 ble også alle komponister og tekstforfattere hemmeligholdt til etter at resultatet var klart. Dette ble gjort for å unngå at jurymedlemmene skulle påvirkes av navnene bak sangene. == Avstemning == En rekke ulike metoder har blitt brukt for å kåre vinnerne i Melodi Grand Prix. De første årene var det som regel en mannsdominert timannsjury som ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. De satt vanligvis i et nabostudio og avleverte stemmene sine derfra. I 1960 var timannsjuryen forsterket med to tilfeldig utvalgte publikummere i Store Studio. Alle dommerne satt bak en vegg og viste poengene sine gjennom hull i veggen, for ikke å la seg påvirke av hverandre.Fra 1962 til 1964 besto juryene av fem Oslo-journalister – med sine respektive fruer, for «gi sitt votum ut fra et mer ikke-faglig synspunkt», som Aftenposten bemerket. === Postkort og eksperter === I 1965 fikk folket for første gang kåre vinneren, da ved å sende inn postkort med nummeret på favorittmelodien. Året etter innførte NRK et system med ti regionale juryer, et system som ble brukt til 1969. I årene 1971–1974 ble vinneren kåret av 14 musikkinteresserte seere fra ulike steder i landet. Halvparten av dem var under 25 år, og hvert medlem bedømte hver sang fra 1 til 5 poeng. Jurymedlemmene satt i et nabostudio og avleverte sine poeng for åpen skjerm. I 1975 og 1978–1981 var folkedommerne byttet ut med profesjonelle musikere.De regionale jurygruppene kom tilbake i 1976 og 1977, og for fullt igjen fra 1982. I 1984 var det imidlertid ingen regionale juryer, men aldersdelte jurygrupper som satt i salen og stemte. Et lignende konsept ble brukt i 1989. === Lotto og telefon === Utover i 1990-årene gjorde moderne teknologi det mulig for tv-seerne å si sin mening. I 1994 ble allmennheten invitert til å stemme, for første gang siden postkort-avstemningen i 1965. Det ble gjort ved å gå til nærmeste lottokommisjonær og stemme via Norsk Tippings datasystem i dagene før finalen. I 1995 kunne seerne for første gang stemme over telefon, men da bare i uken før finalen og like frem til sendingen startet.I 1997 fikk seerne for første gang stemme under selve finalen. Interessen var så enorm at telefonnettet i en rekke norske byer ble kraftig overbelastet, og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom. Først i 1999 ble telefonavstemningen gjennomført uten problemer. Fra 1997 til 2001 ble vinneren kåret av seernes stemmer i kombinasjon med fagjuryer, men i 2003 ble fagjuryene fjernet, og seerne avgjorde hele resultatet alene. Fagjuryene ble gjeninnført i årene 2007–2013, men i 2014–2016 og 2020–2022 ble vinneren ene og alene kåret av seerne. === Hjelp utenfra === I 2017–2019 og 2023 var ti internasjonale jurygrupper med på å avgjøre resultatet sammen med seerne – etter samme modell som svenske Melodifestivalen. Målet var at de internasjonale juryene skulle hjelpe Norge med å velge en låt som kan vinne Eurovision Song Contest.Også to ganger før 2017 hentet NRK inn ekspertise fra utlandet – uten at det var noen stor suksess. I 1985 kåret fire internasjonale musikkfolk og fem norske distriktsjuryer vinneren. De internasjonale jurymedlemmene gikk for «Karma», mens distriktsjuryene ville ha «La det swinge». I 1995 var en irsk musikerjury i Dublin med på å velge den norske vinneren. Heller ikke den gang bidro de til å velge rett låt: irene ga like mange stemmer til andreplassen «La oss feire livet» som til «Nocturne», mens folket hadde «Nocturne» som klar favoritt. Både «La det swinge» og «Nocturne» vant senere de internasjonale finalene for Norge. I 2019 hadde de internasjonale juryene D'Sound og «Mr. Unicorn» som favoritt, mens seerne gikk for KEiiNO og «Spirit in the Sky». Sistnevnte vant konkurransen og gikk senere hen og vant telefonavstemningen i den internasjonale finalen i Tel Aviv. === Seerne får full bestemmelsesrett tilbake === Fra 2020 tok seerne igjen over kontrollen, og fikk avgjøre hele resultatet uten bruk av juryer. Under finalen i 2020 måtte Imidlertid NRK bruke en reservejury ved den første avstemningsrunden, siden stemmesystemet brøt sammen. Seerne avgjorde imidlertid resultatet i gullfinalen. Også i 2021 og 2022 avgjorde seerne resultatet ene og alene. I 2023 gjeninnføres de internasjonale fagjuryene. == Artister og komponister == Melodi Grand Prix har tradisjonelt hatt et litt frynsete rykte i deler av norsk kulturliv, og enkelte artister har opplevd å miste spilleoppdrag etter å ha deltatt i konkurransen. Likevel har Melodi Grand Prix vært med på å fremme norske artister og norsk musikk siden starten i 1960, og konkurransen har skapt en rekke slagere og hiter i Norge. Konkurransen har også bidratt til å lansere nasjonale karrierer til artister som Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. I 1960- og 1970-årene valgte NRK selv en håndfull kjente artister til å fremføre bidragene. Utover i 1980-årene kom stadig flere nye og ukjente artister inn i konkurransen, og fra 1990-årene og utover har flertallet av artistene vært relativt ukjente for tv-seerne. Det har vært år med unntak, blant annet i 2010, da en rekke kjente artister deltok. === Kjente navn === Opp gjennom årene har en rekke folkekjære og populære artister stått på Melodi Grand Prix-scenen. Blant dem er navn som Nora Brockstedt, Jens Book-Jenssen, Per Asplin, Wenche Myhre, Lill-Babs, Inger Lise Rypdal, Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen, Finn Kalvik, Tor Endresen, Elisabeth Andreassen og Maria Haukaas Mittet. Men også artister fra en rekke andre musikksjangere har deltatt, blant andre Karin Krog, Radka Toneff, Tramteatret, Kari Bremnes, Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard, Jørn Hoel, Claudia Scott, Sigvart Dagsland, Surferosa, Helene Bøksle, metallbandet Keep of Kalessin og Kristian Valen. Blant låtskriverne opp gjennom finnes også kjente navn som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Rolv Wesenlund, Terje Rypdal, Herodes Falsk, Ole Paus, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Jan Eggum, Lars Mjøen, Terje Formoe, Lars Kilevold, Lage Fosheim, Eivind Rølles, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Arne Lindtner Næss, Erik Hillestad, Tore W. Aas, Eyvind Skeie, Trygve Hoff, Jan Vincents Johannessen, Christian Ingebrigtsen, Mira Craig, Simone Larsen, Christine Dancke, Samsaya og Ina Wroldsen. Arne Bendiksen, Benny Borg og Ove Thue har vært både låtskriver og utøver av andres låter. === Flest, eldst, yngst === En rekke artister har deltatt flere ganger, men rekorden har Jahn Teigen med 14 norske finaler. Han deltok første gang i 1974 og siste gang i 2005. I tillegg medvirket han i enda flere finaler, siste gang som pauseunderholder i 2008 og 2016.Tor Endresen har deltatt nest flest ganger med tolv norske finaler. Han var første gang med i 1987 og hittil siste gang i 2015. Like bak ham følger Inger Lise Rypdal med elleve finaler, mens Kirsti Sparboe har deltatt i åtte finaler. Sparboe er også den artisten som har vunnet flest finaler, med fire seire: 1965, 1967, 1968 og 1969. Rekorden deler hun med Jahn Teigen, som vant i 1974, 1978, 1982 og 1983. Rett bak kommer Nora Brockstedt, Anne-Karine Strøm, Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh med tre seire hver. Den eldste artisten som noen gang har deltatt i Melodi Grand Prix, er countryartisten Bobby Bare, som var 76 år da han deltok i 2012. Den yngste artisten i Melodi Grand Prix var Anita Hegerland, som bare var 9 år da hun deltok i 1971. Elleve dager etter finalen fylte hun 10 år. Den yngste vinneren er Hanne Krogh, som bare var 15 år da hun vant i 1971. Etter hvert måtte artistene være 16 år for å delta i Melodi Grand Prix, og Hegerland forblir dermed den yngste artisten som noen gang har deltatt, mens Krogh forblir den yngste vinneren. == Kritisert og elsket == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende kritikk mot konkurransen og kvaliteten på sangene. Særlig var skepsisen stor i deler av pressen og den etablerte musikerstanden. Fra tid til annen diskuterte både pressen og NRK også om Norge skulle trekke seg fra Eurovision Song Contest, slik Danmark gjorde i årene 1967–1977. Programmet fikk fort merkelapper som «årets mest utskjelte» og «programmet alle elsker å hate, men hater å elske». Tross kritikken valgte NRK likevel å delta. === Juryene møter kritikk === Etter finalen i 1964 var sinnet stort da storslageren «La meg være ung» endte på en tredjeplass. «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen», skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten. Uken etter finalen i 1966 sendte fjernsynet programmet Tema med variasjoner – De refusertes Melodi Grand Prix. Her ble ti melodier som ikke nådde finalen, presentert. Poenget var å vise hvor «mye eiendommelig musikk juryen hadde å velge mellom, og imøtekomme den årlige kritikken om det virkelig var de beste melodiene som nådde finalen.» === Bråket i 1969 === I 1969 nådde kritikken sitt toppunkt, da Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant den norske finalen. Samme kveld var Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten. Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur. Komikerlegenden Rolv Wesenlund mente debatten hadde utløst «et engasjement som overskrider ‘Biafra-grensen’, som skulle være det maksimale engasjement når det gjelder opprørthet i Norge.» Den intense debatten var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter. Dette er første og eneste gang Norge frivillig har stått utenfor konkurransen. === 1970-årenes kulturkritikk === Norge var tilbake i konkurransen igjen i 1971, men utover i 1970-årene fortsatte kritikken mot Melodi Grand Prix. Få sanger ble husket etter de norske finalene, og perioden 1967–1982 var en elendig tid resultatmessig for Norge i Eurovision Song Contest. Norge kom på sisteplass fem ganger, to ganger uten poeng. Bare én gang kom Norge blant de ti beste, da Bendik Singers sang Norge inn til en syvendeplass i 1973. De svake resultatene ga grobunn for kritikk fra deler av Kultur-Norge. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år allerede kjempet for at NRK skulle avlyse Melodi Grand Prix. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper og sammenlignet Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!» Rett før den internasjonale finalen i 1975 gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv». Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen. Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»Tross kritikken fra deler av norsk kultur- og musikkliv, holdt NRK fast ved Melodi Grand Prix. I stedet prøvde kringkasteren å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover i 1970-årene. Som regel ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk, og i 1979 fjernet NRK all dekor og pynt fra studio. I stedet stilte artister, jury og orkester i hverdagslige klær og opptrådte uten koreografi.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess ble forklart på flere ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen mener det var de norske ekspertjuryene som var skyld for Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Han siktet til at de norske fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover på 1970-tallet. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Vendepunktet og seieren === I 1977, da Anita Skorgan vant med «Casanova», begynte situasjonen så smått å endres. «Casanova» ble en salgssuksess, lå 14 uker på VG-lista og banet vei for en videre karriere for Skorgan. Året etter gjorde Jahn Teigen enda større kommersiell suksess med «Mil etter mil». Han fikk ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen, men låten og det påfølgende albumet This Year’s Loser er likevel blant de største salgssuksessene i norsk Melodi Grand Prix-historie. Utover i 1980-årene begynte de norske finalene og sangene gradvis å få et mer kommersielt preg. I 1980 og 1981 spesialinviterte NRK etablerte komponister og musikere til å delta. Samtidig ble de norske finalene mer showpreget enn tidligere. I 1982 gikk finalen direkte for første gang på mange år, og i 1984 flyttet NRK sendingen ut av Marienlyst for første gang på elleve år. I 1985 var mediainteressen på topp, og med Bobbysocks' «La det swinge» lyktes det omsider Norge å gå helt til topps i Eurovision Song Contest. Den norske finalen i 1986 var den største til da, med 4000 publikummere i salen og en rekke kjente artister og låtskrivere på scenen. === Svingende interesse === Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene dalte interessen igjen, og etablerte artister ble stadig sjeldnere å se på scenen. I 1990 hadde NRK problemer med å få etablerte artister til å stille, og i 1991 avlyste NRK hele konkurransen og begrunnet det med at de innsendte låtene var for dårlige. Tross den labre interessen hjemme, lyktes det likevel Norge å få én seier og én andreplass i den europeiske finalen ved Secret Garden og Elisabeth Andreassen i henholdsvis 1995 og 1996. Fra årtusenskiftet har NRK gradvis modernisert konkurransen, blant annet ved å innføre delfinaler og hente inn profesjonelle låtskrivere og musikere. Dette resulterte i flere store salgssuksesser og ikke minst Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009. === Stemmekollapsen i 2020 === At Melodi Grand Prix også engasjerer i den nye medievirkeligheten etter 2010, ble konkurransen i 2020 et bevis på. Under finalen fikk NRK inn over 38 millioner emojier, såkalte øyeblikksreaksjoner fra seerne. Engasjementet var så høyt at stemmesystemet brøt sammen og seerne ikke fikk stemt i første runde av finalen. I stedet brukte NRK en reservejury på 30 personer, noe som førte til en massiv proteststorm fra seere, deltakere og media. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager, mens NRKs publikumstjeneste ble nedringt av rekordmange sinte og skuffede seere. NRK ble møtt av ord som «katastrofe» og «skandale» og mulige erstatningskrav fra flere av deltakerne. Dagen etter finalen måtte prosjektleder Stig Karlsen stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse, mens stemmekollapsen var tema i flere debatter, artikler, reportasjer – og satireprogrammer i dagene etter. Totalt fikk NRK inn 948 klager, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken under sitt møte i april 2020. === Seertall === Tross kritikken og svingende medieinteresse har Melodi Grand Prix alltid vært blant de mest sette programmene på norsk fjernsyn. Under en tv-debatt i 1969 uttalte den danske universitetslektoren Erling Nielsen: Jeg må meddele at jeg aldri noensinne ser Grand Prix.Det er den eneste aftenen man kan kjøre drosje i Oslo alt det man vil, hele aftenen.Og det gjør jeg. Telefonundersøkelser i 1980-årene antyder at de norske finalene ble sett av opptil 2,5 millioner. I 1992 kom moderne målinger med et mer presist bilde av nordmenns tv-vaner. Siden da har seertallene for finalen stort sett ligget godt over millionen. Rekorden ble satt i 2009 med drøye 1,5 millioner seere. Med nye målemetoder fra 2018 har seertallet ligget like under millionen. == Slagere og hiter == Fra 1960 og til og med 2023 har 709 sanger blitt fremført i semifinaler og finaler i Melodi Grand Prix – 710 hvis man inkluderer «Mrs. Thompson», som ble internt valgt av NRK. De fleste bidragene har blitt raskt glemt, men noen har blitt værende igjen i den nasjonale hukommelsen: «Voi Voi», «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Mil etter mil», «Sámiid ædnan», «Aldri i livet», «La det swinge» og «Fairytale» er noen av vinnerne som har blitt store hiter i Norge. === Vinnerne som ble hiter === Tabellen under baserer seg på plasseringer på den offisielle norske singellisten, og omfatter bare vinnere som nådde førsteplass. * Listen er rangert ut fra antall uker på førsteplass, og deretter ut fra antall uker på topp ti. Årsaken er at singellisten i 1995 ble utvidet fra topp 10 til topp 20, og i 2014 fra 20 til 40. Dermed kan en ikke sammenligne antall uker på listen før og etter disse skillene. === Ikke-vinnende hiter === Flere ikke-vinnende bidrag har også blitt store hiter i Norge, der Wenche Myhres «La meg være ung» fra 1964 og Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010 er de mest suksessrike målt ut fra Norges offisielle singelliste. Like bak kommer Adelén med «Bombo» fra 2013 og Freddy Kalas med «Feel Da Rush» fra 2016. I tillegg har flere andre sanger blitt kjente uten å dukke opp på den offisielle singellisten. Blant annet har mange deltakerlåter figurert på Norsktoppen. To eksempler er Tor Endresens «Café le swing» og «Radio Luxembourg», som toppet Norsktoppen i henholdsvis 7 og 15 uker. == Orkestre == Frem til 2000 ble finalelåtene akkompagnert av levende musikk. I konkurransens første år var det som regel Kringkastingsorkestret som spilte melodiene, men enkelte år var Kringkastingsorkestret forsterket eller byttet ut med et annet stororkester. I 1976 og årene 1985–1999 var det store orkesteret byttet ut med ulike storband og ensembler, og i 2000 forsvant orkesteret fullstendig. I stedet synger nå artistene direkte med ferdiginnspilt musikk, slik det også gjøres i Eurovision Song Contest.I 2015 gjeninnførte NRK orkestret for ett år, og Kringkastingsorkestret vendte dermed tilbake til konkurransen for første gang på 31 år. Seks av de elleve finalelåtene brukte orkesteret. == Vinnere == 1 En del av tallene for mottatte bidrag, særlig etter 2008, er omtrentlige, avrundende tall.2 På grunn av ryggproblemer steppet Silje Nordnes inn som vikar for Linhave de tre siste sendingene. == Priser og nominasjoner == TV-produksjonen av Melodi Grand Prix har vunnet fire Gullrute-priser og vært nominert til ytterlige seks priser, de fleste av dem under Gullrutens fagpris. Gullruten 2009 i klassen beste regi flerkamera (Kim Strømstad) Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen for steadicam) Nominert til Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge) Gullruten 2010 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli) Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste kvinnelige programleder (Anne Rimmen) Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen og Tom Arne Moen) Nominert til Gullruten 2012 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge) Nominert til Gullruten 2013 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli) Nominert til Gullruten 2018 i klassen beste event eller sportssending Gullruten 2020 i klassen beste regi flerkamera (Nicolai Sørensen) Nominert til Gullruten 2021 i klassen årets TV-øyeblikk == Se også == Norge i Eurovision Song Contest Melodi Grand Prix junior Dansk Melodi Grand Prix == Referanser == == Litteratur == Borge, Knut og Morten M. Kristiansen (1986). Det største siden svartedauen : Om nordmennene og Melodi Grand Prix 1985–86. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205166935. Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. ISBN 8273340309. == Eksterne lenker == (no) Melodi Grand Prix på NRK TV Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Norsk rikskringkasting: Opptak av norske finaler 1965–, NRK TV

Melodi Grand Prix 1992 var den 31. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest.

https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix

2023-02-04

Melodi Grand Prix

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Nasjonale finaler til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1960-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2020-årene', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1960', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019. Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også. Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019. Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også. Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken. == Starten == I 1950-årene var Europa fremdeles preget av ettervirkningene fra andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere ulike forslag og alternativer, men til slutt falt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Den første finalen ble arrangert i Lugano i 1956 med syv deltakende land.I Norge startet NRK opp med regulære tv-prøvesendinger først i 1958, og året etter startet norsk Melodi Grand Prix-historie. I en utlysning i norske aviser desember 1959 het det: Hvem lager den beste norske slageren?NRK innbyr til konkurranse.Ledd i Eurovisjonens Melodi Grand Prix 1960. Til sammen fikk NRK inn 303 bidrag fra norske musikere og låtskrivere. Navnet «Melodi Grand Prix» var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, da kalt Eurovision Grand Prix. Norges første Melodi Grand Prix-sending gikk torsdag 4. februar 1960 på NRK Radio. Det var en semifinale der en timannsjury skulle vurdere elleve sanger og plukke ut seks av dem til finalen. Artistene Jens Book-Jenssen og Inger Jacobsen delte på å synge de elleve semifinalistene, og de seks beste sangene gikk til finalen i Store Studio i Oslo lørdag 20. februar 1960. Finalen ble sendt både på radio og fjernsyn, til tross for at det ennå var et halvt år igjen til fjernsynets offisielle åpning i Norge.Vinneren ble Georg Elgaaens «Voi Voi», fremført av Nora Brockstedt. Dette ble dermed Norges første bidrag til Eurovision Song Contest. Der endte Brockstedt på en fjerdeplass, som fremdeles er en av Norges beste plasseringer i konkurransen. == Format == Melodi Grand Prix har vanligvis blitt arrangert som en enkelt finalesending i Oslo en lørdagskveld i februar eller mars. Men det har vært flere unntak. Enkelte år har NRK arrangert semifinaler i forkant av finalen: 1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–2014 og fra 2020. I årene 2006–2013 gjorde NRK konkurransen om til en turné med delfinaler på ulike steder i landet, etter modell fra svenske Melodifestivalen.Finalen har stort sett blitt holdt i Oslo-området, med tre unntak: i 1986 og 1989 gikk finalene fra Stavanger Forum, i 2020 fra Trondheim Spektrum. I tillegg var Fornebu i Bærum var vertskap for finalene i 2021 og 2022. Med 20 finaler har Oslo Spektrum huset flest finaler opp gjennom årene (1992, 1994, 2001 og 2003–2019). === Sistesjansen === I perioden 2006–2011 og 2021–22 avholdt NRK en «siste sjanse»-runde hvor artister som har blitt slått ut i delfinalen, fikk en ny sjanse til å få plass i finalen. ==== Vinnere av sistesjansen ==== «Rocket Ride» fra 2007 har gjort det best av sistesjanse-deltakerne, med en andreplass. «Yes Man» fra 2010 har blitt den største hiten. === To versjoner === Deltakerantallet i konkurransen har variert mellom 5 og 26 sanger, og finalefeltet mellom 5 og 12 sanger. I årene 1961–1968 og 1972–1976 ble også finalebidragene fremført i to versjoner: Først én gang med et lite orkester eller band, deretter i en ny versjon med stort orkester, vanligvis Kringkastingsorkestret. Det var i tillegg forskjellige artister som fremførte de ulike versjonene. Bakgrunnen var at NRK ville organisere konkurransen som resten av Norden. I tillegg skulle jurymedlemmene få et bredere beslutningsgrunnlag når de skulle vurdere låtene. I konkurransens første år var det NRK selv som plukket artistene som skulle fremføre melodiene. I 1963 ble vinnerbidraget fremført i den internasjonale finalen av en som ikke hadde fremført den i den norske. I 1962 og 1966 ble vinnersangen fremført av artisten som sang den med lite orkester, i øvrige av artisten som sang den med stort orkester. I 1960- og 1970-årene varte sendingene vanligvis mellom tre kvarter og en time, mens sendingene etter 2015 har vært nærmere 2,5 timer lange. Den korteste finalen var i 1965, på 34 minutter. Frem til 1980-årene ble finalene som regel spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn og radio samme kveld. Dette for å kunne redigere bort tekniske feil og eventuelle andre problemer. Først fra 1982 av ble finalen sendt direkte. Den første finalen i farger ble sendt i 1975, og to år etter ble den første finalen sendt med stereolyd på radio. === Fra show til seriøsitet === Opp gjennom årene har NRK forsøkt en rekke konsepter for konkurransen. I 1961–1964 ble bidragene fremført mer eller mindre som shownumre, med innlagt koreografi og scenografi etter tematikk og tekst i sangen. I 1964 ble bidragene for eksempel fremført med en gruppe dansere som danset til hvert nummer. Over dem var ansiktet til den syngende artisten klippet inn for å skape en særegen effekt. Også levende dyr har blitt tatt i bruk som effekter – i 1962 hadde Laila Dalseth med seg en hundevalp på scenen da hun sang vinnerlåten «Kom sol, kom regn». Fra midten av 1960-årene gikk NRK bort fra showkonseptet, og bidragene fikk en langt mer nedtonet fremføring uten særlig staffasje og koreografi. Dette varte store deler av 1970-årene, og i 1979 gikk NRK så langt at de fjernet publikum, glitter og dekor og lot i stedet artistene fremføre bidragene iført hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot melodien, ikke «innpakningen» – en tankegang som var gjennomgående i NRK i 1960- og 1970-årene. === Showet gjør retur === Først i 1980-årene fikk de norske finalene og sangene et mer kommersielt preg, med lettere låter og mer fokus på kostymer og koreografi. Samtidig begynte resultatene å bedre seg i Eurovision Song Contest, først med en tolvteplass i 1982 og en niendeplass i 1983. To år senere fikk Norge omsider sin første seier, da Bobbysocks vant med «La det swinge». I årene 1992–1994 gjorde NRK konkurransen om til temafester: sirkus, varieté og OL-fest. Dette hadde varierende suksess, og fra 1995 droppet NRK tema-konseptet. === Avlysninger og endringer === Siden 1960 har det vært tre år uten en norsk Melodi Grand Prix-finale. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest for ett år. Bakgrunnen var en økende misnøye og kritikk mot konkurransen i Norge, samt at fire land delte seieren i Eurovision Song Contest 1969. I 1991 avlyste NRK den norske finalen og begrunnet det med «lav kvalitet og manglende originalitet» blant de innsendte bidragene. I stedet fikk NRK spesialskrevet sangen «Mrs. Thompson», som ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1991. I 2002 var det heller ingen norsk finale, siden Norge måtte stå over den internasjonale finalen etter å ha kommet sist året før.To ganger har også en norsk vinnerlåt ikke fått representere Norge i Eurovision Song Contest. I 1968 trakk låtskriver Kari Diesen d.y. vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» etter plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i den internasjonale finalen. I 2020 vant Ulrikke Brandstorp med låten «Attention». Dette året ble imidlertid Eurovision Song Contest avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang en utgave av Eurovision Song Contest måtte avlyses. Pandemien fikk også konsekvenser for de to neste årene, da NRK besluttet at sendingene skulle gå uten publikum på grunn av smittevern. Finalen i 2021 var den første siden 1979 uten publikum. I 2022 gikk delfinalene uten publikum, mens finalen hadde 500 publikummere.I 2023 holdes den 61. utgaven av Melodi Grand Prix, og Norge skal delta i Eurovision Song Contest for 61. gang. == Valg av bidrag == De fleste årene har NRK invitert både profesjonelle komponister og amatører til å sende inn bidrag til en åpen konkurranse. I tillegg pleier NRK å spesialinvitere utvalgte komponister og musikere til å bidra. Opprinnelig var konkurransen bare åpen for norske låtskrivere, men artistene kunne være utlendinger. I 2003 åpnet NRK konkurransen for alle. Året etter kom den første vinnerlåten som ikke var skrevet av en nordmann. De øvrige reglene for Melodi Grand Prix har stort sett vært de samme som for Eurovision Song Contest. Det innebærer blant annet at sangen må ikke ha vært utgitt tidligere og være på maksimalt tre minutter. Frem til 1973 fikk heller ikke grupper delta. Siden har flere regler kommet til, blant annet at artisten må ha fylt 16 år.Inntil 1998 måtte også bidragene fremføres på norsk. NRK åpnet imidlertid for at enkelte strofer og ord kunne være på fremmede språk, noe som forklarer titler som «Inkululeko» og «Je ne sais pas» fra henholdsvis 1986 og 1988. Språkregelen ble opphevet i 1998, og allerede året etter hadde alle finalelåtene engelsk tekst. Siden 1998 har det bare vært én vinner med norsk tekst i Melodi Grand Prix – «Alvedansen» fra 2006. Vinneren fra 2021, «Fallen Angel» med TIX, var opprinnelig på norsk, men ble fremført på engelsk i finalen. Antall innsendte bidrag til den åpne konkurransen har variert fra 120 sanger i 1975 til nærmere 1200 bidrag i 2018. Spesialjuryer har lyttet gjennom bidragene og plukket ut en håndfull av dem til finalen. Ved flere anledninger, som i 1976, 1985 og 1998–2001, har NRK droppet en åpen konkurranse. I stedet har kringkasteren henvendt seg direkte til profesjonelle og erfarne musikere og bedt dem levere bidrag til den norske finalen. Frem til 1971 ble også alle komponister og tekstforfattere hemmeligholdt til etter at resultatet var klart. Dette ble gjort for å unngå at jurymedlemmene skulle påvirkes av navnene bak sangene. == Avstemning == En rekke ulike metoder har blitt brukt for å kåre vinnerne i Melodi Grand Prix. De første årene var det som regel en mannsdominert timannsjury som ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. De satt vanligvis i et nabostudio og avleverte stemmene sine derfra. I 1960 var timannsjuryen forsterket med to tilfeldig utvalgte publikummere i Store Studio. Alle dommerne satt bak en vegg og viste poengene sine gjennom hull i veggen, for ikke å la seg påvirke av hverandre.Fra 1962 til 1964 besto juryene av fem Oslo-journalister – med sine respektive fruer, for «gi sitt votum ut fra et mer ikke-faglig synspunkt», som Aftenposten bemerket. === Postkort og eksperter === I 1965 fikk folket for første gang kåre vinneren, da ved å sende inn postkort med nummeret på favorittmelodien. Året etter innførte NRK et system med ti regionale juryer, et system som ble brukt til 1969. I årene 1971–1974 ble vinneren kåret av 14 musikkinteresserte seere fra ulike steder i landet. Halvparten av dem var under 25 år, og hvert medlem bedømte hver sang fra 1 til 5 poeng. Jurymedlemmene satt i et nabostudio og avleverte sine poeng for åpen skjerm. I 1975 og 1978–1981 var folkedommerne byttet ut med profesjonelle musikere.De regionale jurygruppene kom tilbake i 1976 og 1977, og for fullt igjen fra 1982. I 1984 var det imidlertid ingen regionale juryer, men aldersdelte jurygrupper som satt i salen og stemte. Et lignende konsept ble brukt i 1989. === Lotto og telefon === Utover i 1990-årene gjorde moderne teknologi det mulig for tv-seerne å si sin mening. I 1994 ble allmennheten invitert til å stemme, for første gang siden postkort-avstemningen i 1965. Det ble gjort ved å gå til nærmeste lottokommisjonær og stemme via Norsk Tippings datasystem i dagene før finalen. I 1995 kunne seerne for første gang stemme over telefon, men da bare i uken før finalen og like frem til sendingen startet.I 1997 fikk seerne for første gang stemme under selve finalen. Interessen var så enorm at telefonnettet i en rekke norske byer ble kraftig overbelastet, og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom. Først i 1999 ble telefonavstemningen gjennomført uten problemer. Fra 1997 til 2001 ble vinneren kåret av seernes stemmer i kombinasjon med fagjuryer, men i 2003 ble fagjuryene fjernet, og seerne avgjorde hele resultatet alene. Fagjuryene ble gjeninnført i årene 2007–2013, men i 2014–2016 og 2020–2022 ble vinneren ene og alene kåret av seerne. === Hjelp utenfra === I 2017–2019 og 2023 var ti internasjonale jurygrupper med på å avgjøre resultatet sammen med seerne – etter samme modell som svenske Melodifestivalen. Målet var at de internasjonale juryene skulle hjelpe Norge med å velge en låt som kan vinne Eurovision Song Contest.Også to ganger før 2017 hentet NRK inn ekspertise fra utlandet – uten at det var noen stor suksess. I 1985 kåret fire internasjonale musikkfolk og fem norske distriktsjuryer vinneren. De internasjonale jurymedlemmene gikk for «Karma», mens distriktsjuryene ville ha «La det swinge». I 1995 var en irsk musikerjury i Dublin med på å velge den norske vinneren. Heller ikke den gang bidro de til å velge rett låt: irene ga like mange stemmer til andreplassen «La oss feire livet» som til «Nocturne», mens folket hadde «Nocturne» som klar favoritt. Både «La det swinge» og «Nocturne» vant senere de internasjonale finalene for Norge. I 2019 hadde de internasjonale juryene D'Sound og «Mr. Unicorn» som favoritt, mens seerne gikk for KEiiNO og «Spirit in the Sky». Sistnevnte vant konkurransen og gikk senere hen og vant telefonavstemningen i den internasjonale finalen i Tel Aviv. === Seerne får full bestemmelsesrett tilbake === Fra 2020 tok seerne igjen over kontrollen, og fikk avgjøre hele resultatet uten bruk av juryer. Under finalen i 2020 måtte Imidlertid NRK bruke en reservejury ved den første avstemningsrunden, siden stemmesystemet brøt sammen. Seerne avgjorde imidlertid resultatet i gullfinalen. Også i 2021 og 2022 avgjorde seerne resultatet ene og alene. I 2023 gjeninnføres de internasjonale fagjuryene. == Artister og komponister == Melodi Grand Prix har tradisjonelt hatt et litt frynsete rykte i deler av norsk kulturliv, og enkelte artister har opplevd å miste spilleoppdrag etter å ha deltatt i konkurransen. Likevel har Melodi Grand Prix vært med på å fremme norske artister og norsk musikk siden starten i 1960, og konkurransen har skapt en rekke slagere og hiter i Norge. Konkurransen har også bidratt til å lansere nasjonale karrierer til artister som Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. I 1960- og 1970-årene valgte NRK selv en håndfull kjente artister til å fremføre bidragene. Utover i 1980-årene kom stadig flere nye og ukjente artister inn i konkurransen, og fra 1990-årene og utover har flertallet av artistene vært relativt ukjente for tv-seerne. Det har vært år med unntak, blant annet i 2010, da en rekke kjente artister deltok. === Kjente navn === Opp gjennom årene har en rekke folkekjære og populære artister stått på Melodi Grand Prix-scenen. Blant dem er navn som Nora Brockstedt, Jens Book-Jenssen, Per Asplin, Wenche Myhre, Lill-Babs, Inger Lise Rypdal, Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen, Finn Kalvik, Tor Endresen, Elisabeth Andreassen og Maria Haukaas Mittet. Men også artister fra en rekke andre musikksjangere har deltatt, blant andre Karin Krog, Radka Toneff, Tramteatret, Kari Bremnes, Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard, Jørn Hoel, Claudia Scott, Sigvart Dagsland, Surferosa, Helene Bøksle, metallbandet Keep of Kalessin og Kristian Valen. Blant låtskriverne opp gjennom finnes også kjente navn som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Rolv Wesenlund, Terje Rypdal, Herodes Falsk, Ole Paus, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Jan Eggum, Lars Mjøen, Terje Formoe, Lars Kilevold, Lage Fosheim, Eivind Rølles, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Arne Lindtner Næss, Erik Hillestad, Tore W. Aas, Eyvind Skeie, Trygve Hoff, Jan Vincents Johannessen, Christian Ingebrigtsen, Mira Craig, Simone Larsen, Christine Dancke, Samsaya og Ina Wroldsen. Arne Bendiksen, Benny Borg og Ove Thue har vært både låtskriver og utøver av andres låter. === Flest, eldst, yngst === En rekke artister har deltatt flere ganger, men rekorden har Jahn Teigen med 14 norske finaler. Han deltok første gang i 1974 og siste gang i 2005. I tillegg medvirket han i enda flere finaler, siste gang som pauseunderholder i 2008 og 2016.Tor Endresen har deltatt nest flest ganger med tolv norske finaler. Han var første gang med i 1987 og hittil siste gang i 2015. Like bak ham følger Inger Lise Rypdal med elleve finaler, mens Kirsti Sparboe har deltatt i åtte finaler. Sparboe er også den artisten som har vunnet flest finaler, med fire seire: 1965, 1967, 1968 og 1969. Rekorden deler hun med Jahn Teigen, som vant i 1974, 1978, 1982 og 1983. Rett bak kommer Nora Brockstedt, Anne-Karine Strøm, Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh med tre seire hver. Den eldste artisten som noen gang har deltatt i Melodi Grand Prix, er countryartisten Bobby Bare, som var 76 år da han deltok i 2012. Den yngste artisten i Melodi Grand Prix var Anita Hegerland, som bare var 9 år da hun deltok i 1971. Elleve dager etter finalen fylte hun 10 år. Den yngste vinneren er Hanne Krogh, som bare var 15 år da hun vant i 1971. Etter hvert måtte artistene være 16 år for å delta i Melodi Grand Prix, og Hegerland forblir dermed den yngste artisten som noen gang har deltatt, mens Krogh forblir den yngste vinneren. == Kritisert og elsket == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende kritikk mot konkurransen og kvaliteten på sangene. Særlig var skepsisen stor i deler av pressen og den etablerte musikerstanden. Fra tid til annen diskuterte både pressen og NRK også om Norge skulle trekke seg fra Eurovision Song Contest, slik Danmark gjorde i årene 1967–1977. Programmet fikk fort merkelapper som «årets mest utskjelte» og «programmet alle elsker å hate, men hater å elske». Tross kritikken valgte NRK likevel å delta. === Juryene møter kritikk === Etter finalen i 1964 var sinnet stort da storslageren «La meg være ung» endte på en tredjeplass. «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen», skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten. Uken etter finalen i 1966 sendte fjernsynet programmet Tema med variasjoner – De refusertes Melodi Grand Prix. Her ble ti melodier som ikke nådde finalen, presentert. Poenget var å vise hvor «mye eiendommelig musikk juryen hadde å velge mellom, og imøtekomme den årlige kritikken om det virkelig var de beste melodiene som nådde finalen.» === Bråket i 1969 === I 1969 nådde kritikken sitt toppunkt, da Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant den norske finalen. Samme kveld var Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten. Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur. Komikerlegenden Rolv Wesenlund mente debatten hadde utløst «et engasjement som overskrider ‘Biafra-grensen’, som skulle være det maksimale engasjement når det gjelder opprørthet i Norge.» Den intense debatten var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter. Dette er første og eneste gang Norge frivillig har stått utenfor konkurransen. === 1970-årenes kulturkritikk === Norge var tilbake i konkurransen igjen i 1971, men utover i 1970-årene fortsatte kritikken mot Melodi Grand Prix. Få sanger ble husket etter de norske finalene, og perioden 1967–1982 var en elendig tid resultatmessig for Norge i Eurovision Song Contest. Norge kom på sisteplass fem ganger, to ganger uten poeng. Bare én gang kom Norge blant de ti beste, da Bendik Singers sang Norge inn til en syvendeplass i 1973. De svake resultatene ga grobunn for kritikk fra deler av Kultur-Norge. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år allerede kjempet for at NRK skulle avlyse Melodi Grand Prix. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper og sammenlignet Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!» Rett før den internasjonale finalen i 1975 gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv». Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen. Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»Tross kritikken fra deler av norsk kultur- og musikkliv, holdt NRK fast ved Melodi Grand Prix. I stedet prøvde kringkasteren å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover i 1970-årene. Som regel ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk, og i 1979 fjernet NRK all dekor og pynt fra studio. I stedet stilte artister, jury og orkester i hverdagslige klær og opptrådte uten koreografi.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess ble forklart på flere ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen mener det var de norske ekspertjuryene som var skyld for Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Han siktet til at de norske fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover på 1970-tallet. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Vendepunktet og seieren === I 1977, da Anita Skorgan vant med «Casanova», begynte situasjonen så smått å endres. «Casanova» ble en salgssuksess, lå 14 uker på VG-lista og banet vei for en videre karriere for Skorgan. Året etter gjorde Jahn Teigen enda større kommersiell suksess med «Mil etter mil». Han fikk ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen, men låten og det påfølgende albumet This Year’s Loser er likevel blant de største salgssuksessene i norsk Melodi Grand Prix-historie. Utover i 1980-årene begynte de norske finalene og sangene gradvis å få et mer kommersielt preg. I 1980 og 1981 spesialinviterte NRK etablerte komponister og musikere til å delta. Samtidig ble de norske finalene mer showpreget enn tidligere. I 1982 gikk finalen direkte for første gang på mange år, og i 1984 flyttet NRK sendingen ut av Marienlyst for første gang på elleve år. I 1985 var mediainteressen på topp, og med Bobbysocks' «La det swinge» lyktes det omsider Norge å gå helt til topps i Eurovision Song Contest. Den norske finalen i 1986 var den største til da, med 4000 publikummere i salen og en rekke kjente artister og låtskrivere på scenen. === Svingende interesse === Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene dalte interessen igjen, og etablerte artister ble stadig sjeldnere å se på scenen. I 1990 hadde NRK problemer med å få etablerte artister til å stille, og i 1991 avlyste NRK hele konkurransen og begrunnet det med at de innsendte låtene var for dårlige. Tross den labre interessen hjemme, lyktes det likevel Norge å få én seier og én andreplass i den europeiske finalen ved Secret Garden og Elisabeth Andreassen i henholdsvis 1995 og 1996. Fra årtusenskiftet har NRK gradvis modernisert konkurransen, blant annet ved å innføre delfinaler og hente inn profesjonelle låtskrivere og musikere. Dette resulterte i flere store salgssuksesser og ikke minst Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009. === Stemmekollapsen i 2020 === At Melodi Grand Prix også engasjerer i den nye medievirkeligheten etter 2010, ble konkurransen i 2020 et bevis på. Under finalen fikk NRK inn over 38 millioner emojier, såkalte øyeblikksreaksjoner fra seerne. Engasjementet var så høyt at stemmesystemet brøt sammen og seerne ikke fikk stemt i første runde av finalen. I stedet brukte NRK en reservejury på 30 personer, noe som førte til en massiv proteststorm fra seere, deltakere og media. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager, mens NRKs publikumstjeneste ble nedringt av rekordmange sinte og skuffede seere. NRK ble møtt av ord som «katastrofe» og «skandale» og mulige erstatningskrav fra flere av deltakerne. Dagen etter finalen måtte prosjektleder Stig Karlsen stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse, mens stemmekollapsen var tema i flere debatter, artikler, reportasjer – og satireprogrammer i dagene etter. Totalt fikk NRK inn 948 klager, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken under sitt møte i april 2020. === Seertall === Tross kritikken og svingende medieinteresse har Melodi Grand Prix alltid vært blant de mest sette programmene på norsk fjernsyn. Under en tv-debatt i 1969 uttalte den danske universitetslektoren Erling Nielsen: Jeg må meddele at jeg aldri noensinne ser Grand Prix.Det er den eneste aftenen man kan kjøre drosje i Oslo alt det man vil, hele aftenen.Og det gjør jeg. Telefonundersøkelser i 1980-årene antyder at de norske finalene ble sett av opptil 2,5 millioner. I 1992 kom moderne målinger med et mer presist bilde av nordmenns tv-vaner. Siden da har seertallene for finalen stort sett ligget godt over millionen. Rekorden ble satt i 2009 med drøye 1,5 millioner seere. Med nye målemetoder fra 2018 har seertallet ligget like under millionen. == Slagere og hiter == Fra 1960 og til og med 2023 har 709 sanger blitt fremført i semifinaler og finaler i Melodi Grand Prix – 710 hvis man inkluderer «Mrs. Thompson», som ble internt valgt av NRK. De fleste bidragene har blitt raskt glemt, men noen har blitt værende igjen i den nasjonale hukommelsen: «Voi Voi», «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Mil etter mil», «Sámiid ædnan», «Aldri i livet», «La det swinge» og «Fairytale» er noen av vinnerne som har blitt store hiter i Norge. === Vinnerne som ble hiter === Tabellen under baserer seg på plasseringer på den offisielle norske singellisten, og omfatter bare vinnere som nådde førsteplass. * Listen er rangert ut fra antall uker på førsteplass, og deretter ut fra antall uker på topp ti. Årsaken er at singellisten i 1995 ble utvidet fra topp 10 til topp 20, og i 2014 fra 20 til 40. Dermed kan en ikke sammenligne antall uker på listen før og etter disse skillene. === Ikke-vinnende hiter === Flere ikke-vinnende bidrag har også blitt store hiter i Norge, der Wenche Myhres «La meg være ung» fra 1964 og Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010 er de mest suksessrike målt ut fra Norges offisielle singelliste. Like bak kommer Adelén med «Bombo» fra 2013 og Freddy Kalas med «Feel Da Rush» fra 2016. I tillegg har flere andre sanger blitt kjente uten å dukke opp på den offisielle singellisten. Blant annet har mange deltakerlåter figurert på Norsktoppen. To eksempler er Tor Endresens «Café le swing» og «Radio Luxembourg», som toppet Norsktoppen i henholdsvis 7 og 15 uker. == Orkestre == Frem til 2000 ble finalelåtene akkompagnert av levende musikk. I konkurransens første år var det som regel Kringkastingsorkestret som spilte melodiene, men enkelte år var Kringkastingsorkestret forsterket eller byttet ut med et annet stororkester. I 1976 og årene 1985–1999 var det store orkesteret byttet ut med ulike storband og ensembler, og i 2000 forsvant orkesteret fullstendig. I stedet synger nå artistene direkte med ferdiginnspilt musikk, slik det også gjøres i Eurovision Song Contest.I 2015 gjeninnførte NRK orkestret for ett år, og Kringkastingsorkestret vendte dermed tilbake til konkurransen for første gang på 31 år. Seks av de elleve finalelåtene brukte orkesteret. == Vinnere == 1 En del av tallene for mottatte bidrag, særlig etter 2008, er omtrentlige, avrundende tall.2 På grunn av ryggproblemer steppet Silje Nordnes inn som vikar for Linhave de tre siste sendingene. == Priser og nominasjoner == TV-produksjonen av Melodi Grand Prix har vunnet fire Gullrute-priser og vært nominert til ytterlige seks priser, de fleste av dem under Gullrutens fagpris. Gullruten 2009 i klassen beste regi flerkamera (Kim Strømstad) Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen for steadicam) Nominert til Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge) Gullruten 2010 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli) Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste kvinnelige programleder (Anne Rimmen) Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen og Tom Arne Moen) Nominert til Gullruten 2012 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge) Nominert til Gullruten 2013 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli) Nominert til Gullruten 2018 i klassen beste event eller sportssending Gullruten 2020 i klassen beste regi flerkamera (Nicolai Sørensen) Nominert til Gullruten 2021 i klassen årets TV-øyeblikk == Se også == Norge i Eurovision Song Contest Melodi Grand Prix junior Dansk Melodi Grand Prix == Referanser == == Litteratur == Borge, Knut og Morten M. Kristiansen (1986). Det største siden svartedauen : Om nordmennene og Melodi Grand Prix 1985–86. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205166935. Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. ISBN 8273340309. == Eksterne lenker == (no) Melodi Grand Prix på NRK TV Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Norsk rikskringkasting: Opptak av norske finaler 1965–, NRK TV

Melodi Grand Prix 1993 var den 32. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest.

https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix

2023-02-04

Melodi Grand Prix

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Nasjonale finaler til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1960-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2020-årene', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1960', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019. Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også. Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019. Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også. Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken. == Starten == I 1950-årene var Europa fremdeles preget av ettervirkningene fra andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere ulike forslag og alternativer, men til slutt falt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Den første finalen ble arrangert i Lugano i 1956 med syv deltakende land.I Norge startet NRK opp med regulære tv-prøvesendinger først i 1958, og året etter startet norsk Melodi Grand Prix-historie. I en utlysning i norske aviser desember 1959 het det: Hvem lager den beste norske slageren?NRK innbyr til konkurranse.Ledd i Eurovisjonens Melodi Grand Prix 1960. Til sammen fikk NRK inn 303 bidrag fra norske musikere og låtskrivere. Navnet «Melodi Grand Prix» var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, da kalt Eurovision Grand Prix. Norges første Melodi Grand Prix-sending gikk torsdag 4. februar 1960 på NRK Radio. Det var en semifinale der en timannsjury skulle vurdere elleve sanger og plukke ut seks av dem til finalen. Artistene Jens Book-Jenssen og Inger Jacobsen delte på å synge de elleve semifinalistene, og de seks beste sangene gikk til finalen i Store Studio i Oslo lørdag 20. februar 1960. Finalen ble sendt både på radio og fjernsyn, til tross for at det ennå var et halvt år igjen til fjernsynets offisielle åpning i Norge.Vinneren ble Georg Elgaaens «Voi Voi», fremført av Nora Brockstedt. Dette ble dermed Norges første bidrag til Eurovision Song Contest. Der endte Brockstedt på en fjerdeplass, som fremdeles er en av Norges beste plasseringer i konkurransen. == Format == Melodi Grand Prix har vanligvis blitt arrangert som en enkelt finalesending i Oslo en lørdagskveld i februar eller mars. Men det har vært flere unntak. Enkelte år har NRK arrangert semifinaler i forkant av finalen: 1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–2014 og fra 2020. I årene 2006–2013 gjorde NRK konkurransen om til en turné med delfinaler på ulike steder i landet, etter modell fra svenske Melodifestivalen.Finalen har stort sett blitt holdt i Oslo-området, med tre unntak: i 1986 og 1989 gikk finalene fra Stavanger Forum, i 2020 fra Trondheim Spektrum. I tillegg var Fornebu i Bærum var vertskap for finalene i 2021 og 2022. Med 20 finaler har Oslo Spektrum huset flest finaler opp gjennom årene (1992, 1994, 2001 og 2003–2019). === Sistesjansen === I perioden 2006–2011 og 2021–22 avholdt NRK en «siste sjanse»-runde hvor artister som har blitt slått ut i delfinalen, fikk en ny sjanse til å få plass i finalen. ==== Vinnere av sistesjansen ==== «Rocket Ride» fra 2007 har gjort det best av sistesjanse-deltakerne, med en andreplass. «Yes Man» fra 2010 har blitt den største hiten. === To versjoner === Deltakerantallet i konkurransen har variert mellom 5 og 26 sanger, og finalefeltet mellom 5 og 12 sanger. I årene 1961–1968 og 1972–1976 ble også finalebidragene fremført i to versjoner: Først én gang med et lite orkester eller band, deretter i en ny versjon med stort orkester, vanligvis Kringkastingsorkestret. Det var i tillegg forskjellige artister som fremførte de ulike versjonene. Bakgrunnen var at NRK ville organisere konkurransen som resten av Norden. I tillegg skulle jurymedlemmene få et bredere beslutningsgrunnlag når de skulle vurdere låtene. I konkurransens første år var det NRK selv som plukket artistene som skulle fremføre melodiene. I 1963 ble vinnerbidraget fremført i den internasjonale finalen av en som ikke hadde fremført den i den norske. I 1962 og 1966 ble vinnersangen fremført av artisten som sang den med lite orkester, i øvrige av artisten som sang den med stort orkester. I 1960- og 1970-årene varte sendingene vanligvis mellom tre kvarter og en time, mens sendingene etter 2015 har vært nærmere 2,5 timer lange. Den korteste finalen var i 1965, på 34 minutter. Frem til 1980-årene ble finalene som regel spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn og radio samme kveld. Dette for å kunne redigere bort tekniske feil og eventuelle andre problemer. Først fra 1982 av ble finalen sendt direkte. Den første finalen i farger ble sendt i 1975, og to år etter ble den første finalen sendt med stereolyd på radio. === Fra show til seriøsitet === Opp gjennom årene har NRK forsøkt en rekke konsepter for konkurransen. I 1961–1964 ble bidragene fremført mer eller mindre som shownumre, med innlagt koreografi og scenografi etter tematikk og tekst i sangen. I 1964 ble bidragene for eksempel fremført med en gruppe dansere som danset til hvert nummer. Over dem var ansiktet til den syngende artisten klippet inn for å skape en særegen effekt. Også levende dyr har blitt tatt i bruk som effekter – i 1962 hadde Laila Dalseth med seg en hundevalp på scenen da hun sang vinnerlåten «Kom sol, kom regn». Fra midten av 1960-årene gikk NRK bort fra showkonseptet, og bidragene fikk en langt mer nedtonet fremføring uten særlig staffasje og koreografi. Dette varte store deler av 1970-årene, og i 1979 gikk NRK så langt at de fjernet publikum, glitter og dekor og lot i stedet artistene fremføre bidragene iført hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot melodien, ikke «innpakningen» – en tankegang som var gjennomgående i NRK i 1960- og 1970-årene. === Showet gjør retur === Først i 1980-årene fikk de norske finalene og sangene et mer kommersielt preg, med lettere låter og mer fokus på kostymer og koreografi. Samtidig begynte resultatene å bedre seg i Eurovision Song Contest, først med en tolvteplass i 1982 og en niendeplass i 1983. To år senere fikk Norge omsider sin første seier, da Bobbysocks vant med «La det swinge». I årene 1992–1994 gjorde NRK konkurransen om til temafester: sirkus, varieté og OL-fest. Dette hadde varierende suksess, og fra 1995 droppet NRK tema-konseptet. === Avlysninger og endringer === Siden 1960 har det vært tre år uten en norsk Melodi Grand Prix-finale. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest for ett år. Bakgrunnen var en økende misnøye og kritikk mot konkurransen i Norge, samt at fire land delte seieren i Eurovision Song Contest 1969. I 1991 avlyste NRK den norske finalen og begrunnet det med «lav kvalitet og manglende originalitet» blant de innsendte bidragene. I stedet fikk NRK spesialskrevet sangen «Mrs. Thompson», som ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1991. I 2002 var det heller ingen norsk finale, siden Norge måtte stå over den internasjonale finalen etter å ha kommet sist året før.To ganger har også en norsk vinnerlåt ikke fått representere Norge i Eurovision Song Contest. I 1968 trakk låtskriver Kari Diesen d.y. vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» etter plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i den internasjonale finalen. I 2020 vant Ulrikke Brandstorp med låten «Attention». Dette året ble imidlertid Eurovision Song Contest avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang en utgave av Eurovision Song Contest måtte avlyses. Pandemien fikk også konsekvenser for de to neste årene, da NRK besluttet at sendingene skulle gå uten publikum på grunn av smittevern. Finalen i 2021 var den første siden 1979 uten publikum. I 2022 gikk delfinalene uten publikum, mens finalen hadde 500 publikummere.I 2023 holdes den 61. utgaven av Melodi Grand Prix, og Norge skal delta i Eurovision Song Contest for 61. gang. == Valg av bidrag == De fleste årene har NRK invitert både profesjonelle komponister og amatører til å sende inn bidrag til en åpen konkurranse. I tillegg pleier NRK å spesialinvitere utvalgte komponister og musikere til å bidra. Opprinnelig var konkurransen bare åpen for norske låtskrivere, men artistene kunne være utlendinger. I 2003 åpnet NRK konkurransen for alle. Året etter kom den første vinnerlåten som ikke var skrevet av en nordmann. De øvrige reglene for Melodi Grand Prix har stort sett vært de samme som for Eurovision Song Contest. Det innebærer blant annet at sangen må ikke ha vært utgitt tidligere og være på maksimalt tre minutter. Frem til 1973 fikk heller ikke grupper delta. Siden har flere regler kommet til, blant annet at artisten må ha fylt 16 år.Inntil 1998 måtte også bidragene fremføres på norsk. NRK åpnet imidlertid for at enkelte strofer og ord kunne være på fremmede språk, noe som forklarer titler som «Inkululeko» og «Je ne sais pas» fra henholdsvis 1986 og 1988. Språkregelen ble opphevet i 1998, og allerede året etter hadde alle finalelåtene engelsk tekst. Siden 1998 har det bare vært én vinner med norsk tekst i Melodi Grand Prix – «Alvedansen» fra 2006. Vinneren fra 2021, «Fallen Angel» med TIX, var opprinnelig på norsk, men ble fremført på engelsk i finalen. Antall innsendte bidrag til den åpne konkurransen har variert fra 120 sanger i 1975 til nærmere 1200 bidrag i 2018. Spesialjuryer har lyttet gjennom bidragene og plukket ut en håndfull av dem til finalen. Ved flere anledninger, som i 1976, 1985 og 1998–2001, har NRK droppet en åpen konkurranse. I stedet har kringkasteren henvendt seg direkte til profesjonelle og erfarne musikere og bedt dem levere bidrag til den norske finalen. Frem til 1971 ble også alle komponister og tekstforfattere hemmeligholdt til etter at resultatet var klart. Dette ble gjort for å unngå at jurymedlemmene skulle påvirkes av navnene bak sangene. == Avstemning == En rekke ulike metoder har blitt brukt for å kåre vinnerne i Melodi Grand Prix. De første årene var det som regel en mannsdominert timannsjury som ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. De satt vanligvis i et nabostudio og avleverte stemmene sine derfra. I 1960 var timannsjuryen forsterket med to tilfeldig utvalgte publikummere i Store Studio. Alle dommerne satt bak en vegg og viste poengene sine gjennom hull i veggen, for ikke å la seg påvirke av hverandre.Fra 1962 til 1964 besto juryene av fem Oslo-journalister – med sine respektive fruer, for «gi sitt votum ut fra et mer ikke-faglig synspunkt», som Aftenposten bemerket. === Postkort og eksperter === I 1965 fikk folket for første gang kåre vinneren, da ved å sende inn postkort med nummeret på favorittmelodien. Året etter innførte NRK et system med ti regionale juryer, et system som ble brukt til 1969. I årene 1971–1974 ble vinneren kåret av 14 musikkinteresserte seere fra ulike steder i landet. Halvparten av dem var under 25 år, og hvert medlem bedømte hver sang fra 1 til 5 poeng. Jurymedlemmene satt i et nabostudio og avleverte sine poeng for åpen skjerm. I 1975 og 1978–1981 var folkedommerne byttet ut med profesjonelle musikere.De regionale jurygruppene kom tilbake i 1976 og 1977, og for fullt igjen fra 1982. I 1984 var det imidlertid ingen regionale juryer, men aldersdelte jurygrupper som satt i salen og stemte. Et lignende konsept ble brukt i 1989. === Lotto og telefon === Utover i 1990-årene gjorde moderne teknologi det mulig for tv-seerne å si sin mening. I 1994 ble allmennheten invitert til å stemme, for første gang siden postkort-avstemningen i 1965. Det ble gjort ved å gå til nærmeste lottokommisjonær og stemme via Norsk Tippings datasystem i dagene før finalen. I 1995 kunne seerne for første gang stemme over telefon, men da bare i uken før finalen og like frem til sendingen startet.I 1997 fikk seerne for første gang stemme under selve finalen. Interessen var så enorm at telefonnettet i en rekke norske byer ble kraftig overbelastet, og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom. Først i 1999 ble telefonavstemningen gjennomført uten problemer. Fra 1997 til 2001 ble vinneren kåret av seernes stemmer i kombinasjon med fagjuryer, men i 2003 ble fagjuryene fjernet, og seerne avgjorde hele resultatet alene. Fagjuryene ble gjeninnført i årene 2007–2013, men i 2014–2016 og 2020–2022 ble vinneren ene og alene kåret av seerne. === Hjelp utenfra === I 2017–2019 og 2023 var ti internasjonale jurygrupper med på å avgjøre resultatet sammen med seerne – etter samme modell som svenske Melodifestivalen. Målet var at de internasjonale juryene skulle hjelpe Norge med å velge en låt som kan vinne Eurovision Song Contest.Også to ganger før 2017 hentet NRK inn ekspertise fra utlandet – uten at det var noen stor suksess. I 1985 kåret fire internasjonale musikkfolk og fem norske distriktsjuryer vinneren. De internasjonale jurymedlemmene gikk for «Karma», mens distriktsjuryene ville ha «La det swinge». I 1995 var en irsk musikerjury i Dublin med på å velge den norske vinneren. Heller ikke den gang bidro de til å velge rett låt: irene ga like mange stemmer til andreplassen «La oss feire livet» som til «Nocturne», mens folket hadde «Nocturne» som klar favoritt. Både «La det swinge» og «Nocturne» vant senere de internasjonale finalene for Norge. I 2019 hadde de internasjonale juryene D'Sound og «Mr. Unicorn» som favoritt, mens seerne gikk for KEiiNO og «Spirit in the Sky». Sistnevnte vant konkurransen og gikk senere hen og vant telefonavstemningen i den internasjonale finalen i Tel Aviv. === Seerne får full bestemmelsesrett tilbake === Fra 2020 tok seerne igjen over kontrollen, og fikk avgjøre hele resultatet uten bruk av juryer. Under finalen i 2020 måtte Imidlertid NRK bruke en reservejury ved den første avstemningsrunden, siden stemmesystemet brøt sammen. Seerne avgjorde imidlertid resultatet i gullfinalen. Også i 2021 og 2022 avgjorde seerne resultatet ene og alene. I 2023 gjeninnføres de internasjonale fagjuryene. == Artister og komponister == Melodi Grand Prix har tradisjonelt hatt et litt frynsete rykte i deler av norsk kulturliv, og enkelte artister har opplevd å miste spilleoppdrag etter å ha deltatt i konkurransen. Likevel har Melodi Grand Prix vært med på å fremme norske artister og norsk musikk siden starten i 1960, og konkurransen har skapt en rekke slagere og hiter i Norge. Konkurransen har også bidratt til å lansere nasjonale karrierer til artister som Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. I 1960- og 1970-årene valgte NRK selv en håndfull kjente artister til å fremføre bidragene. Utover i 1980-årene kom stadig flere nye og ukjente artister inn i konkurransen, og fra 1990-årene og utover har flertallet av artistene vært relativt ukjente for tv-seerne. Det har vært år med unntak, blant annet i 2010, da en rekke kjente artister deltok. === Kjente navn === Opp gjennom årene har en rekke folkekjære og populære artister stått på Melodi Grand Prix-scenen. Blant dem er navn som Nora Brockstedt, Jens Book-Jenssen, Per Asplin, Wenche Myhre, Lill-Babs, Inger Lise Rypdal, Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen, Finn Kalvik, Tor Endresen, Elisabeth Andreassen og Maria Haukaas Mittet. Men også artister fra en rekke andre musikksjangere har deltatt, blant andre Karin Krog, Radka Toneff, Tramteatret, Kari Bremnes, Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard, Jørn Hoel, Claudia Scott, Sigvart Dagsland, Surferosa, Helene Bøksle, metallbandet Keep of Kalessin og Kristian Valen. Blant låtskriverne opp gjennom finnes også kjente navn som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Rolv Wesenlund, Terje Rypdal, Herodes Falsk, Ole Paus, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Jan Eggum, Lars Mjøen, Terje Formoe, Lars Kilevold, Lage Fosheim, Eivind Rølles, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Arne Lindtner Næss, Erik Hillestad, Tore W. Aas, Eyvind Skeie, Trygve Hoff, Jan Vincents Johannessen, Christian Ingebrigtsen, Mira Craig, Simone Larsen, Christine Dancke, Samsaya og Ina Wroldsen. Arne Bendiksen, Benny Borg og Ove Thue har vært både låtskriver og utøver av andres låter. === Flest, eldst, yngst === En rekke artister har deltatt flere ganger, men rekorden har Jahn Teigen med 14 norske finaler. Han deltok første gang i 1974 og siste gang i 2005. I tillegg medvirket han i enda flere finaler, siste gang som pauseunderholder i 2008 og 2016.Tor Endresen har deltatt nest flest ganger med tolv norske finaler. Han var første gang med i 1987 og hittil siste gang i 2015. Like bak ham følger Inger Lise Rypdal med elleve finaler, mens Kirsti Sparboe har deltatt i åtte finaler. Sparboe er også den artisten som har vunnet flest finaler, med fire seire: 1965, 1967, 1968 og 1969. Rekorden deler hun med Jahn Teigen, som vant i 1974, 1978, 1982 og 1983. Rett bak kommer Nora Brockstedt, Anne-Karine Strøm, Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh med tre seire hver. Den eldste artisten som noen gang har deltatt i Melodi Grand Prix, er countryartisten Bobby Bare, som var 76 år da han deltok i 2012. Den yngste artisten i Melodi Grand Prix var Anita Hegerland, som bare var 9 år da hun deltok i 1971. Elleve dager etter finalen fylte hun 10 år. Den yngste vinneren er Hanne Krogh, som bare var 15 år da hun vant i 1971. Etter hvert måtte artistene være 16 år for å delta i Melodi Grand Prix, og Hegerland forblir dermed den yngste artisten som noen gang har deltatt, mens Krogh forblir den yngste vinneren. == Kritisert og elsket == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende kritikk mot konkurransen og kvaliteten på sangene. Særlig var skepsisen stor i deler av pressen og den etablerte musikerstanden. Fra tid til annen diskuterte både pressen og NRK også om Norge skulle trekke seg fra Eurovision Song Contest, slik Danmark gjorde i årene 1967–1977. Programmet fikk fort merkelapper som «årets mest utskjelte» og «programmet alle elsker å hate, men hater å elske». Tross kritikken valgte NRK likevel å delta. === Juryene møter kritikk === Etter finalen i 1964 var sinnet stort da storslageren «La meg være ung» endte på en tredjeplass. «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen», skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten. Uken etter finalen i 1966 sendte fjernsynet programmet Tema med variasjoner – De refusertes Melodi Grand Prix. Her ble ti melodier som ikke nådde finalen, presentert. Poenget var å vise hvor «mye eiendommelig musikk juryen hadde å velge mellom, og imøtekomme den årlige kritikken om det virkelig var de beste melodiene som nådde finalen.» === Bråket i 1969 === I 1969 nådde kritikken sitt toppunkt, da Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant den norske finalen. Samme kveld var Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten. Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur. Komikerlegenden Rolv Wesenlund mente debatten hadde utløst «et engasjement som overskrider ‘Biafra-grensen’, som skulle være det maksimale engasjement når det gjelder opprørthet i Norge.» Den intense debatten var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter. Dette er første og eneste gang Norge frivillig har stått utenfor konkurransen. === 1970-årenes kulturkritikk === Norge var tilbake i konkurransen igjen i 1971, men utover i 1970-årene fortsatte kritikken mot Melodi Grand Prix. Få sanger ble husket etter de norske finalene, og perioden 1967–1982 var en elendig tid resultatmessig for Norge i Eurovision Song Contest. Norge kom på sisteplass fem ganger, to ganger uten poeng. Bare én gang kom Norge blant de ti beste, da Bendik Singers sang Norge inn til en syvendeplass i 1973. De svake resultatene ga grobunn for kritikk fra deler av Kultur-Norge. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år allerede kjempet for at NRK skulle avlyse Melodi Grand Prix. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper og sammenlignet Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!» Rett før den internasjonale finalen i 1975 gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv». Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen. Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»Tross kritikken fra deler av norsk kultur- og musikkliv, holdt NRK fast ved Melodi Grand Prix. I stedet prøvde kringkasteren å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover i 1970-årene. Som regel ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk, og i 1979 fjernet NRK all dekor og pynt fra studio. I stedet stilte artister, jury og orkester i hverdagslige klær og opptrådte uten koreografi.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess ble forklart på flere ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen mener det var de norske ekspertjuryene som var skyld for Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Han siktet til at de norske fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover på 1970-tallet. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Vendepunktet og seieren === I 1977, da Anita Skorgan vant med «Casanova», begynte situasjonen så smått å endres. «Casanova» ble en salgssuksess, lå 14 uker på VG-lista og banet vei for en videre karriere for Skorgan. Året etter gjorde Jahn Teigen enda større kommersiell suksess med «Mil etter mil». Han fikk ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen, men låten og det påfølgende albumet This Year’s Loser er likevel blant de største salgssuksessene i norsk Melodi Grand Prix-historie. Utover i 1980-årene begynte de norske finalene og sangene gradvis å få et mer kommersielt preg. I 1980 og 1981 spesialinviterte NRK etablerte komponister og musikere til å delta. Samtidig ble de norske finalene mer showpreget enn tidligere. I 1982 gikk finalen direkte for første gang på mange år, og i 1984 flyttet NRK sendingen ut av Marienlyst for første gang på elleve år. I 1985 var mediainteressen på topp, og med Bobbysocks' «La det swinge» lyktes det omsider Norge å gå helt til topps i Eurovision Song Contest. Den norske finalen i 1986 var den største til da, med 4000 publikummere i salen og en rekke kjente artister og låtskrivere på scenen. === Svingende interesse === Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene dalte interessen igjen, og etablerte artister ble stadig sjeldnere å se på scenen. I 1990 hadde NRK problemer med å få etablerte artister til å stille, og i 1991 avlyste NRK hele konkurransen og begrunnet det med at de innsendte låtene var for dårlige. Tross den labre interessen hjemme, lyktes det likevel Norge å få én seier og én andreplass i den europeiske finalen ved Secret Garden og Elisabeth Andreassen i henholdsvis 1995 og 1996. Fra årtusenskiftet har NRK gradvis modernisert konkurransen, blant annet ved å innføre delfinaler og hente inn profesjonelle låtskrivere og musikere. Dette resulterte i flere store salgssuksesser og ikke minst Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009. === Stemmekollapsen i 2020 === At Melodi Grand Prix også engasjerer i den nye medievirkeligheten etter 2010, ble konkurransen i 2020 et bevis på. Under finalen fikk NRK inn over 38 millioner emojier, såkalte øyeblikksreaksjoner fra seerne. Engasjementet var så høyt at stemmesystemet brøt sammen og seerne ikke fikk stemt i første runde av finalen. I stedet brukte NRK en reservejury på 30 personer, noe som førte til en massiv proteststorm fra seere, deltakere og media. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager, mens NRKs publikumstjeneste ble nedringt av rekordmange sinte og skuffede seere. NRK ble møtt av ord som «katastrofe» og «skandale» og mulige erstatningskrav fra flere av deltakerne. Dagen etter finalen måtte prosjektleder Stig Karlsen stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse, mens stemmekollapsen var tema i flere debatter, artikler, reportasjer – og satireprogrammer i dagene etter. Totalt fikk NRK inn 948 klager, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken under sitt møte i april 2020. === Seertall === Tross kritikken og svingende medieinteresse har Melodi Grand Prix alltid vært blant de mest sette programmene på norsk fjernsyn. Under en tv-debatt i 1969 uttalte den danske universitetslektoren Erling Nielsen: Jeg må meddele at jeg aldri noensinne ser Grand Prix.Det er den eneste aftenen man kan kjøre drosje i Oslo alt det man vil, hele aftenen.Og det gjør jeg. Telefonundersøkelser i 1980-årene antyder at de norske finalene ble sett av opptil 2,5 millioner. I 1992 kom moderne målinger med et mer presist bilde av nordmenns tv-vaner. Siden da har seertallene for finalen stort sett ligget godt over millionen. Rekorden ble satt i 2009 med drøye 1,5 millioner seere. Med nye målemetoder fra 2018 har seertallet ligget like under millionen. == Slagere og hiter == Fra 1960 og til og med 2023 har 709 sanger blitt fremført i semifinaler og finaler i Melodi Grand Prix – 710 hvis man inkluderer «Mrs. Thompson», som ble internt valgt av NRK. De fleste bidragene har blitt raskt glemt, men noen har blitt værende igjen i den nasjonale hukommelsen: «Voi Voi», «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Mil etter mil», «Sámiid ædnan», «Aldri i livet», «La det swinge» og «Fairytale» er noen av vinnerne som har blitt store hiter i Norge. === Vinnerne som ble hiter === Tabellen under baserer seg på plasseringer på den offisielle norske singellisten, og omfatter bare vinnere som nådde førsteplass. * Listen er rangert ut fra antall uker på førsteplass, og deretter ut fra antall uker på topp ti. Årsaken er at singellisten i 1995 ble utvidet fra topp 10 til topp 20, og i 2014 fra 20 til 40. Dermed kan en ikke sammenligne antall uker på listen før og etter disse skillene. === Ikke-vinnende hiter === Flere ikke-vinnende bidrag har også blitt store hiter i Norge, der Wenche Myhres «La meg være ung» fra 1964 og Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010 er de mest suksessrike målt ut fra Norges offisielle singelliste. Like bak kommer Adelén med «Bombo» fra 2013 og Freddy Kalas med «Feel Da Rush» fra 2016. I tillegg har flere andre sanger blitt kjente uten å dukke opp på den offisielle singellisten. Blant annet har mange deltakerlåter figurert på Norsktoppen. To eksempler er Tor Endresens «Café le swing» og «Radio Luxembourg», som toppet Norsktoppen i henholdsvis 7 og 15 uker. == Orkestre == Frem til 2000 ble finalelåtene akkompagnert av levende musikk. I konkurransens første år var det som regel Kringkastingsorkestret som spilte melodiene, men enkelte år var Kringkastingsorkestret forsterket eller byttet ut med et annet stororkester. I 1976 og årene 1985–1999 var det store orkesteret byttet ut med ulike storband og ensembler, og i 2000 forsvant orkesteret fullstendig. I stedet synger nå artistene direkte med ferdiginnspilt musikk, slik det også gjøres i Eurovision Song Contest.I 2015 gjeninnførte NRK orkestret for ett år, og Kringkastingsorkestret vendte dermed tilbake til konkurransen for første gang på 31 år. Seks av de elleve finalelåtene brukte orkesteret. == Vinnere == 1 En del av tallene for mottatte bidrag, særlig etter 2008, er omtrentlige, avrundende tall.2 På grunn av ryggproblemer steppet Silje Nordnes inn som vikar for Linhave de tre siste sendingene. == Priser og nominasjoner == TV-produksjonen av Melodi Grand Prix har vunnet fire Gullrute-priser og vært nominert til ytterlige seks priser, de fleste av dem under Gullrutens fagpris. Gullruten 2009 i klassen beste regi flerkamera (Kim Strømstad) Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen for steadicam) Nominert til Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge) Gullruten 2010 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli) Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste kvinnelige programleder (Anne Rimmen) Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen og Tom Arne Moen) Nominert til Gullruten 2012 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge) Nominert til Gullruten 2013 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli) Nominert til Gullruten 2018 i klassen beste event eller sportssending Gullruten 2020 i klassen beste regi flerkamera (Nicolai Sørensen) Nominert til Gullruten 2021 i klassen årets TV-øyeblikk == Se også == Norge i Eurovision Song Contest Melodi Grand Prix junior Dansk Melodi Grand Prix == Referanser == == Litteratur == Borge, Knut og Morten M. Kristiansen (1986). Det største siden svartedauen : Om nordmennene og Melodi Grand Prix 1985–86. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205166935. Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. ISBN 8273340309. == Eksterne lenker == (no) Melodi Grand Prix på NRK TV Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Norsk rikskringkasting: Opptak av norske finaler 1965–, NRK TV

Melodi Grand Prix 2001 var den 40. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nord-Tr%C3%B8ndelag

2023-02-04

Nord-Trøndelag

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:1804 i Norge', 'Kategori:2018 i Norge', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1804', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Nord-Trøndelags historie', 'Kategori:Opphør i 2018', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg']

Nord-Trøndelag er et geografisk område, en valgkrets ved stortingsvalg og et tidligere fylke i Norge, som utgjør den nordre delen av landsdelen og fylket Trøndelag. Nord-Trøndelag ligger mellom Sør-Trøndelag i sør, Nordland i nord, Jämtlands län i Sverige i øst, og Norskehavet i vest. Nord-Trøndelag har inngått i, og bestått av, ulike inndelinger av offentlige forvaltningsorganer. Trøndelag var delt i to amt og fylker i perioden 1804–2018. Etter sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylke i 2018 som følge av regionreformen, har Nord-Trøndelag ingen administrativ funksjon. Navnet Trøndelag kommer fra norrønt Þrǿndalǫg, «trøndernes lovområde». De inntrønderske fylkene Øynafylke, Skøynafylke, Sparbyggjafylke og Verdølafylke hadde ting på Mære og møtte også på Frostatinget. Stjordølafylke og Strindafylke var blant de uttrønderske fylkene, som også møtte på Frostatinget. På 900-tallet hadde også Naumdølafylke blitt en del av Frostating, så Trøndelag, Nordmøre og Namdalen var å regne som et rettsfellesskap. Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Grensedragningen fulgte langt på vei inndelingen fra eldre tid, så Inntrøndelag, Namdalen og deler av det gamle Stjordølafylke og Strindafylke ble lagt til Nord-Trøndelag. I 2018 ble de to fylkene slått sammen igjen. Nord-Trøndelag kan grovt sett inndeles i distriktene Fosen, Namdalen, Innherred og Stjørdalen. Innherred og Stjørdalen har delvis sammenfallende administrativ historikk under navnet Inntrøndelag.Nord-Trøndelag har 130–140 000 innbyggere, og flertallet bor langs Trondheimsfjorden. Bosetningen er spredt med kun mindre tettsteder. Ingen av dem utgjør noe klart sentrum for hele regionen. Stjørdalshalsen, Steinkjer, Levanger, Verdalsøra, Namsos, Rørvik og Kolvereid har vedtatt bystatus av sine respektive kommunestyrer. Steinkjer var administrasjonssentrum for fylkeskommunen og fylkesmannen, og har fortsatt å ha de samme funksjonene for Trøndelag fylke, skjønt den politiske ledelsen i fylkeskommunen sitter i Trondheim. Nord-Trøndelag rommer noen av landets fremste jord- og skogbruksområder. En stor vannkraftproduksjon har også understøttet en kraftkrevende treforedlingsindustri. Oppdrettsfisk står for en stor del av eksportverdien. Verkstedindustrien er teknologisk avansert og for en stor del rettet mot oljeindustri og havbruk. Industriparken i Verdal er landets tredje største. Ellers er det bygget ut en stor tjenestenæring og offentlig forvaltning. Nord universitet har flere studiesteder her. E6 og Nordlandsbanen krysser Nord-Trøndelag i retning nord–sør, og E14 og Meråkerbanen øst–vest. Det finnes tre ruteflyplasser, Værnes, Namsos og Rørvik lufthavner.

Nord-Trøndelag er et geografisk område, en valgkrets ved stortingsvalg og et tidligere fylke i Norge, som utgjør den nordre delen av landsdelen og fylket Trøndelag. Nord-Trøndelag ligger mellom Sør-Trøndelag i sør, Nordland i nord, Jämtlands län i Sverige i øst, og Norskehavet i vest. Nord-Trøndelag har inngått i, og bestått av, ulike inndelinger av offentlige forvaltningsorganer. Trøndelag var delt i to amt og fylker i perioden 1804–2018. Etter sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylke i 2018 som følge av regionreformen, har Nord-Trøndelag ingen administrativ funksjon. Navnet Trøndelag kommer fra norrønt Þrǿndalǫg, «trøndernes lovområde». De inntrønderske fylkene Øynafylke, Skøynafylke, Sparbyggjafylke og Verdølafylke hadde ting på Mære og møtte også på Frostatinget. Stjordølafylke og Strindafylke var blant de uttrønderske fylkene, som også møtte på Frostatinget. På 900-tallet hadde også Naumdølafylke blitt en del av Frostating, så Trøndelag, Nordmøre og Namdalen var å regne som et rettsfellesskap. Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Grensedragningen fulgte langt på vei inndelingen fra eldre tid, så Inntrøndelag, Namdalen og deler av det gamle Stjordølafylke og Strindafylke ble lagt til Nord-Trøndelag. I 2018 ble de to fylkene slått sammen igjen. Nord-Trøndelag kan grovt sett inndeles i distriktene Fosen, Namdalen, Innherred og Stjørdalen. Innherred og Stjørdalen har delvis sammenfallende administrativ historikk under navnet Inntrøndelag.Nord-Trøndelag har 130–140 000 innbyggere, og flertallet bor langs Trondheimsfjorden. Bosetningen er spredt med kun mindre tettsteder. Ingen av dem utgjør noe klart sentrum for hele regionen. Stjørdalshalsen, Steinkjer, Levanger, Verdalsøra, Namsos, Rørvik og Kolvereid har vedtatt bystatus av sine respektive kommunestyrer. Steinkjer var administrasjonssentrum for fylkeskommunen og fylkesmannen, og har fortsatt å ha de samme funksjonene for Trøndelag fylke, skjønt den politiske ledelsen i fylkeskommunen sitter i Trondheim. Nord-Trøndelag rommer noen av landets fremste jord- og skogbruksområder. En stor vannkraftproduksjon har også understøttet en kraftkrevende treforedlingsindustri. Oppdrettsfisk står for en stor del av eksportverdien. Verkstedindustrien er teknologisk avansert og for en stor del rettet mot oljeindustri og havbruk. Industriparken i Verdal er landets tredje største. Ellers er det bygget ut en stor tjenestenæring og offentlig forvaltning. Nord universitet har flere studiesteder her. E6 og Nordlandsbanen krysser Nord-Trøndelag i retning nord–sør, og E14 og Meråkerbanen øst–vest. Det finnes tre ruteflyplasser, Værnes, Namsos og Rørvik lufthavner. == Naturgeografi == Landformene er sterkt preget av strøkretningen i den kaledonske fjellkjede. Sand- og leireavsetninger fra weichselistiden har dannet forholdsvis omfattende lavland, og det gode jorddekket gir mye fruktbart jordbruksland i områdene rundt indre del av Trondheimsfjorden, Inntrøndelag. Namdalen er et mer skogrikt landskap. Områdene rundt Trondheimsfjorden og lavlandet i Namdalen er de nordligste kornområdene i landet. Gran- og bjørkeskog dekker mye av Nord-Trøndelag. 49 % av arealet i det tidligere fylket ligger over grensen for produktiv skog.De største vassdragene er Namsen (229 km lang, Norges tiende lengste elv), Stjørdalselven (70 km) og Verdalselven (21 km), som alle er lakseførende. Disse har nedbørsfelt på henholdsvis 6 272, 2 111 og 1 454 km². Andre betydningsfulle vassdrag er Steinkjerelven (5 km) og Sanddøla (114 km). Den største innsjøen er 42 km lange Snåsavatnet, som med sin vannflate på 121,58 km² er den sjette største innsjøen i Norge. Tunnsjøen (100 km²) og Limingen (94 km²) er henholdsvis syvende og åttende største innsjø i landet. Disse to sjøene ligger på vannskillet i de skandinaviske fjellene, og har naturlig drenert henholdsvis vest- og østover, men er siden regulert sammen med Namsvatnet (39,4 km²) og Vektaren (9,2 km²) for kraftproduksjon. Salvatnet (44,8 km²) med en maksimal dybde på 482 m er den nest dypeste innsjøen i Europa. I alt utgjør ferskvann i underkant av 7 % av arealet i det tidligere fylket. Det høyeste punktet på den drøyt 6 km² store Gudfjelløya i Tunnsjøen ligger 812 moh., altså 454 m høyere enn innsjøen. Dette gjør Gudfjelløya til Europas høyeste innlandsøy. Ingen fosser er blant landets høyeste. Blant fossene i Namsen er Formofoss (30,5 m) og Tømmeråsfoss (36 m). Mellom Trondheimsfjorden og Norskehavet ligger Fosen, som skjermer mye av lavlandet. Kystlinjen utgjør 6 337 km, hvorav 1 743 km er langs fastlandet. Trondheimsfjorden har flere sidefjorder, som Stjørdalsfjorden, Åsenfjorden, Beitstadfjorden. Trondheimsfjorden er forholdsvis dyp, og det er få øyer der de største er Ytterøy og Tautra. To store forkastninger finnes på Fosen: Verran og Hitra-Snåsa. Verranforkastningen gjør at Verrasundet går langt inn i det fjellrike landskapet på Fosen. Namsenfjorden, Foldafjorden og Jøssundfjorden skjærer dypt inn i landskapet i Ytre Namdalen, hvor kyststrøkene har hardere bergarter og mer sparsomt jorddekke. Havstykket Folda i Ytre Namdalen er beryktet som svært lunefullt.Innenfor det tidligere fylket finnes fire nasjonalparker (Blåfjella-Skjækerfjella, Børgefjell, Lierne og Skarvan og Roltdalen) og to landskapsvernområder (Kjenstad og Skjækra). Sammen med 128 naturreservater og 32 andre fredninger per 1. januar 2012, hadde de et areal på til sammen 3 778,4 km². 16 % av arealet er underlagt strengeste vernekategori. Høyeste fjell er Jetnamsklumpen (1 513 moh.) på grensen mellom Røyrvik og Hattfjelldal, og ligger i Børgefjell nasjonalpark. Andre høye fjelltopper, Fongen (1 441 moh.), Sipmektinden (1 423 moh.) og Hestkjøltoppen (1 390 moh.), ligger også i grensetraktene. Skogen og høylandet er et av få steder i Norge med fire arter av hjortedyr, nemlig elg, rådyr, hjort og rein. Fylkesblomsten var marisko, og brukes i kommunevåpenet av Snåsa. Norges geografiske midtpunkt, eller arealtyngdepunkt, ligger i Ogndal i Steinkjer kommune. === Geologi === Fylkesstein i Nord-Trøndelag var thulitt. Store deler av berggrunnen er av helt overveiende kaledonsk opprinnelse. I Stjørdalen, Frosta, Meråker og grensetraktene mot Sverige består den hovedsakelig av leirstein og fyllitt. På Fosen og i Ytre Namdalen dominerer granittisk gneis, med innslag av glimmerskifer, grønnstein og amfibolitt. Strandflatelandskap er vanlig, og kan ses tydelig ved Borgan lengst nordvest i Vikna, hvor skjærgården dessuten har et buemønster grunnet foldinger og strukturer i gneisene.Kystfjellene domineres av stripet gneis, men det finnes også andre karakteristiske former. Leka er unik med sine ultramafiske bergarter og gabbro, og gir fjellene en brungul farge. I 2010 ble Leka kåret til Norges geologiske nasjonalmonument. I de innerste traktene av Namdalen, for det meste i Røyrvik og Lierne, er berggrunnen svært sammensatt, uten noen klart dominerende bergart. Både her og i Verdal, Steinkjer og Snåsa finnes større partier av omdannet ryolitt, foruten kvartsitt og kvartsskifer. I Namsskogan er det store innslag av granitt, granodioritt og trondhjemitt. I kontaktsonene mellom leirskifer, sandstein og kalkfjell finnes flere forekomster av svovelkis og jernmalm, spesielt i Grongfeltet i Indre Namdalen, i Meråker og i Malm. En del sjeldnere er forekomstene av nikkel- og kobbersulfider. En av Nord-Europas største kalkforekomster av høy kvalitet finnes i Tromsdalen i Verdal. === Klima === Det er betydelige variasjoner i klimaet mellom de ulike delene av Nord-Trøndelag. Innlandet er skjermet av fjell, og fjordstrøkene er skjermet fra Norskehavet av Fosen. Trondheimsfjorden demper både sommervarme og vinterkulde, slik at man i fjordstrøkene og lavlandet opplever forholdsvis milde somre og vintre. Her er det målt temperaturer på over 30 °C. I innlandet opplever man moderat nedbør og kalde vintre, og årlig nedbør er 500–750 mm. De laveste temperaturene som er målt, er fra −35 til −40 °C i innlandet. I Ytre Namdalen er klimaet sterkt påvirket av Norskehavet, og årlig nedbør måles vanligvis til 750–1 000 mm. Den største nedbøren kommer i kystnære fjellstrøk, hvor årlig nedbørsmengde er 1 500–2 000 mm.Høydevind kommer normalt fra sørvest, mens bakkevind om vinteren kommer fra øst eller sørøst. Om sommeren kommer gjerne fuktig og kjølig sjøvind inn fra vestlig og nordøstlig retning. Forekomsten av tåke er mindre enn på Østlandet, men det kommer noe tåke i kyststrøkene om sommeren. Om høsten og tidlig på vinteren opplever man også lokal strålingståke og frostrøyk ved Trondheimsfjorden.Høyeste målte temperatur er 34,5 °C i Stjørdal den 17. juli 1945, og den laveste er −40,7 °C i Nordli den 15. mars 1940. Den største årlige nedbørsmengden er 2 840 mm i Liafoss i Nærøy i 1983. Kraftigste vindstyrke ble målt til 45,3 m/s på Sklinna fyr den 12. januar 1983. Temperaturnormaler for perioden 1961–1990: == Samfunn == === Demografi === Den 1. januar 2013 hadde Nord-Trøndelag fylke 134 443 innbyggere, en økning på 5,5 % siden 1993. Flertallet av innbyggerne bor langs Trondheimsfjorden på aksen Stjørdal–Steinkjer. Stjørdal er største kommune i folketall og gikk forbi Steinkjer i 2008, og i 2018 var også Stjørdalshalsen det største tettsted, etterfulgt av Steinkjer. Folketallet har steget jevnt siden 1980, men lavere enn landet som helhet. Urbanisering har redusert folketallet i en del kommuner, særlig i Namdalen. Den 1. januar 2010 utgjorde innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 4,5 % av befolkningen, eller 5 942 personer, hvilket var den laveste andelen for noe fylke. Ikke-vestlige innvandrere utgjorde 2 % av befolkningen.I 2011 var 42 % av befolkningen bosatt i spredtbygde strøk, og 39 % i tettsteder med færre enn 2 000 innbyggere. De største tettsteder etter folketall per 1. januar 2022 er Stjørdalshalsen (13 378), Steinkjer (12 887), Levanger (10 384), Namsos (8 307), Verdalsøra (8 535), Rørvik (3 385), Skogn (1 960), Straumen (1 764) og Kolvereid (1 728), === Utdannelse === Det finnes elleve videregående skoler i det tidligere fylket som Trøndelag fylkeskommune har ansvaret for. De største er Ole Vig videregående skole og Steinkjer videregående skole, begge med over 1 000 elever. Det finnes to privateide skoler på videregående nivå, Aglo videregående skole og Val landbruksskole, som begge drives på et kristent verdigrunnlag. Høgskolen i Nord-Trøndelag ble opprettet 1. august 1994, som følge av Høgskolereformen i 1994. Høgskolen i Nord-Trøndelag hadde 3 500–4 000 studenter i 2012. Den 1. januar 2016 ble den en del av Nord universitet, som har sitt sete i Bodø. Lærestedet tilbyr i hovedsak tilbyr profesjonsutdannelser og har avdelinger i Stjørdal, Levanger, Steinkjer og Namsos, med lærer- og sykepleierutdannelsene på Røstad i Levanger som det dominerende studentmiljøet. Nord-Trøndelag har en lang folkehøyskoletradisjon med foregangsmenn som Ole Vig, Lars Bentsen og Hans Konrad Foosnæs. Sund folkehøyskole er landets tredje eldste, etablert i 1868 av Bentsen og Foosnæs. Det finnes fire private folkehøyskoler i Nord-Trøndelag, nemlig Sund, Namdal, Skogn og Bakketun. Bakketun har en kristen profil, mens de tre øvrige er frilynte folkehøyskoler. === Helse === Sykehuset Levanger og Sykehuset Namsos er organisert i fellesskap som helseforetaket Helse Nord-Trøndelag, som er underlagt det regionale helseforetaket Helse Midt-Norge. Helse Nord-Trøndelag er den største arbeidsgiveren i det tidligere fylket med 2 500 ansatte. Sykehuset Levanger har sentral og lokal sykehusfunksjon for kommunene i Inntrøndelag. Sykehuset Namsos betjener 14 kommuner i Namdalen, i tillegg til Osen og Roan kommuner i Sør-Trøndelag og Bindal kommune i Nordland. Det finnes også distriktspsykiatriske sentre i Stjørdal og Kolvereid, distriktsmedisinske sentre i Stjørdal og Steinkjer samt desentraliserte polikliniske tjenester på de nevnte steder. De distriktsmedisinske sentrene er organiserte som interkommunale selskaper, og samarbeider med Helse Nord-Trøndelag. Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) er en av verdens største samlinger av helseopplysninger om en befolkning. Forskningssenteret i Levanger er organisert som en del av NTNU. Blant trendene i fylket over de siste tiårene er en bedring i selvopplevd livskvalitet, men større forekomst av livsstilssykdommer. === Samferdsel === ==== Veier ==== Nord-Trøndelag har to europaveier, som begge er regnet til det statlige stamveinettet. Europavei 6 går gjennom hele det tidligere fylket, delvis som motortrafikkvei. Veien går fra Stjørdal til Steinkjer, videre til Grong, gjennom Namsskogan og til slutt videre inn i Nordland fylke. Europavei 14 går fra Stjørdal til Sverige via Meråker. Fylkesvei 17 (Kystriksveien), starter på Steinkjer og går videre til Namsos og Nærøy, og videre inn i Nordland. Strekningen mellom Steinkjer og Namsos er vedtatt utbedret, delvis bompengefinansiert. Den lengste veitunnelen er Helltunnelen på Europavei 6. Den fredede Skarnsundbroen var verdens lengste skråkabelbro i betong ved åpningen i 1991. Fylkeskommunen hadde ansvaret for 3 000 km vei etter overtagelsen av en rekke riksveier i 2010. ==== Kollektivtrafikk ==== Nordlandsbanen, jernbanen mellom Trondheim og Bodø, går gjennom Nord-Trøndelag, og tilbyr regional- og lokaltog, sistnevnte markedsført som Trønderbanen. Øvrige jernbanelinjer er Meråkerbanen og Namsosbanen, hvor sistnevnte går fra Grong til Namsos og er uten trafikk. De trafikkerte jernbanelinjene utgjør således hovedakser i samferdselen sammen med europaveiene. En elektrifisering av Trønderbanen og Meråkerbanen ble påbegynt vinteren 2021 og vil være avsluttet i 2025.Hovedflyplassen for hele Trøndelag, Trondheim lufthavn, Værnes, ligger i Stjørdal. Fra 2006 er flyplassen landets fjerde største, og tilbyr reiser til de fleste hovedflyplassene i Norge, i tillegg til de to regionalflyplassene i Nord-Trøndelag, Namsos og Rørvik lufthavner. Fra Værnes går det også internasjonale flyvninger. Fylkeskommunen hadde ansvar for busstrafikken, og organiserte billetter og planlegging. Billettsystemet (t:kort) var et samarbeid med AtB i Sør-Trøndelag. Bussruterne kjøres av private selskaper under egne varemerker, som Trønderbilene og Nettbuss. Det finnes bybuss i Namsos, Levanger, Steinkjer og Stjørdal. Buss og tog suppleres med bestillingstransport, en erstatning for rutegående trafikk i distriktene. Fra 1. januar 2018 ble Sør-Trøndelag slått sammen med Nord-Trøndelag i det nye fylket Trøndelag, og AtB håndterer idag kollektivtrafikken i hele Trøndelag. Hurtigbåtruten Namsos–Rørvik–Leka drives av FosenNamsos Sjø. Hurtigruten anløper regelmessig Rørvik i Vikna i både sommer- og vinterhalvåret. Hurtigruten har en anløpshavn i Nord-Trøndelag, Rørvik. Det er også seks ferjesamband; Borgan–Ramstadlandet, Eidshaug–Gjerdinga, Hofles–Geisnes–Lund, Levanger–Hokstad, Seierstad–Ølhammeren og Skei–Gutvik. === Politikk og administrasjon === Nord-Trøndelag fylkeskommune hadde fylkestinget som øverste myndighet. Det bestod opprinnelig av ordførerne i kommunene, senere også av representanter valgt av formannskapene. Det første direkte valget til fylkestinget ble holdt i 1975. Fylkestinget hadde 45 representanter fra 1976 til 2003, og 35 representanter fra 2003 til 2018. Fra 2003 til 2018 ble fylkeskommunen styrt etter en parlamentarisk modell, der fylkestinget valgte et fylkesråd, som ledet den daglig driften av fylkeskommunen.Den 27. april 2016 møttes representanter fra begge fylkesting på Stiklestad og vedtok en søknad om sammenslåing av de to fylkene som et ledd i regionreformen. I Nord-Trøndelag stemte 21 av 35 representanter for sammenslåing; i Sør-Trøndelag gjorde 41 av 43 representanter det samme. Søknaden om sammenslåing ble sendt kommunal- og moderniseringsdepartementet samme dag. Fylkene ble slått sammen til Trøndelag fylke fra 1. januar 2018, etter vedtak i Stortinget den 8. juni 2016. Trøndelag tok Olavskorset som sitt våpenskjold, det samme som Nord-Trøndelag hadde. Fylkestinget i det nye Trøndelag fikk 78 representanter. Etter kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019 ble dette tallet redusert til 59. ==== Stortingsrepresentanter ==== Nord-Trøndelag er en egen valgkrets ved stortingsvalg, som følger de samme grensene som det tidligere fylket. På 1800-tallet fikk Nord-Trøndelag tilnavnet «Det røde amt», fordi fylket valgte radikale venstremenn til Stortinget. Venstre var nærmest enerådende i det meste av Nord-Trøndelag, spesielt på Innherred. Ved folkeavstemningen om landets styreform i 1905 var Nord-Trøndelag det fylket med tredje høyest andel som stemte for republikk; i noen radikale venstrebastioner på Innherred og i Namdalen var det flertall for republikk. Oppslutningen om brennevinsforbudet i Trøndelagsfylkene var den største i landet utenom bibelbeltet.I etterkrigstiden fra 1945 til 1970 ble Venstres enerådende stilling i stor grad overtatt av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Nord-Trøndelag har vært regnet til Senterpartiets viktigste bastioner i landet som sådan. Ved begge folkeavstemningene om norsk medlemskap i EF/EU hadde fylket et stort nei-flertall.Fra og med 1970-årene har også partier som Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vært representert fra Nord-Trøndelag stortingsvalgkrets, og det politiske bildet har blitt mindre ensartet.Historisk representasjon på Stortinget fra Nord-Trøndelag siden 1973: ==== Partioppslutning ==== Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Nord-Trøndelag siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget. == Næringsliv == Primærnæringene har tradisjonelt vært dominerende næringsveier. Urbanisering og strukturrasjonalisering har gjort dette mindre entydig, men fylket hadde likevel landets høyeste andel av sysselsatte i primærnæringene; om lag en tiendedel av de sysselsatte. I 2008 stod fylket for 880 541 dekar dyrket mark og 8,7 % av landets samlede jordbruksareal. Litt over en tredjedel av dette disponeres til kornproduksjon, mens 550 000 og 14 500 dekar disponeres til henholdsvis grovfôr og poteter. På samme tid var det anslagsvis 5 300 årsverk i jordbruket og 3 641 aktive foretak, hvorav mer enn halvparten med husdyr. 55 % av sysselsettingen i jordbruket er innenfor melkeproduksjon. Gårdsbrukene er gjennomgående store, men mindre i dalene og kyststrøkene. Fra 2003 til 2008 økte den gjennomsnittlige bruksstørrelsen fra 212 til 242 dekar.Den sørsamiske reindrifta omfatter 6 reinbeitedistrikt med 14.074 rein, 39 siidaandeler og 188 personer i siidaandelene, og med i alt 51 årsverk.Skogbruket har mindre betydning enn før, men Nord-Trøndelag var fortsatt landets nest største tømmerproduserende fylke etter Hedmark. 28 % av arealet er produktiv skog, for det meste granskog. I 2009 ble det avvirket 403 000 m³, tilsvarende 6,1 % av landets samlede avvirkning og mer enn halvparten av avvirkningen nordenfjells. Det er svært stor tilvekst av skog, men treforedlingsindustrien i fylket sliter med råstoffmangel. Mye av skogen er eid av store aktører som Meraker Brug (1 300 000 dekar), Værdalsbruket (900 000 dekar), Namdal Bruk (713 000 dekar), Ulvig Kiær (700 000 dekar) og Albert Collett (570 000 dekar). Statskog har hovedkontor i Namsos, men eier relativt lite produktiv skog i fylket. Sagbruk i Namsos har lange tradisjoner, men Moelven Van Severen er det eneste gjenværende. InnTre holder til i Steinkjer. Papirfabrikken Norske Skog Skogn er en av fylkets største industriarbeidsplasser, med 410 ansatte i 2013. FollaCell er landets eneste produsent av kjemisk termomekanisk tremasse (CTMP). De største aktørene i havbruket, SinkabergHansen, Nils Williksen, Midt-Norsk Havbruk og Bjørøya Fiskeoppdrett, er konsentrert i Vikna, Nærøy og Flatanger i Namdalen. Nord-Trøndelag var stor netto eksportør av både slaktefisk og settefisk, og oppdrettsfisk stod for ca. 40 % av det tidligere fylkets samlede eksportverdi. Havfisket har ikke like stor lokal betydning som tidligere. I 2002 ilandførte båter registrert i Nord-Trøndelag fisk til en verdi av 161 millioner kroner, og de fleste leveransene fant sted i Vikna.Verdal, Levanger og Stjørdal utgjør de viktigste industrityngdepunktene. En tredjedel av industrien kategoriseres som verkstedindustri. Verdal, Vikna og Stjørdal er samtidig de kommunene med høyest andel sysselsatte i privat sektor. I Stjørdal finnes verkstedbedrifter som Glen Dimplex Nordic, Bewi Norplasta og Cavotec Micro-control og oljeteknologibedrifter som Stena Drilling og Aibel. Equinors driftsadministrasjon for den midtre region i Norskehavet ligger i Stjørdal. I 2014 rommet industriparken i Verdal 165 bedrifter med til sammen 3 100 ansatte, med verftet Kværner Verdal som den største arbeidsgiveren. Dette gjør industriparken i Verdal til landets tredje største. På 2000-tallet har Kværner Verdal hatt rundt 750 ansatte, og er således en av Nord-Trøndelags største industriarbeidsplasser. I Leksvik er Lyng Gruppen morselskap for 25 industribedrifter. Industriparken på Skogmo i Overhalla har 30 bedrifter med nesten 400 ansatte, deriblant Pharmaq, som er verdensledende innen farmasøytiske produkter til havbruket.Fra 1600- til 1900-tallet var det bergverksdrift på Ytterøy. På 1800- og 1900-tallet var det bergverksdrift i Fosdalens Bergverk i Malm, i Skorovatn og to steder i Røyrvik. Smelteverket Elkem Meråker var i drift fra 1898 til 2006. Kalkbruddet i Tromsdalen i Verdal samt Hylla kalkverk på Røra drives av Franzefoss Minerals gjennom produksjonsselskapet Verdalskalk. Det fylkeskommunalt eide Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) er et av landets største industrikonsern innen energi og telekommunikasjon med ca. 750 ansatte og hovedkontor i Steinkjer. Hovedvirksomhetene er nettdrift, produksjon og omsetting av energi, installasjon og bredbånd. NTE står for mesteparten av kraftproduksjonen i fylket, ca. 3 400 GWh i året, altså 2–3 % av landets samlede produksjon. Produksjonen foregår først og fremst i Namsen- og Stjørdalsvassdragene. Innenfor de tjenesteytende næringene har Nord-Trøndelag opplevd en særlig vekst i varehandelen. I 2003 utgjorde offentlig forvaltning og offentlig og privat tjenesteyting til sammen 39 % av de sysselsatte. I de største tettstedene har dette ført til store utbygginger av kjøpesentre Amfi Steinkjer, Magneten i Levanger og Torgkvartalet i Stjørdal. Med forholdsvis få hoteller er overnattingskapasiteten beskjeden. Av større konferansehoteller kan nevnes Scandic Hell Hotel ved Værnes i Stjørdal og Scandic Rock City Hotel i Namsos. Foruten turisme knyttet til severdigheter, laksefiske og friluftsliv, er konseptet «Den gylne omvei» med mat- og kulturopplevelser i Inderøy kommune blitt utviklet. Langs «Den gylne omvei» finnes ysteri, slakteri, bryggeri med videre. Trønder-Avisa, utgitt i Steinkjer, markedsføres som «fylkesavis», men har lavere dekningsgrad i Namdalen og Stjørdalsområdet enn på Innherred. Adresseavisen, utgitt i Trondheim, har avdelingskontorer i Stjørdal og Levanger. Namdalsavisa, utgitt i Namsos, dekker Namdalen. Blant andre lokalaviser er Innherred i Levanger og Verdal, Steinkjer-Avisa, Stjørdalens Blad, Stjørdals-Nytt og Ytringen Avis i Ytre Namdalen. NRK Trøndelag har ett avdelingskontor i Steinkjer. De 20 største virksomhetene med forretningsadresse i Nord-Trøndelag, regnet i omsetning for 2016: == Historie == Navnet Trøndelag kommer fra norrønt þrœndr og lǫg, altså «trøndernes lovområde». Folkenavnet þrœndr kan ha sammenheng med verbet þroásk, «vokse», og skulle dermed bety «de sterke» eller «fruktbare». Det norrøne Þróndheimr, «trøndernes hjem», ble også brukt i jernalderen om bygdene rundt Trondheimsfjorden.Arkeologiske funn vitner om bosetting tilbake til fosnakulturen, som levde som jegere og sankere. Husdyrholdet er trolig eldre enn åkerbruket, og de eldste tegn etter korndyrking kan spores tilbake til 500 år f.Kr., i overgangen mellom bronsealderen og jernalderen. Rundt år 1000 later hele Inntrøndelag til å ha vært bosatt. Gårdene i fjordstrøkene produserte også andre varer enn rene jordbruksvarer, og funn tyder på utstrakt handel med inn- og utland. I førkristen tid kunne man snakke om Værnes, Skogn, Mære og Egge som regionale maktsentre. Namdalen ble vunnet ved landnåm. En gruppe omtalt som rekstegn i Frostatingsloven kan ha vært sørsamer, som har lange tradisjoner for nomadisk livsførsel både i Namdalen og andre deler av fylket.I vikingtiden hadde de trønderske fylkene, i tillegg til Namdalen, utviklet et rettsfellesskap. Frostatinget kan trolig spores tilbake til 400-tallet. Frostatingsloven, med sin kjente frase «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes», ble en av landets første lover. Frostatingsloven ble integrert i Magnus Lagabøtes landslov på 1200-tallet, da kristenretten ble praktisert. Deler av 1200-tallets Frostatingslov henviser likevel til det som kan ha vært en førkristen rettsorden. Loven regulerte typiske saker for et jordbrukssamfunn, men også strafferett.Slaget på Stiklestad i 1030 markerer innføringen av kristendommen i Norge. Kong Olav Haraldsson ble drept i kamp mot den overtallige bondehæren, som opponerte mot kongens tyranniske styre og tvangskristning. Olavsarven, med sitt utspring i Trøndelag, fikk stor innflytelse i Nord-Europa, spesielt i førreformatorisk tid. Olsok ble videreført etter reformasjonen i 1537, der Steinvikholm slott på Skatval var sentrum for begivenhetene. Slottet ble oppført av Nidaros' siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, og huset Olavsskrinet. Olavsarven spilte senere en sentral rolle i nasjonsbyggingen på 1800- og 1900-tallet, og fant særlig gjenklang i den radikale delen av Venstre og folkehøyskolebevegelsen, som hadde stor oppslutning i Nord-Trøndelag.Svartedauden, sterkere kirkemakt og den etterhvert mer sentraliserte statsmakten i høy- og senmiddelalderen, som introduserte en mer føydalistisk samfunnsorden, medførte færre selveiende bønder enn tidligere. Det hersker tvil om eiendomsforholdene før Aslak Bolts jordebok fra 1432, men antageligvis var de første jordegodssamlingene etablert før svartedauden på midten av 1300-tallet. Ettersom landskylden oftest ble betalt med jordbruksvarer, gir dette en del kunnskap om jordbruket i Nord-Trøndelag i senmiddelalderen. Flere av dagens småbyer i Nord-Trøndelag utviklet seg som handelsplasser fra slutten av vikingtiden. For eksempel skal det ha vært en mindre hussamling i Levanger på 1000-tallet. Levangermarkedet fikk vedvarende betydning utover middelalderen, og synes å ha vært godt innarbeidet på midten av 1500-tallet. Sitt største volum hadde markedet rundt år 1750. På 1800-tallet kulminerte dette i et ønske om kjøpstadsrettigheter. Steinkjer, Verdal og Stjørdal ble også utviklet rundt handel, håndverk og industri.Fra 1600-tallet fikk trelast og gruvedrift større betydning enn tidligere, men den økonomiske oppgangstiden fra 1500-tallet ble avbrutt av en rekke kriger i det påfølgende århundret. Karl Gustav-krigene medførte sogar svensk herredømme over Trøndelag i noen måneder. Historikere har karakterisert krigshandlingenes konsekvenser for landsdelen som «det trønderske folkemordet». På 1600-tallet skal fylket ha vært preget av hyppige uår og farsotter og et belastende skattetrykk. Utover 1700-tallet ble færre bønder leilendinger, men særlig den store nordiske krig belastet økonomien i landsdelen. Jevnt over kan man slutte at de sosiale forskjellene mellom selveiende bønder og husmenn var mindre i Trøndelag enn annensteds.Arbeidet for folkeopplysning med enkelte pionérer fra Nord-Trøndelag gjorde at man tidlig anla folkehøyskoler og landbruksskoler. På slutten av 1800-tallet opplevde man fremgang i jordbruket, spesielt i husdyrholdet, og større grad av mekanisering. Her spilte Selskabet for Norges Vel en viktig rolle. Samtidig var det betydelig utvandring til Amerika, og en prosess med avvikling av husmannsvesenet begynte. I samme århundre begynte for alvor utbedringen av kommunikasjoner i landsdelen, og Nord-Trøndelag ble knyttet tettere til Trondheim og landet forøvrig. Det ble etablert flere dampskipselskaper i fylket, og Meråkerbanen og Hell–Sunnanbanen ble ferdigstilt i henholdsvis 1881 og 1905. Det ble opprettet sparebanker og samvirkelag i et stort antall bygder. Utbedringen av kommunikasjoner og fremveksten av nye næringsveier ble gjensidig forsterkende. I 1893 gikk Verdalsraset, der 112 mennesker omkom, som er den mest dødbringende naturkatastrofen i Norge i nyere tid. Rundt år 1900 ble både Namsos, Steinkjer og Levanger rammet av bybranner. Mens både Levanger og Namsos fikk gjenoppført sin tradisjonelle trehusbebyggelse, ble Steinkjer gjenreist i en tidstypisk jugendstil. I tiden etter den første verdenskrig forsvant partiet Venstres politiske hegemoni i fylket, spesielt med fremveksten av klassepartiene Arbeiderpartiet og Bondepartiet. Arbeiderpartiet stod ikke bare sterkt blant industriarbeidere, men også blant småbrukere. Flere landkommuner ble etterhvert også blant kjerneområdene for Nasjonal Samling. Appell til førindustriell romantikk og frykten for bolsjevistisk konfiskering av privat eiendom synes å ha vært viktige beveggrunner. Under det tyske angrepet på Norge våren 1940 var Hegra festning den befestningen i Sør-Norge som holdt lengst stand mot okkupantene. 284 norske soldater og én kvinne under kommando av major Hans Reidar Holtermann kjempet mot tyskerne i 23 døgn. I april 1940 ble Steinkjer og Namsos totalskadd i tyske bombeangrep. I Steinkjer ble 80 % av bebyggelsen ødelagt og over 2 000 mennesker husløse, men ingen omkom. I Namsos omkom tre sivile og en del allierte soldater. Under krigen ble Falstad fangeleir etablert av Gestapo i en tidligere internatskole på Ekne. Minst 170 utenlandske og 34 norske fanger ble myrdet i Falstadskogen. Beryktet under krigen var også levangsbyggen Henry Rinnan, leder for Sonderabteilung Lola, bedre kjent som «Rinnanbanden.» Etter bombingen ble Steinkjer og Namsos bygd opp fra grunnen. Sverre Pedersen ved Brente steders regulering utarbeidet nye reguleringsplaner for disse to byene. Begge fremstår fortsatt som murbyer preget av funksjonalisme i etterkrigsstil. I etterkrigstiden og inn på 2000-tallet har også Nord-Trøndelag blitt mer urbanisert og sentralisert. Sentraliseringen har gjerne kommet som følge av økende omfang av, og krav til, offentlige tjenester, eller som økonomisk sparetiltak. Fra 1950- til 1970-årene rådet stor optimisme og gunstige støtteordninger i landbruket, samtidig som næringene ble sterkt mekaniserte og rasjonaliserte. Fylket fikk også etter hvert en mer variert næringsstruktur, især et større innslag av tjenesteytende næringer. == Administrative inndelinger == Nord-Trøndelag var i 2017 inndelt i 23 kommuner, og de seks tettstedene Kolvereid, Namsos, Steinkjer, Verdalsøra, Levanger og Stjørdalshalsen har bystatus. Av disse hadde Levanger, Namsos og Steinkjer bystatus før 1900. Levanger ble kjøpstad i 1836, mens Namsos og Steinkjer ble ladesteder i henholdsvis 1845 og 1857. Levanger, Namsos og Steinkjer har også de mest urbane bysentrene, det vil si regulerte bysentre med gatenett og torg fra gammelt av. Rørvik har et typisk småbypreg. Med formannskapslovene av 1837 fikk fylket én kjøpstad og 17 formannskapsdistrikter. Frem til 1950-årene førte omfattende kommunedelinger til 30 nye kommuner i fylket. Da Schei-komiteen startet sitt arbeid i 1950-årene, hadde Nord-Trøndelag bykommunene Levanger, Namsos og Steinkjer og 45 landkommuner. I årene 1962–1964 ble antallet kommuner halvert til 24. I 2012 ble Mosvik slått sammen med Inderøy kommune. Interkommunalt samarbeid om et stort antall oppgaver var svært utbredt. I 2012 deltok de 23 kommunene i til sammen 218 formelle interkommunale samarbeidsordninger. De samarbeidende regionene er Værnesregionen, Innherred samkommune, INVEST-kommunene, Midtre Namdal samkommune, Ytre Namdal regionråd og Indre Namdal regionråd. Leksvik deltar i Fosen regionråd, mens Stjørdal er både sete for Værnesregionen og deltager i Trondheimsregionen. De to samkommunene i fylket var frem til 2020 de eneste i landet, og var i prinsippet en mer demokratisk og forpliktende form for interkommunalt samarbeid. === Kommuner === Tabellen nedenfor viser de kommunene som var en del av Nord-Trøndelag pr 31. desember 2017. Kommunene er sortert etter folketall, areal og målform (bokmål eller nøytral). De er også sortert etter distriktene Innherred, Namdalen, Stjørdalen og Fosen. Grensekommunen Bindal regnes til Helgeland, og er ikke en del av Nord-Trøndelag, selv om kommunen 1. januar 2002 ble en del av Nord-Trøndelag politidistrikt og siden 1. januar 2016 har vært en del av Trøndelag politidistrikt. Distriktene har ingen administrativ betydning, men er (med unntak av Innherred) tidligere fogderier. Kommunesammenslåinger som følge av kommunereformen, som ble vedtatt i 2017, er markert rosa. Endringer av kommuneinndelingen fra 1838 til 2012 er omtalt i en egen artikkel. 1 Den 1. januar 2020 ble Verran innlemmet i Steinkjer kommune.2 Den 1. januar 2020 ble Namdalseid og Fosnes innlemmet i Namsos kommune.3 Den 1. januar 2020 ble Vikna slått sammen med Nærøy til Nærøysund.4 Den 1. januar 2018 ble Leksvik i Nord-Trøndelag slått sammen med Rissa i Sør-Trøndelag til den nye Indre Fosen kommune. === Politi === Den nordlige delen av Trøndelag var tidligere inndelt i Stjør- og Værdalen fogderi (1591-1910), Inderøen fogderi (1576-1910) og Namdalen fogderi (1518–1910). Fogderiene ble etter hvert erstattet av politimesterembeter som følge av lov om delvis omorganisering av det sivile embetsverk som ble vedtatt den 21. juli 1894. I Nordre Trondhjems Amt foregikk denne overgangen i oktober 1910. Fra oktober 1910 frem til 2002 var politi- og lensmannsetaten i amtet, og deretter fylket, delt i to politidistrikter: Namdalen politidistrikt med sete i Namsos, og Inntrøndelag politidistrikt med sete i Steinkjer. I Namdalen politidistrikt tiltrådte den første utnevnte politimester den 25. oktober 1910. Inntrøndelag politidistrikt ble opprettet 1. oktober 1910.Som følge av politireform 2000, ble de to distriktene 1. januar 2002 slått sammen til Nord-Trøndelag politidistrikt. Distriktet omfattet alle kommunene i fylket, Bindal i Nordland, samt Osen og Roan i Sør-Trøndelag. Politimester og administrasjon var lokalisert i Steinkjer. Nord-Trøndelag politidistrikt hadde fire sentrale enheter, én politistasjon i Steinkjer og 21 lensmannskontorer. Den 1. januar 2016 trådte nærpolitireformen i kraft. Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag politidistrikt ble da slått sammen til Trøndelag politidistrikt. Det nye politidistriktet fikk 20 tjenestesteder (mot 40 i de gamle). To politistasjoner (Namsos og Steinkjer) og 6 lensmannskontorer (Grong, Lierne, Nærøy, Levanger/Verdal, Stjørdal og Trondheim lufthavn) ble opprettet i det tidligere Nord-Trøndelag. === Domstoler === Domstolene i fylket er en del av jurisdiksjonen til Frostating lagmannsrett, som har sitt sete i Trondhjem. Opprinnelig var det tre førsteinstansdomstoler i fylket: Namdal tingrett med kontorsted i Namsos, Stjør- og Verdal tingrett (1591–2010) med kontorsted i Levanger og Inderøy tingrett (1635–2010) med kontorsted i Steinkjer. Den 14. juni 2011 ble de to sistnevnte slått sammen til Inntrøndelag tingrett, med kontorsted i Steinkjer. Den 12. april 2021 ble Inntrøndelag tingrett slått sammen med Fosen tingrett, Namdal tingrett og Sør-Trøndelag tingrett til den nyopprettede Trøndelag tingrett. Steinkjer tinghus er ett av fire rettssteder i Trøndelag tingrett. De tre andre er på Brekstad, i Namsos og i Trondheim. == Kultur == === Kunst, musikk og litteratur === Fylkeskommunen delte årlig ut Nord-Trøndelag fylkes kulturpris. Prisen bestod av en skulptur utført av Nils Aas, et diplom designet av Steinar Berg og 20 000 kroner. Prisen ble første gang delt ut i 1982 og har senere blitt mottatt av kjente navn som Spelet om Heilag Olav, Hans Rotmo, D.D.E. og Åge Aleksandersen. Det er to konsoliderte museumsenheter i det tidligere fylket, Museet Midt IKS og Stiklestad Nasjonale Kultursenter AS. Det sørsamiske museet Saemien Sijte ligger i Snåsa. Nord-Trøndelag historielag ble stiftet i 1919 og har utgitt egen årbok i mer enn 90 år. Museumsfartøyet «Pauline» er den siste jekt som fortsatt er under seil. Hun deltok i jektefarten på Trondheimsfjorden og så langt som til Arkhangelsk på andre halvdel av 1800-tallet.Nord-Trøndelag huset en rekke friluftsspill og revyer. Norsk revyfestival arrangeres på Høylandet annenhvert år. Andre festivaler inkluderer blant andre Råttistock, Risrock, Namsos rockfestival, Steinkjerfestivalen, Vikingfestivalen på Egge, Vømmølfestivalen og jazzfestivalen Soddjazz. På henholdsvis Stiklestad og Steinvikholm slott avvikles utendørsoperaene Spelet om Heilag Olav og Operaen Olav Engelbrektsson årlig. Nord-Trøndelag Teater ble utviklet til et regionteater for profesjonell scenekunst i løpet av 1990-årene.Fylket var kjent for trønderrocken, med kjente navn som Prudence, Terje Tysland, Åge Aleksandersen, Hans Rotmo, Vømmøl Spellmannslag, Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken, Heimevernslaget og D.D.E. Flere av disse har tilknytning til Namsos, som samarbeider med Trondheim om prosjektet Rockheim, et nasjonalt kultursenter for rock med støtte fra Kulturdepartementet. I Namsos finnes dessuten det nasjonale ressurs- og opplevelsessenteret for pop og rock, Rock City, samlokalisert med Rica Rock City Hotel. Senteret og hotellet ble åpnet i 2011. Kåringen av Årtusenets trønderbok i 2000 gjenspeiler høydepunktene i trøndersk litteratur. Her kom Olav Duun fra Jøa på andreplass. Av forfattere har også Kristofer Uppdal fra Beitstad hatt stor betydning. Jakob Weidemann fra Steinkjer regnes som en av landets viktigste modernistiske kunstnere i etterkrigstiden. Fylkets tusenårssted var kystmuseet Norveg i Vikna. === Mat og drikke === Matkulturen i Trøndelag er rikholdig og gjenspeiler landsdelens opphav som et bondesamfunn. Nord-Trøndelag var særlig kjent for gårdsutsalgene med lokale spesialiteter langs «Den gylne omvei» i Inderøy kommune, mens også for de lokale variantene av den trønderske tradisjonsretten sodd. «Festsodd fra Trøndelag» er en beskyttet geografisk betegnelse. De mest kjente variantene er innherredssodd og inderøysodd. På Innherred er det vanlig å spise skjenning, en type flatbrød, til sodd.Det tidligere fylket har lange tradisjoner for brygging av ingefærøl og maltøl. På Innherred tok mye av denne virksomheten slutt på 1800-tallet, og man gikk over til sirupsøl, men i Stjørdal ble bryggingen av det tradisjonelle stjørdalsølet videreført. Hjemmebrenning av sprit har vært utbredt. Karsk, som er kaffe blandet med sprit, ble utbredt fra slutten av 1800-tallet. En akevitt med lokalt særpreg er Steinvikholm Aquavit, som selges gjennom Vinmonopolet. === Dialekt === Med Hensyn til formerne maae de nordenfjeldske Sprogarter regnes til de slettere eller mere forvanskede … Fornemmelig er Vokalsystemet forstyrret ved en Mængde Lydforandringer, saa at en stor Deel af de alminnelige Ord blive derved næsten ukjendelige. Dette er dog især Tilfeldet i den indre Deel av Trondhjems Stift. Dialektene er trønderske i den østnorske dialektgruppen, og kan grovt deles inn i innherreds- og namdalsdialekter. Både innherreds- og namdalsdialektene regnes således som inntrønderske dialekter. Det tradisjonelle skillet mellom inntrøndersk og uttrøndersk defineres av graden av vokalutjevning. Andre typiske kjennetegn er apokope, kløvd infinitiv, lavtone-setningsmelodi og retroflekse konsonanter. Forekomsten av palatalisering er minst av alle trønderske dialekter i Lierne, og er tiltagende desto lengre sør i fylket man befinner seg. Forekomsten av retrofleks flapp er omtrent like stor over hele Nord-Trøndelag. Svake hankjønnsord med overvekt, for eksempel «okse» og «bakke», ender med i nord for Verdal, full apokope mellom Verdal og Stjørdal, samt den mer typiske e vest og sør for Stjørdal. Nord for Stjørdal finnes utjevning med både u og o i svake hunkjønnsord med overvekt. Tradisjonelt har mange inntrønderske dialekter hatt én vokallyd mer enn de fleste andre norske dialekter, en såkalt dyp ø (/œ/), altså en halvåpen, fremre vokal, en mellomlyd mellom æ og ø. Noen har også hatt cirkumflekstonelag. === Fylkesvåpen === Nord-Trøndelags fylkesvåpen (som i dag brukes av Trøndelag) viste i heraldisk forstand «på sølv bunn et gull utbøyet kors.» Dette motivet finnes også i våpnene til Olav den hellige, paven, kong Vilhelm Erobreren, keiser Fredrik Barbarossa og Kongeriket Jerusalem. I henhold til de heraldiske reglene av 1150 er gull på sølv ikke tillatt, men disse våpnene har vært unntak. Fylkesvåpenet spiller på Olav den helliges skjold, som han ifølge Snorre Sturlason bar under slaget på Stiklestad. Olav den hellige skal også ha sagt: «Vi skal merke alt vårt folk og gjøre et hærtegn på våre hjelmer og skjold og male det hellige kors på dem i hvit farge.»Initiativtager til et fylkesvåpen for Nord-Trøndelag var amtmann Thorvald Løchen i 1906, men forslaget ble først presentert av en nemnd under ledelse av Johan E. Mellbye i Norges Bondelag i 1928. Seglet til Frostatinget var også vurdert brukt som fylkesvåpen, noe amtstinget i vedtak fra 1907 også ønsket. Hovedbegrunnelsen for å avvise seglet, var dets manglende heraldiske karakter. Fylkesvåpenet ble uformelt brukt av Norges Bondelag, og senere av Nasjonal Samling under okkupasjonen.I midten av 1950-årene dukket spørsmålet om et offisielt fylkesvåpen opp igjen. Arkivar Hallvard Trætteberg ved Riksarkivet ble ansett som landets fremste sakkyndige innen heraldikk i samtiden, og hans anbefaling ble forelagt fylkestinget. Nord-Trøndelag fylkesting vedtok fylkesvåpenet den 13. juni 1956, og våpenet ble godkjent av kongen i statsråd den 8. mars 1957. === Idrett === Fylket hadde lange tradisjoner innen organisert idrettsliv. Idrettslaget Sverre i Levanger og Steinkjer Skiklubb er blant landets eldste idrettslag. Norges idrettsforbund hadde 461 idrettslag registrert i Nord-Trøndelag i 2012. Den 1. januar 2012 var 47 % av innbyggerne medlemmer av ett eller flere idrettslag, hvilket er den største andelen i landet. Det samlede antallet medlemskap samme dato var 76 025.Befolkningens fysiske aktivitet er godt dokumentert gjennom Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). Undersøkelsen viser en positiv utvikling i fysisk aktivitet blant både voksne og ungdom, og tendensen gjelder både menn og kvinner. Undersøkelsen viser også at 50–60 % av respondentene i de fleste kommunene hadde drevet med friluftsliv i løpet av de siste 6 månedene. Den 1. januar 2012 ble 45 % av innbyggerne regnet som aktive i idrettslag; sammen med Sogn og Fjordane den høyeste andelen i landet.Idretten med flest aktive medlemmer var skiidretten, foran fotball og håndball. Skiidretten i fylket hadde på 2000-tallet fostret utøvere som Petter Northug, Anders Bardal, Eldar Rønning, Johan Kjølstad og Frode Estil. Nina Solheim har konkurrert på internasjonalt toppnivå i taekwondo. Kvinnelaget til Levanger Håndballklubb spiller i Eliteserien. Stod Idrettslag spiller i Eliteserien i volleyball for kvinner. I motsetning til Steinkjer Idretts- og Fotballklubb på 1960-tallet har ikke herrelagene i fotball i Steinkjer Fotballklubb, Idrettslaget Stjørdals-Blink, Levanger Fotballklubb og Verdal Idrettslag hevdet seg i divisjonene i de senere årene. Mangelen på en felles satsing mellom lagene i innherredsbyene har vært nevnt som en mulig årsak. Av større idrettshaller kan nevnes Steinkjerhallen, Trønderhallen i Levanger og Stjørdalshallen. === Religion og livssyn === Kristendommen er den dominerende religionen i Nord-Trøndelag. I 2012 var 6 116 personer i daværende Nord-Trøndelag fylke ikke registrerte medlemmer av Den norske kirke. Av disse tilhørte 3 256 andre kristne trossamfunn, mens 1 779 tilhørte livssynssamfunn som Human-Etisk Forbund, 837 var muslimer, 190 var buddhister, og 54 var tilknyttet andre religioner. Tilslutningen til Den norske kirke som andel av fylkets befolkning var den største i landet med 84,1 % i 2016. Andelen døpte i Den norske kirke var også landets høyeste med 73,2 % i 2016.På begynnelsen av 1800-tallet fikk haugianismen mange tilhengere i herredene Stjørdal, Skatval, Frosta og Åsen, og spredte seg deretter nordover til Innherred. Stjørdal, Frosta og Levanger kommuner regnes stadig som kjerneområder for vekkelseskristendommen i Nord-Trøndelag. Vekkelseskristendommen satte også sitt preg på Verdal, Leksvik, Mosvik og Ytterøy. Tidlig på 1900-tallet kom nye vekkelser i opposisjon til Den norske kirke, men som ikke dannet frikirker. Frikirkelige miljøer finnes først og fremst midt på Innherred – i Inndal i Verdal, Mosvik, Frol og Ytterøy. I Steinkjerdistriktet nord på Innherred og i mesteparten av Namdalen har Den norske kirke vært mer enerådende. Indremisjonen har hatt betydning i Indre Namdalen, hvor predikanter som Thomas von Westen og Hans Peter Schnitler Krag misjonerte blant samer og andre. I Ytre Namdalen fikk vekkelseskristendom noe feste, særlig i Vikna og Otterøy.I Den norske kirke tilhører hele Nord-Trøndelag Nidaros bispedømme med prostiene Stjørdal, Sør-Innherad, Nord-Innherad og Namdal, mens sognene Leksvik og Stranda omfattes av Fosen prosti. Stjørdal prosti omfatter også sognene Selbu, Tydal, Malvik og Hommelvik i det tidligere Sør-Trøndelag fylke. Det finnes nærmere 120 kirkebygg i Nord-Trøndelag. Av disse er Værnes, Alstadhaug, Stiklestad, Mære, Hustad og Ranem kirker og Sakshaug gamle kirke bevarte middelalderkirker. Logtun kirke har også spesielt lange tradisjoner. == Kjente personer fra Nord-Trøndelag == == Referanser == == Litteratur == Bull, Ida (2005). Trøndelags historie. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. ISBN 82-519-2000-0. [3 bind] Dahl, Rolv, Sveian, Harald og Thoresen, Morten K. (1997). Nord-Trøndelag og Fosen – geologi og landskap. Trondheim: Norges geologiske undersøkelse. ISBN 82-7385-170-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Nissen, Harald August (2000). Trøndelagsbibliografien: oversikt over nyere litteratur som tematisk behandler Trøndelag i en historisk sammenheng. Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommuner. ISBN 82-991360-4-0. Sakshaug, Dagfinn (1996). Nord-Trøndelag fylkeskommune: oversikt for tiden etter Andre verdenskrig. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 82-91316-27-9. Skevik, Olav (1997). Folk og fylker i fjerne tider: Inntrøndelags historie før 1600. Steinkjer: Nord-Trøndelag fylkeskommune. ISBN 82-91316-28-7. Skjei, Jarle (1998). Uten fortid … inga framtid: ei studiebok om Nord-Trøndelags historie. Utgitt av KS i Nord-Trøndelag. Steinkjer. ISBN 82-994948-1-8. Søraa, Gerd et. al. (1976). Trøndelag. Bygd og by i Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-08224-3. == Eksterne lenker == (en) Nord-Trøndelag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Nord-Trøndelag – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Nord-Trøndelag fylkeskommune Fylkesmannen i Nord-Trøndelag Turforslag til Nord-Trøndelag på DNT og NRKs nettsted ut.no Lokale historier/Lokalhistorie fra Nord-Trøndelag

Nord-Trøndelag er et geografisk område, en valgkrets ved stortingsvalg og et tidligere fylke i Norge, som utgjør den nordre delen av landsdelen og fylket Trøndelag. Nord-Trøndelag ligger mellom Sør-Trøndelag i sør, Nordland i nord, Jämtlands län i Sverige i øst, og Norskehavet i vest.

https://no.wikipedia.org/wiki/Namsos

2023-02-04

Namsos

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Namsos', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']

Namsos (sørsamisk: Nåavmesjenjaelmie) er en kommune i Namdalen i Trøndelag. Kommunen ligger på begge sidene av Namsenfjorden, og grenser mot Nærøysund i nord, mot Høylandet og Overhalla i øst, mot Steinkjer i sør og mot Åfjord, Osen og Flatanger i sørvest. Kommunesenteret Namsos ligger innerst i Namsenfjorden, hvor lakseelva Namsen har sitt utløp. Kommunen er kjent for sin sagbrukshistorie, forfatteren Olav Duun, for sin tilknytningen til trønderrocken (med bl.a. Åge Aleksandersen, Terje Tysland, D.D.E. og Stein Ingebrigtsen), og for sin tilknytning til kombinertsporten med Halstein Bøgseth og brødrene Trond Einar og Bård Jørgen Elden. Også politikere som Guttorm Hansen (Ap) og Johan J. Jakobsen (Sp) var fra Namsos. Se også utdypende artikkel Namsos (tettsted).

Namsos (sørsamisk: Nåavmesjenjaelmie) er en kommune i Namdalen i Trøndelag. Kommunen ligger på begge sidene av Namsenfjorden, og grenser mot Nærøysund i nord, mot Høylandet og Overhalla i øst, mot Steinkjer i sør og mot Åfjord, Osen og Flatanger i sørvest. Kommunesenteret Namsos ligger innerst i Namsenfjorden, hvor lakseelva Namsen har sitt utløp. Kommunen er kjent for sin sagbrukshistorie, forfatteren Olav Duun, for sin tilknytningen til trønderrocken (med bl.a. Åge Aleksandersen, Terje Tysland, D.D.E. og Stein Ingebrigtsen), og for sin tilknytning til kombinertsporten med Halstein Bøgseth og brødrene Trond Einar og Bård Jørgen Elden. Også politikere som Guttorm Hansen (Ap) og Johan J. Jakobsen (Sp) var fra Namsos. Se også utdypende artikkel Namsos (tettsted). == Navn og etymologi == Kommunen har navn etter byen Namsos, og byen har fått sitt navn etter den geografiske plasseringa, der den ligger ved Namsens os (utløp), og tilsvarende på samisk Nåavmesjen njaelmie. Namsen het i eldre tid Nauma og har gitt navn til Naumdalen som senere ble forenklet til Namdalen. Opphavet til navnet Nauma er ukjent. == Historie == Ladestedet Namsos ble grunnlagt i 1845 og Namsos ble skilt ut som egen kommune fra Vemundvik i 1846. Den nye kommunen hadde da 591 innbyggere. Vemundvik kommune, som Namsos ble utskilt fra i 1846, ble opprettet ved innføring av formannskapslovene i 1837. I 1891 ble også Klinga utskilt fra Vemundvik som egen kommune. Grensen mellom Vemundvik og Klinga var Namsen, slik at Vemundvik lå nord for Namsen.Ved formannskapslovens ikrafttreden i 1837 ble også Fosnes etablert som en stor herredskommune, med et areal på 1312 km².I 1871 ble det opprinnelige Fosnes herred delt i de to selvstendige herredene Fosnes og Flatanger.I 1913 ble også Otterøya, med unntak av Finnangerodden, skilt ut fra Fosnes som egen herredskommune.Namdalseid ble også opprettet som et eget formannskapsdistrikt den 1. januar 1838, men ble slått sammen med Beitstad allerede i 1846. Namdalseid ble igjen skilt ut som egen kommune den 1. januar 1904. Den 1. januar 1964 ble en del av Otterøya kommune (området sør for Namsenfjorden, unntatt Hoddøy) tillagt Namdalseid. Fra samme dato ble Klinga, Vemundvik, Namsos ladested, resten av Otterøya og Finnangerodden i Fosnes slått sammen til Namsos kommune.I forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform vedtok Stortinget 8. juni 2017 at Namsos, Namdalseid og Fosnes kommuner skulle slås sammen senest fra 1. januar 2020. Grunnkretsen Lund i daværende Nærøy kommune ble også fraskilt og lagt til Namsos kommune fra denne datoen. == Geografi == Kommunen omfatter områdene på begge sider av utløpet av Namsen og Namsenfjorden. I nord omfatter kommunen også områdene rundt Blikkengfjorden og dens armer, samt øyene Otterøya (139 km²), Hoddøya (10 km²), Elvalandet (38 km²) og Jøa (55 km²) . I sør omfatter kommunen områdene rundt fjordarmen Løgnin, og lengst sør er det store fjellområder. Her ligger Finnvollvatnet og en av Norges beste smålakselver, Årgårdselva, som har sitt utløp i Løgnin. Terrenget er småkupert, og større flate områder finnes bare langs Namsen, på midtre deler av Otterøya, i Bangdalen og Klinga og rundt Namdalseid. På 1960- og 70-tallet ble store områder på begge sider av Namsens munning fylt opp med sand som ble mudret i elva. Disse områdene brukes nå til areal for næringsformål. Det høyeste fjellet i Namsos kommune er Grønkleppen (765 moh) på grensen mot Høylandet kommune. Den høyeste toppen i sørdelen av kommunen er Øyensskavlen (686,5 moh.) Rundt Namsos by ligger mange lavere topper. Noen av disse er populære turmål, som byfjellet Klompen (egentlig Bjørumsklumpen, 114 moh), Svartfjellet (245 moh), Vattafjellet (240 moh), Spillumsfjellet (egentlig Dugurdsmålsfjellet, 440 moh), og Strandafjellet (317 moh). == Samfunn == Sammen med de øvrige kommunene i Namdalen er Namsos medlem i Namdal regionråd, som er et politisk samarbeidsforum for de 11 Namdalskommunene. === Demografi === Kommunen Namsos har 15 096 innbyggere pr. 1. januar 2021. I administrasjonssenteret / byen Namsos, som består av tettstedet Namsos (8 421 innbyggere) på nordisda og tettstedet Spillum (1 322 innbyggere) og Lauvhammeren (485 innbyggere) på sørsiden av Namsens utløp, bor det 10 228 innbyggere pr. 1. januar 2020. I kommunen finner vi også tettstedene Bangsund (881 innbyggere), som ligger 13 km sør for byen Namsos, og Namdalseid (355 innbyggere) som ligger 36 km sør for byen. I tillegg er det flere mindre bygdesentra i kommunen som Klinga, Vemundvik, Fosslandsosen, Finnanger, Dun, Faksdal, Salsnes, Lund, Sjøåsen og Statland. === Samferdsel === Fylkesvei 17, «Kystriksveien», som kommer fra Steinkjer går igjennom kommunen via Namdalseid, Bangsund og Namsos by til Overhalla og videre nordover til Brønnøysund. Fv769 går fra Namsos sentrum og nordover i kommunen over Elvalandet til Lund der det er fergeforbindelse til Hofles og Geisnes i Nærøysund kommune. 5 km nord for Namsos, langs Fv769, ligger et vegdele der Fv767 starter og går til Skomsvoll på Otterøya, og fortsetter som Fv465 til Finnanger og Aglen helt nord på Otterøya. På Sjøåsen, som ligger 26 km sør for Namsos sentrum langs Fv17 starter Fv766 som går nordvestover til Tøtdal, og fortsetter som Fv215 til Statland. Fra Namsos er det hurtigbåtforbindelse til Ytre-Namdal. Namsos lufthavn har flyruter til Trondheim, Rørvik og Oslo. === Utdanning === Det er 12 grunnskoler i Namsos kommune: fire barneskoler, fem kombinertskoler (1. – 10. årstrinn), en privatskole og to ungdomsskoler. Elevtallet varierer fra ca. 20 ved den minste til ca. 400 elever ved den største. De 12 skolene er: Sørenget skole, Vestbyen skole, Namsos barneskole, Høknes barneskole, Otterøy skole,Bangsund skole, Bjørkly skole, Namdalseid skole, Statland skole, Jøa barne- og ungdomsskole, Høknes ungdomsskole og Namsos ungdomsskole.Olav Duun videregående skole i Namsos er en offentlig videregående skole. Nord Universitet - Avdeling Namsos tilbyr studier i reseptarfag, vernepleie og sykepleie. === Politikk === Kommunevalget 2019 == Næringsliv == Namsos kommune har variert næringsliv. Flere større industribedrifter er etablert i kommunen, hvor de fleste er knyttet til matproduksjon og skogbruk. Handels- og servicenæringene står sterkt, og i Namsos by er sykehuset største arbeidsgiver. Kommunen har også mange offentlige arbeidsplasser, bl.a. innen utdanningssektoren. Store deler av kommunen er også tradisjonelle skogbruks- og landbrukområder med primærnæringene som hovednæring, og i kystområdene finnes noe tradisjonelt fiske og ikke minst oppdrettsnæringa som har blitt stadig viktigere. Namdalsavisa utkommer i Namsos fem dager i uka. == Kultur == Kommunevåpenet viser en gul elg på rød bakgrunn. Namdal Symfoniorkester holder til i Namsos, og i kommunen er det registrert åtte musikkorps og seks kor.Det er sju historielag og 28 velforeninger og bygdelag i kommunen.I Namsos kommune er det også registrert 42 idrettslag.I kommunen ligger Janheim - Jernaldergården på Jøa, som er et lokalt senter for kulturlandskapsopplevelser, Olav Duuns barndomsheim på Øver-Dun og Fosnes bygdemuseum på Jøa, i tillegg til Norsk Sagbruksmuseum, Trønderrockmuseet – Rock City, Kunstmuseet Nord-Trøndelag og Namdalsmuseet, som alle ligger i Namsos by. Det tidligere Åsnes Glassverk ligger på Sjøåsen i sør. På Reppa ved Salsnes ligger et helleristningsfelt fra steinalderen med motiver av niser, fisk og elg. === Tusenårssted === Kommunens tusenårssted er Spillum Dampsag & Høvleri.Spillum Dampsag & Høvleri er bevart som en del av Norsk Sagbruksmuseum, et levende museum fra vår nære fortid og ett av elleve spesielt prioriterte anlegg på Riksantikvarens verneplan for tekniske og industrielle kulturminner. Museet ble åpnet i 1991 og fungerer i dag som et sagbruk slik disse ble drevet for over 50 år siden. Bruket ble grunnlagt i 1884 av Peter Torkilsen og var da det første høvleriet i Namdalen. Den kommersielle driften ble lagt ned så sent som i 1986, da sagbruket krevde større investeringer enn hva som var rasjonelt å gjennomføre. Norsk Sagbruksmuseum består foruten av Spillum Dampsag & Høvleri også av det vernede fartøyet «MB Hauka», slepebåten «MB Oter» samt en nasjonal samling med gamle sagbruksgjenstander. Tidligere Fosnes kommune hadde tre tusenårssteder: en på hver av de to øyene og en på fastlandet: Plassen på Elvalandet, Strandstua på Salsnes og Tunet ved Fosnes bygdemuseum på Jøa. Namdalseid kommune hadde Sjøåsen friluftsområde som tusenårssted. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Namsos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Namsos – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Norsk Sagbruksmuseum, Spillum Dampsag & Høvleri (no) Namdalsavisa

| innbyggernavn = Namsosing

https://no.wikipedia.org/wiki/Sveriges_Riksbanks_pris_i_%C3%B8konomisk_vitenskap_til_minne_om_Alfred_Nobel

2023-02-04

Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Forskningspriser', 'Kategori:Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1969']

Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel er en pris som utdeles årlig for fremragende bidrag til faget økonomi. Prisen omtales ofte uformelt som «nobelprisen i økonomi» eller «Nobels minnepris i økonomi». Prisen ble ikke etablert etter Alfred Nobels testament, men innstiftet ved Sveriges Riksbanks 300-årsjubileum i 1969. Vinnerne mottar et diplom og en gullmedalje fra den svenske monarken under den samme seremonien som nobelprisvinnerne i fysikk, kjemi, fysiologi/medisin og litteratur. Pengebeløpet som tildeles er også det samme som for nobelprisene. Prisvinnerne blir valgt ut av Kungliga Vetenskapsakademien som også velger ut nobelprisvinnerne i kjemi og fysikk.

Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel er en pris som utdeles årlig for fremragende bidrag til faget økonomi. Prisen omtales ofte uformelt som «nobelprisen i økonomi» eller «Nobels minnepris i økonomi». Prisen ble ikke etablert etter Alfred Nobels testament, men innstiftet ved Sveriges Riksbanks 300-årsjubileum i 1969. Vinnerne mottar et diplom og en gullmedalje fra den svenske monarken under den samme seremonien som nobelprisvinnerne i fysikk, kjemi, fysiologi/medisin og litteratur. Pengebeløpet som tildeles er også det samme som for nobelprisene. Prisvinnerne blir valgt ut av Kungliga Vetenskapsakademien som også velger ut nobelprisvinnerne i kjemi og fysikk. == Medalje == Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Medaljen er i gull (inntil 1979 i 23 karat, deretter i 18 karat) og er 66 mm i diameter. På adversen bærer medaljen Alfred Nobels venstrevendte portrett med korslagte overflødighetshorn under. Portrettet er annerledes enn i medaljene for nobelprisene. Motivet på advers er omgitt av omskriften «SVERIGES RIKSBANK TILL ALFRED NOBELS MINNE 1968». To overflødighetshorn er symbolet for Sveriges Riksbank. Reversen bærer en femtakket stjerne, nordstjernen, med stråler omgitt av tre åpne kroner og med en kongekrone over. Dette er merket for Kungliga Vetenskapsakademien, som velger ut prisvinneren. Motivet er omgitt av omskriften «KUNGLIGA VETENSKAPSAKADEMIN» i en bue i medaljens øvre halvdel. Medaljen er utformet av Gunvor Svensson Lundkvist i 1969.Det finnes eksemplarer av medaljen i sølv og forgylt bronse, blant annet i museer og samlinger. For prisvinnernes familiemedlemmer lages det inntil fem medaljer i forgylt bronse. Medaljene ble først produsert av firmaet Sporrong, senere av det svenske Myntverket. == Vinnere av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel == Norske Ragnar Frisch fikk prisen første gang den ble utdelt. Senere er Trygve Haavelmo (1989) og Finn Kydland (2004) blitt tildelt prisen. == Debatt i Sverige rundt navngivelse == Hvorvidt Sveriges Riksbanks økonomipris kan omtales som en «nobelpris» har opp gjennom årene vært gjenstand for debatt. Prisen er ved flere tilfeller blitt kritisert, bl.a. av enkelte medlemmer av Nobel-familien, for ikke å være i Nobels ånd, sist i forbindelse med utdelingen i 2004. I 2001 krevde fire av Nobels slektninger (juristen Peter Nobel, språkprofessoren Anders Ahlqvist, medisinprofessoren Jophan Ahlqvist og juristen John Hylton, alle oldebarn av Ludvig Nobel) at prisen ikke skulle deles ut på Nobeldagen og at den ikke skulle omtales som en «nobelpris». Peter Nobel mente at «Alfred Nobel ville aldrig ha något Nobelpris i ekonomi». Da prisen ble innstiftet i 1968 var Alfred Nobels eneste gjenlevende niese, dr. Marta Nobel-Oleinikoff, imot prisen og skrev til Nobelstiftelsen at den «under inga omständigheter fick benämnas ett Nobelpris». Også i 1993 tok flere medlemmer av Nobel-familien kontakt med Nobelstiftelsen og forlangte at prisen ikke skulle deles ut samtidig med nobelprisene.I et brev i 2001 understreket flere medlemmer av Nobel-familien at Alfred Nobel aldri nevnte noen økonomipris i sitt testamente i 1895 og skrev at økonomiprisen ikke gjenspeiler Nobels idealisme eller ånd. De skrev også at Nobel sterkt mislikte både forretningslivet og økonomi, og ba om at prisen ble omtalt i media og andre sammenhenger som Riksbank-prisen. == Referanser ==

Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel er en pris som utdeles årlig for fremragende bidrag til faget økonomi. Prisen omtales ofte uformelt som «nobelprisen i økonomi» eller «Nobels minnepris i økonomi».

https://no.wikipedia.org/wiki/Nobels_fredspris

2023-02-04

Nobels fredspris

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nobels fredspris', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1901']

Nobels fredspris er en av de fem priser svensken Alfred Nobel opprettet i sitt testamente av 27. november 1895. Den deles ut av Den Norske Nobelkomite. Mottaker av den årlige prisen kunngjøres tradisjonelt i begynnelsen av oktober, mens selve prisutdelingen finner sted på Nobels dødsdag den 10. desember. Seremonien har siden 1990 foregått i Oslo rådhus. Det holdes også en egen konsert i forbindelse med utdelingen, Nobels fredspriskonsert, der vinneren og prominente gjester deltar. Nobels fredspris anses å være verdens mest prestisjetunge fredspris. De øvrige nobelprisene deles ut av Nobelstiftelsen i Stockholm. Ved Alfred Nobels død 10. desember 1896 var Norge og Sverige fortsatt i union, hvor Sverige alene styrte utenrikspolitikken. Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem. Det er to klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring». Mange tildelinger har vært omstridte, og det har blitt hevdet fra jurister og fra Nobelfamilien at testamentet ikke blir fulgt.

Nobels fredspris er en av de fem priser svensken Alfred Nobel opprettet i sitt testamente av 27. november 1895. Den deles ut av Den Norske Nobelkomite. Mottaker av den årlige prisen kunngjøres tradisjonelt i begynnelsen av oktober, mens selve prisutdelingen finner sted på Nobels dødsdag den 10. desember. Seremonien har siden 1990 foregått i Oslo rådhus. Det holdes også en egen konsert i forbindelse med utdelingen, Nobels fredspriskonsert, der vinneren og prominente gjester deltar. Nobels fredspris anses å være verdens mest prestisjetunge fredspris. De øvrige nobelprisene deles ut av Nobelstiftelsen i Stockholm. Ved Alfred Nobels død 10. desember 1896 var Norge og Sverige fortsatt i union, hvor Sverige alene styrte utenrikspolitikken. Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem. Det er to klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring». Mange tildelinger har vært omstridte, og det har blitt hevdet fra jurister og fra Nobelfamilien at testamentet ikke blir fulgt. == Nominasjon == Årets vinner kunngjøres alltid på en en fredag i oktober.Nominasjonsfristen for Nobels fredspris er 1. februar hvert år. Nominasjoner må fremmes av en person som har rett til å nominere; institusjoner kan ikke nominere, og alle nominasjoner er derfor individuelle. Rett til å nominere har medlemmer av nasjonalforsamlinger, regjeringsmedlemmer og medlemmer av Den interparlamentariske union, medlemmer av Den faste voldgiftsdomstolen, Den internasjonale domstol og Folkerettsinstituttet, vitenskapelig ansatte på professor- eller førsteamanuensisnivå i historie, samfunnsvitenskap, jus, filosofi, teologi og religionsvitenskap, universitetsrektorer og universitetsdirektører (eller likeverdige stillinger) samt direktører for fredsforskningsinstitutter og institutter for internasjonal politikk. Nominasjonsrett har også personer som tidligere har fått fredsprisen og styremedlemmer i institusjoner som har mottatt fredsprisen. I tillegg kommer nåværende og tidligere medlemmer av Den Norske Nobelkomite, samt komiteens tidligere konsulenter. Komitémedlemmer kan nominere senest i det første komitémøtet etter 1. februar.Nobelkomiteens sekretær, som er direktøren for Det norske Nobelinstitutt, velger i samråd med komiteen kandidater verdige til å bli satt på «kortlisten». Den består av om lag 20 personer og organisasjoner som vurderes nærmere. Nobelkomiteens eksperter skriver redegjørelser om dem som komitemedlemmene skal lese. Deretter fatter Den Norske Nobelkomite avgjørelsen om hvem som blir årets vinner. Drøftingene i komitemøtene er ikke gjengitt i protokollen. Bare navnet på vinneren/vinnerne er bokført, og redegjørelsene og protokollene er hemmelige i 50 år. == Medalje, diplom og pengepremie == == Historie == Både fredsprisen og Nobelkomiteen er basert på den liberale internasjonalismen, en politisk ideologi som oppstod i Storbritannia på 1800-tallet og vokste fram i Norge på 1890-tallet.Den første fredsprisen ble utdelt i 1901 til Frédéric Passy og Henri Dunant. Mottakeren får en medalje, et diplom og en pengepremie som varierer fra år til år. Den første prisen var på 150 782 svenske kroner, mens i 2008, da Martti Ahtisaari ble tildelt prisen, var premien på 10 millioner svenske kroner. Per 2019 har fredsprisen blitt delt ut 100 ganger – prisen ble ikke delt ut i 1914, 1915, 1916, 1918, 1923, 1924, 1928, 1932, 1939, 1940, 1941, 1942, 1943, 1948, 1955, 1956, 1966, 1967 og 1972.Fredsprisen ble fra 1901 til 1904 utdelt under en seremoni i Stortinget. Fra 1905 til 1947 fant seremonien sted i Universitetets Aula. Ingen priser ble utdelt under de to verdenskrigene. Da Aulaen gradvis ble for liten for arrangementet ble prisen fra 1990 utdelt i Oslo rådhus. Prisen kunngjøres vanligvis 9. desember, og utdeles 10. desember, samme dato som Alfred Nobel døde.Den første fredsprisen ble utdelt i 1901 til Frédéric Passy og Henri Dunant. Seremonien fant sted i Stortingssalen hvor stortingspresident Carl Berner først holdt en kort tale. Deretter annonserte Jørgen Løvland navnet på de to vinnerne. Ingen av prismottakerne var til stede.Tildelingene av Nobels fredspris har ofte vært kontroversielle, og mange stater har reagert på tildelinger som har blitt oppfattet som kritikk mot dem selv. For eksempel tok Kina avstand fra tildelingen til Liu Xiaobo. Også Nobel-familien har ved ulike anledninger tatt avstand fra tildelinger, blant annet fra tildelingen til Carl von Ossietzky i 1936. Tildelingen til Ossietzky var også den eneste tildelingen hvor kong Haakon uteble fra seremonien, og Aftenposten omtalte i 2016 tildeingen som «[d]en mest kontroversielle fredsprisen noensinne».Nobelkomiteen har siden 1901, da prisen ble utdelt for første gang, utdelt prisen til flere internasjonale organisasjoner, blant annet FN, Folkeforbundet og Røde Kors. Fra 1960-tallet og videre har komiteen vist økt interesse for demokratisering og menneskerettigheter, og prisen har blitt utdelt til flere menneskerettighetsforkjempere og dissidenter. De første tiårene, frem til andre verdenskrig, har vært sentrale i komiteens historie og norsk utenrikspolitikk. Komiteen hadde i denne perioden en sentral plass i norsk utenrikspolitikk. I samme periode ble liberal internasjonalisme den sentrale ideologien for både komiteen og regjeringen. Da Norge gikk ut av unionen med Sverige i 1905 manglet man en egen utenrikstjeneste. Nobelkomiteen og fredsprisen ble sett på som en mulig plattform til å representere og fremme norske politiske interesser i utlandet. Norges første utenriksminister (1905–1908) og senere statsminister (1907–1908), Jørgen Løvland, var også samtidig komiteens formann. På denne måten hadde man en direkte forbindelse mellom Nobelkomiteen og Stortinget.Fredsprisen ble aktivt brukt for å fremme norske utenrikspolitiske interesser. Prisen til den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt i 1906 har blant annet blitt tolket av forskere som et forsøk på å etablere et godt forhold til USA. === Mottakere === Av de 100 prisene har 68 blitt tildelt én mottaker, 30 priser har blitt delt mellom to mottakere og to priser (1994 og 2011) har blitt delt mellom tre mottakere. Totalt har det vært 134 mottakere av Nobels fredspris, hvorav 107 enkeltpersoner og 24 organisasjoner (Røde Kors og FNs høykommissær for flyktninger har blitt tildelt prisen henholdsvis tre og to ganger). Av enkeltpersonene som har mottatt prisen er det 17 kvinner, den første var Bertha von Suttner i 1905. Den yngste mottakeren til nå er Malala Yousafzai, 17 år da hun mottok prisen i 2014, mens den eldste til nå er Józef Rotblat, 87 år da han mottok prisen i 1995. Til år 2000 var gjennomsnittsalderen 62 år for 87 individuell mottakere og av disse var 10 kvinner (andelen kvinner økte i løpet av de første 100 år). De første 75 årene dominerte Vest-Europa og Nord-Amerika blant mottakerne med i alt fire mottakere i Latin-Amerika, Afrika og Asia til og med 1975. De første 35 årene var tildelingene særlig knyttet til utvikling av lovverk og internasjonale avtaler samt fredskonferanser, senere ble det større andel av internasjonale organisasjoner og tildelinger for humanitært arbeid.Den amerikanske statsviteren Juditj Stiehm har identifisert seks kategorier mottakere: Internasjonale organisasjoner politikere og tjenestemenn som har funnet juridiske løsninger på internasjonale konflikter fredsaktivister som arbeider internasjonalt enkeltpersoner som søker rettferdighet, sikkerhet, rettigheter og frihet som grunnlag for fred ledere som har brukt voldsmakt og deretter blitt enige om fredelig løsning altruister som går foran med godt eksempel (for eksempel Mor Theresa)Den amerikanske statsviteren Ronald R. Krebs analyserte tildelingene til og med 2009, og kategoriserte etter om tildelingen var basert på ambisjoner og gode utsikter (engelsk: aspiration; for eksempel Barack Obama) eller faktisk oppnådde resultater (engelsk: accomplishments; Martti Ahtisaari). Krebs fant at 47 % av tildelingene var basert på ambisjoner. Krebs analyserte begrunnelsene og fant at 12 % av tildelingene var knyttet til innenrikspolitiske forhold, 19 % for humanitær innsats, 43 % relatert til nedrustning eller generelt fredsarbeid, og 21 % som støtte til pågående fredsprosesser samt 5 % annet. === Kriterier og Nobels testamente === Spørsmålet om tildelingene er i overensstemmelse med Alfred Nobels testamente har også vært et diskusjonstema. Debatten ble fornyet da juristen Fredrik Heffermehl i 2008 utgav boken Nobels vilje, hvor han argumenterer for at Nobelkomiteen ser bort fra Nobels testamente, og i stedet deler ut prisen etter egne preferanser. Heffermehl fikk i 2011 støtte for sine synspunkter fra Michael Nobel, tidligere styreleder i Familieforeningen Nobel. På bakgrunn av Heffermehls klager har Länsstyrelsen i Stockholm, som er tilsynsmyndighet for den svenske Nobelstiftelsen, behandlet saken to ganger. I 2009 konkluderte Länsstyrelsen med at tildelingene av Nobels fredspris ikke har vært i strid med Alfred Nobels testamente og at de heller ikke har brutt med Nobelkomiteens retningslinjer. I 2012 konkluderte Länsstyrelsen i Stockholm med at styret for Nobelstiftelsen, som etter svensk lov er ansvarlig for at avgjørelsene priskomiteene fatter er i overensstemmelse med Nobels vilje, ikke opptrer i strid med svensk lov. Länsstyrelsen vurderte ikke riktigheten av de enkelte fredspristildelingene. Saken ble da avsluttet av Länsstyrelsen. == Referanser == == Se også == Folkets Fredspris Liberalisme == Litteratur == Øivind Stenersen, Ivar Libæk, Asle Sveen Nobels fredspris: hundre år for fred prisvinnere 1901-2000 Cappelen 2001 ISBN 82-02-17023-0 Fredrik S. Heffermehl Nobels vilje 2008 ISBN 978-82-7990-074-0 == Eksterne lenker == Den Norske Nobelkomites offisielle hjemmeside Nobelianas artikkel om nominasjonsprosessen Nobels vilje, kritisk bok av Fr. S. Heffermehl. Klipp om Nobels fredspris på NRK Skole Nobels fredspris - en nasjonal ressurs?, om fredsprisens historie, artikkel hos Norgeshistorie.no

thumb|[[Frédéric Passy ble tildelt den første fredsprisen i 1901 sammen med Henri Dunant]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Johan_Semb

2023-02-04

Nils Johan Semb

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Fotballspillere for FK Ørn-Horten', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Norske idrettsledere', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trenere for Norges herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere i Fotball-EM 2000', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen']

Nils Johan Semb (født 24. februar 1959) er en norsk fotballtrener og idrettsleder. Han holder til i Åsgårdstrand og er odelsgutt. Etter treårig lærerskole ble det utdanning i Forsvaret og et hovedfag i idrett fra Norges Idrettshøgskole.Semb spilte aktivt for Ørn-Horten 1976–85. Fra 1988 til 1991 trente han Eik Tønsberg i 1. divisjon. Under Semb rakk laget helt til semifinalen av Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1989 der det måtte gi tapt for Molde FK.

Nils Johan Semb (født 24. februar 1959) er en norsk fotballtrener og idrettsleder. Han holder til i Åsgårdstrand og er odelsgutt. Etter treårig lærerskole ble det utdanning i Forsvaret og et hovedfag i idrett fra Norges Idrettshøgskole.Semb spilte aktivt for Ørn-Horten 1976–85. Fra 1988 til 1991 trente han Eik Tønsberg i 1. divisjon. Under Semb rakk laget helt til semifinalen av Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1989 der det måtte gi tapt for Molde FK. == U- og OL-landslagstrener (1990–98) == Han var assistenttrener for Norges U21-herrelandslag i fotball 1990–91 under Egil Olsen, og overtok hovedansvaret da Olsen tok over A-landslaget omkring 1992. Der ledet han Norge til bronse i EM 1998. I samme tidsrom ledet han også det såkalte «OL-landslaget» der spillerne ikke fikk være profesjonelle. Ellers trente han U20-landslaget 1996–98 og U23 i 1998, samt var tv-kommentator i NRK 1992–98. == A-landslagstrener (1998–03) == Semb overtok som trener etter å de deltok i VM i fotball 1998. Han ble den første treneren som tok Norges fotballandslag til et sluttspill i Europamesterskapet i fotball, til EM i fotball 2000. Sesongen forut gav mange gode resultater (ni seiere på rad i 1999), det franske fotballmagasinet France Football rangerte laget som det beste i Europa det året. I Norge mottok han Kniksenprisen. I EM ble det seier mot Spania, men Norge ble slått ut etter gruppespillet. Landslaget kvalifiserte seg ikke til VM i fotball 2002, og da de heller ikke klarte kvalifisering til EM i fotball 2004 ga han seg, og ble etterfulgt av Åge Hareide. == Toppfotballsjef (2009–18) == Etter noen år som ekspertkommentator i TV2 2006–09 og leder for G18-landslaget, ble han høsten 2009 ansatt som toppfotballsjef i Norges Fotballforbund. Der var han leder for Toppfotballsenteret, et samarbeidsprosjekt med Norsk Toppfotball. Semb ble i 2018 etterfulgt av Lise Klaveness som elitefotballens øverste sjef. Semb fikk heller en annen jobb der han skal hjelpe Lars Lagerbäck og Per Joar Hansen med herrene. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Nils Johan Semb på Internet Movie Database (en) Nils Johan Semb – FIFA (en) Nils Johan Semb – Transfermarkt (manager) (en) Nils Johan Semb – FootballDatabase.eu (en) Nils Johan Semb – Soccerway

Nils Johan Semb (født 24. februar 1959) er en norsk fotballtrener og idrettsleder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nebraska

2023-02-04

Nebraska

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med hovedstad forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Nebraska', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1867']

Nebraska er en delstat i USA. Den ligger i midtvesten og grenser mot Sør-Dakota i nord, Iowa i øst, Missouri i sørøst, Kansas i sør, Colorado i sørvest og mot Wyoming i vest. Den har fått tilnavnet Cornhusker State. Hovedstaden i Nebraska heter Lincoln. Den er oppkalt etter Abraham Lincoln. Den største byen i innbyggertall er Omaha. Navnet "Nebraska" er basert på urbefolkningens ord Nebrathka som betyr "flatt vann" (med henvisning til Platte-elven, som også er et offisielt symbol på Nebraska.

Nebraska er en delstat i USA. Den ligger i midtvesten og grenser mot Sør-Dakota i nord, Iowa i øst, Missouri i sørøst, Kansas i sør, Colorado i sørvest og mot Wyoming i vest. Den har fått tilnavnet Cornhusker State. Hovedstaden i Nebraska heter Lincoln. Den er oppkalt etter Abraham Lincoln. Den største byen i innbyggertall er Omaha. Navnet "Nebraska" er basert på urbefolkningens ord Nebrathka som betyr "flatt vann" (med henvisning til Platte-elven, som også er et offisielt symbol på Nebraska. == Geografi == Nebraska ligger midt i USA og er en av de største jordbruksstatene, men er også et viktig knutepunkt for transport og kommunikasjon mellom øst og vest i landet. == Historie == Regionen har vært befolket av indianere i tusentalls år. Noen av stammene som historisk har bodd i regionen, er omaha, missouria, ponca, pawnee, otoe og forskjellige lakotastammer, hvorav noen tidligere var bosatte lengre mot øst, men migrerte vestover i takt med at den europeiske koloniseringen skred frem.Spania og Frankrike var de første europeiske stater som gjorde krav på området. På 1690-tallet begynte spanske handelsmenn å handle med apachene, som da kontrollerte vestre del av det nåværende Nebraska. Omkring 1703 hadde også franske kjøpmenn etablert handel med indianere ved Missouri og kom i årene frem til 1719 til å inngå flere fredsavtaler med lokale stammer. Etter at Spania og Frankrike erklærte krig mot hverandre ble det sendt en spansk ekspedisjonsstyrke, Villasurekspedisjonen, til området, under generalløytnant Pedro de Villasur i 1720. Ekspedisjonen ble beseiret og massakrert av pawnee- og otoekrigere allierte med Frankrike nær det nåværende Columbus i Nebraska. Med dette oppgav Spania videre forsøk på å utforske området for størstedelen av 1700-tallet.Frankrike avsto Louisianaterritoriet til Ny-Spania i 1762 under syvårskrigen, noe som gjorde Spania og Storbritannia til de to dominerende kolonialmakter i området. Britene etablerte handelskontakter med de lokale stammene i denne perioden, frem til 1773. Spania sendte to handelsekspedisjoner opp Missourielven 1794-1795 og etablerte den første europeiske bosetningen nær munningen av Platte River. Senere samme år ble Fort Carlos IV etablert nær nåværende Homer. I 1819 etablerte USAs armé Fort Atkinson som første militære utpost vest for Missourifloden, nær nåværende Fort Calhoun i Nebraska. Fort Atkinson ble oppgitt i 1827 etter at grensen for nybyggernes ekspansjon var kommet lengre vestover. Først etter gullrushet i California i 1848 kom den europeisk-amerikanske bosettingen i området til å skyte fart på alvor.Delstatens direkte foregjenger, Nebraskaterritoriet, ble dannet ved den føderale Kansas-Nebraskaloven i 1854. Da var territoriet betydlig større enn dagens delstat Nebraska og omfattet også deler av dagens Colorado, Idaho, Wyoming, Montana, Nord-Dakota og Sør-Dakota, men senere kom store deler av territoriet til å bli overført til Coloradoterritoriet (dannet 1861), Dakotaterritoriet ( 1861) og Idahoterritoriet (1863).Den første hovedstaden for Nebraskaterritoriet ble Omaha, som ble valgt av fungerende guvernør Thomas B. Cuming. En politisk drakamp oppstod mellom nybyggerne som bodde nord for Platte River, og de som bodde sør for den, og da flere bodde sør om elven ble hovedstaden flyttet dit. Kort etter delstatens dannelse i 1867 ble den besluttet flyttet til Lancaster i Lancaster County lenger sør, og stedet fikk det nye navnet Lincoln. Planarbeid og bygging av den transamerikanske jernbane på 1850-og 1860-tallet påskyndte etableringen av nye jordbruksområder, kvegrancher og jernbanebyer i trakten omkring Platte River og kildeelven South Platte River. Blant annet Columbus og Fremont ble bygd langs den forventede jernbaneruten og nybyggerledene vestover på 1850-tallet, og Grand Island og North Platte ble grunnlagt i samband med jernbanens ankomst senere på 1860-tallet. Jernbanens ferdigstillelse i 1869 gjorde også Omaha og Council Bluffs i Iowa på andre siden av elven til viktige jernbaneknutepunkter for reisende mellom kystene. I 1872 grunnla J. Sterling Morton Arbor Day, en høytid da man plantet trær. Morton visste at treene ville hjelpe mennesker å bygge hus i Nebraska og at jorden skulle bli mer fruktbar. Arbor Day feires fortsatt i USA og dagen inntreffer siste fredag i april. Nebraska har praktiserte henrettelser i den elektriske stol frem til februar 2008. Metoden var på det tidspunktet den ble avskaffet, - den eneste tillatte henrettelsesmetoden i delstaten == Demografi == Bureau of the Census estimerte at Nebraskas befolkning var på 1 842 641 den 1. juli 2011. Det var en befolkningsvekst på 0,89% siden folketellingen i 2010.Ifølge folketellingen i 2010 besto befolkningen av: Hvite: 86,1% Latinos: 9,2% Afroamerikanere: 4,5% to eller flere raser: 2,2% Asiatisk: 1,8% Indianere: 1,0%4,8% av Nebraskas befolkning er født i utlandet, altså 84 000 mennesker.38,6% av Nebraskas befolkning er av tysk herkomst. En stor del av Nebraskas befolkning har også aner fra diverse andre land som for eksempel Irland (12,4%), England (9,6%), Mexico (8,7%) og Tsjekkia (5,5%). Nebraska har den største prosentandelen tsjekkisk-amerikanske i USA.89% av byene til Nebraska har et folketall på under 3000 mennesker. Nebraska har hundrevis av byer som har et folketall på under 1000 innbyggere. Befolkningsnedgangen i de rurale strøkene har fått mange skoler til å bli nedlagt rundt omkring i distriktene. 53 av Nebraskas 93 kommuner hadde en befolkningsnedgang fra år 1990 til 2000. Befolkningsnedgangen var fra 0,06% nedgang i Frontier County til 17,04% nedgang i Hitchcock County. De urbane områdene i Nebraska hadde en stor befolkningvekst i begynnelsen av 2000-tallet. I 2000 hadde byen Omaha et innbyggertall på 390 007, mens den i 2005 hadde et innbyggertall på 414 521. Det er en befolkningsvekst på 6,3% på fem år. Lincoln, den andre store byen i Nebraska, hadde også en betydelig befolkningsvekst fra år 2000 til 2010. Byen hadde en befolkning på 225 581 i år 2000 og hadde en befolkningvekst på 14,5% på ti år. Lincoln hadde en befolkning på 258 379 i 2010. == Justis == Nebraska har praktisert henrettelser i den elektriske stol frem til februar 2008. Metoden var på det tidspunktet den ble avskaffet, - den eneste tillatte henrettelsesmetoden i delstaten27.mai 2015, - stemte lovgiverne i Nebraska for å avskaffe dødsstraffen i delstaten, i strid med guvernørens ønske. Med 30 mot 19 stemmer vedtok medlemmene av delstatens lovgivende forsamling å overkjøre vetoet som den republikanske guvernøren Peter Ricketts hadde nedlagt mot en ny lov som erstatter dødsstraff med livstid i fengsel uten mulighet for løslatelse. Flertallet var akkurat nok til å tilsidesette vetoet, slik at Nebraska nå blir den 19. amerikanske delstaten som har avskaffet dødsstraff.Praksisen ble imidlertid gjeninnført allerede i november 2016 etter en folkeavstemning. == Store byer i Nebraska == Omaha 408 958 Lincoln 258 379 == Økonomi == Nebraska er USAs nest fremste landbruksstat målt etter produksjonsverdi, bare overgått av Texas. Landbruksarealet er det fjerde største blant alle delstater i USA. Maisproduksjonen er den tredje største i landet, og det dyrkes også mye soyabønner og korn. Gårdsbrukene er relativt små, så det betales store landbrukssubsidier, hele 778 mill. US$ i 2006, kun overgått av tre andre stater. Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587. == Kjente personer == Grover Cleveland Alexander Fred Astaire Marlon Brando Warren Buffett Johnny Carson Dick Cheney Henry Fonda Gerald R. Ford Harold Lloyd Malcolm X Nick Nolte Conor Oberst Theodore C. Sorensen Jack Finnegan Gilinsky == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Nebraska – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Nebraska er en delstat i USA. Den ligger i midtvesten og grenser mot Sør-Dakota i nord, Iowa i øst, Missouri i sørøst, Kansas i sør, Colorado i sørvest og mot Wyoming i vest.

https://no.wikipedia.org/wiki/Namibia

2023-02-04

Namibia

['Kategori:17°Ø', 'Kategori:22°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Namibia', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1990']

Republikken Namibia er et land i den sørvestlige delen av Afrika ved atlanterhavskysten. Det grenser til Angola og Zambia i nord, til Botswana i øst og til Sør-Afrika i sør. Det ble selvstendig fra Sør-Afrika i 1990 og har sin hovedstad i Windhoek.

Republikken Namibia er et land i den sørvestlige delen av Afrika ved atlanterhavskysten. Det grenser til Angola og Zambia i nord, til Botswana i øst og til Sør-Afrika i sør. Det ble selvstendig fra Sør-Afrika i 1990 og har sin hovedstad i Windhoek. == Navn == Landet var fra 1884 til 1915 kjent som Tysk Sørvest-Afrika. Etter at Sør-Afrika overtok kontrollen, var landet kjent som Sørvest-Afrika til det ble selvstendig som Namibia i 1990. Navnet Namibia kommer fra ordet «namib», som betyr «skjold» på språket nama, men forklares også med henvisning til Namibørkenen. == Geografi == Det namibiske landskapet består primært av de sentrale høylandene hvor det høyeste punktet er Brandberg med sine 2606 moh. Det sentrale platået går fra nord mot sør og grenser til Namibørkenen og dens kystsletter i vest, Oranjeelven i sør og Kalahari-ørkenen i øst. En bemerkelsesverdig landstripe i nordøst, kjent som Caprivi-stripen, er den trange korridoren som ble oppmerket slik at Tyskland skulle få tilgang til Zambezi-elven. === Klima === Klimaet varierer fra ørken til subtropisk og er generelt varmt og tørt. Nedbøren er sparsom og uberegnelig. Den kalde, nordgående Benguelastrømmen avgir noe av den sparsomme nedbøren. Ved siden av hovedstaden Windhoek sentralt i landet, er havnene Walvis Bay og Swakopmund andre viktige byer, i tillegg til Oshakati, Grootfontein, Tsumeb og Keetmanshoop. == Demografi == Ved folketellingen i 2011 hadde Namibia en folkemengde på 2 113 077, mot 1 830 330 i 2001. 37 % av befolkningen var under 15 år. 57 % av befolkningen bodde i 2011 på landsbygda, 43 % i byer.Namibia er blant de tre uavhengige landene i verden med lavest befolkningstetthet. Majoriteten av befolkningen er av afrikansk avstamning (84 % bantu og khoisan). Ovambo-stammen utgjør rundt halvparten av befolkningen, konsentrert nord i landet. I tillegg til bantu-majoriteten, er der store grupper av khoisan (nama og buskmenn) som er etterkommere av de opprinnelige innbyggerne i det sørlige Afrika. Khoisan er betydelig forskjellige i utseende fra både bantu og hvite. Fargede med annen bantubakgrunn er etterkommere av flyktninger fra Angola. Der er også to mindre grupper med blandede raseopphav, kalt «fargede» og «bastere», som til sammen utgjør rundt 8 % av befolkningen. En minoritet (ca. 6 %) er av europeisk opprinnelse, hovedsakelig tysk og nederlandsk. De fleste hvite namibiere og nesten alle av blandet rase er afrikaans-språklige og deler lignende opphav, kultur, religion og genealogi som hvite og fargede befolkninger i nabolandet Sør-Afrika. En mindre andel hvite (rundt 20 000) sporer sitt familieopphav direkte tilbake til tyske bosettere og opprettholder sine tyske kulturelle og utdanningsinstitusjoner. Alle portugisere er hvite gruvearbeidere og bosettere fra deres tidligere koloni Angola. === Språk === Eneste offisielle språk er engelsk, selv om få i landet har dette som førstespråk. Folketellingen i 2011 viste at 49 % av befolkningen talte oshiwambo, 11 % nama/damara, 10 % afrikaans, 9 % kavango og 9 % otjiherero. === Religion === Kristendommen er viktigste religion. Den største kirken er den lutherske, og Namibia er det eneste landet utenfor Europa (og USA) med en lutherske majoritet. Namibia har kriminalisert homofili, men straffen ikke spesifisert. == Historie == De tørre områdene til Namibia har vært befolket siden tidlige tider av buskmenn, damara, namaqua og siden rundt det 14. århundre av immigrerende bantuer som kom med bantu-ekspansjonen. Regionen var ikke omfattende utforsket av europeere før det 19. århundre da landet kom under tysk kontroll, bortsett fra Walvis Bay som var under britisk kontroll. Namibia var kjent som Tysk Sydvest-Afrika og var en av de tyske koloniene på det afrikanske kontinentet frem til første verdenskrig. I begynnelsen av 1900-tallet fant folkemordet på herero- og namafolket, første folkemordet på 1900-tallet, sted i landet, hvor 100.000 herero-folk og 10.000 nama-folk ble drept. Landet har fortsatt en tyskspråklig minoritet. Sør-Afrika okkuperte kolonien under første verdenskrig og administrerte det som et mandatterritorium under folkeforbundet til etter andre verdenskrig, da den ble annektert som territorium, uten internasjonal anerkjennelse. Namibia ble styrt av Sør-Afrika frem til 1990 under navnet Sydvest-Afrika. Sør-Afrika innførte sitt apartheidsystem, og i 1966 startet full krig mellom Sør-Afrika på den ene siden og den marxistiske uavhengighetsbevegelsen SWAPO, støttet av Angola og Cuba, på den andre. I 1990 fikk landet selvstendighet og Walvis Bay ble avgitt til Namibia i 1994. == Politikk == Det namibiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for perioder på fem år, sammen med sin regjering. Regjeringsjefen er statsministeren som sammen med regjeringen blir utnevnt av presidenten. SWAPO, den viktigste kraften bak uavhengigheten, er for tiden fremdeles landets største parti. Namibias tokammerparlament består av nasjonalrådet med 26 representanter, 2 fra hver av de regionale rådene, som blir valgt for seksårsperioder og nasjonalforsamlingen med 78 representanter. Seks av disse er valgt av presidenten og har ikke stemmerett. De 72 andre blir valgt av folket. Alle 78 sitter i fem år. Nasjonalforsamlingen er den lovgivende makten, mens nasjonalrådet har en mer rådgivende stilling. Den dømmende makt er høyesterett, hvis medlemmer blir valgt av presidenten etter anbefaling fra den juridiske kommisjonen. Grunnloven fra 1990 inneholdt som en av de første avsnitt angående miljøvern. Hage Geingob ble valgt til landets president i 2014 og gjenvalgt med 56,3 % av stemmene 30. november 2019. === Regioner === Namibia er delt inn i 13 regioner og videre i 102 valgkretser. Regionene er: Caprivi Erongo Hardap Karas Kavango Khomas Kunene Ohangwena Omaheke Omusati Oshana Oshikoto Otjozondjupa == Økonomi == Den namibiske økonomien baserer seg på utvinning og utførsel av mineraler. Gruvedriften står for 20 prosent av bruttonasjonalproduktet. Landet er verdens femte største produsent av uran. I tillegg er landet også en stormakt i utvinning av diamanter; dette er landets nest største næring. Dessuten utvinnes større kvanta bly, sink, sølv og wolfram. Største næringsvei er landbruket. Nær halvparten av befolkningen driver med dette. Selv om Namibia har et fem ganger høyere bruttonasjonalprodukt enn de fattigste landene i Afrika lever mesteparten av det namibiske folk i fattigdom, på grunn av stor arbeidsledighet, ujevn fordeling av inntekter og at store deler av inntektene går til utenlandske interessenter. Økonomien er ellers tett knyttet til den sørafrikanske. Namibia mottar bistand fra mange vestlige land, særlig gjelder dette den tidligere kolonimakten Tyskland. Norges økonomiske bistand var 7,8 millioner kroner i 2004. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Twyfelfontein – bergkunst NamibørkenenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2015 – Oshiuthi shomagongo, marula fruktfestival 2020 – Aixan/Gana/Ob#ANS TSI //Khasigu, forfedres musikalske lydkunnskaper og ferdigheter == Øvrige emner == Kommunikasjon i Namibia Transport i Namibia Namibias militære Namibias utenrikspolitikk Liste over byer i Namibia == Referanser == == Litteratur == Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 74. ISBN 8251607450. Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 82. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == === Offentlige sider === Republic of Namibia – namibisk styresmaktsportal https://web.archive.org/web/20100328053229/http://www.orusovo.com/namcon/ Grunnloven til republikken Namibia === Nyheter === Allgemeine Zeitung Namibia (på tysk) The Namibian (på engelsk) NewEra.com (på engelsk) Die Republikein (på afrikaans) === Oversikter === BBC News – Country Profile: Namibia CIA World Factbook – Namibia Arkivert 23. april 2020 hos Wayback Machine. Open Directory Project – Namibia directory category US State Department – Namibia includes Background Notes, Country Study and major reports (no) Statistikk og andre data om Namibia i FN-sambandets nettsted Globalis.no === Turisme === Namibia – The Ultimate African Safari 2 WebCams showing Windhoek and weather in central Namibia === Annet === Goethe Institut Windhoek (på tysk) Namibian Broadcasting Corporation – Nasjonalt TV og radio Desert Research Foundation of Namibia – Environmental and development NGO based in Windhoek Gobabeb Training & Research Centre – Centre for ecological and development research and training in the Namib-Naukluft Park University of Namibia – National University Namibias nasjonalsang

Republikken Namibia er et land i den sørvestlige delen av Afrika ved atlanterhavskysten. Det grenser til Angola og Zambia i nord, til Botswana i øst og til Sør-Afrika i sør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nigeria

2023-02-04

Nigeria

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:Den afrikanske unions medlemsland', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Nigeria', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1960', 'Kategori:Trenger oppdatering', 'Kategori:Utdaterte artikler']

Nigeria, offisielt Forbundsrepublikken Nigeria (engelsk: Federal Republic of Nigeria), er en føderal republikk bestående av 36 delstater i tillegg til hovedstaden Abuja. Landet ligger i Vest-Afrika og grenser til Benin i vest, Tsjad og Kamerun i øst og Niger i nord. Nigeria har kyst til Guineabukta i Atlanterhavet. Nigeria har både den høyeste befolkningen og den største økonomien (samlet bruttonasjonalprodukt) av landene i Afrika. Navnet Nigeria kommer fra elven Niger som renner gjennom landet. Britene koloniserte Nigeria mot slutten av det nittende og det tyvende århundre og satte opp administrative strukturer og lovverk samtidig som de anerkjente tradisjonelle lokale ledere. Nigeria fikk sin uavhengighet igjen i 1960. Flere år senere opplevde landet Biafrakrigen hvor en utbryterrepublikk forsøkte å skaffe seg uavhengighet. Militærregimer har vekslet med demokratisk valgte regjeringer i krisetider. Nigerias befolkning er delt mellom muslimer i nord og kristne i sør, foruten en liten andel som praktiserer tradisjonelle lokale religioner. Siden 2002 er det pågått flere konflikter, spesielt i nord, mellom regjeringsstyrker og Boko Haram, en islamistgruppering som forsøker å innføre sharialov i området. De tre største og mest innflytelsesrike etniske grupperingene i landet er hausafolket, jorubafolket og ibofolket. Det nigerianske folket har en lang historie. Arkeologiske funn viser at det fantes menneskelige bosetninger i området tilbake til 9000 år f.Kr.. Området rundt Benue er antatt å være det opprinnelige hjemstedet til Bantufolket som siden spredte seg til det meste av det sentrale og sørlige Afrika i flere omganger mellom 1. årtusen f.Kr. og det 11. århundre og fremover. Nigeria er det mest folkerike landet i Afrika og det åttende mest folkerike landet i verden. Det er også det mest folkerike landet der majoriteten av befolkningen er svarte. Landets oljereserver har gitt stor økonomisk vekst og det er regnet blant de neste elleve større økonomiene som vil vokse som gunstig land å investere i ifølge Goldman Sachs. Landet er også medlem av Samveldet av nasjoner siden 1960.

Nigeria, offisielt Forbundsrepublikken Nigeria (engelsk: Federal Republic of Nigeria), er en føderal republikk bestående av 36 delstater i tillegg til hovedstaden Abuja. Landet ligger i Vest-Afrika og grenser til Benin i vest, Tsjad og Kamerun i øst og Niger i nord. Nigeria har kyst til Guineabukta i Atlanterhavet. Nigeria har både den høyeste befolkningen og den største økonomien (samlet bruttonasjonalprodukt) av landene i Afrika. Navnet Nigeria kommer fra elven Niger som renner gjennom landet. Britene koloniserte Nigeria mot slutten av det nittende og det tyvende århundre og satte opp administrative strukturer og lovverk samtidig som de anerkjente tradisjonelle lokale ledere. Nigeria fikk sin uavhengighet igjen i 1960. Flere år senere opplevde landet Biafrakrigen hvor en utbryterrepublikk forsøkte å skaffe seg uavhengighet. Militærregimer har vekslet med demokratisk valgte regjeringer i krisetider. Nigerias befolkning er delt mellom muslimer i nord og kristne i sør, foruten en liten andel som praktiserer tradisjonelle lokale religioner. Siden 2002 er det pågått flere konflikter, spesielt i nord, mellom regjeringsstyrker og Boko Haram, en islamistgruppering som forsøker å innføre sharialov i området. De tre største og mest innflytelsesrike etniske grupperingene i landet er hausafolket, jorubafolket og ibofolket. Det nigerianske folket har en lang historie. Arkeologiske funn viser at det fantes menneskelige bosetninger i området tilbake til 9000 år f.Kr.. Området rundt Benue er antatt å være det opprinnelige hjemstedet til Bantufolket som siden spredte seg til det meste av det sentrale og sørlige Afrika i flere omganger mellom 1. årtusen f.Kr. og det 11. århundre og fremover. Nigeria er det mest folkerike landet i Afrika og det åttende mest folkerike landet i verden. Det er også det mest folkerike landet der majoriteten av befolkningen er svarte. Landets oljereserver har gitt stor økonomisk vekst og det er regnet blant de neste elleve større økonomiene som vil vokse som gunstig land å investere i ifølge Goldman Sachs. Landet er også medlem av Samveldet av nasjoner siden 1960. == Geografi == Nigeria ligger nord for Guineabukta, i det vestlige Afrika. De større byene og mesteparten av befolkningen er sør i landet. Den sørlige delen av Nigeria består av lavland med tropisk klima, mye nedbør og regnskog. Den nordlige halvdelen av Nigeria består av høyland og tørre savanner. Ørkenen Sahara begynner i det nordlige Nigeria. Nigeria deles grovt sett i tre av elvene Niger og Benue, som kommer inn i landet fra henholdsvis nordvest og øst og møtes i midten. I nærheten av hovedstaden Abuja samles elvene og renner sammen ned i Guineagulfen ved Nigerdeltaet. Nigerias høyeste punkt er Chappal Waddi på 2 419 meter, nær grensen mot Kamerun. == Demografi == Som Afrikas mest folkerike land står Nigeria for en sjettedel av Afrikas innbyggere, med 185 989 640 folk (2016 World Bank). Mer enn 75 % av befolkningen bor på landsbygda, men man ser en stadig urbanisering. Det anslås at i 2015 vil dobbelt så mange nigerianere bo i byer. Det finnes om lag 25 byer med innbyggertall over 100 000. Millionbyer (2017) omfatter Lagos, Kano, Ibadan, hovedstaden Abuja, Onitsha og Ogbomosho. Nigeria består av ca. 250 forskjellige etniske grupper og stammer. I hovedsak er gruppene i nord muslimer, mens de i sør er kristne. Det finnes også mange som bekjenner seg til diverse naturreligioner. De forskjellige etniske gruppene har i hovedsak sine egne språk. Engelsk brukes derfor på nasjonalt nivå, og har status som eneste offisielle språk. De største nigerianske språkene er hausa, joruba og igbo. Hausa er det mest utbredte språket muntlig.44 % av befolkningen i Nigeria er under 14 år. Folketallet i landet vokser med 2,67 % i året (se grafen for økning i folketallet de siste 40 årene). En gjennomsnittlig nigeriansk kvinne vil få 5,66 barn. Gjennomsnittlig levealder i Nigeria er 43 år; 44 år for kvinner, 43 år for menn. 67,3 % av den mannlige befolkningen over 15 år kan lese og skrive, blant kvinner er tallet 49,6 %. == Historie == Den første kjente sivilisasjonen i det som i dag er Nigeria var Nok-folket. Nok-folket var et jernalderfolk som bebodde Jos-platået i nordøst fra ca. 500 f.Kr. til 200 f.Kr. På 1200-tallet ble Kanem-Bornu-imperiet grunnlagt. Dette imperiet dekket alle de nåværende landene i regionen, inkludert det nordlige Nigeria. Kanem-Bornu kontrollerte dette området frem til 1840-tallet, da det kollapset. Fra og med 1600-tallet til 1800-tallet etablerte europeiske makter baser langs den nigerianske kysten. Disse basene ble brukt til å skaffe slaver til koloniene i Amerika. I 1886 dannet britene The Royal Niger Company med det formål å legge hele området under seg og utnytte det økonomisk. Den harde kampen mellom de europeiske imperialistmaktene gjorde handelshus lite egnet til å beholde kontrollen over landet, så den 1. januar 1900 ble Nigeria solgt til den britiske stat for 865 000 pund. Nigeria ble så omgjort til et britisk protektorat. Etter andre verdenskrig ble Nigeria stadig forandret i retning av en føderal stat, som en konsekvens av krav om uavhengighet. Etter en relativt fredelig løsrivelsesprosess fikk Nigeria sin fulle uavhengighet den 1. oktober 1960. Abubakar Tafawa Balewa ble landets første statsminister. I 1966 ble det gjennomført to militækupp i Nigeria. Her ble landets lederskap, inkludert president Nnamdi Azikiwe og Balewa, erstattet. General Johnson Aguiyi-Ironsi overtok makten, men ble drept etter et halvt års styre. Året etter brøt en borgerkrig ut mellom delstaten Biafra og resten av landet. Det var ikke før i 1970 at dette opprøret ble knust. I 1975 ble et nytt kupp gjennomført, denne gangen var det Murtala Ramat Mohammed som kom seirende ut av maktkampen. Året etter ble han drept i et kuppforsøk, og Olusegun Obasanjo overtok makten. Obasanjo gav faktisk frivillig fra seg makten i 1979, og Shehu Shagari ble valgt til ny president. Etter beskyldninger om valgfusk ved neste presidentvalg fire år etter ble Shagari kastet fra makten i nok et kupp. Regimet til den nye makthaveren Muhammadu Buhari varte ikke lenger enn til 1985, da han igjen ble kastet i enda ett kupp. Den nye lederen, Ibrahim Babangida, satt imidlertid ikke trygt. Både i 1986 og 1990 var det nye kuppforsøk. I 1990 begynte prosessen med å lage en ny grunnlov. I 1992 ble det gjennomført frie valg, men Babangidaadministrasjonen godkjente ikke valget og gjennomførte et nytt året etter. Babangida tapte også dette, men ville fortsatt ikke gå av. Etter en periode med stor uro måtte Babangida likevel gå av. Etter tre måneder med sivilt styre tok det militære igjen makten, denne gangen ved general Sani Abacha. Valgvinneren Moshood Abiola ble fengslet, og konen hans ble drept etter at hun ledet protestene etter kuppet. Etter mislykkede kupp i 1995 og 1997 skulle Nigeria igjen få en sivil regjering i 1998. Abacha ble imidlertid eneste kandidat til presidentvalget, noe som førte til opptøyer og mange drepte. Etter Abachas plutselige død i senere i 1998 ble det gjennomført frie valg i 1999. Olusegun Obasanjo vant med klar margin, og han ble også gjenvalgt fire år etter. Konstitusjonen hindrer presidenten i Nigeria å sitte over tre perioder, og forsøk på å endre dette ble blokkert av parlamentet i 2006. Valget i april 2007 ble derfor vunnet av presidenten Obasanjos utvalgte etterfølger, Mr Yar'Adua fra samme parti ( Folkets demokratiske parti ), som ifølge de offisielle slo den nærmeste motkandidaten Muhammadu Buhari med 24 638 063 stemmer mot 6 605 299. Det har kommet protester mot valgresultatet. == Politikk == Nigeria er en republikk som ledes av en president. Presidenten er både statssjef og regjeringssjef. Presidenten velges i vanlige flertallsvalg hvert fjerde år, og kan maksimum sitte to perioder. Parlamentet i Nigeria er todelt, man har et Senat på 109 seter som overhus og et Representantenes hus på 360 seter som underhus. Representanter og senatorer velges også for fireårsperioder. People’s Democratic Party (PDP) dominerer Nigerias politikk, og har en majoritet i begge kamre. President Olusegun Obasanjo kommer også fra PDP. Han ble valgt for første gang i 1999, og ble gjenvalgt i 2003. De viktigste opposisjonspartiene er All Nigerian People’s Party (ANPP) og Alliance for Democracy (AD). Nigerias juridiske system har den nigerianske høyesteretten som øverste nivå. I tillegg til denne kommer en føderal ankerett (Federal Court of Appeal). Dommere i høyesterett og den føderale ankeretten utpekes av regjeringen. === Menneskerettigheter === Nigeria har dødsstraff for homofili. === Administrativ inndeling === Nigeria har ett føderalt territorium, Abuja, og 36 delstater. Delstatene har sine egne parlament samt en valgt guvernør. Guvernøren utnevner delstatsregjeringen. == Økonomi == Nigeria er rikt på olje, men grunnet korrupsjon og økonomisk kaos er ikke rikdommen kommet landets innbyggere til gode. Oljen står for 20 % av BNP, 95 % av de utenlandske investeringene i landet og 65 % av inntektene på statsbudsjettet. Nigeria er medlem av OPEC, og landets oljereserver anslås til ca. 25 milliarder fat. Staten regulerer og deltar i landets petroleumsvirksomhet gjennom det nasjonale oljeselskapet Nigerian National Petroleum Corporation (NNPC). Jordbruket sysselsetter over halvparten av befolkningen i Nigeria. De viktigste matsortene som produseres er mais, hirse og yams. For eksportmarkedene produseres det kakao, jordnøtter og noe sukkerrør. Av mineralressurser utvinnes det kull og tinn. På tross av at industrien bare sysselsetter vel 6 % av arbeidsstyrken står industrien for 42 % av BNP. Nigerias viktigste handelspartnere er USA, Storbritannia, Tyskland, Spania, Frankrike og India. 58% av befolkningen lever på mindre enn 1 US$ per dag, 32% av befolkningen lever på mellom 2-4 US$ per dag og 10% av befolkningen lever på mer enn 5 US$ per dag (2008). == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Kulturlandskap i Sukur Hellig lund i Osun-OsogboMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2005 – Tradisjonene rundt Ifa-sannsigerskene til Yoruba-folket 2009 – Ijele maskerade 2016 – Argungu internasjonale fiske- og kulturfestival 2019 – Kwagh-Hir teaterforestilling == Referanser == == Litteratur == Blomberg, Kurt; m.fl. (1979). Afrika. Oslo: Schibsted. s. 38. ISBN 8251607450. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link) Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 65. ISBN 8254002312. == Eksterne lenker == (en) Nigeria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Nigeria – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Nigeria hos Wikivoyage (no) Statistikk og andre data om Nigeria i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Nigeria, offisielt Forbundsrepublikken Nigeria (engelsk: Federal Republic of Nigeria), er en føderal republikk bestående av 36 delstater i tillegg til hovedstaden Abuja. Landet ligger i Vest-Afrika og grenser til Benin i vest, Tsjad og Kamerun i øst og Niger i nord.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nelson_Mandela

2023-02-04

Nelson Mandela

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Adopterte', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Antiapartheid-aktivister', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 5. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Elefantordenen', 'Kategori:Fødsler 18. juli', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottagere av Mo Ibrahim-prisen', 'Kategori:Mottakere av Lenins fredspris', 'Kategori:Mottakere av Sakharovprisen', 'Kategori:Mottakere av frihetsprisen (Four Freedoms Award)', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Order of the Bath', 'Kategori:Order of the Nile', 'Kategori:Personer fra Eastern Cape', 'Kategori:Presidentens Frihetsmedalje', 'Kategori:Serafimerordenen', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Storkors av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sørafrikanske aktivister', 'Kategori:Sørafrikanske nobelprisvinnere', 'Kategori:Sørafrikanske politikere', 'Kategori:Sørafrikanske presidenter', 'Kategori:Vinnere av Sydney fredsprisens gullmedalje', 'Kategori:Xhosa-personer']

Nelson Rolihlahla Mandela (1918–2013) var Sør-Afrikas første svarte president (1994–1999), og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før han ble president hadde han i en årrekke vært en av de toneangivende antiapartheidaktivister i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, hvorav 18 år på Robben Island. Både nasjonalt og internasjonalt ble Mandela et tydelig og samlende symbol på frihet og likeverd, mens apartheidregimet og dets støttespillere forsøkte å fremstille både Mandela og partiet African National Congress (ANC) som kommunister og terrorister. Da han i 1990 ble løslatt fra fangenskap gikk han i bresjen for en politikk for forsoning og samarbeid, som bidro til å føre landet inn i et multietnisk demokrati. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1993, sammen med Sør-Afrikas daværende president Frederik Willem de Klerk. Siden apartheids fall fikk Mandela bred anerkjennelse fra alle parter, også fra tidligere motstandere. Han mottok mer enn ett hundre priser og utmerkelser i løpet av sin 40-årige virksomhet. Som eldre statsmann deltok han fortsatt i den politiske debatten, men siden 2005 trakk han seg mer tilbake, stadig mer merket av alder og sykdom. I sitt hjemland blir han ofte omtalt som Madiba, navnet på klanen Mandela tilhørte og som benyttes som en høflighetsform.

Nelson Rolihlahla Mandela (1918–2013) var Sør-Afrikas første svarte president (1994–1999), og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før han ble president hadde han i en årrekke vært en av de toneangivende antiapartheidaktivister i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, hvorav 18 år på Robben Island. Både nasjonalt og internasjonalt ble Mandela et tydelig og samlende symbol på frihet og likeverd, mens apartheidregimet og dets støttespillere forsøkte å fremstille både Mandela og partiet African National Congress (ANC) som kommunister og terrorister. Da han i 1990 ble løslatt fra fangenskap gikk han i bresjen for en politikk for forsoning og samarbeid, som bidro til å føre landet inn i et multietnisk demokrati. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1993, sammen med Sør-Afrikas daværende president Frederik Willem de Klerk. Siden apartheids fall fikk Mandela bred anerkjennelse fra alle parter, også fra tidligere motstandere. Han mottok mer enn ett hundre priser og utmerkelser i løpet av sin 40-årige virksomhet. Som eldre statsmann deltok han fortsatt i den politiske debatten, men siden 2005 trakk han seg mer tilbake, stadig mer merket av alder og sykdom. I sitt hjemland blir han ofte omtalt som Madiba, navnet på klanen Mandela tilhørte og som benyttes som en høflighetsform. == Oppvekst og utdannelse == Mandela var av folkegruppen thembu og hadde xhosa som morsmål. Han og var født inn i thembuklanens kongehus, i det nåværende iMpuma-Koloni. Her var hans far, Gadla Henry Mphakanyiswa (1880–1928) en viktig høvding frem til han ble avsatt av engelske kolonimyndigheter. Mandela var imidlertid ikke selv tronarving, og han flyttet med sin mor til landsbyen Qunu i Transkei, hvor han ble oppdratt hos sin onkel kong Jongintaba Dalindyebo. Oppdragelsen tok sikte på at han skulle bli rådgiver for den fremtidige thembukongen, som også var Mandelas fetter. Mandelas xhosa-navn, Rolihlahla, betyr bokstavelig «dra i greinene på et tre», i overført betydning «bråkmaker». Da han begynte på skolen, fikk han navnet Nelson av lærerinnen. Dette må forstås i en kolonihistorisk kontekst hvor misjonsskoler på denne tiden innrullerte og registrerte elevene sine under engelske navn. Mandela skriver i sin selvbiografi at han kanskje ble oppkalt etter Horatio Nelson, men at det bare er en gjetning.Mandela vokste opp innen tradisjonelle themburammer og gjennomgikk thembuenes tradisjonelle manndomsprøver som sekstenåring. Han fikk parallelt en europeisk utdannelse, og tok eksamen tilsvarende norsk artium som nittenåring. Mandela begynte i 1939 å studere ved Universitetet i Fort Hare, men måtte i november 1940 forlate lærestedet etter å ha deltatt i studentprotester. I stedet fullførte han Bachelor of Arts-graden ved Sør-Afrika-universitetet. I 1943 begynte han igjen ved Universitetet i Fort Hare, men gikk over til jusstudier ved Universitetet i Witwatersrand. I 1948 sluttet han der, uten å fullføre bachelorgraden. Selv om han ikke hadde fullført juridisk grad, besto Mandela i 1952 advokateksamen og fikk rett til å arbeide som advokat. Senere studerte han også juss ved University of London. I 1989 fullførte han bachelorgraden i juss (Bachelor of Laws, LLB) ved Sør-Afrika-universitetet.Samtidig som han forlot Universitetet i Fort Hare fikk Mandela høre at onkelen, kong Dahlindyebo, hadde funnet en kone til ham, og ville presse ham til å gifte seg. Mandela stakk da av til Johannesburg, hvor han til å begynne med fikk seg jobb som vakt i et gruveselskap. Etter hvert kom han i kontakt med representanter for ANC, og gjennom disse fikk han også jobb i et advokatfirma. Han ble medlem i ANC i 1942. == Motstandskamp == I 1943 var Mandela med å stifte ungdomsforbundet ANCYL (African National Congress Youth League) blant annet sammen med Walter Sisulu og Oliver Tambo, som sammen med Mandela ble ledende figurer innen ANC. Det nye ungdomsforbundet sto for en langt mer konfronterende linje enn moderpartiet ANC, med masseaksjoner, streiker og boikotter på programmet. Snart overtok også moderpartiet ungdomsorganisasjonens linje, da under presidentskapet til den senere vinneren av Nobels fredspris, Albert Lutuli. Den nye politiske linjen var blant annet inspirert av Mahatma Gandhi, som hadde vært aktiv i Sør-Afrika på begynnelsen av 1900-tallet. Også det sørafrikanske kommunistpartiet, som på den tiden ble forbudt, hadde stor innflytelse på ANC. Blant annet var Mandela på denne tiden hemmelig medlem i kommunistpartiet, noe som ikke kom frem før etter hans død.ANC krevde ikke lengre bare gradvise rettigheter for de svarte. Nå krevde ANC først og fremst allmenn stemmerett. Dermed frontet ikke lengre ANC seg som et parti utelukkende for svarte, men for alle sørafrikanere. Høydepunktet i den politiske kampen i 1950-årene var vedtaket av det såkalte Freedom-Charteret under et enormt folkemøte i Kliptown Soweto, i juni 1955. Dette var et manifest som foreslo og konkretiserte like politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter for alle borgere i Sør-Afrika. Manifestet markerte en ikke-rasistisk linje og pekte på et klart politisk alternativ til apartheidstaten som ble innført i 1948. Mandela var selv ikke til stede på møtet ettersom han satt i husarrest, men var sentral i utformingen. I 1956 ble hele ledelsen i ANC og flere andre organisasjoner anklaget for høyforræderi, og Mandela ble en av 105 andre arresterte. Saken ble endelig avvist fem år senere etter å ha kostet staten store summer og ført til enorm medieoppmerksomhet i landet.I 1953 startet Mandela sammen med Oliver Tambo et advokatfirma i Johannesburg sentrum: Mandela and Tambo. Firmaet var det første advokatkontor utelukkende drevet av svarte advokater i Sør-Afrika. Kontoret arbeidet hovedsakelig med saker forbundet med myndighetenes undertrykking av svarte aktivister og ekspropriering av land. Firmaet ble etter hvert oppløst ettersom politikken tok mer og mer tid for de to. Den formelle grunnen var at begge var i husarrest eller fengsel store deler av tiden. ANCs flerkulturelle og ikkerasistiske linje, endte i slutten av 1950-årene med en splittelse innen ANC, hvor afrikanistene dannet en ny gruppering: Pan Africanist Congress eller PAC. Splittelsen truet samholdet i antiapartheidbevegelsen, og det nye partiet ble innledningsvis forsiktig støttet av myndighetene. Dette endret seg imidlertid brått; Under en demonstrasjon PAC gjennomførte i 1960 i Sharpeville, Soweto, ble et stort antall ubevæpnede demonstranter massakrert av politiet. Aksjonen førte til internasjonale protester og mye oppmerksomhet, og deretter til et endelig forbud mot både ANC og PAC og andre antiapartheidgrupper. ANCs ledelse innså rundt samme tid at ikkevoldslinjen ikke førte frem, og i 1961 ble Mandela leder av ANCs væpnede fløy Umkhonto we Sizwe (= «nasjonens spyd», kortform MK.). Planen var å organisere sabotasjeaksjoner mot regjeringen og forberede geriljakrig om aksjonene ikke førte frem. Mandela reiste rundt til Afrikas nylig frigjorte stater, for å få militær støtte og forberede ANCs liv i eksil. I et år deretter reiste han rundt inkognito i Sør-Afrika for å organisere ANCs nye undergrunnstilværelse. Han fikk da i avisene navnet «Den svarte pimpernell». I august 1962 ble han avslørt, arrestert og fengslet i fem år for ulovlige utenlandsreiser og oppfordring til streik.Den 11. juni 1963 ble MKs hovedkvarter avslørt av det sørafrikanske sikkerhetspolitiet og detaljerte planer for motstandskampen ble funnet på en gård ved Riviona utenfor Johannesburg. Hele ledelsen i ANC ble arrestert, med unntak av noen få som greide å flykte til utlandet, og enda en rettssak for høyforræderi kom i gang. Denne gangen sto også sabotasje på tiltalen. Mandela forventet dødsstraff, og han bestemte seg derfor for å erklære seg skyldig, for å få mulighet til å forklare hvorfor han hadde satt i gang væpnet kamp. Talen han holdt er regnet som en av Mandelas sterkeste og viktigste taler, og han avsluttet med: Jeg har valgt å dedikere mitt livsløp til kampen for (frigjøringen av) det afrikanske folket. Jeg har kjempet imot hvit dominans, og jeg har kjempet imot svart dominans. Jeg har holdt fast ved idealet om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle kan leve sammen i harmoni og med samme muligheter. Dette er et ideal som jeg vil leve for og også håper vil bli oppnådd i min livstid. Men om det skulle kreves så er det et ideal som jeg er forberedt på å dø for. Mandela ble imidlertid ikke dømt til døden, men hele ledelsen av ANC ble dømt til livsvarig fengsel for sin deltagelse i planlegging av væpnet kamp. == Fengsel == === Robben Island === Mandela ble holdt fengslet på Robben Island i de neste 18 årene av til sammen 27 sammenhengende år i fengsel. På øya måtte de politiske fangene utføre hardt arbeid i et kalkbrudd. Fangeforholdene var svært enkle. Fangene ble adskilt etter rase, svarte fanger fikk færre rasjoner og måtte gå i kortbukser, for å vise at de sto lavere enn inderne og fargede, som fikk lange bukser. Politiske fanger ble holdt adskilt fra ordinære kriminelle og fikk færre privilegier. Mandela har beskrevet at han som en D-gruppert fange (den laveste klassifikasjon) kun fikk tillatelse til ett brev og ett besøk for hver sjette måned. Brev, når de kom, ble ofte forsinket i lange perioder og i tillegg gjort bortimot uleselige av fangesensuren.Mandela og hans kolleger fortsatte frihetskampen innen fengslet som en kamp for bedre rettigheter og forhold, noe de gradvis lyktes med. De ti første årene beskrev han i sin selvbiografi imidlertid som de verste. Samtidig fungerte fengselet etter hvert som et skoleringsted for nye politiske fanger som kom til og som kanskje ikke hadde like god kjennskap til frigjøringskampen som de første og eldre fangene. Dette omhandlet at all politisk organisering og skolering i landet fra og med begynnelsen av 1960-årene ble forbudt samtidig som høyere utdanning av svarte nærmest ble umuliggjort fra myndighetene. Det ble tatt initiativ til et forum i fengselet for debatt og undervisning, gitt kallenavnet «University of Robben Island», hvor fangene foreleste innenfor sine egne emner av ekspertise. Mandela diskuterte ulike emner som homofili og politikk med sine kamerater, og ved det sistnevnte kom han i heftige diskusjoner med marxister som Mbeki og Harry Gwala.I 1969 døde Mandelas mor, og i 1971 ble hans eldste sønn Tembikile drept i en bilulykke. Ingen av gangene ble Mandelas søknad om permisjon og tillatelse til å være til stede i begravelsene innvilget.Den hemmelige agenten Gordon Winter har i sine memoarer fra 1981, Inside BOSS , fortalt om sin deltagelse i en konspirasjon for å «redde» Mandela fra fengselet i 1969: denne konspirasjonen ble infiltrert av Winter på vegne av Sør-Afrikas hemmelige tjenester som ønsket at Mandela skulle unnslippe, slik at det ble mulig å skyte og drepe ham når han ble fanget igjen. Sammensvergelsen ble avslørt av de britiske hemmelige tjenester.I 1970-årene ble Mandela tilbudt betinget frihet flere ganger, om han gikk med på å anerkjenne Transkei (et «homeland») og bosette seg der, og samtidig forkaste videre frihetskamp og krav i forhold til staten Sør-Afrika. Mandela nektet hver gang. === Begynnende forhandlinger === I mars 1982 ble Mandela overført fra Robben Island til Pollsmoor Prison sammen med andre seniorledere i ANC som Walter Sisulu, Andrew Mlangeni, Ahmed Kathrada og Raymond Mhlaba. Det ble spekulert i at dette var for å fjerne den innflytelsen som disse hadde på en ny generasjon unge svarte aktivister som ble arrestert etter Soweto-opprøret i 1976. I ettertid har nasjonalpartiets daværende justis- og fengselsminister Kobie Coetzee imidlertid uttrykt at hensikten med flyttingen av Mandela fra øya, var like mye omvendt. Målet var, så diskret og forsiktig som mulig, å skape en direkte hemmelig kontakt mellom apartheidregjeringen og Mandela, som ble betraktet som pragmatisk og samarbeidsvillig. Dette ville imidlertid ha vært umulig så lenge han var under innflytelse fra sine yngre og mer militante medfanger, som dessuten var i stadig kontakt med eksil-ANC. I 1985 tilbød president P.W. Botha Mandela betinget løslatelse om ANC ga opp bevæpnet kamp. Coetzee og andre statsråder hadde advart Botha mot dette og mente at Mandela aldri ville forplikte sin organisasjon til å gi opp bevæpnet kamp i bytte for personlig frihet. Mandela selv avviste forslaget med forakt og ga en uttalelse via sin datter Zindzi som sa at: Hvilken frihet er jeg tilbudt mens folkets organisasjon forblir forbudt? Kun frie menn kan forhandle. En fange kan ikke inngå kontrakter. I november samme år møtte Coetzee Mandela på Volks Hospital i Cape Town hvor Mandela ble behandlet for prostata. Dette var det første av en rekke møter mellom ham og regjeringen som la grunnlaget for framtidig kontakt og forhandlinger. I 1988 ble Mandela separert fra resten av senior-fangene, og plassert i husarrest i en forholdsvis luksuriøs enebolig ved Victor Verster-fengselet, egentlig bygget for fangevoktere. Her fikk han tilgang til nyheter og informasjon utenfra, han fikk en personlig sekretær og kokk, og dessuten muligheter for besøk av venner og familie. Mandela ble kjørt rundt på guidede turer til byer og steder i nærheten av fengselet, for å forberede ham på den forestående løslatelsen. Han fikk snart også møte representanter for fagbevegelsen COSATU og for United Democratic Front, den lokale offisielle paraplybevegelsen mot apartheidregimet. Det ble, ukjent for myndighetene opprettet hemmelig kontakt mellom ham og ANCs eksilleder Oliver Tambo. Mandela møtte president Botha direkte i 1989 da han ble invitert til presidentens bolig på te. Samtidig nektet Botha å frigi Mandela og legalisere ANC og kommunistpartiet betingelsesløst, og volden og undertrykkelsen ble stadig mer brutal utenfor fengselet. Fra 1985 innførte Botha unntakstilstand over hele landet, samtidig som ANC kom opp med det berømte slagordet "Make South Africa ungovernable".Gjennom hele Mandelas fangeopphold var det i henhold til sørafrikansk lov forbudt både å ta bilde av, sitere eller på andre måter referere til Mandela. Det finnes derfor bare et par kornete bilder av ham tatt på avstand, fra de 27 år han satt i fengsel. Imidlertid figurerte han i stadig flere slagord, artikler, sanger og historier, slik at han etter hvert oppnådde legendarisk status innen den svarte delen av befolkningen, innen antiapartheidorganisasjonene og internasjonalt. I Norge er vel slagordet Free Nelson Mandela! det mest kjente, det forekom på jakkemerker, på plakater og ble ropt ut under demonstrasjoner. Da Mandela kom ut fra fengsel i 1990 var han dermed verdens mest kjente fange, og en av de mest ansette politiske aktivistene internasjonalt. I 1989 kom nasjonen Sør-Afrika til en korsvei da Botha fikk slag og måtte gå av, og ble erstattet av den fortsatt relativt ukjente Frederik Willem de Klerk. De Klerk, som var ansett som relativt konservativ, overrasket alle da han åpnet parlamentet i 1990 med å legalisere ANC og alle andre antiapartheidorganisasjoner, og annonserte at Mandela og alle andre politiske fanger ville bli løslatt i februar 1990. === Løslatelse === Den 2. februar 1990 fjernet president de Klerk forbudet mot ANC og andre antiapartheidorganisasjoner, og meddelte at Mandela om kort tid ville bli løslatt fra fengselet. Mandela ble løslatt fra Victor Verster Prison i Paarl den 11. februar 1990. Hendelsen, hvor han og Winnie Mandela gikk ut av fengselet hånd i hånd ble vist på fjernsyn over hele verden, og tusenvis av mennesker var samlet rundt porten. Derfra ble han kjørt inn til Cape Town, hvor igjen mange tusen mennesker ventet på ham utenfor rådhuset i byen. Herfra holdt Mandela sin første offentlige tale på 27 år. Han erklærte sin forpliktelse til fred og forsoning med landets hvite mindretall, men gjorde det klart at ANCs bevæpnede kamp ikke var over: At vi ble tvunget til bevæpnet kamp i 1960, og dermed opprettet ANCs militære gren (Umkhonto we Sizwe) var en ren forsvarsreaksjon mot apartheidstatens vold. De faktorer som gjorde væpnet kamp nødvendig den gangen eksisterer imidlertid fortsatt i dag. Vi har intet annet valg enn å fortsette kampen. Vi uttrykker håp om at et klima som bidrar til en forhandlingssituasjon snart kan komme i stand, slik at det ikke lenger vil bli behov for fortsatt væpnet kamp. Han sa også at hans hovedfokus var å bringe fred til det svarte flertallet og gi dem rett til å stemme i både nasjonale og lokale valg. == Forhandlinger == Etter at Mandela ble løslatt fra fengselet inngikk han i ANCs (African National Congress) lederskap, først under tittelen nasjonal talsmann. I 1991, under ANCs første nasjonale konferanse i Sør-Afrika etter at forbudet ble opphevet, ble Mandela enstemmig valgt som president for organisasjonen.Mandelas lederskap i forhandlingene, såvel som hans forhold til president de Klerk, ble anerkjent da de sammen fikk Nobels fredspris i 1993. Imidlertid var deres forhold til tider anstrengt, noe som kom frem i en skarp kommentar da Mandela rasende refererte til de Klerk som overhode til «et urettmessig, diskreditert minoritetsregime». Samtalene brøt sammen i kjølvannet av Boipatong-massakren i juni 1992 da Mandela tok ANC ut av forhandlingene og anklaget de Klerks regjering for å ha stått bak drapene. Imidlertid kom samtalene i gang igjen etter Bisho-massakren i september 1992 da utsiktene til gjentatte voldelige konfrontasjoner gjorde det åpenbart at forhandlinger var den eneste veien fremoverEtter at ANCs seniorleder ANC, Chris Hani, ble myrdet i april 1993 var det igjen stor frykt for at nasjonen ville eksplodere i vold. Mandela holdt da en tale, direktesendt på sørafrikansk TV, hvor han appellerte om ro. Talen ble holdt på oppfordring av regjeringen, og regnes som det punktet under forhandlingene hvor ANC overtok initiativet, og hvor endelig dato og premisser for valg ble satt. Mandela sa blant annet følgende: I natt strekker jeg meg ut til hver eneste sørafrikaner, svart og hvit, fra det innerste hos meg selv. En hvit mann, full av fordommer og hat, kom til vårt land og begikk handlinger så motbydelige at hele vår nasjon nå vakler på kanten av katastrofe. En hvit kvinne av afrikandersk opprinnelse, risikerte sitt liv slik at vi nå kjenner, og kan stille for retten, denne attentatmannen. Det kaldblodige mordet på Chris Hani har sendt sjokkbølger gjennom hele landet og verden… Nå er tiden inne for at alle sørafrikanere står samlet mot dem som, fra hvert eneste hjørne, ønsker å ødelegge det som Chris Hani ga sitt liv for – friheten for oss alle. Samtidig gjorde Mandela også en stor innsats i å få zuluenes Inkatha Freedom Party med i forhandlingene, og han arbeidet hardt sammen med Jacob Zuma og Mangosuthu Buthelezi, for å unngå borgerkrig i KwaZulu-Natal mellom Inkatha-tilhengere og ANC-tilhengere. Inkatha kom med i valgprosessen i siste liten, i mars 1994. 27. april 1994, kun ett år etter drapet på Hani, ble det første demokratiske valget holdt. === Selvbiografi === Mandelas selvbiografi, Veien til frihet, ble utgitt i 1994, men han begynte på boken allerede i hemmelighet i 1970-årene mens han satt i fengsel. Et interessant poeng er at Mandela i boken ikke avslører noe om hvorvidt de Klerk var skyldig eller ikke i volden i 1990-årene, eller om mord- og voldsanklagene mot hans kone Winnie Mandela. Imidlertid samarbeidet han senere med sin venn, journalisten Anthony Sampson, som diskuterte disse hendelsene i sin egen bok Mandela: The Authorised Biography. En annen detalj som Mandela utelot var å nevne den påstått uredelige boken Goodbye Bafana. Forfatteren James Gregory, en tidligere vakt på Robben Island, hevdet å ha vært Mandelas fortrolige i fengselet og gjenga detaljer fra fangens familieaffærer. Simpson har fastholdt at Mandela slett ikke kjente Gregory spesielt godt, men at Gregory var den som sensurerte brevene som ble sendt av landets fremtidige president og således oppdaget detaljer om Mandelas personlige liv. Sampson har også erklært at de andre vokterne mistenkte Gregory for å spionere for myndighetene og at Mandela vurderte å saksøke Gregory. Gregorys bok ble filmatisert av den danske regissøren Bille August, og hadde premiere på norske kinoer under tittelen Farvel Bafana i 2007. Mandela var så misfornøyd med Gregorys bok, at han spurte Christo Brand, en annen fangevokter, om å skrive det han mente den sanne historien. Christo Brand møtte Mandela første gang i 1978, da han valgte siviltjeneste i fengselet framfor pliktig førstegangstjeneste. Gjennom årene utviklet det seg et vennskap, og tillitt mellom fangevokteren og fangen. Etter flere års press fra Mandela, skrev Christo Brand boken Doing Life with Mandela, My Prisoner, My Friend. Nelson Mandela planla selv å skrive forordet i denne boken, men døde før den ble utgitt. Forordet ble skrevet av Mandelas medfange, Ahmed Kathadra. Christo Brand jobbet etter løslatelsen som Mandelas assistent i parlamentet, og senere på Robben Island i butikken der fangenes memoarer ble solgt. 1. august 2018 pensjonerte han seg, og i dag reiser han rundt og forteller sin historie. == President == Sør-Afrikas første demokratiske valg, hvor fulle stemmerettigheter ble gitt, ble holdt den 27. april 1994. Her stemte Mandela for første gang i sitt liv, han avga stemmen i Soweto. ANC vant 62 prosent av stemmene i valget, og Mandela, som leder av ANC, ble den 10. mai 1994 innsatt som nasjonens første svarte president, med Thabo Mbeki som visepresident og Nasjonalpartiets de Klerk som andre visepresident i Regjeringen for nasjonal enhet.Mandela var på denne tiden allerede gammel (i 1994 var han 76 år), og helsen var også skral (han hadde både øyenskader og skader i hoftene etter arbeidet i kalkbruddet i Robben Island-fengselet). Ganske snart overlot han det daglige ansvaret for regjeringen til sin visepresident og senere etterfølger Mbeki. Det har imidlertid senere kommet frem at det allerede på denne tiden forekom visse kontroverser mellom Mandela og hans etterfølger, som hadde en mye mer afrikansk-nasjonalistisk holdning enn sin forgjenger. Blant disse motsetningene har de mest tydelige vært forholdet mellom hiv og aids. Mandela skal også ha foretrukket en annen etterfølger, Cyril Ramaphosa, som var ledende i den sørafrikanske fagforeningen, mens Mbeki var eksilbevegelsens kandidat. === Forsikring om forsoning === Som president fra mai 1994 til juni 1999 presiderte Mandela ved overgangen fra minoritetsstyre og apartheid til demokrati, og han vant stor internasjonal respekt for sin støtte til en nasjonal og internasjonal forsoning. Mandela oppmuntret svarte sørafrikanere til å støtte de tidligere så forhatte «Springboks», Sør-Afrikas landslag i rugby, da Sør-Afrika var vert for Verdensmesterskapet i rugby union 1995. Rugby ble regnet som en hvit sport. Etter at Springboks vant finalen mot New Zealand, overrakte Mandela, mens han selv bar drakten til Springboks, trofeet til kaptein François Pienaar, en afrikander. Mandela sa da «tusen takk for det du har gjort for dette landet, François» til Pienaar som svarte «tusen takk for det du har gjort for dette landet, herr President». Dette ble sett på som et stort symbolsk skritt i forsoningsprosessen mellom hvite og svarte sørafrikanere.Etter at han hadde blitt president var et av Mandelas karakteristiske kjennetegn hans bruk av fargerike og mønstrede silkeskjorter. Disse er kjent som Madiba-skjorter, og han brukte dem selv ved formelle anledninger. Som president tok han også enkelte kontroversielle avgjørelser. Han henvendte seg til, og søkte å forsone seg med de mest kritisk avvisende blant afrikanderne, nettopp for å sørge for at de ikke skulle sette i gang opprør. Han ble talsmann for en svært pragmatisk og diplomatisk linje, hvor han frafalt mange krav om omfordeling av ressurser og land, noe som tradisjonelt var viktig for ANC. Hans viktigste krav var «Én mann, én stemme» slik at flertallet i fremtiden kunne avgjøre landets skjebne. Dette har han i etterkant blitt kritisert for, men samtidig ble det sett som en effektiv måte å roe ned den hvite minoriteten på, som fortsatt var svært mektig, og hvor frykten for ANC var stor. === Invasjon av Lesotho === Sør-Afrikas første militære operasjon etter apartheid skjedde da Mandela beordret sørafrikanske tropper inn i Lesotho i september 1998 for å beskytte regjeringen til statsminister Pakalitha Mosisili. Handlingen kom etter et omstridt valg hvor den rasende opposisjonen truet den ustabile regjeringen. === Bekjempelsen av aids === Kommentatorer og kritikere, foruten aids-aktivister som Edwin Cameron, har kritisert Mandela for hans regjerings kraftløse bekjempelse av aids-krisen i landet. Etter at Mandela ble pensjonert har han selv innrømmet å ha mislyktes i å få landet til å gi hiv/aids-epidemien den oppmerksomhet som den fortjente.Han har siden benyttet mange anledninger til å fremheve denne tragedien for Sør-Afrika og internasjonalt. 46664 er Mandelas tidligere fangenummer i årene 1964–1990, og er også den tittelen som benyttes for en rekke konserter til inntekt for hiv/aids-arbeidet. Veldedighetsorganisasjonen Nelson Mandela Foundation benytter nettadressen 46664.com Arkivert 2. desember 2013 hos Wayback Machine.. Den 11. juni 2005 ble en støttekonsert holdt i Tromsø i Norge og hvor Mandela selv hadde tatt den lange turen nordover for å kaste glans over anledningen. === Lockerbie-rettssaken === President Mandela tok en spesiell interesse i å bidra til å løse den langvarige striden mellom Gaddafis Libya på den ene siden, og USA og Storbritannia på den andre siden, om å få stilt for retten to libyere som i november 1991 ble anklaget for å stå bak Lockerbie-katastrofen. (De var anklaget for å ha sabotert flyet, Pan Am Flight 103, slik at det styrtet over den skotske byen Lockerbie den 21. desember 1988 og 270 mennesker ble drept). Så tidlig som i 1992 tok Mandela uformelt kontakt med president George Bush med et forslag om at de to anklagede libyere kunne bli stilt for retten i et tredje land. Bush stilte seg positivt til forslaget, noe også president Mitterrand av Frankrike og kong Juan Carlos av Spania gjorde. I november 1994, seks måneder etter at Mandela var blitt valgt til president, foreslo han formelt at Sør-Afrika burde være møtested for rettssaken.Imidlertid avslo den britiske statsministeren John Major kontant forslaget ved å si at den britiske regjering ikke hadde tillit til et utenlandsk rettssystem. Ytterligere tre år gikk uten at noe skjedde før Mandela gjentok forslaget til Majors etterfølger Tony Blair, da han besøkte London i juli 1997. Senere det samme året ved Samveldets møte for regjeringsledere i Edinburgh i oktober 1997 kom Mandela med følgende advarsel: «Ingen nasjon skal være klager, anklager og dommer!»I stedet kom man frem til et kompromiss ved at rettssaken skulle avholdes ved Camp Zeist i Nederland, ledet av skotsk lov, og president Mandela begynte å forhandle med oberst Gaddafi for å få overlevert de to anklagede, Megrahi og Fhimah, i april 1999. På slutten av den ni måneder lange rettssaken ble dommen annonsert den 31. januar 2001. Fhimah ble frikjent, mens Megrahi ble funnet skyldig og dømt til å sone 27 år i et skotsk fengsel. Megrahis innledende anke ble avvist i mars 2002, og den forhenværende president Mandela besøkte ham i fengselet Barlinnie den 10. juni 2002. «Megrahi er helt alene,» fortalte Mandela en tettpakket pressekonferanse i fengselets besøksrom. «Han har ingen han kan snakke til. Det er psykologisk forfølgelse at en mann må være alene med sin dom så lenge. Det ville være rettferdig om han ble overført til et muslimsk land — og der er muslimske land som Vesten stoler på. Det vil gjøre det lettere for hans familie å besøke ham om han var i et land som for eksempel Marokko, Tunisia eller Egypt».Megrahi ble senere forflyttet til fengselet Greenock og soner ikke lenger i isolasjon. Den 28. juni 2007 konkluderte det skotske tilsynet for kriminalsaker i sin tre års gjennomgang av Megrahis domfelling, og kom til den beslutning at en juridisk feil hadde skjedd og overførte saken til ankedomstolen for en andre anke. == Pensjonisttilværelse == Da han i 1999 fratrådte som president, ble Mandela talsmann for flere forskjellige sosiale- og menneskerettighetsorganisasjoner. Samtidig fortsatte han sitt politiske engasjement i Sør-Afrika, hvor han stadig var å finne i nyhetene ved åpning av nye institusjoner og mottakelser av utenlandske statsledere. Samtidig ble han en av de tydeligste kritikere av enkelte linjer i hans etterfølgers politikk. Blant annet gikk han hardt ut mot Mbekis tilbakelente holdning i kampen mot aids, han kritiserte Sør-Afrikas stille diplomati i forhold til Zimbabwe, og han kritiserte gryende autoritære holdninger innen ANC. I 2002 støttet han 46 664 aids-pengeinnsamlingskampanjen, navngitt etter hans fangenummer. I 2003 fordømte Mandela USAs og George W. Bushs utenrikspolitikk og krigen mot Irak. I 2005 uttalte Mandela at han nå var for sliten og gammel til å stille opp på samme måte som tidligere, og siden har han svært sjelden opptrådt offentlig. I juli 2007, på sin 89 års fødselsdag, grunnla han sammen med sin kone Graça Machel og Desmond Tutu noe han kalte for The Elders, en verdensomspennende rådgivningskomite bestående av tidligere statsledere som skulle kunne bistå i globale kriser. I dette rådet sitter det flere nobelprisvinnere som ikke har vært statsledere. Fra Norge er Gro Harlem Brundtland med. Rådet skal ledes av Desmond Tutu. I juni 2008, under en gallamiddag i London til ære for Mandela i forbindelse med hans 90-årsdag, kom han for første gang på flere år med politiske ytringer, hvor han blant annet beklaget "den tragiske mangelen på styre i vårt naboland Zimbabwe".Mandela stod frem til 2008 på USAs liste over terrorister. Begrunnelsen var hans aktivitet i ANC, som USA regnet som en terrororganisasjon. Saken var oppe til vurdering i 2001, men han ble da ikke fjernet fra listen på grunn av sin fortid fra væpnet kamp mot sørafrikanske myndigheter. I 2008 valgte imidlertid amerikanske myndigheter å fjerne Mandela fra listen. Dette innebar at han fra da av ikke ble nektet innreise til USA. Denne bestemmelsen var imidlertid kun av formell karakter, ettersom Mandela hadde besøkt USA jevnlig uten å ha blitt hindret i dette, både som president for Sør-Afrika og som privatperson. == Død == I sine siste leveår var Mandela svært svekket, den siste tiden lå han i koma i respirator grunnet lungeinfeksjon. Han ble erklært død i mediene flere ganger. Til slutt, den 5. desember 2013 døde han 95 år gammel i sitt hjem i Houghton, Johannesburg. Familien var til stede rundt ham og ledelsen i ANC besøkte ham like i forkant. Selve dødsfallet var omfattende dekket i verdenspressen, og gaten utenfor huset hans, torg og samlingsteder ellers i landet ble fylt av sørgende med lys, brev og blomster. Sør-Afrikas president Jacob Zuma erklærte ti dagers landesorg. En omfattende rekke minnemarkeringer fant sted, båren hans ble flyttet rundt i landet og han lå i flere dager på likstrå utenfor regjeringsbyggene i Pretoria. Det hele ble avsluttet av statsbegravelse 15. desember i Qunu i Eastern Cape. Den 10. desember markerte landet «National Day of Reflection and Prayers» med minnestund på FNB-fotballstadion i Johannesburg. Her talte blant annet USAs president Barack Obama og Cubas president Raúl Castro. Over 90 statsledere deltok enten ved minnemarkeringen i Johannesburg eller selve begravelsen. Også en rekke tidligere statsledere og kjente personer deltok. Det var flere trekk ved begravelsen som viste splittelse og problemer i den frigjøringsbevegelsen Mandela hadde ledet. Blant annet ble president Zuma gjentatte ganger buet på da han skulle tale i ved den store minnemarkeringen i Johannesburg. Antiapartheidaktivisten og nobelprismottakeren Desmond Tutu, som hadde vært kritisk til Zuma, men samtidig var en nær venn og støttespiller av Mandela, ble forsøkt forhindret fra å tale og delta i både minnemarkeringen og begravelsen. == Viktige æresbevisninger == Han har mottatt mange utenlandske hedersbevisninger. Her er noen av de viktigste: 1962 Lenins fredspris (utdelt i 2002) 1990 ble han den ene av kun to personer av ikke-indisk opprinnelse som har fått Bharat Ratna, Indias høyeste sivile utmerkelse (Mor Teresa er den andre). I 1992 ble Mandela belønnet med Kemal Atatürks fredspris av Tyrkia. Han avslo med henvisning til brudd på menneskerettigheter begått av Tyrkia på denne tiden. I 1993 mottok han sammen med Frederik Willem de Klerk Nobels fredspris. I 2002 ble han tildelt Mapungubwe-ordenen i platina, Sør-Afrikas høyeste utmerkelse I 2002 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av USAs president George W. Bush. I 2007 ble Mandela tildelt Mo Ibrahim-prisen. I sin periode som president mottok Mandela en rekke utenlandske ordener, blant dem storkors av den norske St. Olavs Orden, den britiske Order of the Bath, den danske Elefantordenen, og den svenske Serafimerordenen.Det finnes nesten hundre veier oppkalt etter ham, flere kommuner, bydeler, parker, sportsarenaer og bygninger. Han er avbildet på Sør-Afrikas pengesedler. Det finnes også en hel rekke statuer av ham både i Sør-Afrika og i mange andre land. I etterkant av hans død kom det til en rekke nye til. Den største, ni meter høy, ble satt opp utenfor regjeringsbyggene i Sør-Afrika. Utover dette er det tilegnet en rekke museer, bibliotek og studier til hans liv i Sør-Afrika. == Familie og privatliv == Mandela har vært gift tre ganger. Han har til sammen seks barn, tyve barnebarn og stadig flere barnebarns barn. Et av hans barnebarn er høvding Mandla Mandela som har samme verv Mandelas far i sin tid ble fratatt av kolonimyndighetene. Barn og barnebarn av Mandela har til dels høye stillinger i Sør-Afrika og nabolandene, og de følges tett av media. På den måten har familien Mandela nærmest en kongelig posisjon, og skandaler, skilsmisser, fødsler og dødsfall blir nøye dokumentert. === Første ekteskap === Hans første ekteskap var med Evelyn Ntoko Mase. Ekteskapet endte i skilsmisse i 1957 etter 13 år, grunnet at politikken for ham tok stadig mer tid, og at dette ble vanskelig for henne da hun gikk inn i Jehovas vitner, som krevde politisk nøytralitet. Evelyn døde i 2004. Med Evelyn hadde han fire barn. Sønnene Madiba Thembekile født i 1946, død i en trafikkulykke i 1969, Makgatho født 1950, døde i 2005 av Aids. Døtrene het begge Makaziwe, hvor den eldste døde som spedbarn. De var født i 1947 og 1953. === Andre ekteskap === Han var i 38 år gift med Winnie Madikizela Mandela. Hun var Johannesburgs første svarte sosionom, og gikk raskt inn i politikken. Winnie var etter at Mandela ble fengslet lenge den eneste som fikk besøke ham på Robben Island, og var også lenge den eneste fra ledelsen i ANC som hverken satt i fengsel eller hadde flyktet til utlandet. Ut fra denne posisjonen fikk hun svært mye oppmerksomhet, og ble også utsatt for grov sjikanering fra myndighetene. Etter skandaler og mordanklager mot henne i slutten av 1980-årene ble forholdet mellom ektefellene vanskeligere, likevel ble bildet av de to som gikk hånd i hånd ut fra Victor Vester-fengselet legendarisk. Ganske raskt etter Nelsons frigjøring ble forholdet umulig, og de to ble separert i april 1992, og senere skilt i mars 1996. De politiske og personlige problemene og motsetningene mellom de to var lenge fokus i verdenspressen, og skandalene rundt Winne ble mer og mer omfattende. Det er likevel verd å merke seg at Mandela aldri har sagt noe negativt om henne offentlig. Med Winnie Mandela hadde Nelson to jenter, Zenani (Zeni), født 1958, og Zindziswa (Zindzi) født 1960, død 2020. Zenani giftet seg i 1973 med prins Thumbumuzi Dlamini av Swaziland. Dette ga henne diplomatisk status, og hun var derfor lenge den eneste ved siden av Winnie som fikk besøke Nelson i fengsel. Da Mandela ble innsatt som president, fungerte datteren Zindzi som førstedame. === Tredje ekteskap === På sin 80-årsdag, ble han gift med Graça Machel, enken etter Samora Machel, den tidligere presidenten i Mosambik og ANCs allierte, som var blitt drept i en flystyrt 15 år tidligere. Bryllupet ble fulgt av måneder med forhandlinger om brudepris eller lobaola, som skulle betales til hennes klan i Mosambik. Brudeprisen ble overlevert på vegne av Mandela av den tradisjonelle thembukongen Buyelekhaya Zwelibanzi Dalindyebo. Her ligger det en viss ironi i at dette er barnebarnet til kong Jongintaba, som da Mandela var ung hadde valgt ut en kone til ham. Det var jo dette som i sin tid fikk Mandela til å flykte til Johannesburg, hvor han begynte sin politiske karriere. Med dette gjorde Mandela opp for seg i forhold til thembuenes kongehus, han gjenopptok sin formelle og tradisjonelle posisjon som rådgiver for kongen, den samme posisjon som han en gang var tiltenkt. Nelson og Graça bosatte seg i Qunu i Transkei. === Hobbyer og interesser === I sin ungdom og i fengslet drev Mandela med boksing. Han begynte også å interessere seg for gartneri under fengselsoppholdet, og hadde sin egen kjøkkenhage på taket av fengselet i Polsmoore. == Referanser == == Litteratur == BibliografiMandela, Nelson (2014): Samtaler med meg selv (originaltittel Conversations with myself). Oversatt av Kirsti Vogt, Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-42922-5 Mandela, Nelson (2003): Veien til frihet. (Oversatt av Per Malde, Kjell Olaf Jensen m.fl.); Aschehoug. ISBN 978-82-03-20756-3BiografiBenson, Mary (1986): Nelson Mandela. Harmondsworth: Penguin Books. ISBN 9780140089417. Eriksen, Tore Linné (2002): Nelson Mandela: et liv i kamp mot rasisme og undertrykking. (Utgitt i samarbeid med Fellesrådet for Afrika.) Omnipax. ISBN 82-530-2341-3 Kristiansen, Tomm og Norheim, Aud Lise (1999): Høvdingen Cappelen. ISBN 82-02-18460-6 Kristiansen, Tomm (1997): Fra Mandelas land: en fortelling om frihet Cappelen. ISBN 82-02-16245-9 Meredith, Martin (2010): Mandela: A Biography. New York: PublicAffairs. ISBN 978-1-58648-832-1. Sampson, Anthony ([1999] 2011): Mandela: The Authorised Biography. London: HarperCollins. ISBN 978-0-00-743797-9. Smith, David James (2010): Young Mandela. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 978-0-297-85524-8. == Eksterne lenker == (xh) Offisielt nettsted (en) Nelson Mandela – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Nelson Mandela – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Nelson Mandela på Internet Movie Database (sv) Nelson Mandela i Svensk Filmdatabas (fr) Nelson Mandela på Allociné (en) Nelson Mandela på AllMovie (en) Nelson Mandela hos The Movie Database (en) Nelson Mandela på Discogs (en) Nelson Mandela på MusicBrainz (en) Nelson Mandela på Songkick (en) Nelson Mandela på Last.fm (en) Nelson Mandela på Genius — sangtekster (en) Nelson Mandela på AllMusic (en) Nelson Mandela – Olympedia (en) Nobels fredspris 1993 hos Nobelprize.org (en) Nelson Mandela hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1993 (en) ANCs opplysninger om Mandela (på engelsk) (no) Tidslinje – Nelson Mandelas liv (Aftenposten)

Nelson Rolihlahla Mandela (1918–2013) var Sør-Afrikas første svarte president (1994–1999), og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før han ble president hadde han i en årrekke vært en av de toneangivende antiapartheidaktivister i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, hvorav 18 år på Robben Island.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nepal

2023-02-04

Nepal

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Nepal', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1768']

Nepal (sanskrit: नेपाल), offisielt Den føderale demokratiske republikken Nepal (nepali: Sanghiya loktāntrik ganatantra Nepāl), er en innlandsstat i Himalaya på det indiske subkontinentet, inneklemt mellom India i vest, sør og øst og Kina i nord. Nepal var et kongedømme, men kongen mistet i 2006 mesteparten av sin tradisjonelle makt. Navnet ble samme år endret fra Kongedømmet Nepal til bare Nepal. I desember 2007 ble det ved en avstemning i parlamentet avgjort at kongedømmet skal avskaffes og erstattes med republikk som styreform. Det første møtet i Nepals konstitusjonelle forsamling implementerte offisielt den deklarasjonen den 28. mai 2008.Langs grensen i nord ligger ti av verdens 16 høyeste fjell. Mount Everest, lokalt kjent som Sagarmatha, ligger på grensen mellom Nepal og Kina. Sørgrensen er en lang, smal stripe på over 80 mil som ligger i det flate Ganges-deltaet, stort sett under 200 meter over havet. Nepal er berømt for vill og vakker natur, mange verdifulle gamle minnesmerker (særlig i Katmandudalen), og en svært mangfoldig befolkning som snakker over 100 språk og har bevart mye av sin gamle og tradisjonelle kultur. Nepals offisielle kalender heter på nepali Bikram Samwat, og har viktig symbolsk verdi både fordi den markerer Nepal som en stat med hinduisk kultur og understreker at Nepal er forskjellig fra resten av verden. Landet er blant de fattigste i verden. Ifølge internasjonal statistikk er forholdene for kvinner dårligst av alle land i Sør-Asia. Nepal var herjet av borgerkrig mellom regjeringen og Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) fra 1996 til 2006. Fra slutten av april 2006 var det våpenhvile, og en fredsavtale ble undertegnet i november.

Nepal (sanskrit: नेपाल), offisielt Den føderale demokratiske republikken Nepal (nepali: Sanghiya loktāntrik ganatantra Nepāl), er en innlandsstat i Himalaya på det indiske subkontinentet, inneklemt mellom India i vest, sør og øst og Kina i nord. Nepal var et kongedømme, men kongen mistet i 2006 mesteparten av sin tradisjonelle makt. Navnet ble samme år endret fra Kongedømmet Nepal til bare Nepal. I desember 2007 ble det ved en avstemning i parlamentet avgjort at kongedømmet skal avskaffes og erstattes med republikk som styreform. Det første møtet i Nepals konstitusjonelle forsamling implementerte offisielt den deklarasjonen den 28. mai 2008.Langs grensen i nord ligger ti av verdens 16 høyeste fjell. Mount Everest, lokalt kjent som Sagarmatha, ligger på grensen mellom Nepal og Kina. Sørgrensen er en lang, smal stripe på over 80 mil som ligger i det flate Ganges-deltaet, stort sett under 200 meter over havet. Nepal er berømt for vill og vakker natur, mange verdifulle gamle minnesmerker (særlig i Katmandudalen), og en svært mangfoldig befolkning som snakker over 100 språk og har bevart mye av sin gamle og tradisjonelle kultur. Nepals offisielle kalender heter på nepali Bikram Samwat, og har viktig symbolsk verdi både fordi den markerer Nepal som en stat med hinduisk kultur og understreker at Nepal er forskjellig fra resten av verden. Landet er blant de fattigste i verden. Ifølge internasjonal statistikk er forholdene for kvinner dårligst av alle land i Sør-Asia. Nepal var herjet av borgerkrig mellom regjeringen og Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) fra 1996 til 2006. Fra slutten av april 2006 var det våpenhvile, og en fredsavtale ble undertegnet i november. == Etymologi == Navnet Nepal har tradisjonelt vært brukt om dalen rundt hovedstaden Katmandu, Nepal-dalen eller Katmandu-dalen. En forklaring er at det er avledet av sanskrit nipa, ved foten av, og alaya, gudenes bolig. Det blir også hevdet at det kommer fra navnet til newar-folket som fra i flere tusen år har bodd i Katmandudalen (også kalt Nepaldalen). == Naturgeografi == Geografisk sett ligger Nepal inneklemt mellom India i syd og den kinesiske provinsen Tibet i nord. I utstrekning er Nepal et lite land, med om lag en tredjedel av Norges overflate. Innenfor dette lille området finner vi den største høydeforskjellen i verden, fordi Nepal strekker seg fra lavlandsområder som på det laveste er 90 meter over havet og helt til toppen av Mount Everest, verdens høyeste fjell, 8850 moh. Klimaet veksler fra arktisk høyfjell og nærmest ørken i regnskyggen i det vestlige Himalaya til tropisk jungel i lavlandsdistriktet Tarai. De største, mellomliggende områdene, gjerne kalt åsene, har et variert, temperert klima med store lokale variasjoner. Svære elver som styrter bratt nedover har gravd ut dype elvedaler. Hele landet er kraftig prega av erosjon, og har et enormt potensial for utbygging av hydroenergi. Nepal er delt i 5 store administrative regioner, som igjen er delt i til sammen 14 soner (Anchal – अञ्चल), og 75 administrative distrikter (जिल्ला). Den største konsentrasjonen av bymessig bebyggelse ligger i Katmandudalen. Dalens største byer er Katmandu, Patan og Bhaktapur. En annen viktig by er Pokhara, utgangspunkt for turer til Annapurna, verdens 10. høyeste fjell. Ellers ligger de fleste byene i lavlandet langs grensa mot India. === Klima === Himalaya har svært mye å si for klimaet i Nepal. Landet har fem klimasoner, ut ifra høyden over havet og varierer fra subtropisk til alpint klima. Den sørvestlige monsunvinden blir presset opp mot de høye fjellene og gir store mengder regn. I østlige områder av landet har man derimot en god del tordenvær om våren, lenge før monsunen kommer. Midt i monsuntida, fra juni til september, kommer mye av nedbøren om natten, og man kan ha litt sol om ettermiddagen før bygene kommer. Katmandu har en årlig gjennomsnittsnedbør på 1427 mm. Monsunen varer ikke like lenge ved fjellet K2 som ved Mount Everest, men om vinteren er det K2 som får mest snø siden fjellet ligger langt nok nord til å komme i kontakt med værsystemer på mildere bredder. Under de høyeste toppene er vinterværet vanligvis klart med frost om morgenen, av og til med litt tåke. == Demografi == Nepal har tre større befolkningsgrupper: Indonepalesere, tibetonepalesere og noen urfolk, blant annet stammene newar, Bhote, Rai, Limbu og sherpa. Språket nepali er et indoeuropeisk språk som blir skrevet med devanāgarī, det vanligste indiske skriftsystemet. Nepali snakkes av nærmere 60 % av innbyggerne. I tillegg til nepali regner man med 12 andre større språk, og totalt 100 språk og dialekter. Den nepalske hinduismen, som er statsreligion er blandet med buddhisme. Innslaget av buddhisme er sterkere enn i andre hinduistiske områder. 83,5 % av befolkningen regner seg som hinduer, mens 5,3 % er buddhister og 2,7 % er muslimer. == Historie == På 1700-tallet begynte den den lille fjellstaten Gorkha under ledelse av kong Prithvi Narayan Shah å erobre en rekke små nabostater. Grunnleggelsen av det moderne Nepal reknes offisielt fra Gorkhas erobring av Katmandu i 1768. Staten beholdt det offisielle navnet Gorkha fram til 1930, da den blei omdøpt til Nepal. Fra 1846–1951 var det den mektige Rana-slekten som hadde makten i landet, og kongen i landet var fratatt politisk makt. Rana-familien hersket gjennom å gjøre statsministertittelen arvelig (Nepal brukte formelt den engelske tittelen prime minister). I 1950 til 1951 var Nepals første demokratiske revolusjon, som førte til at politiske partier ble legale, det ble ytringsfrihet og økt politisk frihet. Samtidig fikk kongene av Shah-dynastiet igjen noe av den politiske makta de hadde mistet et århundre før. Nå startet en langvarig kamp mellom kongemakta og de politiske partiene om hvem som skulle styre landet. I desember 1960 gjorde kong Mahendra statskupp og innførte et kongelig diktatur som varte i 30 år, fram til demokratirevolusjonen Jana Andolan 1990 førte til gjeninnføring av flerpartisystem og parlamentarisme. Men kongen fortsatte å ha stor makt. Mange fattigbønder, kvinner, folk fra lavkaster, nasjonale og religiøse minoriteter var skuffet, fordi revolusjonen etter deres mening ikke gikk langt nok. I juni 2001 ble kong Birendra, dronning Aishwarya og flere andre medlemmer av kongefamilien drept. Offisielt ble kronprins Dipendra beskyldt for å være ansvarlig for massakren. Dipendra ble utnevnt til konge, men han døde to dager senere av skuddskadene. Usikkerhet om hva som egentlig hadde skjedd førte til kraftige opptøyer. Mange nepalere tror fortsatt ikke på den offisielle forklaringa. Fra februar 1996 til april 2006 førte kommunistopprørere en væpnet kamp mot regjeringen. Krigen ble avsluttet etter seieren i det demokratiske folkeopprøret Jana Andolan 2006 i april. Sommeren 2006 startet fredssamtaler, som førte til en fredsslutning i november 2006. Det skulle vært avholdt valg til grunnlovsgivende forsamling, først i juni 2007, så i 2007, men det ble utsatt flere ganger. Nepals konstitusjonelle forsamling vedtok den 28. mai 2008 at Nepal skal være en uavhengig, udelelig, suveren, sekulær og inkluderende demokratisk republikk.Kong Gyanendra fikk femten dager på seg til å forlate det kongelige palasset. Han skal få lov til å bo i Nepal som privatperson. Nepal, Japan og Thailand var de tre eneste landene i Asia som ikke ble kolonisert av Vesten før andre verdenskrig. == Politikk og administrasjon == Inntil 1990 var Nepal et eneveldig monarki med kongen som høyeste myndighet. I 1990 gikk kong Birendra med på store reformer som bl.a. førte til innførselen av konstitusjonelt monarki med kongen som statsleder og en statsminister som regjeringsleder. Nepals lovgivende forsamling er et tokammersystem bestående av Representantenes hus og et Nasjonalt råd. Representantenes hus har 205 medlemmer valgt direkte av folket. Det nasjonale råd har 60 medlemmer, 10 nominert av kongen, 35 valgt av Representantenes hus og de siste 15 valgt av et valgråd sammensatt av folk fra landsbyer og byer. Medlemmer velges for en fem års periode. Alle nepalske borgere over 18 år har stemmerett. I den demokratiske forfatning fra 1990 var tilføyet en unntaksbestemmelse, som gav kongen bemyndigelse til – i en unntaksituasjon – å avsette regjeringen, oppløse parlament og selv overta makten. Denne mulighet utnyttet Kong Gyanendra da den sittende regjering ikke var i stand til å løse den igangværende konflikt med maoistene. Skjønt det hurtig viste seg at kongens inngrep gjorde ondt verre, søkte kong Gyanendra å fastholde og intensivere sitt grep om makten. Dette resulterte i at alle demokratiske politiske partier ble samlet i en allianse (Syv-parti-alliansen) som inngikk en fredsavtale med maoistene. Presset mot kongen tiltok, og etter tre ukers voldsomme demonstrasjoner i april 2006 overdro kong Gyanendra atter makten til folket, og de politiske partier gjenetablerte deretter det parlamentariske system. Maoistene ble deretter inntatt formelt i det parlamentariske arbeide fra den 15. januar 2007, hvor en midlertidig forfatning samtidig fratok kong Gyanendra hans formelle beføyelser som statsleder. Etter flere måneders forhandlinger dannet maoistene i mars 2007 i en midlertidig overgangsregjering, som først og fremst har til formål å arrangere valg til en grunnlovsgivende forsamling. I takt med at forhandlingene trakk ut, forsvant også mulighetene for å arrangere valget innenfor den planlagte termin (juni 2007), og etter enda flere forhandlinger ble valget fastsatt til november 2007. Utover å skulle ta stilling til en ny forfatning, skal det kommende parlament treffe en avgjørelse om monarkiets fremtid. Kong Gyanendras popularitet blant befolkningen blir fortsatt mindre og mindre, og kronprins Paras har ennå mindre støtte. Men problemet er komplisert, da kongemakten er tett forbundet med høykastenes sterke posisjon, skjønt de bare utgjør 20-25 % av befolkningen, men det er herfra landets økonomiske, politiske og militære elite er rekruttert. Statsminister G. P. Koirala forsøkte å løse denne gordiske knute ved å legge press på kong Gyanendra og kronprins Paras for å få dem til å abdisere innen november-valget, og i stedet utrope Paras' 5-årige sønn, prins Hridayendra, som Nepals nye konge. Forslaget er inntil videre ikke akseptert av maoistene, som ønsker en total avskaffelse av monarkiet, og gjerne innen valget. Uenighet blant de ledende politiske partier i det fungerende parlament og forretningsministerium resulterte i begynnelsen av oktober 2007 i ennu en utsettelse av valgdatoen. På dette tidspunkt var det halvannen måned til det planlagte valg. Forberedelsene var i full gang, de politiske partier var registrert av valgkommisjonen og valgkampen var i full gang. Utsettelsen resulterte i at valget til forfatningsgivende forsamling ble avholdt den 10. april 2008. I alt deltok 58 politiske partier i valget, som ble avholdt som en kombinasjon av flertallsvalg i 240 enkeltmannskretser med et varierende antall oppstilte kandidater, kombinert med et forholdstallsvalg, hvor det kunne stemmes på samtlige oppstilte partier. Det ble anvendt 2 separate stemmesedler. Nepal er oppdelt i 240 valgkretser med en noenlunde jevn befolkningsmessig fordeling (i forbindelse med det aktuelle valg er antallet av valgkretser øket med 35 nye valgkretser). Utover de 240 vinnere fra disse valgkretser innvelges ytterligere 335 medlemmer på bakgrunn av forholdstallsvalget. Den avgående regjering vil deretter utpeke ytterligere 26 medlemmer, så det kommende parlament eller forfatningsgivende forsamling vil komme til å bestå av i alt 601 medlemmer (240 + 335 + 26). === Regionalt samarbeid i Sør-Asia === Nepal er sammen med de øvrige land i Sør-Asia medlem av Den sørasiatiske regionale samarbeidsorganisasjonen (SAARC), som ble stiftet i desember 1985 med formål å fremme det regionale samarbeid innenfor regionen, samt øke samhandel mellom landene og styrke Sørasias økonomiske utvikling. Organisasjonen har hovedsete i Katmandu og følgende stater er medlemmer: Afghanistan, Bangladesh, Bhutan, India, Maldivene, Nepal, Pakistan og Sri Lanka. == Næringsliv == Nepal er et av de fattigste landene i verden, rundt halvparten av innbyggerne kan regnes som fattige. Hovednæringen er jordbruk med 80 % av arbeidskraften og 41 % av bruttonasjonalproduktet. 80 % av eksportinntektene kommer fra tekstiler og matter. Utenlandsk hjelp står for 60 % av Nepals kostnader for økonomisk utvikling, og for 28 % av statsbudsjettet. === Transport === Trafikken består i hovedsak av busser, lastebiler og motorsykler. Det er mange taxier i Katmandu og en tur vil koste om lag 100-200NRs innen ringveien. I sentrum er det et godt utbygd nettverk med små trehjulsbusser, tempoer. Disse tar 10-12 personer og en tur koster 5-12NRs. Det har også kommet en større flåte av Toyota HiAce som kjører de samme rutene til en litt høyere pris. Svært få har egen bil og alle tar buss. Dette medfører at det alltid går en buss, og det er rimelig priser. En tur på 30 km fra Katmandu til Dhulikhel koster omtrent 30NRs. Selv om det går mange busser så tar en slik tur lang tid. På en god dag ned mot én time, men til vanlig opp mot to-tre. Nepals nasjonale flyselskap Nepal Airlines (Tidligere Royal Nepal Airlines) opererer på tretti destinasjoner innen Nepal. I tillegg blir innenlandstrafiikken betjent av konkurrerende selskaper ;«Agni Air», «Budda Air», «Air Cosmic», «Gorkha Airlines» og «Yeti Airlines» == Samfunn == === Infrastruktur === De fleste hus er bygd av murstein som tilsynelatende bare er stablet oppå hverandre. Selv om dette området er svært utsatt for jordskjelv er det lite som gjøres for å sikre bygninger. På taket står optimistisk nok fundamentet til enda en etasje. Flate tak med vanntank og noen ganger en solvarmer for varmtvann er svært vanlig. Vannettet i Katmandu er ikke tett og vannet distribueres til ulike deler av byen til faste tider for å unngå at for mye lekker ut av rørene. Så må husstandene pumpe dette opp til taket. Dette fører også til at kloakk føres tilbake i vannledningene og en må koke eller UV-bestråle vannet før en kan drikke det. === Medier === De viktigste engelskspråklige avisene er ukentlige Nepali Times og daglige Kathmandu Post og Kantipur Daily. == Oppføring på UNESCOs liste == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Katmandudalen Sagarmatha nasjonalpark Chitwan nasjonalpark Lumbini, fødestedet til Siddharta Gautama (Buddha) == Se også == Nepals konger Malla-dynastiet i Nepal Liste over statsministre i Nepal == Bildegalleri == Nepal == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Nepal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) नेपाल – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Nepal i FN-sambandets nettsted Globalis.no (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.nowww.nepalnews.com Glacial Lakes and Glacial Lake Outburst Floods in Nepal. - International Centre for Integrated Mountain Development, Kathmandu, March 2011 Arkivert 1. september 2011 hos Wayback Machine.

Nepal (sanskrit: नेपाल), offisielt Den føderale demokratiske republikken Nepal (nepali: Sanghiya loktāntrik ganatantra Nepāl), er en innlandsstat i Himalaya på det indiske subkontinentet, inneklemt mellom India i vest, sør og øst og Kina i nord.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Allkunnebok

2023-02-04

Norsk Allkunnebok

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1948', 'Kategori:Norske oppslagsverk']

Norsk allkunnebok er et nynorsk leksikon som ble utgitt i ti bind, i tillegg til et atlas (bind 10), på Fonna Forlag i tiden 1948–1966. Da første bind kom ut i 1948 var 235 personer involvert i produksjon av innhold. Artiklene ble signert og det var noe nytt i et norsk leksikon. Allkunneboka fokuserte på forhold i Norge. Det er det eneste større leksikon på nynorsk. Leksikonet inneholder mye statistiske detaljer særlig om primærnæringene. En del av stoffet finnes ikke andre steder og er verdi for ettertiden, mens andre deler er utdatert. Tema utenfor Norge er knapt behandlet. Fotografiene er i sort-hvitt.Redaktør for verket var Arnulv Sudmann. I redaksjonen ellers satt Agnes Børnes, Ragna Sæfland, Peder Galdal, Sivert Langholm, Kåre Tveito, Ragnar Øvrelid og Jostein Øvrelid. Et sakkyndig råd besto av professor Sigvald Hasund, rektor Severin Eskeland, direktør Elias Berdal og ingeniør G.A. Frøholm.Økonomiske vanskeligheter hos forlaget gjorde at verket måtte avkortes i forhold til de opprinnelige planene. De to siste bindene dekker derfor en uforholdsmessig stor del av alfabetet, som en «snarvei til målet».

Norsk allkunnebok er et nynorsk leksikon som ble utgitt i ti bind, i tillegg til et atlas (bind 10), på Fonna Forlag i tiden 1948–1966. Da første bind kom ut i 1948 var 235 personer involvert i produksjon av innhold. Artiklene ble signert og det var noe nytt i et norsk leksikon. Allkunneboka fokuserte på forhold i Norge. Det er det eneste større leksikon på nynorsk. Leksikonet inneholder mye statistiske detaljer særlig om primærnæringene. En del av stoffet finnes ikke andre steder og er verdi for ettertiden, mens andre deler er utdatert. Tema utenfor Norge er knapt behandlet. Fotografiene er i sort-hvitt.Redaktør for verket var Arnulv Sudmann. I redaksjonen ellers satt Agnes Børnes, Ragna Sæfland, Peder Galdal, Sivert Langholm, Kåre Tveito, Ragnar Øvrelid og Jostein Øvrelid. Et sakkyndig råd besto av professor Sigvald Hasund, rektor Severin Eskeland, direktør Elias Berdal og ingeniør G.A. Frøholm.Økonomiske vanskeligheter hos forlaget gjorde at verket måtte avkortes i forhold til de opprinnelige planene. De to siste bindene dekker derfor en uforholdsmessig stor del av alfabetet, som en «snarvei til målet». == Referanser ==

Norsk allkunnebok er et nynorsk leksikon som ble utgitt i ti bind, i tillegg til et atlas (bind 10), på Fonna Forlag i tiden 1948–1966. Da første bind kom ut i 1948 var 235 personer involvert i produksjon av innhold.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nicaragua

2023-02-04

Nicaragua

['Kategori:1821 i Nord-Amerika', 'Kategori:Amerikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Mellom-Amerikas geografi', 'Kategori:Nicaragua', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1821', 'Kategori:Statstubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Veldig store stubber', 'Kategori:Viktige stubber']

Nicaragua er det største landet i Mellom-Amerika. Det grenser til Honduras i nord, Costa Rica i sør, Stillehavet i vest og Det karibiske hav i øst. Landet har tropisk klima, men framviser regionale forskjeller. Nicaragua har et totalt areal på 129 494 km², hvorav 2,9 % er vann. En folketelling i 2005 viste at Nicaragua hadde 5 628 494 innbyggere. Landet ble uavhengig den 15. september 1821. Valutaen i landet er nicaraguansk córdoba (NIO), som deles inn i 100 centavos. Nicaragua er en republikk. Presidenten heter Daniel Ortega Saavedra. Han var også president i Nicaragua i perioden 1985–1990. Flertallet i Nicaragua er katolske kristne, 58,5 % av befolkningen er katolikker. 21,6 % er protestanter og 19,8 % har en annen eller ingen religion. Det spanske imperiet erobret landet på 1500-tallet. Nicaragua oppnådde uavhengighet fra Spania i 1821. Siden da har landet hatt lange perioder med politisk uro, militær innblanding fra USA, diktatur og økonomiske vansker. Dette ledet til store omveltninger og revolusjon på 1960- og 1970-tallet. Nicaragua er idag en representativt demokratisk republikk. I 1990 ble Violeta Chamorro valgt til president, den første kvinne som ble valgt til dette embede i Latin-Amerika. Nicaraguas befolkning er blandet, og består hovedsakelig av mestiser (69 %). Hvite er det meste av spansk opprinnelse, med minoritet italiensk, fransk og tysk (17 %). Resten består av små grupper marginaliserte av svarte og urfolk. Ca. 25 % bor i hovedstaden Managua, den nest største byen i Sentral-Amerika. Språket er spansk, selv om noen innfødte språk, slik som miskito, sumo og rama i tillegg til engelsk kreol, tales i noen områder. Disse ulike kulturtradisjoner har påvirket de lokale uttrykk, slik som i litteraturen til bl.a. Rubén Darío, Ernesto Cardenal og Gioconda Belli. Nicaragua er i stigende grad en populær turistdestinasjon.

Nicaragua er det største landet i Mellom-Amerika. Det grenser til Honduras i nord, Costa Rica i sør, Stillehavet i vest og Det karibiske hav i øst. Landet har tropisk klima, men framviser regionale forskjeller. Nicaragua har et totalt areal på 129 494 km², hvorav 2,9 % er vann. En folketelling i 2005 viste at Nicaragua hadde 5 628 494 innbyggere. Landet ble uavhengig den 15. september 1821. Valutaen i landet er nicaraguansk córdoba (NIO), som deles inn i 100 centavos. Nicaragua er en republikk. Presidenten heter Daniel Ortega Saavedra. Han var også president i Nicaragua i perioden 1985–1990. Flertallet i Nicaragua er katolske kristne, 58,5 % av befolkningen er katolikker. 21,6 % er protestanter og 19,8 % har en annen eller ingen religion. Det spanske imperiet erobret landet på 1500-tallet. Nicaragua oppnådde uavhengighet fra Spania i 1821. Siden da har landet hatt lange perioder med politisk uro, militær innblanding fra USA, diktatur og økonomiske vansker. Dette ledet til store omveltninger og revolusjon på 1960- og 1970-tallet. Nicaragua er idag en representativt demokratisk republikk. I 1990 ble Violeta Chamorro valgt til president, den første kvinne som ble valgt til dette embede i Latin-Amerika. Nicaraguas befolkning er blandet, og består hovedsakelig av mestiser (69 %). Hvite er det meste av spansk opprinnelse, med minoritet italiensk, fransk og tysk (17 %). Resten består av små grupper marginaliserte av svarte og urfolk. Ca. 25 % bor i hovedstaden Managua, den nest største byen i Sentral-Amerika. Språket er spansk, selv om noen innfødte språk, slik som miskito, sumo og rama i tillegg til engelsk kreol, tales i noen områder. Disse ulike kulturtradisjoner har påvirket de lokale uttrykk, slik som i litteraturen til bl.a. Rubén Darío, Ernesto Cardenal og Gioconda Belli. Nicaragua er i stigende grad en populær turistdestinasjon. == Geografi == Nicaragua kan grovt deles inn i tre geografiske regioner: lavlandet i vest, fjellene i nord, og Mosquitokysten i øst. Lavlandet består av et fruktbart slettelandskap, og det er her mesteparten av landets jordbruksvarer produseres; de tre største byene i Nicaragua, Managua, León og Granada ligger alle i lavlandet. Fjellene i nord har et kjøligere klima. Omtrent en fjerdedel av landets jordbruksproduksjon blir utført her, med kaffe som den viktigste nytteplanten. Moskitokysten består for det meste av regnskog, og er sparsomt befolket. Klimaet er tropisk og svært fuktig. Høyeste punkt er Mogotón (2 438 moh), mens San Cristóbal-vulkanen med sine 1 745 moh er den høyeste vulkanen. === Klima og miljø === Klimaet er tropisk i de lavere delene av landet og kjøligere i de høyere områdene.Nicaragua har varme og fuktige lavereliggende områder i øst. Det er mye nedbør året rundt, og på sørøstkysten kommer det ofte svært store nedbørsmengder om sommeren med 2500–3750 mm i løpet av et år. Dette området er et av de våteste i Mellom-Amerika. Orkaner er en stor risiko på østkysten av Nicaragua, særlig fra september og inn i november. De nordvestlige høyereliggende områdene er litt kjøligere og har mindre fukt. De vestlige områdene, inkludert Managua, har mer trykkende forhold. Her er det regntid på sommeren, men med en markert canicula i juli og august, da det kommer lite regn. Perioden fra desember og ut april er også svært tørr. I desember og januar er det ofte vindfulle og noe kjøligere dager. Det kan forekomme alvorlige jordskjelv, vulkanutbrudd, jordskred og voldsomme orkaner.Noen av Nicaraguas miljøproblemer er vannforurensning og avskoging med tilhørende jorderosjon. == Historie == Landet ble "oppdaget" av Columbus i 1502, og ble kolonisert av Spania fra 1524. Området gikk fra Spania i 1821 og utgjorde sammen med Guatemala, El Salvador, Honduras og Costa Rica Den mellomamerikanske føderasjon (República Federal de Centroamérica). Atlanterhavskysten, kalt Mosquitokysten (nå delt mellom regionene Región Autónoma del Atlántico Norte og Región Autónoma del Atlántico Sur), med Bluefields som viktigste by, lå under Storbritannia fra 1655 til 1850, Honduras fra 1859 til 1860 og har med visse unntak vært autonomt siden. Etter en borgerkrig ble den Føderale Sentralamerikanske Republikk oppløst i 1840, og Nicaragua ble selvstendig. I tiden som fulgte involverte USA seg ofte i landets politiske anliggender; blant annet i 1909 da de støttet det konservative opprøret som fikk den liberale president Zelaya avsatt. USA okkuperte landet fram til 1933, da flere års opprør og geriljakrigføring ledet av Sandino gjorde at de trakk seg ut. Fra 1936 til 1979 ble landet diktatorisk ledet av familien Somoza; først av president Anastasio Somoza García fram til 1956. Etter hans død overtok hans sønn Luis Somoza Debayle som president og Anastasio Somoza Debayle som leder for nasjonalgarden. Luis døde av naturlige årsaker i 1967 og Anastasio overtok som diktator. Somoza holdt gode forbindelser til USA og gav amerikanske selskaper store konsesjoner i bytte mot pengebeløp. Dette ble ikke godt mottatt av den landeiende middelklassen, som tapte stort; og en krets av regimefiendtlige samlet seg etterhvert rundt Pedro Chamorro, redaktøren av avisen 'La Prensa'. I 1961 ble den sosialistiske organisasjonen 'Frente Sandinista de Liberación Nacional' (FSLN), kjent som Sandinistene, stiftet. De drev geriljakrigføring mot regimet, uten særlig suksess gjennom hele 1960-tallet. I 1972 ble Managua rammet av et stort jordskjelv som gjorde omfattende skader. Nødhjelp kom fra utlandet, men Somoza sørget for at oppbyggingen av byen ble gjort av hans egne selskaper; noe som førte til økt motstand mot regimet, og økt støtte til FSLN. En blodig borgerkrig brøt ut, som endte med at Somoza og andre medlemmer av regimet flyktet til USA (hvor han ble nektet innreise og derfor dro videre til Paraguay) og at opprørerne fikk makten i 1979. En midlertidig junta med sandinistlederen Daniel Ortega i spissen ble satt opp. Ortega ble valgt til president i 1984, og satt med makten til han i 1990 tapte for en koalisjon av borgerlige partier ledet av Violeta Chamorro. Etter Chamorro fulgte så to presidenter fra det liberale partiet PLC, Arnoldo Alemán (1996), og Enrique Bolaños (2001). I 2006 kom så FSLN tilbake til makten etter 16 år, i det Daniel Ortega på nytt ble valgt som president i Nicaragua. I april 2018 ble over 300 mennesker drept, ifølge FN, etter at myndighetene slo ned på demonstrasjoner som utviklet seg til opptøyer. Dette ble fordømt av FN, EU og Organisasjonen av amerikanske stater. I 2019 ble Den sandinistiske frigjøringsfront ekskludert fra Sosialistinternasjonalen på grunn av brudd på menneskerettighetene og demokratiske verdier i landet == Politikk og administrasjon == == Departementer == Landet er delt inn i 15 såkalte departementer (departamentos) og to autonome regioner. Departementer: (Departementshovedsteder i parentes) Autonome regioner: == Økonomi == Nicaragua er et fattig land med lav inntekt per capita og en enorm utenlandsgjeld. Inntektsforskjellene er blant de største i verden. På midten av 1990-tallet tilhørte mindre enn en femtedel av befolkningen middelklassen og studier har vist at 60 % av inntektene gikk til 20 % av husholdningene i samme periode. Landet har de senere år stabilisert seg økonomisk, men bankkriser har påvirket økonomien negativt. Nicaragua er og kommer til å være avhengig av internasjonal økonomisk støtte, der bidragsyterne stiller krav til blant annet bedre livsvilkår og menneskerettigheter, og også privatisering av offentlig eiendom som vannkraftverk.Nærmere 85 % av elektrisiteten produseres av fossilt brennstoff. Det importeres også elektrisitet fra Costa Rica. === Turisme === Turisme er i dag Nicaraguas nest største næring, de siste 7 år har turismen vokst om lag 70 % landsdekkende, ca. 10-16 % årlig. Veksten har ført til at inntekter fra turisme har steget mer enn 300 % over en periode på 10 år. Veksten i turismen har også påvirket jordbruk, kommersiell- og finansindustri, samt bygg-og anleggsbransjen positivt. Til tross for positiv vekst gjennom det siste tiåret er Nicaragua fortsatt det minst besøkte landet i regionen. ==== Severdigheter i Nicaragua ==== Nicaragua er langt mindre kjent som turistmål enn naboland som Costa Rica og Panama. Imidlertid har landet en del spesielle attraksjoner: Hovedstaden Managua er ingen historisk by. Den befinner seg på en vulkansk forkastning, og har opplevd flere stygge jordskjelv. Blant signalbyggene i hovedstaden er Den nye katedralen, som har en slående, moderne arkitektur. Fotspora i Acahualinca er en gruppe med flere tusen år gamle menneskefotspor.León er landets best bevarte by i kolonistil, og oppviser en lang rekke historiske bygg og flotte kirker. Katedralen fra 16–1700-tallet er den største i Mellom-Amerika.Granada er en annen by i kolonistil. På grunn av krigshandlinger er byen kanskje noe mindre velbevart, men har til gjengjeld et rikt utvalg kafeer, barer og restauranter.San Juan del Sur er landets viktigste badeby, og ligger lengst sør på landets stillehavskyst.Ometepe er en øy i Nicaraguasjøen som både ligger vakkert til og har en unik natur og kulturarv.Río San Juan er grenseelva mot Costa Rica i sørøst, og byr både på enestående natur og historiske festningsverk fra kolonitida.Islas del Maíz (Corn Islands) er to øyer i Det karibiske hav med strender og en avslappet karibisk livsstil. == Sosiale forhold == Landet har siden 2008 hatt en svært streng abortlovgivning. Det innebærer at det ikke er lov å ta abort etter incest eller voldtekt. Ei heller er det legitimt når graviditeten truer kvinnens liv. Amnesty International har krevd loven avskaffet. == Sport == Nicaraguas mestvinnende fotballklubb er Diriangén FC med 26 seriemesterskap, det foreløpig siste i 2006. Estadio Nacional Dennis Martínez er landets nasjonalstadion, først og fremst for baseball og fotball. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. León Viejo ruinene León katedralenMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2001 – Språk, dans og musikk til Garifuna-folket. (Sammen med Guatemala, Honduras og Belize) 2005 – Det satiriske dramaet «El Güegüense» == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Statistikk og andre data om Nicaragua i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Nicaragua er det største landet i Mellom-Amerika. Det grenser til Honduras i nord, Costa Rica i sør, Stillehavet i vest og Det karibiske hav i øst.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nils_Arne_Eggen

2023-02-04

Nils Arne Eggen

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 19. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Fotballspillere for Rosenborg BK', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballtrenere for Moss FK', 'Kategori:Fotballtrenere for Rosenborg Ballklub', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Trondheim bys hederspris', 'Kategori:Norgesmestere i fotball', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske fotballtrenere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Orkdal kommune', 'Kategori:Personer fra Orkland kommune', 'Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trenere for Norges herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for norske fotballandslag', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen']

Nils Arne Eggen (født 17. september 1941, død 19. januar 2022) var en norsk fotballspiller, fotballtrener og lektor. Som spiller vant han tre seriegull og ett cupgull. Som trener var han den mestvinnende norske fotballtrener gjennom tidene med 15 seriemesterskap og seks cupmesterskap. Ett av seriemesterskapene som trener var for Moss, resten med Rosenborg Ballklub, hvor han var trener i seks perioder: 1971–1972, 1976, 1978–1982, 1988–1997, 1999–2002 og 2010. Seks sesonger ledet han Rosenborg til The Double, og sju sesonger ledet han Rosenborg til Mesterligaens gruppespill.

Nils Arne Eggen (født 17. september 1941, død 19. januar 2022) var en norsk fotballspiller, fotballtrener og lektor. Som spiller vant han tre seriegull og ett cupgull. Som trener var han den mestvinnende norske fotballtrener gjennom tidene med 15 seriemesterskap og seks cupmesterskap. Ett av seriemesterskapene som trener var for Moss, resten med Rosenborg Ballklub, hvor han var trener i seks perioder: 1971–1972, 1976, 1978–1982, 1988–1997, 1999–2002 og 2010. Seks sesonger ledet han Rosenborg til The Double, og sju sesonger ledet han Rosenborg til Mesterligaens gruppespill. == Idrettskarriere == === Fotballspiller === Nils Arne Eggen begynte sin karriere da han var 15 år gammel som forsvarsspiller på Orkdal Idrettslag. Etterpå flyttet han til Trondheim og valgte Rosenborg som klubb. Sin debut for RBK fikk han våren 1960, i en pinseturnering i Mo i Rana, der motstanderen var Stålkameratene. Han var med på å vinne cupen for RBK i 1960. I 1963 flyttet han til Oslo og spilte for Vålerenga der han var med på å vinne serien i 1965. Året etter flyttet han tilbake til Trondheim og spilte igjen for Rosenborg der han var med på å vinne to seriemesterskap i 1967 og 1969, og han ble kåret til årets spiller i 1967. Eggen spilte 29 A-landskamper for Norge. === Skihopper === Eggen var også en habil skihopper i sin ungdom. Han vant 16-årsklassen i Bekkelagsrennet – «guttenes holmenkollrenn». == Trenerfilosofi == Fra 1966 til 1973 var Nils Arne Eggen lektor ved «reformgymnaset» Ringve gymnas i Trondheim. Foruten å ha ansvaret for klasser som klasseforstander, underviste han i norsk, samfunnsfag og gymnastikk.Ifølge Eggen selv var ikke veien fra læreryrket til fotballtrener, eller fotballærer som han selv kalte det, spesielt lang. Det handlet for ham i stor grad om å ha de riktige pedagogiske og didaktiske evnene og å sette dem i system. Eggens evne til å se og lytte, og å oppfatte et potensial hos spillere ble etter hvert en av hans viktigste egenskaper som trener. I tillegg hadde Eggen en såkalt open door policy, som innebar at spillerne alltid kunne komme og snakke med ham om det var noe.I tillegg til å være en god pedagog var Eggen opptatt av at man måtte spille på hverandres styrker i stedet for hverandres svakheter. Denne tankegangen fikk etter hvert navnet Godfotteorien, og etter hvert skrev Eggen en bok om dette. «Du blir god ved å gjøre de andre gode» er et uttrykk Eggen brukte når han beskrev sin fotballfilosofi. Prinsippet har vært grunnlag for sosialantropolog Erling Hoff Leirviks forskning på «Rosenborg-rytmen». Han finner støtte for prinsippet i holistiske teorier. Helheten er nedfelt i delene og den individuelle kreativitet fungerer til beste for organisasjonen. For at dette skal fungere må det være trygghet mellom de som spiller sammen. == Trenerkarriere == Eggen var eksponent for offensiv fotball som trener for blant annet landslaget, U-21, Moss og spesielt Rosenborg. Størst suksess hadde han med Rosenborg, som han vant serien med 14 ganger (1971, 88, 90, 92–97 99–2002 og 2010). Denne rekken av seiere er helt unik både i Norge og internasjonalt. Eggen forvandlet Rosenborg fra en middelmådighet i Norge til en respektert klubb i Europa i løpet av 1990-tallet. I 1964 flyttet Eggen til Oslo for å utdanne seg til å bli lektor, samtidig som han spilte for Vålerenga og det norske landslaget, før han returnerte til Trondheim i 1966. Han la opp som fotballspiller allerede i 1969, kun 26 år gammel. Han ble derimot overtalt til å bli værende i Rosenborg som ungdomstrener. Dette sammenfalt med at engelske George Curtis kom til Rosenborg, som skulle få stor innflytelse på Eggens trenerkarriere. Til tross for seriegull i 1969 og 2. plass året etter, måtte Curtis gi seg som hovedtrener på grunn av misnøye med kjedelig fotball; Curtis’ defensive sone-tilnærming til fotball gjorde at Rosenborg etter 1970-sesongen hadde kun 15–5 i målforskjell etter 18 kamper. Curtis’ sorti åpnet muligheten for Nils Arne Eggen i Rosenborg. Til tross for at han kun var 29 år, hadde han trenererfaring gjennom å ha vært en del av Curtis’ trenerteam. Med Tor Røste Fossen som assistent beholdt Eggen mye av det han likte med Curtis’ forsvarsspill, men omformerte laget til en 4-3-3-formasjon med et mer offensivt fokus. Sesongen 1971 endte med en sensasjonell double, selv om de fikk en dårlig start.Sesongen 1972 endte derimot med en skuffende 4. plass, og Eggen og Rosenborg skilte lag. Eggen ble deretter trener for det norske U-21 landslaget i 1973, og trener for herrelandslaget i 1974. Han trakk seg derimot i 1977 etter at Norge ikke klarte å kvalifisere seg for verdensmesterskapet i 1978. I løpet av denne perioden var han også trener igjen i Rosenborg i 1976. Eggen var trener for Rosenborg for en tredje gang mellom 1978 og 1982, uten å vinne noen titler. I forbindelse med at hans kone Karin tilbrakte tid på en institusjon i Modum, ble Eggen i 1986 trener for fotballklubben Moss. Dette var en periode som skulle vise seg å bli begynnelsen på hans moderne fotballeventyr. Klubben hadde vunnet cupen i 1983, men rykket ned fra 1. divisjon i 1985. Sesongen 1986 endte med direkte opprykk til øverste divisjon, før han førte dem helt til topps i norsk fotball med seriegull i 1987. Det var klubbens første og foreløpig eneste seriemesterskap, og regnes som en av Eggens største prestasjoner som trener.Etter en ny kort periode som U-21 landslagstrener, returnerte Eggen til Rosenborg i 1988. Dette skulle bli starten på hans to mest suksessrike perioder som trener for Rosenborg. Med unntak av et pauseår i 1998, var Eggen trener i frem til 2002. I løpet av denne perioden ledet han Rosenborg til tolv seriemesterskap og fem cupmesterskap, samt sju gruppespill i den europeiske Mesterligaen. Til tross for hele 20 nasjonale titler, er det nettopp den europeiske delen av hans karriere i Rosenborg som er mest kjent. Mellom 1995 og 2002 deltok Rosenborg i UEFA Champions League åtte ganger på rad (Nils Arne Eggen var trener i sju av dem, Trond Sollied i 1998), som var rekord frem til 2004. Det beste resultatet kom i 1996/1997-sesongen, da de kom helt til kvartfinalen. Sommeren 1995 klarte Rosenborg å kvalifisere seg til Mesterligaen for første gang etter en høydramatisk kvalifiseringsrunde mot tyrkiske Besiktas. Gruppespillet endte med tredjeplass og 6 poeng av 18 mulige. Motstanderne var Spartak Moskva fra Russland, polske Legia Warszawa og engelske Blackburn. Rosenborg mest kjente resultat i Champions League-perioden på 1990-tallet kom allerede neste sesong, den 4. desember 1996. Etter å ha blitt rundspilt og tapt 1–4 på Lerkendal tidligere samme høst, hadde ikke spillerne store forventninger til bortekampen mot Arrigo Sacchis AC Milan. Den italienske klubben hadde vunnet Champions League ett og et halvt år før, og laget besto av store fotballnavn som gullball-vinner George Weah, Franco Baresi, Paulo Maldini, Dejan Savicevic, Alessandro Costacurta, Marcel Desailly, Edgar Davids, Christophe Dugarry og Roberto Baggio. I forkant av kampen reiste laget til Frankrike for å trene i varmere vær. Ifølge Eggen trente laget knapt på forsvarsspill, men fokuserte heller på kontringer og det å stå høyt. Han hadde også lagt merke til et spesielt angrepsmønster AC Milan ofte gjentok som begynte med pasning ut mot høyre kant. Eggen hadde bedt Harald Martin Brattbakk om å snappe den ballen så fort han så at pasningen fikk dårlig vinkel. Det var på nøyaktig denne måten at Rosenborg skapte angrepet som endte med Vegard Heggems scoring. Kampen endte med 2–1-seier og avansement til kvartfinalen mot regjerende mester Juventus. AC Milan røk dermed ut. Etter kampen var Rosenborgs spillere ivrige etter å bytte drakter med Milan-spillerne, men ble ignorert og italienerne gikk rett i garderoben. Derimot kom Milan-eier og tidligere statsminister Silvio Berlusconi ned på banen og hentet ut Milan-spillernes drakter. På vei ut av stadion ble RBK-bussen møtt med applaus av sinte Milan-supportere som var kommet for å vise sin misnøye med eget lag. Kvartfinalen mot Juventus endte med 1–3 sammenlagt etter 1–1 på Lerkendal og 0–2-tap i Torino. Juventus endte opp med å nå finalen for andre år på rad, der de som store favoritter tapte mot Borussia Dortmund.Året etterpå, i 1997, kom bragden som Eggen selv har referert til som sin største. I minusgrader på Lerkendal Stadion slo Rosenborg selveste Real Madrid 2-0 etter scoringer av Roar Strand og Harald Martin Brattbakk. Også her hadde RBK blitt rundspilt og tapt 1–4 i den forrige gruppekampen. På motstanderlaget sto spillere som Raul, Clarence Seedorf, Fernando Hierro og Fernando Morientes. Nils Arne Eggen selv, som ble båret på gullstol av spillerne etter kampen, har sagt selv at han synes at dette var en særdeles større prestasjon enn Milan-kampen året før fordi han anså Real Madrid som et vesentlig bedre lag enn Milan. Real Madrid endte opp med å vinne Mesterligaen samme sesong. Rosenborg var det eneste laget som slo dem. Gruppespillet den sesongen endte derimot opp med en svært bitter exit. I motsetning til tidligere sesonger hvor de to beste lagene i hver av de fire gruppene gikk videre (som Rosenborg gjorde sesongen før), var turneringen nå utvidet til å ha seks grupper hvor alle gruppevinnerne og kun de to beste andreplasslagene gikk videre til kvartfinalen. Rosenborg lå godt an til å gå videre som beste toer i siste kamp, men røk ut etter at Olympiacos utlignet på frispark helt på tampen. Dermed røk RBK ut med sine 11 poeng. Bayer Leverkusen og Juventus gikk videre med forholdsvis 13 og 12. Rosenborg hadde gått videre med 13 poeng om de hadde vunnet den siste kampen. Etter nok en bitter exit fra Mesterligaen høsten 1998 (hvor både RBK, Juventus og Galatasaray endte opp med 8 poeng hver) var Eggen tilbake ved roret i 1999 etter at Trond Sollied hadde vært vikar. Dette året deltok også Molde i Mesterligaen, som er hittil den eneste sesongen hvor Norge har hatt to deltakere i Mesterligaen samme sesong. Denne sesongen anses også som en av Rosenborgs beste i Europa, til tross for at de ikke kom like langt som i 1996/97-sesongen. Dette året endte Rosenborg nemlig opp som gruppevinner for første gang etter å ha tatt 11 poeng. 3–0-seieren på bortebane mot daværende Bundesliga-leder Borussia Dortmund anses som en av de beste kampene et norsk fotballag noen gang har spilt. Dessverre for Rosenborgs del betydde dette derimot ikke at de gikk direkte til kvartfinalen. Også foran denne sesongen hadde UEFA innført et nytt format. Denne gangen var 32 lag kvalifisert, og turneringen inneholdt et andre gruppespill. Det første gruppespillet gikk på samme måte som i de foregående sesongene, men fra nå av ble de 8 gruppevinnerne og de 8 gruppetoerne plassert i fire nye grupper bestående av to vinnere og to toere fra det første gruppespillet. Her havnet Rosenborg i gruppe med regjerende sølvvinner Bayern München og kommende mester Real Madrid, i tillegg til ukrainske Dynamo Kyiv. Her endte Rosenborg opp med kun ett poeng på seks kamper. Formatet med to gruppespill ble avviklet etter 2002/03-sesongen. De tre neste sesongene i Europa endte alle med exit i gruppespillet. I 2000/01 havnet Rosenborg nok en gang i gruppe med den kommende vinneren av turneringen, Bayern München. Her endte RBK på 3.-plass, som på grunn av formatendringene fra året før betød spill i UEFA-cupen i stedet. Her endte Rosenborg enda en gang opp med å møte en kommende finalist: Deportivo Alavés. Sammenlagt endte det 2–4 til spanjolene. Eggens to siste Mesterliga-sesonger som trener for RBK endte begge opp med kun fire poeng og sisteplass i gruppa. I 2001 gjestet Juventus Lerkendal nok en gang, i tillegg til Porto og Celtic. Denne høsten vant RBK kun én kamp i gruppespillet. Mesterliga-høsten 2002 skulle bli Eggens siste. Denne sesongen vant derimot ikke RBK noen av kampene, men spilte uavgjort fire ganger. I det første oppgjøret overkjørte RBK Inter Milan, men endte kun opp med ett poeng på grunn av to mål av argentinske Hernan Crespo. Eggen annonserte sommeren 2001 at 2002-sesongen kom til å bli hans siste som trener. Han ble erstattet av Åge Hareide. Eggen fikk også oppmerksomhet for sine mange postulater og uvanlige pressekonferanser i forbindelse med Mesterligaen. I november 2004 ble Nils Arne Eggen ansatt som rådgiver i Rosenborg, men valgte midtveis i klubbens dårlige 2005-sesong å forlate stillingen, da det ifølge ham selv «ikke hadde fungert tilfredsstillende». Eggen fortsatte som ressursperson for Rosenborg, men på en langt mer beskjeden og tilbaketrukket måte. Den 29. mars 2006 annonserte han imidlertid at han avviklet det formelle samarbeidet med klubben.Da Rosenborg i 2009 jobbet med å finne Erik Hamrens erstatter, ble Nils Arne Eggen ansett for å være en meget aktuell kandidat. Den 20. mai 2010 ble det klart at Eggen skulle fungere som midlertidig hovedtrener for Rosenborg frem til Jan Jönsson tok over treneransvaret i trondheimsklubben f.o.m. 1. januar 2011, på grunn av at Erik Hamren forlot Rosenborg for å bli svensk landslagstrener. Den 6. juni 2010 spilte Rosenborg den første kampen i Eggens nye trenerperiode; Dette var en hjemmekamp på Lerkendal med Kongsvinger som motspiller. Det endte med en overbevisende 4–0-seier, hvor Rosenborg ledet med tre mål etter bare 11 minutter. Dette var også Kongsvinger-spiller og RBK-legende Vidar Riseths siste kamp som profesjonell fotballspiller. Sesongen endte med Eggens 14. og siste seriegull og Rosenborgs 22. Som den første klubben i historien gikk Rosenborg gjennom en hel sesong uten å tape en eneste kamp. I tillegg hadde de etter 2010-sesongen gått gjennom to strake sesonger uten å tape på bortebane, da klubbens eneste tap i den foregående 2009-sesongen kom på hjemmebane mot Start. Men til tross for seriegull og null tap i serien, inkluderte Rosenborgs 2010-år også flere skuffelser. Laget gikk på et knepent 1–0-tap mot Ståle Solbakkens FC København i 4. og siste kvalik-runde i Champions League, og måtte derfor nøye seg med spill i UEFA Europa League. Her møtte de regjerende Europa League-mester Atletico Madrid fra Spania, tyske Bayer Leverkusen og greske Aris. Gruppespillet endte i skuffelse med kun tre poeng, uten å ha scoret et eneste mål på bortebane. Oppgjøret mot Bayer Leverkusen ble Eggens siste hjemmekamp som Rosenborg-trener noensinne. Den ble spilt i 16 minusgrader og endte med 1–0-tap. Også Norgesmesterskapet endte med fiasko denne sesongen. I semifinalen gikk Rosenborg på et pinlig 2–3-tap mot 1. divisjons-laget Follo. NRK kalte det for tidenes cupbombe.Nils Arne Eggen var fra november 2011 til april 2016 hovedtrener for Orkla. == Meritter == === Som spiller === Rosenborg 1. Divisjon: (2) 1967, 1969 Norgesmesterskapet: 1960Vålerengen 1. Divisjon: 1965Individuelt Årets spiller i 1. Divisjon: 1967 === Som trener === Rosenborg 1. Divisjon / Tippeligaen: (14) 1971, 1988, 1990, 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997, 1999, 2000, 2001, 2002, 2010 Norgesmesterskapet: (6) 1971, 1988, 1990, 1992, 1995, 1999Moss 1. Divisjon: 1987Individuelt Kniksenprisen: (6) 1990, 1994, 1995, 1996, 1997, 1999 Kniksens Hederspris: 2002 == Utmerkelser og hedersbevisninger == Eggen ble tildelt Olavstatuetten i 1994. Han fikk Sportsjournalistenes statuett som årets idrettsnavn i 1997. I 2003 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I 2015 ble han utnevnt til «Årets Trysil-Knut». I forbindelse med Rosenborg Ballklubs 100-årsjubileum i mai 2017 mottok han den nyopprettede Trondheim bys hederspris. I desember 2020 ble han tildelt den historisk første kulturprisen i den sammenslåtte kommunen Orkland, som hans gamle hjemkommune Orkdal er en del av.I 2014 ble plassen utenfor Lerkendal stadion tildelt navnet Nils Arnes plass. I 2019 ble en statue av Eggen avduket samme sted. Eggen var til stede ved begge anledninger. I 2022 ble det bestemt å bygge en idrettshall med fotballbane i full størrelse ved Orkdal vidaregåande skole, hvor lektor Eggen underviste i flere år. Hallen skal få navnet Nils Arne Eggen Arena. Samme år ble en strekning av Fv65 fra Bårdshaug til Forve omdøpt fra Øyolv Avlessons veg til Nils Arne Eggens vei. == Bibliografi == 2005 – Godfotarven (sammen med Knut Torbjørn Eggen og Jens O. Simensen) 2001 – Dikt i garderoben (redigert diktantologi sammen med Ola By Rise) 1999 – Godfoten : samhandling – veien til suksess (sammen med Sverre M. Nyrønning) 1985 – Kroppsøving i videregående skole == Familie == Nils Arne Eggen ble født inn i en familie med seks eldre brødre, som alle var a-lags spillere for fotballklubben Orkdal. Hans far het Knut og hans mor het Gunvor.I 1957, i en alder av 16, mistet Nils Arne sin 14 år eldre bror Torbjørn i en drukningsulykke.Nils Arne Eggen var gift og fikk tre barn. Hans kone Karin Pauline Eggen tapte kampen mot kreft i 2011, i en alder av 71. De hadde vært gift i 53 år. Hans eldste sønn, Knut Torbjørn Eggen, var også fotballspiller og -trener. Han var oppkalt etter sin bestefar Knut og sin onkel Torbjørn. Hans to andre barn heter Kristin og Trygve. Han var også bestefar til Ranheim-spilleren Christian Eggen Rismark og Lars Eggen Rismark som spiller for Kolstad Håndball.Året etter at Karin Pauline gikk bort, døde også deres eldste sønn, Knut Torbjørn. Han hadde hele sitt liv vært åpen om at han slet med angst. I sønnens begravelse talte en gråtkvalt Nils Arne om at sønnens frykt for å leve til slutt ble større enn frykten for å dø. Han var opptatt av å referere til sønnens angst som sykdom, som gjorde det lettere å komme over hans dødsfall.I 2019 mistet Nils Arne også ett av sine barnebarn. == Død == Nils Arne Eggen døde i sitt hjem i Orkdal den 19. januar 2022, omgitt av sin familie. Hans dødsfall ble mottatt med stor sorg i det norske fotballmiljøet. Han ble gravlagt den 28. januar fra Orkdal kirke. I tillegg til hans familie var mange norske fotballpersonligheter til stede i begravelsen. == Se også == Liste over norske idrettspersoner på sokkel == Referanser == == Litteratur == Otto Ulseth (2018). Nils Arne : et liv i svart og hvitt. Aschehoug. ISBN 9788203297472. == Eksterne lenker == (en) Nils Arne Eggen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Nils Arne Eggen på Internet Movie Database (en) Nils Arne Eggen – Transfermarkt (en) Nils Arne Eggen – Transfermarkt (manager) (en) Nils Arne Eggen – national-football-teams.com (en) Nils Arne Eggen – WorldFootball.net (en) Nils Arne Eggen – EU-Football.info (no) Nils Arne Eggen – Norges Fotballforbund (no) RBKweb – Legender: Nils Arne Eggen Wikiquote: Nils Arne Eggen – sitater

| landslagår = 1963–1969

https://no.wikipedia.org/wiki/Levomepromazin

2023-02-04

Levomepromazin

['Kategori:ATC N05A', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Farmakologistubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Psykosedempende legemidler', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Smertestillende legemidler', 'Kategori:Stubber 2022-12']

Levomepromazin er et legemiddel som brukes ved psykiatrisk sykdom. Det går under betegnelsen høydoseneuroleptikum, noe som tidligere var en mye brukt medikamentgruppe ved psykotiske sykdommer. På grunn av bivirkningsprofil har man i hovedsak gått over til nyere antipsykotika i behandling av psykose. Preparatet er dog fortsatt i utstrakt bruk ved legevakt, i eldrepleie, som sovemedisin, og i behandling av opiatavhengige. Levomepromazin har i tillegg til antipsykotisk effekt en sterk uspesifikk sedativ virkning og en sterk smertelindrende effekt. Det brukes derfor også som ikke-vanedannende beroligende medisin ved angst og urotilstander, samt for å lindre smerter. For isjiaspasienter har middelet flere hensiktsmessige effekter. Den sedative(beroligende) virkningen virker også muskelavslappende. Kombinasjon med andre smertestillende midler som ibuprofen (Ibux ) og paracetamol (Paracet, Pinex, Panodil) gir god smertestillende effekt. Bivirkninger forekommer hyppig ved høydosebruk, særlig ekstrapyramidale bivirkninger. Ved de doser som brukes mot smerter og angst ser man i hovedsak sedasjon, tretthet, apati, engstelse, endringer i stemningsleie, blodtrykksfall, munntørrhet, forstoppelse, vannlatingsbesvær og lignende. Vektøkning er vanlig ved langtidsbruk. Preparatet markedsføres som Nozinan i Norge.

Levomepromazin er et legemiddel som brukes ved psykiatrisk sykdom. Det går under betegnelsen høydoseneuroleptikum, noe som tidligere var en mye brukt medikamentgruppe ved psykotiske sykdommer. På grunn av bivirkningsprofil har man i hovedsak gått over til nyere antipsykotika i behandling av psykose. Preparatet er dog fortsatt i utstrakt bruk ved legevakt, i eldrepleie, som sovemedisin, og i behandling av opiatavhengige. Levomepromazin har i tillegg til antipsykotisk effekt en sterk uspesifikk sedativ virkning og en sterk smertelindrende effekt. Det brukes derfor også som ikke-vanedannende beroligende medisin ved angst og urotilstander, samt for å lindre smerter. For isjiaspasienter har middelet flere hensiktsmessige effekter. Den sedative(beroligende) virkningen virker også muskelavslappende. Kombinasjon med andre smertestillende midler som ibuprofen (Ibux ) og paracetamol (Paracet, Pinex, Panodil) gir god smertestillende effekt. Bivirkninger forekommer hyppig ved høydosebruk, særlig ekstrapyramidale bivirkninger. Ved de doser som brukes mot smerter og angst ser man i hovedsak sedasjon, tretthet, apati, engstelse, endringer i stemningsleie, blodtrykksfall, munntørrhet, forstoppelse, vannlatingsbesvær og lignende. Vektøkning er vanlig ved langtidsbruk. Preparatet markedsføres som Nozinan i Norge. == Litteratur == Rang, H. P.; Dale, M. M.; Ritter, J. M.; Moore, P. K. (2003). Pharmacology (5 utg.). Edinburgh New York: Elsevier Limited. ISBN 0-443-07145-4. Rang, H. P.; Dale, M. M.; Ritter, J. M.; Flower, R. J.; Henderson, G. (2012). Rang and Dale's pharmacology (7 utg.). Edinburgh New York: Elsevier/Churchill Livingstone. ISBN 978-0-7020-3471-8.

Levomepromazin er et legemiddel som brukes ved psykiatrisk sykdom. Det går under betegnelsen høydoseneuroleptikum, noe som tidligere var en mye brukt medikamentgruppe ved psykotiske sykdommer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Niels_Henrik_Abel

2023-02-04

Niels Henrik Abel

['Kategori:Alumni fra Oslo katedralskole', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dødsfall 6. april', 'Kategori:Dødsfall i 1829', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1802', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Niels Henrik Abel', 'Kategori:Norske matematikere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Gjerstad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Niels Henrik Abel (født 5. august 1802 i Nedstrand eller på Finnøy i Ryfylke, død 6. april 1829 på Froland verk i Agder) var en norsk matematiker. Han tok opp og løste problemer som andre hadde strevd med i hundrevis av år, gjorde nye oppdagelser og formulerte spørsmål som den dag i dag er sentrale i moderne matematikk. Abel ble først kjent for å ha bevist at den generelle femtegradsligningen i alminnelighet ikke kan løses med de elementære regningsartene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon, divisjon og rotutdragning. Ved å skrive om elliptiske integral på en helt ny måte, oppdaget han elliptiske funksjoner som har fått en sentral plass i teorien om komplekse funksjoner. I denne sammenhengen beviste han også sitt fundamentale addisjonsteorem som spiller en viktig rolle i algebraisk geometri og danner grunnlaget for de mer abstrakte, abelske funksjoner. Alt dette ble gjort i løpet av fem-seks år. Da han døde bare 26 år gammel, var han fremdeles lite kjent i utlandet. Internasjonalt tilhører han i dag de mest berømte matematikere som har levd de siste 200 år. I Norge regnes Abel som den fremste matematiker gjennom alle tider, ofte sammen med Sophus Lie. I forbindelse med markeringen av 200-årsdagen for Abels fødsel, etablerte Stortinget i 2002 Abelprisen. Da det ikke er noen nobelpris i matematikk, ble en slik pris foreslått i 1899 av Sophus Lie. Betydningen av Abels matematiske gjennombrudd var da blitt ubestridelig. Likevel tok det hundre år før prisen ble virkeliggjort.

Niels Henrik Abel (født 5. august 1802 i Nedstrand eller på Finnøy i Ryfylke, død 6. april 1829 på Froland verk i Agder) var en norsk matematiker. Han tok opp og løste problemer som andre hadde strevd med i hundrevis av år, gjorde nye oppdagelser og formulerte spørsmål som den dag i dag er sentrale i moderne matematikk. Abel ble først kjent for å ha bevist at den generelle femtegradsligningen i alminnelighet ikke kan løses med de elementære regningsartene addisjon, subtraksjon, multiplikasjon, divisjon og rotutdragning. Ved å skrive om elliptiske integral på en helt ny måte, oppdaget han elliptiske funksjoner som har fått en sentral plass i teorien om komplekse funksjoner. I denne sammenhengen beviste han også sitt fundamentale addisjonsteorem som spiller en viktig rolle i algebraisk geometri og danner grunnlaget for de mer abstrakte, abelske funksjoner. Alt dette ble gjort i løpet av fem-seks år. Da han døde bare 26 år gammel, var han fremdeles lite kjent i utlandet. Internasjonalt tilhører han i dag de mest berømte matematikere som har levd de siste 200 år. I Norge regnes Abel som den fremste matematiker gjennom alle tider, ofte sammen med Sophus Lie. I forbindelse med markeringen av 200-årsdagen for Abels fødsel, etablerte Stortinget i 2002 Abelprisen. Da det ikke er noen nobelpris i matematikk, ble en slik pris foreslått i 1899 av Sophus Lie. Betydningen av Abels matematiske gjennombrudd var da blitt ubestridelig. Likevel tok det hundre år før prisen ble virkeliggjort. == Biografi == Far til Niels Henrik var Søren Georg Abel, utdannet til prest, og stammet fra en familie som opprinnelig kom fra Schleswig-Holstein. Han hadde vokst opp på Gjerstad nord for Risør hvor hans far var sogneprest. Med en utadvendt personlighet, og positiv innstilling til det moderne, forkynte han troen på menneskets evne til å løse alle livets gåter ved hjelp av fornuften. I det livlige selskapslivet i Risør traff han Anne Marie Simonsen, som var datter til en rik skipsreder i byen. De giftet seg i 1800 og flyttet til Finnøy i Rogaland, hvor mannen hadde fått sitt eget embete som sogneprest. Der ble han godt mottatt og etablerte seg raskt som en respektert og fremtredende mann i samfunnslivet. Ekteparet Abel fikk to sønner, Hans Mathias og Niels Henrik, mens de bodde på Finnøy. Niels Henrik ble sannsynligvis født i nabosoknet Nedstrand mens foreldrene var på besøk hos sorenskriveren. Da hans far døde i 1804, flyttet familien til Gjerstad hvor Søren Abel fortsatte som sogneprest etter sin far. Niels Henrik var da to år gammel. === Oppveksten === Abel vokste opp på Gjerstad prestegård sammen med sin eldre bror, tre yngre brødre og en søster. Hans skolegang foregikk hjemme og ble besørget av faren, som tidligere hadde skrevet en ny katekisme som ble utgitt i 1806. I tillegg hadde han skrevet en lærebok til eget bruk som tok opp mål og vekt, de fire regningsartene, grammatikk, litt geografi og historie. Hans kone var mindre opptatt med barna og brukte stadig mer tid på festlige arrangementer og et levnet som bygdens folk fant lite passende.Fra tiden på Finnøy var faren blitt en god venn med Peder Mandrup Tuxen. Han var dansk marineløytnant og stasjonert i Norge i forbindelse med krigen mot England og den resulterende fastlandssperringen. Etter å ha flyttet til Gjerstad forble han en fast gjest i prestegården. Med sin bakgrunn i navigasjon og matematikk hadde han sannsynligvis en stimulerende innflytelse på den unge Niels Henrik. Der møtte han også prestefruens yngre søster Marie Elisabeth Simonsen som han senere giftet seg med. Tuxen var blant annet dyktig til å lage skyggemalerier eller silhuetter av folk han kjente. Den anseelse far til Niels Henrik tidligere hadde hatt, hadde avtatt etterhvert. En del av skylden for dette kan føres tilbake til det vellevnet bygdens folk så på prestegården, hvor mange mente at både sognepresten og hans kone led under drukkenskap. Likevel ble Søren Abel høsten 1814 valgt inn på Stortinget. Han var med i forhandlingene om den nye unionen med Sverige, hvor han gjorde seg bemerket. === Katedralskolen i Christiania === I 1815 ble Niels Henrik sendt hjemmefra for å begynne på katedralskolen i Christiania. Familien hadde dårlig råd og moren var stadig oftere syk. Heldigvis fikk han etterhvert noen mindre stipend. Etter et år begynte også hans eldre bror Hans Mathias på skolen, og begge fikk friplass. Skolens viktigste fag var latin, som inngikk sammen med undervisning i religion, gresk, historie og geografi, samt språk som tysk og fransk. Niels Henrik skulle ikke bli prest, så han slapp hebraisk og tok i stedet engelsk. I matematikk ble det undervist tre timer i uken. Faren må ha gitt de to guttene en god bakgrunn, da ingen av dem hadde noe problem med å følge med. Niels Henrik fikk gode karakterer uten å utmerke seg spesielt. Skolens tidligere matematikklærer Søren Rasmusen var nylig sluttet og hadde tatt en stilling som professor på det nyopprettete Kongelige Frederiks Universitet. På katedralskolen hadde Hans Peter Bader overtatt undervisningen. Han underviste på gamlemåten og var kjent for å være ganske brutal. Hvis en elev hadde gjort noe galt gikk han ikke av veien for fysiske avstraffelser. Dette opplevde også Niels Henrik på tross av at han ikke hadde noe problem med matematikken. Sosialt deltok han aktivt sammen med de andre elevene og likte ikke å være alene. På den tiden fikk han også sansen for å gå i teatret.I mellomtiden var faren blitt stadig mer kontroversiell. Han ble først anklaget for å ha ledet tusener inn i fordervelsen med sin katekismebok. I tillegg deltok han i andre diskusjoner som gjorde ham enda mer omstridt. Dette må den unge Niels Henrik ha opplevd som vanskelig. Hans karakterer på skolen ble dårligere slik at han endte opp med å bli oppflyttet «på prøve» i 1817. I september samme høst ble han konfirmert i Vår Frelsers kirke, 15 år gammel. === Møtet med Holmboe === I november 1817 ble Bader fjernet fra stillingen som matematikklærer. Han hadde då slått en elev så mye at han døde noen dager senere. Stillingen ble like før jul overtatt av den unge Bernt Michael Holmboe som dermed ble Abels matematikklærer. Holmboe var svært kunnskapsrik og dyktig. Før han fikk stillingen på katedralskolen, hadde han vært assistent for professor Christopher Hansteen ved universitetet. Undervisningen til Holmboe var ganske forskjellig fra den gamle lærerens. Han begynte blant annet å gi elevene selvstendige oppgaver, noe som ikke var så vanlig på den tiden. Dette ser ut til å ha vært noe som gav gnisten til Abels interesse for matematikk, og etter kort tid oppdaget Holmboe at den unge studenten hadde enestående matematiske evner. Holmboe ga deretter Niels Henrik privatundervisning og rettledet ham i den matematiske litteraturen. Niels Henrik fikk låne Holmboes matematikkbøker fra universitetet, og han studerte dem ivrig. En av bøkene som hadde stor påvirkning på ham var Leonhard Eulers innføringsbøker i matematisk analyse som omhandlet integral- og differensialregning. Nå var det slutt med å låne skjønnlitteratur på skolebiblioteket. I stedet ble det lest mer og mer verk av de store matematikere som Isaac Newton, Leonhard Euler, Joseph Louis Lagrange og Gauss samt innslag av moderne mekanikk og astronomi. Han gjorde seg kjent med løsningen av tredjegrads- og fjerdegradsligningen og begynte snart med sine egne utregninger og betraktninger i sine arbeidsnotater Matematiske Utarbeidelser. Uten påvirkningen til Bernt Michael Holmboe er det ikke sikkert at Abel hadde blitt den store matematiker som han nå snart skulle bli.I begynnelsen av 1818 var faren tilbake i Christiania som nyinnvalgt stortingspolitiker. Igjen var han i sentrum av forskjellige aktiviteter og opplevde både noen seire, men kanskje mest motgang etter forskjellige utspill. Mange mente han drakk for mye. Holmboe ble raskt imponert over Niels Henrik og spådde ham en fremtid som en stor matematiker. Han ga i tillegg denne spesielle eleven privatundervisning, og snart ble han også kjent blant professorene på universitet. Spesielt ville Christopher Hansteen og hans familie bety mye for den unge Abel. Høsten 1819 startet han i øverste klasse ved katedralskolen på tross av at karakterene ikke var de beste, bortsett fra i matematikk. Hans bror hadde derimot gått skoletrett og reiste hjem ved juletider. Deres far var blitt syk og døde våren 1820. Niels Henrik var ikke i begravelsen hvor moren gjorde skandale med sin drukkenskap. Hun måtte flytte fra prestegården og hadde økonomiske problemer. Niels Henrik følte han hadde et ansvar for henne og sine søsken.I det siste året på katedralskolen mente Abel å ha funnet en algebraisk løsning av femtegradsligningen. Holmboe kunne ikke finne noen feil i beregningen, heller ikke Rasmusen eller Hansteen ved universitetet. De var professorer i henholdsvis ren og anvendt matematikk. Hansteen hadde gode kontakter i utlandet og sendte arbeidet til professor Carl Ferdinand Degen i København som var den mest kjente matematiker i Skandinavia. Håpet var at løsningen til Abel kunne publiseres av Videnskapsselskapet der. Degen kunne ikke finne noe galt med beregningen, noe som han skrev i et brev til Hansteen våren 1821, men han ville gjerne se hvordan løsningen kunne brukes i et praktisk eksempel. Han forslo ligningen x5 - 2x4 + 3x2 - 4x + 5 = 0. Som avslutning føydde han til at Abel hadde et meget godt talent for matematikk, men at han heller burde bruke sin begavelse på et mer fruktbart problem. Han foreslo en undersøkelse av de elliptiske integral som Legendre hadde gjort kjent. Dette viste seg å være et meget godt råd, men Abel la likevel ikke helt bort problemet med femtegradsligningen.Sommeren 1821 avla han examen artium med toppkarakterer i aritmetikk og geometri, men ellers med ganske middelmådige resultat. Dette var neppe godt nok til å fortsette på et lukket studium, men lot han fortsette som student ved universitetet samme høst. === Student ved Universitetet === Abel og hans familie var nå omtrent uten økonomiske midler slik at den nye studenten slapp utgifter til innkvartering etter at han kunne flytte inn på Regensen. Den lå i samme bygg hvor universitetet avholdt forelesningene og besto av noen rom som var disponert til studentboliger. Her ble han boende i fire år til han forlot byen i 1825. Han delte rom med sin yngre bror Peder. Etter et år avla han examen philosophicum hvor han igjen kun utmerket seg i de matematiske fagene. Det fantes ikke noen videregående studier i realfag ved universitetet så tidlig etter dets start i 1813 slik at det ikke var så mye mer for ham å lære der hvis han ikke skulle følge de vanlige embetsstudiene. På den tiden hadde han sannsynligvis større kunnskaper i matematikk enn noen andre i Norge. Han måtte derfor studere på egen hånd, noe som bekreftes av hans utlån av vitenskapelige verker fra biblioteket. Det var nå han begynte å gjøre sine egne oppdagelser i matematikkens vidunderlige verden og dermed startet sin løpebane mot berømmelse.Vinteren 1823 startet Hansteen sammen med noen kollegaer ved universitetet Norges første tidsskrift for naturvitenskap. Det hadde navnet Magazin for Naturvidenskaberne og skulle styrke faget i landet. I det første nummeret hadde Abel sitt første arbeid på trykk. Det bar tittelen Alminnelig Methode til at finde Funktioner af een variabel Størrelse, naar en Egenskab af disse Functioner er udtrykt ved en Ligning imellem to Variable. Neppe mange kunne forstå hva som her ble presentert, og Hansteen måtte gå ut å forsvare matematikkens betydning innen naturvitenskapen. Abel publiserte flere mindre arbeid i tidsskriftet i de neste utgavene, blant annen et om månens innflytelse på en svingende pendel. Dette arbeidet er hans første i mer anvendt matematikk og omhandler et fysisk problem som sannsynligvis var oppstått i diskusjoner med Hansteen. Han var på den tiden i gang med å innføre mer presise enheter for mål og vekt i Norge som han beskrev i det første nummeret av magasinet. Her skulle enheten for lengde være definert ut fra en pendel med svingetid på et sekund. På sikt skulle det vise seg at både Hansteens nye tidsskrift og hans anbefalte måleenheter ikke ble noen suksess.Våren samme år leverte Abel inn et nytt manuskript til kollegiet ved universitetet med en søknad om midler for å få det trykt. Dette var skrevet på fransk og han vurderte det sannsynligvis av så stor betydning at han ville la et større, utenlandsk publikum bli kjent med resultatene. I sakspapirene rapporteres det at manuskriptet gir en fremstilling av muligheten til å integrere alle mulige differensialformler. Professorene Hansteen og Rasmusen fikk i oppdrag å vurdere det. Under den videre behandling av søknaden forsvant manuskriptet, men det er ikke umulig at det inneholder de første spirene til hans store addisjonsteorem.På denne tiden var det blitt klart at Abel måtte utenlands for å lære mer. Sommeren 1823 fikk han et privat stipend fra Rasmusen på 100 spesidaler for å reise til København og besøke matematikere ved universitetet der, i første rekke Degen. Abel ble godt mottatt og bodde hos marineløytnant Tuxen som nå var blitt hans onkel. Det var under dette oppholdet Abel begynte studiene av elliptiske funksjoner som han senere skulle bli så kjent for. Også problemene rundt femtegradsligningen og Fermats gikk han nå løs på. Under dette oppholdet møtte han også Christine Kemp som han ble begeistret for. Abel var tilbake i Christiania tidlig på høsten samme år etter et inspirerende utenlandsopphold. Han mente nå å ha funnet et bevis for at femtegradsligningen i alminnelighet ikke kunne løses algebraisk. Dette mente han var så viktig at han skrev det på fransk og ville få det her i landet trykt slik at det kunne leses i utlandet. Han ga det tittelen Mémoire sur les équations algébriques, oǜ on démontre l'impossibilité de la résolution de l'équation générale du cincquième degré og forkortet det ned til seks sider for å spare på trykkeutgiftene. Arbeidet kom ut våren 1824 og synes å ha vakt mindre oppmerksomhet enn hva Abel hadde håpet på. En grunn kan være at Hansteen hadde sendt arbeidet om pendelens bevegelse til Schumacher som redigerte det tyske tidsskriftet Astronomische Nachrichten. Og denne hadde påvist en alvorlig feil i arbeidet som skyldes at Abel i beregningen hadde antatt at Jorden var i ro. Dette kan ha bidratt til at Abels anseelse ikke var den beste i de kretser da Schumacher var i jevnlig kontakt med Gauss i Göttingen.På denne tid hadde Abel fått vite at hans søknad til kollegiet ved universitetet var blitt behandlet og at han ville bli bevilget et større stipend slik at han kunne reise til utlandet og treffe de største matematikere. Men han ble samtidig anbefalt å vente to år med reisen for å kunne forbedre seg i blant annet fremmede språk. Senere samme år kom Christine Kemp til Norge hvor hun hadde fått en stilling som guvernante i Son. Der var Abel privatlærer i matematikk for sønnen til den lokale overtollbetjenten. Han omtalte sin danske venninne nå som «Crelly». Julen 1824 forlovet de seg.I løpet av 1825 ble Abel mer og mer utålmodig med å komme seg til utlandet. Om sommeren sender han et brev direkte til den norsk-svenske kongen Karl Johan om midler til å kunne reise med en gang. Denne søknaden blir raskt innvilget, og i september samme år setter han igjen kursen for København og det europeiske kontinentet sammen med to medstudenter, fysiologen Christian Boeck og geologen Nicolai Møller. === Europa-reisen === Planen var at Abel skulle reise til Göttingen for å besøke Gauss og deretter reise videre til Paris. I København ble han bare en uke etter at hans studentvenner fikk han overtalt til å bli med til Berlin. Han fikk med seg derfra et anbefalingsbrev for å møte Geheimrat August Leopold Crelle som var en matematikkinteressert ingeniør i Berlin. På veien dit stoppet de i Hamburg hvor Abel møtte astronomen Schumacher som tok vennlig mot ham. som var studievenner. De ønsket å dra til Berlin, og Abel lot seg lett overtale. I Berlin hadde en annen studievenn leid noen rom for dem i sentrum av byen. De norske studentene fant seg godt til rette, og takket være Crelle kom Abel raskt i kontakt med matematikkmiljøet og det sosiale liv i byen. I Am Kupfergraben 4a rakk han å rangle så høylytt at naboen over, filosofen Hegel, klaget. Abel døde fire år senere, Hegel to år etter ham igjen. Nr 4a ble ødelagt under andre verdenskrig, og minnetavlen over Hegel plassert på nr 5, mens minnetavlen over Abel er på det nybygde 4a.Crelle hadde lenge ønsket å gi ut et matematisk tidsskrift som kunne ta opp kampen med de veletablerte franske, og møtet med Abel gjorde at dette ble til virkelighet. Det fikk navnet Journal für die reine und angewandte Mathematik, og ble snart omtalt som Crelles Journal. Allerede et par måneder etter ankomsten hadde Abel ferdig tre artikler som skulle publiseres her. En av dem var en utvidet og forbedret versjon av hans bevis for at en generell femtegradsligning ikke kan løses ved rotutdragning med tittel Démonstration de l'impossibilité de la résolution algébrique des équations générales qui passent le quatrième degré. Den ble oversatt til tysk og trykt i journalens første nummer som utkom våren 1826. Her skulle Abel publisere det meste av det han skrev, og det var mye på grunn av artiklene til Abel at tidsskriftet raskt fikk ry som ett av Europas ledende. I mellomtiden hadde Søren Rasmusen fratrådt sitt professorat i Christiania for å bli Zahlkasserer. Både Abel og Holmboe var aktuelle for å overta stillingen. I desember 1825 ble det bestemt at den skulle gå til Holmboe. Dette var primært basert på at Abel ennå var så ung og kanskje ville ha problemer med å undervise mer elementær matematikk på en forståelig måte. Dette var selvsagt en stor skuffelse for Abel som ikke hadde noen stilling i Norge å gå tilbake til etter utenlandsoppholdet. På nyåret 1826 fikk de norske studentene i Berlin besøk av Mathias Keilhau som studerte bergvitenskap i Freiberg i Sachsen. Etter en måned sammen der bestemte de seg for å gjennomføre en større reise gjennom Sentral-Europa og ned til Nord-Italia. Abel måtte skrive til Hansteen for å unnskylde avviket fra den fastsatte reiseplanen. Han forklarte det med at Gauss var lite tilgjengelig, men at han ville prøve senere. Abel og Keilhau reiste først og ankom Freiberg i slutten av februar. Abel ble der en måned og fikk videreført sine forskjellige, matematiske undersøkelser.Etter å ha møttes igjen i Dresden, begynte de fem studentene sin reise med Wien som første mål. Der ble de i seks uker etter et kort opphold i Prag. Derfra fortsatte de via Graz og Trieste til Venezia hvor de ankom i begynnelsen av juni måned. Abel begynte å bli utålmodig etter å komme seg til Paris som var grunnen for stipendiet han hadde fått. Reisen videre gikk via Padova og Verona til Bolzano, hvor gruppen splittet opp. I midten av juli måned kom Abel til Paris etter en reise via Innsbruck og sentrale deler av Sveits. Husly fant han med hjelp av maleren Johan Gørbitz som også lagde det eneste, kjente portrettet av den norske matematikeren i løpet av året 1827. === Oppholdet i Paris === På Abels tid representerte Paris det viktigste matematiske miljøet i verden. Her virket store matematikere som Cauchy, Poisson, Legendre og Fourier. Laplace var ikke lenger aktiv, men Abel hadde studert arbeidene hans og hadde stor respekt for ham. Men det viste seg snart at det ikke var lett å komme i kontakt med disse matematikerne. Abel var utålmodig etter den lange reisen med å komme i gang igjen med sine matematiske arbeid. Han hadde stor tro på at hans snart ferdigskrevne avhandling om addisjonsteoremet for elliptiske integral og dets generaliseringer, ville kunne åpne mange dører. I tillegg ville han samle alle sine resultat om elliptiske funksjoner i et større verk som kanskje Crelle kunne utgi som egen bok. I midten av august kom Keilhau til Paris og ble der i to måneder. Dette virket oppmuntrende på Abel og vennskapet dem imellom ble styrket. Den 30. oktober ble avhandlingen Mémoire sur une propriété générale d'une classe très étendue de fonctions transcendantes om addisjonsteoremet presentert for Vitenskapsakademiet i Paris. Legendre og Cauchy ble oppnevnt som sakkyndige for å vurdere den. Avhandlingen var på nesten sytti sider og var matematisk meget krevende. Abel hørte ikke noe mer fra akademiet etter denne fremleggelsen. I ettertid viste det seg at denne «Paris-avhandlingen» inneholdt hans største resultat og viktigste innsikter, men var tilsynelatende blitt oversett og henlagt. Den ble endelig trykt først i 1841, lenge etter Abels død.I tillegg var han blitt syk, og han følte seg spesielt dårlig etter at Keilhau var reist. Oppholdet i Paris ble en skuffelse for Abel. Han opplevde den store Cauchy som både sær og arrogant, og Poisson, Fourier og andre av matematikerne fra Paris jobbet stort sett nesten bare med mer anvendt matematikk. Men likevel fortsatte han sitt arbeid og begynte å skrive sammen sine resultat om elliptiske funksjoner. I denne forbindelsen viser han hvordan lemniskaten kan deles med kun bruk av passer og linjal i like lange buelengder på samme måte som Gauss tidligere hadde delt sirkelen. Crelle hadde hele støttet og oppmuntret Abel. Han var klar over at Abel var en sjelden matematisk begavelse som snart kunne stå uten penger og fast stilling i Norge. Han begynte derfor nå å undersøke mulighetene for at Abel kunne få hjelp fra miljøet i Berlin. Blant annet prøvde han å ta kontakt med Alexander Humboldt som øvde stor innflytelse i slike saker. Men dette ble det ikke noe av. === Tilbake til Christiania === Ved årsskiftet 1826/1827 reiste Abel tilbake til Berlin via Aachen, Köln, Kassel og Magdeburg uten å ta kontakt med Gauss. Det norske stipendiet gikk nå mot slutten, og han sto snart uten penger. I Berlin fikk han tilbud om å bli redaktør av Crelles Journal, men på grunn av hjemlengsel takket han nei. Crelle på sin side fortsatte å arbeide for å gi Abel en sikker stilling der i byen. Han skrev ferdig første del at sitt store og elegante verk Recherches sur les fonctions elliptiques om elliptiske funksjoner. I tillegg fortsatte han arbeidet med polynomligninger. Han visste at når de har grad større enn fire, lar de seg i alminnelighet ikke løse algebraisk. Men det finnes unntak, og Abel ville finne ut hva som karakteriserte slike løsbare ligninger. I begynnelsen av mai, 1827 er Abel tilbake i Christiania etter noen dager i København. Der hadde han møtt sin forlovede som var flyttet til sin søster i Aalborg. Sammen med sin onkel Tuxen ble det lagd planer om å finne en ny stilling for henne som guvernante i Norge. For at han skal kunne forsørge seg selv og kunne gifte seg, måtte han ha en fast stilling. Ingen i Christiania kunne love han noe sånt, noe som kan skyldes at resultatet av utenlandsoppholdet ikke ble vurdert som spesielt vellykket. Ikke hadde han truffet den store Gauss, og hans arbeid var publisert i en ny journal som få visste om. Men likevel bevilget kollegiet 200 spesidaler for året som fulgte. Høsten 1827 hadde Christine Kemp fått seg en ny stilling ved Frolands verk. Abel arbeidet videre på andre delen av den store avhandlingen om elliptiske funksjoner hvor han beskrev deres transformasjoner og lemniskatens deling. Han hadde nå oppgitt tanken på å utgi dette som en bok og ville i stedet publisere innholdet i mindre artikler. Parallelt med dette fortsatte han arbeidet med ligningsteori. Gjennom sine publikasjoner i Crelles Journal begynte han å oppnå berømmelse og anerkjennelse i utlandet. Men hjemme i Norge levde han stadig i trange økonomiske kår etter de store utleggene han hadde hatt på Europa-reisen. Han måtte ta opp nye lån og søkte arbeid som privatlærer. Heldigvis ble det klart på denne tiden at Hansteen ville behøve en vikar i forbindelse med sin forskningsreise til Sibir. Abel skulle ta over undervisningen ved universitetet og på den militære høyskolen hvor han skulle forelese mekanikk og astronomi. Da han begynte med dette i begynnelsen av 1828, hadde han utsikt til en samlet årslønn på omtrent 500 spesidaler. Men han var nå merket av sykdommen som han hadde lidd av siden oppholdet i Paris. Det viste seg å være tuberkulose.Andre del av verket om elliptiske funksjoner var ferdig i februar, 1828. Men da var han blitt klar over at Carl Gustav Jacobi hadde publisert et arbeid i Astronomische Nachricthen som omhandlet transformasjoner av elliptiske integral. Abel klarte å få med en kommentar til dette i sin egen artikkel hvor han påpeker at Jacobis resultat lett kan utledes fra hans egne transformasjonsformler. Men noen uker senere får Abel virkelig et sjokk da han blir kjent med et nytt arbeid av Jacobi hvor han benytter elliptiske funksjoner som Abel allerede hadde oppdaget, uten å referere til dette arbeidet. Abel ble ganske bleeg og måtte ta en bitter snaps. Men snart har han ferdig en kommentar til Jacobis arbeid som blir sendt til Schumacher i Hamburg på slutten av mai måned. Spøkefullt omtalte Abel dette arbeidet som «min dødelse av Jacobi». Midt oppi denne kontroversen gjør han et nytt verk ferdig om ligningsteori som Crelle vil trykke. Her undersøkte han nærmere det som mange år senere blir omtalt som «Abelske ligninger». Sommeren 1828 fikk Abel vite fra Crelle at han kunne få en stilling der som «privatdosent». Men Abel hadde liten lyst å forlate Christiania selv om han der fremdeles var i stadige vanskeligheter grunnet sin dårlige økonomi. Han måtte i stor grad også forsørge moren og flere av sine søsken. Etter et ferieopphold på Froland med sin forlovede, fikk han overraskende kontrabeskjed fra Crelle at det likevel ikke ble noe av stillingen i Berlin. Dette var på tross av at Abel nå var blitt berømt ved europeiske læresteder på grunn av kappestriden med Jacobi og den nye matematikken han hadde utviklet. Han innså det nå nødvendig å bekjentgjøre sitt store addisjonsteorem da han ennå ikke hadde hørt noe fra Paris. Tidlig på høsten har han derfor skrevet ferdig en kortere artikkel Remarques sur quelques propriétés générales d’une certaine sorte de fonctions transcendantes som han igjen sender til Crelle. Her bruker han teoremet på det spesielle tilfellet med hyperelliptiske integral og hvor for første gang det begrepet oppstår som mange år senere vil ble kalt genus til en algebraisk kurve. Abel fortsatte intenst med sine arbeider, men ble stadig mer svekket av sykdommen. Mens Jacobi skrev sammen sin resultater om elliptiske funksjoner Fundamenta Nova Theoriae Functionum Ellipticarum som han ville få trykt som bok for egen regning, bestemte Abel om å gjøre det samme i et større verk Précis d’une théorie des fonctions elliptiques som Crelle lovet å trykke uten at det ville koste Abel noe. I utlandet var det blitt kjent under hvilke vanskelige forhold Abel arbeidet, og i september 1828 sendte Legendre, Poisson, Lacroix og Baron de Maurice et brev til kong Karl Johan om situasjonen til Abel. Målet var å få opprettet en stilling for Abel ved vitenskapsakademiet i Stockholm. Samtidig arbeidet Crelle på nytt for å få skaffe Abel noe lignende i Berlin. Den store Paris-avhandlingen var fremdeles forsvunnet. Uten å nevne denne, tar Abel kontakt med Legendre i Paris. Fra deres korrespondanse går det klart frem at Legendre ser på Abel og hans arbeid med stor beundring. Julen 1828 tilbrakte Abel sammen med sin Crelly på Froland verk. Han var stadig mer preget av sykdommen og da julefeiringen var over, klarte han ikke å returnere til Christiania. Da han forsto at det begynte å gå mot slutten, skrev han ned et elegant bevis Démonstration d’une propriété générale d’une certaine classe de fonctions transcendentes på to sider for det som nå kalles Abels addisjonsteorem slik at det ikke skulle gå tapt. Dette ble sendt til igjen sendt til Crelle. Den 6. april 1829 endte Abel sine dager i sykdom og fattigdom på Froland verk, bare 26 år og 7 måneder gammel. Kun få dager senere og ennå uvitende, sendte Crelle ham et brev der han kunne meddele at nå var Abel sikret fast stilling og en lysende framtid i Berlin. Abel ble begravet på Froland kirkegård. Før han døde hadde han skrevet til sin gode venn Mathias Keilhau og bedt han ta vare på sin forlovede. Senere giftet de seg og levde tilsynelatende lykkelige i et barnløst ekteskap. == Matematikk == For mange så er det nok femtegradsligningen som forbindes med Niels Henrik Abel, men Abel har satt store spor etter seg i matematikken på flere områder. Arbeidene hans har nok hatt størst innvirkning på tre hovedområder: ligningsteori, teoriene om elliptiske funksjoner og uendelige rekker. === Ligningsteorien === De gamle babylonerne kunne løse andregradsligninger, mens italienske regnemestere som Cardano, Tartaglia og Ferrari fant metoder for å løse ligninger av tredje og fjerde grad. På Abels tid var en av de største utfordringene å finne en metode for å løse femtegradsligninger på samme måte som en kan løse ligninger av andre, tredje og fjerde grad. Man ønsket altså å finne en metode for å finne røttene av en generell femtegradsligning av typen: a 1 x 5 + a 2 x 4 + a 3 x 3 + a 4 x 2 + a 5 x + a 6 = 0 {\displaystyle a_{1}x^{5}+a_{2}x^{4}+a_{3}x^{3}+a_{4}x^{2}+a_{5}x+a_{6}=0} Allerede mens Abel var elev ved Katedralskolen hadde han funnet en formel for å løse slike femtegradsligninger, og hverken Abel eller noen andre matematikere i Norge klarte å finne noen feil i formelen. Men etter at Ferdinand Degen i København hadde stilt seg skeptisk til dette, ble Abel han mer og mer overbevist om at det ikke fantes noen slik generell løsning, og at femtegradsligninger ikke kunne løses ved hjelp av en slik generell formel. På den tiden visste ikke Abel at italieneren Paolo Ruffini hadde levert et bevis for dette omtrent 25 år før, men etterhvert fant Abel ut at hverken Ruffinis bevis eller hans eget første forsøk på et slikt bevis var holdbare. Abel leverte etter hvert to helt fullstendige beviser for dette, og setningen kalles i dag Abel-Ruffinis teorem. Det er derimot viktig å være klar over at Abel-Ruffinis teorem ikke sier at generelle femtegradsligninger er uløselig. Det setningen viser er at de ikke lar seg løse ved rotutdragning, slik tilfellet er for andre-, tredje- og fjerdegradsligninger. I algebraens fundamentalteorem viste Gauss lenge før Abels tid at alle slike ligninger har en løsning uttrykt ved komplekse tall. Abel prøvde å finne betingelsene som en slik ligning må oppfylle for at den skal ha en algebraisk løsning. Kan denne uttrykkes kun ved kvadratrøtter, kan den konstrueres ved bruk av passer og linjal. === Elliptiske funksjoner === Elliptiske funksjoner kan sees på som en generalisering av trigonometriske funksjoner (som for eksempel sinus- og cosinus-funksjonene). De oppstår for eksempel i forbindelse med beregning av buelengden til ellipser eller svingetiden for en pendel. Resultatet kan da uttrykkes ved bestemte, elliptiske integral som først var blitt grundig studert av Adrien-Marie Legendre. Etter reisen til København i 1823 arbeidet Abel mye med disse integralene. Abels genistrek var å betrakte dem på en helt annen måte enn det som var blitt gjort til da. I stedet for å studere selve integralene, så han på de omvendte eller inverse funksjonene. Dette fortalte han i et brev til Holmboe allerede i 1823. Året etter i et brev til Degen kunne han fortelle at disse funksjonene har to perioder. Men først i 1827 publiserte han det første arbeidet om elliptiske funksjoner. Den tyske matematikeren Carl Gustav Jacobi publiserte sitt første arbeid om lignende funksjoner senere samme år. Det utviklet seg snart et slags kappløp mellom ham og Abel, særlig fordi han i begynnelsen synes å ha oversett Abels arbeid. Abel brukte derfor mye av sin energi gjennom sine to siste leveår for å unngå at Jacobi skulle ta for mye av æren for oppdagelsen av disse funksjonene. Det er i dag alminnelig enighet at Abel var først ute med å finne disse funksjonene selv om han ventet lenge med å publisere sine resultat. === Uendelige rekker === I matematikken er en rekke en sum av en endelig eller uendelig følge av tall. En endelig rekke kan behandles med verktøy fra elementær algebra, mens en uendelig rekke krever verktøy fra matematisk analyse.To av de mest anerkjente matematikerne på Abels tid var Gauss og Cauchy, og de hadde ledet an i prosessen om å gjenopprette logisk stringens i matematikken. Abel var også opptatt av at matematiske setninger skulle ha strenge bevis. Ett av de områdene Abel kritiserte for mangel på stringente bevis dreide seg om uendelige rekker, og spesielt divergente rekker. I en avhandling om binomialformelen, som Abel mente ennå ikke var blitt bevist på en ordentlig måte, viste han hvordan uendelige rekker kunne behandles på en stringent måte. Dette blir nå kalt for Abels konvergensteorem. Dermed lyktes han å bevise at binomialformelen også er gyldig for komplekse eksponenter. Gjennom denne avhandlingen ga dermed Abel et viktig bidrag til formaliseringen av teoriene om uendelige rekker. === Paris-avhandlingen === Selv om Abels opphold i Paris ble en stor skuffelse, var det en periode hvor han var svært kreativ og produktiv. Det var her han skrev sin store avhandling om integraler av elliptiske funksjoner. Da han leverte den inn i slutten av oktober 1826 skrev han i et brev hjem: «Jeg tør uden Bram sige at den er god. Jeg er nysgjerrig efter at høre Institutets Dom.» I denne avhandlingen viste han sammenhenger mellom algebra, matematisk analyse og geometri som ingen tidligere hadde sett.Det var den store Cauchy som fikk i oppdrag å bedømme Abels avhandling ved vitenskapsakademiet. Cauchy var derimot langt mer opptatt av egne ideer, og avhandlingen ble lagt til side og glemt. Like etter Abels død ble avhandlingen funnet igjen i Paris. Det franske akademiet bestemte da at den skulle trykkes, og at Abel skulle få akademiets store pris. Så ble avhandlingen borte igjen, og da Holmboe skulle gi ut Abels samlede verker i 1839 var det ikke mulig å få tak i den. Endelig ble den funnet igjen i 1841, og da ble den til slutt trykket. Kort tid etter dette ble avhandlinga sporløst borte igjen. Den ble ikke funnet før i 1959, da den norske matematikeren Viggo Brun til slutt klarte å spore den opp i Firenze. == Arv == I 1841 ble Abels store Paris-avhandling trykt, og denne er også med i Abels samlede verker, som kom i 1881. Denne store tobinds-utgaven ble redigert og kommentert av to andre av Norges store matematikere, Sophus Lie og Ludvig Sylow. Ved Abels hundreårsdag i 1902 var det planlagt en stor minnefest i Oslo, det skulle reises et monument, og det var snakk om å opprette en Abel-pris. Abel-festen ble avholdt i september 1902. I anledningen ble det skrevet dikt og kantater, og det ble arrangert fakkeltog til minne om matematikeren. I 1908 ble Gustav Vigelands Abel-monument reist i Slottsparken, på det som nå kalles for Abelhaugen. Planene om en Abel-pris ble skrinlagt av ulike grunner. Først i forbindelse med markeringen av Abels 200-årsjubileum ble ideen om en slik pris realisert, og nå er Abelprisen opprettet til minne om Niels Henrik Abel. Flere matematiske begreper bærer hans navn, som abelske grupper og abelske kategorier. Superdatamaskinen Abel, tilhørende Universitetet i Oslo, er også oppkalt etter ham. === Steder oppkalt etter Abel === Abel er kanskje tidenes best kjente norske matematiker, og rundt om i verden er det flere steder som er oppkalt etter ham. Alle de største byene i Norge har gater eller plasser oppkalt etter Abel. Oslo har sin Niels Henrik Abels vei samt Abelhaugen, Bergen har en Abelsgate, Trondheim har en allé/gate oppkalt etter Abel, mens Stavanger har både Niels Abels gate og Abelstrappa. Berlin var en av de byene Abel tilbragte mest tid i på sine utenlandsopphold, og her finnes også en Abelstrasse. I Paris finnes det en gate kalt Rue Abel, som også er oppkalt etter Abel. Det er også flere bygninger som er oppkalt etter Abel, blant annet Niels Henrik Abels hus ved Universitetet i Oslo og Niels Henrik Abels hus ved Universitetet i Agder. På Blindern ved universitetet finnes dessuten en liten bydelskafe: Cafe Abel. I Sandnes har Jærmuseets avdeling Vitenfabrikken en egen utstilling som har fått navnet Abelloftet. Dette er en utstilling som har fokus på matematikk i ulike former. Gjerstad hvor Abel vokste opp har sin Niels Henrik Abels vei, som går fra Gjerstad togstasjon til Gjerstad kirke. Holmen Gård i Gjerstad har en egen overnattingsfløy oppkalt etter Abel og hvor alle overnattingsrommene har fått sine egne navn, oppkalt etter Abel, hans verker, viktige personer rundt Abel og viktige steder i Abels liv. Asteroiden 8525 Nielsabel er også oppkalt etter ham. === Monumenter og frimerker === I 1902 ble det utlyst en konkurranse om et monument over Abel. Ingebrigt Vik vant konkurransen, men det viste seg etterhvert at det ble Gustav Vigelands bidrag som fikk oppgaven som det offisielle minnesmerket. Hans Abelstatue i Slottsparken ble først vist offentlig på Høstutstillingen i 1904, og en ferdig utgave ble avduket i 1908. Vigeland var også involvert i utsmykkingen av Abels bautaen ved Froland verk i 1905.Ingebrikt Viks bidrag til konkurransen ble ikke støpt før i 1966/67, og står nå foran Niels Henrik Abels Hus ved Universitetet i Oslo, og på Vikmuseet i Øystese. Gustav Lærum har skapt en statue i gips, og denne står nå på Froland verk. Ved Gjerstad kirke, like ved prestegården i Gjerstad står det en byste av Abel og minnesmerket "Paraskatellipse" som er laget av kunstneren Knut Odden, og på Brokelandsheia, utenfor Abelsenteret i Gjerstad står minnesmerket Abelstolen laget av kunstneren Oskar Tore Brendalsmo. På Abels fødested Finnøy står det også et minnesmerke over den store matematikeren. Den 6. april 1929, nøyaktig hundre år etter sin død, prydet Abel fire norske frimerker. Frimerkene var gravert av Professor Schirnböck i Wien og kom i fire valører 10 øre (farge: gulgrønn, opplag: 6 265 000, nummer NK172) 15 øre (farge: rødlig brun, opplag: 3 120 000, nummer NK173) 20 øre (farge: karminrød, opplag: 9 697 000, nummer NK174) 30 øre (farge: ultramarin, opplag: 3 218 400, nummer NK175)Abel var dermed den andre ikke-kongelige som var blitt portrettert på norske frimerker, bare Henrik Ibsen kom før ham, i 1928. Den 5. juni 2002, to hundre år etter sin fødsel, ble Abel igjen hedret på norske frimerker. Da med ett frimerke med valør 5,50 (NK1469) og ett med valør 22,00 (NK1470). Abel var portrettert på den norske 500-kroneseddel utgitt 1948–76. Portrettet var etter tegning av Johan Gørbitz. Den 6. april 2016 ble det avdekket en minnetavle ved det huset Abel bodde i under sitt første opphold i Berlin 1825-1826. == Første del av samlede verker == Abels samlete verker ble redigert, utvidet og utgitt for andre gang i 1881 av Ludvig Sylow og Sophus Lie. Arbeid som opprinnelig var skrevet på norsk eller tysk, ble oversatt til fransk. Denne samlingen sammen med den første som Bernt Holmboe lagde i 1839, ligger på Abelprisens nettside. Sylow skrev også noen kommentarer til de forskjellige arbeidene. Front, første side med forord. I: Méthode générale pour trouver des fonctions d'une seule quantité variable, lorsqu'une propriété de ces fonctions est exprimée par une équations entre deux variable, første bind av Magazin for Naturvidenskaperne (1823). II: Solution de quelques problèmes à l'aide d'intégrales définies, andre bind av Magazin for Naturvidenskaperne (1823). III: Mémoire sur les équations algébriques, ou l'on démontre l'impossibilité de la résolution de l'équation générale du cinquième degré, trykt privat hos Grøndahl (1824). IV: L'intégrale finie Σ nφx exprimée par une integrale définie simple, andre bind av Magazin for Naturvidenskaperne (1825). V: Petite contribution a la théorie de quelques fonctions transcendantes, presentert for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim (1826). VI: Recherche des fonctions de deux quantites variables independantes x et y, telles que f(x,y) qui ont la propriété que f(z, f(x,y)) est une fonction symétrique de z, x et y, om funksjonalligninger i første bind av Crelles Journal (1826). VII: Démonstration de l'impossibilité de la résolution algébrique des équations générales qui passent le quatrième degré, bevis for at ligninger av høyere grad enn fire generelt ikke kan løses i første bind av Crelles Journal (1826). VIII: Remarque sur le mémoire No. 4, du premier cahier du journal de M. Crelle, kommentar til artikkel om mekanisk problem med tre krefter i første bind av Crelles Journal (1826). IX: Résolution d'un problème mécanique, løsning av et mekanisk problem i første bind av Crelles Journal (1826). X: Démonstration d'une expression de laquelle la formule binome est un cas particulier, kommentar til gyldigheten av binomialformelen i første bind av Crelles Journal (1826). XI: Sur l'intégration de la formule différensielle ρdx/√R, R et ρ étant de fonctions entières, undersøkelse av integral i første bind av Crelles Journal (1826). XII: Mémoire sur une propriété générale d'une classe très étendue de fonctions transcendantes, Paris-avhandlingen med hans mest vidtrekkende résultat, innlevert 30. oktober 1826 og trykt 1841. XIII: Recherche de la quantité qui satisfait a la fois deux équations algébriques données, publisert i Gergonnes Journal (1826). XIV: Recherches sur la série 1 + (m/1)x + m·(m−1)/(1·2)·x² + m·(m−1)·(m−2)/(1·2·3)·x³ + … , binomialformel for komplekse eksponenter i første bind av Crelles Journal (1826). XV: Sur quelques intégrales définies, integral av differensialligning i andre bind av Crelles Journal (1827). XVI: Recherhes sur le fonctions elliptiques, hovedverket om elliptiske funksjoner i andre (1827) og tredje bind (1828) av Crelles Journal. XVII: Sur les fonctions qui satisfont a l'équation φx + φy = ψ(xfy + yfx), løsning av funksjonalligning i andre bind av Crelles Journal (1827). XVIII: Note sur un mémoire de M. L. Olivier ayant pour titre «remarques sur les séries infinies et leur convergence»., kommentar til artikkel om summasjon av uendelig rekke i tredje bind av Crelles Journal (1828). XIX: Solution d'un problème général concernant la transformation des fonctions elliptiques, «Dødelsen av Jacobi» om elliptiske funksjoner i Astronomische Nachrichten (1828). XX: Addition au mémoire précédent, modulære transformasjoner som kommentar til forrige arbeid i Astronomische Nachrichten (1829). XXI: Remarques sur quelques propriétés générales d'une certaine sorte de fonctions transcendantes, mindre version av Paris-avhandlingen for spesialtilfellet med hyperelliptiske integral og bestemmelse av genus i tredje bind av Crelles Journal (1828). XXII: Sur le nombre des transformations différentes, qu'on peut faire subir à une fonction elliptique par la substitution d'une fonction rationnelle dont le degré est un nombre premier donné, transformation av elliptiske funksjoner i tredje bind av Crelles Journal (1828). XXIII: Théorème général sur la transformation des fonctions elliptiques de la seconde et de la troisième espèce, generelt teorem for transformation av elliptiske funksjoner i tredje bind av Crelles Journal (1828). XXIV: Note sur quelques formules elliptiques, modulære transformasjoner i fjerde bind av Crelles Journal (1829). XXV: Mémoire sur une classe particulière d'équations résolubles algébriquement Arkivert 19. oktober 2016 hos Wayback Machine., løsbare eller «Abelske ligninger» i fjerde bind av Crelles Journal (1829). XXVI: Théorèmes sur les fonctions elliptiqes, teorem for elliptiske funksjoner som viser at noen av Jacobis resultat følger direkte fra Abels i fjerde bind av Crelles Journal (1829). XXVII: Démonstration d'une propriété générale d'une certaine classe de de fonctions transcendantes, kompakt og generelt bevis for sitt addisjonsteorem i fjerde bind av Crelles Journal (1829). XXVIII: Précis d'une theorie des fonctions elliptiques, uferdig arbeid som skulle bli hovedverk om elliptiske funksjoner i fjerde bind av Crelles Journal (1829). XXIX: Théorèmes et problèmes, kort formulering av noen mindre oppgaver i andre bind av Crelles Journal (1827). == Referanser == == Litteratur == O.A. Laudal and R. Piene, editors, The Legacy of Niels Henrik Abel, Abel Bicentennial, Oslo, 2002, Springer, New York. ISBN 978-3-642-18908-1. Abel, Niels Henrik (1881). Lie, Sophus og Sylow, Ludvig, red. Œuvres complètes de Niels Henrik Abel. Christiania: Grøndahl. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) – Abels samlede verker (to bind). 1. utgave i 1839Hermansen, Ivar et.al. (1979). «Skolen». Sider fra Son. Son: Son og Omegns vel. Pesic, Peter (2005). Abels bevis: Å løse det uløselige. Oslo: Athene forlag. ISBN 82-92679-00-6. Stubhaug, Arild (2004). Skjulte kodar: Niels Henrik Abel: Ein biografi. Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-6405-6. – Kortversjon av «Et foranskutt lyn» == Se også == Abelprisen == Eksterne lenker == (en) Niels Henrik Abel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Niels Henrik Abel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Fra Abelprisens websider: Biografi (Arild Stubhaug) Faglig biografi (Christian Houzel) Samlede verker Memorabilia uit.no Steinar Thorvaldsen: Niels Henrik Abel – mennesket og matematikken. Artikkel i tidsskriftet Naturen, nr 2, 2002, s. 70-81 O'Connor, John J., og Edmund F. Robertson: «Niels Henrik Abel». MacTutor History of Mathematics archive. abelkonkurransen.no Niels Henrik Abels matematikkonkurranse. M. Parner, Armod, genialitet och lungsjukdom, Svenska Matematikersamfundet bulletinen, Nr. 3 (2012). forskning.no Niels Henrik Abel (1802–1829) forskning.no «Abel overalt» (om avbildninger av ham i det offentlige rom) Baas, Niels A.: «Niels Henrik Abel – vårt store geni». Kronikk i Aftenposten i anledning 200-årsjubileet. Stubhaug, Arild: (no) Niels Henrik Abel i Norsk biografisk leksikon (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Niels Henrik Abel, bøker om Niels Henrik Abel, arkiv etter Niels Henrik Abel Abelprisens nettsider

Niels Henrik Abel (født 5. august 1802 i Nedstrand eller på Finnøy i Ryfylke, død 6.

https://no.wikipedia.org/wiki/New_York_(delstat)

2023-02-04

New York (delstat)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med hovedstad forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten bilde i infoboks med bilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Uheldig URL', 'Kategori:New York (delstat)', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1788']

New York, formelt State of New York, er en delstat i USA. Hovedstaden er Albany, men den største byen er New York.

New York, formelt State of New York, er en delstat i USA. Hovedstaden er Albany, men den største byen er New York. == Historie == === Før-europeisk tid === Da europeerne først kom til området som i dag er New York, var det befolket av to grupper innfødte amerikanere. Disse var den algonkintalende-indianerstammen mohikanere, som tradisjonelt befolket den øvre delen av Hudsondalen oppover langs Hudsonelven, munseestammen, og ulike irokeserstammer som mohawker, oneidaer, onondagaer, cayugaer og senecaer. === Europeisk utforskelse og bosetning === Den første europeeren man kjenner til som besøkte New York var den italienske oppdageren Giovanni da Verrazzano. Han utforsket Nord-Amerikas kyst på oppdrag for den franske krone. Verrazzano utforsket dagens New York Harbor, i tillegg til Block Island og Narragansett Bay i Rhode Island.I 1609 seilte den engelske oppdageren Henry Hudson, på oppdrag fra nederlandske myndigheter, nedover langs Nord-Amerikas kyst, fra Nova Scotia i dagens Canada i nord til Chesapeake Bay i sør. Hudson og mannskapet utforsket områdene rundt dagens New York, Maine og Cape Cod, og de seilte opp elva som i dag bærer Hudsons navn, Hudsonelva. De dro så langt nord som til dagens Albany. Langs elvens bredd møtte de flere innfødte amerikanske folk.Noen få år etter Henry Hudsons utforsking av området, i 1614 eller 1615, etablerte nederlenderne den lille bosetningen Fort Nassau i nærheten av dagens Albany, ved Hudsonelva. Den var oppkalt etter det europeiske fyrstehuset Oranien-Nassau (Oranje-Nassau). Bosetningen ble etablert for å drive pelshandel med indianerstammene i området. Den ble bygget på øya Castle Island i Hudsonelva, like ved vestbredden, ikke langt fra områdene indianerne bodde i. Et stort problem var at den lille bosetningen ble oversvømt hver vår, og i 1618 ble nederlenderne tvunget til å forlate den. I 1624 etablerte de Fort Orange (nederlandsk: Fort Oranje). Fort Orange ble den første permanente europeiske bosetningen i New York. Bosetningen ble etablert i området hvor Fort Nassau tidligere var, like ved dagens Albany, men denne gangen noen kilometer nord for den tidligere bosetningen, og sør for samløpet mellom elvene Hudson og Mohawk. Fort Orange var som dens forgjenger oppkalt etter huset Oranien-Nassau. I 1625, ble bosetningen Ny Amsterdam (nederlandsk: Nieuw-Amsterdam) etablert på den sørlige halvdelen av øya Manhattan. Ny Amsterdam fungerte som hovedstad for den nederlandske kolonien Ny Nederland (nederlandsk: Nieuw-Nederland) som strakte seg fra Cape Cod i nord til Delmarvahalvøya i sør. I 1626 kjøpte Peter Minuit øya Manhattan fra de lokale indianerne. Han betalte dem 60 nederlandske gylden. De nederlandske nybyggerne og svarte slaver eid av Det nederlandske ostindiske kompani delte opp øya i gårder. Alle bygningene, vindmøllene og husdyrene var eid av Det nederlandske ostindiske kompani, og ble leid ut til innbyggerne på øya. Nederlenderne etablerte flere bosetninger oppover langs Hudsonelva, men deres interesser lå mer i handel enn i permanent jordbruk, og de nederlandske bosetningene langs Hudson satte ikke noen dype historiske spor i ettertid av deres kolonitid. === Britisk overtakelse og styre === I 1664 ankom en engelsk flåte New York Harbor. Ny Amsterdams guvernør, Peter Stuyvesant håpet han kunne stå imot engelskmennene, men hav var en upopulær leder blant folket og de ønsket ikke å kjempe mot engelskmennene for han. Den nederlandske regjeringen hadde eller ingen ønsker om å nedkjempe britene, så Stuyvesant var ble til å overgi seg uten kamp. Under engelsk styre ble Ny Amsterdam omdøpt til New York, til ære for Jakob, hertug av York. Området som tidligere var Ny Nederland ble også omdøpt til New York, og den nye kolonien ble kjent som New York-provinsen og var en del av de tretten kolonier. Selv om England overtok styret av kolonien, vokste den sakte. De engelske og nederlandske kolonistene levde fredelig side om side i New York.I 1673, under den tredje anglo-nederlandske krig, havnet New York igjen i nederlandske hender, da de kom seilende inn i havnen med en flåte på 21 skip og tok over byen. Under ledelse av Anthony Colve skiftet New York navn til Nieuw Oranje (New Orange). Nederlenderne hadde kontroll over byen i omtrent ett år, før krigen mellom England og Nederland ble avsluttet etter at Westminstertraktaten ble undertegnet i 1674. Da ble New York underlagt britene for godt.I 1698 hadde New York-kolonien ca 18 000 innbyggere. To tredeler av innbyggerne bodde i og rundt New York City. Før den amerikanske revolusjonen hadde folketallet steget til 163 000, og nå bodde en tredel av innbyggerne i New York City, men New York var bare den syvende største av de amerikanske koloniene. Nederlandsk kultur var fortsatt sterk i New York City og Albany. Det hadde også blitt etablert flere tyske samfunn i New York innen den tiden. === 1700-tallet === Mange av slagene under den amerikanske uavhengighetskrigen sto i New York, blant annet på grunn av at kolonien hadde flere innbyggere som var lojale mot den britiske kronen enn de andre koloniene i Nord-Amerika. Den 10. mai 1775 overrasket en gruppe patrioter ledet av Ethan Allen en britisk garnison stasjonert på festningen Fort Ticonderoga i New York. De tok kontroll over festningen uten å avfyre et eneste skudd. Dette var den aller første amerikanske seieren under uavhengighetskrigen. Ikke lenge etter at USAs uavhengighetserklæring ble underskrevet 4. juli 1776 ble slaget ved Long Island utkjempet i Brooklyn på Long Island den 27. august. Dette slaget var det aller største under hele uavhengighetskrigen, og endte til slutt med britisk seier. Slaget ved Long Island var det første slaget under felttogene i New York og New Jersey. Det hele endte med at britene tok kontroll over New York City, og de okkuperte byen fram til krigens ende i 1783. New York var strategisk viktig for britene, i tillegg til at byen hadde en stor og viktig havn.Den 11. november 1783 ble de siste britiske troppene evakuert fra New York City, som de hadde okkupert og hatt kontroll over siden 1776. Dette var den siste britiske militære stillingen i USA.Kolonien New York ble innlemmet i unionen som en delstat den 26. juli 1788, og ble USAs 11. delstat. I 1789 ble George Washington tatt i ed som USAs første president under en seremoni i New York City, som dessuten ble landets første hovedstad. Byen var hovedstad fram til 1790. New Yorks første delstatshovedstad var Kingston, som ble hovedstad i 1777. I 1797 ble hovedstaden flyttet til Albany. === 1800-tallet === Den amerikanske revolusjonen, uavhengighetskrigen og 1812-krigen stanset midlertidig den planlagte utvidelsen av New York mot vest. Etter hvert fortsatte utvidelsen da flere personer flyttet rundt og bosatte seg i hele staten. i 1810 hadde New York City blitt en av landets havner. Byen og dens havn for viktig for bomullsindustrien. Bøndene i sør sendte bomull til bryggene i East River, bomullen ble fraktet til Manchester og andre engelske industribyer, og ferdige tekstiler ble sendt tilbake til USA. I 1825 åpnet Eriekanalen mellom Hudsonelva og Eriesjøen, med forbindelse til resten av De store sjøer. Dette bidro til større vekst og industri i regionen, og byer som Rochester, Buffalo, Syracuse og Utica vokste raskt fram. Under folketellingen i 1800 var New York den tredje største delstaten i unionen, bak Virginia og Pennsylvania. Innen ti år hadde New York gått forbi de to statene, og var da størst. I 1883 ble broen Brooklyn Bridge i New York City åpnet, som knytter Brooklyn med Manhattan. I dag er broen en av de mest kjente av New York Citys byggverk. Det samme er Frihetsgudinnen, som ble avduket i 1886. Frihetsgudinnen står på Liberty Island ved munningen av Hudsonelva, og ble gitt i gave fra det franske folk til det amerikanske folk som et symbol på landenes vennskap. Fra 1892, og helt fram til 1945 kom hele 12 millioner immigranter til Ellis Island, en liten øy i New York Harbor, utenfor New Jersey. Immigrantene kom hovedsakelig fra Europa, og ønsket et bedre liv i USA. Store deler av immigrantene slo seg ned i og rundt New York, og førte til mer vekst i områder. === 1900-tallet === I 1902 ble New Yorks første skyskraper ferdigstilt, Flatiron Building. Senere sto også to andre av New Yorks mest kjente skyskrapere ferdig, Empire State Building og Chrysler Building.I 1929 var det et børskrakk på Wall Street i New York. Etter en periode med sterk økonomisk vekst i hele USA, gikk det etter børskrakket nedover, og innledet det som er kjent som den store depresjonen utover 1930-tallet Etter at andre verdenskrig var slutt i 1945, startet en vekst i sosiale tjenester og utdanning i New York, samtidig som industrien i delstaten gikk nedover. Dette førte til en vanskelig finansiell situasjon i New York, og New York City unngikk så vidt konkurs i 1975. Deretter ble skattene senket og delstatens økonomiske base utvidet, som førte til en oppgang i New Yorks økonomi inn mot det 21. århundre. === 2000-tallet === Den 11. september 2001 ble de to tvillingtårnene i Verdens handelssenter i New York City angrepet av terrorister tilhørende terrorgruppen Al-Qaida ledet av Osama bin Laden. Terroristene kapret fire fly, som de fløy inn i de to bygningene i New York, samt The Pentagon i hovedstaden Washington D. C.. Det siste flyet krasjet i bakken i Shanksville i Pennsylvania, mest sannsynlig var målet Det hvite hus eller andre steder i eller ved Washington. Nærmere 3000 mennesker døde i angrepet. == Geografi == New York grenser mot delstatene Vermont, Connecticut, Massachusetts, Rhode Island, New Jersey og Pennsylvania i USA og provinsene Ontario og Québec i Canada. === Naturgeografi === New York domineres av fjellkjeder, de fleste tilhørende til Appalachene, som strekker seg langs USAs østkyst, helt nord til Canada. Sørvestlige deler av delstaten dekkes av Alleghenyplatået. I den sørøstlige delen av New York ligger Catskillfjellene. Fjellkjeden ligger vest for Hudsonelva, mellom New York City i sør og Albany i nord. Helt nord i delstaten ligger Adirondackfjellene. New Yorks høyeste fjell, Mount Marcy (1629 meter over havet) ligger i denne fjellkjeden.De største og mest kjente elvene i New York er Hudsonelva, Mohawkelva og Geneseelva. Hudson starter i Hendersonsjøen i Adirondackfjellene og munner ut i Upper New York Bay. Elva danner også grensen mellom New York og New Jersey ved bydelene Bronx og Manhattan i New York City. Mohawk starter ved Ava i Oneida County og munner ut i Hudsonelva ved Albany. Genesee starter i Pennsylvania, New Yorks nabostat, og renner nordover og munner ut i Ontariosjøen ved byen Rochester nord i New York. Elva Delaware starter i Mount Jefferson i New York, og danner grensen mellom New York og Pennsylvania et stykke. Niagaraelva mellom Eriesjøen og Ontariosjøen danner grensen mellom Ontario i Canada og New York. Her ligger Niagarafallene, en rekke brede fosser, som er de mest vannførende i Nord-Amerika. Flere broer krysser elven mellom byene Niagara Falls i Ontario og Niagara Falls i New York. Elva St. Lawrence ligger også på grensen mellom New York og Ontario.Det er mange innsjøer i New York. Den største innsjøen er Eriesjøen, som er delt mellom New York, Pennsylvania, Ohio og Michigan i USA og Ontario i Canada. Lenger mot nordøst ligger Ontariosjøen som ligger mellom New York og Ontario. Den største innsjøen som ligger helt innenfor New York er Oneida Lake, med en størrelse på 207 km². Andre store innsjøer er Seneca Lake og Cayuga Lake, som begge er del av Finger Lakes (Fingersjøene), som også inkluderer de 9 andre innsjøene Otisco Lake, Skaneateles Lake, Owasco Lake, Keuka Lake, Canandaigua Lake, Honeoye Lake, Canadice Lake, Hemlock Lake og Conesus Lake. Champlainsjøen ligger helt nordøst i delstaten, på grensen mellom New York og Vermont i USA og Québec i Canada. Mellom New York-bydelene Manhattan på den ene siden, og Brooklyn og Queens på den andre siden ligger East River, som til tross for navnet egentlig er et sund. Mellom bydelene Manhattan og Bronx ligger Harlem River, som også er et sund. Harlem River renner mellom Hudson og East River. Mellom bydelen Staten Island og delstaten New Jersey ligger sundet Arthur Kill. I havneområdet mellom New York og New Jersey, ved New York City, ligger Upper New York Bay, ofte bare kalt Upper Bay. Sør for denne ligger Lower New York Bay (Lower Bay). Long Island i New York og delstataten Connecticut skilles av sundet Long Island Sound, New York og Rhode Island skilles av sundet Block Island Sound. New Yorks desidert største øy er Long Island. Den strekker seg fra New York City (bydelene Queens og Brooklyn), helt ut til Montauk Point, omtrent 190 kilometer fra vestsiden til østsiden. Long Island er den 11. største øya i hele USA, men likevel den lengste øya i USA, og den største øya i det kontinentale USA. Andre øyer i New York er Manhattan, den kanskje mest kjente bydelen i New York City, Staten Island, en annen bydel i New York City som ligger utenfor New Jersey, Liberty Island, som til tross for at den ligger på New Jerseys side av delstatsgrensen, likevel tilhører New York, Governors Island utenfor Brooklyn, Roosevelt Island, Randalls and Wards Islands og Rikers Island i East River og Fishers Island like sør for Connecticut, i tillegg til en rekke mindre og mellomstore øyer rundt New York City og Long Island. Mellom Ontario og New York ligger øygruppen Thousand Islands. === Flora === New York har rundt 150 ulike tresorter. Pileik og Quercus stellata, Magnolia virginiana, ambratre og Ptelea trifoliata dominerer områdene langs atlanterhavskysten. Eik, hickory og kastanje vokser i Hudson- og Mohawkdalene og rundt De store sjøene. Bjørk, bøk, lind og lønn vokser i fjellplatåene i Appalachene og ved foten av Adirondackfjellene. Det meste av fjellkjedene Adirondack og Catskill er stort sett dekket av rødgran, svartgran, balsamgran, papirbjørk, rogn, kvitgran og lønn.Flere rosearter er vanlige i New York, sammen med blant annet løvetann, vill gulrot, gullris og lodnesolhatt. Enkelte av blomsterartene som vokser i New York, for eksempel løvetann og gulrot, er innført til Nord-Amerika fra Eurasia. Rosen er New Yorks offisielle delstatsblomst, noe den ble i 1955. Arter som Aralia nudicaulis, Polygonatum biflorum, Monotropa uniflora, canadaskrubbær og Coptis-planter vokser i New Yorks skoger. === Fauna === Rundt 600 ulike arter av pattedyr, fugler, amfibier og krypdyr kan påtreffes i New York, hvor rundt 450 av disse er vanlige i staten.Av større pattedyr i New York finnes det svartbjørn, rødgaupe, kanadisk gaupe, prærieulv, grårev, elg, rødrev og hvithalehjort. Det er rundt 500 000 hjorter i New York, noe som blir sett på som et problem på grunn av kostnadene etter store ødeleggelser av avlinger. Flere av New Yorks pattedyrarter er rovdyr, og det samme er mindre dyr som langhalesnømus og nordlig elveoter. Amerikansk bever er et annet, men mindre, og planteetende pattedyr. Den er New Yorks offisielle delstatspattedyr Det finnes to flaggermusarter i New York, Myotis lucifugus og Myotis sodalis. I Atlanterhavet, utenfor kysten av New York finnes det spermhval, blåhval og knølhval. Andre små pattedyr i New York er flere ulike musearter, snøskohare, vanlig duskhalekanin, New England-duskhalekanin, skogmurmeldyr, ekorn, bisam og vaskebjørn. Mer en 260 ulike fuglearter er blitt observert i New York. De vanligste fugleartene, som holder til i delstaten året rundt er kråker, hauker og ulike typer hakkespetter. Fuglearter som hovedsakelig hekker i skoger er amerikarudge, rødhodespett, sivsmett og eikenattravn. Av fuglearter som påtreffes i våtmarksområder er herodiashegre, totoppskarv og kanadagås vanlige. Eksempler på fugler som finnes langs kysten er amerikadvergterne, marskspurv og piplo og eksempler på rovfugler er kongeørn, fiskeørn og vandrefalk. New Yorks offisielle delstatsfugl er østblåfugl.Amfibier som finnes i New York inkluderer tigersalamander, frosken Acris crepitans, amerikansk oksefrosk og dynndjevel. De vanligste krypdyrene er skilpadder som Kemps bastardskilpadde, Kinosternon subrubrum og slanger som skogklapperslange, strømpebåndsnok og Agkistrodon contortrix.Det er 210 kjente arter av fisk i New York. Blant disse er arter i abborfamilien, gjedder, ørret vanlige av ferskvannsfisker. I Long Island Sound finnes det østers, muslinger og ulike saltvannsfisker. === Klima === New York har stort sett fuktig kontinentalklima i det meste av delstaten, med varme somre og kalde vintre. Den sørligste delen av New York, som inkluderer New York City, Long Island og områdene i nærheten har et fuktig subtropisk klima med varme og fuktige somre og kjølige eller milde vintre. === Byer i New York === De fleste større byene i New York er sentrert rundt New York City, og inngår i storbyområdet New York. Dette inkluderer flere byer nord for New York City, på Long Island, og flere byer i nabostaten New Jersey. Her ligger byer som Yonkers, New Rochelle, Mount Vernon og White Plains, samt flere mindre byer på Long Island. Nordvest i New York, i nærheten av Ontariosjøen og Eriesjøen ligger andre større byer som Buffalo, Rochester og Syracuse. I elvedalene langs elvene Hudson og Mohawk ligger hovedstaden Albany, og andre byer som Troy, Poughkeepsie, Schenectady, Utica og Rome. New Yorks 20 største byer: == Samferdsel == === Flyplasser === New Yorks største flyplass er John F. Kennedy internasjonale lufthavn, som ligger i nabolaget Jamaica i bydelen Queens. John F. Kennedy er USAs sjette største flyplass. Lufthavnen betjener New York City, det samme gjør LaGuardia lufthavn, som også ligger i bydelen Queens. Newark Liberty internasjonale lufthavn i New Jersey er en annen av de større lufthavnene i storbyområdet New York. Disse tre flyplassene, sammen med Teterboro lufthavn i New Jersey er eid av Port Authority of New York and New Jersey. New Yorks hovedstad Albany betjenes av Albany internasjonale lufthavn, nordvest for byen. Buffalo betjenes av Buffalo Niagara internasjonale lufthavn, nordøst for byen. Lenger nord, ved Niagara Falls. Byen Rochester betjenes av Greater Rochester internasjonale lufthavn og Syracuse betjenes av Syracuse Hancock internasjonale lufthavn. De mindre byene i New York betjenes av mindre flyplasser, både internasjonale og regionale. === Veisystem === New Yorks Interstate-veinett er omtrent 2694 km langt. 31 Interstate-motorveier krysser delstaten. Interstate 78 er en viktig forbindelsesvei mellom New York og New Jersey. Veien krysser Hudsonelva mellom Jersey City i New Jersey og Manhattan. Interstate 81 krysser staten fra sør til nord, fra grensen mot Pennsylvania nord til grensen mot Canada. Interstate 84 krysser den sørlige delen av staten, fra grensen mot Pennsylvania til grensen mot Connecticut. Interstate 86 går mellom byen Erie i Pennsylvania til Elmira i New York. Interstate 87 starter i bydelen Bronx i New York City, går nordover, og ender i byen Champlain nord i New York, ved grensen mot Canada. Den passerer blant annet byen Albany. Interstate 88 går mellom byene Chenango og Rotterdam, og forbinder Interstate 81 med Interstate 90. Sistnevnte vei går mellom grensen mot Pennsylvania ved Eriesjøen, tvers over New York, til grensen mot Massachusetts, og passerer byer som Buffalo, Rochester, Syracuse og Albany. Interstate 95 går mellom grensen mot New Jersey ved Manhattan, nordøst til grensen mot Connecticut. Det finnes flere Interstate-veier, hvor de fleste av disse er mindre og ikke svært viktige, bortsett fra at de forbinder byer og større motorveier. === Jernbaner, T-baner og forstadsbaner === Det eneste intercity-jernbanenettverket i New York drives av Amtrak. Pennsylvania Station i New York City er Amtraks største jernbanestasjon. USAs mest trafikkerte jernbanelinje, Nordøstkorridoren mellom Washington D. C. og Boston i Massachusetts, med rutene Acela Express og Northeast Regional passerer New York. New Yorks undergrunnsbane består av 24 ruter som trafikkerer fire av New York Citys fem bydeler, Manhattan, Bronx, Brooklyn og Queens. Banen er en av de mest kjente tunnelbanene i verden. Bydelen Staten Island har sitt eget banesystem, Staten Island Railway. Long Island har sin egen forstadsbane, Long Island Rail Road med 11 linjer som forbinder forstedene på Long Island med New York City. Port Authority Trans-Hudson forbinder byene Newark, Jersey City, Harrison og Hoboken i nabostaten New Jersey med midtre deler av Manhattan. Metro-North Railroad knytter New York City sammen med byene nord for New York City, i tillegg til flere byer i Connecticut. Buffalo Metro Rail betjener byen Buffalo. === Båttrafikk === Staten Island Ferry er USAs mest trafikkerte ferje, og går mellom bydelene Manhattan og Staten Island i New York City. Hvert år reiser 19 millioner passasjerer med ferjen. Båten går 110 ganger per dag, og frakter rundt 65 000 passasjerer per dag. Det går også passasjerferjer oppover Hudsonelva. Eriekanalen og elvene i New York var tidligere viktige transportruter gjennom delstaten. Eriekanalen går mellom Eriesjøen ved Buffalo, videre til Oneidasjøen ved byen Syracuse, og videre til Hudsonelva ved Albany. Kanalen forbinder dermed De store sjøer med Atlanterhavet. == Demografi == New York er den tredje mest folkerike delstaten i USA, og i 2010 hadde staten en befolkning på 19 378 102 innbyggere. Befolkningen var i 2018 estimert til 19 542 209 innbyggere. Byen New York City er USAs mest folkerike by med 8 175 133 innbyggere i 2010, og et estimert folketall på 8 560 072 i 2017.Under folketellingen i 2010 var 12 740 974 hvite, 3 073 800 var svarte eller afroamerikanere, 1 420 244 var asiatiske, 106 906 var innfødte amerikanere og 8766 var innfødte fra Hawaii eller andre stillehavsøyer. 3 416 922 var spanskættede og latinamerikanske (hispanic og latino).En femtedel av New Yorks befolkning var i 2015 immigranter, ca. 4,5 millioner (22,9 %) av innbyggerne. Landene hvor de fleste immigrantene stammet fra var Den dominikanske republikk (11,2 %), Kina (8,7 %), Jamaica (5,2 %), Mexico (5,2 %) og Ecuador (4,2 %). == Økonomi == Delstatene New York og nordøstre New Jersey utgjør et av verdens største sammenhengende byområder, og har større verdiskaping enn noe annet byområde på kloden. New York havn, som spenner over begge delstatene, er USAs tredje mest travle havn, bare overgått av oljehavnene i Mexicogulfen. Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587. == Utdanning == Det offentlige høgere utdanningsystemet i New York er organisert gjennom State University of New York (SUNY) som organiserer 64 ulike universitet og høgskoler. De fire største utdanningsinstitusjonene er University at Albany, Binghamton University, University at Buffalo og Stony Brook University. I tillegg har New York City et eget utdanningsystem gjennom City University of New York som organiserer 24 institusjoner.Den amerikanske hærens militærakademi, West Point, ligger i Newburgh. New York har flere private universitet, og er med Columbia University i New York City og Cornell University i Ithaca, den eneste delstaten med mer enn ett Ivy League-universitet. Andre kjente private universitet er Syracuse University. Fordham University er den eldste katolske institusjonen for høyere utdanning nordøst i USA. == Justis == 23. oktober 2007 fastslo en ankedomstol i New York at bruk av dødsceller var grunnlovsstridig, og den eneste som fortsatt var dødsdømt i delstaten fikk omgjort dommen sin. New York var tidligere blant de delstater som henrettet flest fanger, men etter 1976 er ikke en eneste fange blitt henrettet. I 2004 erklærte New Yorks høyesterett at dødsstraff var i strid med grunnloven. Dødsstraffen ble imidlertid ikke formelt avskaffet, og John Taylor satt fremdeles i dødscelle. == Bildegalleri == === Byer === === Natur === === Landemerker === === Panoramabilder === == Se også == Storbyområdet New York Lake Champlain Transportation Company New York State Police New York Supreme Court Empire State == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) New York (state) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

New York, formelt State of New York,er en delstat] i [[USA. Hovedstaden er Albany, men den største byen er New York.

https://no.wikipedia.org/wiki/NRK

2023-02-04

NRK

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Den europeiske kringkastingsunion', 'Kategori:Etableringer i 1933', 'Kategori:NRK', 'Kategori:Norske TV-kanaler', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Denne artikkelen omhandler kringkastingsselskapet NRK, for andre betydninger se, NRK (andre betydninger)Norsk rikskringkasting AS, i dagligtale og markedsføring mest kjent under forkortelsen NRK, er et norsk statseid kringkastingsselskap som tilbyr medieinnhold på radio, TV, strømmetjeneste og internett. NRK bygger på prinsippene til en offentlig allmennkringkaster etter samme modell som BBC og er medlem av Den europeiske kringkastingsunion. NRK ble etablert i 1933 og er Norges største mediebedrift med 3 600 årsverk av faste og midlertidige ansatte. I 2018 hadde selskapet en samlet inntekt på 6 milliarder kroner, hvorav det aller meste kom fra kringkastingsavgiften. Fra 2020 finansieres NRK som en medieavgift som hver skattebetaler betaler over skatteseddelen. NRK drifter fire tv-kanaler (NRK1, NRK2, NRK3 og NRK Super) og tretten riksdekkende radiokanaler over DAB-nettet. I tillegg har kringkasteren nettstedet nrk.no med tilhørende tjenester som NRK TV, NRK Radio, NRK Super og Yr.no, samt en rekke podkaster. Frem til begynnelsen av 1980-årene hadde NRK monopol på kringkasting i Norge, men kringkasteren har fremdeles en sterk stilling i Norge etter fremveksten av kommersielle radio- og tv-kanaler. I 2021 var P1 og NRK1 fremdeles landets største radio- og tv-kanal, med en markedsandel på henholdsvis 38 og 36 prosent. Ifølge NRKs egne undersøkelser benyttet 89 prosent av befolkningen over 12 år seg av NRKs tilbud daglig i 2020. Samme året hadde NRKs radiokanaler en samlet markedsandel på 64,3 prosent, mens NRKs tv-kanaler hadde 43 prosent.

Denne artikkelen omhandler kringkastingsselskapet NRK, for andre betydninger se, NRK (andre betydninger)Norsk rikskringkasting AS, i dagligtale og markedsføring mest kjent under forkortelsen NRK, er et norsk statseid kringkastingsselskap som tilbyr medieinnhold på radio, TV, strømmetjeneste og internett. NRK bygger på prinsippene til en offentlig allmennkringkaster etter samme modell som BBC og er medlem av Den europeiske kringkastingsunion. NRK ble etablert i 1933 og er Norges største mediebedrift med 3 600 årsverk av faste og midlertidige ansatte. I 2018 hadde selskapet en samlet inntekt på 6 milliarder kroner, hvorav det aller meste kom fra kringkastingsavgiften. Fra 2020 finansieres NRK som en medieavgift som hver skattebetaler betaler over skatteseddelen. NRK drifter fire tv-kanaler (NRK1, NRK2, NRK3 og NRK Super) og tretten riksdekkende radiokanaler over DAB-nettet. I tillegg har kringkasteren nettstedet nrk.no med tilhørende tjenester som NRK TV, NRK Radio, NRK Super og Yr.no, samt en rekke podkaster. Frem til begynnelsen av 1980-årene hadde NRK monopol på kringkasting i Norge, men kringkasteren har fremdeles en sterk stilling i Norge etter fremveksten av kommersielle radio- og tv-kanaler. I 2021 var P1 og NRK1 fremdeles landets største radio- og tv-kanal, med en markedsandel på henholdsvis 38 og 36 prosent. Ifølge NRKs egne undersøkelser benyttet 89 prosent av befolkningen over 12 år seg av NRKs tilbud daglig i 2020. Samme året hadde NRKs radiokanaler en samlet markedsandel på 64,3 prosent, mens NRKs tv-kanaler hadde 43 prosent. == Finansiering == === Kringkastingsavgiften 1933–2019 === Fra etableringen i 1933 og til og med 2019 ble NRK i all hovedsak finansiert gjennom den årlige kringkastingsavgiften, på folkemunne kalt tv-lisensen. NRKs lisensinntekter var i 2018 på 5,68 milliarder kroner, noe som utgjorde 95 prosent av NRKs totale inntekter. Resten av inntektene kom fra utleie av lokaler, utstyr og produksjonspersonell, royalties, offentlige tilskudd, og sponsormidler. Lisensordningen innebar at hver norsk husstand med fjernsyn måtte betale den årlige avgiften, fordelt på to terminer i året. I lisensens siste år, 2019, var avgiften på 3039 kroner, og på slutten av 2017 var det registrert 2 038 000 lisensbetalere – det høyeste antall noen gang. Ifølge NRKs egne undersøkelser var det høy aksept for avgiften blant befolkningen; i 2018 mente 63 prosent at de i «meget stor» eller «ganske stor» grad fikk valuta for lisenspengene. === Skattefinansiering fra 2020 === I desember 2016 varslet Erna Solbergs regjering at den ville erstatte kringkastingsavgiften med en ny finansieringsmodell, tilpasset moderne mediebruk. Den nye mediemeldingen kom først i 2019, og den innebar at NRK fra og med 2020 finansieres som en medieavgift som betales over skatteseddelen. Denne er personlig og varierer fra 200 til 1700 kroner i året, ut fra skattebetalerens årsinntekt. Skatten øker ved at personfradraget, som alle får ved skatteberegningen, reduseres med 7700 kroner. Med innføringen av den nye skatten ble samtidig NRKs lisenskontor i Mo i Rana lagt ned.NRKs budsjett blir vedtatt i statsbudsjettet, og inntektene bestemmes for fire år om gangen. === Sponsing og annonsering === NRK skal i prinsippet være fri for kommersiell reklame, men Stortinget har besluttet at NRK kan ha sponsorplakater før og etter enkelte tv-sendinger – særlig store sendinger innen sport, kultur og underholdning. NRK har samlet sin kommersielle virksomhet i datterselskapet NRK Aktivum, og det er dette selskapet som selger sponsorplakater for NRK. I 2014 hadde NRK samlede sponsorinntekter på rundt 42 millioner kroner. Av dem var 36 millioner kroner knyttet til sportsprogrammer, og 6 millioner kroner til kultur- og underholdningshendelser. NRK spesifiserer ikke lenger sine sponsorinntekter, men summen inngår i posten NRK Aktivum, royalties og salg av produksjonsressurser. I 2017 var denne posten på 85 millioner kroner, opp fra 84 millioner året før.Tidligere hadde NRK annonser på tekst-tv og nettsiden nrk.no. Reklamen på tekst-tv forsvant fra 1. januar 2009, og 24. mars 2010 ble også nrk.no reklamefritt. Av hensyn til design og allerede inngåtte avtaler ble reklamen på nrk.no først faset helt ut i september 2010. == Historikk == Regulære radiosendinger i Norge ble startet i 1925 av det privateide selskapet Kringkastingsselskapet A/S. Dette var en forgjenger til Norsk rikskringkasting som ble etablert i 1933. NRK var eid og kontrollert av staten, og dets viktigste oppgave var fra starten å drive folkeopplysning etter modell av britiske BBC. I denne første tiden utgjorde foredrag og informasjonsprogrammer en betydelig del av sendeflaten. Ved opprettelsen hadde NRK 90 ansatte og sendte radioprogrammer fra klokka 10.00 til 22.45 med en pause mellom klokka 15.00 og 17.00. Kringkasting er norsk oversettelse av det engelske ordet «broadcasting». Aftenpostens Radio-Nyt utlyste i 1922 en konkurranse om et norsk navn for «broadcasting». Det kom inn flere hundre forslag. Forstavelsene kring- og rund- forekom flest ganger. Verbet var som regel -kaste eller -sprede. Aftenposten valgte selv «rundtelefonering». Dette begrepet slo ikke igjennom. «Broadcasting» ble derfor det mest vanlige i fortsatt et par år, sammen med «trådløs telefoni» og «den trådløse». I 1924 begynte telegrafdirektør Niels S. Nickelsen å bruke begrepet «kringkasting» internt i Telegrafverket. Begrepet ble offisiell betegnelse fra 1925.I NRK ble journalister kalt «programsekretærer» fra 1933 til 1999. === NRK under krigen === I krigsårene 1940–1945 var kringkastingen i Norge underlagt nazistenes kontroll, og sendernettet ble delvis ødelagt. NRK flyttet samtidig sin virksomhet til Storbritannia, der Toralv Øksnevad ledet sendinger som «stemmen fra London». Sendingene, og spesielt de kodede særmeldingene, gjorde NRK til et viktig talerør i den norske motstandkampen. Det var reklame i norsk radio fra starten frem til 1940, da tyskerne stanset reklameinnslagene av frykt for skjulte kodesendinger. NRK hadde også sendinger fra USA under krigen. NRKs styreformann, dr. Arnold Ræstad sammen med to av NRKs funksjonærer, Gunnar Nygård og Karl K. Larsen, ankom Boston i august 1940. Der sørget dr. Ræstad for at NRK fikk sendetid over en privat kortbølgesender, WRUL. I 1943 ble sendingene overført til Office of War Information i New York. Særlig populære var hilsener fra sjøfolk i utenriksfart og krigsseilere. Gunnar Nygård ble kjent som «stemmen fra Boston». === Fjernsynet kommer === Etter krigen gjenopptok NRK sin tidligere profil og la etter hvert større vekt på underholdning og stoff fra distriktene. I de første 30 årene var radio dominerende i NRKs virksomhet, men utover 1950-årene begynte kanalen å teste ut fjernsynssendinger. Det hele startet med det såkalte Fjernsynsutvalget av 1950, som fikk i oppgave å utrede hvordan fjernsynet skulle innfases i Norge. Mens andre land som Danmark og Sverige lå lengre fremme på tv-fronten, holdt norske myndigheter igjen. Norge var fremdeles midt i en gjenreisningstid, og det var derfor lite penger til å prioritere et «luksusgode» som fjernsyn. Flere etater, som Telegrafstyret, viste til at det var dårlige mottaksforhold for radio flere steder i landet, og at staten derfor burde prioritere å bygge ut radionettet før en begynte med fjernsyn. 30. januar 1953 vedtok likevel Stortinget å gi grønt lys for prøvesendinger for fjernsyn og bevilget 600 000 kroner over statsbudsjettet til investeringer og utredninger det neste året. Ytterligere 300 000 kroner fulgte over statsbudsjettet for 1954–1955, og 100 000 kroner ble bevilget for 1955–1956. Ett år etter Stortingets vedtak, 12. januar 1954, gikk Norges aller første prøvesending for fjernsyn. Det var et 55 minutter langt program, sendt direkte fra et provisorisk studio på Tryvannshøyden i Oslo. Allerede her dukket tv-klokka opp, og kringkastingssjef Kaare Fostervoll talte, før teatersjef Jens Gunderssen spilte et gitarstykke. På denne tiden var det bare fire registrerte fjernsynsapparater i hele Norge, men i tillegg hadde en del elektronikkforhandlere utplassert fjernsynsapparater for salg i vinduene. Aftenposten hadde også utstilt et fjernsyn på Egertorget i Oslo, der flere tusen mennesker samlet seg for å få med seg den aller første tv-sendingen i Norge.Sendingene var svært enkle og amatørmessige i starten, men etter hvert begynte NRK å bygge opp en gruppe av engasjerte og mer profesjonelle tv-arbeidere. 25. juni 1957 kom også stortingsvedtaket «Om innføring av fjernsyn i Norge», noe som banet vei for faste prøvesendinger fra 1958. Fra 1. januar 1960 hadde NRK fire kveldssendinger i uka, der Dagsrevyen var blant de faste postene.Det offisielle startskuddet for fjernsyn i Norge gikk 20. august 1960. Da sto kong Olav for den høytidelige åpningen av fjernsynet, før statsminister Einar Gerhardsen talte til seerne. Sendingen skjedde fra nye lokaler på Marienlyst, og etter den høytidelige åpningen fulgte det direktesendte underholdningsshowet Startskuddet går fra Folketeatret i Oslo. Den offisielle åpningen skjedde flere år etter Sverige og Danmark. === Farge-TV === Tross fjernsynets offisielle åpning i Norge, var det fremdeles få som kunne se tv. Signalene nådde bare de mest sentrale delene av Østlandet. I 1961 fikk Trondheim fjernsyn, og først i 1964 nådde fjernsynet Bodø. I 1967 var Fastlands-Norge dekket, og i 1984 ble Svalbard knyttet til tv-nettet og kunne se tv direkte.Den kostbare utbyggingen gjorde at norske myndigheter prioriterte å utvikle sendenettet foran innføring av fargefjernsyn. Likevel kunne norske seere med fargemottaker se flere fargesendinger på 1960-årene. Under OL i Grenoble i 1968 ble mye av sendingene formidlet i farger. NRK hadde også ett fargekamera, og dette ble brukt i filming av programverten. På begynnelsen av 1970-årene økte frekvensen av fargesendinger, og i 1972 startet NRK opp regulære fargeprøvesendinger. Dagsrevyen kom i farger i 1973, og den første finalen i Melodi Grand Prix i farger ble sendt i 1975. Til da hadde de fleste filmene og Detektimen på fredagskveldene gått i farger. Men NRK startet først med regulære fargesendinger i 1975. Det nye mediet ble i denne perioden dominerende, og radiosendingene tapte terreng. === Konkurranse === Selskapet hadde monopol på radio og fjernsyn frem til begynnelsen 1980-årene, da de første lokalradioene fikk etablere seg. På slutten av 1980-årene kom de første private fjernsynssendingene i Norge, med TVNorge og TV3. I 1992 fikk NRKs riksdekkende sendinger en utfordrer i TV 2. NRK har sine hovedbaser på Marienlyst i Oslo, på Tyholt i Trondheim og i Karasjok. Tekst-TV startet sendinger i 1983, og nrk.no/NRK Interaktiv ble startet i 1994. NRK ble statlig aksjeselskap i 1996. Opplevelsessenteret NRK Opplevelser ble åpnet på Marienlyst i Oslo i 2003, men stengte for publikum i 2012. NRK Butikken og omvisninger for publikum pågår fremdeles. === Nytt hovedkontor === I 2017 ba NRK fem arkitektbyrå om å legge frem skisser for mulig utvikling og bruk av NRKs område på Marienlyst, dersom NRK skulle komme til å flytte fremfor å utbedre eiendommen. I 2019 startet arbeidet med å finne den beste tomta for et nytt bygg, og i 2020 ble eiendommen på Marienlyst solgt til Ferd Eiendom for 3,75 milliarder kroner.Det ble vurdert nær 100 forskjellige lokasjoner for nytt hovedkontor, men Gamle Oslo, Bryn, Storo Løren, Lillestrøm-Puls og Lilleaker var de mest aktuelle alternativene. Flyttedirektør Jon Espen Lohne i NRK, sa i 2020 at de har ambisjoner å få landet valg av tomt før året er omme. I mai 2021 ble det kunngjort at NRK hadde besluttet å flytte til Normannsløkka, og at prisen for eiendommen var 800 millioner kroner. == EF-valget i 1972 == Historikeren Hans Fredrik Dahl hevdet i sin bok om NRKs historie, Over til Oslo, at NRKs valgsendinger i forbindelse med EF-avstemningen i 1972 bidro til å gi Nei-siden det nødvendige flertall. Den norske pressen var på den tid nesten utelukkende på Ja-siden, mens NRK valgte et langt mer nøytralt ståsted. Kringkastingssjef Torolf Elster foretok flere grep for å skape balanse mellom de to partene. Et av dem var at programskapere som hadde tilkjennegitt sin holdning i saken, ikke skulle få lage EF-programmer. Den andre var hvordan fordelingen mellom ja- og nei-fløyen i programmene skulle foregå. De sistnevnte var ifølge historiker Dahl det viktigste. Dahl forteller at: «Elster bestemte at sendingene skulle behandles som et valg med to parter, ikke som valgsendinger der de mange enkeltpartiene er likt fordelt. Det gjorde at de politiske partiene fikk avskåret adgang til NRK. I stedet ble det ja- og nei-bevegelsen som fikk ordet. Etter manges mening var det dette som førte til nei-flertallet. Hvis partiene hadde fått den vanlige plass, som de fikk det i Danmark, ville det blitt ja-flertall som der». Ifølge Dahl gikk NRK styrket ut av EF-dekningen i forhold til pressen. == Organisasjon == NRK er Norges største mediebedrift, og bemanningen i NRK utgjorde 3 419 faste årsverk ved utgangen av 2017. I tillegg kom 266 midlertidig ansatte, en økning fra 89 midlertidig ansatte året før. Av de NRK-ansatte er 46 prosent kvinner og 54 prosent menn, og gjennomsnittsalderen er 45,6 år. Omtrent 2000 arbeider på hovedkontoret på Marienlyst i Oslo. === Ledelse === NRK eies av den norske stat ved Kulturdepartementet, og departementet utnevner et styre, som ansetter kringkastingssjefen. Kringkastingssjefen er administrerende direktør og ansvarlig redaktør i NRK. Vibeke Fürst Haugen har siden april 2022 innehatt stillingen som kringkastingssjef. === Organisering === NRK er inndelt i ni divisjoner som er direkte underlagt kringkastingssjefen. De ni divisjonene er: Distriktsdivisjonen. Har hovedbase på Tyholt i Trondheim og er delt inn i fem regioner: Region Nord, Region Midt, Region Vest, Region Sør og Region Øst. Under de fem regionene er ti distriktskontorer. Direktør er Grethe Gynnild-Johnsen. Marienlystdivisjonen. Har hovedbase på Marienlyst i Oslo og produserer blant annet underholdning, kultur, fakta, drama og programmer for barn og ungdom. Direktør er Vibeke Fürst Haugen. Nyhetsdivisjonen. Etablert 1. januar 2014 etter en omorganisering av NYDI. Direktør er Helje Solberg. NRK Sápmi med hovedbase i Karasjok produserer programmer på norsk og samisk beregnet hovedsakelig på et samisk publikum. Divisjonen er både programsettende og programproduserende. Direktør er Mona Solbakk. Mediedivisjonen. Fungerende direktør er Marius Lillelien. Divisjonen er per mai 2018 under etablering og har syv underavdelinger: TV Radio Marked Nettpublisering Ekstern Analyse Arkiv Strategi- og kommunikasjonsdivisjonen. Direktør er Annika Biørnstad. Teknologidivisjonen. Konstituert direktør er Øyvind Lund. Økonomidivisjonen. Direktør er Andreas Norvik. Juridisk-, rettigheter- og personal-divisjonen. Direktør er Olav A. Nyhus.NRK har også et kommersielt datterselskap, NRK Aktivum. Selskapet samlet all kommersiell virksomhet fra NRK og gir blant annet ut bøker, cd-er og dvd-er av NRKs sendinger. Selskapet selger også sponsorplakater og håndterer rettighetene til kringkasterens produksjoner. == NRKs stasjoner og kanaler == NRK driver fire nasjonale tv-kanaler (NRK1, NRK2, NRK3 og NRK Super) og femten ulike radiokanaler. Fra 2017 er alle NRKs radiokanaler digitalt tilgjengelige over store deler av landet gjennom DAB-nettet. FM-nettet ble slukket over hele Norge i løpet av 2017. Mange av kanalene er også tilgjengelige gjennom det digitale fjernsynsbakkenettet og gjennom parabol og kabel-tv. === Nåværende radiokanaler === === Radiotjenester === === Nedlagte radiokanaler === === Tv-kanaler === NRK drifter tre døgnkontinuerlige tv-kanaler, hvorav den ene er splittet opp i to kanaler som deler på sendetiden: NRK Super fra klokken 06.30–19.30, og NRK3 resten av døgnet. I tillegg samarbeidet NRK med MTG om sportskanalen SportN som startet sine sendinger 29. november 2005, men kanalen ble avviklet 15. september 2009. NRK eier også Norges mobil-TV AS (NMTV) sammen med TV 2 og MTG/Viasat. Dette selskapet lanserte tv til mobile enheter via DMB 15. mai 2009 under navnet MiniTV. NRKs tv-kanaler distribueres via DMB sammen med tre av de andre eiernes kanaler. MiniTV er foreløpig bare tilgjengelig i Stor-Oslo. === HD-tv === NRK sendte et program i hd-kvalitet for første gang 8. august 2008, da åpningsseremonien, og senere også avslutningsseremonien, fra Sommer-OL 2008 i Beijing i Kina ble sendt. Sendingen i hd-kvalitet var kun tilgjengelig via det digitale bakkenettet. På den tiden var det ikke på stor nok kapasitet i det digitale bakkenettet til å sende programmer i hd, derfor ble sendingene i NRK1 og NRK2 slått sammen, slik at begge kanalene sendte seremoniene. Samtidig ble kvaliteten på NRK3 senket noe. 12. februar 2010 startet NRK med ordinære hd-sendinger, da kanalen NRK1 HD ble lansert. Grunnen til at hd-sendingene startet denne datoen var at Vinter-OL 2010 ble åpnet i Vancouver i Canada denne datoen. NRK hadde på det tidspunktet oppgradert hovedkontrollene sine slik at NRK1 kan sende i hd. Etter OL ble flere andre programmer sendt i hd-kvalitet, som Himmelblå, Ingen grenser og flere filmer. Fra og med 9. februar 2011 kom NRK2, NRK3 og NRK Super også med hd-sendinger. NRK har som mål å sende det meste i hd innen 2015. == Internett- og mobiltilbud == Det første internettilbudet fra NRK ble startet i 1994. Da gikk tv-programmet Rondo, med Petter Nome, på nett i samarbeid med Oslonett. Litt senere i 1994 lanserte P2-programmet Radionettet sitt tilbud, der man blant annet kunne høre opptak av programmene. NRK har helt siden 1994 publisert nyhetsartikler på sine nettsider. I dag har NRK et av Europas største multimedietilbud på internett, i 2004 ble NRK den første europeiske kringkasteren med tv-sendinger på mobil. Alle radioprogrammer er tilgjengelig direkte og i opptak tre uker etter sendedato. For tv varierer tilbudet etter rettigheter, men NRK tilbyr direktestrømming av alle sine fjernsyns- og radiokanaler. I januar 2007 la NRK ut en episode av krimserien Kodenavn Hunter til nedlasting i hd-kvalitet. NRK arbeider også med å legge ut alt sitt arkivinnhold på sine nettsider.NRK var en av få europeiske rikskringkastere som delfinansierte nettilbudet med reklameannonser, men reklamen forsvant i løpet av 2010.NRK har kanalene FlippKlipp og 4ETG på YouTube. FlippKlipp startet i 2015 og har 200 000 abonnementer (februar 2022), mens 4ETG startet i 2018 og har over 100 000 abonnementer (juli 2021). === Nettsider === === NRKs strømmetilbud === NRK har lenge jobbet med å tilgjengeliggjøre sitt radio- og tv-tilbud og har lansert en rekke tjenester for mobil, smart-tv og nettbrett. == Utenlandssendingen == I 1948 startet NRK radioprogram spesielt beregnet på sjøfolk og nordmenn i utlandet. Sendingen gikk under navnet Utenlandssendingen, andre navn var «Sjømannssendingen» eller «Kortbølgen». Programmene var opprinnelig av en times varighet senere en halv time med vekt på nyhetsstoff fra Norge. Et populært innslag var «Postkassa» som ble sendt to ganger ukentlig. Her kunne lyttere i Norge sende platehilsener til familie og venner i utlandet. Utenlandssendingen ble først sendt fra Fredrikstad kringkaster, senere fra Kvitsøy og det nye senderanlegget i Sveio. Sendingen gikk ut fra Norge på en tid av døgnet som svarte til at det var morgen eller kveld på mottakerstedet. Sendingene ble nedlagt 31. desember 2002, da radio over internett hadde gjort disse overflødige. Forløperen til Utenlandssendingen var sendinger over kortbølge på norsk fra USA under krigen. I august 1940 fikk styreformannen i NRK, dr. Arnold Ræstad, som var kommet over til USA sammen med to av NRKs funksjonærer, Gunnar Nygård og Karl. K. Larsen, utvirket at NRK fikk sendetid over den store private kortbølgesenderen WRUL i Boston. Gunnar Nygård fikk ansvaret for de daglige sendingene. Åpningsdagen var 29. september 1940. Ved åpningsprogrammet ble det blant annet sendt opptak av en tale av Kronprinsesse Märtha. I 1943 ble sendingene for norsk regning over WRUL stoppet. De ble i stedet overført til Office of War Information i New York der de fortsatte til juni 1945. I løpet av disse årene ble det gjennom lytterrapporter skaffet masse erfaring om hvordan sendingene ble mottatt, avhengig av sendetid og frekvenser. Erfaringene fra disse sendingene dannet grunnlaget for Gunnar Nygårds stilling som sjef for Utenlandssendingene fra NRK som ble åpnet i 1948. == Ledelsen == === Styre === Styret i NRK AS har åtte medlemmer: Leder, nestleder og tre styremedlemmer oppnevnt av generalformsamlingen, Kulturdepartementet, samt tre representanter valgt av de tilsette. Styret i NRK i perioden 2018–2020 Birger Magnus (siden 2014), Bærum. Styreleder. Bakgrunn fra ulikt styrearbeid og sjefsjobber i medieselskapet Schibsted.Randi B. Sætershagen (siden 2018), Stange. Nestleder. Administrerande direktør i M3 Helse AS. Veslemøy Tvedt Fredriksen (siden 2018), Bergen. Administrerande direktør i Eiendomsmegler Vest. Geir Bergkastet (siden 2014), Moelv. Administrerende direktør for Den Norske Opera & Ballett. Tidligere direktør for Oslo Kinematografer 2006–2013, Rogaland teater, Nationaltheatret og Høgskolen i Lillehammer. Silvija Seres (siden 2016), Bærum. Bakgrunn fra ulike teknologi- og mediebedrifter. Flere styreverv i norsk næringsliv. Tidligere nestleder i styret for Norsk Tipping. 1. varamedlem: Silje Aspholm Hole (siden 2014), Oslo. Leder av Innovasjonspolitisk avdeling, Innovasjon Norge.Tidligere journalist, redaktør og analytiker i flere selskaper. 2. varamedlem: Zeshan Shakar (siden 2018), Oslo. Forfatter og spesialrådgiver ved Oslo rådhus. Bakgrunn som statsviter og økonom.Ansatterepresentanter: Lars Toverud, styremedlem med Monica White Martinsen som førstevara (NJ – Norsk Journalistlag). Tor Egelien, styremedlem med Sigrid Skeie Tjensvoll som førstevara (TF – Tverrfaglig forening). Ingvild Fagerheim Fjereide, styremedlem med Are Bøhm som førstevara (NTL NRK – Norsk Tjenestemannslag og MFO – Musikernes fellesorganisasjon).Styresekretær: NRK-direktør Olav Nyhus === Kringkastingssjefer === === Fjernsynssjefer === === Radiosjefer === ==== NRK P1 ==== ==== NRK P2 ==== == Se også == Med lisens til å sende: en egenprodusert dokumentarserie på 9 episoder som ble sendt sommeren 2008 i forbindelse med NRKs 75-årsjubileum. === Programinnhold === Kategori:Radioprogrammer i NRK Kategori:TV-produksjoner på NRK Lister over norske TV-programmer === Medarbeidere === NRK-journalister Liste over NRKs korrespondenter == Referanser == == Litteratur == Sverre Christophersen: Vel møtt til sendingen! : fjernsynets første 15 år (1975) ISBN 82-05-08309-6 Henrik G. Bastiansen og Hans Fredrik Dahl: Norsk mediehistorie (2003) ISBN 82-15-00325-7 Hans Fredrik Dahl og Tore Helseth: To knurrende løver – kulturpolitikkens historie 1814–2014. ISBN 978-82-15-00819-6 Hans Fredrik Dahl: Hallo – hallo!: kringkastingen i Norge 1920–1940. NRKs historie bd.1 (1. utg 1974, 2. utg 1999) ISBN 82-02-18478-9 Hans Fredrik Dahl (1978). «Dette er London»: NRK i krig 1940–1945. Oslo: Cappelen. ISBN 8202039282. Hans Fredrik Dahl (1999). «Dette er London»: NRK i krig 1940–1945. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202185777. Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen: Over til Oslo NRK som monopol 1945-1981. NRKs historie bind 3. ISBN 82-02-17644-1 Jørn Enger: Hele landet på lufta. Historien om NRKs distriktskontorer (2006) ISBN 82-8178-200-5 == Eksterne lenker == (nn) Offisielt nettsted (nn) Offisiell blogg (nn) Mate-URL (en) Norsk rikskringkasting – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) NRK – galleri av bilder, video eller lyd på Commons NRKs årsrapport og årsregnskap NRK Radio «Lydklipp: Kodemeldinger fra London under krigen», fra NRK Skole

NRKs historie

https://no.wikipedia.org/wiki/Nokia_(selskap)

2023-02-04

Nokia (selskap)

['Kategori:1865 i Finland', 'Kategori:24°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Finske IT-selskaper', 'Kategori:Mobiltelefonprodusenter', 'Kategori:Selskaper etablert i 1865', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart']

Nokia er et finsk aksjeselskap. Nokia ble etablert i 1865 av Knut Fredrik Idestam for å produsere papir. Etter hvert vokste bedriften til et multinasjonalt selskap med ulike produkter som gummi, kjemikalier og etter hvert telekommunikasjon. I 1988 kom 10 prosent av omsetningen fra telekommunikasjon, og fra 1998 til 2012 var Nokia ledende i verden på mobiltelefoner.

Nokia er et finsk aksjeselskap. Nokia ble etablert i 1865 av Knut Fredrik Idestam for å produsere papir. Etter hvert vokste bedriften til et multinasjonalt selskap med ulike produkter som gummi, kjemikalier og etter hvert telekommunikasjon. I 1988 kom 10 prosent av omsetningen fra telekommunikasjon, og fra 1998 til 2012 var Nokia ledende i verden på mobiltelefoner. == Omfang == Nokia har salgskontorer i 140 land (2004-tall). I tillegg til Europa, er det spesielt godt representert i Østen og USA, men med noen salgskontorer også i Australia, Sør-Amerika samt to i Afrika. USA og Kina er de største enkeltmarkedene, mens Europa samlet utgjør ca. 50 prosent av omsetningen. I tillegg har Nokia også forsknings- og utviklingsenheter i 14 land samt produksjon i 10 land. Nokia har over 60 000 ansatte (2014); 25 000 innen mobiltelefoni, 25 000 innen nettverk og 10 000 på øvrige telecom-områder. Av disse arbeider over 23 000 personer i Finland, og bare i 1999 ble det ansatt over 12 000 personer i Nokia. Selskapets slagord var «Nokia Connecting People». 2. september 2013 ble det annonsert at Microsoft ville kjøpe Nokias mobiltelefonvirksomhet i en avtale med total verdi 7,17 milliarder dollar. Avtaler gjelder både den delen av Nokia som produserer smart-telefoner basert på Microsofts Windows Phone og den delen som produserer rimeligere telefoner som ikke er basert på Microsofts teknologi.I mai 2016 solgte Microsoft Nokia merkevarerettigheter til HMD Global og kontraktsprodusenten Foxconn for 350 millioner dollar. == Nokia i Norge og internasjonalt == Nokia var lenge den ledende produsenten innen mobiltelefoner i verden, men etter 14 år, i 2012, måtte selskapet gi fra seg denne ledelsen.I juni 2008 kjøpte Nokia det norske børsnoterte selskapet Trolltech. Trolltechs virksomhet ble senere, i april 2011, solgt til finske Digia.I november 2012 kjøpte Nokia norske Smarterphone, et firma som utviklet et operativsystem for enklere mobiltelefoner (feature phones). Smarterphones operativsystem ble brukt som basis for Nokias nye Asha-serie av telefoner som ble lansert i september 2013. Utviklingsvirksomheten på mobiltelefoner i Norge ble avviklet etter at Microsoft i juli 2014 besluttet å avvikle vesentlige deler av utvikling og produksjon av mobiltelefon, inkludert Asha-serien. === Nokia og Siemens === 19. juni 2006 annonserte Nokia og Siemens' telekommunikasjonsdivisjoner at de ville fusjonere til det nye selskapet Nokia Siemens Networks. 1. april 2007 var datoen som ble satt til når det nye selskapet skulle starte sine operasjoner. Selskapet ble i 2009 kjent for å ha levert et senter for monitorering av teletrafikk til Iran. Selskapet hevdet at utstyret er levert for å brukes i ordinær og lovlig virksomhet. Dette er en vanlig måte å omtale utstyr for avlytting og arkivering av telesamband, mobiltelefoner og internett-trafikk. Avdelingen som vedlikeholder overvåkingssenteret er siden solgt til Perusa Partners Fund LLP.I juli 2013 ble det annonsert at Nokia kjøper tilbake Nokia Siemens Networks for en sum av 2,21 milliarder dollar.. 15. april 2015 kunngjorde selskapet at det hadde avtalt å kjøpe alle aksjene i Alcatel-Lucent for 15,6 milliarder euro. Overtakelsen skal ifølge Nokia finne sted tidlig i 2016 forutsatt konkurransemyndighetenes godkjennelse. Bell Labs vil bli opprettholdt, mens varemerket Alcatel-Lucent skal erstattes av Nokia. == Se også == Liste over Nokia mobiltelefoner Jorma Ollila, direktør 1992-2006 Olli-Pekka Kallasvuo, direktør 2006-2010 Stephen Elop, direktør 2010-2013 Rajeev Suri, direktør 2014-2020 == Referanser == == Eksterne lenker == Nokia Norge Offisielt nettsted (en) Nokia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Nokia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Nokia har flere betydninger:

https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Forbund_for_Utviklingshemmede

2023-02-04

Norsk Forbund for Utviklingshemmede

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske helseorganisasjoner', 'Kategori:Norske likestillingsorganisasjoner', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1967', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en interesseorganisasjon for personer med utviklingshemming. NFU ble stiftet i 1967. NFU er en pådriver for å bedre levekårene for mennesker med utviklingshemming, høringsinstans i alle saker som berører mennesker med utviklingshemming. NFU driver også bistandsarbeid i Afrika, Asia og Øst-Europa. NFU har omtrent 8.000 medlemmer, fordelt på 19 fylkeslag og 240 lokallag.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en interesseorganisasjon for personer med utviklingshemming. NFU ble stiftet i 1967. NFU er en pådriver for å bedre levekårene for mennesker med utviklingshemming, høringsinstans i alle saker som berører mennesker med utviklingshemming. NFU driver også bistandsarbeid i Afrika, Asia og Øst-Europa. NFU har omtrent 8.000 medlemmer, fordelt på 19 fylkeslag og 240 lokallag. == NFU er medlem av == Samarbeidsforumet av Funksjonshemmede Organisasjoner, SAFO Atlas-alliansen Nordisk Samarbeids Råd, NSR Inclution International == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en interesseorganisasjon for personer med utviklingshemming. NFU ble stiftet i 1967.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nevada

2023-02-04

Nevada

['Kategori:1864 i Nevada', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med hovedstad forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Nevada', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1864', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:USA-stubber', 'Kategori:Veldig store stubber']

Nevada er en delstat i USA som ligger sørvest i landet. Den grenser til Oregon og Idaho i nord, Utah i øst, Arizona i sørøst og til California i sør og vest. Nevada er blant annet kjent for Las Vegas og Area 51. Den har fått kallenavnet «Silver State» etter de rike mineralforekomstene, først og fremst av sølv, som ble oppdaget på 1800-tallet. Nevada ligger øst for fjellkjeden Sierra Nevada som staten også har fått sitt navn etter. Landskapet består til store deler av ørken og fjell og er tynt befolket. Området har vært befolket av indianere i over 20 000 år, og de første nybyggerne fra Europa kom på slutten 1700-tallet. Disse var først og fremst spanske misjonærer og pelshandlere. På 1800-tallet var det nybyggere og gullgravere som bosatte seg i området, og i 1848 avstod Mexico det til USA. I 1859 ble det gjort store sølvfunn i Comstock Lode, noe som resulterte i en stor økning i antallet nybyggere. I 1870-årene var det nedgangstider i sølvindustrien, og det ble da satset på kvegdrift. Da inntjeningen i begge disse næringene senere viste seg å ikke være god nok, ble mange byer forlatt, og en rekke spøkelsebyer ble resultatet. På begynnelsen av 1930-tallet vedtok delstatsforsamlingen lover som tillot prostitusjon og gambling. Det ble også innført nye lover som gjorde det enklere å inngå ekteskap og skilsmisse. Dette førte til at kapital fra andre deler av USA ble investert i luksushoteller og kasinoer rundt byene Las Vegas og Reno. Turismen førte til et kraftig oppblomstring av økonomien, og den tradisjonelle industrien fikk et oppsving da den fikk tilgang til billig strøm da Hooverdammen i Coloradoelven ble bygget. Mesteparten av befolkningen bor i området rundt Las Vegas og Reno. De store, folketomme områdene i staten har blitt brukt til militære formål som prøvesprenging av atomvåpen.

Nevada er en delstat i USA som ligger sørvest i landet. Den grenser til Oregon og Idaho i nord, Utah i øst, Arizona i sørøst og til California i sør og vest. Nevada er blant annet kjent for Las Vegas og Area 51. Den har fått kallenavnet «Silver State» etter de rike mineralforekomstene, først og fremst av sølv, som ble oppdaget på 1800-tallet. Nevada ligger øst for fjellkjeden Sierra Nevada som staten også har fått sitt navn etter. Landskapet består til store deler av ørken og fjell og er tynt befolket. Området har vært befolket av indianere i over 20 000 år, og de første nybyggerne fra Europa kom på slutten 1700-tallet. Disse var først og fremst spanske misjonærer og pelshandlere. På 1800-tallet var det nybyggere og gullgravere som bosatte seg i området, og i 1848 avstod Mexico det til USA. I 1859 ble det gjort store sølvfunn i Comstock Lode, noe som resulterte i en stor økning i antallet nybyggere. I 1870-årene var det nedgangstider i sølvindustrien, og det ble da satset på kvegdrift. Da inntjeningen i begge disse næringene senere viste seg å ikke være god nok, ble mange byer forlatt, og en rekke spøkelsebyer ble resultatet. På begynnelsen av 1930-tallet vedtok delstatsforsamlingen lover som tillot prostitusjon og gambling. Det ble også innført nye lover som gjorde det enklere å inngå ekteskap og skilsmisse. Dette førte til at kapital fra andre deler av USA ble investert i luksushoteller og kasinoer rundt byene Las Vegas og Reno. Turismen førte til et kraftig oppblomstring av økonomien, og den tradisjonelle industrien fikk et oppsving da den fikk tilgang til billig strøm da Hooverdammen i Coloradoelven ble bygget. Mesteparten av befolkningen bor i området rundt Las Vegas og Reno. De store, folketomme områdene i staten har blitt brukt til militære formål som prøvesprenging av atomvåpen. == Geografi == Nevada består av mange fjell, og det finnes over 150 fjellkjeder i delstaten, blant annet Sierra Nevada på grensen mellom Nevada og California. Mange av fjelltoppene stiger over 3000 moh. Store deler av Nevada er tørt og består av ørken, og det svært tørre området Great Basin dekker mesteparten av delstaten. Sørlige deler av Nevada dekkes av Mojaveørkenen, som strekker seg over grensen fra California.Elva Humboldt i det nordlige Nevada starter i Humboldt Wells i Elko County øst i delstaten og munner ut i Humboldt Sink vest i delstaten, nordøst for Reno. Coloradoelva går langs grensen mellom Nevada og Arizona, hvor Hooverdemningen er bygd. Den kunstige innsjøen Lake Mead har blitt demmet opp på grunn av demningen. Lake Mead er den største menneskeskapte innsjøen i verden og USAs største vannreservoar. Innsjøen ligger øst for Las Vegas. Andre store innsjøer i Nevada er Tahoesjøen vest for Carson City, på grensa mellom Nevada og California, og Pyramide Lake nord for Reno. === Klima === Nevada er den tørreste delstaten i USA. På grunn av Nevadas beliggenhet i ørkenen er det forholdsvis varmt om sommeren. Om vinteren er det mildt i de sørlige områdene, mens de nordlige områdene av delstaten er kaldere og lengre. === Flora og fauna === I Nevadas skogområder vokser det ulike typer furutrær, blant annet Pinus monophylla, Nevadas offisielle delstatstre. Kreosotbusker er vanlige i det sørlige Nevada, og Artemisia tridentata er også vanlig i mange deler av delstaten. Ulike blomster, som gudeblom og ulike fioler, er også vanlige. Planter fra slektene Prosopis og Yucca er vanlige, og over 30 ulike kaktusarter finnes også i Nevada.Noen av de større pattedyrarter i Nevada er tykkhornsau, gaffelbukk og ulike typer hjorter, blant annet mulhjort. Det finnes også rundt 250 svartbjørner på Nevada-siden av Tahoesjøen. Delstaten er også hjem til flere kaninarter og andre gnagere. Det finnes også små områder med snøgeit, og rovdyr som prærieulv, rødgaupe og puma finnes også i staten. I ørkenområdene ulike krypdyr, blant annet gekkoer, paddeiguaner, landskilpadder og flere ulike klapperslanger.Nevadas delstatsfugl er fjellblåfugl. Andre fuglearter i Nevada inkluderer salviejerpe, ulike dykkerarter, trompetersvane og vaktel. Vanlige fiskearter i Nevada er lakseabbor, svart lakseabbor og andre lignende fiskearter, ørret og noen mallearter. === Byer === Den største byen i Nevada er Las Vegas. Størsteparten av befolkningen i Nevada bor i områdene rundt Las Vegas og Reno og Carson City. Over to tredjedeler av Nevadas nesten tre millioner innbyggere bor i Clark County, fylket hvor Las Vegas ligger. Byer i Nevada == Historie == === Før-europeisk tid === Før europeerne utforsket området av det som i dag er Nevada, var området bebodd av innfødte amerikanere, blant annet av paiute-, shoshone- og washoefolkene. === Europeisk utforsking === De første europeerne som utforsket Nevada-området, var fra Spania. De kalte området ‘’Nevada’’ (‘’snøfall’’) på grunn av snøen som la seg over fjellene Sierra Nevada om vinteren. Senere ble området underlagt Ny-Spania Misjonærer og pelshandlere dro også til Nevada, blant annet en gruppe spanske fransiskanere, som fulgte ruten brukt av Francisco Garcés misjonsreiser fra New Mexico til California i 1775 og 1776. I 1825 ble nordre og sentrale deler av Nevada utforsket av pelshandlere fra Hudson Bay Company, og et par år senere ledet Jedediah Smith en gruppe amerikanske handlere inn i Las Vegas Valley og Great Basin. Flere handlere kom langs handelsruter fra Santa Fe og Los Angeles, og flere områder av Great Basin-ørkenen og Sierra Nevada ble utforsket. === 1800-tallet === Da Mexico ble selvstendig fra Spania i 1821, ble Nevada en del av Mexico. I 1848, etter den meksikansk-amerikanske krigen og freden i Guadalupe Hidalgo, ble Nevada underlagt USA, og i 1850 ble området en del av Utah-territoriet. I 1949 ble en liten bosetting opprettet på Mormon Station (nå Genoa i Carson Valley vest i Nevada, sør for dagens Carson City). Området hadde svært få innbyggere inntil funnet av en stor sølvåre i 1959. Gullrushet i California på midten av 1800-tallet gjorde at flere av de gamle handels- og utforskingsrutene i Nevada ble brukt av personer som kom fra østsiden av USA for å delta i gullrushet. Byen Virginia City sørøst for Reno vokste fram, og mange som dro mot California, slo leir her. Tilstrømmingen av skjerpere og bosettere gjorde at folketallet steg, og i 1861 ble Nevada skilt ut fra Utah-territoriet, og det nye Nevada-territoriet ble dannet.Under den amerikanske borgerkrigen mellom 1861 og 1865 var det nyopprettede territoriet strategisk viktig. President Abraham Lincoln ønsket å innlemme territoriet som delstat, slik at han kunne få stemmene derfra til sitt gjenvalgsforsøk i 1864. I tillegg var Nevadas mineralforekomster viktige for unionen under krigen. Selv om Nevada bare hadde en femtedel av befolkningen som var nødvendig for å bli en delstat, godtok Kongressen ønsket, og i 1864, bare åtte dager før presidentvalget, ble den akseptert som USAs 36. delstat. === 1900-tallet === Se også: Nevada Test SitePå starten av 1900-tallet ble det igjen funnet sølv i Nevada, denne gangen i nærheten av Tonopah, og det ble funnet kobberårer i Ely og gull i Goldfield sør for Tonopah. Flere skjerpere kom deretter til Nevada, og jernbaner ble bygget til disse områdene for å frakte malm. Tilgang til jernbane og lave fraktpriser førte til en oppgang i kvegdrift, og rancheiere i Nevada begynte med større produksjon.Etter den store depresjonen i 1930-årene begynte Nevadas overgang til moderne økonomi. I 1931 ble gambling lovlig i Nevada igjen, etter at den ble forbudt i 1909, og det ble enklere å inngå skilsmisse. Reno ble etablert som et turistsenter og et sted for kasinoer og gambling. Nevada ble satt i søkelys blant kriminelle, som kunne tjene på prostitusjon og gambling i delstaten. Byggingen av Hooverdemningen i Coloradoelva mellom 1930 og 1936 var også viktig for økonomien i det sørlige Nevada.Under den kalde krigen ble Nevada brukt som testområde for atomvåpen, og mellom 1951 og 1992 ble både atmosfæriske og underjordiske prøvesprengninger foretatt i de folketomme ørkenområdene i det sentrale Nevada. Soppskyer etter prøvesprengningene kunne bli sett mange mil unna, blant annet i Las Vegas. I dag er fremdeles store deler av ørkenområdene i Nevada militærområder, hvor Area 51 sannsynligvis er den mest kjente blant dem. == Økonomi == Kilde: The World Almanac 2008, side 45 og 555-587. == Justis == Nevada praktiserer dødsstraff. Metoden som brukes er giftsprøyte == Kjente personer == Andre Agassi Jenna Jameson Abby Dalton Thomas Ian Nicholas Brendon Urie Matthew Gray Gubler == Kjente band == Imagine Dragons The Killers == Galleri == == Se også == Area 51 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Nevada – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Nevada – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Nevada er en delstat i USA som ligger sørvest i landet. Den grenser til Oregon og Idaho i nord, Utah i øst, Arizona i sørøst og til California i sør og vest.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norden

2023-02-04

Norden

['Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norden', 'Kategori:Nordisk samarbeid', 'Kategori:Subregioner']

Norden er et geografisk og kulturelt område som utgjøres av de nordeuropeiske landene Norge, Sverige, Finland, Danmark og Island. De danske selvstyrte områdene Grønland og Færøyene samt det finske selvstyrte området Åland regnes også som tilhørende Norden. Disse områdene har til sammen over 26 millioner innbyggere og et areal på 3,5 millioner km². Befolkningstettheten er dermed 7,1 innb/km². Grønland utgjør alene ca. 62 % av arealet. Myntenhetene i de nordiske landene heter krone, med unntak av Finland som bruker euro. Foreningen Norden og Foreningene Nordens Forbund arbeider for å fremme vennskap, samarbeid og kunnskap om de enkelte lands språk, kultur og samfunnsliv i hele Norden. De nordiske landenes parlamenter har siden 1952 samarbeidet i Nordisk råd, og de nordiske regjeringene har siden 1971 samarbeidet i Nordisk ministerråd. Den nordiske passunionen sikrer at statsborgere i de nordiske landene kan reise fritt over grensene i Norden uten å medbringe pass og bosette seg i hele Norden uten å måtte søke om oppholdstillatelse. Avtalen gjelder fortsatt, men er ikke lenger så enestående siden de nordiske landene også er med i Schengensamarbeidet som i praksis har erstattet passunionen i forhold til passkontroll og kontroll av andre reisedokumenter ved grensene mellom Schengenlandene. Når det gjelder arbeidstillatelse har de nordiske reglene blitt erstattet av EUs regler om fri bevegelse.

Norden er et geografisk og kulturelt område som utgjøres av de nordeuropeiske landene Norge, Sverige, Finland, Danmark og Island. De danske selvstyrte områdene Grønland og Færøyene samt det finske selvstyrte området Åland regnes også som tilhørende Norden. Disse områdene har til sammen over 26 millioner innbyggere og et areal på 3,5 millioner km². Befolkningstettheten er dermed 7,1 innb/km². Grønland utgjør alene ca. 62 % av arealet. Myntenhetene i de nordiske landene heter krone, med unntak av Finland som bruker euro. Foreningen Norden og Foreningene Nordens Forbund arbeider for å fremme vennskap, samarbeid og kunnskap om de enkelte lands språk, kultur og samfunnsliv i hele Norden. De nordiske landenes parlamenter har siden 1952 samarbeidet i Nordisk råd, og de nordiske regjeringene har siden 1971 samarbeidet i Nordisk ministerråd. Den nordiske passunionen sikrer at statsborgere i de nordiske landene kan reise fritt over grensene i Norden uten å medbringe pass og bosette seg i hele Norden uten å måtte søke om oppholdstillatelse. Avtalen gjelder fortsatt, men er ikke lenger så enestående siden de nordiske landene også er med i Schengensamarbeidet som i praksis har erstattet passunionen i forhold til passkontroll og kontroll av andre reisedokumenter ved grensene mellom Schengenlandene. Når det gjelder arbeidstillatelse har de nordiske reglene blitt erstattet av EUs regler om fri bevegelse. == Geografi == === Bosetning === Norden har til sammen over 26 millioner innbyggere og et areal på 3,5 millioner km². Befolkningstettheten er dermed 7,1 innb/km². De fire største byene i Norden er også hovedsteder - Stockholm, København, Helsingfors og Oslo. Reykjavik kommer på 11. plass, imellom Bergen og Stavanger/Sandnes. === Nøkkeltall === == Internasjonalt samarbeid == De nordiske landene er medlemmer av Europarådet, FN, OECD, WTO, EØS-avtalen og del av Schengen-området. Norge, Danmark og Island er medlemmer av NATO. === Europeisk integrasjon === Til tross for det tette samarbeidet i Nordisk råd og Nordisk ministerråd finnes betydelige forskjeller i landenes tilnærming til europeisk integrasjon. Danmark, Finland og Sverige er medlemmer av den europeiske union (EU), mens Norge og Island er medlemmer av det europeiske frihandelsforbund (EFTA). Alle landene er medlemmer av det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) og del av Schengen-området. Norge og Island er med i Schengen-området gjennom en assosieringsavtale med EU. Schengen, fri bevegelighet for arbeidstakere og direktivet om fri personbevegelighet har på mange måter "oppslukt" den nordiske passunionen og det fellesnordiske arbeidsmarkedet. Det finnes ingen bestemmelse i Traktaten om Den europeiske union eller Traktaten om Den europeiske unions virkemåte som tar hensyn til det nordiske samarbeidet. Traktatene sier dog at internasjonale avtaler medlemsstatene har inngått før de blir medlemmer i unionen fortsetter å være gyldige, selv om de er i strid med unionsrettens bestemmelser. Enhver medlemsstat må likevel gjøre alle nødvendige tiltak for å så snart så mulig korrigere eventuelle motsigelser. Nordisk samarbeid kan derfor i praksis kun utformes i den grad den samsvarer med unionsretten. I EØS-avtalen sier artikkel 21 at bestemmelsene i EØS-avtalen ikke skal være til hinder for samarbeid innen rammen av det nordiske samarbeidet i den utstrekning samarbeidet ikke svekker muligheten for at avtalen kan virke tilfredsstillende.Nordisk råd og Nordisk ministerråd arbeider aktivt med EU-spørsmål. Nordisk råd har siden september 2017 et kontor i Brüssel. Hensikten med Brüsselkontoret er å etablere kontakter mellom Nordisk råd og Europaparlamentet. Nordisk råds første representant i Brüssel er Matilda af Hällström. === Samarbeid med de baltiske landene === De nordiske landene og de baltiske landene utgjør tilsammen regionen kalt baltoskandia. Disse har gjennom organisasjonen Nordic-Baltic Eight (NB8) et regionalt samarbeid også med de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen. Estland spesielt har et nært bånd til Finland da finsk og estisk begge tilhører den finsk-ugriske språkgruppen, og nasjonene er beslektet på samme måte som de skandinaviske landene seg imellom. Estland er også på grunn av sin plassering nært Finland det landet som har hatt mest kontakt med Norden. Estlands tidligere president Toomas Hendrik Ilves mente også at Estland ville vært et nordisk land på lik linje med Finland, hadde det ikke vært for at Estland havnet under Sovjetunionen etter andre verdenskrig. == Historie == === Kalmarunionen === Under Kalmarunionen fra 1397 til 1523 var hele Norden samlet i et tronfellesskap som forente de tre kongedømmene Danmark, Norge (med Island, Grønland og Færøyene), og Sverige (med Finland). === Politisk kronologi === 1: De opprinnelige bosetterne av Færøyene og Island var av nordisk (hovedsakelig norsk) opprinnelse, med et betydelig innslag av Kelterne eller piktiske opprinnelse (fra Irland og Skottland). 2: nybyggere av Jämtland er av norsk-mer spesifikt Trøndersk opprinnelse og deres forfedre grunnla sin egen stat svarer til den islandske en styrt av Jamtamot samling av frie menn. == Religion == Evangelisk-luthersk kristendom er etter den protestantiske reformasjonen fra Romersk-katolsk kristendom den dominerende religionen i hele Norden. == Norden i kunst == == Se også == Skandinavia == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) The Nordic region – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Den nordiske maktkampen på 1500- og 1600-tallet, artikkel hos Norgeshistorie.no

| antallspråk = 8 offisielle språk

https://no.wikipedia.org/wiki/NSF

2023-02-04

NSF

['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord']

NSF er en forkortelse med en rekke betydninger: Fag-/yrkesorganisasjonerNorsk Sangerforbund Norsk Sjømannsforbund Norsk Sykepleierforbund Norsk statistisk forening Norsk statsvitenskapelig forening Norske Siviløkonomers Forening, nå SiviløkonomeneSportsforbundNorges Seilforbund Norges Sjakkforbund Norges Skiforbund Norges Skytterforbund Norges Skøyteforbund Norges Styrkeløftforbund Norges SykkelforbundHobbyforbundNorsk Scrabbleforbund Norsk Slektshistorisk Forening Norges speiderforbund Norsk Speidergutt-ForbundI USANational Science FoundationAnnetNorges Skogeierforbund Norsk Standariseringsforbund Norsk Syndikalistisk Føderasjon

NSF er en forkortelse med en rekke betydninger: Fag-/yrkesorganisasjonerNorsk Sangerforbund Norsk Sjømannsforbund Norsk Sykepleierforbund Norsk statistisk forening Norsk statsvitenskapelig forening Norske Siviløkonomers Forening, nå SiviløkonomeneSportsforbundNorges Seilforbund Norges Sjakkforbund Norges Skiforbund Norges Skytterforbund Norges Skøyteforbund Norges Styrkeløftforbund Norges SykkelforbundHobbyforbundNorsk Scrabbleforbund Norsk Slektshistorisk Forening Norges speiderforbund Norsk Speidergutt-ForbundI USANational Science FoundationAnnetNorges Skogeierforbund Norsk Standariseringsforbund Norsk Syndikalistisk Føderasjon

NSF er en forkortelse med en rekke betydninger:

https://no.wikipedia.org/wiki/New_Zealand

2023-02-04

New Zealand

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:New Zealand', 'Kategori:Polynesia', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Øystater']

«Newzealandsk» omdirigeres hit, se også newzealandsk engelskNew Zealand, eller Ny-Zealand, er en uavhengig stat og en del av Kongeriket New Zealand. Landet ligger i det sørvestlige Stillehavet. Maoriene kalte landet Aotearoa, som gjerne oversettes «den lange hvite skyens land». New Zealand består i hovedsak av Nordøya og Sørøya. Hovedstaden er Wellington, som ligger sør på Nordøya. New Zealand har 4,7 millioner innbyggere (2018). Det bor flere på Nordøya enn på Sørøya, og over 50 % av befolkningen bor i Auckland-regionen på Nordøya. De to øyene er blant de største i verden. Det sammenlagte arealet er sammenlignbart med De britiske øyer. Landet er et parlamentarisk demokrati. New Zealand har to avhengige områder, Tokelau og Ross Dependency. To stater er assosiert med New Zealand, Cookøyene og Niue.

«Newzealandsk» omdirigeres hit, se også newzealandsk engelskNew Zealand, eller Ny-Zealand, er en uavhengig stat og en del av Kongeriket New Zealand. Landet ligger i det sørvestlige Stillehavet. Maoriene kalte landet Aotearoa, som gjerne oversettes «den lange hvite skyens land». New Zealand består i hovedsak av Nordøya og Sørøya. Hovedstaden er Wellington, som ligger sør på Nordøya. New Zealand har 4,7 millioner innbyggere (2018). Det bor flere på Nordøya enn på Sørøya, og over 50 % av befolkningen bor i Auckland-regionen på Nordøya. De to øyene er blant de største i verden. Det sammenlagte arealet er sammenlignbart med De britiske øyer. Landet er et parlamentarisk demokrati. New Zealand har to avhengige områder, Tokelau og Ross Dependency. To stater er assosiert med New Zealand, Cookøyene og Niue. == Etymologi == I tillegg til Aotearoa finnes det et annet maorinavn for New Zealand: Niu Tireni, en oversettelse av det engelske navnet. Da Abel Tasman oppdaget New Zealand i 1642 kalte han landet Staten Landt. I 1645 døpte nederlandske karttegnere om landet til Nova Zeelandia etter den nederlandske provinsen Zeeland. Den britiske utforskeren James Cook anglifiserte senere navnet til New Zealand. == Naturgeografi == New Zealand består av to hovedøyer og flere mindre øyer. Sørøya har det største geografiske arealet. Den er delt på langs av Søralpene (Southern Alps). Landets høyeste fjelltopp Aoraki/Mount Cook ligger i denne kjeden med en høyde på 3724 moh. Det finnes 18 fjelltopper på Sørøya med en høyde på 3000 moh. eller mer. Nordøya har færre fjell enn Sørøya, men er preget av vulkansk aktivitet. Nordøyas høyeste fjell er den aktive vulkanen Mount Ruapehu (2797 moh.). New Zealands totale landareal er 268 680 kvadratkilometer. Dette er omtrent det samme som Japan eller De britiske øyer. Landet er mer enn 1600 kilometer langt målt etter nord-nordøst-aksen det strekker seg etter. Australia ligger på den andre siden av Tasmanhavet 2000 kilometer unna i nordvestlig retning fra hovedøyene. Eneste landmasse i sør er Antarktis, og i nord er de nærmeste naboene øyene Ny-Caledonia, Fiji og Tonga. New Zealands eksklusive økonomiske sone er på 4 millioner kvadratkilometer.Det finnes flere nasjonalparker i landet. Innsjøer på New Zealand Elver på New Zealand === Øyer === New Zealand består av flere mindre øyer i tillegg til de to hovedøyene. De mest betydelige av disse er: Stewart Island ligger like sør for Sørøya. Den er den tredje største øya arealmessig og har en fastboende befolkning på rundt 200. Waiheke Island ligger i Haurakigolfen utenfor Auckland. Med 7000 innbyggere er det den tredje i folketall. Om sommeren er innbyggertallet mye høyere. Great Barrier Island ligger øst for Haurakigolfen og er sparsomt befolket. Akkurat som Waiheke Island, er den et populært feriemål om sommeren. Chathamøyene er en frittliggende øygruppe øst for Sørøya med ca. 750 innbyggere. === Landskap === New Zealands varierte landskap har vært med i en rekke filmer og TV-program. Serier som Hercules og Xena ble filmet rundt Auckland. Filmen Heavenly Creatures ble filmet i Christchurch, og TV-serien The Tribe ble filmet i Wellington. Peter Jackson lagde den episke trilogien Ringenes herre på flere lokaliteter rundt om i landet. Mount Taranaki ble brukt som stand-in for det japanske fjellet Fuji-san i filmen Den siste samurai. Storfilmene King Kong og Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet og Ringenes Herre er spilt inn der. === Klima === Klimaet på de to øyene er ikke særlig dramatisk, men ofte ustabilt. På breddegradene der Sørøya ligger er det svært lite landområder ellers på jorda, bortsett fra Patagonia, så den vestlige luftstrømmen kan ferdes nesten uforstyrret rundt jorda før den treffer New Zealand, som dermed ofte rammes av fronter. Siden landet ligger midt i store havområder blir det ikke så store temperaturendringer i forbindelse med frontene, men ofte kommer det mye regn og regnbyger, og nedbør som snø i de høye fjellene som dekker mye av landet. New Zealand dekker et godt stykke fra sør til nord. Auckland er derfor i snitt et par grader varmere enn Christchurch. Fjellene har en god del å si for klimaet. Enkelte områder ligger i regnskygge og får så lite som 400 mm nedbør i året. De fleste områdene får derimot nedbør omtrent hver andre eller tredje dag og litt mer nedbør om vinteren enn resten av året. Vestsiden av øyene er en god del våtere enn de større byene, særlig på Sørøya. Hokitika, som ligger på kysten like vest for nasjonalparken Arthur's Pass, har en årlig nedbørsnormal på rundt 2800 mm. Isbreer og snø dekker fjellkjeden Søralpene der den totale årlige nedbøren (inkludert snøsmelting) kommer over 8000 mm. Det faller også snø i de lavereliggende områdene på østkysten et par gangar hver vinter. Tordenvær er sjelden i dette maritime landet. Vind er en viktig klimatisk faktor på New Zealand, og ofte øker vinden på til kuling gjennom Cooksundet. Av og til kan en tørr og varm fønvind strømme ned på østsiden av Alpene. Her blir denne vinden kalt «norwester», og den fører ofte til langt mildere forhold om vinteren. Om sommeren kan den gi perioder med uvanlig høye temperaturer. Den mest spektakulære hendelsen var da restene av en tropisk syklon gikk over Søralpene 7. februar 1973. Christchurch og andre byer fikk da temperaturer opp mot 42 °C, langt over den tidligere nasjonale varmerekorden. Nordøya ligger nærmere subtropiske strøk og har sjelden slike temperatursvingninger. Ved havnivå går temperaturen sjelden under 0 °C eller over 30 °C, men frost er mer vanlig i indre områder, og de høye vulkanske toppene er enda kaldere. De østlige områdene kan komme opp i 35 °C i fønvindsituasjoner. === Flora og fauna === Lang isolasjon har gitt New Zealand en unik flora og fauna. Da maoriene ankom New Zealand omkring år 1280, var 80 prosent av landarealet skogbevokst. Det fantes ikke landlevende pattedyr, bortsett fra to flaggermus, og skogene var okkupert av fugler, hvorav flere flygeudyktige arter, reptiler og insekter; noen på størrelse med mus, som wetaene. I dag er det anslått at det finnes om lag 116 hekkende fuglearter på New Zealand, hvorav 72 endemiske. Kivier utgjør noen av dem, og alle fem artene er flygeudyktige. Mange forskere mener at siden New Zealand først i nyere tid fikk pattedyr, så har mange fugler i stedet tatt pattedyrenes økologiske nisje. Før de første menneskene kom til øyene regner man med at det var rundt 260 ulike fuglearter på New Zealand. Da maoriene kom til New Zealand brakte de blant annet med seg rotter (Rattus exulans). De begynte også å jakte på fuglene, som ikke hadde en naturlige forsvarsmekanisme til beskyttelse mot menneskene. Moaene og mange andre endemiske arter døde derfor raskt ut, eksempelvis waitahapingvinen. De to siste gjenlevende broøgleartene i verden er også endemiske for New Zealand. Jakttrykket på artene eskalerte ytterligere da kaptein Cook brakte med seg europeerne til øyene i 1769. De introduserte flere rovpattedyr og husdyr, som hunder, katter, kveg og geiter med mer. I 2016 lanserte regjeringen en plan om å utrydde introduserte rovdyr som rotte, røyskatt, fritte, possum og forvillede katter, innen 2050. == Demografi == New Zealands befolkning er på 5,084 millioner mennesker. Omkring 80% av befolkningen er av europeisk avstamning. Maorier er den nest største etniske gruppen med 14,7 % av befolkningen. I tiden mellom folketellingene i 1996 og 2001 vokste antallet mennesker med asiatisk opphav til 6,6 %. De er nå en større gruppering enn de med herkomst fra stillehavsøyene. (Merknad: Folketellingene godtar at folk identifiserer seg med mer enn én etnisk gruppe.) Kristendom er den dominerende religionen på New Zealand, selv om mer enn 25 % av befolkningen ikke har noen religiøs tilknytning. Hovedgruppene innenfor kristendommen er anglikanere, presbyterianere, romersk-katolikker og metodister. Den newzealandskbaserte Ratana-kirken har også mange trofaste tilhengere blant maoriene. Av minoritetsreligionene er de største hinduisme, buddhisme og islam. == Historie == New Zealand er den siste av de store landmassene som ble befolket. Polynesiere ankom omkring år 1280 og utviklet maorikulturen. I 2021 kom det frem nye opplysninger etter undersøkelser av sot fanget i isen i Antarktis. Undersøkelsen konkludert med at det var en markert økning i sot fra år 1297 og at soten med stor sikkerhet kom fra New Zealand. Konklusjonen var at soten skrev seg fra maorienes skogrydding på New Zealand da de etablerte seg der. Denne dateringen er en av de mest sikre for når maoriene kom til New Zealand.De første europeere som nådde New Zealand, var ledet av nederlenderen Abel Tasman som seilte opp vestkysten av Sørøya og Nordøya i 1642. Nederlenderne kalte landet Staten Landt. Navnet ble senere endret til Nieuw Zeeland, etter provinsen Zeeland i Nederland. I 1769 foretok kaptein James Cook omfattende undersøkelser av New Zealand. Dette førte til hvalfangstekspedisjoner og med tiden betydelig europeisk kolonisering på 1800-tallet New Zealand ble en britisk koloni ved undertegnelsen av Waitangitraktaten i 1840. Denne lovet Tino Rangatiratanga til maoristammene på New Zealand. Denne frasen, som ble oversatt landforvaltere av britene, betyr på maorisk tilnærmet selvstyre. Forskjellen i oversettelse har forårsaket uenigheter frem til nå. New Zealand ble en uavhengig dominion 26. september 1907. Full uavhengighet ble gitt av det britiske parlamentet med The Statute of Westminster i 1931. Denne ble så fullbyrdet av det newzealandske parlamentet i 1947. Siden har New Zealand vært et uavhengig konstitusjonelt monarki, som deler monark med andre samvelderiker. == Politikk og administrasjon == New Zealand er et konstitusjonelt monarki og parlamentarisk demokrati. Ifølge Royal Titles Act 1974 er Charles III konge av New Zealand. Monarken blir representert som statsoverhode av generalguvernøren. New Zealands parlament består av 120 representanter i New Zealand House of Representatives. Fra disse utpekes et kabinett med om lag 20 ministere. Det finnes ingen skriftlig grunnlov. New Zealands kabinett er ledet av statsministeren. For tiden er dette Jacinda Ardern, som er leder for New Zealand Labour Party. På New Zealand blir valg avholdt hvert tredje år. Det er åtte politiske partier representert i nasjonalforsamlingen, kalt House of Representatives. New Zealand er medlem av FN og Samveldet av nasjoner. Landet har inngått sikkerhetspakten ANZUS med Australia og USA. Fra 1985 har New Zealand nektet amerikanske atomdrevne fartøyer å ankomme landets havner. I 1986 frasa derfor USA seg sine ANZUS-forpliktelser overfor New Zealand. New Zealand har ikke formelt brutt pakten. New Zealand er medlem av APEC og OECD. === Rettssystem === I 2003 ble loven om opprettelsen av en ny høyesterett vedtatt i landets parlament med godkjennelsen av Supreme Court Act. Tidligere var landets høyeste rettsinstans Privy Council i London. Fra og med 2004 er Supreme Court of New Zealand i Wellington høyeste rettsinstans. === Lokale styresmakter === I begynnelsen av kolonitiden ble New Zealand delt opp i provinser. Av finansielle grunner ble disse avskaffet i 1876 slik at makten kunne bli sentralisert. Resultatet av dette er at New Zealand ikke har noen forvaltningsnivå mellom riksnivå og lokalnivå. Folk identifiserer seg imidlertid ennå med provinsene, og det er rivalisering mellom disse på idrettsarenaene. Siden 1876 har det vært kommunalt selvstyre. På grunn av sin arv fra den britiske kolonitiden, har de kommunale enhetene vært basert på britisk modell. I årenes løp har en del av disse lokale enhetene blitt slått sammen eller fått nye grenser. Noen få nye områder er også blitt opprettet. I 1989 reorganiserte regjeringen det lokale styresettet. Dette er det nåværende todelte systemet med regioner, regional councils og mindre geografiske områder kalt territorial authorities. New Zealand har tolv regional councils som har som hovedoppgave å administrerer miljø og transport. Det finnes 74 territorial authorities som administrerer veinett, kommunale tjenester og har andre lokale ansvarsområder. Av de 74 territorial authorities er det 16 bystyrer, 57 distriktstyrer og Chatham Islands Council. Regionene er: Northland Auckland Waikato Bay of Plenty Gisborne* Hawke's Bay Taranaki Manawatu-Wanganui Wellington Tasman* Marlborough* Nelson* West Coast Canterbury Otago Southland Chathamøyene*(Regioner markert med * utgjør en enhetlig myndighet.) == Næringsliv == New Zealand har en moderne og velutviklet økonomi. Landets primære eksportindustrier er jordbruk, hortikultur, fiske, skogbruk og informasjonsteknologi. Andre viktige næringer inkluderer turisme og internasjonale studenter/eksport av utdanning. To nye og lovende inntektskilder er industriene film og vin. Siden 1984 har alle regjeringer bidratt til stor økonomisk restrukturering. Dette har ført til at New Zealand har gått fra å være en lukket og regulert økonomi, til en liberalisert frihandelsøkonomi. Til tross for perioder med dynamisk vekst på midten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet har den gjennomsnittlige økonomiske veksten vært lavere enn forventet. Landet har derfor vært avhengig av stor innvandring for å styrke BNP. Siden 1999 har forøvrig New Zealand nytt godt av en sterk økonomisk vekst. Et av målene for den sittende regjeringen er å heve landet opp fra den nedre delen av listen over OECD-land rangert etter økonomi, til en plass på den øvre halvdel av listen. Strategiene for å lykkes med dette er å inngå frihandelsavtaler, å «lukke gapet» mellom etniske grupper samt å bygge en «kunnskapsøkonomi». Til forskjell fra tidligere tiår har New Zealand nå innført inflasjonsdempende verktøy, noe som betyr at tosifrete inflasjonstall hører fortiden til. New Zealand er tungt avhengig av handel, spesielt innenfor jordbruk, for å fremme veksten. Landet har derfor blitt påvirket av den globale økonomiske mangelen på vekst og fall i råvarepriser. Siden jordbrukeksport er sensitiv til valutakurser og en stor andel av konsumentvarer er importert, fører dette til at den minste endring i kursen på newzealandsk dollar har en stor innvirkning på økonomien. I 2004 begynte New Zealand å forhandle om frihandel med Kina som et av de første landene i verden. På slutten av 1980-tallet solgte den newzealandske staten mange av sine største bedrifter. Dette inkluderte det statlig eide telekommunikasjonsselskapet, jernbaneverket, flere radiostasjoner og finansinstitusjoner. Den newzealandske stat eier fremdeles et betydelig antall bedrifter. Disse blir kollektivt beskrevet som State-Owned Enterprises. De blir imidlertid holdt på arms avstand gjennom aksjeeierskap. Det blir også krevd at de greier å operere med profitt, akkurat som privateide selskap. Forskjellige beskyttende lover gjør at regjeringen ikke kan blande seg inn i den daglige driften av sine bedrifter. Post, elektrisitetsverk, TV- og radiokringkastere, og sykehus drives på denne måten. De grunnleggende tjenestene som staten direkte involverer seg i er, statsdepartementer, justis- og politi- samt sosialtjenester. == Samfunn == === Utdanning === I 1877 ble det innført obligatorisk og avgiftsfri skolegang for alle barn mellom 7 og 13 år. Dette har senere blitt endret til alle barn mellom 6 og 16 år, men det fins også barn som begynner i 5-årsalderen. 99 prosent av den voksne befolkningen kan lese og skrive, og over halvparten av befolkningen i alderen 15-29 har skolegang ut over grunnskolen. I den voksne befolkningen har 14,2 prosent har en bachelorgrad eller høyere, 30,4 prosent har en form for videregående utdanning som høyeste kvalifikasjon og 22,4 prosent har ingen formell kvalifikasjon. === Transport === New Zealand har et veinett av statlige veier med totalt litt i underkant av 11 000 km lengde, hvorav 170 km er motorvei. Dessuten er det cirka 80 000 km lokale offentlige veier. Landet har venstrekjøring. Det newzealandske jernbanenettet er på cirka 4 000 km og når alle hoveddeler av landet. Jernbanedriften står det statlige selskapet KiwiRail for. Det er ingen fast forbindelse mellom Nordøya og Sørøya, men det er en fergeforbindelse som tar passasjerer, kjøretøy og tog. Fergen tar cirka tre timer mellom havnene. Det finnes ingen bilferger fra andre land, men det går andre fraktfartøy. Nesten alle besøkende fra andre land kommer med fly, et transportmiddel som også er viktig for innenriksreiser, framfor alt mellom de to hovedøyene. New Zealand har over hundre flyplasser og sju av dem er internasjonale, men i dag er det bare to av dem som tar imot trafikk fra andre land enn Australia og Fiji. === Tidssone === New Zealands standardtid er UTC+12, det vil si 12 timer foran UTC. Mellom den siste søndagen i september og den første søndagen i april det følgende året brukes sommertid, og New Zealand ligger da 13 timer foran UTC. Chathamøyene har sin egen tidssone, 45 minutter foran standard- og sommertid for resten av landet. === Offentlige helligdager === Disse helligdagene er lovfestet av det newzealandske parlamentet. Det er også provinsielle helligdager, Provincial Anniversary Days, der man feirer opprettelsesdagen, eller dagene de første kolonistene ankom de forskjellige provinsene på New Zealand. Feiringen av slike helligdager varierer til og med innenfor samme provins. Dette henger sammen med lokal skikk, fritid og hvor nær dagen er andre sesongbetonte arrangementer eller helligdager. Markeringsdagen kan derfor være en annen enn den historiske eller de hendelser som blir feiret. == Kultur == Newzealandsk kultur er en sammensmelting mellom maorikultur og den som de hovedsakelig britiske innflytterne brakte med seg. Britisk kultur på New Zealand er mindre preget av klasseforskjeller enn i Storbritannia. Selv om britisk kultur er den dominerende, er maorikultur i fremvekst og blir ofte identifisert med New Zealand. Dette kan sees i sammenheng med haka-framvisningen utført av newzealandske idrettslandslag og de titusener av besøkende som hvert år opplever, filmer og fotograferer maoritilstelninger på steder som Rotorua. Britisk kultur på New Zealand har også opplevd betraktelig påvirkning fra maoriske og andre polynesiske kulturer. Den skotske innflytelsen er sterk på Sørøya med hovedsete i områdene rundt Otago og Dunedin. Tidlige innvandrere fra andre deler av Europa, Asia og flyktninger etter andre verdenskrig (spesielt nederlendere) ble raskt assimilert. Små lommer av disse tidlige immigrantkulturene består den dag i dag som øyer i en sjø av britisk kolonikultur. Til forskjell fra Australia har ikke New Zealand opplevd særlig immigrasjon fra middelhavslandene i Sør-Europa og Lilleasia. I de senere år har det vært en strøm av immigranter fra Asia. Disse utgjør nå en betydelig del av befolkningen, spesielt i Auckland. Etter andre verdenskrig begynte en utstrakt immigrasjon fra stillehavsøyene. Dette har ført til at det i dag er flere mennesker fra enkelte øyer som bor på New Zealand enn på opprinnelsesøyene. Denne store sammensmeltningen av stillehavskulturer har utviklet seg til en distinkt subkultur som er avskilt fra maorikulturen. Av forskjellige grunner har mange maorier og stillehavs-immigranter blitt sosiale tapere og en underklasse i enkelte områder. For å rette på dette har nå kultursensitive innflytelser blitt vektlagt innen utdanning og helsevesen i en politisk manøver kalt «closing the gaps». Dette gjelder spesielt i områder med høy konsentrasjon av disse befolkningsgruppene. New Zealands immigrasjonspolitikk har ofte vært kontroversiell. Enkelte politikere hevder at innvandringsstrømmen er for stor til å bli absorbert i det newzealandske samfunnet og at nye immigranter har problemer med å bli assimilert. Dette er av andre sett på som en kynisk appell for å samle stemmer rundt valgtider. Generelt sett er heller ikke dette synet støttet av flertallet i den newzealandske befolkningen. === Idrett === New Zealands mest populære sport er rugby, primært rugby union. Men også rugby league er populært. Fotball (den mest populære sporten blant barn), cricket (de blir også kalt som Black Caps), og netball (sporten med flest aktive utøvere) vinner stadig ny grunn. Ellers praktiseres sportsgrener som golf, tennis, roing, seiling, slalåm og snøbrett av en del. New Zealand har en bronse og to sølvmedaljer i Oseaniamesterskapet i håndball for herrer. Dessuten har New Zealand et kjent internasjonalt navn innenfor hestesport, med storheter som Mark Todd. ==== Rugby ==== Rugby er som sport nært knyttet til landets identitet. Det nasjonale rugbylaget går under navnet All Blacks og har flest seire av noe internasjonalt rugby lag i verden. «All Black» eller «helsvarte» på norsk har bestemt navnestilen for andre sportslag fra New Zealand. Fargene på New Zealands sportsdrakter er ikke hentet fra flagget, men er svart og hvitt. Hvitt er hentet fra nasjonalplanten sølvbregne. Før sportsstevner eller kamper starter blir ofte en haka utført. Dette er en tradisjonell maori-utfordring. ==== Yachting, America's Cup ==== Seiling er en av nasjonalidrettene på New Zealand og seierne i America’s Cup i 1995 (San Diego, USA) og 2000 (Aukland) var store nasjonale begivenheter. I 2003 tapte man imidlertid i Aukland til båten Alinghi fra Sveits. På dette laget ledet av Ernesto Bertarelli var styrmannen Russel Coutts og navigatøren Brad Butterworth, to tidligere Team New Zealand-medlemmer. Disse var i stor grad å takke for de to foregående seirene til Team New Zealand i 1995 og 2000. Deltagelsen deres på det sveitsiske laget var derfor kontroversiell blant mange newzealendere. == Oppføring på UNESCOs liste == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Te Wahipounamu (Aoraki/Mount Cook nasjonalpark, Westland nasjonalpark, Mount Aspiring nasjonalpark og Fiordland nasjonalpark) Tongariro nasjonalpark New Zealands subantarktiske øyer (Snares Islands, Bounty Islands, Antipodeøyene, Aucklandøyene og Campbelløyene) == Bilder == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) New Zealand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) New Zealand / Aotearoa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons New Zealand hos Wikivoyage Te Ara, newzealandsk leksikon Newzealandske myndigheters portal Turisme på New Zealand Te Puna webkatalog En katalog over newzealandske websider Aktuell newzealandsk musikk Offisiell statistikk Newzealandsk værtjeneste Krigsminnesmerke fra første verdenskrig (no) Statistikk og andre data om New Zealand i FN-sambandets nettsted Globalis.no

| ISO 3166 = NZ

https://no.wikipedia.org/wiki/Forskerforbundet

2023-02-04

Forskerforbundet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2005', 'Kategori:Forskningspolitikk', 'Kategori:Norske fagforbund', 'Kategori:Unio']

Forskerforbundet (tidligere Norsk forskerforbund) er en norsk fag- og interesseorganisasjon for kunnskapsarbeidere: ansatte innen forskning, høyere utdanning og kunnskapsformidling. Forskerforbundet har over 24 000 medlemmer. Medlemmene er ansatt i vitenskapelige, administrative og bibliotekfaglige stillinger ved universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter, museer, arkiver, helseforetak og i offentlig forvaltning. Forskerforbundet har også mer enn 1 000 studentmedlemmer. Forskerforbundet har som formål å arbeide for høyere lønn og bedre arbeidsvilkår for medlemmene, og å ivareta medlemmenes interesser i forsknings- og utdanningspolitiske spørsmål. Forskerforbundet er tilsluttet Unio, som ble stiftet 1. juli 2005. Forbundet var tidligere tilsluttet Akademikerne, men meldte seg ut i 2005 sammen med Presteforeningen grunnet uenighet knyttet til lønnspolitikk, arbeidsvilkår og offentlig forvaltning.Forskerforbundet er også medlem i Education International, i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) og Scholars at Risk (SAR) Norway. Forskerforbundets engelske navn er Norwegian Association of Researchers (NAR). Forskerforbundets nordsamiske navn er Dutkiidsearvi. Forskerforbundet utgir fagbladet Forskerforum, som kommer med ti årlige utgaver. Professor Petter Aaslestad ble i 2012 valgt til leder av Forskerforbundet. Han overtok etter Bjarne Hodne som ledet Forskerforbundet i perioden 2006-2012. Aaslestad ble høsten 2015 gjenvalgt for en ny treårsperiode, og var leder i seks år (2013-2018). Høsten 2018 ble biologen Guro Elisabeth Lind valgt til leder av Forskerforbundet for perioden 2019-2021. Hun er den andre kvinnelige lederen gjennom tidene og den første på 35 år. Lind (f. 1977) er gruppeleder ved Institutt for kreftforskning, Oslo universitetssykehus og har en bistilling som professor II ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo. Høsten 2021 ble hun gjenvalgt som leder for perioden 2022-2024.Kristian V. E. Mollestad er nestleder i perioden 2022 til 2024, styremedlemmer er Ann Cecilie Bergene (NIFU), Kristin Lofthus Hope (Høgskulen på Vestlandet), Belinda Eikås Skjøstad (UiO), Tord Mjøsund Talmo (NTNU), Hugues Verdure (UiT Norges arktiske universitet), og varamedlemmer Tony Burner (USN), Bente Ovedie Skogvang (Høgskolen i Innlandet) og Brynjar Kulset (Nasjonalbiblioteket). Birgitte Olafsen er generalsekretær. Hun overtok etter Hilde Gunn Avløyp 10. desember 2021.Hilde Gunn Avløyp overtok etter Sigrid Lem 1. august 2014.

Forskerforbundet (tidligere Norsk forskerforbund) er en norsk fag- og interesseorganisasjon for kunnskapsarbeidere: ansatte innen forskning, høyere utdanning og kunnskapsformidling. Forskerforbundet har over 24 000 medlemmer. Medlemmene er ansatt i vitenskapelige, administrative og bibliotekfaglige stillinger ved universiteter, høgskoler, forskningsinstitutter, museer, arkiver, helseforetak og i offentlig forvaltning. Forskerforbundet har også mer enn 1 000 studentmedlemmer. Forskerforbundet har som formål å arbeide for høyere lønn og bedre arbeidsvilkår for medlemmene, og å ivareta medlemmenes interesser i forsknings- og utdanningspolitiske spørsmål. Forskerforbundet er tilsluttet Unio, som ble stiftet 1. juli 2005. Forbundet var tidligere tilsluttet Akademikerne, men meldte seg ut i 2005 sammen med Presteforeningen grunnet uenighet knyttet til lønnspolitikk, arbeidsvilkår og offentlig forvaltning.Forskerforbundet er også medlem i Education International, i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) og Scholars at Risk (SAR) Norway. Forskerforbundets engelske navn er Norwegian Association of Researchers (NAR). Forskerforbundets nordsamiske navn er Dutkiidsearvi. Forskerforbundet utgir fagbladet Forskerforum, som kommer med ti årlige utgaver. Professor Petter Aaslestad ble i 2012 valgt til leder av Forskerforbundet. Han overtok etter Bjarne Hodne som ledet Forskerforbundet i perioden 2006-2012. Aaslestad ble høsten 2015 gjenvalgt for en ny treårsperiode, og var leder i seks år (2013-2018). Høsten 2018 ble biologen Guro Elisabeth Lind valgt til leder av Forskerforbundet for perioden 2019-2021. Hun er den andre kvinnelige lederen gjennom tidene og den første på 35 år. Lind (f. 1977) er gruppeleder ved Institutt for kreftforskning, Oslo universitetssykehus og har en bistilling som professor II ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo. Høsten 2021 ble hun gjenvalgt som leder for perioden 2022-2024.Kristian V. E. Mollestad er nestleder i perioden 2022 til 2024, styremedlemmer er Ann Cecilie Bergene (NIFU), Kristin Lofthus Hope (Høgskulen på Vestlandet), Belinda Eikås Skjøstad (UiO), Tord Mjøsund Talmo (NTNU), Hugues Verdure (UiT Norges arktiske universitet), og varamedlemmer Tony Burner (USN), Bente Ovedie Skogvang (Høgskolen i Innlandet) og Brynjar Kulset (Nasjonalbiblioteket). Birgitte Olafsen er generalsekretær. Hun overtok etter Hilde Gunn Avløyp 10. desember 2021.Hilde Gunn Avløyp overtok etter Sigrid Lem 1. august 2014. == Referanser == == Eksterne lenker == Forskerforbundet Forskerforum

Forskerforbundet (tidligere Norsk forskerforbund) er en norsk fag- og interesseorganisasjon for kunnskapsarbeidere: ansatte innen forskning, høyere utdanning og kunnskapsformidling. Forskerforbundet har over 24 000 medlemmer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_handelsh%C3%B8yskole

2023-02-04

Norges handelshøyskole

['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Handelshøyskoler', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Norges Handelshøyskole', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Ytre Sandviken']

Norges handelshøyskole (NHH) er Norges eldste vitenskapelige høyskole innen bedriftsøkonomiske og administrative fag, historisk kalt handelsfag. Skolen ble grunnlagt i 1936 etter stortingsvedtak fra 1917 og åpnet 7. september 1936. Den ble plassert i Bergen til dels på grunn av byens lange handelstradisjoner, men også etter et ønske om å spre de ulike utdanningsinstitusjonene rundt om i landet. NHH tildelte opprinnelig den toårige, senere treårige, graden handelskandidat. Graden fikk navnet siviløkonom i 1963 og ble i 1975 en fireårig grad. I dag tildeler NHH grader på bachelor-, master- og ph.d.-nivå. NHH har en internasjonal profil og samarbeider med mer enn 130 universiteter og høyskoler i mer en 30 land. 40 prosent av NHH-studentene tar minst ett semester utveksling i utlandet.Siviløkonomstudiet ved NHH var i årene 2006–2013 Norges meste søkte studium. Mens andelen kvinnelige studenter i 2009 var 29 prosent, var 42 prosent av søkerne kvinner i 2012, der 48% av studietilbudene ble gitt til kvinner. I 2013 var kvinneandelen blant førsteprioritetssøkerne 41 prosent.Over halvparten av studentene er medlem av studentforeninger, deriblant Norges Handelshøyskoles studentforening, som ble grunnlagt i september 1936.

Norges handelshøyskole (NHH) er Norges eldste vitenskapelige høyskole innen bedriftsøkonomiske og administrative fag, historisk kalt handelsfag. Skolen ble grunnlagt i 1936 etter stortingsvedtak fra 1917 og åpnet 7. september 1936. Den ble plassert i Bergen til dels på grunn av byens lange handelstradisjoner, men også etter et ønske om å spre de ulike utdanningsinstitusjonene rundt om i landet. NHH tildelte opprinnelig den toårige, senere treårige, graden handelskandidat. Graden fikk navnet siviløkonom i 1963 og ble i 1975 en fireårig grad. I dag tildeler NHH grader på bachelor-, master- og ph.d.-nivå. NHH har en internasjonal profil og samarbeider med mer enn 130 universiteter og høyskoler i mer en 30 land. 40 prosent av NHH-studentene tar minst ett semester utveksling i utlandet.Siviløkonomstudiet ved NHH var i årene 2006–2013 Norges meste søkte studium. Mens andelen kvinnelige studenter i 2009 var 29 prosent, var 42 prosent av søkerne kvinner i 2012, der 48% av studietilbudene ble gitt til kvinner. I 2013 var kvinneandelen blant førsteprioritetssøkerne 41 prosent.Over halvparten av studentene er medlem av studentforeninger, deriblant Norges Handelshøyskoles studentforening, som ble grunnlagt i september 1936. == Historie == Norges handelshøyskole har en lang forhistorie, med bakgrunn dels i næringslivets bestrebelser og dels i organiseringen av det to-årige statsøkonomiske studium som Stortinget vedtok opprettet ved Universitetets juridiske fakultet i 1905. Dette skulle være et alternativ til det lange sosialøkonomiske studiet, og skulle ikke gi enerett til spesielle stillinger. Ønsket var å skape en yrkesrettet, praktisk utdanning for næringslivets behov, som ikke krevde artium. === Utviklingen i Bergen og Kristiania/Oslo === I 1875 ble Christiania handelsgymnasium etablert for å utdanne praktisk rettede ledere for handelsstanden, og et tilsvarende Bergen Handelsgymnasium kom til i 1904. Mot slutten av 1800-tallet startet modningen i næringslivet av tanken om en norsk handelshøyskole, etter den tyske handelshochschule-modellen som ble realisert med opprettelse av Handelshögskolan i Stockholm (1909) Helsingfors Handelshögskola (1911) og Handelshøjskolen i København (1917). Utvalgsarbeid i næringslivet i Kristiania (dagens Oslo) og Bergen ledet parallelt til konkrete ønsker om handelshøyskoler, og i Bergen var Kristofer Lehmkuhl en sentral forkjemper. Stortinget vedtok i prinsippet oppretting av en norsk handelshøyskole i 1917, men krigen og etterkrigskrisen i 1920-årene umuliggjorde en realisering av vedtaket.Samtidig underviste Ingvar Wedervang i mer næringslivsrettet sosialøkonomi ved Christiania handelsgymnasium, og i statsøkonomi ved Det Kongelige Frederiks Universitet (dagens Universitetet i Oslo). Øvrige forelesere var Nicolai Rygg og Gunnar Jahn. Blant dem som startet med denne utdanningen som sitt første fag, var Ragnar Frisch (1919), og statsøkonomien hadde tung, men praktisk rettet undervisning i statistikk og sannsynlighetsregning. Dette siste førte til at studiet fra 1916 kom til å fungere som førsteavdeling for påbygging med det nye aktuarstudiet. Det store flertallet som tok statsøkonomi, havnet i det private næringsliv, selv om antallet som ble rekruttert til offentlig virksomhet steg utover mellomkrigstiden – og da særlig til statsbedriftene og Statistisk sentralbyrå. En del selvstendige næringsdrivende tok faget, men alt i alt var studentene en lite homogen gruppe. Statsøkonomi ble «en handelshøyskole før Handelshøyskolen».Sosialøkonomien og statsøkonomien skilte lag i 1930-årene, i takt med den økende teoretiseringen og spesialiseringen av embetsstudiet i sosialøkonomi som skjedde ved universitetet – etterhvert under innflytelse av Ragnar Frisch. I 1934 ble den økonomiske embetseksamen i sosialøkonomi opprettet, opprinnelig av Ingvar Wedervang for å styrke undervisningen i bedriftsøkonomi, og historiske, sosiologiske og institusjonelle aspekter av økonomien. Han ville tegne et skarpere skille mellom politikk og fag og konsentrere utdanningen om det strengt økonomisk-faglige, og reagerte både mot Frisch' politiske ambisjoner for faget og mot den overdrevne matematiseringen. Etterhvert stod den kortvarige statsøkonomi-utdanningen tilbake som det eneste tydelige praktisk rettede alternativet. Wedervang stilte seg i spissen for et opprør mot de teoretisk orienterte «keynesianerne» (Osloskolen) og den mer tverrfaglige, historisk-juridiske skolen som hadde utgangspunkt i juristutdanningen. Wedervang ble til slutt en forkjemper for å bringe det praktisk rettede økonomistudiet ut av Universitetet i Oslo, og opprette et helt eget lærested med siviløkonomisk utdanning etter utenlandsk modell. Da Norges handelshøyskole ble opprettet 7. september 1936, ble derfor tradisjonen fra statsøkonomi-faget videreført der med mange av lærekreftene som hadde undervist i den historisk-juridiske tradisjonen i det statsøkonomiske studium. Wedervang ble den nye skolens første rektor. Det startet da også med et toårig studium for de 60 studentene, som fikk tittelen handelskandidat. Etter bare to år ble det derimot igangsatt et ettårig tilleggsstudium. === Etterkrigstiden === Fra 1946 ble handelskandidatstudiet ved NHH utvidet til tre år. En annen nyvinning var Solstrandprogrammet for videreutvikling av ledere, som hadde sitt grunnlag i behovet for gjenoppbygging etter krigen og ble etablert i 1953. Samtidig ble innflytelsen fra såkalte «business schools» i USA stadig sterkere. Handelshøyskolen fikk i 1956 tillatelse til å tildele doktorgrad, og den første dr.oecon. fra høyskolen ble senere finansminister Ole Myrvoll. Siste halvdel av 1950-tallet gikk ellers med til å utvikle et eget, større campus nord for Bergen. Mange kandidater tok doktorgraden i USA, og kom tilbake til NHH med nye ideer og faglige perspektiver – ikke minst økt fokus på forskning. En av dem var Finn E. Kydland, senere norsk nobelprisvinner i økonomi. Kandidattittelen Siviløkonom ble innført fra 1963, og ti år senere ble Høyere Revisorstudium etablert. Foreløpig siste akt i modningen av fagutviklingen skjedde da siviløkonomstudiet i 1975 ble økt fra tre til fire år.Utover 1980-årene ble forskningen stadig bredere i flere nye institutter og stiftelser, og handelshøyskolen oppnådde etterhvert høy rangering i studier av høyere økonomiske læresteder. Utvekslingsavtaler med utenlandske høyskoler ble etablert, og NHH ble del av det prestisjefulle Community of Management Schools (CEMS). Utdanningsprogrammer i samarbeid med andre ble etablert i Warszawa i 1992 og St. Petersburg i 1995. På denne tiden ble det også utviklet mer tverrfaglige studieløp sammen med Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. == Rektorer == Ingvar Wedervang (1936–1956) Eilif W. Paulson (1956–1957) Rolf Waaler (1957–1963) Dag Coward (1964–1972) Olav Harald Jensen (1973–1978) Gerhard Stoltz (1979–1984) Arne Kinserdal (1985–1990) Leif Methlie (1990–1995) Carl Julius Norstrøm (1995–1998) Victor Norman (1999–2001) Per Ivar Gjærum (2001–2005) Jan I. Haaland (2005–2013) Frøystein Gjesdal (2013–2017) Øystein Thøgersen (1. august 2017–) == Rangeringer == === Financial Times European Masters in Management-rangering === === MBA === NHH tilbyr ikke et fulltids MBA-program (kun Executive MBAs), og er dermed ikke listet i hovedrangeringene. == Studentliv == Norges Handelshøyskoles studentforening UKEN NHH-Symposiet K7 Bulletin NHH Aid Norges Handelshøyskoles Idrettsforening Svæveru’ Direksjonsmusikken Studentlekene Bergen Challenge == Personer == === Kjente forskere === === Alumni === == Se også == Stiftelsen Administrativt Forskningsfond ved Norges Handelshøyskole == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Norwegian School of Economics and Business Administration – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Bergen byleksikon på nett, om Norges Handelshøyskole Landsverneplan for Kunnskapsdepartementet – NHH Bergens Tidende: NHH og Adam Smiths styringsprinsipp Oversikt over NHHs mest fremtredende forskere, skrevet ved 75-årsjubileet av Kalle Moene 4.10.2011

Norges handelshøyskole (NHH)Språkrådet. Navn på statsorganer.

https://no.wikipedia.org/wiki/N%C3%B8dhjelp

2023-02-04

Nødhjelp

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Førstehjelp', 'Kategori:Redningstjeneste', 'Kategori:Utviklingshjelp']

Nødhjelp er hjelp i en nødsituasjon hvor det er personskade. Nødhjelp utføres for det meste av hjelpekorps eller redningtjenesten; spesielt har brannvesenet en viktig rolle. Hjelpen kan og bør også utføres av vanlige folk som ankommer ulykkessted før redningspersonell. Hvordan de eller den som først kommer til et ulykkessted handler, kan ofte avgjøre forskjellen på liv og død. Nødhjelp omfatter også større innsaster og aksjoner ved regionale og internasjonale kriser.

Nødhjelp er hjelp i en nødsituasjon hvor det er personskade. Nødhjelp utføres for det meste av hjelpekorps eller redningtjenesten; spesielt har brannvesenet en viktig rolle. Hjelpen kan og bør også utføres av vanlige folk som ankommer ulykkessted før redningspersonell. Hvordan de eller den som først kommer til et ulykkessted handler, kan ofte avgjøre forskjellen på liv og død. Nødhjelp omfatter også større innsaster og aksjoner ved regionale og internasjonale kriser. == Se også == Førstehjelp Redningstjeneste U-hjelp (utviklingshjelp, bistand) == Eksterne lenker == FN-sambandet: Temasider om humanitært arbeid

Nødhjelp er hjelp i en nødsituasjon hvor det er personskade. Nødhjelp utføres for det meste av hjelpekorps eller redningtjenesten; spesielt har brannvesenet en viktig rolle.

https://no.wikipedia.org/wiki/Olympiske_vinterleker

2023-02-04

Olympiske vinterleker

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:OL-relaterte lister', 'Kategori:Vinter-OL']

De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.

De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker. == Historie == Det var allerede avholdt konkurranser i vinteridretter i Sommer-OL 1908 i London (kunstløp) og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (kunstløp og ishockey). Den internasjonale olympiske komité (IOK) drøftet innføring av vintersport i de olympiske leker på den 7. olympiske kongress i Lausanne i Sveits 2.- 7. juni 1921. Det var blandede meninger, der de mellomeuropeiske landene var positive mens de nordiske landene var skeptiske. Særlig Sverige, Norge og Finland forsøkte å stoppe innføringen av olympiske vinterleker, da de fryktet at dette ville være til skade for De nordiske lekene, Holmenkollrennene og Lahtisspelen. IOK besluttet at de ville støtte et arrangement i forbindelse med Sommer-OL 1924 i Paris, en «Internasjonal vintersportsuke» (fransk: Semaine Internationale des Sports d'Hiver) i Chamonix i Frankrike fra 25. januar til 5. februar 1924. Konkurransene ble organisert av Frankrikes nasjonale olympiske komité. Vintersportsuken ble sett på som meget vellykket både sportslig og arrangementsmessig. På den 8. olympiske kongress i Praha i Tsjekkoslovakia i 1925 var det derfor stor enighet om at IOK skulle innføre egne olympiske vinterleker, uavhengig av sommerlekene. Innføring av olympiske vinterleker ble behandlet på IOKs 24. sesjon i Lisboa i Portugal, og 6. mai 1926 ble dette vedtatt. Senere samme dag ble først St. Moritz valgt som vertsby for Vinter-OL 1928, og straks etter vedtok IOK et forslag om å gi vintersportsuken i Chamonix i 1924 status som de første olympiske vinterleker, med 21 stemmer for og 2 stemmer mot. De olympiske vinterlekene ble arrangert hvert fjerde år fra 1924 til 1936, mens Vinter-OL 1940 og Vinter-OL 1944 ble avlyst grunnet andre verdenskrig. I motsetning til sommerlekene blir ikke de avlyste vinterlekene tatt med i den offisielle nummereringen med romertall. Fra 1948 fortsatte lekene å bli arrangert hvert fjerde år helt frem til 1992, da ble syklusen forskjøvet slik at vinterlekene og sommerlekene ikke lenger arrangeres samme år. De neste vinterlekene ble derfor arrangert allerede i 1994. Siden den gang har lekene igjen blitt arrangert med fire års mellomrom. En rekke land har arrangert de olympiske vinterlekene gjennom tidene. USA har arrangert lekene fire ganger (i 1932, 1960, 1980 og 2002), mens Frankrike har arrangert lekene tre ganger (1924, 1968 og 1992). Seks land har dessuten avholdt lekene to ganger, Sveits (1928 og 1948), Norge (1952 og 1994), Italia (1956 og 2006), Østerrike (1964 og 1976), Japan (1972 og 1998) og Canada (1988 og 2010). De olympiske vinterlekene ble i 2014 avholdt i Sotsji, første gang Russland arrangerte lekene. Pyeongchang‎ i Sør-Korea arrangerte lekene i 2018, og Beijing i Kina arrangerte i 2022. Milano og Cortina d'Ampezzo er valgt til arrangør av vinterlekene i 2026. == Arrangørbyer == == Idretter == Det konkurreres i følgende idretter (per 2018): Tallene i tabellen indikerer hvor mange øvelser det er arrangert i hver idrettsgren i de respektive lekene. En stjerne i tabellen angir leker hvor grenen har vært demonstrasjonssport. Tre av de sju idrettene består av flere disipliner. Disipliner under samme idrett er sortert under samme farge: Bobsleigh — Skøyter — Ski == Medaljefordeling == Tabellen er i samsvar med den offisielle medaljedatabasen til Den internasjonale olympiske komité (IOK). IOK anerkjenner ingen nasjonsvis fordeling av medaljer, men sports-statistikere og publikum forøvrig holder oversikten over dette. Medaljer vunnet i kunstløp under Sommer-OL 1908 og Sommer-OL 1920, samt ishockey under sommer-OL 1920 er ikke med i denne tabellen, da de er ført under medaljefordelingen for sommerlekene. Kursiv skrift angir nasjoner som ikke lenger eksisterer. Oppdatert per Vinter-OL 2022 Fotnoter Mellom 1924–1952 og fra og med 1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Det forente Tyskland (EUA) i tiden 1956–1964, eller medaljer vunnet av Øst-Tyskland (GDR) eller Vest-Tyskland (FRG) i perioden 1968 til 1988. Mellom 1952–1988. Ikke medregnet medaljer vunnet av Samveldet av uavhengige stater (EUN) i 1992, heller ikke medaljer vunnet av tidligere sovjetrepublikker med egen tropp. Medaljer vunnet fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS), Samveldet av uavhengige stater (EUN), Olympiske utøvere fra Russland (OAR) eller ROC. Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER). Medaljer vunnet mellom 1968 og 1988. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER). Fra og med 1994. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkoslovakia (TCH). Sammenslått lag av 12 tidligere sojvetrepublikker i 1992. Inkluderer ikke medaljer vunnet av Sovjetunionen (URS) eller Russland (RUS). Samlet tysk tropp perioden 1956–1964 bestående av Øst- og Vest-Tyskland. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tyskland (GER). RUSADA, Russlands antidopingbyrå, ble suspendert i desember 2019. Russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta i Vinter-OL 2022 som ROC (forkortelse for Russian Olympic Committee). I perioden 1924–1992. Ikke inkludert medaljer vunnet av Tsjekkia (CZE) eller Slovakia (SVK). Russlands olympiske komité ble suspendert før Vinter-OL 2018, men russiske utøvere som ble godkjent av IOK fikk delta som Olympiske utøvere fra Russland (OAR). == Se også == Liste over norske flaggbærere i de olympiske vinterleker Olympiske leker Olympiske sommerleker Ungdoms-OL Vinter-OL for ungdom Sommer-OL for ungdom == Referanser == == Eksterne lenker == «Hyller norsk OL-innsats» NRK.NO, 25. februar 2010 «Is America Really Ahead in the Olympic Medal Count?» The Atlantic, 26. februar 2010 «How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018

De olympiske vinterleker er en stor internasjonal multisportskonkurranse som arrangeres hvert fjerde år i sammenheng med Den internasjonale olympiske komités tradisjon med de olympiske leker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ost

2023-02-04

Ost

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12', 'Kategori:Ost', 'Kategori:Pålegg']

Ost er et melkeprodukt som i utgangspunktet er laget av melk, løpe og melkesyrebakterier. Forskjeller i produksjonsprosessen og etterbehandlinger har ført til om lag 5 000 forskjellige sorter ost i verden. Ost er også et konsentrert melkeprodukt – det går med omtrent 10 liter melk til 1 kg ost.

Ost er et melkeprodukt som i utgangspunktet er laget av melk, løpe og melkesyrebakterier. Forskjeller i produksjonsprosessen og etterbehandlinger har ført til om lag 5 000 forskjellige sorter ost i verden. Ost er også et konsentrert melkeprodukt – det går med omtrent 10 liter melk til 1 kg ost. == Historie == Ost er en svært gammel matvare. Man mener at de første ostene ble fremstilt i forhistorisk tid. Både Europa, Sentral-Asia og Midtøsten har vært foreslått som opphavssted for osteproduksjon, men ingen har så langt lyktes i å fastslå hvor i verden det først ble laget ost. Man vet imidlertid fra Plinius den eldres nedtegnelser at det ble laget ost i Europa før romersk tid, og at produksjonen hadde nådd et avansert nivå da Romerriket tok form.I dagens Polen er det funnet levninger av ost som synes å være 7500 år gammel. Funnet består i rester av melkefett i skår fra de karene som oldtidens polakker samlet melka i. Dette er de hittil eldste tegn på osteproduksjon. == Osteproduksjon == Ost fremstilles ved ysting, og for de fleste osteprodukter følges ystingen av lagring og modning. Produksjonen kan også omfatte tilsetning av muggsopp eller bakteriekulturer (melkesyrebakterier tilsettes ikke, men finnes naturlig i melken), røyking eller andre produksjonsmetoder. === Ysting === Melken til ost kommer helst fra ku, geit, sau eller bøffel, men det lages også ost på melk fra andre pattedyr, eksempelvis kameldyr og hester. Ysting starter med å få melken til å skille seg, det vil si at melkeproteinet kasein koagulerer slik at det dannes en gel som omslutter fettet i melken. Koaguleringen kan skje gjennom naturlig syrning (surmelk skiller seg selv) eller, mer vanlig, ved tilsetning av løpe. Løpen består av enzymet chymosin, som er en proteinase. En proteinase kan spalte proteiner, i dette tilfellet kasein. Under løpingen dannes en protein-gel. Ved en bestemt fasthet på gelen, skjæres denne opp med et kamaktig verktøy og myse vil lekke ut av protein-nettverket. Fastheten og vanninnholdet i osten er avhengig av hvor mye myse man får ut av ostemassen. Bruker man en grov "kam" vil mindre myse renne ut enn hvis man bruker en fin. Det vil da henholdsvis resultere i mykere og hardere oster. Temperaturen er viktig også for å kontrollere uønsket mikroflora med pasteurisering. Ikke-pasteuriserte oster krever enda større renslighet i produksjonen, men til gjengjeld får det ferdige produktet mer karakter. Hvor mye man rører ostestoffet (ystilen) har også innflytelse. Små forskjeller i produksjonsmåten kan gi store utslag i fasthet, konsistens og smak. Etter at mysen er rent av, presses osten inn i ønsket form og settes til lagring. Det er proteinene i melken som er hovedbyggestenene i ost. Proteininnholdet er derfor av stor betydning for hvor mye ost det blir av hver liter melk. Ulike feraser gir melk med ulikt proteininnhold. Noen raser gir mer av det proteinet som man ønsker mest av til ysting. Ysterier er i dag vanligvis fabrikker med en stor grad av automatisering. Småskalaproduksjon er imidlertid også av betydning, og gir som regel ost med mer karakter. All osteproduksjon krever nøyaktighet og svært strenge, hygieniske produksjonsprinsipper. En annen produksjonsmetode består i å la melken skille seg ved syrning. Da lar man bestemte (ønskelige) bakteriekulturer utvikle seg i melken. Surmelksoster er typisk oster som pultost og gammelost. Pultost lages helst av friskt ostestoff, mens gamalosten tradisjonelt ble laget av vellagret ostestoff fra skummet surmelk. Prosessen beskrevet ovenfor fører til såkalte løpeoster, de mest vanlige ostene. Mysen var egentlig et avfallsprodukt fra produksjon, som tidligere gjerne ble brukt til dyrefôr, men i dag foredles det til mysepulver. Mysen brukes også til produksjon av mysost og prim. Ricotta er eksempel på en ost basert på myse. Det finnes unntak fra dette, se analog ost. === Mikroorganismer === Starterbakteriene som tilsettes ystemelken, vil lysere proteinene under modningen. Når bakteriene lyserer, vil enzymer frigjøres og disse enzymene vil, sammen med løpeenzymet chymosin, hydrolysere kaseinet. Kaseinet brytes da ned til peptider og aminosyrer, som er forløperne til smakskomponenter i ost. Stammer av Lactococcus lactis subsp.cremoris lyserer raskere en stammer av Lc. lactis subsp.lactis, noe som kan forklare hvorfor den førstnevnte er ment å gi ost med bedre smak enn den sistnevnte. ==== Melkesyrebakterier ==== De fleste eller alle osteslag inneholder melkesyrebakterier som ikke er tilsatt, såkalte «Non starter lactic acid bacteria (NSLAB)». Disse bakteriene er hovedsakelig fakultativt heterofermentative laktobasiller, og kommer fra råmelken og produksjonsomgivelsene. De er også referert til som mesofile, for å skille de fra de tilsatte termofile laktobasillene. NSLAB bidrar til modning, men i hvilken grad er ennå ikke fastlagt. Andre bakterier, mugg og gjær er noen av ostens uønskede organismer som det gjøres mye for å unngå. ==== Annen mikroflora ==== Mange ostesorter inneholder også annen mikroflora enn melkesyrebakterier. Slik mikroflora skal føre til spesifikke, karakteristiske omdannelser i osten, som overflatevekst, vekst av CO2, propionat og acetat. Det er CO2 som fører til at det danner seg huller i oster av sveitser-type. I alle ostene er smaksutviklingen et resultat av den metabolske aktiviteten til den sekundære floraen. Flere mikroorganismer, herunder bakterier, gjær og mugg, medvirker til ostens modning. Ved å sette inn overflaten til halvfaste oster med muggsoppen Penicillium camemberti oppnår osteprodusenten den typiske, fløyelsaktige overflaten til camembert og brie. Innsprøyting av Penicillium roqueforti i osten gir de typiske blåmuggstrukturene i roquefort eller stiltonoster. Setter man overflaten inn med Brevibacterium linensis vil man få en orange til rødbrun overflate. Overflatemikrofloraen har to viktige funksjoner i modning: Produksjon av enzymer. Syrenøytralisering av ostens overflate.Enzymene er lipaser, proteinaser og peptidaser. Lipasene og proteinasene hydrolyserer fett til fettsyrer og protein til peptider, mens peptidaser hydrolyserer små peptider til aminosyrer. Både fettsyrer og aminosyrer er forløpere til mange smakskomponenter i mugg- og overflatemodnede oster. Mugg og gjær kan vokse i omgivelser med lav pH, benytte seg av melkesyre og tåle lav vannaktivitet. De er derfor å naturlig at disse vokser godt på ostens overflate. Tradisjonelt ble osten kontaminert av mikroorganismene fra miljøet og vokste godt i lagringsrom med høy luftfuktighet og relativt høy temperatur. === Uønskede organismer i ost === I tillegg til fremmedorganismer som kan være ønskelige for å oppnå en gitt kvalitet, kan ost også inneholde en rekke uønskede organismer. Noen uønskede organismer kan være helseskadelige, det gjelder for eksempel Listeria monocytogenes i ost, og toksiner fra Staphylococcus aureus (gule stafylokokker) i melk. Andre organismer kan være uønsket uten at de er helseskadelige, for eksempel fordi de vil forringe ostekvaliteten og derfor påføre produsenten økonomisk tap. === Lagring og modning === Lagring og ostemodning er avgjørende for smaken i ost unntatt ferskoster. De fleste løpefelte oster modnes i mer eller mindre grad. Forandringene som skjer i osten under modning gir osten karakteristisk smak og aroma, tekstur og utseende. Forandringene som skjer under ostens modning varierer fra begrenset i oster som mozzarella, til veldig stor i blåmuggoster. Tiden de forskjellige ostene bruker på å modnes er fra 3 uker for mozzarella til 2 eller flere år for parmesan og ekstra modnet cheddarost. Lagringen skjer i dag oftest under streng kontroll av temperatur og luftfuktighet, men kan også foregå på tradisjonell vis som i hulene under byen Roquefort-sur-Soulzon i Frankrike. ==== Biokjemiske omdannelser under modningen ==== Når osten er ferdig ystet vil all laktose i melken ha blitt omdannet til laktat. I modnet ost finnes det derfor kun ubetydelig mengder laktose. Derfor er det innholdet av fett og protein som påvirker hvordan osten modnes. Ostens modning er katalysert av den metabolske aktiviteten til levende organismer og enzymer fra disse organismene eller fra andre kilder: Koagulanten Melkens enzymer(plasmin, lipase, fosfatase og xantin oksidase) Starterkulturen: enzymer frigjøres når organismene lyserer og dør, og er av stor betydning for modning Sekundær mikroflora (propionsyrebakteirer, coryneform bakterier, mugg og gjær).Fett påvirker ostesmaken ved at det er en kilde til fettsyrer, og det er spesielt de kortkjedede fettsyrene som har sterk, karakteristisk smak. Enzymet lipase produserer kortkjedede fettsyrer i en prosess som kalles lipolyse. Flerumettede fettsyrer kan oksideres og gi opphav til aldehyder som har sterk smak av oksidativ harskning. Fett fungerer også som løsemiddel for aromatiske forbindelser produsert av proteiner og laktose og kan absorbere forbindelser fra omgivelsene som kan gi smaksdefekt. Spalting av proteiner, proteolyse, er den mest komplekse biokjemiske prosessen som finner sted når osten modnes. Proteolysen er ansvarlig for forandringer i ostens tekstur og bidrar mye til ostens smak og aroma. Noen små peptider er bitre på smak, og kan gi osten en smaksdefekt dersom det er mange nok av dem. Graden av proteolyse er forskjellig i forskjellige osteslag. Den varierer fra begrenset proteolyse i f.eks. Mozzarella, til omfattende proteolyse i blåmuggoster. Grad av proteolyse er en verdifull indikator på ostens modenhet og kvalitet. === Oppbevaring av ost === Ost oppbevares best under riktige modningsforhold. Ulike osteslag bør oppbevares på ulikt vis. Faste, halvfaste og halvmyke oster bør vanligvis oppbevares ved temperatur på omkring 8-13°C. Osten bør pakkes inn i vokspapir og plasseres i en løst pakket pose, slik at fuktigheten bevares og luft kan sirkulere rundt osten. Blåmuggoster bør pakkes tett inn over det hele, slik at soppsporene ikke sprer seg til andre matvarer i nærheten. Oster (hvitmuggoster) som inneholder levende organismer må pakkes løst og oppbevares slik at de kan «puste», ellers blir de ødelagt. Disse ostene er også svært utsatte for påvirkning utenfra som kan avsette smak, og bør oppbevares deretter.Ost som oppbevares kaldt eller i kjøleskap bør tas ut 1,5-2 timer før den serveres, ellers vil smaken ikke komme skikkelig frem. Hvitmuggoster trenger normalt 30-45 minutters temperering. == Ulike ostesorter == Det finnes kanskje så mange som 5 000 ulike sorter ost. Verdens mestproduserte ost er cheddarost, som opprinnelig stammer fra England, men i dag produseres over hele verden. Kvaliteten og smaken på ost avhenger av mange faktorer, blant annet melkens kvalitet, hvilket dyr melken kommer fra, ystingsteknikk, type melkesyrekultur, lagringstiden, lagringsforholdene, blandingsforhold, etc. En grunnregel er at lagringstiden i stor grad påvirker skarpheten til ost, spesielt for gule oster, som blir skarpere jo lengre de lagres. Løypeoster kan være faste (emmentaler, gruyère, nøkkelost), halvfaste (Jarlsberg, gouda, edamer), eller myke (brie, camembert). Under lagringsprosessen foregår gjæring for å konservere melkesyren. Ostens fasthet bestemmes av flere faktorer, blant annet hvor mye myse som presses ut av ostemassen. === Generelt om konsum av ost === Ost kan brukes i en rekke sammenhenger, som forrett, hovedrett, mellomrett eller dessert. Ost har i mange sammenhenger også blitt populær «nattmat». Vin og ost går ofte svært godt sammen, men eksempelvis en kraftig blåmuggost og en tanninrik rødvin vil by på smakskollisjon. I mange land er det vanligst å servere hvitvin til ost. I Norge velger man derimot ofte rødvin til kraftige oster, og rosévin eller hvitvin til milde dessertoster. Også søtt og salt kjeks, frukt og noen typer grønnsaker serveres gjerne sammen med ost, eksempelvis druer, selleri og reddik. === Mysost === Mysost lages ved inndamping av mysen og blir til ulike sorter, eksempelvis tradisjonell, norsk brunost eller geitost. Dette er oster som er rike på karbohydrater, men har lite proteiner. I Norge og deler av Sverige er slike oster populære, men i andre land regnes de ofte som sære. Mysoster lages av myse fra geitemelk eller en blanding av geite- og kumelk. === Norske oster === Kunnskapen om produksjon av løpeost kom til Norge fra Sveits, og betegnelsen sveitserost har bakgrunn i dette. Den originale sveitserosten heter Emmentaler og stammer fra den fruktbare Emmedalen i Sveits. I Norge startet produksjon av sveitserost i Vestfold i 1815. Norsk osteproduksjon har tidvis nærmest vært monopolisert i hendene til Norske Meieriers Salgssentral, senere TINE. Siden 1996 har Synnøve Finden vært en konkurrent i storskalaproduksjon. I de senere årene har småskalaproduksjon i form av gårdsysterier kommet i gang mange plasser i Norge. Flere av ostene kan man finne i ulike varianter i Norge. Eksempler på dette er mer eller mindre lagret, i mager versjon eller med tilsetning av ulike kryddere som for eksempel timian eller hvitløk. Fast hvitost/ost basert på løpe: Hvit geitost: Ingrediensene er pasteurisert geitmelk (75%), pasteurisert kumelk (25%) og løpe. Jarlsberg: Ingrediensene er pasteurisert melk, salt og løpe. Norvegia: Ingrediensene er pasteurisert melk, salt og løpe. Nøkkelost: Ingrediensene er pasteurisert melk, salt krydder og løpe, krydret med spisskarve og nellik. Stammer opprinnelig fra Leiden i Nederland.Kittmodnete oster: RidderostBlåmuggoster: NorzolaFerskoster: Kesam Kvarg Skjørost SøstSmelteost, flere ulike merkenavn og varianter er på markedet. PrimSpesialiteter: Gamalost PultostMysoster: Fløtemysost: Lages av kumelk. Ingrediensene er myse, melk og fløte. Brunost: Ingrediensene er geitmyse, geitfløte og geitmelk. Gudbrandsdalsost: Geitemysost fra Gudbrandsdalen oppfunnet ca. 1860. Ingrediensene er myse, geitmelk, fløte og melk. ==== Produkter som ikke er ost i egentlig forstand ==== Noen regner også inn tradisjonell kjelost (også kalt spannost m.m.) blant ostene, men dette er en råmelkspudding (dessert) som ikke kan karakteriseres som en ost, til tross for navnet. Det samme gjelder dravle, gomme (også kalt gome) og i en viss grad også søst, som alle må karakteriseres som matretter snarere enn oster. === Franske oster === Frankrike er verdens største osteland. Der produseres det over 350 sorter ost. På finere restauranter har man egne ostekelnere og et enormt utvalg av ost. Babybel – fransk edamerost Bargkass – råmelksost fra Vogesene Brie – hvitmuggost, mild, også kalt «ostenes dronning» Camembert – hvitmuggost, mild Chèvre – myk, men fast, geitemelk Morbier – mellomskarp ost med karakteristisk sort sotstripe (sot brukes for å dekke over osten etter morgenmelkingen, mens man ventet på resultatet av kveldsmelkingen) Münsterost – kittmodnet løypeost, halvbløt/bløt, helfet dessertost Port Salut – kittmodnet halvbløt/bløt, helfet dessertost Reblochon – mellomskarp, fra Savoie. Brukes bl.a til den tradisjonelle, franske retten Tartiflette. Roquefort – blåmuggost, relativt skarp, også kalt «ostenes konge» Tomme de Savoie – en smaksrik hardost === Italienske oster === Asiago Bitto Bel Paese Caciotta Fiore Sardo Fontina Gorgonzola Grana Padano Latteria Mascarpone Montasio Monte Veronese Mozzarella Mozzarella di Bufala Murazzano Parmesan, hvorav Parmigiano Reggiano og Grana Padano er de meste kjente typene Pecorino Romano Pecorino Sardo Pecorino Siciliano Pecorino Toscano Provolone Quartirolo Lombardo Ragusano Raschera Ricotta Robiola Stracchino Taleggio Toma Piemontese Valle d'Aosta Fromadzo Valtellina casera === Sveitsiske oster === Appenzellost – halvfast, kumelk Berner Alpkäse – hard, kumelk Bünder Bergkäse – halvfast, kumelk Emmentaler – mild, fast, kumelk, kalles også «kongen blant oster» Fribourgeois – skarp, halvfast, kumelk Gruyère – mild, fast, kumelk, også kalt «ostenes ost» Piora – fast, kumelk Raclette – fast, saltet kumelksost (mest for matlaging); lages også i Frankrike Royalp Tilsit – fast, fet, kumelk (også kalt «ekte tilsiter») Saanenkaese – fast, skarp, kumelk (lagres sju år) Sap Sago – fast, skarp og salt, kumelk (egner seg ikke for å spise direkte) Sbrinz – fast, fyldig og skarp, kumelk, lagres 18-36 måneder (unge oster kalles «spalen») Schabzieger – fast og fettfri, svært skarp (bukkehornkløver), kumelk Tete de Moine – halvfast, helfet, kumelk === Greske oster === Feta – halvfast, fåre- eller geitmelk, Balkan === Andre oster === Cambozola – Tyskland Cheddarost – fast, England Edamerost – fast, Nederland Goudaost – halvfast, Nederland Gräddost – halvfast, Sverige Halloumi – fast, ku- og sauemelk, Kypros Limburger – halvfast, kumelk, Belgia Manchego – fast, sauemelk, Spania Red Leicester – fast, England Stilton – blåmuggost, England == Se også == Analog ost == Referanser == == Litteratur == Fox, P.F., et al. (2000): Fundamentals of Cheese Science. Apen Publishers, Inc. Walstra, P., Wouters, J.T.M., & Geurts, T.J. (2006): Dairy Science and Technology, 2. utg., Taylor and Francis Group, Boca Raton, London & New York. == Eksterne lenker == (en) Cheese – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Cheese – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Matoppskift.no om ost

Ost er et melkeprodukt som i utgangspunktet er laget av melk, løpe og melkesyrebakterier. Forskjeller i produksjonsprosessen og etterbehandlinger har ført til om lag 5 000 forskjellige sorter ost i verden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_1984

2023-02-04

Vinter-OL 1984

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Bosnia-Hercegovina', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Jugoslavia', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinter-OL 1984']

Vinter-OL 1984 var de 14. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 7. til 19. februar 1984 i Sarajevo i daværende Jugoslavia (nå Bosnia-Hercegovina). Øst-Tyskland ble beste nasjon med hele ni gullmedaljer. Norge fikk denne gangen tre gullmedaljer: De norske langrennskvinnene tok gull på 4 x 5 km stafett, Tom Sandberg vant kombinert og Eirik Kvalfoss vant 10 km skiskyting. Han fikk også sølv på skiskytterstafetten og bronse på 20 km.

Vinter-OL 1984 var de 14. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 7. til 19. februar 1984 i Sarajevo i daværende Jugoslavia (nå Bosnia-Hercegovina). Øst-Tyskland ble beste nasjon med hele ni gullmedaljer. Norge fikk denne gangen tre gullmedaljer: De norske langrennskvinnene tok gull på 4 x 5 km stafett, Tom Sandberg vant kombinert og Eirik Kvalfoss vant 10 km skiskyting. Han fikk også sølv på skiskytterstafetten og bronse på 20 km. == Valg av vertsby == Sarajevo ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 80. sesjon i Athen i Hellas 18. mai 1978. == Resultater == == Medaljestatistikk == == Deltakelse == === Deltakerland === == Program == == Se også == Liste over mestvinnende vinterolympiere Liste over norske mestvinnende vinterolympiere Liste over personer som har tent den olympiske ild == Referanser == == Kilder == (en) IOKs side om Vinter-OL 1984 Per Jorsett: 100 år med olympiske leker, 1996, ISBN 82-590-1681-8 (norsk flaggbærer) == Litteratur == Sarajevo 1984: den offisielle boken om vinterolympiaden i Sarajevo. Esbo: Tilgmann. 1984. ISBN 9519587748. [Tilgang for norske IP-adresser] == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) 1984 Winter Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Jugoslavia

https://no.wikipedia.org/wiki/Vinter-OL_2002

2023-02-04

Vinter-OL 2002

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i USA', 'Kategori:Sport i USA i 2002', 'Kategori:Sport i Utah', 'Kategori:Vinter-OL 2002']

Vinter-OL 2002 var de 19. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 8. til 24. februar 2002 i Salt Lake City i Utah i USA. Norge ble beste nasjon for første gang siden Vinter-OL 1968 i Grenoble, men først etter at dopingtatte Johann Mühlegg hadde blitt fratatt sine tre gullmedaljer. Norge endte opp med tretten gull-, fem sølv- og syv bronsemedaljer.

Vinter-OL 2002 var de 19. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 8. til 24. februar 2002 i Salt Lake City i Utah i USA. Norge ble beste nasjon for første gang siden Vinter-OL 1968 i Grenoble, men først etter at dopingtatte Johann Mühlegg hadde blitt fratatt sine tre gullmedaljer. Norge endte opp med tretten gull-, fem sølv- og syv bronsemedaljer. == Valg av vertsby == Salt Lake City ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 104. sesjon i Budapest i Ungarn 16. juni 1995. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen. == Resultater == Aking Alpint Bobsleigh Curling Freestyle Hurtigløp på skøyter Ishockey Kortbaneløp på skøyter Kunstløp Nordiske grener Kombinert Langrenn Skihopping Skeleton Skiskyting Snøbrett == Medaljestatistikk == Vertsnasjon == Deltakelse == === Deltakerland === Totalt 77 nasjoner deltok i lekene. Antall deltakere per nasjon i parentes Andorra (3) Argentina (11) Armenia (9) Aserbajdsjan (4) Australia (27) Belarus (64) Belgia (6) Bermuda (1) Bosnia-Hercegovina (2) Brasil (10) Bulgaria (23) Canada (150) Chile (6) Costa Rica (1) Danmark (11) Estland (17) Fiji (1) Finland (98) Frankrike (114) Georgia (4) Hellas (10) Hongkong (2) India (1) Irland (6) Island (6) Israel (5) Italia (112) Jamaica (2) Japan (103) De amerikanske Jomfruøyer (8) Jugoslavia (6) Kamerun (1) Kasakhstan (50) Kenya (1) Kina (66) Kinesisk Taipei (6) Kirgisistan (2) Kroatia (14) Kypros (1) Latvia (47) Libanon (2) Liechtenstein (8) Litauen (8) Nord-Makedonia (2) Mexico (3) Moldova (5) Monaco (5) Mongolia (4) Nederland (27) Nepal (1) New Zealand (10) Norge (77) Polen (27) Puerto Rico (2) Romania (21) Russland (151) San Marino (1) Slovakia (49) Slovenia (40) Spania (7) Storbritannia (49) Sveits (110) Sverige (102) Sør-Afrika (1) Sør-Korea (48) Tadsjikistan (1) Thailand (1) Trinidad og Tobago (2) Tsjekkia (76) Tyrkia (3) Tyskland (157) Ukraina (68) Ungarn (25) USA (202) (Vertsnasjon) Usbekistan (6) Venezuela (4) Østerrike (90) == Program == == Se også == Liste over mestvinnende vinterolympiere Liste over norske mestvinnende vinterolympiere Liste over personer som har tent den olympiske ild == Referanser == == Kilder == (en) IOKs side om Vinter-OL 2002 (no) NRK.no – Torino 2006 – Norske flaggbærere (norsk flaggbærer)

| antall nasjoner=77

https://no.wikipedia.org/wiki/Oskar_Sylte_Mineralvannfabrikk

2023-02-04

Oskar Sylte Mineralvannfabrikk

['Kategori:1929 i Norge', 'Kategori:62°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Norske drikkevareprodusenter', 'Kategori:Næringsliv i Molde', 'Kategori:Oskar Sylte', 'Kategori:Selskaper etablert i 1929', 'Kategori:Sider med kart']

Oskar Sylte Mineralvannfabrikk AS er en mineralvannprodusent i Molde, grunnlagt i 1929. Firmaet hadde i 2019 ifølge www.proff.no en omsetning på 58,983 millioner kroner, et underskudd på 830 000 kroner og 32 ansatte. Til sammenligning hadde bedriften 106 ansatte i 2011,. I 2003 hadde bedriften en omsetning på 270 millioner kroner, med et overskudd på 15,5 millioner. Oskar Syltes mest kjente produkt er «Brus med ananassmak», «Brus med pæresmak» og «Solo».

Oskar Sylte Mineralvannfabrikk AS er en mineralvannprodusent i Molde, grunnlagt i 1929. Firmaet hadde i 2019 ifølge www.proff.no en omsetning på 58,983 millioner kroner, et underskudd på 830 000 kroner og 32 ansatte. Til sammenligning hadde bedriften 106 ansatte i 2011,. I 2003 hadde bedriften en omsetning på 270 millioner kroner, med et overskudd på 15,5 millioner. Oskar Syltes mest kjente produkt er «Brus med ananassmak», «Brus med pæresmak» og «Solo». == Historie == Firmaet ble grunnlagt i Molde i 1929. Oskar Sylte (1907–1976) kom til byen som ungdom, og etablerte egen agentur- og kommisjonsforretning etter å ha vært visergutt i ulike lokale firma. Han drev med fisk, vilt og is, hadde eget ishus på Romsdalsmuseet, og leverte ferskmat til alle turistskip som ankom byen. Oskar Sylte tjente store penger på fisk et år makrellen hadde sviktet på Sørlandet, og 24 år gammel kjøpte han inn maskiner til brusproduksjon i den gamle meierigården i Molde. Etter hvert sluttet han med kjøtt og fisk, og kunne konsentrere seg om brusproduksjon. I tillegg hadde han ølagentur for Frydenlunds Bryggeri i Oslo. Da Oskar Sylte måtte velge mellom øl- og brusproduksjon, valgte han det siste. Bombingen av Molde i 1940 rammet også Sylte. Etter gjenoppbyggingen fortsatte han virksomheten i Kirkebakken, og bygde seinere et nytt fabrikklokale i Vektergata. På 1960-tallet utvidet Sylte markedsområdet fra Romsdal til resten av Møre og Romsdal. Senere ble det også etablert et stort lager i Ålesund. Gründeren Oskar Sylte drev bedriften gjennom flere tiår. På 1960-tallet kom sønnene Steinar og Oskar Dag inn som henholdsvis administrerende direktør og salgssjef. Seinere ble Steinar styreformann og Oskar Dag administrerende direktør. I 1973 flyttet Sylte virksomheten fra Molde sentrum til et nytt og stort lokale på Årø, et stykke utenfor byen. Noen kritikere mente det var urealistisk og naivt å bygge et så stort anlegg, men bygget er senere blitt utvidet flere ganger, og er i dag dobbelt så stort som det var i 1973. Gunstige sukkerkontrakter Steinar Sylte inngikk på tiden da bygget ble reist, hjalp bedriften senere. Like etter steg nemlig sukkerprisene kraftig. I 1989 inngikk Sylte-brødrene en avtale med Ringnes og slapp konsernet inn på eiersiden med en andel på 44 prosent. Det betydde at de beholdt kontrollen lokalt. I utgangspunktet forhandlet brødrene med Hansa i Bergen, men Ringnes ga dem en bedre avtale. Utviklingen har vært stor fra starten i 1929 til dagens moderne fabrikkanlegg og lager. Etter krigen var det 16 mineralvannsfabrikker i Møre og Romsdal. I dag er det bare Oskar Sylte som er igjen. == Brus == Oskar Syltes «flaggskip» er Brus med ananassmak. Den er like gammel som bedriften selv. Sylte er også en del av Solo-historien i Norge. Oskar Sylte var en av gründerne bak Solo, som ble introdusert i 1934, og produserte brusen fra dag én. Produktet ble markedsført under slagordet «Syltes Solo først som tørst». Oskar Sylte er fremdeles medeier i Solo. Andre populære produkter fra Oskar Sylte er Brus med pæresmak, Brus med sitronsmak og Brus med bringebærsmak. På begynnelsen av 1960-tallet kom Pepsi-Cola, som skulle få stor betydning for Sylte. Pepsi ble en periode erstattet av rivalen Coca-Cola. Etter at Pepsi gikk over til egen distribusjon mistet Oskar Sylte Pepsi fra 1. juni 2016, og Oskar Sylte sto igjen alene som brusfabrikk med kun egne merker i tillegg til Solo. Tidlig på 1970-tallet dro Steinar og Oskar Dag Sylte til London og inngikk en avtale med mineralvanngiganten Schweppes. Den har også hatt stor betydning for bedriften. == Se også == Brus med ananassmak == Litteratur == Avisartikkel i Romsdals Budstikke 30. juni 2004 == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

| admdir = Jaan Ivar Semlitsch

https://no.wikipedia.org/wiki/Oppfinnelse

2023-02-04

Oppfinnelse

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Kreativitet', 'Kategori:Teknikk', 'Kategori:Teknologi']

Oppfinnelser er materielle konstruksjoner og teknologi som finner nye og nyttige anvendelser. Oppfinnelser omfatter prosessen fra idé til produksjon av noe nytt som ikke tidligere har eksistert, i alle fall ikke i den kombinasjonen eller tilpasningen, for eksempel hjul, glass og glidelås, mens oppdagelser omfatter avsløringen av det som fins, men likevel var ukjent, for eksempel nye landområder, naturlover og røntgenstråler. Personer som finner opp oppfinnelser kalles oppfinnere.

Oppfinnelser er materielle konstruksjoner og teknologi som finner nye og nyttige anvendelser. Oppfinnelser omfatter prosessen fra idé til produksjon av noe nytt som ikke tidligere har eksistert, i alle fall ikke i den kombinasjonen eller tilpasningen, for eksempel hjul, glass og glidelås, mens oppdagelser omfatter avsløringen av det som fins, men likevel var ukjent, for eksempel nye landområder, naturlover og røntgenstråler. Personer som finner opp oppfinnelser kalles oppfinnere. == Se også == Innovasjon Kreativitet Oppfinner Teknikk Teknologi

Oppfinnelser er materielle konstruksjoner og teknologi som finner nye og nyttige anvendelser. Oppfinnelser omfatter prosessen fra idé til produksjon av noe nytt som ikke tidligere har eksistert, i alle fall ikke i den kombinasjonen eller tilpasningen, for eksempel hjul, glass og glidelås, mens oppdagelser omfatter avsløringen av det som fins, men likevel var ukjent, for eksempel nye landområder, naturlover og røntgenstråler.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Evenrud

2023-02-04

Ole Evenrud

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 17. november', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Idol', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske plateprodusenter', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Halden kommune']

For oppfineren av påhengsmotoren. Se: Ole EvinrudeOle Jacob Evenrud (født 17. november 1962 i Halden) er en norsk musikkprodusent, låtskriver og artist. Hans første utgivelse kom i 1981, på samleplaten Big Voice of New Noise, og ble gitt navnet Ole i'Dole. I 1982 kom debutsingelen «Det vakke min skyld», som kun solgte 156 eksemplarer de første seks månedene. Gjennombruddet kom via radiolisten «Ti i Skuddet» i 1983. Påfølgende debutalbum Blond og billig ble en formidabel suksess. Låten «Hvis Jeg Var Gud» ble for øvrig nektet på Norsktoppen på grunn av teksten. I 1985 kom låten «Ayatollah», som var et spark til radiopastor Hans Bratterud, ut. Denne ble forbudt i NRK. Albumet Popaganda (1985) ble en kommersiell flopp, men etablerte Ole som norskspråklig låtskriver med låter som blant annet Ayatollah og Ann Helen. I 1986 dro han til London for å lage et album med sine barndomshelter i Sweet, som ble hetende Idolator. «Det var seff veldig stort og moro, men karrieremessig som artist, den største tabben jeg har gjort» han har uttalt i senere tid. I 1987 inngikk han et samarbeide med Brian Lane (Yes, Asia, Buggles, m.m) som manager. De møttes i London via Geoff Downes (Yes, Asia, The Buggles), og i løpet av kort tid hadde de sikret en kontrakt med Clive Davis' Arista Records i USA. Albumet This Ole Town kom kun ut i Norge, men inneholdt hit'en «This Town Ain't Big Enough For The Both Of Us» og er det mest solgte albumet til Evenrud. Høsten 1987 flyttet han til New York for å satse alt på et internasjonalt gjennombrudd og spilte inn albumet One Size Fits All, produsert av den internasjonale stjerneprodusenten Neil Kernon (Hall & Oates, Dokken, Queensryche). Musikken var nå engelskspråklig og mer hard rock-orientert. Dessverre skjedde ingenting, bortsett fra i Norge, hvor albumet ble en suksess med låter som Desperado og Broken Heart. Albumet ble utgitt i 1989, men på grunn av manglende interesse internasjonalt valgte han å avslutte karrieren etter å spilt på Wembley Arena som oppvarmer for Status Quo på deres Englands-turné. Han oppgir Tom Petty, Ian Hunter, Eagles, Magnus Uggla, Jahn Teigen og Gasolin som sine største innspirasjonskilder som artist, men «vokste opp» med David Bowie, Mott The Hoople, Marc Bolan, Sweet og Slade.

For oppfineren av påhengsmotoren. Se: Ole EvinrudeOle Jacob Evenrud (født 17. november 1962 i Halden) er en norsk musikkprodusent, låtskriver og artist. Hans første utgivelse kom i 1981, på samleplaten Big Voice of New Noise, og ble gitt navnet Ole i'Dole. I 1982 kom debutsingelen «Det vakke min skyld», som kun solgte 156 eksemplarer de første seks månedene. Gjennombruddet kom via radiolisten «Ti i Skuddet» i 1983. Påfølgende debutalbum Blond og billig ble en formidabel suksess. Låten «Hvis Jeg Var Gud» ble for øvrig nektet på Norsktoppen på grunn av teksten. I 1985 kom låten «Ayatollah», som var et spark til radiopastor Hans Bratterud, ut. Denne ble forbudt i NRK. Albumet Popaganda (1985) ble en kommersiell flopp, men etablerte Ole som norskspråklig låtskriver med låter som blant annet Ayatollah og Ann Helen. I 1986 dro han til London for å lage et album med sine barndomshelter i Sweet, som ble hetende Idolator. «Det var seff veldig stort og moro, men karrieremessig som artist, den største tabben jeg har gjort» han har uttalt i senere tid. I 1987 inngikk han et samarbeide med Brian Lane (Yes, Asia, Buggles, m.m) som manager. De møttes i London via Geoff Downes (Yes, Asia, The Buggles), og i løpet av kort tid hadde de sikret en kontrakt med Clive Davis' Arista Records i USA. Albumet This Ole Town kom kun ut i Norge, men inneholdt hit'en «This Town Ain't Big Enough For The Both Of Us» og er det mest solgte albumet til Evenrud. Høsten 1987 flyttet han til New York for å satse alt på et internasjonalt gjennombrudd og spilte inn albumet One Size Fits All, produsert av den internasjonale stjerneprodusenten Neil Kernon (Hall & Oates, Dokken, Queensryche). Musikken var nå engelskspråklig og mer hard rock-orientert. Dessverre skjedde ingenting, bortsett fra i Norge, hvor albumet ble en suksess med låter som Desperado og Broken Heart. Albumet ble utgitt i 1989, men på grunn av manglende interesse internasjonalt valgte han å avslutte karrieren etter å spilt på Wembley Arena som oppvarmer for Status Quo på deres Englands-turné. Han oppgir Tom Petty, Ian Hunter, Eagles, Magnus Uggla, Jahn Teigen og Gasolin som sine største innspirasjonskilder som artist, men «vokste opp» med David Bowie, Mott The Hoople, Marc Bolan, Sweet og Slade. == Låtskriver og produsent == I mars 1989 flyttet han til Stockholm, fast bestemt på finne opp seg selv på nytt, denne gang som låtskriver og musikkprodusent. Han hadde allerede gjort suksess i Sverige. I 1988 skrev han hit'en R.O.C.K. for Sha-Boom. I løpet av et par år etablerte han seg i toppsjiktet i Sverige innen pop-produksjon og låtskriving og jobbet med artister som Izabella Scorupco, Swedish Erotica, Tone Norum, The Boppers m.fl. I 1993 ble han hentet hjem til Norge igjen av plateselskapet PolyGram for å bygge opp deres norskavdeling. Dette skjedde i kjølvannet av at han produserte album med norske Trine Rein og Return. Finders Keepers med Trine Rein solgte utrolig 700 000 album, fordelt på Asia og Norge, og Return solgte til gull både i Norge og Sverige. Den første artisten han signerte til Polygram var norsk/svenske Clawfinger. I denne perioden jobbet han også med artister som Jan Werner Danielsen, Brothers, Diva, Stage Dolls, The Tuesdays, Unni Wilhelmsen og Elisabeth Andreassen. Han har senere uttalt; «Mitt mål var å kunne jobbe med folk som Clawfinger i den ene enden, til Jahn Teigen og Wenche Myhre i den andre enden. Og det har jeg gjort…» I 1998 valgte Evenrud å trekke seg ut av Polygram for å jobbe som uavhengig produsent. Denne perioden førte til samarbeid med navn som Ace of Base, A-Teens og a-ha. Etter dette flyttet han hjem til Halden i 2000 og bygde Hitsville Studios og fortsatte å jobbe med både internasjonale og norske artister med stor suksess fram til 2005. == TV == I 2003 var han med i TV2s nysatsing Idol, som resulterte i at han produserte Kurt Nilsens debutalbum I, med hitsingelen «She's So High» som er den mestselgende norske singelen gjennom tidene med elleve ganger platina. Han deltok igjen i 2005-sesongen. I 2007 var han involvert i TV2-programmet Gyllene Tiders turné, samt var med på å starte Allsang På Grensen, som i 2016 feiret sitt tiårsjubileum. Høsten 2012 var Evenrud sammen med Mona B. Riise dommer i NRKs musikkonkurranse Stjernekamp. == Priser og utmerkelser == Østfoldprisen 2008 - for Allsang På Grensen Halden Sparebanks Ærespris i 2010 Spellemannprisen for Årets Nykommer med Trine Rein i 1993 Spellemannprisen for Årets Album og Årets Kvinnelige Artist med Unni Wilhelmsen i 1995 Spellemannprisen for Årets Hit med Kurt Nilsen i 2003 Gullruten for Årets Underholdningsprogram med Idol i 2005 Haldenambassadør fra 2002 == Diskografi == Blond og billig (1983) Popaganda! (1985) Idolator (1986) This Ole Town (1987) One Size Fits All (1989, Remaster + Bonusspor i 2005) Høy og Mørk – De beste (2005) Det vanskelige 6. albumet (2016) Fra da til nå (2017) Så lenge jakka passer... (2018)SinglerDet va'kke min skyld/Hvis jeg var gud (1982) Sayonara/I Love You Love Me Love (1984) Ayatollah/Ann Helen (1985) X-Ray Specs/This Land's Too Cold to Dress Rock'n'Roll (1986) Nature/Kristina (1986) Bad Times' Good for Writin' Songs/Jump in My Car (1986) Take a Chance/Bad Times' Good for Writin' Songs (1987) This Town Ain't Big Enough for Both of Us (1987) Desperado (1989) Broken Heart/I Wish I Had a Way With Woman (Like I Have with Wine) (1989) I natt er verden vår (1990) This Town Ain't Big Enough For the Both of Us (2005) Min skyld (2014), med Staysman & Lazz Gud med oss (2016) === Deltar på === New Noise Records: Big Voice of New Noise (1981) Det Nye: Hett, fett & svett 2 (1982) VG: På gang 9 (1983) Solo: Gult er kuult (1983) VG: På gang 13 (1984) NAMA International A/S: NAMA–84 (1984) Forente artister: Sammen for livet (1985) Dagfinn: Mary Jane (1986) VG: På gang 14 (1986) Topp: Topp Superstars (1986) VG: På gang 22 (1986) VG: På gang 26 (1987) Sha-Boom: R.O.C.K./Poster (1988) Sha-Boom: R.O.C.K. (1988) Mr. Music: Mr. Music No. 12 – 1988 (1988) Swedish Erotica: We're Wild, Young and Free/Loaded Rap (1989) VG: På gang 33 (1989) Tomterockers: G.R.Ö.T./Say Mama (1989) Talkback: No. 1 Music Club 4/1989 (1989) Swedish Erotica: Swedish Erotica (1989) PolyGram: The Ultimate Party Tape No. 1 (1989) Swedish Erotica: Rock'n'Roll Party/Love Hunger (1989) Sha-Boom: Werewolf/Rosie (1989) Sha-Boom: Dancing in Fire – The Remix Album (1989) HannaH Produktion: CD-Prom 100 16. oktober 1989 (1989) Jim Jidhed: Wild, Young and Free/You Must Tell Her (1989) Anders Jacobsson, Sören Olsson & Anders Pontén: Roliga lustigheter från Almanackan (1989) Sha-Boom: The Wild Ones (1990) Swedish Erotica: Hollywood Dreams (1990) Jim Jidhed: Oh Girl/Two Cold Hearts (1990) Izabella: Substitute (1990) Bröd & Cirkus: Kong Midas i revers (1990) Sha-Boom: Let's Party (1990) Izabella/Lonnie Gordon: Substitute/If I Have to Stand Alone (1990) Jim Jidhed: Jim (1990) Tomterockers: Tomterockers (1990) Dag Finn: What Goes Around (Will Come Around)/You Put My Love in Motion (1991) Jim Jidhed: Stan är inte stor nog (för oss två) (1991) Frituna: The One and Only (1991) Izabella: I Write You a Love Song (1991) Dag Finn: I Wanna Be Your Friend (1991) EVA Records: Absolute Music 11 (1991) Mr. Music: Mr Music Plus • Number Four 4•91 (1991) Izabella: Brando Moves/If Lovin' You Is Wrong (1991) Dag Finn: Heartbeat/Bye Bye Baby Goodbye (1991) Dag Finn: The Wonderful World of D. Finn (1991) Alan Tam: Fairy Tales & Dreams (1991) Leif Bloms: Jag sjunger för dej/När jag kysste läraren (1991) Helene & Gänget: Enkel resa/Jag sjunger för dej (I Write You a Love Song) (1991) EVA Records: Absolute Music 11 (1991) Izabella: Iza (1991) Alan Tam: 浪漫經典第二輯 (1991) Jim: Love Spins/Heart to Heart (1991) Andy Scott's Sweet: X-Ray Specs/I Don't Want to Say Goodnight/Hellraiser '91 (1991) Bröd & Cirkus: Vinger/Vill, ung og fri (1991) Bröd & Cirkus: Bröd & Cirkus (1991) The Boppers: The Boppers (1991) Jim Jidhed: Snart kommer natten (1991) Return: Friends Will Be Friends/Ridin' on a Rainbow (1992) Tone Norum: Still in Love/I Can't Stop Loving You (1992) Return: Take This Heart (1992) Vertigo Records: Norwegian Power Ballads (1992) Tone Norum: Who Needs a Broken Heart/Man In Town (1992) Tone Norum: Don't Turn Around (1992) Return: V (1992) Bhonus: För varje steg, för varje andetag/Fly fly (1992) Trine Rein: Just Missed the Train/You're All Mine (1993) Leif Bloms: Dej ska jag älska all min tid (1993) Teencats: Kisses in the Moonlight (1993) New Jordal Swingers: Please Come Home/Nå må'ru slutt' opp å se på meg sånn (1993) Teencats: Footstompin' (1993) Trine Rein: Finders, Keepers (1993) New Jordal Swingers: New Jordal Swingers’ beste – 20 hits på 20 år (1993) Bhonus: Vem får din kyss i kväll/Ta min hand, släpp den aldrig mer (1993) Åse Tynning: Think I'm Gonna Fall (1993) Bhonus: World Wide Songs (1993) The Boppers: Tempted (1993) Vazelina Bilopphøggers: Duellen i L.A. (1994) Mercury: Gloryland – Worldcup USA 94 (1994) Flava To Da Bone: Even If the Rain (1994) Trine Rein: Stay with Me Baby/Yesterday's Forever (1994) Merethe La Verdi: Vinger (1994) Leif Bloms: Det bästa som hänt (1994) The Record Collection: More Music 2 (1994) Brothers: Bad Bad Boy (1994) Diva: The Sun Always Shines on TV (1994) The Boppers: Twang/Magic of the Moment (1994) Merethe La Verdi: La Verdi (1994) The Tuesday Girls: Right by Your Side (1994) The Record Collection: Norske hits 1980–1989 – 38 pop & rock klassikere (1994) Metronome: Metronome Records – 40 år med svensk musik (1994) Det Bästa: Svenska dans- & topplåtar 5 (1994) Brothers: Two For the Price of One (1994) The Tuesday Girls: When You're a Tuesday Girl (1994) Vazelina Bilopphøggers: Gammel Oppland (1994) Andy Scott's Sweet: The Answer (1995) Robin Beck: If Lovin' You Is Wrong (1995) SR International: Hitbreaker – Pop-News 3/95 (1995) Diva: Stand and Deliver (1995) Robin Beck: Can't Get Off (1995) Andy Scott's Sweet: Alive & Giggin'! (1995) Jan Werner: Time Will Let You Know (1995) Mariann Records: Skånska tjejer (1995) Dusty Cowshit: Run Run Away (1995) Jan Werner: All By Myself (1995) The Tuesday Girls: Too Late to Be Good/Broken Heart (1995) Barbados: Barbados (1995) Noice: Vild, vild värld (1995) Dusty Cowshit: Østenfor Soon, Western for Råde (1996) Kandis: Kandis 6 (1996) Andy Scott's Sweet: Hannover Sessions (1996) The Cornflakes: The Cornflakes (1996) Marian Binderup: If Lovin' You Is Wrong (1996) Bai Bang: Ridin' High (1996) Bare Bra Musikk: Sensurert – 15 sensurerte låter 1966–96 (1996) Marian Binderup: Marian (1996) Svein Tindberg og Rosemarie Köhn: Historien om de 10 bud (1996) Wenche Myhre: Grefsenveien (1997) Linda Kvam: Who Needs a Broken Heart (1997) The Boppers: My Love 4 U (1997) Wenche Myhre: Vannmann (1997) Wenche Myhre: Wenches beste 1960-97 (1997) The Boppers: Back on Track (1997) Ace of Base: Cecilia (1998) Ace of Base: Whenever You're Near Me/He Decides (1998) Dusty Cowshit: Gräver guld (1998) Dusty Cowshit: Vart tog den söta lilla flickan vägen? (1998) Ace of Base: Travel to Romantis/Whenever You're Near Me (1998) The Tuesday Girls: Changing the Moods (1998) Bente Bøe: Cross the River (1998) Krem: Venner (1998) Ace of Base: Flowers (1998) Ace of Base: Always Have, Always Will/Mercy, Mercy (1998) The Tuesday Girls: It's Up to You/Broken Heart (1998) Dusty Cowshit: Öppna Barskap (1998) Linda Kvam: Refused (1998) The Tuesdays: I Was Thinking of You (1998) Ace of Base: Cruel Summer (1998) The Tuesdays: The Tuesdays (1998) Black Jack: Du och jag och kärleken (1998) Tempo: Sommer'n 94 (1999) Charlotte: I Write You a Lovesong (1999) Egmont Music Club: Det beste av norsk musikk 1981–1983 (1999) Lars Fredriksen: Whenever You Need (Somebody to Hold) (1999) Ace of Base: C'est la Vie/Cecilia (1999) A-Teens: Mamma Mia (1999) Lars Fredriksen: I Promised Myself (1999) Lars Fredriksen: You (1999) Sha-Boom: R.O.C.K. 2000 (1999) Tommy Steine: Nr. 1 på VG-listen (1999) A-Teens: The ABBA Generation (1999) Tempo: Lever her og nå (1999) Lars Fredriksen: Pleased to Meet You (1999) Ace of Base: Singles of the 90's (1999) CD Pool: Pop Beats 12 – Series 2, Volume 12 (1999) Return: The Best of Return (2000) Jan Werner: One More Time (2000) Charmed: My Heart Goes Boom/I Write You a Lovesong (2000) Charlotte: Charlotte (2000) Jahn Teigen: Summen av nå (2000) Finn Kalvik: Imellom to evigheter (2000) Søs Fenger: Sæsonen er slut (2000) Finn Kalvik & CajsaStina Åkerström: Trøstevise/Imellom to evigheter (2000) Søs Fenger: Søs (2000) Oslove: The Best of Norwegian Hard Rock (2000) A-Teens: Dancing Queen (2000) Mariann Records: Schooldays – 20 lektioner i musik! (2000) Jahn Teigen: Magnet (2000) Ace of Base: Greatest Hits (2000) Bente Bøe: Memories of You (2000) Charmed: Charmed (2000) Finn Kalvik: Langsomt brenner lyset ned (2000) Medley Records/Trust Soundtracks: Hjælp! jeg er en fisk (2000) Bai Bang: Rock'n'Roll City (2000) S.O.A.P.: Miracle (2000) Molly Jay: Do U Believe in Magic (2000) Creamy: Help! I'm a Little Yellow Fish (2000) BMG: Livet är en schlager (2000) Aika: Little By Little (2000) A-Teens: Teen Spirit (2000) Creamy: We Got the Time (2000) Helena Bergström: Aldrig ska jag sluta älska dig (2000) Creamy: I Do, I Do, I Do (2000) Carola: If Life Was a Song (2000) Lena Philipsson: I Believe in Miracles (2000) Bai Bang: Attitude (2000) Kine: C'mon, C'mon (2001) A-Teens: The ABBA Generation Remix (2001) Spin-Up: Heart Arrow Star (2001) Brothers: Treat You Like a Lady (2001) Aika: Love Is the Answer (2001) Warner Strategic Marketing Benelux: Top 40 Hitdossier 1999–2000 (2001) A-Teens: Bouncing Off the Ceiling (Upside Down)/Mamma Mia (2001) Aika: Hear Me Now (2001) West Audio: Viking e' tebage (2001) Corbin: Spirit in the Sky (2001) Lena Philipsson: Collection (2001) Creamy: Never Ending Story (2001) Bikini: Don't Look Back (2001) Sha-Boom: Fiiire! The Best of Sha-Boom (2001) Ace of Base: Ace of Base (2001) Eldorado Records: Haldenrock 1965–2001 (2001) Stage Dolls: You're the One (2002) Ace of Base: The Collection (2002) Stage Dolls: Good Times – The Essential Stage Dolls (2002) Corbin: Face Yourself (2002) Aika: Glittering Lights/Love Is the Answer (2002) Martial Beat 2: Martial Beat 2 – Original Soundtrack (2002) Sha-Boom: Fiiire!/Let's Go All the Way (2002) BMG: Hits 50: 50 Tracks – 50 Hits! (2002) Kandis: Kandis 9 (2002) Kabah: La Vida Que Va (2002) Ace of Base: Da Capo (2002) Kabah: La Vuelta al Mundo (2003) Kurt Nilsen: She's So High/Weddings Off (2003) Dance Dance Revolution: DanceDanceRevolution Extreme – Original Soundtrack (2003) Kurt Nilsen: I (2003) Kurt Nilsen: Here She Comes/Games We Play (2003) Kurt Nilsen: I (2003) i-Dance: Dancemania Speed Super Best: Speed G (2003) Street Dance: XChange – Motion Picture Soundtrack (2003) L8R: In Da House (2003) Askil Holm: Waving Goodbye (2003) Ace of Base: Platinum & Gold Collection (2003) Trend: Down That Road Before (2003) New Jordal Swingers: 45 Beste! (30 år med rock’n’roll) (2004) The Walt Disney Company: Lizzie McGuire: Total Party! (2004) Wig Wam: I Turn to You (2004) Stage Dolls: Get a Life (2004) Trine Rein: The Very Best of Trine Rein (2004) Trond Erics: Donna Bella Donna (2004) Wig Wam: 667.. The Neighbour of the Beast (2004) A-Teens: 14 Hits (2004) Kine: Free (2004) A-Teens: Greatest Hits (2004) Universal Music: 96% puddelrock (2005) Ace of Base: The Ultimate Collection (2005) Wig Wam: Hard to Be a Rock 'n' Roller (2005) Unidisc: Norsk musikk i 100 – Populærmusikk i Norge 1905–2005 (2005) Idol: Idol 2005 (2005) Bai Bang: Best of Bai Bang (2005) Finn Kalvik: Komplett klassisk Kalvik (2007) Pegasus: Kine (2007) The Kids: Hits fra Kids (2007) Pegasus: Pegasus (2007) Columbia/Sony Music: 80-tallets største hits med Gylne tider 2 (2007) Return: Best of…Both Worlds (2008) Katrine Moholt: Sweethearts (2008) Style: Det ni vill ha – Best of Style (2008) Ace of Base: Greatest Hits (2008) Sony Music: Allsang på Grensen (2008) Universal Music: Natteravnene i Oslo og Akershus – Norske artister synger natten inn (2008) Universal Music: Natteravnene i Bergen Sentrum – Norske artister synger natten inn (2008) Magnus Carlsson: Re:collection 93–08 (2008) Malik Yusef: G.O.O.D. Morning, G.O.O.D. Night (2009) Hommage Records: Maskindans – Norsk synth 1980–1988 (2009) Jahn Teigen: 40 største hits (2009) Stage Dolls: Always (2010) Ace of Base: Platinum & Gold (2010) Smokie: Take a Minute (2010) Jan Werner: One More Time – The Very Best of Jan Werner (2010) Ace of Base: Playlist: The Very Best of Ace of Base (2011) Staysman & Lazz: Uten sko (2011) EMI: Eldorado 3 (2011) Staysman & Lazz: Livet er for kjipt (2011) Sly and Robbie: Hot You Hot: The Best of Sly & Robbie (2012) Cover Me: Cover Me – To hits, to generasjoner – èn musikkopplevelse (2012) Finn Kalvik: 50 favoritter (2013) Plumbo: Vandrern (2014) Anne Nørdsti: Elvis (2014) Trine Rein: 20 Year Anniversary – Hits & Favorites (2014) Plumbo: Kom som dæ sjæl (2014) New Jordal Swingers: Singlene Vol. 2 (1978–1993) (2014) Martinez: Tillsammans (2014) Anne Nørdsti: Danser i måneskinn (2014) ESS Engros: Vorspiel & Nachspiel Collection (2014) Scandinavia Event: We Love the 80's (2014) Staysman & Lazz: Min Skyld (2014) Atenzia Records: Dansband Volym 1 (2014) ESS Engros: Norwegian Power Ballads (2014) Plumbo: De 15 beste (2015) Martinez: Fredagskväll (2015) Ace of Base: Hidden Gems (2015) ESS Engros: Livets glade gutter 2 – 19 norske festfavoritter (2015) Plumbo: Haraball (2016) Martinez: Buggfavoriter (2016) Atenzia Records: Bugg för nybörjare (2016) Martinez: Favoriter (2017) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ole Evenrud på Internet Movie Database (en) Ole Evenrud på Discogs (en) Ole Evenrud på MusicBrainz (no) Mortens Lille Hjemmeside (Fanside om Ole Evenrud) (no) Pupulisten (Intervju, Dagbladet) (no) Hitsville

Ole Jacob Evenrud (født 17. novemberMICLEX: «MIC: Ole Evenrud», hentet 2007-09-15 1962 i Halden) er en norsk musikkprodusent, låtskriver og artist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ordklasse

2023-02-04

Ordklasse

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Ordklasser']

Ordklasser er grupper som ordene i et språk deles inn i, i henhold til deres form (morfologi) eller funksjon (syntaks) i setningen. Ordklasseinndelinga har sitt opphav i latinsk grammatikk. Det greske verket Tekhne grammatike, som tilskrives Dionysios Thrax (100-tallet f.Kr.), grupperer ordene i åtte kategorier.

Ordklasser er grupper som ordene i et språk deles inn i, i henhold til deres form (morfologi) eller funksjon (syntaks) i setningen. Ordklasseinndelinga har sitt opphav i latinsk grammatikk. Det greske verket Tekhne grammatike, som tilskrives Dionysios Thrax (100-tallet f.Kr.), grupperer ordene i åtte kategorier. == Ordklasser i norsk == Norsk referansegrammatikk opererer med følgende ordklasser: Substantiv – navn på steder, personer, ting og fenomener Adjektiv – beskriver substantiv Pronomen – settes i stedet for et substantiv Determinativ – bestemmer substantivet nærmere Verb – navn på en handling Adverb – beskriver/modifiserer verb, adjektiv eller andre adverb Preposisjon – forteller hvor verbet/substantivet befinner seg i forhold til et annet verb/substantiv i både tid og rom Konjunksjon – binder sammen to og to ord av samme ordklasse eller to helsetninger Subjunksjon – innleder bisetninger Interjeksjon – spesielle ord som gir et bilde av lyder som ikke kan skrives, følelser eller meningerTidligere regnet en substantiv, adjektiv, verb, pronomen, artikler, adverb, preposisjoner, konjunksjoner, interjeksjoner, tallord og infinitivsmerket som ordklasser i norsk.

Ordklasser er grupper som ordene i et språk deles inn i, i henhold til deres form (morfologi) eller funksjon (syntaks) i setningen. Ordklasseinndelinga har sitt opphav i latinsk grammatikk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_H._Hauge

2023-02-04

Olav H. Hauge

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 18. august', 'Kategori:Fødsler i 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dagboksforfattere', 'Kategori:Norske gartnere', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Personer fra Ulvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Aschehougprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Kritikerprisen', 'Kategori:Vinnere av Nynorsk barnelitteraturpris']

Olav Håkonson Hauge (født 18. august 1908 i Ulvik, død 23. mai 1994 i Ulvik) var en norsk forfatter, og en av de viktigste lyrikerne innenfor den modernistiske tradisjonen på 1900-tallet. Han ble født i Ulvik i Hardanger, på gården Hakestad der han ble boende hele livet. Av yrke var han utdannet gartner, og arbeidet i unge år som innleid arbeidskraft på gårdene i nærmiljøet. Senere bodde han i kårhuset på Hakestad, og hadde en liten frukthage. Fra 1978 var han gift med billedkunstneren Bodil Cappelen (født 1930). Hauge var festspilldikter ved Festspillene i Bergen i 1988.

Olav Håkonson Hauge (født 18. august 1908 i Ulvik, død 23. mai 1994 i Ulvik) var en norsk forfatter, og en av de viktigste lyrikerne innenfor den modernistiske tradisjonen på 1900-tallet. Han ble født i Ulvik i Hardanger, på gården Hakestad der han ble boende hele livet. Av yrke var han utdannet gartner, og arbeidet i unge år som innleid arbeidskraft på gårdene i nærmiljøet. Senere bodde han i kårhuset på Hakestad, og hadde en liten frukthage. Fra 1978 var han gift med billedkunstneren Bodil Cappelen (født 1930). Hauge var festspilldikter ved Festspillene i Bergen i 1988. == Motivene og tematikken i Hauges lyrikk == I lyrikken til Hauge er Hardanger-landskapet og naturen tydelig til stede, både rent konkret og som symbolgiver. I sin essens er forfatterskapet hans allikevel ikke tilhørende Hardanger eller Norge. Det er internasjonalt format over Hauges dikt. Sjøl om han ikke hadde formell utdanning innafor litteratur eller litteraturhistorie, var han svært godt orientert i både eldre og nyere europeisk lyrikk, gjennom omfattende lesing og sjølstudier. Alfred Tennyson, William Butler Yeats, Robert Browning, Stéphane Mallarmé, Arthur Rimbaud, Stephen Crane, Friedrich Hölderlin, Georg Trakl, Paul Celan, Bertolt Brecht og Robert Bly er alle blitt gjendikta på norsk av Hauge. Fra klassisk kinesisk lyrikk hentet Hauge også sterk inspirasjon til sin egen skriving. Dette kommer tydelig til kjenne i f.eks. diktet «T`ao Ch`ien» fra samlinga Spør vinden. Hauge debuterte i 1946 med samlinga Glør i oska, som inneholder dikt i tradisjonell form. Fra og med samlinga På ørnetuva skjer det ei påtakelig formell nyorientering mot et modernistisk formspråk. Samlinga Dropar i austavind fra 1966 er blitt stående som et høydepunkt i forfatterskapet. Her finner vi bl.a. ei lang rekke «tingdikt», som det kjente Sleggja: Eg er berre ei sleggje. Eg stend der no. Eg lyt berre til når det røyner på.De poetiske bildene kan hos Hauge fungere som symboler eller metaforer for menneskelige grunnerfaringer, men i den senere delen av forfatterskapet kan bildet stå helt ukommentert, slik at leseren må skape mening sjøl. I Sleggja er det en motsetning mellom det statiske og det dynamiske som syner forbindelse med den japanske haikudiktningen, uavhengig av hvordan man oppfatter slegga som bilde. Fra og med 1966 leverer Hauge dikt uten enderim, fast rytme og strofeform – med unntak av sonetter, som han alltid hadde en forkjærlighet for og som han har vært en fornyer av i norsk lyrikk. Mange av hans tekster er tonesatt av ulike artister. I 2008 feiret Riksteatret Hauges 100-årsjubileum med forestillingen Kom ikkje med heile sanningi, som var satt sammen av Ola E. Bø. == Bibliografi == DiktsamlingerGlør i oska (Noregs boklag, 1946) Under bergfallet (Noregs boklag, 1951) Seint rodnar skog i djuvet (Noregs boklag, 1956) På ørnetuva (Noregs boklag, 1961) Dropar i austavind (Noregs boklag, 1966) Spør vinden (Noregs boklag, 1971) Janglestrå (Samlaget, 1980) Seljefløyta (Samlaget, 2018) Etterlatte diktUtvalg og samlingerDikt i utval: Dogg og dagar ved Ragnvald Skrede, 159 s, (Noregs boklag, 1964) Dikt i samling (inkluderer Utanlandske dikt), 305 s, ISBN 8252200222 , (Noregs boklag, 1972) Syn oss åkeren din i utvalg ved Jan Erik Vold, 95 s, ISBN 8252502628, (Bokklubben, 1975), (henta fra Dikt i samling 1972) Dikt i samling, 290 s, ISBN 8252204562, (Noregs boklag, 1980) Regnbogane (illustrert av Wenche Øyen), 27 s, ISBN 8252123309, (Samlaget, 1983) Dikt i samling, Ny og auka utgåve, 303 s, ISBN 8273500268, (Samlaget, 1985) Mange års røynsle med pil og boge, 222 s + 2 lydkassetter, ISBN 8252132650, (Samlaget, 1988) Dikt i samling, 5. utgave (Ny og auka utgave), 307s, ISBN 8252140815, (Samlaget, 1993) Dikt i samling, 6. utgave, Samlaget, 311s, ISBN 8252144063, (Samlaget, 1994) Det er den draumen, utvalg ved Bodil Cappelen, 64 s, ISBN 8252150829, (Samlaget, 1998) Dikt i samling, 7. utgave, Samlaget, 318s, ISBN8252156312, (Samlaget, 2000) Mange års røynsle med pil og boge, 137 s + 2 CD-plater, ISBN 8252154735, (Samlaget, 2000) Dikt i samling, 8. utgave, Samlaget, 319s, ISBN 9788252171952, (Samlaget, 2008) Når tussalusi kviskrar, Illustrert av Inger Lise Belsvik, 32 s, ISBN 9788252172003, (Samlaget 2008) Dikt i samling, 9. utgave, Samlaget, 398s, ISBN 9788252175745, (Samlaget, 2010)OversettelserUtanlandske dikt, 1967 Stephen Crane, Svarte ryttarar, oversetter Olav H. Hauge, 78 s, ISBN 8252200931, (Noregs boklag, 1974) Bertolt Brecht, Til ettertidi : 21 dikt, oversetter Olav H. Hauge, illustratør: Arne Bendik Sjur, 43 s, ISBN 8270949930, (Oktober, 1978) Hand grip hand i svevne - dikt av Robert Bly, Paul Celan, Sylvia Plath og andre moderne lyrikarar, 78 s, ISBN 8252204058, (Noregs boklag, 1978) Dikt i umsetjing, 179 s, ISBN 8252205186, (Noregs boklag, 1982) Frå Rimbaud til Celan – nye dikt i umsetjing, 89 s, ISBN 8252137342, (Samlaget, 1991)Andre utgivelserRegnbogane, illustrert av Wenche Øyen, ISBN 8252123309, (Samlaget 1983), dikt fra voksensamlingene utvalgt for barn Manndottera og kjerringdottera, etter Asbjørnsen og Moe ved Olav H. Hauge, illustrert av Bodil Cappelen, ISBN 8252126979, (Samlaget 1985), barnebok ABC, Illustrert av Bodil Cappelen, ISBN 9788252128260, (Samlaget, 1986), barnebok Brev 1970-1975, med Bodil Cappelen, 311 s, ISBN 8252148271, (Samlaget, 1996) Dagbok 1924-1994, 5 bind, 800 + 800 + 736 + 704 + 686 s, ISBN 8252155189, (Samlaget, 2000) Skogen stend, men han skiftar sine tre. Aforismar i utval, 63 s, ISBN 8252158218, (Samlaget, 2001) Lagnaden gjer mange til heltar. Aforismar i utval, 81 s, ISBN 8252159648, (Samlaget, 2002) «Fjellet kring Uppsæte, Hallingskeid og Finse i eldre tid», prosastykke, trykt i Norsk Årbok 2007 (første gang trykt i Den norske turistforeningens årbok 1950, Den norske turistforeningen, Oslo). Dagbok 1924-1994. I utval, 315 s, ISBN 9788252178692, (Samlaget, 2011) == Priser == Kritikerprisen 1961, for På ørnetuva Sokneprest Alfred Andersson-Ryssts fond 1968 Doblougprisen 1969 Sunnmørsprisen 1971, for Spør vinden Melsom-prisen 1973 Aschehougprisen 1978 Nynorsk barnelitteraturpris 1983 for Regnbogane (sammen med Wenche Øyen) == Litteratur == 2008: 31 forfattere; Tid å hausta inn (Det norske samlaget. Essay, artikler og dikt om mannen og verket) 2008: Arne Skjerven og Steinar I. Bergo, redaktører: Olav H. Hauge og bygda (Det norske Samlaget. 2002: Hadle Oftedal Andersen: Poetens andlet. Om lyrikaren Olav H. Hauge (Det Norske Samlaget) == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkel i Norsk biografisk leksikon NRK: Lydfiler med Olav H. Hauge Olav H. Hauge i NRK Forfatter Olav H. Hauge i Dagbladet Forfatter Hauge-Tveitt jubileet 08 Olav H. Hauge les 5 dikt (1972) Digitaliserte bøker av Olav H. Hauge og om Hauge i Nasjonalbiblioteket. Olav H. Hauge i Norsk Oversetterlekskikon

Olav Håkonson Hauge (født 18. august 1908 i Ulvik, død 23.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ove_Aunli

2023-02-04

Ove Aunli

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1978', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1982', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1985', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 1987', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1980', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Hemne kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn']

Ove Robert Aunli (født 12. mars 1956 i Hemne) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte klubbene Kyrksæterøra IL og Strindheim IL. Ove Aunli tok bronse på 15 km under OL 1980 i Lake Placid, der Thomas Wassberg slo Juha Mieto med et hundredels sekund. I samme mesterskap var Aunli med på det norske stafettlaget som tok sølv på stafetten. Han deltok også i 1984 i Sarajevo, blant annet i stafetten der Norge kom på 4.-plass. Han deltok på det norske stafettlaget som tok gullmedalje under VM 1982, der Oddvar Brå brakk staven i en uforglemmelig spurtduell. Under VM 1985 i Seefeld var Aunli Norges sterkeste løper på herresiden, med sølv på 30 km og bronse på 50 km. Han gikk ankeretappen på stafetten og spurtbeseiret Italias Giuseppe Ploner, slik at det ble norsk gull. Aunli har ytterligere to bronsemedaljer fra VM-stafetter (1978 og 1987). Han vant NM-gull på 30 km i 1985. Aunlis beste sammenlagtplasseringer i verdenscupen er tredjeplass i både 1981 og 1985. Han deltok i første sesong av Mesternes Mester sammen med sin kone Berit Aunli.

Ove Robert Aunli (født 12. mars 1956 i Hemne) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte klubbene Kyrksæterøra IL og Strindheim IL. Ove Aunli tok bronse på 15 km under OL 1980 i Lake Placid, der Thomas Wassberg slo Juha Mieto med et hundredels sekund. I samme mesterskap var Aunli med på det norske stafettlaget som tok sølv på stafetten. Han deltok også i 1984 i Sarajevo, blant annet i stafetten der Norge kom på 4.-plass. Han deltok på det norske stafettlaget som tok gullmedalje under VM 1982, der Oddvar Brå brakk staven i en uforglemmelig spurtduell. Under VM 1985 i Seefeld var Aunli Norges sterkeste løper på herresiden, med sølv på 30 km og bronse på 50 km. Han gikk ankeretappen på stafetten og spurtbeseiret Italias Giuseppe Ploner, slik at det ble norsk gull. Aunli har ytterligere to bronsemedaljer fra VM-stafetter (1978 og 1987). Han vant NM-gull på 30 km i 1985. Aunlis beste sammenlagtplasseringer i verdenscupen er tredjeplass i både 1981 og 1985. Han deltok i første sesong av Mesternes Mester sammen med sin kone Berit Aunli. == Verdenscupseire == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ove Aunli på Internet Movie Database (de) Ove Aunli – Munzinger Sportsarchiv (en) Ove Aunli – Olympedia (en) Ove Aunli – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Ove Aunli – FIS (langrenn)

Ove Robert Aunli (født 12. mars 1956 i Hemne) er en norsk tidligere langrennsløper som representerte klubbene Kyrksæterøra IL og Strindheim IL.

https://no.wikipedia.org/wiki/Oleh_Blokhin

2023-02-04

Oleh Blokhin

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Sommer-OL 1976', 'Kategori:Fotballspillere for Aris Limassol', 'Kategori:Fotballspillere for FC Dynamo Kyiv', 'Kategori:Fotballspillere for SK Vorwärts Steyr', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1976', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for AEK Athen', 'Kategori:Fotballtrenere for FK Moskva', 'Kategori:Fotballtrenere for Ionikos FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Olympiakos FC', 'Kategori:Fotballtrenere for PAOK FC', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1972', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Sovjetunionen', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Personer fra Kyiv', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sovjetiske fotballspillere', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1982', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1986', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Trenere for Ukrainas herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere i Fotball-EM 2012', 'Kategori:Trenere i Fotball-VM 2006', 'Kategori:Ukrainske fotballspillere', 'Kategori:Ukrainske fotballtrenere']

Oleh Volodymyrovytsj Blokhin (ukrainsk Олег Володимирович Блохін; født 5. november 1952 i Kyiv) er en ukrainsk trener og tidligere fotballspiller (angriper). Han spilte 432 kamper og scoret 211 mål for Dynamo Kyiv, og på det sovjetiske landslaget scoret han 42 mål på 112 kamper. Han ble hovedtrener for Ukraina i 2003. I 1975 mottok han Gullballen som den beste europeiske fotballspiller det året.

Oleh Volodymyrovytsj Blokhin (ukrainsk Олег Володимирович Блохін; født 5. november 1952 i Kyiv) er en ukrainsk trener og tidligere fotballspiller (angriper). Han spilte 432 kamper og scoret 211 mål for Dynamo Kyiv, og på det sovjetiske landslaget scoret han 42 mål på 112 kamper. Han ble hovedtrener for Ukraina i 2003. I 1975 mottok han Gullballen som den beste europeiske fotballspiller det året. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Oleg Blokhin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (de) Oleh Blokhin – Munzinger Sportsarchiv (en) Oleh Blokhin – Olympedia (en) Oleh Blokhin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Oleh Blokhin – FIFA (en) Oleh Blokhin – UEFA (en) Oleh Blokhin – Transfermarkt (en) Oleh Blokhin – Transfermarkt (manager) (en) Oleh Blokhin – national-football-teams.com (en) Oleh Blokhin – EU-Football.info (en) Oleh Blokhin – FBref

Oleh Volodymyrovytsj Blokhin (ukrainsk Олег Володимирович Блохін; født 5. november 1952 i Kyiv) er en ukrainsk trener og tidligere fotballspiller (angriper).

https://no.wikipedia.org/wiki/Odin

2023-02-04

Odin

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Æser']

For mannsnavnet Odin, se Odin (navn). Odin (norrønt: Óðinn) er ifølge norrøn mytologi den mektigste og klokeste av gudene. Han blir også kalt Allfader. Han ble både regnet som gudenes høvding og høvdingenes gud. Foreldrene hans er Bor og Bestla, og han er bror til Vilje og Ve. Hustruen hans er Frigg, den mektigste gudinnen i Åsgard, og med henne fikk han Balder, Hod og Hermod. Med Jord (Fjorgyn) fikk han Tor og Meili. Med Rind fikk han Våle og Skjold, og med Grid fikk han Vidar. En teori går ut på at Odin opprinnelig var en nattens gud, som senere ble forfremmet til hovedgud. En annen teori går ut på at han er en videreføring av en gammel indoeuropeisk fars- eller dødsgud, men klare sjamanistiske trekk. Han er senere også sett som krigsgud, og guden for visdom, trolldom (seid), diktning, og mere. Odins bolig heter Valaskjalv, der han sitter i sitt høysete Lidskjalv. Odin har spydet Gungne og gullringen Draupne. Snorre forteller om Odin i sin Ynglingesaga, og skildrer Odin som en mektig høvding som innvandret til Skandinavia med stammen sin og bosatte seg i Gamle Sigtuna. Skalden Øyvind Finnsson diktet kvadet Håløygjatal til Håkon jarl. Her fremstilte Øyvind Håkon som etterkommer av Odin og Skade. Fornaldersagaen Sturlaug den arbeidssommes saga, som ble skrevet rundt 1300, innledes med disse ordene: «Alle menn som er kloke og har kjennskap til sannheten vet at Tyrkere og Asiamenn bosatte seg i Norderlandene. Språket deres spredte seg siden i alle land og lederen for disse folkene het Odin som menn regner sin ætt fra.»

For mannsnavnet Odin, se Odin (navn). Odin (norrønt: Óðinn) er ifølge norrøn mytologi den mektigste og klokeste av gudene. Han blir også kalt Allfader. Han ble både regnet som gudenes høvding og høvdingenes gud. Foreldrene hans er Bor og Bestla, og han er bror til Vilje og Ve. Hustruen hans er Frigg, den mektigste gudinnen i Åsgard, og med henne fikk han Balder, Hod og Hermod. Med Jord (Fjorgyn) fikk han Tor og Meili. Med Rind fikk han Våle og Skjold, og med Grid fikk han Vidar. En teori går ut på at Odin opprinnelig var en nattens gud, som senere ble forfremmet til hovedgud. En annen teori går ut på at han er en videreføring av en gammel indoeuropeisk fars- eller dødsgud, men klare sjamanistiske trekk. Han er senere også sett som krigsgud, og guden for visdom, trolldom (seid), diktning, og mere. Odins bolig heter Valaskjalv, der han sitter i sitt høysete Lidskjalv. Odin har spydet Gungne og gullringen Draupne. Snorre forteller om Odin i sin Ynglingesaga, og skildrer Odin som en mektig høvding som innvandret til Skandinavia med stammen sin og bosatte seg i Gamle Sigtuna. Skalden Øyvind Finnsson diktet kvadet Håløygjatal til Håkon jarl. Her fremstilte Øyvind Håkon som etterkommer av Odin og Skade. Fornaldersagaen Sturlaug den arbeidssommes saga, som ble skrevet rundt 1300, innledes med disse ordene: «Alle menn som er kloke og har kjennskap til sannheten vet at Tyrkere og Asiamenn bosatte seg i Norderlandene. Språket deres spredte seg siden i alle land og lederen for disse folkene het Odin som menn regner sin ætt fra.» == Valhall == Odin styrer i Valhall. Veggene er lagd av spyd, og taket av skjold. Valhall har 540 porter, som alle er så brede at 800 einherjere kan gå gjennom dem. Her samles alle som har falt i kamp, og fortsetter striden her. Imidlertid er det slik at alle som dør når de slåss her, kommer til live igjen, og kan spise og drikke videre. Maten får de fra galten Særimne. Den blir spist hver dag, men om kvelden er den like hel igjen. Kokken her heter Andrimne, og kjelen Eldrimne. Geita Heidrun fyller et kar med mjød hver dag, det er rikelig til alle. Odin selv drikker bare vin, det er både mat og drikke for ham. Det er valkyriene Hrist og Mist som bringer Odin hans drikkehorn. Geiten Heidrun og hjorten Eiktyrne står på Valhalls tak og eter bladene fra verdenstreet Yggdrasil. == Odins kunnskap == Odin er blant annet kunnskapens og visdommens gud. Sin kunnskap fikk han da han ofret det ene øyet sitt for å drikke av kunnskapens brønn (Mimes brønn). Odin er derfor enøyd. Dette gjorde han for å forstå den verden han hadde skapt. Mime ble senere halshugd, og Odin har siden brukt hodet hans til å rådføre seg med. Men en dag var han fortvilet over alt han ikke visste og forstod. Han måtte ut i verden og øke sin kunnskap. Han stakk spydet sitt i siden på seg for å lære om smerte. Han klatret opp i Yggdrasil og hang der i ni døgn, halvt død, halvt levende. Da viste verdens hemmeligheter seg for ham, og Odin kunne reise tilbake klokere enn før. == Odins dyr == Han har en hest, Sleipner, som navigerte verden med sine åtte ben. Ingen hest i verden løper like fort som Sleipner, og den løper til lands, til vanns, gjennom fjell og i lufta. På hver skulder har han en svart ravn, henholdsvis Hugin og Munin («Tanken» og «Minnet»). De ser hver eneste bevegelse nede på jorden og hører hver eneste lille lyd. Ingenting kan holdes skjult for Hugin og Munin. Han har to ulver, Gere og Freke. Begge navnene betyr grisk/grådig. Han eier også grisen Særimne som gir mat til alle i Vallhal. Det er han som slaktes og spises hver dag, for å gjenoppstå til neste dags servering. == Odins tilnavn == Odin hadde mange navn. Mange av dem kommer av at folk har måttet oversette hans navn til sitt eget språk, mens andre gjenspeiler hans mange egenskaper og ferdigheter. Han kunne omskape seg til hva det skulle være. Allfader (han er far til alle guder), Arnhovde, Atrid, Audun, Bileyg (Biløyd), Bivlinde, Båleyg (Båløyd), Bolverk, Brun/Brune, Dresvarp, Farmatyr, Gaut, Herjan, Hrosshårsgråne (hross = hest), Hvatmod, Hvedrung, Hærglad, Hærblinde, Hå/Høy, Ialk, Jevnhå (Den Jevnhøye), Jolner, Kjalar, Langskjegg, Launding, Møttul, Njot, Olg, Ölur, Ome, Oske, Ovner, Rane, Ravnguden, Roptaty (Hroptatýr), Rosterus (hos Saxo, trolig = Hroptr), Sann/Sannetal, Seierfar, Sidhatt, Sidskjegg, Sige, Sigder, Siggaut, Sigmund, Sigtrygg, Skilfing, Skjoldvall, Svalner, Svavner, Svidrer, Svidur, Svipal, Tud, Tund/Tunn, Tekk, Tror, Trasar, Tveblinde, Tvegge, Ud, Vak/Vakr, Valfader (han er fosterfar til alle som faller i val), Valdr Galga, Vegtam, Vidrimmer, Vidur, Vodin, Våvud, Ygg/Yggr (= den skrekkelige), Yggjung, Yjung. == Referanser == == Litteratur == Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7 Ola Svein Stugu: Historie i bruk (s. 55), forlaget Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-7214-0 Snorre: Kongesagaer, Ynglinge-saga, Gyldendal, 1979. == Eksterne lenker == Oppslagsordet «Oden» i Nordisk familjebok fra 1914 (på svensk) Håløygjatal hos Heimskringla.no

Odin (norrønt: Óðinn) er ifølge norrøn mytologi den mektigste og klokeste av gudene. Han blir også kalt Allfader.

https://no.wikipedia.org/wiki/Odd_Nerdrum

2023-02-04

Odd Nerdrum

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 8. april', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt for økonomisk kriminalitet', 'Kategori:Nordmenn født i Sverige', 'Kategori:Norske malere', 'Kategori:Odd Nerdrum', 'Kategori:Personer fra Helsingborg', 'Kategori:Personer som har blitt benådet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser']

Odd Olaf Nerdrum (født 8. april 1944 i Hälsingborg) er en norsk maler.Nerdrum betegner seg selv som figurativ kitsch-maler, men kan også karakteriseres som moderne klassisist med forbilder fra den eldre kunsthistorien, i protest mot modernismen. Hans mest kjente og provokative malerier er kanskje «Mordet på Andreas Baader» fra 1977–1978, der han framstiller terroristen som et offer, og «Selvportrett i gylden skrud» fra 1998, der han avbilder seg selv med erigert penis.Nerdrum har gjennom sin malerstil og sitt kunstsyn flere ganger skapt offentlig debatt om kunst i Norge.

Odd Olaf Nerdrum (født 8. april 1944 i Hälsingborg) er en norsk maler.Nerdrum betegner seg selv som figurativ kitsch-maler, men kan også karakteriseres som moderne klassisist med forbilder fra den eldre kunsthistorien, i protest mot modernismen. Hans mest kjente og provokative malerier er kanskje «Mordet på Andreas Baader» fra 1977–1978, der han framstiller terroristen som et offer, og «Selvportrett i gylden skrud» fra 1998, der han avbilder seg selv med erigert penis.Nerdrum har gjennom sin malerstil og sitt kunstsyn flere ganger skapt offentlig debatt om kunst i Norge. == Bakgrunn og arbeid == Odd Nerdrum var elev ved Statens kunstakademi under Aage Storstein og Alexander Schultz, men avbrøt sin kunstutdannelse i løpet av 1960-tallet, for å utdanne seg selv i en klassisk tradisjon i forlengelsen av gamle mestere som Caravaggio, og kanskje spesielt Rembrandt. Nerdrum har avholdt en rekke utstillinger og høstet stor kommersiell suksess. Odd Nerdrums første kunstutstilling fant sted i Norge i 1967. Allerede fra hans første utstilling kunne det være vanskelig å se hvilket standpunkt han tok i sine bilder, men «kunsten behøver ikke nødvendigvis være verken revolusjonær eller skildre noe samfunnsmessig problem», uttalte han til Bergens Tidende i 1977. Gjennom 1960-, 1970-, og 1980-årene arrangerte Odd Nerdrum, sammen med blant andre Bjørn Fjell, Arne Paus og Karl Erik Harr, en serie utstillinger under tittelen «Romantikk og realisme». Kunsthistorikeren Gunnar Sørensen hevdet i 1980 at det er «verken Rembrandt eller Velazquez som utgjør Nerdrums nærmeste åndsfrender, for egentlig hører han vel hjemme i tradisjonen fra Tidemand, Christian Skredsvig og Christian Krohg». === Enkeltverk === Bildet «Stefanus – den første martyr» fra 1969 viser øyensynlig et offer for vold på gaten. «Frigjøring» fra 1975 viser en kvinne sittende overskrevs på en liggende mann på en enkelt madrass i et sparsommelig utstyrt rom. «Mordet på Andreas Baader» fra 1978 viser et storslagent tablå, hvor en halvnaken, utstrukket og nærmest Kristus-lignende figur, den tyske venstreterroristen (identifisert i bildets tittel), som mest sannsynlig begikk selvmord, blir skutt i bakhodet av en dresskledd mann med ansiktet i skygge. Bilene «Trygd» (1973), innkjøpt av Nasjonalgalleriet, og «Moren vender tilbake som ung kvinne» (1974), makulert av kunstneren selv i 1978, bærer preg av sosialrealisme. Verket «Skyen» (1985) er med på listen over Morgenbladets 12 viktigste kunstverk. == Kritikk == I 2011 sa Stig Andersen at «Forestillingen om at Odd Nerdrum tilhører den ypperste verdenselite er et norsk fenomen». Nerdrum er i all hovedsak blitt møtt med negativ kritikk av norske kunstanmeldere. De mener han kopierer en tidligere stilart. Nerdrum har på sin side svart at modernismen knebler og hindrer billedkunstens frihet. == Dom == Odd Nerdrum ble 17. august 2011 dømt til to års og ti måneders ubetinget fengsel for ha solgt bilder for 10,5 millioner kroner uten å betale skatt, men dommen ble opphevet av Høyesterett 5. februar 2013 på grunn av saksbehandlingsfeil. Han ble igjen dømt i juni 2014. I 2016 ble det kjent at han hadde søkt Justisdepartementet om benådning. Søknaden ble avslått våren 2016. Nerdrum ble benådet ved kongelig resolusjon 22. september 2017. == Familie og privatliv == Nerdrum trakk seg fra offentlighetens lys i 2002. I desember 2003 flyttet han til Island, men har siden bodd på Rødvik Gård i Stavern og i Frankrike. Han er tidligere samboer med kunstshøgskole-rektor Cecilie Broch Knudsen. Odd Nerdrum er far til Nora Ceciliedatter Nerdrum og Öde Spildo Nerdrum. == Verk (utvalg) == 1982 «Mursten» 1982 «Sommer» (Nevlunghavn) 1984 «Jernloven» 1985 «Skyen» 1988 «Sangerne» 1992 «Hermafroditt» 1996 «Stripper» 1997 «Innvielse» 1998 «Selvportrett i gylden skrud» 1999 «Tvillinger ved havet» 2008 «Mother and Child» === Plateomslag === Junipher Greene: Friendship (1971) Magni Wentzel, Roger Kellaway & Red Mitchell: New York Nights (1992) Sondre Bratland: Rosa frå Betlehem (1992) Solefald: The Linear Scaffold (1997) Faun & Vilde Bjerke: En musikalsk reise i André Bjerkes diktning (2001) Marianne Beate Kielland & Sergej Osadchuk: Come Away, Death (2010) 1/2: Separate Ways/P.S. I Love You (2011) Myrkur: Mareridt (2017) == Utstillinger == I 2022 holdt sin første separatutstilling i Norgen siden 1998. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Odd Nerdrum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Odd Nerdrum på Internet Movie Database (en) Odd Nerdrum på Discogs (en) Odd Nerdrum på MusicBrainz (no) Digital kopi av Jan Åke Pettersson: Odd Nerdrum : historieforteller og selvavslører (Aschehoug, 1998) verk av Odd Nerdrum hos fotoarkiv ovaering.no

Odd Olaf Nerdrum (født 8. april 1944 i Hälsingborg) er en norsk maler.

https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Nygard

2023-02-04

Olav Nygard

['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 11. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 10. juli', 'Kategori:Fødsler i 1884', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Personer fra Modalen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Olav Nygard, (født 10. juli 1884, død 11. februar 1924) er en norsk lyriker som skrev på nynorsk. Han gav ut fire diktsamlinger, før han døde knapt 40 år gammel. Olav Nygard var en av mellomkrigstidens aller fremste norske lyrikere. I løpet av sin levetid oppnådde han begrenset kunstnerisk anerkjennelse og han slet med en dårlig økonomi. Til tross, hans poesi satt store spor etter seg, og hans beste dikt hører til det fineste den norske litteraturen kan tilby.

Olav Nygard, (født 10. juli 1884, død 11. februar 1924) er en norsk lyriker som skrev på nynorsk. Han gav ut fire diktsamlinger, før han døde knapt 40 år gammel. Olav Nygard var en av mellomkrigstidens aller fremste norske lyrikere. I løpet av sin levetid oppnådde han begrenset kunstnerisk anerkjennelse og han slet med en dårlig økonomi. Til tross, hans poesi satt store spor etter seg, og hans beste dikt hører til det fineste den norske litteraturen kan tilby. == Bakgrunn == Olav Nygard ble født på fjellgården Krossen i Modalen, Hordaland som barn av bonde Simon Larsson Nygard (1842–1930) og Brita Andersdotter Florvåg (1844–1894). Nygard var den nest yngst av ti søsken. Hans skolegang var folkeskole, først og fremst omgangsskole. 1903–1904 gikk han på Nordhordlands Amtskole, og i 1904–1905 gikk han på Møre Folkehøgskule i Ørsta, hvor styreren, Andreas Austlid, tok seg av han. 1905–1906 gikk han i snekkerlære og avtjente miliærtjeneste. 1907–1908 hadde han et nytt opphold ved folkehøgskolen i Ørsta, der han møtte Anton Aure og Anders Underdal. 1909–1910 bodde han i Oslo, en periode hos Hulda og Arne Garborg på Labråten i Asker. Olav Nygard livnærte seg som snekker, verftsarbeider, bryggeriarbeider og bonde. Flere ganger skiftet han bosted for å forsørge seg og familien, og eide og drev småbruk i Eksingedalen (1915–1916), på Lindås (1916–1918), på Horvei (1918–1922) og på Ulsrud (1922–1924). Den 31. desember 1912 ble han gift med Rakel Mathilde Tvedt (1889–1979), datter av bonde Sjur Hanssen Tvedt og Bertha Karin Monsdotter. Hun skulle komme til å overleve sin ektemann med 55 år da Nygard døde den 11. februar 1924 på Ulsrud i Østre Aker etter lengre tids sykeleie av tuberkulose.Nygard har fått Olav Nygards veg på Ulsrud i Oslo (like ved hans siste bosted i Beverlia) oppkalt etter seg. Gavlveggen i Ulsrud Borettslag i veien er dekorert med Nygard-sitatet «No kvil deg fot. No hev du vinne fram.» fra diktsamlingen Ved vebande. == Lyrikeren == Nygard ble tidlig opptatt av engelsk dikting, William Shakespeare, Percy Bysshe Shelley, John Keats, men også av Henrik Wergeland. I tiden etter 1910 levde han av dagsarbeid og av å skrive for landsmålsavisene. 1910–1911 turnerte han med Hulda Garborg og Det Norske Spellaget. Nygard tilhører idag den sentrale norske lyrikkanon. Han ga ut fire diktsamlinger: Flodmaal (1913), Runemaal (1914), Kvæde (1915) og Ved vebande (1923). Han oversatte også et utvalg dikt av Robert Burns (1923). Debutboken kom ut på Olaf Norlis Forlag, mens de to neste bøkene ble utgitt av Gula Tidend i Bergen. Flodmaal fikk enkelte gode anmeldelser da den kom ut, mens Runemaal og Kvæde ikke ble lagt merke til av mange. Først med sin siste bok fikk han oppmerksomhet ut over en mindre krets. I et takkebrev til Nygard karakteriserer Arne Garborg boken slik: «Det er eit herlegt lite arbeid; høyrer til det beste og er, trur eg, det finaste, me hev av lyrikk på norsk». == Om døden == I sine dikt beskjeftiger Nygard seg med de største temaer, og han står klart innenfor en romantisk diktertradisjon. Han blir ikke uten grunn kalt en dødens dikter: Hans bøker, særlig Ved vebande («ved det hellige») og et etterlatt manuskript, inneholder tradisjonelle døds- og vanitasdikt, men også svært originale bearbeidelser av disse temaene. I kontrast til den åpne dødstematikken står et sterkt fokus på fruktbarhet, skapelse og de livgivende impulser. Disse to sidene inngår ofte i en poetisk fruktbar dynamikk, for eksempel i hans kanskje mest kjente dikt, «No reiser kvelden seg» fra 1923: No reiser kvelden seg i vesterbrun, han trør på lette føter gjenom tun og skuggeveven fjell-imillom hengjer. Det gjeng ei kviskring gjenom kjørr og lyng, og talatrasten skifter ljod og syng med avdagsskjelven under sine strengjer.Men dagen tek sin gangar fast i taum tek ferdakåpa på med fullrend saum og bort frå blåne etter blåne skundar. Det gular gjenom svale dal og lid, der skuggen ventar natta, brura si og ør i sine elskhugsdraumar blundar. == Naturmystikk == Olav Nygards forfatterskap faller i to deler. De tre første bøkene inneholder en rekke folkeviseinspirerte og ofte naturmystiske dikt, svært mange av dem innenfor en romantisk og idealistisk verdensanskuelse. Dikterens ansvar er et sentralt motiv i det tidlige forfatterskapet, og dette blir tematisert både sosialt og eksistensielt. Et typisk eksempel på dette er diktet «Eg vart vald til svarberg», fra Runemaal. Den siste diktsamlingen kommer ut etter en åtteårig pause i forfatterskapet. I denne boken kommer det inn både tvil og avklaring i forhold til idealismen, og Nygard beveger seg henimot en posisjon hinsides romantikken. Synet på dikterrollen gjennomgår store endringer, den blir gjenstand for en omfattende og poetisk avansert utspørring av forholdet mellom dikter og dikt. Denne posisjonen har vært karakterisert som «metaromantikk». I siste del av forfatterskapet når Nygard også sitt mesterskap i turneringen av de klassiske versformene. Samtlige av Nygards dikt er skrevet i tradisjonelle strofeformer, og særlig sentral i forfatterskapet er ottava rima-strofen, som totalt dominerer de siste delene av hans lyriske produksjon. Nygards dikt har ofte blitt oppfattet som språklig vanskelige. Dette beror både på at han i store deler av forfatterskapet benyttet seg av gamle, ‘ukurante’ ord, og på den utstrakte bruken av sammensatte ord og voldsomme språkbilder. Denne tendensen til vanskeliggjøring har blitt betraktet som hans største svakhet som lyriker, men også som et mulig modernistisk trekk ved forfatterskapet. == Utgivelser == Flodmaal (1913) Runemaal (1914) Kvæde (1915) Ved vebande (1923) Dikt (gjendikting av Robert Burns) (1923) Dikt i samling (1984, ny utgave 2004) == Referanser == == Litteratur == Olav Nygard - liv og dikting (tidsskriftet Nordica Bergensia, nr 15 (1997). 205 s. (Heile heftet er vigd lyrikaren Olav Nygard og inneheld desse foredraga: I Stegane: "Olav Nygard og den litterære tradisjonen", s. 9-22. G Akselberg: «Språk og språkbruk hjå Olav Nygard», s. 23-45. A Aarseth: "Den vanskeleggjorde forma. Linjer og verkemiddel i Olav Nygards lyrikk", s. 47-62. A K Fonneland: «Mørke og lys. Ny lyrikk i møte med Olav Nygard», s. 63-82. M Tveisme: «Ikkje berre himmelsyner. Nærværet i Olav Nygard si dikting», s. 83-94. J Gjerdåker: «Olav Nygard og livssoga hans», s. 95-113. Resten av heftet er opptrykk av sentrale artiklar av og om Olav Nygard). ISBN 82-90500-41-6 - Les i fulltekst Vassenden, Eirik. Skapelsens problem. Lesninger i Olav Nygards lyrikk. 353 s. Dr.avh., Universitetet i Bergen, 2003 Aarnes, Asbjørn. Poesien hos Olav Nygard, et dikteralbum. 343 s. (Pax, 2004) == Eksterne lenker == Jan H. Landro: «Saknad heiter livet mitt» nett-tekst Ferdig søk i databasen LITTFORSK Utvalgte dikt fra aasentunet.no Digitaliserte bøker av Olav Nygard og om Nygard hos Nasjonalbiblioteket

Olav Nygard, (født 10. juli 1884, død 11.

https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_B%C3%B8rs

2023-02-04

Oslo Børs

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1819 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byggverk fullført i 1829', 'Kategori:Byggverk i Oslo', 'Kategori:Børser', 'Kategori:Christian H. Grosch', 'Kategori:Etableringer i 1819', 'Kategori:Kulturminner i Sentrum (Oslo)', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Kvadraturen (Oslo)', 'Kategori:Oslo Børs', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utdaterte artikler']

Oslo Børs ASA er Norges eneste regulerte markedsplass for omsetning av aksjer, egenkapitalbevis og andre verdipapirer, som derivater og obligasjoner. I 2019 ble Oslo Børs en del av Euronext.

Oslo Børs ASA er Norges eneste regulerte markedsplass for omsetning av aksjer, egenkapitalbevis og andre verdipapirer, som derivater og obligasjoner. I 2019 ble Oslo Børs en del av Euronext. == Historie == Oslo Børs ble etablert ved egen lov av 18. september 1818. Handelen på Oslo Børs startet den 15. april 1819. I 1881 ble Oslo Børs en fondsbørs, det vil si at verdipapirer ble tatt opp til notering. Den første kursnotering av verdipapirer inneholdt 16 obligasjonsserier og 23 aksjer, Norges Bank inkludert. Oslo Børs var den første norske børsen som ble etablert, etterfulgt av lokale børser i Trondheim (1819), Bergen (1837), Kristiansand (1837), Drammen (1839), Stavanger (1878), Kristiansund (1894), Skien (1895), Ålesund (1905) Sandefjord (1912), Haugesund (1914) og Fredrikstad (1921). Oslo Børs hadde hele tiden hovedmarkedet for noterte aksjer og obligasjoner, de lokale børsene drev vanligvis med valutanoteringer og vareomsetning, selv om de også hadde en viss fondsbørsvirksomhet. Etter første verdenskrig ble Oslo Børs den eneste børsen som hadde noe aksjeomsetning av betydning. Oslo Børs samarbeider om blant annet handelssystemer med London Stock Exchange. Børsen har også et samarbeid med børsene i Singapore og Toronto (Canada) om sekundærnotering av selskaper. Børsen ble privatisert i 2001, og ble etter fusjonen med Verdipapirsentralen (VPS) i 2007, heleid av Oslo Børs VPS Holding. === Selskapsstruktur === I 2006 kjøpte Oslo Børs 50% av aksjene i NOTC, den norske markedsplassen for unoterte aksjer. I 2017 kjøpte de ut Verdipapirforetakenes Forbund, slik at selskapet ble heleid.I 2012 kjøpte Oslo Børs ca. 71% av aksjene i fiskederivatbørsen Fish Pool, og eier per 2020 ca. 97% av aksjene.I 2019 ble Oslo Børs VPS en del av Euronext-konsernet.I 2021 solgte Euronext Oslo Market Solutions for å fokusere på konsernets kjernevirksomhet. == Bygning == Børsbygningen i Tollbugata 2 i Oslo ble oppført i årene 1827–1829 etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch (1801–1865). Børsen søkte i 1822 staten om å få bygge på Grønningen (i dag kalt Børshagen), den første og eneste offentlige park i datidens Christiania. Grosch måtte i 1827 forlate stillingen som assistent for slottsarkitekt H.D.F. Linstow fordi Stortinget nektet å bevilge penger til byggingen av Slottet, og var dermed ledig for sitt første oppdrag i hovedstaden. I dag skjer all handel på Oslo Børs elektronisk, bygningen inneholder ikke lenger den fysiske markedsplassen for verdipapirer. Børssalen er i dag kontorer. == Som markedsplass == Oslo Børs tilbyr notering og handel i aksjer, egenkapitalbevis, ETP-er, renteprodukter og derivatprodukter på fem ulike markedsplasser; Oslo Børs, Oslo Axess, Merkur Market, Nordic ABM og Oslo Connect. Oslo Børs er den største markedsplassen hvor det noteres og handles aksjer, egenkapitalbevis, ETP-er (børshandlede fond og notes), derivater og renter. Oslo Axess ble etablert i mai 2007 som et alternativ til Oslo Børs for notering av, og handel i aksjer. Merkur Market ble etablert i 2016 og er en såkalt multilateral handelsfasilitet, hvor regelverket er mindre omfattende enn for selskaper notert på Oslo Børs og Oslo Axess. Nordic ABM ble etablert i juni 2005 som en alternativ markedsplass for renter. Oslo Connect ble etablert i 2009 og er en markedsplass for handel i ikke-standardiserte derivater (OTC-derivater). Oslo Børs har fem forskjellige markedsplasser. Oslo Børs, Oslo Axess og Merkur market er markedsplasser for aksjer. Nordic ABM for renteprodukter samt Oslo Connect for derivater. === Oslo Børs === Oslo Børs er hovedmarkedsplassen til Oslo Børs. === Oslo Axess === Oslo Axess er en regulert og autorisert markedsplass i regi av Oslo Børs. Hensikten er å bidra til vekst blant mindre selskaper, og gi dem de fordelene som oppnås ved å ha aksjer notert i et regulert marked. ==== Generelt ==== Oslo Axess er ment for selskaper som ønsker notering på en regulert markedsplass, men som ikke tilfredsstiller kravene til børsnotering på Oslo Børs. Investorer får beskyttelse og et kvalitetsstempel av Oslo Axess, men denne vil derimot ikke være like dekkende som for selskaper på børsen. Hovedmålgruppen er små og mellomstore selskaper, inkludert pre-kommersielle selskaper. Oslo Axess opererer med de samme prisene for handel som Oslo Børs. ==== Konsesjon ==== Oslo Axess har konsesjon fra Finansdepartementet til å fungere som regulert markedsplass for aksjehandel i Norge. Stort sett gjelder de samme lovgivningene som for Oslo Børs. Første virkedag for Oslo Axess var 2. mai 2007. === Merkur market === Merkur Market er en multilateral handelsplattform (MTF) opprettet av Oslo Børs. Både opptakskravene og de løpende rapporteringsforpliktelsene i etterkant av opptaket, er enklere og mindre omfattende enn på Oslo Børs og Oslo Axess. === Oslo Connect === Oslo Connect er en multilateral handelsplattform (MTF) for handel i ikke-standardiserte derivater. === Nordic ABM === Nordic ABM er en liste for registrerte renteprodukter hvor Oslo Børs fastsetter reglene etter konsultasjon med markedsaktørene. Nordic ABM er ikke et regulert marked eller multilateral handelsfasilitet underlagt regulering i børsloven eller verdipapirhandelloven. === Aksjer === I Norge kan et allmennaksjeselskap (ASA) noteres på Oslo Børs. Det er opp til selskapet selv å søke om å bli tatt opp til notering, men selskapet må oppfylle gjeldende krav som blant annet omfatter antall eiere (spredning), antall aksjer, markedsverdi og historie. For å være notert stiller Børsen blant annet strenge krav om behandling av konfidensiell informasjon. Selskaper som tilfredsstiller kravene til notering, vil mye lettere få tilgang til kapital gjennom emisjoner. Mange investorer investerer utelukkende i verdipapirer som er notert på en børs. Slike papirer er lettere å selge. OBX – indeksen består av de 25 mest omsatte aksjene notert på Oslo Børs. OBX-indeksen er handlebar, det vil si at du kan kjøpe og selge børsnoterte futures og opsjoner på indeksen. Sagt på en annen måte kan du få samme eksponering ved å kjøpe et indeksprodukt som om du kjøper alle aksjene (vektet) som inngår i indeksen. Rangeringen baseres på en seks måneders omsetningsperiode. Indeksen justeres hver tredje fredag i juni og desember. OSEBX – Oslo Børs Benchmark Index skal være en investerbar indeks som inneholder et representativt utvalg av alle noterte aksjer på Oslo Børs. OSEBX revideres på halvårlig basis og endringene implementeres 1. desember og 1. juni. Det lages også en rekke andre indekser. === Derivater === Derivater ble første gang notert på Oslo Børs 22. mai 1990. === Valuta === Frem til 1991 var det valutaveksling på Oslo Børs, i dag foregår omsetning av valuta hos Norges Bank. === Ledende sektorer === Oslo Børs har en unik posisjon internasjonalt knyttet til næringene energi, shipping og sjømat. Børsen er ledende og størst/blant de største i verden innen disse sektorene. == Børsdirektører == Den administrative leder av Oslo Børs ble tidligere kalt «børskommissær», mens tittelen «børsdirektør» ble innført i 1988. Børskommissærene ble i starten utnevnt av Norges konge, men har siden 24. desember 1868 blitt utpekt av Norges regjering og fikk instrukser fra Handelsdepartementet, ved en kongelig resolusjon. Herman Wang (1819–1822) Lauritz Nicolai Kraft (1822–1834) Jacob Smith (1835–1857) Adolph Ingemann (1857–1865) M P Paulsen (konstituert 1866–1867) Axel Winge (1868–1893) Henrik Theodor Hammond (1894–1904) Reidar Due (1904–1937) Asbjørn Mjerskaug (1937–1963) Hans Christian Arnessen (1963–1977) Erik Jarve (1977–1994) Kjell Frønsdal (1995–1999) Sven Arild Andersen (2000–2005) Bente A. Landsnes (2006–2019) Håvard S. Abrahamsen (2019–2020) Øivind Amundsen (2020–) == Se også == Børs og katedral Børsens hovedliste Markedsplasser på Oslo BørsIndekserOBX-indeksen, de 25 mest omsatte selskapene OSEBX-indeksen OSESX-indeksen == Litteratur == Kapitalkilde for Næringslivet. Oslo Børs gjennom 175 år. Utgitt i tilknytning til Oslo Børs' 175-årsjubileum 15. april 1994. Bedriftsøkonomens Forlag, ISBN 82-7037-827-5 Seip, Elisabeth: Arkitekt og klassisist. I: Seip, Elisabeth (red.): Chr. H. Grosch – Arkitekten som ga form til det nye Norge, Oslo 2001. ISBN 82-92238-01-8 Oslo før og nå - artikkel fra forskning.no 2.10.08 == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted «Oslo Børs». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.

Oslo Børs ASA er Norges eneste regulerte markedsplass for omsetning av aksjer, egenkapitalbevis og andre verdipapirer, som derivater og obligasjoner. I 2019 ble Oslo Børs en del av Euronext.

https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Kyrre

2023-02-04

Olav Kyrre

['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1093', 'Kategori:Fødsler på 1000-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Olav Kyrre (norrønt: Óláfr kyrri), født ca. 1050, død 1093, var Norges konge fra 1067 til sin død i 1093. Det første året han regjerte var det sammen med den eldre broren, Magnus, men fra 1069 var Olav enekonge, da Magnus døde ung. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres Heimskringla, Fagerskinna og Morkinskinna.

Olav Kyrre (norrønt: Óláfr kyrri), født ca. 1050, død 1093, var Norges konge fra 1067 til sin død i 1093. Det første året han regjerte var det sammen med den eldre broren, Magnus, men fra 1069 var Olav enekonge, da Magnus døde ung. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres Heimskringla, Fagerskinna og Morkinskinna. == Bakgrunn og familie == Olav var sønn av kong Harald Hardråde (norsk konge 1046-1066) og Tora Torbergsdatter. Faren Harald ble i 1045 gift med Ellisiv av Kyiv, som han fikk døtrene Maria og Ingegjerd med. I 1048 traff han Tora, som ble mor til sønnene Olav og Magnus. Tora tilhørte Giskeætten, som var en av de mektigste slektene i Norge på den tiden. Etter Haralds død i 1066 skal Tora ha blitt gift på nytt, enten med den svenske kongen Håkan Røde, eller med den danske kongen Svein Estridsson.Olav ble gift med den danske kongsdatteren Ingerid, datter av kong Svein Estridsson, så dersom morens giftermål med Svein stemmer, var Ingerid også Olavs stesøster. Olav og Ingerid fikk ingen barn sammen, men Olav fikk sønnen Magnus med frillen (elskerinnen) Tora Jonsdatter. == I England == Olavs far Harald dro til England i 1066, og både Olav, stemoren Ellisiv og søstrene Maria og Ingegjerd var med. Harald kjempet i flere slag, og Olav var med i minst ett av dem. Snorre forteller at Olav var med faren da nordmennene seilte opp ved «Humbra», altså elven Humber i Yorkshire, og gikk i land ved «Usa», altså elven Ouse. 20. september 1066 stod slaget ved Fulford, hvor nordmennene og deres angelsaksiske allierte seiret over den angelsaksiske jarlen Morcar av Northumbria. Snorre gjengir også et kvad av skalden Stein Herdisson om Olavs deltakelse i slaget. Snorre påstår at Morcar ble drept i slaget. Dette stemmer ikke, Morcar flyktet og allierte seg med Harald Godwinsson, Harald Hardrådes motstander. Fem dager senere stod slaget ved Stamford Bridge mellom Harald Godwinsson og Harald Hardråde. I dette slaget deltok ikke Olav. Faren Harald ble drept i slaget. Olav tok med den engelske stormannen Skule, som fikk tilnavnet Kongsfostre, hjem fra England. Skule ble lederen for Olavs hird, og fikk flere gårder av det norske krongodset, blant annet Rein i Rissa, og ble stamfar til birkebeinerkongen Inge Bårdsson (norsk konge 1204-1217). == Den fredelige kongen == Da Olav kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Olavs regjeringstid ble en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svein Estridsson og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Det var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i å lese salmer, og at han også assisterte prester ved gudstjenester. Det er også bevart et brev til Olav fra Pave Gregor VII. I brevet ber Gregor Olav om å sende «unge og ættstore menn» fra Norge til Vatikanet for å få opplæring som kirkeledere. Vi vet imidlertid ikke hvorvidt Olav gjennomførte dette.Olav døde 1093 på kongsgården Haukbø i Viken, nå Håkeby i Tanum i Båhuslen. Kongen ble senere begravd i Kristkirken i Nidaros (Trondheim). == Referanser == == Litteratur == Bjørn Bandlien En engelsk rømling hos Olav kyrre, (no) Middelalderforum nr. 4.1 (2004), s. 33-79 Snorre Sturlason, Harald Hardrådes saga og Olav Kyrres saga. Oversatt av Gustav Storm, Kristiania 1900 == Eksterne lenker == (en) Olaf III of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Store norske leksikon - Olav 3 Haraldsson Kyrre Norsk biografisk leksikon - Olav 3 Haraldsson Kyrre

Olav Kyrre (norrønt: Óláfr kyrri), født ca. 1050, død 1093, var Norges konge fra 1067 til sin død i 1093.

https://no.wikipedia.org/wiki/Om_det_tragiske

2023-02-04

Om det tragiske

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filosofibøker', 'Kategori:Peter Wessel Zapffe', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']

Om det tragiske var den filosofiske doktorgraden til Peter Wessel Zapffe, og ble første gang utgitt som bok i 1941. Zapffes seks hundre sider store verk er en redegjørelse for den filosofiske tankegangen som ble grunnlagt i Zapffes essay Den sidste Messias. I «Om det tragiske» skriver han blant annet at det ligger i menneskets natur å spørre etter mening ettersom mennesket er et meningskrevende vesen. Denne søken etter mening er mennesket alene om, fordi vi er i besittelse av et åndsoverskudd. Mennesket har større intellektuell kapasitet enn det naturen krever, og dette overskuddet bruker vi på meningsløse grublerier for å finne mening med tilværelsen. Dette er «det tragiske».

Om det tragiske var den filosofiske doktorgraden til Peter Wessel Zapffe, og ble første gang utgitt som bok i 1941. Zapffes seks hundre sider store verk er en redegjørelse for den filosofiske tankegangen som ble grunnlagt i Zapffes essay Den sidste Messias. I «Om det tragiske» skriver han blant annet at det ligger i menneskets natur å spørre etter mening ettersom mennesket er et meningskrevende vesen. Denne søken etter mening er mennesket alene om, fordi vi er i besittelse av et åndsoverskudd. Mennesket har større intellektuell kapasitet enn det naturen krever, og dette overskuddet bruker vi på meningsløse grublerier for å finne mening med tilværelsen. Dette er «det tragiske». == Referanser == == Litteratur == Om det tragiske. no#: Pax. 1996. ISBN 8273504379.

Om det tragiske var den filosofiske doktorgraden til Peter Wessel Zapffe, og ble første gang utgitt som bok i 1941.

https://no.wikipedia.org/wiki/Organisasjon

2023-02-04

Organisasjon

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Organisasjoner', 'Kategori:Organisasjonsteori', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Organisasjon er to eller flere mennesker som arbeider sammen og utfører oppgaver for å oppnå et mer eller mindre klart definert mål. Dette vil i praksis innebære en formalisering med fordeling av sider ved arbeidet (rollefordeling/oppgavespesialisering) for at samarbeidet skal gi mest mulig effekt. Organisasjoner fremmer medlemmene sine interesser, realiserer mål, produserer varer og tjenester, og administrerer og utøver myndighet.

Organisasjon er to eller flere mennesker som arbeider sammen og utfører oppgaver for å oppnå et mer eller mindre klart definert mål. Dette vil i praksis innebære en formalisering med fordeling av sider ved arbeidet (rollefordeling/oppgavespesialisering) for at samarbeidet skal gi mest mulig effekt. Organisasjoner fremmer medlemmene sine interesser, realiserer mål, produserer varer og tjenester, og administrerer og utøver myndighet. == Formelle organisasjoner == Formelle organisasjoner kjennetegnes av regelverk, prosedyrer og mål for den kollektive virksomheten. De formelle organisasjonene kan deles i to hovedgrupper: arbeidsorganisasjoner og frivillige organisasjoner. Arbeidsorganisasjoner er opprettet for å produsere bestemte varer eller tjenester i privat og offentlig virksomhet.Formelle organisasjoner er anerkjent av omgivelsene og/eller offentlige myndigheter som en enhet (i Norge ved oppføring i Foretaksregisteret), dessuten er retten til å tale eller inngå kontrakter på vegne av organisasjonen formalisert. Arbeidsorganisasjoner kan organiseres i forskjellig former (se Selskapsformer i Norge) og reguleres i selskapsrettens rettsregeler. == Frivillige organisasjoner == De frivillige organisasjonene knytter sin virksomhet til bestemte religiøse, kulturelle, humanitære, idrettslige, politiske og næringsmessige interesser og verdier. Et hovedskille mellom frivillige organisasjoner går mellom ideelle organisasjoner og interesseorganisasjoner. Det totale antallet lokalforeninger, klubber og lag blant frivillige organisasjoner i Norge anslås til 200 000. Det finnes ca. 1200 landsomfattende organisasjoner med et samlet medlemstall på mer enn én million. Organisasjon kan også være en betegnelse på aktiviteter som systematisk tar sikte på å ordne, iverksette, fremme og planlegge arbeid som utføres i organisasjoner eller skaffe seg oversikt over et sakskompleks. Organisasjon er i dagligtale ofte det samme som en forening. == Uformelle organisasjoner == Organisasjoner skiller seg fra uformelle grupper som familier, klaner, vennegrupper, nabolag og gjenger ved at organisasjoners sosiale relasjoner som oftest er mer formelle og målrettede. Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle, og av og til kan slike andre sosiale grupper fungere så målbevisst og systematisk at de vanskelig lar seg skjelne fra ordinære organisasjoner. Når det skjelnes mellom formelle og uformelle organisasjoner blir formelle organisasjoner definert på grunnlag av offisielle hierarkier og målsetninger; mens uformelle organisasjoner er definert utfra sosial praksis og forskjellige forhandlingsformer. I en formell organisasjon er medlemskap normalt regulert i en arbeidskontrakt eller medlemskapsbetingelser. == Organisasjonsteori == Innenfor organisasjonsteorien blir formell organisasjon ofte definert som «et sosialt system som er bevisst konstruert for å nå bestemte mål». En annen tilnærming er å definere formelle organisasjoner som en planlagt struktur av aktiviteter. Også da er strukturen planlagt med sikte på å oppnå noe som kan forstås som et målbilde om ikke nødvendigvis bestemte og klart definerte mål. Fellestrekk ved alle formelle organisasjoner er med andre ord «redskap for å realisere mål». Men hvordan de skal nå disse målene og hvilken struktur de gir systemet som settes opp med målbildet for øyet er avhengig av hvilken oppgave de har, hvilken teknologi de har til rådighet, hva målene er og hvilke påvirkninger, krav, begrensninger og muligheter organisasjonen møter fra sine omgivelser. Uformell organisasjon er i organisasjonsteoretisk sammenhengen en referanse til det sosiale nettverket som etablerer seg innenfor personkretsen av en formell organisasjon, med en uavhengig og selvskapt sosial struktur. Denne uformelle organisasjonen har ingen etablerte felles mål og etablerer kommunikasjonsveier og maktstrukturer uavhengig av og til tider i strid med den formelle organisasjonen. Innenfor den uformelle organisasjonen kan man finne ulike (makt-)koalisjoner. En klassisk organisasjonsteoretisk betraktning er å se organisasjonens mål og virkemåter som konsekvens av interessene til en dominerende koalisjon innenfor den uformelle organisasjonen, som kan være en varierende konstellasjon over tid og i forhold til ulike prosesser og forhold i organisasjonens liv. I denne betraktningsmåten, som gjerne kalles organisk, var mål-fokuset betraktelig neddempet, eller endog eksplisitt forkastet. Andre og senere organisasjonsteoretiske retninger som også er kritiske til instrumentell målorientert teori subsummeres gjerne under kategoriene kritisk teori og postmoderne teori. I organisasjonsteori finner man også en tredje type organisasjoner, som gjerne betegnes spontane. Det kan typisk være den organiseringen av mennesker som er på stedet ved en ulykke eller naturkatastrofe, en spontant oppstått samordning av innsatsen til skadebegrensing og hjelp til skadelidte, som for eksempel brannslukking, redning av mennesker og dyr som har blitt stengt inne eller begravet av ras og sammenraste konstruksjoner, førstehjelp til skadde og så videre. Når eksterne redningsmannskaper kommer frem overlates scenen gjerne til disse, som representerer formell organisering selv om den umiddelbare oppgaven de skal løse er ad hoc-preget. == Organisasjonsforskning == Organisasjonsforskning setter søkelyset på blant annet arbeidsdeling, samordning, styring, mål, interesser og endring i organisasjoner. Man har også studert tilsiktede og utilsiktede sosiale virkninger av ulike organisasjonstyper. Organisasjonsforskning har vært rettet mot organisasjoner i både næringsliv og offentlig forvaltning samt ideelle organisasjoner og interesseorganisasjoner. Man trekker på en rekke disipliner (statsvitenskap, sosiologi, økonomi, psykologi) og dette medfører at det er tale om et mangfoldig og sammensatt fag. Det undervises og forskes på organisasjoner ved høyskoler, handelshøyskoler og universitet. Også ved frittstående forskningsinstitutter som Fafo, SNF og ISF forskes det på dette området. Norske organisasjonsforskere er med i Nettverk for organisasjonsforskning i Norge. == Leder av organisasjoner == Den daglige lederen i en stor organisasjon eller institusjon, for eksempel i en interesseorganisasjon, kalles ofte generalsekretær. Generalsekretæren er som regel ansatt, til forskjell fra styrelederen som gjerne blir valgt på organisasjonens landsmøte. I noen politiske partier kalles denne stillingen partisekretær, som hos enkelte partier også er valgt på landsmøtet og har en mer politisk rolle. Dette er vanlig praksis hos for eksempel Arbeiderpartiet. I bedriftsorganisasjoner og offentlige etater kalles ofte den daglige lederen for direktør, disponent eller administrerende direktør. En daglig leder er dermed en fullmektig («agent») som driver organisasjonen på oppdrag fra eier(e) eller medlemmer («prinsipal»). Den øverste beslutningsmyndighet ligger altså hos organisasjonens øverste organ (generalforsamling, landsmøte, parlament), mens daglig leder har fått delegert beslutningsmyndighet for daglig drift. == Se også == Gruppe (psykologi) Organisasjonsteori Forbund Klubb selskap == Referanser == == Litteratur == Petter Henriksen (hovedred.), red. (1998). «Organisasjon». Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. 11 Nar-Pd (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 547. ISBN 82-573-0687-8. Pax leksikon besøkt 21/08/08 === Videre lesning === Oversikt over norsk organisasjonsforskning: Døving, E. og Johnsen, Å. (red.). 2005. Organisasjonsteori på norsk. Fagbokforlaget. ISBN 82-450-0381-6 == Eksterne lenker == NEON nettverk for organisasjonsforskning i Norge Arkivert 21. juli 2011 hos Wayback Machine.

Organisasjon er to eller flere mennesker som arbeider sammen og utfører oppgaver for å oppnå et mer eller mindre klart definert mål. Dette vil i praksis innebære en formalisering med fordeling av sider ved arbeidet (rollefordeling/oppgavespesialisering) for at samarbeidet skal gi mest mulig effekt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Opera

2023-02-04

Opera

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst', 'Kategori:Kunst', 'Kategori:Musikalske former', 'Kategori:Opera', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Underholdning']

Opera er en teaterform der musikk er en grunnleggende komponent og dramatiske roller blir tatt av sangere, men er forskjellig fra musikkteater. Et slikt "verk" (den bokstavelige oversettelsen av det italienske ordet "opera") er vanligvis et samarbeid mellom en komponist og en librettist og inneholder en rekke scenekunst, som skuespill, sceneri, kostyme og noen ganger dans eller ballett. Forestillingen gis vanligvis i et operahus, akkompagnert av et orkester eller et mindre musikalsk ensemble, som siden begynnelsen av 1800-tallet har blitt ledet av en dirigent. Opera er en sentral del av den vestlige klassiske musikktradisjonen. Opprinnelig forstått som et helt sunget stykke, i motsetning til et skuespill med sanger, har opera kommet til å inneholde en rekke sjangere, inkludert noen som inkluderer muntlig dialog som musikkteater, syngespill og Opéra comique. I tradisjonell nummeropera bruker sangere to sangstiler: resitativ, en talebøyet stil, og frittstående arier. På 1800-tallet vokste det kontinuerlige musikkdramaet frem. Opera stammer fra Italia på slutten av 1500-tallet (med Jacopo Peris stort sett tapte Dafne, produsert i Firenze i 1598) spesielt fra verk av Claudio Monteverdi, særlig L'Orfeo, og spredte seg snart gjennom resten av Europa: Heinrich Schütz i Tyskland, Jean-Baptiste Lully i Frankrike og Henry Purcell i England bidro alle til å etablere sine nasjonale tradisjoner på 1600-tallet. På 1700-tallet fortsatte italiensk opera å dominere det meste av Europa (unntatt Frankrike), og tiltrakk seg utenlandske komponister som Georg Friedrich Händel. Opera seria var den mest prestisjefylte formen for italiensk opera, helt til Christoph Willibald Gluck reagerte mot kunstigheten med sine "reform"-operaer på 1760-tallet. Den mest kjente skikkelsen i operaen fra slutten av 1700-tallet er Wolfgang Amadeus Mozart, som begynte med opera seria, men er mest kjent for sine italienske komiske operaer, spesielt Figaros ekteskap (Le nozze di Figaro), Don Giovanni og Così fan tutte, i tillegg til Die Entführung aus dem Serail (Bortførelsen fra Seraillet) og Tryllefløyten (Die Zauberflöte), landemerker i den tyske tradisjonen. Første tredjedel av 1800-tallet så høydepunktet i bel canto-stilen, med Gioachino Rossini, Gaetano Donizetti og Vincenzo Bellini som alle skapte signaturverk av den stilen. Den så også fremkomsten av Grand Opera karakterisert ved verkene til Daniel Auber og Giacomo Meyerbeer, samt Carl Maria von Webers introduksjon av Romantische Oper (tysk romantisk opera). Midt-til-slutten av 1800-tallet var en operaens gullalder, ledet og dominert av Giuseppe Verdi i Italia og Richard Wagner i Tyskland. Populariteten til operaen fortsatte gjennom verismo-tiden i Italia og samtidens franske opera til Giacomo Puccini og Richard Strauss på begynnelsen av 1900-tallet. I løpet av 1800-tallet dukket parallelle operatradisjoner opp i Sentral- og Øst-Europa, spesielt i Russland og Böhmen. Det 20. århundre så mange eksperimenter med moderne stiler, som atonalitet og serialisme (Arnold Schoenberg og Alban Berg), nyklassisisme (Igor Stravinskij) og minimalisme (Philip Glass og John Adams). Med fremveksten av innspillingsteknologi ble sangere som Enrico Caruso og Maria Callas kjent for et mye større publikum som gikk utover kretsen av operafans. Siden oppfinnelsen av radio og fjernsyn ble det også fremført operaer på (og skrevet for) disse mediene.

Opera er en teaterform der musikk er en grunnleggende komponent og dramatiske roller blir tatt av sangere, men er forskjellig fra musikkteater. Et slikt "verk" (den bokstavelige oversettelsen av det italienske ordet "opera") er vanligvis et samarbeid mellom en komponist og en librettist og inneholder en rekke scenekunst, som skuespill, sceneri, kostyme og noen ganger dans eller ballett. Forestillingen gis vanligvis i et operahus, akkompagnert av et orkester eller et mindre musikalsk ensemble, som siden begynnelsen av 1800-tallet har blitt ledet av en dirigent. Opera er en sentral del av den vestlige klassiske musikktradisjonen. Opprinnelig forstått som et helt sunget stykke, i motsetning til et skuespill med sanger, har opera kommet til å inneholde en rekke sjangere, inkludert noen som inkluderer muntlig dialog som musikkteater, syngespill og Opéra comique. I tradisjonell nummeropera bruker sangere to sangstiler: resitativ, en talebøyet stil, og frittstående arier. På 1800-tallet vokste det kontinuerlige musikkdramaet frem. Opera stammer fra Italia på slutten av 1500-tallet (med Jacopo Peris stort sett tapte Dafne, produsert i Firenze i 1598) spesielt fra verk av Claudio Monteverdi, særlig L'Orfeo, og spredte seg snart gjennom resten av Europa: Heinrich Schütz i Tyskland, Jean-Baptiste Lully i Frankrike og Henry Purcell i England bidro alle til å etablere sine nasjonale tradisjoner på 1600-tallet. På 1700-tallet fortsatte italiensk opera å dominere det meste av Europa (unntatt Frankrike), og tiltrakk seg utenlandske komponister som Georg Friedrich Händel. Opera seria var den mest prestisjefylte formen for italiensk opera, helt til Christoph Willibald Gluck reagerte mot kunstigheten med sine "reform"-operaer på 1760-tallet. Den mest kjente skikkelsen i operaen fra slutten av 1700-tallet er Wolfgang Amadeus Mozart, som begynte med opera seria, men er mest kjent for sine italienske komiske operaer, spesielt Figaros ekteskap (Le nozze di Figaro), Don Giovanni og Così fan tutte, i tillegg til Die Entführung aus dem Serail (Bortførelsen fra Seraillet) og Tryllefløyten (Die Zauberflöte), landemerker i den tyske tradisjonen. Første tredjedel av 1800-tallet så høydepunktet i bel canto-stilen, med Gioachino Rossini, Gaetano Donizetti og Vincenzo Bellini som alle skapte signaturverk av den stilen. Den så også fremkomsten av Grand Opera karakterisert ved verkene til Daniel Auber og Giacomo Meyerbeer, samt Carl Maria von Webers introduksjon av Romantische Oper (tysk romantisk opera). Midt-til-slutten av 1800-tallet var en operaens gullalder, ledet og dominert av Giuseppe Verdi i Italia og Richard Wagner i Tyskland. Populariteten til operaen fortsatte gjennom verismo-tiden i Italia og samtidens franske opera til Giacomo Puccini og Richard Strauss på begynnelsen av 1900-tallet. I løpet av 1800-tallet dukket parallelle operatradisjoner opp i Sentral- og Øst-Europa, spesielt i Russland og Böhmen. Det 20. århundre så mange eksperimenter med moderne stiler, som atonalitet og serialisme (Arnold Schoenberg og Alban Berg), nyklassisisme (Igor Stravinskij) og minimalisme (Philip Glass og John Adams). Med fremveksten av innspillingsteknologi ble sangere som Enrico Caruso og Maria Callas kjent for et mye større publikum som gikk utover kretsen av operafans. Siden oppfinnelsen av radio og fjernsyn ble det også fremført operaer på (og skrevet for) disse mediene. == Begrepsavklaring og terminologi == Forskjellen mellom oratorium/kantate og opera ligger i at i oratoriumet (eller kantaten) agerer ikke sangerne, og de opptrer ikke på en scene med dekor. Forskjellen mellom en operette/syngespill og opera er at operetten er musikalsk enklere og har friere form, men begge formene anvender skolerte stemmer. En musikal krever ikke skolerte stemmer. Den kan musikalsk snarere ses som en følge av slagere, og har ofte dansescener. En spansk zarzuela er en slags mellomting mellom opera buffa og en operette. Zarzuela er ofte en enakter med humoristisk handling med (i en viss grad) improviserte dialoger. Betegnelsen kommer fra det latinske ordet opera som betyr arbeid/verk i flertall (entall opus). Ordet «opera» brukes vanligvis om det tradisjonelle europeiske musikkteatret som oppstod i Firenze på slutten av 1500-tallet, men også andre former for musikalsk drama – for eksempel kinesisk «pekingopera» – regnes i samme kategori. Ordene til en opera er kjent som libretto (bokstavelig talt "liten bok"). Noen komponister, særlig Wagner, har skrevet sin egen librettoer; andre har jobbet i nært samarbeid med librettistene sine, f.eks. Mozart med Lorenzo Da Ponte. Tradisjonell opera, ofte referert til som "nummeropera", består av to moduser for sang: resitativ, plottdrevne passasjer sunget i en stil designet for å etterligne og understreke tale, og arie (en "luft" eller formell sang) der karakterene uttrykker følelsene sine i en mer strukturert melodisk stil. Vokalduetter, trioer og andre ensembler forekommer ofte, og refreng brukes til å kommentere handlingen. I noen former for opera, for eksempel singspiel, opéra comique, operette og semi-opera, blir resitativet stort sett erstattet av talt dialog. Melodiske eller halvmelodiske passasjer som forekommer midt i, eller i stedet for, resitativ, blir også referert til som arioso. Terminologien til de forskjellige typene operastemmer er beskrevet i detalj nedenfor. I både barokken og den klassiske perioden kunne resitativ dukke opp i to grunnleggende former, som hver ble ledsaget av et annet instrumentalt ensemble: secco (tørr) resitativ, sunget med en fri rytme diktert av ordets aksent, akkompagnert bare av basso continuo, som vanligvis var en cembalo og en cello; eller begivenhet (også kjent som strumentato) der orkesteret sørget for akkompagnement. Utover 1700-tallet ble arier i stadig større grad akkompagnert av orkesteret. På 1800-tallet hadde akkompagnementet fått overtaket, orkesteret spilte en mye større rolle, og Wagner revolusjonerte operaen ved å avskaffe nesten alt skille mellom arie og resitativ i sin søken etter det Wagner kalte "endeløs melodi". Påfølgende komponister har en tendens til å følge Wagners eksempel, selv om noen, for eksempel Stravinskij i hans The Rake's Progress, har vendt seg imot trenden. Orkesterets skiftende rolle i opera er beskrevet mer detaljert nedenfor. == Historikk == === Opprinnelse === Det italienske ordet opera betyr "verk", både i betydningen verket og utført resultat. Det italienske ordet stammer fra det latinske ordet opera, et entall substantiv som betyr "verk" og også flertall av substantivet opus. Ifølge Oxford English Dictionary ble det italienske ordet først brukt i betydningen "komposisjon der poesi, dans og musikk kombineres" i 1639; den første registrerte engelske bruken i denne forstand dateres til 1648.Dafne av Jacopo Peri var den tidligste komposisjonen som ble ansett som opera, slik den ble forstått i dag. Den ble skrevet rundt 1597, stort sett under inspirasjon fra en elitesirkel av beleste florentinske humanister som samlet seg som "Camerata de 'Bardi". Betydelig nok var Dafne et forsøk på å gjenopplive det klassiske greske dramaet, en del av den større gjenopplivingen av antikken som er karakteristisk for renessansen. Medlemmene i Camerata mente at "kor"-delene av greske dramaer opprinnelig ble sunget, og muligens til og med hele teksten til alle roller; opera ble dermed tenkt som en måte å "gjenopprette" denne situasjonen. Dafne er imidlertid tapt. Et senere verk av Peri, Euridice, som stammer fra 1600, er den første operascenen som har overlevd til i dag. Imidlertid går æren av å være den første operaen som fremdeles fremføres regelmessig til Claudio Monteverdis L'Orfeo, komponert for hoffet i Mantova i 1607. Mantova-domstolen til Gonzaga-familien, arbeidsgiverne til Monteverdi, spilte en viktig rolle i operaens opprinnelse, og sysselsatte ikke bare hoffsangere av concerto delle donne (til 1598), men også en av de første faktiske "operasangerne", Madama Europa. === Barokk og italiensk opera === Opera forble ikke begrenset til hoffpublikumet lenge. I 1637 dukket ideen om en "sesong" (ofte under karnevalet) med offentlig besøkte operaer støttet av billettsalg opp i Venezia. Monteverdi hadde flyttet til byen fra Mantova og komponert sine siste operaer, Il ritorno d'Ulisse in patria og L'incoronazione di Poppea, for det venetianske teatret på 1640-tallet. Hans viktigste tilhenger Francesco Cavalli var med på å spre opera i hele Italia. I disse tidlige barokkoperaene ble bred komedie blandet med tragiske elementer i en blanding som rystet enkelte velutdannede sensibiliteter, og utløste den første av operaens mange reformbevegelser, sponset av Accademia degli Arcadi, som ble assosiert med poeten Metastasio, hvis libretto hjalp krystallisere sjangeren opera seria, som ble den ledende formen for italiensk opera fram til slutten av 1700-tallet. Når det metastasiske idealet hadde blitt godt etablert, var komedie i opera i barokk-perioden forbeholdt det som ble kalt opera buffa. Før slike elementer ble tvunget ut av opera seria, hadde mange librettoer inneholdt et separat utfoldet komisk plot som en slags "opera-i-en-opera". En grunn til dette var et forsøk på å tiltrekke medlemmer av den voksende kjøpmannsklassen, nylig velstående, men fortsatt ikke så kultiverte som adelen, til de offentlige operahusene. Disse separate plottene ble nesten umiddelbart gjenoppstått i en separat utviklet tradisjon som delvis stammer fra commedia dell'arte, en lenge blomstrende improvisatorisk scenetradisjon i Italia. Akkurat som intermedier en gang hadde blitt fremført mellom scenene, ble operaer i den nye komiske sjangeren intermezzo, som hovedsakelig utviklet seg i Napoli på 1710- og 1720-tallet, opprinnelig iscenesatt under pauseinnslagene av operaserier. De ble imidlertid så populære at de snart ble tilbudt som separate produksjoner. Opera seria var opphøyet i tone og sterkt stilisert i form, vanligvis bestående av secco-resitativ ispedd lange da capo-arier. Disse ga stor mulighet for virtuos sang, og under gullalderen til opera-seria ble sangeren virkelig stjernen. Heltens rolle ble vanligvis skrevet for den høye mannlige kastratstemmen, som ble produsert ved kastrering av sangeren før puberteten, noe som forhindret at guttens strupehode ble endret i puberteten. Kastrater som Farinelli og Senesino, samt kvinnelige sopraner som Faustina Bordoni, ble etterspurt i hele Europa da opera seria styrte scenen i alle land unntatt Frankrike. Farinelli var en av de mest kjente sangerne på 1700-tallet. Italiensk opera satte barokkstandarden. Italiensk libretto var normen, selv da en tysk komponist som Händel komponerte slike som Rinaldo og Giulio Cesare for London-publikumet. Italienske librettoer forble også dominerende i den klassiske perioden, for eksempel i operaene til Mozart, som han skrev i Wien nær slutten av århundret. Ledende italienskfødte komponister av opera seria inkluderer Alessandro Scarlatti, Antonio Vivaldi og Nicola Porpora. === Gluck og Mozart === Opera seria hadde sine svakheter og kritikere. Smaken for utsmykning på vegne av veltrente sangerne, og bruken av spetakkel som erstatning for dramatisk renhet og enhet, førte til motreaksjoner. Francesco Algarottis essay om opera (1755) viste seg å være en inspirasjon for Christoph Willibald Glucks reformer. Han tok til orde for at opera seria måtte gå tilbake til det grunnleggende og at alle de forskjellige elementene - musikk (både instrumental og vokal), ballett og iscenesettelse - måtte være underordnet det overordnede dramaet. I 1765 publiserte Melchior Grimm "Poème lyrique", en innflytelsesrik artikkel for Encyclopédie om lyrikk og opera -librettoer. Flere komponister i perioden, inkludert Niccolò Jommelli og Tommaso Traetta, forsøkte å sette disse idealene ut i livet. Den første som lyktes var imidlertid Gluck. Gluck prøvde å oppnå en "vakker enkelhet". Dette er tydelig i hans første reformopera, Orfeo ed Euridice, der hans ikke-virtuose vokalmelodier støttes av enkle harmonier og en rikere orkester-tilstedeværelse gjennom hele operaen. Glucks reformer har resonert gjennom operahistorien. Spesielt Weber, Mozart og Wagner ble påvirket av idealene hans. Mozart, på mange måter Glucks etterfølger, kombinerte en suveren følelse av drama, harmoni, melodi og kontrapunkt for å skrive en serie komiske operaer med librettoer av Lorenzo Da Ponte, særlig Le nozze di Figaro, Don Giovanni og Così fan tutte, som forblir blant de mest elskede, populære og kjente operaene. Men Mozarts bidrag til opera seria var mer blandet; på sin tid var den i ferd med å dø ut, og til tross for slike fine verker som Idomeneo og La clemenza di Tito, ville han ikke lykkes med å bringe kunstformen tilbake til livet igjen. === Bel canto, Verdi og verismo === Bel canto-operabevegelsen blomstret på begynnelsen av 1800-tallet og eksemplifiseres av operaene til Rossini, Bellini, Donizetti, Pacini, Mercadante og mange andre. Bel canto, som bokstavelig talt betyr "vakker sang", stammer fra den italienske stilistiske sangskolen med samme navn. Bel canto-linjer er vanligvis floride og intrikate, og krever ypperlig smidighet og tonehøydekontroll. Eksempler på kjente operaer i bel canto-stil inkluderer Rossinis Il barbiere di Siviglia og La Cenerentola, samt Bellinis Norma, La sonnambula og I puritani og Donizettis Lucia di Lammermoor, L'elisir d'amore og Don Pasquale. Etter bel canto-epoken ble en mer direkte, kraftfull stil raskt popularisert av Giuseppe Verdi, som begynte med hans bibelske opera Nabucco. Denne operaen, og de som skulle følge i Verdis karriere, revolusjonerte italiensk opera og endret den fra bare en visning av vokalfyrverkeri, med Rossinis og Donizettis verk, til dramatisk historiefortelling. Verdis operaer resonerte med den voksende ånden til italiensk nasjonalisme i tiden etter Napoleon, og han ble raskt et ikon for den patriotiske bevegelsen for et enhetlig Italia. På begynnelsen av 1850-tallet produserte Verdi sine tre mest populære operaer: Rigoletto, Il trovatore og La traviata. Den første av disse, Rigoletto, viste seg å være den mest vågale og revolusjonerende. I den utvisker Verdi skillet mellom arier og resitativ, som førte operaen til å være "en uendelig rekke duetter". La traviata var også en roman. Den forteller historien om en kurtisane, og blir ofte sitert som en av de første "realistiske" operaene, fordi den fokuserer på tragediene i det vanlige livet og samfunnet i stedet for å ha store konger og skikkelser fra litteraturen. Etter disse fortsatte han å utvikle stilen sin, og komponerte kanskje den største franske grand operaen, Don Carlos, og avsluttet karrieren med to Shakespeare-inspirerte verk, Otello og Falstaff, som avslører hvor langt italiensk opera hadde vokst i raffinement siden begynnelsen av det 19. århundre. Disse to siste verkene viste Verdi på sitt mest mesterlige orkestrerte, og er begge svært innflytelsesrike og moderne. I Falstaff setter Verdi den fremtredende standarden for form og stil som ville dominere operaen gjennom det tjuende århundre. I stedet for lange, suspenderte melodier inneholder Falstaff mange små motiver og mottoer, som i stedet for å bli utvidet, blir introdusert og deretter forkastet, bare for å bli tatt opp igjen senere. Disse motivene blir aldri utvidet, og akkurat som publikum forventer at en karakter skal kaste seg ut i en lang melodi, snakker en ny karakter og introduserer en ny setning. Denne operatrendene dikterte operaen fra Verdi og fremover og utøvde enorm innflytelse på hans etterfølgere Giacomo Puccini, Richard Strauss og Benjamin Britten.Etter Verdi dukket det sentimentale "realistiske" melodramaet av verismo opp i Italia. Dette var en stil introdusert av Pietro Mascagnis Cavalleria rusticana og Ruggero Leoncavallos Pagliacci som kom til å dominere verdens operascener med så populære verk som Giacomo Puccinis La bohème, Tosca og Madama Butterfly. Senere har italienske komponister, som Berio og Nono, eksperimentert med modernisme. === Tyskspråklig opera === Den første tyske operaen var Dafne, komponert av Heinrich Schütz i 1627, men partituret har ikke overlevd. Italiensk opera hadde stor innflytelse over tysktalende land frem mot slutten av 1700-tallet. Likevel ville lokale former utvikle seg til tross for denne innflytelsen. I 1644 produserte Sigmund Staden det første syngespillet (tysk: Singspiel), Seelewig, en populær form for tyskspråklig opera der sang veksler med muntlig dialog. På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet presenterte Theatre am Gänsemarkt i Hamburg tyske operaer av Keizer, Telemann og Handel. Likevel valgte de fleste av de største tyske komponistene på den tiden, inkludert Handel selv, så vel som Graun, Hasse og senere Gluck, å skrive de fleste operaene sine på fremmedspråk, spesielt italiensk. I motsetning til italiensk opera, som vanligvis var komponert for den aristokratiske klassen, var tysk opera generelt komponert for massene og hadde en tendens til å inneholde enkle folkelignende melodier, og det var ikke før Mozarts ankomst at tysk opera kunne matche dens Italiensk motpart i musikalsk raffinement. Teaterselskapet til Abel Seyler var banebrytende for seriøs tyskspråklig opera på 1770-tallet, og markerte et brudd med den tidligere enklere musikalske underholdningen. Mozarts syngespill, Die Entführung aus dem Serail (1782) og Die Zauberflöte (1791) var et viktig gjennombrudd for å oppnå internasjonal anerkjennelse for tysk opera. Tradisjonen ble utviklet på 1800-tallet av Beethoven med sin Fidelio (1805), inspirert av klimaet i den franske revolusjonen. Carl Maria von Weber etablerte tysk romantisk opera i opposisjon til dominansen av italiensk bel canto. Hans Der Freischütz(1821) viser hans geni for å skape en overnaturlig atmosfære. Andre operakomponister på den tiden inkluderer Marschner, Schubert og Lortzing, men den viktigste figuren var utvilsomt Wagner. Wagner var en av de mest revolusjonære og kontroversielle komponistene i musikkhistorien. Han begynte under påvirkning av Weber og Meyerbeer, og utviklet gradvis et nytt operakonsept som et Gesamtkunstwerk (et "komplett kunstverk"), en sammensmeltning av musikk, poesi og maleri. Han økte orkesterets rolle og kraft, og skapte partiturer med et komplekst nett av ledemotiver, tilbakevendende temaer som ofte forbindes med karakterene og konseptene i dramaet, hvorav prototyper kan høres i hans tidligere operaer som Der fliegende Holländer, Tannhäuser og Lohengrin; og han var forberedt på å krenke aksepterte musikalske konvensjoner, for eksempel tonalitet, i sin søken etter større ekspressivitet. I sine modne musikkdramaer, Tristan und Isolde, Die Meistersinger von Nürnberg, Der Ring des Nibelungen og Parsifal, opphevet han skillet mellom arie og resitativ til fordel for en sømløs flyt av "endeløs melodi". Wagner brakte også en ny filosofisk dimensjon til opera i sine verker, som vanligvis var basert på historier fra germansk eller arthuriansk legende. Til slutt bygde Wagner sitt eget operahus i Bayreuth, blant annet med midler fra sin velgjører Ludwig II av Bayern, utelukkende dedikert til å utføre hans egne verker i den stilen han ønsket. Opera ville aldri bli det samme etter Wagner, og for mange komponister viste arven seg å være en tung byrde. På den annen side aksepterte Richard Strauss wagnerianske ideer, men tok dem i helt nye retninger, sammen med å inkorporere den nye formen introdusert av Verdi. Han vant først berømmelse med den skandaløse Salome og den mørke tragedien Elektra, der tonaliteten ble presset til det ytterste. Deretter byttet Strauss taktikk i sin største suksess, Der Rosenkavalier, der Mozart og wienervalser ble en like viktig innflytelse som Wagner. Strauss fortsatte å produsere en svært variert mengde operatiske verk, ofte med librettoer av poeten Hugo von Hofmannsthal. Andre komponister som bidro individuelt til tysk opera på begynnelsen av 1900-tallet inkluderer Alexander von Zemlinsky, Erich Korngold, Franz Schreker, Paul Hindemith, Kurt Weill og den italienskfødte Ferruccio Busoni. De operatiske innovasjonene til Arnold Schoenberg og hans etterfølgere diskuteres i delen om modernisme.På slutten av 1800-tallet komponerte den østerrikske komponisten Johann Strauss II, en beundrer av de franskspråklige operettene komponert av Jacques Offenbach, flere tyskspråklige operetter, hvorav den mest kjente var Die Fledermaus. Likevel, i stedet for å kopiere stilen til Offenbach, hadde operettene til Strauss II en tydelig wiener-smak. === Fransk opera === I rivalisering med importerte italienske operaproduksjoner ble en egen fransk tradisjon grunnlagt av italieneren Jean-Baptiste Lully ved hoffet til kong Ludvig XIV. Til tross for sin utenlandske opprinnelse, etablerte Lully en musikkhøgskole og monopoliserte fransk opera fra 1672. Fra og med Cadmus et Hermione skapte Lully og hans librettist Quinault tragédie en musique, en form der dansemusikk og korskriving var spesielt fremtredende. Lullys operaer viser også konsiderasjon for uttrykksfull resitativ som matchet konturene til det franske språket. På 1700-tallet var Lullys viktigste etterfølger Jean-Philippe Rameau, som komponerte fem tragédies en musique samt en rekke verk innen andre sjangere som opéra-ballett, alle kjent for sin rike orkestrering og harmoniske våg. Til tross for populariteten til italiensk opera seria i store deler av Europa i barokkperioden, fikk den italienske operaen aldri fotfeste i Frankrike, hvor dens egen nasjonale operatradisjonen var mer populær i stedet. Etter Rameaus død ble tyskeren Gluck overtalt til å produsere seks operaer for den parisiske scenen på 1770-tallet. De viser påvirkning fra Rameau, men forenklet og med større fokus på dramaet. På samme tid, på midten av 1700-tallet, ble en annen sjanger stadig mer populær i Frankrike: opéra comique. Dette var ekvivalent med det tyske syngespillet, der arier vekslet med talt dialog. Bemerkelsesverdige eksempler i denne stilen ble produsert av Monsigny, Philidor og fremfor alt Grétry. Under den revolusjonære- og napoleons-perioden brakte komponister som Étienne Méhul, Luigi Cherubini og Gaspare Spontini, som var tilhengere av Gluck, et nytt alvor til sjangeren, som aldri hadde vært helt "komisk" i alle fall. Et annet fenomen i denne perioden var 'propagandaoperaen' som feiret revolusjonære suksesser, f.eks. Gossecs Le triomphe de la République (1793). På 1820-tallet hadde Glucks innflytelse i Frankrike gitt etter for en smak for italiensk bel canto, spesielt etter ankomsten av Rossini til Paris. Rossinis Guillaume Tell var med på å grunnlegge den nye sjangeren grand opera, en form hvis mest berømte eksponent var en annen utlending, Giacomo Meyerbeer. Meyerbeers verk, som Les Huguenots, la vekt på virtuos sang og ekstraordinære sceneffekter. Lettere opéra comique fikk også enorm suksess i hendene til Boïeldieu, Auber, Hérold og Adam. I dette klimaet slet operaene til den franskfødte komponisten Hector Berlioz med å få oppmerksomhet. Berlioz' episke mesterverk Les Troyens, kulminasjonen av den Glucks tradisjon, ble ikke gitt en full forestilling på nesten hundre år. I andre halvdel av 1800-tallet skapte Jacques Offenbach operetter med vittige og kyniske verk som Orphée aux enfers, samt operaen Les Contes d'Hoffmann; Charles Gounod orkestrerte en massiv suksess med Faust; og Georges Bizet komponerte Carmen, som, når publikum lærte å godta blandingen av romantikk og realisme, ble den mest populære av alle opéra-comique-verk. Jules Massenet, Camille Saint-Saëns og Léo Delibes komponerte alle verk som fremdeles er en del av standardrepertoaret, eksempler er Massenets Manon, Saint-Saëns' Samson et Dalila og Delibes' Lakmé. Operaene deres dannet en annen sjanger, Opera Lyrique, som kombinert opéra-comique og grand opera. Den er mindre grandios enn grand opera, men uten den talte dialogen til opéra-comique. Samtidig ble innflytelsen fra Richard Wagner følt som en utfordring for den franske tradisjonen. Mange franske kritikere avviste i sin vrede Wagners dramaer, mens mange franske komponister etterlignet dem med variabel suksess. Kanskje det mest interessante svaret kom fra Claude Debussy. Som i Wagners verk spiller orkesteret en ledende rolle i Debussys unike opera Pelléas et Mélisande (1902), og det er ingen ekte arier, bare resitativ. Men dramaet er undervurdert, gåtefull og helt uwagneriansk. Andre bemerkelsesverdige navn fra 1900-tallet inkluderer Ravel, Dukas, Roussel, Honegger og Milhaud. Francis Poulenc er en av de få etterkrigstidkomponistene av noen nasjonalitet hvis operaer (som inkluderer Dialogues des Carmélites) har fått fotfeste i det internasjonale repertoaret. Olivier Messiaens lange hellige drama Saint François d'Assise (1983) har også vakt stor oppmerksomhet. === Engelskspråklig opera === I England var operaens forløper jiggen fra 1600-tallet. Dette var et etterverk som kom på slutten av et skuespill. Det var ofte injurierende og skandaløst og besto hovedsakelig av dialog satt til musikk arrangert fra populære melodier. I denne forbindelse forutser jiggene balladeoperaene fra 1700-tallet. På samme tid fikk den franske masque et fast grep ved det engelske hoffet, med enda mer overdådig prakt og svært mer realistisk scenedekor enn det som var sett før. Inigo Jones ble den typiske designeren av disse produksjonene, og denne stilen skulle dominere den engelske scenen i tre århundrer. Disse maskene inneholdt sanger og danser. I Ben Jonsons Lovers Made Men (1617) ble "hele masken sunget på italiensk måte, stilo recitativo". Tilnærmingen til det engelske samveldet lukket teatre og stoppet enhver utvikling som kan ha ført til etableringen av engelsk opera. I 1656 produserte imidlertid dramatikeren Sir William Davenant The Siege of Rhodes. Siden teatret hans ikke hadde lisens til å produsere drama, ba han flere av de ledende komponistene (Lawes, Cooke, Locke, Coleman og Hudson) om å sette deler av det til musikk. Denne suksessen ble fulgt av The Cruelty of the Spaniards in Peru (1658) og The History of Sir Francis Drake (1659). Disse stykkene ble oppmuntret av Oliver Cromwell fordi de var kritiske til Spania. Med den engelske restaureringen ble utenlandske (spesielt franske) musikere ønsket velkommen tilbake. I 1673 bleThomas Shadwells Psyche, mønstret på "comédie-balletten" med samme navn fra 1671, produsert av Molière og Jean-Baptiste Lully. William Davenant produserte The Tempest samme år, som var den første musikalske tilpasningen av et Shakespeare-skuespill (komponert av Locke og Johnson). Rundt 1683 komponerte John Blow Venus and Adonis, ofte betraktet som den første sanne engelskspråklige operaen. Blows umiddelbare etterfølger var den mer kjente Henry Purcell. Til tross for suksessen med hans mesterverk Dido and Aeneas (1689), der handlingen fremmes ved bruk av italiensk resitativ-stil, var mye av Purcells beste verk ikke involvert i komponering av typisk opera, men i stedet arbeidet han vanligvis innenfor begrensningene til semi-opera-formatet, hvor isolerte scener og masker er inneholdt i strukturen til et talt skuespill, for eksempel Shakespeare i Purcell's The Fairy-Queen (1692) og Beaumont og Fletcher i The Prophetess (1690) og Bonduca (1696). Hovedpersonene i stykket har en tendens til ikke å være involvert i de musikalske scenene, noe som betyr at Purcell sjelden klarte å utvikle karakterene sine gjennom sang. Til tross for disse hindringene var målet hans (og hans medarbeider John Drydens) å etablere seriøs opera i England, men disse håpene endte med Purcells tidlige død i en alder av 36 år. Etter Purcell avtok populariteten til opera i England i flere tiår. En gjenopplivet interesse for opera skjedde på 1730-tallet, som i stor grad tilskrives Thomas Arne, både for hans egne komposisjoner og for å gjøre Handel oppmerksom på de kommersielle mulighetene til store verk på engelsk. Arne var den første engelske komponisten som eksperimenterte med gjennomsunget komisk opera i italiensk stil, med sin største suksess Thomas and Sally i 1760. Hans opera Artaxerxes (1762) var det første forsøket på å skrive en fullstendig opera-seria på engelsk og var en stor suksess, og holdt scenen til 1830-årene. Selv om Arne etterlignet mange elementer i italiensk opera, var han kanskje den eneste engelske komponisten på den tiden som klarte å gå utover den italienske påvirkningen og skape sin egen unike og tydelig engelske stemme. Hans moderniserte balladeopera, Love in a Village (1762), begynte en mote for pastisje-opera som varte langt ut på 1800-tallet. Charles Burney skrev at Arne introduserte "en lett, luftig, original og behagelig melodi, helt forskjellig fra Purcell eller Händel, som alle engelske komponister enten hadde plyndret eller etterlignet". Foruten Arne var den andre dominerende kraften i engelsk opera på dette tidspunktet George Frideric Händel, hvis opera-seria-verker fylte Londons operascener i flere tiår og påvirket de fleste engelske komponister, som John Frederick Lampe, som skrev etter italienske modeller. Denne situasjonen fortsatte gjennom 1700- og 1800-tallet, inkludert i verkene til Michael William Balfe, og operaene til de store italienske komponistene, så vel som Mozart, Beethoven og Meyerbeer, fortsatte å dominere den musikalske scenen i England. De eneste unntakene var balladeoperaer, som John Gay's The Beggar's Opera (1728), musikalske burlesker, europeiske operetter og lette operaer fra sen-viktoriansk tid, særlig Savoy-operaene til WS Gilbert og Arthur Sullivan, hvis alle musikalske verker ofte latterliggjorde tradisjonelle operakonvensjoner. Sullivan skrev bare en stor opera, Ivanhoe (etter innsatsen fra en rekke unge engelske komponister som begynte rundt 1876), [25], men han hevdet at selv hans lette operaer utgjorde en del av en skole av "engelsk" opera, som hadde til hensikt å erstatte franske operetter (vanligvis fremført i dårlige oversettelser) som hadde dominert London-scenen fra midten av 1800-tallet og fram til 1870-årene. Londons Daily Telegraph var enig og beskrev The Yeomen of the Guard som "en ekte engelsk opera, forløper for mange andre og, la oss håpe, muligens betydelige fremskritt mot en nasjonalt lyrisk scene". Sullivan produserte noen få lette operaer på 1890-tallet som var av mer seriøs art enn de i G&S-serien, inkludert Haddon Hall og The Beauty Stone, men Ivanhoe (som løp i 155 forestillinger på rad, med vekslende avstøpninger - rekord til Broadway's La bohème) overlever som hans eneste store opera. På 1900-tallet begynte engelsk opera å hevde mer uavhengighet, med verk av Ralph Vaughan Williams og spesielt Benjamin Britten, som i en serie verk som forblir i standardrepertoar i dag, avslørte en utmerket teft for den dramatiske og suverene musikaliteten. Også på 1900-tallet begynte amerikanske komponister som George Gershwin (Porgy and Bess), Scott Joplin (Treemonisha), Leonard Bernstein (Candide), Gian Carlo Menotti, Douglas Moore og Carlisle Floyd å bidra med engelskspråklige operaer fylt med innslag av populære musikalske stiler. De ble fulgt av komponister som Philip Glass (Einstein on the Beach), Mark Adamo, John Corigliano (The Ghosts of Versailles), Robert Moran, John Adams (Nixon in China), André Previn og Jake Heggie. === Russisk opera === Opera ble brakt til Russland på 1730-tallet av de italienske operatruppene, og snart ble det en viktig del av underholdningen for det russiske keiserhoffet og aristokratiet. Mange utenlandske komponister som Baldassare Galuppi, Giovanni Paisiello, Giuseppe Sarti og Domenico Cimarosa (så vel som diverse andre) ble invitert til Russland for å komponere nye operaer, mest på italiensk. Samtidig ble noen innenlandske musikere som Maksym Berezovskij og Dmitrij Bortnianskij sendt til utlandet for å lære å skrive operaer. Den første operaen som ble skrevet på russisk var Tsefal i Prokris av den italienske komponisten Francesco Araja (1755). Utviklingen av russiskspråklig opera ble støttet av de russiske komponistene Vasilij Pashkevich, Yevstigneij Fomin og Alexei Verstovskij. Den virkelige fødselen til russisk opera kom imidlertid med Mikhail Glinka og hans to store operaer Et liv for tsaren (1836) og Ruslan og Lyudmila (1842). Etter ham, i løpet av 1800-tallet i Russland, ble det skrevet operatiske mesterverk som Rusalka og Steingjesten av Alexandr Dargomyzjskij, Boris Godunov og Khovanshchina av Modest Mussorgskij, Prins Igor av Alexandr Borodin, Eugene Onegin og Spardame av Pjotr Tsjaikovskij, og Snøpiken og Sadko av Nikolaj Rimskij-Korsakov. Denne utviklingen speilet veksten av russisk nasjonalisme på tvers av det kunstneriske spekteret, som en del av den mer generelle slavofile bevegelsen. På 1900-tallet ble tradisjonene for russisk opera utviklet av mange komponister, inkludert Sergej Rachmaninov, Igor Stravinskij i Le Rossignol, Mavra, Oedipus rex og The Rake's Progress, Sergej Prokofjevsamt Dmitrij Sjostakovitsj i Nesen and Lady Macbeth fra Mtsensk-distriktet. === Tsjekkisk opera === Tsjekkiske komponister utviklet også en blomstrende nasjonal operabevegelse på 1800-tallet, som startet med Bedřich Smetana, som skrev åtte operaer, inkludert den internasjonalt populære Den solgte brud. Smetanas åtte operaer skapte grunnlaget for det tsjekkiske operarepertoaret, men av disse blir bare Den solgte brud fremført regelmessig utenfor komponistens hjemland. Etter å ha nådd Wien i 1892 og London i 1895 ble den raskt en del av repertoaret til alle store operaselskaper over hele verden. Antonín Dvořáks ni operaer, bortsett fra hans første, har librettoer på tsjekkisk og var ment å formidle den tsjekkiske nasjonale ånden, i likhet med noen av hans korverk. Den desidert mest vellykkede av operaene er Rusalka som inneholder den velkjente arien "Měsíčku na nebi hlubokém" ("Sang til månen"); den spilles på samtidige operascener ofte utenfor Tsjekkia. Leoš Janáček fikk internasjonal anerkjennelse på 1900-tallet for sine innovative verker. Hans senere, modne verk inkorporerer hans tidligere studier av nasjonal folkemusikk i en moderne, svært original syntese, først tydelig i operaen Jenůfa, som hadde premiere i 1904 i Brno. Suksessen til Jenůfa (ofte kalt "Mährens nasjonale opera") i Praha i 1916 ga Janáček tilgang til verdens store operascener. Janáčeks senere verker er hans mest berømte. De inkluderer operaer som Káťa Kabanová og Den lure lille reven, Sinfonietta og Glagolittisk messe. === Modernisme === Den kanskje mest åpenbare stilistiske manifestasjonen av modernismen i opera er utviklingen av atonalitet. Flyttingen fra tradisjonell tonalitet i opera hadde begynt med Richard Wagner, og spesielt Tristan-akkorden. Komponister som Richard Strauss, Claude Debussy, Giacomo Puccini, Paul Hindemith, Benjamin Britten og Hans Pfitzner presset wagneriansk harmoni videre med en mer ekstrem bruk av kromatikk og større bruk av dissonans. Et annet aspekt ved modernistisk opera er skiftet bort fra lange, suspenderte melodier, til korte hurtige mottoer, som først illustrert av Giuseppe Verdi i hans Falstaff. Komponister som Strauss, Britten, Sjostakovich og Stravinskij adopterte og utvidet denne stilen. Operatisk modernisme begynte virkelig i operaene til to wienerkomponister, Arnold Schoenberg og hans student Alban Berg, begge komponister og forkjempere for atonalitet og dens senere utvikling (som utarbeidet av Schoenberg), dodekafoni. Schoenbergs tidlige musikk-dramatiske verk, Erwartung (1909, hadde premiere i 1924) og Die glückliche Hand viser stor bruk av kromatisk harmoni og dissonans generelt. Schoenberg brukte også sporadisk Sprechgesang. De to operaene til Schoenbergs elev Alban Berg, Wozzeck (1925) og Lulu (ufullstendig ved hans død i 1935) deler mange av de samme egenskapene som beskrevet ovenfor, selv om Berg kombinerte sin svært personlige tolkning av Schoenbergs tolvtoneteknikk med melodiske passasjer av en mer tradisjonelt tonal karakter (Mahler-karakter) som kanskje delvis forklarer hvorfor operaene hans har forblitt i standardrepertoar, til tross for deres kontroversielle musikk og plott. Schoenbergs teorier har påvirket (enten direkte eller indirekte) et stort antall operakomponister siden, selv om de ikke selv har komponert ved hjelp av teknikkene hans. Komponister som ble påvirket på denne måten inkluderer engelskmannen Benjamin Britten, tyskeren Hans Werner Henze og russeren Dmitrij Sjostakovitsj. (Philip Glass bruker også atonalitet, selv om stilen hans generelt beskrives som minimalistisk, vanligvis tenkt som en annen utvikling fra 1900-tallet.) Imidlertid utløste operatisk modernismes bruk av atonalitet også et tilbakeslag i form av nyklassisisme. En tidlig leder for denne bevegelsen var Ferruccio Busoni, som i 1913 skrev librettoen for sin nyklassisistiske nummeropera Arlecchino (først fremført i 1917). Også blant fortroppene var russeren Igor Stravinskij. Etter å ha komponert musikk for de Diaghilev-produserte ballettene Petrusjka (1911) og Vårofferet (1913), vendte Stravinskij seg til nyklassisismen, en utvikling som kulminerte i hans opera-oratorium Oedipus Rex (1927). Stravinskij hadde allerede vendt seg bort fra de modernistiske trendene i sine tidlige balletter for å produsere småskalaverk som ikke fullt ut kvalifiserer som opera, men som inneholder mange operatiske elementer, inkludert Renard (1916: "en burlesk i sang og dans") og The Soldier's Tale (1918: "til å bli lest, spilt og danset"; i begge tilfeller er beskrivelsene og instruksjonene komponistens egne). I sistnevnte erklærer skuespillerne taleord til en spesifisert rytme over et instrumentalt akkompagnement, noe som er særegent likt den eldre tyske sjangeren Melodrama. Vel etter hans Rimskij-Korsakov-inspirerte verk The Nightingale (1914) og Mavra (1922), fortsatte Stravinskij å ignorere serialisme-teknikk og til slutt skrev han en fullverdig diatonisk nummeropera The Rake's Progress fra 1951. Hans motstand mot serialisme (en holdning han snudde etter Schoenbergs død) viste seg å være en inspirasjon for flere andre komponister. == Operatiske stemmer == Operatisk vokalteknikk utviklet seg – i en tid før elektronisk forsterkning – for å tillate sangere å produsere nok volum til å bli hørt over et orkester, uten at instrumentalistene måtte kompromittere volumet vesentlig. === Vokalklassifiseringer === Sangere og rollene de spiller er klassifisert etter stemmetype, basert på tessituraen, smidigheten, kraften og klangfargen til stemmen deres. Mannlige sangere kan klassifiseres etter vokalområde som bass, bassbaryton, baryton, barytenor, tenor og contratenor, og kvinnelige sangere som alt, mezzosopran og sopran. (Menn synger noen ganger i de "kvinnelige" vokalområdene, i så fall kalles de sopranist eller contratenor. Contratoren forekommer ofte i opera, noen ganger synger de deler skrevet for kastrater - menn kastreres i ung alder spesielt for å gi dem et høyere stemmeleie.) Sangere blir deretter ytterligere klassifisert etter størrelse - for eksempel kan en sopran beskrives som en lyrisk sopran, Koloratursopran, subrette, spinto eller dramatisk sopran. Disse begrepene, selv om de ikke fullt ut beskriver en sangstemme, forbinder sangers stemme med rollene som er best egnet til sangerens vokale egenskaper. Enda en annen underklassifisering kan gjøres i henhold til skuespillerkunnskaper eller krav, for eksempel basso buffo som ofte må være spesialist på både patter-song og som komisk skuespiller. Dette utføres i detalj i Fach-systemet i tysktalende land, hvor historisk opera og talt drama ofte ble oppført av det samme repertoarkompaniet. === Historisk bruk av stemmetyper === Se også artiklene: sopran, mezzosopran, alt (stemme), tenor, baryton, bass (stemme), contratenor og kastratsanger. Sopranstemmen har vanligvis blitt brukt som den foretrukne stemmen for operaens kvinnelige hovedperson siden siste halvdel av 1700-tallet. Tidligere var det vanlig at den delen ble sunget av hvilken som helst kvinnestemme, eller til og med en kastratsanger. Den nåværende vektleggingen på et bredt vokalområde var først og fremst en oppfinnelse av den klassiske perioden. Før det var vokalvirtuositeten, ikke rekkevidden, prioritet, med soprandeler som sjelden strekker seg over en høy A (Handel, for eksempel, skrev bare en rolle som strekker seg til høy C), selv om kastratsangeren Farinelli ble påstått å ha en topp D (hans nedre område var også ekstraordinært, og strekker seg til tenor-C). Mezzosopranen, et begrep av relativt nylig opprinnelse, har også et stort repertoar, alt fra den kvinnelige hovedrollen i Purcells Dido and Aeneas til slike tunge roller som Brangäne i Wagners Tristan und Isolde (dette er begge roller som noen ganger blir sunget av sopraner; det er ganske mye veksling mellom disse to stemmetypene). For den sanne alten er rekkevidden mer begrenset, noe som har gitt opphav til den innvendige vitsen om at alten bare synger "hekser, tisper og bukseroller" -roller. De siste årene har mange av "bukserollene" fra barokken, opprinnelig skrevet for kvinner, og de som opprinnelig ble sunget av kastrater, blitt tildelt contratenorer. Tenorstemmen, fra den klassiske perioden og fremover, har tradisjonelt blitt tildelt rollen som mannlig hovedperson. Mange av de mest utfordrende tenorrollene i repertoaret ble skrevet under bel canto-tiden, for eksempel Donizettis sekvens på 9 C-er over mellom-C under La fille du régiment. Med Wagner kom det en vektleggeing på vokalheft for hovedrollerne, med denne vokalkategorien beskrevet som Heldentenor; denne heroiske stemmen hadde sin mer italienske motpart i roller som Calaf i Puccinis Turandot. Bass-stemmer har en lang historie i opera, etter å ha blitt brukt i opera seria som biroller, og noen ganger for comic relief (i tillegg til å gi en kontrast til overvekten av høye stemmer i denne sjangeren). Bassrepertoaret er bredt og variert, og strekker seg fra komedien til Leporello i Don Giovanni til adelen til Wotan i Wagners Ringsyklus, til den motstridende kong Phillip i Verdis Don Carlos. Mellom bassen og tenoren er barytonen, som også varierer i vekt fra Guglielmo i Mozarts Così fan tutte til Posa i Verdis Don Carlos; selve betegnelsen "baryton" var ikke standard før på midten av 1800-tallet. === Kjente sangere === Selv om operapatronasje avtok i løpet av det 20. århundre til fordel for annen kunst og media (for eksempel musikaler, kino, radio, fjernsyn og innspillinger), har massemedier og fremveksten av innspillinger støttet populariteten til mange kjente sangere, inkludert Maria Callas, Enrico Caruso, Kirsten Flagstad, Lauritz Melchior, Dietrich Fischer-Dieskau, Lucia Popp, Alfredo Kraus, Jessye Norman, Montserrat Caballé, Joan Sutherland, Birgit Nilsson, Christa Ludwig, Beniamino Gigli, Jussi Björling, Fjodor Sjaljapin, Cecilia Bartoli, Renée Fleming, Bryn Terfel, Dmitrij Khvorostovskij og de "tre tenorer" (Luciano Pavarotti, Plácido Domingo, José Carreras). == Orkesterets rolle == Før 1700-tallet brukte italienske operaer et lite strykeorkester, men det spilte sjelden for å følge sangerne. Operasoloer i denne perioden ble akkompagnert av basso continuo-gruppen, som besto av cembalo, "plukkede instrumenter" som lutt og et bassinstrument. Strykeorkesteret spilte vanligvis bare når sangeren ikke sang, for eksempel under sangerens "... innganger og utganger, mellom vokalnumre, [eller] for [medfølgende] dans". En annen rolle for orkesteret i denne perioden var å spille en orkesterritornell for å markere slutten på en sangers solo. I begynnelsen av 1700-årene begynte noen komponister å bruke strykeorkesteret for å markere visse arier eller resitativer "... som spesielle"; innen 1720 ble de fleste arier akkompagnert av et orkester. Operakomponister som Domenico Sarro, Leonardo Vinci, Giambattista Pergolesi, Leonardo Leo og Johann Adolf Hasse la til nye instrumenter i operaorkesteret og ga instrumentene nye roller. De la blåsere til strykerne og brukte orkesterinstrumenter til å spille instrumentale soloer, som en måte å markere visse arier som spesielle på.Orkesteret har også sørget for en instrumental ouverture før sangerne kommer på scenen siden 1600-tallet. Peris Euridice åpner med en kort instrumental ritornell, og Monteverdis L'Orfeo (1607) åpner med en toccata, i dette tilfellet en fanfare for dempede trompeter. Den franske ouverturen som finnes i Jean-Baptiste Lullys operaer består av en langsom introduksjon i en markert "prikket rytme", etterfulgt av en livlig sats i fugato-stil. Overturen ble ofte fulgt av en rekke dansemelodier før sceneteppet steg. Denne ouverturestilen ble også brukt i engelsk opera, særlig i Henry Purcells Dido and Aeneas. Handel bruker også den franske ouvertureformen i noen av hans italienske operaer som Giulio Cesare.I Italia oppstod en distinkt form kalt "ouverture" på 1680-tallet, og ble etablert spesielt gjennom operaene til Alessandro Scarlatti, og spredte seg over hele Europa, og erstattet den franske formen som standardoperatisk ouverture ved midten av 1700-tallet. Den bruker tre generelt homofoniske satser: rask - langsom - rask. Åpningssatsen var normalt i dobbelmeter og i en dur-nøkkel; den langsomme satsen i tidligere eksempler var kort og kunne være i en kontrastnøkkel; den avsluttende satsen var danseaktig, oftest med rytmer fra giguen eller menuetten, og returnerte til nøkkelen til åpningsdelen. Etter hvert som formen utviklet seg, kunne den første satsen inneholde fanfare-lignende elementer og anta mønsteret av den såkalte "sonatina-formen" (sonatesatsform uten en utviklingsdel), og den langsomme delen ble mer utvidet og lyrisk.I italiensk opera etter cirka 1800 ble "ouverturen" kjent som sinfonia. Fisher bemerker også begrepet Sinfonia avanti l'opera (bokstavelig talt "symfonien før operaen") var "et tidlig begrep for en sinfonia som ble brukt for å starte en opera, det vil si som en ouverture i motsetning til en som skulle tjene til å begynne en senere del av verket ". I opera fra 1800-tallet, i enkelte operaer, var ouverturen, forspillet, Einleitung, introduksjonen, eller hva det nå kan kalles, den delen av musikken som finner sted før sceneteppet stiger; en spesifikk, rigid form var ikke lenger nødvendig for overturen. Orkesterets rolle i å følge sangerne endret seg i løpet av 1800-tallet, da den klassiske stilen gikk over til romantikken. Generelt ble orkestret større, nye instrumenter ble lagt til, for eksempel ekstra slaginstrumenter (f.eks. Basstromme, cymbaler, skarptromme, etc.). Orkesteringen av orkesterdeler utviklet seg også i løpet av 1800-tallet. I Wagner-operaene gikk frontingen av orkesteret utover ouverturen. I Wagner-operaer som Ringsyklusen spilte orkesteret ofte de tilbakevendende musikalske temaene eller ledemotivene, en rolle som ga orkesteret en fremtredende posisjon som "... hevet dets status til en primadonna". Wagners operaer ble scoret med enestående omfang og kompleksitet, og la til flere messinginstrumenter og enorme ensemblestørrelser: hans partitur til Das Rheingold krever seks harper. I Wagner og verkene til påfølgende komponister, som Benjamin Britten, kommuniserer orkesteret "ofte fakta om historien som overskrider bevissthetsnivåene til karakterene der." Som et resultat begynte kritikere å anse orkesteret som å utføre en rolle analog med rollen som en litterær forteller."Etter hvert som orkesterets og andre instrumentale ensemblers rolle endret seg i løpet av operahistorien, ble også rollen å lede musikerne endret. I barokken ble musikerne vanligvis dirigert av cembalo -spilleren, selv om den franske komponisten Lully er kjent for å ha dirigert med en lang stokk. På 1800-tallet, i den klassiske perioden, ville førstefiolinisten, også kjent som konsertmesteren, lede orkesteret mens han satt. Over tid begynte noen dirigenter å stå opp og bruke hånd- og armbevegelser for å lede utøverne. Etter hvert ble denne rollen som musikksjef betegnet som dirigent, og et podium ble brukt for å gjøre det lettere for alle musikerne å se ham eller henne. Da Wagner-operaene ble introdusert, ga kompleksiteten til verkene og de enorme orkestrene som spilte dem dirigenten en stadig viktigere rolle. Moderne operadirigenter har en utfordrende rolle: de må lede både orkesteret i orkestergraven og sangerne på scenen. == Opera i samtiden == === Finansiering === Utenfor USA, og spesielt i Europa, mottar de fleste operahus offentlige tilskudd. I Milano i Italia er 60% av La Scalas årlige budsjett på 115 millioner euro fra billettsalg og private donasjoner, mens de resterende 40% kommer fra offentlige midler. I 2005 mottok La Scala 25% av Italias totale statstilskudd på 464 millioner euro til scenekunst. I Storbritannia gir Arts Council England midler til Opera North, Royal Opera House, Welsh National Opera og English National Opera. Mellom 2012 og 2015 sto disse fire operaselskapene sammen med English National Ballet, Birmingham Royal Ballet og Northern Ballet for 22% av midlene i Arts Council sin nasjonale portefølje. Europeisk offentlig finansiering av opera har ført til en forskjell mellom antall operahus som opererer året rundt i Europa og USA. For eksempel har "Tyskland rundt 80 operahus året rundt [fra 2004], mens USA, med mer enn tre ganger befolkningen, ikke har noen. Selv Metropolitan har bare en syv-måneders sesong."I Norge hadde Den Norske Opera & Ballet 649 millioner kroner i statsstøtte i 2019, noe som utgjorde 80% av operaens inntekter. === Regietheater === Regietheater (tysk for regissørteater) eller Regieoper (regissøropera) er den moderne praksisen med å tillate en regissør frihet til å utforme måten en gitt opera eller skuespill er iscenesatt på, slik at skaperens originale, spesifikke intensjoner eller sceneanvisninger (hvis de følger med) kan endres, sammen med hovedelementer av geografisk beliggenhet, kronologisk situasjon, rollebesetning og plott. Vanligvis kan slike endringer gjøres for å peke på et bestemt politisk punkt eller moderne paralleller som kan være fjernt fra tradisjonelle tolkninger. Eksempler som finnes i Regietheater-produksjoner kan omfatte noen eller alle av følgende: Flytting av historien fra det opprinnelige stedet til en mer moderne periode (inkludert til et totalitært regime). Modifikasjoner av historien fra det originale manuset/librettoen. Fortolkende elementer som understreker rollen til rase, kjønn og klassebasert undertrykkelse vektlegges. I sin oppsetning av Ringsyklusen fra 1976 under Bayreuth-festivalen, brukte Patrice Chéreau en oppdatert setting fra 1800-tallet som fulgte tolkningen av George Bernard Shaw, som så på Ringen som en sosial kommentar til utnyttelsen av arbeiderklassen av velstående kapitalister fra 1800-tallet. Abstraksjon i scenografien. Vektlegging av seksualitet og vold. Sarkasme og satire. Kostymer som ofte blander epoker og lokaliteter. Eksempler inkluderer Opera Theatre of Saint Louis sin produksjon fra 2010 av Mozarts Figaros bryllup og Don Giovanni fra 2011 som skildrer noen karakterer i antrekk fra 1700-tallet og andre i klær fra midten av 1900-tallet. ==== Historikk ==== Det kan hevdes at Regietheater begynte med arbeidet til Wieland Wagner (1917–1966), som i årene etter andre verdenskrig reagerte på den dyptgripende problematiseringen av bestefaren hans, Richard Wagners verk, som følge av den tidligere bevilgningen av nazistene, ved å designe og produsere minimalistiske og sterkt symbolske iscenesettelser av Wagners operaer i Bayreuth og andre steder. Ledet av teoriene til Adolphe Appia, søkte angivelig Wieland Wagners produksjoner å understreke de episke og universelle aspektene ved Wagner-dramaene, og ble berettiget som forsøk på å utforske tekstene ut fra (ofte jungiansk) dybdepsykologi. ==== Eksempler ==== I 1976 søkte Patrice Chéreau-produksjonen av hundreårsjubileet til Bayreuth-festivalen å manifestere en antikapitalistisk og marxistisk undertekst som ble anerkjent for å være tilstede i verket gitt tidspunktet for den opprinnelige oppføringen: etter denne oppfatningen ble Wagners rampete rhindøtre til tre fillete prostituerte som utøver sine bedrifter nær en vannkraftsdemning, gudene er en industriell familie fra slutten av 1700-tallet, og Siegfried bruker en industriell dampdreven hammer for å smi sverdet. Fremveksten av dekonstruksjonisme ga Regitheater i Europa og andre steder nytt liv. Fremtredende amerikanske dekonstruksjonister inkluderer Peter Sellars og David Alden. Andre regissører som ofte er tilknyttet Regietheater inkluderer Walter Felsenstein og Christopher Alden. Alden uttaler: "Opera er mye som den katolske kirke når det gjelder måten folk er viet til det og hvordan det for mange mennesker er like hellig, så hellig og så urørlig som religion. På den måten tror jeg det fortsatt er nødvendig å fortsette å knuse disse avgudene og fortsette å prøve å komme utover avgudsdyrkelsen - slik at du kan komme til ting som kanskje er nærmere beinet og mer menneskelige." Calixto Bieito, Harry Kupfer, David Pountney og Claus Guth, har også brukt slike prinsipper på et bredt spekter av operaer fra de klassiske og romantiske periodene. ==== Kontrovers ==== Tilhengere av Regietheater mener at verk fra tidligere århundrer ikke bare tillater, men til og med krever å bli gjenoppfunnet på måter som ikke bare passer til moderne intellektuelle tenkmåter, men til og med streber etter å koble dem til situasjoner og steder som de opprinnelige komponistene og librettistene ikke kunne ha tenkt seg og dermed sette historien inn i en kontekst det nåværende publikummet kan forholde seg til. I de siste årene har utnevnelsen av "kjendis"-regissører (ofte fra film eller andre grener av teater), som ikke ser ut til å ha lært de spesifikke kravene til operaregi inkludert, i noen tilfeller, de som har skrytt av sine manglende evner til å lese noter, og som ser ut til å være i stand til psykologisk å lede sangere bak ureflekterte Regietheater-klisjeer (som ofte involverer umotiverte sjokkelementer), har ført til en generell misforståelse av Regietheater-begrepet hos både teatre og kritikere.Motstanderne anklager slike produsenter for overfladiskhet, grovhet, sensasjonalisme, mangel på ekte kreativitet, ufølsomhet for rikdommen til den opprinnelige settingen, forsømmelse av musikkens rolle og å oppmuntre appetitten for flyktig journalistikk. == Operakomponister (utvalg) == Galleri av kjente operakomponister fra renessansen til modernismen: Kjente operaer (utvalg): === Nordmenn === Hjalmar Borgstrøm Arne Eggen Ole Olsen Gerhard Schjelderup (også komposisjon med Kristofer Janson) Hallvard Johnsen (Legenden om Svein og Maria oppført 1971) == Norske operaer == 120 operaer er blitt skrevet av norske komponister, før år 2000.Et utvalg er: Fredkulla (Martin Andreas Udbye, 1859) Austanfyre sol og vestanfyre måne (Schjelderup, 1888–1890) Fiskeren (Hjalmar Borgstrøm, 1900) Stallo (Ole Olsen) Lajla (Ole Olsen, 1908) Den røde pimpernell (Schjelderup, 1913) Stormfugler (Schjelderup, 1926) Olav Liljekrans (Arne Eggen, 1940). Fange og Fri (Egil Hovland) om Hans Nielsen Hauge == Berømte operahus == Bayreuth Festspielhaus i Bayern, Tyskland Staatsoper i Berlin, Tyskland Bayerische Staatsoper i München, Tyskland La Scala i Milano, Italia Metropolitan Opera i New York, USA Opéra Garnier og Opéra Bastille i Paris, Frankrike Semperoper i Dresden, Tyskland Royal Opera House i Covent Garden i London, Storbritannia Den Norske Opera & Ballett i Oslo, Norge Sydney Opera House i Sydney, Australia Staatsoper i Wien, Østerrike == Se også == Den Norske Opera Liste over operaer Operette Musikal Rockeopera Operahus == Litteratur == The New Grove Dictionary of Opera, edited by Stanley Sadie (1992), 5,448 pages, is the best, and by far the largest, general reference in the English language. ISBN 0-333-73432-7, 1-56159-228-5 The Viking Opera Guide, edited by Amanda Holden (1994), 1,328 pages, ISBN 0-670-81292-7 The Oxford Illustrated History of Opera, ed. Roger Parker (1994) The Oxford Dictionary of Opera, by John Warrack and Ewan West (1992), 782 pages, ISBN 0-19-869164-5 Opera, the Rough Guide, by Matthew Boyden et al. (1997), 672 pages, ISBN 1-85828-138-5 Opera: A Concise History, by Leslie Orrey and Rodney Milnes, World of Art, Thames & Hudson Abbate, Carolyn; Parker, Roger (2012). A History of Opera. New York: W W Norton. ISBN 978-0-393-05721-8. DiGaetani, John Louis: An Invitation to the Opera, Anchor Books, 1986/91. ISBN 0-385-26339-2. Dorschel, Andreas, 'The Paradox of Opera', The Cambridge Quarterly 30 (2001), no. 4, pp. 283–306. ISSN 0008-199X (print). ISSN 1471-6836 (electronic). Discusses the aesthetics of opera. Silke Leopold, "The Idea of National Opera, c. 1800", United and Diversity in European Culture c. 1800, ed. Tim Blanning and Hagen Schulze (New York: Oxford University Press, 2006), 19–34. MacMurray, Jessica M. and Allison Brewster Franzetti: The Book of 101 Opera Librettos: Complete Original Language Texts with English Translations, Black Dog & Leventhal Publishers, 1996. ISBN 978-1-884822-79-7 Howard Mayer Brown, "Opera", The New Grove Dictionary of Music and Musicians. 2001. Oxford University Press Rous, Samuel Holland (1919). The Victrola Book of the Opera. Stories of The Operas with Illustrations.... Camden, New Jersey: Victor Talking Machine Company. View at Internet Archive. Simon, Henry W.: A Treasury of Grand Opera, Simon and Schuster, New York, 1946. "Opera", Herbert Weinstock and Barbara Russano Hanning, Encyclopædia Britannica == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Opera – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Opera er en teaterform der musikk er en grunnleggende komponent og dramatiske roller blir tatt av sangere, men er forskjellig fra musikkteater. Et slikt "verk" (den bokstavelige oversettelsen av det italienske ordet "opera") er vanligvis et samarbeid mellom en komponist og en librettist og inneholder en rekke scenekunst, som skuespill, sceneri, kostyme og noen ganger dans eller ballett.

https://no.wikipedia.org/wiki/Opera_(nettleser)

2023-02-04

Opera (nettleser)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nettlesere', 'Kategori:Opprydning 2023-02', 'Kategori:Trenger oppdatering']

Opera er en nettleser utviklet av det norske selskapet Opera Software. Nettleseren lar brukeren gjøre vanlige internett-relaterte oppgaver som å vise nettsider, sende og motta e-post-meldinger, behandle kontakter, chatte på IRC, laste ned filer med BitTorrent, og lese nyhetsmatinger. Opera tilbys som gratis programvare for personlige datamaskiner og mobiltelefoner. Funksjoner i Opera omfatter blant annet fanevisning, sideskalering, musebevegelser, integrert nedlastingsbehandler, adblocker og nå også gratis vpn som er integrert i nettleseren. Sikkerhetsfunksjoner omfatter innebygd phishing- og malware-beskyttelse, SSL/TLS-kryptering når man surfer på HTTPS-nettsider, og å slette private data slik som informasjonskapsler. Opera har over 200 millioner brukere over hele verden. Av disse tallene er det over 50 millioner brukere på personlige datamaskiner og over 150 millioner på mobiltelefoner. Opera Mini var den mest populære nettleseren for mobiltelefoner i 2011.Opera er kjent for å frambringe nye funksjoner som senere har blitt tatt i bruk av andre nettlesere.

Opera er en nettleser utviklet av det norske selskapet Opera Software. Nettleseren lar brukeren gjøre vanlige internett-relaterte oppgaver som å vise nettsider, sende og motta e-post-meldinger, behandle kontakter, chatte på IRC, laste ned filer med BitTorrent, og lese nyhetsmatinger. Opera tilbys som gratis programvare for personlige datamaskiner og mobiltelefoner. Funksjoner i Opera omfatter blant annet fanevisning, sideskalering, musebevegelser, integrert nedlastingsbehandler, adblocker og nå også gratis vpn som er integrert i nettleseren. Sikkerhetsfunksjoner omfatter innebygd phishing- og malware-beskyttelse, SSL/TLS-kryptering når man surfer på HTTPS-nettsider, og å slette private data slik som informasjonskapsler. Opera har over 200 millioner brukere over hele verden. Av disse tallene er det over 50 millioner brukere på personlige datamaskiner og over 150 millioner på mobiltelefoner. Opera Mini var den mest populære nettleseren for mobiltelefoner i 2011.Opera er kjent for å frambringe nye funksjoner som senere har blitt tatt i bruk av andre nettlesere. == Teknologi == Nettleseren er laget for de fleste operativsystemer og er tilgjengelig på mange språk, inkludert bokmål (ikke nynorsk etter desember 2014). Nettlesere har etter hvert blitt vanlige å bruke på mobiltelefoner. Opera utviklet tidlig en teknologi som gjorde det enklere å tilpasse nettleseren til PDA-er og mobiltelefoner, og fikk derfor tidlig kontrakter med store telefonselskaper. Opera anses å være den beste nettleseren for mobiltelefoner, et viktig punkt som dessuten ble enda sterkere da Opera Mini ble lansert. Opera Mini er programmert i Java og er på mange måter revolusjonerende fordi den ikke krever WAP-spesifikke nettsider. I stedet godtar den helt vanlige nettsider bygget opp med HTML- og CSS-koding, fordi den krymper nettsidene til et passende format og returnerer ferdig komprimert kode. Dermed sparer brukerne av nettleseren penger ved bruk av roamingnettverk slik som 3G-nettet. Opera var den første nettleseren med «faner», hvilket betyr at man kan ha mange nettsider oppe til samme tid i ett og samme vindu uten å fylle opp oppgavelinjen. Opera har en «fanelinje» hvor alle åpne sider listes. Opera støtter alle de vanligst brukte markeringsspråk og scriptspråk som benyttes på Internett, som for eksempel HTML, XML, XHTML, Javascript og CSS, samt eksperimentell støtte for Web Forms 2.0 som fortsatt er under utviking. Den kan lese protokoller som HTTP, HTTPS og FTP. Med plugins kan den også bruke Flash, Java og diverse lyd- og bildepluginer. Opera har også en e-postleser som i tillegg til POP3, IMAP og SMTP også støtter NNTP for nyhetsgrupper og RSS for nyhetsstrømmer. Med en lang rekke tredjepartsutvidelser kan man legge til mye forskjellig slags annen funksjonalitet. Opera gir også muligheter for online chatting med IRC. Med Small Screen Rendering er det er mulig å forhåndsvise hvordan nettsider vil se ut på mobiltelefoner. Opera leser også WML, språket som benyttes i WAP. == Historikk == Opera startet som et prosjekt utviklet av Televerket (nå Telenor) i 1994, men da Televerket ikke lenger ønsket å satse på prosjektet, gikk Jon Stephenson von Tetzchner og Geir Ivarsøy sammen om å arbeide videre med det i et eget selskap, Opera Software. Selve navnet kom ikke på plass før etter mange måneder med tankeslit. Lederen for selskapet er Jon Stephenson von Tetzchner. I 2004 mottok Opera PC Worlds Best Browser Award og senere PC World World Class 2005. Fra versjon 5.0 var nettleseren tilgjengelig gratis med reklamebannere. Betalte man ca. 400 kroner, ble dette banneret fjernet og man fikk tilgang på premium support. Med versjon 8.5 fjernet Opera reklamebanneret og tilbød nettleseren gratis. Nå som programvaren er gratis, genererer Opera Software inntekter på de innebygde søkemotorene samt lisenser til mobilprodusenter som Motorola, Nokia m.fl. I november 2005 vant gründerne bak Opera Entrepreneur of the Year 2004 og ble kåret til Norges beste innen tjenester. === Lanseringshistorie === (Hovedversjoner for Windows, uten individuelle plattformer og språk og uten underversjoner eller betaversjoner.) Versjon 2.1, offentliggjort på Internett i 1996, offisielt sluppet i 1997 Versjon 3.0, desember 1997 Versjon 4.0, juni 2000 Versjon 5.0, mai 2001 Versjon 6.0, november 2001 Versjon 7.0, januar 2003 Versjon 8.0, april 2005 Versjon 8.5, 20. september 2005 Versjon 9.0, 20. juni 2006 Versjon 9.5, 12. juni 2008 Versjon 9.6, 8. oktober 2008 ==== Versjon 11.00 ==== Versjon 11.00 ble utgitt den 16. desember 2010 og er den nyeste store oppdateringen til Opera. Nye funksjoner: Flere forbedringer for adressefeltet Utvidelser Automatisk oppdatering for utvidelser og Opera Unite-applikasjoner Nytt installasjonsprogram for operativsystemet Windows Forbedringer for Opera Mail Flere hastighetsforbedringer Gruppering av fanerFullstendig liste over nyheter finnes for Unix, OSX og Windows ==== Versjon 10.00 ==== Versjon 10.00 ble utgitt den 1. september 2009 og er den nest nyeste store oppdateringen til Opera. Nye funksjoner: 30% økt hastighet med den nye Presto 2.2 Rendering Engine Stavekontroll Automatiske oppdateringer for Windows og OSX Enklere å vise ugjennomsiktighet gjennom RGBA og HSLA (Presto 2.2) Support for Web-skrifttyper og SVG-formatet Innebygget krasjrapportering Opera Turbo Arkivert 3. august 2012 hos Wayback Machine. – Gjør nettsurfing flere ganger raskere, nyttig på trege nettverk Visuelle fanerFullstendig liste over nyheter finnes for Unix, OSX og Windows == Finesser == Innebygd søkefunksjon i søkefeltet Forstørre tekst og grafikk Musesnarveier for rask navigering Innebygd e-post- og feedleser Innebygd IRC-client Popup-blokkering Enkel anvendelse av temaer som forandrer utseende Innebygd støtte for BitTorrent Innholdsblokkering Opera Turbo Arkivert 3. august 2012 hos Wayback Machine. Opera Unite Opera Link == Opera på andre enheter == === Smarttelefon og PDA === === Mobiltelefon === Opera Mini er en gratis, kompakt nettleser for mobiltelefoner og andre enheter som har Java ME installert. Den bruker Opera sin server til å gjengi og forminske sider før binærdata blir sendt til et lite program som blir kjørt på telefonen. Denne metoden gjør mange sider kompatible med mobiltelefonen. === Nintendo DS === Nintendo DS Browser15. februar 2006 annonserte Opera at de hadde utviklet en nettleser for Nintendo DS. Denne bruker systemets todelte skjerm for enten å zoome inn på deler av nettsiden eller for å ha en lengre vertikal skjerm. Nettleseren startet salget i Japan 24. juli 2006 og kostet 3800 yen (ca. 190 norske kroner). I Europa ble den lansert 6. oktober 2006 og i Australia 18. januar 2007. Utgivelsesdatoen i USA var 4. juni 2007. === Wii === Nintendos Wii-konsoll kommer med en spesiallaget versjon av Opera. === TV === Sony skal bruke en versjon av Opera på flere av sine TV-er og Blu-ray Disc-spillere. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Opera (web browser) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Opera (web browser) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

| nyesteVersjonUtgitt =

https://no.wikipedia.org/wiki/Pausefisk

2023-02-04

Pausefisk

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Norske ord og uttrykk', 'Kategori:TV', 'Kategori:World Wide Web']

Pausefiskene var uttrykket som ble brukt om akvariet som NRK pleide å sende opptak av mellom programmene før i tiden. I og med at kommersielle kanaler sender reklamesnutter fyller de noe av de samme funksjonene. Begrepet brukes i dag også om små animasjoner (f.eks Flash-animasjoner) på Internett, som vises mens (den tyngre) hovedsiden lastes til nettleseren.

Pausefiskene var uttrykket som ble brukt om akvariet som NRK pleide å sende opptak av mellom programmene før i tiden. I og med at kommersielle kanaler sender reklamesnutter fyller de noe av de samme funksjonene. Begrepet brukes i dag også om små animasjoner (f.eks Flash-animasjoner) på Internett, som vises mens (den tyngre) hovedsiden lastes til nettleseren.

Pausefiskene var uttrykket som ble brukt om akvariet som NRK pleide å sende opptak av mellom programmene før i tiden. I og med at kommersielle kanaler sender reklamesnutter fyller de noe av de samme funksjonene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_norske_politiske_partier

2023-02-04

Liste over norske politiske partier

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lister over politiske partier', 'Kategori:Norske politiske lister', 'Kategori:Politiske partier i Norge', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn']

Et politisk parti er en sammenslutning av personer som har et visst sammenfallende syn i politiske spørsmål og ønsker å øve innflytelse på politiske beslutninger. I et demokrati gjøres dette som oftest ved å stille til valg. Norge er et konstitusjonelt monarki og et parlamentarisk demokrati. Dette vil si at folket styrer hvilke politiske partier som kan utforme lover og ta politiske beslutninger. Partiene i Norge vokste fram ved innføringen av parlamentarismen.

Et politisk parti er en sammenslutning av personer som har et visst sammenfallende syn i politiske spørsmål og ønsker å øve innflytelse på politiske beslutninger. I et demokrati gjøres dette som oftest ved å stille til valg. Norge er et konstitusjonelt monarki og et parlamentarisk demokrati. Dette vil si at folket styrer hvilke politiske partier som kan utforme lover og ta politiske beslutninger. Partiene i Norge vokste fram ved innføringen av parlamentarismen. == Partier på Stortinget 2021-2025 == == Sametingspartier == Andre partier som er representert på Sametinget i perioden 2021–2025: == Partier representert i fylkesting == I tillegg til stortingspartiene fikk følgende partier innvalgt representanter i ett eller flere fylkesting ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget i Norge 2019: == Partier uten folkevalgt representasjon == Partier som stilte til stortingsvalget 2021 uten å oppnå representasjon, og som heller ikke er representert i Sametinget eller fylkesting Alliansen - Alternativ for Norge Feministisk initiativ Helsepartiet Liberalistene (Lib) Norges Kommunistiske Parti (NKP) Piratpartiet Industri- og Næringspartiet (INP) Partiet Sentrum Redd Naturen (Hedmark) Generasjonspartiet (Akershus og Hordaland) == Lokale lister == Andre lister som fikk innvalgt representanter ved kommunestyrevalget 2019: == Historiske partier == Abort-motstanderne (2005 og 2009) Arbeidernes kommunistparti (1973–2007) Arbeiderdemokratene/Radikale Folkeparti (1901–40) Avholdspartiet (1907–33) Centrum (1894–1900) Demokratiske Sosialister (AIK) (1973–1976) Den Nationale Legion (1928) Det Liberale Folkepartiet (DLF) (1992–2017) Det Liberale Folkepartiet (DLF) (1972–1988) Det liberale parti (1903) Det Politiske Parti (DPP) (2000–05) Direktedemokratene (DD) Fedrelandslaget (1925–1940) Fedrelandspartiet (1990–2008) Frisinnede Venstre (1909–45) Hortenpartiet (1999–2003) Hvit Valgallianse (1995–1997) Innvandrerpartiet (1998–2015) Kristent Samlingsparti KS (1998-2015) Moderate Venstre (1888–1906) Nasjonal Samling (1933–45) Naturlovpartiet (1992–2001) NorgesPatriotene (2007–09) Norsk Republikansk Allianse (2005 og 2009) Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (1921–27) Rettferdighetspartiet (1997) Rød Valgallianse (1973–2007) Samfundspartiet (1933–49) Samlingspartiet (1903–06) Sentrumsalliansen (2007-2009) Sosialistisk Folkeparti (1961–75) Vigrid (2008–2009) == Referanser ==

Et politisk parti er en sammenslutning av partimedlemmer, som har relativt sammenfallende syn i politiske spørsmål og ønsker å øve innflytelse i de politiske beslutningsprosessene. Dette ved å stille liste med kandidat(er) ved frie politiske valg, eller på andre måter arbeide for retten til å kjempe om politisk innflytelse ved å stille til slike frie valg.

https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_Venner%C3%B8d

2023-02-04

Petter Vennerød

['Kategori:Amandakomiteens Ærespris', 'Kategori:Amandaprisen 2019', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 19. september', 'Kategori:Dødsfall i 2021', 'Kategori:Fødsler 25. september', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filmregissører', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01']

Petter Vennerød (født 25. september 1948, død 19. september 2021) var en norsk filmregissør og produsent. Vennerød er mest kjent for samarbeidet med Svend Wam og filmene de skapte innenfor sitt selskap Mefistofilm fra 1975 til 1995. Vennerød var både manusforfatter, regissør og produsent og hadde biroller i en rekke av sine egne filmer og spilte også hovedrollen i Hvem har bestemt..!?. Han var også kinodirektør for Asker kino. Han ble tildelt Amandakomiteens ærespris under Amandaprisen 2019 for sitt bidrag «til å bryte grenser i norsk film, og at han sammen med sin faste regissørmaker, avdøde Svend Wam, er blitt et begrep i norsk film».Han var sønn av filmregissøren Øyvind Vennerød, og bror til økonomen Christian Vennerød.

Petter Vennerød (født 25. september 1948, død 19. september 2021) var en norsk filmregissør og produsent. Vennerød er mest kjent for samarbeidet med Svend Wam og filmene de skapte innenfor sitt selskap Mefistofilm fra 1975 til 1995. Vennerød var både manusforfatter, regissør og produsent og hadde biroller i en rekke av sine egne filmer og spilte også hovedrollen i Hvem har bestemt..!?. Han var også kinodirektør for Asker kino. Han ble tildelt Amandakomiteens ærespris under Amandaprisen 2019 for sitt bidrag «til å bryte grenser i norsk film, og at han sammen med sin faste regissørmaker, avdøde Svend Wam, er blitt et begrep i norsk film».Han var sønn av filmregissøren Øyvind Vennerød, og bror til økonomen Christian Vennerød. == Langfilmer == Balladen om mestertyven Ole Høiland (1970) (produksjonsassistent) Gråt elskede mann (1971) (produksjonsassistent) Brannen (1973) (innspilingsleder) Kimen (1974) (rekvisitør og spesialeffekter) Streik! (1975) (regiassistent og stillsfotograf) Hustruer (1975) (innspillingsleder og skuespiller) Lasse & Geir (1976) (B-regissør og statist) Det tause flertall (1977) (manus, medinstruktør, kreativ produsent og skuespiller) Hvem har bestemt..!? (1978) (regi, manus, produsent og skuespiller) Svartere enn Natten (1979) (manus og produsent) Liv & Død (1980) (regi, manus, produsent, produksjonsleder og skuespiller) Julia Julia (1981) (regi, manus, produsent og produksjonsleder) Leve sitt liv (1982) (regi, manus og produksjon) Åpen framtid (1983) (manus, produsent, produksjonsleder og skuespiller) Adjø Solidaritet (1985) (regi, manus, produsent og skuespiller) Drømmeslottet (1986) (regi, manus, produsent og skuespiller) Hotel St. Pauli (1988) (regi, manus og produsent) Bryllupsfesten (1989) (regi, manus, produsent og skuespiller) Lakki (1992) (produsent) Min store tjukke far (1992) (co-produsent) Sebastian (1995) (manus og produsent) Hamsun (1996) (co-produsent) Tashunga (1996) (rådgivende produsent) 1732 Høtten (1998) (co-produsent) Mongoland (2001) (rådgivende produsent) Jakten på hukommelsen (2009) (produsent) Utpressing for nybegynnere (2011) (produsent og skuespiller) == Kortfilmer == Tellus 1000 (1970) (produksjonsleder og sminkeassistent) Ukeslutt (1974) (produksjonsleder) Parkradehypsen (1976) (regissør, manus og produsent) Hvem er det som har bestemt at vi skal høre på den musikken da!!!? (1976) (regissør og manus) Bildød (1978) (regi, manus, produsent og skuespiller) 351 Cleveland (1997) (regi og manus) Kosmonaut (2001) (executive produsent) Pappa (2004) (produsent) Oslo våkner (2009) (manus og produsent) Huset over Broen (2011) (skuespiller) == TV-arbeid == Hvor menn møtes (1975) (regissør, manus og produksjon) Oljeeventyret. En stemningsrapport fra Stavanger høsten 1975 (1976) (regi, manus og intervjuer) Prostitusjon sett fra innsiden (1995) (regi og manus) Beck (1.sesong) (1997) (co-produsent) Asle Søberg (1999) (executive produsent) Finn Graffs Verden (2001) (produsent) Fox Grønland (1.sesong) (2001) (co-produsent) Montagna con forza (2002) (co-produsent) HI-FI Dilerium (2003) (produsent) Tikopia (2006) (produsent) Mellomtiden / Transit (2006) (produsent) Motståndare til Längtan (2008) (co-produsent og klippekonsulent) Født i feil kropp (2014-2017) (regissør) == Priser == Oslo Bys stipend i 1979 Skoal-pris for "Beste komedie" for Julia Julia Skoal-pris for "Beste Europeiske film og drama" for Leve sitt Liv The Hammer of Thor-prisen på Santa Fe-festivalen for Liv & Død 1985 – Aamot-statuetten for lang tjeneste i Norsk Film, sammen med Svend Wam; Ola Solum mottok også statuetten dette året Amandakomiteens ærespris (2019) == Litteratur == Fenomenet Wam & Vennerød : en uvanlig produksjonshistorie. Høgskolen i Lillehammer, 2012 Svend Wam 20 filmår med Wam & Vennerød : 1975-1995 : 14 fortellinger av Svend Wam. Son: Eget forlag, 2008 Tone Minerva Grenness: Wam og Vennerød : et filmunivers. Oslo : Universitetet, 1994 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Petter Vennerød på Internet Movie Database (no) Petter Vennerød hos Filmfront (no) Petter Vennerød hos Sceneweb (sv) Petter Vennerød i Svensk Filmdatabas (da) Petter Vennerød på Filmdatabasen (en) Petter Vennerød på AllMovie (en) Petter Vennerød hos The Movie Database (no) Syttitalls-kameratene (VG, 2007, av Anders Giæver)

Petter Vennerød (født 25. september 1948, død 19.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pearl_Jam

2023-02-04

Pearl Jam

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Alternative rockegrupper', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Band etablert i 1990', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Grunge-band', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Pearl Jam']

Denne artikkelen handler om bandet Pearl Jam. For deres selvtitulerte album, se Pearl Jam (album).Pearl Jam er et grunge/alternativ rock-band fra Seattle i USA, som siden tidlig i 1990-åra har vært et av verdens mest populære rockeband. Pearl Jam ble dannet i 1990 av de tidligere Green River, og Mother Love Bone-medlemmene Jeff Ament og Stone Gossard. Med seg fikk de vokalist Eddie Vedder og gitarist Mike McCready. I den første perioden fungerte Matt Cameron fra Soundgarden som trommeslager inntil bandet hadde fått tak i fast trommeslager. Pussig nok ble Cameron fast medlem av Pearl Jam noen år senere, etter at Soundgarden hadde blitt oppløst. Pearl Jams første faste trommeslager var imidlertid Dave Krusen. Pearl Jam debuterte i 1991 med albumet Ten. Platen, som ble utgitt omtrent samtidig som Nirvanas Nevermind ble en enorm suksess, og satte sjangeren grunge på kartet, men Pearl Jams album Ten klarte seg bedre kommersielt enn Nirvanas Nevermind. Pearl Jams største hits fra dette albumet er «Alive» og «Jeremy», som begge fikk veldig mye spilletid på radio og MTV. Sammenlignet med andre grunge-band som Nirvana, Soundgarden og Alice in Chains spiller Pearl Jam stort sett roligere og mer melodisk musikk. En av bandets største inspirasjonskilder er Neil Young, som bandet gav ut en plate sammen med i 1995 – noe som både introduserte Pearl Jam til eldre fans, og Neil Young for et yngre publikum. Krusen forlot bandet i 1992, og ble erstattet av Dave Abbruzzese, som to år senere selv ble erstattet av Jack Irons. Pearl Jam fulgte opp Ten med albumet Vs. På dette albumet gikk gruppen til det uvanlige skrittet å ikke gi ut en eneste video. Videre førte en krangel med billettbyrået Ticketmaster til at bandet avlyste sin USA-turné i 1994. Angivelig skyldes dette at bandet mente Ticketmaster hadde for høye billettpriser. I 1996 gav Pearl Jam ut sitt fjerde album No Code – et album som var mye smalere enn de tidligere utgivelsene. Bandet fortsatte å eksperimentere på sitt neste album Yield, men returnerte til det man kan kalle deres opprinnelige lydbilde på Binaural fra 2000. På dette tidspunktet hadde Irons forlatt gruppa av helsemessige årsaker, og blitt erstattet av Matt Cameron. Deres neste album var Riot Act, som blir sett som et veldig svakt album. I 2006 ga bandet ut sitt comeback-album, Pearl Jam, som var det første siden No Code som erobret 1.-plassen på Billboard 200. I 2009 ble albumet Backspacer utgitt, et album som virkelig satte Pearl Jam tilbake på kartet. I 2017 ble Pearl Jam innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame på første forsøk.

Denne artikkelen handler om bandet Pearl Jam. For deres selvtitulerte album, se Pearl Jam (album).Pearl Jam er et grunge/alternativ rock-band fra Seattle i USA, som siden tidlig i 1990-åra har vært et av verdens mest populære rockeband. Pearl Jam ble dannet i 1990 av de tidligere Green River, og Mother Love Bone-medlemmene Jeff Ament og Stone Gossard. Med seg fikk de vokalist Eddie Vedder og gitarist Mike McCready. I den første perioden fungerte Matt Cameron fra Soundgarden som trommeslager inntil bandet hadde fått tak i fast trommeslager. Pussig nok ble Cameron fast medlem av Pearl Jam noen år senere, etter at Soundgarden hadde blitt oppløst. Pearl Jams første faste trommeslager var imidlertid Dave Krusen. Pearl Jam debuterte i 1991 med albumet Ten. Platen, som ble utgitt omtrent samtidig som Nirvanas Nevermind ble en enorm suksess, og satte sjangeren grunge på kartet, men Pearl Jams album Ten klarte seg bedre kommersielt enn Nirvanas Nevermind. Pearl Jams største hits fra dette albumet er «Alive» og «Jeremy», som begge fikk veldig mye spilletid på radio og MTV. Sammenlignet med andre grunge-band som Nirvana, Soundgarden og Alice in Chains spiller Pearl Jam stort sett roligere og mer melodisk musikk. En av bandets største inspirasjonskilder er Neil Young, som bandet gav ut en plate sammen med i 1995 – noe som både introduserte Pearl Jam til eldre fans, og Neil Young for et yngre publikum. Krusen forlot bandet i 1992, og ble erstattet av Dave Abbruzzese, som to år senere selv ble erstattet av Jack Irons. Pearl Jam fulgte opp Ten med albumet Vs. På dette albumet gikk gruppen til det uvanlige skrittet å ikke gi ut en eneste video. Videre førte en krangel med billettbyrået Ticketmaster til at bandet avlyste sin USA-turné i 1994. Angivelig skyldes dette at bandet mente Ticketmaster hadde for høye billettpriser. I 1996 gav Pearl Jam ut sitt fjerde album No Code – et album som var mye smalere enn de tidligere utgivelsene. Bandet fortsatte å eksperimentere på sitt neste album Yield, men returnerte til det man kan kalle deres opprinnelige lydbilde på Binaural fra 2000. På dette tidspunktet hadde Irons forlatt gruppa av helsemessige årsaker, og blitt erstattet av Matt Cameron. Deres neste album var Riot Act, som blir sett som et veldig svakt album. I 2006 ga bandet ut sitt comeback-album, Pearl Jam, som var det første siden No Code som erobret 1.-plassen på Billboard 200. I 2009 ble albumet Backspacer utgitt, et album som virkelig satte Pearl Jam tilbake på kartet. I 2017 ble Pearl Jam innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame på første forsøk. == Historie == === Oppstarten 1984 - 1990 === Stone Gossard og Jeff Ament jobbet i rekke av band før de ble med i Pearl Jam. Det første bandet de jobbet med var Green River sammen med Mark Arm og Steve Turner som er nå i Mudhoney. Når Green River slo opp i 1987 på grunn av deres forskjellige retninger og ideer begynte Stone og Jeff og jobbe sammen med Andrew Wood som på den tiden jobbet med bandet Malfunkshun. De startet bandet Mother Love Bone og begynte å spille inn demoer sammen. I 1990 ga bandet ut sitt debutalbum, Apple, som ble gitt ut fire månender etter at Andrew Wood døde av en overdose. Etter dette begynte Jeff og Stone og lete etter musikere til et nytt band. Etterhvert kom de i snakk med Chris Cornell, som på den tiden jobbet sammen med Soundgarden. Chris hadde vært romkompisen til Andrew før han døde, og han ville lage et band dedisert til hans minne. Dette bandet ble etter hvert kalt Temple of the Dog. Der møtte de Mike McCready, Eddie Vedder og Matt Cameron. Jeff og Stone begynte å jobbe sammen med Mike og Eddie på deres nye album. Matt ble bandets trommeslager etter at Soundgarden oppløstes. Etter en lang tid med arbeid ga bandet ut sitt debutalbum Ten. == Studioalbum == === Ten === I 1991 ga Pearl Jam ut sitt mest kjente album, Ten. Albumet ble gitt ut samme år som Nirvanas Nevermind og Soundgardens Badmotorfinger. Dette året ble senere referert til som «the grunge explosion» fordi alle de største grungebandene ga ut noen av deres beste album det året. Ten ble en stor suksess, og var det albumet som startet Pearl Jams karrière. Albumet var på Billboard 200-listen i nesten 2 år, noe som er det lengste for et grunge-album. Det ble gitt ut fire singler; «Alive», «Even Flow», «Jeremy» og «Oceans», som alle solgte godt, men av disse ble «Jeremy» og «Alive» de mest populære. «Jeremy» ble nominert til en Grammy. Albumet har blitt sertifisert til 12x platina av The RIAA. === Vs. === Vs. er det andre studioalbumet fra Pearl Jam. Vs. ble en stor suksess for bandet. Albumet kom på 1.-plass på Billboard 200 og holdt plassen i 5 hele uker. Det ble gitt ut fire singler fra albumet; «Go», «Daughter», «Animal» og «Dissident», som alle gjorde en bra figur kommersielt. Det som var overraskende var at det ikke hadde blitt lagd en eneste musikkvideo til singlene. Albumet har blitt sertifisert 7x platina av The RIAA. === Vitalogy === Vitalogy er Pearl Jam sitt tredje studioalbum og ble gitt ut i 1994. Sangen «Spin the Black Circle» vant en Grammy for «Best Hard Rock Performance» i 1996. Dette er den eneste Grammyen bandet har vunnet. Albumet ble en stor suksess, og ble Pearl Jam sitt siste store studioalbum til deres comeback-album Pearl Jam ble gitt ut i 2006. Det ble gitt tre singler fra albumet; «Spin the Black Circle», «Not for You» og «Immortality» som alle solgte bra. Det ble heller ikke lagd noen musikkvideoer til disse singlene. Albumet har blitt sertifisert til 5x platina av The RIAA. === No Code === No Code er bandets fjerde studioalbum. Albumet ble det siste som kom på 1.-plass på Billboard 200 før Pearl Jam, og singlen «Who You Are» var bandets siste som kom på 1.-plass på «Modern Rock Tracks» helt til singelen «World Wide Suicide» greide det i 2006. === Yield === Yield er det femte studioalbumet fra Pearl Jam. Etter at albumet ble gitt ut sluttet Jack Irons i bandet. Yield var det første Pearl Jam albumet siden Ten som ikke kom på 1.-plass på Billboard 200. Bandet lagde deres første musikkvideo siden 1992 til sangen «Do The Evolution». «Do The Evolution» og albumet Yield ble nominert til Grammy. Det ble gitt ut to singler fra albumet, «Given to Fly» og «Wishlist». «Given To Fly» kom på 1.-plass på «Mainstream Rock Tracks». Yield har blitt sertifisert til platina av The RIAA. === Binaural === Binaural er det sjette studioalbumet fra Pearl Jam. På dette tidspunkte hadde Matt Cameron fra Soundgarden blitt bandets nye trommeslager. Sangen «Grievance» ble nominert til en Grammy. Det ble gitt ut to singler; «Nothing As It Seems» og «Light Years». Binaural er et veldig eksperimentelt album og i mange av sangene er det like sjangertrekk med Art rock. Albumet er sertifisert til gull av The RIAA. === Riot Act === Riot Act er det syvende studioalbumet til Pearl Jam, og ble gitt ut i 2002. Dette er det siste studioalbumet utgitt på Epic Records. Albumet er mer folk rock-inspirert og eksperimentelt enn de forrige Pearl Jam-albumene, men albumet gjorde det ikke bra kommersielt. Det ble gitt ut to singler; «I am mine» og «Save You». === Pearl Jam === Pearl Jam er det åttende studioalbumet til Pearl Jam og blir av mange sett på som platen som bragte bandet tilbake til et større publikum. Albumet er det første siden No Code som erobret 1.-plassen på Billboard 200. Albumet er mye tyngre enn de andre Pearl Jam-albumene. Albumet er det første som ble utgitt på plateselskapet J Records. Albumet har noen ganske politiske sanger som for eksempel «World Wide Suicide», som handler om Irak-krigen og deres synspunkter om krigen. Musikkstilen på dette albumet er en ny tilnærming til grunge. Det ble gitt ut to singler fra albumet; «World Wide Suicide» og «Life Wasted», singlen «World Wide Suicide» var den første singelen siden «Who You Are» som kom på 1.-plass på «Modern Rock Tracks». Etter at albumet ble gitt ut dro bandet på en lang turne. === Backspacer === Backspacer er Pearl Jams niende studioalbum, og var det første albumet som gikk rett inn på førsteplass på Billboard på 13 år. Albumet ble produsert av Brendan O'Brien, et samarbeid som ikke har funnet sted siden innspillingen av Yield. Backspacer er i større grad i kontakt med det lydbildet bandet hadde på 1990-tallet enn hva albumet Pearl Jam er, og bandet opplevde en mye større kommersiell suksess med dette albumet. == Medlemmer == Nåværende medlemmer Eddie Vedder (vokal) Stone Gossard (rytmegitar) Mike McCready (gitar) Jeff Ament (bass) Matt Cameron (trommer)Tidligere medlemmer Dave Krusen (trommer, 1990–91) Dave Abbruzzese (trommer, 1992–94) Jack Irons (trommer, 1994–98) Matt Chamberlain (trommer, 1991) == Diskografi == === Studioalbum === Ten (1991) Vs. (1993) Vitalogy (1994) No Code (1996) Yield (1998) Riot Act (2002) Pearl Jam (2006) Backspacer (2009) Lightning Bolt (2013) Gigaton (2020) == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Pearl Jam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons theskyiscrape.com Fanside med mye informasjon (en) Pearl Jam på Internet Movie Database (en) Pearl Jam på Apple Music (en) Pearl Jam på Discogs (en) Pearl Jam på MusicBrainz (en) Pearl Jam på SoundCloud (en) Pearl Jam på Spotify (en) Pearl Jam på Songkick (en) Pearl Jam på Last.fm (en) Pearl Jam på Genius — sangtekster (en) Pearl Jam på AllMusic Pearl Jam på Twitter Pearl Jam på Facebook Pearl Jam på Instagram Pearl Jam på YouTube Pearl Jam på YouTube Pearl Jam på Myspace Pearl Jam på Myspace

Pearl Jam er et grunge/alternativ rock-band fra Seattle i USA, som siden tidlig i 1990-åra har vært et av verdens mest populære rockeband.

https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Breitner

2023-02-04

Paul Breitner

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Europamestere i fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Eintracht Braunschweig', 'Kategori:Fotballspillere for FC Bayern München', 'Kategori:Fotballspillere for Real Madrid CF', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kolbermoor', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1972', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1974', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1982', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Verdensmestere i fotball', 'Kategori:Vinnere av Mesterligaen i fotball for menn']

Paul Breitner (født 5. september 1951 i Kolbermoor) er en tysk tidligere fotballspiller. I 1970 gikk han fra ESV Freilassing til Bayern München, hvor han scoret 83 mål på 255 kamper. Han ble spansk mester med Real Madrid i 1975 og 1976. Han var innom Eintracht Braunschweig i 1978, før han returnerte til Bayern München. Breitner spilte 48 landskamper og scoret 11 mål for Tyskland, og ble verdensmester i 1974 og europamester i 1972.

Paul Breitner (født 5. september 1951 i Kolbermoor) er en tysk tidligere fotballspiller. I 1970 gikk han fra ESV Freilassing til Bayern München, hvor han scoret 83 mål på 255 kamper. Han ble spansk mester med Real Madrid i 1975 og 1976. Han var innom Eintracht Braunschweig i 1978, før han returnerte til Bayern München. Breitner spilte 48 landskamper og scoret 11 mål for Tyskland, og ble verdensmester i 1974 og europamester i 1972. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Paul Breitner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Paul Breitner på Internet Movie Database (sv) Paul Breitner i Svensk Filmdatabas (fr) Paul Breitner på Allociné (en) Paul Breitner hos The Movie Database (de) Paul Breitner – Munzinger Sportsarchiv (en) Paul Breitner – FIFA (fr) Paul Breitner – LÉquipe (en) Paul Breitner – Transfermarkt (en) Paul Breitner – Transfermarkt (manager) (en) Paul Breitner – national-football-teams.com (en) Paul Breitner – WorldFootball.net (en) Paul Breitner – Soccerbase.com (en) Paul Breitner – FootballDatabase.eu (de) Paul Breitner – fussballdaten.de

Paul Breitner (født 5. september 1951 i Kolbermoor) er en tysk tidligere fotballspiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Panama

2023-02-04

Panama

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Mellom-Amerikas geografi', 'Kategori:Panama', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1903']

Panama (spansk: Panamá, IPA [re'puβlika ðe pana'ma]) er en republikk i Latin-Amerika og ligger helt sør i Mellom-Amerika med grense til Colombia i øst, Costa Rica i vest, Atlanterhavet i nord og Stillehavet i sør. Panama er et transkontinentalt land og ligger som en bro mellom Nord- og Sør-Amerika. Den relativt unge republikken var en del av Colombia frem til 1903.

Panama (spansk: Panamá, IPA [re'puβlika ðe pana'ma]) er en republikk i Latin-Amerika og ligger helt sør i Mellom-Amerika med grense til Colombia i øst, Costa Rica i vest, Atlanterhavet i nord og Stillehavet i sør. Panama er et transkontinentalt land og ligger som en bro mellom Nord- og Sør-Amerika. Den relativt unge republikken var en del av Colombia frem til 1903. == Etymologi == Navnet «Panama» er av indiansk opphav fra et ord som betyr «overflod av fisk» eller «overflod av sommerfugler». == Naturgeografi == Panama er lokalisert både i Mellom-Amerika og Sør.Amerika med grense til Atlanterhavet i nord, Stillehavet i sør, Colombia i øst og Costa Rica i vest. Fra 1999 overtok Panama kontrollen over Panamakanalen og landområdet rundt, som kobler Atlanterhavet med Stillehavet og utgjør en viktig og strategisk del av landet. Det er liten sesongvariasjon i Panama, og temperaturen i hovedstaden ligger året i gjennomsnitt mellom 24 og 29°C. === Panamakanalen === Panamakanalen er en stor kanal som skjærer gjennom Panamas smaleste parti og gjør det mulig for skip å ta «snarveien» fra Atlanterhavet til Stillehavet og omvendt via Gatunsjøen. 5 % av verdenshandelen går gjennom kanalen. Kanalen åpnet 15. august 1914. Panamakanalen er vel 81 km lang. Den har to sett med sluser på stillehavssiden, Miraflores- og Pedro Miguel-slusene, og ett, Gatun-slusene, på atlanterhavssiden. Hvert slusekammer er 305 meter langt, 33,5 meter bredt og 26 meter dypt. Betegnelsen Panamax brukes på de største skipene som kan passere kanalen. Kanalen har to løp slik at det kan gå skip i begge retninger samtidig. Høydeforskjellen fra havet til Gatunsjøen er 26 meter. Det ble tatt ut 14 ganger mer masse da Panamakanalen ble bygget sammenliknet med Suezkanalen. == Demografi == Tallene gjelder for 2004: Innbyggertall: 3 000 436 Aldersstruktur: 0-14 år: 30,2 % 15-64 år: 63,3 % 65 år og eldre: 6,2 % Folkevekst: 1,31 % (2004) Fødselsrate: 20,36 fødsler/1 000 innbygger Dødsrate: 6.39 dødsfall/1 000 innbygger Forventet levealder: Generelt: 72.14 år. Menn: 69.82 år. Kvinner: 74,56 år. Religion: Romersk katolsk: nesten 80 % Protestant: opp til 12 %. Muslim: 4,4 %. Bahai: 1 % Buddhist: 1 % Jøder: 0,4 % Språk: Spansk (offisielt), engelsk: 14 % == Historie == Panama ble kolonisert i 1510 av Spania. Men i 1810, etter 300 år, ble Panama selvstendig. I 1821 ble Panama en del av Colombia, men igjen ble landet et selvstendig stat i 1903. De ble oppfordret av USA i forbindelse med den amerikanske planen om å bygge en kanal. Colombianerne satte i gang med utgravingen i 1880, og senere ble dette arbeidet overtatt av Frankrike, som jo hadde erfaring fra utgraving av Suez-kanalen. USA innså snart den strategiske og økonomiske betydningen her og ønsket full kontroll over kanalen og kanalområdet. Derfor leide USA kanalen og kanalområdet fra Colombia fra 1903. I 1904 kjøpte USA graveutstyret av franske graveselskaper og videreførte gravearbeidet. Kanalen ble ferdig i 1914, og den ble åpnet for skipsfart det året. Colombia anerkjenner Panama som selvstendig stat i dag, og dette var en del av avtalen som USA inngikk med Colombia(den såkalte Thomson-Urrutia Treaty-avtalen) i 1921. Fra 1969 til 1978 var det militærstyre, jordreform og liberal bankpolitikk. Det gjorde landet til et finanssentrum i området. I 1977 sikret Panama en avtale med USA. Det sier at Panama skal ha den økonomiske kontrollen over Panamakanalen innen år 2000. Det var sivilt styre i 1978, og politiske partier ble igjen tillatt. I 1979 overtok Panama kanalsonen. Manuel Noriega ble hærsjef og landets egentlige leder i 1984. Opposisjonen vant trolig valget, men Noriega annullerte det. Det resulterte i at USA invaderte Panama og innsatte Guillermo Endara som president, se USAs invasjon av Panama. I 1990 ble Noriega tatt til fange og utlevert til USA. == Politikk og administrasjon == Panama er et parlamentarisk demokrati med tre maktinstanser: utøvende, lovgivende og en uavhengig dømmende gren. De utøvende og lovgivende grenene velges hver for en femårsperiode. Den utøvende grenen består av en president og to visepresidenter, mens den lovgivende grenen består av 78 representanter som danner parlamentet. Den dømmende grenen av demokratiet er organisert under en høyesteretts med ni medlemmer. Alle panamanere over 18 år er lovpålagt å stemme ved valg, men likevel blir de ikke rettsligforfulgt dersom de skulle unngå å stemme. Presidenten i Panama har sitt offisielle kontor i Palacio de las Garzas («Hegrepalasset»). === Politisk historie === Panamans politikk var i en lang periode kjent for å være ganske så korrupt, men i de senere årene har samfunnet generelt og pressen i Panama gått lei av dette og slåss stadig for forbedringer. Derimot er ikke landets sosial- og sosialdemokratiske partier like populære som de er i Venezuela, Cuba og i Bolivia. === Politiske partier === Det er i dag 8 politiske partier av betydning i Panama: Partido Revolucionario Democratico (Det Revolusjonære Demokratipartiet) Partido Popular (Folkepartiet) Partido Panameñista (Panameñista Partiet) Movimiento Liberal Republicano Nacional (MOLIRENA); (Den Nasjonale Liberale Republikk Bevegelsen) Cambio Democratico (Demokratisk Fremskritt) Solidaridad (Solidaritetspartiet) Liberal Nacional (Nasjonal Liberalt Parti) Partido Liberal (Liberalpartiet).Partido Revolucionario Democratio og Partido Popular har til sammen 41 av 78 seter i parlamentet, og sitter dermed med makten. === Administrativ inndeling === Panama er inndelt i 10 politiske administrative provinser: Bocas del Toro Chiriquí Coclé Colón Darién Herrera Los Santos Panamá Panamá Oeste Veraguas == Næringsliv == På grunn av sin geografiske nøkkelposisjon er Panamas økonomi servicebasert, som f.eks bankdrift og turisme. Dette er om lag 80 % av bruttonasjonalproduktet. Overtagelsen av driften av Panamakanalen i 1999 har vært med på å gi næring til økt økonomiskinteresse i landet. BNP veksten for år 2000 var ca. 23 % mot 3,0 % i 1999. Men selv om Panama har den høyeste BNP pr innbygger i Mellom-Amerika lever omtrent 40 % av befolkningen i fattigdom, og arbeidsløsheten ligger på 14 %. == Kultur == Panamansk kultur er utledet fra europeisk musikk, kunst og tradisjoner som spanske kolonister brakte med seg fra Europa. Mye av den lokale kulturen er avstamninger fra europeisk kultur som har blandet seg med afrikansk og precolombiansk kultur. Et eksempel på dette et tamborito, som er en spansk dans blandet med indianske rytmer, temaer og dansesteg. Denne dansen er et symbol på forskjellige kulturer som smeltet sammen i Panama. Lokalt er det populært å fremheve festivaler, danser og tradisjoner som har blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Utenfor Ciudad de Panamá (Panama By), arrangeres det regionale festivaler hele året gjennom, hvor det legges vekt på å fremheve lokale musikere og dansere. Panamansk kultur gjenspeiler seg i tradisjonelle produkter som treskjæringer, seremonielle masker og leirarbeid, så vel som i arkitektur og de lokale og regionale festivalene. Mange mindre landsbyer livnærer seg, og er avhenging, av turismen, ved blant annet å selge slike produkter. Ett eksempel på unik panamansk kultur stammer fra Kunaindianerne, molas. Mola er et ord Kunaindianerne brukte på bluse. Molas er kunststykker laget av kvinnene i Kunastammen. Flere lag med stoff i forskjellige farger er lett sydd sammen. === Utdanning === Ca. 21 prosent av befolkningen over 15 år var i 1970 analfabeter. I byene var tallet 6 prosent, på landsbygda 38 prosent. Det er flere analfabeter blant kvinner enn menn. Det er 9 års skoleplikt(6-15). Grunnskolen varer i 6 år, den videregående i 3 pluss 3 år. Panama har et statsuniversitet med ca. 20 000 studenter og et privat katolsk universitet, Santa Maria la Antigua, med ca. 1000 studenter. Statsuniversitetet ble grunnlagt i 1936, mens det katolske universitet ble grunnlagt i 1965. === Kjente panamanere === Roberto Lewis, maler Coqui Calderón, maler José «Chemín» Quintero, teaterdirektør Manuel Chong Nieto, maler Alfredo Sinclair, maler Olga Sinclair, maler Carlos Montufar, fotograf Carlos Guardia, fotograf Justine Pasek, Miss Universe 2002 Nancy Ames, artist Camilo Azuquita, artist Basilio, artist Cage9, rockeband Jordana Brewster, skuespillerinne Darío Herrera, forfatter José María Sánchez, forfatter Melanie Taylor, forfatter Enrique Jaramillo Levi, forfatter Manuel Noriega, diktator === Kulturinstitusjoner === Panamanerens museum Panamas historiske museum Naturvitenskapelig museum Museet for religiøs, kolonialkunst Museet for samtidskunst Det Nasjonale Instituttet for Kultur og Musikk == Generelle fakta == Geografiske koordinater: 9°00′N 80°00′W Areal: Totalt: 78 200 km² Land: 75 990 km² Vann: 2210 km² Landegrenser: Totalt: 555 km Grenseland: Colombia 225 km, Costa Rica 330 km Kystlinje: 2490 km Klima: tropisk kystklima; varmt, fuktig, skyet; forlenget regnsesong (mai til januar), kort tørkesesong (januar til mai). Elevasjon: Laveste punkt: Pacific Ocean 0 m Høyeste punkt: Volcan de Chiriqui 3475 m Naturressurser: kopper, mahoganitre, reker, hydrokraft == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Befestningene i Portobelo Darien nasjonalpark La Amistad nasjonalpark Panama Viejo og det historiske distriktet i Panama by Coiba nasjonalpark og det beskyttede marineområdetMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2018 – Kulturell og rituell festlighet 2020 – Corpus Christi festivalen er en religiøs festival som feirer Kristi kropp og blod == Se også == Byer i Panama Panama by Panamakanalen Volcán Barú == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Panama – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Panamá – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Info-Panama.com pictures of Panama University of Panama Open Directory Project – Panama Panamá FAQ (no) Statistikk og andre data om Panama i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Panama (spansk: Panamá, IPA [re'puβlika ðe pana'ma]) er en republikk i Latin-Amerika og ligger helt sør i Mellom-Amerika med grense til Colombia i øst, Costa Rica i vest, Atlanterhavet i nord og Stillehavet i sør. Panama er et transkontinentalt land og ligger som en bro mellom Nord- og Sør-Amerika.

https://no.wikipedia.org/wiki/Panama_by

2023-02-04

Panama by

['Kategori:79°V', 'Kategori:9°N', 'Kategori:Amerikastubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Panama by', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11']

Panama by (spansk: Ciudad de Panamá) er hovedstaden i Panama. Byens storbyområde har over en million innbyggere. Panama by befinner seg like ved der Panamakanalen møter Stillehavet, ved landets sørlige kystlinje. Panama by er det politiske, administrative og kulturelle senteret i landet, og Roxana Méndez dens ordfører.

Panama by (spansk: Ciudad de Panamá) er hovedstaden i Panama. Byens storbyområde har over en million innbyggere. Panama by befinner seg like ved der Panamakanalen møter Stillehavet, ved landets sørlige kystlinje. Panama by er det politiske, administrative og kulturelle senteret i landet, og Roxana Méndez dens ordfører. == Historie == Byen ble grunnlagt 15. august 1519 av Pedro Arias de Avila, som også er kjent som Pedrarial Davila. Byen ble raskt et sentrum for handelen mellom Peru og Spania. Skipene fra Peru la til i Panama, og så ble rikdommene fraktet med muldyrkaravaner over eidet til Det karibiske hav for viderebefordring til Spania. Byen var derfor blant de aller viktigste i det spanske koloniriket i Amerika, og byens borgere tjente seg rike på den livlige handelen. Disse rikdommene trakk også til seg engelske, franske og nederlandske piraters oppmerksomhet. I 1671 ble byen angrepet av en styrke på 1 400 menn, ledet av Henry Morgan, og byen ble plyndret og brent, og befolkningen drept eller jaget på flukt. Byen fra før 1671, Panama viejo, ligger som en ruin i den østre utkanten, og er et populært besøksmål. I 1673 ble Panama by bygget opp igjen omtrent 5 mil sørvest for den opprinnelige byen, på et høyt framspring ut i Stillehavet som var lett å forsvare. Dette er dagens Casco Viejo, den gamle bydelen. I 1754 ødela britene byen Portobello på den karibiske siden av Panama-eidet. Da besluttet spanjolene at trafikken fra Peru skulle gå rundt Kapp Horn. Dermed mistet Panama by mye av sin betydning, og gikk betydelig tilbake økonomisk. I 1821 erklærte landene på det amerikanske fastlandet sin uavhengighet fra Spania, og Panama ble en provins i Gran Colombia, en sammenslutning av Venezuela, Colombia, Panama og Ecuador. Da de andre landene rev seg løs, forble Panama en provinshovedstad i Colombia. Gullrushet i California fra 1849 av skapte imidlertid ny trafikk over Panama-eidet, siden dette var den enkleste og minst farlige veien mellom USAs østkyst og California. Verdens første transkontinentale jernbane over eidet fra 1861 økte trafikken ytterligere. Åpningen av jernbanen mellom øst- og vestkysten av USA i 1869 var imidlertid et tilbakeslag. Ideen om en kanal tvers over Panama-eidet fra 1880-tallet skapte ny aktivitet. Franskmennene startet prosjektet, mens amerikanerne overtok etter 1900. I 1903 ble Panamas uavhengighet erklært på Plaza de la Independencia, og Panama by ble hovedstad. Colombianerne forsøkte å hindre Panama fra å rive seg løs. Siden det ikke fantes eller finnes veiforbindelse med Colombia, var de tvunget til å komme sjøveien. Colombias flåte ble imidlertid stanset av USAs flåte, og hadde dermed ingen mulighet til å hindre løsrivelsen. Først ved åpningen av Panamakanalen i 1914 vokste Panama by betydelig, og sprengte grensene for Casco Viejo. == Kommunikasjon == Den tidligere amerikanske militære flybasen Albrook Air Force Base er nå blitt innenriksflyplass for byen. Like ved ligger den sentrale busstasjonen, hvor det går busser til hele landet og til Costa Rica med videreforbindelse til øvrige mellomamerikanske land. Busstasjonen er svært oversiktig, velholdt og med stor kapasitet. Øst for Panama by ligger Tucumen internasjonale flyplass, som er landets hovedflyplass og knutepunkt for det panamanske flyselskapet Copa, som har et vidstrakt rutenett i Latin-Amerika. Herfra går det også direktefly til flere reisemål i USA og til Madrid og Amsterdam i Europa. Forbindelsen ut til flyplassen går ført og fremst med taxi, selv om det også finnes lokalbusser. Panama bys metro åpna i 2014. Den består foreløpig av éi linje, men skal etter planen utvides med ytterligere tre. Jernbanen over Panama-eidet til Colón ble ferdig i 1861, men tapte betydning da Panamakanalen åpnet i 1914. Banen ble senere nedlagt. For noen år siden ble det bygget en ny og moderne bane. I dag går det betydelige mengder gods med jernbane over eidet. Persontrafikken er av mindre betydning, men det går ett daglig passasjertog hver vei.Internt i byen går det en del busser, men vognmateriellet er av eldre dato. Turister velger derfor forholdsvis rimelige taxier. Veinettet i byen har betydelig kapasitet, og det finnes motorveier i byområdet, ut mot flyplassen og til Colón. Veiutbyggingen har imidlertid ikke holdt tritt med økningen i bilparken, og det er derfor til dels betydelige trafikkproblemer i byområdet. == Utdanning == Panama bys viktigste utdanningsinstitusjoner for høyere utdanning: Universidad de Panamá Universidad Tecnológica de Panamá Universidad Santa María la Antigua == Se også == Cerro Ancon == Referanser == == Eksterne lenker == Offisiell hjemmeside for Panama by Panamas Turistbyrå

| befolkningsår = 2010

https://no.wikipedia.org/wiki/Periodesystemet

2023-02-04

Periodesystemet

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Periodesystemet']

Periodesystemet, også kalt periodetabellen eller det periodiske system, er en tabell som klassifiserer grunnstoffene (eller elementene) i perioder. Hver periode består av grunnstoffer med det samme antallet elektronskall rundt atomkjernen. Offisielt opererer man i dag med syv perioder; periode 8 er foreslått, men er foreløpig ikke anerkjent av den internasjonale kjemi-organisasjonen International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC). I antikken var den utbredte oppfatningen at all materie besto av fire grunnelementer: jord, luft, ild og vann. På 1700-tallet ble stadig nye grunnstoffer oppdaget, og teorien om fire grunnelementer ble forkastet. Flere forsøk ble gjort på å systematisere grunnstoffene i en tabell. Ingen lyktes før den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev i 1869 utarbeidet det første utkastet til periodesystemet ved å organisere grunnstoffene etter atomvekt og kjemiske egenskaper. Den første versjonen ligner ikke så mye på dagens periodesystem, men den grunnleggende utformingen er fortsatt den samme. Dagens periodesystem sorterer grunnstoffene etter antall protoner i atomkjernen (atomnummer) i stedet for atomvekt slik Mendelejevs tabell gjorde. Periodesystemets grupper sorteres etter antall elektroner i ytterste elektronskall, og periodene etter antall elektronskall rundt kjernen. Lantanoidene og actinoidene er metaller som tilhører henholdsvis periode 6 og 7, selv om de vanligvis plasseres for seg selv under tabellen. FN erklærte 2019 som Det internasjonale året for Periodesystemet», i anledning 150-årsjubileet for «en av vitenskapens vesentligste bragder».

Periodesystemet, også kalt periodetabellen eller det periodiske system, er en tabell som klassifiserer grunnstoffene (eller elementene) i perioder. Hver periode består av grunnstoffer med det samme antallet elektronskall rundt atomkjernen. Offisielt opererer man i dag med syv perioder; periode 8 er foreslått, men er foreløpig ikke anerkjent av den internasjonale kjemi-organisasjonen International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC). I antikken var den utbredte oppfatningen at all materie besto av fire grunnelementer: jord, luft, ild og vann. På 1700-tallet ble stadig nye grunnstoffer oppdaget, og teorien om fire grunnelementer ble forkastet. Flere forsøk ble gjort på å systematisere grunnstoffene i en tabell. Ingen lyktes før den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev i 1869 utarbeidet det første utkastet til periodesystemet ved å organisere grunnstoffene etter atomvekt og kjemiske egenskaper. Den første versjonen ligner ikke så mye på dagens periodesystem, men den grunnleggende utformingen er fortsatt den samme. Dagens periodesystem sorterer grunnstoffene etter antall protoner i atomkjernen (atomnummer) i stedet for atomvekt slik Mendelejevs tabell gjorde. Periodesystemets grupper sorteres etter antall elektroner i ytterste elektronskall, og periodene etter antall elektronskall rundt kjernen. Lantanoidene og actinoidene er metaller som tilhører henholdsvis periode 6 og 7, selv om de vanligvis plasseres for seg selv under tabellen. FN erklærte 2019 som Det internasjonale året for Periodesystemet», i anledning 150-årsjubileet for «en av vitenskapens vesentligste bragder». == Periodesystemet i tabellform == Ved å la musepekeren hvile i et av tabellens felter, vil tilleggsinformasjon om det aktuelle grunnstoffet vises. Masse er oppgitt i atommasseenheten u, smeltepunktet i grader celsius, og elektronegativiteten etter Pauling-skalaen. == Oppbygging == Tabellen er organisert etter antall protoner i atomkjernen (atomnummer), antall elektronskall rundt kjernen (periode), og antall elektroner i ytterste elektronskall (gruppe). Grunnstoffene klassifiseres også i kjemiske serier etter sine kjemiske egenskaper, for eksempel metaller, halogener, edelgasser og så videre. I tillegg deles tabellen opp i blokker basert på elektronkonfigurasjonen. Disse blokkene betegnes med bokstaver: s-blokken, p-blokken, d-blokken og f-blokken. Alle grunnstoff har navn. Navnene har også en forkortelse bestående av én eller to bokstaver kalt kjemisk symbol (unntaket er de midlertidige navnene som har tre bokstaver i forkortelsen). I tabellens enkleste form vises grunnstoffene kun med kjemisk symbol og atomnummer. I mer detaljerte tabeller vises også stoffets fulle navn, atommasse, indikasjon av stofftilstanden ved romtemperatur (fast form, væske eller gass) og så videre. Dagens periodiske system består av syv perioder (118 grunnstoffer). Tabellens utseende har forandret seg flere ganger opp gjennom tiden, men utformingen med lantanoider og aktinoider plassert for seg selv under resten av tabellen, er den mest vanlige i dag. === Atomnummer === Atomnummeret er identisk med antall protoner i atomets kjerne (må ikke forveksles med massetall som er det totale antall protoner og nøytroner i kjernen). Antall nøytroner i kjernen kan variere (isotoper), mens antall protoner er unikt for hvert grunnstoff. Dersom et atom mister eller får tilført protoner, går det over til å bli et annet grunnstoff. Ved radioaktiv nedbrytning (for eksempel alfahenfall eller spontan fisjon) vil antall protoner reduseres i kjernen og resultere i et eller flere lettere grunnstoff. ==== Atommasse ==== Antall protoner og nøytroner avgjør atommassen, og forskjellige isotoper har forskjellig atommasse. Angivelse av atommassen er derfor gitt som et gjennomsnitt av naturlig forekommende (stabile) isotoper. For grunnstoff som ikke har noen stabile isotoper blir atommassen til den mest stabile isotopen oppgitt. Enheten u er relativ atommasse og er definert som en tolvtedel av massen til et atom 12C (karbon) i sin grunntilstand. I notasjon blir massetallet (det totale antall kjernepartikler) angitt av et tall oppe til venstre for det kjemiske symbolet. I tilfellet 12C betyr det at kjernen har 6 protoner (siden det er karbon) og 6 nøytroner. En annen måte er å angi massetallet etter grunnstoffnavnet eller det kjemiske symbolet (uran-235 eller U-235). Det er bare de minste atomkjernene som har likt antall protoner og nøytroner; større atomkjernerer inneholder flere nøytroner enn protoner. Uran som har atomnummer 92 (og dermed 92 protoner), har 146 nøytroner i den vanligst forekommende isotopen 238U. === Perioder === Periodene er de vannrette radene i tabellen, og de refererer til antall elektronskall i atomet. Elektronskallene kalles fra innerst og utover K, L ,M , N, O, P, og Q eller 1, 2, 3, 4, 5, 6 og 7. De deles også opp i underskall som igjen består av orbitaler. Hvert elektronskall (og dets underskall) har «plass» til et bestemt antall elektroner. Dagens periodesystem består av 7 perioder. I 1985 ble forsøk på å fremstille grunnstoff 119 utført ved Berkeley-universitetet i California. Forsøket mislyktes, men dersom fremstilling av grunnstoff med høyere atomnummer enn 118 skulle lykkes, må periodesystemet utvides med periode 8. === Grupper === Periodesystemets grupper utgjøres av kolonnene der grunnstoffene står vertikalt plassert i forhold til hverandre. Mendelejevs gruppeinndeling var basert på stoffenes kjemiske egenskaper (som reaktivitet). Dagens gruppe-klassifisering baserer seg på antall elektroner i ytterste skall (valenselektroner), noe som har nøye sammenheng med de kjemiske egenskapene Mendelejev observerte. Gruppe 1 (unntatt hydrogen) kalles alkalimetaller og er plassert helt til venstre i tabellen. Disse stoffene har kun ett valenselektron, og er meget reaktive (reaksjonsvillige). De binder seg svært lett med andre grunnstoff, og finnes derfor ikke i ren form naturlig. Alkalimetallenes rake motsetning er edelgassene som utgjør gruppe 18. Hos edelgassene er det ytterste elektronskallet fullt, noe som gjør at de er ekstremt lite reaktive. De danner derfor ikke kjemiske forbindelser naturlig (edelgass-forbindelser har imidlertid vært kunstig fremstilt i laboratorier). ==== Elektronegativitet ==== Elektronegativitet er et mål på atomets evne til å trekke til seg felles elektroner i en kjemisk forbindelse. Begrepet ble innført av den amerikanske kjemikeren Linus Pauling, og skalaen har fått navn etter ham. Tallet er et relativt tall, og tar utgangspunkt i verdien 4 for fluor (som er det mest elektronegative grunnstoffet). Elektronegativiteten er lavest i gruppe 1 (alkalimetallene) og stiger ved høyere gruppenummer. De mest elektronegative grunnstoffene tilhører gruppe 17 (halogenene). Tallet er et viktig hjelpemiddel til å forstå og forutse kjemiske bindinger og reaksjoner mellom de forskjellige grunnstoffene. ==== Nummerering ==== Gruppene deles gjerne inn i 8 hovedgrupper som angir antall valenselektroner fra 1 til 8 (i tidligere tider benevnt I – VIII), og 10 undergrupper (tidligere benevnt med romertall etterfulgt av bokstaven A eller B). I dagens nummereringssystem tilsvarer hovedgruppene gruppe 1, 2, og 13 – 18, og undergruppene tilsvarer 3 – 12. Frem til 1988 eksisterte det to forskjellige nummereringssystem for periodesystemets grupper, en amerikansk og en europeisk. Begge benyttet romertall i kombinasjon med bokstavene A og B. Problemet var at bokstavene var brukt forskjellig, noe som gjorde at misforståelser lett kunne oppstå (se tabell under). Siden begynnelsen av 1980-tallet hadde IUPAC forsøkt å finne en løsning på problemet før de skulle gi ut sin navnekonvensjon Nomenclature of Inorganic Chemistry (Part I ) i 1988. IUPAC sendte i 1985 ut et høringsforslag om å gå over til tall i stedet for romertall og bokstaver. Som ventet kom det protester, men på tross av motstanden valgte IUPAC i 1988 å gi ut navnekonvensjonen med en anbefaling om å ta i bruk det nye nummer-systemet. I dag er gruppenummerering med tall i bruk i hele verden. === Kjemiske serier === Kjemiske serier er grupper av grunnstoff som har lignende kjemiske og fysiske egenskaper, og der visse egenskaper endrer seg systematisk gjennom serien. Noen av de kjemiske seriene sammenfaller med periodesystemets grupper, mens andre spenner over flere grupper. De 10 kjemiske seriene blir i periodesystemet uthevet ved hjelp forskjellige farger, og omfatter: alkalimetaller, jordalkalimetaller, lantanoider, aktinoider, transisjonsmetaller, metaller, halvmetaller, ikke-metaller, halogener og edelgasser. === Blokker === Grunnstoffene i periodesystemet blir også plassert i blokker basert på elektronkonfigurasjonen. Blokkene beskriver fyllingen av elektronskallenes orbitaler, og angis med bokstavene s, p, d, og f. Utvidelsene av periodesystemet som ble foreslått av Glenn T. Seaborg, vil innebære en ny blokk. Denne blokken (og utvidelsen) er ikke formalisert eller normert av IUPAC, men kalles uoffisielt for g-blokken. Tabellen under viser blokkene markert med farger, inkludert den foreslåtte utvidelsen med periode 8 og g-blokken. == Grunnstoffenes forekomst == Det mest vanlige grunnstoffet i jordskorpen er oksygen, fulgt av silisium. Nesten 99 % av Jordens atmosfære består av grunnstoffene nitrogen og oksygen, hvorav nitrogen utgjør brorparten med over 78 %. I hele jordkloden sett under ett, er jern det vanligste grunnstoffet med 34,6 %, fulgt av oksygen med 29,5 %. På Solen og i universet er det imidlertid hydrogen og helium som er de vanligste grunnstoffene, der hydrogen utgjør 73-75 % og helium 23-24 %. I tabellen under vises noen av de mest vanlige grunnstoffene og forekomsten deres (tabellen er sortérbar). Det tyngste grunnstoffet som forekommer naturlig, er uran (atomnummer 92). Spor av neptunium (atomnummer 93) og plutonium (atomnummer 94) finnes i uranmalm, men disse er resultat av beta minus-henfall av uran, og defineres ikke som naturlige forekomster. Det letteste grunnstoffet som ikke forekommer naturlig er technetium (atomnummer 43). Alle de transurane grunnstoffene (med atomnummer høyere enn uran) fremstilles kunstig. === Isotoper === De fleste grunnstoffene har flere isotoper som forekommer naturlig, både stabile og ustabile. De ustabile isotopene omdannes ved nedbrytning av atomkjernen med ioniserende stråling som resultat (radioaktivitet). Tinn har 10 naturlig forekommende stabile isotoper, noe som er det høyeste antallet blant grunnstoffene. Technetium er det letteste grunnstoffet som ikke har noen stabile isotoper. Bly (atomnummer 82) er det tyngste grunnstoffet som har stabile isotoper. Før 2003 var vismut (atomnummer 83) ansett for å være det tyngste grunnstoffet med stabile isotoper, men det viser seg at det nedbrytes under utsendelse av alfastråling, og har en halveringstid på 1019 år (10 000 000 000 000 000 000 år). Den ekstremt lange halveringstiden og den meget svake strålingen gjør at vismut i alle praktiske henseender kan betraktes som stabilt og ikke radioaktivt. == Administrasjon av periodesystemet == Periodesystemet og avgjørelser angående navn og kjemiske symbol administreres av den ikke-statlige internasjonale kjemi-organisasjonen International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC). Organisasjonen står for oppdateringer og korrigeringer av periodesystemet, og har også avgjørende myndighet når oppdagelse og navngiving av nye grunnstoff skal godkjennes. Grunnstoffene 113, 115, 117 og 118 er rapportert fremstilt, og oppdagelsene ble bekreftet og godkjent av IUPAC i desember 2015. Dersom oppdagelse av et nytt grunnstoff kan bekreftes, vil oppdagerne bli gitt anledning til å foreslå navn og kjemisk symbol. == Historie == I antikkens Hellas foreslo Aristoteles at all materie i universet besto av grunn-elementene jord, luft, vann og ild i forskjellige proporsjoner. Inntil for omkring 350 år siden var dette den vanlige oppfatningen. I 1661 skrev den irske alkymisten Robert Boyle (1626–91) boken The Skeptical Chymist der han stilte seg kritisk til datidens alkymi og forestillingen om at all materie besto av bare fire grunnstoff. Boyle bidro sterkt til å gjøre alkymi til en analytisk vitenskap, og har blitt betegnet som en pioner innen moderne kjemi. Aristoteles' teori måtte forkastes på 1700-tallet da stadig nye grunnstoff ble oppdaget, og kjemikerne ikke greide å se noen sammenheng mellom dem og de forskjellige kjemiske forbindelsene. === De første skrittene === I 1828 utarbeidet den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius (1779–1848) en liste over grunnstoffene basert på relativ vekt. Han utviklet også et notasjonssystem der grunnstoffenes navn ble erstattet av bokstavforkortelser (kjemisk symbol) – et system som fortsatt er i bruk. På 1860-tallet var antallet oppdagede grunnstoff kommet opp i over 60, og det syntes som det ikke var noen grense for hvor mange kjemiske forbindelser som fantes. I 1864 utarbeidet den engelske kjemikeren John Alexander Reina Newlands (1837–98) en liste over grunnstoffene sortert etter relativ masse i stigende rekkefølge (ikke ulikt Berzelius' liste fra 1828). Han noterte seg at første og niende grunnstoff hadde kjemiske likhetstrekk, likeså andre og tiende. Basert på dette formulerte han i 1865 sin Law of Octaves – oktavenes lov (en oktav er et sprang på 8). Newlands' system viste seg ufullkomment og ufullstendig, noe han mente var forårsaket av uoppdagede grunnstoff. Newlands ble latterliggjort i sin samtid, men observasjonene hans hadde mye for seg (som Mendelejev skulle demonstrere noen år senere). === Det første utkastet === I 1869 utarbeidet den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Mendelejev en tabell over grunnstoffene som organiserte dem etter masse og kjemiske egenskaper. Denne tabellen viste ikke bare det kjemiske slektskapet mellom de forskjellige grunnstoffene, men kunne også forutsi både eksistensen av – og egenskapene til grunnstoff som til da ikke var oppdaget. Mendelejvs system inneholdt flere tomme plasser som senere skulle vise seg å romme grunnstoff som ennå ikke var oppdaget i Mendelejevs samtid. Unntaket var edelgassene som Mendelejev ikke hadde forutsett og satt av plass til. Disse ble tilføyd av William Ramsay senere uten at resten av tabellen behøvde modifisering. Med utviklingen av atomteorien økte forståelsen av atomenes indre oppbygning, og Mendelejevs system ble bekreftet. Massen som Mendelejev hadde sortert stoffene etter, viste seg å ha nøye sammenheng med antall protoner i kjernen, og de kjemiske egenskapene hadde sammenheng med antall elektroner i ytterste skall (gruppe). === Dagens periodesystem === Den (foreløpig) siste store endringen i periodesystemet kom i 1940 da den svenskættede amerikanske forskeren Glenn Theodore Seaborg (1912–99) innførte aktinoidene og plasserte dem under lantanoidene. Seaborg identifiserte flere av de transurane grunnstoffene, og mottok i 1951 nobelprisen i kjemi for sitt arbeid. I 1969 foreslo han også å utvide periodesystemet med periode 8 (og dermed 168 grunnstoff). Grunnstoff nummer 119 til 122 og 141 til 168 ville tilhøre de etablerte gruppene, mens nummer 123 til 140 ble plassert i den teoretiske g-blokken og kalt super-aktinoider sammen med nummer 140 til 153. Utvidelsen er en logisk fortsettelse av periodesystemet, men er per mai 2022 ikke offisielt innført. == Se også == Kjemiens historie Grunnstoffliste Isotoptabell Oppdagelser av grunnstoff == Referanser == == Kilder == Universitetet i Oslo – Periodesystemet Besøkt 10. januar 2016 Forskning.no – Grunnstoffenes periodiske system Besøkt 10. januar 2016 Ausetute.com – History of the Periodic Table of the Elements (engelsk) Besøkt 10. januar 2016 Periodictable.com – The Elements. (omfattende engelskspråklig side om grunnstoffene) Besøkt 10. januar 2016 == Eksterne lenker == Dynamisk Periodesystem Besøkt 10. januar 2016

Periodesystemet, også kalt periodetabellen eller det periodiske system, er en tabell som klassifiserer grunnstoffene (eller elementene) i perioder. Hver periode består av grunnstoffer med det samme antallet elektronskall rundt atomkjernen.

https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5l_Jacobsen

2023-02-04

Pål Jacobsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fotballspillere for HamKam', 'Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball', 'Kategori:Fotballtrenere for Hamarkameratene', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bandyspillere', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Norske landslagsspillere i fotball for herrer', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Toppscorere i Eliteserien i fotball for menn']

Pål Jacobsen (født 20. mai 1956 i Molde) er en norsk tidligere fotballspiller. Jacobsen har spilt 43 kamper og scoret 13 mål for landslaget. Han har også rekorden på landslaget i nyere tid med 4 scoringer i en og samme kamp mot Finland. Pål Jacobsen har også blitt tildelt gullklokka for sitt spill på landslaget. Han debuterte for Hamarkameratene da han bare var 16 år og 358 dager, og er blant de yngste som har spilt i toppserien. Han er en yngre bror til Tom Jacobsen, som i dag for det meste jobber med juniorlaget til HamKam, som er i interkretserien. Etter at han hadde vært med på å rykke opp med HamKam til den øverste divisjonen for tredje gang i 1980 (han var også med i 1975 og 1978), gikk han til Vålerenga. I sin første sesong der ble han toppscorer i første divisjon med 16 mål. Som Vålerenga-spiller var han med på å vinne serien tre ganger, i 1981, 1983 og 1984. Totalt scoret han 82 mål i den øverste divisjonen.

Pål Jacobsen (født 20. mai 1956 i Molde) er en norsk tidligere fotballspiller. Jacobsen har spilt 43 kamper og scoret 13 mål for landslaget. Han har også rekorden på landslaget i nyere tid med 4 scoringer i en og samme kamp mot Finland. Pål Jacobsen har også blitt tildelt gullklokka for sitt spill på landslaget. Han debuterte for Hamarkameratene da han bare var 16 år og 358 dager, og er blant de yngste som har spilt i toppserien. Han er en yngre bror til Tom Jacobsen, som i dag for det meste jobber med juniorlaget til HamKam, som er i interkretserien. Etter at han hadde vært med på å rykke opp med HamKam til den øverste divisjonen for tredje gang i 1980 (han var også med i 1975 og 1978), gikk han til Vålerenga. I sin første sesong der ble han toppscorer i første divisjon med 16 mål. Som Vålerenga-spiller var han med på å vinne serien tre ganger, i 1981, 1983 og 1984. Totalt scoret han 82 mål i den øverste divisjonen. == Karrièren som spiller == === Klubblag === Vålerenga: ca. 100 kamper HamKam: ca. 350 kamper === Landslag === A-landslaget: 42 kamper (13 mål) U-landslag: 8 kamper Juniorlandslag: 3 kamper Guttelandslag: 1 kamp == Karrièren som trener == Vang Fotballag Løten Furnes HamKam Gutt 1Pål Jacobsen er i dag spesialtrener for spissene i HamKam og hjelpetrener for guttelaget deres, der forøvrig hans sønn spiller, Emil Jacobsen. == Amputasjon == Varige komplikasjoner etter en akillesoperasjon i 1985 førte til at Jacobsen i 2001 valgte å få amputert det ene benet sitt under kneet. == Referanser == == Litteratur == Dalseng, Frode og Søgård, Tom (1986). «Pål Jacobsen (sidene 9–26)». Hedmarksidretten. Oslo: Universitetsforlaget. s. 207 sider. ISBN 8200430820. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) [Tilgang for norske IP-adresser] == Eksterne lenker == (en) Pål Jacobsen – FIFA (en) Pål Jacobsen – UEFA (en) Pål Jacobsen – Transfermarkt (en) Pål Jacobsen – national-football-teams.com (en) Pål Jacobsen – EU-Football.info (no) Pål Jacobsen – Norges Fotballforbund (en) Pål Jacobsen på Eu-Football.info Sportskontoret.no – Biografi om Pål Jacobsen Enestående skuddtrener – artikkel i Dagbladet.

| fødtsted = Molde

https://no.wikipedia.org/wiki/Programmeringsspr%C3%A5k

2023-02-04

Programmeringsspråk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Programmeringsspråk']

Programmeringsspråk er en betegnelse som henviser et ikke-menneskelig og kunstig språk som benyttes utelukkende for å styre og kontrollere en datamaskin. I likhet med menneskelige språk har programmeringsspråk syntaks og semantiske regler for å definere mening, men i motsetning til mennesker har en datamaskin behov for å få instruksjoner beskrevet 100 % komplett, det vil si uten noen som helst form for tolkning. Dette stiller særskilte krav til programmeringsspråkene om å være entydig og komplett. Programmeringsspråkene inndeles gjerne i høynivå- og lavnivåspråk, avhengig av hvor ulikt programmeringsspråket er fra den maskinkoden kompilatoren vil generere. Assembler er et typisk lavnivåspråk der kommandoer skrives nærmest direkte til prosessoren. Basic er på den annen side et høynivåspråk hvor en kommando i programmeringsspråket ofte blir til flere, mer sammensatte, kommandoer i maskinkoden. For høynivå programmeringsspråk skiller en gjerne mellom kompilerte språk – hvor en kompilator oversetter programteksten til direkte kjørbar maskinkode – og tolkede språk – hvor en programtolk leser programmet og utfører det fortløpende. Etter hvert er det kommet til ulike mellomstadier, spesielt språk hvor programteksten oversettes til en plattformuavhengig bytekode som deretter eksekveres av en programtolk/et kjøretidsmiljø. Typiske eksempler på det siste er Java, Python og noen LISP-dialekter. Skillet mellom kompilerte og interpreterte programmeringsspråk er flytende – to forskjellige implementasjoner av samme språk kan godt være henholdsvis det ene og det andre. Det er blitt tradisjon å demonstrere et programmeringsspråk ved at teksten hello, world blir produsert.

Programmeringsspråk er en betegnelse som henviser et ikke-menneskelig og kunstig språk som benyttes utelukkende for å styre og kontrollere en datamaskin. I likhet med menneskelige språk har programmeringsspråk syntaks og semantiske regler for å definere mening, men i motsetning til mennesker har en datamaskin behov for å få instruksjoner beskrevet 100 % komplett, det vil si uten noen som helst form for tolkning. Dette stiller særskilte krav til programmeringsspråkene om å være entydig og komplett. Programmeringsspråkene inndeles gjerne i høynivå- og lavnivåspråk, avhengig av hvor ulikt programmeringsspråket er fra den maskinkoden kompilatoren vil generere. Assembler er et typisk lavnivåspråk der kommandoer skrives nærmest direkte til prosessoren. Basic er på den annen side et høynivåspråk hvor en kommando i programmeringsspråket ofte blir til flere, mer sammensatte, kommandoer i maskinkoden. For høynivå programmeringsspråk skiller en gjerne mellom kompilerte språk – hvor en kompilator oversetter programteksten til direkte kjørbar maskinkode – og tolkede språk – hvor en programtolk leser programmet og utfører det fortløpende. Etter hvert er det kommet til ulike mellomstadier, spesielt språk hvor programteksten oversettes til en plattformuavhengig bytekode som deretter eksekveres av en programtolk/et kjøretidsmiljø. Typiske eksempler på det siste er Java, Python og noen LISP-dialekter. Skillet mellom kompilerte og interpreterte programmeringsspråk er flytende – to forskjellige implementasjoner av samme språk kan godt være henholdsvis det ene og det andre. Det er blitt tradisjon å demonstrere et programmeringsspråk ved at teksten hello, world blir produsert. == Hensikt == Alle de dataprogram som en datamaskin kjører foreligger i maskinkode. Da det er upraktisk for et menneske å programmere direkte i maskinkode, er det laget ulike programmeringsspråk som gjør det enklere for programmereren å skrive et dataprogram. For å kunne nyttegjøre seg av det programmet en skriver i et visst programmeringsspråk (kildekoden), trengs en kompilator som oversetter kildekoden til maskinkode, som da maskinen kan bruke til å kjøre programmet. Mange programmeringsspråk er blitt tatt fram, endret for å møte nye utfordringer, kombinert med andre språk og til slutt falt ut av bruk. Flere forsøk på å ta frem universelle programmeringsspråk er gjort, men disse er alltid blitt utkonkurrert av mer spesialiserte varianter. Behovet for ulike språk beror på de forskjellige sammenhengene språket skal brukes i: Program utgjør alt fra bittesmå skript skrevet av amatører til enorme systemer skrevet av hundrevis av utviklere. Programmerere har forskjellige ferdighetsnivåer, alt fra nybegynnere til eksperter. Kompleksiteten de forskjellige kan håndtere er ulik. Programmene må finne en balanse mellom størrelse, hastighet, vedlikeholdbarhet og andre parametre. Systemene de skal kjøre på er alt fra enkle mikrokontrollere til superdatamaskiner. Program som er «ferdigskrevet» kan være under nesten konstant modifikasjon, eller de kan være statiske gjennom hele sin levetid over flere tiår. Programmererens kompetanse i et bestemt språk kan også være utslagsgivende.En generell trend innenfor utviklingen av programmeringsspråk er at nivået på abstraksjonene har blitt høyere med tiden. De tidligste programmeringsspråkene var veldig nær datamaskinens egne, innebygde konsepter. Etter hvert ble det bygget på mer abstrakte konsepter som lot programmeren uttrykke idéer på et høyere nivå. Dette lot programmererne skrive mer kode på kortere tid..Idéen om at naturlige språk vil overta for programmeringsspråkene ble tidlig lansert i denne prosessen. Dette målet er fremdeles langt unna, og om det egentlig er noen fordel er åpent for debatt. Edsger Dijkstra hevdet at for å unngå meningsløse konstruksjoner er det viktig å nytte et formelt språk, og var helt avvisende til konseptet. Alan Perlis var også avvisende til konseptet. . == Se også == Programvareutvikling Liste over programmeringsspråk == Referanser ==

Programmeringsspråk er en betegnelse som henviser et ikke-menneskelig og kunstig språk som benyttes utelukkende for å styre og kontrollere en datamaskin. I likhet med menneskelige språk har programmeringsspråk syntaks og semantiske regler for å definere mening, men i motsetning til mennesker har en datamaskin behov for å få instruksjoner beskrevet 100 % komplett, det vil si uten noen som helst form for tolkning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Perl

2023-02-04

Perl

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fri programvare', 'Kategori:Perl', 'Kategori:Programvare fra 1987', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Perl, uoffisielt også kalt Practical Extraction and Report Language, er et programmeringsspråk som ble utgitt av Larry Wall 18. desember 1987. Språket «låner» mye av sin funksjonalitet fra for eksempel C, Unix-skripting (sh), awk, sed, Lisp og (i mindre grad) mange andre programmeringsspråk.

Perl, uoffisielt også kalt Practical Extraction and Report Language, er et programmeringsspråk som ble utgitt av Larry Wall 18. desember 1987. Språket «låner» mye av sin funksjonalitet fra for eksempel C, Unix-skripting (sh), awk, sed, Lisp og (i mindre grad) mange andre programmeringsspråk. == Filosofi == Perl ble laget for å være et praktisk språk for å hente ut informasjon fra tekstfiler, for så å nyttegjøre seg denne informasjonen. Et av mottoene er «There's more than one way to do it» (TMTOWTDI – uttales «Tim Toady»), som direkte oversatt til norsk betyr «det er mer enn én måte å gjøre det på». Et av målene med språket var å gjøre «enkle oppgaver enkle å løse, og vanskelige oppgaver mulige å løse». Perl har direkte støtte for regulære uttrykk i sin syntaks, og språket er ofte betegnet som det typiske skriptspråket, og har blitt kalt «limet som holder webben sammen» på grunn av språkets popularitet som «CGI-språk». == Historie == Larry Wall, utdannet lingvist, skapte versjon 1.0 mens han jobbet som systemadministrator hos NASA i 1987. Hans formål var å lage et generelt scriptspråk for Unix for å forenkle rapportprosessering. Bruken av Perl nådde nye høyder i den første tiden da World Wide Web tok av rundt 1994, og ble de neste 3-4 årene av mange ansett som en de-facto standard for å lage dynamiske nettsider (webapplikasjoner) med CGI. Med mod_perl for Apache og rammeverk som Catalyst, Mason m.fl. brukes Perl fortsatt til nett-programmering. == Perl 6 og Raku == Utviklingen av Perl 6 (senere Raku) har foregått samtidig med Perl 5-oppgraderinger og foreligger i tidlige utgaver. Perl 6 er på mange måter et nytt språk og er ikke bakover-kompatibelt. Perl 6 tok opprinnelig i bruk Parrot, en virtuell maskin som ble utviklet parallelt med tanke på å støtte flere programmeringsspråk. I 2014.08-utgaven så byttet Perl 6 sin virtuelle maskin til MoarVM. Med 2019.11 utgaven byttet språket navn til Raku for å gjøre språkets betydelige forskjeller fra Perl tydeligere. Raku styrker bl.a. støtten for grammatikker, funksjonell programmering ("lazy evaluation") og objekt-orientert programmering. Raku finnes i flere implementasjoner der Rakudo av mange ansees som den offisielle. Perl 6 ble utgitt 24. desember 2015. == Innebygde datatyper == Perl har en rekke innebygde datatyper, hvorav de vanligste: Skalarer (en. scalars) kan holde en enkelt verdi, f.eks. en tekststreng, et nummer eller en referanse. Tabeller (en. arrays) kan holde flere skalarer basert på en indeks (som starter ved posisjon 0). Assosiative tabeller (en. hashes) er uordnede samlinger bestående av skalarer som er indeksert på basis av den assosierte nøkkelen. Filpekere (en. file handles) kan holde styr på posisjon, lesing, skriving o.s.v. for filer, pipes, sockets og lignende. Katalogpekere (en. directory handles) kan tilsvarende holde styr på kataloger. Subrutiner (en. subroutines) kan holde brukerdefinerte funksjoner, metoder og closures.Verdier av disse typene (og flere) kan tilordnes navngitte variabler. Et tegn, «sigil», foran variabelnavnet angir vanligvis hvilken datatype vi får fra en variabel, uavhengig av hva slag datatype(r) som er tilordnet variablen. «$» foran variabelnavnet gir en skalar, om variabelen holder en skalar, en tabell (med indeks) eller en hash (med indeks): $foo # en enkel skalar $foo $maaneder[11] # det 12. elementet i tabellen @maaneder $adresse{'Per'} # elementet med nøkkelen 'Per' i hashen %adresse «@» foran variabelnavnet gir en liste, om variabelen holder en tabell (med eller uten indeks) eller en hash (med indeks): @maaneder # ( $maaneder[0], $maaneder[1], ..., $maaneder[n] ) @maaneder[2,3,4] # samme som ( $maaneder[2], $maaneder[3], $maaneder[4] ) @adresse{'Per','Ola'} # samme som ( $adresse{'Per'}, $adresse{'Ola'} ) «%» foran variabelnavnet gir en liste bestående av nøkler og verdier i parvis vilkårlig rekkefølge, om variabelen holder en hash: %adresse # samme som ( 'Per', $adresse{'Per'}, 'Ola', $adresse{'Ola'} ), # gitt nøklene 'Per' og 'Ola', i den rekkefølgen «&» foran variabelnavnet gir en subrutine. Dette brukes vanligvis ikke ved kall til subrutinen, men noe oftere for å ta en referanse til den: $ref = \&bar; Variabelnavnet uten noe tegn foran kaller en subrutine hvis det følger parenteser eller hvis subrutinen er deklarert; ellers gir det vanligvis en fil- eller katalogpeker, avhengig av bruk: foo(1,2,3); # kaller subrutinen &foo close bar; # (lukker) filpekeren bar closedir baz; # (lukker) katalogpekeren baz == Eksempler på syntaks == === Hello, world! === #!/usr/bin/perl -w print "Hello, world!\n"; === Løkker === while ( uttrykk ) { ... } do { ... } while ( uttrykk ); do { ... } until ( uttrykk ); for ( initialisering ; termineringsbetingelse ; økningsgrad ) { ... } foreach ( liste ) { ... } for ( liste ) { ... } === If-then === if ( uttrykk ) { ... } unless ( uttrykk ) { ... } if ( uttrykk ) { ... } else { ... } if ( uttrykk ) { ... } elsif ( uttrykk ) { ... } else { ... } === Subrutiner === Subrutiner spesifiseres med nøkkelordet sub. Argumenter til subrutinen er tilgjengelige som elementer i den lokale (for subrutinen) tabellen @_. Kaller man en subrutine med tre argumenter, blir disse representert som @_[0], @_[1] og @_[2] i subrutinen. Merk at disse elementene blir referert til som skalarene $_[0], $_[1] og $_[2]. Funksjonen shift kan også benyttes for å få tak i hver av verdiene. Endres noen av elementene i @_ i subrutinene, reflekteres også denne endringen i programmet som kalte subrutinen. Subrutiner returner vanligvis resultatet av det siste uttrykket, men en eksplisitt return-verdi kan angis og anbefales for å gjøre det helt klart hva programmereren faktisk ønsker å returnere. Eksempel: Navngitte argumenter kan simuleres ved å gi subrutinen en hash som inn-argument: === Moduler === Man kan samle funksjoner i en biblioteksfil. I sin enkleste form kan dette gjøres slik i filen modtest.pm: Modulen brukes så på følgende måte: Merk at modulen ( modtest.pm ) må ligge i en av perls systemmapper ( se hva som ligger i @INC ). == CPAN == CPAN, Comprehensive Perl Archive Network, ble opprettet på slutten av nittitallet og er der man finner utvidelser til Perl (moduler). CPAN er ansett for å være en av Perls største styrker. Flere andre språk har prøvd å få til noe lignende. CPAN utvides daglig. Over 7000 programmerere fra hele verden har bidratt med over 15000 moduler, selv om mange av dem må sies å være eksperimentelle og uferdige versjoner. (alfa 0.01-versjoner) == Perl og databaser == DBI-grensesnittet er den CPAN-modulen som oftest blir brukt for å kommunisere med de fleste ANSI SQL-databasene, som f.eks. MySQL, PostgreSQL, Oracle og SQLite. == Andre språk == Perl har inspirert PHP (som først var utviklet i Perl) og Ruby. Vanlige alternativer til Perl er Python, Ruby og tildels Grails. Perl er laget i C og en del av de vanligste utvidelsene (modulene) på CPAN er helt eller delvis skrevet i C. Ved hjelp av modulen Inline::C, XS eller SWIG kan C-biblioteker (objekt-filer) bli tilgjengelige som moduler og subrutiner i Perl. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted Offisielt nettsted (en) Perl (programming language) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons http://www.perl.com/ https://web.archive.org/web/20051029213531/http://use.perl.org/ http://search.cpan.org/ CPAN http://www.activestate.com/ En Windows-utgave av Perl, inkludert Komodo utviklingsmiljø, GUI-debugger og Perl-til-exe-"kompilator"http://perldoc.perl.org/perlmod.html Moduler http://perldoc.perl.org/perltoot.html Objektorientert Perlhttps://web.archive.org/web/20121219013148/http://programmeringsguider.moo.no/perl Innføring i Perl på Norsk!

Perl, uoffisielt også kalt Practical Extraction and Report Language, er et programmeringsspråk som ble utgitt av Larry Wall 18. desember 1987.

https://no.wikipedia.org/wiki/Java_(programmeringsspr%C3%A5k)

2023-02-04

Java (programmeringsspråk)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Java (programmeringsspråk)', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09']

Java er et objektorientert programmeringsspråk, utviklet av James Gosling og andre utviklere hos Sun Microsystems. I november 2006 kunngjorde Sun at selskapet ville frigi Javakoden som åpen kildekode og dermed bli en av de største bidragsyterne innen dette globale miljøet. I motsetning til f.eks. C, kompileres ikke Java til maskinkode, men til plattformuavhengig bytekode som kjøres av et underliggende lag programvare kalt Java Virtual Machine (JVM). Javaprogrammer kan derfor kjøre på alle operativsystemer hvor det finnes en Java Virtual Machine. For å kjøre vanlige Javaprogrammer trenger man en Java Runtime Environment (JRE). Denne består av JVM samt de grunnleggende bibliotekene. For utvikling av Javaprogrammer må man ha Java Development Kit (JDK), som i tillegg til en fullverdig JRE inneholder Javakompilatoren og andre sentrale verktøy for Javautvikling.

Java er et objektorientert programmeringsspråk, utviklet av James Gosling og andre utviklere hos Sun Microsystems. I november 2006 kunngjorde Sun at selskapet ville frigi Javakoden som åpen kildekode og dermed bli en av de største bidragsyterne innen dette globale miljøet. I motsetning til f.eks. C, kompileres ikke Java til maskinkode, men til plattformuavhengig bytekode som kjøres av et underliggende lag programvare kalt Java Virtual Machine (JVM). Javaprogrammer kan derfor kjøre på alle operativsystemer hvor det finnes en Java Virtual Machine. For å kjøre vanlige Javaprogrammer trenger man en Java Runtime Environment (JRE). Denne består av JVM samt de grunnleggende bibliotekene. For utvikling av Javaprogrammer må man ha Java Development Kit (JDK), som i tillegg til en fullverdig JRE inneholder Javakompilatoren og andre sentrale verktøy for Javautvikling. == Utgaver == Java blir i motsetning til tidligere programmeringsspråk, som for eksempel C++, levert med et stort bibliotek av klasser og metoder, blant annet for bygging av grafiske grensesnitt og for kommunikasjon over Internett. Man kan grovt sett dele opp Java i tre; en standardutgave (Java SE), en forretningsutgave (Java EE) og en mikroutgave (Java ME). === Java SE === Java SE (Java Standard Edition) inneholder de grunnleggende og nødvendige bibliotekene for å utvikle og kjøre Javaprogrammer. Versjon 8.0 ble sluppet 18. mars 2014 === Java EE === Java EE (Java Enterprise Edition), bygger på Java SE og er en paraplybetegnelse på en mengde rammeverk som blant annet gir muligheter for å lage komponentbaserte, distribuerte flerlagsløsninger og webapplikasjoner. Den seneste versjonen av Java EE er for tiden EE 6. Akronymet J2EE (Java2 Enterprise Edition) ble benyttet fram til versjon 5 ble lansert. === Java ME === Det finnes i tillegg til Java SE og Java EE en tredje versjon, Micro Edition (Java ME) som er et utdrag av Java SE spesielt tilpasset utvikling på mobiltelefoner. Denne teknologien har fått en enorm popularitet, noe f.eks. støtten for mobilspill og programmer på mobiltelefoner er et bevis på. == Java som åpen kildekode == 13. november 2006 kunngjorde Sun at store deler av Java ble lisensiert under GPL-lisensen. 8. mai 2007 var prosessen ferdig, og alt unntatt en liten del Sun ikke hadde rettigheter til å relisensere er nå fritt. Et initiativ av Red Hat ble igangsatt for å bytte ut den ufrie delen med fri programvare igjennom prosjektet IcedTea. 4 % var ufritt i mai 2007, og mindre enn 1 % i mai 2008. Åpningsprosessen har vært varslet i lang tid. I februar 2004 skrev blant annet presidenten i Open Source Initiative, Eric S. Raymond et åpent brev til Sun der selskapet ble oppfordret til å gjøre Java om til åpen kildekode. == Programutviklingsmiljøer == Det finnes flere integrerte utviklingsmiljø for å utvikle i Java. Disse har gjerne støtte for refaktorering, testrammeverk som JUnit og TestNG, og byggesystemer som Ant, Maven og Gradle. Refactoring innebærer å forbedre kildekoden et program er basert på, uten å endre programmets oppførsel. Et eksempel er at hvis du endrer navn på en metode, skjer en automatisk endring på alle steder i koden der den metoden brukes. IntelliJ IDEA, Eclipse og NetBeans er tre eksempler på integrerte utviklingsmiljøer. Alle tre finnes i frie utgaver. == Norge == Det norske javamiljøet er aktivt og arrangerer jevnlig fagmøter og den årlige konferansen JavaZone. === Høyere utdanning === Både Universitetet i Oslo, Oslomet – storbyuniversitetet, Universitetet i Bergen, Universitetet i Agder, Høgskolen i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Østfold og Norges Informasjonsteknologiske Høgskole lærer bort Java i data-grunnkursene sine, og legger også stor vekt på Java i senere kurs. == Hello, World i Java == Utvikling i Java krever at Java Development Kit er installert på datamaskinen. Dette er et eksempel på et enkelt program som printer tekst til en konsoll i det integrerte utviklingsmiljøet. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Java (programming language) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Java SE Java EE Java i Norge JavaZone TheServerSide.com Full Java Tutorial

Java er et objektorientert programmeringsspråk, utviklet av James Gosling og andre utviklere hos Sun Microsystems. I november 2006 kunngjorde Sun at selskapet ville frigi Javakoden som åpen kildekode og dermed bli en av de største bidragsyterne innen dette globale miljøet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Peru

2023-02-04

Peru

['Kategori:1821 i Peru', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-feil: eksterne lenker', 'Kategori:De søramerikanske lands union', 'Kategori:Peru', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1821', 'Kategori:Utdaterte artikler']

Peru (spansk: Perú; quechua og aymara: Piruw) er en republikk i Sør-Amerika, som grenser til Ecuador, Colombia, Chile, Brasil og Bolivia. Peru har en rik kulturell historie. Inkariket hadde sitt kjerneområde i dagens Peru.

Peru (spansk: Perú; quechua og aymara: Piruw) er en republikk i Sør-Amerika, som grenser til Ecuador, Colombia, Chile, Brasil og Bolivia. Peru har en rik kulturell historie. Inkariket hadde sitt kjerneområde i dagens Peru. == Geografi == De vestlige tørre slettene ved kysten (costa) er adskilt fra Amazonasregnskogen i øst med Andesfjellene i midten. På grensen til Bolivia ligger Titicacasjøen, den høyest beliggende seilbare sjø i verden. Det høyeste fjellet er Huascarán med 6768 meter. (Se også: Fjellkjeder i Peru) De største byene er (innbyggertall 2012: Lima (9 886 647), Arequipa (869 351), Trujillo (799 550). === Klima === I jungelen (Iquitos, Tarapoto, etc.) er det 25-38 grader året rundt. Fjellområdet (Arequipa, Cuzco, Puno, etc.) har 23 grader om dagen og 0 grader om natten i gjennomsnitt. Ved kysten (Lima, Tumbes, Tacna) er det varmt og fuktig om vinteren (mai-august) med en middeltemperatur på 15-20 grader. Perus sørøstligste del ligger i utkanten av Atacama-ørkenen, og her er klimaet varmt og tørt året rundt. == Demografi == Peru har en befolkning på 31,2 millioner (folketelling 2017).Anslått fødselshyppighet i 2018 er 17,6 pr. 1000 innbygger og dødeligheten samme år er anslått til 6,1 pr. 1000 innbygger . Folketallet er forventet å nå 40 millioner i 2050. I 2019 bodde 78,1 % av befolkningen i urbane miljøer . Strømmen av mennesker til byene skaper store sosiale problemer i Peru og folk mangler en plass å bo, utdanning og helsetilbud.Peru er et multietnisk land som er bygget på kombinasjonen av forskjellige menneskegrupper i løpet av 500 år. Indianerne befolket det peruanske landet mange årtusener før de spanske conquistadorene kom. Spanjoler og afrikanere kom i store mengder i kolonitiden. De ”blandet seg” med hverandre i tillegg til urinnvånerne. Etter Perus uavhengighet fra Spania i 1821 kom europeiske immigranter i flere bølger fra Italia, Spania, Frankrike, England og Tyskland. Etter 1850 kom arabere, kinesere og japanere. == Religion == Peru har ikke noen offisiell statsreligion, selv om konstitusjonen anerkjenner den historiske betydningen den romersk-katolske trosretningen har hatt i utviklingen av landet. Religionsfrihet er lovfestet, og det er forbudt å diskriminere personer på grunn av religiøs overbevisning. Den mest utbredte religionen i Peru er kristendom hvor romersk-katolsk er den dominerende med mellom 70 og 80 % tilslutning. Andre kristne trossamfunn inkluderer protestanter, ortodokse kristne og mormonere. Andre religioner som er etablert i Peru er buddhisme, jødedom og islam for å nevne noen. Utøvelse av tradisjonelle førkolumbiske religioner forekommer også, og mange praktiserer katolisisme iblandet elementer av tradisjonell religion. I 2018 ble kravet om minimum 500 voksne registrerte medlemmer for å kunne registrere et trossamfunn fjernet. == Historie == === Før-kolumbiansk tid === Peru var hjemsted for forskjellige pre-inkakulturer, deriblant den eldste kjente kulturen på det amerikanske kontinentet, Norte Chico sivilisasjonen som eksisterte mellom 3000 og 1800 før Kristus. Funnene fra denne tiden omfatter blant annet byen Caral 200 km nord for Lima, og er den eldste byen som er funnet på kontinentet. Den er datert til cirka 2600 før Kristus. Nazcakulturen eksisterte fra omtrent 200 f.kr. til 600 e. Kr. Inkariket, som hadde sitt hovedsete i Cuzco, var det største riket på amerikansk jord som spanjolene møtte. === Spansk kolonitid === Pizarro nådde Perus kyst i 1527, men returnerte til Spania for å få kongelig tillatelse til å erobre området med dets rike høykultur. Da han kom tilbake i 1532 var Inkariket i borgerkrig mellom de to brødrene Huáscar og Atahualpa. Samtidig hadde sykdommer som europeerne hadde ført med seg, særlig kopper, allerede desimert befolkningen betydelig. På kort tid lyktes det Pizarro å ta kontroll over hele Inkariket, og hele Peru var i 1538 under «conquistador»enes kontroll. Det ble et visekongedømme i 1542 med Lima som hovedstad. Inkaene var likevel enda ikke helt beseiret; ikke før 1572 var den åpne motstanden nedkjempet i det geografisk uoversiktelige landet. Større eller mindre opprør var likevel hyppig i hele kolonitiden. Etterhvert ble Peru til det spanske administrasjonssenteret for det meste av det søramerikanske kontinentet. Ved siden av sin administratiive betydning var landet produsent av gull, sølv og tekstiler som ble eksportert til Spania. Napoleonskrigene hadde også innvirkning på Sør-Amerika med uavhengighetskriger i mange land. Peru, med sin lange tradisjon som spansk administrativ senter, ble rojalistenes sentrum på kontinentet. Derfor kom uavhengighetsbestrebelsene i Peru forholdsvis sent, etter 1820. === Selvstendigheten === Peru erklærte uavhengighet fra Spania den 28. juli 1821 takket være en allianse mellom José de San Martíns argentinsk-chilenske hær og Simón Bolívars storkolombianske hær. Likevel skulle det gå helt til 1824 før den spanske visekongen endelig ble beseiret den 9. desember i slaget ved Ayacucho. Det var punktumet for den spanske kolonitiden i Sør-Amerika. Landet fikk ikke sin første folkevalgte president før i 1827. Fra 1836 til 1839 var Peru og Bolivia forent i Peru-Bolivia-konføderasjonen, som først ble oppløst etter en væpnet konflikt med Chile og Argentina. I disse årene fortsatte den politiske uroen, og hæren var en viktig politisk faktor. I 1879 inngikk Peru og Bolivia igjen en allianse i kampen mot Chile i salpeterkrigen. Bolivia og Peru tapte krigen i 1883, og Peru tapte Arica til Chile. Først på begynnelsen av 1900-tallet ble det politisk stabilitet i landet. . Stabiliteten varte til den andre presidentperioden til autoritære Augusto Leguía 1919-1930. Urolige år fulgte, der et svakt demokrati forsøkte å hevde seg mot militæret og oligarkiet. === Militærdiktatur 1948-1979 === I 1948 tok militæret makten i et kupp ledet av Manuel A. Odría. Til tross for enkelte forsøk på å gjenreise demokratiet som i presidentvalget i 1962, forble militæret ved makten. Militæret var antikommunistisk og undertrykte meningsfrihet og andre borgerrettigheter, og korrupsjonen blomstret. På slutten av 1970-tallet hadde dårlig økonomisk styring ført landet ut i krise. Militæret var svekket og en ny demokratisk grunnlov ble skrevet. === Demokrati etter 1979 === Den nye grunnloven ble innført i 1979 og demokratiske valg gjennomført året etter. Perus problemer var ikke løst med dette. Økende internasjonal gjeld og inflasjon gjorde økonomisk vekst vanskelig. Dyrking av og handel med narkotika og opprørsbevegelser som den maoistiske Den lysende sti forstyrret en fredelig utvikling. Bedringen kom ikke før presidentskapet til Alberto Fujimori (1990–2000). Til tross for en autoritær stil, korrupsjon og menneskerettighetsbrudd ble landet stabilisert og en positiv utvikling innledet. Han klarte også å nøytralisere trusselen fra Den lysende sti. Fujimori måtte gå av i forbindelse med presidentvalget 2000 og flyktet til Japan. Han har senere blitt bragt tilbake til Peru og dømt for korrupsjon og menneskerettighetsbrudd. Etter Fujimori ble Alejandro Toledo valgt til president, landets første etnisk indianske president, etterfulgt av Alan García i 2006. Under begge presidentene fortsatte landets positive utvikling. Økonomien er blant de raskest voksende i Sør-Amerika. Presidentene Pedro Pablo Kuczynski (2016–2018) og Martín Vizcarra (2018–2020) ble begge avsatt etter riksrettsprosesser i kongressen. Begrunnelsen var bl.a. korrupsjon. == Politikk og forvaltning == === Administrativ inndeling === Peru er inndelt i 25 regioner (regiones; entall: región). Disse regionene er oppdelt i provinser, som igjen består av distrikter. Det er 195 provinser og 1933 distrikter i Peru. Hovedstaden Limas område kalles Lima Metropolitana og er en provins, men ikke del av en region. Hovedstaden Lima ligger ikke i regionen Lima. Inntil 2002 var Peru oppdelt i 24 departamentos (departementer), og mange anvender stadig dette uttrykket når de refererer til de nåværende regionene, selv om departementene formelt sett ikke lengre finnes. == Økonomi == == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Cuzco 1983 Machu Picchu 1983 Chavin, arkeologisk område 1985 Huascaran nasjonalpark 1985 Chan Chan, arkeologisk område 1986 Manu nasjonalpark 1987 Limas historiske sentrum 1988 Rio Abiseo nasjonalpark 1990 Nazcalinjene og Pampas de Jumana-linjene 1994 Arequipas historiske sentrum 2000 Den hellige byen Caral-Supe 2009 Qhapaq Ñan, veisystemet i Andes 2014 Chankillo – solobservatorium og seremonielt senter 2021Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2005 – Tekstilkunst på øya Taquile 2010 – Saksdans 2010 – Huaconada, rituell dans fra Mito 2011 – Eshuva, Harákmbut sang bønner fra Perus Huachipaire-folk 2014 – Årlige fornyelsen av Q’eswachaka broen 2014 – Virgen de la Candelaria, festiviteten fra Puno 2015 – Wititi-dans fra Colca-dalen 2021 – Hatajo de Negritos og Hatajo de Pallitas, musikk og sang som en del av julefeiringen 2021 – Awajún-folkets keramikkrelaterte kultur == Se også == Liste over nasjonalparker i Peru Jernbane i Peru == Referanser == == Kilder == INEI - Instituto Nacional de Estadística e Informática (Perus nasjonale statistikk-institutt) Besøkt 22. oktober 2019 == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Peru – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Peru – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Limatours, peruansk reisebyrå Ministerio de Relaciones Exteriores del Perú Kommisjon for promosjon av Peru(no) Statistikk og andre data om Peru i FN-sambandets nettsted Globalis.no

. Stavemåten «peruvianer» og «peruviansk» forekommer i bruk, men finnes ikke rettskrivingsordbøkene for bokmål og riksmål.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pakistan

2023-02-04

Pakistan

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Pakistan', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum']

Pakistan, offisielt Den islamske republikken Pakistan, er en uavhengig stat i Sør-Asia på Det indiske subkontinent. Landet er det sjette mest befolkede landet i verden. Pakistan har en 1046 km lang kystlinje langs Arabiahavet og Omanbukta i sør, og grenser mot India i øst, Afghanistan i vest og nord, Iran i sørvest og Kina lengst nordøst. Landet er adskilt fra Tadsjikistan av Wakhankorridoren mot nord. Pakistan deler også en marin grense med Oman. Grenseområdene i Kashmir er et uløst stridstema med India.Det nåværende Pakistan var opprinnelig Vest-Pakistan som ble en selvstendig stat da føderasjonen med Øst-Pakistan ble oppløst og Bangladesh etablert i 1971. Dominionen Pakistan ble i 1947 skilte ut fra den britiske kolonien Britisk India da denne fikk uavhengighet, til en selvstendig muslimsk stat takket være Quaid-E-Azam Muhammad Ali Jinnah. Landet er delt opp i fire provinser: Punjab, Sind, Balutsjistan og Khyber Pakhtunkhwa. Hovedstaden i Pakistan er Islamabad. Andre store byer: Karachi, Lahore, Quetta og Peshawar. Det høyeste fjellet er K2 (8 611 moh.). Dette er også verdens nest høyeste fjell.Pakistan er et multietnisk land. 95 % av landets befolkning er muslimer. Det nasjonale språket er urdu, i tillegg snakkes de fire provinsspråkene punjabi, pashto, sindhi og baluchi. Urdu og engelsk er begge anerkjent som offisielle språk. Pakistan har hatt en sterk befolkningsvekst. Landet hadde ved uavhengigheten omkring 30 millioner innbygger og hadde omkring 235 millioner i 2022. Fra tidlig 1900-tall til 2020 økte landets befolkning med omkring 1000 %. Befolkningsveksten økte fra 2,6 % årlig rundt 1960 til 3,5 % i 1980-årene (sammenlignet med 0,3 % i Norge), hvorpå fødselsraten falt og dermed folkeveksten (2,5 % årlig ved år 2000). I 1980-årene ble det født rundt 7 barn for hver kvinne og ved år 2000 hadde dette falt til nær 4 barn. I 1960 var forventet levealder 43–44 år, i år 2000 rundt 61 år.Etter at Pakistan ble en uavhengig stat, har landets historie vært preget av militærstyre, politisk ustabilitet og stadige konflikter med nabolandet India. Landet møter fortsatt utfordrende problemer som terrorisme, fattigdom, analfabetisme og korrupsjon. Pakistan var med i dannelsen av Den islamske konferanse (det nåværende Organisasjonen for islamsk samarbeid), og er medlemsstat i FN (siden 1947), Samveldet av nasjoner, Next Eleven, SAARC, ECO, D-8 og G20 for utviklingsland. Pakistan ligger i et krysningspunkt for de strategisk viktige regionene Sør-Asia, Sentral-Asia og Vest-Asia.

Pakistan, offisielt Den islamske republikken Pakistan, er en uavhengig stat i Sør-Asia på Det indiske subkontinent. Landet er det sjette mest befolkede landet i verden. Pakistan har en 1046 km lang kystlinje langs Arabiahavet og Omanbukta i sør, og grenser mot India i øst, Afghanistan i vest og nord, Iran i sørvest og Kina lengst nordøst. Landet er adskilt fra Tadsjikistan av Wakhankorridoren mot nord. Pakistan deler også en marin grense med Oman. Grenseområdene i Kashmir er et uløst stridstema med India.Det nåværende Pakistan var opprinnelig Vest-Pakistan som ble en selvstendig stat da føderasjonen med Øst-Pakistan ble oppløst og Bangladesh etablert i 1971. Dominionen Pakistan ble i 1947 skilte ut fra den britiske kolonien Britisk India da denne fikk uavhengighet, til en selvstendig muslimsk stat takket være Quaid-E-Azam Muhammad Ali Jinnah. Landet er delt opp i fire provinser: Punjab, Sind, Balutsjistan og Khyber Pakhtunkhwa. Hovedstaden i Pakistan er Islamabad. Andre store byer: Karachi, Lahore, Quetta og Peshawar. Det høyeste fjellet er K2 (8 611 moh.). Dette er også verdens nest høyeste fjell.Pakistan er et multietnisk land. 95 % av landets befolkning er muslimer. Det nasjonale språket er urdu, i tillegg snakkes de fire provinsspråkene punjabi, pashto, sindhi og baluchi. Urdu og engelsk er begge anerkjent som offisielle språk. Pakistan har hatt en sterk befolkningsvekst. Landet hadde ved uavhengigheten omkring 30 millioner innbygger og hadde omkring 235 millioner i 2022. Fra tidlig 1900-tall til 2020 økte landets befolkning med omkring 1000 %. Befolkningsveksten økte fra 2,6 % årlig rundt 1960 til 3,5 % i 1980-årene (sammenlignet med 0,3 % i Norge), hvorpå fødselsraten falt og dermed folkeveksten (2,5 % årlig ved år 2000). I 1980-årene ble det født rundt 7 barn for hver kvinne og ved år 2000 hadde dette falt til nær 4 barn. I 1960 var forventet levealder 43–44 år, i år 2000 rundt 61 år.Etter at Pakistan ble en uavhengig stat, har landets historie vært preget av militærstyre, politisk ustabilitet og stadige konflikter med nabolandet India. Landet møter fortsatt utfordrende problemer som terrorisme, fattigdom, analfabetisme og korrupsjon. Pakistan var med i dannelsen av Den islamske konferanse (det nåværende Organisasjonen for islamsk samarbeid), og er medlemsstat i FN (siden 1947), Samveldet av nasjoner, Next Eleven, SAARC, ECO, D-8 og G20 for utviklingsland. Pakistan ligger i et krysningspunkt for de strategisk viktige regionene Sør-Asia, Sentral-Asia og Vest-Asia. == Etymologi == Navnet Pakistan ble konstruert i 1933 som Pakstan av Choudhry Rahmat Ali. Det er et akronym for de fem nordlige regionene av britisk Sør-Asia, Punjab, Afghania, Kashmir, Sind og Balutsjistan. Så ble i-en lagt til for å lette uttale og for å forme et meningsfullt språklig ord.En annen etymologi er at navnet Pakistan betyr «de renes land» på urdu, fra kurdisk og persisk پاک (transkriberes pak). == Geografi == Pakistan har totalt et areal som er 803 940 km² stort, litt mindre enn Frankrike og Storbritannia til sammen. Pakistan har utstrekning mellom 25° og 37° nord og 60 og 70° øst.Pakistan ligger i Sør-Asia og er av og til regnet som del av det utvidede Midtøsten. I sør ligger Arabiahavet som Pakistan har 1046 km kystlinje til. Øst for Pakistan ligger India med en grense på 2912 km. I vest ligger Iran som deler 909 km med grense. I nordvest ligger Afghanistan med 2430 km grense. Kina ligger i nordøst med 523 km grense. Peshawardalen i nord danner inngangen til Khyberpasset med forbindelse til Afghanistan. Veien mellom Kabul og Peshawar går gjennom dette passet som i mange hundre år har vært viktig vei mellom øst og vest.Hovedstaden Islamabad er en relativt liten by anlagt i 1961. Karachi er landets største by og har vært en verdens raskest voskende byer. Karachi var hovedstad fra 1947 til 1959. I hver provins ligger det hovedbyer av en viss størrelse: I Punjab den gamle byen Lahore samt Faisalabad og Multan; nord i landet er Peshawar den viktigste byen; i Balutsjistan ligger den noe mindre byen Quetta; og i Sind ligger Hyderabad. === Landformer og natur === Topografisk består landet av fire hovedområder: Grenseområdene i nordvest med Himalayas vestligste gren med fjellkjeden Hindukush. De høyeste fjellene er på 5000 til 7500 meter, sør for Khyberpasset går fjellene opp til 2500 meter over havet. Balutsjistan og de sørvestlige områdene består av kalksteinsbergarter med fjell over 3000 meter og ved grensen mot Iran dominerer sandsteinsberg. Disse områdene er til dels svært ugjestmilde. Sind er Pakistans ene lavlandsområde og omfatter den sørligste delen av Indus-bekkenet i form av en helt flat slette uten forhøyninger samt Indus-deltaet. Havet kan strømme inntil 30 kilometer inn i landet og skape store ødeleggelser. Lavlandet Punjab er Pakistans sentrale område. Dette er hovedsakelig et flatt og lavt område stort sett under 175 meter over havet.Indussletten utgjør store deler av landet. I sørøst er det ørken og i nord/nordvest er høyfjell blant verdens høyeste. Det er mer nedbør i fjellene enn i lavlandet. Rundt Indus er det store fruktbare sletter i midtre deler av landet (Punjab) mens det i sør er ørkenområder. Indus munning i havet danner et stort delta preget av sumper.De nordlige og vestlige delene av Pakistan, deriblant de Pakistanskstyrte områdene av Kashmir, er fjellrike og inneholder noen av de høyeste fjellene i verden. Her ligger den vestligste delen av Himalaya med Nanga Parbat (8125 moh.), i tillegg til fjellkjedene Karakorum, Hindu Kush og deler av Pamir. Karakoram har mer enn 60 fjell som strekker seg over 7000 meter over havet. Fire av disse er over 8000 meter, deriblant K2 (8611 moh.), verdens nest høyeste fjell. Nordlige Pakistan pleier å få mer regn enn de sørlige delene av landet og har områder av bevarte fuktige tempererte skoger. I sørøst passerer Pakistans grenser med India gjennom en flat ørken, som blir kalt Cholistan eller Thar-ørkenen. Det vestlige sentral-Balutsjistan har et høyt ørkenplatå, avgrenset av lave fjellrekker. Mesteparten av Punjab, og deler av Sind, er fruktbare sletter hvor landbruk er av stor betydning. === Vegetasjon === Det er for en stor del beskjeden naturlig vegetasjon i Pakistan. I Balutsjistan er det spredte tørre busker i sanddynene og grusslettene, mens einer og oliven vokser i Sulaimanfjellene, sedertre og kristtorn finnes i fjellene i nordvest; i de nordlige dalførene vokser det løvtrær blant annet platan og poppel. === Elver === Den viktigste vannåren i Pakistan er Indus-elven som begynner i Himalaya og renner delvis gjennom India før den krysser grensen over til Pakistan. Den flyter gjennom alle Pakistans provinser med unntak av Balutjistan. Flere større elver (Sutlej, Beas, Ravi, Chenab og Jhelum), sammenbundet av verdens største system av landbrukskanaler, renner ut i Indus før den flyter ut i Det arabiske hav nær Karachi. Indus renner mellom Thar-ørknene og Balutsjistan før den når havet. Hele Pakistan blir drenert av Indus-vassdraget. Vannføringen varierer sterkt i løpet av året for eksempel ved Sukkur-demningen ble i forbindelse med flommen i juli-august 1973 målt 25 000 m3/s, mot 500 m3/s ved liten vannføring. Noen sideelver kommer fra India og det har derfor vært vanskelig å komme til en ordning med regulering av vannføringen. === Klima === Pakistan er for en stor del subtropisk med stor forskjeller gjennom døgnet og året. I Sind kan temperaturen om sommeren komme opp i 50° C. I den lavere delen av Peshawar-dalen er middeltemperaturen på 10° C og det forekommer frost om vinteren. I fjellområdene er høyde over havet avgjørende for temperatureforholdene og feriebyer («fjellstasjoner») har blitt anlagt på steder med moderate sommertemperaturer.Den 26. mai 2010 ble det målt 53,5° C i Mohenjo-Daro. Ikke bare er dette den høyeste temperaturen som er registrert i Pakistan, men også den høyeste pålitelig målte temperaturen som er registrert på kontinentet Asia. Siden Pakistan ligger på en stor landmasse nord for Krepsens vendekrets (mellom 25° og 35° nord) har landet et kontinentalklima preget av ekstreme variasjoner i temperatur, både sesongmessig og daglig. På grunn av landets topografi kan klimaet variere likevel fra tropisk til temperert, med tørre forhold langs kysten i sør. Klimaet er sterkt preget av monsunen. I sommerhalvåret er det overveiende vind fra sør og i vinterhalvåret fra nordvest og nordøst; de store fjellene i nord skjermer mot den kald luft fra indre høylandet i Asia. Det er en monsunsesong med hyppige oversvømmelser som følge av kraftig regn, og en tørr sesong med betydelig mindre eller ingen nedbør i det hele tatt. Det er fire årstider: en kjølig, tørr vinter fra desember til februar, en varm, tørr vår fra mars til mai, sommeren får regntiden fra juni til september, og den trekker går over til monsunperioden i oktober og november. Veldig store høyder påvirker klimaet i de kalde, snødekte fjellene i nord, temperaturene på Balutsjistanplatået er noe høyere. Langs kyststripen påvirkes klimaet av vinder fra havet. I resten av landet kan temperaturene nå store høyder om sommeren, middeltemperaturen i løpet av juni er 38 °C på slettene og maksimumstemperaturen kan overstige 47 °C. Om sommeren blåser varme vinder kalt Loovind over slettene i løpet av dagen. Trærne kaster bladene for å unngå tap av fuktighet. Det tørre, varme været brytes tidvis av støvstormer og tordenvær som midlertidig senker temperaturen. Om kvelden er det kjølig, variasjon i temperaturen på dagtid kan være så mye som 11° til 17 °C. Vintrene er kalde med minimum middeltemperatur i Punjab på ca 4 °C i januar, og minusgrader i nord og Balutsjistan. Landskap og klima == Demografi == === Sosiale forhold === I 1982 var forventet levealder 59 år mens Norge hadde 76 år; spedbarnsdødeligheten var 131 per 1000 levendefødte (omtrent som India og Sudan) mot 8 for Norge. Legetettheten var 1 lege per 3200 innbyggere, mot 1 per 500 i Norge og 1 per 270 i Sovjetunionen. I 1981 kunne 26 % av innbyggerne lese og skrive, mot 99 % eller høyere i Nord-Europa og Sovjetunionen. I 1961 kunne 24 % av mennene lese og skrive, mens blant kvinnene var andelen 7 %. I Balutsjistan var analfabetismen på 98 % i 1950-årene. Analfabetisme har vært svært utbredt og på nivå med de aller fattigste landene i verden. Spedbarnsdødeligheten har vært blant den høyeste i verden. === Folketall === Per 2012 hadde Pakistan 180 millioner innbyggere, og var med dette verdens sjette største befolkning, etter Brasil, men foran Bangladesh. Landets befolkningsvekst på 2 prosent per år er høyest blant SAARCs medlemsland, og utgjør en årlig befolkningsvekst på 3,6 millioner innbyggere. Pakistans innbyggertall var estimert til å nå 210 millioner innbyggere i 2020, og dobling fra 2012 til 2045. I 1947 hadde Pakistan 32,5 millioner innbyggere. I 2022 hadde folketallet nådd 235 millioner. Fra 1990 til 2009 var befolkningsveksten 57,2 prosent. Det er forventet at Pakistan vil ha passert Indonesia som det største landet med en majoritet av muslimske innbyggere i 2030. Pakistan har en relativ ung befolkning; 104 millioner av landets innbyggere var i 2010 under tretti år, og median for innbyggernes alder er 22 år. Pakistans samlede fruktbarhetstall er 3,07, og er dermed høyere enn for nabolandene India (2,57) og Iran (1,73). Om lag 35 prosent av Pakistans innbyggere er under 15 år. I 1971 var 45 % av befolkningen under 15 år. I 1972 ble det anslått at befolkningen ville nå 170 millioner ved år 2000.Folketettheten i Pakistan er omtrent som tett befolkede områder av Vest-Europa. Befolkningen er særlig konsentrert i de fruktbare områdene rundt Indus og de stor sidelvene. Pakistanske myndigheter har fremmet familiplanlegging for å senke fødsesltallene. Punjab (Lahore-området) og Karachi-området er særlig tett befolket. Store deler av det sørlige Balutsjistan er svært tynt befolket og til dels ubebodd. I 1961 bodde knapt ¼ av innbyggerne i byer, og urbaniseringen økte sterkt etter uavhengigheten. De fleste tilflytterne fra indiske side av grensen slo seg ned i de store byene. Særlig Karachi hadde en voldsomt vekst fra under en halv million i 1947 til 3,5 millioner i 1972 og 15 millioner i 2022 (og med det en av verdens mest folkerike byer). Storbyområdet ble i 2011 anslått til 21 millioner.Karachis folkevekst fra 1947 er den raskeste som er registrert for noen storby. Det første tiåret var det muslimer som flyktet fra India slik at Karachi gikk fra å være hindudominert til å ha nesten utelukkende muslimske innbyggere; samtidig ble urdu det dominernede språket mens sindi tidligere var i flertall. Senere var det for en stor del arbeidssøkende av punjabi og pasjtunsk bakgrunn som flyttet til byen. På 1980-tallet kom en stor del pasjtunske flyktninger fra Afghanistan til Karachi. I forbindelse med uavhengigheten og adskillelsen fra India innvandret i siste del av 1947 omkring 7,5 millioner fra indisk side av grensen og 5,5 ikke-muslimer utvandret; det var særlig knyttet til delingen av Punjab. Dette er en av største folkeforflytningene i moderne tid, ved siden av fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig. Etter uavhengigheten gjennomgikk Karachi en rask industrialisering og befolkningen der vokste 144 % på ti år. Den første folketellingen etter frigjøringen ble avholdt i 1951 og konkluderte med 43 millioner innbyggere, 27 % høyere enn i 1947.Majoriteten av det sørlige Pakistans innbyggere bor langs elven Indus. Pakistan har om lag 100 byer med over 100 000 innbyggere, og den mest folkerike er Karachi. I den nordlige halvdelen av landet er befolkningen kosentrert langs en bue av byer, bestående av Lahore, Faisalabad, Rawalpindi, Islamabad, Gujranwala, Sialkot, Gujrat, Jhelum, Sargodha, Sheikhupura, Nowshera, Mardan og Peshawar. I perioden 1990 til 2008 utgjorde innbyggerne i byene 36 prosent av landets befolkning. Pakistan er dermed det mest urbaniserte landet i det sørlige Asia. 50 prosent av Pakistans innbyggere bor dessuten i tettbygde områder med 5 000 eller flere innbyggere. === Folkegrupper === Etnisk regnes størstedelen av befolkningen som indo-ariske. Brahuistammen i nordvest taler et dravidisk språk (som eller brukes i Sør-India og på Sri Lanka) og det antas at brahuiene og deres språk ble værende etter at indo-ariske stammer fortrengte eller assimilerte de øvrige. Punjabiere utgjør den største etniske gruppen i landet, med pashtunere som nummer to. Andre viktige etniske grupper er urdu-talende, seraikere, sindhere, hindkowaner, kasjmirere, balutsjere og muhajere. Det er også er et lite antall brahuiere, iranere, kurder-iranere og bengalere. Befolkningen i fjellområdene i nord er etnisk forbundet med Afghanistan.Punjaberne har lenge dominert militæret og statsadministrasjonen. === Språk === Urdu og engelsk er begge anerkjente som offisielle språk i Pakistan. Engelsk brukes over hele landet. Urdu blir snakket av mange, men er morsmålet til bare 8 %. Engelsk brukes til offisielle formål, i administrasjonen, i næringslivet og av den utdannede, urbane eliten. Urdu er kommunikasjonsspråket (lingua franca) blant folket. Utenom disse snakker nesten alle pakistanere beslektede indoeuropeiske språk. De vanligste er punjabi, pashto, persisk, sindhi, hindko, balutsji. === Religion === Majoriteten av befolkningen er muslimer, 95-97 % av befolkningen tilhører islam. De fleste muslimene i Pakistan er sunnimuslimer (75 %) og sjiamuslimer (20 %), selv om et antall mindre sekter eksisterer. Pakistan har en liten ikke-muslimsk befolkning, for det meste bestående av sikher, kristne, hinduer og animister i de fjerne nordlige områdene. Islam er en viktig fellesskapsfaktor i landet, samtidig er det vesentlige forskjeller i livsstil mellom stammer og områder. Det er også forskjeller mellom by og land, og store økonomiske forskjeller. === Utdannelse === == Historie == === Forhistorie === Pakistan inngår i det indiske subkontinentet hvor avanserte sivilisasjoner kan spores tilbake til 4000 år f.Kr. i form av Induskulturen. Persiske styrker erobret området 500 år f.Kr. og senere kom området under indisk og arabisk styre. I perioden 700–1000 gikk området helt over til islam og inngikk i et rike med sentrum i Dehli.Dagens Pakistan deler sin historie med India (se Indias historie), Kurdistan og Iran. Området ligger mellom Midtøsten og Indusdalens silvilisasjon og grenser til Sentral-Asia. I antikken ble Pakistan erobret av mange grupper, blant andre perserne, grekere, gresk-baktrianere, kushaner, hunere og skytere. Pakistan er delvis separert fra resten av subkontinentet av Kutchranden og den 800 km lange Thar-ørkenen, derfor gikk ikke mange av disse gruppene inn i moderne India. I vesten ble «India» lenge brukt som fellesbetegnelse for hele det store området fra Iran til Kina, inkludert Indonesia og Filippinene. Pakistan regnes naturgeografisk med i det indiske subkontinentet.Aleksander den store nedkjempet Porus ved slaget om Hydaspeselven (nær dagens Jhelum i Pakistan) og erobret mye av Punjab. Greske kolonister slo seg ned ved Khyber-passet og i Punjab. Seleukidene styrte området frem til den østlige delen rev seg løs og dannet det gresk-bactriske kongedømmet i det 3.århundret f.Kr. Islams fremvekst så ankomsten til arabere og sentralasiatiske tyrkere. Sufismen spredte seg fra Sentral-Asia som appellerte til den buddhistiske befolkningen i Pakistan. Gradvis ble befolkningen omvendt til islam. Fra midten av 1500-tallet ble Pakistan del av mugal-riket som for en tid hadde hovedstaden i Lahore. === Selvstendighet === Britene erobret mesteparten av Pakistan i midten av det 19.århundret og det forble del av Britisk India inntil 14. august 1947. I begynnelsen av 1900-årene begynte en bevegelse å ta form som ønsket å opprette en egen stat for muslimene i Britisk India. Blant de første som krevde en egen muslimsk stat var forfatteren og filosofen Allama Iqbal som i en tale til den muslimske liga i 1939 sa at han følte en separat nasjon for muslimene var essensielt i et ellers hindu-dominert subkontinent. Sindh-forsamlingen gjorde det til et krav i 1935 i en resolusjon. I 1940 kalte Muhammad Ali Jinnah sammen en generalforsamling i Lahore for å diskutere situasjonen som oppstod da regjeringen i Britisk India sluttet seg til andre verdenskrig uten å rådføre seg med de ikke-britiske lederne. Generalforsamlingen ble enige om en resolusjon som også sa at «de områdene hvor muslimer er i flertall, som i det nordvestlige og østlige sonene av India, burde utgjøre uavhengige stater hvor de konstitusjonelle enhetene skal være autonome og suverene». Jinnahs bevegelse var særlig bygget på støtte fra vestpakistanske godseiere og motstand mot Kongresspartiet. Jinnah døde i 1948 og ble etterfulgt av Liaquat Ali Khan som ble myrdet i 1951. Labour-regjeringen i London ønsket i 1945 å gi Britisk India selvstendighet. Ceylon (Sri Lanka) ble selvstendig samtidig med India og Pakistan. Burma ble selvstendig i 1948 og gikk ut av Samveldet.Det bor over 1 million personer av pakistansk opphav i Storbritannia, den tidligere kolonimakten.Den nye statens ledere var for en stor del innvandret fra India med liten kontakt og oppslutning befolkningen.Navnet ble satt sammen av den muslimske nasjonalisten og Cambridge-studenten Choudhary Rahmat Ali. Han så på navnet som et akronym laget av navnene til muslimene i Sør-Asia. P for Punjab, A for de afghanske områdene, K for Kashmir, S for Sindh og tan for Balutsjistan. En «I» ble senere lagt til den engelske utgaven for å lette uttalen. Senere fanget en også de persiske betydningene fra ordene «pak» (ren) og «stan» (land eller hjem) som dermed ga betydningen «de renes land».Da britene ga uavhengighet i august 1947 sluttet de to landene seg til Det britiske samveldet som selvstyrende områder. I dagene med uavhengighet migrerte mer enn to millioner mennesker over den nye grensen og mer enn 100 000 døde. Pakistans uavhengighet ble vunnet gjennom en demokratisk og konstitusjonell kamp. Selv om landet har hatt delte erfaringer med parlamentarisk demokrati, har Pakistan vendt tilbake til denne styreformen. Pakistans politisk historie er delt inn i vekslende perioder med autoritære militærregimer og demokratiske sivile/parlamentarisk valgte regjeringer. I tillegg har Pakistan vært i konstant konflikt med India over territoriet Kashmir, og til tider med Afghanistan over Durand-linjen. Ved uavhengigheten forble den britiske monarken landets statsoverhode representert ved en generalguvernør som var fungerende statsoverhode. Ved uavhengigheten fortsatte Pakistan å bruke den britiske Government of India Act (1935) som forfatning inntil landet fikk utarbeidet sin egen grunnlov; dermed fortsatte Pakistan et konstitusjonelt monarki og dominion i samveldet. Jinnah var den første generalguvernøren og som «landsfader» styrte han med særlig autoritet. Jinnahs raskt sviktende helse gjorde at han i praksis ikke var så involvert i styringen av landet som han hadde tenkt. Louis Mountbatten, den siste visekonge av India, skal planlagt å selv bli generalguvernør av Pakistan, men Jinnah ville selv ha dette vervet. ==== Grunnlov av 1956 ==== I 1954 oppløste generalguvernør Ghulam Mohammad grunnlovsforsamlingen og innførte unntakstilstand, og i 1955 ble det innkalt en ny grunnlovgivende forsamling. Militæret tvang i 1955 Ghulam Mohammad og statsminister Mohammad Ali til å gå av og Iskandar Mirza ble innsatt som generalguvernør og Mirza ble president da Pakistan ble omdannet til republikk i 1956.Statusen som dominion i det britske samveldet opphørte i 1956 da landet fikk sin grunnlov, og ble erklært som den islamske republikken Pakistan og med ble forbindelsen til det britiske monarkiet brutt. Presidenten hadde med denne grunnloven primært en seremoniell rolle, mens den utøvende makten lå hos statsministeren.Militæret under general Ayub Khan tok kontroll i et ublodig kupp 7. oktober 1958 og holdt makten i 10 år. Ayub Khan var utdannet i den britiske hæren og fremsto som svært britisk i utseende og manerer, noe som trolig ga ham en del godvilje i vesten. Økonomien bedret seg i 1960-årene og med bistand fra Verdensbanken ble det inngått en traktat med India om vanningssystemene i Punjab. Khan satt i 1959 i gang en mindre jordreform. I utviklingsplanen 1961–1965 gikk Khan inn for familiplanlegging. Zulfikar Ali Bhutto var utenriksminister under Khan. I 1962 sørget Khan for en ny forfatning inspirert av Charles de Gaulles franske: Presidenten skulle han sterk stilling og bli valgt av 80 000 valgmenn fra lokalsamfunnene. Ayub Khan ble i 1965 valgt etter dette systemet i konkurranse med Fatima Jinnah (søster av «landsfader» Muhammad Ali Jinnah). Feltmarskalk Ayub Khan ble valgt til president og forholdet til USA vokste seg sterkere. Etter et nasjonalt opprør i 1969 trådte Ayub Khan til side, og ga makten til general Yahya Khan som lovte å gjennomføre valg på slutten av 1970. I desember 1970 ble for første gang holdt frie valg etter etableringen av staten Pakistan. De dominerende partiene var Ali Bhuttos Folkeparti i Vest-Pakistan og Sheikh Mujibur Rahmans Liga i Bengal. Mujibur Rahman var tilhenger av vidtgående selvstyre for Øst-Pakistan blant annet kontroll over egne valuta- og skatteinntekter. Bengalerne i Øst-Pakistan mente de ble behandlet som en koloni av Vest-Pakistan som dominerte i hæren og statsadministrasjonen; mens Øst-Pakistan sto for en stor del av landets eksport. I november 1970 ble Øst-Pakistan rammet av en syklon og stormflod som skapte store oversvømmelser i deltaområdet for Ganges og Brahmaputra; dødstallene anslås til opp mot 200 000. Naturkatastrofen tilskyndet Øst-Pakistans krav om løsrivelse i form av staten Bangladesh.Den britiske kolonimaketen hadde opparbeidet et omfattende vanningssystem i Indus-dalen, noe Pakistan dro nytte av. Grunnvannet begynte å stige og i de lavtliggende områdene kom det opp til overflaten og etterlot et lag av salt når det fordampet i den sterk solen. Pakistan var tidligere selvforsynt og måtte fra 1952 importere matkorn. I 1961 ba de pakistanske myndighetene USA om hjelp til å gjenvinne store forsumpede og saltholdige jordbruksarealer. De viktigste eksportvarene var jute og bomull, og prisen på disse ble halvert tidlig i 1950-årene. Pakistan hadde en betydelig befolkningsvekst som fortsatte i siste halvdel av 1900-tallet. ==== Øst- og Vest-Pakistan ==== Pakistan besto fra 1947 av to deler Øst-Pakistan og Vest-Pakistan helt adskilt av India i mellom, det var 1700 kilometer mellom det to delene. Fellesskapet mellom delene besto særlig av motstanden mot det hindudominerte India. Muhammad Ali Jinnah regnes som statens grunnlegger. De dominerende kretsene i Vest-Pakistan ville gjøre urdu (som da ble brukt av rundt 7 % av innbyggerne) til statens offisielle språk. Urdu er nært beslektet med punjabim det mest utbredte språket, og forslaget om urdu møttet derfor lite motstand. I Øst-Pakistan snakket over halvparten av befolkningen bengali som ligner lite på urdu. I 1956 ble urdu og bengali likestilt som offisielle språk. I Vest-Pakistan var det vanlig å se på ned på bengalene som skilte seg ut blant annet med mørkere hudfarge. Pakistan var overveiende muslimsk og islam vektlegger likhet, i kontrast til de dominenrende religionene og normene i India. Pakistan var et klassesamfunn med stor avstand mellom høy og lav i samfunnet. ==== Kashmir-konflikten ==== I 1965 brøt det ut krig med India over Kasjmir og Kutchranden. I 1965 sørget Pakistan for at det ble smuglet væpnede geriljasoldater inn i den indiske delen av Kashmir der de ble møtt i flere trefninger med indiske soldater. Pakistan gikk 1. september 1965 til angrep med panservogner i Chamba-området. Indiske styrker gikk til motangrep i Punjap i retning Lahore for å lette presset mot Chamba. I de påfølgende kampene mistet Pakistan en tredjedel av sine panserstyrker og India en fjerdedel, før kampene ble innstilt 22. september. Panservåpenene var amerikanske og da USA innstilte leveranse av reserverdeler var Pakistan ikke i stand til å føre en lang krig. India hadde egen våpenindustri og kunne holde de gående lenger. Indiske myndigheter var urolige for kinesisk støtte til Pakistan.Krigen varte fra april til september og ble provosert frem av Khan. Ayub Khan og Lal Bahadur Shastri tok mot et sovjetisk tilbud om megling og møttes i Tasjkent i januar 1966. Statsminister Aleksej Kosygin ledet meglingen fra sovjetisk side. Forhandlingene brakte ikke en endelig løsning, men styrkene ble trukket tilbake på begge sider. Shastri døde i Tasjkent noen timer etter at avtalen var undertegnet. Shastris kiste ble båret til flyet av blant andre Kosygin og Khan. Etter et kort mellomspill ble Indira Gandhi Indias statsminister. ==== Deling fra Bangladesh ==== Fra 14. august 1947 til 1971 bestod landet av to deler, Vest-Pakistan og Øst-Pakistan, geografisk separert med over 1600 km med India mellom områdene. Valget viste tydelig at landet var delt i to. I øst vant Awami-ligaen, ledet av Sheikh Mujibur Rahman, flertall i nasjonalforsamlingen med 169 av de øst-pakistanske representantene, men ingen representanter fra Vest-Pakistan, hvor Pakistans Folkeparti ledet av Zulfikar Ali Bhutto vant 85 representanter. I vest nektet Bhutto å la Mujibur få makten, og Mujibur svarte med å oppfordre til sivil ulydighet. Det hele endte med at major Ziaur Rahman, en dekorert bengalsk krigsveteran, erklærte Bangladesh for uavhengig på vegne av Mujib som hadde måttet flykte til India. En geriljakrig brøt ut og varte i ni måneder. Bengalske avdelinger i det pakistanske heimevernet gjorde mytteri. Omkring 1 million flyktet til India under urolighetene og vestpakistanske styrker massakrerte et stort antall bengalere i 1971. India støttet bengalske frihetskrigere med trening og våpen, og da Pakistans hær begynte å bli svekket og trett av geriljakrigen slo India til 6. desember 1971 med et massivt angrep inn i Øst-Pakistan. I undertall og overrumplet overga den pakistanske hæren seg til India 16. desember i en av de største overgivelsene etter andre verdenskrig, nesten 90 000 soldater ble krigsfanger. De vestpakistanske soldatene ble deretter beskyttet av indiske styrker mot hevnaksjon. Mujibur Rahman satt internert i Vest-Pakistan og Yahya Khan ønsket ham henrettet. Ali Bhutto kom til makten da nederlaget i Øst-Pakistan var et faktum og Bhutto satte Mujibur Rahman fri. Resultatet var opprettelsen av den nye nasjonen Bangladesh, og Yahya Khan trakk seg som president etter ydmykelsen. Det antas at krigen i Øst-Pakistan kostet 1,5 millioner mennesker livet.Karachis voldsomme vekst etter uavhengigheten var en del av bakgrunnen for at Islamabad ble anlagt fra grunnen av (fra 1961) som ny hovedstad. I Karachi har relasjon mellom sindier og muslimer tilflyttet fra India skapt gnisninger og uroligheter med tap liv. ==== Pakistan etter 1971 ==== Sommeren 1972 møttes Ali Bhutto og Indira Ghandi i Simla, og de ble enige om at India trakk seg ut et erobret del av Punjab mens India fikk beholde et mindre område i Kashmir.General Muhammad Zia-ul-Haq tok makten ved et statskupp i 1977 og begynte en islamisering landets styre. Fra 1980 ble Pakistan preget av Den afghansk-sovjetiske krig med flere millioner afghanske flyktninger.Da Benazir Bhutto ble statsminister i 1988, ble hun den første kvinnen som ledet et muslimsk land. Hun ble gjenvalgt i 1993, men måtte gå av i 1996 på grunn av en korrupsjonsskandale. Fra 1999 var Pakistan et militærdiktatur med president Pervez Musharraf ved makten. Etter terrorangrepet 11. september 2001 har landet stått sentralt i et spenningsfelt med religiøst motiverte aktivister, særlig etter å ha inngått politiske og militære allianser med USA. Musharrafs provestlige politikk var omstridt i Pakistan og ellers i den muslimske verden. Etter urolighetene rundt drapet på Benazir Bhutto og det påfølgende valget i 2008, ble Musharraf truet med riksrett dersom han ikke gikk av frivillig, noe han til slutt gjorde 18. august 2008. I det påfølgende presidentvalget vant Asif Ali Zardari fra Pakistans Folkeparti en overlegen seier. Ved siden av vanlige våpen er Pakistan i besittelse av atomvåpen som landet hadde arbeidet med å utvikle fra 1976. Landet gjennomførte sin første prøvesprengning i 28. mars 1998. Landet har utviklet våpen, kort- og mellomdistanseraketter og missiler opptil 3 500 km. Pakistan boikottet sommer-OL 1980 i Moskva på grunn av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. === Flommen i 2022 === I forbindelse med monsunregnet sommeren 2022 ble det stor flom i Pakistan og opptil en tredjedel av landet ble oversvømmet. Flommen ødela 150 broer og 3 500 km vei, anslagsvis 700 000 husdyr strøk med. Over 30 millioner innbyggere er berørt, nær en halv millioner bolig er skadet og 1500 har omkommet (per 6. september 2022). Varmere atmosfære har større evne til å holde på vanndamp noe som gir mer og kraftigere regn når skyene kommer inn over land. I tillegg til regn smelter isbreer i høyfjellet og det var i 2022 flere breras enn vanlig. Pakistan er særlig utsatt for konsekvenser av klimaendring.Indus med sideelver utgjør 7 000 kilometer med ustabile elvebredder. Indus-sletten har et omfattende system av vanningskanaler på kryss og tvers. Store deler av Pakistan er utsatt for alvorlig flommer. Flommen i 1955 berørte 6 millioner innbyggere og førte til betydelig endringer i elveløp for flere elver. Flommen i 1973 raserte 10 000 landsbyer og berørte 10 millioner innbyggere, hvorav nær ½ million mistet boligene sine. == Politikk og administrasjon == Offisielt er Pakistan er føderal republikk, men har hatt en lang historie av vekslende perioder med valgt demokrati og autoritære militærdiktatur. Fra 1947 til 1977 var det 4 militærkupp i Pakistan. Militære presidenter inkluderer general Ayub Khan i 1960-årene, general Zia-ul-Haq i 1980-årene og general Pervez Musharraf fra 1999 til 2008. Flertallet av Pakistans statsoverhoder og regjeringssjefer har vært valgte sivile ledere. Pakistan er også det landet som fikk den første muslimske kvinnelige statsministeren (Benazir Bhutto), og et av de tidligste landene som fikk en folkevalgt kvinnelig leder. === Politiske partier === Pakistans to største parti er Pakistans Folkeparti og Pakistans Muslimske Liga, som fikk flertall i valget oktober 2002. I dette valget ble Muttahida Majlis-e-Amal, en koalisjon av seks muslimske parti, det tredje største partiet med 11 % av stemmene. I en provins, Nordvestlige Grenseprovinsen, fikk det 48 av 96 representanter i provinsforsamlingen. Det satte sammen en regjering i provinsen samt i Balutsjistan, i koalisjon med andre partier. === Administrativ inndeling === Pakistan har fire provinser, og administrerer deler av Kashmir. Provinsene er videre delt inn i totalt 105 distrikter. ==== Provinser ==== Balutsjistan Khyber Pakhtunkhwa Punjab Sind ==== Territorier ==== Islamabad hovedstadsterritorium Føderalt administrerte stammeområder To provinser, NVGP og Balutsjistan, har også PASO (provinsielt administrete stammeområder.) Det er forventet at disse vil bli endret til regulære distrikter. ==== Pakistansk-administrerte deler av Kasjmir-regionen ==== Azad Kashmir Gilgit-Baltistan === Forsvars- og utenrikspolitikk === Pakistan har vært USAs alliert i store deler av statens moderne historie, fra 1950-årene og som medlem av CENTO (oppløst 1979) og den antikommunistiske SEATO (stiftet 1954, oppløst 1977). Det er medlem av Organisasjonen for islamsk samarbeid. Pakistan er det nest største muslimske landet i forhold til befolkning og dets status som atomvåpenmakt, det eneste muslimske, gjør at det spiller en viktig rolle internasjonalt. Pakistan er også ett av syv land i verden som har atomvåpen. Pakistan har ikke sluttet seg til ikke-spredningsavtalen. Pakistan var i 1980-årene et av Norges hovedsamarbeidsland (sammen med India, Bangladesh, Sri Lanka, Tanzania og Zambia) for utviklingshjelp. Pakistan ble lenge støttet av USA fordi India (Pakistans hovedfiende) ble støttet av Sovjetunionen. Landet har lenge hatt et ambivalent forhold til vesten og den islamske radikaliseringen på 1980-tallet var knyttet til anti-amerikanisme. Etter krigen mellom Irak og Kuwait i 1990 ble relasjonen til USA mer anstrengt fordi pakistanerne stort sett støttet Saddam Hussein. === Menneskerettigheter === Pakistan har fengselsstraff inntil 10 år for homofili. Landet har også hjemmel for å idømme dødsstraff for homofil praksis, men denne sanksjonen kan kun benyttes dersom den ene parten ikke har samtykket.På Freedom Houses indeks for borgerretter skåret Pakistan tidlig i 1980-årene 5 på en skala fra 1 (fulle retter) til 7 (minimale retter), Nordeuropeiske land og USA samt Japan og Australia skåret 1 enn på denne indeksen. == Økonomi == I 1985 utgjorde Pakistans eksport 0,35 % av all internasjonal handel, sammenlignet med Norge som hadde 0,75 % og USA som hadde 18 %. Brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger var i 1982 (i datidens pengeverdi) 2 300 kroner mot Norges 92 000 kroner. I 1980 var det 3 personbiler per 1000 innbyggere, mot 325 i Norge og over 500 i USA; og det var 4 telefoner per 1 000 innbyggere mot 500 i Norge og over 800 i Sverige. Det er store økonomisk forskjeller i landet der inntektene er konsentrert hos få personer. === Kraftproduksjon === Demningen i Tarbela (ved Rawalpindi, 1976) og Mangla (i elven Jhelum, 1967) gir en del vannkraft. === Mineralutvinning === De viktigste mineralene er naturgass (i Sui i Balutsjistan), olje, kull (fra Great Salt Range), salt, gips, kalkstein og krom. Kullforekomsten er liten og av dårlig kvalitet. === Jordbruk === Pakistans ledende næringsvei er jordbruk der de viktigste produktene er hvete, ris, bomull, sukker, hirse, mais og matolje. Punjab og Sind er de viktigste jordbruksområdene; mens det i Balutsjistan og andre perifere områder er vanlig med beitebasert (til dels nomadisk) jordbruk. I Punjab ble det på 1960-tallet satt i gang et program for bedring av jordbrukret med hvetesorter med stor avkastning, kunstgjødsel og vanning basert på rør (i stedet for kanaler) noe som ga raskt økende avlinger. Bomull og bomullsprodukter er viktige eksportvarer, og Pakistan er en av verdens store bomullsprodusenter. Landet har en del tekstil- og næringsmiddelindustri. Landet er en stor produsent av blant annet hvete, mango og appelsiner, appelsineksporten er blant verdens største. Pakistan dyrker også ris, men er likevel en netto importør av denne viktige varen. I 1951 hadde landet 150 millioner dekar jordbruksareal og 194 millioner dekar i 1971. Landet hadde tidligere overskudd på kornprodukter og var i 1970-årene av hengig av import. Jordbruket er for en stor del basert på kunstig vanning fra Indus og bielver og vann er den avgjørende faktor for hvilket jordbruk som drives. Bare mindre områder i dalførene og under høyfjellene i nord klarer seg uten kunstig vanning; resten av landet er helt avhengig av kunstig vanning. Godt over 100 millioner dekar vannes kunstig særlig i Punjab og Sind. Tre demninger i Indus (Sukkur-, Ghulam Mohammad- og Gudu-demningene) står for en stor del av vannet. Kanalsystemet ble for det meste utviklet på slutten av 1800-tallet da de tidligere golde områdene mellom elvene ble gjort fruktbare. Den omfattende vanningen basert på kanaler har ført til økt saltinnhold. I 1980 sto jordbruket for over 50 % av sysselsettingen i landet, i 1950-årene var 70 % sysselsatt i jordbruket. I 1980 var 25 % jordbruksareal, mot over 60 % for Danmark og Bangladesh og 2,5 % for Norge. Det er lite skog og skogbruk. === Industri === Etter andre verdenskrig ble landet bevisst industrialisert etter løsrivelsen fra India, ikke minst for å bygge opp en forsvarsindustri. Pakistan hadde ved løsrivelsen svært få ressurser som grunnlag for utvikling av egen industri. Karachi er landets eneste havneby av betydning og sentrum for forskjellige industrier blant annet stålverk og gjenvinning av skrapjern. Noen industri ble utviklet med økonomisk og teknisk bistand fra Sovjetunionen. Fabrikker for produksjon av kunstgjødsel har blitt drevet av naturgass fra Balutsjistan. I perioden frem til løsrivelsen av Øst-Pakistan (Bangladesh), var den vestlige delen (dagens Pakistan) den del av fellesstaten som ble mest industrialisert og utviklet økonomisk. Pakistan har en avansert automotiv industri som produserer både biler og kampfly på lisens fra Japan og USA. Den største industrien er likevel tekstilindustrien, Pakistan produserer spesielt mye sportsutstyr og sko, både på lisens og gjennom egne merkevarer. Under general Musharraf ble landet åpnet for etablering av mobiltelefoni, og mange lisenser gikk til utenlandske selskaper, herunder China Mobile, Telenor (2005), og Etisalat. Landet fikk økonomiske utfordringer fra omkring 2006 da både ris- og oljeprisene økte. Etter gjeninnføringen av demokrati i 2008 har Pakistan slitt med å tiltrekke seg utenlandske investeringer, og har heller ikke maktet å gjenopprette økonomisk vekst på høyde med nabolandene. Mange produsenter har problemer med produksjonsflyten på grunn av hyppige strømbrudd. Energi-sektoren baserer seg på en del vannkraft, men utbyggingene har stoppet opp etter 1990-årene. All elektrisk kraft må selges til sluttbrukerne via den statlige monopolgrossisten WPDA, og problemer med korrupsjon og ujevn betaling til produsentene har redusert viljen til å investere videre. Hæren – som har styrt Pakistan i lengre perioder – er en stor eiendomsbesitter og eier egne bedrifter, blant annet innen forsvarsproduksjon. === Økonomiske nøkkeltall === == Helse == Pakistans forbruk på helse i 2011 utgjorde 2,5 prosent av BNP. I 2010 var forventet levealder ved fødsel 64,5 år for kvinner og 63,6 år for menn. Privat sektor tar hånd om lag 80 prosent av pasientene som oppsøker behandling. Anslagsvis 19 prosent av befolkningen, og 30 prosent av barn under fem år er underernærte. I 2009 var dødeligheten for barn i deres fem første leveår på 72 per 1000 levendefødte. == Samferdsel == Landets jernbane var opprinnelig integrert med Indias. I Indusdalen har det vært vansker å vedlikehold jernbanelinjer og veier på grunn vasstrukken jord og jevnlige oversvømmelser. Ved den store flommen 1973 ble lange strekninger med vei og jernbane ødelagt, og brudd i samferdselen mellom Sind og Punjab. Indus er egnet bare for mindre båter på grunn av skiftende vannstand og mange grunner. Det er jernbaneforbindelse over grensen til Iran. Pakistans jernbaner er bredsporet mens Iran har normalspor. == Oppføring på UNESCOs lister == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Arkeologiske ruinene i Mohenjo-Daro Buddhistruinene Takht-i-Bahi og ruinene av nabobyen Sahri Bahlol Taxila Lahore fort og Shalimar hagen Ruinene i Thatta Rohtas fortMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2009 – Norouz 2016 – Falkoneri == Se også == Liste over naturkatastrofer i Pakistan == Fotnoter == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Pakistan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) پاکستان / Pakistan – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Pakistan i FN-sambandets nettsted Globalis.noUniversiteter i Pakistan - samlet oversikt 2015.

Pakistan, offisielt Den islamske republikken Pakistan, er en uavhengig stat i Sør-Asia på Det indiske subkontinent. Landet er det sjette mest befolkede landet i verden.

https://no.wikipedia.org/wiki/PHP

2023-02-04

PHP

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:PHP', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

PHP («PHP: Hypertext Preprocessor») er et dynamisk, tolket og løst typet skriptspråk hovedsakelig brukt for å utvikle dynamiske nettsider. PHPs syntaks ligner C og Perl. Den vanligste implementasjonen av PHP er en fri og åpen versjon skrevet i C og distribuert av The PHP Group via php.net og SourceForge. PHP distribueres under PHP-Lisensen.

PHP («PHP: Hypertext Preprocessor») er et dynamisk, tolket og løst typet skriptspråk hovedsakelig brukt for å utvikle dynamiske nettsider. PHPs syntaks ligner C og Perl. Den vanligste implementasjonen av PHP er en fri og åpen versjon skrevet i C og distribuert av The PHP Group via php.net og SourceForge. PHP distribueres under PHP-Lisensen. == Historie == I 1995 skrev Rasmus Lerdorf et sett skripter i Perl for å holde øye med besøksstatistikken på sin CV som lå tilgjengelig på Internett. Senere skrev han om pakken i C, og PHP 1 ble utgitt det samme året under åpen kildekode-lisensen GPL (PHP1 finnes i PHPs museum). Pakken ble kalt Personal Homepage Tools, og en liten gruppe samlet seg om prosjektet. Da PHP 2 – kalt PHP/FI (Form Interpreter) – kom, ble en del nytt lagt til, som f.eks. støtte for kommunikasjon mot databaser. Språket lignet nå litt på Perl, men med en mindre konsistent og mer begrenset syntaks og mindre funksjonalitet. Senere sluttet Andi Gutmans og Zeev Suraski seg til prosjektet og skrev om PHP fra bunnen av. Resultatet var PHP 3, som bl.a. var mye raskere enn de tidligere versjonene. Samtidig endret man hva PHP sto for, til PHP: Hypertext Preprocessor, et rekursivt akronym. PHP opparbeidet seg etter hvert en stor brukerbase, og ble snart ansett som en standard installasjon på flere av vevtjenerne på Internett. Så kom PHP 4 med den nye Zend Engine, som ligger til grunn for selve språket. == Versjoner av PHP == Første utgave av PHP 4 kom i mai 2000, og var under utvikling fram til versjon 4.4.9 ble sluppet 7. august 2008. Denne versjonen markerte slutten på PHP 4s livssyklus.PHP 5 hadde sin første stabile versjon 13. juli 2004, og introduserte bedre støtte for objektorientert programmering og SimpleXML for enklere manipulering av XML. PHP 5.1 introduserte et nytt grensesnitt for generisk kommunikasjon med databaser for å gjøre det enklere å kunne støtte flere forskjellige databasesystemer. PHP 5.2 introduserte betydelige forbedringer innen minnehåndteringen som forbedret ytelse og ressursbruk i forhold til eldre versjoner. PHP 7.0.0 ble lansert 1. desember 2015. == Bruksområder == Selv om det finnes grensesnitt mot forskjellige løsninger for grafiske brukergrensesnitt, brukes PHP som oftest til utvikling av det underliggende på dynamiske nettsider, den delen av en applikasjon som behandler informasjonen på tjeneren og sender dem til klienten. PHP har støtte for mange forskjellige databasesystemer, manipulasjon av bilder, jobbe med filer, datautvekslingsformater som f.eks JSON og XML, behandling av tekst, PDF og så videre. Eksempelvis MediaWiki, som er applikasjonen som Wikipedia kjører på, er utviklet i PHP. Kombinasjonen Linux, Apache, MySQL, PHP kalles ofte LAMP, og har blitt et utbredt uttrykk for denne samlingen av fri programvare som til sammen er alt som behøves for å drive et websted (en vevtjener). == Syntaks == PHP tolker kun kode som er i mellom <?php og ?> eller kortversjonen <? ?>, selv om kortversjonen ikke er anbefalt å bruke. == Eksempler == === Hello, world === Eller Både "print" og "echo" er innebygde funksjoner (language constructs) for å skrive ut data til standard output. Begge gjør akkurat det samme, men før PHP4 var "echo" raskere. === If / Else === === Switch === === Tilfeldig === === Funksjon === === Objektorientering === == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (fr) Offisielt nettsted (de) Offisielt nettsted (ja) Offisielt nettsted (ru) Offisielt nettsted (es) Offisielt nettsted (tr) Offisielt nettsted (pt-BR) Offisielt nettsted (zh-Hans) Offisielt nettsted (en) Mate-URL PHPs museum Codepad.org Arkivert 19. januar 2010 hos Wayback Machine. – Online tolker som gjør det mulig å teste PHP-kode i nettleseren

PHP («PHP: Hypertext Preprocessor») er et dynamisk, tolket og løst typet skriptspråk hovedsakelig brukt for å utvikle dynamiske nettsider. PHPs syntaks ligner C og Perl.

https://no.wikipedia.org/wiki/Portugal

2023-02-04

Portugal

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Den europeiske unions medlemsland', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Portugal', 'Kategori:Republikker', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere monarki']

Portugal, offisielt Portugisiske republikk (portugisisk: República Portuguesa) er et land i det sydvestlige Europa. Fastlandet grenser til Spania, inngår i Den iberiske halvøy og har en lang kystlinje mot Atlanterhavet. Portugal omfatter de delvis selvstyrte øygruppene Asorene og Madeira i Atlanterhavet. Hovedstad er Lisboa. Portugal dekker et areal på 92 391 km², og har 10,28 millioner innbyggere (pr. juli 2019). Portugals historie som selvstendig land strekker seg tilbake til Reconquista, og fastlandsdelen av Portugal har stort sett hatt de samme grensene siden midten av 1200-tallet. Portugal er en av Europas eldste statsdannelser. Portugal var Europas første kolonimakt og den siste som ga koloniene uavhengighet, med unntak av Brasil, som ble uavhengig i 1822. Fra 1400-tallet var Det portugisiske imperiet et av verdens største, og omfattet blant annet Brasil, Portugisisk India og store områder i Afrika. Portugals grep om koloniene løsnet gjennom den portugisiske kolonikrigen og Indias erobring av Goa i 1960- og 1970-årene. Øygruppene Asorene og Madeira i Atlanterhavet er Portugals eneste gjenværende oversjøiske besittelser. Oktoberrevolusjonen i 1910 gjorde Portugal til republikk, men fra 1926 ble landet et diktatur under António de Oliveira Salazars ledelse. Salazars Estado Novo bestod til nellikrevolusjonen i 1974, og Portugal har siden den gang vært et stabilt demokrati. Landet ble med i det daværende EF i 1986, og ble med i eurosamarbeidet ved innføringen i 1999. Portugal er et av de opprinnelige medlemslandene i NATO, ble med i FN i 1955, og er også med i Samveldet av portugisiskspråklige land. Etter den første koloniseringsbølgen på 1400-1500-tallet ha Portugal ligget bak resten av Vest-Europa i utvikling. Portugal hadde lenge Vest-Europas fattigste og minste utdannede befolkning. Landet har få naturressurer.

Portugal, offisielt Portugisiske republikk (portugisisk: República Portuguesa) er et land i det sydvestlige Europa. Fastlandet grenser til Spania, inngår i Den iberiske halvøy og har en lang kystlinje mot Atlanterhavet. Portugal omfatter de delvis selvstyrte øygruppene Asorene og Madeira i Atlanterhavet. Hovedstad er Lisboa. Portugal dekker et areal på 92 391 km², og har 10,28 millioner innbyggere (pr. juli 2019). Portugals historie som selvstendig land strekker seg tilbake til Reconquista, og fastlandsdelen av Portugal har stort sett hatt de samme grensene siden midten av 1200-tallet. Portugal er en av Europas eldste statsdannelser. Portugal var Europas første kolonimakt og den siste som ga koloniene uavhengighet, med unntak av Brasil, som ble uavhengig i 1822. Fra 1400-tallet var Det portugisiske imperiet et av verdens største, og omfattet blant annet Brasil, Portugisisk India og store områder i Afrika. Portugals grep om koloniene løsnet gjennom den portugisiske kolonikrigen og Indias erobring av Goa i 1960- og 1970-årene. Øygruppene Asorene og Madeira i Atlanterhavet er Portugals eneste gjenværende oversjøiske besittelser. Oktoberrevolusjonen i 1910 gjorde Portugal til republikk, men fra 1926 ble landet et diktatur under António de Oliveira Salazars ledelse. Salazars Estado Novo bestod til nellikrevolusjonen i 1974, og Portugal har siden den gang vært et stabilt demokrati. Landet ble med i det daværende EF i 1986, og ble med i eurosamarbeidet ved innføringen i 1999. Portugal er et av de opprinnelige medlemslandene i NATO, ble med i FN i 1955, og er også med i Samveldet av portugisiskspråklige land. Etter den første koloniseringsbølgen på 1400-1500-tallet ha Portugal ligget bak resten av Vest-Europa i utvikling. Portugal hadde lenge Vest-Europas fattigste og minste utdannede befolkning. Landet har få naturressurer. == Etymologi == Navnet «Portugal» kommer fra det romerske stedsnavnet Portus Cale, en havneby beliggende ved dagens Porto. Navnet ble trolig først brukt om Grevskapet Portugal i området mellom elvene Minho og Douro. Området kom under romersk innflytelse ca. 200 f.Kr. i forbindelse med andre punerkrig, og i den forbindelse ble den eldre kartagiske byen Cale omdøpt til Portus Cale. Gjennom folkevandringstiden ble området vest på Den iberiske halvøya kjent som Portucale, mens formen Portugal ble brukt fra det ellevte århundre. Inntil 1714 var «Spania» bare en geografisk betegnelse for Den iberiske halvøy inkludert Portugal. I ettertid har det blitt vanlig å bruke navnet «Spania» eller «de spanske rikene» om de statsdannelsene som dekket det samme territoriet som Spania. == Naturgeografi == Portugal ligger i Europas sydvestre hjørne, og utgjør sammen med Spania Den iberiske halvøy. Det portugisiske fastlandet er formet omtrent som et rektangel, med Atlanterhavet i vest og syd og Spania i nord og øst. Kystlinjen mot Atlanterhavet er 837 km lang, mens nordgrensen og østgrensen mot Spania er henholdsvis 336 og 839 km. Inkludert Asorene og Madeira har Portugal et areal på 92 080 km². Det portugisiske fastlandets vestligste punkt er Kapp Roca på 38°47′N 9°30′V, og dette punktet er også det vestligste på det europeiske fastlandet. Hovedelven Tejo deler landet i to områder som er ulike i landskap, klima og vegetasjon. Det er få naturlige barrierer av betydning langs grensen mot Spania. === Landskapstyper og geologi === Rent geografisk er Portugal et heterogent land. Naturgeografien varierer sterkt mellom de forskjellige delene av landet, noe som igjen har bidratt til å forme lokalsamfunn og næringsliv. Nord for Tejo er landskapet dominert av fjellplatåer, dype elvedaler og noen fjell. Sør for Tejo er landet flatere og mindre variert, der mest sletter og slakke åser. De store elvene går stort sett fra øst til Atlanterhavet i vest. Kysten er litt over 800 km lang og er variert med både store klipper og skjermede sandstrender som langs Algarve. Det nordlige Portugal er et fjellrikt område med mye regn, og karakteriseres av mange små gårder og vinmarker. Det er her nasjonalstaten Portugal har sin opprinnelse. I disse avsidesliggende områdene har folk rykte på seg for å være hardtarbeidende, tradisjonalistiske og fromme katolikker. Hovedelvene Douro og Tejo har opphav i Spania. Det sentrale Portugal, mellom elvene Douro og Tejo, har for det meste sanddyner og barskog langs kysten. Dette er områder der fiske har vært den tradisjonelle næringsveien. Lenger inn i landet domineres landskapet av små og mellomstore gårder. Hovedstaden Lisboa ligger ved kysten i det sentrale Portugal, og står for mesteparten av landets industri og handel. Det sydlige Portugal kalles Alentejo, og domineres av åslandskap og sletter med store gods og landbruk i stor skala, der dyrkes det blant annet hvete. Dette området har tradisjonelt vært et arnested for radikale politiske bevegelser. Den sydligste regionen i landet er kjent som Algarve, og består av svært tørre områder. Dette er det sted i landet hvor den mauriske innflytelsen er mest merkbar, noe som merkes både på arkitekturen og den lokale dialekten.Geologisk er Portugal en del av Det iberiske massiv. Landet danner grensesonen mellom Pyreneerhalvøyens indre og kystslettene langs Atlanterhavet. Fjellområdene i det nordlige Portugal hører til den hercynske foldning, oppsprukket og forkastet i tertiær, mens senkningene har tertiære og kvartære avleiringer. Det sydlige Portugal består av lave platåer med skiferbergarter, kalk- og sandstein. Øygruppene Asorene og Madeira er av vulkansk opprinnelse. === Klima === Portugal møter ofte lavtrykk fra Atlanterhavet om vinteren. Lavtrykkene streifer vanligvis bare innom de sørligere områdene, som Faro og Beja, og her regner det gjerne bare et par ganger i uka om vinteren. Vintertemperaturene langs kysten er omtrent som langs kysten av Spania, men i fjellene er det vesentlig kaldere. Atlanterhavet virker noe kjølende på kyststrøkene om sommeren og litt oppvarmende om vinteren, i innlandet er temperaturforskjellene mellom sommer og vinter større. Det er generelt lite nedbør om sommeren. Høylandet nord for Douro har over 1000 mm i gjennomsnittlig årlig nedbør, det meste kommer om vinteren fra november til mars. Sør for Tejo er det tilnærmet middelhavsklima og det indre av Alentejo er utsatt for tørke ved at det ofte ikke faller regn mai og november. Algarve er skjermet mot værforholdene i Alentejo og har et klima og en vegetasjon som minner om Nord-Afrika. Madeira har et mildt klima med liten forskjell på sommer og vinter. Middeltemperaturen om vinteren er omkring 16 ℃.Om somrene er det som regel fint vær, men Atlanterhavet fører av og til med seg litt fukt over land. Temperaturene når vanligvis 24–30 ℃ på ettermiddagen langs kysten, mens det er litt lavere temperaturer i fjellområdene. De nordlige områdene kan få en og annen regnbyge om sommeren, mens det stort sett er tørt lenger sør. Temperaturene er også behagelige om våren og høsten, og nedbøren holder seg på et minimum fra mai til november. Lisboa har en normal årsnedbør på 708 mm, og bare 17 mm av dette kommer i perioden juni-august. Porto, som ligger lenger nord på kysten, får derimot 1150 mm i året, mens Faro bare får 521 mm (7 mm fra juni til august). I Serra da Estrela faller det nok snø til at det drives skisport. === Vegetasjon === Vegetasjonen varierer på grunn av varierende klima og jordsmonn. I høyden i nord er bjørk, kastanje, eik og lønn vanlig, med bregner og lyng på bakken - en vegetasjon som ligner på den som finnes i Nord-Europa. I sør er eukalyptus, korkeik og oliventre vanlig. I Alentejo er store sletter dekket med korkeik og Portugal har 30 % av verdens forekomst av dette treslaget og er verdens største produsent av kork. I sør vokser typiske middelhavsurter som rosmarin, timian og lavendel. I sør trives også tropiske og subtropiske vekster som fiken, mandel, sitron, appelsin og granateple. I det nordlige og sentrale Portugal er det store skogsområder. == Demografi == Portugal hadde pr. juli 2009 et innbyggertall på 10 707 924, noe som gjorde landet til verdens 76. mest folkerike. Til samme tid var den årlige befolkningsveksten på 0,275 %. Befolkningens medianalder var 39,4 år, og befolkningen som helhet hadde 0,95 menn pr. kvinne.På 1900-tallet reiste mange portugisere utenlands på jakt etter arbeid. I Frankrike var det i 1980-årene opp til 1 million portugisere. a)Første folketelling, eldre tall er anslag. === Folkegrupper === Portugals befolkning består i overveldende grad av etniske portugisere; disse teller mellom 10 og 10,2 millioner mennesker. De største minoritetsgruppene i Portugal er personer fra Brasil (ca. 73 000) og Kapp Verde (ca. 68 000); folk fra andre tidligere portugisiske kolonier som Angola, Guinea-Bissau, São Tomé og Príncipe og Mosambik er også viktige minoritetsgrupper. Av folk fra landene som ikke har vært portugisiske kolonier utgjør ukrainere (ca. 42 000) den største gruppen.Fra 1500 til 1800 ble et betydelig antall afrikanere hentet til Portugal som slaver og senere absorbert i befolkningen. Siden 1950 har det kommet arbeidsinnvandrere fra Kapp Verde. Fastlandet har også tatt i mot flyktninger fra Afrika, Goa og Øst-Timor. Omkring 750 000 «hjemvendte» (retornados) kom til Portugal etter oppløsningen av koloniriket i 1974 og 1975. === Språk === Portugisisk er offisielt språk i Portugal, men fra 1999 har også mirandesisk hatt offisiell status i et lite område nordøst i landet. Portugisisk forstås av praktisk talt alle landets innbyggere, og er også til en viss grad gjensidig forståelig med andre vestiberiske språk slik som spansk. Portugisisk har sin opprinnelse i vulgærlatin. Innbyggerne er stolte av det portugisiske språket som er nært beslektet med og klart ulikt kastiljansk.Den gruppe portugisiske dialekter som tales i Portugal kalles europeisk portugisisk, og avviker noe når det gjelder ordforråd, rettskrivning og uttale fra brasiliansk portugisisk. Dialektene i Portugal kan grovt sett deles i to hovedgrupper: De sørlige/sentrale dialektene, og de nordlige dialektene. De sørlige/sentrale kjennetegnes gjerne ved at man har bevart skillet mellom /b/ og /v/, og ved tendensen til å gjøre diftongene [ei] og [ou] om til monoftongene [e] og [o]. Gruppa inkluderer dialekten i hovedstaden Lisboa og dialektene på øygruppene Asorene og Madeira. I de nordlige dialektene har man bevart [ei] og [ou] som diftonger, mens /v/-lyden har smeltet sammen med /b/ (som på spansk). Gruppa inkluderer dialekten i Porto. === Religion === Portugal er et overveidende romersk-katolsk land, der over 70 % av befolkningen definerer seg som katolikker. Omtrent en tredel går jevnlig til gudstjeneste, mens stort sett hele befolkningen benytter kirken til ritualer som dåp og vigsel. Landet har et formelt skille mellom kirke og stat; men det portugisiske samfunnslivet har likevel svært tette uformelle bånd til den katolske kirken.Siden 1976-grunnloven har Portugal hatt full religionsfrihet. Andre trossamfunn enn den katolske kirke har likevel hatt liten suksess i landet, og Portugal hadde i 1990-årene kun ca. 50 000 protestantiske kristne. Portugal har også en muslimsk minoritet, hovedsakelig gjestearbeidere fra Nord-Afrika, spesielt Marokko. Det jødiske samfunnet i Portugal teller omtrent 600 personer, i tillegg til ca. 100 såkalte «marranos».Ifølge den katolske kirke åpenbarte Jomfru Maria seg for tre barn i byen Fátima i 1917. Byen ble deretter et betydelig pilegrimsmål. == Historie == === Forhistorie === Fønikiske og greske handelsstasjoner vokste fram omkring Tejos munning. Romerske styrker erobret fra år 200 f.Kr. den sørlige delen av dagens Portugal. Etter beseiringen av Karthago fortsatte romerske styrker erobring av områdene nord for Tejo. I Romertiden utgjorde Den iberiske halvøy, Hispania, et rike hvor Lusitania var en provins. Da Romerriket gikk i oppløsning i folkevandringstiden ble det latinske språket bevart på halvøya.Maurerne som kom til Den iberiske halvøy i år 711 erobret raskt den sørlige delen av halvøya inkludert (fra år 714) store deler av det som senere ble Portugal. «Algarve» er et maurisk ord som betyr «vesten». Algarve ble et maurisk kongedømme og den arabiske innflytelsen spores fortsatt i mat, byggestil og folkeliv. Maurerne innførte nye nyttevekster som bomull, ris, sitron, appelsin, fiken og mandler. De innførte også avanserte vanningsteknikker som ga jordbruket store avlinger. Etter den mauriske erobringen pågikk det i flere hundre en kamp med kristne riker i nord om kontrollen over Den iberiske halvøy, Reconquista. Før år 1000 hadde kristne riker kontrollen sør til Douro. Området mellom Miño og Douro ble kalt Portucalense. På 1000-tallet ble lokale kristne styrker forsterket med franske og anglesaksiske korsfarere. Montemor ved Mondego ble erobret i 1034 og Coimbra i 1064. Kongen av Castilla og Léon ga det erobrede området, «Portucale», i len til den burgundisk fyrste Henrik. Dette området ble skilt ut fra Kongedømmet Galicia og Grevskapet Portugal. Grevskapet Portugal var to påfølgende grevskap i middelalderen rundt byene Braga og Porto. Det første grevskapet eksisterte fra midten av 800-tallet og fram til midten av 1000-tallet som et vasallrike eller føydalt len av kongedømmet Asturias, og senere underlagt kongedømmene Galicia og León. På 900-tallet etablerte maurerne på Den iberiske halvøy sitt eget kalifat uavhengig av det øvrige islamske riket. På 1000- og 1100-tallet besto det mauriske Iberia av mange små, dels rivaliserende kongedømmer, taifa. For eksempel Badajoz-taifaen omfattet store deler av det som ble Portugal. Fra 1250 regjerte maurerne bare Granada med omland og de var ingen mauriske herskere igjen i det området som ble Portugal. === Portugisisk statsdannelse === Portugal sporer sin nasjonale opprinnelse tilbake til 24. juni 1128 med slaget ved São Mamede. Den burgundiske fyrsten Afonso Henriques, kjent som Afonso I av Portugal, utropte seg selv som fyrste av Portugal, og deretter i 1139 som konge av Portugal. Året 1139 blir angitt som da det ble eget kongerike kalt Portugal i området rundt Porto og Braga. Lisboa ble erobret fra maurerne i 1147 og Portugal ble anerkjent av paven i 1179. I 1143 ble han anerkjent av kongedømmet León som konge av Portugal ved traktaten i Zamora. I 1179 i pavelig bulle, Manifestis Probatum, datert 23. mai 1179, anerkjente pave Alexander III Portugal som kongedømme og Afonso som dets konge. I 1226 innledet Portugal felttog mot det mauriske styret i Alentejo. Portugisiske styrker inntok Silves, den siste mauriskkontrollerte by, i 1249.Ferdinand I av Portugal døde barnløs i 1383 og i den politisk uklare situasjon hadde Juan I av Castilla planer om å slå Portugal sammen med Castilla. I slaget ved Aljubarrota i 1385 beseiret portugisiske styrker under Johan I, støttet av engelske bueskyttere, kastiljanske styrker. Dette ga Portugal uavhengighet fra Castilla. Johan I (portugisisk: João) ble den første kongen i Avis-dynastiet. Den fremvoksende kjøpmannsstanden i Lisboa og Porto støttet kongens planer om å utvide Reconquista til Nord-Afrika for tilgang til ressurser og handelsruter. Ekspansjonen til Afrika begynte med erobringen av Ceuta i 1415 der blant andre Henrik Sjøfareren (da 21 år gammel) deltok.På slutten av middelalderen vokste Lisboa frem som en viktig havn for handel. Italienske handelsfolk seilte stadig mer til Nord-Europa, særlig Flandern og England, og gikk som regel innom Lisboa for å proviantere. På 1400-tallet var de norditalienske bystatene Genova og Venezia samt Flandern økonomisk dominerende i Europa.Fra omkring 1300 var de mange kristne smårikene i Iberia samlet i tre store kongedømmer: Portugal, Castilla og Aragon. Granada var sentrum for et lite maurisk rike. Midt på 1400-tallet var Den iberiske halvøy politisk inndelt i kongerikene Castilla, Aragón, Navarra, Granada og Portugal. Spania var derimot ikke etablert som en politisk enhet. Castilla omfattet på den tiden Galicia som språklig er nært beslektet med portugisisk. Halvøyen hadde da omkring 7 millioner innbyggere, sammenlignet med Englands anslagsvis 3 millioner og Frankrikes befolkning som kan ha vært over 20 millioner. Det var ett felles myntsystem på Den iberiske halvøy, ett skattesystem og felles skriftspråk (kastiljansk var dominerende fra senmiddelalderen). Etter slaget ved Toro i 1476 presset Castilla og Aragon Portugal til å avstå Kanariøyene som viste seg å være strategisk mellomstasjon for trafikken til Amerika. Castilla koloniserte Kanariøyene fra 1480-årene. De katolske monarker hadde opprinnelige ambisjoner om å samle hele Den iberiske halvøy (Portugal, Castilla og Aragon samt Navarra) under en hersker. Granada ble erobret i 1492 (som også innledet den spanske erobringen av Amerika og fordrivelsen av jødene) og Navarra ble annektert av Castilla i 1512. === Imperiet === Sjøfarten har alltid vært viktig for Portugals økonomi og på 1400-tallet begynte en ekspansiv periode da landet organiserte flere oppdagelsesferder. Portugal ble Europas første kolonimakt. Den oversjøiske ekspansjonen begynte da Portugal i 1415 erobret Ceuta i Marokko. Madeira (Ilha da Madeira) ble oppdaget i 1419 og Asorene ble påvist i 1427. De første slavene fra Vest-Afrika ankom Portugal i 1441.Henrik Sjøfareren medvirket til Portugals oversjøiske ekspansjon. Han etablert blant annet en sjømannsskole i Sagres der ekspedisjoner ble forberedt og planlagt. En bakgrunn for ekspansjon og ekspedisjoner langs Afrika var at det osmanske riket hadde gjort handel med østen til et monopol for arabere. Portugisiske skip beveget seg gradvis lenger sørover langs Afrikas vestkyst og skaffet seg handelsstøttepunkter der, og i 1488 rundet et skip ledet av Bartolomeu Dias for første gang Kapp det gode håp. Disse ekspedisjonene gjorde at Portugal kunne sikre seg kolonier i Brasil og i Det indiske hav.Martin Behaim laget i 1492 verdens første globus basert på kunnskaper fra Portugal. Samme år krysset Christofer Columbus og seilte innom Asorene og Portugals fastland på tilbaketuren. Pedro Alvares Cabrals ekspedisjon krysset Atlanterhavet i 1500 og kom til det som ble Brasil og gjorde krav på området på vegne av Portugal. Vasco da Gamas ekspedisjon i årene 1497-1499 gikk rundt Kapp det god håp, langs Øst-Afrika (til det som er Tanzania) og til Goa i India. Goa blir kolonisert i 1510, Afonso de Albuquerque erobret Malakka i 1511. Ferdinand Magellan la ut for å seile jorden rundt i 1519. Portugisiske handelsfolk nådde Japan i 1543 og fikk i 1557 etablere seg på Macao som var under portugisisk styre til 1999. Rikdommene som disse reisene innbragte gjorde de portugisiske kongene til de rikeste i verden. Den store kolonien Brasil var til å begynne med lite verdt. Det var ikke påvist edle metaller eller andre produkter av høy verdi. Matjord var Brasils viktigste ressurs. Dyrking og raffinering av sukker ble snart den viktigste virksomheten i Brasil og kolonien ble verdens største sukkerprodusent til ut på 1600-tallet. Sukkervirksomheten ble finansiert og til dels drevet av flamske og hollandske forretningsfolk. Kunsten å raffinere sukker hadde portugiserne trolig lært av Venezia og på 1400-tallet ble det produsert sukker på Madeira.Den spanske kongen var bekymret for Portugals oversjøiske ekspansjon og suksess på havet, og støttet utrustning av spanske ekspedisjoner. Koloniseringen av Amerika ble fulgt av slavehandel fra Afrika. Portugal hadde allerede drevet salg av afrikanske slaver i hjemlandet. Ved en avtale inngått i 1494, Tordesillastraktaten, delte Spania og Portugal, med pavens støtte, verden mellom seg: Alt øst for en delelinje tilhørte Portugal og det viste seg at området som ble Brasil lå øst for denne linjen og det ble Portugals store koloni i Amerika. Etter lang strid ga Portugal fra seg Guyana-området til England, Frankrike og Nederland. Brasil var tynt befolket og mye av urbefolkningen rømte inn i jungelen for å unnslippe koloniherrene. Koloniseringen begynte ikke for fullt før på 1700-tallet. Mangel på lokal arbeidskraft i Brasil gjorde at portugiserne hentet slaver fra Afrika i langt større antall enn spanjolene i sine kolonier. De katolske monarker utviste ved Alhambra-dekretet (1492) jødene fra Castilla og Aragon. En stor del av jødene flyktet da til Portugal og ble etter en tid også forfulgt der (blant annet etter etableringen av Den portugisiske inkvisisjonen i 1536). Jøder som flyktet til Balkan og Nord-Afrika ble beskyttet av de muslimske regimene der. Noen jøder flyktet til Nederland og Belgia, blant annet kom Spinozas familie fra Portugal til Amsterdam på den måten. Jødene på Den iberiske halvøya, sefardiske jøder, brukte arabisk som skriftspråk på grunn av utstrakt kontakt med islam og arabere og brukte den spansk-hebraiske dialekten ladino. Den jødiske befolkningen på Den iberiske halvøy hadde opphav i romertiden. === Nedgang === I andre halvdel av 1500-tallet begynte en nedgangstid for Portugal med epidemier og minkende befolkningstall. Både Spania og Portugal hadde globale imperier, samtidig som herskerne i begge land ønsket å kontrollere Nord-Afrika. I et katastrofalt felttog i Marokko i 1578 ble kongen, Sebastian I, og mesteparten av adelen drept i Slaget ved Alcácer Quibir. I 1580 invaderte Spania det svekkede Portugal og landet havnet i en personalunion med Spania under kong Filip II av Spania (med navnet Filipe I av Portugal). Spanjolene behandlet Portugal dårlig, og i 1640, under Tredveårskrigen, brøt det ut et opprør som førte til at landet ble selvstendig. Et samtidig og tilsvarende opprør i Catalonia mislyktes. Løsrivelsen fra Spania ble fulgt av en krig som med avbrudd varte til 1668. Grenseområdet Extremadura ble lagt nesten øde i den langvarige krigen. England støttet Portugals løsrivelse fra Spania og det innledet en langvarig allianse mellom de to landene. Økonomien var imidlertid dårlig og på 1700-tallet var landet nært knyttet til England. Dette var også en periode med politisk ustabilitet. Portugals kolonier spredt i tre verdensdeler var kostbart å beskytte militært. I Øst-Asia fortrengte etter hvert hollandske handelsfolk portugiserne. Omkring år 1600 sto England, Frankrike og Nederland frem som de dominerende landene i Europa og i den videre kolonisering av oversjøiske områder.Lisboa og omland ble 1. november (allehelgensdag) 1755 rammet av et kraftig jordskjelv. Store deler av hovedstaden ble lagt i ruiner dels av branner som oppsto. En stor tsunami skyllet over land og oppover elven Tejo. Omkring 60 000 mennesker omkom. Sebastião José de Carvalho e Melo, markien av Pombal og en av landets viktigste reformatorer, gjenoppbygget omskapte Lisboa. Jordskjelvet ble bredt diskutert i Europa og omfattende hjelpetiltak ble satt i gang blant annet med en stor bevilgning fra Storbritannias parlament. Pombal regjerte med tilnærmet diktatorisk makt i 27 år. Hans ambisjon var å styrke Portugals økonomi og imperium (med Brasil i sentrum), og økonomisk uavhengighet fra Storbritannia, Portugals tradisjonelle allierte. Pombal svekket kirkens stilling og styrket kongemakten. Under Pombal ble jesuittene kastet ut av landet og slaveriet ble opphevet i selve Portugal i 1761. === Napoleonskrigene === Under Napoleonskrigene ville ikke Portugal delta i handelsblokaden av Storbritannia. En fransk styrke marsjerte i 1807 gjennom Spania og inntok Portugal. Kongefamilien og sentraladministrasjonen flyktet med britiske skip før den franske styrken nådde Lisboa. Kongefamilien reiste til Brasil der de ble værende til 1821. Rio de Janeiro ble da imperiets hovedstad og Brasil ble snart formelt likestilt med selve Portugal som del av «det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve». Franske styrker trakk seg i 1808 ut av Portugal etter Wellingtons seier. Under Wienerkongressen ble Bragança-dynastiet formelt gjeninnsatt. William Beresford, britiske general og øverstkommanderende for Portugals hær, regjerte landet fra 1817. Etter de politiske urolighetene i 1820 (Revolução Liberal) kom kongen tilbake fra Brasil i 1821 og et konstitusjonelt monarki erstattet enevelde.I Portugal ble Brasils status som koloni forsøkt gjenopprettet. Den 7. september 1822 erklærte Dom Pedro I Brasils uavhengighet og ble utropt til keiser av Brasil. I 1825 anerkjente Portugal Brasil som en selvstendig nasjon. Brasil var da blitt langt større enn selve Portugal både i folketall og i økonomi. Etter uavhengigheten fortsatte utvandringen fra Portugal til Brasil. === Den første republikken === På slutten av 1800-tallet kjempet reformvillige og konservative grupper mot hverandre. Tiltagende misnøye med kongestyret og en republikansk opinion vokste fram og i et attentat i 1908 ble kongen og kronprinsen drept. Landet erklærte seg som en republikk i 1910 etter at hæren og marinen tok kontroll over Lisboa 4. oktober 1910. Kongetro avdelinger i hæren ble slått ned i løpet av få timer. Portugal var det tredje landet i Europa som avskaffet monarkiet, tidligere var Frankrike og Sveits blitt republikker. Regjeringene var svake på grunn av den dårlige økonomien. Det republikanske styret ville skille kirke og stat, klostrene ble oppløst og tillate skilsmisse. De bygget ut skolevesenet for at alle skulle lære å lese og skrive. Kongefamilien ble forvist og adelen oppløst. I perioden 1910-1925 hadde Portugal 40 forskjellige regjeringer samt 18 revolusjoner og kuppforsøk. Det var voldelige opprør og borgerkrigslignende episoder. Monarkister forsøkte i 1919 å gjenopprette kongedømmet. Portugal ble også trukket inn i siste del av første verdenskrig.På slutten av 1800-tallet var Portugal et av Europas minst industrialiserte land. Landbruket var gammeldags og landsbygda dominert av noen få store jordeiere. Landet var stadig svært avhengig av Storbritannia. Institusjonene var gammeldags og dominert av den katolske kirken. Analfabetismen var blant de høyeste i Europa. Koloniene i det tropiske Afrika ble utvidet fra 1870. I 1890 presset Storbritannia Portugal til å trekke tilbake sine styrker fra det som senere ble Malawi og Zimbabwe. I Windsor-traktaten av 1899 fornyet Portugal og Storbritannia sin forsvarsallianse. I 1914 hadde Portugal åtte kolonier med samlet areal på over 2 millioner kvadratkilometer og en befolkning på 10 millioner (sammenlignet med Storbritannias 55 kolonier med nær 400 millioner innbyggere og Frankrikes 29 kolonier med 63 millioner). Tyskland erklærte krig mot Portugal 9. mars 1916 etter at tyske skip i portugisiske havner ble beslaglagt på bestilling fra Storbritannia. Portugisiske styrker deltok på vestfronten i 1917-1918, og det var trefninger mellom portugisiske og tyske styrker i Mosambik. === Diktaturet === I 1926 skjedde nok et militærkupp og Portugal utviklet seg til et diktatur under Estado Novo og Antonio de Oliveira Salazar som i 1968 ble etterfulgt av Marcello Caetano frem til 1974. Salazar hadde Hitler og Mussolini som forbilder uten å drive en så ytterliggående politikk. Under Salazar ble liberale reformer fra 1800-tallet reversert, arbeidernes rettigheter ble innskrenket og utdanningsbudsjettene ble skåret ned. Den politiske opposisjonen ble undertrykt blant annet gjennom det hemmelige politiet og det var pressesensur. Salazar ga den katolske kirken større makt. Under Salazar ble regjeringen dominert av sivile blant annet Salazars akademikerkollegaer. Salazar baserte i liten grad sin makt på propaganda og massemobilisering. Hans støttespillere var blant annet i industrien, blant de store jordeierne og i byråkratiet, mens opposisjonen fantes hos arbeidere i landbruket og industrien og blant intellektuelle.Den militære balansen på Den iberiske halvøy, alliansen med Storbritannia, nøytralitet i verdenskrigene og opprettholdelse av koloniimperiet var de avgjørende punktene i Portugals politikk før 1948. Salazar støttet Franco under den spanske borgerkrigen. Under andre verdenskrig var Portugal nøytralt. USA og Storbritannia leide en flybase (Base Aérea das Lajes) og marinebase på Asorene til bruk ved slaget om Atlanterhavet og som støttepunkt ved landgangen i Normandie. Tyskland protesterte mot brudd på Portugals nøytralitet. Forsøk på militærkupp i 1947 ble raskt slått ned av regimet. Etter andre verdenskrig gled Portugal inn i USAs interessesfære. Landet inngikk militæravtale med USA blant annet om baser på Asorene. Utover i 1950-årene var fortsatt kontroll over koloniene og videreføring av regimet sentrale mål for Salazar-regimet som var relativt isolert internasjonalt.Portugal gikk inn i NATO straks alliansen var opprettet. Sovjetunionen blokkerte lenge for at Portugal skulle bli medlem av FN og Portugal ble medlem i 1955. Striden med India om Goa tilspisset seg i 1950-årene. Portugal var i 1960 med ved stiftelsen av EFTA sammen med Norge, Storbritannia og andre land utenfor EEC. Samme år gikk Portugal inn i OECD. === Demokratisering og EU === Diktaturet ble styrtet i et militærkupp 25. april 1974 og demokratiske reformer og avkolonisering ble innledet. Portugal var fortsatt en kolonimakt mens andre europeiske land ga koloniene uavhengighet. Sterk misnøye med kolonikrigen var viktig bakgrunn for at restene av Salazar-regimet ble felt. Politiske fanger ble straks løslatt, og avisene kom for første gang ut uten sensur. Denne avgjørende begivenheten i Portugals moderne historie kalles nellikrevolusjonen etter de sivile innbyggerne hadde gitt røde nelliker til de regjeringslojale soldater for å få dem til å overgi seg. General Spinola, som sto i spissen for det nye regimet, mislyktes med et militærkupp våren 1975. I mars 1976 ble en ny forfatning vedtatt. Det første ordinære parlamentsvalget ble holdt 25. april 1976, og sosialistpartiet (PS) fikk flest seter i parlamentet. Perioden fra revolusjonen til 1976 var preget av stor politisk usikkerhet med skiftende regjeringer og uklare veivalg. Etter 1976 og fremover hadde sosialisten Mário Sóares en stor del av ansvaret for den stabile demokratiske utviklingen. Landet ble medlem av Europarådet i 1976. Portugal fikk økonomisk hjelp fra andre europeiske land, og revisjon av grunnloven i 1982 holdt de militære helt ute av politikken. I perioden 1977-1985 beveget det politiske tyngdepunktet seg mot sentrum og sentrum-høyre, og det sosialdemokratiske partiet (PSD) ble dominerende i parlamentet. I 1987 fikk PSD over 50 % ved valg til nasjonalforsamlingen. Sóares ble president i 1986 da landet gikk inn i EF. I 1992 ble toll mot øvrige EF-land fjernet da Portugal ble del av det indre markedet. I 1993 sluttet Portugal seg til Maastricht-traktaten som skapte EU. === Statsgjeldskrisen === Portugal innførte euro som valuta i 1999 og escudo gikk ut av bruk i januar 2002. Ved statsgjeldskrisen i eurosonen fra rundt 2010 hadde Portugal (sammen med Hellas, Spania, Irland og Kypros) problemer med å betale en statsgjeld på opp mot 130 % av BNP. Samtidig hadde husholdningene økt sin gjeld fra 50 til 150 % av disponibel inntekt. En internasjonal finansiell hjelpepakke til Portugal (på omkring 78 milliarder euro) ble satt sammen. Kraftige innstramminger i offentlige budsjetter til og med 2014 ble fulgt av økte budsjetter under statsminister António Costa. Det ble i 2018 anslått at det portugisiske statsbudsjettet for først gang på 25 år vil gå i overskudd i 2020. I 2017 var budsjettunderskuddet på 1 % av BNP. Veksten fra 2014 skriver seg blant annet fra sterk vekst i reiselivsnæringen samt i vareproduserende industri. Fra år 2000 til 2017 vokste landets BNP med under 10 %, etter tilbakegang i forbindelse med finanskrisen og statsgjeldskrisen var Portugals BNP i 2017 tilbake på nivået i 2008. Krisen medvirket til stor utvandring av unge arbeidssøkende noe som har bidratt til å holde arbeidsledigheten nede. == Politikk og administrasjon == Portugal har siden 1976 vært en demokratisk republikk. Det politiske systemet er basert på parlamentarisme, med statsministeren som den viktigste politiske figuren. === Statsoverhode og regjering === Den portugisiske presidenten velges for fem år, og har for det meste en seremoniell rolle. Sittende president (fra 2016) er Marcelo Rebelo de Sousa, fra det kristeligdemokratiske partiet Partido Social Democrata. Presidenten utpeker regjeringen (basert på valgresultatet), og har makt til å utskrive nyvalg. Han er også øverste militære leder. Regjeringen ledes av statsministeren. Denne utpeker og leder regjeringen. Fra 2011 til 2015 var Pedro Passos Coelho (Partido Social Democrata) Portugals statsminister. Han ble i november 2015 etterfulgt av sosialisten António Costa. === Parlament === Portugal har et ettkammersystem. Parlamentet heter Assembleia da República, består av inntil 230 representanter og møtes i Palácio de São Bento i Lisboa. Representantene velges i 22 valgdistrikter (tilsvarende Portugals 18 distrikter, i tillegg til ett for hver av de to autonome regionene, og to for portugisere bosatt utenlands) for perioder på fire år. Portugal har forholdstallsvalg, der mandatfordelingen følger D'Hondts metode. Det er stor forskjell i størrelsen på valgdistriktene; og Lisboa-distriktet velger 48 representanter til parlamentet mens Portalegres to. Assembleia da República ledes av en parlamentspresident, som typisk kommer fra den største partigruppen. Dette er det nest høyeste offentlige verv i Portugal etter presidenten, og parlamentspresidenten vil overta vervet som Portugals president midlertidig dersom presidenten skulle falle fra eller av andre grunner ikke kan fungere i sitt embete. Siden 2005 har Jaime Gama (PS) vært parlamentspresident. === Politiske partier === Ved parlamentsvalget 4. oktober 2015 ble koalisjonspartiet Portugal à Frente (PàF), som består av Partido Social Democrata (PSD) og Centro Democrático e Social - Partido Popular (CDS-PP), størst med 38,6 % av stemmene (107 parlamentsplasser). Partido Socialista (PS) kom på andreplass med 32,3 % (86 plasser). De tre mindre partiene i parlamentet er Bloco de Esquerda (B.E.) med 10,2 % (11 plasser) og Coligação Democrática Unitária (CDU) med 8,3 % (17 plasser). Pessoas-Animais-Natureza (PAN), et natur- og dyrevernparti, mottok 1,4 % av stemmene (1 plass). CDS-PP er høyreorientert, B.E. er sosialistisk, mens CDU er en valgallianse mellom kommunistpartiet og det portugisiske grønne partiet. === Administrativ inndeling === Siden 1976 har Portugal vært inndelt i 18 distrikter (distritos). Disse har navn etter sitt administrasjonssentrum. Distriktene spiller imidlertid liten rolle rent administrativt, og mesteparten av regional- og lokaldemokratiet skjer i landets 308 kommuner (concelhos). Den utøvende makten på kommunalt nivå ledes av et valgt Câmara Municipal, mens budsjetter og andre overordnede spørsmål også må godkjennes av kommunestyret (Assembleia Municipal). Kommunene er igjen delt inn i 4 261 sogn (freguesias), hver med egne lokaladministrasjoner. Det finnes også to autonome regioner (regiões autónomas): Asorene (Açores) og Madeira. Disse er begge oversjøiske territorier, og har egne regionale parlamenter og regjeringer. == Næringsliv og økonomi == Eksporten omfatter tekstiler, bekledning og sko, elektriske maskiner og kork samt fiskeprodukter og vin. Portugal er verdens største korkeksportør. Turismen har en stadig økende betydning for landets økonomi. Gruvedrift og industri er også viktige næringer og det utvinnes svovelkis, kaolin, sink, wolfram og andre mineraler. Da Portugal ble medlem av EU i 1986 var det et av de fattigste landene i Vest-Europa. Tidlig i 1990-årene hadde Portugal den største økonomiske veksten i Europa med over 5 % årlig. I 1980-årene var Portugals BNP per innbygger bare halvparten av nabolandet Spanias. Fra 1980-årene av har det vært investert mye i fabrikker, infrastruktur (veier, vannkraft) og boliger. Portugal har få mineralforekomster av verdi bortsett fra litt wolfram, kobber og tinn. Lisboa og Porto-Braga-området er viktige industriområder med en del tungindustri. I 1990-årene utgjøre klær, lær, skotøy og tekstiler omkring 40 % av eksporten. I 1990-årene sto tjenesteytende sektor inkludert turisme for vel 50 % av sysselsettingen. === Jordbruk === Omtrent 60 % landets areal er dyrket jord, tradisjonelt drevet i liten skala som familiegårder. Portugal var til omkring nellikrevolusjonen i stor grad et jordbruksland. Portugals jordbruk var på slutten av 1900-tallet et av de minst moderne i Europa. Samtidig med modernisering av landets infrastruktur ble stadig flere gårder drevet kommersielt i stor skala. I volum er vin og poteter de største produktene, mais og hvete blir også dyrket i stort volum. Jordbruk som næringsvei dominerer i Alentejo. Oliven dyrkes flere steder og ris mest langs kysten. Vindruer produseres nord for Lisboa. I 1990-årene sto jordbruk, skogbruk og fiske for omkring 10 % av sysselsettingen. === Fiske === Sardiner utgjør omkring ⅓ av landets fiskefangst og sammen med tunfisk tatt utenfor Algarve utgjør dette størstedelen av landets fiskeeksport. Fisk var lenge landets viktigste eksportprodukt. Mye fiske har foregått med små båter langs kysten og noen større båter har reist helt til Newfoundland. Hermetisering og foredling av fisk har vært en viktig industri på land. === Reiseliv === Turisme ble en voksende næring av betydning fra 1960-årene. Særlig Algarve med sitt middelhavsklima, strender og klipper har tiltrukket seg mange besøkende. I 1980- og 1990-årene økte antallet turister med over 10 % årlig og turismen utgjorde da 6 % av BNP. == Samfunn == === Kalender og helligdager === I tillegg til de «vanlige» kristne helligdagene (langfredag, påskedag og juledag) feires det flere katolske festdager i Portugal. 47 dager før påske feires Carnaval, mens 60 dager etter påske feires Corpus Christi. Jomfru Marias opptagelse i himmelen (Assunção de Maria) feires 15. august. Den 1. november feirer portugiserne allehelgensdag (Todos os Santos), mens den 8. desember er Maria unnfangelsesdag (Imaculada Conceição). Den portugisiske nasjonaldagen (Dia de Portugal) er 10. juni, og markerer Luís de Camões' død i 1580. I tillegg er frihetsdagen 25. april (Dia da Liberdade, til minne om nellikrevolusjonen), republikkens dag 5. oktober (Implantação da República, til minne om Den første portugisiske republikks grunnleggelse i 1910), uavhengighetsdagen 1. desember (Restauração da Independência, til minne om unionsoppløsningen med Spania i 1640), arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai og første nyttårsdag offentlige fridager. === Massemedia === I 2008 leste omtrent 40 % av Portugals befolkning aviser «daglig eller nesten daglig». Likevel er opplagstallene lave for portugisiske dagsaviser; med kun 83 eksemplarer pr. 1000 innbyggere er dette blant det lavere i Europa. De viktigste portugisiske dagsavisene omfatter Jornal de Notícias, Público, Diário de Notícias, Correio da Manhã og O Primeiro de Janeiro. Den portugisiske allmennkringkasteren heter Rádio e Televisão de Portugal (RTP). Disse driver blant annet TV-kanalene RTP1 og RTP2, i tillegg til nyhetskanalen RTPN og regionalkanaler for Asorene og Madeira. Det første private alternativet til RTP kom i 1992 med Sociedade Independente de Comunicação (SIC). I tillegg til SICs vanlige kanal driver de også en nyhetskanal og flere underholdningskanaler. Televisão Independente (TVI) er et annet kommersielt alternativ, med kanalen simpelthen kjent som «4». === Helse === Portugiserne har en forventet levealder på 78,21 år, noe som plasserer dem på 47.-plass på verdensbasis. Spedbarnsdødeligheten er på 4,78 pr. 1000 levendefødte. Omtrent 34 000 portugisere lever med hiv/aids (2007 est.) === Utdanning === Etter nellikrevolusjonen i 1974 ble det etablert fullverdig grunnskole for alle, på den tiden var det fortsatt mange analfabeter i landet og mange voksne hadde aldri gått på skole. I 1990-årene var det fortsatt 20 % av befolkning som ikke kunne lese og skrive, noe som er svært mye i Europa. Det var lenge begrenset med biblioteker. Universitetet i Coimbra ble etablert i 1290 og er et av verdens eldste i kontinuerlig virksomhet. Universitetet i Lisboa og Universitetet i Porto ble etablert i 1911 etter den republikanske revolusjonen. Flere institusjoner for høyere utdanning er siden etablert andre steder (blant annet på Asorene og Madeira) for å dekke lokale behov. === Urbanitet === De flatere regionene ved kysten er langt mer befolkningsrike enn det høyereliggende innlandet. Lisboa- og Porto-områdene er de klart mest urbaniserte, og Lisboa med forsteder er det største vekstområdet i landet. Likevel var 2⁄3 av portugisere i midten av 1990-årene bosatt i det som ble klassifisert som rurale strøk. === Kriminell lavalder === Den kriminelle lavalderen i Portugal er 16 år. == Kultur == === Litteratur og skriftkultur === Den portugisiske litteraturens gullalder var på 1500-tallet. Kjente poeter og dramatikere fra denne perioden er Gil Vicente, Bernardim Ribeiro, Francisco de Sá de Miranda, António Ferreira og Luís de Camões. Den portugisiske oversjøiske ekspansjonen i denne perioden gav også grobunn for en omfattende historieskriving og reiselitteratur, blant annet med João de Barros' Décadas da Ásia og Fernão Mendes Pintos Peregrinação.Gjennom barokken lå den portugisiske litteraturen nede, og det var ikke før i opplysningstiden at Portugal kom ut av Spanias kulturelle skygge. Luís António Verney kritiserte det portugisiske åndslivet kraftig med sin Verdadeiro Método de Estudar i 1746. Verneys ideer førte blant annet til opprettelsen av det kjente litteraturselskapet Arcádia Lusitana. Mot slutten av århundret kom Tomás Antônio Gonzagas Marília de Dirceu, en av de mest populære bøkene på portugisisk noensinne. Inn på 1800-tallet kom romantikken med Almeida Garrett, mens Camilo Castelo Branco og Júlio Dinis innledet realismen i portugisisk litteratur. Senere kom Eça de Queirós, vanligvis ansett som den viktigste realisten i portugisisk litteraturhistorie.På 1900-tallet var den såkalte Orpheu-gruppen med Fernando Pessoa, Mário de Sá-Carneiro og José de Almada Negreiros viktige drivkrefter i fornyelsen av den portugisiske litteraturen, sammen med skribenter som Raul Brandão og Aquilino Ribeiro. Senere kom en nyrealistisk bølge, med forfattere som Ferreira de Castro, Carlos de Oliveira og José Cardoso Pires. Den betydeligste portugisiske dramatikeren i nyere tid er nok likevel Bernardo Santareno, kjent for sin venstreradikale kritikk av staten og Kirken. José Saramago er kjent for sine surrealistiske verk, han fikk Nobelprisen i litteratur i 1998. Andre portugisiske forfattere og diktere er blant annet Alberto Estima de Oliveira, António Gedeão og Joaquim Veríssimo Serrão. === Musikk === Fado og Cante Alentejano er to av Portugals særegne sangsjangre. Begge er inntatt på UNESCOS liste over immateriell kulturarv. Cante Alentejano en polyfon sangsjanger fra Alentejo der lyrikk fremføres a cappella av amatørkor på opp til 30 personer. Sangen er preget av særegne melodier og tekster. Tradisjonen er stadig levende i Alentejo. «Grândola, Vila Morena» av Zeca Afonso er en av kjente sangene i denne stilen. Fado har folkelig opphav først og fremst i byene Lisboa (særlig de fattigere bydelene) og Coimbra, og trolig inspirert av musikk og sang i koloniene. Sangen er preget av sterk innlevelse og uttrykker ofte en sørgmodig lengsel. Fado akkompagneres vanligvis av portugisisk og spansk gitar. Sangeren Amália (Amália Rodrigues) var en av de store stjernene og dødsfallet ble fulgt av tre dager landesorg, hun fikk statsbegravelse og sarkofagen ble plassert i Panteão Nacional. === Arkitektur === Portugal er stort sett og har lenge vært et katolsk land der kirken har hatt en sentral rolle i samfunnet, noe som spores i de mange og rikt utsmykkede kirkene. === Mat og drikke === Det portugisiske kjøkken er i stor grad basert på fisk og annen sjømat. Hver portugiser spiser årlig ca. 58,5 kg sjømat, noe som er høyest i Europa. Den mest kjente portugisiske fiskeretten er bacalao, basert på klippfisk. Portugiserne spiser i gjennomsnitt 8 kg torsk i året (noe som trolig er mest i verden). Andre kjente portugisiske retter er cozido, tripas og carne de porco à alentejana. Kjente portugisiske oster omfatter blant annet Queijo Serra da Estrela, Queijo de Castelo Branco, Queijo São Jorge og Queijo de Nisa. Portugal har lange vintradisjoner, og allerede i middelalderen eksporterte portugiserne i stor stil til England. Taylors portvinshus i Villa Nova de Gaia ble grunnlagt i 1692 og er landets eldste. Engelske selskaper har dominert portvinsbransjen i mange hundre år, en bransje de også var å utvikle. England ga på 1600-tallet Portugal enerett til salg av vin i England. Portugal verdens femte største vineksportør målt i volum. Av portugisiske viner er kanskje portvinen best kjent, ved siden av Madeira og Vinho Verde. === Idrett === Fotball er Portugals mest populære idrett. Landet har fostret en lang rekke toppspillere, blant annet Real Madrids Cristiano Ronaldo og «den sorte perle» Eusébio. Det portugisiske herrelandslaget har hatt gode internasjonale resultater det siste tiåret, blant annet med en andreplass på hjemmebane i EM i 2004 og en fjerdeplass i VM i 2006. På klubbnivå domineres portugisisk fotball av klubbene Benfica, Sporting og Porto, der sistnevnte også vant Mesterligaen 2003/2004. Portugal vant også EM i 2016. Portugal deltok for første gang i de olympiske leker i Stockholm i 1912 og Oslo i 1952. Medaljefangsten har imidlertid vært beskjeden, og pr. 2010 har portugiserne kun greid å vinne fire gullmedaljer: Carlos Lopes (maraton, Los Angeles 1984), Rosa Mota (også maraton, Los Angeles 1984), Fernanda Ribeiro (10 000 meter, Atlanta 1996) og Nelson Évora (tresteg, Beijing 2008). === Oppføring på UNESCOs lister === Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Angra do Heroismo Jerenimos-klostret og Belémtårnet i Lisboa Klostret i Batalha Klostret i Tomar Gamlebyen i Evora Klostret i Alcobaça Jordbrukslandskapet i Sintra Gamlebyen i Porto med Luiz I brua og Monastery of Serra do Pila Førhistorisk bergkunst i Coadalen Madeiras skog Laurisilva Vindistriktet Alto Douro Gamlebyen i Guimarães Vingårdslandsskap på øya PicoGarnison-grensebyen Elvas og dens festningsverk Universitetet i Coimbra, Alta og Sofia De kongelig bygning i Mafra Bom Jesus do Monte i BragaMesterverker i muntlig og immateriell kulturarv Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO. 2013 – Middelhavskjøkkenet 2014 – Cante Alentejano, flerstemmig sang fra Alentejo 2016 – Falkoneri 2019 – Vinterfestligheter, Carnival of Podence 2021 – Gatefest med papirblomster i Campo Maior == Referanser == == Litteratur == Champion, Neil (1998). Portugal. Risør: Esstess-forlag. ISBN 8291101264. Wheeler, Douglas (2010). Historical dictionary of Portugal. Lanham, Maryland: Scarecrow Press. ISBN 9780810870758. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Portugal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Portugal – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk og andre data om Portugal i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Portugal, offisielt Portugisiske republikk (portugisisk: República Portuguesa) er et land i det sydvestlige Europa. Fastlandet grenser til Spania, inngår i Den iberiske halvøy og har en lang kystlinje mot Atlanterhavet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Paleontologi

2023-02-04

Paleontologi

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Paleontologi']

Paleontologi (fra gresk: palaios, «gammel» + moderne latin: ontologia, «ontologi», som er læren om tingenes eksistens, vesen og egenskaper) er vitenskapen om forhistorisk liv, planter og dyr, inkludert fossiler, foruten også studiet av organismers evolusjon og forbindelser mellom hverandre og deres miljøer (deres paleoøkologi). Folk som utøver denne profesjonen og er faglært kalles en paleontolog. Paleontologi er en del av naturvitenskapen, og er beslektet med geologi og biologi. Vitenskapen ble etablert på 1700-tallet som et resultat av Georges Cuviers arbeid med komparativ anatomi, og utviklet seg hurtig på 1800-tallet. Paleontologien bruker metoder hentet fra en rekke vitenskaper som biokjemi, matematikk og ingeniørvitenskap. Ettersom kunnskapen har økt har det oppstått flere spesialiserte underdisipliner; noen konsentrerer seg om de forskjellige typene fossile organismer mens andre studerer økologi- og miljøhistorikk, som paleoklimatologi. Fossilene kan være forsteinete kalkskall etter muslinger og snegler, skjelett-rester eller det kan være avleiringer etter mikroorganismer. I all hovedsak både i antall arter og individer forekommer organismer i havet, og mikro-paleontologi gir også størst bidrag til stratigrafien. Generell paleontologi tar for seg studier av hva som hender med organismene etter at de er døde samt hvorledes de som livløst materiale tar del i jordens geologiske prosesser. Paleontologi omfatter også mikropaleontologi og palynologi. Disse fagfeltene omhandler fossiler av mikroorganismer, pollen og sporer. I Norge finnes det kjente forekomster av fossiler i Oslo-feltet og på Svalbard.

Paleontologi (fra gresk: palaios, «gammel» + moderne latin: ontologia, «ontologi», som er læren om tingenes eksistens, vesen og egenskaper) er vitenskapen om forhistorisk liv, planter og dyr, inkludert fossiler, foruten også studiet av organismers evolusjon og forbindelser mellom hverandre og deres miljøer (deres paleoøkologi). Folk som utøver denne profesjonen og er faglært kalles en paleontolog. Paleontologi er en del av naturvitenskapen, og er beslektet med geologi og biologi. Vitenskapen ble etablert på 1700-tallet som et resultat av Georges Cuviers arbeid med komparativ anatomi, og utviklet seg hurtig på 1800-tallet. Paleontologien bruker metoder hentet fra en rekke vitenskaper som biokjemi, matematikk og ingeniørvitenskap. Ettersom kunnskapen har økt har det oppstått flere spesialiserte underdisipliner; noen konsentrerer seg om de forskjellige typene fossile organismer mens andre studerer økologi- og miljøhistorikk, som paleoklimatologi. Fossilene kan være forsteinete kalkskall etter muslinger og snegler, skjelett-rester eller det kan være avleiringer etter mikroorganismer. I all hovedsak både i antall arter og individer forekommer organismer i havet, og mikro-paleontologi gir også størst bidrag til stratigrafien. Generell paleontologi tar for seg studier av hva som hender med organismene etter at de er døde samt hvorledes de som livløst materiale tar del i jordens geologiske prosesser. Paleontologi omfatter også mikropaleontologi og palynologi. Disse fagfeltene omhandler fossiler av mikroorganismer, pollen og sporer. I Norge finnes det kjente forekomster av fossiler i Oslo-feltet og på Svalbard. == Referanser == == Eksterne lenker == «Livet etter katastrofen», Forskning.no 15. november 2003 Smithsonians paleontologiske nettsted Spørsmål og svar (FAQ) om paleontologi, Universitetet i Californias Museum for paleontologi

Paleontologi (fra gresk: palaios, «gammel» + moderne latin: ontologia, «ontologi», som er læren om tingenes eksistens, vesen og egenskaper) er vitenskapen om forhistorisk liv, planter og dyr, inkludert fossiler, foruten også studiet av organismers evolusjon og forbindelser mellom hverandre og deres miljøer (deres paleoøkologi). Folk som utøver denne profesjonen og er faglært kalles en paleontolog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prosessor

2023-02-04

Prosessor

['Kategori:Pekere']

Prosessor kan vise til: CPU, sentralenhet i en datamaskin Digital signalprosessor, en mikroprosessor optimalisert for signalbehandlingsoppgaver Grafikkprosessor Koprosessor, spesialisert hjelpeprosessor Aritmetisk logisk enhet, krets som utfører aritmetiske og logiske operasjoner FPU, flyttallsprosessor Mikroprosessor, en CPU i én integrert krets Vektorprosessor, en prosessor som utfører operasjoner på flere data samtidig Mikrokontroller, en programmerbar prosessor

Prosessor kan vise til: CPU, sentralenhet i en datamaskin Digital signalprosessor, en mikroprosessor optimalisert for signalbehandlingsoppgaver Grafikkprosessor Koprosessor, spesialisert hjelpeprosessor Aritmetisk logisk enhet, krets som utfører aritmetiske og logiske operasjoner FPU, flyttallsprosessor Mikroprosessor, en CPU i én integrert krets Vektorprosessor, en prosessor som utfører operasjoner på flere data samtidig Mikrokontroller, en programmerbar prosessor

Prosessor kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Programvare

2023-02-04

Programvare

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Programvare', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Viktige stubber']

Programvare, eller egentlig datamaskinprogramvare, (engelsk: software, noen ganger kalt mykvare) er en fellesbetegnelse for dataprogrammer. Ofte tenker en på programvare som noe som brukes på PC-er, men mye utstyr som tilhører hverdagen i det 21. århundre, som mobiltelefoner, mikrobølgeovner, tv-apparater, spillkonsoller, komfyrer og vaskemaskiner, inneholder også programvare. Datamaskinenes programvare er slik navngitt for å skille det fra datamaskinenes maskinvare, selve datamaskinen. Programvare skrives/utvikles ved hjelp av et eller flere programmeringsspråk. De programmeringsspråkene som i sin oppbygning ligger nærmest til maskinvaren, er assembler.

Programvare, eller egentlig datamaskinprogramvare, (engelsk: software, noen ganger kalt mykvare) er en fellesbetegnelse for dataprogrammer. Ofte tenker en på programvare som noe som brukes på PC-er, men mye utstyr som tilhører hverdagen i det 21. århundre, som mobiltelefoner, mikrobølgeovner, tv-apparater, spillkonsoller, komfyrer og vaskemaskiner, inneholder også programvare. Datamaskinenes programvare er slik navngitt for å skille det fra datamaskinenes maskinvare, selve datamaskinen. Programvare skrives/utvikles ved hjelp av et eller flere programmeringsspråk. De programmeringsspråkene som i sin oppbygning ligger nærmest til maskinvaren, er assembler. == Eksempel på anvendelse programvare == Programmeringsspråk, scriptspråk osv. som for eksempel C, C++, Java, C#. Websider utviklet ved hjelp av HTML, PHP, Perl, JSP, ASP.NET, XML Dokumenthåndteringssystemer som Microsoft Office, OpenOffice Operativsystemprogramvare som Microsoft Windows, GNU/Linux (som kjører GNOME og KDE), Sun Solaris osv. Programvare omfatter også videospill som f. eks. Super Mario, Grand Theft Auto for PC eller videospillkonsoll. Disse spillene kan lages ved hjelp av CGI (datagenerert grafikk) som kan lages ved hjelp av programvare som Maya, 3DS Max osv. == Referanser == == Se også == Programvareutvikling Greyware

Programvare, eller egentlig datamaskinprogramvare, (engelsk: software, noen ganger kalt mykvare) er en fellesbetegnelse for dataprogrammer. Ofte tenker en på programvare som noe som brukes på PC-er, men mye utstyr som tilhører hverdagen i det 21.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_plantefamilier_med_norsk_navn

2023-02-04

Liste over plantefamilier med norsk navn

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Botanikklister', 'Kategori:Norske naturlister', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Trenger oppdatering']

Denne alfabetiske listen over plantefamilier viser alle familier av blomsterplanter som har et norsk navn. Oversikten består av 187 navn på 152 familier. (Grunnen til dette avviket er fem synonyme navn, og at 30 forhenværende familier har blitt «degradert» til delgrupper av større familier.) En alfabetisk oversikt over samtlige 461 plantefamilier (ikke bare de med norsk navn) finnes i listen over plantefamilier. En systematisk oversikt over plantefamiliene finnes i artikkelen dekkfrøede planter. Se også den alfabetiske listen over planteordenene.

Denne alfabetiske listen over plantefamilier viser alle familier av blomsterplanter som har et norsk navn. Oversikten består av 187 navn på 152 familier. (Grunnen til dette avviket er fem synonyme navn, og at 30 forhenværende familier har blitt «degradert» til delgrupper av større familier.) En alfabetisk oversikt over samtlige 461 plantefamilier (ikke bare de med norsk navn) finnes i listen over plantefamilier. En systematisk oversikt over plantefamiliene finnes i artikkelen dekkfrøede planter. Se også den alfabetiske listen over planteordenene. == A == Agavefamilien Akantusfamilien Almefamilien Aloëfamilien Amarantfamilien Ananasfamilien Andematfamilien Aspargesfamilien == B == Bananfamilien Begoniafamilien Berberisfamilien Bergflettefamilien Bergknappfamilien Bergsildrefamilien Bjørkefamilien Bladliljefamilien Blomkarsefamilien Blærenøttfamilien Blærerotfamilien Blåfjærfamilien Botnegrasfamilien Brudelysfamilien Brunrotfamilien Bukkebladfamilien Buksbomfamilien Bøkefamilien == D == Dagblomstfamilien Dagliljefamilien Draketrefamilien Dunkjevlefamilien == E == Eplefamilien Erteblomstfamilien Evjeblomfamilien == F == Fagerblomstfamilien Fiolfamilien Firbladfamilien Fjellflokkfamilien Fjellprydfamilien Frankeniafamilien Froskebittfamilien == G == Gaukesyrefamilien Giftliljefamilien Granateplefamilien Grasfamilien Gravmyrtfamilien Gresskarfamilien == H == Halvgrasfamilien Hampefamilien Hasselfamilien Havfruegrasfamilien Havgrasfamilien Hestehalefamilien Hestekastanjefamilien Hesterumpefamilien Hinnebegerfamilien Holurtfamilien Honningurtfamilien Hornbladfamilien Hortensiafamilien Hyasintfamilien Hyllfamilien == I == Ibenholtfamilien Ingefærfamilien == J == Jamsrotfamilien Jerntrefamilien Jernurtfamilien Jordrøykfamilien == K == Kadsurafamilien Kakaofamilien Kaktusfamilien Kannafamilien Kapersfamilien Kaprifoliumfamilien Kardeborrefamilien Katsurafamilien Kattehalefamilien Kattostfamilien Kjempefamilien Kjernefruktfamilien Klokkefamilien Kokafamilien Konvallfamilien Kornellfamilien Korsblomstfamilien Kreklingfamilien Kristtornfamilien Krossvedfamilien Kuleblomfamilien Kurvplantefamilien == L == Laurbærfamilien Leppeblomstfamilien Liljefamilien Lindefamilien Linfamilien Lyngfamilien Løkfamilien Lønnefamilien == M == Magnoliafamilien Mahognifamilien Mangofamilien Maurefamilien Meldefamilien Middagsblomstfamilien Mimosafamilien Mirakelblomstfamilien Mistelteinfamilien Mjølkefamilien Morbærfamilien Moskusurtfamilien Muskatnøttfamilien Myrkonglefamilien Myrtefamilien == N == Narsissfamilien Nattlysfamilien Nellikfamilien Neslefamilien Nøkkerosefamilien Nøkleblomfamilien == O == Oljetrefamilien Orkidéfamilien == P == Palmefamilien Papayafamilien Pasjonsblomstfamilien Peonfamilien Pepperfamilien Perikumfamilien Piggknoppfamilien Pilefamilien Porsfamilien Portulakkfamilien == R == Resedafamilien Ripsfamilien Rosefamilien Rubladfamilien Rutefamilien == S == Sandliljefamilien Sapodillefamilien Sauløkfamilien Sivblomstfamilien Sivfamilien Skjermplantefamilien Slireknefamilien Snylterotfamilien Soldoggfamilien Soleiefamilien Solrosefamilien Sommerfuglbuskfamilien Spireafamilien Spolebuskfamilien Springfrøfamilien Steinfruktfamilien Stjerneanisfamilien Storkenebbfamilien Stryknintrefamilien Styraksfamilien Sumakfamilien Svalerotfamilien Sverdliljefamilien Søterotfamilien Søtvierfamilien Såpebærfamilien == T == Tamarindfamilien Tamariskfamilien Tebuskfamilien Tidløsfamilien Tindvedfamilien Tjønnaksfamilien Trollhasselfamilien Trollheggfamilien Trompettrefamilien Trådurtfamilien Tusenbladfamilien Tysbastfamilien == V == Valmuefamilien Valnøttfamilien Vaniljerotfamilien Vannkransfamilien Vannstjernefamilien Vassgrofamilien Vasshårfamilien Vasskransfamilien Vendelrotfamilien Vindelfamilien Vinfamilien Vintergrønnfamilien Vortemelkfamilien Vectorfamilien == Å == Ålegrasfamilien == Eksterne lenker == Artsdatabanken

Denne alfabetiske listen over plantefamilier viser alle familier av blomsterplanter som har et norsk navn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prevensjon

2023-02-04

Prevensjon

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Prevensjon']

Prevensjon (av latin praevenire – å komme foran) betyr «forebyggelse». I Norge brukes begrepet først og fremst innen medisin og juss. I medisinsk betydning mener en da beskyttelse mot uønsket graviditet, men i de senere år har denne definisjonen i økende grad blitt utvidet til også (eller utelukkende) å fokusere på forebyggelse av kjønnssykdommer. I denne siste betydning vil begrepet sikker sex være synonymt med «prevensjon».

Prevensjon (av latin praevenire – å komme foran) betyr «forebyggelse». I Norge brukes begrepet først og fremst innen medisin og juss. I medisinsk betydning mener en da beskyttelse mot uønsket graviditet, men i de senere år har denne definisjonen i økende grad blitt utvidet til også (eller utelukkende) å fokusere på forebyggelse av kjønnssykdommer. I denne siste betydning vil begrepet sikker sex være synonymt med «prevensjon». == Historie == Prevensjon er trolig blitt brukt helt siden menneskene forstod sammenhengen mellom samleie og befruktning. Eksempler på eldre former er langvarig amming, avbrutt samleie, skylling av skjeden etter samleie, og kondomer laget av dyretarmer. Med fremstillingen av gummi på slutten av 1800-tallet fikk man sikrere prevensjonsmidler som kondom og pessar.Planter brukt til prevensjon og til å fremkalle abort er kjent fra gammelegyptiske og middelalderlige europeiske medisintekster. Den greske gynekologen Soranos fra Efesos skjelnet på 100-tallet mellom prevensjon og fremkalt abort. Hans oppskrifter inneholdt granateple, silfion og ferula som virker svangerskapsforebyggende. Ekstrakt av silfion er funnet å hindre et befruktet egg i å sette seg fast i livmoren. Fra Nord-Europa kjennes Lorsch-håndskriftet fra 800-tallet som inneholder en kur mot mageknip. Kuren fremkaller også menstruasjon. I oppskriften inngår blant annet pepper, ingefær, persille og sellerifrø, som er kjent for sin effekt på kvinners fruktbarhet. Hildegard av Bingen anbefalte i en oppskrift fra 1100-tallet hasselurt til kvinner som var plaget av smerter fra uteblitt menstruasjon, åpenbart på det rene med at dette også fremkalte abort. Hildegard brukte ikke antikke tekster, men baserte seg på det hun lærte av kvinner rundt seg. Malurt var kjent for å fremkalle menstruasjon. Også vill gulrot var kjent som prevensjon, og påvirker faktisk progesteron-nivået. En skjefull ville gulrotfrø i et glass vann etter samleie skulle hindre svangerskap. Henrik Harpestreng skrev i sin urtebok om myrra at det virket mot spolorm «oc kombær ut døt barn», dvs. at inntak av myrra ville støte ut et dødt foster. Vitenskapelige forsøk i 1933 påviste for første gang kvinnelige kjønnshormoner i planter. Fra 1966 er det påvist at noen planter produserer stoffer med egenskaper som østrogen.I 1960-årene kom p-pillen på markedet. I Norge ble den tillatt som prevensjonsmiddel i 1967. P-pillen ble i hele Vesten symbolet på kvinnefrigjøring og seksuell frigjøring. Den nye prevensjonen ble møtt med stor skepsis, spesielt blant kirken og religiøse personer. Man fryktet at prevensjon var en trussel mot ekteskapet og at den ville føre til et «utøylet driftsliv». Moderne prevensjon har revolusjonert folks, spesielt kvinners seksualliv. Prevensjon har gjort det mulig å ha sex når man har lyst, uten å være redd for uønskede svangerskap. Det har også gitt folk muligheten til å planlegge når, og om, man vil ha barn. == Forebygging av uønsket graviditet == Prevensjonsmidler brukes av seksuelt aktive personer for å redusere risiko for uønsket graviditet. Noen prevensjonsmidler er mer sikre enn andre. Hormonspiral, p-piller, p-sprøyte og kobberspiral regnes som relativt sikre prevensjonsmidler, mens kondom, femidom, pessar og minipiller er mindre sikre. Metodefeil angir risiko for å bli gravid ved korrekt bruk av et prevensjonsmiddel i ett år. Brukerfeil angir risiko for graviditet hos en gjennomsnittsbruker. Uten noen form for prevensjon ville 80 % av seksuelt aktive kvinner i fruktbar alder blitt gravide i løpet av ett år. == Mekaniske prevensjonsmidler == Herunder kommer prevensjonsmidler som kondom, pessar og femidom som alle hindrer sædcellene i å nå eggcellene og hindrer dermed befruktning. Kobberspiralen virker blant annet ved å gjøre det vanskeligere for sædcellene å nå frem, og om dette skjer vil det hindre egget i å feste seg til livmoren. === Kondom === Hovedartikkel: kondomKondomet beskytter mot graviditet og mot kjønnssykdommer ved at det er en gummihatt som tres på penis før og under samleie. Kondomet fanger opp sædcellene før de kommer inn i skjeden. Risikoen for å bli gravid er 2 % (metodefeil) – 15 % (brukerfeil) i løpet av ett år. Kondomet er det eneste prevensjonsmiddelet som kan brukes av menn og er også det eneste som beskytter mot kjønnssykdommer. En av ulempene med kondom er at det nedsetter mannens følsomhet, men dette kan også være en fordel hvis mannen har et problem med for tidlig sædavgang («prematur ejakulasjon»). Kondom og femidom regnes som sikrest for å unngå overføring av kjønnssykdommer, siden de hindrer direkte kontakt mellom hud og slimhinner. === Femidom === Hovedartikkel: femidomEt femidom er et prevensjonsmiddel beregnet for kvinner. I likhet med et kondom fungerer femidomet etter barrieremetoden, det vil si hindrer slimhinnekontakt, utveksling av kroppsvæsker og eventuell smitte mellom partnerne ved å utgjøre en mekanisk barriere. Derfor beskytter femidomet både mot seksuelt overførbare infeksjoner og mot uønsket svangerskap. Evnen til å beskytte mot svangerskap er omtrent like god som kondomets. Femidomet består av en tube med en fleksibel ring i hver ende; en mindre ring i den lukkede enden og en større ring i den åpne enden. Materialet er polyuretan, et plastmateriale, og femidomet inneholder altså ikke latex. Før samleie føres den minste ringen inn i skjeden, slik at den blir liggende rundt livmortappen, mens den store ringen blir liggende utenfor skjedeinngangen. Femidomet fjernes så snart samleiet er over. Det var knyttet forventninger til at femidom skulle kunne hjelpe kvinner til å oppnå bedre kontroll over egen seksualitet og reproduksjon. Imidlertid oppnådde femidom aldri særlig stor popularitet i Norge, og er nå trukket fra markedet. Selv om det primært er beregnet for kvinner, nøt femidomet også en viss popularitet blant menn som har sex med menn, som et alternativ til kondom ved analt samleie. === Pessar === Hovedartikkel: pessarEt pessar er en slags gummiskål som kvinnen setter inn i skjeden før et samleie. Etter samleiet må pessaret stå inne i minst seks timer. Pessar anbefales gjerne til voksne kvinner da det er relativt lite effektivt hos tenåringer. Det krever konsistent og riktig bruk. Ca. 15% av kvinner som bruker pessar blir gravid i løpet av et år. De fleste graviditeter skyldes brukerfeil. === Kobberspiral === Hovedartikkel: kobberspiralEn kobberspiral påvirker slimet i livmoren slik at bevegeligheten til egg- og sædceller hemmes. Dersom en befruktning likevel inntreffer vil det endrede miljøet i livmoren hindre et befruktet egg i å feste seg. Kobberspiral er ganske sikkert med under 1% risiko for å bli gravid i løpet av et år. Den er ikke fullt ut like sikker som hormonspiral, men langt billigere. Ulempene med kobberspiral er stort sett knyttet til at man har et fremmedlegeme i livmoren. Kvinner med menstruasjonsplager kan få disse forverret ved bruk av kobberspiral. === Sterilisering === Hovedartikkel: Sterilisering Kirurgisk metode for å fjerne evnen til reproduksjon. Kan utføres på begge kjønn. Meget høy grad av sikkerhet. == Hormonpreparater == === P-piller === Hovedartikkel: P-pilleP-piller inneholder to hormoner, østrogen og progesteron. De virker på tre måter: hindrer eggløsning, påvirker slimet i livmoren slik at det blir mindre gjennomtrengelig for sædceller og påvirker livmorslimhinnen slik at et befruktet egg ikke kan feste seg. Ved korrekt bruk er risikoen (ifølge WHO) for å bli gravid i løpet av et år 0,3%, men med brukerfeil (for eksempel glemt å ta en pille) er risikoen 8%. Det reduserer ikke risikoen for å få seksuelt overførbare sykdommer selv om en tettere slimpropp i livmorhalsen vil redusere risikoen for bekkeninfeksjon. P-piller kan også brukes til å redusere menstruasjonsblødninger. Livmorslimhinnen blir ikke fullt så tykk som normalt og man blør dermed mindre ved menstruasjon og man kan få redusert smertene. Det er også en betydelig redusert risiko for kreft og eggstokk-kreft. Blant ulempene med p-piller er at de kan påvirke humøret (depresjon, sexlyst). P-piller er kjent for å gi økt risiko for blodpropp. Risikoen for å få blodpropp av graviditet er langt større, så tar man det med i beregningen kan man si at totalrisikoen er redusert. === P-sprøyte === Hovedartikkel: P-sprøyteP-sprøyten som er i salg i Norge (Depo-Provera) inneholder bare gestagen og ikke østrogen. Det er en meget sikker metode som krever at man setter en sprøyte (ofte i setemuskelen) hver 12. uke. === P-stav === Hovedartikkel: P-stavP-staven er en liten plaststav som settes inn under huden og frigjør gestagen. Dette hindrer eggløsningen, men også andre funksjoner i kroppen. P-staven er på størrelsen med en fyrstikk, og varer mellom 3-5 år. === P-ring === P-ringen er en liten myk og elastisk ring som kvinnen selv setter inn i skjeden. Den tas ut etter tre ukers bruk og etter en ukes pause (med blødning) settes det inn en ny. Den inneholder progesteronlignende hormon og et østrogen. === P-plaster === P-plasteret er et tynt, lite plaster som settes på huden. Hormonene (progesteronlignende hormon og østrogen) finnes i plasterets lim og tas opp gjennom huden. Hvert plaster varer i én uke. === Minipiller === Hovedartikkel: MinipillerMinipiller fungerer omtrent som p-piller, men inneholder bare hormonet progesteron og hindrer derfor ikke eggløsning. 1-års-risikoen for å bli gravid med minipillebruk er 1 % (metodefeil) – 4 % (brukerfeil). Det har færre bivirkninger enn p-piller, men er samtidig noe mer usikkert i bruk. === Hormonspiral === Hovedartikkel: HormonspiralHormonspiral inneholder progesteron som hindrer sædcellen i å trenge seg frem til egget. I tillegg gjør den at livmoren ikke kan ta imot et befruktet egg. Hormonspiralen kjøpes på apoteket og tas med til lege som setter den inn. Spiralen varer i 5 år. == Annet == === Amming === Fullamming er ingen sikker prevensjon fordi det er uvisst når eggløsningen tar til igjen. Amming fører til produksjon av hormoner som bremser eggløsning, men flere andre faktorer er med til å avgjøre når syklus starter igjen. Med «fullamming» menes det at barnet får morsmelk som eneste ernæring, og at det ammes også om natten. Mor må heller ikke ha fått igjen menstruasjonen. Det forutsetter også at mor ikke har hatt blødninger senere enn 6 uker etter fødselen. Metoden regnes da som 97% sikker. == Referanser == == Se også == Nødprevensjon Usikker prevensjon == Eksterne lenker == NRK om sikker sex

Prevensjon (av latin praevenire – å komme foran) betyr «forebyggelse». I Norge brukes begrepet først og fremst innen medisin og juss.

https://no.wikipedia.org/wiki/Paganisme

2023-02-04

Paganisme

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Naturreligion', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Nyreligiøsitet', 'Kategori:Religion i Norge', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Usorterte stubber']

Paganisme er en internasjonal gruppebetegnelse på forskjellige eldgamle naturreligioner som dyrker en ikke-monoteistisk guddom. Paganisme blir ofte definert, noe nedsettende, som hedenskap, blant annet i forbindelse med ikke-kristne og ikke-jødiske stammereligioner. Ordet kan også brukes mer generelt om en sekulær, verdslig kultur eller livsanskuelse. Wicca var pr. 2004 den tallmessig største av de ny-paganistiske religionene, mens hinduismen av mange regnes som den eneste store uavbrutte paganistiske religion. Ulike former for sjamanisme er også paganistisk, og blir fortsatt praktisert av ulike urbefolkninger.

Paganisme er en internasjonal gruppebetegnelse på forskjellige eldgamle naturreligioner som dyrker en ikke-monoteistisk guddom. Paganisme blir ofte definert, noe nedsettende, som hedenskap, blant annet i forbindelse med ikke-kristne og ikke-jødiske stammereligioner. Ordet kan også brukes mer generelt om en sekulær, verdslig kultur eller livsanskuelse. Wicca var pr. 2004 den tallmessig største av de ny-paganistiske religionene, mens hinduismen av mange regnes som den eneste store uavbrutte paganistiske religion. Ulike former for sjamanisme er også paganistisk, og blir fortsatt praktisert av ulike urbefolkninger. == Historikk == Pagan kommer fra gresk der det betyr en som bor på landsbygda. og ble i den latinske formen pagus særlig brukt om galliske og germanske landsbyer. Dette henger sannsynligvis sammen med at de som bodde på landsbygda, ute på hedene, ofte kalt hedninger, ble kristnet sist og at deres religion ble ansett som bondsk hedenskap. Faktisk har mange urgamle, folkelige tradisjoner holdt seg nærmest intakte frem til vår tid. Eksempler på dette er påskeegg, maistang, st. hansbål og juletre. == Se også == Hedning Åsatru Heks Druide Panteisme Nordisk Paganistforbund == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Paganism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Søk på ordet «paganisme» i norske ordbøker: Søk etter paganisme i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok Eutopia.no: Hva er paganisme? Nordisk Paganistforbund Wicca.no Pagan Federation International - Norge

Paganisme er en internasjonal gruppebetegnelse på forskjellige eldgamle naturreligioner som dyrker en ikke-monoteistisk guddom. Paganisme blir ofte definert, noe nedsettende, som hedenskap, blant annet i forbindelse med ikke-kristne og ikke-jødiske stammereligioner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Planet

2023-02-04

Planet

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl.', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Planeter', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Utmerkede artikler']

En planet (gammelgresk: πλανήτης ἀστήρ, planētēs astēr, som betyr «vandrende stjerne») er et himmellegeme som går i bane rundt en stjerne eller en stjernerest. Den har stor nok masse til at dens egen gravitasjon har gjort den tilnærmet rund, men ikke så mye masse at det forårsaker kjernefysisk fusjon. Den har også ryddet «nabolaget» for planetesimaler. Begrepet planet er gammelt, med bånd til historie, vitenskap, mytologi og religion. Planetene ble sett på som guddommelige eller utsendte av guddommer i mange tidlige kulturer. Den empiriske naturvitenskapen endret denne oppfatningen. I det andre århundre e.Kr. trodde den gresk-romerske astronomen Ptolemaios at planetene gikk i bane rundt jorden i episykluser. Tanken om at planetene gikk i bane rundt solen hadde blitt foreslått en rekke ganger; på 1600-tallet beviste Galileo Galilei dette for første gang gjennom observasjoner ved hjelp av teleskop. I 1605 påviste Johannes Kepler, gjennom lovene for planetenes bevegelser, at banene ikke var sirkulære, men elliptiske. Bedre hjelpemidler til observasjoner avslørte at planeter roterte rundt skråstilte akser, liksom jorden, og at noen hadde iskapper og årstider. I romalderen har nære observasjoner med sonder avdekket at jorden og de andre planetene deler egenskaper som vulkanisme, stormer, tektonikk og hydrologi. I 2006 vedtok Den internasjonale astronomiske union (IAU) en definisjon av planeter innenfor solsystemet. Den er omstridt fordi den ekskluderer mange objekter med planetmasser – nemlig de største av gasskjempenes måner og objekter som tilhører en populasjon. Ceres og 4 Vesta tilhører asteroidebeltet, Pluto mistet planetstatusen etter at den ble kjent som tilhørende Kuiperbeltet utenfor Neptun, Eris tilhører den spredte skiven, og det kan være så mange som 100 transneptunske objekter med planetmasser. De tilhører en populasjon, klassifiseres som dvergplaneter, og hittil har fem fått denne statusen. Solsystemet inneholder også hundretusenvis av smålegemer. Planeter er av to hovedtyper: store gasskjemper med lav tetthet, og mindre, steinete terrestriske planeter. I solsystemet er det åtte planeter. I økende avstand fra solen er det de fire terrestriske planetene Merkur, Venus, jorden og Mars, etterfulgt av de fire gasskjempene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Seks av planetene har én eller flere naturlige satellitter i bane rundt seg. Siden 1992 har det blitt oppdaget planeter rundt andre stjerner («eksoplaneter») i vår galakse Melkeveien. 20. desember 2011 rapporterte laget bak Keplerteleskopet om oppdagelsen av de første eksoplanetene på størrelse med jorden, Kepler-20e og Kepler-20f i bane rundt den sollignende stjernen Kepler-20. Den 17. april 2014 ble det rapportert om den første kjente jordlignende planeten innenfor den beboelige sonen: Kepler-186f som går i bane rundt den røde dvergen Kepler-186. Den 7. oktober 2015 var det kjent 12 slike planeter. Per 17. juli 2018 er 3 803 kjente eksoplaneter innenfor 2 844 planetsystemer (hvorav 633 har mer enn én planet) oppført i Extrasolar Planets Encyclopaedia ved Parisobservatoriet. Størrelsene varierer fra terrestriske planeter som jorden til planeter med 25 jupitermasser. Nettstedet Exoplanet Data Explorer ved University of California, Berkeley inkluderer objekter på opp til 24 jupitermasser. Per 17. juli 2018 opererer det med 2 954 bekreftede planeter og 2 337 ubekreftede kandidater, eller totalt 5 291 planeter. Keplerteleskopets database omfatter per 19. oktober 2017 totalt 2 330 bekreftede planeter og 4 496 ubekreftede kandidater. En studie fra 2012 som analyserte data fra gravitasjonell mikrolinsing anslo et gjennomsnitt på minst 1,6 bundne planeter for hver stjerne i Melkeveien. Astronomer ved Harvard–Smithsonian Center for Astrophysics anslo i januar 2013 at det i melkeveien finnes «minst 17 milliarder» eksoplaneter på størrelse med jorden (0,8–1,25 jordmasser), med omløpsperioder på 85 dager eller mindre.

En planet (gammelgresk: πλανήτης ἀστήρ, planētēs astēr, som betyr «vandrende stjerne») er et himmellegeme som går i bane rundt en stjerne eller en stjernerest. Den har stor nok masse til at dens egen gravitasjon har gjort den tilnærmet rund, men ikke så mye masse at det forårsaker kjernefysisk fusjon. Den har også ryddet «nabolaget» for planetesimaler. Begrepet planet er gammelt, med bånd til historie, vitenskap, mytologi og religion. Planetene ble sett på som guddommelige eller utsendte av guddommer i mange tidlige kulturer. Den empiriske naturvitenskapen endret denne oppfatningen. I det andre århundre e.Kr. trodde den gresk-romerske astronomen Ptolemaios at planetene gikk i bane rundt jorden i episykluser. Tanken om at planetene gikk i bane rundt solen hadde blitt foreslått en rekke ganger; på 1600-tallet beviste Galileo Galilei dette for første gang gjennom observasjoner ved hjelp av teleskop. I 1605 påviste Johannes Kepler, gjennom lovene for planetenes bevegelser, at banene ikke var sirkulære, men elliptiske. Bedre hjelpemidler til observasjoner avslørte at planeter roterte rundt skråstilte akser, liksom jorden, og at noen hadde iskapper og årstider. I romalderen har nære observasjoner med sonder avdekket at jorden og de andre planetene deler egenskaper som vulkanisme, stormer, tektonikk og hydrologi. I 2006 vedtok Den internasjonale astronomiske union (IAU) en definisjon av planeter innenfor solsystemet. Den er omstridt fordi den ekskluderer mange objekter med planetmasser – nemlig de største av gasskjempenes måner og objekter som tilhører en populasjon. Ceres og 4 Vesta tilhører asteroidebeltet, Pluto mistet planetstatusen etter at den ble kjent som tilhørende Kuiperbeltet utenfor Neptun, Eris tilhører den spredte skiven, og det kan være så mange som 100 transneptunske objekter med planetmasser. De tilhører en populasjon, klassifiseres som dvergplaneter, og hittil har fem fått denne statusen. Solsystemet inneholder også hundretusenvis av smålegemer. Planeter er av to hovedtyper: store gasskjemper med lav tetthet, og mindre, steinete terrestriske planeter. I solsystemet er det åtte planeter. I økende avstand fra solen er det de fire terrestriske planetene Merkur, Venus, jorden og Mars, etterfulgt av de fire gasskjempene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Seks av planetene har én eller flere naturlige satellitter i bane rundt seg. Siden 1992 har det blitt oppdaget planeter rundt andre stjerner («eksoplaneter») i vår galakse Melkeveien. 20. desember 2011 rapporterte laget bak Keplerteleskopet om oppdagelsen av de første eksoplanetene på størrelse med jorden, Kepler-20e og Kepler-20f i bane rundt den sollignende stjernen Kepler-20. Den 17. april 2014 ble det rapportert om den første kjente jordlignende planeten innenfor den beboelige sonen: Kepler-186f som går i bane rundt den røde dvergen Kepler-186. Den 7. oktober 2015 var det kjent 12 slike planeter. Per 17. juli 2018 er 3 803 kjente eksoplaneter innenfor 2 844 planetsystemer (hvorav 633 har mer enn én planet) oppført i Extrasolar Planets Encyclopaedia ved Parisobservatoriet. Størrelsene varierer fra terrestriske planeter som jorden til planeter med 25 jupitermasser. Nettstedet Exoplanet Data Explorer ved University of California, Berkeley inkluderer objekter på opp til 24 jupitermasser. Per 17. juli 2018 opererer det med 2 954 bekreftede planeter og 2 337 ubekreftede kandidater, eller totalt 5 291 planeter. Keplerteleskopets database omfatter per 19. oktober 2017 totalt 2 330 bekreftede planeter og 4 496 ubekreftede kandidater. En studie fra 2012 som analyserte data fra gravitasjonell mikrolinsing anslo et gjennomsnitt på minst 1,6 bundne planeter for hver stjerne i Melkeveien. Astronomer ved Harvard–Smithsonian Center for Astrophysics anslo i januar 2013 at det i melkeveien finnes «minst 17 milliarder» eksoplaneter på størrelse med jorden (0,8–1,25 jordmasser), med omløpsperioder på 85 dager eller mindre. == Historie == Tankene om planetene har utviklet seg fra de guddommelige vandrende stjernene i antikken til de jordlige objektene i den vitenskapelige tidsalderen. Konseptet har utvidet seg til å inkludere verdener utenfor solsystemet, i mer enn tusen kjente ekstrasolare systemer. Flertydigheten i å definere planeter har ført til mange kontroverser. De fem klassiske planetene som er synlige for det blotte øyet, har vært kjent siden antikken, og spilte en betydelig rolle for mytologien, religiøs kosmologi og antikkens astronomi. I antikken merket astronomene seg hvordan enkelte lys beveget seg over himmelen i forhold til andre stjerner. Antikkens grekere kalte dem for πλάνητες ἀστέρες (planētes asteres, vandrende stjerner) eller «πλανῆται» (planētai, vandrere), og ordet «planet» er avledet fra disse. I antikkens Hellas, Kina, Babylon, og alle før-moderne sivilisasjoner, var det nesten allment akseptert at jorden var i sentrum av universet og at alle «planetene» sirklet rundt jorden. Stjernene og planetene syntes å gå rundt jorden hver dag, og den alminnelige oppfatningen var at jorden var fast og stabil og at den forholdt seg i ro. === Babylon === Den første sivilisasjonen kjent å inneha en funksjonell teori om planetene var babylonerne som levde i Mesopotamia i det første og andre årtusen f.Kr. Ammi-saduqas Venus-tavler fra det 7. århundre f.Kr. er en kopi av en liste over observasjoner av planeten Venus' bevegelser som sannsynligvis daterer seg tilbake til så tidlig som det andre årtusen f.Kr. De to kileskrifttabellene MUL.APIN fra det 7. århundre f.Kr. gir en oversikt over bevegelsene til solen, månen og planeter over en tidsperiode på et år. Enuma anu enlil, skrevet i den nyassyriske perioden i det 7. århundre f.Kr., inneholder en liste over jærtegn og forholdene med ulike himmelfenomener, inkludert bevegelsene til planetene. Merkur, Venus, Mars og de ytre planetene Jupiter og Saturn ble identifisert av babylonske astronomer, og forble de eneste kjente planetene frem til oppfinnelsen av teleskopet i tidlig moderne tid. Babylonske astrologer la også grunnlaget for den vestlige astrologien. === Gresk-romersk astronomi === De gamle grekerne koblet i utgangspunktet mindre betydning til planetene enn babylonerne. Pytagoreerne ser ut til å ha utviklet sin egen planetteori i det 6. og 5. århundre f.Kr., hvor jorden, solen, månen og planeter roterte rundt en «sentral flamme» i sentrum av universet. Pythagoras eller Parmenides sies å ha vært den første til å identifisere «aftenstjernen» og «morgenstjernen» (Venus) som ett og samme objekt. I det 3. århundre f.Kr. foreslo Aristarkhos av Samos et heliosentrisk system hvor jorden og planetene kretset rundt solen. Det geosentriske systemet forble imidlertid dominerende frem til den vitenskapelige revolusjonen. I den hellenistiske perioden i det første århundre f.Kr. hadde grekerne begynt å utvikle sine egne matematiske skjemaer for å forutsi planetenes posisjoner. Disse skjemaene var basert på geometri fremfor det aritmetiske til babylonerne, og de overgikk babylonernes teorier i kompleksitet og omfang og stod for mesteparten av de astronomiske bevegelsene observert med det blotte øye. Teoriene kom til sitt fulle uttrykk i Almagest skrevet av Ptolemaios i det andre århundre e.Kr. Verket erstattet alle tidligere verker om astronomi, og forble den definitive astronomiske teksten i den vestlige verden i over tretten århundrer. For grekerne og romerne fantes det syv kjente planeter, hver antatt å gå i bane rundt jorden i henhold til de komplekse lovene lagt ut av Ptolemaios. Disse var, i stigende rekkefølge fra jorden (i Ptolemaios' rekkefølge): månen, Merkur, Venus, solen, Mars, Jupiter og Saturn. === India === I 499 e.Kr. la den indiske astronomen Aryabhata frem en planetmodell som eksplisitt innarbeidet jordrotasjonen rundt dens akse. Han forklarte den som en årsak til en tilsynelatende bevegelse av stjernene vestover. Han mente også at planetenes bane var elliptiske. Aryabhatas tilhengere var spesielt sterke i Sør-India, hvor hans prinsipper for daglig jordrotasjon, blant andre, ble fulgt og en rekke sekundære verk var basert på dem.I 1500 reviderte Nilakantha Somayaji ved Kerala-skolen for astronomi og matematikk Aryabhatas modell i sitt verk Tantrasamgraha. I verket Aryabhatiyabhasya, en kommentar til Aryabhatas Aryabhatiya, utviklet han en planetmodell hvor Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn gikk i bane rundt solen, som i sin tur gikk i bane rundt jorden. Dette tilsvarte det tychoniske systemet som senere ble foreslått av Tycho Brahe mot slutten av det 16. århundre. De fleste astronomene ved Kreala-skolen aksepterte hans planetmodell. === Middelalderens islamske astronomi === I det 11. århundre ble venuspassasjen observert av Avicenna som fastslo at Venus var, i det minste noen ganger, under solen. I det 12. århundre observerte Ibn Bajjah «to planeter som sorte flekker foran solen». Maragha-astronomen Qotb al-Din Shirazi identifiserte dem i det 13. århundre som en passasje av Merkur og Venus. Ibn Bajja kunne likevel ikke ha observert noen venuspassasje siden ingen oppstod i løpet av hans levetid. === Europeisk renessanse === Den vitenskapelige revolusjonen endret forståelsen av begrepet «planet» fra noe som beveget seg over himmelen i forhold til stjernefelt til et legeme som gikk i bane rundt jorden (eller som ble antatt å gjøre det), og i det 16. århundre til noe som gikk direkte i bane rundt solen da den heliosentriske modellen til Kopernikus, Galilei og Kepler fikk herredømme. Dermed ble jorden en av planetene, mens solen og månen ble ekskludert. Da de første satellittene til Jupiter og Saturn ble oppdaget i det 17. århundre, ble begrepene «planet» og «satellitt» brukt om hverandre – selv om sistnevnte gradvis skulle bli mer utbredt i det etterfølgende århundret. Frem til midten av det 19. århundre økte antall «planeter» raskt siden ethvert objekt oppdaget å gå direkte i bane rundt solen ble listet som en planet av det vitenskapelige samfunn. === 19. århundre === På 1800-tallet innså astronomer at nylige oppdagete legemer som hadde blitt klassifisert som planeter det siste halve århundret (slik som Ceres, Pallas og Vesta), var svært ulike tradisjonelle planeter. De delte det samme området mellom Mars og Jupiter (asteroidebeltet) og hadde mye mindre masse. Derfor ble de nedklassifisert til «asteroider». I fraværet av en formell definisjon ble en «planet» forstått som ethvert «stort» legeme som gikk i bane rundt solen, og i størrelse fantes det et enormt gap mellom asteroidene og planetene. Siden nye funn syntes å ta slutt etter oppdagelsen av Neptun i 1846, var det intet åpenbart behov for en formell definisjon. === 20. århundre === I 1930 ble Pluto oppdaget. Innledende observasjoner førte til antakelsen om at den var større enn jorden, og legemet ble umiddelbart akseptert som den niende planet. Ytterligere observasjoner påviste at Pluto var mye mindre. I 1936 foreslo Raymond Lyttleton at Pluto var en unnsluppet satellitt fra Neptun. Fred Whipple foreslo i 1964 at Pluto var en komet. Den var imidlertid større enn alle de kjente asteroidene, og eksisterte tilsynelatende ikke i en større populasjon – den beholdt planetstatusen frem til 2006. I 1992 oppdaget astronomene Aleksander Wolszczan og Dale Frail planeter rundt pulsaren PSR B1257+12. Dette var den første definitive oppdagelsen av et planetsystem rundt en annen stjerne. 6. oktober 1995 kunngjorde Michel Mayor og Didier Queloz den første definitive oppdagelsen av en eksoplanet i bane rundt en hovedseriestjerne – 51 Pegasi.Oppdagelsen av eksoplaneter førte til en annen tvetydighet i å definere punktet hvor en planet blir en stjerne. Mange eksoplaneter har masser flere ganger høyere enn Jupiters som nærmer seg «brune dverger». Brune dverger anses som stjerner på grunn av evnen til å fusjonere deuterium, en tyngre isotop av hydrogen. Mens stjerner mer massive enn 75 ganger Jupiter fusjonerer hydrogen, kan stjerner helt ned i 13 jupitermasser fusjonere deuterium. Deuterium er imidlertid sjeldent, og de fleste brune dvergene har sluttet å fusjonere deuterium lenge før de blir oppdaget, noe som gjør dem vanskelige å skille fra supermassive planeter. === 21. århundre === Med oppdagelsene av flere objekter i solsystemet i siste halvdel av det 20. århundre, og oppdagelsen av store objekter rundt andre stjerner, oppstod det uenigheter om hva som er en planet. Det var spesielt uenighet om hvorvidt et objekt skulle betraktes som en planet hvis den var en del av en bestemt populasjon, slik som et belte, eller hvis den var tilstrekkelig stor til å generere energi gjennom kjernefysisk fusjon av deuterium. Et økende antall astronomer argumenterte for at Pluto skulle fratas planetstatusen. Mange lignende objekter ble funnet i samme region av solsystemet (Kuiperbeltet) i løpet av 1990-årene og tidlig i 2000-årene, og Pluto ble funnet å tilhøre en populasjon på tusener. Quaoar, Sedna, og Eris ble i populærpressen omtalt som den tiende planet, uten noen bred vitenskapelig anerkjennelse. I 2005 ble det kunngjort at Eris var 27 % mer massiv enn Pluto, og gjorde en offisiell definisjon av en planet ønskelig. IAU vedtok en definisjon på en planet den 24. august 2006. Antallet planeter falt til åtte legemer som hadde «ryddet bane» (Merkur, Venus, jorden, Mars, Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun), og en ny klasse med dvergplaneter ble laget. Denne inneholdt opprinnelig tre objekter (Ceres, Pluto og Eris). ==== Definisjonen av eksoplaneter ==== I 2003 tok Den internasjonale astronomiske unions arbeidsgruppe for eksoplaneter et standpunkt for definisjonen av en planet. Deres definisjon var hovedsakelig fokusert på grensen mellom planeter og brune dverger: Planeter er objekter med masser under massegrensen for kjernefysisk fusjon av deuterium (kalkulert til å være 13 ganger Jupiters masse for objekter med samme isotopforekomst som solen) som går i bane rundt stjerner eller stjernerester (uavhengig av hvordan de ble dannet). Minimumsmassen og størrelsen som kreves for at et eksoobjekt skal betraktes som en planet, bør være den samme som brukes i solsystemet. Substellare objekter med masser over massegrensen for kjernefysisk fusjon av deuterium er «brune dverger», uavhengig av hvordan de ble dannet eller hvor de ligger. Frittflytende objekter i unge stjernehoper med masser under massegrensen for kjernefysisk fusjon av deuterium er ikke «planeter», men «sub-brune dverger» (eller det navnet som er mest passende) Definisjonen har blitt utstrakt brukt ved publisering av funn av eksoplaneter i akademiske publikasjoner. Den fungerer som en arbeidsdefinisjon inntil en mer permanent definisjon blir vedtatt. Den berører ikke den nedre massegrensen, og styrer derfor klar av uenighetene om objektene i solsystemet. Definisjonen berører heller ikke objekter i bane rundt brune dverger, slik som 2M1207b. En sub-brun dverg kan defineres som et objekt med planetmasse som dannes gjennom kollaps av en sky snarere enn akkresjon. Forskjellen i dannelse har ikke universell enighet; astronomer er delt i to leirer om hvordan man skal betrakte dannelsesprosessen for en planet som en del av klassifiseringen. Det er ofte ikke mulig å fastslå dannelsesprosessen. En akkresjonsformet planet rundt en stjerne kan kastes ut fra systemet og bli friflytende, og en sub-brun dverg dannet av kollapsen av en sky kan bli fanget i en bane rundt en stjerne. Regelen med 13 jupitermasser er en tommelfingerregel snarere enn en presis definisjon. Store objekter vil forbrenne det meste av sitt deuterium, og mindre objekter vil forbrenne noe av det. 13 jupitermasser ligger et sted i mellom. Mengden av deuterium som forbrennes avhenger ikke bare av massen, men også av sammensetningen og mengden av helium og deuterium til stede.Et annet kriterium for å skille planeter og brune dverger, er hvorvidt trykket i kjernen domineres av kolonnetrykk eller elektrondegenerering. ==== 2006-definisjonen ==== Den nedre grensen ble tatt opp i IAUs generalforsamling 24. august 2006. Etter mye debatt og et mislykket forslag, stemte forsamlingen for en resolusjon som definerte planeter i solsystemet som: Et himmellegeme som er (a) i bane rundt solen, (b) har tilstrekkelig masse til at dens egengravitasjon overvinner kreftene til det solide legemet slik at det oppnår en hydrostatisk likevekt (nær kuleformet), og (c) har ryddet nabolaget rundt sin bane. Med denne definisjonen har solsystemet åtte planeter. Legemer som oppfyller de to første betingelsene, men ikke den tredje klassifiseres som dvergplaneter – forutsatt at de ikke er naturlige satellitter. En komite i IAU foreslo opprinnelig en definisjon uten (c) som et kriterium. Etter mange diskusjoner avgjorde en avstemning, at de legemene i stedet skulle klassifiseres som dvergplaneter.Definisjonen bygger på teorier om planetdannelser, der planetariske embryoer rydder sitt baneområde for andre mindre objekter. Som beskrevet av astronomen Steven Soter: Sluttproduktet av den andre skiveakkresjonen er et lite antall av relativt store legemer (planeter) i enten ikke-kryssende eller resonante baner, som forhindrer kollisjoner mellom dem. Småplaneter og kometer, inkludert KBOer [Kuiperbelte-objekter], avviker fra planeter i at de kan kollidere med hverandre og med planeter. Siden 2006 har definisjonen vært omstridt, og mange astronomer vil ikke bruke den. Uenigheten handler delvis om punkt (c) (rydde baneområdet) og om hvorvidt dvergplanetene burde tilhøre en bredere planetdefinisjon. Plutos planetstatus har hatt en sterk kulturell betydning siden 1930. Oppdagelsen av Eris ble bredt omtalt i media som den tiende planeten, og omklassifiseringen til dvergplaneter fikk mye oppmerksomhet i media og blant befolkningen. === Tidligere klassifiseringer === Tabellen under lister legemer i solsystemet som tidligere ble ansett som planeter: == Mytologi og navngivelse == Navnene på planetene i den vestlige verden er avledet fra praksisen til romerne, som avledet dem fra grekerne og babylonerne. I antikkens Hellas ble de to lyseste objektene, solen og månen, kalt Helios og Selene; den fjerneste planeten ble kalt Phainon, skinneren, etterfulgt av Phaethon, «lyssterk»; den røde planeten var kjent som Pyroeis, den «brennende»; den lyseste var kjent som Phosphoros, lysbringeren; og den flyktige siste planeten ble kalt Stilbon, glimteren. Grekerne gjorde også hver planet hellig til en av sine guder, olympierne: Helios og Selene var navnet på både planeter og guder, Phainon var hellig til Kronos, Titan som var far til olympierne; Phaethon var hellig for Zevs, Kronos' sønn som avsatte ham som konge; Pyroeis ble gitt til Ares, sønn av Zevs og krigsgud; Phosphoros ble styrt av Afrodite, kjærlighetsgudinnen; og Hermes, gudenes budbringer og guden over læring og kunnskap, hersket over Stilbon.Den greske praksisen med innpoding av gudenes navn på planetene ble lånt fra babylonerne. Babylonerne oppkalte Phosphoros etter kjærlighetsgudinnen Ishtar; Pyroeis etter krigsguden Nergal, Stilbon etter kunnskapsguden Nebo og Phaethon etter sjefsguden Marduk. Det er for mange konkordanser mellom greske og babylonske navnekonvensjoner til at de kan ha oppstått separat. For eksempel var den babylonske guden Nergal en krigsgud, og dermed identifiserte grekerne ham med Ares. Men i motsetning til Ares, ble Nergal også guden for pest og underverdenen. I dag kjenner de fleste i den vestlige verden planetene ved navn avledet fra gudene av Olympos. Moderne grekere bruker fremdeles de gamle navnene. Andre europeiske språk bruker romerske (eller latinske) navn, mye på grunn av innflytelsen fra det romerske keiserriket og senere den katolske kirke. Romerne, som i likhet med grekerne var indoeuropeiske, delte med dem en felles panteon under forskjellige navn, men de manglet de rike narrative tradisjonene som gresk poesi hadde gitt sine guder. I den senere perioden av den romerske republikk lånte romerske forfatter mye av de greske fortellinger, helt til de ble uadskillelige fra deres egen panteon. Da romerne studerte gresk astronomi, ga de planetene sine navn etter sine egne guder: Merkurius (for Hermes), Venus (Afrodite), Mars (Ares), Iupiter (Zevs) og Saturnus (Kronos). Da de siste planetene ble oppdaget på 1800- og 1900-tallet, ble navnepraksisen opprettholdt med Neptūnus (Poseidon). Uranus er unik ved at den er oppkalt etter en gresk guddom i stedet for hans romerske motstykke Caelus. Ifølge en tro som muligens stammer fra Mesopotamia, men som utviklet seg i det hellenistiske Egypt, trodde mange romere at de syv gudene som planetene var oppkalt etter, holdt øye med jorden i timeslange skift. Rekkefølgen på skiftene var Saturn, Jupiter, Mars, solen, Venus, Merkur og Månen – fra lengst fra til nærmest planeten. Derfor ble den første dagen startet av Saturn (1. time), andre dag av solen (25. time), etterfulgt av månen (49. time), Mars, Merkur, Jupiter og Venus. Hver dag ble oppkalt etter guden som startet den, og dette er også rekkefølgen på ukedagene i den romerske kalender etter at den nundinalske syklusen ble avvist – og den er fremdeles bevart i mange moderne språk.Jorden er den eneste planeten uten et navn fra gresk-romersk mytologi. Den ble allment akseptert som en planet i det 17. århundre, og det er ingen tradisjon for å kalle den opp etter en gud (det samme gjelder også, på norsk og engelsk i det minste, for solen og månen). Det anglo-saksiske ordet erda betyr grunn eller jord, og ble først brukt skriftlig som navnet på jordens sfære, muligens rundt 1300. Liksom ekvivalenter i andre germanske språk er navnet avledet fra urgermansk ertho, «grunn», og kan sees i det engelske ordet Earth, tysk Erde, nederlandsk Arde og skandinavisk jord. Mange romanske språk har beholdt det gamle romerske ordet terra – eller varianter av det – med betydningen «tørt land», i motsetning til «hav». Ikke-romerske språk bruker sine egne respektive ord. Grekerne har beholdt sitt opprinnelige navn, Γή (Ge eller Yi). Kulturer utenfor Europa bruker andre navnesystemer. India bruker et system basert på Navagraha som inkorporerer de syv tradisjonelle planetene: Surya (solen), Chandra (månen), Budha (Merkur), Shukra (Venus), Mangala (Mars), Bṛhaspati (Jupiter), Shani (Saturn) og de stigende og synkende måneknutene Rahu og Ketu. Kina bruker et system basert på de fem kinesiske elementene: vann (Merkur), metall (Venus), ild (Mars), tre (Jupiter) og jord (Saturn). Det samme gjelder land i Øst-Asia som historisk sett vært underlagt kinesisk kulturell påvirkning, slik som Japan, Korea og Vietnam. == Dannelse == Den rådende teorien er at planetene ble dannet fra en tåke som kollapset til en skive av gass og støv. En protostjerne ble dannet i kjernen, omgitt av en roterende protoplanetarisk skive. Gjennom akkresjon akkumulerte støvpartiklene i skiven masse til å danne stadig større legemer. Lokale konsentrasjoner av masse kjent som planetesimaler ble dannet, og disse akselererer akkresjonsprosessen ved å tiltrekke seg ytterligere masse ved hjelp av gravitasjonskreftene. Disse konsentrasjonene blir mer og mer kompakte helt til de kollapser innover på grunn av gravitasjonen og danner protoplaneter. Etter at planetene når en diameter større enn jordens måne, begynner de å akkumulere en utvidet atmosfære. Denne bidrar til å øke tiltrekkingen av planetesimaler ved hjelp av atmosfærisk drag. Når protostjernen har vokst slik at den antennes for å danne en stjerne, fjernes den gjenlevende skiven fra innsiden og utover på grunn av fotofordampning, solvinden, Poynting-Robertson-effekten og andre effekter. Etter dette vil det fremdeles være mange protoplaneter i bane rundt stjernen eller hverandre, men over tid vil mange kollidere og enten danne en enkelt, større planet eller frigjøre materiale som andre større protoplaneter eller planeter absorberer. Objektene som har blitt mest massive vil fange annen masse i området rundt sin bane for å bli planeter. I mellomtiden kan protoplaneter som har unngått kollisjoner ha blitt naturlige satellitter til planeter gjennom en prosess med gravitasjonell innfanging, eller forbli i et belte med andre objekter og bli enten dvergplaneter eller smålegemer. De energetiske nedslagene til de mindre planetesimalene (så vel som radioaktiv stråling) vil varme opp den voksende planeten og gjøre at den i hvert fall delvis smelter. Planetens indre begynner å differensieres etter masse og en mer kompakt kjerne utvikles. Mindre terrestriske planeter mister det meste av atmosfæren på grunn av akkresjon, men den tapte gassen kan bli erstattet av utgassing fra mantelen og fra senere nedslag av kometer (mindre planeter vil miste atmosfæren de samlet på grunn av ulike unnslipningsmekanismer).Oppdagelsene av planetsystemer rundt stjerner andre enn vår egen gjør det mulig å utdype, revidere eller erstatte denne beretningen. Nivået på metallisitet – i astronomisk forstand mengden av grunnstoffer med atomnummer høyere enn 2 (helium) – antas å fastslå sannsynligheten for at en stjerne har planeter. Metallrike populasjon I-stjerner vil derfor sannsynligvis ha et mer betydelig planetsystem enn metallfattige populasjon II-stjerner. == Solsystemet == Ifølge IAU er det åtte planeter og fem kjente dvergplaneter i solsystemet. I økende avstand fra solen er planetene: Merkur Venus Jorden Mars Jupiter Saturn Uranus NeptunJupiter er størst med 381 jordmasser, mens Merkur er minst med 0,055 jordmasser. Planetene i solsystemet kan deles inn i kategorier basert på sammensetning: Terrestriske: Planeter som ligner på jorden, med legemer primært sammensatt av bergarter – Merkur, Venus, jorden og Mars. Merkur er den minste og jorden er den største. Gasskjemper (jovianere): Planeter primært sammensatt av gassmaterialer og som er betydelig mer massive enn de terrestriske – Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Jupiter er den største planeten i solsystemet, mens Saturn er en tredjedel av størrelsen med 95 jordmasser. Iskjemper: Underklasse av gasskjempene bestående av Uranus og Neptun. Skiller seg fra gasskjempene ved den betydelig lavere massen (kun 14 og 17 jordmassen) og reduksjonen av hydrogen og helium i atmosfærene sammen med en betydelig høyere andel av stein og is. Dvergplaneter: Før 2006 var flere objekter foreslått som planeter av astronomer, deriblant en gren av IUA. Fem objekter ble klassifiserte som dvergplaneter i 2006: Ceres, Pluto, Hamuea, Makemake og Eris. Opp til 50 andre objekter, både i asteroidebeltet og Kuiperbeltet, er under vurdering. Det kan være så mange som 200 objekter som kan oppdages når Kuiperbeltet er fullstendig utforsket. Dvergplaneter deler mange av egenskapene til planeter, men tilhører større populasjoner: Ceres er størst i asteroidebeltet, Pluto, Haumea og Makemake tilhører Kuiperbeltet og Eris tilhører den spredte skiven. Forskere som Mike Brown tror at det kan finnes over hundre transneptunske objekter som kvalifiserer som dvergplanter etter IAUs nye definisjon. === Planetegenskaper === == Eksoplaneter == Tidlig i 1992 annonserte radioastronomene Aleksander Wolszczan og Dale Frail oppdagelsen av to planeter i bane rundt pulsaren PSR B1257+12. Oppdagelsen anses som den første definitive oppdagelsen av eksoplaneter. Pulsarene antas å ha blitt dannet fra de uvanlige restene etter supernovaen som produserte pulsaren i den andre runden av planetdannelser, eller å være restene etter steinete kjerner fra gasskjemper som overlevde supernovaen og så falt inn i sine nåværende baner. Den første bekreftede oppdagelsen av en eksoplanet i bane rundt en vanlig hovedseriestjerne fant sted 6. oktober 1995, da Michel Mayor og Didier Queloz ved Université de Genève offentliggjorde oppdagelsen av en eksoplanet rundt 51 Pegasi. De fleste av de 3 803 eksoplanetene oppdaget per 17. juli 2018, har masser som er sammenlignbare med eller større enn Jupiter. Eksoplaneter med masser like under Merkur til mange ganger Jupiter har imidlertid også blitt observert. De minste kjente eksoplanetene går i bane rundt utbrente stjernerester kalt pulsarer, slik som PSR B1257+12. De største eksoplanetene, med masser fra 20 til 24 ganger Jupiters, faller inn under kategorien «super-Jupiter». I 2011 kjente man til 180 slike planeter, noen av dem varme, andre kalde. Selv om de veier mer enn Jupiter, er mange av dem omtrent like store.Grovt regnet har det blitt funnet et dusin eksoplaneter med mellom 10 og 20 jordmasser, slik som de som går i bane rundt stjernene My Arae, 55 Cancri og GJ 436.Kategorien «super-jorder» er mulige terrestriske planeter som er større enn jorden, men mindre enn Neptun eller Uranus. Per 2013 har det blitt funnet ca. 45 mulige super-jorder (avhengig av massegrense). Disse inkluderer OGLE-2005-BLG-390Lb og MOA-2007-BLG-192Lb, kalde isverdener oppdaget gjennom gravitasjonell mikrolinsing, Kepler-10b, en planet med en diameter ca. 1,4 ganger jordens (den minste «super-jorden» som er målt) og fem av de seks planetene som går i bane rundt den nærliggende røde dvergen Gliese 581. Gliese 581 d har omtrent 7,7 ganger jordens masse, mens Gliese 581 c har ca. fem ganger jordens masse og var opprinnelig antatt å være den første terrestriske planeten funnet innenfor en stjernes beboelige sone. Mer detaljerte studier avslørte at de var litt for nære stjernen til å være beboelige. De avslørte også at den fjerneste planeten i systemet, Gliese 581 d, kunne potensielt være beboelig selv om den var mye kaldere enn jorden, dersom atmosfæren inneholdt tilstrekkelige mengder drivhusgasser.«Super-jorden» Kepler-22b ble senere bekreftet å gå i banen innenfor den beboelige sonen til sin stjerne. Den 20. desember 2011 rapporterte laget bak Kepler-teleskopet om oppdagelsen av den første eksoplaneten på størrelse med jorden, Kepler-20e og Kepler-20f, i bane rundt en sol-lignende stjerne – Kepler-20.En såkalt «eksentrisk Jupiter» er en gasskjempe som roterer rundt sin stjerne i en svært eksentrisk bane. Den kan forhindre et planetsystem i å ha jordlignende planeter, fordi den som en massiv gasskjempe kan fjerne alle planeter med jordmasse fra den beboelige sone. En egen klasse kalt «mini-Neptun», ligner på Neptun med deres tykke atmosfære, men har betydelig lavere masse. De ligner på «super-jordene» i størrelse, men ikke i sammensetning. Det er mulig de har en tykk atmosfære av hydrogen og helium øverst og dype hav av vann, ammoniakk, og tyngre stoffer under, men dette er ikke kjent med sikkerhet. Det er uklart om de nyoppdagede store planetene ligner gasskjempene i solsystemet eller er av en ukjent type som for eksempel ammoniakk-kjemper eller karbonplaneter. Såkalte «hot Neptun»-, «hot Saturn»- og «hot Jupiter»-planeter går i tilnærmet sirkulære baner ekstremt nær moderstjernen, mottar langt mer stjernestråling enn gasskjempene i solsystemet, og er neppe samme type planeter. Gasskjempen HD 189733 b ble observert 5. oktober 2005 under en passasje foran stjernen HD 189733. Den er den første som ble oppdaget med karbondioksid i atmosfæren. Den 11. juli 2007 ble det påvist betydelige mengder vanndamp, nøytralt oksygen og organisk sammensatt metan i atmosfæren. «Hot Neptun», er som navnet tilsier, planeter med en masse som tilsvarer Uranus eller Neptun. My Arae c, som roterer rundt stjernen My Arae, ble oppdaget 25. august 2004. Andre eksempler er Gliese 436 b rundt den røde dvergen Gliese 436 og HAT-P-11b rundt stjernen HAT-P-11. «Hot Saturn» (også kalt puffy planets) er planeter med lavere tetthet enn «hot Jupiter»; eksempler er HAT-P-1b, COROT-1b, TrES-4b, WASP-12b, WASP-17b, og Kepler-7b. Disse planetene har mindre masse enn Jupiter, men er likevel ofte større. HAT-P-1b har for eksempel mindre enn halvparten av Jupiters masse, mens diameteren er 1.38 ganger større.Chthoniske planeter er teoretiske planeter, som går i bane så nær moderstjernen at atmosfæren har blitt blåst vekk av stjernestrålingen. Eksempelvis er atmosfæren i ferd med å blåses vekk på HD 209458 b som roterer rundt stjernen HD 209458. Det er ennå ikke med sikkerhet påvist noen genuine chthoniske planeter. COROT-7b, som ble oppdaget i februar 2009 omkring stjernen COROT-7, er blitt foreslått som en kandidat, men dette er ennå ikke fastslått med sikkerhet. Mer detaljerte observasjoner av eksoplaneter vil kreve en ny generasjon av instrumenter, inkludert romteleskoper. Per tid søker COROT og Kepler-teleskopene etter variasjoner i lysstyrken til stjerner forårsaket av passerende planeter. Flere prosjekter har også blitt foreslått for å danne en pil av romteleskoper som skal søke etter eksoplaneter med masser sammenlignbare med jorden. Disse inkluderer det NASAs foreslåtte Terrestrial Planet Finder og Space Interferometry Mission og CNES' PEGASE.New Worlds Mission er en okkulterende enhet som kan arbeide i konjunksjon med James Webb Space Telescope. Finansieringen for noen av disse prosjektene er imidlertid ukjent. De første spektra av eksoplaneter ble rapportert i februar 2007 (HD 209458 b og HD 189733 b). Frekvensene av slike terrestriske planeter er en av variablene i Drakes ligning som anslår antallet intelligente, kommuniserende sivilisasjoner i vår galakse.Astronomer operer også med teoretiske ekstragalaktiske planeter i andre galakser enn vår egen, Melkeveien. Ved å bruke gravitasjonell mikrolinsing hevdet et team av forskere i juni 2009, at de hadde oppdaget en planet med en masse 6-7 ganger Jupiters i Andromedagalaksen, i det nærmeste galaktiske nabolaget. Den vil i så fall være den første som er oppdaget i Andromeda. == Objekter med planetmasse == Et objekt med planetmasse (PMO eller planemo) er et himmellegeme som er tilstrekkelig massiv til å oppnå hydrostatisk likevekt (bli rundt på grunn av sin egen tyngdekraft), men ikke så massiv at den kan opprettholde fusjon i kjernen som en stjerne. Per definisjon er alle planeter objekter med planetmasse, men formålet med begrepet er å beskrive objekter som ikke følger typiske forventninger for en planet. Disse inkluderer dvergplaneter, de større månene, frittflytende planeter som ikke går i bane rundt en stjerne, slik som falske planeter som er skutt ut fra sitt system, og objekter som ble dannet gjennom en skykollaps snarere enn akkresjon (sub-brune dverger). === Interstellare planeter === Datasimuleringer av dannelsen av stjerne- og planetsystemer har antydet at noen objekter med planetmasse vil forsvinne ut i det interstellare rommet. Enkelte forskere har hevdet at slike objekter funnet vandrende i det dype rommet burde klassifiseres som «planeter», mens andre har foreslått at de er stjerner med lav masse. === Sub-brune dverger === Stjerner dannes ved at gasskyer kollapser, men mindre objekter kan også dannes via skykollapser. Objekter med planetmasse som dannes på denne måten kalles noen ganger sub-brune dverger. Sub-brune dverger kan være frittflytende, slik som Cha 110913-773444, eller gå i bane rundt et større objekt slik som 2MASS J04414489+2301513. For en kort periode i 2006 trodde astronomer at de hadde funnet et binærsystem med slike objekter, Oph 162225-240515, som oppdagerne beskrev som «planemos», eller «planetmasse-objekter». Senere analyser fastslo at hver av massene trolig er større enn tretten jupitermasser, og at de er to brune dverger. === Tidligere stjerner === I dobbeltstjernesystemer hvor stjernene er nær hverandre kan en av stjernene miste masse til en tyngre ledsager, og bli et objekt med planetmasse. Et eksempel er et objekt med Jupiter-masse i bane rundt pulsaren PSR J1719-1438. === Satellittplaneter og belteplaneter === Noen store satellitter er like store eller større enn planeten Merkur, for eksempel Jupiters galileiske måner og Titan. Alan Stern har argumentert for at kun geofysiske egenskaper skal telle i en planetdefinisjon, uavhengig av beliggenhet. Han har foreslått begrepet satellittplanet for en satellitt på størrelse med en planet. På samme måte skulle dvergplaneter i asteroidebeltet og Kuiperbeltet også betraktes som planeter ifølge Stern. == Egenskaper == Hver planet har unike fysiske egenskaper, men også en rekke fellestrekk. Ringer og naturlige satellitter har til nå bare blitt observert i solsystemet, mens andre egenskaper er også vanlige for eksoplaneter. === Dynamiske egenskaper === ==== Bane ==== I henhold til de nåværende definisjonene går alle planeter i omløp rundt stjerner, og «frie planeter» er ekskludert. I solsystemet går alle planetene i bane rundt solen i samme retning som solen roterer (mot klokken sett ovenfra solens nordpol). Minst én eksoplanet, WASP-17b, går i bane mot rotasjonsretningen til sin stjerne. Tiden for et omløp av en planets bane er kjent som dens sideriske omløpstid eller år. En planets år avhenger av avstanden fra stjernen; jo lengre unna den er stjernen, jo lengre varer et år. Dette skyldes en lengre bane rundt stjernen, men også at hastigheten blir mindre siden den er mindre påvirket av stjernens gravitasjon. Fordi ingen planets bane er perfekt sirkulær, varierer avstanden fra stjernen i løpet av et år. Det nærmeste punktet fra stjernen kalles periastrum (perihelium i solsystemet), mens punktet lengst unna kalles apastrum (aphelium). På vei mot periastrum øker hastigheten siden den gravitasjonelle potensielle energien endres til kinetisk energi, akkurat som objekter i fritt fall på jorden akselererer mens de faller. På vei mot apastrum avtar hastigheten, liksom et objekt som kastes oppover på jorden mister hastigheten når den nærmer seg toppen av banen.Hver planets bane har et sett med baneelementer: Eksentrisiteten til en bane beskriver dens elongasjon. Planeter med lav eksentrisitet har mer sirkulære baner, mens høy eksentrisitet gir mer elliptiske baner. Planetene i solsystemet har svært lave eksentrisiteter, og er derfor nær sirkulære baner. Kometer og Kuiperlegemer (så vel som flere eksoplaneter) har svært høye eksentrisiteter, og dermed svært elliptiske baner. Store halvakse er avstanden fra en planet til midtpunktet langs den lengste diameteren av dens elliptiske bane (se bilde). Avstanden er ikke det samme som apastrum, siden ingen planet har sin stjerne nøyaktig i midten av sin bane. Inklinasjonen er den vinkelen en planets baneplan danner i forhold til et referanseplan. I solsystemet er ekliptikken (jordens bane) brukt som referanseplan. En inklinasjon på 0° betyr en bane rundt jordens ekvator, 90° en bane rundt polene, og 180° en bane rundt ekvator i motsatt retning av jordrotasjonen. For eksoplaneter er planet, kjent som himmelplanet eller planet til himmelen, planet til observatørens siktlinje fra jorden. De åtte planetene i solsystemet ligger svært nær ekliptikken; kometer og kuiperlegemer som Pluto ligger ved langt mer ekstreme vinkler mot den. Punktene hvor en planet krysser over og under referanseplanet kalles oppstigende og nedstigende knute. Lengden til den oppstigende knuten er vinkelen mellom referanseplanets 0-lengde og planetens oppstigende knute. Periapsisargumentet (eller perihelium i solsystemet) er vinkelen mellom planetens oppstigende knute og dens nærmeste punkt til stjernen. ==== Aksehelning ==== Planeter har også varierende grader av aksehelning; de ligger ved en vinkel mot planet til sine stjerners ekvator. Dette gjør at mengden lys som treffer de ulike halvkulene varierer i løpet av et år; når den nordlige halvkulen er lengst bort fra stjernen, er den sørlige halvkulen nærmest, og vice versa. Hver planet innehar derfor årstider – endringer i klimaet over et år. Tidspunktene for når hemisfærene peker bort eller mot stjernen er kjent som solverv. Hver planet har to solverv i løpet av et omløp rundt sin stjerne; når den ene halvkulen har sommersolverv – når dagen er lengst – har den andre vintersolverv – når dagen er kortest. Den varierende mengden av lys og varme som når hver av halvkulene skaper årlige endringer i værmønstre for hver halvdel av planeten. Jupiters aksehelning er svært liten; årstidenes endringer er derfor minimale. Uranus har en aksehelning så ekstrem at den tilnærmet ligger på siden, slik at halvkulene enten har uavbrutt sollys eller uavbrutt mørke rundt tidspunktet for solverv. Blant eksoplanetene er aksehelningene ikke kjent med sikkerhet, men de fleste «hot Jupiter»-planetene antas å ha en ubetydelig til ingen aksehelning som et resultat av nærheten til moderstjernene. ==== Rotasjon ==== Planetene roterer rundt en usynlig akse gjennom sentrum. Rotasjonsperioden er kjent som en dag. De fleste av planetene i solsystemet roterer i samme retning som solen, som er mot klokken sett fra ovenfra solens nordpol. Unntaket er Venus og Uranus som roterer med klokken. På grunn av Uranus' ekstreme aksehelning er det ulike konvensjoner om hvilken av polene som er «nord», og dermed også om den roterer med eller mot klokken. Uavhengig av konvensjonen som brukes har Uranus en retrograd rotasjon relativ til sin bane. Rotasjonen kan settes i gang av flere faktorer under dannelsen. Et netto drivmoment kan settes i gang av de individuelle drivmomentbidragene til akkreterte objekter. Gasskjempenes akkresjon av gass kan også bidra til drivmomentet. I de siste fasene av dannelsen, kan en stokastisk prosess med protoplanetarisk akkresjon tilfeldig endre spinnaksen. I solsystemet er det stor variasjon i lengden på dagene til de respektive planetene. Venusdøgnet tilsvarer 243 dager på jorden, mens gasskjempenes døgn tilsvarer noen få timer på jorden.Rotasjonsperioden til eksoplaneter er ikke kjent, men nærheten til moderstjernene betyr at «hot Jupiter»-planeter er tidevannslåst (banene er synkron med stjernenes rotasjon). Det betyr at den ene siden alltid vil vende mot stjernen og være belyst, mens den andre alltid vil være mørklagt. ==== Banerydding ==== En planet har ryddet sitt nabolag. Den har akkumulert tilstrekkelig masse til å samle opp eller feie bort alle planetesimalene i sin bane. I praksis går en planet i en isolert bane rundt sin stjerne, i motsetning til å dele banen med en rekke tilsvarende store objekter. Denne egenskapen var et mandat som en del av IUA planetdefinisjon i august 2006. Kriteriet ekskluderer Pluto, Eris og Ceres som planeter, og de er i stedet klassifisert som dvergplaneter. Selv om dette kriteriet per i dag kun gjelder for solsystemet, er det blitt funnet en rekke systemer av eksoplaneter hvor det ser ut til at rydding av nabolaget finner sted i skivene som omgir stjernene. === Fysiske egenskaper === ==== Masse ==== En planet er tilstrekkelig massiv til at kraften av dens egen gravitasjon dominerer over den elektromagnetiske kraften som binder den fysiske strukturen – og fører til hydrostatisk likevekt. Derfor er alle planeter tilnærmet kuleformet. Opp til en viss masse kan et objekt ha uregelmessig form, men utover det punktet, som varierer avhengig av legemets sammensetning, begynner gravitasjonen å trekke et objekt mot sitt eget sentrum av masse til legemet kollapser til en kule.Massen skiller også planetene fra stjerner. Den øvre massegrensen for planeter er omtrent tretten ganger Jupiters masse for objekter med sollignende isotopforekomster. Legemer med høyere masse har forhold egnet for kjernefysisk fusjon. I solsystemet har kun solen en slik masse, men det finnes eksoplaneter med størrelsen. Det er ikke full enighet om grensen på tretten jupitermasser. Extrasolar Planets Encyclopaedia inkluderte frem til 2011 objekter med inntil 20 jupitermasser, og har senere satt en grense på 25 jupitermasser. Exoplanet Data Explorer inkluderer opp til 24 jupitermasser.Den minste kjente planeten, PSR B1257+12 A, ble oppdaget i 1994 i bane rundt en pulsar, og var en av de første eksoplanetene som ble oppdaget. Massen er omtrent halvparten av Merkurs. Den minste kjente planeten i bane rundt en hovedseriestjerne utenom solen er Kepler-20e med en masse som omtrent tilsvarer Venus. ==== Indre differensiering ==== Hver planet begynte sin eksistens i en helt flytende tilstand; i den tidlige formasjonen sank de tyngre materialene mot sentrum og etterlot de lettere materialene nær overflaten. Hver planet har derfor et differensiert indre bestående av en tett planetkjerne omgitt av en mantel som enten er eller var flytende. De terrestriske planetene er forseglet med harde skorper, men i gasskjempene løses mantelen bare opp i de øvre skylagene. De terrestriske planetene har kjerner av magnetiske grunnstoffer som jern og nikkel, og mantler av silikater. Jupiter og Saturn antas å ha kjerner av bergarter og metall omgitt av mantler av metallisk hydrogen. Uranus og Neptun har kjerner omgitt av mantler av vann, ammoniakk, metan og andre iser. Væsken i deres kjerner danner en geodynamo som genererer et magnetfelt. ==== Atmosfære ==== Alle planetene i solsystemet unntatt Merkur har atmosfærer, siden gravitasjonen er tilstrekkelig sterk til å holde gasser nær overflaten. De store gasskjempene er massive nok til å holde store mengder av de lette gassene hydrogen og helium nært, mens de mindre planetene mister disse gassene ut i rommet. Sammensetningen av jordens atmosfære er annerledes enn hos de andre planetene fordi de ulike livsprosessene på planeten har introdusert fritt molekylært oksygen.Planetatmosfærer påvirkes av ulike innstrålinger eller indre energi som fører til dannelse av dynamiske værsystemer slik som orkaner (på jorden), sandstormer som dekker hele planeten (på Mars) og antisykloner på Jupiter (den store røde flekken) og hull i atmosfæren (på Neptun). Minst én eksoplanet, HD 189733 b, har blitt hevdet å ha et slikt værsystem – lignende den store røde flekken, men dobbelt så stort.«Hot Jupiter»-planeter mister atmosfæren ut i rommet på grunn av nærheten til og strålingen fra moderstjernene omtrent på samme måte som halene til kometer. Store varasjoner mellom temperaturene på dag- og nattsidene kan produsere supersoniske vinder. Dag- og nattsiden på HD 189733 b har tilsynelatende svært like temperaturer, og indikerer at atmosfæren effektivt fordeler stjernens energi rundt planeten. ==== Magnetosfære ==== Mange planeter har iboende magnetiske momenter som gir opphav til magnetosfærer. Et magnetfelt indikerer at planeten fremdeles er geologisk aktiv, hvor strømmer av elektrisk konduktive materialer i det indre genererer magnetfeltene. Disse feltene endrer vekselvirkningen mellom planeten og solvinden betydelig. En magnetisert planet danner et hulrom i solvinden rundt seg selv (magnetosfære) som solvinden ikke kan trenge inn i. Magnetosfæren kan være mye større enn selve planeten. I motsetning har ikke-magnetiserte planeter bare en liten magnetosfære som kommer av vekselvirkningen mellom ionosfæren og solvinden, og denne kan ikke effektivt beskytte planeten.Av de åtte planetene i solsystemet er det bare Venus og Mars som mangler magnetfelt. I tillegg har jupitermånen Ganymedes et magnetfelt. Av de magnetiserte planetene er magnetfeltet til Merkur det svakeste. Det er så vidt i stand til å avlede solvinden. Ganymedes magnetfelt er mange ganger større, og Jupiters er det største i solsystemet (så sterkt at det er en alvorlig helserisiko for fremtidige bemannede ekspedisjoner til månene). Magnetfeltene til de andre kjempeplanetene har omtrent tilsvarende styrke som jordens magnetfelt, men det magnetiske momentet er betydelig større. Magnetfeltet til Uranus og Neptun heller sterkt relativt til rotasjonsaksen og er fordrevet fra sentrum av planeten.I 2004 observerte astronomer på Hawaii en eksoplanet rundt stjernen HD 179949 som tilsynelatende forårsaket en solflekk på overflaten til moderstjernen. De mente at planetens magnetosfære overførte energi til stjernens overflate og økte temperaturen på 7 760 °C med ytterligere 400 °C. === Sekundæregenskaper === Flere planeter eller dvergplaneter i solsystemet – slik som Neptun og Pluto – har omløpsperioder som er i resonans med hverandre eller med mindre legemer (dette er også vanlig i satellittsystemer). Alle unntatt Merkur og Venus har naturlige satellitter («måner»). Jorden har én, Mars har to, og gasskjempene har en rekke komplekse månesystemer. Mange av gasskjempenes måner ligner terrestriske planeter og dvergplaneter, og noen har blitt studert med tanke på mulig liv (spesielt Europa).De fire gasskjempene er omgitt av planetariske ringer av ulik størrelse og kompleksitet. Ringene er primært sammensatt av støv og partikkelmaterie, men kan inneholde små månelignende gjenstander hvis gravitasjon er med på å forme og vedlikeholde ringene. Ringene antas å være et resultat av naturlige satellitter som kom under moderplanetens Rochegrense og ble revet i stykker av tidevannskrefter.Den røde dvergen Gliese 876 er omgitt av de fire kjente eksoplanetene Gliese 876 b, Gliese 876 c, Gliese 876 d og Gliese 876 e. Planetene e, b og c har en 1:2:4 Laplace-resonans, som ellers bare er kjent i solsystemet. I planetsystemet rundt stjernen Kepler-11, ca 2000 lysår unna, har planetene Kepler-11b og Kepler-11c en 5:4 baneresonans.Ingen måner (eksomåner) er ennå med sikkerhet bekreftet rundt eksoplaneter, men det finnes kandidater. Stjernen 1SWASP J140747.93-394542.6 i konstellasjonen Kentauren har en planet med en mulig måne. Eksoplaneten WASP-12b har også en kandidat til en måne omkring seg.Planetære ringer er vanskelig å observere rundt eksoplaneter, selv om temaet har inspirert mange kunstnere. Planeten rundt 1SWASP J140747.93-394542.6, nevnt ovenfor, er en mulig kandidat til en planet med ringer. Den sub-brune dvergen Cha 110913-773444, som har blitt beskrevet som en interstellar planet, antas å være omgitt av en liten protoplanetarisk skive. == Noter == == Referanser == == Litteratur == === Artikler === Anderson, D.R. (2009). «WASP-17b: an ultra-low density planet in a probable retrograde orbit» (på engelsk). . Bailes, M.; Bates, S.D.; Bhalerao, V.; Bhat, N.D.R.; Burgay, M.; Burke-Spolaor, S.; d'Amico, N.; Johnston, S.; Keith, M.J. (2011). «Transformation of a Star into a Planet in a Millisecond Pulsar Binary». Science (engelsk). 333 (6050). Bibcode:2011Sci...333.1717B. PMID 21868629. arXiv:1108.5201 . doi:10.1126/science.1208890. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Ballester, Gilda E.Sing, David K.; Herbert, Floyd (2007). «The signature of hot hydrogen in the atmosphere of the extrasolar planet HD 209458b». Nature (engelsk). 445 (7127). Bibcode:2007Natur.445..511B. PMID 17268463. doi:10.1038/nature05525. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Basri, Gibor (2000). «Observations of Brown Dwarfs». Annual Review of Astronomy and Astrophysics (engelsk). 38 (1). Bibcode:2000ARA&A..38..485B. doi:10.1146/annurev.astro.38.1.485. Basri, Gibor; Brown, Michael E. (2006). «Planetesimals To Brown Dwarfs: What is a Planet?». Ann. Rev. Earth Planet. Sci. (engelsk). 34. Bibcode:2006AREPS..34..193B. arXiv:astro-ph/0608417 . doi:10.1146/annurev.earth.34.031405.125058. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Beaulieu, J.-P.D.; Bennett, P.; Fouqué P.; Williams A.; (26. januar 2006). «Discovery of a Cool Planet of 5.5 Earth Masses Through Gravitational Microlensing». Nature (engelsk). 439 (7075). Bibcode:2006Natur.439..437B. PMID 16437108. arXiv:astro-ph/0601563 . doi:10.1038/nature04441. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Belton, M.J.S.; Terrile R.J. (1984). «Uranus and Neptune». In its Uranus and Neptune pp. 327–347 (SEE N85-11927 02-91) (engelsk). 2330. Bibcode:1984urnp.nasa..327B. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) von Bloh; m.fl. (2007). «The Habitability of Super-Earths in Gliese 581». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 476 (3). Bibcode:2007A&A...476.1365V. doi:10.1051/0004-6361:20077939. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link) Borucki, William Jet al (2011). «Kepler-22b: A 2.4 Earth-radius Planet in the Habitable Zone of a Sun-like Star» (PDF) (engelsk). Boss, Alan P.; Basri, Gibor; Kumar, Shiv S.; Liebert, James; Martín, Eduardo L.; Reipurth, Bo; Zinnecker, Hans (2003). «Nomenclature: Brown Dwarfs, Gas Giant Planets, and ?». Brown Dwarfs (engelsk). 211. Bibcode:2003IAUS..211..529B. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Cassan, Arnaud; D. Kubas, J.-P. Beaulieu, M. Dominik, K. Horne, J. Greenhill, J. Wambsganss, J. Menzies, A. Williams, U. G. Jørgensen, A. Udalski, D. P. Bennett, M. D. Albrow, V. Batista, S. Brillant, J. A. R. Caldwell, A. Cole, Ch. Coutures, K. H. Cook, S. Dieters, D. Dominis Prester, J. Donatowicz, P. Fouqué, K. Hill, N. Kains; m.fl. (12. januar 2012). «One or more bound planets per Milky Way star from microlensing observations». Nature (engelsk). 481 (7380). Bibcode:2012Natur.481..167C. PMID 22237108. doi:10.1038/nature10684. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Close, Laird M. (2007). «The Wide Brown Dwarf Binary Oph 1622–2405 and Discovery of A Wide, Low Mass Binary in Ophiuchus (Oph 1623–2402): A New Class of Young Evaporating Wide Binaries?». Astrophysical Journal (engelsk). 660 (2). Bibcode:2007ApJ...660.1492C. arXiv:astro-ph/0608574 . doi:10.1086/513417. Dutkevitch, Diane (1995). «The Evolution of Dust in the Terrestrial Planet Region of Circumstellar Disks Around Young Stars» (engelsk). Bibcode:1995PhDT..........D. Arkivert fra originalen 25. november 2007. Faber, Peter; Quillen, Alice C. (2007-07-12). «The Total Number of Giant Planets in Debris Disks with Central Clearings» (på engelsk). . Falk, Michael (1999). «Astronomical Names for the Days of the Week». Journal of the Royal Astronomical Society of Canada (engelsk). 93. Bibcode:1999JRASC..93..122F. doi:10.1016/j.newast.2003.07.002. Fortes, A.D. (2000). «Exobiological implications of a possible ammonia-water ocean inside Titan». Icarus (engelsk). 146 (2). Bibcode:2000Icar..146..444F. doi:10.1006/icar.2000.6400. Goldstein, R. M.; Carpenter, R. L. (1963). «Rotation of Venus: Period Estimated from Radar Measurements». Science (engelsk). 139 (3558). Bibcode:1963Sci...139..910G. PMID 17743054. doi:10.1126/science.139.3558.910. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Goldstein, Bernard R. (1997). «Saving the phenomena: the background to Ptolemy's planetary theory». Journal for the History of Astronomy (engelsk). 28 (1). Bibcode:1997JHA....28....1G. Grasset, O.; Sotin C.; Deschamps F. (2000). «On the internal structure and dynamic of Titan». Planetary and Space Science (engelsk). 48 (7–8). Bibcode:2000P&SS...48..617G. doi:10.1016/S0032-0633(00)00039-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Hand, Eric (20. desember 2011). «Kepler discovers first Earth-sized exoplanets». Nature (engelsk). doi:10.1038/nature.2011.9688. Harrington, Jason; Hansen, Brad M.; Luszcz, Statia H.; Seager, Sara (2006). «The phase-dependent infrared brightness of the extrasolar planet Andromeda b». Science (engelsk). 314 (5799). Bibcode:2006Sci...314..623H. PMID 17038587. arXiv:astro-ph/0610491 . doi:10.1126/science.1133904. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Hunten, D.M.; Shemansky, D.E.; Morgan T. H. (1988). «The Mercury atmosphere». Mercury (engelsk). CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Ida, Shigeru; Nakagawa, Yoshitsugu; Nakazawa, Kiyoshi (1987). «The Earth's core formation due to the Rayleigh-Taylor instability». Icarus (engelsk). 69 (2). Bibcode:1987Icar...69..239I. doi:10.1016/0019-1035(87)90103-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Inaba, S.; Ikoma, M. (2003). «Enhanced Collisional Growth of a Protoplanet that has an Atmosphere». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 410 (2). Bibcode:2003A&A...410..711I. doi:10.1051/0004-6361:20031248. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Kasak, Enn; Veede, Raul (2001). «Understanding Planets in Ancient Mesopotamia (PDF)» (PDF). Electronic Journal of Folklore (engelsk). 16. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Kasting, James F. (1993). «Earth's early atmosphere». Science (engelsk). 259 (5097). Bibcode:1993Sci...259..920K. PMID 11536547. doi:10.1126/science.11536547. Kenyon, Scott J.; Bromley, Benjamin C. (2006). «Terrestrial Planet Formation. I. The Transition from Oligarchic Growth to Chaotic Growth». Astronomical Journal (engelsk). 131 (3). Bibcode:2006AJ....131.1837K. arXiv:astro-ph/0503568 . doi:10.1086/499807. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Knutson, Heather A.; Charbonneau, David; Allen, Lori E.; Fortney, Jonathan J. (2007). «A map of the day-night contrast of the extrasolar planet HD 189733 b». Nature (engelsk). 447 (7141). Bibcode:2007Natur.447..183K. PMID 17495920. doi:10.1038/nature05782. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Lambert, W. G. (1987). «Babylonian Planetary Omens. Part One. Enuma Anu Enlil, Tablet 63: The Venus Tablet of Ammisaduqa». Journal of the American Oriental Society (engelsk). 107 (1). doi:10.2307/602955. Lecavelier des Etangs, A.; Vidal-Madjar, A.; McConnell, J. C.; Hébrard, G. (2004). «Atmospheric escape from hot Jupiters». Astronomy and Astrophysics (engelsk). 418 (1). Bibcode:2004A&A...418L...1L. arXiv:astro-ph/0403369 . doi:10.1051/0004-6361:20040106. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Lissauer, J.J. (1987). «Timescales for Planetary Accretion and the Structure of the Protoplanetary disk». Icarus (engelsk). 69 (2). Bibcode:1987Icar...69..249L. doi:10.1016/0019-1035(87)90104-7. Lissauer, Jack J. (1993). «Planet formation». Annual review of astronomy and astrophysics (engelsk). (A94-12726 02–90) (1). Bibcode:1993ARA&A..31..129L. doi:10.1146/annurev.aa.31.090193.001021. Luhman, K. L.; Adame, Lucía; D'Alessio, Paola; Calvet, Nuria (2005). «Discovery of a Planetary-Mass Brown Dwarf with a Circumstellar Disk». Astrophysical Journal (engelsk). 635 (1). Bibcode:2005ApJ...635L..93L. arXiv:astro-ph/0511807 . doi:10.1086/498868. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Luhman, K.L.; Allers, K.N.; Jaffe, D.T.; Cushing, M.C.; Williams; K.A.; Slesnick, C.L.; Vacca, W.D. (2007). «Ophiuchus 1622–2405: Not a Planetary-Mass Binary». The Astrophysical Journal (engelsk). 659 (2). Bibcode:2007ApJ...659.1629L. arXiv:astro-ph/0701242 . doi:10.1086/512539. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Luu, Jane X.Jewitt, David C. (1996). «The Kuiper Belt». Scientific American (engelsk). 274 (5). doi:10.1038/scientificamerican0596-46. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Lyttleton, Raymond A. (1936). «On the possible results of an encounter of Pluto with the Neptunian system». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 97. Bibcode:1936MNRAS..97..108L. Matsuyama, I.; Johnstone, D.; Murray, N. (2005). «Halting Planet Migration by Photoevaporation from the Central Source». The Astrophysical Journal (engelsk). 585 (2). Bibcode:2003astro.ph..2042M. arXiv:astro-ph/0302042 . doi:10.1086/374406. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Mayor, Michel; Queloz, Didier (1995). «A Jupiter-mass companion to a solar-type star». Nature (engelsk). 378 (6356). Bibcode:1995Natur.378..355M. doi:10.1038/378355a0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Molnar, L. A.; Dunn, D. E. (1996). «On the Formation of Planetary Rings». Bulletin of the American Astronomical Society (engelsk). 28. Bibcode:1996DPS....28.1815M. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Moorhead, Althea V.; Adams, Fred C. (2008). «Eccentricity evolution of giant planet orbits due to circumstellar disk torques». Icarus (engelsk). 193 (2). Bibcode:2008Icar..193..475M. arXiv:0708.0335 . doi:10.1016/j.icarus.2007.07.009. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Neugebauer, Otto E. (1945). «The History of Ancient Astronomy Problems and Methods». Journal of Near Eastern Studies (engelsk). 4 (1). doi:10.1086/370729. Podolak, M.; Weizman, A.; Marley, M., (1995). «Comparative models of Uranus and Neptune». Planetary and Space Science (engelsk). 43 (12). Bibcode:1995P&SS...43.1517P. doi:10.1016/0032-0633(95)00061-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Sally P. Ragep (2007). «Ibn Sīnā: Abū ʿAlī al‐Ḥusayn ibn ʿAbdallāh ibn Sīnā». Encyclopedia of Astronomy and Astrophysics (engelsk). Bibcode:2000eaa..bookE3736.. doi:10.1888/0333750888/3736. Ramasubramanian, K. (1998). «Model of planetary motion in the works of Kerala astronomers». Bulletin of the Astronomical Society of India (engelsk). 26. Bibcode:1998BASI...26...11R. Richardson, L. Jeremy; Deming, Drake; Horning, Karen; Seager, Sara; Harrington, Joseph (2007). «A spectrum of an extrasolar planet». Nature (engelsk). 445 (7130). Bibcode:2007Natur.445..892R. PMID 17314975. arXiv:astro-ph/0702507 . doi:10.1038/nature05636. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Sachs, A. (2. mai 1974). «Babylonian Observational Astronomy». Philosophical Transactions of the Royal Society of London (engelsk). 276 (1257). Bibcode:1974RSPTA.276...43S. doi:10.1098/rsta.1974.0008. Saumon, D.; Hubbard, W. B.; Burrows, A.; Guillot, T.; Lunine, J. I.; Chabrier, G. (1996). «A Theory of Extrasolar Giant Planets». Astrophysical Journal (engelsk). 460. Bibcode:1996ApJ...460..993S. arXiv:astro-ph/9510046 . doi:10.1086/177027. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Sheppard, Scott S.Jewitt, David; Kleyna, Jan (2005). «An Ultradeep Survey for Irregular Satellites of Uranus: Limits to Completeness». The Astronomical Journal (engelsk). 129 (1). Bibcode:2005AJ....129..518S. arXiv:astro-ph/0410059 . doi:10.1086/426329. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Soter, Steven (2006). «What is a Planet». Astronomical Journal (engelsk). 132 (6). Bibcode:2006AJ....132.2513S. arXiv:astro-ph/0608359 . doi:10.1086/508861. Spiegel; Burrows; Milsom (2010). «The Deuterium-Burning Mass Limit for Brown Dwarfs and Giant Planets» (på engelsk). . Trujillo, Chadwick A.; Brown, Michael E. (2002). «A Correlation between Inclination and Color in the Classical Kuiper Belt». Astrophysical Journal (engelsk). 566 (2). Bibcode:2002ApJ...566L.125T. arXiv:astro-ph/0201040 . doi:10.1086/339437. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Wetherill, G. W. (1980). «Formation of the Terrestrial Planets». Annual Review of Astronomy and Astrophysics (engelsk). 18 (1). Bibcode:1980ARA&A..18...77W. doi:10.1146/annurev.aa.18.090180.000453. Whipple, Fred (1964). «The History of the Solar System». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (engelsk). 52 (2). Bibcode:1964PNAS...52..565W. PMID 16591209. doi:10.1073/pnas.52.2.565. Winn, Joshua N.; Holman, Matthew J. (2005). «Obliquity Tides on Hot Jupiters». The Astrophysical Journal (engelsk). 628 (2). Bibcode:2005ApJ...628L.159W. arXiv:astro-ph/0506468 . doi:10.1086/432834. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Wolszczan, A.; Frail, D. A. (1992). «A planetary system around the millisecond pulsar PSR1257+12». Nature (engelsk). 355 (6356). Bibcode:1992Natur.355..145W. doi:10.1038/355145a0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Wright, Jason T.; Fakhouri, Onsi; Marcy; Han, Eunkyu; Feng, Ying; Johnson, John Asher; Howard; Fischer m. fl.. (2010). «The Exoplanet Orbit Database» (på engelsk). . Zarka, Philippe; Treumann, Rudolf A.; Ryabov, Boris P.; Ryabov, Vladimir B. (2001). «Magnetically-Driven Planetary Radio Emissions and Application to Extrasolar Planets». Astrophysics & Space Science (engelsk). 277 (1/2). Bibcode:2001Ap&SS.277..293Z. doi:10.1023/A:1012221527425. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) === Bøker === Borgia, Michael P. (2006). The Outer Worlds; Uranus, Neptune, Pluto, and Beyond (engelsk). Springer New York. Burnet, John (1950). Greek philosophy: Thales to Plato (engelsk). Macmillan and Co. ISBN 978-1-4067-6601-1. Cameron, Alan (2005). Greek Mythography in the Roman World (engelsk). Oxford University Press. ISBN 0-19-517121-7. Cassini, Giovanni (1673). Decouverte de deux Nouvelles Planetes autour de Saturne (engelsk). Sabastien Mabre-Craniusy. Cochrane, Ev (1997). Martian Metamorphoses: The Planet Mars in Ancient Myth and Tradition (engelsk). Aeon Press. ISBN 0-9656229-0-8. Croswell, K. (1997). Planet Quest: The Epic Discovery of Alien Solar Systems (engelsk). The Free Press. ISBN 978-0-684-83252-4. Dvorak, R.; Kurths, J.; Freistetter, F. (2005). Chaos And Stability in Planetary Systems (engelsk). New York: Springer. ISBN 3-540-28208-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Elkins-Tanton, Linda T. (2006). Jupiter and Saturn (engelsk). New York: Chelsea House. ISBN 0-8160-5196-8. Evans, James (1998). The History and Practice of Ancient Astronomy (engelsk). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-509539-5. Holden, James Herschel (1996). A History of Horoscopic Astrology (engelsk). AFA. ISBN 978-0-86690-463-6. Hunger, Hermann (1992). Astrological reports to Assyrian kings (engelsk). Helsinki University Press. ISBN 951-570-130-9. Kivelson, Margaret GallandBagenal, Fran (2007). «Planetary Magnetospheres». I Lucyann Mcfadden, Paul Weissman, Torrence Johnson. Encyclopedia of the Solar System (engelsk). Academic Press. ISBN 978-0-12-088589-3. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Kuhn, Thomas S. (1957). The Copernican Revolution (engelsk). Harvard University Press. ISBN 0-674-17103-9. Liddell, H.G.; Scott, R. (1940). A Greek–English Lexicon (engelsk) (9 utg.). Oxford: Clarendon Press. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Ptolemaios; Toomer, G.J. (1998). Ptolemy's Almagest (engelsk). Princeton University Press. ISBN 978-0-691-00260-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Ansari, S.M. Razaullah (2002). History of oriental astronomy: proceedings of the joint discussion-17 at the 23rd General Assembly of the International Astronomical Union, organised by the Commission 41 (History of Astronomy), held in Kyoto, August 25–26, 1997 (engelsk). Springer. ISBN 1-4020-0657-8. Rochberg, Francesca (2000). «Astronomy and Calendars in Ancient Mesopotamia». I Jack Sasson. Civilizations of the Ancient Near East (engelsk). Tatum, J. B. (2007). «17. Visual binary stars». Celestial Mechanics (PDF) (engelsk). Eget nettsted. Thérèse, Encrenaz (2004). The Solar System (engelsk) (3 utg.). Springer. ISBN 3-540-00241-3. Ronan, Colin (1996). «Astronomy Before the Telescope». I Walker, C. Astronomy in China, Korea and Japan (engelsk) (Walker utg.). New York: St. Martin's Press. Sarma, K.V. (1997). «Astronomy in India». I Selin, Helaine. Encyclopaedia of the History of Science, Technology, and Medicine in Non-Western Cultures (engelsk). Kluwer Academic Publishers. ISBN 0-7923-4066-3. Young, (1902). Manual of Astronomy: A Text Book (engelsk). Ginn & company. ISBN 1143408616. Zeilik, Michael A.; Gregory, Stephan A. (1998). Introductory Astronomy & Astrophysics (engelsk) (4th utg.). Saunders College Publishing. ISBN 0-03-006228-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Zerubavel, Eviatar (1989). The Seven Day Circle: The History and Meaning of the Week (engelsk). University of Chicago Press. ISBN 0-226-98165-7. === Nettsider === Aguilar, David; Pulliam, Christine (6. januar 2004). «Lifeless Suns Dominated The Early Universe» (engelsk). Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 28. mai 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) «Exoplanets Exposed to the Core» (engelsk). AstroBiology Magazine. 25. april 2009. Arkivert fra originalen 10. april 2012. Besøkt 18. april 2013. «Pluto loses status as a planet» (engelsk). BBC News. 24. august 2006. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 9. juni 2012. «New 'super-Earth' found in space» (engelsk). BBC News. 25. april 2007. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 24. juni 2012. «Super-Earth 'began as gas giant'». BBC News. 10. januar 2010. Arkivert fra originalen 18. april 2013. Besøkt 18. april 2013. Britt, Robert Roy (10. september 2004). «Likely First Photo of Planet Beyond the Solar System». Space.com (engelsk). Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 28. juni 2012. Britt, Robert Roy (24. august 2006). «Pluto Demoted: No Longer a Planet in Highly Controversial Definition». Space.com (engelsk). Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 9. juni 2012. Britt, Robert Roy (31. august 2006). «Pluto: Down But Maybe Not Out». Space.com (engelsk). Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 9. juni 2012. «Astronomer Mike Brown» (engelsk). Gps.caltech.edu. 27. juli 2012. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 28. mai 2012. Brown, Michael E. (2006). «The Dwarf Planets». California Institute of Technology (engelsk). Arkivert fra originalen 12. februar 2011. Besøkt 1. juli 2012. Butler, R.P. (2006). «Catalog of Nearby Exoplanets» (engelsk). University of California and the Carnegie Institution. Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 9. juni 2012. Clavin, Whitney (9. november 2005). «A Planet with Planets? Spitzer Finds Cosmic Oddball». Spitzer Space Telescope Newsroom (engelsk). Arkivert fra originalen 11. juli 2007. Besøkt 26. juni 2012. Curtis, Anthony R. «Future American and European Planet Finding Missions» (engelsk). Space Today Online. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 24. juni 2012. Drake, Frank (29. september 2003). «The Drake Equation Revisited» (engelsk). Astrobiology Magazine. Arkivert fra originalen 28. juni 2011. Besøkt 24. juni 2012. «How One Astronomer Became the Unofficial Exoplanet Record-Keeper». Scientific American (engelsk). Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 1. juli 2012. «Fourteen Times the Earth» (engelsk). European Southern Observatory. 25. august 2004. Arkivert fra originalen 25. august 2004. Besøkt 21. april 2013. Espenak, Fred. «Six millenium catalog of Venus transits: 2000 BCE to 4000 CE» (engelsk). NASA/GSFC. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 27. mai 2012. «Gliese 581 d». The Extrasolar Planets Encyclopedia (engelsk). Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 24. juni 2012. Gefter, Amanda (17. januar 2004). «Magnetic planet». Astronomy (engelsk). Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 1. juli 2012. Green, D.W.E. (13. september 2006). «(134340) Pluto, (136199) Eris, and (136199) Eris I (Dysnomia)» (PDF) (engelsk). Central Bureau for Astronomical Telegrams, International Astronomical Union. Arkivert fra originalen 24. juni 2008. Besøkt 9. juni 2012. Harper, Douglas (1. september 2001). «Earth». Online Etymology Dictionary (engelsk). Arkivert fra originalen 22. august 2011. Besøkt 12. juni 2012. Harper, Douglas (1. september 2001). «Terrain». Online Etymology Dictionary (engelsk). Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 12. juni 2012. Harvey, Samantha (1. mai 2006). «Weather, Weather, Everywhere?» (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 17. januar 2010. Besøkt 30. juni 2012. Hilton, James L. «When did the asteroids become minor planets?». U.S. Naval Observatory (engelsk). Arkivert fra originalen 24. mars 2008. Besøkt 28. mai 2012. Hilton, James L. (17. september 2001). «When Did the Asteroids Become Minor Planets?» (engelsk). U. S. Naval Observatory. Arkivert fra originalen 21. september 2007. Besøkt 27. mai 2012. «IAU General Assembly: Definition of Planet debate» (engelsk). MediaStream.cz. 2006. Arkivert fra originalen (.wmv) 26. januar 2013. Besøkt 28. mai 2012. «IAU 2006 General Assembly: Result of the IAU Resolution votes» (engelsk). Den internasjonale astronomiske union. 2006. Arkivert fra originalen 18. januar 2010. Besøkt 21. mai 2012. «Working Group on Extrasolar Planets (WGESP) of the International Astronomical Union» (engelsk). Den internasjonale astronomiske union. 2001. Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 21. mai 2012. Johnson, Michele (20. desember 2011). «NASA Discovers First Earth-size Planets Beyond Our Solar System» (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 21. mai 2012. Jones, Nicola (11. desember 2001). «Bacterial explanation for Europa's rosy glow». New Scientist Print Edition (engelsk). Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 28. juni 2012. Kennedy, Barbara (11. februar 2005). «Scientists reveal smallest extra-solar planet yet found» (engelsk). SpaceFlight Now. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 28. mai 2012. «Definition of planet» (engelsk). Merriam-Webster OnLine. Arkivert fra originalen 29. mars 2012. Besøkt 22. mai 2012. Moskowitz, Clara (18. oktober 2006). «Scientist who found '10th planet' discusses downgrading of Pluto» (engelsk). Stanford news. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 9. juni 2012. «Kepler: A Search For Habitable Planets – Kepler-20e» (engelsk). NASA. 20. desember 2011. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 21. mai 2012. «Kepler: A Search For Habitable Planets – Kepler-20f» (engelsk). NASA. 20. desember 2011. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 21. mai 2012. «NASA'S Kepler Mission Discovers Its First Rocky Planet» (engelsk). NASA. 2011. Arkivert fra originalen 10. juli 2012. Besøkt 23. juni 2012. O'Connor, J.J; Robertson, E.F. «Aryabhata the Elder» (engelsk). MacTutor History of Mathematics archive, University of St Andrews. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 16. juni 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Overbye, Dennis (20. desember 2011). «Two Earth-Size Planets Are Discovered» (engelsk). The New York Times. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 21. mai 2012. «Oxford English Dictionary» (engelsk). 2007. Besøkt 22. mai 2012. Krever innlogging (abonnement) Rincon, Paul (16. august 2006). «Planets plan boosts tally 12» (engelsk). BBC. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 9. juni 2012. Rincon, Paul (25. august 2006). «Pluto vote 'hijacked' in revolt» (engelsk). BBC News. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 9. juni 2012. Ross, Kelley L. (2005). «The Days of the Week» (engelsk). The Friesian School. Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 12. juni 2012. Santos, Nuno; Bouchy, François; Vauclair, Sylvie; Queloz, Didier; Mayor, Michel (25. august 2004). «Fourteen Times the Earth» (engelsk). European Southern Observatory. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 28. mai 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Schneider, Jean (10. september 2011). «Interactive Extra-solar Planets Catalog». Extrasolar Planets Encyclopaedia (engelsk). Arkivert fra originalen 8. februar 2012. Besøkt 12. februar 2014. «Small Planet Discovered Orbiting Small Star». ScienceDaily (engelsk). 2008. Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 23. juni 2012. Sheppard, Scott S. «The Jupiter Satellite Page (Now Also The Giant Planet Satellite and Moon Page)» (engelsk). Carnegie Institution for Science. Arkivert fra originalen 16. juli 2012. Besøkt 28. mai 2012. «The Planet Hygea». spaceweather.com (engelsk). 1849. Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 28. mai 2012. Stern, S. Alan (22. mars 2004). «Gravity Rules: The Nature and Meaning of Planethood» (engelsk). SpaceDaily. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 9. juni 2012. Strobel, Nick. «Planet tables» (engelsk). astronomynotes. Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 30. juni 2012. Tabatha, Thompson; Calvin, Whitney (21. februar 2007). «NASA's Spitzer First To Crack Open Light of Faraway Worlds» (engelsk). Jet Propulsion Laboratory, California Institute of Technology. Arkivert fra originalen 15. oktober 2007. Besøkt 24. juni 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) «Planets – Kuiper Belt Objects». The Astrophysics Spectator (engelsk). 15. desember 2004. Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 30. juni 2012. «Planetary Interiors». Department of Physics, University of Oregon (engelsk). Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 1. juli 2012. Van Helden, Al (1995). «Copernican System» (engelsk). The Galileo Project. Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 27. mai 2012. Vilard, Ray (17. mai 2010). «Should Large Moons Be Called 'Satellite Planets'?» (engelsk). News.discovery.com. Arkivert fra originalen 26. januar 2013. Besøkt 28. juni 2012. Weaver, Donna; Villard, Ray (31. januar 2007). «Hubble Probes Layer-cake Structure of Alien World's Atmosphere» (engelsk). Space Telescope Science Institute. Arkivert fra originalen 4. juli 2012. Besøkt 1. juli 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) == Eksterne lenker == (en) Planets – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (engelsk) Den internasjonale astronomiske unions nettsted (engelsk) Photojournal NASA (engelsk) NASA Planet Quest – Exoplanet Exploration Arkivert 25. februar 2011 hos Wayback Machine. (engelsk) Illustration comparing the sizes of the planets with each other, the Sun, and other stars (engelsk) «IAU Press Releases since 1999 "The status of Pluto: A Clarification"». Arkivert fra originalen 14. desember 2007. Arkivert 14. desember 2007 hos Wayback Machine. (engelsk) "Regarding the criteria for planethood and proposed planetary classification schemes." artikkel av Stern og Levinson (engelsk) Planetary Science Research Discoveries (utdanningsside med illustrerte artikler)

En planet (, , som betyr «vandrende stjerne») er et himmellegeme som går i bane rundt en stjerne eller en stjernerest. Den har stor nok masse til at dens egen gravitasjon har gjort den tilnærmet rund, men ikke så mye masse at det forårsaker kjernefysisk fusjon.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pustegass

2023-02-04

Pustegass

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dykking']

Pustegass er mest vanlig og naturlig som luft. Andre kunstige gasser, enten rensede eller blandinger av gasser, er brukt i lukkede miljøer som apparatdykking, dekompresjonskamre, undervannsbåter eller romstasjoner. En sikker pustegass har tre viktige egenskaper: Den må inneholde nok oksygen for å holde pusteren i live, ved bevissthet og i stand til å arbeide. Den må ikke inneholde farlige gasser. Karbonmonoksid og karbondioksid er vanlige giftige gasser i pustegasser, men det er mange andre farlige gasser. Den må ikke bli giftig når det pustes ved et høyere trykk, for eksempel når en er under vann. Oksygen og nitrogen er eksempler på gasser som blir giftige under trykk.De fleste pustegasser er blandinger av oksygen og en eller flere inertgasser. Teknikken som brukes til å fylle dykkeflasker med andre gasser enn luft kalles gassblanding.

Pustegass er mest vanlig og naturlig som luft. Andre kunstige gasser, enten rensede eller blandinger av gasser, er brukt i lukkede miljøer som apparatdykking, dekompresjonskamre, undervannsbåter eller romstasjoner. En sikker pustegass har tre viktige egenskaper: Den må inneholde nok oksygen for å holde pusteren i live, ved bevissthet og i stand til å arbeide. Den må ikke inneholde farlige gasser. Karbonmonoksid og karbondioksid er vanlige giftige gasser i pustegasser, men det er mange andre farlige gasser. Den må ikke bli giftig når det pustes ved et høyere trykk, for eksempel når en er under vann. Oksygen og nitrogen er eksempler på gasser som blir giftige under trykk.De fleste pustegasser er blandinger av oksygen og en eller flere inertgasser. Teknikken som brukes til å fylle dykkeflasker med andre gasser enn luft kalles gassblanding. == Mest brukte pustegasser == De mest vanlige brukte pustegasser er: Luft er en blanding av oksygen (21 %) og nitrogen (79 %). Det er den mest vanlige brukte dykkegass fordi den er billig og enkelt å bruke. Da denne gassen har en nitrogen komponent som forårsaker nitrogennarkose (dybderus) har den en maksimal dybde på 40 meter for normal dykking. Ren oksygen er vanligvis brukt til grunne dekompresjosstopp ved teknisk dykking for å akselerere avgassingen av andre inertgasser. Rent oksygen brukes også på overflaten som førsthjelp ved en rekke dykkerelaterte skader (trykkfallsyke, lungebrist, karbondioksidforgifting er noen). Nitrox er en blanding av oksygen og nitrogen vanligvis med en høyere prosent oksygen enn 21 % som er vanlig i luft. Det er brukt i stedet for luft for å få lenger ikke-dekompresjonstid, forkorte dekompresjonstid eller for å redusere risikoen for trykkfallsyke. Trimix er en blanding av oksygen, nitrogen og helium og er ofte brukt i de dype fasene av et teknisk dykk. Heliox er en blanding av oksygen og helium og er ofte brukt i de dype fasene av yrkesdykking (f.eks dypdykking i Nordsjøen). Heliair er en blanding av oksygen, nitrogen og helium. Den er brukbar i den dype fasen av et teknisk dykk. Den lages enkelt ved å blande helium og luft og den har da alltid 21:79 ratio av oksygen og nitrogen og dette balanseres av helium. Neox er en blanding av oksygen og neon og er svært sjelden brukt grunnet høy pris. == Individuelle gasskomponenter == === Oksygen === Oksygen må være tilstede i enhver pustegass. Den er essensiell for kroppens metabolisme som opprettholder livsprosessen. Menneskekroppen kan ikke lagre oksygen til senere bruk som den gjør med mat. Dersom kroppen ikke får tilførsel av oksygen i mer enn fem minutter vil det føre til bevissthetstap og til slutt død. Vev og organ (særlig hjernen og hjerte) i kroppen vil bli skadet dersom det er uten oksygen lenger enn fire til fem minutter. Andelen oksygen i pustegassen bestemmer den sikre dybden gassen kan bli brukt på: Hypoxiske blandinger har en andel oksygen som er mindre enn luft (21 %) eller mer strengt tatt mindre enn 16 % oksygen, er laget for å pustes som bunngass i dypet. Trimix, Heliox og Heliluft blir brukt til å lage hypoxiske blandinger som brukes i teknisk dykking som dype pustegasser. Normoksiske blandinger har den samme andelen av oksygen som luft 21 %. Hyperoksiske blandinger har en høyere andel av oksygen enn luft 21 % og er tenkt brukt på grunne dybder og vanligvis til å akselerere dekomresjon. Nitrox er en typisk hyperoksisk pustegass.Det minimale sikre partialtrykk av oksygen i en pustegass er 0,16 bar. Ved et trykk laver enn dette kan dykkeren risikere tap av bevisshet og død som følge av hypoksi. Det maksimale sikre partialtrykk av oksygen i en pustegass avhenger av eksponerinsgtid, men for dykk kortere enn 3 timer er dette vanligvis 1,4 bar (1,6 bar settes av enkelte som maksimal partialtrykk, men da vanligvis som maksimal oprasjonsdybde eller når en ikke arbeider mye som f.eks på et sikkerhetsstopp). Over dette partialtrykket eller ved lengre eksponeringer risikerer dykkeren oksygenforgifting som kan opptre som om en har et epleptisk anfall. Hver pustegass har sin maksimale operasjonsdybde og dette avhenger av andelen oksygen i pustegassen. Det kan også nevnes at oksygen også har en narkose virkning på linje med nitrogennarkose, men denne er vanligvis mindre merkbar. Oksygenanalysatorer (elektrogalvaniske brennselsceller) blir brukt til å måle konsentrasjoen av okysgen i pustegassen. Fylling av dykkeflasker koster litt mer en vanlig luft på grunn av kostnader til rent oksygen, rensing av dykkeflasker og ekstra filtrering. === Nitrogen === Nitrogen er en inertgass som forårsaker nitrogennarkose under dykking. Bruken av nitrogen er derfor begrenset til grunne dykk. Nitrogen kan også gi trykkfallsyke. Luft er den billigste pustegass til dykking Ekvivalent luft dypde er ofte brukt til å lage en pustegass blanding som er tilpasset den dybden en planlegger å dykke til. Mange dykkere finner at 30 meter er en komfortabel maksimaldybde for å unngå nitrogennarkose når man dykker på luft. Partialtrykket til nitrogen er da 0,79 * 4 bar = 3,16 bar. === Helium === Helium er en inertgass som er mindre narkotisk enn nitrogen på trykk som er aktuell for dykking, så denne gassen er bedre egnet for dypere dykking. Helium kan også forårsake trykkfallsyke. Helium er heller ikke særlig godt egnet som inflatorgass til tørrdraktsdykking fordi den har mye større ledningsevne for varme enn luft. Dette fører til at en taper varme mye raskere i en tørrdrakt som fylles med helium. En vanlig måte å unngå dette er da å bruke en egen inflatorflaske fylt med luft eller argon. Helium er også en dyr gass å kjøpe slik at dykking med helium er en kostbar fornøyelse. Dersom en bruker rebreathere (gjenpustere) vil kostnaden til gass gå ned (på den annen side er jo en rebreather heller ikke særlig billig). === Neon === Neon er en inertgass som noen ganger brukes i dyp kommersiell dykking,men den er svært dyr. === Hydrogen === Hydrogen har vært brukt til dyp dykking, men den er svært eksplosiv når den blir blandet med oksygen. == Ikke ønskete gasser i pustegass == Mange gasser er ikke ønsket i pustegasser. Her følger er ukomplett liste: === Argon === Argon er en inert gass som er mer narkotisk enn nitrogen så den er ikke egnet som en pustegass under dykking. Den brukes til tørrdraktgass siden den har dårlige egenskaper til å lede varme (motsatt av Helium). Argon er også dyrere enn luft. === Karbondioksid === Karbondioksid produseres under metabolisering i kroppen. Den kan forårsake karbondioksidforgiftning. === Karbonmonoksid === Karbonmonoksid er forårsaket av ufullstendig forbrenning. Den kan komme inn i en pustegass ved at eksos suges inn i en kompressor eller fra forbrenning av smøreolje i selve kompressoren. Karbonmonoksid er giftig for kroppen. == Merking av gassflasker == I EU er gassflasker merket med farger. «Skulderen» er på toppen av flasken nær kranen. Luft har en hvit og sort «quartered» skulder. Heliox har en hvit og brun «quartered» skulder Nitrox har en hvit og sort «quartered» skulder. Ren oksygen har en hvit skulder. Ren Helium har en brun skulder. Trimix har en hvit, sort og brun segmentert skulder.

Pustegass er mest vanlig og naturlig som luft. Andre kunstige gasser, enten rensede eller blandinger av gasser, er brukt i lukkede miljøer som apparatdykking, dekompresjonskamre, undervannsbåter eller romstasjoner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prosjekt_Runeberg

2023-02-04

Prosjekt Runeberg

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Digitale bibliotek', 'Kategori:Etableringer i 1992', 'Kategori:Litteratur']

Prosjekt Runeberg ble grunnlagt i desember 1992 og er et åpent og idealistisk initiativ for å skape og samle frie, elektroniske utgaver av klassisk nordisk litteratur og kunst. Prosjektet har fått sitt navn etter Finlands nasjonaldikter Johan Ludvig Runeberg på samme måte som det amerikanske Project Gutenberg fikk sitt navn etter den tyske trykkeren Johann Gutenberg. Prosjektet baserer seg på begrensningen av vernetiden i åndsverkloven. 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår utløper også opphavsretten, og hvem som helst kan utgi verket. Opprinnelig utga Prosjekt Runeberg kun verk som e-tekst (slik som Projekt Gutenberg fremdeles gjør) over Internett via kommunikasjonsprotokollene Gopher og FTP. Etter få år ble det mest populære dataformatet HTML overført via protokollen HTTP. Fra 1998 produserte man fortrinnsvis digitale faksimile-utgaver, som betyr at fotografisk eksakte bilder av hele boksider ble publisert via web som supplement til den OCR-fortolkede og søkbare teksten. Neste skritt i utviklingen kom i 2003, da den OCR-fortolkede teksten kunne korrekturleses direkte via nettleseren i et system som ligner på wiki. Når en bok er fullstendig korrekturlest, publiseres den som en e-tekst. De fleste av verkene i Prosjekt Runeberg er svenske, da redaksjonen til nå bare har bestått av svensker.

Prosjekt Runeberg ble grunnlagt i desember 1992 og er et åpent og idealistisk initiativ for å skape og samle frie, elektroniske utgaver av klassisk nordisk litteratur og kunst. Prosjektet har fått sitt navn etter Finlands nasjonaldikter Johan Ludvig Runeberg på samme måte som det amerikanske Project Gutenberg fikk sitt navn etter den tyske trykkeren Johann Gutenberg. Prosjektet baserer seg på begrensningen av vernetiden i åndsverkloven. 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår utløper også opphavsretten, og hvem som helst kan utgi verket. Opprinnelig utga Prosjekt Runeberg kun verk som e-tekst (slik som Projekt Gutenberg fremdeles gjør) over Internett via kommunikasjonsprotokollene Gopher og FTP. Etter få år ble det mest populære dataformatet HTML overført via protokollen HTTP. Fra 1998 produserte man fortrinnsvis digitale faksimile-utgaver, som betyr at fotografisk eksakte bilder av hele boksider ble publisert via web som supplement til den OCR-fortolkede og søkbare teksten. Neste skritt i utviklingen kom i 2003, da den OCR-fortolkede teksten kunne korrekturleses direkte via nettleseren i et system som ligner på wiki. Når en bok er fullstendig korrekturlest, publiseres den som en e-tekst. De fleste av verkene i Prosjekt Runeberg er svenske, da redaksjonen til nå bare har bestått av svensker. == Digitale faksimile-utgaver på norsk == Arkiv for nordisk filologi, 1883-1890, http://runeberg.org/anf/ Bjørnstjerne Bjørnson, Fortællinger Fredrik Bætzmann, Norge. Uddrag af ældre og nyere Forfatteres Skrifter, 1880 Henrik Ibsen, Samlede Værker, 10 bind, 1898-1902 (folkeutgaven) Henrik Jæger, Illustreret norsk literaturhistorie, 1896 Haakon Nyhuus, Illustreret norsk konversationsleksikon, 6 bind, 1907–1913 Carl Nærup, Illustreret norsk Litteraturhistorie. Siste Tidsrum 1890-1904, 1905 Teknisk Ukeblad, 1883-1884, 1888-1894, http://runeberg.org/tekuke/runeberg Arne Bjørnson, Bjørnstjerne 1859 Bjørnstjerne Bjørnsons Fortællinger Bjørnson, Bjørnstjerne 1907 Bok og Bibliotek 1934-1935 Brand Ibsen, Henrik 1903 Edda Sæmundar Et dukkehjem Ibsen, Henrik 1879 Garman & Worse Kielland, Alexander L. Henrik Ibsens samlede værker Ibsen, Henrik 1898-1902 Illustreret norsk Litteraturhistorie. Siste Tidsrum 1890-1904 Nærup, Carl 1905 Norge. Uddrag af ældre og nyere Forfatteres Skrifer. Bætzmann, Fredrik 1880 Paa uvante Stier Borrebæk, Johan Henrik Peer Gynt Ibsen, Henrik Samlede værker Bjørnson, Bjørnstjerne Selected poems Aasen, Ivar Selected poems Welhaven, J. S. Selected poems Wergeland, Henrik Skipper Worse Kielland, Alexander L. Tradisjonelle norske folkeviser Urmakeren ved verkstedbordet 1916 Urmakeren ved verkstedbordet 1916 Zille Hans Dotters Gynaicologia eller Forsvars Skrift for Qvinde-Kiønnet Holberg, Ludvig == Se også == Prosjekt Gutenberg Google Books Wikibooks == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Project Runeberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Prosjekt Runeberg ble grunnlagt i desember 1992 og er et åpent og idealistisk initiativ for å skape og samle frie, elektroniske utgaver av klassisk nordisk litteratur og kunst. Prosjektet har fått sitt navn etter Finlands nasjonaldikter Johan Ludvig Runeberg på samme måte som det amerikanske Project Gutenberg fikk sitt navn etter den tyske trykkeren Johann Gutenberg.

https://no.wikipedia.org/wiki/Penger

2023-02-04

Penger

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Handel', 'Kategori:Makroøkonomi', 'Kategori:Penger', 'Kategori:Personlig økonomi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Økonomisk terminologi']

Penger er innenfor samfunnsøkonomi alt som oppfyller tre krav — at det fungerer som byttemiddel, regneenhet og verdioppbevaringsmiddel.I dagligspråket er penger ofte synonymt med valuta, som er navn på ulike lands eller regioners pengeenheter. Valuta i seg selv har ingen verdi, så systemet baserer seg på folks tillit til at kjøpmannen godtar valuta som betalingsmiddel. Verdien av en pengeenhet målt mot varer og tjenester i et marked bestemmes av pengemengden. Verdien av en valuta målt mot andre valutaer bestemmes av tilbud og etterspørsel. Pengesystemer gjennom verdenshistorien har vært basert på tre forskjellige grunnlag; gjeld (bankkreditt), handelsvare (gull, kameler, korn) og lovverk (statlig utstedte penger). Gjeldsbaserte penger er det dominerende systemet i dag og er synlig ved at stater tar opp innenlands statsgjeld for å øke pengemengden. Pengene utstedes av banker og andre institusjoner med kredittskapende evne, det vil si institusjoner som tar imot innskudd, under reguleringer av en sentralbank.

Penger er innenfor samfunnsøkonomi alt som oppfyller tre krav — at det fungerer som byttemiddel, regneenhet og verdioppbevaringsmiddel.I dagligspråket er penger ofte synonymt med valuta, som er navn på ulike lands eller regioners pengeenheter. Valuta i seg selv har ingen verdi, så systemet baserer seg på folks tillit til at kjøpmannen godtar valuta som betalingsmiddel. Verdien av en pengeenhet målt mot varer og tjenester i et marked bestemmes av pengemengden. Verdien av en valuta målt mot andre valutaer bestemmes av tilbud og etterspørsel. Pengesystemer gjennom verdenshistorien har vært basert på tre forskjellige grunnlag; gjeld (bankkreditt), handelsvare (gull, kameler, korn) og lovverk (statlig utstedte penger). Gjeldsbaserte penger er det dominerende systemet i dag og er synlig ved at stater tar opp innenlands statsgjeld for å øke pengemengden. Pengene utstedes av banker og andre institusjoner med kredittskapende evne, det vil si institusjoner som tar imot innskudd, under reguleringer av en sentralbank. == Funksjoner == === Byttemiddel === Pengers viktigste funksjon er å fungere som byttemiddel for varer og tjenester. På denne måten fungerer penger som generalisert kjøpekraft. Dette vil kun gjelde om alle i samfunnet forventer at alle andre også vil akseptere å bli betalt i penger. === Verdimål === En viktig egenskap ved penger er at de skal fungere til å sammenligne verdien på ulike typer varer og tjenester. I en bytteøkonomi ville man måtte ha en eplepris på pærer, en pærepris på bananer, en bananpris på tomater osv. Med penger vil verdien av epler, pærer, bananer og tomater alle måles i penger. === Verdioppbevaringsmiddel === Penger overfører kjøpekraft inn i fremtiden, og fungerer som en praktisk måte å oppbevare verdier på. Dette kravet til penger gjør at mange gjenstander som overholder de to andre kravene ikke kan regnes som penger. Bananer er et eksempel på en enhet som kan fungere som byttemiddel, og dessuten er en praktisk regneenhet. En kasse bananer beholder imidlertid ikke verdien inn i fremtiden, da ingen vil ha bananene om noen uker når de er råtne. Dette gjør at bananer ikke vil kunne fungere som penger. Denne definisjonen gjør også at kredittkort ikke regnes som penger, da kredittkort ikke oppbevarer verdier. Hadde kredittkort vært penger ville det ha vært likegyldig om man fikk økt kredittgrensen med 1000 kroner eller om man fikk 1000 kroner i gave. == Historikk == De første myntene som ble preget stammer fra Efesos og Sardes i Lilleasia, og ble produsert ca. 650 – 625 f.Kr. Før dette hadde man tatt i bruk metall som betalingsmiddel blant kulturer øst for Middelhavet, men dette var de første myntene slik vi kjenner dem i dag hvor verdien er garantert for av utstederen. De første pengene ble produsert i elektrum, en legering av gull og sølv. De første sedlene ble tatt i bruk i Kina ca. år 1000, og var lagd av hvitt hjorteskinn. De første papirsedlene kom i 1368, under Mingdynastiet. == Pengesystemer == === Gjeldsbasert === Gjeldsbaserte penger er det dominerende pengesystemet i verden, og brukes også i Norge. Pengene, som i seg selv er verdiløse, representerer egentlig løfter om å betale. Pengene utstedes av banker og andre finansinstitusjoner med kredittskapende evne, det vil si institusjoner som tar imot innskudd fra samfunnet. Penger utstedes når en kunde (stat, bedrift eller person) lover å betale banken et visst beløp med rente over en gitt periode. Kunden signerer et verdipapir som lar banken opprette beløpet som bankkreditt på kundens konto. Bankkreditt kan flyttes til kontoer i andre banker eller tas ut som kontanter, men dette reduserer da bankens kapitaldekning. For å oppfylle kapitaldekningskravet tilbyr bankene derfor innskuddsrente, samt låner av hverandre til pengemarkedsrente. Fortjenesten er rentemarginen (utlånsrente – innskuddsrente/pengemarkedsrente). Bankens kapitaldekning skal også beskytte banken mot risikoer, det vil si lån som misligholdes og andre finansielle tap. Det internasjonale kjernekapitaldekningskravet (Basel II) er p.t. på 9 prosent. Enkelt forklart vil det si at når en bank låner ut 100 kroner, må den ha minst 9 kroner i aksjekapital. Rentenivået (drivkraften bak folks lånevillighet) samt bankenes utlånsvillighet (risikovillighet) er faktorene bak økningen i pengemengden. Pengemengden krymper når lån nedbetales, så for å sikre stabil inflasjon tar staten opp statsgjeld. Denne er ikke ment å nedbetales, men å jevnlig fornyes. Lån til staten anses som nesten risikofritt, siden staten har skatter som inntektsgrunnlag. === Varebasert === Pengenes verdi kommer fra nytteverdien av objektet som brukes som penger. Dette kan være edle metaller (gull og sølv), kameler, korn og andre ting som egner seg å prise ting i. Brennevin var penger i Australia i fangekolonitiden, siden det var lett omsettelig og man ikke hadde mynter. De første byttehandlene foregikk med handelsvarer, noe som fungerer fint i små lokalsamfunn. Med jordbruksrevolusjonen og husdyrhold ble ting ofte priset i ting som korn, kuer og kameler, avhengig av lokale forhold. Lån kunne gis i korn eller kyr som produserte avkom, så det var lett å betale tilbake selv med renter på 20 prosent. Gull, sølv og andre verdifulle metaller ble etter hvert en vanlig form for penger, og de første gullmyntene var varebaserte. Gullsmeder priset mynter etter vekt med et påtrykt tall, ettersom priser var målt i en vekt av gull. Det var ikke uvanlig at uærlige sjeler filte av kantene på myntene. Et mottiltak var å støpe mynter med hakk i sidene. I What Has Government Done to Our Money? forsvarte den østerrikske skoleøkonomen Murray Rothbard, en 100 % gullstandard hvor alle pengene enten var gull, sølv eller andre varer. === Lovbasert === Det lovbaserte pengesystemet er beskrevet i Platons Staten, og ble brukt i antikkens Hellas, i Romerriket, i England under Kong Henrik I, i de amerikanske koloniene og av Lincoln under den amerikanske borgerkrigen. Pengene er en funksjon av staten og lovverket. Lovbaserte penger utstedes av staten ved betaling av offentlige utgifter og trekkes tilbake ved skatter. Henrik I brukte polerte trepinner kløyvd på langs som penger. Han beholdt den ene halvdelen og brukte den andre som betalingsmiddel. Disse ble godtatt som betalingsmiddel fordi han også krevde trepinnene som betaling av skatter. Ved innsamling ble det sjekket at delene passet sammen som forsikring mot falskneri. Dette innledet en fruktbar tid for England, for mens gull var begrenset ga den nye utvidede pengemengden rom for økt handel og produksjon. Siden produksjonen økte kunne nye penger utstedes uten å forårsake inflasjon. Gull- og sølvmynter ble brukt som penger i antikkens Hellas, men verdien var lovbestemt og ikke etter vekt eller nytteverdi, da det var rikelig tilgang på gull i blant annet elveleier. Opprinnelig var gullmyntene krevd av besøkende til templene, som betaling for religiøse tjenester, og denne etterspørselen var stor nok til at gull ble en omsettelig pengeenhet ellers i samfunnet. Etterhvert ble store mengder gull hamstert i templene, noe som ga dem makt til å regulere hvor mye gull (penger) som var i sirkulasjon, og dermed også verdien. Templene ble en tidlig versjon av banker. Stater som lagde mynter av metaller som ikke hadde noen religiøs eller annen nyttefunksjon omgikk dette, for eksempel Roma. === Blandingssystemer === ==== Gullstandarden ==== Gull var i utgangspunktet en varebasert standard i bruk, men ettersom sentralbanken i Sverige, Riksbanken, begynte å praktisere brøkdelsreserve-banksystemet, ble det en todelt standard. En blanding mellom et gjeldsbasert (bankkreditt) og varebasert (gull) pengesystem. Dette var vanlig, men de vestlige myndighetene senket sakte ned til hvilken grad standarden var i gull eller gjeld. I Norges tilfelle var det en ren gullstandard inntil Norges Bank begynte å utgi flere sedler enn innlagt gull. I begynnelsen av den klassiske gullstandarden i 1874 var dekning for gull 50 % og innen 1.verdenskrig var dekning blitt senket av myndighetene til 10 %. Pengemengden bestod da 90 % av bankkreditt lagd av Norges Bank og de private bankene tilknyttet den. Men da flere europeiske land midlertidlig avbrøt gullstandarden i 1931, terminerte også Norge gullstandarden helt, og gikk over til et gjeldsbasert system. Gull var betalingsmiddelet i internasjonal handel da de fleste vestlige valutaer var på gullstandarden. ==== Det frie markedet ==== Dersom sentralbankloven § 14, som gjør norske kroner til tvunget betalingsmiddel i Norge oppheves, kan markedet selv velge hva som brukes som penger. I USA er det tilsvarende foreslått av tidligere presidentkandidat Ron Paul. == Lovregulering av penger == Du kan kreve å gjøre opp din gjeld med norske penger, ettersom penger er tvunget betalingsmiddel i Norge. Kopiering eller annen ettergjøring av penger er straffbart, selv om pengene ikke er tenkt brakt i sirkulasjon. == Se også == Baug Kontanter Valuta Pengemengde Pengenes historie Bankenes historie == Referanser == == Litteratur == Roman Linneberg Eliassen Hva er penger Universitetsforlagets Hva er-bøker, 2019 ISBN 9788215027821 == Eksterne lenker == On the Origin of Money ved Carl Menger, en klassisk bok om opphavet til penger 'Money as Debt' på Google Video

thumb|250px|right|Pengene i verden består hovedsakelig av bokførte tall som overføres mellom finansielle datamaskiner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pleiemedhjelper

2023-02-04

Pleiemedhjelper

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Helsepersonell']

Pleiemedhjelper er en betegnelse på en person uten formell utdanning som jobber i helsevesenet, oftest som funksjon som helsefagarbeider. Vanlige arbeidsoppgaver for en pleiemedhjelper er å pleie de eldre og syke som for eksempel mating, hjelpe dem å gå på toalettet, dusjing og å gi dem et sosialtliv. Det er vanlig for pleiemedhjelpere å snakke med pasientene sine i tillegg til å gå turer, spille spill og lignende. På noen arbeidsplasser hjelper de også sykepleierne og andre helsefagarbeidere med å sjekke temperatur, blodtrykk og blodsukker for eksempel. Pleiemedhjelperne har ingen formell utdanning, men de får opplæring på arbeidsplassen sin og kan gå på kurs rettet mot jobben deres. Personer som er i lønnet arbeid kan bli realkompetansevurdert, få opplæring på arbeidsplassen og ta fagbrev på grunnlag av dette etter å ha arbeidet der i ett år. Ordningen kalles fagbrev på jobb. Det være relevant å ta fagbrev som helsefagarbeider hvis en jobber som pleiemedhjelper. Det er heller ikke obligatorisk å ta fellesfagene i videregående skole når en tar fagbrevet på jobben i Norge.

Pleiemedhjelper er en betegnelse på en person uten formell utdanning som jobber i helsevesenet, oftest som funksjon som helsefagarbeider. Vanlige arbeidsoppgaver for en pleiemedhjelper er å pleie de eldre og syke som for eksempel mating, hjelpe dem å gå på toalettet, dusjing og å gi dem et sosialtliv. Det er vanlig for pleiemedhjelpere å snakke med pasientene sine i tillegg til å gå turer, spille spill og lignende. På noen arbeidsplasser hjelper de også sykepleierne og andre helsefagarbeidere med å sjekke temperatur, blodtrykk og blodsukker for eksempel. Pleiemedhjelperne har ingen formell utdanning, men de får opplæring på arbeidsplassen sin og kan gå på kurs rettet mot jobben deres. Personer som er i lønnet arbeid kan bli realkompetansevurdert, få opplæring på arbeidsplassen og ta fagbrev på grunnlag av dette etter å ha arbeidet der i ett år. Ordningen kalles fagbrev på jobb. Det være relevant å ta fagbrev som helsefagarbeider hvis en jobber som pleiemedhjelper. Det er heller ikke obligatorisk å ta fellesfagene i videregående skole når en tar fagbrevet på jobben i Norge. == Referanser ==

Pleiemedhjelper er en betegnelse på en person uten formell utdanning som jobber i helsevesenet, oftest som funksjon som helsefagarbeider. Vanlige arbeidsoppgaver for en pleiemedhjelper er å pleie de eldre og syke som for eksempel mating, hjelpe dem å gå på toalettet, dusjing og å gi dem et sosialtliv.

https://no.wikipedia.org/wiki/Personlig_datamaskin

2023-02-04

Personlig datamaskin

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Datamaskiner', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Veldig store stubber']

Se også PC (andre betydninger) En personlig datamaskin (forkortet PC, fra engelsk personal computer) er en datamaskin for personlig bruk. PC brukes mest om maskiner bygget opp rundt x86-prosessorer. PC-en er en selvstendig, frittstående datamaskin, hvor operativsystem, programvare og egne data kan lagres lokalt (i dag vanligvis på en harddisk). Den kan stå i et nettverk, men er ikke avhengig av det slik som terminaler og tynnklienter. PC-en er i utgangspunktet forholdsvis allsidig, selv om noen PC-er anskaffes til én eller få oppgaver. Begrepet personal computer ble opprinnelig brukt om enhver datamaskin for personlig bruk. Etter introduksjon av IBM PC i 1981 ble begrepet oftest brukt om IBM-kompatible maskiner som kjørte operativsystemet MS-DOS. Senere har flere operativsystem kommet til og begrepet brukes igjen uformelt om alle typer bærbare og stasjonære datamaskiner for personlig bruk. Norsk språkråd prøvde i en periode å få betegnelsen PD inn i det norske språket, uten å lykkes, selv om PD per 2019 fortsatt står på listen over Språkrådets forkortelser.

Se også PC (andre betydninger) En personlig datamaskin (forkortet PC, fra engelsk personal computer) er en datamaskin for personlig bruk. PC brukes mest om maskiner bygget opp rundt x86-prosessorer. PC-en er en selvstendig, frittstående datamaskin, hvor operativsystem, programvare og egne data kan lagres lokalt (i dag vanligvis på en harddisk). Den kan stå i et nettverk, men er ikke avhengig av det slik som terminaler og tynnklienter. PC-en er i utgangspunktet forholdsvis allsidig, selv om noen PC-er anskaffes til én eller få oppgaver. Begrepet personal computer ble opprinnelig brukt om enhver datamaskin for personlig bruk. Etter introduksjon av IBM PC i 1981 ble begrepet oftest brukt om IBM-kompatible maskiner som kjørte operativsystemet MS-DOS. Senere har flere operativsystem kommet til og begrepet brukes igjen uformelt om alle typer bærbare og stasjonære datamaskiner for personlig bruk. Norsk språkråd prøvde i en periode å få betegnelsen PD inn i det norske språket, uten å lykkes, selv om PD per 2019 fortsatt står på listen over Språkrådets forkortelser. == En inndeling av PC-er == === Arbeidsstasjoner === Arbeidsstasjoner, i dag kraftige PC-er beregnet for bruk av tekniske og vitenskapelige applikasjoner i en profesjonell sammenheng, f.eks. blant ingeniører og meteorologer. Arbeidsstasjoner ble lenge bygget med prosessorer og andre komponenter som var kraftigere enn det som fantes for PC-standarden. Sun, Silicon Graphics, Apollo og HP var blant leverandørene. Nå brukes gjerne standard x86-prosessorer, men maskinene leveres vanligvis med kraftige grafikkort optimert for én eller få oppgaver, ofte med mulighet for å styre to eller flere skjermer. I tillegg brukes gjerne særlig driftssikre komponenter med høy ytelse, beregnet på intens bruk. De fleste arbeidsstasjoner er stasjonære, men de kraftigste bærbare PC-ene selges ofte som arbeidsstasjoner. === Stasjonære PC-er === Stasjonære PC-er dominerte lenge markedet, men er langt på vei fortrengt av bærbare. Stasjonære PC-er brukes gjerne som arbeidsstasjoner, eller som hjemme-PC-er med stor vekt på spill. De lages i vidt forskjellige størrelser og fasonger – fra små bokser som er lette å ta med seg (selv om de ikke kan brukes med batteri) og enheter integrert i skjermen – til himmelstrebende «maksitårn» for dem som trenger store utbyggingsmuligheter. Forholdsvis flate bokser var vanlig i PC-ens barndom, men har for lengst stort sett gått av bruk. Det samme gjelder forholdsvis tunge, transportable PC-er med innebygget skjerm, men uten batteridrift. Hjemmedatamaskiner tidlig på 1980-tallet var ofte innebygget i tastaturet, men denne løsningen har vært sjelden for PC-er. === Bærbare PC-er === Bærbare PC-er (engelsk «notebooks» eller «laptops») har batteridrift og innebygget skjerm som gjerne måler 13–17" (ofte 15,6") diagonalt. Disse har overtatt mye av PC-salget etter hvert som prisene på dem har nærmet seg tilsvarende for stasjonær-PC-er med samme ytelse. De brukes ofte også stasjonært, ikke sjelden med ekstern skjerm, tastatur og mus. I 2017 ble det solgt 204 mill. stasjonære (inkl. arbeidsstasjoner) og bærbare PC-er. === Ultramobile === Ultramobile omfatter på Gartners salgsstatistikker nettbrett og de minste, tynneste og letteste PC-ene. Ca. 219 mill. ultramobile ble solgt i 2017. == Historie == Fram til slutten av 1970-årene ble de fleste datamaskiner brukt av flere brukere av gangen. Disse ble kalt minimaskiner og stormaskiner, og brukeren fikk kontakt med dem via en tynnklient. Ofte var selve datamaskinen på størrelse med et rom, og krevde kjøleutstyr og vedlikehold. Minimaskinene var gjerne mindre, ofte som et stort kjøleskap, og de kunne gjerne stå på et vanlig kontor. Utviklingen av mikroprosessoren gjorde at man kunne gjøre datamaskiner mye mindre enn tidligere, og samtidig mye kraftigere. Ordet PC har blitt dagligtale for enhver datamaskin som er liten nok til å ha på et skrivebord, men de het først mikrodatamaskiner. Da disse kom så lavt i pris at privatpersoner kunne ha råd til dem, så kom begrepet hjemmedatamaskin. Disse var først byggesett for entusiaster, men ble senere solgt ferdig montert. Commodore-64 var en umåtelig populær hjemmedatamaskin rundt 1983. Disse maskinene kunne gjerne kobles på et vanlig TV-apparat, og lagringsmediet var alminnelige musikkassetter. Fra midten av 1980-årene gikk begrepene hjemmedatamaskin og mikrodatamaskin ut av alminnelig bruk, og ordet PC tok over. Begrepet kom for fullt da IBM PC ble lansert, den første datamaskinen som brukte operativsystemet MS-DOS. En periode ble andre datamaskiner som nyttet MS-DOS gruppert under navnet IBM-kompatible PC-er. Per 2019 nytter de fleste PC-er operativsystemet Microsoft Windows, en etterkommer av MS-DOS. Det var lanseringen av regnearket VisiCalc, først for Apple II-datamaskiner, som virkelig satte fart på salget av mikrodatamaskiner som forretningsverktøy. I august 1981 kom IBM PC, og denne fikk også en versjon av VisiCalc. I 1983 kom Lotus 1-2-3, en integrert løsning med tekstbehandling, regneark, presentasjonsprogramvare og database, en svært populær pakke som drev salget av IBM PC i været. Utover i 1980-årene ble WordPerfect den mest populære tekstbehandleren. Personlige datamaskiner tok fra tidlig av 1980-årene over som de mest solgte datamaskinene, og fra begynnelsen av 1990-årene forsvant det skarpe skillet mellom personlige datamaskiner på den ene siden og stormaskiner og servere (tjenestemaskiner) på den andre siden. De samme komponentene ble ofte brukt i begge kategorier maskiner, men dedikerte servere fikk ofte komponenter som var valgt ut for å være spesielt pålitelige eller gjøre det lettere å kjøre flere oppgaver på samme maskin. Ren ytelse per prosessorer spilte etter hvert mindre rolle, men servere fikk ofte flere prosessorer etter at Compaq lanserte sin Systempro med støtte for to prosessorer i 1989. Alt i 2009 fantes servere med 32 prosessorer, mens Windows Server 2008 på den tiden støttet opptil 64. == IBM-kompatibel PC == En IBM-kompatibel PC er en personlig datamaskin av den vanligste typen i hjem og kontorer. Den opprinnelige IBM PC ble utviklet av IBM og lansert 12. august 1981. På den tiden fantes et rikt mangfold av mikrodatamaskiner, men de var ikke innbyrdes kompatible, og de fleste av dem ble snart utkonkurrert. IBM PC ble klonet og videreutviklet av flere produsenter. Compaq Portable fra mars 1983 var en av de første. Derfor begynte en snart å snakke om «IBM-kompatible» eller «bransjekompatible» PC-er. I dag anvendes begrepet PC for personlige datamaskiner med x86-arkitektur slik som Intel 8088 og dens etterfølgere, produsert av Intel og Advanced Micro Devices. Også NEC, Cyrix/VIA, Harris m.fl. har produsert x86-prosessorer. PC-er har også standardiserte brikkesett, med (BIOS) (Basic Input-Output System) eller en mer moderne UEFI (Unified Extended Firmware Interface). PC-en laster programvaren fra BIOR/UEFI straks den slås på – med PC-ens oppsett, instrukser om hvor operativsystemet skal hentes fra osv. En del innstillinger kan konfigureres av brukeren. IBM-kompatible PC-er benytter operativsystemet Microsoft Windows, men også GNU/Linux. (Apple-maskiner bruker Mac OS X). Delene i en IBM-kompatibel PC, særlig en stasjonær maskin, er i sin alminnelighet standardiserte. Dette gir mange konkurrerende produsenter og dermed kraftfulle komponenter til lave priser. De fleste IBM-kompatible modeller selges ferdigbygde fra store produsenter som Lenovo, Dell, Hewlett-Packard, Acer og Asus. Konkurransen fra mange mindre produsenter og personer som bygger sine PC-er selv med byggesett bidrar til å holde prisene nede, selv om de mindre stanardiserte, bærbare PC-ene har overtatt mesteparten av markedet. Sammen med et veldig utvalg av programvare har konkurransen gjort PC-standarden til en enorm suksess, selv om salget har gått litt ned de siste årene. I 1. kvartal 2019 ble det solgt 54,5 mill. IBM-kompatible PC-er ifølge analyseselskapet Gartner (til dette kom 4 mill. Apple-maskiner). == Referanser == == Eksterne lenker == Old Computers Museum – alle typer datamaskiner (engelsk) Rune's PC Museum (engelsk) The PC Guide med historisk og teknisk informasjon (engelsk) Howstuffworks' artikkel om "How PCs Work" (engelsk) BlinkenLights Archaeological Insititute – Personal Computer Milestones – diskusjon om hva som var den første personlige datamaskin (engelsk) Total share: 30 years of personal computer market share figures – statistikk om PC-markedet (engelsk) PC-prat - Interaktiv multimedia fra forskning.no 24.6.05

En personlig datamaskin (forkortet PC, fra engelsk personal computer) er en datamaskin for personlig bruk. PC brukes mest om maskiner bygget opp rundt x86-prosessorer.

2023-02-04

PD

PD eller Pd kan referere til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Proteomikk

2023-02-04

Proteomikk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Proteinkjemi']

Proteomikk (engelsk: proteomics) er læren om hvordan proteiner dannes fra gener til ferdige proteiner. Det er ennå ingen fast definisjon på proteomikk, men denne definisjonen brukes i mer eller mindre innsnevrende grad.

Proteomikk (engelsk: proteomics) er læren om hvordan proteiner dannes fra gener til ferdige proteiner. Det er ennå ingen fast definisjon på proteomikk, men denne definisjonen brukes i mer eller mindre innsnevrende grad.

Proteomikk (engelsk: proteomics) er læren om hvordan proteiner dannes fra gener til ferdige proteiner. Det er ennå ingen fast definisjon på proteomikk, men denne definisjonen brukes i mer eller mindre innsnevrende grad.

https://no.wikipedia.org/wiki/Platelagerskive

2023-02-04

Platelagerskive

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Datakomponenter', 'Kategori:Datastubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12']

En platelagerskive (engelsk: «Hard disk platter») er en komponent i et platelager som har en eller flere platelagerskiver. En platelagerskive er en solid, rund skive som vanligvis er laget av plast, metall, glass eller keramikk. Den er dekket på begge sider med et tynt lag av jernoksid eller et annet metall med magnetiske egenskaper.

En platelagerskive (engelsk: «Hard disk platter») er en komponent i et platelager som har en eller flere platelagerskiver. En platelagerskive er en solid, rund skive som vanligvis er laget av plast, metall, glass eller keramikk. Den er dekket på begge sider med et tynt lag av jernoksid eller et annet metall med magnetiske egenskaper.

En platelagerskive (engelsk: «Hard disk platter») er en komponent i et platelager som har en eller flere platelagerskiver.

https://no.wikipedia.org/wiki/Platelager

2023-02-04

Platelager

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Digitale lagringsmedier', 'Kategori:Utdaterte artikler']

Et platelager eller en harddisk (engelsk: hard disk, forkortet HD, eller hard disk drive, HDD) er et lagringsmedium for binært kodet informasjon på hurtig roterende platelagerskiver. Skivene er dekket av et tynt ferromagnetisk lag der informasjonen lagres som remanens. Denne er ikke flyktig, slik at innholdet blir stående også når platelageret ikke er i drift. I motsetning til sekvensielle lagringsmedier som magnetbånd eller hullstrimler er det ikke nødvendig å søke lineært for å finne ønsket data, derfor regnes platelageret som et valgfritt adresserbart medium (engelsk: random access). Opprinnelig hadde de fleste datamaskiner platelager som bakgrunnslager. I nyere tid har det også kommet flashminner med høy lagerkapasitet på markedet. Flashminner med de samme tilkoplingene som vanlige platelager betegnes som SSD-lager, disse blir ofte også kalt platelager for enkelhets skyld.

Et platelager eller en harddisk (engelsk: hard disk, forkortet HD, eller hard disk drive, HDD) er et lagringsmedium for binært kodet informasjon på hurtig roterende platelagerskiver. Skivene er dekket av et tynt ferromagnetisk lag der informasjonen lagres som remanens. Denne er ikke flyktig, slik at innholdet blir stående også når platelageret ikke er i drift. I motsetning til sekvensielle lagringsmedier som magnetbånd eller hullstrimler er det ikke nødvendig å søke lineært for å finne ønsket data, derfor regnes platelageret som et valgfritt adresserbart medium (engelsk: random access). Opprinnelig hadde de fleste datamaskiner platelager som bakgrunnslager. I nyere tid har det også kommet flashminner med høy lagerkapasitet på markedet. Flashminner med de samme tilkoplingene som vanlige platelager betegnes som SSD-lager, disse blir ofte også kalt platelager for enkelhets skyld. == Historikk == Før man lagret på plater var trommelminne et av de mest brukte lagringsmediene. Hvert enkelt spor lå som en lukket sirkel på trommelen, og hadde et eget lese/skrivehode som var fast montert. I adresseringsmetoden «chs», cylinder, head, sector, som også er brukelig i dag, blir sporene fremdeles betegnet som head. Tromlene var store og med begrenset lagringsplass, men de var forholdsvis raske. Andre eldre lagringsmedier er: Williamsminne, kvikksølvminne og magnetkjerneminne (forløper for dagens RAM). 4. september 1956 introduserte IBM sitt første platelager, IBM 350. Platelageret bestod av 50 plater der hver plate var 24″ i diameter – med en kapasitet på 5 megabyte, noe som var mye på den tiden. Hele enheten veide 1,2 tonn. Den ble ikke solgt, men utleid for 650 dollar/måned. I 1981 kom de første lagringsenhetene for personlige datamaskiner, da med en kapasitet rundt 5 megabyte. I dag leveres ordinære hjemmemaskiner med platelager med kapasitet opp mot flere terabyte. == Størrelse == Vanlige yttermål er 3,5″, 2,5″ og 1,8″. En del utstyr ble levert med enda mindre platelager. Dette var ofte mobile enheter som f.eks. MP3-spillere som ikke følger standardiserte mål. 2,5" og 1,8" standardene var også populære valg i den bærbare musikkbransjen da disse bruker lite strøm, kan holde store mengder data og er nesten lydløse. Creative og Apple brukte disse to typene i mange av sine MP3-spillere før flashminne tok over. == Kapasitet == Et platelager består av flere plater med én eller to brukbare sider. På hver plate er det et antall spor, som igjen er delt inn i sektorer. Hver sektor kan lagre et visst antall bytes, vanligvis 512. Lagringskapasitet = antall plater * sider * spor * sektorer * byte per sektor. Kapasiteten til platelager ble opprinnelig angitt i megabyte. Rundt 1997 gikk man over til å angi gigabyte, og omtrent siden 2008 har også terabyte blitt brukelig. Det har vist seg at kapasiteten har blitt fordoblet i løpet av ca. 16 måneder. Det er relativt tidkrevende å lese og skrive informasjon til et platelager, dette kan være en flaskehals når man behandler større mengder data. Dette er svært merkbart på en vanlig PC når minnet er overbelastet slik at datamaskinen stadig må hente informasjon fra harddiskens sidevekslingsfil. De viktigste faktorene for diskers aksesstid er flyttingen av diskhodet (søketid), den tiden det tar for platen å rotere slik at første ønskede sektor er under diskhodet (rotasjonsforsinkelsen) og den tiden det tar å kjøre alle ønskede data under diskhodet (overføringstiden). Aksesstid = søketid + midlere rotasjonsforsinkelse + overføringstid. Søketid avhenger av produsentens spesifikasjoner. Midlere rotasjonsforsinkelse er tiden det tar for platen å rotere en halv runde. Overføringstiden avhenger av hvor mye data som skal behandles og hvordan den er organisert på disken. En operasjon tar vesentlig lengre tid hvis dataene som leses er spredt tilfeldig utover enn hvis dataene ligger etter hverandre fellestilrørende, så derfor er defragmentasjon viktig. == Oppbygning == Et platelager består av to deler; én elektronisk og én mekanisk. Den mekaniske delen består av et sett med plater i et støvtett miljø. Platesettet består av en eller flere plater som er montert på en roterende spindel, denne drives av en elektromotor. Et sett med kombinerte lese- og skrivehoder sitter på en styrt arm som kan bevege seg langs overflaten av platene for å skrive og lese informasjonen som er lagret på dem på ønsket sted. Den elektroniske delen styrer den mekaniske delen, og er det primære mellomleddet mellom resten av datamaskinen og selve lese- og lagringsforholdet. Elektronikken tar seg av følgende: Styring av mekanismen Diagnose og måling av temperatur Kommunikasjon med resten av datamaskinen Hurtigminne Kartlegge informasjonen på platene Bearbeider informasjonen iht. filtabellen (som forteller hvor filene ligger på platene)Når datamaskinen spør om å få en gitt mengde informasjon fra platelageret, blir denne forespørselen først sendt til styringsenheten i platelageret. Styringsenheten oversetter de logiske koordinatene den mottar og oversetter dem til de faktiske koordinatene på platelageret. Så styrer den «armene» – hvor «hodene» ligger – til de ulike koordinatene, leser informasjonen og returnerer det. En enhet i elektronikken setter så sammen de ulike bitene av informasjon, som ikke nødvendigvis er lest i samme rekkefølge som de ble forespurt, og sender dem videre i riktig rekkefølge. Hodene flyter på et hårtynt luftlag, og dersom enheten får fysisk støt, kan hodene slå mot plate-overflaten, som kan forårsake det som heter hode-krasj, og stedene bli ødelagt. Leverandørene lager platelagrenes mekanikk til å motstå små støt, som måles i G (1 G er 9,8m²/sek.). Se til høyre for eksemplar av dette. === Hurtigminne === De fleste platelagre i dag har hurtigminne, såkalt «cache», som fungerer som en buffer. Meningen med hurtigminnet er at den siste informasjonen som ble skrevet til platelageret skal være raskt tilgjengelig, slik at overføringstiden blir minst mulig. Det finnes også platelagre med flashminne. Selv om flashminnet er betydelig langsommere enn vanlig internminne, er platelagre med flashminne fremdeles mye raskere enn mekaniske platelagre. Det er først og fremst en vesentlig raskere tilgangstid som gjør at disse platelagrene brukes, og de benyttes også i en del miljøer hvor platelagrene er utsatt for mekaniske belastninger, som for eksempel vibrasjoner eller slag. Lagringskapasiteten til et slikt flashminne er ofte svært begrenset i forhold til vanlige platelagre, men har den fordelen at informasjonen ikke går tapt når strømmen slås av. Det er også produsert en del platelagre hvor mengden hurtigminne er vesentlig større enn normalt, ofte med flashminne for å supplere det vanlige hurtigminnet. Styringsenheten til platelageret kan da velge hvor den vil hente informasjonen, fra flashminnet eller fra platelageret. Da blir det ofte brukt avanserte algoritmer for å avgjøre hvor det er optimalt å lagre informasjonen, og i noen tilfeller kan styringsenheten gis hint om hvor den bør lagre bestemte filer. Slik manipulering vil skje uten at brukeren trenger å gjøre noe. == Tilkobling == Platelagrenes forbindelse – «interface» – til hovedkortet, er basert på kabler. ST-506 og ESDI er tidlige standarder. Interfacestandarden sier ingen ting om platelageret sitt faktiske ytelse. Et ATA100 platelager kan vise seg å være mye raskere enn et ATA133 platelager. Det er den mekaniske delen som bestemmer lese-/skrivehastigheten. Opprinnelig har man brukt IDE-grensesnittet, men med innføringen av SATA-standarden 2003 endret man samtidig utseende på kablene, slik at de ble langt smalere, noe som er viktig i forhold til den begrensede plassen i kabinettet og behovet for god luftsirkulasjon. For løsninger hvor større hastigheter ble krevet, ble SCSI-grensesnittet benyttet, på grunn av utvikling av alternative standarder etter hvert utelukkende for tjenere. For eksterne platelagre benyttes gjerne USB- eller Firewire-grensesnittene. Disse er også alltid IDE eller S-ATA disk som er satt inni et kabinett der en respektiv IDE- eller S-ATA-kontroller kommuniserer med maskinen på USB eller Firewire porten. En slik disk kan taes ut av diskkabinettet og settes i hvilken som helst respektiv kontroller. Dette er det samme prinsippet som at den interne IDE- eller S-ATA-kontrolleren i en datamaskin kommuniserer på maskinen sin PCI-buss istedenfor USB- eller Firewire-bussen. Den opprinnelige versjonen av SATA fra 2003 spesifiserte en overføringshastighet på 1,5 Gbit/s, SATA 3.0 som ble offentliggjort 2008 spesifisere 6 Gbit/s. SATA 3.2 (SATA Express) med 8 eller 16 Gbit/s (avhengig av konfigurasjon) ble publisert i august 2013. Alle revisjonene er bakoverkompatibel. De nyere revisjonene har gjort det mulig å forbedre kvaliteten på for eksempel strømming av video. Også SSD-lagringsmediene, som baserer seg på halvledende flash-minne har dradd nytte av SATAs videreutvikling. De nye SSD-lagringsmediene forventes å ta over mange anvendelsesområder for dagens platelagre. De har ingen bevegelige deler, er generelt raskere, og bruker svært lite strøm. == Referanser == == Eksterne lenker == Kriminaletterforskere i cyberspace - artikkel fra forskning.no 5.9.02

Et platelager eller en harddisk (engelsk: hard disk, forkortet HD, eller hard disk drive, HDD) er et lagringsmedium for binært kodet informasjon på hurtig roterende platelagerskiver. Skivene er dekket av et tynt ferromagnetisk lag der informasjonen lagres som remanens.

https://no.wikipedia.org/wiki/Politikk

2023-02-04

Politikk

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk', 'Kategori:Statsvitenskap']

Politikk (av gr. politikos, som angår byen eller staten) handler om fordeling av goder og byrder i et samfunn ved bruk av makt. Politikk er den virksomhet innen et sosialt system som innebærer at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt. Begrepet politikk kan defineres både vidt og snevert. En vid definisjon innebærer at politikk er alle sosiale forhold som innebærer makt, styre og autoritet, mens en snever definisjon sier at politikk er offentlig beslutningsaktivitet og de rammene som leder individers og gruppers handlinger fram til offentlige vedtak. I den snevre definisjonen avgrenses politikk til det som foregår gjennom de politiske institusjonene, som valg, lovgivning, pressgruppevirksomhet, regjeringsdannelser og statsstyre, mens den vide definisjonen også ser politikk i det som foregår innen private organisasjoner, nabolag, smågrupper, familier og parforhold, i den grad det har med makt, styre og autoritet å gjøre. Spørsmålet om hvordan begrepet skal avgrenses er mer enn en ren akademisk øvelse. Tradisjonelt har det vært vanlig å avgrense politikk fra andre sosiale prosesser ved å vektlegge at politikk dreier seg om samfunnets offentlige mål- og middelvalg. En slik tilnærming har ofte vært blitt imøtegått fra deler av den politiske venstresiden, som for eksempel peker på at private bedrifters avgjørelser kan ha minst like stor, om ikke større, betydning for privatmenneskers liv. Feminister har på sin side ønsket å trekke inn den private sfære i det politiske. Valg av begrepsforståelse tilkjennegir her et perspektiv på forholdene og ingen ordvalg er helt nøytrale.

Politikk (av gr. politikos, som angår byen eller staten) handler om fordeling av goder og byrder i et samfunn ved bruk av makt. Politikk er den virksomhet innen et sosialt system som innebærer at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt. Begrepet politikk kan defineres både vidt og snevert. En vid definisjon innebærer at politikk er alle sosiale forhold som innebærer makt, styre og autoritet, mens en snever definisjon sier at politikk er offentlig beslutningsaktivitet og de rammene som leder individers og gruppers handlinger fram til offentlige vedtak. I den snevre definisjonen avgrenses politikk til det som foregår gjennom de politiske institusjonene, som valg, lovgivning, pressgruppevirksomhet, regjeringsdannelser og statsstyre, mens den vide definisjonen også ser politikk i det som foregår innen private organisasjoner, nabolag, smågrupper, familier og parforhold, i den grad det har med makt, styre og autoritet å gjøre. Spørsmålet om hvordan begrepet skal avgrenses er mer enn en ren akademisk øvelse. Tradisjonelt har det vært vanlig å avgrense politikk fra andre sosiale prosesser ved å vektlegge at politikk dreier seg om samfunnets offentlige mål- og middelvalg. En slik tilnærming har ofte vært blitt imøtegått fra deler av den politiske venstresiden, som for eksempel peker på at private bedrifters avgjørelser kan ha minst like stor, om ikke større, betydning for privatmenneskers liv. Feminister har på sin side ønsket å trekke inn den private sfære i det politiske. Valg av begrepsforståelse tilkjennegir her et perspektiv på forholdene og ingen ordvalg er helt nøytrale. == Sentrale begreper == === Politisk myndighet/styresmakt === Utdypende artikkel: Politisk myndighet/styresmaktEn politisk styresmakt er en organisasjon som kan vedta og håndheve lover for et gitt territorium. En styresmakt er ofte inndelt i lovgivende, utøvende og dømmende myndigheter (maktfordelingsprinsippet). Det finnes styresmakter i stater og kommuner. === Stat, nasjon, nasjonalisme === Utdypende artikler: Stat, Nasjon, NasjonalismeEn stat er et sett institusjoner som innehar autoritet til å lage regler som styrer folket i ett eller flere samfunn og har indre og ytre suverenitet over et bestemt territorium. Ifølge Max Webers innflytelsesrike definisjon har en stat monopol på legitim bruk av fysiske tvangsmidler innen sitt territorium. En stat er mer enn en styresmakt, den er kombinasjonen av styresmaktene, befolkning og territorium. En nasjon kan forstås som en gruppe mennesker som har en bevissthet om å utgjøre et kulturelt fellesskap, med tilknytning til et bestemt territorium, med en felles fortid og et felles prosjekt for framtida og som krever retten til nasjonal selvbestemmelse. Det er vanlig å skille mellom et fransk, politisk og et tysk, etnsisk-kulturelt nasjonsbegrep, med røtter i henholdsvis opplysningstida og romantikken. Mens det franske har vært statsorientert, der nasjonen forstås som en statlig konstruksjon, har det tyske sett på nasjonen som noe som kom forut for staten. Den franske modellen oppfatter nasjonen som et moderne fenomen, et produkt av kulturell standardisering og assimilering fra statens side, mens den tyske ikke nødvendigvis har vært assosiert med noen bestemt stat, men snarere har tatt utgangspunkt i et allerede eksisterende kulturelt fellesskap. Dette har blant annet gitt seg utslag i at Frankrike har et mer inkluderende lovverk hva gjelder statsborgerskap enn hva har vært tilfelle i Tyskland. Nasjonalisme er en politisk doktrine om uavhengighet og selvhevdelse for et nasjonalt fellesskap, en nasjon. Nasjonalismens mål for nasjonen kan være at den etablerer seg som selvstendig stat eller at den hevder sin suverenitet og sine interesser i konkurranse med andre stater og nasjoner. === Suverenitet === Utdypende artikkel: SuverenitetSuverenitet er en eksklusiv rett til å utøve enerådende makt over en geografisk region eller en gruppe mennesker og innehas i folkerettslig forstand av en stat. Suverenitet refererer til den avgjørende kilden for autoritet i et samfunn, til den høyeste og endelige beslutningstager. En monark som hersker over en suveren nasjon benevnes iblant som Suverenen i den nasjonen, men fra opplysningstiden av ble det vanlig å kreve at suvereniteten skulle ligge hos folket. === Makt === Utdypende artikkel: MaktMakt er definert som evnen til å nå sine mål, mot andres vilje og interesser. Desto mer man oppnår av sine egne mål på tvers av andres vilje og interesser, desto mer makt har man. === Autoritet og legitimitet === Utdypende artikkel: Autoritet Utdypende artikkel: LegitimitetAutoritet er en maktform som kjennetegnes av at den oppfattes som rettmessig og legitim av de underordnede. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje. Legitimitet er grunnlaget for autoritet; legitimitet gjelder altså den prosess eller det bånd som et sosialt system rettferdiggjøres gjennom av sine medlemmer, slik at de styrende gis rett til å utøve makt av de styrte. Når enigheten mellom de styrende og de styrte minsker, oppstår det en legitimitetskrise. Uten et visst minimum av legitimitet, og dermed autoritet, vil myndighetene kollapse i det lange løp. Legitimitet må holdes adskilt fra legalitet. En handling kan være lovlig uten å bli ansett som legitim. Motsatt kan en handling bli oppfattet som legitim uten å være lovlig. == Politiske ideologier == En politisk ideologi er et helhetlig tankesett av politiske teorier om hvordan samfunnet bør styres. Spørsmål om hvordan samfunnet bør styres blir sett i lys av noen få grunnleggende ideer, og det må finnes en logisk sammenheng mellom disse. De fleste ideologier prøver å gi svar på sentrale spørsmål om hvordan samfunnet er og bør være, og hvilke politiske virkemidler man må bruke for å endre samfunnet etter ideologien. === Liberalisme === Utdypende artikkel: LiberalismeLiberalisme er en ideologi med opprinnelse i opplysningstiden. Den opprinnelige liberalismen la vekt på å begrense den politiske makten og fremheve individets rettigheter. I dag er det flere politiske retninger som kaller seg eller blir kalt liberalistiske, deriblant libertarianisme og sosialliberalisme. Dette spekteret av «underretninger» gjør at det er vanskelig å definere liberalismen veldig snevert. Det er dessuten slik at begrepet forstås forskjellig i forskjellige regioner og land. I USA er eksempelvis liberalisme en betegnelse som brukes om venstredreide personer og grupperinger, mens det i Europa oftest brukes om de grupperinger på den politiske høyreside som ønsker stor grad av økonomisk og personlig frihet. === Konservatisme === Utdypende artikkel: KonservatismeKonservatisme er en samlebetegnelse for en rekke ideologiske eller politiske bevegelser som legger vekt på å bevare eksisterende verdier. Konservatismen bygger ikke på noe klart program på samme måte som sosialisme eller liberalisme, men kjennetegnes som pragmatisk innrettet. Et kjent motto for konservative er "forandre for å bevare". Den politiske konservatismen oppstod som motstand mot den franske revolusjon. Det finnes i dag en rekke retninger og tendenser innen konservatismen, som nasjonalkonservatisme, kristeligkonservatisme, sosialkonservatisme, verdikonservatisme og liberalkonservatisme. Overgangene mellom disse kan være flytende. I løpet av det sene 19. århundre og hele det 20. århundre var motstanden mot sosialisme og kommunisme grunnleggende for konservatismen. Ofte falt her konservative og liberale interesser sammen. Edmund Burke regnes som en av de fremste konservative teoretikere. === Sosialisme === Utdypende artikkel: SosialismeSosialisme er en politisk ideologi som vektlegger ønsket om økonomisk likhet mellom samfunnsmedlemmene. Tilhengere av sosialismen ser økt statlig engasjement i samfunnet som et virkemiddel til å oppnå rettferdighet. Sosialismen fremmer et optimistisk syn på muligheten for politisk styring av økonomien, men har en negativ holdning til private næringsinteresser og profittmotiver. Tilhengere av sosialismen har i motsetning til tilhengere av kapitalismen og liberalismen et negativt syn på frie markeder, ettersom de anser dem for å skape uholdbare skiller mellom rike og fattige. Sosialisme er en bred samlebetegnelse på en rekke ideologier på venstresiden av den politiske høyre-venstre-aksen. Alt fra kommunister på ytterste venstre til sosialdemokrater identifiserer seg med sosialismen som overordnet ideologi. Betegnelsen sosialisme har også vært populær blant enkelte afrikanske nasjonalistiske grupperinger. Mange vil merke seg at enkelte fascistiske grupperinger har brukt denne betegnelsen, blant annet nazistene. De har da imidlertid lagt noe ganske annet i betegnelsen enn hva de andre gruppene har gjort. === Nazisme og fascisme === Utdypende artikler: Nasjonalsosialisme, FascismeNazismen, eller nasjonalsosialismen som var bevegelsens fulle navn, er en politisk ideologi utviklet i Tyskland etter den første verdenskrig. Nazismen var i utgangspunktet en nasjonalistisk og rasistisk ideologi for tyskere. Den hadde sterke ekspansive trekk; tyskerne skulle sikres livsrom ved at store områder i øst skulle erobres og koloniseres. Nazisme var mot så vel liberalismen og demokratiet, som marxismen og klassekamp. Fascismen var en slags italiensk variant av nazismen, men skilte seg likevel fra denne på en del områder. Fascismen var primært en økonomisk og politisk doktrine sentrert rundt ideen om staten som nasjonens og sivilisasjonens bærende enhet; den manglet imidlertid nazismens fokus på rasen. Selv om nazistene kopierte mange av de politiske metodene og organisasjonsformene som fascistene hadde utviklet før dem, så de ikke på disse som en verdi i seg selv – men som et middel for å sikre det tyske folk livsrom og bevare den "ariske rase" Mussolini selv var ingen rasist, og la ikke skjul på sin forakt for den tyske rasismen. Dette gjaldt også Mosley i England, som med jevne mellomrom utviste folk med anti-semittistiske og rasistiske holdninger fra partiet. === Anarkisme === Utdypende artikkel: AnarkismeAnarkisme er en politisk og filosofisk bevegelse som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer. Begrepet anarki blir ofte brukt nedsettende om tilstander preget av lovløshet, uregjerlighet eller kaos. Disse koblingene blir avvist av tilhengere av anarkismen. De oppfatter snarere anarki som en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, uten hierarkisk organisasjon, politisk, administrativt og økonomisk, altså styring basert på horisontal organisering. === Feminisme === Utdypende artikkel: FeminismeFeminisme er en sammensatt samling av sosiale teorier som særlig tar opp kvinners sosiale, politiske og økonomiske situasjon. Som sosial bevegelse fokuserer feminismen særlig på å avgrense eller fjerne kjønnsdiskriminering, og å fremme kvinners rettigheter og interesser i samfunnet. == Se også == Diktatur Politiske partier Ideologi Regjering Nasjonalforsamling Stortinget Styreform Offentlig rett Myndighet Kommune Fylke Demokrati Utenomparlamentarisme Opposisjonspolitiker Språkpolitikk Makt Frihet Statsvitenskap Polarisering (politikk og samfunn) Ruspolitikk == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Politics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Politics artikkel på Citizendium

Politikk (av gr. politikos, som angår byen eller staten) handler om fordeling av goder og byrder i et samfunn ved bruk av makt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Profet

2023-02-04

Profet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Religiøse titler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Profet (norrønt: prófeti, fra gresk: av pro- og phanai 'si') er en person eller budbringer som anses å kunne formidle og åpenbare et religiøst budskap fra en høyere makt, gudene eller den ene Gud.Profeter er kjente fra asiatisk religion og finnes nedskrevet i blant annet Det gamle testamente. Fra 1000-tallet f.Kr. er grupper av profeter som formidler orakel i ekstatisk tilstand kjent fra blant annet oldtidens Israel. Senere, ca. 700-tallet f.Kr. kjenner man til profeter som drev reformkampanjer, for eksempel mot de kanaaneiske innslagene i den israelske religionen. Blant disse finners Elia og Hosea. Flere av skriftene i Det gamle testamente er tilskrevet profeter. Profeter er også kjent fra oldtidens Egypt, Mari og i kanaaneisk religion. Etter profetenes tid i oldtidens Israel opplevde rabbiene iblant det de kalte bat kol (hebraisk: בת קול), «Guds stemme» En slik «guddommelig eller guddommelig stemme proklamerte Guds vilje eller bedømmelse». var en slags inspirasjon som hadde avløst de profetiske åpenbaringene direkte fra Gud. At Jesus ved sin dåp hørte en stemme fra oven, var ut fra hans samtid ikke noe uvanlig. Den er «identifisert med Den hellige ånd, selv med Gud, men er vesenforskjellig fra profetene, skjønt disse snakker som medium for Den hellige ånd.»

Profet (norrønt: prófeti, fra gresk: av pro- og phanai 'si') er en person eller budbringer som anses å kunne formidle og åpenbare et religiøst budskap fra en høyere makt, gudene eller den ene Gud.Profeter er kjente fra asiatisk religion og finnes nedskrevet i blant annet Det gamle testamente. Fra 1000-tallet f.Kr. er grupper av profeter som formidler orakel i ekstatisk tilstand kjent fra blant annet oldtidens Israel. Senere, ca. 700-tallet f.Kr. kjenner man til profeter som drev reformkampanjer, for eksempel mot de kanaaneiske innslagene i den israelske religionen. Blant disse finners Elia og Hosea. Flere av skriftene i Det gamle testamente er tilskrevet profeter. Profeter er også kjent fra oldtidens Egypt, Mari og i kanaaneisk religion. Etter profetenes tid i oldtidens Israel opplevde rabbiene iblant det de kalte bat kol (hebraisk: בת קול), «Guds stemme» En slik «guddommelig eller guddommelig stemme proklamerte Guds vilje eller bedømmelse». var en slags inspirasjon som hadde avløst de profetiske åpenbaringene direkte fra Gud. At Jesus ved sin dåp hørte en stemme fra oven, var ut fra hans samtid ikke noe uvanlig. Den er «identifisert med Den hellige ånd, selv med Gud, men er vesenforskjellig fra profetene, skjønt disse snakker som medium for Den hellige ånd.» == Noen profeter == Listene viser navn på historiske og mytologiske personer som tilhengerne har ment har mottatt direkte beskjeder og åpenbaringer fra en guddom, blant annet skikkelser fra Det gamle testamentet, den kristne betegnelsen for den hebraiske bibelen Tanakh. Abraham Amos Elia Elisa Esekiel Hosea Jeremia Jesaja Daniel Jona Mika Natan Sakarja Samuel Zarathustra, iransk oldtidsprofet og grunnlegger av zoroastrismen Døperen Johannes, jødisk forkynner som levde på samme tid som Jesus Jesus Kristus, (ca. 4 fvt. – 33 evt.) jødisk forkynner, Guds sønn ifølge Det nye testamentet og hovedperson i kristendommen Isa, det arabiske navnet på Jesus Jesu apostler, de tolv disiplene (følgesvennene) til Jesus Kristus Mani (216–277), irakisk profet og grunnleggeren av manikeismen Muhammed og flere av islams profeter Kristne helgener Savonarola Sabbatai Zevi Nostradamus (1503–1566), fransk astrolog, lege og orakel Joseph Smith (1805–1844), grunnleggeren av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (mormonerkirken) Báb og Bahá'u'lláh == Se også == Profeti Profetbøkene (GT) Domsprofet Falsk profet Orakel == Referanser ==

Profet (norrønt: prófeti, fra gresk: av pro- og phanai 'si') er en person eller budbringer som anses å kunne formidle og åpenbare et religiøst budskap fra en høyere makt, gudene eller den ene Gud.«profet», Bokmålsordboka Profeter er kjente fra asiatisk religion og finnes nedskrevet i blant annet Det gamle testamente.

https://no.wikipedia.org/wiki/Profeti

2023-02-04

Profeti

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Religion', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Veldig små stubber']

En profeti er et budskap som kommer fra en profet, talsmann eller åndelig inspirert budbærer, og som ofte omhandler framtida.

En profeti er et budskap som kommer fra en profet, talsmann eller åndelig inspirert budbærer, og som ofte omhandler framtida. == Se også == Åpenbaring Spådomskunst Profet Profetbøkene (GT) == Referanser ==

En profeti er et budskap som kommer fra en profet, talsmann eller åndelig inspirert budbærer, og som ofte omhandler framtida.

https://no.wikipedia.org/wiki/QSL-kort

2023-02-04

QSL-kort

['Kategori:Amatørradio', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata']

QSL-kort er en skriftlig bekreftelse på radiokontakt utstedt av en radiostasjon i forbindelse med DX-ing. Den skal inneholde navnet på stasjonene som hadde kontakt, tidspunkt, kvaliteten på kontakten, frekvens, modulasjon og ev. navnet på operatøren. Kortet benyttes i hovedsak som bevis for deltakelse i konkurranser eller ved søknader om diplomer.

QSL-kort er en skriftlig bekreftelse på radiokontakt utstedt av en radiostasjon i forbindelse med DX-ing. Den skal inneholde navnet på stasjonene som hadde kontakt, tidspunkt, kvaliteten på kontakten, frekvens, modulasjon og ev. navnet på operatøren. Kortet benyttes i hovedsak som bevis for deltakelse i konkurranser eller ved søknader om diplomer. == Kilder == (no) QSL-kort i Store norske leksikon

QSL-kort er en skriftlig bekreftelse på radiokontakt utstedt av en radiostasjon i forbindelse med DX-ing. Den skal inneholde navnet på stasjonene som hadde kontakt, tidspunkt, kvaliteten på kontakten, frekvens, modulasjon og ev.