Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Bern

2023-02-04

Bern

['Kategori:46°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Bern', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1191', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 1208', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Sveitsstubber']

Bern (tysk Bern, [b̥ɛrn], fransk Berne, [bɛʀn], italiensk Berna, [ˈbɛrna], retoromansk: Berna [ˈbɛrnə], bernsk tysk: Bärn [b̥æːrn]) er forbundsstaden (Bundesstadt) (de facto hovedstad) i Sveits og er, med 140 288 mennesker (agglomerasjon 390 000), den fjerde mest befolkede byen i Sveits (etter Zürich, Genève og Basel). Byen ble grunnlagt i 1191. Elven Aare deler byen. Brorparten av Berns innbyggere snakker tysk, eller mer spesifikt bernsk tysk, som er en alemannisk dialekt. Kantonen Bern har en fransktalende del. Bern fungerer også som hovedstaden i kantonen Bern, den nest mest befolkede av Sveits' kantoner. Kjente bernere er blant annet reformatoren Albrecht von Haller, poeten Albert Bitzius og malerne Hans Fries, Ferdinand Hodler og Paul Klee. Den tyskfødte fysikeren Albert Einstein arbeidet frem sin relativitetsteori samtidig som han var ansatt ved Berns patentkontor. En kulturelt viktig person var Mani Matter, en tekstforfatter som opptrådte på bernsk tysk.

Bern (tysk Bern, [b̥ɛrn], fransk Berne, [bɛʀn], italiensk Berna, [ˈbɛrna], retoromansk: Berna [ˈbɛrnə], bernsk tysk: Bärn [b̥æːrn]) er forbundsstaden (Bundesstadt) (de facto hovedstad) i Sveits og er, med 140 288 mennesker (agglomerasjon 390 000), den fjerde mest befolkede byen i Sveits (etter Zürich, Genève og Basel). Byen ble grunnlagt i 1191. Elven Aare deler byen. Brorparten av Berns innbyggere snakker tysk, eller mer spesifikt bernsk tysk, som er en alemannisk dialekt. Kantonen Bern har en fransktalende del. Bern fungerer også som hovedstaden i kantonen Bern, den nest mest befolkede av Sveits' kantoner. Kjente bernere er blant annet reformatoren Albrecht von Haller, poeten Albert Bitzius og malerne Hans Fries, Ferdinand Hodler og Paul Klee. Den tyskfødte fysikeren Albert Einstein arbeidet frem sin relativitetsteori samtidig som han var ansatt ved Berns patentkontor. En kulturelt viktig person var Mani Matter, en tekstforfatter som opptrådte på bernsk tysk. == Historie == Etter de første bosetningene på Engehalbinsel nord for Bern under La Tène-tiden ble byen i 1191 erobret av hertug Berthold V av Zähringen. Ifølge legenden kalte han byen Bern, fordi han skulle ha fanget en bjørn på dette stedet. Mer sannsynlig er imidlertid at Berchthold oppkalte byen til ære for sagnhelten Dietrich von bern, som han beundret (Bern er et gammelt tysk ord for Verona). Berchthold bygde byen på landtungen i Aare, så den var naturlig beskyttet på tre sider. På den fjerde siden mot land ble det ført opp en bymur med vakttårn. Byens beskyttede plassering muliggjorde en hurtig vekst i retning mot vest. Etter at Zährunger-slekten døde ut i 1218 ble Bern en fri riksstad. Berns endelige uavhengighet kom med slaget ved Dornbühl (1298) og Laupenkrigen (1339). I sistnevnte slag fikk Bern støtte fra kantonene Uri, Schwyz og Unterwalden, som Bern hadde dannet forbund med i 1323. I 1353 inntrådte Bern som det åttende området i det gamle edsforbundet. Etter en stor bybrann i 1405 gjenoppbygde man byen i sandstein der hvor bygningene tidligere var av tre. Det middelalderlige bybilde som oppsto da er i store trekk bevart til i dag. I 1439 og 1565 hadde man to utbrudd av pest i byen, hvor den siste varte i nesten to år og kostet 5000 bernere livet. Mellom 1622 og 1646 bygde man Grosse Schanze, som var en forsvarsskanse mot vest. Skansen ble brutt ned mellom 1834 og 1846 for å gjøre plass til en byutvidelse. Hovedbygningen av Berns universitet er bygget på de siste restene av skansen. I det 18. århundre var innbyggertallet svakt fallende, men på midten av 1800-tallet steg befolkningstallet merkbart, og den første sveitsiske forbundssamlings utpekning av Bern som sete for forbundsmyndighetene i 1848 forsterket ytterligere befolkningsveksten, som i stor utstrekning skjedde ved vandring fra landsby til by. Med det stigende antallet borgere ble også den politiske styreformen i Bern endret, som hittil hadde bestått av et antall råd understøttet av rikmannsfamilier. Deretter ble det innført en Gemeindeversamlung, hvor det direkte demokrati ble utøvd i folkeforsamlingene, hvor det ble stemt ved håndsopprekning. Disse ble i 1887 avløst av hemmelige avstemninger, hvor det ble valgt en borgermester og et antall delegasjoner. I 1894 oppnådde partiet absolutt flertall, og i årene frem til 1920 fikk Bern dermed den første sosialdemokratiske borgermesteren. Det politiske bilde i Bern byråd har fra 1950-tallet vært preget av mange små partier. I 1968 oppnådde kvinnene politisk likerett i Bern. == Geografi == Byen Bern ligger i det sveitsiske Mittelland ved elven Aare. Berns gamle bydel ligger ved en elvehøyde, og bydelen ligger derfor som en tange med vann på tre sider. Fra den gamle bydelen brer byen seg ut i en tolv kilometers radius. Byen er omgitt av høydedrag og store skogområder. Selve hovedstaden utgjøres utover Bern av en rekke omegnskommuner, og området har i alt omkring 350 000 innbyggere. Selve den bebyggede hovedstaden utgjøres av kommunene Bern, Bremgarten bei Bern, Köniz, Muri, Ostermundigen, Ittigen, Bolligen og Zollikofen, som tilsammen har omkring 200 000 innbyggere. == Demografi == Befolkningstallet i Bern kommune utgjorde 127 882 ved utgangen av 2006, herav er 21 % utlendinger. De største utenlandske befolkningsgruppene i Bern kommer fra Italia, Tyskland, tidligere Jugoslavia og Spania. Tysk er offisielt språk i Bern. Det tales spesielt en dialekt som kalles Berndeutsch eller bernsk tysk, som er en høyalemannisk dialekt og en variant av sveitsertysk. 41 % av bernerne tilhører Den reformerte kirke, 25 % tilhører den romersk-katolske kirke (2005), omtrent 3,8 % er muslimer og omtrent 1,5 % tilhører den ortodokse kirke (2000). Bern er sete for den kristenkatolske biskopen i Sveits, og synagogen i Bern er midtpunkt for det jødiske samfunnet, som har omtrent 340 medlemmer. == Samferdsel == Sveits har stort sett godt utbygget kollektivtransport, og kollektivtransporten i Bern er bedre utbygget og mer brukt enn i de fleste andre byer på samme størrelse. Byen har tre trikkeruter, tre trolleybussruter og 12 bussruter foruten S-bane og andre jernbaneforbindelser. I 2008 hadde byen hele 482 kollektivreiser pr. innbygger. (Göbel 2011) Det gode kollektivtilbudet kan ha bidratt til at biltettheten i 2009 avtok for fjerde år på rad og sank under 400 pr. 1000 innbyggere, mot 409 året før. Berns flyplass Belp ligger sør i byen. == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (fr) Offisielt nettsted (it) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (en) Bern – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bern – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bern hos Wikivoyage Stefan Göbel 2011: Tram Bern West in Betrieb. Stadtverkehr 3/2011.

Berns eller Berns salonger er en restaurant og underholdningsscene ved Berzelii park i det sentrale Stockholm i Sverige.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liopleurodon

2023-02-04

Liopleurodon

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fossiler formelt beskrevet i 1873', 'Kategori:Paleontologi', 'Kategori:Utdødde krypdyr']

Liopleurodon var et stort rovdyr som levde i jura-perioden i Jordens mellomalder. I BBC-tv-serien Dinosaurene kommer tilbake fra 1999 skildres den som 25 meter lang og det største rovdyret som har levd i havet noensinne. Mere oppdaterte granskinger tyder på at dette er misforstått, og at eventuelle rester etter en slik svømmer ikke kan være fra Liopleurodon. De funn en i dag med sikkerhet har artsbestemt viser en svømmende rovøgle som har en normalstørrelse mellom 7 og 10 meter. De første funn av deler, var tre 7 cm. store spisse tenner. Liopleurodon hadde en utmerket luktesans, den svømte ofte med gapet vidåpent og svelget vann for så å sende det opp i nesa for å lukte hvor bytter var. De var kongene i Juras hav. Leedsichthys var et av byttene Liopleurodon jaktet på. Disse var omtrent jevnstore og relativt tykt pansret. Siden de tydeligvis var bedre svømmere, finnes flere hodefossiler med tilhelede bittmerker. Den hadde også 3 meter lange loffer http://i50.photobucket.com/albums/f317/spinosaurus_1986/Liopleurodon.jpg I sen-triasperioden for rundt 208 millioner år siden utviklet pliosaurene seg og overtok havet etter fiskeøglene som hadde vært dominerende i lang tid for omtrent 170 millioner år siden i midten av juraperioden. Blant disse fantes de virkelige kjempene i havet sent i jura-perioden ( Pliosaurus, Megalneusaurus og Liopleurodon ) og tidlig i kritt ( Kronosaurus og Brachauchenius). De største hadde lange kraftige kropper på rundt 18 meter, kort hals og store hoder med enorme tenner på opptil 30 cm. Luffene var i motsetning til hos de langhalsede plesiosaurene større bak enn foran. Noe som kanskje gav dem bedre akselerasjon ved bakangrep på bytter. Hodene deres var godt tilpasset kraftige bitt, med solide knokler, og store fester bakerst i den brede skallen til massive muskler. Det kraftige bittet sammen med en robust kropp og nakke kom godt med når de fanget store bytter, som blant annet bestod av blekkspruter, andre plesiosaurer og fiskeøgler. Pliosaurene var øverst i næringskjeden i ca. 70 millioner år frem til midtre del av kritt perioden da de ble utkonkurrert av en annen gruppe marine reptiler, mosasaurer, som var en slektning av dagens slanger. Men plesiosaurene som gruppe fortsatte å eksistere frem til slutten av kritt, da dinosaurene også døde ut. Pliosaurer er funnet på mange forskjellige lokaliteter verden over, fra Australia og Asia til, Europa og Amerika. I England har Oxford Clay og Kimmeridgian Clay formasjonene gitt navn til to av de geologiske stadiene av perioden jura; oxford og kimmeridge, som er tidsperioder der de fleste jurassiske pliosaurene kommer fra. Disse pliosaurene kan deles inn i to grupper etter hvilken form tennene deres har i tverrsnitt (Figur 1). Pliosaurer fra oxford (den første delen av sen jura) hadde tenner som var sirkulære i tverrsnitt, mens de fra kimmeridge (midterste del av sen jura) hadde tenner som var triangulære i tverrsnitt. Dette er en nyttig måte for paleontologene å kunne datere eventuelle funn av eksemplarer med tenner. Videre hadde pliosaurene fra oxford en av fire ulike måter å vokse de to underkjevene sammen i "haken"; kort, lang, avlang og rund. De gruppene med avlang og rund form forsvant i løpet av oxford, derfor finner vi kun kort og lang sammenvoksning hos de senere pliosaurene.

Liopleurodon var et stort rovdyr som levde i jura-perioden i Jordens mellomalder. I BBC-tv-serien Dinosaurene kommer tilbake fra 1999 skildres den som 25 meter lang og det største rovdyret som har levd i havet noensinne. Mere oppdaterte granskinger tyder på at dette er misforstått, og at eventuelle rester etter en slik svømmer ikke kan være fra Liopleurodon. De funn en i dag med sikkerhet har artsbestemt viser en svømmende rovøgle som har en normalstørrelse mellom 7 og 10 meter. De første funn av deler, var tre 7 cm. store spisse tenner. Liopleurodon hadde en utmerket luktesans, den svømte ofte med gapet vidåpent og svelget vann for så å sende det opp i nesa for å lukte hvor bytter var. De var kongene i Juras hav. Leedsichthys var et av byttene Liopleurodon jaktet på. Disse var omtrent jevnstore og relativt tykt pansret. Siden de tydeligvis var bedre svømmere, finnes flere hodefossiler med tilhelede bittmerker. Den hadde også 3 meter lange loffer http://i50.photobucket.com/albums/f317/spinosaurus_1986/Liopleurodon.jpg I sen-triasperioden for rundt 208 millioner år siden utviklet pliosaurene seg og overtok havet etter fiskeøglene som hadde vært dominerende i lang tid for omtrent 170 millioner år siden i midten av juraperioden. Blant disse fantes de virkelige kjempene i havet sent i jura-perioden ( Pliosaurus, Megalneusaurus og Liopleurodon ) og tidlig i kritt ( Kronosaurus og Brachauchenius). De største hadde lange kraftige kropper på rundt 18 meter, kort hals og store hoder med enorme tenner på opptil 30 cm. Luffene var i motsetning til hos de langhalsede plesiosaurene større bak enn foran. Noe som kanskje gav dem bedre akselerasjon ved bakangrep på bytter. Hodene deres var godt tilpasset kraftige bitt, med solide knokler, og store fester bakerst i den brede skallen til massive muskler. Det kraftige bittet sammen med en robust kropp og nakke kom godt med når de fanget store bytter, som blant annet bestod av blekkspruter, andre plesiosaurer og fiskeøgler. Pliosaurene var øverst i næringskjeden i ca. 70 millioner år frem til midtre del av kritt perioden da de ble utkonkurrert av en annen gruppe marine reptiler, mosasaurer, som var en slektning av dagens slanger. Men plesiosaurene som gruppe fortsatte å eksistere frem til slutten av kritt, da dinosaurene også døde ut. Pliosaurer er funnet på mange forskjellige lokaliteter verden over, fra Australia og Asia til, Europa og Amerika. I England har Oxford Clay og Kimmeridgian Clay formasjonene gitt navn til to av de geologiske stadiene av perioden jura; oxford og kimmeridge, som er tidsperioder der de fleste jurassiske pliosaurene kommer fra. Disse pliosaurene kan deles inn i to grupper etter hvilken form tennene deres har i tverrsnitt (Figur 1). Pliosaurer fra oxford (den første delen av sen jura) hadde tenner som var sirkulære i tverrsnitt, mens de fra kimmeridge (midterste del av sen jura) hadde tenner som var triangulære i tverrsnitt. Dette er en nyttig måte for paleontologene å kunne datere eventuelle funn av eksemplarer med tenner. Videre hadde pliosaurene fra oxford en av fire ulike måter å vokse de to underkjevene sammen i "haken"; kort, lang, avlang og rund. De gruppene med avlang og rund form forsvant i løpet av oxford, derfor finner vi kun kort og lang sammenvoksning hos de senere pliosaurene.

Liopleurodon var et stort rovdyr som levde i jura-perioden i Jordens mellomalder. I BBC-tv-serien Dinosaurene kommer tilbake fra 1999 skildres den som 25 meter lang og det største rovdyret som har levd i havet noensinne.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bernkonvensjonen

2023-02-04

Bernkonvensjonen

['Kategori:Pekere']

Bernkonvensjonen kan peke på: Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk av 1886 Bernkonvensjonen (1906) Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder Bern-traktaten av 1874

Bernkonvensjonen kan peke på: Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk av 1886 Bernkonvensjonen (1906) Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder Bern-traktaten av 1874

Bernkonvensjonen kan peke på:

https://no.wikipedia.org/wiki/Mosasaurer

2023-02-04

Mosasaurer

['Kategori:Anguimorpha', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Paul Gervais', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1854', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Utdødde krypdyr']

Mosasaurene var store slangelignende skjellkrypdyr som levde i havet i sen kritt. I motsetning til marine reptiler som fiskeøgler og svaneøgler, samt flygeøgler, som på tross av navnet ikke var øgler, var mosasaurene derimot ekte øgler innen ordenen Squamata, og kjeven og skallen ligner mye på tilsvarende kroppsdeler hos nålevende grupper som slanger og varaner. Deres nærmeste nålevende slektninger synes å være slangene.

Mosasaurene var store slangelignende skjellkrypdyr som levde i havet i sen kritt. I motsetning til marine reptiler som fiskeøgler og svaneøgler, samt flygeøgler, som på tross av navnet ikke var øgler, var mosasaurene derimot ekte øgler innen ordenen Squamata, og kjeven og skallen ligner mye på tilsvarende kroppsdeler hos nålevende grupper som slanger og varaner. Deres nærmeste nålevende slektninger synes å være slangene. == Habitat == I kritt var forholdene på jorda annerledes enn i dag. Klimaet var varmere, og havet stod svært høyt, slik at store deler av verden var dekket av grunne, varme hav. Nord-Amerika var delt i to av et stort innlandshav, Western Interior Seaway. I den vestlige delen av dette havet ble det avsatt tykke lag med sedimenter, som er rike på fossiler. I overgangen mellom tidlig og sen kritt for ca. 100 millioner år siden skjer det en utskifting av de store marine predatorene. Fiskeøglene dør av ukjent grunn ut, og de første mosasaurer og moderne haier viser seg. Svaneøglene overlevde utskiftingen, men ble mindre tallrike. I havet i sen kritt levde også mange andre store dyr, som beinfisken Xiphactinus, haiene Cretoxyrhina og Squalicorax, alligatoren Deinosuchus, skilpadden Archelon, fuglene Hesperornis og Ichthyornis, og flygeøglen Pteranodon. Til tross for de andre kjempene må mosasaurene likevel regnes som toppredatorer i sitt miljø. Riktignok inneholder fossiler fra mosasaurer noen ganger tenner fra haien Cretoxyrhina mantelli, så denne arten jaktet enten på mosasaurer, eller spiste åtsler. Mosasaurene døde ut samtidig med dinosaurene, og mange andre grupper, i masseutryddelsen i overgangen kritt-tertiær. De marine økosystemene brøt da fullstendig sammen, noe som er svært kritisk for en toppredator. Blant marine dyr som forsvant var ammonitter og belemnitter, som var viktige byttedyr for mosasaurarter som hadde et spesialisert tannsett for å knuse skalldyr. == Kroppsbygning og levevis == Mosasaurenes kropp lignet på de nålevende varanene, men de var lengre og mer strømlinjeformet. Beina var omdannet til luffer, og halen hadde en loddrett halefinne. De beveget seg aldri opp på land, og fødte levende unger. Kjeven var hengslet som hos slanger, og de kunne derfor svelge svært store bytter uten å dele dem opp. Huden var dekket av skjell, som hadde kjøler og riller for å minske turbulens. Den minste kjente mosasauren er Carinodens belgicus, som var 3–3,5 m. Den hadde kraftige tenner, og levde antakelig på grunt vann der den tok muslinger og kråkeboller. De fleste mosasaurer var mye større, og den største, Hainosaurus bernardi, kunne bli 17 m lang. Fisk var antakelig det viktigste byttedyret for de fleste artene, men de tok alt som de klarte å fange som fugler, flygeøgler, ammonitter og andre blekkspruter, små svaneøgler, og mindre mosasaurer. == Fossiler == Det første fossilet ble funnet i 1764 i et kalksteinsbrudd i Maastricht ved elva Maas (latin Mosa). Et annet eksemplar ble funnet mellom 1770 og 1774. En lege på stedet, Johann Leonard Hoffmann, korresponderte med tidens vitenskapsmenn, og gjorde funnet kjent. Franske soldater røvet under Revolusjonskrigene med seg funnet, og tok det med til det nyopprettede Muséum national d'histoire naturelle der det fortsatt oppbevares. Med bakgrunn i blant annet dette fossilet hevdet Georges Cuvier at dyrearter kan dø ut, noe som brøt med tanken om at Guds skaperverk var perfekt og uforanderlig. Denne arten fikk i 1829 navnet Mosasaurus hoffmanni til ære for dr. Hoffmann. Fossile mosasaurer er seinere også funnet i Sverige, Belgia, Marokko, Niger, Nigeria, Angola, Australia, New Zealand, Antarktis, California og Japan. De fleste funnene er likevel fra avsetninger i Western Interior Seaway i USA og Canada. == Systematikk == Mosasauroidea aigialosaurer (Aigialosauridae) mosasaurer (Mosasauridae) Goronyosaurus Halisaurinae Eonatator Halisaurus Natania Plesiotylosaurus, incertae sedis Prognathodon, incertae sedis Russelosaurina Tylosaurinae Hainosaurus Taniwhasaurus Tylosaurus Plioplatecarpinae Ectenosaurus Igdamanosaurus Platecarpus Plioplatecarpus Selmasaurus Yaguarasaurus Mosasaurinae Amphekepubis Moanasaurus Liodon Clidastes Globidensini Carinodens Globidens Plotosaurini Mosasaurus Plotosaurus == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Mosasaurer i Encyclopedia of Life (en) Mosasaurer i Global Biodiversity Information Facility (en) Mosasaurer hos Fossilworks (en) Kategori:Mosasauridae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Mosasauridae – detaljert informasjon på Wikispecies Oceans of Kansas: Just About Mosasaurs Tetrapod Zoology: Mosasaurs might have used the same microscopic streamlining tricks as sharks and dolphins Tetrapod Zoology: Tongues, venom glands, and the changing face of Goronyosaurus Arkivert 10. mars 2012 hos Wayback Machine. Netherlands Journal of Geosciences — Geologie en Mijnbouw, 84: 3 (september 2005) et helt nummer om mosasaurer

* Halisaurinae

https://no.wikipedia.org/wiki/Xiphactinus

2023-02-04

Xiphactinus

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Egentlige beinfisker', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1870', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Utdødde dyr']

Xiphactinus var en rovfisk som levde i Krittperioden.

Xiphactinus var en rovfisk som levde i Krittperioden. == Eksterne lenker == (en) Xiphactinus i Encyclopedia of Life (en) Xiphactinus i Global Biodiversity Information Facility (en) Xiphactinus hos Fossilworks (en) Kategori:Xiphactinus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Xiphactinus var en rovfisk som levde i Krittperioden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dur

2023-02-04

Dur

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Musikkteori', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Språkvask 2020-11']

Dur (engelsk: major, fransk: majeur) er i musikkteorien en av de diatone skalaene. Den utgjøres av syv ulike toner og en åttende tone som ligger én oktav over den første. C-dur er den enkleste durskalaen som kan skrives i noter (se illustrasjon) uten kryss eller b-er og således kan spilles kun de hvite tangentene på pianoet. Navnet «C-dur» kommer av at man spiller fra en C på pianoet, og opp/ned til neste C i et «fast mønster» (de andre tonene bruker også dette mønsteret for å lage en dur) for hvor neste tone ligger. C-durs «faste mønster» ligger slik til at man kan begynne på C, spille de hvite tangentene oppover til neste C uten å måtte bruke de svarte tangentene. Det motsatte av dur er moll. På bildet nedenfor begynner man på C, går opp til neste C og ned igjen til samme C som man begynte på. Tonene som vises på bildet ovenfor, er: C-D-E-F-G-A-H-C-H-A-G-F-E-D-C «C» på pianoet finner man slik: På pianoet er det 2 svarte tangenter i en gruppe for seg, deretter 3 svarte tangenter i en gruppe på seg, og slik er det oppover hele pianoet. For å finne C må man dit det er 2 svarte tangenter, gå til den venstre av de to svarte tangentene, og deretter fra den venstre, svarte tangenten, ned på den hvite tangenten rett til venstre (Lisa gikk til skolen spilles ofte fra denne tona).

Dur (engelsk: major, fransk: majeur) er i musikkteorien en av de diatone skalaene. Den utgjøres av syv ulike toner og en åttende tone som ligger én oktav over den første. C-dur er den enkleste durskalaen som kan skrives i noter (se illustrasjon) uten kryss eller b-er og således kan spilles kun de hvite tangentene på pianoet. Navnet «C-dur» kommer av at man spiller fra en C på pianoet, og opp/ned til neste C i et «fast mønster» (de andre tonene bruker også dette mønsteret for å lage en dur) for hvor neste tone ligger. C-durs «faste mønster» ligger slik til at man kan begynne på C, spille de hvite tangentene oppover til neste C uten å måtte bruke de svarte tangentene. Det motsatte av dur er moll. På bildet nedenfor begynner man på C, går opp til neste C og ned igjen til samme C som man begynte på. Tonene som vises på bildet ovenfor, er: C-D-E-F-G-A-H-C-H-A-G-F-E-D-C «C» på pianoet finner man slik: På pianoet er det 2 svarte tangenter i en gruppe for seg, deretter 3 svarte tangenter i en gruppe på seg, og slik er det oppover hele pianoet. For å finne C må man dit det er 2 svarte tangenter, gå til den venstre av de to svarte tangentene, og deretter fra den venstre, svarte tangenten, ned på den hvite tangenten rett til venstre (Lisa gikk til skolen spilles ofte fra denne tona). == Oppbygning == En durskala kan starte i en hvilken som helst tone i et 12-temperert system (det vil si en hvilken som helst tangent på et piano); denne tonen er tonika i skalaen. Neste trinn er det andre trinn i skalaen og er en heltone – to halvtoner – lysere. En heltone lysere finnes tredje trinn. For å komme til den fjerde tonen, holder det å flytte seg én halv tone videre. En hel tone over denne finnes femte trinn, og en hel tone videre finnes sjette trinn. En heltone over denne ligger syvende trinn, som kalles ledetonen. En halvtone høyere finnes oktaven som tilsvarer tonikaen. Enklere fremstilles det slik: 1 2 3 4 5 6 7 8 H – H – h – H – H – H – h I skjemaet betyr "H" heltone og "h" halvtone. Dette er mønsteret for alle durskalaer. == Fortegn == Ut ifra systemet ovenfor kan man konstruere alle durskalaer. Men hvis man begynner på E, og beveger seg to halvtoner høyere får man en note som ikke umiddelbart synes å ha noen plass i notesystemet; man får fiss, fordi avstanden mellom E og F bare er en halv tone. Fiss er ikke en stamtone. Stamtonene er de hvite tangentene på et piano; C, D, E, F, G, A, H, C (en C-durskala). enhver av disse kan heves eller senkes en halvtone ved å notere et fortegn, dvs et ♯ (kryss) eller en ♭ foran noten. Et kryss hever noten en halv tone og føyer -iss til navnet, F♯ er en halv tone lysere enn F og kalles fiss. Gb er en halv tone lavere enn G og kalles Gess. === Faste fortegn og skalaer === Musikk notert i en bestemt skala vil ha en gitt antall faste fortegn som plasseres først på hver linje og angir hvilke stamtoner som er senket eller hevet. Ved å se nærmere på hvordan de faste fortegnene oppfører seg kommer man frem til en enklere måte å finne frem til durskalaer fra en hvilken som helst tonika. I C-dur er det ingen faste fortegn. En durskala med tonika en kvint over C, i G, har ett kryss (for F). En durskala en kvint over G, altså i D-dur, har to faste fortegn: kryss for F (som i G-dur) og kryss for C. Til slutt får man denne tabellen: C -dur – 0 kryss G -dur – 1 kryss – F♯ D -dur – 2 kryss – F♯, C♯ A -dur – 3 kryss – F♯, C♯, G♯ E -dur – 4 kryss – F♯, C♯, G♯, D♯ H -dur – 5 kryss – F♯, C♯, G♯, D♯, A♯ F♯ -dur – 6 kryss – F♯, C♯, G♯, D♯, A♯, E♯ C♯ -dur – 7 kryss – F♯, C♯, G♯, D♯, A♯, E♯, H♯ Man finner at for hver nye durskala man konstruerer fra femte trinn (kvinten) i forrige skala må man bruke ett kryss mer. Kryssene føyes til i denne rekkefølgene: F♯, C♯, G♯, D♯, A♯, E♯, H♯. E♯ er enharmonisk med F. H♯ er enharmonisk med C. Man ser at det sist tillagte krysset er for tonikaen to kvinter tidligere (som er to linjer over i tabellen ovenfor). Med utgangspunkt i b-er kan man lage en tilsvarende tabell. En b er et fortegn som senker noten en halv tone. I dette tilfellet begynner hver nye skala en kvint under den forriges tonika. "♭" uttales som bokstaven "B". C -dur – 0 ♭-er F -dur – 1 ♭-er – H♭ H♭ -dur – 2 ♭-er – H♭ E♭ E♭ -dur – 3 ♭-er – H♭ E♭ A♭ A♭ -dur – 4 ♭-er – H♭ E♭ A♭ D♭ D♭ -dur – 5 ♭-er – H♭ E♭ A♭ D♭ G♭ G♭ -dur – 6 ♭-er – H♭ E♭ A♭ D♭ G♭ C♭ C♭ -dur – 7 ♭-er – H♭ E♭ A♭ D♭ G♭ C♭ F♭ Her finnes et lignende mønster; hver nye skala bruker alle ♭-ene fra "tidligere" skalaer og føyer til en ny i rekkefølgen H♭, E♭, A♭, D♭, G♭, C♭, F♭. Dette er motsatt rekkefølge av den kryssene blir føyd til i. === Kvintsirkelen === Erfaringene fra analyse av durskalaene og faste fortegn kan brukes til å sette sammen kvintsirkelen. Den er et nyttig hjelpemiddel når en skal finne antallet faste fortegn i durskalaer. Merk at det engelskspråklige "B" tilsvarer norsk "H". Med klokka fra C er hver hver bokstav tonika i en durskala en kvint (syv halvtoner) over den forrige. Dette betyr at for hvert skritt med klokka får skalaen ett kryss til som fast fortegn i rekkefølgen F♯, C♯, G♯, D♯, A♯, E♯, H♯, som man finner ved å lese med klokka fra F. I møte med en durskala med fire kryss som fast fortegn kan man telle fire plasser fra C og komme til E, som ganske riktig har fire kryss som fast fortegn. Tilsvarende kan man lese av hvor mange ♭-er en durskala har ved å lese mot klokka. F er i første posisjon og har én ♭, E♭ er i tredje posisjon og har tre ♭-er, også videre. === Parallelltonearter === Enhver durskala har en parallelltoneart i moll. Det er en mollskala bygget fra sjette trinn i skalaen, og den inneholder de samme tonene som durskalaen fordi fortegnene er de samme. Eksempelvis har C-dur parallelltonearten A-moll: C-durskalaen er C,D,E,F,G,A,H – hvis man begynner den samme rekka fra sjette trinn – A – får man en naturlig mollskala: A,H,C,D,E,F,G. Se diatonisk funksjon for mer om hvordan parallelltonearter griper inn i harmonilæren. == Se også == Moll Durakkord Modale skalaer

C-dur er en musikalsk toneart basert på tonen C som grunntone, og med D, E, F, G, A og H som de andre tonene i skalaen. Det finnes ingen fortegn (kryss eller b-er) i C-dur.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hamlet

2023-02-04

Hamlet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Hamlet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler', 'Kategori:William Shakespeares skuespill']

For den Oscarbelønnede filmen fra 1948, se Hamlet (1948). For filmversjonen fra 1996, se Hamlet (1996).Hamlet er en tragedie av William Shakespeare. Den utgaven av stykket som har blitt kanonisert og er mest kjent i dag er skrevet 1602-1604. En kortere versjon ble trolig skrevet på slutten av 1580-tallet. Handlingen er lagt til Danmark; prins Hamlet ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor. Skuespillet utforsker tema som galskap, grådighet, forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon. Shakespeare baserte trolig Hamlet på legenden om Amled, kjent fra Saxo Grammaticus' krønike Gesta Danorum (1200-tallet) – siden gjenfortalt på 1500-tallet av François de Belleforest. Tre ulike tidlige versjoner av skuespillet har overlevd; første quarto (Q1), andre quarto (Q2) og første folio (F1). Hver av dem har setninger og scener som ikke finnes i de andre. Et Hamlet-stykke er referert til flere ganger i perioden 1589-1599. Tidligere trodde man at disse refererte til et hypotetisk, tapt skuespill kalt Ur-Hamlet. I dag tror de fleste Shakespeare-forskere at de refererer til den versjonen av Hamlet som er bevart it Q1. Hamlet har blitt analysert fra en rekke synsvinkler. Hamlets nøling med å drepe sin onkel oppfattes av noen som et fortellertrekk for å forlenge handlingen; andre ser det i lys av de komplekse filosofiske og etiske spørsmålene Hamlet strir med. Psykoanalytiske kritikere har undersøkt Hamlets underbevisste begjær, mens feministiske kritikere har reevaluert de opprinnelig ondsinnede rollefigurene Ofelia og Gjertrud. Hamlet er Shakespeares lengste og mest kjente skuespill, Det var også et av Shakespeares mest populære mens han levde og er fortsatt blant hans mest spilte stykker. Det har inspirert forfattere som Goethe, Dickens, James Joyce og Murdoch. Tittelrollen regnes blant de meste ettertraktede for skuespillere.

For den Oscarbelønnede filmen fra 1948, se Hamlet (1948). For filmversjonen fra 1996, se Hamlet (1996).Hamlet er en tragedie av William Shakespeare. Den utgaven av stykket som har blitt kanonisert og er mest kjent i dag er skrevet 1602-1604. En kortere versjon ble trolig skrevet på slutten av 1580-tallet. Handlingen er lagt til Danmark; prins Hamlet ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og ektet Hamlets mor. Skuespillet utforsker tema som galskap, grådighet, forræderi, hevngjerrighet, blodskam og moralsk korrupsjon. Shakespeare baserte trolig Hamlet på legenden om Amled, kjent fra Saxo Grammaticus' krønike Gesta Danorum (1200-tallet) – siden gjenfortalt på 1500-tallet av François de Belleforest. Tre ulike tidlige versjoner av skuespillet har overlevd; første quarto (Q1), andre quarto (Q2) og første folio (F1). Hver av dem har setninger og scener som ikke finnes i de andre. Et Hamlet-stykke er referert til flere ganger i perioden 1589-1599. Tidligere trodde man at disse refererte til et hypotetisk, tapt skuespill kalt Ur-Hamlet. I dag tror de fleste Shakespeare-forskere at de refererer til den versjonen av Hamlet som er bevart it Q1. Hamlet har blitt analysert fra en rekke synsvinkler. Hamlets nøling med å drepe sin onkel oppfattes av noen som et fortellertrekk for å forlenge handlingen; andre ser det i lys av de komplekse filosofiske og etiske spørsmålene Hamlet strir med. Psykoanalytiske kritikere har undersøkt Hamlets underbevisste begjær, mens feministiske kritikere har reevaluert de opprinnelig ondsinnede rollefigurene Ofelia og Gjertrud. Hamlet er Shakespeares lengste og mest kjente skuespill, Det var også et av Shakespeares mest populære mens han levde og er fortsatt blant hans mest spilte stykker. Det har inspirert forfattere som Goethe, Dickens, James Joyce og Murdoch. Tittelrollen regnes blant de meste ettertraktede for skuespillere. == Sammendrag == Hovedrollen i Hamlet er prins Hamlet av Danmark, sønn av den nylig avdøde kong Hamlet. Etter dødsfallet går kongens bror Claudius hen og raskt ekter den døde kongens enke Gjertrud (og prins Hamlets mor). Samtidig pågår Danmarks langvarige strid med nabolandet Norge, og det forventes at den norske prinsen Fortinbras skal lede an en invasjon. Handlingen tar til en kald kveld på Kronborg Slott i Helsingør (kalt Elsinore), ved det kongelige danske slott. Skiltvakten Francisco blir avløst fra arbeid av kollegaen Bernardo og forlater slottet. En tredje vakt, Marcellus, ankommer med Horatio, som er prins Hamlets beste venn. Skiltvaktene forsøker å overbevise Horatio om at de har sett Kong Hamlets gjenferd. Etter å ha blitt fortalt om Gjenferdets tilsynekomst av Horatio, beslutter Hamlet seg for å se Gjenferdet selv. Samme kveld kommer Gjenferdet til syne foran øynene på Hamlet. Han forteller Hamlet at han er ånden til hans far, og røper at Claudius myrdet kong Hamlet ved å helle gift i hans øre. Gjenferdet forlanger at Hamlet hevner seg; Hamlet samtykker og beslutter å spille gal for å unngå mistanke. Han er derimot usikker på Gjenferdets pålitelighet. Claudius og Gjertrud er opptatt med å forhindre en invasjon av den norske prinsen Fortinbras. Plaget av Hamlets vedvarende sorg over sin far og hans stadig mer uberegnelige oppførsel, blir to av hans studentvenner – Rosenkrantz og Gyldenstern – sendt for å avdekke årsaken til Hamlets endrede atferd. Hamlet ønsker sine venner varmt velkommen, men oppfatter raskt at de har blitt sendt ut for å spionere på ham. Polonius er Claudius' fremste rådgiver; hans sønn, Laertes, skal tilbake til Frankrike, og datteren Ofelia har Hamlets oppmerksomhet. Hverken Polonius eller Laertes tror at Hamlet har alvorlige hensikter med Ofelia, og begge råder henne til å avstå fra noen romanse. Like etter blir Ofelia urolig av Hamlets merkelige oppførsel og forteller sin far om hvordan Hamlet stormet inn på rommet hennes og stirret, uten å si et ord. Polonius antar at det er «kjærlighetens begeistring» som er årsaken til Hamlets galskap, og han informerer Claudius og Gjertrud. Ofelia blir satt til å spionere på ham av Claudius og Polonius. Når hun leverer tilbake brevene hans og han stille forstår hva som er på gang, skriker han rasende mot henne og insisterer at hun kan gå til et «kvinnehus». Hamlet er ikke overbevist om at Gjenferdet har fortalt ham sannheten, men når en gruppe omreisende skuespillere ankommer Kronborg, får han en idé til en løsning. Han vil sette opp et skuespill hvor han gjenskaper farens død, og avgjøre hvorvidt Claudius er skyldig ved å observere hans reaksjon. Hoffet samles for å se på skuespillet; Hamlet gir løpende kommentarer gjennom hele stykket. Scenens andre viktige hendelse er skuespillernes inntreden. Når mordscenen presenteres, reiser Claudius seg umiddelbart opp og forlater rommet, noe Hamlet anser som bevis nok for at onkelen er skyldig. Claudius, som frykter for sitt liv, forviser Hamlet til England ved et påskudd, nøye overvåket av Rosenkrantz og Gyldenstern, med et brev som instruerer at ihendehaveren skal bli drept. Gjertrud kaller inn Hamlet på teppet for å forlange en forklaring. På vei bort passerer Hamlet en Claudius i bønn, men nøler med å drepe ham, da han mener at man vil bli sendt til himmelen hvis man dør under en bønn. På soverommet til dronningen utspiller det seg en krangel mellom Hamlet og Gjertrud. Polonius, som spionerer bak et veggteppe, gjør en lyd; og Hamlet, som tror det er Claudius, dolker vilt gjennom teppet og dreper Polonius. Gjenferdet kommer til syne og oppfordrer Hamlet til å behandle Gjertrud forsiktig, men minner ham om å drepe Claudius. Gjertrud er ikke i stand til å se eller høre Gjenferdet selv, og tolker Hamlets samtale som nok et bevis på galskap. Før avreisen til England skjuler Hamlet liket av Polonius, før han deretter røper skjulestedet for kongen. I en blanding av sorg og sinne etter Polonius' død, vandrer Ofelia rundt i Helsingør og synger uanstendige sanger. Hennes bror, Laertes, kommer tilbake fra Frankrike på grunn av farens død og søsterens galskap. Ofelia begynner å dele ut urter og blomster. Claudius overbeviser Laertes om at Hamlet har skylden for død og galskap; deretter kommer nyheten om at Hamlet fortsatt er til stede – hans skip ble angrepet av pirater på turen til England, og han har seilt tilbake til Danmark. Raskt klekker Claudius ut en sammensvergelse. Han foreslår en fektekamp mellom Laertes og Hamlet, hvor tuppen av Laertes’ sverd skal være giftig. Som reserveplan planlegger han å tilby Hamlet forgiftet vin dersom fekteplanen mislykkes. Gjertrud avbryter fektekampen for å fortelle at Ofelia har druknet. I neste scene ser vi to gravere diskutere Ofelias tilsynelatende selvmord mens de graver hennes grav. Hamlet kommer med Horatio og spøker med en graver som avdekker hodeskallen av hoffnarren Yorick fra Hamlets barndom. Ofelias gravprosesjon følger, ledet av Laertes. Hamlet erklærer at han alltid har elsket Ofelia, og han og Laertes kommer i klammeri, men de blir atskilt. Tilbake på slottet forteller Hamlet til Horatio hvordan han unnslapp, og at Rosenkrantz og Gyldenstern har blitt sendt til sine endelikt. Hoffmannen Osric avbryter for å invitere Hamlet til å fekte med Laertes. Fektekampen påbegynnes mens Fortinbras' hær nærmer seg Helsingør. Laertes stikker Hamlet med den forgiftede klingen, men blir dødelig såret av det selv. Gjertrud drikker den forgiftede vinen og dør. I sitt siste levende øyeblikk blir Laertes forsonet med Hamlet og avslører Claudius' morderiske sammensvergelse. I sitt eget siste øyeblikk greier Hamlet å drepe Claudius og navngir deretter Fortinbras som sin arving. Når Fortinbras dukker opp, gjenforteller Horatio fortellingen og Fortinbras befaler at Hamlets lik skal bli begravd med ære. == Inspirasjon og kilder == Hamlet-liknende legender går igjen såpass ofte (for eksempel i Italia, Spania, Skandinavia, Bysants og Arabia, samt Orestessagnet) at det sentrale temaet om en «toskete helt» muligens er av et felles indoeuropeisk opphav. Flere urgamle forløpere til Hamlet kan identifiseres. Den første er sagaen om Rolf Krake. Her har den myrdede kongen to sønner (Roar og Helge) som tilbringer mesteparten av historien i forkledning og under falske navn, snarere enn som Hamlet i påtatt galskap. Hendelsesforløpet avviker også fra Shakespeares. Den andre er den romerske legenden om Brutus, bevart i to separate latinske verker. Helten Lucius endrer navn og person til Brutus (navnet Brutus betyr nærmest «fjolset») som spiller rollen som en tosk for å unngå farens og brødrenes skjebne, og omsider dreper kong Tarquinius, som står bak mordene. 1600-tallshistorikeren Tormod Torfæus sammenlignet den islandske helten Amled og den spanske helten prins Ambales (fra sagaen om Ambales) med Shakespeares Hamlet. Han viste til likheter som for eksempel prinsens falske galskap, hans spontane drap av kongens rådgiver på morens soverom, og til slutt drapet på sin fars bror.Flere av de eldre legendene er sammenflettet i Vita Amlethi (Amleds liv) fra 1200-tallet av Saxo Grammaticus, som en del av Gesta Danorum. Teksten, som er på latin, skildrer de klassiske, romerske idealene for dyder og heltedåd, og var lett tilgjengelig på Shakespeares tid. Her fremkommer tydelige paralleller: prinsens falske galskap, hans mors snarlige ekteskap med den nye kongen, prinsen som dreper en skjult spion, og prinsen som erstatter sin egen henrettelse med to tjeneres. Saxos krønike ble oversatt til fransk i 1570 av François de Belleforest, i hans Histoires tragiques. Belleforest forskjønnet Saxos tekst betraktelig, med en tilnærmet dobling av tekstens lengde, og introduserte heltens melankoli. Det finnes ikke noe tydelig bevis for at Shakespeare kjente Saxos versjon. Derimot forekommer visse elementer fra Belleforests versjon i Shakespeares skuespill, selv om disse ikke er i Saxos fortelling. Hvorvidt Shakespeare tok disse fra Belleforest direkte, eller gjennom Ur-Hamlet, forblir uvisst. En kjent teori er at Shakespeares stykke bygger på et tidligere skuespill – kalt Ur-Hamlet – som anses tapt. Det ble muligens skrevet av Thomas Kyd eller kanskje av Shakespeare selv. Ur-Hamlet ble etter denne teorien skrevet før 1589 og var den første versjonen av fortellingen som inkluderte et gjenferd. Denne første versjonen ble oppført i London i 1594, men ingenting er kjent om den, annet enn gjenferdet. Shakespeares teatertrupp Lord Chamberlain's Men kan ha kjøpt dette stykket og fremført den første versjonen i en periode, før Shakespeare bearbeidet den. Teorien om Ur-Hamlet daterer Hamlet mye tidligere enn andre antagelser, og med en mye lengre utviklingsperiode. Den har fått noe støtte, men blir av flere avfeid som spekulasjon.De fleste litteraturvitere forkaster ideen om at Hamlet på noen måte har tilknytning til Shakespeares eneste sønn, Hamnet Shakespeare, som døde 11 år gammel i 1596. Den konvensjonelle oppfatningen er at handlingen i Hamlet ligger altfor nært opp til kjente legende- og sagamotiver, og navnet Hamnet var nokså populært på den tiden. == Tekstversjoner og datering == Man regner med at Hamlet hadde premiere mellom 1599 og 1601, men «enhver datering av Hamlet må være foreløpig» Den tidligste dateringen bygger på stykkets hyppige hentydninger til et annet av Shakespeares stykker: Julius Cæsar, som dateres til midten av 1599. Det seneste tidsanslaget baseres på en registerinnførsel 26. juli 1602 i registeret til Stationers' Company, som vitner om at Hamlet ble «latelie Acted by the Lo: Chamberleyne his servantes». I 1598 gav Francis Meres ut sin bok Palladis Tamia med en oversikt over engelsk litteratur fra Geoffrey Chaucer til daværende tidspunkt, hvor tolv av Shakespeares skuespill er nevnt. Hamlet er ikke blant dem. Med tanke på populariteten til Hamlet, hevder redaktør Bernard Lott i New Swan, at det er «usannsynlig at han [Meres] ville ha oversett ... et slikt betydningsfullt stykke».Uttrykket «little eyases» som brukes i First Folio kan vise til det konkurrerende teaterselskapet Children of the Chapel, hvis popularitet i London tvang Globe-gruppen til å turnere i utkantene og de ulike provinsene. Dette ble kjent som den såkalte «Teaterkrigen», og hentydningen regnes som et argument for å tidfeste stykket til 1601. Tre ulike tekstutgaverTre ulike utgaver av teksten har blitt bevart fra Shakespeares tid, noe som vanskeliggjør arbeidet med å etablere én enkelt autentisk tekstutgave; ettersom hver av dem er ulike i noen henseende. Første quarto (Q1) ble utgitt i 1603 av bokhandlerne Nicholas Ling og John Trundell; denne såkalte «bad first quarto» ble trykket av Valentine Simmes. Q1 inneholder like over halvparten av teksten i den senere, andre quarto. Andre quarto (Q2) ble utgitt i 1604 av Nicholas Ling. Noen eksemplarer er datert til 1605, noe som kan tyde på et nytt opplag; som en konsekvens er Q2 ofte datert «1604/5». Q2 er den lengste tidlige utgaven, selv om den utelater 85 av linjene i F1 (mest sannsynlig for å unngå å fornærme dronningen til Jakob I, Anna av Danmark). First Folio (F1) ble utgitt i 1623 av Edward Blount og William og Isaac Jaggard, som den første utgaven av Shakespeares Samlede verker.Andre folioer og quartoer ble deretter publisert, men disse anses å bygge på de første tre utgavene. Tidlige utgivere av Shakespeares verker, innledet av Nicholas Rowe (1709) og Lewis Theobald (1733), kombinerte materiale fra de to eldste versjonene: Q2 og F1. Hver tekst inneholder materiale som de andre mangler, med mange mindre forskjeller i ordlyden: Snaut 200 linjer er identiske i de to. Utgivere har kombinert dem i et forsøk på å lage en «inklusiv» tekst som gjenspeiler en ideell versjon av Shakespeares original. Theobalds versjon ble standardutgaven i lengre tid, og hans «fulltekstmetode» er fortsatt innflytelsesrik i forhold til dagens forlagspraksis. Nyere forskere er derimot kritiske til denne metoden, og forslår heller å se på «et autentisk Hamlet som et urealiserbart ideal. ... det finnes tekster av dette skuespillet men ingen tekst». Utgaven fra 2006 av Arden Shakespeare med ulike versjoner av Hamlet i separate bind, er muligens det beste beviset på dette skiftende fokus i arbeidet med kritiske utgaver og teksthistorisks forskningstrender.Utgivere av Shakespeares stykker har tradisjonelt delt dem inn i fem akter. Ingen av de tidlige tekstene av Hamlet var derimot satt opp slik, og skuespillets inndeling i akter og scener stammer fra en quarto fra 1676. Nyere tids utgivere følger vanligvis denne tradisjonelle akt-inndelingen, men anser den for å være utilfredsstillende.Q1 ble ikke gjenfunnet før i 1823, og den førte til betydelig interesse og begeistring, og vakte mange spørsmål om forlagspraksis og tolkning. Litteraturvitere påpekte raskt mangler ved Q1-versjonen, og dette bidro til å utvikle tesen om en shakespearsk «bad quarto». Q1 var likevel av stor verdi: den inneholder sceneanvisninger som avslører faktiske scenepraksiser på en annerledes måte enn Q2 og F1; den inneholder en fullstendig scene (normalt merket 4.6) som hverken forekommer i Q2 eller F1; og den er nyttig for sammenligning med senere utgaver. Q1 er betraktelig kortere enn Q2 og F1, og kan være en rekonstruksjon basert på skuespillet slik Shakespeares teatergruppe fremførte det, av en skuespiller som besatt en mindre rolle (mest sannsynlig Marcellus). De lærde strides om hvorvidt utgaven var godkjent av forfatteren eller ikket. En annen teori er at Q1 er en forkortet versjon, spesielt beregnet på turneoppsetninger. Den teorien at Q1 ikke er ufullstendig, men derimot høyst egnet til scenebruk, har ført til minst 28 ulike oppsetninger av Q1 siden 1881. == Språk og stil == Hamlet skilte seg fra det engelske renessanseteaterets konvensjoner på flere måter. For det første var det vanlig - slik det ble anbefalt i Aristoteles' Poetikken - at et drama skulle vektlegge handlingen. I Hamlet vender Shakespeare på dette: det er gjennom monologene, ikke utfra handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker. Til forskjell fra Shakespeares andre stykker (med unntak av Othello), er det ingen tydelige bimotiv i stykket; alle handlingselementene er direkte knyttet til hovedtemaet: Hamlets jakt etter hevn. Handlingen synes full av tilsynelatende ufullstendige og ulogiske element. På et punkt, som i gravlegger-scenen, synes Hamlet bestemt på å ville drepe Claudius: i neste scene, derimot, er han passiv når Claudius dukker opp. Man er uenige om hvorvidt disse vendingene er feiltakelser eller bevisste utdypninger av Hamlets forvirring.Dertil tar Hamlet påfallende lang tid å fremføre. Dette var Shakespeares lengste skuespill, og teksten inneholdt 4 042 linjer, med totalt 29 551 ord, noe som resulterte i en omtrent fire timer lang forestilling, mens konvensjonene i samtiden var et to timers stykke. Hamlet inneholder også et grep som forekommer i flere av Shakespeares stykker: et skuespill i skuespillet, noe som også finnes i Kjært besvær forgjeves og En midtsommernattsdrøm. === Språk === Stykket foregår for det meste ved hoffet, og språket preges av dette. Høfligheten kan være inspiret av Baldassare Castigliones håndbok i etikette fra 1528, The Courtier. Her rådes spesielt kongelige tjenere til å underholde sine herrer med velformede, vittige replikker. Spesielt Osric og Polonius ser ut til å følge denne oppfordringen. Claudius språkføring er full av retoriske virkemidler – det samme er Hamlets og, til tider, Ofelias; mens språket til Horatio, vaktene og gravleggerne er enklere. Claudius' retorikk utfolder seg med anaforer blandet med metaforer, som for å gi et ekko av politiske talene fra antikkens Hellas.Hamlets replikker er en oppvisning av retoriske virkemidler. Han bruker avanserte metaforer, stikomyti, og i åtte (ni på engelsk) minneverdige ord benytter han både anafori og asyndeton: «å dø og sove— / sove og kanskje drømme?». Når anledningen krever det, derimot, er han presis og direkte, som når ha forklarer sin indre følelse for sin mor: «But I have that within which passes show, / These but the trappings and the suits of woe». Tidvis tyr han til ordspill for å uttrykke sine tanker, mens han samtidig skjuler dem. Hans bemerkninger «get thee to a nunnery» («kvinnehus», «nonnekloster») til Ofelia er et eksempel på ondsinnet tvetydighet, siden nunnery i elisabethansk tid var slang for bordell. Hamlets aller første ord i skuespillet er et ordspill; når Claudius omtaler ham som «my cousin Hamlet, and my son», svarer Hamlet: «A little more than kin, and less than kind». Et uvanlig retorisk virkemiddel, hendiadyoin, forekommer flere steder. Eksempler på dette finnes i Ofelias tale ved slutten av «kloster-scenen»: «Th'expectancy and rose of the fair state» og «And I, of ladies most deject and wretched». Hamlets monologer har også fanget de lærdes oppmerksomhet; Hamlet avbryter seg selv, uttrykker enten avsky for eller enighet med seg selv, og forskjønner sine egne ord. Han har vanskeligheter med å uttrykke seg selv direkte, og døyver heller sine sterke følelser ved hjelp av ordspill. Først mot slutten av skuespillet, etter scenen med piratene, klarer Hamlet å fritt formulere sine følelser. == Tema og tolkning gjennom tidene == På 1600-tallet var skuespillet mest bemerket fordi kongens gjenferd opptrer i stykket; og fordi det tematiserer melankoli og galskap. Dette skapte mote, og det ble etterhvert flere gale hoffmenn og -damer på scenen i den jakobittiske og karolinske dramatikken. Hamlet forble populært blant massene, men under restaurasjonen sent på 1600-tallet anså kritikerne at Hamlet var primitivt ettersom det avvek fra den klassiske dramatikkens idealer. Dette synet endret seg drastisk på 1700-tallet, da kritikere så på Hamlet som en helt – en renhjertet og edel ung mann som var plassert i uheldige omstendigheter. Ved midten av 1700-tallet førte den gotiske litteraturen med seg en interesse for psykologi og mystisisme, slik at galskapen og Gjenferdet igjen kom i søkelyset. Ikke før sent på 1700-tallet begynte kritikere og skuespillere å se Hamlet som forvirret og selvmotsigende. Før dette var han enten gal, eller ikke; enten en helt, eller ikke; ikke noen mellomting. Denne utviklingen representerte en grunnleggende endring i litteraturkritikken, som begynte å fokusere mer på rollefigur og mindre på handling. Romantikkens kritikere på 1800-tallet verdsatte Hamlet for stykkets indre, individuelle konflikter da denne reflekterte samtidens sterke vektlegging av menneskets indre strid og indre karakter. Deretter begynte kritikerne å fokusere på Hamlets nøling som en form for karakterbrist heller enn som et handlingsgrep. Fokuset på karakter og indre, psykologiske strid fortsatte inn på 1900-tallet da litteraturforskningen bevegde seg i flere retninger. === Religiøst === Skuespillet ble skrevet i en religiøs brytningstid, i kjølvannet av reformasjonen i England, og er dermed vekslende katolsk (eller fromt middelaldersk) og protestantisk (eller bevisst moderne). Gjenferdet forklarer at han er i skjærsilden, og at han døde uten den siste olje. Sammen med Ofelias begravelse, som er etter katolsk skikk, er dette de mest åpenbare katolske koblinger. Når Hamlet snakker om «the special providence in the fall of a sparrow», representerer han den protestantiske troen om at Guds vilje – Guds vilje kontrollerer selv de minste hendelser. I Q1 lyder første setning i samme avsnitt slik: «There's a predestinate providence in the fall of a sparrow» noe som understreker en kobling til Jean Calvins lære om predestinasjon. Lærde spekulerer i at Hamlet kan ha blitt sensurert, siden «predestinert» bare brukes i denne quartoen. === Filosofisk === Hamlet blir ofte oppfattet som en filosofisk rollefigur, ved at han fremviser tanker som i nyere tid blir beskrevet som relativistiske, eksistensialistiske og skeptiske. Han utviser for eksempel en relativistisk tanke når han sier til Rosenkrantz: «there is nothing either good or bad but thinking makes it so». Tanken om at intet er ekte, men derimot ligger i individers sinn, stammer fra de greske sofistene, som hevdet at siden ingenting kan tolkes uten bruk av sansene – og siden alle individer sanser og tolker ting forskjellig – finnes det ingen absolutt sannhet, bare relativ sannhet. Det klareste eksemplet på eksistensialisme finnes i talen «å være, eller ikke være», hvor Hamlet bruker «å være» for å henspiller til både liv og handling, og «ikke være» til død og fravær av handling. Hamlets overveielse av selvmord i denne scenen, er derimot mindre filosofisk enn religiøs, siden han regner med å leve videre etter døden.Litteraturvitere enes om at Hamlet gjenspeiler den samtidige skeptisismen som rådet under renessansehumanismen. Før Shakespeares tid argumenterte humanister for at mennesket var Guds fremste skapning, skapt i Guds bilde og i stand til å velge sin egen natur, men dette synet ble utfordret, særlig i Michel de Montaignes bok Essais fra 1590. Hamlets ord «For et stykke arbeid mennesket er» gjenspeiler mange av Montaignes tanker, men de lærde strides om hvorvidt Shakespeare tok dette direkte fra Montaigne, eller om de begge fanget opp identiske tankestrømninger i tiden. === Politisk === På starten av 1700-tallet ble politisk satire motarbeidet og dramatikere ble straffet for «krenkende» arbeider. I 1597 ble Ben Jonson fengslet for sin deltakelse i skuespillet The Isle of Dogs. Thomas Middleton ble sperret inne i 1624, og det ble lagt ned forbud mot hans A Game at Chess etter ni forestillinger. Flere litteraturforskere har antydet at Shakespeare med rollefiguren Polonius drev gjøn med den nylig avdøde William Cecil, riksskattmester fra 1572 og den viktigste rådgiver for dronning Elizabeth. Flere besnærende paralleller kan trekkes: Polonius' rolle som eldre statsmann ligner rollen Cecil innehadde; Polonius' råd til Laertes kan være et ekko av Cecils råd til sin sønn Robert; og Polonius' langtekkelige ordflom kan være en satire på Cecils egen. I tillegg gir Polonius' navn i Q1, «Corambis», en gjenklang av det latinske begrepet for «tvehjertet» – noe som kan leses som et satirisk ordspill til Cecils motto Cor unum, via una («Et hjerte, en vei») Ofelias forhold til Hamlet kan bli sammenlignet med Cecils datter Anne Cecils forhold til jarlen av Oxford, Edward de Vere. Disse samme argumentene blir forsåvidt også nevnt for å gi vekt til teorien om at Edward de Vere kan være en mulig forfatter av Shakespeares forfatterskap. Ikke desto mindre slapp Shakespeare unna sensuren, og faktisk fikk Hamlet kongelig trykketillatelse, noe det kongelige våpenskjold på utgaven fra 1604 vitner om. === Psykoanalytisk === Siden psykoanalysen ble introdusert sist på 1800-tallet, har Hamlet vært kilde for en rekke studier innen emnet, blant annet av Sigmund Freud, Ernest Jones og Jacques Lacan, og disse har påvirket oppsetninger i ettertid. I Freuds Drømmetydning (1900), starter hans analyse med forutsetningen om at «skuespillet er bygget opp rundt Hamlet nøling med å fullbyrde hevnoppgaven som er tildelt ham; men dets tekst gir ingen grunn eller motiv for denne nølingen». Etter å ha vurdert ulike litterære teorier, konkluderer Freud med at Hamlet har et «ødipalt begjær for sin mor, og den påfølgende skyldfølelsen forhindrer ham i å myrde mannen [Claudius] som har gjort hva han underbevisst ønsket å gjøre». Konfrontert med sitt undertrykte begjær, innser Hamlet at han «litterært selv ikke er noe bedre enn synderen som han skal straffe». Freud mener at Hamlets tilsynelatende «avsmak for seksualitet» – som kommer frem i hans «nunnery»-samtale med Ofelia – samsvarer med denne tolkningen. John Barrymore introduserte freudianske overtoner i sin banebrytende produksjon fra 1922 i New York, som satte ny rekord med forestillinger 101 kvelder på rad. På 1940-tallet førte psykoanalytikeren Ernest Jones Freuds tanker i pennen, i en rekke essays som endte med boken Hamlet and Oedipus (1949). Flere oppsetninger har etter Jones skildret «skapscenen» hvor Hamlet konfronterer moren i hennes kammer, i lys av Jones' psykoanalytiske tilnærming, og derved i et seksuelt lys. Her blir Hamlet kvalm av sin mors «incestaktige» forhold til Claudius, men han er samtidig redd for å drepe ham, siden dette vil åpne for et nært forhold mellom Hamlet og moren. Ofelias galskap etter farens død kan også sees i et freudiansk perspektiv: som en reaksjon på dødsfallet til hennes ønskede elsker, faren. Hun påvirkes av å miste sin uoppfylte kjærlighet så brått, og hennes sinnstilstand endres derfor brått som følge av dette. I 1937 regisserte Tyrone Guthrie en oppsetning med Laurence Olivier i en Jones-inspirert forestilling på Old Vic.På 1950-tallet ble Jacques Lacans strukturalistiske teorier om Hamlet for første gang presentert ved en rekke seminarer i Paris, og senere utgitt i boken Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet. Lacan hevdet at den menneskelige psyke styres av språkstrukturer og at de lingvistiske strukturene i Hamlet satte fokus på menneskelig begjær. Utgangspunktet hans er Freuds ødipale teorier, i tillegg til sorg, som er skuespillets sentrale tema. I Lacans analyse antar Hamlet ubevisst den psykoanalytiske definisjon av en fallos – grunnet hans nøling – og blir i økende grad distansert fra virkeligheten «ved sorg, fantasering, narsissisme, og psykose», noe som skaper hull (eller mangler) i de virkelige, innbilte og symbolske aspekter av sinnet hans. Lacans teorier påvirket litteraturforskning av Hamlet på grunn av hans alternative visjon av stykket og hans bruk av semantikk for å utforske stykkets psykologiske landskap. === Feministisk === 1900-tallets feministiske litteraturkritikk åpnet for nye tilnærminger til karakterene Gjertrud og Ofelia. Kritikere innen nyhistorisme og kulturell materialisme analyserte skuespillet i dets historiske kontekst, i et forsøk på å sette det sammen i dets opprinnelige kulturelle miljø. De fokuserte på kjønnssystemet i det tidlig moderne England ved å fremheve den kjente treenigheten hushjelp, hustru og enke med den prostituerte, som falt utenfor denne stereotypien. I denne analysen var Hamlets essens hovedpersonens gradvise oppfatning av sin mor som en hore ettersom hun feilet å være trofast mot Gamle Hamlet. Som følge av dette mistet Hamlet sin tro på alle kvinner og behandlet også Ofelia som om hun var en hore og uærlig mot ham. Ofelia kan være ærlig og rettferdig, men det er derimot umulig å knytte disse to trekkene sammen ettersom «rettferdighet» er en ytre egenskap mens «ærlighet» er et indre trekk. Carolyn Heilbruns essay «Hamlet's Mother» (1957) forsvarer skikkelsen Gjertrud ved å hevde at teksten aldri gir antydninger om at Gjertrud visste at Claudius forgiftet Kong Hamlet. Denne analysen har blitt støttet av mange feministiske kritikere. Heilbrun hevdet at menn i århundrer har feiltolket Gjertrud, ved å føye seg til Hamlets syn på henne, snarere enn å følge stykkets faktiske tekst. Det finnes dermed ikke noe belegg for at Gjertrud er en ekteskapsbryter: hun tilpasser seg bare omstendighetene rundt ektemannens død, til beste for kongeriket.Ofelia har også blitt belyst av feministiske kritikere som Elaine Showalter. Ofelia er omgitt av mektige menn: faren, broren og Hamlet. Alle tre forsvinner: Polonius dør, Laertes drar og Hamlet unngår henne. Konvensjonelle teorier peker på at Ofelia blir drevet mot galskapen, når disse mektige mennene ikke lenger foretar beslutninger for henne. Feministiske teoretikere har argumentert at hun blir sinnssyk av skyld ettersom at Hamlets drap på hennes far oppfyller hennes (ubevisste) seksuelle behov for at Hamlet erstatter (dreper) faren slik at Hamlet faktisk og symbolsk kan ta farens plass. Showalter peker også på at Ofelia har blitt symbolet på den urolige og hysteriske kvinnen i moderne kultur. == Fremføringenes historie == Det er bortimot sikkert at Shakespeare skrev Hamlet-rollen for samtidens store skuespiller Richard Burbage. Han var den mest betydelige tragiske skuespilleren i teatergruppen Lord Chamberlain's Men, og hadde god hukommelse for teksten og utstrakt følelsesmessig register. I henhold til antallet opptrykk synes Hamlet å ha vært Shakespeares fjerde mest populære skuespill i hans levetid. Kun Henrik IV Del 1, Richard III og Perikles var mer populære. Shakespeares egne nedtegnelser har ikke bidratt med opplysninger om når hans stykker ble oppført. Det er således lite kunnskap om tidlige oppføringer av stykket. Det er kjent er at mannskapet på skipet «Red Dragon», oppankret utenfor kysten av Sierra Leone, fremførte Hamlet i september 1607; stykket turnerte i Tyskland mindre enn fem år etter at Shakespeare døde; og det ble fremført for kong Jakob I i 1619 og for kong Karl I i 1637. George Hibbard har argumentert for at ettersom samtidslitteraturen har så mange referanser til Hamlet (kun Falstaff er nevnt mer), må stykket ganske sikkert ha blitt fremført med en hyppighet og frekvens som ikke gjenspeiles i de få opptegnelsene fra samtiden som man kjenner i dag.Alle teatre ble stengt under Cromwells regjeringen (Interregnumet), men i selv i denne tiden ble deler av stykket fremført ulovlig, disse fremførelsene ble stundom kalt for «droll», blant annet ett kalt for The Grave-Makers som var basert på Akt 5, scene 1 av stykket. === Restaureringen og 1700-tallet === Skuespillet ble fornyet tidlig i restaurasjonen. Da det eksisterende repertoaret av skuespill fra før borgerkrigen ble delt mellom de to nyskapte patent theatre-selskapene, var Hamlet det eneste av Shakespeares beste som ble forbehold Sir William Davenants teatergruppe Duke's Company. Det ble det første av Shakespeares stykker som ble presentert med flyttbare kulisser i Lincoln's Inn Fields Theatre. Dette nye scenografikonseptet bidro til å fremheve Shakespeares hyppige skifte av scener, noe som igjen forsterket kritikken av hans brudd med det nyklassisistiske prinsippet om stedets enhet. David Garrick ved Drury Lane satte opp en kraftig omarbeidet versjon: «Jeg hadde lovet at jeg ikke ville forlate scenen før jeg hadde reddet det edle skuespillet fra alt søppelet i femte akt. Jeg har brakt det fremover uten graverens triks, Osrick, & fektekampen».Den første kjente oppsetningen i Nord-Amerika er med Lewis Hallam. Jr. i tittelrollen, i American Companys produksjon i Philadelphia i 1759. I 1748 skrev Alexander Sumarokov en russisk versjon som vektla prins Hamlets rolle som motstander av Claudius' tyranni – en tolkning som vedble i østeuropeiske versjoner til inn på 1900-tallet. === 1800-tallet === I perioden ca. 1810 til 1840, ble de mest kjente Shakespeare-oppsetningene i USA utført av turnerende, førsteklasses skuespillere fra London – inkludert George Frederick Cooke, Junius Brutus Booth, Edmund Kean, William Charles Macready og Charles Kemble. Booth valgte å fortsette sin karriere i statene, og ble etterhvert far til landets mest herostratisk berømte skuespiller, John Wilkes Booth (Lincolns morder), og dets mest kjente Hamlet, Edwin Booth. Edwin Booths utførelse av rollen som Hamlet ble beskrevet «som den mørke, gale, drømmende, mystiske helten fra et dikt ... [framfør] med en idealistisk karakter, så fjernt fra det virkelige liv som mulig». Booth spilte i 1864/5 Hamlet i hele 100 kvelder ved Winter Garden Theatre, noe som innledet en langvarig Shakespeare-periode i USA.I Storbritannia satte viktoriatidens kombinerte skuespillere-og-direktører som Kean, Samuel Phelps, Macready, og Henry Irving opp Shakespeare på storslått vis med forseggjorte kulisser og kostymer. Tendensen til kombinasjonen skuespillere-og-direktører var at de fremhevet viktigheten av sin egen rolle, noe som ikke alltid var i samsvar med kritikernes smak.I London var Edmund Kean den første Hamlet til å gå vekk fra den kongelige stas som ble forbundet med rollen. Han byttet til et mer ordinært kostyme, og det sies at han overrasket sitt publikum ved å bekle rollen som en alvorlig og selvgranskende Hamlet. I sterk kontrast til tidligere storslagenhet, var William Poels produksjon av Q1-teksten fra 1881 et tidlig forsøk på å rekonstruere det elisabethanske teaterets nøkternhet; hans eneste bakteppe var noen røde gardiner. Sarah Bernhardt spilte prinsen en populær produksjon i London i 1899. I kontrast til det «feminine» synet på den sentrale rollefiguren som vanligvis fulgte en kvinnelig rollebesetning, beskrev hun selv sin rolle som «mannlig og besluttsom, men uansett tankefull... [han] tenker før han handler, et trekk som antyder stor styrke og stor åndelig kraft».I Frankrike startet Charles Kemble en bølge av entusiasme rundt Shakespeare; og ledende medlemmer av den romantiske bevegelsen som Victor Hugo og Alexandre Dumas så hans opptreden i Hamlet i Paris i 1827. De gav spesielt uttrykk for sin begeistring for Harriet Smithsons Ofelia og hennes galskap. I Tyskland hadde Hamlet blitt så godt kjent ved midten av 1800-tallet at Ferdinand Freiligrath hevdet at «Tyskland er Hamlet». Fra 1850-tallet ble Hamlet endret av den parsiske teatertradisjonen i India til folkeforestillinger, med en rekke tillagte ekstrasanger. === 1900-tallet === Med unntak av noen vestlige teatertroppers besøk på 1800-tallet, ble den første profesjonelle fremførelsen av Hamlet i Japan satt opp av Otojiro Kawakami i hans tilpassede versjon Shimpa («nytt skoleteater») fra 1903. Shoyo Tsubouchi oversatte Hamlet og produserte en forestilling i 1911 som sammenblandet stilene shingeki («nytt drama») og kabuki. Denne hybridsjangeren nådde sin høyde med Fukuda Tsunearis Hamlet i 1955. I 1998 produserte Yukio Ninagawa en anerkjent versjon av Hamlet i den japanske teaterformen Nō, som han tok med til London.Konstantin Stanislavskij og Edward Gordon Craig – to av 1900-tallets mest innflytelsesrike teaterpraktikere – samarbeidet om Moskva kunstnerteaters viktige oppsetning i 1911–12. Craig var opptatt av stilisert abstraksjon, mens Stanislavskij, med sitt «system», utforsket psykologisk motivasjon. Craig formet skuespillet som et symbolistisk monodrama, med utgangspunkt i en drømmeaktig synsvinkel sett utelukkende gjennom Hamlets øyne. Dette kom best til syne gjennom sceneoppsettet i første hoffscene. Produksjonens viktigste trekk er Craigs bruk av store, abstrakte skillevegger som forandret størrelsen og formen på lokalene for hver scene, noe som skulle representere rollefigurenes sinnstilstand eller visualisere dramaturgisk progresjon. Oppsetningen gav teateret verdensvid oppmerksomhet, og satte det «på det kulturelle kartet for Vest-Europa».Hamlet blir ofte fremført med samtidige politiske overtoner. Leopold Jessners produksjon i 1926 ved Berlin Staatstheater fremstilte Claudius' hoff som en parodi av det korrupte og smiskete hoffet til Keiser Vilhelm. I Polen har antallet produksjoner av Hamlet sett ut til å øke i perioder med politisk uro, siden dets politiske temaer (mistanker om lovbrudd, kupp, overvåkning) kan brukes til å belyse samtidige diskusjoner. På samme måte har tsjekkiske regissører brukt stykket i tider med okkupasjon: en produksjon fra 1941 ved Vinohrady teater «vektla, med behørig varsomhet, den hjelpeløse situasjonen til en intellektuell person som forsøker å holde seg opp i ubarmhjertige omgivelser». I Kina har forestillinger av Hamlet ofte politisk betydning: Gu Wuweis Angrepet mot statsmakten fra 1916, en sammenblanding av Hamlet og Macbeth, var et angrep på Yuan Shikais forsøk på å styrte republikken. I 1942 regisserte Jiao Juyin skuespillet i et konfusiansk tempel i Sichuan, hvor regjeringen hadde trukket seg tilbake fra de fremadstormende japanerne. I det umiddelbare kjølvannet av militærmotstanden mot protestene på Den himmelske freds plass, satte Lin Zhaohua i 1990 opp en versjon av Hamlet hvor prinsen var en helt ordinær mann som ble plaget av et tap av mening. I denne produksjonen byttet rolleinnehaverne av Hamlet, Claudius og Polonius roller under flere av forestillingens kritiske øyeblikk, inkludert når Claudius dør. I denne scenen falt skuespilleren som hovedsakelig ble assosiert med Hamlet i bakken.Blant kjente oppsetninger i London og New York finnes Barrymores produksjon fra 1925 ved Haymarket Theatre, som påvirket senere forestillinger av John Gielgud og Laurence Olivier. Oliviers forestilling på Old Vic i 1937 var populær blant publikum, men mindre godt mottatt av kritikere. I 1963 regisserte Olivier åpningsforestillingen ved det nye Royal National Theatre med Peter O'Toole som Hamlet; kritikere observerte likheter mellom O'Tooles karakter Hamlet og John Osbornes helt, Jimmy Porter, fra Look Back in Anger.Hamlet er det mest oppførte av Shakespeares skuespill i New Yorks teaterhistorie, med 64 registrerte produksjoner på Broadway, og et uvisst antall Off Broadway. Nyere New York-oppsetninger av Hamlet inkluderer Ralph Fiennes' versjon i 1995, som gav ham Tony Award for «beste skuespiller». Stephen Langs Hamlet for Roundabout Theatre Company i 1992 høstet positiv kritikk; også Sam Waterstons for New York Shakespeare Festival ved Vivian Beaumont Theatre i 1975 (hvor Lang spilte Bernardo og andre roller) ble godt mottatt. Riverside Shakespeare Company satte opp en uredigert versjon av Hamlets første folio i 1978 ved Columbia University, såkalt Off Broadway, med en spilletid på under tre timer. == Sitater, versjoner og filmatiseringer == Hamlet er et av det engelske språks mest siterte verker, og er ofte å finne på lister over verdens beste litteratur, og har slik på flere måter påvirket de senere århundrers litteratur. Forskeren Laurie Osborne har studert hvordan historien om Hamlets gjenskapes i moderne fortellinger, og har delt disse inn i fire hovedkategorier: nyfortellinger av stykkets intrige, forenklede versjoner for unge lesere, fortellinger som ser handlingen fra en eller flere av de andre karakterenes synsvinkel, og fortellinger som handler om oppsetningen av stykket.Henry Fieldings roman Tom Jones, utgitt i 1749, beskriver et besøk til Hamlet av romanens figurer Tom Jones og herr Partridge, med likhetstrekk til et «skuespill i skuespillet». Goethes dannelsesroman Wilhelm Meisters læreår, skrevet mellom 1776 og 1796, handler ikke bare om en oppsetning av Hamlet, men trekker også paralleller mellom Gjenferdet og Wilhelm Meisters døde far. På begynnelsen av 1850-tallet, i Pierre, fokuserer Herman Melville på en Hamlet-liknende rollefigurs langvarige utvikling som forfatter. Ti år senere gir Dickens ut Store forventninger, som inneholder mange Hamlet-liknende handlingstrekk: den drives av hevnmotiverte handlinger, skilter med gjenferdliknende rollefigurer (Abel Magwich og Miss Havisham), og fokuserer på heltens skyld. Akademikeren Alexander Welsh legger til at Store forventninger er en «selvbiografisk roman» og foregriper en psykoanalytiske lesning av Hamlet i seg selv. På samme tid ble George Eliots Møllen ved Floss utgitt; her opptrer Maggie Tulliver, en karakter «som eksplisitt sammenlignes med Hamlet», om enn «med et rykte for tilregnelighet».På 1920-tallet jobbet James Joyce med «en mer livlig versjon» av Hamlet i romanen Ulysses – blottet for tvangstanker og hevn – selv om dens hovedparalleller trekkes til Homers Odysseen. På 1990-tallet ble to kvinnelige romanforfattere tydelig influert av Hamlet; I Angela Carters Kloke barn blir Å være eller ikke være omarbeidet til en sang og dansenummer, og i Iris Murdochs Den sorte prins blir ødipale temaer og mord flettet sammen med en kjærlighetsaffære mellom den Hamlet-besatte forfatteren Bradley Pearson og datteren til hans rival.Hamlet har blitt refortolket som en historie om korrupsjon av den vesttyske regissøren Helmut Käutner i Der Rest ist Schweigen («Resten er stillhet») og av den japanske regissøren Akira Kurosawa i Warui Yatsu Hodo Yoku Nemuru (The Bad Sleep Well). I Claude Chabrols Ophélia (Frankrike, 1962) ser hovedrollefiguren, Yvan, på Oliviers Hamlet og overbeviser seg selv – feilaktig og med tragiske resultater – om at han er i Hamlets situasjon.Tom Stoppards skuespill, Guildenstern og Rosencrantz er døde (som ble filmet i 1990), skisserer hendelsene rundt Hamlet fra perspektivet til Hamlets to studiekamerater, og omgjør det til en tragedie hvor to mindre rollefigurer må dø for å fullføre sin rolle i et drama de ikke selv forstår. En parodi av Hamlet kalt Rosenkrantz og Gyldenstern hadde blitt skrevet av W. S. Gilbert i 1874. I 1977 skrev den østtyske skuespillforfatteren Heiner Müller dramaet Die Hamletmaschine (Hamletmachine), en postmodernistisk, tettpakket versjon av Hamlet; denne tilpasningen ble siden innlemmet i hans oversettelse av Shakespeares skuespill i hans produksjon Hamlet/Maschine fra 1989/1990. === Film og tv === Den første filmatiseringen av Hamlet var Sarah Bernhardts fem minutter lange film om fektescenen, fra 1900. Det var en enkel «lydfilm»; musikk og tale ble spilt inn på grammofonplater, som ble avspilt samtidig med filmen. Stumfilmversjoner ble laget i 1907, 1908, 1910, 1913 og 1917. I 1920 spilte Asta Nielsen rollen som en kvinnelig Hamlet som går gjennom livet forkledd som en mann. Laurence Oliviers film noir Hamlet fra 1948 vant Oscar-priser for beste film og beste hovedrolle. Hans tolkning la fokus på stykkets ødipale overtoner, i en slik grad at den 28-årige Eileen Herlie ble satt til å spille Hamlets mor, mens han selv, i en alder av 41, tok rollen som Hamlet.Gamlet (russisk: Гамлет) er en filmtolkning fra 1964 på russisk, basert på en oversettelse av Boris Pasternak og regissert av Grigorij Kozintsev, med partitur av Dmitrij Sjostakovitsj. Innokenti Smoktunovskij fikk spille Hamlet, en rolle som skaffet ham lovord fra Laurence Olivier. Shakespeare-ekspertene John Gielgud og Kenneth Branagh anser dette verket som den komplette gjengivelsen av Shakespeares tragiske fortelling.John Gielgud brukte Richard Burton i hovedrollen ved Lunt-Fontanne Theatre i 1964–5, og en filmatisert direkteopptreden ble produsert i ELECTRONOVISION. Tony Richardson brukte Nicol Williamson som Hamlet og Marianne Faithfull som Ofelia i sin versjon fra 1969. Franco Zeffirellis Shakespeare-filmer har blitt beskrevet som «sensuelle snarere enn intellektuelle»: hans mål var å gjøre Shakespeare «enda mer populær». Mot slutten satte han Mel Gibson – på den tiden kjent for filmene Mad Max og Dødelig våpen – i tittelrollen i sin versjon fra 1990, og Glenn Close – da kjent som den psykotiske andre kvinnen i Farlig begjær – som Gjertrud.I motsetning til Zeffirellis sterkt forkortede versjon av Hamlet, inneholdt Kenneth Branaghs versjon fra 1996, som han selv adapterte, regisserte og spilte i, hvert eneste ord fra Shakespeares skuespill, og kombinerte materialet fra de to tekstversjonene F1 og Q2. Branaghs Hamlet varer i omtrent fire timer. Branagh benyttet kostymer og innredning tilpasset 1800-tallet; og Blenheim Palace, som ble bygget sent på 1700-tallet, ble benyttet som Kronborg Slott. Filmen er episk oppbygget og bruker hyppige tilbakeblikk for å rette fokus mot stykkets mindre åpenbare elementer: Hamlets seksuelle forhold til Kate Winslets Ofelia, for eksempel, eller hans barndomsforelskelse i Yorick (spilt av Ken Dodd).I 2000 ble handlingen i Michael Almereydas Hamlet satt til samtidens Manhattan, med den daværende filmstudenten Ethan Hawke i rollen som Hamlet. Claudius ble adm. dir. i «Denmark Corporation», etter å ha tatt over selskapet ved å drepe sin bror.Den mestselgende versjonen av Hamlet til dags dato er Disneys Oscar-vinnende animasjonsfilm Løvenes konge, som bruker elementer fra Shakespeares plot i en flokk afrikanske løver. == I Norge == Hamlet var det første av Shakespeares skuespill som ble oversatt til et nordisk språk, og i Norge ble stykket tilgjengelig med Johannes Boyes prosa-versjon Hamlet, Prins af Dannemark anonymt i 1777. Peter Foersom oversatte stykket i vers-form i 1807.Den første utgivelsen i Norge var på Nordisk forlag i 1901, i Niels Møllers oversettelse. Ivar Aasen oversatte deler av stykket til landsmål, men den første komplette norske oversettelsen kom først i 1912 på Aschehoug. Rolf Hiorth Schøyens oversettelse utkom på Somes forlag i 1923, i første av i alt åtte bind med Dramatiske verker. Henrik Rytters oversettelse fra 1933, som bind 8 i Samlagets 10-bindsutgave, var den første nynorskutgaven. André Bjerkes oversettelse fra 1959 ble brukt på Nationaltheatret allerede samme år, og var i flere år den mest brukte utgaven, revidert av Håvard Rem til en oppsetning ved Rogaland teater i 1986. Hartvig Kirans oversettelse til nynorsk utkom i 1967. Øyvind Bergs oversettelse utkom i 1998 og har blitt den foretrukne sceneutgaven. En oversettelse ved professor Kristian Smidt utkom i 2007. Edvard Hoem lagde en nynorsk oversettelse i 2013. André Bjerke kom i løpet av sitt oversetterarbeid over en feil som løp som en rød tråd gjennom en rekke utgaver. Da Hamlet gjennomskuer sine falske venner, Rosenkrantz og Gyldenstern, kaller han dem adders fang'd (= «giftslanger med hoggtenner»). Men Schlegel (1767-1845) oversatte i sin tyske utgave adders fang'd med «fangne slanger», uten å sjekke at fang betyr «hoggtann», ikke «fange». Denne feilen ble gjentatt av Edvard Christian Lembcke i hans danske Hamlet fra 1864, og Bjerke oppdaget at Rolf Hiorth-Schøyen hadde skrevet rett av etter Lembcke i setningen «mine gamle skolekamerater, paa hvem jeg stoler som paa fangne slanger», når det skulle vært «som paa giftslanger».Flere kjente norske skuespillere har spilt rollen som Hamlet, blant dem Bjørn Sundquist på Det norske teatret i 1987, Aksel Hennie ved Oslo Nye Teater i 2006, Torbjørn Eriksen ved Rogaland Teater i 2014 og Espen Klouman Høiner ved Trøndelag Teater i 2015. == Se også == Engelsk renessanseteater Engelsk litteratur == Referanser == Alle henvisninger til Hamlet, hvis ikke annet er oppgitt, er hentet fra Arden Shakespeare Q2 (Thompson and Taylor, 2006a). I deres referansesystem betyr 3.1.55 akt 3, scene 1, linje 55. Henvisninger til First Quarto og First Folio er merket Hamlet Q1 og Hamlet F1, respektivt, og er hentet fra Arden Shakespeare "Hamlet: the texts of 1603 and 1623" (Thompson and Taylor, 2006b). Deres referansesystem for Q1 har ikke noen brudd mellom akter, så 7.115 betyr scene 7, linje 115. == Litteratur == Alexander, Peter. 1964. Alexander's Introductions to Shakespeare. London: Collins. Banham, Martin, red. 1998. The Cambridge Guide to Theatre. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521434378. Bate, Jonathan og Rasmussen, Eric, red. 2007. Complete Works. By William Shakespeare. The RSC Shakespeare. New York: Modern Library. ISBN 0679642951. Baskerville, Charles Read. red. 1934. Elizabethan and Stuart Plays. New York: Henry Holt and Company. Benedetti, Jean. 1999. Stanislavski: His Life and Art. Revised edition. Original edition published in 1988. London: Methuen. ISBN 0413525201. Blits, Jan H. 2001. «Introduction». I: Deadly Thought: "Hamlet" and the Human Soul: 3–22. Langham, MD: Lexington Books. ISBN 0739102141. Bloom, Harold. 2001. Shakespeare: The Invention of the Human. Open Market utg. Harlow, Essex: Longman. ISBN 157322751X. Bloom, Harold. 2003. Hamlet: Poem Unlimited. Edinburgh: Cannongate. ISBN 1841954616. Britton, Celia. 1995. «Structuralist and poststructuralist psychoanalytic and Marxist theories». I: Cambridge History of Literary Criticism: From Formalism to Poststructuralism (Vol 8). Redigert av Raman Seldon. Cambridge: Cambridge University Press 1995. ISBN 978-0521300131. Brode, Douglas. 2001. Shakespeare in the Movies: From the Silent Era to Today. New York: Berkley Boulevard Books. ISBN 0425181766. Brown, John Russell. 2006. Hamlet: A Guide to the Text and its Theatrical Life. Shakespeare Handbooks ser. Basingstoke, Hampshire og New York: Palgrave Macmillan. ISBN 1403920923. Burian, Jarka. 1993. «Hamlet in Postwar Czech Theatre». I: Foreign Shakespeare: Contemporary Performance. Redigert av Dennis Kennedy. Ny utgave. Cambridge: Cambridge University Press, 2004. ISBN 0521617081. Burnett, Mark Thornton. 2000. « 'To Hear and See the Matter': Communicating Technology in Michael Almereyda's Hamlet (2000)». Cinema Journal 42.3: 48–69. Carincross, Andrew S. 1936. The Problem of Hamlet: A Solution. Oppdatert utg. Norwood, PA.: Norwood Editions, 1975. ISBN 0883051303. Cartmell, Deborah. 2000. «Franco Zeffirelli and Shakespeare». I: Jackson (2000, 212–221). Chambers, Edmund Kerchever. 1923. The Elizabethan Stage. 4 bind. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0198115113. Chambers, Edmund Kerchever. 1930. William Shakespeare: A Study of Facts and Problems. Oxford: Clarendon Press, 1988. ISBN 0198117744. Crowl, Samuel. 2000. "Flamboyant Realist: Kenneth Branagh". I: Jackson (2000, 222–240). Crystal, David, og Crystal, Ben. 2005. The Shakespeare Miscellany. New York: Penguin. ISBN 0140515550. Davies, Anthony. 2000. «The Shakespeare films of Laurence Olivier». I: Jackson (2000, 163–182). Dawson, Anthony B. 1995. Hamlet. Shakespeare in Performance ser. Ny utg. Manchester: Manchester University Press, 1997. ISBN 0719046254. Dawson, Anthony B. 2002. «International Shakespeare». In Wells and Stanton (2002, 174–193). Edwards, Phillip, red. 1985. Hamlet, Prince of Denmark. New Cambridge Shakespeare ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521293669. Eliot, T. S. 1920. "Hamlet and his Problems". In The Sacred Wood: Essays in Poetry and Criticism. London: Faber & Gwyer. ISBN 0416374107. Foakes, R. A. 1993. Hamlet versus Lear: Cultural Politics and Shakespeare's Art. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521607051. French, George Russell. 1869. Shakspeareana Geologica. London: Macmillan. Reprinted New York: AMS, 1975. ISBN 0404025757. Freud, Sigmund. 1900. The Interpretation of Dreams. Oversatt av James Strachey, redigert av Angela Richards. The Penguin Freud Library, bind 4. London: Penguin, 1991. ISBN 0140137947. Gay, Penny. 2002. «Women and Shakespearean Performance». I: Wells and Stanton (2002, 155–173). Gillies, John, Ryuta Minami, Ruru Li, og Trivedi, Poonam. 2002. «Shakespeare on the Stages of Asia». I: Wells and Stanton (2002, 259–283). Greenblatt, Stephen. 2004a. Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare. New York: W.W. Norton & Co. ISBN 0393050572. Greenblatt, Stephen. 2004b. «The Death of Hamnet and the Making of Hamlet». N.Y. Review of Books 51.16 (21. oktober 2004). Greg, Walter Wilson. 1955. The Shakespeare First Folio, its Bibliographical and Textual History. Oxford: Clarendon Press. ISBN 115185459X. Guntner, J. Lawrence. 2000. «Hamlet, Macbeth and King Lear on film». I: Jackson (2000, 117–134). Halliday, F. E. 1964. A Shakespeare Companion 1564–1964. Shakespeare Library ser. Baltimore, Penguin, 1969. ISBN 0140530118. Hattaway, Michael. 1982. Elizabethan Popular Theatre: Plays in Performance. Theatre Production ser. London og Boston: Routledge and Kegan Paul. ISBN 0710090528. Hattaway, Michael. 1987. Hamlet. The Critics Debate ser. Basingstoke, Hampshire: Macmillan. ISBN 0333385241. Hibbard, G. R., red. 1987. Hamlet. Oxford World's Classics ser. Oxford. ISBN 0192834169. Holland, Peter. 2002. «Touring Shakespeare». I: Wells and Stanton (2002, 194–211). Holland, Peter. 2007. «Shakespeare Abbreviated». I: Shaughnessy (2007, 26–45). Hortmann, Wilhelm. 2002. «Shakespeare on the Political Stage in the Twentieth Century». I: Wells and Stanton (2002, 212–229). Howard, Jean E. 2003. «Feminist Criticism». I: Shakespeare: An Oxford Guide: 411–423. Redigert av Stanley Wells og Lena Orlin. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0199245223. Howard, Tony. 2000. «Shakespeare's Cinematic Offshoots». I: Jackson (2000, 303–323). Hoy, Cyrus, red. 1992. Hamlet. Norton Critical Edition ser. 2. utg. New York: Norton. ISBN 9780393956634. Hurstfield, Joel, og Sutherland, James. 1964. Shakespeare's World. New York: St. Martin's Press. Innes, Christopher. 1983. Edward Gordon Craig. Directors in Perspective ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521273838. Irace, Kathleen O. 1998. The First Quarto of Hamlet. New Cambridge Shakespeare ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521653908. Jackson, MacDonald P. 1986. «The Transmission of Shakespeare's Text». I: The Cambridge Companion to Shakespeare Studies Ed. Stanley Wells. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521318416. 163–185. Jackson, MacDonald P. 1991. «Editions and Textual Studies Reviewed». I: Shakespeare Survey 43, The Tempest and After: 255–270. Redigert av Stanley Wells. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521395291. Jackson, Russell, red. 2000. The Cambridge Companion to Shakespeare on Film. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521639751. Jenkins, Harold. 1955. «The Relation Between the Second Quarto and the Folio Text of Hamlet». Studies in Bibliography 7: 69–83. Jenkins, Harold, red. 1982. Hamlet. The Arden Shakespeare, second ser. London: Methuen. ISBN 1903436672. Jones, Gwilym. 2007. Thomas Middleton at the Globe. London: Globe Theatre education resource centre. Besøkt 30. desember 2007. Kermode, Frank. 2000. Shakespeare's Language. London: Penguin. ISBN 0-14-028592-X. Keyishian, Harry. 2000. «Shakespeare and Movie Genre: The Case of Hamlet». I: Jackson (2000, 72–84). Kirsch, A. C. 1968. «A Caroline Commentary on the Drama». Modern Philology 66: 256–261. Knowles, Ronald. 1999. «Hamlet and Counter-Humanism» Renaissance Quarterly 52.4: 1046–1069. Lacan, Jacques. 1959. «Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet». I: Literature and Psychoanalysis: The Question of Reading Otherwise. Redigert av Shoshana Felman. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1982. Opprinnelig utgitt som en dobbeltutgave av Yale French Studies, nos. 55/56 (1977). ISBN 080182754X. Lennard, John. 2007. William Shakespeare: Hamlet. Literature Insights ser. Humanities-Ebooks, 2007. ISBN 184760028X. Lott, Bernard, red. 1970. Hamlet. New Swan Shakespeare Advanced ser. New ed. London: Longman. ISBN 0582527422. MacCary, W. Thomas. 1998. "Hamlet": A Guide to the Play. Greenwood Guides to Shakespeare ser. Westport, CT: Greenwood Press. ISBN 0313300828. Marsden, Jean I. 2002. «Improving Shakespeare: from the Restoration to Garrick». I: Wells og Stanton (2002, 21–36). Matheson, Mark. 1995. «Hamlet and 'A Matter Tender and Dangerous'». Shakespeare Quarterly 46.4: 383–397. Matus, Irvin Leigh. 1994. Shakespeare, in Fact. Ny utg. New York: Continuum International Publishing, 1999. ISBN 0826409288. Moody, Jane. 2002. «Romantic Shakespeare». I: Wells og Stanton (2002, 37–57). Morrison, Michael A. 2002. "Shakespeare in North America". I: Wells og Stanton (2002, 230–258). Novy, Marianne. 1994. Engaging with Shakespeare: Responses of George Eliot and Other Women Novelists. (Athens, Georgia) i Thompson og Taylor (2006a, 127). O'Connor, Marion. 2002. «Reconstructive Shakespeare: Reproducing Elizabethan and Jacobean Stages». I: Wells og Stanton (2002, 76–97). Osborne, Laurie. 2007. «Narration and Staging in Hamlet and its afternovels». I: Shaughnessy (2007, 114–133). Oxford English Dictionary (andre utgave) på CD-ROM versjon 3.1. 2004. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-861016-8. Ogburn, Charlton. 1984. The Mystery of William Shakespeare. New York: Dodd, Mead & Company. ISBN 0396084419. Ogburn, Charlton. 1988. The Mystery of William Shakespeare. London: Cardinal. ISBN 0747402558. Pennington, Michael. 1996. "Hamlet": A User's Guide. London: Nick Hern. ISBN 185459284X. Pitcher, John, og Woudhuysen, Henry. 1969. Shakespeare Companion, 1564–1964. London: Penguin. ISBN 0140530118. Quillian, William H. 1983. Hamlet and the New Poetic: James Joyce and T. S. Eliot. Ann Arbor, MI:UMI Research Press. Rosenberg, Marvin. 1992. The Masks of Hamlet. London: Associated University Presses. ISBN 0874134803. Rowse, Alfred Leslie. 1963. William Shakespeare: A Biography. New York: Harper & Row. Opptrykk. New York: Barnes & Noble Books, 1995. ISBN 1566198046. Saxo, og Hansen, William. 1983. Saxo Grammaticus & the Life of Hamlet. Lincoln: University of Nebraska Press. ISBN 0803223188. Schoch, Richard W. 2002. «Pictorial Shakespeare». I: Wells og Stanton (2002, 58–75). Shapiro, James. 2005. 1599: A Year in the Life of William Shakespeare. London: Faber, 2006. ISBN 0571214819. Shaughnessy, Robert. 2007. The Cambridge Companion to Shakespeare and Popular Culture. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 9780521605809. Shaw, George Bernard. 1961. Shaw on Shakespeare. Redigert av Edwin Wilson. New York: Applause. ISBN 1557835616. Showalter, Elaine. 1985. «Representing Ophelia: Women, Madness, and the Responsibilities of Feminist Criticism». I: Shakespeare and the Question of Theory: 77–94. Redigert av Patricia Parker og Geoffrey Hartman. New York and London: Methuen. ISBN 0416369308. Smallwood, Robert. 2002. «Twentieth-century Performance: The Stratford and London Companies». I: Wells og Stanton (2002, 98–117). Spencer, T. J. B., red. 1980. Hamlet. New Penguin Shakespeare ser. London: Penguin. ISBN 0140707344. Starks, Lisa S. 1999. «The Displaced Body of Desire: Sexuality in Kenneth Branagh's Hamlet». I: Shakespeare and Appropriation: 160–178. Redigert av Christy Desmet and Robert Sawyer. Accents on Shakespeare ser. London: Routledge. ISBN 0415207258. Taxidou, Olga. 1998. The Mask: A Periodical Performance by Edward Gordon Craig. Contemporary Theatre Studies ser. Bind 30. Amsterdam: Harwood Academic Publishers. ISBN 9057550466. Taylor, Gary. 1989. Reinventing Shakespeare: A Cultural History from the Restoration to the Present. London: Hogarth Press. ISBN 0701208880. Taylor, Gary. 2002. «Shakespeare Plays on Renaissance Stages». I: Wells og Stanton (2002, 1–20). Teraoka, Arlene Akiko. 1985. The Silence of Entropy or Universal Discourse : the Postmodernist Poetics of Heiner Müller. New York: Peter Lang. ISBN 0820401900. Thompson, Ann. 2001. «Shakespeare and sexuality». I: Catherine M S Alexander og Stanley Wells Shakespeare and Sexuality: 1–13. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521804752. Thompson, Ann og Taylor, Neil. red. 1996. William Shakespeare, "Hamlet". Plymouth, UK: Northcote House. ISBN 0746307659. Thompson, Ann og Taylor, Neil, red. 2006a. Hamlet. The Arden Shakespeare, tredje ser. Bind en. London: Arden. ISBN 1904271332. Thompson, Ann og Taylor, Neil, red. 2006b. Hamlet: The Texts of 1603 and 1623. The Arden Shakespeare, tredje ser. Bind to. London: Arden. ISBN 1904271804. Thomson, Peter. 1983. Shakespeare's Theatre. Theatre Production ser. London and Boston: Routledge og Kegan Paul. ISBN 0710094809. Uglow, Jenny. 1977. Hogarth: A Life and a World. Ny utg. London: Faber and Faber, 2002. ISBN 0571193765. Vickers, Brian, red. 1974a. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind en (1623–1692). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134048. Vickers, Brian, red. 1974b. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind fire (1753–1765). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134072. Vickers, Brian, red. 1974c. Shakespeare: The Critical Heritage. Bind fem (1765–1774). New ed. London: Routledge, 1995. ISBN 0415134080. Vogler, Christopher. 1992. The Writer's Journey: Mythic Structure for Storytellers and Screenwriters. Revidert opptrykk. London: Pan Books, 1999. ISBN 0330375911. Ward, David. 1992. «The King and 'Hamlet'». Shakespeare Quarterly 43.3: 280–302. Weimann, Robert. 1985. «Mimesis in Hamlet». I: Shakespeare and the Question of Theory: 275–291. Redigert av Patricia Parker and Geoffrey Hartman. New York and London: Methuen. ISBN 0416369308. Wells, Stanley, og Stanton, Sarah, red. 2002. The Cambridge Companion to Shakespeare on Stage. Cambridge Companions to Literature ser. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 052179711X. Wilson, John Dover. 1932. The Essential Shakespeare: A Biographical Adventure. Cambridge: Cambridge University Press. Wilson, John Dover. 1934. The Manuscript of Shakespeare's "Hamlet" and the Problems of its Transmission: An Essay in Critical Bibliography. 2 bind. Cambridge: The University Press. Wilson, John Dover. 1935. What Happens in Hamlet. Cambridge: Cambridge University Press, 1959. ISBN 0521068355. Wells, Stanley, og Taylor, Gary, red. 1988. The Complete Works. Av William Shakespeare. The Oxford Shakespeare. Komprimert ed. Oxford: Clarendon Press; New York: Oxford University Press. ISBN 0198711905. Welsh, Alexander. 2001. Hamlet in his Modern Guises (New Jersey: Princeton) i Thompson og Taylor (2006a, 125). Winstanley, Lilian. 1921. Hamlet and the Scottish succession, Being an Examination of the Relations of the Play of Hamlet to the Scottish Succession and the Essex Conspiracy. London: Cambridge University Press. Reprinted Philadelphia: R. West, 1977. ISBN 084922912X. Wofford, Susanne L. 1994. «A Critical History of Hamlet». I: Hamlet: Complete, Authoritative Text with Biographical and Historical Contexts, Critical History, and Essays from Five Contemporary Critical Perspectives: 181–207. Boston: Bedford Books of St. Martins Press. ISBN 0312089864. == Eksterne lenker == HyperHamlet – forskningsprosjekt ved University of Basel (engelsk) Finnes det en virkelig Hamlet? – Om Laurence Oliviers Hamlet-film fra 1948. (norsk)

Ur-Hamlet er det vanlige navnet på et hypotetisk skuespill som kan ha eksistert før 1589, et tiår før den tidligst kjente versjonen av Shakespeares skuespill Hamlet. Stykket er ikke kjent i vår tid,

https://no.wikipedia.org/wiki/Ars_antiqua

2023-02-04

Ars antiqua

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Latinske ord og uttrykk', 'Kategori:Middelaldermusikk']

Ars antiqua (lat. gammel kunst), også kalt ars veterum eller ars vetus, betegner europeisk musikk i senmiddelalderen mellom ca. 1170 og 1310 og dekker den polyfone Notre-Dame-skolen og de etterfølgende år med motettens tidlige utvikling. Begrepet brukes vanligvis bare om kirkemusikk og utelukker da trobadorenes og trouvèrenes enstemmige sang. Ars antiqua brukes som motstykke til ars nova (ny kunst) i perioden mellom ca. 1310 og 1375. Nesten alle ars antiqua-komponistene er anonyme. Fra Notre Dame skolen kjenner man Léonin (ca. 1135 – 1201) og Pérotin (ca. 1180 – 1220), og i den påfølgende perioden motettekomponisten Petrus de Cruce. Musikkteoretisk er ars antiqua-perioden viktig fordi det var nå man blant annet utviklet rytmebegrepet, og begynte å notere rytme ved å gi notene former som tilsvarte notens rytmiske verdi. Eksempler på ars antiqua-komponister

Ars antiqua (lat. gammel kunst), også kalt ars veterum eller ars vetus, betegner europeisk musikk i senmiddelalderen mellom ca. 1170 og 1310 og dekker den polyfone Notre-Dame-skolen og de etterfølgende år med motettens tidlige utvikling. Begrepet brukes vanligvis bare om kirkemusikk og utelukker da trobadorenes og trouvèrenes enstemmige sang. Ars antiqua brukes som motstykke til ars nova (ny kunst) i perioden mellom ca. 1310 og 1375. Nesten alle ars antiqua-komponistene er anonyme. Fra Notre Dame skolen kjenner man Léonin (ca. 1135 – 1201) og Pérotin (ca. 1180 – 1220), og i den påfølgende perioden motettekomponisten Petrus de Cruce. Musikkteoretisk er ars antiqua-perioden viktig fordi det var nå man blant annet utviklet rytmebegrepet, og begynte å notere rytme ved å gi notene former som tilsvarte notens rytmiske verdi. Eksempler på ars antiqua-komponister

Ars antiqua (lat. gammel kunst), også kalt ars veterum eller ars vetus, betegner europeisk musikk i senmiddelalderen mellom ca.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6006

2023-02-04

Fylkesvei 6006

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Rauma']

Fylkesveg 6006 går mellom Ottestad og Frisvollkrysset (Eidsbygda) i Rauma kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv182.

Fylkesveg 6006 går mellom Ottestad og Frisvollkrysset (Eidsbygda) i Rauma kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv182. == Kommuner og knutepunkter == RaumaRødvenvegen == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6006 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6006 går mellom Ottestad og Frisvollkrysset (Eidsbygda) i Rauma kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dvergen_og_isfuglen

2023-02-04

Dvergen og isfuglen

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – skriftlig verk', 'Kategori:Bøker fra 1986', 'Kategori:Norske romaner']

Dvergen og isfuglen er debutromanen til forfatteren Roar Sørensen, utgitt i 1986. Romanen handler om to unge kunstnere som flytter til et nedlagt småbruk for å male. Hovedpersonens møte med fortiden – det er hans barndomshjem han vender tilbake til – får katastrofale følger for kvinnen, Tordis. Det som gjør denne boka så besettende er at forfatteren har valgt å skildre den sinnssyke mannen innenfra. Dette gir boka en nerve, en underliggende spenning som er sjelden kost i dagens litteratur.

Dvergen og isfuglen er debutromanen til forfatteren Roar Sørensen, utgitt i 1986. Romanen handler om to unge kunstnere som flytter til et nedlagt småbruk for å male. Hovedpersonens møte med fortiden – det er hans barndomshjem han vender tilbake til – får katastrofale følger for kvinnen, Tordis. Det som gjør denne boka så besettende er at forfatteren har valgt å skildre den sinnssyke mannen innenfra. Dette gir boka en nerve, en underliggende spenning som er sjelden kost i dagens litteratur.

Dvergen og isfuglen er debutromanen til forfatteren Roar Sørensen, utgitt i 1986.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6022

2023-02-04

Fylkesvei 6022

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Molde']

Fylkesveg 6022 går mellom Turhus og Ljørvoll i Molde kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 196.

Fylkesveg 6022 går mellom Turhus og Ljørvoll i Molde kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 196. == Kommuner og knutepunkter == MoldeLjørvollvegen == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6022 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6022 går mellom Turhus og Ljørvoll i Molde kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Oceania_Football_Confederation

2023-02-04

Oceania Football Confederation

['Kategori:1966 i Oseania', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1966', 'Kategori:FIFA', 'Kategori:Fotballforbund', 'Kategori:Internasjonale idrettsforbund', 'Kategori:Sport i Oseania']

Oceania Football Confederation (OFC) er Oseanias konføderasjon av nasjonale fotballforbund. OFC er tilknyttet FIFA som en av seks overnasjonale fotballkonføderasjoner som hver representerer sin verdensdel. De andre er UEFA (Europa), CAF (Afrika), AFC (Asia), CONCACAF (Nord- og Mellom-Amerika) og CONMEBOL (Sør-Amerika). OFC er den nest minste av disse organisasjonene, og teller bare 17 medlemmer, derav bare 11 er fullverdige medlemmer.

Oceania Football Confederation (OFC) er Oseanias konføderasjon av nasjonale fotballforbund. OFC er tilknyttet FIFA som en av seks overnasjonale fotballkonføderasjoner som hver representerer sin verdensdel. De andre er UEFA (Europa), CAF (Afrika), AFC (Asia), CONCACAF (Nord- og Mellom-Amerika) og CONMEBOL (Sør-Amerika). OFC er den nest minste av disse organisasjonene, og teller bare 17 medlemmer, derav bare 11 er fullverdige medlemmer. == Medlemmer == Medlemslandene er identiske for menn og kvinner, noe som ellers bare foregår i CONMEBOL: De assosierte medlemmene er: Kiribati Mikronesiaføderasjonen Niue Nord-Marianene Palau TuvaluTaiwan var medlem fra 1975 til 1989, mens Israel konkurrerte i Oseania mellom 1985 og 1989. Begge landene spilte kvalifisering for VM i Fotball i 1986, mens Israel spilte i 1990. Ettersom Oseaniamesterskapet for menn ikke ble arrangert mellom 1980 og 1996, var ingen av de to landene med i det mesterskapet. For kvinner hadde ikke Israel et kvinnelandslag i perioden de var assosiert med OFC, og var derfor aldri med i Oseaniamesterskapet. Det hadde imidlertid Taiwan, og de vant begge de to mesterskapene de stilte opp i. De ble dermed det andre laget, etter New Zealand, som vant to forskjellige kontinentalmesterskap. Siden det har også Australia fått til dette, etter at de vant Asiamesterskapet i 2010. Av selvstendige land er Nauru ikke godkjent for OFC-standarden, og dermed ikke heller for FIFA. Nauru har imidlertid et eget fotballag. Australia var medlem til 2006 da de meldte seg inn i AFC, den asiatiske tilsvarende konføderasjonen. Dette gjør at New Zealand dominerer OFC sportslig. OFC ble stiftet i 1966, men først gitt full FIFA-status 30 år senere. OFC ble imidlertid nok akseptert til at medlemslandene fikk kvalifisere seg gjennom egen kvalifisering, og ikke som del av Asia, i kvalifiseringen til VM i 1986. Imidlertid har alltid vinneren av Oceania-gruppen måttet kvalifisere seg ved å slå ut et lag fra en annen konføderasjon, som oftest CONMEBOL eller AFC. == Dominans == Både for menn og kvinner dominerte i lang tid Australia og New Zealand. Ser man bort ifra Taiwans gjesteopptreden, har de to landene vunnet samtlige mesterskap for begge kjønn siden oppstarten, og den av de to som ikke vant, var som oftest tapende finalist, dersom de to ikke møttes i semifinalen. Oppgjørene mot de andre landene har ofte vært preget av sterk dominans fra Australia eller New Zealand. Med Australia emigrert til AFC, er det New Zealand som dominerer. For menn har «All whites» vist noen svakheter, blant annet et hjemmetap mot Fiji (som ble spilt på Fiji grunnet visumproblemer for Fijis keeper). For kvinner, derimot, dominerer New Zealand «Football ferns» sterkt, og i Oseaniamesterskapet i 2010 var det dårligste resultatet deres en 7-0-seier. == Mesterskap == OFC arrangerer følgende mesterskap: Oseaniamesterskapet i fotball for menn Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner O-League for klubblag for menn == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Oceania Football Confederation – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

| hovedkontor = Auckland

https://no.wikipedia.org/wiki/Bridgepiercing

2023-02-04

Bridgepiercing

['Kategori:Ansiktspiercing', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']

Bridgepiercing er en nesepiercing, der piercingen går gjennom nesegropen mellom øynene. En variant av denne piercingen er vertikal bridgepiercing.

Bridgepiercing er en nesepiercing, der piercingen går gjennom nesegropen mellom øynene. En variant av denne piercingen er vertikal bridgepiercing. == Navn == Denne piercingen er også kjent som «Erl-piercing», etter den første representanten av piercingen Erl Van Aken. == Behandling == === Risiko === Risikoen for at piercingen forflytter seg er stor sammenliknet med andre piercinger. Det er fordi dette er en overflatepiercing. Det er også en stor sannsynlighet for å få arr dersom man fjerner smykket. Desto løsere hud man har i dette området, desto mindre blir mulighetene for disse skadene. Plasseringen av denne piercingen er også noe vanskelig og bør gjøres av en profesjonell piercer. === Kontroversi === Mange påstår at denne piercingen kan skape øyeproblemer, eller at en infeksjon i en slik piercing kan skade hjernen. Disse utsagnene er ikke bevist og av erfaring har profisjonelle piercere opplevd få tilfeller av problemer med øyet. == Smykket == Piercingsmykket som passer til denne piercingen er en rett barbell, men også en krummet barbell og overflatebarbellen kan brukes. Når piercingen har grodd til er det også mulig å bruke en ballukkingsring, men man bør merke seg at en slik ring er mer skarpere enn en barbell og kan derfor øke muligheten for piercingmigrasjon. == Eksterne lenker == Bridgepiercing hos Encyclopedia BMEzine

Bridgepiercing er en nesepiercing, der piercingen går gjennom nesegropen mellom øynene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Siri_Toller%C3%B8d

2023-02-04

Siri Tollerød

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. august', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske modeller', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Siri Tollerød (født 18. august 1987 i Kristiansand) er en norsk toppmodell. Hun ble oppdaget av modellspeideren Donna Ioanna Ioannou mens hun var på julehandel med venninner i Sørlandssenteret handlesenter utenfor Kristiansand. Siri Tollerød blir ofte kalt Tollerod i engelsktalende land, Hun flyttet til Milano i september 2006 og videre til New York i april 2007 for å etablere en modellkarriere. Hennes byråer er Joy Model Management i Milano og São Paulo (hovedbyrå eller "mother agency"), Trump Model Management i New York, Marilyn Agency i Paris, Independent Models i London, Modelwerk i Hamburg.

Siri Tollerød (født 18. august 1987 i Kristiansand) er en norsk toppmodell. Hun ble oppdaget av modellspeideren Donna Ioanna Ioannou mens hun var på julehandel med venninner i Sørlandssenteret handlesenter utenfor Kristiansand. Siri Tollerød blir ofte kalt Tollerod i engelsktalende land, Hun flyttet til Milano i september 2006 og videre til New York i april 2007 for å etablere en modellkarriere. Hennes byråer er Joy Model Management i Milano og São Paulo (hovedbyrå eller "mother agency"), Trump Model Management i New York, Marilyn Agency i Paris, Independent Models i London, Modelwerk i Hamburg. == Forsider (covere) og moteserier (editorials) == Siri Tollerød har hatt forsider og motehistorier publisert i flere av verdens største motemagasiner, som for eksempel de italienske, britiske, brasilianske, kinesiske, russiske og tyske utgavene av Vogue. Hun har blitt fotografert av noen av verdens mest innflytelsesrike fotografer som Steven Meisel, Craig McDean, Steven Klein, Karl Lagerfeld, Sølve Sundsbø, Greg Kadel, Miles Aldrigde, Sofia and Mauro og Ellen von Unwerth. === Forsider (Covere) === 10 Magazine – FW07 – ved Karen Collins Lula Magazine – SS08 – ved Ellen von Unwerth French Revue de Modes – SS08 – ved Thierry le Guoues Elle (Norge) – April, 2008 – ved Morten Qvale Bergdorf Goodman Magazine – SS08 – ved Yelena Yemchuk Dansk Magazine – SS08 – ved Henrik Bülow SVA Magazine – Vinter, 2008 – ved Svein Bringsdal Muse (magasin) – #16 – ved Hans Feurer === Moteserier === Nedenfor finnes en oversikt over Siri Tollerøds moteserier fra april, 2007. 10 Magazine – FW07 – "Dark seduction" av Karen Collins Allure – Februar, 2008 – "Bee season" av Michael ThompsonAnother Magazine – SS08 – "Ikke navngitt" av Horst DiekgerdesAnother Magazine – FW08/09 – "Ikke navngitt" av Craig McDeanBergdorf Goodman Magazine – SS08 – "In realms fantastical and strange" av Yelena YemchukDansk Magazine – SS08 – "Sunstruck" av Henrik BülowDazed and Confused – Juli, 2008 – "Hand painted foliage ... " av Benjamin Alexander HusebyElle (Norge) – Mars, 2008 – "Vårens valg" av Morten QvaleElle (Norge) – April, 2008 – "Mikstriks" av Morten QvaleHarper's Bazaar US – Februar, 2009 – "Chic easy pieces" av Alexi Lubomirskii-D Magazine – Mars, 2008 – "Collections" av Nick HaymesLula #6 – SS08 – "Crown of love" av Ellen von UnwerthMuse #9 – "I want to be alone" av Jenny Gage & Tom BettertonMuse #10 – "My boyfriend's girlfriend" av Karen CollinsMuse #16 – "Beyond the pale" av Hans FeurerNew York Times T Style – FW08 – "Le freak, ces't chic" av Matthias VriensNuméro 86 – September, 2007 – "Wondergirl" av Greg KadelNuméro 89 – Desember, 2007 – "Dame blanche" av Sofia & MauroNuméro 91 – Mars, 2008 – "Archi Couture" av Karl LagerfeldNuméro 94 – Juni/juli, 2008 – "Baignade interdite" av Camille VivierNuméro 95 – August, 2008 – "White light white heat" av Dusan ReljinNuméro 97 – Oktober, 2008 – "Mommie dearest" av Sofia & MauroNuméro Homme 16 – FW08/09 – "Space odessey" av Karl LagerfeldNuméro Tokyo – November, 2007 – Ukjent navn av Habermacher and TsipoulanisNuméro Tokyo – Februar, 2008 – "Superstar" av Habermacher and TsipoulanisV #49 – September/oktober, 2007 – "Natural selection / Leather forever / Living in color" av KT AuletaV #56 – November/desember, 2008 – "Couture after dark" av Cedric BuchetVogue Brazil – Desember, 2008 – "Dama de Ouros" av Henrique GhendreVogue China – Mai, 2008 – "Colours of dreams" av Nick HaymesVogue Germany – September, 2007 – "Ultra-chic" av Satoshi SaikusaVogue Germany – Oktober, 2008 – "Insel der Sehnsucht" av Karl LagerfeldVogue Italia – Juni, 2007 – "First autumn looks" av Steven KleinVogue Italia – Oktober, 2007 – "Fashion in power" av Steven KleinVogue Italia – Februar, 2008 – "Nuances" av Sølve SundsbøVogue Italia – Mai, 2008 – "The vagaries of fashion" av Miles AldridgeVogue Italia – August, 2008 – "Vogue Beauty" av Miles AldrigdeVogue Italia – September, 2008 – "So Stylish" av Craig McDeanVogue Italia – September, 2008 – "Vogue Suggestions" av Greg LotusVogue Italia – September, 2008 – "Valentino Haute Couture" av Miles AldrigdeVogue Italia – November, 2008 – "999 pure gold" av Michelangelo di BattistaVogue Italia – November, 2008 – "Hair bomb" av Greg LotusVogue Pelle – September, 2008 – "Smash of prints" av Greg LotusVogue Russia – November, 2007 – Ukjent navn av Mark PilaiVogue Russia – April, 2008 – "A flower of a desert" av Miguel ReveriegoVogue UK – November, 2007 – "Angels and insects" av Javier ValhonratVogue UK – Mai, 2008 – "Desert Rose" av Venetia ScottSVA Magazine – Vinter, 2008 – "Siri" av Svein BringsdalTUSH – Kommer. == Kampanjer == Høst/vinter 2007/08; Prada "Lifestyle" av Craig McDean, DKNY Jeans og Patrizia Pepe.Vår/sommer 2008; Costume National av Sofia & Mauro, Fragile av Sofia & Mauro og Environmental Justice Foundation av Eric Guillemain. Høst/vinter 2008/09; Alberta Ferretti av Steven Meisel, "World of Harajuku Lovers" fragrance (av Gwen Stefani) av Craig McDean, Neiman Marcus av ukjent, Natural Beauty Basic av Greg Kadel (?) og Chanel look book av Karl Lagerfeld. == Moteshow == Siri har gått følgende moteshow (inndelt etter sesong);Vår/sommer 2008 "Ready to wear" (SS08)New York; Alexander Wang, Calvin Klein, Costello Tagliapietra, Custo Barcelona, Diane von Furstenberg, DKNY, Generra, Marc by Marc Jacobs, Marchesa, Marc Jacobs, Peter Som, Philosophy di Alberta Feretti, Rag & Bone, Rodarte, Ruffian and Thakoon.Milano; Prada, Dolce & Gabbana, Missoni, Alberta Ferretti, Alessandro Dell'Acqua, D&G, Anna Molinari, Belstaff, Moschino Cheap & chic, Sportmax, Pringle of Scotland, Daks, Anteprima, Ermanno Scervino, Antonio Marras and Les Copains.Paris;Bruno Pieters, Christian Dior, Balenciaga, Wunderkind, Sophia Kokosalaki, Ann Demeulemeester, Karl Lagerfeld, Valentino, Costume National, Christian Lacroix, Loewe, Barbara Bui, Leonard, Giambattista Valli, Celine, Yves Saint Laurent, Chanel, Rui du Mail, Alexander McQueen, Antonio Berardi, Kenzo, Chloé, John Galliano, Nina Ricci, Miu Miu, Lanvin and Louis Vuitton.Vår/sommer 2008 Haute couture (SS08) (Paris) Anne Valérie Hash, Avalon Vega, Chanel, Christian Lacroix, Givenchy, RM by Roland Mouret and Valentino.Høst/vinter 2008/09 "Ready to wear" (FW08/09)New York; Akiko Ogawa, Alexander Wang, Alexandre Herchcovitch, Behnaz Sarapfour, BCBG Max Azria, Calvin Klein, Carolina Herrera, Derek Lam, Diane von Furstenberg, DKNY, Donna Karan, Hervé Léger by Max Azria, Iodice, Jason Wu, Jill Stuart, Lacoste, Malo, Marc by Marc Jacobs, Marc Jacobs, Mille by Michelle Smith, Phi, Proenza Schouler, Rad Hourani, Rag & Bone, Rodarte, Ruffian, Thakoon, Tibi, Tuleh, Y & Kei, Vera Wang Lavendel and Zac Posen.Milano; 6267, Alberta Feretti, Alessandro Dell'Acqua, Belstaff, Burberry, Bottega Veneta, Daks, Derercuny, D&G, Enrico Coveri, Etro, Fendi, Frankie Morello, Gucci, Les Copains, Max Mara, Missoni, Roberto Cavalli and Sportmax.Paris; Alexander McQueen, Antonio Berardi, Balenciaga, Celine, Chanel, Chloé, Christian Dior, Christian Lacroix, Costume National, Hussein Chalayan, John Galliano, Karl Lagerfeld, Kenzo, Lanvin, Louis Vuitton, Miu Miu, Nina Ricci, Rue du Mail, Sonia Rykiel, Sophia Kokosalaki, Stella McCartney and Viktor & Rolf.Resort 2009 Balenciaga, Calvin Klein, Chanel and Christian Dior.Høst/vinter 2008/09 Haute couture (FW08/09) (Paris) Anne Valérie Hash, Chanel, Christian Lacroix, Givenchy, RM by Roland Mouret and Valentino.Vår/sommer 2009 "Ready to wear" (SS09)New York; Adam, Akiko Ogawa, Behnaz Sarapfour, Calvin Klein, DKNY, Donna Karan, Doo.Ri, Erin Featherston, Jason Wu, Jill Stuart, Malo, Marc by Marc Jacobs, Marc Jacobs, Miss Sixty, Obedient Sons and Daughters, Phi, Rad Hourani, Rodarte, Ruffian and Tommy Hilfiger.Milano; Alessandro del'Acqua, Anteprima, Aquilano e Rimondi, Derercuny, D&G, Dolce & Gabbana, DSquared2, Enrico Coveri, Ermanno Scervino, Etro, Fendi, Gianfranco Ferré, Just Cavalli, La Perla, Les Copains, Moschino, Roberto Cavalli and Sportmax.Paris; Alexander McQueen, Ann Demeulemeester, Antonio Berardi, Balenciaga, Celine, Chanel, Chloé, Christian Lacroix, Costume National, Emanuel Ungaro, Giambattista Valli, Jeremy Scott, Johan Galliano, Karl Lagerfeld, Kenzo, Lanvin, Louis Vuitton, Miu Miu, Nina Ricci, Paul & Joe, Rue du Mail, Sonia Rykiel, Valentino, Wunderkind and Yojhi Yamamoto. == Referanser == == Eksterne lenker == Siri Tollerød i Fashion Model Directory

Siri Tollerød (født 18. august 1987 i Kristiansand) er en norsk toppmodell.

https://no.wikipedia.org/wiki/Canadian_Albums_Chart

2023-02-04

Canadian Albums Chart

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hitlister']

Canadian Albums Chart er en hitliste som viser salgsposisjonen til musikkalbum i Canada. Den er utarbeidet av det amerikanske magasinet Billboard. Før Canadian Albums Chart ble etablert, var det RPM som utga en nasjonal, kanadisk albumliste.

Canadian Albums Chart er en hitliste som viser salgsposisjonen til musikkalbum i Canada. Den er utarbeidet av det amerikanske magasinet Billboard. Før Canadian Albums Chart ble etablert, var det RPM som utga en nasjonal, kanadisk albumliste. == Eksterne lenker == Top 100 Albums In Canada

Canadian Albums Chart er en hitliste som viser salgsposisjonen til musikkalbum i Canada. Den er utarbeidet av det amerikanske magasinet Billboard.

https://no.wikipedia.org/wiki/Konvensjonen_om_vern_av_ville_europeiske_planter_og_dyr_og_deres_naturlige_leveomr%C3%A5der

2023-02-04

Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miljøtraktater']

Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder, ofte kalt bare Bernkonvensjonen er en internasjonal avtale om vern av dyr og habitater, som ble inngått i 1979, og trådte i kraft 1. juni 1982. Den er undertegnet av de 39 medlemslandene i Europarådet, samt EU, Monaco, Burkina Faso, Marokko, Tunisia og Senegal. Algerie, Hviterussland, Bosnia-Hercegovina, Kapp Verde, Vatikanstaten, San Marino og Russland er blant de ikke-undertegnende land som har observatørstatus ved komiteens møter.

Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder, ofte kalt bare Bernkonvensjonen er en internasjonal avtale om vern av dyr og habitater, som ble inngått i 1979, og trådte i kraft 1. juni 1982. Den er undertegnet av de 39 medlemslandene i Europarådet, samt EU, Monaco, Burkina Faso, Marokko, Tunisia og Senegal. Algerie, Hviterussland, Bosnia-Hercegovina, Kapp Verde, Vatikanstaten, San Marino og Russland er blant de ikke-undertegnende land som har observatørstatus ved komiteens møter. == Målsettinger == Konvensjonen søker å oppnå: bevaring av den ville floraen og faunaen og deres naturlige habitater; fremme samarbeide mellom landene; overvåking og kontroll med truede og sårbare arter; medvirke til å skaffe bistand angående juridiske og vitenskapelige emner.Konvensjonen førte i 1998 til etableringen av smaragdnettverket for Areas of Special Conservation Interest (ASCI), som gjelder for alle konvensjonslandenes samlede territorium, og som arbeider sammen med EUs Natura 2000-program. == Bilag == Konvensjonen har fire bilag, som lister opp særlig beskyttelsesverdige arter. Den stående komiteen rådgis av et antall ekspertgrupper, og oppdaterer bilagene med jevne mellomrom: strengt beskyttede plantearter – Bilag I strengt beskyttede dyrearter – Bilag II beskyttede dyrearter – Bilag III forbudte midler og metoder til fangst, avlivning og andre former for utnyttelse – Bilag IV == Se også == Bonnkonvensjonen Konvensjonen om biologisk mangfold Konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis («Krillkonvensjonen») == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder, ofte kalt bare Bernkonvensjonen er en internasjonal avtale om vern av dyr og habitater, som ble inngått i 1979, og trådte i kraft 1. juni 1982.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gerd_S._F%C3%A6rden

2023-02-04

Gerd S. Færden

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi, avdød', 'Kategori:Dødsfall 6. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Gerd Sætre Færden (født 1. oktober 1913 i Trondheim, død 6. mai 1989) var utdannet sosionom, men er mest kjent som petitlyrikeren tufse og som radiokåsør. Hun vokste opp på Hønefoss, men bodde sine siste 20 år i Oslo. Færden var petitlyriker på Bysiden i Dagbladet på 1960- og 1970-tallet under pseudonymet tufse. Utvalg av petitdiktene i Dagbladet ble utgitt i tre bøker på Cappelens Forlag under pseudonymet «tufse». - glad i deg kom ut i tre opplag i 1965, - nemlig kom ut i to opplag i 1969 og gullunger kom ut i to opplag i 1972. Færden ble også mye benyttet som kåsør i NRK radio og var fast medarbeider i en rekke radioprogrammer som Søndagsposten og Spor i ord på 1980-tallet.

Gerd Sætre Færden (født 1. oktober 1913 i Trondheim, død 6. mai 1989) var utdannet sosionom, men er mest kjent som petitlyrikeren tufse og som radiokåsør. Hun vokste opp på Hønefoss, men bodde sine siste 20 år i Oslo. Færden var petitlyriker på Bysiden i Dagbladet på 1960- og 1970-tallet under pseudonymet tufse. Utvalg av petitdiktene i Dagbladet ble utgitt i tre bøker på Cappelens Forlag under pseudonymet «tufse». - glad i deg kom ut i tre opplag i 1965, - nemlig kom ut i to opplag i 1969 og gullunger kom ut i to opplag i 1972. Færden ble også mye benyttet som kåsør i NRK radio og var fast medarbeider i en rekke radioprogrammer som Søndagsposten og Spor i ord på 1980-tallet. == Bibliografi == 1965: - glad i deg: petitdikt – tufse 1969: - nemlig: petitdikt – tufse 1972: gullunger: petitdikt – tufse ISBN 82-02-02618-0

Gerd Sætre Færden (født 1. oktober 1913 i Trondheim, død 6.

https://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A9rotin

2023-02-04

Pérotin

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1230', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Fødsler i 1160', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Middelalderkomponister', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Pérotin (mellom 1150 og 1165 – mellom 1200 og 1225) var magister ved klosterkirken og katedralen Notre-Dame i Paris, og den mest betydningsfulle komponisten i Notre-Dame-skolen. Alt man vet om ham er basert på utsagn fra Johannes de Garlandia (ca. 1240) og Anonymus IV (etter 1279). Ifølge Anonymus IV ligger Pérotins musikkhistoriske betydning i videreutviklingen av hans forgjenger Léonins tostemte organum til organum triplum og organum quadruplum (tre og fire stemmer). Et fremtredende trekk ved hans komposisjonsstil er å ta en enkel og velkjent melodi og strekke den ut i tid til hver stavelse blir hundrevis av sekunder lange og så bruke hver note av melodien (tenoren, latin for «holder» eller cantus firmus) som et grunnlag for rytmisk komplekse, sammenvevde linjer over cantus firmus. Resultatet er at en eller flere vokalstemmer synger frie linjer (diskant) som beveger seg hurtig over en langsomt flytende bordun. Pérotins verk er bevart i Magnus liber organi (dvs stor organum-bok).

Pérotin (mellom 1150 og 1165 – mellom 1200 og 1225) var magister ved klosterkirken og katedralen Notre-Dame i Paris, og den mest betydningsfulle komponisten i Notre-Dame-skolen. Alt man vet om ham er basert på utsagn fra Johannes de Garlandia (ca. 1240) og Anonymus IV (etter 1279). Ifølge Anonymus IV ligger Pérotins musikkhistoriske betydning i videreutviklingen av hans forgjenger Léonins tostemte organum til organum triplum og organum quadruplum (tre og fire stemmer). Et fremtredende trekk ved hans komposisjonsstil er å ta en enkel og velkjent melodi og strekke den ut i tid til hver stavelse blir hundrevis av sekunder lange og så bruke hver note av melodien (tenoren, latin for «holder» eller cantus firmus) som et grunnlag for rytmisk komplekse, sammenvevde linjer over cantus firmus. Resultatet er at en eller flere vokalstemmer synger frie linjer (diskant) som beveger seg hurtig over en langsomt flytende bordun. Pérotins verk er bevart i Magnus liber organi (dvs stor organum-bok). == Se også == Musikk i middelalderen == Litteratur == Rudolf Flotzinger: Zu Perotin und seinem Sederunt. I W. Breig et al. (red.): Analysen. Festschrift Hans Heinrich Eggebrecht (= Archiv für Musikwissenschaft. Bilag 23). Stuttgart 1984. Rudolf Flotzinger: Von Léonin zu Pérotin: der musikalische Paradigmenwechsel in Paris um 1210. Peter Lang, 2007, ISBN 978-3-03910-987-6. == Eksterne lenker == (en) Pérotin på Discogs (en) Pérotin på MusicBrainz (en) Pérotin på Spotify (en) Pérotin på Last.fm (en) Pérotin på AllMusic (de) Verk av og om Pérotin i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket (en) Fritt tilgjengelige noter av Pérotin i International Music Score Library Project

Pérotin (mellom 1150 og 1165 – mellom 1200 og 1225) var magister ved klosterkirken og katedralen Notre-Dame i Paris, og den mest betydningsfulle komponisten i Notre-Dame-skolen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Benji_Schwimmer

2023-02-04

Benji Schwimmer

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. januar', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Newport Beach i California', 'Kategori:So You Think You Can Dance-finalister', 'Kategori:So You Think You Can Dance-koreografer']

Benjiman «Benji» Daniel Schwimmer (født 18. januar 1984 i Newport Beach i California) er en amerikansk profesjonell swingdanser og koreograf. Han er mest kjent for å ha vunnet So You Think You Can Dance 2006. Han og søsteren, Lacey (som fikk 4.-plassen i So You Think You Can Dance 2007) var med i musikkvideoen «Candyman» av Christina Aguilera.

Benjiman «Benji» Daniel Schwimmer (født 18. januar 1984 i Newport Beach i California) er en amerikansk profesjonell swingdanser og koreograf. Han er mest kjent for å ha vunnet So You Think You Can Dance 2006. Han og søsteren, Lacey (som fikk 4.-plassen i So You Think You Can Dance 2007) var med i musikkvideoen «Candyman» av Christina Aguilera. == Eksterne lenker == Benji og kusinen Heidis offisielle hjemmeside (en) Benji Schwimmer på MySpace (en) Benji Schwimmer på Internet Movie Database (en) Benji Schwimmer hos The Movie Database 5678 Dance Studios (Schwimmers familiestudio) The Benji & Heidi Zone (USA Swing Dance Network) BenjiSchwimmer.com (Benji Schwimmers fanside) Interview: «Benji's Spiritual Side»

Benjiman «Benji» Daniel Schwimmer (født 18. januar 1984 i Newport Beach i California) er en amerikansk profesjonell swingdanser og koreograf.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6032

2023-02-04

Fylkesvei 6032

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Ålesund']

Fylkesveg 6032 går mellom Morsundet og Harnes på Harøya i Ålesund kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 208.

Fylkesveg 6032 går mellom Morsundet og Harnes på Harøya i Ålesund kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 208. == Kommuner og knutepunkter == ÅlesundMorsundvegen Brunvollsvegen == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6032 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6032 går mellom Morsundet og Harnes på Harøya i Ålesund kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6034

2023-02-04

Fylkesvei 6034

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Ålesund']

Fylkesveg 6034 går mellom Huse og Myklebust på Harøya i Ålesund kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 210.

Fylkesveg 6034 går mellom Huse og Myklebust på Harøya i Ålesund kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 210. == Kommuner og knutepunkter == Ålesund Nyvegen == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6034 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6034 går mellom Huse og Myklebust på Harøya i Ålesund kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Simon_%26_Garfunkel

2023-02-04

Simon & Garfunkel

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1957', 'Kategori:Duoer', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Musikkgrupper fra USA']

Simon & Garfunkel var en amerikansk folk-duo bestående av Paul Simon og Art Garfunkel. Simon & Garfunkel var blant de mest populære musikkartistene på 1960-tallet, og er kanskje best kjent for sanger som «The Sound of Silence», «Mrs. Robinson», «Bridge Over Troubled Water» og «The Boxer». Deres ustabile forhold ledet til uenigheter om duoens fremtid og resulterte i en oppløsning i 1970. Deres siste studioalbum, Bridge Over Troubled Water (sluppet januar 1970), var deres mest suksessfulle, og er et av verdens mestselgende album. Etter oppløsningen i 1970 har Simon og Garfunkel gjenforent flere ganger, blant annet for The Concert in Central Park, som tiltrakk seg mer enn 500.000 mennesker; det syvende største konsertoppmøte i historien.Simon og Gartfunkel møttes i Queens, New York i 1953, hvor de lærte harmoni sammen og begynte å komponere originalt materiale. Innen 1957, under pseudonymet Tom & Jerry, hadde duoen allerede oppnådd mindre suksess med «Hey Schoolgirl», en sang med mål om å imitere deres idoler The Everly Brothers. Like etterpå gikk duoen hver for seg, med Simon fortsatt aktiv. Han utga flere mislykkete soloplater. I 1963, oppmerksom på at etterspørselen av folkemusikk økte, gikk de sammen og signerte med Columbia Records under artistnavnet Simon & Garfunkel. Debuten deres, Wednesday Morning, 3 A.M., solgte få eksemplarer, og de gikk hver sin vei. Nok en gang oppløst; Simon gikk tilbake til sin solokarriere, denne gangen i England. I juni 1965, ble sangen deres «The Sound of Silence» dubbet ved å legge til elektrisk gitar og trommer i den originale 1964-plata. Den dubba versjonen ble en stor hit på den amerikanske radioen i 1965, og tok førsteplassen på Billboards Hot 100. Simon & Garfunkel ble gjenforent og utga sitt andre studioalbum Sounds of Silence og turnerte på nasjonale høyskoler. Musikken deres ble omtalt i 1967-filmen Manndomsprøven, hvilket førte til mer anerkjennelse for duoen. Bookends (utgitt i 1968) toppet Billboards Hot 200-liste, i tillegg inkluderte albumet nummer-én-singelen «Mrs. Robinson» fra filmen. Etter oppløsningen i 1970 fortsatte begge å spille inn plater hver for seg. Simon ga ut flere anerkjente album, inkludert Graceland (1986). Garfunkel forfulgte en skuespillerkarriere en kort stund, med hovedroller i to Mike Nichols-filmer; Catch-22 (1970) og Carnal Knowledge (1971), og i Nicolas Roegs Bad Timing (1980), i tillegg ga han ut noen singler som «All I Know». Simon & Garfunkel ble beskrevet av kritikeren Richie Unterberger som «den mest suksessfulle folkrock-duoen på 1960-tallet» og en av de mest populære artistene fra det 20. århundre generelt. De vant 10 grammypriser og ble tatt inn i Rock and Roll Hall of Fame i 1990. Albumet Bridge Over Troubled Water ble nominert av Brit Awards for «beste internasjonale album» i 1977 og er rangert 51. på «Rolling Stone's 500 beste album gjennom tidene».

Simon & Garfunkel var en amerikansk folk-duo bestående av Paul Simon og Art Garfunkel. Simon & Garfunkel var blant de mest populære musikkartistene på 1960-tallet, og er kanskje best kjent for sanger som «The Sound of Silence», «Mrs. Robinson», «Bridge Over Troubled Water» og «The Boxer». Deres ustabile forhold ledet til uenigheter om duoens fremtid og resulterte i en oppløsning i 1970. Deres siste studioalbum, Bridge Over Troubled Water (sluppet januar 1970), var deres mest suksessfulle, og er et av verdens mestselgende album. Etter oppløsningen i 1970 har Simon og Garfunkel gjenforent flere ganger, blant annet for The Concert in Central Park, som tiltrakk seg mer enn 500.000 mennesker; det syvende største konsertoppmøte i historien.Simon og Gartfunkel møttes i Queens, New York i 1953, hvor de lærte harmoni sammen og begynte å komponere originalt materiale. Innen 1957, under pseudonymet Tom & Jerry, hadde duoen allerede oppnådd mindre suksess med «Hey Schoolgirl», en sang med mål om å imitere deres idoler The Everly Brothers. Like etterpå gikk duoen hver for seg, med Simon fortsatt aktiv. Han utga flere mislykkete soloplater. I 1963, oppmerksom på at etterspørselen av folkemusikk økte, gikk de sammen og signerte med Columbia Records under artistnavnet Simon & Garfunkel. Debuten deres, Wednesday Morning, 3 A.M., solgte få eksemplarer, og de gikk hver sin vei. Nok en gang oppløst; Simon gikk tilbake til sin solokarriere, denne gangen i England. I juni 1965, ble sangen deres «The Sound of Silence» dubbet ved å legge til elektrisk gitar og trommer i den originale 1964-plata. Den dubba versjonen ble en stor hit på den amerikanske radioen i 1965, og tok førsteplassen på Billboards Hot 100. Simon & Garfunkel ble gjenforent og utga sitt andre studioalbum Sounds of Silence og turnerte på nasjonale høyskoler. Musikken deres ble omtalt i 1967-filmen Manndomsprøven, hvilket førte til mer anerkjennelse for duoen. Bookends (utgitt i 1968) toppet Billboards Hot 200-liste, i tillegg inkluderte albumet nummer-én-singelen «Mrs. Robinson» fra filmen. Etter oppløsningen i 1970 fortsatte begge å spille inn plater hver for seg. Simon ga ut flere anerkjente album, inkludert Graceland (1986). Garfunkel forfulgte en skuespillerkarriere en kort stund, med hovedroller i to Mike Nichols-filmer; Catch-22 (1970) og Carnal Knowledge (1971), og i Nicolas Roegs Bad Timing (1980), i tillegg ga han ut noen singler som «All I Know». Simon & Garfunkel ble beskrevet av kritikeren Richie Unterberger som «den mest suksessfulle folkrock-duoen på 1960-tallet» og en av de mest populære artistene fra det 20. århundre generelt. De vant 10 grammypriser og ble tatt inn i Rock and Roll Hall of Fame i 1990. Albumet Bridge Over Troubled Water ble nominert av Brit Awards for «beste internasjonale album» i 1977 og er rangert 51. på «Rolling Stone's 500 beste album gjennom tidene». == Diskografi == StudioalbumWednesday Morning, 3 A.M. (1964) Sounds of Silence (1966) Parsley, Sage, Rosemary and Thyme (1966) Bookends (1968) Bridge Over Troubled Water (1970)LivealbumThe Concert in Central Park (1982) Live From New York City, 1967 (2002) Old Friends: Live on Stage (2004) Live 1969 (2008))SoundtrackThe Graduate (1967)SamlealbumThe Hit Sounds of Simon and Garfunkel (1967) Simon and Garfunkel's Greatest Hits (1972) The Simon and Garfunkel Collection: 17 of Their All-Time Greatest Recordings (1981) 20 Greatest Hits (1991) The Best of Simon and Garfunkel (1999) Two Can Dream Alone (2000) Tales from New York: The Very Best of Simon & Garfunkel (2000) The Columbia Studio Recordings (1964–1970) (2001) Tom & Jerry (2002) The Essential Simon and Garfunkel (2003) Before the Fame (2003) Paul Simon & Art Garfunkel (2006) America: The Simon and Garfunkel Collection (2008)BokssettCollected Works (1981) Old Friends (1997) The Columbia Studio Recordings (1964–1970) (2001) The Collection: Simon & Garfunkel (2007) Simon & Garfunkel: The Complete Albums Collection (2014)VideoalbumThe Concert in Central Park (1982) Old Friends: Live on Stage (2004) == Singler på Billboard Hot 100 == 1965: «The Sound of Silence» (nr 1) / «We've Got a Groovy Thing Goin'» 1966: «Homeward Bound» (nr 5) / «Leaves That Are Green» 1966: «I Am a Rock» (nr 3)/ «Flowers Never Bend with the Rainfall» 1966: «The Dangling Conversation» (nr 25)/«The Big Bright Green Pleasure Machine» 1966: «A Hazy Shade of Winter» (nr 13) / «For Emily, Whenever I May Find Her» 1967: «At the Zoo» (nr 16) / «The 59th Street Bridge Song (Feelin' Groovy)» 1967: «Fakin' It» (nr 23) / «You Don't Know Where Your Interest Lies» 1968: «Scarborough Fair/Canticle» (nr 11) / «April Come She Will» 1968: «Mrs. Robinson» (nr 1) / 1969: «The Boxer» (#7) / «Baby Driver» (nr 101) 1970: «Bridge over Troubled Water» (nr 1) / «Keep the Customer Satisfied» 1970: «Cecilia» (nr 4) / «The Only Living Boy in New York» 1970: «El Cóndor Pasa» (nr 18) / «Why Don't You Write Me» 1972: «For Emily, Whenever I May Find Her» (live version) (nr 53) / «America» (#97) 1975: «My Little Town» (nr 9) / «Rag doll Art Garfunkel» (Art Garfunkel)" / «You're Kind» (Paul Simon) 1982: «Wake Up Little Susie» (nr 27) / «Me and Julio Down by the Schoolyard» 1997: «Old Friends (1997 Simon and Garfunkel album)» / «Bookends» == Litteratur == Bennighof, James (2007). The Words and Music of Paul Simon. Greenwood Publishing Group. ISBN 978-0-275-99163-0. Browne, David (2012). Fire and Rain: The Beatles, Simon and Garfunkel, James Taylor, CSNY, and the Lost Story Of 1970. Da Capo Press. ISBN 978-0-306-82072-4. Charlesworth, Chris (1997). «Bridge Over Troubled Water». The Complete Guide to the Music of Paul Simon and Simon & Garfunkel. Omnibus Press. ISBN 0-7119-5597-2. Ebel, Roswitha (2004). Paul Simon: seine Musik, sein Leben [Paul Simon: His Music, His Life] (tysk). epubli. ISBN 978-3-937729-00-8. Eliot, Marc (2010). Paul Simon: A Life. John Wiley and Sons. ISBN 978-0-470-43363-8. Fornatale, Pete (2007). Simon and Garfunkel's Bookends. Rodale. ISBN 978-1-59486-427-8. Humphries, Patrick (1982). Bookends: The Simon and Garfunkel Story. Proteus Books. ISBN 978-0-86276-063-2. Kingston, Victoria (2000). Simon & Garfunkel: The Biography. Fromm International. ISBN 978-0-88064-246-0. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Simon and Garfunkel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Simon & Garfunkel på Internet Movie Database (en) Simon & Garfunkel hos Internet Broadway Database (en) Simon & Garfunkel på Discogs (en) Simon & Garfunkel på MusicBrainz (en) Simon & Garfunkel på Spotify (en) Simon & Garfunkel på Songkick (en) Simon & Garfunkel på Last.fm (en) Simon & Garfunkel på Genius — sangtekster (en) Simon & Garfunkel på AllMusic Simon & Garfunkel på Twitter Simon & Garfunkel på Facebook Simon & Garfunkel på YouTube Simon & Garfunkel på YouTube Simon & Garfunkel på Myspace

Me and Simon er låtskriveren Lalehs tredje musikkalbum.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pargas_landkommune

2023-02-04

Pargas landkommune

['Kategori:1967 i Finland', 'Kategori:22°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Västra Finlands län', 'Kategori:Kommuner opphørt i 1967', 'Kategori:Sider med kart']

Pargas landkommune (svensk: Pargas landskommun, finsk: Paraisten maalaiskunta) er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. Kommunen hadde 3 820 innbyggere i 1963. Pargas landkommune var en tospråklig kommune med svensk som majoritetsspråk (65 % svensktalende i 1960). Pargas landkommune ble slått sammen med Pargas «köping» i 1967.

Pargas landkommune (svensk: Pargas landskommun, finsk: Paraisten maalaiskunta) er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland. Kommunen hadde 3 820 innbyggere i 1963. Pargas landkommune var en tospråklig kommune med svensk som majoritetsspråk (65 % svensktalende i 1960). Pargas landkommune ble slått sammen med Pargas «köping» i 1967.

Pargas landkommune (svensk: Pargas landskommun, finsk: Paraisten maalaiskunta) er en tidligere kommune i det finske landskapet Egentliga Finland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Alaskayupik

2023-02-04

Alaskayupik

['Kategori:Agglutinerende språk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eskimoiske språk']

Alaskayupik (også kalt yupik, yup'ik eller sentralyup'ik) er et yupik-språk i den eskimoisk-aleutiske språkfamilien. Det blir snakka i vestlige og sørvestlige deler av den amerikanske delstaten Alaska. Både målt etter talere og etter størrelsen på folkegruppa er alaskayupik det største språket snakka av urfolk i Alaska. Omtrent 10 000 av de 21 000 sentralalaskiske yupikene snakker språket. Yupik er førstespråket for barn i ca. 17 av de 68 yupiklandsbyene. Alaskayupik har fem hoveddialekter: Vanlig sentralyupik Norton Sound-yupik Hooper Bay-Chevak-cupik Nunivak-cupik Egegik-yupik

Alaskayupik (også kalt yupik, yup'ik eller sentralyup'ik) er et yupik-språk i den eskimoisk-aleutiske språkfamilien. Det blir snakka i vestlige og sørvestlige deler av den amerikanske delstaten Alaska. Både målt etter talere og etter størrelsen på folkegruppa er alaskayupik det største språket snakka av urfolk i Alaska. Omtrent 10 000 av de 21 000 sentralalaskiske yupikene snakker språket. Yupik er førstespråket for barn i ca. 17 av de 68 yupiklandsbyene. Alaskayupik har fem hoveddialekter: Vanlig sentralyupik Norton Sound-yupik Hooper Bay-Chevak-cupik Nunivak-cupik Egegik-yupik == Fonologi == * [l] og [j] er ikke frikativer fonetisk sett, men [l] oppfører seg som (de andre) frikativene i systemet. [j] oppfører seg som en frikativ i de andre eskimospråka. Frikativer (og [l]) blir ustemt rett før og etter plosiver. Lange konsonanter blir ikke skrevet med dobbel konsonant, som i f.eks. grønlandsk, men med apostrof, som i navnet yup'ik. Dette blir skrevet med dobbel p i grønlandsk, juppik. Yupik har tre vokaler, a, i og u, som også kan være lange, pluss en schwa /ə/ skrevet e. Vokalene i og u blir senka til [e] og [o] foran uvularene q eller r, eller foran bakre a. Til forskjell fra grønlandsk blir ikke de bakre variantene skrevet med e eller o. == Referanser == Mal:Eskimo-aleutiske språk

|land=

https://no.wikipedia.org/wiki/Du_har_ikke_en_sjans!_-_Ta%E2%80%99n!

2023-02-04

Du har ikke en sjans! - Ta’n!

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Enkeltproduksjoner av Fjernsynsteatret', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK']

Du har ikke en sjans! Ta'n! er en norsk TV-film, regissert av Jarl Emsell Larsen. Manuset ble skrevet av Jarl Emsell Larsen, Ulf Breistrand og Helge Aarrestad. I hovedrollene spiller Lasse Lindtner og Bjørn Sundquist. Musikken i filmen er av blitz-bandet Svart Framtid. Du har ikke en sjans! - Ta'n! ble sendt i Fjernsynsteatret 9. oktober 1984.

Du har ikke en sjans! Ta'n! er en norsk TV-film, regissert av Jarl Emsell Larsen. Manuset ble skrevet av Jarl Emsell Larsen, Ulf Breistrand og Helge Aarrestad. I hovedrollene spiller Lasse Lindtner og Bjørn Sundquist. Musikken i filmen er av blitz-bandet Svart Framtid. Du har ikke en sjans! - Ta'n! ble sendt i Fjernsynsteatret 9. oktober 1984. == Handling == Filmen handler om en ungdomsgruppe med hjemløse punkere i Oslo. Ungdommene ønsker seg et aktivitetssenter. Ordføreren har en velvillig kommune som ønsker å imøtekomme ungdomsgruppen. Filmen sitt hovedbudskap er nok å få fram positive og negative sider ved husokkupasjon uten at det blir pekt ut noen løsning. == Medvirkende == Foran kamera Geir Brurkok - Pål Luzy Hanne Lindbæk - Lizzi Lasse Lindtner - Strømpa Bjørn Sundquist - Ordfører Marianne Krogh - Janne Nils Aune - Espen Jo Kohnman - Snila Gunnar Stensen - Arne Gunnhild Grunfeld - Kommunalråd Erik Øksnes - Kommunalråd Odd Midtsjø - Kommunalråd Oddmund Berg - Ungdomskontorrepr. Wilfred Breistrad - Barnevernsrepr. Veslemøy Haslund - Ungdomspsykolog Svein Moen - Politiinspektør Eyolf Soot Kløvig - Politimann Kyrre Haugen Bakke - Politimann Rolf Arly Lund - Politimann Wolfgang Wedde - Politimann Per Frisch - Sivilpoliti Ida Dypvik - Journalist Joar Hoel Larsen - Journalist Kalle Lisberg - Journalist Geir Are Valle Hugo Hiorthøy Tom Michalsen Ellen Kristine Larsen Kjetil Austnes Espen Nilsen Gerd Hegge Bård Fjellstad Lars Bjerkmann Gunnar Nuven Geir Gaden Bjørn Gustoff Svein Rune AastadBak kamera Musikk - Svart Framtid Konsulent for musikkopptak - Michael Krohn Lyd - Hans Walter Andersen, Magne Halsos, Øystein Storm-Johansen Lydmiks - Thomas Schiøtt Rekvisitter - Leif Arild Eriksen, Kjetil Simonsen Sminke - Wenche Johansen Kostymer - Gro Gillesen Studiestab - Paul Røseplass, Leonhard Pedersen Scenograf - Frode Krogh Lys - Bjørn Arild Jørgensen, Vidar Erichsen B-foto - Geir Eriksen Elektronisk lyssettning - Eva Arnholm Miljøkonsulent - Mathias Borgen Innspillingsleder - Christian Brym Script - Randi Katrine Olsen Regiassistent - Ulf Breistrand Fotograf og klipper - Helge Aarrestad Produksjonsleder - Torstein Vegheim Manus - Jarl Emsell Larsen, Ulf Breistrand, Helge Aarrestad Regi - Jarl Emsell Larsen == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Du har ikke en sjans – ta'n på Internet Movie Database (no) Du har ikke en sjans – ta'n på NRK TV

Du har ikke en sjans! Ta'n!

https://no.wikipedia.org/wiki/SaGa_Frontier_2

2023-02-04

SaGa Frontier 2

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:PlayStation-spill', 'Kategori:Videospill fra 1999', 'Kategori:Videospill utviklet i Japan']

SaGa Frontier 2 (サガ フロンティア 2, Saga Furontia Tsū?) er et rollespill utviklet av Square. (Nå Square Enix) Spillet var en av de siste RPGene fra Square som ble utgitt på PlayStation. Selv om det er en oppfølger har det ingen historiemessig tilknytting til Saga Frontier. Det ble utgitt 22. mars 2000 i Europa. Spillet er kjent for å bruke vanlige 2D håndtegnet vannmaling grafikk istedenfor teknisk GDI bakgrunner sånn som Final Fantasy VII

SaGa Frontier 2 (サガ フロンティア 2, Saga Furontia Tsū?) er et rollespill utviklet av Square. (Nå Square Enix) Spillet var en av de siste RPGene fra Square som ble utgitt på PlayStation. Selv om det er en oppfølger har det ingen historiemessig tilknytting til Saga Frontier. Det ble utgitt 22. mars 2000 i Europa. Spillet er kjent for å bruke vanlige 2D håndtegnet vannmaling grafikk istedenfor teknisk GDI bakgrunner sånn som Final Fantasy VII == Handling == Saga Frontier 2 har to forskjellige historier som flere ganger krysser hverandre. I tillegg er spillet bygget opp kapittelmessig og ikke flytende, slik at man kan både hoppe i tid og sted utover historien og gå glipp av viktige plotelementer. Den ene historien handler om Gustave XIII av Finney. En ung gutt som er tronarving til et mektig rike. Men som blir landsforvist sammen med moren da livskraften som kongefamillien må ha ikke går gjennom hans blod. Den andre historien handler om en ung gutt ved navn Wil Knights som drar fra sin onkel for å finne ut hva som skjedde med foreldrene hans. Historien går gjennom tre generasjoner, så du vil kontrollere ett titalls karakter gjennom hele spillet. == Mottagelse == Spillet solgte 675 000 eksemplarer og har flere ganger blitt utgitt på platinasamling til PSX. == Referanser ==

| designere = Akitoshi KawazuKōichi Ishii

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6044

2023-02-04

Fylkesvei 6044

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Aukra']

Fylkesveg 6044 går mellom Sandabukta og Horrem i Aukra kommune. Veien er 6,4 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv217.

Fylkesveg 6044 går mellom Sandabukta og Horrem i Aukra kommune. Veien er 6,4 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv217. == Kommuner og knutepunkter == Aukra 530Fylkesvei 530 Sandabukta 531Fylkesvei 531 Horrem == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6044 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6044 går mellom Sandabukta og Horrem i Aukra kommune. Veien er 6,4 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Andrew_Chaikin

2023-02-04

Andrew Chaikin

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forfattere fra USA', 'Kategori:Fødsler 24. juni', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Journalister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Arlington i Massachusetts', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Andrew Chaikin (født 24. juni 1956 i Arlington i Massachusetts i USA) er en amerikansk forfatter, foredragsholder og journalist innen romfart. Chaikin er best kjent for å ha forfattet boken "A Man on the Moon" som ble utgitt i 1994. Chaikin arbeidet med denne boken i hele 8 år, og gjennomførte flere og grundige intervjuer med alle de 23 gjenlevende Apollo-astronautene. Boken gir en meget detaljert beskrivelse av det amerikanske Apollo-programmet, og har fått gode kritikker for å være en av de mest detaljrike og omfattende bøkene som omhandler måneferdene som brakte amerikanske astronauter til månen. Denne boken la senere grunnlaget for HBOs Emmy-vinnende miniserie From the Earth to the Moon.

Andrew Chaikin (født 24. juni 1956 i Arlington i Massachusetts i USA) er en amerikansk forfatter, foredragsholder og journalist innen romfart. Chaikin er best kjent for å ha forfattet boken "A Man on the Moon" som ble utgitt i 1994. Chaikin arbeidet med denne boken i hele 8 år, og gjennomførte flere og grundige intervjuer med alle de 23 gjenlevende Apollo-astronautene. Boken gir en meget detaljert beskrivelse av det amerikanske Apollo-programmet, og har fått gode kritikker for å være en av de mest detaljrike og omfattende bøkene som omhandler måneferdene som brakte amerikanske astronauter til månen. Denne boken la senere grunnlaget for HBOs Emmy-vinnende miniserie From the Earth to the Moon. == Bibliografi == A Man on the Moon Air and Space: The National Air and Space Museum Story of Flight Apollo: An Eyewitness Account – skrevet i samarbeid med månefarer Alan Bean SPACE: A History of Space Exploration in Photographs A Passion for Mars: Intrepid Explorers of the Red Planet Voices from the Moon: Apollo Astronauts Describe Their Lunar Experiences (ventet i 2009) Mission Control, This is Apollo: The Story of the First Voyages to the Moon – sammen med Alan Bean (ventet i 2009) == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Andrew Chaikin (født 24. juni 1956 i Arlington i Massachusetts i USA) er en amerikansk forfatter, foredragsholder og journalist innen romfart.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arve_Opsahl

2023-02-04

Arve Opsahl

['Kategori:Amandakomiteens Ærespris', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. april', 'Kategori:Dødsfall i 2007', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mot i brøstet', 'Kategori:Norske komikere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Norske teaterfolk', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere i Olsenbanden-filmer']

Arve Opsahl (født 14. mai 1921 i Hammersborg i Kristiania, død 29. april 2007 i Oslo) var en norsk skuespiller, sanger og komiker. Han er mest kjent for rollen som Egon Olsen i filmene om Olsenbanden, og siden 1990-tallet for rollen som Henry i komiserien Mot i brøstet.

Arve Opsahl (født 14. mai 1921 i Hammersborg i Kristiania, død 29. april 2007 i Oslo) var en norsk skuespiller, sanger og komiker. Han er mest kjent for rollen som Egon Olsen i filmene om Olsenbanden, og siden 1990-tallet for rollen som Henry i komiserien Mot i brøstet. == Tidlig liv og karriere == Opsahl, som var sønn av smed Aksel W. Opsahl (1886–1963) og Alvilde (1889–1958), debuterte som skuespiller i 1942, med Scala revyteater, senere på Edderkoppen og Chat Noir i en årrekke til han i 1967 ble ansatt ved Oslo Nye Teater. Fra 1980 var han freelancer med blant annet oppgaver for Dag Frøland på Chat Noir. Han ble raskt en av de ledende kunstnerne i norsk revy. Han var stjernen i Helsingborgsteaterns riksturné i 1951, og han gjestespilte flere ganger i Sverige. Der ble han kanskje mest kjent for TV-sketsjen han spilte i 1963, der han som norsk sjømann ble fortalt av sin overordnede: Pikene i Lissabon har ikke mer enn pikene i Oslo. Til det repliserte sjømannen: Nei, men det de har, det har de her i Lissabon. == Som sanger == Det var som sanger på grammofon Opsahl slo igjennom først med debutplaten «Når det kommer en båt med bananer» med «Swingfeber» som B-side (1946), en av 40-årenes storselgere. Han ga ut ytterligere åtte plater på Musica frem til 1950. Materialet var stort sett originalskrevet norsk, signert Henry Skilbred eller Anders Saus. I 1950 ga han også ut revysangene «Gyngene og karusellen» og «Brudeparet» (Alf Hartmann og Frank Ottersen), og duetten «Music Music Music» med Sølvi Wang, og videre Erik Diesens norske versjon av «Kokosnøtten» («I've Got A Lovely Bunch Of Coconuts»). I 1951 spilte han inn klassiske sjømannsviser med revytekster, «Den hundevakta» og «I brenning og vær». I 1960 var han med på to populære LP-plater med NRK-opptak, Babbis Friis-Baastads barneklassiker Tulutta og Makronelle og Kjell Aukrusts Flåklypa Radio. Mange av revyvisene sine sang han inn spesielt for LP-platen «Arve 25 år» fra 1965, der tittelen henspiller på hans skuespillerjubileum. Platen inneholder blant annet sangene «Det holder det, sa Gundersen», «Konfektgutten», «Statsborgerlige rettigheter», «Kinseyrapporten» og «Nettopp da blir en ny kineser født». Av hans mange «Sint Mann»-monologer finnes «Veien til sunnhet» på «Lyse øyeblikk» (1973) og «Den sinte mann» på «Jeg har mitt hjerte i Oslo» (1979). På «Gamle revyviser» (1978) fremfører han en ny versjon av «Det holder det, sa Gundersen» ved siden av Einar Roses «Visen om Vigeland» og Victor Bernaus «Klonken». Mest kjent av sjømannsvisene er kanskje «Medisin, medisin med det samme!» (1962) og «Tra-rei-da-di-da-di-dei» (1971). På «Syng med Arve Opsahl» (1982) kappvitser han med sitt svenske motstykke Carl-Gustaf Lindstedt på sangen «Vitsekrigen» (1979). 75-årsjubileet i 1996 ble markert med utgivelsen av samleplaten Jubeljubilaren. == Film og TV == Arve Opsahl debuterte i filmen Svendsen går videre i 1949, men huskes kanskje best fra filmer som Operasjon Løvsprett (1962), Hurra for Andersens (1966), revyfilmen Kjære lille Norge (1973) og fra rollen som Egon Olsen i Olsenbanden-filmene. Opsahl er en av Norges mest engasjerte filmskuespillere, og har bidratt i drøyt 40 filmproduksjoner. På TV er han mest kjent fra rollen som Henry i den populære komiserien Mot i brøstet som gikk på TV 2 store deler av 1990-tallet. Han deltok også i oppfølgeren Tusenårsfesten som ble utgitt på video og var ment som en slags sammenslåing av Mot i Brøstet og Karl & Co. == Annet == Han led siden 1970-tallet av diabetes. Sykdommen gjorde at han måtte amputere flere tær på 1990-tallet, og til sist leggen, to dager etter siste opptak til siste film, Olsenbandens siste stikk fra 1999.Han begynte som konfektgutt på Chat Noir i 1938, men han begynte å utdanne seg til revisor. På studentenes friundervisning kom han med i en teatersirkel, og ble i 1942 hovedperson i deres revy i Folkets Hus. Han giftet seg med Mary både i 1945 og 1954. I mellomtiden var han gift med den norske skuespillerinnen og sangerinnen Liv Wilse (f. Ingebrigtsen). Fotballtreneren Jan Aksel Opsahl Odden er hans barnebarn. Som ung drev han med friidrett i Stabæk IF. Han var svært sportsinteressert hele livet. == Filmografi == 1999 – Olsenbandens siste stikk – Egon Olsen 1994 – The Julekalender – Good Old Gammel Nok 1992 – Ute av drift! – Rasmus Lange 1990 – En håndfull tid – Hannibal 1988 – Folk og røvere i Kardemomme by – Kjøpmann Berg 1984 – … men Olsenbanden var ikke død! – Egon Olsen 1982 – Olsenbandens aller siste kupp – Egon Olsen 1981 – Olsenbanden gir seg aldri – Egon Olsen 1979 – Olsenbanden og Dynamitt-Harry mot nye høyder – Egon Olsen 1978 – Olsenbanden og Dynamitt-Harry på sporet – Egon Olsen 1977 – Olsenbanden og Data-Harry sprenger verdensbanken- Egon Olsen 1976 – Bør Børson II - Ohlzén 1976 – Olsenbanden for full musikk – Egon Olsen 1975 – Olsenbandens siste bedrifter – Egon Olsen 1975 – Glade vrinsk 1974 – Olsenbanden møter Kongen & Knekten – Egon Olsen 1974 – Knutsen & Ludvigsen – Konduktøren 1974 - Olsen-bandens sidste bedrifter - Full Nordmann 1974 – Bør Børson Jr. – Ohlzén 1973 – Olsenbanden og Dynamitt-Harry går amok – Egon Olsen 1973 – Kjære lille Norge 1972 – Olsenbanden tar gull – Egon Olsen 1972 – Norske byggeklosser – Entreprenør Kleppe 1970 – Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe – Overbetjent Henry Bakker 1970 – Olsenbanden og Dynamitt-Harry – Egon Olsen 1969 – Psychedelica Blues – Hans Korsmo 1969 – Olsen-Banden operasjon Egon – Egon Olsen 1968 – Smuglere – Karlsen, skipper 1968 – Sus og dus på by'n – Slegga 1967 – Stompa til sjøs – Båsen 1966 – Hurra for Andersens – Carl Alfred Andersen 1965 – Hjelp – vi får leilighet! – Madsen, vaktmester 1964 – Nydelige nelliker – Slegga 1964 – Blåjackor – Månsson 1964 – Operasjon Sjøsprøyt – Bottolph Johansen, kokk 1964 – Husmorfilmen høsten 1964 1962 – Operasjon Løvsprett – Bottolph Johansen, bilrepratør 1961 – Bussen – En måsabjønn 1961 – Sønner av Norge – Drabantbyborger 1961 – Oss atomforskere i mellom 1960 – Millionær for en aften 1958 – I slik en natt – Politimann 1955 – Hjem går vi ikke 1949 – Svendsen går videre == TV-opptredener == 2002 – Fleksnes Fataliteter - Himmelen kan vente – Gammel mann 2000 – Absolutt Mot i Brøstet – Henry (video) 1999 – Tusenårsfesten – Henry (video) 1994 – The Julekalender – Good Old Gammel Nok 1993–1997 – Mot i brøstet – Henry 1968 – Festival i Venedig – R. N. Fitzmorris, marineoffiser (Fjernsynsteater) 1966 – Kontorsjef Tangen (Fjernsynsteater) == Diskografi == AlbumSett Sjøbein med Arve Opsahl! (1965) Arve 25 år (1968) Vitsekrigen (1979), med Carl-Gustaf Lindstedt Syng med Arve Opsahl (1982) Electriske støt (1982), med Elsa Lystad Oppvask (1983), med Elsa Lystad Jubeljubilaren (1996) Arve Opsahl – 23 originalinnspillinger fra Arve Opsahl (2017)Singler/EP-erNår det kommer en båt med bananer (1945) Morro til sjøs/Jonny, Jonny (1945) Trisa ombord/Reinlender'n vår (1945) Gyngene og karusellen/Brudeparet (1950) Polka-konkurransen/Kokosnötten (1950) Den hundevakta/I brenning og vær (1951) Marinegasten/Pølsevev (1954) Med trekkspill og sleng i buksa/Den sørgelige sjømann (1957), Arild Andresens sjømannskvintett Åh, åhh, åååh! (ondt ofte lider den sjøsyke mann)/Kjære Tomine (1961) I marinen/Fotballfeber (1962) Kalle Johansen (som en bror til frøken Johansen)/Jeg går på frierføtter (1962) Medisin, medisin med det samme.../Lok'alets sjarmører (1962) Operasjon Sjøsprøyt (1963) I marinen/Trivsel i trafiken (1963) Frisk og sunn/Ta det sart (1965) Til Snåpen/Hjelp, jeg blir far (1965), med Rolf Just Nilsen Gutten som har vaska seg/Skipperskrøner (1965) Till Mjölkboa/Tre män i en båt (1965), med Carl-Gustaf Lindstedt Morsevise/Himmel og hav (1967) Martnadsvise/Luring (1970) Færder Fyr ligger ikke ved Mjøsa/Tra-rei-da-di-da-di-dei (1971) === Olsenbanden === Olsen-banden/Tre musketerer (1969) Tidens menn/Toppgevinsten (1974) Olsenbandens siste stikk (radioversjon) (1999)Deltar påArne Bendiksen: Davy Crockett (1962) Triola: Norske favoritter (1962) Triola: Norske favoritter nr. 2 (1962) Triola: Norske favoritter nr. 4 (1963) NorDisc: 12 norske toppartister (1965) Doffen: Doffens meritter (1969) Flora: Alle tiders barneplate Vol. 2 (1970) Play Records: En enkel sang om frihet (1971) Gold-serie: Pop-karusellen (1971) Disneyland: Aristocats (1971) Camp Records: Kjære lille Norge (1972) Einar Schanke: Lyse øyeblikk – Fra Einar Schankes revy på Chat Noir 1965/72 (1973) Polydor: I godt selskap med.... (1973) Toots Thielemans & Knut Risan: Toots Thielemans og Knut Risan spiller og forteller om Dunderklumpen! (1975) Sigurd Jansens orkester: Gamle revyviser (1975) ESSO: ESSO Music Party 2 (1976) ESSO: ESSO Music Party 12 (1976) IFPI: Sett fra lydsiden (1977) Komedia: Latterkongene (1978) Talent: Jeg har mitt hjerte i Oslo (1979) ESSO: ESSO Music Party 10 (1976) Maestro: Over til Lake Placid Moskva 1980 (1980) ESSO: ESSO Music Party 15 (1980) Bottolf: Bottolf bak rattet (1980) ESSO: ESSO Music Party 16 (1980) Norges Røde Kors: Lytt til Norge – 1905–1980 (1980) Se og Hør: Humör-Pop 5 (1981) ESSO: ESSO Music Party 24 (1982) CL Musikk/Philips/Polydor: Nærbilde av de beste norske moromenn (1982) Thorbjørn Egner: De beste Egner-viser (1982) ESSO: ESSO Music Party 28 (1982) Rikstoto: V6 Rikstoto – Hester er ålreite dyr (1985) Se og Hør: Nesten en time musikk & moro (1987) Revolution Records: Mini kassetten '91 – Æ længte hjæm (1991) Geithus Idrettslag: Geithus I.L. – 100 år for idretten (1992) NorDisc: Fine norske sommerlåter 1 (1993) Wenche Myhre: La meg være ung – Komplett 1960–1965 (1993) NorDisc: Fine norske sommerlåter 2 (1993) NorDisc: Norske filmklassikere (1993) NorDisc: Fine norske sommerlåter 3 (1994) Ole Paus: Mitt lille land (1994) Karussell: Norske filmslagere (1995) Pilgrim: 50 år i fred (1995) Norske Gram: Sommerfest med Mot i Brøstet (1996) Rune Rudberg: Halfway to Paradise (1997) Vålerenga Fotball: Vålerengas beste (1997) Caledonia Jazzband & Geoff Bull: Creole Nights (1997) Egmont Music Club: Det beste av norsk musikk 1962–1966 (1998) Arnt Haugen: Grammofonartist gjennom 40 år Vol. 2 (1969–1988) (1998) Nidelven Grammofon: LirekasCD'n 10: Gyldne fredsår (1999) Alfred Næss: Folk skal trives – Revyviser og sketsjer med tekster av Alfred Næss (2000) H2 Records: Byen med det store hjertet – Oslo 1000 år (2000) Se og Hør: Vi skal more mye! (2000) MilliGram/Universal Music: Caspers barnefavoritter 3 (2000) Nidelven Grammofon: LirekasCD'n 15: Høstgule blader (2001) Fete Hits: Reiseradioens sommerklassikere (2001) Universal Music: Våre beste sommerlåter (2002) Einar Sissener: Doffen (2003) Thorbjørn Egner: Gode gamle Egnerviser (2003) Universal Music: Tidenes beste barneplate (2003) Thorbjørn Egner: De seksten beste Egner-viser pluss Karius og Baktus (2004) Leif Juster: Den få'kke du! (2005) Universal Music: Norske 60-talls hits (2005) NRK: Latterlige øyeblikk (2006) Universal Music: Våre beste for barn (2007) Kjell Aukrust: Flåklypa radio (2007) Nidelven Grammofon: LirekasCD'n 27: Tango for to (2008) Normann Records: Norske slagere Kapittel 2 – 1954, Vol. 1 (2009) Rune Rudberg: Stormande hav (2009) Thorbjørn Egner: Thorbjørn Egners samlede CD-er (2009) Universal Music: Våre aller beste for barn (2010) Normann Records: Historiske reklameplater (2012) Norild Records: Slagerminner – 24 originalinnspillinger fra 40- og 50-tallet (2013) ESS Engros: Latterkuler – Norske humorklassikere i 50 år (2013) ESS Engros: Latterkuler 2 – Norske humorklassikere i 50 år (2014) ESS Engros: Det er lov å være bli´ – Musikken som gjør deg glad (2015) Normann Records: Slagerønsker Vol. 1 (2016) Normann Records: Slagerønsker Vol. 2 (2016) Normann Records: Slagerønsker Vol. 23 (2016) Normann Records: Slagerønsker Vol. 25 (2016) Normann Records: Slagerønsker Vol. 26 (2016) Normann Records: Ønskekonserten Vol. 1 (2017) == Priser og utmerkelser (utvalg) == 2003 – Leif Justers ærespris 2002 – Komiprisens hederspris 2000 – Oslo bys kunstnerpris 1991 – Amandas hederspris 1980 – Spellemannprisen spesialpris: juryens hederspris 1974 – Aamot-statuetten 1972 – Leonardstatuetten 1988 – Kongens fortjenstmedalje i gull == Referanser == == Eksterne lenker == Omtale i Norsk pop- og rockeleksikon fra 2005 Olsenbandens siste stikk (Dagbladet, 1999) (en) Arve Opsahl på Internet Movie Database (no) Arve Opsahl hos Sceneweb (sv) Arve Opsahl i Svensk Filmdatabas (da) Arve Opsahl på Filmdatabasen (da) Arve Opsahl på danskefilm.dk (da) Arve Opsahl på danskfilmogtv.dk (en) Arve Opsahl på AllMovie (en) Arve Opsahl hos The Movie Database (en) Arve Opsahl hos Behind The Voice Actors (no) Arve Opsahl i Norsk biografisk leksikon

Lov om arv m.m.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pink_Floyd

2023-02-04

Pink Floyd

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Band etablert i 1964', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Grammy Award-vinnere', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Pink Floyd', 'Kategori:Progressive band', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Pink Floyd var et britisk, progressivt rockeband, etablert i 1965. Med sine avanserte tekster, eksperimentelle musikk, lydeffekter og episke komposisjoner -samt omfattende og påkostede sceneshow - er de blant rockehistoriens mestselgende band - med sine over 250 millioner solgte album. Bandet var i sin tid Storbritannias ledende progrockband.Kjente albumutgivelsene fra Pink Floyd er debutalbumet The Piper at the Gates of Dawn (1967), gjennombruddsalbumet The Dark Side of the Moon (1973), som lå på «Billboard Top 200» i 740 uker (mer enn 14 år) uten å falle ut en eneste gang (1 500 uker totalt), Wish You Were Here (1975) og dobbeltalbumet The Wall (1979). Musikkutgivelser som The Dark Side of the Moon og The Wall regnes blant hovedverk i rockehistorien. Fire album fra og med Dark Side of the Moon til og med The Wall er høydepunktene i Pink Floyds historie.I 1968 forlot bandets første frontfigur Syd Barrett bandet på grunn av (ifølge et intervju av hans søster i 2008) psykiske lidelser og angst for folkemengder. I 1981 sluttet Richard Wright, etter at Roger Waters hadde presset ham ut av bandet i forbindelse med innspillingen av The Wall i 1979. Waters erklærte bandet offisielt for oppløst i 1985, men etter en lengre juridisk strid fikk David Gilmour og Nick Mason rettighetene til navnet Pink Floyd i 1987. Wright kom tilbake som assosiert medlem i 1987, og ble fullverdig medlem igjen i 1994, da studioalbumet The Division Bell ble utgitt. Pink Floyd ga i 2014 ut bandets siste album, The Endless River, basert på ubenyttet materiale fra innspillingen av The Division Bell. Bandet gikk fra å være et innovativt og nyskapende psykedelisk rock-band fra Londons undergrunnsmiljø, til å bli et av verdens største og mest populære band uansett musikksjanger. Waters, Mason, Gilmour og Wright utviklet Pink Floyd fra et undergrunnsband til en av 1970-tallets supergrupper. De storslåtte konsertene deres var attraksjoner og i 1970 var 100.000 til stede under konserten i Hyde Park i London. På konsertscenen har de visuelle effektene og avansert lydteknikk dominert mens bandmedlemmene gjorde lite av seg. På 1970-tallet ble Gilmour en av de ledende stilskaperne på elgitar. Siste gang bandet opptrådte samlet var i anledning Live 8 i London, 2. juli 2005. Dette var første gang på 24 år at den klassiske besetningen med David Gilmour, Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright sto sammen på scenen. Richard Wright døde 15. september 2008. Barretts komposisjoner var inspirert eller hadde innslag av klassisk musikk, country, blues og R&B. Bandet ble dannet i universitetsmiljøet rundt Regent Street Polytechnic i London. Medlemmene av bandet holdt stort en lav profil offentlig og ga sjelden intervjuer. På konsertscenen har musikerne stort sett vært tilbakeholdne og latt musikk og den visuelle showet dominere. Pink Floyd tilstrebet fullkommen lyd og fremføring der de var nøye med detaljene. Bandet inspirerte en generasjon av musikere på 1970-tallet, blant andre Yes, Mike Oldfield og Genesis.Pink Floyd brukt filmelementer i sine sceneshow. De bidro med musikk til flere filmer og det ambisiøse dobbeltalbumet The Wall var grunnlag for en egen spillefilm. Eric Idle fortalte i 2021 at Pink Floyd ga pengestøtte til produksjonen av Monty Python og ridderne av det runde bord.

Pink Floyd var et britisk, progressivt rockeband, etablert i 1965. Med sine avanserte tekster, eksperimentelle musikk, lydeffekter og episke komposisjoner -samt omfattende og påkostede sceneshow - er de blant rockehistoriens mestselgende band - med sine over 250 millioner solgte album. Bandet var i sin tid Storbritannias ledende progrockband.Kjente albumutgivelsene fra Pink Floyd er debutalbumet The Piper at the Gates of Dawn (1967), gjennombruddsalbumet The Dark Side of the Moon (1973), som lå på «Billboard Top 200» i 740 uker (mer enn 14 år) uten å falle ut en eneste gang (1 500 uker totalt), Wish You Were Here (1975) og dobbeltalbumet The Wall (1979). Musikkutgivelser som The Dark Side of the Moon og The Wall regnes blant hovedverk i rockehistorien. Fire album fra og med Dark Side of the Moon til og med The Wall er høydepunktene i Pink Floyds historie.I 1968 forlot bandets første frontfigur Syd Barrett bandet på grunn av (ifølge et intervju av hans søster i 2008) psykiske lidelser og angst for folkemengder. I 1981 sluttet Richard Wright, etter at Roger Waters hadde presset ham ut av bandet i forbindelse med innspillingen av The Wall i 1979. Waters erklærte bandet offisielt for oppløst i 1985, men etter en lengre juridisk strid fikk David Gilmour og Nick Mason rettighetene til navnet Pink Floyd i 1987. Wright kom tilbake som assosiert medlem i 1987, og ble fullverdig medlem igjen i 1994, da studioalbumet The Division Bell ble utgitt. Pink Floyd ga i 2014 ut bandets siste album, The Endless River, basert på ubenyttet materiale fra innspillingen av The Division Bell. Bandet gikk fra å være et innovativt og nyskapende psykedelisk rock-band fra Londons undergrunnsmiljø, til å bli et av verdens største og mest populære band uansett musikksjanger. Waters, Mason, Gilmour og Wright utviklet Pink Floyd fra et undergrunnsband til en av 1970-tallets supergrupper. De storslåtte konsertene deres var attraksjoner og i 1970 var 100.000 til stede under konserten i Hyde Park i London. På konsertscenen har de visuelle effektene og avansert lydteknikk dominert mens bandmedlemmene gjorde lite av seg. På 1970-tallet ble Gilmour en av de ledende stilskaperne på elgitar. Siste gang bandet opptrådte samlet var i anledning Live 8 i London, 2. juli 2005. Dette var første gang på 24 år at den klassiske besetningen med David Gilmour, Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright sto sammen på scenen. Richard Wright døde 15. september 2008. Barretts komposisjoner var inspirert eller hadde innslag av klassisk musikk, country, blues og R&B. Bandet ble dannet i universitetsmiljøet rundt Regent Street Polytechnic i London. Medlemmene av bandet holdt stort en lav profil offentlig og ga sjelden intervjuer. På konsertscenen har musikerne stort sett vært tilbakeholdne og latt musikk og den visuelle showet dominere. Pink Floyd tilstrebet fullkommen lyd og fremføring der de var nøye med detaljene. Bandet inspirerte en generasjon av musikere på 1970-tallet, blant andre Yes, Mike Oldfield og Genesis.Pink Floyd brukt filmelementer i sine sceneshow. De bidro med musikk til flere filmer og det ambisiøse dobbeltalbumet The Wall var grunnlag for en egen spillefilm. Eric Idle fortalte i 2021 at Pink Floyd ga pengestøtte til produksjonen av Monty Python og ridderne av det runde bord. == Historie == === Oppstarten (1964–1965) === Pink Floyd startet som et annerledes psykedelisk band tidlig i 1960-årene. Roger Waters og Syd Barrett gikk begge på Cambridge High School for gutter (David Gilmour gikk også der). Etter Cambridge begynte ekstentriske og lovende kunststudenten Barrett på Camberwell School of Art i London, et populært sted for vordende popstjerner på 1960-tallet. Barrett drev litt med oljemaleri før han ble mer opptatt av å spille musikk. Gilmour var i London på den tiden og hjalp Barrett med gitarspillingen. Waters reiste til London og begynte i 1962 på Regent Street Polytechnic School (senere del av University of Westminster) for å studere arkitektur. Der møtte Waters Nick Mason og Richard Wright. Wright var allerede en allsidig musiker på blant annet piano, harmonium, cembalo og cello. Waters, Mason og Wright etablerte bandet Sigma 6 som ikke fikk platekontrakt. Wright var utdannet ved den dyre Haberdasher-skolen i Sør-London og var opptatt av klassisk samtidsmusikk særlig Karlheinz Stockhausens elektroniske musikk. Mason kom fra en velstående familie i Hampstead, studerte arkitektur og var en dyktig paukespiller. Waters var opptatt av elektronikk.Waters spilte gitar og Mason på trommer, og Richard Wright som til å begynne spilte stort sett blåseinstrumenter. Clive Metcalfe, Keith Noble og Juliette Gale (som senere ble gift med Richard Wright) ble med i bandet kort tid etter. Metcalfe spilte bassgitar og Keith Noble og Juliette Gale sang. De lekte med forskjellige bandnavn, inkludert Sigma 6 og The Architectural Abdabs. De spilte nesten utelukkende rhythm and blues-coverlåter i gymsaler og andre små lokaler. Kort tid etter ble bandet oppløst, men Waters, Mason og Wright ønsket å fortsette mot en mulig musikkarrière. Syd Barrett og Bob Klose erstattet Metcalfe, Noble og Gale. Barrett og Klose hadde gått på skolen sammen og begge kom til London sommeren 1964. Klose var en lovende jazzgitarist i Cambridge-bandet Blues Anonymous og ble på den tiden regnet som den beste musikeren. Klose skulle studere arkitektur på Regent Street Polytechnic (der Waters hadde studert i to år). Waters, Klose og Barrett delte bolig i Stanhope Gardens ved Highgate, der Mason og Wright hadde bodd tidligere (fra 1963). Husverten Mike Leonard var arkitekt og collegelærer. Han spilte ofte keyboard sammen med leieboerne og oppmuntret det vordende bandet. De fremførte bluesmusikk og kalte seg blant annet Spectrum Five eller Leonard's Lodgers. Leonard laget prototyper av maskiner til lysshow av en type som Pink Floyd senere brukte til sitt sceneshow. Leonard oppfordret gruppen til å improvisere til lysshowet noe som beveget gruppen i en psykedelisk retning. BBCs vitenskapsprogram filmet Leonard og hans lysmaskiner i Stanhope Gardens (Kensington and Chelsea bydel) i desember 1967 mens Pink Floyd «jammet» i bakgrunnen. Leonard hadde en samling av xylofoner, orientalske fløyer og andre kinesiske instrumenter.Barrett ble bandets rytmegitarist/vokalist og Bob Klose spilte sologitar og sang på enkelte låter. Waters gikk fra å spille vanlig gitar til å spille bassgitar, mens Wright begynte å spille tangentinstrumenter. Barrett ga bandet navnet The Pink Floyd Sound, oppkalt etter to blues-musikere som henholdsvis het Pink Anderson og Floyd Council. Navnene ble funnet på en plate Barrett hadde liggende hjemme. De droppet relativt kjapt ordet «Sound» i navnet, og var lenge kjent som The Pink Floyd, før de til slutt kuttet navnet ned til bare Pink Floyd. Barretts sans for pop og psykedelisk musikk preget lydbildet, og den sterkt blues-orienterte Bob Klose forlot bandet før 1965, rett og slett fordi han ikke likte den nye musikalske retningen Barrett hadde dratt bandet inn i. Kloses foreldre mislikte at han drev å surret med et rockeband og han forlot Pink Floyd for å bli profesjonell fotograf. Syd Barrett ble bandets kreative kraft, komponisert og ledende gitarist. Barrett utviklet en stil med inspirasjon fra music hall, barnesanger og blues med surrealistiske innslag. Barrett hadde et par plater med bluesmusikerne Pink Anderson og Floyd Council fra Georgia, USA, og laget av dette bandenamnet «Pink Floyd» som de malte i skarp rosa farge over hjulebuen på en Bedford kassebil kjøpt med studielån. Barrett ga 1965 bandet navnet «Pink Floyd Sound». === Syd Barrett-perioden (1966–1968) === Da Barrett overtok som hovedgitarist i Pink Floyd, begynte de å skrive sine egne låter. Hans talent som låtskriver åpenbarte seg tidlig. «Lucy Leave» og en cover av Slim Harpos «I'm a King Bee» var de første innspillingene, men disse ble aldri offisielt gitt ut. Pink Floyds varemerke var å strekke ut sanger i lange psykedeliske instrumenttaler med utradisjonelle rytmer og melodier. I 1966 begynte de å spille på nattklubber i Londons undergrunnsmiljøer. De første fullverdige konsertene var på Marquee Clubs konserter søndag ettermiddager. I desember 1966 spilte de for første gang i Royal Albert Hall. De benyttet seg av lys-show for å forsterke de psykedeliske effektene musikken ga. De hadde på samme tid et meget rødt lydbilde. De fremførte blant annet sangen «Interstellar Overdrive», som var godt likt i Storbritannia, men som ble sterkt mislikt andre steder i Europa. Etter hvert som Pink Floyd skapte seg et navn i den musikalske undergrunnen i London, og spesielt i den viktige undergrunnsklubben UFO Club (på Tottenham Court Road) der Pink Floyd fungerte som husband kjent for sitt nyskapende lysshow. På UFO spilte de opp til 20 minutter lange låter med lysbilder og lysshow noe de på den tiden var alene om. De ble lagt merke til av Peter Jenner og Andrew King. Disse ble bandets første managere og de inngikk et forretningssamarbeid gjennom selskapet Blackhill Enterprises. Pink Floyd begynte i løpet av 1966 å opparbeide seg et eget sangrepertoar, og Jenner og King jobbet aktivt med å skaffe bandet platekontrakt. Pink Floyd var også med på en filminnspilling for See for Miles Records, hvor de to låtene «Interstellar Overdrive» og «Nick's Boogie» ble foreviget i filmen Tonite Let's All Make Love in London. Filmmusikken ble senere gitt ut under tittelen «Pink Floyd Live in London 66' 67'» Norman Smith, plateprodusent i EMI, ble oppmerksom på Pink Floyd og startet arbeidet med å få dem knyttet til selskapet. Den 4. mars 1967 undertegnet bandet formelt kontrakten til utgiveren EMI Columbia, et datterselskap av EMI. Den 11. mars 1967 ble deres første singel «Arnold Layne» utgitt på Columbia Records (EMI) og den nådde 20.-plass på den britiske hitlisten. Sangen handler om en mann som stjal dameundertøy fra tørkestativene om natten, en beryktet person fra området hvor Barrett og Waters vokste opp. Melody Maker skrev at Pink Floyd med «Arnold Layne» hadde laget en god kommersiell single og mente at Pink Floyd representerte en ny type popmusikk. The Morning Star skrev at «Arnold Layne» var en smart og ironisk sang.Etter suksessen med «Arnold Layne», produsert av en nær medarbeider av Smith ved navn Joe Boyd, tok Smith selv over rollen som plateprodusent for Pink Floyd. Han hørte en annen låt av Syd Barrett og fant øyeblikkelig ut at sangen hadde slager-potensial. Oppfølgeren ble den kaleidoskopiske låten «See Emily Play», senere spilt inn i coverversjon av David Bowie på albumet Pinups, som nådde 6.-plass på den britiske hitlisten og som ble liggende på listen i 7 uker. «See Emily Play» ble gitt ut i juli 1967.Pink Floyd var det ledende bandet 29. april 1967 under «The 14 Hour Technicolor Dream» som var en støttekonsert for undergrunnsavisen International Times. Under konserten medvirket 41 band og Pink Floyd gikk på scenen da de lysnet av morgenen etter med 10.000 tilhørere i salen. Pink Floyd holdt 12. mai 1967 konserten «Games For May» i Queen Elizabeth Hall på South Bank (London) hvor det vanligvis fremførs jazz og klassisk musikk; konserten var en milepæl og en av Pink Floyds første betydelige konserter med avanserte lydeffekter og oppsiktsvekkende lysshow. Konservative Financial Times hadde en rosende omtale av opplevelsen. Barrets komposisjon «Games For May» ble etterpå forkortet og gitt ut som singel med tittelen «See Emily Play».Barrett laget komprimerte, psykedeliske låter med innslag av bisarr humor og dette passet godt for singelformatet. På den tiden skilte pop og rock lag og særlig innenfor progressiv rock ble det vanlig og forventet med hele album i stedet for singler. Pink Floyds debutalbum The Piper at the Gates of Dawn ble gitt ut 5. august i 1967. De hentet mye av sin inspirasjon fra de landlige omgivelsene rundt byen Cambridge, hjembyen til Syd Barrett, Roger Waters og David Gilmour. Barrett sto bak 10 av 11 låter. David Gilmour var gitarist i bandene Joker's Wild, Flowers, Bullitt og The Crew, og skulle senere spille en viktig rolle i Pink Floyds fremtidige ferd mot stjernestatusen. Barrett skrev alle tekstene på albumet, bortsett fra på Roger Waters' «Take Up Thy Stetoscope and Walk». Barrett hentet inn elementer fra engelsk og kinesisk litteratur i tekstene, som likevel fremsto som svært surrealistiske. The Piper at the Gates of Dawn overrasket stort og nådde 6.-plass som sin høyeste plassering på den britiske albumlisten. Pink Floyd hadde for alvor slått til i hjemlandet. Bandet reiste på turne i USA fra 24. oktober 1967 der Barrett var i sentrum under konsertene. I 1968 var bandet på turne i Europa og USA. Bandet brukte mye ressurser på å utforme et lydanlegg som kunne gjengi deres stadig mer forseggjorte musikalske og lydlige virkemidlene. I april 1969 tok bandet i bruk i azimuth-koordintaoren under en konsert i London (forestillingen hadde tittelen More Furious Madness from the Massed Gadgets of Auximenes). Azimuthen ble brukt til å sende elektroniske effekter fra høyttaler til høyttaler.Suksessen slo ikke utelukkende positivt ut for bandet. Dette skulle bli det første av to psykedeliske album fra Pink Floyd, og grunnen var enkel: Syd Barrett brukte store mengder ulovlige rusmidler for å stimulere fantasien. Det bidro til å gi låtene særpreg. Da misbruket var på det høyeste, tok han LSD daglig og i stadig større doser. Dette medførte at han ble mer og mer upålitelig og fikk en skrantende mental helse som stadig ble forverret. Barrett fremsto tidvis som åndsfraværende både på konserter og i studio. Han kunne stå og stirre ut i løse luften, eller skru på gitarstrengene til de var helt ustemte, mens bandet spilte på konserter. Han levde i sin egen, isolerte verden og kunne plutselig spille helt andre ting enn det resten av bandet spilte. De andre bandmedlemmene fant det nødvendig å finne en gitarist som kunne hjelpe både Barrett og bandet videre. Etter at Pink Floyds neste single «Apples & Oranges» solgte svært dårlig, ble David Gilmour spurt om han ville bli med i bandet som ekstra gitarist, og Pink Floyds femte medlem i januar 1968. Gilmour var en god barndomsvenn av Barrett, og Gilmour hadde lærte Barrett grunnleggende gitarspill. Gilmour hadde før dette flakket rundt i Europa blant annet med sitt eget band og han var en periode i Paris der han lærte fransk og arbeidet som modell. Gilmour var en svært dyktig elgitarist. Gilmour begynte offisielt i bandet 18. februar 1968.Bandet ville nødig kvitte seg med Barrett, da han hadde skrevet mesteparten av bandets låter og var bandets frontfigur. Den første ideen var at Gilmour skulle erstatte Barrett på konserter mens Barrett skulle være hjemme og fortsatt skrive låter, omtrent slik ordningen var med Brian Wilson og The Beach Boys. Dette viste seg å ikke være mulig å utføre; og noen måneder senere lot de bare være å plukke ham opp på vei til øving. Kort tid etter, i april 1968, fikk Syd Barrett beskjeden om at han formelt sett ikke lenger en del av Pink Floyd. David Gilmour overtok som bandets gitarist og hovedsanger. I Barretts tid hadde Pink Floyd en liten gruppe av undergrunnsfans og hadde samtidig en mer allmenn anerkjennelse i popsegmentet for sine særegne singler. Pink Floyd hadde opptredender på BBCs Top of the Pops. Etter Barrett forlot gruppa med vilje det mest poppregede segmentet og satset på LP-er (album). Ved den tradisjonelle gratiskonserten 29. juni 1968 i Hyde Park var Pink Floyd øverst på plakaten der andre bidragsytere var Jethro Tull og Roy Harper. Samtidig kom bandets album A Saucerful of Secrets ut. I desember 1968 kom singelen «Point Me at the Sky» skrevet av Waters; det ble en fiasko.På en av de siste konsertene med Pink Floyd hvor Barrett deltok, stod han helt foran på scenen og dro fingrene over strengene uten å holde et bestemt grep. Barrett fikk bare med en låt, «Jugband Blues», på albumet A Saucerful of Secrets. Dette var også den siste låten han skrev for Pink Floyd. Barretts siste linje i sangen er «And what exactly is a dream, and what exactly is a joke» («Hva er egentlig en drøm, og hva er egentlig en spøk»). En annen «låt» som Barrett ville spille inn, var «Have You Got It Yet?». Han endret akkordene og tempoet i låten hele tiden, og Roger Waters merket seg at de aldri spilte riktig. Mens Barrett spilte og av og til skrek «Have You Got It Yet?», svarte de andre i bandet «No!» - frustrert over at de ikke forsto låten. Waters stoppet plutselig opp og sa «Oh, I've got it now». Så satte han fra seg bassgitaren og spilte aldri mere med Barrett. Managerne Peter Jenner og Andrew King valgte å satse videre på Syd Barrett som soloartist, og sluttet som managere for Pink Floyd. Barrett var vanskelig å ha med på konserter og de håpet å kunne beholde ham som komponist. David Gilmour viste seg som en god vokalist og teknisk god gitarist med sans for harmoniske og lange gitarsoloer. Kort tid etter at Gilmour ble med, sluttet Barrett i bandet etter oppfordring fra de andre. I mars 1968 ble Barrett bedt om å forlate gruppa. På Pink Floyds andre album, A Saucerful of Secrets innspilt i Abbey Road Studio, medvirket Barrett på tre låter og David på fire.Barrett debuterte som soloartist med The Madcap Laughs i 1970 med musikere fra Soft Machine som støtte. === Eksperimentell periode (1968–1972) === Syd Barrett hadde skrevet nesten hele The Piper at the Gates of Dawn, men bare én av hans sanger, «Jugband Blues», var å finne på bandets neste plate, A Saucerful of Secrets, som ble utgitt i juni 1968. To andre låter av Barrett ble spilt før han måtte forlate bandet, men «Scream Thy Last Scream» og «Vegetable Man» ble vurdert av de andre for å være for personlige og for avslørende om Barretts mentale tilstand. Begge låtene er senere blitt gjort tilgjengelige av Peter Jenner.Barrett sto som komponist for en av låtene på A Saucerful of Secrets. Albumet nådde 9. plass på britiske platelister og bandet reiste på stor turne i USA sammen med The Who og Soft Machine. Etter Barrett gikk bandet over til musikk bestående av lange, innadvendte temaer og utforsking av lydeffekter med innslag av improvisasjon. Til konsertene trengte de da mye utstyr og sceneshowene ble stadig mer gjennomarbeidet. Albumet Ummagumma (1969) var eksperimentelt og uvanlig innenfor popmusikk, og nådde 5. plass på britiske salgslister. Albumet Atom Heart Mother var det første som nådde til topps på salgslistene. Turneen med Atom Heart Mother i 1970 inkluderte kor og orkester. Etter en omfattende turne i Europa og USA 1970-1971, produserte bandet Meddle der Gilmour hadde en mer fremtredende rolle. I 1975 etter en omfattende turne begynte Waters å arbeide med en ny komposisjon basert på et firenoters motiv spilt av Gilmour. Resultatet ble den lange «Shine on You Crazy Diamond» som fylte store deler av Wish You Were Here.Etter at Barrett forsvant, begynte de andre bandmedlemmene skrive musikk til bandet. I første omgang var det spesielt Roger Waters og Richard Wright som gjorde dette, men begge fant etter hvert ut at de ikke klarte å etterligne stilen til Syd Barrett og måtte jobbe med å finne sin egen måte å skrive låter på. På A Saucerful of Secrets ble tittelsporet kreditert alle medlemmene i bandet, og her finnes bandets første komposisjon i den progressive rockestilen. «Set the Controls for the Heart of the Sun» ble skrevet av Roger Waters, var også en låt der bandets eksperimentering med nye musikkstiler var tydelig. ==== Fra Ummagumma til Meddle ==== Etter Barret gikk bandet over til musikk med klassisk-romantisk preg inspirert delvis av elektronisk musikk og avantgarde. Waters' tekster ble etterhvert bitre og pessimistiske med innslag av samfunnskritikk. Lydbildet endret seg til progressivt «space-sound» der særlig Gilmours elgitar var viktig, slik det ble tydelig blant annet på Ummagumma utgitt i oktober 1969. I 1970 var 100.000 til stede ved deres konsert i Hyde Park, London, og bandet hadde blitt en konsertattraksjon. Ummagumma er et dobbeltalbum som besto av en plate med konsertopptak og en plate med nye studioinnspillinger. Konsertopptak for albumet ble gjort i Kent, Birmingham og Manchester i 1969, men opptakene fra Kent ble droppet fra utgivelsen. Resten av platen besto av musikalske eksperimenter fra hvert av de fire bandmedlemmene, med hver sin halve LP-side til disposisjon. Ummagumma nådde 5.-plass på hitlistene. I oktober 1970 kom Atom Heart Mother, som nådde førsteplass på albumlisten i Storbritannia, og dette albumet (sammen med etterfølgende Meddle) bidro til å befeste Pink Floyds posisjon som et ledende og nyskapende band. Musikken fikk tilhørere utenfor det tradisjonelle rockesegmentet. Musikken til albumet ble fremført første gang 27. juni 1970 på Bath Festival of Blues and Progressive Music, Shepton Mallet, Somerset. Albumomslaget har Hipgnosis' karakteristiske foto av en ku. Den omfattende tittelmelodien består av kor og orkester med gitarsoloer. Platens bakside omfatter blant annet «Alan's Psychedelic Breakfast» som under konserter ble ledsaget av tekoking på scenen. Turneen i USA i omfattet 10 musikere og et kor på 20 personer, og med det avansert lydanlegg gjorde showet sterkt inntrykk. David Gilmour til tross for dette senere beskrevet Pink Floyd på denne tiden som «et band famlende i mørket». Tittelsporet på albumet var «et mislykket prosjekt», ifølge Roger Waters. Likevel var Atom Heart Mother et musikalsk vendepunkt som ga mange hint om hva som skulle komme senere fra Pink Floyd. Tittelsporet er et 23 minutters verk som preges av orkestreringen og koringen som produsenten Ron Geesin skrev til sangen. I 1971 var bandet på en lang turne i Europa, Japan, Australia og USA. Bandets lydbilde var mer ensrettet på Meddle som kom høsten 1971. «Echoes» ble fremført første gang under en konsert i London mai 1971 med tittelen «Return to the Sun of Nothing». Den episke, over 23 minutter lange «Echoes», og den rytmiske «One of These Days» blir i Pink Floyd-litteraturen beskrevet som noe av det mest bemerkelsesverdige Pink Floyd har gitt ut. «Echoes» ble av fans i en større internettavstemning i 2004 kåret til den fjerde beste Pink Floyd-sangen gjennom alle tider. Bandets sans for eksperimentering kommer tydelig frem i sangen «Seamus», og i Waters' «San Tropez» dominerer pop-jazz-stilen. De ble på det høyeste belønnet med en 3.-plass for Meddle på albumlistene. Samme år spilte Pink Floyd inn konsertfilmen Live at Pompeii som hadde premiere i september 1972. === Filmmusikk === Pink Floyd ble involvert i filmmusikk på slutten av 1960-tallet. Barbet Schroeder tilbød Pink Floyd et stort honorar for musikk til filmen More. «Cymbaline» fra filmmusikken ble bandets gjennombrudd på radio i USA. Schroeder hang sammen med beat-hippier som streifet rundt i Europa og USA. More ble påbegynt før studentopprøret i Paris i 1968 og ble tatt godt i mot av hippiegenerasjonen. Schroedets film omtales som psykedelisk og tidstypisk historie om sex og narkotikamisbruk. Senere laget de filmmusikk til Schroeders La Vallée (1972) utgitt på album som Obscured by Clouds. I juli 1969 kom albumet Music From the Film More, som ble spilt inn i løpet av en uke. Både folkrock, hardere rockelåter, psykedelisk musikk, blues, akustiske passasjer og den mer typiske Floyd-progressive stilen er representert på albumet. Den musikalske utviklingen fra Ummagumma og Atom Hear Mother fortsatte i bidragene til filmen Zabriskie Point regissert av Michelangelo Antonioni.Obscured By Clouds, ble sluppet i 1972 som filmmusikken til filmen La Valleé (The Valley). Albumet var bandets første Topp 50 i USA og nådde sjetteplass på listene der. Bortsett fra albumet gjorde bandet lite offentlig i 1972. Albumet ble spilt inn i en pause under arbeidet med The Dark Side of the Moon. Med flere kortere sanger var Obscured By Clouds et klart forvarsel på hva som skulle komme på det neste albumet. «Childhood's End» ble skrevet av David Gilmour, og er den siste låten på et Pink Floyd-album før A Momentary Lapse of Reason hvor Roger Waters ikke bidro til teksten. De laget i 1967 musikk til Tonite Lets All Make Love in London en dokumenter om «swinging London» laget av Peter Whitehead. De laget musikk til spillefilmen The Committee (1968) regissert av Peter Sykes. Pink Floyd skal ha vært aktuelle for musikken til 2001: En romodyssé (1969). === Gjennombruddsperioden (1972–1975) === ==== The Dark Side of the Moon ==== Musikken til The Dark Side of the Moon ble fremført på konsert første gang i Rainbow Theatre i London 17. februar 1972, ett år før albumet kom ut. Opprinnelig kalt Eclipse. Sceneshowet var på den tiden uvanlig omfattende med 9 tonn utstyr som det tok seks timer å sette opp. Pink Floyd Live, bootleg-album fra konserten på Rainbow Theatre solgte, i 120.000 kopier. Den første offisielle fremføringen var under en konsert i mars 1973 i London Planetarium (del av Madame Tussauds rett over gaten fra Regent Street Polytechnic i Marylebone). Med Dark Side of the Moon viste bandet en vesentlig utvikling i sin evne til å komponere med mer vekt på melodi, fyldigere arrangementer, og mer konsise og strukturerte komposisjoner. Albumet hadde mer avanserte tekster med sammenhengende tema. Det var dette albumet som gjorde Pink Floyd store og er at de mest solgte rockealbum. Det var Waters' ide at albumet skulle ta for seg «alt som gjør folk gale». Bandet hadde arbeidet nesten et år med albumet. For sin tid var innspillingen så teknisk avansert at hi-fi entusiaster kjøpte albumet for å teste lydanlegget sitt. På denne tiden ble Pink Floyd etablert som et av de ledende rockebandene. Konsertene hadde en omfattende besetning og forseggjort sceneshow.The Dark Side of the Moon er Pink Floyds mestselgende album, og albumet har i flere avstemninger blitt kåret til tidenes beste album. I USA var albumet på Billboard 200-listen i til sammen 937 uker per september 2018, derav 591 sammenhengende uker fra 1973 til 1988 og var innehaver av førsteplassen på listen i en uke. Dark Side of the Moon satte mange nye rekorder som følge av dens suksess, og ble følgelig en av verdens mest solgte plater gjennom alle tider. Et estimat oppgir at det har blitt solgt over 45 millioner eksemplarer av albumet. Ifølge ChartMasters.coms salgsanalyser, er det blitt solgt 43,3 millioner enheter av albumet, noe som gjør det til det nest mest solgte albumet i verden, bare slått av Michael Jacksons Thriller. I Pink Floyds hjemland, England, er det antatt at hver fjerde husstand har en versjon av albumet.For første gang skrev Roger Waters samtlige tekster på et Pink Floyd-album. Platen var et konseptalbum som tok for seg alle de forskjellige påkjenningene mennesker må gå igjennom i løpet av livet. Sammen satte medlemmene opp en liste av temaer: «Breathe» handler om leve livet når du har sjansen; «On the Run» handler om det å reise, og spesielt frykt for å fly; «Time» tar for seg det å bli eldre, og tidens relativitet; «The Great Gig in the Sky» (med arbeidstitlene «Religion», «Religious Theme» og «The Mortality Sequence» og under utviklingen av låten) handler om døden og religion; «Money» snakker om rikdommen som ofte kommer med det å være berømt; «Us and Them» tar for seg voldelige konflikter i et samfunn; og «Brain Damage» omtaler samfunnets økende problem med sinnslidelser og nevroser, og hvordan de gjerne kan være resultatene av disse temaene. Ved hjelp av Abbey Road Studios' nye 16 kanalers miksepult og lydtekniker Alan Parsons, satte albumet nye standarder for lydkvalitet og opptaksteknikk. Til tross for at Pink Floyd hadde blitt et band som ugjerne ga ut singler, ble singelen «Money» en topp 20-låt i USA. ==== Wish You Were Here ==== Pink Floyd var verdensstjerner og var usikre på hvordan de skulle følge opp Dark Side Of The Moon som hadde skapt et forventningspress. Etter at bandet skrinla prosjektet Household Objects, et albumprosjekt der huslige gjenstander skulle være de eneste instrumentene, startet innspillingen av Wish You Were Here i 1975. Albumet kom ut i september 1975 og ble lunkent mottatt av kritikerne. Som Dark Side Of The Moon ble det et konseptalbum om fraværenhet, men også musikkindustrien fikk gjennomgå. I tillegg til det klassiske tittelsporet «Wish You Were Here», inneholder også plata det som av Pink Floyd-fansen blir regnet som bandets beste sang noensinne, «Shine On You Crazy Diamond». Teksten er en hyllest til Syd Barrett fra Roger Waters som alltid hadde hatt dårlig samvittighet over å ha vært med å skvise ut sin tidligere venn fra bandet. Musikken er skrevet av alle i bandet, unntatt Nick Mason. Bandet oppnådde sitt første transatlantiske nummer 1-album med Wish You Were Here. === Roger Waters-perioden (1976–1985) === Etter Wish You Were Here tok Waters styringen over bandets virksomhet. I 1978 presenterte Waters to nye ideer hvorav den ene ble The Wall (som ble at tidenes mest solgte album) og den andre Pros and Cons of Hitchhiking. The Wall-turneen var bandets mest omfattende produksjon til da. ==== Animals ==== Animals (utgitt i januar 1977) var i enda større grad enn de foregående utgivelsene preget av Waters' pesimistiske samfunnssyn. Albumet er til en viss grad basert på George Orwells suksessroman Animal Farm. Waters plasserer mennesker i tre grupper: Hunder («Dogs», de kyniske forretningsmennene), griser («Pigs (Three Different Ones)», korrupte politikere og moralister) og sauer («Sheep», resten av flokken som ikke stiller kritiske spørsmål). Låten «Dogs» var den eneste som Waters ikke ble kreditert for alene, men David Gilmour var likevel sentral på albumet. I tillegg til at hans gitarspill og soloer dominerte, overtok han også i større grad som bassist. Waters konsentrerte seg stadig mer om låtskriving, og mindre om å øve for å bli en bedre musiker. Albumet kom på 2.-plass i Storbritannia og 3.-plass i USA Albumet inneholder også «Welcome to the Machine» og «Have a Cigar» (sunget av Roy Harper), som viser Waters' syn på plateindustrien. Konsertene huskes for filmer som ble vist på et rundt lerret bak scenen og for oppblåst flyvende gris. Albumomslaget viser en flyvende gris over Battersea kraftverk. I april 1977 reiste bandet på stor turne i USA.Gilmour ga ut sitt soloalbum David Gilmour og Wright ga ut Wet Dreams i 1978. ==== The Wall ==== Det ambisiøse dobbelalbumet The Wall kom ut i november 1979 og omhandlet blant annet personen «Pink» som et symbol på samfunnets undertrykkelse av individet. Singelen «Another Brick in the Wall (Part II)» ble bandets første listetopp på singellistene og den første singelen på 11 år. Singelen ble utgitt 16. november og albumet 30. november.Albumet solgte svært godt og fikk blandet mottakelse hos kritikerne: Noen mente det var bandets beste, andre at musikken var deprimerende og selvopptatt. Albumet kostet 300.000 pund å produsere, og tjente i løpet av de to første månedene inn over 10 millioner pund. Første konsertoppføring var 7. februar 1980 på Los Angeles Sports Arena og i august 1980 var det seks forestillinger i Earls Court, London. The Wall-konsertene var dominert av en stor mur som ble reist i løpet av konserten og konserten kulminerte med at muren raste. Pink Floyds konsertarenaer ble stadig større og dette bidro sterkt til budskapet på The Wall. Roger Waters hadde aldri vært noe særlig glad i konserter på store idrettsstadioner, hvor han følte at kontakten med publikum ble borte. Dette kulminerte i Montreal i 1977 da Roger Waters spyttet en skrikende tilhenger i ansiktet. Sjokkert av sin egen oppførsel begynte Waters umiddelbart på The Wall, som tar for seg ensomhet og mangel på kommunikasjon. I konseptet bygger han opp en metaforisk mur mellom seg og publikum. Under innspillingen ble det klart at forholdet mellom Richard Wright og Roger Waters var i ferd med å rakne. Waters beskyldte Wright for å være mer opptatt av å feriere enn å komponere musikk for gruppen. Heller ikke de andre bandmedlemmene var særlig fornøyd med Wrights innsats, og keyboardisten ble tvunget til å forlate bandet. Han bidro imidlertid som innleid musiker under den påfølgende turneen. Han var ironisk nok den eneste i bandet som tjente penger, fordi konsertene gikk med store tap. Også forholdet mellom David Gilmour og Waters var skrantende, men Gilmours innsats på albumet var likevel betydelig, både som produsent, musiker og som komponist av noen av albumets mest kjente spor, «Comfortably Numb» og «Run Like Hell». Låten «Another Brick in the Wall, part 2» ble bandets første nummer 1-singel i historien. Også albumet ble en braksuksess. I tillegg til turnéen ble The Wall fulgt opp av filmen Pink Floyd: The Wall skrevet av Waters, regissert av Alan Parker og med Bob Geldof i hovedrollen. Figuren Pink fremstilt av Geldof ligner på Waters selv. Filmen ble godt mottatt av noen kritikere, andre kritiserte den som kvinne- og menneskefiendtlig med underliggende fascisme. ==== The Final Cut og oppløsning ==== I 1983 kom bandets siste utgivelse med Roger Waters. The Final Cut viste enda tydeligere Waters' enerådende posisjon i bandet, og på albumcoveret sto det: «Av Roger Waters – fremført av Pink Floyd». Nick Mason og David Gilmour var i stor grad redusert til studiomusikere. Gilmour sang bare på låten «Not Now John», de øvrige elleve låtene ble sunget av Waters. Selv om også denne utgivelsen nådde førsteplass på enkelte albumlister, deriblant den norske, ble det en salgsmessig stor nedtur for Pink Floyd. Likevel har The Final Cut en høy status blant mange av bandets tilhengere. Forholdet mellom Waters og Gilmour begynte etterhvert å bli ganske anstrengt, og etter utgivelsen av The Final Cut i 1983 som Roger Waters styrte absolutt alt på, var forholdet mellom de to ødelagt. Waters forlot formelt Pink Floyd i 1985, men Gilmour, Richard Wright og Nick Mason bestemte seg for å fortsette å gi ut musikk under navnet Pink Floyd.Etter et søksmål fra Waters, ble det i 1986 inngått et forlik som ga Gilmour og de andre lov til å bruke navnet Pink Floyd, mens Waters beholdt alle rettighetene til The Wall. Etter dette utgjorde Gilmour og Mason kjernen i bandet, mens Wright ble leid som studiomusiker. === David Gilmour-perioden (1985–1995) === Midt på 1980-tallet tok Gilmour over den musikalske ledelsen av Pink Floyd.Etter uenigheter omkring kontraktsforhold med plateselskapet og manager Steve O'Rourke valgte Roger Waters å gi beskjed om at han forlot Pink Floyd i 1985 for å satse på en solokarriere, og mente underforstått at bandet var oppløst. Han ble derfor svært overrasket da David Gilmour og Nick Mason i 1986 bestemte seg for å spille inn et nytt album under navnet Pink Floyd. Waters valgte først å saksøke Gilmour og Mason, men da han skjønte at han ved selv å ha forlatt bandet hadde svekket sine sjanser juridisk, ble det inngått et forlik. Waters beholdt rettighetene til The Wall, så vel som til den oppblåsbare grisen fra Animals. De gjenværende medlemmene omgikk dette juridisk ved å gi grisen to testikler. Gilmour og Mason beholdt bandets andre rettigheter, samt retten til å fortsette å bruke navnet Pink Floyd. I tillegg ble partene enige om å betale royalties til hverandre for bruk av «motpartens» låter under konserter. I 2013 sa Waters at han angret på søksmålet og at det var feil av ham å gjøre det. Da A Momentary Lapse of Reason ble utgitt i 1987 var Wright tilbake i bandet og ble da bare kreditert som studiomusiker. Samtidig ga Waters ut Radio K.A.O.S. og turnerte samtidig i USA med Pink Floyd-musikk. Wright og Nick Mason deltok i begrenset grad på innspillingene. Store deler av albumet ble innspilt av Gilmour og en rekke studiomusikere. Selv om albumet fikk variable mottakelser var det en salgsmessig opptur i forhold til The Final Cut. I tillegg fikk bandet en radiohit med «Learning to Fly». Også den påfølgende turneen ble en gedigen suksess, og den endte først i 1990, tre år etter at den hadde startet. Etter utgivelsen av konsertalbumet Delicate Sound of Thunder i 1988, ble Wright igjen fullverdig medlem av Pink Floyd. David Gilmour var på denne tiden den sentrale personen i Pink Floyd, og fikk hjelp med tekster til nye låter fra sin kone Polly Samson. Samtidig medvirket Richard Wright og Nick Mason mer enn på mange år. I 1994 ble The Division Bell utgitt hvor Gilmour sto for det meste av musikken. Wright var formelt innleid musiker, men ble kreditert som komponist på fem spor. Albumet nådde til topps på platelistene i USA og Storbritannia. Albumet solgte bedre enn den foregående utgivelsen. Samme år la Pink Floyd ut på en større verdensturné som kulminerte med 15 utsolgte konserter i London. The Division Bell skulle bli det siste studioalbumet fra Pink Floyd på 20 år. Konsertalbumet P*U*L*S*E ble utgitt i 1995, og inkluderte blant annet hele Dark Side of the Moon samt Syd Barrett-låten «Astronomy Domine». I juli 1990 gjennomførte Waters en stor The Wall-konsert i Berlin (etter Berlinmurens fall) med inviterte bidragsytere som Sinéad O'Connor og uten Gilmour og de andre fra Pink Floyd. === Dødperioden (1995–2005) === I 1996 ble bandet tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, hvor bandet spilte «Wish You Were Here» med Billy Corgan (fra The Smashing Pumpkins). Roger Waters hadde et særdeles dårlig forhold til resten av Pink Floyd etter at han forlot bandet, men han klarte likevel gjennom mellommannen James Guthrie å samarbeide med de andre medlemmene om utgivelsen av samlealbumet Echoes i 2001. Etter hvert fikk Waters reparert vennskapet til Nick Mason. Mason opptrådte som gjestemusiker på to av Roger Waters' solokonserter i 2002. Samme år opptrådte Richard Wright på noen av David Gilmours solokonserter. Bandets langvarige manager Steve O'Rourke døde av hjerteinfarkt i Miami, Florida, USA i oktober 2003, mens den amerikanske komponisten Michael Kamen, kjent for sitt arbeid med Pink Floyd: The Wall og som en av få som samarbeidet med både David Gilmour og Roger Waters etter 1985, døde i november samme år. Nick Mason ga i 2004 ut boken «Inside Out: A Personal History of Pink Floyd». Mason dro på en utgivelsesturné til forskjellige europeiske og amerikanske byer hvor han promoterte den med intervjuer, signerte bøker og møtte fans. Boken gir et subjektivt innblikk på livet i bandet fra et humoristisk synspunkt. === Gjenforeningen under Live 8 og etter (2005–2014) === Pink Floyd lå brakk etter 1995, selv om bandet offisielt aldri har blitt oppløst. Men 2. juli 2005 maktet Bob Geldof å få Gilmour, Mason og Wright til å opptre sammen med Waters i forbindelse med Live 8. Det var første gang de fire hadde stått på scenen sammen siden 1981. De spilte «Breathe», «Money», «Wish You Were Here» og «Comfortably Numb». Banneordet «Bullshit» i sangen «Money» var eneste banneord MTV valgte ikke å sensurere under sin sending av konserten. I november 2005 ble en DVD utgitt med konsertopptakene fra Live 8-konserten, i tillegg fra opptak da bandet øvde inn låten «Wish You Were Here» i forkant av gigantkonserten. Roger Waters har også siden sagt på sine nettsider' at han kan være klar for å fortsette å spille sammen med Pink Floyd. Den 16. november 2005 ble Pink Floyd tatt opp i «UK Music Hall Of Fame», det nystartede britiske svaret på Rock and Roll Hall of Fame, hvor Nick Mason og David Gilmour tok imot prisen fra Pete Townshend, mens Roger Waters deltok på satellitt fra Roma. I 2006 har David Gilmour og Roger Waters holdt sine respektive turneer, med til dels eget produsert materiale og låter fra Pink Floyd-æraen. De har også blitt akkompagnert av Nick Mason og Richard Wright samt andre kjente gjesteartister i sine besetninger. Den 31. mai 2006 var både Nick Mason og Richard Wright med på en av David Gilmours konserter i Royal Albert Hall i forbindelse med turnéen som fulgte utgivelsen av albumet On An Island. De fremførte «Wish You Were Here» og «Comfortably Numb» sammen. Gilmour ga i 2007 ut DVD-en Remember That Night fra konsertene i London, men sangene der Mason spilte ble ikke inkludert, men alle de fire gjenlevende Pink Floyd-medlemmene medvirket i en dokumentarfilm som ble laget i forbindelse med utgivelsen. Nick Mason spilte også sammen med Roger Waters på noen konserter på sistnevntes Dark Side of The Moon-turné i 2006 og 2007. Til en av konsertene var Richard Wright også invitert, men Wright avslo på grunn av jobbing med et soloprosjekt. Syd Barrett døde 7. juli 2006 og de fire gjenlevende medlemmene av bandet sendte ut en felles pressemelding der de gav uttrykket for savnet av sin tidligere bandkamerat. 10. mai 2007 ble det arrangert en minnekonsert i London der Roger Waters fremførte «Flickering Flame» sammen med multiinstrumentalisten Jon Carin, som etter Pink Floyd-bruddet i 1980-årene har samarbeidet med alle de fire medlemmene. Senere samme kveld dukket Carin opp på scenen sammen med de tre medlemmene av Pink Floyd som fremdeles har rettighetene til bandnavnet. Wright, Gilmour og Mason fremførte bandets første single «Arnold Layne». Dette ble siste gang de tre som var bandmedlemmer fra slutten av 1980-årene opptrådte sammen. Høsten 2007 ga Pink Floyd ut en nyversjon av debutalbumet The Piper at the Gates of Dawn, som blant annet inneholdt uutgitte versjoner av «Interstellar Overdrive» og «Matilda Mother», samt en reproduksjon av en notisblokk Syd Barrett hadde benyttet midt i 1960-årene. Roger Waters har fortsatt utgivelsen av to studioalbum til gode, men jobber også med å utvikle en Broadway-musikalversjon av The Wall, hvor det blir skrevet nytt materiale som skal legges til. Den 26. august 2008 mottok Pink Floyd Polarprisen for 2008 på én million svenske kroner. Roger Waters og Nick Mason representerte bandet. Richard Wright døde 15. september 2008 av kreft, 65 år gammel.Den 12. mai 2011 holdt Roger Waters en fremføring av The Wall showet i London. På sangen «Comfortably Numb» fikk han besøk av David Gilmour som sang refrenget og spilte sologitar mens han stod på en heisekran (synlig for publikum) bak den høye veggen.På slutten av samme show hvor «Outside the Wall» ble fremført, ble også Nick Mason med og spilte tamburin, mens Gilmour spilte mandolin. Waters innrømte etter sangen at han 30 år tidligere hadde vært en vanskelig person å arbeide sammen med, men at tidene hadde nå forandret seg. Gilmour og Mason smilte godt av Waters' kommentar. === The Endless River === I 2014 ga Gilmour og Mason ut albumet The Endless River dedisert til Wright med noe av musikken laget av Wright. Deler av materialet ble innspilt før Wright døde blant annet i forbindelse med Division Bell. Innspillingen av albumet ble påbegynt under innspillingen av The Division Bell i 1993, og besetningen bestod da av Gilmour, Wright og Mason, men ble fullført av Gilmour og Mason i løpet av 2013 og 2014. Albumet ble utgitt 7. november. Albumet er hovedsakelig instrumentalt med innslag av tekst fra Polly Samson, Gilmours kone. Rolling Stone skriver albumet er preget av Gilmours karakteristiske gitarsolo. The Guardian ga albumet god omtale og mente det var en fin måte å avslutte Pink Floyd. The Independent kaller albumet kjedelig og skuffende. Albumet solgte godt i mange land og nådde 3. plass på platelistene i USA. === "Hey, Hey, Rise Up!" (2022) === I mars 2022 kom Gilmour og Mason sammen igjen som Pink Floyd, sammen med bassisten Guy Pratt og keyboardisten Nitin Sawhney, for å spille inn singelen «Hey, Hey, Rise Up!» for å støtte Ukraina i forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina 2022. Vokalsporet er hentet fra en video på Instagram hvor Andriy Khlyvnyuk, vokalist i det ukrainske bandet Boombox, synger den ukrainske folkevisa «Oi u luzi chervona kalyna» («Å, den røde krossvedbusken på enga») i Kyiv. Gilmour beskrev Khlyvnyuk sin vokal som «et sterkt øyeblikk som fikk meg til å ønske å sette den til musikk». Inntektene fra singelen, som ble sluppet 8. april, vil gå til humanitært arbeid i Ukraina. Gilmour sa at krigen hadde inspirert ham til å slippe ny musikk siden det var livsviktig å øke oppmerksomheten om saken. == Roger Waters etter Pink Floyd == Roger Waters har en solokariere, men han har fremført mange Pink Floyd show med sine egne sanger fra Pink Floyd perioden. Han har også oppført flere store The Wall konserter. Konsertalbumet fra 1990, The Wall – Live in Berlin, er hentet fra Waters sin konsert Pink Floyd's The Wall i Berlin. Waters dro også på en verdensturne med The Wall Live, fra 2010 til 2013. Waters besøkte Norge 4 ganger i løpet av turneen: 29. april og 1. mai 2011 og 14. og 15. august 2013, alle gangene på Telenor Arena i Oslo. Roger Waters har også arbeidet med å få oppført The Wall som en musikal. == Nick Mason's Saucerful of Secrets == Nick Mason's Saucerful of Secrets er band som ble dannet av Nick Mason i 2018. Mason dannet bandet for å fremføre tidlig Pink Floyd materiale, de ønsket at Pink Floyds tidligere materiale som ikke er så kjent skulle nå ut til et bredere publikum. Mason sa at han ikke ønsket å opptre som et hyllestband som ligner på det australske Pink Floyd Show, eller fremføre show som ligner de av Waters og Gilmour, bandet ønsket å "fange ånden" i musikken i stedet for å gjenskape den. De mottok velsignelsene fra de gjenlevende Pink Floyd-bandkamerater. Bandet består foruten Nick Mason av bassist Guy Pratt, gitaristene Gary Kemp og Lee Harris, og keyboardisten Dom Beken. == Pink Floyd: Their Mortal Remains == Pink Floyd: Their Mortal Remains var en utstilling i 2017 om Pink Floyd på Victoria and Albert Museum i London. Utstillingens tittel gjenspeiler teksten «I've got a grand piano to prop up my mortal rests» fra sangen Nobody Home fra albumet The Wall. Utstillingen ble promotert blant annet gjennom medieopptredener av alle de tre gjenlevende bandmedlemmene (David Gilmour, Nick Mason og Roger Waters), og designeren Aubrey Powell, samt en oppblåsbar gris som fløy over museet og BBCs Broadcasting House. == Diskografi == === Studioalbum === == Konserter i Norge == Valle Hovin stadion – 2. august 1988 Valle Hovin stadion – 29. og 30. august 1994 == Litteratur == Beech, Mark (1998). The A-Z of Names in Rock. London: Robson Books Ltd. ISBN 1-86105-059-3. Blake, Mark (2007). Pigs Might Fly - The Inside Story of Pink Floyd. Aurum Press Ltd. ISBN 1-84513-261-0. Fitch, Vernon (1998/2005). The Pink Floyd Encyclopedia. Collector's Guide Publishing Inc. ISBN 1-894959-24-8. Jones, Cliff (1996). Another Brick in the Wall: The Stories Behind Every Pink Floyd Song. Omnibus Press. ISBN 0-553-06733-8. Mason, Nick (2005). Inside Out: A Personal History of Pink Floyd. London: Weidenfeld & Nicolson Illustrated. ISBN 0-7538-1906-6. 'Miles' and Mabbett, Andy (1994). Pink Floyd : The Visual Documentary. Omnibus Press. ISBN 0-7119-4109-2. Palacios, Julian (2001). Lost in the Woods: Syd Barrett and the Pink Floyd. Boxtree Ltd. ISBN 0-7522-2328-3. Schaffner, Nicholas (1991). Saucerful of Secrets: The Pink Floyd Odyssey. Harmony Books. ISBN 0-517-57608-2. Holm, Kurt E (1995). Gjennom lydmuren: Pink Floyd 30 år. Leknes: S-forlaget. ISBN 8278100004. Fitch, Vernon og Mahon, Richard (2006). Comfortably Numb - A History of «The Wall», Pink Floyd 1978–1981. PFA Publishing. ISBN 0-97777366-0-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Harris, John (2005). The Dark Side of the Moon - The Making of the Pink Floyd Masterpiece. Fourth Estate. ISBN 0-00-719024-7. Marcussen, Tor og Morten Jørgensen (1988). Historien om rock, 11: The Who og Pink Floyd. Stabekk: Den norske bokklubben. ISBN 8252518117. == Se også == Pink Floyds liveopptredener == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Pink Floyd – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Pink Floyd på Internet Movie Database (da) Pink Floyd på Filmdatabasen (fr) Pink Floyd på Allociné (en) Pink Floyd hos Rotten Tomatoes (en) Pink Floyd på Apple Music (en) Pink Floyd på Discogs (en) Pink Floyd på MusicBrainz (en) Pink Floyd på SoundCloud (en) Pink Floyd på Spotify (en) Pink Floyd på Songkick (en) Pink Floyd på Last.fm (en) Pink Floyd på Genius — sangtekster (en) Pink Floyd på AllMusic (en) Pink Floyd på Twitter Pink Floyd på Facebook Pink Floyd på Instagram (en) Pink Floyd på YouTube Pink Floyd på YouTube Pink Floyd på Myspace Pink Floyd på Tumblr All Pink Floyd Fan Network Brain Damage Pink Floyd Online Arkivert 2. mai 2008 hos Wayback Machine. Neptune Pink Floyd

Pink Floyds liveopptredener er en liste over sangene Pink Floyd vanligvis spilte på konsertene sine. Pink Floyd har alltid vært kjent for flotte lysshow på konsertene sine, men har aldri vist seg selv på de store skjermene på konsertene, unntatt på arrangement som Live8.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6046

2023-02-04

Fylkesvei 6046

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Aukra']

Fylkesveg 6046 går mellom Rød og Småge i Aukra kommune. Veien er 2,5 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv218.

Fylkesveg 6046 går mellom Rød og Småge i Aukra kommune. Veien er 2,5 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv218. == Kommuner og knutepunkter == Aukra Fv6042Fylkesvei 6042 Rød Røssøyvågen 531Fylkesvei 531 Småge == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6046 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

thumb|Røssøyvågvegen

https://no.wikipedia.org/wiki/Julien_Lizeroux

2023-02-04

Julien Lizeroux

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under VM i alpint 2017', 'Kategori:Franske alpinister', 'Kategori:Fødsler 5. september', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Moûtiers', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i alpint']

Julien Lizeroux (født 5. september 1979) er en fransk tidligere alpinist. Han tilhørte det franske landslaget siden 1998, og ble fransk mester i kombinasjon i 2000. I verdenscupen kjørte han utelukkende slalåm.

Julien Lizeroux (født 5. september 1979) er en fransk tidligere alpinist. Han tilhørte det franske landslaget siden 1998, og ble fransk mester i kombinasjon i 2000. I verdenscupen kjørte han utelukkende slalåm. == Karriere == Lizeroux oppnådde sine første gode resultater i sesongen 1997/98, da han under junior-VM i Megève tok bronse i kombinasjonsøvelsen. Han debuterte i verdenscupen i Kitzbühel 23. januar 2000. Elleve måneder senere, under slalåmrennet i Madonna di Campiglio tok han sine første verdenscuppoeng med en 15.-plass. I februar 2001 deltok han i sitt første verdensmesterskap i St. Anton am Arlberg. Etter å ha pådratt seg en skade i november 2001 under verdenscuprennet i Aspen, måtte han ta et års pause fra konkurranser. Det ble tungt å komme tilbake på samme nivå som tidligere. I sesongen 2002/03 kom han ikke til finaleomgangen i noen av rennene han stilte opp i, og de påfølgende sesongene var også preget av skader. I verdenscupsesongen 2007/08 ble resultatene merkbart bedre, med flere plasseringer blant de tiende beste i verdenscuprenn. Det store gjennombruddet kom i sesongen 2008/09, blant annet med to verdenscupseire i slalåm. Under VM på hjemmebane i Val-d’Isère ble det to sølvmedaljer, både i superkombinasjonen og i slalåm. Han deltok på det franske laget som tok gull i lagkonkonkurransen under VM 2017. == VM-resultater == VM 2001 i St. Anton am Arlberg Nr. 25 i slalåm VM 2007 i Åre Nr. 14 i slalåm 14. VM 2009 i Val-d’Isère Sølv i slalåm, sølv i superkombinasjonen == Resultater i verdenscupen i alpint == === Individuelle seire === === Sammenlagtplasseringer === == Referanser == == Eksterne lenker == (fr) Offisielt nettsted (en) Julien Lizeroux – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Julien Lizeroux – Olympics.com (en) Julien Lizeroux – Olympic.org (en) Julien Lizeroux – Olympedia (en) Julien Lizeroux – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (fr) Julien Lizeroux – Frankrikes olympiske komité (en) Julien Lizeroux – FIS (alpint) (en) Julien Lizeroux – FIS (langrenn) (en) Julien Lizeroux – ski-db.com

Julien Lizeroux (født 5. september 1979) er en fransk tidligere alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lil%E2%80%99_C

2023-02-04

Lil’ C

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 19. januar', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Menn', 'Kategori:So You Think You Can Dance-dommere', 'Kategori:So You Think You Can Dance-koreografer']

Christopher A. Toler, mest kjent som Lil' C (født 19. januar 1983) er en amerikansk danser og koreograf. Han er medskaper den aggressive dansestilen krump.Lil' C har jobbet med artister som Jennifer Lopez, Ciara, Missy Elliott, Christina Millian, Sean Paul, Fall Out Boy, Gwen Stefani og Se7en. Han har også medvirket i filmer som Stomp the Yard, Be Cool og Bring It On. Han er for tiden mest kjent for å være den mest saklige gjestedommeren i So You Think You Can Dance, samt at han av og til koreograferer krumping for programmet.

Christopher A. Toler, mest kjent som Lil' C (født 19. januar 1983) er en amerikansk danser og koreograf. Han er medskaper den aggressive dansestilen krump.Lil' C har jobbet med artister som Jennifer Lopez, Ciara, Missy Elliott, Christina Millian, Sean Paul, Fall Out Boy, Gwen Stefani og Se7en. Han har også medvirket i filmer som Stomp the Yard, Be Cool og Bring It On. Han er for tiden mest kjent for å være den mest saklige gjestedommeren i So You Think You Can Dance, samt at han av og til koreograferer krumping for programmet. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Lil' C på Internet Movie Database Lil' C på Twitter

Christopher A. Toler, mest kjent som Lil' C (født 19.

https://no.wikipedia.org/wiki/Yvonne_Andersen

2023-02-04

Yvonne Andersen

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske gartnere', 'Kategori:Norske serieforfattere', 'Kategori:Personer fra Eidskog kommune']

Yvonne Andersen (tidligere Fjeld) (født 19. februar 1969 i Eidskog) er en norsk forfatter og blomsterdekoratør. Hun debuterte med lyrikksamlingen Åpen kamuflasje i 1996. I 2008 kom hun med romanserien Novemberbarn, utgitt på Cappelen Damm forlag. Serien ble avsluttet med bind 20 i desember 2011. Hun kom med sin andre serie, Årringer, i februar 2013. Andersen er utdannet gartner og blomsterdekoratør og har tre barn. Hun drev tidligere egen blomsterforretning i Eidskog, men på grunn av barn og tidsmangel, la hun ned og tok seg vaskejobb på Kongsvinger sykehus. Hun er nå forfatter på heltid.

Yvonne Andersen (tidligere Fjeld) (født 19. februar 1969 i Eidskog) er en norsk forfatter og blomsterdekoratør. Hun debuterte med lyrikksamlingen Åpen kamuflasje i 1996. I 2008 kom hun med romanserien Novemberbarn, utgitt på Cappelen Damm forlag. Serien ble avsluttet med bind 20 i desember 2011. Hun kom med sin andre serie, Årringer, i februar 2013. Andersen er utdannet gartner og blomsterdekoratør og har tre barn. Hun drev tidligere egen blomsterforretning i Eidskog, men på grunn av barn og tidsmangel, la hun ned og tok seg vaskejobb på Kongsvinger sykehus. Hun er nå forfatter på heltid. == Bibliografi == Åpen kamuflasje (lyrikksamling, forlagshuset Brak, 1996) – da som Yvonne Andersen Novemberbarn (romanserie, Cappelen Damm) – som Yvonne Fjeld #Syndenes datter (27. oktober 2008) #Judaskyss (24. november 2008) #Djevelens tukt (19. januar 2009) #Slanger i paradis (16. mars 2009) #Fortidens skygger (2009) #Offerlam (2009) #Svermere (2009) #Trollhjort (2009) #Fandens firkant (2009) #Korsveier (2010) #Engelen som vokter (2010) #Fra asken til ilden (2010) #Ravnevarsel (2010) #Øye for øye (2010) #Nattmannen (2010) #I månesigdens tegn (2011) #Blomstringstid (2011) #Profetien (2011) #Syndens hus (2011) #Smaragdhjerte (2011) Årringer (romanserie, Cappelen Damm) == Novemberbarn == Novemberbarn var Yvonne Andersens (da Fjeld) debut som romanforfatter. Det er en romanserie, og det utkommer en ny bok annen hver måned. Serien utkommer på NorskeSerier (Cappelen Damm). Det ble gitt ut 20 bind i serien.Serien finner sted i den fiktive dalen Imredal på Vestlandet, og året er 1865. Serien handler om prestedatteren Judianna, men det er bare de fire sønnene i familien som teller. Judianna blir demonstrativt oversett og ignorert av faren sin, og de to yngste sønnene blir tuktet på andre måter. På kirkegården blir Judianna kjent med husmannssønnen Adam. Adam er utstøtt av kirken og han har overnaturlige evner. === Personer i serien === ==== På prestegården ==== Judianna Jakob Westergaard: faren og presten i bygda Peter: eldste sønn, blivende prest Paulus: blivende lege som går på latinerskolen i Stavanger Lukas: nest yngste sønn Johannes: yngste sønn Ellinor, husholderske Olea: tjenestejente ==== Andre ==== Samuel Westergaard: Jakobs yngste bror Ada: hans kone Rakel: eldste datter Sara: yngste datter Adam Abrahamson: fattig husmannsgutt Lorang Ulsgaard, lensmann Jan Hellberg, studiekamerat av Paulus Oskar og Magna Dammen, drivere av krambua og skjenkestua Emma, datter ==== «Godset» ==== Borger Schøld: fruktbonde Sophie Schøld: hans kone Carl: odelsgutt, går på agronomskole Bastian: yngste sønn Caroline: datter Josefine («Jossa»): husholderske Jenny: tjenestejente Sølve og Sigvart: stallgutter Maren: husmannsjente Set, Marens sønn som hun har sammen med Sølve Amon: hagebruker ==== Gudavangen ==== Levi Gudavang, storbonde Rut Gudavang, hans kone Lea Gudavang, datter === Trivia === Yvonne Fjeld skriver mye på Gapøya i Troms, blant annet ble hele bind 1 av serien skrevet der. Dersom serien blir en suksess, skal Yvonne kjøpe Chesterfieldsofaer til vaskehjelpene på Kongsvinger sykehus. I en NTB-melding ble Yvonne Fjeld kalt «Margit Sandemos arvtaker». == Referanser == == Eksterne lenker == Forlagets forfatterside Årringer Forlagets side om romanserien Novemberbarn (no) Publikasjoner av Yvonne Andersen i BIBSYS

Yvonne Andersen (tidligere Fjeld) (født 19. februar 1969 i Eidskog) er en norsk forfatter og blomsterdekoratør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tysklands_delstater

2023-02-04

Tysklands delstater

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysklands delstater']

Tysklands delstater (tysk: Länder eller Bundesländer) er 16 delvis suverene delstater, som samtlige er medlemmer av forbundsrepublikken Tyskland. Berlin, Hamburg og Bremen er bystater, mens de øvrige delstatene omfatter både landområder og byer. Den føderale statsordningen i Tyskland innebærer at statsmakten i utgangspunktet tilhører delstatene, med mindre noe annet følger av grunnloven (tysk: Grundgesetz) eller er tillatt etter denne. Det samme gjelder statens ansvar for borgerne. Tanken er at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå (subsidiaritetsprinsippet). Grunnloven bestemmer at den føderale regjeringen styrer finans-, utenriks- og sosialpolitikken, mens delstatene har ansvaret for blant annet utdannings- og kulturpolitikken. Delstatenes regjeringer utpeker delegatene til Forbundsrådet. Gjennom Forbundsrådet øver delstatene blant annet avgjørende innflytelse på Tysklands EU-politikk. Den forfatningsmessige ordningen av delstatene er regulert i grunnloven. Hver delstat har en egen forfatning, men bestemmelsene i delstatsforfatningene kan ikke fravike hovedprinsippene i grunnloven. Samtlige delstater er bygget opp etter maktfordelingsprinsippet, med egne parlamenter, regjeringer og domstoler. Valg til delstatsparlamentene finner som hovedregel sted hvert fjerde år, i Bayern hvert femte. Den utøvende makten ligger hos delstatsregjeringene på de fleste områder.

Tysklands delstater (tysk: Länder eller Bundesländer) er 16 delvis suverene delstater, som samtlige er medlemmer av forbundsrepublikken Tyskland. Berlin, Hamburg og Bremen er bystater, mens de øvrige delstatene omfatter både landområder og byer. Den føderale statsordningen i Tyskland innebærer at statsmakten i utgangspunktet tilhører delstatene, med mindre noe annet følger av grunnloven (tysk: Grundgesetz) eller er tillatt etter denne. Det samme gjelder statens ansvar for borgerne. Tanken er at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå (subsidiaritetsprinsippet). Grunnloven bestemmer at den føderale regjeringen styrer finans-, utenriks- og sosialpolitikken, mens delstatene har ansvaret for blant annet utdannings- og kulturpolitikken. Delstatenes regjeringer utpeker delegatene til Forbundsrådet. Gjennom Forbundsrådet øver delstatene blant annet avgjørende innflytelse på Tysklands EU-politikk. Den forfatningsmessige ordningen av delstatene er regulert i grunnloven. Hver delstat har en egen forfatning, men bestemmelsene i delstatsforfatningene kan ikke fravike hovedprinsippene i grunnloven. Samtlige delstater er bygget opp etter maktfordelingsprinsippet, med egne parlamenter, regjeringer og domstoler. Valg til delstatsparlamentene finner som hovedregel sted hvert fjerde år, i Bayern hvert femte. Den utøvende makten ligger hos delstatsregjeringene på de fleste områder. == Oversikt over føderasjon og delstater == Berlin, Hamburg og Bremen er bystater, de øvrige tretten delstatene omfatter både byer og landområder. Delstaten Bremen består av to byer, Bremen by og Bremerhaven. Byene ligger som atskilte enklaver i Niedersachsen. Begge byene har sine kommunale styringsorganer, men delstaten Bremens regjering og delstatsparlament, befinner seg i Bremen by. == Historie == === Keiserriket og Weimarrepublikken === Det tyske keiserrike (1871 til 1918) hadde en føderal struktur. De 25 delstatene var i samsvar med forfatningen representert i et forbundsråd med tilsammen 58 medlemmer. Preussen var størst med 17 medlemmer foran Bayern med 6 medlemmer. Preussen representerte et dynasti og var den dominerende delstaten, med 2/3 av befolkningen og arealet. Den føderale staten hadde liten innvirkning på finanspolitikken.Også Weimarrepublikken (1919 til 1933) var en forbundsstat. Denne ble mer demokratisk i den forstand at nasjonalstaten fikk større innflytelse over finanspolitikken. Fortsatt var imidlertid Preussen dominerende med hensyn til befolkning og areal. === Det nasjonalsosialistiske Tyskland === Det nasjonalsosialistiske Tyskland ble under den såkalte ensrettingen (Gleichschaltung) rendyrket som en enhetsstat, og delstatene mistet sin innflytelse. === Det okkuperte Tyskland 1945 til 1949 === Etter avslutningen av den andre verdenskrig opprettet de allierte okkupasjonsmaktene nye delstater, for slik å skape en desentralisert fordeling av makt. Ved inndelingen av delstatene ble det ikke søkt å opprettholde delstatenes historiske grenser. Tvert imot var det for de allierte okkupasjonsmaktene viktig å oppløse Preussen og den ekstreme asymmetri denne delstaten ville ha representert i den nye forbundsstaten. Blant de vesttyske delstatene var det bare Bayern, Hamburg og Bremen, og til en viss grad Schleswig-Holstein, som kunne sies å bygge på historiske grenser. Inndelingen av de nye delstatene førte til en viss usikkerhet blant befolkningen, og grunnloven fikk dermed en bestemmelse som gjorde mulig å endre grensene (Art. 29).I den sovjetiske okkupasjonssonen ble det i juli 1945 opprettet delstatene Sachsen, Sachsen-Anhalt, Thüringen, Brandenburg og Mecklenburg-Vorpommern. I den amerikanske sonen kom i september 1945 Bayern, Hessen, Württemberg-Baden og i januar 1947 Bremen. Storbritannia opprettet i sin sone i 1946/1947 delstatene Nordrhein-Westfalen, Niedersachsen, Schleswig-Holstein og Hamburg. Frankrike grunnla 1945/1946 i sin okkupasjonssone delstatene Baden, Württemberg-Hohenzollern og Rheinland-Pfalz. === Forbundsrepublikken Tyskland === Londonkonferansen i 1948 mellom Storbritannia, USA, Frankrike og Benelux-landene konkluderte med et ønske om dannelse av en forbundsstat i de vestlige okkupasjonssonene.Ved grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland 23. mai 1949 besto landet ifølge grunnloven av tolv delstater. Baden Bayern Berlin Bremen Hamburg Hessen Niedersachsen Nordrhein-Westfalen Rheinland-Pfalz Schleswig-Holstein Württemberg-Baden Württemberg-HohenzollernI 1952 ble delstatene Württemberg-Baden, Württemberg-Hohenzollern og Baden slått sammen til Baden-Württemberg, slik at forbundsrepublikken formelt da omfattet ti delstater når man regner med Vest-Berlin. I 1955 ble det i Saar-området avholdt folkeavstemning som resulterte i at Saarland forlot Frankrike og ble i 1957 innlemmet i forbundsrepublikken som landets formelt sett ellevte delstat. Dette ble senere kalt «Den lille gjenforeningen». En relativt liten utvidelse av Tysklands grenser fant sted i 1963, da kommunen Selfkant ble endelig innlemmet i delstaten Nordrhein-Westfalen. Selfkant var til da holdt som pant av Nederland for krigserstatninger landet mente å ha krav på. Kommunen er Tysklands vestligste punkt. === DDR (1949 til 1990) === Den sovjetiske okkupasjonssonen og senere DDR var opprinnelig også oppdelt i delstater, tilsvarende de som hadde vært i Deutsches Reich. DDR ble imidlertid ikke videreført som en føderalstat, men som en enhetsstat, kontrollert av ett parti, SED. I 1952 ble delstatene opphevet i DDR, til fordel for 14 regioner kalt Bezirk. === Berlins særstilling === Berlin var etter andre verdenskrig delt i fire okkupasjonssoner. De vestlige sonene ble gjerne samlet kalt Vest-Berlin og den del av byen som lå i den sovjetiske sonen, Øst-Berlin. Berlin var i henhold til forbundsrepublikkens grunnlov (Grundgesetz) og byens egen forfatning (Verfassung von Berlin av 1. september 1950), en delstat i Forbundsrepublikken Tyskland. Dette slo også Tysklands forfatningsdomstol fast 21. mai 1957. Okkupasjonsmaktene aksepterte imidlertid «inntil videre» ikke at Vest-Berlin fullt ut ble en del av forbundsrepublikken. Berlin sendte representanter til Forbundsdagen og Forbundsrådet, men kun med rådgivende stemmerett.Vest-Berlin og Vest-Tyskland fikk et ensartet skattevesen, og Vest-Berlin ble subsidiert med betydelige beløp hvert år. Vest-Berlin hadde tette bånd til Vest-Tyskland og ble av vesttyske myndigheter og de lokale myndighetene i Vest-Berlin behandlet som en delstat. Innbyggerne i Vest-Berlin fikk vesttysk statsborgerskap, og Vest-Berlin implementerte indirekte all vesttysk lovgivning. === Tysklands gjenforening === Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble de opprinnelige østlige delstatene fra 1945 gjenopprettet og innlemmet i forbundsrepublikken. Det dreide seg om Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Thüringen, Sachsen og Sachsen-Anhalt.I tillegg ble Vest- og Øst-Berlin sammenslått til en delstat. Samlet fikk Tyskland dermed 16 delstater. Etter gjenforeningen ble de nye delstatene innlemmet i en overføringsordning mellom landets rike og fattige områder. === Forsøket på sammenslåing av Berlin og Brandenburg === Brandenburgs befolkning avviste i en folkeavstemning i 1996 et forslag til sammenslåing av Berlin og Brandenburg, slik delstatsregjeringene hadde foreslått. Berlins befolkning stemte for med 94,5 % av de avgitte stemmer. Valgdeltakelsen i Berlin var 47,93 % av de stemmeberettigede. I Brandenburg stemte 62,67 % av de stemmeberettigede mot forslaget. Valgdeltakelsen i Brandenburg var på 66,38 % av de stemmeberettigede. == Politisk system == === Føderalisme etter subsidaritetsprinsippet === Forbundsrepublikken Tyskland er en forbundsstat. De 16 delstatene er medlemmer av forbundet, men med selvstendig statsmakt. Fordelingen av Tysklands statsmakt følger i utgangspunktet det alminnelige maktfordelingsprinsippet mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Den tyske føderalismen medfører også at statsmakten er fordelt «vertikalt», det vil si mellom de nasjonale myndigheter og delstatsmyndighetene. På nasjonalt nivå så vel som delstatsnivå er det gitt kompetanse til å gi lover, til å utøve makt og domstoler. Fordelingen av myndighet mellom den føderale staten og delstatene bygger på subsidaritetsprinsippet. Prinsippet innebærer at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.Utøvelsen av statsmakt og oppfyllelsen av statlige oppgaver i Tyskland er i utgangspunktet en sak for delstatene. Dette gjelder med mindre noe annet følger av eller er tillatt etter grunnloven.I praksis styres finans-, utenriks- og sosialpolitikk av landets nasjonale myndigheter. Delstatene har ansvaret for blant annet utdannelse, kultur, kommunalrett, politi, boligpolitikk og plan- og bygningsvesen. === Oppdelingen i delstater === Oppdelingen av Tyskland i 16 delstater kan i henhold til grunnlovens såkalte «evighetsklausul» (artikkel 79) ikke endres.Hver av delstatene har en forfatning. Den forfatningsmessige ordningen av delstatene er regulert i Tysklands grunnlov, gjennom det såkalte «homogenitetspåbudet» i grunnlovens artikkel 28. Påbudet innebærer at delstatsforfatningene skal bygge på bestemte strukturprinsipper. De må således være demokratiske republikker, rettsstater og sosialstater. Med sosialstat menes i grunnlovens art. 20 at staten har plikt til å forsvare samfunnets svake gjennom lovbestemt alderstrygd, barnetrygd, syketrygd og liknende. Forfatningsdomstolen uttalte i 1959 at kravene til homogenitet i den forfatningsrettslige ordning av delstatene ikke er det samme som konformitet eller uniformitet. Delstatene har således et visst spillerom i utformingen av egne forfatninger, så lenge strukturprinsippene følges.Dersom det oppstår vanskelige konflikter mellom de enkelte delstatene, kan Tysklands regjering, med samtykke fra Forbundsrådet, tvinge en ordning i gjennom. Det har hittil (2018) ikke skjedd. === Forbundsrådet === Delstatenes regjeringer kan sende fra tre til seks representanter til Forbundsrådet, som er det andre kammeret i Tysklands parlament, i tillegg til Forbundsdagen. Flere av delstatene har dessuten opprettet kontorer i hovedstaden Berlin.En reform i 2006 medførte et klarere skille mellom føderasjonens (Tysklands) og delstatenes lovgivningsansvar. Videre ble det vedtatt en reduksjon av andelen av Forbundsdagens lovgivning som krever Forbundsrådets samtykke. === Delstatene og EU === Gjennom Forbundsrådet øver delstatene avgjørende innflytelse på Tysklands politikk overfor EU. Forbundsrådet skal medvirke når Tysklands politikk overfor EU bestemmes. Delstatene kan ifølge grunnloven opprette egne kontorer (tysk: Vertretungen) i EU, og det er vedtatt en egen lov for samarbeidet om EU-politikken mellom forbundsrepublikken og delstatene. == Se også == Tysklands lokalforvaltning == Referanser == == Eksterne lenker == (en) States of Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

==Afrika==

https://no.wikipedia.org/wiki/Sk%C3%A1latoftir

2023-02-04

Skálatoftir

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Borðoy', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Tidligere bosetninger på Færøyene']

Skálatoftir (IPA: [ˈskɔalaˌtɔftɪr], dansk: Skåletofte) er et fraflyttet bosted på Borðoy, en av Færøyene. De siste flyttet fra stedet i 1914, og siden har ingen flyttet tilbake til Borðoys nest nordligste sted. Fra Skálatoftir har man utsikt over til Skarð på Kunoy, som har vært forlatt siden 1919. Man har også en god utsikt mot Kunoyarnakkur. Navnet betyr «hustufter», og henspiller på at stedet skal ha blitt forlatt 3 ganger før 1914. Stedet er første gang nevnt i 1584.

Skálatoftir (IPA: [ˈskɔalaˌtɔftɪr], dansk: Skåletofte) er et fraflyttet bosted på Borðoy, en av Færøyene. De siste flyttet fra stedet i 1914, og siden har ingen flyttet tilbake til Borðoys nest nordligste sted. Fra Skálatoftir har man utsikt over til Skarð på Kunoy, som har vært forlatt siden 1919. Man har også en god utsikt mot Kunoyarnakkur. Navnet betyr «hustufter», og henspiller på at stedet skal ha blitt forlatt 3 ganger før 1914. Stedet er første gang nevnt i 1584. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Skálatoftir – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Skálatoftir – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Bilde av Skálatoftir (PBase)

Skálatoftir (, dansk: Skåletofte) er et fraflyttet bosted på Borðoy, en av Færøyene. De siste flyttet fra stedet i 1914, og siden har ingen flyttet tilbake til Borðoys nest nordligste sted.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nu_Stylz

2023-02-04

Nu Stylz

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:So You Think You Can Dance-dommere', 'Kategori:So You Think You Can Dance-koreografer']

Nu Stylz er en duo av to prisbelønnede hiphopkoreografer som er mest kjent for å ha koreografert for og vært jurymedlemmer i So You Think You Can Dance. De har også jobbet med artister som G-Unit, Missy Elliott, Tweet, Daddy Yankee, Mario, The Fugees og Whitney Houston. De vant «Outstanding Achievement in Choreography» for å ha koreografert musikkvideoen «Pass the Dutch» av Missy Elliott.

Nu Stylz er en duo av to prisbelønnede hiphopkoreografer som er mest kjent for å ha koreografert for og vært jurymedlemmer i So You Think You Can Dance. De har også jobbet med artister som G-Unit, Missy Elliott, Tweet, Daddy Yankee, Mario, The Fugees og Whitney Houston. De vant «Outstanding Achievement in Choreography» for å ha koreografert musikkvideoen «Pass the Dutch» av Missy Elliott. == Medlemmer == Cicely Bradley Olisa Thompson == Eksterne lenker == Cicely og Olisa -- «Nu Stylz» (Offisiell Hjemmeside)

Nu Stylz er en duo av to prisbelønnede hiphopkoreografer som er mest kjent for å ha koreografert for og vært jurymedlemmer i So You Think You Can Dance. De har også jobbet med artister som G-Unit, Missy Elliott, Tweet, Daddy Yankee, Mario, The Fugees og Whitney Houston.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jarle_Waldemar

2023-02-04

Jarle Waldemar

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 3. august', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske kristne predikanter', 'Kategori:Norske oppbyggelsesforfattere', 'Kategori:Norske pastorer og predikanter i Pinsebevegelsen', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Jarle Waldemar (født 3. august 1978) er en norsk pastor og forfatter som har skrevet over 40 bøker. Han har vært hovedpastor i Filadelfiakirken Drammen siden 2019. Jarle Waldemar er TV-pastor på NRK-TV gudstjeneste.Waldemar er teolog og pedagog. Han har en master i praktisk teologi, samt utdanning på masternivå innenfor pedagogikk, ledelse, familieterapi, sjelesorg og konflikthåndtering. I årene 2005–2019 reiste Waldemar som artist og barneforkynner i kirker, bedehus og ulike kristne sommerstevner som Hedmarktoppen, Sarons Dal, Justøyfamiliens bibelcamping og Lyngdal bibelcamping Waldemar har blant annet jobbet på Hedmarktoppen Folkehøgskole som både musikklærer og bibellærer, og som barne- og familiepastor i Klippen Sandnes i 2013–2015. Jarle Waldemar produserte i årene 2007–2014 Jarle-TV, et kristent barne-tv-program på DVD med trylling, musikkvideoer, andakter, dukketeater og drama. Til sammen har Jarle Waldemar produsert over 80 produkter med kristen profil. Sammen med sin kone Karina Waldemar har han produsert pedagogisk materiell for barnehager med utvidet formålsparagraf gjennom Solkollen Læringsverkstedet.Han har også etablert YouTube-kanalen Ord til tro der han driver forkynnelse, og podcasten Troen og livet sammen med Gunhilde Brun-Pedersen. Siden 2019 har han vært spaltist i spalten «Spørsmål og svar» i ukeavisen Korsets seier.

Jarle Waldemar (født 3. august 1978) er en norsk pastor og forfatter som har skrevet over 40 bøker. Han har vært hovedpastor i Filadelfiakirken Drammen siden 2019. Jarle Waldemar er TV-pastor på NRK-TV gudstjeneste.Waldemar er teolog og pedagog. Han har en master i praktisk teologi, samt utdanning på masternivå innenfor pedagogikk, ledelse, familieterapi, sjelesorg og konflikthåndtering. I årene 2005–2019 reiste Waldemar som artist og barneforkynner i kirker, bedehus og ulike kristne sommerstevner som Hedmarktoppen, Sarons Dal, Justøyfamiliens bibelcamping og Lyngdal bibelcamping Waldemar har blant annet jobbet på Hedmarktoppen Folkehøgskole som både musikklærer og bibellærer, og som barne- og familiepastor i Klippen Sandnes i 2013–2015. Jarle Waldemar produserte i årene 2007–2014 Jarle-TV, et kristent barne-tv-program på DVD med trylling, musikkvideoer, andakter, dukketeater og drama. Til sammen har Jarle Waldemar produsert over 80 produkter med kristen profil. Sammen med sin kone Karina Waldemar har han produsert pedagogisk materiell for barnehager med utvidet formålsparagraf gjennom Solkollen Læringsverkstedet.Han har også etablert YouTube-kanalen Ord til tro der han driver forkynnelse, og podcasten Troen og livet sammen med Gunhilde Brun-Pedersen. Siden 2019 har han vært spaltist i spalten «Spørsmål og svar» i ukeavisen Korsets seier. == Bibliografi == 2002 – Ung i dag 2009 – 196 ideer for barnearbeid 2011 – Barnebibelen min 2012 – Tro i hjemmet 2012 – Min lille barnebibel 2012 – Bibelen for minstemann 2012 – Barnebibelen min (Lydbok) 2012 – 197 ideer for barnearbeid 2012 – Min lille barnebibel (App) 2012 – Bibelen for minstemann (App) 2012 – Tro i hjemmet Familieandaktsbok 2013 – Bibelandakter for barn 2013 – Studiebibel for tweens 2014 – Prinsesser i Bibelen 2015 – 99 bibelandakter 2015 – Gnistrende barnearbeid 2015 – Lappe-Mikkel 2015 – Let og finn i bibelhistorier – Historier fra Det gamle testamentet 2015 – Let og finn i bibelhistorier – Jesus-fortellinger 2016 – Slik blir et godt ekteskap enda litt bedre 2016 – Lær å lese-Bibelen 2016 – Kompass for livet 2017 – Hvem, hva og hvordan i Bibelen 2017 – Dette sier Guds Ord til deg 2017 – Min alle første barnebibel 2017 – Hvem har skapt alle dyrene? 2018 – 365 dager for å bli bedre kjent med Gud 2018 – Hulter til bulter 2018 – Besteforeldre – en velsignelse for barnebarna 2018 – Bibelen – Bøkenes bok av Sten Sørensen (Bidragsyter) 2018 – Hverdagsbibelen Pluss 2018 – Det nye testamentet for dem som digger Minecraft 2019 – 365 andakter for barn 2019 – Kompass for livet – Familieandaktsbok 2019 – Enda mer hulter til bulter 2019 – Slik hjelper du barnet ditt til å bli den beste utgaven av seg selv 2019 – En tro som varer 2019 – 365 dage med Gud (DK) ISBN 978 87 7068 154 4 2021 – Grunnfestet – Bibelkommentar for Markus´ evangelium 2021 – Bibelen – Guds Ord / Fokus (Bidragsyter) 2021 – Grunnfestet – Bibelkommentar for Johannes’ evangelium 2022 – Ekstra mye hulter til bulter 2022 – Herr & Fru 2023 – Den Hellige Ånd i vår tid (Sten Sørensen & Jarle Waldemar) == Diskografi == 2006 – Spre litt glede (CD) 2007 – Fantastisk (CD) 2007 – Jarle-TV (DVD) 2008 – Om jeg er liten eller stor (CD) 2008 – Jarle-TV2 (DVD) 2009 – Jesus elsker alle barna (CD) 2009 – Jarle-TV3 (DVD) 2010 – Du har gitt meg livet (CD) 2010 – Musikkvideoer fra «Om jeg er liten eller stor» (DVD) 2010 – Jarle-TV4 (DVD) 2011 – Når det stormer (CD) 2011 – La det sne (CD) 2011 – Jarle-TV5 (DVD) 2012 – Jonny og Conny 1 (DVD) 2012 – Jul i Jarle-TV (DVD) 2013 – Jonny og Conny 2 (DVD) 2013 – Musikkvideoer fra «Jesus elsker alle barna» (DVD) 2014 – Jarle-TV på misjonsreise til Afrika (DVD) 2014 – Jarle-TV Trafikk (DVD) 2014 – 10 storskjermandakter (DVD) 2015 – Gi meg Jesus – med David André Østby (CD) 2016 – Musikk-DVD «Når det stormer» (DVD) 2017 – Barnas Klubb DVD 1 (DVD) 2017 – Barnas Klubb DVD 2 (DVD) 2017 – Overveldet – med David André Østby (CD) 2018 – «Navnet Jesus» feat. Andreas Waldemar (Single) 2019 – «Nåderik» feat. Andreas Waldemar (Single) 2022 – Måne og sol (Album) == Vitenskapelige publikasjoner == Waldemar, Jarle (2023). Den komplekse pastorrollen: en kvantitativ studie blant pinsepastorer. Scandinavian Journal for Leadership and Theology, 10, 220–242. https://doi.org/10.53311/sjlt.v10.68 == Barnas Klubb == I perioden 2008–2018 produserte Jarle Waldemar den kristne medieklubben «Barnas Klubb». Her fikk medlemmer medlemsblad og hørespill eller DVD i posten med kristen trosopplæring. Over 50 utgaver ble produsert og til sammen ble det sendt ut over 40 000 pakker i posten. == Priser == Årets bok Hermon Forlag 2012, for Barnebibelen min Gullplate i 2017 for «Om jeg er liten eller stor – musikk-DVD» Gullplate i 2021 for albumet «Om jeg er liten eller stor» == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Jarle Waldemar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Artikkelen har ingen egenskaper for sosiale medier i Wikidata

Jarle Waldemar (født 3. august 1978) er en norsk pastor og forfatter som har skrevet over 40 bøker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Griselda_Pollock

2023-02-04

Griselda Pollock

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske kunsthistorikere', 'Kategori:Britiske kvinnesaksforkjempere', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 11. mars', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer etter føde- eller oppvekststed i Sør-Afrika', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Holbergprisen']

Griselda Pollock (født 11. mars 1949) er en britisk kunsthistoriker og kulturanalytiker, og feministisk forsker på internasjonal kunst i et kjønnsperspektiv. Hun er kjent for hennes teoretiske og metodologiske nyvinning, kombinert med en dypt engasjert lesning av historisk og samtidskunst, film og kulturell teori. Siden 1977 har Pollack vært en av de mest innflytelsesrike forskerne av moderne kunst og avantgarde, postmoderne kunst og samtidskunst. Hun har også hatt en betydelig innflytelse på feministisk teori, feministisk kunsthistorie og kjønnsstudier.

Griselda Pollock (født 11. mars 1949) er en britisk kunsthistoriker og kulturanalytiker, og feministisk forsker på internasjonal kunst i et kjønnsperspektiv. Hun er kjent for hennes teoretiske og metodologiske nyvinning, kombinert med en dypt engasjert lesning av historisk og samtidskunst, film og kulturell teori. Siden 1977 har Pollack vært en av de mest innflytelsesrike forskerne av moderne kunst og avantgarde, postmoderne kunst og samtidskunst. Hun har også hatt en betydelig innflytelse på feministisk teori, feministisk kunsthistorie og kjønnsstudier. == Liv og verk == Griselda Pollock er født i Sør-Afrika, men vokste opp i Canada, og flyttet til Storbritannia i tenårene. Hun studerte moderne historie ved Universitetet i Oxford i årene 1967–1970 og europeisk kunsthistorie ved Courtauld Institute of Art (Universitetet i London) mellom 1970 og 1972. Hun tok sin doktorgrad i 1980 på studiet av Vincent van Gogh og hollandsk kunst. Etter å ha forelest ved universitetene i Reading og Manchester dro Pollock til Leeds i 1977 for å forelese i kunsthistorie og film og fikk en posisjon ved sosiale og kritisk kunsthistorie i 1990. I 2001 ble hun direktør ved Senteret for kulturell analyse, teori og historie ved Universitetet i Leeds hvor hun er professor i sosial og kritisk kunsthistorie. == Kunsthistorie == Pollock har pågående utfordret dominerende museumsmodeller for kunst og historie som har ekskludert kvinnelige kunstbidrag, og artikulert de komplekse forholdene mellom feminitet, modernitet, psykoanalyse og representasjon. Pollack er engasjert i fransk feminisme og psykoanalyse. Hennes mest kjente verker er om kunstnerne Jean-François Millet, Vincent van Gogh, Mary Cassatt, Bracha L. Ettinger, Eva Hesse og Charlotte Salomon. == Bibliografi (utvalgte) == 1977: Millet, London: Oresko Books 1978: Vincent van Gogh: Artist of his Time, Phaidon Press, Oxford. Sammen med Fred Orton 1980: Mary Cassatt, London Jupiter Books 1981: Old Mistresses; Women, Art and Ideology, London Routledge & Kegan. Sammen med Rozsika Parker 1985: The Journals of Marie Bashkirtseff, London Virago. Sammen med Rozsika Parker 1987: Framing Feminism: Art & the Women’ s Movement 1970-85. Sammen med Rozsika Parker 1993: Avant-Garde Gambits: Gender and the Colour of Art History, London Thames and Hudson. 1998: Mary Cassatt Painter of Modern Women, London Thames & Hudson: World of Art. 1999: Differencing the Canon: Feminism and the Histories of Art, London, Routledge. 2003: Vision and Difference: Feminism, Femininity and the Histories of Art, Routledge Classics. 2007: Encounters in the Virtual Feminist Museum Time, Space and the Archive, London: Routledge. ISBN 978-0-415-41374-9 == Referanser == == Eksterne lenker == Personlig nettside ved Universitetet i Leeds' nettsted DN: Feministisk pionjär i konsten Intervju i Documenta Magazine On Psychoanalysis and the Image

Griselda Pollock (født 11. mars 1949) er en britisk kunsthistoriker og kulturanalytiker, og feministisk forsker på internasjonal kunst i et kjønnsperspektiv.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6064

2023-02-04

Fylkesvei 6064

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Nasjonale turistveier', 'Kategori:Veier i Hustadvika']

Fylkesveg 6064 går mellom Nerlandskiftet og Farstad i Hustadvika kommune.

Fylkesveg 6064 går mellom Nerlandskiftet og Farstad i Hustadvika kommune. == Nasjonal turistvei == Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 238. == Kommuner og knutepunkter == Hustadvika == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6064 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6064 går mellom Nerlandskiftet og Farstad i Hustadvika kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Raseborg

2023-02-04

Raseborg

['Kategori:23°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2009', 'Kategori:Kommuner i Nyland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Raseborg (finsk: Raasepori) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Den ble etablert 1. januar 2009 ved sammenslutning av de tre kommunene Ekenäs, Karis og Pojo. Byen Raseborg ligger ved Finska vikens kyst, ca. 70 kilometer vest for Helsingfors og ca. 100 kilometer øst for Åbo. Raseborg grenser til kommunene Hangö, Kimitoön, Salo, Karislojo, Lojo og Ingå. Den nye byen har ca. 28 700 innbyggere og et totalt areal på 2 178 km² hvorav 1 144,32 km² er land. Byen er tospråklig med svensk som majoritetsspråk (ca. 67,1 %) og finsk som minoritetsspråk (ca. 30,7 %). Raseborg er dermed Finlands største kommune med svensk som majoritetsspråk. Raseborg består av landlige områder og mange tettbebyggelser. Den største tettbebyggelsen er Ekenäs.

Raseborg (finsk: Raasepori) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Den ble etablert 1. januar 2009 ved sammenslutning av de tre kommunene Ekenäs, Karis og Pojo. Byen Raseborg ligger ved Finska vikens kyst, ca. 70 kilometer vest for Helsingfors og ca. 100 kilometer øst for Åbo. Raseborg grenser til kommunene Hangö, Kimitoön, Salo, Karislojo, Lojo og Ingå. Den nye byen har ca. 28 700 innbyggere og et totalt areal på 2 178 km² hvorav 1 144,32 km² er land. Byen er tospråklig med svensk som majoritetsspråk (ca. 67,1 %) og finsk som minoritetsspråk (ca. 30,7 %). Raseborg er dermed Finlands største kommune med svensk som majoritetsspråk. Raseborg består av landlige områder og mange tettbebyggelser. Den største tettbebyggelsen er Ekenäs. == Eksterne lenker == Uppslagsverket Finland, Raseborg Raseborgs stad

Raseborg (finsk: Raasepori) er en kommune i landskapet Nyland i Finland. Den ble etablert 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Torres

2023-02-04

Daniel Torres

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Costaricanske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Bodens BK', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballspillere for Columbus Crew', 'Kategori:Fotballspillere for Deportivo Saprissa', 'Kategori:Fotballspillere for FC Dallas', 'Kategori:Fotballspillere for Real Salt Lake', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsø IL', 'Kategori:Fødsler 14. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen San José', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Daniel Torres (født 14. oktober 1977 i Moravia Canton på Costa Rica) er en fotballspiller som spiller for FC Dallas. Han har tidligere spilt for Bryne, Deportivo Saprissa (Costa Rica), Columbus Vrew (USA) , Tromsø IL, Salt Lake ( USA). Høydepunktet i karrieren hadde han da han spilte for Deportivo Saprissa, med dem vant han flere nasjonale og internasjonale titler.

Daniel Torres (født 14. oktober 1977 i Moravia Canton på Costa Rica) er en fotballspiller som spiller for FC Dallas. Han har tidligere spilt for Bryne, Deportivo Saprissa (Costa Rica), Columbus Vrew (USA) , Tromsø IL, Salt Lake ( USA). Høydepunktet i karrieren hadde han da han spilte for Deportivo Saprissa, med dem vant han flere nasjonale og internasjonale titler. == Kilder == Bryne FK == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Daniel Torres – FIFA (en) Daniel Torres – Major League Soccer (en) Daniel Torres – national-football-teams.com (en) Daniel Torres – FBref

Daniel Torres (født 14. oktober 1977 i Moravia Canton på Costa Rica) er en fotballspiller som spiller for FC Dallas.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6106

2023-02-04

Fylkesvei 6106

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Hustadvika']

Fylkesveg 6106 går mellom Bolliskiftet og Oselvskiftet i Hustadvika kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 277.

Fylkesveg 6106 går mellom Bolliskiftet og Oselvskiftet i Hustadvika kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen fylkesvei 277. == Kommuner og knutepunkter == HustadvikaNedre Bolli == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6106 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6106 går mellom Bolliskiftet og Oselvskiftet i Hustadvika kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/No_Presents_for_Christmas

2023-02-04

No Presents for Christmas

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1985']

No Presents for Christmas er en 12" vinylsingle fra det danske heavy metal-bandet King Diamond. Singlen er bandets første utgivelse, og ble utgitt 25. desember 1985 av Roadrunner Records.

No Presents for Christmas er en 12" vinylsingle fra det danske heavy metal-bandet King Diamond. Singlen er bandets første utgivelse, og ble utgitt 25. desember 1985 av Roadrunner Records. == Sporliste == «No Presents For Christmas» 4:19 «Charon» 4:14Spor 1 ble utgitt som bonusspor på 1997 utgivelsen av debutalbumet Fatal Portrait og på konsertalbumene In Concert '87 og Deadly Lullabyes Live, samt EP-en The Dark Sides Spor 2 er fra Fatal Portrait Spor 1 & 2 ble utgitt på samlealbumene A Dangerous Meeting og The Best of King Diamond == Personell == Mikkey Dee – trommer Michael Denner – gitar Timi Hansen – bassgitar King Diamond – vokal

No Presents for Christmas er en 12" vinylsingle fra det danske heavy metal-bandet King Diamond.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jernanger

2023-02-04

Jernanger

['Kategori:Amandaprisen 2009', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 2009', 'Kategori:Filmer med vinnere av Kanonprisen', 'Kategori:Nordsamiskspråklige filmer', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norskspråklige filmer']

Jernanger er en norsk film fra 2009 regissert av Pål Jackman og med Bjørn Sundquist i hovedrollen som Eivind. Manuset er skrevet av Jackman selv i samarbeid med Eigil Jansen og Hans Erik Voktor, og er hans første film som regissør siden Detektor i 2000. Andre skuespillere er Pål Sverre Valheim Hagen, Rikke Westerlund Lie, Nils Utsi, Mary Sarre, Inga Marja Sarre og Ailo Gaup. I tillegg debuterer de to Stavangerartistene Hans Petter Hansen og Magne Høyland som skuespillere i sentrale roller. Filmen åpnet Tromsø Internasjonale Filmfestival 14. januar 2009 hvor den også vant publikumsprisen. Pål Sverre Valheim Hagen Vant Kanonprisen 2009 i klassen beste birolle og filmen var i tillegg nominert i klassene beste mannlige hovedrolle (Bjørn Sundquist), beste filmmusikk (Karsten Fundal) og beste produksjonsdesign (Tryge Hov). Under Amandaprisen 2009 var filmen nominert i klassene beste norske kinofilm og beste mannlige hovedrolle (Sundquist). Jernanger hadde ordinær premiere fredag 16. januar.

Jernanger er en norsk film fra 2009 regissert av Pål Jackman og med Bjørn Sundquist i hovedrollen som Eivind. Manuset er skrevet av Jackman selv i samarbeid med Eigil Jansen og Hans Erik Voktor, og er hans første film som regissør siden Detektor i 2000. Andre skuespillere er Pål Sverre Valheim Hagen, Rikke Westerlund Lie, Nils Utsi, Mary Sarre, Inga Marja Sarre og Ailo Gaup. I tillegg debuterer de to Stavangerartistene Hans Petter Hansen og Magne Høyland som skuespillere i sentrale roller. Filmen åpnet Tromsø Internasjonale Filmfestival 14. januar 2009 hvor den også vant publikumsprisen. Pål Sverre Valheim Hagen Vant Kanonprisen 2009 i klassen beste birolle og filmen var i tillegg nominert i klassene beste mannlige hovedrolle (Bjørn Sundquist), beste filmmusikk (Karsten Fundal) og beste produksjonsdesign (Tryge Hov). Under Amandaprisen 2009 var filmen nominert i klassene beste norske kinofilm og beste mannlige hovedrolle (Sundquist). Jernanger hadde ordinær premiere fredag 16. januar. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jernanger på Internet Movie Database (no) Jernanger i Nasjonalbibliotekets filmografi (no) Jernanger hos Filmfront (fr) Jernanger på Allociné (nl) Jernanger på MovieMeter (en) Jernanger på AllMovie

Norge

https://no.wikipedia.org/wiki/William_Lane_Craig

2023-02-04

William Lane Craig

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Filosofer fra USA', 'Kategori:Fødsler 23. august', 'Kategori:Fødsler i 1949', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tazewell County i Illinois', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Teologer fra USA']

William Lane Craig (født 23. august 1949) er en amerikansk filosof, teolog, kristen apologet og historiker med Det nye testamentet i Bibelen som speisalfelt. Han er forfatter og foredragsholder innen temaer knyttet til religionsfilosofi, Jesus som mulig historisk person, kristnes syn på verden og «naturlig teologi». Craig er gift og har to barn, bor i Atlanta i Georgia i USA, og er for tiden Research Professor of Philosophy ved Talbot School of Theology ved Biola University i La Mirada i California.

William Lane Craig (født 23. august 1949) er en amerikansk filosof, teolog, kristen apologet og historiker med Det nye testamentet i Bibelen som speisalfelt. Han er forfatter og foredragsholder innen temaer knyttet til religionsfilosofi, Jesus som mulig historisk person, kristnes syn på verden og «naturlig teologi». Craig er gift og har to barn, bor i Atlanta i Georgia i USA, og er for tiden Research Professor of Philosophy ved Talbot School of Theology ved Biola University i La Mirada i California. == Debatter og argumenter == William L. Craig har debattert Guds eksistens og Jesu oppstandelse med bl.a. Christopher Hitchens, Lawrence Krauss, Michael Nugent, Sam Harris, Gerd Lüdemann, Bart Ehrman, Robert Price og Shabir Ally. === Guds eksistens === William L. Craig nevner i en artikkel åtte argumenter for Guds eksistens og kristendommens sannhet. Disse bruker han også ofte i sine debatter. Kontingens-argumentet (Gud er den beste forklaringen for hvorfor noe finnes) Kalaams kosmologiske argument (Gud er den beste forklaringen for univerets eksistens) Det matematiske argumentet (Gud er den beste forklaringen på matematikkens appliserbarhet) Det teleologiske argumentet (Gud er den beste forklaringen på universets fin-innstilling for liv) Bevissthets-argumentet (Gud er den beste forklaringen på intensjonell bevissthet) Objektiv moral-argumentet (Gud er den beste forklaringen for objektiv moral) Det ontologiske argumentet (Selve idéen om Gud er et bevis for at han finnes) Erfarings-beviset (Gud er den beste forklaringen på kristne menneskers religiøse opplevelser) === Jesu oppstandelse === I sine debatter argumenterer Craig ofte også i spørsmålet om Jesu oppstandelse. Han har i dette emne debattert bl.a. Craigs argument for Jesu oppstandelse bygger på såk. "minimale fakta". Det er et argument som konsentrerer seg kring det en majoritet av Nytestamentlige forskere anser for å være sant i historien om Jesu død og oppstandelse. Disse "minimale fakta" er som følger: Etter sin død ble Jesus begravet i graven til Josef fra Arimatea. Søndagen etter sin begravelse ble Jesu grav funnet tom, av noen kvinnelige disipler. Flere ganger og under forskjellige omstendigheter opplevde individer og grupper av mennesker å se Jesus levende, efter hans død. De første disiplene kom til å tro at Jesus var oppstanden fra de døde, til tross for sin tidligere predisposisjon for det motsatte. == Kritikk == William L. Craig har blitt anklaget for å benytte sirkulære argumenter, og ugyldige premisser i sitt forsvar av kristendommen . Biologen Richard Dawkins, en av verdens mest profilerte ateister, har sagt han ikke ønsker å debattere med Craig om Guds eksistens. Dawkins har begrunnet dette med at et møte vil ta seg godt ut på Craigs CV, men mindre godt på hans egen. Dr. Daniel Came, som er kollega av Dawkins ved University of Oxford kaller Dawkins holdning kynisk og anti-intelektuell. == Bibliografi == How to Make False Arguments Appear Logical: A Step by Step Guide. (Sheffield: JSOT Press, 2011) Apologetics: An Introduction (Chicago: Moody Press, 1984). Assessing the New Testament Evidence for the Historicity of the Resurrection of Jesus (Lewiston, New York/Queenston, Ontario: Edwin Mellen Press, 1989). "The Bodily Resurrection of Jesus," in Gospel Perspectives: Studies of History and Tradition in the Four Gospels, Vol. 1, R.T.France and David Wenham, eds. (Sheffield: JSOT Press, 1980), pp. 47-74. Cosmological Argument from Plato to Leibniz (London: MacMillan/New York: Barnes and Noble, 1980). and Paul Copan, "Craftsman or Creator? An Examination of the Mormon Doctrine of Creation and a Defense of Creatio ex nihilo," in The New Mormon Challenge, Francis J. Beckwith, Carl Mosser and Paul Owen, eds. (Grand Rapids: Zondervan, 2002), pp. 95-152. and Paul Copan,Creation out of Nothing: Its Biblical, Philosophical, and Scientific Exploration (Leicester: Apollos/Grand Rapids: Baker, 2004). with Gregory Boyd, et al., Divine Foreknowledge: 4 Views, James K. Beilby and Paul R. Eddy, eds. (Downers Grove: InterVarsity Press, 2001). Divine Foreknowledge and Human Freedom (Leiden: E. J. Brill, 1991). and Antony Flew, Does God Exist: The Craig-Flew Debate, Stan W. Wallace, ed. (Aldershot/Burlington: Ashgate, 2003). "The Empty Tomb of Jesus," in Gospel Perspectives: Studies of History and Tradition in the Four Gospels, Vol. 2, R.T. France and David Wenham, eds. (Sheffield: JSOT Press, 1981), pp. 173-200. The Existence of God and the Beginning of the Universe(San Bernadino: Here's Life, 1979). "Classical Apologetics" in Five Views on Apologetics, Steven B. Cowan, ed. (Grand Rapids: Zondervan, 2000), pp. 26-55. "Did Jesus Rise from the Dead?" in Jesus Under Fire, Michael J. Wilkins and J. P. Moreland, eds. (Grand Rapids: Zondervan, 1995), pp. 141-176. and Walter Sinnott-Armstrong,God? A Debate Between a Christian and an Atheist (Oxford/New York: Oxford University Press, 2004). God, Time and Eternity: The Coherence of Theism II (Dordrecht: Kluwer, 2001). with Paul Helm, et al), God Under Fire, Douglas S. Huffman and Eric L. Johnson, eds. (Grand Rapids: Zondervan, 2002). Hard Questions, Real Answers (Wheaton: Crossway Books, 2003). The Historical Argument for the Resurrection of Jesus During the Deist Controversy (Lewiston, New York/Queenston, Ontario: Edwin Mellen Press, 1985). and Gerd Ludemann, Jesus' Resurrection: Fact or Figment? A Debate Between William Lane Craig and Gerd Ludemann, Paul Copan and Ronald K. Tacelli, eds. (Downers Grove: InterVarsity Press, 2000). The Kalam Cosmological Argument(London: MacMillan/New York: Barnes and Noble, 1979). Knowing the Truth About the Resurrection (Ann Arbor: Servant, 1988). and Mark S. McLeod, eds. The Logic of Rational Theism: Exploratory Essays (Lewiston, New York/Queenston, Ontario: Edwin Mellen Press, 1990). "Middle Knowledge, A Calvinist-Arminian Rapprochement?" in The Grace of God, The Will of Man, Clark H. Pinnock, ed. (Grand Rapids: Zondervan, 1989), pp. 141-164. and J. P. Moreland, eds. Naturalism: A Critical Analysis (Routledge Studies in Twentieth Century Philosophy)(London/New York: Routledge, 2000). No Easy Answers: Finding Hope in Doubt, Failure and Unanswered Prayer (Chicago: Moody Press, 1990). The Only Wise God: The Compatibility of Divine Foreknowledge & Human Freedom(Grand Rapids: Baker, 1987). and J. P. Moreland, Philosophical Foundations for a Christian Worldview (Downers Grove: InterVarsity Press, 2003). ed., Philosophy of Religion: A Reader and Guide(Edinburgh: Edinburgh University Press, 2001/New Brunswick: Rutgers University Press, 2002). The Problem of Divine Foreknowledge and Future Contingents from Aristotle to Suarez: The Coherence of Theism: Omniscience (Leiden: E. J. Brill, 1988). "The Problem of Miracles: A Historical and Philosophical Perspective," in Gospel Perspectives: The Miracles of Jesus, Vol. 6, David Wenham and Craig L. Blomberg, eds. (Sheffield: JSOT Press, 1986), pp. 9-48. Reasonable Faith, 3rd edition: Christian Truth and Apologetics (Wheaton: Crossway Books, 2008). The Son Rises: Historical evidence for the resurrection of Jesus (Chicago: Moody Press, 1981). The Tensed Theory of Time: A Critical Examination (Dordrecht: Kluwer, 2000). The Tenseless Theory of Time – A Critical Examination (Dordrecht: Kluwer, 2000). and Quentin Smith,Theism, Atheism, and Big Bang Cosmology (Oxford: Clarendon Press, 1993). Time and Eternity: Exploring God's Relationship to Time (Wheaton: Crossway Books, 2001). ed., Time and The Metaphysics of Relativity (Dordrecht: Kluwer, 2001). and Francis J. Beckwith and J. P. Moreland, eds., To Everyone an Answer: A Case for the Christian Worldview: Essays in Honor of Norman Geisler(Downers Grove: InterVarsity Press, 2004). and John Dominic Crossan, Will the Real Jesus Please Stand Up? A Debate Between William Lane Craig and John Dominic Crossan, Paul Copan, ed. (Grand Rapids: Baker, 1998). == Utvalg av debatter == William Lane Craig vs. Christopher Hitchens: "Does God exist" (2009) (YouTube) William Lane Craig vs. Stephen Law: "Does God exist" (2011) (YouTube) William Lane Craig vs. Alex Rosenberg: "Is faith in God reasonable" (2013) (YouTube) William Lane Craig vs Bart Ehrman: "Is There Historical Evidence for Resurrection?" (2006) (Youtube) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) William Lane Craig – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

William Lane Craig (født 23. august 1949) er en amerikansk filosof, teolog, kristen apologet og historiker med Det nye testamentet i Bibelen som speisalfelt.

https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A9licien_Kempeneers

2023-02-04

Félicien Kempeneers

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia']

Félicien Kempeneers var en belgisk turner. Han deltok i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia. I tillegg fikk han 4.-plass i den individuelle sammenlagtkonkurransen.

Félicien Kempeneers var en belgisk turner. Han deltok i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia. I tillegg fikk han 4.-plass i den individuelle sammenlagtkonkurransen. == Eksterne lenker == (en) Félicien Kempeneers – Olympedia (en) Félicien Kempeneers – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Félicien Kempeneers – databaseOlympics.com (arkivert)

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Saltangar%C3%A1

2023-02-04

Saltangará

['Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger på Færøyene', 'Kategori:Eysturoy', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart']

Saltangará (foreldet dansk skrivemåte Saltangerå) er en bygd på Færøyene. Den inngår i en 10 km lang, sammenhengende bebyggelse på østsiden av Skálafjørður på Eysturoy. Kommunehuset i Runavíkar kommuna ligger i Saltangará, som ellers er et lokalt handelssentrum. Bygda ligger på det som opprinnelig var utmarken til nabobygda Glyvrar. I 1846 ble den bosatt som en utflytterbygd fra Glyvrar. Det var først i andre halvdel av 1900-tallet at bygda vokste seg større enn noen spredte hus. Både Glyvrar og Runavík ble da bygget ut til viktige fiskerihavner. Denne utmarken med lynghei har vært kalt Heiðarnar. Dette navnet lever videre på folkemunne. Bygda fikk allerede på 1800-tallet navnet Saltangará. Det kan være avledet av et gammelt fjordnavn fra norrønt angr, som i Stavanger og Hardanger, eller være en forvanskning av Salthandara, det vil si bortenfor Saltnes.

Saltangará (foreldet dansk skrivemåte Saltangerå) er en bygd på Færøyene. Den inngår i en 10 km lang, sammenhengende bebyggelse på østsiden av Skálafjørður på Eysturoy. Kommunehuset i Runavíkar kommuna ligger i Saltangará, som ellers er et lokalt handelssentrum. Bygda ligger på det som opprinnelig var utmarken til nabobygda Glyvrar. I 1846 ble den bosatt som en utflytterbygd fra Glyvrar. Det var først i andre halvdel av 1900-tallet at bygda vokste seg større enn noen spredte hus. Både Glyvrar og Runavík ble da bygget ut til viktige fiskerihavner. Denne utmarken med lynghei har vært kalt Heiðarnar. Dette navnet lever videre på folkemunne. Bygda fikk allerede på 1800-tallet navnet Saltangará. Det kan være avledet av et gammelt fjordnavn fra norrønt angr, som i Stavanger og Hardanger, eller være en forvanskning av Salthandara, det vil si bortenfor Saltnes. == Referanser ==

Saltangará (foreldet dansk skrivemåte Saltangerå) er en bygd på Færøyene. Den inngår i en 10 km lang, sammenhengende bebyggelse på østsiden av Skálafjørður på Eysturoy.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6094

2023-02-04

Fylkesvei 6094

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Averøy']

Fylkesveg 6094 går mellom Storsandøya og Hendstraumen i Averøy kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv261.

Fylkesveg 6094 går mellom Storsandøya og Hendstraumen i Averøy kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv261. == Kommuner og knutepunkter == AverøyStorsandøyveien == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6094 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6094 går mellom Storsandøya og Hendstraumen i Averøy kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jules_Lab%C3%A9eu

2023-02-04

Jules Labéeu

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia']

Jules Labéeu var en belgisk turner. Han deltok i VM 1911 i Torino, der han fikk bronse i skranke. Hele seks utøver delte bronsemedaljen med 23,5 poeng, et halvt poeng bak vinneren, Giorgio Zampori fra Italia. Han deltok også i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia.

Jules Labéeu var en belgisk turner. Han deltok i VM 1911 i Torino, der han fikk bronse i skranke. Hele seks utøver delte bronsemedaljen med 23,5 poeng, et halvt poeng bak vinneren, Giorgio Zampori fra Italia. Han deltok også i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia. == Eksterne lenker == (en) Jules Labéeu – Olympedia (en) Jules Labéeu – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Jules Labéeu – databaseOlympics.com (arkivert) Profil på DatabaseOlympics.com Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Fredrik_Glomm%C3%A9

2023-02-04

Per Fredrik Glommé

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. september', 'Kategori:Dødsfall i 2000', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Arvidsjaurs kommun', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske malere']

Per Fredrik Glommé (født 18. april 1930 i Glommersträsk i Norrbotten, død 8. september 2000 i Nordanås) var en svensk billedkunstner. Han studerte ved Otto Skölds malerskole i Stockholm 1948-1950, Valand Konsthögskola i Göteborg 1950-1955 og Det Kongelige Danske Kunstkademik i København 1955-1958. I 1962 vendte han tilbake til sitt fødested og innredet et atelié i Nordanås i Arvidsjaur kommune. Døde uten arvinger. Kjøpt inn av en rekke institusjoner. Donerte en rekke bilder til Arvidsjaur kommune. Noen av hans malerier kan beskues i Glommérummet hos Arvidsjaur kommune. Per Fredrik Glommé var en nær venn av den norske billedkunstneren Ragnar Skorpen.

Per Fredrik Glommé (født 18. april 1930 i Glommersträsk i Norrbotten, død 8. september 2000 i Nordanås) var en svensk billedkunstner. Han studerte ved Otto Skölds malerskole i Stockholm 1948-1950, Valand Konsthögskola i Göteborg 1950-1955 og Det Kongelige Danske Kunstkademik i København 1955-1958. I 1962 vendte han tilbake til sitt fødested og innredet et atelié i Nordanås i Arvidsjaur kommune. Døde uten arvinger. Kjøpt inn av en rekke institusjoner. Donerte en rekke bilder til Arvidsjaur kommune. Noen av hans malerier kan beskues i Glommérummet hos Arvidsjaur kommune. Per Fredrik Glommé var en nær venn av den norske billedkunstneren Ragnar Skorpen. == Referanser ==

Per Fredrik Glommé (født 18. april 1930 i Glommersträsk i Norrbotten, død 8.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hubert_Lafortune

2023-02-04

Hubert Lafortune

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 24. november', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia']

Hubert Lafortune var en belgisk turner. Han deltok i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia.

Hubert Lafortune var en belgisk turner. Han deltok i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia. == Eksterne lenker == (en) Hubert Lafortune – Olympedia (en) Hubert Lafortune – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Hubert Lafortune – databaseOlympics.com (arkivert) Profil på DatabaseOlympics.com

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Costa_Ricas_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Costa Ricas kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fotball i Costa Rica', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Costa Ricas kvinnelandslag i fotball representerer Costa Rica i internasjonale kamper. Costa Rica deltok i det første Nordamerikanske mesterskap i 1991, der laget fikk en tredjeplass i den innledende gruppe, bak Canada og Haiti. Costa Rica greide ikke å kvalifisere seg til de neste to mesterskapene i 1993 og 1994. Resultatene ble annerledes i 1998, da Costa Rica slo Haiti og Trinidad og Tobago i den innledende runden, og kom til kvartfinalen. Der tapte laget for Canada, og spilte bronsefinale mot Guatemala, en kamp Costa Rica vant 4-0. Nordamerikamesterskapet i 1998 var arrangert uten USA. I neste mesterskap, som hadde skiftet navn til Women's Gold Cup, kom Costa Rica i gruppe med både USA og Brasil. Costa Rica greide ikke å ta poeng mot noen av dem, og klarte bare uavgjort mot Trinidad og Tobago. Brasils inntreden var et unntak, og i neste mesterskap kom Costa Rica til semifinalen, der laget tapte 0-7 mot USA. Costa Rica tapte også bronsefinalen, denne gangen mot Mexico. I neste mesterskap, i 2006, greide ikke Costa Rica å kvalifisere seg, da laget tapte både for Guatemala og Panama.

Costa Ricas kvinnelandslag i fotball representerer Costa Rica i internasjonale kamper. Costa Rica deltok i det første Nordamerikanske mesterskap i 1991, der laget fikk en tredjeplass i den innledende gruppe, bak Canada og Haiti. Costa Rica greide ikke å kvalifisere seg til de neste to mesterskapene i 1993 og 1994. Resultatene ble annerledes i 1998, da Costa Rica slo Haiti og Trinidad og Tobago i den innledende runden, og kom til kvartfinalen. Der tapte laget for Canada, og spilte bronsefinale mot Guatemala, en kamp Costa Rica vant 4-0. Nordamerikamesterskapet i 1998 var arrangert uten USA. I neste mesterskap, som hadde skiftet navn til Women's Gold Cup, kom Costa Rica i gruppe med både USA og Brasil. Costa Rica greide ikke å ta poeng mot noen av dem, og klarte bare uavgjort mot Trinidad og Tobago. Brasils inntreden var et unntak, og i neste mesterskap kom Costa Rica til semifinalen, der laget tapte 0-7 mot USA. Costa Rica tapte også bronsefinalen, denne gangen mot Mexico. I neste mesterskap, i 2006, greide ikke Costa Rica å kvalifisere seg, da laget tapte både for Guatemala og Panama.

Costa Ricas kvinnelandslag i fotball representerer Costa Rica i internasjonale kamper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6092

2023-02-04

Fylkesvei 6092

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Averøy']

Fylkesveg 6092 går mellom Hasløya og Langøya i Averøy kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv260.

Fylkesveg 6092 går mellom Hasløya og Langøya i Averøy kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv260. == Kommuner og knutepunkter == AverøyHasløyveien == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6092 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6092 går mellom Hasløya og Langøya i Averøy kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6102

2023-02-04

Fylkesvei 6102

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Referanser til Rv70', 'Kategori:Veier i Kristiansund']

Fylkesveg 6102 går mellom Ånes og Sylte på Frei i Kristiansund kommune. Veien er 4,4 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv268.

Fylkesveg 6102 går mellom Ånes og Sylte på Frei i Kristiansund kommune. Veien er 4,4 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv268. == Kommuner og knutepunkter == Kristiansund == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6102 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6102 går mellom Ånes og Sylte på Frei i Kristiansund kommune. Veien er 4,4 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Hansson_(alpinist)

2023-02-04

Martin Hansson (alpinist)

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske alpinister']

Martin Hansson (født 12. mars 1975 i Hedemora) er en svensk alpinist. Slalåmspesialisten Hansson debuterte i verdenscupen i 1995, og tok sine første verdenscuppoeng i januar 1996, da han ble nummer 20 i slalåmrennet i Sestriere. I sesongen 1996/97 oppnådde han flere plasseringer blant de 10 beste, og tok sin hittil eneste pallplassering i slalåmrennet i Chamonix 12. januar 1997, da han ble nummer 3. Hansson deltok under OL 1998 i Nagano og 2006 i Torino der han ble nummer 10 i slalåm. Han startet i fem verdensmesterskap og oppnådde to tolvteplasser i slalåm (2003 og 2007.

Martin Hansson (født 12. mars 1975 i Hedemora) er en svensk alpinist. Slalåmspesialisten Hansson debuterte i verdenscupen i 1995, og tok sine første verdenscuppoeng i januar 1996, da han ble nummer 20 i slalåmrennet i Sestriere. I sesongen 1996/97 oppnådde han flere plasseringer blant de 10 beste, og tok sin hittil eneste pallplassering i slalåmrennet i Chamonix 12. januar 1997, da han ble nummer 3. Hansson deltok under OL 1998 i Nagano og 2006 i Torino der han ble nummer 10 i slalåm. Han startet i fem verdensmesterskap og oppnådde to tolvteplasser i slalåm (2003 og 2007. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Martin Hansson – Olympedia (en) Martin Hansson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (sv) Martin Hansson – Sveriges olympiske komité (en) Martin Hansson – FIS (alpint) (en) Martin Hansson – ski-db.com

Martin Hansson (født 12. mars 1975 i Hedemora) er en svensk alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Auguste_Landrieu

2023-02-04

Auguste Landrieu

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske turnere', 'Kategori:Deltakere for Belgia under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 13. april', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Gymnaster under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i gymnastikk', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Belgia']

Auguste Landrieu var en belgisk turner. Han deltok i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia.

Auguste Landrieu var en belgisk turner. Han deltok i lagkonkurransen i turn under Sommer-OL 1920, der Belgia vant sølv på hjemmebane, bak Italia. == Eksterne lenker == (en) Auguste Landrieu – Olympedia (en) Auguste Landrieu – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Auguste Landrieu – databaseOlympics.com (arkivert) Profil på DatabaseOlympics.com

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Skorpios

2023-02-04

Skorpios

['Kategori:20°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:De joniske øyer', 'Kategori:Lefkada', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas']

Skorpios (gresk: Σκορπιός) er en gresk, privateid øy utenfor vestkysten av Hellas i det joniske hav som ligger i øygruppen De joniske øyer. Den ligger rett øst for øya Lefkada. I henhold til folketelling av 2001 besto befolkningen av to personer. Administrativt er den en del av kommunen Meganisi i den regionale enheten Lefkada. Den er 1,72 km lang og 1, 24 km bred, hvilket tilsvarer et areal på 0,8 km².

Skorpios (gresk: Σκορπιός) er en gresk, privateid øy utenfor vestkysten av Hellas i det joniske hav som ligger i øygruppen De joniske øyer. Den ligger rett øst for øya Lefkada. I henhold til folketelling av 2001 besto befolkningen av to personer. Administrativt er den en del av kommunen Meganisi i den regionale enheten Lefkada. Den er 1,72 km lang og 1, 24 km bred, hvilket tilsvarer et areal på 0,8 km². == Geografi == Øya godt dekket av skog fra sør til nord og består av et mangfold på over 200 ulike tresorter som ble importert til den en gang så golde øya av den avdøde greske skipsrederen Aristotelis Onassis. Det er en del sandstrender, mest kjent er Øststranden, som ble opprettet av Onassis ved at han fikk fraktet inn sand fra øya Salamis for dette formålet. Det er også en liten sandstrand hvor huset Mykonos står, tidligere kjent som "Grisehuset". Det var der hvor Jackie Onassis ble beryktet kjent for å ha blitt fotografert naken av en gresk paparazzo. == Historie == Øya er hovedsakelig kjent for å være eiet av avdøde millionæren Aristotelis Onassis. Det var på denne øya Onassis giftet seg med den tidligere førstedamen av USA, Jacqueline Kennedy den 20. oktober 1968. Da han døde gikk øya til datteren Christina, og senere til hennes datter Athina Roussel. Onassis selv, sønnen Alexander og datteren Christina er alle gravlagt på øya. Athina besøkte øya to ganger etter at hennes mor var død, en gang da hun var åtte år, og deretter den 18. og 19. november 1998 sammen med faren Thierry Roussel og deres mediarådgiver og talsmann Alexis Mantheakis for å holde en minnegudstjeneste på tiårsdagen for Athinas mor Christinas død. De tre ble fulgt av hennes livvakter. En flotilje av båter fraktet internasjonal og lokale TV-mannskaper og journalister som ankret opp utenfor øya for å dekke hendelsen med teleskoplinser. Kun en fotograf fikk tillatelse til å gå i land for å dekke den private tilstelningen. Athina Onassis Roussel solgte øya i april 2013 til Ekaterina Rybolovleva, datteren av den russiske millionæren Dmitri Rybolowlew (engelsk stavelse: Dmitry Rybolovlev). Naboøya Sparti var også inkludert i salget. Den greske regjering har imidlertid ennå ikke bekreftet lovligheten av salget til den russiske oligarken. En undersøkelse er pågang da politikeren Giannis Mihelakis fremmet spørsmål om salget i det greske parlament. Onassis selv uttalte i sitt testamente at øya skulle forbli familiens eie så lenge som de kunne ha råd til dekke dens utgifter. I henhold til hans testamente, om hans etterkommere ikke lenger kunne ha råd, skal øya bli donert til enten den greske stat eller flyselskapet Olympic Airways. Salget gikk imidlertid igjennom i begynnelsen av 2013 til tross de juridiske hindringene. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Skorpios – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Skorpios på nettstedet GTP

Skorpios (gresk: Σκορπιός) er en gresk, privateid øy utenfor vestkysten av Hellas i det joniske hav som ligger i øygruppen De joniske øyer. Den ligger rett øst for øya Lefkada.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rafinesquia

2023-02-04

Rafinesquia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kurvplantefamilien']

Rafinesquia er en gruppe planter i kurvplantefamilien. De vokser i Amerikas forente stater og Mexico. Gruppen er oppkalt etter naturforskeren Constantine Samuel Rafinesque.

Rafinesquia er en gruppe planter i kurvplantefamilien. De vokser i Amerikas forente stater og Mexico. Gruppen er oppkalt etter naturforskeren Constantine Samuel Rafinesque. == Eksterne lenker == (en) Rafinesquia – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Rafinesquia i Encyclopedia of Life (en) Rafinesquia i Global Biodiversity Information Facility (en) Rafinesquia hos ITIS (en) Rafinesquia hos NCBI (en) Rafinesquia hos The International Plant Names Index (en) Kategori:Rafinesquia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Rafinesquia – detaljert informasjon på Wikispecies

* R. californica

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8ndagsposten

2023-02-04

Søndagsposten

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske TV-serier fra 1980-årene', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på radio', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 1950-årene', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 1960-årene', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske radioprogrammer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på radio', 'Kategori:Radioprogrammer på NRK Radio', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK']

Søndagsposten er et norsk underholdningsprogram som gikk på NRK Radio (med en del opphold) fra 1957 til 2002. Programmet kjørte en lett stil og inneholdt mye humor, alvor og musikk. Programmet gikk under mottoet «nytt nummer annenhver søndag». Redaktør var visedikteren, sangeren og NRK-medarbeideren Otto Nielsen. Alf Prøysen og Erik Bye var lenge faste medlemmer av redaksjonen. Andre sentrale premissleverandører var André Bjerke og Arild Feldborg. Det originale programmet ble avsluttet i 1979. Programserien gjenoppstod, både på TV og radio i periodene 1987–88 under navnet Den nye søndagsposten. Den gjenoppstod atter som radioprogram igjen i 1995–2002. I 1979 ble det laget en tv-dokumentar om programmet.

Søndagsposten er et norsk underholdningsprogram som gikk på NRK Radio (med en del opphold) fra 1957 til 2002. Programmet kjørte en lett stil og inneholdt mye humor, alvor og musikk. Programmet gikk under mottoet «nytt nummer annenhver søndag». Redaktør var visedikteren, sangeren og NRK-medarbeideren Otto Nielsen. Alf Prøysen og Erik Bye var lenge faste medlemmer av redaksjonen. Andre sentrale premissleverandører var André Bjerke og Arild Feldborg. Det originale programmet ble avsluttet i 1979. Programserien gjenoppstod, både på TV og radio i periodene 1987–88 under navnet Den nye søndagsposten. Den gjenoppstod atter som radioprogram igjen i 1995–2002. I 1979 ble det laget en tv-dokumentar om programmet. == 1957 == Den første sendingen gikk 6. oktober 1957. Programmet var ifølge introduksjonen en yngre slektning av «Feriemagasinet» som var blitt sendt de siste somrene, også med Otto Nielsen som programleder. På flere måter signaliserte redaksjonen at programmet skulle være et magasin med en variasjon av innslag, blant annet ble åpningsmelodien kalt «omslagsside på vårt første nummer». To trofaste medarbeiderne var på plass fra starten: Erik Bye som medprogramleder og André Bjerke med limerick-konkurranse. Et utvalg av limerickene ble året etter gitt ut i boka En midjesmal frue fra Grue. Aktive den første tida var også skuespilleren Ulf Selmer som rollefiguren «Baldrian», og Ella Arntsen fra NRKs grammofonarkiv. Spilling av grammofonplater ble ganske snart nedprioritert til fordel for egenprodusert materiale. Til det andre programmet 20. oktober 1957 laget Otto Nielsen vignetten som ble framført av Sølvguttene under ledelse av Torstein Grythe og akkompagnert av Bjarne Amdahls sekstett. Som komponist skulle Amdahl bli en av de faste leverandørene av melodier til innsendte viser. NRK-medarbeideren og visekunstneren Hartvig Kiran ble også en gjenganger i Søndagsposten, i den andre utgaven framførte han sin egen vise Gåvebrevet. Blant andre som dukket opp allerede i 1957-årgangen, kan nevnes kåsøren Arthur Klæbo. == 1958 == Til 1958-årgangens første utgave 21. januar ble det gjort en ny innspilling av vignetten, nå med NRKs guttekor under ledelse av Torstein Grythe, Bjarne Amdahls sekstett og Kjell Høgseth som solist. En nærmest historisk begivenhet var lanseringen av posten «Den lille vise». Her kunne lytterne sende inn tekster som maksimalt skulle ha 20 linjer. Juryen var den faste redaksjonen Otto Nielsen, Erik Bye og Alf Prøysen, supplert med André Bjerke og samlet rundt Johan Øians flygel. Dette var starten på tradisjonen med at lyttere sendte inn visetekster til programmet. Noen av bidragsyterne til «Den lille vise» skulle dukke opp ofte gjennom de neste årene. Tekstene fikk melodier av huskomponister og ble gjerne framført av medlemmer av redaksjonen. De tre første bidragene til Vidar Sandbeck ble framført av Alf Prøysen med andres melodier. Et nytt steg ble tatt høsten 1958. Nå fikk Sandbeck slippe til med egen framføring av visene sine, også utenfor Søndagsposten. Dette skulle bli starten på en stor platesukess. Pengegaloppen ble presentert i et eget viseprogram i oktober, og lå i 1959 22 uker på VG-lista med andreplass som det beste.En annen klassiker som dukket opp denne høsten, var Genser'n te'n Johansen med Ola Isene og Aud Schønemann og tekst av Reidar Anthonsen (melodi Bjarne Amdahl, utgitt på singelplate 1962). Anthonsen skulle gjennom årene bli en produktiv medarbeider, også av annet enn viser. Andre halvår 1958 ble det gjennomført kåserikonkurranse om mennesker med livsmønster avvikende fra det konvensjonelt vedtatte, altså originaler. Juryen med Sigurd Evensmo, Odd Eidem og André Bjerke ga enstemmig førstepremien til Sigurd Jakobsen for «Han Juel i Bukta» == 1959–79 == Gjennom to årganger hadde redaksjonen etablert programmets gjenkjennbare form. Kåserier, konkurranser og ikke minst viser var faste innslag, men også sketsjer, reportasjer og intervjuer. Som eksempler kan nevnes Erik Byes innslag «Intervju og samtale med personer på New York havn» (15. mars 1959) og Gunnar Bull Gundersens serie «Jazz for jazzhatere» (andre halvår 1959). Søndagsposten var blitt det populære magasinet det skulle forbli gjennom 22 år. Mange håpefulle sendte inn sine bidrag, men ikke alt holdt like høy kvalitet. Det ubrukelige havnet i en eske på Otto Nielsens kontor merket «Blomster-Ole». Kvalitetskravet førte til mange gjengangere, og til at redaksjonsmedlemmene selv var flittige bidragsytere. Mange av seriene i Søndagsposten skulle komme til å leve egne liv i radioen og andre medier. Andre halvår 1959 fant Kjell Aukrusts Flåklypa-univers veien fra Mannskapsavisa til Flåklypa Radio. Første halvår 1960 skrev Arild Feldborg de første av mange kriminalgåter der Arve Opsahl hadde hovedrollen i sketsjene om inspektør Snusen, og første halvår 1965 var Feldborg hjernen bak den fiktive piratsenderen «Radio Skagerak» som utpå høsten fikk egen sendetid.Andre halvår 1961 lanserte redaksjonen den første visekonkurransen der tekstene måtte inneholde obligatoriske ord. Det mest berømte bidraget stammer fra første halvår 1966, Birger Jørstads Bli' det poesi tå slekt? (melodi Otto Nielsen). I tillegg til ordene frimerke, kakao, lenke, musselin og rase, var det også et krav å skrive en protestvise. Jørstad valgte å protestere mot selve oppgaven. I 1965 og 1974 var André Bjerke igjen hoveddommer i limerickkonkurranser, noe som resulterte i samlingen En rockegal snack-kokk fra Jokkmokk (1974). Gjengangerne i Søndagsposten var mange, men også nye talenter ble gitt plass – og ble ofte nye gjengangere. 16. april 1961 framførte 12 år gamle Åse Kleveland Det gåtfulla folket (Beppe Wolgers/Olle Adolphson). 8. november 1964 leverte Odd Børretzen det første kåseriet i serien Det norske folks bedrøvelige liv og historie (i bokform 1968). 20. desember 1964 framførte Birgitte Grimstad Pikeønsker fra en veranda (Alf Prøysen/Robert Normann). 14. mai 1967 var Jon Bing og Tor Åge Bringsværd ansvarlige for oversettelse og dramatisering av Science Fiction-novellen Våpenet av Fredric Brown. 4. april 1971 urframførte Stein Ove Berg sine egne viser Kjærlighet og kritt og Kommer nå, den første med tekst av Arne Paasche Aasen. Mange fra den nye generasjonen norske visesangere fra sent 1960-tall og utover fikk tidlig slippe til i Søndagsposten, blant disse (i kronologisk rekkefølge) Lars Klevstrand, Hege Tunaal, Frik Hougen, Geirr Lystrup, Bjørn Morisse, visegruppene Loelvens Stiftelse (seinere Stiftelsen), Epos og Convivium (alle første halvår 1972), Øyvind Sund, Tone Ringen, Tore Onsaker, Per Hommelhaug, Stanley Jacobsen, folkrock-gruppa Kong Lavring, Hans Robertsen og Anita Skorgan.Den 23. årgangen ble avsluttet i radio 10. juni 1979, 9 dager før Otto Nielsen ble pensjonist 70 år gammel, og med en TV-sendt ekstrautgave lørdag 2. september 1979. Etter at Kari og Ola Bremnes var med i TV-programmet, ble de kontaktet av Arne Bendiksen med tilbud om platekontrakt. == 1987–88 == Søndagsposten gjenoppsto 1987–1988 med Erik Bye, Kari Bay Haugen og Håkon Karlsen som redaksjon, og med sendinger som vekslet mellom radio og TV. Denne ble kalt Den nye søndagsposten. TV-sendingene er tilgjengelige gjennom NRKs nettsider. == 1995–2002 == Fra 8. oktober 1995 til 22. desember 2002 var Totto Osvold programleder for nye årganger av Søndagsposten i radio. == Viseklassikere (utvalg) == Mari du bedåre, framføring og tekst Alf Prøysen, melodi Bjarne Amdahl («Den lille vise» 1. juni 1958). Genser'n te'n Johansen, framføring Ola Isene og Aud Schønemann, tekst Reidar Anthonsen, melodi Bjarne Amdahl (16. november 1958). Han Ola Torader, framføring, tekst og melodi Vidar Sandbeck (16. november 1958). Skomværvalsen, framføring og tekst Erik Bye, melodi Bjarne Amdahl (påskeutgaven 29. mars 1959). På folkemunne, Vidar Sandbeck (26. april 1959). Jordbærstedet, framføring og melodi Otto Nielsen, tekst Arne Pedersen (21. juni 1959). Hainn Jænsen og pianoe, framføring og melodi Otto Nielsen, tekst Arne Pedersen (5. juni 1960). Trubadurvise, framføring Jens Gundersen, tekst Einar Skjæraasen, melodi trad. (9. oktober 1960, kortere versjon i «Den lille vise» 1958). Kjøp en fiol (ellers fårru en blåveis), framføring Alf Prøysen (tekst) og Otto Nielsen, melodi Ulf Peder Olrog (23. oktober 1960 som Den siste fiol). Tango for Te-Ve, framføring Alf Prøysen (tekst) og Otto Nielsen, melodi Ulf Peder Olrog (6. november 1960). Julekveld i skogen, framføring Rolf Just Nilsen, tekst Astow Ericson, melodi Otto Nielsen (15. desember 1963). Jeg vil være tung, framføring Einar Rose, tekst Otto Nielsen til melodien La meg være ung av Arne Bendiksen (22. november 1964). Patriot-Paula, framføring og tekst Alf Prøysen, melodi Bjarne Amdahl (6. desember 1964). Pikeønsker fra en veranda (Det første som jeg ønsker meg), framføring Birgitte Grimstad, tekst Alf prøysen, melodi Robert Normann (20. desember 1964). Lille Jensen drar til Mandalay, framføring Rolf Just Nilsen, tekst Reidar Anthonsen, melodi Bjarne Amdahl (20. desember 1964). Å den som var en løvetann, framføring og melodi Alf Cranner, tekst Alf Prøysen (28. mars 1965). Han som inga jente fekk, framføring Erik Bye, tekst Einar Skjæraasen, melodi Finn Ludt (23. mai 1965). Min elskede er som en strengelek, framføring og melodi Alf Cranner, tekst Alf Prøyse) (6. juni 1965). Lomnæsvisa, framføring og tekst Alf Prøysen, melodi Robert Normann (10. oktober 1965). Bli' det poesi tå slekt?, framføring og melodi Otto Nielsen, tekst Birger Jørstad (visekonkurranse 20. mars 1966). Ofelias vise, framføring, tekst og melodi Hartvig Kiran (3. april 1966). Å, den som fikk være en julepresang, framføring og melodi Alf Cranner, tekst Alf Prøysen (13. november 1966). He is dead, but he won't lie down, framføring og tekst Otto Nielsen, melodi Michael Carr, William Haines og Jimmy Harper (27. november 1966). Jørgen Hattemakers vise, framføring Erik Bye, tekst Alf Prøysen, melodi Bjarne Amdahl (8. oktober 1967). Æ ser dæ på Markens i kveld, framføring Bente Moe, tekst og melodi Øyvind Smestad (visekonkurranse 19. november 1967). Gje meg jorda til bustad, framføring og melodi Ivar Medaas, tekst Halvor J. Sandsdalen (visekonkurranse 17. desember 1967). Frida Tusenfryd, framføring Alf Prøysen, tekst Jens Østvang og Alf Prøysen, melodi Robert Normann (1. desember 1968). Æille har et syskenbån på Gjøvik, framføring og tekst Alf Prøysen, melodi Christian Hartmann (18. mai 1969). Hildringstimen, framføring og tekst Erik Bye, melodi Finn Ludt (4. oktober 1970). Kommer nå, framføring, tekst og melodi Stein Ove Berg (4. april 1971). Jeg vet en vind, framføring og tekst Erik Bye, melodi Bjørn Freberg (14. november 1971). Alders møte, framføring, tekst og melodi Hartvig Kiran (6. februar 1972). Manda morra blues, framføring, tekst og melodi Stein Ove Berg (13. mai 1973). Vårherres klinkekule, framføring og tekst Erik Bye, melodi Finn Ludt (14. oktober 1973). Rollebytte i oppgang A, framføring, tekst og melodi Stein Ove Berg (3. mars 1974). Imorgon, imorgon, framføring Stanley Jacobsen, tekst Josef G. Larssen, melodi Monrad Holm Johnsen (6. juni 1976). Tone, tekst og trubadur, framføring og melodi Lars Klevstrand, tekst Alf Prøysen (10. oktober 1976). Visa om løgna, framføring og melodi Lars Klevstrand, tekst Alf Prøysen (7. november 1976). Sanglærer Bastian, framføring, tekst og melodi Alf Cranner (9. oktober 1977). Skjærgårdsvise 1977, framføring, tekst og melodi Alf Cranner (23. oktober 1977). Bruksnr. 3 (Folk i husan), framføring Kari og Ola Bremnes (melodi), tekst Ole H. Bremnes (1979). == Medarbeidere 1957–79 (utvalg) == Den faste redaksjonen besto gjennom de 4–5 første årgangene av Otto Nielsen, Erik Bye og Alf Prøysen. De to siste gikk etter hvert inn i roller som flittige bidragsytere. André Bjerkes bidrag var mange, blant annet som hoveddommer i limerickkonkurranser og som redaksjonelt ansvarlig for grøssere og innslag med en anelse okkultisme. Arild Feldborg sto bak flere serier med sketsjer og korte hørespill, ofte i kombinasjon med konkurranser, og også Reidar Anthonsen skrev sketsjer og hørespill. Erik Lassen ble ofte brukt som instruktør. Gjennom årene var en lang rekke fast ansatte NRK-medarbeidere innom programserien. En enda lengre rekke av skapende og utøvende kunstnere ble hentet inn til ulike oppdrag, den mest brukte av disse var trolig skuespilleren og sangeren Rolf Just Nilsen. === Kåsører (utvalg) === Finn Bjørn, Johan Borgen, Odd Børretzen, Asbjørn Dybwad, Odd Eidem, Sigurd Evensmo, Gerd S. Færden, Finn Havrevold, Richard Herrmann, Kåre Holt, Arthur Klæbo, Terje Stigen, Nils Werenskiold. === Visetekstforfattere (utvalg) === Reidar Anthonsen, Hermann Aune, John Bech-Karlsen, Erik Bye, Ludvig Carlsen. Camilla Carlson, Arnljot Eggen, Astow Ericson, Leif Gjerland, Odd Grythe, Hans Aleksander Hansen, Gunnar Hagen Hartvedt, Arvid Hanssen, Bjørn Hornmoen, Ole Tschudi Irgens, Hans Georg Jürgens, Birger Jørstad, Hartvig Kiran, Josef G. Larsen, Andreas Martinsen, Otto Nielsen, Ivar Orgland, Arne Pedersen, Alf Prøysen, Vidar Sandbeck, Jakob Sande, Einar Skjæraasen, Øyvind Smestad, Elling M. Solheim, Kåre Zakariassen, Kalle Zwilgmeyer. === Komponister (utvalg) === Bjarne Amdahl, Erik Bye, Kurt Foss og Reidar Bøe, Alf Cranner, Kristian Hauger, Hartvig Kiran, Finn Ludt, Otto Nielsen, Robert Normann, Vidar Sandbeck, Maj Sønstevold, Johan Øian. == Bøker == Andre Bjerke (red.): En midjesmal frue fra Grue – 50 norske limericks fra seks radiokonkurranser (Cappelen, 1958) Otto Nielsen (red.): Søndagsposten (Cappelen 1967) Andre Bjerke (red.): En rockegal snack-kokk fra Jokkmokk – 50 norske limericks fra tretten radiokonkurranser (Cappelen, 1974) == Plater == Flåklypa Radio (EP 1960/1961, RCA Victor REP 370) Radio Skagerak slår igjennom med Arild Feldborg (produsent), Rolv Wesenlund (programleder), Kjetil Bang Hansen, Marit Bolling, Randi Borch, Ragnar Baartvedt, Johannes Eckhoff, Rolf Just Nilsen, Helge Reiss, Kari Simonsen, Birgit Strøm og Kjell Arnljot Wiig. (LP 1965, Triola ‎TNBL 815) == Referanser og noter == == Kilder == Programrapporter fra NRK hos Nasjonalbiblioteket (bokhylla.no). NRK om Søndagsposten == Eksterne lenker == (no) Søndagsposten på NRK TV

Søndagsposten er et norsk underholdningsprogram som gikk på NRK Radio (med en del opphold) fra 1957 til 2002. Programmet kjørte en lett stil og inneholdt mye humor, alvor og musikk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pobednik

2023-02-04

Pobednik

['Kategori:20°Ø', 'Kategori:44°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Beograd']

Pobednik, serbisk kyrillisk: Победник, norsk Seierherren, er et monument på Kalemegdan festning i Beograd, hovedstaden i Serbia. Det 14 meter høye monumentet er et vartegn for Beograd. På en pidestall fremstår en mannskikkelse med et sverd i høyre hånd og en due i den venstre hånden. Pobednik skulle vært oppført allerede i 1912 som del av et større verk til minne om frigjøringen av Serbia og Kosovo fra tyrkernes herredømme, dette som resultat av den første Balkankrigen samme år. Temaet for dette planlagte monumentet var en fontene med fem nivåer, tilsvarende det antallet århundrer som serberne hadde vært under tyrkisk herredømme. Seierherren skulle plasseres øverst. Den planlagte plasseringen var på torget Terazije, en del av Kralja Milana gaten, hvor man også finner det karakteristiske Hotel Moskva. Prosjektet ble imidlertid ikke gjennomført. Denne beslutningen var angivelig påvirket av kritikken som hadde vært reist mot statuens nakenhet. I 1928 ble Pobednik reist på vestsiden av festningen Kalemegdan, for øvrig i forbindelse med tiårsjubileet for de alliertes, herunder de serbiske troppenes gjennombrudd på Salonikifronten. Seierherren er vendt mot vest og dermed Krigsøya og bydelen Zemun på motsatt side av Sava, like ved denne elvens utløp i Donau. Statuen er utført av Ivan Meštrović og den regnes som et av hans mest betydelige verk.

Pobednik, serbisk kyrillisk: Победник, norsk Seierherren, er et monument på Kalemegdan festning i Beograd, hovedstaden i Serbia. Det 14 meter høye monumentet er et vartegn for Beograd. På en pidestall fremstår en mannskikkelse med et sverd i høyre hånd og en due i den venstre hånden. Pobednik skulle vært oppført allerede i 1912 som del av et større verk til minne om frigjøringen av Serbia og Kosovo fra tyrkernes herredømme, dette som resultat av den første Balkankrigen samme år. Temaet for dette planlagte monumentet var en fontene med fem nivåer, tilsvarende det antallet århundrer som serberne hadde vært under tyrkisk herredømme. Seierherren skulle plasseres øverst. Den planlagte plasseringen var på torget Terazije, en del av Kralja Milana gaten, hvor man også finner det karakteristiske Hotel Moskva. Prosjektet ble imidlertid ikke gjennomført. Denne beslutningen var angivelig påvirket av kritikken som hadde vært reist mot statuens nakenhet. I 1928 ble Pobednik reist på vestsiden av festningen Kalemegdan, for øvrig i forbindelse med tiårsjubileet for de alliertes, herunder de serbiske troppenes gjennombrudd på Salonikifronten. Seierherren er vendt mot vest og dermed Krigsøya og bydelen Zemun på motsatt side av Sava, like ved denne elvens utløp i Donau. Statuen er utført av Ivan Meštrović og den regnes som et av hans mest betydelige verk. == Eksterne lenker == Beskrivelse av monumentet på Beograds offisielle hjemmeside

thumb|Pobednik

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Norges kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landslag som har vunnet VM i fotball', 'Kategori:Norges kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Kniksenprisen']

Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden. Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale. Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM. Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.

Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OLNorges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i seks VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, samt EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden. Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale. Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM. Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler. == Historie == I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig etablert, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark. Det ble spilt en uoffisiell kamp der et norsk kvinnelandslag møtte Sveriges kvinnelandslag i fotball den 7. august 1975 på Nya Ullevi i Gøteborg, De tapte 0–4 med Torodd Nordeng som trener og spillere som Sif Kalvø og Grete Pedersen.De første offisielle kampene Norge spilte var to miniturneringer mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland. === Begynnelsen (1978–1983) === Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap. Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2. Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia. I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret. Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer. === Erling Hokstad (1983–1989) === I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM. ==== Første norske europamestre i lagidrett ==== Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen. Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at målvakt Janne Andreassen holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert, invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0. EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund. === Even Pellerud (1990–1996) === Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje. Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt. Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett, og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth. ==== EM 1993: Ny triumf ==== Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen. I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA. ==== EM 1995: Innendørs tap for Sverige ==== I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene. ==== VM 1995: Verdensmestre ==== EM-kampene og en 3.-plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade. I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet. Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen. Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd. I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. ==== OL 1996: Ny medalje ==== Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper. Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene; Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback. Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål. Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale. I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport, noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes. New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes. Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet. === Per-Mathias Høgmo (1997–2000) === ==== EM 1997: Nedtur på hjemmebane ==== Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996. Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen. Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8.-plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper. Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport.. Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3.-plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler. ==== VM 1999: Opp og ned ==== Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte. Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998. Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips, og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere. Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune, midtbanespiller Unni Lehn, og spissene Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs. Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter. I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM. ==== OL 2000: Norges hittil siste tittel ==== Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp. Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina. Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen, vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark. Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse, men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid. Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Pettersen, scoret vinnermålet etter 12 minutter, men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill. === Åge Steen (2000–2004) === Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001. ==== EM 2001: Tyskland for sterke ==== Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen. Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper. Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for. Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland. Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen, men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål. ==== VM 2003: To tap og ut av OL ==== I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifisering på Sofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier. Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen. Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet. Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter. Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise, Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere. I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004, etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei. === Bjarne Berntsen (2005–2009) === For en oppsummering av konfliktene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen ==== EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland ==== Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5.-plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni. Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje. Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000. Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen. Norge gikk på et nytt klart tap, 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006. ==== VM 2007: Fortsatt nest best i Europa ==== Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål. Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina. Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen. Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper, med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken. Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger. I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen. Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang. Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil. Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg. ==== OL 2008: God start, men tung nedtur ==== Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL. Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik. Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2. ==== EM 2009: Ut mot Tyskland igjen ==== Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne. Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009. Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth. Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0. Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1. Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause. Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001. === Eli Landsem (2009–2012) === ==== VM 2011: Igjen ut av OL ==== Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt. Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt. Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato. Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritikken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter. Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige. === Even Pellerud (2013-2015) === ==== EM 2013: Samling i bånn, sportslig opptur ==== Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til en enighet om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok. En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.EM 2013 ble en sportslig opptur, hvor Norge gikk ubeseiret fram til finalen med seire mot Nederland, Tyskland, Spania og Danmark (etter straffesparkkonkurranse). I finalen tapte Norge 0–1 for Tyskland etter mål av Anja Mittag. ==== VM 2015: Kollaps mot England ==== VM i Canada, som ble spilt på kunstgress, endte med åttedelsfinale for det norske laget, etter gruppespill med store seire mot Thailand og Elfenbenskysten. Solveig Gulbrandsen ga Norge ledelsen i åttedelsfinalen i det 54. minutt mot de senere bronsevinnerne England, men to sene mål ga England seieren. Resultatet gjorde også at Norge ikke ble kvalifisert for OL i Rio. Pellerud trakk seg deretter som trener, og oppga manglende motivasjon og energi som argument.Roger Finjord ledet laget i ett år før han trakk seg grunnet et ønske om å flytte hjem til familien, men det ble igjen rapportert om mistillit blant spillerne. Leif Gunnar Smerud ledet laget midlertidig. === Martin Sjögren (2017–2022) === I desember 2016 ble det kjent at svenske Martin Sjögren var ansatt som ny landslagssjef. Han ble dermed den første utenlandske treneren for det norske kvinnelandslaget. ==== EM 2017: Ut i gruppespillet ==== Norge startet mesterskapet skuffende med tap, 0–1 mot vertsnasjonen Nederland. I andre gruppespillkamp var Belgia motstander, Norge sløste med sjansene og tapte 0–2. Dermed måtte Norge slå Danmark med tre mål eller mer for å gå videre, samtidig som at Nederland måtte vinne mot Belgia i siste gruppespillkamp. Norge fikk den hjelpen de trengte fra Nederland i siste kamp, men klarte ikke å gjøre jobben selv. De tapte 0–1 mot Danmark, dermed røk de ut av mesterskapet med tre tap og null mål i det som ble omtalt som en fiasko.Tiden i etterkant av mesterskapet ble preget av konflikter mellom stjerner og Norges Fotballforbund; Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget kort etter at de ble slått ut av EM 2017, og konflikten ble slått stort opp i blant annet VG og Josimar. ==== VM 2019: Etterlengtet opptur ==== Norge fikk en knallstart på VM i Frankrike 2019, med 3–0 seier mot Nigeria etter mål av Guro Reiten og Lisa-Marie Karlseng Utland, samt et nigeriansk selvmål. I andre kamp i gruppespillet ble det et hederlig tap, 1–2 mot vertsnasjonen Frankrike. I den siste og avgjørende kampen i gruppespillet var Sør-Korea motstander. Med to straffescoringer av Caroline Graham Hansen og Isabell Herlovsen tok Norge seg videre med en 2–1 seier på en dårlig dag.I åttendedelsfinalen ventet Australia. Isabell Herlovsen sendte Norge i ledelsen etter 31 minutter spilt. Norge så ut til å gå til pause med ledelse, men like før hvilken pekte dommeren på straffemerket etter at Maria Thorisdottir brukte armen for å styre ballen innenfor de norske 16-meteren. Etter at VAR-panelet hadde sjekket situasjonen, måtte dommeren ut å se på video selv. Etter lang vurderingstid, bestemte dommeren seg for å annullere sin egen avgjørelse, og det ble ikke straffe til Australia. Dermed gikk Norge til pause med ledelse, en ledelse de holdt på helt til det gjensto syv minutter av kampen. Da utlignet Australia og dermed ble det ekstraomganger. Det ble ikke scoret flere mål i ekstraomgangene og kampen gikk til straffesparkkonkurranse. Caroline Graham Hansen, Guro Reiten og Maren Mjelde satte sine straffer for Norge, samtidig reddet Ingrid Hjelmseth straffe fra Australia. Dermed var det opp til Ingrid Syrstad Engen som scoret og sikret kvartfinale for Norge.I kvartfinalen sto England på motsatt banehalvdel. Allerede før det var spilt tre minutter tok England ledelsen, og slo til slutt Norge 3–0. Dermed var Norge ute av mesterskapet, men etter den store nedturen i EM to år tidligere ble mesterskapet sett på som en opptur. ==== EM 2022: Ny EM-fiasko ==== Norge kvalifiserte seg for EM 2022 i England (utsatt ett år pga. koronapandemien) med seier over Wales den 27. oktober 2020. I forkant av mesterskapet gjorde Ada Hegerberg comeback på landslaget i mars 2022, dette etter å ha vært ute siden EM 2017. Norge siktet ambisiøst og hadde før EM 2022 en ambisjon om medalje i mesterskapet.Norge havnet i likhet med de to foregående mesterskapene i gruppe med vertsnasjonen. I tillegg til England, var Nord-Irland og Østerrike i Norges gruppe. Laget fikk en god start med 4–1-seier over Nord-lrland etter scoringer av Julie Blakstad, Frida Maanum, Caroline Graham Hansen (straffe) og Guro Reiten.Den andre gruppespillkampen ble en historisk kamp for Norge, med negativt fortegn. England tok ledelsen etter 15 minutter, og etter det rant målene inn. England sjokkerte Norge og til pause ledet de hele 6–0. Norge slapp til to mål i andre omgang og kampen endte 8–0 til England. Resultatet var det største tapet i historien for det norske kvinnelandslaget, det var også tidenes største tapsmargin i EM-sammenheng for noe lag. Landslagssjef Martin Sjögren måtte tåle massiv kritikk etter kampen, for å ikke ha tatt grep i første omgang av kampen. Det ble blant annet beskrevet som «Historiens dårligste kampledelse» og en «skrekkfilm». Dermed måtte Norge vinne sin siste kamp i gruppespillet mot Østerrike for å gå videre, det greide de ikke og etter å ha tapt 0–1 var Norge slått ut av gruppespillet i EM for andre gang på rad.Noen dager etter at Norge røk ut av mesterskapet ble det kjent at NFF og Martin Sjögren var enige om å avslutte samarbeidet, og at både han og hans assistenttrener Anders Jacobson fratrådte sine stillinger umiddelbart. === Hege Riise (2022–) === 3. august 2022 ble Hege Riise offentliggjort som ny landslagssjef. I trenerteamet fikk hun med seg de tidligere landslagsspillerne Monica Knudsen og Ingvild Stensland som assistenttrenere, samt Jon Knudsen som keepertrener. Da hun i slutten av august presenterte sin første tropp som landslagssjef, var flere av de etablerte spillerne vraket og flere nye spillere fikk sjansen. Norge vant 1–0 borte mot Belgia i Hege Riise sin første kamp, og var dermed klare for VM 2023 i Australia og New Zealand. == Hjemmebane, drakt og kallenavn == Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt. === Hjemmebane === Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund i 2012 uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000. De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. Siden 2003 har Norge spilt på 30 stadia: Ullevaal Stadion: 3 EM-kvalifiseringskamper (Østerrike 2016, Belgia og Island 2012), 1 VM-kvalifiseringskamp (Belgia 2013) Sør Arena: 1 treningskamp (Sverige 2016), 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2008) Høddvoll stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Israel 2016) Aker Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Kasakhstan 2016) Color Line Stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Wales 2015) Marienlyst stadion: 1 treningskamp (Finland 2015) Strømmen stadion: 1 treningskamp (Nederland 2015) Brann stadion: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hellas 2014, Italia 2005) Randaberg Arena: 2 treningskamper (2 × New Zealand 2014) Tønsberg gressbane: 1 VM-kvalifiseringskamp (Portugal 2014) Melløs stadion: 1 treningskamp (Russland 2013) Sarpsborg stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Nord-Irland og Bulgaria 2011), 1 VM-kvalifiseringskamp (Albania 2013), 1 treningskamp (Canada 2005) Nadderud stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Ungarn 2011), 1 treningskamp (Finland 2011), 3 VM-kvalifiseringskamper (Nederland 2014, Ukraina 2010, Nederland 2009) Skagerak Arena: 2 VM-kvalifiseringskamper (Hviterussland 2010, Slovakia 2009) Fart kunstgress: 1 treningskamp (Canada 2010) AKA Arena: 1 VM-kvalifiseringskamp (Makedonia 2010) Komplett.no Arena: 2 treningskamper (Tyskland og Sverige 2008) Fredrikstad stadion: 1 treningskamp (USA 2008) Viking stadion: 2 EM-kvalifiseringskamper (Polen 2008 og Russland 2007) Åråsen stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Østerrike 2007), 1 VM-kvalifiseringskamp (Ukraina 2005) Gjemselund stadion: 1 vennskapslandskamp (Finland 2007) Lyngdal Stadion: 1 vennskapslandskamp (Danmark 2007) Halden stadion: 1 VM-kvalifisering (Hellas 2006) Storstadion (Sandefjord): 1 VM-kvalifisering (Serbia 2006) Vallhall: 1 EM-kvalifisering (Island 2004) Kjølnes stadion: 1 EM-kvalifisering (Spania 2004) Sofiemyr stadion: 1 EM-kvalifisering (Danmark 2003) Kråmyra Stadion: 1 treningskamp (Nigeria 2003) Idrettsparken (Mandal): 1 EM-kvalifiseringskamp (Nederland 2003) Kristiansand stadion: 1 EM-kvalifiseringskamp (Belgia 2003)Hjemmekampene strekker seg altså i disse 13 årene til Molde i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss. === Drakt === Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget - rød overdel og hvite bukser hjemme, og hvit overdel med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak basert på den norske flagget. Bortedrakten har vært hvit med hvite, røde eller blå bukser. Et utvalg av Norges drakter i turneringer: === Kallenavn === Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget». == Spillestil == Kvinnelandslaget har på 2000-tallet og 2010-tallet vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidligere landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud mente Norge hadde mer å gå på sammenliknet med for eksempel USA. Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan. Under Martin Sjögren har landslaget prøvd å rendyrke en stil hvor det meste av spillet skal foregå langs bakken i en 4-4-2-formasjon, noen ganger med én mer tilbaketrukket spiss og andre ganger med to rene angripere, og hvor man ifølge Sjögren prøvde å spille mer «dynamisk». == Rivalisering == Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til: === USA === Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup. == Landslagstrenere == === Nåværende trenere === == Tropp == oppdatert 16. november 2022 (Nr.= trøyenummer, LK = landskamper, Mål = antall scorede mål) == Rekorder == * oppdatert 16. november 2022 ** spillere som fortsatt er aktive er uthevet. == OL-resultater == == VM-resultater == == EM-resultater == I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk. == Se også == Liste over norske landslagstrenere i fotball Liste over norske mesterlag i kvinnefotball Liste over Norges landskamper i fotball for kvinner 1978–1990 Maratontabell for Norges kvinnelandslag i fotball Liste over kvinnelandslag i fotball Internasjonale landslagskonkurranser i fotball for kvinner Gullklokka Norges herrelandslag i fotball Samelandslaget == Noter == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Norway women's national association football team – kategori av bilder, video eller lyd på Commons på Norges Fotballforbund All-time women national team record på www.rsssf.no

Estlands kvinnelandslag i fotball representerer Estland i internasjonal fotball. Estland er et av de svakeste kvinnelandslagene i UEFA.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ringenes_herre

2023-02-04

Ringenes herre

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker skrevet av J.R.R. Tolkien', 'Kategori:Engelske romaner', 'Kategori:Fantastiske romaner', 'Kategori:Ringenes herre', 'Kategori:Romanserier']

Ringenes herre er et romanverk av J.R.R. Tolkien, utgitt 1954–55, i sjangeren fantastisk litteratur. Den er en oppfølger til Tolkiens første bok Hobbiten. Den første norske oversettelsen (Krigen om ringen) ved Nils Werenskiold utkom fra 1973 til 1975. Den mest gjenopptrykte oversettelsen, ved Torstein Bugge Høverstad, ble først utgitt i 1984. En nynorsk oversettelse ved Eilev Groven Myhren, Ringdrotten (2006), gjør utstrakt brukt av ulike norske dialekter for å karakterisere folkeslagene. Denne oversettelsen ble premiert med Nynorsk litteraturpris. Verket er sammensatt av seks «bøker». Tolkien ville opprinnelig publisere hele verket i ett bind, men etterkrigstidens papirmangel utelukket dette. I stedet ble historien delt opp i tre bind: Ringens brorskap (bok I og II), To tårn (bok III og IV), og Atter en konge (bok V og VI), samt seks tillegg og fire oversikter. Fordi de tre bøkene er så vidt distribuert, omtales ofte Ringenes herre som en trilogi. Dette er imidlertid teknisk ukorrekt, ettersom historien var skrevet og tenkt på som én bok, og de tre delene kan derfor ikke leses uavhengig av hverandre. Ringenes Herre er en videreutvikling av universet som Tolkien skapte med barneboken Hobbiten. Persongalleriet er imidlertid mangedoblet, og det fiktive universet er blitt mye mer omfattende. Handlingen finner sted i spenningsfeltet mellom godt og ondt. Heltene, eller rettere antiheltene, er et lite følge av små hobbiter under førerskap av Frodo Lommelun (engelsk: Frodo Baggins; nynorsk: Skrepping), som drar ut på en lang, spennende og farlig vandring for å redde verden. For detaljert handlingsreferat, se Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge. Ringenes herre begynte som Tolkiens utforskning av filologi, eventyr, keltisk og nordisk mytologi. Historien er en fortsettelse av Hobbiten, og bygger på bakgrunnsinformasjon fra Silmarillion. Hobbitene blir innblandet i store hendelser som truer hele verden etter hvert som Sauron, ondskapens manifestasjon, prøver å få tilbake den ene ringen som vil gi ham tilbake de kreftene han en gang hadde.

Ringenes herre er et romanverk av J.R.R. Tolkien, utgitt 1954–55, i sjangeren fantastisk litteratur. Den er en oppfølger til Tolkiens første bok Hobbiten. Den første norske oversettelsen (Krigen om ringen) ved Nils Werenskiold utkom fra 1973 til 1975. Den mest gjenopptrykte oversettelsen, ved Torstein Bugge Høverstad, ble først utgitt i 1984. En nynorsk oversettelse ved Eilev Groven Myhren, Ringdrotten (2006), gjør utstrakt brukt av ulike norske dialekter for å karakterisere folkeslagene. Denne oversettelsen ble premiert med Nynorsk litteraturpris. Verket er sammensatt av seks «bøker». Tolkien ville opprinnelig publisere hele verket i ett bind, men etterkrigstidens papirmangel utelukket dette. I stedet ble historien delt opp i tre bind: Ringens brorskap (bok I og II), To tårn (bok III og IV), og Atter en konge (bok V og VI), samt seks tillegg og fire oversikter. Fordi de tre bøkene er så vidt distribuert, omtales ofte Ringenes herre som en trilogi. Dette er imidlertid teknisk ukorrekt, ettersom historien var skrevet og tenkt på som én bok, og de tre delene kan derfor ikke leses uavhengig av hverandre. Ringenes Herre er en videreutvikling av universet som Tolkien skapte med barneboken Hobbiten. Persongalleriet er imidlertid mangedoblet, og det fiktive universet er blitt mye mer omfattende. Handlingen finner sted i spenningsfeltet mellom godt og ondt. Heltene, eller rettere antiheltene, er et lite følge av små hobbiter under førerskap av Frodo Lommelun (engelsk: Frodo Baggins; nynorsk: Skrepping), som drar ut på en lang, spennende og farlig vandring for å redde verden. For detaljert handlingsreferat, se Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge. Ringenes herre begynte som Tolkiens utforskning av filologi, eventyr, keltisk og nordisk mytologi. Historien er en fortsettelse av Hobbiten, og bygger på bakgrunnsinformasjon fra Silmarillion. Hobbitene blir innblandet i store hendelser som truer hele verden etter hvert som Sauron, ondskapens manifestasjon, prøver å få tilbake den ene ringen som vil gi ham tilbake de kreftene han en gang hadde. == Handlingsreferat == === Ringenes brorskap === Bilbo Lommelun feirer sin 111-årsdag i en storslått sammenkomst. Men han forlater plutselig Hobsyssel samme kveld, og overlater den ene ringen til sin nevø og arving Frodo Lommelun. Ingen av hobbitene er klar over ringens egentlige opprinnelse, men trollmannen Gandalv mistenker at dette er en av maktens ringer. 17 år senere forteller Gandalv til Frodo at han har bekreftet at ringen er den som ble mistet av mørkets fyrste Sauron for lenge, lenge siden. Trollmannen råder ham også til å få ringen vekk fra Hobsyssel, så snart som mulig. Men Gandalv reiser snart sin vei igjen, og lover å komme tilbake innen Frodos bursdag og følge ham på reisen - men Gandalv rekker ikke frem i tide. Frodo selger derfor eiendommen sin i Hobsyssel, og legger ut til fots - bare akkompagnert av sin gartner Samvis Gamgod, og sin fetter Peregrin Tók. De blir snart forfulgt av de svarte ridderne, men de møter en forbipasserende gruppe alver ledet av Gildor Inglorion - noe som midlertidig avverger de svarte rytterne. Hobbitene tilbringer en natt sammen med alvene. Neste morgen tar de en snarvei, og ankommer gården til bonden Maggot, som tar dem med til et ferge-leie - hvor de møter vennen Muntiadok Brennibukk. Senere avslører Muntiadok og Pippin at de allerede vet om ringen, og de insisterer på å reise sammen med Frodo og Sam. De forsøker å riste av seg de svarte ridderne, ved å gå gjennom Gammel-skogen. Merry og Pippin blir fanget under røttene av et eldgammelt tre som kontrollerer store deler av skogen, men de blir snart reddet av Tom Bombadil. Når de forlater tilfluktsstedet til Toms hus, går de seg vill i tett tåke og blir fanget av en haugvette i Dyssemoene. Men Frodo, som våkner fra haugvettens trolldom, får Tom Bombadil til å hjelpe dem. Han frigjør de fire hobbitene, og utstyrer dem med eldgamle sverd som han finner i haugvettens skatteskammer. De fire hobbitene kommer snart til landsbyen Bri, hvor de møter en mann som kaller seg Vidvandre. Frodo får også tak i et brev fra Gandalv skrevet tre måneder tidligere, som identifiserer Vidvandre som en venn. Vidvandre leder hobbitene gjennom villmarken mot alvenes hjem i Kløvendal. Men på toppen av Blåsertopp blir følget igjen angrepet av fem av de ni svarte rytterne. Vidvandre identifiserer rytterne som Nazgûl eller ringskrømt, konger fra eldgamle tider slavebundet av mindre makt-ringer for å tjene under Sauron. Den mektigste av ringskrømtene sårer Frodo med et forbannet sverd. Etter å ha kjempet mot ringskrømtene, forsøker Vidvandre å behandle Frodo sår. Men Frodo blir raskt veldig syk. De svarte rytterne tar dem nesten igjen, men Glorfindel redder dem. Nazgûl rir ut i vannet, hvor en stor flom tilkalt av Elrond, mester i Rivendell, overvelder alle rytterne. Frodo blir frisk igjen i Kløvendal, under Elronds omsorg. Under et rådsmøte hos Eldron blir Vidvandre avslørt for å være Aragorn, arvingen etter Isildur - en tidligere konge av Gondor. Isildur hadde kuttet den ene ringen fra Saurons hånd under ett slag, men han nektet deretter å ødelegge ringen - og beholdt den selv. Ringen gikk deretter tapt når Isildur ble drept, og til slutt havnet ringen hos Bilbo Lommelun - etter møtet hans med Gollum, beskrevet i boken Hobbiten. Gandalv rapporterer at en annen mektig trollmann, Sarumann, har forrådt dem og arbeider nå for å bli en makt i seg selv. Gandalv ble tatt til fange av Sarumann, men slapp så vidt unna - og forklarer hvorfor han ikke hadde kommet tilbake, for å møte Frodo i tide slik Gandalv tidligere hadde lovet. Rådet bestemmer at ringen må ødelegges for godt. Men det kan bare gjøres ved å kaste ringen i ilden på Orodruin i Mordor, hvor ringen opprinnelig ble smidd. Frodo tar denne oppgaven på seg. Elrond, etter råd fra Gandalv, velger en rekke følgesvenner for ham. Ni vandrere skal sendes ut for å motarbeide de ni svarte rytterne: Frodo, Sam, Muntiadok, Pippin, Aragorn, Gandalf, dvergen Gimli, skogsalven Legolas, og Boromir - sønn av Denethor, Gondors forvalter. Når de reiser gjennom Moria oppdager de at Balin, en av dvergene som fulgte Bilbo under hans tidligere eventyr Hobbiten, sammen med en rekke andre dverger har blitt drept av orker. Etter å ha overlevd et angrep fra orker og et troll, blir følget forfulgt av orker og en Balrog - en eldgammel ild-demon fra en tidligere tidsalder, skapt av Saurons tidligere mester: Morgoth. Gandalf konfronterer Balrogen på egen hånd, og begge to faller ned i den dypeste avgrunnen. Resten av følget stikker av, og søker deretter tilflukt i den tidløse alveskogen i Lothlórien - hvor de blir veiledet av Lady Galadriel. Før de skal reise videre, tester Galadriel deres lojalitet, og gir dem spesielle individuelle gaver for å hjelpe dem på deres videre søken. Frodo og Sam kan også se inn i en fontene, kalt Galadriel-speilet, for å se visjoner om deres fortid, nåtid og kanskje fremtid. Men hun nekter å ta imot den ene hersker-ringen Frodo når tilbyr henne, hun er vel vitende om at ringen kommer til å ta kontroll over henne. Galadriels ektemann Celeborn gir følget båter, alvekapper og alvenes spesielle brød, før de reiser videre nedover elven Anduin i retning Amon Hen-høyden. Der forsøker Boromir å ta ringen fra Frodo, men angrer umiddelbart etter at Frodo tar på seg ringen og forsvinner. Frodo velger å reise alene til Mordor, sammen men Sam Gamgod. === To tårn === En stor gruppe store orker, kalt Uruk-hai sendt av Saruman, og andre orker sendt av Sauron og ledet av Grishnákh, angriper fellesskapet. Boromir forsøker å beskytte Muntiadok og Pippin fra orkene. Men de dreper Boromir, og fanger de to hobbitene. Aragorn, Gimli og Legolas bestemmer seg for å følge etter orkene som tar Muntiadok og Pippin til Saruman. Men i kongeriket Rohan blir alle orkene drept av ryttere av Rohan - ledet av Éomer. Merry og Pippin rømmer inn i Fangorn-skogen, hvor de blir venn med Treskjegg, den eldste av de tre-lignende entene. Aragorn, Gimli og Legolas sporer opp hobbitene til Fangorn. Men der møter de uventet Gandalv igjen. Gandalv forklarer dem at han drepte Balrogen. Trollmannen ble også drept i denne kampen, men ble sendt tilbake til Midgard for å fullføre resten av oppdraget sitt. Gandalv er nå kledd i helt hvitt, og kaller seg derfor Gandalv den hvite. Trollmannen forsikrer vennene sine om at Muntiadok og Pippin er trygge. Gandalv reiser sammen med Aragorn, Gimli og Legolas til Edoras, hovedstaden i Rohan. Gandalv frigjør Théoden, kongen av Rohan, fra innflytelsen fra Sarumanns spion Gríma Ormtunge. Théoden samler sine styrker og rir til den eldgamle festningen Helmsdjupet. Men Gandalf reiser alene videre for å søke hjelp fra Treskjegg. I mellomtiden angriper og ødelegger entene Isengard, Sarumanns høyborg, og oversvømmer området. Trollmannen blir derfor fanget i tårnet Orthanc. Gandalv overbeviser Treskjegg om å sende en hær av levende trær for å hjelpe Théoden. Galdalv bringer også en hær av Rohirrim til Helmsdjupet. De beseirer orkene, som flykter inn i skogen til entene - for aldri å bli sett i live igjen. Gandalv, Theoden, Legolas og Gimli rir til Isengard, hvor Aragorn, Gimli og Legoas blir overrasket over å finne Muntiadok og Pippin som slapper av midt i alle ruinene. Gandalf ønsker å gi Sarumann en mulighet til å vende seg bort fra Sauron. Gríma Ormtunge kaster en hard rund gjenstand, for å prøve å drepe Gandalv. Men Pippin stjeler denne gjenstanden fra Gandalf om natten. Dette avsløres for å være en palantír, en eldgammel stein som Sarumann brukte for å kommunisere med Sauron. Pippin blir oppdaget av Sauron gjennom Palantiren, men Sauron misforstår omstendighetene og tror at det er Pippin som har hersker-ringen hans. Gandalv rir derfor umiddelbart til Minas Tirith, hovedstaden i Gondor - og tar Pippin med seg. Samtidig er Frodo og Sam på vei mot Mordor, og forsøker å komme seg gjennom åsene og klippene i Emyn Muil. De blir klar over at de blir overvåket, og en natt fanger de Gollum, som har fulgt etter dem helt fra Morias Miner. Frodo får Gollum til å sverge å tjene ham, og lede dem til Mordor. Gollum leder dem over Døde-myrene. Men Sam overhører Gollum som diskuterer med sitt alter ego, Sméagol, om han skal bryte løftet han har gitt dem og heller stjele ringen fra dem. De oppdager snart at Mordors svarte port er for godt bevoktet, så i stedet reiser de sørover gjennom landet Ithilien. På veien blir de tatt til fange av en gruppe jegere fra Gondor ledet av Faramir, Boromirs yngre bror. Faramir motstår fristelsen til å ta ringen selv. Når han lar dem reise videre, adlyder han ikke stående ordre om å arrestere fremmede som vandrer gjennom Ithilien. Gollum – som hele tiden slites mellom sin lojalitet til Frodo, og ønsket om ringen – leder hobbitene til en hemmelig tunnel. Men deretter havner de i hulen til den enorme edderkoppen Shelob. Frodo bruker gaven gitt til ham i Lothlorien: En flaske med kraftig lys, som driver Shelob midlertidig tilbake. Frodo skjærer gjennom et gigantisk edderkopp-nett ved å bruke sverdet Sting. Men Shelob angriper den igjen, og Frodo blir slått bevisstløs av giften hennes. Sam skader edderkoppen, og jager den vekk. Fordi han tror at Frodo er død, tar Sam ringen for å fortsette oppdraget deres på egen hånd. Orker oppdager Frodo, og Sam overhører en samtale mellom orkene, og får vite at Frodo fremdeles er i live. === Atter en konge === Sauron sender en gigantisk hær mot Gondor. Gandalv ankommer Minas Tirith for å advare fyrst Denethor om det nært forestående angrepet. Théoden mønstrer Rohirrim, for å ri Gondor til unnsetning. Minas Tirith er beleiret. Denethor, narret av Sauron, blir ekstremt fortvilet. Han velger å brenne seg levende på et stort bål. Men Pippin og Gandalv redder den syke sønnen hans Faramir, fra å lide samme skjebne. Aragorn, akkompagnert av Legolas og Gimli forsøker å rekruttere døde soldater bundet av en eldgammel forbannelse, som nekter soldatene å hvile før de oppfyller en ed om å slåss for Kongen av Gondor. Aragorn og mennene hans når Minas Tirith, akkurat i tide til å snu konflikten. Théodens niese Éowyn, som sluttet seg til hæren i forkledning, dreper den mektigste av Ringskrømtene med hjelp fra Muntiadok. Men begge to blir skadd. Sammen beseirer de Saurons hær under slaget på Pelennor-engene. Men armeene deres lider også store tap, og kong Théoden er blant de drepte. Aragorn leder deretter en hær av menn fra både Gondor og Rohan, og marsjerer gjennom Ithilien til den svarte porten utenfor Mordor. Planene deres går ut på å distrahere Sauron fra oppdage Frodo og Sam inne i Mordor. Men under Slaget ved Morannon er Aragorn og hans følge i kraftig undertall. I mellomtiden klarer Sam å redde Frodo fra tårnet i Cirith Ungol. De reiser videre gjennom Mordor, men når de nærmer Dommedagsberget ønsker ikke Frodo lenger å ødelegge ringen. Han ønsker heller å beholde ringen selv. Men Gollum dukker plutselig opp igjen, og forsøker å få tak i ringen. == Ringenes herre-filmtrilogien == I 1998 begynte regissør Peter Jackson å lage en film av Ringenes herre, med Miramax Films som produksjonsselskap. Miramax ville i begynnelsen lage to filmer, men da de av økonomiske grunner bestemte seg for å bare lage én, protesterte Jackson, og samarbeidet mellom Jackson og Miramax ble brutt. Jackson satte sammen en 35 minutter lang kortfilm av det materialet han hadde fra forprosjekteringsfasen. Da han viste denne kortfilmen til New Line Cinema, ville de lage ikke bare to filmer, men tre – én for hver del av bok-trilogien. De tre filmene ble filmet samtidig. Ringens brorskap hadde premiere 19. desember 2001, To tårn hadde premiere 18. desember 2002, og Atter en konge hadde premiere 17. desember 2003. Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge ble henholdsvis belønnet med fire, to og elleve Oscar-statuetter. Samtlige filmer vant Hugo-prisen. Ringenes herre-filmene er også utgitt i spesialutgaver på DVD, der mange av de bortklippede scenene er tatt med i filmen igjen. DVD-ene inneholder også veldig mye annet ekstramateriell. == Personer == Hobbiter: Frodo Lommelun Bilbo Lommelun Peregrin Tók Muntiadok Brennibukk Samvis GamgodTrollmenn: Gandalv Sarumann RadagastDverger: Gimli, sønn av GlòinAlver: Legolas Elrond Arwen Undómiel Glorfindel Haldir Galadriel CelebornMennesker: Aragorn, sønn av Arathorn Denethor, sønn av Echtelion Boromir (av Gondor), sønn av Denethor Faramir, sønn av Denethor Beregond Prins Imrahil Kong Théoden av Rohan Éomer, sønn av Eomund Éowyn, datter av Eomund Gríma Ormtunge Saurons munnAndre skapninger: Treskjegg Bråbom Gollum Tom BombadilOnde skapninger: Sauron Saurons munn Heksekongen av Angmar HutulaOrker: Uglúk Shagrat Gorbag Grishnakh Lurtz (bare i filmen) == Skapninger == Alver Mennesker Hobbiter Dúnedain Austringer Haradrim Enter Dverger Orker Varger Balrog Troll Svarte Ryttere (Nazgûl) == Se også == J.R.R. Tolkien Christopher Tolkien Midgard Alviske språk Handlingsreferat fra Ringens brorskap Handlingsreferat fra To tårn Handlingsreferat fra Atter en konge Århundrets 100 bøker ifølge Le Monde == Referanser == == Eksterne lenker == J.R.R. Tolkiens offisielle hjemmeside Utgiverne til Ringenes Herres hjemmeside Arkivert 24. april 2021 hos Wayback Machine. Ringenes herre og alvespråkene - artikkel fra forskning.no 20.12.02

Kong Ring kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6130

2023-02-04

Fylkesvei 6130

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Tingvoll']

Fylkesveg 6130 går mellom Husan og Aksneset i Tingvoll kommune. Veien er 4,7 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv304.

Fylkesveg 6130 går mellom Husan og Aksneset i Tingvoll kommune. Veien er 4,7 km lang. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv304. == Kommuner og knutepunkter == Tingvoll Fv6128Fylkesvei 6128 Husan Endepunkt Aksneset == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6130 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6130 går mellom Husan og Aksneset i Tingvoll kommune. Veien er 4,7 km lang.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mennesket_og_maktene

2023-02-04

Mennesket og maktene

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bøker fra 1938', 'Kategori:Norske romaner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Mennesket og maktene (opprinnelig Menneske og maktene) er en roman av den norske forfatteren Olav Duun, utgitt i 1938. Romanen ble Duuns (1876–1939) siste, og har blitt beskrevet som et «testamente» og hovedverk i forfatterskapet. Romanen skildrer en gruppe mennesker bosatt på øya Øyværet, truet av naturkreftene, og i overført betydning også av andre «makter» i det lille og store samfunnet. Romanen kan oppfattes som en kollektivroman, eller som en episodisk samling av tekster om de enkelte beboernes liv før og etter at de flyttet til øya. Noen av dem har tilhørt samfunnets aller fattigste, andre har etiske dilemma. Det var spådd frå gammal tid at Øyværet skulle gå under Haagen Ringnes skriver i etterordet til Bokklubbens utgave av romanen fra 1982 at «Vi har lov å oppfatte Øyvære som noe mer enn en forblåst og karrig utpost langs norskekysten. Vi kan nesten oppleve det vesle øysamfunnet som et sinnbilde på menneskets kår, her og over alt på kloden. Mennesket i kamp med elementene, mennesket i strid med krefter i og utenfor seg selv» og «Duun selv la ikke skjul på sin angst for en kommende storkrig». Lydbokforlaget utga boken i 1994, innlest av Magne Olav Brevik.

Mennesket og maktene (opprinnelig Menneske og maktene) er en roman av den norske forfatteren Olav Duun, utgitt i 1938. Romanen ble Duuns (1876–1939) siste, og har blitt beskrevet som et «testamente» og hovedverk i forfatterskapet. Romanen skildrer en gruppe mennesker bosatt på øya Øyværet, truet av naturkreftene, og i overført betydning også av andre «makter» i det lille og store samfunnet. Romanen kan oppfattes som en kollektivroman, eller som en episodisk samling av tekster om de enkelte beboernes liv før og etter at de flyttet til øya. Noen av dem har tilhørt samfunnets aller fattigste, andre har etiske dilemma. Det var spådd frå gammal tid at Øyværet skulle gå under Haagen Ringnes skriver i etterordet til Bokklubbens utgave av romanen fra 1982 at «Vi har lov å oppfatte Øyvære som noe mer enn en forblåst og karrig utpost langs norskekysten. Vi kan nesten oppleve det vesle øysamfunnet som et sinnbilde på menneskets kår, her og over alt på kloden. Mennesket i kamp med elementene, mennesket i strid med krefter i og utenfor seg selv» og «Duun selv la ikke skjul på sin angst for en kommende storkrig». Lydbokforlaget utga boken i 1994, innlest av Magne Olav Brevik. == Referanser == == Eksterne lenker == Mennesket og maktene som gratis e-bok (pdf/epub/mobi/hmtl) fra bokselskap.no

Mennesket og maktene (opprinnelig Menneske og makteneDuuns egen rettskriving utmerket seg blant annet ved fravær av -t i intetkjønn bestemt form entall, dette er endret i senere utgaver.) er en roman av den norske forfatteren Olav Duun, utgitt i 1938.

https://no.wikipedia.org/wiki/Yes

2023-02-04

Yes

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Band etablert i 1968', 'Kategori:Britiske rockegrupper', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame', 'Kategori:Progressive band', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Yes']

Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire, Peter Banks, Tony Kaye og Bill Bruford. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire deltok på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Steve Howe, Alan White og Rick Wakeman. Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men bandet kom tilbake med nye medlemmer. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 50 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.Per 2022 består bandet av vokalist Jon Davison, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og bassist Billy Sherwood. Fra 2016 til 2018 eksisterte det to offisielle versjoner av bandet etter etableringen av bandet ARW (Anderson Rabin Wakeman) med tre tidligere medlemmer, Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman. De endret senere navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman og dette bandet hadde også tillatelse til å markedsføre bandet under Yes-navnet, forutsatt at promoteringen av bandet ble utført slik at det ikke var noen tvil om hvilket av de to bandene det var snakk om. Yes ble 20. desember 2016 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame for 2017 med Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Trevor Rabin, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Tony Kaye som innvalgte gruppemedlemmer.

Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire, Peter Banks, Tony Kaye og Bill Bruford. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire deltok på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Steve Howe, Alan White og Rick Wakeman. Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men bandet kom tilbake med nye medlemmer. Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 50 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.Per 2022 består bandet av vokalist Jon Davison, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og bassist Billy Sherwood. Fra 2016 til 2018 eksisterte det to offisielle versjoner av bandet etter etableringen av bandet ARW (Anderson Rabin Wakeman) med tre tidligere medlemmer, Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman. De endret senere navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman og dette bandet hadde også tillatelse til å markedsføre bandet under Yes-navnet, forutsatt at promoteringen av bandet ble utført slik at det ikke var noen tvil om hvilket av de to bandene det var snakk om. Yes ble 20. desember 2016 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame for 2017 med Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Trevor Rabin, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Tony Kaye som innvalgte gruppemedlemmer. == Bandets historie == === 1968–1970: Yes og Time and a Word === Chris Squire og Peter Banks spilte sammen i psykedelisk rock-bandet The Syn som hadde moderat suksess i 1967, men etter en stund sluttet begge i bandet for å starte et nytt band sammen med vokalisten Jon Anderson. Det nye bandet het Mabel Greer's Toyshop, og hadde som målsetting å videreutvikle det The Syn hadde gjort. På trommer fikk de med seg Bill Bruford, som ble med etter å ha svart på en annonse i musikkavisen Melody Maker, samt Clive Bailey på keyboard. Sommeren 1968 sluttet Bailey i bandet og studiomusikeren Tony Kaye ble hentet inn for å erstatte ham. Etter kort tid ønsket de å endre navnet på bandet. Banks kom med forslaget Yes fordi han syntes det var «kort, presist og positivt» og at det ville se bra ut på plakater, noe resten av bandet var enig i. Den 4. august 1968 spilte Jon Anderson (vokal), Chris Squire (bass), Peter Banks (gitar), Bill Bruford (trommer) og Tony Kaye (keyboard) for første gang konsert som Yes. Denne besetningen ga ut debutalbumet Yes i 1969 som besto av to coverlåter («Every Little Thing» av The Beatles og «I See You» av The Byrds) samt et par omarbeidede Mabel Greer's Toyshop-låter som var skrevet sammen med Clive Bailey, og resten var nyskrevet materiale. Debutalbumet kan beskrives som god pop, men bandets ønske var at de skulle eksperimentere mere med musikken. Oppfølgeren Time and a Word i 1970 ble derfor spilt inn sammen med et klassisk orkester, og var den spede begynnelsen til den symfoniske stilen bandet snart skulle bli kjent for. Det er to coverlåter på dette albumet også, nemlig «No Opportunity Necessary, No Experience Needed» av Richie Havens og «Everydays» av Stephen Stills. Anderson hadde samarbeidet litt med en tidligere bandkollega fra bandet The Warriors, David Foster, og sammen skrev de «Sweet Dreams» og tittelkuttet «Time and a Word», som begge regnes som Yes-klassikere. Anderson viste også fram sin «kosmiske hjerne» på låta «Astral Traveller», en låt som var en pekepinn på hva som skulle komme senere, både med det tekstmessige og med det komplekse lydbildet der bruk av kontrapunkt og synkoperte rytmer var fremtredende. Peter Banks var sterkt kritisk til bruken av et symfonisk orkester, og mente bandet burde ta en retning i mere rendyrket rock. Det var enighet innad i bandet at noe måtte gjøres, og at de manglet en egen klart definert «sound». Men nå ble store deler av kritikken lagt på gitarist Banks, som hadde Pete Townshend fra The Who som sitt store forbilde. Banks hadde massevis med rockeriff, men var ikke den virtuosen på gitaren som resten av bandet mente de trengte for å ta steget videre musikalsk. Jon Anderson (med tilnavnet «Napoleon») og Chris Squire sparket ut Peter Banks før Time and a Word ble utgitt, og erstattet ham med den 23 år gamle gitaristen Steve Howe. Howe kom fra bandet Tomorrow, som hadde en hit med låta «My White Bicycle» i 1968. Howe var den teknisk gode gitaristen bandet ønsket. I tillegg spilte Howe på alle slags strengeinstrumenter og kunne dermed tilføre bandet mange nye lydbilder og stemninger. Howe er avbildet på coveret til Time and a Word, men det er Peter Banks som spiller på albumet. Begge de to første albumene solgte for dårlig ifølge plateselskapet Atlantic Records, og de ga bandet beskjed om at platekontrakten ville bli avsluttet hvis ikke det tredje albumet solgte betydelig bedre. Lydtekniker på Time and a Word var Eddy Offord, og utover på 1970-tallet skulle han få mye av æren for det spesielle lydbildet til Yes. Som med-produsent og lydtekniker på de neste fem studioalbumene og ett konsertalbum, klarte han å formidle den intrikate og komplekse musikken på en utsøkt måte. Han var også lydtekniker på Yes-konsertene. Offord var en oppfinnsom lydtekniker og hjalp bandet med å skape stemningsfulle lydbilder og med å finne de riktige lydeffektene. Men hans viktigste oppgave var kanskje å holde Anderson og Squire i tømmene, slik at de ikke ble for egenrådige. === 1971–1972: The Yes Album, Fragile og Close to the Edge === Den nye besetningen ga ut bandets tredje album, The Yes Album i 1971. Dette albumet innledet bandets storhetstid og inneholder mange av klassikerne som er blitt obligatoriske i live-repertoaret. Howe fikk også vist seg fram og var med på å trekke bandet videre mot det ønskede målet om eksperimentelle og virtuose komposisjoner. Et godt eksempel på dette er hans gitarsolo på låten «Yours Is No Disgrace». Andre viktige komposisjoner fra dette albumet er «I've Seen All Good People» og «Starship Trooper». Anderson og Howe fant tonen, og duoen ble etter hvert bandets viktigste låtskrivere for en periode framover. The Yes Album ble den salgssuksessen bandet ønsket og trengte, og plutselig sto de foran en unik mulighet til å realisere sin visjon. Plateselskapet ga bandet frie tøyler, og de kunne nå slippe løs sin enorme kreativitet uten å bekymre seg for kommersielle hensyn. Anderson var imidlertid ikke fornøyd med at Kaye nektet å spille mellotron og synthesizer, og tok kontakt med studiomusiker og Strawbs-keyboardist Rick Wakeman. Wakeman regnes som oppfinneren av «keyboard-racket», i det han spilte på svært mange tangentinstrumenter på en gang og ordnet dette ved å stable flere instrumenter oppå hverandre og sto inni en ring av tangentinstrumenter. Anderson var fast bestemt på at han trengte Rick Wakeman for å realisere bandets fulle potensial. Tony Kaye ble derfor sparket og fikk hjelp av Anderson og David Foster til å danne et nytt band, som fikk navnet Badger. Wakeman hadde på sin side blitt mektig imponert over Yes, og han takket ja da han ble invitert på en jam session. Det ble fullklaff fra første tone – og i løpet av sesjonen var de allerede kommet et godt stykke nærmere det som skulle bli deres første album med Rick Wakeman, Fragile fra 1971. Som forgjengeren inneholder også dette albumet mange av bandets største klassikere, som for eksempel bandets første hitsingel «Roundabout», i tillegg til låtene «Heart of the Sunrise», «South Side of the Sky» og «Long Distance Runaround». Det musikalske uttrykket Yes nå introduserte, var den lange, episke komposisjonsstilen. På «Heart of the Sunrise», som er over elleve minutter lang, hører man musikalske og rytmiske temaer og overganger som bearbeides og utvikles. Denne komposisjonsmetoden ble etter hvert Yes' varemerke. Musikalsk var de nå nær sin visjon for bandet og nådde i 1972 et høydepunkt med albumet Close to the Edge, en tittel som ofte brukes som betegnelse på progrocken generelt og som definitivt markerer et av dens høydepunkter. Albumet består av tre kutt, tittelsporet «Close to the Edge», «And You And I» og «Siberian Khatru». Albumet klarer det kunststykket å være fylt med lange og komplekse komposisjoner med klassiskinspirert struktur, samtidig som det faktisk «rocker». Close to the Edge regnes for å være en milepæl innen progressiv rock, og alt Yes gjorde framover ble målt etter dette mesterverket. Men enkelte kritikere mente at de overdrev, overdramatiserte og overkompliserte rockemusikken. Komposisjoner på over 20 minutter hadde ikke noe med rock å gjøre, mente de. Anderson parerte med en fleip om at «Yes' neste prosjekt var å tonesette bibelen».En annen som begynte å tvile på at dette var fremtiden, var trommeslager Bill Bruford. Albumets komplekse struktur ble litt i overkant for Bruford, som var med å fullføre albumet, men som sluttet i bandet da det var ferdig. Han var kritisk til måten de spilte inn låtene, bit for bit og så klippe og lime i studio, og han hadde nettopp møtt Robert Fripp, som ønsket ham over til King Crimson. Dette – kombinert med personlige motsetninger mellom ham og Chris Squire – gjorde at han sluttet i bandet. Bill Brufords trommer var en viktig del av soundet til Yes i denne perioden, i og med at han spilte en jazz-inspirert form for rock. Bruford ble erstattet av Alan White, som blant annet hadde spilt sammen med John Lennon og George Harrison fra The Beatles. Selv om også han hadde en fortid i forskjellige jazz-band, var White ansett som en typisk rocketrommeslager med en mer kontant spillestil. Dette skulle uansett vise seg å passe godt inn i planene til Anderson og Howe som nå jobbet med sitt aller største prosjekt. Han fikk nå anledning til å vise fram sin allsidighet og tilpasningsdyktighet som trommeslager. White fikk tre dager å øve inn materiale på, og den fjerde dagen spilte han konsert med resten av Yes på åpningen av verdensturneen i 1972. Whites vellykkede innhopp i bandet ble dokumentert på det triple konsertalbumet Yessongs som ble utgitt i mai 1973 samtidig som konsertfilmen med samme navn. === 1973–1976: Tales from Topographic Oceans, Relayer og soloalbum === Anderson hadde i løpet av 1972 kastet sine øyne på noen hinduistiske tekster som han ble svært fascinert av. Han delte denne fascinasjonen med Steve Howe og sammen satt de på hotellrom rundt om i verden mens de var på turné og skrev på materialet til bandets neste album. Under stemningsfulle seanser med levende lys satt Anderson og Howe og komponerte musikk og skrev meningsfylte tekster. Dette ble etter hvert til konseptalbumet Tales from Topographic Oceans fra 1973, et dobbeltalbum med et spor per side: «The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)» på side en, «The Remembering (High the Memory)» på side to, «The Ancient (Giants Under the Sun)» på side tre og på side fire er «Ritual (Nous Sommes du Soleil)». Til tross for at dette er et dobbeltalbum og at komposisjonene er hver rundt 20 minutter lange, ble utrolig nok dette albumet en enorm kommersiell suksess. Dette er et album fansen strides om og det har sine klare tilhengere som regner det som et høydepunkt, mens andre misliker det og betegner det som overpretensiøst. Det inneholder mye klassisk Yes av høy klasse – men som Anderson selv har sagt i ettertid, hadde de akkurat litt for lite musikk, og litt for mye plass å fylle opp. De hadde for mye til en enkel, men for lite til en dobbel LP. «Det er slikt som kan skje når ambisjonene er på sitt høyeste og energien er på sitt laveste», sa Anderson i et intervju i 1991.Den generelle oppfattelsen blant musikkjournalister så ut til å være negativ. Nå begynte betegnelser som «pompøse dinosaurer» og «flinkis-musikk» å bli brukt, betegnelser bandet senere har slitt med. Som en følge av den negative kritikken, trakk de seg unna pressen og ga sjeldnere og sjeldnere intervjuer. Dette fikk nok den motsatte virkningen av hva bandet trodde, og nå virket det som om enkelte journalister fikk en nesten fiendtlig holdning til bandet. Midt oppe i dette negative trykket solgte albumene som aldri før, og konsertsalene var alltid utsolgt. Nå fikk også Wakeman nok av disse lange komposisjonene som krevde ekstremt nitid studioarbeid. Han koblet av med å opptre på albumet Sabbath Bloody Sabbath med Black Sabbath på høsten 1973 under pauser i innspillingen av Tales from Topocraphic Oceans. I tillegg hadde han med albumet The Six Wives of Henry VIII innledet en solokarriere (som i løpet av 90-årene førte til at han må regnes som en av de artistene i verden som har utgitt flest album). Derfor var Wakeman bare måtelig interessert i Tales From Topographic Oceans, og han mente det var for mye «dødtid» i musikken. Han var også kritisk til sin egen rolle i lydbildet på dette albumet, og mente det besto i å holde samme akkord over lengre tid, så en ny lang akkord, og så videre. Hans misnøye var blitt så stor at han sluttet i bandet da turneen var ferdig. Et berømt bilde fra den turneen viser Wakeman med en tallerken med curry midt under en konsert. Dette viste seg godt betegnende for hvor lite engasjert han var i den nye musikken. Han sluttet i Yes på sin 25-årsdag og kunne nå vie seg til sine mesterverk som soloartist, nemlig Journey to the Centre of the Earth fra 1974 og The Myths and Legends of King Arthur and the Knights of the Round Table fra 1975. Sveitseren og piano-virtuosen Patrick Moraz overtok tangentene og ble med på det mest eksperimentelle av alle Yes-album, nemlig Relayer fra 1974. Moraz hadde på slutten av 1960-tallet spilt med en rekke kjente navn innen jazz-sjangeren, og ble hentet inn for å gi Yes muligheten til å realisere sine ambisjoner om «å gå hele veien» musikalsk sett. På det nye albumet gikk de store skritt videre og laget nok et album fansen var delt i synet på. Noen mente dette albumet var genialt, nettopp fordi de her tok skrittet fullt ut, mens andre mente at de her havnet «over the edge» nok en gang. Faktum er at den episke «The Gates of Delirium» og den country- og asiatisk-inspirerte «To Be Over» har fått en ny renessanse på 1990- og 2000-tallet og regnes nå som to av de største klassikerne til bandet. Den mest jazz-inspirerte komposisjonen på albumet, «Sound Chaser» regnes nok fremdeles som et interessant eksperiment. «The Gates of Delirium» er hovedsakelig skrevet av Anderson, som her var inspirert av Leo Tolstojs Krig og fred. Både tekstmessig og musikalsk maler Anderson et bilde av krigens grusomheter og fredens herlighet. «To Be Over» er Howes lett «Anderson-ifiserte» låt om et kjærlighets/samlivsbrudd. «Sound Chaser» er en vill hyllest til musikk og den friheten musikken kan og bør være. Yes tok en pause, som ble benyttet til diverse soloprosjekter utgitt i 1975/76. Patrick Moraz var med på to turneer i 1974–1975 (Relayer-turneen) og i 1976 (Solo Album-turneen), og han var med på å skrive materiale til et nytt album da han plutselig fikk beskjed om at han ikke var ønsket i bandet lengre. Nå ble en skeptisk Rick Wakeman på ny innkalt for å komme og spille på et nytt album med Yes. Han ble med under forutsetning av at han bare skulle opptre som studiomusiker, men da han hørte materialet bandet jobbet med, ble han overbevist om å bli med som fulltidsmedlem av bandet igjen. === 1977–1979: Going for the One og Tormato === Dette materialet ble til albumet Going for the One, som er regnet som et av bandets sterkeste album. Det kom ut midt under punkens store periode, men gikk likevel som tittelen skulle tilsi rett til førsteplass. Yes hadde nådd sin hittil høyeste salgsmessige popularitet og fikk sin største hit i England med singelen «Wondrous Stories». Sterke låter som tittelsporet «Going for the One», «Parallells», «Turn of the Century» og «Awaken» gjør at albumet holder en god Yes-standard. Albumet ble spilt inn i Montreux i Sveits, og de brukte litt utradisjonelle måter å spille inn musikken på. Rick Wakeman var nå tilbake på tangenter og ville spille inn kirkeorgel på et par av låtene, og dette fikk de til ved å leie en telefonlinje fra kirken til studioet. Wakeman var ellers delaktig i å skape et mer moderne sound da han lot Hammond-orgelet og Mellotronen være og kun spilte på moderne synthesizere på de andre låtene. Moraz har lenge hevdet at han burde fått sin del av æren for flere av låtene på dette albumet. Han fikk i det minste en «spesiell takk» på inner-coveret til albumet. «Awaken» regnes som Yes' siste store episke komposisjon fra storhetstiden på 1970-tallet, og Anderson har sagt at det er den innspillingen han er mest fornøyd med av alle fordi samtlige medlemmer bidro med sitt beste. Den påfølgende turneen ble en suksessfull affære i Europa og USA, og fremtiden så nå utrolig lys ut for bandet. Albumet Tormato fra 1978 skulle dessverre ikke leve opp til disse forventningene. Det er ikke regnet som dårlig, men det var likevel en klar nedtur etter Going for the One. Minimalistisk produksjon og lite inspirasjon må ta mesteparten av skylden for nedturen, men på låter som «Release, Release», «On the Silent Wings of Freedom» og «Onward» hører man fremdeles potensialet til noe som kunne blitt større. Her benyttet alle i bandet konvensjonelle rock-instrumenter, og det ble brukt minimalt med lydeffekter. I tillegg til en noe kjedelig lydmiks, mente fans av «det klassiske Yes» at det ble for spinkelt og albumet ble sett på som et forsøk på å gjøre Yes om til et vanlig rockeband. Yes forberedte seg på å spille inn et nytt album i 1979, det uutgitte albumet som i ettertid er blitt kalt Golden Age eller Paris-innspillingene. Med problemer som musikalsk uenighet og etter en rekke tilfeldigheter og uhell, blant annet brakk White beinet etter en tur på rulleskøyter, gikk de lei, og innspillingene kom ikke lengre enn til demostadiet. Resultatet ble at Wakeman sluttet igjen – og det samme gjorde også frontfigur Jon Anderson. Dette så ut som en krise bandet ikke kunne overleve. Flere av demoene som ble spilt inn kan høres i mikset versjon på samleboksen In a Word: Yes (1969 - ) og på ny-utgivelsen av Tormato fra 2004 som ekstra-titler. Her er også demoen av låten «Everybody's Song», der det mest sannsynlig er Patrick Moraz som spiller keyboards. Denne låten ble spilt inn under forberedelsene til albumet Going for the One, noe som underbygger Moraz' påstand om at han fortjente mere enn et «takk» for sin medvirkning der. Men for Yes var det nå kritisk. Med både Anderson og Wakeman ute av bandet, hadde de færreste tro på at bandet skulle reise seg igjen. === 1980–1981: Drama og oppløsning === Squire, Howe og White var usikre på om de skulle fortsette under navnet Yes, og fortsatte videre som en trio uten navn. De traff via sitt management duoen The Buggles, bestående av sanger og bassist Trevor Horn og keyboardist Geoff Downes, som hadde en hit med låta «Video Killed the Radio Star» (den første låta som noensinne ble spilt på MTV). Til Yes-fansens store sjokk ble disse invitert av Squire til å jobbe med de nye låtene han og Howe hadde skrevet, og etter en stund ble de medlemmer av et nytt Yes. Downes og Horn bidro også med eget materiale, som ble omarbeidet sammen med Squire og Howe for å «Yesifiseres». Denne besetningen lagde så albumet Drama i 1980. På dette albumet finner man gullkorn som for eksempel «Machine Messiah», «Into the Lens» og «Tempus Fugit». Albumet er variert, men naturlig nok med sterk hovedvekt på rytmer, bass og gitar. Det som nok overrasket fansen mest var det tyngre, nesten heavy metal-liknende soundet på flere av låtene. Problemet var ikke albumet, men den påfølgende turneen, som ble en katastrofe. Trevor Horn ville til å begynne med ikke høre noe snakk om at han skulle synge på scenen, men turneen var allerede booket og Squire greide å overtale ham. Squire insisterte på at musikken skulle spilles i original toneart, noe som lå litt for høyt i forhold til Horns stemmeleie. Dette gjorde at Horns stemmebånd ble slitne tidlig i konsertene, med det resultat at han store deler av konsertene sang direkte surt. Når han i tillegg skulle synge i Andersons stemmeleie på låter som «Close to the Edge» og «And You And I», bare måtte det gå fullstendig galt. Fansen møtte opp for å demonstrere mot vokalist Trevor Horn og ropte taktfast «We want Jon!». Dette gjorde at Horn, som allerede var livredd for å gå på scenen, nektet å fortsette. Turneen måtte avbrytes, og Trevor Horn sluttet i bandet. Steve Howe og Geoff Downes slo seg sammen med Carl Palmer fra Emerson, Lake & Palmer, samt John Wetton, fra blant annet King Crimson, og dannet bandet Asia. Yes var i praksis oppløst, og kun Chris Squire og Alan White var igjen. De slo seg sammen med Jimmy Page, gitaristen fra Led Zeppelin, da hans band nettopp var blitt oppløst etter at trommeslager John Bonham døde. Page ville ha med Robert Plant i bandet, som gikk under navnet XYZ (som skulle bety Ex Yes og Zeppelin). Squire, White og Page spilte inn en del musikk sammen, og det hele virket lovende inntil Robert Plant dukket opp og mente at musikken var altfor komplisert. Da falt dette bandet fra hverandre, og Page og Plant sluttet. I desember 1981 ga Squire og White som duo ut jule-singelen «Run With the Fox». === 1982–1987: Ny oppstart, 90125 og Big Generator === I Los Angeles møtte Squire og White i 1982 en artist fra Sør-Afrika ved navn Trevor Rabin, som hadde flyttet til England i 1978, og som nå bodde i USA. Sammen dannet de bandet Cinema, med Rabin som vokalist og gitarist (samt tidvis keyboardist). De fikk inn igjen Tony Kaye fra originalbesetningen, som bragte med seg sitt gamle hammondorgel inn på 1980-tallet (mens Rabin tok seg av moderne synthesizere). Cinema var klare til å spille inn sitt første album da plateselskapet foreslo at de måtte få med Jon Anderson i bandet. Anderson ble kontaktet av Chris Squire, som lot han få høre noen demoer, og han var villig til å stille på den betingelsen at bandet skulle hete Yes og skulle låte som Yes. Selv om Trevor Rabin syntes det var en god idé å få med Anderson, var han ikke like fornøyd med navneskiftet. Andersons ultimatum til tross ble soundet kraftig modernisert for å tilpasses lydbildet på 1980-tallet, samtidig som visse klassiske Yes-elementer ble bevart. Den tidligere vokalisten i bandet, Trevor Horn, var hentet inn som produsent, og han var en av foregangsfigurene når det kom til «moderne lydbilder». Horn ble opprinnelig spurt om å være med som vokalist, men hadde den katastrofale Drama-turneen i friskt minne og takket raskt nei. Men han ville mere enn gjerne produsere bandet. Resultatet forelå i 1983 som albumet 90125. Albumet inneholdt bandets tredje og største singelhit, «Owner of a Lonely Heart». Singlene «Leave It» og «It Can Happen» kom også relativt høyt opp på hitlistene. Instrumental-låten «Cinema» vant en Grammy i klassen Beste Rock-instrumental. Turneen som fulgte ble en suksess, og både gamle og nye fans av bandet møtte opp i hopetall. Et konsertalbum, 9012Live: The Solos, sammen med konsertfilmen 9012Live dokumenterer denne turneen. Både albumet og filmen ble kraftig kritisert av den eldre fansen for å utelate flere av 1970-tallssangene som ble spilt under konsertene. Nye Yes var et faktum, og det som kan kalles Trevor Rabin-perioden (eller Yes-West), var innledet. Denne perioden er også sterkt omdiskutert blant fansen. Noen mener det var bra at de ble mer moderne, og at de viste at de kunne fornye seg. Andre mener Rabin-perioden fjernet bandet for mye fra soundet i «gullalderen», og misliker Rabin-perioden sterkt. Saken var at Yes på linje med de fleste 1970-tallsband tilpasset seg et nytt sound på 1980-tallet, noe som nødvendigvis måtte innebære et visst brudd med fortiden. Chris Squire var rask til å påpeke at Rabin faktisk var årsaken til at Yes i det hele tatt fremdeles eksisterte. Noe av det samme hadde tidligere skjedd med Genesis da Phil Collins tok over vokaljobben etter at Peter Gabriel sluttet. Trevor Rabin ble den «kommersielle» syndebukken, på samme måte som Collins ble det i Genesis-fansens øyne. Denne besetningen utga også albumet Big Generator i 1987, som ikke solgte like bra som forgjengeren. Mye av årsaken til det var at det gikk over fire år mellom albumene, noe som anses av bransjen som for lang tid når man skal selge et «hit-band». Til tross for dette ble det solgt over to millioner album. Mange Yes-fans mente at albumet nok var et steg i riktig retning musikalsk sett, og særlig låtene «Shoot High, Aim Low» og «I'm Running» ble godt mottatt av tilhengerne av det «gamle» Yes. På hit-listene gikk det ikke like bra som i 1983, men de kom et stykke opp på listene med singlene «Love Will Find a Way» og «Rythm of Love». Noe av kritikken av albumet gikk ut på at det hørtes for mye ut som et Trevor Rabin-soloalbum, og Jon Anderson mente at hans ideer ikke ble tatt hensyn til i stor nok grad. Anderson og Rabin hadde noen kraftige musikalske diskusjoner, og Anderson bestemte seg for å forlate bandet nok en gang. === 1988–1995: ABWH, Union og Talk === Deretter oppstod en underlig situasjon, der Yes fikk to parallelle besetninger. Den ene bestod av Squire, White, Rabin og Kaye, (som hadde rettighetene til navnet Yes), mens den andre bestod av Anderson, Bruford, Wakeman og Howe, som etter hvert kalte seg Anderson Bruford Wakeman Howe (ABWH). Sistnevnte kvartett utga det selvtitulerte albumet Anderson Bruford Wakeman Howe i 1989 med Tony Levin fra King Crimson på bass. Dette var et album med melodiske og komplekse komposisjoner, som virkelig viste at progressiv rock også kunne ha en framtid. Albumet innebar en tilbakevending til soundet som Yes hadde på albumet Going for the One, men likevel tilpasset et nytt tiår. Bandet som faktisk het Yes strevde og hadde fått med seg Roger Hodgson (vokalist i Supertramp) for å spille inn nytt materiale. Etter en stund fant de ut at de hadde hatt det gøy sammen, men at de ikke passet sammen musikalsk. I 1990 startet ABWH innspillingene til et nytt album som var planlagt å hete Dialogue, men Anderson oppdaget at den andre besetningen (som i 1983 opprinnelig kalte seg Cinema) også arbeidet med et nytt album. Da oppstod ideen om å bringe de to delene sammen til et åttemannsband. Meningen var at de skulle samarbeide på hverandres låter, for så å samle seg som et «mega-Yes». Jon Anderson løp mellom studioene for å legge vokalen på alle låtene, mens Chris Squire møtte opp i studio sammen med ex-ABWH og la på bakgrunnsvokal på noe. Det er Tony Levin som spiller bass på ABWH-delen av låtene. Samtidig spilte Howe og Wakeman inn sine bidrag til Yes-Westlåtene i studioer hjemme i England, og postet så båndene til USA. Resultatet ble et mer eller mindre håpløst album med uforløst potensial, kalt Union. På grunn av overproduksjon av produsent Jonathan Elias og innblanding av utallige studiomusikere, invitert av Elias, ble dette albumet nærmest fordømt av Yes-medlemmene selv. Rick Wakeman fortalte at han «hørte på den i bilen, og kastet den ut av vinduet i sinne». Han sa også at han «kaller albumet for «Onion» (løk), ettersom jeg gråter av å høre på den». Steve Howe var også sint, og sa at «det som Jonathan Elias mixet hørtes ut som søppel» og «ingenting av det jeg bidro med er med på albumet. Alt mitt er blitt erstattet med spilling fra nesten hver eneste gitarist i California». Den påfølgende turneen med samme besetning ble derimot en kjempesuksess. Etter denne turneen ble det av Yes' management vedtatt at besetningen fra Trevor Rabin-perioden skulle videreføres, så Howe, Bruford og Wakeman ble kastet ut. Både de som ble kastet ut av bandet og fansen av «klassiske Yes» var forundret og skuffet over denne beslutningen. Dette endte opp med et musikalsk ustabilt album i 1994, kalt Talk. Albumet ble en salgsmessig flopp, men dette var det albumet fra Rabin-perioden som minnet mest om Yes fra «gamle dager». Her finnes flere låter med episk potensial, som for eksempel «Endless Dream» og «I Am Waiting». En låt fra samarbeidet med Roger Hodgson, «Walls», ble omarbeidet og spilt inn. Dessuten var dette et av de første albumene som ble spilt inn 100 % digitalt, og i denne teknikkens spedbarnsalder hadde produsent Rabin store problemer med datamaskinenes lave minnekapasitet. Derfor tok innspillingen lang tid, og alle gikk lei av all ventingen på grunn av de tekniske problemene. Dessuten hadde Rabin – ifølge en lettere irritert Chris Squire – tatt seg den frihet å overdubbe noen låter med sitt eget basspill i stedet for Squires. Etter innspillingen takket både Trevor Rabin og Tony Kaye for seg og forlot Yes for godt. === 1996–1999: Keys to Ascension, Open Your Eyes og The Ladder === Jon Anderson satt nå med store planer for fremtiden til Yes. Han, Chris Squire og Alan White tok kontakt med Steve Howe og Rick Wakeman som ble invitert inn igjen i bandet. Nå skulle det bli mere enn en vanlig gjenforening, sa Anderson. De spilte tre konserter i San Luis Obispo i California, og bandet gikk inn i studio for å spille inn flere nye låter. Det ble utgitt to doble konsertalbum fra disse konsertene, Keys to Ascension i 1996 og Keys to Ascension 2 i 1997. Disse platene inneholdt også det nye studiomaterialet, senere utgitt separat som Keystudio. Disse platene viser et band som koser seg på scenen og i studio, og som har funnet frem til alt det klassiske materialet og «formelen» fra 1970-tallet igjen. Wakeman ønsket opprinnelig at det nye studiomaterialet skulle gis ut på et eget album allerede i 1996, men det ble ikke noe av Know, som var det foreslåtte navnet på albumet. Det ble lovet nye turneer og album i god gammel stil fra Yes. Men så sluttet Wakeman igjen på grunn av uenigheter om bandets framtid og det han mente var dårlige beslutninger. Inn kom Billy Sherwood (gitar og keyboard) og litt senere Igor Khoroshev (keyboard). Denne besetningen utga to album, først det «kommersielle krumspringet» Open Your Eyes i 1997, der man omarbeidet materiale som opprinnelig var ment for et soloalbum fra Chris Squire. Deretter spilte de inn det meget solide albumet The Ladder i 1999, hvor man finner sterke låter som «Homeworld (The Ladder)», «It Will Be a Good Day (The River)» og «New Language». Dette albumet hadde en musikalsk retning som minnet om storhetstiden på 1970-tallet, noe produsenten Bruce Fairbairn bestrevde seg på å få til. Han elsket de gamle albumene og ville finne tilbake den sounden de hadde på den tiden. Da Fairbairn uventet døde i mai 1999, gjensto det litt miksing, og det måtte bandet selv ordne med. Tittelkuttet «Homeworld: The Ladder» var musikk til videospillet Homeworld. === 2000–2009: Magnification, dvale og flere turneer === Personlige motsetninger gjorde at Sherwood og Khoroshev forsvant ut av bandet før «Masterworks»-turneen i 2000. Yes utga i 2001 sitt foreløpig siste album, med et symfoniorkester istedenfor keyboard. Salgstallene var til dels skuffende, men fansen var enige om at albumet Magnification viste et Yes i god form. Den etterfølgende Yessymphonic-turneen ble også en kjempesuksess. Nå turnerte bandet med et symfoniorkesteret European Festival Orchestra, og hadde med keyboardisten Tom Brislin. Under denne turneen spilte de flere låter som de ikke hadde framført live på lenge, som for eksempel «The Gates of Delirium» og «Ritual». Bandet turnerte fram til desember 2001, og nå ville de ha Wakeman med i bandet igjen. Fans som følte seg litt snytt da Rick Wakeman forlot bandet i 1996, var i ekstase da Wakeman annonserte sin retur til Yes den 20. april 2002 og spilte i bandet på deres neste turné. Den klassiske besetningen opplevde at de igjen sto i publikums søkelys, ikke minst da de feiret 35-årsjubileet med konserter i 2004. Etter en internettavstemning om de mest populære Yes-sangene, kom «South Side of the Sky» høyt opp på listen og ble derfor spilt på konsertene. Dette resultatet var litt overraskende ettersom sangen sjelden ble spilt selv under den originale Fragile-turneen. 11. november 2004 spilte Trevor Rabin, Steve Howe, Chris Squire, Alan White og Geoff Downes «Cinema» og «Owner of a Lonely Heart» under Prince's Trust-konserten på Wembley Arena, til ære for tidligere vokalist og produsent Trevor Horn. En kilde mente grunnen til at Jon Anderson ikke stilte opp skyldtes at han, etter doktorens ordre, trengte å hvile og at Wakeman takket nei til å delta på grunn av Andersons fravær. Fra 2004 til 2008 lå Yes i dvale, og i påvente av eventuelt nye album skrev de kontrakt med Image Entertainment og andre utgivere som skal utgi gamle konsertopptak, musikkvideoer og intervjuer på DVD. Howe, Squire, Wakeman og White ga alle uttrykk for at de ønsket å spille inn nytt materiale samt turnere som Yes, men Anderson var i mot dette på grunn av sviktende helse. Dermed dukket det opp diverse soloprosjekter. White startet en ny gruppe, «White», sammen med Geoff Downes. Debutalbumet, også kalt White, ble utgitt 18. april 2006. I 2004 ble Squire med på gjenforeningen av hans gamle band fra tiden før Yes, The Syn. Planer om en turné med White, The Syn og Steve Howe, som ville inkludert Yes-medlemmene i tillegg til sangeren Kevin Currie fra White, der de skulle framføre sanger fra Drama ble avlyst. White ble med i The Syn i 2006. 16. mai 2006 annonserte Squire at han hadde sluttet i The Syn. Samme dag la Asia, med Howe og Downes, fram sine planer om en gjenforeningsturné som startet i september 2006. Anderson og Wakeman turnerte sammen i oktober 2006, med sanger fra Yes, sine respektive solokarrierer og fra ABWH. Anderson komponerte ny musikk sammen med Trevor Rabin. På hvilken måte, eller om, de hadde tenkt å presentere dette for publikum, var lenge uvisst. I 2016 startet Anderson og Rabin bandet ARW sammen med Rick Wakeman og ga en rekke konserter. Et album med nytt materiale har det derimot ikke blitt noe av. Første halvår av 2008 turnerte Anderson i USA og Canada, mens Howe reiste rundt med Asia. White turnerte med sitt nye prosjekt Circa:. I 2008 sluttet White i Circa: for å bli med i planleggingen for en ny turné med Yes. For å markere bandets 40-årsjubileum var planen å reise ut og gi konserter under banneret «Close to the Edge and Back». Men alle konserter ble avlyst 4. juni 2008 på grunn av Andersons helseproblemer. Ifølge et presseskriv hadde Jon Anderson hatt et akutt astmaanfall og trengte å hvile i minst seks måneder. Planene var at Anderson, Squire, Howe og White skulle erstatte Rick Wakeman med hans sønn, Oliver Wakeman, ettersom også Wakeman fikk beskjed av doktoren om å kutte ned på sin turné-virksomhet.Anderson sa at Yes forberedte fire «lange, multi-tematiske komposisjoner» til turneen. De skulle være «veldig annerledes». Men etter de dårlige salgstallene til Magnification, har Anderson sagt at å «sette sammen et album er ikke logisk lengre», og det er ikke gitt noen uttrykk for om, hvis eller hvordan dette materialet skal utgis.Turneen In the Present begynte 4. november 2008 i Ontario i Canada, med Howe, Squire & White sammen med Oliver Wakeman på keyboard og canadieren Benoît David på vokal. Konsertene ble booket som «Howe, Squire and White of YES», selv om de stadig vekk ble referert til som bare «Yes». Konsertalbumet In the Present – Live from Lyon ble innspilt under bandets Europa-del av turneen, og dokumenterer bandets konsert i Lyon i Frankrike 1. desember 2009. Albumet ble utgitt i november 2011. === 2009–2010: Nye medlemmer og turneer === Den 11. februar 2009 ble Chris Squire innlagt på sykehus med akutt behov for operasjon i et ben. Dermed måtte turneen først utsettes, og deretter, den 19. februar ble det klart at resten av turneen var blitt avlyst. Årsaken til dette var at Squire fikk beskjed av sin lege om å hvile i minst en måned. I april 2009 sendte Yes ut et presseskriv der de annonserte en ny USA-turné sammen med Asia med start 26. juni 2009. Igjen var det Benoît David og Oliver Wakeman som spilte sammen med Squire, Howe og White. Denne gangen ble David og Wakeman inkludert under navnet Yes som bandets nye, foreløpig uoffisielle medlemmer. Turneen «Yes with very special guest Asia» pågikk hele sommeren i USA, og dermed fikk begge gruppenes gitarist, Steve Howe, nok å henge fingrene i. Jon Anderson la også planer for sommeren 2009, da han reiste ut på en Europa-turné han kalte «Have Guitar Will Travel». Den første konserten fant sted i Warszawa i Polen 30. juni 2009. Under et intervju med Chris Squire 15. oktober 2009 på den britiske radiokanalen Planet Rock, ble Oliver Wakeman og Benoît David presentert som offisielle medlemmer av bandet. Squire sa ikke noe om hvorvidt Jon Anderson samtidig hadde sluttet. Yes var senhøsten 2009 aktive med en Europa-turné med start i Bratislava i Slovakia 31. oktober. Bandet spilte i Oslo 11. desember på Sentrum Scene. Denne Europa-delen av turneen, «Yes on Tour Europe Fall 2009», var ikke Asia med på.Turneen «Yes On Tour: US Winter 2010» startet 2. februar 2010 i Civic Center i Poughkeepsie i New York, og bandet ga totalt 18 konserter i USA frem til 28. februar. Chris Squire snakket om planer om innspilling av et nytt album når denne turneen var over. Etter vinterturneen startet bandet planleggingen av en sommerturné i USA sammen med Peter Frampton. «Yes On Tour: US Summer 2010» startet 8. juni 2010 i Raymond F. Kravis Center for the Performing Arts i West Palm Beach i Florida. Totalt spilte bandet 22 konserter i løpet av turneen. === 2011–2014: Fly from Here og Heaven & Earth === 4. oktober 2010 startet Yes innspillinger av nye låter med tanke på utgivelse av et nytt album før sommeren 2011. Produsent er tidligere vokalist i Yes, Trevor Horn. 29. oktober 2010 skrev Yes under en platekontrakt med Frontiers Records. 31. mars 2011 ble Geoff Downes presentert som bandets nye keyboardist. Downes var også medlem under Drama-perioden fra 1980 til 1981. 9. april 2011 bekjentgjorde Oliver Wakeman på sitt offisielle nettsted at han ikke lengre var medlem av Yes. Albumet Fly from Here ble utgitt sommeren 2011, nesten ti år etter bandets forrige studioalbum, Magnification. Yes dro ut på en Europa-turné i november og desember 2011, og spilte på Sentrum Scene i Oslo 7. desember 2011. Etter konserten i Oslo ble vokalist Benoît David syk, og de tre siste konsertene på turneen ble avlyst. David sluttet i bandet tidlig i 2012, og ble erstattet av Jon Davison.Fra mars 2013 til juni 2014 var bandet rundt om i verden med turneen Three Album Tour, hvor de fremførte albumene The Yes Album, Close to the Edge og Going for the One i sin helhet. I 2013 var de også hovedattraksjonen under cruise-festivalen for prog-band, Cruise to the Edge. Cruise-festivalen ble også arrangert i april 2014 og den tredje utgaven av festivalen er planlagt avholdt i november 2015. I august 2013 ble det startet en fan-kampanje for å få Yes innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Til tross for at flere kjente politiske strateger var involvert, blant andre John Brabender som var mediastrateg under republikaneren Rick Santorums forsøk på å bli partiets presidentkandidat i 2012 og Tad Devine, som deltok i demokratene John Kerry og Al Gores presidentkampanjer i henholdsvis 2004 og 2000, ble Yes nok en gang forbigått av æresgalleriet. Fra januar til mars 2014 var Yes i studio for å spille inn et nytt album. 16. juli 2014 ble Heaven & Earth utgitt, bandets første album med vokalisten Jon Davison. === 2015–2018: Chris Squire dør og Yes blir innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame === I mai 2015 fikk Chris Squire diagnosen benmargskreft, og ble midlertidig erstattet av Billy Sherwood. Mindre enn seks uker inn i behandlingen, døde Squire 27. juni 2015 i sitt hjem i Phoenix. Sherwood ble, etter Squires eget ønske, fast medlem som bassist for Yes. Jon Anderson, Trevor Rabin og Rick Wakeman startet bandet ARW i januar 2016, og i april året etter skiftet bandet navn til Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman. Rettighetene til bandnavnet Yes var delt mellom Anderson, Chris Squire, Steve Howe og Alan White. Ifølge en uformell avtale mellom Anderson og Squire, var det kun det bandet Squire var medlem av som kunne benytte navnet. Etter Squires død foreslo hans enke at begge «fraksjonene» skulle benytte bandnavnet Yes. Steve Howe har ikke uttrykt noen motforestillinger mot at ARW endret navnet, så lenge promoteringen ikke skaper forvirring om hvilket av de to Yes-bandene det er snakk om. Etter nomineringer i 2014, 2015 og 2016 ble Yes valgt inn i Rockens æresgalleri for 2017. Det var åtte av bandmedlemmene som ble innvalgt som gruppemedlemmer, Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Tony Kaye, Bill Bruford, Alan White, Rick Wakeman og Trevor Rabin. Innvielseseremonien fant sted 7. april 2017 i Barclay Center i Brooklyn i New York City. Anderson, Bruford, Howe, Rabin, White og Wakeman møtte sammen med avdøde Chris Squires kone Scottie. Tony Kaye var forhindret fra å møte grunnet sykdom. Anderson, Howe, Rabin, Wakeman og White fremførte «Roundabout» sammen med Geddy Lee fra Rush på bass. Senere fremførte de «Owner of a Lonely Heart» med Howe på bass. Bill Bruford har ikke spilt offentlig siden han ble «pensjonist» i 2009 og gjorde intet unntak til tross for den store anledningen. Rick Wakeman markerte seg med en spesiell og humoristisk tale. === 2018– : Fly from Here – Return Trip, 50 år med Yes, nytt album og Alan White dør === Begge versjonene av Yes feiret bandets 50-årsjubileum med turneer; Yes med turneen #Yes50 og Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman med turneen Quintessential Yes: The 50th Anniversary Tour. I mars 2018 ble albumet Fly from Here – Return Trip utgitt. Albumet er en omarbeidet og remixet versjon av albumet Fly from Here fra 2011, med Trevor Horn som vokalist og med nye overdubbinger fra både Horn, Steve Howe og Geoff Downes. Albumet inneholder også det nye sporet «Don't Take No for an Answer», skrevet og sunget av Howe. I 2019 ble konsertalbumet Yes 50 Live og mini-LP-en From a Page gitt ut. From a Page fulgte med som bonusdisk til en nyutgivelse av konsertalbumet In the Present – Live from Lyon og inneholdt fire tidligere uutgitte låter fra innspillingene til albumet Fly from Here. I mars 2020 ble bandets planlagte konserter for året avlyst på grunn av koronapandemien. I juli 2020 bekreftet Davison at bandet hadde startet å arbeide med bandets neste studioalbum. I desember 2020 ble sideprosjektet Arc of Life presentert, bestående av Jon Davison, Billy Sherwood, Jay Schellen, Jimmy Haun og Dave Kerzner. I oktober 2021 ble Yes' første studioalbum uten Chris Squire, The Quest, utgitt og bandet planla en Europaturné i 2022 der blant annet albumet Relayer skulle fremføres i sin helhet. Dette ble senere endret og turneen ble flyttet til 2023 og nå med fremføring av albumet Close to the Edge. Yes annonserte 22. mai 2022 at Alan White måtte stå over denne turneen på grunn av helseproblemer og at Jay Schellen midlertidig skulle ta over hans plass bak trommesettet. Alan White døde fire dager senere, 26. mai 2022. == Yes' musikkstiler == === Psykedelisk rock === På slutten av 1960-tallet var det en voksende andel av nye band som ville utforske det The Beatles hadde gjort på albumene Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, Magical Mystery Tour, The White Album og Abbey Road nærmere. Først kom en bølge av psykedelisk rock, som de fremtidige medlemmene i Yes var med på i sine respektive band på den tiden. Enkelte av låtene på bandets første album, Yes, var påvirket av den psykedeliske rocken. Som eksempel kan nevnes låta «Harold Land» som var kraftig inspirert av Pink Floyds første singel, «Arnold Layne», skrevet av Syd Barrett. === Progressiv rock === Litt senere utviklet dette seg til lengre og mer komplekse instrumentale komposisjoner, konsepter og låter som sømløst ble flettet sammen. På begynnelsen av 1970-tallet kom en dreining fra det psykedeliske over til det progressive, enten i en rock-form, eller som folk rock-basert. Dette skillet kunne i mange tilfeller bli uklart og usynlig, og progressiv rock ble en fellesnevner for dette. Låtene «Starship Trooper» og «Yours Is No Disgrace» er gode eksempler på at flere slike «under-sjangere» blir benyttet i samme låt, og Yes omfavnet på mange måter det meste av dette spekteret. Symfonisk rock var også et begrep som ble benyttet om Yes' musikk, noe som er betegnende for hele albumet Close to the Edge. Improvisasjon var også viktig innen progressiv-sjangeren, og dermed fikk man jazz-beslektede komposisjoner som «The Gates of Delirium» og «Sound Chaser». Samtidig ble det eksperimentert med andre musikk-sjangere, som på «To Be Over» og «Awaken» med asiatisk-inspirert musikk. Dessuten country på «To Be Over» og på «Yours Is No Disgrace». === Rock og pop === Med albumet Going for the One vendte Yes tilbake til enklere og kortere låter, selv om det progressive ble ivaretatt. Tormato og Drama er album der rock er et slags startpunkt, og det progressive blir på en måte underlagt det primære rock-uttrykket. På 1980-tallet hadde Yes et lydbilde av ren rock og pop, ikke ulikt mange andre band på den tiden. Altså hadde bandet gitt opp noe av det som var unikt for sjangeren progressiv rock. Fra midten av 1990-tallet viste Yes igjen (med noen få unntak) at de hadde modernisert lydbildet innenfor sjangeren progressiv rock. == Yes' tekster == Bandets tekster kan løst defineres i fire hovedgrupper: Litteraturinspirerte, Kosmiske, Spirituelle og Samtidskommenterende. For det meste var det Jon Anderson som skrev tekstene, enten alene eller i samarbeid med de andre medlemmene. Selv om en av de andre presenterte en ferdig låt med tekst til Anderson, ville han modifisere teksten slik at han kunne relatere til meningen med den, og sørge for at det ble sangbart og passet inn i musikken. Litteraturinspirerte: Disse tekstene er gjerne inspirert av Tolkien (fantasy) og Leo Tolstoj (skjønnlitteratur). Eksempler er «Close to the Edge» og «The Gates of Delirium». Kosmiske: Romfarts-eventyr og utforskning av andre planeter, som for eksempel i låtene «Astral Traveller», «Starship Trooper» og «Arriving UFO». Spirituelle: En slags religiøs, dypere mening i tekstene. Et godt eksempel er hele albumet Tales from Topographic Oceans og på låtene «Awaken», «Heart of the Sunrise» og «And You And I». Samtidskommenterende: Yes sin versjon av protestvisene. Eksempelvis mot Vietnamkrigen i «Yours Is No Disgrace» eller mot hvalfangst på «Don't Kill the Whale». Dette er selvfølgelig ikke de eneste «kategoriene» tekstene kan plasseres i, men en slags pekepinn på hovedlinjene. På låten «Going for the One» viser for eksempel Anderson sin humoristiske sans og selvironi. Mange har forsøkt å finne meninger med tekstene til Yes, men Anderson har sagt at det viktigste er at ordene er gode å synge, meningen med ordene er sekundært. Det finnes tekster som er ganske konkrete også, som «South Side of the Sky» som faktisk handler om farene ved fjellklatring. == Plateomslag == Yes ble kjent ikke bare for musikken, men også for sitt visuelle tilbud til platekjøperne. Fantasifulle og abstrakte platomslag ble et slags varemerke for hele sjangeren progressiv rock, og Yes benyttet fra Fragile til Relayer seg av kunstneren Roger Deans fantasy-inspirerte malerier som plateomslag. Det var også Dean som laget den mest kjente versjonen av Yes-logoen, og han var også med på å designe scene-showet til bandet. På albumene Going for the One og Tormato lagde Hipgnosis omslagene, og de var ikke slik verken bandet eller fansen forventet. Senere benyttet bandet forskjellige designere og kunstnere, men gikk tilbake til Roger Dean fra og med Keys to Ascension i 1996. I tillegg ble omslaget til albumet Anderson Bruford Wakeman Howe fra 1989 laget av Dean. == Medlemmer == Steve Howe – gitar/vokal (1970–81, 1990–92 og 1996– ) Jon Davison – vokal (2012– ) Geoff Downes – keyboard (1980–81, 2011– ) Billy Sherwood – keyboard/gitar (1997–2000), bass (2015– )Tidligere medlemmer Alan White – trommer (1972–2022) (død 2022) Chris Squire – bass/vokal (1968–2015) (død 2015) Jon Anderson – vokal (1968–79, 1983–2008) Rick Wakeman – keyboard (1971–74, 1977–79, 1990–92, 1996 og 2002–04) Bill Bruford – trommer (1968–72, 1990–92) Tony Kaye – keyboard (1968–71, 1983–94) Peter Banks – gitar (1968–70) (død 2013) Patrick Moraz – keyboard (1974–76) Trevor Horn – vokal (1980–81) Trevor Rabin – gitar/vokal (1983–94) Igor Khoroshev – keyboard (1997–2000) Oliver Wakeman – keyboard (2008–2011) Benoît David – vokal (2008–2012)Turné-musikereTom Brislin – keyboard (2001) (Magnification-turneen) Jay Schellen – trommer (2016–2017, 2018– ) Dylan Howe – trommer (2017) === Tidslinje for medlemmer av Yes === == Konserter i Norge == Konserter i Norge med Yes, inkludert ABWH og ARW. Club 7, Oslo – 22. februar 1970 Ekeberghallen, Oslo – 11. november 1977 Drammenshallen, Drammen – 16. juni 1984 Skedsmohallen, Lillestrøm – 9. november 1989 (ABWH) Oslo Konserthus, Oslo – 7. november 2001 Oslo Spektrum, Oslo – 5. juni 2004 Sentrum Scene, Oslo – 11. desember 2009 Sentrum Scene – 7. desember 2011 Sentrum Scene, Oslo – 5. juni 2014 Sentrum Scene, Oslo – 7. juni 2018 (ARW) Sentrum Scene, Oslo – 15. mai 2020 – avlyst på grunn av koronaviruspandemien Sentrum Scene, Oslo – 4. mai 2021 – planlagt konsert, ny dato for avlyst konsert 15. mai 2020 == Diskografi == === Studioalbum === Yes (1969) Time and a Word (1970) The Yes Album (1971) Fragile (1971) Close to the Edge (1972) Tales from Topographic Oceans (1973) Relayer (1974) Going for the One (1977) Tormato (1978) Drama (1980) 90125 (1983) Big Generator (1987) Union (1991) Talk (1994) Keys to Ascension (1996) Keys to Ascension 2 (1997) Open Your Eyes (1997) The Ladder (1999) Magnification (2001) Fly from Here (2011) Heaven & Earth (2014) The Quest (2021) == Se også == Yes Featuring Jon Anderson, Trevor Rabin, Rick Wakeman (ARW) Anderson Bruford Wakeman Howe Asia Badger The Buggles Cinema Circa: Jon & Vangelis XYZ == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Yes (musical group) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Yes (musical group) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Yes på Internet Movie Database (en) Yes på Apple Music (en) Yes på Discogs (en) Yes på MusicBrainz (en) Yes på SoundCloud (en) Yes på Spotify (en) Yes på Songkick (en) Yes på Last.fm (en) Yes på Genius — sangtekster (en) Yes på AllMusic

| språk = Engelsk

https://no.wikipedia.org/wiki/Deezer

2023-02-04

Deezer

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nettsamfunn', 'Kategori:Nettsteder', 'Kategori:Strømmetjenester']

Deezer er et fransk nettsted/nettsamfunn hvor man kan streame musikk lovlig. En liten andel av musikken er riktignok utilgjengelig for enkelte land ettersom Deezer ikke har inngått avtaler med rettighetsholderne for alle land. Det er ingen grense for hvor mange ganger man kan høre på en sang. Ved medlemskap kan man lage egne spillelister med musikk som allerede finnes i databasen, eller laste opp og lage spillelister med musikk fra egen datamaskin. Det finnes ulike abonnementer som strekker seg fra gratismedlemskap til abonnement som tilbyr høy kvalitet.

Deezer er et fransk nettsted/nettsamfunn hvor man kan streame musikk lovlig. En liten andel av musikken er riktignok utilgjengelig for enkelte land ettersom Deezer ikke har inngått avtaler med rettighetsholderne for alle land. Det er ingen grense for hvor mange ganger man kan høre på en sang. Ved medlemskap kan man lage egne spillelister med musikk som allerede finnes i databasen, eller laste opp og lage spillelister med musikk fra egen datamaskin. Det finnes ulike abonnementer som strekker seg fra gratismedlemskap til abonnement som tilbyr høy kvalitet. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Deezer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Deezer er et fransk nettsted/nettsamfunn hvor man kan streame musikk lovlig. En liten andel av musikken er riktignok utilgjengelig for enkelte land ettersom Deezer ikke har inngått avtaler med rettighetsholderne for alle land.

https://no.wikipedia.org/wiki/Provati

2023-02-04

Provati

['Kategori:21°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:De joniske øyer', 'Kategori:Kefallonia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas']

Provati (gresk: Προβάτι) er en øy i Hellas og øygruppen Ekhinadene, som hører til De joniske øyer. Øya, som er ubebodd, har et areal på 1,21 km² og det høyeste punktet er 75 meter over havet.

Provati (gresk: Προβάτι) er en øy i Hellas og øygruppen Ekhinadene, som hører til De joniske øyer. Øya, som er ubebodd, har et areal på 1,21 km² og det høyeste punktet er 75 meter over havet. == Eksterne lenker == Provati på reisesidene til GTP

Provati (gresk: Προβάτι) er en øy i Hellas og øygruppen Ekhinadene, som hører til De joniske øyer. Øya, som er ubebodd, har et areal på 1,21 km² og det høyeste punktet er 75 meter over havet.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85seb%C3%B8en

2023-02-04

Åsebøen

['Kategori:59,2°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Karmøys geografi', 'Kategori:Rogalandstubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Veldig små stubber']

Åsebøen er et område på Stangeland i Kopervik i Karmøy kommune. Det ligger like sør for Kopervik sentrum, og her ligger Åsebøen Stadion.

Åsebøen er et område på Stangeland i Kopervik i Karmøy kommune. Det ligger like sør for Kopervik sentrum, og her ligger Åsebøen Stadion.

Åsebøen er et område på Stangeland i Kopervik i Karmøy kommune. Det ligger like sør for Kopervik sentrum, og her ligger Åsebøen Stadion.

https://no.wikipedia.org/wiki/Allehelgensaften

2023-02-04

Allehelgensaften

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Engelske ord og uttrykk', 'Kategori:Høytider og helligdager', 'Kategori:Kristne høytider', 'Kategori:Tradisjoner']

Allehelgensaften, i nyere tid uoffisielt også kalt halloween etter engelsk Halloween, er dagen før allehelgensdag. Kvelden feires på ulike måter omkring i verden og er lagt til forskjellige datoer i ulike kirker og religiøse tradisjoner. Markeringen av kvelden er opprinnelig en hedensk feiring, den keltiske høsttakkefesten samhain, som senere ble gjort om til en kristen skikk. Feiringen har i nyere tid utviklet seg til en ikke-religiøs høytid. I Norge feires allehelgensdagen (helgemesse) første søndag i november og allehelgensaften kvelden før. I privat regi er det flere som markerer allehelgensaften etter amerikansk tradisjon 31. oktober (natt til 1. november) ved at utkledde barn går fra hus til hus og tigger godteri. Markering av den amerikanske formen for allehelgensaften, «halloween», ble beskrevet som en ny trend i Norge i 2000-årene, men oppslutningen ble av SIFO beskrevet som avtakende i 2010-årene, og som en dag som bare en relativt liten andel av den norske befolkningen markerte. En undersøkelse i 2019 fant at et flertall av nordmenn misliker markeringen, primært fordi den ikke er en norsk tradisjon og fordi den oppfattes som kommersiell.

Allehelgensaften, i nyere tid uoffisielt også kalt halloween etter engelsk Halloween, er dagen før allehelgensdag. Kvelden feires på ulike måter omkring i verden og er lagt til forskjellige datoer i ulike kirker og religiøse tradisjoner. Markeringen av kvelden er opprinnelig en hedensk feiring, den keltiske høsttakkefesten samhain, som senere ble gjort om til en kristen skikk. Feiringen har i nyere tid utviklet seg til en ikke-religiøs høytid. I Norge feires allehelgensdagen (helgemesse) første søndag i november og allehelgensaften kvelden før. I privat regi er det flere som markerer allehelgensaften etter amerikansk tradisjon 31. oktober (natt til 1. november) ved at utkledde barn går fra hus til hus og tigger godteri. Markering av den amerikanske formen for allehelgensaften, «halloween», ble beskrevet som en ny trend i Norge i 2000-årene, men oppslutningen ble av SIFO beskrevet som avtakende i 2010-årene, og som en dag som bare en relativt liten andel av den norske befolkningen markerte. En undersøkelse i 2019 fant at et flertall av nordmenn misliker markeringen, primært fordi den ikke er en norsk tradisjon og fordi den oppfattes som kommersiell. == Allehelgensaften i kirkelig liturgi == Allehelgensdag er i Den norske kirke lagt til første søndag i november, mens den i Den katolske kirke er lagt til 1. november. Allehelgensaften feires derfor i katolske områder 31. oktober, noe som innebærer at den norske allehelgensaften ikke nødvendigvis faller på samme dag som halloween. I ortodoks tradisjon feires allehelgensdag første søndag etter pinse, og ifølge keltisk tradisjon på kvelden 31. oktober. == Halloween == === Etymologi === Ordet halloween stammer fra det engelske All Hallows Eve, (All) Hallows Eve eller All Saints Eve, det vil si «alle helliges kveld», den katolske minnefesten for helgener og martyrer som ikke har egen dag i kalenderen. I katolsk tradisjon er kvelden før allehelgensaften en tid for forberedelser til denne obligatoriske feiringen. Ordet kan på engelsk også skrives Hallowe'en. På norsk skrives ordet med liten forbokstav, som andre merkedager. Allehelgensdag kalles All Saints Day på engelsk. === Symboler i moderne feiring === Ifølge tradisjonen er skillet mellom den logiske, daglige verden og den spøkelsesaktige nattverdenen nærmest usynlig på halloween. I feiringen er det derfor vanlig å pynte med gjenstander som symboliserer døden, de levende døde, svart magi og mytiske monstre. Vanlige halloween-figurer i moderne populærkultur er spøkelser, levende beinrangler, hekser, zombier, demoner, røde smådjevler, svarte katter, edderkopper og vampyrer, så vel som litterære figurer som Dracula og Frankensteins monster. Det er også vanlig å bruke enkelte symboler for høst og grøde i halloween-feiringen. Det gjelder særlig gresskar, helst med utskåret ansikt, og fugleskremsler, som representerer både jordbruk og det levende døde. Svart og oransje er blitt typiske halloween-farger og står for henholdsvis «natt og mørke makter» samt «gresskar og markens grøde». === I USA === Halloween har sin opprinnelse i en pavelig bulle fra 749, som fulgte engelske og irske immigranter på 1600-tallet til det senere USA, dog med elementer fra andre lands emigranter. Halloween har på 1900-tallet særlig blitt markert i USA der utkledde barn går fra hus til hus og tigger godteri med ordene Trick or treat.Opprinnelig ble neper brukt til lykter av irene, men i senere tid da mange immigrerte til USA, ble nepene byttet ut med gresskar. Gresskar var lettere tilgjengelige i USA. ==== «Jack-O'Lantern» ==== «Stingy Jack» er en irsk legende om en mann som lurte djevelen flere ganger. Jacks første møte med djevelen var på en pub. Jack ville at djevelen skulle betale en drink til ham, så han ba djevelen om å forvandle seg til en mynt. Djevelen ble med på det og ble puttet i Jacks lomme sammen med et kors. Djevelen kunne ikke forvandle seg tilbake igjen på grunn av korset. Deretter lovet han å ikke kreve inn Jacks sjel når han døde i tillegg til å ikke plage ham i ett helt år hvis Jack satte ham fri. I senere tid ba Jack djevelen om å plukke ned epler fra et epletre. Jack skar et kors i trestammen slik at djevelen ikke kunne klatre ned igjen fra treet. Etter at djevelen lovde Jack å ikke kreve inn sjelen hans når han døde i tillegg til å ikke plage ham i ti år, lot Jack ham klatre ned igjen fra treet. Da Jack døde kom han verken til himmelen eller helvete. Gud ville ikke ha ham i himmelen. Djevelen hadde lovet å ikke kreve inn Jacks sjel, og dermed kunne han ikke dra til helvete heller. Djevelen ga Jack et kullstykke slik at han kunne se i mørket. Jack puttet kullstykket inn i en utskåret turnips som han brukte til lykt. Derfor blir gresskarlykter kalt for« Jack-O'-Lantern» på engelsk som er forkortelsen av «Jack of the lantern». Deretter måtte Jack vandre hvileløst rundt omkring på jorden for evig tid. ==== «Knask eller knep» ==== Den amerikanske tradisjonen «trick or treat», det vil si «(valget mellom å få en) rampestrek eller (å gi en) godbit», har en norsk oversettelse i «knask eller knep».Andre fraser som også brukes er «digg eller deng»,, «godteri eller fanteri» og «lureri eller godteri». === I Norge === Allehelgensaften i amerikansk stil er blitt markert av et mindretall av nordmenn i 2000-årene, gjerne på den amerikanske datoen i stedet for den offisielle norske datoen. Feiringen fikk et slags gjennombrudd i Norge rundt år 2000. I Norge ble den drevet frem blant annet av påvirkning fra amerikansk kultur. Religionshistoriker Asbjørn Dyrendal mente at barnehagenes behov for høstaktiviteter var hovedårsaken til at høytiden ble populær i Norge på 2000-tallet. Han mente at den andre viktige årsaken var økt mediemangfold, med en langt bredere amerikansk kulturpåvirkning enn da folk flest bare hadde tilgang til et par-tre TV-kanaler for tjue år siden. Han mente videre at handelsstanden så et salgspotensial i dette hullet før jul, og markedsførte derfor halloween-effekter så godt de kunne.En undersøkelse gjennomført av SIFO i 2012 fant at oppslutningen var avtakende, og at under 15 % feiret dagen mot 17,8 % i 2011. I en leserundersøkelse på adressa.no i oktober 2013 svarte 13 % av respondentene av de skulle feire halloween. En undersøkelse gjennomført av YouGov for Danske Bank i 2019 fant at 52 % av nordmenn misliker at amerikansk halloween markeres i Norge mens 25 % er positive til markeringen; 70 % av dem som oppga at de misliker markeringen begrunnet det med at den ikke er en norsk tradisjon, mens 60 % oppfattet markeringen som kommersiell. Når respondentene ble bedt om å beskrive markeringen var de mest brukte betegnelsene «tull», «unødvendig», «masete», ̣«unorsk» og «kommersiell». == Se også == Allehelgensdag Samhain Lemuria == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Halloween – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Halloween – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Halloweenfeiring – tips og historikk – Aktiv I Oslo.no Svenske halloween-sider for barn (på svensk) Amerikansk side om halloween (på engelsk)

Halloween er en 12" vinylsingle fra heavy metal-bandet King Diamond.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nordre_S%C3%A5lefjell

2023-02-04

Nordre Sålefjell

['Kategori:59,2°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Karmøy', 'Kategori:Fjell under 1000 meter', 'Kategori:Sider med kart']

Nordre Sålefjell er den nest høyeste toppen på øya Karmøy. Fjellet består egentlig av to topper adskilt av et 20 meter dypt søkk. Den vestligste toppen er høyest med 119,1 meter over havet, mens den østlige toppen er 118,7 moh. Toppen ligger 1,5 kilometer nordvest for øyas høyeste punkt, Søre Sålefjell. Det er ingen merkede stier opp til toppen, men den er enklest tilgjengelig fra stien i øst som går rundt Melstokkevannet. Toppen er også synlig fra riksvei 47 ved Brekke, tre kilometer lenger nord.

Nordre Sålefjell er den nest høyeste toppen på øya Karmøy. Fjellet består egentlig av to topper adskilt av et 20 meter dypt søkk. Den vestligste toppen er høyest med 119,1 meter over havet, mens den østlige toppen er 118,7 moh. Toppen ligger 1,5 kilometer nordvest for øyas høyeste punkt, Søre Sålefjell. Det er ingen merkede stier opp til toppen, men den er enklest tilgjengelig fra stien i øst som går rundt Melstokkevannet. Toppen er også synlig fra riksvei 47 ved Brekke, tre kilometer lenger nord. == Referanser ==

Nordre Sålefjell er den nest høyeste toppen på øya Karmøy. Fjellet består egentlig av to topper adskilt av et 20 meter dypt søkk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Genevi%C3%A8ve_Simard

2023-02-04

Geneviève Simard

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske alpinister', 'Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Fødsler 5. november', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Montréal', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Geneviève Simard (født 5. november 1980 i Montréal, Québec) er en kanadisk alpinist. Hun vakte oppsikt i desember 2001, da hun som sist startende (startnummer 63) i super-G-rennet i Lake Louise kom på 11.-plass. Noen uker senere oppnådde hun nok et sterkt resultat, denne gang i storslalåm i Berchtesgaden, fra startnummer 46 en overraskende tredjeplass. Under OL 2002 i Salt Lake City kom hun på 7.-plass i kombinasjonsøvelsen. Sesongen 2002/03 gikk ikke like bra som den foregående, det beste resultatet var en sjetteplass i super-G-rennet i Lake Louise og en niendeplass i storslalåm i Maribor. Hun ble nesten den tredje kvinnelige kanadiske alpinisten, ved siden av Mélanie Turgeon og Allison Forsyth, som tok medalje under VM i St. Moritz. Hun måtte imidlertid ta til takke med fjerdeplassen i super-G-rennet. Hun overrasket igjen i januar 2004 i Cortina d'Ampezzo, der hun oppnådde sin eneste verdenscupseier. Bare 24 timer var hun på vei til å kopiere denne bedriften, men falt mens hun ledet. Vinteren 2004/05 etablerte hun seg for alvor i verdenseliten i storslalåm takke være fire topp-10-plasseringer. Under VM 2005 i Santa Caterina kom hun på åttendeplass i storslalåm. I sesongene 2005 og 2006 kom hun på femteplass i disiplincupen i storslalåm. Hun stod over sesongen 2007/08 på grunn av skader.

Geneviève Simard (født 5. november 1980 i Montréal, Québec) er en kanadisk alpinist. Hun vakte oppsikt i desember 2001, da hun som sist startende (startnummer 63) i super-G-rennet i Lake Louise kom på 11.-plass. Noen uker senere oppnådde hun nok et sterkt resultat, denne gang i storslalåm i Berchtesgaden, fra startnummer 46 en overraskende tredjeplass. Under OL 2002 i Salt Lake City kom hun på 7.-plass i kombinasjonsøvelsen. Sesongen 2002/03 gikk ikke like bra som den foregående, det beste resultatet var en sjetteplass i super-G-rennet i Lake Louise og en niendeplass i storslalåm i Maribor. Hun ble nesten den tredje kvinnelige kanadiske alpinisten, ved siden av Mélanie Turgeon og Allison Forsyth, som tok medalje under VM i St. Moritz. Hun måtte imidlertid ta til takke med fjerdeplassen i super-G-rennet. Hun overrasket igjen i januar 2004 i Cortina d'Ampezzo, der hun oppnådde sin eneste verdenscupseier. Bare 24 timer var hun på vei til å kopiere denne bedriften, men falt mens hun ledet. Vinteren 2004/05 etablerte hun seg for alvor i verdenseliten i storslalåm takke være fire topp-10-plasseringer. Under VM 2005 i Santa Caterina kom hun på åttendeplass i storslalåm. I sesongene 2005 og 2006 kom hun på femteplass i disiplincupen i storslalåm. Hun stod over sesongen 2007/08 på grunn av skader. == Pallplasseringer i verdenscupen == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Geneviève Simard – Olympics.com (en) Geneviève Simard – Olympic.org (en) Geneviève Simard – Olympedia (en) Geneviève Simard – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Geneviève Simard – Canadian Olympic Committee (en) Geneviève Simard – FIS (alpint) (en) Geneviève Simard – ski-db.com Geneviève Simards hjemmeside

Geneviève Simard (født 5. november 1980 i Montréal, Québec) er en kanadisk alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Runav%C3%ADkar_kommuna

2023-02-04

Runavíkar kommuna

['Kategori:1967 på Færøyene', 'Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eysturoy', 'Kategori:Kommuner etablert i 1967', 'Kategori:Kommuner på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med kart']

Runavíkar kommuna er en kommune på Færøyene. Den 1. januar 2017 hadde Runavíkar kommuna 3 920 innbyggere, noe som gjorde den til Færøyenes tredje største kommune, etter Tórshavn og Klaksvík.Kommunen omfatter bygdene Runavík, Saltangará, Glyvrar, Lambareiði, Søldarfjørður, Skipanes, Skálabotnur og Skáli langs Skálafjørður på Eysturoy, i tillegg til bygdene Æðuvík, Rituvík, Lamba, Oyndarfjørður, Funningur, Funningsfjørður og Elduvík på øst- og nordkysten av øya. Alle bygdene har veiforbindelse og Skálafjørður som sitt trafikale knutepunkt. Runavík er en viktig havn. Kommunens administrasjon holder hus på Saltangará.

Runavíkar kommuna er en kommune på Færøyene. Den 1. januar 2017 hadde Runavíkar kommuna 3 920 innbyggere, noe som gjorde den til Færøyenes tredje største kommune, etter Tórshavn og Klaksvík.Kommunen omfatter bygdene Runavík, Saltangará, Glyvrar, Lambareiði, Søldarfjørður, Skipanes, Skálabotnur og Skáli langs Skálafjørður på Eysturoy, i tillegg til bygdene Æðuvík, Rituvík, Lamba, Oyndarfjørður, Funningur, Funningsfjørður og Elduvík på øst- og nordkysten av øya. Alle bygdene har veiforbindelse og Skálafjørður som sitt trafikale knutepunkt. Runavík er en viktig havn. Kommunens administrasjon holder hus på Saltangará. == Administrativ historikk == Ved innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872 ble hele øya en del av Eysturoyar prestagjalds kommuna. Fra slutten av 1800-tallet og til midten av 1900-tallet ble stadig flere sogn utskilt som egne kommuner. I 1967 ble Nes kommuna delt, så den nordlige delen ble opprettet som Runavíkar kommuna. I 2005 ble kommunene Skála, Elduvík og Oyndarfjørður med til sammen 985 innbyggere innlemmet i Runavíkar kommuna. Funningur innledet et interkommunalt samarbeid med Runavík, og gikk endelig inn i kommunen med sine 72 innbyggere i 2009. == Politikk == Velgerne i kommunen er overveiende høyreorienterte, i favør av Sambandsflokkurin, Fólkaflokkurin og Sjálvstýri ved både kommunestyre- og lagtingsvalg. Eysturoy regnes som en bastion for Sambandsflokkurin.Kommunestyret i Runavík har benyttet lovhjemmelen til å titulere seg selv «bystyre», ettersom kommunen har over 1 500 innbyggere. == Vennskapssamarbeid == Runavíkar kommuna har vennskapssamarbeid med følgende: Egilsstaðir på Island. Hjørring i Danmark. Ísafjörður på Island. Uummannaq på Grønland. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Family_Ghost

2023-02-04

The Family Ghost

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1987']

The Family Ghost er en 12" vinylsingle fra heavy metal-bandet King Diamond. Singlen ble utgitt i 1987 av Roadrunner Records. Hovedsporet er tatt fra konseptalbumet Abigail fra samme år.

The Family Ghost er en 12" vinylsingle fra heavy metal-bandet King Diamond. Singlen ble utgitt i 1987 av Roadrunner Records. Hovedsporet er tatt fra konseptalbumet Abigail fra samme år. == Sporliste == «Family Ghost» – 4:05 «Shrine» – 4:23Spor 2 ble utgitt på nyutgivelsen av Abigail i 1997 og på EP-en The Dark Sides == Personell == King Diamond – Vokal Andy LaRocque – Gitar Michael Denner – Gitar Timi Hansen – Bassgitar Mikkey Dee – Trommer

The Family Ghost er en 12" vinylsingle fra heavy metal-bandet King Diamond.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pontikos

2023-02-04

Pontikos

['Kategori:21°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:De joniske øyer', 'Kategori:Kefallonia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas']

Pontikos eller Pondikonisi (gresk: Ποντικονήσι) er en øy i Hellas og øygruppen Ekhinadene, som hører til De joniske øyer.

Pontikos eller Pondikonisi (gresk: Ποντικονήσι) er en øy i Hellas og øygruppen Ekhinadene, som hører til De joniske øyer. == Eksterne lenker == Pontikos på reisesidene til GTP

Pontikos eller Pondikonisi (gresk: Ποντικονήσι) er en øy i Hellas og øygruppen Ekhinadene, som hører til De joniske øyer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Heinz_Schilchegger

2023-02-04

Heinz Schilchegger

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske alpinister']

Heinz Schilchegger (født 16. oktober 1973 i Radstadt) er en østerriksk tidligere alpinist. Schilcheggers første store triumf var verdenscupseieren i slalåm i 2000 i Park City. Schilchegger la opp ved starten av sesongen 2004/05.

Heinz Schilchegger (født 16. oktober 1973 i Radstadt) er en østerriksk tidligere alpinist. Schilcheggers første store triumf var verdenscupseieren i slalåm i 2000 i Park City. Schilchegger la opp ved starten av sesongen 2004/05. == Meritter == Seier i verdenscuprennet i slalåm i Park City 2000 Ytterligere 10 pallplasseringer i verdenscupen Deltakelse i VM 2001 i St. Anton am Arlberg i storslalåm og slalåm === Resultater i verdenscupen i alpint === ==== Pallplasseringer ==== ==== Sammenlagtplasseringer ==== == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Heinz Schilchegger – Munzinger Sportsarchiv (en) Heinz Schilchegger – FIS (alpint) (en) Heinz Schilchegger – ski-db.com

Heinz Schilchegger (født 16. oktober 1973 i Radstadt) er en østerriksk tidligere alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ometz_LeSarev

2023-02-04

Ometz LeSarev

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Israels forsvar', 'Kategori:Israelsk politikk', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2021-09']

Ometz LeSarev (hebraisk: אומץ לסרב‎, Mot til å nekte) er en fredsbevegelse innen Israels militære styrker og reservemannskaper. Medlemmene består av offiserer og soldater i de israelske væpnede styrkene, som nekter å tjenestegjøre utenfor Israels landegrenser fra 1967, men som i sin erklæring sverger på å fortsette å tjenestegjøre for Israel i ethvert oppdrag for å forsvare Israel. Medlemmene kaller seg "refuseniks", en soldat som nekter å kjempe. Bevegelsen begynte i 2002 med et forbund av 51 reserveoffiserer og soldater som publiserte et innlegg i den Israelske avisen Haaretz. Innlegget er kjent som “De stridendes brev”. I 2008 hadde over 600 offiserer og soldater signert erklæringen. De høyeste offiserene har majors grad. Organisasjonen har også mottatt nesten 45 000 støttesignaturer, nesten 8 000 av dem fra israelere. I tillegg har organisasjonen mottatt 360 støttesignaturer fra medlemmer av akademiske fakulteter fra forskjellige universiteter i Israel. Refuseniks finnes i alle grener av det israelske forsvaret, men majoriteten er infanterister, fallskjermstyrker og panserstyrker. I all hovedsak fra topptrente avdelinger som utfører skarpe oppdrag for Israels forsvar. Meningene i Israel om Ometz LeSarev er blandede. Høyresiden, som er imot bevegelsen, kaller den forræderi i krigstid og hevder at nektingen oppmuntrer til palestinsk terroristvirksomhet. Venstresiden er delt mellom de som ser den selektive nektingen som et legitimt verktøy og de som mener kampanjen er ulovlig og bidrar til å undergrave det israelske forsvaret og den israelske fredsbevegelsen i befolkningen. Den israelske professoren og venstre-aktivisten Amnon Rubinstein har advart om at venstreorienterte soldaters nei til å tjenestegjøre på okkupert territorium kan oppmuntre høyreorienterte soldater til å gjøre det samme i forbindelse med å fjerne israelske bosetninger i okkuperte territorium. Til å begynne med, svarte det israelske forsvaret på kampanjen med å dømme enhver refusenik som nektet å tjenestegjøre på Gazastripen eller Vestbredden til fengsel. Etterhvert viste dette seg å være et ineffektivt mottiltak som bare gav okkupasjons- og krigsnekt økt oppmerksomhet. Siden da har forsvaret bare latt være å innkalle refuseniks eller brukt dem på andre poster innenfor grensene før seksdagerskrigen i 1967. Under den israelske bombingen av Gaza i romjulen 2008 og nyttår 2009 ble Ometz Lesarevs hjemmeside utsatt for datapiratangrep. Inntrengerne kalte seg "Terrorist Crew".

Ometz LeSarev (hebraisk: אומץ לסרב‎, Mot til å nekte) er en fredsbevegelse innen Israels militære styrker og reservemannskaper. Medlemmene består av offiserer og soldater i de israelske væpnede styrkene, som nekter å tjenestegjøre utenfor Israels landegrenser fra 1967, men som i sin erklæring sverger på å fortsette å tjenestegjøre for Israel i ethvert oppdrag for å forsvare Israel. Medlemmene kaller seg "refuseniks", en soldat som nekter å kjempe. Bevegelsen begynte i 2002 med et forbund av 51 reserveoffiserer og soldater som publiserte et innlegg i den Israelske avisen Haaretz. Innlegget er kjent som “De stridendes brev”. I 2008 hadde over 600 offiserer og soldater signert erklæringen. De høyeste offiserene har majors grad. Organisasjonen har også mottatt nesten 45 000 støttesignaturer, nesten 8 000 av dem fra israelere. I tillegg har organisasjonen mottatt 360 støttesignaturer fra medlemmer av akademiske fakulteter fra forskjellige universiteter i Israel. Refuseniks finnes i alle grener av det israelske forsvaret, men majoriteten er infanterister, fallskjermstyrker og panserstyrker. I all hovedsak fra topptrente avdelinger som utfører skarpe oppdrag for Israels forsvar. Meningene i Israel om Ometz LeSarev er blandede. Høyresiden, som er imot bevegelsen, kaller den forræderi i krigstid og hevder at nektingen oppmuntrer til palestinsk terroristvirksomhet. Venstresiden er delt mellom de som ser den selektive nektingen som et legitimt verktøy og de som mener kampanjen er ulovlig og bidrar til å undergrave det israelske forsvaret og den israelske fredsbevegelsen i befolkningen. Den israelske professoren og venstre-aktivisten Amnon Rubinstein har advart om at venstreorienterte soldaters nei til å tjenestegjøre på okkupert territorium kan oppmuntre høyreorienterte soldater til å gjøre det samme i forbindelse med å fjerne israelske bosetninger i okkuperte territorium. Til å begynne med, svarte det israelske forsvaret på kampanjen med å dømme enhver refusenik som nektet å tjenestegjøre på Gazastripen eller Vestbredden til fengsel. Etterhvert viste dette seg å være et ineffektivt mottiltak som bare gav okkupasjons- og krigsnekt økt oppmerksomhet. Siden da har forsvaret bare latt være å innkalle refuseniks eller brukt dem på andre poster innenfor grensene før seksdagerskrigen i 1967. Under den israelske bombingen av Gaza i romjulen 2008 og nyttår 2009 ble Ometz Lesarevs hjemmeside utsatt for datapiratangrep. Inntrengerne kalte seg "Terrorist Crew". == Refusenikbrevet == Vi, reserveoffiserer og soldater i den israelske forsvarsstyrken som er oppdratt etter sionistiske prinsipper, offer og gaver til det israelske folket og staten Israel, som alltid har tjenestegjort i frontlinjene og som alltid har vært de første til å utføre lette og tunge oppdrag for å beskytte staten Israel. Vi stridende offiserer og soldater som til tross for hva det har kostet våre personlige liv, har tjent staten Israel i lange uker hvert år, blitt innkalt til oppdrag overalt på okkuperte territorier og har blitt gitt ordrer og direktiver som ikke hatt noe å gjøre med forsvaret av landet, men med den ene intensjonen å videreføre kontrollen over det palestinske folket. Vi som har sett den blodige byrden okkupasjonen volder på begge sider. Vi som har merket hvordan ordrende vi har mottatt på disse territoriene ødelegger alle verdiene vi har mottatt mens vi har vokst opp i vårt land. Vi som nå forstår at okkupasjonens pris er tapet av Israels forsvars menneskelighet og korrupsjonen av hele det israelske samfunnet. Vi som vet at territoriene ikke er Israel at og at bosetningene er dømt til å bli evakuert før eller senere. Vi erklærer herved at vi ikke kommer til å fortsette å utkjempe denne krigen om bosetningene. Vi kommer ikke til å fortsette å kjempe utenfor grensene fra 1967 for å dominere, bortvise, utsulte eller ydmyke et helt folk. Vi erklærer herved at vi kommer til fortsette å tjenestegjøre i den israelske forsvarsstyrken i ethvert oppdrag som tjener forsvaret av Israel. Oppdragene med okkupasjon og undertrykkelse tjener ikke sin hensikt – og vi kommer ikke til å ta noen del i den.Ometz Lesarev ble profilert i det amerikanske CBS-nyhetsmagasinet 60 Minutes i mai 2002. I reportasjen ble flere refuseniks intervjuet. Under sitt intervju erkjente en artillerist at han hadde meldt seg inn i bevegelsen etter å ha henrettet en palestinsk kvinne som hadde spyttet på ham mens han var ute og patruljerte på Vestbredden.[1] == Pilotbrevet == Pilotbrevet ble publisert 24. september 2003, og var signert av 27 piloter i reservestyrkene og piloter med ferdig utført tjeneste. Blant dem var Brigader Yiftah Spector. Offiserene som signerte hadde fra oberst til brigaders grad. I brevet erklærte de følgende: Vi veteraner og aktive piloter, som har tjent og fortsatt tjener staten Israel i lange uker hvert år, er imot å utføre våre ordrer om ulovlige og umoralske angrep på sivilt befolkede områder. Vi som har den israelske forsvarsstyrken og luftstyrkene som en unektelig del av oss selv nekter å fortsette å skade uskyldige sivile. Disse handlingene er ulovlige, umoralske, og er et direkte resultat av den pågående okkupasjonen som korrumperer det israelske samfunnet. Fortsettelse av okkupasjonen er til alvorlig skade for Israels sikkerhet og moralske styrke. Det israelske flyvåpenets stabssjef svarte med å kunngjøre at pilotene ikke ville tillates å fly eller å trene kadetter ved landets flyskole. Som svar på brevet signerte hundrevis av piloter fra det isralske flyvåpenet en fordømmelse av pilotenes brev og deres krigsnekt. Som følge av den harde responsen, har noen av offiserene i ettertid trukket sine signaturer. Oberst Yigal Shohat, jagerpilot og krigshelt fra seksdagerskrigen i 1967, var den høyeste signerende offiseren etter Brigader Spector. Han ble intervjuet i 60 Minutes' reportasje om bevegelsen. Shohat er i dag lege i Israel. == Kommandosoldatbrevet == Dette brevet var datert 13. desember 2003 og var signert av 13 reservister fra de israleske spesialstyrkene, Sayaret Matkal, kommandosoldater som tjenestegjorde på Vestbredden og Gazastripen. I brevet deres, adressert til daværende statsminister Ariel Sharon, sto det følgende: Mr. Ariel Sharon Vi, borgere av Israel som fullfører vår plikt som reservesoldater, stridende og offiserer, veteraner i Sayaret Matkal, har valgt å gå fremst i vår leir, slik vi har blitt opplært. Av bekymring for Israels fremtid som en jødisk, sionistisk og demokratisk stat, og av frykt for dens menneskelighet erklærer vi at: Vi kommer ikke lenger til å løfte en hånd i okkupasjonen av disse territoriene. Vi kommer ikke lenger til å ta del i berøvelsen av grunnleggende menneskerettigheter fra millioner av palestinere. Vi kommer ikke lenger til å tjene som skjold for bosetningenes korstog. Vi kommer ikke lenger til å korrumpere vår moral i undertrykkende misjoner. Vi kommer ikke lenger til å fornekte vårt ansvar som soldater i den israelske forsvarsstyrken.Vi som konstant utsettes for et onde som er unødvendig og et onde som vi har deltatt i, frykter for skjebnen til barna i dette landet. Vi har for lenge siden krysset linjen til de som kjemper for egen beskyttelse, og står nå foran grensen til de som vil erobre et annet folk. Vi kommer ikke til å krysse denne grensen! Vi erklærer at vi kommer til å fortsette å beskytte staten Israel og dens borgere. Who dares, wins (Den som våger, vinner) Brevet ble offentliggjort bare tre måneder etter pilotbrevet og ble skarpt fordømt av politikere på både venstre og høyresiden. Daværende forsvarsminister Shaul Mofaz hevdet at soldatene utnyttet Sayaret Matkals omdømme for å angripe regjenringens politikk. == Eksterne lenker == Ometz Le'Sarevs hjemmeside Peace, Propaganda and the Promised Land: Media & den israelsk- palestinske konflikten, dokumentar dirigert av Sut Jhally og Bathsheba Ratzkoff (2003). Intervju med Major Stav Adivi, Ometz Le'sarev. Jøder for rettferdighet for palestinere Ometz Lesarev - kommandosoldatbrevet 60 Minutes – "Hell No, We Won't Go" – Israelske soldater som nekter å tjenestegjøre i okkupert terrirtorium

Ometz LeSarev (hebraisk: אומץ לסרב‎, Mot til å nekte) er en fredsbevegelse innen Israels militære styrker og reservemannskaper. Medlemmene består av offiserer og soldater i de israelske væpnede styrkene, som nekter å tjenestegjøre utenfor Israels landegrenser fra 1967, men som i sin erklæring sverger på å fortsette å tjenestegjøre for Israel i ethvert oppdrag for å forsvare Israel.

https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Milton

2023-02-04

Michael Milton

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Australske alpinister', 'Kategori:Australske handikappidrettsutøvere', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1973', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Canberra', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Michael Milton (født 21. mars 1973 i Canberra) er en australsk alpinist. Med ti medaljer, derav seks gullmedaljer, er han en av de mestvinnende utøverne i de paralympiske vinterleker.

Michael Milton (født 21. mars 1973 i Canberra) er en australsk alpinist. Med ti medaljer, derav seks gullmedaljer, er han en av de mestvinnende utøverne i de paralympiske vinterleker. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Michael Milton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Michael Milton – Paralympic.org (en) Michael Milton – Olympedia (en) Michael Milton – Sport Australia Hall of Fame (en) Michael Milton – FIS (alpint) (en) Michael Milton – FIS (freestyle) (en) Michael Milton – FIS (speedskiing)

Michael Milton (født 21. mars 1973 i Canberra) er en australsk alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Welcome_Home

2023-02-04

Welcome Home

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 1988']

Welcome Home er en ett spors single fra heavy metal-bandet King Diamond. Singlen ble utgitt i 1988 av Roadrunner Records. Sporet er tatt fra konseptalbumet "Them" fra samme år. Sporet ble også utgitt som musikkvideo.

Welcome Home er en ett spors single fra heavy metal-bandet King Diamond. Singlen ble utgitt i 1988 av Roadrunner Records. Sporet er tatt fra konseptalbumet "Them" fra samme år. Sporet ble også utgitt som musikkvideo. == Sporliste == «Welcome Home» 4:36 == Personell == King Diamond – Vokal Andy LaRocque – Gitars Michael Denner – Gitars Timi Hansen – Bassgitar Mikkey Dee – Trommer

Welcome Home er en ett spors single fra heavy metal-bandet King Diamond.

https://no.wikipedia.org/wiki/Syregl%C3%A5na

2023-02-04

Syreglåna

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Karmøy']

Syreglåna er en ås ved Syre sørvest på Karmøy, høyde 76 moh. På toppen er plassert en radiosender for lokalradio. På sørvestsida ligger Syreneset fort. Toppen nås enklest fra sørøst ved å ta av fra traktorveien til Syreneset. Utsikt mot Skudeneshavn og vestkysten av Karmøy.

Syreglåna er en ås ved Syre sørvest på Karmøy, høyde 76 moh. På toppen er plassert en radiosender for lokalradio. På sørvestsida ligger Syreneset fort. Toppen nås enklest fra sørøst ved å ta av fra traktorveien til Syreneset. Utsikt mot Skudeneshavn og vestkysten av Karmøy.

Syreglåna er en ås ved Syre sørvest på Karmøy, høyde 76 moh. På toppen er plassert en radiosender for lokalradio.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_idrettsleksikon

2023-02-04

Norsk idrettsleksikon

['Kategori:Bøker fra 2012', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Norske oppslagsverk', 'Kategori:Norske sakprosabøker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsbøker', 'Kategori:Stubber 2021-01']

Norsk idrettsleksikon er et leksikon om norsk toppidrett. Boken, som er på fire bind og 1152 sider, har omkring 760 bilder. Den inneholder en komplett kartlegging av all norsk toppidrett fra den første kongepokalen ble delt ut i 1879. Forfatter er Tom A. Schanke. Boken ble utgitt på eget forlag i 2012.

Norsk idrettsleksikon er et leksikon om norsk toppidrett. Boken, som er på fire bind og 1152 sider, har omkring 760 bilder. Den inneholder en komplett kartlegging av all norsk toppidrett fra den første kongepokalen ble delt ut i 1879. Forfatter er Tom A. Schanke. Boken ble utgitt på eget forlag i 2012. == Innholdsoversikt for 2012-utgaven == Bind 1: Ski og skøyter Bind 2: OL, Paralympics, fotball og friidrett Bind 3: Golf, håndball, ishockey, orientering, seiling, skiskyting, skyting, svømming, sykkel, tennis og trav Bind 4: Andre idretter, idrettspriser, kongepokalvinnere, verdensmestere, NIF og diverse == Tidligere utgaver == 2006: 108 sider (med Sverre Strand, Giga forlag) ISBN 82-8156-021-5 2007: 505 sider (med Per Jorsett og Sverre Strand, Aller forlag) ISBN 978-82-8156-0444 == Eksterne lenker == Offisiell hjemmeside for 2012-utgaven på SportIDag.no Reklamepresentasjon av Norsk idrettsleksikon 2012

Norsk idrettsleksikon er et leksikon om norsk toppidrett. Boken, som er på fire bind og 1152 sider, har omkring 760 bilder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eye_of_the_Witch

2023-02-04

Eye of the Witch

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger fra 1990']

Eye of the Witch er en single fra heavy metal-bandet King Diamond. Singlen ble utgitt i 1990 av Roadrunner Records. Begge sporene er fra konseptalbumet The Eye fra samme år.

Eye of the Witch er en single fra heavy metal-bandet King Diamond. Singlen ble utgitt i 1990 av Roadrunner Records. Begge sporene er fra konseptalbumet The Eye fra samme år. == Sporliste == «Eye of the Witch» – 3:46 «Behind These Walls» – 3:44 == Personell == King Diamond – Vokal Andy LaRocque – Gitar Pete Blakk – Gitar Hal Patino – Bassgitar Snowy Shaw – Trommer Roberto Falcao – Keyboard

Eye of the Witch er en single fra heavy metal-bandet King Diamond.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kilinochchi

2023-02-04

Kilinochchi

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Byer på Sri Lanka', 'Kategori:Geografistubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Språkvask 2018-06', 'Kategori:Stubber 2018-06']

Kilinochchi (tamil: கிளிநொச்சி «papegøyeby») er en liten by nord på Sri Lanka, og «hovedstaden» i de tamilstyrte områdene av landet. Nordområdet styret av tamiltigrene, som er i konflikt med den srilankiske regjeringen i landet fram til 2. januar 2009, da hadde regjeringsstyrkene inntatt byen etter flere uker med blodige kamp. Kilinochchi ligger ca. ti mil sydøst for den større tamilske byen Jaffna langs A-9 vegen mellom Jaffna i nord og Vavuniya i sør som en av de viktigste beliggenheter for oppdyrkning av mark i Vanni-regionen som utgjorde hele den nordlige delen av landet fram til Elefantspasset mot Jaffna-halvøya. Vanni ligger i den tørre regionen som omfatter tre fjerdedeler av landet mot nord og øst med mesteparten av det årlige regnet om vinteren med nordøstmonsunen. De viktige kunstige innsjøene som var anlagt i uminnelige tider, Iranamadu Tank, Kanakampikaikulam og Kilinochchikulam, er de viktigste vanningskilder for landbruk i Vanni-regionen for resten av året etter monsunen. Det er få severdigheter i byen, men rundt 5 km vest for den ligger Mahavire krigsminnesmerket med over to tusen symbolske krigsgraver for de drepte tamiltigrene under den etniske konflikten i Sri Lanka.

Kilinochchi (tamil: கிளிநொச்சி «papegøyeby») er en liten by nord på Sri Lanka, og «hovedstaden» i de tamilstyrte områdene av landet. Nordområdet styret av tamiltigrene, som er i konflikt med den srilankiske regjeringen i landet fram til 2. januar 2009, da hadde regjeringsstyrkene inntatt byen etter flere uker med blodige kamp. Kilinochchi ligger ca. ti mil sydøst for den større tamilske byen Jaffna langs A-9 vegen mellom Jaffna i nord og Vavuniya i sør som en av de viktigste beliggenheter for oppdyrkning av mark i Vanni-regionen som utgjorde hele den nordlige delen av landet fram til Elefantspasset mot Jaffna-halvøya. Vanni ligger i den tørre regionen som omfatter tre fjerdedeler av landet mot nord og øst med mesteparten av det årlige regnet om vinteren med nordøstmonsunen. De viktige kunstige innsjøene som var anlagt i uminnelige tider, Iranamadu Tank, Kanakampikaikulam og Kilinochchikulam, er de viktigste vanningskilder for landbruk i Vanni-regionen for resten av året etter monsunen. Det er få severdigheter i byen, men rundt 5 km vest for den ligger Mahavire krigsminnesmerket med over to tusen symbolske krigsgraver for de drepte tamiltigrene under den etniske konflikten i Sri Lanka. == Eksterne lenker == (en) Kilinochchi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Kilinochchi (tamil: கிளிநொச்சி «papegøyeby») er en liten by nord på Sri Lanka, og «hovedstaden» i de tamilstyrte områdene av landet. Nordområdet styret av tamiltigrene, som er i konflikt med den srilankiske regjeringen i landet fram til 2.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pistros

2023-02-04

Pistros

['Kategori:21°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:De joniske øyer', 'Kategori:Kefallonia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas']

Pistros (gresk: Πίστρος) er en liten øy i øygruppen Ekhinadene som hører til De joniske øyer i Hellas. Den ligger like øst for Ithaka.

Pistros (gresk: Πίστρος) er en liten øy i øygruppen Ekhinadene som hører til De joniske øyer i Hellas. Den ligger like øst for Ithaka. == Eksterne lenker == Kart og flyfoto: Pistros på reisesidene til GTP (på engelsk og gresk) Detaljert kartinformasjon fra: Mapquest, Windows Live Local eller Google eller Yahoo! Kart Satellittbilder: Google eller Microsofts virtuelle jordklode

Pistros (gresk: Πίστρος) er en liten øy i øygruppen Ekhinadene som hører til De joniske øyer i Hellas. Den ligger like øst for Ithaka.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eysturkommuna

2023-02-04

Eysturkommuna

['Kategori:2009 på Færøyene', 'Kategori:62°N', 'Kategori:6°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Eysturoy', 'Kategori:Kommuner etablert i 2009', 'Kategori:Kommuner på Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med kart']

Eysturkommuna er en kommune på Færøyene som ligger på østkysten av Eysturoy. Kommunen ble opprettet den 1. januar 2009, da kommunene Leirvík og Gøta slo seg sammen. Administrasjonssentrum i kommunen er Norðragøta. Øvrige bygder er Syðrugøta, Gøtugjógv, Gøtueiði og Leirvík. Den 1. januar 2017 hadde Eysturkommuna 2 060 innbyggere, noe som gjorde den til Færøyenes fjerde største kommune.

Eysturkommuna er en kommune på Færøyene som ligger på østkysten av Eysturoy. Kommunen ble opprettet den 1. januar 2009, da kommunene Leirvík og Gøta slo seg sammen. Administrasjonssentrum i kommunen er Norðragøta. Øvrige bygder er Syðrugøta, Gøtugjógv, Gøtueiði og Leirvík. Den 1. januar 2017 hadde Eysturkommuna 2 060 innbyggere, noe som gjorde den til Færøyenes fjerde største kommune. == Politikk == Kommunestyrevalget den 8. november 2016 valgte kommunestyre for perioden 2017–2020: Kommunestyrevalget den 13. november 2012 valgte kommunestyre for perioden 2013–2016: == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (færøysk)

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Laila_Mikkelsen

2023-02-04

Laila Mikkelsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Dødsfall 13. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2023', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske filmprodusenter', 'Kategori:Norske filmregissører', 'Kategori:Nylig avdøde', 'Kategori:Personer fra Vardø kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Laila Solveig Mikkelsen (født 20. august 1940, død 13. januar 2023) var en norsk filmregissør og filmprodusent. Som flere andre ble hun interessert i film gjennom Oslo Filmklubb og ble etter hvert dratt inn i filmmiljøet. Sammen med Anja Breien og Vibeke Løkkeberg ble Mikkelsen de sentrale kvinnelige regissører på 1970- og 1980-tallet.

Laila Solveig Mikkelsen (født 20. august 1940, død 13. januar 2023) var en norsk filmregissør og filmprodusent. Som flere andre ble hun interessert i film gjennom Oslo Filmklubb og ble etter hvert dratt inn i filmmiljøet. Sammen med Anja Breien og Vibeke Løkkeberg ble Mikkelsen de sentrale kvinnelige regissører på 1970- og 1980-tallet. == Filmografi == === Som regissør === Oss (1976) Etter et manus av Knut Faldbakken Liten Ida (1981) Etter en roman av Marit Paulsen Søsken på Guds jord (1983) Etter en roman av Arvid Hanssen Snart 17 (1984) Etter et manus av Karin Sveen === Som produsent === Nedtur (1980) Ja vi elsker (1983) Begynnelsen på en historie (1988) Å se en båt med seil (2000) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Laila Mikkelsen på Internet Movie Database (sv) Laila Mikkelsen i Svensk Filmdatabas (da) Laila Mikkelsen på Filmdatabasen (en) Laila Mikkelsen på AllMovie (en) Laila Mikkelsen hos The Movie Database

Laila Solveig Mikkelsen (født 20. august 1940, død 13.

https://no.wikipedia.org/wiki/Victoria%E2%80%99s_Secret

2023-02-04

Victoria’s Secret

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Columbus (Ohio)', 'Kategori:Industriselskaper fra USA', 'Kategori:Klesmerker', 'Kategori:Selskaper etablert i 1977']

Victoria's Secret er et amerikansk selskap som produserer og markedsfører undertøy, bikinier, nattkjoler, samt skjønnhetsprodukter for kvinner. Selskapet ble etablert i 1977 i San Francisco, California av Roy Raymond. Victoria's Secret eies av Limited Brands. Victoria's Secret produserer både tradisjonelt og mer erotisk undertøy. Butikkene er vanlige i amerikanske kjøpesentre, men er også tilgjengelig som postordrefirma og gjennom internettbutikk. Blant selskapets mest kjente produkter er behåen Miracle Bra som løfter, støtter og gir en dyp utringing.

Victoria's Secret er et amerikansk selskap som produserer og markedsfører undertøy, bikinier, nattkjoler, samt skjønnhetsprodukter for kvinner. Selskapet ble etablert i 1977 i San Francisco, California av Roy Raymond. Victoria's Secret eies av Limited Brands. Victoria's Secret produserer både tradisjonelt og mer erotisk undertøy. Butikkene er vanlige i amerikanske kjøpesentre, men er også tilgjengelig som postordrefirma og gjennom internettbutikk. Blant selskapets mest kjente produkter er behåen Miracle Bra som løfter, støtter og gir en dyp utringing. == Victoria's Secret Angels == Victoria's Secret har knyttet til seg en rekke kjente fotomodeller som har til felles at de har særpregede former. Disse kalles Victoria's Secret Angels. Modellene blir en Victoria's Secrets ansikt utad, og er forventet å være talskvinner for merket i tillegg til å fronte selskapet på catwalken. Noen av de mest kjente «englene» er Alessandra Ambrosio, Tyra Banks, Ana Beatriz Barros, Jill Goodacre, Gisele Bündchen, Naomi Campbell, Laetitia Casta, Eva Herzigova, Adriana Lima, Karolina Kurkova, Petra Nemcova, Frederique van der Wal, Heidi Klum, Miranda Kerr og Tricia Helfer. == Nåværende engler == Adriana Lima (2000-2018) Alessandra Ambrosio (2004-2017) Behati Prinsloo (2009-) Lily Aldridge (2009-) Candice Swanepoel (2010-) Stephanie Seymour (1997-2000) Helena Christensen (1997-1998) Karen Mulder (1997-2000) Daniela Peštová (1998-2002) Tyra Banks (1997-2005) Inés Rivero (1998) Laetitia Casta (1998-2002) Heidi Klum (1999-2010) Gisele Bündchen (2000-2007) Selita Ebanks (2005-2008) Karolína Kurková (2005-2008) Izabel Goulart (2005-2008) Marisa Miller (2007-2010) Rosie Huntington-Whiteley (2010) Chanel Iman (2010-2012) Miranda Kerr (2007-2013) Erin Heatherton (2010-2013) Lindsay Ellingson (2011-2014) Doutzen Kroes (2008-2014) Karlie Kloss (2013-2015) Frida Aasen (2017-2018) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (en) Victoria's Secret – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Victoria's Secret – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Victoria's Secret er et amerikansk selskap som produserer og markedsfører undertøy, bikinier, nattkjoler, samt skjønnhetsprodukter for kvinner. Selskapet ble etablert i 1977 i San Francisco, California av Roy Raymond.

https://no.wikipedia.org/wiki/Abigail_2

2023-02-04

Abigail 2

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sanger fra 2002']

Abigail 2 er en tre spors single fra heavy metal-bandet King Diamond. Singlen ble utgitt i 2002 av Metal Blade Records. Sporene er tatt fra konseptalbumet Abigail II: The Revenge fra samme år.

Abigail 2 er en tre spors single fra heavy metal-bandet King Diamond. Singlen ble utgitt i 2002 av Metal Blade Records. Sporene er tatt fra konseptalbumet Abigail II: The Revenge fra samme år. == Sporliste == «The Storm» 04:22 «The Wheelchair» 05:19 «Spirits» 04:57

Abigail 2 er en tre spors single fra heavy metal-bandet King Diamond.

https://no.wikipedia.org/wiki/Syreneset_fort

2023-02-04

Syreneset fort

['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Karmøy', 'Kategori:Festningsverk i Rogaland', 'Kategori:Fort i Norge fra andre verdenskrig']

Syreneset fort (tysk betegnelse HKB 3./978 Syre) er et tysk kystfort fra andre verdenskrig ved Syre på Karmøy. Fortet sto ferdig i februar 1943 som en del av Artillerigruppe Karmøy-Syd. Det var bestykket med fem 12,2 cm eks-russiske feltkanoner. Mannskapsbunkerne er av type R655, og er de eneste av sitt slag i Norge. Kanonene hadde en rekkevidde på rundt 21 000 meter. Fortet hadde også kommando over to 12 cm Schneider-Canet-tårnkanoner, som dekket innseilingen til Skudeneshavn. Disse kanonene var hentet fra Trøgstad fort i Østfold. Den ene kanonen er nå satt opp igjen på Fredriksten festning, der den hadde stått fram til 1906. Mannskapsbunkere av type R 655 finnes for Norges del kun på Syre og er ikke bygget andre steder i landet. Fortet er godt kamuflert i terrenget. Fra kommandobunkeren hadde man utsikt helt til Utsira. Syreneset fort ble bygget av russiske tvangsarbeidere. Ved inngangen til fortet var det montert flammekastere, som kunne bli aktivert av en knapp i vakthuset. Disse ble aldri brukt, men var godt skjult. Da krigen var slutt, kom sivile og brente mesterparten, men alt av betong står den dag idag.

Syreneset fort (tysk betegnelse HKB 3./978 Syre) er et tysk kystfort fra andre verdenskrig ved Syre på Karmøy. Fortet sto ferdig i februar 1943 som en del av Artillerigruppe Karmøy-Syd. Det var bestykket med fem 12,2 cm eks-russiske feltkanoner. Mannskapsbunkerne er av type R655, og er de eneste av sitt slag i Norge. Kanonene hadde en rekkevidde på rundt 21 000 meter. Fortet hadde også kommando over to 12 cm Schneider-Canet-tårnkanoner, som dekket innseilingen til Skudeneshavn. Disse kanonene var hentet fra Trøgstad fort i Østfold. Den ene kanonen er nå satt opp igjen på Fredriksten festning, der den hadde stått fram til 1906. Mannskapsbunkere av type R 655 finnes for Norges del kun på Syre og er ikke bygget andre steder i landet. Fortet er godt kamuflert i terrenget. Fra kommandobunkeren hadde man utsikt helt til Utsira. Syreneset fort ble bygget av russiske tvangsarbeidere. Ved inngangen til fortet var det montert flammekastere, som kunne bli aktivert av en knapp i vakthuset. Disse ble aldri brukt, men var godt skjult. Da krigen var slutt, kom sivile og brente mesterparten, men alt av betong står den dag idag. == Litteratur == Knutsen, Else Jorunn Stava (1993). Syreneset fort. [Syre?]: [s.n.] == Eksterne lenker == Beskrivelse og bilder

Syreneset fort (tysk betegnelse HKB 3./978 Syre) er et tysk kystfort fra andre verdenskrig ved Syre på Karmøy.

2023-02-04

Ekvatorial-Guineas kvinnelandslag i fotball

Clémentine Touré|

https://no.wikipedia.org/wiki/%E1%B9%82

2023-02-04

Ṃ

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet']

Ṃ og ṃ (M med prikk under) er en bokstav som brukes i IAST-systemet for å transkribere sanskrit. Den tilsvarer tegnet anusvara (-ं), som markerer nasalisering av den forestående vokalen. I Unicode kodes ṃ som U+1E42 (Ṃ) og U+1E43 (ṃ).

Ṃ og ṃ (M med prikk under) er en bokstav som brukes i IAST-systemet for å transkribere sanskrit. Den tilsvarer tegnet anusvara (-ं), som markerer nasalisering av den forestående vokalen. I Unicode kodes ṃ som U+1E42 (Ṃ) og U+1E43 (ṃ).

Ṃ og ṃ (M med prikk under) er en bokstav som brukes i IAST-systemet for å transkribere sanskrit. Den tilsvarer tegnet anusvara (-ं), som markerer nasalisering av den forestående vokalen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kelly_Preston

2023-02-04

Kelly Preston

['Kategori:Adopterte fra USA', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Fødsler 13. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Honolulu', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']

Kelly Preston (født Kelly Kamalelehua Smith 13. oktober 1962 i Honolulu på Hawaii, død 12. juli 2020) var en amerikansk skuespiller og modell.

Kelly Preston (født Kelly Kamalelehua Smith 13. oktober 1962 i Honolulu på Hawaii, død 12. juli 2020) var en amerikansk skuespiller og modell. == Personlig liv == Preston giftet seg med John Travolta i 1991. De har datteren Ella Bleu (født 2000); deres sønn Jett (født 1992) døde 2. januar 2009 i en alder av 16 år, av et anfall på en familieferie. Han hadde Kawasakis sykdom, som kan resultere i varierte smertefulle bivirkninger som anfall og i noen tilfeller hjerteproblemer. == Filmografi (utvalg) == 2010 – The Last Song 2007 – Death Sentence 1998 – Holy Man 1996 – Jerry Maguire 1988 – Twins == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Kelly Preston – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kelly Preston – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kelly Preston på Internet Movie Database (sv) Kelly Preston i Svensk Filmdatabas (da) Kelly Preston på Filmdatabasen (da) Kelly Preston på danskfilmogtv.dk (da) Kelly Preston på Scope (fr) Kelly Preston på Allociné (en) Kelly Preston på AllMovie (en) Kelly Preston hos Turner Classic Movies (en) Kelly Preston hos Rotten Tomatoes (en) Kelly Preston hos The Movie Database

Kelly Preston (født Kelly Kamalelehua Smith 13. oktober 1962 i Honolulu på Hawaii, død 12.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_6162

2023-02-04

Fylkesvei 6162

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Møre og Romsdal', 'Kategori:Veier i Surnadal']

Fylkesveg 6162 går mellom Settem og Stakkneset på Bølandet i bygda Bøfjorden i Surnadal kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv331.

Fylkesveg 6162 går mellom Settem og Stakkneset på Bølandet i bygda Bøfjorden i Surnadal kommune. Frem til 2019 hadde veien betegnelsen Fv331. == Kommuner og knutepunkter == SurnadalBølandsvegen == Referanser == == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv6162 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesveg 6162 går mellom Settem og Stakkneset på Bølandet i bygda Bøfjorden i Surnadal kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Korpreiret

2023-02-04

Korpreiret

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fosser i Innlandet', 'Kategori:Juv i Norge', 'Kategori:Løtens geografi', 'Kategori:Sider med kart']

Korpreiret er et kilometerlangt gjel eller canyon i elven Øksna i Løten kommune, rundt én kilometer nord for Ebru i retning Nordhue fra riksvei 3. Gjelet ble utformet her mot slutten av siste istid for mellom 11 000 og 9 000 år siden. Ved avsmeltningen ble det derfor dannet større vannmasser som gravde seg avløp gjennom Korpreiret på vei østover mot Glommavassdraget. Det eksisterer i dag to større fosser i Korpreiret, hvor den øverste og minste ikke ligger langt nedenfor bruen, mens den nederste og høyeste av de to ligger rundt én kilometer lenger ned på grensen til Elverum kommune. Navnet stammer fra korp, som er et vanlig brukt navn i Skandinavia på fuglearten ravn. Det at ravnen er vanlig i området og at den ofte hekker i bergvegger gjør navnevalget overveiende sannsynlig.

Korpreiret er et kilometerlangt gjel eller canyon i elven Øksna i Løten kommune, rundt én kilometer nord for Ebru i retning Nordhue fra riksvei 3. Gjelet ble utformet her mot slutten av siste istid for mellom 11 000 og 9 000 år siden. Ved avsmeltningen ble det derfor dannet større vannmasser som gravde seg avløp gjennom Korpreiret på vei østover mot Glommavassdraget. Det eksisterer i dag to større fosser i Korpreiret, hvor den øverste og minste ikke ligger langt nedenfor bruen, mens den nederste og høyeste av de to ligger rundt én kilometer lenger ned på grensen til Elverum kommune. Navnet stammer fra korp, som er et vanlig brukt navn i Skandinavia på fuglearten ravn. Det at ravnen er vanlig i området og at den ofte hekker i bergvegger gjør navnevalget overveiende sannsynlig. == Eksterne lenker == Hamar og Hedemarken Turistforening.no – Ut på tur > Rondanestien > Bakgrunnsstoff > Korpreiret – Informasjon om Korpreiret.

Korpreiret er et kilometerlangt gjel eller canyon i elven Øksna i Løten kommune, rundt én kilometer nord for Ebru i retning Nordhue fra riksvei 3. Gjelet ble utformet her mot slutten av siste istid for mellom 11 000 og 9 000 år siden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Petalas

2023-02-04

Petalas

['Kategori:21°Ø', 'Kategori:38°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:De joniske øyer', 'Kategori:Kefallonia', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Hellas']

Petalas (gresk: Πεταλάς) er en ubebodd øy i Hellas og øygruppen Ekhinadene, som hører til De joniske øyer. Dette er den største øyen i Ekhinadene med et areal på 5,4 km². Petalas er en privateid øy som ligger nær det greske fastlandet. Homer forteller i eposet Iliaden at det seilte 40 skip fra Dulikhiom som ble identifisert som Petalas for delta i Trojakrigen, men allerede den antikke geografen Strabon mente og senere fått følge av moderne historikere som mener at Dulikhiom kan identifiseres med øya Makri, som ligger i nærheten.

Petalas (gresk: Πεταλάς) er en ubebodd øy i Hellas og øygruppen Ekhinadene, som hører til De joniske øyer. Dette er den største øyen i Ekhinadene med et areal på 5,4 km². Petalas er en privateid øy som ligger nær det greske fastlandet. Homer forteller i eposet Iliaden at det seilte 40 skip fra Dulikhiom som ble identifisert som Petalas for delta i Trojakrigen, men allerede den antikke geografen Strabon mente og senere fått følge av moderne historikere som mener at Dulikhiom kan identifiseres med øya Makri, som ligger i nærheten. == Eksterne lenker == Kart og flyfoto: Petalas på reisesider til GTP (på engelsk og gresk) Detaljert kartinformasjon fra: Mapquest, LiveLocal eller Google eller Yahoo! Kart Satellittbilder: Google eller Microsofts virtuelle jordklode

Petalas (gresk: Πεταλάς) er en ubebodd øy i Hellas og øygruppen Ekhinadene, som hører til De joniske øyer. Dette er den største øyen i Ekhinadene med et areal på 5,4 km².

https://no.wikipedia.org/wiki/Col_de_l%E2%80%99Iseran

2023-02-04

Col de l’Iseran

['Kategori:45°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Fjellpass i Frankrike', 'Kategori:Savoie', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tour de France']

Col de l'Iseran (2770 moh.) er det høyestliggende asfalterte fjellpasset i Alpene, og ligger i nasjonalparken Vanoise i departementet Savoie. Veien D902 krysser fjellet, og er en del av Route des Grandes Alpes, en vei som strekker seg fra Genfersjøen til Nice ved Middelhavet. Mens Col de l'Iseran er den høyestliggende fjellovergangen i Alpene, så er Cime de la Bonette (2802 moh.) den høyeste asfalterte veien. Cime de la Bonette er derimot bare en sløyfe rundt fjellet, selve fjellpasset Col de la Bonette er på snaue 2715 meter. Passet skiller Tarentaise-dalen med elven Isère i nord fra Maurienne-dalen med elven Arc på sørsiden. Veien strekker seg 47 km fra Bourg-Saint-Maurice til toppunktet fra nord, og går den 13 km til landsbyen Bonneval-sur-Arc i sør. Veien har tidvis mer enn 10% stigning. Veien over Col de l'Iseran er vinterstengt, men passet kan lett nås også på vintertid med skiheis fra Val-d’Isère. Col de l'Iseran har syv ganger vært en etappe i Tour de France, sist i 2007.

Col de l'Iseran (2770 moh.) er det høyestliggende asfalterte fjellpasset i Alpene, og ligger i nasjonalparken Vanoise i departementet Savoie. Veien D902 krysser fjellet, og er en del av Route des Grandes Alpes, en vei som strekker seg fra Genfersjøen til Nice ved Middelhavet. Mens Col de l'Iseran er den høyestliggende fjellovergangen i Alpene, så er Cime de la Bonette (2802 moh.) den høyeste asfalterte veien. Cime de la Bonette er derimot bare en sløyfe rundt fjellet, selve fjellpasset Col de la Bonette er på snaue 2715 meter. Passet skiller Tarentaise-dalen med elven Isère i nord fra Maurienne-dalen med elven Arc på sørsiden. Veien strekker seg 47 km fra Bourg-Saint-Maurice til toppunktet fra nord, og går den 13 km til landsbyen Bonneval-sur-Arc i sør. Veien har tidvis mer enn 10% stigning. Veien over Col de l'Iseran er vinterstengt, men passet kan lett nås også på vintertid med skiheis fra Val-d’Isère. Col de l'Iseran har syv ganger vært en etappe i Tour de France, sist i 2007. == Eksterne lenker == (en) Col de l'Iseran – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Col de l'Iseran (2770 moh.) er det høyestliggende asfalterte fjellpasset i Alpene, og ligger i nasjonalparken Vanoise i departementet Savoie.

https://no.wikipedia.org/wiki/Magisk_m%C3%B8te_p%C3%A5_Manhattan

2023-02-04

Magisk møte på Manhattan

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer fra 2002', 'Kategori:Filmkomedier fra USA']

Magisk møte på Manhattan er en amerikansk komedie fra 2002. Jennifer Lopez og Ralph Fiennes spiller hovedrollene. Wayne Wang er regissør. Filmen ble nominert til syv filmpriser.

Magisk møte på Manhattan er en amerikansk komedie fra 2002. Jennifer Lopez og Ralph Fiennes spiller hovedrollene. Wayne Wang er regissør. Filmen ble nominert til syv filmpriser. == Handling == Filmen handler om Marisa som er en hardt arbeidende, intelligent og bestemt alenemor som har en drøm om et bedre liv en jobben som en husholderske på et luksushotell på Manhattan i New York. Selv om økonomien ikker er den beste har Marisa har skapt et godt liv for seg selv og sin ti år gamle sønn Ty. En morgen tar hun med seg sin sønn på hotellet. Etter å ha vært ute i et ærend kommer hun tilbake til hotellet og møter sin sønn sammen med politikeren og ungkaren Christopher Marshall (Ralph Fiennes). Sønnen spør om lov til å gå tur i parken med Marshall og hunden hans. I møtet blir polikeren betatt av Marissa. Han antar at hun er en av gjestene, og ber henne med på turen. Når hun forsøker å takke nei, blir hun overtalt av sin kollega..... == Rolleliste == Jennifer Lopez – Marisa Ventura Ralph Fiennes – Christopher Marshall Natasha Richardson – Caroline Lane Stanley Tucci – Jerry Siegal Tyler Posey – Ty Ventura Frances Conroy – Paula Burns Chris Eigeman – John Bextrum Amy Sedaris – Rachel Hoffman Marissa Matrone – Stephanie Kehoe Priscilla Lopez – Veronica Ventura Bob Hoskins – Lionel Bloch Lisa Roberts Gillan – Cora Maddie Corman – Leezette Sharon Wilkins – Clarice == Eksterne lenker == (en) Magisk møte på Manhattan på Internet Movie Database (no) Magisk møte på Manhattan hos Filmfront (sv) Magisk møte på Manhattan i Svensk Filmdatabas (da) Magisk møte på Manhattan i Danmark Nationale Filminstitut (fr) Magisk møte på Manhattan på Allociné (nl) Magisk møte på Manhattan på MovieMeter (en) Magisk møte på Manhattan på AllMovie (en) Magisk møte på Manhattan på Turner Classic Movies (en) Magisk møte på Manhattan på Rotten Tomatoes (en) Magisk møte på Manhattan på Metacritic

Magisk møte på Manhattan er en amerikansk komedie fra 2002. Jennifer Lopez og Ralph Fiennes spiller hovedrollene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Puff

2023-02-04

Puff

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Møbler']

Puff er en fellesbetegnelse på en type møbler gjerne produsert med en kubeform, fire ben og stopning i toppen. På en del puffer finnes det også oppbevaringsrom i sokkelen.

Puff er en fellesbetegnelse på en type møbler gjerne produsert med en kubeform, fire ben og stopning i toppen. På en del puffer finnes det også oppbevaringsrom i sokkelen. == Fothviler == De fleste puffer er beregnet til å hvile føttene på og er gjerne levert sammen med en matchende stol. På noen typer stoler, gjerne kalt reclinere, har stolen innebygd støtte til bena, disse kalles for fotbrett. Fotbrettene er en plassbesparende erstatning for puffene. == Sittemøbel == Noen puffer er også produsert til bruk som sittemøbel, disse er gjerne større enn modellene beregnet til fothvilere, og har en konstruksjon og stopning som gjør de bedre til å sitte på. Disse puffene kalles gjerne «sittepuff» eller «pall». == Se også == Krakk == Eksterne lenker == (en) Footstools – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Puff i Store norske leksikon

Puff er en fellesbetegnelse på en type møbler gjerne produsert med en kubeform, fire ben og stopning i toppen. På en del puffer finnes det også oppbevaringsrom i sokkelen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Max_Rauffer

2023-02-04

Max Rauffer

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Fødsler 8. mai', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kolbermoor', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske alpinister', 'Kategori:Tyske mestere i alpint']

Max Rauffer (født 8. mai 1972 i Kolbermoor) er en tidligere tysk alpinist. Max Rauffer var medlem av det tyske landslaget fra 1991 til 2005. Hans største sportslige suksess var seieren i utforrennet i verdenscupen i Val Gardena 18. desember 2004. Dette var den første tyske seieren i et verdenscuprenn i utfor på 13 år. I 1992 kjørte Rauffer sitt første verdenscuprenn i Wengen. Fra 1995 til 2005 var Rauffer rangert blant de 30 beste i verden i både utfor og super-G. Frem til seieren var en tredjeplass fra Kvitfjell i 2000 og to åttendeplasser i utforrennenene i Lake Louise og Garmisch-Partenkirchen hans beste plasseringer. Rauffer har vunnet fire tyske mesterskap i utfor og ett i super-G. I oktober 2005, mindre enn ett år etter seieren i Val Gardena, la Rauffer opp som alpinist.

Max Rauffer (født 8. mai 1972 i Kolbermoor) er en tidligere tysk alpinist. Max Rauffer var medlem av det tyske landslaget fra 1991 til 2005. Hans største sportslige suksess var seieren i utforrennet i verdenscupen i Val Gardena 18. desember 2004. Dette var den første tyske seieren i et verdenscuprenn i utfor på 13 år. I 1992 kjørte Rauffer sitt første verdenscuprenn i Wengen. Fra 1995 til 2005 var Rauffer rangert blant de 30 beste i verden i både utfor og super-G. Frem til seieren var en tredjeplass fra Kvitfjell i 2000 og to åttendeplasser i utforrennenene i Lake Louise og Garmisch-Partenkirchen hans beste plasseringer. Rauffer har vunnet fire tyske mesterskap i utfor og ett i super-G. I oktober 2005, mindre enn ett år etter seieren i Val Gardena, la Rauffer opp som alpinist. == Pallplasseringer i verdenscupen == == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Max Rauffer – Munzinger Sportsarchiv (en) Max Rauffer – Olympedia (en) Max Rauffer – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Max Rauffer – FIS (alpint) (en) Max Rauffer – ski-db.com Max Rauffers hjemmeside

Max Rauffer (født 8. mai 1972 i Kolbermoor) er en tidligere tysk alpinist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Josef_Minsch

2023-02-04

Josef Minsch

['Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Alpinister under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Dødsfall 9. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra kanton Graubünden', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske alpinister', 'Kategori:Sveitsiske mestere i alpint']

Josef «Jos» Minsch (født 23. juni 1941 i Klosters, død 7. juni 2008) var en sveitsisk alpinist. I 1960-årene var han aktiv, først og fremst i utfor. Under OL 1964 i Innsbruck kom han på fjerdeplass i utfor, bare seks hundredels sekunder for sent ute til å ta bronsemedaljen. I storslalåm ble han nummer 9. Under OL 1968 kom han på 14.-plass i utfor. I verdenscupen vant Minsch et utforrenn i Cortina d’Ampezzo 9. februar 1969. I tillegg hadde han ti plasseringer blant de 10 beste. Minsch vant totalt fem sveitsiske mesterskap (utfor i 1963, 1964 og 1965, storslalåm 1963 og kombinasjonsøvelsen 1963). Han la opp etter sesongen 1968/69.

Josef «Jos» Minsch (født 23. juni 1941 i Klosters, død 7. juni 2008) var en sveitsisk alpinist. I 1960-årene var han aktiv, først og fremst i utfor. Under OL 1964 i Innsbruck kom han på fjerdeplass i utfor, bare seks hundredels sekunder for sent ute til å ta bronsemedaljen. I storslalåm ble han nummer 9. Under OL 1968 kom han på 14.-plass i utfor. I verdenscupen vant Minsch et utforrenn i Cortina d’Ampezzo 9. februar 1969. I tillegg hadde han ti plasseringer blant de 10 beste. Minsch vant totalt fem sveitsiske mesterskap (utfor i 1963, 1964 og 1965, storslalåm 1963 og kombinasjonsøvelsen 1963). Han la opp etter sesongen 1968/69. == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Josef Minsch – Munzinger Sportsarchiv (en) Josef Minsch – Olympedia (en) Josef Minsch – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Josef Minsch – FIS (alpint) (en) Josef Minsch – ski-db.com

Josef «Jos» Minsch (født 23. juni 1941 i Klosters, død 7.