Datasets:

sepidmnorozy

/

Norwegian_sentiment

like 0

Denne hjerteskjærende scenen er en av mange som viser det institusjonaliserte slaveriets nedbrytende virkning på alle involverte .

Scene for scene , iblant med tilsynelatende distanse , bygger McQueen opp en kraftfull fordømmelse av slaveriets vesen .

Han dveler ved det grusomme , men uten å skape karikaturer .

Han demper det melodramatiske og lar ikke onde gjerninger munne ut i sentimental forsoning .

Ejiofor er filmens glødende sentrum .

En rystende og uforglemmelig film .

R&Boring

Forvirrende bunnivå fra Stargate-kompisen Ne- Yo .

Jeg kan fortsatt huske den første magiske gangen jeg hørte demoversjonen av « So Sick » en gang i 2005 , og det går sjelden en Skamløst-kveld uten at jeg spiller fantastiske « Sexy Love » på byen .

Desverre har de musikalske perlene fra Stargate-kompisen Ne- Yo kommet lenger og lenger fra hverandre på senere år , og med sitt nye sjettealbum byr han denne uken på et foreløpig bunnivå .

Forvirrende presentert som en « Non-Fiction » av « ekte historier om ekte personer » , uten at man noensinne helt får snøring på hva konseptet egentlig dreier seg om .

Det største problemet er likevel mangelen på den musikalske helheten , som spriker i alle retninger .

Fra harrysteking med Pitbull til lite minneverdig rapgjesting og karakterløse ballader - milevis unna 32-åringens beste karriereøyeblikk .

Sterkt fra start

Dessverre faller den nye skiva til No Age sammen mot slutten .

Den Los Angeles-baserte duoen No Age kapret massive mengder velfortjent blogg- og hypeterreng etter utgivelsen av Nouns i 2007 .

"Med førstesingelen "" Glitter "" som et udiskutabelt høydepunkt sparker de fire første låtene ( og til dels de to påfølgende ) i gang Everything In Between på best tenkelige måte ; kort , konsis og perfeksjonert musikk i skjæringspunktet mellom støyrock , shoegaze og garasjepunk ."

"Rolige , balladeaktige "" Common Heat "" må også nevnes spesielt - her formidles sårhet og håpløshet på en ny måte i No Age-land , over rolig gitar og et nedstrippet lydbilde ."

Det absolutt beste med Everything In Between er den umiddelbare nærheten man føler til musikken - den manende vokalen har mye av æren for dette , selv om den til tider blir masete og nasal .

« Kameo : Elements of Power » tar stafettpinnen videre fra sjangersmeltedigler som « Banjo-Kazooie » , « Star Fox Adventures » og « Jak and Daxter » , og leverer både action , utforsking , plattformelementer og oppgaveløsing i en tiltalende pakke .

Det er i tillegg kanskje Xbox 360-lanseringens peneste spill rent grafisk .

Greit , du finner mange av de ekle , skinnende overflatene du også finner i flere andre av lanseringsspillene .

Men innimellom briljerer spillet med slående vakre omgivelser , og demonstrerer med det overgangen fra en konsollgenerasjon til en annen .

Når det fungerer , og det gjør det stort sett , er det herlig tilfredsstillende å deise over orker og annet rask med disse krigerne .

Når det ikke fungerer , må man spille det samme området om og og om igjen for å komme videre - simpelthen fordi man ikke har fått helt taket på krigeren man må bruke , eller fordi kontrollene av dem ikke sitter helt som de bør i utgangspunktet .

Forbaskede dustekriger .

« Kameo » tar forholdsvis lang tid å gjennomføre , men mye av årsaken til det er bergene av frustrasjon man møter her og der .

Flere steder finner du også tydelige beviser på at dette originalt skulle ha kommet ut på den første Xbox-maskinen .

Det digre , sentrale området som binder alle verdenene du skal gjennom sammen har omtrent ingen funksjon i det hele tatt - det bare er der for å se imponerende ut ( og for å kopiere « Ringenes Herre » , tydeligvis ) .

Kjedelig og meningsløst fyllstoff , spør du meg , og en unødvendig uthaling av tiden mellom hvert oppdrag .

Det er nedlagt mye arbeid i de forskjellige krigerne og hvilke egenskaper de har , og her ligger nok spillets største og mest underholdende styrke .

Men kanskje krigerne burde ha blitt satt til å løse mer spektakulære oppdrag ?

I gamle dager var spillene de lagde gjennomtenkte ned til hver minste detalj , og alt bare FØLTES riktig fra det øyeblikket man satt seg ned med håndkontrolleren .

Men når alt dette er sagt , har allikevel « Kameo » noe ved seg som bidrar til spillkos .

Mye har med variasjonen i de forskjellige egenskapene til krigerne å gjøre , endel har med muligheten til å begi seg ut på en mengde sideoppdrag ( jeg elsker å gå på oppdagelsesferd i denne typen spill ) , det har litt med muligheten til å oppgradere krigerne å gjøre og noe av kosen kommer fra den generelle sammensettingen av oppdragene .

Det er veldig tilfredsstillende å få tilgang til hver eneste nye kriger , og å prøve ut egenskapene deres for første gang .

Det blir sammenlignbart med å kjøpe nye våpen i « Ratchet & Clank » , for eksempel , og det skal man ikke fnyse av .

Men jeg koste meg allikevel .

Fullt så gæli kan det med andre ord ikke være .

Det store med denne filmen , er at den tar utfordringen med skikkelig behandling av noe så vanskelig som mellommenneskelige forhold .

Etter filmer som « Sideways » og « About Schmidt » må vel regissør Alexander Payne sies å være en slags ekspert på dette .

Og han gjør det enormt godt .

Man opplever en intelligent skuespiller flink nok til å holde igjen - dog alltid tydelig nok i alt han foretar seg .

Interessant er også beskrivelsen av Hawaii , ofte nok beskrevet som en « paradis » .

Så på flere plan makter denne filmen ikke bare å underholde og vise følelser - men også gi interessant ny kunnskap .

Det er godt gjort !

Lite pop med pop-quiz

Det er ingen hemmelighet at nordmenn er et quiz-elskende folkeferd .

Dessuten har spillene holdt en høy standard , trass i mange oppfølgere .

Noe av årsaken er trolig at quiz-temaene har vært gode i seg selv .

Dessuten har spillmakerne vært flinke til å tilføre nye , morsomme elementer som begrenser forutsigbarheten og gir hvert spill et unikt preg .

Dessverre makter de ikke dette i « Buzz : The Pop Quiz » .

Dessverre er det hovedsakelig popmusikk fra 90-tallet det dreier seg om .

Små barn vet ingenting om 90-tallet , og foreldrene var ferdig med å fly på disco i denne perioden .

Dessuten blir det hele for amerikansk .

Vi hadde kanskje ikke ventet oss Bertine Zetlitz og Jahn Teigen , selv om det hadde vært festlig , men litt mer internasjonalt kunne det gjerne ha vært .

Noen av kategoriene er også latterlig enkle , for eksempel en der man skal gjette hva sanger heter .

Et « mimrespill » skal vel stimulere mer enn korttidsminnet ?

Det er nesten ingen nye elementer i spillet heller , og nå begynner vi å bli litt lei kakekasting og bomber .

Gi oss noe nytt !

Og da mener jeg ikke flashy studioer med blinkende gulv og artister på storskjerm .

Jeg mener en oppfriskning av hele konseptet - bedre grafikk , nye måter å konkurrere på , familievennlige temaer og spørsmål som utfordrer og fenger .

At denne dansefilmen er i 3D er den eneste nye ingrediensen i « Streetdance 3D » .

Heldigvis holder det ganske langt .

Én gruppe dansere liker streetdance .

En annen liker ballett .

Kanskje fordi du har sett det ørten ganger før .

Å mikse forskjellige dansestiler er bra .

Det er likevel gøy å se fusjonen ufolde seg foran deg .

Ikke minst er det gøy å se det i 3D - hvor dansernes piruetter nesten pirker deg på nesa .

Selve handlingen er svært banal og forutsigbar - og selvfølgelig bare et påskudd for å vise dans .

Det er likevel ikke det som trekker denne filmen ned , men de flaue transportetappene mellom dansenumrene .

Og i en slik sjangerfilm kunne det med fordel vært enda mer dans .

En sitter også igjen med følelsen av at 3D-teknikkens muligheter kunne vært utnyttet bedre i koreografien : gjerne enda flere føtter i fjeset !

I tillegg skjemmer dårlig oversettelse de norske tekstene .

Sjokoladen Kit Kat er blitt til kattemat .

Det å drille / øve lidenskapen ut av danserne har blitt å banke den ut av dem , og det å være « cheeky » , altså frekk , har blitt til jålete .

Selv til å være en dansefilm er denne av den overtydelige sorten :

Igjen lærer man å være seg selv 110 prosent , og fjerde gangen det understrekes at dansegruppa er en familie , har du fått nok .

Det er lyspunkter i « Streetdance 3D » .

Den er fylt av spenstige kropper , halsbrekkende hopp og både hjerte og smerte .

Om du kobler ut hjernen kan øynene bare boltre seg - i partier .

Men faktum forblir at selv om denne dansefilmen er i 3D , er den litt for ... tja ... flat .

Seier for ereksjonen

Det var en erigert utgave av Turboneger som gikk av scenen etter halvannen time i sola på Roskilde .

Euroboy , for anledningen i et Jahn-Teigen-tidlig-80-talls-aktig kostyme river uten problemer i stykker den varme sommerluften og Tony Sylvester gjør det han kan for å skape en mørkest mulig stemning .

Han og resten av gjengen makter også til tider å mentalt skru av sola og skape den lett hedonistiske verdenen de står for musikalsk .

Men musikken innbyr likevel til stadionformatet og er selvsagt godt egna for allsang .

Gjennom halvannen time får vi en god blanding av eldre og nyere materiale .

"Nyere låter som "" I got a knife "" , "" Mister Sister "" , "" Dude without a Face "" og "" You Give Me Worms "" , alle fra sisteskiva Sexual Harassment , sklir alle godt inn i blandinga , uten å skape nevneverdige dødperioder ."

Men Thomas Seltzer & co makter å engasjere flere enn kun den innerste menigheten .

Det gjør de stort sett hele settet gjennom .

Det var en periode midt i hvor varmen er i ferd med å legge en demper på stemninga .

"Men låter som "" Ass "" , "" Prince Of The Rodeo "" og spesielt avsluttende "" I Got Errection "" tar det hele til nye høyder ."

Å dele publikum i to er det eldste trikset i allsangboka , og The Duke Of Nothing brukte det til perfeksjon før Turboneger gikk av scenen uten tegn på ereksjonssvikt .

Deerhunter-frontmann bringer soloprosjektet sitt fra lekegrinden inn i de voksnes rekker .

I takt med at hans moderband Deerhunter har utviklet seg fra et nokså introvert støyrock-konglomerat til å bli et bredbent popband av rang , har interessant nok også vokalist Bradford Cox' soloprosjekt Atlas Sound fulgt samme utviklingen .

Parallax , hans tredje album under Atlas Sound-navnet er derfor hans aller mest tilgjengelige til nå .

På samme måte som at Deerhunters siste , fantastiske Halcyon Digest , begrenset seg i tidsbruk og overøsing av støypartier , finner vi også dette her .

""" Angel Is Broken "" er et typisk eksempel i så måte , som også viser hvor utrolig god Cox er til å skrive særegne låter innenfor velkjente rammer ."