url
stringlengths 31
210
⌀ | date_scraped
stringclasses 1
value | headline
stringlengths 1
136
| category
stringlengths 14
4.92k
⌀ | ingress
stringlengths 16
16.7k
⌀ | article
stringlengths 13
310k
⌀ | abstract
stringlengths 1
1.01k
⌀ | id
int64 0
202k
|
|---|---|---|---|---|---|---|---|
https://no.wikipedia.org/wiki/Historiske_vandreruter | 2023-02-04 | Historiske vandreruter | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Friluftsliv i Norge', 'Kategori:Norske kulturminner', 'Kategori:Vandreruter'] | Historiske vandreruter er et samarbeid mellom Den Norske Turistforening og Riksantikvaren som ble startet opp i forbindelse med Friluftslivets år i 2015 for å øke kjennskap til, og bruk av, gamle ferdselsruter med kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Pr 2021 er det åpnet 14 ruter ulike steder i landet med ulike kulturhistoriske tema.
| Historiske vandreruter er et samarbeid mellom Den Norske Turistforening og Riksantikvaren som ble startet opp i forbindelse med Friluftslivets år i 2015 for å øke kjennskap til, og bruk av, gamle ferdselsruter med kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Pr 2021 er det åpnet 14 ruter ulike steder i landet med ulike kulturhistoriske tema.
== Historiske vandreruter åpnet i 2015 og 2016 ==
Finnskogrunden (Hedmark)
Flyktningeruta (Oslo/Akershus)
Jacobineruta (Akershus/Buskerud)
Kamperhamrane (Oppland/Sogn og Fjordane)
Turistvegen over Folgefonna (Hordaland)
Telegrafruta (Nordland)
Brudleruta (Vest-Agder)
== Historiske vandreruter med åpnet 2018 ==
Stølsruta i Valdres (Oppland)
Historisk vandrerute i Jotunheimen (Oppland)
Reisadalen Historiske vandrerute (Troms)
== Historiske vandreruter åpnet 2020 - 2021 ==
Driftavegen gjennom Viglesdalen
Hallingskeidvegen fra Osa
Malmveien fra Røros til Femundsmarka
== Eksterne lenker ==
Om Historiske vandreruter på nettsiden til Riksantikvaren Arkivert 10. juni 2015 hos Wayback Machine.
Historiske vandreruter på Lokalhistoriewiki
Hjemmeside for prosjektet Historiske vandreruter | Historiske vandreruter er et samarbeid mellom Den Norske Turistforening og Riksantikvaren som ble startet opp i forbindelse med Friluftslivets år i 2015 for å øke kjennskap til, og bruk av, gamle ferdselsruter med kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Pr 2021 er det åpnet 14 ruter ulike steder i landet med ulike kulturhistoriske tema. | 0 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Dennewitz | 2023-02-04 | Slaget ved Dennewitz | ['Kategori:13°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Konflikter i 1813', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Preussen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Russland', 'Kategori:Slag under Napoleonskrigene', 'Kategori:Tysklands historie'] | Slaget ved Dennewitz (tysk: Schlacht von Dennewitz) fant sted 6. september 1813 mellom styrkene fra det franske keiserdømme og en styrke med prøyssiske, russiske og svenske tropper fra den sjette koalisjonen. De franske styrkene tapte slaget og måtte oppgi planene om å erobre Berlin. Kampene ble utkjempet ved Dennewitz, i den prøyssiske provinsen Brandenburg, om lag 60 kilometer sørvest av Berlin.
| Slaget ved Dennewitz (tysk: Schlacht von Dennewitz) fant sted 6. september 1813 mellom styrkene fra det franske keiserdømme og en styrke med prøyssiske, russiske og svenske tropper fra den sjette koalisjonen. De franske styrkene tapte slaget og måtte oppgi planene om å erobre Berlin. Kampene ble utkjempet ved Dennewitz, i den prøyssiske provinsen Brandenburg, om lag 60 kilometer sørvest av Berlin.
== Bakgrunn ==
Mot slutten av august 1813 bestemte den franske keiser Napoléon Bonaparte seg for en offensiv for å ta Berlin, hovedstaden i Kongeriket Preussen, det overordnede målet var politisk, å presse prøysserne ut av den sjette koalisjonen. Marskalk Nicolas Oudinot tre korps rykket frem mot byen langs tre veier. Kampene som fant sted den 23. august med prøyssiske styrker fant sted på tre ulike steder, Blankenfield, Sputendorf og med de kraftigste kampene i slaget ved Großbeeren. Koalisjonsstyrkene seiret og Oudinot trakk sine styrker tilbake til Wittenberg, hvorpå Napoléon utnevnte marskalk Michel Ney som øverstkommanderende.
Det var tegn som viste at det ikke sto bra til med den franske arméen på denne tiden, særlig var det mangel på kavaleri etter det katastrofale nederlaget under felttoget i Russland året før. Resultatet var at det særlig ble dårlig med rekognosering. Kommandosituasjonen på fransk side var også vanskelig, marskalk Oudinot var opprørt over å bli stilt under kommando av marskalk Ney. For å komme raskt til Berlin var marskalk Ney fast bestemt på å rykke frem så raskt som mulig og hastverket, kombinert med dårlig rekognosering ledet den franske styrken rett mot en solid forsvarsstilling av koalisjonstropper.
== Slaget ==
Med 58 000 mann gjenopptok Michel Ney fremrykkingen mot Berlin 5. september 1813. Mot de franske styrkene sto ved landsbyen Dennewitz koalisjonens nordarmé med prøyssiske styrker. De russiske og svenske tropper var forlagt lenger vest for å møte et mulig fransk fremstøt den veien. Hele nordarméen sto under overordnet kommando av den svenske kronprins Karl Johan. Ney hadde valgt å rykke frem langs kun en vei. Mens det lot han kommunisere med hele styrken betød fremrykking på en linje at hans styrke strakk seg ut over flere kilometer. Som et resultat svingte kampene frem og tilbake med ankomst av stadig nye forsterkninger på hver side.
I begynnelsen av det franske angrepet ble de prøyssiske styrkene presset tilbake, men ved forsterkninger av tropper under general Friedrich Wilhelm Freiherr von Bülow tok de tilbake det tapte og von Bülow hadde kommando over slagfeltet for resten av dagen. De svenske og russiske styrker var forlagt ved slottet Rabenstein (mannskapene på høydene ved Lobessen). For å nå slagfeltet ved Dennewitz marsjerte de fra tidlig morgen til Dennewitz, nær 6 mil (6 tyske mil, 4 svenske) i trykkende hete og ankom slagfeltet 5-tiden på ettermiddagen.Et slag hvor overtaket vekslet frem og tilbake utviklet seg, men idet de franske styrkene syntes nær en seier tok Ney en feilaktig beslutning som ga koalisjonen et overtak. Ney kastet seg personlig inn i slaget og ukjent med den taktiske situasjonen grunnet et kraftig regnvær på slagfeltet beordret han Oudinot å danne en reserve. Den påfølgende tilbaketrekningen av Oudinots styrker ble oppfattet som en retrett av koalisjonsstyrkene og de kastet ytterlige styrker inn i slaget.
De franske styrkene ble så presset til å trekke seg tilbake. Kronprins Karl Johan ankom slagfeltet med sine svenske tropper på de franske styrkenes venstre flanke, hvor de svenske artilleristene under kommando av Carl von Cardell gjorde en god innsats. De franske styrkene måtte gi opp og hadde totalt tap på rundt 10 000 døde og sårede mens koalisjonsstyrkene tapte mellom 7 000 og 10 000 døde og sårede.
== Etterspill ==
De franske styrkene under keiser Napoléon ga opp forsøket på å erobre Berlin. Nederlaget svekket den franske siden i krigen, blant annet trakk Kongeriket Bayern seg ut av alliansen med Frankrike. Andre tyske stater som var alliert med Frankrike begynte å orientere seg mot koalisjonen. Den tyske generalen Friedrich Wilhelm Freiherr von Bülow ble utnevnt til greve av Dennewitz.
Både under og etter slaget ble Karl Johan sterkt kritisert av de tyske offiserene, de hevdet han var alt for passiv og frakjente han enhver ære for resultatet. Holdingen blant historikere, også tyske, har etterhvert blitt mer nyansert og selv om Karl Johan var forsiktig, spesielt med svenske tropper, så gjorde svenske artillerister en viktig innsats i et avgjørende punkt i kampene. Selve felttogets overordnede ledelse før slaget ansees også som riktig med hensyn til den strategi koalisjonen hadde valgt og den trussel som forelå fra en av Napoléons dyktigste og mest aggressive marskalker.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Höjer, Torvald: Carl XIV Johan: Kronprinstiden, Nordstedts Förlag, Stockholm, 1943
Gustav Petri, Herman Levin, Kungl. Första livgrenadjärregementets historia : Fjärde delen, P. A. Norstedt, Stockholm 1962
Samuel Fredrik Siösteen, Minnen från tyska fälttåget 1813, P. A. Norstedt & söners förlag, Stockholm 1915
Ulf Sundberg, Svenska krig 1521-1814, Hjalmarson & Högberg, Stockholm 1998 ISBN 91-89080-14-9
Gustav Thorsander, Svenskarne i Tyskland 1813, Wettergren & Kerber, Göteborg, 1912
== Eksterne lenker ==
Om slaget ved Dennewitz, fra nettstedet napoleonistyka.atspace.com (engelsk) | Det franske keiserdømme Sachsen | 1 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Guttorm_Toverud | 2023-02-04 | Guttorm Toverud | ['Kategori:Alumni fra Universitetet i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 25. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1969', 'Kategori:Fødsler 30. april', 'Kategori:Fødsler i 1896', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske medisinprofessorer', 'Kategori:Personer fra Aurskog-Høland kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Olavs Orden', 'Kategori:Tannleger'] | Se annet sted for dr.philos. i rusmisbruk Jon Guttorm Toverud (født 1961)Guttorm Toverud (født 30. april 1896 i Aurskog, død 25. mai 1969 i Oslo) var en norsk tannlege som ble den første professor med barnetenner som hovedinteresse, og som utmerket seg i kampen på barrikadene mot tannråte og for at barna skulle behandles med mindre smerte enn voksne. I 1926 fikk han en doktorgrad fra Universitetet i Oslo på en avhandling om stoffskiftet i tennene, et arbeide han hadde påbegynt under forskningsoppholdet ved amerikanske barnetannklinikker mellom 1921 og 1923, da spesifikt Harvard University og Washington University. Han ble i 1922 gift med barnelegen Kirsti Utheim (1890–1949) fra Veblungsnes som også avla en doktorgrad basert på hennes amerikanske forskningsopphold. Fra 1925 var han dosent ved Statens Tannlegeinstitutt, det som i 1928 ble Norges Tannlegehøyskole, og det som i 1931 etablerte en egen barneavdeling der han ble professor i 1932. Han var skolens rektor fra 1933 til 1939. Men så kom krigen. Han var redaktør i Den norske tannlegeforenings tidende fra 1928 til 1933. Foruten å ha vært sjef i diverse lokale foreninger var han fra 1938 til 1946 leder i den nordiske forening for odontologier. Sin St. Olavs Orden blev ham tildelt i 1961, men i 1967 tildelte Fédération dentaire internationale (etablert 1900 i Paris) ham den såkalte «Miller Prize», oppkalt etter den amerikanske Willoughby D. Miller (1853–1907) som var den første orale mikrobiolog. Dr. Toverud jobbet til det siste. Da han døde i 1969 var han i sluttfasen av et prosjekt som kartla tannforholdene i forbindelse med forekomster av fluor i bygda Årdal.
| Se annet sted for dr.philos. i rusmisbruk Jon Guttorm Toverud (født 1961)Guttorm Toverud (født 30. april 1896 i Aurskog, død 25. mai 1969 i Oslo) var en norsk tannlege som ble den første professor med barnetenner som hovedinteresse, og som utmerket seg i kampen på barrikadene mot tannråte og for at barna skulle behandles med mindre smerte enn voksne. I 1926 fikk han en doktorgrad fra Universitetet i Oslo på en avhandling om stoffskiftet i tennene, et arbeide han hadde påbegynt under forskningsoppholdet ved amerikanske barnetannklinikker mellom 1921 og 1923, da spesifikt Harvard University og Washington University. Han ble i 1922 gift med barnelegen Kirsti Utheim (1890–1949) fra Veblungsnes som også avla en doktorgrad basert på hennes amerikanske forskningsopphold. Fra 1925 var han dosent ved Statens Tannlegeinstitutt, det som i 1928 ble Norges Tannlegehøyskole, og det som i 1931 etablerte en egen barneavdeling der han ble professor i 1932. Han var skolens rektor fra 1933 til 1939. Men så kom krigen. Han var redaktør i Den norske tannlegeforenings tidende fra 1928 til 1933. Foruten å ha vært sjef i diverse lokale foreninger var han fra 1938 til 1946 leder i den nordiske forening for odontologier. Sin St. Olavs Orden blev ham tildelt i 1961, men i 1967 tildelte Fédération dentaire internationale (etablert 1900 i Paris) ham den såkalte «Miller Prize», oppkalt etter den amerikanske Willoughby D. Miller (1853–1907) som var den første orale mikrobiolog. Dr. Toverud jobbet til det siste. Da han døde i 1969 var han i sluttfasen av et prosjekt som kartla tannforholdene i forbindelse med forekomster av fluor i bygda Årdal.
== Utgivelser ==
Gunnar Toverud og Arthur Collett (1933). Til samlet kamp mot tannsykdommene. Oslo: Fabritius.
Guttorm Toverud (1940). Tennene dine. Oslo: Ovrums forl.
Guttorm Toverud (1960). Tannråte og kosthold: en veiledning for opplysningsvirksomheten. [Oslo]: Helsedirektøren.
== Radioprogram ==
Professor Guttorm Toverud om foreningen til motarbeidelse av tannsykdommer. NRK (the Norwegian Broadcasting Corporation). 1946-05-28.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Guttorm Toverud på Internet Movie Database | Guttorm Toverud (født 30. april 1896 i Aurskog, død 25. | 2 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Carsten_Bruuns_gate_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Carsten Bruuns gate (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Carsten Bruuns gate (1-3, 2-6) er en 180 meter lang gate i Tønsberg. Den går fra Griffenfeldts gate til et femarmet kryss ved Enggaten.
Gaten er oppkalt etter skipsreder Carsten Bruun (1828-1907). | Carsten Bruuns gate (1-3, 2-6) er en 180 meter lang gate i Tønsberg. Den går fra Griffenfeldts gate til et femarmet kryss ved Enggaten.
Gaten er oppkalt etter skipsreder Carsten Bruun (1828-1907).
== Referanser == | Carsten Bruuns gate (1-3, 2-6) er en 180 meter lang gate i Tønsberg. Den går fra Griffenfeldts gate til et femarmet kryss ved Enggaten. | 3 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Radikal_Portal | 2023-02-04 | Radikal Portal | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske nettaviser', 'Kategori:Norske nettsteder', 'Kategori:Sosialisme'] | Radikal Portal er et nettsted for politiske nyheter, kommentarer og analyse, grunnlagt i 2013. Det er partipolitisk uavhengig, men publiseres fra et venstreorientert ståsted. Nåværende redaktør er Joakim Møllersen, og virksomheten finansieres ifølge nettsidene deres gjennom støtte fra Fritt Ord og donasjoner fra leserne.Nettstedet har arrangert flere åpne møter for foredrag og debatt. | Radikal Portal er et nettsted for politiske nyheter, kommentarer og analyse, grunnlagt i 2013. Det er partipolitisk uavhengig, men publiseres fra et venstreorientert ståsted. Nåværende redaktør er Joakim Møllersen, og virksomheten finansieres ifølge nettsidene deres gjennom støtte fra Fritt Ord og donasjoner fra leserne.Nettstedet har arrangert flere åpne møter for foredrag og debatt.
== Historikk ==
Radikal Portal ble lansert 7. januar 2013, med Rødt-politiker Vegard Velle som redaktør. Lanseringen ble omtalt en måned senere i en reportasje i Klassekampen, der Velle siteres på at motivet for lanseringen var en opplevd mangel på sterke venstremedier på nett. Aftenpostens Knut Olav Åmås omtalte i en kommentar nettstedet som en «venstre-tankesmie», mens Bård Larsen omtalte det som en del av den radikale venstresida.I 2016 tok Joakim Møllersen, inntil da redaksjonsmedlem og dessuten styremedlem i Attac Norge, over som redaktør etter Vegard Velle, som seinere ble redaktør i VårtOslo.
16. mars 2018 vedtok styret i Norsk Presseforbund at nettsteder uten tilknytning til forbundet, blant dem Radikal Portal og Resett, ikke lenger kunne klages inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Radikal Portal hadde før dette ikke ønska å la seg behandle av PFU, og har heller ikke erklært forpliktelse til Vær Varsom-plakaten.
Per mai 2019 består styret i Radikal av fem personer: redaktør Møllersen, Kristian Jørgensen, Lene Auestad, Oscar Dybedahl og Tormod Fjeld Lie.
== Politisk ståsted ==
På egne nettsider beskriver Radikal Portal seg som «drevet av personer som ønsker et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn, både i Norge og verden» og et nettsted med et tydelig redaksjonelt ståsted. Det har erklært mål om blant annet å søke sannheten, være maktkritiske og stå sammen med de svake i samfunnet.En del av innholdet skrives av eksterne bidragsytere. Blant skribenter som har skrevet for Radikal Portal er Øivind Bergh, Jonas Gahr Støre og Pål Steigan. Nettstedet har også fungert som publiseringskanal for grupperingen Researchkollektivet INFO.
== Omtale i andre medier ==
I tidlig 2014 publiserte Radikal Portal en gjennomgang av nettstedet fyret.nu og dets koplinger til nynazistiske grupper. Opplysningene ble gjengitt av Dagbladet, og fyret.nu ble noen dager senere lagt ned.Seinere samme år publiserte Radikal Portal en sak om kunstneren Lars Vilks' forsvar av kunstnerkollega Dan Parks kunst på et arrangement i regi av Document.no. Opplysningene ble kort tid etter dekket i svenske ETC og SVT. En tekst av Joakim Møllersen i Radikal Portal om saken ble dessuten omsatt til dansk og publisert i mediet Modkraft.dk.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Radikal Portals nettsted | Radikal Portal er et nettsted for politiske nyheter, kommentarer og analyse, grunnlagt i 2013. Det er partipolitisk uavhengig, men publiseres fra et venstreorientert ståsted. | 4 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stenmalveien_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Stenmalveien (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Stenmalveien (1-19, 2-36) er en 1,4 km lang gate i Tønsberg. Den går fra Halfdan Wilhelmsens allé ved Tønsberg gamle kirkegård til krysset Eikveien/Hortensveien ved Tønsberg gressbane. Stenmalveien er en hovedvei, og er en del av fylkesvei 325.
Veien har fått navn etter det gamle steinbruddet i Frodeåsen, Steinmalen. Stenmalen er også navnet på området rundt veien. | Stenmalveien (1-19, 2-36) er en 1,4 km lang gate i Tønsberg. Den går fra Halfdan Wilhelmsens allé ved Tønsberg gamle kirkegård til krysset Eikveien/Hortensveien ved Tønsberg gressbane. Stenmalveien er en hovedvei, og er en del av fylkesvei 325.
Veien har fått navn etter det gamle steinbruddet i Frodeåsen, Steinmalen. Stenmalen er også navnet på området rundt veien.
== Referanser == | Stenmalveien (1-19, 2-36) er en 1,4 km lang gate i Tønsberg. Den går fra Halfdan Wilhelmsens allé ved Tønsberg gamle kirkegård til krysset Eikveien/Hortensveien ved Tønsberg gressbane. | 5 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Makko | 2023-02-04 | Makko | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tekstiler'] | Makko, også skrevet makó og kalt makkobomull og Jumel-bomull, er en type bomull opprinnelig fra Egypt. Den er fin, langfibret, brunaktig og ekstra sterk, og har silkeglans. Slik bomull har tradisjonelt særlig blitt brukt til strikket undertøy og strømpevarer. Ordet betegner på norsk også trikotasje laget av denne typen bomull.
| Makko, også skrevet makó og kalt makkobomull og Jumel-bomull, er en type bomull opprinnelig fra Egypt. Den er fin, langfibret, brunaktig og ekstra sterk, og har silkeglans. Slik bomull har tradisjonelt særlig blitt brukt til strikket undertøy og strømpevarer. Ordet betegner på norsk også trikotasje laget av denne typen bomull.
== Historikk ==
Dyrking av bomull i Egypt i stor skala tok til på begynnelsen av 1800-tallet under dynastiet til Muhammad Ali av Egypt (1769–1849). Omkring 1820 oppdaget den franske forretningsmannen Louis Alexis Jumel bomullsplanter som egnet seg spesielt godt til industriell produksjon, i en hage i Kairo som tilhørte beyen Mako. Ullfibrene på bomullsfrøene var lange, tynne og sterkere enn vanlig bomull. Etter at Jumel-bomullen ble tilpasset til storskaladyrking, fikk bomullsproduksjonen stadig større innpass i Nedre Egypt og deltaområdet der, mens det i Øvre Egypt ble satset på hveteproduksjon for eksport. Historikeren David Landes hevder at nettopp inntektene fra det statlige monopolet på bomullseksport gjorde prosjektene til Muhammad Ali mulige. Bomullstypen ble på fransk oppkalt etter Jumel, på engelsk og andre språk etter Mako.
I dag blir tradisjonell makkobomull dyrket på mindre områder øst for Nildeltaet og utgjør 0,5 % av den totale bomullsproduksjonen i Egypt hvert år. Imidlertid er det avlet fram en rekke, nye sorter makko, blant annet flere som dyrkes i Brasil.
== Referanser == | Makko, også skrevet makó og kalt makkobomull og Jumel-bomull, er en type bomull opprinnelig fra Egypt. Den er fin, langfibret, brunaktig og ekstra sterk, og har silkeglans. | 6 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Potenslinje | 2023-02-04 | Potenslinje | ['Kategori:Analytisk geometri', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elementær geometri', 'Kategori:Sirkler'] | Potenslinje er det geometriske sted for punkt som har samme potens med hensyn til to gitte sirkler. Denne rette linjen kan beregnes analytisk eller konstrueres geometrisk. Da potensen til et punkt er lik kvadratet av lengden til tangenten til sirkelen fra punktet, kan man også definere potenslinjen som det geometriske sted for punkter som har like lange tangenter til de to sirklene.
I figuren er potensen til punktet P lik produktet PA ⋅ PB av linjestykkene fra P til de to felles skjæringspunktene A og B mellom sirklene. Dette produktet er opplagt like stort med hensyn på begge sirklene. Det betyr også at de to tangentstykkene PT1 og PT2 vil være like lange.
| Potenslinje er det geometriske sted for punkt som har samme potens med hensyn til to gitte sirkler. Denne rette linjen kan beregnes analytisk eller konstrueres geometrisk. Da potensen til et punkt er lik kvadratet av lengden til tangenten til sirkelen fra punktet, kan man også definere potenslinjen som det geometriske sted for punkter som har like lange tangenter til de to sirklene.
I figuren er potensen til punktet P lik produktet PA ⋅ PB av linjestykkene fra P til de to felles skjæringspunktene A og B mellom sirklene. Dette produktet er opplagt like stort med hensyn på begge sirklene. Det betyr også at de to tangentstykkene PT1 og PT2 vil være like lange.
=== Ikke-overlappende sirkler ===
Hvis sirklene ikke skjærer hverandre, kan potenslinjen bli funnet ved en tilsvarende konstruksjon. Man slår en ny sirkel som skjærer begge de gitte sirklene i punktene A,B,C og D.
Trekker man nå en sekant gjennom de to skjæringspunktene A og B samt en ny sekant gjennom C og D, vil disse to sekantene skjære hverandre i et punkt P. Dette punktet ligger nå både på potenslinjen for den første sirkelen og den nye sirkelen samt på potenslinjen for den andre sirkelen og den nye. Derfor har punktet P samme potens med hensyn på begge de to gitte sirklene.
Ved så å lage en ny hjelpesirkel som gir fire nye skjæringspunkt med de gitte sirklene, kan et nytt punkt P' bli funnet på det geometriske stedet. Potenslinjen for de to gitte sirklene er nå den rette linjen som forbinder disse to konstruerte punktene. Trekker man tangenter fra et punkt på denne potenslinjen til de to gitte sirklene, vil de ha samme lengde. Den står vinkelrett på forbindeleseslinjen mellom sentrene for disse to sirklene.
Denne konstruksjonen kan også bli benyttet hvis de gitte sirklene ligger inne i hverandre. Hvis de berører hverandre, er potenslinjen den felles tangenten som går gjennom berøringspunktet.
=== Potenssentrum ===
Hvis man har tre sirkler som ligger utenfor hverandre, vil de gi opphav til tre potenslinjer. To av dem vil i alminnelighet skjære hverandre i et punkt. Men dette punktet har nå samme potens med hensyn på alle tre sirklene. Det betyr at også den tredje potenslinjen vil gå gjennom det samme punktet. Dette kalles for sirklenes potenssentrum.
Tangentene fra dette punktet til hver av de tre sirklene vil ha samme lengde. Slår man derfor en sirkel om potenssentret med radius lik denne felles tangentlengden, vil den skjære hver av de tre sirklene vinkelrett. Den er derfor deres felles, ortogonale sirkel.
== Analytisk beregning ==
Det er ikke uten videre klart at den geometriske konstruksjonen gir en rett potenslinje selv om det forholdsvis lett kan demonstreres. Et alternativ er da å bergne den ved bruk av analytisk geometri. En sirkel med radius r og sentrum i (f,g) er beskrevet ved ligningen
(
x
−
f
)
2
+
(
y
−
g
)
2
=
r
2
{\displaystyle (x-f)^{2}+(y-g)^{2}=r^{2}}
Potensen til et punkt i avstand a fra denne sirkels sentrum er da definert å ha potensen p = a 2 - r 2. Denne skal nå ha samme verdi med hensyn på den første sirkelen med radius r1 sentrert om (f1, g1) og også med hensyn på den andre sirkelen i (f2, g2) med radius r2 . Det geometriske sted for punktet P(x,y ) må da oppfylle betingelsen
(
x
−
f
1
)
2
+
(
y
−
g
1
)
2
−
r
1
2
=
(
x
−
f
2
)
2
+
(
y
−
g
2
)
2
−
r
2
2
{\displaystyle (x-f_{1})^{2}+(y-g_{1})^{2}-r_{1}^{2}=(x-f_{2})^{2}+(y-g_{2})^{2}-r_{2}^{2}}
Når denne ligningen skrives ut, kan den forenkles og gir dermed resultatet
2
(
f
2
−
f
1
)
x
+
2
(
g
2
−
g
1
)
y
+
p
1
−
p
2
=
0
{\displaystyle 2(f_{2}-f_{1})x+2(g_{2}-g_{1})y+p_{1}-p_{2}=0}
Her er p1 = f12 + g12 - r12 potensen av origo med hensyn på den første sirkelen og tilsvarende for p2. Dette beskriver en rett potenslinje med stigningstall - (f2 - f1)/(g2 - g1). Da stigningstallet for linjen som forbinder de to sirkelsentrene, er (g2 - g1)/(f2 - f1), står potenslinjen vinkelrett på denne.
Dette analytiske uttrykket for potenslinjen er gyldig uansett hvordan de to gitte sirklene ligger i forhold til hverandre.
== Litteratur ==
A. Søgaard og R. Tambs Lyche, Matematikk for den høgre skolen, vol III, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo (1955).
H.S.M. Coxeter and S.L. Greitzer, Geometry Revisited, Mathematical Association of America, Washington D.C. (1967). ISBN 978-0-88385-619-2.
== Eksterne lenker ==
Cut-the-knot, Radical axis, potenslinje på norsk.
Mathgarden, Radical axis and center, konstruksjon av potenslinjen. | Potenslinje er det geometriske sted for punkt som har samme potens med hensyn til to gitte sirkler. Denne rette linjen kan beregnes analytisk eller konstrueres geometrisk. | 7 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Ragnar_Stokke | 2023-02-04 | Jan Ragnar Stokke | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 30. april', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:FrP-politikere i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Fødsler 13. september', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Lokalpolitikere i Stjørdal', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske maskiningeniører', 'Kategori:Personer fra Stjørdal kommune'] | Jan Ragnar Stokke (født 13. september 1948 i Stjørdal, død 30. april 2020 samme sted) var en norsk maskiningeniør, blikkenslager og politiker (FrP).
Han gikk i lære som blikkenslager hos sin far, Reidar Syversen, i dennes firma Resy AS i Stjørdal. Stokke overtok virksomheten i 1991. Han var også utdannet maskiningeniør. Han drev blikkenslager- og ingeniørfirma under sitt eget navn frem til sin død. I 1999 oppfant han kjøleteknikken som har blitt kommersialisert som SpotCooler.Han meldte seg inn i Anders Langes Parti ved oppstarten i 1973. Stokke var medlem av Stjørdal kommunestyre 1984–1995 og 1999–2007, medlem av formannskapet 1988–1991, medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1988–1995 samt partiets gruppeleder i fylkestinget 1992–1995. Stokke ble formann i fylkesstyret i Nord-Trøndelag FrP i 1987, og frasa seg gjenvalg i 1993, i protest mot liberalistene som utfordret Carl I. Hagens posisjon i partiet.Jan Ragnar Stokke var fetter av nobelprisvinner i medisin May-Britt Moser. | Jan Ragnar Stokke (født 13. september 1948 i Stjørdal, død 30. april 2020 samme sted) var en norsk maskiningeniør, blikkenslager og politiker (FrP).
Han gikk i lære som blikkenslager hos sin far, Reidar Syversen, i dennes firma Resy AS i Stjørdal. Stokke overtok virksomheten i 1991. Han var også utdannet maskiningeniør. Han drev blikkenslager- og ingeniørfirma under sitt eget navn frem til sin død. I 1999 oppfant han kjøleteknikken som har blitt kommersialisert som SpotCooler.Han meldte seg inn i Anders Langes Parti ved oppstarten i 1973. Stokke var medlem av Stjørdal kommunestyre 1984–1995 og 1999–2007, medlem av formannskapet 1988–1991, medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1988–1995 samt partiets gruppeleder i fylkestinget 1992–1995. Stokke ble formann i fylkesstyret i Nord-Trøndelag FrP i 1987, og frasa seg gjenvalg i 1993, i protest mot liberalistene som utfordret Carl I. Hagens posisjon i partiet.Jan Ragnar Stokke var fetter av nobelprisvinner i medisin May-Britt Moser.
== Referanser == | Jan Ragnar Stokke (født 13. september 1948 i Stjørdal, død 30. | 8 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gambara | 2023-02-04 | Gambara | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Germanere fra oldtiden'] | Gambara var en mytisk stammor for langobardenes herskere. Hun oppgis å ha vært mor til brødrene Ibor (Ybor) og Aion (Agio) som ble valgt til langobardenes første konger. Langobardenes opphavsmyte er fortalt i Origo Gentis Langobardum fra ca. 650, og Paulus Diaconus’ mer utfyllende Historia Langobardum fra ca. 790.
Ifølge opphavsmytene stammet langobardene opprinnelig fra «en øy i Skandinavia», og levde der under sitt gamle navn vinniler (Winnili). De skal ha emigrert sørover til den sørlige kysten av Østersjøen hvor de kom i konflikt med folkegruppen vandalene.
| Gambara var en mytisk stammor for langobardenes herskere. Hun oppgis å ha vært mor til brødrene Ibor (Ybor) og Aion (Agio) som ble valgt til langobardenes første konger. Langobardenes opphavsmyte er fortalt i Origo Gentis Langobardum fra ca. 650, og Paulus Diaconus’ mer utfyllende Historia Langobardum fra ca. 790.
Ifølge opphavsmytene stammet langobardene opprinnelig fra «en øy i Skandinavia», og levde der under sitt gamle navn vinniler (Winnili). De skal ha emigrert sørover til den sørlige kysten av Østersjøen hvor de kom i konflikt med folkegruppen vandalene.
== Opphavsmyten ==
I Langobardenes historie forklares utvandringen fra Skandinavia med at befolkningen hadde vokst til et punkt hvor det ikke lenger var utkomme for alle. Befolkningen ble da delt i tre deler, og det ble kastet lodd om hvilken tredel som skulle forlate fedrelandet og søke nye bosteder. Den gruppen som måtte forlate landet valgte brødrene Ibor og Aion til høvdinger (eller konger). Også deres mor Gambara deltok i ledelsen av emigrantene, hun omtales som en meget klok kvinne som nød stor tillit.Vinnilene kom til et sted som kalles Scoringa. Ordet kan bety kystland (jf. engelsk: shore). Det har vært lagt fram flere teorier om hvor dette kan ha vært, enten ved Østersjøens sydkyst eller ved Bardengau ved Elben. Stedet var bebodd fra før av vandaler, det antas at disse kan ha bodd i området mellom Oder og Elben. Vandalenes høvdinger Ambri og Assi krevde skatt av vinnilene, om de ikke betalte ville de bli møtt med krigsmakt. Vinnilene besluttet å ta kampen opp mot vandalene.
== Wotan gir vinnilene seier ==
Vandalhøvdingene Ambri og Assi vendte seg til guden Wotan (Odin) og ba om seier i kampen mot vinnilene. Wotan svarte at «de jeg først ser ved soloppgang skal jeg gi seier.» Samtidig oppsøkte vinnilenes ledere Frea (Odins hustru Frigg) og ba om seier for sitt folk. Frea instruerte da vinnilene om at alle skulle komme til dem ved soloppgang, og at deres kvinner skulle binde sitt lange hår opp i ansiktet som skjegg. Ved soloppgang snudde Frea sin ektemann mot øst og vekket han til synet av alle vinnilene. Ved synet av kvinnene spurte han hvem disse lang-skjeggene var («Qui sunt isti longibarbae»?). Frea svarte at «nå når du har gitt dem et navn må du også gi dem seier». Wotan ga dem seier over vandalene, og fra den tid ble folkegruppen omtalt som langobarder.
== Etterkommerne ==
Etter at Ibor og Aion var døde ble Aions sønn Agelmund konge over langobardene, og han regjerte i 33 år.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Origo Gentis Langobardum, engelsk og latinsk tekst
Paulus Diaconus, Historia Langobardum, engelsk tekst | Gambara var en mytisk stammor for langobardenes herskere. Hun oppgis å ha vært mor til brødrene Ibor (Ybor) og Aion (Agio) som ble valgt til langobardenes første konger. | 9 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sanzan-tiden | 2023-02-04 | Sanzan-tiden | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Japans historie', 'Kategori:Okinawa prefektur', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Sanzan-tiden (japansk: 三山時代, Sanzan-jidai, «De tre fjells tid») er et tidsavsnitt av Ryukyuøyenes historie, da rikets hovedøy, Okinawa, var delt i tre småriker. Perioden avgrenses til fra ca 1314 til 1429.
Siden begynnelsen av 1200-tallet begynte enkelte stammefyrster på Okinawa å utbre sine maktområder ved bygging av omfangsrike befestningsanlegg, såkalte gusuku. Ved begynnelsen av 1300-tallet ble det av de forskjellige stammefyrstedømmene tre sentrale kongedømmer på øya: Hokuzan (北山, «nordfjellet») i nord, Chūzan (中山, «midtfjellet») i midten og (Nanzan (南山, «sørfjellet») i sør. Derav ble utledet betegnelsen «De tre fjells tid». De tre kongeriker bestod i drøyt hundre år, til herskeren av Chūzan, Shō Hashi, i 1416 la under seg Hokuzan og i 1429 til slutt erobret Nanzan, og utropte seg til første konge av kongedømmet Ryukyu.
| Sanzan-tiden (japansk: 三山時代, Sanzan-jidai, «De tre fjells tid») er et tidsavsnitt av Ryukyuøyenes historie, da rikets hovedøy, Okinawa, var delt i tre småriker. Perioden avgrenses til fra ca 1314 til 1429.
Siden begynnelsen av 1200-tallet begynte enkelte stammefyrster på Okinawa å utbre sine maktområder ved bygging av omfangsrike befestningsanlegg, såkalte gusuku. Ved begynnelsen av 1300-tallet ble det av de forskjellige stammefyrstedømmene tre sentrale kongedømmer på øya: Hokuzan (北山, «nordfjellet») i nord, Chūzan (中山, «midtfjellet») i midten og (Nanzan (南山, «sørfjellet») i sør. Derav ble utledet betegnelsen «De tre fjells tid». De tre kongeriker bestod i drøyt hundre år, til herskeren av Chūzan, Shō Hashi, i 1416 la under seg Hokuzan og i 1429 til slutt erobret Nanzan, og utropte seg til første konge av kongedømmet Ryukyu.
== Litteratur ==
George H. Kerr: Okinawa: The History of an Island People. Tuttle Publishing, Boston 2000, ISBN 0-8048-2087-2, OCLC 760464493. | Sanzan-tiden (japansk: 三山時代, Sanzan-jidai, «De tre fjells tid») er et tidsavsnitt av Ryukyuøyenes historie, da rikets hovedøy, Okinawa, var delt i tre småriker. Perioden avgrenses til fra ca 1314 til 1429. | 10 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Sykkylven | 2023-02-04 | Sykkylven | ['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sykkylven'] | Sykkylven er en kommune på Rånahalvøya omkranset av Hjørundfjorden og Storfjorden i Møre og Romsdal. Den grenser til Fjord i øst, Stranda i sør, Ørsta i vest og Ålesund kommune i nord. Tettsted i kommunen er Aure.
| Sykkylven er en kommune på Rånahalvøya omkranset av Hjørundfjorden og Storfjorden i Møre og Romsdal. Den grenser til Fjord i øst, Stranda i sør, Ørsta i vest og Ålesund kommune i nord. Tettsted i kommunen er Aure.
== Historie ==
Da de norske kommunene ble opprettet i 1837 var Sykkylven en del av Ørskoug og Hjørundfjord prestegjeld, tinglag og kommune. Prestegjeldet var delt i to sogn med Sykkylven og Aure kirke på sørsiden av fjorden. Da Sykkylven ble egen kommune i 1883, ble Ramstaddalen, Søvikdalen og Furstranda en del av Ørskog kommune. Disse bygdene på sørsida av fjorden ble overført til Sykkylven i 1955.Hundeidvik var før 1883 i Hjørundfjord herad, men etter 1883 har også hundeidvikgrenda vore ein del av Sykkylven kommune.
== Politikk ==
=== Kommunestyrevalget 2019 ===
=== Kommunestyrevalget 2015 ===
Ordfører 2011-2015 var Petter Lyshol (H).
== Næringsliv ==
Hovednæringen i Sykkylven er industri, med hovedvekt på møbelindustri som eksporter til verdensmarkedet. Blant kjente fabrikker er Ekornes, LK Hjelle og Brunstad. Andre bedrifter Formfin, L.K.Hjelle, Rajo Møbler, Velledalen Møbler og Cylindra og madrassprodusenten Stjernemadrassen.Andre industribedrifter er transformatorprodusenten Møre Trafo. Industrien i Sykkylven fremstiller også vifter og rister til skip og oljeinstallasjoner, emballasjeprodukter, stålkomponenter, bygningsprofiler og baderomsinnredninger. I kommunen er også en videregående skole med allmennlinje og yrkesutdanning.Den 14. juni 2009 klarte Sykkylven å sette rekorden for verdens lengste sofa, som var 890,25 meter lang, og ble satt opp av møbelindustrien i bygda. Den ble satt opp på Sykkylvsbrua, og senere ble sofaen delt i mindre biter og solgt. Sykkylven tok også den samme rekorden i 2008, da rekorden var på 61,5 meter, men denne ble senere slått av en polsk møbelprodusent hvor sofaen var ca. 80 meter lang.
Fjellsetra er et alpineanlegg med Sunnmørsalpane Skiarena. Sykkylven omfatter deler av Sunnmørsalpene. Det er møbelmuseum og informasjon om arkeologiske funn i sentrumsområdet. Kommunen huser også naturhistorisk museum og kunstgalleri.
Fergesambandet Sykkylven (Aursneset) - Magerholm er også et av Norges mest trafikkerte ferjesamband.
Sykkylven var også hjemmehavn for Brand-Båtane.
== Kommunevåpen ==
Våpenet er laget av Norbert Hovet og Kårstein Blindheim og godkjent
ved Kgl. resolusjon i 1983. Våpenet kan ikke benyttes av andre uten tillatelse fra formannskapet.
Motto: «Mellom fjell og fjord».
Symbolikk: Snittet skaper et kileformet felt som minner om fjorden som kommunen har navnet etter. Det symboliserer også en fjelltopp som har en kjent silhuett i kommunen, fjellet Straumshornet.
== Kjente sykkylvinger ==
Ole Nikolai Ingebrigtson Strømme, (1876–1936), statsråd/sosialminister (V) i Mowinckels 3. regjering.
Edvard Drabløs, (1883–1976), skuespiller.
Bastian Weiberg-Aurdal, (1891–1973), huslege og samferdselspioner.
Henrik Straumsheim, (1893–1975), dikter.
Marie Aase, (1894–1991), sykepleier og politiker
Bernt Fauske, (1896 - 1980), skipsreder og predikant
Jens E. Ekornes, (1908–1976), gründeren av møbelkonsernet Ekornes.
Otto Hjellegjerde,(1917–1997), gründeren av møbelkonsernet Hjellegjerde.
Karstein Oddmund Vik, (1919 -2003), arkitekt og fiskeoppdretter.
Ingmar Relling, (1920–2002), møbeldesigner.
Øystein Eliassen, (1922–1997), ordfører, fylkespolitiker og likningssjef (1951-1990).
Jens Petter Ekornes, (1942–2008), forretningsmann, konsernsjef i Ekornes ASA
Karl Arne Utgård, (1951–), høyesterettsdommer.
Martin Ystenes, (1956– ) professor i uorganisk kjemi, NTNU
Hanna Relling Berg, (1958– ), ansvarlig redaktør i Sunnmørsposten.
Kenneth Ekornes, (1974– ) musiker.
Hilde Louise Asbjørnsen, (1976– ) kabaretartist og musiker.
Per Olav Sætre, (1977–), fotballspiller.
Hanne Kolstø, (1981–), musiker bosatt i Kristiansand
Severin Rønes, (1983–), eneboer som ble landskjent etter NRKs TV-serie Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Stine Hole Ulla, (1995–), vinner av Norske Talenter.
Sondre Brunstad Fet, (1997–), fotballspiller for Fotballklubben Bodø/Glimt.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(nn) Offisielt nettsted
(en) Sykkylven – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Sykkylven i Store norske leksikon
(no) Sykkylven Reiselivsforum
(no) Sykkylven kommune, sentrum – Webkamera | }} | 11 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Treschows_bru | 2023-02-04 | Treschows bru | ['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Broer over Akerselva', 'Kategori:Etableringer i 1861', 'Kategori:Etableringer i 1948', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veibroer i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Sagene'] | Treschows bru er en bro over Akerselva på Bjølsen i Oslo.
Treschows gate krysser Akerselva her, men broen er i motsetning til gaten oppkalt etter admiralitetsråd Gerhard Treschow.Den opprinnelige Treschows bru ble bygget i 1861, men den første broen ble revet og erstattet av dagens brokonstruksjon i perioden 1944–1948. | Treschows bru er en bro over Akerselva på Bjølsen i Oslo.
Treschows gate krysser Akerselva her, men broen er i motsetning til gaten oppkalt etter admiralitetsråd Gerhard Treschow.Den opprinnelige Treschows bru ble bygget i 1861, men den første broen ble revet og erstattet av dagens brokonstruksjon i perioden 1944–1948.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Treschows bru – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | Treschows bru er en bro over Akerselva på Bjølsen i Oslo. | 12 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Arioald | 2023-02-04 | Arioald | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 636', 'Kategori:Langobardiske konger', 'Kategori:Menn'] | Arioald, (Ariwald, Arioaldus) død 636, var konge i Det langobardiske kongerike i Italia fra 626 til sin død i 636. Han var gift med Gundeberga, datter til den tidligere kong Agilulf og dronning Theodelinda, og etterfulgte sin svoger Adaloald som konge etter at Adaloald hadde fått en sinnssykdom og blitt avsatt av de langobardiske hertugene i 626.
Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere. På Arioalds tid var de etablert som herskere over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vest-Romerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550.
| Arioald, (Ariwald, Arioaldus) død 636, var konge i Det langobardiske kongerike i Italia fra 626 til sin død i 636. Han var gift med Gundeberga, datter til den tidligere kong Agilulf og dronning Theodelinda, og etterfulgte sin svoger Adaloald som konge etter at Adaloald hadde fått en sinnssykdom og blitt avsatt av de langobardiske hertugene i 626.
Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere. På Arioalds tid var de etablert som herskere over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vest-Romerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550.
== Maktovertakelsen ==
Da kong Agilulf døde i 616 overtok hans 14 år gamle sønn Adaloald makten med sin mor Theodelinda som regent. Adaloald var allerede som 2-åring blitt hyllet som medkonge og løftet på skjold etter skikken hos langobardene. Adaloald ble sinnssyk og ble avsatt av hertugene i 626 som også valgte hans svoger Arioald til konge. Adaloald døde kort tid etter i Ravenna under mystiske omstendigheter.
== Religionsstrid ==
Bak dette maktskiftet lå sannsynligvis også en religiøs strid. Tradisjonelt bekjente langobardene seg til arianismen, en kristen trosretning som sto i motstrid til den nikenske trosbekjennelse (senere kjent som katolisisme). Dronning Theodelinda, som var av bayersk slekt var tilhenger av nikenske trosbekjennelse, og under hennes påvirkning konverterte kong Agilulf til katolisismen. Adaloald var katolsk døpt i nærvær av pave Gregor I den store. Arioald og hans dronning Gundeberga var derimot arianere og hadde stor støtte i folket for sin tro.
== Arioalds regime ==
Paulus Diaconus gir få opplysninger om Arioalds regime. Det er hevdet at han etter en tid konverterte til katolisismen, men dette er usikkert. Det er også hevdet at han hadde en forholdsvis svak stilling og prøvde å innta en mellomstilling i religionsspørsmålet for å opprettholde balansen mellom de ulike kreftene i samfunnet. Langobardene var også truet av folkegruppen avarene som hadde etablert et rike nordøst for langobardene, nær det nåværende Østerrike. Indre uro blant avarene hindret imidlertid at de nedkjempet langobardene.
Da Arioald døde i 636 fikk enken Gundeberga den samme beskjeden som hennes mor Theodelinda hadde fått, nemlig å finne seg en ny ektemann som kunne bli ny konge. Valget falt på hertug Rothari av Brescia som deretter ble valgt til konge og regjerte fram til 652.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Origo Gentis Langobardum, engelsk og latinsk tekst
Paulus Diaconus, Historia Langobardum, engelsk tekst
Den katolske kirkes biografi over Theodelinda av Lombardia | thumb|300px|Origo Gentis Langobardum | 13 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Atarax | 2023-02-04 | Atarax | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Legemidler'] | Atarax UCB er et legemiddel som inneholder virkestoffet hydroksyzinhydroklorid. Det brukes i forbindelse med elveblest og andre hudsykdommer som skyldes allergi. Atarax brukes også ved tilstander preget av angst og uro, i tilfeller der andre legemidler ikke kan brukes. Flere og flere angstpasienter bytter ut benzodiazepiner med Atarax på grunn av benzodiazepinenes avhengighetsskapende effekt.
| Atarax UCB er et legemiddel som inneholder virkestoffet hydroksyzinhydroklorid. Det brukes i forbindelse med elveblest og andre hudsykdommer som skyldes allergi. Atarax brukes også ved tilstander preget av angst og uro, i tilfeller der andre legemidler ikke kan brukes. Flere og flere angstpasienter bytter ut benzodiazepiner med Atarax på grunn av benzodiazepinenes avhengighetsskapende effekt.
== Farmakologiske egenskaper ==
hydroksyzinhydroklorid er et stoff som demper kløe (antihistamin), og også har angstdempende (anxiolytika), beroligende (sedativa) og krampeløsende virkning uten å være vanedannende. Virkningen av Atarax inntrer vanligvis innen 30 minutter og varer i ca. 12 timer.
Legemiddelet brukes mot kløe i forbindelse med elveblest og andre hudsykdommer som skyldes allergi. Atarax brukes også ved tilstander preget av angst og uro, i tilfeller der andre legemidler ikke kan brukes eller ikke har effekt.
Atarax kan gi munntørrhet og økt risiko for hull i tennene. Atarax kan endre virkningen av enkelte legemidler.
== Mulige bivirkninger ==
Som alle legemidler kan dette legemidlet forårsake bivirkninger, men ikke alle får det.
Bivirkningene er vanligvis forbigående.
Svært vanlige bivirkninger (forekommer hos flere enn 1 av 10 pasienter):
Døsighet
TretthetVanlige bivirkninger (forekommer hos færre enn 1 av 10 pasienter, men hos flere enn 1 av 100 pasienter):
Munntørrhet
utmattelse
hodepine
redusert våkenhetMindre vanlige bivirkninger (forekommer hos færre enn 1 av 100 pasienter, men hos flere enn 1 av 1000 pasienter):
Kvalme
søvnløshet
skjelving
uro/opphisselse
svimmelhet
forvirring
sykdomsfølelse
feber.Sjeldne bivirkninger (forekommer hos færre enn 1 av 1000 pasienter, men hos flere enn 1 av 10.000 pasienter):
NB: Dersom DU eller ANDRE opplever noen av de sjeldnere bivirkningene, oppfordrer vi deg/dere til å kontakte en lege/fastlege snarest!
Oppkast
lavt blodtrykk
overfølsomhet
problemer med å tømme blæren
forstoppelse
synsforstyrrelser (problemer med å skarpstille synet på visse avstander)
tåkesyn
krampe
ufrivillige bevegelser
desorientering
hallusinasjoner
kløe
rødlig utslett
utslett med blemmer
elveblest
hudbetennelse
rask hjerterytme
unormale verdier i tester av leverfunksjonen.
== Referanser == | Atarax UCB er et legemiddel som inneholder virkestoffet hydroksyzinhydroklorid. Det brukes i forbindelse med elveblest og andre hudsykdommer som skyldes allergi. | 14 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Emil_Olsens_vei_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Emil Olsens vei (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Emil Olsens vei (1-9, 2) er en 230 meter lang gate i Teglhagen i Tønsberg. Den går mellom Olav Trygvasons gate og Korten.
Gaten er oppkalt etter lærer og avisredaktør Emil Olsen (1847-1934). | Emil Olsens vei (1-9, 2) er en 230 meter lang gate i Teglhagen i Tønsberg. Den går mellom Olav Trygvasons gate og Korten.
Gaten er oppkalt etter lærer og avisredaktør Emil Olsen (1847-1934).
== Referanser == | Emil Olsens vei (1-9, 2) er en 230 meter lang gate i Teglhagen i Tønsberg. Den går mellom Olav Trygvasons gate og Korten. | 15 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tatjana_Afanasieva | 2023-02-04 | Tatjana Afanasieva | ['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1964', 'Kategori:Fødsler 19. november', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Kyiv', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Ukrainske matematikere'] | Tatjana Aleksejevna Afanasieva (russisk: Татья́на Алексе́евна Афана́сьева; født 19. november 1876 Kiev, død 14. april 1964 i Leiden) (også kjent som Tatiana Ehrenfest-Afanaseva) var en russisk/nederlandsk matematiker. Den 21. desember 1904 giftet hun seg med Paul Ehrenfest (1880–1933), en østerriksk fysiker. De fikk to døtre og to sønner: en datter, Tatjana Pavlovna Ehrenfest, ble også matematiker.
Afanasieva ble født i Kiev i Ukraina, den gang en del av det russiske keiserdømmet. Etter at faren hennes døde ble hun oppdratt av en onkel i St. Petersburg i Russland, hvor hun begynte på en pedagogikkskole for kvinner og college for kvinner. I 1902 gikk hun over til Göttingen, hvor hun møtte Ehrenfest. Paret ble gift i 1904, og i 1907 returnerte de til St. Petersburg. I 1912 flyttet de til Leiden, hvor Paul Ehrenfest ble utnevnt som H.A. Lorentz' etterfølger som professor ved Universitetet i Leiden.Tatjana Afanasieva samarbeidet nært med sin ektemann, særlig kjent er deres klassiske drøfting av Boltzmanns statistiske mekanikk. Hun publiserte mange avhandlinger om forskjellige emner slik som tilfeldighet og entropi, og å lære barn geometri.
| Tatjana Aleksejevna Afanasieva (russisk: Татья́на Алексе́евна Афана́сьева; født 19. november 1876 Kiev, død 14. april 1964 i Leiden) (også kjent som Tatiana Ehrenfest-Afanaseva) var en russisk/nederlandsk matematiker. Den 21. desember 1904 giftet hun seg med Paul Ehrenfest (1880–1933), en østerriksk fysiker. De fikk to døtre og to sønner: en datter, Tatjana Pavlovna Ehrenfest, ble også matematiker.
Afanasieva ble født i Kiev i Ukraina, den gang en del av det russiske keiserdømmet. Etter at faren hennes døde ble hun oppdratt av en onkel i St. Petersburg i Russland, hvor hun begynte på en pedagogikkskole for kvinner og college for kvinner. I 1902 gikk hun over til Göttingen, hvor hun møtte Ehrenfest. Paret ble gift i 1904, og i 1907 returnerte de til St. Petersburg. I 1912 flyttet de til Leiden, hvor Paul Ehrenfest ble utnevnt som H.A. Lorentz' etterfølger som professor ved Universitetet i Leiden.Tatjana Afanasieva samarbeidet nært med sin ektemann, særlig kjent er deres klassiske drøfting av Boltzmanns statistiske mekanikk. Hun publiserte mange avhandlinger om forskjellige emner slik som tilfeldighet og entropi, og å lære barn geometri.
== Referanser ==
== Litteratur ==
Klein, Martin J. (1972). The making of a theoretical physicist. (1. ed., 2. print. utg.). Amsterdam: North-Holland Publ. ISBN 978-0720401639.
Pyenson, Lewis (1995). «Ehrenfest, Tatyana Afanaseva». I Kosek, Jane Kelly; Valade III, Roger M. Notable twentieth-century scientists. Detroit, MI: Gale Research. ISBN 9780810391819.
Vogt, Annette B. (1970–80). «Ehrenfest-Afanas'eva, Tatiana A.». Dictionary of Scientific Biography. 20. s. 356–358. ISBN 978-0-684-10114-9.
== Eksterne lenker ==
Tatiana Ehrenfest-Afanaseva CWP UCLA biografi | }} | 16 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Erlandsens_gate_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Erlandsens gate (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Erlandsens gate (2-12) er en 160 meter lang gate i Tønsberg. Den går fra Frodegaten/Burmaveien til Stenmalveien.
Gaten er oppkalt etter politiker Riulf Engelbret Erlandsen (1825-1908).
| Erlandsens gate (2-12) er en 160 meter lang gate i Tønsberg. Den går fra Frodegaten/Burmaveien til Stenmalveien.
Gaten er oppkalt etter politiker Riulf Engelbret Erlandsen (1825-1908).
== Referanser == | Erlandsens gate (2-12) er en 160 meter lang gate i Tønsberg. Den går fra Frodegaten/Burmaveien til Stenmalveien. | 17 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gustav_Hansens_gate_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Gustav Hansens gate (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Gustav Hansens gate (1-5, 2) er en 170 meter lang gate på Frodeløkken i Tønsberg, mellom Frodegaten og Eckersbergs gate.
Gaten er oppkalt etter skipsreder og fabrikkeier Gustav Conrad Hansen (1831–1910).
| Gustav Hansens gate (1-5, 2) er en 170 meter lang gate på Frodeløkken i Tønsberg, mellom Frodegaten og Eckersbergs gate.
Gaten er oppkalt etter skipsreder og fabrikkeier Gustav Conrad Hansen (1831–1910).
== Referanser == | Gustav Hansens gate (1-5, 2) er en 170 meter lang gate på Frodeløkken i Tønsberg, mellom Frodegaten og Eckersbergs gate. | 18 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Veronica_Cartwright | 2023-02-04 | Veronica Cartwright | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Bristol', 'Kategori:Personer fra USA født i England', 'Kategori:Skuespillere fra USA'] | Veronica Cartwright (født 20. april 1949 i Bristol i England) er en britisk-amerikansk skuespiller.
Cartwright begynte karrièren sin som barneskuespiller, i likeens med søsteren hennes Angela Cartwright. Hun spilte i en rekke TV-serier og i filmer som f. eks. Alfred Hitchcocks Fuglene (1963). I løpet av andre halvdel av 60-tallet og første halvdel av 70-tallet, jobbet hun i mindre filmproduksjoner, men fikk et nytt gjennombrudd på slutten av 70-tallet gjennom filmer som Invasjon fra rommet (1978; det var en nyinnspilling av filmen med samme navn fra 1956) og Alien – den 8. passasjeren (1979) hvor hun spilte Lambert (hun hadde egentlig fått rollen som hovedhelten Ellen Ripley, men denne ble gitt til Sigourney Weaver). Birger Vestmo fra Filmpolitiet kalte rollefiguren hennes i denne filmen en «nevrotisk feiging». Siden da har hun dukket opp i blant annet The Right Stuff (1983) og The Witches of Eastwick (1987). Hun opptrådte også i The Invasion (2007), som var enda en nyinnspilling av Invasion of the Body Snatchers.
| Veronica Cartwright (født 20. april 1949 i Bristol i England) er en britisk-amerikansk skuespiller.
Cartwright begynte karrièren sin som barneskuespiller, i likeens med søsteren hennes Angela Cartwright. Hun spilte i en rekke TV-serier og i filmer som f. eks. Alfred Hitchcocks Fuglene (1963). I løpet av andre halvdel av 60-tallet og første halvdel av 70-tallet, jobbet hun i mindre filmproduksjoner, men fikk et nytt gjennombrudd på slutten av 70-tallet gjennom filmer som Invasjon fra rommet (1978; det var en nyinnspilling av filmen med samme navn fra 1956) og Alien – den 8. passasjeren (1979) hvor hun spilte Lambert (hun hadde egentlig fått rollen som hovedhelten Ellen Ripley, men denne ble gitt til Sigourney Weaver). Birger Vestmo fra Filmpolitiet kalte rollefiguren hennes i denne filmen en «nevrotisk feiging». Siden da har hun dukket opp i blant annet The Right Stuff (1983) og The Witches of Eastwick (1987). Hun opptrådte også i The Invasion (2007), som var enda en nyinnspilling av Invasion of the Body Snatchers.
== Filmografi ==
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Veronica Cartwright – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Veronica Cartwright på Internet Movie Database
(sv) Veronica Cartwright i Svensk Filmdatabas
(da) Veronica Cartwright på Filmdatabasen
(da) Veronica Cartwright på Scope
(fr) Veronica Cartwright på Allociné
(en) Veronica Cartwright på AllMovie
(en) Veronica Cartwright hos Turner Classic Movies
(en) Veronica Cartwright hos Rotten Tomatoes
(en) Veronica Cartwright hos The Movie Database
(en) Veronica Cartwright hos Behind The Voice Actors | | fsted = Bristol, England, Storbritannia | 19 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_Larsens_gate_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Anders Larsens gate (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Anders Larsens gate (1-15, 2-16) er en 280 meter lang gate i Tønsberg. Den går fra Griffenfeldts gate ved Gamle Idretten til Skiringsalgaten ved Th. Marthinsen Sølvvarefabrikk.
Gaten er oppkalt etter ordfører, stortingsmann og kjøpmann Anders Larsen (1847-1910).
| Anders Larsens gate (1-15, 2-16) er en 280 meter lang gate i Tønsberg. Den går fra Griffenfeldts gate ved Gamle Idretten til Skiringsalgaten ved Th. Marthinsen Sølvvarefabrikk.
Gaten er oppkalt etter ordfører, stortingsmann og kjøpmann Anders Larsen (1847-1910).
== Referanser == | Anders Larsens gate (1-15, 2-16) er en 280 meter lang gate i Tønsberg. Den går fra Griffenfeldts gate ved Gamle Idretten til Skiringsalgaten ved Th. | 20 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Annie_Dale_Biddle_Andrews | 2023-02-04 | Annie Dale Biddle Andrews | ['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Fødsler 13. desember', 'Kategori:Fødsler i 1885', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Matematikere fra USA', 'Kategori:Personer fra Kings County i California', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn'] | Annie Dale Biddle Andrews (født 13. desember 1885 i Hanford i California, død 14. april 1940), foreldre Samuel E. Biddle og A. A. Biddle, var første kvinne som tok doktorgrad i matematikk ved University of California, Berkeley.I 1911 skrev hun avhandlingen Constructive theory of the unicursal plane quartic by synthetic methods, under pikenavnet sitt, Annie Dale Biddle; den ble publisert av universitetet i 1912. Hennes veiledere var Derrick Norman Lehmer og Mellen Haskell. Hun var matematikklærer ved University of Washington fra 1911 til 1912, og etter det giftet hun seg med Wilhelm Samuel Andrews. Hun arbeidet ved University of California mellom 1915 og 1932 og publiserte en avhandling i Journal of the American Mathematical Society rundt 1933.
| Annie Dale Biddle Andrews (født 13. desember 1885 i Hanford i California, død 14. april 1940), foreldre Samuel E. Biddle og A. A. Biddle, var første kvinne som tok doktorgrad i matematikk ved University of California, Berkeley.I 1911 skrev hun avhandlingen Constructive theory of the unicursal plane quartic by synthetic methods, under pikenavnet sitt, Annie Dale Biddle; den ble publisert av universitetet i 1912. Hennes veiledere var Derrick Norman Lehmer og Mellen Haskell. Hun var matematikklærer ved University of Washington fra 1911 til 1912, og etter det giftet hun seg med Wilhelm Samuel Andrews. Hun arbeidet ved University of California mellom 1915 og 1932 og publiserte en avhandling i Journal of the American Mathematical Society rundt 1933.
== Referanser == | Annie Dale Biddle Andrews (født 13. desember 1885 i Hanford i California, død 14. | 21 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Skiringsalgaten_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Skiringsalgaten (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Skiringsalgaten (1-17, 2-14) er en 370 meter lang gate i Tønsberg. Den går fra Stenmalveien til Wergelands vei.
Gaten er oppkalt etter Skiringssal utenfor Larvik. | Skiringsalgaten (1-17, 2-14) er en 370 meter lang gate i Tønsberg. Den går fra Stenmalveien til Wergelands vei.
Gaten er oppkalt etter Skiringssal utenfor Larvik. | Skiringsalgaten (1-17, 2-14) er en 370 meter lang gate i Tønsberg. Den går fra Stenmalveien til Wergelands vei. | 22 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Dan_Park | 2023-02-04 | Dan Park | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. mai', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Gatekunstnere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske kunstnere'] | Dan Frederick Park (født 4. mai 1968 i Tavelsjö), opprinnelig Appelblad, er en svensk gateartist som har blitt dømt for hatprat i svensk rett flere ganger for sin kunst.
I 2014 ble Park arrestert på åpningen av en av sine utstillinger, og ble dømt til seks måneders fengsel. I tillegg bestemte retten at ni av hans arbeider skulle ødelegges.Park hevder selv at hans arbeider ikke er rasistiske, men satiriske kommentarer på dagsaktuelle hendelser rundt politisk korrekthet i Sverige. Park er mest kjent for en intens offentlig debatt om ytringsfrihet som hans sak og kunst har skapt, spesielt i Danmark, hvor hans arbeid har vært utstilt i folketingsbygningen.
| Dan Frederick Park (født 4. mai 1968 i Tavelsjö), opprinnelig Appelblad, er en svensk gateartist som har blitt dømt for hatprat i svensk rett flere ganger for sin kunst.
I 2014 ble Park arrestert på åpningen av en av sine utstillinger, og ble dømt til seks måneders fengsel. I tillegg bestemte retten at ni av hans arbeider skulle ødelegges.Park hevder selv at hans arbeider ikke er rasistiske, men satiriske kommentarer på dagsaktuelle hendelser rundt politisk korrekthet i Sverige. Park er mest kjent for en intens offentlig debatt om ytringsfrihet som hans sak og kunst har skapt, spesielt i Danmark, hvor hans arbeid har vært utstilt i folketingsbygningen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Dan Park på Internet Movie Database | Dan Frederick Park (født 4. mai 1968 i TavelsjöSveriges befolkning 1990: Appelblad, Dan Fredrik), opprinnelig Appelblad, er en svensk gateartist som har blitt dømt for hatprat i svensk rett flere ganger for sin kunst. | 23 |
https://no.wikipedia.org/wiki/El_Palacio_de_Hierro | 2023-02-04 | El Palacio de Hierro | ['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Meksikanske kjøpesentre', 'Kategori:Meksikanske selskaper', 'Kategori:Selskaper etablert i 1850'] | El Palacio de Hierro (spansk for «Jernpalasset») er en meksikansk varehuskjede. Den ble etablert i 1850 med navnet Fábricas de Francia, og tok dagens navn i 1891. Kjeden har hovedkontor i Mexico by. Varehusene har en rekke ulike butikker, for det meste fra eksklusive, internasjonale kjeder. El Palacio de Hierro sitt slagord er «Soy totalmente palacio» («Jeg er helt palass»).
Kjeden eier også butikker som har navna Casa Palacio og Boutique Palacio. I 2014 hadde kjeden til sammen 22 butikker, hvorav ni i Mexico by. I tillegg er den eier av kjøpesenteret Centro Coyoacán og medeier i en rekke andre kjøpesentre.
| El Palacio de Hierro (spansk for «Jernpalasset») er en meksikansk varehuskjede. Den ble etablert i 1850 med navnet Fábricas de Francia, og tok dagens navn i 1891. Kjeden har hovedkontor i Mexico by. Varehusene har en rekke ulike butikker, for det meste fra eksklusive, internasjonale kjeder. El Palacio de Hierro sitt slagord er «Soy totalmente palacio» («Jeg er helt palass»).
Kjeden eier også butikker som har navna Casa Palacio og Boutique Palacio. I 2014 hadde kjeden til sammen 22 butikker, hvorav ni i Mexico by. I tillegg er den eier av kjøpesenteret Centro Coyoacán og medeier i en rekke andre kjøpesentre.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) El Palacio de Hierro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons | El Palacio de Hierro (spansk for «Jernpalasset») er en meksikansk varehuskjede. Den ble etablert i 1850 med navnet Fábricas de Francia, og tok dagens navn i 1891. | 24 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Aoshima | 2023-02-04 | Aoshima | ['Kategori:131°Ø', 'Kategori:31°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Japan'] | Aoshima (青島) er ei øy som tilhører byen Miyazaki i Japan. Øya har et areal på 4,4 hektar og en maksimal høyde over havet på 6 meter.
Aoshima er omgitt av unike steinformasjoner som er kjent som «Ogrens vaskebrett» (鬼の洗濯板 Oni no Sentakuita). På øya ligger tempelet Aoshima-jinja.
| Aoshima (青島) er ei øy som tilhører byen Miyazaki i Japan. Øya har et areal på 4,4 hektar og en maksimal høyde over havet på 6 meter.
Aoshima er omgitt av unike steinformasjoner som er kjent som «Ogrens vaskebrett» (鬼の洗濯板 Oni no Sentakuita). På øya ligger tempelet Aoshima-jinja.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Aoshima (Miyazaki) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Bilder fra Aoshima Arkivert 21. mars 2018 hos Wayback Machine. | Aoshima (青島) er ei øy som tilhører byen Miyazaki i Japan. Øya har et areal på 4,4 hektar og en maksimal høyde over havet på 6 meter. | 25 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Snowskate | 2023-02-04 | Snowskate | ['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rullebrett', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Snøbrett', 'Kategori:Sportsutstyr'] | Snowskate er en blanding mellom et snowboard og et skateboard. I likhet med skateboard står man rett på brettet med vanlige sko eller vinterstøvler uten bindinger. Siden snowskates ikke har bindinger, er det mulig å gjøre skateboard-triks som ikke er mulig på snowboard, som kickflips.
| Snowskate er en blanding mellom et snowboard og et skateboard. I likhet med skateboard står man rett på brettet med vanlige sko eller vinterstøvler uten bindinger. Siden snowskates ikke har bindinger, er det mulig å gjøre skateboard-triks som ikke er mulig på snowboard, som kickflips.
== Varianter ==
=== Enkeltdekker ===
En enkeltdekker (engelsk «single deck») består kun av en enkelt plate, enten i helplast eller i en kombinasjon av plast med trekjerne. Undersiden av brettene har furer som gjør det lettere å styre brettet.
=== Dobbeltdekker ===
En dobbeltdekker (engelsk «bi-deck»), også kjent som snowdeck (etter Burton sitt Junkyard Snowdeck), består av en topplate (et «deck» tilsvarende et vanlig skateboard) montert oppå en spesiallaget ski med innersving som tilsvarer et lite snowboard. Skien gjør det enklere å manøvrere brettet som et snowboard, men er lite egnet for løssnø. Siden en fangreim kan festes mellom platen og skien, er dobbeltdekkere tillatte i enkelte alpinanlegg.
== Historie ==
Snowskaten sine røtter kan spores tilbake til Snurfer-brettet, et snøbrett uten bindinger som ble patentert i 1966. På 1970-tallet ble det eksperimentert med skateboards der hjulene ble byttet ut med små ski. Den moderne snowskaten ble utviklet på 90-tallet.Det har blitt arrangert et årlig snowskate-VM i Oslo Vinterpark siden 2010. Snowboardkjøreren Terje Håkonsen har vært arrangør i flere år og har bygget løypen der VM arrangeres.
== Referanser == | Snowskate er en blanding mellom et snowboard og et skateboard. I likhet med skateboard står man rett på brettet med vanlige sko eller vinterstøvler uten bindinger. | 26 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Keplerstjernen | 2023-02-04 | Keplerstjernen | ['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Ullensaker', 'Kategori:Norske skulpturer', 'Kategori:Verk fra 1999'] | Keplerstjernen, eller Fredsstjernen, er en 45 meter høy kunstinstallasjon ved Oslo lufthavn, utformet av kunstneren Vebjørn Sand. Den er plassert nord for krysset der europavei 16 møter europavei 6 ved Gardermoen Business Park.
Gardermoen Næringspark AS ba i 1999 kunstneren Vebjørn Sand om å skape et landemerke i den planlagte næringsparken på Gardermoen.
Stjernen består av 102 stålrør og 13 stålkuler som er skrudd sammen ved hjelp av forborede gjengehull i kulene og bolter i hver stavende. Stjernespissene er sveist sammen. På stålskjelettet er det på de 20 stjernearmene montert krakelerte glassplater. Stjernens diameter er 15m. Stjernen er boltet til en betongsokkel bestående av tre trekantede 30 meters høye etterspente betongsøyler. Skulpturens høyde er totalt 46m. Det kraftige lyset gjør at stjernen er synlig flere kilometer unna i mørket.Selve stjernen er basert på en utforming av Johannes Kepler, og er en videreutvikling av ikosaederet, som er ett av de fem platonske legemene og består av 20 trekanter, og er laget av et skjelett av stål med krakelert glass.Stjernen er plassert på tre tretti meter høye betongsøyler; inspirasjonen til disse hentet Sand fra nunataken Arnesteinen i Dronning Maud Land, som han så under en ekspedisjon i Antarktis i 1996. Stjernen ble brukt under utdelingen av Nobels fredspris til Leger uten grenser i 1999, som er grunnen til navnet Fredsstjernen. Kunstverket ble offisielt tent ved årsskiftet 1999/2000. | Keplerstjernen, eller Fredsstjernen, er en 45 meter høy kunstinstallasjon ved Oslo lufthavn, utformet av kunstneren Vebjørn Sand. Den er plassert nord for krysset der europavei 16 møter europavei 6 ved Gardermoen Business Park.
Gardermoen Næringspark AS ba i 1999 kunstneren Vebjørn Sand om å skape et landemerke i den planlagte næringsparken på Gardermoen.
Stjernen består av 102 stålrør og 13 stålkuler som er skrudd sammen ved hjelp av forborede gjengehull i kulene og bolter i hver stavende. Stjernespissene er sveist sammen. På stålskjelettet er det på de 20 stjernearmene montert krakelerte glassplater. Stjernens diameter er 15m. Stjernen er boltet til en betongsokkel bestående av tre trekantede 30 meters høye etterspente betongsøyler. Skulpturens høyde er totalt 46m. Det kraftige lyset gjør at stjernen er synlig flere kilometer unna i mørket.Selve stjernen er basert på en utforming av Johannes Kepler, og er en videreutvikling av ikosaederet, som er ett av de fem platonske legemene og består av 20 trekanter, og er laget av et skjelett av stål med krakelert glass.Stjernen er plassert på tre tretti meter høye betongsøyler; inspirasjonen til disse hentet Sand fra nunataken Arnesteinen i Dronning Maud Land, som han så under en ekspedisjon i Antarktis i 1996. Stjernen ble brukt under utdelingen av Nobels fredspris til Leger uten grenser i 1999, som er grunnen til navnet Fredsstjernen. Kunstverket ble offisielt tent ved årsskiftet 1999/2000.
== Referanser == | Keplerstjernen, eller Fredsstjernen, er en 45 meter høy kunstinstallasjon ved Oslo lufthavn, utformet av kunstneren Vebjørn Sand. Den er plassert nord for krysset der europavei 16 møter europavei 6 ved Gardermoen Business Park. | 27 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Parker | 2023-02-04 | Per Parker | ['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2015', 'Kategori:Fødsler 9. februar', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tromsøs historie'] | Per Herold Andreassen (født 9. februar 1957 i Tromsdalen, død 18. februar 2015), bedre kjent som «Per Parker», var en byoriginal og rusmimiddelmisbruker i Tromsø.
Han begynte på barneskolen i Tromsdalen men vokste senere opp på Senja. Da han var 15 år gammel flyttet han tilbake til Tromsø og gikk et halvt år på yrkesskole. Han fikk jobb som sjømann, og reiste et år på havet. I løpet av dette året prøvde han hasj for første gang, på en klubb i København.
Han dro tilbake til Tromsø og tok eksamen som skipselektriker. I en alder av 19, injiserte han amfetamin for første gang. I 1984 begynte han på heroin.
Det går mange ville historier om opphavet til navnet «Per Parker», men ifølge Andreassen selv kom det ganske enkelt av at han ble lei av å kjøre rundt på kompisene sine i hasjrus, så han parkerte bilen og sluttet å kjøre.
På begynnelsen av 2000-tallet var han rusfri og gikk på metadon. Andreassen sa ja til å delta i dokumentarfilmen Parkert om seg selv, for å advare unge mennesker mot å gjøre de samme feilene som ham. Filmen er pr. 2015 fortsatt under produksjon.
Han ble diagnostisert med kronisk obstruktiv lungesykdom i 2013-2014. Andreassen døde 18. februar 2015 på sykehuset, og ble bisatt i Ishavskatedralen 3. mars. Violet Road-medlemmene Hogne Rundberg og Kjetil Holmstad-Solberg spilte i begravelsen. Tromsøs ordfører Jens Johan Hjort prioriterte å komme i begravelsen fremfor å være med på åpningen av nytt politihus, og skrev senere et minneord.
| Per Herold Andreassen (født 9. februar 1957 i Tromsdalen, død 18. februar 2015), bedre kjent som «Per Parker», var en byoriginal og rusmimiddelmisbruker i Tromsø.
Han begynte på barneskolen i Tromsdalen men vokste senere opp på Senja. Da han var 15 år gammel flyttet han tilbake til Tromsø og gikk et halvt år på yrkesskole. Han fikk jobb som sjømann, og reiste et år på havet. I løpet av dette året prøvde han hasj for første gang, på en klubb i København.
Han dro tilbake til Tromsø og tok eksamen som skipselektriker. I en alder av 19, injiserte han amfetamin for første gang. I 1984 begynte han på heroin.
Det går mange ville historier om opphavet til navnet «Per Parker», men ifølge Andreassen selv kom det ganske enkelt av at han ble lei av å kjøre rundt på kompisene sine i hasjrus, så han parkerte bilen og sluttet å kjøre.
På begynnelsen av 2000-tallet var han rusfri og gikk på metadon. Andreassen sa ja til å delta i dokumentarfilmen Parkert om seg selv, for å advare unge mennesker mot å gjøre de samme feilene som ham. Filmen er pr. 2015 fortsatt under produksjon.
Han ble diagnostisert med kronisk obstruktiv lungesykdom i 2013-2014. Andreassen døde 18. februar 2015 på sykehuset, og ble bisatt i Ishavskatedralen 3. mars. Violet Road-medlemmene Hogne Rundberg og Kjetil Holmstad-Solberg spilte i begravelsen. Tromsøs ordfører Jens Johan Hjort prioriterte å komme i begravelsen fremfor å være med på åpningen av nytt politihus, og skrev senere et minneord.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Parkert - En portrettdokumentar om Per "Parker" Andreassen. Fortalt av han selv, hans venner, familie og totalt fremmede. - Facebook | Per Herold Andreassen (født 9. februar 1957 i Tromsdalen, død 18. | 28 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Ylva_Hedlund | 2023-02-04 | Ylva Hedlund | ['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Lidingö kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1972', 'Kategori:Svenske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Svenske skøyteløpere'] | Ylva Marianne Langermo-Hedlund (født Ylva Marianne Hedlund; 22. november 1949 i Lidingö) er en svensk tidligere skøyteløper som representerte hjemlandet og klubben IFK Lidingö.
| Ylva Marianne Langermo-Hedlund (født Ylva Marianne Hedlund; 22. november 1949 i Lidingö) er en svensk tidligere skøyteløper som representerte hjemlandet og klubben IFK Lidingö.
== Personlige rekorder ==
== Annet ==
Ylva Hedlund er datter til skøyteløperen Göthe Hedlund som deltok i vinter-OL 1948 med bronse på 5 000 meter og i vinter-OL 1952.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Ylva Hedlund – Olympics.com
(en) Ylva Hedlund – Olympic.org
(en) Ylva Hedlund – Olympedia
(en) Ylva Hedlund – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)
(sv) Ylva Hedlund – Sveriges olympiske komité
(en) Ylva Hedlund – Speedskatingbase.eu
(en) Ylva Hedlund – SpeedSkatingNews.info
(en) Ylva Hedlund – SpeedSkatingStats.com
(en) Ylva Hedlund – ShorttrackOnLine.info
(en) Ylva Hedlund – TheSports.org
(en) Ylva Hedlund på www.ISU.html.infostradasports.com sine nettsider.
(en) Ylva Hedlund på The-Sports.org (noen resultater) | | fnavn = Ylva Marianne Hedlund | 29 |
https://no.wikipedia.org/wiki/OSM_Aviation | 2023-02-04 | OSM Aviation | ['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bemanningsselskaper', 'Kategori:Etableringer i 2011', 'Kategori:Norsk luftfart', 'Kategori:Norske tjenesteselskaper'] | OSM Aviation AS er et norsk bemanningsselskap som leverer tjenester til luftfartssektoren - og er det første selskapet som tilbyr 'Total Crew Management' - et komplett spekter av ledelse og rekrutteringstjenester for luftfartsindustrien. På kundelisten finner man blant annet Norwegian, Flyr, Finnair, TuiFly og Turkish Airlines.
OSM Aviation ble grunnlagt i 2013 og vokste ut av OSM Group - en global leverandør av tjenester innen forvaltning av skip og mannskap.
OSM Aviation kjøpte i 2017, 51% av flyskolen i Sverige og starter en helt ny flyskole på norsk jord med samme ekspertise. Den nye flyskolen skal åpnes på den private flyplassen Gullknapp like ved Arendal i Aust-Agder.Selskapet ledes av Espen Høiby.
| OSM Aviation AS er et norsk bemanningsselskap som leverer tjenester til luftfartssektoren - og er det første selskapet som tilbyr 'Total Crew Management' - et komplett spekter av ledelse og rekrutteringstjenester for luftfartsindustrien. På kundelisten finner man blant annet Norwegian, Flyr, Finnair, TuiFly og Turkish Airlines.
OSM Aviation ble grunnlagt i 2013 og vokste ut av OSM Group - en global leverandør av tjenester innen forvaltning av skip og mannskap.
OSM Aviation kjøpte i 2017, 51% av flyskolen i Sverige og starter en helt ny flyskole på norsk jord med samme ekspertise. Den nye flyskolen skal åpnes på den private flyplassen Gullknapp like ved Arendal i Aust-Agder.Selskapet ledes av Espen Høiby.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Offisielt nettsted | OSM Aviation AS er et norsk bemanningsselskap som leverer tjenester til luftfartssektoren - og er det første selskapet som tilbyr 'Total Crew Management' - et komplett spekter av ledelse og rekrutteringstjenester for luftfartsindustrien. På kundelisten finner man blant annet Norwegian, Flyr, Finnair, TuiFly og Turkish Airlines. | 30 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Reidar_Sendemanns_gate_(T%C3%B8nsberg) | 2023-02-04 | Reidar Sendemanns gate (Tønsberg) | ['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg'] | Reidar Sendemanns gate (1-7, 2-8) er en 90 meter lang gate i Fjerdingen i Tønsberg. Den går fra Farmannsveien og opp forbi Hertug Guthorms gate.
Gaten fikk sitt navn i 1903, og er oppkalt etter baglerhøvdingen Reidar Sendemann (død 1214). Tidligere het gaten Forstadens Søndre Tvergate. | Reidar Sendemanns gate (1-7, 2-8) er en 90 meter lang gate i Fjerdingen i Tønsberg. Den går fra Farmannsveien og opp forbi Hertug Guthorms gate.
Gaten fikk sitt navn i 1903, og er oppkalt etter baglerhøvdingen Reidar Sendemann (død 1214). Tidligere het gaten Forstadens Søndre Tvergate.
== Referanser == | thumb|Reidar Sendemanns gate | 31 |
https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8mmerelva_(Balsfjord) | 2023-02-04 | Tømmerelva (Balsfjord) | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Balsfjord'] | Tømmerelva er ei elv i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Den dannes ved samløpet av de to tilløpselvene Tverrelva (Strupelva) og Hølelva. Etter en kilometer kommer ei sideelv, som også kalles Tverrelva, inn fra Markenesdalen i øst. Elva renner i et rolig og meanderende løp til den munner ut i Sørkjosen i Balsfjorden ved Markenes, rundt tre kilometer øst for kommunesenteret Storsteinnes.
Elva er 4,31 km lang (16,5 km medregnet Hølelva og Innerelva), og har et nedbørfelt på 85,3 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,80 m³/s.Elvemunningen ligger innenfor Sørkjosleira naturreservat.
| Tømmerelva er ei elv i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Den dannes ved samløpet av de to tilløpselvene Tverrelva (Strupelva) og Hølelva. Etter en kilometer kommer ei sideelv, som også kalles Tverrelva, inn fra Markenesdalen i øst. Elva renner i et rolig og meanderende løp til den munner ut i Sørkjosen i Balsfjorden ved Markenes, rundt tre kilometer øst for kommunesenteret Storsteinnes.
Elva er 4,31 km lang (16,5 km medregnet Hølelva og Innerelva), og har et nedbørfelt på 85,3 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,80 m³/s.Elvemunningen ligger innenfor Sørkjosleira naturreservat.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Vest for Svensborgtinden | 32 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Overskattedireksjonen | 2023-02-04 | Overskattedireksjonen | ['Kategori:1762 i Norge', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1762', 'Kategori:Norsk økonomisk historie', 'Kategori:Norske skatter', 'Kategori:Opphør i 1782'] | Overskattedireksjonen ble opprettet ved reskript 2. februar 1762 og opphevet 8. april 1782. Oppgaven var å forvalte ekstraskatten, utskrevet første gang i 1762. Ledelsen var kollegial og besto av fem direktører. Direksjonen befant seg i Danmark. I Norge bestyrte zahlkassereren den norske kassen lokalt. I perioden 1776–1782 ble de norske glassverkene drevet under ledelse av direksjonen. I 1778 endret direksjonen navn til Statsbalanse- og overskattedireksjonen.
Spredte pakker utskilt fra Overskattedireksjonen ble overført fra Rigsarkivet i København til det norske Riksarkivet i 1937. De utgjør et delarkiv på 1,7 hyllemeter, som omfatter tidsrommet 1762–1782. Det består av dokumenter ordnet dels etter avsendere og dels etter emner. Det finnes også regnskapssaker etter administrasjonen av ekstraskatten. Det overførte arkivet gjelder særlig glassverk, gruvedrift og kobberproduksjon.
| Overskattedireksjonen ble opprettet ved reskript 2. februar 1762 og opphevet 8. april 1782. Oppgaven var å forvalte ekstraskatten, utskrevet første gang i 1762. Ledelsen var kollegial og besto av fem direktører. Direksjonen befant seg i Danmark. I Norge bestyrte zahlkassereren den norske kassen lokalt. I perioden 1776–1782 ble de norske glassverkene drevet under ledelse av direksjonen. I 1778 endret direksjonen navn til Statsbalanse- og overskattedireksjonen.
Spredte pakker utskilt fra Overskattedireksjonen ble overført fra Rigsarkivet i København til det norske Riksarkivet i 1937. De utgjør et delarkiv på 1,7 hyllemeter, som omfatter tidsrommet 1762–1782. Det består av dokumenter ordnet dels etter avsendere og dels etter emner. Det finnes også regnskapssaker etter administrasjonen av ekstraskatten. Det overførte arkivet gjelder særlig glassverk, gruvedrift og kobberproduksjon.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Katalog over arkiver i Norge etter overskattedireksjonen, se XXI Finansarkivene. | Overskattedireksjonen ble opprettet ved reskript 2. februar 1762Imsen, Steinar: «Rentekammeret» i Norsk historisk leksikon (Lokalhistoriewiki). | 33 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Jazz-sangeren | 2023-02-04 | Jazz-sangeren | ['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer bevart i USAs nasjonale filmregister', 'Kategori:Filmer fra 1927', 'Kategori:Filmmusikaler fra USA', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker'] | Jazz-sangeren (orig: The Jazz Singer) er en amerikansk musikalfilm fra 1927, og ofte omtalt som den første spillefilmen med lyd. Det ble imidlertid produsert en rekke kortere lydfilmer før 1927, og Warner Bros.' film Don Juan fra 1926 inneholdt musikk og lydeffekter synkronisert med filmen. Jazz-sangeren var den første lydfilmen med dialog som virkelig slo an hos publikum, og ble en sensasjon da den kom.
| Jazz-sangeren (orig: The Jazz Singer) er en amerikansk musikalfilm fra 1927, og ofte omtalt som den første spillefilmen med lyd. Det ble imidlertid produsert en rekke kortere lydfilmer før 1927, og Warner Bros.' film Don Juan fra 1926 inneholdt musikk og lydeffekter synkronisert med filmen. Jazz-sangeren var den første lydfilmen med dialog som virkelig slo an hos publikum, og ble en sensasjon da den kom.
== Historikk ==
Samtidens øvrige filmer var såkalte stumfilmer, et begrep som ikke eksisterte ved denne filmens premiere. Den ble isteden fremmet som begynnelsen på «talkies» («snakkefilm»), et begrep som siden har gjort seg selv overflødig. Filmen ble regissert av Alan Crosland og produsert av filmselskapet Warner Bros. med dets «lyd-på-disk»-lydsystem Vitaphone. Filmens stjerne var Al Jolson som framførte seks sanger.
== Handling ==
Filmens handling er basert på The Day of Atonement, et skuespill av Samson Raphaelson. Filmen forteller den fiktive historien om Jakie Rabinowitz, en ung mann som motsatte seg tradisjonene til sin jødiske familie. Etter å sunget populære melodier på et utsted med ølservering ble han straffet av sin far, en hazzán (en jødisk profesjonell forsanger og bønneleder i synagogen). Det fikk Jakie til rømme hjemmefra. Noen år senere var han blitt en talentfull jazzsanger under navnet Jack Robin. Han forsøker å bygge en karriere som underholdningsartist, men hans profesjonelle ambisjoner kom i konflikt med kravene til sin familie og sin kulturelle arv.
== Ettermæle ==
Darryl F. Zanuck vant en spesielt opprettet Oscar-pris for å ha produsert filmen (ettersom det ble betraktet som urimelig at den skulle konkurrere med stumfilmer), og den ble også nominert for to andre priser. I 1996 ble Jazz-sangeren utvalgt for bevarelse i det amerikanske nasjonalbibliotekets register for nasjonale filmer av særlig «kulturell, historisk eller estetisk betydning». I 1998 ble filmen valgt som en av de beste amerikanske filmer gjennom alle tider, og ble rangert til som nummer nitti.
== I Norge ==
The Jazz Singer fikk sin norske premiére på Hamar den 31. januar 1929, og andre norske byer fulgte snart etter. Nesten ingen norske kinoer var på dette tidspunktet forsynt med nødvendig utstyr for framvisning av lydfilm, så publikum måtte ta til takke med en stumfilmversjon av filmen. Norske kinoer fikk mulighet for visning av lydfilm i løpet av første del av 1930-tallet.
== Skuespillere ==
Al Jolson som Jakie Rabinowitz
May McAvoy som Mary Dale
Warner Oland som en kantor
Eugenie Besserer som Sara Rabinowitz
Otto Lederer som Moisha Yudelson
Robert Gordon som Jakie Rabinowitz - 13 år gammel
Richard Tucker som Harry Lee
Yossele Rosenblatt som kantor Rosenblatt
Jane Arden
Ernest Belcher
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
(en) Jazz-sangeren på Internet Movie Database
(no) Jazz-sangeren på NRK TV
(sv) Jazz-sangeren i Svensk Filmdatabas
(da) Jazz-sangeren i Danmark Nationale Filminstitut
(fr) Jazz-sangeren på Allociné
(nl) Jazz-sangeren på MovieMeter
(en) Jazz-sangeren på AllMovie
(en) Jazz-sangeren på Turner Classic Movies
(en) Jazz-sangeren på Rotten Tomatoes
(en) Jazz-sangeren på Metacritic | Jazz-sangeren (orig: The Jazz Singer) er en amerikansk musikalfilm fra , og ofte omtalt som den første spillefilmen med lyd. Det ble imidlertid produsert en rekke kortere lydfilmer før 1927, og Warner Bros. | 34 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Rettspolitisk_forening | 2023-02-04 | Rettspolitisk forening | ['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Etableringer i 1974', 'Kategori:Rettsvitenskap'] | Rettspolitisk forening er en uavhengig norsk forening bestående av jurister, studenter i juridiske fag og andre interesserte.
Ideen om en rettspolitisk forening ble første gang fremsatt på et seminar i regi av Juss-Buss høsten 1973, og foreninga ble stiftet 6. juni 1974. Rettspolitisk forening driver påvirkningsarbeid for å forsvare rettsstatlige verdier, for å bedre den rettslige situasjonen til utsatte grupper og for å styrke menneskerettighetenes stilling i Norge. Foreninga er også utgiver av tidsskriftet Kritisk Juss.
| Rettspolitisk forening er en uavhengig norsk forening bestående av jurister, studenter i juridiske fag og andre interesserte.
Ideen om en rettspolitisk forening ble første gang fremsatt på et seminar i regi av Juss-Buss høsten 1973, og foreninga ble stiftet 6. juni 1974. Rettspolitisk forening driver påvirkningsarbeid for å forsvare rettsstatlige verdier, for å bedre den rettslige situasjonen til utsatte grupper og for å styrke menneskerettighetenes stilling i Norge. Foreninga er også utgiver av tidsskriftet Kritisk Juss.
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
www.kritiskjussblogg.wordpress.com Foreningens blogg
https://www.idunn.no/kritisk_juss#editions | Rettspolitisk forening er en uavhengig norsk forening bestående av jurister, studenter i juridiske fag og andre interesserte. | 35 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tverrelva_(Markenesdalen_i_Balsfjord) | 2023-02-04 | Tverrelva (Markenesdalen i Balsfjord) | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Balsfjord'] | Tverrelva er ei elv i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Den er ei sideelv til Tømmerelva og har utspring øverst i Markenesdalen. Herfra renner elva mot nordvest til den munner ut i Tømmerelva rundt fire kilometer øst for kommunesenteret Storsteinnes. Elva er 8,8 km lang og har et nedbørfelt på rundt 14,3 km².
I januar 2015 fikk Tinfos AS konsesjon til utbygging av Markenesdalen kraftverk, som vil utnytte fallet i elva mellom kote 310 og kote 40. Kraftverket vil produsere rundt 4,6 GWh årlig.
| Tverrelva er ei elv i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Den er ei sideelv til Tømmerelva og har utspring øverst i Markenesdalen. Herfra renner elva mot nordvest til den munner ut i Tømmerelva rundt fire kilometer øst for kommunesenteret Storsteinnes. Elva er 8,8 km lang og har et nedbørfelt på rundt 14,3 km².
I januar 2015 fikk Tinfos AS konsesjon til utbygging av Markenesdalen kraftverk, som vil utnytte fallet i elva mellom kote 310 og kote 40. Kraftverket vil produsere rundt 4,6 GWh årlig.
== Referanser == | | munning = Samløp med Tømmerelva | 36 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tynaarlo | 2023-02-04 | Tynaarlo | ['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Drenthe', 'Kategori:Kommuner i Drenthe', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Tynaarlo er en kommune i den nederlandske provinsen Drenthe.
| Tynaarlo er en kommune i den nederlandske provinsen Drenthe.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Tynaarlo er en kommune i den nederlandske provinsen Drenthe. | 37 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Noordenveld | 2023-02-04 | Noordenveld | ['Kategori:1998 i Nederland', 'Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1998', 'Kategori:Kommuner i Drenthe', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Noordenveld er en kommune i den nederlandske provinsen Drenthe.
| Noordenveld er en kommune i den nederlandske provinsen Drenthe.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Noordenveld er en kommune i den nederlandske provinsen Drenthe. | 38 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Midden-Drenthe | 2023-02-04 | Midden-Drenthe | ['Kategori:1998 i Nederland', 'Kategori:52°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1998', 'Kategori:Kommuner i Drenthe', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Midden-Drenthe er en kommune i den nederlandske provinsen Drenthe. Landsbyen Westerbork i Midden-Drenthe har gitt navn til den tidligere depotsjon- og (senere) konsentrasjonsleiren Westerbork (offisielt «Durchgangslager Westerbork»). Denne ligger rundt 7 km nord for landsbyen, i skogen ved Hooghalen.
| Midden-Drenthe er en kommune i den nederlandske provinsen Drenthe. Landsbyen Westerbork i Midden-Drenthe har gitt navn til den tidligere depotsjon- og (senere) konsentrasjonsleiren Westerbork (offisielt «Durchgangslager Westerbork»). Denne ligger rundt 7 km nord for landsbyen, i skogen ved Hooghalen.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Midden-Drenthe er en kommune i den nederlandske provinsen Drenthe. Landsbyen Westerbork i Midden-Drenthe har gitt navn til den tidligere depotsjon- og (senere) konsentrasjonsleiren Westerbork (offisielt «Durchgangslager Westerbork»). | 39 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Meppel | 2023-02-04 | Meppel | ['Kategori:52°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Drenthe', 'Kategori:Kommuner i Drenthe', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart'] | Meppel er en kommune og en by i den nederlandske provinsen Drenthe.
| Meppel er en kommune og en by i den nederlandske provinsen Drenthe.
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Kommunens nettside | Meppel er en kommune og en by i den nederlandske provinsen Drenthe. | 40 |
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8lelva | 2023-02-04 | Hølelva | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Balsfjord'] | Hølelva er ei elv i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Den har utspring fra Storvatnet og renner mot nord forbi grenda Hølen, som den har navn etter. Rundt fem kilometer sørøst for kommunesenteret Storsteinnes renner Hølelva sammen med Tverrelva og danner Tømmerelva.
Elva er 4,46 km lang (12,2 km medregnet Innerelva), og har et nedbørfelt på 28,47 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,60 m³/s.
| Hølelva er ei elv i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Den har utspring fra Storvatnet og renner mot nord forbi grenda Hølen, som den har navn etter. Rundt fem kilometer sørøst for kommunesenteret Storsteinnes renner Hølelva sammen med Tverrelva og danner Tømmerelva.
Elva er 4,46 km lang (12,2 km medregnet Innerelva), og har et nedbørfelt på 28,47 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,60 m³/s.
== Referanser == | | fjerneste_kilde = Vest for Svensborgtinden | 41 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Gompen | 2023-02-04 | Gompen | ['Kategori:1900-tallet i Oslo', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Arbeiderpartiet', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-03', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkets Hus', 'Kategori:Landsorganisasjonen i Norge', 'Kategori:Spionasje under den kalde krigen'] | Gompen var kallenavnet på en avlyttingssentral som befant seg i 9. etasje på Folkets Hus i Oslo under den kalde krigen.
| Gompen var kallenavnet på en avlyttingssentral som befant seg i 9. etasje på Folkets Hus i Oslo under den kalde krigen.
== Funksjon ==
Målet med avlyttingen Gompen deltok i var å registrere og kontrollere såkalte meningsmotstandere. Fra rom 906 på Folkets Hus, LOs hovedkvarter i Oslo, kunne noen få innvidde velge en sal eller et møterom i huset og lytte i høretelefoner til det som ble sagt der. Gompen ble koblet inn når noe skulle taes opp på bånd (se illustrasjon). Båndene som ble tatt opp med hjelp av Gompen ble gitt videre til overvåkingspolitiet på Victoria Terrasse, som skrev dem ut. Kopier av avskriftene ble distribuert til utvalgte personer innen Arbeiderpartiet, LO og etterretningstjenestene.En ansatt ved Televerket sto for installasjon, konstruksjon og vedlikehold av Gompen og det øvrige avlyttingsutstyret på Folkets Hus. Under dekknavnet «Tor fra Televerket» ble han intervjuet av Einar Lunde i filmen Gompen og andre beretninger om overvåking i Norge 1948-1989. Han er også en sentral person i Ronald Byes roman Niende etasje.
== Bakgrunn ==
Avlyttingen på Folkets Hus var resultatet av et ulovlig samarbeid mellom Det norske Arbeiderparti, Landsorganisasjonen og ulike hemmelige tjenester i Norge, først og fremst POT, se Lundkommisjonen. Målet med avlyttingen var hovedsakelig å bekjempe kommunistenes innflytelse i Norge, særlig innen fagbevegelsen der Norges Kommunistiske Parti (NKP) sto sterkt etter krigen. Det ble også fokusert på grupper som var mot NATO. For eksempel var det montert en mikrofon i telefonapparatet i redaksjonslokalet til tidsskriftet Orientering, som holdt til på Folkets Hus. Senere ble Sosialistisk Folkepartis (SF) møter i huset avlyttet. Under en spesiell operasjon ble det installert mikrofoner på kontoret til Arne Kokkvold på Arbeiderbevegelsens arkiv fordi Kokkvold etter sigende hadde jevnlig besøk av flere personer som overvåkingspolitiet fant interessante, blant dem ung Arne Treholt. Ifølge Ronald Bye, som ledet operasjonen, ga avlyttingen av Kokkvolds kontor ingen resultater.Ronald Bye arvet kontoret i 9. etasje etter Arne Hjelm Nilsen i 1964. Hjelm Nilsen var offisielt faglig journalist i Arbeiderbladet, men beskrives av flere kilder (Calmeyer, Lundkommisjonen, Ronald Bye) som en sentral person i den ulovlige registreringen og overvåkingen av meningsmotstandere i etterkrigs-Norge. Han kan være forbildet for D. i Haavard Haavardsholms roman De skjulte tjenester. I Pål Bang-Hansens filmatisering Douglas ble D. spilt av Rolv Wesenlund. Arne Hjelm Nilsen alias Douglas har også en fremtredende rolle i Lene Bergs film Gompen og andre beretninger om overvåking i Norge 1948-1989 der han spilles av Petter Width Kristiansen.
== Gompens skjebne ==
Når den ikke var i bruk lå Gompen innelåst i en jølisafe på det relativt store kontoret i 9. etasje som også inneholdt flere arkivskap med hemmelige registre over suspekte personer. Innholdet i disse skapene ble brent en natt i 1969 av Ronald Bye og Erik Næss (POT). Ingen vet hva som skjedde med Gompen selv eller teakskapet med resten av den lille avlyttingssentralen. Det råder ingen tvil om at den ikke lenger befinner seg i rom 906 på Oslo Kongressenter. Hverken Ap eller LO har offentlig kommentert den ulovlige avlyttingen på Folkets Hus eller Gompen som sådan.
== Offentliggjøring ==
Helt inn på 1980-tallet ble det benektet av norske myndigheter at det foregikk overvåking av norske statsborgere i Norge. Da den konservative redaktøren Christian Christensen, alias CC, publiserte boken Det hemmelige Norge i 1983, ble han mistenkt for brudd på den militære taushetsplikten fordi han i boken hevdet at det foregikk en omfattende overvåking av venstresiden i Norge. Det var først med Lundkommisjonen 1994-1996 at omfanget av etterkrigstidens overvåking i noen grad ble kartlagt og offentliggjort.
Virksomheten i 9. etasje ble først beskrevet i Ronald Byes selvbiografi Sersjanten (1987) og deretter i bøkene De visste alt (1993) og Niende etasje (1993). Den ble senere bekreftet av Lundkommisjonen (se Lund-rapporten).
== Referanser ==
Douglas, Pål Bang-Hansen, spillefilm 1970
Det hemmelige Norge[1], (no) Christian Christensen i Store norske leksikon, 1983]
Politisak, Christian Christensen, 1984 [2]
Sersjanten, Ronald Bye,1987 [3]
Forsinket Oppgjør, Bengt Calmeyer, 1993 [4]
Niende etasje, Ronald Bye, 1993 [5]
De visste alt, Ronald Bye, Finn Sjue og Alf R. Jacobsen, 1993 [6]
Lundkommisjonen, 1996
Gompen og andre beretninger om overvåking i Norge 1948-1989’’, Lene Berg, spillefilm 2014 [7]
NRK:Kulturhuset, Erik Jacobsen besøkte rom 906 på Folkets hus i et innslag på Kulturhuset NRK radio 17. september 2014.
== Kilder ==
Cella på Herøya, Haakon Lie, 1952
De kommunistiske dekkorganisasjonene og Dagbladet, Haakon Lie, 1954
Fra Embetsmannsstat til Ettpartistat og andre essays, Jens Arup Seip, 1963
Dager med Douglas, Pål Bang-Hansen, 1970
Overvåkning i Norge, Bae, Eckhoff, Johansen, 1979
Politisk Overvåkning, Magnus Hole Jacobsen, 1979
Kronprinsen, Pål Bang-Hansen, spillefilm 1979
Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land’’, Dag Solstad, 1982
Spionfamilien, Kjell Fjørtoft, 1986
Spaneren, Ørnulf Tofte, 1987
Bak fasaden, Kari Enholm, 1987
Youngstorgets hemmelige hverdag, Kell Vesje, 1988
Klar tale, Thorbjørn Berntsen, 1988
Edderkoppen: historien om en møbelhandler, Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen, 1989
Vi som styrer Norge. Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene, Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue, 1992
Et vennskap, Jan Jakob Tønseth, 1997
Lojalitetens Pris, Ronald Bye, 1997
Den Hemmelige Krigen, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen, 1998
De var Furre vâr…, Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas, 1999
Ingeborgs Tid, Jan Gjerde, 2005
Vi skal kle fjellet med menneske og våpen, Tor Obrestad 2006
Mappene, Thor E. Thorsen, 2006
Jens Christian Hauge – fullt og helt, Olav Njølstad, 2008
Overvåket, Ronald Bye og Finn Sjue, 2008
Einar og Haakon, Rolf og jeg: fra Arbeiderpartiets indre liv, Tron Gerhardsen, 2009
LOs historie, red. Terje Halvorsen, Finn Olstad, Inger Bjørnhaug, Trond Bergh, 2009
Oppgjørets time: om landssvikoppgjørets skyggesider, Ingerid Hagen, 2009
Catch 99, Tormod Bakke, 2011
Mappa mi, Jon Michelet, 2011
Skammens historie, Sigmund Aas og Thomas Vestgården, 2014
Den store ml-boka, Jon Rognlien og Nikolai Brandal, 2009 | Gompen var kallenavnet på en avlyttingssentral som befant seg i 9. etasje på Folkets Hus i Oslo under den kalde krigen. | 42 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Stavanger | 2023-02-04 | Stavanger | ['Kategori:58°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fergesteder i Rogaland', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Havnebyer ved Nordsjøen', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stavanger', 'Kategori:Trenger oppdatering'] | Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
| Stavanger er en by og kommune i Rogaland som ligger sørvest i Norge. Stavanger er Norges fjerde største bykommune. Den 1. januar 2020 ble Finnøy kommune og Rennesøy kommune slått sammen med Stavanger til nye Stavanger kommune. Kommunen ligger på Nord-Jæren og utgjør sammen med Sandnes, Sola og Randaberg landets tredje største byområde med 242 820 innbyggere. Stavanger kommune grenser til Randaberg, Sandnes, Sola, og i nord til Bokn. Stavanger er administrasjonssenteret i Rogaland fylke og sete for statsforvalteren, fylkesadministrasjonen og Stavanger bispedømme. Byen er også sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt og sjødivisjonen i Statens kartverk. Stavanger blir regnet som det administrative, økonomiske og kulturelle senteret i fylket og er residensby for flere aktører og institusjoner innen kultur, finans, helse, forskning og utdanning. Stavangerregionen består av 13 omkringliggende kommuner ifølge storbymeldingen fra 2002. Per 1. april 2015 var folketallet i regionen 332 405. Regionen har over 70 % av innbyggerne i Rogaland og rett under 25 % av innbyggerne på Vestlandet.
Stavanger regnes i dag som sentrum for oljeindustrien i Norge og er en av Europas energihovedsteder. Forus Næringspark ligger på kommunegrensen mellom Stavanger, Sandnes og Sola og er en av landets største næringsparker med 2 500 bedrifter og nærmere 40 000 arbeidsplasser. Nordens største selskap, Equinor, har sitt hovedkontor på Forus i Stavanger, og i tillegg har flere internasjonale olje- og gasselskap sine norske kontor i byen. Som et resultat av dette regnes byen for å være svært internasjonal, med en innvandrerandel på 21,1 %. Flere statlige aktører som Petoro, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet har også sine hovedkontor i Stavanger. Stavanger huser også flere institusjoner for høyere utdanning, hvor Universitetet i Stavanger er det største. Universitet tilbyr flere doktogradsprogrammer, blant annet i petroleumsteknologi og offshoreteknologi. Byen er også residensby til Stavanger universitetssjukehus (SUS), Helse Vest, Norsk Oljemuseum, forskningsinstituttet International Research Institute of Stavanger, Rogaland Teater, Stavanger konserthus, Gastronomisk Institutt og rekruttskolen KNM Harald Haarfagre. Stavanger lufthavn ligger i nabokommunen Sola og er en av Nordens mest trafikkerte lufthavner.
Stavanger arrangerer annenhvert år Offshore Northern Seas, som er verdens nest største utstilling og konferanse for energisektoren. Gladmatfestivalen arrangeres også hvert år i Stavanger og regnes å være en av Skandinavias ledende matfestivaler. Byen er også kjent for å være en av landets fremste kulinariske klynger. Stavanger var i 2008 europeisk kulturhovedstad, og byen var også vertskap for utdelingen av Spellemannprisen fra 2013 til 2015.
== Natur og geografi ==
Kommunen dekkes av de nedre og midtre lag av skyvedekket til den kaledonske fjellkjedefoldingen, med nederst glimmerskifer og fyllitt i øst, og øverst granitt og øyegneis fra midtre og yngre proterozoikum helt sørvest i Stavanger (og i Sola kommune).
=== Topografi ===
Stavanger er en del av Låg-Jæren, et flatt landområde som hovedsakelig består av myr, sand, aur og stein. Stavanger grenser til havet i vest og Boknafjorden i nordøst. Låg-Jæren strekker seg fra Ogna-elven i sør til Tungenes i nord, der den nordligste delen inkludert Stavanger kalles Nord-Jæren. Byen ligger i et kystlandskap hvor størsteparten av kommunens areal ligger mellom 0 og 50 moh. Landskapet har et karakteristisk utseende med knauser og hauger hvor det ikke er bebyggelse eller landbruk. Byen er nært knyttet til sjø og vann, med fem innlandsvann og tre fjorder (Hafrsfjord, Byfjorden og Gandsfjorden). Sjø og vann danner landskapsrom og linjedrag og gir samtidig en rik strandsone med vegetasjon og dyreliv.
Terrenget er lavtliggende. 49 % av arealet ligger under 20 moh., mens 7 % er 60 moh. Bandåsen på øya Ombo i Ryfylke er Stavanger kommunes høyeste fjell. Fjellet ligger helt nordøst på øya, like ved kommunegrensa mot Hjelmeland, og faller bratt ned mot sjøen i øst og nord. Toppen på Bandåsen ligger 513,9 moh. De høyeste punktene i Stavanger by er Ullandhaug (138,95 moh.), fulgt av Jåttånuten (137,87 moh.).
Byen har vokst frem på begge sider av et søkk som går tvers gjennom terrenget med brattheng og bakker opp fra bunnen. I forlengelsen av Boknafjorden og Byfjorden skjærer Vågen seg inn i søkket fra nordvest, mens Hillevågsvatnet trenger seg inn fra Gandsfjorden ved Strømmen i sørøst. Breiavatnet ligger mellom de to fjordtarmene.
=== Øyene ===
De bebodde delene av byen er på fastlandet og øyene Hundvåg, Buøy, Åmøy, Langøy, Bjørnøy, Roaldsøy, Ormøy, Steinsøy, Engøy, Sølyst, Grasholmen, Vassøy, Lindøy, Hellesøy, Tunsøy og Kalvøy.
Ved kommunesammenslåing fra 2020 kommer disse øyene i tidligere Rennesøy og Finnøy kommuner i tillegg som bebodde øyer i Stavanger: Finnøy, Ombo, Helgøy, (Nord-) Talgje, Tjul, Kyrkjøy, Eriksholmen, Aubø, Bjergøy, (Nord-) Hidle, Fogn, Halsnøy, (Sør-) Bokn, Byre, (Sør-) Talgje, Brimse, Rennesøy, Mosterøy, Askje, Kloster, Fjøløy, Sokn og Bru.
=== Areal ===
Før kommunensammenslåingen i 2020 utgjorde daværende Stavanger kommune 54,19 km² og 67,67 km² inkludert øyene (13,48 km²). Innlandsvannene utgjorde samlet 3,5 km². De største er Store Stokkavatn (2,19 km²), Hålandsvatnet (0,63 km², Stavangers del) og Mosvatnet (0,46 km²). Midt i sentrum av byen ved Stavanger domkirke ligger Breiavatnet.
Av kommunens totale areal utgjør 43,23 km² (60,55 %) tettstedsbebyggelse. Dette er den høyeste andelen i landet. Resterende areal utgjør jordbruk og friområder.
=== Klima ===
Stavanger har et typisk atlanterhavsklima. Det er mye nedbør, men under gjennomsnittet for Vestlandet. Det sies at det ikke er regn, men «våt luft», også kalt «fløyelsregn». Stavanger er åpent og svært utsatt for stormene fra Nordsjøen om høsten og i januar. Vinteren er mild og snøfattig, og sommertemperaturen ligger over landsgjennomsnittet. Vintertemperaturen er sjeldent under –4 °C, og om sommeren er den sjelden over 24 °C. Meteorologisk institutts statistikk er fra en værstasjon på Stavanger lufthavn, Sola, og kan avvike noe fra kommunens faktiske værforhold.
Kystklimaet ved Nord-Jæren er varmere enn geografiske forhold normalt skulle tilsi på grunn av Golfstrømmen, og dette gir byen et varm klima tross at Stavanger ligger litt under samme breddegrad som sørspissen av Grønland. På den lengste dagen i året går solen ned noen minutter før 23:00, mens mørket faller på ved ettiden og det lysner i tretiden. På vinterhalvåret er solen oppe fra 09:00 til 16:00 på den korteste dagen. Beliggenheten ved havet og så langt nord gir Stavanger det jærske lyset som er Norges motsvar til lyset på Skagen.
Gjennomsnittstemperaturen på årlig basis for Stavanger er 7,4 °C, og den gjennomsnittlige nedbørmengden er på 1 180 mm. Gjennomsnittstallene er fra målinger gjort over en trettiårsperioden fra 1961 til 1990 på Sola.
== Samfunn ==
=== Byutvidelser og kommunesammenslåinger ===
Stavangers bydannelse startet med bebyggelsen langs Vågen og innerst med Domkirken. Frem til 1800-tallet grodde byen sakte og uorganisert. Tradisjonelt regnet man området innenfor Skolebekken, Breiavatnet og langs Løkkeveien ned til Vågen og ut til Sandvigå som byen. Den første byutvidelsen ble besluttet ved lov den 12. juli 1848. Med virkning fra 1. januar 1849 ble de såkalte «Forstedene» overført fra Hetland kommune, det vil si Konventgrunnene, Pedersgjeret, Blåsenborg, Verket, Rosenkildehagen, Bergeland, Kannik og en mindre del av Bispeladegård (tilsvarer omtrent området fra Spilderhaug sørvestover til krysset Kongsteinsgata-Kikebakken og videre sør-sørvestover til Lagård gravlund og Kongsgata). Neste utvidelse kom ved lov av 25. januar 1866, da det ble bestemt at «Samtlige Stavanger By tilliggende Egenæsløkker og Øer» fra 1. januar 1867 skulle sortere under byens myndighet. Dette tilsvarer Sølyst og Grasholmen og området fra Kalhammerviken sørvest over til Byhaugen, deretter sørover til Mosvatnet i nærheten av Hjaltlandsgata, langs Mosvatnet mot øst til omtrent på midten på vannets østre bredde, deretter nordøst til Peder Klows gate/Erlands gate, videre sørøst til Kong Carls gate, langs Kong Carls gate til Vålandsgata og til slutt mot nord til Kongsgata.
Den 4. mai 1878 ble neste byutvidelse bestemt. Den 1. januar 1879 ble byen utvidet med deler av Hetlands prestegård (Storhaug) med blant annet Lervig og Kjelvene i øst, deler av gården Bispeladegård og deler av Våland i sør samt en stripe av Tasta langs sjøen i nord. I tillegg ble Buøy og Engøy innlemmet i Stavanger, mot byens protest. Det ble fra Stavangers side hevdet at disse øyene «aldrig har været og neppe nogensinde vil blive, hvad man kaller By». Den første byutvidelsen på 1900-tallet kom den 1. juli 1905. Fra 1. januar 1906 ble ytterligere enkelte deler av Hetland prestegård (Storhaug) og Våland innlemmet i byen. Ved lov av 29. juni 1923 ble deler av Tasta, Tjensvoll, Våland, Hillevåg og resten av Hetlands prestegård innlemmet i byen.
I tilknytting til Schei-komiteen ble det i 1964 fastslått at Hetland herredskommune, unntatt Riska sokn og Dale (som ble en del av Sandnes), fra 1. januar 1965 i sin helhet skulle slås sammen med Stavanger bykommune. Samtidig ble Madla kommune innlemmet i Stavanger. Sammenslåingen økte byens areal fra 11,31 km² til 70,04 km² og folketallet økte fra 52 164 til 78 435 innbyggere.
Befolkningstilveksten siden kommunesammenslåingen med tidligere Hetland og Madla kommuner i 1965 er på 42 969, fra folketallet på 78 356 i 1965.
=== Kommuneadministrasjon ===
Stavanger kommune har hovedadministrasjon i rådhuset, Olav Kyrres gate 19, Olav Kyrres gate 23 og Ny Olavskleiv 6. Administrasjonen er delt inn i tre tjenesteområder:
Oppvekst og levekår har ansvar for kommunens undervisningstilbud i barnehager og skoler, helse- og sosialtjenester, barnevern og offentlige fritidstilbud for barn og unge.
Bymiljø og utbygging har ansvar for alle tekniske tjenester som vann, avløp og renovasjon, alle kommunale gater og uterom, parker, og naturområder, idrettsanlegg og forvaltning og utvikling av alle kommunale bygg og eiendommer. Her finner vi også kommunens miljøseksjon.
Kultur og byutvikling har ansvar for å planlegge blant annet for boligbygging, flere arbeidsplasser, gode og fremtidsrettete transportløsninger og et godt kulturtilbud i Stavanger. Avdelingen har også ansvar for å ta vare på viktige deler av byens kulturhistorie.I tillegg består administrasonen av disse støttefunksjonene:
kommunikasjonsavdeling
økonomiavdeling
personal- og organisasjonsavdeling
kommuneadvokaten
politisk sekretariat
næringsavdelingStavanger kommune har skilt ut deler av driften i fire kommunale foretak:
Sølvberget KF bestyrer Stavangers kulturhus Sølvberget.
Stavanger Natur- og idrettsservice KF er driver og vedlikeholder kommunens idrettsanlegg, idrettshaller, turstier, badeplasser, lekeplasser, nærmiljøanlegg og skjøtter naturområder, kulturlandskap og parker. Viktigste oppdragsgivere er park- og veiavdelingen og idrettsavdelingen i kommunen.
Stavanger Parkering KF driver både offentlige og private parkeringsplasser i Stavanger.
Stavanger Byggdrift KF Arkivert 29. mars 2012 hos Wayback Machine. utfører drift, vedlikehold, prosjektkoordinering og renhold på kommunens bygningsmasse på over 500 000 m2. Foretaket driver også et storkjøkken som leverer mat til kommunale sykehjem. Viktigste oppdragsgiver er Stavanger eiendom.Selskapsformen kommunalt foretak innebærer at fortaket er skilt ut fra kommunens administrasjon og gitt en mer selvstendig stilling med eget styre og daglig leder. Foretakene er likevel en del av Stavanger kommune og ikke egne rettssubjekt – til forskjell fra stiftelser og aksjeselskap. Stavanger kommune har det økonomiske ansvar for foretakenes disposisjoner, som ikke kan ta opp lån eller på annet vis forplikte kommunen økonomisk. Foretakene er ikke egne arbeidsgiverområder, medarbeiderne er ansatt i Stavanger kommune og foretakene følger den kommunale tariffavtalen. Offentlighetslov og forvaltningslov gjelder også for kommunale foretak.
Stavanger kommune hadde til sammen 8 499 ansatte per mars 2012.
=== Politikk ===
Utfyllende artikkel: Stavanger - tidligere kommunestyrevalg
==== Kommunestyrevalget 2019 ====
==== Kommunestyrevalget 2015 ====
=== Offentlige etater ===
Stavanger er sete for Stavanger tingrett, Rogaland politidistrikt med hovedsete i Stavanger politistasjon og Stavanger fengsel på Finnestad nordvest i kommunen.
Stavanger regnes som sentrum for oljeindustrien i Norge og kalles ofte for «Oljehovedstaden». Dette på grunn av at flere statlige kontorer i tilknytning til oljen ligger her, slik som Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og det statlige aksjeselskapet Petoro har sine hovedkontorer i Stavanger. Sjøkartverket holder også til i Stavanger.
Byens største helseinstitusjon er Stavanger universitetssjukehus som er Norges fjerde største sykehus i antall opphold og eies av helseforetaket Helse Stavanger. Gamle Stavanger Sykehus er en underavdeling av SUS, men brukes i liten grad til medisinske formål og huser også administrasjonen til Rogaland fylkeskommune.
=== Utdanning ===
Universitetet i Stavanger ble opprettet i 2005, ved en oppgradering av Høgskolen i Stavanger. Universitetet har om lag 9 000 studenter og 1 000 ansatte og er organisert i tre fakulteter: humanistisk, samfunnsvitenskapelig og teknisk-naturvitenskapelig. Universitetet ligger på Ullandhaug. Høgskolen i Stavanger (HiS), som var forløperen til universitet, ble etablert den 1. august 1994, da seks statlige og en privat høyskole i Stavanger fusjonerte.
Misjonshøgskolen ble etablert i 1843, og har om lag 300 studenter fra ca. 20 land. Høgskolen ble i 2008 akkreditert som vitenskapelig høgskole. MHS er eid av Det norske misjonsselskap. Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) er tilknyttet misjonshøgskolen.
Kunstskolen i Stavanger ble etablert i 1978, med en forhistorie tilbake til 1957. Scandinavian School of Management tilbyr høgskolestudier i markedsføring og ledelse. Skolen er 92,5 % eid av John Bauer-konsernet. Solborg Folkehøgskole tar årlig imot vel 140 elever og eies av Normisjon. Andre private skoler er International School of Stavanger, The British International School of Stavanger og Stavanger franske skole som er i samme lokaler som Kampen skole.
Andre skoler i byen er Bedriftsfagskolen Stavanger, Noroff Instituttet Stavanger, Utdanningshuset Stavanger, Acta Bibelskole, BI Stavanger, Fjelltun Bibelskole, Folkeuniversitetet Stavanger, Imente Fagskole Stavanger, Nor Offshore Stavanger, Norges Kreative Fagskole Stavanger, Næringsakademiet Stavanger
Peteka – Stavanger, PNI Opplæringssenter og Stavanger Offshore Tekniske skole.
De videregående skolene sorterer inn under Rogaland fylkeskommune, men i Stavanger kommune ligger skolene St. Olav, St. Svithun, Stavanger katedralskole, Kongsgård, Hetland, Jåttå, Godalen og Bergeland.
=== Bydeler ===
Stavanger er delt inn i syv bydeler og har et bystyreutnevnt bydelsutvalg som skal være et bindeledd mellom bydelene og kommunen sentralt. Bydelene har liten beslutningsmyndighet direkte sett, men har uttalerett i de fleste saker som angår sitt område.
Stavanger er videre inndelt i 22 delområder og 218 grunnkretser.
Oppvekst- og levekårsstatistikk for kommunen er delt i fire områder uten avgrensning for bydeler. Områdene er Eiganes og Tasta, Hinna og Hillevåg, Storhaug og Hundvåg og Madla. Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som åpnet 3. juli 2006 benytter også denne inndelingen.
Hundvåg bydel består av flere øyer som er forbundet med Storhaug og Stavanger via Bybrua som ble åpnet i 1978. Hundvåg er 6,41 kvadratkilometer stor, og har 12 631 innbyggere (2007). Bydelssenteret er Hundvågkrossen som ligger på øya Hundvåg. Av industri kan det tradisjonsrike Rosenberg Verft, som ligger på Buøy, nevnes.
Tasta bydel består av nordre del av tidligere Hetland herred. Bydelen utgjør nordre del av kommunen og omfatter området nord for Stokkavatnet og Byhaugen. Austre Åmøy, som har fastlandsforbindelse via Rennfast og Randaberg, inngår i Tasta bydel. Tastaveden, ca. 3 km nord for Stavanger sentrum, er bydelens største friområde og høyeste punkt (92 meter over havet), fulgt av Tastavarden (79 moh.)
Eiganes og Våland er vest i kommunen og deler av Stavanger sentrum ligger i denne bydelen. Bydelen har 20 126 innbyggere (2006). Eiganes og Våland bydel består av vestre del av bysenteret og området vestover til Stokkavatnet. Bydelens landareal er 7,01 km². Stavanger domkirke, Byparken, Breiavatnet og Kongsgård videregående skole ligger innenfor bydelens grenser.
Madla utgjør vestre del av kommunen og omfatter området vest for Stokkavatnet og Ullandhaug. Madlakrossen er bydelssenter for Madla bydel. Bydelens landareal er 13,87 km². ``Madla var egen kommune i perioden 1930–1965. Kommunen ble opprettet i 1930, da Håland herred ble delt i to. Madla ble slått sammen med Stavanger kommune den 1. januar 1965. Her ligger KNM Harald Haarfagre, også kjent som Madlaleiren.
Storhaug ligger nordøst i kommunen. Storhaug bydel består av halvøya øst for Vågen, Breiavatnet og Hillevågsvatnet samt øyene uten bro- eller tunneltilknytning til fastlandet. En gravhaug fra bronsealder og jernalder, ca. 1500 f.Kr. – 800 e.Kr. har gitt bydelen sitt navn.
Hillevåg ligger midt i kommunen, med Mosvatnet i nord og Ullandhaug i vest, Gandsfjorden i øst og Sørmarka i sør. Hillevåg var en del av tidligere Hetland herred. Tjensvoll var egen bydel frem til 1987, da flere bydeler i kommunen ble sammenslått. Hillevåg huser viktige institusjoner som Stavanger universitetssjukehus og Universitetet i Stavanger.
Hinna er en av bydelene som har hatt størst vekst de senere årene. Bydelen grenser til Gandsfjorden i øst, Sandnes i sør, Sola i vest og Hillevåg i nord. Bydelens landareal er 15,00 km² og kommunens høyeste punktet er Jåttånuten, 139 moh. Det har tidligere vært mye offshore-industri i Jåttåvågen, men området er under ombygging og blant annet ligger Viking Stadion her.
=== Samferdsel ===
Stavanger er knyttet godt sammen til resten av fylket, tross Boknafjorden som deler fylket i tre. E39 med motorvei forbinder Stavanger og Sandnes, og fortsetter via Rennfastsambandet i undersjøiske tunnel og ferjesamband mot Haugesund. RV13 med Ryfast-tunnelen krysser Boknafjorden til Solbakk i Ryfylke
Veitrafikk på riksvei 44 går sørover gjennom bydelene Hillevåg og Hinna til Sandnes. Madlaveien ned mot Kannik er en av de mest trafikkerte veistrekningene i byen og hadde i 2001 en årsdøgntrafikk på 45 000 kjøretøyer, mens Motorveien langs E39 har en årsdøgntrafikk på nesten 65 000 kjøretøyer.
Kollektivtrafikken i Stavanger og Nord-Jæren administreres av Rogaland Kollektivtrafikk RKT under merkenavnet Kolumbus, og bussene kjøres av Boreal. Kolumbus sine busser er lett gjenkjennelig med grønne farger. Byterminalen og området rundt Breiavatnet er sentrums knutepunkt for bussene.
Jernbanen mellom Egersund og Stavanger åpnet 27. februar 1878. Jærbanen fikk dobbeltspor mellom Stavanger og Sandnes i 2009.
Stavanger lufthavn, Sola ligger i Sola kommune ca. 14 km fra Stavanger sentrum. Flyplassen Sola ble åpnet i 1937. Flyplassen har betydelig helikoptertrafikk til og fra oljeplattformer i Nordsjøen. Flyplassen har direkte forbindelse med Aberdeen, Alicante, Amsterdam, Bergen, Berlin/Schöenefeld, Billund, Esbjerg, Frankfurt, Fuerteventura, Graz, Göteborg, Hannover, Innsbruck, Kraków, Kristiansand, Kristiansund, København, Lanzarote, Las Palmas, London/Gatwick, London/Heathrow, Málaga, Murcia, Newcastle, Oslo, Paris/Orly, Praha, Riga, Rygge, Salzburg, Sandefjord, Skien, Tenerife, Trondheim, Warszawa og Ålesund. Størsteparten av trafikken kommer likevel fra ruten til Oslo, som har cirka 25 daglige avganger.
Bilferge går fra Stavanger til befolkede øyer i Boknafjorden. Det går også hurtigbåter fra Stavanger til Ryfylke, i rutene til Finnøy, Strand, Suldal og Sauda. Flaggruten trafikkerer strekningen Stavanger – Kopervik – Haugesund – Stord – Bergen. Internasjonale ferger gikk tidligere fra utenriksterminalen ved Strandkaien i Vågen. Den siste ruten til DFDS Seaways mellom Stavanger og Newcastle ble nedlagt 1. september 2008. Den nye utenriksterminalen ved Risavika på Sola, som sto ferdig 1. oktober 2008, skal ta over utenlandstrafikken
==== Energi ====
Rådhuskvartalet og svømmehallen varmes mest av 500 kW varmepumpe og biogass fra kloakk.
=== Religiøse forhold ===
Den norske kirke har 64,9 % av befolkningen i Stavanger som medlemmer eller tilhørige (2017). Den norske kirke er organisert i 17 menigheter, fra Vardeneset i nord til Gausel i Sør, fordelt på to prostier i kommunen: Ytre Stavanger prosti og Stavanger domprosti. Menighetene samarbeider i Stavanger kirkelige fellesråd.
Stavanger var bispesete fra 1120-årene til 1682 da det ble overført til Christianssand stift, men 1. januar 1925 ble Stavanger bispedømme gjeninnstiftet. Reinald var Stavangers første biskop og den første personen i Stavanger vi kjenner navnet til. Kong Magnus – kanskje Magnus Erlingsson, skrev et privilegiebrev til Stavangerbiskopen Eirik Ivarsson hvor han gav hele «bøen» (ordet betyr bosted, og har vært tolket både som by og gård) til biskopen.
Relikviet av St. Svithuns arm var i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Helgenene forsvant brått fra det kirkelige liv ved reformasjonen, men minnet om St. Svithun lever allikevel videre. St. Svithuns plass er etter hvert forsvunnet fra bybildet, det samme gjelder Maskinhusets sykkelmerke Svithun. Men fortsatt finnes St. Svithun skole og St. Svithun videregående skole, St. Svithuns gate, Syftesokbakken og Syftesokveien. Syftesok er det norske folkelige navnet på Svithuns festdag. Fra 13. mars 1898 har byen igjen hatt en kirke viet til St. Svithun. Da ble den første katolske kirken i byen siden reformasjonen innviet.
Byen har vært kjent som «misjonsbyen» på grunn av sin misjonvirksomhet på 1800-tallet. Fra slutten av 1700-tallet hadde det vært økende interesse og engasjement for religiøst arbeid i byen. Ikke minst vokste interessen for misjon, og ønske om å omvende mennesker i fremmede land. Det at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger og at en fikk etablert Misjonsskolen gjorde Stavanger til Norges fremste misjonsby fra sitt skole- og administrasjonssenter på Misjonsmarken. Byen har også blitt kjent for sitt sterke bedehusmiljø på 1800- og 1900-tallet. Den 11. november 1876 ble Stavanger Indremisjon stiftet etter initiativ fra 40 kristne menn (vesentlig haugianere) ledet av presten Lars Oftedal. Dette er i dag IMI Kirken som i dag holder til i nabolaget til Stavanger forum på Tjensvoll. Dette var et av flere bedehusmiljøer som etablerte seg i Stavanger, særlig i Bergelandsgata som etterhvert ble kjent på folkmunne som Bedehusgatå. Enda den dag i dag lyser Norge eldste lysskilt reklame med teksten: «Jesus verdens lys» opp Stavangers Skyline fra Bergelandsgata. Ved Asbjørn Klosters arbeid ble byen også godt kjent som totalavholdsbyen noe som preget byen frem til midten av 1900-tallet.
==== Andre trossamfunn ====
Medlemstallet i tros- og livssynssamfunn i Stavanger utenfor den norske kirke 2005
=== Forsvaret ===
Siden 2003 har NATOs Joint Warfare Centre vært lokalisert på Jåttå i Stavanger. Frem til 2009 var også Fellesoperativt hovedkvarter plassert her.
Rekruttskolen KNM Harald Haarfagre, ofte omtalt som Madlaleiren, ligger på Madla. Leiren ble etablert i 1871 som 'Madlamoen ekserserplass'.
Ulsnes er en nedlagt sjøforsvarsstasjon på Hundvåg. Heimevernets avdeling HV08 avfyrer salutter herifra blant annet på 17. mai. Selv om stasjonen ikke inngår i den nasjonale basestrukturen brukes den blant annet av JWC. Et NATO FORACS anlegg er også plassert her.Agder og Rogaland Heimevernsdistrikt 08 har hovedkvarter i Vatneleiren i Sandnes, og har det militære ansvaret for Stavanger.
=== Befolkningsutvikling ===
Stavanger hadde en lav befolkningsvekst siden middelalderen og frem til slutten av 1700-tallet. Siden 1800-tallet har det være en jevn befolkningsvekst. Siden 1950-årene har befolkningen doblet seg. Særlig etter at det ble funnet olje i slutten av 1960-årene har det vært en formidabel befolkningsvekst i kommunen. Dette er mye takket være en kraftig innflytting, blant annet fra utlandet. Befolkningsutvikling i Stavanger siden 1769 per 1. januar:
=== Innvandringen ===
Etter at det ble funnet olje i Nordsjøen har innvandringen til Stavanger økt kraftig. 1. januar 2000 var det 10 916 personer med innvandrerbakgrunn i Stavanger. 1. januar 2008 var tallet 16 636. Siden 1972 har innflyttingen vært på over 4 000 per år, og jevnt stigende. I 2008 var det 8 191 inflyttere til kommunen. Den totale befolkningsveksten per år har siden 2006 vært over 2 000 nye siddiser. Andelen innvandrere med vestlig bakgrunn er 4,3 prosent og andel personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er på 9,4 prosent. 13,7 prosent av kommunens innbyggere er førstegenerasjonsinnvandrere og personer født i Norge av to utenlandskfødte foreldre uten norsk bakgrunn.Innvandrere i Stavanger kommune, etter nasjonal bakgrunn (de 20 største gruppene), per 1. januar 2008:
Innvandrere i Stavanger kommune, etter kontinental bakgrunn, per 1. januar 2017:
=== Vennskapsbyer ===
Stavanger har vennskapssamarbeid med nordiske, afrikanske, asiatiske og amerikanske byer eller kommuner.
Aberdeen
Antsirabe
Esbjerg
Eskilstuna
Estelí
Fjarðabyggð
Galveston
Houston
Harlow
Jyväskylä
Macaé
Massawa
Nablus
Netanya
Toulouse
== Næringsliv ==
På begynnelsen av 1900-tallet var Stavanger hovedsakelig knyttet opp mot fiskeri og skipsfart, og ble i løpet av første halvdel av det århundret kjent for hermetikk, og i 1950-årene var det over 50 hermetikkfabrikker i byen. Byen ble også kalt Norges «hermetikkhovedstad», med Christian Bjelland som grunnla Chr. Bjelland & Co A/S. Den siste av disse fabrikkene ble lagt ned i 2002.
Rundt 1950 var over halvparten av de yrkesaktive i byen sysselsatt i industri. Strukturendringene i industrien og den sterke utvikling av tjenesteytende næringer har radikalt endret byens næringsgrunnlag, og nå utgjør industriens andel av sysselsettingen vel 11 prosent, men byen har fortsatt 29 prosent av fylkets industrisysselsetting.
Verkstedindustrien er viktigste bransje med 59 prosent av industrisysselsettingen. Dette er stort sett i tilknytning til offshore-industrien og produksjon av oljeplattformer alene utgjør 40 prosent. Andre viktige industribransjer er grafisk-forlag og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien er foredling av lokale landbruksprodukter fra Jæren, med blant annet Gilde Vest med et av landets største slakterier. Av den grafiske industrien merkes særlig trykkerier og de store dagsavisene i byen, Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis.
Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på næring i 2007 i prosent er 0,6 i primær, 27,4 i sekundær og 71,7 tertiærnæringer. Sysselsatte med arbeidssted i kommunen, fordelt på sektor i 2007 i prosent er 24,4 i offentlig forvaltning og 75,6 i privat sektor og offentlige foretakIndustrien er de senere årene blitt sterkt desentralisert. De viktigste av de nyere industriområdene er Forus-området ved grensen til Sandnes og Sola i sør og Dusavik ved grensen til Randaberg i nord, vesentlig petroleumsrelatert virksomhet. Betydelige eldre industriområder er Hillevåg, Buøy, de østre bydeler og stedvis ellers langs kysten. På Hundvåg ligger Rosenberg Verft fra 1896. Skipsbygging og skipsfarten har tradisjonelt vært av stor betydning for byens økonomiske vekst. Også i dag er Stavanger blant landets viktigste sjøfartsbyer og kommer som nummer fire etter registrert flåte av landets byer etter Oslo, Bergen og Ålesund.For fjerde år på rad ble Stavanger-regionen i 2007 kåret til Norges beste næringslivsregion. Det er Telemarksforsking-Bø som har utarbeidet Nærings-NM hvor de rangerer regionene i Norge med hensyn til lønnsomhet, vekst og nyetableringer.
=== Jordbruk og mat ===
Byen ble først utvidet i 1849. Ved kommunesammenslåingen i 1965 kom betydelige jordbruksområder innenfor byens grenser, men på grunn av befolkningsveksten og den høye andelen dyrket jord er det konflikter mellom jordbruks- og utbyggingsinteresser. Kommunen og fylket samarbeider med Sandnes og andre kommuner om videre utbygging av byområdet for å spare jordbruket.
Stavanger-regionen omtales ofte som Norges svar på den franske matregionen Lyon. Gastronomisk Institutt med hovedkontor på Ullandhaug var svært viktig for satsingen på mat i Stavanger. Etter at Gastronomisk Institutt gikk konkurs, blant annet på grunn av en feil satsing i Oslo den 4. juni 2008, ble Kulinarisk institutt opprettet av stiftelsen Rogaland kunnskapspark og Rogaland fylkeskommune. De skal videreføre deler av arbeidet til Gastronomisk Institutt og fikk etterhvert kjøpt tilbake navnet, logoen og merkevaren Gastronomisk Institutt fra konkursboet.Sommeren 2007 ble mataktørene i regionen tildelt tittelen «Norwegian Centres of Expertise in Culinoloy». Måltidets Hus som er under bygging på Ullandhaug skal fungere som en plattform og innovativ arena, ikke bare for regionens FoU miljø, men også mot andre kompetansemiljø, industri og det offentlige. I juli 2008 arrangerte Stavanger europamesterskapet som kvalifisering til Bocuse d’Or. Norge var i 2008 representert ved Geir Skeie som også vant gull. Hvert år arrangeres Gladmatfestivalen i sentrum av byen. Festivalen oppsto i nettverket Matfylket Rogaland da de ville formidle mattradisjoner fra regionen. Stavanger-regionen har som mål at man skal innen 2020 være den regionen nordmenn flest forbinder med matprodukter og matopplevelser.
=== Oljehovedstaden ===
I nyere tid er byen kalt «oljehovedstaden», og Norges største oljeselskap Equinor har hovedkontor på Forus i Stavanger. Statens oljeselskap Equinor ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble da lagt til Stavanger. I dag har Petoro som er et norsk statlig aksjeselskap med ansvar for å ivareta de forretningsmessige forhold knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel hovedkontor i byen. Flere andre internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger.
Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.
Jåttåvågen ved Gandsfjorden var fra 1970-årene til 1990-årene et stort industriområde, da særlig for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her.
Offshore Northern Seas er verdens nest største utstilling i sitt slag, innen olje og gass. ONS finner sted i Stavanger siste uke av august annenhvert år. Det var 38 000 besøkende i 2008, hvorav halvparten kom fra utlandet
=== Reiseliv ===
Stavanger er en populær turistby, særlig om sommeren. I de senere årene har Stavanger også blitt en av Norges mest populære anløpssted for cruiseskip. Antallet har økt jevnt de siste årene, og Stavanger er en av Europas raskest økende anløpssted for cruiseskip nord for Middelhavet. I 2009 var 99 skip og 146 000 passasjerer innom byen og i 2010 var det totalt 111 cruiseskip med cirka 175 000 passasjerer som besøkt byen.
== Historie ==
Navnet Stavanger kommer fra norrønt Stafangr. Det er sammensatt av stafr, som betyr stav, og angr, som betyr fjord. Ifølge historikeren Knut Helle må det dreie seg om det rette fjordløpet inn til Vågen, med stafr som skal vise til Valbergets bratte skrent øst for Vågen. En nyere teori mener at ordet "stav" stammer fra en kampestein av granitt (Kongssteinen) som tidligere lå på toppen av Risberget ved Breiavatnet, godt synlig fra store deler av Stavanger omegn. I Norge ble ordet "stav" brukt som et fellesord for grensemerker, noe Kongssteinen blant annet fungerte som der den lå mellom ulike gårder.Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal.
De første sporene etter bosetning i Stavanger-regionen kommer fra tiden da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg.
I bronsealderen (1800–500 f.Kr.) vokste det frem en rik høvdingklasse, som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange gode funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra Revheim og Norges rikeste gravfunn fra denne perioden, Rægehaugene. Det rikeste funnet er på Austre Åmøy hvor det er 10 felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Fluberget, Sunde, Hafrsfjord og Rudlå.
På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Et større antall stolpehull vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 2–300 år før Kristus. De eldste sporene av jordbruk dateres tilbake til 2200 før Kristus. På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt funn av en folkevandringtidsgård.
=== Vikingtid og maktsenter ===
På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med Jæren i sør, Ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers fremvekst.
Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til De britiske øyer. På Nord-Jæren er det funnet flere og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Gauseldronningens grav på Gausel ved Storgården på Gausel viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra Vikingtiden.
=== Domkirken og byen omkring i middelalder ===
Stavanger er en av Norges eldste byer. De arkeologiske og historiske kildene om den første bydannelsen er sparsommelige. Midt på 900-tallet opphører norrøn gravskikk i Stavanger-området, i kong Håkon den godes styringsperiode. De eldste kristne gravene under domkirken er trolig fra 900-tallet, og det kan også ha vært en trekirke der domkirken står nå.
Hersen og lendmannen Erling Skjalgsson regjerte hele Vestlandet fra Lista til Møre. Det er ulike oppfatninger om han bodde i Stavanger eller Sola. Etter at han ble drept i 1028 ble det reist et minnekors ved Kongsgata, som var hovedinnfartsveien til Stavanger.
Domkirken ble trolig påbegynt omkring år 1100 og ferdigstilt omkring 1150. Stavanger bispedømme ble opprettet trolig en gang i 1120-årene. Det har vært antatt at bybyggelsen kan ha vært sentrert mellom de to parallelle gateløpene Kirkegata og Skagen, men på grunn av få arkeologiske utgravninger, vet en egentlig lite om hvordan bebyggelsen i Stavanger var på denne tiden. Kongsgård, som var bispebolig i andre halvdel av 1200-tallet, Olavsklosteret med Olavskirken, kanskje Persklosteret med kirke, flere kirker Martinskirken, Mariakirken, Bispekapellet og kanskje Treenighetskirken, samt Korbrødregården (som var korbrødrenes samlingssted) var de viktigste bygningene utenom Domkirken. Vi hører i 1200-tallets kilder om en kongsgård i Stavanger, men det er ulike omfatninger om det var Kongsgård eller en annen bygning.
En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong Magnus Erlingsson ga til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet. Kong Magnus ga "bæen" (det er ulike oppfatninger om ordet skal tolkes som byen eller gården Stavanger) til St. Svithun. Biskopen i Stavanger var helgenens representant på jorda. Dersom brevskriveren har ment byen Stavanger, oppfattet kongen allerede på midten av 1100-tallet bebyggelsen rundt domkirken som en by.
Bybrannen i 1271 eller 1272 la trolig store deler av byen og flere kirker herunder Domkirken i ruiner. Det romanske skipet på Domkirken ble bevart, med unntak av taket som brant opp. Vesttårnet og koret ble revet. En reiste et nytt, høygotisk kor.
Ved byprivilegiene fra 1425 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter, men innbyggertallet var fortsatt lavt. Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkeby gjennom hele middelalderen og frem til reformasjonen. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. Domkirkens gods og eiendommer ble i 1537 ekspropriert. Domkirken ble plyndret og St. Svithuns skrin forsvant. Det er ulike kilde om biskop Hoskuld Hoskuldsson ble henrettet. Stavanger ble i et par år lagt under superintendenten i Bergen.
=== Etter reformasjonen ===
Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg fra 800 innbyggere i år 1600 til mer enn 1 460 før den store brannen i 1684. Fra starten av 1600-tallet startet den såkalte stavangerrenessansen som varte til midten av det århundret. Utenlandske kunsthåndverkere kom flyttende til byen for å pusse opp de lokale, katolsk-utsmykkede kirkene og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Den første representanten for stavangerrenessansen var den innflyttede, nordtyske maleren Peter Reimers. Andre sentrale kunstnere i stavangerrenessansen var maleren Gottfried Hendtzschel, Thomas Snekker og Andrew Smith.
Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629. I 1633 brant 2/3 av byen ned til grunnen, inkludert hele den gamle middelalderbyen. Også i 1684 brøt det ut en stor brann der rundt 150 av byens 350 hus går tapt, og i 1686 gikk også kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690, etter at folket var i god gang med å bygge opp byen igjen etter storbrannen. Fra 1700 til 1701 ble det gjennomført en fullstendig folketelling, og det viste seg at det da bodde 1 385 mennesker i byen.
=== Industriby ===
Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av sildefiske, senere skipsfart og en betydelig hermetikkindustri. Stavanger var frem til begynnelsen av 1950-årene en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland. Den 5. juli 1825 dro sluppen «Restauration» fra Stavanger med emigranter til Amerika. Dette var opptakten til en massiv norsk utvandring til USA.
Stavanger fikk igjen virkelige oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. Jæderbanen til Egersund ble satt i drift i 1878 og stasjonsbygningen ble bygget på Kannikåkeren ved Breiavatnet. Den 15. april 1883 gikk sceneteppet for første gang opp i Stavangers nybygde teater på Kannikplatået, som etter hvert blir kjent som Stavangers Akropolis. Her ble det i løpet av årene 1888 til 1897 bygget flere store institusjonsbygninger slik som Rogaland Teater, Stavanger Turnhall, Stavanger Museum og de eldre delene av Stavanger sykehus. Stavanger kommunebibliotek ble i 1885 åpnet og i 1887 ble Stavanger Turistforening stiftet. Byens fotballklubb ble etablert som Idrettslaget Viking i 1899. Rosenberg MekaniskeVerksted var i 1921 blant Skandinavias største skipsverft. Stavanger ble på ny bispeby i 1925, 800 år etter opprettelsen av bispedømmet og byggingen av domkirken.
=== Andre verdenskrig ===
Den 9. april 1940 ble Sola flyplass angrepet av 6 tyske Messerschmitt Bf 110 jagerfly litt før kl. 08:00. Etterhvert kom også bombefly. Bombardementet varte i omtrent en time, før ti saktegående Junkers Ju 52 transportfly kom inn over flyplassen med fallskjermsoldater, mellom ti og tolv fra hvert av flyene. Løytnant Thor Tangvold, som ledet det norske forsvaret av flyplassen, kapitulerte kl. 10:00. Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger. Mellom 200 og 300 transportfly landet og tok av i løpet av invasjonsdagen. Kort etter kl 10:00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger.
Tidlig 9. april innså oberst Gunnar Spørck, som var øverstkommanderende for Jegerbataljonen, at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra Sviland til Dirdal og Gilja, mens Jegerbataljonen samme dag flyttet til Oltedal.
Den 8. april ankret den tyske lastebåten «Roda» (6780 brt.) opp ved Ulsnes, angivelig lastet med koks. Tollere og politimyndighet fattet mistanke om annen last, da skipet lå dypt i vannet. Skipet ble tatt i arrest/prise og fikk ordre om å flytte seg til Riska. «Roda» flyttet seg ikke, og kapteinen på «Æger», Nils Bruun, besluttet å senke skipet. Etter å ha sendt mannskapet i livbåtene, skjøt «Æger» 25 skudd med 10 cm Boforskanoner uten at skipet sank. Tidlig om morgenen 9. april ble flere Ju 88 bombefly, som var satt inn fra angrepet på Sola, dirigert videre mot «Æger». Etter massivt angrep, som også ga tap av tyske fly, ble «Æger» satt ut av spill etter en fulltreffer midtskips og drev senere i land på Hundvåg hvor overlevende tidligere hadde tatt seg i land. Totalt 8 mannskap og offiserer omkom, 7 under fulltrefferen. «Roda» sank noe senere, og viste seg å være lastet med luftvernkanoner, mitraljøser og mye ammunisjon.
Omkring kl. 12.30 var de første tyske soldatene fremme i Stavanger sentrum. Byen ble fredelig erobret, men med dette var de første gnistene til motstand mot fienden tent. Flere menn forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var nå kommet under fremmed kontroll.
Byens havnekontor var et av tyskernes viktigste mål. Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og flere soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene ved syv – åtte tiden om kvelden. Noen dager før 9. april hadde en tysk sivilist blitt innkvartert hos byens tyske konsulat. På invasjonsdagen overtok han rollen som byens nye «Hafenkaptein». Kl. 14:00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Kl. 15:00 hadde tyskerne under kommando av oberst Karl von Beeren møte med ordfører Lauritz Wilhelm Hansen og byens politiske og administrative ledelse.
Den 29. april 1944 ble Sørlandsbanen sluttført ved at Flekkefjordbanen ble tilknyttet den opprinnelige Sørlandsbanen. Dette hadde hatt en høy prioritet for tyskerne som i 1940 hadde sett for seg at den skulle være ferdig senest 1. november 1941.
=== Krigens slutt ===
Ved krigens slutt i 1945 fikk general Franz Böhme oppgaven å gjennomføre kapitulasjonen av Festung Norwegen. I Rogaland var det sjefen for 274. infanteridivisjon, general Weckman, som gav den formelle tyske overgivelsen. Da var det rundt 15 000 tyske soldater i Rogaland i 1945. død lenke]Før hjemsending av tyskerne gjenstod opprydning etter fem års okkupasjon. Det var 180 tyske minefelt i Rogaland, med til sammen 480 000 miner. Det tyske Wehrmacht måtte selv rydde bort minefeltene på land. 62 tyskere ble drept og 94 ble såret under mineryddingen i Rogaland død lenke].
I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble tre Stavanger-menn dømt til døden og henrettet: Holger Tou jr. fra Byhaugen, Statspolitiets sjef Hans Jakob Skaar Pedersen og butikkeier Reidar Haaland fra Våland [3]. Torturist Hans Jacob Skaar-Pedersen satt i varetekt i fengselet på Torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han ble dødsdømt. Den 30. april 1946 ble han henrettet ved skyting ved Sverresborg festning i Bergen.
Andre eksisterende saker var den såkalte metanol affæren. Innen krigens utgang hadde noen brutt seg inn i et arbeidssted utenfor Stavanger, og stjålet metanolflasker. Tyvegodset så ut som vanlige spritflasker, og solgt videre som sådan. Før hendelsen hadde kvernet seg halvveis, var det fem døde og 70 på sykehus. To av byens mer kjente spritsmuglersker var satt under etterforskning for drap.
=== Oljeby ===
Etter annen verdenskrig opplevde industrien i byen på ny vekst. Dette av de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. Skipsbyggingen, skipsfart og hermetikkindustrien var fortsatt de viktigste drivkreftene i byens økonomi i 1950- og 1960-årene, og i 1973 ble verdens største gasstanker «Norman Lady» sjøsatt fra Rosenberg Mekaniske Verksted. Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass. 1960-årene ble hardere enn tiden rett etter krigen. Byen opplevde stagnasjon og tilbakegang, først og fremst fordi etterspørselen etter hermetikkprodukter sviktet. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem, og mangel på nyskaping i næringslivet generelt. Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser, og folketallet stagnerte. Stavanger var i 1965 en relativt fattig industriby, helt nede på 18.-plass blant landets byer når det gjaldt inntekt.Høsten 1962 ønsket det amerikansk oljeselskapet Phillips Petroleum Co. å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som Esso og Shell sin interesse. De fleste internasjonale oljeselskapene valgte å slå seg ned i Stavanger. Dette førte til økt innvandring og flere sårt trengte arbeidsplasser. Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge. Det halvt nedsenkbare borefartøyet Ocean Traveler ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, rundt 180 km sørvest for Stavanger. Riggen Ocean Viking fant olje i brønnen på Ekofiskfeltet den lille julaften i 1969.Stavanger ble for alvor «oljehovedstaden» da statens oljeselskap Statoil (nå Equinor ) ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble lagt til Stavanger. Fra 1960-årene frem til i dag har flere internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i StavangerOljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.I Jåttåvågen ved Gandsfjorden opplevde man også fra 1970- til 1990-årene olje-eventyret da det ble anlagt et stort industriområde for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her. I løpet av et par tiår opplevde byen og distriktet en bemerkelsesverdig ekspansjon. Stavanger hadde i 1970 en befolkning på vel 80 000 mennesker og i dag er innbyggertallet over 121 000. Folk strømmet til fra inn- og utland, og fra utlandet kom de aller fleste fra USA og Vest-Europa.I 1969 startet undervisningen ved den statlige Distriktshøgskolen i Stavanger. Høgskolen i Stavanger ble en av landets største i sitt slag med ca. 7 000 studenter før den 1. januar 2005 fikk status som landets femte universitet, Universitetet i Stavanger. I mai 2004 besluttet EU-landenes kulturministre at Stavangerregionen og Liverpool skulle være europeiske kulturbyer 2008.
=== Gamle Stavanger ===
Gamle Stavanger består av 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet. Området, som også er kjent som Straen, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse. De fleste husene er små og hvitmalte. Stavanger har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie.
Villa Blidensol i Øvre Strandgate er trolig Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygd på slutten av 1600-tallet.
== Kultur ==
=== Byvåpen ===
Da Alexander Kielland var borgermester, fant han en gammel signet. Motivet stemte overens med eldre dokumenter, det eldste fra 1591. Signeten er laget av Hans Johanson Rise. Den samme signeten brukes i dag av ordføreren i Stavanger.
Hvilke blader og type grein som er avbildet på byvåpenet har vært heftig diskutert, der noen mente det var en eikegrein og noen en vingrein. Botanikere er imidlertid enige om at motivet er en vintrestubbe. Noen har ment at det ville vært mer naturlig å velge en eikestubbe – ettersom Stavanger skal ha hatt store eikeskoger, reflektert i navnet Eiganes. Andre mente det var usømmelig å bruke vintre i avholdsbyen Stavanger.
Dette førte til at man i en periode fra midten av 1800-tallet frem til begynnelsen av 1900-tallet brukte eikestubbe med spirende blad inne som byvåpen. Denne tolkningen av byvåpenet kan man finne igjen i blant annet logoen til Viking Fotballklubb og på et skilt over inngangsdøren til Valbergtårnet.
Hallvard Trætteberg fikk i oppdrag å utforme det offisielle byvåpenet for Stavanger, et arbeid som pågikk fra slutten av 1920-årene og frem til godkjenning i 1939. Av de som i bystyret særlig kjempet for det gamle merket var Anders Bærheim. Trætteberg fikk til slutt et bundet mandat, da det ble bestemt at motivet skulle være vinstokken i Stavangers gamle segl fra 1591. Seglet tegnet han i strek og uten farger, slik at det kunne egne seg som modell for stempel. Våpenet fikk farger, gull og blått, fordi det etter gamle heraldiske regler helst bare skulle være ett metall, enten gull eller sølv, og én farge i våpenet. Ved Kongelig resolusjon 11. august 1939 ble byvåpenet fast som: «På blå bunn en liggende avkvistet gull vinranke med blad og slyngtråder». Dette brukes også som byens våpen, flagg og segl.
=== Kulturliv ===
Se også: Stavanger2008 og Stavanger kommunes kulturpris. Stavanger var sammen med Rogaland, Sandnes og Liverpool Europas kulturhovedstad i år 2008.
I løpet av året arrangeres en rekke arrangementer på Stavanger konserthus og Rogaland Teater og det er i dag planer om et nytt konserthus for å dekke det økende behovet i området.
Broken Column er 23 statuer som er plassert på ulike steder i Stavanger. Statuene er plassert slik at de danner en søyle ved at de er plassert etter hverandre i høyde over havet. Alle statuene er vendt i samme retning, ut mot havet. Disse statuene er i mørk bronsefarge, og er formet som menn med glatte kurver. Kunstneren Antony Gormley har laget utstillingen og skulpturene er en avstøpning av Gormley sin kropp. En utstilling med tilsvarende statuer stod en periode som kunstverket «another place» på Solastranden.
Folken er studenthus og konsertlokale i Stavanger. Det opprinnelige navnet på huset er Folketeateret. Folken ble åpnet som studenthus i 1988 og drives av Stiftelsen Studentersamfunnet Folken. Som på de andre studentersamfunnene i Norge pågår det forskjellige aktiviteter på Folken, blant annet konserter, revy, filmklubb, kunstutstillinger og debatter. Hovedvekten av arbeidet blir utført av frivillige.
=== Museer i Stavanger ===
Byen har flere muséer og samlinger, som er både lokale og nasjonale. Byens mest besøkte museum er Norsk Oljemuseum, som har hatt ti år med besøkelses rekorder fra 1998 til 2008, da nesten 95 000 personer besøkte museet og som er det eneste petroleumsmuseet i Europa.
Byens eldste museum er Misjonsmuséet som ble etablert i 1864. Museet er lokalisert i underetasjen av fakultetsbygget på Misjonshøgskolen. Muséet har omtrent 5 000 gjenstander som består av flere gjenstander av etnografisk og misjonshistorisk interesse fra de forskjellige misjonsfeltene
Stavanger Museum ble grunnlagt i 1877 og er dermed et av landets eldste museer. Stavanger Museum er en institusjon som omfatter flere historiske bygg og samlinger. Stavanger Museum består av til sammen åtte anlegg: Stavanger Museum Muségata 16, Stavanger Sjøfartsmuseum, Norsk Hermetikkmuseum, Ledaal, Breidablikk museum, Den kombinerede Indretning, Norsk Grafisk Museum og Norsk Barnemuseum. I hovedmuséet finnes nå en kulturhistorisk avdeling, en zoologisk samling, og et bibliotek.
Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger er det største museet i Stavanger, målt etter antall ansatte. AmS er et statlig museum med ansvar for fornminner i Rogaland som er en del av UiS. Museet driver også omfattende formidlingsvirksomhet, og har lokaler ganske nær Stavanger Museum.
Rogaland Kunstmuseum ligger ved Mosvannet og har blant annet landets største samling av Lars Hertervigs arbeider. Museet har malerier av norske kunstnere som Edvard Munch, Christian Krohg, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Rogalandskunstnere er også representert ved blant annet Kitty Kielland, Nicolai Ulfsten, Carl Sundt-Hansen, Olaf Lange og Åge Storstein.
Vestlandske Skolemuseum er et museeum i Stavanger. Skolemuseet holder i dag til på Kvaleberg skole det gamle 1920-bygget. Vestlandske Skolemuseum ble etablert i 1925 og er et spesialmuseum for skolehistorie i Rogaland.
Ved vågen ligger Det norske utvandrersenteret på den vestre siden og på den østre siden av vågen ligger Valbergtårnet med sitt vektermuseeum. Norsk Telemuseum har en avdeling i Stavanger ved Løkkeveien
=== Forfattere og bøker ===
Den mest kjente Stavanger-forfatteren er Alexander Kielland. Hoveddelen av Kiellands produksjon ble utgitt sent på 1800-tallet. Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger, blant annet Gift, Garman & Worse, Skipper Worse og Jacob. Kieland kom med kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, det puggdominerte skolesystemet og kirken. Hans sønn Jens Zetlitz Kielland skrev også om barndomsårene ved Breiavannet.
Sigbjørn Obstfelder er en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, på grunn av Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk. Henrik Steffens var født i Stavanger, men han regnes som en tysk filosof, vitenskapsmann og dikter.
Alfred Hauge var en profilert, kristen kulturpersonlighet, skribent i Stavanger Aftenblad i 30 år og forfatter av rundt 50 bøker, bl.a. Cleng Peerson-trilogien om utvandringen til Amerika. Fra tradisjonelle oppbyggelige romaner endret han etter hvert sitt litterære uttrykk, og hans samlede forfatterskap er et av de mest eksperimenterende og nyskapende i etterkrigstiden.
Hvis Stavanger skulle hatt en byforfatter burde det kanskje ha vært Andreas Jacobsen, også kjent som «Ajax». Han skrev flere fortellinger om Stavanger blant annet «Johanna, Broremann og frk. Sørensen», «Far og mor te an Marton», og «Gudlabadnet te na mor». Han skrev også flere sanger slik som «Sjynt å kjøra buss». Bøkene hans bruker tykk «Siddisdialekt,» slike som «Fru Grødaland e me å Vinne Krigen,» «Ongane i Gadå,» osv.
Gottfred Borghammer skrev i alt 17 bøker med utgangspunkt i lokalhistorie fra Stavanger. Flere av bøkene er selvbiografiske. Han ga de fleste av dem ut på eget forlag. Martin Nag er en forfatter og oversetter som har skrevt en del om Norden og Øst-Europa og litteratur, kulturhistorie og sosialhistorie fra Rogaland. Gunnar Bull Gundersen var en norsk forfatter, dramatiker og lyriker som skrev en rekke bøker fra 1950-årene til midten av 1980-årene.
Av samtidsforfattere kan nevnes Arild Rein som debuterte i 1998 med romanen Hundedagane og utkom med fortsettelsen Grisekoret i 2001. Siste bok i Stavangertrilogien, Kaninbyen, kom i 2004 og ble valgt som boken «alle» skulle lese i Stavanger i kulturhovedstads året 2008 som en del av Stavanger2008 prosjektet «Gjestfrihetens kunster».
Tore Renberg er en annen forfatter i samtidens Stavanger. Med sine bøker om Jarle Klepp, en ung mann som vokser opp i Stavanger. I bøkene Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen er handlingen lagt til Stavanger og skildrer miljøet i byen.
Den lille boken Pur morgen av stavangerforfatteren Rune Salvesen ble i 2005 nominert blant ti andre til tittelen årets beste bok i Dagbladet. Salvesen har siden gitt ut to bøker, hvor den siste, Vinden ved verdens ende har handling lagt til hjembyen.
Byen har vært vert for fribyforfattere siden 1995. I Stavanger kulturhus Sølvberget arrangeres den årlige internasjonale litteratur- og ytringsfrihetsfestivalen Kapittel. Hit kommer fremtredende lokale, nasjonale og utenlandske forfattere og artister. Hvert år har festivalen et internasjonalt fokus og gjester fra flere verdensdeler. Den årlige litteraturuken på Café Sting er populær og her leser norske forfattere høyt fra sine verker.
=== Film ===
Filmmiljøet i Stavanger har markert seg nasjonalt. Filmforum Sørvest ble etablert i 1992 og er en interesseorganisasjon for filmarbeidere i Rogaland. Målsetting er å øke kompetansen blant filmarbeidere i regionen og stimulere til økt filmproduksjon. Filmforum Sørvest har mottatt driftstøtte fra Stavanger kommune siden 1995 og fra fylket siden 1997. I tillegg har de mottatt tilskudd til filmworkshop fra fylket og tilskudd til andre bransjeutviklende tiltak fra Stavanger kommune.
Stavanger kommune har siden 1997 hatt en tilskuddsordning med støtte til lokal filmproduksjon. Målsettingen har vært å stimulere det lokale filmmiljøet til vekst og utvikling, og bidra til at lokale filmskapere kan få initiert sine filmprosjekter slik at de kan søke om produksjonsstøtte fra andre offentlige instanser. I tillegg ønsker man å gi støtte til allerede ferdigstilte prosjekter – primært for å bidra til kinovisning av lokalprodusert film.
Spillefilmen Mongoland ble produsert utenom den tradisjonelle infrastrukturen for norsk spillefilm. Etablering av produksjonsselskapet Sydvest Film og Filmkraft Rogaland skal sikre langsiktige fondsavsetninger til filmproduksjoner. Arild Østin Ommundsen debuterte som regissør med spillefilmen Mongoland i 2000 og har i ettertid regissert og skrevet manuset til Hjemsøkt (2003) og Monstertorsdag (2005). Ommundsen var med på å starte den nye Stavangerbølgen som kom etter Mongoland hadde premiere. I 1999 vant også Ommundsen Gullstolen på Kortfilmfestivalen i Grimstad med filmen Før solen står opp.
Fem spillefilmer kan definere som «stavangerfilmer»: Mongoland» fra 2000, Alt for Egil (2004), Monstertorsdag (2004), Mannen som elsket Yngve (2008) og Jernanger (2009). Høsten 2009 hadde spillefilmen Rottenetter debut på kino. Den 30. september 2010 hadde filmen Nokas permiere i Stavanger. Filmen handler om NOKAS-ranet i Stavanger den 5. april 2004 og handlingen er lagt til Stavanger.
=== Festivaler ===
Det arrangeres årlig flere festivaler i Stavanger. Blant de mer kjente festivalene er Gladmatfestivalen, Den store Norske Humorfestivalen, Kammermusikkfestivalen, litteraturfestivalen Kapittelfestivalen, MaiJazz, World Tour Sand-volleyball, NuArt Festival, Stavanger på skeivå (Stavanger Pride) og Xplosif Hiphop-festival.
=== Tusenårssted ===
Kommunens tusenårssted er Torget, Blå Promenade og Byparken. Kommunen har som mål at området skal fungere som et fellesskapsområde og identifisere byens egenart og identitet.
Tusenårsprosjektene laget i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Arkeologisk museum i Stavanger (AmS), en utstilling om Middelalderbyen Stavanger. Denne er et fredet kulturminne som ligger under dagens bysentrum som man foreløpig har begrenset viten om.
I forbindelse med opparbeidingen av tusenårsstedene ble det gjort arkeologiske utgravninger for å bedre kjennskapen til Stavanger som middelalderby.
=== Medier ===
Stavanger er dominert av fire medievirksomheter, det største er Stavanger Aftenblad. I tillegg har man Rogalands Avis, TV Vest og NRK Rogaland som sender radio og TV fra Ullandhaug.
Byens største dagsavis, Stavanger Aftenblad, kom ut med sin første utgave i 1893. Konkurrenten Rogalands Avis kom ut første gang i 1899 under navnet 1ste Mai, og fra 1906 utkom avisa som dagsavis. Det ble forsøkt å etablere en ny dagsavis i 1987, Vestkysten, men den ble bare gitt ut i to måneder.
Den første avisa som kom ut i Stavanger var Stavangerske Adressecontoirs Efterretninger, en håndskrevet ukeavis som trolig kom ut i 1769 og 1770. Denne avisa var ikke en vanlig nyhetsavis, men en såkalt adresseavis med privilegium til å bringe bekjentgjørelser, små artikler og annonser. Den første trykte avis i Stavanger var Stavanger Adresseavis, som kom ut med første utgave fredag 4. oktober 1833.
Stavanger Avis utkom fra 1888 og frem til 1911. Forfatteren og siddisen Alexander L. Kielland var redaktør i 1889. Stavanger Avis var også navnet på avisa som kom ut fra 1942 til 1945, der Stavanger Aftenblad og Stavangeren ble slått sammen av Pressedirektoratet.
Studentmagasinet SmiS kommer ut fire ganger i året.
NRK Rogaland sender radio og fjernsyn til hele fylket fra studio i Stavanger. Stavanger har én TV-stasjon, TV Vest som sender lokale nyheter og reportasjer. Viking TV er TV-kanalen til fotballaget Viking FK.
=== Sport ===
Stavanger har i dag nasjonale toppklubber innen flere idrettsgrener, blant annet fotball (Viking FK), ishockey (Stavanger Oilers) og håndball (Viking Håndball). Stavanger Basketballklubb spiller i 1. divisjon både for herrer og damer, og SIF spiller i 2. divisjon fotball for herrer i 2010 etter at de rykket ned fra Adeccoligaen i 2009.
VM i Sandvolleyball ble arrangert i Stavanger i 2009, etter fler år med World Tour Sandvolleyball.
I tillegg har kommunen en rekke breddeidrettslag som Idrettslaget Brodd, Madla Idrettslag og Stavanger Turnforening, som er kommunens største idrettslag.
==== Fotball ====
Viking Fotballklubb ble stiftet i 1899 som byens første fotballklubb. Klubben har fra 1950-årene vært en av de dominerende klubbene innen norsk fotball. Viking innehar førsteplass på maratontabellen regnet fra 1948, og andreplass på maratontabellen regnet fra 1963. Klubben har tatt 8 seriemesterskap og 5 cupmesterskap. Det siste seriemesterskapet kom i 1991 og det siste cupmesterskapet kom i 2001.
Stavanger Idrettsforening ble stiftet i 1905, og SIFs fotballag var det dominerende fotballaget både i Stavanger og på Vestlandet frem til 1945. Laget hadde sin storhetstid i 1920-årene. I 2007 rykket de igjen opp til 2.divisjon, og i 2008 til 1. divisjon.
Det finnes også en rekke andre fotballklubber i byen, blant annet Brodd, Buøy, Hinna Fotball, Madla, Sportsklubben Jarl, Vaulen, Vardeneset Ballklubb, Storhaug Fotballklubb og FK Vidar.
==== Ishockey ====
Da Siddishallen sto ferdig i 1968 fikk man et innendørs helårsalternativ for ishockey i Stavanger-regionen og Viking Ishockeyklubb ble stiftet samme år. Viking Ishockeyklubb ble lagt ned i 1997; i 1998 ble Viking Hockey etablert.
I 2000 startet den finske finansmannen Hartti Kristola klubben Stavanger Oilers, som spilte sin første kamp i 2001. Kristola eide og stod for finansieringen av klubben frem til han trakk seg i 2004. Per 2013 er Tore Christiansen Oilers-eier. Klubben ble serie og norgesmester i 2011–2012-sesongen. Klubben spilte sine hjemmekamper i siddishallen frem til 1. oktober 2012 da nye DNB Arena ble åpnet.
=== Idrettsanlegg i Stavanger ===
== Parker og grøntområder ==
Det finnes flere parker og grønntområder i Stavanger kommune, både i sentrum og utenfor. Sentralt i byen ligger Breiavatnet som er omgitt av Byparken, som ble anlagt som byens første bypark i 1866–1868. Mellom Breiavatnet og vågen i byparken ligger Kiellandshagen som fikk sitt navn fordi dikteren Alexander Kiellands hus i sin tid lå her. Kiellandsparken gikk gjennom en solid oppussing i 2007 som del av tusenårsstedet i Stavanger kommune. I motsatt ende av Breiavatnet ligger det en liten park ved Byterminalen. Der ligger Utvandrermonumentet, en gave fra de norske-emigrantene i USA til menn og kvinner av norsk ætt som bygget Amerika.
Bjergstedparken nord for Gamle Stavanger er et parkanlegg og her ligger Bjergsted Musikksenter med blant annet Stavanger Konserthus, og uteområdene brukes ofte til festivaler og utendørskonserter. Lendeparken ble anlagt til ære for byoriginalen Lars Lende, og ligger oppe i bakken på vestsiden av Vågen, som danner inngangen fra sør mot Gamle Stavanger. Kannikparken danner grensen mellom Stavanger sentrum og utfarten fra byen på E39. Nordover går Løkkeveien mot Bjergsted, vestover går Madlaveien mot teateret og Bergelandstunnelen, østover mot E39. Parken ligger ved siden av Gamle Stavanger sykehus, som også har et større parkområde rundt hovedbygget. Gjennom parken renner Kannikbekken, som kommer opp til overflaten ved Statuen av den lille havfruen i Parken og som renner ut i Breiavannet. Kannikkbekken renner stort sett i rør før den kommer frem til Kannikparken.
Utenfor sentrum ligger det parkanlegg sørlig i tilknytning til de store innlandsvannene slik som Mosvatnet, Store- og Lille Stokkavatnet og Vannassen. Mosvatnet er 0,46 km² stort og er dermed det tredje største i Stavanger etter Hålandsvatnet og Store Stokkavatn. Vannet som var byens drikkevann fra 1863 til 1931, er det suverent mest brukte friluftsområdet i Stavanger. Utvalgstellingene som ble foretatt i 1995 viste at anslagsvis 560 000 personer brukte turstien rundt Mosvatnet. Syklister og joggere bruker den fine stien rundt vatnet som er 3,2 km lang. Ved sørenden ligger Mosvangen Camping, Stavanger Svømmestadion Gamlingen og Vålandsskogen og på vestsiden finner vi Rogaland Kunstmuseum. Store Stokkavatnet er 2,19 km² stort – det største i Stavanger. Rett ved Stora Stokkavatnet ligger Litla Stokkavatnet (0,15 km² stort).Turenstien rundt vannet er 8,2 km lang. I vannet ligger en holme, Storeholmen. Store Stokkavatnet var Stavangers drikkevannskilde fra 1931 til 1959, og ble senere degradert til reserve-drikkevann. I 2009 ble det degradert enda engang, og det er nå lovlig å bade i vannet.
Vannassen er en liten innsjø med friområde og parkområde rundt, plassert ved Åsen mellom Hetland og Hillevåg. Vannassen var vannverk for Hetland kommune på begynnelsen av 1900-tallet. Løypen rundt vannet er belyst, og det er offentlig tursti fra Vannasen og ned mot Mariero. Det er skog rund hele vannet.Vassåsveien avgrenser parkområdet mot en stor åpen grusplass, hvor omreisende sirkus ofte slåropp telt. Det feirers Sankthansaften her med bål. Hvert år pleier også russen på Nord-Jæren å ha flere feiringer her.
Sørmarka er et stort grøntområde med et areal på ca. 1 500 dekar som ligger ca. 4 km sør for Stavanger sentrum. Det høyeste punktet er Ullandhaug (136 m over havet) som sørmarka liggere rundt. Det aller meste av trærne man ser er plantet. Allerede i 1910 ble det igangsatt treplanting i denne delen av Stavanger, og fra ca. 1930 til 1970 ble det meste av skogen plantet av Stavanger Skoglag og skoleelever fra byen. Det er også noe eng og beitemark. Det er et godt utbygd turveinett på til sammen ca. 8 km, herav lysløype ca. 3,7 km. Her er også ridestier og sykkelløyper. I nærheten finnes UiS, Ullandhaugtårnet, Jernaldergården og Stavanger Botaniske Hage. Botaniske Hage ligger i vestskråningen under Ullandhaugtårnet og den eldste delen er urtehagen som ble anlagt våren 1977. Fra skråningen ved Ullandhaug har den botaniske hagen en vakker utsikt utover Jæren, Hafrsfjord og Nordsjøen. Hagens ene bredside vender mot universitetet, den andre mot Sørmarka med et nettverk av stier. Rekreasjonsområde har flere benker der en kan nyte utsikten og store gressarealer.
== Stavanger-dialekt og talemål ==
Stavangerdialekten kjennetegnes ved blant annet bruken av bløte konsonanter (p, t, k → b, d, g i inn- og utlyd) og bruken av Skarre-ren. Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (Eksempler: sær → ser, hæl → hel, bær → ber). Spørsmålsformuleringer begynner ofte med ordet «om» (Om du vett ka klåkkå e? Om eg kan få is?). Et annet kjennetegn, som dog ikke er like utbredt overalt, er segmentering, det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».Det har tradisjonelt eksistert to bymål i Stavanger, såkalt «gadespråg» og «pent stavangersk». På pent stavangersk blir språket lagt om i retning av dansk språk. Denne sosiolekten har historisk sett vært knyttet til bydelen Eiganes (eller Egenes), men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent stavangersk er «ikke» i stedet for «ikkje», «je» i stedet for «eg», «frem» i stedet for «fram», «sne» i stedet for «snø», «gottene» i stedet for «guttane» og «hytten» i stedet for «hyttå». Det mest kjente verket om Stavanger-dialekten er Stavanger bymål skrevet av rektor Mandius Berentsen og språkforsker Amund Larsen og utgitt i 1925. Boken "Ska sei!" av Erling Jensen ble utgitt i 2009 på Commentum Forlag AS. Boken inneholder 850 ord og uttrykk fra Stavanger.
=== Lydopptak av Stavanger-dialekt ===
== Kjente personer ==
Personer fra Stavanger by kalles ofte for siddiser, dette ordet stammer antakeligvis fra det engelske ordet «citizen», eller borger.
Alexander Kielland (1849–1906), forfatter, borgermester og amtmann
Thore Horve (1899–1990), norsk sjøoffiser og viseadmiral
Christian Bjelland (1858–1927), «hermetikk-konge»
Sigbjørn Obstfelder (1866–1900), forfatter
Christian Lous Lange (1869–1938), norsk fredspolitiker og vinner av Nobels fredspris
Fartein Valen (1887–1952), komponist
Sigval Bergesen d.y. (1893–1980), skipsreder
Håkon Nilsen (1913–1976), krigshelt
Reidar Kvammen (1914–1998), fotballspiller
Andreas Cappelen (1915–2008), jurist, politiker (Ap), statsråd
Torolf Smedvig (1917–1977), skipsreder
Arne Rettedal (1926–2001), politiker (H), ordfører, statsråd
Gunnar Berge (1940–), stortingsrepresentant (Ap), statsråd, leder av Den Norske Nobelkomite
Per Fugelli (1943–2017), professor (sosialmedisin) ved Universitetet i Oslo
Olav «Viking» Nilsen (1942–), fotballspiller
Per Inge Torkelsen (1953–2021), komiker og skuespiller
Mia Gundersen (1961–), sanger og skuespiller
Erik Thorstvedt (1962–), fotballspiller
Kristoffer Joner (1972–), skuespiller
Pia Tjelta (1977–), skuespiller
Brede Hangeland (1981–), fotballspiller
Alexander Kristoff (1987–), syklist, mestvinnende syklist 2015, Katusha
== Referanser ==
=== Fotnoter ===
=== Litteratur ===
Arne Bang Andersen. Fra seil til damp : Stavanger sjøfarts historie. Dreyer bok, 1978. ISBN 82-7096-079-9
Alf Axelsen med flere: Stavanger - Bilder fra en svunden tid, 1973.
Mandius Berntsen: Stedsnavn i Stavanger by og nærmeste omegn, 1939.
Anton Wilhelm Brøgger. Stavangers historie i middelalderen. Dreyer, 1915
Johannes Elgvin. En by i kamp : Stavanger bys historie 1536–1814. Stabenfeldt forlag, 1956
Gerhard Fischer. Domkirken i Stavanger (1964)
Knut Helle. Stavanger – fra våg til by (1975)
Hans Eyvind Næss: Stavanger – Vekst og glede.
Karsten Skadberg: Stavanger – Vår egen by, 1975.
Rasmus Tveteraas og Anton Wilhelm Brøgger. Stavanger 1814–1914. Dreyer, 1914
Trygve Wyller og Knut Stahl. Av Stavangers historie under okkupasjonen 1940–1945. Stabenfeldt forlag, 1959–64. 3 bind
Erik S Gundersen: Minneboken om Stavanger, 1958.
Oluf Kolsrud med flere: Stavanger 1125–1425–1925, 1925.
Sandnes, Jørn; Stemshaug, Ola (1976). Norsk stadnamnleksikon. Det Norske Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-0544-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
== Eksterne lenker ==
Offisielt nettsted
(en) Stavanger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Stavanger – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(no) Stavanger i Store norske leksikon
(no) Region Stavanger
(no) Stavanger-Web
(no) Byhistorisk Forening Stavanger | Stavanger–Tau var et fergesamband på fylkesvei 13 nord for innløpet til Høgsfjorden mellom Fiskepiren ferjekai i Stavanger og Tau ferjekai i Strand. Strekningen ble drevet av Norled. | 43 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Tverrelva_(Strupen_i_Balsfjord) | 2023-02-04 | Tverrelva (Strupen i Balsfjord) | ['Kategori:19°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Balsfjord'] | Tverrelva (i sitt øvre løp kalt Strupelva) er ei elv i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Den er 17,97 km lang og har et nedbørfelt på 32,89 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,56 m³/s.Elva har to tilløpselver, hvorav den største, kalt Juksavasselva, har utspring fra et skogstjern sør for Slettfjellet og renner mot vest ned til Juksavatnet og videre ned til grenda Strupen. Her renner den sammen med den andre tilløpselva, Skarelva, som kommer fra sør og har utspring på Strupfjellet. Etter samløpet kalles den Strupelva, som renner mot nord gjennom en tildels svært smal dal. Lengre nede vider dalen seg ut og elva skifter navn til Tverrelva. Den fortsetter mot nordøst i et ganske rolig og meanderende løp til den renner sammen med Hølelva og danner Tømmerelva, rundt fem kilometer sørøst for kommunesenteret Storsteinnes.
| Tverrelva (i sitt øvre løp kalt Strupelva) er ei elv i Balsfjord kommune i Troms og Finnmark. Den er 17,97 km lang og har et nedbørfelt på 32,89 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,56 m³/s.Elva har to tilløpselver, hvorav den største, kalt Juksavasselva, har utspring fra et skogstjern sør for Slettfjellet og renner mot vest ned til Juksavatnet og videre ned til grenda Strupen. Her renner den sammen med den andre tilløpselva, Skarelva, som kommer fra sør og har utspring på Strupfjellet. Etter samløpet kalles den Strupelva, som renner mot nord gjennom en tildels svært smal dal. Lengre nede vider dalen seg ut og elva skifter navn til Tverrelva. Den fortsetter mot nordøst i et ganske rolig og meanderende løp til den renner sammen med Hølelva og danner Tømmerelva, rundt fem kilometer sørøst for kommunesenteret Storsteinnes.
== Referanser == | | munning = Samløp med Hølelva | 44 |
https://no.wikipedia.org/wiki/N-gram | 2023-02-04 | N-gram | ['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lingvistikk', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Probabilistiske modeller', 'Kategori:Sannsynlighetsteori', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Usorterte stubber'] | N-gram er en sekvens av ett eller flere elementer (vanligvis ord) i tekst og tale. Begrepet er mye brukt i datalingvistikk og sannsynlighetsteori. N-grammer genereres vanligvis ut fra et korpus (en avgrenset samling tekst som ofte er digitalt tilrettelagt).
Et n-gram bestående av ett ord betegnes som et "unigram", et "bigram" består av to ord og et "trigram" av tre osv.
En anvendelse av n-gram er Google Ngram Viewer der man kan søke etter ordfrekvenser og ordtrender i hele tekstkorpuset Google Books.
| N-gram er en sekvens av ett eller flere elementer (vanligvis ord) i tekst og tale. Begrepet er mye brukt i datalingvistikk og sannsynlighetsteori. N-grammer genereres vanligvis ut fra et korpus (en avgrenset samling tekst som ofte er digitalt tilrettelagt).
Et n-gram bestående av ett ord betegnes som et "unigram", et "bigram" består av to ord og et "trigram" av tre osv.
En anvendelse av n-gram er Google Ngram Viewer der man kan søke etter ordfrekvenser og ordtrender i hele tekstkorpuset Google Books.
== Eksempel ==
== Eksterne lenker ==
Google Ngram Viewer
Språkbanken NB N-gram | N-gram er en sekvens av ett eller flere elementer (vanligvis ord) i tekst og tale. Begrepet er mye brukt i datalingvistikk og sannsynlighetsteori. | 45 |
https://no.wikipedia.org/wiki/Karstad_skule | 2023-02-04 | Karstad skule | ['Kategori:5°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Barneskoler i Vestland', 'Kategori:Byggverk i Sunnfjord', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utdanning i Sunnfjord'] | Karstad skule var en barneskole i Sunnfjord kommune. Den ligger i grenda Solheimsdalen. Skolen hadde elever på 1. – 7. klassetrinn, etter endt skolegang her fortsetter elevene på Halbrend skule.
Skolen ble lagt ned august 2021, elevene ble flyttet over til Flatene skule (1-5. trinn) og Halbrend skule (6-10. trinn). | Karstad skule var en barneskole i Sunnfjord kommune. Den ligger i grenda Solheimsdalen. Skolen hadde elever på 1. – 7. klassetrinn, etter endt skolegang her fortsetter elevene på Halbrend skule.
Skolen ble lagt ned august 2021, elevene ble flyttet over til Flatene skule (1-5. trinn) og Halbrend skule (6-10. trinn).
== Referanser ==
== Eksterne lenker ==
Skolens hjemmesider Arkivert 6. februar 2015 hos Wayback Machine. | Karstad skule var en barneskole i Sunnfjord kommune. Den ligger i grenda Solheimsdalen. | 46 |
End of preview. Expand
in Dataset Viewer.
- Downloads last month
- 0