Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Ferdinand_Hamer

2023-02-04

Ferdinand Hamer

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 23. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1900', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1840', 'Kategori:Ikkekinesiske katolske biskoper i Kina', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Mongologer', 'Kategori:Nederlandske katolske biskoper', 'Kategori:Nederlandske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Nederlandske misjonærer', 'Kategori:Nederlandske sinologer', 'Kategori:Personer fra Nijmegen', 'Kategori:Personer fra bokseropprøret', 'Kategori:Scheutmisjonærer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Ferdinandus Hubertus Hamer (født 21. august 1840 i Nijmegen i Nederland, drept 23. juli 1900 i To Tsjeng i Indre Mongolia i Kina) var katolsk kinamisjonær og biskop som ble drept under bokseropprøret i Kina.

Ferdinandus Hubertus Hamer (født 21. august 1840 i Nijmegen i Nederland, drept 23. juli 1900 i To Tsjeng i Indre Mongolia i Kina) var katolsk kinamisjonær og biskop som ble drept under bokseropprøret i Kina. == Liv og virke == === Bakgrunn === Hamer om fra Molenstraat i Nijmegen. Han gikk mellom 1853 og 1860 på det biskoppelige gutteseminar Kuilenburg i Culemborg og på presteseminaret Rijsenburg ved Driebergen. Han avla i 1864 som 23-åring sine evige løfter i Scheut-misjonærenes kongregasjon. === Prest === Han ble presteviet den 10. august 1864. Hamer var med i den første gruppen på fire misjonsprester fra Scheut-misjonærene som ankom Indre Mongolia i Kina fra Belgia i 1875. Hans tre kolleger, deriblant kongregasjonens stifter, fader Theophiel Verbist, døde raskt av tyfus, og da var pater Hamer tilbake nesten alene, men med noen lekfolk til å hjelpe seg. Etterhvert gikk det bedre med språket og misjonsarbeidet. === Biskop === Den 21. juni 1878 fikk han ansvar for det apostoliske vikariat Gansu, og ble bispeviet den 27. oktober samme år. I 1889 ble han forflyttet av paven til Det apostoliske vikariat Sørvest-Mongolia. I 1899 brøt det antikristne bokseropprøret ut. I juli og august 1900 nådde det området der biskop Hamer hadde ansvaret for misjonene. === Død === Den 23. juli ble han drept; tre pæler ble stilt sammen slik at de dannet en tripod, og utstyrt med en jernkrok øverst. Så ble biskopen avkledd og i stedet ikledd et bomullsklede og så dynket i olje. Han ble så hengt i et rep fra kroken etter føttene med hodet ned fra kroken. Så ble bomullskledet tent på. Det kom et skrekkelig smerteskrik, og noe etter var han død. Han var ikke den eneste nederlandske misjonæren som ble drept av bokserne. Bokserne drepte også hans medbrødre prestene Joseph Dobbe, Gijsbertus Jaspers og Andreas Zijlmans. == Referanser == == Litteratur == Louis Morel: Nos martyrs de Chine, Bruxelles, 1961 Biografisch Woordenboek van Nederland – biografi Harry Knipschild: Soldaten van God; Nederlandse en Belgische priesters op missie in China in de negentiende eeuw, uitgeverij Bert Bakker, 2007, paperback, 312 p. ISBN 9789035131934 Harry Knipschild: Ferdinand Hamer, 1840-1900, Missiepionier en martelaar in China, Universiteit Leiden, 2005

Ferdinandus Hubertus Hamer (født 21. august 1840 i Nijmegen i Nederland, drept 23.

https://no.wikipedia.org/wiki/Wade_Robson%E2%80%99s_Project:_Dance_Beats_Vol._1

2023-02-04

Wade Robson’s Project: Dance Beats Vol. 1

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2006', 'Kategori:Musikkalbum fra USA']

Wade Robson's Project: Dance Beats Vol. 1 er Wade Robsons første album.

Wade Robson's Project: Dance Beats Vol. 1 er Wade Robsons første album. == Sporliste == Den meste musikken er fra MTV-showet «The Wade Robson Project» og fra turnéen til Britney Spears i 2001. Nr. 7, «I Question Mark» er fra kortfilmen I? fra 2005 som er skrevet og regissert av Wade Robson.

Wade Robson's Project: Dance Beats Vol. 1 er Wade Robsons første album.

https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_fotball_for_kvinner_2023

2023-02-04

VM i fotball for kvinner 2023

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Australia', 'Kategori:Fotball på New Zealand', 'Kategori:Fremtidige sportsarrangementer', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2023', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Australia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap på New Zealand', 'Kategori:VM i fotball for kvinner']

VM i fotball for kvinner 2023 blir det 9. offisielle verdensmesterskapet i fotball for kvinner, og blir avholdt i Australia og New Zealand. Datoene er ikke fastlagt men skal avholdes innenfor tidsrommet 10. juli og 20. august 2023. FIFA, som arrangerte mesterskapet, valgte stillehavslandene som arrangør framfor Colombia, som var eneste offisielle motkandidat. Det er første gang et VM i fotball blir arrangert i to land som er medlem av forskjellige kontinentalforbund. Det er også det første seniormesterskap i fotball på verdensbasis som blir arrangert av et medlem av Oceania Football Confederation. Imidlertid har både Australia og New Zealand arrangert ungdoms-VM for menn, og New Zealand arrangerte U17-VM for kvinner i 2008. Mesterskapet er planlagt utvidet til 32 lag, det samme antall som skal delta i VM i fotball for menn 2022.

VM i fotball for kvinner 2023 blir det 9. offisielle verdensmesterskapet i fotball for kvinner, og blir avholdt i Australia og New Zealand. Datoene er ikke fastlagt men skal avholdes innenfor tidsrommet 10. juli og 20. august 2023. FIFA, som arrangerte mesterskapet, valgte stillehavslandene som arrangør framfor Colombia, som var eneste offisielle motkandidat. Det er første gang et VM i fotball blir arrangert i to land som er medlem av forskjellige kontinentalforbund. Det er også det første seniormesterskap i fotball på verdensbasis som blir arrangert av et medlem av Oceania Football Confederation. Imidlertid har både Australia og New Zealand arrangert ungdoms-VM for menn, og New Zealand arrangerte U17-VM for kvinner i 2008. Mesterskapet er planlagt utvidet til 32 lag, det samme antall som skal delta i VM i fotball for menn 2022. == Kvalifisering == === Kvalifiserte lag === == Gruppespillet == Alle klokkeslett er oppgitt etter lokaltid. Klokkeslett i parentes er oppgitt etter norsk tid (UTC+02:00). === Gruppe A === === Gruppe B === === Gruppe C === === Gruppe D === === Gruppe E === === Gruppe F === === Gruppe G === === Gruppe H === == Sluttspillet == Alle klokkeslett er oppgitt etter lokaltid. Klokkeslett i parentes er oppgitt etter norsk tid (UTC+02:00). === Åttedelsfinaler === === Kvartfinaler === === Semifinaler === === Bronsefinale === === Finale === == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for sportsdatabaser i Wikidata

Kvalifiseringen til VM i fotball for kvinner 1999 hadde 67 deltakende land som kjempet om 15 plasser (USA var garantert plass som vertsnasjon). Antallet deltakere var økt med fire lag fra sist VM.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jeffrey_Davies

2023-02-04

Jeffrey Davies

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikere fra USA', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Washington, D.C.', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-12']

Jeffrey Davies (født 1967 i Washington, DC) er en amerikansk musiker og gitarist. Han er mest kjent fra musikkgruppen The Brian Jonestown Massacre, hvor han spilte fra 1992–1999. To år senere kom han igjen tilbake, og holdt på til 2003.

Jeffrey Davies (født 1967 i Washington, DC) er en amerikansk musiker og gitarist. Han er mest kjent fra musikkgruppen The Brian Jonestown Massacre, hvor han spilte fra 1992–1999. To år senere kom han igjen tilbake, og holdt på til 2003. == Referanser ==

Jeffrey Davies (født 1967 i Washington, DC) er en amerikansk musiker og gitarist. Han er mest kjent fra musikkgruppen The Brian Jonestown Massacre, hvor han spilte fra 1992–1999.

https://no.wikipedia.org/wiki/James_Owen_Sullivan

2023-02-04

James Owen Sullivan

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 9. februar', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Heavy metal-trommeslagere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Huntington Beach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trommeslagere fra USA']

James «Jimmy» Owen Sullivan (født 9. februar 1981, død 28. desember 2009) også kjent under artistnavnet «The Rev», var trommeslageren i metalcore-bandet Avenged Sevenfold. Han var også vokalist nummer to i bandet, siden han hadde en del egne setninger han sang alene, spesielt på Albumet Avenged Sevenfold-som kom ut i 2007. «The Rev» var også med i et band prosjekt sammen med Synyster Gates som fortsatt eksisterer, men som guttene ikke har mye tid til siden Avenged Sevenfold har såpass stor suksess. Dette bandet kalles Pinkly Smooth og ble dannet i 2001. Sanger hvor The Rev synger er: A Little Piece of Heaven, Afterlife, Almost Easy, Critical Acclaim, Seize The Day, Scream, Crossroads, Lost og koring med resten av bandet i bakgrunnen på mange sanger, pluss at han rakk akkurat å bli ferdig med sangen Fiction som han hadde laget selv der han spilte alle instrumenter og sang selv før han tok sitt steg mot "Eternal Rest" i slutten av 2009. James Owen Sullivan ble funnet død i sitt hjem i Huntington Beach, California mandag den 28. desember 2009 klokken 13.00. Det ble først rapportert at hans dødsfall hadde skjedd under naturlige omstendigheter.

James «Jimmy» Owen Sullivan (født 9. februar 1981, død 28. desember 2009) også kjent under artistnavnet «The Rev», var trommeslageren i metalcore-bandet Avenged Sevenfold. Han var også vokalist nummer to i bandet, siden han hadde en del egne setninger han sang alene, spesielt på Albumet Avenged Sevenfold-som kom ut i 2007. «The Rev» var også med i et band prosjekt sammen med Synyster Gates som fortsatt eksisterer, men som guttene ikke har mye tid til siden Avenged Sevenfold har såpass stor suksess. Dette bandet kalles Pinkly Smooth og ble dannet i 2001. Sanger hvor The Rev synger er: A Little Piece of Heaven, Afterlife, Almost Easy, Critical Acclaim, Seize The Day, Scream, Crossroads, Lost og koring med resten av bandet i bakgrunnen på mange sanger, pluss at han rakk akkurat å bli ferdig med sangen Fiction som han hadde laget selv der han spilte alle instrumenter og sang selv før han tok sitt steg mot "Eternal Rest" i slutten av 2009. James Owen Sullivan ble funnet død i sitt hjem i Huntington Beach, California mandag den 28. desember 2009 klokken 13.00. Det ble først rapportert at hans dødsfall hadde skjedd under naturlige omstendigheter. == Utstyr == The Rev spilte for det meste på et stort DWdrums sett, men brukte også et PDP sett under innspillingen av Avenged Sevenfold. Han brukte Pro Mark stikker Sabian cymbaler Evans trommeskinn == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) The Rev – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) James Owen Sullivan på Internet Movie Database (en) James Owen Sullivan hos The Movie Database (en) James Owen Sullivan på Apple Music (en) James Owen Sullivan på Discogs (en) James Owen Sullivan på MusicBrainz (en) James Owen Sullivan på Spotify (en) James Owen Sullivan på AllMusic

James «Jimmy» Owen Sullivan (født 9. februar 1981, død 28.

https://no.wikipedia.org/wiki/Waking_the_Fallen

2023-02-04

Waking the Fallen

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Avenged Sevenfold-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2003', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-12']

Waking the Fallen er Avenged Sevenfold sin andre plate, gitt ut på Hopeless Records. Kom ut den 26. august 2003. På dette albumet har M. Shadows (Vokalist) kuttet ut noe av «brølingen« («screaming»), som er en etablert sangteknikk innenfor metal- sjangeren.

Waking the Fallen er Avenged Sevenfold sin andre plate, gitt ut på Hopeless Records. Kom ut den 26. august 2003. På dette albumet har M. Shadows (Vokalist) kuttet ut noe av «brølingen« («screaming»), som er en etablert sangteknikk innenfor metal- sjangeren. == Sporliste == «Waking the Fallen» – 1:42 «Unholy Confessions» – 4:43 «Chapter Four» – 5:42 «Remenissions» – 6:06 «Desecrate Through Reverence» – 5:38 «Eternal Rest» – 5:12 «Second Heartbeat» – 7:07 «Radiant Eclipse» – 6:09 «I Won't See You Tonight Part 1» – 8:58 «I Won't See You Tonight Part 2» – 4:44 «Clairvoyant Disease» – 4:59 «And All Things Will End» – 7:40 == Eksterne lenker == (en) Waking the Fallen på Discogs (en) Waking the Fallen på MusicBrainz (en) Waking the Fallen på Spotify (en) Waking the Fallen på AllMusic

Waking the Fallen er Avenged Sevenfold sin andre plate, gitt ut på Hopeless Records. Kom ut den 26.

https://no.wikipedia.org/wiki/9_%C3%97_39_mm

2023-02-04

9 × 39 mm

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Patroner']

9 × 39 mm er en russisk patron for gevær. Patronen går i underlydshastighet og er basert på 7,62 x 39 mm M43-patronen hvor en har åpnet halsen opp for å bruke et 9 mm-prosjektil. Hensikten var å lage en patron med underlydshastighet som har større rekkevidde, energi og gjennomtrengningsevne enn vanlige kaliber for håndvåpen. Patronen brukes både i automatvåpen og skarpskyttergevær og finnes som panserbrytende. Patronen brukes hovedsakelig av russiske spesialstyrker og spesialpoliti.

9 × 39 mm er en russisk patron for gevær. Patronen går i underlydshastighet og er basert på 7,62 x 39 mm M43-patronen hvor en har åpnet halsen opp for å bruke et 9 mm-prosjektil. Hensikten var å lage en patron med underlydshastighet som har større rekkevidde, energi og gjennomtrengningsevne enn vanlige kaliber for håndvåpen. Patronen brukes både i automatvåpen og skarpskyttergevær og finnes som panserbrytende. Patronen brukes hovedsakelig av russiske spesialstyrker og spesialpoliti. == Utvalgte versjoner == SP-5 SP-6 PAB-9 == Utvalgte våpen som bruker kaliberet == AS Val AK-9 OTs-11 Tiss OTs-14 Groza SR-3 Vikhr 9A-91 VSS Vintorez VSK-94 == Se også == Liste over patrontyper 5.6×39 mm

|dato =

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Simple_Life_(1919)

2023-02-04

The Simple Life (1919)

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kortfilmer fra 1910-årene', 'Kategori:Stum-filmkomedier fra USA', 'Kategori:Stum-kortfilmer fra USA']

The Simple Life er en amerikansk stumfilm fra 1919 regissert av Larry Semon.

The Simple Life er en amerikansk stumfilm fra 1919 regissert av Larry Semon. == Skuespillere == Larry Semon Lucille Carlisle som Tillie Frank Alexander Frank Hayes == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Simple Life på Internet Movie Database

The Simple Life var en amerikansk Reality-TV-serie som ble sendt på amerikansk TV fra 2. desember, 2003 til 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sounding_the_Seventh_Trumpet

2023-02-04

Sounding the Seventh Trumpet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Avenged Sevenfold-album', 'Kategori:Debutalbum fra 2001']

Sounding the Seventh Trumpet er Avenged Sevenfold sitt første studioalbum, og har nokså markante forskjeller fra bandets senere album. Dette albumet er nesten bare skriking og har havnet under sjangeren metalcore. Albumet ble gitt ut den 31. januar 2001 gjennom Good Life Recordings, men ble utgitt på nytt den 19. mars 2002 gjennom Hopeless Records. På utgivelsen fra 2001 var ikke gitarist Synyster Gates med, fordi han hadde ikke blitt med i bandet enda, men på utgivelsen fra 2002 var han med på en sang, metallversjonen av «To End the Rapture». «To End the Rapture» var også på bandets 2001-utgivelse, men det var en roligere piano versjon uten Synyster Gates. Metallversjonen av «To End the Rapture» kan også bli funnet på EP-en Warmness on the Soul. Albumbildet fra 2001-utgivelsen er litt annerledes enn albumbildet fra 2002-utgivelsen.

Sounding the Seventh Trumpet er Avenged Sevenfold sitt første studioalbum, og har nokså markante forskjeller fra bandets senere album. Dette albumet er nesten bare skriking og har havnet under sjangeren metalcore. Albumet ble gitt ut den 31. januar 2001 gjennom Good Life Recordings, men ble utgitt på nytt den 19. mars 2002 gjennom Hopeless Records. På utgivelsen fra 2001 var ikke gitarist Synyster Gates med, fordi han hadde ikke blitt med i bandet enda, men på utgivelsen fra 2002 var han med på en sang, metallversjonen av «To End the Rapture». «To End the Rapture» var også på bandets 2001-utgivelse, men det var en roligere piano versjon uten Synyster Gates. Metallversjonen av «To End the Rapture» kan også bli funnet på EP-en Warmness on the Soul. Albumbildet fra 2001-utgivelsen er litt annerledes enn albumbildet fra 2002-utgivelsen. == Sporliste == «To End the Rapture» – 1:24 «Turn the Other Way» – 5:37 «Darkness Surrounding» – 4:49 «The Art of Subconscious Illusion» – 3:46 «We Come Out At Night» – 4:45 «Lips of Deceit» – 4:09 «Warmness on the Soul» – 4:20 «An Epic of Time Wasted» – 4:19 «Breaking Their Hold» – 1:12 «Forgotten Faces» – 3:27 «Thick and Thin» – 4:15 «Streets» – 3:06 «Shattered By Broken Dreams» – 7:04 == Personell == === Band === M. Shadows – hovedvokaler, keyboard, akustisk gitar Zacky Vengeance – gitar, støttevokaler Dameon Ash – bass The Rev – trommer, støttevokaler, piano === Annet personell === Valary DiBenedetto – gjestevokaler på «The Art of Subconscious Illusion» Synyster Gates – gitar på metallversjonen av «To End the Rapture» Donnell Cameron – produsent sammen med resten av bandet == Eksterne lenker == (en) Sounding the Seventh Trumpet på Discogs (en) Sounding the Seventh Trumpet på MusicBrainz (en) Sounding the Seventh Trumpet på Spotify (en) Sounding the Seventh Trumpet på AllMusic

Sounding the Seventh Trumpet er Avenged Sevenfold sitt første studioalbum, og har nokså markante forskjeller fra bandets senere album. Dette albumet er nesten bare skriking og har havnet under sjangeren metalcore.

https://no.wikipedia.org/wiki/Je%C5%A1t%C4%9Bd-bakkene

2023-02-04

Ještěd-bakkene

['Kategori:14°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hoppbakker i Tsjekkia', 'Kategori:Liberec', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ski-VM 2009']

Ještěd-bakkene er et skihoppanlegg ved fjellet Ještěd ved byen Liberec i Tsjekkia. Det har to hoppbakker med størrelse K120 (HS134) og K90 (HS100). (De to minste hoppbakkene med K50 og K14 ble revet i 2008.) Anlegget var arena for skihopping under ski-VM i 2009, og ble også brukt under junior-EM i 1976 og det europeiske ungdoms-OL 2011. Den anerkjente bakkerekorden på snø i K120-bakken, Ještěd «A», er 139 meter, satt av Janne Ahonen (Finland) i verdenscupen i spesielt hopp 11. januar 2004. Eric Frenzel (Tyskland) hoppet 140,5 meter i verdenscupen i kombinert 17. februar 2008. På plast er bakkerekorden 143 meter, satt av Roman Koudelka (Tsjekkia) under det tsjekkiske mesterskapet 30. september 2008. Anerkjent bakkerekord på snø i K90-bakken, Ještěd «B», er 104,5 meter, satt av Harri Olli (Finland) i VM 21. februar 2009. Mats Berggaard (Norge) hoppet 114 meter i prøveomgangen foran det individuelle rennet under det europeiske ungdoms-OL 15. februar 2011. På plast er rekorden 107 meter, satt av Grzegorz Miętus (Polen) 30. september 2009.

Ještěd-bakkene er et skihoppanlegg ved fjellet Ještěd ved byen Liberec i Tsjekkia. Det har to hoppbakker med størrelse K120 (HS134) og K90 (HS100). (De to minste hoppbakkene med K50 og K14 ble revet i 2008.) Anlegget var arena for skihopping under ski-VM i 2009, og ble også brukt under junior-EM i 1976 og det europeiske ungdoms-OL 2011. Den anerkjente bakkerekorden på snø i K120-bakken, Ještěd «A», er 139 meter, satt av Janne Ahonen (Finland) i verdenscupen i spesielt hopp 11. januar 2004. Eric Frenzel (Tyskland) hoppet 140,5 meter i verdenscupen i kombinert 17. februar 2008. På plast er bakkerekorden 143 meter, satt av Roman Koudelka (Tsjekkia) under det tsjekkiske mesterskapet 30. september 2008. Anerkjent bakkerekord på snø i K90-bakken, Ještěd «B», er 104,5 meter, satt av Harri Olli (Finland) i VM 21. februar 2009. Mats Berggaard (Norge) hoppet 114 meter i prøveomgangen foran det individuelle rennet under det europeiske ungdoms-OL 15. februar 2011. På plast er rekorden 107 meter, satt av Grzegorz Miętus (Polen) 30. september 2009. == Historie == På begynnelsen av 1900-tallet var Liberec et sentrum for skiidrett, og alt på 1920-tallet fantes det flere hoppbakker ved byen. Ved det 1012 meter høye fjellet Ještěd ble det mellom 1966 og 1968 bygd et anlegg med to hoppbakker, K90 og K70, som delte slette. Foran junior-EM i 1976 ble bakkene ombygd, og det ble bygd et moderne dommertårn. På 1980-tallet ble det også bygd en mindre hoppbakke i anlegget, med K50. På denne tiden trakk internasjonale konkurranser i skihopping og kombinert store tilskuermengder til Ještěd. Verdenscuprenn i spesielt hopp har blitt arrangert med ujevne mellomrom i Ještěd-bakkene siden 1981. I 1992 ble bakkene igjen ombygd, til moderne bakkeprofil. Senere ble det også bygd heis i anlegget. Foran ski-VM 2009 ble det bygd et nytt dommertårn, og anlegget fikk installert flomlys. Hoppbakkene fikk dessuten plastmatter, slik at de også kan brukes sommerstid. I tillegg ble tribuneanlegget og infrastrukturen rundt anlegget forbedret. Bakkeprofilen ble ikke endret foran VM, siden den allerede holdt moderne standard. == Viktige renn == === Menn === === Kvinner === == Kilder == Skisprungschanzen-Archiv: Liberec (Ještěd) FIS: Resultater == Eksterne lenker == Liberec 2009 – offisiell nettside for ski-VM 2009

Liberec

https://no.wikipedia.org/wiki/Je%C5%A1t%C4%9Bd

2023-02-04

Ještěd

['Kategori:14°Ø', 'Kategori:50°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Tsjekkia', 'Kategori:Fjell over 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart']

Ještěd (tysk: Jeschken) er den høyeste fjelltoppen i fjellkjeden Ještěd-Kozákov nær Liberec i Tsjekkia. Bydelen Dolní Hanychov i Liberec ligger like nedenfor fjellet, som har en høyde på 1 012 meter. På toppen står et TV-tårn, som kan nås med en taubane. I tårnet er det også en restaurant og hotell. Fjellet har også et skisenter.

Ještěd (tysk: Jeschken) er den høyeste fjelltoppen i fjellkjeden Ještěd-Kozákov nær Liberec i Tsjekkia. Bydelen Dolní Hanychov i Liberec ligger like nedenfor fjellet, som har en høyde på 1 012 meter. På toppen står et TV-tårn, som kan nås med en taubane. I tårnet er det også en restaurant og hotell. Fjellet har også et skisenter. == Se også == Ještěd-bakkene – arena for skihopping under ski-VM i 2009 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ještěd – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

| region = Liberec

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_herrelandslag_i_fotball

2023-02-04

Norges herrelandslag i fotball

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Norges herrelandslag i fotball']

Norges herrelandslag i fotball er landslaget til Norge som representerer landet i internasjonal herrefotball. Norge har hatt et herrelandslag siden 1908. Den beste sammenhengende perioden var i 1990-årene, under ledelse av Egil «Drillo» Olsen og siden Nils Johan Semb. Det ledet til deltagelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000. Andre meritter er Bronselaget fra 1936 og deltakelse i VM i fotball 1938. Blant de mest berømte enkeltkampene er seieren over Brasil i VM i Frankrike 1998, seieren over Tyskland i OL i Berlin 1936, og triumfene mot England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993.

Norges herrelandslag i fotball er landslaget til Norge som representerer landet i internasjonal herrefotball. Norge har hatt et herrelandslag siden 1908. Den beste sammenhengende perioden var i 1990-årene, under ledelse av Egil «Drillo» Olsen og siden Nils Johan Semb. Det ledet til deltagelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000. Andre meritter er Bronselaget fra 1936 og deltakelse i VM i fotball 1938. Blant de mest berømte enkeltkampene er seieren over Brasil i VM i Frankrike 1998, seieren over Tyskland i OL i Berlin 1936, og triumfene mot England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993. == Historie == Fotballen kom til Norge fra Storbritannia i 1880-årene, og ble raskt en populær sport både blant de aktive og publikum. Norges første fotballklubb, Christiania Footballclub ble stiftet i 1885. Flere klubber kom til, og det oppsto på etterhvert et behov for å få organisert fotballen i Norge. På initiativ fra Ski- og Fotballklubben Lyn ble Norsk Fodboldforbund stiftet i 1902. Samme år fikk NFF ansvaret for å organisere Norgesmesterskapet i fotball, og i 1908 fikk NFF invitasjon fra det svenske fotballforbundet om å spille en landskamp. I anledning NFFs 100-årsjubileum i 2002 åpnet Fotballmuseet på Ullevaal Stadion. Her kan man oppleve norsk fotballs historie og gjenoppleve de store øyeblikkene. === 1910-årene === Se også Norges landskamper 1908–1914 og Norges landskamper 1915–1919Norges første landskamp ble spilt 12. juli 1908. Sverige spilte også sin første landskamp noensinne denne julidagen i Göteborg. Ni av spillerne på det norske laget kom fra Oslo-klubben Mercantile, som hadde blitt norgesmestere året før. Den historiske kampen begynte veldig bra for det norske laget. Minotti Bøhn satte inn kampens første mål rett fra avspark, uten av noen av de svenske spillerne hadde vært borti ballen. Deretter gikk det dårligere. Det hjalp lite at Bøhn satte inn enda et mål, og at Hans Endrerud også tegnet seg på scoringslisten. Da kampen var over hadde svenskene vunnet 11-3. Det gikk to år til neste gang et norsk landslag ble samlet. Også denne gangen var det svenskene som var motstander, og denne gangen ble kampen spilt på Gamle Frogner i Kristiania. Det var imidlertid svenskene som vant denne gangen også, 4-0 ble sluttresultatet. Tormod Kjellsen fra Larvik Turn debuterte i denne kampen, 15 år og 11 måneder gammel, og er fortsatt tidenes yngste med det norske flagget på brystet. To strake tap ble det også i 1912, da Norge deltok i OL i Stockholm. Motstandere var Danmark og Østerrike. I det hele tatt er perioden mellom 1908 og 1917 et sorgens kapittel i norsk landslagshistorie. I denne perioden vant ikke Norge en eneste kamp, og bunnen ble nådd 7. oktober 1917 da Norge tapte hele 12-0 for Danmark – Norges største tap noensinne. === 1920-årene === Se også Norges landskamper 1920–1924 og Norges landskamper 1925–1929Våren 1918 ankom svenske Birger Möller Kristiania, og tok fatt på sin nye jobb som norsk landslagstrener. Det sies at Möller var en god inspirator, og brukte mye tid på samspill, tekniske ferdigheter og terping på detaljer. Dette skulle snart gi resultater. Etter å ha spilt 27 kamper uten en eneste seier, kom vendepunktet for det norske landslaget 16. juni 1918. Bare et drøyt halvår etter fadesen i København tok Norge sin aller første seier da de vant 3-1 over Danmark. Noen måneder senere ble det også seier over Sverige, og året etter ble svenskene feid av banen med 5-1 i Göteborg – Norges første borteseier. Norges største stjerne i denne perioden var Odd-spissen Einar «Jeja» Gundersen, som scoret til sammen 26 landslagsmål mellom 1917 og 1928. Andre profiler var lagkaptein Gunnar Andersen (Lyn), Per Skou (Lyn og Odd) og Asbjørn Halvorsen (Sarpsborg). Disse spillerne utgjorde stammen i det norske laget som deltok i OL i Antwerpen i 1920, hvor Norge tok sin hittil største skalp. Få hadde levnet Norge noen muligheter i åpningskampen mot England. Riktignok var det engelske laget et amatørlag, men de ble uansett regnet som store favoritter – ikke bare til å slå Norge, men til å vinne hele turneringen. Det sies at Gunnar Andersen var den første som viste at engelskmennene slett ikke var overmennesker, ved å drible av opptil tre-fire engelskmenn om gangen. Selvtilliten smittet over på de andre norske spillerne, og da kampen var over hadde Norge vunnet 3-1 etter to scoringer av «Jeja» Gundersen og ett mål av Einar Wilhelms. Som belønning for den sensasjonelle seieren fikk Norge møte Tsjekkoslovakia i neste runde. Den kampen tapte Norge 4-0. Norge tok noen flere skalper i årene som fulgte. De vant 2-0 over Frankrike i Paris i 1923, og tok også noen flere seire mot svenskene. I siste halvdel av 1920-årene var imidlertid landslaget tilbake i hverdagen. Mellom 1924 og 1928 vant Norge bare fire landskamper – samtlige mot Finland. I 1929 og i begynnelsen av 1930-årene begynte den svake trenden igjen å snu, mye takket være keeper Henry «Tippen» Johansen og målkongen Jørgen Juve, som begge noen år senere skulle bli med på det som kanskje den dag i dag fortsatt er norsk landslagsfotballs største øyeblikk. 23. juni 1929 ble det seier med 5-2 over Danmark i København – Norges første borteseier over Danmark. === 1930-årene === Se også Norges landskamper 1930–1934 og Norges landskamper 1935–1939I 1933 debuterte Reidar Kvammen på det norske landslaget. To år senere fikk Arne Brustad sin debut, og i 1934 returnerte den tidligere landslagsspilleren Asbjørn Halvorsen til Norge etter tolv år i tysk fotball. Disse begivenhetene markerer begynnelsen på «bronsealderen» i norsk fotball. Da Halvorsen returnerte fra sitt Tysklandsopphold ble han ansatt som generalsekretær i NFF. Han ble dermed formann i landslagets uttakskomité, og fungerte også som landslagstrener. På denne tiden hadde landslagstreneren kun ansvar for å trene spillerne, mens alt som hadde med laguttak ble foretatt av uttakskomitéen. Den kombinerte rollen gjorde imidlertid at Halvorsen ble Norges første «moderne» landslagssjef. Selv om Norge hadde hatt ganske gode resultater i årene før Berlin-OL (deriblant seire over Østerrike og Ungarn) var det få som trodde laget kunne hevde seg blant de beste i OL-turneringen. Den første kampen gav en oppskriftsmessig seier over Tyrkia. Neste motstander var vertsnasjonen Tyskland, som hadde slått Luxembourg 9-0 i sin første kamp. Det sies at de norske lederne allerede hadde planlagt hjemreise to dager etter Tysklands-kampen. De planene måtte i så fall endres. Med Hitler og Goebbels blant tilskuerne vant Norge fullt fortjent 2-0 over Tyskland. Begge målene ble scoret av Magnar Isaksen. Tyskerne var slått ut, og Norge var klare for semifinale mot Italia. Semifinalen ble jevnspilt, men det var italienerne som trakk det lengste strået. Sluttresultatet ble 2-1 etter ekstraomganger, og Arne Brustad scoret det norske målet. Brustad ble også den store spilleren i bronsefinalen mot Polen, hvor Norge vant 3-2, og sikret seg bronsemedaljene. Brustad scoret alle de tre norske målene, og ble fremhevet som en av turneringens beste spillere av både norsk og utenlandsk presse. Bronselaget var født. To år senere deltok Norge i fotball-VM. Norge hadde kvalifisert seg etter å ha slått Irland 6-5 sammenlagt over to kamper. Reidar Kvammen scoret to mål i begge kampene. I sluttspillet, som ble arrangert i Frankrike og ble spilt i cupformat, ble Norge trukket mot de regjerende verdensmesterne Italia. Kampen, som ble spilt i Marseille, var svært jevnspilt og spennende. Italia tok en tidlig ledelse, men Norge utlignet sju minutter før slutt da Brustad driblet seg gjennom hele det italienske forsvaret og satte ballen i mål. Noen minutter senere trodde alle at Brustad hadde scoret sitt andre, men dette målet ble meget tvilsomt annullert for offside. «Hvordan dommeren kunne annullere dette flotte mål står for tilskuerne ennå som en gåte», skrev Dagbladet i sitt referat. Dermed ble det nok en gang ekstraomganger, hvor Italia gikk seirende ut etter en scoring av Silvio Piola. Akkurat som i OL to år tidligere tapte Norge for Italia etter ekstraomganger, og akkurat som i Berlin-OL gikk Italia til topps i hele turneringen. Brustad fikk et plaster på såret da han noen måneder senere ble tatt ut på Europalaget som møtte England på Wembley. 22. oktober 1939 tapte Norge 4-1 for Danmark i København. Det skulle vise seg å bli Norges siste landskamp på nesten seks år. === 1940-årene === Se også Norges landskamper 1945–1949.Da tyskerne invaderte Norge ble det slutt på praktisk talt all organisert fotball i landet som følge av idrettsboikotten. Flere av heltene fra 1936, deriblant Reidar Kvammen og Asbjørn Halvorsen, havnet i konsentrasjonsleir. Det lange oppholdet satte naturlig nok norsk fotball et langt skritt tilbake, noe som skulle bli ettertrykkelig klart 21. oktober 1945, da Norge møtte Sverige i Stockholm. Nesten alle de gamle heltene var med da Norge møtte Sverige for første gang på over seks år. Det norske laget inkluderte Brustad, Øivind Holmsen og Alf «Kaka» Martinsen, som alle hadde vært med på Bronselaget, samt Kristian Henriksen, Knut Brynildsen og Rolf Johannessen, som var med på VM-laget i 1938. Seks år er imidlertid lang tid i fotball, og svenskene, som ikke hadde vært med i krigen, hadde et storlag på gang. Sluttresultatet ble 10-0 til Sverige. Da svenskene scoret sitt niende mål skal Henriksen ha sagt «Nå satsær vi på uavgjort, guttær» til lagkameratene. Bronsealderen i norsk fotball var definitivt over. Det skulle imidlertid komme nye spillere utover i slutten av 1940-årene. To av de største profilene var Gunnar Thoresen og Thorbjørn «Klippen» Svenssen. I tillegg hadde bronsehelten Reidar Kvammen ennå litt å bidra med på banen. Noen storseire ble det også. I 1946 ble Finland feid av banen med 12-0, og to år senere vant Norge 11-0 over USA i en kamp hvor Odd Wang Sørensen scoret fem mål – noe som fortsatt er norsk rekord for antall mål i én og samme landskamp. I 1949 debuterte en 18 år gammel indreløper fra Ørn ved navn Per Bredesen. Han scoret i debuten og fikk strålende kritikker. Norge hadde fått en ny stjerne, og ved inngangen til 1950-årene snakket man om at Norge hadde et nytt storlag på gang. Dessverre ble unge Bredesen et kortvarig bekjentskap for landslagspublikummet. I 1952 reiste Bredesen til Italia, og signerte proffkontrakt for Lazio – og ifølge datidens selvpålagte amatørbestemmelser ble han dermed utelukket fra videre landslagsspill. I en alder hvor de fleste andre nasjonene i Europa hadde innført profesjonell fotball, sto det gamle amatøridealet fortsatt høyt i kurs her hjemme. === 1950-årene === Se også Norges landskamper 1950–1954 og Norges landskamper 1955–1959Det var langt mellom seirene for det norske landslaget i 1950-årene, og de få kampene Norge klarte å vinne var stort sett mot Finland og Island. Riktignok klarte Norge å dra i land en sensasjonell 2-1-seier over Ungarn i 1957 – og det attpåtil i en VM-kvalifiseringskamp, men ellers var det langt mellom høydepunktene. I returkampen mot Ungarn ble forøvrig Norge sendt hjem med 0-5 i kofferten. Blant lyspunktene holdt forsvarsklippen Thorbjørn Svenssen stand gjennom hele tiåret, og da han avsluttet sin landslagskarriere i 1962 hadde han spilt utrolige 104 landskamper – 93 av dem som kaptein. Sammen med engelske Billy Wright var han den eneste spilleren i verden som hadde passert 100 landskamper på dette tidspunktet. En annen norsk profil på denne tiden var Harald Hennum, som med sine 25 mål er landslagets mestscorende spiller etter krigen. Det er imidlertid liten tvil om at Norge kunne trengt en spiller som Per Bredesen, men amatørreglementet gjaldt fortsatt, selv om det i 1960 ble oppmyknet slik den hjemvendte proffen Ragnar Larsen igjen fikk lov å spille med flagget på brystet. Bunnen ble nådd i 1959 da Norge avsluttet året med fire strake tap og 22 baklengsmål. Selv Island ble det tap for dette året. === 1960-årene === Se også Norges landskamper 1960–1964 og Norges landskamper 1965–1969Etter den begredelige avslutningen året før, ble østerrikske Willi Kment hentet inn som ny trener i 1960. Senere samme år debuterte en ung bergenser som var døpt Roald Jensen, men var bedre kjent under kallenavnet «Kniksen», på landslaget. Den spedbygde tenåringen driblet seg forbi alt og alle, og med ett hadde Norge funnet en ny stjernespiller – og ny optimisme. Et annet stortalent, Vikings Olav Nilsen debuterte et par år senere. Landslaget fikk glede av «Kniksen» i fire år, før han, akkurat som Per Bredesen før ham, ble proff i utlandet, og dermed ble uaktuell for videre landslagsspill. Det var lite forbedring å spore i resultatkolonnen, men av og til greide Norge å presterte et sjokkresultat. I 1961 vant ikke landslaget en eneste kamp. I 1962, derimot, ble det seier over både Nederland og Sverige. I det hele tatt var 1960-årene en periode hvor Norge fortsatt tilhørte det nedre sjiktet i europeisk fotball, men ved enkelte anledninger klarte å slå de store gutta. Et eksempel på dette var den høyst overraskende 4-3-seieren over Skottland i Bergen. Man kom imidlertid brutalt ned på jorda igjen senere samme år da Norge tapte 9-0 for Polen. Et av Norges mest oppsiktsvekkende resultater i 1960-årene var seieren over Jugoslavia i en VM-kvalifiseringskamp i 1965. Jugoslavia hadde spilt EM-finale noen år tidligere, men måtte reise hjem fra Ullevaal med 0-3 i kofferten, etter scoringer av Finn Seemann, Olav Nilsen og den nye stjernespilleren fra nord, Harald Johan «Dutte» Berg. Norge spilte også jevnt med Frankrike i denne kvalifiseringen, men det ble til slutt to knepne tap for franskmennene. Dette var uansett det nærmeste Norge hadde kommet et sluttspill siden storhetstiden i 1930-årene. Norge møtte Frankrike på nytt i kvalifiseringen til VM i 1970. I hjemmekampen tapte Norge oppskriftsmessig 1-3, men i bortekampen gjorde landslaget et nytt skippertak og sjokkerte det franske hjemmepublikummet med å vinne 1-0. Odd Iversen scoret kampens eneste mål. Det kan ellers nevnes at Fredrikstad-stopperen Roar Johansen spilte 54 landskamper på rad mellom 1960 og 1967, hvilket er rekord. Selv ikke Thorbjørn Svenssen kan vise til en slik rekke. En annen kuriositet var at keeper Kjell Kaspersen scoret på straffespark i seieren over Thailand i 1965, og er dermed den eneste målvakten som har scoret for det norske landslaget. === 1970-årene === Se også Norges landskamper 1970–1974 og Norges landskamper 1975–1979I 1969 ble NFFs selvpålagte amatørparagraf opphevet. Dermed kunne utenlandsproffer som «Kniksen» og Finn Seemann igjen ta på seg landslagstrøya, og Harald Berg og Odd Iversen kunne reise ut med god samvittighet, uten at det ødela deres muligheter for videre landslagsspill. Resultatmessig var det dog lite forbedring å spore som følge av regelendringen. Faktisk ble landslagets resultater i første halvdel av 1970-årene om mulig enda dårligere. Under kvalifiseringen til EM i 1972 tok Norge ett poeng på seks kamper, og i 1972 tapte Norge 9-0 for Nederland i en VM-kvalifiseringskamp. Året etter gikk Norge på et kanskje enda mer ydmykende nederlag da de tapte for Luxembourg. Det var imidlertid noen lyspunkter å spore. Først og fremst gjennom vår nye stjernespiller Tom Lund, som debuterte i 1971. «Tommy» var en fantastisk spiller, og blir av mange regnet som Norges beste spiller noensinne – men selv ikke han klarte å bære laget på egen hånd, og Norge endte som regel helt sist i sine kvalifiseringsgrupper til VM og EM. I siste halvdel av 1970-årene var det imidlertid en liten forbedring i resultatene. Anført av Tom Lund og den nye treneren Tor Røste Fossen ble det seire over både Sveits og Sverige i kvalifiseringen til VM i 1978. Sistnevnte kamp huskes nok likevel best på grunn av Svein Grøndalens grisetakling av den svenske stjernespilleren Ralf Edström. Da Norge spilte sin siste kvalifiseringskamp borte mot Sveits hadde Norge fortsatt en teoretisk mulighet til å nå sluttspillet. Kampen endte imidlertid 1-0 til sveitserne, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme. Ved siden av A-landslaget hadde Norge også et eget OL-lag i siste halvdel av 1970-årene. Kriteriet for å spille på OL-laget var at du ikke var profesjonell, og ikke hadde spilt noen VM-kvalifiseringskamper. OL-laget var med andre ord et B-landslag, men kampene deres ble likevel regnet som offisielle landskamper i Norge – og i 1979 kvalifiserte OL-laget seg til sluttspillet i Moskva etter å ha slått Finland og Vest-Tysklands amatører i kvalifiseringen. Arne Larsen Økland ble den store helten med sitt vinnermål i den avgjørende bortekampen mot tyskerne. Økland ble forøvrig proff i tysk fotball kort tid etterpå. Det ble imidlertid aldri noe OL-sluttspill på de norske spillerne ettersom Norge, sammen med USA og de fleste landene i Vest-Europa, boikottet Moskva-OL som protest mot den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. === 1980-årene === Se også Norges landskamper 1980–1984 og Norges landskamper 1985–1989I den første landskampen i 1980-årene ble det seier over Bulgaria. En lovende start på det nye tiåret. Den gode trenden fortsatte med 6-1-seier over Finland (en kamp hvor Pål Jacobsen scoret fire mål) og seier over Sveits i VM-kvalifiseringen. At det også ble 0-4 mot England på Wembley var heller ikke noen katastrofe. Så mye bedre enn oss var tross alt engelskmennene – trodde man. Knepne tap for Ungarn og Romania våren 1981 sikret at Norge ikke kom til noe VM-sluttspill denne gangen heller, men vi hadde fortsatt æren å spille for da selveste England inntok Ullevaal 9. september 1981. Våre fem tidligere møter med engelske heltidsproffer hadde gitt fem tap og en målforskjell på 2-24. Riktignok hadde vi slått England i Antwerpen 61 år tidligere, men det var jo mot et engelsk amatørlag. Det var med andre ord få som trodde på noe annet enn nok et tap denne høstdagen, men forhåpentlig kunne man kanskje begrense tapet til et par mål. I denne kampen hadde jo Norge Tom Lund og den nye stjernen Hallvar Thoresen tilbake på laget. Ingen av dem hadde spilt kampen på Wembley året før. Kampen begynte heller dårlig sett med norske øyne. England tok en oppskriftsmessig ledelse ved Bryan Robson bare noen minutter etter avspark – men i stedet for å gi opp, kjempet nå de norske spillerne seg inn i kampen igjen, og midtveis i første omgang utlignet Norge da Roger Albertsen forstyrret den engelske keeperen slik at Tom Lunds innlegg gikk rett i mål. Albertsen ble kreditert målet, men TV-bilder viste senere at han ikke traff ballen. Det viktigste var uansett at Norge var med i kampen igjen, og da Hallvar Thoresen satte inn det andre målet for Norge rett før pause luktet det sensasjon. Til tross for et kraftig engelsk press i andre omgang, ble det ingen flere mål, og Norge hadde (i alle fall i medias øyne) prestert sitt beste resultat noensinne. Norge hadde slått selveste England, noe som fikk radiokommentator Bjørge Lillelien til å gå helt av hengslene, og sende en hilsen til engelske personligheter som Churchill og Maggie Thatcher. Anført av Tom Lund hadde Norge et godt lag i begynnelsen av 1980-årene. Året etter England-seieren ble Jugoslavia utklasset i en EM-kvalifiseringskamp hvor Lund, Økland og Åge Hareide scoret de norske målene – og ved utgangen av 1982 så det ut til at Norge endelig kunne klare å komme til et sluttspill igjen. Slik gikk det ikke. Tom Lund la opp midtveis i kvalifiseringen, og uten sin playmaker var Norge igjen en middelmådighet. Norge tok bare ett poeng på de resterende EM-kvalifiseringskampene, og endte nok en gang sist i gruppa. OL-laget ble også samlet igjen, denne gangen for å kvalifisere seg til olympiaden i Los Angeles. Norge kom imidlertid bare på tredjeplass i sin gruppe bak Polen og DDR – men da østblokklandene senere valgte å boikotte OL som et slags takk for sist, fikk Norge den ledige plassen. Norge klarte å bite godt fra seg i OL-turneringen, men til tross for et vedvarende press ble det målløst i åpningskampen mot Chile. I den andre kampen ble det et knepent tap for Frankrike, og da hjalp det lite at Norge vant 2-0 over Qatar i den siste kampen. Norge ble slått ut i det innledende gruppespillet. På den lyse siden inneholdt OL-laget en rekke spillere som skulle bli viktige bidragsytere for A-landslaget i årene fremover – spillere som Per Egil Ahlsen, Terje Kojedal, Tom Sundby og ikke minst keeper Erik Thorstvedt. I midten av 1980-årene tok landslaget to nye skalper. I 1985 vant Norge borte over de regjerende verdensmesterne fra Italia, og våren etter ble de kommende verdensmesterne Argentina slått på Ullevaal. Begge disse kampene var imidlertid privatlandskamper, og i de kampene som virkelig hadde betydning var Norge fortsatt en kasteball. Bare noen uker etter seieren over Italia tapte Norge 5-1 for Danmark i en VM-kvalifiseringskamp på Ullevaal, og i kvalifiseringen til EM i 1988 ble en imponerende seier over Frankrike etterfulgt av to strake tap for Island. Norge i 1980-årene var et lag som på en god dag i stand til å slå hvem som helst. Problemet var bare at Norge på en dårlig dag var i stand til å tape for hvem som helst – og at det var flere dårlige enn gode dager. === 1990-årene === Se også Norges landskamper 1990–1994 og Norges landskamper 1995–1999Etter en dårlig start på kvalifiseringen til EM i fotball 1992, valgte landslagssjef Ingvar Stadheim å trekke seg i oktober 1990. Han ble erstattet av U21-landslagets trener Egil «Drillo» Olsen, og dette trenerbyttet skulle innlede landslagets beste periode i moderne tid. Drillo hadde klare oppfatninger om hvordan fotball skulle spilles, og hadde noen ufravikelige prinsipper i sin spillestil: gjennombruddshissighet, soneforsvar, at ballen alltid skulle spilles i lengderetningen, at man skulle slå langt når motstanderen var i balanse og utnytte overganger når motstanderen var i ubalanse. Spillestilen ga resultater. Hvis man ser på enkeltspillerne var nok ikke dette det beste laget Norge noensinne hadde hatt. Strengt tatt hadde Norge anno 1990 bare to spillere som holdt høy internasjonal klasse – Erik Thorstvedt og Rune Bratseth. Disse to ble bærebjelkene i landslaget, som ellers ble supplert med unggutter som Øyvind Leonhardsen, Stig Inge Bjørnebye, Lars Bohinen og Erik Mykland. Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Bohinen og Tore André Dahlum. Tidligere samme kveld hadde U21-landslaget slaktet Italias unggutter med hele 6-0. Noe EM-sluttspill ble det likevel ikke, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia. Mot slutten av EM-kvalifiseringen børstet Drillo støvet av den tidligere ungdomsstjernen Kjetil Rekdal, som hadde vært ute av landslagsdiskusjonen i over to år etter et mislykket opphold i tysk fotball. Han skulle bli en av landslagets viktigste spillere i 1990-årene. I kvalifiseringen til VM i fotball 1994, havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvalifiseringen med å slå miniputtstaten San Marino hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være Kjetil Rekdals drømmetreff fra drøyt 20 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett. Veien til VM fortsatte i 1993, hvor Norge tok en flott seier mot Tyrkia og regelrett utspilte England på Ullevaal. Norge hadde marginene på sin side da bortekampen mot Nederland endte målløst, og da Norge feide Polen av banen med 3-0 i Poznan etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, var Norge klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For årets prestasjoner fikk landslaget tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». Dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag. I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over Mexico i en ikke altfor velspilt kamp, hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over Irland, og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster høres mot Drillos spillestil, men denne kritikken falt snart til ro, i hvert fall hjemme i Norge. Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i fotball 1996, men snublet i de siste kampene mot Tsjekkia og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. På dette tidspunktet hadde Bratseth og Thorstvedt gitt seg, og blitt erstattet av henholdsvis Henning Berg og Frode Grodås. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over Aserbajdsjan og ble senere proff i Manchester United. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over Brasil på Ullevaal i en privatlandskamp. VM-billettene ble sikret da Norge vant 1-0 borte over Aserbajdsjan i nest siste kvalifiseringskamp. Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for VM i Frankrike. Historien skulle etterhvert gjenta seg på flere måter. Som i det forrige VM-sluttspillet åpnet Norge med relativt svakt spill. De to første kampene mot Marokko og Skottland endte begge uavgjort, og dermed sto man overfor en tilsynelatende umulig oppgave for å sikre videre avansement, Norge måtte slå Brasil. 23. juni 1998 i Marseille vil alltid bli husket som en merkedag i norsk fotballs historie. Det var nok Brasil som hadde det meste av spillet, og da Bebeto gav brasilianerne ledelsen etter 78 minutter trodde de fleste at kampen var over. Tore André Flo utlignet imidlertid med et flott mål bare noen minutter senere, og da samme mann ble lagt i bakken to minutter før slutt fikk Norge straffespark. Kjetil Rekdal satte ballen sikkert i mål, og Norge var klare for åttendedelsfinale, nok en gang i Marseille, og nok en gang mot Italia. Kampen mot Italia var en spillemessig skuffelse. Italia tok en tidlig ledelse ved Christian Vieri, og i resten av kampen ble det norske angrepsspillet nøytralisert av det bunnsolide italienske forsvaret, og akkurat som i 1938 ble Norge slått ut av Italia. Drillo hadde før turneringen annonsert at han kom til å gi seg som trener etter VM, og den nye landslagssjefen ble Nils Johan Semb. Semb fortsatte i samme løypa som Drillo. En del nye spillere kom til, blant annet Steffen Iversen, John Carew og John Arne Riise. Etter en treg start på kvalifiseringen til Fotball-EM 2000 vant Norge sine sju siste kamper, og ble til slutt en suveren gruppevinner, og Semb hadde dermed ført Norge til sitt første EM-sluttspill. Dette tiåret under ett må derfor kunne kalles landslagets beste, etter å ha gjennomført fire gode kvalifiseringer på rad, som resulterte i deltakelse i tre mesterskap. === 2000–2007 === Se også Norges landskamper 2000–2004 og Norges landskamper 2005–2009. EM-sluttspillet begynte bra, men endte med skuffelse. I den første kampen vant Norge over Spania etter at Steffen Iversen scoret på et typisk Drillo-angrep. I den andre kampen tapte Norge for Rest-Jugoslavia, men kunne likevel avgjøre selv i siste gruppekamp mot Slovenia. Uavgjort mot Slovenia ville holde hvis Jugoslavia slo Spania, eller hvis den endte uavgjort. Det ble til slutt målløst mellom Norge og Slovenia i det som må kunne beskrives som en begredelig kamp. I den andre kampen ledet Jugoslavia 3-2 ved slutten av ordinær tid, så det virket som om Norge likevel hadde klart å gå videre. Spania scoret imidlertid to kjappe mål på overtid og vant kampen. Dermed var Norge slått ut, og denne gangen var det ikke bare i utlandet at landslaget måtte tåle kritikk. Også hjemme i Norge ble spillestilen og taktikken slaktet i media. En svak start på kvalifiseringen til VM i 2002 bidro ikke til å dempe kritikken mot Semb. Etter fem spilte kamper sto Norge bokført med fattige to poeng, og etter et tiår med nesten bare oppturer ble det klart at VM i Japan og Sør-Korea ville bli spilt uten norsk deltagelse. Norge avsluttet kvalifiseringen med tre strake seire, men på det tidspunktet var det for sent. Til tross for økende mistillit forble Semb i sjefsstolen også i den påfølgende EM-kvalifiseringen, hvor Norge til slutt kapret andreplassen bak Danmark, og måtte ut i «playoff» mot Spania. I den første kampen, som ble spilt i Spania, ble det et knepent 2–1 tap, hvilket sørget for optimisme foran returkampen på Ullevaal. Returkampen ble imidlertid et mareritt. Spanjolene var best i absolutt alt, og vant til slutt 3–0. Dermed ble det ikke noe EM-sluttspill, og etter denne kampen valgte Semb å gå av, etter selv å ha erklært at det var naturlig å bare ha to forsøk på å føre Norge til mesterskap før noen andre fikk prøve seg. Norges nye landslagssjef ble den gamle storspilleren Åge Hareide, som kom fra trenerjobben i Rosenborg og ble ansatt i januar 2004. Hareides «Nye Norge» vant sine seks første kamper. Riktignok var mange av disse kampene mot annenrangs motstand, men de gode resultatene skapte uansett ny entusiasme rundt landslaget. I kvalifiseringen til VM i 2006 ble resultatene svært varierende, fra en imponerende 3–0 seier over Slovenia til en skuffende uavgjort mot Moldova og hjemmetap for Skottland. Norge endte til slutt på andreplass i gruppen, bak Italia, og måtte ut i playoff igjen, denne gangen mot Tsjekkia. Norge leverte en hederlig innsats i Praha, etter en svært dårlig kamp på Ullevaal. Begge kampene endte imidlertid med ettmålstap, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme. I kvalifiseringen til EM 2008 startet Norge bra med en seier borte mot Ungarn, resultatene var ujevne og i begynnelsen av 2007 ledet Norge 2–0 borte mot Tyrkia. Etter to keepertabber av Thomas Myhre endte kampen 2–2. Etter denne kampen så det nesten umulig ut å nå EM. Men resultatene forbedret seg kraftig i løpet av sommeren, der Norge vant 4–0 både over Malta og Ungarn hjemme, og 1–0 borte mot Moldova. Sommeren fortsatte med seier i en privatlandskamp hjemme mot Argentina 2–1. På høsten spilte landslaget 2–2 hjemme mot Hellas, og Norge kunne sikre seg en plass i EM-sluttspillet med uavgjort hjemme mot Tyrkia. Norge tok ledelsen, men kampen endte i skuffelse og Tyrkia vant til slutt 2–1. Dermed måtte Tyrkia tape poeng hjemme mot Bosnia samtidig som Norge måtte slå Malta borte. Norge vant, men Tyrkia gjorde jobben hjemme og Norge havnet da på tredjeplass i gruppen, ett poeng bak Tyrkia og to bak Hellas. Norge endte dermed opp som beste treer i Europa, i en kvalifisering hvor de to beste fra hver gruppe gikk til EM, mens man i de to foregående kvalifiseringene hadde røket ut i play-off. Perioden kan vel kjennetegnes av at man var «akkurat ikke god nok», selv om man fremdeles hadde spillere i store internasjonale klubber og ligaer som i 1990-årene, og det var langt fra krisestemning. I tillegg ble det fremdeles scoret en del mål. Steffen Iversen ble for eksempel toppscorer i siste kvalifisering, i Norges gruppe, med 7 mål. Like bak kom John Carew med 4 mål. Carew som på dette tidspunktet kanskje var på høyden av sin karriere. Det samme kan sies om John Arne Riise. Midt i kvalifiseringen la imidlertid Ole Gunnar Solskjær opp, som en av Norges største landslagshelter gjennom tidene, men først etter å ha vært sterkt medvirkende i 4-1 seieren over Ungarn borte. === 2008–2016 === Se også Norges landskamper 2005–2009 og Norges landskamper 2010–2014.Krisestemning skulle det derimot bli. Den 8. desember 2008 trakk Åge Hareide seg som landslagstrener, etter et helt år uten seier for landslaget. Det var da 30 år siden det norske landslaget hadde spilt et helt kalenderår uten seier. Senest var under Tor Røste Fossen i 1978Det ble i januar 2009 kjent at Egil Olsen gjorde comeback som landslagstrener for Norge. Drillos nye lag fikk to sterke borteseire i vennskapskamper, mot Tyskland og Sveits, men klarte ikke å rette opp den dårlige starten i kvalifiseringen til VM i 2010, og røk med ti poeng på åtte kamper ut som den svakeste toeren i de ni kvalifiseringsgruppene. Norge tapte for Nederland borte, og spilte uavgjort mot Island og Makedonia borte, men vant sine to hjemmekamper mot Skottland og Makedonia. Egil Olsen inngikk etter kvalifiseringen en avtale om å lede Norge i kvalifiseringen til EM 2012, før Ståle Solbakken skulle ta over. Sesongen 2010 ble et strålende år for Drillo og Norge. Da alle kampene var spilt hadde de vunnet syv kamper og tapt kun to, herunder en seier i en vennskapskamp mot Frankrike. EM-kvalifiseringen gikk også strålende: Man ledet gruppa med ni poeng på 3 kamper, etter seire mot Island, Portugal og Kypros. Første halvår av 2011 gikk noe dårligere, bl.a. med et uavgjortsresultat hjemme mot Danmark, og et tap borte mot Portugal, men man var fremdeles med godt mot. For det første hang man greit med i kvalifiseringen, og for det andre ble Norge også, for første gang siden kvalifiseringen til VM 2002, førsteseedet, da gruppene til kvalifiseringen til VM 2014 ble trukket i juli. De gode resultatene den siste tiden hadde gjort at Norge nå lå langt høyere på FIFA-rankingen enn på lenge. Andre halvår ble et antiklimaks. Etter å ha tapt borte mot Danmark, endte Norge opp på tredjeplass i gruppa, med samme poengsum som Portugal på andreplass, og Norge mistet igjen play-off og et eventuelt mesterskap. Landslagsåret ble så avsluttet på en ganske trist måte med et 4-1 tap borte for Wales. På dette tidspunktet skulle som nevnt egentlig Ståle Solbakken ta over laget, men Solbakken hadde i mellomtiden kommet til enighet med fotballforbundet om å avbryte kontrakten, og ble trener for det tyske laget 1. FC Köln. Dermed fortsatte Drillo en kvalifisering til. Opptakten til denne kvalifiseringen ble brukt til vennskapskamper mot EM-klare land som England, Kroatia og Hellas, hvor Drillo etter eget utsagn ønsket å teste laget og da spesielt etablerte spillere mot god europeisk motstand. Resultatet var ikke veldig oppløftende sett med norske øyne, og medførte en del utskiftinger på laget hvor særlig mange nye unge spillere kom til. Det var dermed en viss nervøs optimisme da kvalifiseringen begynte høsten 2012: Man hadde havnet i en av de «enkleste» kvalifiseringsgruppene noensinne, men var samtidig midt inne i et generasjonsskifte. Kvalifiseringen gikk ganske dårlig for Norge. Tonen var satt med tap for Island i første kamp, og Norge endte til tross for førsteseedingen til slutt opp på 4.-plass i gruppa, og var dårligere på innbyrdes oppgjør mot samtlige rivaler bortsett fra tabelljumbo Kypros. Den 27. september 2013 ble Per-Mathias Høgmo ansatt som ny landslagssjef for herrelandslaget. Han ledet dermed laget i de to siste kvalifiseringskampene. Norges ble nummer tre i sin gruppe i kvalifiseringen for EM i fotball 2016 (Euro 2016) som spiltes i Frankrike. Norge ble slått av Italia og Kroatia, mens Bulgaria, Aserbajdsjan og Malta havnet på plassene bak Norge. Med tredjeplass i gruppen var Norge sikret play-off mot Ungarn. Norge tapte play-off-duellen mot Ungarn og kom dermed ikke til EM i Frankrike. VM-kvalifiseringen mot VM 2018 startet forferdelig dårlig. Høgmo trakk seg og etter mye samtaler og rykter ble Lars Lagerbäck presentert som ny sjef for landslaget. === 2017–dd === Se også Norges landskamper 2015–2019 og Norges landskamper 2020–dd.Den dårlige starten på VM-kvalifiseringen gjorde at Norge havnet bakpå i sin kvalifiseringsgruppe, og etter tap for Nord-Irland var i realiteten alle mulighet ute for Norge å komme til VM 2018. Den 4. september 2017 spilte Norge mot Tyskland på bortebane. Dette ble en av de største tap for Norge noensinne, og det største tapet for landslaget på 45 år. Tyskland vant kampen med 6–0 og Norge ble utspilt.Det nye turneringsformatet Nasjonsligaen ble innført av UEFA høsten 2017 for å redusere antall uvesentlige vennskapskamper og for å gi flere nasjoner en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball. Norge ble plassert på nivå C etter deres rangering på høsten 2017 og spilte sine kamper mot Kypros, Bulgaria og Slovenia i siste halvdel av 2018. Norge vant sin kvalifiseringsgruppe og rykket dermed opp én divisjon til UEFA Nations League 2020-2021. Norge ble som én av fire gruppevinnere i Nations League 2018-2019 også tildelt en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball 2020 gjennom kvalifiseringsspill, uavhengig av resultater gjennom den ordinære EM-kvalifiseringen i 2019. I kvalifiseringen til EM i fotball 2021 endte Norge på tredjeplass i Gruppe F, bak Spania og Sverige, og greide dermed ikke å kvalifisere seg til EM i fotball 2021 på ordinært vis. Norge spilte derimot semifinale i playoff mot Serbia i oktober 2020, men tapte kampen 1–2 og klarte ikke å ta seg videre til finalen, og Norge mistet dermed sin siste mulighet til å kvalifisere seg til EM i 2021. Norge spilte deretter i UEFA Nations League 2020-2021 divisjon B, sammen med Østerrike, Romania og Nord-Irland, og endte på andreplass i gruppen. Norge beholdt dermed plassen sin i divisjon B til neste utgave av Nations League. Den tidligere landslagsspilleren Ståle Solbakken tok over som landslagstrener etter Lars Lagerbäck høsten 2020. I mars 2021 utnevnte han Martin Ødegaard som ny landslagskaptein. Norge gikk inn i kvalifisering til Fotball-VM 2022, i kvalifiseringsgruppe G, sammen med blant andre Nederland og Tyrkia. Norge klarte ikke å kvalifisere seg til det omstridte VM i Qatar 2022 etter et 2-0 tap mot Nederland på De Kuip 16. november. Dermed fortsetter Norges mesterskapstørke til minst 2024, når EM i fotball 2024 skal arrangeres i Tyskland. Da kan Norge forhåpentligvis kvalifisere seg til sitt første mesterskap og EM på 24 år. == Landslagstrenere == På grunn av dårlig økonomi hadde man ikke noen fast ansatt landslagstrener før 1953, men man engasjerte trenere under blant annet OL 1912, 1920 og 1952, og også under noen sommersesonger. Fra 1935 til 1953 var fotballforbundets generalsekreter Asbjørn Halvorsen lagleder for det norske landslaget. Frem til 1970-årene ble laget tatt ut av Uttakingskomitéen (UK). Øivind Johannessen var den første landslagstreneren som selv tok ut laget. Svenskene Axel Ahlqvist og Birger Möller var leid inn som kondisjonstrenere 1916, Möller også i 1920. === Nåværende trenere og støtteapparat === == Nåværende tropp == Oppdatert 20. november 2022 Norges tropp til vennskapskampene mot Irland torsdag 17. november 2022 kl. 20:45 og Finland søndag 20. november 2022 kl. 14:00. === Andre spillere === Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene. == Resultater i mesterskap == Regelendring for de Olympiske leker etter 1988. OL-lag måtte etter dette baseres på U23-spillere. Kvalifisering etter 1988 er utført av Norges U21-herrelandslag i fotball. == Statistikk og rekorder == === Største seire === 12–0 over Finland (1946) 11–0 over USA (1948) 10–0 over San Marino (1992) === Største tap === 0–12 mot Danmark (1917) 0–10 mot Sverige (1945) 0–9 mot Sverige (1913), Polen (1963) og Nederland (1972) === Kamper med flest tilskuere === Liste med alle landskamper med over 60 000 tilskuere, ifølge statistikk hos NFF fra 1908 til 2004.. Av disse seksten kampene har Norge vunnet én, spilt tre uavgjort og tapt tolv. Målforskjellen er 8–47. === Spillerstatistikk === Spillere i kursiv i listene under er fortsatt aktive. Oppdatert t.o.m. 12. juni 2022. ==== Yngste debutanter ==== == Se også == Liste over norske landslagstrenere i fotball Liste over norske landslagsspillere i fotball for herrer Liste over Norges herrelandslag i fotball tropper til mesterskap Nordisk mesterskap i fotball Gullklokka Bronselaget Norges kvinnelandslag i fotball Samelandslaget == Referanser == == Litteratur == Jensen, Øyvind Steen (2016). Bronselaget – Historien om Norges største fotballhelter. Oslo: Historie & Kultur. ISBN 978-82-832-3011-6. Lien, Marius (2018). Miraklet i Marseille – Da Norge slo Brasil. Oslo: Gloria forlag. ISBN 978-82-936-7005-6. Løfaldli, Birger (2017). Landslaget – Fra verdenstoppen til fotballens bakgård. Oslo: Kagge forlag. ISBN 978-82-489-2033-5. Olsen, Egil, Arne Scheie, Per Jorsett og Otto Ulseth (1997). Landslaget – Det norske fotballandslagets historie. Oslo: J.M. Stenersens forlag. ISBN 978-82-720-1210-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Tjærnås, Lars (2013). Vi har scoret i Marseille – Fortellingen om Drillos og 90 minutter som snudde Norge på hodet. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-054-5104-9. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Norway national football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Alle Norges landskamper på fotballen.eu Alle Norges landskamper på www.fotball.no

Den europeiske delen av kvalifiseringen til VM i fotball for kvinner 1999 ble arrangert mellom 21. august 1997 og 11.

https://no.wikipedia.org/wiki/Warmness_on_the_Soul

2023-02-04

Warmness on the Soul

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Avenged Sevenfold-album', 'Kategori:EP-plater fra 2001', 'Kategori:EP-plater fra USA']

Warmness on The Soul er en EP av Avenged Sevenfold, gitt ut 8. august 2001. Ble utgitt med Good Life Recordings. De lagde denne EP-en mest for å representere sin nye gitarist, Synyster Gates, så dette var den første plata han var med på. Alle sangene på denne EP-en kan bli funnet på albumet Sounding the Seventh Trumpet.

Warmness on The Soul er en EP av Avenged Sevenfold, gitt ut 8. august 2001. Ble utgitt med Good Life Recordings. De lagde denne EP-en mest for å representere sin nye gitarist, Synyster Gates, så dette var den første plata han var med på. Alle sangene på denne EP-en kan bli funnet på albumet Sounding the Seventh Trumpet. == Sporliste == «Warmness of the Soul» (singelversjon) – 4.20 «Darkness Surrounding» – 4.50 «We Come Out at Night» – 4.45 «To End the Rapture» (heavy-metalversjon) – 1.20 «Warmness on the Soul» (musikkvideo) – 4.46

Warmness on The Soul er en EP av Avenged Sevenfold, gitt ut 8. august 2001.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sommer-OL_1896

2023-02-04

Sommer-OL 1896

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sommer-OL 1896']

Sommer-OL 1896 ble arrangert fra 6. til 15. april 1896 i Athen i Hellas. Dette var de første olympiske leker som ble avholdt i den moderne tid, etter at Den internasjonale olympiske komité (IOK) var blitt stiftet i 1894. Athen ble enstemmig valgt til å arrangere de første moderne olympiske leker under IOKs kongress i Paris 23. juni 1894, samme dag som IOK ble stiftet. Hovedbegrunnelsen for dette valget var at nettopp Hellas var åstedet for antikkens olympiske leker. Lekenes hovedarena var Panathenske stadion, hvor konkurransene i bryting og friidrett ble arrangert. Andre arenaer som ble brukt var blant andre Neo Faliron-velodromen for sykling og Zappeion for fekting. Åpningsseremonien ble avviklet 6. april i Panathenske stadion, med de fleste utøverne oppstilt nasjonsvis på stadion. Lekene ble offisielt åpnet av kong Georg I, etterfulgt av ni orkestre og 150 koristers fremføring av Olympiahymnen, med musikk komponert av Spyridon Samaras og tekst av poeten Kostis Palamas. Vinnerne fikk sølvmedalje, en olivengren og et diplom. Det ble utdelt medalje av kobber, en laurbærgren og et diplom til de som kom på 2.-plass. IOK har i ettertid bestemt at disse medaljene skal telles som gull- og sølvmedaljer samt at utøvere som kom på tredjeplass regnes som vinnere av bronsemedalje. Av de 14 nasjonene som deltok, var det ti som vant medaljer. I tillegg ble tre medaljer vunnet av blandede lag. Norge deltok ikke. USA vant flest gullmedaljer med 11, mens Hellas vant flest medaljer totalt med 46. Et av lekenes største høydepunkt for grekerne var da Spyridon Louis vant maraton. Lekenes mestvinnende utøver var bryteren og turneren Carl Schuhmann fra Tyskland, som vant fire øvelser.

Sommer-OL 1896 ble arrangert fra 6. til 15. april 1896 i Athen i Hellas. Dette var de første olympiske leker som ble avholdt i den moderne tid, etter at Den internasjonale olympiske komité (IOK) var blitt stiftet i 1894. Athen ble enstemmig valgt til å arrangere de første moderne olympiske leker under IOKs kongress i Paris 23. juni 1894, samme dag som IOK ble stiftet. Hovedbegrunnelsen for dette valget var at nettopp Hellas var åstedet for antikkens olympiske leker. Lekenes hovedarena var Panathenske stadion, hvor konkurransene i bryting og friidrett ble arrangert. Andre arenaer som ble brukt var blant andre Neo Faliron-velodromen for sykling og Zappeion for fekting. Åpningsseremonien ble avviklet 6. april i Panathenske stadion, med de fleste utøverne oppstilt nasjonsvis på stadion. Lekene ble offisielt åpnet av kong Georg I, etterfulgt av ni orkestre og 150 koristers fremføring av Olympiahymnen, med musikk komponert av Spyridon Samaras og tekst av poeten Kostis Palamas. Vinnerne fikk sølvmedalje, en olivengren og et diplom. Det ble utdelt medalje av kobber, en laurbærgren og et diplom til de som kom på 2.-plass. IOK har i ettertid bestemt at disse medaljene skal telles som gull- og sølvmedaljer samt at utøvere som kom på tredjeplass regnes som vinnere av bronsemedalje. Av de 14 nasjonene som deltok, var det ti som vant medaljer. I tillegg ble tre medaljer vunnet av blandede lag. Norge deltok ikke. USA vant flest gullmedaljer med 11, mens Hellas vant flest medaljer totalt med 46. Et av lekenes største høydepunkt for grekerne var da Spyridon Louis vant maraton. Lekenes mestvinnende utøver var bryteren og turneren Carl Schuhmann fra Tyskland, som vant fire øvelser. == Valg av vertsby == Athen ble enstemmig valgt som arrangør av sommerlekene i 1896 ved akklamasjon under den internasjonale olympiske komités 1. sesjon i Paris i Frankrike 24. juni 1894. Både Paris og London i Storbritannia hadde også meddelt sin interesse for å arrangere de første moderne olympiske lekene. == Resultater == Under IOK-kongressen i 1894 ble det foreslått en rekke idretter som skulle være på øvelsesprogrammet for de første moderne olympiske lekene. Den første offisielle kunngjøringen om dette inkluderte blant annet både fotball og cricket. Disse idrettene ble av ukjente årsaker senere utelatt. I tillegg var både roing og seiling med på det offisielle programmet, men øvelsene ble avlyst på grunn av dårlige værforhold. Bryting Fekting Friidrett Roing (Avlyst) Sykling Seiling (Avlyst) Skyting Svømming Tennis Turn Vektløfting == Arenaer == == Medaljestatistikk == I 1896 eksisterte ingen formell ordning med nasjonale olympiske komiteer og nasjonslag. Derfor kunne lag sammensatt av utøvere fra forskjellige land, i ettertid statistikkført som Blandede lag (ZZX), være mulig. Medaljene som ble utdelt under disse lekene var av sølv og kobber. Disse ble utdelt til henholdsvis vinneren og nummer to, mens de på tredjeplass ikke fikk noe. Medaljestatistikken over er justert etter IOKs retroaktive beslutning om at lekene skal følge den nåværende fordelingen av gull-, sølv- og bronsemedaljer, som ble innført fra og med lekene i 1904. == Deltakelse == * Chiles nasjonale olympiske komité påstår at chilenske Luis Subercaseaux deltok i friidrett på 100 meter, 400 meter og 800 meter. I følge IOKs database var han påmeldt på 100 meter og 800 meter, men møtte ikke til start. Der nevnes det ikke noe om påmelding på 800 meter. Det finnes heller ingen dokumentasjon som kan bekrefte at han deltok i noen av øvelsene. Subercaseaux var 13 år gammel da lekene i 1896 ble avviklet. == Program == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) 1896 Summer Olympics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) 1896 Summer Olympics – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Hellas under Sommer-OL 1896. Ethundresekstini utøvere fra Hellas, alle menn, deltok i ni sporter under de første moderne olympiske leker 1896 i Athen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Opstadfeltet

2023-02-04

Opstadfeltet

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gravfelt i Norge', 'Kategori:Kulturminner i Sarpsborg', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Severdigheter i Viken', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:Usorterte stubber']

Opstadfeltet er et gravfelt i Sarpsborg kommune. De nordligste delene av feltet ligger oppe på toppen av raet, og hoveddelen av feltet strekker seg sørover og nedover den slake distalsiden av endemorenen. Adkomst til feltet er Opstadveien som går mellom Grålum og Greåker. Feltet ble første gang beskrevet av Lorentz Diderik Klüwer i 1823. Den gang var gravfeltet betraktelig større enn det som er bevart i dag. I 1869 grov Anders Lorange ut seks hauger lengst sør i feltet. Fire av dem viste seg å være fra yngre jernalder. Nicolay Nicolaysen undersøkte ikke mindre enn 40 runde gravhauger, fem langhauger, to runde og to trekantede steinsetninger (treudder). For å redde gravhauger fra å rase fullstendig ut i grustaket i vest, ble det i 1962 undersøkt tre hauger og en steinsetning. På 1970-tallet ble det gravet ut 16 hauger for utvidelse og utretting av Opstadveien, som går gjennom feltet. I 2008 ble Opstadfeltet ryddet slik at det kom fram i lyset. Etter ryddingen ble feltet godt synlig fra Opstadveien. Dette er et av de største gravfeltene i landet og består nå av rundt 150 gravhauger, tre steinsetninger, en rekke med bautasteiner og flere spor etter hulveier. Under overflaten er det også registrert flatmarksgraver og spor etter hus og åkre. Noen av de eldste kremasjonsgravene som er funnet i landet er herifra og er datert til rundt 1500 f.Kr. Arkeologiske undersøkelser har vist at feltet ble brukt som flatmarks gravfelt fra eldre bronsealder og fram til førromersk jernalder. De eldste haugbegravelsene ligge oppe på selve Raet, lengst nord i feltet, og skriver seg fra eldre romertid. Forøvrig er det funn gjennom alle senere perioder, helt ned i vikingtid.

Opstadfeltet er et gravfelt i Sarpsborg kommune. De nordligste delene av feltet ligger oppe på toppen av raet, og hoveddelen av feltet strekker seg sørover og nedover den slake distalsiden av endemorenen. Adkomst til feltet er Opstadveien som går mellom Grålum og Greåker. Feltet ble første gang beskrevet av Lorentz Diderik Klüwer i 1823. Den gang var gravfeltet betraktelig større enn det som er bevart i dag. I 1869 grov Anders Lorange ut seks hauger lengst sør i feltet. Fire av dem viste seg å være fra yngre jernalder. Nicolay Nicolaysen undersøkte ikke mindre enn 40 runde gravhauger, fem langhauger, to runde og to trekantede steinsetninger (treudder). For å redde gravhauger fra å rase fullstendig ut i grustaket i vest, ble det i 1962 undersøkt tre hauger og en steinsetning. På 1970-tallet ble det gravet ut 16 hauger for utvidelse og utretting av Opstadveien, som går gjennom feltet. I 2008 ble Opstadfeltet ryddet slik at det kom fram i lyset. Etter ryddingen ble feltet godt synlig fra Opstadveien. Dette er et av de største gravfeltene i landet og består nå av rundt 150 gravhauger, tre steinsetninger, en rekke med bautasteiner og flere spor etter hulveier. Under overflaten er det også registrert flatmarksgraver og spor etter hus og åkre. Noen av de eldste kremasjonsgravene som er funnet i landet er herifra og er datert til rundt 1500 f.Kr. Arkeologiske undersøkelser har vist at feltet ble brukt som flatmarks gravfelt fra eldre bronsealder og fram til førromersk jernalder. De eldste haugbegravelsene ligge oppe på selve Raet, lengst nord i feltet, og skriver seg fra eldre romertid. Forøvrig er det funn gjennom alle senere perioder, helt ned i vikingtid. == Eksterne lenker == «Opstadfeltet». Kulturnett Østfold. 10. april 2008. Besøkt 4. januar 2009. «Opstadfeltet». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. Opstadfeltet hos Tune historielag

Opstadfeltet er et gravfelt i Sarpsborg kommune. De nordligste delene av feltet ligger oppe på toppen av raet, og hoveddelen av feltet strekker seg sørover og nedover den slake distalsiden av endemorenen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Bank

2023-02-04

Norges Bank

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:1816 i Norge', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Oslo', 'Kategori:Etableringer i 1816', 'Kategori:Norges Bank', 'Kategori:Norske sentralbanksjefer', 'Kategori:Sentralbanker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Norges Bank er sentralbanken i Norge. Den ble opprettet av Stortinget 14. juni 1816, og har som hovedoppgave å sikre økonomisk stabilitet i Norge ved hjelp av pengepolitiske virkemidler.

Norges Bank er sentralbanken i Norge. Den ble opprettet av Stortinget 14. juni 1816, og har som hovedoppgave å sikre økonomisk stabilitet i Norge ved hjelp av pengepolitiske virkemidler. == Bankens historie == === Etableringen av Norges Bank === Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 overlot til en egen komité å utarbeide en plan for en ny norsk bank. Det norske pengevesenet hadde inntil da vært felles med Danmark, og hadde blitt styrt fra København. Komiteens forslag ble behandlet av det første ordentlige Storting 1815-16. Stortingsmennene fant det vanskelig å bli enige om forslaget, og nye komiteer ble utnevnt. Ikke før 14. juni 1816 ble loven om penge- og bankvesenet sanksjonert av kongen. Det ble da besluttet å opprette en bank ved navn Norges Bank med hovedkontor i Trondheim og avdelinger i Christiania, Bergen og Christianssand. Myntenheten skulle være speciedaler. Banken skulle eies av private aksjonærer og fungere som en bank hvor nordmenn kunne sette inn og låne penger.Den skulle også ha et offentlig ansvar gjennom å være landets seddelbank – dvs. at den hadde etter Stortingets beslutning i 1818 monopol på å lage papirpengesedler. Dette ga Norges Bank et hovedansvar for å forsyne landets økonomi med betalingsmidler, og for at pengesedlene beholdt en stabil verdi. Banken skulle etter hvert komme til å bli statens bankforbindelse, men dette var ikke en intensjon ved grunnleggingen. Styret skulle oppnevnes av Stortinget, som også skulle ha innsyn i bankens virksomhet og regnskap.Norges Bank skulle opprinnelig baseres på frivillige aksjekjøp fra befolkningen. Da dette mislyktes, ble banken i stedet etablert på grunnlag av tvungne aksjekjøp, utliknet på formue, den såkalte sølvskatten. Sølvfondet skulle garantere de utstedte sedlenes verdi ved at en seddel kunne veksles i en bestemt sum sølvmynt i banken. De sedlene banken begynte å utstede fikk imidlertid en mye lavere markedskurs enn det den lovbestemte vekslingskursen var satt til, siden Stortinget allerede i 1818 utsatte bankens sølvutvekslingsplikt på ubestemt tid. Fra 1822 fant veksling sted, men til midlertidige kurser satt av Norges Bank. I stedet for å skrive ned vekslingskursen ventet Norges Bank til sedlene hadde steget tilstrekkelig i verdi. Ikke før 1842 sto sedlene i det lovbestemte forholdet til sølv, og Norges Bank kunne starte med sølvveksling til «pari» kurs, dvs. den lovfestede sølvkursen. Norges Bank fungerte som en lånebank fra 1818. Mesteparten av lånene var i den første tiden langsiktige lån mot sikkerhet i fast eiendom. Banken tilbød også diskonteringslån mot veksler, men disse utgjorde lenge bare en marginal del av virksomheten. Ole Høiland ranet i 1836 Norges Bank for 64 000 speciedaler. Tyveriet førte til at han ble dømt til slaveri på Akershus festning. === 1800-tallet === 1873-75 tiltrådte Norge gullstandard-systemet og Den skandinaviske myntunion. Dette innebar at krone ble den nye myntenheten, basert på gull i stedet for sølv, og at kroner fra Norge, Sverige og Danmark var gyldige betalingsmidler i alle tre land. Frem til 1850 var det bare Norges Bank som ytet bøndene langsiktige lån mot pant i fast eiendom, ved siden av offentlige fond, hvorav Oplysningsvæsenets Fond var størst. Dette var lån over 20-40 år med 4 % rente. Pantelånene i Norges bank nådde en topp i 1846 med 6,5 millioner speciedaler, mot bare halvannen million i kortsiktige lån. Til gjengjeld var det ikke renter på kortsiktige innskudd - faktisk forlangte banken gebyr. Men i årene 1842-46 ga den 2,5 % rente på innskudd. På 1840-tallet utvidet Norges Bank derfor seddelmengden i forhold til sølvmengden fra 2:1 til 5:2 slik at det ble mer til utlån, selv om dette førte til at antall pengesedler kom over lovfestet mengde i forhold til sølv. I 1847 ble det uansett bråstans i utlån, da den europeiske krisen slo til som både kreditt- og eksportkrise. Særlig trelasthandelen stagnerte, og Norges Bank opplevde «struping» fordi sølvfondet hadde krympet, men ikke verre enn at pengesedlene beholdt sin verdi og fortsatt kunne innveksles mot sølv. Av hensyn til aksjonærene var Norges Bank varsom i krisetider, og så det heller ikke som sin oppgave å hjelpe næringslivet, noe som uansett falt vanskelig med så store utlånsmidler låst i hypotekslån.I Lov om Norges Bank fra 1892 ble det bestemt at banken skulle ha en fast ansatt direksjonsformann, utnevnt av regjeringen. I 1896 ble det bestemt at hovedkontoret skulle flyttes fra Trondheim til Christiania. I 1906 flyttet banken inn i nytt hovedkontor på Bankplassen. I 1820-årene fikk Norge sine første sparebanker, og fra 1848 sine første private forretningsbanker. Fra 1890-årene påtok Norges Bank seg oppgaven med å tilføre privatbankene likviditetslån i krisesituasjoner. Norges Bank ble dermed såkalt «Lender of Last Resort». I august 1914 suspenderte regjeringen Norges Bank gullveksling i likhet med de fleste andre land, på grunn av krigsutbruddet. === Mellomkrigstiden === I 1920-årene fikk Norges Bank, under ledelse av sin nye sjefdirektør Nicolai Rygg, to store utfordringer. For det første var den internasjonale valutasituasjonen svært ustabil som følge av at gullstandarden var suspendert. For det andre slo det inn en kraftig internasjonal lavkonjunktur i løpet av 1920. Den norske banknæringen hadde ekspandert kraftig under første verdenskrig og konjunkturomslaget førte raskt til at mange banker kom i vanskeligheter. Norges Bank ledet an både i bestrebelsene på å redde banker i likviditetskrise og i forsøket på å gjenskape stabile valutaforhold. Rygg kom til å søke å knytte Norge til den gjenreiste gullstandarden til gammel vekslingskurs (pari). Dette ble kjent som paripolitikken, og den kom til å vare fra 1925 til 1928. Politikken bidro til å gjøre både Rygg og Norges Bank svært upopulære i brede lag av befolkningen. I 1931 besluttet Norges Bank, i følge med blant andre Storbritannia og Sverige, atter å forlate gullstandarden som følge av depresjonen. Fra 1933 sluttet Norge seg til den såkalte Sterling-blokken. Norges Bank søkte nå gjennom markedsoperasjoner å opprettholde en fast vekslingskurs mot britiske pund. Fra 1932 tok bankproblemene slutt i Norge. Mellomkrigstidens kriser bidro til en sterkt økende motstand mot Norges Banks selvstendige rolle innenfor myndighetsapparatet og den økonomiske politikken. === Tysk okkupasjon === Norges Bank var under andre verdenskrig to institusjoner; Norges Bank i Norge, og regjeringen Nygaardsvolds Norges Bank i London, opprettet 22. april 1940. Under det tyske angrepet, natt til 9. april 1940, ble Norges Banks gullreserve evakuert fra Oslo. Den såkalte gulltransporten førte gullet i trygghet i Storbritannia. I henhold til provisorisk anordning om pengevesenet i Norge, vedtatt av regjeringen 22. april 1940, ble Rygg og direksjonen i Oslo løst fra sine verv. Norges Bank skulle formelt følge gullbeholdningen, og Arnold Ræstad ble av regjeringen utnevnt til sentralbanksjef. Stortingsmann Ole Colbjørnsen var blant de nye medlemmene av direksjonen. Oslo-direksjonen fortsatte imidlertid sitt virke under hele okkupasjonen. 24. april 1940 tilbød Oslo-direksjonen seg, i samarbeid med Administrasjonsrådet, å innfri de tyske okkupasjonsstyrkenes egne sedler, Reichskredittkassenscheine (= rikskredittkasse-sedler), mot en fordring på det såkalte Hauptverwaltung der Reichskredittkassen (= hovedforvaltning av rikskredittkassene) i Tyskland. Dette ga grunnlaget for tyskernes «okkupasjonskonto» i Norges Bank, hvor de ved krigens slutt hadde trukket 8,1 milliarder kroner.1. mai 1940 ble Rudolf Sattler oppnevnt som Rikskommissariatets tilsynsmann i Norges Bank. Tyskerne ønsket å betale for seg med Reichkreditkassenscheine (RKKS, «rikskredittkvitteringer») som også ble brukt i andre okkuperte land. Dermed tiltok okkupasjonsmakten seg i praksis seddelutstedelsesrett i de okkuperte landene. Administrasjonsrådet fikk overtalt Norges Bank til å godta RKKS som lovlig betalingsmiddel, men i juli 1940 opphørte tyskerne med å sende slike til Norge, og tok i stedet i bruk «grønne sjekker» som fungerte som kvitteringer for hevet beløp. Ialt tappet tyskerne Norges bank for 11,7 milliarder, noe som tilsvarte nesten to ganger Norges BNP i 1939. De største uttakene skjedde imidlertid det første året, fra høsten 1941 ble uttakene fra okkupasjonskontoen stabilisert. Like fullt var det, sett i forhold til befolkningens størrelse, ingen andre tyskokkuperte land som måtte ut med større finansielle bidrag til den tyske krigsøkonomien enn Norge. === Etterkrigstiden (1945–71) === Etter frigjøringen kom Norges Bank til å bli marginalisert i den økonomiske politikken. Både valutakurs og rentenivå ble fra 1945 bestemt av regjeringen og Finansdepartementet. Fra 1950 ble bankens aksjonærer frikjøpt av staten og Norges Bank slik formelt nasjonalisert. I 1950-årene ble det også igangsatt arbeid med en ny sentralbanklov som hadde til hensikt å underordne banken også formelt. Denne ble imidlertid aldri vedtatt. Perioden fra 1945 til 1971 var preget av stabile valutaforhold gjennom Bretton Woods-systemet, og en forholdsvis høy grad av politisk regulering og kontroll med den innenlandske økonomien. Under slike forhold var det relativt lite spillerom for Norges Bank. === 1971–2001 === Etter sammenbruddet av Bretton Woods-systemet i 1971 gikk valutaforholdene inn i en ny turbulent periode. Frem til 1992 søkte Norge ulike tilknytninger for kroneverdien og foretok også flere devalueringer. I 1992 ble kronen løst fra ECU-samarbeidet og fikk flyte fritt. I 2001 ble det ved lov bestemt at Norges Bank skal sette styringsrenta med sikte på en gjennomsnittlig prisvekst på 2,5 prosent (inflasjonsmålet). Det styres med andre ord ikke lenger etter en mer eller mindre spesifikk kurs i forhold til annen valuta, slik tilfellet var tidligere. Innføringen av inflasjonsmålet, og tilføringen av ansvaret for Statens pensjonsfond-Utland (oljefondet) fra 1997, har særlig bidratt til å styrke Norges Banks posisjon innenfor myndighetsapparatet. Norges Bank flyttet inn i nytt hovedkontor i 1986, med adresse Bankplassen 2. Bygningen, tegnet av arkitektene Lund og Slaatto, fyller et helt kvartal i Kvadraturen og omslutter eldre bygårder fra 1600-årene og 1850-årene. Fra 1980-tallet og frem til 2001 ble distriktsavdelingene avviklet. Fra 1985 har Norges Bank formelt vært et forvaltningsorgan. == Oppgaver == Norges Banks oppgaver er Makroøkonomisk styring gjennom fastsettelse av styringsrenten som er bankenes rente i Norges Bank. Regjeringen har fastsatt at Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 pst. Bidra til effektive finansmarkeder og betalingssystemer. Utstede kontanter. Forvalte Statens pensjonsfond utland og noen andre mindre fond. Det er Norges Bank Investment Management, en avdeling i Norges Bank, som utøver forvaltningen. == Regjeringens instruksjonsmyndighet == I henhold til Sentralbankloven § 1-4 er det Kongen i statsråd, det vil si Norges regjering, som kan vedta mål for sentralbankvirksomheten. Regjeringen har ikke rett til å instruere sentralbanken, unntatt i ekstraordinære situasjoner. I slik tilfell har banken rett til å uttale seg før vedtak treffes, og slike vedtak skal også meddeles til Stortinget. == Norges Banks representantskap == Norges Banks representantskap oppnevnes av Stortinget for å føre tilsyn med driften av Norges Bank og med at reglene for virksomheten blir fulgt. Det velger ekstern revisor, godkjenner bankens årsregnskap, vedtar budsjettet, og gir årlig rapport til Stortinget om tilsynet med banken. Representantskapet har rett til innsyn i alle bankens saker og kan foreta de undersøkelser som det finner nødvendig.Representantskapet har 15 medlemmer, valgt av Stortinget for fire år. Representantskapet har sitt eget tilsynssekretariat som utfører sekretariats- og tilsynsoppgaver. == Norges Banks organisasjon == Norges Bank har hovedkontor i Oslo. Det var 701 ansatte i banken ved utgangen av 2013, hvorav 370 i Norges Bank Investment Management. === Ledelse === Norges Bank ledes av Hovedstyret, som er oppnevnt av Kongen i statsråd. Hovedstyret består av sentralbanksjefen, de to visesentralbanksjefene og seks eksterne styremedlemmer. To styremedlemmer velges i tillegg av og blant de ansatte til å delta i behandlingen av administrative saker. Representantskapet fører tilsyn med at reglene for bankens virksomhet blir fulgt, vedtar bankens budsjett og godkjenner dens regnskaper. Det består av femten medlemmer, som velges av Stortinget. Den daglige virksomheten ledes av sentralbanksjef Ida Wolden Bache, som overtok etter Øystein Olsen 1. mars 2022. Øystein Børsum ble utnevnt som visesentralbanksjef 28. mai 2021, for perioden 2. august 2021 til 1. august 2027, med særskilt ansvar for Norges Banks oppgave med å forvalte Statens pensjonsfond utland. Børsum satt som eneste visesentralbanksjef fra 1. mars 2022 til 22. juni 2022. 22. juni 2022 ble også Pål Longva utnevnt som visesentralbanksjef, for perioden 29. august 2022 til august 2028, med særskilt ansvar for sentralbankvirksomheten. === Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet === Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet, som ble opprettet fra 1. januar 2020, består av sentralbanksjefen, de to visesentralbanksjefene og to eksterne medlemmer (professor Ingvild Almås, til 31. desember 2021 og makroøkonom Jeanette Strøm Fjære til 31. desember 2023). De eksterne medlemmene oppnevnes av regjeringen for fire år av gangen hver seg med rullering halvveis i perioden. I henhold til sentralbankloven har komiteen «ansvaret for Norges Banks utøvende og rådgivende myndighet i pengepolitikken og har ansvar for bruken av virkemidler for å nå målene i pengepolitikken». Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet fastsetter styringsrenten i Norge. === Sikkerhet === Fra 1969 til 2013 var Sikkerhetsavdelingen i Norges Bank den eneste ikke-militære vaktstyrken i Norge som var permanent bevæpnet. Avdelingen har ansvar for sikring av områder i og rundt banken, samt de transporttjenestene som utføres av banken. I bankens hovedbygning i Oslo hadde Sikkerhetsavdelingen egen innendørs skytebane, som ofte ble lånt av politiet til skytetrening. Ordningen med bevæpnede vakter ble avsluttet 19. juni 2013. == Sentralbanksjefer == Ordningen med permanent direksjonsformann ble innført i 1892. I 1985 endret man direksjon til hovedstyre, og samtidig ble tittelen sentralbanksjef innført. Dette er en liste over Norges sentralbanksjefer, dvs. innehavere av sjefsstillingen i Norges Bank. Karl Gether Bomhoff (1893–1920) Nicolai Rygg (1920–1940; fristilt av regjeringen 22. april 1940) Arnold Christopher Ræstad (1940–1945; utnevnt av regjeringen 22. april 1940 og fulgte med til London) Nicolai Rygg (1945–1946; gjeninnsatt etter frigjøringen) Gunnar Jahn (1946–1954) Erik Brofoss (1954–1970) Knut Getz Wold (1970–1985) Hermod Skånland (1985–1993) Torstein Moland (1994–1995) Kjell Storvik (1996–1998) Svein Gjedrem (1999–2010) Øystein Olsen (2011–2022) Ida Wolden Bache (2022–) == Se også == Basispengemengden Foliokonto Markedsoperasjoner Valutareserver Norske mynter Norske pengesedler Liste over verdens sentralbanker == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (en) Norges Bank – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Lovdata.no – Sentralbankloven Lovdata.no - Forskrift om pengepolitikken Sølvskatten på Digitalarkivet

Norges Bank i Bergen lå tidligere i bygningen på Vågsallmenningen 12. Bygningen fra 1845 er oppført i senempire-nyrenessanse etter stadskonduktør Ole Peter Riis Høeghs tegninger.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kaljo_P%C3%B5llu

2023-02-04

Kaljo Põllu

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Estiske kunstnere', 'Kategori:Fødsler 28. november', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hiiumaa', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Kaljo Põllu (født 28. november 1934 på øya Hiiumaa (Dagö) i Estland, død 23. mars 2010) var en estisk kunstner. I årene 1956-62 studerte han glasskunst i Tallinn. Deretter var han noen viktige utviklingsår knytt til Universitetet i Tartu før han vendte tilbake til Tallinn 1975 som lærer ved kunstinstituttet, der han fortsatte å virke. Årene i Tartu var en god tid ikke bare for kunstneren selv, men også for estisk grafikk og for studentene. På sin rastløse, nyfikne og forskende måte drev Põllu med mange ting. Han prøvde seg som maler, gjennomlevde bølgene av op-kunst og pop-kunst, illustrerte bøker, stod for layout av utstillingskataloger, skapte ekslibrismerke osv. Og heller ikke i grafikken ble han ensidig stående ved de første teknikkene han tok opp. I 1970 kom det første bladet der Põllu hadde benyttet den krevende teknikken mezzotinto. Det er arbeidet «Natt» som er med i dette materialet. Fra 1972 av har han med den teknikken hvert år laget et «Estisk landskap», og med de begynte mezzotinto for alvor seiersgangen i produksjonen hans. Det ser ut til å være den teknikken som best får frem intensjonene hans, og utnyttingen av innbyrdes nærstående formgrep gir en helhetsfølelse som binder sammen de enkelte bildene og lar oss ane et felles utgangspunkt. I løpet av de tre skapende år 1973-76 fullførte Põllu serien Folket i kotene (Kodalased) med 25 blad i svarthvit. Med Kalifolket (Kalivägi) kom en dempet fargebruk i tillegg. Den serien ble påbegynt 1978 og hadde førsteutstilling i Tartu 1981 med 30 blad. Ved årsskiftet 1983-84 ble det avholdt en utstilling i Tallinn som omfattet 45 av de planlagde 51 bladene. I estisk kultur slo det i slutten av 1960-årene igjennom en sterk interesse for historie og tradisjon. En merker denne interessen både i litteraturen og i musikken. Snart skulle den bryte gjennom i bildekunsten også med Põllu som den kanskje mest fremstående representanten. Hos han skulle det visa seg som en leting etter røttene for det nasjonale særpreget til det estiske folket. Esterne er ett av de finsk-ugriske folkeslagene som opprinnelig stammer fra Sibir. Põllu gikk i gang med å studere finsk-ugrisk og sibirsk etnografi - både ved hjelp av skriftlig materiale og gjennom egenhendige observasjoner fra ekspedisjoner til fjerne strøk av Sovjetunionen. I serien «Folket i kotene» har han prøvd å vise det som var felles for alle de nordlige folkeslagene som bodde i kåter - de runde teltene med støttestang i midten (jfr. «Himmelkota» og «Himmelsøylen»). Kalifolket (egentlig «det sterke, kraftige folket») er på et vis et lengdesnitt gjennom historien. Serien tar til langt borte både i tid og rom (f. eks. «Begynnelsen på veien»"), men rører seg i retning av nåtiden. Her er Põllu på leting etter det som gav særpreg til de østersjø-finske folkeslagene (estere, livere, finner, karelere, votere, vepsere og ingermannlendinger). Vi når også frem til det spesifikt estiske; for eksempel har hvert av de tolv historiske fylkene i Estland fått sitt eget blad, eks.: «Innland» og «Øyland»" (egentlig «Alempois» og «Saare»). En annen rekke innenfor serien er månedene med navn fra den gamle folkekalenderen; her har vi med «Høymåned»" (juli), «Skurdmåned» (august) og «Treskjemåned» (oktober). Man kan si at det i kunsten alltid har fremstått en skala av uttrykksmiddel der ytterpunktene på den ene siden har vært farge, rytme, linje og hele komplekset av andre formmidler - på den andre siden det litterære innholdet. Põllu har hele tiden glidd i retning av den fortellende siden. Likevel har han ikke gått over det kritiske punktet, grensen til direkte litterær gjenfortelling. I motsetning til en allmenn tendens i estisk grafikk strever Põllu etter det ekstremt enkle og lakoniske. Arbeidet hans har unektelig et skjer av rustikaliteten og konvensjonene i folkekunsten. På denne måten kan en si at Põllu er en utmerket arvtaker etter Kristjan Raud (1865-1943) - den store klassikeren i estisk bildekunst.

Kaljo Põllu (født 28. november 1934 på øya Hiiumaa (Dagö) i Estland, død 23. mars 2010) var en estisk kunstner. I årene 1956-62 studerte han glasskunst i Tallinn. Deretter var han noen viktige utviklingsår knytt til Universitetet i Tartu før han vendte tilbake til Tallinn 1975 som lærer ved kunstinstituttet, der han fortsatte å virke. Årene i Tartu var en god tid ikke bare for kunstneren selv, men også for estisk grafikk og for studentene. På sin rastløse, nyfikne og forskende måte drev Põllu med mange ting. Han prøvde seg som maler, gjennomlevde bølgene av op-kunst og pop-kunst, illustrerte bøker, stod for layout av utstillingskataloger, skapte ekslibrismerke osv. Og heller ikke i grafikken ble han ensidig stående ved de første teknikkene han tok opp. I 1970 kom det første bladet der Põllu hadde benyttet den krevende teknikken mezzotinto. Det er arbeidet «Natt» som er med i dette materialet. Fra 1972 av har han med den teknikken hvert år laget et «Estisk landskap», og med de begynte mezzotinto for alvor seiersgangen i produksjonen hans. Det ser ut til å være den teknikken som best får frem intensjonene hans, og utnyttingen av innbyrdes nærstående formgrep gir en helhetsfølelse som binder sammen de enkelte bildene og lar oss ane et felles utgangspunkt. I løpet av de tre skapende år 1973-76 fullførte Põllu serien Folket i kotene (Kodalased) med 25 blad i svarthvit. Med Kalifolket (Kalivägi) kom en dempet fargebruk i tillegg. Den serien ble påbegynt 1978 og hadde førsteutstilling i Tartu 1981 med 30 blad. Ved årsskiftet 1983-84 ble det avholdt en utstilling i Tallinn som omfattet 45 av de planlagde 51 bladene. I estisk kultur slo det i slutten av 1960-årene igjennom en sterk interesse for historie og tradisjon. En merker denne interessen både i litteraturen og i musikken. Snart skulle den bryte gjennom i bildekunsten også med Põllu som den kanskje mest fremstående representanten. Hos han skulle det visa seg som en leting etter røttene for det nasjonale særpreget til det estiske folket. Esterne er ett av de finsk-ugriske folkeslagene som opprinnelig stammer fra Sibir. Põllu gikk i gang med å studere finsk-ugrisk og sibirsk etnografi - både ved hjelp av skriftlig materiale og gjennom egenhendige observasjoner fra ekspedisjoner til fjerne strøk av Sovjetunionen. I serien «Folket i kotene» har han prøvd å vise det som var felles for alle de nordlige folkeslagene som bodde i kåter - de runde teltene med støttestang i midten (jfr. «Himmelkota» og «Himmelsøylen»). Kalifolket (egentlig «det sterke, kraftige folket») er på et vis et lengdesnitt gjennom historien. Serien tar til langt borte både i tid og rom (f. eks. «Begynnelsen på veien»"), men rører seg i retning av nåtiden. Her er Põllu på leting etter det som gav særpreg til de østersjø-finske folkeslagene (estere, livere, finner, karelere, votere, vepsere og ingermannlendinger). Vi når også frem til det spesifikt estiske; for eksempel har hvert av de tolv historiske fylkene i Estland fått sitt eget blad, eks.: «Innland» og «Øyland»" (egentlig «Alempois» og «Saare»). En annen rekke innenfor serien er månedene med navn fra den gamle folkekalenderen; her har vi med «Høymåned»" (juli), «Skurdmåned» (august) og «Treskjemåned» (oktober). Man kan si at det i kunsten alltid har fremstått en skala av uttrykksmiddel der ytterpunktene på den ene siden har vært farge, rytme, linje og hele komplekset av andre formmidler - på den andre siden det litterære innholdet. Põllu har hele tiden glidd i retning av den fortellende siden. Likevel har han ikke gått over det kritiske punktet, grensen til direkte litterær gjenfortelling. I motsetning til en allmenn tendens i estisk grafikk strever Põllu etter det ekstremt enkle og lakoniske. Arbeidet hans har unektelig et skjer av rustikaliteten og konvensjonene i folkekunsten. På denne måten kan en si at Põllu er en utmerket arvtaker etter Kristjan Raud (1865-1943) - den store klassikeren i estisk bildekunst. == Referanser == == Eksterne lenker == Kübarsepp, Riina (2005), «Visuaalse rahvaluule kollektsionäär Kaljo Põllu [Kaljo Põllu, Collector of Visual Folklore]», Mäetagused 29: 31–74 . In Estonian. English translation of abstract at Directory of Open Access Resources. Saar, Johannes (2003), «Kaljo Põllu», i_CAN_Reader (International Contemporary Art Network), http://www.c3.hu/ican.artnet.org/ican/text8019.html?id_text=85 . Translated by Liina Viires. «Art studio of Tartu State University and the “golden sixties”», Documenta 12 magazines, 2007, arkivert fra originalen on 2008-01-09, https://archive.is/20080109062117/http://magazines.documenta.de/frontend/article.php?IdLanguage=1&NrArticle=1400 . Interview with Põllu. Kaljo Põllu, Tartu Riiklik Kunstimuuseum, 1971 .

Kaljo Põllu (født 28. november 1934 på øya Hiiumaa (Dagö) i Estland, død 23.

https://no.wikipedia.org/wiki/Innbytter

2023-02-04

Innbytter

['Kategori:Fotballregler']

Innbytter er et uttrykk mest brukt innen lagidrett. En innbytter er en spiller som ikke spiller fra start i en kamp, men blir byttet inn mot en av spillerne på banen underveis i kampen. Innbyttere har som oftest friske bein, og settes som regel innpå når noen av de andre spillerne blir slitne eller skadet.

Innbytter er et uttrykk mest brukt innen lagidrett. En innbytter er en spiller som ikke spiller fra start i en kamp, men blir byttet inn mot en av spillerne på banen underveis i kampen. Innbyttere har som oftest friske bein, og settes som regel innpå når noen av de andre spillerne blir slitne eller skadet. == Superinbytter == Enkelte spillere har fått stempelet superinnbytter, mest kjent er kanskje Ole Gunnar Solskjær, som blant annet scoret fire mål på 12 minutter som innbytter i 8–1-seieren borte mot Nottingham Forest og avgjorde Mesterligafinalen i 1999 som innbytter. == Referanser ==

Innbytter er et uttrykk mest brukt innen lagidrett. En innbytter er en spiller som ikke spiller fra start i en kamp, men blir byttet inn mot en av spillerne på banen underveis i kampen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_herrelandslag_i_fotball

2023-02-04

Norges herrelandslag i fotball

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Norges herrelandslag i fotball']

Norges herrelandslag i fotball er landslaget til Norge som representerer landet i internasjonal herrefotball. Norge har hatt et herrelandslag siden 1908. Den beste sammenhengende perioden var i 1990-årene, under ledelse av Egil «Drillo» Olsen og siden Nils Johan Semb. Det ledet til deltagelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000. Andre meritter er Bronselaget fra 1936 og deltakelse i VM i fotball 1938. Blant de mest berømte enkeltkampene er seieren over Brasil i VM i Frankrike 1998, seieren over Tyskland i OL i Berlin 1936, og triumfene mot England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993.

Norges herrelandslag i fotball er landslaget til Norge som representerer landet i internasjonal herrefotball. Norge har hatt et herrelandslag siden 1908. Den beste sammenhengende perioden var i 1990-årene, under ledelse av Egil «Drillo» Olsen og siden Nils Johan Semb. Det ledet til deltagelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000. Andre meritter er Bronselaget fra 1936 og deltakelse i VM i fotball 1938. Blant de mest berømte enkeltkampene er seieren over Brasil i VM i Frankrike 1998, seieren over Tyskland i OL i Berlin 1936, og triumfene mot England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993. == Historie == Fotballen kom til Norge fra Storbritannia i 1880-årene, og ble raskt en populær sport både blant de aktive og publikum. Norges første fotballklubb, Christiania Footballclub ble stiftet i 1885. Flere klubber kom til, og det oppsto på etterhvert et behov for å få organisert fotballen i Norge. På initiativ fra Ski- og Fotballklubben Lyn ble Norsk Fodboldforbund stiftet i 1902. Samme år fikk NFF ansvaret for å organisere Norgesmesterskapet i fotball, og i 1908 fikk NFF invitasjon fra det svenske fotballforbundet om å spille en landskamp. I anledning NFFs 100-årsjubileum i 2002 åpnet Fotballmuseet på Ullevaal Stadion. Her kan man oppleve norsk fotballs historie og gjenoppleve de store øyeblikkene. === 1910-årene === Se også Norges landskamper 1908–1914 og Norges landskamper 1915–1919Norges første landskamp ble spilt 12. juli 1908. Sverige spilte også sin første landskamp noensinne denne julidagen i Göteborg. Ni av spillerne på det norske laget kom fra Oslo-klubben Mercantile, som hadde blitt norgesmestere året før. Den historiske kampen begynte veldig bra for det norske laget. Minotti Bøhn satte inn kampens første mål rett fra avspark, uten av noen av de svenske spillerne hadde vært borti ballen. Deretter gikk det dårligere. Det hjalp lite at Bøhn satte inn enda et mål, og at Hans Endrerud også tegnet seg på scoringslisten. Da kampen var over hadde svenskene vunnet 11-3. Det gikk to år til neste gang et norsk landslag ble samlet. Også denne gangen var det svenskene som var motstander, og denne gangen ble kampen spilt på Gamle Frogner i Kristiania. Det var imidlertid svenskene som vant denne gangen også, 4-0 ble sluttresultatet. Tormod Kjellsen fra Larvik Turn debuterte i denne kampen, 15 år og 11 måneder gammel, og er fortsatt tidenes yngste med det norske flagget på brystet. To strake tap ble det også i 1912, da Norge deltok i OL i Stockholm. Motstandere var Danmark og Østerrike. I det hele tatt er perioden mellom 1908 og 1917 et sorgens kapittel i norsk landslagshistorie. I denne perioden vant ikke Norge en eneste kamp, og bunnen ble nådd 7. oktober 1917 da Norge tapte hele 12-0 for Danmark – Norges største tap noensinne. === 1920-årene === Se også Norges landskamper 1920–1924 og Norges landskamper 1925–1929Våren 1918 ankom svenske Birger Möller Kristiania, og tok fatt på sin nye jobb som norsk landslagstrener. Det sies at Möller var en god inspirator, og brukte mye tid på samspill, tekniske ferdigheter og terping på detaljer. Dette skulle snart gi resultater. Etter å ha spilt 27 kamper uten en eneste seier, kom vendepunktet for det norske landslaget 16. juni 1918. Bare et drøyt halvår etter fadesen i København tok Norge sin aller første seier da de vant 3-1 over Danmark. Noen måneder senere ble det også seier over Sverige, og året etter ble svenskene feid av banen med 5-1 i Göteborg – Norges første borteseier. Norges største stjerne i denne perioden var Odd-spissen Einar «Jeja» Gundersen, som scoret til sammen 26 landslagsmål mellom 1917 og 1928. Andre profiler var lagkaptein Gunnar Andersen (Lyn), Per Skou (Lyn og Odd) og Asbjørn Halvorsen (Sarpsborg). Disse spillerne utgjorde stammen i det norske laget som deltok i OL i Antwerpen i 1920, hvor Norge tok sin hittil største skalp. Få hadde levnet Norge noen muligheter i åpningskampen mot England. Riktignok var det engelske laget et amatørlag, men de ble uansett regnet som store favoritter – ikke bare til å slå Norge, men til å vinne hele turneringen. Det sies at Gunnar Andersen var den første som viste at engelskmennene slett ikke var overmennesker, ved å drible av opptil tre-fire engelskmenn om gangen. Selvtilliten smittet over på de andre norske spillerne, og da kampen var over hadde Norge vunnet 3-1 etter to scoringer av «Jeja» Gundersen og ett mål av Einar Wilhelms. Som belønning for den sensasjonelle seieren fikk Norge møte Tsjekkoslovakia i neste runde. Den kampen tapte Norge 4-0. Norge tok noen flere skalper i årene som fulgte. De vant 2-0 over Frankrike i Paris i 1923, og tok også noen flere seire mot svenskene. I siste halvdel av 1920-årene var imidlertid landslaget tilbake i hverdagen. Mellom 1924 og 1928 vant Norge bare fire landskamper – samtlige mot Finland. I 1929 og i begynnelsen av 1930-årene begynte den svake trenden igjen å snu, mye takket være keeper Henry «Tippen» Johansen og målkongen Jørgen Juve, som begge noen år senere skulle bli med på det som kanskje den dag i dag fortsatt er norsk landslagsfotballs største øyeblikk. 23. juni 1929 ble det seier med 5-2 over Danmark i København – Norges første borteseier over Danmark. === 1930-årene === Se også Norges landskamper 1930–1934 og Norges landskamper 1935–1939I 1933 debuterte Reidar Kvammen på det norske landslaget. To år senere fikk Arne Brustad sin debut, og i 1934 returnerte den tidligere landslagsspilleren Asbjørn Halvorsen til Norge etter tolv år i tysk fotball. Disse begivenhetene markerer begynnelsen på «bronsealderen» i norsk fotball. Da Halvorsen returnerte fra sitt Tysklandsopphold ble han ansatt som generalsekretær i NFF. Han ble dermed formann i landslagets uttakskomité, og fungerte også som landslagstrener. På denne tiden hadde landslagstreneren kun ansvar for å trene spillerne, mens alt som hadde med laguttak ble foretatt av uttakskomitéen. Den kombinerte rollen gjorde imidlertid at Halvorsen ble Norges første «moderne» landslagssjef. Selv om Norge hadde hatt ganske gode resultater i årene før Berlin-OL (deriblant seire over Østerrike og Ungarn) var det få som trodde laget kunne hevde seg blant de beste i OL-turneringen. Den første kampen gav en oppskriftsmessig seier over Tyrkia. Neste motstander var vertsnasjonen Tyskland, som hadde slått Luxembourg 9-0 i sin første kamp. Det sies at de norske lederne allerede hadde planlagt hjemreise to dager etter Tysklands-kampen. De planene måtte i så fall endres. Med Hitler og Goebbels blant tilskuerne vant Norge fullt fortjent 2-0 over Tyskland. Begge målene ble scoret av Magnar Isaksen. Tyskerne var slått ut, og Norge var klare for semifinale mot Italia. Semifinalen ble jevnspilt, men det var italienerne som trakk det lengste strået. Sluttresultatet ble 2-1 etter ekstraomganger, og Arne Brustad scoret det norske målet. Brustad ble også den store spilleren i bronsefinalen mot Polen, hvor Norge vant 3-2, og sikret seg bronsemedaljene. Brustad scoret alle de tre norske målene, og ble fremhevet som en av turneringens beste spillere av både norsk og utenlandsk presse. Bronselaget var født. To år senere deltok Norge i fotball-VM. Norge hadde kvalifisert seg etter å ha slått Irland 6-5 sammenlagt over to kamper. Reidar Kvammen scoret to mål i begge kampene. I sluttspillet, som ble arrangert i Frankrike og ble spilt i cupformat, ble Norge trukket mot de regjerende verdensmesterne Italia. Kampen, som ble spilt i Marseille, var svært jevnspilt og spennende. Italia tok en tidlig ledelse, men Norge utlignet sju minutter før slutt da Brustad driblet seg gjennom hele det italienske forsvaret og satte ballen i mål. Noen minutter senere trodde alle at Brustad hadde scoret sitt andre, men dette målet ble meget tvilsomt annullert for offside. «Hvordan dommeren kunne annullere dette flotte mål står for tilskuerne ennå som en gåte», skrev Dagbladet i sitt referat. Dermed ble det nok en gang ekstraomganger, hvor Italia gikk seirende ut etter en scoring av Silvio Piola. Akkurat som i OL to år tidligere tapte Norge for Italia etter ekstraomganger, og akkurat som i Berlin-OL gikk Italia til topps i hele turneringen. Brustad fikk et plaster på såret da han noen måneder senere ble tatt ut på Europalaget som møtte England på Wembley. 22. oktober 1939 tapte Norge 4-1 for Danmark i København. Det skulle vise seg å bli Norges siste landskamp på nesten seks år. === 1940-årene === Se også Norges landskamper 1945–1949.Da tyskerne invaderte Norge ble det slutt på praktisk talt all organisert fotball i landet som følge av idrettsboikotten. Flere av heltene fra 1936, deriblant Reidar Kvammen og Asbjørn Halvorsen, havnet i konsentrasjonsleir. Det lange oppholdet satte naturlig nok norsk fotball et langt skritt tilbake, noe som skulle bli ettertrykkelig klart 21. oktober 1945, da Norge møtte Sverige i Stockholm. Nesten alle de gamle heltene var med da Norge møtte Sverige for første gang på over seks år. Det norske laget inkluderte Brustad, Øivind Holmsen og Alf «Kaka» Martinsen, som alle hadde vært med på Bronselaget, samt Kristian Henriksen, Knut Brynildsen og Rolf Johannessen, som var med på VM-laget i 1938. Seks år er imidlertid lang tid i fotball, og svenskene, som ikke hadde vært med i krigen, hadde et storlag på gang. Sluttresultatet ble 10-0 til Sverige. Da svenskene scoret sitt niende mål skal Henriksen ha sagt «Nå satsær vi på uavgjort, guttær» til lagkameratene. Bronsealderen i norsk fotball var definitivt over. Det skulle imidlertid komme nye spillere utover i slutten av 1940-årene. To av de største profilene var Gunnar Thoresen og Thorbjørn «Klippen» Svenssen. I tillegg hadde bronsehelten Reidar Kvammen ennå litt å bidra med på banen. Noen storseire ble det også. I 1946 ble Finland feid av banen med 12-0, og to år senere vant Norge 11-0 over USA i en kamp hvor Odd Wang Sørensen scoret fem mål – noe som fortsatt er norsk rekord for antall mål i én og samme landskamp. I 1949 debuterte en 18 år gammel indreløper fra Ørn ved navn Per Bredesen. Han scoret i debuten og fikk strålende kritikker. Norge hadde fått en ny stjerne, og ved inngangen til 1950-årene snakket man om at Norge hadde et nytt storlag på gang. Dessverre ble unge Bredesen et kortvarig bekjentskap for landslagspublikummet. I 1952 reiste Bredesen til Italia, og signerte proffkontrakt for Lazio – og ifølge datidens selvpålagte amatørbestemmelser ble han dermed utelukket fra videre landslagsspill. I en alder hvor de fleste andre nasjonene i Europa hadde innført profesjonell fotball, sto det gamle amatøridealet fortsatt høyt i kurs her hjemme. === 1950-årene === Se også Norges landskamper 1950–1954 og Norges landskamper 1955–1959Det var langt mellom seirene for det norske landslaget i 1950-årene, og de få kampene Norge klarte å vinne var stort sett mot Finland og Island. Riktignok klarte Norge å dra i land en sensasjonell 2-1-seier over Ungarn i 1957 – og det attpåtil i en VM-kvalifiseringskamp, men ellers var det langt mellom høydepunktene. I returkampen mot Ungarn ble forøvrig Norge sendt hjem med 0-5 i kofferten. Blant lyspunktene holdt forsvarsklippen Thorbjørn Svenssen stand gjennom hele tiåret, og da han avsluttet sin landslagskarriere i 1962 hadde han spilt utrolige 104 landskamper – 93 av dem som kaptein. Sammen med engelske Billy Wright var han den eneste spilleren i verden som hadde passert 100 landskamper på dette tidspunktet. En annen norsk profil på denne tiden var Harald Hennum, som med sine 25 mål er landslagets mestscorende spiller etter krigen. Det er imidlertid liten tvil om at Norge kunne trengt en spiller som Per Bredesen, men amatørreglementet gjaldt fortsatt, selv om det i 1960 ble oppmyknet slik den hjemvendte proffen Ragnar Larsen igjen fikk lov å spille med flagget på brystet. Bunnen ble nådd i 1959 da Norge avsluttet året med fire strake tap og 22 baklengsmål. Selv Island ble det tap for dette året. === 1960-årene === Se også Norges landskamper 1960–1964 og Norges landskamper 1965–1969Etter den begredelige avslutningen året før, ble østerrikske Willi Kment hentet inn som ny trener i 1960. Senere samme år debuterte en ung bergenser som var døpt Roald Jensen, men var bedre kjent under kallenavnet «Kniksen», på landslaget. Den spedbygde tenåringen driblet seg forbi alt og alle, og med ett hadde Norge funnet en ny stjernespiller – og ny optimisme. Et annet stortalent, Vikings Olav Nilsen debuterte et par år senere. Landslaget fikk glede av «Kniksen» i fire år, før han, akkurat som Per Bredesen før ham, ble proff i utlandet, og dermed ble uaktuell for videre landslagsspill. Det var lite forbedring å spore i resultatkolonnen, men av og til greide Norge å presterte et sjokkresultat. I 1961 vant ikke landslaget en eneste kamp. I 1962, derimot, ble det seier over både Nederland og Sverige. I det hele tatt var 1960-årene en periode hvor Norge fortsatt tilhørte det nedre sjiktet i europeisk fotball, men ved enkelte anledninger klarte å slå de store gutta. Et eksempel på dette var den høyst overraskende 4-3-seieren over Skottland i Bergen. Man kom imidlertid brutalt ned på jorda igjen senere samme år da Norge tapte 9-0 for Polen. Et av Norges mest oppsiktsvekkende resultater i 1960-årene var seieren over Jugoslavia i en VM-kvalifiseringskamp i 1965. Jugoslavia hadde spilt EM-finale noen år tidligere, men måtte reise hjem fra Ullevaal med 0-3 i kofferten, etter scoringer av Finn Seemann, Olav Nilsen og den nye stjernespilleren fra nord, Harald Johan «Dutte» Berg. Norge spilte også jevnt med Frankrike i denne kvalifiseringen, men det ble til slutt to knepne tap for franskmennene. Dette var uansett det nærmeste Norge hadde kommet et sluttspill siden storhetstiden i 1930-årene. Norge møtte Frankrike på nytt i kvalifiseringen til VM i 1970. I hjemmekampen tapte Norge oppskriftsmessig 1-3, men i bortekampen gjorde landslaget et nytt skippertak og sjokkerte det franske hjemmepublikummet med å vinne 1-0. Odd Iversen scoret kampens eneste mål. Det kan ellers nevnes at Fredrikstad-stopperen Roar Johansen spilte 54 landskamper på rad mellom 1960 og 1967, hvilket er rekord. Selv ikke Thorbjørn Svenssen kan vise til en slik rekke. En annen kuriositet var at keeper Kjell Kaspersen scoret på straffespark i seieren over Thailand i 1965, og er dermed den eneste målvakten som har scoret for det norske landslaget. === 1970-årene === Se også Norges landskamper 1970–1974 og Norges landskamper 1975–1979I 1969 ble NFFs selvpålagte amatørparagraf opphevet. Dermed kunne utenlandsproffer som «Kniksen» og Finn Seemann igjen ta på seg landslagstrøya, og Harald Berg og Odd Iversen kunne reise ut med god samvittighet, uten at det ødela deres muligheter for videre landslagsspill. Resultatmessig var det dog lite forbedring å spore som følge av regelendringen. Faktisk ble landslagets resultater i første halvdel av 1970-årene om mulig enda dårligere. Under kvalifiseringen til EM i 1972 tok Norge ett poeng på seks kamper, og i 1972 tapte Norge 9-0 for Nederland i en VM-kvalifiseringskamp. Året etter gikk Norge på et kanskje enda mer ydmykende nederlag da de tapte for Luxembourg. Det var imidlertid noen lyspunkter å spore. Først og fremst gjennom vår nye stjernespiller Tom Lund, som debuterte i 1971. «Tommy» var en fantastisk spiller, og blir av mange regnet som Norges beste spiller noensinne – men selv ikke han klarte å bære laget på egen hånd, og Norge endte som regel helt sist i sine kvalifiseringsgrupper til VM og EM. I siste halvdel av 1970-årene var det imidlertid en liten forbedring i resultatene. Anført av Tom Lund og den nye treneren Tor Røste Fossen ble det seire over både Sveits og Sverige i kvalifiseringen til VM i 1978. Sistnevnte kamp huskes nok likevel best på grunn av Svein Grøndalens grisetakling av den svenske stjernespilleren Ralf Edström. Da Norge spilte sin siste kvalifiseringskamp borte mot Sveits hadde Norge fortsatt en teoretisk mulighet til å nå sluttspillet. Kampen endte imidlertid 1-0 til sveitserne, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme. Ved siden av A-landslaget hadde Norge også et eget OL-lag i siste halvdel av 1970-årene. Kriteriet for å spille på OL-laget var at du ikke var profesjonell, og ikke hadde spilt noen VM-kvalifiseringskamper. OL-laget var med andre ord et B-landslag, men kampene deres ble likevel regnet som offisielle landskamper i Norge – og i 1979 kvalifiserte OL-laget seg til sluttspillet i Moskva etter å ha slått Finland og Vest-Tysklands amatører i kvalifiseringen. Arne Larsen Økland ble den store helten med sitt vinnermål i den avgjørende bortekampen mot tyskerne. Økland ble forøvrig proff i tysk fotball kort tid etterpå. Det ble imidlertid aldri noe OL-sluttspill på de norske spillerne ettersom Norge, sammen med USA og de fleste landene i Vest-Europa, boikottet Moskva-OL som protest mot den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. === 1980-årene === Se også Norges landskamper 1980–1984 og Norges landskamper 1985–1989I den første landskampen i 1980-årene ble det seier over Bulgaria. En lovende start på det nye tiåret. Den gode trenden fortsatte med 6-1-seier over Finland (en kamp hvor Pål Jacobsen scoret fire mål) og seier over Sveits i VM-kvalifiseringen. At det også ble 0-4 mot England på Wembley var heller ikke noen katastrofe. Så mye bedre enn oss var tross alt engelskmennene – trodde man. Knepne tap for Ungarn og Romania våren 1981 sikret at Norge ikke kom til noe VM-sluttspill denne gangen heller, men vi hadde fortsatt æren å spille for da selveste England inntok Ullevaal 9. september 1981. Våre fem tidligere møter med engelske heltidsproffer hadde gitt fem tap og en målforskjell på 2-24. Riktignok hadde vi slått England i Antwerpen 61 år tidligere, men det var jo mot et engelsk amatørlag. Det var med andre ord få som trodde på noe annet enn nok et tap denne høstdagen, men forhåpentlig kunne man kanskje begrense tapet til et par mål. I denne kampen hadde jo Norge Tom Lund og den nye stjernen Hallvar Thoresen tilbake på laget. Ingen av dem hadde spilt kampen på Wembley året før. Kampen begynte heller dårlig sett med norske øyne. England tok en oppskriftsmessig ledelse ved Bryan Robson bare noen minutter etter avspark – men i stedet for å gi opp, kjempet nå de norske spillerne seg inn i kampen igjen, og midtveis i første omgang utlignet Norge da Roger Albertsen forstyrret den engelske keeperen slik at Tom Lunds innlegg gikk rett i mål. Albertsen ble kreditert målet, men TV-bilder viste senere at han ikke traff ballen. Det viktigste var uansett at Norge var med i kampen igjen, og da Hallvar Thoresen satte inn det andre målet for Norge rett før pause luktet det sensasjon. Til tross for et kraftig engelsk press i andre omgang, ble det ingen flere mål, og Norge hadde (i alle fall i medias øyne) prestert sitt beste resultat noensinne. Norge hadde slått selveste England, noe som fikk radiokommentator Bjørge Lillelien til å gå helt av hengslene, og sende en hilsen til engelske personligheter som Churchill og Maggie Thatcher. Anført av Tom Lund hadde Norge et godt lag i begynnelsen av 1980-årene. Året etter England-seieren ble Jugoslavia utklasset i en EM-kvalifiseringskamp hvor Lund, Økland og Åge Hareide scoret de norske målene – og ved utgangen av 1982 så det ut til at Norge endelig kunne klare å komme til et sluttspill igjen. Slik gikk det ikke. Tom Lund la opp midtveis i kvalifiseringen, og uten sin playmaker var Norge igjen en middelmådighet. Norge tok bare ett poeng på de resterende EM-kvalifiseringskampene, og endte nok en gang sist i gruppa. OL-laget ble også samlet igjen, denne gangen for å kvalifisere seg til olympiaden i Los Angeles. Norge kom imidlertid bare på tredjeplass i sin gruppe bak Polen og DDR – men da østblokklandene senere valgte å boikotte OL som et slags takk for sist, fikk Norge den ledige plassen. Norge klarte å bite godt fra seg i OL-turneringen, men til tross for et vedvarende press ble det målløst i åpningskampen mot Chile. I den andre kampen ble det et knepent tap for Frankrike, og da hjalp det lite at Norge vant 2-0 over Qatar i den siste kampen. Norge ble slått ut i det innledende gruppespillet. På den lyse siden inneholdt OL-laget en rekke spillere som skulle bli viktige bidragsytere for A-landslaget i årene fremover – spillere som Per Egil Ahlsen, Terje Kojedal, Tom Sundby og ikke minst keeper Erik Thorstvedt. I midten av 1980-årene tok landslaget to nye skalper. I 1985 vant Norge borte over de regjerende verdensmesterne fra Italia, og våren etter ble de kommende verdensmesterne Argentina slått på Ullevaal. Begge disse kampene var imidlertid privatlandskamper, og i de kampene som virkelig hadde betydning var Norge fortsatt en kasteball. Bare noen uker etter seieren over Italia tapte Norge 5-1 for Danmark i en VM-kvalifiseringskamp på Ullevaal, og i kvalifiseringen til EM i 1988 ble en imponerende seier over Frankrike etterfulgt av to strake tap for Island. Norge i 1980-årene var et lag som på en god dag i stand til å slå hvem som helst. Problemet var bare at Norge på en dårlig dag var i stand til å tape for hvem som helst – og at det var flere dårlige enn gode dager. === 1990-årene === Se også Norges landskamper 1990–1994 og Norges landskamper 1995–1999Etter en dårlig start på kvalifiseringen til EM i fotball 1992, valgte landslagssjef Ingvar Stadheim å trekke seg i oktober 1990. Han ble erstattet av U21-landslagets trener Egil «Drillo» Olsen, og dette trenerbyttet skulle innlede landslagets beste periode i moderne tid. Drillo hadde klare oppfatninger om hvordan fotball skulle spilles, og hadde noen ufravikelige prinsipper i sin spillestil: gjennombruddshissighet, soneforsvar, at ballen alltid skulle spilles i lengderetningen, at man skulle slå langt når motstanderen var i balanse og utnytte overganger når motstanderen var i ubalanse. Spillestilen ga resultater. Hvis man ser på enkeltspillerne var nok ikke dette det beste laget Norge noensinne hadde hatt. Strengt tatt hadde Norge anno 1990 bare to spillere som holdt høy internasjonal klasse – Erik Thorstvedt og Rune Bratseth. Disse to ble bærebjelkene i landslaget, som ellers ble supplert med unggutter som Øyvind Leonhardsen, Stig Inge Bjørnebye, Lars Bohinen og Erik Mykland. Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Bohinen og Tore André Dahlum. Tidligere samme kveld hadde U21-landslaget slaktet Italias unggutter med hele 6-0. Noe EM-sluttspill ble det likevel ikke, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia. Mot slutten av EM-kvalifiseringen børstet Drillo støvet av den tidligere ungdomsstjernen Kjetil Rekdal, som hadde vært ute av landslagsdiskusjonen i over to år etter et mislykket opphold i tysk fotball. Han skulle bli en av landslagets viktigste spillere i 1990-årene. I kvalifiseringen til VM i fotball 1994, havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvalifiseringen med å slå miniputtstaten San Marino hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være Kjetil Rekdals drømmetreff fra drøyt 20 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett. Veien til VM fortsatte i 1993, hvor Norge tok en flott seier mot Tyrkia og regelrett utspilte England på Ullevaal. Norge hadde marginene på sin side da bortekampen mot Nederland endte målløst, og da Norge feide Polen av banen med 3-0 i Poznan etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, var Norge klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For årets prestasjoner fikk landslaget tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». Dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag. I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over Mexico i en ikke altfor velspilt kamp, hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over Irland, og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster høres mot Drillos spillestil, men denne kritikken falt snart til ro, i hvert fall hjemme i Norge. Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i fotball 1996, men snublet i de siste kampene mot Tsjekkia og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. På dette tidspunktet hadde Bratseth og Thorstvedt gitt seg, og blitt erstattet av henholdsvis Henning Berg og Frode Grodås. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over Aserbajdsjan og ble senere proff i Manchester United. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over Brasil på Ullevaal i en privatlandskamp. VM-billettene ble sikret da Norge vant 1-0 borte over Aserbajdsjan i nest siste kvalifiseringskamp. Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for VM i Frankrike. Historien skulle etterhvert gjenta seg på flere måter. Som i det forrige VM-sluttspillet åpnet Norge med relativt svakt spill. De to første kampene mot Marokko og Skottland endte begge uavgjort, og dermed sto man overfor en tilsynelatende umulig oppgave for å sikre videre avansement, Norge måtte slå Brasil. 23. juni 1998 i Marseille vil alltid bli husket som en merkedag i norsk fotballs historie. Det var nok Brasil som hadde det meste av spillet, og da Bebeto gav brasilianerne ledelsen etter 78 minutter trodde de fleste at kampen var over. Tore André Flo utlignet imidlertid med et flott mål bare noen minutter senere, og da samme mann ble lagt i bakken to minutter før slutt fikk Norge straffespark. Kjetil Rekdal satte ballen sikkert i mål, og Norge var klare for åttendedelsfinale, nok en gang i Marseille, og nok en gang mot Italia. Kampen mot Italia var en spillemessig skuffelse. Italia tok en tidlig ledelse ved Christian Vieri, og i resten av kampen ble det norske angrepsspillet nøytralisert av det bunnsolide italienske forsvaret, og akkurat som i 1938 ble Norge slått ut av Italia. Drillo hadde før turneringen annonsert at han kom til å gi seg som trener etter VM, og den nye landslagssjefen ble Nils Johan Semb. Semb fortsatte i samme løypa som Drillo. En del nye spillere kom til, blant annet Steffen Iversen, John Carew og John Arne Riise. Etter en treg start på kvalifiseringen til Fotball-EM 2000 vant Norge sine sju siste kamper, og ble til slutt en suveren gruppevinner, og Semb hadde dermed ført Norge til sitt første EM-sluttspill. Dette tiåret under ett må derfor kunne kalles landslagets beste, etter å ha gjennomført fire gode kvalifiseringer på rad, som resulterte i deltakelse i tre mesterskap. === 2000–2007 === Se også Norges landskamper 2000–2004 og Norges landskamper 2005–2009. EM-sluttspillet begynte bra, men endte med skuffelse. I den første kampen vant Norge over Spania etter at Steffen Iversen scoret på et typisk Drillo-angrep. I den andre kampen tapte Norge for Rest-Jugoslavia, men kunne likevel avgjøre selv i siste gruppekamp mot Slovenia. Uavgjort mot Slovenia ville holde hvis Jugoslavia slo Spania, eller hvis den endte uavgjort. Det ble til slutt målløst mellom Norge og Slovenia i det som må kunne beskrives som en begredelig kamp. I den andre kampen ledet Jugoslavia 3-2 ved slutten av ordinær tid, så det virket som om Norge likevel hadde klart å gå videre. Spania scoret imidlertid to kjappe mål på overtid og vant kampen. Dermed var Norge slått ut, og denne gangen var det ikke bare i utlandet at landslaget måtte tåle kritikk. Også hjemme i Norge ble spillestilen og taktikken slaktet i media. En svak start på kvalifiseringen til VM i 2002 bidro ikke til å dempe kritikken mot Semb. Etter fem spilte kamper sto Norge bokført med fattige to poeng, og etter et tiår med nesten bare oppturer ble det klart at VM i Japan og Sør-Korea ville bli spilt uten norsk deltagelse. Norge avsluttet kvalifiseringen med tre strake seire, men på det tidspunktet var det for sent. Til tross for økende mistillit forble Semb i sjefsstolen også i den påfølgende EM-kvalifiseringen, hvor Norge til slutt kapret andreplassen bak Danmark, og måtte ut i «playoff» mot Spania. I den første kampen, som ble spilt i Spania, ble det et knepent 2–1 tap, hvilket sørget for optimisme foran returkampen på Ullevaal. Returkampen ble imidlertid et mareritt. Spanjolene var best i absolutt alt, og vant til slutt 3–0. Dermed ble det ikke noe EM-sluttspill, og etter denne kampen valgte Semb å gå av, etter selv å ha erklært at det var naturlig å bare ha to forsøk på å føre Norge til mesterskap før noen andre fikk prøve seg. Norges nye landslagssjef ble den gamle storspilleren Åge Hareide, som kom fra trenerjobben i Rosenborg og ble ansatt i januar 2004. Hareides «Nye Norge» vant sine seks første kamper. Riktignok var mange av disse kampene mot annenrangs motstand, men de gode resultatene skapte uansett ny entusiasme rundt landslaget. I kvalifiseringen til VM i 2006 ble resultatene svært varierende, fra en imponerende 3–0 seier over Slovenia til en skuffende uavgjort mot Moldova og hjemmetap for Skottland. Norge endte til slutt på andreplass i gruppen, bak Italia, og måtte ut i playoff igjen, denne gangen mot Tsjekkia. Norge leverte en hederlig innsats i Praha, etter en svært dårlig kamp på Ullevaal. Begge kampene endte imidlertid med ettmålstap, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme. I kvalifiseringen til EM 2008 startet Norge bra med en seier borte mot Ungarn, resultatene var ujevne og i begynnelsen av 2007 ledet Norge 2–0 borte mot Tyrkia. Etter to keepertabber av Thomas Myhre endte kampen 2–2. Etter denne kampen så det nesten umulig ut å nå EM. Men resultatene forbedret seg kraftig i løpet av sommeren, der Norge vant 4–0 både over Malta og Ungarn hjemme, og 1–0 borte mot Moldova. Sommeren fortsatte med seier i en privatlandskamp hjemme mot Argentina 2–1. På høsten spilte landslaget 2–2 hjemme mot Hellas, og Norge kunne sikre seg en plass i EM-sluttspillet med uavgjort hjemme mot Tyrkia. Norge tok ledelsen, men kampen endte i skuffelse og Tyrkia vant til slutt 2–1. Dermed måtte Tyrkia tape poeng hjemme mot Bosnia samtidig som Norge måtte slå Malta borte. Norge vant, men Tyrkia gjorde jobben hjemme og Norge havnet da på tredjeplass i gruppen, ett poeng bak Tyrkia og to bak Hellas. Norge endte dermed opp som beste treer i Europa, i en kvalifisering hvor de to beste fra hver gruppe gikk til EM, mens man i de to foregående kvalifiseringene hadde røket ut i play-off. Perioden kan vel kjennetegnes av at man var «akkurat ikke god nok», selv om man fremdeles hadde spillere i store internasjonale klubber og ligaer som i 1990-årene, og det var langt fra krisestemning. I tillegg ble det fremdeles scoret en del mål. Steffen Iversen ble for eksempel toppscorer i siste kvalifisering, i Norges gruppe, med 7 mål. Like bak kom John Carew med 4 mål. Carew som på dette tidspunktet kanskje var på høyden av sin karriere. Det samme kan sies om John Arne Riise. Midt i kvalifiseringen la imidlertid Ole Gunnar Solskjær opp, som en av Norges største landslagshelter gjennom tidene, men først etter å ha vært sterkt medvirkende i 4-1 seieren over Ungarn borte. === 2008–2016 === Se også Norges landskamper 2005–2009 og Norges landskamper 2010–2014.Krisestemning skulle det derimot bli. Den 8. desember 2008 trakk Åge Hareide seg som landslagstrener, etter et helt år uten seier for landslaget. Det var da 30 år siden det norske landslaget hadde spilt et helt kalenderår uten seier. Senest var under Tor Røste Fossen i 1978Det ble i januar 2009 kjent at Egil Olsen gjorde comeback som landslagstrener for Norge. Drillos nye lag fikk to sterke borteseire i vennskapskamper, mot Tyskland og Sveits, men klarte ikke å rette opp den dårlige starten i kvalifiseringen til VM i 2010, og røk med ti poeng på åtte kamper ut som den svakeste toeren i de ni kvalifiseringsgruppene. Norge tapte for Nederland borte, og spilte uavgjort mot Island og Makedonia borte, men vant sine to hjemmekamper mot Skottland og Makedonia. Egil Olsen inngikk etter kvalifiseringen en avtale om å lede Norge i kvalifiseringen til EM 2012, før Ståle Solbakken skulle ta over. Sesongen 2010 ble et strålende år for Drillo og Norge. Da alle kampene var spilt hadde de vunnet syv kamper og tapt kun to, herunder en seier i en vennskapskamp mot Frankrike. EM-kvalifiseringen gikk også strålende: Man ledet gruppa med ni poeng på 3 kamper, etter seire mot Island, Portugal og Kypros. Første halvår av 2011 gikk noe dårligere, bl.a. med et uavgjortsresultat hjemme mot Danmark, og et tap borte mot Portugal, men man var fremdeles med godt mot. For det første hang man greit med i kvalifiseringen, og for det andre ble Norge også, for første gang siden kvalifiseringen til VM 2002, førsteseedet, da gruppene til kvalifiseringen til VM 2014 ble trukket i juli. De gode resultatene den siste tiden hadde gjort at Norge nå lå langt høyere på FIFA-rankingen enn på lenge. Andre halvår ble et antiklimaks. Etter å ha tapt borte mot Danmark, endte Norge opp på tredjeplass i gruppa, med samme poengsum som Portugal på andreplass, og Norge mistet igjen play-off og et eventuelt mesterskap. Landslagsåret ble så avsluttet på en ganske trist måte med et 4-1 tap borte for Wales. På dette tidspunktet skulle som nevnt egentlig Ståle Solbakken ta over laget, men Solbakken hadde i mellomtiden kommet til enighet med fotballforbundet om å avbryte kontrakten, og ble trener for det tyske laget 1. FC Köln. Dermed fortsatte Drillo en kvalifisering til. Opptakten til denne kvalifiseringen ble brukt til vennskapskamper mot EM-klare land som England, Kroatia og Hellas, hvor Drillo etter eget utsagn ønsket å teste laget og da spesielt etablerte spillere mot god europeisk motstand. Resultatet var ikke veldig oppløftende sett med norske øyne, og medførte en del utskiftinger på laget hvor særlig mange nye unge spillere kom til. Det var dermed en viss nervøs optimisme da kvalifiseringen begynte høsten 2012: Man hadde havnet i en av de «enkleste» kvalifiseringsgruppene noensinne, men var samtidig midt inne i et generasjonsskifte. Kvalifiseringen gikk ganske dårlig for Norge. Tonen var satt med tap for Island i første kamp, og Norge endte til tross for førsteseedingen til slutt opp på 4.-plass i gruppa, og var dårligere på innbyrdes oppgjør mot samtlige rivaler bortsett fra tabelljumbo Kypros. Den 27. september 2013 ble Per-Mathias Høgmo ansatt som ny landslagssjef for herrelandslaget. Han ledet dermed laget i de to siste kvalifiseringskampene. Norges ble nummer tre i sin gruppe i kvalifiseringen for EM i fotball 2016 (Euro 2016) som spiltes i Frankrike. Norge ble slått av Italia og Kroatia, mens Bulgaria, Aserbajdsjan og Malta havnet på plassene bak Norge. Med tredjeplass i gruppen var Norge sikret play-off mot Ungarn. Norge tapte play-off-duellen mot Ungarn og kom dermed ikke til EM i Frankrike. VM-kvalifiseringen mot VM 2018 startet forferdelig dårlig. Høgmo trakk seg og etter mye samtaler og rykter ble Lars Lagerbäck presentert som ny sjef for landslaget. === 2017–dd === Se også Norges landskamper 2015–2019 og Norges landskamper 2020–dd.Den dårlige starten på VM-kvalifiseringen gjorde at Norge havnet bakpå i sin kvalifiseringsgruppe, og etter tap for Nord-Irland var i realiteten alle mulighet ute for Norge å komme til VM 2018. Den 4. september 2017 spilte Norge mot Tyskland på bortebane. Dette ble en av de største tap for Norge noensinne, og det største tapet for landslaget på 45 år. Tyskland vant kampen med 6–0 og Norge ble utspilt.Det nye turneringsformatet Nasjonsligaen ble innført av UEFA høsten 2017 for å redusere antall uvesentlige vennskapskamper og for å gi flere nasjoner en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball. Norge ble plassert på nivå C etter deres rangering på høsten 2017 og spilte sine kamper mot Kypros, Bulgaria og Slovenia i siste halvdel av 2018. Norge vant sin kvalifiseringsgruppe og rykket dermed opp én divisjon til UEFA Nations League 2020-2021. Norge ble som én av fire gruppevinnere i Nations League 2018-2019 også tildelt en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball 2020 gjennom kvalifiseringsspill, uavhengig av resultater gjennom den ordinære EM-kvalifiseringen i 2019. I kvalifiseringen til EM i fotball 2021 endte Norge på tredjeplass i Gruppe F, bak Spania og Sverige, og greide dermed ikke å kvalifisere seg til EM i fotball 2021 på ordinært vis. Norge spilte derimot semifinale i playoff mot Serbia i oktober 2020, men tapte kampen 1–2 og klarte ikke å ta seg videre til finalen, og Norge mistet dermed sin siste mulighet til å kvalifisere seg til EM i 2021. Norge spilte deretter i UEFA Nations League 2020-2021 divisjon B, sammen med Østerrike, Romania og Nord-Irland, og endte på andreplass i gruppen. Norge beholdt dermed plassen sin i divisjon B til neste utgave av Nations League. Den tidligere landslagsspilleren Ståle Solbakken tok over som landslagstrener etter Lars Lagerbäck høsten 2020. I mars 2021 utnevnte han Martin Ødegaard som ny landslagskaptein. Norge gikk inn i kvalifisering til Fotball-VM 2022, i kvalifiseringsgruppe G, sammen med blant andre Nederland og Tyrkia. Norge klarte ikke å kvalifisere seg til det omstridte VM i Qatar 2022 etter et 2-0 tap mot Nederland på De Kuip 16. november. Dermed fortsetter Norges mesterskapstørke til minst 2024, når EM i fotball 2024 skal arrangeres i Tyskland. Da kan Norge forhåpentligvis kvalifisere seg til sitt første mesterskap og EM på 24 år. == Landslagstrenere == På grunn av dårlig økonomi hadde man ikke noen fast ansatt landslagstrener før 1953, men man engasjerte trenere under blant annet OL 1912, 1920 og 1952, og også under noen sommersesonger. Fra 1935 til 1953 var fotballforbundets generalsekreter Asbjørn Halvorsen lagleder for det norske landslaget. Frem til 1970-årene ble laget tatt ut av Uttakingskomitéen (UK). Øivind Johannessen var den første landslagstreneren som selv tok ut laget. Svenskene Axel Ahlqvist og Birger Möller var leid inn som kondisjonstrenere 1916, Möller også i 1920. === Nåværende trenere og støtteapparat === == Nåværende tropp == Oppdatert 20. november 2022 Norges tropp til vennskapskampene mot Irland torsdag 17. november 2022 kl. 20:45 og Finland søndag 20. november 2022 kl. 14:00. === Andre spillere === Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene. == Resultater i mesterskap == Regelendring for de Olympiske leker etter 1988. OL-lag måtte etter dette baseres på U23-spillere. Kvalifisering etter 1988 er utført av Norges U21-herrelandslag i fotball. == Statistikk og rekorder == === Største seire === 12–0 over Finland (1946) 11–0 over USA (1948) 10–0 over San Marino (1992) === Største tap === 0–12 mot Danmark (1917) 0–10 mot Sverige (1945) 0–9 mot Sverige (1913), Polen (1963) og Nederland (1972) === Kamper med flest tilskuere === Liste med alle landskamper med over 60 000 tilskuere, ifølge statistikk hos NFF fra 1908 til 2004.. Av disse seksten kampene har Norge vunnet én, spilt tre uavgjort og tapt tolv. Målforskjellen er 8–47. === Spillerstatistikk === Spillere i kursiv i listene under er fortsatt aktive. Oppdatert t.o.m. 12. juni 2022. ==== Yngste debutanter ==== == Se også == Liste over norske landslagstrenere i fotball Liste over norske landslagsspillere i fotball for herrer Liste over Norges herrelandslag i fotball tropper til mesterskap Nordisk mesterskap i fotball Gullklokka Bronselaget Norges kvinnelandslag i fotball Samelandslaget == Referanser == == Litteratur == Jensen, Øyvind Steen (2016). Bronselaget – Historien om Norges største fotballhelter. Oslo: Historie & Kultur. ISBN 978-82-832-3011-6. Lien, Marius (2018). Miraklet i Marseille – Da Norge slo Brasil. Oslo: Gloria forlag. ISBN 978-82-936-7005-6. Løfaldli, Birger (2017). Landslaget – Fra verdenstoppen til fotballens bakgård. Oslo: Kagge forlag. ISBN 978-82-489-2033-5. Olsen, Egil, Arne Scheie, Per Jorsett og Otto Ulseth (1997). Landslaget – Det norske fotballandslagets historie. Oslo: J.M. Stenersens forlag. ISBN 978-82-720-1210-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Tjærnås, Lars (2013). Vi har scoret i Marseille – Fortellingen om Drillos og 90 minutter som snudde Norge på hodet. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-054-5104-9. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Norway national football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Alle Norges landskamper på fotballen.eu Alle Norges landskamper på www.fotball.no

Kvalifiseringen til klasse A i UEFA-kvalifiseringene i anledning av den europeiske delen av kvalifiseringen til VM i fotball for kvinner 1999 ble arrangert mellom 16. august 1997 og 11.

https://no.wikipedia.org/wiki/Valg_2007

2023-02-04

Valg 2007

['Kategori:Pekere', 'Kategori:Pekersider som kombinerer tall og bokstaver', 'Kategori:Valg i 2007']

Valg 2007 kan vise til: Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2007, et riksdekkende lokalvalg i Norge som fant sted mandag den 10. september der det ble valgt representanter til kommunestyrer og fylkesting for valgperioden 2007–2011. Alltingsvalget 2007, et parlamentsvalg på Island som fant sted lørdag den 12. mai 2007. Folketingsvalget 2007, det 66. folketingsvalget i Danmark som fant sted tirsdag den 13. november 2007.

Valg 2007 kan vise til: Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2007, et riksdekkende lokalvalg i Norge som fant sted mandag den 10. september der det ble valgt representanter til kommunestyrer og fylkesting for valgperioden 2007–2011. Alltingsvalget 2007, et parlamentsvalg på Island som fant sted lørdag den 12. mai 2007. Folketingsvalget 2007, det 66. folketingsvalget i Danmark som fant sted tirsdag den 13. november 2007.

Valg 2007 kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Nina_Furu

2023-02-04

Nina Furu

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. august', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Norske journalister']

Nina Furu (født 2. august 1962) er en norsk journalist, forfatter og kursleder. Furu har arbeidet med norske nettsider siden 1995, var nettredaktør for magasinene Det Nye og Foreldre & Barn og senere redaktør for portalsatsingen til Orkla Media, Hjemmet Mortensen og Egmont; Hjemmenett (1997–2001). Furu er nå største eier, kursleder og fagansvarlig i Webgruppen AS, som leverer kurs i webkommunikasjon og digital marketing til profesjonelle i norske bedrifter og etater. Webgruppen leverer også internasjonale sertifiseringskurs i digital marketing fra Digital Marketing Institute.

Nina Furu (født 2. august 1962) er en norsk journalist, forfatter og kursleder. Furu har arbeidet med norske nettsider siden 1995, var nettredaktør for magasinene Det Nye og Foreldre & Barn og senere redaktør for portalsatsingen til Orkla Media, Hjemmet Mortensen og Egmont; Hjemmenett (1997–2001). Furu er nå største eier, kursleder og fagansvarlig i Webgruppen AS, som leverer kurs i webkommunikasjon og digital marketing til profesjonelle i norske bedrifter og etater. Webgruppen leverer også internasjonale sertifiseringskurs i digital marketing fra Digital Marketing Institute. == Bakgrunn == Nina Furu er vokst opp på Ammerud i Oslo. Hun er utdannet ved Oslo katedralskole, og har eksamen i sosiologi og psykologi fra Universitetet i Oslo. Etter noen år som lærer, skrev hun jevnlig i publikasjonene Digi.no, Det Nye, Allers og Dine Penger. I 1995 startet hun Barnesiden, et av Norges første nettsteder for barn og startet også den beslektede Ungdomssiden før denne ble innlemmet i Doktor Online. Furu ble da nettredaktør i flere Hjemmet Mortensen-magasiner, og ble ansatt som redaktør i portalsatsningen Hjemmenett da denne ble etablert. Etter den såkalte dotcom-døden, der Hjemmenett ble avviklet, gikk Furu over til å drive opplæring i nett og nettkommunikasjon. Nettredaktørskolen etablerte hun i 2003, først som en del av kursavdelingen ved Westerdals School of Communication, og siden 2007 som selvstendig kurstilbud i regi av Furus selskap Webgruppen. Foruten å holde kurs og foredrag, skriver Furu fagbøker om sitt felt og rådgir flere større selskaper om digital markedsføring og webkommunikasjon. Furu er gift med Jakob Thyness, som også er medeier i Webgruppen. == Publikasjoner == Furu har utgitt bøkene I Arbeid (Schibsted, 1993), Redigering for Web (Høyskoleforlaget, 2001), Webkommunikasjon (Høyskoleforlaget 2006), Slik skriver du for nett (Kommunikasjonsforlaget, 2010), Fra Triggerord til Hashtag (Høyskoleforlaget 2011), Sjangerskriving for digitale kanaler (Cappelen, 2013), Markedsføring og kommunikasjon på nett (Cappelen Damm, 2017). Hun står også bak et hundretalls artikler på forskjellige nettmagasiner og på sin fagblogg, Ninafuru.no == Referanser ==

Nina Furu (født 2. august 1962) er en norsk journalist, forfatter og kursleder.

https://no.wikipedia.org/wiki/A-91

2023-02-04

A-91

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Automatgeværer', 'Kategori:Russiske skytevåpen', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 5,56 mm', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Våpenstubber']

A-91 er en russisk bullpup-automatrifle utviklet av KBP. Riflen har en integrert 40 mm granatkaster montert under løpet. På visse eldre modeller var denne montert oppå løpet. Den er lik den russiske OC-14 Groza automatriflen.

A-91 er en russisk bullpup-automatrifle utviklet av KBP. Riflen har en integrert 40 mm granatkaster montert under løpet. På visse eldre modeller var denne montert oppå løpet. Den er lik den russiske OC-14 Groza automatriflen. == Eksterne lenker == Modern Firearms – A91 Assault Rifle Arkivert 14. september 2010 hos Wayback Machine.

Russland

https://no.wikipedia.org/wiki/Mauna_Kea

2023-02-04

Mauna Kea

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell over 4000 meter', 'Kategori:Vulkaner på Hawaii']

Mauna Kea (4 207 moh.) er en vulkan på Big Island i Hawaii, og det høyeste fjellet i den amerikanske delstaten. Vulkanen er av typen skjoldvulkan. Om man regner høyden fra foten av fjellet, altså fra havbunnen, blir Mauna Kea ansett som verdens høyeste fjell med 10 100 meter. Fjellet befinner seg på øya Hawaii, og navnet betyr «hvitt fjell», en referanse til at toppen er dekket av snø om vinteren. Fjellet er en inaktiv skjoldvulkan. I fortiden drev hawaierne gruvedrift på fjellet. I dag er det et astronomisk observatorium der, og det finnes bilvei helt til toppen. Skisport finnes også i området.

Mauna Kea (4 207 moh.) er en vulkan på Big Island i Hawaii, og det høyeste fjellet i den amerikanske delstaten. Vulkanen er av typen skjoldvulkan. Om man regner høyden fra foten av fjellet, altså fra havbunnen, blir Mauna Kea ansett som verdens høyeste fjell med 10 100 meter. Fjellet befinner seg på øya Hawaii, og navnet betyr «hvitt fjell», en referanse til at toppen er dekket av snø om vinteren. Fjellet er en inaktiv skjoldvulkan. I fortiden drev hawaierne gruvedrift på fjellet. I dag er det et astronomisk observatorium der, og det finnes bilvei helt til toppen. Skisport finnes også i området. == Referanser ==

Kea (gresk: Κέα) er en gresk øy i øygruppen Kykladene i Egeerhavet. Den het Keos i antikken, men har også vært omtalt som Gia eller Tzia (gresk: Τζια), på latin Ceos.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arbeid_og_dager

2023-02-04

Arbeid og dager

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra antikkens Hellas', 'Kategori:Gresk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Arbeid og dager (gammelgresk Ἔργα καὶ ἡμέραι / Érga kaì hêmérai; latin Opera et Dies) er et bredt gresk dikt på 800 vers, skrevet av Hesiod ca. 700 f.Kr. Diktet har et hovedbudskap: at arbeidet er menneskets lodd, og at den som er villig til å arbeide, vil greie seg. Budskapet har blitt sett i lys av datidens agrarkrise på det greske fastlandet, som førte til en bølge av greske koloniseringsfremstøt. Diktet gjentar også historien om Prometheus, tidligere skrevet i Theogonien, og ranet av ilden fra gudene; og om straffen: Pandoras krukke. Videre skildres tanken om menneskehetens fem tidsaldre, og det gis råd om et ærlig og nøysomt liv. Dikteren anbefaler ærlig arbeid, angriper latskap og fordømmer urette dommer. Diktet skildrer også gudenes verden, og hvordan de udødelige våker over jorden, og forarges over urett. Den første omtalen av stjerna Sirius (gresk Σείριος (Seirios, «lysende» eller «brennende») finnes også her.

Arbeid og dager (gammelgresk Ἔργα καὶ ἡμέραι / Érga kaì hêmérai; latin Opera et Dies) er et bredt gresk dikt på 800 vers, skrevet av Hesiod ca. 700 f.Kr. Diktet har et hovedbudskap: at arbeidet er menneskets lodd, og at den som er villig til å arbeide, vil greie seg. Budskapet har blitt sett i lys av datidens agrarkrise på det greske fastlandet, som førte til en bølge av greske koloniseringsfremstøt. Diktet gjentar også historien om Prometheus, tidligere skrevet i Theogonien, og ranet av ilden fra gudene; og om straffen: Pandoras krukke. Videre skildres tanken om menneskehetens fem tidsaldre, og det gis råd om et ærlig og nøysomt liv. Dikteren anbefaler ærlig arbeid, angriper latskap og fordømmer urette dommer. Diktet skildrer også gudenes verden, og hvordan de udødelige våker over jorden, og forarges over urett. Den første omtalen av stjerna Sirius (gresk Σείριος (Seirios, «lysende» eller «brennende») finnes også her. == Nordiske oversettelser == Hesiod, Theogonien; Arbeid og Dager; Skjoldet, gjendiktet av Aslak Rostad. Gyldendal Norsk Forlag 2014. ISBN 978-82-05-44660-1 Hesiodos: Theogonin och Verk och dagar; tolkade av Ingvar Björkeson; inledning och kommentar av Sture Linnér. [Parallell gresk og svensk tekst]. Stockholm 2003: Natur och Kultur. ISBN 91-27-09678-5 Hesiod: Theogonien; Værker og dage; Skjoldet; ved Lene Andersen. Klassikerforeningens kildehæfter 1999. ISBN 87-89504-31-3 == Eksterne lenker == Hesiod, the Homeric Hymns and Homerica, WORKS AND DAYS – Online Medieval and Classical Library Release #8

Arbeid og dager (gammelgresk / Érga kaì hêmérai; latin Opera et Dies) er et bredt gresk dikt på 800 vers, skrevet av Hesiod ca. 700 f.

https://no.wikipedia.org/wiki/Amorgos

2023-02-04

Amorgos

['Kategori:25°Ø', 'Kategori:36°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Hellas', 'Kategori:Kykladene', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas']

Amorgos (gresk: Αμοργός) er en gresk øy som hører til øygruppen Kykladene i Egeerhavet. Øya er den som ligger lengst øst i østgruppen, og er den nærmeste til naboøyene Dodekanesene. Sammen med flere småøyer rett ved, hvor den største av småøyene er Nikouria, består kommunen av Amorgos, som har et landområde på 126,346 km², og en befolkning på 1 973 i henhold til folketellingen av 2011.

Amorgos (gresk: Αμοργός) er en gresk øy som hører til øygruppen Kykladene i Egeerhavet. Øya er den som ligger lengst øst i østgruppen, og er den nærmeste til naboøyene Dodekanesene. Sammen med flere småøyer rett ved, hvor den største av småøyene er Nikouria, består kommunen av Amorgos, som har et landområde på 126,346 km², og en befolkning på 1 973 i henhold til folketellingen av 2011. == Arkeologi == Selv i forhistorisk tid var den relativt tett befolket øya sannsynligvis allerede på 2000-tallet f.Kr. et viktig handelssted. Gravfunn med førkykladisk idoler i marmor synes å vise til stedets betydning. Grunnet Amorgos' posisjon motsatt antikkens strender ved joniske byene som Miletos, Halikarnassos og Efesos, ble øya et av de første stedene som jonerne passerte gjennom på sjøvegen til Kykladene og til det greske fastlandet. Navnene på de tre byene som ble oppgitt av Stefanos Vizantios er Arkesini, Minoa, Aigiali eller Melania, noe som i henhold til inskripsjoner er mest korrekt. De tre byene er på øyas vestkyst ettersom det er bukter og naturlige havner som kunne gi ly for skip og hvor det finnes levninger av festningsanlegg. Eksistensen av de tre uavhengige byer med selvstendig forfatning og samme valuta, størrelse og kunstneriske verker, graver fra oldtiden, steinredskaper, inskripsjoner, vaser og andre fortidsobjekter, er mektige vitnemålet på størrelsen av Amorgos' oldtidssivilisasjon. Aigiali var på den nordlige delen av østsiden og nær dagens Tholaria og Stroumvos, og det finnes levninger av oldtidsbyen. Minoa er lokalisert mot midten av den nordlige siden av dagens landsby Katapola, og Arkesini lå nær dagens Kastri på lavlandet. Utgravninger og arkeologiske funn, særlig gravsteiner, viser tidlig bosetning på Amorgos i forhistorisk tid, særlig i den første perioden til den kykladisk sivilisasjon (3200 til 2000 f.Kr.). == Historie == Amorgos har hatt mange navn, blant annet Yperia, Patagy, eller Platagy, Pagali, Psikia og Karkisia. Deler av øya er kalt Aspis hvor oldtidens tempel for gudinnen Afrodite sto. Grunnet navnet Minoa kan man anta at Amorgos har blitt bosatt av minoriske folk fra Kreta i forhistorisk tid, men det er ingen arkeologiske funn som støtter denne teorien.En gang rundt 630 f.Kr. ledet poeten Semonides opprettelsen av en bosetning fra Samos på Amorgos. I tidens løp endret øyas navn til Amolgon eller Amourgon. Etter 400-tallet e.Kr. kan man også finne navnet Amoulgos fra biskop Theodoros som signerte en synode i Konstantinopel som «Theodoros, biskop av Parion, Sifnion, og Amoulgion». Den greske geografen Skylaks nevnte øya som Tripoli (en omseiling av Kykladene), og det var kjent som Yamurgi under osmansk overherredømme i årene 1566–1829. På 400-tallet f.Kr. var de tre poleis på Amorgos, levningene av de gamle byene Minoa, Arkesine og Aigiale, fortsatt virksomme og under beskyttelse av det athenske sjøforbundet. I sjøslaget ved Amorgos i 322 f.Kr. ble den athenske flåten beseiret av makedonerne, som betydde slutten på Athen som en sjømakt. Som følge av diadokenes krig, etterfølgerstriden etter Aleksander den store, kom øya inn under Rhodos. Festningsverk, inkludert en rekke vakttårn, ble spredt over hele øya. Fra den hellenistiske og romerske perioden viser at Amorgos med sin havn Katapola forble et viktig handelssted. I romersk tid ble øya også et egnet sted å sende forviste romerne fra adelen. I senantikken var Khora på en befestet høyde på østkysten øyas hovedstad. Det er avdekket tidlige bysantinske kirker i Katapola og Arkesini. Etter det fjerde korstog i 1207 havnet øya inn under hertugdømmet Naxos, men ble gjenerobret av den bysantinske flåten til keiser Johannes III Ducas Vatatzes (1222–1254). I de urolige årene som fulgte og stadig plaget av angrep fra pirater flyttet mange av øyboerne til Kreta. Med erobringen av øya av tyrkiske piraten Khair ed-Din begynte det osmanske styret i 1537 og varte fram til 1829–1830. Under den russisk-tyrkiske krig ble Amorgos okkupert av den russiske flåten. Under den greske frigjøringskrigen søkte flyktninger fra øya Kasos tilflukt på Amorgos.Et mektig jordskjelv den 9. juli 1953, 7,5 på Richters skala, førte til at flere døde. Skjelvet førte til en flodbølge på sørkysten av Amorgos som var rundt tyve meter høy. Det var den største hendelse av dette slaget i Egeerhavet på 1900-tallet. == Severdigheter == Det storslåtte klosteret Panagia Hozoviotissa er lokalisert i en bratt fjellside nordøst for Khora. Det ble bygd tidlig på 1000-tallet for å kunne beskytte et viktig religiøst ikon, datert til 812, fra pirater og andre fiender. Ikonet er i dag vist offentlig i klosteret indre. Det er åpent for besøkende hver dag, men besøkende må være anstendig kledd for å komme inn. Menn må ha lange bukser, og kvinner må ha skjørt og dekke til armene. Per juli 2012 var klosteret fortsatt aktivt og huset tre munker. == Landsbyer == Amorgos Arkesini Khora Kolofana Katapola Lefkes Ormos Egialis Potamos Tholaria Vroutsi == Amorgos i populærkulturen == Øya opptrådte i Luc Bessons film Le Grand Bleu, eller The Big Blue (1988), og som tittelen antyder er filmen preget av mye storslått dykking i Egeerhavet. Øya er også en del av Giorgos Kordelas' film Ariadni fra 2002. == Referanser == == Eksterne lenker == (mul) Offisielt nettsted (en) Amorgos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Offisielt nettsted for Amorgos (gresk og engelsk) Amorgos Island Magazine (engelsk)

Amorgos (gresk: Αμοργός) er en gresk øy som hører til øygruppen Kykladene i Egeerhavet. Øya er den som ligger lengst øst i østgruppen, og er den nærmeste til naboøyene Dodekanesene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rwandas_herrelandslag_i_fotball

2023-02-04

Rwandas herrelandslag i fotball

['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Rwanda', 'Kategori:Herrelandslag i fotball']

Rwandas herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget i Rwanda, og dette landslaget blir administrert av Fédération Rwandaise de Football Amateur. Rwanda har aldri kvalifisert seg for et VM-sluttspill, men klarte for første gang i 2004 å kvalifisere seg for Afrikamesterskapet i fotball. Treneren for laget er den kroatiske Branko Tucak. Han tok over laget i 2008. Rwanda vant i 1998 CECAFA Cup. I 2003, 2005, og 2007 tok de sølv i samme turnering, mens de i 2001, 2002 og 2006 tok bronse.Olivier Karekezi, som i 2008 og 2009 spilte for Hamarkameratene, er kaptein og fast inventar på Rwandas landslag.

Rwandas herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget i Rwanda, og dette landslaget blir administrert av Fédération Rwandaise de Football Amateur. Rwanda har aldri kvalifisert seg for et VM-sluttspill, men klarte for første gang i 2004 å kvalifisere seg for Afrikamesterskapet i fotball. Treneren for laget er den kroatiske Branko Tucak. Han tok over laget i 2008. Rwanda vant i 1998 CECAFA Cup. I 2003, 2005, og 2007 tok de sølv i samme turnering, mens de i 2001, 2002 og 2006 tok bronse.Olivier Karekezi, som i 2008 og 2009 spilte for Hamarkameratene, er kaptein og fast inventar på Rwandas landslag. == Eksterne lenker == FIFA.com – Rwandas profil Arkivert 5. oktober 2016 hos Wayback Machine.

Rwandas herrelandslag i fotball er det nasjonale fotballaget i Rwanda, og dette landslaget blir administrert av Fédération Rwandaise de Football Amateur. Rwanda har aldri kvalifisert seg for et VM-sluttspill, men klarte for første gang i 2004 å kvalifisere seg for Afrikamesterskapet i fotball.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6486

2023-02-04

Fylkesvei 6486

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Referanser til Ev39', 'Kategori:Veier i Orkland']

Fylkesvei 6486 (Fv6486) går mellom Solem og Vollen i Orkland kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 464 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6486 (Fv6486) går mellom Solem og Vollen i Orkland kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 464 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == OrklandUstjårvegen == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart Kartverkets norgeskart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6486 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6486 (Fv6486) går mellom Solem og Vollen i Orkland kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Overtrykkshall

2023-02-04

Overtrykkshall

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettsanlegg']

En overtrykkshall er en hall som har pneumatisk bæring. Det vil si at taket, gjerne bestående av PVC-duk, holdes oppe av et permanent overtrykk inne i hallen. Eksempler på overtrykkshaller i Norge er Abrahallen i Malvik utenfor Trondheim som var overtrykkshall 1996–2011, og Raufosshallen. Begge disse er bygget primært for fotball.

En overtrykkshall er en hall som har pneumatisk bæring. Det vil si at taket, gjerne bestående av PVC-duk, holdes oppe av et permanent overtrykk inne i hallen. Eksempler på overtrykkshaller i Norge er Abrahallen i Malvik utenfor Trondheim som var overtrykkshall 1996–2011, og Raufosshallen. Begge disse er bygget primært for fotball. == Eksterne lenker == (en) Inflatable buildings – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

En overtrykkshall er en hall som har pneumatisk bæring. Det vil si at taket, gjerne bestående av PVC-duk, holdes oppe av et permanent overtrykk inne i hallen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nokia_1100

2023-02-04

Nokia 1100

['Kategori:2003 i Finland', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:IT-relaterte introduksjoner i 2003', 'Kategori:Mobiltelefoner fra Nokia']

Nokia 1100 er en enkel GSM mobiltelefon fra Nokia med en 96 x 65 ensfarget skjerm. Telefonen er tilpasset for de som ikke har flere behov enn å ringe, sende SMS, ha alarmklokke etc. Over 200 millioner Nokia 1100 mobiltelefoner har blitt solgt siden utgivelsesdatoen i 2003. Mobiltelefonen var på et tidspunkt den mest solgte elektronikken i sitt slag foran PlayStation 2, som har solgt 125 millioner eksemplarer av det produktet.

Nokia 1100 er en enkel GSM mobiltelefon fra Nokia med en 96 x 65 ensfarget skjerm. Telefonen er tilpasset for de som ikke har flere behov enn å ringe, sende SMS, ha alarmklokke etc. Over 200 millioner Nokia 1100 mobiltelefoner har blitt solgt siden utgivelsesdatoen i 2003. Mobiltelefonen var på et tidspunkt den mest solgte elektronikken i sitt slag foran PlayStation 2, som har solgt 125 millioner eksemplarer av det produktet. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Nokia 1100 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Nokia 1100 hos Nokia.com

Nokia 1100 er en enkel GSM mobiltelefon fra Nokia med en 96 x 65 ensfarget skjerm. Telefonen er tilpasset for de som ikke har flere behov enn å ringe, sende SMS, ha alarmklokke etc.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skarvanes

2023-02-04

Skarvanes

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sandoy']

Skarvanes (IPA: [ˈskaɹvaneːs], dansk: Skarvanæs) er en bygd på Sandoy, en av Færøyene. Skarvanes ligger i Húsavíkar kommuna. 1. januar 2010 hadde Skarvanes 6 innbyggere, mot 7 i 1985. Bygda er første gang nevnt skriftlig i 1404. Bygda var en av de beste plassene for korndyrking i øyriket, men fraflytningen har tatt til. Fra Skarvanes er det god utsikt til Stóra og Lítla Dímun. Mange av husene benyttes som sommerhus. Díðrikur á Skarvanesi bodde på Skarvanes (derav navnet), men var født på Stóra Dímun.

Skarvanes (IPA: [ˈskaɹvaneːs], dansk: Skarvanæs) er en bygd på Sandoy, en av Færøyene. Skarvanes ligger i Húsavíkar kommuna. 1. januar 2010 hadde Skarvanes 6 innbyggere, mot 7 i 1985. Bygda er første gang nevnt skriftlig i 1404. Bygda var en av de beste plassene for korndyrking i øyriket, men fraflytningen har tatt til. Fra Skarvanes er det god utsikt til Stóra og Lítla Dímun. Mange av husene benyttes som sommerhus. Díðrikur á Skarvanesi bodde på Skarvanes (derav navnet), men var født på Stóra Dímun. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Skarvanes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Skarvanes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Skarvanes på faroeislands.dk

Skarvanes (, dansk: Skarvanæs) er en bygd på Sandoy, en av Færøyene. Skarvanes ligger i Húsavíkar kommuna.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6632

2023-02-04

Fylkesvei 6632

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Skaun']

Fylkesvei 6632 (Fv6632) går mellom Søregga og Laugen i Skaun kommune. Veien er 3,6 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 771 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6632 (Fv6632) går mellom Søregga og Laugen i Skaun kommune. Veien er 3,6 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 771 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == SkaunEggvegen Endepunkt Sør-Egga == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6632 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6632 (Fv6632) går mellom Søregga og Laugen i Skaun kommune. Veien er 3,6 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6622

2023-02-04

Fylkesvei 6622

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Skaun']

Fylkesvei 6622 (Fv6622) går mellom Svorkland og Melby i Skaun kommune. Veien er 3,6 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 751 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6622 (Fv6622) går mellom Svorkland og Melby i Skaun kommune. Veien er 3,6 km lang. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 751 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == Skaun Fv6488Fylkesvei 6488 Svorkland Fv6626Fylkesvei 6626 Melby == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6622 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6622 (Fv6622) går mellom Svorkland og Melby i Skaun kommune. Veien er 3,6 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nokia_1110

2023-02-04

Nokia 1110

['Kategori:2006 i Finland', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektrostubber', 'Kategori:Mobiltelefoner fra Nokia', 'Kategori:Mobiltelefoner introdusert i 2006', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-10']

Nokia 1110 og Nokia 1110i er GSM mobiltelefoner produsert og solgt av Nokia. Nokia 1110 kom i butikkene i 2005, og Nokia 1110i ble lansert i 2006. Begge telefonene er rettet mot lite erfarne mobiltelefonbrukere. Nokia menere at Nokia 1110i har fordelen ved at den er lett og bruke samtidig som den er billig.

Nokia 1110 og Nokia 1110i er GSM mobiltelefoner produsert og solgt av Nokia. Nokia 1110 kom i butikkene i 2005, og Nokia 1110i ble lansert i 2006. Begge telefonene er rettet mot lite erfarne mobiltelefonbrukere. Nokia menere at Nokia 1110i har fordelen ved at den er lett og bruke samtidig som den er billig. == Referanser == == Eksterne lenker == Manufacturer link Nokia 1110 hos Nokia.com

Nokia 1110 og Nokia 1110i er GSM mobiltelefoner produsert og solgt av Nokia. Nokia 1110 kom i butikkene i 2005, og Nokia 1110i ble lansert i 2006.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6576

2023-02-04

Fylkesvei 6576

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Referanser til Ev6', 'Kategori:Veier i Melhus']

Fylkesvei 6576 (Fv6576) går mellom Hovinsgjerde og Krokstad i Melhus kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 671 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6576 (Fv6576) går mellom Hovinsgjerde og Krokstad i Melhus kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 671 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == Melhus Endepunkt Krokstadlykkja == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6576 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6576 (Fv6576) går mellom Hovinsgjerde og Krokstad i Melhus kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eustaquio_de_Escand%C3%B3n_y_Barr%C3%B3n

2023-02-04

Eustaquio de Escandón y Barrón

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall i 1933', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1862', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Meksikanske polospillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra Mexico by', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Eustaquio de Escandón y Barrón (født 1862 i Mexico by, død 1933) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. De Escandón y Barrón var med på det blandede laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak to blandede britisk-amerikanske lag under OL 1900 i Paris. Det var første gang polo var med som olympisk sport og fem lag deltok i poloturneringen. Laget spilte kun en kamp, semifinalen, som de tapte 0-8 til det britisk-amerikanske laget BLO Polo Club Rugby, som siden tapte finalen mot Foxhunters Hurlingham. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplassen og begge de tapende semifinalistene har senere blitt tildelt bronsemedaljer. Spillerne på laget var Guillermo Hayden Wright fra USA og de tre brødrene Manuel, Pablo og Eustaquio de Escandón y Barrón.

Eustaquio de Escandón y Barrón (født 1862 i Mexico by, død 1933) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. De Escandón y Barrón var med på det blandede laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak to blandede britisk-amerikanske lag under OL 1900 i Paris. Det var første gang polo var med som olympisk sport og fem lag deltok i poloturneringen. Laget spilte kun en kamp, semifinalen, som de tapte 0-8 til det britisk-amerikanske laget BLO Polo Club Rugby, som siden tapte finalen mot Foxhunters Hurlingham. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplassen og begge de tapende semifinalistene har senere blitt tildelt bronsemedaljer. Spillerne på laget var Guillermo Hayden Wright fra USA og de tre brødrene Manuel, Pablo og Eustaquio de Escandón y Barrón. == OL-medaljer == 1900 Paris - Bronse i polo Blandet lag (ZZX) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Eustaquio de Escandón y Barrón – Olympedia (en) Eustaquio de Escandón y Barrón – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Eustaquio de Escandón y Barrón – databaseOlympics.com (arkivert)

Eustaquio de Escandón y Barrón (født 1862 i Mexico by, død 1933) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/Barrett_M82

2023-02-04

Barrett M82

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Halvautomatgeværer', 'Kategori:Materiellødeleggelsesrifler', 'Kategori:Skytevåpen fra USA', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 12,7 mm']

Barrett M82 er en halvautomatisk materiellødeleggelsesrifle i kaliber 12,7 mm Nato fra den amerikanske produsenten Barrett Firearms Company.

Barrett M82 er en halvautomatisk materiellødeleggelsesrifle i kaliber 12,7 mm Nato fra den amerikanske produsenten Barrett Firearms Company. == Historie == Geværet ble designet i 1982, men ble ikke innført i USA før 1989. Det er i bruk av mange av verdens militære styrker, og kalles også Light Fifty på engelsk, etter kaliberets tommestørrelse (0,50"). Norges forsvar bruker en variant med den norske betegnelsen «12,7 mm materiellødeleggelsesrifle». Opprinnelig var det to varianter: M82A1 med konvensjonell konstruksjon og M82A2 som var i bullpup-konfigurasjon. A2-varianten produseres ikke lenger. == Varianter == M82A1 M82A1A M82A1M M82A2 M82A3 M107 == Spesifikasjoner == Optimal bruksavstand: 600–1 800 m Bruksområde: Tiltenkt brukt mot materiell Antatt levetid pipe: Minimum 5 000 skuddUtstyr i materiellsatsen: Laser avstandsmåler Lysforsterkningsutstyr til kikkertsikte Spotteskop Meteorologisk instrument for å ha kontroll med ytre ballistikk == Se også == Liste over skarpskyttergeværer == Kilder == Forsvarsnett

Barrett Firearms Company er en amerikansk våpenprodusent og våpendesigner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Manuel_de_Escand%C3%B3n_y_Barr%C3%B3n

2023-02-04

Manuel de Escandón y Barrón

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Mexico under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 13. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1940', 'Kategori:Fødsler 13. august', 'Kategori:Fødsler i 1857', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Meksikanske polospillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra Mexico by', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

José Manuel María del Corazón de Jesús de Escandón y Barrón, Marquis of Villavieja (født 13. august 1857, død 13. desember 1940) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. De Escandón y Barrón var med på det blandede laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak to blandede britisk-amerikanske lag under OL 1900 i Paris. Det var første gang polo var med som olympisk sport og fem lag deltok i poloturneringen. Laget spilte kun en kamp, semifinalen, som de tapte 0-8 til det britisk-amerikanske laget BLO Polo Club Rugby, som siden tapte finalen mot Foxhunters Hurlingham. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplassen og begge de tapende semifinalistene har senere blitt tildelt bronsemedaljer. Spillerne på det blandede laget var Guillermo Hayden Wright fra USA og de tre brødrene Pablo, Eustaquio og Manuel de Escandón y Barrón.

José Manuel María del Corazón de Jesús de Escandón y Barrón, Marquis of Villavieja (født 13. august 1857, død 13. desember 1940) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. De Escandón y Barrón var med på det blandede laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak to blandede britisk-amerikanske lag under OL 1900 i Paris. Det var første gang polo var med som olympisk sport og fem lag deltok i poloturneringen. Laget spilte kun en kamp, semifinalen, som de tapte 0-8 til det britisk-amerikanske laget BLO Polo Club Rugby, som siden tapte finalen mot Foxhunters Hurlingham. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplassen og begge de tapende semifinalistene har senere blitt tildelt bronsemedaljer. Spillerne på det blandede laget var Guillermo Hayden Wright fra USA og de tre brødrene Pablo, Eustaquio og Manuel de Escandón y Barrón. == OL-medaljer == 1900 Paris - Bronse i polo Blandet lag (ZZX) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Manuel de Escandón y Barrón – Olympedia (en) Manuel de Escandón y Barrón – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Manuel de Escandón y Barrón – databaseOlympics.com (arkivert)

José Manuel María del Corazón de Jesús de Escandón y Barrón, Marquis of Villavieja (født 13. august 1857, død 13.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6500

2023-02-04

Fylkesvei 6500

['Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Orkland']

Fylkesvei 6500 (Fv6500) går mellom Blakstad og Hulluvoll i Orkland kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 489 (Sør-Trøndelag).

Fylkesvei 6500 (Fv6500) går mellom Blakstad og Hulluvoll i Orkland kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 489 (Sør-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == OrklandRingaveien == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6500 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 6500 (Fv6500) går mellom Blakstad og Hulluvoll i Orkland kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Felix_Nussbaum

2023-02-04

Felix Nussbaum

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Billedkunstnere', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fanger i Auschwitz', 'Kategori:Fødsler 11. desember', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Osnabrück', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske malere']

Felix Nussbaum (født 11. desember 1904 i Osnabrück i Tyskland, død 2. august 1944 i konsentrasjonsleiren Auschwitz) var en tysk surrealistisk maler.

Felix Nussbaum (født 11. desember 1904 i Osnabrück i Tyskland, død 2. august 1944 i konsentrasjonsleiren Auschwitz) var en tysk surrealistisk maler. == Tidlig liv og utdannelse == Nussbaum var født i Osnabrück i provinsen Hannover. Han var sønn av Rahel og Phillip Nussbaum. Hans far var veteran fra første verdenskrig og tysk patriot før nasjonalsosialistene kom til makten. Han var amatørmaler da han var yngre, men ble tvunget til å skaffe seg annet arbeid av finansielle årsaker. Han oppfordret derfor sin sønn voldsomt til å bli kunstner. Nussbaum studerte hele livet, men startet sin formelle utdannelse i 1920 i Hamburg og Berlin. I hans tidlige arbeid var han sterkt inspirert av Vincent van Gogh og Henri Rosseau men også av Giorgio de Chirico og Carlo Carrà. Carl Hofers ekspresjonistiske stil påvirket også Nussbaums forsiktige tilnærming til farver. I Berlin ble Felix Nussbaum i 1927 kjent med sin senere livsledsagerske, Felka Platek. På 20- og 30-tallet hadde han stor suksess med utstillinger i Berlin. Sine første enkeltutstillinger hadde han i 1927 i en bokhandel i Osnabrück og i 1928 i Berlin-galleriet Casper. Han reiste i Van Goghs fotspor gjennom Frankrike og åpnet senere et atlier i Berlin. Det kunstneriske gjennombrudd fikk han i 1931 med maleriet «Der tolle Pariser Platz». I 1933 studerte Nussbaum i Roma på et stipend fra Berliner Kunstakademie. På samme tid tok nasjonalsosialistene makten i Tyskland. Adolf Hitler sendte sin propagandaminister til Roma i april samme år for at denne skulle forklare elitekunstnerne hvordan en nasjonalsosialistisk kunstner skulle utvikles. Dette innbar fremheving av heroisme og «den ariske rase». Nussbaum forstod at en jødisk kunstner som ham ikke lenger kunne forbli ved akademiet. == Et tiår i frykt == Nussbaum levde nå i frykt, noe som gjenspeiles i hans malerier. I 1934 drog han i eksil med Felka Platek til Italia, Frankrike og til slutt i 1937 til Brussel. Han giftet seg der med Platek. Nussbaums foreldre hadde dratt til Sveits etter nazistenes maktovertagelse, men ble til slutt syke av lengsel etter sitt hjemland og drog tilbake til Tyskland, til tross for sønnens protester.Etter at Belgia ble angrepet av Tyskland i 1940 ble Nussbaum arrestert av belgisk politi og bragt til Saint Cyprien-leiren i Frankrike. Under de desperate inntrykk som vises i hans bilder fra den tiden underskrev han en anmodning stillet til de franske myndigheter der han ba om å bli sendt til Tyskland. På togturen fra Saint Cyprien til Tyskland greide han å unnslippe og oppsøkte Felka i Brussel. Det var der han startet sitt nye liv som flyktning. Uten papirer hadde han ingen mulighet for arbeid, men hans venner gav ham et sted å bo og utstyr så han kunne fortsette å male. De neste fire årene ble de mørkeste i hans liv og han brukte sin kunst til å skildre dette mørket. == Siste år == Phillip og Rahel Nussbaum ble drept i Auschwitz i februar 1944. I juli samme år ble Felix og hans kone funnet i et loft av tyske soldater. De ble arrestert og gitt nummerne XXVI/284 og XXVI/285. 2. august 1944 ankom de til Auschwitz og en uke senere ble Felix drept, 39 år gammel. Hans bror ble sendt til Auschwitz 3. september. 6. september ble hans svigerinne og niese drept i Auschwitz. I desember døde hans bror – den siste av familien – av utmattelse i leiren ved Stutthof. Med dette var Nussbaum-familien fullstendig utslettet. == Arv == Felix Nussbaums kunst gir oss et sjeldent blikk inn i selve essensen i livet til et offer for Holocaust. I ti år visste Nussbaum at hans liv hadde blitt en blindgate. Hans kunst gir oss en forståelse av at Holocaust ikke bare var et enkelt folkemord. Døden var ikke en enkel og rask forbrytelse. Den var en lang prosess preget av frykt, flukt og tap av håp; en introspektiv prosess og et absolutt mareritt. I 1998 ble Felix Nussbaum Haus åpnet i Osnabrück. En stor del av hans arbeider, ca. 180 verk, er utstilt der. Nussbaums kunst er et ledemotiv i Bjørn Sortlands ungdomsroman Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det? (2007). == Referanser == Fotnote Kilder «Felix Nussbaum Intro». Yad Vashem Holocaust Museum. Friedensstadt Osnabrück – Felix Nussbaum Arkivert 9. februar 2008 hos Wayback Machine. Karl, Kaster G. Felix Nussbaum: Art Defamed, Art in Exile, Art in Resistance. 1st English ed. Overlook, 1997. Ten Dreams: Felix Nussbaum Galleries Rosamunde Neugebauer ( Hrsg.): Zeit im Blick. Felix Nussbaum und die Moderne. Bramsche: Rasch, 2005. 311 S. (Katalog zur Ausstellung im Jüdischen Museum Frankfurt erschienen – 1. Februar bis 23. April 2006) == Eksterne lenker == Werkverzeichnis Arkivert 19. juli 2011 hos Wayback Machine. Biography with images Ten Dreams Galleries Information from the city of Osnabrück (English, German) The Felix Nussbaum Haus (Museum) Nussbaum educational powerpoint class description, with reproductions of three Nussbaum paintings including titles, sizes, year created, current ownership

Felix Nussbaum (født 11. desember 1904 i Osnabrück i Tyskland, død 2.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pablo_de_Escand%C3%B3n_y_Barr%C3%B3n

2023-02-04

Pablo de Escandón y Barrón

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 31. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1926', 'Kategori:Dødsfall i 1929', 'Kategori:Fødsler 4. mai', 'Kategori:Fødsler i 1856', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Meksikanske polospillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra Mexico by', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

José Pablo Eustaquio Manuel Francisco de Escandón y Barrón (født 4. mai 1856 i Mexico by, død 31. mars 1929) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. De Escandón y Barrón var med på det blandede laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak to blandede britisk-amerikanske lag under OL 1900 i Paris. Det var første gang polo var med som olympisk sport og fem lag deltok i poloturneringen. Laget spilte kun en kamp, semifinalen, som de tapte 0-8 til det britisk-amerikanske laget BLO Polo Club Rugby, som siden tapte finalen mot Foxhunters Hurlingham. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplassen og begge de tapende semifinalistene har senere blitt tildelt bronsemedaljer. Spillerne på laget var Guillermo Hayden Wright fra USA og de tre brødrene Manuel, Eustaquio og Pablo de Escandón y Barrón.

José Pablo Eustaquio Manuel Francisco de Escandón y Barrón (født 4. mai 1856 i Mexico by, død 31. mars 1929) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. De Escandón y Barrón var med på det blandede laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak to blandede britisk-amerikanske lag under OL 1900 i Paris. Det var første gang polo var med som olympisk sport og fem lag deltok i poloturneringen. Laget spilte kun en kamp, semifinalen, som de tapte 0-8 til det britisk-amerikanske laget BLO Polo Club Rugby, som siden tapte finalen mot Foxhunters Hurlingham. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplassen og begge de tapende semifinalistene har senere blitt tildelt bronsemedaljer. Spillerne på laget var Guillermo Hayden Wright fra USA og de tre brødrene Manuel, Eustaquio og Pablo de Escandón y Barrón. == OL-medaljer == 1900 Paris - Bronse i polo Blandet lag (ZZX) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Pablo de Escandón y Barrón – Olympedia (en) Pablo de Escandón y Barrón – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Pablo de Escandón y Barrón – databaseOlympics.com (arkivert)

José Pablo Eustaquio Manuel Francisco de Escandón y Barrón (født 4. mai 1856 i Mexico by, død 31.

https://no.wikipedia.org/wiki/Guillermo_Hayden_Wright

2023-02-04

Guillermo Hayden Wright

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 12. februar', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Meksikanske polospillere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra Guayaquil', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1900']

Guillermo Hayden Wright (født 1872 i Guayaquil i Ecuador, død 1949) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Wright var med på det blandede laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak to blandede britisk- amerikanske lag under OL 1900 i Paris. Det var første gang polo var med som olympisk sport og fem lag deltok i poloturneringen. Laget spilte kun en kamp, semifinalen, som de tapte 0-8 til det britisk- amerikanske laget BLO Polo Club Rugby, som siden tapte finalen mot Foxhunters Hurlingham. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplassen og begge de tapende semifinalistene har senere blitt tildelt bronsemedaljer. Spillerne på laget var Guillermo Hayden Wright og de tre mexicanske brødrene Manuel, Eustaquio og Pablo de Escandón y Barrón.

Guillermo Hayden Wright (født 1872 i Guayaquil i Ecuador, død 1949) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Wright var med på det blandede laget som kom på tredjeplass i poloturneringen bak to blandede britisk- amerikanske lag under OL 1900 i Paris. Det var første gang polo var med som olympisk sport og fem lag deltok i poloturneringen. Laget spilte kun en kamp, semifinalen, som de tapte 0-8 til det britisk- amerikanske laget BLO Polo Club Rugby, som siden tapte finalen mot Foxhunters Hurlingham. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplassen og begge de tapende semifinalistene har senere blitt tildelt bronsemedaljer. Spillerne på laget var Guillermo Hayden Wright og de tre mexicanske brødrene Manuel, Eustaquio og Pablo de Escandón y Barrón. == OL-medaljer == 1900 Paris - Bronse i polo Blandet lag (ZZX) == Eksterne lenker == (en) Guillermo Hayden Wright – Olympedia (en) Guillermo Hayden Wright – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Guillermo Hayden Wright – databaseOlympics.com (arkivert)

Guillermo Hayden Wright (født 1872 i Guayaquil i Ecuador, død 1949) var en mexicansk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_fotball_for_kvinner_2023

2023-02-04

VM i fotball for kvinner 2023

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Australia', 'Kategori:Fotball på New Zealand', 'Kategori:Fremtidige sportsarrangementer', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2023', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Australia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap på New Zealand', 'Kategori:VM i fotball for kvinner']

VM i fotball for kvinner 2023 blir det 9. offisielle verdensmesterskapet i fotball for kvinner, og blir avholdt i Australia og New Zealand. Datoene er ikke fastlagt men skal avholdes innenfor tidsrommet 10. juli og 20. august 2023. FIFA, som arrangerte mesterskapet, valgte stillehavslandene som arrangør framfor Colombia, som var eneste offisielle motkandidat. Det er første gang et VM i fotball blir arrangert i to land som er medlem av forskjellige kontinentalforbund. Det er også det første seniormesterskap i fotball på verdensbasis som blir arrangert av et medlem av Oceania Football Confederation. Imidlertid har både Australia og New Zealand arrangert ungdoms-VM for menn, og New Zealand arrangerte U17-VM for kvinner i 2008. Mesterskapet er planlagt utvidet til 32 lag, det samme antall som skal delta i VM i fotball for menn 2022.

VM i fotball for kvinner 2023 blir det 9. offisielle verdensmesterskapet i fotball for kvinner, og blir avholdt i Australia og New Zealand. Datoene er ikke fastlagt men skal avholdes innenfor tidsrommet 10. juli og 20. august 2023. FIFA, som arrangerte mesterskapet, valgte stillehavslandene som arrangør framfor Colombia, som var eneste offisielle motkandidat. Det er første gang et VM i fotball blir arrangert i to land som er medlem av forskjellige kontinentalforbund. Det er også det første seniormesterskap i fotball på verdensbasis som blir arrangert av et medlem av Oceania Football Confederation. Imidlertid har både Australia og New Zealand arrangert ungdoms-VM for menn, og New Zealand arrangerte U17-VM for kvinner i 2008. Mesterskapet er planlagt utvidet til 32 lag, det samme antall som skal delta i VM i fotball for menn 2022. == Kvalifisering == === Kvalifiserte lag === == Gruppespillet == Alle klokkeslett er oppgitt etter lokaltid. Klokkeslett i parentes er oppgitt etter norsk tid (UTC+02:00). === Gruppe A === === Gruppe B === === Gruppe C === === Gruppe D === === Gruppe E === === Gruppe F === === Gruppe G === === Gruppe H === == Sluttspillet == Alle klokkeslett er oppgitt etter lokaltid. Klokkeslett i parentes er oppgitt etter norsk tid (UTC+02:00). === Åttedelsfinaler === === Kvartfinaler === === Semifinaler === === Bronsefinale === === Finale === == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for sportsdatabaser i Wikidata

Kvalifiseringen til VM i fotball for kvinner 2003 hadde 99 deltakende land som kjempet om 15 plasser (Kina var garantert plass som opprinnelig vert, enda mesterskapet ble flyttet til USA. USA måtte imidlertid kvalifisere seg).

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_OL

2023-02-04

Norge under OL

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:OL-relaterte lister']

Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL. Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.

Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL. Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994. == Medaljeoversikter == === For hver sport === ==== Sommer ==== ==== Vinter ==== ██ Ledende i den idretten Tabellen inneholder to sølv og en bronsemedalje vunnet i kunstløp i Sommer-OL 1920 i Antwerpen. == Se også == Gullklubben – Norske Olympiavinneres Klubb Liste over norske mestvinnende vinterolympiere Liste over norske mestvinnende sommerolympiere == Referanser == == Litteratur == Norge i OL: om norske bragder i OL, om olympiske tradisjoner, om norsk olympisk arbeid, Norge i den olympiske bevegelse. Rud: Komiteen. 1993. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.] == Eksterne lenker == Norges OL-statistikk på Olympedia.org List of Norway's Medals in each Olympic Games hos olympiandatabase.com Norway at the Winter Olympics hos topendsports.com «How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 «Why Norway Is So Good At The 2018 Winter Olympics» Time.com, 25. februar 2018 «Why Norway has won more Winter Olympics medals than any country» Washingtonpost.com, 9. februar 2018

Mexico under Sommer-OL 1900. Tre sportsutøvere fra Mexico, alle menn, deltok i en gren, polo, under de andre olympiske leker 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/Donau

2023-02-04

Donau

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:29°Ø', 'Kategori:45°N', 'Kategori:47°N', 'Kategori:48°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Donau', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Donau (bairisk: Dóaner; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea) er Europas nest lengste elv, etter Volga, og den lengste innen Den europeiske union. Elven er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges. Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet. Elven krysser ti land, flere enn noen annen, og de fire hovedstedene Beograd, Bratislava, Budapest og Wien ligger ved dens bredd.

Donau (bairisk: Dóaner; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea) er Europas nest lengste elv, etter Volga, og den lengste innen Den europeiske union. Elven er den eneste av de store europeiske elvene som renner fra vest mot øst. Elvens lengde er 2 845 eller 2 888 kilometer, avhengig av hvilken kildeelv som velges. Donaus utspring er i Schwarzwald i Tyskland og den renner deretter igjennom slettene i Schwaben og Niederbayern, de nordlige For-Alpene og den pannoniske sletten. Etter Jernporten fortsetter elven mellom det rumenske landskapet Valakia i nord og den bulgarske donausletten i sør, til den munner ut i det brede Donaudeltaet ved Svartehavet. Elven krysser ti land, flere enn noen annen, og de fire hovedstedene Beograd, Bratislava, Budapest og Wien ligger ved dens bredd. == Navn og etymologi == På latin var Donau kjent som Danubius, Danuvius og Ister. Det latinske navnet Dānuvius er en av en rekke gammeleuropeiske elvenavn hentet fra proto-indoeuropeisk *dānu. Andre elvenavn av samme rot er Don, Donets, Dzvina/Düna, Dysna, Dnepr og Dnestr. På rigvedisk sanskrit betyr dānu «dråpe», «væske»; på avestisk betyr det samme ordet «elv». I Rigveda fremtrer Dānu én gang som Vrtras mor. Det er mulig at dānu på skytisk, som på avestisk, var et generisk ord for «elv»; Dnjepr og Dnjestr, fra Danapris og Danastius, antas å være respektive videreføringer av skytisk *dānu apara – «fjern elv», og *dānu nazdya- – «nær elv». Elvens nedre løp (en vanlig betegnelse på strekningen nedenfor Jernporten) ble også kalt Hister eller Ister; enkelte romerske byer langs nedre Donau bar tilleggsbetegnelsen ad Istrum, for eksempel Nicopolis ad Istrum. Alle moderne språk som snakkes i Donaus nedbørsfelt har navn som er avledet fra det latinske Dānuvius: tysk: Donau; bayersk: Doana; jiddisk: דוניי, Duney; schlesisk: Důnaj; høysorbisk: Dunaj; slovakisk: Dunaj; ungarsk: Duna; kroatisk: Dunav; serbisk og bulgarsk: Дунав, Dunav; rumensk: Dunărea; romani: Dunaja; ukrainsk: Дунай, Dunai. For antikkens grekere var elven kjent som Istros, Ἴστρος, et låneord fra et trakisk/dakisk navn som betyr «sterk», «rask» (jamfør Sanskrit iṣiras, «rask»). Det greske navnet på Donau blir av Hesiod brukt som navnet på Okeanos' og Tethys' sønn. Istros føres også tilbake til det keltiske ordene ys («rask») og ura («vann», «elv»). Det dakiske/trakiske navnet var Donaris for øvre Donau, og Istros for nedre Donau. Det trakisk-frygiske navnet var Matoas, «lykkebringeren».Det latinske navnet er hankjønnsord (maskulinum, jamfør navnet på Rhinen, Rhenus Pater – «fader Rhinen»). Det tyske Donau (tidlig nyhøytysk: Donaw, Tonaw; middelhøytysk: Tuonowe) er femininum, da det har blitt omtolket til å inneholde suffikset -ouwe – «våtmark». == Geografi == === Befolkning, byer og stater i nedbørfeltet === Donaus nedbørfelt utgjør mer enn 801 463 kvadratkilometer og er dermed Europas nest største etter Volga. Det omfatter store deler av det sørlige Mellom-Europa og Sørøst-Europa. Nedbørfeltet berører 20 ulike stater og omfatter en befolkning på 81 millioner mennesker. Elven renner gjennom fire hovedsteder: Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. I elvens nedbørfelt finner man seks millionbyer. Av disse ligger Wien, Budapest og Beograd direkte til elven. De øvrige er München, Sofia og București. Fra kilden i Schwarzwald til elven når Svartehavet berører Donau direkte territoriet til 10 stater. Seks av disse statene, Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Serbia og Romania har Donau som innlandselv og delvis også grenseelv. For ytterligere fire stater, Kroatia, Bulgaria, Moldova og Ukraina er Donau en ren grenseelv. 1071 kilometer eller 37 % av Donau danner riksgrenser. Nedbørfeltet omfatter deler av territoriet til ytterligere 10 stater som er uten direkte forbindelse med elven. Det dreier seg om Slovenia, Montenegro, Albania, Bosnia-Hercegovina, Nord-Makedonia, Kosovo, Italia, Sveits, Tsjekkia og Polen. === Nedbørfeltets yttergrenser === Savas nedbørfelt rommer fire stater uten direkte tilknytning til Donau. Sava oppstår vest i Slovenia ved sammenløpet av to elver ved Radovljica. Lim som også hører til Savas nedbørfelt, har sitt utspring i grenseområdet mellom Albania og Montenegro, og utgjør Albanias eneste nedbørfelt som drenerer til Svartehavet. Herfra renner den gjennom Montenegro, og over grensen til Bosnia-Hercegovina hvor den munner ut i Drina like før Visegrad. Drina har sitt utløp i Sava i det nordøstlige hjørnet av Bosnia-Hercegovina. Nord-Makedonias tilknytning til Donau starter helt nord i landet med Binačka Morava (her kalt Golema, lenger nedstrøms kalt Južna Morava). Binačka Morava renner inn i Kosovo for så å vende østover og inn i Serbia og deretter fortsette med navnet Južna Morava. Ved Stalac løper elven sammen med Zapadna Morava og blir da Velika Morava som munner ut i Donau øst for Smederevo. I landsbyen Toblach i Sør-Tirol, Italia finnes kilden til Drava som også er sideelv til Donau. Elvens utløp er ved Osijek i Kroatia. Sveits’ forbindelse til det danubiske systemet har sitt utgangspunkt i Malojapasset i kantonen Graubünden hvor man finner kilden til Donaus sideelv Inn. Tsjekkia knyttes til Donaus nedbørfelt ved flere elvesystemer som alle ender opp i Morava. Morava har sitt utløp ved Devin-Bratislava. Polens forbindelse med Donau har utgangspunkt i elven Svarte Orava i Karpatene, vest for Tatrafjellene. Ved sammenløpet med Hvite Orava i Slovakia, dannes Orava som igjen munner ut i Váh. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno. (Kilde: Ty. Wikipedia/Donaukommisjonen, Budapest, januar 2000 til mars 2004) === Sideelver === Den lengste sideelven til Donau er Tisza. Ytterligere seks sideelver har en lengde på mer enn 500 kilometer: Prut, Sava, Drava, Olt, Siret og Inn. Tisza, Sava og Drava munner ut i det sørlige pannoniske bekkenet (Serbia og Kroatia). Prut og Siret munner ut i Romania like før Donaudeltaet ved Galați. Nord for Alpene er Inn den eneste av Donaus sideelver som er lengre enn 500 km. Når man derimot tar utgangspunkt i middelvannføringen til sideelvene, gir det delvis et annet bilde. Således har Prut, som er den nest lengste sideelven, omtrent en like stor middelvannføring som Velika Morava, som ikke engang er halvparten så lang. Inn har omtrent like stor middelvannføring som den tre ganger så lange Tisza. Den av Donaus sideelver med størst middelvannføring er Sava. De fleste av de større sideelvene har sine utspring i Karpatene, i de slovakiske fjellene, på Balkanhalvøya og øst i Alpene. === Tyskland === ==== Striden om kilden ==== Donau oppstår som geografisk navn ca. 1,4 km øst for Donaueschingen, hvor de to elvene Brigach og Breg flyter sammen. Herav uttrykket «Brigach und Breg bringen die Donau zuweg» – Brigach og Breg bringer Donau i vei. Donaubekkens utspring i Donaueschingen blir gjerne kalt Donaus offisielle kilde. Andre holder elven Bregs utspring i Furtwangen som Donaus egentlige kilde. Donau har uansett tilfelle sitt utspring i Schwarzwald og sitt utløp i Svartehavet. Det finnes derfor ingen tilsvarende strid om tilnavnet Den svarte elven. ==== Naturen langs den tyske ruten ==== Den tyske Donau, fra kilden til grensen mot Østerrike, er 687 kilometer lang og dermed den tredje lengste elven i Tyskland. Elvens kilde ligger i delstaten Baden-Württemberg og fortsetter videre inn i Bayern på grensen mellom Ulm og Neu-Ulm. Den øverste delen av elven flyter igjennom Baar (landskap) og kalles da gjerne ”unge Donau” (Junge Donau). Deretter møter den karakteristiske daler og pass i den schwabiske del av Jurafjellene. Et særlig fenomen er at deler av elveleiet tørker ut deler av året (Donauversickerungen). Beuron utgjør sentrum i Naturpark Obere Donau (Schwabisk Alb). Etter Sigmaringen åpner landskapet mot sør seg mot høysletten Oberschwaben eller Schwäbisches Oberland som strekker seg helt til Bodensjøen. Mellom Weltenburg og Kelheim skjærer elven seg gjennom et fjellpass (Weltenburger Enge). Langs elvebredden reiser det seg karakteristiske bergknauser. Kelheim ligger 2415 km fra nullpunktet i Sulina. Herfra er det mulig å trafikkere Donau med større skip helt til Svartehavet. Ved Kelheim utløper også Altmühl i Donau. De siste 34 km er Atlmühl kanalisert for å utgjøre en del av Main-Donaukanalen. Kanalen går nordvest via Nürnberg til Bamberg hvor den påtreffer Main. Dermed er det mulig å ferdes på kjøl fra Svartehavet til Nordsjøen. Passau kalles gjerne de tre elvers by (Dreiflüssestadt). Fra venstre bredd kommer Ilz med sitt svarte vann fra myrområdene i Bayerischer Wald. Like nedenfor kommer fra høyre side Inn med sin grønnfargete strøm. I noen kilometer er dermed den blå Donau trefarget (grønn/blå/svart). Det påfallende er at Inns grønne vann trenger de øvrige vannmassene til side. Dette har sammenheng med at Inn ofte har en sterk vannføring, men også at Inn er grunnere enn Donau (Inn: 1,90 meter, Donau: 6,80 meter). I snøsmeltingen fører Inn fem prosent mer vann enn Donau, mens Donau likevel har den mest stabile vannføring og overveiende også den største, fra oktober til april. ==== Sideelver langs den tyske ruten ==== Donaus sideelver langs høyre bredd er Iller (Neu-Ulm), Lech ved Marxheim (øst for Donauwörth), Isar ved Deggendorf og Inn i Passau. Langs venstre bredd er de største elvene Wörnitz i Donauwörth, Altmühl ved Kelheim, Naab og Regen ved Regensburg. Også en rekke mindre elver renner ut i Donau, som for eksempel Riss, Roth, Grosse Lauter, Blau, Günz, Brenz, Mindel, Zusam, Schmutter, Paar, Abens, Grosse Laber, Vils og Erlau. Ranna har sitt utspring i Tyskland, men munner ut i Østerrike. ==== Byer langs den tyske ruten ==== Byer av betydning langs den tyske delen av Donau er bl.a. Donaueschingen, Tuttlingen, Sigmaringen, Ulm, Neu-Ulm, Günzburg, Donauwörth, Ingolstadt, Kelheim, Regensburg, Straubing, Deggendorf og Passau. ==== Byggverk langs den tyske ruten ==== Betydelige byggverk langs den tyske ruten er klosteret (med rang av erzabtei) i Beuron, Hohenzollernes slott i Sigmaringen og den gotiske klosterkirken i Ulm (Ulmer Münster) med verdens høyeste kirketårn (161,6 meter). Ovenfor Kelheim ligger ved høyre bredd det store klosteret Weltenburg og noe lenger ned på venstre bredd, Befrielseshallen (Befreiungshalle) reist på en høyde over byen. Regensburg er kjent for gamlebyen med domkirken, bydelen Stadtamhof og for Steinerne Brücke som binder bydelene sammen. Bemerkelsesverdig er også Walhalla ca. åtte kilometer øst for Regensburg og endelig St. Stephansdomen i Passau. === Østerrike === Donau spiller en sentral rolle i Østerrikes historie og kultur. Dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som omfattet omtrent 1 300 kilometer av Donaus løp, ble gjerne omtalt som «Donaumonarkiet». Østerrikes vassdrag renner i det alt vesentlige ut i Donau og dermed Svartehavet. Bare området i delstaten Vorarlberg har sine vassdrag rettet mot Rhinen. Et meget lite område nordvest i Niederösterreich (Waldviertel) dreneres ut i Lainsitz, videre i Vltava og Elben og til slutt i Nordsjøen. Elvene i en liten del av Mühlviertel i Oberösterreich har også retning direkte mot Vltava.Like etter Passau ligger den tysk-østerrikske grensen, og ca. 50 kilometer deretter følger Schlögener Schlinge, hvor elven endrer sitt løp 180 grader. Etter ca. 70 kilometer følger Linz, Østerrikes tredje største by og anlagt på begge sider av Donau. Deretter følger Mauthausen, Enns og Grein. Byen Melk med det store klosteret (Stift Melk) er inngangen til Wachaudalen. Wachau strekker seg videre forbi Dürnstein til Krems og deretter gjennom slettene til Tulln. Hovedstaden Wien ligger nær Donau. For å hindre virkningene av oversvømmelser av Donau er elven i betydelig grad regulert, blant annet gjennom Donauinsel. Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR) har sete i Wien. Etter Wien passerer elven nasjonalparken Donau-Auen før den når middelalderbyen Hainburg an der Donau, umiddelbart før grensen mot Slovakia. Viktige sideelver i Østerrike er Inn (høyre, ved den tyske grensen), Aist (venstre), Traun (høyre), Enns (høyre), Ybbs (høyre), Traisen (høyre), Kamp (venstre), Wien (høyre), Schwechat (høyre). Langs den østerrikske ruten ligger elleve kraftverk i Donau. === Slovakia === Ved Devín møter Donau sideelven Morava og samtidig Østerrikes grense mot Slovakia. Bratislava, som er hovedstaden i Slovakia, følger umiddelbart deretter. De påfølgende 15 kilometer renner Donau med slovakisk territorium på begge sider inntil Ungarn dukker opp på høyre bredd. Før grensen mot Ungarn forgrener Donau seg til Lille Donau (Malý Dunaj) på venstre side. Mellom Donau og Lille Donau dannes Kornøya (Žitný ostrov), den største øya i noen europeisk elv. Lille Donau løper i det slovakiske landskapet gjennom tallrike buktninger til den ved Kolárovo renner ut i Váh, den største slovakiske elv etter Donau. Váh har sitt utløp i Donau ved Komárno. Andre slovakiske elver som munner ut i Donau er Hron ved Stúrovo og Ipeľ (ungarsk Ipoly) ved Szob. === Ungarn === Donau danner deler av den slovakisk-ungarske grensen. Ved den slovakiske landsbyen Čunovo, deler Donau seg også mot høyre og danner sidegrenen Mosoni-Duna og elveøya Szigetköz. Mosoni-Duna styrer etter kort tid inn i ungarsk territorium. Ved Mosonmagyarovar tar Mosoni-Duna opp i seg Leitha som har sitt utspring i Østerrike. Videre nedover Mosoni-Duna ligger industri-, handels- og universitetsbyen Győr, hvor elven også tar opp i seg Raab. Videre fra Győr fortsetter Mosoni Duna i østlig retning inntil den igjen forenes med Donau. Mellom Komárom og den slovakiske tvillingbyen Komárno hvor Váh treffer Donau, er det broforbindelse. Videre nedover elven påtreffes Ungarns tidligere hovedstad Esztergom med den enorme Esztergomkatedralen. Esztergom innleder det meget vakre partiet av Donau som går under navnet Donaukneet. Maria Valeria-broen knytter forbindelse til Stúrovo på motsatt side. Ved Szob på venstre bredd munner Ipoly (slovakisk Ipeľ) ut og Donau forlater statsgrensen for deretter å bli ungarsk på begge sider. Langs venstre bredd hever Börzsöny-fjellene seg over elven og på høyre Visegrádfjellene. Ved Visegrád bøyer Donau seg 90 grader mot sør og former dermed selve Donaukneet. Herfra renner elven rett sørover i ca. 500 kilometer. På omtrent samme sted deler elven seg i to og fortsetter på hver side av Szentendreøya (Szentendresiget) helt til den når Budapest. Byer av betydning er Vác på venstre og Szentendre på høyre side av øya. Budapest er Ungarns hovedstad og med sine 1,8 millioner innbyggere den største langs elven. Etter manges oppfatning er den også den vakreste. Donau er på dette punktet mellom 400 og 500 meter bred. Budapest er anlagt på begge sider av elven, for øvrig som den siste med slik beliggenhet før Donau når Svartehavet. Lengst sør i Budapest forgrener elven seg ved at Rackeve-Duna trenger inn i landskapet mot venstre. De to elvenes parallelle løp danner Csepeløya inntil de igjen forenes ved Rácalmás. Etter å ha passert tallrike mindre byer som Dunaujvaros, Baja, Dunaföldvár, Paks og Kalocsa, forlater Donau kort etter Mohács, det ungarske territoriet. === Kroatia === Med 137 kilometer samlet lengde har Kroatia, etter Moldova og Ukraina, den korteste delen av Donau. Den kroatiske Donau begynner like ovenfor Batina, rett vest for trerikshjørnet mellom Kroatia, Ungarn og Serbia. Grensen følger deretter mer eller mindre elvens løp til den når Ilok og Backa Palanka på serbisk side. Underveis i Kroatia passerer elven naturparken Kopački rit. Drava danner parkens sørlige grense fra Osijek og ca. 20 kilometer til elvens munning ut i Donau. Den viktigste byen langs den kroatiske delen av Donau er Vukovar, som fikk store skader i krigen mot Serbia. === Serbia === Fra Batina er Donau grense mellom Kroatia (høyre bredd) og Serbia (venstre bredd). Etter broen mellom Bačka Palanka og den kroatiske byen Ilok fortsetter Donau mot øst og får serbisk territorium på begge sider. Etter en kort strekning når Donau Novi Sad på venstre bredd. Byen er hovedstaden i den autonome serbiske provinsen Vojvodina. Festningen Petrovaradin på motsatt side, fremstår som et markert landemerke. Broene i Novi Sad ble under Kosovokrigen i 1999 ødelagt av NATO. En pongtongbro over elven løste midlertidig transportbehovet over elven. Da broen kun ble åpnet for skipstrafikk en gang per tredje uke, utgjorde den likevel et betydelig hinder for skipstrafikken. Frihetsbroen over Donau ble gjenåpnet 11. oktober 2005. Etter ytterligere 75 kilometer når Donau Beograd ved Savas utløp. Byen er med sine 1,57 millioner innbyggere den tredje største langs Donau og med sin 7000 års historie et av de eldste bebodde steder langs elven. Byens sentrum er den veldige festningen Kalemegdan som troner over Saves munning. Langs den videre veien gjennom Serbia passerer Donau på venstre side industribyen Pančevo, utløpssted for Timiș. Videre ca. 40 kilometer nedover elven ligger Smederevo festning på den høyre siden. Festningen og byen omkring var i en periode av middelalderen hovedstad i Serbia. Deretter følger etter ca. 10 kilometer utløpet til Velika Morava. Snart blir Donau Serbias grense mot Romania. På høyre bredd ligger øya Ostrovo mellom elvens hovedleie og Srebrnosjøen. Videre passeres på høyre side ruinene av Golubac festning. Donaus videre løp fortsetter inn i en trang slukt kjent som Jernporten, hvor elven på det smaleste er 150 meter. Demningene Djerdap 1 og 2 er de betydeligste byggverk i området i nyere tid. Den serbiske siden omfattes av Djerdap nasjonalpark. === Romania === Mer enn en tredel av Donau, nærmere bestemt 1075 kilometer ligger til Romania. Her kalles elven Dunărea. Den rumenske delen av Donau begynner sørvest for Banatfjellene. Etter Orșova bryter Donau igjennom Jernporten like før den passerer Drobeta-Turnu Severin. Elven gjør da en sving sørover til et stykke forbi Calafat for deretter å fortsette i østlig retning. Donau er grenseelv med Bulgaria i ca. 500 kilometer. Mellom Calafat og Vidin på bulgarsk side går det ferge som skal erstattes med Calafat-Vidinbroen i løpet av 2010. Sideelven Jiu møter Donau ca. 75 km etter Calafat. Like etter kommer byen Bechet med fergeforbindelse til Orjakhovo på bulgarsk side. Videre langs den rumenske bredden finnes byene Dăbuleni, Corabia, Turnu Măgurele (ved utløpet av Olt), Zimnicea, Giurgiu (bro til Ruse), Oltenita (ved utløpet av Argeș). Etter å ha passert den bulgarske byen Silistra bøyer elven nordover og inn på et rent rumensk territorium. Omtrent på samme sted deler den seg i to løp, med det østlige løpet som det bredeste. Denne bredeste og østligste elvearmen går langs relativt tynt befolkete områder til den når Cernavodă. Her finnes Cernavoda kjernekraftverk og byen er startpunkt på Donau-Svartehavskanalen. Lengre nord passerer elven Hârșova på høyre side. Den venstre elvearmen – Bratul Borcea – møter først byen Călărași og deretter Fetesti. Sideelven Ialomita munner ut i Bratul Borceas venstre bredd fire kilometer lengre nord. Umiddelbart før Giurgeni-Vadu Oiibroen møtes de to elvearmene igjen til ett elveløp. Videre nordover passerer Donau de store byene Brăila og Galați langs venstre bredd, den sistnevnte ved utløpet av Siret. Deretter vender elven igjen i østlig retning, idet den runder Macinfjellene idet nordlige Dobrudsja. Donau blir da en meget kort strekning grense mot Moldova for deretter å bli Romanias grense mot Ukraina. Etter den historiske byen Isaccea deler elven seg igjen i to, men denne gang for aldri mer å bli samlet. Herfra sprer elven seg i Donaudeltaet. Kiliaarmen bøyer av mot nord i retning av de ukrainske byene Izmail og Kilia, og er grenseelv mot Ukraina til den når Svartehavet. Hovedløpet av Donau går videre mot Tulcea. Like etter Tulcea deler elven seg nok en gang i to, denne gang i Sulinaarmen og Sankt Georgarmen. I Sulina finnes Donaus offisielle nullpunkt og utløpssted i Svartehavet. === Bulgaria === Donau danner Bulgarias grense mot Romania. Dette innebærer at Donau alltid har Bulgaria på sin høyre side. Ved Svisjtov når elven sitt sørligste punkt på strekningen fra kilden til Svartehavet. Etter Silistra forlater Donau Bulgaria og renner nordover på rumensk territorium. Landskapet fra elven Timok ved grensen til Serbia, til Svartehavet kalles Den donauske slette i Bulgaria. Sju bulgarske provinser med tilsammen ca. 1,5 millioner innbyggere grenser til elven: Vidin, Montana, Vratsa, Pleven, Veliko Tarnovo Ruse og Silistra. Donau er den eneste elven i Bulgaria som kan nyttes som transportvei. Viktige byer og havner langs bredden er Vidin, Lom, Orjakhovo, Nikopol, Belene, Svisjtov, Ruse, Tutrakan og Silistra. Langs den nesten 500 kilometer lange strekningen finnes bare to broer. Vennskapsbroen Giurgiu-Ruse har siden 1954 forbundet Ruse med den rumenske byen Giurgiu. Calafat-Vidinbroen ble fullført i 2012 og ventes åpnet i 2013. Det er fergeforbindelse fra Orjakhovo til Bechet og fra Silistra til Călărași. Sideelver fra vest mot øst er bl.a. Timok, Lom, Ogosta, Iskăr, Vit, Osam, Jantra og Rusenski Lom. === Moldova === Moldovas bredd langs Donau er den korteste av alle tilgrensende stater. Inntil 1999 besto landets grense mot elven kun av 340 meter ved utløpet av Prut ved Giurgiulești. Etter et makeskifte med Ukraina er strekningen forlenget til 570 meter. Utbyggingen av havnen i Giurgiulești er omstridt sett fra et naturvernsynspunkt. === Ukraina === Etter å ha tatt opp i seg Prut i det moldaviske hjørnet, fortsetter Donau som grenseelv mellom Romania og Ukraina. Ukrainske byer langs Donau er Izmail, Kilia og Vilkove hvor Bystryjkanalen begynner. Elven sprer seg i Donaudeltaet som omfatter 4178 km² hvorav ca. 668 km² ukrainsk område og munner endelig ut i Svartehavet. == Geologi == Selv om den øverste delen av Donau i dag er mindre enn Rhinen, er Donau geologisk langt eldre en sistnevnte. Rhinen kan gjerne karakteriseres som Donaus konkurrent i den delen av nedbørfeltet som omfatter dagens Sør-Tyskland. Dette fører til visse særlige forhold. === Elvens opprinnelige løp === Rhinen er den eneste elv i Alpene som renner i nordlig retning, mot Nordsjøen. Dermed tar den opp i seg vannet nord for det europeiske hovedvannskillet. Dette vannskillet deler med en usynlig linje deler av Sør-Tyskland. Inntil Saaleistiden (nest siste istid for 188 000 år siden) begynte Rhinen ved den sørvestlige spissen av Schwarzwald. Vannet fra Alpene som i dag renner ut i Rhinen, ble transportert med ur-Donau mot øst, som inntil Saaleistiden rant ut i det vi i dag kaller Altmühl (Altmühldonau) og i Willheimer Trockental langs ruten Willheim-Dolnstein-Eichstätt-Beilngries-Riedenburg. De uttørkede sluktene i dagens Fränkische Alb er deler av leiet for disse tidligere elvene, som var vesentlig større enn dagens Donau. Etter dannelsen av den forsenkningen som i dag utgjør Rhinens øvre leie, endret imidlertid det meste av vannet fra Alpene retning og forsyner i dag Rhinen. === Dagens situasjon med «Donauversickerungen» === Deler av Donaus vannføring foregår allerede i dag gjennom de porøse kalksteinene i Schwäbische Alb til de dypere deler av Rhinen. Dette underjordiske vannet vil spise seg mer og mer inn i kalksteinen, og det antas derfor at Donaus overflatevann i disse områdene på et tidspunkt vil fullstendig forsvinne inn i Rhinen. Mellom Immendingen og Möhringen forsvinner en stor del av Donaus vann ned i grunnen og renner gjennom hulrom i såkalt karstkalkstein til Aachtopf mer enn 14 km unna, hvorfra vannet renner videre til Bodensjøen og deretter ut i Rhinen. Ved lite vann kan elven gå tørr, og elveleiet blir helt tørt (Versickerungen). Donau blir da kun tilført vann fra de små elvene Krähenbach i Möhringen og Elta. Ettersom disse tørkeperiodene har tiltatt de siste tiårene, blir en del av Donaus vann ledet forbi tørkestedene gjennom en tunnel. Tunnelen og den tilhørende demningen er lagt ved utkanten av Immendingen, mens selve tunnelen fører til Möhringen. Ytterligere en Donauversickerung som gir vanntilførsel til Aachtopf, finnes ved Fridingen an der Donau. == Historie == === Grekerne === I det sjuende århundre før Kristus tok grekerne seg opp elven. De hadde kommet fra Svartehavet over byen Tomis, dagens Constanța. Deres oppdagelsesreise endte imidlertid ved Jernporten. Elvestrømmen stanset de greske skipene fra å dra videre forbi det som i dag er grensen mellom Serbia og Romania. Det nedre løpet kalte grekerne for Istros, mens elveløpet ovenfor var ukjent for dem. === Romerne === Navnet Istros kom deretter i bruk blant antikkens romere. Romerne kalte elvens løp ovenfor Jernporten for Danuvius og det var samtidig navnet på romernes egen gud knyttet til elven. Donau utgjorde fra et punkt vest for Regensburg og videre nedover elven, romerrikets grense mot folk og stammer i nord (Donaulimes). Egentlig var det ikke tale om en limes som er en fastlandsgrense, men en ripa, det vil si en elvegrense. Langs denne grensen ble det stasjonert legioner og festningsverker. Samtidig var elven ferdselsvei for både tropper og forsyninger til bosettingene langs elven. Donaulimes var med enkelte avbrudd intakt fra år 37 til keiser Valentinian den førstes regjeringstid (364–375). Romernes keiser Trajan vernet om rikets grenser og en av hans utfordringer var de krigerske dakerne under ledelse av Decebalus. Dakerne bebodde deler av dagens Romania. De dakiske krigene foregikk fra 101 og 102 fra 106-107. Trajansbroen ble bygget fra 103 til 105 ved garnisonsbyen Drobeta idag Drobeta Turnu Severin ved Jernporten. Broen inspirerte senere til konstruksjonen av Steinerne Brücke i Regensburg. Kampene ved Donau og romernes kryssing av elven er skildret med illustrasjoner på Trajanssøylen i Roma. Trajan bekjempet dakerne, og provinsen Dacia ble deretter etablert. Dacia omfattet Siebenbürgen (Transilvania) og besto til 271. En 40 meter høy Decebalusstatue hugget inn i fjellet ved Orsova i Romania ble fullført i 2004. === Magyarene === I det niende århundre var Donau atkomst for de asiatiske magyarene. Magyarene vandret fra sitt urhjem Magna Hungaria (området mellom Volga, Kama, Bjelaja og Ural) til Levedia ved elvene Don og Volga, hvor de var med i Khazarenes statsdannelse, deretter til Etelköz (steppeområdet mellom Dnepr, Dnestr og Svartehavet) og til slutt, i år 896 i Karpatbekkenet. Der slo de seg sammen med den slaviske befolkning på stedet og dannet i løpet av de kommende 150 til 200 årene dagens ungarske nasjon. === Det første korstoget === Godfred av Bouillon var en av lederne for det første korstoget mellom 1096 og 1099. Godfred førte troppene sine langs Donau fra Regensburg til Beograd. === Tyrkerne === I det femtende århundre rykket den tyrkiske hæren fremover langs Donau på sitt felttog gjennom Sørøst-Europa. Elven gjorde det mulig for tyrkerne å forflytte seg raskt fremover. Omkring 1440 var de kommet 2000 kilometer fra elvens munning og innledet det første slaget om Beograd. Beograd falt imidlertid ikke før 1521. Få år senere, i (det første) slaget ved Mohács 1526 seiret den osmanske hæren over den ungarske kongen. Kong Ludvig II falt under slaget, noe som igjen førte til at Ungarn ble innlemmet i det habsburgske Østerrike. Dette var kimen til det såkalte Donaumonarkiet. I 1529 sto tyrkerne utenfor Wien, men klarte aldri å erobre byen. Dermed var osmanenes ekspansjon langs Donau stanset. Etter slaget ved Mohács 1687 tapte tyrkerne litt etter litt sin innflytelse i området. Nest etter det østerrikske forble imidlertid Det osmanske riket lenge den mest betydningsfulle politiske faktoren i Sørøst-Europa. Dette varte inntil balkanområdene gikk tapt i den russisk-tyrkiske krigen 1768-1774. Donau var derfor ikke bare en militær og kommersiell hovedpulsåre, men også en politisk, kulturell og religiøs grense mellom Oksidenten og Orienten. === Donauschwaberne === Donauschwabere er et samlebegrep for tyske, men også franske, spanske og italienske utvandrere til øst i Mellom-Europa og Sørøst-Europa. Utvandringen foregikk i flere omganger fra slutten av 1600-tallet til andre halvdel av 1800-tallet. Kolonialiseringen av de områdene som tyrkerne hadde forlatt, ble planlagt av habsburgerne i Wien. Innvandrerne ble kalt schwabere av sine nye naboer, selv om mindre enn 10 % av dem kom fra Schwaben. En mulig årsak til dette er at ferden på Donau ofte begynte i Ulm. Transporten på elven foregikk gjerne på såkalte ulmkasser (tysk: Ulmer Schachtel). Dette var en flåte bygget kun for nedstrøms transport. Ved ankomst til bestemmelsesstedet ble materialene brukt som bygningsmaterialer eller brensel. Donauschwaberne oppsto som begrep i 1920, blant annet for å avgrense disse innvandrerne mot siebenbürgen-sakserne og de østerrikske landlerne som hadde en helt annen innvandringshistorie. Dessuten var bosettingsområdene som hadde tilhørt Østerrike-Ungarn, nå spredt på flere stater. Begrepet donauschwabere er derfor mest av alt et politisk og ikke et etnisk begrep. == Livet langs Donau == === Flora og fauna === I flere hundre kilometer passerer Donau flere landskaper og klimasoner og endrer dermed flere ganger sin karakter. Tilsvarende mangfoldig er flora og fauna langs elven. På tross av tallrike og tildels store menneskelige inngrep, er Donau i flere deler ennå meget rik på arter. Enkelte særlig viktige områder er vernet. Typiske treslag i våtmarksområdene langs Donau er sølvpoppel, langs de øvre deler av elven gråor og hvitpil. Hardere tresorter er smalbladask som forekommer fra Wien og nedstrøms. Videre finnes alm, vrangalm og sommereik. I selve Donau vokser wasserfalle (Aldrovanda vesiculosa) og blærerot. Til sammen finnes over 300 fuglearter langs elven som er en av de viktigste europeiske trekkveier. Flere områder langs Donau er viktige områder for overvintring, hekke- og hvileplasser. Støren gikk tidligere helt opp til Wien, men etter byggingen av demningene ved Jernporten er det ikke lenger mulig. Enkelte arter er endemiske som for eksempel donauniøye. Støttet av forsterkete landskapsvern og gjenvinning av naturområder i Donaus nedbørfelt har sjeldne fiskeslag fått bedre levevilkår fremfor alt i Tyskland og Østerrike. Slik ble den antatt utryddete hundefisken gjenoppdaget i 1992. Forøvrig finnes i elven bl.a. belugastør, karpe, maller, piggfinnefisker og donaulaks. Hjemmehørende langs Donau er også pattedyr som steinmår (Martes foina), mår, røyskatt, grevling, villkatt, bever og oter. I Donaudeltaet finnes bl.a. ilder, oter, steppeilder (Mustela eversmannii) og sisel (Spermophilus). Videre inneholder Donau tallrike amfibier og reptiler, herunder æskulapsnok, østlig smaragdfirfisle (Lacerta viridis), murfirfisle (Podarcis muralis), buorm, slettsnok og sandfirfisle, Hermanns landskilpadde (Testudo hermanni), maurisk landskilpadde (Testudo graeca ibera), og europeisk sumpskilpadde (Emys orbicularis) og endelig donau-kammolch (Triturus dobrogicus) en type salamander. === Større nasjonalparker og reservater === ==== Naturpark Obere Donau ==== Mellom Immendingen og Eringen løper elven gjennom Naturpark Obere Donau. De karakteristiske bergene hvor Donau bryter gjennom Schwäbische Alb hører til de få naturlig skogfrie områder med plantevekster i Tyskland. Da grunnen er svært tørr og temperaturen svinger sterkt, vokser det i dette området flere sterkt solhungrige planter, delvis fra istiden. Slik oppstår det i nasjonalparken en uvanlig kombinasjon av middelhavsflora, alpin- og tundrisk flora. Med sine nesten 750 plantearter, herunder flere utrydningstruete, er området et av de mest artsrike i Baden-Württemberg. ==== Nasjonalpark Donau-Auen ==== Nasjonalpark Donau-Auen er et av de største våtmarksområder langs noen elv i Mellom-Europa og ligger like utenfor Wien i retning Hainburg an der Donau. Den strekker seg fra Lobau som ligger innenfor Wiens grenser, til munningen av Morava og inneholder ca. 70 fiskeslag, 30 pattedyrslag og 100 fugleslag. Myndighetene hadde opprinnelig planlagt et kraftverk ved Hainburg. Dette kraftverket ville ha ødelagt våtmarkene som nå ligger innenfor parkens grenser. Demonstrasjoner og underskriftskampanjer i 1983-1984 førte til stans i planleggingen og nasjonalparken ble vedtatt i 1996. ==== Nasjonalpark Donau-Ipoly i Ungarn ==== Nasjonalparken Duna-Ipoly Nemzeti Park, omfatter Börsönyfjellene, Pilisfjellene, Visegrádfjellene, venstre bredd av elven Ipoly, Szentendreøya og venstre bredd av Donau i dette området med sentrum i Donaukneet. To tusen forskjellige plantearter og noen tusen dyreslag finnes i nasjonalparken, herunder den endemiske linplanten Piliser Lein (Linum dolomiticum). ==== Naturpark Kopački rit ==== Naturparken Kopački rit ligger hvor Drava munner ut i Donau. Det urørte sump-, myr- og våtmarksområdet er habitat for tallrike dyreslag og plantearter, herunder 260 fuglearter. I de tallrike bekker og innsjøer finnes 40 fiskelag. Naturparken er nominert til listen over UNESCOs verdensarven. ==== Spesial-naturreservat Deliblatska peščara ==== Naturreservatet Deliblatska peščara ligger i fylket Južni Banat i den autonome provinsen Vojvodina i Serbia. Det strekker seg fra Donau, sørkarpatene og elven Timiș og omfatter 30 000 hektar. Reservatet frembyr et øde sanddynelandskap med en unik orografi, flora og fauna for Europa og kalles i Serbia gjerne for Det europeiske Sahara. Ved begynnelsen av det nittende århundre ble sanddynene plantet med akasier og annen skog. I dag er mer enn halvparten av området skogbevokst og deler av det er jaktområde i sesongen. Sandbergene går mer enn 200 meter over havet og det stadige fargespillet fra plantenes blomstring gjør sanddynene attraktive for besøkende. ==== Djerdap ==== Djerdap nasjonalpark på serbisk side av Donau strekker seg over 100 elvekilometer fra byen Golubac til Tekija og dekker et område på totalt 63 680 hektar. Det karakteristiske ved nasjonalparken er de svære juvene kalt Jernporten som Donau flyter igjennom. Parken inneholder også viktige historiske minnesmerker som Golubac festning, Tabula Traiana og Lepenski Vir. ==== Srebarna naturreservat ==== Srebarna naturreservat nær byen Silistra i Silistra oblast i Bulgaria, er fra 1983 oppført på UNESCOs liste over verdens naturarv. ==== Biosfærereservatet Donaudeltaet ==== Biosfærereservatet Donaudeltaet i Romania og Ukraina er munningsområdet til Donau ved Svartehavet. Reservatet er 5 800 km² stort, bare munningsområdene til Volga og Kuban er større i Europa. Se hovedartikkel om Donaudeltaet ==== Planlagte vernetiltak ==== Ungarn og Kroatia undertegnet i september 2009 en erklæring om å starte arbeidet med vern av et stort område mellom Donau, Drava og Mur. Planen er å etablere et UNESCO-biosfærereservat på 6 300 kvadratkilometer som i tillegg til de to landene vil berøre Østerrike, Slovenia, Kroatia og Serbia. === Store økologiske inngrep === I likhet med andre elver har Donau vært gjenstand for en rekke store inngrep siden begynnelsen av den industrielle tidsalder. Kun 20 % av oversvømmelsesområdene som eksisterte i det nittende århundre, finnes fortsatt og kun halvparten av elveløpet kan i dag betegnes som ”naturlig”. Ved siden av forurensningen som følge av industri, landbruk, turisme og tilførsel av spillvann, så vel som regulering av demninger, kunstige innsjøer, kanaler etc er det fremfor alt de store prosjektene som påvirker naturen rundt Donau. Da likeledes ti stater, herunder noen av de fattigste land i Europa som Romania, Moldova og Ukraina prioriterer fremfor noe annet sine næringsmessige interesser langs elven, er det vanskelig å etablere et grenseoverskridende vern av elven. ==== Kraftverket Jernporten ==== I 1964 begynte det daværende Jugoslavia og Romania byggingen av et kraftverk mellom sørkarpatene og de serbiske Erzgebirge mot grensen mellom Romania og Serbia. Kraftverket var ferdig i 1972. Demningen med to sluser førte til dannelsen av en 150 kilometer lang innsjø og en hevning av vannspeilet med 35 meter. I tillegg til energiutvinningen ble også vannveien Donau bygget ut skipstrafikken fikk lettere vilkår gjennom sprengningen av strykene i elven. For å gi plass til dammen som rekker helt til Beograd, måtte fem landsbyer fraflyttes og øya Ada Kaleh ble satt under vann. Øya var bosatt av tyrkere siden 1669 og innbyggerne utflyttet til Tyrkia. Til sammen måtte 17 000 mennesker flytte og se sine boliger oversvømt av dammen. For miljøet har byggingen av demningen hatt følger, bl.a. ved at støren ikke lenger kan svømme opp Donau for å gyte. For å begrense de økologiske skadene er enkeltobjekter fra flora og fauna, så vel som geomorfologiske, arkeologiske og kulturhistoriske gjenstander, flyttet til to nasjonalparker og museer. Det er i Serbia Djerdap nasjonalpark som siden 1974 omfatter 63 608 hektar og i Romania Portile de Fier nasjonalpark som ble opprettet i 2001 og omfatter 115 655 hektar. ==== Gabčíkovo-Nagymaros ==== I Budapestavtalen av 16. september 1977 avtalte det daværende Tsjekkoslovakia og Ungarn byggingen av den store kraftverket Gabčíkovo mellom denne byen nær Bratislava og Nagymaros. Ungarske og delvis også østerrikske eksperter advarte mot utbyggingens miljømessige konsekvenser langs den slovakisk-ungarske grense så vel som for vannforsyningen av Budapest. Fra 1983 ble arbeidene forsinket og året etter ble Duna Kör (Donaukretsen) dannet. Denne miljøbevegelsen som av mange ble ansett som kimen til ”fløyelsrevolusjonen” i Ungarn, fant sterk støtte i befolkningen, 140 000 personer underskrev en protest mot kraftverket og i 1988 ble det arrangert en demonstrasjon som samlet 40 000 mennesker foran det ungarske parlamentet. På bakgrunn av de politiske rystelser i østblokken i 1989 trakk Ungarn seg etter press fra befolkningen ut av prosjektet. Den Tsjekkoslovakiske hhv fra 1993 den slovakiske regjeringen krevde gjenopptakelse av byggingen av kraftverket på et annet sted. Da Ungarn avslo ble landet i 1993 og på nytt i 1997 innklaget for den internasjonale domstolen i Haag med krav om gjennomføring av avtalen fra 1977. Domstolen har prinsipielt tatt stilling for at avtalen skal oppfylles, men det har ennå ikke skjedd. Forholdet anses å være en belastning på forbindelsene mellom Ungarn og Slovakia. ==== Havnen ved Giurgiulești ==== Byggingen av en havn med oljeterminal i Giurgiulești ble påbegynt i 1996 og fullført i 2006. Det er hevdet at anleggets plassering skaper en stor risiko for miljøskader i det nærliggende Donaudeltaet. ==== Bystryjkanalen ==== Den 27. august 2004 ble Bystryjkanalen i Ukraina gjenåpnet, men ble stengt to år senere som følge av manglende mudring. Ukrainas ønske om å gjenåpne kanalen for normal skipstrafikk er møtt med protester fra både nabolandet Romania og internasjonale miljøvernorganisasjoner som hevder at tiltaket vil kunne virke skadelig på miljøet i Donaudeltaet. Se hovedartikkel om Bystryjkanalen === Forurensningsulykker === ==== Cyanidutslippet ved Baia Mare ==== Se utdypede artikkel om Cyanidutslippet ved Baia Mare 200030. januar 2000 ble det ved et demningsbrudd sluppet ut store mengder cyanidholdig spillvann fra en dam ved en av gruvene. I tillegg til cyanid inneholdt utslippet en rekke tungmetaller, særlig kobber, men også bly, sink m.m. Flere elver ble kraftig forurenset. I elvene Sasar, Lapus, Someș og Tisza langt inn i Ungarn døde det meste av fisk og annet liv. Som følge av dette ble grenseverdiene for cyanid overskredet helt ned til Donaus munning i Svartehavet. ==== Giftutslippet i Ungarn 2010 ==== I byen Ajka i det ungarske fylket Vesprem og dermed innenfor Donaus nedbørfelt, kollapset i oktober 2010 en damvegg og utløste en flom av giftig rødt slam fra en aluminafabrikk. Se utdypende artikkel om Giftutslippet i Ungarn 2010 == Næringslivet langs Donau == === Vannressurser === ==== Drikkevann ==== Donau er en viktig drikkevannskilde for ca. 10 millioner mennesker. I Baden-Württemberg får vannverkene i området Stuttgart, Bad Mergentheim, Aalen og Alb-Donau-området dekket ca. 30 % av sitt behov fra Donau. Byer som Ulm og Passau får det meste av sitt drikkevann fra Donau. Derimot baserer Østerrike opptil 99 prosent av sitt drikkevann på grunnvann og kildevann og bare svært sjelden, for eksempel i tørkeperioder, blir vann hentet fra Donau. Det samme gjelder for Ungarn som henter 91 % av sitt drikkevann fra grunnvann. Også de andre statene langs Donaus midtre løp avstår på grunn av den sterke forurensningen å bruke vann fra Donau som drikkevann. Bare områder langs Donau i Romania hvor elven er blitt renere, forsyner seg i større grad av vann fra Donau, for eksempel Drobeta Turnu Severin og i donaudeltaet. ==== Vannkraft ==== Fem nabostater til Donau får nevneverdige deler av sin energi fra vannkraftverkene i Donau. Det gjelder Tyskland, Østerrike, Slovakia, Serbia og Romania. For de øvrige statene mangler det enten territorial kontroll for å kunne bygge egne kraftverk (Kroatia, Bulgaria og Moldova disponerer for eksempel kun over en av elvebreddene), vannkraftverk er ikke politisk gjennomførbare som i Ungarn, eller så egner elvens løp seg ikke til slike formål som for eksempel i Ukraina. I Tyskland ble de første kraftverkene bygget mot slutten av det 19. århundre, særlig i øvre Donau, men også som eksempel i Ulm. På denne strekningen gir imidlertid elven for lite energi til å bli av noen særlig betydning for området. Situasjonen for Østerrike er ganske annerledes, også fordi utbyggingen av vannkraft startet relativt sent med Ybbs-Persenbeug i 1953 som ble fullført i 1957. I dag dekker Østerrike etter Island og Norge den største andel av sitt energibehov ved vannkraft. Donaukraftverkene dekker ca. 20 % av det nasjonale kraftbehovet i Østerrike. Langs den østerrikske er det kun elvekraftverk uten mulighet for å oppdemme vannet. Dette medfører komplikasjoner for miljøet, idet kraftverket påvirker elvevannets gjennomstrømshastighet og medvirker til oversvømmelser av verdifulle våtmarksområder. Videre utgjør demningene barrierer for fisk og annet som ikke lenger kan bevege seg fritt i elven. I Slovakia utgjør vannkraften ca. 16 % av energitilførselen og dermed den nest viktigste energikilden etter brunkullet. Den største andel av vannkraften, nemlig 11 prosent kommer fra vannkraftverket Gabčíkovo som opprinnelig var planlagt som en del av det store kraftverket mellom Gabčíkovo og Nagymaros i Ungarn og i samarbeid med Ungarn. Det hittil største vannkraftverk i Europa ble i 1972 sluttført ved Jernporten. Prosjektet ble utført i samarbeid mellom daværende Jugoslavia og Romania. Kraftverket dekker 37,1 prosent av Serbias hhv 27,6 prosent av Romanias energibehov og utgjør dermed en av det mest betydningsfulle energikilder for de to landene. === Skipsfart og navigasjon === Den øvre delen av Donau er kun farbar for mindre båter. Mellom Ulm og Kelheim er det laget 22 m x 4 m store sluser i samtlige demninger. Offentlig skipstrafikk med større fartøyer foregår først etter Kelheim (nesten 500 km etter kilden) og de neste 2 415 km til munningen. Med Main-Donau-kanalen som munner ut ved Kelheim, er det etablert en gjennomgående vannvei fra Nordsjøen opp Rhinen og Main til Svartehavet. Med tanke på skipstrafikken blir Donau oppdelt i tre ruter: Øvre Donau fra Kelheim til Komárom/Komárno Midtre-Donau fra Komárom/Komárno til Drobeta Turnu Severin Nedre Donau fra Drobeta Turnu Severin til munningen.I motsetning til en rekke andre elver blir lengden av Donau og elvens sideelver, målt oppstrøms. Det offisielle nullpunktet er fyrlykten i Sulina ved Svartehavet. Fra nullpunktet til Galați i Romania måles elven i sjømil / nautiske mil (Donaus munningsområde). Videre fra Galați måles elven i kilometer. ==== Skipsfartshistorie på Øvre Donau ==== Donau er en av de eldste og viktigste europeiske handelsruter. Allerede i førhistorisk tid tjente den som transportvei for handelsvarer som for eksempel pels, som ble fraktet på enkle flåter langs elven. Allerede i romertiden ble det drevet skipsfart og da med fartøyer som kun var ment for nedstrøms transport. Fremme ved ankomststedet ble de demontert og brukt som byggemateriale. Dersom den vanskelige returen oppstrøms ikke kunne betales med returfrakt ble også skipene etterlatt. Typisk for skipsfarten langs Donau var derfor enkle skipsfartskonstruksjoner som prammer og langbåter uten kjøl, såkalte «ulmkasser» (Ulmer Schachtel). Disse fartøyene trafikkerte ruten fra Ulm og krevde mindre forbruk av materialer enn flåter. Større prammer opptil ca. 30 meter og 2 tonn lastevekt, de såkalte Kelheimer, eller Ulmer Ordinarischiffe ble leilighetsvis dratt oppstrøms med kostbare varer som vin og salt. Vanligvis returnerte man bare med mindre prammer for å få med seg mannskapets pikk og pakk. Gjennom årtusenene kunne båter bare ferdes oppstrøms ved hjelp av trekkraft. Først skjedde det ved hjelp av menneskenes egen kraft og deretter fra det 15. århundre med trekkdyr. Disse skipstrekkene krevde en omfattende organisering. Det kunne være nødvendig med opp til 60 hester og enda flere mannskaper når det skulle trekkes en Kelheimer (kalt Hohenau) eller de stadig flere prammene som ble brukt som hjelpefartøyer for tauverk, hester og forråd. Donau var på denne tiden ofte et vidt forgrenet system med ujevne dybdeforhold, i motsetning til dagens kanaliserte og mudrete elveløp. Slike transporter kunne derfor ta svært lang tid. Ofte klarte man ikke mer en få kilometer per dag. Hester måtte byttes ruten skiftet fra elvebredd til elvebredd, vær og vannføring hindret framdriften. ==== Dampskipsfart på Donau ==== Med dampskipene og senere lokomotivene begynte en ny periode i skipsfarten på Donau. De siste skipstrekkene skjedde rundt 1900. I 1812 ble det første dampskipet satt i trafikk i Wien. Kort tid etter, i 1829, ble det første dampskipsselskap på Donau etablert. Dermed økte også hastigheten. For eksempel brukte det første dampskipet ”Franz I” 14 timer og 15 minutter fra Wien til Budapest. For den motsatte strekning brukte skipet 48 timer og 20 minutter. I september 1837 gikk det første skipet (”Maria Anna”) fra Wien til Linz. Et av de siste eksemplarer av disse fartøyene kan ses i Regensburg som museumsskip. Fra midten til slutten av det 19. århundre var også en blomstringstid for kjedeskipene. Det dreide seg om spesialkonstruerte dampskip som ved hjelp av et vaiersystem kunne skyve en rekke lektere foran seg. Slike kjedeskip ble først konstruert for strekningen Wien-Bratislava og fra 1891 ved Ybbs og Regensburg. Gjennom Jernporten ble skipene i det 20. århundre trukket med lokomotiv inntil demningen ble bygget. ==== Skipsfarten i dag ==== Nærmere 100 hotellskip trafikkerer hovedsakelig strekningen mellom Passau, Budapest og Svartehavet. I tillegg finnes bl.a. i Passau i Tyskland og Wachau i Østerrike en rekke skip som gjør dagsutflukter. Strekningen Vidin – Passau trafikkeres av tunglastekatamaranen Khan Asparu. ==== Rettsutviklingen for den internasjonale skipsfarten ==== Opprinnelig var Donau en åpen handelsvei som enhver kunne benytte, men på tross av dette krevde alle nabolandene handelstoll. Wienerkongressen fra 1814 til 1815 vedtok regler om fri skipstrafikk i internasjonale farvann. Under Pariskonferansen i 1856 ble disse reglene gjort gjeldende for Donau på strekningen fra Sulina til Isaccea. Samtidig ble Den europeiske Donaukommisjonen grunnlagt. Den internasjonale Donaukommisjonen ble opprettet i 1921 med ansvar for strekningen fra Braila til Ulm. Begge kommisjonene ble opphevet av Tyskland i 1940. Fredstraktatene 1947 mellom de allierte og Ungarn, Romania og Bulgaria gjentok de tidligere bestemmelser om at skipsfarten på Donau skulle være åpen for alle staters borgere, handelsfartøyer og varer på like fot. I 1948 ble det holdt en konferanse i Beograd, hvor det mot vestmaktenes stemmer ble vedtatt en ny konvensjon. Østerrike og Tyskland var ikke invitert til konferansen. De to Donau-kommisjoner ble erstattet av én ny Donaukommisjon, som skulle bestå av en representant fra hvert Donau-land. Østerrike ble medlem av kommisjonen i 1960 og Tyskland i 1998. === Tømmerfløting === I det 18. og 19. århundre tjente Donau som transportvei for tømmer fra Böhmerwald. Tømmeret ble fløtet fra de böhmiske skogene over Schwarzebergske fløtekanal og inn i Grosse Mühl. Der ble trevirket trukket opp av elven brakt om bord i fartøyer og deretter transportert til Wien hvor det ble solgt som ved. === Fiskerier === I middelalderen livnærte befolkningen langs Donau seg på mange steder helt og holdent av fiske. I løpet av 19. og 20. århundre er imidlertid fiskeriet gått sterkt tilbake. I Østerrike blir det i beskjeden grad fisket rundt Linz og Wien. Av større betydning er fiskeriene i donaudeltaet. === Vinproduksjon === Det vokser vindruer langs Donau fra sør i Tyskland til slettene i Romania. Tysklands bidrag er noen mindre vingårder i Bach an der Donau. Derimot har Østerrike en meget betydelig vinproduksjon i Wachau hvor det hovedsakelig er druesortene Grüner Veltliner, Riesling og Chardonnay som anvendes. I Ungarn blir det produsert vin nesten over alt mellom Visegrád og landets sørlige grense. Hovedstaden for den ungarske vinen var tidligere Vác. Under den sosialistiske perioden mistet de tidligere berømte ungarske vinene sterkt sin kvalitet, men etter nittiårene i det 20. århundre opplever den ungarske vinproduksjonen en renessanse. Hovedtyngden av Serbias vinproduksjon langs Donau finnes i området rundt Smederevo. Langs den rumenske ruten finnes vinprodusenter særlig i fylket Mehedinți, sørvest i landet, og i Murfatlar, langs Donau-Svartehavskanalen. På bulgarsk side av Donau finnes vinproduksjon særlig ved Svisjtov og Ruse === Turisme === I tillegg til de berømte og severdige høydepunkter langs Donau finnes flere landskaper og naturparker av betydning. Særlig på den øvre strekningen er det rike muligheter for kanopadling. Langs Donau går Donauradweg – sykkelveien langs Donau – som er særlig hyppig trafikkert i Tyskland og Østerrike. Cruisetrafikken er også betydelig. I tillegg til strekningen fra Wien til Budapest trafikkerer fartøyer også hele strekningen fra Passau til deltaet og tilbake. I høysesongen finnes over 70 cruiseskip på elven samtidig. == Donau i kulturen == Donau har selvsagt preget kulturen i nabostatene og i området for øvrig. I tillegg til tallrike eventyr og legender har flere kunstnerne latt seg inspirere av elven. Allerede Ovid beskriver i Tristia, bok 2, dikt 19 det sterke inntrykket av en tilfrosset Donau. Claudio Magris og Péter Esterházy er forfattere fra slutten av det 20. århundre som har interessert seg for elven. Det er imidlertid i musikken at man finner det meste kjente verk som identifiseres med elven, nemlig valsen «An der schönen blauen Donau» (norsk: «Ved den vakre blå Donau») av Johann Strauss d.y. Ungarerne beskriver elven som blond (a szöke Duna, norsk: den blonde Donau), mens Jules Verne vurderte å kalle en av sine romaner Le beau Danube jaune (Den vakre, gule Donau).Kunstmalerne i Donauskolen på 1500-tallet hentet inspirasjon fra skogene og åsene langs elven i Tyskland og Østerrike. Bildekunstnerne har også lenge vært oppmerksom på Donaukneets vakre omgivelser. Elven blir besunget i Kroatias nasjonalsang «Lijepa naša domovino». == «Donau-dagen» == 29. juni er «Donau-dagen», som ble feiret for første gang i 2003. Den ble instituert av «Den internasjonale kommisjon til vern av Donau» som minne om underskrivningen av avtalen om Donaus vern den 29. juni 1994. == Referanser == == Litteratur == Elsbeth Wessel. «An der schönen, grauen Donau» I: P2-akademiet: I. NRK, 1997 ISBN 82-7118-245-5 Péter Esterházy. Ned ad Donau eller Grevinde Hahn-Hahns blik. København, 1994 ISBN 87-16-14990-4 David Cumming. Donau. Flachs forlag, 1993 ISBN 87-89122-79-8 (dansk faktabok for barn) Claudio Magris. Donau : en følsom reise fra den store elvens kilder til Svartehavet. Cappelen, 1991 ISBN 82-02-12875-7 Vince Sulyok. Ungarns historie og kultur. Solum forlag, 1994. ISBN 82-560-0910-1 Melanie Haselhorst og Kenneth Dittmann. Die Donau.Von Kelheim zum Schwartzen Meer. ISBN 978-3-89225-586-4 En guide (tysk) for småbåturister med opplysninger om sluser, liggeplasser etc. Kartskisser for hele strekningen. Hans Bahlow. Deutschlands geographische Namenswelt – Etymologisches Lexikon der Fluß- und Ortsnamen alteuropäischer Herkunft. ISBN 3-518-37721-3 Ernst Trost: Die Donau. Lebenslauf eines Stromes Verlag Frits Molden, Wien – München – Zürich, 1968. Lothar-Günther Buchheim: Tage und Nächte steigen asu dem Strom. Eine Donaufahrt. Langen Müller in der F.A. Verlag ISBN 3-492-23297-3 == Eksterne lenker == (en) Danube – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Danube – galleri av bilder, video eller lyd på Commons «(en) (de) Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse av Donau (ICPDR)». Besøkt 28. mars 2009. «(en) (de) Donau turistkommisjon». Arkivert fra originalen 7. mars 2009. Besøkt 28. mars 2009.

Donau-Auen nasjonalpark er en 96 kvadratkilometer stor nasjonalpark langs Donau. Parken strekker seg fra Wien til munningen av Morava i Niederösterreich ved den slovakiske statsgrensen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sverige_under_Sommer-OL_1936

2023-02-04

Sverige under Sommer-OL 1936

['Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1936', 'Kategori:Sport i Sverige i 1936', 'Kategori:Sverige under de olympiske leker']

Sverige under Sommer-OL 1936. Sportsutøvere fra Sverige deltok i flere grener under Sommer-OL 1936 i Berlin. Sverige kom på sjuendeplass på den uoffisielle medaljestatistikken med seks gull-, fem sølv- og ni bronsemedaljer.

Sverige under Sommer-OL 1936. Sportsutøvere fra Sverige deltok i flere grener under Sommer-OL 1936 i Berlin. Sverige kom på sjuendeplass på den uoffisielle medaljestatistikken med seks gull-, fem sølv- og ni bronsemedaljer. == Medaljer == == Medaljevinnerne ==

Sverige under Sommer-OL 1900. Ti sportsutøvere fra Sverige, alle menn, deltok i fire sporter under de andre olympiske leker 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B6hmen_under_Sommer-OL_1900

2023-02-04

Böhmen under Sommer-OL 1900

['Kategori:1900 i Böhmen', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Böhmen under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1900']

Böhmen under sommer-OL 1900. Sju sportsutøvere fra Böhmen, seks menn og en kvinne, deltok i fire sporter under de andre olympiske leker 1900 i Paris. Böhmen kom på nittendeplass med medaljefordelingen en sølv- og en bronsemedalje. OL-troppen besto av en turner, en syklist, en tennisspiller og fire friidrettsutøvere.

Böhmen under sommer-OL 1900. Sju sportsutøvere fra Böhmen, seks menn og en kvinne, deltok i fire sporter under de andre olympiske leker 1900 i Paris. Böhmen kom på nittendeplass med medaljefordelingen en sølv- og en bronsemedalje. OL-troppen besto av en turner, en syklist, en tennisspiller og fire friidrettsutøvere. == Medaljer == Det ble ikke delt ut gull, sølv og bronsemedaljer under sommer-OL 1900 i Paris. Det var først under sommer-OL 1904 det ble utdelt medaljer til de tre beste, men IOC har med tilbakevirkende kraft besluttet at medaljefordelingen også gjelder for de olympiske leker 1896 i Athen og 1900 i Paris == Medaljevinnerne == Hedwiga Rosenbaumová vant også en bronsemedalje i tennis mixeddouble sammen med Archibald Warden fra Storbritannia. Medaljen er ikke med i denne statistikken men under blandede lag. == Eksterne lenker == OL-resultater på Sports-reference.com Arkivert 2. februar 2013 hos Wayback Machine.

Böhmen under sommer-OL 1900. Sju sportsutøvere fra Böhmen, seks menn og en kvinne, deltok i fire sporter under de andre olympiske leker 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/Carabus_irregularis

2023-02-04

Carabus irregularis

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1792', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Christian Fabricius', 'Kategori:Jordløpere']

Carabus irregularis er en av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World.

Carabus irregularis er en av billene i delgruppen (underfamilien) jordløpere i familiegruppen løpebiller. Systematikken følger Carabidae of the World. == Utbredelse == Carabus irregularis finnes i Mellom-Europa. Finnes ikke i Norge. == Utseende == Carabus irregularis er mellom 19-30 mm lang. Fargen er mørk kobber eller noe grønn. Slekten Carabus er slekten med de «ekte jordløperne». Beina er lange løpebein, kroppen er elegant bygd. Dekkvingene mangler lengdestrimler, men kan har rekker av dype, markerte groper. Antennens tredje og fjerde ledd med en lang børste/børster i spissen, mens leddene ellers er bare (nakne) og helt uten fine korte hår. (Krever forstørrelse for å se). == Levevis == Carabus irregularis er vanligvis nattaktiv og lever som predator på andre dyr. De voksne sees fra juni og helt til utpå høsten i september. De overvintrer som voksen (imago), nedgravd i et hulrom under en stein eller en rot. Larvene er mørke og opptil 30 mm lange. De lever som predatorer, skjult i øverste laget av jorden. Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadie, en hvileperiode, der billens indre og ytre organer endres. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Carabus irregularis i Encyclopedia of Life (en) Carabus irregularis i Global Biodiversity Information Facility (en) Carabus irregularis hos Fauna Europaea (en) Carabus irregularis hos NCBI (en) Kategori:Carabus irregularis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Carabus irregularis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Carabus irregularis – detaljert informasjon på Wikispecies Carabus irregularis - BILDE - Photo catalog of the Central European Carabidae Carabus irregularis – Database Carabidae of the World – engelskspråklig Carabus irregularis - Fauna Europaea - engelskspråklig Norsk Entomologisk forening

| norsknavn=

https://no.wikipedia.org/wiki/Hektor

2023-02-04

Hektor

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Iliaden', 'Kategori:Personer fra gresk mytologi']

Se også Hvalfangerselskabet HektorHektor var i gresk mytologi en helt som var den tapreste av alle trojanere under grekernes beleiring av bystaten Troja. Han var sønn av kong Priamos og hans hustru Hekabe. Hektor var gift med Andromakhe, og hadde en sønn med henne som het Astyanax.

Se også Hvalfangerselskabet HektorHektor var i gresk mytologi en helt som var den tapreste av alle trojanere under grekernes beleiring av bystaten Troja. Han var sønn av kong Priamos og hans hustru Hekabe. Hektor var gift med Andromakhe, og hadde en sønn med henne som het Astyanax. == Hektor i den trojanske krig == Hektor var general i Troja, og hadde en viktig rolle i Trojas strategiske utgangspunkter. Hektors bror Paris hadde brakt Helena av Sparta tilbake til Troja, og Hektor ville ikke delta i en konflikt hans bror hadde skapt. Dette endret seg derimot da Paris utfordret Menelaos, Agamemnons bror, til tvekamp utenfor Trojas murer. Etter at Menelaos hadde blitt såret av en pil sendt av en trojansk bueskytter på kommando fra Afrodite, startet slaget mellom de allierte grekerne og trojanerne. Hektor ble da tvunget ut i strid, og møtte Ajax – en av grekernes store krigere – i en kamp som varte i et helt døgn. Senere i slaget fortsatte Hektor å utmerke seg og spre frykt blant grekerne. Homer skildrer i Iliaden hvordan grekeren Patroklus hadde iført seg rustningen som tilhørte hans elsker Akilles, og gått med i slaget. Akilles nektet på dette tidspunktet i slaget å slåss selv, men han gikk med på å la Patroklus kjempe i hans sted i hans rustning (i amerikanske historebøker står det imidlertid at Patroklus tok Akilles' rustning uten lov). Hektor drepte Patroklus i den tro at det var Akilles han tok livet av, og Akilles ble rasende da han fikk vite dette. Akilles svor hevn over Patroklus. Han drepte Hektor, og slepte deretter Hektors lik etter vognen sin rundt Trojas murer. Kong Priamos bønnfalt grekerne om å få sin sønns lik utlevert, og fikk til slutt gravlegge sønnen slik det sømmet seg en trojansk kongssønn. == Hektors navn == Navnet Hektor betød "mester over hestene" i Troja. Hektor skal ha hatt et godt forhold til hester, og var viden kjent for å temme dyr i Troja. == Hektor i litteratur og film == Hektor er en sentral skikkelse i Homers Iliaden. I Ludovico Ariostos Orlando Furioso heter det at Karl den stores ridder Roland var eier av sverdet Durendal, som opprinnelig skulle ha tilhørt Hektor av Troja. Hektor er også sentral i filmen Troja fra 2004, der han blir spilt av Eric Bana.

__NOTOC__

https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Oluf_Klinge

2023-02-04

Peter Oluf Klinge

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1904', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1848', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Harstad kommune', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Peter Oluf Klinge, ofte referert til som P.O. Klinge (født 1848, død 1904), var grunnleggeren av bladet Harstad Tidende (da Senjens Tidende) Han ble født i Trondheim, utdannet ved artilleriets underoffiserskole hvor han fikk meget gode karakterer, og hadde tjenestegjort en tid i Forsvaret før han deretter ble kontormann i et større varehus i Trondheim. Han var en praktisk anlagt mann og hadde sterke politiske synspunkter på datidens venstrefløy. I 1880-årene kom han til Harstadsjøen som skrive- og handelslærer. Han var en markant personlighet og meningssterk redaktør som også ble ordfører i bygningskommunen, formann i Trondenes Venstreforening og Trondenes skytterlag. Han var også med å stifte Harstad Arbeiderforening hvor han også fikk tillitsverv; i Harstad Arbeidersamfund. Avholdsmann som han var, stiftet han stedets IOGT-forening. Han stiftet også sangforening, hvor han deltok med sin kraftige tenor-stemme. Det sies at han også var «den rene virtuos» på gitar. I 1887 hadde han vært i Bodø og skaffet seg trykkeriutstyr og kom til Harstadsjøen, hvor han startet Senjens Tidende – det som senere skulle bli avisen Harstad Tidende. Her var han en debattant som ikke sparte på kruttet når han imøtegikk sine politiske motstandere. Etter cirka 10 år som aviseier og redaktør, solgte han avisen og tok stilling som Harstads første politibetjent og ordensvokter med ansvar også for brann- og feievesen. Egenskapen som sådan lå vel både i offisersstatusen, den storvokste kroppen, og ikke minst at han var diskusjonssterk utenom det vanlige. Men etter få år fant han nok at avisen var hans kjæreste arbeidsplass, og kjøpte den tilbake et par år før sin død i 1904. Han er gravlagt på Tofta gravlund.

Peter Oluf Klinge, ofte referert til som P.O. Klinge (født 1848, død 1904), var grunnleggeren av bladet Harstad Tidende (da Senjens Tidende) Han ble født i Trondheim, utdannet ved artilleriets underoffiserskole hvor han fikk meget gode karakterer, og hadde tjenestegjort en tid i Forsvaret før han deretter ble kontormann i et større varehus i Trondheim. Han var en praktisk anlagt mann og hadde sterke politiske synspunkter på datidens venstrefløy. I 1880-årene kom han til Harstadsjøen som skrive- og handelslærer. Han var en markant personlighet og meningssterk redaktør som også ble ordfører i bygningskommunen, formann i Trondenes Venstreforening og Trondenes skytterlag. Han var også med å stifte Harstad Arbeiderforening hvor han også fikk tillitsverv; i Harstad Arbeidersamfund. Avholdsmann som han var, stiftet han stedets IOGT-forening. Han stiftet også sangforening, hvor han deltok med sin kraftige tenor-stemme. Det sies at han også var «den rene virtuos» på gitar. I 1887 hadde han vært i Bodø og skaffet seg trykkeriutstyr og kom til Harstadsjøen, hvor han startet Senjens Tidende – det som senere skulle bli avisen Harstad Tidende. Her var han en debattant som ikke sparte på kruttet når han imøtegikk sine politiske motstandere. Etter cirka 10 år som aviseier og redaktør, solgte han avisen og tok stilling som Harstads første politibetjent og ordensvokter med ansvar også for brann- og feievesen. Egenskapen som sådan lå vel både i offisersstatusen, den storvokste kroppen, og ikke minst at han var diskusjonssterk utenom det vanlige. Men etter få år fant han nok at avisen var hans kjæreste arbeidsplass, og kjøpte den tilbake et par år før sin død i 1904. Han er gravlagt på Tofta gravlund. == Kilder == Reppen, Gunnar: Trykkerier og aviser i Harstad. Harstad 2007. ISBN 978-82-303-0952-0

Peter Oluf Klinge, ofte referert til som P.O.

https://no.wikipedia.org/wiki/Slemme_barn

2023-02-04

Slemme barn

['Kategori:Bøker fra 2008', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Norske barnebøker', 'Kategori:Stubber 2016-03', 'Kategori:Veldig små stubber']

Slemme barn er en barnebok fra 2008 skrevet av Knut Nærum og Bjørn Ousland.

Slemme barn er en barnebok fra 2008 skrevet av Knut Nærum og Bjørn Ousland. == Eksterne lenker == Slemme barn hos Cappelen damm

Slemme barn er en barnebok fra 2008 skrevet av Knut Nærum og Bjørn Ousland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hedwiga_Rosenbaumov%C3%A1

2023-02-04

Hedwiga Rosenbaumová

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøhmiske tennisspillere', 'Kategori:Deltakere for Böhmen under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 31. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1939', 'Kategori:Fødsler 3. juli', 'Kategori:Fødsler i 1864', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Böhmen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tennisspillere under Sommer-OL 1900']

Hedwiga Rosenbaumová (født 3. juli 1864 i Praha, død 31. juli 1939) var en bøhmisk tennisspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Hun ble også omtalt som Hedwig Rosenbaum. Rosenbaumová vant to olympiske bronsemedaljer i tennis under OL 1900 i Paris. Hun kom på tredjeplass i både singel- og mixeddoubleturneringen. I singleturneringen tapte hun semifinalen mot franske Hélène Prévost og i mixeddouble, som hun spilte sammen med britiske Archibald Warden, tapte de i semifinalen mot Hélène Prévost og Harold Mahony. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplassene, og de tapende semifinalistene har i ettertid blitt tildelt bronsemedaljer.

Hedwiga Rosenbaumová (født 3. juli 1864 i Praha, død 31. juli 1939) var en bøhmisk tennisspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Hun ble også omtalt som Hedwig Rosenbaum. Rosenbaumová vant to olympiske bronsemedaljer i tennis under OL 1900 i Paris. Hun kom på tredjeplass i både singel- og mixeddoubleturneringen. I singleturneringen tapte hun semifinalen mot franske Hélène Prévost og i mixeddouble, som hun spilte sammen med britiske Archibald Warden, tapte de i semifinalen mot Hélène Prévost og Harold Mahony. Det ble ikke spilt noen kamp om tredjeplassene, og de tapende semifinalistene har i ettertid blitt tildelt bronsemedaljer. == OL-medaljer == 1900 Paris - Bronse i tennis, single kvinner 1900 Paris - Bronse i tennis, mixeddouble / Böhmen/Storbritannia == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Hedwiga Rosenbaumová – Olympedia (en) Hedwiga Rosenbaumová – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (cz) Hedwiga Rosenbaumová – Tsjekkias olympiske komité (en) Hedwiga Rosenbaumová – ITF Tennis

Hedwiga Rosenbaumová (født 3. juli 1864 i Praha, død 31.

https://no.wikipedia.org/wiki/John_Dunstaple

2023-02-04

John Dunstaple

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1453', 'Kategori:Engelske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1390', 'Kategori:Fødsler på 1300-tallet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Central Bedfordshire', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

John Dunstaple (ca. 1390 – 1453) var en engelsk komponist som fikk en stor innflytelse på musikkutviklingen i tidligrenessansen, spesielt innen den den burgundiske skolen.

John Dunstaple (ca. 1390 – 1453) var en engelsk komponist som fikk en stor innflytelse på musikkutviklingen i tidligrenessansen, spesielt innen den den burgundiske skolen. == Liv og virke == Det antas at Dunstaple gikk i tjeneste hos hertugen av Bedford rundt 1427. Hertugen var kong Henrik IV av Englands fjerde sønn, og etter at hertugens bror, kong Henrik V av England døde, var han fransk regent fra 1422 til 1435. Samtidig kan Dunstaple ha vært i tjeneste hos enkedronning Johanna av Navarra fra 1427 til 1436. Etter hennes død var han til slutt i tjeneste hos hertug Humphrey av Gloucester, Henrik IVs femte sønn, sannsynligvis rundt 1438. Til forskjell fra mange av tidens komponister ser det ikke ut til at Dunstaple var geistlig, eksempelvis var han sannsynligvis gift. Likevel finnes det forbindelser til St Albans Abbey og han skrev stort sett kirkemusikalske verk satt ut for tre eller fire stemmer. I henhold til gravinnskriften i St Stephen Walbrook-kirken døde Dunstaple julaften 1453. På gravinnskriften beskrives han som «musikkens fyrste», matematiker og astronom. == Innflytelse == Dunstaple fikk en enorm påvirkning på det europeiske kontinentet og ble kreditert for å ha bidratt til noe helt nytt i den burgundiske skolen. Den flamske komponisten Tinctoris bekreftet noen tiår etter Dunstaples død (ca. 1476) at han hadde vært en stor inspirasjonskilde for den «nye kunsten», og hyllet ham som stilens «kilde og opprinnelse» (fons et origo). Et av de nye stilistiske trekk Dunstaple innførte var treklangen, i tillegg til at han likte store terser. Dunstaple reiste mye i Europa som ledsager for sine tjenesteherrer og kan ha blitt kjent med fauxbourdon på kontinentet, da han skapte elegante harmonier ved hjelp av terser og sekster. Sammenfattet er dette de trekkene som karakteriserer tidlig renessansemusikk, og både Le Franc og Tincoris antyder at mange av dem kan ha oppstått i England og slått rot i den burgundiske skolen rundt midten av 1400-tallet. Dunstables verk hadde dyptgående innflytelse på komponister fra tidligrenessansen, som Guillaume Dufay og Gilles Binchois. == Komposisjoner == Den musikalske produksjonen i middelalderens England var enorm, på mange måter større enn resten av Europa tilsammen, men nesten alle manuskriptene ble ødelagt i oppløsningen av Englands klostre under den engelske reformasjonen. Derfor har mesteparten av Dunstaples verker blitt funnet i kontinentale kilder, særlig i Nord-Italia og de sørlige Alpeområdene, noe som viser at berømmelsen hans må ha nådd langt. Det er bevart omtrent femti verker man antar er av Dunstaple. Dunstaple var en av de første som komponerte messer ved å bruke en enkelt melodi som cantus firmus. Et godt eksempel på denne teknikken finnes i Missa Rex seculorum. Dunstaple er sannsynligvis den mest innflytelsesrike engelske komponisten til alle tider, likevel framstår han som en gåte: hans samlede verker ble ikke utgitt før 500 år etter han var død, og selv etter det har verker blitt lagt til og tatt vekk fra hans oeuvre. Lite er kjent om livet hans, stilen hans er ikke helt forstått, dvs hvilke kunstneriske eller tekniske prinsipper han komponerte etter, hvordan musikken ble framført og hvorfor den fikk slik enorm påvirkningskraft. == Eksterne lenker == Biografi, hoasm.org Biografi og ufullstendig diskografi, medieval.org Dunstable, about.com (en) Fritt tilgjengelige noter av John Dunstaple i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) (en) Fritt tilgjengelige noter av John Dunstaple i International Music Score Library Project == Noter og referanser ==

John Dunstaple (ca. 1390 – 1453) var en engelsk komponist som fikk en stor innflytelse på musikkutviklingen i tidligrenessansen, spesielt innen den den burgundiske skolen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kolahalv%C3%B8ya

2023-02-04

Kolahalvøya

['Kategori:35°Ø', 'Kategori:68°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Halvøyer i Russland', 'Kategori:Murmansk oblasts geografi']

Kolahalvøya (kildinsamisk: Куэлнэгк нёа̄ррк, Kuelnegk njoaarrk, nordsamisk: Guoládatnjárga; russisk: Ко́льский полуо́стров, Kolskij poluostrov) er ei halvøy lengst nordvest i Russland. Halvøya utgjør størstedelen Murmansk oblast, og den ligger nesten fullstendig nord for polarsirkelen. Den grenser til Barentshavet i nord og Kvitsjøen i øst og sørøst. Byen Murmansk er den mest befolkede bosetningen på halvøya, med en befolkning på over 300 000 ifølge den russiske folketelling av 2010.På tross av halvøyas nordlige beliggenhet fører dens nærhet til Golfstrømmen til usedvanlig høye temperaturer om vinteren, men også kraftig vindkast grunnet temperaturforskjellene mellom land og Barentshavet. Somrene er kjølige, med en gjennomsnittlig julitemperatur på +11 C°. Halvøya er dekket av taiga i sør og tundra i nord, hvor permafrost begrenser trevekst, noe som fører til et landskap dominert av buskvekster og gress. Halvøya livnærer et lite utvalg pattedyr, og dens elver er viktige leveområder for atlanterhavslaks. Kandalaksja naturpark, opprettet for å beskytte ærfuglbestanden, ligger ved Kandalaksjabukta. Selv om norddelen av halvøya allerede var bosatt i det sjuende til det femte årtusen f.Kr., forble resten av området ubebodd frem til det tredje årtusen f.Kr., da forskjellige folkeslag begynte å ankomme fra sør. På tross av dette var det kun samefolket igjen innen det første årtusen f.Kr. Norge hadde råderett over Kola frem til 1265. Dette endret seg på 1200-tallet da russiske pomorer oppdaget velstanden av vilt og fisk på halvøya. Ikke lenge etter fulgte tributtinnsamlere fra Republikken Novgorod, og halvøya ble gradvis en del av Novgorod. Ingen permanente bosetninger, derimot, ble etablert av novgoroderne før 1400-tallet. Republikken Novgorod måtte avstå halvøya til Storfyrstedømmet Moskva i 1471, men den russiske innvandringen stoppet ikke. Flere nye bosetninger ble etablert på 1500-tallet, og same- og pomorfolket ble tvunget til livegenskap. I den siste halvdel av 1500-tallet ble halvøya omstridt mellom Tsar-Russland og Danmark-Norge, som førte til et sterkere russisk nærvær. Innen slutten av 1800-tallet hadde den innfødte samebefolkningen hovedsakelig blitt tvunget nordover av russerne, samt komier og nenetsere som migrerte hit for å unnslippe reinsdyrsykdomepidemier i deres hjemland. I 1916 ble Romanov-na-Murmane (dagens Murmansk) grunnlagt, og ble fort den største byen på halvøya. Sovjettiden var vitne til en kraftig befolkningsvekst, selv om den forble avgrenset til urbaniserte områder langs kysten og jernbanene. Samefolket ble tvunget til kollektivisering, og halvøya ble sterkt industrialisert og militarisert, hovedsakelig grunnet dens strategiske posisjon, og oppdagelsen av apatittforekomster på 1920-tallet. På grunn av dette fikk halvøyas naturmiljø stor økologisk skade, blant annet av forurensning fra militært radioaktivt avfall, og nikkelsmelting. Etter Sovjetunionens fall fikk økonomien en nedgang, og befolkningen begynte fort å minke. Mellom 1989 og 2002 mistet Murmansk oblast nesten 25 % av sin befolkning; mellom 2002 og 2010 nesten 100 000 flere. Til tross for dette fikk økonomien en svak oppgang på starten av 2000-tallet, og halvøya forblir den mest industrialiserte og urbaniserte regionen i Nord-Russland.

Kolahalvøya (kildinsamisk: Куэлнэгк нёа̄ррк, Kuelnegk njoaarrk, nordsamisk: Guoládatnjárga; russisk: Ко́льский полуо́стров, Kolskij poluostrov) er ei halvøy lengst nordvest i Russland. Halvøya utgjør størstedelen Murmansk oblast, og den ligger nesten fullstendig nord for polarsirkelen. Den grenser til Barentshavet i nord og Kvitsjøen i øst og sørøst. Byen Murmansk er den mest befolkede bosetningen på halvøya, med en befolkning på over 300 000 ifølge den russiske folketelling av 2010.På tross av halvøyas nordlige beliggenhet fører dens nærhet til Golfstrømmen til usedvanlig høye temperaturer om vinteren, men også kraftig vindkast grunnet temperaturforskjellene mellom land og Barentshavet. Somrene er kjølige, med en gjennomsnittlig julitemperatur på +11 C°. Halvøya er dekket av taiga i sør og tundra i nord, hvor permafrost begrenser trevekst, noe som fører til et landskap dominert av buskvekster og gress. Halvøya livnærer et lite utvalg pattedyr, og dens elver er viktige leveområder for atlanterhavslaks. Kandalaksja naturpark, opprettet for å beskytte ærfuglbestanden, ligger ved Kandalaksjabukta. Selv om norddelen av halvøya allerede var bosatt i det sjuende til det femte årtusen f.Kr., forble resten av området ubebodd frem til det tredje årtusen f.Kr., da forskjellige folkeslag begynte å ankomme fra sør. På tross av dette var det kun samefolket igjen innen det første årtusen f.Kr. Norge hadde råderett over Kola frem til 1265. Dette endret seg på 1200-tallet da russiske pomorer oppdaget velstanden av vilt og fisk på halvøya. Ikke lenge etter fulgte tributtinnsamlere fra Republikken Novgorod, og halvøya ble gradvis en del av Novgorod. Ingen permanente bosetninger, derimot, ble etablert av novgoroderne før 1400-tallet. Republikken Novgorod måtte avstå halvøya til Storfyrstedømmet Moskva i 1471, men den russiske innvandringen stoppet ikke. Flere nye bosetninger ble etablert på 1500-tallet, og same- og pomorfolket ble tvunget til livegenskap. I den siste halvdel av 1500-tallet ble halvøya omstridt mellom Tsar-Russland og Danmark-Norge, som førte til et sterkere russisk nærvær. Innen slutten av 1800-tallet hadde den innfødte samebefolkningen hovedsakelig blitt tvunget nordover av russerne, samt komier og nenetsere som migrerte hit for å unnslippe reinsdyrsykdomepidemier i deres hjemland. I 1916 ble Romanov-na-Murmane (dagens Murmansk) grunnlagt, og ble fort den største byen på halvøya. Sovjettiden var vitne til en kraftig befolkningsvekst, selv om den forble avgrenset til urbaniserte områder langs kysten og jernbanene. Samefolket ble tvunget til kollektivisering, og halvøya ble sterkt industrialisert og militarisert, hovedsakelig grunnet dens strategiske posisjon, og oppdagelsen av apatittforekomster på 1920-tallet. På grunn av dette fikk halvøyas naturmiljø stor økologisk skade, blant annet av forurensning fra militært radioaktivt avfall, og nikkelsmelting. Etter Sovjetunionens fall fikk økonomien en nedgang, og befolkningen begynte fort å minke. Mellom 1989 og 2002 mistet Murmansk oblast nesten 25 % av sin befolkning; mellom 2002 og 2010 nesten 100 000 flere. Til tross for dette fikk økonomien en svak oppgang på starten av 2000-tallet, og halvøya forblir den mest industrialiserte og urbaniserte regionen i Nord-Russland. == Geografi == === Beliggenhet og oversikt === Halvøya ligger lengst nordvest i Russland, og nesten fullstendig nord for polarsirkelen; den grenser til Barentshavet i nord og Kvitsjøen i øst og sørøst. Geologisk sett tar halvøya opp den nordøstlige kanten av Det baltiske skjold. Den vestre grensen til halvøya strekker seg langs meridianen fra Kolabukta gjennom Kola-elvens elvedal, Imandra, og elven Niva til Kandalaksjabukta, selv om noen kilder dytter grensen helt til Russlands grense til Finland. Med en mer restriktiv definisjon dekker halvøya omtrent 100 000 km2. Den nordre kysten er bratt og høy, mens sydkysten er flat. Den vestre delen av halvøya er dekket av to fjellkjeder: Khibiny-fjellene og Lovoziorskije Tundry; sistnevnte inneholder halvøyas høyeste punkt — Tsjasnatsjorr, som er 1191 moh. Kejvij-vannskillet ligger i den sentrale del. Fjellreliefene av Murman- og Kandalaksjakysten strekker seg fra sørøst til nordvest, noe som speiler halvøyas orografiske hovedtrekk.Administrativt består territoriet av Lovozerskij og Terskij rajon, deler av Kandalaksjskij og Kolskij rajon, samt territorier underlagt byene Murmansk, Ostrovnoij, Severomorsk, Kirovsk, og deler av territorier underlagt Apatity, Olenegorsk, og Poljarnye Zori. === Naturressurser === Fordi den siste istid fjernet det øverste av jordas sedimentlag, er Kolahalvøya ekstremt rikt på forskjellige malm og mineraler på overflatenivå, blant annet apatitt og nefelin; kopper, nikkel, og jernmalm; glimmer; kyanitter; keramiske materialer, samt sjeldne jordarter og ikkejernholdig malm. Forekomster av byggmaterialer som granitt, kvartsitt, og kalkstein finnes også rikelig. Kiselgurforekomster er vanlig nær innsjøer, og brukes til å produsere isolasjon. === Klima === Nærheten til Golfstrømmen fører til usedvanlig høye vintertemperaturer, noe som fører til betydelige temperaturforskjeller mellom land og Barentshavet, og i fluktuerende temperaturer ved kraftige vindkast. Sykloner er typisk i de kalde sesongene, selv om de varme sesongene er karakterisert av antisykloner. Monsunvinder er vanlig i de fleste områder, med syd- og sydvestlig vind dominerende i vintermånedene, og med noe utpreget østlig vind i sommer. Sterke stormvinder blåser i omtrent 80–120 dager i året. Murmankystens vann er varme nok til å forbli isfri selv på vinterstid.Regnnivået på halvøya er relativt høyt: 1000 millimeter faller i fjellene, 600-700 millimeter på Murmankysten, og 500-600 i andre områder. De våteste månedene er august til oktober, mens mars og april er tørrest.Den gjennomsnittlige temperatur i januar er omtrent -10 C°, med kaldere temperaturer mer typisk for de sentral deler av halvøya. Gjennomsnittstemperaturen i juli er +11 C°. De laveste temperaturer målt når -50 C° i de sentrale deler av halvøya, og -35 til -40 C° ved kysten. De høyeste målt når +30 C° på nesten alle deler av halvøya. Rim kan begynne så tidlig som august, og kan vare så lenge som til mai og til og med juni. === Flora og fauna === Halvøya er dekket av taiga i sør og tundra i nord. På tundraen begrenser kalde og vindfulle forhold, samt permafrost, treveksten, noe som fører til et landskap dominert av gress, villblomster, og busker som dvergbjørk og multe. I nordlige kystområder er stein- og busklav vanlig. Taigaen i sør består hovedsakelig av furu og gran.Reinsdyrflokker beiter på gress-slettene om sommeren. Andre dyr som finnes er blant annet rød- og fjellrev, grevling, elg, oter, og gaupe i de sydlige områder. Amerikansk mink, som ble sluppet ut ved elven Olenitsa i 1935–1936, er nå utbredt på halvøya, og blir kommersielt jaktet på. Bevere, som ble truet innen 1880, ble gjeninnført i 1934–1957. Alt i alt finnes 32 arter av pattedyr, og opp mot 200 fuglearter på halvøya.Hvithval er den eneste hvalart som er vanlig rundt halvøya. Andre delfiner, inkludert kvitskjeving, kvitnos, og nise, samt store hvaler, som grønlandshval, knølhval, blåhval, og finnhval, besøker også området.Kandalaksjabukta og Barentshavet er viktige yngleplasser for storkobbe og ringsel. Haverter er sjeldne, og endemisk til Barentshavet. Grønlandsseler kan også ses av og til.29 ferskvannsfiskearter anerkjennes på halvøyas område, inkludert ørret, stingsild, gjedde og abbor. Elvene er et viktig habitat for atlanterhavslaks, som vender hjem fra Grønland og Færøyene for å yngle i ferskvann. Som et resultat av dette har sportsfiske utviklet seg, med en rekke hytter og leirer tilgjengelig for sportsfiskere. Kandalaksja naturpark, etablert i 1932 for å beskytte bestanden av ærfugl, er organisert i tretten inndelinger med beliggenhet i Kandalaksjabukta, samt langs kyster av Barentshavet. === Hydrologi === Kolahalvøya har mange små, men raske, elver med stryk. Den viktigste av dem er Ponoj, Varzuga, og Umba, Teriberka, Voronja, og Jukanga. De fleste elvene har sitt utspring fra innsjøer og sumper, og samler vann fra smeltende snø. Elvene blir fryst om vinteren, selv om områdene med sterke stryk fryser senere, eller ikke i det hele tatt.Store innsjøer er Imandra, Umbozero, og Lovozero. Det er ingen innsjøer med areal på mindre enn 0,01 km². Sportsfiske finnes i området. === Økologi === Kolahalvøya har lidd stor økologisk skade, hovedsakelig fra forurensning fra militær (hovedsakelig maritim-) produksjon, industriell apatittutvinning, og militært atomavfall. Omtrent 137 aktive, og 140 utrangerte eller ubrukte maritime kjernereaktorer, produsert av det sovjetiske militære, finnes på halvøya. I 30 år ble atomavfall dumpet i havet av Nordflåten og Murmansk Shipping Company. Det er også bevis for forurensning fra Tsjernobylulykken i 1986, med kontaminasjon funnet i reinsdyrkjøtt og andre dyr, og fra de kontrollerte atomsprengningene i 1972 og 1984, 21 kilometer nordvest for Kirovsk. I tillegg finnes flere atomvåpenprøvefelt og radioaktivavfallslagere på øya.Den største industrielle forurenseren er Nornickel i Montsjegorsk — med de store smelteverk ansvarlig for over 80 % av svoveldioksid-utslipp og for nesten alt nikkel og kopper-utslipp. Andre større forurensere er varmekraftverket i Apatity og Murmansk. == Historie == === Tidlig historie === Fiskerhalvøya nord på Kolahalvøya ble bosatt allerede i det sjuende til det femte årtusen f.Kr. I det tredje til det andre årtusen f.Kr. ble halvøya bosatt av folk som kom sørfra (dagens Karelia). Innen slutten av det første årtusen f.Kr. var halvøya kun bosatt av samer, som ikke hadde deres egen stat, levde i klaner styrt av en eldre, og drev hovedsakelig med reinsdyrgjeting og fiske. Kola var frem til Novgorod-traktaten av 1265 under de norrøne kongenes jurisdiksjon. Etter 1265 fortsatte Kola som felles skattland for Norge og fyrstedømmet Novgorod. På 1100-tallet oppdaget russisk pomorer fra Onega-kysten de nedre delene av Nordre Dvina, halvøya og dens rikdommer av vilt og fisk. Pomorene organiserte jakt- og fisketurer, og startet handel med samene. De kalte også Kvitsjøkysten til halvøya Terskij-kysten (russisk: Те́рский бе́рег) eller Terskaja-landet (Те́рская земля́).Innen slutten av 1100-tallet utforsket pomorene nordkysten helt til Finnmark, noe som fikk nordmennene til å opprette en sjøvakt i området. Pomorene kalte nordkysten Murman – en forvanskning av «nordmann». Murmanskfjorden, som var innenfor de gamle norske grensene, betyr egentlig «Nordmannsfjorden». === Novgoroderne === Pomorene ble snart fulgt etter av tributtinnsamlere fra Republikken Novgorod, og Kolahalvøya ble gradvis del av Novgorod. En traktat fra 1265 av Jaroslav Jaroslavitsj med Novgorod nevner Tre Volost (russisk: волость Тре), som senere også blir nevnt i andre dokumenter datert så sent som 1471. I tillegg til Tre nevner novgorodiske dokumenter fra 1200- til 1400-tallet nevner også Kolo Volost, som grenset til Tre omtrent langs linjen mellom Kildinøya og Turij-odden til Turijhalvøya. Kolo Volost lå vest for den linjen, mens Tre var øst for den.Innen 1200-tallet ble en formalisering av grensen mellom Republikken Novgorod og Skandinavia tydelig. Novgoroderne, sammen med karelerne som kom fra sør, nådde kysten til det som i dag er Petsjenga rajon, og delen av Varangerfjordens kyst nær Vorijema, som idag er en del av Norge. Samebefolkningen ble tvunget til å betale tributt. Nordmennene derimot forsøkte også å få kontroll på landområdene, noe som førte til væpnet konflikt. I 1251 førte en konflikt mellom karelerne, novgoroderne, og den norske konges tjenere til etableringen av en novgorodisk delegasjon i Norge. Også i 1251 ble den første traktaten med Norge signert i Novgorod angående samelandene, og tributtinnsamlingssystemet, noe som gjorde at samefolket måtte betale tributt til både Norge og Novgorod. Ifølge traktatens vilkår kunne novgoroderne samle tributt fra samene så langt som til Lyngentuva, som er et landemerke på Fiskerhalvøya i Varangerfjordens sørlige innløp, mens nordmennene kunne samle inn tributt på hele Kolahalvøya, bortsett fra i den østre delen av Terskij-kysten. Ingen statsgrenser ble etablert ved traktaten av 1251.Avtalen førte til en kort periode med fred, men væpnet konflikt fortsatte ikke lenge etter. Nedskrivninger dokumenter angrep av novgoroderne og karelerne mot Finnmark og Nord-Norge så tidlig som 1271, og fortsatt godt inn på 1300-tallet.Fyrstedømmet Novgorod utførte tilsammen 11 angrep langs Norskekysten helt ned til Troms fylke. Den offisielle grensen mellom Novgorod, Sverige og Norge ble etablert ved traktaten i Nöteborg den 12. august 1323. Avtalen fokuserte hovedsakelig på det karelske nes, og grensen nord for Ladoga.En annen traktat som tok for seg grensene i nord var traktaten i Novgorod, signert med Norge i 1326, som endte tiår med grensetrefninger i Finnmark. Per avtalens vilkår avstod Norge alle krav på Kolahalvøya. Derimot tok ikke traktaten for seg situasjonen med samefolket som betalte tributt til både Norge og Novgorod, og praksisen fortsatt til 1602. Mens traktaten av 1326 ikke definerte avtaler i detalj, bekreftet den grensedemarkasjonen fra 1323, som fortsatte å være mer eller mindre uendret i 600 år, frem til 1920.På 1400-tallet begynte novgoroderne å etablere permanente bosetninger på halvøya. Umba og Varzuga, de første dokumenterte permanente bosetninger opprettet av novgoroderne, daterer tilbake til 1466. Over tid hadde alle kystområder vest for elven Pjalitsa blitt bosatt, noe som opprettet et territorium der mesteparten av befolkningen var fra Novgorod. Administrativt var området delt inn i Varzuzhskaya og Umbskaya volost, som ble regjert av en posadnik fra området ved Nordre Dvina. Republikken Novgorod mistet herredømmet over begge disse voloster til Storfyrstedømmet Moskva etter slaget ved Sjelon i 1471, og republikken i seg selv sluttet å eksistere i 1478 da Ivan III inntok byen Novgorod. Alle territorier som tilhørte Novgorod, inkludert de på Kolahalvøya, ble en del av Storfyrstedømmet Moskva. === Russisk bosetning === Russisk tilflytting til halvøya fortsatt på 1500-tallet, da nye bosetninger som Kandalaksja og Porja-Guba ble opprettet. Kola ble først nevnt i 1565. På slutten av 1400-tallet ble pomorene og samene tvunget til livegenskap, hovedsakelig av klostrene. Kloster-vottsjinaer ekspanderte kraftig på 1600-tallet, men ble avskaffet i 1764, da alle bønder på Kolahalvøya ble statsbønder.På siste halvdel av 1500-tallet krevde Frederik av Danmark-Norge at Tsar-Russland avstod halvøya. Russland nektet, og for å etablere tilstrekkelige forsvar ble det etablert en vojevoda. Vojevodaen var i Kola, som ble regionens administrative sentrum. Før det ble administrative oppdrag utført av skattefogder fra Kandalaksja. Den nyetablerte Kolsky ujezd dekket mesteparten av halvøya (med unntak av Varzuzhskaja volost and Umbskaja volost, som var del av Dvinsky ujezd), samt norddelen av Karelen helt til Lendery.På tross av økonomisk aktivitet tok ikke permanent bosetning seg opp før 1860-tallet, og den forble sporadisk helt frem til 1917. Kolas befolkning i 1880, for eksempel, var kun rundt 500 personer i 80 hushold, sammenlignet med 1900 personer i 300 hushold i 1582. Transportfasiliteter eksisterte nærmest ikke, og kommunikasjon med resten av Russland var uregelmessig. 1887 så en tilstrømming av komier og nenetsere som migrerte til halvøya for å unnslippe reinsdyrsykdomsepidemier i deres hjemland, og de brakte med seg store reinflokker, noe som førte til økt konkurranse om beiteland, en konflikt mellom komier og samer, og en marginalisering av den lokale samebefolkningen. Innen slutten av 1800-tallet hadde de fleste av samene blitt tvunget nordover, med etnisk russisk bosetninger sør på halvøya. Landsbyen Lovozero ble det kulturelle sentret for samene.I 1894 var halvøya vertskap for den russiske finansministeren, som ble overbevist om områdets økonomiske potensial. Dermed ble en telegraf- og telefonlinje strukket til Kola i 1896, noe som forbedret kommunikasjonen til fastlandet. Muligheten for en jernbane ble også vurdert, men det ble ikke iverksatt da. I 1896 ble Alexandrovsk (nå Poljarnyj) grunnlagt, og vokste så fort at den ble tildelt bystatus i 1899; Kolsky Ujezd ble omdøpt Alexandrovsky ved den anledning.Under første verdenskrig befant den dårlig utviklede halvøya seg i en strategisk viktig posisjon, da kommunikasjon mellom Russland og de allierte ble kuttet av, og de isfrie havnene på Murmankysten forble den eneste måten å sende forsyninger til østfronten. I mars 1915 ble konstruksjonen av en jernbane fremskynder, og jernbanen ble raskt åpnet i 1916, selv om den kun var delvis konstruert og dårlig bygd. I 1916 ble Romanov-na-Murmane (dagens Murmansk) grunnladt som endepunktet til den nye jernbane; byen vokste raskt til å bli en av de største på halvøya. === Sovjettiden og moderne historie === Sovjetisk makt ble etablert på halvøya 9. november (os. 26. oktober) 1917, men området ble okkupert av Trippelententen i perioden mars 1918 til mars 1920. Alexandrovsky Ujezd ble omgjort til «guvernementet Murmansk» av den sovjetiske myndighet juni 1921. Den 1. august 1927 kunngjorde «Den helrussiske sentrale eksekutivkomité» (VTsIK) to beslutninger: «Om etableringen av Leningrad oblast» og «Angående grensene og sammensetning av Leningrad oblasts okruger», og ifølge disse ble Murmansk-guvernementet omgjort til Murmansk okrug (som ble delt inn i seks distrikter) og inkludert inn i Leningrad oblast. Dette arrangementet eksisterte kun frem til 28. mai 1938, da okrugen ble separert fra Leningrad oblast, og slått sammen med Kandalaksjsky rajon i «Den karelske autonome sovjetiske sosialistrepublikk» (Kareliske ASSR), og omgjort til dagens Murmansk oblast.Alt i alt var sovjettiden vitne til en betydelig befolkningsøkning (799 000 i 1970 vs. 15 000 i 1913), selv om mesteparten av befolkningen forble konsentrert i de urbane områder langs jernbanene og kysten. Mesteparten av de tynt befolkede områdene i utkanten av de urbaniserte områdene ble brukt til reinsdyrgjeting. I 1920–1940 ble byen Kirovsk og flere arbeidsbosetninger etablert på halvøya.Samene ble tvunget til kollektivisering, med mer enn halvparten av deres reinsdyrflokker kollektivisert i 1928–1930. I tillegg ble den tradisjonelle samegjetemetoden faset ut til fordel for den mer økonomisk profitable måten som komiene brukte, som vektla permanente bosetninger fremfor fri gjetning. Siden samekulturen er sterkt knyttet til gjetepraksisen førte dette til at samene gradvis mistet deres språk og tradisjonelle kunnskap om gjetning. De fleste samer ble tvunget til å bosette seg i landsbyen Lovozero; de som motsatte seg kollektivisering, ble tvunget til tvangsarbeid eller drept. Uundertrykkelse av samene og andre grupper fortsatte frem til Stalins død i 1953. På 1990-tallet levde 40 % av samene i urbaniserte områder, selv om noen gjette reinsdyr på tvers av store deler av regionen. Tusener ble deportert til Kola mellom 1930-tallet og 1950-tallet, og i 2007 var over to tusen av deres etterkommere fortsatt bosatt her. En betydelig del av folket deportert til Kola var bønder - «kulakker» - fra Sør-Russland som ble offer for «dekulakisering». Fangearbeid ble ofte brukt for å bygge nye fabrikker og for arbeid i de som alt var bygd: i 1940, for eksempel, ble hele Severonikel metallurgiske minekompleks gitt til NKVD.I 1992 opprettet Finland åtte varslingsstasjoner for radioaktivt nedfall på Kola, for å bli varslet om atomulykker i området få mil fra norskegrensen. Ifølge finsk strålevern har dette aldri fungert. Siden 1996 ble telefonlinjene til Finland liggende brakk, og den skyldige var meteorologisk institutt i Murmansk, som skulle betjene linjene og betale regningene. Finnene antok at linjene ble «brukt til andre formål». Finland hadde investert millionbeløp i systemet til ingen nytte. == Befolkning == Historisk har halvøyas befolkning, grunnet dens nordlige plassering, vært liten: i 1913 for eksempel bodde kun 13 000–15 000 der; hovedsakelig langs kystene. Oppdagelsen av store naturressurser og industrialisering førte til en eksplosiv vekst i sovjettiden. Innen 1970 var halvøyas befolkning rundt 799 000. Denne trenden snudde på 1990-tallet, etter Sovjetunionens fall. Befolkningen til hele Murmansk oblast gikk ned fra 1 150 000 i 1989 til 890 000 i 2002 til 795 000 i 2010.Per folketellingen i 2010 bestod befolkningen hovedsakelig av russere (89,0 %), ukrainere (4,8 %), og hviterussere (1,7 %). Andre betydelige grupper er komier (~1600 innbyggere), samer (~1600), og karelere (~1400). De innfødte samene er hovedsakelig konsentrert i Lovozerskij rajon. == Økonomi == === Historisk bakgrunn === På 1400- til 1500-tallet var hovedsysselsetningen langs Terskijkysten laksefiske, seljakt, og saltutvinning fra havvannet. Saltutvinningen i Kandalaksja og Kola ble hovedsakelig utført av klostrene på Petsjenga og Solovki, og i en lang periode var det den eneste «industrien» på halvøya.På midten av 1500-tallet utviklet torskefisket langs Murmankysten i nord seg. 1560-tallet var vitne til en rask vekst i internasjonal handel, med russiske handelsmenn fra hele landet som ankom halvøya for å handle med handelsmenn fra Vest-Europa. I 1585, derimot, ble handelen flyttet seg til Arkhangelsk, selv om bosetningen på Kola fortsatt fikk lov til å handle sine lokalproduserte varer.På 1600-tallet fikk saltutvinningen en nedgang da lokalprodusert salt ikke kunne konkurrere med billig salt produsert ved regioner av Kama-elven. Utbredt ulovlig jakt førte også til betydelig mindre produksjon fra perlejakt. Derimot ble kommersiell reinsdyrgjetning mer populært, selv om dens bidrag til økonomien forble ubetydelig frem til 1800-tallet. Innen slutten av 1600-tallet ble sesongbasert fiske- og jaktbosetninger nord på halvøya veldig vanlig.Peter den store, som anerkjente den politiske og økonomiske viktigheten til halvøya, promoterte dens industrier og handel; derimot ble området neglisjert etter Sankt Petersburg ble grunnlagt i 1703, og mesteparten av shippingruter flyttet seg hit. I 1732 ble store forekomster av sølv i sin naturlige form oppdaget på Medvezsjy-øya i Kandalaksjabukta, og kobber-, sølv-, og gullforekomster funnet i de nedre dragene til elva Ponoj. Derimot, på tross av pågående forsøk i de neste to århundrer, var det ingen kommersiell suksess. Ved slutten av 1700-tallet lærte lokalbefolkningen om torvproduksjon fra nordmenn, og begynte å brukte torv for varme. Tømmerindustri utviklet seg i området på 1800-tallet, hovedsakelig i Kovda og Umba.Sovjettiden var vitne til en drastisk industrialisering og militarisering av halvøya. I 1925–1926 ble betydelige forekomster av apatitt oppdaget i Khibiny-fjellene, og den første apatittlasten ble sendt kun få år etter, i 1929. I 1930 ble sulfidforekomster oppdaget i Montsjegorsk-området; i 1932–1933 ble jernmalmforekomster funnet nær elva Ionas øvre drag; og i 1935 ble betydelige forekomster av titanmalm funnet i området rundt dagens Afrikanda.Kollektiviseringen på 1930-tallet førte til konsentrasjon av reinsdyrflokker i kolkhozer (kollektive gårdsbruk), som, videre ble konsolidert til et part storskala statseide gårder sent på 1950-tallet til tidlig på 1970-tallet. Innen midten av 1970-tallet ble statsgårdene videre konsolidert til kun to, basert i Lovozero og Krasnosjtsjelje. Konsolideringene ble rasjonalisert gjennom nødvendigheten av å isolere gjeterne fra de militære installasjonene, samt behovet for å oversvømme visse områder for å bygge hydroelektriske kraftverk.Fiske, som var den tradisjonelle industrien i området, var alltid ansett som viktig, selv om visse produksjonsvolum forble ubetydelig fram til starten av 1900-tallet. På 1920-tallet til 1930-tallet ble Murmansk tråleflåte opprettet, og fiskeinfrastrukturen begynte å utvikle seg intensivt. Innen 1940 stod fiske for 40 % av oblastens, og 80 % av Murmansks økonomi.Under den kalde krigen var halvøya marinebasen for en stor del av sovjetiske marine- og luftstyrker, noe som gav beskyttelse fra, og utgjorde trussel mot Nord-Norge. === Moderne økonomi === Etter den økonomiske nedgang på 1990-tallet, begynte oblastens økonomi å få en oppsving i det første tiår på 2000-tallet, selv om det var i en rate som var under statsgjennomsnittet. I det er Kolahalvøya den mest industrialiserte og urbaniserte regionen i Nord-Russland. Hovedhavnen er Murmansk, som er det administrative senter for Murmansk oblast og den fryser ikke til om vinteren. Selv om halvøyas strategiske betydning har blitt mindre etter den kalde krigen, har halvøya uansett den høyeste konsentrasjon av atomvåpen, kjernereaktorer, og kjernereaktorfasiliteter i Russland, med antall kjernereaktorer alene større enn i noen annen region i verden.Gruvedriften er grunnlaget for oblastens økonomi, og gruvearbeid forblir de største arbeidsgiverne i monostader som Apatity, Kirovsk, Zapoljarnyj, Nikel, og Montsjegorsk. Kola Mining and Metallurgical Company, en del av Nornickel, utfører nikkel-, kopper-, og platina-gruveoperasjoner på halvøya. Andre store gruveselskap er blant annet OAO Apatit, som er den største produsent av fosfater i Europa; OAO Olcon, en av de ledende produsentene av jernmalmkonsentratene i Russland; og OAO Kovdorskij GOK, en gruve- og prosesseringsforetak av malm.Fiskeindustrien, selv om det er betydelig under det sovjetiske produksjonsnivå, forblir lønnsomt, og forsynte Russland med 20 % av sitt fiskebehov i 2006 og volumene vokste stødig i perioden 2007–2010. Murmansk er hovedbase for tre fiskeflåter, blant annet Russlands største, Murmansk tråleflåte. Fiskeoppdrett, særlig laks og ørret, er en voksende industri. Energisektoren er representert av Kola kjernekraftverk nær Poljarnje Zori, som produserer omtrent halvparten av all energi, og et nettverk av omtrent 17 hydroelektriske og to varmekraftverk, som genererer den andre halvpart. Energioverskuddet stod for omtrent 20 % av den totale genererte energi, og blir overført til Russlands forente energisystem, samt eksportert til Norge og Finland via NORDEL-systemet.Med oblastens økonomi hovedsakelig eksportorientert spiller transport en viktig rolle, og står for omtrent 11 % av brutto regionalprodukt. På Kolahalvøya inkluderer transportnettverket skipstransport, lufttransport, biltransport, elektrisk offentlig transport, og tilgang til jernbaner som hovedsakelig går gjennom resten av Murmansk oblast. Byen Murmansk er en viktig havn på Nordsjøruten. De største flyplasser er Murmansk lufthavn, som tar for seg internasjonale flyavganger til skandinaviske land, og den militær-sivile flyplassen Kirovsk-Apatity lufthavn som ligger 15 kilometer sørøst for Apatity. == Se også == Kolanordmenn Det superdype borehullet på Kolahalvøya Sameland == Referanser == == Litteratur == Министерство транспорта Российской Федерации. Федеральное агенство геодезии и картографии (2007). Мурманская область. Атлас. Санкт-Петербург: ФГУП "Геодезия". Главное управление геодезии и картографии при Совете Министров СССР. Научно-исследовательский географо-экономический институт Ленинградского государственного университета имени А. А. Жданова (1971). Атлас Мурманской области. Москва. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Бартольд Е. Ф. (1935). По Карелии и Кольскому полуострову. ОГИЗ/Физкультура и туризм. Wm. O. Field, Jr. The Kola Peninsula. Gibraltar of the Western Arctic. The American Quarterly on the Soviet Union. July 1938. Vol. I, No. 2. Жиров Д. В., Пожиленко В. И., Белкина О. А. и др. (2006). Терский район (2-е, испр. и доп. utg.). Ника. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Simon Richmond (2006). Russia & Belarus. Lonely Planet. ISBN 9781741042917. Besøkt 21. januar 2010. Rudolf Avenhaus; m.fl. (2002). Containing the Atom. Oxford: Lexington Books. ISBN 9780739103876. Besøkt 20. januar 2010. Olga Rigina. GIS Analysis of Surface Water Chemistry Susceptibility and Response to Industrial Air Pollution in the Kola Peninsula, Northern Russia. Published in Biogeochemical Investigations at the Watershed, Landscape, and Regional Scales, Springer 1998. Архивный отдел Администрации Мурманской области. Государственный Архив Мурманской области. (1995). Административно-территориальное деление Мурманской области (1920–1993 гг.). Справочник. Мурманск: Мурманское издательско-полиграфическое предприятие "Север". Michael P. Robinson and Karim-Aly S. Kassam (1998). Sami potatoes: living with reindeer and perestroika. Calgary: Bayeux Arts. ISBN 9781896209111. Besøkt 20. januar 2010. Galina Ivanova (2000). Donald J. Raleigh, red. Labor Camp Socialism: The Gulag in the Soviet Totalitarian System. M. E. Sharpe, Inc. ISBN 9780765639400. Besøkt 24. september 2012. Mikhail Kozlov; m.fl. (2009). Impacts of Point Polluters on Terrestrial Biota: Comparative Analysis of 18 Contaminated Areas. Springer. ISBN 9789048124671. Besøkt 21. januar 2010. А. Е. Ферсман (1941). Полезные ископаемые Кольского полуострова. Москва, Ленинград: Издательство Академии наук СССР. Jane Costlow and Amy Nelson (2010). Other Animals: Beyond the Human in Russian Culture and History. Pittsburgh: University of Pittsburgh Press. ISBN 9780822960638. Besøkt 20. januar 2010. == Eksterne lenker == Satellittbilde av Kolahalvøya (Google Maps) Kart

thumb

https://no.wikipedia.org/wiki/Kim_Cattrall

2023-02-04

Kim Cattrall

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Canadiske skuespillere', 'Kategori:Engelske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 21. august', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Liverpool', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08']

Kim Victoria Cattrall (født 21. august 1956 i Liverpool i England) er en engelsk-kanadisk skuespillerinne fra Britisk Columbia i Canada. Hun er kjent som PR-agenten Samantha i HBO-serien Sex og Singelliv og for sin ledende rolle i 1984-filmen Politiskolen.

Kim Victoria Cattrall (født 21. august 1956 i Liverpool i England) er en engelsk-kanadisk skuespillerinne fra Britisk Columbia i Canada. Hun er kjent som PR-agenten Samantha i HBO-serien Sex og Singelliv og for sin ledende rolle i 1984-filmen Politiskolen. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kim Cattrall på Internet Movie Database (sv) Kim Cattrall i Svensk Filmdatabas (da) Kim Cattrall på Filmdatabasen (da) Kim Cattrall på Scope (fr) Kim Cattrall på Allociné (en) Kim Cattrall på AllMovie (en) Kim Cattrall hos Rotten Tomatoes (en) Kim Cattrall hos The Movie Database (en) Kim Cattrall hos Internet Broadway Database (en) Kim Cattrall hos Behind The Voice Actors

Kim Victoria Cattrall (født 21. august 1956 i Liverpool i England) er en engelsk-kanadisk skuespillerinne fra Britisk Columbia i Canada.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C9%88

2023-02-04

Ɉ

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet']

Ɉ og ɉ (J med strek gjennom) er en bokstav som brukes i arhuaco-språket i Colombia. Den representerer lyden [dʒ], mens bokstaven j, uten strek, representerer samme lyd som den gjør på spansk - [x]. I Unicode kodes ɉ som U+0248 (Ɉ) og U+0249 (ɉ).

Ɉ og ɉ (J med strek gjennom) er en bokstav som brukes i arhuaco-språket i Colombia. Den representerer lyden [dʒ], mens bokstaven j, uten strek, representerer samme lyd som den gjør på spansk - [x]. I Unicode kodes ɉ som U+0248 (Ɉ) og U+0249 (ɉ).

og (J med strek gjennom) er en bokstav som brukes i arhuaco-språket i Colombia. Den representerer lyden [dʒ], mens bokstaven j, uten strek, representerer samme lyd som den gjør på spansk - [x].

https://no.wikipedia.org/wiki/Lauchert

2023-02-04

Lauchert

['Kategori:48°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Elver i Baden-Württemberg', 'Kategori:Sideelver til Donau']

Lauchert er en elv i Baden-Württemberg i Tyskland og en av sideelvene til Donau fra venstre. Elven har sitt utspring fra flere småelver ved Melchingen i Zollernalbkreis og renner sørover gjennom småbyene Gammertingen, Veringenstadt og Bingen. I Sigmaringendorf munner elven ut i Donau.

Lauchert er en elv i Baden-Württemberg i Tyskland og en av sideelvene til Donau fra venstre. Elven har sitt utspring fra flere småelver ved Melchingen i Zollernalbkreis og renner sørover gjennom småbyene Gammertingen, Veringenstadt og Bingen. I Sigmaringendorf munner elven ut i Donau.

| sideelver =

https://no.wikipedia.org/wiki/Ketil_Moe_(1966%E2%80%931999)

2023-02-04

Ketil Moe (1966–1999)

['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder fylkes kulturpris', 'Kategori:Dødsfall 11. november', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 15. november', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske maratonløpere', 'Kategori:Personer fra Lillesand kommune']

Ketil Moe (født 15. november 1966, død 11. november 1999) var en norsk frontfigur for funksjonshemmede, kjent både nasjonalt og internasjonalt for sin heroiske kamp mot sykdommen cystisk fibrose (CF), blant annet ved å gjennomføre New York City Marathon 14 ganger, hvorav de to siste med to transplanterte lunger. Det dramatiske livet til «maratonhelten fra Lillesand» er blant annet beskrevet i bokform, NRK-dokumentarer, kinesisk TV-serie og operamusikal. Ketil Moe var fra Lillesand.

Ketil Moe (født 15. november 1966, død 11. november 1999) var en norsk frontfigur for funksjonshemmede, kjent både nasjonalt og internasjonalt for sin heroiske kamp mot sykdommen cystisk fibrose (CF), blant annet ved å gjennomføre New York City Marathon 14 ganger, hvorav de to siste med to transplanterte lunger. Det dramatiske livet til «maratonhelten fra Lillesand» er blant annet beskrevet i bokform, NRK-dokumentarer, kinesisk TV-serie og operamusikal. Ketil Moe var fra Lillesand. == Livshistorie == Ketil Moe hadde cystisk fibrose (CF) fra fødselen, en arvelig og progressiv sykdom som særlig rammer lungene på grunn av produksjon av unormalt seigt slim i alle kroppens kjertler. Dette medfører stadige lungeinfeksjoner og gradvis ødeleggelse av lungefunksjonen. Ketil Moe var hardt rammet av sykdommen fra barnealderen. Behandlingen er symptomatisk, særlig med lungedrenasje, antibiotika og medikamenter for fordøyelsen. Ketil Moe deltok fra 1980-årene i et forskningsprosjekt ledet av legene Dag Skyberg og Johan Kvalvik Stanghelle med regelmessig fysisk trening, noe som var frarådet av mange eksperter på den tid, men som senere viste seg å være svært gunstig for alle med CF. Han fullførte også New York City Marathon fra 1984 til 1999, i alt 14 ganger, de to siste år med transplanterte lunger, som den første i verden. Ledsagere var Grete Waitz, Johann Olav Koss og hans fysioterapeut Finn Bendixen. Ketil Moe døde like etter sitt siste maratonløp på grunn av sepsis, nesten 33 år gammel. == Ketil Moes og Johann Olav Koss' Mosjonsløp == Ketil Moe var president i den norske avdeling av Achilles Track Club, en idrettsklubb for funksjonshemmede, og sammen med olympiahelten Johann Olav Koss arrangerte han fra 1992 det årlige «Ketil Moes og Johann Olav Koss' Mosjonsløp» for funksjonshemmede og funksjonsfriske i Kristiansand Dyrepark, hvor de demonstrerte at alle kunne integreres i et sosialt idrettsarrangement, hvor det også deltok mange kjente artister og personligheter. Løpet arrangeres fortsatt årlig av organisasjonen Civitane, nå under navnet «Ketil Moe løpet». == Nasjonalt og internasjonalt arbeid == Ketil Moe ble landskjent gjennom mange TV-opptredener, ikke minst gjennom et Tande-P-program fra åpningen av Vikingskipet på Hamar. Han ble også en etterspurt foredragsholder både i Norge og internasjonalt. Hvert år hadde han med seg en tropp funksjonshemmede til New York City Marathon. I 1998 lyktes han sammen med den kinesiske ryggmargsskadde Mark Wang å åpne det første Beijing Marathon for funksjonshemmede. Mark Wang var blitt en nær venn av Ketil Moe da han fikk studiestipend til United World College i Norge av HM Dronning Sonja, og har etter hvert blitt et stort forbilde for kinesiske funksjonshemmede. Historien om Ketil Moe og Mark Wang er blitt godt kjent i Kina gjennom en 18 episoders TV-serie på CCTV9 («Hold up the blue sky of life») og operamusikalen «Some Sunny Night» av Thomas Stanghelle, som også ble framført i Folkets Store Sal i Beijing i 2005. == Ærespriser == Ketil Moe har mottatt Erling Stordahl ærespris og Rotary Clubs æresmedalje og diplom. Lillesand by har gitt en sentral park i byen navnet «Ketil Moes Plass». 11. november 2010 ble det reist en statue av Moe og Mark Wang i rådhusgården i Lillesand, 11 år etter hans død. == Kilder == Fosse, Synnøve Skeie (1994). Ketil: Et løp for livet. Oslo: Tiden Forlag. s. 171. ISBN 8210038303. [Digitalisert versjon på bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket / Tilgang for norske IP-adresser] NRK-programmet Fakta på lørdag av Odd Borgestrand («Mitt livs løp» 2000, «Gjennom den kinesiske mur» 2001) Operamusikalen Some Sunny Night av Thomas Stanghelle 2004 (www.somesunnynight.com) Physical exercise in the management of patients with cystic fibrosis (CF). Medisinsk doktorgrad av Johan Kvalvik Stanghelle, Universitetet i Oslo 1993

Ketil Moe (født 15. november 1966, død 11.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ketil_Moe

2023-02-04

Ketil Moe

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. juni', 'Kategori:Fødsler i 1947', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

For forkjemperen for funksjonshemmede, se Ketil Moe (1966).Ketil Sigurd Moe (født 25. juni 1947 i Fredrikstad) er en norsk arkitekt. Han er utdannet ved Hammersmith school of art and building i London 1968 og Arkitekthøgskolen i Oslo 1974. Moe arbeidet først hos arkitektfirmaene Østby- Kleven- Almaas og Lyngar-Pouson- Tostrup før han i 1977 ble ansatt i arkitektfirmaet HRTB i Oslo (Hultberg, Resen, Throne-Holst, Boguslawski), fra 1993 som partner. Fra 1983 til 1990 var han partner og leder i arkitektfirmaet AROS i Sandnes, et datterselskap av HRTB. Fra 2007 – 2010 var Moe partner i firmaet Moe & Løvseth, nå Løvseth + Partners.

For forkjemperen for funksjonshemmede, se Ketil Moe (1966).Ketil Sigurd Moe (født 25. juni 1947 i Fredrikstad) er en norsk arkitekt. Han er utdannet ved Hammersmith school of art and building i London 1968 og Arkitekthøgskolen i Oslo 1974. Moe arbeidet først hos arkitektfirmaene Østby- Kleven- Almaas og Lyngar-Pouson- Tostrup før han i 1977 ble ansatt i arkitektfirmaet HRTB i Oslo (Hultberg, Resen, Throne-Holst, Boguslawski), fra 1993 som partner. Fra 1983 til 1990 var han partner og leder i arkitektfirmaet AROS i Sandnes, et datterselskap av HRTB. Fra 2007 – 2010 var Moe partner i firmaet Moe & Løvseth, nå Løvseth + Partners. == Referanser == == Eksterne lenker == «Ketil Moe» i Store norske leksikon

Ketil Sigurd Moe (født 25. juni 1947 i Fredrikstad) er en norsk arkitekt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_under_OL

2023-02-04

Norge under OL

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norge under de olympiske leker', 'Kategori:OL-relaterte lister']

Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL. Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994.

Norge deltok i OL første gang i Sommer-OL 1900 og har deltatt i alle OL etter det, bortsett fra Sommer-OL 1980. Norge sendte ikke deltakere til Sommer-OL 1904, men bryterne Charles Ericksen og Bernhoff Hansen var norske statsborgere da de deltok i lekene. De ble opprinnelig oppført som deltakere for USA, men i 2021 endret Den internasjonale olympiske komité sin database over olympiske medaljevinnere slik at både Ericksen og Hansen nå er registrert som olympiske mestere for Norge.I sommer-OL frem til 2020 har Norge tatt 163 medaljer. I vinter-OL frem til 2022 har Norge tatt 405 medaljer og er med det den mestvinnende nasjonen noensinne i vinter-OL. Norge har vært arrangør for OL to ganger: Vinter-OL 1952 og Vinter-OL 1994. == Medaljeoversikter == === For hver sport === ==== Sommer ==== ==== Vinter ==== ██ Ledende i den idretten Tabellen inneholder to sølv og en bronsemedalje vunnet i kunstløp i Sommer-OL 1920 i Antwerpen. == Se også == Gullklubben – Norske Olympiavinneres Klubb Liste over norske mestvinnende vinterolympiere Liste over norske mestvinnende sommerolympiere == Referanser == == Litteratur == Norge i OL: om norske bragder i OL, om olympiske tradisjoner, om norsk olympisk arbeid, Norge i den olympiske bevegelse. Rud: Komiteen. 1993. [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalutgave på Bokhylla.no ved Nasjonalbiblioteket.] == Eksterne lenker == Norges OL-statistikk på Olympedia.org List of Norway's Medals in each Olympic Games hos olympiandatabase.com Norway at the Winter Olympics hos topendsports.com «How Norway Won the Winter Olympics» The Aspen Institute, 27. februar 2018 «Why Norway Is So Good At The 2018 Winter Olympics» Time.com, 25. februar 2018 «Why Norway has won more Winter Olympics medals than any country» Washingtonpost.com, 9. februar 2018

Norge under Sommer-OL 1900. Sju sportsutøvere fra Norge, alle menn, deltok i to sporter under de andre olympiske leker 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/Felka_P%C5%82atek

2023-02-04

Felka Płatek

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 2. august', 'Kategori:Dødsfall i 1944', 'Kategori:Fødsler 3. januar', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Kvinnelige malere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Warszawa', 'Kategori:Polske malere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09']

Felka Płatek (født 3. januar 1899 i Warszawa i daværende Russland, død 2. august 1944 i Auschwitz-Birkenau) var en polsk-jødisk maler. Hun var datter av Leon Płatek og Salome Płatek, (født Strumfeld). Hun ble drept sammen med sin ektemann, maleren Felix Nussbaum i august 1944 i Auschwitz.

Felka Płatek (født 3. januar 1899 i Warszawa i daværende Russland, død 2. august 1944 i Auschwitz-Birkenau) var en polsk-jødisk maler. Hun var datter av Leon Płatek og Salome Płatek, (født Strumfeld). Hun ble drept sammen med sin ektemann, maleren Felix Nussbaum i august 1944 i Auschwitz. == Litteratur == Christel Schulte: Felka Platek. Museums- u. Kunstverein Osnabrück, Broschüre - Dezember 2003, ISBN 392623525X; ISBN 978-3-926235-25-1 Serge Peker: Felka, une femme dans la Grande Nuit du camp: M.E.O. : ISBN 978-2-930333-59-5

Felka Płatek (født 3. januar 1899 i Warszawa i daværende Russland, død 2.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_herrelandslag_i_fotball

2023-02-04

Norges herrelandslag i fotball

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Norges herrelandslag i fotball']

Norges herrelandslag i fotball er landslaget til Norge som representerer landet i internasjonal herrefotball. Norge har hatt et herrelandslag siden 1908. Den beste sammenhengende perioden var i 1990-årene, under ledelse av Egil «Drillo» Olsen og siden Nils Johan Semb. Det ledet til deltagelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000. Andre meritter er Bronselaget fra 1936 og deltakelse i VM i fotball 1938. Blant de mest berømte enkeltkampene er seieren over Brasil i VM i Frankrike 1998, seieren over Tyskland i OL i Berlin 1936, og triumfene mot England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993.

Norges herrelandslag i fotball er landslaget til Norge som representerer landet i internasjonal herrefotball. Norge har hatt et herrelandslag siden 1908. Den beste sammenhengende perioden var i 1990-årene, under ledelse av Egil «Drillo» Olsen og siden Nils Johan Semb. Det ledet til deltagelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998, samt Europamesterskapet i 2000. Andre meritter er Bronselaget fra 1936 og deltakelse i VM i fotball 1938. Blant de mest berømte enkeltkampene er seieren over Brasil i VM i Frankrike 1998, seieren over Tyskland i OL i Berlin 1936, og triumfene mot England i VM-kvalifiseringskampene i 1981 og 1993. == Historie == Fotballen kom til Norge fra Storbritannia i 1880-årene, og ble raskt en populær sport både blant de aktive og publikum. Norges første fotballklubb, Christiania Footballclub ble stiftet i 1885. Flere klubber kom til, og det oppsto på etterhvert et behov for å få organisert fotballen i Norge. På initiativ fra Ski- og Fotballklubben Lyn ble Norsk Fodboldforbund stiftet i 1902. Samme år fikk NFF ansvaret for å organisere Norgesmesterskapet i fotball, og i 1908 fikk NFF invitasjon fra det svenske fotballforbundet om å spille en landskamp. I anledning NFFs 100-årsjubileum i 2002 åpnet Fotballmuseet på Ullevaal Stadion. Her kan man oppleve norsk fotballs historie og gjenoppleve de store øyeblikkene. === 1910-årene === Se også Norges landskamper 1908–1914 og Norges landskamper 1915–1919Norges første landskamp ble spilt 12. juli 1908. Sverige spilte også sin første landskamp noensinne denne julidagen i Göteborg. Ni av spillerne på det norske laget kom fra Oslo-klubben Mercantile, som hadde blitt norgesmestere året før. Den historiske kampen begynte veldig bra for det norske laget. Minotti Bøhn satte inn kampens første mål rett fra avspark, uten av noen av de svenske spillerne hadde vært borti ballen. Deretter gikk det dårligere. Det hjalp lite at Bøhn satte inn enda et mål, og at Hans Endrerud også tegnet seg på scoringslisten. Da kampen var over hadde svenskene vunnet 11-3. Det gikk to år til neste gang et norsk landslag ble samlet. Også denne gangen var det svenskene som var motstander, og denne gangen ble kampen spilt på Gamle Frogner i Kristiania. Det var imidlertid svenskene som vant denne gangen også, 4-0 ble sluttresultatet. Tormod Kjellsen fra Larvik Turn debuterte i denne kampen, 15 år og 11 måneder gammel, og er fortsatt tidenes yngste med det norske flagget på brystet. To strake tap ble det også i 1912, da Norge deltok i OL i Stockholm. Motstandere var Danmark og Østerrike. I det hele tatt er perioden mellom 1908 og 1917 et sorgens kapittel i norsk landslagshistorie. I denne perioden vant ikke Norge en eneste kamp, og bunnen ble nådd 7. oktober 1917 da Norge tapte hele 12-0 for Danmark – Norges største tap noensinne. === 1920-årene === Se også Norges landskamper 1920–1924 og Norges landskamper 1925–1929Våren 1918 ankom svenske Birger Möller Kristiania, og tok fatt på sin nye jobb som norsk landslagstrener. Det sies at Möller var en god inspirator, og brukte mye tid på samspill, tekniske ferdigheter og terping på detaljer. Dette skulle snart gi resultater. Etter å ha spilt 27 kamper uten en eneste seier, kom vendepunktet for det norske landslaget 16. juni 1918. Bare et drøyt halvår etter fadesen i København tok Norge sin aller første seier da de vant 3-1 over Danmark. Noen måneder senere ble det også seier over Sverige, og året etter ble svenskene feid av banen med 5-1 i Göteborg – Norges første borteseier. Norges største stjerne i denne perioden var Odd-spissen Einar «Jeja» Gundersen, som scoret til sammen 26 landslagsmål mellom 1917 og 1928. Andre profiler var lagkaptein Gunnar Andersen (Lyn), Per Skou (Lyn og Odd) og Asbjørn Halvorsen (Sarpsborg). Disse spillerne utgjorde stammen i det norske laget som deltok i OL i Antwerpen i 1920, hvor Norge tok sin hittil største skalp. Få hadde levnet Norge noen muligheter i åpningskampen mot England. Riktignok var det engelske laget et amatørlag, men de ble uansett regnet som store favoritter – ikke bare til å slå Norge, men til å vinne hele turneringen. Det sies at Gunnar Andersen var den første som viste at engelskmennene slett ikke var overmennesker, ved å drible av opptil tre-fire engelskmenn om gangen. Selvtilliten smittet over på de andre norske spillerne, og da kampen var over hadde Norge vunnet 3-1 etter to scoringer av «Jeja» Gundersen og ett mål av Einar Wilhelms. Som belønning for den sensasjonelle seieren fikk Norge møte Tsjekkoslovakia i neste runde. Den kampen tapte Norge 4-0. Norge tok noen flere skalper i årene som fulgte. De vant 2-0 over Frankrike i Paris i 1923, og tok også noen flere seire mot svenskene. I siste halvdel av 1920-årene var imidlertid landslaget tilbake i hverdagen. Mellom 1924 og 1928 vant Norge bare fire landskamper – samtlige mot Finland. I 1929 og i begynnelsen av 1930-årene begynte den svake trenden igjen å snu, mye takket være keeper Henry «Tippen» Johansen og målkongen Jørgen Juve, som begge noen år senere skulle bli med på det som kanskje den dag i dag fortsatt er norsk landslagsfotballs største øyeblikk. 23. juni 1929 ble det seier med 5-2 over Danmark i København – Norges første borteseier over Danmark. === 1930-årene === Se også Norges landskamper 1930–1934 og Norges landskamper 1935–1939I 1933 debuterte Reidar Kvammen på det norske landslaget. To år senere fikk Arne Brustad sin debut, og i 1934 returnerte den tidligere landslagsspilleren Asbjørn Halvorsen til Norge etter tolv år i tysk fotball. Disse begivenhetene markerer begynnelsen på «bronsealderen» i norsk fotball. Da Halvorsen returnerte fra sitt Tysklandsopphold ble han ansatt som generalsekretær i NFF. Han ble dermed formann i landslagets uttakskomité, og fungerte også som landslagstrener. På denne tiden hadde landslagstreneren kun ansvar for å trene spillerne, mens alt som hadde med laguttak ble foretatt av uttakskomitéen. Den kombinerte rollen gjorde imidlertid at Halvorsen ble Norges første «moderne» landslagssjef. Selv om Norge hadde hatt ganske gode resultater i årene før Berlin-OL (deriblant seire over Østerrike og Ungarn) var det få som trodde laget kunne hevde seg blant de beste i OL-turneringen. Den første kampen gav en oppskriftsmessig seier over Tyrkia. Neste motstander var vertsnasjonen Tyskland, som hadde slått Luxembourg 9-0 i sin første kamp. Det sies at de norske lederne allerede hadde planlagt hjemreise to dager etter Tysklands-kampen. De planene måtte i så fall endres. Med Hitler og Goebbels blant tilskuerne vant Norge fullt fortjent 2-0 over Tyskland. Begge målene ble scoret av Magnar Isaksen. Tyskerne var slått ut, og Norge var klare for semifinale mot Italia. Semifinalen ble jevnspilt, men det var italienerne som trakk det lengste strået. Sluttresultatet ble 2-1 etter ekstraomganger, og Arne Brustad scoret det norske målet. Brustad ble også den store spilleren i bronsefinalen mot Polen, hvor Norge vant 3-2, og sikret seg bronsemedaljene. Brustad scoret alle de tre norske målene, og ble fremhevet som en av turneringens beste spillere av både norsk og utenlandsk presse. Bronselaget var født. To år senere deltok Norge i fotball-VM. Norge hadde kvalifisert seg etter å ha slått Irland 6-5 sammenlagt over to kamper. Reidar Kvammen scoret to mål i begge kampene. I sluttspillet, som ble arrangert i Frankrike og ble spilt i cupformat, ble Norge trukket mot de regjerende verdensmesterne Italia. Kampen, som ble spilt i Marseille, var svært jevnspilt og spennende. Italia tok en tidlig ledelse, men Norge utlignet sju minutter før slutt da Brustad driblet seg gjennom hele det italienske forsvaret og satte ballen i mål. Noen minutter senere trodde alle at Brustad hadde scoret sitt andre, men dette målet ble meget tvilsomt annullert for offside. «Hvordan dommeren kunne annullere dette flotte mål står for tilskuerne ennå som en gåte», skrev Dagbladet i sitt referat. Dermed ble det nok en gang ekstraomganger, hvor Italia gikk seirende ut etter en scoring av Silvio Piola. Akkurat som i OL to år tidligere tapte Norge for Italia etter ekstraomganger, og akkurat som i Berlin-OL gikk Italia til topps i hele turneringen. Brustad fikk et plaster på såret da han noen måneder senere ble tatt ut på Europalaget som møtte England på Wembley. 22. oktober 1939 tapte Norge 4-1 for Danmark i København. Det skulle vise seg å bli Norges siste landskamp på nesten seks år. === 1940-årene === Se også Norges landskamper 1945–1949.Da tyskerne invaderte Norge ble det slutt på praktisk talt all organisert fotball i landet som følge av idrettsboikotten. Flere av heltene fra 1936, deriblant Reidar Kvammen og Asbjørn Halvorsen, havnet i konsentrasjonsleir. Det lange oppholdet satte naturlig nok norsk fotball et langt skritt tilbake, noe som skulle bli ettertrykkelig klart 21. oktober 1945, da Norge møtte Sverige i Stockholm. Nesten alle de gamle heltene var med da Norge møtte Sverige for første gang på over seks år. Det norske laget inkluderte Brustad, Øivind Holmsen og Alf «Kaka» Martinsen, som alle hadde vært med på Bronselaget, samt Kristian Henriksen, Knut Brynildsen og Rolf Johannessen, som var med på VM-laget i 1938. Seks år er imidlertid lang tid i fotball, og svenskene, som ikke hadde vært med i krigen, hadde et storlag på gang. Sluttresultatet ble 10-0 til Sverige. Da svenskene scoret sitt niende mål skal Henriksen ha sagt «Nå satsær vi på uavgjort, guttær» til lagkameratene. Bronsealderen i norsk fotball var definitivt over. Det skulle imidlertid komme nye spillere utover i slutten av 1940-årene. To av de største profilene var Gunnar Thoresen og Thorbjørn «Klippen» Svenssen. I tillegg hadde bronsehelten Reidar Kvammen ennå litt å bidra med på banen. Noen storseire ble det også. I 1946 ble Finland feid av banen med 12-0, og to år senere vant Norge 11-0 over USA i en kamp hvor Odd Wang Sørensen scoret fem mål – noe som fortsatt er norsk rekord for antall mål i én og samme landskamp. I 1949 debuterte en 18 år gammel indreløper fra Ørn ved navn Per Bredesen. Han scoret i debuten og fikk strålende kritikker. Norge hadde fått en ny stjerne, og ved inngangen til 1950-årene snakket man om at Norge hadde et nytt storlag på gang. Dessverre ble unge Bredesen et kortvarig bekjentskap for landslagspublikummet. I 1952 reiste Bredesen til Italia, og signerte proffkontrakt for Lazio – og ifølge datidens selvpålagte amatørbestemmelser ble han dermed utelukket fra videre landslagsspill. I en alder hvor de fleste andre nasjonene i Europa hadde innført profesjonell fotball, sto det gamle amatøridealet fortsatt høyt i kurs her hjemme. === 1950-årene === Se også Norges landskamper 1950–1954 og Norges landskamper 1955–1959Det var langt mellom seirene for det norske landslaget i 1950-årene, og de få kampene Norge klarte å vinne var stort sett mot Finland og Island. Riktignok klarte Norge å dra i land en sensasjonell 2-1-seier over Ungarn i 1957 – og det attpåtil i en VM-kvalifiseringskamp, men ellers var det langt mellom høydepunktene. I returkampen mot Ungarn ble forøvrig Norge sendt hjem med 0-5 i kofferten. Blant lyspunktene holdt forsvarsklippen Thorbjørn Svenssen stand gjennom hele tiåret, og da han avsluttet sin landslagskarriere i 1962 hadde han spilt utrolige 104 landskamper – 93 av dem som kaptein. Sammen med engelske Billy Wright var han den eneste spilleren i verden som hadde passert 100 landskamper på dette tidspunktet. En annen norsk profil på denne tiden var Harald Hennum, som med sine 25 mål er landslagets mestscorende spiller etter krigen. Det er imidlertid liten tvil om at Norge kunne trengt en spiller som Per Bredesen, men amatørreglementet gjaldt fortsatt, selv om det i 1960 ble oppmyknet slik den hjemvendte proffen Ragnar Larsen igjen fikk lov å spille med flagget på brystet. Bunnen ble nådd i 1959 da Norge avsluttet året med fire strake tap og 22 baklengsmål. Selv Island ble det tap for dette året. === 1960-årene === Se også Norges landskamper 1960–1964 og Norges landskamper 1965–1969Etter den begredelige avslutningen året før, ble østerrikske Willi Kment hentet inn som ny trener i 1960. Senere samme år debuterte en ung bergenser som var døpt Roald Jensen, men var bedre kjent under kallenavnet «Kniksen», på landslaget. Den spedbygde tenåringen driblet seg forbi alt og alle, og med ett hadde Norge funnet en ny stjernespiller – og ny optimisme. Et annet stortalent, Vikings Olav Nilsen debuterte et par år senere. Landslaget fikk glede av «Kniksen» i fire år, før han, akkurat som Per Bredesen før ham, ble proff i utlandet, og dermed ble uaktuell for videre landslagsspill. Det var lite forbedring å spore i resultatkolonnen, men av og til greide Norge å presterte et sjokkresultat. I 1961 vant ikke landslaget en eneste kamp. I 1962, derimot, ble det seier over både Nederland og Sverige. I det hele tatt var 1960-årene en periode hvor Norge fortsatt tilhørte det nedre sjiktet i europeisk fotball, men ved enkelte anledninger klarte å slå de store gutta. Et eksempel på dette var den høyst overraskende 4-3-seieren over Skottland i Bergen. Man kom imidlertid brutalt ned på jorda igjen senere samme år da Norge tapte 9-0 for Polen. Et av Norges mest oppsiktsvekkende resultater i 1960-årene var seieren over Jugoslavia i en VM-kvalifiseringskamp i 1965. Jugoslavia hadde spilt EM-finale noen år tidligere, men måtte reise hjem fra Ullevaal med 0-3 i kofferten, etter scoringer av Finn Seemann, Olav Nilsen og den nye stjernespilleren fra nord, Harald Johan «Dutte» Berg. Norge spilte også jevnt med Frankrike i denne kvalifiseringen, men det ble til slutt to knepne tap for franskmennene. Dette var uansett det nærmeste Norge hadde kommet et sluttspill siden storhetstiden i 1930-årene. Norge møtte Frankrike på nytt i kvalifiseringen til VM i 1970. I hjemmekampen tapte Norge oppskriftsmessig 1-3, men i bortekampen gjorde landslaget et nytt skippertak og sjokkerte det franske hjemmepublikummet med å vinne 1-0. Odd Iversen scoret kampens eneste mål. Det kan ellers nevnes at Fredrikstad-stopperen Roar Johansen spilte 54 landskamper på rad mellom 1960 og 1967, hvilket er rekord. Selv ikke Thorbjørn Svenssen kan vise til en slik rekke. En annen kuriositet var at keeper Kjell Kaspersen scoret på straffespark i seieren over Thailand i 1965, og er dermed den eneste målvakten som har scoret for det norske landslaget. === 1970-årene === Se også Norges landskamper 1970–1974 og Norges landskamper 1975–1979I 1969 ble NFFs selvpålagte amatørparagraf opphevet. Dermed kunne utenlandsproffer som «Kniksen» og Finn Seemann igjen ta på seg landslagstrøya, og Harald Berg og Odd Iversen kunne reise ut med god samvittighet, uten at det ødela deres muligheter for videre landslagsspill. Resultatmessig var det dog lite forbedring å spore som følge av regelendringen. Faktisk ble landslagets resultater i første halvdel av 1970-årene om mulig enda dårligere. Under kvalifiseringen til EM i 1972 tok Norge ett poeng på seks kamper, og i 1972 tapte Norge 9-0 for Nederland i en VM-kvalifiseringskamp. Året etter gikk Norge på et kanskje enda mer ydmykende nederlag da de tapte for Luxembourg. Det var imidlertid noen lyspunkter å spore. Først og fremst gjennom vår nye stjernespiller Tom Lund, som debuterte i 1971. «Tommy» var en fantastisk spiller, og blir av mange regnet som Norges beste spiller noensinne – men selv ikke han klarte å bære laget på egen hånd, og Norge endte som regel helt sist i sine kvalifiseringsgrupper til VM og EM. I siste halvdel av 1970-årene var det imidlertid en liten forbedring i resultatene. Anført av Tom Lund og den nye treneren Tor Røste Fossen ble det seire over både Sveits og Sverige i kvalifiseringen til VM i 1978. Sistnevnte kamp huskes nok likevel best på grunn av Svein Grøndalens grisetakling av den svenske stjernespilleren Ralf Edström. Da Norge spilte sin siste kvalifiseringskamp borte mot Sveits hadde Norge fortsatt en teoretisk mulighet til å nå sluttspillet. Kampen endte imidlertid 1-0 til sveitserne, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme. Ved siden av A-landslaget hadde Norge også et eget OL-lag i siste halvdel av 1970-årene. Kriteriet for å spille på OL-laget var at du ikke var profesjonell, og ikke hadde spilt noen VM-kvalifiseringskamper. OL-laget var med andre ord et B-landslag, men kampene deres ble likevel regnet som offisielle landskamper i Norge – og i 1979 kvalifiserte OL-laget seg til sluttspillet i Moskva etter å ha slått Finland og Vest-Tysklands amatører i kvalifiseringen. Arne Larsen Økland ble den store helten med sitt vinnermål i den avgjørende bortekampen mot tyskerne. Økland ble forøvrig proff i tysk fotball kort tid etterpå. Det ble imidlertid aldri noe OL-sluttspill på de norske spillerne ettersom Norge, sammen med USA og de fleste landene i Vest-Europa, boikottet Moskva-OL som protest mot den sovjetiske invasjonen i Afghanistan. === 1980-årene === Se også Norges landskamper 1980–1984 og Norges landskamper 1985–1989I den første landskampen i 1980-årene ble det seier over Bulgaria. En lovende start på det nye tiåret. Den gode trenden fortsatte med 6-1-seier over Finland (en kamp hvor Pål Jacobsen scoret fire mål) og seier over Sveits i VM-kvalifiseringen. At det også ble 0-4 mot England på Wembley var heller ikke noen katastrofe. Så mye bedre enn oss var tross alt engelskmennene – trodde man. Knepne tap for Ungarn og Romania våren 1981 sikret at Norge ikke kom til noe VM-sluttspill denne gangen heller, men vi hadde fortsatt æren å spille for da selveste England inntok Ullevaal 9. september 1981. Våre fem tidligere møter med engelske heltidsproffer hadde gitt fem tap og en målforskjell på 2-24. Riktignok hadde vi slått England i Antwerpen 61 år tidligere, men det var jo mot et engelsk amatørlag. Det var med andre ord få som trodde på noe annet enn nok et tap denne høstdagen, men forhåpentlig kunne man kanskje begrense tapet til et par mål. I denne kampen hadde jo Norge Tom Lund og den nye stjernen Hallvar Thoresen tilbake på laget. Ingen av dem hadde spilt kampen på Wembley året før. Kampen begynte heller dårlig sett med norske øyne. England tok en oppskriftsmessig ledelse ved Bryan Robson bare noen minutter etter avspark – men i stedet for å gi opp, kjempet nå de norske spillerne seg inn i kampen igjen, og midtveis i første omgang utlignet Norge da Roger Albertsen forstyrret den engelske keeperen slik at Tom Lunds innlegg gikk rett i mål. Albertsen ble kreditert målet, men TV-bilder viste senere at han ikke traff ballen. Det viktigste var uansett at Norge var med i kampen igjen, og da Hallvar Thoresen satte inn det andre målet for Norge rett før pause luktet det sensasjon. Til tross for et kraftig engelsk press i andre omgang, ble det ingen flere mål, og Norge hadde (i alle fall i medias øyne) prestert sitt beste resultat noensinne. Norge hadde slått selveste England, noe som fikk radiokommentator Bjørge Lillelien til å gå helt av hengslene, og sende en hilsen til engelske personligheter som Churchill og Maggie Thatcher. Anført av Tom Lund hadde Norge et godt lag i begynnelsen av 1980-årene. Året etter England-seieren ble Jugoslavia utklasset i en EM-kvalifiseringskamp hvor Lund, Økland og Åge Hareide scoret de norske målene – og ved utgangen av 1982 så det ut til at Norge endelig kunne klare å komme til et sluttspill igjen. Slik gikk det ikke. Tom Lund la opp midtveis i kvalifiseringen, og uten sin playmaker var Norge igjen en middelmådighet. Norge tok bare ett poeng på de resterende EM-kvalifiseringskampene, og endte nok en gang sist i gruppa. OL-laget ble også samlet igjen, denne gangen for å kvalifisere seg til olympiaden i Los Angeles. Norge kom imidlertid bare på tredjeplass i sin gruppe bak Polen og DDR – men da østblokklandene senere valgte å boikotte OL som et slags takk for sist, fikk Norge den ledige plassen. Norge klarte å bite godt fra seg i OL-turneringen, men til tross for et vedvarende press ble det målløst i åpningskampen mot Chile. I den andre kampen ble det et knepent tap for Frankrike, og da hjalp det lite at Norge vant 2-0 over Qatar i den siste kampen. Norge ble slått ut i det innledende gruppespillet. På den lyse siden inneholdt OL-laget en rekke spillere som skulle bli viktige bidragsytere for A-landslaget i årene fremover – spillere som Per Egil Ahlsen, Terje Kojedal, Tom Sundby og ikke minst keeper Erik Thorstvedt. I midten av 1980-årene tok landslaget to nye skalper. I 1985 vant Norge borte over de regjerende verdensmesterne fra Italia, og våren etter ble de kommende verdensmesterne Argentina slått på Ullevaal. Begge disse kampene var imidlertid privatlandskamper, og i de kampene som virkelig hadde betydning var Norge fortsatt en kasteball. Bare noen uker etter seieren over Italia tapte Norge 5-1 for Danmark i en VM-kvalifiseringskamp på Ullevaal, og i kvalifiseringen til EM i 1988 ble en imponerende seier over Frankrike etterfulgt av to strake tap for Island. Norge i 1980-årene var et lag som på en god dag i stand til å slå hvem som helst. Problemet var bare at Norge på en dårlig dag var i stand til å tape for hvem som helst – og at det var flere dårlige enn gode dager. === 1990-årene === Se også Norges landskamper 1990–1994 og Norges landskamper 1995–1999Etter en dårlig start på kvalifiseringen til EM i fotball 1992, valgte landslagssjef Ingvar Stadheim å trekke seg i oktober 1990. Han ble erstattet av U21-landslagets trener Egil «Drillo» Olsen, og dette trenerbyttet skulle innlede landslagets beste periode i moderne tid. Drillo hadde klare oppfatninger om hvordan fotball skulle spilles, og hadde noen ufravikelige prinsipper i sin spillestil: gjennombruddshissighet, soneforsvar, at ballen alltid skulle spilles i lengderetningen, at man skulle slå langt når motstanderen var i balanse og utnytte overganger når motstanderen var i ubalanse. Spillestilen ga resultater. Hvis man ser på enkeltspillerne var nok ikke dette det beste laget Norge noensinne hadde hatt. Strengt tatt hadde Norge anno 1990 bare to spillere som holdt høy internasjonal klasse – Erik Thorstvedt og Rune Bratseth. Disse to ble bærebjelkene i landslaget, som ellers ble supplert med unggutter som Øyvind Leonhardsen, Stig Inge Bjørnebye, Lars Bohinen og Erik Mykland. Den første indikasjonen på at Norge hadde noe stort på gang kom i EM-kvalifiseringskampen mot Italia 5. juni 1991, hvor Norge vant 2-1 etter scoringer av Bohinen og Tore André Dahlum. Tidligere samme kveld hadde U21-landslaget slaktet Italias unggutter med hele 6-0. Noe EM-sluttspill ble det likevel ikke, men Norge hang med i gruppa helt til siste kamp og endte til slutt på en respektabel tredjeplass, bak Sovjetunionen og Italia. Mot slutten av EM-kvalifiseringen børstet Drillo støvet av den tidligere ungdomsstjernen Kjetil Rekdal, som hadde vært ute av landslagsdiskusjonen i over to år etter et mislykket opphold i tysk fotball. Han skulle bli en av landslagets viktigste spillere i 1990-årene. I kvalifiseringen til VM i fotball 1994, havnet Norge i gruppe med England, Nederland og Polen – en tilsynelatende umulig oppgave. Norge åpnet kvalifiseringen med å slå miniputtstaten San Marino hele 10-0. Denne kampen ble fulgt av en overraskende seier over Nederland, og da Norge også klarte uavgjort borte mot England takket være Kjetil Rekdals drømmetreff fra drøyt 20 meter begynte man for alvor å tro på VM-billett. Veien til VM fortsatte i 1993, hvor Norge tok en flott seier mot Tyrkia og regelrett utspilte England på Ullevaal. Norge hadde marginene på sin side da bortekampen mot Nederland endte målløst, og da Norge feide Polen av banen med 3-0 i Poznan etter scoringer av Jostein Flo, Jan Åge Fjørtoft og Ronny Johnsen, var Norge klare for VM-sluttspill for første gang siden 1938. For årets prestasjoner fikk landslaget tildelt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn». Dette er forøvrig første og eneste gang prisen er gitt til et helt lag. I sluttspillet var Norge preget av den sterke varmen, og muligens også av stundens alvor. Turneringen begynte med seier over Mexico i en ikke altfor velspilt kamp, hvor innbytter Kjetil Rekdal ble matchvinner. Denne kampen ble fulgt av et 1-0-tap for Italia, hvilket betød at alle lagene i gruppen hadde tre poeng etter to kamper, og at Norge ville gå videre med seier over Irland, og også med uavgjort hvis kampen mellom Mexico og Italia fikk en vinner. Det endte imidlertid målløst mot Irland i en svært lite velspilt kamp, og da også Mexico-Italia endte uavgjort var Norge slått ut med minste mulige margin. Etter turneringen begynte for første gang kritiske røster høres mot Drillos spillestil, men denne kritikken falt snart til ro, i hvert fall hjemme i Norge. Norge så lenge ut til å kvalifisere seg til EM i fotball 1996, men snublet i de siste kampene mot Tsjekkia og Nederland, og måtte dermed bli hjemme. På dette tidspunktet hadde Bratseth og Thorstvedt gitt seg, og blitt erstattet av henholdsvis Henning Berg og Frode Grodås. To andre nye fjes i neste VM-kvalifisering var de unge spissene Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte ble tomålsscorer da Norge vant 5-0 over Aserbajdsjan og ble senere proff i Manchester United. Flo fikk sitt store gjennombrudd da han lagde to mål i seieren over Brasil på Ullevaal i en privatlandskamp. VM-billettene ble sikret da Norge vant 1-0 borte over Aserbajdsjan i nest siste kvalifiseringskamp. Akkurat som 60 år tidligere var Norge klare for VM i Frankrike. Historien skulle etterhvert gjenta seg på flere måter. Som i det forrige VM-sluttspillet åpnet Norge med relativt svakt spill. De to første kampene mot Marokko og Skottland endte begge uavgjort, og dermed sto man overfor en tilsynelatende umulig oppgave for å sikre videre avansement, Norge måtte slå Brasil. 23. juni 1998 i Marseille vil alltid bli husket som en merkedag i norsk fotballs historie. Det var nok Brasil som hadde det meste av spillet, og da Bebeto gav brasilianerne ledelsen etter 78 minutter trodde de fleste at kampen var over. Tore André Flo utlignet imidlertid med et flott mål bare noen minutter senere, og da samme mann ble lagt i bakken to minutter før slutt fikk Norge straffespark. Kjetil Rekdal satte ballen sikkert i mål, og Norge var klare for åttendedelsfinale, nok en gang i Marseille, og nok en gang mot Italia. Kampen mot Italia var en spillemessig skuffelse. Italia tok en tidlig ledelse ved Christian Vieri, og i resten av kampen ble det norske angrepsspillet nøytralisert av det bunnsolide italienske forsvaret, og akkurat som i 1938 ble Norge slått ut av Italia. Drillo hadde før turneringen annonsert at han kom til å gi seg som trener etter VM, og den nye landslagssjefen ble Nils Johan Semb. Semb fortsatte i samme løypa som Drillo. En del nye spillere kom til, blant annet Steffen Iversen, John Carew og John Arne Riise. Etter en treg start på kvalifiseringen til Fotball-EM 2000 vant Norge sine sju siste kamper, og ble til slutt en suveren gruppevinner, og Semb hadde dermed ført Norge til sitt første EM-sluttspill. Dette tiåret under ett må derfor kunne kalles landslagets beste, etter å ha gjennomført fire gode kvalifiseringer på rad, som resulterte i deltakelse i tre mesterskap. === 2000–2007 === Se også Norges landskamper 2000–2004 og Norges landskamper 2005–2009. EM-sluttspillet begynte bra, men endte med skuffelse. I den første kampen vant Norge over Spania etter at Steffen Iversen scoret på et typisk Drillo-angrep. I den andre kampen tapte Norge for Rest-Jugoslavia, men kunne likevel avgjøre selv i siste gruppekamp mot Slovenia. Uavgjort mot Slovenia ville holde hvis Jugoslavia slo Spania, eller hvis den endte uavgjort. Det ble til slutt målløst mellom Norge og Slovenia i det som må kunne beskrives som en begredelig kamp. I den andre kampen ledet Jugoslavia 3-2 ved slutten av ordinær tid, så det virket som om Norge likevel hadde klart å gå videre. Spania scoret imidlertid to kjappe mål på overtid og vant kampen. Dermed var Norge slått ut, og denne gangen var det ikke bare i utlandet at landslaget måtte tåle kritikk. Også hjemme i Norge ble spillestilen og taktikken slaktet i media. En svak start på kvalifiseringen til VM i 2002 bidro ikke til å dempe kritikken mot Semb. Etter fem spilte kamper sto Norge bokført med fattige to poeng, og etter et tiår med nesten bare oppturer ble det klart at VM i Japan og Sør-Korea ville bli spilt uten norsk deltagelse. Norge avsluttet kvalifiseringen med tre strake seire, men på det tidspunktet var det for sent. Til tross for økende mistillit forble Semb i sjefsstolen også i den påfølgende EM-kvalifiseringen, hvor Norge til slutt kapret andreplassen bak Danmark, og måtte ut i «playoff» mot Spania. I den første kampen, som ble spilt i Spania, ble det et knepent 2–1 tap, hvilket sørget for optimisme foran returkampen på Ullevaal. Returkampen ble imidlertid et mareritt. Spanjolene var best i absolutt alt, og vant til slutt 3–0. Dermed ble det ikke noe EM-sluttspill, og etter denne kampen valgte Semb å gå av, etter selv å ha erklært at det var naturlig å bare ha to forsøk på å føre Norge til mesterskap før noen andre fikk prøve seg. Norges nye landslagssjef ble den gamle storspilleren Åge Hareide, som kom fra trenerjobben i Rosenborg og ble ansatt i januar 2004. Hareides «Nye Norge» vant sine seks første kamper. Riktignok var mange av disse kampene mot annenrangs motstand, men de gode resultatene skapte uansett ny entusiasme rundt landslaget. I kvalifiseringen til VM i 2006 ble resultatene svært varierende, fra en imponerende 3–0 seier over Slovenia til en skuffende uavgjort mot Moldova og hjemmetap for Skottland. Norge endte til slutt på andreplass i gruppen, bak Italia, og måtte ut i playoff igjen, denne gangen mot Tsjekkia. Norge leverte en hederlig innsats i Praha, etter en svært dårlig kamp på Ullevaal. Begge kampene endte imidlertid med ettmålstap, og dermed måtte Norge nok en gang bli hjemme. I kvalifiseringen til EM 2008 startet Norge bra med en seier borte mot Ungarn, resultatene var ujevne og i begynnelsen av 2007 ledet Norge 2–0 borte mot Tyrkia. Etter to keepertabber av Thomas Myhre endte kampen 2–2. Etter denne kampen så det nesten umulig ut å nå EM. Men resultatene forbedret seg kraftig i løpet av sommeren, der Norge vant 4–0 både over Malta og Ungarn hjemme, og 1–0 borte mot Moldova. Sommeren fortsatte med seier i en privatlandskamp hjemme mot Argentina 2–1. På høsten spilte landslaget 2–2 hjemme mot Hellas, og Norge kunne sikre seg en plass i EM-sluttspillet med uavgjort hjemme mot Tyrkia. Norge tok ledelsen, men kampen endte i skuffelse og Tyrkia vant til slutt 2–1. Dermed måtte Tyrkia tape poeng hjemme mot Bosnia samtidig som Norge måtte slå Malta borte. Norge vant, men Tyrkia gjorde jobben hjemme og Norge havnet da på tredjeplass i gruppen, ett poeng bak Tyrkia og to bak Hellas. Norge endte dermed opp som beste treer i Europa, i en kvalifisering hvor de to beste fra hver gruppe gikk til EM, mens man i de to foregående kvalifiseringene hadde røket ut i play-off. Perioden kan vel kjennetegnes av at man var «akkurat ikke god nok», selv om man fremdeles hadde spillere i store internasjonale klubber og ligaer som i 1990-årene, og det var langt fra krisestemning. I tillegg ble det fremdeles scoret en del mål. Steffen Iversen ble for eksempel toppscorer i siste kvalifisering, i Norges gruppe, med 7 mål. Like bak kom John Carew med 4 mål. Carew som på dette tidspunktet kanskje var på høyden av sin karriere. Det samme kan sies om John Arne Riise. Midt i kvalifiseringen la imidlertid Ole Gunnar Solskjær opp, som en av Norges største landslagshelter gjennom tidene, men først etter å ha vært sterkt medvirkende i 4-1 seieren over Ungarn borte. === 2008–2016 === Se også Norges landskamper 2005–2009 og Norges landskamper 2010–2014.Krisestemning skulle det derimot bli. Den 8. desember 2008 trakk Åge Hareide seg som landslagstrener, etter et helt år uten seier for landslaget. Det var da 30 år siden det norske landslaget hadde spilt et helt kalenderår uten seier. Senest var under Tor Røste Fossen i 1978Det ble i januar 2009 kjent at Egil Olsen gjorde comeback som landslagstrener for Norge. Drillos nye lag fikk to sterke borteseire i vennskapskamper, mot Tyskland og Sveits, men klarte ikke å rette opp den dårlige starten i kvalifiseringen til VM i 2010, og røk med ti poeng på åtte kamper ut som den svakeste toeren i de ni kvalifiseringsgruppene. Norge tapte for Nederland borte, og spilte uavgjort mot Island og Makedonia borte, men vant sine to hjemmekamper mot Skottland og Makedonia. Egil Olsen inngikk etter kvalifiseringen en avtale om å lede Norge i kvalifiseringen til EM 2012, før Ståle Solbakken skulle ta over. Sesongen 2010 ble et strålende år for Drillo og Norge. Da alle kampene var spilt hadde de vunnet syv kamper og tapt kun to, herunder en seier i en vennskapskamp mot Frankrike. EM-kvalifiseringen gikk også strålende: Man ledet gruppa med ni poeng på 3 kamper, etter seire mot Island, Portugal og Kypros. Første halvår av 2011 gikk noe dårligere, bl.a. med et uavgjortsresultat hjemme mot Danmark, og et tap borte mot Portugal, men man var fremdeles med godt mot. For det første hang man greit med i kvalifiseringen, og for det andre ble Norge også, for første gang siden kvalifiseringen til VM 2002, førsteseedet, da gruppene til kvalifiseringen til VM 2014 ble trukket i juli. De gode resultatene den siste tiden hadde gjort at Norge nå lå langt høyere på FIFA-rankingen enn på lenge. Andre halvår ble et antiklimaks. Etter å ha tapt borte mot Danmark, endte Norge opp på tredjeplass i gruppa, med samme poengsum som Portugal på andreplass, og Norge mistet igjen play-off og et eventuelt mesterskap. Landslagsåret ble så avsluttet på en ganske trist måte med et 4-1 tap borte for Wales. På dette tidspunktet skulle som nevnt egentlig Ståle Solbakken ta over laget, men Solbakken hadde i mellomtiden kommet til enighet med fotballforbundet om å avbryte kontrakten, og ble trener for det tyske laget 1. FC Köln. Dermed fortsatte Drillo en kvalifisering til. Opptakten til denne kvalifiseringen ble brukt til vennskapskamper mot EM-klare land som England, Kroatia og Hellas, hvor Drillo etter eget utsagn ønsket å teste laget og da spesielt etablerte spillere mot god europeisk motstand. Resultatet var ikke veldig oppløftende sett med norske øyne, og medførte en del utskiftinger på laget hvor særlig mange nye unge spillere kom til. Det var dermed en viss nervøs optimisme da kvalifiseringen begynte høsten 2012: Man hadde havnet i en av de «enkleste» kvalifiseringsgruppene noensinne, men var samtidig midt inne i et generasjonsskifte. Kvalifiseringen gikk ganske dårlig for Norge. Tonen var satt med tap for Island i første kamp, og Norge endte til tross for førsteseedingen til slutt opp på 4.-plass i gruppa, og var dårligere på innbyrdes oppgjør mot samtlige rivaler bortsett fra tabelljumbo Kypros. Den 27. september 2013 ble Per-Mathias Høgmo ansatt som ny landslagssjef for herrelandslaget. Han ledet dermed laget i de to siste kvalifiseringskampene. Norges ble nummer tre i sin gruppe i kvalifiseringen for EM i fotball 2016 (Euro 2016) som spiltes i Frankrike. Norge ble slått av Italia og Kroatia, mens Bulgaria, Aserbajdsjan og Malta havnet på plassene bak Norge. Med tredjeplass i gruppen var Norge sikret play-off mot Ungarn. Norge tapte play-off-duellen mot Ungarn og kom dermed ikke til EM i Frankrike. VM-kvalifiseringen mot VM 2018 startet forferdelig dårlig. Høgmo trakk seg og etter mye samtaler og rykter ble Lars Lagerbäck presentert som ny sjef for landslaget. === 2017–dd === Se også Norges landskamper 2015–2019 og Norges landskamper 2020–dd.Den dårlige starten på VM-kvalifiseringen gjorde at Norge havnet bakpå i sin kvalifiseringsgruppe, og etter tap for Nord-Irland var i realiteten alle mulighet ute for Norge å komme til VM 2018. Den 4. september 2017 spilte Norge mot Tyskland på bortebane. Dette ble en av de største tap for Norge noensinne, og det største tapet for landslaget på 45 år. Tyskland vant kampen med 6–0 og Norge ble utspilt.Det nye turneringsformatet Nasjonsligaen ble innført av UEFA høsten 2017 for å redusere antall uvesentlige vennskapskamper og for å gi flere nasjoner en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball. Norge ble plassert på nivå C etter deres rangering på høsten 2017 og spilte sine kamper mot Kypros, Bulgaria og Slovenia i siste halvdel av 2018. Norge vant sin kvalifiseringsgruppe og rykket dermed opp én divisjon til UEFA Nations League 2020-2021. Norge ble som én av fire gruppevinnere i Nations League 2018-2019 også tildelt en ekstra mulighet til å kvalifisere seg til EM i fotball 2020 gjennom kvalifiseringsspill, uavhengig av resultater gjennom den ordinære EM-kvalifiseringen i 2019. I kvalifiseringen til EM i fotball 2021 endte Norge på tredjeplass i Gruppe F, bak Spania og Sverige, og greide dermed ikke å kvalifisere seg til EM i fotball 2021 på ordinært vis. Norge spilte derimot semifinale i playoff mot Serbia i oktober 2020, men tapte kampen 1–2 og klarte ikke å ta seg videre til finalen, og Norge mistet dermed sin siste mulighet til å kvalifisere seg til EM i 2021. Norge spilte deretter i UEFA Nations League 2020-2021 divisjon B, sammen med Østerrike, Romania og Nord-Irland, og endte på andreplass i gruppen. Norge beholdt dermed plassen sin i divisjon B til neste utgave av Nations League. Den tidligere landslagsspilleren Ståle Solbakken tok over som landslagstrener etter Lars Lagerbäck høsten 2020. I mars 2021 utnevnte han Martin Ødegaard som ny landslagskaptein. Norge gikk inn i kvalifisering til Fotball-VM 2022, i kvalifiseringsgruppe G, sammen med blant andre Nederland og Tyrkia. Norge klarte ikke å kvalifisere seg til det omstridte VM i Qatar 2022 etter et 2-0 tap mot Nederland på De Kuip 16. november. Dermed fortsetter Norges mesterskapstørke til minst 2024, når EM i fotball 2024 skal arrangeres i Tyskland. Da kan Norge forhåpentligvis kvalifisere seg til sitt første mesterskap og EM på 24 år. == Landslagstrenere == På grunn av dårlig økonomi hadde man ikke noen fast ansatt landslagstrener før 1953, men man engasjerte trenere under blant annet OL 1912, 1920 og 1952, og også under noen sommersesonger. Fra 1935 til 1953 var fotballforbundets generalsekreter Asbjørn Halvorsen lagleder for det norske landslaget. Frem til 1970-årene ble laget tatt ut av Uttakingskomitéen (UK). Øivind Johannessen var den første landslagstreneren som selv tok ut laget. Svenskene Axel Ahlqvist og Birger Möller var leid inn som kondisjonstrenere 1916, Möller også i 1920. === Nåværende trenere og støtteapparat === == Nåværende tropp == Oppdatert 20. november 2022 Norges tropp til vennskapskampene mot Irland torsdag 17. november 2022 kl. 20:45 og Finland søndag 20. november 2022 kl. 14:00. === Andre spillere === Spillere som har vært med i landslagstroppen de siste 12 månedene. == Resultater i mesterskap == Regelendring for de Olympiske leker etter 1988. OL-lag måtte etter dette baseres på U23-spillere. Kvalifisering etter 1988 er utført av Norges U21-herrelandslag i fotball. == Statistikk og rekorder == === Største seire === 12–0 over Finland (1946) 11–0 over USA (1948) 10–0 over San Marino (1992) === Største tap === 0–12 mot Danmark (1917) 0–10 mot Sverige (1945) 0–9 mot Sverige (1913), Polen (1963) og Nederland (1972) === Kamper med flest tilskuere === Liste med alle landskamper med over 60 000 tilskuere, ifølge statistikk hos NFF fra 1908 til 2004.. Av disse seksten kampene har Norge vunnet én, spilt tre uavgjort og tapt tolv. Målforskjellen er 8–47. === Spillerstatistikk === Spillere i kursiv i listene under er fortsatt aktive. Oppdatert t.o.m. 12. juni 2022. ==== Yngste debutanter ==== == Se også == Liste over norske landslagstrenere i fotball Liste over norske landslagsspillere i fotball for herrer Liste over Norges herrelandslag i fotball tropper til mesterskap Nordisk mesterskap i fotball Gullklokka Bronselaget Norges kvinnelandslag i fotball Samelandslaget == Referanser == == Litteratur == Jensen, Øyvind Steen (2016). Bronselaget – Historien om Norges største fotballhelter. Oslo: Historie & Kultur. ISBN 978-82-832-3011-6. Lien, Marius (2018). Miraklet i Marseille – Da Norge slo Brasil. Oslo: Gloria forlag. ISBN 978-82-936-7005-6. Løfaldli, Birger (2017). Landslaget – Fra verdenstoppen til fotballens bakgård. Oslo: Kagge forlag. ISBN 978-82-489-2033-5. Olsen, Egil, Arne Scheie, Per Jorsett og Otto Ulseth (1997). Landslaget – Det norske fotballandslagets historie. Oslo: J.M. Stenersens forlag. ISBN 978-82-720-1210-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Tjærnås, Lars (2013). Vi har scoret i Marseille – Fortellingen om Drillos og 90 minutter som snudde Norge på hodet. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-054-5104-9. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Norway national football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Alle Norges landskamper på fotballen.eu Alle Norges landskamper på www.fotball.no

Den europeiske delen av kvalifiseringen til VM i fotball for kvinner 2003 ble arrangert mellom 18. august 2001 og 16.

https://no.wikipedia.org/wiki/E

2023-02-04

E

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet']

Denne artikkelen omhandler bokstaven E. For annet bruk se E (andre betydninger). E, e er den femte bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller vokaler. E er den vokalen som forekommer oftest i norsk dagligtale. Formen er hentet fra gresk epsilon (Ε, ε) både i utseende og funksjon.

Denne artikkelen omhandler bokstaven E. For annet bruk se E (andre betydninger). E, e er den femte bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller vokaler. E er den vokalen som forekommer oftest i norsk dagligtale. Formen er hentet fra gresk epsilon (Ε, ε) både i utseende og funksjon. == Koder for datamaskinen == == Alternative representasjoner av E, e == Morsetegn: · == Bruk == E er nasjonalt kjennemerke for biler fra Spania. e i matematikk er en konstant med tilnærmet verdi 2,718281828 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) E – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) E – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Ẽ og ẽ (E med tilde) er den femte bokstaven i guaraní-språkets alfabet, mellom e og f. Tilden indikerer nasal uttale av vokalen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Canada_under_Sommer-OL_1900

2023-02-04

Canada under Sommer-OL 1900

['Kategori:1900 i Canada', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canada under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sport i Nord-Amerika i 1900']

Canada under Sommer-OL 1900. To sportsutøvere fra Canada, begge menn, deltok i friidrett under de andre olympiske leker 1900 i Paris. Canada kom på trettendeplass med medaljefordelingen en gull- og en bronsemedalje.

Canada under Sommer-OL 1900. To sportsutøvere fra Canada, begge menn, deltok i friidrett under de andre olympiske leker 1900 i Paris. Canada kom på trettendeplass med medaljefordelingen en gull- og en bronsemedalje. == Medaljer == Det ble ikke delt ut gull, sølv og bronsemedaljer under Sommer-OL 1900 i Paris. Det var først under Sommer-OL 1904 det ble utdelt medaljer til de tre beste, men IOC har med tilbakevirkende kraft besluttet at medaljefordelingen også gjelder for de olympiske leker 1896 i Athen og 1900 i Paris == Medaljevinnerne == == Kilder == Canada under Sommer-OL 1900: Resultater og profilside Arkivert 29. desember 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Canada under Sommer-OL 1900. To sportsutøvere fra Canada, begge menn, deltok i friidrett under de andre olympiske leker 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eidsborg_stavkirke

2023-02-04

Eidsborg stavkirke

['Kategori:1200-tallet i Norge', 'Kategori:59,4°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Arkitektur på 1200-tallet', 'Kategori:Artikler hvor bispedømme hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor byggeår mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kirker i Tokke', 'Kategori:Kirker i Øvre Telemark prosti', 'Kategori:Kulturminner i Tokke', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Religiøse byggverk fra 1200-tallet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stavkirker', 'Kategori:Vest-Telemark Museum']

Eidsborg stavkirke er en stavkirke fra midten av 1200-tallet i Lårdal sogn i dagens Tokke kommune i Vestfold og Telemark fylke. Kirken er enskipet og blant de minste i Norge. Eidsborg stavkirke ligger like ved landets største friluftsmuseum (målt i areal), Vest-Telemark Museum, og omvisninger i kirken arrangeres fra museet.

Eidsborg stavkirke er en stavkirke fra midten av 1200-tallet i Lårdal sogn i dagens Tokke kommune i Vestfold og Telemark fylke. Kirken er enskipet og blant de minste i Norge. Eidsborg stavkirke ligger like ved landets største friluftsmuseum (målt i areal), Vest-Telemark Museum, og omvisninger i kirken arrangeres fra museet. == Datering == Kirken er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1354. Bygget antas å være oppført omkring 1250. Forkullede trerester under den eksisterende kirken tyder på at det har stått et bygg på stedet tidligere. Takrytteren ble trolig satt opp på 1700-tallet. I 1825 ble skip og svalgang forlenget mot øst. I 1845 ble et kor i laftet tømmer tilføyd, og kirken fikk innvendig panel. Den ble restaurert på 1920-tallet, og innvendig panel ble da fjernet og veggmaleriene fra 1600-tallet avdekket og utbedret. Skipets hovedkonstruksjon, samt krusifikset over koråpningen er bevart fra middelalderen. Svalgangen er delvis fra middelalderen. Benker og en del annet inventar ble satt inn etter reformasjonen. == Bygningen == Bare skipet i kirken er bevart. Det gamle koret er revet, og kirken utvidet i øst to ganger. Eidsborg er en stavbygning, men mangler grunnstokker, så veggsvillrammen ligger på en tørrmur med hjørnestavene felt over. Veggplankene står på vanlig måte felt inn i svillene og stavlegjene. Taket blir båret av takverk med sperrer, saksesperrer og hanebjelke. Sperrene er avstivet innbyrdes med krumvokste knær. Skipet hadde trolig opprinnelig inngang fra sør, og portalen i svalgangens vestende kan skrive seg fra denne. Trolig hadde koret opprinnelig egen inngang. Gulvet er opprinnelig av bord. I middelalderen var trolig vinduene begrenset til runde glugger i veggbordene. Opprinnelig var de dekorerte takstolene synlig fra skipet.Under restaureringsarbeider i 1927 ble malte figurer avdekket i kirken. En skulptur av St. Nicolaus som sto ved koråpningen frem til 1800-tallet, er oppbevart i Universitetets Oldsaksamling. Skulpturen ble hver St. Hansaften ført i prosesjon til Eidsborgtjernet og vasket. Kirken var viet til St. Nicolaus, «Nikuls» på bygdemål, som ble vasket etter tidebønnen på jonsokkvelden. Trolig har presten skylt av helgenfigurens «svette» slik at tjernet skulle bli helsebringende å bade i. Reformasjonen satte en stopper for helgendyrkelse, men presten nøyde seg med å flytte Nikuls bort fra alteret til en mindre synlig plassering. Kirken var da redusert til annekskirke, slik at presten uansett ikke var så ofte innom.Kirken ligger ved 45Fylkesvei 45 nordøst for Dalen. Omkring 2015 ble bygget utbedret for 8 millioner kroner. Tunge kirkeklokker og vind belastet takkonstruksjonen som til slutt fikk et brudd. Rundt år 1300 ble bygget utvidet med et tilbygg. Rundt år 1700 fikk taket mer dekorasjon. == Sagn == Mange sagn er knyttet til denne kirken, og ett av dem er at den skal være bygd av de underjordiske. == Galleri == == Referanser == == Litteratur == Anker, Leif Middelalder i tre, Stavkirker i Kirker i Norge bind 4, Oslo 2005, ISBN 82-91399-16-6 Morten, Øystein; Stavkyrkja i Eidsborg, Ein Biografi, Oslo 2008 ISBN 978-82-304-0037-1 == Eksterne lenker == «Eidsborg stavkirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. Eidsborg stavkirke hos Riksantikvaren Eidsborg stavkirke i stavkirke.info Miljøstatus i Norge: Eidsborg stavkyrkje Eidsborg stavkirke Kirkesøk Turister stjeler spiker fra stavkirken

Eidsborg er ei bygd i Tokke kommune i Telemark fylke. Eidsborg er sentralt plassert i kommunen, nordøst for tettstedet Dalen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bent_Jacobsen

2023-02-04

Bent Jacobsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 31. mars', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske folkemusikere', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Personer fra Røros kommune', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen']

Bent Helgren Jacobsen (født 31. mars 1951) er en norsk-dansk trekkspillvirtuos og komponist. Bent Helgren Jacobsen begynte sin musikalske karriere allerede som barn, da han spilte piano. Han komponerte sin første melodi bare fire år gammel. I 1968 flyttet han til Elverum og kom i kontakt med Sverre Halbakken, som fikk han med i Østerdalsringen. I 1978-1980 gikk han på Toneheim folkehøyskole, der han etterhvert utviklet sin egen spillestil på trekkspill innenfor folkemusikken. Etter skolen flyttet han i 1980 til Røros og begynte i gruppen Fossegrimen. I 1981 ble han også med i Dalagutta,der han utviklet gruppen til den senere kjente gruppen Dalakopa, som han fortsatt er kapellmester for. Han har i de senere år sammen med sin gruppe Dalakopa samarbeidet med både Åge Aleksandersen, BrazzBrother, og Henning Sommerro. Som soloartist med Pers Hans Olsson, Kalle Almlöf, Thore Härdelin, Hans Rotmo.

Bent Helgren Jacobsen (født 31. mars 1951) er en norsk-dansk trekkspillvirtuos og komponist. Bent Helgren Jacobsen begynte sin musikalske karriere allerede som barn, da han spilte piano. Han komponerte sin første melodi bare fire år gammel. I 1968 flyttet han til Elverum og kom i kontakt med Sverre Halbakken, som fikk han med i Østerdalsringen. I 1978-1980 gikk han på Toneheim folkehøyskole, der han etterhvert utviklet sin egen spillestil på trekkspill innenfor folkemusikken. Etter skolen flyttet han i 1980 til Røros og begynte i gruppen Fossegrimen. I 1981 ble han også med i Dalagutta,der han utviklet gruppen til den senere kjente gruppen Dalakopa, som han fortsatt er kapellmester for. Han har i de senere år sammen med sin gruppe Dalakopa samarbeidet med både Åge Aleksandersen, BrazzBrother, og Henning Sommerro. Som soloartist med Pers Hans Olsson, Kalle Almlöf, Thore Härdelin, Hans Rotmo. == Diskografi == AlbumFjellpønk (1987) The Little Hohner (1999) Whiskey før frokost (1992), med Sigmund Dehli Wild Nature (2003) === Dalakopa === Dalakopa (1986) På vingene (1988) Villdans og Honning (1991) Høysnu (1993) E vi alle ihopa (1996) Trøndertrøkk med Dalakopa (1996) Grenseløst (2000) Elixir (2006) Trø (2008) Dalakopa Jubileum (1984-2014) Hyllest til spellmannen (2017)Singler/EP-erHalling fra Østerdalen (1988) OL-slaget (1994) === Andre deltagelser === Hans Lisper: Vil du høre nytt? (1982) Bahama Records: På Go'fot med Gunvor Hals (1987) Ompakara: Vi har på tur (1990) Fred Jonny Berg: Muligens (1993) FONO: Lykke til med høstsalget! (1993) Aage Sogns Orkester: Trollkast og Go'fot (1995) Småviltlaget: På skuddhold – Levandes gammeldans frå Røros (1996) Bare Bra Musikk: Traditional Sounds of Norway (1996) Henning Sommerro: Vindens hjul (1996) Masterpieces from Norway: Masterpieces from Norway – Old Time Dance Music (1997) High Fidelity Magazine: High Fidelity Reference-CD No. 38 (1998) Sie Gubba: Jakta ti alle fjell (1998) Folldal Spellmannslag: Óslift (1999) Arve Håland's Cajun Gumbo: Heit Gumbo (1999) Gunhild Tømmerås: Nu vil jeg blott fortelle (2000) Hans Rotmo med Skrujern: Bønder i solnedgang (2000) CMC Entertainment: No Stress II (2000) Fred Jonny Berg: Stille, stille (2001) Heilo: Tre dager til ende – Bryllupsmusikk fra hele landet (2001) Nidelven Grammofon: Gammeldans-Norge samles! Nr. 3 (2001) Hans Rotmo: Spæll åt mæ – Oppsummering av Hans Rotmos musikk: 1974–2003 (2003) Vidar Lande: Sordølen – Slåttar og slåttestev frå Setesdal (2004) Lillebror Vasaasen: Utspring (2005) Småviltlaget: Pols (2007) Tylden & co: Dansefestivalen Sel 2007 (2007) Alvdal Spell- og Danselag: Jæven spelle mei... før å ette' 12... (2007) Kirsti Sæter & Jo Ryen: Julefred (2007) John Ole Morken: Slåtter fra Hessdalen, Haltdalen og Ålen (2008) Olav Luksengård Mjelva: Fele/Hardingfele, Røros/Hallingdal (2009) Tylden & co: Dansebandjul (2009) Bergstaden Old Stars: Pissryss (2010) Tylden & co: Dansefestivalen Sel 2010 (2010) Nordmære Spelmannslag: ...og slåtten klang døyvd i moll – Nordmøre Spelmannslag 80 år – 1932–2012 (2012) Tylden & co: Våre vakreste kjærlighetsviser (2012) Anders Thunell & Olav Luksengård Mjelva: Uppspelt – Folkmusik från Härjedalen (2013) Tylden & co: Dansefestivalen Sel 2013 (2013) Tylden & co: Dansefestivalen Sel 2014 (2014) Åge Aleksandersen & Sambandet: Sukker og salt (2014) Kornåld Svøle: Kornåld: Takkatakakk (2017) Flint Juventino Beppe: Mine dager (2017) Jens Nyplass: Leken min (2017) Flint Juventino Beppe: Detached (2017) == Priser == Han har med sin gruppe Dalakopa vunnet: 2.-plass NM i gammeldans 1985, 1.-plass NM i gammeldans 1986, 1.-plass NM i gammeldans 1990, 1.-plass NM i gammeldans 1991, 1.-plass Nordisk mesterskap 1987 Spellemannprisen 1986 for platen Dalakopa, Titanos ærespris 1987, 2.-plass Kappspell i NRK 1993, 2.-plass Kappspell i NRK 2003, 3.-plass Landsfestivalen i 2000, Kåret til Drømmen under polsfestivalen, i 2002, Kåret til Drømmen under polsfestivalen, i 2004, Selstreffprisen 2006. Røros kommunes kulturpris 2003, Gullskoen 2009. Fossegrimprisen 2011 Statens stipend for eldre fortjente kunstnere 2011. Gammeldansens og trekkspillets Hall of fame med Dalakopa. 2018 Gofotprisen med Dalakopa 2019 Dalakopa - årets vinnar av Vågåfatet 2019 == Referanser ==

Bent Helgren Jacobsen (født 31. mars 1951) er en norsk-dansk trekkspillvirtuos og komponist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Siikalatva

2023-02-04

Siikalatva

['Kategori:25°Ø', 'Kategori:64°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Norra Österbotten', 'Kategori:Sider med kart']

Siikalatva er en kommune i landskapet Norra Österbotten i Finland. Den ble etablert 1. januar 2009, da kommunene Kestilä, Piippola, Pulkkila og Rantsila ble slått sammen. Siikalatva grenser til kommunene Haapavesi, Kajana, Kärsämäki, Limingo, Muhos, Pyhäntä, Siikajoki, Vaala og Vihanti.

Siikalatva er en kommune i landskapet Norra Österbotten i Finland. Den ble etablert 1. januar 2009, da kommunene Kestilä, Piippola, Pulkkila og Rantsila ble slått sammen. Siikalatva grenser til kommunene Haapavesi, Kajana, Kärsämäki, Limingo, Muhos, Pyhäntä, Siikajoki, Vaala og Vihanti. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Siikalatva – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Siikalatva kommun

Siikalatva er en kommune i landskapet Norra Österbotten i Finland. Den ble etablert 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Freedom_House

2023-02-04

Freedom House

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1941', 'Kategori:Menneskerettigheter', 'Kategori:Tankesmier']

Freedom House er en stiftelse basert i USA med formål å gjennomføre forskning på – og kjempe for – demokrati, politisk frihet og menneskerettigheter. De utgir en årlig rapport over graden av demokratisk frihet i et hvert land.Organisasjonen ble grunnlagt av Wendell Willkie og Eleanor Roosevelt i 1941, og beskriver seg selv som «en klar stemme for demokrati og frihet rundt om i verden». Gruppen erklærer at «amerikansk lederskap i internasjonale saker er vesentlig i menneskerettigheters og frihets formål» og at dette hovedsakelig kan nås ved gruppens analyse, kamp og handling. Freedom House mottar omtrent 80 % av budsjettet sitt fra USAs regjering, men mottar også finansiering fra andre kilder, som for eksempel fra Bradley Foundation, Smith Richardson Foundation, den nederlandske regjeringen og en rekke andre. Organisasjonen har blitt kritisert for å ha mottatt finansiering og ha fremmet USAs regjerings interesser, mens andre har berømmet dets innsats.

Freedom House er en stiftelse basert i USA med formål å gjennomføre forskning på – og kjempe for – demokrati, politisk frihet og menneskerettigheter. De utgir en årlig rapport over graden av demokratisk frihet i et hvert land.Organisasjonen ble grunnlagt av Wendell Willkie og Eleanor Roosevelt i 1941, og beskriver seg selv som «en klar stemme for demokrati og frihet rundt om i verden». Gruppen erklærer at «amerikansk lederskap i internasjonale saker er vesentlig i menneskerettigheters og frihets formål» og at dette hovedsakelig kan nås ved gruppens analyse, kamp og handling. Freedom House mottar omtrent 80 % av budsjettet sitt fra USAs regjering, men mottar også finansiering fra andre kilder, som for eksempel fra Bradley Foundation, Smith Richardson Foundation, den nederlandske regjeringen og en rekke andre. Organisasjonen har blitt kritisert for å ha mottatt finansiering og ha fremmet USAs regjerings interesser, mens andre har berømmet dets innsats. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Freedom House – kategori av bilder, video eller lyd på Commons === Freedom House-rapporter === Freedom House-publikasjoner 2006 essay og spørreundersøkelsesdata Årlige rapporter: 2008, 2007, 2006, 2005, 2004, 2003, 2002, 2001

Freedom House er en stiftelse basert i USA med formål å gjennomføre forskning på – og kjempe for – demokrati, politisk frihet og menneskerettigheter. De utgir en årlig rapport over graden av demokratisk frihet i et hvert land.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sixten_Isberg

2023-02-04

Sixten Isberg

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1952', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 10. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2012', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Åre kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske alpinister']

Sixten Isberg (født 8. februar 1921 i Åre, død 10. juni 2012 i Östersund) var en svensk alpinist. Han konkurrert på 1940- og 50-tallet for klubben Åre SLK. Han deltok i OL 1948 i St. Moritz, der han ble nummer 10 i slalåm og 30 i utfor, og i og 1952 i Oslo, der han ble nr. 30 i storslalåm og nr. 34 i utfor. Hans fremste meritter var tre nasjonale titler i slalåm (1941, 1945 og 1949).

Sixten Isberg (født 8. februar 1921 i Åre, død 10. juni 2012 i Östersund) var en svensk alpinist. Han konkurrert på 1940- og 50-tallet for klubben Åre SLK. Han deltok i OL 1948 i St. Moritz, der han ble nummer 10 i slalåm og 30 i utfor, og i og 1952 i Oslo, der han ble nr. 30 i storslalåm og nr. 34 i utfor. Hans fremste meritter var tre nasjonale titler i slalåm (1941, 1945 og 1949). == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Sixten Isberg – Olympedia (en) Sixten Isberg – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (sv) Sixten Isberg – Sveriges olympiske komité

Sixten Isberg (født 8. februar 1921 i Åre, død 10.

https://no.wikipedia.org/wiki/Volkssturmgewehr_1-5

2023-02-04

Volkssturmgewehr 1-5

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Halvautomatgeværer', 'Kategori:Tyske skytevåpen', 'Kategori:Våpen fra andre verdenskrig']

Volkssturmgewehr 1-5 er en halvautomatisk rifle utviklet i Tyskland under den andre verdenskrig. Den er også kjent som VG 1-5, Volkssturm-Gewehr 1-5, Versuchs-Gerät 1-5 og «Gustloff» . Den var tenkt for bruk av Volkssturm-militsen, men på grunn av sen igangsetting av produksjon ble kun 10 000 eksemplarer laget. Den er gassoperert og produsert for ammunisjon i kaliber 7,92 x 33 mm Kurz.

Volkssturmgewehr 1-5 er en halvautomatisk rifle utviklet i Tyskland under den andre verdenskrig. Den er også kjent som VG 1-5, Volkssturm-Gewehr 1-5, Versuchs-Gerät 1-5 og «Gustloff» . Den var tenkt for bruk av Volkssturm-militsen, men på grunn av sen igangsetting av produksjon ble kun 10 000 eksemplarer laget. Den er gassoperert og produsert for ammunisjon i kaliber 7,92 x 33 mm Kurz.

Tyskland

https://no.wikipedia.org/wiki/Freedom_in_the_World

2023-02-04

Freedom in the World

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Menneskerettigheter']

Freedom in the World er en årlig rapport utgitt av Freedom House, som forsøker å måle graden av demokrati og politisk frihet i verdens stater, samt i viktige omstridte territorier rundt om i verden. Rapporten gir årlig oppdatert oversikt som representerer nivåene av politiske rettigheter og sivil frihet i enhver stat og ethvert territorium, på en skala fra én (friest) til syv (minst fri). Ut ifra disse rangeringene klassifiseres landene som «fri», «delvis fri» eller «ikke fri». Dette brukes ofte av forskere for å kunne måle demokrati og samsvarer i stor grad med flere andre målinger. Rapporten ble lansert i 1973. Det er noe debatt rundt nøytraliteten til Freedom House og metodene brukt for å få frem FITW-rapporter.

Freedom in the World er en årlig rapport utgitt av Freedom House, som forsøker å måle graden av demokrati og politisk frihet i verdens stater, samt i viktige omstridte territorier rundt om i verden. Rapporten gir årlig oppdatert oversikt som representerer nivåene av politiske rettigheter og sivil frihet i enhver stat og ethvert territorium, på en skala fra én (friest) til syv (minst fri). Ut ifra disse rangeringene klassifiseres landene som «fri», «delvis fri» eller «ikke fri». Dette brukes ofte av forskere for å kunne måle demokrati og samsvarer i stor grad med flere andre målinger. Rapporten ble lansert i 1973. Det er noe debatt rundt nøytraliteten til Freedom House og metodene brukt for å få frem FITW-rapporter.

Freedom in the World er en årlig rapport utgitt av Freedom House, som forsøker å måle graden av demokrati og politisk frihet i verdens stater, samt i viktige omstridte territorier rundt om i verden. Rapporten gir årlig oppdatert oversikt som representerer nivåene av politiske rettigheter og sivil frihet i enhver stat og ethvert territorium, på en skala fra én (friest) til syv (minst fri).

https://no.wikipedia.org/wiki/Bradley_Foundation

2023-02-04

Bradley Foundation

['Kategori:1985 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1985', 'Kategori:Konservatisme', 'Kategori:Stiftelser fra USA']

Lynde and Harry Bradley Foundation (etablert i 1985), ofte bare Bradley Foundation, basert i Milwaukee, Wisconsin, er en konservativ stiftelse med omtrent en halv milliard amerikanske dollar i aktiva. Ifølge Bradley Foundations årlige rapport i 1998 gav de vekk mer enn 30 millioner dollar per år. Stiftelsen har finansiert forsøk på å støtte føderative institutter, utgivelser og pedagogiske prosjekter.

Lynde and Harry Bradley Foundation (etablert i 1985), ofte bare Bradley Foundation, basert i Milwaukee, Wisconsin, er en konservativ stiftelse med omtrent en halv milliard amerikanske dollar i aktiva. Ifølge Bradley Foundations årlige rapport i 1998 gav de vekk mer enn 30 millioner dollar per år. Stiftelsen har finansiert forsøk på å støtte føderative institutter, utgivelser og pedagogiske prosjekter. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted

Lynde and Harry Bradley Foundation (etablert i 1985), ofte bare Bradley Foundation, basert i Milwaukee, Wisconsin, er en konservativ stiftelse med omtrent en halv milliard amerikanske dollar i aktiva. Ifølge Bradley Foundations årlige rapport i 1998 gav de vekk mer enn 30 millioner dollar per år.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eidsborgbryner

2023-02-04

Eidsborgbryner

['Kategori:Historisk næringsliv i Norge', 'Kategori:Næringsliv i Tokke', 'Kategori:Steinindustri']

Eidsborgbryner er brynesteiner produsert i bygda Eidsborg i Tokke kommune i Telemark, fra vikingtiden til midt på 1900-tallet. Brynesteinsemnene ble utvunnet i dagbrudd og bearbeidet av steinhoggere. Fra steinbruddet ble steinen fraktet med hest og transportert til Skien på vannveiene. Om vinteren ble steinen også dratt over isen.Det forliste Klåstadskipet, en knarr fra vikingtiden, var lastet med eidsborgbryner. Dette viser at produksjonen av brynestein var i gang allerede på slutten av 900-tallet.Det er gjort arkeologiske funn av eidsborgbryner mange steder i Nord-Europa, fra Island og England til Polen. Funn fra Polen dateres til 800-tallet. Steinen består av finkornet kvartsskifer med innslag av feltspat og glimmer. Steinen kløver seg lett i vinkelrette stykker. Da produksjonen var på topp i 1852 ble det vunnet ut 750 000 emner.Vest-Telemark Museum har utstilling om Eidsborgbryner.

Eidsborgbryner er brynesteiner produsert i bygda Eidsborg i Tokke kommune i Telemark, fra vikingtiden til midt på 1900-tallet. Brynesteinsemnene ble utvunnet i dagbrudd og bearbeidet av steinhoggere. Fra steinbruddet ble steinen fraktet med hest og transportert til Skien på vannveiene. Om vinteren ble steinen også dratt over isen.Det forliste Klåstadskipet, en knarr fra vikingtiden, var lastet med eidsborgbryner. Dette viser at produksjonen av brynestein var i gang allerede på slutten av 900-tallet.Det er gjort arkeologiske funn av eidsborgbryner mange steder i Nord-Europa, fra Island og England til Polen. Funn fra Polen dateres til 800-tallet. Steinen består av finkornet kvartsskifer med innslag av feltspat og glimmer. Steinen kløver seg lett i vinkelrette stykker. Da produksjonen var på topp i 1852 ble det vunnet ut 750 000 emner.Vest-Telemark Museum har utstilling om Eidsborgbryner. == Referanser == == Litteratur == Håkon Livland: Eidsborgbryner – Eksportvare i Telemark fra vikingtid til våre dager. Lårdal Bygdemuseum 1992. == Eksterne lenker == Hva er et bryne? Arbeidet i steinbruddene Firmaet Norrøna i Porsgrunn

Eidsborgbryner er brynesteiner produsert i bygda Eidsborg i Tokke kommune i Telemark, fra vikingtiden til midt på 1900-tallet. Brynesteinsemnene ble utvunnet i dagbrudd og bearbeidet av steinhoggere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ville_Larinto

2023-02-04

Ville Larinto

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Finske mestere', 'Kategori:Finske skihoppere', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lahtis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Ville Larinto (født 11. april 1990 i Lahtis) er en finsk skihopper. Han konkurrerer for klubben Lahden Hiihtoseura. Han debuterte i verdenscupen 1. desember 2007 i Kuusamo, der han ble nr. 36. I Engelberg ble han nr. 48 og 41, og i Oberstdorf tok han sine første verdenscuppoeng ved å bli nr. 29. Larinto gikk til topps i det finske mesterskapet i Rovaniemi 15. november 2008. Ved verdenscuprennet i Trondheim 6. desember 2008 oppnådde han sin første pallplassering. Han vant sin første verdenscupseier i Kuopio 1. desember 2010.

Ville Larinto (født 11. april 1990 i Lahtis) er en finsk skihopper. Han konkurrerer for klubben Lahden Hiihtoseura. Han debuterte i verdenscupen 1. desember 2007 i Kuusamo, der han ble nr. 36. I Engelberg ble han nr. 48 og 41, og i Oberstdorf tok han sine første verdenscuppoeng ved å bli nr. 29. Larinto gikk til topps i det finske mesterskapet i Rovaniemi 15. november 2008. Ved verdenscuprennet i Trondheim 6. desember 2008 oppnådde han sin første pallplassering. Han vant sin første verdenscupseier i Kuopio 1. desember 2010. == Sammenlagtplasseringer i verdenscupen == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ville Larinto – FIS (skihopping) Fanside (tysk, engelsk, finsk)

Ville Larinto (født 11. april 1990 i Lahtis) er en finsk skihopper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kalle_Keituri

2023-02-04

Kalle Keituri

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2009', 'Kategori:Finske skihoppere', 'Kategori:Fødsler 25. april', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lahtis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 2010']

Kalle Keituri (født 25. april 1984 i Lahtis) er en finsk skihopper. Kalle Keituri starter for klubben Lahden Hiihtoseura fra hjembyen Lahtis. Han flyttet til Tyskland i 2008. Han debuterte i verdenscupen i mars 2002 i hjembyen, og kom på 19.-plass. Også i 2003 (28.-plass) og 2005 (20.-plass) fikk han sjansen til å delta i verdenscupen på hjemmebane. I opptakten til sesongen 2006/07 kom han på 9.-plass i storbakken i Kuusamo. I desember 2007 kopierte han denne prestasjonen i den samme bakken. I sesongen 2008/09 har fremgangen fortsatt. I november var han med på å vinne laghoppingen for Finland i Kuusamo. 21. desember kom han på sjetteplass i Engelberg, og fulgte opp med en fin 8.-plass i hoppukerennet i Oberstdorf 29. desember 2008.

Kalle Keituri (født 25. april 1984 i Lahtis) er en finsk skihopper. Kalle Keituri starter for klubben Lahden Hiihtoseura fra hjembyen Lahtis. Han flyttet til Tyskland i 2008. Han debuterte i verdenscupen i mars 2002 i hjembyen, og kom på 19.-plass. Også i 2003 (28.-plass) og 2005 (20.-plass) fikk han sjansen til å delta i verdenscupen på hjemmebane. I opptakten til sesongen 2006/07 kom han på 9.-plass i storbakken i Kuusamo. I desember 2007 kopierte han denne prestasjonen i den samme bakken. I sesongen 2008/09 har fremgangen fortsatt. I november var han med på å vinne laghoppingen for Finland i Kuusamo. 21. desember kom han på sjetteplass i Engelberg, og fulgte opp med en fin 8.-plass i hoppukerennet i Oberstdorf 29. desember 2008. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kalle Keituri – Olympedia (en) Kalle Keituri – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Kalle Keituri – FIS (skihopping) Hjemmeside

Kalle Keituri (født 25. april 1984 i Lahtis) er en finsk skihopper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Colin_Archer

2023-02-04

Colin Archer

['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Dødsfall 8. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1921', 'Kategori:Fødsler 22. juli', 'Kategori:Fødsler i 1832', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske båtbyggere', 'Kategori:Personer fra Larvik kommune', 'Kategori:Seilbåtkonstruktører', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2022-05', 'Kategori:St. Olavs Orden']

Colin Archer (født 22. juli 1832 på Tollerodden i Larvik, død 8. februar 1921 samme sted) var en norsk båtkonstruktør med både båtbyggeri og skipsverft. Archer er særlig kjent for polarskipet «Fram» til Fridtjof Nansen, for sin forbedring av losskøytene og for å ha skapt redningsskøytene. I alt bygget han mer enn 200 båter, hvorav 70 var lystfartøyer, 60 var losbåter og 14 var redningsskøyter. Den første redningsskøyta, RS1, som bærer Archers navn, ble sjøsatt i 1893, og tjente i 40 år. Den tilhører nå Norsk Sjøfartsmuseum og er fremdeles i bruk.

Colin Archer (født 22. juli 1832 på Tollerodden i Larvik, død 8. februar 1921 samme sted) var en norsk båtkonstruktør med både båtbyggeri og skipsverft. Archer er særlig kjent for polarskipet «Fram» til Fridtjof Nansen, for sin forbedring av losskøytene og for å ha skapt redningsskøytene. I alt bygget han mer enn 200 båter, hvorav 70 var lystfartøyer, 60 var losbåter og 14 var redningsskøyter. Den første redningsskøyta, RS1, som bærer Archers navn, ble sjøsatt i 1893, og tjente i 40 år. Den tilhører nå Norsk Sjøfartsmuseum og er fremdeles i bruk. == Biografi == === Fødsel og oppvekst === Colin Archer ble født i Larvik av skotske foreldre. Han vokste opp på Tollerodden innerst i Larviksfjorden. Barndomshjemmet hans var bygget før år 1670, og dermed et av Larviks eldste hus. Skipsbygningslæren fikk Colin Archer på Jordfallen værft, hvor han gikk i lære i halvannet år i 1849-50. === Australia === 18 år gammel reiste Colin Archer til Australia, der hans eldre brødre allerede befant seg. Der drev han farmen «Gracemere» og la seg opp penger, før han vendte hjem til Norge i 1861. === Ekteskap og barn === Han giftet seg i 1869 med Karen Sophie Wiborg fra Kragerø. Paret fikk to døtre og tre sønner: Julia (Lullul), Mary, William (Illam), Justus og yngstemann Colin som døde bare 10 år gammel. Bare William og Justus skulle med tiden få egne barn; en av etterkommerne er Tomas Colin Archer. === «Lilleodden» === Colin Archer og Karen Sophie bygde den flotte eiendommen «Lilleodden». Huset ligger ved siden av Larvik kirke, og har i dag adressen Kirkestredet 11. Colin Archer konstruerte nesten samtlige av sine fartøyer i arbeidsværelset i dette huset. Arbeidsværelset var intakt i huset helt fram til en modernisering ble foretatt i 2005. Familien Archer har sitt eget gravsted på «Lilleodden». === Samfunnsengasjement === I tillegg til sitt virke som båtkonstruktør var Archer en aktiv samfunnsborger som tok del i hjembyens politiske liv og i ulike foreninger. === Verv === Norsk Forening for Lystseilads stiftet 1883 (nå Kgl. Norsk Seilforening, KNS): Styremedlem 1883–1887. Viceformann 1887–1889. Formann 1889–1903. Formann i Færderlosenes Forening 1891–1908 Medlem i det lokale distrikt av Redningsselskapet fra starten av 1891 til 1919. Satt i formannskapet i Larvik mange år Ordfører i Larvik 1889–1890 Medlem av havnestyret i Larvik Styreverv i Laurvigs Sparebank == Konstruktøren Colin Archer == Colin Archer kom inn i båtkonstruksjonsfaget i relativt voksen alder. Han studerte tegninger og leste det som fantes av internasjonale lærebøker, om teorier om skipskonstruksjon og om hva som foregikk på regattafronten. === Forløpere === Den svenske skipskonstruktøren Fredrik Henrik af Chapman (1721-1808) gjorde skipskonstruksjon til et ingeniørfag ved å utvikle matematiske beregninger som verktøy for skipenes egenskaper. Han beregnet skipets deplasement (vekt), stabilitet og seilbalanse. Chapman fant at en kurve kunne beskrive skrogets volumfordeling. Denne kurven ble sentral i «bølgeformteorien» som Colin Archer lanserte i 1876. John Scott Russell (1808–1882) var en skotsk matematikklærer og sivilingeniør som spesialiserte seg på dampmaskiner. Han studerte vannbølgers matematikk midt på 1830-tallet. Samtidig utprøvde han skrogformer på 120 modeller, for å få lettdrevne kanalbåter. Scott Russell fant ut at det lønte seg å plassere midtspantet et godt stykke aktenfor midtskips. Dette var revolusjonerende. Han snudde skrogformen bak-fram, og dermed var den moderne formen skapt. I tillegg mente Scott Russell at vannlinjene skulle følge matematiske bølgekurver; den meget skarpe og hule sinuskurven forut, og vannbølgers fyldigere trokoidekurve akter. Amerikanske loser konkurrerte, som de norske, om å komme først fram for å få jobbene, og de seilte også jevnlig regatta. For å teste Scott Russells teori ble loskutteren «Maria» i 1849 kappet av foran masten, og baugen ble forlenget med 18 fot. Endringen gjorde «Maria» til en klart bedre båt. Konstruksjonen ble ytterligere bearbeidet, og det ble bygget to nye båter. Den ene var den 100 fots store «America», som ble bygget helt etter Scott Russells anvisninger, med ekstremt skarpe og hule linjer i baugen. Båten ble rigget som skonnert, med karakteristisk svært hellende master. I 1851 ble «America» seilt til England for å promotere amerikansk båtbygging på Verdensutstillingen i London. Det ble arrangert en regatta rundt Isle of Wight, hvor «America» skulle delta. Morgenbladet omtalte 20. august 1851 båten som en «usædvanlige bygning», «skarp som en kniv» og skrev at «(d)en forestaaende Regatta skal nu afgjøre, om denne Bygningsmaade fortjener Fortrin for den alminnelige». «America» vant suverent over alle de britiske båtene; de britiske deltagerne hadde ignorert sin egen konstruktørs anbefalinger om den nye skrogformen. «America» ble båten som gjorde Scott Russells moderne linjer kjent, og etter denne seilasen var regattabåtenes skrogform endret for alltid. Pokalen som «America» vant, er den dag i dag grunnlaget for «America's Cup». === Archers konstruksjoner === Archer så at norske los- og bruksbåter ennå var av den gamle formen, meget fyldige i baugen og et slankere akterskip. Dette blir på engelsk kalt «Cod's head, Mackerel tail» (norsk: «hode som en torsk og hale som en makrell»). I tillegg var de norske båtene grunne med innvendig ballast, og mange losbåter kantret og forliste hvert år. Archer så at her var det stort forbedringspotensial. Colin Archer tegnet også sine klinkbygde båter, mens andre båtbyggere brukte spantemaler eller forskjellige målemetoder på bordvinkler, slik at formen var et resultat av byggerens erfaring og øyemål. Archers tegneferdigheter skilte ham fra de fleste andre småbåtbyggere på den tiden, og det ga ham større muligheter til eksperimentering og endring. For å komme inn på markedet bygget han i 1867 sin første seilbåt, som var en lystbåt til ham selv. Her ser man tydelig at han har brukt Scott Russells moderne linjer som rettesnor. Båten fikk navnet «Maggie» og var rigget som over omtalte «America»; en skonnert med svært hellende master, selv om den var under 1/3 av lengden. Scott Russells matematiske linjer var også utgangspunktet for «bølgeformteorien» som Archer lanserte i 1876. I 1870 bygget Archer «Minnie», en engelskinspirert kutter med gaffelrigg og lanserte den som losbåt. Tegningen viser et raskt skrog med moderne linjer med midtspantet langt aktenfor midten. Med god fribordhøyde og god dybde, var dette også et sjødyktig skrog. «Minnie» ble lånt ut til loser, men Archer fikk ingen bestillinger. Kutterformen var nok for fremmed, samt at den nok var dyrere enn losskøytene i distriktet, som var Hvalerskøyter med lavt fribord og enkel, billig spririgg. ==== Tollkryssere ==== Samtidig som han fikk bygget de første lystkutterne fikk han bestilling på tre kryssbåter til tollvesenet; i 1869 bestilte tollvesenet en klinkbygget båt på 38 fot, og i 1870–1871 bestilte de to kravellbygde på 36 og 42 fot. De kravellbygde var tettspantet og kraftige med 2" (50mm) hud. Alle tre var fullt innredet og utstyrt, og hadde gaffelrigg. Hver av dem kostet, etter anbud, omtrent tre til fire ganger prisen av en losskøyte på 34 fot. ==== Første losskøyte ==== I 1872 bygde han sin første spissgattede losskøyte. Den var på 33 fot, og linjeføringen var moderne med midtspantet godt aktenfor midten slik at forskipet ble langt og skarpt og vannlinjen akter fyldigere enn forskipet. Linjene ble da helt motsatt av den gamle formen; skøyteformen var snudd bak/fram. Midtspantet var også dypt, som på de foregående båtene hans. For å gi losene noe av det de var vant til, hentet han stevnprofilene og den fyldige dekkslinjen fra Hvalerskøyta, samt dennes lave fribord og spririgg, noe som også gjorde dem billigere. Det ble en rask båt som vant losbåtregattaer, og flere loser bestilte slike båter fra ham. ==== Lystbåtene ==== Archer konstruerte også mange lystbåter. Dette var både skøyter og utenlandsk-inspirerte konstruksjoner med hekk og rett stevn, noen også med klipperbaug. Lystbåtene var mye smalere enn losbåtene. Mange ble også bygget etter hans tegninger i utlandet, særlig Finland og Sverige. Allerede de første i 1870-årene gjorde seg gjeldende på regattabanen. I 1879 introduserte han kravellbygging og blykjøl på en slank kutter. ==== Losskøyter med jernkjøl, kravellbygget og gaffelrigget ==== I november 1881 forliste den kjente losen Ulabrand med en dekket losskøyte syd for Tjøme. Skøyta ble ikke funnet, men noe av cockpitdørken drev i land. Årsaken til forliset er ikke kjent, men en av teoriene var at skøyta var blitt lagt ned av en brottsjø og ballasten hadde forskjøvet seg slik at skøyta ikke rettet seg før den ble fylt av vann gjennom cockpit og luker. Hvert år led mange losbåter samme skjebne. Archer introduserte jernkjøl og kravelbygging på losskøytene i 1882/1883, og dette ble et stort skritt fremover for sikre losskøyter. De ble nå kantrefrie og meget solide. Ved å gi båtene skarpere linjer, skrog som stakk dypere og generelt mer tyngde, gjorde Archer fartøyene meget lettere å manøvrere. Båtene han konstruerte ble kjent for alltid å komme rundt i bauten. Samtidig ble de raske og hevdet seg i losbåtregattaer, eksempelvis i en regatta i Arendal i 1886 hvor Archer-båter kom på de fire første plassene. Losene kappet om å nå ut først til skipene som skulle ha los, så det var viktig for dem å ha raske båter. I 1886 ble Archer utnevnt til ridder av St. Olavs orden for forbedringen av losbåtene. ===== Kravellbygging vs. klinkbygging ===== Større skip var som regel kravellbygd, mens mindre fartøy som regel var klinkbygget. Archer var først med å bygge losskøyter i kravel og ble alene om det i nesten 10 år. Kravellbygde båter ble bygget etter tegninger, mens for klinkbygde båter bruker båtbyggerne midlertidige spante maler eller etter byggerens notater på bordbredder og vinkler. Med klink settes spantene inn etterpå. Med kravell lages spantene først og man kan lettere benytte kraftigere dimensjoner da man slipper å felle spantene til den hakkede bordlegningen. Kravel kan derfor lettere bygges med kraftige spant. ==== Kunnskapsformidling ==== Archer skrev i 1872 en artikkelserie i «Polyteknisk Tidsskrift»; «Anvisning til konstruktion af lystfartöier og både». Artiklene er på til sammen 29 sider med tegninger og er en detaljert innføring i "den moderne form" og konstruksjon av denne. Archer anbefaler kystens båtbyggere å modernisere sine konstruksjoner i tråd med de moderne teorier. Men han talte for døve ører helt til redningsskøyta fikk vist hva den dugde til. ==== Redningsskøyta ==== I 1892 arrangerte Redningsselskapet en konkurranse for forbedrede losskøyter til redningstjeneste hvor bare to av syv innsendere hadde modernisert linjene. I rapporten skriver Archer: «Denne Model representerer nærmest den i Trakten om Arendal sædvanlige Baadform med forholdsvis betydelig Bredde og fyldige Former især i Forskibet». Archer fikk derfor i oppdrag å konstruere en redningsskøyte som skulle sammenlignes med vinneren av konkurransen. Vel i bruk ble Archers konstruksjon foretrukket. ==== Fiskeskøytene i nord ==== I 1895 fikk Archer i oppdrag å komme med forslag til bedre fiskebåter for Nord-Norge. Han tegnet en skøyte på 44 fot som nærmest var en mindre versjon av redningsskøyta, noe lettere og grunnere, men med stor jernkjøl. Tre ble bygget med offentlig støtte og eierne var meget fornøyde og kunne fiske langt til havs mens de andre lå værfaste i havn. Jernkjølen og kravell hud i eik var imidlertid så dyrt for fiskernes økonomi, at det ikke ble bygget flere i første omgang. Men lokale båtbyggere lagde sine varianter som etter hvert ble gode trygge båter. === Bølgeformteorien === Nevnte Chapman fant at deplasements-kurven på mange av datidens skip tilnærmet fulgte en parabel. Etter John Scott Russells teori, skulle vannlinjene følge matematiske kurver; sinus-kurve forut og trokoide-kurve akterut, hvilket er tilnærmet likt kurvene for bølger i vann. Colin Archer brukte Chapmans parabel på deplasementskurven til sine første konstruksjoner, men modifiserte den med Scott Russells midtspantplassering godt aktenfor midtskips og skarpere ender ved forlengelse av parabelen. I 1876 byttet han Chapmans parabel ut med Scott Russells bølgekurve-matematikk. Med dette hadde Archer skapt sin «Bølgeformteori» (ofte feilaktig kalt «Bølgelinjeteorien», som var navnet på Scott Russells teori). Archer utarbeidet teorien på engelsk, og 13. april 1878 presenterte han den i den engelske institusjonen for skipskonstruktører, hvor han også var medlem. Scott Russell bifalt ikke Archers variant og sa at han selvfølgelig hadde testet dette under sine modellforsøk 45 år tidligere, men måtte forkaste det. Av de tre teoriene høres Archers mest logisk ut, er lettest å forstå og anvende. «Bølgeformteorien» ga skrogformen de moderne linjer som gjorde datidens båter mer lettdrevne og raske. Teorien ble omtalt i mange tidsskifter i flere land og er også blitt referert til i bøker om båtkonstruksjon. Selv om det kanskje ikke var så mange båter som ble konstruert helt i samsvar med teorien, brukte mange den som en rettesnor for å få mer lettdrevne skrog. «Bølgeformteorien» ga Archer stor internasjonal anerkjennelse. Vi vet nå at ingen av de matematiske teoriene på noen måte er riktige. Men samtiden hadde stor tro på matematikk og teoriene ble et viktig middel for at konstruktører og båtbyggere så at de gamle båtformer kunne forbedres. Mange konstruktører og båtbyggere som var skeptiske til teorien, endret også linjene sine, men gjorde det med godt øyemål. Archer hadde tatt den moderne form i bruk på sine første konstruksjoner, så linjene hans endret seg ikke nevneverdig pga. «Bølgeformteorien»; den kun stadfestet dem. «Bølgeformteorien» skapte imidlertid også problemer for Archer da innføring av jernkjøl og kravellbygging gjorde båtene tyngre. Matematikken knytter vannlinjeformen til stevnprofilen og båtene ble for skarpe i baugen. Det skarpe forskipet fikk lite bæring og gjorde båtene våte i motsjø. Forskipet fikk også mye kjølvirking, («lubeit»), og de ble tunge på rorkulten. Archer fikk klager, og båtene ble beskrevet som fullblodshester; raske, men samtidig våte og vanskelig å holde i tømme. Én båt fikk byttet jernkjølen til en mindre i et forsøk på å bøte på dette. To ble tidlig solgt som lystbåter og det sier litt om hurtigheten at de gjorde det godt som regattabåter. Mange loser satte imidlertid stor pris på sikkerheten, manøvrerbarheten og hurtigheten, og lærte seg å leve med nykkene. Archer justerte teorien sin ved å lage bølgeformkurven lengre enn vannlinjelengden. Sammen med et grunnere og mer underskåret forskip gjorde matematikken baugen fyldigere og med «Garibaldi» (3) i 1895 var han kvitt problemene. Mange loser oppgraderte sine båter til Archers forbedrede konstruksjoner. For lystbåtene vare de skarpe linjene mest en fordel da de ble svært raske. Lettere båter har også mindre problem med skarpe linjer. Archer hadde flere kunder som bestilte nye båter med jevne mellomrom. === Innleie av tegnere === Etter hvert som produksjonen økte, engasjerte Colin Archer andre til rentegning av presentasjonstegninger til kunder og for publisering. I 1884-90 engasjerte han skipskonstruktør Jens Brandi i Risør. Archer sendte sine konstruksjonstegninger med dampskip til Risør og fikk returnert fine rentegninger. I 1890-94 engasjerte Archer en tegner ved Marinens Skibsbyggeri i Horten, Peder Iversen (f 1870), til rentegninger. Axel (Hansen) Harman (1876-1909) ble ansatt hos Archer i 1892 og fra 1894 overtok han rentegningen og etterhvert også konstruksjonen. Harman omkom i 1909, og Archer la ned verftet.Mange av Archers rentegninger, flere publisert i bøker og tidsskrifter, er således ført i pennen av Brandi, Iversen og Harman, men de er ikke kreditert da dette ikke ble allment kjent før i 2008. == Båtbyggingen == Colin Archer startet båtbyggingen sin med klinkbygde småbåter tidlig ca 1860. Den første større seilbåt ble bygget i 1867. Denne var ca 26 fot, klinkbygget og fikk navnet «Maggie». Dette var en lystbåt til seg selv og ble rigget som omtalte «America»; gaffelrigget skonnert med svært hellende master. På losbåtmarkedet kom han inn i 1872 med sin moderne versjon av Hvalerskøyta. Den fikk spririgg da losene i distriktet var mest vant til det og sprirgg er billigere. Deretter bygget han ca. en losbåt i året; noen flere etter at han begynte med kravellbygging i 1883. I alt bygget han mer enn 200 båter, hvorav 70 var lystfartøyer, 60 var losbåter og 14 var redningsskøyter. Flere av hans båter er fortsatt i bruk, noe som må sees som et uttrykk for deres kvalitet. Etter hans død har andre bygget båter etter Colin Archers tegninger, mange ganger flere enn CA bygde selv. === Losskøytene === I 1872 bygde han sin første spissgattede losskøyte til en Nøtterøylos som ga båten navnet «Pilen». Med moderne linjer ble det en rask båt. Etter eget utsagn, fikk den «Anerkjennelse her blant dristige Lodse baade for Seilads og Södygtighed» og han fikk bestillinger fra flere loser. Deretter fikk han bestilling på to losskøyter til hvorav den ene gikk til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn som ga den navnet «Garibaldi». I 1873 vant han losklassen i regattaen ved Jomfruland. Det ble bygget en til to losbåter i året de påfølgende år. Colin Archer lanserte den første losskøyte med jernkjøl i 1883, en ny «Garibaldi» til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Båten ble også kravellbygd og Archer insisterte også på at den skulle ha gaffelrigg som han hadde brukt på sine første båter. Gaffelrigg var også vanlig på Sørlandets losskøyter og er mer letthåndterlig på større båter enn spririggen. Josephsen var skeptisk til alt det nye, men han fikk båten til gammel pris og full returrett om han ikke ble fornøyd. Josephsen ble fornøyd, og flere bestillinger fulgte. I en regatta i Arendal i 1886 gjorde Archers båter seg sterkt gjeldende i losbåtklassen ifølge Nedenæs Amtstidende 18/8-1886. 1. «Amalie» Anders Andersen, Nøtterøy. 2. «Odin» Albrechtsen, Nøtterøy, 3. «Tvende Brødre» Mikkel Jensen, Arendal, 4. «Krabben» Søren Henrik Svendsen, Nevlunghavn, 6. «Lyn» A. Ellefsen, Tønsberg og 7. «Ulabrand» Thor Andersen, Ula. Etter dette ble Archer beæret med utnevnelse til Ridder av St. Olavs orden. I 1894, modifiserte Archer losbåtlinjene igjen med erfaringen med redningsskøyta bygget året før. Båten ble bygget til Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn som fikk sin tredje Archerbåt med navnet «Garibaldi». Alt i alt bygde han 50 losbåter, de siste med både seil og motor. Archers losbåter ble også eksportert til Sverige og Finland. === Redningsskøytene === Redningsskøyta er nok sammen med «Fram» det som har gjort Colin Archer mest berømt, særlig i utlandet. Archers redningsskøyte førte også til at hele kystens båtbyggere endret sine modeller til mer sjødyktige båter. Under en fralandsstorm i Langesundsbukta 12. februar 1892 reddet flere Archer losbåter mange fiskere i havsnød. En av dem var CA’s første kravellbygde losbåt «Garibaldi» bygget i 1883 til los Wilhelm Josephsen i Nevlunghavn. Med seg som mannskap hadde han Nicolai Anthonisen som året etter ble første skipper på RS 1 «Colin Archer». Det ble etter dette laget lokallag for redningssaken og samlet inn penger for bygging av såkalt forbedrede losbåter som losredningsskøyter. Langesund krets var først ute og bestilte i april 1892 en slik skøyte hos Thor Jensen i Porsgrunn etter CA losbåttegning (Thor Jensen hadde tidligere jobbet som formann på Archers verft og fikk med seg noen tegninger da han startet for seg selv i 1886). Skøyta ble ferdig rundt årsskiftet 1892/93, fikk navnet «Langesund» og satt i tjeneste lokalt. Bergens Krets bestilte samtidig en skøyte RS «Feie» hos Colin Archer etter en losbåttegning. Colin ga denne tegningen fra 1887 høyere fribord, større deplasement og større jernkjøl. Colin Archer og Thor Jenssen hadde nå bestilling på hver sin losredningsskøyte til lokalforeningene. Redningsselskapet besluttet også å få bygget to skøyter. For å gi oppdrag til flere båtbyggere, utlyste de en konkurranse og Colin Archer ble forespurt om han ville lede en bedømmelseskomité for konkurransen, les mer under redningsskøyte.Komiteen fant at bare en av de innsendte modellene var verd å bygge. Den het «Stjernen» og var innsendt av Christian Lauritz Stephansen fra Arendal. Den var radikalt annerledes enn losbåtene, meget smal, men likevel meget tung, godt underskåren forut og med veldig høyt fribord. Komiteen på fem, som Colin Archer var leder av, ønsket å prøve denne nyskapningen. Over vann var skutesiden og stevner sterkt svinget inn. Komiteen mente innsvingingen ikke var vesentlig for båtens egenskaper, og Archer ble bedt om å modifisere dette. Han ga den samtidig større jernkjøl og dette ble til RS 5 «Liv». Stephansen hadde tegnet to master mot losbåtenes ene mast, så dette var mer en ren redningsskøyte. Stephansen ville ikke ha en mast for å tilpasses losing da han mente to master var viktig som redningsskøyte. Mesanen var veldig stor så båten skulle kunne seiles uten storseil og ha midtdekket åpent for redningsarbeid. Archer fikk oppdraget med å bygge den andre skøyta. Mandatet var å bygge en kombinert los og redningsskøyte, større enn hans tidligere losskøyter. Da Archer tegnet sin, valgte han også en ren redningsskøyte med to master, men han laget mesanen veldig liten. Tegningen baserte han på sin siste losbåt «Straaholmen», men økte lengden med 10 fot, ga den vesentlig høyere fribord og større jernkjøl. Archers 2-master ble sjøsatt midt i juli 1893 og bemannet av loser da NSSR ønsket å prøve om den var egnet til losing. Losene var brødrene Wilhelm og Oluf Josephsen i Nevlunghavn, begge med hver sin Archerskøyte.Ved overrekkelsen til NSSR i Christiania i september, ble skøyta besiktiget «og fantes i alle dele tilfredsstillende.» og «Man besluttet å gi skøyta navnet «Colin Archer»». Båten var første skøyte i Redningsselskapets eie og fikk nr 1 i seilet. Etter overrekkelsen av RS 1 «Colin Archer» fikk Archer fikk bestilling på en skøyte etter samme tegning som «RS 1». Men med negative tilbakemeldinger fra Nevlunghavnlosene på seilarealet, så NSSR at samarbeid med loser kunne bli vanskelig og anmodet ham derfor om større rigg så man; «vilde kunde faa istand en Kombination af en Redningssköite og en förste Rangs Lodsbaad. Forövrigt gir man dem som för sagt, frie hænder i saa Henseende.» Archer rigget skøyta identisk med RS 1; to master og samme seilføring. Den ble sjøsatt våren 1894, ble nr. 6 og fikk navnet «Havskaaren», senere omdøpt til «Nordland».Til daglig måtte redningsskøytene følge fiskebåtene ut på feltet. Man hadde ikke værmelding eller nødsignaler, så når vinden økte, måtte de være på stedet når uværet kom. De tre losredningsskøytene drevet av losene, kunne ikke ligge hele dagen på fiskefeltet og være slepe- og patruljebåt, så loskombinasjonen fungerte ikke. Losene trakk seg, og båtene ble gitt til Redningsselskapet. Som rene redningsskøyter ble losredningsskøyter ble funnet for små med liten slepekraft. Selv om de var billigere å bygge, var det verdt prisen å bygge de større skøytene. «Liv» ble den raskeste båten og meget sjødyktig. Men «RS 1» hadde mer stabilitet fordi hun var bredere. Hun kunne derfor føre mer seil og fikk dermed mer kraft til å slepe inn fiskebåter – hun kunne gjerne slepe flere fiskebåter på en gang. Erfaringen viste også at mesan måtte være liten for manøvreringshjelp i hardt vær. «RS 1»s konstruksjon ble derfor den foretrukne konstruksjonen. «RS 1»s redningsbragd i mai 1894 i Hamningberg i Finnmark viste hvilket «syvmilsskritt» som redningsskøyta var og at man hadde gjort et riktig valg. Archer bygget 14 av de 37 seilende redningsskøytene. Han bygget også to 52 fots redningsskøyter til Russland i 1902. Colin Archer tegnet etter hvert to nye RS-tegninger. Svolværtypen «RS 12» ble introdusert i 1897. Den er én fot lenger og har litt mer stabilitet, men ellers var det mest praktiske og kosmetiske endringer i forhold til «RS 1». I 1908 kom Solli/Vardø-typen RS 21/22. Lengden var den samme som Svolværtypen, men bredden ble økt 20 cm og baugen mye fyldigere. Solli/Vardø-typen var ikke like rask i moderat vind, men merkbart bedre i storm og med mer slepekraft. Lå fiskebåtene inne og det kom en storm, seilte redningsskøytene ut for å se etter andre båter i vanskeligheter. På den tiden hadde ikke båter noen muligheter til å sende ut nødsignaler. Redningsskøytene seilte følgelig i alle stormer, og ble sagnomsuste båter. === Skipsbyggingen === Colin Archer tegnet og bygde også store seilskip. I alt tegnet han 23 store seilskip, og 19 av dem ble bygget. Fire av disse seilskipene ble bygget hos ham selv. De øvrige 14 ble bygget i Kristiania, Arendal, Grimstad og Sandefjord. Hans første skipskonstruksjon ble bygget i Kristiania i 1873. Den målte 132 fot. Allerede i 1874 etablerte han Laurvig Strandværft i Rekkevik i Larvik, og eide dette sammen med Larviks-rederne Knutsen & Herlofson inntil 1886 da sistnevnte firma gikk konkurs. Etter dette drev Archer verftet alene. Det første skipet, «Aries», ble bygget i 1875 og var en skonnert på 86 fot. Deretter bygget han følgende skip: 1880: skonnertbrigg «Leon», 108 fot 1891/1892 «Fram», 140 fot 1900: lystyacht «Ingeborg», 94 fotEn bark på 145 fot, som bar navnet Colin Archer, ble bygget i Arendal i 1880. Minst 10 seilskuter ble bygget i Arendal etter Archers tegninger. Noen skøyter ble også bygget i Rekkevik, blant andre Redningsskøyte RS 1 «Colin Archer». === Lystbåtene === Rundt en tredjedel av Colin Archers båter var lystbåter. Som lystbåter var skøytene smalere enn bruksbåtene. «Vinga», «Fantom» (nå «Velsia»), «Viking/Mars», «Marie» og «Wyvern» er eksempler på båter som var slankere utgaver av losbåtene, på tegningene noen ganger benevnt som «Lystlodsbaad». «Venus», «Storegut» og «Grane» var ganske rettstevnede over vann sammenlignet med losbåtene, men mer underskåret under vann. Disse tre båtene ble spesielt kjent for sine regattaresultater. Mange av lystbåtene var ikke av skøytetypen, men hekkbåter. De tidligste hekkbåtene var rettstevnede; «Maggie», «Glimt» «Hervor» og «Mignon» er eksempler på dette. Senere fikk de runde skøytebauger, men var mer utoverhengende; noen hadde til og med klipperbaug. Kutterne var dessuten veldig smale, med store jernkjøler. Noen eksempler er båtene «Betchen», «Storm», «Hela», «Utowana», «Titania» og «Hejmen». Noen av disse ble bygget i Finland. «Hejmen» er for øvrig bygget nøyaktig som «Marie», med unntak av hekken. Ettersom andre konstruktørers båter var mye smalere, ble Colin Archers lystbåter i samtiden ansett som brede fartøyer. Han tegnet og bygde også såkalte «racere», det vil si fartøyer med lange overheng og ganske kort kjøl. Hans lystbåter hevdet seg godt på regattabanen før århundreskiftet, men senere valgte han å ikke følge utviklingen med stadig mer lettbygde båter som ikke var like holdbare som tidligere konstruksjoner. == Betegnelsen Colin Archer-type == En ekte «Colin Archer» er en båt tegnet og bygget av Colin Archer, eller tegnet av ham og bygget etter hans tegninger uten for mye modifiseringer. I dag ofte enhver skøyte for en "Colin Archer". Siden Archer gjorde så store endringer på skøyteformen, ble også i Archers samtid andre båtbyggeres båter benevnt som av Archer-typen når de hadde opptatt hans forbedringer. Ofte forveksles det at en skøyte er av Colin Archer-type med at det faktisk er en Colin Archer-konstruksjon. Én av de kjente båtene som ofte omtales som bygget av Colin Archer, er «HoHo», som antageligvis ble bygget av Risørs legendariske båtbygger Nils Eriksen Narviken i 1908 som losbåten «Rask», muligens konstruert av Jens Brandi, en kjent skipskonstruktør fra Risør. En annen er losskøyta «Rundø», som ble bygget og konstruert av Christensen & Moen i Risør i 1925. Begge disse båtene seilte rundt jorda, henholdsvis i 1933 og i 1958, og det er skrevet bøker om begge seilasene. I utlandet har de ikke eget navn for skøyte, så da omtales alt av skøytelignende båter i alle materialer som Colin Archer eller "Colin Archer type". Det gjøres for å beskrive båttypen, dvs spiss akter i motsetning til hekk/akterspeil og at de besitter gode seilegenskaper og sjødyktighet. Ofte også i forsøk på å oppnå bedre pris ved salg eller for status. Sammen med redningsskøyta har dette gjort Colin Archer-navnet og den sør-norske skøyta til kanskje verdens mest kjente båttype. == Internasjonalt kjente Colin Archere == Svært mange av Colin Archers båter er kjent og berømt i Norge for sin sjødyktighet, hurtighet og eleganse. Noen av båtene har også vunnet internasjonalt ry. «Fram» – polarskuta som ble brukt av blant andre Fridtjof Nansen på ekspedisjoner kan sees på Frammuseet på Bygdøy i Oslo. «Teddy» – en kjent Colin Archer skøyte som ble seilt på jordomseiling i 1928 av Erling Tambs. Tambs skrev boken Fribytterferd til fjerne farvann om denne seilasen. Boken ble også utgitt på engelsk. «Teddy» var bygget i 1895. Hun hadde tidligere vært losbåt under navnet «Garibaldi», som Wilhelm Josefsens tredje Colin Archer-skøyte og tredje «Garibaldi». RS 28 «Sandefjord» – Erling Tambs seilte i 1936 ex. RS 28 «Sandefjord» over Atlanteren for å delta i det første Trans Atlantic Race. Turen har han beskrevet turen i boka Hard Seilas og her kullseilte «Sandefjord», dvs. hun tok forlengs salto i overhendig storm. De mistet en mann og de resterende fikk brudd og kuttskader, men båten klarte seg med mindre skader. De resterende kom seg trygt over Atlanteren, men de rakk ikke seilasen på grunn av reparasjoner på båten. RS 14 «Stavanger» – Jul. Nielsen (1901–1958) var pioner i langturseiling med flere turer over Nordsjøen tidlig på 1930-tallet. I 1939 kjøpte han RS 14 «Stavanger» som det etter krigen ble seilt flere turer over Nordsjøen, bl. a. til Spania hvoretter han fikk KNS langdistansepokal og i 1949-50 over Atlanteren til Karibia. I 1955 deltok Nielsen som første norske deltager i Trans Atlantic Race fra New York til Marstrand i Sverige. Det ble lite vind på slutten og de kom sist, men «Stavanger» fikk mest presse av alle, ikke minst fordi Shetlands-Larsen var en del av mannskapet. «Stavanger» skulle etter planen bli museumsbåt på land i et museum som Redningsselskapet på 1990-tallet hadde til hensikt å etablere. Museumsplanen ble etter hvert oppgitt. I 2018 ble båten overført til Stiftelsen Tollerodden i Larvik, og båten ble fraktet dit i 2019. I 2018 innførte Norges Bank nye 500 kronesedler med «Stavanger» som hovedmotiv. «Asgard» ble bygget i 1900 som lystbåt og ble brukt til å frakte våpen til Irland under første verdenskrig. Disse våpnene ble brukt til å frigjøre Irland fra England. «Asgard» var på 1960-tallet en marin treningsbåt. Båten var museumsbåt på land i Kilmainham fengsel fra 1974, og befinner seg nå på National Museum of Ireland. == Æresbevisninger == 1886: Utnevnt 12. oktober 1886 til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for sine Fortjenester af den sidste Tids forbedrede konstruktion ved Lods- og Brugsbaade» 1896: Etter «Fram»s hjemkomst ble han 9. september 1896 forfremmet til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden «for Fortjeneste af Skibskonstruktionen og for Fremme af videnskabelig Opdagelsesreise» 1903: Utnevnt til Kgl. Norsk Seilforenings (KNS) første æresmedlem 1921: Utnevnt til Redningsselskapets første æresmedlem == Ettermæle == === Colon Archer-bukta i Karahavet === Colin Archer-bukta på Nabljudenijøya i Karahavet ble navngitt av baron Eduard Toll. Colin Archer bygde polarskipet hans, «Zarja», som han anvendte på ekspedisjoner i havområdene nord for Russland. Toll forsvant for øvrig med «Zarja» på en ekspedisjon i disse havområdene. === Frimerker === I anledning Redningsselskapets 50-årsjubileum i 1941 ble Colin Archer avbildet på to frimerker. Det ene frimerket har betegnelsen NK 255 og var et 10 øres grønt merke med et opplag på 500 000. Det andre har betegnelsen NK 256, og var et 15 øres olivenbrunt merke med et opplag på 400 000. === Gatenavn === Colin Archer er hedret med gatenavn i Larvik og på Hundvåg i Stavanger. === Colin Archer-dagene === «Colin Archer-dagene» ble arrangert første gang i 2002. Det er en hyllest til Colin Archer. Målgruppen er alle med seilskøyter fra alle båtbyggere, men spesielt de som er i besittelse av originale Colin Archer-båter. Colin Archer-dagene arrangeres hver sommer i Larvik, og samler gjerne 10-20 båter. Siden 2008 har det vært et samarbeidsprosjekt mellom Svennerprosjektet, Tolleroddens Venner, Stiftelsen Tollerodden samt Frithjofs Venner, som er venneforeningen til losskøyta «Frithjof II». Colin Archer-dagene går gjerne av stabelen i slutten av juli, helgen før Trebåtfestivalen i Risør. Båtene samles fredag på Svenner. Bryggene ved fyret reserveres skøytene og det dekkes til langbord på land. Denne havnen gir en fantastisk ramme for denne fine båtsamlingen. Lørdag er det fellesseilas inn til Larvik, og på Tollerodden er molohavnen ryddet og reservert skøytene. På kvelden arrangeres hyggelig bespisning for mannskapene. === Barndomshjemmet i Larvik === Den gamle molohavnen er en flott havn som ligger rett ved Colin Archers barndomshjem, Colin Archers hus og verftet hans. Barndomshjemmet har blitt restaurert, og har en kafé som drives av en venneforening. Huset er således offentlig tilgjengelig, og det er omvisning for interesserte. === Spel på Tollerodden === Den 12. august 2021 hadde Larvik Teater urpremiere på forestillingen «Archerspelet» på Tollerodden i Larvik. Stykket handler om Colin Archer, hans søster Mary og øvrig familie, lokalbefolkningen og kjente venner som frekventerte Tollerodden. Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson inngikk alle i kretsen rundt Colin Archer. Konstruksjonen av Archers jernkjøl er en viktig del av handlingen, som er lagt til året 1883. Manuset var skrevet av Mona Windvik, og oppseningen ble regissert av Julie Ibenfeldt Lindvik. Åsmund Brede Eike hadde hovedrollen som Colin Archer, og Kjersti Elvik spilte søsteren Mary Archer. Hans Mathisen hadde komponert musikken. == Se også == Redningsskøyte Liste over norske redningsskøyter Liste over redningsskøyter bygget i tre Losskøyte Tollerodden == Referanser == == Kilder og litteratur == Sannes, Tor Bork; Colin Archer skipene, Norsk Maritimt Forlag, Oslo, 1978. ISBN 82-7205-026-9 Sannes, Tor Bork: Colin Archer skøytene og lystbåtene, Norsk Maritimt Forlag, Oslo, 1979 ISBN 82-90319-01-0 (Ebok fra bokhylla.no) Sannes, Tor Borch: Båtbyggeren Colin Archer. Norsk maritimt forlag, 1984. 431 s. (Revidert ettbinds-utgave av: Colin Archer: skipene (1978) og Colin Archer: skøytene og lystbåtene (1979)) ISBN 82-90319-05-3 McDonald, Lorna. Magic ships: life story of Colin Archer, 1832–1921, and Sailing for pleasure. Central Queensland University Press, 1997. ISBN 1-875998-26-8 Jarle Georg Bjørklund og Arne Emili Christensen: Peder Norden Sølling – Den dekkede losbåtens far. Utgitt av Kystverkmusea 2012. ISBN 978-82-92994-02-3 Knut von Trepka: Colin Archer, Redningsskøyte nr 1. Hjemmet Mortensen Forlag as 1993. ISBN 82-527-1222-3 Bjørn Foss: Fra seil til vannjet. Norsk maritimt forlag 2002. ISBN 82-90319-34-7 Stiftelsen RS Risør II: Unn deg et eventyr. C&C Offset Printing co LTD 2008. ISBN 978-82-303-1127-1 Unni og Arne Smith: Det gjelder "Liv". Norsk maritimt forlag 1994. ISBN 82-90319-15-0 Jeppe Jul Nielsen: Colin Archer, Jens Brandi, Losbåter, Redningsskøyter, Lystbåter. Seilmagasinet 2013 nr. 2, 3 og 4. Jeppe Jul Nielsen: Jens Brandi, Colin Archer og "Lodsbaad af den mere moderne form". Søndeled og Risør Historielag. Årbok 2015. ISBN 978-82-990967-8-2 Jeppe Jul Nielsen: "Lodsbaad af den mere moderne form" blir redningsskøyte. Søndeled og Risør Historielag. Årbok 2016. ISBN 978-82-690479-0-5 Jeppe Jul Nielsen & James Ronald Archer: Colin Archer. Den verdenskjente båtkonstruktøren på Tollerodden. Egen utgivelse av Stiftelsen Tollerodden november 2019. Spiralhefte 75 sider. Denneche, Fredrik. Lystbåter og kappseilas. Grøndahl & søn forlag as, 1981 ISBN 82-504-0479-3 James Ronald Archer og Fredrik Lange-Nielsen: Losskøyta Frithjof. Utgitt av Stiftelsen Losskøyta Frithjof II. Larvik 1996. ISBN 82-993939-0-6 Colin Archer. Anvisning til konstruktion af lystfartöier og både. Polyteknisk tidsskrift 1872, 5. & 6. Hefte Colin Archer. On the wave principle, applied to the longitudinal disposition on immersed volume. The Institution of Naval Architects, 13th April 1878 William P. Stephens. Traditions & memories of American yachting. International Marine Publishing Company 1981. ISBN 0-87742-132-3 John Leather. Colin Archer and the SEAWORTHY DOUBLE-ENDER. International Marine Publishing Company 1979. ISBN 0-87742-086-6 == Andre kilder == NSSR Resultat fra Komite Konkurranse Bedømmelse Modeller Redningsskøite, håndskrevet rapport 1892 Norsk Maritimt Museum. Colin Archer tegninger. Vestfoldarkivet: Colin Archers arkiv, korrespondanse, regnskap m.m. == Eksterne lenker == Liste over alle Colin Archers skøyter og lystbåter. Gjenværende båter er merket med gult. Seilskøyteklubben Colin Archer(SSCA) Forening for alle seilskøyter, nye og gamle, uansett kontruktør, men bygget i tre. Tollerodden, Colin Archers barndomshjem Nå restaurert og offentlig tilgjengelig med kafé og selskapslokale. Merkevaren Colin Archer Artikkel i "Redningsskøyta" Nr 1 2005, her gjengitt av SSCA. Colin Archer Memorial race Åpen regatta fra Nederland til Larvik. Nederlandsk side. Gjenstander og bilder knyttet til Colin Archer på Digitaltmuseum.no Thor Martin Jenssen. Thor M. Jenssen var formann hos Colin Archer 1879-1885 før han startet sitt eget båtbyggeri i Porsgrunn. TMJ bygde losskøyter av Archer-typen. == Båter på nett; eksterne lenker == RS 1 «Colin Archer» – redningsskøyte bygget av Colin Archer 1893. Hjemmehavn Oslo. RS 4 «Feie». – losredningsskøyte bygget 1893 av Colin Archer. Under restaurering fra 2021 av Bergen Seilskøyteklubb. RS 5 «Liv» – redningsskøyte bygget 1894 av Thor Martin Jenssen i Porgrund. Hjemmehavn Sætre i Oslofjorden RS 14 «Stavanger»s historie – skrevet av tildligere eier Jeppe Jul Nielsen. «Stavanger» skal nå bli museumsbåt i Larvik på Tollerodden der Archers verft lå. RS 30 «Risør II» Hjemmeside «Risør II» drives av venneforening og er offentlig tilgjengelig. RS 28 «Sandefjord» – hjemmehavn Oslo Redningsskøyter medlem i Den Norske Veteranredningsskøyteforening. Skonnertbrigg Leons historie. Bygget av Colin Archer i 1880. «Kaisa» ex «Maagen» ex «Amalie» – losskøyte bygget av Colin Archer 1885. Ombygget til lystbåt av Colin Archer 1889 omdøpt til MAAGEN. Losskøyta «West Wind» fra 1889 – hjemmehavn Oslo «Velsia» ex «Fantom» – lystbåt bygget av Colin Archer 1890. Engelsk eier. Hjemmehavn Falmouth. «Ioanna» ex «Ull» ex «Viking» – lystbåt bygget av Colin Archer 1891. Eid av Ire, seiler i Middelhavet. «Per Ugland» – losskøyte bygget av Colin Archer 1891. Skjebne ukjent, men modell finnes i Risør. «Leda» ex «Ceres» ex «Leda» ex «Normal» ex «Hans» – losskøyte bygget av Colin Archer 1891. Hjemmehavn Sandøya ved Tvedestrand. «Nordsjø» ex «Sigrid» ex «Marta» – losskøyte bygget av Colin Archer 1893. Nå speiderbåt i Sandnes. «Spenner». – losskøyte bygget 1893 av Nils Eriksen Narviken, Risør. Konstruert av Jens Brandi, Risør, som rentegnet for Colin Archer i perioden 1884–1890. Amerikansk eier. 2020-2022 på Færøyene. «Frithjof II» – losskøyte bygget 1896/1897 av Thor M. Jenssen som var formann hos Colin Archer 1879-1885. Skøyta drives av Venneforening i Larvik og er offentlig tilgjengelig. «Pitkäpaasi» – losskøyte bygget 1898 av Colin Archer som første av 8 til det finske losvesen. Nå seilende museumsbåt i Finnland. Lystbåt «Marie» av 1899 – hjemmehavn Isegran, Fredrikstad «Asgard» – lystbåt med kutterhekk bygget 1905 av Colin Archer. Nå i museum i Dublin, Irland.

RS «Colin Archer» (RS 1) er en galeasrigget tidligere redningsskøyte bygget for Redningsselskapet i 1893. Den er oppkalt etter konstruktør Colin Archer og var den første av totalt 29 tomastede redningsskøyter bygget etter hans særtilpassede konstruksjon.

https://no.wikipedia.org/wiki/Felix_Schoft

2023-02-04

Felix Schoft

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Juniorverdensmestere i skihopping', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Garmisch-Partenkirchen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske skihoppere']

Felix Schoft (født 6. juli 1990 i Garmisch-Partenkirchen) er en tysk skihopper. Han hopper for klubben SC Partenkirchen. Han tok sine første verdenscuppoeng ved å komme på 36.-plass i hoppukerennet i Oberstdorf 4. januar 2007. I sesongen 2008/09 deltar Schoft regelmessig i verdenscupen, og den hittil beste prestasjonen (per 4. januar 2009) er en 17.-plass i storbakkerennet i Pragelato i desember 2008. Måneden før deltok han på Tysklands lag (sammen med Michael Uhrmann, Martin Schmitt og Michael Neumayer) under laghoppingen i Kuusamo, der Tysklands lag ble nummer tre, slått av Finland og Østerrike.

Felix Schoft (født 6. juli 1990 i Garmisch-Partenkirchen) er en tysk skihopper. Han hopper for klubben SC Partenkirchen. Han tok sine første verdenscuppoeng ved å komme på 36.-plass i hoppukerennet i Oberstdorf 4. januar 2007. I sesongen 2008/09 deltar Schoft regelmessig i verdenscupen, og den hittil beste prestasjonen (per 4. januar 2009) er en 17.-plass i storbakkerennet i Pragelato i desember 2008. Måneden før deltok han på Tysklands lag (sammen med Michael Uhrmann, Martin Schmitt og Michael Neumayer) under laghoppingen i Kuusamo, der Tysklands lag ble nummer tre, slått av Finland og Østerrike. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Felix Schoft – FIS (skihopping) Offisiell hemmeside

Felix Schoft (født 6. juli 1990 i Garmisch-Partenkirchen) er en tysk skihopper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Chen_Jianzhang

2023-02-04

Peter Chen Jianzhang

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 21. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 6. mars', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Baoding', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Peter Chen Jianzhang (født 6. mars 1920 i fylket Xushui i provinsen Hebei i Kina, død 21. desember 1994) var katolsk undergrunnsbiskop i Yixian i Hebei 1983-1988 og så av Baoding i Hebei i Folkerepublikken Kina fra 1988 og til sin død.

Peter Chen Jianzhang (født 6. mars 1920 i fylket Xushui i provinsen Hebei i Kina, død 21. desember 1994) var katolsk undergrunnsbiskop i Yixian i Hebei 1983-1988 og så av Baoding i Hebei i Folkerepublikken Kina fra 1988 og til sin død. == Liv og virke == === Prest === Peter Chen ble presteviet i 1947 og virket deretter ved bispedømmet Yixians kontor i Beijing. Han tilbrakte mye av sitt prestelige og biskoppelige liv i fangenskap eller forskjellige former for forvaring, sammenlagt mer enn 30 år. Han ble først dømt til livstidsfengsel i 1954, men ble satt fri i 1980. Stadige arrestasjoner og løslatelser fulgte. I 1981 ble han arrestert igjen. === Hemmelig bispeviet === I 1983 ble han hemmelig bispeviet biskop av Yixian. Etter ny fengsling ble han løslatt i 1987. Året etter ble han utpekt av undergrunnsbiskop Peter Joseph Fan Xueyan av Baoding til å overta ledelsen av hans bispedømme. I desember 1990 ble han ført bort av sikkerhetspolitiet og ikke en gang hans nærmeste slekt fikk vite hvortil. Biskop Chen led av diabetes og var halvveis paralysert av et slag og henvist til rullestol. Det fremkom senere at han etter arrestasjonen i 1990 først ble holdt i en måned i en omskoleringsleir, men deretter ble sendt til det som eufemistisk ble kalt aldershjem – i praksis var han frihetsberøvet uten rettergang. En annen undergrunnsbiskop som ble holdt der, hjelpebiskop Paul Liu Shuhe fra Yixian, klarte å flykte den 19. april 1992, men biskop Chen var helsemessig ikke i stand til å følge med. Da katolikker som hadde møtt biskop Liu senere kom til stedet, var han flyttet til nytt ukjent sted. (Biskop Liu døde i dekning 2. mai 1993.) I midten av 1993 appellerte katolikker i Baoding om at katolikker utenfor Kina skulle be for hans løslatelse. Den 16. november samme år ble han satt fri, og dagen etter fremsto han i almenheten for første gang i anledning 390-årsjubileet for den katolske menigheten i Anzhuang nær Baoding. Menigheten der gikk tilbake til pater Matteo Riccis tid. Den tidligere ordinære undergrunnsbiskop av Baoding, Peter Fan Xueyan, døde i politiets varetekt i april 1992, men biskop Chen hadde fått overdratt styringsansvaret for bispedømmet allerede fire år tidligere. === En annen «bispevielse» === Den 30. november 1986 ble han ordinert til biskop av Bengbu – uten pavelig mandat – av biskop Joseph Zong Huaide av Jinan. Ettersom den katolske kirke ser på bispeviels som et pregende sakrament som dermed ikke kan «gjentas», var 1986-vielsen ikke noen egentlig bispevielse. Den må ses i forbindelse med at kinesiske myndigheter ikke anerkjenner undergrunnskirkends aktivitet og i dette tilfelle ikke vill la dens bispevielsr ha rettseffeker. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916 Erkebiskop Mario Zanin (1890-1958) *1934 Kardinal Paul Yü Pin (Yu Bin) (1901-1978) *1936 Biskop Giuseppe Ferruccio Maurizio Rosà (1888-1961) *1946 Biskop Peter Joseph Fan Xueyan (1907-1992) *1951 Biskop Julius Jia Zhiguo (1934- ) *1980 Biskop Peter Chen Jianzhang (1920-1994) *1982 == Referanser ==

Peter Chen Jianzhang (født 6. mars 1920 i fylket Xushui i provinsen Hebei i Kina, død 21.

https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Hou_Jinde

2023-02-04

Joseph Hou Jinde

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 20. januar', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Xingtai', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Joseph Hou Jinde (født 1918 i Weixian i Hebei i Kina, død 22. mai 1994) var katolsk biskop av Xingtai i Hebei i Folkerepublikken Kina fra 1989 til sin død. Hou Jinde ble presteviet i 1945 av biskop Joseph Cui (Zoei) Shouxun av Yongnian i Hebei. To år etter studerte han ved Fu Jen katolske universitet i Beijing og underviste så ved en lærerhøyskole i to år. Biskop Cui døde tidlig i 1950-årene, og ble etterfulgt i 1958 av den kina-nominerte og -ordinerte biskop Wang Shouqian. Denne døde i 1964, og deretter ble det ikke utnevnt flere biskoper. Men i 1980 ble Yongnian bispedømme oppstykket slik at dets områder ble til de nye (ikke Roma-opprettede) bispedømmene Xingtai og Handan. Xingtai bispedømme fikk også tilført områder fra bispedommet Linqing, nemlig de deler av dette gamle bispedømmet i provinsen Shandong som etter grenserevisjoner var havnet i Hebei-provinsen. Fader Hou Jinde hadde under kulturrevolusjonen vært holdt i fangenskap i et laogai-program. Han ble løslatt i begynnelsen av i 1980-årene. Hou Jinde ble valgt til administrator av Xingtai i 1987, og året etter nominert til biskop der. Før bispevielsen hadde han siden det åpnet i 1984 undervist ved provinsialseminaret i Shijiazhuang, der han også var spiritual. Den 28. oktober 1989 ble han ordinert til biskop av Xingtai – uten pavelig mandat – med biskop Peter Chen Bolu av Handan som hovedkonsekrator. Det var den første bispevielse i «den åpne kirke» som ble gjennomført på kinesisk – tidligere var det alltid på latin.

Joseph Hou Jinde (født 1918 i Weixian i Hebei i Kina, død 22. mai 1994) var katolsk biskop av Xingtai i Hebei i Folkerepublikken Kina fra 1989 til sin død. Hou Jinde ble presteviet i 1945 av biskop Joseph Cui (Zoei) Shouxun av Yongnian i Hebei. To år etter studerte han ved Fu Jen katolske universitet i Beijing og underviste så ved en lærerhøyskole i to år. Biskop Cui døde tidlig i 1950-årene, og ble etterfulgt i 1958 av den kina-nominerte og -ordinerte biskop Wang Shouqian. Denne døde i 1964, og deretter ble det ikke utnevnt flere biskoper. Men i 1980 ble Yongnian bispedømme oppstykket slik at dets områder ble til de nye (ikke Roma-opprettede) bispedømmene Xingtai og Handan. Xingtai bispedømme fikk også tilført områder fra bispedommet Linqing, nemlig de deler av dette gamle bispedømmet i provinsen Shandong som etter grenserevisjoner var havnet i Hebei-provinsen. Fader Hou Jinde hadde under kulturrevolusjonen vært holdt i fangenskap i et laogai-program. Han ble løslatt i begynnelsen av i 1980-årene. Hou Jinde ble valgt til administrator av Xingtai i 1987, og året etter nominert til biskop der. Før bispevielsen hadde han siden det åpnet i 1984 undervist ved provinsialseminaret i Shijiazhuang, der han også var spiritual. Den 28. oktober 1989 ble han ordinert til biskop av Xingtai – uten pavelig mandat – med biskop Peter Chen Bolu av Handan som hovedkonsekrator. Det var den første bispevielse i «den åpne kirke» som ble gjennomført på kinesisk – tidligere var det alltid på latin. == Referanser ==

Joseph Hou Jinde (født 1918 i Weixian i Hebei i Kina, død 22. mai 1994) var katolsk biskop av Xingtai i Hebei i Folkerepublikken Kina fra 1989 til sin død.

https://no.wikipedia.org/wiki/Doll_Domination

2023-02-04

Doll Domination

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 2008', 'Kategori:Musikkalbum fra USA', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Popmusikk-album', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08']

Doll Domination er Pussycat Dolls' andre studioalbum, som ble utgitt 23. september 2008.

Doll Domination er Pussycat Dolls' andre studioalbum, som ble utgitt 23. september 2008. == Sporliste == «When I Grow Up» «Bottle Pop» (med Snoop Dogg) «Whatcha Think About That» (med Missy Elliott) «I Hate This Part» «Takin' All Over the World» «Out of This Club» (med R. Kelly) «Who's Gonna Love You» «Happily Never After» «Magic» «Halo» «In Person» «Elevator» «Hush Hush» «Love the Way You Love Me» «Whatchamacallit» «I'm Done» === Bonuslåter === «If I Was a Man» «Space» «Don't Wanna Fall in Love» «Played» «Until U Love Me» «Lights, Camera, Action» (med New Kids on the Block) «Perhaps, Perhaps, Perhaps» == Eksterne lenker == (en) Doll Domination på Discogs (en) Doll Domination på MusicBrainz (en) Doll Domination på AllMusic

Doll Domination er Pussycat Dolls' andre studioalbum, som ble utgitt 23. september 2008.

https://no.wikipedia.org/wiki/Catherine_Quittet

2023-02-04

Catherine Quittet

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Franske alpinister', 'Kategori:Fødsler 22. januar', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Juniorverdensmestre i alpint', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra departementet Haute-Savoie', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Cathérine Quittet (født 22. januar 1964 i Megève) er en tidligere fransk alpinist. Quittet kjørte utfor, storslalåm og Super-G, og oppnådde flere pallplasseringer i verdenscupen, blant annet to seire. Hun gjorde seg første gang internasjonalt bemerket under junior-VM 1982 i Auron i Frankrike, da hun ble juniorverdensmester i utfor. Hun hadde mindre hell med seg i de store mesterskapene. Under OL 1988 i Calgary var hun blant favorittene ti å vinne storslalåmrennet, men kom bare på åttendeplass. Under Ski-WM 1987 i Crans-Montana ble hun nummer 9 i både utfor og storslalåm. Resultatene var også skuffende under VM 1989 i Vail, der hun ble nr. 12 i storslalåm og nr. 15 i super-G. Hun skadet seg under et utforrenn i Santa Caterina i 1990, og deltok deretter ikke i flere verdenscuprenn.

Cathérine Quittet (født 22. januar 1964 i Megève) er en tidligere fransk alpinist. Quittet kjørte utfor, storslalåm og Super-G, og oppnådde flere pallplasseringer i verdenscupen, blant annet to seire. Hun gjorde seg første gang internasjonalt bemerket under junior-VM 1982 i Auron i Frankrike, da hun ble juniorverdensmester i utfor. Hun hadde mindre hell med seg i de store mesterskapene. Under OL 1988 i Calgary var hun blant favorittene ti å vinne storslalåmrennet, men kom bare på åttendeplass. Under Ski-WM 1987 i Crans-Montana ble hun nummer 9 i både utfor og storslalåm. Resultatene var også skuffende under VM 1989 i Vail, der hun ble nr. 12 i storslalåm og nr. 15 i super-G. Hun skadet seg under et utforrenn i Santa Caterina i 1990, og deltok deretter ikke i flere verdenscuprenn. == Verdenscupseire == == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Catherine Quittet – Munzinger Sportsarchiv (en) Catherine Quittet – Olympics.com (en) Catherine Quittet – Olympic.org (en) Catherine Quittet – Olympedia (en) Catherine Quittet – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Catherine Quittet – FIS (alpint) (en) Catherine Quittet – ski-db.com (en) Catherine Quittet – TheSports.org

Cathérine Quittet (født 22. januar 1964 i Megève) er en tidligere fransk alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bani_Suheila

2023-02-04

Bani Suheila

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiastubber', 'Kategori:Byer på Gazastripen', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08']

Bani Suheila (arabisk: بني سهيلا) er en palestinsk by sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Yunis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på rundt 32 800 innbyggere, hvorav samtlige er muslimer.

Bani Suheila (arabisk: بني سهيلا) er en palestinsk by sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Yunis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på rundt 32 800 innbyggere, hvorav samtlige er muslimer. == Referanser ==

Bani Suheila (arabisk: بني سهيلا) er en palestinsk by sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Yunis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på rundt 32 800 innbyggere, hvorav samtlige er muslimer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Abasan_al-Kabera

2023-02-04

Abasan al-Kabera

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Gazastripen']

Abasan al-Kabera عبسان الكبيرة er en palestinsk by sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Younis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på rundt 19 000 innbyggere, samtlige muslimer. Hovednæringsveien er jordbruk.

Abasan al-Kabera عبسان الكبيرة er en palestinsk by sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Younis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på rundt 19 000 innbyggere, samtlige muslimer. Hovednæringsveien er jordbruk. == Historie == Stedet byen ligger var bebodd i den romerske era og i 606 e.Kr., noe som bevitnes av arkeologiske funn datert til dissde tidspunkter. Det er også noen arkeologiske funn som dateres til den tidlige islamske perioden under kalifatet (638-1099) og den rett forugående periode. == Referanser ==

Abasan al-Kabera عبسان الكبيرة er en palestinsk by sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Younis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på rundt 19 000 innbyggere, samtlige muslimer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Abasan_al-Saghira

2023-02-04

Abasan al-Saghira

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Gazastripen']

Abasan al-Saghira عبسان الصغيرة‎ er en liten palestinsk landsby sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Yunis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på 5 650 innbyggere, samtlige muslimer. Småbyen er ca. 2 km sørvest for Khan Younis.

Abasan al-Saghira عبسان الصغيرة‎ er en liten palestinsk landsby sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Yunis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på 5 650 innbyggere, samtlige muslimer. Småbyen er ca. 2 km sørvest for Khan Younis. == Referanser ==

Abasan al-Saghira عبسان الصغيرة‎ er en liten palestinsk landsby sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Yunis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på 5 650 innbyggere, samtlige muslimer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Khuza%E2%80%99a

2023-02-04

Khuza’a

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Gazastripen']

Khuza'a eller Khuzaa خُزاعة er en palestinsk by sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Yunis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på rundt 9 700 innbyggere, for det meste muslimer.

Khuza'a eller Khuzaa خُزاعة er en palestinsk by sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Yunis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på rundt 9 700 innbyggere, for det meste muslimer. == Referanser ==

Khuza'a eller Khuzaa خُزاعة er en palestinsk by sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Yunis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på rundt 9 700 innbyggere,Khan Yunis Small Area Populations for det meste muslimer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Al-Qarara

2023-02-04

Al-Qarara

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Gazastripen']

Al-Qarara القرارة‎ er en palestinsk by sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Yunis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på rundt 16 900 innbyggere, for det meste muslimer.

Al-Qarara القرارة‎ er en palestinsk by sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Yunis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på rundt 16 900 innbyggere, for det meste muslimer. == Referanser ==

Al-Qarara القرارة‎ er en palestinsk by sør på Gazastripen, i governatoratet Khan Yunis. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på rundt 16 900 innbyggere, for det meste muslimer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Al-Mughraqa

2023-02-04

Al-Mughraqa

['Kategori:31°N', 'Kategori:34°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på Gazastripen', 'Kategori:Sider med kart']

Al-Mughraqa er en palestinsk by på Gazastripen, i governatoratet Gaza. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på 5 075 innbyggere.Den er også kjent under navnet Abu Middein.

Al-Mughraqa er en palestinsk by på Gazastripen, i governatoratet Gaza. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på 5 075 innbyggere.Den er også kjent under navnet Abu Middein. == Referanser ==

Al-Mughraqa er en palestinsk by på Gazastripen, i governatoratet Gaza. Ifølge det palestinske statistiske sentralbyrå var befolkningen i midten av 2006 på 5 075 innbyggere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jenta_som_lekte_med_ilden_(film)

2023-02-04

Jenta som lekte med ilden (film)

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer fra 2009', 'Kategori:Filmer lagt til Stockholm', 'Kategori:Svenske kriminalfilmer', 'Kategori:Svenske thrillerfilmer', 'Kategori:Svenskspråklige filmer']

Jenta som lekte med ilden (svensk: Flickan som lekte med elden) er en svensk film fra 2009, regissert av Daniel Alfredson. Den er basert på den prisvinnende romanen med samme navn av den svenske forfatteren og journalisten Stieg Larsson, annen bok i hans «Millennium-serie».

Jenta som lekte med ilden (svensk: Flickan som lekte med elden) er en svensk film fra 2009, regissert av Daniel Alfredson. Den er basert på den prisvinnende romanen med samme navn av den svenske forfatteren og journalisten Stieg Larsson, annen bok i hans «Millennium-serie». == Handling == Lisbeth Salander kjøper en ny større leilighet i Stockholm. Etter å ha kommet tilbake til Sverige, etter nesten ett helt år i utlandet, får Salander kontakt med bestevenninne, og tidligere partner Miriam Wu, og tilbyr Miriam å bo gratis i hennes tidligere leilighet - mot å videresende posten hennes til Lisbeths nye leilighet. Senere ønsker Salander å konfrontere advokat Nils Bjurman, etter å ha oppdaget at han har bestilt time hos en spesialist for å fjerne den store tatoveringen Lisbeth tvang ham til å gå med. Hun truer ham med en pistol, og advarer ham om å aldri fjerne tatoveringen som hun etset på magen hans. Samtidig ønsker «Magasinet Millennium» å ansette Dag Svensson, en ny journalist som planlegger å skrive en avsløring rundt prostitusjon og menneskehandel i Sverige. Dags kjæreste, Mia Bergman, skriver samtidig på en doktorgrad-avhandling som skal handle om sexhandel. Dag Svensson er nesten ferdig med å skrive historien, og konfronterer de han ønsker å eksponere i artikkelen. Samtidig ber han også Blomkvist forhøre seg om noen som kaller seg for «Zala» som kan ha en tilknytning til Dags nåværende undersøkelser rundt sex-handel. Men en kveld ankommer Blomkvist leiligheten deres, og oppdager at begge to nylig har blitt drept. Drapsvåpenet kan spores tilbake til advokat Nils Bjurman, som også blir funnet død. Lisbeth Salander blir snart politiets hovedmistenkte, ettersom fingeravtrykkene hennes var på pistolen. Salander forteller Blomkvist at hun ikke drepte noen, og at han i steden burde lete etter den mystiske «Zala» Blomkvist blir deretter kontaktet av Salanders tidligere trener og venn, Paolo Roberto. Mens han ikke er klar over hvor Salander befinner seg nå. Men Paolo blir vitne til at Miriam Wu blir kidnappet av Ronald Niedermann. Paolo følger etter dem til en øde låve, hvor han hører Niedermann slå Miriam for å få informasjon om Salander. Paolo klarer å redde henne. Niedermann setter fyr på hele låven, men de klarer å rømme. Blomkvist oppdager Lisbeths nye leilighet, hvor han også finner videoen av Nils Bjurman som voldtar Salander. Magasinet Millenium sporer opp Niedermann til et selskap eid av en Karl Axel Bodin. Men Salander har også oppdaget eiendommen hvor Niedermann og faren hennes, Alexander «Zala» Zalachenko nå holder til. Hun setter deretter hun på en personlig vendetta, for å kvitte seg med faren sin en gang for alle. == Skuespillere == Michael Nyqvist som Mikael Blomkvist Noomi Rapace som Lisbeth Salander Lena Endre som Erika Berger – Blomqvists kollega Peter Andersson som Bjurman – den onde kuratoren Per Oscarsson som Holger Palmgren Sofia Ledarp som Malin Eriksson Paolo Roberto som seg selv Yasmine Garbi som Mimmi Wu Georgi Staykov som Sala Annika Hallin som Annika Giannini Tanja Lorentzon Sven Ahlström Magnus Krepper Ralph Carlsson == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jenta som lekte med ilden på Internet Movie Database (no) Jenta som lekte med ilden hos Filmfront (sv) Jenta som lekte med ilden i Svensk Filmdatabas (da) Jenta som lekte med ilden i Danmark Nationale Filminstitut (fr) Jenta som lekte med ilden på Allociné (nl) Jenta som lekte med ilden på MovieMeter (en) Jenta som lekte med ilden på AllMovie (en) Jenta som lekte med ilden på Turner Classic Movies (en) Jenta som lekte med ilden på Rotten Tomatoes (en) Jenta som lekte med ilden på Metacritic (no) Jenta som lekte med ilden hos Filmweb

Jenta som lekte med ilden (svensk: Flickan som lekte med elden) er en kriminalroman av den avdøde svenske forfatteren, journalisten og redaktøren Stieg Larsson. Boken ble utgitt i Sverige i 2006, to år etter forfatterens død.

https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Zhao_Fengwu

2023-02-04

Thomas Zhao Fengwu

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 15. august', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 14. juni', 'Kategori:Fødsler i 1920', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Kinesiske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Jining', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Steylermisjonærer']

Thomas Zhao Fengwu (kinesisk: 赵凤梧,pinyin: Zhào Fèngwú; født 14. juni 1920 i Jining i provinsen Shandong i Kina, død 15. august 2005 i Tengzhou i Shandong) var katolsk biskop i «den åpne kirke». Han hadde innhentet approbasjon for sitt embede som biskop av Yangzhou fra paven.

Thomas Zhao Fengwu (kinesisk: 赵凤梧,pinyin: Zhào Fèngwú; født 14. juni 1920 i Jining i provinsen Shandong i Kina, død 15. august 2005 i Tengzhou i Shandong) var katolsk biskop i «den åpne kirke». Han hadde innhentet approbasjon for sitt embede som biskop av Yangzhou fra paven. == Liv og virke == === Bakgrunn === Zhao Fengwu kom fra en familie med dype katolske røtter. Han begynte på Yanzhous juniorseminar som syvåring og i det ordentlige presteseminar samme sted i 1939. === Prest === Prestevielsen fant sted i 1945. Han var så sogneprest i katedralen i Yangzhou og leder av et kirkedrevet sykehus før han ble arrestert og sendt til en laogai i 1958. Under kulturrevolusjonen ble han satt til å være landarbeider på en gård. Etter løslatelsen i 1980 dro han tilbake til Yanzhou bispedømme, og trådte inn i steylermisjonærenes orden kort tid etter. Han underviste så ved presteseminaret i Jinan fra 1988 til 1993. === Biskop === Han ble valgt til bispedømmeadministrator of Yanzhou i desember 1992, og ble bispeviet 18. mai 1993. Bispestolen hadde stått tom helt siden biskop Shi Linge avgikk med døden under kulturrevolusjonen. I 1999 ble biskopen alvorlig skadet under en bilulykke under et sognebesøk. Etter at han hadde kommet seg, fortsatte han sine sognebesøk. Han var en biskop som bare oppholdt seg i sin bispegård noen få dager i året – ellers var han underveis i bispedømmet på sin motorsykkel. Det var mens han var på vei til et sognebesøk at han døde. Han reiste i sivil og alene, og fikk et illebefinnende. Politiet i Tengzhou ble tilkalt av forbipasserende som hadde funnet ham alvorlig syk ved sin motorsykkel på veien. Ingen på stedet kjente ham. Han var ute av stand til å snakke, men gjorde klart at han trengte noe å drikke. Så falt han helt sammen. Politiet skjønte ikke hvem han var fra identifikasjonspapirene slik at kirkens folk ikke ble tilkalt før dagen etter han var død. Øyensynlig var ordet zhujiao (biskop) ukjent for det lokale politi. De trodde de hadde funnet en uteligger.Etter kremasjonen ble hans aske satt ned rett ved graven til den hellige Joseph Freinademetz (1852–1908) på kirkegården til Daijiazhuang-kirken i utkanten av Jining. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini O.S.B. (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916 Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934 Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949 Biskop Joseph Zong Huaide (1917-1997) *1958 Biskop Thomas Zhao Fengwu, S.V.D. (1953-) *1997 == Referanser == == Eksterne lenker == http://www.fides.org/en/news/pdf/5506 Death of two bishops: Bishop Thomas Zhao Fengwu, a life of poverty and penance and Bishop James Xie Shiguang who spent 30 years in prison, lest 2014-12-11 PDF fra www.fides.org Erwähnung bei der Diözese Yanzhou auf www.gcatholic.org

Thomas Zhao Fengwu (kinesisk: 赵凤梧,pinyin: Zhào Fèngwú; født 14. juni 1920 i Jining i provinsen Shandong i Kina, død 15.

https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_Holm

2023-02-04

Petter Holm

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 5. januar', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske jurister', 'Kategori:Personer fra Tønsberg kommune']

Petter Holm (født 5. januar 1960) er en norsk jurist. Holm har juridisk embetseksamen fra Universitetet i Oslo (1988). Han har senere arbeidet i Rikstrygdeverket, sosialavdelingen hos Fylkesmannen i Vestfold og i helse- og sosialavdelingen i Vestfold fylkeskommune. Fra 1997 til 2001 var han pasientombud i Vestfold. Fra 2001 til 2010 var han Helse- og sosialombud i Oslo kommune.

Petter Holm (født 5. januar 1960) er en norsk jurist. Holm har juridisk embetseksamen fra Universitetet i Oslo (1988). Han har senere arbeidet i Rikstrygdeverket, sosialavdelingen hos Fylkesmannen i Vestfold og i helse- og sosialavdelingen i Vestfold fylkeskommune. Fra 1997 til 2001 var han pasientombud i Vestfold. Fra 2001 til 2010 var han Helse- og sosialombud i Oslo kommune. == Referanser ==

Petter Holm (født 5. januar 1960) er en norsk jurist.

https://no.wikipedia.org/wiki/J._Norodd_J%C3%B8rgensen

2023-02-04

J. Norodd Jørgensen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. april', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Fødsler 26. april', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske tegnere', 'Kategori:Personer fra Harstad kommune']

Jørgen Norodd Jørgensen (født 26. april 1911, død 21. april 1998) var en norsk lærer og kunstner. Han var lærer ved Kanebogen skole i Harstad. Jørgensen var dirigent for sangkoret «Lurlokk» 1935–1958.Han tegnet blant annet mange tegninger av gamle Harstad. På denne måten ble mange gamle og kjente bygninger, som senere enten har blitt ødelagt eller revet, ivaretatt gjennom hans tegninger. I forbindelse med Harstad bys 75- og 80-årsjubileum ble det utgitt jubileumsplatter, og disse hadde J. Norodd Jørgensens tegninger som motiv. Harstad historielag har gitt ut en liten bok med Jørgensens tegninger, der blant annet Asbjørn Eidnes har bidratt med tekst.Jørgensen ble tildelt Harstad Sparebanks kulturpris i 1985.

Jørgen Norodd Jørgensen (født 26. april 1911, død 21. april 1998) var en norsk lærer og kunstner. Han var lærer ved Kanebogen skole i Harstad. Jørgensen var dirigent for sangkoret «Lurlokk» 1935–1958.Han tegnet blant annet mange tegninger av gamle Harstad. På denne måten ble mange gamle og kjente bygninger, som senere enten har blitt ødelagt eller revet, ivaretatt gjennom hans tegninger. I forbindelse med Harstad bys 75- og 80-årsjubileum ble det utgitt jubileumsplatter, og disse hadde J. Norodd Jørgensens tegninger som motiv. Harstad historielag har gitt ut en liten bok med Jørgensens tegninger, der blant annet Asbjørn Eidnes har bidratt med tekst.Jørgensen ble tildelt Harstad Sparebanks kulturpris i 1985. == Referanser ==

Jørgen Norodd Jørgensen (født 26. april 1911, død 21.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tre_anti_%E2%80%93_fem_anti

2023-02-04

Tre anti – fem anti

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkerepublikken Kinas historie', 'Kategori:Kinas økonomi', 'Kategori:Mao Zedong', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Tre anti – fem anti (kinesisk: 三反五反, Sān fǎn-Wǔ fǎn) var to nært beslektede reformkampanjer lansert av Mao Zedong tidlig under det kinesiske kommunistpartis styre av Folkerepublikken Kina. De hadde som mål å bekjempe politisk og økonomisk korrupsjon, fjerne antatte «statsfiender», trenge tilbake «kapitalister», særlig de rikere blant dem, og konsolidere Maos grep om et enda mer disiplinert kommunistparti, og slik Maos kontroll over hele Kina. Et bakteppe - i tillegg til generell maktkonsolidering - var Koreakrigen.

Tre anti – fem anti (kinesisk: 三反五反, Sān fǎn-Wǔ fǎn) var to nært beslektede reformkampanjer lansert av Mao Zedong tidlig under det kinesiske kommunistpartis styre av Folkerepublikken Kina. De hadde som mål å bekjempe politisk og økonomisk korrupsjon, fjerne antatte «statsfiender», trenge tilbake «kapitalister», særlig de rikere blant dem, og konsolidere Maos grep om et enda mer disiplinert kommunistparti, og slik Maos kontroll over hele Kina. Et bakteppe - i tillegg til generell maktkonsolidering - var Koreakrigen. == De tre anti == Den første kampanjen, de tre anti (三反, Sān fǎn) ble satt i gang i desember 1951, først i Mandsjuria, men den spredte seg raskt over hele Fastlands-Kina. Denne kampanjen hadde som mål å reformere medlemsmassen av kommunistpartiet og generelt personer tilknyttet det offentlige byråkrati, som inkluderte svært mange som ikke var partimedlemmer. Et av de underliggende mål var å utrense eller omvende tidligere kuomintangfolk.Slagordets tre anti var: korrupsjon （反对贪污） sløsing （反对浪费） byråkrati （反对官僚主义） == De fem anti == Den nandre og snart overlappende kampanjen, de fem anti (五反, Wǔ fǎn) ble lansert i januar 1952. Den hadde den kapitalistiske klasse i visiret. Kommunistpartiet kom med heller vage retningslinjer for hvem som skulle settes under anklage, noe som førte til stor usikkerhet. Kampenjen ble mange steder til et regelrett stormløp mot det kinesiske borgerskap i sin alminnelighet. Deng Xiaoping advarte folk at de ikke måtte bli «korrumpert av kapitalistisk tenkemåte».De fem anti var: bestikkelser （反对行贿） tyveri av statseiendom （反对盗骗国家财产） skatteunndragelse （反对偷税漏税） bedrageri mot staten （反对偷工减料） tyveri av statlig økonomisk informasjon （反对盗窃国家经济情报）.Om lag 20 000 partikadre og 6 000 arbeidere med spesiell kursing begynte å spionere på sine medborgeres økonomiske transaksjoner. Massemediene oppfordret til samarbeid med regjeringens politikk. Inntil 15 000 trente propagandister arbeidet i Shanghai alene mot slutten av 1951. Fra februar 1952 gikk antikapitalistiske aktivister fra dør til dør for å besøke bedriftsledere. Dette skapet et enormt psychologisk press. I Shanghai ble det organisert lokale instanser for å gå gjennom kritiske brev fra ansatte. Så meget som 18 000 brev ankom første uke av februar 1952, og 210 000 var kommet før denne første måneden var omme. Partifolk deltok i angrepene. Noen store bedrifter kom frivillig med 10 000 tilståelser per dag for å forsøke å skjerme seg fra verre regjeringsinngripen. Ett eksempel var eieren av kobberselskapet Dahua som overdrevent «tilstod» å ha tiltusket seg ulovlig 50 million yuan. Hans ansatte fortatte å klage til han til slutt tilstod å ha mottatt på uhederlig vis to milliarder yuan. == Virkninger == De fleste av ofrene for de to kampanjene kom fra det hele med skrekken og ydmykelsen, men det var enkelte som ble henrettet, og mange flere som ble sendt til arbeidsleirer. Det var særlig der tre anti som benyttet de strengeste straffene. Alle som ble funnet skyldig av anklagene, som regel etter ikkejudisielle granskninger og som oftest slett ikke etter noen rettssak eller noen reell adgang til selvforsvar, måtte betale bøter. Det ble klart at kommunistpartiet ikke ville stå ved sin tidvis lovede respekt for den private eiendomsrett. Kinesiske kapitalister begynte å bli slått i hartkorn med utenlandske kapitalister. Koreakrigen hadde opprinnelig skapt nye forretningsmuligheter for forretningsfolk i frontnære områder i Nordøstkina. Nå ble de bøtelagt. Ofte var bøtene så store at forretningsfolkene måtte låne penger - fra regjeringen - for å kunne betale dem. Dette gav støtet til et innviklet økonomisk mønster.En lang serie av kampanjer fulgte i årene som kom. == Referanser ==

Tre anti – fem anti (kinesisk: 三反五反, Sān fǎn-Wǔ fǎn) var to nært beslektede reformkampanjer lansert av Mao Zedong tidlig under det kinesiske kommunistpartis styre av Folkerepublikken Kina. De hadde som mål å bekjempe politisk og økonomisk korrupsjon, fjerne antatte «statsfiender», trenge tilbake «kapitalister», særlig de rikere blant dem, og konsolidere Maos grep om et enda mer disiplinert kommunistparti, og slik Maos kontroll over hele Kina.

https://no.wikipedia.org/wiki/Buffalo_Bills_i_NFL-sesongen_2022

2023-02-04

Buffalo Bills i NFL-sesongen 2022

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Buffalo Bills-sesonger', 'Kategori:Mesterskapssesonger i AFC East', 'Kategori:National Football League-sesongen 2022 etter lag', 'Kategori:Sider med feil i referanser', 'Kategori:Sport i USA i 2022']

Buffalo Bills spilte i 2022 lagets 63. sesong, 53. i National Football League (NFL), åttende fulle sesong under eierne Terry og Kim Pegula og sjette under hovedtrener Sean McDermott og general manager Brandon Beane. Før 2022-sesongen hadde Bills vunnet AFC East to år på rad. Etter seier over Miami Dolphins i uke 15 sikret de en tur til sluttspillet for fjerde sesong på rad, og tangerte også antallet seiere fra 2021, og med seier over Chicago Bears uken etter sikret de divisjonstittelen for tredje år på rad samt en forbedring på fjorårets sesongresultat på 11–6. Kampen mot Cincinnati Bengals i uke 17 ble kansellert etter at Bills safety Damar Hamlin kollapset på banen. Til tross for hendelsen vant Bills sesongfinalen mot New England Patriots for et sesongresultat på 13–3, en tangering av lagrekorden. I sluttspillet slo de Miami Dolphins 34–31 og nådde divisjonsrunden for tredje år på rad. Sesongen endte med et nederlag mot Bengals på hjemmebane. 2022 er den siste sesongen i Bills’ leieavtale med Highmark Stadium. Per januar 2022 fortsatte laget forhandlinger angående byggingen av et nytt stadion; laget hadde erklært at de ikke ville fornye leieavtalen med mindre de hadde en avtale om et nytt stadion på plass innen slutten av 2022-sesongen.

Buffalo Bills spilte i 2022 lagets 63. sesong, 53. i National Football League (NFL), åttende fulle sesong under eierne Terry og Kim Pegula og sjette under hovedtrener Sean McDermott og general manager Brandon Beane. Før 2022-sesongen hadde Bills vunnet AFC East to år på rad. Etter seier over Miami Dolphins i uke 15 sikret de en tur til sluttspillet for fjerde sesong på rad, og tangerte også antallet seiere fra 2021, og med seier over Chicago Bears uken etter sikret de divisjonstittelen for tredje år på rad samt en forbedring på fjorårets sesongresultat på 11–6. Kampen mot Cincinnati Bengals i uke 17 ble kansellert etter at Bills safety Damar Hamlin kollapset på banen. Til tross for hendelsen vant Bills sesongfinalen mot New England Patriots for et sesongresultat på 13–3, en tangering av lagrekorden. I sluttspillet slo de Miami Dolphins 34–31 og nådde divisjonsrunden for tredje år på rad. Sesongen endte med et nederlag mot Bengals på hjemmebane. 2022 er den siste sesongen i Bills’ leieavtale med Highmark Stadium. Per januar 2022 fortsatte laget forhandlinger angående byggingen av et nytt stadion; laget hadde erklært at de ikke ville fornye leieavtalen med mindre de hadde en avtale om et nytt stadion på plass innen slutten av 2022-sesongen. == Spillerbevegelser == === Signeringer === === Spillere ut === === Bytter === === Draft === Bytter == Personale ved sesongslutt == == Spillerstall ved sesongslutt == == Sesongoppkjøring == == Seriespill == === Terminliste === Note: Divisjonslag vises i fet tekst. === Kampreferater === ==== Uke 1: at Los Angeles Rams ==== NFL Kickoff Game ==== Uke 2: mot Tennessee Titans ==== ==== Uke 3: at Miami Dolphins ==== ==== Uke 4: at Baltimore Ravens ==== ==== Uke 5: mot Pittsburgh Steelers ==== ==== Uke 6: at Kansas City Chiefs ==== ==== Uke 8: mot Green Bay Packers ==== ==== Uke 9: at New York Jets ==== ==== Uke 10: mot Minnesota Vikings ==== ==== Uke 11: mot Cleveland Browns ==== ==== Uke 12: at Detroit Lions ==== NFL på Thanksgiving Day ==== Uke 13: at New England Patriots ==== ==== Uke 14: mot New York Jets ==== ==== Uke 15: mot Miami Dolphins ==== ==== Uke 16: at Chicago Bears ==== ==== Uke 17: at Cincinnati Bengals ==== ==== Uke 18: mot New England Patriots ==== === Tabeller === ==== Divisjon ==== ==== Conference ==== == Sluttspill == === Terminliste === === Kampreferater === ==== AFC Wildcardrunden: mot (7) Miami Dolphins ==== ==== AFC Divisjonsrunden: mot (3) Cincinnati Bengals ==== == Noter == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) 2022 Buffalo Bills season – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

|stiftet =

https://no.wikipedia.org/wiki/Messiansk_j%C3%B8dedom

2023-02-04

Messiansk jødedom

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-08']

Messiansk jødedom er en synkretisk religiøs bevegelse som kombinerer elementer fra kristendom – hvorav det viktigste er troen på Jesus som messias – og elementer fra jødedom og jødisk tradisjon. Begrepet «Messiansk jødedom» oppsto på 1960-1970-tallet, men selve troen og praksisen stammer fra etter Jesu' tid og bygger på tanken at hans tolv første disipler alle var jøder og fulgte jødisk kultur. Å konvertere til messiansk jødedom krever ikke jødisk etnisitet. Noen regner seg mer som jødisk, mens andre hovedsakelig regner seg som kristne eller messiansk. I likhet med Syvende dags kristne og visse andre former for kristendom, overholder messiansk jødedom typisk den jødiske kalender, sabbaten og koscher-lover.

Messiansk jødedom er en synkretisk religiøs bevegelse som kombinerer elementer fra kristendom – hvorav det viktigste er troen på Jesus som messias – og elementer fra jødedom og jødisk tradisjon. Begrepet «Messiansk jødedom» oppsto på 1960-1970-tallet, men selve troen og praksisen stammer fra etter Jesu' tid og bygger på tanken at hans tolv første disipler alle var jøder og fulgte jødisk kultur. Å konvertere til messiansk jødedom krever ikke jødisk etnisitet. Noen regner seg mer som jødisk, mens andre hovedsakelig regner seg som kristne eller messiansk. I likhet med Syvende dags kristne og visse andre former for kristendom, overholder messiansk jødedom typisk den jødiske kalender, sabbaten og koscher-lover. == Norge == I Norge samler Messiansk forening jøder og kristne som tror på messiansk jødedom, eller messiansk tro. == Referanser ==

Messiansk jødedom er en synkretisk religiøs bevegelse som kombinerer elementer fra kristendom – hvorav det viktigste er troen på Jesus som messias – og elementer fra jødedom og jødisk tradisjon. Begrepet «Messiansk jødedom» oppsto på 1960-1970-tallet, men selve troen og praksisen stammer fra etter Jesu' tid og bygger på tanken at hans tolv første disipler alle var jøder og fulgte jødisk kultur.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mojca_Suhadolc

2023-02-04

Mojca Suhadolc

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Slovenia under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Fødsler 7. januar', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Ljubljana', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slovenske alpinister']

Mojca Suhadolc (født 7. januar 1975 i Ljubljana) er en tidligere slovensk alpinist. Hun gjorde seg internasjonalt bemerket allerede som 17-åring, da hun tok sølv i kombinasjonen under junior-VM 1992 i Maribor. Mojca Suhadolc tok sin første pallplassering i verdenscupen 7. desember 1995 med tredjeplassen i super-G i Val-d’Isère. Bare få dager senere ble hun nummer to i storslalåm bak Martina Ertl. 28. november 1999 vant hun sitt første og eneste verdenscuprenn, super-G-rennet i Lake Louise. Deretter fulgte tredjeplasser i utfor og super-G i sesongen 1999/2000. Denne sesongen kom hun på tredjeplass sammenlagt i super-G-cupen. Suhadolc deltok i seks verdensmesterskap og to ganger i OL, men tok aldri medalje. Hun ble som best nummer 9 i storslalåm under VM 1993 i Morioka og nummer 7 i utfor under VM 2001 i St. Anton. Hun la opp etter VM 2005 i Bormio.

Mojca Suhadolc (født 7. januar 1975 i Ljubljana) er en tidligere slovensk alpinist. Hun gjorde seg internasjonalt bemerket allerede som 17-åring, da hun tok sølv i kombinasjonen under junior-VM 1992 i Maribor. Mojca Suhadolc tok sin første pallplassering i verdenscupen 7. desember 1995 med tredjeplassen i super-G i Val-d’Isère. Bare få dager senere ble hun nummer to i storslalåm bak Martina Ertl. 28. november 1999 vant hun sitt første og eneste verdenscuprenn, super-G-rennet i Lake Louise. Deretter fulgte tredjeplasser i utfor og super-G i sesongen 1999/2000. Denne sesongen kom hun på tredjeplass sammenlagt i super-G-cupen. Suhadolc deltok i seks verdensmesterskap og to ganger i OL, men tok aldri medalje. Hun ble som best nummer 9 i storslalåm under VM 1993 i Morioka og nummer 7 i utfor under VM 2001 i St. Anton. Hun la opp etter VM 2005 i Bormio. == Pallplasseringer i verdenscupen == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Mojca Suhadolc – Olympedia (en) Mojca Suhadolc – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Mojca Suhadolc – FIS (alpint) (en) Mojca Suhadolc – ski-db.com

Mojca Suhadolc (født 7. januar 1975 i Ljubljana) er en tidligere slovensk alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ulrike_Stanggassinger

2023-02-04

Ulrike Stanggassinger

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Vest-Tyskland under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Dødsfall 1. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 22. februar', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske alpinister', 'Kategori:Tyske mestere i alpint']

Ulrike Stanggassinger (født 22. februar 1968 i Berchtesgaden, død 1. juli 2019 samme sted) var en tysk alpinist. Hun gjorde seg først internasjonalt bemerket under junior-VM 1986, der hun vant bronsemedalje i utfor og kom på 4.-plass i super-G. Fra slutten av 1980-årene til 1994 kjørte hun for det tyske landslaget, og oppnådde størst suksess i disiplinene utfor og super-G. Hennes beste enkeltresultat kom i 1987, der hun fra startnummer 50 tok tredjeplassen i det andre utforrennet i Val-d’Isère, bak Chantal Bournissen og Marina Kiehl. Under VM 1993 i Morioka kom hun på 6.-plass i utfor. Ulrike Stangassinger ble tysk mester i super-G i 1992.

Ulrike Stanggassinger (født 22. februar 1968 i Berchtesgaden, død 1. juli 2019 samme sted) var en tysk alpinist. Hun gjorde seg først internasjonalt bemerket under junior-VM 1986, der hun vant bronsemedalje i utfor og kom på 4.-plass i super-G. Fra slutten av 1980-årene til 1994 kjørte hun for det tyske landslaget, og oppnådde størst suksess i disiplinene utfor og super-G. Hennes beste enkeltresultat kom i 1987, der hun fra startnummer 50 tok tredjeplassen i det andre utforrennet i Val-d’Isère, bak Chantal Bournissen og Marina Kiehl. Under VM 1993 i Morioka kom hun på 6.-plass i utfor. Ulrike Stangassinger ble tysk mester i super-G i 1992. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ulrike Stanggassinger – Olympedia (en) Ulrike Stanggassinger – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Ulrike Stanggassinger – FIS (alpint) (en) Ulrike Stanggassinger – ski-db.com

Ulrike Stanggassinger (født 22. februar 1968 i Berchtesgaden, død 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Polens_forsvar

2023-02-04

Polens forsvar

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Polens forsvar']

Siły Zbrojne Rzeczypospolitej Polskiej, Polens forsvar eller (Wojsko Polskie) på polsk, består av tre våpengrener – Hæren, Luftforsvaret, Marinen og Spesialstyrker. Navnet har vært i bruk siden tidlig på 1800-tallet, men det moderne polske forsvaret ble opprettet ved slutten av første verdenskrig. Den polsk-sovjetiske krig 1919–21 var den nye styrkens første ilddåp. Under andre verdenskrig ble polske styrker nedkjempet av tyske og sovjetiske styrker, men mange polakker kom seg ut av landet og kjempet videre på alliert side, i tillegg til partisanstyrker i landet. Etter krigen ble et nytt forsvar organisert av Sovjetunion som en del av Warsawapakten. Etter at den kalde krigen var over gikk Polen inn i NATO, og er i 2009 inne i et større moderniseringsprogram, hvor blant annet verneplikten i praksis avskaffes og styrken skal bli profesjonell.

Siły Zbrojne Rzeczypospolitej Polskiej, Polens forsvar eller (Wojsko Polskie) på polsk, består av tre våpengrener – Hæren, Luftforsvaret, Marinen og Spesialstyrker. Navnet har vært i bruk siden tidlig på 1800-tallet, men det moderne polske forsvaret ble opprettet ved slutten av første verdenskrig. Den polsk-sovjetiske krig 1919–21 var den nye styrkens første ilddåp. Under andre verdenskrig ble polske styrker nedkjempet av tyske og sovjetiske styrker, men mange polakker kom seg ut av landet og kjempet videre på alliert side, i tillegg til partisanstyrker i landet. Etter krigen ble et nytt forsvar organisert av Sovjetunion som en del av Warsawapakten. Etter at den kalde krigen var over gikk Polen inn i NATO, og er i 2009 inne i et større moderniseringsprogram, hvor blant annet verneplikten i praksis avskaffes og styrken skal bli profesjonell. == Organisasjon == Forsvaret er administrert av forsvarsdepartementet (Ministerstwo Obrony Narodowej, ledet av minister Tomasz Siemoniak. Øverste leder for forsvaret er Polens president. Den 10. april 2010 omkom seks av de syv øverste militære i det polske forsvaret i Smolensk-ulykken. Blant de omkomne var den øverste lederen, Polens president Lech Kaczyński, og den militære lederen general Franciszek Gągor. Polens fire forsvarsgrener Wojska Lądowe, Siły Powietrzne, Marynarka Wojenna og Wojska Specjalne. Forsvaret har til sammen 124 000 aktive personell (2008), i tillegg til 234 000 reservister. == Grader og distinksjoner == OffisererUnderoffisererManskaper == Referanser == == Eksterne lenker == Det polske forsvardepartementet Den polske Hæren Det polske Luftforsvaret Arkivert 28. mars 2010 hos Wayback Machine. Den polske Marinen Den polske Spesialstyrker Arkivert 21. august 2009 hos Wayback Machine. Bildegalleri av den polske hæren Bilder fra polske styrker i Irak

thumb|Polske [[soldater i 1921]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Leonardo_da_Vinci

2023-02-04

Leonardo da Vinci

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor felt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i astronomiprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1519', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1452', 'Kategori:Geometere', 'Kategori:Italienske arkitekter', 'Kategori:Italienske astronomer', 'Kategori:Italienske billedhuggere', 'Kategori:Italienske filosofer', 'Kategori:Italienske ingeniører', 'Kategori:Italienske malere', 'Kategori:Italienske musikere', 'Kategori:Italienske renessansemalere', 'Kategori:Italienske zoologer', 'Kategori:Leonardo da Vinci', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Paleontologer', 'Kategori:Personer fra Storbyområdet Firenze', 'Kategori:Personer fra renessansen', 'Kategori:Polyhistorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Wikipedia semibeskyttede sider']

Leonardo di ser Piero da Vinci (født 15. april 1452 i landsbyen Vinci i nærheten av Firenze, død 2. mai 1519 i Amboise i Indre-et-Loire i Frankrike) var en av de største og mest mangesidige begavelser europeisk kultur har fostret. Han var blant annet maler, billedhogger, arkitekt, ingeniør, oppfinner og vitenskapsmann. Han anses som universalgeniet framfor noen, arketypen på «renessansemennesket». Det er først og fremst som maler Leonardo er kjent. To av arbeidene hans, «Mona Lisa» og «Nattverden», er de mest kjente og de som oftest reproduseres og parodieres. Også Leonardos tegning «Den vitruviske mann» er blitt et ikon, og viser hans interesse for menneskelig anatomi.Leonardo var også en fremragende ingeniør og oppfinner, med ideer som lå langt forut for hans tid. På tegnebordet oppfant han blant annet helikopteret, stridsvognen, bruken av konsentrert solenergi, kalkulatoren, dobbeltskroget og en grunnleggende teori for platetektonikk. Få av tegningene hans ble konstruert og realisert i løpet av hans levetid. Som vitenskapsmann gjorde han oppdagelser i anatomi, astronomi, byggeteknikk, optikk og hydrodynamikk.

Leonardo di ser Piero da Vinci (født 15. april 1452 i landsbyen Vinci i nærheten av Firenze, død 2. mai 1519 i Amboise i Indre-et-Loire i Frankrike) var en av de største og mest mangesidige begavelser europeisk kultur har fostret. Han var blant annet maler, billedhogger, arkitekt, ingeniør, oppfinner og vitenskapsmann. Han anses som universalgeniet framfor noen, arketypen på «renessansemennesket». Det er først og fremst som maler Leonardo er kjent. To av arbeidene hans, «Mona Lisa» og «Nattverden», er de mest kjente og de som oftest reproduseres og parodieres. Også Leonardos tegning «Den vitruviske mann» er blitt et ikon, og viser hans interesse for menneskelig anatomi.Leonardo var også en fremragende ingeniør og oppfinner, med ideer som lå langt forut for hans tid. På tegnebordet oppfant han blant annet helikopteret, stridsvognen, bruken av konsentrert solenergi, kalkulatoren, dobbeltskroget og en grunnleggende teori for platetektonikk. Få av tegningene hans ble konstruert og realisert i løpet av hans levetid. Som vitenskapsmann gjorde han oppdagelser i anatomi, astronomi, byggeteknikk, optikk og hydrodynamikk. == Biografi == === Barndom 1452–1466 === Leonardo ble født i 1452 i den lille toskanske fjellandsbyen Vinci, som "uekte" sønn av bondejenta Caterina og den florentinske notaren Piero da Vinci. Leonardo hadde ikke noe etternavn i den moderne betydningen; da Vinci betyr ganske enkelt «fra Vinci». Hans fulle navn var «Leonardo di ser Piero da Vinci», som betyr «Leonardo, sønn av (Mes)ser Piero fra Vinci». Lite er kjent om Leonardo da Vinci første år. De fem første årene bodde han i Anchiano i nærheten av Vinci. Deretter bodde han sammen med sin far, farens kone Albiera, besteforeldrene og en onkel (Francesco) i den lille landsbyen Vinci. === Verrocchios verksted 1466–1476 === Den unge Leonardo viste tidlig ualminnelige evner, og da han var fjorten år satte faren ham i lære hos en av datidas mest framgangsrike kunstnerne, Andrea del Verrocchio. Verrocchio var en begavet og allsidig billedhogger, maler, bronsestøper og gullsmed. Han hadde uten tvil stor innflytelse på Leonardos utvikling. Verkstedet hans var senter for det intellektuelle Firenze, og den unge Leonardo fikk der en utdanning innen humanistiske fag. Andre berømte malere som gikk i lære hos, eller på andre måter blir assosiert med Verrocchios verksted, er Ghirlandaio, Perugino, Botticelli og Lorenzo de Credi. I 1472 ble Leonardo opptatt i Sankt Lukas-gildet som maler. Men selv etter at faren fikk ham etablert med eget verksted, var han så nært knyttet til Verrocchio at han fortsatte å samarbeide med ham. Leonardos tidlige arbeider inneholder blant annet en pennetegning av Arno-dalen, tegnet 5. august 1473. I denne perioden arrangerte han også Medici-familiens prosesjoner i 1469 og 1475. === Profesjonelle liv 1476–1513 === Fra 1482 til 1499 var hertugen av Milano Ludovico Sforza Leonardos velynder. Leonardo hadde sitt eget verksted med lærlinger. Han var egentlig tilkalt som ariktekt og byggingeniør, men i samme periode malte han også Madonna i grotten, den berømte Nattverden, Damen med røyskatten samt arbeidet på "Gran Cavallo", en rytterstatue av Sforza til hest. Milano falt for franskmennene under Ludvig XII i 1498, og Sforza ble fordrevet. Leonardo ble i Milano, inntil han en morgen så franske bueskyttere anvende prototypen av Gran Cavallo som øvelsesmål. Sammen med Salaì og vennen Luca Pacioli reiste han til Mantova og to måneder senere til Venezia, for i slutten av april 1500 å fortsette til Firenze. I Firenze gikk han i tjeneste som militær arkitekt og ingeniør hos Cesare Borgia, sønn av Rodrigo Borgia, senere kjent som pave Alexander VI. Det var også rundt denne tiden han begynte på Mona Lisa. I 1506 vendte han tilbake til Milano, som nå var i hendene på Maximilian Sforza, etter at leietropper hadde fordrevet franskmennene. Her møtte han også Francesco Melzi, som skulle bli en nær venn og Leonardos ledsager og arving. === Hans siste år 1513–1519 === Fra 1513 til 1516 bodde han i Roma, hvor malere som Rafael og Michelangelo arbeidet på denne tiden. Leonardo skal ikke ha hatt så mye kontakt med dem. I 1515 gjenerobret Frans I av Frankrike Milano, og Leonardo fikk til oppgave å skape et verk: «en mekanisk løve» til fredsforhandlingene i Bologna mellom den franske kongen og Pave Leo X. I 1516 gikk han i tjeneste hos Frans I, og han fikk landstedet Clos Lucé nær kongens residens på slottet Amboise. Leonardo fikk et stort beløp til sitt underhold og ble en nær venn av kongen. Han døde den 2. mai 1519 på Clos Lucé, og ble begravet i kapellet i kirken Saint-Florentin i Amboise, en kirke som for lengst er revet ned. Etter hans ønske fulgtes kisten av 60 tiggere. Leonardo synes ikke å ha hatt nære forbindelser med kvinner. I 1476 ble han anonymt beskyldt for å ha en homoseksuell forbindelse med den sytten år gamle modellen Jacobo Saltarelli, som også var kjent som prostituert. Han ble, sammen med tre andre unge menn, beskyldt for sodomi. Alle fire ble likevel frikjent i to omganger. Siden ble Leonardo og de andre overvåket av Firenzes «Nattens offiserer» – en form for politistyrke. Man kan ikke med sikkerhet fastslå om Leonardo var homoseksuell – eller om han simpelthen bare var aseksuell. == Malerier == På Leonardos tid var maleriet oftest et felles arbeid, hvor mesteren malte de viktigste figurene og assistenter og lærlinger resten på basis av skisser og instruksjoner fra mesteren. Det tidligste kjente verk av Leonardo antas å være den venstre engelen i Verrocchios «Kristi Dåp». Leonardo signerte som regel sine verk «Leonardo» eller «Io, Leonardo» (Jeg, Leonardo), og derfor omtales hans verker oftest som «Leonardos», og ikke «da Vincis». === Liste over malerier === Med sikkerhet å fastslå hvilke bilder som er malt av Leonardo selv, og hvilke som er malt av ham sammen med andre, eller av helt andre, er en vitenskap i seg selv, siden kunstnerne ikke fikk lov til å signere bildene sine selv. Dermed var det vanlig at kunstnerne på denne tiden puttet inn tegn som viste til navnet sitt eller hvem de var. Enten om det var et selvportrett eller tegnspråk for de første bokstavene i navnet sitt. Det finnes mange slike eksempler på hvordan kunstnerne la inn hemmelige signaturer i renessansen. ==== Disse maleriene er med stor sikkerhet malt av Leonardo ==== «Madonna Benois» ca. 1475–78. Eremitasjen, St. Petersburg «Portrett av Ginevra de'Benci» ca. 1478–80. National Gallery of Art, Washington, D.C. «Sankt Hieronymus» 1480–82. Uferdig del av en altertavle. Vatikanmuseene, Vatikanstaten «De hellige tre kongers tilbedelse» ca. 1481–82. Galleria degli Uffizi, Firenze «Madonna i grotten» 1483–86. Louvre, Paris. «Damen med røyskatten» ca. 1490. Czartoryski Museum, Kraków. «Madonna med barn og helgener» 1493. «Nattverden» ca. 1495–98. Santa Maria delle Grazie, Milano. «Madonna og barnet med Sankt Anne» ca. 1502–16. Louvre, Paris. «Mona Lisa» ca. 1503–06. Louvre, Paris. «Leda og svanen» ca. 1505–10. Det originale maleri er tapt, og det finnes bare kopier. ==== Hvorvidt Leonardo har malt følgende verker er omstridt ==== «Bebudelsen» ca. 1472–75. «Madonna Litta» ca. 1490. «Portrett av en ung mann» (muligvis musikeren Franchino Gaffurio) ca. 1490. «Portrett av en ukjent kvinne» ca. 1490. «Madonna i grotten» ca. 1493–1508. National Gallery, London. «Madonna med barn» ca. 1501. «Johannes Døperen» ca. 1513–16. «Johannes Døperen ved foten av et tre» ca. 1513–16.I 2005 oppdaget man at et bilde man før hadde ment var malt av en av Leonardos elever, høyst sannsynlig var malt av Leonardo selv. Bildet bærer tittelen «Maria Magdalena» og viser en barbrystet kvinne kledt i rødt med et slør for magen. == Leonardos manuskripter og hans oppdagelser som ingeniør og forsker == Leonardos kunstneriske, ingeniørmessige og vitenskapelige arbeide er dokumentert gjennom opp mot 13 000 sider notater og tegninger med en blanding av kunst og vitenskap. Manuskriptene kan fremstå som kodede. Leonardo var venstrehendt og skrev baklengs, det vil si fra høyre mot venstre, som i orientalske skriftspråk. Leonardo kunne samle flere korte ord til et ord og tilfeldig oppdele lange ord i flere deler, og han brukte heller ikke punktum og komma. Når en enkelt side videre kan inneholde notater om flere forskjellige emner, er det ytterst vanskelig for den alminnelige leser å få en sammenheng ut av notatene. Leonardo deltok i obduksjoner og utførte på den bakgrunnen en rekke ytterst detaljerte tegninger av menneskets anatomi. Han studerte spesielt muskler, sener og skjelett. Blodomløp, hjerte, kjønnsorganer og fostre ble også studert. I kunsten jobbet han ofte med hvordan sinnet påvirket ansiktets uttrykk. I 1502 tegnet han for sultan Beyazid II av Konstantinopel en bro med en spennvidde på 240 meter til bruk over Bosporosstredets Det Gylne Horn mellom Konstantinopel og havnebyen Pera. Broen ble aldri bygget, men i 2001 ble en bro basert på Leonardos tegninger bygget ved Ås i Norge. Den kalles Da Vinci-broen.Hans notater omfatter også adskillige militære oppfinnelser, herunder et pansret kjøretøy drevet av mennesker eller hester, stridsvogner med roterende skjær og en kjempemessig armbrøst. Selv om man den gang antok at en kanonkules bane var en rett linje, fremgår det av Leonardos skisser at han hadde forstått at banen i høyere grad hadde form som en parabel. Dessuten fremgår det at han syslet en del med optikk. Hans notater viser at forsøkene han gjorde innenfor optikken, var noe han holdt særdeles hemmelig. Mye av informasjonen om dette fikk han i kontakt med alkymisten Tommaso di Giovanni Masini, også kalt Zoroaster fra Peretola. Flyvning fascinerte ham, og derfor gjennomførte han detaljerte studier av fuglenes flyvning og planla adskillige flyvende maskiner; også et helikopter drevet av fire menn, samt en lett hangglider som antagelig ville ha virket. 3. januar 1496 forsøkte han uten hell en flyvende maskin som han hadde konstruert selv. Leonardo offentliggjorde ikke selv sine skrifter, og de forble faktisk ukjente frem til det 19. århundre; de har derfor ikke hatt betydning for den tekniske utvikling. Noen av de mindre oppfinnelsene hans, den automatiske spolevikleren og en maskin for å utprøve materialers strekkfasthet, ble likeledes ikke kjent før etter Leonardos død. Mange av Leonardos tegninger eies i dag av det britiske kongehus. == Se også == Liste over personer fra renessansen == Fotnoter == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Leonardo da Vinci – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Leonardo da Vinci – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Leonardo da Vinci på Internet Movie Database (en) Leonardo da Vinci på Discogs (en) Leonardo da Vinci på MusicBrainz http://www.wga.hu/frames-e.html?/html/l/leonardo/04/1monali.html http://www.wga.hu/frames-e.html?/bio/l/leonardo/biograph.html http://www.wga.hu/frames-e.html?/html/l/leonardo/index.html Art Gallery – Leonardo da Vinci Leonardos notatbøker Arkivert 1. oktober 2004 hos Wayback Machine. BBC Leonardo homepage January 12 2005, iol: Researchers hail find of secret Da Vinci lab Sep. 2005: Interessante funn i de dypere lag av "the adoration of the magi" Wikiquote: Leonardo da Vinci – sitater

Leonardo Vinci (ca. 1690–1730) var en italiensk operakomponist fra barokken og en av de mest betydelige representantene for den napolitanske operaskolen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sandra_Gini

2023-02-04

Sandra Gini

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra kanton Graubünden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske alpinister']

Sandra Gini (født 8. februar 1982) er en sveitsisk alpinist. Søsteren til Marc Gini tilhører det sveitsiske landslaget, og har spesialisert seg innen disiplinene slalåm og storslalåm. Under junior-VM 2002 i Sella Nevea tok hun bronse i slalåm bak Veronika Zuzulová og Maria Riesch. Det samme året kjørte hun sitt første renn i verdenscupen. Det fulgte flere sesonger uten nevneverdige resultater. Dette snudde i sesongen 2006/07, da hun vant tre slalåmrenn i europacupen og oppnådde sin første topp 10-plassering i verdenscupen i Sierra Nevada. Den største suksessen var bronsemedaljen hun var med på å ta for det sveitsiske laget i lagkonkurransen under VM 2007 i Åre. 13. januar 2008 oppnådde hun sin hittil beste verdenscupplassering, da hun i Maribor ble nummer 6 i slalåm.

Sandra Gini (født 8. februar 1982) er en sveitsisk alpinist. Søsteren til Marc Gini tilhører det sveitsiske landslaget, og har spesialisert seg innen disiplinene slalåm og storslalåm. Under junior-VM 2002 i Sella Nevea tok hun bronse i slalåm bak Veronika Zuzulová og Maria Riesch. Det samme året kjørte hun sitt første renn i verdenscupen. Det fulgte flere sesonger uten nevneverdige resultater. Dette snudde i sesongen 2006/07, da hun vant tre slalåmrenn i europacupen og oppnådde sin første topp 10-plassering i verdenscupen i Sierra Nevada. Den største suksessen var bronsemedaljen hun var med på å ta for det sveitsiske laget i lagkonkurransen under VM 2007 i Åre. 13. januar 2008 oppnådde hun sin hittil beste verdenscupplassering, da hun i Maribor ble nummer 6 i slalåm. == Referanser == == Eksterne lenker == Hjemmesiden til Sandra og Marc Gini (en) Sandra Gini – FIS (alpint) (en) Sandra Gini – ski-db.com

Sandra Gini (født 8. februar 1982) er en sveitsisk alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%BCrg_Gr%C3%BCnenfelder

2023-02-04

Jürg Grünenfelder

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Fødsler 8. januar', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra kanton Glarus', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske alpinister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint']

Jürg Grünenfelder (født 8. januar 1974 i Elm) er en sveitsisk alpinist. Han gjorde seg bemerket under junior-VM 1993, der han ble nummer 4 i storslalåm og nummer 6 i super-G. Grünenfelder debuterte i verdenscupen i november 1996. Det beste resultatet oppnådde han i desember 2004, da han ble nummer to i utforrennet i Val Gardena, bak tyskeren Max Rauffer. Karrierens høydepunkt kom under OL 1998 i Nagano. I utforrennet ble han nummer fire, bare ett hundredels sekund bak bronsevinneren Hannes Trinkl. Jürg Grünenfelder ble sveitsisk mester i super-G i 2000. Han la opp på grunn av skadeproblemer i mars 2007.

Jürg Grünenfelder (født 8. januar 1974 i Elm) er en sveitsisk alpinist. Han gjorde seg bemerket under junior-VM 1993, der han ble nummer 4 i storslalåm og nummer 6 i super-G. Grünenfelder debuterte i verdenscupen i november 1996. Det beste resultatet oppnådde han i desember 2004, da han ble nummer to i utforrennet i Val Gardena, bak tyskeren Max Rauffer. Karrierens høydepunkt kom under OL 1998 i Nagano. I utforrennet ble han nummer fire, bare ett hundredels sekund bak bronsevinneren Hannes Trinkl. Jürg Grünenfelder ble sveitsisk mester i super-G i 2000. Han la opp på grunn av skadeproblemer i mars 2007. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jürg Grünenfelder – Olympics.com (en) Jürg Grünenfelder – Olympic.org (en) Jürg Grünenfelder – Olympedia (en) Jürg Grünenfelder – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Jürg Grünenfelder – FIS (alpint) (en) Jürg Grünenfelder – ski-db.com Jürg Grünenfelders hjemmeside

Jürg Grünenfelder (født 8. januar 1974 i Elm) er en sveitsisk alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_teknisk-naturvitenskapelige_universitet

2023-02-04

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:NTNU', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er et statlig universitet i Norge, og fra 2016 landets største. Det har hovedsete i Trondheim og campuser i Gjøvik og Ålesund. NTNU har hovedansvar for den høyere teknologiutdanningen i Norge, og har også et bredt tilbud innen naturvitenskap, medisin, humaniora og samfunnsvitenskap, i tillegg til profesjonsutdanning innenfor blant annet lærerutdanning, arkitektur og planlegging, billedkunst, grafisk design, ingeniørfag, medisin og helsefag, musikk, produktdesign, psykologi, regnskap og revisjon, shippingledelse og siviløkonomstudium. NTNU ble opprettet i 1996 gjennom en sammenslåing av seks institusjoner for forskning og høyere utdanning i Trondheim, men representerer en videreføring av vitenskapelige institusjoner med røtter tilbake til 1700-tallet. Fire av forløperinstitusjonene hadde helt fra 1968 utgjort Universitetet i Trondheim, men hadde hatt stor grad av autonomi innenfor denne institusjonen. I 2016 fusjonerte NTNU med Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Gjøvik. NTNU består av åtte fakulteter med til sammen 55 institutter, i tillegg til andre enheter, som NTNU Vitenskapsmuseet og NTNU Universitetsbiblioteket. Det finnes et eget NTNU-kontor i Brussel (etablert sammen med Universitetet i Bergen og SINTEF), og i august 2019 åpnet NTNU et eget kontor for studiesamlinger i forbindelse med etter- og videreutdanning i Oslo.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er et statlig universitet i Norge, og fra 2016 landets største. Det har hovedsete i Trondheim og campuser i Gjøvik og Ålesund. NTNU har hovedansvar for den høyere teknologiutdanningen i Norge, og har også et bredt tilbud innen naturvitenskap, medisin, humaniora og samfunnsvitenskap, i tillegg til profesjonsutdanning innenfor blant annet lærerutdanning, arkitektur og planlegging, billedkunst, grafisk design, ingeniørfag, medisin og helsefag, musikk, produktdesign, psykologi, regnskap og revisjon, shippingledelse og siviløkonomstudium. NTNU ble opprettet i 1996 gjennom en sammenslåing av seks institusjoner for forskning og høyere utdanning i Trondheim, men representerer en videreføring av vitenskapelige institusjoner med røtter tilbake til 1700-tallet. Fire av forløperinstitusjonene hadde helt fra 1968 utgjort Universitetet i Trondheim, men hadde hatt stor grad av autonomi innenfor denne institusjonen. I 2016 fusjonerte NTNU med Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Gjøvik. NTNU består av åtte fakulteter med til sammen 55 institutter, i tillegg til andre enheter, som NTNU Vitenskapsmuseet og NTNU Universitetsbiblioteket. Det finnes et eget NTNU-kontor i Brussel (etablert sammen med Universitetet i Bergen og SINTEF), og i august 2019 åpnet NTNU et eget kontor for studiesamlinger i forbindelse med etter- og videreutdanning i Oslo. == Historie == NTNU ble dannet i 1996, ved at seks institusjoner for forskning og høyere utdanning ble slått sammen til ett universitet. Sammenslåingen var i tråd med det KUF-oppnevnte Underdal-utvalgets anbefaling fra 1995, som Stortinget i hovedsak sluttet seg til.De seks institusjonene som inngikk i NTNU, var: Vitenskapsmuseet (VM), etablert i 1767 Norges tekniske høgskole (NTH), etablert i 1910 Den allmennvitenskapelige høgskole (AVH), etablert i 1922 Musikkonservatoriet i Trondheim, etablert som konservatorium i 1973 Kunstakademiet i Trondheim (KiT), etablert som akademi i 1987 Det medisinske fakultet (DMF), etablert i 1975Alle disse institusjonene lå i Trondheim. Fire av dem: DMF (fra 1975), VM, NTH og AVH, utgjorde formelt Universitetet i Trondheim (UNIT), som ble etablert i 1968 gjennom et stortingsvedtak. Tanken bak vedtaket var blant annet å integrere de to høyskolene i ett universitet. Hver enhet fortsatte imidlertid å ha en stor grad av selvstyre innenfor UNIT.I 1993 la det regjeringsoppnevnte Bernt-utvalget frem sin innstilling om universitets- og høyskolesektoren. Her ble det foreslått at UNITs spesielle organisasjonsstruktur skulle opphøre, og at høyskolenivået skulle fjernes. Dette betydde i praksis at både NTH og AVH ville slutte å eksistere som organisatoriske enheter.I 1995 vedtok Stortinget opprettelsen av NTNU, og fra 1. januar 1996 var det nye universitetet et faktum. I 2014 fikk de statlige høyere utdanningsinstitusjonene i oppdrag fra Kunnskapsdepartementet å komme med innspill til arbeidet med fremtidig struktur i universitets- og høyskolesektoren. Regjeringen ønsket blant annet færre institusjoner innen sektoren. Styret ved NTNU vedtok 28. januar 2015 at de ønsket en sammenslåing med Høgskolen i Sør-Trøndelag, Høgskolen i Ålesund og Høgskolen i Gjøvik.I overgangsåret 2016 bestod universitetet av 11 fakulteter og åtte avdelinger, i tillegg til andre enheter. Fra 2017 er antall fakulteter, gjennom sammenslåinger, redusert til åtte. == Organisasjon == Underdal-utvalgets innstilling og Stortingets vedtak dannet inntil 2016 fundamentet for NTNUs organisering. 1. januar 2016 trådte fusjonen mellom NTNU og høyskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag offisielt i kraft, og NTNU fikk campuser i Ålesund og på Gjøvik, i tillegg til i Trondheim. === Fusjon === Regjeringen la våren 2015 frem stortingsmeldingen Konsentrasjon for kvalitet – strukturreform i universitets- og høyskolesekstoren. I presentasjonen av meldingen skrev regjeringen.no om bakgrunnen for den: «Norge må omstille seg for å møte samfunnsendringene og for å sikre arbeidsplasser og velferd i fremtiden. En viktig nøkkel er økt kvalitet i høyere utdanning og forskning. Derfor endrer vi universitets- og høyskolesektoren og samler ressursene på færre, men sterkere institusjoner. Vi legger en struktur for morgendagens kunnskapssamfunn.»NTNU og de tre høyskolenes begrunnelse for ønsket om en fusjon mellom akkurat disse institusjonene, ble gjengitt i en kronikk forfattet av de fire enhetenes rektorer i 2015. Der påpekte de at i Trondheim, der NTNU (1996–2015) og HiST var lokalisert, hadde de to utdanningsinstitusjonene fagmiljøer som i stor grad var innenfor felles samfunnsområder, medisin/helsevitenskap, økonomi, lærer-/lektorutdanning og teknologi. En sammenslåing ville kunne styrke den faglige kvaliteten på forskning og utdanning. Ålesund, med sine spissmiljøer innen marine og maritime områder, og Gjøvik, med spesialkompetanse innen informasjonssikkerhet og bærekraftig produksjon, ville være med på å styrke NTNUs rolle som teknologiuniversitet.Det endelige vedtaket om gjennomføring av fusjonen fra 2016, ble fattet av Kunnskapsdepartementet i juni 2015.Det var både positive og negative reaksjoner på den kommende fusjonen blant de ansatte og ekstene kommentatorer, og den ble vedtatt med et knappest mulig flertall i NTNUs styre. Alle de fem ansatterepresentantene stemte imot, men studentrepresentantene og de fire eksterne representantene gikk alle inn for fusjonen.Det har vært stor mediedekning av prosessen. Ut fra artikler i avisene, og innlegg på Studenttingets nettsted, fremgår det at studentene var langt mer positive til fusjonen enn de ansatte var. Store avstander ble nevnt som en utfordring for kvaliteten i samarbeidet mellom institusjonene.2016 var et overgangsår for NTNU. Aktiviteten ved de tre høyskolene fortsatte med små endringer, samtidig med at det ble arbeidet på ulike områder med planer for studier, faglig og administrativ organisering – og kvalitetssikring på alle områder, slik at alt var klart 1. januar 2017.Antall ansatte totalt per 2016 var rundt 6 700. Før fusjonen, i 2015, var antall ansatte ved NTNU rundt 5 300. Av disse var 3 167 stillinger innen undervisning, forskning og formidling, en økning fra 1 582 i 1996, da NTNU ble opprettet.Bevilgning for 2016 tildelt fra Kunnskapsdepartementet utgjorde 5,91 milliarder kroner, av dette var 4,3 milliarder til virksomheten som tidligere var NTNU, 1,03 milliarder til tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag, 313 millioner til tidligere Høgskolen i Gjøvik og 265 millioner til tidligere Høgskolen i Ålesund. Samlede tildelte midler var 5,3 % høyere enn for 2015. === Ledelse === NTNUs organisering er hjemlet i universitets- og høyskoleloven. Det øverste organet er styret, som normalt består av 11 medlemmer. Rektor rapporterer til styret og er styrets sekretær. Remi Eriksen, administrerende direktør i Det Norske Veritas (DNV), er utpekt av Kunnskapsdepartementet som styreleder for perioden 1. august 2021 til 31. juli 2025. Han etterfølger Nils Kristian Nakstad. Rektor er daglig leder for NTNUs faglige og administrative virksomhet. NTNUs rektor er ansatt av styret, ikke valgt. Dette er et resultat av styrets vedtak fra 2003 om å innføre «enhetlig ledelse» ved universitetet.Anne Borg ble ansatt som rektor 13. desember 2019, etter å ha vært konstituert siden august samme år.Rektors ledergruppe består av rektoratet med rektor og fire prorektorer (for forskning, utdanning, nyskaping, faglig integrasjon) og to viserektorer (Gjøvik og Ålesund). Inntil 2021 var det også to direktører (økonomi og eiendom; organisasjon). Disse stillingene ble da slått sammen til én: Direktør for organisasjon og infrastruktur. Prorektor for forskning er rektors stedfortreder. Prorektorer og direktører er ansatt, ikke valgt. De ansettes for en fireårsperiode.2016 var et overgangsår også når det gjaldt NTNUs ledelse. 24. november 2015 møttes det nye styret for første gang. Det var da utvidet med ett styremedlem fra hver av de tre fusjonerende høyskolene, og en ekstern representant utpekt av Kunnskapsdepartementet. Denne representanten er også fra Høgskolen i Ålesund. Dette styret satt frem til sommeren 2017. Da var det nytt valg, og tallet på representanter ble igjen elleve.I overgangsåret 2016 gjaldt disse ordningene: Ledere på alle nivåer i NTNU fortsatte. For høyskolene ble det noen særskilte ordninger: NTNU i Gjøvik og i Ålesund beholdt en stedlig leder, med stillingsbenevnelse viserektor. For Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) ble det vedtatt en annen løsning. Virksomheten var allerede fra årsskiftet 2015/2016 sterkt integrert i NTNU, og det var dermed ikke behov for en lokal ledelse ved HiST.Fra 2017 inngår to av de tidligere høyskolerektorene i rektors stab, med nye stillingstitler, og tildels nye ansvarsområder: Helge Klungland (tidligere HiST) er prorektor for faglig integrasjon frem til sommeren 2017; Jørn Wroldsen fungerte som viserektor i 2016, og ble fra 1. januar 2017 ansatt i stillingen for en åremålsperiode på fire år. Marianne Synnes fungerte som viserektor i Ålesund i 2016, men søkte ikke på stillingen fra 2017. Ny viserektor i Ålesund fra 1. januar 2017 er Annik Magerholm Fet. Viserektorene har samlet ansvar for faglig og administrativ virkshomhet ved henholdsvis NTNU i Gjøvik og NTNU i Ålesund. === Rektorer === Rektorene for de enkelte skolene som ble innlemmet i NTNU i 1996, er listet opp på en egen side på NTNUs nettsted.Siden NTNU ble opprettet har følgende vært rektor: Karsten Jakobsen 1996 (i overgangsfasen, ved etableringen av NTNU) Emil Spjøtvoll 1996 til 2001 Eivind Hiis Hauge 1. januar 2002 t.o.m. 31. juli 2005 Torbjørn Digernes 1. august 2005 t.o.m. 31. juli 2013. Digernes var den første NTNU-rektor som ble ansatt, ikke valgt. Gunnar Bovim 1. august 2013 til 21. august 2019 Anne Borg 13. desember 2019– (konstituert rektor fra 21. august 2019). === Fakulteter og institutter === Generelt skal NTNU omtales som «NTNU». Men ved behov for benevnelse av geografisk lokasjon skal det skrives for eksempel «NTNU i Gjøvik» og «NTNU i Ålesund» NTNUs styre vedtok 15. februar 2016 å gå inn for en ordning med åtte fakulteter fra og med 2017.Styret vedtok i april 2016 navnene på de åtte fakultetene: Fakultet for arkitektur og design Fakultet for informasjonsteknologi og elektroteknikk Fakultet for ingeniørvitenskap Fakultet for medisin og helsevitenskap Fakultet for naturvitenskap Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap Fakultet for økonomi Det humanistiske fakultetVirksomheten ved fakultetene ledes av dekaner, og instituttene ledes av instituttledere. Alle dekaner og instituttledere er nå ansatt, ikke valgt blant det vitenskapelige personalet, slik ordningen var tidligere. I 2016 bestod NTNU av 11 fakulteter og åtte avdelinger. === Andre enheter === Vitenskapsmuseet er en egen enhet ved universitetet, direkte underlagt universitetsstyret, på samme måte som et fakultet. Museets historie kan føres tilbake til 1767, da Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) ble stiftet. I 1926 ble DKNVS delt i et akademi og et museum, og DKNVS Museet har fra den tid fungert som en egen enhet. Ved etableringen av Universitetet i Trondheim i 1968, ble museet en del av universitetet. Da NTNU ble opprettet, ved omorganiseringen av universitetet i 1996, fikk museet navnet NTNU Vitenskapsmuseet. NTNU Universitetsbiblioteket har røtter tilbake til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek fra 1768 og er dermed Norges eldste vitenskapelige bibliotek. Biblioteket har filialer ved alle NTNUs campuser, per 2018 i alt 15 bibliotek. I tillegg til å tilby lokaler og fysiske samlinger, gir biblioteket kurs og tilgang til elektroniske fulltekstbøker og -tidsskrifter. Andre enheter som er underlagt NTNUs administrasjon er Artsdatabanken, BIBSYS, Matematikksenteret og RENATEsenteret – Nasjonalt senter for realfagsrekruttering. NTNU har i tillegg flere administrative enheter. == Studier == Ifølge universitets- og høyskoleloven skal NTNU, som de øvrige norske universitetene og høyskolene, tilby «høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå». I vårsemesteret 2016 hadde NTNU rundt 400 studieprogrammer innenfor 13 utdanningsområder, fordelt på tre byer: Gjøvik, Ålesund og Trondheim.Etter fusjonen er antall studenter rundt 39 000, og NTNU er dermed blitt Norges største universitet, foran Universitetet i Oslo, som har rundt 27 000 studenter og 6 000 ansatte.NTNU skiller seg fra de andre norske universitetene ved at det har en teknologisk/naturvitenskapelig profil. NTNU har også de tradisjonelle universitetsfagene innen humaniora og samfunnsvitenskap, i tillegg til profesjonsutdanning innen ingeniørfag, arkitektur, billedkunst, medisin, musikk, psykologi, shippingledelse, helse- og sosialfag, økonomi og administrasjon samt lærerutdanning.Studieprogrammene omfatter i tillegg informasjonsteknologi og informatikk, matematikk og naturfag, idrettsfag, samfunnsfag og psykologi, språk og litteratur, mediefag og kommunikasjon, estetiske fag, historie, religion, kultur- og idéfag og pedagogiske fag. På grunn av den store bredden i de 400 studieprogrammene, fra ingeniørfag via jazzmusiker- og billedkunstner-utdanning og andre profesjonsutdanninger, til tradisjonelle universitetsfag, varierer opptakskravene, men som ved andre norske universitet kreves generell studiekompetanse eller realkompetanse. Unntaket er Kunstakademiet, der annen relevant bakgrunnskunnskap teller, i tillegg til opptaksprøve. Enkelte studier har tilleggskrav, for eksempel om opptaksprøve (for eksempel utøvende musikk) eller realfag (for eksempel teknologifagene). Studieforløpene er også svært ulike, noen studier baserer seg i stor grad på fremføringer og prosjektarbeider (som musikk, drama, billedkunst, arkitektur), mens andre i stor grad har tradisjonelle forelesninger og eksamener, i tillegg til laboratorie-, prosjekt- og andre innleveringsoppgaver og øvninger (som sivilingeniør-studiet). Enkelte fagområder tilbyr årsstudier (som afrikastudier), andre har videreutdanning lavere grad (som akuttsykepleie), mens nærmere 30 studieprogram tilbyr fem- eller seks-årige studier frem til mastergrad.I utgangspunktet er alle studiene adgangsbegrenset. NTNUs styre vedtar hvert år opptaksrammer for de enkelte studier.I 2013 utviklet NTNU et nytt kvalitetssikringssystem for utdanningen ved universitetet. Systemet beskriver mål for kvalitetssikringsarbeidet og definerer roller, ansvar, oppgaver og oppfølgingsprosesser. Kvalitetssikringssystemet ble våren 2014 godkjent av NOKUT – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, som kontrollerer kvaliteten på norske høyere utdanningsinstitusjoner. Eksperter i teamEksperter i team (EiT) er et fellesemne på masternivå, der studenter fra ulike fagprogrammer samarbeider i et prosjektarbeid. Bakgrunnen for EiT var at Virksomhetskomiteen ved NTH i 1990-årene hadde foretatt en undersøkelse blant tidligere studenter (uteksaminert de siste tjue årene); næringslivsledere; fagmiljøene og studentutvalget ved NTH, for å kartlegge hva som burde inngå i en ny, femårig sivilingeniørutdanning. Fra flere hold kom ønsket om tverrfaglig prosjektarbeid. NTNUs tverrfaglige profil gjorde at forholdene lå godt til rette for dette, og i 2001 ble emnet Eksperter i Team opprettet. EntreprenørskolenEntreprenørskolen er et toårig masterstudium der studenter med bakgrunn fra ingeniørfag, realfag og samfunnsvitenskapelige fag kan kommersialisere egne forretningsideer. En gruppe studenter med forskjellig bakgrunn arbeider sammen for å utvikle ideene. NTNU VidereUniversitets- og høyskoleloven krever at universitetene tilbyr etter- og videreutdanning innen institusjonens virkeområde. Ved NTNU er dette organisert under Seksjon for etter- og videreutdanning.I august 2019 åpnet NTNU et kontor i Oslo. Kontorets lokaler skal hovedsakelig brukes til studiesamlinger i forbindelse med NTNUs etter- og videreutdanning, men Kontoret er også åpent for næringsliv og andre virksomheter på Østlandet som ønsker samarbeid med NTNU om kompetanseheving og forskning. === Toppundervisning === Satsingen NTNU Toppundervisning ble etablert i 2015, og består av en rekke utviklingstiltak: pedagogisk merittering, insentivmidler og utviklingsprosjekter, universitetsskoler, arbeid med alternative vurderingsformer, pedagogisk støtte og kompetanseheving samt bruk av IT-verktøy. Satsingen har et langsiktig perspektiv og har i første omgang finansiering fram til 2018. Sentre for fremragende utdanningI 2010 opprettet Kunnskapsdepartementet en ordning med Sentre for fremragende utdanning (SFU). Dette er en status som tildeles norske utdanningsmiljøer som kan oppvise fremragende kvalitet og innovativ praksis, og har gode planer for videreutvikling og innovasjon. Ordningen ble forvaltes av NOKUT frem til 2019. Fra 2019 er det Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) som forvalter den.NTNU ble i 2016 tildelt to SFU-er, i samarbeid med Nord universitet: ENgage (Centre for Engaged Education through Entrepreneurship) og Senter for fremragende IT-utdanning (ExcITed).Meritterte undervisere I 2017 innførte NTNU, i samarbeid med UiT Norges arktiske universitet, et system for pedagogisk merittering, for å øke undervisningens kvalitet og status gjennom å anerkjenne og belønne dyktige undervisere. I første søknadsrunde høsten 2017 var det ansatte i minimum 50% stilling som førsteamanuensis og professor som kunne søke, og ni personer fikk status som merittert underviser. UniversitetsskolerEt av satsingsområdene under NTNU Toppundervisning, er universitetsskolene. NTNU samarbeider med universitetsskolene Charlottenlund videregående skole, Charlottenlund ungdomsskole og Huseby barneskole i Trondheim. Sammen driver utdanningsinstitusjonene forskning og utviklingsarbeid både når det gjelder lærerutdanning og best mulig læring for elevene. == Forskning == Forskning foregår som del av den løpende virksomheten ved fakultetene og Vitenskapsmuseet; gjennom forskningsprosjekter, forskningsprogram og ved egne forskningssentre.Alle fakulteter har flere laboratorier. I alt finnes det omtrent 120 laboratorier ved hele NTNU. De fleste brukes både til forskning og undervisning. FF «Gunnerus» er NTNUs forskningsfartøy. NTNUs tre muliggjørende teknologier i 2011–2023 er bioteknologi, IKT og nanoteknologi. Muliggjørende teknologier er tverrfaglig basert grunnlagsforskning, og bidrar til å utvikle nye næringer, produkter og løsninger innen de fleste samfunnsområder. NTNU har fire tematiske satsingsområder for forskning i 2014–2023: NTNU Bærekraft, NTNU Energi, NTNU Havrom og NTNU Helse. Satsingsområdene er valgt på grunnlag av samfunnsrelevans, faglig kvalitet og potensial for tverrfaglig samarbeid. Satsingsområdene har egne ledere og drives ved vertsfakulteter. === Toppforskning === NTNU Toppforskning er en satsing for å utvikle eliteforskere og forskningsmiljøer i internasjonal klasse. Satsingen ble lansert i 2013, og omfatter flere etablerte og nye tiltak. Etablerte tiltak er finansiert eksternt av Norges forskningsråd, EU og private aktører. Nyere tiltak er prioritert og finansiert av NTNUs egne midler.Stjerneprogrammet er en satsing på unge forskere som har utmerket seg internasjonalt innen flere fagfelt. Ved hjelp av mentorer, opphold i utlandet, penger og talentutvikling gjennom Olympiatoppen, er målet at forskerne skal hevde seg ytterligere i internasjonal forskning.NTNU deltar i flere prosjekter i EUs rammeprogram Horisont 2020 og EUs 7. rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling. Flere forskere ved NTNU har mottatt grunnforskningsbevilgning fra Det europeiske forskningsråd (ERC).Med formål internasjonalt samarbeid om forskning, og større andel i EUs forskningsprogrammer, har NTNU åpnet kontor i Brussel, sammen med SINTEF og Universitetet i Bergen.For å styrke samarbeidet om forskning og høyere utdanning med Japan, inngikk NTNU og Universitetet i Bergen i desember 2015 en samarbeidsavtale om en rådgiverstilling med Innovasjon Norges kontor i Norges ambassade i Tokyo. Dette var en prosjektstilling med en varighet på to år. ForskningssentreNoen av forskningssentrene ved NTNU hører inn under Norges forskningsråds senterordninger. NTNU er vertskap for flere av disse. Norges forskningsråds ordning med Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) skal styrke innovasjon gjennom langsiktig forskning der bedrifter og fremstående forskningsmiljøer samarbeider om forskning og utvikling (FoU). NTNU er per juni 2020 vertskap for 12 SFI og partner i 14. Forskningsrådet peker også ut forskningsmiljøer som får status som Senter for fremragende forskning (SFF), og gode økonomiske betingelser for å forske i verdensklasse i ti år. NTNU er per juni 2020 vertskap for seks SFF og partner i tre. Norges forskningsråds ordning med Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) skal yte forskningsinnsats for å løse utfordringer innen energi og miljø. Sentrene har samfunnsvitenskapelig tilnærming til energipolitiske utfordringer. NTNU er per juni 2020 vertskap for tre FME og partner i syv. NTNU har et Kavli-institutt (Kavli Institute for Systems Neuroscience) som drives sammen med Senter for nevrale nettverk. Edvard Moser leder Kavli-instituttet. NTNU har tre K.G. Jebsen-sentre innen medisinsk forskning: Cardiac Exercise Research Group (CERG), K.G. Jebsen Senter for hjertetrening, forsker på effekter fysisk trening har på hjertet, blodårer og skjelettmuskulatur for å forebygge og behandle hjerte- og karsykdommer. CERG har utviklet kondiskalkulator (VO2 max kalkulator) og makspulskalkulator (HF max kalkulator). K.G. Jebsen senter for myelomforskning arbeider for å identifisere undergrupper av myelompasienter (pasienter med «benmargskreft») for å tilby bedre behandling, og studerer kreftceller i mikromiljøet i kroppen. K.G. Jebsen senter for genetisk epidemiologi studerer genetisk variasjon på befolkningsnivå med utgangspunkt i data fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT 1 2 3).NTNUs Onsager Fellowship rekrutterer unge, internasjonalt kjente forskere for å styrke universitetets fagmiljø. === Forskningssamarbeid === NTNU er vertskap for ECCSEL, et europeisk forskningssamarbeid og en europeisk laboratorieinfrastruktur innen fangst, transport og lagring av karbondioksid (CO2). Regjeringen bevilget 100 millioner kroner til NTNU og ECCSEL i tilleggsproposisjon til statsbudsjettet for 2014.NTNU samarbeider med rundt 200 universiteter i verden om forskning og utdanning. Prioriterte områder er EU, USA, Kina og Japan. NTNUs forskningssamarbeid og nettverk internasjonalt er innen energi og petroleum, ressurser og miljø, globalisering, informasjon og kommunikasjonsteknologi, marin og maritim forskning, materialer, medisinsk teknologi og nord-sør. NTNU og Universitetet i Bergen har sammen inngått avtale med Innovasjon Norge og Norges ambassade i Tokyo og opprettet en rådgiverstilling tilknyttet ambassaden, for å styrke Norge og Japans samarbeid om forskning og utdanning.Tverrfaglige NTNU NanoLab samler forskere innen nanoteknologi/nanovitenskap og leder NorFab – Norwegian Micro- and Nanofabrication Factory. Gemini-sentrene er et samarbeid mellom NTNU, SINTEF, Universitetet i Oslo og St. Olavs hospital om å bygge større fagmiljøer på tvers av organisatoriske grenser innen ulike fagområder.Gassteknisk senter er et senter for gassteknisk undervisning, forskning, utvikling og innovasjon som NTNU og SINTEF samarbeider om.Prosjekt Norge – Norsk senter for prosjektrettet virksomhet er et samlingssted for kompetanseutvikling innen prosjektarbeid som samler næringsliv, forvaltning, forskning, utdanning og organisasjoner. NTNU er førende akademisk partner i Prosjekt Norge.NTNU har flere samarbeidspartnere innen forskning, utdanning og innovasjon: SINTEF, St. Olavs hospital, NTNU Samfunnsforskning AS, Norsk senter for bygdeforskning, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Helseundersøkelsen i Trøndelag, Innovasjonssenteret Gløshaugen, Matematikksenteret, Nasjonalt senter for realfagrekruttering, NTNU TTO Technology Transfer AS, NTNU Discovery, Verdi NTNU, Trådløse Trondheim, Smartgrid – The Norwegian Smartgrid Centre og Olympiatoppen Midt-Norge. === Forskerutdanning === Forskerutdanningen ved NTNU, i hovedsak frem til graden ph.d., er normert til tre år. Det er også vanlig med et fjerde år der kandidaten underviser. Kandidatene bidrar i stor grad til forskningen ved NTNU. Utdanningen er internasjonalt rettet og det er mulig å gjennomføre deler av studiet i utlandet. Forskerutdanningen foregår også gjennom nasjonale forskerskoler utpekt av Norges forskningsråd. NTNU er ansvarlig for, eller partner i, flere av forskerskolene.Antall avlagte ph.d.-grader har fra 2011 vært over 300 per år. I 2020 var tallet 406, mot 134 ved slutten av NTNUs første studieår, 1996/-97. Det er teknologifagene som har flest avlagte doktorgrader, 242 i 2020 (134 i -96/-97). Medisin har nest høyeste tall, 92 i 2020 (7 i -96/-97). Profesjonsfagene ligger, rimeligvis, lavest når det gjelder ph.d.grader. Arkitekt- og psykologutdanningen hadde 20 ph.d.grader i 2020. Musikk- og kunststudentene kan ta ph.d.-utdanning i kunstnerisk utviklingsarbeid, som sidestilles med forskning. == Kunstnerisk utviklingsarbeid == Universitets- og høyskoleloven sidestiller kunstnerisk utviklingsarbeid med forskning.«Kunstnerisk utviklingsarbeid dekker kunstneriske prosesser som fører fram til et offentlig tilgjengelig kunstnerisk produkt. I denne virksomheten kan det også inngå en eksplisitt refleksjon rundt utviklingen og presentasjonen av kunstproduktet.»For arkitekter vil kunstnerisk virksomhet oftest være arkitekturfaglig praksis, og ved Fakultet for arkitektur brukes begrepet «kunstnerisk og arkitektonisk utviklingsarbeid».I 2003 ble det nasjonale «Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid» startet. Senere har programmet fått et overordnet ansvar for å stimulere og fokusere på kunstnerisk utviklingsarbeid i Norge. Det skiftet navn til Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU), og består av to deler: stipendiatprogrammet og prosjektprogrammet. StipendiatprogrammetProgrammet startet i 2003, og er en parallell til forskerutdanningene. Det er organisert som de akademiske doktorgradsprogrammene, og skal føre frem til kompetanse som førsteamanuensis. Deltagerne i programmet får arbeide med kunstnerisk utviklingsarbeid på høyeste nivå. Ved NTNU kan både kunstnere, arkitekter og musikere søke om opptak.Opprinnelig førte ikke stipendprogrammet frem til noen grad, men i 2018 opprettet Kunnskapsdepartementet en ny doktorgrad basert på utøvende og skapende kunstfag, kalt ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid. Graden er den høyeste utdanningen innen utøvende og skapende kunstfag i Norge, og den første doktorgraden tuftet på kunstnerisk metode. ProsjektprogrammetDette programmet startet i 2010 og skal dele ut midler til kunstnerisk utviklingsarbeid som utføres av ansatte ved høyere kunstutdanningsinstitusjoner. Ved NTNU er flere prosjekter tildelt midler siden første tildeling i 2011. Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku)Fra 1. januar 2018 er PKU organisert i et felles organ sammen med Senter for internasjonalisering av utdanning og Norgesuniversitetet. Den nye organisasjonen heter: Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning, forkortet Diku. == Nyskaping og internasjonalt samarbeid == Innovasjon og gründerhjelp ved NTNU omfatter entreprenørskap i utdanning og forskning, hjelp og startstøtte til studenter og ansatte med å utvikle ideer og skape bedrifter, og tilbud til næringslivet om ekspertise, rekruttering av studenter, samarbeid om forskning, studentoppgaver og doktoravhandlinger, etter- og videreutdanning i bedriften og salg av teknologi og laboratorietjenester. TTO Technology Transfer Office tilrettelegger blant annet for policy, rettigheter og kontrakter.Mange norske bedrifter springer ut fra NTNUs og SINTEFs forsknings- og innovasjonsmiljø. I nyere tid har blant andre den forsknings- og spillbaserte læringsplattformen Kahoot! gjort suksess.Som tredje universitet i verden har NTNU inngått samarbeidsavtale med CERN.Kompetansesenteret IPiN Intellectuell Property Institute of Norway arbeidet for å sikre immaterielle verdier og intellektuelle rettigheter (IP). Virksomheten videreføres gjennom CIP – Center for Intellectual Property. CIP er et kompetansesenter for næringsliv, FoU-miljøer og offentlige beslutningstakere. Senteret ble etablert i 2000 ved Chalmers tekniska högskola og Göteborgs universitet. Formålet er å bedre bevissthet rundt immaterielle verdier, og bidra til å skape industrielle konkurransefortrinn i en global kunnskapsøkokonomi. NTNU ble en partner i 2016.NTNU ble i 2020 et såkalt «European University». Universitetet er med i universitetsnettverket ENHANCE – European Universities of Technology. I 2020 ble dette nettverket tildelt finansiering gjennom Erasmus+, Europakommisjonens program fra 2014, som kombinerer alle EUs satsninger på utdanning, trening, ungdom og sport. ENHANCE-nettverket får finansiering for fem år, for å utvikle samarbeidet. Nettverket koordineres av Technische Universität Berlin med følgende universiteter som samarbeidspartnere, i tillegg til NTNU: Politecnico di Milano; Warsaw University of Technology; RWTH Aachen; Universitat Politècnica de València og Chalmers tekniska högskola. == Publisering og formidling == Universitetene publiserer artikler og andre publikasjoner om forskning beregnet på fagmiljøer ved og utenfor institusjonen. I 2008 bestemte rektor at NTNU skulle ha et institusjonelt arkiv, der dokumentasjon av den vitenskapelige produksjonen ved institusjonen skulle lagres i et fulltekstarkiv. Hensikten er at mest mulig av materialet skal være tilgjengelig både nasjonalt og internasjonalt. NTNU Universitetsbiblioteket har systemansvar for det elektroniske arkivet, NTNU Open.NTNU har lansert sin egen publiseringspolitikk for 2014–2020. For å øke åpen publisering (Open access (OA)), har NTNU også opprettet et publiseringsfond. Universitetsbiblioteket har etablert tjenesten NTNU Open Access Journals for forskere og fagmiljøer som ønsker å starte opp fagfellevurderte OA-tidsskrifter. Fra juni 2014 krever Forskningsrådet åpen tilgang til alle vitenskapelige artikler der forskningen helt eller delvis er finansiert av Forskningsrådet. EUs Horizon 2020-program krever OA for all forskning som finansieres av rammeprogrammet 2014–2020.Samfunnsoppdraget omfatter også formidling av nyheter til allmennheten om institusjonen og om forskningsprosjekter og forskningsresultater. Nettavisen Universitetsavisa, som ble opprettet i 1991, gir ut nyheter om NTNU. I perioden 1996–vår 2002 ble Universitetsavisa utgitt både i trykt og digital utgave. Fra høsten 2002 publiseres den bare digitalt. NTNU og SINTEF publiserer forskningsprosjekter og forskningsresultater på det populærvitenskapelige nettstedet Gemini.no. Gemini kom ut som avis 1987–1993 og som trykt magasin og digital magasinutgave i 1993. I 2015 ble det digitale magasinet erstattet av daglige nettbaserte nyheter. I juni 2019 endret den engelske utgaven av forskningsnettstedet navn til Norwegian SciTech News.NTNU har ekspertlister med allmennrettede temaer der journalister og andre finner forskere som svarer på spørsmål innen mange forskningsområder. == Kjønnsbalanse == Kjønnsfordelingen ved NTNU varierer mellom fagområdene. Det er de tekniske fagene, ingeniørfagene, som er klart mannsdominert, både når det gjelder vitenskapelig ansatte og studenter. Humaniora, samfunnsvitenskap og medisin har omtrent 60 % kvinnelige studenter (2010-tall). Statistikken viser at kvinneandelen øker også innen teknologiske fag. I 1998 hadde for eksempel Fakultet for elektroteknikk og telekommunikasjon ti prosent kvinnelige studenter. I 2001 var tallet steget til nesten 20 %. En av årsakene til denne økningen, er NTNUs bevisste satsing på å øke kvinneandelen innen teknologifagene, blant annet gjennom prosjekter som «Jentedagen», for jenter på videregående skole, og «Jenteprosjektet Ada», der det blir lagt vekt på å rekruttere og beholde kvinnelige studenter innen IKT-fag. «Jenteprosjektet Ada» er en videreføring og utvidelse av «Jenter og data», som kun omfattet datateknikk og kommunikasjonsteknologi. Jenteprosjektet Ada arrangerer den årlige Teknologicampen for å rekruttere jenter til IKT.Når det gjelder vitenskapelige stillinger, øker andelen kvinner langsomt: I 2010 var 19 % av professorene ved NTNU kvinner, i 2016 24 %. Innen medisin, humaniora og arkitektur er de kvinnelige stipendiatene i flertall innen flere felt, men heller ikke her er det balanse innenfor de vitenskapelige stillingene. Det er for eksempel dobbelt så mange mannlige som kvinnelige professorer. Fusjonen har ikke ført til merkbare endringer.Både NTNU og Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif) erkjenner at likestillingsarbeid kan bli liggende nede i en fusjonsprosess, men ser også organisasjonsendringen som en mulighet til å fremme kjønnsbalanse og likestilling i den nye institusjonen. De arrangerte en felles konferanse i juni 2016: «Strukturreformen i UH-sektoren: Lovende for likestilling?» == Rangeringer == THE World University Rankings rangerte i mars 2017 NTNU som nummer 1 blant alle universiteter i verden når det gjelder publiseringssamarbeid med én enkelt industripartner. 9,1 prosent av forskningspubliseringen fra NTNU er i samarbeid med SINTEF. NTNU er rangert slik på internasjonale rangeringslister: • = Undersøkelsen ikke utført dette året. == Nobelprisvinnere == I 2014 gikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin til to NTNU-forskere og deres mentor John Michael O'Keefe ved University College London. Dette er første gang denne prisen er gitt til nordmenn. I alt fem nobelprisvinnere har, eller har hatt, tilknytning til NTNU og den tidligere enheten NTH: May-Britt Moser (Nobelprisen i fysiologi eller medisin, 2014) Edvard Moser (Nobelprisen i fysiologi eller medisin, 2014) John Michael O'Keefe (Nobelprisen i fysiologi eller medisin, 2014) , gjesteforsker ved NTNU fra 2015. Ivar Giæver (Nobelprisen i fysikk, 1973), utdannet siv.ing. fra NTH i 1952 Lars Onsager (Nobelprisen i kjemi, 1968), utdannet siv.ing. fra NTH i 1925 == Æresdoktorater og andre hedersbevisninger == Siden opprettelsen i 1996 er det årlig, bortsett fra i 1999, utnevnt æresdoktorer ved NTNU. Før den tid kunne det, ved UNiT og de tidligere enhetene, gå flere år mellom hver utnevnelse. Den første tildelingen av æresdoktorater skjedde i 1935, etter at det ved kgl.res. 31. mai 1935 ble gitt anledning til å utnevne æresdoktorer ved NTH.NTNU deler også ut andre hedersbevisninger, dels i samarbeid med andre: Gunnerusprisen i bærekraft er en internasjonal pris, som fra 2017 deles ut av NTNU i fellesskap med Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS). Lars Onsager-forelesningen og Lars Onsager-professoratet er æresverv som tildeles årlig, til minne om Lars Onsager, som fikk nobelprisen i kjemi i 1968. Både foreleser og æresprofessor mottar Onsagermedaljen. NTNUs Jazzpris er en musikkpris som deles ut under den årlige Trondheim Jazzfestival, (Jazzfest). Prisen ble opprettet i 2019. Den er et samarbeid mellom Jazzfest og NTNU, og overtok for ordningen med NTNU-jazzambassadør. NTNU-kunstner er en ærestittel. Den tildeles årlig i samarbeid med juryen for Trøndelagsutstillingen. Ordningen ble etablert i 2011. NTNUs filmpris ble første gang delt ut under filmfestivalen Kosmorama i 2016. Prisen «[…] skal sette fokus på aktører som jobber for å fremme trøndersk filmproduksjon og ved hjelp av sine egne aktiviteter er med på å synliggjøre og utvikle det filmfaglige miljøet i Trondheim- og Trøndelagsregionen». NTNUs kammermusikkpris. Prisen ble første gang delt ut under Trondheim kammermusikkfestival 2015. NTNUs litteraturpris deles ut årlig, vekselvis til et faglitterært og et skjønnlitterært verk. Første tildeling gikk til et skjønnlitterært verk, og ble delt ut under Trondheim litteraturfest i oktober 2017. Utgangspunktet for prisen er samarbeidet mellom Litteraturhuset i Trondheim og NTNU. NTNUs ærespris kan gis til personer som enten har gjort en stor innsats for NTNU, eller som fremstår som forbilder for NTNUs ansatte og studenter. NTNU Musikknæringspris gikk til næringsaktører som arbeidet for å fremme trøndersk musikkproduksjon, og var med på å bygge et musikknæringsapparat rundt artister i Trøndelag. Prisen ble utdelt årlig under festivalen Trondheim Calling i perioden 2013–2016. Den ble avviklet i 2017, etter initiativ fra Trondheim Calling. == Campuser og delområder == NTNU hadde per 1. januar 2017 virksomhet på flere steder i og utenfor Trondheim. De største er listet opp nedenfor: Dragvoll: Hovedcampus for humaniora og samfunnsvitenskap Elgeseter: NTNU Handelshøyskolen (tidligere HiST) Gløshaugen: I hovedsak arkitektur-, design-, real- og teknologifag. Kalvskinnet: NTNU Vitenskapsmuseet, Gunnerusbiblioteket og Akrinn Moholt: Deler av Institutt for lærerutdanning Olavskvartalet: Institutt for musikk, konservatorieutdanningen Rotvoll: Deler av Institutt for lærerutdanning Tunga: Ergoterapi, vernepleie, audiologi og deler av Institutt for sosialt arbeid. (Matteknologi flyttet 1.1.2017 inn i Teknologibygget på Kalvskinnet) Tyholt: marin teknikk Levanger: HUNT forskningssenter er formelt tilknyttet NTNU, Fakultet for medisin og helsevitenskap siden 2001.Fra 2016 har universitetet også campuser på Øst- og Vestlandet: NTNU i Gjøvik: sykepleie- og helsefag, omsorgsforskning, informasjonssikkerhet, økonomi, teknologifag og ledelse. NTNU i Ålesund: internasjonal business, ingeniør- og realfag, maritim teknologi og operasjoner, biologiske fag og helsefag.NTNU har også virksomhet andre steder, blant annet Kongsvoll på Dovre; Brattøra, Granåsen, Østmarka, Heggdalen og Ringve i Trondheim. Disse er omtalt i artikkelen NTNUs campuser. === Campusutvikling i Trondheim === De to største campusene i Trondheim er Gløshaugen og Dragvoll. NTNU har i flere runder vurdert muligheten for å samle disse fagmiljøene på og i nær tilknytning til Gløshaugen, blant annet på grunn av plassmangel på Dragvoll. Kunnskapsdepartementet satte i 2013 i gang arbeidet med en konseptvalgutredning (KVU) for fremtidig lokalisering av NTNU. Parallelt med dette arbeidet igangsatte rektor NTNUs visjonsprosjekt, med mandat å utarbeide visjoner for campusutvikling for hele NTNU i et 50-årsperspektiv. Rapportene fra begge gruppene ble fremlagt i 2014. Begge rapportene anbefalte en tettere samling av campusene, mer eller mindre integrert i byen. Et enstemmig NTNU-styre sluttet seg til anbefalingen i visjonsrapporten. Konseptvalgutredningen gjennomgikk deretter en ekstern kvalitetssikring (KS1). I august 2015 leverte de eksterne kvalitetssikrerne, Møreforsking Molde og konsultentfirmaet Metier AS, sin endelige rapport til Kunnskapsdepartementet. De konkluderte med at en samlet campusløsning var mest samfunnsøkonomisk lønnsomt, og mest hensiktsmessig sett i lys av fusjonen med høyskolene i Sør-Trøndelag, Ålesund og Gjøvik.I september 2015 kunngjorde regjeringen at de gikk inn for en samling av NTNUs aktivitet i Trondheim på og omkring Gløshaugen, og i januar 2016 ble Campusprosjektet på NTNU satt i gang for å realisere regjeringens vedtak. I løpet av våren utarbeidet en arbeidsgruppe i prosjektet Kvalitetsprogram for NTNUs campusutvikling og en utredning og rapport om overordnet lokalisering av NTNUs samlede campus i Trondheim.På bakgrunn av utredningene og påfølgende høring med behandling av høringsinnspill, sluttet NTNUs styre seg i oktober 2016 til rektors tilråding om nye bygg lokalisert vest for Gløshaugen, ned mot Elgeseter. Idé- og plankonkurranseI november 2016 ble første del av en idé- og plankonkurranse for området Gløshaugen–Elgeseter–Øya utlyst. Campusprosjektet ved NTNU samarbeider tett med Trondheim kommune, som også var representert i juryen. I høringsuttalelsen fra kommunen fra september 2016 ble det lagt vekt på at de eksisterende park- og grøntarealene på og rundt Gløshaugen skulle taes vare på «i så stor grad som mulig». I konkurranseprogrammet var det satt som en forutsetning at eventuelle inngrep i park og grøntområder skulle erstattes med grønt andre steder, eller kompenseres med økt kvalitet og brukbarhet. I januar 2017 presiserte formannskapet signalene fra kommunens høringsuttalelse, og vedtok at de forutsetter at grøntområdet i Høyskoleparken ivaretas og at NTNU bør ha en sterk tilstedeværelse i Midtbyen innenfor elveslyngen.Innleveringsfrist for konkurransens første del var 13. januar 2017. I februar 2017 ble fem prosjekter valgt ut for videre bearbeidelse, med innleveringsfrist 7. april 2017.15. mai 2017 ble det offentliggjort at det nyetablerte arkitektkontoret «KOHT arkitekter» hadde vunnet den anonyme konkurransen, og oppdraget med å utarbeide en fysisk plan for NTNUs campus i Trondheim. Juryens leder uttalte at de vant fordi deres konsept gir den beste muligheten for fortsatt utvikling av campus.Trondheims ordfører og flere trondheimspolitikere mente vinnerprosjektet var for voldsomt og kompakt, og måtte omarbeides.Det har vært stort engasjement rundt konkurransen, politisk, fra næringsliv, Trondheims befolkning og i media.6. mars 2018 vedtok bygningsrådet at bygging i areal avsatt til grønnstruktur i kommuneplanens arealdel bør unngås, at det ikke skal bygges i parken langs Klæbuveien, og at Elgeseter park og de nordlige delene av Høyskoleparken bevares.Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe bekjentgjorde i mars 2022 at campus-prosjektet må reduseres med flere milliarder kroner fra de 11,8 mrd prosjektet da var kostnadsberegnet til.Noen av NTNUs bygninger == Studentliv == I 2014 initierte studentsamskipnadene i Oslo, Bergen og Trondheim en omfattende undersøkelse for å kartlegge studenters helse og trivsel, SHoT 2014. I undersøkelsen utmerket NTNU seg, sammen med NMBU og HiSF, med spesielt godt studentmiljø. Studentmiljøet omfattet i undersøkelsen studentenes nærmiljø, omgivelsene de lever i og identifiserer seg med. Det organiserte studentlivet omfatter både sosiale og kulturelle organisasjoner og studentenes deltagelse i utvikling av NTNU. Studentdemokratiet ved NTNU er organisert med tillitsvalgte i ulike råd og organer. De viktigste er studentrådene, Studenttinget og Velferdstinget.Studentene har to representanter i NTNUs styre. Studentene i de tre byene har egne møtelokaler: «Huset» i Gjøvik; «Banken Studenthus» i Ålesund og Studentersamfundet i Trondhjem, eller «Samfundet». Alle steder arrangerer kulturarrangementer og konserter, i tillegg til at de er utesteder. Det største kulturarrangementet er UKA, som arrangeres i Trondheim hvert andre år. Samfundet har også egen radio- og TV-kanal og er deleier i studentavisen Under Dusken, som ble utgitt første gang i 1914. Avisa utgis annenhver uke gjennom studieåret. NTNUI er Norges største idrettsforening, med mer enn 12 000 medlemmer. Forgjengeren, Norges tekniske høgskoles idrettsforening (NTHI), ble stiftet allerede i NTHs første år, 1910. Linjeforeningene ved NTNU er knyttet til de ulike studieretningene. Formålet med foreningene er å tilby et sosialt fellesskap, og i varierende grad også å ha et faglig program, som gjesteforelesninger, kurs og kontakt med bedrifter. Studentorganisasjonen Bindeleddet-NTNU arrangerer «Karrieredagen», bedriftspresentasjoner og annet som kan formidle kontakt mellom NTNU-studentene på studiet Industriell økonomi og teknologiledelse, og næringslivet. Det finnes også flere slike organisasjoner for mange av de andre linjeforeningene på NTNU. Dette inkluderer for eksempel Bedriftskontakten til Timini, linjeforeningen for studenter på Nanoteknologi. NTNU Alumni er et nettverk for tidligere og nåværende studenter og ansatte. Per 2018 har NTNU Alumni 38 000 medlemmer som bor og arbeider i hele verden, og det er opprettet regionale nettverk i flere land i Europa, Afrika og Asia. == Se også == Studenttinget NTNU Liste over bygningene på campus NTNU Gløshaugen Sivilingeniør == Referanser og fotnoter == == Kilder == Brandt, Thomas og Ola Nordal (2010) Turbulens og tankekraft, historien om NTNU. Oslo, Pax. ISBN 978-82-530-3348-8 Devik, Olaf (1960) N.T.H. femti år. Oslo, Teknisk ukeblad. (e-bok fra bokhylla.no) ER_NTNU, et jubileumsmagasin for alumner (2010) Les i fulltekst Eriksen, Randi Tyse (2013) Publisering ved NTNU 2010–2012 : analyse av vitenskapelig publisering, kunstnerisk virksomhet og formidling Les i fulltekst Hård, Mikael (1997) Teknologi for samfunnet : NTH i en brytningstid 1985-1995. Trondheim, NTNU. Les i fulltekst NOU 1995:28 Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Forslag til framtidig faglig organisasjon Les i fulltekst NTNU 2060 : visjoner for campusutvikling Les i fulltekst NTNU Rapport og planer 2013–2014 Les i fulltekst NTNU Årsmelding 2013 Les i fulltekst St meld nr 24 (1995–96) Om organiseringen av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Les i fulltekst == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) NTNU Trondheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons NTNUs nettsted for likestilling NTNU Alumni NTNU – Gløshaugen i 3D Kunnskapskalenderen Liste over kjente alumner fra NTNU og NTNUs forløpere Tall og tidslinje for NTNU i Gjøvik, Ålesund og Trondheim fra 1760 til fusjonen i 2016

NTNU Universitetsbiblioteket (NTNU UB) er en del av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).