Datasets:

sepidmnorozy

/

Norwegian_sentiment

like 0

Filmen er basert på en roman av Jonas Jonasson , og byr på snedige figurer og pussige situasjoner .

Det er morsomt å se tilbakeblikk på hvordan Allan Karlsson har snublet inn i verdenshistoriske sammenhenger i flere verdensdeler .

Her får vi episodiske historier som jeg humrer godt av , som møter med Franco , Stalin , Truman , Reagan og , ikke minst , Herbert Einstein - Alberts mindre kjente , og ikke fullt så smarte , bror .

Figurene er godt karikerte og spilles med riktig grad av seriøsitet for en slik film , altså sånn passe .

Han kan humor , og tilfører Hundreåringen en rekke absurditeter som hovedrolleinnehaverne Robert Gustafsson og Iwar Wiklander spiller godt på .

Spesielt Gustafsson har store utfordringer med å spille Allan Karlsson som både ung , middelaldrende , gammel og utgammel mann , men lykkes i å skildre ham i alle versjoner som en godhjertet mann som har det med å snuble seg inn i begivenheter uten å egentlig forsøke .

Det er det jeg savner mest i denne filmen .

Ellers er Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant en fornøyelig opplevelse av halvrørete gamlinger i et Coen-inspirert univers der liv eller død spiller mindre rolle .

Ekstraordinær utryddelse

Action-fans får til overmål , Transformers-fans kan starte sin borgerkrig , film-følere vil gremme seg .

Fælt , selvfølgelig .

Den er teknisk kolossal og imponerende .

Men den overforer ; det blir rett og slett for mye .

Når man tenker at slutten nærmer seg , er det en time til med enda mer eksplosjoner , enda en by å ødelegge , 42 andre slagsmål å komme gjennom , enda en romstasjon å utforske .

Den voksne , bekymrede pappaen med datter i påfallende korte hotpants , har erstattet LaBeous ungdommelig energi .

Wahlberg er en alltid pålitelig håndverker .

Manuset kunne innbudt til kritikk , både av Hollywoods gigantomani og til et USA med fullmaktslover og overvåkningspraksis hinsides fundamentale menneskerettigheter .

Det blir ikke utnyttet .

I tillegg er det ikke så enkelt å følge med på hvem som sloss mot hvem og hvorfor .

Og der det burde vært mye mer humor , kommer i stede sentimentaliteten snikende .

( Hvorav ikke opptatt Oslo Kino , som krangler om billettutbytte med importøren UIP .

Filmen skal derfor vises på to privatkinoer i Oslo - og fansen vil vel helst dra til nabokinoer som forstår at bransjekrangling ikke skal gå ut over publikum . )

Vi er imponert .

Men langt fra fornøyd .

Som den fantasyfantasten jeg er , blir jeg alltid like glad for å se en skikkelig eventyrserie på tv .

Serien er basert på legenden om Arthur ( Bradley James ) og Merlin ( Colin Morgan ) , men har sin egen vri på fortellingen og handler om de tidligere årene før Arthur ble konge og Merlin ble en beryktet trollmann .

For mange digresjoner

Dessverre holdes formen med avsluttende episoder ved like og dette ødelegger spenningskurven i serien .

Jeg blåser i historier som handler om at et rampete troll skaper ugang på slottet , eller at en landsbygutt prøver å jukse seg til seier i en ridderturnering ved hjelp av magi .

Disse føles akkurat ut som det de er - nemlig episoder som er ment som fyllmasse for å dra ut serien .

Heldigvis tar serien seg veldig opp mot slutten .

Jeg skulle likt å se at skaperne av serien kunne kutte ut det overflødige og heller fokusere på det som er interessant .

Da hadde vi nok fått en betydelig kortere serie , men den hadde til gjengjeld vært mye bedre .

Vante klisjéer

Skuespillerne i Merlin er sjarmerende .

Det virker imidlertid som om karakterene har stagnert og at de nå begynner å gå tom for ting å spille på .

Katie McGrath , som spiller Morgana , har for eksempel kun to ansiktsuttrykk .

Det ertende og småkranglete forholdet Arthur og Merlin har seg imellom begynner også å bli gammelt nytt .

Vi har allerede fått to sesonger med dette , nå er det på tide at de utvikler seg litt .

Manusforfatterne og skuespillerne er blitt så komfortable med rollefigurenes utforming at de aldri utfordrer den .

Dermed står karakterene i fare for å bli vante klisjéer av seg selv .

Har potenisale

Jeg er spent på neste kapittel i historien og håper at serieskaperne har tatt seg i nakkeskinnet for fjerde sesong av serien

Maria Mena synger bedre enn noen gang .

Lovende nye sanger .

Men visuelt helt flatt .

Maria Mena åpner med sin beste popslager , « You're The Only One » , og det er nærliggende å tolke det dithen at det kommende albumet vil bli en retur til nettopp popmusikk , etter et langt opphold i melodrama-balladeland .

Låt nummer tre - nye , fengende « Caught Off Guard » - synes å bekrefte mistanken .

Jentene og de yngre kvinnene i Frognerbladet lar seg som alltid opplsuke av henne .

Alle over 40 , og slike er det en del av på en festivaldag der Rod Stewart er hovedtrekkplaster , stiller seg noe mer avventende .

Tekstene er imidlertid typiske .

Gamle « Fragile » blir i så måte litt snodig å høre i 2013 .

Jeg har aldri hørt henne synge bedre fra en scene .

Og « You Hurt The Ones You Love » er , allerede før den er utgitt , en garantert fanfavoritt og et naturlig avslutningsnummer .

Problem !

Det er overhodet ingenting å se på under en Maria Mena-konsert .

Menas dramapop fortjener - ja , krever - en tilsvarende dramatisk presentasjon .

De lilla lysene hun hadde med seg forsvant i solen og var under alle omstendigheter ikke nok .

Når hun skal trekke på turné innendørs etter albumslippet , for det får man anta at hun skal , bør hun støttes opp av en skikkelig sceneproduksjon .

Musikken hadde Mena med seg .

Hun burde hatt med seg en opplevelse i tillegg .

En sjelden gang utkommer det en bok som forandrer litteraturhistorien .

Roberto Bolaños siste roman gir bud om at det ved inngangen til det 21. århundre fremdeles er mulig å fornye romanen og skrive et dønn originalt verk relevant for vår tid .

Internasjonalt er « 2666 » siden blitt hyllet som en litterær milepæl , og Karl Ove Knausgård har hevdet at den stiller all annen samtidslitteratur i skyggen .

Sterke ord .

Det er tidvis gåtefullt og rart , andre ganger spennende som en thriller .

Alt ligger dermed til rette for en Bolaño-feber i Norge .

Med litt flaks bør han kunne tiltrekke seg lesere som ønsker å bryne seg på en utfordrende bok som åpner vei inn i det ukjente .

Lexus er av de store premium-aktørene globalt og er på fremmarsj også hos oss .

Ja , effekttallet fra Lexus GS 450h ligger svært nær BMW ActiveHybrid 5 og det er ikke tilfeldig .

Bilen vi kjørte denne gangen tåler imidlertid sammenligningen med BMW når det gjelder sistnevnte merkes kjennemerke nummer 1 : Kjøreglede .

Slappere bak

Vi er imidlertid enige med flere av kommentatorene som er litt skuffet over at designerne ser ut som om de hadde mistet noe av inspirasjonen da de kom til hekken - denne har etter vår mening et mer anonymt Toyota-preg .

Vi anser dagens generasjon GS - som faktisk ble vist første gang for over et år siden på bilutstillingen i Frankfurt - som harmonisk og sporty i stilen .

Et godt utgangspunkt .

Standsmessig interiør

Enda bedre blir det når man setter seg inn i bilen .

Luksusfølelsen er påtagelig som seg hør og bør i en bil med et slikt navn .

Helheten er elegant , men også ryddig og ergonomisk .

Kvalitetsfølelsen er høy , med forseggjorte detaljer .

Vårt F-Sport-eksemplar var utstyrt med rødt skinninteriør , men man kan selvsagt velge mer diskret dekor om man ønsker det .

For vår del syntes vi det kledde bilen godt , og det viktigste er selvsagt hvordan man finner seg til rette i setene og - for førerens del - bak rattet .

Stor skjerm

Det bugner av utstyr som gjør livet om bord lettere - vel å merke når man har lært seg betjeningen .

Nok plass

For det første er bilen blitt merkbart romsligere enn forgjengeren ; plassutnyttelsen har kommet seg betraktelig og GS er jo en ganske voksen bil med sine 485 lengdecentimeter ( BMW 5 : 489 ) .

En viss følelse av intimitet hersker altså der fremme , men armslaget og klaring over hodet er det ikke noe å si på .

Å finne riktig sittestilling er ikke noe problem takket være 18-veis elektrisk regulerbare seter .

Volumet har faktisk økt med 40 prosent og er nå helt akseptabelt med 459 liter .

Denne hybriden kan faktisk trekke tilhenger - og det opp til 1.500 kilo .

Oppgradert hybrid

Men den er oppdatert , og kan kalles annen generasjon av systemet , som heter Lexus Hybrid Drive .

Forbrenningsmotoren , en bensindrevet V6-motor på 3,5 liter , fungerer nå i henhold til Atkinsons syklus , som blant annet karakteriseres ved at inntaksventilenes åpningstid er forlenget .

Uten å gå i detalj når det gjelder virkemåte , konstaterer vi at forbruk og utslipp er gått ned .

Toppeffekten er 343 hestekrefter .

Lexus GS 450h kan skilte med et forbruk på 0,59 liter per mil og CO2-utslipp begrenset til 137 gram per kilometer .

"For vår del lå vi under "" alminnelig "" kjøring på rundt 0,7 liter per mil og heller ikke det er dårlig i en stor , tung bil med 343 hestekrefter under panseret !"

Nok krefter

Elmotoren kan yte opptil 200 hestekrefter og 275 newtonmeter .

Kombinert system-effekt er 345 hestekrefter og det oppgis ikke noe samlet dreiemoment , men vi opplever at det er mer enn tilfredsstillende , og det fra stående start .