Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Bonjour_(andre_betydninger)

2023-02-04

Bonjour (andre betydninger)

['Kategori:Pekere']

Bonjour er fransk og betyr «god dag». Ordet har også andre betydninger: Bonjour (plagg), en type dobbeltspent herrefrakk, likner redingote Bonjour, et dataprogram

Bonjour er fransk og betyr «god dag». Ordet har også andre betydninger: Bonjour (plagg), en type dobbeltspent herrefrakk, likner redingote Bonjour, et dataprogram

Bonjour er fransk og betyr «god dag». Ordet har også andre betydninger:

https://no.wikipedia.org/wiki/Bekk

2023-02-04

Bekk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Vassdrag']

Bekk eller bekkefar er et mindre vassfar (en naturlig vei i landskapet) der en vannstrøm har gravd seg en fast løype i terrenget og renner noenlunde stabilt hele året. Opphav til alle bekker er tidligere overskuddsnedbør som etter hvert samles og renner nedover til sporet blir synlig nok til å kalles bekk. Bekken kan ha synlig start fra et vann, tjern, underjordisk kilde eller en myr, og vil fortsette nedover til den ender med å møte annet vann i form av en annen bekk, vann, elv eller havet. Enkelte større bekker regnes med som start av et elveløp. Mange bekker har en stamme av ørret som lar seg fiske på. Vannføringen i et bekkeløp vil kunne variere sterkt, avhengig av nedbørsforholdene langs det. På Vestlandet finnes mange strenger som har løp ned bratte fjellsider og som er tørre store deler av forsommeren og vinteren, men er særs aktive og synlige ved snøsmelting og høstregn. Mange av de sesongvariable bekkeløpene lager store problemer og ødeleggelser ved å flomme over eller mette leirjord med for mye vann slik at en får flomskred. For bøndene har det alltid vært viktig å sørge for at bekkeløp er godt steinsatt og sikret, slik at ikke vannet tar matjorda. For samferdselen har det tidligere vært et problem å krysse bekker. Noen steder har bekken vært bred og grunn, og en har laget vad, alternativt lagt ut steiner som en kunne gå over på, mens vannet fikk avløp mellom. Ellers har en brukt klopp eller en liten bro. Moderne veibygging sikrer bekkeløpene mot flom ved å legge dem i rør under veilegemet eller støpe små broer, også kalt stikkrenner og kulverter.

Bekk eller bekkefar er et mindre vassfar (en naturlig vei i landskapet) der en vannstrøm har gravd seg en fast løype i terrenget og renner noenlunde stabilt hele året. Opphav til alle bekker er tidligere overskuddsnedbør som etter hvert samles og renner nedover til sporet blir synlig nok til å kalles bekk. Bekken kan ha synlig start fra et vann, tjern, underjordisk kilde eller en myr, og vil fortsette nedover til den ender med å møte annet vann i form av en annen bekk, vann, elv eller havet. Enkelte større bekker regnes med som start av et elveløp. Mange bekker har en stamme av ørret som lar seg fiske på. Vannføringen i et bekkeløp vil kunne variere sterkt, avhengig av nedbørsforholdene langs det. På Vestlandet finnes mange strenger som har løp ned bratte fjellsider og som er tørre store deler av forsommeren og vinteren, men er særs aktive og synlige ved snøsmelting og høstregn. Mange av de sesongvariable bekkeløpene lager store problemer og ødeleggelser ved å flomme over eller mette leirjord med for mye vann slik at en får flomskred. For bøndene har det alltid vært viktig å sørge for at bekkeløp er godt steinsatt og sikret, slik at ikke vannet tar matjorda. For samferdselen har det tidligere vært et problem å krysse bekker. Noen steder har bekken vært bred og grunn, og en har laget vad, alternativt lagt ut steiner som en kunne gå over på, mens vannet fikk avløp mellom. Ellers har en brukt klopp eller en liten bro. Moderne veibygging sikrer bekkeløpene mot flom ved å legge dem i rør under veilegemet eller støpe små broer, også kalt stikkrenner og kulverter.

Bekk eller bekkefar er et mindre vassfar (en naturlig vei i landskapet) der en vannstrøm har gravd seg en fast løype i terrenget og renner noenlunde stabilt hele året. Opphav til alle bekker er tidligere overskuddsnedbør som etter hvert samles og renner nedover til sporet blir synlig nok til å kalles bekk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ingjerd_Oda_Mantor

2023-02-04

Ingjerd Oda Mantor

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 25. september', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-12']

Ingjerd Oda Mantor (født 25. september 1958, død 26. desember 2008) var en norsk operasanger (sopran) som var ansatt ved Den Norske Opera & Ballett som solist i hele sin sangkarriere. Mantor debuterte ved Den Norske Opera i 1985, og hun ble fast solist på huset i 1990. Hun har gitt ut CD-en Lieder og arioso sammen med pianisten Einar Steen-Nøkleberg.

Ingjerd Oda Mantor (født 25. september 1958, død 26. desember 2008) var en norsk operasanger (sopran) som var ansatt ved Den Norske Opera & Ballett som solist i hele sin sangkarriere. Mantor debuterte ved Den Norske Opera i 1985, og hun ble fast solist på huset i 1990. Hun har gitt ut CD-en Lieder og arioso sammen med pianisten Einar Steen-Nøkleberg. == Referanser ==

Ingjerd Oda Mantor (født 25. september 1958, død 26.

https://no.wikipedia.org/wiki/James_George_Frazer

2023-02-04

James George Frazer

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske antropologer', 'Kategori:Dødsfall 7. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1941', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 1. januar', 'Kategori:Fødsler i 1854', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Personer fra Glasgow', 'Kategori:Religion', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skotske advokater']

James George Frazer (født 1. januar 1854 i Glasgow i Skottland, død 7. mai 1941 i Cambridge i England) var en britisk antropolog som var innflytelsesrik i løpet av den første tiden av moderne studier av mytologi og komparativ religion. Han mest berømte verk The Golden Bough (Den gylne greinen, 1890) dokumenterte og detaljerte magiske og religiøse trosforestillinger over hele verden. Frazer postulerte at menneskelig tro utviklet seg gjennom tre stadier: primitiv magi, erstattet av religion, som igjen ble erstattet av vitenskap.

James George Frazer (født 1. januar 1854 i Glasgow i Skottland, død 7. mai 1941 i Cambridge i England) var en britisk antropolog som var innflytelsesrik i løpet av den første tiden av moderne studier av mytologi og komparativ religion. Han mest berømte verk The Golden Bough (Den gylne greinen, 1890) dokumenterte og detaljerte magiske og religiøse trosforestillinger over hele verden. Frazer postulerte at menneskelig tro utviklet seg gjennom tre stadier: primitiv magi, erstattet av religion, som igjen ble erstattet av vitenskap. == Biografi == Frazer studerte ved Universitetet i Glasgow og på Trinity College ved University of Cambridge hvor han tok eksamen med æresbevisning på klassikerne (hans doktoravhandling ble senere utgitt under tittelen The Growth of Plato's Ideal Theory) og forble medlem av den klassiske departementet resten av livet. Han forlot Trinity for å studere jus ved Middle Temple, men praktiserte aldri. Han ble fire ganger valgt til Trinitys tittel «Alpha Fellowship», og ble assosiert med lærestedet for det meste av livet, unntatt for et år, 1907–1908, da han var ved Universitetet i Liverpool. Han ble adlet i 1914. Han ble ikke blind, men fikk kraftig synsvekkelse fra 1930-tallet og framover. Han og hans hustru Lily døde samme dag innenfor noen timer og ble gravlagt ved kirkegården Ascension Parish Burial Ground i Cambridge, England. Forskning på myter og religion ble hans område for forskningsområde. Med unntak av Italia og Hellas reiste Frazer ikke utenlands. Hans primære kilder var antikkens fortellinger og spørsmål sendte med brev til misjonærer og britiske myndighetsrepresentanter over hele kloden. Frazers interesse for antropologi ble vekket da han leste E. B. Tylors Primitive Culture (1871) og ble oppmuntret av sin venn, den bibelske forskeren William Robertson Smith, som knyttet Det gamle testamente til tidlig hebraisk folkeminne. == Den gylne greinen == Frazer var ikke den første som studerte religion omfattende som et kulturelt fenomen framfor en teologisk synsvinkel. Han var dog den første som detaljerte forholdene mellom myter og ritualer. Hans teorier om totemisme ble avløst av Claude Lévi-Strauss og hans visjoner om det årlige offer for Årets Konge som ennå ikke var blitt født ved feltstudier. Hans generasjons valg av darwinistisk evolusjon som en sosial paradigme, tolket av Frazer som tre stadier i menneskelig utvikling – magi fremmet religion, som igjen kulminerte i vitenskap – har ikke blitt bevist som gyldig. Dog, Den gylne greinen, hans studier av antikkens kulter, riter og myter, inkludert deres paralleller med tidlig kristendom, er uten tvil hans største verk, og blir fortsatt hjemsøkt av dagens mytografer for dens detaljerte informasjon. Boken påvirket René Girard, og førte til at han begynte å studere antropologi for å utvikle hans etterligningsteori om syndebukken. Verkets påvirkning hadde effekt langt utover de konvensjonelle grensene av den akademiske verden; den symbolske syklus av liv, død og gjenfødelse som Frazer fant bak myter av alle herkomster fanget en hel generasjon av kunstnere og poeter. Kanskje det mest bemerkelsesverdige produkt av denne fascinasjonen er T. S. Eliots store dikt The Waste Land (Ødelandet). En nyere innflytelse er slutten på Francis Ford Coppolas film Apokalypse nå! En kopi av Den gylne greien figurerer for øvrig i en av de siste scenene av filmen. Også Rudyard Kipling, W.B. Yeats og D.H. Lawrence hørte til dem som tok inntrykk av Frazer. Den første utgaven som kom i to bind ble utgitt i 1890. Tredje utgave ble gjort ferdig i 1915 og kom i tolv bind og med et supplementsbind lagt til i 1936. Han utga også en forkortet utgave i ett bind, hovedsakelig satt sammen av hans hustru i 1922, med en del kontroversielt materiale fjernet fra teksten.Jane Ellen Harrison, en respektert historiker av gresk religion og en medlem av Newnham College ved University of Cambridge, ga Frazers umåtelig populære verk akademisk troverdighet, og den har opprettholdt sitt rykte som klassiker for folk flest. Boken er komponert som en kommentar til og forklaring på et eiendommelig ritual fra romersk religion i en helligdom for gudinnen Diana ved Nemisjøen, sør for Roma. Denne helligdommen var voktet av en prest som var en rømt slave og som hadde fått sitt embete ved å drepe forgjengeren. Frazer mente at dette ritualet må ha vært fra en meget eldre tid. Han antok at grunntanken bak ritualet hadde vært at kraften for livsframbringelse var knyttet til en kropp (for eksempel et tre eller en prest), at kraften med tiden ble svekket sammen med kroppen den besto av, og at kraften kunne fornyes ved å bli overført til en ny kropp ved hjelp av drepe (eller felle) den gamle kropp. Frazer mente at dette kunne sannsynliggjøres ved å sammenligne med magiske og religiøse forestillinger og ritualer fra hele jorden. Frazers overordnede teori overbeviste ikke hans fagfeller, men Frazer fornyet forskningen av den gresk-romerske antikken ved å dra inn etnografisk viten om opprinnelige kulturers myter, ritualer og forestillinger som opp til årene fram til den første verdenskrig var blitt innsamlet fra store deler av verden. I dag betraktes Frazers verk som foreldet, men hans innsats står fortsatt, først gjennom at han var en foregangsmann i sitt fag, men også takket være det store faktamaterialet som han samlet inn. En viktig samtidig kritikk av Frazers evolusjonistiske menneskesyn ble formulert av den danske religionshistoriker Vilhelm Grønbech i hans verk Primitiv religion fra 1915. == Utvalgte verker == Creation and Evolution in Primitive Cosmogenies, and Other Pieces (1935) The Fear of the Dead in Primitive Religion (1933–36) Condorcet on the Progress of the Human Mind (1933) Garnered Sheaves (1931) The Growth of Plato's Ideal Theory (1930) Myths of the Origin of Fire (1930) Fasti, av Ovid (tekst, oversettelse og kommentarer), 5 bind (1929) forkortet utgave i et bind (1931) revidert av G. P. Goold (1989, korrigert 1996): ISBN 0-674-99279-2 Devil's Advocate (1928) Man, God, and Immortality (1927) The Gorgon's Head and other Literary Pieces (1927) The Worship of Nature (1926) (from 1923–25 Gifford Lectures,) Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus), av Apollodorus (tekst, oversettelser og noter), 2 bind (1921): ISBN 0-674-99135-4 (bind. 1); ISBN 0-674-99136-2 (bind. 2) Folk-lore in the Old Testament (1918) The Belief in Immortality and the Worship of the Dead, 3 bind (1913–24) The Golden Bough, 3. utg.: 12 bind (1906-15; 1936) 1922 forkortet utgave i et bind: ISBN 0-486-42492-8 Totemism and Exogamy (1910) Psyche's Task (1909) The Golden Bough, 2. utg.: utvidet til 6 bind (1900) Descriptions of Greece, av Pausanias (oversettelser og kommentarer) (1897) The Golden Bough: a Study in Magic and Religion, 1. utg. (1890) Totemism (1887) == Referanser == == Eksterne lenker == Wikiquote: en:James George Frazer – sitater Sir James Frazer: kort analyse (en) Verker av James George Frazer i Prosjekt Gutenberg Verker av James Frazer hos Internet Archive

| språk = Engelsk

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Norges kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen']

Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden. Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale. Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM. Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.

Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden. Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale. Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM. Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler. == Historie == I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark. Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland. === Begynnelsen (1978–1983) === Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer. === Erling Hokstad (1983–1989) === I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM. ==== Første norske europamestre i lagidrett ==== Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen. Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0. EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund. === Even Pellerud (1990–1996) === Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt. Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth. ==== EM 1993: Ny triumf ==== Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen. I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA. ==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ==== I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene. ==== VM 1995: Verdensmestre ==== EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade. I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet. Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen. Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd. I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. ==== OL 1996: Ny medalje ==== Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback. Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale. I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes. Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet. === Per-Mathias Høgmo (1997–2000) === ==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ==== Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen. Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport.. Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler. ==== VM 1999: Opp og ned ==== Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998. Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs. Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM. ==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ==== Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp. Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill. === Åge Steen (2000–2004) === Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001. ==== EM 2001: Tyskland for sterke ==== Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen. Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland. Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål. ==== VM 2003: To tap og ut av OL ==== I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter. Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere. I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei. === Bjarne Berntsen (2005–2009) === For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen ==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ==== Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni. Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006. ==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ==== Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen. Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken. Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen. Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil. Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg. ==== OL 2008: God start, men tung nedtur ==== Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL. Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2. ==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ==== Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne. Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009. Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001. === Eli Landsem (2009–2012) === ==== VM 2011: Igjen ut av OL ==== Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato. Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige. === Even Pellerud (2013-2015) === ==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ==== Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag. ==== VM 2015: Kollaps mot England ==== VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig. === Martin Sjögren (2017–2022) === I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget. ==== EM 2017: Ut i gruppespillet ==== Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp. Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar. ==== VM 2019: Etterlengtet opptur ==== Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur. ==== EM 2022: Ny EM-fiasko ==== Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart. === Hege Riise (2022–) === 3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand. == Hjemmebane, drakt og kallenavn == Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt. === Hjemmebane === Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia: Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013) Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008) Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016) Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016) Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015) Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015) Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015) Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005) Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014) Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014) Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013) Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005) Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009) Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009) Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010) AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010) Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008) Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008) Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007) Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005) Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007) Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007) Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006) Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006) Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004) Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004) Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003) Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003) Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003) Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss. === Drakt === Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser. Et utvalg av Norges drakter i turneringer: === Kallenavn === Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget». == Spillestil == Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk». == Rivalisering == Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til: === USA === Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup. == Landslagstrenere == === Nåværende trenere === == Tropp == oppdatert 16. november 2022 (Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål) == Rekorder == * oppdatert 16. november 2022 ** spillere som fortsatt er aktive er uthevet. == OL-resultater == == VM-resultater == == EM-resultater == I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk. == Se også == Liste over norske landslagstrenere i fotball Liste over norske mesterlag i kvinnefotball Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990 Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball Liste over kvinnelandslag i fotball Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner Gullklokka Norges herrelandslag i fotball Samelandslaget == Noter == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund All-time women national team record på www.rsssf.no

Armenias kvinnelandslag i fotball representerer Armenia i internasjonal kvinnefotball.

https://no.wikipedia.org/wiki/Toril_Carlsen

2023-02-04

Toril Carlsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske operasangere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sopraner']

Toril Carlsen (født 27. april 1958 i Oslo) er en norsk sopransanger som var ansatt som solist ved Den norske Opera fra 1979 til 2010, kun avbrutt av gjesteopptredener på andre scener.

Toril Carlsen (født 27. april 1958 i Oslo) er en norsk sopransanger som var ansatt som solist ved Den norske Opera fra 1979 til 2010, kun avbrutt av gjesteopptredener på andre scener. == Liv og karriere == Toril Carlsen tok utdannelsen ved Statens Operaskole i årene 1976 til 1979 og ble ansatt som solist ved Den Norske Opera i 1979, 21 år gammel. I hele sin karriere ved operaen var hun en av de mest benyttede sangerne i ensemblet og sang mer enn 70 operaroller. Repertoaret omfatter også kirkemusikk, romanser og samtidsmusikk.Juni 2010 gikk Toril Carlsen av for operaens pensjonsalder og holdt sin avskjedskonsert den 28. november 2010. Hun er nå frilanssanger. Ifølge Toril Carlsen er opera «En totalopplevelse ingenting kan måle seg med.» == Et utvalg roller ved Den Norske Opera == == Andre engasjementer m.m. == Opera Vest i Antonio Bibalos Glassmenasjeriet, Henrik Hellstenius’ Sera og Bartoks Ridder Blåskjeggs borg. Har sunget ved Deutsche Staatsoper Berlin, i København, Malmö og Göteborg og ved Operaen i Kristiansund. I 1997 sang hun tittelrollen ved uroppførelsen av Norges første opera Fredkulla(Trondheim Symfoniorkester). Har gitt konserter i Danmark, Tyskland, Italia, England, Spania i tillegg til mange steder rundt i Norge. == Priser og legater == Kritikerprisen 2003, for sin tolkning av Klokkerkonen i Den Norske Operas oppsetning av Jenůfa. Kirsten Flagstadprisen og ”Årets sanger” 2002.Toril Carlsen mottatt flere stipend. == Innspillinger == Div. innspillinger med norsk musikk, bl.a. Grieg, Sinding, Ø. Sommerfeldt, K. Nystedt, Lasse Thoresen og Hellstenius. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Toril Carlsen på Operabase (engasjementer og terminer)

Toril Carlsen (født 27. april 1958 i Oslo) er en norsk sopransanger som var ansatt som solist ved Den norske Opera fra 1979 til 2010, kun avbrutt av gjesteopptredener på andre scener.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hamarhallen

2023-02-04

Hamarhallen

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Hamar', 'Kategori:Idrettshaller i Norge', 'Kategori:Konsertlokaler i Norge', 'Kategori:Sider med kart']

Hamarhallen er en messehall og tidligere idrettshall som stod ferdig bygget på Hamar i 1961. Hallen ble realisert som følge av overskuddene fra Hamar Mart'n på slutten av 1950-tallet samtidig som prosjektet fikk støtte fra Hamar kommune. Hamarhallen ble tegnet av arkitekten Frode Rinnan og var den andre messehallen i landet etter Sjølysthallen i Oslo, samt den første rene innendørshallen med håndballbane utenfor hovedstaden.Hallen ble i perioden 1961 til 1992 brukt som kombinert messe– og idrettshall før den deretter kun ble brukt til messer og til arrangementer i kombiniasjon med hotell Scandic Hamar. Hallen har også blitt brukt til å avholde konserter og teaterforestillinger. I 2003 ble den for øvrig rehabilitert og spesialtilpasset for messebruk.

Hamarhallen er en messehall og tidligere idrettshall som stod ferdig bygget på Hamar i 1961. Hallen ble realisert som følge av overskuddene fra Hamar Mart'n på slutten av 1950-tallet samtidig som prosjektet fikk støtte fra Hamar kommune. Hamarhallen ble tegnet av arkitekten Frode Rinnan og var den andre messehallen i landet etter Sjølysthallen i Oslo, samt den første rene innendørshallen med håndballbane utenfor hovedstaden.Hallen ble i perioden 1961 til 1992 brukt som kombinert messe– og idrettshall før den deretter kun ble brukt til messer og til arrangementer i kombiniasjon med hotell Scandic Hamar. Hallen har også blitt brukt til å avholde konserter og teaterforestillinger. I 2003 ble den for øvrig rehabilitert og spesialtilpasset for messebruk. == Referanser == == Eksterne lenker == Utstillingsplassen Eiendom.no – Hamarhallen

Hamarhallen er en messehall og tidligere idrettshall som stod ferdig bygget på Hamar i 1961. Hallen ble realisert som følge av overskuddene fra Hamar Mart'n på slutten av 1950-tallet samtidig som prosjektet fikk støtte fra Hamar kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fanboy

2023-02-04

Fanboy

['Kategori:Engelske ord og uttrykk']

Fanboy er et engelsk begrep som brukes for å beskrive et individ som er dedikert til et enkeltobjekt på en emosjonell eller fanatisk måte, ofte til et punkt der det kan beskrives som tvangslidelse.

Fanboy er et engelsk begrep som brukes for å beskrive et individ som er dedikert til et enkeltobjekt på en emosjonell eller fanatisk måte, ofte til et punkt der det kan beskrives som tvangslidelse. == Historie == Ordet oppsto første gang skriftlig i den britiske Merriam-Webster ordboken allerede i 1919.Ordet er likevel mest assosiert med den digitale utviklingen som har spredt seg de siste årene. Allerede rundt 1990 hadde begrepet blitt hyppig brukt i science fiction og musikkmiljøer. == Medier == Likevel var det ved de digitale medier uttrykket har satt seg i de senere årene. Nå brukes begrepet ofte om noen som har en sterk lojalitet til en spesiell spillkonsoll, merkevare eller franchise. == Referanser ==

Fanboy er et engelsk begrep som brukes for å beskrive et individ som er dedikert til et enkeltobjekt på en emosjonell eller fanatisk måte, ofte til et punkt der det kan beskrives som tvangslidelse.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8nland_politistasjon

2023-02-04

Grønland politistasjon

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Betongtavlen', 'Kategori:Byggverk fullført i 1978', 'Kategori:Grønland (Oslo)', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Oslo politidistrikt', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Politistasjoner i Norge', 'Kategori:Stubber 2022-01']

Grønland politistasjon er en av Oslos fem politistasjoner og er lokalisert i Politihuset i Grønlandsleiret 44 på Grønland. På Politihuset er også en del andre avdelinger innen Oslopolitiet, blant annet ledelsen, Beredskapstroppen og Operasjonssentralen. På samband har enheter fra Grønland politistasjon kallesignalet «F», uttalt «Foxtrot» eller «Fox» på det fonetiske alfabet. Stasjonssjefen for Grønland politistasjon er for tiden politiinspektør Kåre Stølen. Stasjonen er delt opp i ett påtaleavsnitt, ett ordensavsnitt, ett etterforskningsavsnitt og ett forebyggendeavsnitt. Grønland politistasjons krets inkluderer blant annet Grønland, Oslo sentralstasjon, Karl Johan opp til Kirkegata, Grünerløkka, Tøyen, Etterstad, Hovin, Hasle, Sinsen, Torshov og Sagene/Bjølsen. Grønland politistasjon var senter for handlingen i TV-serien Fox Grønland som gikk på TV2 i 2001 og 2003.

Grønland politistasjon er en av Oslos fem politistasjoner og er lokalisert i Politihuset i Grønlandsleiret 44 på Grønland. På Politihuset er også en del andre avdelinger innen Oslopolitiet, blant annet ledelsen, Beredskapstroppen og Operasjonssentralen. På samband har enheter fra Grønland politistasjon kallesignalet «F», uttalt «Foxtrot» eller «Fox» på det fonetiske alfabet. Stasjonssjefen for Grønland politistasjon er for tiden politiinspektør Kåre Stølen. Stasjonen er delt opp i ett påtaleavsnitt, ett ordensavsnitt, ett etterforskningsavsnitt og ett forebyggendeavsnitt. Grønland politistasjons krets inkluderer blant annet Grønland, Oslo sentralstasjon, Karl Johan opp til Kirkegata, Grünerløkka, Tøyen, Etterstad, Hovin, Hasle, Sinsen, Torshov og Sagene/Bjølsen. Grønland politistasjon var senter for handlingen i TV-serien Fox Grønland som gikk på TV2 i 2001 og 2003. == Arkitektur == Politihuset er tegnet av arkitektkontoret Telje-Torp-Aasen. Arkitektene mottok Houens fonds diplom i 1983 og Betongtavlen i 1985 for bygningen. == Historie == Grønland politistasjon ble opprettet i 1866 i samme lokaler som Grønland brannstasjon. Den holdt senere til i Tøyenbekken 5 i mange år, inntil den i 1978 ble samlokalisert med Oslo politikammer i det nye politihuset på Grønland. == Referanser ==

Grønland politistasjon er en av Oslos fem politistasjoner og er lokalisert i Politihuset i Grønlandsleiret 44 på Grønland. På Politihuset er også en del andre avdelinger innen Oslopolitiet, blant annet ledelsen, Beredskapstroppen og Operasjonssentralen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Norges kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen']

Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden. Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale. Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM. Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.

Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden. Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale. Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM. Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler. == Historie == I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark. Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland. === Begynnelsen (1978–1983) === Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer. === Erling Hokstad (1983–1989) === I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM. ==== Første norske europamestre i lagidrett ==== Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen. Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0. EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund. === Even Pellerud (1990–1996) === Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt. Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth. ==== EM 1993: Ny triumf ==== Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen. I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA. ==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ==== I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene. ==== VM 1995: Verdensmestre ==== EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade. I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet. Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen. Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd. I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. ==== OL 1996: Ny medalje ==== Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback. Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale. I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes. Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet. === Per-Mathias Høgmo (1997–2000) === ==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ==== Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen. Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport.. Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler. ==== VM 1999: Opp og ned ==== Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998. Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs. Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM. ==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ==== Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp. Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill. === Åge Steen (2000–2004) === Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001. ==== EM 2001: Tyskland for sterke ==== Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen. Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland. Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål. ==== VM 2003: To tap og ut av OL ==== I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter. Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere. I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei. === Bjarne Berntsen (2005–2009) === For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen ==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ==== Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni. Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006. ==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ==== Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen. Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken. Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen. Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil. Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg. ==== OL 2008: God start, men tung nedtur ==== Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL. Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2. ==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ==== Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne. Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009. Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001. === Eli Landsem (2009–2012) === ==== VM 2011: Igjen ut av OL ==== Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato. Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige. === Even Pellerud (2013-2015) === ==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ==== Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag. ==== VM 2015: Kollaps mot England ==== VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig. === Martin Sjögren (2017–2022) === I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget. ==== EM 2017: Ut i gruppespillet ==== Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp. Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar. ==== VM 2019: Etterlengtet opptur ==== Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur. ==== EM 2022: Ny EM-fiasko ==== Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart. === Hege Riise (2022–) === 3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand. == Hjemmebane, drakt og kallenavn == Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt. === Hjemmebane === Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia: Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013) Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008) Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016) Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016) Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015) Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015) Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015) Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005) Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014) Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014) Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013) Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005) Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009) Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009) Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010) AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010) Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008) Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008) Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007) Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005) Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007) Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007) Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006) Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006) Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004) Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004) Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003) Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003) Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003) Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss. === Drakt === Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser. Et utvalg av Norges drakter i turneringer: === Kallenavn === Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget». == Spillestil == Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk». == Rivalisering == Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til: === USA === Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup. == Landslagstrenere == === Nåværende trenere === == Tropp == oppdatert 16. november 2022 (Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål) == Rekorder == * oppdatert 16. november 2022 ** spillere som fortsatt er aktive er uthevet. == OL-resultater == == VM-resultater == == EM-resultater == I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk. == Se også == Liste over norske landslagstrenere i fotball Liste over norske mesterlag i kvinnefotball Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990 Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball Liste over kvinnelandslag i fotball Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner Gullklokka Norges herrelandslag i fotball Samelandslaget == Noter == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund All-time women national team record på www.rsssf.no

Færøyenes kvinnelandslag i fotball representerer Færøyene i internasjonal fotball. Færøyenes kvinnelag debuterte i kvalifiseringsøyemed i 1995, seks år etter at Færøyene hadde blitt godkjent som eget lag av UEFA.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Norges kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen']

Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden. Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale. Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM. Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.

Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden. Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale. Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM. Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler. == Historie == I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark. Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland. === Begynnelsen (1978–1983) === Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer. === Erling Hokstad (1983–1989) === I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM. ==== Første norske europamestre i lagidrett ==== Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen. Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0. EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund. === Even Pellerud (1990–1996) === Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt. Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth. ==== EM 1993: Ny triumf ==== Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen. I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA. ==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ==== I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene. ==== VM 1995: Verdensmestre ==== EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade. I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet. Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen. Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd. I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. ==== OL 1996: Ny medalje ==== Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback. Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale. I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes. Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet. === Per-Mathias Høgmo (1997–2000) === ==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ==== Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen. Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport.. Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler. ==== VM 1999: Opp og ned ==== Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998. Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs. Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM. ==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ==== Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp. Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill. === Åge Steen (2000–2004) === Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001. ==== EM 2001: Tyskland for sterke ==== Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen. Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland. Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål. ==== VM 2003: To tap og ut av OL ==== I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter. Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere. I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei. === Bjarne Berntsen (2005–2009) === For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen ==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ==== Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni. Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006. ==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ==== Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen. Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken. Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen. Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil. Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg. ==== OL 2008: God start, men tung nedtur ==== Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL. Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2. ==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ==== Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne. Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009. Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001. === Eli Landsem (2009–2012) === ==== VM 2011: Igjen ut av OL ==== Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato. Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige. === Even Pellerud (2013-2015) === ==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ==== Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag. ==== VM 2015: Kollaps mot England ==== VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig. === Martin Sjögren (2017–2022) === I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget. ==== EM 2017: Ut i gruppespillet ==== Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp. Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar. ==== VM 2019: Etterlengtet opptur ==== Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur. ==== EM 2022: Ny EM-fiasko ==== Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart. === Hege Riise (2022–) === 3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand. == Hjemmebane, drakt og kallenavn == Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt. === Hjemmebane === Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia: Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013) Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008) Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016) Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016) Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015) Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015) Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015) Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005) Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014) Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014) Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013) Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005) Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009) Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009) Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010) AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010) Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008) Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008) Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007) Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005) Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007) Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007) Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006) Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006) Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004) Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004) Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003) Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003) Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003) Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss. === Drakt === Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser. Et utvalg av Norges drakter i turneringer: === Kallenavn === Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget». == Spillestil == Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk». == Rivalisering == Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til: === USA === Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup. == Landslagstrenere == === Nåværende trenere === == Tropp == oppdatert 16. november 2022 (Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål) == Rekorder == * oppdatert 16. november 2022 ** spillere som fortsatt er aktive er uthevet. == OL-resultater == == VM-resultater == == EM-resultater == I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk. == Se også == Liste over norske landslagstrenere i fotball Liste over norske mesterlag i kvinnefotball Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990 Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball Liste over kvinnelandslag i fotball Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner Gullklokka Norges herrelandslag i fotball Samelandslaget == Noter == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund All-time women national team record på www.rsssf.no

Latvias kvinnelandslag i fotball representerer Latvia i internasjonal fotball.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nattradioen

2023-02-04

Nattradioen

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på radio', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 2010-årene', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 2020-årene', 'Kategori:Radioprogrammer på NRK Radio']

Nattradioen er et norsk radioprogram som har gått på NRK Radio siden 1984. Hovedinnholdet i programmet er spilling av musikk. Det går på P1, sendes hver dag ved midnatt og varer i to timer. Programmet gjennomgikk betydelige endringer i 2015. Før det gikk det direkte og var lagt opp slik at lytterne kunne sende inn en hilsen til andre lyttere eller venner og kjente. Sammen med hilsenen kunne de også ønske seg en sang ble spilt i programmet. Det ble også arrangert konkurranser der lytterne kunne delta. Fra 5. mai 2015 endret det navn fra Nattønsket til Nattradioen. Programmet sluttet å gå direkte slik at ordningen med at lytterne kunne ringe inn falt bort.Programmet ble opprinnelig sendt fra Oslo. I 1996 overtok NRK Sør-Trøndelag på Tyholt ansvaret for sendingen.

Nattradioen er et norsk radioprogram som har gått på NRK Radio siden 1984. Hovedinnholdet i programmet er spilling av musikk. Det går på P1, sendes hver dag ved midnatt og varer i to timer. Programmet gjennomgikk betydelige endringer i 2015. Før det gikk det direkte og var lagt opp slik at lytterne kunne sende inn en hilsen til andre lyttere eller venner og kjente. Sammen med hilsenen kunne de også ønske seg en sang ble spilt i programmet. Det ble også arrangert konkurranser der lytterne kunne delta. Fra 5. mai 2015 endret det navn fra Nattønsket til Nattradioen. Programmet sluttet å gå direkte slik at ordningen med at lytterne kunne ringe inn falt bort.Programmet ble opprinnelig sendt fra Oslo. I 1996 overtok NRK Sør-Trøndelag på Tyholt ansvaret for sendingen. == Referanser == == Eksterne lenker == Sendinger på NRK Radio

Nattradioen er et norsk radioprogram som har gått på NRK Radio siden 1984. Hovedinnholdet i programmet er spilling av musikk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Patricia_Chauvet

2023-02-04

Patricia Chauvet

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Franske alpinister', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Patricia Chauvet (født 11. mai 1967 i Paris) er en tidligere fransk alpinist. Hun kjørte nesten utelukkende slalåmrenn og tilhørt verdenseliten i denne disiplinen. Chauvet vant ett renn i verdenscupen i løpet av karrieren, slalåmrennet i Haus im Ennstal 24. januar 1993. Denne sesongen ble hun også nummer tre i slalåmcupen sammenlagt, etter Vreni Schneider og Annelise Coberger. Karrierens høydepunkt var sølvmedaljen i slalåm bak Pernilla Wiberg under VM 1996 i Sierra Nevada. Året deretter ble hun nummer fire i spesialdisiplinen under VM i Sestriere. Under OL 1992 i Albertville kom hun på sjetteplass i slalåm. Hun la opp etter sesongen 1997/98.

Patricia Chauvet (født 11. mai 1967 i Paris) er en tidligere fransk alpinist. Hun kjørte nesten utelukkende slalåmrenn og tilhørt verdenseliten i denne disiplinen. Chauvet vant ett renn i verdenscupen i løpet av karrieren, slalåmrennet i Haus im Ennstal 24. januar 1993. Denne sesongen ble hun også nummer tre i slalåmcupen sammenlagt, etter Vreni Schneider og Annelise Coberger. Karrierens høydepunkt var sølvmedaljen i slalåm bak Pernilla Wiberg under VM 1996 i Sierra Nevada. Året deretter ble hun nummer fire i spesialdisiplinen under VM i Sestriere. Under OL 1992 i Albertville kom hun på sjetteplass i slalåm. Hun la opp etter sesongen 1997/98. == Meritter == === Verdensmesterskap === === Verdenscupseire === == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Patricia Chauvet – Olympedia (en) Patricia Chauvet – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Patricia Chauvet – FIS (alpint) (en) Patricia Chauvet – ski-db.com

Patricia Chauvet (født 11. mai 1967 i Paris) er en tidligere fransk alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ruslan_Khasbulatov

2023-02-04

Ruslan Khasbulatov

['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2023', 'Kategori:Fødsler 22. november', 'Kategori:Fødsler i 1942', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nylig avdøde', 'Kategori:Personer fra Grozenskyj rajon i Tsjetsjenia', 'Kategori:Russiske politikere', 'Kategori:Russiske økonomer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tsjetsjenske politikere']

Ruslan Imranovitsj Khasbulatov (russisk: Руслан Имранович Хасбулатов) (født 22. november 1942 i Tolstoj-Jurt i Tajetsjenia i Den russiske føderasjon, død 3. januar 2023) var en russisk økonom og politiker som spilte en sentral rolle i hendelsene som ledet opp til den konstitusjonelle krisen i Russland i 1993.

Ruslan Imranovitsj Khasbulatov (russisk: Руслан Имранович Хасбулатов) (født 22. november 1942 i Tolstoj-Jurt i Tajetsjenia i Den russiske føderasjon, død 3. januar 2023) var en russisk økonom og politiker som spilte en sentral rolle i hendelsene som ledet opp til den konstitusjonelle krisen i Russland i 1993. == Tidlig liv == Khasbulatov ble født i landsbyen Tolstoj-Jurt nær Groznyj i den russiske delrepublikken Tsjetsjenia. Da han var 1 år gammel, ble han sammen med sin mor og søsken deportert til Nord-Kasakhstan, hvor hele det tsjetsjenske og ingusjetiske folket ble deportert etter Stalins ordre. Hans far, som lå alvorlig syk på et sykehus, ble igjen og døde like etter. Etter studier i Almaty flyttet Khasbulatov i 1962 til Moskva, hvor han studerte jus ved det prestisjefylte Statsuniversitetet i Moskva. Han ble uteksaminert i 1966, og meldte seg deretter inn i Sovjetunionens kommunistiske parti. Han fortsatte sine studier, og fokuserte på den politiske, sosiale og økonomiske utviklingen i kapitalistiske land, og fikk flere høyere grader mellom 1970 og 1980. I løpet av 1970- og 1980-årene publiserte han flere bøker om internasjonal økonomi og handel. == Politisk liv og krisen i 1993 == På slutten av 1980-årene begynte Khasbulatov å arbeide nært sammen med den fremadstormende og uortodokse kommunisten Boris Jeltsin. Han ble valgt til den sovjetiske Kongressen av folkets deputerte i 1990. Han fulgte Jeltsin i den suksessfulle motstanden mot kuppforsøket i 1991. Han meldte seg ut av kommunistpartiet i august 1991, og ble 29. oktober 1991 valgt til formann RSFSRs øverste sovjet. Khasbulatov hadde vært en alliert til Jeltsin i hele denne perioden, men de to skilte lag etter Sovjetunionens kollaps i 1991. Under Den russiske konstitusjonelle krisen i 1993 ledet Khasbulatov (sammen med tidligere visepresident Aleksandr Rutskoj) det russiske øverste sovjet i dets maktkamp mot presidenten, som endte med Jeltsins voldelige angrep på og påfølgende oppløsning av parlamentet i oktober 1993. Khasbulatov ble arrestert sammen med de andre parlamentslederne. I 1994 ble han benådet av den nyvalgte Dumaen, sammen med andre fremtredende ledere av anti-Jeltsin-fløyen. == Tilbakevending til privat liv == Etter at hans politiske karriere tok slutt vendte Khasbulatov tilbake til sitt yrke innen undervisning og økonomi, som grunnlegger og leder for Avdelingen for Internasjonal Økonomi ved Plekhanov-akademiet for økonomi. Han fortsatte imidlertid å kommentere den politiske utviklingen i Russland. I 1995 vurderte Khasbulatov en kort periode å stille til valg som president i Tsjetsjenia. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ruslan Khasbulatov – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Ruslan Imranovitsj Khasbulatov (russisk: Руслан Имранович Хасбулатов) (født 22. november 1942 i Tolstoj-Jurt i Tajetsjenia i Den russiske føderasjon, død 3.

https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Hou_Joshan

2023-02-04

Joseph Hou Joshan

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. august', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Kinesiske vincentinere', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Zhoushan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Joseph Hou Joshan (胡若山, født 22. februar 1881 i Zhoushan i Kina, død 28. august 1962 i fengsel i Hangzhou) var katolsk biskop av Taizhou (Linhai) i provinsen Zhejiang i Kina.

Joseph Hou Joshan (胡若山, født 22. februar 1881 i Zhoushan i Kina, død 28. august 1962 i fengsel i Hangzhou) var katolsk biskop av Taizhou (Linhai) i provinsen Zhejiang i Kina. == Liv og virke == === Bakgrunn === Han ble foreldreløs som femåring og ble så oppdratt av katolske misjonærer. Han studerte på skoler i Dinghai, Ningbo og Jiaxing. Den 6. november 1906 trådte han inn i lasaristenes orden. === Prest === Han ble presteviet 5. juni 1909. Han gjorde pastoralt arbeide i seks år. Deretter underviste han i filosofi og dogmatisk teologi ved presteseminaret i Ningbo. Han var teologisk rådgiver ved den kinesiske plenarsynoden i 1924 i Shanghai. === Biskop === Den 30. juli 1926 ble han utnevnt til apostolisk vikar av Taizhou, og bispeviet av pave Pius XI i Peterskirken i Roma 28. oktober samme høst. Da Taizhou ble elevert til bispedømme i 1946, ble biskop Hou dets første ordinarie biskop. Da kommunistene overtok makten i Kina i 1949, forble han i Taizhou. Men han ble arrestert og holdt fengslet av myndighetene i Hangzhou. Han døde i fengselet i 1962. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Biskop Claudio Rangoni (1559-1621) *1593 Erkebiskop Wawrzyniec Gembicki (1559-1624) *1601 Erkebiskop Jan Wężyk (1575-1638) *1620 Biskop Piotr Gembicki (1585-1657) *1637 Biskop Jan Gembicki (1602-1675) *1653 Biskop Bonawentura Dobrogost Madaliński (1623-1691) *1672 Biskop Jan Małachowski (1623-1699) *1677 Erkebiskop Stanisław Szembek (1651-1721) *1690 Biskop Felicjan Konstanty Szaniawski (1668-1732) *1707 Biskop Andrzej Stanisław Załuski (1695-1758) *1724 Erkebiskop Adam Ignacy Komorowski (1699-1759) *1749 Erkebiskop Władysław Aleksander Łubieński (1703-1767) *1758 Biskop Andrzej Mikołaj Stanisław Kostka Młodziejewski (1717-1780) *1767 Biskop Kasper Kazimierz Kolumna Cieciszowski (1745-1831) *1775 Biskop Franciszek Borgiasz Mackiewicz (1756-1842) *1817 Biskop Michał Piwnicki (1771-1855) *1827 Erkebiskop Ignacy Ludwik Pawłowski (1776-1842) *1829 Erkebiskop Kazimierz Roch Dmochowski (1780-1851) *1841 Erkebiskop Wacław Żyliński (1803-1863) *1848 Biskop Aleksander Kazimierz Bereśniewicz (1823-1907) *1859 Biskop Szymon Marcin Kozłowski (1829-1899) *1883 Biskop Mieczyslaw Leonard Pallulon (1834-1908) *1883 Erkebiskop Bolesław Hieronim Kłopotowski (1848-1903) *1897 Biskop Jerzy Józef Elizeusz Szembek (1851-1905) *1901 Biskop Stanisław Kazimierz Zdzitowiecki (1854-1927) *1902 Kardinal Aleksander Kakowski (1862-1938) *1913 Pave Pius XI (1857-1939) *1919 Biskop Joseph Hou Joshan == Referanser ==

Joseph Hou Joshan (胡若山, født 22. februar 1881 i Zhoushan i Kina, død 28.

https://no.wikipedia.org/wiki/Franciscus_Liu_Jinwen

2023-02-04

Franciscus Liu Jinwen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 15. august', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Changzhi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Franciscus Liu Jiuwen (født 15. august 1872 i Sintchwang i Kina) var katolsk biskop av Fenyang i provinsen Shanxi i Kina. Han ble prsteviet 18. juni 1903. Den 23. juli 1930 ble han utnevnt til titulærbiskop og til apostolisk vikar for Fenyang, og bispeviet den 12. oktober samme år. Da Fenyang ble bispedømme i 1946, ble biskop Liu dets første ordinarius. Han gikk i pensjon 15. januar 1948.

Franciscus Liu Jiuwen (født 15. august 1872 i Sintchwang i Kina) var katolsk biskop av Fenyang i provinsen Shanxi i Kina. Han ble prsteviet 18. juni 1903. Den 23. juli 1930 ble han utnevnt til titulærbiskop og til apostolisk vikar for Fenyang, og bispeviet den 12. oktober samme år. Da Fenyang ble bispedømme i 1946, ble biskop Liu dets første ordinarius. Han gikk i pensjon 15. januar 1948. == Referanser ==

Franciscus Liu Jiuwen (født 15. august 1872 i Sintchwang i Kina) var katolsk biskop av Fenyang i provinsen Shanxi i Kina.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pacificus_Li_Xuande

2023-02-04

Pacificus Li Xuande

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 16. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Fødsler 1. mars', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Kinesiske fransiskanere', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Xianyang', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Pacificus Li Xuande (født 1. mars 1904 i Tung-yüangfang i Sanyuan i Shaanxi i Kina, død 16. februar 1972) var katolsk biskop av Yan'an i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina. Han ble presteviet 17. mai 1930 for fransiskanerordenen. Den 13. desember 1951 ble han utnevnt av pave Pius XII til biskop av Yan'an i Shaanxi, og ble bispeviet i Xi'an av sin medbror i fransiskanerordenen, biskop Anthony Zhou Weidao av Fengxiang i Shaanxi. Den politiske situasjon gjorde det imidlertid vanskelig for ham å dra til sitt bispedømme, så han forble i Xian. Året etter, i 1952, ble han i tillegg utnevnt av paven til apostolisk administrator av erkebispedømmet Xi'an. Biskop Li ble så fengslet i 1952, og holdt i fangenskap et tiår. Etter at han ble løslatt dro han til sin hjemby i bispedømmet Sanyuan i Shaanxi.

Pacificus Li Xuande (født 1. mars 1904 i Tung-yüangfang i Sanyuan i Shaanxi i Kina, død 16. februar 1972) var katolsk biskop av Yan'an i provinsen Shaanxi i Folkerepublikken Kina. Han ble presteviet 17. mai 1930 for fransiskanerordenen. Den 13. desember 1951 ble han utnevnt av pave Pius XII til biskop av Yan'an i Shaanxi, og ble bispeviet i Xi'an av sin medbror i fransiskanerordenen, biskop Anthony Zhou Weidao av Fengxiang i Shaanxi. Den politiske situasjon gjorde det imidlertid vanskelig for ham å dra til sitt bispedømme, så han forble i Xian. Året etter, i 1952, ble han i tillegg utnevnt av paven til apostolisk administrator av erkebispedømmet Xi'an. Biskop Li ble så fengslet i 1952, og holdt i fangenskap et tiår. Etter at han ble løslatt dro han til sin hjemby i bispedømmet Sanyuan i Shaanxi. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1852-1918) *1900 Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934 Biskop Anthony Zhou Weidao (Chow Wei-tao), O.F.M. (1905-1983) *1950 Biskop Pacificus Li Xuande == Referanser ==

Pacificus Li Xuande (født 1. mars 1904 i Tung-yüangfang i Sanyuan i Shaanxi i Kina, død 16.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ronald_Lindsay

2023-02-04

Ronald Lindsay

['Kategori:Ambassadører til Iran', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ambassadører', 'Kategori:Britiske ambassadører til Tyskland', 'Kategori:Britiske ambassadører til USA', 'Kategori:Dødsfall 21. august', 'Kategori:Dødsfall i 1945', 'Kategori:Fødsler 3. mai', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Ronald Charles Lindsay (født 3. mai 1877, død 21. august 1945) var en britisk embedsmann og diplomat. Lindsay var undersekretær for finans for Egypt fra 1913 til 1919, og var deretter ambassaderåd ved den britiske ambassaden i Washington, D.C.. Han var deretter Minister Plenipotentiary i Frankrike, og deretter undersekretær i utenriksdepartementet frem til 1924. I 1925 ble han ambassadør i Tyrkia, og fra 1926 ambassadør i Tyskland. I 1928 ble han Permanent Under-Secretary of State i utenriksdepartementet. I november 1929 ble Lindsay ambassadør i USA. I juni 1939 trakk han seg tilbake og ble erstattet av Philip Kerr, 11. marki av Lothian. Lindsay var femte sønn av James Lindsay, 26. jarl av Crawford. Lindsay var gift to ganger, og fikk ingen barn.

Ronald Charles Lindsay (født 3. mai 1877, død 21. august 1945) var en britisk embedsmann og diplomat. Lindsay var undersekretær for finans for Egypt fra 1913 til 1919, og var deretter ambassaderåd ved den britiske ambassaden i Washington, D.C.. Han var deretter Minister Plenipotentiary i Frankrike, og deretter undersekretær i utenriksdepartementet frem til 1924. I 1925 ble han ambassadør i Tyrkia, og fra 1926 ambassadør i Tyskland. I 1928 ble han Permanent Under-Secretary of State i utenriksdepartementet. I november 1929 ble Lindsay ambassadør i USA. I juni 1939 trakk han seg tilbake og ble erstattet av Philip Kerr, 11. marki av Lothian. Lindsay var femte sønn av James Lindsay, 26. jarl av Crawford. Lindsay var gift to ganger, og fikk ingen barn. == Referanser ==

Ronald Charles Lindsay (født 3. mai 1877, død 21.

https://no.wikipedia.org/wiki/Putumayo_(elv)

2023-02-04

Putumayo (elv)

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Brasil', 'Kategori:Elver i Colombia', 'Kategori:Elver i Ecuador', 'Kategori:Elver i Peru', 'Kategori:Sideelver til Amazonas']

Putumayo (i Brasil: Içá) er ei sideelv til Amazonas. Den ligger vest for og parallelt med Japura, og danner deler av Colombias grense mot Ecuador og mesteparten av grensa mot Peru. Den kalles Putumayo i de tre nevnte statene, men skifter navn til Içá idet den krysser grensa til Brasil. På slutten av 1800-tallet ble Içá utforsket av den franske oppdageren Jules Crevaux (1847–1882). Han dro oppover elva i en dampbåt som stakk 6 meter dypt, og seilte både natt og dag. Han nådde Cuemby, 1300 kilometer overfor munningen, uten å finne et eneste stryk. Cuemby er bare 320 km i rett linje fra Stillehavet. Elva er i dag en viktig transportvei. Praktisk talt hele elva er seilbar. Oppdrett av kveg er sammen med gummiproduksjon de viktigste næringsveiene langs Putumayo, og produktene skipes langs elva og videre over Amazonas til Manaus i Brasil.

Putumayo (i Brasil: Içá) er ei sideelv til Amazonas. Den ligger vest for og parallelt med Japura, og danner deler av Colombias grense mot Ecuador og mesteparten av grensa mot Peru. Den kalles Putumayo i de tre nevnte statene, men skifter navn til Içá idet den krysser grensa til Brasil. På slutten av 1800-tallet ble Içá utforsket av den franske oppdageren Jules Crevaux (1847–1882). Han dro oppover elva i en dampbåt som stakk 6 meter dypt, og seilte både natt og dag. Han nådde Cuemby, 1300 kilometer overfor munningen, uten å finne et eneste stryk. Cuemby er bare 320 km i rett linje fra Stillehavet. Elva er i dag en viktig transportvei. Praktisk talt hele elva er seilbar. Oppdrett av kveg er sammen med gummiproduksjon de viktigste næringsveiene langs Putumayo, og produktene skipes langs elva og videre over Amazonas til Manaus i Brasil. == Se også == Territorial-Environmental Information System of Colombian Amazon SIAT-AC (spansk)

Putumayo (i Brasil: Içá) er ei sideelv til Amazonas. Den ligger vest for og parallelt med Japura, og danner deler av Colombias grense mot Ecuador og mesteparten av grensa mot Peru.

https://no.wikipedia.org/wiki/Matthew_Li_Rongzhao

2023-02-04

Matthew Li Rongzhao

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. august', 'Kategori:Dødsfall i 1935', 'Kategori:Fødsler 14. september', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sichuan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Matthew Li Rongzhao eller Matthieu Ly-iun-ho (født 14. september 1877 i Hinwenshien i Sichuan i Kina, død 4. august 1935) var apostolisk vikar av Yazhou (senere bispedømmet Leshan) i provinsen Sichuan i Kina. Han ble presteviet 22. januar 1910. Den 22. oktober 1929 ble han utnevnt av pave Pius XI til apostolisk prefekt for det apostoliske prefektur Yazhou. Da det ble oppgradert til apostolisk vikariat den 16. mars 1933, ble fader Li utnevnt til titulærbiskop og bispeviet 16. mars samme år.

Matthew Li Rongzhao eller Matthieu Ly-iun-ho (født 14. september 1877 i Hinwenshien i Sichuan i Kina, død 4. august 1935) var apostolisk vikar av Yazhou (senere bispedømmet Leshan) i provinsen Sichuan i Kina. Han ble presteviet 22. januar 1910. Den 22. oktober 1929 ble han utnevnt av pave Pius XI til apostolisk prefekt for det apostoliske prefektur Yazhou. Da det ble oppgradert til apostolisk vikariat den 16. mars 1933, ble fader Li utnevnt til titulærbiskop og bispeviet 16. mars samme år. == Referanser ==

Matthew Li Rongzhao eller Matthieu Ly-iun-ho (født 14. september 1877 i Hinwenshien i Sichuan i Kina, død 4.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kang

2023-02-04

Kang

['Kategori:Pekere']

Kang kan være: Den nordkinesiske varmesengen Kang, Fylket Kang i byprefekturet Longnan i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina. Kang, et vanlig koreansk etternavn.

Kang kan være: Den nordkinesiske varmesengen Kang, Fylket Kang i byprefekturet Longnan i provinsen Gansu i Folkerepublikken Kina. Kang, et vanlig koreansk etternavn.

Kang kan være:

https://no.wikipedia.org/wiki/Iriri

2023-02-04

Iriri

["Kategori:Amazonas' vassdragsområde", 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Brasilstubber', 'Kategori:Elver i Brasil', 'Kategori:Stubber 2020-07', 'Kategori:Veldig små stubber']

Iriri er ei elv i delstaten Pará i Brasil. Den er ei sideelv til elva Xingu, og er 1 300 km lang. Den har kildeområdet i det tradisjonelle hjemlandet til Panará-folket.

Iriri er ei elv i delstaten Pará i Brasil. Den er ei sideelv til elva Xingu, og er 1 300 km lang. Den har kildeområdet i det tradisjonelle hjemlandet til Panará-folket.

Iriri er ei elv i delstaten Pará i Brasil. Den er ei sideelv til elva Xingu, og er 1 300 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kang_(seng)

2023-02-04

Kang (seng)

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinesisk kultur', 'Kategori:Kinesiske ord og uttrykk', 'Kategori:Mandsjuria', 'Kategori:Møbler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Kang (kinesisk: 炕, pinyin: Kàng; mandsju: nahan; tibetansk: cachi ཚ་ཁྲི་) er en tradisjonell ovnseng eller soveplattform for flere personer, murt opp med murstein eller lignende. Den er kjent og vanlig fremfor alt i Mandsjuria i det nordøstre Kina, men er også kjent i områder derfra og vestover helt inn i Tibet.

Kang (kinesisk: 炕, pinyin: Kàng; mandsju: nahan; tibetansk: cachi ཚ་ཁྲི་) er en tradisjonell ovnseng eller soveplattform for flere personer, murt opp med murstein eller lignende. Den er kjent og vanlig fremfor alt i Mandsjuria i det nordøstre Kina, men er også kjent i områder derfra og vestover helt inn i Tibet. == Byggemåte == Et system av rør (kàngdòng 炕洞) fører røyk og varmluft fra ildstedet inn i kangens indre, slik at den blir oppvarmet nedenfra. Murtstein holder meget godt på varme. Anretninger mellom kaminen som betjener kangen og selve rørsystemet fungerer slik at ikke rørene etterhvert skal bli tilstoppet av aske. Overflatetemperaturen på en oppvarmet Kang er gjerne på 40 °C.I dag blir kanger vanligvis bygget av betong. == Bruk == Om vinteren benyttes kangen ikke bare for nattesøvnen, men også som alment oppholdssted. Til måltider og eventuelt andre gjøremål som trenger en anretning benyttes et tilpasset småbord (kàngjī 炕几 eller kàngzhuōzi 炕桌子) som settes på kangen. Tradisjonelt soves det i en hierarkisk orden. Øverst i hierarkiet er det sted som er nærmest varmekilden (kàngtóu 炕头). Der sov husholdets eldste mann, så fulgte hustruen, deretter de forskjellige familiemedlemmene etter generasjon, alder og kjønn.Kangen benyttes også til tørking av tøyvask (kàngbù 炕布) og innhøstet frukt, og til og med som rugekasse for egg. == Historie == Arkeologiske funn viser at en oppvarmet sengeflate er som konsept kjent i Kina helt tilbake i neolittisk tid; funn som viser dette er gjort i Banpo ved Xi'an i Shaanxi. Sengen i Banpo Xian var av ti centimeter stampet leire på gulvet. Historisk var sengen kalt huoqiang og ble oppvarmet av zhidi, det vil si ved å tenne et åpent bål på sengen. Før man la seg kostet man bort restene. Tangdikteren Meng Jiao skrev i diktet Handi Baixing Yin: Intet brensel å varme opp gulvet med for søvnen; står og gråter med forkjølelse ved midnatt isteden. Gjentatt bålbrenning gjør sengeoverflaten hard og motstandsdyktig mot fukt. Den første formen for oppvarmet sengeplattform oppstod i Kina ved bruk av et enkelt piperør. Denne typen plattform er funnet ved utgraving av et hus fra det første århundre etter Kristus i Heilongjiang. Rørpipen hadde L-form, var bygd av adobe og brostein, og tildekket av steinheller. Oppvarmede vegger med et dobbelt rørpipesystem ble funnet i et gammelt palass fra 300-tallet i provinsen Jilin. Den har en L-formet adobebenk med et dobbelt rørpipesystem. Strukturen er mer kompleks enn det med et enkelt rørsystem, og er strukturelt nærmere en kang. Ordet kang betyr «å tørke», og er belagt i en kinesisk ordbok fra 121 e.Kr. Den eldste ferdig utviklede kang har man funnet restene av i Ninghai i Heilongjiang, i Longquanfupalasset (699-926). == Referanser == == Litteratur == Mareile Flitsch: «Der Kang. Eine Studie zur materiellen Alltagskultur bäuerlicher Gehöfte in der Manjurei», i Opera Sinologica 14, Harrassowitz, 2004 ISBN 3-447-05000-4. == Eksterne lenker == Mud bed influences Chinese ancient culture (Xinhua/peopledaily.com.cn, 30. juli 2005) Ofenbett – Artikel aus der Oeconomischen Encyclopädie (1773 – 1858) von J. G. Krünitz]

Kang (kinesisk: 炕, pinyin: Kàng; mandsju: nahan; tibetansk: cachi ཚ་ཁྲི་) er en tradisjonell ovnseng eller soveplattform for flere personer, murt opp med murstein eller lignende. Den er kjent og vanlig fremfor alt i Mandsjuria i det nordøstre Kina, men er også kjent i områder derfra og vestover helt inn i Tibet.

https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A6r_av_Dazhai_i_jordbruket

2023-02-04

Lær av Dazhai i jordbruket

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Folkerepublikken Kinas historie', 'Kategori:Mao Zedong', 'Kategori:Shanxis historie']

Lær av Dazhai i jordbruket (农业学大寨, pinyin: Nóngyè xué Dàzhài) var en kampanje organisert av Mao Zedong i Folkerepublikken Kina tidlig i 1960-årene. Kampanjen oppfordret bøndene til å dra lærdom av bøndene i folkekommunen Dazhai i det nåværende fylke Xiyang i provinsen Shanxi ved å utøve selvoppofrelse og politisk aktivitet. Folkekommunens leder, Chen Yonggui, fikk en lynkarriere og endte opp i Politbyrået for sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti. Det ble skrevet svært meget om Dazhais eksempel i bøker, tidsskrifter, ukeblader og aviser, og landsbybøndenes innsats var også tema for en rekke filmer. Ifølge propagandaen var de enestående dyktige ikke bare ved sine store avlinger, men de gjennomførte storstilte irrigasjonsprosjekter med kanaler, reservoarer og viadukter. Dette klarte de, het det, ved bare å stole på egne krefter, uten finansiell eller teknisk bistand fra regjeringen. En rekke sanger om Dazhai var populære en tid. Den mest kjente var Dazhai Yakexi, der en uighursk bonde forteller om hvor oppløftet han er etter å ha besøkt Dazhai. Det ble arrangert gruppereiser fra hele Kina til Dazhai, særlig for bønder. Disse reisearrangementene vedvarte til Firerbandens fall og kulturrevolusjonens avslutning i 1976.

Lær av Dazhai i jordbruket (农业学大寨, pinyin: Nóngyè xué Dàzhài) var en kampanje organisert av Mao Zedong i Folkerepublikken Kina tidlig i 1960-årene. Kampanjen oppfordret bøndene til å dra lærdom av bøndene i folkekommunen Dazhai i det nåværende fylke Xiyang i provinsen Shanxi ved å utøve selvoppofrelse og politisk aktivitet. Folkekommunens leder, Chen Yonggui, fikk en lynkarriere og endte opp i Politbyrået for sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti. Det ble skrevet svært meget om Dazhais eksempel i bøker, tidsskrifter, ukeblader og aviser, og landsbybøndenes innsats var også tema for en rekke filmer. Ifølge propagandaen var de enestående dyktige ikke bare ved sine store avlinger, men de gjennomførte storstilte irrigasjonsprosjekter med kanaler, reservoarer og viadukter. Dette klarte de, het det, ved bare å stole på egne krefter, uten finansiell eller teknisk bistand fra regjeringen. En rekke sanger om Dazhai var populære en tid. Den mest kjente var Dazhai Yakexi, der en uighursk bonde forteller om hvor oppløftet han er etter å ha besøkt Dazhai. Det ble arrangert gruppereiser fra hele Kina til Dazhai, særlig for bønder. Disse reisearrangementene vedvarte til Firerbandens fall og kulturrevolusjonens avslutning i 1976.

Lær av Dazhai i jordbruket (农业学大寨, pinyin: Nóngyè xué Dàzhài) var en kampanje organisert av Mao Zedong i Folkerepublikken Kina tidlig i 1960-årene. Kampanjen oppfordret bøndene til å dra lærdom av bøndene i folkekommunen Dazhai i det nåværende fylke Xiyang i provinsen Shanxi ved å utøve selvoppofrelse og politisk aktivitet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Numazu

2023-02-04

Numazu

['Kategori:138°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Honshu', 'Kategori:Japanstubber', 'Kategori:Shizuoka prefektur', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-05']

Numazu (japansk: 沼津市 – Numazu-shi) er en by i Shizuoka prefektur i Japan.

Numazu (japansk: 沼津市 – Numazu-shi) er en by i Shizuoka prefektur i Japan. == Referanser == == Eksterne lenker == (ja) Offisielt nettsted (en) Numazu, Shizuoka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Shizuoka

2023-02-04

Shizuoka

['Kategori:138°Ø', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Honshu', 'Kategori:Japanstubber', 'Kategori:Shizuoka prefektur', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08']

Shizuoka (静岡市; Shizuoka-shi) er en japansk by og hovedstad i Shizuoka prefekturet. Den har status som «by oppnevnt av myndighetene» (政令指定都市; seirei shitei toshi). Navnet på midterste del av byen Shizuoka var mellom 680 og 1869 Sumpu.

Shizuoka (静岡市; Shizuoka-shi) er en japansk by og hovedstad i Shizuoka prefekturet. Den har status som «by oppnevnt av myndighetene» (政令指定都市; seirei shitei toshi). Navnet på midterste del av byen Shizuoka var mellom 680 og 1869 Sumpu. == Referanser == == Eksterne lenker == (ja) Offisielt nettsted (en) Shizuoka, Shizuoka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) 静岡市 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

| bilde = Mt.Fuji_seen_from_Yui_PA.

https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Ma_Yinglin

2023-02-04

Joseph Ma Yinglin

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 22. april', 'Kategori:Fødsler i 1965', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Xingtai', 'Kategori:Sider med Webarchive-mal som lenker til Wayback Machine', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Joseph Ma Yinglin (født 22. april 1965 i Nangong i Xingtai provinsen Hebei i Kina) er katolsk biskop av Kunming i provinsen Yunnan i Folkerepublikken Kina. Han ansees som en av de ledende av de mest regjeringstro av de biskoper som er blitt valgt og ordinert i Folkerepublikken Kina uten pavelig mandat. Han ble ekskommunisert i 2006; pave Frans oppnevet ekskommunikasjonen i 2018.

Joseph Ma Yinglin (født 22. april 1965 i Nangong i Xingtai provinsen Hebei i Kina) er katolsk biskop av Kunming i provinsen Yunnan i Folkerepublikken Kina. Han ansees som en av de ledende av de mest regjeringstro av de biskoper som er blitt valgt og ordinert i Folkerepublikken Kina uten pavelig mandat. Han ble ekskommunisert i 2006; pave Frans oppnevet ekskommunikasjonen i 2018. == Bakgrunn == Ma Yinglin ble presteviet for bispedømmet Xingtai i Hebei i 1989. Han ble generalsekretær for den regjeringslojale kinesiske katolske bispekonferanse i 1998, og ble valgt til viseformann for den kinesiske patriotiske katolske forening i 2004. Rundt 2004 ble han designert som prest knyttet til bispedømmer Kunming, men han tilbragte det meste av sin tid i Beijing fortsatt. Han ble utpekt til en av tre katolske utsendinger til det kinesiske parlament, Den Nasjonale Folkekongressen. == Bispeutnevnelsen med etterspill == Han ble valgt av prester, nonner og legfolk den 21. januar 2006 etter de kinesiske myndigheters foreskrevne prosedyrer til biskop i Kunming, og etter at myndighetene tydelig hadde gitt tilkjenne at man mente han var en utmerket kandidat. Men slik som, var blitt vanlig mange steder i Kina, ble det deretter sendt en underhånden henvendelse til Roma om en godkjennelse. Den uteble, og det lå i luften at det ikke dreide seg om noen forsinkelse, men med at kandidaten ikke hadde pavens tillit. Vatikanet opptrer diskret i tilfelle en kandidat ikke blir bekreftet, men dersom det fra kinesisk side er utbasunert hvem som er nominert, hjelper ikke dette noe særlig. Så ble det uansett bebudet bispevielse – og da kom det kraftige advarsler, formidlet via kardinal Zen i Hongkong. Men Ma ble så likevel og for mange overraskende bispeviet, uten pavelig mandat, den 30. april 2006 i Kunming, av Bernardine Dong Guangqing (88 år) av Wuhan som hovedkonsekrator. Biskop Dong var selv den første illegitimt bispeviede i Folkerepublikken Kinas kirkehistorie i 1958. Men i 1984 forsonte han seg med paven ved at paven underhånden meddelte at han godkjente hans embede. At nettopp han var hovedkonsekrator, ble av pavetro katolikker ansett som særlig provoserende. Men også ni andre biskoper koncelebrerte og ignorerte Romas sterke advarsler. Blant dem var biskop Fang Jianping, hjelpebiskop av Tangshan, som hadde vært en av de fem som ble bispeviet uten pavelig mandat i januar 2000, men som senere hadde søkt om og innhentet pavelig approbasjon. De øvrige åtte var biskopene Anicetus Wang Chongyi av Guiyang, Fang Xingyao av Linyi, Joseph Li Mingshu av Qingdao og Paul Su Yongda av Zhanjiang, koadjutorbiskopene Yu Runchen av Hanzhong og Joseph Zhang Xianwang av Jinan, og hjelpebiskopen Paul He Zeqing av Wanzhou. På ordinasjonsdagen kom kommentarer fra kinesiske myndigheter og fjernsynsfolk som lød heller sarkastisk, som om man med dette demonstrerte at paven ikke hadde noe han skulle ha sagt. Den 4. mai 2006, meddelte Den hellige stolsk pressekontor at Ma var blitt automatisk ekskommunisert for å ha latt seg bispevie uten pavelig mandat.Det kom senere også frem at det store oppbudet av biskoper ved seremonien tildels skyldtes press, trusler eller regelrett lureri. Det var også en annen slik bispevielse uten pavelig mandat omtrent samtidig, den 3. mai (Joseph Liu Xinhong av Anhui), og Vatikanet rykket ut med en uttalelse som uttrykte pave Benedikt XVIs «dype sorg» over slike handlinger som ikke respekterer katolsk kirkelig orden. I desember – etter nok en slik utnevnelse – kom nok en skarp avvisning fra Roma. Illegitimiteten ble påpekt, og det ble atter minnet om at kirkeloven har bestemmelser om automatisk ekskommunikasjon for bispevielser uten pavelig mandat. == Som biskop == Biskop Ma sa han ville oppholde seg det meste av tiden i Kunming, trass i sine ledelsesverv i Beijing, blant annet som sekretær for den regimeapproberte katolske bispekonferanse i Kina. Men han ba om avløsning fra rektorstillingen i Hebeis presteseminar i Nord-Kina. I juni 2006 skapte det et visst oppstuss da chief executive for Hongkong, den aktivt praktiserende katolikk Donald Tsang Yam-kuen, under et besøk i Kunming gikk til en morgenmesse feiret av biskop Ma. Det ble etterpå fra hongkonghold fremholdt at Tsang går til messe hver eneste dag uansett hvor han måtte være, uten å tenke gjennom eller skjele til politiske tolkningsmuligheter; han aktet ikke å demonstrere noen tilslutning til en bispevielse uten pavelig mandat. I november-desember 2007 deltok han på et kirkelig studieprogram i Belgia for kirkelig ledelse og pastoralt arbeid. De andre biskoper som deltok, var biskop Joseph Xu Honggen av Suzhou, koadjutorbiskop Paul Pei Junmin av Liaoning, koadjutorbiskop John Wang Renlei av Xuzhou og hjelpebiskop Paul He Zeqing av Wanzhou (Wanxian). Han ble tidlig i 2008 utnevnt til den stående komite for det kinesiske folks politiske konsultative konferanse, sammen med blant annet biskop Francis Lu Xinping av Nanjing. Under en minnetilstelning i Beijing i desember 2008 i anledning at det var 50 år siden etableringen av kinesisk «selvutvelgelse og selvordinasjon» av biskoper, var biskop Ma en av hovedtalerne. Han ble nokså isolert i bispekollegiet. Ved bispevielser/innsettelser blehan ikke invitert, eller bare invitert etter betydelig press fra myndighetspersoner. Ved bispeinnsettelsen av biskop Paul Meng Qinglu i Bameng i april 2010 var han først ikke invitert, men fikk så komme men måtte da nøye seg med å sitte i sitt biskoppelige ornat blant prestene – ikke blant biskopene. == Opphevelse av ekskommunikasjonen == Den 22. september 2018 opphevet pave Frans de ekskommunikasjoner som var blitt erklært å hvile over Joseph Ma Yinglin og ytterligere seks biskoper som tidligere var blitt utnevnt av de kinesiske myndigheter og bispeviet uten pavelig mandat.. Fra 2018 har han mer og mer vært hovedkonsekrator ved bispevielser. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916 Erkebiskop Mario Zanin (1890-1958) *1934 Kardinal Paul Yü Pin (Yu Bin) (1901-1978) *1936 Erkebiskop Giuseppe Ferruccio Maurizio Rosà (1888-1961) *1946 Biskop Joseph Li Taonan (Li Daonan) (1901-1978) *1951 Erkebiskop Bernardin Dong Guangqing (1917-2007) *1958 Erkebiskop Joseph Ma Yinglin (1965-) *2006 == Referanser ==

Joseph Ma Yinglin (født 22. april 1965 i Nangong i Xingtai provinsen Hebei i Kina) er katolsk biskop av Kunming i provinsen Yunnan i Folkerepublikken Kina.

https://no.wikipedia.org/wiki/Yokohama

2023-02-04

Yokohama

['Kategori:139°Ø', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kanagawa prefektur', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Yokohama']

Yokohama (横浜市; Yokohama-shi) er hovedstaden i prefekturet Kanagawa i Japan. Yokohama er Japans nest største by med 3,7 millioner innbyggere (2015). Med forsteder har den 4,4 millioner innbyggere. Sammen med Kawasaki og Chiba er Yokohama en del av Stortokyo.

Yokohama (横浜市; Yokohama-shi) er hovedstaden i prefekturet Kanagawa i Japan. Yokohama er Japans nest største by med 3,7 millioner innbyggere (2015). Med forsteder har den 4,4 millioner innbyggere. Sammen med Kawasaki og Chiba er Yokohama en del av Stortokyo. == Geografi == Yokohama ligger på vestsiden av Tokyobukten omkring 30 km sør for Tokyo. Klimaet er mildt med en gjennomsnittstemperatur på 16,6 °C. == Historie == Yokohamas historie kan spores tilbake til det 11. århundre, men inntil slutten av Edo-perioden på midten av det 19. århundre var den en liten fiskerlandsby. På den tiden var Japan et meget lukket land med sparsom kontakt med omverdenen, ikke minst til Vesten. I 1850-årene kom en amerikansk krigsflåte imidlertid til landet og forlangte at Japan skulle åpne en rekke havner for handel. Flåten la da til i bukten like sør for Yokohama. Det herskende Tokugawa-shogunatet aksepterte dette forlangende i 1853, og det ble først besluttet å åpne den travle Kanagawa-juku, som lå på forbindelsesveien mellom Edo og Kyoto/Osaka. Imidlertid var shogunatet utrygt ved denne plasseringen, og derfor ble det oppført havnefasiliteter i den lille søvnige fiskelandsbyen Kanagawa (som er i dag bydelen Kanagawa i Yokohama) i stedet. Denne havnen åpnet 2. juni 1859. Havnen ble snart et knutepunkt for Japans utenrikshandel. Dette førte blant annet til etableringen av den første engelskspråklige avisen i Japan, Japan Herald, som begynte å komme ut i Yokohama i 1861. Utlendingene bosatte seg i et distrikt som ble kalt «Kannai» (innenfor vollen), fordi det ble omgitt av en vollgrav. Utlendingene oppnådde diplomatisk beskyttelse såvel innenfor som utenfor vollgraven, noe som førte til en rekke praktiske problemer. Etter Meiji-restaurasjonen i 1868 ble havnen utvidet av hensyn til silkehandelen, der den viktigste handelspartneren var Storbritannia. Vestlig påvirkning nådde ofte Japan gjennom Yokohama, for eksempel Japans første dagsavis (1871) og landets første gassgatebelysning (1872). Samme år ble Japans første jernbaneforbindelse oppført mellom Yokohama og Tokyo. I 1887 ble byens første kraftverk, som var kullbasert, ferdigbygd under ledelse av Samuel Cocking, en britisk handelsmann. I første omgang var det til privat bruk, men det ble begynnelsen på etableringen av byens elektrisitetsverk. Byen fikk bystatus i 1889, og et tiår senere ble den ekstraterritorielle statusen, som utlendingene hadde, opphevet. På det tidspunktet var Yokohama den mest kosmopolitiske byen i Japan, med utstrakte områder bebodd av utlendinger. Begynnelsen av det 20. århundre var karakterisert av omfattende industrialisering i Yokohama. En lang rekke fabrikker ble bygd, især i nord, mot Kawasaki. Dette området fikk i ettertid navnet Keihin. Den voksende industrien brakte velstand til byen med en rekke velstående handelsfamilier, som bygget seg fornemme beboelseseiendommer. Men samtidig virket byen som en magnet for den fattige landbefolkningen, også fra Korea, som dro til byen for å arbeide i fabrikkene. De bosatte seg i Minami Ōta-området, som ble et stort slumområde. Den 1. september 1923 ble Kanto-området rammet av et kraftig jordskjelv, og omkring 23 000 av Yokohamas befolkning mistet livet. I dagene etter skjelvet fant det sted massakrer på koreanere i Kojiki-Yato, som følge av rykter om at de hadde for eksempel forgiftet brønner. Så mange som 6000 koreanere kan ha blitt drept. Dette førte til at krigsrettstilstanden ble innført, som først ble opphevet 19. november samme år. Bygningsrester etter jordskjelvet ble etterpå anvendt til landgjenvinning, og det ble oppført parker på de nye landområdene, bl.a. Yamashitaparken ved havnen, som åpnet i 1930. Byen ble gjenoppbygd, men under annen verdenskrig ble den kraftig bombet i over tretti amerikanske bombetokter. Især det store angrepet 29. mai 1945 gjorde stor skade, idet 7–8000 mennesker omkom, og omkring 1/3 av byen ble lagt i ruiner den dagen. I årene etter krigen, da Japan var okkupert av amerikanske styrker (1945-1951), fungerte Yokohama som en av de viktigste transitthavnene for forsyninger og transport av amerikansk militærpersonell. Det gjaldt ikke minst under Koreakrigen. Etter okkupasjonen flyttet de fleste amerikanske flåteaktivitetene til en base i Yokosuka litt lenger sør. I 1956 fikk Yokohama storbyrstatus, og byen er etterhvert blitt en moderne storby. Fra de senere år kan nevnes oppførelsen av bydelen Minato Mirai 21 gjennom landgjenvinning, et prosjekt som begynte i 1983. Her ble den store Yokohama Exotic Showcase avholdt i 1989, hvorunder en magnetsvevebane for første gang i landets historie ble demonstrert, like som verdens daværende største pariserhjul ble tatt i bruk. I 1993 åpnet det som den gang var Japans høyeste bygning, Yokohama Landmark Tower, og i 2002 fant finalen i VM i fotball sted på Nissan stadion i byen. == Økonomi == Byen er økonomisk velfundert med betydelig shipping-, bioteknologi- og halvlederbransjer. Nissan har hatt sitt hovedkvarter i Yokohama siden 2010. == Ledelse og administrasjion == Byen består av atten bydeler. Byrådet består av 86 medlemmer, og den sittende borgermesteren er Fumiko Hayashi pr. mai 2017. == Turisme == I 2015 besøkte 37,6 millioner personer byen. == Yokohama og Norge == Verdenskjente Kirin Beer er etterfølgeren etter et bryggeri som nordmannen Johan Martinius Thoresen (født 18. mai 1834 i Arendal, Aust-Agder) startet i Yokohama i 1870. Han skiftet navn til William Copeland etter at han fikk amerikansk statsborgerskap. == Søsterbyer == San Diego, USA Mumbai, India Constanta, Romania Lyon, Frankrike Manila, Filippinene Shanghai, Kina Vancouver, Canada Odessa, Ukraina == Symboler == Trær: kamelia, Camellia sasanqua, ginkgo, keaki, Shii-Castanopsis, Viburnum awabuki Blomst: Rosen == Bydeler == Yokohama har 18 bydeler: == Referanser == == Eksterne lenker == (ja) Offisielt nettsted (en) Yokohama – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) 横浜市 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Kōhoku-ku (港北区) er en av de 18 bydelene i Yokohama i Kanagawa prefektur, Japan. Kōhoku er bydelen med det største innbyggertallet i Yokohama.

https://no.wikipedia.org/wiki/Francis_Xavier_Guo_Zhengji

2023-02-04

Francis Xavier Guo Zhengji

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 3. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Indre Mongolia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Francis Xavier Guo Zhengji (født 15. april 1914 i fylket Dengkou i Kina, død 3. mai 2004 i Yinchuan) var katolsk biskop av bispedømmet Bameng i den autonome region Indre Mongolia i Folkerepublikken Kina.

Francis Xavier Guo Zhengji (født 15. april 1914 i fylket Dengkou i Kina, død 3. mai 2004 i Yinchuan) var katolsk biskop av bispedømmet Bameng i den autonome region Indre Mongolia i Folkerepublikken Kina. == Liv og virke == === Prest === Guo Zhenji ble født i en katolsk familie. Han begynte på det lokale juniorseminaret i 1929 og ble ordinert prest for bispedømmet Ningxia i 1942. Etter videre studier ved kinesiskfakultetet ved Fu Jen katolske universitet i Beijing underviste han i seks år ved to presteseminarer før han ble bispedømmeprokurator. Under årene med reform ved arbeid (1958–1978) var han ved to landbruksfangeleirer og et saltutvinningsanlegg.Etter løslatelsen i 1979 gjenopptok han sitt prestelige arbeid. === Biskop === I oktober 1990 ble han ordinert til første biskop av Bameng, et bispedømme opprettet i Kina (uten pavelig approbasjon) for en del av det gamle bispedømmet Ningxia. Det omfatter Bayan Nur, Wuhai og Alxa. Han talte flytende latin, fransk og engelsk, og ble akseptert også av områdets «undergrunnskatolikker». == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532–1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649–1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675–1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693–1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724–1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718–1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744–1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785–1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798–1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834–1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852–1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872–1960) *1916 Kardinal Antonio Riberi (1897–1967) *1934 Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897–1978) *1949 Biskop Joseph Zong Huaide (1917–1997) *1958 Biskop Francis Xavier Guo Zhengji (1914–2004) *1990 == Referanser ==

Francis Xavier Guo Zhengji (født 15. april 1914 i fylket Dengkou i Kina, død 3.

https://no.wikipedia.org/wiki/Francis_Zhou_Shanfu

2023-02-04

Francis Zhou Shanfu

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hebei', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Francis Zhou Shenfu (født 1915, død 5. januar 1989) var katolsk «undergrunns»biskop av Yixian i Hebei i Folkerepublikken Kina. Han ble hemmelig bispeviet av undergrunnsbiskopen Peter Joseph Fan Xueyan av Baoding i 1981.

Francis Zhou Shenfu (født 1915, død 5. januar 1989) var katolsk «undergrunns»biskop av Yixian i Hebei i Folkerepublikken Kina. Han ble hemmelig bispeviet av undergrunnsbiskopen Peter Joseph Fan Xueyan av Baoding i 1981. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916 Erkebiskop Mario Zanin (1890-1958) *1934 Kardinal Paul Yü Pin (Yu Bin) (1901-1978) *1936 Biskop Giuseppe Ferruccio Maurizio Rosà (1888-1961) *1946 Biskop Peter Joseph Fan Xueyan (1907-1992) *1951 Biskop Paul Liu Shuhe (1919-1993) *1982 Biskop Vincent Huang Shoucheng (1923-2016) *1985 Biskop Francis Zhou Shanfu (1915-1989) *1981 == Referanser ==

Francis Zhou Shenfu (født 1915, død 5. januar 1989) var katolsk «undergrunns»biskop av Yixian i Hebei i Folkerepublikken Kina.

https://no.wikipedia.org/wiki/Zhang_Hualiang

2023-02-04

Zhang Hualiang

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Liaoning', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Zhang Hualiang (født 1913, død april 1989) var kinesisk katolsk biskop av Shenyang/Liaoning.

Zhang Hualiang (født 1913, død april 1989) var kinesisk katolsk biskop av Shenyang/Liaoning. == Biografi == Han ble valgt til biskop av Liaoning i juli 1987 etter avdøde biskop Zhao Youmin, og ordinert 16. oktober 1988. Han ble også rektor ved presteseminaret i Shenyang. Han hadde vært biskop av Liaoning i bare et halvt år før han døde av kreft i april 1988. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916 Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934 Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949 Biskop Joseph Zong Huaide (1917-1997) *1958 Biskop Zhang Hualiang (1913-1989) *1988 == Referanser ==

Zhang Hualiang (født 1913, død april 1989) var kinesisk katolsk biskop av Shenyang/Liaoning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Afrikamesterskapet_i_fotball

2023-02-04

Afrikamesterskapet i fotball

['Kategori:Afrikamesterskapet i fotball for menn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1957', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Veldig store stubber']

Dette er en artikkel om Afrikamesterskapet for herrer. For mesterskapet for kvinner, se Afrikamesterskapet i fotball for kvinnerAfrikamesterskapet i fotball er en landslagsturnering i Afrika som blir organisert av CAF hvert annet år. Fra 2013 arrangeres turneringen i oddetallsår. Mesterskapet som skulle vært arrangert i 2021 ble flyttet til januar 2022.

Dette er en artikkel om Afrikamesterskapet for herrer. For mesterskapet for kvinner, se Afrikamesterskapet i fotball for kvinnerAfrikamesterskapet i fotball er en landslagsturnering i Afrika som blir organisert av CAF hvert annet år. Fra 2013 arrangeres turneringen i oddetallsår. Mesterskapet som skulle vært arrangert i 2021 ble flyttet til januar 2022. == Medaljevinnere == == Vinnere sortert etter antall seiere == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) African Cup of Nations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Afrikamesterskapet i fotball for kvinner arrangeres av CAF, og har til hensikt å finne ut hvilket av CAFs medlemsland som er best i kvinnefotball. Det er blitt arrangert ni afrikamesterskap, og åtte av dem er vunnet av Nigeria.

2023-02-04

Sør-Afrikas kvinnelandslag i fotball

Sør-Afrikas kvinnelandslag i fotball representerer Sør-Afrika i internasjonal fotball. Sør-Afrika er et av Afrikas beste lag.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mammutkrysset

2023-02-04

Mammutkrysset

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg', 'Kategori:Veikryss, rundkjøringer og trafikkmaskiner']

Mammutkrysset er et veikryss i Tønsberg kommune, og er Vestfolds tettest trafikkerte veikryss med omtrent 50 000 biler pr. døgn. Krysset er eneste ferdselsåre for trafikk til og fra Nøtterøy og Tjøme. Fylkesveiene 325Fylkesvei 325 Stoltenbergs gate og 308Fylkesvei 308 Nøtterøyveien krysser 311Fylkesvei 311 Ringveien og 308Fylkesvei 308 Nedre Langgate. Krysset er lysregulert og det er 14 kjørefelt inn i krysset. Trafikken stanser ofte opp når Kanalbrua åpnes for skipstrafikk. En automatisk bomstasjon var plassert mellom brua og krysset i perioden 2003–2016.

Mammutkrysset er et veikryss i Tønsberg kommune, og er Vestfolds tettest trafikkerte veikryss med omtrent 50 000 biler pr. døgn. Krysset er eneste ferdselsåre for trafikk til og fra Nøtterøy og Tjøme. Fylkesveiene 325Fylkesvei 325 Stoltenbergs gate og 308Fylkesvei 308 Nøtterøyveien krysser 311Fylkesvei 311 Ringveien og 308Fylkesvei 308 Nedre Langgate. Krysset er lysregulert og det er 14 kjørefelt inn i krysset. Trafikken stanser ofte opp når Kanalbrua åpnes for skipstrafikk. En automatisk bomstasjon var plassert mellom brua og krysset i perioden 2003–2016. == Historikk og planer == === Tiltak === Det er flere ganger foreslått tiltak i Mammutkrysset, blant annet å bygge det om til rundkjøring. I rekkefølgebestemmelsene til utbyggingen av bydelen Kaldnes er det bestemt at før det kan bygges ut mer enn 50 prosent, må Mammutkrysset utbedres. Utbedringer var også planlagt i den bomfinansierte Tønsbergpakkens fase 2, som ble skrinlagt på grunn av motstand mot bomringen. Arkitektene Ivar Lunde og Morten Løvseth laget i 1995 et forslag til gangbru over Mammutkrysset, men denne har ikke blitt bygget. === Uten lysregulering === Krysset var uten lysregulering i januar 2009 etter at en bilist krasjet i styringsenheten og ødela denne 29. desember 2008. Det tok fire uker å erstatte styringen. == Referanser == == Eksterne lenker == Kart

Mammutkrysset er et veikryss i Tønsberg kommune, og er Vestfolds tettest trafikkerte veikryss med omtrent 50 000 biler pr. døgn.

https://no.wikipedia.org/wiki/I.H._Monrad_Aas

2023-02-04

I.H. Monrad Aas

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 21. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forskere', 'Kategori:Personer fra Steinkjer kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Inge Harald Monrad Aas (født 21. oktober 1948 i Steinkjer) er en norsk forsker. Han har embedseksamen (1973), lisentiatgrad (1979) og doktorgrad (1983) i odontologi fra Universitetet i Oslo. Han begynte som forsker i 1976 og har arbeidet med flere ulike tema: helsetjenesteforskning, telemedisin, management, helsepolicy, psykiatri og forskningsmetode. Han har hatt professorkompetanse siden 1994. Han har vært invitert taler ved internasjonale konferanser i Europa, Australia, New Zealand, USA og Midtøsten, vært referee for flere vitenskapelige tidsskrifter, vært opponent ved doktordisputaser, og evaluert forskningsmiljøer i andre land.Han ble medlem av Royal Society of Medicine (London) i 2011. Han har arbeidet ved Universitetet i Oslo (1976–1984), Norsk Institutt for Sykehusforskning (1985–1989) , Nordiska Högskolan för Folkhälsoventenskap i Göteborg (1990–1995), Arbeidsforskningsinstituttet i Oslo (1995–2006), Forskningsavdelingen ved Psykiatrien i Vestfold HF (2006–2011) og Forskningsenheten ved Klinikk Psykisk Helse og Rusbehandling ved Sykehuset i Vestfold HF (2012-2017).

Inge Harald Monrad Aas (født 21. oktober 1948 i Steinkjer) er en norsk forsker. Han har embedseksamen (1973), lisentiatgrad (1979) og doktorgrad (1983) i odontologi fra Universitetet i Oslo. Han begynte som forsker i 1976 og har arbeidet med flere ulike tema: helsetjenesteforskning, telemedisin, management, helsepolicy, psykiatri og forskningsmetode. Han har hatt professorkompetanse siden 1994. Han har vært invitert taler ved internasjonale konferanser i Europa, Australia, New Zealand, USA og Midtøsten, vært referee for flere vitenskapelige tidsskrifter, vært opponent ved doktordisputaser, og evaluert forskningsmiljøer i andre land.Han ble medlem av Royal Society of Medicine (London) i 2011. Han har arbeidet ved Universitetet i Oslo (1976–1984), Norsk Institutt for Sykehusforskning (1985–1989) , Nordiska Högskolan för Folkhälsoventenskap i Göteborg (1990–1995), Arbeidsforskningsinstituttet i Oslo (1995–2006), Forskningsavdelingen ved Psykiatrien i Vestfold HF (2006–2011) og Forskningsenheten ved Klinikk Psykisk Helse og Rusbehandling ved Sykehuset i Vestfold HF (2012-2017). == Utvalgte publikasjoner == «Global Assessment of Functioning (GAF): properties and frontier of current knowledge» In: Annals of General Psychiatry 2010; 9: 20 fulltekst «Guidelines for rating Global Assessment of Functioning (GAF)» In: Annals of General Psychiatry 2011; 10: 2 [1] «The future of telemedicine – take the organisational challenge!». In: Journal of Telemedicine and Telecare 2007; 13: 379-381. abstract The organizational challenge for health care from telemedicine and e-health. The Work Research Institute, Oslo 2007. (155 pages). [2] «Organizational centralization in radiology». In: Journal of Telemedicine and Telecare 2006; 12: 27-32. abstract «Changes in the job situation due to telemedicine». In: Journal of Telemedicine and Telecare 2002; 8: 41-47. abstract «Telemedical work and co-operation», In: Journal of Telemedicine and Telecare 2001; 7:212-218. abstract «A qualitative study of the organizational consequences of telemedicine». In: Journal of Telemedicine and Telecare 2001;7: 18-26. abstract «Organizational change: Decentralization in hospitals». In: International Journal of Health Planning and Management 1997;12:103-114. abstract «Incentives and financing methods». In: Health Policy 1995; 34: 205-220. abstract «Malpractice». Quality Assurance in Health Care 1991;3:21-39. abstract Poliklinikker og dagkirurgi. Virksomhets-beskrivelse for ambulant helsetjeneste. (Outpatient clinics and daysurgery. Desribing the activity of ambulatory care). NHV-rapport 1991:4, Nordiska Hälsovårdshögskolan, Göteborg 1991, (107 pages). Aas IHM, Freeman JL, Palmer GR & Fetter RB. The making of Norwegian DRGs. NIS report 3/89. Trondheim 1988. (147 pages). ISBN 82-595-5615-4 «Variability of a dental morphological trait». In: Acta Odontologica Scandinavica 1983;41:257-263. [3] == Biografi == Who's Who in the World (18th- editions) (ISBN 0-8379-1125-7). Aftenposten Morgen; biografiseksjonen. 21. oktober 2008 == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Publikasjoner av I.H. Monrad Aas i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin

Inge Harald Monrad Aas (født 21. oktober 1948 i Steinkjer) er en norsk forsker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Estadio_Jos%C3%A9_Rico_P%C3%A9rez

2023-02-04

Estadio José Rico Pérez

['Kategori:0°V', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Alicante', 'Kategori:Arenaer i Fotball-VM 1982', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk i provinsen Alicante', 'Kategori:Fotballstadioner i Spania', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spaniastubber', 'Kategori:Stubber 2022-03']

Estadio José Rico Pérez er et idrettsanlegg i Alicante i Spania. Stadionet benyttes for tiden mest til fotballkamper. Det ble bygget i 1974 og har for tiden en tilskuerkapasitet på 29 584. Det er hjemmebanen til fotballklubbene Hércules CF og Alicante CF. Under VM i fotball 1982 ble det spilt tre kamper her, deriblant bronsefinalen mellom Polen og Frankrike.

Estadio José Rico Pérez er et idrettsanlegg i Alicante i Spania. Stadionet benyttes for tiden mest til fotballkamper. Det ble bygget i 1974 og har for tiden en tilskuerkapasitet på 29 584. Det er hjemmebanen til fotballklubbene Hércules CF og Alicante CF. Under VM i fotball 1982 ble det spilt tre kamper her, deriblant bronsefinalen mellom Polen og Frankrike.

Estadio José Rico Pérez er et idrettsanlegg i Alicante i Spania. Stadionet benyttes for tiden mest til fotballkamper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Impulskort

2023-02-04

Impulskort

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kollektivtransport i Oslo', 'Kategori:Kollektivtransport i Viken', 'Kategori:Ruter']

Impulskort er et elektronisk engangskort som tilbys av Vy og Ruter i Oslo og Akershus, som en del av billettsystemet Flexus. Høsten 2010 ble impulskort for første gang testet blant trafikanter. Kortet ble fra starten solgt med enkeltbilletter i et begrenset antall billettautomater, men selges deretter fra alle Ruters billettautomater. Også 24-timersbillett og «rufusbillett» (gruppebillett for barnehager og grunnskoleklasser) tilbys på impulskort. Et impulskort må leses av i en Flexus-leser («aktiveres»/«valideres») før det fungerer som gyldig billett. En enkeltbillett på et impulskort virker på samme måte som stemplede, papirbaserte enkeltbilletter, med gyldighet i én time fra stempling eller aktivering. Det samme gjelder 24-timersbillett, bare med gyldighet i 24 timer fra stempling/aktivering. Det er umulig å se på kortet når billetten i det utløper. Ved bruk som overgangsbillett må man derfor lese av kortet på en kortleser om man vil forsikre seg om at man har gyldig billett. På busser og trikker må dette gjøres etter at man har gått ombord. Dersom billetten på kortet er utløpt og man dermed ikke har gyldig billett, må dette kjøpes hos føreren. Enkeltbilletter ombord er priset høyere enn på andre utsalgssteder. Det er selvfølgelig også mulig å ha med seg flere forhåndskjøpte enkeltbilletter som man kan benytte om billetten er utløpt. På grunn av store forsinkelser i innføringen av Flexus-systemet er impulskortene Ruter benyttet fra starten av, foreldet. De ble laget før Ruters tid, og var utstyrt med gammel Sporveiene-logo og foreldet nettadresse. Ruter valgte likevel å ta kortene i bruk, da det er kostbart å produsere nye. I 2012 fikk nye opplag av kortet nytt design.Mediet som benyttes for impulskortene er et papirbasert, kontaktløst smartkort.

Impulskort er et elektronisk engangskort som tilbys av Vy og Ruter i Oslo og Akershus, som en del av billettsystemet Flexus. Høsten 2010 ble impulskort for første gang testet blant trafikanter. Kortet ble fra starten solgt med enkeltbilletter i et begrenset antall billettautomater, men selges deretter fra alle Ruters billettautomater. Også 24-timersbillett og «rufusbillett» (gruppebillett for barnehager og grunnskoleklasser) tilbys på impulskort. Et impulskort må leses av i en Flexus-leser («aktiveres»/«valideres») før det fungerer som gyldig billett. En enkeltbillett på et impulskort virker på samme måte som stemplede, papirbaserte enkeltbilletter, med gyldighet i én time fra stempling eller aktivering. Det samme gjelder 24-timersbillett, bare med gyldighet i 24 timer fra stempling/aktivering. Det er umulig å se på kortet når billetten i det utløper. Ved bruk som overgangsbillett må man derfor lese av kortet på en kortleser om man vil forsikre seg om at man har gyldig billett. På busser og trikker må dette gjøres etter at man har gått ombord. Dersom billetten på kortet er utløpt og man dermed ikke har gyldig billett, må dette kjøpes hos føreren. Enkeltbilletter ombord er priset høyere enn på andre utsalgssteder. Det er selvfølgelig også mulig å ha med seg flere forhåndskjøpte enkeltbilletter som man kan benytte om billetten er utløpt. På grunn av store forsinkelser i innføringen av Flexus-systemet er impulskortene Ruter benyttet fra starten av, foreldet. De ble laget før Ruters tid, og var utstyrt med gammel Sporveiene-logo og foreldet nettadresse. Ruter valgte likevel å ta kortene i bruk, da det er kostbart å produsere nye. I 2012 fikk nye opplag av kortet nytt design.Mediet som benyttes for impulskortene er et papirbasert, kontaktløst smartkort. == Referanser ==

Impulskort er et elektronisk engangskort som tilbys av Vy og Ruter i Oslo og Akershus, som en del av billettsystemet Flexus.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gematri

2023-02-04

Gematri

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', "Kategori:Johannes' åpenbaring", 'Kategori:Typografi']

Gematri (fra hebr. גימטריה, gimatr-ja) er en hermeneutisk teknikk hvor man tilskriver bokstaver sifferverdier og bruker verdiene til å tolke teksten ved hjelp av tallsymbolikk. Grunnlaget for dette er at i noen skriftspråk hadde man ikke egne tall, men ga bokstavene sifferverdier og brukte dem som tall, jfr. romernes tallsystem. Andre eksempler er gresk, hebraisk og futharken. Gematri er vanlig innen jødisk og islamsk mystikk og til tider innen noen kristne kretser. Eksempelvis kan man tolke et navn ved hjelp av summen av bokstavenes sifferverdier og ut fra det si noe om personens egenskaper. Et av de mest kjente eksemplene finner vi i Bibelen: Det sørger for at alle - små og store, rike og fattige, frie menn og treller - får et merke på sin høyre hånd eller på pannen.Og ingen kan kjøpe eller selge uten å ha dette merket: dyrets navn eller det tall som svarer til navnet. Her trengs det visdom. Den som har forstand, han får regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall, og tallet for det er 666. Ved å finne et tallsystem og et regelsett som passer kan nesten hvilket som helst navn få den egenskapen man ønsker. Noen eksempler: En av pavens titler skulle angivelig ha vært "VICARIVS FILII DEI" (Guds sønns stedfortreder - tittelen finnes ikke i eldre kilder og synes å ha oppstått i antikatolsk hensikt) og om man summerer de romerske sifrene i den tittelen blir det V+I+C+I+V+I+L+I+I+D+I = 5+1+100+1+5+50+1+1+500+1 = 666. Hebraisk for Keiser Nero er "ksr nwrn" og skal også gi 666. Dersom vi setter A=101, B=102 o.s.v. får vi at summen av HITLER = 666.

Gematri (fra hebr. גימטריה, gimatr-ja) er en hermeneutisk teknikk hvor man tilskriver bokstaver sifferverdier og bruker verdiene til å tolke teksten ved hjelp av tallsymbolikk. Grunnlaget for dette er at i noen skriftspråk hadde man ikke egne tall, men ga bokstavene sifferverdier og brukte dem som tall, jfr. romernes tallsystem. Andre eksempler er gresk, hebraisk og futharken. Gematri er vanlig innen jødisk og islamsk mystikk og til tider innen noen kristne kretser. Eksempelvis kan man tolke et navn ved hjelp av summen av bokstavenes sifferverdier og ut fra det si noe om personens egenskaper. Et av de mest kjente eksemplene finner vi i Bibelen: Det sørger for at alle - små og store, rike og fattige, frie menn og treller - får et merke på sin høyre hånd eller på pannen.Og ingen kan kjøpe eller selge uten å ha dette merket: dyrets navn eller det tall som svarer til navnet. Her trengs det visdom. Den som har forstand, han får regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall, og tallet for det er 666. Ved å finne et tallsystem og et regelsett som passer kan nesten hvilket som helst navn få den egenskapen man ønsker. Noen eksempler: En av pavens titler skulle angivelig ha vært "VICARIVS FILII DEI" (Guds sønns stedfortreder - tittelen finnes ikke i eldre kilder og synes å ha oppstått i antikatolsk hensikt) og om man summerer de romerske sifrene i den tittelen blir det V+I+C+I+V+I+L+I+I+D+I = 5+1+100+1+5+50+1+1+500+1 = 666. Hebraisk for Keiser Nero er "ksr nwrn" og skal også gi 666. Dersom vi setter A=101, B=102 o.s.v. får vi at summen av HITLER = 666. == Referanser ==

Gematri (fra hebr. , gimatr-ja) er en hermeneutisk teknikk hvor man tilskriver bokstaver sifferverdier og bruker verdiene til å tolke teksten ved hjelp av tallsymbolikk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Magda_Genuin

2023-02-04

Magda Genuin

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Italia under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Fødsler 17. juni', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Italienske langrennsløpere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Personer fra provinsen Belluno', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Magda Genuin (født 17. juni 1979) er en italiensk langrennsløper som har konkurrert internasjonalt siden 1997. Hun ble født i byen Agordo, men hun bor i Falcade, og går for den italienske skiklubben C.S. Esercito. Hun har hovedsakelig sin styrke i sprint, men hun har også gode resultater fra distanseløp i fristil. Hun debuterte i verdenscupen den 17. mars 2000, på 5 km klassisk i Bormio. Hun har deltatt regelmessig i verdenscupen siden sesongen 2001/02. Genuins beste sammenlagtplassering i verdenscupen er 29.-plassen fra sesongen 2007/08. Samme sesong kom hun på 14.-plass i sprintcupen, og hun tok sin første pallplassering i et verdenscuprenn, en tredjeplass på sprinten i fristil i Canmore. I sesongen 2008/09 tok Genuin sin andre pallplassering, en tredjeplass, på sprinten i fristil i Rybinsk. I sprintstafett har hun en seier, sammen med Arianna Follis, også det i sesongen 2008/09. Hun har ofte deltatt på det italienske stafettlaget i verdenscupen, og hennes beste resultat i stafett er en tredjeplass. Genuin har deltatt i alle utgavene av Tour de Ski, og hun har en 30.-plass fra den andre utgaven som beste sammenlagtplassering. De beste enkeltresultatene er to fjerdeplasser, og begge er i sprint. Hun deltok i OL i 2002 og 2006, og hennes beste resultat er en 19.-plass fra sprinten i 2006. Hun tok 22.-plass på samme distanse i 2002. Genuin var også med på det italienske stafettlaget som ble nummer seks i VM i 2007. De andre på laget var Marianna Longa, Sabina Valbusa og Arianna Follis. Under det samme mesterskapet fikk hun sitt beste individuelle resultat i VM-sammenheng, 12.-plass på 10 km fristil.

Magda Genuin (født 17. juni 1979) er en italiensk langrennsløper som har konkurrert internasjonalt siden 1997. Hun ble født i byen Agordo, men hun bor i Falcade, og går for den italienske skiklubben C.S. Esercito. Hun har hovedsakelig sin styrke i sprint, men hun har også gode resultater fra distanseløp i fristil. Hun debuterte i verdenscupen den 17. mars 2000, på 5 km klassisk i Bormio. Hun har deltatt regelmessig i verdenscupen siden sesongen 2001/02. Genuins beste sammenlagtplassering i verdenscupen er 29.-plassen fra sesongen 2007/08. Samme sesong kom hun på 14.-plass i sprintcupen, og hun tok sin første pallplassering i et verdenscuprenn, en tredjeplass på sprinten i fristil i Canmore. I sesongen 2008/09 tok Genuin sin andre pallplassering, en tredjeplass, på sprinten i fristil i Rybinsk. I sprintstafett har hun en seier, sammen med Arianna Follis, også det i sesongen 2008/09. Hun har ofte deltatt på det italienske stafettlaget i verdenscupen, og hennes beste resultat i stafett er en tredjeplass. Genuin har deltatt i alle utgavene av Tour de Ski, og hun har en 30.-plass fra den andre utgaven som beste sammenlagtplassering. De beste enkeltresultatene er to fjerdeplasser, og begge er i sprint. Hun deltok i OL i 2002 og 2006, og hennes beste resultat er en 19.-plass fra sprinten i 2006. Hun tok 22.-plass på samme distanse i 2002. Genuin var også med på det italienske stafettlaget som ble nummer seks i VM i 2007. De andre på laget var Marianna Longa, Sabina Valbusa og Arianna Follis. Under det samme mesterskapet fikk hun sitt beste individuelle resultat i VM-sammenheng, 12.-plass på 10 km fristil. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Magda Genuin – Olympedia (en) Magda Genuin – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Magda Genuin – FIS (langrenn)

Magda Genuin (født 17. juni 1979) er en italiensk langrennsløper som har konkurrert internasjonalt siden 1997.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jean-Marc_G%C3%A9n%C3%A9reux

2023-02-04

Jean-Marc Généreux

['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Urban agglomeration of Longueuil', 'Kategori:So You Think You Can Dance-koreografer']

Jean-Marc Généreux (født 25. desember 1962 i Saint-Hubert i Longueuil) er en kanadisk profesjonell selskapsdanser og koreograf. Han har vunnet over 6 nybegynnertitler og over 6 profesjonelle titler innen selskapsdans. Han er både skaper, koreograf og fast jurymedlem i So You Think You Can Dance — Canada og koreograf og jurymedlem i den originale amerikanske versjonen So You Think You Can Dance, som han har vært siden 2006. Généreux har også vært med i filmer som Dance with Me og Shall We Dance.

Jean-Marc Généreux (født 25. desember 1962 i Saint-Hubert i Longueuil) er en kanadisk profesjonell selskapsdanser og koreograf. Han har vunnet over 6 nybegynnertitler og over 6 profesjonelle titler innen selskapsdans. Han er både skaper, koreograf og fast jurymedlem i So You Think You Can Dance — Canada og koreograf og jurymedlem i den originale amerikanske versjonen So You Think You Can Dance, som han har vært siden 2006. Généreux har også vært med i filmer som Dance with Me og Shall We Dance. == Koreografi == === So You Think You Can Dance === ==== Favorittnumre ==== Sesong 3: Foxtroten med Anya Garnis og Danny Tidwell ble Tyce DiOrios favorittnummer. Sesong 4: Wienervalsen med Kherington Payne og Twitch Boss ble Debbie Allens favorittnummer. Nummeret ble laget for å glede Francesca, datteren til Jean-Marc og France. Francesca har Rett Syndrom, og det som gleder henne mest er når hun ser folk bevege seg. De laget fine bevegelser og nummeret fikk mye respekt. === So You Think You Can Dance — Canada === == Eksterne lenker == (en) Jean-Marc Généreux på Internet Movie Database (fr) Jean-Marc Généreux på Allociné (en) Jean-Marc Généreux hos The Movie Database

Canada

https://no.wikipedia.org/wiki/Fresjeborgen

2023-02-04

Fresjeborgen

['Kategori:10,0°Ø', 'Kategori:59,0°N', 'Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2016-01', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Larvik', 'Kategori:Herregårder i Norge', 'Kategori:Larviks historie', 'Kategori:Sider med kart']

Fresjeborgen er navnet på et renessanseanlegg som lå ved sørøstbredden av Farrisvannet i Larvik. Fresjeborgen besto av to store murbygninger, begge utstyrt med jomfrubur, tårn og jernspir og forbundet med et galleri. Borg-navnet kommer trolig av bygningsmessige likheter med de danske «vandborge» samt plasseringen lavt i landskapet og i vannfylte omgivelser. Anlegget ble reist i løpet av andre halvdel av 1500-tallet av de såkalte Jernskjeggene, en innflyttet dansk adelsfamilie som startet den virksomhet langs vassdraget som i dag lever videre under firmanavnet Treschow-Fritzøe. Etter flere ukers vedvarende regnvær raste Fresjeborgen ut i Farrisvannet natten mellom 2. og 3. september i 1653. Samtidig brast den første Farrisdammen i tømmer med katastrofale følger for bebyggelsen og anleggene nedover i Farriselva. Det er gjort nok av arkeologiske funn etter Fresjeborgen til å kunne fastslå med nøyaktighet hvor den raste ut. Fra år 2000 har interessegruppa Fresjeborgens Venner hentet opp fra rasbakken en mengde gjenstander, datert til 1500-1600-tallet av Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU).

Fresjeborgen er navnet på et renessanseanlegg som lå ved sørøstbredden av Farrisvannet i Larvik. Fresjeborgen besto av to store murbygninger, begge utstyrt med jomfrubur, tårn og jernspir og forbundet med et galleri. Borg-navnet kommer trolig av bygningsmessige likheter med de danske «vandborge» samt plasseringen lavt i landskapet og i vannfylte omgivelser. Anlegget ble reist i løpet av andre halvdel av 1500-tallet av de såkalte Jernskjeggene, en innflyttet dansk adelsfamilie som startet den virksomhet langs vassdraget som i dag lever videre under firmanavnet Treschow-Fritzøe. Etter flere ukers vedvarende regnvær raste Fresjeborgen ut i Farrisvannet natten mellom 2. og 3. september i 1653. Samtidig brast den første Farrisdammen i tømmer med katastrofale følger for bebyggelsen og anleggene nedover i Farriselva. Det er gjort nok av arkeologiske funn etter Fresjeborgen til å kunne fastslå med nøyaktighet hvor den raste ut. Fra år 2000 har interessegruppa Fresjeborgens Venner hentet opp fra rasbakken en mengde gjenstander, datert til 1500-1600-tallet av Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU). == Gården Fresje eller Fritsø == Fresje var en gammel gård i sørenden av Farris. Den lå i området der Farrisvannet renner ut i den forholdsvis korte Farriselva og videre ut i Larviksfjorden. I året 1399 eide Olavsklosteret i Tønsberg gården Fresje – eller Flæsiom, som det står i Rødeboken – biskop Eysteins jordebok. Klosteret eide også «Nannar aanæ allæ med fiski ok kuærnum.» Her var det altså både verdifullt fiske etter laks og kverner/møller allerede på 1300-tallet. Det er dagens Farriselva som den gang ble kalt Nannarå. Navnet Flæsiom skal komme av skjær eller fjellknatter som stikker opp, jamfør Oluf Rygh i bokverket Norske gaardnavne: Navnet findes [i tillegg til i Sem] ogsaa i Rygge (Fresjer, skr. i Fresiom RB. 517) og i Hedrum (GN. 12). Det synes rimeligt, at fres her er en Sideform af fles f., Skjær; dette Ord maatte da tænkes brugt om Berg-knatter, der rage frem af Jordmark, ligesom man finder sker n. brugt i samme Mening. Forklaringen støttes derved, at man finder Gaarden i Hedrum skr. i Flæsiom paa et enkelt Sted. Navnet har her alm. været skr. Fritsø, der ved Gaarden i Hedrum er blevet Matrikelens Form for Navnet. Rygh nevner også følgende skrivemåter for gårdsnavnet: Frisse, Fresie, Ffresse, Fresjar og Fritsøe. På gravplaten til Peder Iversøn i Hedrum kirke står «til Fridsø». Biskop Jens Nielsøn i 1593 skrev både Fridsiø, Fridziø og Fridtziø. Seinere er dette blitt til Fritzøe, jamfør blant annet Treschow-Fritzøe. == Iver Jenssøn til Fritsø (Fresje) == Slekten kalles ofte Jernskjegg eller Baden, der Baden er det offisielle navnet. Navnet Jernskjegg har gjerne blitt hengende ved dem på grunn av likheten mellom våpenskjoldet til den gamle danske adelsslekten Jernskjegg og våpenet til slekten Baden. Navnene ble ikke benyttet verken av Iver Jenssøn eller sønnen Peder – eller andre i samtidige kilder. Det finnes imidlertid eksempler på at slekten ble kalt både Baden og Jernskjegg allerede i andre halvdel av 1600-tallet (Baden) og 1700-tallet (Jernskjegg). For nærmere om slektens våpenføring, se artikkelen Heraldikk Hedrum kirke og Heraldikk Tanum kirke. Iver Jenssøn var sønn av bispelensmann i Ellinge i Danmark, Jens Lauridsen til Odenstrup, og gift med fru Karine Olavsdatter Galde. Iver utførte tjenester i ledende stilling for Akershus slott 1528-29, og ble i 1529 forlenet med Gimsøy kloster. Denne forleningen mistet han i 1531, da han kom i klemme i kongestriden som pågikk på denne tiden. Han ble tilgitt og fikk året etter brev på Frølands skibrede. Så ser vi den 21. mars 1540 i Oslo: «Jegh Iuer Jensson aff wobenn tiill Hoffuyn» kunngjør at han med kongens samtykke har makeskiftet til seg Kronens gårder Fresje, samt Nanset og Rolsrud. Han kaller seg ennå «av våpen til Hovin». Allerede året før hadde han satt opp ei oppgangssag i Farriselva. De første sagbrukene i Norge kom forøvrig ti år tidligere. I Norske Rigsregistranter står det følgende: Iver Jenssøn fik Mageskiftebrev paa efternævnte Kongens og Norges Krones Gaarde til sig og sine Arvinger til evig Tid: Fressegaard i Brunla Len i Hedrum Sogn, som skylder 4 Løber Smør, Nannesetter sammesteds 2 Løber Smør, 1 Kohud, Rolsrud sammesteds 1 Løb Smør, 4 Kalvskind, Kvernefossen skylder 3 Skippund Bygmel, af Laxefisket i Elven 1 Tønde Lax; og haver han derimod udlagt til Kronen følgende Gaarde og Gods: Vestren i Hedrum Sogn i Brunla Len, skylder 3 Løber Smør, Esbernsrud sammesteds, skylder 2 Løber Smør, Ostdal i Nes paa Hedemarken 1 Pund Rugmel, 2 Landsgaarde i Ringsager Sogn, skylder hver 1 Pund Rugmel, 4 Skind af en Ødegaard, Foss i Tofte [Tuft] Sogn i Lagerdal 1 1/2 Pund Bygmel, Hauge i Rygge Sogn, skylder 3 Pund Salt til aarlige Landgilde; cum. claus. consv., dog saa, at naar Kongen selv kommer til Norge, og erfarer, at samme Gods er Norges Krone saa beleiligt, at det ikke fra Kronen undværes kan, da skal det staa paa begge Siider frit, at hver maa annamme sit Eget. Kjøbenhavn Mandag efter Søndag Oculi [21. mars] 1541. Iver ble så utnevnt «i Kongens Tjeneste for en Berghøvedsmand i Norge» – og ble samtidig forlenet med «Skien Len, Skiens Syssel, Gimsø Kloster og Frølands Skibrede» – jamfør brev datert «Koldinhuus Tirsdag efter Midfaste Søndag (17. mars) 1545». Han bodde først på Gimsøy, men da klosteret brant i 1546 og det ble tilsatt ny berghøvedsmann samme år, flyttet han nok til Larvik dette året. Han er nevnt som væpner i 1548. Iver Jenssøn døde 19. feb 1570 – i «fruerstuen» i Fritzøe Stenhus, som anlegget også er blitt kalt. == Peder Iversøn til Fritsø (Fresje) == Sønnen Peder Iversøn overtok nå Fritsø. Født der i 1551 – «Torsdagen næst for St Pauli Converthoris dag». Han studerte i Rostock og gikk seinere inn i Marinen. A[nno] 1579 d. 28 Oct. Søndag for S. Simonis Judæ Dag ægtede han Margreta Breide, en Datter af E. V: Jochim Brejde til Vorgaard. Deres Bryllup stod vdi Halmstad, og Povel Hvitfeld gjorde det. Sex Aar derefter blev han af Kongen forlænet med Brunlag og Nomedal Læn [rimeligen 1589], hvilket han paa 31 Aars Tid har havt i Forvaltning..osv. I 1593 hadde Peder Iversøn både kverner og fem sager i Farriselva. 24. desember 1599 fikk han forleningsbrev på K. Maj.s og Norges Krones Gods i Brunla len, samt to gårder Agerøen og Dragøen på Agdesiden «som er det Gods, Fru Gyrvild Fadersdatter for nogen Tid siden har skjødet og afhændet til K. Maj. og Kronen. For den visse Rente og Indkomst af samme Gods skal han aarlig fra Philippi & Jacobi Dag 1599 og saa fremdeles give i Afgift 80 Daler og samme levere paa Akershuus med den anden Afgift, som han aarlig giver af forne Brunla Len». Det foreligger et brev som viser at han fortsatt levde i august 1616, men i brev av 8. januar 1617 blir Peder Iverssøn til Fritsø benevnt som «afgagne» – han er altså død. == Biskop Jens Nielssøn og Fresjeborgen == Biskop i Oslo, Jens Nielssøn, besøkte Fresjeborgen flere ganger. En gang kom han over isen på Farris. Men han deltok i barselsgildet da Peder Iversøn døpte sønnen Iver 23. september 1593. Da var bygg nr 2 nettopp gjort ferdig. Biskopen har beskrevet interiøret i Fresjeborgen på denne måten: Den store sall, som folckit vaare til giest vdj, vaar megit stor, och panelet rund omkring baade vegger och tag, och vaar megit statteligt giort och vdgraffut. Och vaar altsammen farffuit met guel farffue och somesteds suart besprengd och met oliefarffue, saa at det glimmet deraff». Biskopen gjorde hele tiden beskrivelser av reiseruter etc når han dro rundt på sine mange reiser. Hans visitasbøker og reiseopptegnelser er tilgjengelig på nettet som Webbok på Digitalarkivet. Han beskrev også reiseruta de siste kilometrene fram til Fritsøe ganske inngående, uten at dette har ført til full enighet om plasseringen av de to steinhusene: Saa droge wi offuer Lowen [Lågen] i vester, siden igiennem Sundgaarden som kallis Farrit [Faret] liggendis ret hos elffuen. Saa therfra saa gaat som i vester it lidit stycke til en gaard heder Tostueid [Torstvedt] paa den høyre haand, siden igiennem en liden skoug i vest suduest ind til wi komme i Peder Iffuersens gierde. Saa krøgte wi norduest och i nord til Fridsiø en fiering fraa Lowen, men 1 1/2 mijl fra Sande och til Fridziø. Och komme wi til Fridtziø hora 3. à meridie. == Slekten Lange overtar Fritsø == Peder hadde bare en arving som levde ved hans død, Emerense Pedersdatter. Hun var gift med Klaus Brockenhus, og de hadde godset en kort periode fra 1617 til 1623, da de solgte til Gunde Lange. Det ble da (1623) nevnt ei jernhytte som hørte til under Fritsø. Gunde ble, som sin far, lensherre i Tunsberg len, og kjøpte i 1623 Fresje av Klaus Brockenhus. Øvre Strøm i Drammen (Strømsgodset) var hans hovedgård. Han var i 1625 en av landets største eiendomsbesittere. Han eide også Fossesholm ved Vestfossen, Eiker. Sønnen Nils Lange til Fritsø var født 1611, gikk ved Sorø skole og immatrikulert i Leyden i 1632. Hofjunker 1636-1640, toller i Larvik og Helgeroa i 1639, «skipssjef» i 1640, lensmann på Eiker 1640-1643 og lensmann i Numedal og Brunla 1643-1652. Nils utvidet jernverket som i liten skala var startet opp allerede i«Jernskjeggenes» tid, og fikk malm helt fra Arendal. Den 30. november 1642 fikk Nils Lange kongelig bevilgning av Kristian IV til at han «paa sin egen Bekostning en Kirke paa Bakken ved hans Gaard udi Laurvigen maatte lade opsætte». Han eide gården Damsbakken på Langestrand/Farriseidet. Når det seinere er snakk om at Bakken og halve kirkegården raste ut, så er det nok «Bakken» på denne gården til Nils det gjelder. Da det skulle bygges ny kirke i 1699, ble det skrevet: «Hvor den gamle Kirke staar befindes bedste pladsen at være for den nye.». Aage Aagaard skrev omkring 1900 at den gamle kirka lå: «like overfor de nuværende kontorbygninger omtrent der hvor Treschows staldbygninger nu staar. Kirkegaarden laa paa Sydsiden av Kirken og strakte sig nedover til det sted, hvor Fritzøe høvleri er beliggende.». Dette burde bli i området mellom Nedre Fritzøegate og Farriselva. Dagens kirke er bygd i 1818 og ligger lenger vest. Nils ble gift 1643 med Mette Ovesdatter Gjedde, datter av lensherre og riksadmiral Ove Gjedde. Han var forlenet med Brunla len. Nils Lange ble som en av tre generalkommissærer, den 4. april 1651 stilt for riksrådet – sammen med Hannibal Sehested, der de måtte stå til ansvar for mangelfull regnskapsførsel og sammenblanding av private midler, noe som endte med at Nils ble sittende tilbake med stor gjeld. Han døde i 1652 (året etter rettssaken) – ruinert og nedbrutt. I 1670 solgte Langefamilien det hele til Ulrik Fredrik Gyldeløve. === Ras den 3. september 1653 === I 2006 ble det gravd med gravemaskin et stykke inne på land ved foten av Jomfruhalvøya (mellom hundeklubbens hus og Farris). Her var det gammel havbunn med blåleire så langt ned en kunne komme – en uhyre ustadig materie når saltet blir vasket ut etter lang «behandling» med ferskvann. == Tradisjon når det gjelder Fresjeborgen == Det er lang tradisjon for at Fresjeborgen stod ved foten av Jomfruhalvøya ved Kilen i Farris. I et gammelt avisintervju om Knappenålsbekken, forteller Hans Chr. Andersen på Langestrand, født 1814, om «Næssekongen» som hadde slott ved Kilen «ved Fritzøe lade nu» (låven man vet lå ved foten av Jomfruhalvøya på denne tiden). I Laurvigs Byes Historie (samlet og utarbeidet for Laurvigs Blad og trykt i 1882) står bl.a.: «Siden er Gaarden (Fresje) gaaet ud af Matrikulen undtagen forsaavidt en liden Anpart af Skyld endnu bærer Navn af Fritzøe, hvis Husbygninger staar ikke langt fra det Sted, hvor Gaardens gamle Bygninger havde staaet, der bestod af 2 prægtige Stenhuse paa en udstikkende Halvø ved Farisvandets sydøstre Bred» I en artikkel i Østlandsposten 25. august 1903, kunne agronom Arnt Olsen Thorstad (som bestyrte gården Yttersø på 1850-tallet) opplyse at Fresjeanlegget var plassert «på sand og lergrund, strax søndenfor det Sted, hvor det faste Fjeld paa Øen begynder». Han hadde også opplysninger om at de to husene hadde tårn og jernspir, at de lå parallelt og var sammenføyet med et «galleri», videre at det var mange trehus her, som stabbur, fjøser, staller og borgstuer. Han opplyste også om hageanlegg og fiskedammer. Forfatteren Sigurd Mathiesen kunne fortelle i Morgenposten at tradisjonen fra hans barndom stedfestet borgens beliggenhet til «den odde, der skiller Kilen fra Farris. Den kaltes den gang enda Fresseodden og det øverste bøkekronede parti av den for Jomfrulund», opplysninger gitt i en kommentar i Østlandsposten 8. januar 2009. Professor Amund Helland (geolog) skrev i Jarlsberg og Larvik amt (1914) følgende: «Det synes usandsynlig efter situasjonen at gjennembrudd av dammen foran Farrisvatn skulde rive med sig Flesjar hovedgaard der laa ved Farrisvatn. Det omvendte synes sandsynligere, nemlig at Flesjar gik ut ved et lerfald, og at dette voldte flom, saa dammen gik ut, og elven tok sagene.» Lorens Berg skrev i Larviks Historie 1923 om Fritsø: «Denne bekjendte hovedgaard laa ved sydøstre ende av Farris, og hvedbygningen skal ha staat paa en tange som blev revet væk av en flom natten mellem 2. og 3. september 1653, da Farrisdammen sprang.». Emma Strand Haugene født 1882, oppvokst i Pollen i Kjose (ved Farris), hadde lært seg et sagn om Fresjeborgen. Hun fortalte: «Folk sa at når det stormer på Farris kan man høre matklokka på Fresjeborgen slå nede i vannet.». Opplysningen er gitt av et barnebarn av henne i Østlandsposten 6. januar 2009. Dette styrker også teorien om at borgen raste ut i Farris.I sine Norgesbeskrivelser fra 1820 til 1835 skriver Jens Kraft at stedet der Hagbards Signe «af Hengivenhed» frivillig endte sine dager «skal have været paa Gaarden Fritzøes Grund ved Farrisvandet». I sine Norgesbeskrivelser fra 1820-35 skriver Jens Edvard Kraft at stedet der Hagbards Signe "af Hengivenhed" frivillig endte sine dager "skal have været paa Gaarden Fritzøes Grund ved Farrisvandet". Andreas Faye forteller det samme om «Harbor og Signe» i Norske Sagn (Faye 1833:159-165). På toppen av Jomfruhalvøya finner vi ei lita hule under en stein som den dag i dag kalles Jomfruburet, og som settes i forbindelse med sagnet. Grevinne Reventlov oppholdt seg på Herregården i Larvik i 1780, og malte da Jomfruburet på Jomfruhalvøya. Maleriet er den dag i dag å se i Herregården, der Signe sitter under den lett gjenkjennelige steinhella. Dette gjør området ekstra interessant. Her bør også tas med at førstekonservator Einar Sørensen i sin doktoravhandling Adelens norske hus bl.a. har forsøkt å «gjenskape» Fresjeanlegget. Han sier til Østlandsposten at alt tyder på at husene lå ved Jomfruhalvøya og videre at det var vanlig å legge slike anlegg lavt i terrenget og tett ved vann. Det er vel i denne sammenheng også viktig å være klar over at dette ikke var en borg i ordets rette forstand, men en herregård. I september 2010 ble det satt opp ei informasjonstavle ved Jomfruhalvøya. Både ordfører og fylkesarkeolog deltok ved markeringen. === Trudvang - en ny teori === Det er forholdsvis nylig (1971) blitt lansert en ny teori om at Fresjeborgen skulle ha stått på åsen ved dagens Trudvang - øst for Farriselva. Teorien bygger bl.a. på et maleri av van Everdingen som ikke kan stedfestes. Det viser ei elv og et slott e.l. på åsen over. I tillegg til et gammelt hollandsk sjøkart, med en påtegnet navnløs bygning innerst i Larviksfjorden som noen mener kan ha vært Fresjeborgen. Argumentasjonen går på at bygningen ikke ville blitt påført et slikt kart dersom den ikke kunne ses fra sjøen (sjømerke). Videre at dersom dette er borgen, kan den ikke ha stått ved Jomfruhalvøya, for der ville den ikke kunne ses fra sjøen. Det er imidlertid ingen tradisjon for at Fresjeborgen skulle ha ligget ved Trudvang. Det er heller ikke gjort funn her som kan settes i forbindelse med Fresjeborgen. Senere ble gården ved Trudvang brukt som beite for hestene på Jernverket, og da fikk den navnet Bergeløkka. Odvar Schrøder Jensen har skrevet boken Jernskjeggene i Larvik, der han bygger videre på denne plasseringen av Fresjeborgen, dvs ved Trudvang. Diskusjoner rundt Fresjeborgens plassering i terrenget dukker stadig opp i Østlandsposten, og vil nok fortsette i lang tid framover. == Funn som er gjort == Det er gjort en god del funn ved Jomfruhalvøya, som det er ganske stor enighet om må stamme fra Fresjeborgen. Allerede rundt 1850 fant man ei sølvskje i området ved Jomfruhalvøya, med to våpenskjold (kamskjell/måne og løve) som peker mot «Jernskjeggene» og Breide. I en artikkel i Østlandsposten for 1929 kan vi lese om en larviklektor som i området ved Jomfruhalvøya fant «masser av mursten, baade taksten og byggesten», «kampestensmurer baade ute i Farris og paa land», «et gulv av flate graa stenheller», foruten «en del nagler, biter av tykt, grønt glas, krukkerester osv, alt med tydelig preg av at være meget gammelt». År 2000 ble det foretatt gravinger samme sted, og det ble i tillegg til ei forgylt sølvskje funnet store mengder gjenstander som murstein (gammel munkestein), takstein og kleberstein fra bygninger, bruksgjenstander som kar av keramikk og glass, spiker og redskaper. En fransk spillemynt fra 1570. Flere mynter fra 1500-tallet. En ridderspore og to tyske vareplomber for tøy fra 15-1600-tallet. Gjenstandene er undersøkt av NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning), som konkluderer med at de må ha tilhørt det øvre sosiale skikt (sjeldne i sin samtid). Funnene er datert til slutten av 1500-tallet til begynnelsen av 1600-tallet. Arkeologer fra Norsk Sjøfartsmuseum gjennomførte en kulturminneundersøkelse under vann sommeren 2008 i søndre del av Farrisvannet. Det ble funnet en steinsatt sti e.l. ute i vannet og minst én større utglidning av masse ved Jomfruhalvøya. Det ble videre funnet veldig mye gammel murstein i forlengelse av rasområdet ute i vannet – av samme type som tidligere er funnet på land. Det er marinarkeolog Pål Nymoen ved Norsk Sjøfartsmuseum som opplyser dette, iflg Østlandsposten 6. desember 2008.Det var helt uvanlig å bygge i tegl i denne perioden, og det er usannsynlig at det skulle ha stått et annet bygg av gammel munkestein her – som i tillegg har rast ut i Farris. Oppdagelsen i 2008 av et rasområde ute i Farris full av gammel murstein, er derfor antakelig et av de viktigste funn som er gjort i denne sammenheng. I forbindelse med at det skal bygges ny E18 (tunnel) i området mellom Bøkeskogen og Farris, ble det i september 2010 gjort funn innerst i Kilen, som antas å være rester av karpedammer, naust eller annen virksomhet. Dette blir for tiden undersøkt nærmere av arkeologer. == Kirka på Fresje == Historikeren Yngvar Nielsen transkriberte i 1885 Biskop Jens Nilssøns Visitasbøger og reiseoptegnelser 1574-1597. Her tar han også med opplysninger fra likprekenen som Hans Jakobssøn Jersin skrev over Peder Iversøn til Fritsø. Jersin skriver at Peder Iversøn opprettet en egen kirke «paa forneffnde hans Gaard Fridtzsø». Jersin skriver videre iflg Yngvar Nielsen: «Vdi samme sin Gaards Kircke“ nød han ofte sakramentet; vare han og hans hustru saa svage „at de icke kunde formaa at gaa op til Kircken, da haffuer han ladet holde tieniste i sin Fruerstue; for sig, sin Hustru, barn og folk.». Her er det interessant å merke seg at Jersin skriver at Peder Iversøn måtte «gå opp til kirka» for å komme dit. Det tyder på at kirka lå høyere enn den såkalte «Fresjeborgen». Jersin skriver at Peder Iversøn «haffuer selff ladet ordinere Hoffprædickantere paa sin Gaard Fritzøe». Yngvar Nielsen skriver om disse: «I denne stilling havde han først hr. Kristofer Hanssøn, som derefter blev sogneprest til Stokke i Tønsberg len, og kaldte siden hr. Hans Jakobssøn Jersin, som i 5 aar var «Hoffprædicker, paa forneffnde hans Gaard Fridtzsø», og saa (i 1613) blev sogneprest til Hedrum. Efter denne tid gav Peder Iverssøn Hans Jakobssøn og hr. Kristofer Pederssøn, som vdi lige maade er hans sogneprest til en hans sædegaarde Brunlaug, hver en aarlig pension for at holde gudstjeneste for ham paa hans gaard». == Feil i Larviks Historie == En gjenstridig feilopplysning, som også finnes i Larviks Historie, er at Fresje skal ha vært eid av slekten Rømer – slekten til fru Inger til Austrått. Opplysningen tar utgangspunkt i Diplomatarium Norvegicum nr I, 542, 1. september 1435 (et lite utdrag tas inn her): «Vitæ i ok thet kære brodher at i Fræsiæ ok Fræsie gotz vt set hafuen min herra biskupen som her nu siter tha lofuadhe i mik epter thy som bref ther vm giord vt uisa at ek skulde fylghia swa mykle gotze ther mik behagadhe som swarar einum tridhiung af forscrefnæ Fresiæ gotze.» Det har vært antatt at det dreier seg om Fresje og Fresje gods ved Farris, men dette er Fresje i Rygge (Østfold). Feilen har vært en gjenganger i historiske og slektshistoriske arbeider, der Gerhard Schøning og Gerhard Munthe synes å være opphavsmenn. Mer om dette i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift nr 30 (1985), side 124-130 – forfattet av Geirr I. Leistad. == Referanser == == Kilder == Per Nyhus. Larvik A-Å. Østlandsposten 1999 (E-bok fra Bokhylla.no) Oscar Albert Johnsen. Larviks Historie 1. bind, 2. utgave 1962 Einar Nord og Gunnar Christie Wasberg, Ett med sin by, Larvik kirke 300 år, Utgitt av Larvik Menighetsråd 1976, S. 12 - 18. Einar Sørensen. Doktoravhandling Adelens norske hus Geirr I. Leistad. NST – Norsk Slektshistorisk Tidsskrift nr 30 1985 Odvar Schrøder Jensen. Jernskjeggene i Larvik Wasberg, Gunnar Christie, I takt med Europa, Oslo 1970. S. 34 - 44 Wasberg, Gunnar Christie, Larvik 300 år, Larvik 1971. S. 45 - 53 Wasberg, Gunnar Christie, En arv som forplikter, Larvik og Omegns Museumsforening 1916-1991, Utgitt av Foreningens styre, Larvik 1991, S. 15 - 19. == Eksterne lenker == fresjeborgen.no, nettsted om Fresjeborgen Tv-serien ARVEN om Fresjeborgen

Fresjeborgen er navnet på et renessanseanlegg som lå ved sørøstbredden av Farrisvannet i Larvik. Fresjeborgen besto av to store murbygninger, begge utstyrt med jomfrubur, tårn og jernspir og forbundet med et galleri.

https://no.wikipedia.org/wiki/Impuls_(fysikk)

2023-02-04

Impuls (fysikk)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Klassisk mekanikk', 'Kategori:Kraft', 'Kategori:Tid (fysikk)']

Impuls er et begrep i klassisk mekanikk som kan ha to meninger. Formelt er det integralet over tiden t av kraften F(t) som virker på en gjenstand, I = ∫ d t F ( t ) {\displaystyle \mathbf {I} =\int \!dt\,\mathbf {F} (t)} Hvis kraften er konstant, er derfor impulsen gitt ved produktet I = Ft hvor t er tiden kraften virker. Den har i dette tilfellet samme retning som kraften. Enheten for impuls er newtonsekund, Ns. Men impuls blir også ofte benyttet som et alternativt navn for bevegelsesmengde. For en partikkel med masse m og hastighet v kan derfor p = m v {\displaystyle \mathbf {p} =m\mathbf {v} } kalles partikkelens impuls.

Impuls er et begrep i klassisk mekanikk som kan ha to meninger. Formelt er det integralet over tiden t av kraften F(t) som virker på en gjenstand, I = ∫ d t F ( t ) {\displaystyle \mathbf {I} =\int \!dt\,\mathbf {F} (t)} Hvis kraften er konstant, er derfor impulsen gitt ved produktet I = Ft hvor t er tiden kraften virker. Den har i dette tilfellet samme retning som kraften. Enheten for impuls er newtonsekund, Ns. Men impuls blir også ofte benyttet som et alternativt navn for bevegelsesmengde. For en partikkel med masse m og hastighet v kan derfor p = m v {\displaystyle \mathbf {p} =m\mathbf {v} } kalles partikkelens impuls. == Impulsloven == En gjenstand med masse m blir påvirket av en konstant kraft F i tiden t. Startfarten er v0 og sluttfarten er v slik at akselerasjonen blir a = v − v 0 t {\displaystyle \mathbf {a} ={\frac {\mathbf {v} -\mathbf {v} _{0}}{t}}} Newtons andre lov relaterer denne akselerasjonen til kraften som virker på den slik at F = m a = m v − m v 0 t {\displaystyle \mathbf {F} =m\mathbf {a} ={\frac {m\mathbf {v} -m\mathbf {v} _{0}}{t}}} Impulsen som dermed er tilført partikkelen, blir da I = F t = Δ p {\displaystyle \mathbf {I} =\mathbf {F} t=\Delta \mathbf {p} } hvor Δ p = m v − m v 0 {\displaystyle \Delta \mathbf {p} =m\mathbf {v} -m\mathbf {v} _{0}} er forandringen i bevegelsesmengden til gjenstanden. Dette resultatet er viktigste grunn for at begrepene impuls og bevegelsesmengde blir brukt om hverandre.

Impuls kan sikte til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Benedict_Bonaventura_Zhang_Xin

2023-02-04

Benedict Bonaventura Zhang Xin

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. september', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 25. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Taiyuan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Benedict Bonaventura Zhang Xin (født 1911 i Taiyuan i Shanxi i Kina, død 10. september 1999) var katolsk biskop av Taiyuan i Shanxi i Folkerepublikken Kina fra 1981 til 1994. Han begynte på det lokale juniorseminaret da han var fjorten år. I 1931 trådte han inn i fransiskanerordenen, og etter prestestudier i Taiyuan ble han presteviet i 1937. Han tok videregående studier ved Fu Jen katolske universitet, da i Beijing. Fader Zhang satt fengslet i 15 år, blant annet under kulturrevolusjonen (1966–1977). Etter at han ble biskop av Taiyuan i 1981 begynte kirken der å kjomme seg for alvor etter undertrykkelses- og forfølgelsesårene. Mer enn 30 prster kunne avses for tjeneste i dårligere stilte katolske bispedømmer, og over 80 kirker ble åpnet eller gjenåpnet, Nesten halvparten av kkirkene ble bygd etter 1981. I 1994 trakk han seg tilbake for å la yngre krefter overta ledelsen; han bispeviet selv sin etterfølger, biskop Silvester Li Jiantang.

Benedict Bonaventura Zhang Xin (født 1911 i Taiyuan i Shanxi i Kina, død 10. september 1999) var katolsk biskop av Taiyuan i Shanxi i Folkerepublikken Kina fra 1981 til 1994. Han begynte på det lokale juniorseminaret da han var fjorten år. I 1931 trådte han inn i fransiskanerordenen, og etter prestestudier i Taiyuan ble han presteviet i 1937. Han tok videregående studier ved Fu Jen katolske universitet, da i Beijing. Fader Zhang satt fengslet i 15 år, blant annet under kulturrevolusjonen (1966–1977). Etter at han ble biskop av Taiyuan i 1981 begynte kirken der å kjomme seg for alvor etter undertrykkelses- og forfølgelsesårene. Mer enn 30 prster kunne avses for tjeneste i dårligere stilte katolske bispedømmer, og over 80 kirker ble åpnet eller gjenåpnet, Nesten halvparten av kkirkene ble bygd etter 1981. I 1994 trakk han seg tilbake for å la yngre krefter overta ledelsen; han bispeviet selv sin etterfølger, biskop Silvester Li Jiantang. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916 Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934 Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949 Biskop Joseph Zong Huaide (1917-1997) *1958 Biskop Benedict Bonaventura Zhang Xin (1911-1999) *1981 == Referanser ==

Benedict Bonaventura Zhang Xin (født 1911 i Taiyuan i Shanxi i Kina, død 10. september 1999) var katolsk biskop av Taiyuan i Shanxi i Folkerepublikken Kina fra 1981 til 1994.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nick_Williams_og_Kristin_Scorci

2023-02-04

Nick Williams og Kristin Scorci

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:So You Think You Can Dance-koreografer']

Nick Williams og Kristin Scorci er en duo av to dansere og koreografer innen swing, balboa, lindy hop, shag og mye mer som har vunnet utallige ganger i internasjonale dansekonkurranser. De har også koreografert for So You Think You Can Dance og gjort lindy hop mer populært.

Nick Williams og Kristin Scorci er en duo av to dansere og koreografer innen swing, balboa, lindy hop, shag og mye mer som har vunnet utallige ganger i internasjonale dansekonkurranser. De har også koreografert for So You Think You Can Dance og gjort lindy hop mer populært. == Koreografi == === So You Think You Can Dance === == Eksterne lenker == Nick Williams offisielle hjemmeside – SwingNick.com Arkivert 27. desember 2008 hos Wayback Machine.

Nick Williams og Kristin Scorci er en duo av to dansere og koreografer innen swing, balboa, lindy hop, shag og mye mer som har vunnet utallige ganger i internasjonale dansekonkurranser. De har også koreografert for So You Think You Can Dance og gjort lindy hop mer populært.

https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Shi_Hongchen

2023-02-04

Joseph Shi Hongchen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 27. februar', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tianjin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Joseph Shi Hongchen (født 27. februar 1928 i Tianjin i Kina, død 3. mars 2005) var katolsk biskop i Tianjin i Folkerepublikken Kina.

Joseph Shi Hongchen (født 27. februar 1928 i Tianjin i Kina, død 3. mars 2005) var katolsk biskop i Tianjin i Folkerepublikken Kina. == Liv og virke == === Bakgrunn === Han kom fra en familie der den katolske tro gikk ti generasjoner tilbake, Da kom en forfader til Tianjin etter at hans slektninger kastet ham ut da de hørte at han hadde latt seg døpe. Siden da hadde Shi-familien produsert to biskoper, tyve prester og ti nonner. Joseph Shi Hongchen studerte ved juniorseminaret i Tianjin 1940-1947 og hovedseminaret 1949-1954. === Prest === Han ble presteviet 11. august 1957. Ett år etter ble han arrestert og sendt til en plastikkfabrikk, og så til en laogai 1966-1971. Han ble fengslet på nytt senere i 1971, og løslatt i 1979. Da vendte han hjem for å arbeide i kirken i Tianjin. === Biskop === I august 1982, da fader Joseph Shi arbeidet blant undergrunnskatolikkene, ordinerte biskop Stephano Li Side, Tianjins undergrunnsbiskop, ham i all hemmelighet til sin hjelpebiskop. Litt før var hans nære slektning Melchior Shi Hongzhen blitt hemmelig ordinert til biskop Lis koadjutorbiskop. Men i 1992 brøt biskop Joseph Shi med de to andre, og fremstod i «den åpne kirke» i Tianjin. Han ble snart anerkjent av myndighetene som den rettmessige biskopen av bispedømmet, noe som vanskeliggjorde ytterligere det anstrengte forholdet mellom katolikker knyttet til «undergrunnskirken» og «den åpne kirke»s troende. Biskop Melchior Shi, som dessuten hadde helseproblemer og hadde tilbragt tid i sykehus i Beijing, ble ikke anerkjent som biskop av myndighetene, og ble pålagt å holde seg i landsbyen Xiangyang i distriktet Dongli ved Tianjin. Også en ordinarie undergrunnsbiskopen, biskop Stephen Li Side, ble holdt under oppsyn i et enda mer isolert område i byprovinsen. Senere fikk han lov til å utføre prestelig arbeid i en kirke nær Tanggu, en forstad til Tianjin. Han understreket selv at han hadde meddelt myndighetene at han tilsluttet seg læren om det pavelige primat, og aktet å lede bispedømmet i henhold til kirkens lære. Men han forsømte å be biskop Li om tillatelse til det skritt han tok, og dette var det mange katolikker som la ham til last. Vatikanet skal ha gitt sin tilslutning til hans bispevielse i 1982, men ikke i hans innsettelse som ordinarie biskop i Tianjin i 1994. I 1997 var han inne på å søke forsoning med biskop Li, men redselen for avvisning gjorde at det ble med tanken. Den eneste gang desto møttes etter 1992, var et kort møte arrangert av myndighetene i midten av 2004. == Referanser ==

Joseph Shi Hongchen (født 27. februar 1928 i Tianjin i Kina, død 3.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6168

2023-02-04

Fylkesvei 6168

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Rindal']

Fylkesvei 6168 (Fv6168) går mellom Gjøabekken og Grønset i Rindal kommune. Veien er 6,0 km lang. Før Rindal kommune ble overført fra Møre og Romsdal til Trøndelag 1. januar 1019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 340.

Fylkesvei 6168 (Fv6168) går mellom Gjøabekken og Grønset i Rindal kommune. Veien er 6,0 km lang. Før Rindal kommune ble overført fra Møre og Romsdal til Trøndelag 1. januar 1019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 340. == Kommuner og knutepunkter == Rindal Endepunkt Grønset == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6168 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6168 (Fv6168) går mellom Gjøabekken og Grønset i Rindal kommune. Veien er 6,0 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_345_(M%C3%B8re_og_Romsdal)

2023-02-04

Fylkesvei 345 (Møre og Romsdal)

['Kategori:Tidligere veinummer i Møre og Romsdal']

Fylkesvei 345 (Fv345) i Møre og Romsdal gikk mellom Helgetun i Rindal og fylkesgrensen ved Vålåskarkjølen. Veien 40r 3,9 km lang. Da Rindal kommune ble overført til Trøndelag 1. januar 2019 ble veien del av fylkesvei 6174.

Fylkesvei 345 (Fv345) i Møre og Romsdal gikk mellom Helgetun i Rindal og fylkesgrensen ved Vålåskarkjølen. Veien 40r 3,9 km lang. Da Rindal kommune ble overført til Trøndelag 1. januar 2019 ble veien del av fylkesvei 6174. == Kommuner og knutepunkter == RindalVålåskarsvegen Fv341Fylkesvei 341 Romundstadbygdvegen fra Helgetun til Fv340Fylkesvei 340 Rindal sentrum, og til Setra Fv6174Fylkesvei 6174 (Trøndelag) Resdalsveien fra fylkesgrensen ved Vålåskarkjølen til 700Fylkesvei 700 Grøtenget i Meldal == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart

Fylkesvei 345 (Fv345) i Møre og Romsdal gikk mellom Helgetun i Rindal og fylkesgrensen ved Vålåskarkjølen. Veien 40r 3,9 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fan_Daojiang

2023-02-04

Fan Daojiang

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 17. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Sichuan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Fan Daojiang (død 17. desember 1987), fra Kina, var katolsk biskop av Nanchong i Sichuan i Folkerepublikken Kina, bispeviet uten pavelig mandat. Fan Daojiang ble bispeviet i 1963 til biskop av Nanchong. Biskop John Li Xiting av Chengdu var hovedkonsekrator.

Fan Daojiang (død 17. desember 1987), fra Kina, var katolsk biskop av Nanchong i Sichuan i Folkerepublikken Kina, bispeviet uten pavelig mandat. Fan Daojiang ble bispeviet i 1963 til biskop av Nanchong. Biskop John Li Xiting av Chengdu var hovedkonsekrator. == Referanser ==

Fan Daojiang (død 17. desember 1987), fra Kina, var katolsk biskop av Nanchong i Sichuan i Folkerepublikken Kina, bispeviet uten pavelig mandat.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6172

2023-02-04

Fylkesvei 6172

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Rindal']

Fylkesvei 6172 (Fv6172) går mellom Nordli og Lomundsjø skole i Rindal kommune. Før Rindal kommune ble overført fra Møre og Romsdal til Trøndelag 1. januar 1019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 340.

Fylkesvei 6172 (Fv6172) går mellom Nordli og Lomundsjø skole i Rindal kommune. Før Rindal kommune ble overført fra Møre og Romsdal til Trøndelag 1. januar 1019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 340. == Kommuner og knutepunkter == RindalRørdalsvegen == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6172 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6172 (Fv6172) går mellom Nordli og Lomundsjø skole i Rindal kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6194

2023-02-04

Fylkesvei 6194

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Aure']

Fylkesveg 6194 går mellom Lesundet på Lesundøya og Svinvika på Grisvågøya i Aure kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv365.

Fylkesveg 6194 går mellom Lesundet på Lesundøya og Svinvika på Grisvågøya i Aure kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv365. == Kommuner og knutepunkter == AureLesundvegen == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6194 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6194 går mellom Lesundet på Lesundøya og Svinvika på Grisvågøya i Aure kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_394_(M%C3%B8re_og_Romsdal)

2023-02-04

Fylkesvei 394 (Møre og Romsdal)

['Kategori:Referanser til Ev136', 'Kategori:Tidligere veinummer i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Ålesund']

Tidligere fylkesvei 394 (Fv394) i Møre og Romsdal gikk mellom Ålesundet og Borgundvegen i Ålesund. Hele veien har blitt omklassifisert til kommunale veier.

Tidligere fylkesvei 394 (Fv394) i Møre og Romsdal gikk mellom Ålesundet og Borgundvegen i Ålesund. Hele veien har blitt omklassifisert til kommunale veier. == Kommuner og knutepunkter == ÅlesundSom Kv7900 Notenesgata Som Kv7300 St. Olavs plass Løvenvoldgata Som Kv8800 Parkgata Som Kv11500 Storledbakken Som Kv1400 Bporgundvegen Fv395Fylkesvei 395 Røysegata mot Europavei 136 Meierikaia, Borgundvegen mot Fv399Fylkesvei 399 Nørve == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart Vegliste Møre og Romsdal

| bildeliste =

https://no.wikipedia.org/wiki/Miraculix

2023-02-04

Miraculix

['Kategori:Animerte figurer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asterix', 'Kategori:Tegneseriefigurer']

Miraculix (fransk: Panoramix) er en fiktiv person fra tegneserien Asterix av René Goscinny. I landsbyen hvor Asterix og hans tapre gallere bor er Miraculix den offisielle druiden.

Miraculix (fransk: Panoramix) er en fiktiv person fra tegneserien Asterix av René Goscinny. I landsbyen hvor Asterix og hans tapre gallere bor er Miraculix den offisielle druiden. == Utseende == Som seriefigurer flest har Miraculix et fast antrekk og utseende. Hvitt skjegg, rød kappe og hvit drakt. Han bærer også ofte en gullsigd, som brukes til å skjære over greiner og urter fra trær og busker. Hans alder blir aldri nevnt, men selv i historien om Asterix' fødsel (hvor den ledende generasjonen er den yngste) er hans utseende lik. == Posisjon == Miraculix er en betrodd og respektabel druide, og har vunnet druidenes hederspris for sine trolldomsverk. Han er best kjent for å være opphavsmannen bak styrkedrikken som gjør at Asterix og resten av landsbyen har klart å stå imot den romerske hær. Selv deltar han aldri i kamp, i motsetning til resten av landsbybefolkningen som ser på slåssing som en del av livet (også med hverandre). Han har i tillegg til styrkedrikken oppfunnet diverse andre eliksirer, som gjerne bare nevnes i en av historiene. Goscinny fremstiller Miraculix som en god venn av Asterix. I sin første opptreden i serien frestår han som en noe komisk figur, der han klipper seg i fingeren med gullsigden ved et uhell; og i historien Tvekampen blir han etter å ha fått en av Obelix' bautasteiner i hodet gal, og oppfører seg klovnete.

Miraculix (fransk: Panoramix) er en fiktiv person fra tegneserien Asterix av René Goscinny. I landsbyen hvor Asterix og hans tapre gallere bor er Miraculix den offisielle druiden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kunoyar_kommuna

2023-02-04

Kunoyar kommuna

['Kategori:1931 på Færøyene', 'Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Kommuner etablert i 1931', 'Kategori:Kommuner på Færøyene', 'Kategori:Kunoy', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med kart']

Kunoyar kommuna er en kommune på Færøyene. Kommunen omfatter den fjellrike og tynt befolkede øya med samme navn. Kommunen ligger på Norðoyar, omsluttet av Klaksvíkar kommuna. Den 1. januar 2018 hadde kommunen 143 innbyggere, fordelt på bygdene Kunoy og Haraldssund. Det har vært veiforbindelse mellom bygdene og til Klaksvík by med tunneler og landfyllinger siden 1980-årene. Ved innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872 ble øya en del av Norðoya prestagjalds kommuna. I 1908 ble prestegjeldskommunen delt, så den vestre delen kom til å danne Kunoyar, Mikladals og Húsa kommuna. I 1931 ble kommunen igjen delt i tre, så Kunoy oppstod som egen kommune.

Kunoyar kommuna er en kommune på Færøyene. Kommunen omfatter den fjellrike og tynt befolkede øya med samme navn. Kommunen ligger på Norðoyar, omsluttet av Klaksvíkar kommuna. Den 1. januar 2018 hadde kommunen 143 innbyggere, fordelt på bygdene Kunoy og Haraldssund. Det har vært veiforbindelse mellom bygdene og til Klaksvík by med tunneler og landfyllinger siden 1980-årene. Ved innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872 ble øya en del av Norðoya prestagjalds kommuna. I 1908 ble prestegjeldskommunen delt, så den vestre delen kom til å danne Kunoyar, Mikladals og Húsa kommuna. I 1931 ble kommunen igjen delt i tre, så Kunoy oppstod som egen kommune. == Borgermestre == Ufullstendig liste.Heini O. Heinesen 1977–2008 John Damberg 2009–2012 Heini O. Heinesen 2012–2013 Meiken Sólheyg Michaelsen 2013–2016 Sóleyð Klettskarð í Kongsstovu 2016–d.d. == Referanser == == Eksterne lenker == Kunoyar kommuna

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Tegneloftet

2023-02-04

Tegneloftet

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Norske tegneserieskapere']

Tegneloftet er et fritidsbasert tegneseriekurs på ungdomshuset 1880 i Bergen. Kurset er underlagt Tegneserieforeningen i Bergen (TiB) og blir drevet av Kim Holm og Fredrik Rysjedal. Tilbudet gjelder hovedsakelig tengeserieinteresserte i alderen 12–19, og har tidligere reklamert på tegneseriefestivalen Raptus.

Tegneloftet er et fritidsbasert tegneseriekurs på ungdomshuset 1880 i Bergen. Kurset er underlagt Tegneserieforeningen i Bergen (TiB) og blir drevet av Kim Holm og Fredrik Rysjedal. Tilbudet gjelder hovedsakelig tengeserieinteresserte i alderen 12–19, og har tidligere reklamert på tegneseriefestivalen Raptus. == Eksterne lenker == Tegneloftets sone på Origo.no

Tegneloftet er et fritidsbasert tegneseriekurs på ungdomshuset 1880 i Bergen. Kurset er underlagt Tegneserieforeningen i Bergen (TiB) og blir drevet av Kim Holm og Fredrik Rysjedal.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mike_Moon

2023-02-04

Mike Moon

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Heavy metal-musikerstubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-12', 'Kategori:Svenske gitarister']

Mikael Myllynen (født 1968), bedre kjent som Mike Moon, er en svensk gitarist. Han spilte i det svenske bandet Madison fra 1984 til 1986 og som 19 åring i 1987 ble han medlem i bandet King Diamond, og deltok på Abigail-turneen til bandet. Han ble erstattet av Pete Blakk rett etter turneen. Han var kun medlem dette året. Han eier et selskap i Sverige ved navn MoonVision.

Mikael Myllynen (født 1968), bedre kjent som Mike Moon, er en svensk gitarist. Han spilte i det svenske bandet Madison fra 1984 til 1986 og som 19 åring i 1987 ble han medlem i bandet King Diamond, og deltok på Abigail-turneen til bandet. Han ble erstattet av Pete Blakk rett etter turneen. Han var kun medlem dette året. Han eier et selskap i Sverige ved navn MoonVision.

Mikael Myllynen (født 1968), bedre kjent som Mike Moon, er en svensk gitarist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6302

2023-02-04

Fylkesvei 6302

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Osen']

Fylkesvei 6302 (Fv6302) går mellom Sandviksberget og Strand i Osen kommune. Veien er 757 meter lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 4 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6302 (Fv6302) går mellom Sandviksberget og Strand i Osen kommune. Veien er 757 meter lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 4 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == OsenStrandaveien == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6302 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldingerAtB rutetabeller

Fylkesvei 6302 (Fv6302) går mellom Sandviksberget og Strand i Osen kommune. Veien er 757 meter lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Singh-piratene

2023-02-04

Singh-piratene

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fantomet']

Singh-Piratene er en fiktiv kriminell organisasjon. De er best kjent som erkefiendene til Lee Falks superhelt Fantomet, og har hatt mange opptredener i seriens bøker og striper opp gjennom årene.

Singh-Piratene er en fiktiv kriminell organisasjon. De er best kjent som erkefiendene til Lee Falks superhelt Fantomet, og har hatt mange opptredener i seriens bøker og striper opp gjennom årene. == Eksterne lenker == Singh-piratene på ChronicleChamber.com

Singh-Piratene er en fiktiv kriminell organisasjon. De er best kjent som erkefiendene til Lee Falks superhelt Fantomet, og har hatt mange opptredener i seriens bøker og striper opp gjennom årene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6310

2023-02-04

Fylkesvei 6310

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Åfjord']

Fylkesvei 6310 (Fv6310) går mellom Utro og Roan i Åfjord kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 11 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6310 (Fv6310) går mellom Utro og Roan i Åfjord kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 11 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == ÅfjordEiansveien == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6310 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6310 (Fv6310) går mellom Utro og Roan i Åfjord kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hamar_P%C3%A5legg

2023-02-04

Hamar Pålegg

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hamars historie', 'Kategori:Nestlé', 'Kategori:Næringsliv i Bergen', 'Kategori:Næringsliv i Hamar', 'Kategori:Pålegg', 'Kategori:Søtsaker', 'Kategori:Varemerker']

Hamar Pålegg også kjent som HaPå er et pålegg bestående av kondensert melk, sukker, salt og sitronsyre. Varemerket ble introdusert av De Norske Melkefabrikker og fabrikken på Hamar i 1949, som i 1954 skiftet navn til Nestlé etter å ha vært i deres eie siden 1898. Idéen bak det populære pålegget oppsto under krigen, da mange familier karamelliserte sukret kondensert melk (Dulce de leche) i hjemmene sine. Tidligere fantes også sjokolade- og ananasvarianter.

Hamar Pålegg også kjent som HaPå er et pålegg bestående av kondensert melk, sukker, salt og sitronsyre. Varemerket ble introdusert av De Norske Melkefabrikker og fabrikken på Hamar i 1949, som i 1954 skiftet navn til Nestlé etter å ha vært i deres eie siden 1898. Idéen bak det populære pålegget oppsto under krigen, da mange familier karamelliserte sukret kondensert melk (Dulce de leche) i hjemmene sine. Tidligere fantes også sjokolade- og ananasvarianter. == Avvikling av fabrikken på Hamar == I juni 2008 ble det kjent at Nestlé skulle avvikle fabrikken på Hamar på grunn av for høye driftskostnader, noe som gjorde at det ble satt igang arbeid for å se på muligheter til å flytte produksjonen av HaPå. Den 16. desember 2008 var siste produksjonsdag for pålegget, som dette året hadde en markedsandel på rundt åtte prosent. == Kavli overtar produksjonen == 3. april 2009 overtok næringsmiddelkonsernet Kavli varemerket HaPå fra Nestlé, og produksjonen startet opp igjen i Bergen. Kavli overtok samtidig Nestlés produksjonsutstyr, og fram til sommeren 2010 ble HaPå produsert på samme måte som det ble gjort av Nestlé på Hamar. Fra august 2010 blir Hapå produsert i en helt ny produksjonslinje, som blant annet inkluderer nye og mer effektive kokegryter. Samtidig ble produktet lansert på nytt med en oppfrisket logo og design. Bakgrunnen for at Kavli overtok dette varemerket, var en Facebook-aksjon som samlet over 7000 norske forbrukere som protesterte mot at Nestlé ville slutte å produsere HaPå. == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata Nestle-Nordic.com – Produkter > søtpålegg Kavli.no Hapa.no

Hamar Pålegg også kjent som HaPå er et pålegg bestående av kondensert melk, sukker, salt og sitronsyre. Varemerket ble introdusert av De Norske Melkefabrikker og fabrikken på Hamar i 1949Nestle-Nordic.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6316

2023-02-04

Fylkesvei 6316

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Åfjord']

Fylkesvei 6316 (Fv6316) går mellom Hongsand kai og Hongsand i Åfjord kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 17 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6316 (Fv6316) går mellom Hongsand kai og Hongsand i Åfjord kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 17 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == ÅfjordKråkøyveien == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6316 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6316 (Fv6316) går mellom Hongsand kai og Hongsand i Åfjord kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Wade_Robson

2023-02-04

Wade Robson

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske skuespillere', 'Kategori:Emmy-vinnere', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brisbane', 'Kategori:So You Think You Can Dance-koreografer']

Wade Jeremy William Robson (født 17. september 1982 i Brisbane, Australia) er en australsk danser, koreograf, produsent og låtskriver. Han begynte å opptre som danser i 5-årsalderen, og som barn har han jobbet som back-up-danser for Michael Jackson. Han er også prisvinnende koreograf og har regissert musikkvideoer og verdensturnéer for musikkartister, mest for 'N Sync og Britney Spears. Robson har hatt stor suksess som jury i konkurranser, for sine egne MTV-show The Wade Robson Project og So You Think You Can Dance. Han har vunnet to Emmy'er for sin koreografi for So You Think You Can Dance.

Wade Jeremy William Robson (født 17. september 1982 i Brisbane, Australia) er en australsk danser, koreograf, produsent og låtskriver. Han begynte å opptre som danser i 5-årsalderen, og som barn har han jobbet som back-up-danser for Michael Jackson. Han er også prisvinnende koreograf og har regissert musikkvideoer og verdensturnéer for musikkartister, mest for 'N Sync og Britney Spears. Robson har hatt stor suksess som jury i konkurranser, for sine egne MTV-show The Wade Robson Project og So You Think You Can Dance. Han har vunnet to Emmy'er for sin koreografi for So You Think You Can Dance. == Karriere == Robson har en eldre bror, Shane, og en eldre søster, Chantal. Hans mor arbeidet som frisør, og forteller i Leaving Neverland sesong 1 at hun en dag tok med seg hjem Jacksons musikkvideo Thriller fordi hun hadde hørt at den ville få samlerverdi. Sønnen ble overveldet og studerte Jacksons dansetrinn nøye. Robson deltok i det australske TV-talentshowet New Faces4 i 1986. Han var for ung til å konkurrere, men fikk opptre som special guest og fremførte en dans til Jackson-hit'en Smooth Criminal, hvor han hadde på seg en miniatyrversjon av kostymene i musikkvideoen. Han vant konkurransen, og førstepremien var et møte med Michael Jackson som sørget for at Robson fikk danse på en Brisbane-konsert med Jackson i 1987.Moren tok de to yngste barna med seg fra Brisbane til Los Angeles. Jackson oppfordret til dette og rekrutterte Robson til å opptre i tre musikkvideoer: Black or White, Jam og Heal the World. Mannen Dennis og eldstesønnen Shane var tilbake i Australia. Dennis fortalte i 1993 til Vanity Fair at han bekymret seg for å miste yngstesønnen Wade om han sa noe negativt om Jackson, og innrømmet at han selv var blitt misbrukt som barn. Dennis Robson hengte seg i 2002, på et tidspunkt da sønnen fremdeles stod fast på at Jackson aldri hadde misbrukt ham. I et sivilt søksmål i 2013 hevdet Robson imidlertid at faren hans, som var bipolar, led av angst og depresjon fordi han mistenkte at sønnen også ble misbrukt. I Vanity Fair påpeker journalist Maureen Orth at Jackson kun lyktes med å komme tett innpå barn fra familier i oppløsning, der foreldrene var skilt eller i splid med hverandre.Robson var koreograf for Britney Spears i årene 1999-2001. Siden gikk det rykter om at han forårsaket bruddet mellom henne og Justin Timberlake i 2002. I 2013 gikk Robson ut med anklager om at Jackson hadde misbrukt ham seksuelt fra Robson var syv til han var 14 år. Han forteller om dette i dokumentarfilmen Leaving Neverland. === The Wade Robson Project === I 2002 skapte Robson MTV-showet The Wade Robson Project. Programmet gikk på MTV i 2003. === So You Think You Can Dance === Robson har koreografert for So You Think You Can Dance siden 2006. == Annet == === Diskografi === Wade Robson's Project: Dance Beats Vol. 1 === Videografi === Michael Jacksons «Black or White» (1991) Musikkvideo — Danser Michael Jacksons «Dangerous: The Short Films; Jam/Black or White» (1993) Video — Danser Britney Spears' «Born to Make You Happy» (1999) — Koreograf Britney Spears' «I'm a Slave 4 U» (2001) — Koreograf 'N Syncs «Pop» — Koreograf og danser === Filmografi === Kazaam (1996) — Elito EDtv (1999) — tenåringsgutt You Got Served (2004) — seg selv I? (2005) — manusforfatter/regissør/koreograf Within (2007) – manusforfatter/regissør/koreograf === TV === Full House, «Come Fly with Me» (1992) — Terry Picket Fences, «Elective Conduct» (1994) — T.J Nothing Sacred, «House of Rage» (1997) — Garner Cole Pacific Blue, «Users» (1998) — Brandon Jeter == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Wade Robson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Wade Robson på Internet Movie Database (en) Wade Robson hos The Movie Database Tremaine Dance profil MTV biografi Ask Men profil PopGurls intervju, «20 Spørsmål med Wade Robson» Wade Robson France, Fransk side. Wade Robson Videoer

Wade Jeremy William Robson (født 17. september 1982 i Brisbane, Australia) er en australsk danser, koreograf, produsent og låtskriver.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rolf_Bryhn

2023-02-04

Rolf Bryhn

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fagansvarlige i Store norske leksikon', 'Kategori:Fødsler 17. august', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Personer fra Stange kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Rolf Bryhn (født 17. august 1950) er en norsk sakprosaforfatter og sportsviter fra Stange i Hedmark. I 1990 var han hovedredaktør for oppslagsverket Kunnskapsforlagets Idrettsleksikon, sammen med Knut Are Tvedt. Bryhn står også som medlem av tekstredaksjonen. Fra 2009 er han lansert som fagansvarlig for alt innen sport i forbindelse med Store norske leksikons nettutgave.

Rolf Bryhn (født 17. august 1950) er en norsk sakprosaforfatter og sportsviter fra Stange i Hedmark. I 1990 var han hovedredaktør for oppslagsverket Kunnskapsforlagets Idrettsleksikon, sammen med Knut Are Tvedt. Bryhn står også som medlem av tekstredaksjonen. Fra 2009 er han lansert som fagansvarlig for alt innen sport i forbindelse med Store norske leksikons nettutgave. == Bibliografi == 1990: Kunnskapsforlagets Idrettsleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo ISBN 82-573-0408-5

Rolf Bryhn (født 17. august 1950) er en norsk sakprosaforfatter og sportsviter fra Stange i Hedmark.

https://no.wikipedia.org/wiki/NORWAC

2023-02-04

NORWAC

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1983', 'Kategori:Humanitære hjelpeorganisasjoner', 'Kategori:Norske humanitære organisasjoner', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum']

NORWAC (Norwegian Aid Committee) er en norsk humanitær organisasjon som ble grunnlagt i 1983, og som arbeider med problemer innenfor helsevesenet. NORWAC blir finansiert med pengestøtte fra den norske regjeringen. NORWAC var i Libanon i 1983 for å lære opp helsepersonell. Og utvidet etterhvert arbeidet til å gjelde Palestina, Egypt og Sudan. I 1999 startet NORWAC nødhjelpsarbeid arbeid i Kosovo, samtidig som de oppgraderte helsevesenet i Albania og Makedonia i samarbeid med myndighetene i disse landene. I 2015 avsluttet NORWAC sine prosjekter på Balkan da man anså at det ikke lenger var behov for bistand til helsetjenestene. Forskeren Marianne Heiberg ved NUPI, evaluerte bistanden til Palestina på vegne av Utenriksdepartementet i 1989–1990. Hun kritiserte NORWAC for at den fungerte som en ”solidaritetsorganisasjon” snarere enn en ”profesjonell bistandsorganisasjon”, og oppfordret UD og NORAD til å stoppe støtten. Dette førte til at Utenriksdepartementet bestilte en gjennomgang av NORWACs prosjekter av firmaet Cowpers and Lybrand. Gjennomgangen avdekket flere feil i Heibergrapporten og førte til at Utenriksdepartementet økte støtten til NORWAC. Etter "Osloavtalen" i 1993 og opprettelse av den palestinske selvstyremyndigheten i 1994, konsentrerte NORWAC alt arbeid i Palestina om samarbeid med den palestinske helsemyndigheten og med Makassedsykehuset i Øst-Jerusalem. Prosjektene omfattet både oppgradering av utstyr og kompetanseoppbygging på Vestbredden og i Gaza. Den 1. januar 2009 reiste de norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse til Gaza for å hjelpe palestinerne i forbindelse med konflikten mellom Hamas og Israel. Da Gaza ble angrepet i juli 2014 reiste kirurgen Erik Fosse igjen til Gaza for å koordinere NORWACs nødhjelpsarbeid. I 2012 startet NORWAC arbeid for å opprettholde helsetjenestene i Syria i områder der det offentlige helsevesenet hadde brutt sammen på grunn av borgerkrigen. NORWAC samarbeidet både med lokale myndigheter og syriske humanitære organisasjoner. NORWAC startet i 2013 et samarbeid med bystyret i Tell Abyad i ar-Raqqah provinsen Syria om å utstyre og drive det offentlige sykehuset i byen. I samarbeid med Qatar røde halvmåne, Medecins sans frontieres og den amerikanske organisasjonen International Medical Corps bidro NORWAC til at sykehuset ble pusset opp, fikk utstyr og finansiering til drift. I november 2014 tok IS kontrollen over Tell Abyad og da IS angrep den kurdiske byen Kobane ble skadde IS-krigere behandlet ved sykehuset i Tal Abyad, noe som førte til at NORWAC etter samråd med utenriksdepartementet avsluttet støtten til sykehuset. Samtidig utvidet NORWAC med støtte fra utenriksdepartementet aktiviteten andre steder i Syria og blant de syriske flyktningene i Libanon.

NORWAC (Norwegian Aid Committee) er en norsk humanitær organisasjon som ble grunnlagt i 1983, og som arbeider med problemer innenfor helsevesenet. NORWAC blir finansiert med pengestøtte fra den norske regjeringen. NORWAC var i Libanon i 1983 for å lære opp helsepersonell. Og utvidet etterhvert arbeidet til å gjelde Palestina, Egypt og Sudan. I 1999 startet NORWAC nødhjelpsarbeid arbeid i Kosovo, samtidig som de oppgraderte helsevesenet i Albania og Makedonia i samarbeid med myndighetene i disse landene. I 2015 avsluttet NORWAC sine prosjekter på Balkan da man anså at det ikke lenger var behov for bistand til helsetjenestene. Forskeren Marianne Heiberg ved NUPI, evaluerte bistanden til Palestina på vegne av Utenriksdepartementet i 1989–1990. Hun kritiserte NORWAC for at den fungerte som en ”solidaritetsorganisasjon” snarere enn en ”profesjonell bistandsorganisasjon”, og oppfordret UD og NORAD til å stoppe støtten. Dette førte til at Utenriksdepartementet bestilte en gjennomgang av NORWACs prosjekter av firmaet Cowpers and Lybrand. Gjennomgangen avdekket flere feil i Heibergrapporten og førte til at Utenriksdepartementet økte støtten til NORWAC. Etter "Osloavtalen" i 1993 og opprettelse av den palestinske selvstyremyndigheten i 1994, konsentrerte NORWAC alt arbeid i Palestina om samarbeid med den palestinske helsemyndigheten og med Makassedsykehuset i Øst-Jerusalem. Prosjektene omfattet både oppgradering av utstyr og kompetanseoppbygging på Vestbredden og i Gaza. Den 1. januar 2009 reiste de norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse til Gaza for å hjelpe palestinerne i forbindelse med konflikten mellom Hamas og Israel. Da Gaza ble angrepet i juli 2014 reiste kirurgen Erik Fosse igjen til Gaza for å koordinere NORWACs nødhjelpsarbeid. I 2012 startet NORWAC arbeid for å opprettholde helsetjenestene i Syria i områder der det offentlige helsevesenet hadde brutt sammen på grunn av borgerkrigen. NORWAC samarbeidet både med lokale myndigheter og syriske humanitære organisasjoner. NORWAC startet i 2013 et samarbeid med bystyret i Tell Abyad i ar-Raqqah provinsen Syria om å utstyre og drive det offentlige sykehuset i byen. I samarbeid med Qatar røde halvmåne, Medecins sans frontieres og den amerikanske organisasjonen International Medical Corps bidro NORWAC til at sykehuset ble pusset opp, fikk utstyr og finansiering til drift. I november 2014 tok IS kontrollen over Tell Abyad og da IS angrep den kurdiske byen Kobane ble skadde IS-krigere behandlet ved sykehuset i Tal Abyad, noe som førte til at NORWAC etter samråd med utenriksdepartementet avsluttet støtten til sykehuset. Samtidig utvidet NORWAC med støtte fra utenriksdepartementet aktiviteten andre steder i Syria og blant de syriske flyktningene i Libanon. == Referanser == == Eksterne lenker == NORWAC – organisasjonens hjemmeside

NORWAC (Norwegian Aid Committee) er en norsk humanitær organisasjon som ble grunnlagt i 1983, og som arbeider med problemer innenfor helsevesenet. NORWAC blir finansiert med pengestøtte fra den norske regjeringen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Uruguays_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Uruguays kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Uruguay', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Uruguayanske landslag']

Uruguays kvinnelandslag i fotball representerer Uruguay i internasjonal fotball. Ettersom det ikke er kvalifisering til Sør-Amerikamesterskapet i fotball for kvinner, er det lite fotball mellom turneringene, og Uruguay har spilt få kamper. Med ett hederlig unntak er heller ikke Uruguay blant verdensdelens elite i kvinnefotball. Uruguays kvinnelandslag har en relativt kort historie. De debuterte i 1997 mot Canada, og fikk et hederlig 1-2 tap. Allerede året etter var de med i sitt første Sør-Amerikamesterskap. Uruguay kom ikke lenger enn gruppespillet, der det ble to uavgjort og tre tap. Neste mesterskap var ikke før 2003, og de fem årenes opphold kan ha vært grunnen til at Uruguay fikk et hardt møte med naboene Argentina og tapte hele 0-8. I 2006 gikk turneringen noe annerledes. Igjen møtte Uruguay Argentina i gruppespillet, men det ble med et 1-2-tap. Uruguay tapte en kamp til, men vant de to resterende, og kom til finalespillet. I finalespillet tapte Uruguay igjen for Argentina, denne gangen med to mål, før Uruguay tapte stygt 0-6 for Brasil. Uruguay vant den siste kampen mot Paraguay, og endte dermed på tredjeplass, landets beste plassering. Uruguay ble også med i Pan American games i 2007, der landet kom sist i gruppespillet.

Uruguays kvinnelandslag i fotball representerer Uruguay i internasjonal fotball. Ettersom det ikke er kvalifisering til Sør-Amerikamesterskapet i fotball for kvinner, er det lite fotball mellom turneringene, og Uruguay har spilt få kamper. Med ett hederlig unntak er heller ikke Uruguay blant verdensdelens elite i kvinnefotball. Uruguays kvinnelandslag har en relativt kort historie. De debuterte i 1997 mot Canada, og fikk et hederlig 1-2 tap. Allerede året etter var de med i sitt første Sør-Amerikamesterskap. Uruguay kom ikke lenger enn gruppespillet, der det ble to uavgjort og tre tap. Neste mesterskap var ikke før 2003, og de fem årenes opphold kan ha vært grunnen til at Uruguay fikk et hardt møte med naboene Argentina og tapte hele 0-8. I 2006 gikk turneringen noe annerledes. Igjen møtte Uruguay Argentina i gruppespillet, men det ble med et 1-2-tap. Uruguay tapte en kamp til, men vant de to resterende, og kom til finalespillet. I finalespillet tapte Uruguay igjen for Argentina, denne gangen med to mål, før Uruguay tapte stygt 0-6 for Brasil. Uruguay vant den siste kampen mot Paraguay, og endte dermed på tredjeplass, landets beste plassering. Uruguay ble også med i Pan American games i 2007, der landet kom sist i gruppespillet. == Noter ==

Uruguays kvinnelandslag i fotball representerer Uruguay i internasjonal fotball. Ettersom det ikke er kvalifisering til Sør-Amerikamesterskapet i fotball for kvinner, er det lite fotball mellom turneringene, og Uruguay har spilt få kamper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prinsipper_for_europeisk_kontraktsrett

2023-02-04

Prinsipper for europeisk kontraktsrett

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europarett', 'Kategori:Kontraktsrett']

Principles of European Contract Law (PECL) er et forsøk på å kodifisere hovedprinsippene som ligger til grunn for europeisk kontraktsrett. I likhet med Restatement of the Law i USA er også PECL kommentert av anerkjente jurister innenfor europeisk kontraktsrett. Til tross for at prinsippene er utviklet parallelt med UNIDROIT, er reguleringen i stor grad samsvarende. Dette kan styrke betydningen av prinsippene som rettskilde. I motsetning til UNIDROIT er PECL et privat initiativ, uten den samme formelle autoritet som UNIDROIT har. PECL kan være grunnstenen for en fremtidig felles kodifikasjon av kontraktsretten i EU, men for tiden virker dette urealistisk.

Principles of European Contract Law (PECL) er et forsøk på å kodifisere hovedprinsippene som ligger til grunn for europeisk kontraktsrett. I likhet med Restatement of the Law i USA er også PECL kommentert av anerkjente jurister innenfor europeisk kontraktsrett. Til tross for at prinsippene er utviklet parallelt med UNIDROIT, er reguleringen i stor grad samsvarende. Dette kan styrke betydningen av prinsippene som rettskilde. I motsetning til UNIDROIT er PECL et privat initiativ, uten den samme formelle autoritet som UNIDROIT har. PECL kan være grunnstenen for en fremtidig felles kodifikasjon av kontraktsretten i EU, men for tiden virker dette urealistisk. == Eksterne lenker == PECL og UNIDROIT på: Lex Mercatoria.org . Prinsippene i fulltekst

Principles of European Contract Law (PECL) er et forsøk på å kodifisere hovedprinsippene som ligger til grunn for europeisk kontraktsrett. I likhet med Restatement of the Law i USA er også PECL kommentert av anerkjente jurister innenfor europeisk kontraktsrett.

https://no.wikipedia.org/wiki/Delhi_Ibsen_Festival

2023-02-04

Delhi Ibsen Festival

['Kategori:2008 i India', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Festivaler', 'Kategori:Henrik Ibsen', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 2008']

The Delhi Ibsen Festival er en internasjonal teaterfestival knyttet til Henrik Ibsens dramatiske forfatterskap. Festivalen ble for første gang arrangert fra 10. til 22. desember 2008, og startet med tre indiske, en bengalsk og to norske teaterforestillinger i perioden 10. til 18. desember, etterfulgt av et seminar 19. til 20. desember og Workshop 21. til 22. desember. Festivalen kom i stand som et norsk-indisk samarbeid mellom Den kongelige norske ambassade, ved ambassadør til India og Bhutan, Ann Ollestad, og det private Dramatic Art & Design Academy (DADA), ved direktør Nissar Allana, som ble stående som ansvarlig arrangør og koordinator.

The Delhi Ibsen Festival er en internasjonal teaterfestival knyttet til Henrik Ibsens dramatiske forfatterskap. Festivalen ble for første gang arrangert fra 10. til 22. desember 2008, og startet med tre indiske, en bengalsk og to norske teaterforestillinger i perioden 10. til 18. desember, etterfulgt av et seminar 19. til 20. desember og Workshop 21. til 22. desember. Festivalen kom i stand som et norsk-indisk samarbeid mellom Den kongelige norske ambassade, ved ambassadør til India og Bhutan, Ann Ollestad, og det private Dramatic Art & Design Academy (DADA), ved direktør Nissar Allana, som ble stående som ansvarlig arrangør og koordinator. == Festivalen i 2008 == For festivalen i 2008 var Senter for Ibsen-studier, ved professor Frode Helland, og Ibsen Awards, ved direktør Inger Buresund, norske støttespillere til festivalen, mens Ibsenmuseene i Norge, ved museumsleder Erik Henning Edvardsen, Ibsenmuseet, bidro med historiske illustrasjoner til en supplerende utstilling, installert av Ved Pohoja, og et programhefte designet av Amal Allana og Arati Subramanyam. Intensjonene med arrangementet var, ifølge redegjørelsen fra ambassadør Ann Ollestad, at dette ikke bare skulle bli én til i en utallig rekke av teaterfestivaler, men at nettopp Ibsens mangfoldig rike forfatterskap kunne virke som en døråpner for kulturelle dialoger landene imellom. Valget, å fokusere på dramatikk, skyldtes ikke bare at nordmannen Henrik Ibsens verdensberømmelse og dette at ahn blir regnet som den moderne dramaets far, men at India selv er en av verdens største kulturelle stormakter, både som film- og teaternasjon. == Ibsenfestival som agenda for kulturmøter == I møtet mellom verdensberømte indiske regissører og teatervitere, foruten meget kompetente indiske skuespillere og aktører, var ikke den norske delegasjon til stede i rollen som kulturmisjonærer fra et fremmed land, men utelukkende for å lytte, lære og opptre som diskusjonspartnere. Et i hovedsak indisk teaterpublikum, med norske gjester (tilreisende og fastboende), ble vitne til en rad oppsiktsvekkende forestillinger, spilt på bengali, hindi, punjabi, manipuri, norsk og engelsk. Både de indiske og de norskproduserte forestillingene reiste spørsmål til ettertanke og fruktbare diskusjoner. Til den spennende rammen for kulturkontakt som sprang ut av samrøret, kommer, i tillegg til det meningsbudskap som den dramatiske diktningen artikulerer, det faktum at teaterforestillinger bærer i seg en rekke ulike kunstformer. Her blandes nemlig under etiketten scenekunst selve fremførelsen med artisteri, billedkunst, musikk, dans, lysdesign, og mye mer. == Revitalisering av Ibsens dramatikk i India == I forbindelse med forestillingene, og i løpet av et tankevekkende seminar, ble det ført samtaler om oversettelsesproblematikk, ikke først og fremst den språklige translasjonen, selv om også dette ble berørt, men vedrørende kulturell oversettelse, adapsjon og diskusjoner omkring omgivelsenes, og ikke minst natursceneriets, rolle i flere av Ibsens dramatiske verker (Brand, Peer Gynt, Rosmersholm, Lady From the Sea og John Gabriel Borkman). Gjennom temaet Ibsen i en indisk kontekst satte fremfor alt representantene for vertslandet dagsorden med sine foredrag og refleksjoner over en moderne og mindre bunden gjenopplevelse av Ibsens diktning. Ibsen dramaer var nemlig gjennom George Bernard Shaws entusiasme for det samfunnskritiske aspekt fremført i India i femtiårsperioden, 1930 til 1980, som om dette var det egentlige innhold i forfatterskapet. Dermed ble Ibsen forholdsvis mye spilt i India innenfor denne femtiårsperioden, og alltid innenfor en slik kontekst, mens dramaene har knapt vært spilt i India i løpet av de siste 30 år. Flere av de indiske regissørene og teoretikerne uttalte at de hadde hatt Ibsen som pensumlesning i studiedagene, men at hele forfatterskapet, gjennom Berhard Shaws fremstilling i The Quintessence of Ibsenism, var blitt satt inn i en streng vestlig realisme. Gjennom deres nye møter med Ibsens dramatikk hadde det imidlertid åpnet seg nye perspektiver og en nyvakt fascinasjon over forfatterskapet, som allerede hadde ført til lesning av flere dramaer og planer om å gjøre flere av dem til gjenstand for teateroppførelser i den nærmeste fremtid. Det var nok også på bakgrunn av tidligere pensumlesning at arrangøransvarlige Nissar Allana i sine refleksjoner, skrevet før festivalen tok til, formulerte: It is interesting to see how the contemporary debates raging during his time were transformed by Ibsen into the very substance and subject matter of his plays. With acute perspective abilities, a ruthless honesty and stolid deliberation, Ibsen systematically penetrated the brittle surface of middle class morality to reveal the impact the new thinking was having on, for example, familial and gender relationships. These conflicts were deftly exposed in his texts with his central focusing on the demand for the freedom of choice of the individual, in order for him to have complete control over his own life and actions. Det var spesielt dramaene med en sterk sosial tendens, som i A Doll’s House og An Enemy of the People, som det var blitt fokusert på. Svært få av de mer «symbolistiske» Ibsendramaene var blitt fremført på teaterscenene i India, eller slik Klassekampens journalist slår fast: «Aldri tidligere har Ibsens tre seneste skuespill vært fremført i så stor skala i India.»De indiske spørsmålene vedrørende forståelse, bruk og eventuell tilpasning av Ibsens tekster, sentrert rundt allmennmenneskelige og politiske spørsmål, satte uvilkårlig et annerledes fokus på den vitenskapelige diskurs, som til vanlig blir ført når vestlige Ibsenkjennere og -forskere setter hverandre stevne. == Program 2008 == Innslagene i Ibsenfestivalen for 2008 var: 10. December – LGT Auditorium, Copernicus Marg: Lady From the Sea. Språk: Bengali. Regissør: Un-Margritt Nordseth. Skuespillere: CAT Repertory Theatre, Dhaka, Bangladesh. 11. December – LGT Auditorium, Copernicus Marg: Lady From the Sea. [Ditto]. 12. December – LGT Auditorium, Copernicus Marg: White Horses. Språk: norsk. Regissør: Jon Tombre. Skuespillere: Teater Ibsen, Skien. 13. December – LGT Auditorium, Copernicus Marg: White Horses. [Ditto]. 15. December – Kamani Auditorium, Copernicus Marg: John Gabriel Borkman. Språk: Hindi / engelsk. Regissør: Anuradha Kapur. Skuespillere: Vivadi. 16. December – Kamani Auditorium, Copernicus Marg: Little Eyolf. Språk: Punjab. Regissør: Neelam Mansingh Chowdury. Skuespillere: The Company Chandigarh. 17. December – Kamani Auditorium, Copernicus Marg: When We Dead Awaken. Språk: Manipuri. Regissør: Ratan Thiyam. Skuespillere: Chorus Repertory Theatre Imphal. 18. December – Chinmaya Centre, Lodhi Road: Ibsen Women. Språk: Engelsk Regissør: Juni Dahr. Skuespiller: Juni Dahr / Musikk og lydeffekter: Chris Poole.Om opplevelsene av de indiske stykkene skriver Klassekampen: «Tre prestisjeproduksjoner trakk fulle hus under Delhi Ibsen Festival, som ble arrangert før jul. … Teaterlegenden Ratan Thiyams første Ibsenproduksjon noensinne med «Når vi døde vågner» ble en internasjonal kunsthappening, i tillegg til Anuradha Kapur og Neelam Mansingh Chowdurys oppsetninger av ”John Gabriel Borkman” og ”Lille Eyolf” på hindi og punjabi.» I forestillingen When We Dead Awaken var det blant annet brukt scenografiske happenings med tydelige referanser til Salvador Dalis kunst. == Seminar == Seminaret «Ibsen In The Indian Context» fant sted 19. til 20. desember på Sanskriti. A Centre for Environment, Art and Culture. Lørdag 19. desember:Reflections: «When We Dead Awaken». Ratan Thiyam. Dolls, Dance and Doors – Ibsen in the World. Keynote Address by Dr. Frode Helland. Invoking Ibsen, Staging Realism: Marathi Theatre Discourse & the Advent of the Talkies. Dr. Veena Naregal. Rediscovering the Other Ibsen in India: Ibsen in the Changing Political Scenario. Dr. Samik Bandyopadhyaya.Søndag 20. desember:Reception, Consumption and Appropriation: Ibsen in Indian Context. Dr. B. Ananthakrishnan. Intercactive / Observation Process. Anuradha Kapur and Anita Cherian. Ratan Thiyam at Work. Dr. Soumyabrata Chaudhury. The Challenge of Ibsen in Punjabi. Neelam Mansingh. Dramaturgy in Theatre. Space and Time. Inger Buresund.Fra indisk side deltok blant annet direktør Nissar Allana (DADA), den bengalske teaterregissør Nilu Kamaluddin (Senter for Ibsenstudier), regissør og rektor Anuradha Kapur (National School of Drama), dramalærer og designer Amal Allana (DADA), teaterhistorikeren og kritikeren Rustom Bharucha, aktivisten og Bookerprisvinneren Raj Bisaria, Bishnupriya Dutt-Paul, Waman Kendre, Sohaila Kapur, m.fl. Fra norsk side deltok professor Frode Helland, leder av Senter for Ibsen-studier, Inger Buresund, sekretær for Ibsen Awards, museumsleder Erik Henning Edvardsen, representant for nettverket Ibsenmuseene i Norge og skuespiller Juni Dahr, m.fl.. Juni Dahr var også ansvarlig for en avsluttende Workshop over Ibsens dramatikk. == Planer for festivalen i 2009 == Neste års festival i Dhaka og New Delhi vil bli atskillig større enn det første, da det allerede er gjort avtaler om Ibsenforstillinger både fra Egypt, Syria, Tyrkia, Libanon, Pakistan, Iran og Afghanistan, samt Freie Bühne fra Berlin og Nationaltheatret, Oslo. == Referanser == == Litteratur == Torunn Liven: Ny Ibsen speiler et nytt India (s. 18-19). Klassekampen nr. 302. Mandag 29. desember 2008. Ann Ollestad et al.: Six Plays. Ibsen in India. Delhi Ibsen Festival 2008. Royal Norwegian Embassy / Dramatic Art & Design Academy. New Delhi 2008.

The Delhi Ibsen Festival er en internasjonal teaterfestival knyttet til Henrik Ibsens dramatiske forfatterskap.

https://no.wikipedia.org/wiki/Otto_Brendel

2023-02-04

Otto Brendel

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Klassiske arkeologer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Migranter fra Nazi-Tyskland til USA', 'Kategori:Personer fra Nürnberg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske arkeologer', 'Kategori:Tyske kunsthistorikere']

Otto Johannes Brendel (født 10. oktober 1901 i Nürnberg i Tyskland, død 8. oktober 1973 i New York City i USA) var en tysk-amerikansk kunsthistoriker og forsker på etruskisk kunst og arkeologi. Som forsker fulgte han i fotsporene til sin mentor Ludwig Curtius og demonstrerte forsiktig stilanalyse av objektene kombinert med en kunnskap om de litterære kildene.

Otto Johannes Brendel (født 10. oktober 1901 i Nürnberg i Tyskland, død 8. oktober 1973 i New York City i USA) var en tysk-amerikansk kunsthistoriker og forsker på etruskisk kunst og arkeologi. Som forsker fulgte han i fotsporene til sin mentor Ludwig Curtius og demonstrerte forsiktig stilanalyse av objektene kombinert med en kunnskap om de litterære kildene. == Liv og virke == === Bakgrunn === Otto Brendel var sønn av Kirchenrat (en kirkeledelsestittel) Rudolf Brendel og hans hustru Mathilde Gareis. Familien hadde frembragt geistlige gjennom flere generasjoner, og var i 1732 kommet til det sørtyske område som følge av protestantutvisningene fra Salzburg. Otto J. Brendel var selv begavet i kunstneriske emner, og både malte og spilte cello og piano. Hans største interesse var den klassiske oldtid, ikke bare for litteratur og musikk. Og mot slutten av ungdommen overveiet ønsket om å bli maler. I 1919 brukte han et år som assistent til maleren Max Unold før han begynte å studere ved Universitetet i Heidelberg. === Karriere === I 1923 forlot han universitetet for en stilling som assisterende ved Ny Carlsberg Glyptothek, København, under Frederik Poulsen (1876–1950). Poulsen ble Brendels fadder og livslange venn og Brendel snart ble flytende i dansk. Han vendte tilbake til Heidelberg i 1926 å sikre et stripend for å reise til provinsielle museene i Nord-Italia i 1927. I 1928 mottok Brendel sin embetseksamen (Ph.D.) fra Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg under Ludwig Curtius på emnet romersk ikonografi i den augustinske perioden. Han giftet seg med medstudent fra Heidelberg, Maria Wiegert (1902–1994), i 1929. Brendel ble privatdosent ved Erlangen i 1931, men tok deretter et år fri for å kunne være assistent for Curtius, som da var blitt direktør i Roma. I 1936 ble han sparket fra sin jobb av de nazistiske myndighetene etter å ha giftet seg med en jøde. Han flyttet deretter til England hvor han ble ansatt som forskningsmedarbeider, først ved Universitetet i Durham i England og deretter i London i årene 1936–1938 ved Warburg-instituttet. Sent i 1938 reiste han i USA, kort tid før utbruddet av den andre verdenskrigen, som gjesteforeleser og ble værende i USA resten av livet. Etter et år som gjesteprofessor for kunst og arkeologi ved Vassar college i New York fikk han familien over fra Tyskland og ble da knyttet til Washington University i St. Louis fra 1938 til 1941 da han flyttet til Indiana University for å bli professor i arkeologi og kunsthistorie, en posisjon han holdt til 1956. Han hadde et avbrudd i epoken 1949–1951 da han var ved Det amerikanske akademiet i Roma. Ved Indiana skrev han også en bok om gresk-romersk erotisk kunst som først ble utgitt i 1970. I 1956 ble han professor i kunsthistorie og arkeologi ved Columbia University og ble emeritus i 1963, og fortsatte å undervise fram til han ble pensjonert i juni 1973. Han døde i september samme år. Ved sin død hadde han akkurat fullført manuskriptet for Pelican History of Art om etruskisk kunst som ble utgitt i 1978. == Bibliografi (utvalg) == Ikonographie des Kaisers Augustus. Heidelberg, 1931. Doktoravhandling «Prolegomena to the Study of Roman Art». Memoirs of the American Academy in Rome 21 (1953): 7-73, revised and reprinted separately as Prolegomena to the Study of Roman Art. New Haven, CT: Yale University Press, 1979. Etruscan Art. Pelican History of Art 43. New York: Penguin Books, 1978, 2. redigert utg., New Haven: Yale University Press, 1995. The Visible Idea: Interpretations of Classical Art. Washington, DC: Decatur House, 1980. Ikonographie des Kaisers Augustus. 1931. «Symbolik der Kugel». Mitteilungen des Deutschen Archaeologischen Instituts, Roemische Abteilung 51 (1936): 1-95, reprinted as, Symbolism of the Sphere: a Contribution to the History of Earlier Greek philosophy. Leiden: Brill, 1977. «Classicism in Roman architecture». Journal of the Society of Architectural Historians 29 (Oktober 1970): 264. «Borrowings from ancient art in Titian». Art Bulletin 37 (Juni 1955): 113-25. == Litteratur == Calder, William M., III: «Biographical Note». In Memoriam Otto J. Brendel: Essays in Archaeology and the Humanities. Redigert av Larissa Bonfante og Helga von Heintze. Mainz: Verlag Philipp von Zabern, 1976, x-xi. (komplett bibliografi), xii-xiv. Kleinbauer, W. Eugene: Modern Perspectives in Western Art History: An Anthology of 20th-Century Writings on the Visual Arts. New York: Holt, Rinehart and Winston, 1971, s. 81. Calder, William: «Brendel, Otto J.» Encyclopedia of the History of Classical Archaeology. Nancy Thomson de Grummond, (red.) Westport, CT: Greenwood Press, 1996, vol. 1, ss. 190-91. == Referanser == == Eksterne lenker == Brendel, biografisk skisse

Otto Johannes Brendel (født 10. oktober 1901 i Nürnberg i Tyskland, død 8.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lykopen

2023-02-04

Lykopen

['Kategori:Antioksidanter', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder']

Lykopen er et karotenoid og en antioksidant som gir den rødefargen til blant annet tomat, grapefrukt og vannmelon. Stoffet blir òg brukt som matfarge. Lykopen er ikke vannoppløselig, men er i stedet sterkt bundet til grønnsakfibre. Behandling av maten, for eksempel ved å koke og knuse tomater, eller gjennom å servere de sammen med olje, som i pizza, gjør det lettere for kroppen å ta opp stoffet.

Lykopen er et karotenoid og en antioksidant som gir den rødefargen til blant annet tomat, grapefrukt og vannmelon. Stoffet blir òg brukt som matfarge. Lykopen er ikke vannoppløselig, men er i stedet sterkt bundet til grønnsakfibre. Behandling av maten, for eksempel ved å koke og knuse tomater, eller gjennom å servere de sammen med olje, som i pizza, gjør det lettere for kroppen å ta opp stoffet.

[struktur av lykopen.]

https://no.wikipedia.org/wiki/Ratan_Thiyam

2023-02-04

Ratan Thiyam

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Designere', 'Kategori:Fødsler 20. januar', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Indiske forfattere', 'Kategori:Indiske komponister', 'Kategori:Koreografer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Imphal', 'Kategori:Teatersjefer']

Ratan Thiyam (født 20. januar 1948) er indisk teaterregissør, teaterdirektør, forfatter, designer, komponist og koreograf. Han opererte også tidligere under artistnavnet Thiyam Nemai.

Ratan Thiyam (født 20. januar 1948) er indisk teaterregissør, teaterdirektør, forfatter, designer, komponist og koreograf. Han opererte også tidligere under artistnavnet Thiyam Nemai. == Utdannelse og stillinger == Ratan Thiyam har utdannelse i dramatikk fra National School of Drama i New Delhi, hvorfra han ble uteksaminert i 1974.I Imphal, Manipur, hvor han selv vokste opp, grunnla han nå sitt eget 'Chorus Repertory Theatre'. En kort periode (1987–1988) fungerte han også som direktør for The National School of Drama (NSD) i New Delhi, men han fant fort ut at ønsket seg tilbake, både til nordøst India og til den internasjonale arena. Ratan Thiyam har dessuten vært foreleser ved Fordham University, New York (USA) og ved Fordham Orvieto Theatre Institute, Italia. == Dypt forankret teatralske uttrykk == Ratan Thiyam er kjent for forestillinger som riktignok bygger på eldre indiske dramatradisjoner og uttrykksmåter, men som han overfører og plasserer inn i overraskende moderne sammenhenger.Hans iscenesettelser stiller ofte publikum overfor divergerende perspektiver, referanser til annen kunst, og myriader av inntrykk og innfallsvinkler. Ved genial bruk av lys / mørke, sterke farger og effektfulle tekniske virkemidler, og nøye planlagte detaljer, helt ned til den minste håndbevegelse eller mimiske uttrykk, er hans skuespill gjerne spekket med litterære og mytiske symboler og mening. De fleste av Ratan Thiyams stykker hører tematisk sett hjemme i en dyptgripende indisk kontekst. Likevel har de vist seg å ha en merkelig universell appell på en hver publikumer som stiller seg åpen til å forføres av det visuelle fortellergrepet, som er Ratan Thiyams varemerke. Tallrike æresbevisninger fra hele verden viser at Thiyams arbeider forstås og blir verdsatt overalt i verden hvor han og hans teater gjør gjesteopptredener. Ratan Thiyams syn på teateret er blitt formet gjennom årelange studier og under påvirkning av ulike eksponenter for det tradisjonelle manipuriuttrykket. Hans arbeider er også sterkt influert av Natya Shastra fra Bharata, som representerer en indisk teaterstil med røtter helt tilbake til musikeren Bharata Muni som levde i det andre århundret B.C. På den annen side bærer stykkene også i seg elementer av antikk, gresk dramatikk og av det japanske Noh-teateret. Hans grep om teateret uttrykker dessuten et dypt engasjement for sosial velferd og en åndelig søken midt i det globale, politiske kaos som råder i tiden, slik han med styrke markerte sitt humanistiske ståsted gjennom teaterstykket Ritusamharam, hvor han nettopp søker oppmuntring og mentalt velvære midt i de motstridende krefter som har satt sitt preg på dagens samfunn.Ratan Thiyam har skrevet fire romaner, en novellesamling, 10 dramtiske verker og fire diktsamlinger og en enakter. Han har satt opp så vel greske tragedier, japanske Noh & Kyogen og flere tradisjonelle indiske stykker. Hans tolkning av Henrik Ibsens siste drama Når vi døde vågner vakte enorm oppsikt da den hadde premiere på Delhi Ibsen Festival i 2008. Om sin opplevelse av Ibsens drama uttalte han til Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift at «Tiden marsjerer videre mens minnene blir tilbake og torturerer restene av dagene våre». Forestillingen ble også invitert til Nationaltheatret i Oslo under Ibsenfestivalen i 2010. == Oversikt over spesielt betydningsfulle forestillinger == Chakravyuha Uttarpriyadarshi (The Final Beatitude) Chinglon Mapan Tampak Ama (Nine Hills One Valley) Ritusamharam Andha Yug (The Blind Age) Wahoudok (Prologue) When We Dead Awaken (Henrik Ibsen)Ratan Thiyam er en sterk forkjemper for fredssaken og ser på kultur og kulturtradisjoner som verktøy mot krig og fiendskap. Kjærlighet og sannhet er vinneren i all god litteratur, og er middelet som skal til for å gjøre verden til et bedre sted å leve. == Teaterforestillinger og -festivaler == Performance of his own productions at different places and countries include: Pan-Asiatico Festival, Roma, 1984 Indo-Greek Symposium, Delphi, 1984 East-West Encounter, Mumbai (India), 1986 Edinburgh International Theatre Festival, Edinburgh, 1987 Festival of India, USSR, 1987 Cardiff International Theatre Festival, Cardiff, 1987 Glasgow Festival, Glasgow, 1987 Dublin Festival, Dublin, 1987 Cervantino International Festival, Mexico, 1990 Mitsui International Festival, Japan, 1990 Toga International Festival, Japan, 1992 Festival d’ Avignon, Frankrike, 1995 Festival of India in Thailand, 1996 South Asian Theatre Festival, Dhaka (Bangladesh), 1997 50-years of Indian Independence Day celebration in Sri Lanka, 1997 Festival of Perth, Australia, 1998 New Zealand International Festival of the Arts, 1998 International Festival of Scenic Arts, São Paulo (Brasil), 1998 Indian Trade Fair Exhibition in Dhaka (Bangladesh), 1999 Days of Delhi in Moscow, 1999 50-years of Indian Independence Day Celebration in Nepal, 2000 Fall 2000 American Debut Tour, 2000 Barbican International Theatre Event (BITE:01), London (England) BeSeto International Theatre Festival, Togamura (Japan), 2001 Spring Arts Festival, Shizuoka (Japan), 2002 Toga International Festival, Toga (Japan), 2002 Third Asia-Pacific Arts Forum (Taiwan), 2005 IIC Experience- A festival of the Arts (New Delhi, India), 2005 Biennale Bonn: India 2006, Tyskland Fall 2006 American Debut Tour Barbican Theatre Event, 2007, London Toga Festival, 2007, Japan Delhi Ibsen Festival, 2008Andre steder hvor han har vært involvert i forestillinger er: Tokyo, Hongkong, New York, London, Delphi, Kalamata, Thessaloniki, Kavala, Athens, Yaroslov, Leningrad, Minsk, Brisova, Southampton (South London), Amsterdam, Gainsborough, Bradford, Omag, Querentaro, Guanajuato, Curz-A-Zul, Guaquil, Quito, Cuba, Manizales, Bogotá, Lima, Havana, Thimpu, Bangkok, Avignon, Chiang Mai, Madrid, Valladolid, == Konferanser == Ratan Thiyam har også holdt foredrag ved en rekke konferanser: International Theatre Conference, Novisad (Yugoslavia) East-West Encounter, Mumbai (India) International Seminar on Greek tragedy, Delphi (Greece) Indo-Soviet Conference, Moscow International Seminar, Poland Indo-Greek Symposium, Greece India-Greece 2500 years of Cultural Exchange Symposium, 1995 New Delhi (India) International Conference on “Culture of Peace – The Experience and Experiments”, 1996 New Delhi (India) Delhi Ibsen Festival, 2008 == Utmerkelser == Ratan Thiyam har mottatt en rekke nasjonale og internasjonale priser og æresbevisninger: Indo-Greek Friendship Award, 1984 (Hellas) National Academy Award (Sangeet Natak Akademi), 1987. 1987: Fringe Firsts Award, from Edinburgh International Theatre Festival [1] Padmashree, tildelt ham personlig av Indias president, 1989 Diploma of Cervantino International Theatre Festival, 1990 (Mexico) Nandikar, 1992 La Grande Medaille, 1997 (Frankrike) International Man of the Year in the Field of Theatre and Humanism, 1998/99 BM Shah Award, 2000 Padma Shri, 2001 Ganakrishti Award, 2002 BV Karanth Smriti Puruskar, 2004 One India One People Award, 2006 Kalidas Samman, 2006 NETV People's Choice Award, 2006 SIU-KA-PHA National Award, 2006 Late Hawaibam Nilamani Singh Award 2007 Theatre Centre Award 2007 John D. Rockefeller Award, 2008 First Alkaji Foundation Award, 2008 Kreert til æresdoktor (Honoris Causa) i Litteratur ved Rabindra Bharati University, Kolkata. == Verv == Han er også valgt inn som medlem av en rekke prestisjetunge nasjonale og internasjonale organisasjoner, for eksempel: Styreformann for Chorus Repertoire Theatre, Imphal Medlem av The Society and the Governing Body of the National Science Museum (NCSM), Kolkata Styreformann i Rajiv Gandhi for Kultur, Manipur Styremedlem ved Manipur State Kala Akademi, Imphal Rådgiver for All India Radio Imphal Medlem av Programme Advisory Committee, All India Radio, Imphal Medlem Manipurs universitetsstyre Senatmedlem av Manipur University Medlem av First Court of Nagaland University, Nagaland Medlem av Governing Council, ICCR (Indian Council for Cultural Relations), New Delhi Styreleder av Review Commiittee North East Zone Cultural Centre, Dimapur Direktør for National School of Drama, New Delhi Executive Council Member, Sangeet Natak Akademi (National Academy of Theatre, Dance and Music), New Delhi Medlem av Advisory Board, National School of Drama, New Delhi Medlem av Advisory Committee National Handcraft & Handloom Museum, New Delhi Medlem av National Tribal Development Committee, New Delhi Medlem av Advisory Committee for Rangamandal, Bharat Bhavan, Rådgiver for Jawaharlal Nehru Manipur Dance Academy, Imphal Medlem av The Academic Council, National School of Drama, New Delhi Viseformann ved Jawaharlal Nehru Manipur Dance Academy, Imphal == Filmografi == Rajashri Bhagyachandra (documentary) Hanubei Heikol (telefilm) == Referanser == == Eksterne lenker == Tayenjam Bijoykuma Singh: Ratan Thiyam’s Silent War on War. Chorus Repertory Theatre Official website Profile at Manipur Online

Ratan Thiyam (født 20. januar 1948) er indisk teaterregissør, teaterdirektør, forfatter, designer, komponist og koreograf.

https://no.wikipedia.org/wiki/Finn_Knutinge_Kaas

2023-02-04

Finn Knutinge Kaas

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 25. mars', 'Kategori:Fødsler i 1917', 'Kategori:Krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske frontkjempere', 'Kategori:Personer dømt til døden', 'Kategori:Personer fra Nesodden kommune', 'Kategori:SD-personell', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig']

Finn Knutinge Kaas (født 25. mars 1917 på Nesodden, død 13. mars 2007 i Delmenhorst i Niedersachsen i Tyskland) var en norskfødt tysk agent, angiver, torturist og frontkjemper for det nazistiske Tyskland under andre verdenskrig.

Finn Knutinge Kaas (født 25. mars 1917 på Nesodden, død 13. mars 2007 i Delmenhorst i Niedersachsen i Tyskland) var en norskfødt tysk agent, angiver, torturist og frontkjemper for det nazistiske Tyskland under andre verdenskrig. == Bakgrunn og virke == Etter å ga gått ut fra middelskolen i 1939, ble han samme høst tatt opp som aspirant ved politiet til tross for at han hadde en dom for biltyveri fra sin tidlige ungdom. Da krigen kom til Norge, meldte han seg inn i Nasjonal Samling i oktober 1940. Fra 1941 arbeidet han for Sicherheitsdienst i Oslo, og fikk etter hvert graden hauptscharführer (sersjant). Kaas arbeidet ved infiltrasjon og provokasjoner slik at han fikk innpass i flere illegale grupper og sto slik for mange av de største og mest alvorlige opprullinger av illegalt arbeid flere steder i landet. Blant større aksjoner han deltok i var blant annet anslagene mot englandsfarten i Ålesund i 1941, hvor sentrale deler av eksportapparatet ble avdekket. En rekke av de personer som han anga ble henrettet av okkupasjonsmakten. Etter aksjonene mot englandsfarten i Ålesund, ble motstandsbevegelsen klar over hans aktiviteter, og av den grunn vervet han seg fra slutten av 1941 til februar 1944 som frontkjemper på østfronten. Han meldte seg til Den norske legion og tjenestegjorde i 3./SS-Frw. Legion Norwegen og fikk jernkorset av 2 klasse senhøsten 1942. Sommeren 1943 gikk han et forberedelseskurs for opptak på SS-Junkerschule i Bad Tölz, men ble ikke antatt som elev. Han begynte derfor i stedet i Sicherheitspolizei (Sipo) da han kom tilbake og var svært aktiv, også som torturist ved arrestasjoner og forhør, blant annet aksjonen mot Edvard Tallaksen og Gregers Gram.Det ble gjort flere forsøk fra Milorgs side på å likvidere Kaas, blant annet 4. desember 1944 utenfor boligen hans i Vestheimsgata 6 i Oslo, hvor svogeren og kollegaen Reidar Voigt ble likvidert.Etter den tyske kapitulasjonen ble han arrestert på Haslemoen da han prøvde å gjemme seg bort blant de tyske soldatene, og plukket deretter ut tyskere fra Sipo som gjemte seg i krigsfangeleirene som vanlige menige. Han ble i landssvikoppgjøret dømt til døden og dødsdommen ble stadfestet av Høyesterett i februar 1947, men omgjort til livsvarig fengsel. Dette skjedde sannsynligvis fordi han hadde vært så samarbeidsvillig med å angi sine tidligere oppdragsgivereLørdag 2. november 1957 ble Finn Knutinge Kaas, sammen med Kaare O. Hagen og Håkon Odding prøveløslatt; de hadde alle tre blitt benådet av kong Olav V i statsråd. De var de aller siste Sipo-agentene som ble løslatt, og de som også sonet den lengste straffen av de landssvikdømte.Kaas ble utvist til Tyskland samme dag han ble prøveløslatt, da han hadde tatt tysk statsborgerskap mens han tjenestegjorde som frontkjemper. Han slo seg senere opp som forretningsmann i Bremen. == Referanser == == Kilder == Omtale på NorgesLexi Pryser, Tore: Hitlers hemmelige agenter, Universitetsforlaget 2001 ISBN 82-1500075-4 Ottar Samuelsen: Det var her det skjedde, Dinamo Forlag 2008 ISBN 978-82-8071-174-8 == Eksterne lenker == «Finn Knutinge Kaas», fra Lokalhistoriewiki

Finn Knutinge Kaas (født 25. mars 1917 på Nesodden, død 13.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arnatveit_g%C3%A5rd

2023-02-04

Arnatveit gård

['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Arna', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Bergen', 'Kategori:Fredete byggverk i Vestland', 'Kategori:Kulturminner i Bergen', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Sider med kart']

Arnatveit gård, gnr 288 og bnr 2, ligger helt øverst i Oppetveiten på Arnatveit, i bydelen Arna i Bergen. På gårdstunet ligger en av landets få bevarte, profane tømmerhus fra middelalderen, datert til 1533. Stuen (gnr 288 og bnr 4) ble erklært automatisk fredet av Riksantikvaren i 1996. Fredningen omfatter både eksteriør, interiør og veggfast inventar, samt en sikringssone på 5 meter rundt bygningen.

Arnatveit gård, gnr 288 og bnr 2, ligger helt øverst i Oppetveiten på Arnatveit, i bydelen Arna i Bergen. På gårdstunet ligger en av landets få bevarte, profane tømmerhus fra middelalderen, datert til 1533. Stuen (gnr 288 og bnr 4) ble erklært automatisk fredet av Riksantikvaren i 1996. Fredningen omfatter både eksteriør, interiør og veggfast inventar, samt en sikringssone på 5 meter rundt bygningen. == Eksterne lenker == (no) Kulturhistorisk vegbok – foto av røykstova med middelalderdekor «Arnatveit gård». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.

Arnatveit gård, gnr 288 og bnr 2, ligger helt øverst i Oppetveiten på Arnatveit, i bydelen Arna i Bergen. På gårdstunet ligger en av landets få bevarte, profane tømmerhus fra middelalderen, datert til 1533.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kameruns_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Kameruns kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotball i Kamerun', 'Kategori:Kamerunske landslag', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Kameruns kvinnelandslag i fotball representerer Kamerun i internasjonal fotball. Fram til Ekvatorial-Guineas noe overraskende seier i Afrikamesterskapet i 2008, var Kamerun blant utfordrerne til å ende Nigerias hegemoni i afrikansk fotball. Kamerun har, som flere andre kvinnelandslag i fotball i Afrika, eksistert siden 1991, og debuterte i Afrikamesterskapet samme år. Kamerun kom til finalen, men tapte klart over to kamper mot Nigeria. Kamerun trakk seg foran neste mesterskap i 1995, men var tilbake i 1998. Kamerun tapte for Ghana i gruppespillet, men kom videre til semifinalen. Der tapte de igjen stygt for Nigeria, og gikk til bronsefinalen, der de tapte for Kongo (Dem. Rep.) på straffespark. I 2000 gikk det dårligere, Kamerun kom ikke videre fra gruppen, da de tapte for både Nigeria og Ghana. I 2002 kom Kamerun til semifinalen igjen, på tross av tap for Sør-Afrika. Semifinalen tapte de på overtid mot Ghana. I bronsefinalen møtte Kamerun Sør-Afrika igjen, men denne gangen vant Kamerun 3-0. i 2004 gikk det enda litt bedre. Først spilte Kamerun uavgjort mot Nigeria i gruppespillet, før de slo Ghana etter ekstraomganger i semifinalen. Gjenmøtet med Super Falcons fra Nigeria ble mindre behagelig, Kamerun tapte 0-5. I 2006 møtte Kamerun Nigeria igjen i semifinalen, og nok en gang tapte de 0-5. I bronsefinalen tapte Kamerun på straffespark mot Sør-Afrika. Endringene i 2008 fikk Kamerun merke før noen andre. I gruppespillet tapte de for Ekvatorial-Guinea, men vant de to resterende kampene. I semifinalen ble det klart tap for Sør-Afrika. I bronsefinalen møtte Kamerun Nigeria, som for første gang hadde blitt slått ut i Afrikamesterskapet. Kamerun greide uavgjort for andre gang mot Nigeria, og det hele ble avgjort på straffesparkkonkurranse som Nigeria vant.

Kameruns kvinnelandslag i fotball representerer Kamerun i internasjonal fotball. Fram til Ekvatorial-Guineas noe overraskende seier i Afrikamesterskapet i 2008, var Kamerun blant utfordrerne til å ende Nigerias hegemoni i afrikansk fotball. Kamerun har, som flere andre kvinnelandslag i fotball i Afrika, eksistert siden 1991, og debuterte i Afrikamesterskapet samme år. Kamerun kom til finalen, men tapte klart over to kamper mot Nigeria. Kamerun trakk seg foran neste mesterskap i 1995, men var tilbake i 1998. Kamerun tapte for Ghana i gruppespillet, men kom videre til semifinalen. Der tapte de igjen stygt for Nigeria, og gikk til bronsefinalen, der de tapte for Kongo (Dem. Rep.) på straffespark. I 2000 gikk det dårligere, Kamerun kom ikke videre fra gruppen, da de tapte for både Nigeria og Ghana. I 2002 kom Kamerun til semifinalen igjen, på tross av tap for Sør-Afrika. Semifinalen tapte de på overtid mot Ghana. I bronsefinalen møtte Kamerun Sør-Afrika igjen, men denne gangen vant Kamerun 3-0. i 2004 gikk det enda litt bedre. Først spilte Kamerun uavgjort mot Nigeria i gruppespillet, før de slo Ghana etter ekstraomganger i semifinalen. Gjenmøtet med Super Falcons fra Nigeria ble mindre behagelig, Kamerun tapte 0-5. I 2006 møtte Kamerun Nigeria igjen i semifinalen, og nok en gang tapte de 0-5. I bronsefinalen tapte Kamerun på straffespark mot Sør-Afrika. Endringene i 2008 fikk Kamerun merke før noen andre. I gruppespillet tapte de for Ekvatorial-Guinea, men vant de to resterende kampene. I semifinalen ble det klart tap for Sør-Afrika. I bronsefinalen møtte Kamerun Nigeria, som for første gang hadde blitt slått ut i Afrikamesterskapet. Kamerun greide uavgjort for andre gang mot Nigeria, og det hele ble avgjort på straffesparkkonkurranse som Nigeria vant.

Kameruns kvinnelandslag i fotball representerer Kamerun i internasjonal fotball. Fram til Ekvatorial-Guineas noe overraskende seier i Afrikamesterskapet i 2008, var Kamerun blant utfordrerne til å ende Nigerias hegemoni i afrikansk fotball.

https://no.wikipedia.org/wiki/Barry_Stoneham

2023-02-04

Barry Stoneham

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske sportsutøvere', 'Kategori:Fødsler 9. februar', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utøvere av australsk fotball']

Barry Stoneham (født 9. februar 1968) er en tidligere australsk fotballspiller. Han spilte 241 kamper og scoret 223 mål for Geelong Football Club i AFL mellom 1986 og 2000. I 1990 mottok han AFLs fair playpris.

Barry Stoneham (født 9. februar 1968) er en tidligere australsk fotballspiller. Han spilte 241 kamper og scoret 223 mål for Geelong Football Club i AFL mellom 1986 og 2000. I 1990 mottok han AFLs fair playpris. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Barry Stoneham – australianfootball.com (en) Barry Stoneham – afltables.com (en) Barry Stoneham – AustralianFootball.com Barry Stoneham Profil (på engelsk)

Barry Stoneham (født 9. februar 1968) er en tidligere australsk fotballspiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6336

2023-02-04

Fylkesvei 6336

['Kategori:10,0°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Åfjord']

Fylkesvei 6336 (Fv6336) går mellom Eide og Rånes i Åfjord kommune. Veien er 2,3 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 59 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6336 (Fv6336) går mellom Eide og Rånes i Åfjord kommune. Veien er 2,3 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 59 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == ÅfjordRånesveien == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6336 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

| lengde = 2,3 km

https://no.wikipedia.org/wiki/Komipermjakisk

2023-02-04

Komipermjakisk

['Kategori:Agglutinerende språk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Permiske språk', 'Kategori:Språk i Russland']

Komipermjakisk er et permisk språk i den uralske språkfamilien, som snakkes i Perm kraj i Russland. Ved den russiske folketellinga i 2010 var det 94 000 komipermjaker, hvorav 63 000 hadde komipermjakisk som morsmål.

Komipermjakisk er et permisk språk i den uralske språkfamilien, som snakkes i Perm kraj i Russland. Ved den russiske folketellinga i 2010 var det 94 000 komipermjaker, hvorav 63 000 hadde komipermjakisk som morsmål. == Historie == Sammen med syrjensk (komi) og udmurtisk danner komipermjakisk den permiske språkgruppa. Språka har sannsynligvis skilt seg fra ei felles språkform, urpermisk, rundt år 1000. Syrjensk og komipermjakisk er fortsatt så nære hverandre at de er innbyrdes forståelige, selv om de har forskjellige skriftspråk. Det komipermjakiske skriftspråket ble utvikla på 1930-tallet, først med det latinske alfabetet, deretter med det kyrilliske. == Grammatikk == Komipermjakisk er det uralske språket som har flest kasus, ca. 7 flere enn syrjensk. == Referanser ==

|region=

https://no.wikipedia.org/wiki/Bonjour_(plagg)

2023-02-04

Bonjour (plagg)

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2019', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske ord og uttrykk', 'Kategori:Historiske klær', 'Kategori:Kapper og talarer', 'Kategori:Klesplagg']

Bonjour (fransk, egentlig «god dag», uttales [bõ ʒur]) er en eldre type dobbeltspent herrefrakk med søm i livet og side skjøter som rekker til knærne og er rett avskåret. Bonjour-frakken likner på redingot, en slags kåpe eller ridefrakk av lignende form, og på enkeltspent diplomatfrakk, også kalt sjakett, men i motsetning til sjaketten har en bonjour ikke avrundede skjørter. Bonjourer var moderne fra 1820-åra til begynnelsen på 1900-tallet, først som hverdagsplagg, siden 1850-tallet også som finere antrekk. Frakketypen ble båret som en jakke over skjorte og vest, og er en videreutvikling av 1700-tallets populære justaucorps («piratfrakk»). Betegnelsene bonjour, redignot og dipomatfrakk kan brukes om litt forskjellige frakketyper i ulike språk og tidsepoker, men kan på norsk også regnes som synonymer. Navnet bonjour skyldes at frakken særlig ble brukt som formidagsantrekk ved visitter.

Bonjour (fransk, egentlig «god dag», uttales [bõ ʒur]) er en eldre type dobbeltspent herrefrakk med søm i livet og side skjøter som rekker til knærne og er rett avskåret. Bonjour-frakken likner på redingot, en slags kåpe eller ridefrakk av lignende form, og på enkeltspent diplomatfrakk, også kalt sjakett, men i motsetning til sjaketten har en bonjour ikke avrundede skjørter. Bonjourer var moderne fra 1820-åra til begynnelsen på 1900-tallet, først som hverdagsplagg, siden 1850-tallet også som finere antrekk. Frakketypen ble båret som en jakke over skjorte og vest, og er en videreutvikling av 1700-tallets populære justaucorps («piratfrakk»). Betegnelsene bonjour, redignot og dipomatfrakk kan brukes om litt forskjellige frakketyper i ulike språk og tidsepoker, men kan på norsk også regnes som synonymer. Navnet bonjour skyldes at frakken særlig ble brukt som formidagsantrekk ved visitter. == Se også == Redingote (redingot) Diplomatfrakk Sjakett == Eksterne lenker == «DigitaltMuseum: Søk: 'bonjour'». DigitaltMuseum. Besøkt 21. mai 2012.

Bonjour (fransk, egentlig «god dag», uttales [bõ ʒur]) er en eldre type dobbeltspent herrefrakk med søm i livet og side skjøter som rekker til knærne og er rett avskåret.

https://no.wikipedia.org/wiki/Udmurtisk

2023-02-04

Udmurtisk

['Kategori:Agglutinerende språk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Permiske språk', 'Kategori:Språk i Russland']

«Udmurtisk» kan også referere til Udmurtia og udmurter.Udmurtisk er et permisk språk i den uralske språkfamilien som blir snakka i Udmurtia i Russland. De nærmest beslekta språka er dermed syrjensk og komipermjakisk. Forskjellen mellom udmurtisk og de to andre språka er ikke veldig stor, men stor nok til at de ikke uten videre er innbyrdes forståelige. Ifølge den russiske folketellinga i 2002 var det 637 000 udmurter og 464 000 udmurtisktalende i Russland. Tilsvarende tall fra sovjetisk statistikk fra 1989 var 746 000 udmurter, hvorav 520 000 (69,7 %) hadde udmurtisk som morsmål. De fleste av dem bor i Udmurtia, men noen bor også i Basjkortostan, Tatarstan, Kirov oblast og Perm kraj. Udmurtisk har tre hoveddialekter: Nord-, midt- og sørudmurtisk. Udmurtisk blir skrevet med det kyrilliske alfabetet, med noen bokstaver i tillegg. Udmurtisk fikk først et latinsk alfabet i 1930-åra, og deretter et kyrillisk alfabet. Udmurtisk har som de andre permiske språka et rikt kasussystem. Det har 29 konsonantfonemer.

«Udmurtisk» kan også referere til Udmurtia og udmurter.Udmurtisk er et permisk språk i den uralske språkfamilien som blir snakka i Udmurtia i Russland. De nærmest beslekta språka er dermed syrjensk og komipermjakisk. Forskjellen mellom udmurtisk og de to andre språka er ikke veldig stor, men stor nok til at de ikke uten videre er innbyrdes forståelige. Ifølge den russiske folketellinga i 2002 var det 637 000 udmurter og 464 000 udmurtisktalende i Russland. Tilsvarende tall fra sovjetisk statistikk fra 1989 var 746 000 udmurter, hvorav 520 000 (69,7 %) hadde udmurtisk som morsmål. De fleste av dem bor i Udmurtia, men noen bor også i Basjkortostan, Tatarstan, Kirov oblast og Perm kraj. Udmurtisk har tre hoveddialekter: Nord-, midt- og sørudmurtisk. Udmurtisk blir skrevet med det kyrilliske alfabetet, med noen bokstaver i tillegg. Udmurtisk fikk først et latinsk alfabet i 1930-åra, og deretter et kyrillisk alfabet. Udmurtisk har som de andre permiske språka et rikt kasussystem. Det har 29 konsonantfonemer.

|region=

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6342

2023-02-04

Fylkesvei 6342

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Ørland']

Fylkesvei 6342 (Fv6342) går mellom Vikavatnet og Slette i Ørland kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 85 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6342 (Fv6342) går mellom Vikavatnet og Slette i Ørland kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 85 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == ØrlandOldveien == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6342 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6342 (Fv6342) går mellom Vikavatnet og Slette i Ørland kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6346

2023-02-04

Fylkesvei 6346

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Ørland']

Fylkesvei 6346 (Fv6346) går mellom Lysøysund og Fagerenget Ørland kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 87 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6346 (Fv6346) går mellom Lysøysund og Fagerenget Ørland kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 87 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == ØrlandRømmesveien == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6346 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6346 (Fv6346) går mellom Lysøysund og Fagerenget Ørland kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6348

2023-02-04

Fylkesvei 6348

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Ørland']

Fylkesvei 6348 (Fv6348) går mellom Sletten og Brenna i Ørland kommune. Veien er 2,5 km lang. 1980 var strekningen mellom Brenna og Hellesvikskardet sammen med veien til Tiltrem del av riksvei 721.Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 88 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6348 (Fv6348) går mellom Sletten og Brenna i Ørland kommune. Veien er 2,5 km lang. 1980 var strekningen mellom Brenna og Hellesvikskardet sammen med veien til Tiltrem del av riksvei 721.Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 88 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == Ørland == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6348 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6348 (Fv6348) går mellom Sletten og Brenna i Ørland kommune. Veien er 2,5 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Monsrud_leir

2023-02-04

Monsrud leir

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:Artikler som trenger bilde (Akershus)', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk i Nordre Follo', 'Kategori:Nedlagte norske militærleirer', 'Kategori:Sider med kart']

Monsrud leir er en nedlagt militærleir i Nordre Follo kommune i Viken. Leiren ble brukt av Artilleriregiment nr. 1. Leiren ble nedlagt i 1996 og alt personell og soldater ble flyttet ut. Kun en vakttropp og et kommandantskap ble igjen. Leiren ble disponert av Heimevernet frem til salget i 2006. Monsrud leir er i dag intakt som den var under Forsvarets eie, men flere bygninger har brent ned de siste årene. Leiren var deler av en større leir, men på grunn av innsparinger og nødvendige kapasiteter ble gjerdet flyttet og de løslatte bygningene ble solgt og revet til fordel for boligområder.

Monsrud leir er en nedlagt militærleir i Nordre Follo kommune i Viken. Leiren ble brukt av Artilleriregiment nr. 1. Leiren ble nedlagt i 1996 og alt personell og soldater ble flyttet ut. Kun en vakttropp og et kommandantskap ble igjen. Leiren ble disponert av Heimevernet frem til salget i 2006. Monsrud leir er i dag intakt som den var under Forsvarets eie, men flere bygninger har brent ned de siste årene. Leiren var deler av en større leir, men på grunn av innsparinger og nødvendige kapasiteter ble gjerdet flyttet og de løslatte bygningene ble solgt og revet til fordel for boligområder.

Monsrud leir er en nedlagt militærleir i Nordre Follo kommune i Viken. Leiren ble brukt av Artilleriregiment nr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Granerud_skytebane

2023-02-04

Granerud skytebane

['Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Nordre Follo', 'Kategori:Skytebaner i Viken', 'Kategori:Sport i Nordre Follo']

Granerud skytebane er en skytebane i Nordre Follo kommune i Viken. Tilhørende skytebanen finnes det bygninger og en stor parkeringsplass. Kråkstad og Ski Skytterlag eier anlegget og er tilknyttet Det Frivillige Skyttervesen. Utendørs er banen er oppgradert med elektroniske skiver på 2 hold; 100- og 200 meter. I 2018 ble også nytt skytterhus med elektronisk 15m innendørsbane åpnet. Skytebanen med bygninger og området rundt brukes også av Heimevernsavdelingen HV-02.

Granerud skytebane er en skytebane i Nordre Follo kommune i Viken. Tilhørende skytebanen finnes det bygninger og en stor parkeringsplass. Kråkstad og Ski Skytterlag eier anlegget og er tilknyttet Det Frivillige Skyttervesen. Utendørs er banen er oppgradert med elektroniske skiver på 2 hold; 100- og 200 meter. I 2018 ble også nytt skytterhus med elektronisk 15m innendørsbane åpnet. Skytebanen med bygninger og området rundt brukes også av Heimevernsavdelingen HV-02. == Se også == Liste over skytebaner i Norge == Referanser ==

Granerud skytebane er en skytebane i Nordre Follo kommune i Viken. Tilhørende skytebanen finnes det bygninger og en stor parkeringsplass.

https://no.wikipedia.org/wiki/XQuery

2023-02-04

XQuery

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Databaser']

XQuery er et spørrespråk med enkel programmeringsfunksjonalitet beregnet for å gjøre spørringer mot XML-data. XQuery er semantisk likt SQL og OQL. Språket støtter visse grunnelementer fra funksjonell programmering. XQuery 1.0 ble utviklet av World Wide Web Consortium sin arbeidsgruppe for XML Query og ble anbefalt standard i januar 2007. Arbeidet ble nært koordinert med utviklingen av XSLT 2.0, som er en lignende teknologi. XQuery 1.0 er en utvidelse av XPath 2.0. Viktige mål for XML Query er å utvikle en fleksibel spørrefunksjonalitet for web-dokumenter slik at det blir mulig med effektiv kommunikasjon mellom World Wide Web og databaser, og slik at samlinger av XML-dokumenter kan brukes som en database.

XQuery er et spørrespråk med enkel programmeringsfunksjonalitet beregnet for å gjøre spørringer mot XML-data. XQuery er semantisk likt SQL og OQL. Språket støtter visse grunnelementer fra funksjonell programmering. XQuery 1.0 ble utviklet av World Wide Web Consortium sin arbeidsgruppe for XML Query og ble anbefalt standard i januar 2007. Arbeidet ble nært koordinert med utviklingen av XSLT 2.0, som er en lignende teknologi. XQuery 1.0 er en utvidelse av XPath 2.0. Viktige mål for XML Query er å utvikle en fleksibel spørrefunksjonalitet for web-dokumenter slik at det blir mulig med effektiv kommunikasjon mellom World Wide Web og databaser, og slik at samlinger av XML-dokumenter kan brukes som en database. == XPath == XPath er et språk som brukes primært til å velge ut deler av et XML-dokument. For dette formålet modelleres XML-dokumentet som et tre av noder, og XPath kan velge noder gjennom den hierarkiske strukturen i treet. XPath er en del av XQuery 1.0 og brukes i XSLT 2.0. XPath har operatorer og funksjoner som kan brukes til å velge data på vilkår og sammenligne ulike oppføringer. == FLWOR == FLWOR er en betegnelse på uttrykkene som brukes i XQuery. FLWOR brukes til å gi XPath-spørringer mer funksjonalitet, for eksempel til å slå sammen sett av data (join). For lager en sekvens av tupler Let binder en sekvens til en variabel Where filtrerer tupler på et booleansk uttrykk Order by sorterer tuplene Return undersøkes en gang for hvert tuppel == Eksempel == for $avd in doc("avdelinger.xml")//avdnr let $ans := doc("ansatte.xml")//ansatt[avdnr = $avd] where count($ans) >= 10 order by avg($ans/lonn) descending return <storAvdeling> { $avd, <antallPersoner>{count($e)}</antallPersoner>, <snittLonn>{avg($ans/lonn)}</snittLonn> } </storAvdeling> (Merk at '//' ikke starter en kommentar, men er en del av syntaksen) == Referanser ==

XQuery er et spørrespråk med enkel programmeringsfunksjonalitet beregnet for å gjøre spørringer mot XML-data. XQuery er semantisk likt SQL og OQL.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6378

2023-02-04

Fylkesvei 6378

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Orkland']

Fylkesvei 6378 (Fv6378) går mellom Melland og Venes i Orkland kommune. Veien er 1,2 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 173 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6378 (Fv6378) går mellom Melland og Venes i Orkland kommune. Veien er 1,2 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 173 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == OrklandMelandsveien == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6378 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6378 (Fv6378) går mellom Melland og Venes i Orkland kommune. Veien er 1,2 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pasjonsfrukt

2023-02-04

Pasjonsfrukt

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Vierordenen']

Pasjonsfrukt er en frukt. Den er en av kokkenes favoritter på grunn av sin friske, tropiske smak. Det finnes flere typer, men den lilla varianten er mest vanlig i Norge. Frukten kalles ofte lidenskapens frukt som følge av den engelske navn: "passion fruit", der passion betyr lidenskap.

Pasjonsfrukt er en frukt. Den er en av kokkenes favoritter på grunn av sin friske, tropiske smak. Det finnes flere typer, men den lilla varianten er mest vanlig i Norge. Frukten kalles ofte lidenskapens frukt som følge av den engelske navn: "passion fruit", der passion betyr lidenskap. == Opprinnelse == Pasjonsfrukten stammer fra Sør-Amerika, men er i dag også mye dyrket i frostfrie områder i India, New Zealand, Karibia, Brasil, Ecuador, California, sørlige Florida, Hawaii, Australia, Øst-Afrika, Israel og Sør-Afrika. Pasjonsfrukten er rund eller oval, den er gul eller som i Norge mørk lilla, og den varierer i mykhet. Variasjonen er stor. Den gule, som også er kjent som "golden passionfruit", kan bli på størrelse med en grapefrukt, den har glatt, skinnende skall. Den mørkelilla er mindre enn en sitron og har tørt, skrukkete skall når den er moden. Den lilla varianten av frukten har spor av cyanogene glykosider i huden og inneholder dermed i svak grad giftstoff, men er absolutt ikke farlig å spise. == Pasjonsfrukten i dagliglivet == === Bruksområde === Fruktkjøttet er gulgrønt og geléaktig med mange små sorte frø. Pasjonsfrukten kan fint spises alene, noe som man lettest gjør ved å dele den i to og spise med skje rett fra skallet. Pasjonsfrukten er også god i fruktsalater, til is og sorbeter, fromasjer, sauser, syltetøy og terter. Frukten egner seg også veldig godt i juicer og drinker. === Oppbevaring === Pasjonsfrukten har god holdbarhet og liker seg bedre i romtemperatur enn i kjøleskapet, men oppbevares best ved 8-12 ºC. Pasjonsfrukten er tilgjengelig hele året, avhengig av type. Legg pasjonsfrukten i hånden og klem lett rundt den. En moden pasjonsfrukt gir lett etter for trykk og skal føles tung for størrelsen. Skallet til en lilla pasjonsfrukt skal se litt læraktig ut og være bulkete. Umodne pasjonsfrukter som er glatte i skallet, kan modnes frem i romtemperatur. === Næringsinnhold === Pasjonsfrukten er rik på det fettløselige vitamin E og inneholder også mye fiber, proteiner og vitamin C. Det store næringsinnholdet skyldes først og fremst frøene i frukten == Bildegalleri == == Eksterne lenker == (en) pasjonsfrukt i Encyclopedia of Life (en) pasjonsfrukt i Global Biodiversity Information Facility (no) pasjonsfrukt hos Artsdatabanken (sv) pasjonsfrukt hos Dyntaxa (en) pasjonsfrukt hos ITIS (en) pasjonsfrukt hos NCBI (en) pasjonsfrukt hos The International Plant Names Index (en) pasjonsfrukt hos Tropicos (en) Kategori:Passiflora edulis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Passiflora edulis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Passiflora edulis – detaljert informasjon på Wikispecies

Pasjonsfrukt er en frukt. Den er en av kokkenes favoritter på grunn av sin friske, tropiske smak.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bergslihallen

2023-02-04

Bergslihallen

['Kategori:Byggverk i Larvik', 'Kategori:Idrettsanlegg i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Idrettshaller i Norge', 'Kategori:Sport i Larvik']

Bergslihallen er en idrettshall i Larvik i Vestfold. Den eies av Halsen IF. Hallen ble bygget i 1981 og har siden da gjennomgått flere oppgraderinger. Bergslihallen har vært hjemmearena for Larvik Håndballklubb siden klubben ble startet i 1991. Fra høsten 2009 spiller Larvik Håndballklubbsine hjemmekamper i Larviks nye store idrettshall, "Arena Larvik"

Bergslihallen er en idrettshall i Larvik i Vestfold. Den eies av Halsen IF. Hallen ble bygget i 1981 og har siden da gjennomgått flere oppgraderinger. Bergslihallen har vært hjemmearena for Larvik Håndballklubb siden klubben ble startet i 1991. Fra høsten 2009 spiller Larvik Håndballklubbsine hjemmekamper i Larviks nye store idrettshall, "Arena Larvik" == Referanser ==

Bergslihallen er en idrettshall i Larvik i Vestfold. Den eies av Halsen IF.

https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Buchan

2023-02-04

Martin Buchan

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Aberdeen FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Oldham Athletic AFC', 'Kategori:Fotballtrenere for Burnley FC', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Aberdeen', 'Kategori:Skotske fotballspillere', 'Kategori:Skotske fotballtrenere', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1974', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1978']

Martin McLean Buchan (født 6. mars 1949 i Aberdeen) er en tidligere skotsk fotballspiller. Han er mest kjent for sin tid i Manchester United som han spilte for i elleve år i perioden 1972 til 1983, hvorav seks av årene som klubbens kaptein. Han kom fra Aberdeen den 29. februar 1972 for 120 000 pund, det meste United hadde brukt på å kjøpe en spiller for til da. Han regnes for å være manager Frank O'Farrells beste kjøp. Han debuterte for Manchester United 4. mars 1972 i en ligakamp mot Tottenham, men kunne ikke forhindre at United rykket ned til 2. divisjon i 1973-74-sesongen. Men etter bare en sesong i andre-divisjon kunne Buchan som kaptein løfte trofeet som beviste at de hadde vunnet divisjonen, og dermed rykket opp igjen til 1. divisjon. Han ble valgt til kaptein etter at Bobby Charlton ga seg i United, og han var også med på å vinne FA-cupen i 1977 med finaleseier over Liverpool. I 1979 var han tilbake på Wembley, men tapte denne gangen mot Arsenal. Han forlot United i august 1983 etter at skader hadde satt ham på sidelinjen en stund, og gikk gratis over til Oldham Athletic. Totalt spilte Buchan 456 kamper for Manchester United, og scoret 4 mål. 22. juni 1985 ble han ansatt som manager for Burnley, som da hadde havnet i 4. divisjon bare 25 år etter at de ble engelske ligamestere. Buchan ble ikke lenge på Turf Moor, da han sa opp allerede 10. oktober 1985.Buchan spilte 34 landskamper for Skottland, som han også var kaptein for en periode. Han var den første kapteinen i britisk fotball som vant både den skotske og den engelske FA-cupfinalen.

Martin McLean Buchan (født 6. mars 1949 i Aberdeen) er en tidligere skotsk fotballspiller. Han er mest kjent for sin tid i Manchester United som han spilte for i elleve år i perioden 1972 til 1983, hvorav seks av årene som klubbens kaptein. Han kom fra Aberdeen den 29. februar 1972 for 120 000 pund, det meste United hadde brukt på å kjøpe en spiller for til da. Han regnes for å være manager Frank O'Farrells beste kjøp. Han debuterte for Manchester United 4. mars 1972 i en ligakamp mot Tottenham, men kunne ikke forhindre at United rykket ned til 2. divisjon i 1973-74-sesongen. Men etter bare en sesong i andre-divisjon kunne Buchan som kaptein løfte trofeet som beviste at de hadde vunnet divisjonen, og dermed rykket opp igjen til 1. divisjon. Han ble valgt til kaptein etter at Bobby Charlton ga seg i United, og han var også med på å vinne FA-cupen i 1977 med finaleseier over Liverpool. I 1979 var han tilbake på Wembley, men tapte denne gangen mot Arsenal. Han forlot United i august 1983 etter at skader hadde satt ham på sidelinjen en stund, og gikk gratis over til Oldham Athletic. Totalt spilte Buchan 456 kamper for Manchester United, og scoret 4 mål. 22. juni 1985 ble han ansatt som manager for Burnley, som da hadde havnet i 4. divisjon bare 25 år etter at de ble engelske ligamestere. Buchan ble ikke lenge på Turf Moor, da han sa opp allerede 10. oktober 1985.Buchan spilte 34 landskamper for Skottland, som han også var kaptein for en periode. Han var den første kapteinen i britisk fotball som vant både den skotske og den engelske FA-cupfinalen. == Meritter == Skotsk FA-cup: 1970 med Aberdeen Engelsk FA-cup: 1977 med Manchester United == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Martin Buchan – Transfermarkt (en) Martin Buchan – national-football-teams.com (en) Martin Buchan – WorldFootball.net (en) Martin Buchan – EU-Football.info (en) Martin Buchan – FBref

| fødtsted = Aberdeen

https://no.wikipedia.org/wiki/Chris_Estes

2023-02-04

Chris Estes

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bassister fra USA', 'Kategori:Fødsler 8. juni', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dodge City']

Christopher Douglas Estes (født 8. juni 1971) er en amerikansk bassist og dataprogrammerer. Estes er opprinnelig fra Dodge City i Kansas, men flyttet til Denton i Texas for å gå på University of North Texas. Han spilte i tre år i bandet Mindstorm før King Diamond fra bandet King Diamond rekrutterte han til sitt band tidlig i 1994, sammen med to andre bandmedlemmer. Estes var med på tre album og tre turneer. På grunn av finansielle problemer sluttet han i bandet tidlig i 2000 og arbeider nå som dataprogrammerer i Richardson Texas. Han driver fremdeles med musikk på hobbybasis.

Christopher Douglas Estes (født 8. juni 1971) er en amerikansk bassist og dataprogrammerer. Estes er opprinnelig fra Dodge City i Kansas, men flyttet til Denton i Texas for å gå på University of North Texas. Han spilte i tre år i bandet Mindstorm før King Diamond fra bandet King Diamond rekrutterte han til sitt band tidlig i 1994, sammen med to andre bandmedlemmer. Estes var med på tre album og tre turneer. På grunn av finansielle problemer sluttet han i bandet tidlig i 2000 og arbeider nå som dataprogrammerer i Richardson Texas. Han driver fremdeles med musikk på hobbybasis. == Diskografi == King Diamond – The Spider's Lullabye (1995) King Diamond – The Graveyard (1996) Fakkulty – Southern Hostility (1996) King Diamond – Voodoo (1998) == Eksterne lenker == (en) Chris Estes på Discogs (en) Chris Estes på MusicBrainz (en) Chris Estes på Encyclopaedia Metallum

Amerikansk

https://no.wikipedia.org/wiki/Anholt_slott

2023-02-04

Anholt slott

['Kategori:51°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Slott i Nordrhein-Westfalen']

Anholt slott er et slott i Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Slottet ligger nær byen Anholt på grensen mot Nederland. Slottet består i dag av ett tårn som ble bygd på 1100-tallet, og flere bygninger hovedsakelig fra 1300-tallet og 1400-tallet. Slottet ble på 1600-tallet bygd om i renessansestil, og inneholder store samlinger av antikviteter og cirka 800 malerier samt en del kunst fra 1600-tallet.

Anholt slott er et slott i Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Slottet ligger nær byen Anholt på grensen mot Nederland. Slottet består i dag av ett tårn som ble bygd på 1100-tallet, og flere bygninger hovedsakelig fra 1300-tallet og 1400-tallet. Slottet ble på 1600-tallet bygd om i renessansestil, og inneholder store samlinger av antikviteter og cirka 800 malerier samt en del kunst fra 1600-tallet. == Litteratur == Silke Parras: Der Marstall des Schlosses Anholt (16. bis 18. Jahrhundert). Quellen und Materialien zur Geschichte der Pferdehaltung im Münsterland. Tenea, Berlin 2006, ISBN 3-86504-169-8 (zugl. Dissertation, Tierärztl. Hochschule Hannover 2006) – Volltext als PDF. Nickolaus Leopold Fürst zu Salm-Salm: Wasserburg Anholt. (= Kunstführer; 1681). 3. Auflage. Schnell und Steiner, Regensburg 2003. Gregor Spor: Wie schön, hier zu verträume == Eksterne lenker == Nettsted for familien som eier stedet (engelsk) Nettsted for hotellet som drives ut fra slottet (engelsk)

Anholt slott er et slott i Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Slottet ligger nær byen Anholt på grensen mot Nederland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6394

2023-02-04

Fylkesvei 6394

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Ørland']

Fylkesvei 6394 (Fv6394) går mellom Vestrått og Karlsenget i Ørland kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 232 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6394 (Fv6394) går mellom Vestrått og Karlsenget i Ørland kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 232 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == ØrlandAustråttveien == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6394 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6394 (Fv6394) går mellom Vestrått og Karlsenget i Ørland kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Afrikamesterskapet_i_fotball

2023-02-04

Afrikamesterskapet i fotball

['Kategori:Afrikamesterskapet i fotball for menn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1957', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Veldig store stubber']

Dette er en artikkel om Afrikamesterskapet for herrer. For mesterskapet for kvinner, se Afrikamesterskapet i fotball for kvinnerAfrikamesterskapet i fotball er en landslagsturnering i Afrika som blir organisert av CAF hvert annet år. Fra 2013 arrangeres turneringen i oddetallsår. Mesterskapet som skulle vært arrangert i 2021 ble flyttet til januar 2022.

Dette er en artikkel om Afrikamesterskapet for herrer. For mesterskapet for kvinner, se Afrikamesterskapet i fotball for kvinnerAfrikamesterskapet i fotball er en landslagsturnering i Afrika som blir organisert av CAF hvert annet år. Fra 2013 arrangeres turneringen i oddetallsår. Mesterskapet som skulle vært arrangert i 2021 ble flyttet til januar 2022. == Medaljevinnere == == Vinnere sortert etter antall seiere == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) African Cup of Nations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Afrikamesterskapet i fotball for kvinner 2008 var det 8. afrikamesterskapet i fotball for kvinner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6398

2023-02-04

Fylkesvei 6398

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Ørland']

Fylkesvei 6398 (Fv6398) går mellom Grande og Ørland kirke i Ørland kommune. Veien er 5,4 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 239 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6398 (Fv6398) går mellom Grande og Ørland kirke i Ørland kommune. Veien er 5,4 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 239 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == ØrlandFlatnesveien Hovdeveien == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6398 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

| kart =

https://no.wikipedia.org/wiki/Noel_Cantwell

2023-02-04

Noel Cantwell

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. september', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fotballspillere for Cork Athletic FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for West Ham United FC', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for Coventry City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Peterborough United FC', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Irske cricketspillere', 'Kategori:Irske fotballspillere', 'Kategori:Irske fotballtrenere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Cork', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Trenere for Irlands herrelandslag i fotball']

Noel Euchuria Cornelius Cantwell (født 28. februar 1932, død 8. september 2005 i Cork i Irland) var en irsk fotball- og cricketspiller. Mest kjent for sin tid som fotballspiller og kaptein for West Ham og Manchester United. Som spiller og kaptein for West Ham, førte han klubben til opprykk til 1. divisjon i 1958 der de sist hadde spilt sesongen 1931-32. Han ble kjøpt av Manchester United i november 1960, og her vant han FA-cupen i 1963 som kaptein, samt to ligamesterskap i 1965 og i 1967. Han var også formann i den engelske spillerforeningen en periode. Som cricketspiller var han på internasjonalt nivå, og spilte fem ganger på det irske cricketlandslaget. Noel Cantwell døde 73 år gammel den 8. september 2005, etter å ha tapt kampen mot kreft.

Noel Euchuria Cornelius Cantwell (født 28. februar 1932, død 8. september 2005 i Cork i Irland) var en irsk fotball- og cricketspiller. Mest kjent for sin tid som fotballspiller og kaptein for West Ham og Manchester United. Som spiller og kaptein for West Ham, førte han klubben til opprykk til 1. divisjon i 1958 der de sist hadde spilt sesongen 1931-32. Han ble kjøpt av Manchester United i november 1960, og her vant han FA-cupen i 1963 som kaptein, samt to ligamesterskap i 1965 og i 1967. Han var også formann i den engelske spillerforeningen en periode. Som cricketspiller var han på internasjonalt nivå, og spilte fem ganger på det irske cricketlandslaget. Noel Cantwell døde 73 år gammel den 8. september 2005, etter å ha tapt kampen mot kreft. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Noel Cantwell – ESPNcricinfo.com (en) Noel Cantwell – UEFA (en) Noel Cantwell – Transfermarkt (en) Noel Cantwell – national-football-teams.com (en) Noel Cantwell – EU-Football.info

| landslagår = 1955–65

https://no.wikipedia.org/wiki/Hamar_bryggeri

2023-02-04

Hamar bryggeri

['Kategori:1857 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Hamars historie', 'Kategori:Norske bryggerier', 'Kategori:Næringsliv i Hamar', 'Kategori:Selskaper etablert i 1857', 'Kategori:Selskaper opphørt i 1993', 'Kategori:Tidligere norske industriselskaper']

Hamar bryggeri var et bryggeri på Hamar som ble grunnlagt i 1856 og bygget i perioden 1856 til 1857. Bryggeriet var kjent for sin omfattende eksport av øl, samt av julebrusen Hamar Julebrus. Dette produseres videre av Ringnes bryggeri under navnet Hamar og Lillehammer julebrus. Bygningsmassen til Hamar bryggeri er i dag eiet av Utstillingsplassen Eiendom. Der de gamle produksjons- og lagerbygningene er revet til fordel for et større leilighetsprosjekt. Den gamle hovedbygningen er delvis bygget om til kontorer, men det gamle brygghuset og Gildehallen er bevart. Den gamle hovedbygningen fra 1857 er utvendig vernet.

Hamar bryggeri var et bryggeri på Hamar som ble grunnlagt i 1856 og bygget i perioden 1856 til 1857. Bryggeriet var kjent for sin omfattende eksport av øl, samt av julebrusen Hamar Julebrus. Dette produseres videre av Ringnes bryggeri under navnet Hamar og Lillehammer julebrus. Bygningsmassen til Hamar bryggeri er i dag eiet av Utstillingsplassen Eiendom. Der de gamle produksjons- og lagerbygningene er revet til fordel for et større leilighetsprosjekt. Den gamle hovedbygningen er delvis bygget om til kontorer, men det gamle brygghuset og Gildehallen er bevart. Den gamle hovedbygningen fra 1857 er utvendig vernet. == Bryggeriets historie == Hamar bryggeri og dens første bygning ble bygget i perioden 1856 til 1857 av et aksjeselskap bestående av ulike forretningsmenn og gårdbrukere fra distriktet rundt. I denne perioden eksisterte det allerede et bryggeri i distriktet under navnet Vangs Bryggeri som hadde tilholdssted på Åker gård i Vang, samtidig som Gjestvangs bryggeri eller det såkalte «Jernbanebryggeriet» ble dannet. En av de største eierne med en 1/3 aksjeportefølje i Hamar bryggeri var for øvrig bryggerimester og disponent Gunerus Flakstad, som var ansatt ved Vangs Bryggeri. Hamar bryggeri lanserte og markedsførte sin første øl den 22. juni 1857, samme år som det ble registrert 343 bryggerier i virksomhet på landsbasis. I 1868 gikk Hamar bryggeri konkurs som følge av den store konkurransen, noe som gjorde at eierinteressene bak Vangs Bryggeri med disponent Flakstad, brukseier A. Sæhlie og enkefru Todderud kjøpte opp Hamar bryggeri på konkursauksjon og samtidig la ned driften ved Vangs. Ved den nye oppstarten vokste bedriften markant i størrelse, og i 1871 hadde bryggeriet en betydelig eksport til blant annet Sør-Amerika. I 1882 ble det bygget en kjølebygning og i 1892 ble det bygget et bryggehus, noe som gjorde at Hamar bryggeri var regnet som et av de best innredede bryggerier i landet i 1890-årene.I 1887 ble for øvrig Hamar bryggeri et aksjeselskap, og under ledelse av Gunerius Flakstad var Hamar bryggeri ved inngangen til 1900-tallet Norges største øleksportør, med over halvparten av årsproduksjonen eksportert til land over hele verden. I 1892 ble for øvrig Grand Hotell ved jernbanestasjonen bygget ved hjelp av finansiering fra Hamar bryggeri. I 1890 ble Elverum Bryggeri kjøpt opp og tatt over av Hamar Bryggeri, og skiftet i 1909 navn til Elverum Bryggeri og Mineralvann, som siden opphørte i 1949. Fra denne perioden og frem til midten av 1970-tallet fungerte lokalene i Elverum som distribusjonslager for Hamar bryggeri. I 1952 ble det bygget et administrasjonsbygg med fasade mot Storhamargata, med Gildehallen i kjelleren for sosiale arrangementer. Siden 1967 samarbeidet Hamar bryggeri med Lillehammer bryggeri om distribusjon av Coca-Cola, Seven-Up og Schweppes. I 1983 forsøkte Hamar bryggeri å kjøpe opp Lillehammer bryggeri, men måtte se at Nora Industrier heller kjøpte opp nabobryggeriet. I 1984 gikk bryggeriet med 3,6 millioner i overskudd. I mars 1987 fusjonerte bryggeriet med Løiten Brænderi under navnet Løiten Industrier AS. Samme måned begynte Hamar bryggeri som tapper av mineralvannsprodukter etter avtale med PepsiCo Inc., som gikk på retten til å fremstille Pepsi-Cola for salg og distribusjon i østlandsområdet, etter at den gamle avtalen med Nora ble avsluttet. I løpet av våren 1987 inngikk de en avtale for produksjon og salg av det nederlandske ølet Amstel.30. oktober 1987 ble det kjent at Løiten Industrier ville bli kjøpt opp av Nora Industrier, som blant annet eide Ringnes. I løpet av sju måneder gikk Løiten Industrier med sju millioner i underskudd, på grunn av stor nedgang i salg av øl- og mineralvann.Ledelsen i Løiten Industrier ble kritisert i etterkant av at salget ble kjent, særlig fordi de hadde vært veldig positive til egen drift et halvt år tidligere. Hamar Bryggeri sa opp flere av avtalene sine, blant annet med Pepsi og Mack. Pepsi gikk til rettssak og krevde at bryggeriet fortsatte å produsere brusen deres, men tapte i namsretten i november, en dom som ble stadfestet av lagmannsretten i januar 1988. En ny rettssak i 1989 førte til at Nora Industrier måtte betale 4,7 millioner i erstatning til PepsiCo. Pepsi krevde i utgangspunktet over 12 millioner.21. desember gikk den ekstraordinære generalforsamlingen inn for sammenslåingen, med 151 257 stemmer for og 21 657 stemmer mot. 1. januar 1988 ble Hamar bryggeri innlemmet i Nora industrier.I februar 1988 skiftet bryggeriet navn til Hamar Lillehammer Bryggeri. == Bryggeriet i nyere tid == Overtakelsen av Hamar bryggeri førte til omstruktureringer ved at ølproduksjonen ble nedlagt i 1991 samt at mineralvannsproduksjonen ble nedlagt i 1993. Etter denne perioden ble Hamar bryggeri et lager for Ringnes, samtidig som administrasjonen ble opprettholdt. De første bygningene fra andre halvdel av 1800-tallet og oppstarten av bryggeriet ble vernet og utgjør i dag en del av Ringnes administrasjon som salgs– og distribusjonskontor. Tapperibygningen og lagerbygget ble rundt 2003 revet til fordel for et større boligprosjekt med seks byggetrinn for leilighetsblokker med opptil seks etasjer, som har ferdigstillelse vinteren 2010. == Referanser == == Litteratur == Lillevold, Eyvind, Nickelsen, Robert og Bleke, Toralv (1957). Hamar Bryggeri gjennom 100 år. Hamar: Hamar bryggeri. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Ramseth, Chr (1908). Fra Hamar og Omegns Næringsliv, Ved begyndelsen af det 20de Aarhundrede. Kristiania: Forlaget Norge. s. Kapittel 3, side 3. == Eksterne lenker == Utstillingsplassen Eiendom.no – Informasjon om Hamar Bryggeri Hedmark.org – Fra Hamar og Omegns Næringsliv – Nettutgave i formatet pdf av Chr. Ramseths bok fra 1908. Hedmarksmuseets fotoarkiv.no – Bilder av Hamar bryggeri tatt av fotografen Carl Normann i perioden 1935-1957 Hamarbryggeri.no – Byggeprosjekter for leilighetsblokker på bryggeritomten

Hamar bryggeri var et bryggeri på Hamar som ble grunnlagt i 1856 og bygget i perioden 1856 til 1857. Bryggeriet var kjent for sin omfattende eksport av øl, samt av julebrusen Hamar Julebrus.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aksel_Kj%C3%A6r_Vidnes

2023-02-04

Aksel Kjær Vidnes

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske redaktører']

Aksel Kjær Vidnes (født 9. november 1981) er en norsk journalist og redaktør. Fra 2022 er han ansvarlig redaktør i forskning.no. I 2009 var han redaktør av studentavisa Universitas. Han er utdannet journalist ved University of Queensland i 2005, og sosiolog ved Universitetet i Oslo i 2008, der han skrev masteroppgaven Ungdoms sosiale bruk av webkamera sammen med Helle Christine Jacobsen, om ungdoms bruk av nettbasert kommunikasjonsteknologi, med spesielt fokus på webkamera. Funn fra denne oppgaven ble offentliggjort i flere norske medier høsten 2008.

Aksel Kjær Vidnes (født 9. november 1981) er en norsk journalist og redaktør. Fra 2022 er han ansvarlig redaktør i forskning.no. I 2009 var han redaktør av studentavisa Universitas. Han er utdannet journalist ved University of Queensland i 2005, og sosiolog ved Universitetet i Oslo i 2008, der han skrev masteroppgaven Ungdoms sosiale bruk av webkamera sammen med Helle Christine Jacobsen, om ungdoms bruk av nettbasert kommunikasjonsteknologi, med spesielt fokus på webkamera. Funn fra denne oppgaven ble offentliggjort i flere norske medier høsten 2008. == Referanser ==

Aksel Kjær Vidnes (født 9. november 1981) er en norsk journalist og redaktør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Johnny_Carey

2023-02-04

Johnny Carey

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. august', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fotballspillere for Home Farm FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Shamrock Rovers FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Blackburn Rovers FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Everton FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Leyton Orient FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Nottingham Forest FC', 'Kategori:Fødsler 23. februar', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Irske fotballspillere', 'Kategori:Irske fotballtrenere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Dublin', 'Kategori:Trenere for Irlands herrelandslag i fotball']

John Joseph «Johnny» Carey (født 23. februar 1919 i Dublin, død 22. august 1995 i Macclesfield) var en irsk fotballspiller og manager. Det meste av sin karriere som spiller tilbrakte han hos Manchester United, hvor han også var kaptein fra 1946 til 1953. Han spilte også landskamper for Irland, og var også landslagskaptein en rekke ganger. Han ble i 1949 kåret til Årets spiller i England. Carey var også den første kapteinen utenfor Storbritannia som vant både FA-cupen og det engelske ligamesterskapet. I november 1936 ble Carey kjøpt opp av Manchester United fra den irske klubben St. James's Gate for 250 pund, noe som var irsk overgangsrekord på den tiden. Han debuterte for United 23. september året etter. Etter å ha vunnet FA-cupen i 1948, ble han ligamester i 1952-53 med United. Han spilte totalt 342 kamper og scoret 18 mål for Manchester-klubben. Etter spillerkarrieren var han først en del av trenerstaben i Manchester United, før han ble manager for blant annet Blackburn Rovers, Everton og Nottingham Forest. Fra 1955 til 1967 var han også hovedtrener for landslaget til Irland, noe som på den tiden ikke innebar annet at han var en uttakningskomités forlengede arm.

John Joseph «Johnny» Carey (født 23. februar 1919 i Dublin, død 22. august 1995 i Macclesfield) var en irsk fotballspiller og manager. Det meste av sin karriere som spiller tilbrakte han hos Manchester United, hvor han også var kaptein fra 1946 til 1953. Han spilte også landskamper for Irland, og var også landslagskaptein en rekke ganger. Han ble i 1949 kåret til Årets spiller i England. Carey var også den første kapteinen utenfor Storbritannia som vant både FA-cupen og det engelske ligamesterskapet. I november 1936 ble Carey kjøpt opp av Manchester United fra den irske klubben St. James's Gate for 250 pund, noe som var irsk overgangsrekord på den tiden. Han debuterte for United 23. september året etter. Etter å ha vunnet FA-cupen i 1948, ble han ligamester i 1952-53 med United. Han spilte totalt 342 kamper og scoret 18 mål for Manchester-klubben. Etter spillerkarrieren var han først en del av trenerstaben i Manchester United, før han ble manager for blant annet Blackburn Rovers, Everton og Nottingham Forest. Fra 1955 til 1967 var han også hovedtrener for landslaget til Irland, noe som på den tiden ikke innebar annet at han var en uttakningskomités forlengede arm. == Meritter == Som spiller Med Manchester United: FA-cup, vinner : 1948 Engelsk ligamester : 1951-52 Charity Shield: 1952Som manager Med Blackburn Rovers: 2. divisjon: 2.-plass (opprykk) 1957-58Med Leyton Orient: 2. divisjon: 2.-plass (opprykk) 1961-62Med Nottingham Forest: 1. divisjon: 2.-plass 1966-67 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Johnny Carey – Olympedia (en) Johnny Carey – Transfermarkt (en) Johnny Carey – EU-Football.info Nord-Irlands fotballstorheter Biografi hos www.irelandshirts.com

John Joseph «Johnny» Carey (født 23. februar 1919 i Dublin, død 22.

https://no.wikipedia.org/wiki/Oldsmobile_Toronado

2023-02-04

Oldsmobile Toronado

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1966', 'Kategori:Oldsmobile-modeller']

Oldsmobile Toronado var en bilmodell produsert av Oldsmobile, en underavdeling av General Motors, fra 1966 til 1992. Navnet «Toronado» har ingen spesiell betydning, og var opprinnelig tiltenkt en konseptbil fra Chevrolet i 1963. Modellen konkurrerte direkte med Ford Thunderbird og Buick Riviera, og har historisk betydning fordi det var den første forhjulsdrevne personbilen produsert i USA etter at Cord forsvant i 1937. Toronado var ved introduksjonen beslektet med modellene Buick Riviera og Cadillac Eldorado, selv om begge disse var bakhjulsdrevne og så ganske annerledes ut. Toronado fortsatte å dele plattform (GMs E-plattform) med Riviera og Eldorado gjennom det meste av sitt 28 år lange liv, selv om Buick Riviera ikke ble forhjulsdreven før i 1979.

Oldsmobile Toronado var en bilmodell produsert av Oldsmobile, en underavdeling av General Motors, fra 1966 til 1992. Navnet «Toronado» har ingen spesiell betydning, og var opprinnelig tiltenkt en konseptbil fra Chevrolet i 1963. Modellen konkurrerte direkte med Ford Thunderbird og Buick Riviera, og har historisk betydning fordi det var den første forhjulsdrevne personbilen produsert i USA etter at Cord forsvant i 1937. Toronado var ved introduksjonen beslektet med modellene Buick Riviera og Cadillac Eldorado, selv om begge disse var bakhjulsdrevne og så ganske annerledes ut. Toronado fortsatte å dele plattform (GMs E-plattform) med Riviera og Eldorado gjennom det meste av sitt 28 år lange liv, selv om Buick Riviera ikke ble forhjulsdreven før i 1979. == Første generasjon, 1966–1970 == Den første generasjonen Toronado startet som en designskisse av Oldsmobile-designer David North i 1962. Hans design, kalt «The Flame Red Car», skulle være en kompakt sportsbil, og var aldri ment for serieproduksjon. Noen få uker etter at designet var fullført fikk så Oldsmobile-avdelingen beskjed om at de skulle få muligheten til å bygge en personbil i Riviera/Thunderbil-størrelse for modellåret 1966, og Norths design ble valgt. Av økonomiske hensyn skulle den fortsatt navnløse bilen dele den såkalte E-plattformen med den redesignede 1966 Buick Riviera, som var vesentlig større enn North hadde sett for seg at sin bil skulle være. Heller ikke Oldsmobiles designsjef Bill Mitchells forsøk på å få bygget bilen på den mindre A-plattformen gikk gjennom på grunn av kostnadshensyn. Oldsmobile hadde jobbet med å utvikle sin forhjulstrekk siden 1958, et prosjekt drevet av ingeniør John Beltz (som senere ble leder for avdelingen). Dette var opprinnelig ment for den mindre F-85-serien, men både kostnader og eksperimentelle hensyn gjorde at prosjektet helte mot en større og dyrere bil. Ingeniør F. J. Hooven hos Ford hadde patentert et liknende system, og Ford vurderte det seriøst for sin Ford Thunderbird i 1961, men på grunn av tiden som var nødvendig for å utvikle og bygge et slikt system var det heller tvilsomt at dette ville bli en realitet. Oldsmobile brukte syv år på utviklingen av Toronado. Før introduksjonen var mer enn to millioner testkilometer kjørt for å teste styrken og driftssikkerheten til Toronados forhjulsdrevne komponenter. Oldsmobile ville naturlig nok ikke oppdage noen problemer med systemet etter introduksjonen. Senere har det vist seg at Toronados design var svært overdimensjonert, og det faktum at GMCs campingbil ble bygget på en uendret Toronado-drivlinje på 1970-tallet beviser nettopp dette. Toronado solgte ganske godt ved introduksjonen, og 40 963 eksemplarer ble produsert i 1966. Bilen fikk også svært mye publisitet da den vant flere priser, blant annet en tredjeplass i Årets Bil i Europa samt Motor Trends Årets Bil-pris. 1967-modellen solgte ikke mer enn omkring halvparten, 22 062 eksemplarer, og det skulle ta fem år før salget var på høyde med introduksjonsåret. == Andre generasjon, 1971–1978 == Andre generasjon Toronado var svært annerledes fra forgjengeren, og hadde forvandlet seg fra en «GT»-type bil til en noe mer tradisjonell bil i luksusklassen. Den var nå mer lik Cadillac Eldorado enn Buick Riviera, og utseendet hentet inspirasjon blant annet fra 1967-1970 Eldorado. Det nye utseendet tiltrakk seg mange kjøpere, og salget økte dramatisk. Denne generasjonen var svært tidlig ute med bruken av to sikkerhetstiltak som nå er utbredt blant de fleste bilmodeller. Toronado var den første bilmodellen med høyt monterte bremselys som standard (selv om dette hadde vært ekstrautstyr på ford Thunderbird sent på 1960-tallet), og modellen var også en del av GMs første, eksperimentelle produksjon av airbager for både fører- og passasjer, kalt Air Cushion Restraint System. Bilene utstyrt med dette hadde et annet ratt enn de øvrige modellene. == Tredje generasjon, 1979–1985 == Tredje generasjon Toronado debuterte høsten 1978 som 1979-modell. Bilen var omkring 500 kilo lettere og 50 cm kortere enn forgjengeren, samtidig som plassen i kupéen var økt. Bilen ble nå levert med mindre motorer enn de tidligere generasjonene, helt ned til en 4,1 liters V6-motor som var tilgjengelig mellom 1981 og 1983, samt en diesel-V8 som var en videreutvikling av Oldsmobiles velkjente 5,7 liter store bensin-V8. Dessverre førte konverteringen fra bensin til diesel også til et svært dårlig rykte for motorenes driftssikkerhet, og mange av disse ble konvertert tilbake til bensinmotorer. == Fjerde generasjon, 1986–1992 == Fjerde og siste generasjon Toronado var på markedet mellom 1986 og 1992. Denne var enda mindre enn forgjengeren, og var første Toronado siden 1969 utstyrt med skjulte hovedlykter. V8-motorene var borte, og Buicks 3,8 liter store V6-motor var nå den eneste tilgjengelige motoren. På innsiden bød bilen på et nytt digitalt instrumentpanel, og for første gang siden 1970 var bøtteseter tilgjengelig som ekstrautstyr. Dessverre viste det seg at denne nedskaleringen falt dårlig ut. Bensinprisene falt dramatisk høsten 1985, og kjøpere valgte heller konkurrentenes større modeller fremfor GMs mindre. Modeller som Lincoln Town Car og Chryslers V8-motoriserte Fifth Avenue satt salgsrekorder for modellåret 1986. Toronado, sammen med sine søstermodeller Eldorado og Riviera, led av alvorlig salgssvikt, og i 1987 forsøkte GM å bremse nedgangen ved å introdusere en sportsligere modell kalt Troféo, utstyrt med bøtteseter i skinn, dobbelt eksosanlegg og stivere understell som standard. Fra 1988 av ble denne modellen ikke lenger kalt Toronado, og beholdt kun navnet Troféo. Både Toronado og Troféo ble tatt ut av produksjon ved slutten av modellåret 1992. Modellene ble erstattet av Oldsmobile Aurora, som debuterte tidlig i 1994 som 1995-modell.

Oldsmobile Toronado var en bilmodell produsert av Oldsmobile, en underavdeling av General Motors, fra 1966 til 1992. Navnet «Toronado» har ingen spesiell betydning, og var opprinnelig tiltenkt en konseptbil fra Chevrolet i 1963.

https://no.wikipedia.org/wiki/Narratologi

2023-02-04

Narratologi

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Litteraturvitenskap', 'Kategori:Narratologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Narratologi er læren om hvordan fortellinger er bygget opp. Således kan man si at dette er en gren av litteraturvitenskapen. Moderne narratologi tar utgangspunkt i Vladimir Propps og Gérard Genettes teoretiske arbeid. Viktige begreper innenfor narratologien er for eksempel diegesis, tid (iterativitet, durasjon) og karakter. I den vestlige kulturkrets regnes Aristoteles' Poetikken som første systematiske fremstilling av fortellerteori, og som innførte sentrale begrep som mimesis.

Narratologi er læren om hvordan fortellinger er bygget opp. Således kan man si at dette er en gren av litteraturvitenskapen. Moderne narratologi tar utgangspunkt i Vladimir Propps og Gérard Genettes teoretiske arbeid. Viktige begreper innenfor narratologien er for eksempel diegesis, tid (iterativitet, durasjon) og karakter. I den vestlige kulturkrets regnes Aristoteles' Poetikken som første systematiske fremstilling av fortellerteori, og som innførte sentrale begrep som mimesis. == Referanser == == Litteratur == Henrik Helliesen Langeland Fortellekunst: Håndbok i litterære teknikker, Tiden 2011 ISBN 978-82-10-05144-9 Michael White Kart over narrativ praksis, originaltittel Maps of narrative practice oversatt av Eva Storsveen og Kyrre Haugen Bakke, Pax 2009 ISBN 978-82-530-3195-8 == Eksterne lenker == Norskspråklige bøker i kategorien narratologi Narratologi; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Rammefortelling; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Spenningskurve; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

Narratologi er læren om hvordan fortellinger er bygget opp. Således kan man si at dette er en gren av litteraturvitenskapen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gamebryo

2023-02-04

Gamebryo

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillmotorer', 'Kategori:Stubber 2021-05', 'Kategori:Videospillstubber']

Gamebryo er en spillmotor laget av Numerical Design Limited. Gamebryo er en 3D-grafikkmotor skrevet med C++, spesifikt laget (men ikke begrenset) til spillutvikling. Den støttes av samtlige spillkonsoller og Windows Direct X. En lisens til motoren kan bli kjøpt enten via binær kilde eller med en full kildekode, som gjør at spillprogrammere kan feilsøke selve motoren inn til den aktuelle konsollen. Gamebryo har full søkevennlig dokumentasjon og brukes i nesten alle typer kommersiell spillutvikling, i tillegg finnes det en utdanningsvennlig type for skoler som underviser i datagrafikk. Noen spill som har blitt utviklet med Gamebryo er Sid Meier's Civilization IV, Fallout 3 og The Elder Scrolls IV: Oblivion.

Gamebryo er en spillmotor laget av Numerical Design Limited. Gamebryo er en 3D-grafikkmotor skrevet med C++, spesifikt laget (men ikke begrenset) til spillutvikling. Den støttes av samtlige spillkonsoller og Windows Direct X. En lisens til motoren kan bli kjøpt enten via binær kilde eller med en full kildekode, som gjør at spillprogrammere kan feilsøke selve motoren inn til den aktuelle konsollen. Gamebryo har full søkevennlig dokumentasjon og brukes i nesten alle typer kommersiell spillutvikling, i tillegg finnes det en utdanningsvennlig type for skoler som underviser i datagrafikk. Noen spill som har blitt utviklet med Gamebryo er Sid Meier's Civilization IV, Fallout 3 og The Elder Scrolls IV: Oblivion. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted

Gamebryo er en spillmotor laget av Numerical Design Limited.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jatropha

2023-02-04

Jatropha

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Vortemelkfamilien']

Jatropha er en hardfør busk som vokser vilt i Afrika. Hele året er det mulig å høste frukter fra busken. Fruktene er plommelignende og frøene inneholder over 30 prosent olje, noe som er mer enn kull. Frøene kan brennes som pellets i ovner eller i turbiner. Hvis oljen presses kan den brukes slik den er, eller kan den raffineres til diesel.

Jatropha er en hardfør busk som vokser vilt i Afrika. Hele året er det mulig å høste frukter fra busken. Fruktene er plommelignende og frøene inneholder over 30 prosent olje, noe som er mer enn kull. Frøene kan brennes som pellets i ovner eller i turbiner. Hvis oljen presses kan den brukes slik den er, eller kan den raffineres til diesel. == Kilder == Stavanger Aftenblad, 7. desember 2008

thumb| Jatropha