Datasets:

sepidmnorozy

/

Norwegian_sentiment

like 0

Verre er det med slagsmålene .

Klipperen har overtatt Seagals martial art , og slåssinga er så kjipt og kjapt klippet at filmen antakelig kunne ha inneholdt Titanics undergang uten at du oppdaget det .

Ei finslig dame skal bli med på kjøret og observere oksen i arbeid .

Hvis du vil fremstå som seriøs filmskaper , ikke lag en fire minutters tøysete forfilm om innspillingen full av interne vitser og kjærlige festbilder av gjengen .

Ingenting sier studentfilm som dét .

Men utelivsmogul og kulturell altmuligmann Jan Vardøens debutfilm føles uvøren på flere måter .

Dels er « Heart of Lightness » en filmatisering av Henrik Ibsens « Fruen fra havet » , dels en film om den kaotiske innspillingen , der Vardøen , uten å ha lest gjennom skuespillet og tilsynelatende uten planer om å holde seg våken eller edru , sleper åtte britiske skuespillere til Lofoten for å bruke opp støtten han har fått fra Filmfondet .

Halvkokt komedie

Det spørs om ikke sannheten var et litt for svakt utgangspunkt - og at « filmen bak filmen » , som riktignok er fiktiv , tydeligere burde vært konstruert for å belyse Ibsens skuespill , og satt den inn i et samtidig perspektiv , i stedet for å være en halvkokt og umorsom komedie om selvhøytidelige regissører , plagsom midnattssol og veganske skuespillere som helst ikke bør få vite at det er hvalkjøtt de blir servert .

Et snev av relevans finnes i historien om skuespillere som spiller den distanserte og ulykkelige Ellida og hennes frustrerte ektemann Wangel .

« Heart of Lightness » bærer i seg kimen til et godt formidlingsprosjekt .

Det er en fin idé å la Ibsens mest mørkt romantiske , nesten gotiske tekst fremføres i det vakre landskapet han la handlingen til .

Prosjektet føles ikke gjennomtenkt eller gjennomført .

Klippingen skaper ikke flyt og musikkvalget , med flere innslag fra Griegs « Peer Gynt » -suite , virker både litt åpenbart og litt malplassert .

Spillet er ujevnt og bærer preg av at skuespillerne har hatt noen som kan samle dem på samme frekvens .

Det er aldri kjedelig å se gode replikker fremført i vakre omgivelser .

Og den lever ikke opp til råvarene .

Andreboka om danske Ravn løftes av skildringer fra Berlin før og etter murens fall .

"Michael Katz Krefeld kan lett beskyldes for å prøve seg på en variant av krimsuksessen Jussi Adler-Olsen og historiene om avdeling Q. Også her har vi en løpende krimhistorie som ikke finner sin løsning i denne boka heller , spørsmålet om hvem som drepte samboeren til Thomas "" Ravn "" Ravnsholdt ."

"Førsteboka "" Avsporet "" sporet fullstendig av i en seriemorder ført langt ut i parodien ."

""" Savnet "" blir en angstbitersk og veldreid liten thriller ."

En tapt time

Lostprophets virker som noen ordentlig ålreite karer .

Bare synd at musikken de spiller er så ribbet for personlighet .

Årets Hovefestival har fått kritikk for fraværet av headlinere man er nødt til å få med seg på årets plakat .

Og kritikken er ikke uten en viss berettigelse – navn som Rise Against og The Shins , som avslutter hver sin dag på festivalens hovedscene , er ikke navn som i seg selv er kapable til å generere Bieber-tilstander i det sørlandske skogholtet .

På sin ferske plate , Weapons , fremstår de tidvis som selve definisjonen av middelmådighet , med en populistisk mikstur av nu-metal , emorock og punkpop på menyen .

Det låter ikke spesielt fett .

Særlig vokalen er et gigantisk problem , til tross for at ansvaret er delt mellom Ian Watkins og Mike Lewis – det høres veikt og kraftløst ut ; en dødssynd i denne sjangeren .

Den påstanden motbeviser hans stadig , som når han tar på seg en rosa hjelm noen har kastet på scenen mens han prøver å sette i gang en moshpit , eller oppfordrer publikum til å synge sin favorittlåt med Skrillex om de ikke kan teksten ( og lager matchende ) dupsteplyder i mikrofonen .

Lostprophets' uttrykk ville hatt godt av et fnugg av sjarmen han legger for dagen .

Tyske anmeldere fant denne boka vittig .

Jeg fant den mer underfundig og leken .

"Daniel Kehlmann ble kjent i Norge med boka "" Oppmålingen av verden "" , som ble betegnet som en genistrek ."

Han er tidligere belønnet med Thomas Mann-prisen og P.O. Enquist-prisen .

1B1-ensemblet er blitt et begrep for høy kvalitet

Det var litt av noen solister Bjergsted-ensemblet 1B1 kunne varte opp med fredag kveld , der programmet var delvis det samme som ved årets Kammermusikkfestival .

Den gang vakte spillet , der Clemens Hagen var solist i Haydn , enorm begeistring .

Fredag var Lars Anders Tomter , Norges fremste bratsjist , solist i Mozarts Sinfonia Concertante i Ess-dur , sammen med ensemblets leder , Jan Bjøranger på fiolin .

Konserten , som spilleteknisk er den vanskeligste av de tre Mozart skrev , ble spilt med bravur og lange legato-linjer i hornet .

Den rike instrumentasjonen ble også fremragende ivaretatt .

En verdensstjerne har altså valgt ensemblet i Bjergsted !

Det er en kraftfull konsert av den unge Haydn , og Clemens Hagen gir alle satsene deres forskjellige karakter : majestetisk og kraftfullt , betagende melodiøse linjer og virtuositet av beste merke – samt en sonor tone som gjennomstrømmet det hele .

Det formelig slo gnister mellom solist og ensemble .

De fine kadensene Hagen hadde valgt , er skrevet av Henning Kraggerud .

Når den spilles slik , feiende flott , med store kontraster mellom dansene , syltynne toner i diskanten og rytmisk driv , klinger den bedre enn i versjonen for klaver .

I Mozarts Sinfonia Concertante K. 364 er solo-bratsjen stemt opp en halvtone , noe som gir den en klang nær opp til fiolinen , og bratsjstemmen er fordelt i orkesteret slik at klangfargen blir utvidet .

Et subtilt klangbilde oppsto der også hornene og oboene hadde soloinnslag .

Den langsomme satsen ble spilt vidunderlig vakkert , den er da også en av de mest sørgmodig-vakre moll-satser Mozart har skrevet .

Samspillet mellom de to solistene , som til tider er innfløkt , var strålende .

Konserten fredag kveld var ikke særlig godt besøkt .

Men det viktigste var at den ble holdt !

« Maskineri » er en treffende tittel på Kaizers Orchestras nye album .

Bandet har full kontroll på dramaturgien og virkemidlene :

Det kombinerer gamle sirkustricks og nøye innstuderte arrangementer og fakter ( sjekk Helge Risas tidvise Frankenstein-aktige oppsyn og mekaniske enhåndsslag på tangentene ) med nødvendige elementer av improvisasjon og øyeblikksgalskap .

Og kan det egentlig gå galt når den veltrimmede konsertmaskinen med maestro Janove Ottesen i front spiller på tilnærmet hjemmebane i intime Folken ?

Sekstetten innledet friskt med et par nye låter — tittelsporet « Maskineri » og « Bastard sønn » , bare for å sette det nye albumet , før konserten jevnet seg ut i en jevn strøm av gammelt og nytt om en annen .

« Sigøynerblod » får naturligvis alltid blodet hos publikum til å flyte raskere ; et heftig musikalsk barslagsmål av en låt - og en konsertkiller som vekker sjøl de sløveste norske velstandskropper .

Denne og andre kaizersklassikere som « Kontroll på kontinentet » og « Ompa til du dør » , sikrer gaulingen og allsangen .

Men også flere av de nye låtene er allerede i ferd med å sette seg i publikumspannebrasken ; Folken-mengden tok begeistret imot ferske låter som « Volvo i Mexico » og « Enden av november » samt den vakre balladen « Den andre er meg » , som kom helt til slutt som duett med en usedvanlig sjarmerende , ung kvinnelig vokalist som jeg i all publikumsstøyen ikke greide å få med meg navnet på .

Og de nye låtene er åpnere og bredere .

Kaizers utvider repertoaret og kvitter seg med de trangeste musikalske tvangstrøyene .

Smart .

Motown med elementer av Iggy og Froddi når Janove Ottesen mot slutten av konserten - til publikums hemningsløse glede - ender opp i bar overkropp .

Vi er nå i konsertens terminale og fullstendig krakilske fase ; Giganten « Maestro » er levert som siste ordinære nummer .

Og snart er gjengen i gang igjen med suverene ekstranumre som « Knekker deg til sist » , « Bøn fra helvete » og « 170 » med den løfterike linjen :

Folken er nå blant de mest intime lokalene Kaizers holder konserter i .

La oss håpe at Folken ikke byttes ut med haller til neste turné .

Et mangelfullt sammenrask har gitt ei underlig bok som levner forlag og forfatter liten ære .

Han har prestert å overse den viktigste av dem alle :

Hun var , med sine minst 17 år i Lyngdal atskillig mer sørlending enn Anders Hovden som var kapellan på Lista i sju år , som er bredt presentert og illustrert med bølger mot noe jeg tror er Tromøyas steinete strender .

Bildene er ellers i stor grad sentimentale klisjeer .

Definisjonen av « sørlands-salme » er tynn .

Utvalget diktere er skjevt .

Olsen interesserer seg bare for tekster .

Noen har en kaudervelsk blanding av gammelt og nytt .

Det er en ulykke at ikke Olsen Bruuns og Zetlitz ’ salmer er gjengitt i original .

Når det heter at en av melodiene til en Zetlitz-salme er av Ryga 1527 , steiler jeg .

Hos Jørgen Moe rimer svak på tag ( i troen svak , kommer jeg , imot meg tag ) , det burde være svag på tag eller svak på ta .

Kombinasjonen av gammel og ny form blir bare klein .

Den har opprinnelig syv , og er en sørlandsk variant av Petter Dass ’ « Herre Guud dit Dyre Navn og Ære » , like omfattende hele skaperverket , men mer sørlandsk i lynnet , trolig den vakreste salmen som er skapt her sør .

Men den skulle altså forkortes .

Men hvor ble det av Jens Gunderssen ?

Og Jens Bjørneboe ?

Enn Gaute Heivoll og Ivar Skippervold , for ikke å snakke om Børre Knudsen .

Denne boka tjener verken forlag eller forfatter til ære .

Brødrene Petter ( en Aksel Hennie med nytrente magemuskler , en helt drøy 70-tallsbart og jaget blikk ) og Knut ( Jørgen Langhelle ) er dykkere som går ned på flere hundre meters dyp for å legge oljeledninger langs Norskerenna .

"Regissør Erik Skjoldbjærg ( "" Insomnia "" , "" Nokas "" ) skaper i stedet spenning ved å gjøre "" Pionér "" til en nesten fysisk filmopplevelse ."

Spesielt undervannssekvensene er intense .

Suggererende vakre bilder akkompagneres av kompleks lyddesign – metalliske klanger , tung pusting – og Airs minimalistiske elektronika .

Det er så man kjenner mørket og kulden på kroppen , saltsmaken i munnen og trykket mot tinningene .

Skjoldbjærg går dokumentarisk til verks , er tett på handlingen og holder kameraet i konstant bevegelse .

""" Pionér "" er en vellaget spenningsfilm og en levende skildring av en viktig periode i norsk historie ."

Polanski er den snikende uhygges mester

Befriende intelligent thriller .

Så nå har han isolert seg på en forblåst øy utenfor østkysten av USA , på et monster av en overdesignet , modernistisk villa i blågrått og sort mens kobbelet av journalister og demonstranter utenfor portene hyler stadig høyere , gamle allierte vender seg mot ham og himmelen utenfor blir stadig mer regntung og illevarslende blågrå .

Kanskje blir han noe formildet av at skikkelsen som er en ikke særlig subtil parallell til ham selv , blir spilt av Pierce Brosnan med sedvanlig grånet verdensvandthet og åndsfraværende sjarm .

Det er en intelligent , uselvisk rolleprestasjon som passer utmerket i Polanskis elegante thriller .

Sniker seg inntilSom han viste til fulle i filmer som « Rosemary's Baby » , er Polanski den snikende uhygges mester .

Spenningen i « Polanskis Skyggen » bygger seg opp sakte , sikkert for sakte for mange , og som en gjeng intenanende krabber i en fransk kokks gryte merker ikke publikum hvor hett det er før det er i seneste laget .