Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stfold

2023-02-04

Østfold

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,3°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg', 'Kategori:Østfold']

Østfold er et geografisk område og et tidligere fylke på Østlandet i Norge, som fra 2020 inngår i Viken fylke. Det ligger sørøst i Viken fylke. Østfold var fram til 2020 landets sjette mest folkerike fylke, selv om det var det tredje minste målt i areal. Det hadde grenser til Akershus i nord, Sverige i sør og øst: Värmlands län i øst, Västra Götalands län i sør og kyststripe i vest mot Oslofjorden. Fra 1. januar 2024 vil Østfold fylkeskommune reetableres etter grensene fra før sammenslåingen til Viken, med unntak av Rømskog som vil tilhøre Akershus fylke. Østfold består av distriktene Ytre Østfold (Halden, Nedre Glomma og Mosseregionen) og Indre Østfold. Østfolds seks byer er Askim, Fredrikstad, Halden, Moss, Mysen og Sarpsborg. I norsk målestokk er østfoldlandskapet relativt flatt. Da Østfold inntil 2020 var eget fylke, var Slavasshøgda i Rømskog (336 meter over havet) den høyeste toppen. Flere forhold har endret dette; nå er det høyeste punktet Viktjernhøgda i Trøgstad, Indre Østfold (331 meter over havet). Østfold hører inn under Eidsivating lagmannsrett og Borg bispedømme i Den norske kirke. Fra opprettelsen i 1662 til navneendringen i 1918, het amtet Smaalenenes Amt. Språkrådet har presisert at Østfold er «et geografisk område som fortsatt kan benevnes Østfold», og at Østfold som geografisk navn og område må skilles fra fylkeskommuner og andre administrative enheter.Ved stortingsvalg utgjør Østfold et valgdistrikt.

Østfold er et geografisk område og et tidligere fylke på Østlandet i Norge, som fra 2020 inngår i Viken fylke. Det ligger sørøst i Viken fylke. Østfold var fram til 2020 landets sjette mest folkerike fylke, selv om det var det tredje minste målt i areal. Det hadde grenser til Akershus i nord, Sverige i sør og øst: Värmlands län i øst, Västra Götalands län i sør og kyststripe i vest mot Oslofjorden. Fra 1. januar 2024 vil Østfold fylkeskommune reetableres etter grensene fra før sammenslåingen til Viken, med unntak av Rømskog som vil tilhøre Akershus fylke. Østfold består av distriktene Ytre Østfold (Halden, Nedre Glomma og Mosseregionen) og Indre Østfold. Østfolds seks byer er Askim, Fredrikstad, Halden, Moss, Mysen og Sarpsborg. I norsk målestokk er østfoldlandskapet relativt flatt. Da Østfold inntil 2020 var eget fylke, var Slavasshøgda i Rømskog (336 meter over havet) den høyeste toppen. Flere forhold har endret dette; nå er det høyeste punktet Viktjernhøgda i Trøgstad, Indre Østfold (331 meter over havet). Østfold hører inn under Eidsivating lagmannsrett og Borg bispedømme i Den norske kirke. Fra opprettelsen i 1662 til navneendringen i 1918, het amtet Smaalenenes Amt. Språkrådet har presisert at Østfold er «et geografisk område som fortsatt kan benevnes Østfold», og at Østfold som geografisk navn og område må skilles fra fylkeskommuner og andre administrative enheter.Ved stortingsvalg utgjør Østfold et valgdistrikt. == Geografi == Østfold har kystlandskap i vest, der det grenser til Oslofjorden. I sør, fra Raet og ut mot kysten finnes et næringsrikt jordbrukslandskap og mot nord og øst i Indre Østfold er det jordbruksbygder med store skog- og myrstrekninger. Raet deler fylket i to og demmer opp innsjøene Vansjø, Vestvannet, Tunevannet, Isesjøen og Femsjøen. De største vassdragene i Østfold er Glomma, Hobølvassdraget og Haldenvassdraget, som alle går fra nord til sør. Østfolds har en mengde øyer, hvorav de ti største er fluviale Tunøya (81 km²) og Rolvsøy (60 km²), fulgt av Kirkøy (30), Kråkerøy (20), Vesterøy (16), Asmaløy (9), Spjærøy (8), innsjøøya Dillingøya (5), Søndre Sandøy og Hankø (begge 4). Mest befolket er Tunøya (32 000), Rolvsøy (26 000), Kråkerøy (7 500) og Hafslundsøy (2 500). Østfolds fastland har en kystlinje på 382 km, fordelt på Halden (62 km), Sarpsborg (64 km), Fredrikstad (177 km), Råde (31 km), Rygge (36 km) og Moss (12 km). I tillegg har fylkets øyer 865 km kystlinje fordelt på Hvaler (506 km), Fredrikstad (240 km), Moss (40 km), Sarpsborg (35 km), Råde (16 km), Halden (15 km) og Rygge (12 km). Avstandene i Østfold er små, og det er kort vei til Oslo. Fra Sarpsborg, hvor fylkesadministrasjonen holdt til, er det 15–20 minutters kjøring til nabobyene Moss, Fredrikstad og Halden, og drøyt 30 minutter til Askim og Mysen. Å kjøre gjennom hele Østfold fra grensen mot Sverige til Akershus tar bare 37,5 minutter på motorveien E6. To toglinjer går gjennom fylket, fra Akershus fylke til Halden og Rakkestad. Passasjertoget fra Halden til Moss bruker 1 time, mens toget fra Rakkestad til Tomter bruker drøyt 40 minutter. Fra Halden til Göteborg bruker toget 2 timer. == Kommunikasjoner == === Jernbane === Det finnes to jernbanelinjer i Østfold. Hovedlinjen sørover fra Oslo deler seg i to linjer ved Ski stasjon i Akershus. Den ene grenen er Østre linje, som i Østfold går fra Ski via Tomter, Askim, Mysen og Rakkestad til Sarpsborg. Det går daglig regulære avganger mellom Oslo og Mysen. Mellom Mysen og Rakkestad går det to avganger hver vei i rushtiden. Selv om det ikke lenger er persontrafikk mellom Rakkestad og Sarpsborg holdes sporet ved like, da det går en god del godstog her, samt at det brukes som omkjøringsspor hvis noe hender på Vestre linje. Vestre linje er hovedbanen for tog mellom Oslo og Göteborg. I Østfold går den mellom Kambo (kun lokaltog til Moss stopper på Kambo) og Kornsjø. Togene på Vestre linje har stopp ved Moss, Rygge, Råde, Fredrikstad, Sarpsborg og Halden. === Luftfart === Moss lufthavn, Rygge hadde en rekke destinasjoner i inn- og utland. Ved inngangen av 2016 var det bare Ryanair som hadde ruteflygninger fra Rygge. Ryanair trakk seg ut fra Rygge, og begrunnet dette med innføringen av den såkalte «flypassasjeravgiften». Uten andre flyselskaper tilstede på flyplassen ble den nedlagt i 2016. === Hovedveier === E6 er den største og viktigste hovedveien gjennom Østfold. Dette er hovedveien fra Oslo mot Göteborg, Malmö og København. Veien er i sin helhet i Østfold 4-felts motorvei med 100 og 110 km som fartsgrense det aller meste av veien. Den passerer kommunene Moss, Sarpsborg, Fredrikstad og Halden. E6 passerer grensa til Sverige ved Svinesund. E18 er den andre store hovedveien gjennom Østfold. Dette er hovedveien mellom Oslo og Stockholm. I Østfold går den fra Hobøl til Ørje. Den er 4-felts motorvei gjennom Spydeberg, Askim og deler av Hobøl og Eidsberg. Ellers er den 2-felts vei. Den krysser grensa til Sverige ved Ørje. Europavei 18 er planlagt ferdig med 4-felt fra Oslo til Sverige innen utgangen av 2017. == Severdigheter == Festninger: Gamlebyen (Fredrikstad), Høytorp fort, Fredriksten festning, Kongsten fort Bygg: Hafslund hovedgård, Galleri F15 Museer: Borgarsyssel museum, Haldenvassdragets Kanalmuseum Helleristninger: Solbergfeltet, Hornnesfeltet == Kommuner == Østfold var inndelt i 18 kommuner (2019): Askim, Fredrikstad, Halden, Moss og Sarpsborg er bykommuner, resten er landkommuner. I tillegg har Mysen i landkommunen Eidsberg fått bystatus. Den folkerikeste kommunen er Fredrikstad, som med litt over 77 000 innbyggere er Norges 6. største bykommune, mens Sarpsborg (55 000) er nummer 10. Sarpsborg og Fredrikstad har vokst så mye sammen at Statistisk sentralbyrå regner det som ett tettsted, og er med flere enn 130 000 innbyggere Norges 5. største region, Nedre Glomma-regionen. Alle kommunene i Østfold har bokmål som målform. Moss og Hobøl er formelt sett nøytrale i spørsmålet. Største bedrifter er de to ikke-offentlige virksomheter i kommunen med flest ansatte, slik dette er listet hos Proff.no. Hvis hovedkontoret ligger i kommunen inkluderer ansattantallet normalt alle ansatte i Norge. I realiteten er kommunen selv den største arbeidsgiveren i de fleste kommuner. I Rakkestad og Eidsberg er Nortura den største private arbeidsgiveren, men fabrikkene sorterer under hovedkontoret i Oslo. Østfold følger ikke den vanlige trenden med å bli stadig mer urbanisert: Siden 1960 har de fem landkommunene Rygge (112 %), Våler (103 %), Spydeberg (91 %), Hobøl (85 %) og Råde (84 %) vokst eksplosivt og klart mest. Av byene har Oslo-nære Askim (63 %) og Moss (51 %) vokst klart mest, fulgt av Sarpsborg (40 %), Fredrikstad (32 %), Eidsberg (29 %) og Halden (18 %). Hvaler (49 %), Skiptvet (41 %), Eidsberg og Trøgstad (begge 29 %) har vekst omtrent som snittet. Fire kommuner seg veldig ut i negativ retning på folketallsendring siden 1960: Rakkestad (11 %), Marker (1 %), Aremark (-4 %) og Rømskog (-5 %). == Tettsteder == Østfold har 21 tettsteder med mer enn 1 000 innbyggere, og Fredrikstad-Sarpsborg er det største. Det er ytterligere 10 tettsteder med flere enn 700 innbyggere samt 26 mindre tettsteder. De mindre tettstedene i stor grad er boligfelt uten egne butikker – med noen unntak. De 25 mindre tettstedene fordeler seg over alle fylkets fire delområder. I Nedre Glomma ligger tettstedene Hasle (694), Rød på Hvaler (687), Norderhaug (603), Stikkaåsen (209), Hauge (407), Utgård (324), Jelsnes (326), Rostadneset (280), Øyenkilen (467) og Holm (253). I Mosseregionen ligger tettstedene Missingmyr (929), Kirkegrenda (329), Fuglevik (495), Møvik (244), Svinndal (582), Såstadbråten (428) og Tomb (284). Haldenregionen har tettstedene Sponvika (538) og Fossby. I Indre Østfold finner vi Havnås (234), Trømborg (242), Degernes (324), Ringvoll (530), Jansberg (263) og Finnestad (220). == Politikk == === Fylkestinget === Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 35 representanter.Ole Haabeth (Ap) er fylkesordfører og Siv Henriette Jacobsen (Ap) er fylkesvaraordfører. === Stortingsrepresentanter === Østfold har ni stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021: Se også Stortingsvalget 2013 i Østfold og Stortingsvalget 2017 i Østfold, samt liste over stortingsrepresentanter for Østfold. Historisk representasjon på Stortinget fra Østfold siden 1973: === Partioppslutning === Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Østfold siden 1973:<Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget. == Administrative inndelinger == Østfold er delt i fire næringsregioner: Halden (Halden og Aremark) Nedre Glomma (Fredrikstad, Sarpsborg og Hvaler) Moss (Moss, Rygge, Råde og Våler) Indre Østfold (Askim, Eidsberg, Hobøl, Marker, Rakkestad, Rømskog, Skiptvet, Spydeberg og Trøgstad)Interkommunale regionråd følger inndelingen av næringsregioner, med følgende unntak: Aremark er med i Indre Østfold Regionråd Halden deltar ikke i noe regionrådTingrettene følger inndelingen av næringsregioner, med følgende unntak: Sarpsborg og Rakkestad danner Sarpsborg tingrett Fredrikstad og Hvaler danner Fredrikstad tingrett Tingretten for Indre Østfold heter Heggen og FrølandHelsedistriktene og veidistriktene følger fylkesgrensene slik at hele Østfold er ett distrikt. Østfold politidistrikt har hovedsete i Sarpsborg. Deler av Indre Østfold (Askim, Eidsberg, Hobøl, Skiptvet, Spydeberg og Trøgstad) tilhører Follo politidistrikt sammen med kommunene i næringsregionen Follo. Prostiene er ganske annerledes inndelt. Indre Østfold-kommunene Skiptvet, Hobøl og Spydeberg ligger i Vestre Borgesyssel prosti sammen med kommunene i næringsregion Moss. Resten av Indre Østfold og Aremark utgjør Østre Borgesyssel prosti. Sarpsborg prosti består av Sarpsborg og Halden, mens Fredrikstad domprosti består av Fredrikstad og Hvaler. De tidligere fogderiene var delt i tre. Næringsregion Moss, samt Fredrikstad og Hobøl utgjorde Moss fogderi. Sarpsborg, Hvaler, Halden og Aremark utgjorde Idd og Marker fogderi. Resten av Indre Østfold tilhørte Rakkestad fogderi. == Næringsliv == To av tre jobber i Østfold er i det private næringsliv. Av disse er drøyt 1 av 5 jobber i varehandelen, tross konkurransen fra Sverige. Drøyt 1 av 6 private jobber er stadig i industrien, tross automatisering og konkurranse fra utlandet. Rundt 1 av 7 jobber er i bygg og anlegg. 1 av 8 jobber utenfor offentlig sektor er i private virksomheter innen utdanning og helse. Rundt 1 av 10 private jobber innen henholdsvis teknologi, reiseliv/kultur, finans/forretningstjenester og øvrige bransjer. == Navn på fylket == I sagatiden var området en del av Vingulmork, som strakte seg fra Drammensfjorden, rundt osloområdet, nedover gjennom Follobygdene og helt til Svinesund (Norseng et al 2003:403-410, Øst for Folden, bind 1 i Østfolds historie). Sør for Vingulmork lå regionen Ranrike, eller dagens Bohuslän, i nord lå Romerike og i vest Vestfold. Vingulmork er den dag i dag et stedsnavn i Sarpsborg. Fra høymiddelalderen kommer betegnelsen Borgarsyssel, etter den eneste byen i området – Borg (nå Sarpsborg). Borgarsyssel var definert som temmelig nøyaktig det som i dag er Østfold fylke. Området var oppdelt i mange små administrative enheter, en arv etter skipreidene i den gamle leidangen. Etter hvert gikk betegnelsen Borgarsyssel ut av bruk, og ca. 1600 ble området referert til som De små len under Akershus. For letthets skyld ble det trukket sammen til Smaalenene, og da Erik Ottesen Banner ble utnevnt til amtmann i 1671 var det som overhode for Fredrikstad og Smaalenenes Amt. Etter hvert var det Smaalenene som ble enerådende, men da Stortinget skulle fornye ordningen og innføre fylker ble det voldsom diskusjon om navnet. På lokalt plan var det overveldende oppslutning for Smaalenene, men sterke krefter på Stortinget mente Austfold måtte være det rette. Nå heter det ikke aust på østfolddialekt, det heter øst. Debatten gikk høyt, og det endte med at i 1918 vedtok Lagtinget «Østfold» med én stemmes overvekt. == Viken fylkeskommune == Stortinget behandlet i 2017 en regionreform. Det ble vedtatt at det fra 2020 skal være 11 fylker inkludert Oslo. Viken fylkeskommune skal fra 2020 bestå av det som i dag er fylkene Akershus, Buskerud og Østfold.Viken blir landets mest folkerike fylkeskommune med 1,15 millioner innbyggere. Den nye fylkeskommunen har hjemmesiden www.viken.no. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Østfold – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Østfold fylkeskommune Østfold analyse Arkivert 4. august 2019 hos Wayback Machine. Mer statistikk og informasjon om Østfold. Varder i Østfold ca 1775 - 1805.

Østfold er et geografisk område og et tidligere fylke på Østlandet i Norge, som fra 2020 inngår i Viken fylke.Vi blir ikke helt kvitt fylket med nye regioner Det ligger sørøst i Viken fylke.

https://no.wikipedia.org/wiki/10._mai

2023-02-04

10. mai

['Kategori:Dager i mai']

10. mai er den 130. dagen i året. 131. i skuddår. Det er 235 dager igjen av året. Verdens aktivitetsdag.

10. mai er den 130. dagen i året. 131. i skuddår. Det er 235 dager igjen av året. Verdens aktivitetsdag. == Navnedag == Asbjørg, Asbjørn, Espen == Historie == 1655 – England annekterer Jamaica fra Spania. 1774 – Ludvig XVI blir konge av Frankrike, mens Marie Antoinette blir dronning. 1775 – Amerikanerne erobrer Fort Ticonderoga i den amerikanske uavhengighetskrigen. 1801 – Den tripolitanske krig: Berberske sjørøvere i Tripoli erklærer krig mot USA. 1849 – Minst 25 personer blir drept og 120 skadet i Astor Place Riot på Manhattan i New York by. Opptøyene startet som følge av en konflikt mellom den amerikanske skuespilleren Edwin Forrest og den britiske skuespilleren William Macready om hvem av dem som var flinkest til å spille hovedpersonene i Shakespeares stykker. 1865 – President Jefferson Davis av Amerikas konfødererte stater blir pågrepet. 1871 – Freden i Frankfurt underskrives. Frankrike måtte gi tilbake Alsace og Lorraine til Tyskland, samt betale fem milliarder gullfranc innen tre år 1876 – President Ulysses S. Grant og keiser Pedro II av Brasil åpner Verdensutstillingen i Philadelphia. 1877 – Romania erklærte seg selvstendig fra Det osmanske riket. 1924 – J. Edgar Hoover blir utnevnt til direktør for Bureau of Investigation, en stilling han beholder frem til sin død i 1972. 1933 – Nasjonalsosialistiske studenter arrangerer bokbrenning i tyske universitetsbyer. Over 25000 bøker blir brent på offentlige seremonier. 1940 – Tyskland innleder Fall Gelb mot Belgia, Nederland og Frankrike. 1941 – Rudolf Hess fløy i hemmelighet til Storbritannia og ble tatt til fange. 1945 – De første norske og allierte styrkene kom til Sør-Norge. 1947 – Cunard Line kjøper White Star Line. 1969 – Vietnam-krigen: Slaget om Hamburger Hill begynner. 1994 – Nelson Mandela innsatt som president i Sør-Afrika 10. mai etter apartheids fall 2002 – I togulykken ved Potters Bar i England ble syv drept og elleve hardt skadet da en vogn sporet av. 2008 – Kampene om Omdurman og Khartoum: Styrker fra opprørstyrken Justice and Equality Movement angriper den sudanske hovedstaden. == Fødsler == Se flere som er født 10. mai i Kategori:Fødsler 10. mai. 1808 – Thomas Pedersen, norsk skipsbygger (d. 1896) 1823 – John Sherman, amerikansk advokat og politiker (d. 1900) 1827 – William Windom, amerikansk politiker (d. 1891) 1848 – Kibataro Oki, japansk forretningsmann (d. 1906) 1875 – Eugen Schauman, finsk adelsmann og aktivist (d. 1904) 1878 – Gustav Stresemann, tysk politiker (d. 1929) 1886 – Karl Barth, sveitsisk teolog (d. 1968) 1897 – Einar Gerhardsen, norsk politiker og statsminister (d. 1987) 1899 – Fred Astaire, amerikansk sanger, danser og skuespiller (d. 1987) 1913 – Ottar Fiskum, norsk musiker (d. 1988) 1915 – Astri Rynning, norsk dommer og politiker (d. 2006) 1917 – Bertil Perrolf, svensk journalist (d. 2004) 1918 – Peter Poreku Dery, ghanesisk kardinal (d. 2008) 1923 – Heydər Əliyev, aserbajdsjansk president (d. 2003) 1926 – Ola O. Røssum, norsk politiker (d. 2012) 1927 – Eva Knardahl, norsk pianist (d. 2006) 1929 – Audun Boysen, norsk friidrettsutøver (d. 2000) 1930 – Jens Bugge, norsk høyesterettsdommer (d. 2014) 1937 – Arthur Arntzen, norsk forfatter, skuespiller, journalist og musiker 1937 – Anne Lise Knoff, norsk kunstner (d. 2005) 1937 – Tamara Press, sovjetisk friidrettsutøver (d. 2021) 1941 – Sissel Calmeyer, norsk tekstilkunstner (d. 2012) 1944 – Kalle Fürst, norsk regissør 1944 – John Fredriksen, norsk skipsreder 1945 – Mats Wahl, svensk forfatter 1952 – Kikki Danielsson, svensk sanger 1955 – Mark David Chapman, amerikansk drapsmann 1957 – Phil Mahre, amerikansk alpinist 1957 – Steve Mahre, amerikansk alpinist 1957 – Sid Vicious, britisk musiker (d. 1979) 1958 – Gaétan Boucher, kanadisk skøyteløper 1958 – Harri Kirvesniemi, finsk langrennsløper 1960 – Paul David Hewson, også kjent som Bono, irsk rockestjerne 1960 – Merlene Ottey, jamaicansk friidrettsutøver 1962 – David Fincher, amerikansk regissør 1962 – Arne Lyngstad, norsk politiker 1962 – John Ngugi, kenyansk friidrettsutøver 1964 – Kristine Næss, norsk forfatter 1966 – Jonathan Edwards, britisk friidrettsutøver 1967 – Antje Harvey, tysk langrennsløper og skiskytter 1969 – Dennis Bergkamp, nederlandsk fotballspiller 1971 – Ådne Søndrål, norsk skøyteløper 1972 – Katja Seizinger, tysk alpinist 1973 – Rüştü Reçber, tyrkisk fotballspiller 1974 – Sylvain Wiltord, fransk fotballspiller 1975 – Torbjørn Brundtland, norsk musiker 1977 – Nick Heidfeld, tysk Formel 1-fører 1980 – Tommy Øren, norsk fotballspiller 1980 – Karoline Dyhre Breivang, norsk håndballspiller 1980 – Espen Bugge Pettersen, norsk fotballspiller 1986 – Emilio Izaguirre, honduransk fotballspiller 1988 – Adam Lallana, engelsk fotballspiller 1992 – Stine Sofie Sørstrønen, norsk offer (d. 2000) == Dødsfall == Se flere som døde 10. mai i Kategori:Dødsfall 10. mai. 1739 – Cosmas Damian Asam, tysk maler og arkitekt (f. 1686) 1807 – Jean-Baptiste Donatien de Vimeur, fransk general (f. 1725) 1893 – Tommaso Zigliara, fransk katolsk kardinal (f. 1833) 1897 – Andrés Bonifacio, filippinsk opprørsleder (f. 1863) 1897 – Procopio Bonifacio, filippinsk opprørsleder (f. 1873) 1904 – Andrej Rjabusjkin, russisk maler (f. 1861) 1904 – Henry Morton Stanley, britisk-amerikansk journalist og oppdagelsesreisende (f. 1841) 1907 – Johannes Heftye, norsk jurist og fjellklatrer (f. 1849) 1945 – Henrik Rogstad, norsk NS-politiker (f. 1916) 1972 – Georg Richter, norsk skuespiller (f. 1915) 1992 – Egil Endresen, norsk justisminister og høyesterettsdommer (f. 1920) 2004 – Orvar Bergmark, svensk fotballspiller, bandyspiller og trener (f. 1930) 2012 – Carroll Shelby, amerikansk racerfører (f. 1923) 2012 – Gunnar Sønsteby, norsk motstandsmann under andre verdenskrig (f. 1918) == Markeringer == Den europeiske slagdagen, dedikert til opplysning om og forebyggelse av hjerneslag. Verdens helsedag for å bevege seg mer

10. mai er den 130.

https://no.wikipedia.org/wiki/5._august

2023-02-04

5. august

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i august']

5. august er den 217. dagen i året, 218. i skuddår. Det er 148 dager igjen av året.

5. august er den 217. dagen i året, 218. i skuddår. Det er 148 dager igjen av året. == Navnedag == Osvald, Oskar. == Historie == 1783 – over 1 000 mennesker dør i Japan som følge av vulkanen Asamas utbrudd 1943 – Sverige innstiller transittrafikken av tyske soldater og krigsmateriell 1963 – Den delvise prøvestansavtalen ble underskrevet i Moskva 2015 – Intel lanserer 64-biter mikroarkitekturen Skylake === Norsk historie === 1814 – Slaget ved Matrand, det blodigste slaget under svenskenes felttog i Norge. 1860 – Den norsk-svenske kongen Carl IV blir kronet i Norge. 1864 – Trondhjem–Størenbanen ble åpnet. == Fødsler == Se flere som er født 5. august i Kategori:Fødsler 5. august. 1802 – Niels Henrik Abel, norsk matematiker (d. 1829) 1813 – Ivar Aasen, norsk dikter og grunnleggeren av nynorsk (d. 1896) 1815 – Edward Eyre, britisk utforsker og koloniadministrator (d. 1901) 1827 – Manuel Deodoro da Fonseca, brasiliansk offiser og politiker (d. 1892) 1834 – Ole Anton Qvam, norsk jurist og politiker (d. 1904) 1834 – Philip Weilbach, dansk forfatter og kunsthistoriker (d. 1900) 1844 – Iljá Répin, russisk maler (d. 1930) 1850 – Guy de Maupassant, fransk forfatter (d. 1893) 1862 – Joseph Merrick, britisk sirkusartist («Elefantmannen») (d. 1890) 1884 – Ludwik Hirszfeld, polsk lege, bakteriolog og immunolog (d. 1954) 1912 – Abbé Pierre, fransk katolsk prest (d. 2007) 1926 – Clifford Husbands, barbadisk generalguvernør (d. 2017) 1926 – Per Wahlöö, svensk forfatter (d. 1975) 1927 – Carl Fredrik Lowzow, norsk politiker (d. 2009) 1930 – Neil Armstrong, amerikansk astronaut og første menneske på månen (d. 2012) 1933 – Richard Dahl, svensk friidrettsutøver (d. 2007) 1944 – Lars Myraune, norsk ordfører og offiser 1944 – Polycarp Pengo, tanzaniansk kardinal 1945 – Guy Quaden, belgisk sentralbanksjef 1946 – Christian Vennerød, norsk forretningsmann 1948 – Ray Clemence, engelsk fotballspiller (d. 2020) 1950 – Rosi Mittermaier, tysk alpinist (d. 2023) 1952 – Hun Sen, kambodsjansk statsminister 1955 – Lise Christoffersen, norsk politiker 1957 – David Gill, administrerende direktør i Manchester United 1964 – Adam Yauch, amerikansk musiker (d. 2012) 1968 – Marine Le Pen, fransk politiker 1968 – Colin McRae, britisk rallyfører (d. 2007) 1971 – Valdis Dombrovskis, latvisk statsminister 1971 – Karina Krawczyk, tysk skuespiller 1974 – Knut Magne Valle, norsk gitarist, platestudioeier og lydtekniker 1976 – Ellen Kathrine Lie, norsk skøyteløper 1977 – Håvard Bjerkeli, norsk langrennsløper 1977 – Terje Winterstø Røthing, norsk gitarist 1980 – Wayne Bridge, engelsk fotballspiller 1981 – Travis McCoy, amerikansk rapper 1985 – Salomon Kalou, ivoriansk fotballspiller 1986 – Paula Creamer, amerikansk golfspiller 1988 – Giles Barnes, engelsk fotballspiller 1988 – Eddie Nolan, irsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 5. august i Kategori:Dødsfall 5. august. 1729 – Thomas Newcomen, britisk oppfinner (f. 1664) 1895 – Friedrich Engels, tysk revolusjonær filosof (f. 1820) 1901 – Victoria av Tyskland, keiserinne av Tyskland og dronning av Preussen (f. 1840) 1920 – Amos Whitney, amerikansk ingeniør og oppfinner (d. 1832) 1962 – Marilyn Monroe, amerikansk skuespiller (f. 1926) 1977 – Gunvor Galtung Haavik. UD-ansatt og spiontiltalt (f. 1912) 1989 – John Larsen, norsk skytter (f. 1913) 2000 – Alec Guinness, britisk skuespiller (f. 1914) 2007 – Jean-Marie Lustiger, fransk kardinal (f. 1926) 2009 – Baitullah Mehsud, pakistansk Taliban-kommandant (f. 1973) 2010 – Godfrey Binaisa, president i Uganda (f. 1920) 2011 – Andrzej Lepper, polsk politiker (f. 1954) 2019 – Toni Morrison, amerikansk forfatter (f. 1931) == Helligdager == Katolsk festdag for Oswald av Northumbria, engelsk helgenkonge død 642 (Osvalds dag) == Sport == 2006 – Floyd Landis tester positivt på B-prøve, blir fratatt årets seier i Tour de France og får sparken i profflaget «Phonak».

5. august er den 217.

https://no.wikipedia.org/wiki/1802

2023-02-04

1802

['Kategori:1802', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']

1802 (MDCCCII) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en fredag.

1802 (MDCCCII) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en fredag. == Begivenheter == === Utlandet === 28. mars – Heinrich Wilhelm Matthäus Olbers oppdager 2 Pallas, den andre asteroiden kjent for mennesket. 2. august – Napoléon Bonaparte blir utnevnt til førstekonsul på livstid. === Norge === 5. mars – minst 26 fiskere omkommer i uvær i Vesterålen. == Fødsler == 22. januar – Heinrich Eddelien, dansk maler (d. 1852) 26. februar - Victor Hugo, fransk forfatter (d. 1885) 7. mars – Edwin Henry Landseer, engelsk kunstmaler (d. 1873) 26. mai - Gustav Adolph Lammers, norsk prest og stortingsrepresentant (d. 1878) 24. juli - Alexandre Dumas den eldre, fransk forfatter (d. 1870) 5. august – Niels Henrik Abel, norsk matematiker (d. 1829) 7. oktober – Magnus Brostrup Landstad, norsk prest, salmedikter og folkeminnesamler (d. 1880) 15. desember - János Bolyai, ungarsk matematiker (d. 1860) 27. desember – Thomas Fearnley, norsk kunstmaler (d. 1842) == Dødsfall == 13. april – Francesco Mantica, katolsk kardinal (f. 1727) 28. mai – Louis Delgrès, offiser og politisk leder på Guadeloupe (f. 1766) 3. august – prins Friedrich Heinrich Ludwig av Preussen, prøyssisk diplomat og feltherre (f. 1726) 17. desember – Johannes Wiedewelt, dansk billedhugger, (f. 1731) 27. desember – Jens Juel, dansk maler, (f. 1745) == Eksterne lenker == (en) 1802 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) 1802 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

1802 (MDCCCII) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en fredag.

https://no.wikipedia.org/wiki/6._april

2023-02-04

6. april

['Kategori:Dager i april']

6. april er den 96. dagen i året, den 97. i skuddår. Det er 269 dager igjen av året.

6. april er den 96. dagen i året, den 97. i skuddår. Det er 269 dager igjen av året. == Navnedag == Åsmund, Asmund Navnedagen har sin bakgrunn i at dette er fødselsdagen til dikteren Aasmund Olavsson Vinje. == Historie == 648 f.Kr. – Tidligste kjent solformørkelse. 1320 – Skottland stadfester sin uavhengighet ved å underskrive Arbroath-deklarasjonen. 1652 – Den nederlandske legen og handelsmannen Jan van Riebeeck setter opp en forsyningsstasjon på Kapp det gode håp for VOC. Stasjonen utvikler seg etter hvert til å bli Cape Town. 1804 – Den første vitenskapelig registrerte meteoren lander nord i Glasgow, Skottland. 1830 – Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige blir stiftet av Joseph Smith, Jr. i New York. 1841 – John Tyler blir tatt i ed som USAs 10. president. 1869 – Det blir tatt patent på celluloid. 1896 – De første olympiske leker på 1 500 år blir åpnet i Athen. 1909 – Robert Peary påstår at han har nådd Nordpolen. 1917 – Første verdenskrig: USA erklærer krig mot Tyskland. 1919 – Den bayerske sovjetrepublikken blir opprettet. 1936 – En større tornado rammer Gainesville i Georgia i USA. 203 mennesker omkommer. 1941 – Andre verdenskrig: Tyskland og Italia invaderer Jugoslavia. 1941 – Andre verdenskrig: Tyskland invaderer Hellas, som allerede er i krig med Italia. 1941 – Andre verdenskrig: Britiske styrker erobrer Addis Abeba i Etiopia. 1973 – Romsonden Pioneer 11 blir skutt opp. 1974 – ABBA vinner Eurovision Song Contest med låten «Waterloo». 1992 – Krigen i Bosnia-Hercegovina bryter ut. 1994 – Folkemordet i Rwanda begynner med drapet på Rwandas president Juvénal Habyarimana og Burundis president Cyprien Ntaryamira. I løpet av de neste 100 dager ble mer enn 800 000 tutsier og tutsivennlige hutuer drept i landet. 2004 – Litauens statsleder, Rolandas Paksas, blir avsatt. 2008 – Et terrorangrep i Colombo tar livet av den srilankiske veiministeren Jeyaraj Fernandopulle, og 11 andre, og sårer 90 personer. === Norsk historie === 1941 – Lokalrutebåt «Lysefjord I» er på reise Stavanger-Årdalsfjorden i rute da den grunnstøter i Årdalsfjorden. Besetning og passasjerer redder seg i land før båten sklir av skjæret og synker på dypt vann. 1957 – En båt kantrer utenfor Magerøya. En omkommer. 1969 – Togulykke ved Darbu. Åtte omkommer. 1973 – Sjoavassdraget blir vernet. 1986 – Reketråleren «Mehamnfisk» kantrer i Barentshavet. Fire omkommer. == Fødsler == Se flere som er født 6. april i Kategori:Fødsler 6. april. 1818 – Aasmund Olavsson Vinje, norsk dikter og journalist (d. 1870) 1819 – Emma Dahl, tysk-norsk musiker (d. 1896) 1826 – Gustave Moreau, fransk maler (d. 1898) 1829 – Ole Irgens, norsk politiker (d. 1906) 1829 – Mons Andreas Petersen, bedre kjent som Mons Petter, oppdaget kobbermalm i Sulitjelma (d. 1886) 1836 – Ronglu, mandsjuisk prins (d. 1903) 1840 – Fulco Luigi Ruffo-Scilla, italiensk katolsk kardinal (d. 1895) 1857 – Per Sivle, norsk forfatter (d. 1904) 1886 – Walter Edward Dandy, amerikansk lege (d. 1946) 1902 – Wilson McCoy, amerikansk tegneserieskaper (d. 1961) 1913 – Ernst Diesen, norsk skuespiller (d. 1970) 1921 – Erland Asdahl, norsk politiker (d. 1988) 1925 – Margit Hansen-Krone, norsk politiker 1926 – Ian Paisley, britisk politiker (d. 2014) 1928 – James D. Watson, amerikansk vitenskapsmann 1928 – Marit Rotnes, norsk politiker 1929 – André Previn, amerikansk pianist, komponist og dirigent (d. 2019) 1935 – Harald Tusberg, norsk journalist og programleder 1938 – Arne Solli, norsk general og forsvarssjef (d. 2017) 1942 – Barry Levinson, amerikansk regissør 1943 – Gerhard Grimmer, tysk langrennsløper 1946 – Svein Tang Wa, norsk musiker (d. 2021) 1947 – John Ratzenberger, amerikansk skuespiller 1948 – Philip Øgaard, norsk filmfotograf 1948 – Jo Leinen, tysk politiker 1952 – Udo Dirkschneider, tysk musiker 1952 – Kjell Samkopf, norsk komponist og trommeslager 1963 – Rafael Correa, ecuadoriansk president 1964 – David Woodard, amerikansk forfatter og dirigent 1965 – Bjarte Askeland, norsk jusprofessor 1967 – Eirin Kristin Sund, norsk politiker 1971 – Jesper Malm, svensk skuespiller 1971 – Mona Grudt, norsk redaktør og fotomodell 1972 – Sissel Grytå, norsk illustratør 1975 – Zach Braff, amerikansk skuespiller og regissør 1991 – Bi Hverve Guessan, ivoriansk fotballspiller 1998 – Peyton Roi List, amerikansk modell og skuespiller == Dødsfall == Se flere som døde 6. april i Kategori:Dødsfall 6. april. 1528 – Albrecht Dürer, tysk kunstner (f. 1471) 1590 – Francis Washington, engelsk statsmann (f. 1532) 1829 – Niels Henrik Abel, norsk matematiker (f. 1802) 1900 – Georg Christian Freund, dansk billedhugger (f. 1821) 1906 – Alexander Kielland, norsk forfatter (f. 1849) 1951 – Halfdan Cleve, norsk pianist og komponist (f. 1879) 1982 – Henry Nyrén, norsk skuespiller (f. 1923) 1990 – Carsten Byhring, norsk skuespiller (f. 1918) 1990 – Peter Doherty, nordirsk fotballspiller og trener (f. 1913) 1992 – Isaac Asimov, russisk-amerikansk science fiction-forfatter (f. 1920) 1994 – Juvénal Habyarimana, rwandisk president (f. 1937) 1994 – Cyprien Ntaryamira, burundisk president (f. 1955) 2000 – Habib Bourguiba, tunisisk president (f. 1903) 2008 – Jeyaraj Fernandopulle, srilankisk politiker og minister (f. 1953) 2009 – Ivy Matsepe-Casaburri, sørafrikansk politiker (f. 1937) 2010 – Corin Redgrave, britisk skuespiller (f. 1939) 2011 – John Morris, britisk fotballspiller (f. 1923) 2012 – Thomas Kinkade, amerikansk billedkunstner (f. 1958) 2012 – Fang Lizhi, kinesisk menneskerettighetsaktivist (f. 1936)

6. april er den 96.

https://no.wikipedia.org/wiki/1829

2023-02-04

1829

['Kategori:1829']

== Begivenheter == Førstenasjonsstammen beothuk døde ut. Katolsk emansipasjon ble oppnådd i Irland. 17. mai – Sammenstøt mellom 17. mai-feirende og militære på Stortorvet i Christiania, «Torgslaget». Rainhillkonkurransen fant sted i England. Metropolitan Police i London ble opprettet. == Fødsler == === Første kvartal === 11. januar – Jørgen Bang, norsk skipsreder (d. 1908) 16. januar – Américo Ferreira dos Santos Silva, portugisisk katolsk kardinal (d. 1899) 17. januar – Catherine Booth, britisk grunnlegger av Frelsesarmeen (d. 1890) 21. januar – Oscar II, konge av Sverige-Norge (d. 1907) 21. februar – Johannes von Miquel, prøyssisk politiker og statsmann (d. 1901) 26. februar – Levi Strauss, tysk-amerikansk klesprodusent (d. 1902) 1. mars – Antonius von Thoma, tysk katolsk biskop (d. 1897) 4. mars – Samuel Rawson Gardiner, engelsk historiker (d. 1902) 19. mars – Jens Petersen, dansk fotograf (d. 1905) 19. mars – Carl Frederik Tietgen, dansk industrimann (d. 1901) 30. mars – Luigi Pallotti, italiensk katolsk kardinal (d. 1890) === Andre kvartal === 6. april – Ole Irgens, norsk politiker (d. 1906) 6. april – Mons Andreas Petersen, samen som oppdaget malm i Sulitjelma (d. 1886) 10. april – William Booth, britisk grunnlegger av Frelsesarmeen (d. 1912) 24. april – Ludvig Daae, en norsk embetsmann, stortingsrepresentant og minister (d. 1893) 1. mai – Frederick Sandys, britisk maler og illustratør (d. 1904) 31. mai – Andreas Isachsen, norsk skuespiller og dramatiker (d. 1903) 8. juni – Guillaume-René Meignan, britisk kunstner og illustratør (d. 1896) 16. juni – Geronimo, apachehøvding (d. 1909) 20. juni – Wilhelm von Lindenschmit den yngre, tysk maler (d. 1895) === Tredje kvartal === 24. juli – Nils Gabriel Djurklou, svensk friherre og arkeolog (d. 1904) 27. juli – Jean-Pierre Boyer, fransk katolsk kardinal (d. 1896) 4. august – Robert Nobel, svensk tekniker og entreprenør (d. 1896) 9. august – Hans Hagerup Krag, norsk veidirektør (d. 1907) 18. august – Johan Peter Qvarme, norsk lokalpolitiker (d. 1902) 26. august – Theodor Billroth, tysk-østerriksk lege (d. 1894) 5. september – Lester Allan Pelton, amerikans oppfinner, regnes som peltonturbinens far (d. 1908) 7. september – Friedrich August Kekulé von Stradonitz, tysk kjemiker (d. 1896) === Fjerde kvartal === 5. oktober – Chester A. Arthur, amerikansk president (d. 1886) 9. oktober – Hans Hanssen-Fossnæs, norsk politiker (d. 1890) 15. oktober – Asaph Hall, amerikansk astronom (d. 1907) 25. november – Franjo Rački, kroatisk historiker (d. 1894) 28. november – Anton Rubinstein, russisk musiker (d. 1894) 20. desember – Hans Peter Hansen, dansk xylograf (d. 1899) 25. desember – Patrick Gilmore, irsk-amerikansk musiker (d. 1892) === Ukjent dato === Lucyna Ćwierczakiewiczowa, polsk forfatter og journalist (d. 1901) Jesper Jespersen, norsk lærer, prest og politiker (d. 1890) == Dødsfall == 6. april – Niels Henrik Abel, norsk matematiker (f. 1802) Nancy Shanawhdit, det siste kjente medlem av indianerstammen beothuk

== Begivenheter ==

https://no.wikipedia.org/wiki/17._oktober

2023-02-04

17. oktober

['Kategori:Dager i oktober']

17. oktober er den 290. dagen i året og den 291. i skuddår. Det er 75 dager igjen av året.

17. oktober er den 290. dagen i året og den 291. i skuddår. Det er 75 dager igjen av året. == Navnedag == Marta, Marte, Marthe == Historie == 1930 – Linje B på Buenos Aires’ undergrunnsbane ble åpna. 1945 – Den argentinske generalen Juan Perón gjennomfører statskupp og innsetter seg selv som president. 1961 – Khrusjtsjov kaster Albania ut av Warszawa-pakten. 1961 – Massakren i Paris i 1961, opptil 300 algeriere ble drept i Paris. 1966 – Botswana blir medlem av FN. 1970 – Anwar Sadat blir president i Egypt. 1980 – Dronning Elisabeth II blir den første sittende britiske monark som besøker paven på offisielt statsbesøk i Vatikanstaten. 1986 – Lillehammer får avslag på om å få arrangere de olympiske vinterleker 1992. 1989 – Et jordskjelv rammer San Francisco, minst 9 blir drept og hundrevis såret. 2006 – Ifølge United States Census Bureau passerer innbyggertallet i USA 300 millioner. === Norsk historie === 1941 – Hurtigruteskipet DS «Vesteraalen» torpederes ved Øksfjord. 54 omkommer 1997 – Kjell Magne Bondeviks første regjering, sentrumsregjeringen, blir utnevnt. 2005 – Jens Stoltenbergs andre regjering, den rødgrønne regjeringen, blir utnevnt. == Fødsler == Se flere som er født 17. oktober i Kategori:Fødsler 17. oktober. 1897 – Oskar Olsen, norsk skøyteløper (d. 1956) 1912 – Pave Johannes Paul I (Albino Luciani) (d. 1978) 1915 – Arthur Miller, amerikansk forfatter og dramatiker (d. 2005) 1916 – Knut Freiherr von Kühlmann-Stumm, tysk politiker (d. 1977) 1917 – Timothy Ward, engelsk fotballspiller og trener (d. 1993) 1918 – Rita Hayworth, amerikansk skuespiller (d. 1987) 1919 – Zhao Ziyang, kinesisk statsminister (d. 1995) 1920 – Montgomery Clift, amerikansk skuespiller (d. 1966) 1923 – Henryk Roman Gulbinowicz, polsk kardinal (d. 2020) 1929 – Knut Fossum, norsk direktør for Norske Avisers Landsforbund (d. 2007) 1930 – Sverre M. Fjelstad, norsk naturfotograf og forfatter 1931 – Anatolij Pristavkin, russisk forfatter (d. 2008) 1934 – Johnny Haynes, engelsk fotballspiller (d. 2005) 1938 – Grethe Kathrine Værnø, norsk politiker 1938 – Evel Knievel, amerikansk stuntmann (d. 2007) 1940 – Jim Smith, engelsk fotballspiller og trener (d. 2019) 1948 – Robert Jordan, amerikansk forfatter (d. 2007) 1948 – George Wendt, amerikansk skuespiller 1950 – Philippe Barbarin, fransk kardinal 1951 – Annie Borckink, nederlandsk skøyteløper 1954 – Hans Kristian Hogsnes, norsk politiker (d. 2010) 1958 – Alan Jackson, amerikansk sanger 1969 – Ernie Els, sørafrikansk golfspiller 1972 – Eminem, amerikansk rap-artist 1976 – Espen Johnsen, norsk politiker 1976 – Kjartan Salvesen, norsk musiker og idoldeltaker 1978 – Lars Hirschfeld, kanadisk fotballspiller 1978 – Kevin Lisbie, jamaicansk fotballspiller 1979 – Kimi Räikkönen, finsk Formel 1-fører 1986 – Constant Djakpa, ivoriansk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 17. oktober i Kategori:Dødsfall 17. oktober. 1837 – Johann Nepomuk Hummel, østerriksk komponist og pianist (f. 1778) 1849 – Frédéric Chopin, polsk komponist og pianist (f. 1810) 1887 – Gustav Kirchhoff, tysk fysiker (f. 1824) 1890 – Lalan Fakir, bengalsk forfatter og filosof (f. ca. 1774) 1891 – Kai Simonsen, norsk sjøkadett 1973 – Ingeborg Bachmann, østerriksk forfatter (f. 1926) 1973 – Ivar Grønsveen, norsk musiker og grunnlegger av Ole Ivars (f. 1946) 1983 – Sonja Hagemann, norsk litteraturhistoriker og litteraturkritiker (f. 1898) 1991 – Kurt Foss, norsk musiker (f. 1925) 1995 – Gunvor Hofmo, norsk lyriker (f. 1921) 2000 – Joachim «Jokke» Nielsen, norsk musiker (f. 1964) 2007 – Rüdiger von Wechmar, tysk president for FNs generalforsamling (f. 1923) 2008 – Levi Stubbs, amerikansk musiker (f. 1936) 2010 – Finn Hald, norsk kunstner (f. 1929) 2011 – Manfred Gerlach, tysk politiker (f. 1928) 2011 – Benito Nava, norsk-italiensk restauratør musiker (f. 1936) 2019 – Elijah Cummings, amerikansk politiker (f. 1951) == Helligdager == FNs internasjonale dag for avskaffelse av fattigdomKatolsk kristendom – St. Ignatius av Antiokia (minnedag)

17. oktober er den 290.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%93laf%C3%ADa_J%C3%B3hannsd%C3%B3ttir

2023-02-04

Ólafía Jóhannsdóttir

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 24. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1924', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1863', 'Kategori:Islendinger', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nordmenn på 1800-tallet', 'Kategori:Nordmenn på 1900-tallet', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Ólafía Jóhannsdóttir (født 22. oktober 1863 på Island, død 24. februar 1924) var en islandsk kvinne som viet sitt liv til å hjelpe de mest vanskeligstilte i Oslos slumkvarter ved Vaterlands bro på begynnelsen av 1900-tallet. Hun ble av og til referert til som Laffi eller bare Island.Etter reisevirksomhet i Canada, USA og Storbritannia for å fremme organisasjonen Det Hvite Bånds sak, slo hun seg ned i Oslo. Der etablerte hun et herberge for fattige, prostituerte og alkoholikere og tilbød bad, mat og overnatting. Hun gav ut en bok, De ulykkeligste, som vakte oppsikt utover Norges grenser. I 1930 ble det ved Vaterlands bro reist en byste av henne. Bysten er fra 2004 plassert i Vaterlandsparken. 16. november 2003 ble Olafiaprisen delt ut av Vigdís Finnbogadóttir i kulturkirken Jakob. Prisen bestod av en sjekk på 15 000 kroner og et grafisk trykk. Olafiagangen på Grønland og Olafiaklinikken ved Oslo universitetssykehus i Oslo er oppkalt etter henne. Koret Laffí, som er sammensatt av islendinger som bor i Oslo-området, er også oppkalt etter henne. Den islandske menigheten i Norge har navngitt sitt menighetshus etter Olafia eller Ólafíustofa (Olafiastuen). Menigheten har også et støttefond ved navn Ólafíusjóður (Olafiafondet). Hvert år rundt hennes fødselsdag feirer menigheten Ólafíuhátíð (Olafiahøytid), der blant annet koret Laffí opptrer.

Ólafía Jóhannsdóttir (født 22. oktober 1863 på Island, død 24. februar 1924) var en islandsk kvinne som viet sitt liv til å hjelpe de mest vanskeligstilte i Oslos slumkvarter ved Vaterlands bro på begynnelsen av 1900-tallet. Hun ble av og til referert til som Laffi eller bare Island.Etter reisevirksomhet i Canada, USA og Storbritannia for å fremme organisasjonen Det Hvite Bånds sak, slo hun seg ned i Oslo. Der etablerte hun et herberge for fattige, prostituerte og alkoholikere og tilbød bad, mat og overnatting. Hun gav ut en bok, De ulykkeligste, som vakte oppsikt utover Norges grenser. I 1930 ble det ved Vaterlands bro reist en byste av henne. Bysten er fra 2004 plassert i Vaterlandsparken. 16. november 2003 ble Olafiaprisen delt ut av Vigdís Finnbogadóttir i kulturkirken Jakob. Prisen bestod av en sjekk på 15 000 kroner og et grafisk trykk. Olafiagangen på Grønland og Olafiaklinikken ved Oslo universitetssykehus i Oslo er oppkalt etter henne. Koret Laffí, som er sammensatt av islendinger som bor i Oslo-området, er også oppkalt etter henne. Den islandske menigheten i Norge har navngitt sitt menighetshus etter Olafia eller Ólafíustofa (Olafiastuen). Menigheten har også et støttefond ved navn Ólafíusjóður (Olafiafondet). Hvert år rundt hennes fødselsdag feirer menigheten Ólafíuhátíð (Olafiahøytid), der blant annet koret Laffí opptrer. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Ólafía Jóhannsdóttir på NLIs Lokalhistoriewiki. Ólafía Jóhannsdóttir på Store Norske Leksikon

miniatyr|Ólafía Jóhannsdóttir-byste på [[Vaterland (Oslo)|Vaterland i Oslo. ]]

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ygarden

2023-02-04

Øygarden

['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øygarden']

Øygarden er en kommune i Nordhordland i Vestland fylke, opprettet den 1. januar 2020. Kommunen erstattet de tre kommunene Fjell, Sund og Øygarden. Sammenslåingen var en del av kommunereformen i Norge. Den 20. juni 2016 vedtok kommunestyrene i Fjell, Sund og Øygarden å sende søknad om å bli én kommune. Stortinget vedtok sammenslåingen 17. juni 2018.I et felles kommunestyremøte for Fjell, Sund og Øygarden 21. juni 2017 ble det vedtatt at den nye storkommunen skal hete Øygarden. Kommunesenteret er på Straume i tidligere Fjell kommune, mens kommunevåpenet er Sunds tidligere kommunevåpen, en fyrlykt.

Øygarden er en kommune i Nordhordland i Vestland fylke, opprettet den 1. januar 2020. Kommunen erstattet de tre kommunene Fjell, Sund og Øygarden. Sammenslåingen var en del av kommunereformen i Norge. Den 20. juni 2016 vedtok kommunestyrene i Fjell, Sund og Øygarden å sende søknad om å bli én kommune. Stortinget vedtok sammenslåingen 17. juni 2018.I et felles kommunestyremøte for Fjell, Sund og Øygarden 21. juni 2017 ble det vedtatt at den nye storkommunen skal hete Øygarden. Kommunesenteret er på Straume i tidligere Fjell kommune, mens kommunevåpenet er Sunds tidligere kommunevåpen, en fyrlykt. == Geografi og natur == Strandlinjen i Øygarden og deler av Canadas vestkyst er de eldste eksisterende strandlinjer i verden. === Topografi === Øygarden kommune består av om lag 450 øyer, holmer og skjær. De største øyene med fast bosetning er, fra sør til nord: Toftøy, Rongøy, Blomøy, Oøy (Oen), Alvøy og Hellesøy. På øya Oøy, som også kalles One, ligger bygdene Kollsnes, Oen og Breivik. === Geologi === === Klima === === Dyreliv === === Naturvern === == Samfunn == === Befolkning === Øygarden er en av landets raskest voksende kommuner. === Tettsteder i Øygarden === Knarrevik/Straume er to sammenvokste tettsteder og det største i Øygarden kommune med 11 871 innbyggere i 2021. Torsteinsvik har 1 7 82 innbyggere, Sekkingstad 661 og Vikavågen 639. Kommunen har en rekke mindre tettsteder. === Den norske kirke === === Skoler === === Kommunikasjon === == Historie == == Kultur == === Museer === Kystmuseet i Øygarden og Nordsjøfartmuseet i Tælavåg i Sund gir ut tidskriftet Havstrilen. === Idrett === Øygarden Fotballklubb spiller fotball i 1. divisjon, OBOS-ligaen (2020). === Kulturminner === I Øygarden er det funnet steinredskaper og avskjær etter fremstilling av slike for mellom 8.000-12.000 år siden, da havet lå 8-20 meter høyere. Grønnsteinen som en meisel var laget av, ble trolig hentet fra steinalder-steinbruddet på Hespriholmen vest for Bømlo.Under Rongesundet bru går kystvaktstien til Ormhilleren friluftsområde og over lynghei og svaberg videre vestover. En sti er anlagt til minne om havrettsminister Jens Evensen og heter «Ettertankens sti». På Furustien finnes Forfatterplassen med en postkasse og en bok for dikt. == Folk fra Øygarden == Johannes Kleppevik (1947–2001), trubadur Andreas Takvam, volleyballspiller Anita Apelthun Sæle (f. 1951), stortingsrepresentant (KrF) for Hordaland 1993-2005 Lars Arne Nilsen (f. 1964), fotballtrener for Brann Ove Trellevik (f. 1965), stortingspolitiker for Høgre Alexander Dale Oen (1985–2012), verdensmester i svømming Jakob Glesnes, fotballspiller Preben Fjell, youtuber Susanne Glesnes, sandvolleyballspiller Tim-Robin Lihaug, bokser Trine Eilertsen, sjefredaktør i Bergens Tidende 2008-12, politisk redaktør i Aftenposten fra 2014 == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === Kilde: og == Referanser == == Eksterne lenker == (nn) Offisielt nettsted (en) Øygarden – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) VestforBergen.no

Øygarden var fra 1964 til 2019 en øykommune i Hordaland fylke. Området ligger ut mot Nordsjøen og omgis ellers av fjorder.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98rsta

2023-02-04

Ørsta

['Kategori:62°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ørsta']

Ørsta er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den grenser i øst til Sykkylven og Stranda, og i sørvest til Volda. I nordvest grenser kommunen til Ulstein via Eiksundtunnelen. Nord for Vartdalsfjorden ligger kommunene Hareid og Sula. Kommunesenteret heter også Ørsta, tidligere kalt Ørstavik og tettstedet hadde 7 252 innbyggere per 1. januar 2022. Andre bygder i kommunen er: Hovdebygda, Sæbø, Vartdal, Nordre-Vartdal og Barstadvik. Bjørke og Viddal ble i 2018 vedtatt overført til Volda kommune fra 1. januar 2020.Nåværende Ørsta kommune ble opprettet i 1964 ved en sammenslåing av 3 tidligere kommuner: Ørsta, Vartdal og Hjørundfjord. Naturen omfatter Sunnmørsalpene og mange fjorder.

Ørsta er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den grenser i øst til Sykkylven og Stranda, og i sørvest til Volda. I nordvest grenser kommunen til Ulstein via Eiksundtunnelen. Nord for Vartdalsfjorden ligger kommunene Hareid og Sula. Kommunesenteret heter også Ørsta, tidligere kalt Ørstavik og tettstedet hadde 7 252 innbyggere per 1. januar 2022. Andre bygder i kommunen er: Hovdebygda, Sæbø, Vartdal, Nordre-Vartdal og Barstadvik. Bjørke og Viddal ble i 2018 vedtatt overført til Volda kommune fra 1. januar 2020.Nåværende Ørsta kommune ble opprettet i 1964 ved en sammenslåing av 3 tidligere kommuner: Ørsta, Vartdal og Hjørundfjord. Naturen omfatter Sunnmørsalpene og mange fjorder. == Næring == Kommunen har en variert industri, særlig møbelindustri, teko-industri, elektroteknisk og mekanisk industri. Flyplassen, Ørsta-Volda lufthamn, Hovden, ligger ca. 5 km fra sentrum. I tillegg til tradisjonell industri har jordbruk, fiske og havbruk vært de viktigste næringene i Ørsta. Blant de viktigste bedriftene er VikØrsta AS, Vartdal Plast, Marine Harvest og Fora Form. Fiskebåtene er særlig lokalisert til Vartdal, der fiske tradisjonelt har vært viktig. I Vartdalsfjorden og Hjørundfjorden er det oppdrett av laks og torsk. I tillegg har kommunen landbaset settefiskproduksjon på Ytre-Standal. Jordbruk er mest representativt i de største dalene: Bondalen, Follestaddalen og Åmdalen. Av kulturelle attraksjoner er det naturlig å nevne Ivar Aasen-tunet, som ble åpnet i 2000. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === Ved kommunevalget i 2015 var det 8174 stemmeberettigede i kommunen. Avgitte stemmer var 4661, d.v.s. 57,2 prosent. Kommunestyret hadde 33 representanter. For perioden 2015-2019 var åtte politiske partier representert. Senterpartiet - 8 mandater (23,2 prosent) Høyre - 7 mandater (22,2 prosent) Arbeiderpartiet - 5 mandater (15,3 prosent) Fremskrittspartiet - 5 mandater (14,8 prosent) Kristelig Folkeparti - 4 mandater (11,4 prosent) Venstre - 2 mandater (6,0 prosent) Sosialistisk Venstreparti - 1 mandat (3,6 prosent) Miljøpartiet De Grønne - 1 mandat (3,5 prosent)Stein Aam (Sp) var ordfører fra 2015. Karen Høydal (Ap) var varaordfører. Kilde: Regjeringen.no - kommunevalget 2015 == Natur i Ørsta == === Elver === Bondalselva Ørstavelva === Fjorder === Ørstafjorden Hjørundfjorden Vartdalsfjorden Storfjorden === Sunnmørsalpene === Kolåstinden Molladalen med – Randers topp – Slingsbys topp – Mohns topp – Bladet – Giganten – Jønshornet - Ramoen Råna Skårasalen Slogen Geithornet === Vann === Lygnstøylvatnet Vatnevatnet Dalsvatnet Kvanndalsvatnet Hovdevatnet == Kjente ørstinger == Sivert Aarflot (1759–1817), folkeopplysningsmann Berthe Canutte Aarflot (1795–1859), forfatter Ivar Aasen (1813–1896), dikter, språkforsker, målmann Anders Hovden (1860–1943), dikter, prest Andreas Haavoll (1869–1958), redaktør og nynorskforkjemper Karl Straume (1877–1968), kunstmaler og grafiker Rasmus Straume, lærer og kunstmaler (1877–1957) Sigvard Engeset (1885-1974), salmedikter Rolf Juell Gleditsch (1892–1984), kunstmaler Njål Hole (1914–1988), professor i fysikk ved NTH i Trondheim Marie Takvam (1926–2008), forfatter Per Hovdenakk (1935–2016), kunsthistoriker, direktør ved Henie Onstad Kunstsenter 1989–1996 Knut Skram (1937-), operasanger Terje Aasen (1943–), miljøverner, fylkesmiljøvernsjef i Hordaland 1982–2013 Nils E. Øy (1946–), redaktør, generalsekretær i Norsk Redaktørforening 1996–2013 Aud Blankholm (1947–), tidl. generalsekretær i Norsk Sykepleierforbund Torbjørn Digernes (1947–), sivilingeniør, professor ved NTNU i Trondheim Sture Rogne (1947-), programredaktør i NRK Roar Hagen (1954–), avistegner og bokillustratør Arill Riise (1958–), journalist, programleder i NRK og TV 2 Jon Hustad (1968-), kommentator i Dag og Tid, programleder i TV 2 Gunnhild Øyehaug (1975–), forfatter. Kristine Eikrem Engeset (1988–), friidrettsutøver Vassendgutane (1996–), countrygruppe Side Brok, rap-gruppe Rotlaus, musikkgruppe == Referanser == == Eksterne lenker == (nn) Offisielt nettsted (en) Ørsta – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Ørsta i Store norske leksikon Kommunefakta Ørsta - Statistisk sentralbyrå

Ørsta er en kommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den grenser i øst til Sykkylven og Stranda, og i sørvest til Volda.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stersj%C3%B8finske_spr%C3%A5k

2023-02-04

Østersjøfinske språk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østersjøfinner', 'Kategori:Østersjøfinske språk']

Østersjøfinske språk, også kalt balto-finske språk, er en gruppe finsk-permiske språk som blir talt i området omkring Østersjøen og i Russland. Finsk og estisk er offisielle språk i nasjonalstatene Finland og Estland og i den europeiske union.Livisk er et utdødd minoritetsspråk i Latvia. De øvrige språkene har en mer marginal utbredelse, og er eller har vært minoritetsspråk i Norge, Sverige og Russland.Østersjøfinske språk deles i en nordlig, en sørlig og en østlig undergruppe. Den nordlige undergruppen omfatter bjarmisk, finsk, meänkieli, kvensk, ingrisk, karelsk, ludisk og vepsisk. Den sørlige undergruppen omfatter votisk, estisk, sørestisk og livisk. Den østlige undergruppen består av moksja, erzja, merja, muroma og mesjera. Alle østersjøfinske språk har sin opprinnelse i urfinsk, som en gang ble snakket på begge sider av Finskebukta. Oppdelingen i flere språk begynte omkring 600-650 f.Kr. da sørestisk skilte seg ut fra urfinsk, først som en dialekt av urfinsk og senere som et eget språk.

Østersjøfinske språk, også kalt balto-finske språk, er en gruppe finsk-permiske språk som blir talt i området omkring Østersjøen og i Russland. Finsk og estisk er offisielle språk i nasjonalstatene Finland og Estland og i den europeiske union.Livisk er et utdødd minoritetsspråk i Latvia. De øvrige språkene har en mer marginal utbredelse, og er eller har vært minoritetsspråk i Norge, Sverige og Russland.Østersjøfinske språk deles i en nordlig, en sørlig og en østlig undergruppe. Den nordlige undergruppen omfatter bjarmisk, finsk, meänkieli, kvensk, ingrisk, karelsk, ludisk og vepsisk. Den sørlige undergruppen omfatter votisk, estisk, sørestisk og livisk. Den østlige undergruppen består av moksja, erzja, merja, muroma og mesjera. Alle østersjøfinske språk har sin opprinnelse i urfinsk, som en gang ble snakket på begge sider av Finskebukta. Oppdelingen i flere språk begynte omkring 600-650 f.Kr. da sørestisk skilte seg ut fra urfinsk, først som en dialekt av urfinsk og senere som et eget språk. == Historie == === Forhistorie === De østersjøfinske språkene tilhører den uralske språkfamilien. Alle uralske språk har sitt opphav i ururalsk som ble snakket i et lite område 7000 – 3000 f.Kr. Det ururalske hjemlandet var øst for elven Volga, og muligens også øst for uralfjellene. Omkring 3000 f.Kr. ble det ururalske språket delt opp i nye urspråk; da skilte de samojediske språkene seg fra de øvrige uralske språkene, som fortsatte som finsk-ugriske språk. Omkring 2000 f.Kr. skjedde det en ny spaltning. Da ble det finsk-ugriske språket oppdelt i finsk-permiske språk og ugriske språk. Omkring 1800 f. Kr. delte de finsk-permiske språkene seg i østersjøfinske språk og permiske språk. Tidligere snakket man også om den «volgafinske språkfamilien» som var inndelt i de «mordvinske språkene» (moksja, erzja, merja, muroma, mersjera) og de mariske språkene (østmarisk og vestmarisk). I 2010 påviste en analyse av morfologi og grammatikk at de såkalte «mordvinske» språkene i virkeligheten er østersjøfinske språk. Videre ble det påvist at de mariske språkene egentlig er permiske språk. Begrepene «mordvinsk» og «volgafinsk» brukes derfor ikke lenger av språkvitenskapen. Alle østersjøfinske språk har sin opprinnelse i urfinsk, som en gang ble talt på begge sider av Finskebukta. Urfinsk deles i tre perioder: (a) Tidlig urfinsk, som var en dialekt av ururalsk, (b) utviklingen av karakteristiske forskjeller fra ururalsk (tap av flere konsonant-fonemer, deriblant alle palataliserte konsonanter), og (c) et stadium hvor sør-estisk og livisk begynner å divergere fra urfinsk.Sammallahti (1977) tidfestet divergensen mellom tredje stadium av urfinsk (myöhäiskantasuomi) og sørestisk til omkring 600-650 f.Kr. De nåværende modeller bygger på at tre eller flere urfinske dialekter utviklet seg i det første årtusen f.Kr, og at de ulike østersjøfinske språk oppstod gjennom en interferens og sammenslåing av urdialekter.Mikko Heikkilä (2011) skiller seg ut i så måte, ved at han daterer begynnelsen på skillet mellom sørestisk og urfinsk til 150 e.Kr. === Språkene === Østersjøfinske språk deles i en nordlig, en sørlig og en østlig undergruppe.De østersjøfinske språkene er ikke innbyrdes forståelige. Forskjellene dem i mellom er omtrent som mellom norsk, færøysk og islandsk. ==== Nordlige språk ==== Bjarmisk † Finsk Ludisk Ingrisk Meänkieli Karelsk Vepsisk Kvensk ==== Sørlige språk ==== Estisk Sørestisk Livisk † Votisk ==== Østlige språk ==== Erzja Moksja Merja † Muroma † Mesjera † === Forholdet til den kamkeramiske kulturen === Den kamkeramiske kulturen var en steinalderkultur som eksisterte i barskogbeltet i Nordøst-Europa i mesolitikum og neolittisk tid, fra 5 600 f.Kr. til 2 300 f.Kr. På det største var denne kulturen utbredt fra Bottenvika og Østersjøen i vest til uralfjellene i øst, og fra munningen av elven Wisła i sør til Nordishavet i nord. Den kjennetegnes av kar av keramikk av samme form, men med en viss variasjon i dekorasjonene.Området til den kamkeramiske kulturen er mer eller mindre det samme området hvor det senere ble snakket finsk-ugriske språk. Det har derfor blitt foreslått at denne kulturen er knyttet til forfedrene til finsk-ugrierne.Denne hypotesen er nå forkastet. Den kamkeramiske kulturen eksisterte i området lenge før finsk-ugriernes ankomst, og den talte et ukjent og utdødd paleo-europeisk språk. Det finnes nemlig et substrat i finsk-ugrisk som ikke er uralsk. Det før-finsk-ugriske substrat refererer til et vokabular i finsk-ugrisk som er arvet som lånord fra et annet språk. Disse lånordene stammer fra et språk som verken er uralsk eller indoeuropeisk. Eksistensen av dette paleoeuropeiske språket ble påvist av språkforskeren Ante Aikio (f. 1977) i 2004. Språkforskeren Janne Saarikivi (f. 1973) påviste i 2006 at deler av dette vokabularet i snevrere forstand også er tilstede i østersjøfinske språk.De finske ordene jauho (hvetemel), lehmä (ku), tähti (stjerne), tammi (eik) og ihminen (menneske) er eksempler på subtratord. Det samme gjelder urfinsk *täštä (stjerne) og *kümmin (ti).Enkelte finske toponymer og hydronymer er av ikke-uralsk opprinnelse. Ordet koita opptrer regelmessig i hydronymer for lange og trange kropper av vann. Det er et før-finsk-ugrisk ord for «lang, trang». Mange andre finske toponymer er subtrater som er hentet fra et paleoeuropeisk språk, deriblant Saimaa, Imatra, Päijänne og Enare. === De samiske språkene === De nærmeste slektningene til den østersjøfinske språkgruppa er de samiske språkene. === Skriftspråk og litteratur === Bjarmiske språk er en gruppe utdødde østersjøfinske språk som en gang ble talt i Bjarmeland i bukten Dvinabukta i den sørlige Kvitsjøen. Området tilhører Arkhangelsk oblast i Russland. Språkenes vokabular er rekonstruert fra toponymer, og noen få ord er dokumentert av norske reisende fra 890 til 1242 e.Kr. Enkelte samiske toponymer kan også bli funnet i Dvinabukta. Stadig flere pomorer ankom i området i løpet av det 14. og 15. århundre, noe som førte til at Bjarmlands beboere ble assimilert av slavere. Østersjøfinske substratord kan bli funnet i nordrussiske dialekter langs elven Pinega, deriblant ordene: лахта (lahta) 'myr, fuktig sted, eng', луда (luda) 'steinete holme', каска (kaska) ‘unge skoger’ og щелья (schelja) ‘høyde eller bratt bredd ved en elv’.Finsk og estisk har blitt skrevet med det latinske alfabetet i omkring 500 år. Det eldste eksempel på finsk er fra en tysk reisejournal fra ca 1450. Den lyder: Mÿnna tachton gernast spuho sommen gelen Emÿna daÿda. På moderne finsk blir dette Minä tahdon kernaasti puhua suomen kielen, [mutta] en minä taida («Jeg ønsker å snakke finsk, [men] kan det ikke»).Det første omfattende skriftsystemet for finsk ble utviklet av biskopen Mikael Agricola (1500–1557). I 1543 publiserte han ABC-boken Abckiria; i 1544 fulgte bønneboken Rucouskiria. Se Wsi Testamenti (en oversettelse av Det Nye Testamente) kom i 1548 og Davids salmer ble utgitt fra 1551 til 1552. Språkets ortografi var basert på svensk, tysk og latinsk ortografi og var laget for de sørvestfinske dialektene.De eldste eksemplene på estisk er fra første halvdel av 1200-tallet. Originates Livoniae i den livlandske krønike (1180–1227) inneholder estiske stedsnavn, ord og fragmenter av setninger. Kong Valdemars jordebok fra 1231 inneholder estiske stedsnavn og familienavn. Det eldste eksempel på sammenhengende estisk er «Kullamaa-bønnene» fra 1524 og 1528. Et av de eldste skrevne bevis på sørestisk, er en oversettelse av Det Nye Testamente (Wastne Testament) som ble utgitt i 1686. Statusen til dette språket begynte å avta i 1880-årene.Livisk er dokumentert i form av ord i den livlandske krønike (1180–1227). Skrevne kilder på livisk dukket opp på 1500-tallet. En samling av «sjøfolks hellige sanger og bønner» (Jūrnieku svētās dziesmas un lūgšanas) ble oversatt til latvisk og utgitt i 1845. Den første boken på livisk var Matteusevangeliet, som ble utgitt i 1863 i både østlige og vestlige dialekter fra Kurland. Den siste talende med livisk som morsmål, morsmål, Grizelda Kristiņa, døde den 2. juni 2013, 103 år gammel.Votisk hadde ikke noe alfabet før Dmitri Tsvetkov (1890–1930) på 1920-tallet skapte en ortografi basert på det kyrilliske alfabet. Det nåværende alfabetet stammer fra 2004. Votisk er et språk som har utgått fra de nordøstlige dialekter av gammel estisk; språket har også hentet mange låneord fra ingrisk.Fra 1932 til 1937 eksisterte det en latin-basert ortografi for ingrisk; den ble lært i skolene på Soikinskijhalvøya og i området omkring munningen av elven Luga. Flere lærebøker ble utgitt, deriblant en grammatikk fra 1936. I 1937 ble dette skrevne språket forkastet, ettersom masseundertrykkelsen av bøndene begynte. Det nåværende alfabetet er fra 2005 og ligner det finske alfabetet.Ludisk har ikke et eget skriftspråk; det karakteriseres noen ganger som en mellomting mellom karelsk og vepsisk, andre ganger som en dialekt av karelsk, mens andre igjen betrakter det som et eget språk. De nåværende dialektene av karelsk, stammer fra gammel-karelsk som ble snakket i området omkring innsjøen Ladoga i det 9. århundre e.Kr. Neverbrev nr. 292 er fra 1200-tallet, og er det eldste bevarte dokument på et østersjøfinsk språk. Det ble oppdaget i 1957 av en sovjetisk ekspedisjon som ble ledet av Artemij Artsikhovskij (1902–1978) under utgravningen av Nerev på vestkysten av Novgorod.I 1804 ble A Translation of some Prayers and a Shortened Catechism oversatt til dialektene nord-karelsk og glonets. Matteusevangeliet ble oversatt til den sørkarelske dialekten Tver i 1820. I denne sammenheng ble det kyrilliske alfabet benyttet. Deretter kom det et latinsk alfabetet på 1930-tallet, men det kyrilliske alfabet ble gjeninnført i 1937. Etter Sovjetunionens sammenbrudd, har ABC-bøker blitt publisert på det latinske alfabetet. Vepsisk har gått gjennom den samme utvikling av vekslende ortografier. Tornedalsfinsk (meänkieli) er språket som utviklet seg i den finsktalende delen av Sverige etter Finskekrigen i 1809. Kvensk er språket som utviklet seg i den finsktalende delen av Nord-Norge; kvener er dokumentert i Norge siden 1500-tallet. Tornedalsfinsk og kvensk er nært beslektet, og ingen av disse språkene har hatt egne skriftspråk. Det eldste kjente dokument med materiale fra den østlige språkgruppen, er boken Noord en Oost Tartarye (Nordlige og østlige Tartaria) av Nicolaes Witsen som ble utgitt i 1692. Boken inneholder en ordbok på 325 ord (for det meste i Moksja) som er oversatt til nederlandsk. På 1700-tallet ble flere ordlister og små tekster på Moksja og Erzja nedskrevet av russiske og utenlandske vitenskapsmenn (Philip Strahlenberg, E. Fischer, Pyotr Rychkov, Peter Pallas, Johann Gottlieb Georgi etc.). Både latinske og kyrilliske transkripsjoner ble brukt i deres skrifter. En grafisk representasjon av «mordvinske» fonem ble utgitt på 1700-tallet.I den andre halvdelen av 1700-tallet kom de første tekstene i Moksja og Erzja; dette var hovedsakelig oversettelser av korte offisielle essay som ble foretatt av studenter og lærere i Kazan og Nizjnij Novgorod. Tekstene er skrevet med kyrillisk, og benytter ulike grafiske teknikker for å fremstille fonemer. I 1804 ble det utgitt en katekisme oversatt fra kirkeslavisk til Erzja. Flere andre liturgiske bøker fulgte. I 1821-1827 ble det utgitt en oversettelse av det Nye Testamente til Erzja.Moksja fikk et kyrillisk alfabet i 1924 og et latinsk alfabet i 1932. Erzja fikk et kyrillisk alfabet i 1929 og et latinsk alfabet i 1932. Det latinske alfabetet for Moksja og Erzja ble aldri brukt, og siden 1920-tallet har det russiske alfabet blitt brukt. De andre østlige språkene har ikke hatt egne skriftspråk. == Grammatikk == De østersjøfinske språkene er agglutinerende språk: De grammatiske morfene føyes til de semantiske morfene på en slik måte at grensa mellom morfene er noenlunde tydelig. Hvert grammatisk morfen har en identifiserbar mening, og tilføyes uten at det skjer en indre bøying i rotmorfemet, og uten at de enkelte morfene blander seg med hverandre eller påvirker hverandre. Syntaktisk sett er de østersjøfinske språkene SVO-språk. Rekkefølgen av setningsledd i pragmatisk umarkerte helsetninger opptrer i formen subjekt–verbal–objekt. Også norsk er et SVO-språk.Et særpreg ved østersjøfinske språk er at de mangler grammatisk kjønn (maskulinum, femininum, utrum og nøytrum). På finsk benyttes eksempelvis det kjønnsnøytrale hän uansett kjønn. Ordklassen artikkel finnes heller ikke; dette er (for eksempel på norsk) en ordklasse som forteller hvilket kjønn, grammatisk tall og kasus et substantiv har. Det skilles heller ikke mellom bestemt og ubestemt form av et substantiv, noe som krever en artikkel.Morfofonologien (måten en grammatisk funksjon eller et morfem påvirker på) er komplems. Østersjøfinske språk har kasis-suffikser, tempus eller grammatisk tid (skille mellom fortid, nåtid og fremtid), grammatisk modus og personmarkører (som tilsvarer personlig pronomen) – de har singularis og pluralis, men ikke dualis – så vel som partikler og flere infinitiv-former, possessivsuffikser, klitikoner, etc. Antallet kasus er generelt sett høyt (finsk har 15 kasus, estisk har 14, sørestisk har 14, ingrisk har 12, etc.), mens infinitivformene varierer mer mellom språkene. Det er en del variasjon i lydsystemene de østersjøfinske språkene i mellom. Alle har rike vokalsystem, men der finsk og livisk har det samme vokalsystemet som svensk, har estisk og de østligste språkene en del andre vokaler, bl.a. /õ/, en bakre, urundet vokal. Karelsk og vepsisk har palatalisering som en viktig prosess, dette er et fenomen de deler med russisk, som de er sterkt påvirket av.Grammatisk sett fremstår de østersjøfinske språkene som en gruppe svært like språk, med trekk som samler dem og skiller dem fra samisk og «mordvinsk». Alle språkene har mange kasus, bl.a. med dobbelt sett (indre og ytre) lokalkasus. Adjektiv og determinativer kongruerer med hovedordet substantiv i kasus, ingen andre språk i verden enn de østersjøfinske har kasuskongruens, men ikke genusdistinksjon.Verbene blir bøyd i person og tall (singularis, pluralis), og i modus. == Leksikon == Forskjellene de østersjøfinske språkene i mellom er særlig leksikalske. Det uralske ordforrådet og de gamle lånordene er det samme i alle språkene, men det siste tusenåret har lånordskildene vært ulike: Finsk har fått lånord fra svensk, estisk fra tysk, livisk fra latvisk, og de andre østersjøfinske fra russisk. Skillet mellom finsk og estisk er større enn en kan få inntrykk av ved å høre på språkene, de har nemlig mange såkalt "falske venner", av typen norsk "kunstig", svensk "konstig", f.eks. fi piimä "surmelk" est. piim "melk", fi. huvittava "morsomt", est. huvitav "interessant". == Referanser == == Litteratur == Aikio, Ante (2004). «An Essay on Substrate Studies and the Origin of Saami». I Hyvärinen, Irma; Kallio, Petri; Korhonen, Jarmo;. Etymologie, Entlehnungen und Entwicklungen: Festschrift für Jorma Koivulehto zum 70. Geburtstag. Mémoires de la Société Néophilologique de Helsinki 63. Helsinki, 2004. s. 5–34. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) Арциховский, А.В.; Борковский, В.И. (1963). Новгородские грамоты на бересте (из раскопок 1956–1957 гг.). Из-во Акад. Наук СССР, 1963. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Ariste, Paul (1956). Eesti rahva etnilisest ajaloost. Läänemere keelte kujunemine ja vanem arenemisjärk. Artikkeli kokoelma. Eesti Riiklik Kirjastus, 1956. Charter, David (2003). Death of a language: last ever speaker of Livonian passes away aged 103. The Times, 5. juni 2003, 1.01am BST. Ernits, E. (Эрнитс Э) (2006). Ob oboznachenii zvukov v vodskom literaturnom yazyke (Об обозначении звуков в водском литературном языке) (PDF). Linguistica Uralica, Volume 42, Issue 1, 2006. Heikkilä, Mikko (2011). Germaanisia etymologioita saamelais-suomalaisille sanoillesekä huomioita kantasaamen ajoittamisesta ja paikantamisesta. Virittäjä 115, Helsinki, 2009. s. 75–90. Häkkinen, Jaakko (2009). Kantauralin ajoitus ja paikannus: perustelut puntarissa (PDF). Helsinki, 2009. Heininen, Simo. Agricola, Mikael (1510–1557). Henkilöhistoria, Suomalaisen Kirjallisuuden Seura. Itkonen, Terho (1983). Välikatsaus suomen kielen juuriin [Preliminary overview of the roots of Finnish] (PDF). Helsingin yliopisto. Suomen kielen laitos, 1983. Kotimaisten kielten keskus (2022). Mistä tulee nimi Saimaa?. Asiantuntijoiden kirjoituksia ajankohtaisista kielikysymyksistä, besøkt 17. juni 2022. Kurman, George (1997). The Development of Written Estonian by George Kurman. Taylor & Francis Group, 29. juli 1997. ISBN 0-7007-0380-2. ISBN 978-0700708901. Laakso, Johanna (2000). Omasta ja vieraasta rakentuminen. Helsinki University Department of Finno-Ugrian Studies, oktober 2000. s. 21. Laanest, Arvo (1975). Basics Finno-Ugric Linguistics (Finnic, Sami and Mordovia languages). Science, Moskva, 1975. s. 21. Laanest, Arvo; Bartens, Hans-Hermann (oversetter) (1982). Einführung in die ostseefinnischen Sprachen. Buske, H; Hamburg, 1. januar 2014. ISBN 387118487X. ISBN 978-3871184871. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Latvian encyclopedia (2007). Latvian encyclopedia, Volume 4. Valery Belokon's Publishing, Riga, 2007. s. 832-833. ISBN 978-9984-9482-4-9. Mallory, J. P.; Adams, Douglas Q. (1997). Pit-Comb Ware Culture. Encyclopedia of Indo-European Culture, Taylor & Francis, 1997. s. 429–430. ISBN 1884964982. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Ott, Kurs (1994). Ingria: The broken landbridge between Estonia and Finland. GeoJournal 33.1, 1. mai 1994. s. 107–113. Феоктистов, А. П. (2008). Очерки по истории формирования мордовских письменно-литературных языков (PDF). Мордов. кн. изд-во, Саранск, 2008. ISBN 978-5-7595-1753-5. Pahomov, Miikul (2011). Kuujärven lyydiläistekstejä, Suomalais-Ugrilaisen Seuran Toimituksia, vol. 263. Suomalais-Ugrilainen Seura, Helsinki, 2011. ISBN 978-952-5667-32-5. Piispanen, Peter S. (2006). Statistical Dating of Finno-Mordvinic Languages through Comparative Linguistics and Sound Laws. Fenno-Ugrica Suecana Nova Series. 15, 2016. s. 1–18. Rahkonen, Pauli (2003). SOUTH-EASTERN CONTACT AREA OF FINNIC LANGUAGES IN THE LIGHT OF ONOMASTICS (PDF). University of Helsinki, 11. mai 2003. Saarinen, Sirkka (2019). Erzya e-learning course, Grammatical Description (PDF). Ludwig-Maximilians-Universität München, besøkt 2019. Saarikivi, Janne (2006). Studies on Finno-Ugrian substrate in Northern Russian dialects (PDF). Tartu University Press, 2006. s. 257—279. Sammallahti, Pekka (1977). Suomalaisten esihistorian kysymyksiä. Virittäjä, 2 (81), 1977. s. 119–133. Sinor, Denis (1988). The Uralic Languages: Description, History and Foreign Influences. (Handbook of Oriental Studies: Part 8 Uralic Studies & Central Asia): 1 (Handbook of Oriental Studies. Section 8 Uralic & Central Asi), Brill; 1. desember 1988. ISBN 90-04-07741-3. ISBN 978-9004077416. Sinor, Denis (1997). Aspects of Altaic Civilization, Volum 1. Routledge; 29. juli 1997. ISBN 0-7007-0823-5. ISBN 978-0700708239. Taagepera, Rein (1999). The Finno-Ugric republics and the Russian state. Routledge; 15. september 1999. s. 111. ISBN 978-0415919777. ISBN 0415919770. Toivanen, Reetta; Koreinik, Kadri; Åkermark, Sia Spiliopoulou; Kühhirt, Eva; Sarhimaa, Anneli (2013). The Võro language in Estonia: ELDIA Case-Specific Report. Studies in European Language Diversity 23, Universität Wien, 2013. ISSN 2192 2403 ; DOI 11353/10.308888. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Tuomi, Tuomo (toim.) (2004). Itämerensuomalainen kielikartasto (østersjøfinsk språkatlas). Suomalaisen Kirjallisuuden Seura og Kotimaisten kielten tutkimuskeskus, Helsingfors. ISBN 951-746-327-8. Vääri, Eduard E. (1966). Ливский язык: Языки народов СССР: Финно-угорские и самодийские языки. Nauka, Moskva, 1966. s. 139. Vääri, Eduard E. (1966). Juhrneeku svehtas dseesmas un luhgschanas, sadomahtas no zitkahrtiga Pises basnizas ķestera Jahņa Prinz, un viņņa vezzaka dehla Jahņa. Jelgavā pee Jahņa Wridriķķa Steffenhagen un dehla. 1845. s. 138. Viitso, Tiit-Rein (1985). Lapi vokaalistiku kujunemisvõimalusi. Läänemeresoomlastest neenetsiteni. Uurimusi ja memuaare. Tallinn, 1985. s. 141–145. Viitso, Tiit-Rein (2000). Finnic Affinity. Congressus Nonus Internationalis Fenno-Ugristarum I. Orationes plenariae & Orationes publicae, 2000. Wulf, Christina (1982). Zwei finnische Sätze aus dem 15. Jahrhundert. Ural-Altaische Jahrbücher, Neue Folge, Band 2, Societas Uralo-Altaica, O. Harrassowitz, 1982. s. 90–98. Zhivlov, Mikhail (2015). Неиндоевропейский субстрат в финно-волжских языках. Academia, 27. mars 2015.

|kart=Balto-Finnic language family.png

https://no.wikipedia.org/wiki/12._desember

2023-02-04

12. desember

['Kategori:Dager i desember']

12. desember er den 346. dagen i året og den 347. i skuddår og det er 19 dager igjen av året.

12. desember er den 346. dagen i året og den 347. i skuddår og det er 19 dager igjen av året. == Navnedag == Peggy, Pia == Historie == 1901 – Den første radiokontakten over Atlanterhavet av Guglielmo Marconi. 1925 – Reza Pahlavi blir utnevnt til sjah i Iran. 1937 – Taroko nasjonalpark opprettes for første gang. 1963 – Kenya løsriver seg fra Storbritannia. 1979 – Rhodesia forandrer navn til Zimbabwe. 1996 – Uday Hussein blir alvorlig skadet i et attentat. 2003 – Keiko, spekkhogger og filmstjerne, født ca. 1976, dør. 2004 – Gary Brolsma laster opp sin kjente Numanuma til Newgrounds. 2009 – 100 000 mennesker demonstrerte i København med krav om en rettferdig klimaavtale. 2015 – På klimatoppmøtet i Paris ble det enighet om Paris-avtalen. === Norsk historie === 1851 – Det Bergenske Dampskibsselskab blir stiftet i Bergen. 1903 – Brann i hurtigruteskipet D/S «Orion» nær Vardø. Åtte omkommer. 1973 – Linebåten «Vaarland» forsvinner under fiske utenfor Vardø. Fem omkommer. 1974 – Fraktefartøy «Hadarvaag» er på reise fra Orkanger til Sortland med stykkgods da den forsvinner på Folla i storm med orkanbyger. Besetningen på 3 (3 for lite i henhold til bemanningsforskriftene) omkommer. 1992 – Snurrevadbåten «Ida Marie» grunnstøter utenfor Sørvær i Finnmark. En omkommer. == Fødsler == Se flere som er født 12. desember i Kategori:Fødsler 12. desember. 1808 – Zyprian Svennssen Søtland, norsk bonde og politiker (d. 1890) 1815 – Andreas Hauge, norsk prest (d. 1892) 1821 – Gustave Flaubert, fransk forfatter (d. 1880) 1822 – Peter Qvam, norsk skolemann (d. 1907) 1823 – Otto Frederik Vaupell, dansk offiser og historiker (d. 1899) 1836 – Axel Olof Freudenthal, finsk filolog og politiker (d. 1902) 1863 – Edvard Munch, norsk maler (d. 1944) 1886 – Macken W. Aas, norsk fotballspiller (d. 1960) 1909 – Elis Wiklund, svensk langrennsløper (d. 1982) 1912 – Thorbjørn Egner, norsk tegner, forfatter, visedikter og komponist (d. 1990) 1912 – Henry Armstrong, amerikansk bokser (d. 1988) 1915 – Frank Sinatra, amerikansk sanger og skuespiller (d. 1998) 1917 – Joseph Albert Malula, kongolesisk kardinal (d. 1989) 1928 – Tsjingiz Ajtmatov, kirgisisk forfatter (d. 2008) 1928 – Ernst-Hugo Järegård, svensk skuespiller (d. 1998) 1932 – Asbjørn Jordahl, norsk politiker og samferdselsminister 1934 – Miguel de la Madrid, meksikansk president (d. 2012) 1934 – Hilla Limann, ghanesisk president (d. 1998) 1937 – Joop van Oosterom, nederlandsk sjakkspiller (d. 2016) 1945 – Portia Simpson-Miller, jamaikansk statsminister 1948 – Colin Todd, engelsk fotballspiller og trener 1949 – Bill Nighy, britisk skuespiller 1949 – Marc Ravalomanana, madagassisk president 1951 – Anatolij Aljabjev, sovjetisk skiskytter (d. 2022) 1953 – Bruce Kulick, amerikansk gitarist 1954 – Amy Lightfoot, norsk-amerikansk kunstner 1956 – Geir Holmsen, norsk jazzmusiker 1960 – Volker Beck, tysk politiker 1960 – Gjermund Hagesæter, norsk politiker 1962 – Max Raabe, tysk musiker 1964 – Terry Brunk, amerikansk fribryter 1969 – Gry Moursund, norsk illustratør 1971 – Philip Boit, kenyansk skiløper 1972 – Wilson Kipketer, kenyansk-dansk friidrettsutøver 1974 – Bernard Lagat, kenyansk-amerikansk friidrettsutøver 1975 – Craig Moore, australsk fotballspiller 1979 – Levan Melkadze, georgisk fotballspiller 1981 – Stephen Warnock, engelsk fotballspiller 1982 – Heidi Løke, norsk håndballspiller 1984 – Daniel Agger, dansk fotballspiller 1987 – Adam Larsen Kwarasey, norsk-ghanesisk fotballspiller 1990 – Nixon Kiplimo Chepseba, kenyansk friidrettsutøver 1990 – Victor Moses, engelsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 12. desember i Kategori:Dødsfall 12. desember. 1905 – William Sharp, britisk forfatter (f. 1855) 1939 – Douglas Fairbanks, amerikansk skuespiller. (f. 1883) 1967 – Alf Larsen, norsk forfatter. (f. 1885) 1985 – Anne Baxter, amerikansk skuespiller (f. 1923) 1985 – Ian Stewart, britisk musiker (f. 1938) 2003 – Heydər Əliyev, aserbajdsjansk president. (f. 1923) 2003 – Peder Alhaug, norsk sanger (f. 1921) 2004 – Eyvind Retzius, norsk arkitekt (f. 1921) 2006 – Peter Boyle, amerikansk skuespiller. (f. 1935) 2007 – Alfons Maria Stickler, østerriksk kardinal (f. 1910) 2007 – Ike Turner, amerikansk musiker (f. 1931) 2008 – Avery Dulles, amerikansk katolsk kardinal (f. 1918) 2008 – Carleton Gaidusek, amerikansk lege og nobelprisvinner (f. 1923) 2008 – Van Johnson, amerikansk skuespiller (f. 1916) 2008 – Tassos Papadopoulos, kypriotisk president (f. 1934) 2009 – Klavdija Bojarskikh, russisk langrennsløper (f. 1939) 2009 – Josef Monsrud, norsk motstandsmann (f. 1922) 2011 – Sunday Bada, nigeriansk friidrettsutøver (f. 1969) 2020 – John le Carré, britisk forfatter (f. 1931) == Helligdager == Kenya har nasjonaldag 12. desember – I Mexico feires Jomfruen av Guadalupe, landets skytshelgen, med religiøse opptok og pilegrimsferd til Guadalupe i Mexico by

12. desember er den 346. dagen i året og den 347. i skuddår og det er 19 dager igjen av året.

https://no.wikipedia.org/wiki/1773

2023-02-04

1773

['Kategori:1773']

== Begivenheter == Kaptein Cook oppdager øygruppen som senere får navnet Cookøyene 12. januar – Det første offentlige museet i USA åpner (i Charleston, Sør-Carolina). 14. desember Norges geografiske oppmåling ble stiftet. I 1986 endret det navn til Statens kartverk. 16. desember «The boston Tea Party» som var opptakten til den amerikanske frigjøringskrigen, fant sted. == Fødsler == 9. februar – William Henry Harrison, amerikansk president (d. 1841) 6. oktober – Ludvig Filip av Frankrike, Frankrikes siste konge (d. 1850) 21. desember – Robert Brown, britisk (skotsk) botaniker og vitenskapsmann (d. 1858) == Dødsfall == 12. juli – Johann Joachim Quantz, tysk fløytist, fløytebygger og komponist (f. 1697) 25. september – Johan Ernst Gunnerus, norsk biskop og naturforsker (f. 1718)

== Begivenheter ==

https://no.wikipedia.org/wiki/1911

2023-02-04

1911

['Kategori:1911']

== Begivenheter == === Utlandet === ==== Første halvår ==== 2. januar – Sidney Street-beleiringen i London 7. januar – Mary Pickford gifter seg med Owen Moore. 26. januar – Glenn H. Curtiss flyr det første fungerende sjøflyet. 24. februar – Tyskland øker hærens stående styrker med en halv million menn 7. mars – Revolusjonen bryter løs i Mexico. 15. mai – USAs høyesterett krever at John D. Rockefellers selskap Standard Oil Company må oppløses med bakgrunn i antitrustlovene 22. mai – Fédération Cynologique Internationale stiftes ==== Andre halvår ==== 1. juli – Tyskland sender en kanonbåt til Marokko for å beskytte tyske interesser mot Frankrike. Resultatet blir en internasjonal krise. 24. juli – Machu Picchu blir gjenoppdaget av Hiram Bingham 21. august – Mona Lisa stjeles fra Louvre i Paris 14. september – Russlands statsminister Pjotr Stolypin myrdes 29. september – Den italiensk-tyrkiske krig: Krig mellom Italia og Tyrkia over områder i Nord-Afrika (det nåværende Libya) 10. oktober – Republikken Kina erklærer seg uavhengig 26. oktober – Opprør i Kina 4. november – Krisen i Marokko avsluttes med enighet om hhv. fransk og tysk overhøyhet over Marokko og Fransk Kongo 5. november – Italia annekterer Libya, Tripoli og Kyrenaika 30. desember – I Nanjing i Kina utropes Sun Yat-sen til president i Republikken Kina Islands universitet Háskóla Íslands grunnlegges Ernest Rutherford lanserer en ny atommodell med en sentral positiv ladd kjerne og negativt ladde elektroner som går i bane rundt denne. Modellen baserer seg på gullfolieeksperimentet. === Norge === 10. februar – Elise Sem blir Norges første kvinnelige høyesteretts sakfører 28. februar – Regjeringen bestemmer at menighetsfakultetet ikke skal ha rett til å uteksaminere prester 8. mars – Den internasjonale kvinnedagen ble stiftet etter initiativ fra Clara Zetkin 17. mars – Anna Rogstad (Høyre) møter som første kvinne på Stortinget. 25. mars – Norsk Speidergutt-Forbund blir stiftet 5. april – Tjenestepikene i Norge stifter fagforening og legger fram krav om sommerferie. 11. mai – Ubåtene A-2, A-3 og A-4 bestilles fra Germaniaweft, Kiel i Tyskland, som Norges første ubåtklasse. Se A-klassen. 8. juni – Streik i bergverksindustrien på Røros 22. juni – Norsk Arbeidsgiverforening vedtar lockout av 17 000 arbeidere pga. bergverksstreiken 8. juli – Tragisk ulykke i Saltdalselva der 14 konfirmanter og foreldre druktner. 15. juli – Norsk Arbeidsgiverforening utvider lockouten til å omfatte 32 000 arbeidere 18. juli – Ny skattelov med krav om selvangivelse vedtas 15. september – Trondhjems nationale Scene åpnes 19. oktober – Norges første kunstfilm, Fattigdommens forbandelse, har premiere i Kristiania 12. november – Martin Tranmæl får gjennomslag for et forslag om en revolusjonær retning for fagorganisasjonen 14. desember – Roald Amundsen når Sydpolen == Fødsler == === Første kvartal === 10. januar – Siegfried Wolfgang Fehmer, tysk gestaposjef i Oslo (d. 1948) 11. januar – Harald Heide Steen sr., norsk skuespiller (d. 1980) 27. januar – Paul-René Gauguin, norsk-dansk billedkunstner (d. 1976) 1. februar – Arvid Falkenberg, norsk motstandsmann og politisk aktivist (d. 2007) 2. februar – Jussi Björling, svensk operasanger (d. 1960) 6. februar – Ronald Reagan, amerikansk president og skuespiller (d. 2004) 3. mars – Jean Harlow, amerikansk skuespillerinne (d. 1937) 10. mars – Olof Lagercrantz, svensk forfatter, kritiker, litteraturviter og redaktør (d. 2002) 16. mars – Josef Mengele, tysk lege, nazist og krigsforbryter (d. 1979) 26. mars – Tennesse Williams, amerikansk dramatiker (d. 1983) === Andre kvartal === 1. april – Adam Kozłowiecki, polsk katolsk biskop (d. 2007) 28. april – Lee Falk, amerikansk tegneserieskaper (d. 1999) 24. mai – Barbara Joyce West Dainton, britisk Titanic-overlevende (d. 2007) 29. mai – Annie Berntsen, norsk misjonær (d. 1992) 24. juni – Juan Manuel Fangio, argentinsk formel 1-fører (d. 1995) 30. juni – Sigurbjörn Einarsson, islandsk biskop (d. 2008) === Tredje kvartal === 5. juli – Georges Pompidou, fransk politiker (d. 1974) 7. juli – Gian-Carlo Menotti, italiensk komponist (d. 2007) 17. august – Mikhail Botvinnik, russisk sjakkspiller (d. 1995) 23. august – Birger Ruud, norsk skihopper (d. 1998) 8. september – Arne Bang-Hansen, norsk skuespiller (d. 1990) 19. september William Golding, britisk forfatter og nobelprisvinner (d. 1993) 23. september – Herman Hebler, norsk grafiker (d. 2007) === Fjerde kvartal === 1. november – Henri Troyat, fransk forfatter (d. 2007) 11. november – Sune Viktor Lundquist, svensk forfatter (d. 1975) 5. desember – Waldemar Brøgger, norsk forfatter og forlagsmann (d. 1991) == Dødsfall == 18. mai – Gustav Mahler, østerriksk komponist (f. 1860) 14. juni – Johan Svendsen, komponist (f. 1840) 29. oktober – Joseph Pulitzer, amerikansk forlegger (f. 1847) 13. november – Ida Cecilie Thoresen Krog, kvinnesaksforkjemper, norges første kvinnelige student (f. 1858) 5. desember – Edvard Petersen, dansk maler (f. 1841) == Idrett == 19. juni – Molde Fotballklubb blir stiftet Lyn blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Uræd 5-2 i finalen. == Musikk == Richard Strauss Rosenkavaleren uroppføres i Dresden Irving Berlins Alexander´s ragtime band blir en hit i USA == Nobelprismottagere == Fysikk – Wilhelm Wien Kjemi – Marie Curie Medisin – Allvar Gullstrand Litteratur – Count Maurice (Mooris) Polidore Marie Bernhard Maeterlinck Fred – Tobias Michael Carel Asser og Alfred Hermann Fried == Litteratur == G. K. Chesterton – The Innocence of Father Brown Sigrid Undset – Jenny Kristoffer Uppdal – Dansen gjenom skuggeheimen, bind 1 Ivar Aasen – Samlede skrifter Gaston Leroux -Operafantomet

== Begivenheter ==

https://no.wikipedia.org/wiki/1553

2023-02-04

1553

['Kategori:1553']

== Begivenheter == The Muscovy Company etableres i London som verdens første handelskompani for oversjøiske varer. 6. juli – Edvard VI av England dør, og Jane Grey tiltrer som regent. 3. august - Maria rir til London uten å bli utfordret, med sin halvsøster Elisabeth i følget, Maria blir erklært som dronning. 3. august - Maria I av England krones til dronning == Fødsler == 14. desember – Henrik IV av Frankrike, (d. 1610) == Dødsfall == 6. juli – Edvard VI av England, konge av England, (f. 1537)

== Begivenheter ==

https://no.wikipedia.org/wiki/1900

2023-02-04

1900

['Kategori:1900', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata']

1900 (MCM) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en mandag.

1900 (MCM) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en mandag. == Hendelser == === Første kvartal === 1. januar – Lov om behandling av forsømte børn – vergerådsloven – trer i kraft (den første lov om barnevern både nasjonalt og internasjonalt). 1. januar – Nigeria blir et britisk protektorat. 5. januar – Den irske lederen John Edward Redmond oppfordrer til opprør mot britene. 6. januar – Boerkrigen: Over 1000 faller ved boernes angrep på Ladysmith Det blir rapportert at millioner av mennesker sulter i India. 8. januar – USAs president William McKinley setter Alaska under militært styre. 2. januar – Boerkrigen: Slaget ved Spion Kop 3. februar – Guvernørkandidat William Goebel myrdes i Frankfort i Kentucky 14. februar – Boerkrigen: 20 000 britiske soldater invaderer Orangefristaten 17. februar – Boerkrigen: Slaget ved Paardeberg 27. februar – Det britiske Arbeiderpartiet blir grunnlagt. 13. mars – Boerkrigen: Britiske styrker inntar Bloemfontein i Orangefristaten 11-timers arbeidsdag innføres i Frankrike 16. mars – Arthur Evans finner ruinene av palasset i Knossos på Kreta 16. mars(natt til) – Bybrann i Sandefjord === Andre kvartal === 1. april – Det norske Landbruks- og matdepartementet blir opprettet under navnet Det Kongelige Landbruksdepartement. 14. april – Verdensutstillingen i Paris ble åpnet av Frankrikes statsminister Pierre Waldeck-Rousseau. 2. mai – Kong Oscar II erklærer støtte til britene i boerkrigen. 17. mai – Boerkrigen: Britiske styrker kommer den beleirede byen Mafeking til unnsetning 18. mai – Tonga blir britisk protektorat 21. mai – Russland invaderer Mandsjuria 24. mai – Boerkrigen: Storbritannia annekterer Oranjefristaten som Orange River Colony 29. mai – Bokseropprøret: Den kinesiske regjeringen fordømmer bokserne 30. mai – Boerkrigen: Britiske styrker inntar Johannesburg Bokseropprøret: Bokserne inntar Tianjin 5. juni – Boerkrigen: Britiske styrker inntar Pretoria 20. juni – Bokseropprøret: Bokserne dreper flere hundre europeere nær Beijing, inkludert den tyske ambassadøren. Ambassade-strøket i Beijing beleires 30. juni – North German Lloyd Steamships pir i Hoboken, New Jersey brenner. 326 omkommer === Tredje kvartal === 2. juli – Ferdinand von Zeppelin flyr det første luftskipet med motor og propeller, LZ1 13. juli – Bokseropprøret: En flernasjonal europeisk styrke tar tilbake Tientsin fra bokserne 19. juli – Tunnelbanesystemet Metroen i Paris åpner. 29. juli – Umberto I av Italia myrdes av anarkisten Gaetano Bresci 8. august – Davis Cup den internasjonale tennisturneringen blir arrangert for første gang i Boston. 14. august – Bokseropprøret: Europeiske styrker tar kontroll i Beijing, og får satt fri europeiske gisler 8. september – Galveston i Texas utsettes for en orkan av kategori 4 størrelse med 6 000 – 8 000 døde 17. september – Den filippinsk-amerikanske krig: Filippinske styrker under Juan Cailles slår amerikanerne ved Mabitac === Fjerde kvartal === Oktober – Oppfinneren Johan Vaaler tar patent på sin papirklemme, en av mange forløpere for bindersen 21. november – Norsk Arbeidsgiverforening stiftes 3. desember – Folketelling, 2 239 881 innbyggere i Norge 1 152 402 kvinner og 1 087 479 menn. 1 612 230 (72%) i landkommuner og 627 651 i byene. I Kristiania bor det 225 799 innbyggere. 14. desember – Kvantefysikken ser dagens lys idet Max Planck legger frem sin strålingslov Nobelstiftelsen innstiftes i (Sverige), som bestemt i Alfred Nobels testamente. Kodak introduserer det første masseproduserte fotoapparatet, Brownie == Fødsler == 4. januar – James Bond, amerikansk ornitolog (d. 1989) 2. februar – Gunnar Larsen, norsk forfatter (d. 1958) 19. februar – Giorgos Seferis, gresk poet (d. 1971) 22. februar – Luis Buñuel, spansk filmskaper (d. 1983) 26. februar – Jean Negulesco, rumensk-amerikansk filmregissør og manusforfatter (d. 1993) 9. mars – Howard Aiken, amerikansk pioner innenfor informatikk (d. 1973) 19. mars – Frédéric Joliot-Curie, fransk fysiker (d. 1958) 5. april – Spencer Tracy, amerikansk skuespiller (d. 1967) 26. april – Charles Francis Richter, amerikansk geofysiker (d. 1985) 17. mai – Ruhollah Khomeini, iransk statsoverhode (d. 1989) 23. mai – Hans Frank, tysk krigsforbryter (d. 1946) 4. juli – Louis Armstrong, amerikansk jazzmusiker (d. 1971) 19. juli – Arno Breker, tysk skulptør (d. 1991) 23. juli – Einar Skjæraasen, norsk dikter (d. 1966) 29. juli – Eyvind Johnson, svensk forfatter (d. 1976) 4. august – Elizabeth Bowes-Lyon, britisk dronning (d. 2002) 3. september – Urho Kekkonen, finsk president (d. 1986) 6. september – Irene Harand, østerriksk menneskerettsforkjemper (d. 1975) 13. september – Viggo Hansteen, norsk politiker (d. 1941) 7. oktober – Heinrich Himmler, tysk nazist (d. 1945) 10. oktober – Helen Hayes, amerikansk skuespiller (d. 1993) 10. oktober – Wilhelm Rediess, tysk general (d. 1945) 26. oktober – Karin Boye, svensk forfatter (d. 1941) 14. november – Aaron Copland, amerikansk komponist (d. 1990) 25. november – Rudolf Höß, tysk krigsforbryter (d. 1947) 30. november – Geoffrey Household, britisk forfatter (d. 1988) == Dødsfall == === Januar === 3. – Dmitrij Grigorovitsj, russisk forfatter (f. 1822) 13. – Peter Waage, norsk kjemiker (f. 1833) 17. – Luigi Trombetta, italiensk katolsk kardinal (f. 1820) 18. – Marcus Selmer, dansk fotograf (f. 1818) 19. – Jacob Lerche Johansen, norsk offiser og statsråd (f. 1818) 20. – John Ruskin, engelsk forfatter og kunstkritiker (f. 1819) 21. – Francis, hertug av Teck, britisk aristokrat (f. 1837) 25. – Adelheid av Hohenlohe-Langenburg, tysk kongelig (f. 1835) 31. – John Sholto Douglas, 9. marki av Queensberry, aristokrat, bokser (f. 1844) === Februar === 1. februar – Domenico Maria Jacobini, italiensk katolsk kardinal (f. 1837) 22. februar – Jens Braage Halvorsen, norsk bibliotekar og forfatter (f. 1845) === Mars === 6. – Gottlieb Daimler, tysk bilkonstruktør (f. 1834) 10. – J.P.E. Hartmann, dansk komponist (f. 1805) 13. – Henri Didon, fransk predikant, pedagog og forfatter (f. 1840) 14. – Hans Christian Ørsted Hambro, norsk skolebestyrer (f. 1858) 14. – Jens Nicolai Ludvig Schjørring, dansk prest og salmedikter (f. 1825) 21. – Daniel Niclasen, færøysk kjøpmann og politiker (f. 1840) 26. – Camillo Mazzella, italiensk katolsk kardinal (f. 1833) 28. – Vincent Benedetti, fransk diplomat (f. 1817) 28. – Piet Joubert, sørafrikansk general (f. 1834) === April === 2. – Gustaf Åkerhielm, svensk politiker (f. 1833) 5. – Joseph Bertrand, fransk matematiker (f. 1822) 6. – Georg Christian Freund, dansk billedhugger (f. 1821) 7. – Frederic Church, amerikansk maler (f. 1826) 18. – Izrael Poznański, polsk forretningsmann og filantrop (f. 1833) 22. – Rabih az-Zubayr, sudansk krigsherre (f. 1842) 24. – George Campbell, 8. hertug av Argyll (f. 1823) 27. – Vasilij Vasiljev, russisk sinolog (f. 1818) 29. – Erasmus Zahl, norsk forretningsmann (f. 1826) === Mai === 2. – Ivan Ajvazovskij, russisk kunstner (f. 1817) 2. – Lars Oftedal, norsk prest og politiker (f. 1838) 5. – Johann Evangelist Haller, østerriksk katolsk kardinal (f. 1825) 9. – Carl Brosbøll, dansk forfatter (f. 1816) 13. – Hermann Levi, tysk dirigent (f. 1839) 28. – George Grove, britisk musikkskribent (f. 1820) 28. – Morten Diderik Emil Lambrechts, norsk høyesterettsjustitiarius (f. 1824) === Juni === 3. – Mary Kingsley, britisk oppdager og etnolog (f. 1862) 5. – Stephen Crane, amerikansk forfatter, poet og journalist (f. 1871) 6. – Johannes Westergaard, norsk skipsreder og politiker (f. 1814) 20. – Klemens von Ketteler, tysk diplomat (f. 1853) 20. – Henry Brougham Loch, britisk offiser (f. 1827) 25. – Flora Fallesen, dansk skuespiller og oversetter (f. 1832) 28. – Harriet E. Wilson, amerikansk forfatter (f. 1825) === Juli === 9. – Gregorio Maria Grassi, italiensk misjonær (f. 1833) 13. – Ditmar Meidell, norsk redaktør (f. 1826) 18. – Johan Kjeldahl, dansk kjemiker (f. 1849) 20. – Paul Denn, fransk misjonær (f. 1857) 20. – Léon-Ignace Mangin, fransk misjonær (f. 1857) 26. – Albert Bonnier, svensk forlegger (f. 1820) 29. – Sigbjørn Obstfelder, norsk dikter (f. 1866) 29. – Umberto I, italiensk konge (f. 1844) 30. – Alfred av Sachsen-Coburg-Gotha, britisk hertug (f. 1844) === August === 4. – Isaak Levitan, russisk maler (f. 1860) 7. – Wilhelm Liebknecht, tysk politiker (f. 1826) 12. – Wilhelm Steinitz, østerriksk sjakkspiller (f. 1836) 13. – Vladimir Solovjov, russisk filosof (f. 1853) 15. – Pascal d'Addosio, italiensk misjonær (f. 1835) 19. – Enok Bærentsen, færøysk kjøpmann (f. 1831) 20. – Carl Rohl-Smith, dansk-amerikansk billedhugger (f. 1848) 21. – Ferdinand Hamer, nederlandsk misjonær (f. 1840) 21. – Hélène-Anaïs de Jaurias, fransk misjonær (f. 1824) 23. – Kiyotaka Kuroda, japansk statsminister (f. 1840) 25. – Friedrich Nietzsche, tysk filosof (f. 1844) 31. – Daniel A. Buli, norsk salmedikter (f. 1820) 31. – Fjodor Gejden, russisk general (f. 1821) === September === 11. september – Otto Torell, svensk geolog, zoolog og polfarer (f. 1828) === Oktober === 15. – Zdeněk Fibich, tsjekkisk komponist (f. 1850) 20. – Naim Frashëri, albansk dikter (f. 1846) 22. – Anders Askevold, norsk maler (f. 1834) 22. – John Sherman, amerikansk advokat og politiker (f. 1823) 28. – Max Müller, tysk filolog og orientalist (f. 1823) === November === 10. – Jean Pierre Armand David, fransk misjonær (f. 1826) 19. – Samuel John Stone, britisk prest og salmedikter (f. 1839) 21. – Christian Christophersen, norsk forretningsmann (f. 1840) 22. – Arthur Sullivan, britisk komponist (f. 1842) 22. – Philip Weilbach, dansk forfatter og kunsthistoriker (f. 1834) 30. – Oscar Wilde, britisk forfatter (f. 1854) === Desember === 5. – Henrik Homan, norsk jurist (f. 1824) 8. – Max Abraham, tysk forlegger (f. 1831) 14. – Paddy Ryan, irsk-amerikansk bokser (f. 1851) 20. – Frederick Richard Pickersgill, britisk maler og illustratør (f. 1820) 28. – Herluf Kløvstad, norsk lege (f. 1868) == Sport == 14. mai – 28. oktober – De andre olympiske lekene blir avholdt i Paris, de varer i fem måneder uten åpnings- eller avslutningsseremoni. Norge blir uten gullmedalje men skytteren Ole Østmo tar to sølv- og to bronsemedaljer. 9. februar – Tennisturneringen Davis Cup blir opprettet. 25. februar – Edvard Engelsaas blir allroundverdensmester på skøyter i Oslo, Norge. == Musikk == 14. januar – Operan Tosca av Giacomo Puccinis blir uroppført i Roma Gustav Mahler – Symfoni nr. 4 i G-dur Nikolaj Andrejevitsj Rimskij-Korsakov – Tzar Saltan (Opera) == Litteratur == Joseph Conrad – Lord Jim Sigmund Freud – Die Traumdeutung, på norsk Drømmetydning

1900 (MCM) i den gregorianske kalender var et år uten skuddag som begynte på en mandag.

https://no.wikipedia.org/wiki/11._desember

2023-02-04

11. desember

['Kategori:Dager i desember']

11. desember er den 345. dagen i året og den 346. i skuddår. Det er 20 dager igjen av året. Ifølge gammel overtro er denne dagen Fandens fødselsdag. Det skyldes at renter og avdrag forfalt på de to datoene 11. juni og 11. desember.

11. desember er den 345. dagen i året og den 346. i skuddår. Det er 20 dager igjen av året. Ifølge gammel overtro er denne dagen Fandens fødselsdag. Det skyldes at renter og avdrag forfalt på de to datoene 11. juni og 11. desember. == Navnedag == Dan, Daniel == Historie == 1866 – Fergerederiet DFDS blir stiftet. 1936 – Georg VI blir konge i Storbritannia. 1937 – Italia forlater folkeforbundet. 1941 – Tyskland og Italia erklærer USA krig. 1958 – Øvre Volta erklærer seg selvstendig ifra Frankrike. 1972 – Apollo 17 lander på månen. 1981 – Javier Pérez de Cuéllar blir FNs generalsekretær. 1994 – Boris Jeltsin beordrer russiske tropper inn i Tsjetsjenia. 2001 – Kina slutter seg til WTO. === Norsk historie === 1718 – Karl XII faller på Fredriksten festning. 1975 – Prudence holdt sin avskjedskonsert i Studentersamfundet i Trondhjem. == Fødsler == Se flere som er født 11. desember i Kategori:Fødsler 11. desember. 1475 – pave Leo X (d. 1521) 1803 – Hector Berlioz, fransk komponist (d. 1869) 1819 – Herman Hansen, norsk forretningsmann (d. 1892) 1822 – Karl Heinrich Weizsäcker, tysk teolog (d. 1899) 1843 – Robert Koch, tysk lege og bakteriolog (d. 1910) 1894 – Martin Linge, norsk krigshelt og skuespiller (d. 1941) 1902 – Reidar Berge, norsk kunstmaler og billedhugger (d. 2006) 1911 – Naguib Mahfouz, egyptisk forfatter og nobelprisvinner (d. 2006) 1918 – Aleksandr Solzjenitsyn, russisk forfatter, historiker og nobelprisvinner (d. 2008) 1924 – Giovanni Saldarini, italiensk kardinal (d. 2011) 1926 – Big Mama Thornton, amerikansk sanger (d. 1984) 1927 – Stein Eriksen, norsk alpinist (d. 2015) 1931 – Rita Moreno, amerikansk skuespiller 1936 – Ingvar Moe, norsk forfatter (d. 1993) 1938 – McCoy Tyner, amerikansk jazzmusiker (d. 2020) 1940 – Fríða Á. Sigurðardóttir, islandsk forfatter (d. 2010) 1942 – Trond Ali Linstad, norsk lege og muslim 1943 – John Kerry, amerikansk politiker (senator og presidentkandidat 2004) 1944 – Teri Garr, amerikansk skuespiller og komiker 1946 – Rhoma Irama, indonesisk musiker 1946 – Dagfinn Sundsbø, norsk politiker 1948 – Bjørn Arve Brusdal, norsk maler 1949 – Ludvig Nessa, norsk prest 1949 – Tomm Thorkildsen, norsk friidrettsutøver 1950 – Harald Ellefsen, norsk politiker 1951 – Ida Lorentzen, norsk maler 1953 – Guðmundur Jónsson, islandsk arkitekt 1960 – Frode Grytten, norsk forfatter og journalist 1961 – Macky Sall, senegalesisk president 1964 – Helene Uri, norsk forfatter og språkforsker 1967 – Idar Vollvik, norsk forretningsmann 1968 – Knut Tore Apeland, norsk kombinertløper 1968 – Monique Garbrecht, tysk skøyteløper 1968 – Fabrizio Ravanelli, italiensk fotballspiller 1969 – Stig Inge Bjørnebye, norsk fotballtrener 1969 – Viswanathan Anand, indisk sjakkspiller 1972 – Sigurd Rushfeldt, norsk fotballspiller 1974 – Maarten Lafeber, nederlandsk golfspiller 1974 – Rey Mysterio, amerikansk fribryter 1974 – Julien Robert, fransk skiskytter 1980 – Marit Fiane Christensen, norsk fotballspiller 1981 – Zacky Vengeance, amerikansk musiker 1981 – Javier Saviola, argentinsk fotballspiller 1981 – Mohamed Zidan, egyptisk fotballspiller 1984 – Leighton Baines, engelsk fotballspiller 1987 – Markus Eggenhofer, østerriksk skihopper 1996 – Johanna Matintalo, finsk langrenns- og mellomdistanseløper == Dødsfall == Se flere som døde 11. desember i Kategori:Dødsfall 11. desember. 1893 – Georg von der Gabelentz, tysk lingvist og sinolog (f. 1840) 1895 – William Penny Brookes, britisk lege og botaniker (f. 1809) 1898 – Calixto Garcia, kubansk general (f. 1839) 1906 – Axel Lindahl, svensk fotograf (f. 1841) 1906 – Charles Townsend, amerikansk fekter (f. 1873) 1964 – Sam Cooke, amerikansk sanger (f. 1931) 1994 – Magnus Andersen, norsk fiskeriminister (f. 1916) 1996 – Kirsten Myklevoll, norsk politiker og statsråd (f. 1928) 1997 – Eddie Chapman, britisk spion (f. 1914) 2003 – Paulos Tzadua, eritreisk kardinal (f. 1921) 2008 – Bettie Page, amerikansk modell (f. 1923) 2011 – John Patrick Foley, amerikansk katolsk kardinal (f. 1935) == Merkedager == Den internasjonale fjelldagen Verdens astmadag

11. desember er den 345.

https://no.wikipedia.org/wiki/10._desember

2023-02-04

10. desember

['Kategori:Dager i desember']

10. desember er den 344. dagen i året og den 345. i skuddår. Det er 21 dager igjen av året.

10. desember er den 344. dagen i året og den 345. i skuddår. Det er 21 dager igjen av året. == Navnedag == Judit, Jytte Navnedagen skyldes den jødiske Judit omtalt i Judits bok, hun drepte den assyriske hærføreren og befridde jødene. == Historie == 1817 – Mississippi blir den 20. amerikanske delstaten. 1869 – Wyoming gir kvinner stemmerett. 1901 – Den første nobelprisen blir utdelt. 1906 – Theodore Roosevelt mottar Nobels fredspris. 1941 – Japan invaderer Filippinene 1948 – Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt av FN. 1953 – Albert Schweitzer mottar Nobels fredspris. 1961 – Albert Luthuli, leder av ANC, mottar Nobels fredspris. 1964 – Martin Luther King mottok Nobels fredspris 1975 – Andrej Sakharov mottar Nobels fredspris. 1978 – Menachem Begin og Anwar Sadat mottar Nobels fredspris. 1983 – Lech Wałęsa mottar Nobels fredspris. 1984 – Desmond Tutu mottar Nobels fredspris. 1986 – Elie Wiesel mottar Nobels fredspris. 2003 – Shirin Ebadi mottar Nobels fredspris. 2006 – Den norsk-svenske astronauten Christer Fuglesang blir Skandinavias første astronaut i verdensrommet. 2007 – Al Gore og FNs Klimapanel mottar Nobels fredspris. 2009 – USAs president Barack Obama mottar Nobels fredspris. 2019 – Sanna Marin ble utnevnt til statsminister i Finland. Sanna Marins regjering etterfulgte Antti Rinnes regjering. === Norsk historie === 1903 – Bjørnstjerne Bjørnson mottar nobelprisen i litteratur. 1969 – Linebåten Ulstein 2 grunnstøter og går ned ved Runde på Sunnmøre. Seks omkommer. 2004 – Color Lines nye cruiseskip, MS Color Fantasy, settes inn i ruten Oslo–Kiel. 2009 – Norsk luftvernartilleri gjennomfører første skarpe operasjon i Norge siden andre verdenskrig i forbindelse med at Barack Obama mottar Nobels fredspris. == Fødsler == Se flere som er født 10. desember i Kategori:Fødsler 10. desember. 1815 – Ada Lovelace, britisk matematiker, verdens første dataprogrammerer (d. 1852) 1822 – César Franck, belgisk komponist (d. 1890) 1824 – Aasta Hansteen, norsk maler, forfatter og kvinnesaksaktivist (d. 1908) 1830 – Emily Dickinson, britisk lyriker (d. 1886) 1830 – Yrjö Sakari Yrjö-Koskinen, finsk forfatter, historiker og politiker (d. 1903) 1844 – Andris Bērziņš, latvisk president 1845 – Oskar Andersen Dietz, norsk jurist og journalist (d. 1922) 1846 – Gregers Gram, norsk jurist og politiker (d. 1929) 1908 – Olivier Messiaen, fransk komponist (d. 1992) 1914 – Reginald John Delargey, newzealandsk kardinal (d. 1979) 1914 – Jo Van Fleet, amerikansk skuespiller (d. 1996) 1920 – Alfred Dregger, tysk politiker (d. 2002) 1920 – Lillemor Johnsen, norsk fysioterapeut (d. 1997) 1935 – Ludvig Karlsen kjent tater, forstander i Evangelisalen Berøa og grunnlegger av Stiftelsen Pinsevennenes Evangeliesenter (d. 2004) 1948 – Jens-Petter Johnsen, norsk direktør i Kirkerådet 1951 – Ellen Nikolaysen, norsk sanger og skuespiller 1955 – Harrison Mwakyembe, tanzaniansk politiker 1956 – Rod Blagojevich, amerikansk guvernør 1956 – Øystein Hauge, norsk forfatter 1957 – Michael Clarke Duncan, amerikansk skuespiller (d. 2012) 1958 – Cornelia Funke, tysk forfatter 1958 – Hans Christian Doseth, norsk fjellklatrer 1960 – Kenneth Branagh, nordirsk skuespiller og regissør 1963 – Ole Amund Gjersvik, norsk musiker og komponist 1964 – Ellen Chr. Christiansen, norsk politiker 1964 – Andreas Heldal-Lund, internasjonal aktivist mot Scientologikirken 1965 – Hippolyt Kempf, sveitsisk kombinertløper 1969 – Rune Høydahl, norsk terrengsyklist 1972 – Odd Nordstoga, norsk musiker 1977 – Andrea Henkel, tysk skiskytter 1980 – Sarah Chang, amerikansk fiolinist 1980 – Jon Midttun Lie, norsk fotballspiller 1982 – Sultan Kösen, verdens høyeste nålevende mann 1987 – Gonzalo Higuaín, franskfødt argentinsk fotballspiller 1988 – Neven Subotić, serbisk fotballspiller 1990 – Kazenga LuaLua, kongolesisk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 10. desember i Kategori:Dødsfall 10. desember. 1718 – Stede Bonnet, engelsk pirat (f. ca. 1685) 1893 – Johan Fritzner, norsk prest og leksikograf (f. 1812) 1895 – Clarimundo Martins, portugisisk sentralbanksjef (f. 1835) 1896 – Alfred Nobel, kjemiker, ingeniør, oppfinner, filantrop, og grunnlegger av nobelprisene. (f. 1833) 1908 – Victor-Lucien-Sulpice Lécot, fransk katolsk kardinal (f. 1831) 1967 – Otis Redding, amerikansk sanger. (f. 1941) 1968 – Karl Barth, sveitsisk teolog. (f. 1886) 1991 – Franco Maria Malfatti, italiensk president i EU-kommisjonen (f. 1927) 1998 – Max Streibl, tysk politiker (f. 1932) 1998 – Trygve Haugeland, norsk miljøvernminister (f. 1914) 1999 – Franjo Tudjman, kroatisk president. (f. 1922) 2005 – Richard Pryor, amerikansk komiker og skuespiller (f. 1940) 2005 – Eugene McCarthy, amerikansk politiker (f. 1916) 2006 – Augusto Pinochet, chilensk politiker (f. 1915) 2006 – Salvatore Pappalardo, italiensk kardinal (f. 1918) 2010 – John B. Fenn, amerikansk kjemiker og nobelprisvinner (f. 1917) 2012 – Iajuddin Ahmed, bangladeshisk president (f. 1931) == Merkedager == FNs menneskerettighetsdag

10. desember er den 344.

https://no.wikipedia.org/wiki/13._desember

2023-02-04

13. desember

['Kategori:Dager i desember']

13. desember er den 347. dagen i året og den 348. i skuddår og det er 18 dager igjen av året. Dagen er kjent som Luciadagen.

13. desember er den 347. dagen i året og den 348. i skuddår og det er 18 dager igjen av året. Dagen er kjent som Luciadagen. == Navnedag == Lucia, Lucy, Lydia, Lucas. == Historie == 1595 – Christian IV gir bevilling til å opprette det første apoteket i Bergen som også er Norges første. Det får senere navnet Svaneapoteket og er landets eldste igangværende bedrift. 1937 – Nanjing-massakren starter. 1959 – Erkebiskop Makarios blir Kypros første president. 1972 – Et chartert spansk rutefly styrter etter avgang fra Kanariøyene, 155 dør. 1974 – Malta blir republikk. 1981 – General Wojciech Jaruzelski erklærer unntakstilstand i Polen. 1996 – Kofi Annan valgt til FNs generalsekretær. 2002 – EU annonserer at 10 nye medlemmer (Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Malta og Kypros) skal inn i unionen fra 1. mai 2004. 2003 – Saddam Hussein blir pågrepet av amerikanske styrker utenfor Tikrit. 2011 – Terrorangrep i Liège i Belgia. Seks personer drept og 125 skadet. === Norsk historie === 1968 – Per Lønning blir første biskop i det nyopprettede Borg bispedømme. Tråleren «Skjervøyfisk II» er på vei fra Skjervøy til fiskefeltet da den kantrer og synker på Austhavet utenfor Kjøllefjord. To omkommer. == Fødsler == Se flere som er født 13. desember i Kategori:Fødsler 13. desember. 1553 – Kong Henrik IV av Frankrike (d. 1610) 1684 – Ludvig Holberg, dansk-norsk forfatter (d. 1754) 1807 – Giuseppe Pecci den yngre, italiensk katolsk kardinal (d. 1890) 1816 – Werner von Siemens, tysk oppfinner og industrimagnat (d. 1892) 1823 – William Walsham How, britisk biskop (d. 1897) 1830 – Mathilde Fibiger, dansk kvinnesakskvinne og forfatter (d. 1872) 1833 – Gregorio Maria Grassi, italiensk misjonær (d. 1900) 1835 – Phillips Brooks, amerikansk prest og forfatter (d. 1893) 1843 – Oluf Melvold, norsk musiker (d. 1897) 1846 – Nikolaj Jarosjenko, russisk maler (d. 1898) 1867 – Kristian Birkeland, norsk fysiker (d. 1917) 1913 – Arnold Brown, canadisk frelsesarmégeneral (d. 2002) 1913 – Archie Moore, amerikansk bokser (d. 1998) 1914 – Karl Wazulek, østerriksk skøyteløper (d. 1958) 1915 – Ross Macdonald, amerikansk forfatter (d. 1983) 1915 – Peter Lindgren, svensk skuespiller (d. 1981) 1915 – Magne Skodvin, norsk historiker (d. 2004) 1917 – Werner Christie, norsk generalmajor og flygeress (d. 2004) 1923 – Antoni Tàpies, spansk maler (d. 2012) 1923 – Edward Bede Clancy, australsk kardinal (d. 2014) 1926 – Nils Hallan, norsk historiker (d. 1997) 1929 – Christopher Plummer, canadisk skuespiller (d. 2021) 1930 – Ivar Alver, norsk realitydeltaker (d. 2021) 1932 – Kalevi Hämäläinen, finsk langrennsløper (d. 2005) 1933 – John Newman, engelsk fotballspiller og trener 1934 – Richard D. Zanuck, amerikansk filmprodusent (d. 2012) 1942 – Ludwig-Holger Pfahls, tysk politiker 1942 – Arne Treholt, norsk politiker dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak 1944 – Ursula Evje, norsk politiker 1948 – Ted Nugent, amerikansk gitarist 1949 – Robert Lindsay, britisk skuespiller 1951 – Anita Apelthun Sæle, norsk politiker 1957 – Steve Buscemi, amerikansk skuespiller 1959 – Staffan William-Olsson, svensk musiker 1961 – Harry Gregson-Williams, amerikansk komponist 1961 – Per Øystein Sørensen, norsk sanger 1963 – Uwe-Jens Mey, tysk skøyteløper 1966 – Anders Aa. Morken, norsk redaktør 1967 – Jamie Foxx, amerikansk skuespiller og musiker 1968 – Erlend Ottem, norsk gitarist 1976 – Viola Bauer, tysk langrennsløper 1977 – Andrew Higginson, britisk snookerspiller 1980 – Alan Alborn, amerikansk skihopper 1982 – Francis Dickoh, ghanesisk fotballspiller 1983 – Ahyee Aye Elvis, ivoriansk fotballspiller 1983 – Janeth Jepkosgei, kenyansk friidrettsutøver 1984 – Santi Cazorla, spansk fotballspiller 1986 – Mathieu Gnanligo, beninsk friidrettsutøver 1986 – Mikael Lustig, svensk fotballspiller 1989 – Taylor Swift, amerikansk musiker 1991 – Jay «Bluejay» Greenberg, amerikansk vidunderbarn-komponist == Dødsfall == Se flere som døde 13. desember i Kategori:Dødsfall 13. desember. 1894 – John Xantus de Vesey, ungarsk zoolog (f. 1825) 1896 – Emma Dahl, tysk-norsk musiker (f. 1819) 1904 – Johannes Nilssøn Skaar, norsk biskop (f. 1828) 1959 – Ingrid Vang Nyman, dansk illustratør (f. 1916) 1979 – Alfred Bengsch, tysk kardinal (f. 1921) 1981 – Anne-Lise Tangstad, norsk skuespiller (f. 1935) 1990 – Alice Marble, amerikansk tennisspiller (f. 1913) 2001 – Chuck Schuldiner, amerikansk gitarist og vokalist (f. 1967) 2008 – Kjartan Slettemark, norsk-svensk kunstner (f. 1932) 2008 – Horst Tappert, tysk skuespiller (f. 1923) 2010 – Richard Holbrooke, amerikansk diplomat (f. 1941) 2010 – Knut Ivar Skeid, norsk medieforretningsmann (f. 1957) == Helligdager == St. Lucia, se luciadagen

13. desember er den 347.

https://no.wikipedia.org/wiki/15._desember

2023-02-04

15. desember

['Kategori:Dager i desember']

15. desember er den 349. dagen i året og den 350. i skuddår. Det er 16 dager igjen av året.

15. desember er den 349. dagen i året og den 350. i skuddår. Det er 16 dager igjen av året. == Navnedag == Hilda, Hilde Navnedagen er til minne om Hilde av Northumberland i England som grunnla et kloster der sist på 500-tallet, hun var søster av kong Edwin av Northumbria. == Historie == 1891 – James Naismith finner opp basketball. 1916 – Frankrike slår Tyskland i slaget ved Verdun. 1939 – Tatt av vinden har premiere i Atlanta i Georgia. 1994 – Netscape Navigator 1.0 utgis. 1995 – Bosmandommen faller. 1997 – 85 mennesker omkommer i en flystyrt ved Sharjah i De forente arabiske emirater. === Norsk historie === 1853 – Unionsrikene Norge og Sverige erklærer seg nøytrale Krimkrigen. 1899 – Norge innfører det rene norske flagget som handelsflagg. 1946 – Det norske Rikspolitiet blir nedlagt, men fungerer i en avviklingsfase frem til sommeren 1947. 1983 – Hekktråleren «Kågtind» synker på Stadhavet etter å ha kollidert med en spansk lastebåt. Én person omkommer. 2003 – Den norske Wikipedia går over til ny programvare. == Fødsler == Se flere som er født 15. desember i Kategori:Fødsler 15. desember. 37 – Nero, romersk keiser (d. 68) 130 – Lucius Verus, romersk keiser (d. 169) 1810 – Peter Andreas Munch, norsk historiker (d. 1863) 1824 – Juliusz Kossak, polsk maler (d. 1899) 1832 – Gustav Eiffel, fransk ingeniør (d. 1923) 1851 – Carl Gustaf Hellqvist, svensk maler (d. 1890) 1852 – Antoine Henri Becquerel, fransk fysiker og vinner av nobelprisen (d. 1908) 1859 – Ludwik Lejzer Zamenhof, skaperen av språket esperanto (d. 1917) 1863 – Axel Danielsson, svensk politiker (d. 1899) 1875 – Emilio Jacinto, filippinsk frihetskjemper (d. 1899) 1915 – Odd Aukrust, norsk sosialøkonom (d. 2008) 1915 – Kristofer Leirdal, norsk billedhugger (d. 2010) 1917 – Gregers Gram, norsk motstandsmann og fenrik i Kompani Linge under andre verdenskrig (d. 1944) 1919 – Åke Seyffarth, svensk skøyteløper (d. 1998) 1923 – Petter Furberg, norsk politiker (d. 1999) 1923 – Jon Ola Norbom, norsk finansminister (d. 2020) 1926 – Emmanuel Wamala, ugandisk kardinal 1928 – Friedensreich Hundertwasser, østerriksk multikunstner, maler og arkitekt (d. 2000) 1928 – Ida Haendel, polsk fiolinist (d. 2020) 1931 – Alf Nordvang, norsk skuespiller og teatersjef (d. 2007) 1931 – Klaus Rifbjerg, dansk forfatter (d. 2015) 1934 – Mohamed Farrah Aidid, somalisk politiker (d. 1996) 1935 – Birgitte Grimstad, norsk visesanger 1938 – Fred Anton Maier, norsk skøyteløper og syklist (d. 2015) 1939 – Antonio Delgado, kappverdisk fotballspiller (d. 2022) 1940 – Victor Lind, norsk kunstner 1940 – Per Rolf Sævik, norsk politiker 1942 – Kathleen Blanco, amerikansk guvernør (d. 2019) 1948 – Olaf Gjedrem, norsk politiker 1954 – Kine Hellebust, norsk skuespiller og sanger 1955 – Paul Simonon, britisk bassist 1957 – Johan Giertsen, norsk jusprofessor 1960 – Tom Sundby, norsk fotballspiller 1966 – Katja von Garnier, tysk regissør 1970 – Michael Garrett Shanks, kanadisk skuespiller 1971 – Jeev Milkha Singh, indisk golfspiller 1973 – Pål Gitmark Eriksen, norsk forfatter 1982 – Shahzad Tanweer, britisk terrormistenkt (d. 2005) 1984 – Martin Škrtel, slovakisk fotballspiller 1995 – Gaute Eiterjord, norsk miljøverner og aktivist == Dødsfall == Se flere som døde 15. desember i Kategori:Dødsfall 15. desember. 1796 – Anthony Wayne, amerikansk general og statsmann (f. 1745) 1890 – James Croll, britisk vitenskapsmann (f. 1821) 1890 – Sitting Bull, lederen av siouxstammen (f. ca. 1831) 1893 – Hinrich Rink, dansk geograf og geolog (f. 1819) 1944 – Alton Glenn Miller, amerikansk musiker (f. 1904) 1964 – C. J. Hambro, norsk politiker (f. 1885) 1966 – Walt Disney, amerikansk animatør og tegneserieskaper (f. 1901) 1991 – Vasilij Zajtsev, sovjetisk soldat (f. 1915) 2008 – Anne-Cath. Vestly, norsk barnebokforfatter og skuespiller (f. 1920) 2009 – Alan A'Court, britisk fotballspiller (f. 1934) 2009 – Oral Roberts, amerikansk TV-evangelist (f. 1918) 2011 – Christopher Hitchens, britisk forfatter (f. 1949) 2011 – Birger Stuevold Lassen, norsk jurist og professor emeritus (f. 1927) == Merkedager == Zamenhof-dagen

15. desember er den 349.

https://no.wikipedia.org/wiki/16._desember

2023-02-04

16. desember

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i desember']

16. desember er den 350. dagen i året og den 351. i skuddår, og det er 15 dager igjen av året.

16. desember er den 350. dagen i året og den 351. i skuddår, og det er 15 dager igjen av året. == Navnedag == Oddbjørn, Oddbjørg – tidligere Adelheid. == Historie == 1770 – Ludwig van Beethoven ble født i Bonn i Tyskland 1773 – «The Boston Tea Party» som var opptakten til den amerikanske frigjøringskrigen, finner sted 1899 – AC Milan ble stiftet 1910 – Henri Coanda foretar en kort flytur med et fly drevet av en jetmotor 1922 – Polens president Gabriel Narutowicz blir drept 1944 – Ardenneroffensiven: Tyskland setter inn en voldsom motoffensiv mot de allierte i Ardennene 1947 – Den første transistoren lages av trioen William Bradford Shockley, John Bardeen og Walter Brattain på Bell-laboratoriet 1969 – Storbritannia avskaffer dødsstraff 1971 – Bangladesh erklærer seg uavhengig fra Pakistan 1990 – Jean-Bertrand Aristide blir valgt til president på Haiti 1991 – Kasakhstan blir uavhengig fra Sovjetunionen 1998 – Operation Desert Fox – Storbritannia og USA begynner å bombe Irak, grunnet Iraks utvisning av FNs våpeninspektører 2000 – NASA avslører at det er hav under Jupiters måne Ganymedes' isdekkede overflate 2015 – Star Wars: The Force Awakens har premiere i Norge === Norsk historie === 1947 – Knut Hamsun stilles for retten. 1992 – Dagens versjon av riksvåpenet godkjennes av kong Harald V. 1998 – Den første utbetalingen av kontantstøtten finner sted. == Fødsler == Se flere som er født 16. desember i Kategori:Fødsler 16. desember. 1485 – Katarina av Aragón, dronning av England (d. 1536) 1770 – Ludwig van Beethoven, tysk komponist (d. 1827) 1775 – Jane Austen, britisk forfatter (d. 1817) 1790 – Kong Leopold I av Belgia (d. 1865) 1826 – John Ellerton, britisk salmedikter og prest (d. 1893) 1830 – Michael Birkeland, norsk jurist og historiker (d. 1896) 1882 – Zoltán Kodály, ungarsk komponist (d. 1967) 1888 – Kong Aleksandar I av Jugoslavia (d. 1934) 1900 – Rudolf Diels, tysk politiker (d. 1957) 1905 – Piet Hein, dansk matematiker, oppfinner og forfatter (d. 1996) 1917 – Arthur C. Clarke, britisk forfatter og oppfinner (d. 2008) 1923 – Hallstein Myklebost, norsk professor i geografi (d. 2000) 1925 – Geir Hallgrímsson, islandsk statsminister (d. 1990) 1928 – Philip K. Dick, amerikansk forfatter (d. 1982) 1932 – Quentin Blake, britisk tegner, illustratør og barnebokforfatter 1932 – Kjell Heggelund, norsk lyriker (d. 2017) 1938 – Liv Ullmann, norsk skuespiller 1941 – Lesley Stahl, amerikansk journalist 1941 – Kent R. Weeks, amerikansk egyptolog 1944 – Bjørn Ransve, norsk maler 1946 – Benny Andersson, svensk musiker (ABBA) 1946 – Trevor Pinnock, britisk dirigent og cembalist 1947 – Rune Angell-Jacobsen, norsk forfatter 1947 – Arild Svensgam, norsk skuespiller og forfatter 1949 – Billy Gibbons, amerikansk musiker 1952 – Karin Andersen, norsk politiker 1955 – Roman Gotsiridze, georgisk økonom og politiker 1955 – Kari Økland, norsk politiker 1964 – Anfisa Reztsova, russisk langrennsløper og skiskytter 1964 – Rune Tangen, norsk fotballspiller 1966 – Paul McGinley, irsk golfspiller 1967 – Donovan Bailey, kanadisk friidrettsutøver 1968 – Morten Bakke, norsk fotballspiller 1975 – Benjamin Kowalewicz, kanadisk musiker (Billy Talent) 1976 – Einar Kvarving Aarvig, norsk filmkritiker 1977 – Sara Kjellin, svensk fristilalpinist 1979 – Trevor Immelman, sørafrikansk golfspiller 1981 – Reanna Solomon, naurisk vektløfter 1983 – Patrick McCourt, nordirsk fotballspiller 1987 – Mame Biram Diouf, senegalesisk fotballspiller 1988 – Anna Popplewell, britisk skuespiller 1988 – Mats Hummels, tysk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 16. desember i Kategori:Dødsfall 16. desember. 714 – Pipin av Herstal, frankisk rikshovmester 1896 – Jean-Pierre Boyer, fransk katolsk kardinal (f. 1829) 1898 – Pavel Tretjakov, russisk forretningsmann (f. 1832) 1899 – Pætur í Kirkjugerði, færøysk bonde og politiker (f. 1813) 1901 – Jan Greve Skjoldborg, norsk amtmann (f. 1832) 1916 – Grigori Rasputin, russisk munk og mystiker (f. 1869) 1985 – Paul Castellano, amerikansk mafiasjef (f. 1915) 1993 – Kakuei Tanaka, japansk statsminister (f. 1918) 2001 – Villy Sørensen, dansk forfatter (f. 1929) 2001 – Stefan Heym, tysk forfatter og politiker (f. 1913) 2005 – John Spencer, amerikansk skuespiller (f. 1946) 2009 – Jegor Gajdar, russisk økonom og politiker (f. 1956) 2011 – Ulf Aas, norsk tegner og illustratør (f. 1919) 2011 - Arne Worren, norsk professor i spansk (f. 1924) 2013 – Sturla Ertzeid, norsk forfatter og lærer (f. 1927) == Helligdager == Bahrain – Nasjonaldag Kasakhstan – Selvstendighetsdag Nepal – Grunnlovsdag katolsk festdag for Adelheid av Burgund

16. desember er den 350.

https://no.wikipedia.org/wiki/17._desember

2023-02-04

17. desember

['Kategori:Dager i desember']

17. desember er den 351. dagen i året og den 352. i skuddår, og det er 14 dager igjen av året.

17. desember er den 351. dagen i året og den 352. i skuddår, og det er 14 dager igjen av året. == Navnedag == Inga, Inge == Historie == 1652 – Jan van Riebeeck observerer kometen C/1652 Y1 (fra Kapp det gode håp). 1819 – Colombia erklærer seg uavhengig fra Spania. 1880 – Thomas Edison etablerte Edison Electric Illuminating Company of New York (i dag kjent som Consolidated Edison) for senere i 1882 å åpne USAs første kraftstasjon Pearl Street Station i New York. 1903 – Brødrene Wright foretar den første vellykkede flygningen med et motordrevet fly. 1944 – Malmedymassakren fant sted under den tyske Ardenneroffensiven. 1974 – Ingemar Stenmark tok sin første av 86 verdenscupseire da han vant slalåm i Madonna di Campiglio. 1989 – Den første episoden av The Simpsons blir sendt. 1989 – Brasil holder det første frie valget på 25 år. 2001 – Sam Cooke Dagen proklameres i Los Angeles County, Mississippi og Chicago. == Fødsler == Se flere som er født 17. desember i Kategori:Fødsler 17. desember. 1626 – Dronning Christina av Sverige (d. 1689) 1797 – Joseph Henry, britisk-amerikansk fysiker (d. 1878) 1807 – John Greenleaf Whittier, amerikansk salmedikter og abolisjonist (d. 1892) 1825 – Thomas Woolner, britisk skulptør og poet (d. 1892) 1840 – Christian Frederik Emil Horneman, dansk komponist og dirigent (d. 1906) 1841 – Otto Benjamin Andreas Aubert, norsk embetsmann (d. 1898) 1842 – Sophus Lie, norsk matematiker (d. 1899) 1858 – Eva Nansen, norsk mezzosopran (d. 1907) 1912 – Olav Selvaag, norsk entreprenør (d. 2002) 1915 – Robert A. Dahl, amerikansk statsviter (d. 2014) 1916 – Fiep Westendorp, nederlandsk tegner og illustratør (d. 2004) 1919 – Tomáš Špidlík, tsjekkisk kardinal (d. 2010) 1923 – Jürgen Ponto, tysk banksjef (d. 1977) 1929 – Jacqueline Hill, britisk skuespiller (d. 1993) 1931 – Constantin Freiherr Heereman von Zuydtwyck, tysk politiker (d. 2017) 1934 – Ray Wilson, engelsk fotballspiller (d. 2018) 1936 – Frans, pave 1936 – Klaus Kinkel, tysk politiker, statsråd og visekansler (d. 2019) 1940 – Kåre Valebrokk, norsk journalist og administrerende direktør i TV2 (d. 2013) 1941 – Fritz Moen, norsk mann utsatt for justismord (d. 2005) 1942 – Paul Butterfield, amerikansk musiker (d. 1987) 1945 – Odd Karsten Tveit, norsk journalist 1946 – Eugene Levy, canadisk skuespiller, regissør, produsent, musiker og forfatter 1948 – Erling Meirik, norsk fotballspiller 1949 – Paul Rodgers, britisk musiker 1953 – Aleksander Beljavskij, ukrainsk sjakkspiller 1953 – Bill Pullman, amerikansk skuespiller 1962 – Rocco Mediate, amerikansk golfspiller 1973 – Paula Radcliffe, britisk friidrettsutøver 1975 – Tim Clark, sørafrikansk golfspiller 1981 – Jerry Hsu, amerikansk-asiatisk skateboarder 1981 – Tim Wiese, tysk fotballspiller 1984 – Andrew Davies, engelsk fotballspiller 1985 – Eva Weel Skram, norsk idoldeltaker 1988 – David Lekuta Rudisha, kenyansk friidrettsutøver 1988 – Jin Sun-yu, sørkoreansk kortbaneløper på skøyter 1989 – André Ayew, ghanesisk fotballspiller 1998 – Martin Ødegaard, norsk fotballspiller 2002 – Stefania Liberakakis, gresk-nederlandsk sanger og skuespiller == Dødsfall == Se flere som døde 17. desember i Kategori:Dødsfall 17. desember. 1263 – Håkon IV Håkonsson, konge av Norge i perioden 1217–1263 (f. 1204) 1830 – Simón Bolívar, søramerikansk frihetskjemper (f. 1783) 1895 – Henrik Jæger, norsk kritiker og litteraturhistoriker (f. 1854) 1901 – Edvard Holm Johannesen, norsk skipper og oppdagelsesreisende (f. 1844) 1906 – Donato Brambani, norsk forretningsmann (f. 1834) 1907 – William Thomson Kelvin, britisk fysiker (f. 1824) 1909 – Kong Leopold II av Belgia (f. 1835) 1987 – Bernardus Johannes Alfrink, katolsk kardinal og erkebiskop (f. 1900) 1994 – Ella Hval, norsk skuespiller (f. 1904) 2005 – Sverre Stenersen, norsk kombinertløper (f. 1926) 2009 – Jennifer Jones, amerikansk skuespiller (f. 1919) 2010 – Captain Beefheart, amerikansk musiker (f. 1941) 2011 – Cesária Évora, kappverdisk sanger (f. 1941) 2011 – Kim Jong-il, nordkoreansk politiker (f. 1942) == Helligdager == Katolsk minnedag for den hellige Lasarus

17. desember er den 351.

https://no.wikipedia.org/wiki/19._desember

2023-02-04

19. desember

['Kategori:Dager i desember']

19. desember er den 353. dagen i året og den 354. i skuddår. Det er tolv dager igjen av året.

19. desember er den 353. dagen i året og den 354. i skuddår. Det er tolv dager igjen av året. == Navnedag == Isak, Iselin == Historie == 1945 – Østerrike blir republikk for andre gang. 1972 – Apollo 17, den siste bemannede måneferden, returnerer til Jorden. 1974 – Altair 8800, den første personlige datamaskinen, blir lagt ut for salg. 1984 – Storbritannia og Kina avtaler at Hongkong skal tilbakeføres til Kina i 1997. 2016 – Tolv mennesker ble drept og 49 skadd i et terrorangrep på et julemarked i Berlin. === Norsk historie === 1894 – Norsk Folkemuseum ble stiftet. 1943 – Filipstad-ulykken: Over 35 mennesker (deriblant fem brannmenn) omkom og nærmere 400 ble skadet i en brann i et kullopplag på havneområdet Filipstad i Oslo. 1965 – Ishavskatedralen i Tromsø ble vigslet. 1991 - Skarnsundbrua mellom Inderøy og Mosvik åpner, verdens lengste skråkabelbro i betong på den tiden 2015 – Et snøskred i Longyearbyen tok med seg ti hus. To personer omkom. 2018 – Ole Gunnar Solskjær blir utnevnt til midlertidig manager for den engelske fotballklubben Manchester United == Fødsler == Se flere som er født 19. desember i Kategori:Fødsler 19. desember. 1816 – Franz Sacher, østerriksk-jødisk konditor (d. 1907) 1819 – James Spriggs Payne, liberisk president (d. 1882) 1823 – Joseph Edkins, britisk misjonær (d. 1905) 1824 – Hercules Robinson, britisk koloniadministrator (d. 1897) 1843 – Mauro Fernández Acuña, kostarikansk advokat og politiker (d. 1905) 1845 – Wilhelm Dinesen, dansk forfatter, offiser og politiker (d. 1895) 1866 – Edmund Biernacki, polsk lege (d. 1911) 1906 – Leonid Iljitsj Brezjnev, sovjetisk politiker (d. 1982) 1913 – Juan Landázuri Ricketts, peruansk kardinal (d. 1997) 1915 – Édith Piaf, fransk sanger og skuespiller (d. 1963) 1921 – Peder Alhaug, norsk sanger (d. 2003) 1927 – Arne Martin Klausen, norsk professor i sosialantropologi (d. 2018) 1930 – Knut Helle, norsk professor i middelalderhistorie (d. 2015) 1932 – Reidar Andreassen, norsk langrennsløper og friidrettsutøver 1933 – Kolbein Falkeid, norsk lyriker (d. 2021) 1934 – Pratibha Patil, indisk president 1937 – Gudmund Restad, norsk politiker og finansminister (d. 2021) 1938 – Karel Svoboda, tsjekkisk komponist (d. 2007) 1940 – Kirsti Coward, norsk høyesterettsdommer 1940 – Phil Ochs, amerikansk musiker (d. 1976) 1941 – Lee Myung-bak, sørkoreansk president 1942 – Rolf Furuli, norsk konsulent 1942 – Brit Hoel, norsk politiker 1942 – Milan Milutinović, serbisk president 1944 – Arne Lindtner Næss, norsk skuespiller og regissør 1953 – Per Danielsen, norsk advokat 1956 – Jens Fink-Jensen, dansk forfatter og komponist 1961 – Reggie White, amerikansk NFL-spiller (d. 2004) 1963 – Jennifer Beals, amerikansk skuespiller 1963 – Til Schweiger, tysk skuespiller 1964 – Hallgeir Elstad, norsk teolog 1965 – Iren Reppen, norsk skuespiller, sanger og programleder 1966 – Sylvia Brustad, norsk politiker 1966 – Alberto Tomba, italiensk alpinist 1969 – Richard Hammond, britisk programleder, journalist og forfatter 1973 – Eric Wainaina, kenyansk friidrettsutøver 1974 – Kwame Nkrumah-Acheampong, ghanesisk skiløper 1974 – Jasmila Žbanić, bosnisk regissør 1980 – Jake Gyllenhaal, amerikansk skuespiller 1982 – Tero Pitkämäki, finsk friidrettsutøver 1986 – Ryan Babel, nederlandsk fotballspiller 1986 – Lazaros Khristodoulopoulos, gresk fotballspiller 1987 – Karim Benzema, fransk fotballspiller 1988 – Alexis Sánchez, chilensk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 19. desember i Kategori:Dødsfall 19. desember. 1075 – Edith av Wessex, engelsk dronning 1848 – Emily Brontë, britisk forfatter (f. 1818) 1857 – Ole Vig, norsk skole- og folkeopplysningsmann (f. 1824) 1893 – Axel Winge, norsk politiker (f. 1827) 1897 – Peter Andreas Sæther, norsk lærer og politiker (f. 1812) 1904 – Julius Benthley Løffler, dansk kunstarkeolog (f. 1843) 1942 – Carl Gustav Fleischer, norsk general og krigshelt (f. 1883) 1982 – Karen Grønn-Hagen, norsk politiker (f. 1903) 1984 – Cecil Aagaard, norsk jazzmusiker (f. 1916) 1993 – Michael Clarke, amerikansk musiker (f. 1946) 1998 – Alf Magnus Nordhus, norsk forsvarsadvokat (f. 1919) 1999 – Desmond Llewelyn, britisk skuespiller (f. 1914) 2001 – Jakob Weidemann, norsk kunstner (f. 1923) 2009 – Hossein-Ali Montazeri, iransk storayatollah (f. 1922) 2009 – Kim Peek, amerikansk savant (f. 1951) == Merkedager == FNs dag for sør-sør-samarbeid.

19. desember er den 353.

https://no.wikipedia.org/wiki/20._desember

2023-02-04

20. desember

['Kategori:Dager i desember']

20. desember er den 354. dagen i året og den 355. i skuddår. Det er elleve dager igjen av året.

20. desember er den 354. dagen i året og den 355. i skuddår. Det er elleve dager igjen av året. == Navnedag == Abraham, Amund == Historie == === Utlandet === 406 – Vandalene krysser Rhinen for å invadere Gallia. 1712 – Den store nordiske krig: slaget ved Gadebusch. 1924 – Adolf Hitler ble løslatt fra fengsel etter bare fem måneder. 1960 – Viet Cong dannes. 1971 – Leger Uten Grenser blir grunnlagt i Paris. 1989 – USA sender tropper til Panama i samband med Operation Just Cause. 1995 – NATO begynner sitt fredsbevaringsoppdrag i Bosnia. 1999 – Den portugisiske kolonien Macao blir avstått til Kina. === Norge === 1924 – Lørdagsbarnetimen kringkastes for første gang. == Fødsler == Se flere som er født 20. desember i Kategori:Fødsler 20. desember. 1805 – Thomas Graham, britisk kjemiker (d. 1869) 1806 – Claus Daae, norsk prest og politiker (d. 1896) 1806 – Frans Christian Faye, norsk lege (d. 1890) 1811 – Miguel Payá y Rico, spansk katolsk kardinal (d. 1891) 1815 – James Legge, britisk sinolog (d. 1897) 1827 – Emanuel Winge, norsk lege og professor (d. 1894) 1829 – Hans Peter Hansen, dansk xylograf (d. 1899) 1877 – Werner Hosewinckel Christie, norsk landbruksvitenskapsmann (d. 1927) 1880 – Cora Sandel (Sara Fabricius), norsk forfatter (d. 1974) 1909 – Vagn Holmboe, dansk komponist (d. 1996) 1917 – David Bohm, britisk fysiker (d. 1992) 1920 – Väinö Linna, finsk forfatter (d. 1992) 1920 – Ludvig Eikaas, norsk maler (d. 2010) 1921 – George Roy Hill, amerikansk regissør (d. 2002) 1924 – Arne Domnérus, svensk jazzmusiker (d. 2008) 1925 – Benito Lorenzi, italiensk fotballspiller (d. 2007) 1926 – Otto Lambsdorff, tysk politiker (d. 2009) 1934 – Julius Darmaatmadja, indonesisk kardinal 1942 – Jean-Claude Trichet, fransk president i Den europeiske sentralbank 1945 – Peter Criss, amerikansk musiker 1946 – Uri Geller, israelsk illusjonist 1946 – Hans Sande, norsk forfatter 1946 – John Spencer, amerikansk skuespiller (d. 2005) 1948 – Giuliana Sgrena, italiensk journalist 1949 – Yves Sahinguvu, burundisk politiker 1953 – DeeDee Jonrowe, amerikansk hundekjører 1955 – Martin Schulz, tysk politiker 1956 – Mohamed Ould Abdel Aziz, mauritansk president 1961 – Sean Hannity, amerikansk programleder 1963 – Prinsesse Elena av Spania 1964 – Ulf Erik Knudsen, norsk politiker 1969 – Henriette Lien, norsk skuespiller 1969 – Kenji Ogiwara, japansk kombinertløper 1969 – Tsugiharu Ogiwara, japansk kombinertløper 1972 – Anders Odden, norsk sanger og gitarist 1974 – Pietro Piller Cottrer, italiensk langrennsløper 1975 – Bartosz Bosacki, polsk fotballspiller 1978 – Japheth Kimunai, kenyansk friidrettsutøver 1978 – Geremi Njitap, kamerunsk fotballspiller 1979 – Espen Johnsen, norsk fotballspiller 1980 – Ashley Cole, engelsk fotballspiller 1980 – Martín Demichelis, argentinsk fotballspiller 1982 – David Cook, amerikansk sanger 1990 – Winny Chebet, kenyansk friidrettsutøver 1998 – Kylian Mbappé, fransk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 20. desember i Kategori:Dødsfall 20. desember. 1494 – Matteo Maria Boiardo, italiensk italiensk dikter og humanist (f. ca. 1434) 1524 – Thomas Linacre, engelsk lege og humanist (f. ca. 1460) 1552 – Katharina von Bora, tysk nonne (f. 1499) 1848 – Ole Høiland, norsk innbruddstyv og utbryterkonge (f. 1797) 1900 – Frederick Richard Pickersgill, britisk maler og illustratør (f. 1820) 1902 – Kirsten Aagaard Hansen, norsk lærer, forfatter og salmedikter (f. 1850) 1908 – Joseph Maria Pernter, østerriksk katolsk prest (f. 1848) 1937 – Erich Ludendorff, tysk offiser (f. 1865) 1968 – John Steinbeck, amerikansk forfatter (f. 1902) 1969 – Adolfo Consolini, italiensk friidrettsutøver (f. 1917) 1973 – Bobby Darin, amerikansk sanger (f. 1936) 1982 – Arthur Rubinstein, polsk pianist (f. 1887) 1984 – Stanley Milgram, amerikansk psykolog (f. 1933) 1995 – Madge Sinclair, jamaicansk skuespiller (f. 1938) 1996 – Carl Sagan, amerikansk astronom og forfatter (f. 1934) 2002 – Fritz Røed, norsk billedhugger (f. 1928) 2007 – Peer Hultberg, dansk forfatter (f. 1935) 2008 – Adrian Mitchell, britisk poet (f. 1932) 2008 – Robert Mulligan, amerikansk regissør (f. 1925) 2009 – Brittany Murphy, amerikansk skuespiller (f 1977) == Merkedager == FNs internasjonale dag for solidaritet

20. desember er den 354.

https://no.wikipedia.org/wiki/21._desember

2023-02-04

21. desember

['Kategori:Dager i desember']

21. desember er den 355. dagen i året og den 356. i skuddår. Det er ti dager igjen av året. Dagen er Vintersolverv

21. desember er den 355. dagen i året og den 356. i skuddår. Det er ti dager igjen av året. Dagen er Vintersolverv == Navnedag == Thomas, Tommy, Tom. Navnedagen er etter den katolske kirkes minnedag for apostelen Thomas. == Historie == 1898 – Marie og Pierre Curie oppdager radium. 1913 – Det første kryssordet blir utgitt. 1923 – Nepal blir uavhengig fra Storbritannia. 1933 – Newfoundland blir kronkoloni. 1937 – Snehvit og de syv dvergene blir vist for første gang. 1968 – Apollo 8 skytes opp. 1988 – En terrorbombe eksploderer i Pan Am rute 103, et Boeing 747-fly, over Lockerbie i Skottland. 270 personer omkommer. 1991 – Samveldet av uavhengige stater dannes. === Norsk historie === 1962 – Rondane nasjonalpark ble opprettet. == Fødsler == Se flere som er født 21. desember i Kategori:Fødsler 21. desember. 1804 – Benjamin Disraeli, britisk politiker og forfatter (d. 1881) 1812 – Bernhard Ludvig Essendrop, norsk politiker og domprost (d. 1891) 1823 – Asbjørn Kloster, norsk kvekerpredikant og avholdsagitator (d. 1876) 1830 – Bartolomé Masó, kubansk president (d. 1907) 1838 – Jacob Aall Bonnevie, norsk skoledirektør og politiker (d. 1904) 1844 – François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne, fransk katolsk kardinal (d. 1908) 1847 – John Chard, britisk offiser (d. 1897) 1850 – Zdeněk Fibich, tsjekkisk komponist (d. 1900) 1876 – Maren Bolette Torp, den eldste nordmann som har levd (d. 1989) 1913 – Horatio Carter, engelsk fotballspiller og trener (d. 1994) 1915 – Joe Mantell, amerikansk skuespiller (d. 2010) 1917 – Heinrich Böll, tysk forfatter og nobelprisvinner i litteratur (d. 1985) 1918 – Kurt Waldheim, østerriksk president og generalsekretær i FN (d. 2007) 1919 – Ove Sprogøe, dansk skuespiller (d. 2004) 1919 – Åsta Hjelm, norsk skuespiller (d. 2003) 1923 – Hans Lindkjølen, norsk pedagog og forfatter (d. 2009) 1927 – Åge Hovengen, norsk politiker (d. 2018) 1935 – John G. Avildsen, amerikansk regissør (d. 2017) 1935 – Olav Vesaas, norsk forfatter og journalist 1937 – Jane Fonda, amerikansk skuespiller 1940 – Frank Zappa, amerikansk musiker (d. 1993) 1940 – Rolf Sagen, norsk forfatter (d. 2017) 1942 – Hu Jintao, kinesisk politiker 1942 – Odd Martinsen, norsk langrennsløper 1946 – Bo Gaustad, norsk tegner og illustratør 1947 – Hans-Joachim Klein, tysk terrorist (d. 2022) 1948 – Samuel L. Jackson, amerikansk skuespiller 1949 – Thomas Sankara, burkinsk president (d. 1987) 1950 – Lillebjørn Nilsen, norsk musiker 1954 – Kai Arne Engelstad, norsk skøyteløper 1954 – Chris Evert, amerikansk tennisspiller 1954 – Grethe Fossli, norsk politiker 1955 – Erling Ragnar Eriksen, norsk musiker og professor 1956 – Bjarne Berntsen, norsk fotballspiller og trener 1957 – Ray Romano, skuespiller og komiker 1962 – Lars Petter Einarsson, norsk redaktør 1965 – Cem Özdemir, tysk politiker 1966 – Kiefer Sutherland, skuespiller 1966 – Martin Bayfield, britisk rugbyspiller 1967 – Mikheil Saakasjvili, georgisk president 1973 – Hideharu Miyahira, japansk skihopper 1973 – Tomasz Sikora, polsk skiskytter 1974 – Karrie Webb, australsk golfspiller 1981 – Cristian Zaccardo, italiensk fotballspiller 2001 – Simen Andersen, norsk youtuber == Dødsfall == Se flere som døde 21. desember i Kategori:Dødsfall 21. desember. 1028 – Erling Skjalgsson herse, vikinghøvding og jarl (f. 975) 1717 - Gustav Wilhelm von Wedel-Jarlsberg tysk-norsk offiser, soldat og greve (f. 1641) 1817 – Niels W. Gade, dansk komponist og dirigent (f. 1817) 1824 – James Parkinson, britisk lege (f. 1755) 1890 – Johanne Luise Heiberg, dansk skuespiller (f. 1812) 1891 – Georg Emil Hansen, dansk fotograf (f. 1833) 1892 – Jørgen Victor Bloch, dansk prest, salmedikter og politiker (f. 1812) 1940 – F. Scott Fitzgerald, amerikansk forfatter (f. 1896) 1945 – George S. Patton, amerikansk general (f. 1885) 1964 – Emil Stang d.y., norsk politiker og høyesterettsjustitiarius (f. 1882) 1969 – Ilse Steppat, tysk skuespiller (f. 1917) 1983 – Paul de Man, belgisk filosof (f. 1919) 1986 – Helge Sivertsen, norsk friidrettsutøver og kirke- og undervisningsminister (f. 1913) 1990 – Harry Jensen, norsk politiker (f. 1940) 1999 – Johan Castricum, nederlandsk fransiskanerprest (f. 1915) 2001 – Preben Meulengracht Sørensen, dansk professor i norrøn filologi (f. 1940) 2002 – Tore Tønne, norsk politiker, helseminister og næringslivsleder (f. 1948) 2002 – Harald U. Lied, norsk politiker (f. 1927) 2004 – Arild Nyquist, norsk forfatter, musiker og billedkunstner (f. 1937) 2006 – Saparmurat Nijazov, turkmensk president (f. 1940) 2009 – Edwin G. Krebs, amerikansk biokjemiker og nobelprisvinner (f. 1918) 2010 – Enzo Bearzot, italiensk fotballspiller og -trener (f. 1927) 2011 – Olavi Rokka, finsk sportsutøver (f. 1925) == Helligdager == Katolsk minnedag for apostelen Thomas

21. desember er den 355.

https://no.wikipedia.org/wiki/22._desember

2023-02-04

22. desember

['Kategori:Dager i desember']

22. desember er den 356. dagen i året og den 357. i skuddår. Det er ni dager igjen av året. Det er vintersolverv på den nordlige halvkule og på den sørlige er det sommersolverv. Det knyttes også tradisjoner til dagen som Bitte lille julaften, og på Kongsberg: Drekkedagsnatta.

22. desember er den 356. dagen i året og den 357. i skuddår. Det er ni dager igjen av året. Det er vintersolverv på den nordlige halvkule og på den sørlige er det sommersolverv. Det knyttes også tradisjoner til dagen som Bitte lille julaften, og på Kongsberg: Drekkedagsnatta. == Navnedag == Ingar, Ingemar == Historie == 69 – Vespasian blir romersk keiser. 856 – Jordskjelvet i Damghan, Iran, ca. 200 000 omkomne. 1536 – Niccolò Caetani di Sermoneta kreert til kardinal. 1553 – Roberto de' Nobili kreert til kardinal i en alder av tolv år. 1553 – Louis I Lorraine de Guise og Pietro Tagliavia d'Aragonia kreert til kardinal. 1885 – Ito Hirobumi, tidligere samurai, blir Japans første statsminister. 1944 – Ardenneroffensiven: Tyske styrker forlanger at de amerikanske styrkene overgir seg ved Bastogne i Belgia. 1944 – Hồ Chí Minh etablerer Den væpnede propagandaenhet for nasjonal frigjøring, forløperen for Vietnams folkehær. 1989 – Etter en uke med blodige demonstrasjoner, overtar Ion Iliescu som president i Romania etter Nicolae Ceauşescus kommunistdiktatur. 1989 – Brandenburger Tor åpnes etter nesten 30 år og gjør slutt på skillet mellom Øst- og Vest-Tyskland. 1990 – Lech Wałęsa blir tatt i ed som president i Polen. 2001 – Hamid Karzai utnevnes til president i Afghanistan for seks måneder, jfr Bonnavtalen. === Norsk historie === 1886 – Uranienborg kirke i Oslo vigsles. 1900 – Theatercafeen etableres. 2003 – Jon Lech Johansen (DVD-Jon) frikjennes i Lagmannsretten. == Fødsler == Se flere som er født 22. desember i Kategori:Fødsler 22. desember. 1095 – Roger II av Sicilia konge av Sicilia (d. 1154) 1723 – Karl Friedrich Abel, tysk komponist (d. 1787) 1807 – Johan Sebastian Welhaven, norsk forfatter (d. 1873) 1822 – Charles-Joseph Lebouc, fransk musiker (d. 1893) 1838 – Vladimir Markovnikov, russisk kjemiker (d. 1904) 1839 – Benjamin von Kalláy, østerrikskungarsk embetsmann (d. 1903) 1867 – Joseph Maria Olbrich, østerriksk arkitekt og designer (d. 1908) 1912 – Lady Bird Johnson, amerikansk førstedame (d. 2007) 1914 – Dumitru Checais, rumensk ballettdanser og koreograf (d. 1990) 1916 – Aslaug Høydal, norsk forfatter (d. 2007) 1922 – Peter Lorenz, tysk politiker (d. 1987) 1922 – Odd Wang Sørensen, norsk fotballspiller (d. 2004) 1923 – Betsy Frøseth, norsk amatørteaterentusiast (d. 2008) 1927 – Skule Waksvik, norsk kunstner (d. 2018) 1930 – Per Bredesen, norsk fotballspiller (d. 2022) 1937 – Kjell Pahr-Iversen, norsk kunstmaler 1943 – Paul Wolfowitz, amerikansk diplomat og politiker 1947 – Porfirio Lobo Sosa, honduransk president 1948 – Stein Ove Berg, norsk musiker (d. 2002) 1948 – Nicolae Timofti, moldovsk president 1951 – Vasilij Rotsjev, sovjetisk langrennsløper 1960 – Jean-Michel Basquiat, amerikansk kunstner (d. 1988) 1962 – Ralph Fiennes, britisk skuespiller 1969 – Myriam Bedard, kanadisk skiskytter 1971 – Bård Vegar Solhjell, norsk politiker 1972 – Vanessa Paradis, fransk skuespiller 1974 – Christian Hoffmann, østerriksk langrennsløper 1979 – Petra Majdič, slovensk skiløper 1987 – Nicolay Misje, norsk fotballspiller 1988 – King Gyan, ghanesisk fotballspiller 1989 – Jordin Sparks, amerikansk sanger 1990 – Abdou Darboe, gambisk fotballspiller 1998 – Casper Ruud, norsk tennisspiller == Dødsfall == Se flere som døde 22. desember i Kategori:Dødsfall 22. desember. 69 – Vitellius, romersk keiser (f. 15) 1559 – Roberto de' Nobili, italiensk kardinal (f. 1541) 1561 – Taddeo Gaddi, italiensk kardinal (f. 1520) 1574 – Alessandro Crivelli, italiensk kardinal (f. 1514) 1605 – Girolamo Simoncelli, italiensk kardinal (f. 1522) 1891 – Paul de Lagarde, tysk bibelforsker og orientalist (f. 1827) 1899 – Hugh Grosvenor, 1. hertug av Westminster (f. 1825) 1943 – Beatrix Potter, britisk barnebokforfatter (f. 1866) 1948 – Emanuel Vigeland, norsk billedkunster (f. 1875) 1979 – Darryl F. Zanuck, amerikansk filmprodusent, manusforfatter, regissør og studiosjef (f. 1902) 1989 – Samuel Beckett, irsk forfatter og nobelprisvinner (f. 1906) 1999 – Per Aabel, norsk skuespiller (f. 1902) 2002 – Joe Strummer, britisk musiker (f. 1952) 2002 – Wilhelm Kment, østerriksk fotballspiller og trener (f. 1914) 2009 – Ngabö Ngawang Jigme, tibetansk-kinesisk politiker (f. 1910) 2009 – Albert Scanlon, britisk fotballspiller (f. 1935)

22. desember er den 356.

https://no.wikipedia.org/wiki/USA

2023-02-04

USA

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:NATO-land', 'Kategori:Opplysninger som trenger oppdatering', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1776', 'Kategori:USA']

USA, offisielt Sambandsstatene eller De forente stater, er en forbundsrepublikk i Nord-Amerika som består av 50 delstater, forbundsdistriktet District of Columbia (som også er hovedstad og er bedre kjent under navnet Washington, D.C.) og en rekke mindre territorier. De 48 delstatene som utgjør det kontinentale USA grenser til Canada i nord og Mexico i sør. USA har et areal på 9 526 517 kvadratkilometer. Det gjør USA til verdens tredje største land, etter Russland, og Canada. USA har rundt 335 millioner innbyggere pr. 2023, noe som også gjør landet til verdens tredje mest folkerike, kun forbigått av Kina og India. Føderasjonen bestod opprinnelig av tretten kolonier som løsrev seg fra Storbritannia i 1776. I løpet av 1800-tallet ekspanderte USA kraftig mot vest, samtidig som landet tok imot store mengder innvandrere fra hele Europa. Innvandrerne – som siden 1900-tallet har kommet fra hele verden – har gjort det amerikanske samfunnet demografisk svært heterogent, og landet består av svært mange forskjellige etniske og religiøse grupper. Etter andre verdenskrig ble USA en av verdens to «supermakter» ved siden av Sovjetunionen, samtidig som amerikansk film, musikk og annen kultur fikk stor påvirkning på hele verden. Etter den kalde krigens slutt i 1989 har USA vært verdens klart ledende økonomiske og militære makt. Landet huser mange av verdens mest kjente universiteter og forskningsinstitusjoner, og er verdensledende innenfor høyteknologi. Som forbundsrepublikk er den politiske makten i USA delt mellom de føderale styresmaktene i Washington og delstatene. På føderalt nivå er makten delt mellom presidenten (siden 2021 Joe Biden), en kongress med to kamre og høyesterett. En tilsvarende struktur følges i store trekk i de fleste delstatene, med en politisk valgt guvernør, en delstatskongress og en delstatshøyesterett. De to store og dominerende partiene i USA kalles republikanerne og demokratene.

USA, offisielt Sambandsstatene eller De forente stater, er en forbundsrepublikk i Nord-Amerika som består av 50 delstater, forbundsdistriktet District of Columbia (som også er hovedstad og er bedre kjent under navnet Washington, D.C.) og en rekke mindre territorier. De 48 delstatene som utgjør det kontinentale USA grenser til Canada i nord og Mexico i sør. USA har et areal på 9 526 517 kvadratkilometer. Det gjør USA til verdens tredje største land, etter Russland, og Canada. USA har rundt 335 millioner innbyggere pr. 2023, noe som også gjør landet til verdens tredje mest folkerike, kun forbigått av Kina og India. Føderasjonen bestod opprinnelig av tretten kolonier som løsrev seg fra Storbritannia i 1776. I løpet av 1800-tallet ekspanderte USA kraftig mot vest, samtidig som landet tok imot store mengder innvandrere fra hele Europa. Innvandrerne – som siden 1900-tallet har kommet fra hele verden – har gjort det amerikanske samfunnet demografisk svært heterogent, og landet består av svært mange forskjellige etniske og religiøse grupper. Etter andre verdenskrig ble USA en av verdens to «supermakter» ved siden av Sovjetunionen, samtidig som amerikansk film, musikk og annen kultur fikk stor påvirkning på hele verden. Etter den kalde krigens slutt i 1989 har USA vært verdens klart ledende økonomiske og militære makt. Landet huser mange av verdens mest kjente universiteter og forskningsinstitusjoner, og er verdensledende innenfor høyteknologi. Som forbundsrepublikk er den politiske makten i USA delt mellom de føderale styresmaktene i Washington og delstatene. På føderalt nivå er makten delt mellom presidenten (siden 2021 Joe Biden), en kongress med to kamre og høyesterett. En tilsvarende struktur følges i store trekk i de fleste delstatene, med en politisk valgt guvernør, en delstatskongress og en delstatshøyesterett. De to store og dominerende partiene i USA kalles republikanerne og demokratene. == Navn og etymologi == Navnet «Amerika» ble på første gang brukt i et verdenskart laget av den tyske kartografen Martin Waldseemüller i 1507, og kommer etter oppdageren Amerigo Vespucci. Begrepet «De forente stater» (The United States) ble for første gang brukt i uavhengighetserklæringen i 1776, og i grunnloven av 1777 (Konføderasjonsartiklene) ble navnet «Amerikas forente stater» (United States of America) offisielt. På engelsk er formen «the United States» vel så mye brukt som «United States of America»-navnet, og vanlige kortformer er «the U.S.», «US», «USA» eller bare «America». På norsk brukes mest adjektivet «amerikansk» om forhold som gjelder USA, og en innbygger kalles oftest en «amerikaner», selv om ordet i videre forstand også kan vise til folk fra andre land i verdensdelene Nord-Amerika og Sør-Amerika. På bokmål kan «USA-amerikaner» benyttes om en person fra USA og «USA-amerikansk» om forhold som gjelder USA. Formene ble introdusert i 2001 av Norsk språkråd. Betegnelsen «US-amerikansk» benyttes også noen ganger ved behov for tydelig avgrensning, men er verken normert bokmål eller riksmål. «Sambandsstatene» er også blitt brukt om landet. == Naturgeografi == USA er verdens fjerde største land i areal (etter Russland, Canada og Kina) og tredje etter innbyggertall (etter Kina og India). Landet er stort og har vidstrakte geografiske forhold. Landet ligger nesten i sin helhet på Den vestlige halvkule, og består av til sammen 48 fastlandsdelstater på det nordamerikanske kontinentet, delstaten Alaska vest for Yukon i Canada og øygruppa og delstaten Hawaii i Stillehavet. I tillegg kommer en rekke amerikanske territorier verden over, de fleste av dem i Stillehavet eller i Karibia. Territoriene inkluderer Puerto Rico, Guam, De amerikanske Jomfruøyer, Nord-Marianene, Amerikansk Samoa og en rekke andre. Landet har landgrenser til Canada og Mexico, i tillegg til sjøgrense med Russland. De 48 fastlandsdelstatene strekker seg fra Stillehavet i vest til Atlanterhavet i øst, med Mexicogolfen i sør. Alaska er den største delstaten og er separert fra fastlandsdelstatene med Canada. Alaska grenser til Stillehavet i sør og Arktis i nord. === Klima === USA er kjent for store variasjoner i klima, og mange steder har raske vekslinger i været. Mesteparten av landet har innlandsklima, med ofte svært varme somrer, og store temperaturvariasjoner i løpet av døgnet. Vestkysten har et kystklima, med relativt milde vintre. Det er stor forskjell på den nordlige og sørlige delen av vestkysten, der de nordlige delene (Washington, Oregon og det nordlige California) har et maritimt klima. Disse områdene har ofte mye nedbør, spesielt om høsten. I det sentrale og sørlige California er det svært lite nedbør, og ofte sol året rundt. Et av verdens varmeste områder, Death Valley, ligger i Sør-California. Øst for Rocky Mountains ligger The Great Plains. Dette området består av store stepper, med et spesielt klima. Her møtes fuktig luft fra Mexicogolfen og kald luft nordfra, noe som fører til svært ustabilt vær. Området er kjent for tornadoer, og har også mange snø- og haglstormer. Midtvesten er kjent for sine korte vårer og høster, og har ofte lange vintre. I sørstatene langs golfen er klimaet varmt, ofte helt uten ordentlige vintre. Disse områdene plages ofte av orkaner om høsten, noe som kan forårsake store skader. På østkysten og i Appalachene er klimaet mer variert, ofte med mye nedbør. Østkysten er i mindre grad enn vestkysten preget av påvirkning fra havet, og har ofte et typisk innlandsklima. De nordøstlige deler av USA har ofte svært mye snø om vinteren, også langs kysten. === Naturforhold === Topografisk kan det amerikanske fastlandet inndeles i fem soner. Langs kysten av Atlanterhavet stiger en kystslette opp mot Appalachene. Kystsletten strekker seg ut i havet, noe som fører til øyer som Long Island. Østkysten har også store elvemunninger, som Chesapeake Bay ved Virginia og Maryland. Appalachene er en lang og uavbrutt fjellkjede som strekker seg fra Alabama til Canada. Fjellkjedene er i stor grad dekket av løvskog, og har store kullforekomster. De østre delene av Appalachene kalles Blue Ridge Mountains, og er geologisk eldre enn resten av Appalachene. Appalachene har også flere større daler, som Shenandoah Valley. Vest for Appalachene ligger Midtvesten, et enormt, flatt område. Dette området strekker seg fra De store sjøer ned til Mexicogolfen, og går helt frem til Rocky Mountains i det vestlige USA. Midtvesten dreneres av flere store elver, som Ohio, Mississippi og Missouri. De østlige delene av midtvest-delstatene Ohio, Tennessee og Kentucky er noe mer kuperte enn præriedelstatene i vest. Midtvesten går over i Rocky Mountains. Overgangen er temmelig brå i New Mexico og Colorado, og noe mer gradvis lenger nord. «The Rockies» er kjent for flott natur, og har blant annet nasjonalparkene Yellowstone og Grand Canyon. Et annen spesiell del av Rocky Mountains er den store saltsjøen i Utah, Store Saltsjø. Vestkysten er også svært kupert. I Oregon og Washington finner man Cascade Range, som senere glir over i Sierra Nevada. I Cascade Range finnes flere vulkaner, blant annet Mount St. Helens. I Washington har man også de mektige Olympic Mountains. I California finnes San Andreas-forkastningen langs kysten, et område med hyppige jordskjelv. Det mest kjente er jordskjelvet i San Francisco i 1906. === Planteliv === I det fjellrike vest finnes det store barskoger og alpin vegetasjon. Det sørvestlige USA er svært tørt, med ørkenvegetasjon. Det er likevel et rikt planteliv i ørkenen, på tross av hva mange kanskje tror. California er kjent for sine mamuttrær, som kan bli hele 3000 år gamle. Hoveddelen av disse finnes i Redwood nasjonalpark. Prærien i Midtvesten er godt jordbruksland, men praktisk talt uten trær. Prærien er dekket av kort steppegress. Østkysten har i hovedsak bartrær. Disse har kommet til de siste par hundre årene, og i kolonitiden var det løvskog som dominerte landskapet. === Dyreliv === I det nordlige USAs barskoger finnes blant annet elg, jerv, oter og rødrev. Større utbredelse har svartbjørn, rødgaupe, stinkdyr, pungrotter, bever og bisam.I de tørre områdene i sørvest finnes det en mengde krypdyr. I fjellene i Rocky Mountains finnes murmeldyr, snøgeit og pipehare. Europeernes ankomst til USA førte til store omveltninger i dyrelivet i USA. Europeerne brakte med seg hester, sauer og kyr, samt flere fuglearter. Samtidig ble bison og prærieantilopen praktisk talt utryddet gjennom nybyggernes ekspansjon vestover på attenhundretallet. Både disse og pumaen er utrydningstruet og fredet. Den hvithodede havørnen var også lenge utrydningstruet, men bestanden har i de senere år tatt seg betraktlig opp. == Demografi == Det anslås at USAs befolkning er på 321 216 397 (juli 2015). Dette inkluderer illegale immigranter, som i 2012 ble anslått til 11,4 millioner. Den amerikanske befolkningen har nesten blitt firedoblet i løpet av det 20. århundre, fra rundt 76 millioner mennesker i 1900. USA er den tredje mest folkerike nasjonen i verden, etter Kina og India. USA har en svært mangfoldig befolkning. Hvite amerikanere er den største etniske gruppen, hvor tysk-amerikanere (17,1 %), irsk-amerikanere (11,9 %) og engelsk amerikanere (9,0 %) utgjør de største gruppene. Amerikanere av afrikansk avstamning er landets største minoritet. Amerikanere av asiatisk avstamning er den nest største minoriteten. De to største asiatiske gruppene er kinesiske- filippinske amerikanere.Befolkningsveksten av spanske og latinamerikanske amerikanere (begrepene er offisielt utskiftbare) er en stor demografisk trend. 50,5 millioner amerikanere av er av latinamerikansk avstamning. 64 % latinamerikanere er av meksikansk avstamning. Mellom 2000 og 2010 økte landets latinamerikanske befolkning med 43 %, mens resten av befolkningen økte med 4,9 %. Mye av denne veksten er på grunn av innvandring fra Sør-Amerika. 12,6 % av den amerikanske befolkningen var utenlandskfødte, med 54 % av dette tallet var født i Latin-Amerika.Fruktbarhet er også en viktig faktor der i 2010 gjennomsnittlig kvinne av latinamerikansk bakgrunn (uansett rase) fødte 2,35 barn i sin levetid, sammenlignet med 1,97 for ikke-spanske svarte kvinner og 1,79 for ikke-spanske hvite kvinner (både under erstatningsraten på 2,1). Minoriteter (definert som ikke-spanske hvite) utgjorde 36,3 % av befolkningen i 2010, og rundt 46 % av barn under ett år. Denne gruppen er anslått å utgjøre majoriteten i 2042. === Språk === Det er intet offisielt språk på føderalt nivå i USA, men engelsk er de facto det nasjonale språket. Det kreves en test i engelskkunnskaper for utlendinger som søker om amerikansk statsborgerskap. 30 delstater har imidlertid vedtatt at engelsk skal være delstatens offisielle språk. Tre delstater har også andre språk som offisielle: Hawaiisk på Hawaii, fransk i Louisiana og spansk i New Mexico. Pennsylvaniatysk snakkes av over 200 000 i Pennsylvania, men er ikke et offisielt språk i delstaten. Omtrent 82 % av befolkningen snakker kun engelsk hjemme. Engelsk er det vanligste språket utenfor hjemmet også blant de som ikke har engelsk som morsmål. Av andre språk er spansk det klart vanligste. Spansk er også det mest populære fremmedspråket i skolen. Tidligere ble det snakket en del andre språk blant europeiske immigrantgrupper, som blant annet italiensk, tysk og polsk. Bruken av fremmedspråk blant immigranter forsvinner imidlertid etter en generasjon eller to, og disse språkene er derfor i liten utstrekning i bruk i dag. Forskjellige indianergrupper har beholdt sine opprinnelige språk. Navajo er det mest utbredte, og brukes av 178 000 personer. Andre språk er dakota, yupik og cherokee. Amerikansk tegnspråk estimeres til å ha en utbredelse på mellom 500 000 og to millioner, hovedsakelig blant døve. === Religion === Religion er en viktig del av dagliglivet for mange i USA, og samfunnet er ikke like sekularisert som i Vest-Europa. Seks av ti amerikanere mener at tro er en svært viktig del av tilværelsen.Religiøs tilknytning måles ikke av United States Census Bureau, og tallene for religiøs tilhørighet er derfor noe usikre. De fleste religiøse er kristne, der forskjellige protestantiske grupper i desember 2012 utgjør 51,9 % av befolkningen. Deretter kommer katolikker med 23,3 %. USA har også 2,1 % mormoner, 1,7 % jøder, 0,7 % buddhister og 0,6 % muslimer (2007). Tradisjonell indiansk religion er forholdsvis lite utbredt som trossamfunn, men har en viss oppslutning. Kreasjonisme er svært utbredt i kristne miljøer i USA. Rundt 50 prosent av befolkningen tror at verden ble skapt for noen tusen år siden, mens kun 11 prosent av befolkningen i Norge ikke tror på at det i dyreriket har foregått evolusjon.Det er et skarpt skille mellom kirke og stat i De forente stater, noe som garanteres av grunnloven. Likevel brukes mye religiøs symbolikk, blant annet omtales USA som «én nasjon under Gud» i Pledge of Allegiance. Dessuten har landets pengesedler nasjonalmottoet «In God We Trust» påtrykket. Religion er også en viktig del av amerikansk politikk og kandidaters tro er ofte et viktig spørsmål i valgkamper. Alle presidenter gjennom landets historie har kommet fra en protestantisk bakgrunn, med unntak av John F. Kennedy som var katolikk. Tilhengerne av Det republikanske parti har som regel en mer uttalt tilknytning til kristenkonservative miljøer enn tilhengerne av Det demokratiske parti. ==== Religion i Nord-Amerika i 2010 og frem mot år 2050 ==== Tabellen under viser en prognose for den religiøse demografien i Nord-Amerika (USA og Canada), slik den forventes å være i 2050. Tabellen viser blant annet at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende vil øke forholdsvis mye. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015. På samme måte som i Europa vil andelen kristne gå ned en del frem mot 2050, mens andelen ikke-troende vil øke forholdsvis mye. Hovedårsaken til endringen mellom de to gruppene vil forventes å komme på bakgrunn av konvertering. De kristne vil, tross tilbakegang, fremdeles utgjøre den suverent største gruppen (66 %). Disse to gruppene vil utgjøre over 91 % av befolkningen i Nord-Amerika i 2050 (mot 94,5 % i 2010). Konvertering vil også ha en viss betydning for økningen hos gruppen andre religioner. De andre gruppene berøres bare i liten grad av dette. Antallet muslimer vil forventes å øke fra 3,5 til 10,4 millioner i 2050, og deres andel av befolkningen vil da utgjøre 2,4 % (mot 1 % i 2010). Gruppen hinduer, andre religioner, buddhister og folkereligioner vil også forventes å øke mye, mens jøder vil forventes å ha en svak tilbakegang. Økningen hos disse gruppene kommer i hovedsak på bakgrunn av migrasjon og en i en viss grad på bakgrunn av en høyere fødselsrate enn gjennomsnittet. Til tross for økningen vil disse gruppene samlet sett likevel ikke utgjøre mer en knapt 9 % av befolkningen i 2050 (mot 5,5 % i 2010) === Familiestruktur === Per 2007 var 58 prosent av USAs befolkning over 18 år gift, seks prosent var enker/enkemenn, ti prosent skilt, og 25 prosent hadde aldri vært gift. De fleste kvinner i USA arbeider nå utenfor hjemmet, og majoriteten av amerikanere som mottar en bachelor-grad, er kvinner.Likekjønnede ekteskap kan stiftes lovlig i 16 av USAs delstater, åtte indianerreservater, District of Columbia, samt i Cook County, Illinois. Polygami er ikke tillatt i noen av USAs femti delstater. == Historie == === Urfolk og europeiske nybyggere === De første menneskene som bosatte seg i Nord-Amerika kom antagelig over Beringstredet fra Sibir i istiden for ca. 10 000 til 30 000 år siden. Disse ble forfedrene til folkegruppen som senere ble kjent som indianere (eller innfødte amerikanere). Indianerne var på ingen måte ett ensartet folkeslag, og det var stor variasjon mellom de forskjellige førkolumbiske indianergruppenes kultur og levesett. Enkelte indianerfolkegrupper levde som halvnomadiske jegere og sankere, og inkluderer irokesere, sioux, apasjer, huroner og cherokeer. Andre grupper var igjen fastboende og levde av jordbruk, slik som Mississippi-kulturen og puebloindianere. De eldste påviste europeiske bosetningene i Nord-Amerika er funnet i L'Anse aux Meadows på Newfoundland og skriver seg fra ca. år 1000 e.Kr., men de norrøne bosetterne lykkes ikke i å skape levedyktige samfunn. Den første dokumenterte ekspedisjonen til det som senere ble Fastlands-USA var ved den spanske conquistadoren Juan Ponce de Leóns landgang i Florida i 1513. Spanjolene etablerte også kolonier i områdene som i dag utgjør det sørvestlige USA. Senere kom Frankrike på banen, og ekspanderte kolonien Ny-Frankrike fra området ved De store sjøer via Mississippi og helt ned til Louisiana og Mexicogolfen. Den første vellykkede engelske bosetningen var ved Jamestown i Virginia-kolonien i 1607. I 1620 kom de første pilegrimene til Plymouth-kolonien, og ettersom flere religiøse emigranter kom til utviklet den større Massachusetts Bay-kolonien seg. Fra midten av 1600-tallet ble også store mengder britiske straffanger sendt til koloniene i Amerika, og frem til uavhengigheten kan så mange som 50 000 ha blitt sendt over Atlanterhavet. Nederlenderne var også tidlig ute med kolonier i Nord-Amerika, men i 1664 ble Ny Amsterdam erobret av England og omdøpt til New York. I 1682 grunnla kvekeren William Penn Pennsylvania, og Georgia-kolonien ble grunnlagt i 1732 som et filantropisk alternativ til gjeldsfengsel. Slaveri var også en viktig kilde til arbeidskraft i de britiske koloniene, og frem til den transatlantiske slavehandelen ble forbudt i 1808 ble anslagsvis 645 000 afrikanere solgt som slaver i USA. === Uavhengighet og ekspansjon mot vest === Storbritannias seier i den franske og indianske krig 1754–1763 gjorde at britene overtok nye landområder i Nord-Amerika langt utover De opprinnelige tretten koloniene. De nye områdene ble direkte underlagt den britiske kronen, men for å prøve å få tilbake de store krigskostnadene forsøkte britene å øke skattene i de allerede eksisterende koloniene. I Boston ble det reist krav om «ingen skattlegging uten representasjon», og motstanden mot det britiske styret økte. Uroen i de tretten koloniene førte til den amerikanske uavhengighetskrigen (eller «revolusjonskrigen») 1775–1781. Koloniene gikk sammen i Den kontinentale kongress og etablerte en hær under George Washingtons ledelse, og i 1776 erklærte de tretten koloniene seg som uavhengige. Datoen for uavhengighetserklæringen, 4. juli 1776, har senere blitt USAs nasjonaldag. I 1777 samlet delstatene seg i et løst forbund gjennom de såkalte Konføderasjonsartiklene. Etter nederlaget ved Yorktown gav Storbritannia opp krigen og anerkjente USAs uavhengighet. Den nye konføderasjonen fikk samtidig kontroll over alt land øst for Mississippi. I 1787 kom en grunnlovsforsamling sammen i Philadelphia, og samme høst ble USAs grunnlov undertegnet. Den nye grunnloven førte med seg en langt sterkere sentralmakt enn i den opprinnelige konføderasjonen, og i 1789 ble George Washington den nye republikkens første president. Samtidig møttes Senatet og Representantenes hus for første gang. De første grunnlovstilleggene, kalt Bill of Rights, ble ratifisert i 1791 og garanterte innbyggerne blant annet religionsfrihet, ytringsfrihet og rettssikkerhet. I løpet av 1800-tallet ekspanderte den unge nasjonen vestover, og perioden ble preget av stadige indianerkriger. Louisiana-kjøpet under president Thomas Jefferson i 1803 nær doblet USAs størrelse, og i 1819 måtte Spania avstå Florida. I 1845 annekterte De forente stater Republikken Texas, og året etter ble Oregonterritoriet amerikansk etter en avtale med britene. USAs seier i den meksikansk-amerikanske krigen endte med at Mexico måtte avstå California og det som ble det sørvestlige USA. Gullrushet i California 1848–1849 i kombinasjon med jernbaneutbygging bidro til en storstilt folkeforflytning vestover, noe som ledet til nye konflikter med indianerne. Sentral i konflikten var nybyggernes nedslakting av store mengder bison, noe som ødela prærieindianernes livsgrunnlag. === Borgerkrig og industrialisering === Inn i 1850-årene økte motsetningene mellom de forskjellige delstatene og mellom nord og sør. De to delene av landet hadde grunnleggende forskjellige økonomiske systemer, med en plantasjeøkonomi basert på slavearbeid i sør og en mer moderne industriell kapitalisme i nord. Det var også strid om hvorvidt slaveriet skulle innføres i de nye delstatene som ble tatt opp i unionen, samt en prinsipiell uenighet om maktfordelingen mellom den føderale regjeringen og delstatsregjeringene. Det republikanske partiet var blitt grunnlagt i 1854, og var i stor grad basert på motstand mot slaveriet. Da republikaneren Abraham Lincoln ble valgt til president i 1860 svarte syv av sørstatene med å forlate unionen og danne Amerikas konfødererte stater. Bombardementet av Fort Sumter utløste den amerikanske borgerkrigen, og snart gikk fire nye slavedelstater over på Konføderasjonens side. Etter fire år med blodig krigføring vant nordstatene krigen i 1865. Allerede i 1863 hadde Lincoln opphevet slaveriet i utbryterdelstatene, og nordstatenes seier gav fire millioner afrikansk-amerikanske slaver sin frihet. Etter borgerkrigen nådde tilstrømmingen av immigranter til landet nye høyder, noe som var med på å fremskynde industrialiseringen. Sammen med høye tollmurer, investeringer i infrastrukturen og statlige reguleringer av bankvesenet la dette grunnlaget for USAs utvikling til en industriell og politisk stormakt. I 25-årsperioden frem mot 1890 ble USA det landet i verden med størst produksjon av industrivarer, etter å ha gått forbi både Storbritannia, Frankrike og Tyskland i industriell størrelse. Landets voksende makt gjorde det også mulig å overta nye territorier, slik som anneksjonen av Puerto Rico og Filippinene etter den spansk-amerikanske krig i 1898. Årene fra ca. 1890 til ca. 1920 kalles ofte «den progressive epoken». En oppblomstring i journalistikken satte korrupsjon i det offentlige på dagsordenen, samtidig som mange nye sosiale og politiske bevegelser ble dannet. Dette førte blant annet frem til kvinnelig stemmerett (1920), reformer av skolesystemet, innføring av direkte valg på senatorer (1913), de første primærvalgene (Oregon var først i 1910), en profesjonalisering av helsevesenet og forbud mot tilvirkning, omsetning og konsumpsjon av alkoholholdig drikke (The Volstead act, 1919). Forbudstiden kom til å vare frem til 1933, og førte til en kraftig oppblomstring av mafiavirksomhet og annen organisert kriminalitet. === Verdenskriger og depresjon === USA valgte å forholde seg nøytrale da første verdenskrig brøt ut i 1914. I 1917 gikk imidlertid landet med på ententemaktenes side, blant annet på grunn av den tyske senkingen av passasjerskipet «Lusitania». På tross av at den amerikanske presidenten Woodrow Wilson søkte en aktiv rolle i internasjonal politikk (blant annet med sine 14 punkter) etter krigens slutt gikk USA raskt i isolasjonistisk retning, og da det amerikanske senatet ikke ratifiserte Versaillestraktaten ble USA stående utenfor Folkeforbundet. 1920-årene var preget av økonomisk fremgang, med et stadig økende overskudd i industrien. På tross av dette falt imidlertid inntjeningen i landbruket. Et opphetet aksjemarked gikk over ende på «Black Tuesday» i 1929, noe som ble startskuddet til den store depresjonen. Regjeringen Hoover lyktes ikke å snu den økonomiske trenden, og i 1933 ble Franklin D. Roosevelt valgt til president. Roosevelt innførte snart sin «New Deal»-politikk for å hanskes med depresjonen, noe som medførte en kraftig økning i den offentlige styringen av økonomien. Landet var ennå ikke kommet ut av depresjonen da det ble tvunget med i andre verdenskrig etter det japanske angrepet på Pearl Harbor i 1941. Kort tid etter ble også USA involvert i krigen i Europa, da Hitler erklærte USA krig. USAs enorme industrikapasitet og tilgang på råvarer skulle vise seg å bli sentrale brikker i de alliertes seier over aksemaktene, og med Manhattanprosjektet ble landet verdens første atommakt. Fra og med invasjonen av Normandie i 1944 deltok USA for fullt i krigen på det europeiske fastlandet, og sammen med Storbritannia og Sovjetunionen lykkes man å vinne over Nazi-Tyskland i mai 1945. En fire år lang kampanje i Stillehavet kulminerte med atombombene over Hiroshima og Nagasaki i august, og den 15. august 1945 kapitulerte også Japan. === Kald krig, økonomisk vekst og borgerrettigheter === Ved den andre verdenskrigs slutt i 1945 ble Europa delt mellom en vestlig, demokratisk del og en østlig sovjetiskkontrollert, kommunistisk del. Denne situasjonen ble kjent som den kalde krigen. Fra 1947 finansierte USA gjenoppbygningen av Vest-Europa gjennom Marshallplanen, og to år senere gikk USA og de fleste demokratiske landene i Europa sammen i forsvarsalliansen NATO. Under Koreakrigen fra 1950 til 1953 intervenerte USA på Sør-Koreas side, og i 1962 var verden på randen av atomkrig under Cubakrisen. Perioden var også preget av antikommunisme internt i USA, blant annet gjennom den såkalte mccarthyismen. Den massive industrioppbygningen under andre verdenskrig fikk også USA ut av depresjonen, og de første tiårene i etterkrigstiden var preget av stor økonomisk fremgang. Privatbilismen eksploderte, samtidig som folk fikk økt tilgang på forbruksvarer og husholdningsartikler slik som kjøleskap, vaskemaskiner og fjernsynsapparater. Folketallet i USA økte også kraftig i perioden, og de store barnekullene gav navn til «Babyboom-generasjonen». Etterkrigstiden bar også preg av at barnefamilier i stor grad flyttet fra sentrumsnære strøk i byene og ut i forstedene. Den nyvunnede rikdommen var imidlertid ikke jevnt fordelt, og spesielt afrikansk-amerikanerne slet med å komme ut av fattigdom. Samtidig ble svarte nektet politisk deltagelse igjennom såkalte Jim Crow-lover, noe som bidro til fremveksten av Borgerrettighetsbevegelsen. Sentralt for Borgerrettighetsbevegelsen var politiske rettigheter for den svarte befolkningen, en slutt på diskriminering i boligmarkedet, og desegregering av skoler og offentlig transport i sørstatene (se artiklene Brown mot skolestyret, de ni fra Little Rock og bussboikotten i Montgomery). Etter attentatet mot John F. Kennedy i 1963 overtok Lyndon B. Johnson som president, og i henholdsvis 1964, 1965 og 1968 fikk Johnson igjennom the Civil Rights Act, the Voting Rights Act og the Fair Housing Act. Disse lovene forbød raseskiller og diskriminerende valgordninger og boliglover. Blant de mest sentrale svarte borgerrettighetsforkjemperne var W. E. B. DuBois, Malcolm X, Rosa Parks og Martin Luther King jr. === Romkappløpet, Vietnamkrigen og den kalde krigens slutt === Romkappløpet begynte i 1957 da sovjeterne skjøt opp verdens første kunstige satellitt Sputnik 1. I 1961, 57 dager etter russeren Jurij Gagarin, ble Alan Shepard den første amerikaneren i verdensrommet. Samme år lovet president John F. Kennedy at USA «skulle forplikte seg til, innen utgangen av tiåret, å sende en mann til månen og hente ham trygt tilbake til jorden». Kennedys løfte ledet til Apollo-programmet, som med Apollo 11 i 1969 sendte de første menneskene til månen. Romteknologien fikk også militære anvendelser, og både USA og Sovjetunionen utviklet Interkontinentale ballistiske missiler til å bære kjernefysiske våpen. Det kjernefysiske kappløpet roet seg noe etter SALT-avtalene, men begge sider i den kalde krigen hadde uansett nok våpen til å utrydde menneskeheten og mange dyrearter (livet under havet og noen dyr på land hadde overlevd). Fra midten av 1960-årene deltok USA på Sør-Vietnams side under Vietnamkrigen. På tross av en massiv militærkampanje lyktes ikke amerikanerne å vinne krigen, og i 1973 trakk de seg ut av landet. USAs involvering i Vietnam hadde ført til sterk motstand både i opinionen innenriks og fra andre land, og den manglende evnen til å vinne krigen ble et stort prestisjenederlag i den kalde krigen. I 1974 måtte president Richard Nixon gå av etter Watergate-skandalen. Etter presidentperiodene til Gerald Ford og Jimmy Carter overtok Ronald Reagan presidentposten i 1981. Reagan sørget for massive kutt i skatter og offentlige reguleringer (såkalt Reaganomi/Reaganomics), samtidig som han eskalerte den kalde krigen. Mot slutten av 1980-årene ble det klart at Sovjetunionen ikke klarte å henge med hverken militært eller økonomisk, og i 1989 falt Berlinmuren. I 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning, og USA stod igjen som verdens eneste supermakt. === Etter den kalde krigens slutt === I 1993 ble Bill Clinton valgt til president. 1990-årene var preget av økonomisk fremgang, mens Dot com-boblen ved årtusenskiftet førte til noen år med dårlige økonomiske tider. På 2000-tallet merket amerikansk økonomi effektene av globaliseringen, idet mange ufaglærte arbeidsplasser forsvant til land med lavere lønninger. De siste årene av George W. Bushs tid som president (2000–2008) ble preget av nye økonomiske problemer med den såkalte finanskrisen, med fallende boligpriser, økende arbeidsledighet, uro i bank- og finanssektoren og dårlige tider i aksjemarkedet. Sikkerhetspolitisk ble de to første tiårene etter den kalde krigens slutt preget av økt fokus på Midtøsten. Under Gulfkrigen 1990–1991 ledet USA koalisjonen som kjempet mot Saddam Husseins Irak, og også i 1996 og 1998 gikk USA til militæraksjoner mot Hussein-regimet. USA ble i løpet av 1990-årene i stadig større grad mål for internasjonal terrorisme, blant annet med bombingen av Verdens Handelssenter i 1993 og terrorangrepene i Kenya og Tanzania i 1998. Etter terrorangrepene den 11. september 2001 ble USA involvert i krigen i Afghanistan, og i 2003 ledet USA en ny invasjon av Irak. Perioden fra ca. 1990 til i dag har også vært preget av en markant nedgang i kriminaliteten. I 2009 registrerte FBI ca. 1 318 000 tilfeller av voldskriminalitet, noe som er en nedgang på 31 % fra 1991. Likevel har USA i perioden sett en rekke grove voldsepisoder som har sjokkert nasjonen, slik som raseopptøyene i Los Angeles i 1992 etter Rodney King-saken, Columbine-massakren i 1999 og Virginia Tech-massakren i 2007. == Politikk og administrasjon == De forente stater er verdens eldste fortsatt eksisterende føderasjon, og er et representativt demokrati basert på USAs grunnlov. Grunnloven ble vedtatt i 1789, da den erstattet Konføderasjonsartiklene. Det er tre eller fire forvaltningsnivåer i USA. Det føderale nivået står øverst, men delstatene har svært stor makt. Delstatene er inndelt i fylker (i de fleste delstater kalt «counties»; kalt «boroughs» i Alaska og «parishes» i Louisiana). Fylkenes oppgaver varierer fra delstat til delstat. Mange steder har en også kommune- og/eller bystyre som et fjerde nivå, mens enkelte tettsteder ikke har noe slikt nivå og ligger direkte under fylket. === De føderale myndigheter === De føderale myndigheter følger maktfordelingsprinsippet, og er inndelt i tre deler. Denne inndelingen kalles checks and balances på amerikansk, da inndelingen er ment å sørge for at ingen av delene blir for sterke i forhold til de andre. Den politiske forsamlingen er Kongressen. Denne er delt i to deler, Senatet og Representantenes hus. I Senatet er alle delstater representert med to senatorer, mens antallet representanter i «Huset» bestemmes av folketallet i delstatene, noe som justeres av den landsomfattende folketellingen hvert tiende år. Valgene til Representantenes hus foregår i enmannskretser. Kongressen er lovgivende makt, og har ansvaret for føderale budsjetter. Det er også Kongressen som har myndighet til å erklære krig, samt myndighet til å godkjenne internasjonale traktater. Den utøvende makt ledes av presidenten. Presidenten utpeker regjeringsmedlemmene, som også må godkjennes av Senatet. Presidenten har svært vide fullmakter utenrikspolitisk, og er øverstkommanderende for de væpnede styrker. Presidenten kan også nedlegge veto mot lov- og budsjettvedtak i Kongressen. Det kreves 2⁄3 flertall i begge kamre av Kongressen for å oppheve et veto. Den dømmende makt består av et system med føderale domstoler, med høyesterett på toppen. Høyesterett har stor makt, og kan erklære lover forfatningsstridige.Grunnloven ligger til grunn for det amerikanske systemet, og regulerer de fleste forhold mellom de føderale myndigheter og folket. Delstatene har sine egne grunnlover, som imidlertid ikke kan overstyre den føderale grunnloven. Den føderale grunnloven kan endres på to måter, og begge måtene krever at tre fjerdedeler av delstatene godkjenner tillegget. Grunnlovstillegg kalles amendments i USA. Det har vært 27 grunnlovstillegg, der Bill of Rights (ratifisert i 1791) er det mest kjente. De garanterer grunnleggende demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet og pressefrihet, i tillegg til ting som retten til å bære våpen. Andre viktige grunnlovstillegg er det trettende som opphevet slaveriet, og det nittende som gav kvinner stemmerett. === Valg === På alle nivåer velges politikere direkte av velgerne i hemmelige flertallsvalg, med unntak av presidenten og visepresidenten som velges av valgmannskollegiet som består av valgmenn valgt i de enkelte delstater og i Washington, D.C. På føderalt nivå og i de aller fleste tilfeller på delstats- og lokalpolitisk nivå velger velgerne lederen for den utøvende makt (president, guvernører, byrådsledere o.l.), mens disse igjen utpeker medlemmene av regjeringen. Det er ikke parlamentarisme i USA, og regjeringsmedlemmer står i hovedsak ansvarlig kun overfor presidenten. Mange steder velges også dommere, men i de fleste delstater utpekes disse av guvernøren. Det er svært mange embetsmenn og råd/styrer som velges direkte av folket i USA, slik som for eksempel lokale skolestyrer. I USA omfatter valgordningen også tilbakekallingsvalg. Recall election er en form for folkeavstemning der innbyggerne kan stemme over om en valgt politiker eller embetsperson skal miste jobben. For at et slikt valg skal holdes må, et visst antall av innbyggerne ønske det, noe som oftest fremkommer gjennom underskriftskampanjer. === Politiske partier === Amerikansk politikk domineres av to partier, Det republikanske parti og Det demokratiske parti. Disse to partiene deler de aller fleste posisjoner mellom seg, selv om uavhengige kandidater er vanligere på lokalt nivå. Generelt sett er republikanerne konservative og demokratene det som i amerikansk språkbruk omtales som «liberale» (sentrum-venstreorienterte), men begge partiene rommer et vidt spekter av ulike politiske oppfatninger. Av mindre føderale partier kan Det libertarianske parti, Konstitusjonspartiet og Green Party nevnes. Siden det 19. århundre har det vært totalt 30 senatorer, 111 representanter i Representantenes hus og 28 guvernører som ikke har representert Det demokratiske parti eller Det republikanske parti. === Administrativ inndeling === USA består av 50 delstater, samt forbundsdistriktet District of Columbia (Washington, D.C.), som er landets hovedstad. 48 av disse ligger i det som kalles «det kontinentale USA», i tillegg kommer Alaska, som skilles fra resten av USA av Canada, og Hawaii, som ligger i Stillehavet. Rent formelt heter Massachusetts, Pennsylvania, Kentucky og Virginia «Commonwealth» i stedet for delstater ("state"), men dette har ingen juridisk eller praktisk betydning—i motsetning til Puerto Rico, som er definert som Commonwealth og derfor ikke har status som delstat. Kun "states" har rett til full representasjon i den føderale Kongressen. USA har også flere oversjøiske besittelser. Av disse er øyen Puerto Rico i Det karibiske hav den største. Andre områder tilhørende USA er De amerikanske Jomfruøyer, Amerikansk Samoa, Guam, Nord-Marianene og enkelte småøyer som ikke er bebodd. Siden 1898 har også USA hatt en marinebase på Cuba, Guantanamo Bay Naval Station. Denne har en spesiell status, og styres av det amerikanske forsvaret. Klikkbart kart over delstater === Forsvars- og utenrikspolitikk === De væpnede styrkene i USA er underlagt politisk kontroll, og Forsvarsdepartementet styrer de fire grenene hæren, marinen, marinekorpset og flyvåpenet. I tillegg finnes den femte grenen kystvakten, som ligger under Sikkerhetsdepartementet. I krigstid blir imidlertid kystvakten overført til Marinedepartementet. Det amerikanske forsvaret har en mannskapsstyrke på 1,4 millioner i aktiv tjeneste, i tillegg til flere hundre tusen i Nasjonalgarden og i reservestyrkene. USA har en profesjonell hær, men verneplikt kan innføres i krigstid. USAs forsvar er verdens sterkeste, og landet er verdens eneste supermakt. Forsvarsbudsjettet er på fire prosent av BNP, dette utgjør hele 48 % av verdens forsvarsutgifter. Det amerikanske forsvaret har mer enn 700 baser rundt om i verden, og er operative verden rundt. USA har elleve aktive hangarskip samt en stor flåte strategiske ubåter, noe som gjør landets forsvarsevne svært fleksibel. USA var med på å grunnlegge NATO i 1949, alliansen har siden vært en hjørnestein i amerikansk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Ved siden av landene i NATO er andre viktige allierte Israel, Saudi-Arabia og Japan og Australia. Blant NATO-landene er båndene til Tyrkia og Storbritannia av de sterkeste, og landene har et tett forsvarssamarbeid. Landet er også med i Quad-samarbeidet, et formalisert samtaleforum for fire nasjoner, Australia, India, Japan foruten USA selv, i forbindelse med utenrikspolitikken i Stillehavsregionen Siden andre verdenskrig har USA kontinuerlig vært i krig. Siden 2001 har det meste av amerikansk krigføring funnet sted i Midtøsten. Krigen i Afghanistan, som varte fra 2001 til 2021, var USAs mest langvarige krig i historien, men endte i tap. USA startet Irak-krigen i 2003 og trakk seg ut i 2011, men sendte styrker tilbake til Irak i 2014 i forbindelse med IS sin offensiv, og har fortsatt sitt engasjement der siden. == Næringsliv == Økonomien i De forente stater er basert på kapitalisme, med trekk av blandingsøkonomi. USA er den ledende økonomiske stormakten i verden, og amerikanere har en gjennomgående høy levestandard. Medianinntekten for husholdninger er på cirka 280 000 kroner (ikke justert for kjøpekraft). Rikdommen er imidlertid noe ujevnt fordelt; de øverste 20 % har en husholdningsmedianinntekt på ca. 550 000 kroner, mens de fattigste 20 % har en medianinntekt på 120 000 kroner pr. husholdning (alle tall fra 2005).Privat sektor står for hoveddelen av den amerikanske økonomien, men offentlig sektor er også stor med 36 %. Statlige reguleringer er noe mindre i USA enn i de fleste andre vestlige land. Arbeidsmarkedet er fleksibelt, og det sosiale sikkerhetsnettet er mindre enn i Europa. Offentlige trygde- og pensjonsordninger har imidlertid økt mye de siste 20 årene, både med utbygging av de føderale ordningene Medicare og Medicaid, og tvungne forsikringsordninger på delstatsnivå. Amerikanere jobber ofte svært mye, og har lite ferie sammenlignet med europeere.USAs sentralbank kalles Federal Reserve System, og er en blanding av offentlig og privat eiet. Sentralbanken er politisk uavhengig, og har vide fullmakter når det gjelder pengepolitikken. USA var verdens tredje største eksportnasjon i 2009, bak Folkerepublikken Kina og Tyskland. Den samlede verdien på eksporterte varer var 1,06 billioner dollar. I perioden august 2009 til juli 2010 hadde landet et underskudd på handelsbalansen på 604,7 milliarder dollar. === Landbruk === USA er en stor eksportør av landbruksvarer. Selv om landbrukets andel av BNP er nede i to prosent er landet fortsatt en ledende produsent av kjøtt, meieriprodukter, soyabønner, mais, havre, hvete, bygg, bomull, sukker og trelastprodukter.Over halvparten av USAs landområder brukes til landsbruksformål. Det har vært en sterk tendens til at landbruket har gått over fra arbeidsintensive småbruk til større, mekaniserte farmer, og det er derfor kun 834 000 personer som arbeider i jordbrukssektoren. I 1860 var til sammenligning halvparten av landets befolkning sysselsatt i landbruket.Det mest fruktbare området i USA er området mellom Appalachene og Rocky Mountains. Her dyrkes det hvete på prærien i Midtvesten, og mais i de sentrale lavlandsområdene. I sørstatene er bomull vanlig, blant annet i Mississippi og Arkansas. Det dyrkes tobakk i sørøst, der Virginia er det mest kjente produksjonsstedet. I sør dyrkes det også mye sukkerrør og peanøtter. California er store på dyrking av frukt og grønnsaker, og nyter godt av billig, meksikansk arbeidskraft. Også i Florida dyrkes det mye frukt, blant annet appelsiner. USA har en betydelig meieriproduksjon, sentrert i Wisconsin. === Industri og ressurser === USA er rikt på naturressurser, og har blant annet gull, petroleum, kull og uran. Landet har likevel et vedvarende handelsunderskudd. Landet var, men er ikke lenger, avhengig av olje fra blant annet Midtøsten, og var i juni 2019 verdens største eksportør av råolje og raffinerte oljeprodukter, foran Saudi Arabia. Det produseres mye olje og naturgass i Texas, Alaska og California. USA har omtrent en tredjedel av verdens kullreserver, og mesteparten er av svært god kvalitet. Mesteparten av kullet finnes i delstatene Wyoming, Vest-Virginia, Kentucky, Pennsylvania, Ohio og Texas. USA har tradisjonelt vært en sterk industrinasjon, og industrien står for en stor del av BNP. Imidlertid har det gått nedover med den tradisjonelle tungindustrien i nordøst, noe som har gjort at regionen har fått tilnavnet «Rustbeltet». Bilindustrien i Michigan har lange tradisjoner, og oppsto med Oldsmobile i 1897. Henry Ford var en pioner når det gjaldt moderne samlebåndsmetoder i bilindustrien, og var grunnleggeren av Ford Motor Company. Senere oppsto også andre bilgiganter som General Motors og Chrysler, alle i Michigan. De siste tiårene har bilindustrien i USA slitt tungt, spesielt med konkurranse fra japanske bilmerker som Toyota og Honda. USA var i 2017 verdens sjette største produsent av personbiler. Mens USA i 1970 produserte 28,2 % av all verdens biler, var andelen i 2006 nede i 16,0 %.USA har også en sterk forsvars-, romfarts- og flyindustri. Ledende selskaper i disse sektorene inkluderer Boeing, Lockheed Martin, General Dynamics og Northrop Grumman. Også innen annen høyteknologi har USA mange av verdens største selskaper. Amerikanske giganter innenfor programvare, microchips og telekommunikasjon er blant annet Microsoft, Apple, Google, IBM, Intel, Cisco, HP, Dell og Motorola. Mye av den høyteknologiske industrien befinner seg i Silicon Valley i California. Tross sin avanserte industri er USA en stor nettoimportør av både kontormaskiner, elektriske apparater, fjernsyn og video, møbler, sko, klær, maskiner, bildekk og biler. Landet er nettoeksportør av fly, flydeler, forsvarsmateriell, sigaretter og plast. === Samferdsel og infrastruktur === USA hadde i 2008 ca. 6,5 millioner kilometer offentlige veier. Ryggraden i det amerikanske veinettet har sin opprinnelse i Federal Aid Highway Act fra 1956, da Eisenhower-regjeringen skapte Interstate Highway-systemet. Veinettet i USA eies og vedlikeholdes av de enkelte delstater, selv om en stor del av finansieringen kommer fra de føderale myndigheter. Landet hadde i 2008 ca. 150 millioner registrerte motorkjøretøyer, noe som utgjør 15 % av verdens samlede bilpark.De forente stater hadde totalt 98 flyselskaper i 2006, hvorav 21 hadde en omsetning på over én milliard dollar. Til samme tid hadde landet 5 233 offentlige flyplasser, hvorav 75 % hadde fast dekke. Et flertall av verdens største flyselskap målt i antall passasjerer hører hjemme i USA, og de største er Delta Air Lines, Southwest Airlines, American Airlines, United Airlines, Continental Airlines, US Airways og Northwest Airlines. Syv av verdens 20 travleste flyplasser ligger i USA: Hartsfield internasjonale flyplass (Atlanta, verdens travleste med 43 millioner årlige passasjerer), O'Hare internasjonale lufthavn (Chicago), Los Angeles internasjonale lufthavn, Dallas-Fort Worth internasjonale lufthavn, Denver internasjonale lufthavn, John F. Kennedy internasjonale lufthavn (New York) og George Bush interkontinentale lufthavn (Houston).Det amerikanske jernbanenettet domineres av det statlige selskapet Amtrak, som siden 1973 har hatt monopol på langdistansestrekninger. I 2008 opererte Amtrak 524 jernbanestasjoner i 46 forskjellige delstater. I tillegg til Amtraks linjer kommer ulike former for forstadsbaner i et drøyt dusin storbyer, samt undergrunnsbaner som New Yorks undergrunnsbane, BART i San-Francisco-området, MBTAs linjer i Boston, Chicagos 'L'-system og Washingtons metro. === Turisme === Det var 57 millioner utenlandske feriebesøk til USA i 2008, og turismenæringen i landet sysselsatte til samme tid 5,9 millioner mennesker og omsatte for 767 milliarder dollar. Flesteparten av de utenlandske turistene kommer fra Europa, med Storbritannia (4,2 millioner unike reisende), Tyskland (1,3 millioner) og Frankrike (1 million) som de største avreiselandene (tall for 2007). I 2008 besøkte 214 000 nordmenn USA, en økning på 41 000 fra 2007.De fem mest besøkte turistattraksjonene i USA i 2008 var Times Square i New York, Las Vegas Strip i Nevada, National Mall and Memorial Parks i Washington, D.C., Faneuil Hall i Boston og Magic Kingdom i Disneyworld i Florida. Andre kjente steder på listen over de mest besøkte stedene er Niagara Falls, Grand Canyon, Fisherman's Wharf i San Francisco, Great Smoky Mountains nasjonalpark i Tennessee og Nord-Carolina og Universal Studios i Hollywood i Los Angeles. == Samfunn == === Utdanning === Ansvaret for utdannelsessystemet ligger på delstatene, selv om systemet delvis finansieres av føderale midler. Skoledistriktene har stor frihet til å bestemme pensum selv, og regler for skolegang varier fra delstat til delstat. Det er skoleplikt i USA, men alderstrinnene der skolegang er obligatorisk varierer fra delstat til delstat. Barn begynner typisk på skolen en gang mellom de er fem og syv år gamle, og går til de er seksten til atten. Grunnskolen («elementary school») består av de første seks til åtte årene. Her har elevene ofte samme læreren i alle fag, de fleste lærere er derfor utdannet allmennlærere. Mellomskolen («middle school», tidligere også kalt «junior high school») er fra to til fire år, avhengig av delstat. Her introduseres ofte (men ikke alltid) elevene for fremmedspråk, og kan typisk ta ett eller to valgfag. De siste fire årene av skolegangen er på videregående nivå («high school»). I mange delstater kan elevene slutte når de er 16, men de fleste delstatene krever at alle fullfører skolegangen helt ut. I motsetning til i de fleste andre land er det en liten grad av spesialisering på videregående skole-nivå, og de fleste skoler krever at alle elever tar naturvitenskap, matematikk og samfunnsfag alle årene. Høyere utdannelse i USA kalles som regel for «college». De fleste grader er fireårige, men det første året tar man som regel et bredt spekter av fag (det er ikke vanlig å søke seg inn på bestemte linjer rett fra videregående). Enkelte typer utdannelser, som medisinstudier og jusstudier, begynner man først på etter at man har en bachelorgrad i noe annet. USA er kjent for sine mange gode universiteter, og studenter fra hele verden reiser til USA for å utdanne seg. De beste universitetene er som regel private og svært kostbare, men det finnes også svært mange offentlige universiteter av høy kvalitet. Skolepengene for et privat universitet er typisk på godt over 100 000 kroner i året, mens de på offentlige universiteter er i størrelsesordenen 30 000 kroner. === Massemedier === USAs største massemedium er fjernsynet, og i 1999 hadde 98 % av alle amerikanske husholdninger TV. De tre store nettverkene ABC, CBS og NBC dominerte eteren fra 1950-årene til 1970-årene, men fra 1980-årene har disse møtt stadig sterkere konkurranse fra kabel-TV. I 1975 ble Home Box Office det første TV-nettverket som distribuerte over satellitt, og i 1980 kom verdens første 24-timers nyhetskanal, CNN. Senere kom musikkanalen MTV, som i 1993 hadde 46 millioner seere i USA og 32 andre land. USA har også et offentlig finansiert system med TV- og radiokanaler i PBS, grunnlagt 1969. Fox Broadcasting Company (grunnlagt 1986) har også hatt stor suksess, og utgjør sammen med ABC, CBS og NBC de fire ledende nasjonale fjernsynsnettverkene.De eldste avisene i USA kom allerede i kolonitiden, men dagsavisen som massemedium skriver seg i hovedsak fra midten av 1800-tallet. Viktige tidlige aviser var New-York Tribune (1841) og The New York Times, Baltimore Sun og Chicago Tribune (alle grunnlagt i 1850-årene). Etter den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) fikk USA to store konkurrerende avisimperier under Joseph Pulitzer og William Randolph Hearst, og de harde konkurransen førte til utbredt sensasjonsjournalistikk – såkalt yellow journalism. På tross av hard konkurranse fra TV klarte avisene seg relativt bra i etterkrigstiden, og i 1999 leste fortsatt mer enn 66 % av voksne amerikanere en avis på en gjennomsnittlig hverdag. Pr. 2010 er de største amerikanske dagsavisene The Wall Street Journal (2,1 millioner), USA Today (1,8 millioner), The New York Times (950 000), Los Angeles Times (740 000) og The Washington Post (580 000) (avrundede gjennomsnittlige daglige opplagstall hentet fra Audit Bureau of Circulations). Det amerikanske avismarkedet er langt mer lokalisert enn i mange andre land, og lokal- og regionalaviser står for mesteparten av de samlede daglige opplagstallene. Med unntak av i store byer som New York, Boston og Chicago har lokalavisene i stor grad lokale monopoler.Konkurransen fra Internett har også rammet avisene hardt, og i perioden 2000–2008 ble inntektene fra annonsesalg halvert. 69 % av amerikanske husholdninger hadde i 2009 Internett-tilgang, men variasjonene er store mellom ulike demografiske grupper. === Helse === Helsevesenet i USA er i hovedsak privat drevet og finansiert. Det er derfor nødvendig med helseforsikring for de fleste typer behandlinger, og omtrent 85 % av amerikanere har en eller annen form for slike forsikringer. Det vanligste er at helseforsikring dekkes av arbeidsgiver, dette gjelder for omtrent 60 % av befolkningen. Det finnes også offentlige helseforsikringer, slike omfatter Medicare, Medicaid og diverse militær helsehjelp, og omtrent 27 % av befolkningen dekkes av disse ordningene. Ca. 15 % av befolkningen hadde per 2007 ingen form for helseforsikring.Sent i 2009 ble det igangsatt en helsereform i USA hvor 45 millioner amerikanere uten forsikring ble omfattet av en offentlig sykeforsikring. Reformen ble vedtatt i mars 2010, og fases gradvis inn frem mot 2014. === Kriminalitet === USA har noe høyere kriminalitet enn de fleste andre i-land. Spesielt er dødsfall i forbindelse med bruk av skytevåpen svært mye høyere i USA enn i blant annet Europa. I 2019 ble 15 300 mennesker drept og 24 000 begikk selvmord med skytevåpen. USA er det landet i verden med flest skytevåpen i privat eie, 113 per 100 innbyggere.For 2009 registrerte FBI omtrent 1,3 millioner tilfeller av voldskriminalitet, noe som tilsvarer 429 tilfeller pr. 100 000 innbyggere. Kriminaliteten har falt kraftig den siste tyveårsperioden, og i 1991 var det til sammenligning 758 tilfeller pr. 100 000 innbyggere. Fengselsbefolkningen i USA var ved utgangen av 2008 på ca. 1,6 millioner, hvorav omtrent 200 000 sonet i føderale fengsler. Det tilsvarer at 1 av 198 amerikanere til en hver tid sitter i fengsel. 1. januar 2008 satt mer enn 1 av 100 personer over 18 år fengslet i USA.De forente stater har en rekke forskjellige etterforskningsorganer og politietater på flere nivåer. På føderalt nivå finnes Federal Bureau of Investigation, Bureau of Alcohol, Tobacco, Firearms and Explosives, U.S. Marshals Service og Drug Enforcement Administration (alle underlagt Justisdepartementet), samt blant annet U.S. Customs and Border Protection, U.S. Immigration and Customs Enforcement, U.S. Secret Service, United States Coast Guard og Transportation Security Administration underlagt Sikkerhetsdepartementet. Alle delstater har også egne politistyrker, og i storbyområder har også fylker og kommuner eget politi. I en særstilling kommer sheriff-vervet, som de fleste steder er den høyest rangerte politimyndighet på fylkesnivå. Sheriffer blir valgt (som regel for fireårsperioder), og kan ha alt fra en ren seremoniell rolle til en aktiv og operativ rolle med tusenvis av sheriffbetjenter under seg (som i Los Angeles County Sheriff's Department). === Største byer === USA ble grunnlagt som et utpreget settlersamfunn, basert på bredt og demokratisk jordeierskap på den endeløse prærien. Byene på Østkysten vokste derimot raskt da den industrielle revolusjon skjøt fart også i Amerika, hvor stål- og kullindustri la grunnlag for de første millionbyene. Effektiviseringen av jordbruket i etterkrigstiden skapte en ny bølge av urbanisering over hele USA, og forstadslivet inntok plassen som det kulturelle ideal i hverdagslivet og i populærkulturen. Prærielivets enebolig ble også idealet i byene, som fikk en forstadsbebyggelse som la beslag på enorme arealer - bundet sammen av personbilen. Amerikanske byers tettbebyggelse har enorm utbredelse sammenliknet med europeiske og asiatiske byer av tilsvarende befolkning. De dominerende verdensbyene i USA er New York på østkysten og Los Angeles på vestkysten. Andre viktige byer er San Francisco i vest, Boston i øst, hovedstaden Washington og Chicago, den største innlandsbyen. Fordi amerikanske byer har vokst svært langt utover de etablerte bygrensene, opererer statistikkbyrået United States Census Bureau med en romsligere definisjon kalt primærstatistikkområde, for å rangere storbyområdene. I alt 55 byområder hadde i 2015 mer enn én million innbyggere, mens ytterligere 45 hadde mer enn en halv million. Tabellen nedenfor viser folketall for de største byene regnet både som utvidet storby-konurbasjon medregnet forsteder (Metropolitan Statistical Area), og det strengere definerte byområdet uten forsteder (Census Designated Place, eller Incorporated Place). Utover dette operer USAs statistikkbyrå og budsjettkontor også med to enda videre storbydefinisjoner - Combined Statistical Area og Core Based Statistical Area - som regner et større økonomisk omland med til storbyene, men folketall etter disse CSA- og CBSA-metodene er ikke gjengitt i tabellen nedenfor. == Kultur == === Musikk === Svært mange av musikksjangrene som er populære verden rundt har sin opprinnelse i USA. Spesielt sørstatene har stått i førersetet når det gjelder musikalsk innovasjon. Blues oppsto som arbeidssanger (såkalte shouts) for svarte slaver. Musikkformen bygger på mønstre fra afrikansk musikk, og forteller gjerne om sangerens motgang og ulykke. Etter andre verdenskrig spredde bluesen seg nordover fra Mississippideltaet, og Chicago ble bluesens hovedstad. Kjente amerikanske bluesartister er blant annet John Lee Hooker og Muddy Waters. Også Rock and roll startet i afrikansk-amerikanske miljøer. Rocken ble en kommersiell verdenssuksess med Elvis Presleys gjennombrudd i 1956, og førte til at foreldregenerasjonen ble sjokkert av ungdommens (etter datidens standarder) seksualiserte dansing. Eksporten av rock var en viktig faktor i amerikaniseringen av store deler av Vest-Europas kulturliv etter andre verdenskrig. Rocken har holdt seg populær i den vestlige verden helt siden femtitallet, og hver generasjon har utviklet musikkformen videre. Sekstiåtterne hadde Jimi Hendrix og Bob Dylan med sine politiske antikrigsbudskap, mens slutten av syttitallet så fremveksten av arbeiderklasserock med blant annet Tom Petty og Bruce Springsteen. Med nittitallet kom grungen, med band som Nirvana og Soundgarden. Country oppstod i immigrantgrupper sør og øst i USA, spesielt fra De britiske øyer. De viktigste artistene i den tidlige countrybevegelsen var Jimmie Rodgers og The Carter Family. Senere countrystjerner inkluderer Hank Williams og Johnny Cash. Country er svært populært i rurale deler av De forente stater, og Nashville i Tennessee regnes som countryens vugge. Jazzen oppstod i New Orleans på slutten av attenhundretallet. Musikksjangeren var en blanding av afrikanske rytmer og europeisk musikktradisjon. Sjangeren «ragtime» oppstod først i New Orleans i 1890-årene, og ble senere popularisert av Irving Berlin og Scott Joplin. Fra bydelen Storyville i New Orleans kom også undersjangeren Dixieland. På tyvetallet flyttet jazzmiljøet nordover til Chicago, der artister som Joe «King» Oliver og Louis Armstrong blomstret. Samtidig vokste det frem et spennende musikkmiljø i New York, der den såkalte Harlem Renaissance førte med seg kulturell nyskapning med basis i de svarte delene av byen. Viktige jazzmusikere med base i Harlem var Count Basie, Fletcher Henderson og Duke Ellington. === Litteratur og skriftkultur === I tiden rundt den britisk-amerikanske krig 1812–1815 oppsto det økt behov for å markere en særegen amerikansk litteratur og kultur. En antall nye litterære navn markerte seg, kanskje mest fremtredende var Washington Irving, William Cullen Bryant, James Fenimore Cooper, og Edgar Allan Poe. USAs to fremste poeter på 1800-tallet var Walt Whitman og Emily Dickinson. Mark Twain var den første betydelig amerikanske forfatteren som ble født et godt stykke unna Østkysten. Hans regionale mesterstykker var den biografiske Livet på Mississippi og romanen Huckleberry Finn. F. Scott Fitzgerald (Den store Gatsby) og Ernest Hemingway (Og solen går sin gang, Farvel til våpnene) regnes som de største amerikanske forfatterne på begynnelsen av 1900-tallet, mens John Steinbeck skrev om fattige og arbeidsfolk i forbindelse med den store depresjonen. Både Hemingway og Steinbeck vant nobelprisen i litteratur, i henholdsvis 1954 og 1962. Kjente amerikanske samtidsforfattere omfatter blant annet Thomas Pynchon, Tim O'Brien, Robert Stone, Don DeLillo, Paul Auster, Toni Morrison, Philip Roth, Cormac McCarthy, Raymond Carver, John Cheever, Joyce Carol Oates og Annie Dillard. === Billedkunst === Tidlig amerikansk kunst (syttenhundretallet og første halvdel av attenhundretallet) fokuserte på historie, da den unge nasjonen søkte etter en nasjonal identitet. Artister som John Trumbull malte motiver fra den amerikanske uavhengighetskrigen. Fra 1820 oppsto Hudson River School, en retning innenfor malekunsten som fokuserte på landskapsmalerier. Hudson River-kunstnerne inspirerte senere kunstnere som Winslow Homer og Thomas Eakins. Ekteparet Georgia O'Keeffe og Alfred Stieglitz var svært viktig for amerikansk kunst. Stieglitz var en pioner når det gjaldt fotografi som kunstform. O'Keeffe var en viktig modernistisk maler, og oppnådde rekordsummer for verkene sine på tyvetallet. Abstrakt ekspresjonisme oppsto i New York på førtitallet. Viktige amerikanske kunstnere innenfor denne retningen var Barnett Newman og Jackson Pollock. Som en reaksjon på den abstrakte ekspresjonismen utviklet popkunsten seg. Denne lånte elementer fra populærkultur, slik som reklame og tegneserier. Kjente amerikanske popkunstnere var Andy Warhol og Roy Lichtenstein. === Film === Det har vært produsert filmer i USA helt siden slutten av 1800-tallet, og helt siden tiden rundt første verdenskrig har Hollywood vært symbolet på amerikansk filmindustri. Hollywoods gullalder var fra slutten av 1920-årene (da lydfilmen kom med The Jazz Singer i 1927) til begynnelsen av 1960-årene da industrien fikk økonomiske problemer. Kjente tidlige filmer fra USA er En nasjons fødsel (1915), King Kong (1933), Tatt av vinden (1939) og Citizen Kane (1941). I tiden rundt og etter andre verdenskrig var Hollywood dominert av westernfilmer (med blant annet John Wayne), mens 1950- og 60-årene var tiden for historisk/episke storproduksjoner (Ben-Hur, Cleopatra, Den lengste dagen). På slutten av 1960-årene ble amerikansk filmindustri inspirert av europeisk film, og Bonnie and Clyde (1967) ble den første i en ny generasjon av amerikanske filmer. Regissører som Francis Ford Coppola (Gudfaren, Apokalypse nå!), George Lucas (Star Wars, Indiana Jones), Martin Scorsese (Taxi Driver), Roman Polanski (Chinatown) og William Friedkin (Exorcisten) fornyet eksisterende sjangere og filmteknikker, og fra slutten av 1970-årene ble Steven Spielberg (Haisommer, Nærkontakt av tredje grad, E.T.) en av verdens mest innflytelsesrike filmskapere. 1980-årene var tiden for actionfilmer med muskelbunter som Sylvester Stallone, Arnold Schwarzenegger og Bruce Willis, mens på nittitallet ble såkalt «uavhengig film» igjen mer populært. Kjente eksempler på sistnevnte er filmskaperne Quentin Tarantino og Michael Moore. === Mat og drikke === De forente staters multikulturelle arv gjør landets kjøkken svært variert. Mange av matrettene som i dag oppfattes som typisk amerikanske er egentlig bragt til landet av innvandrere, og senere tilpasset amerikansk kultur. Typiske amerikanske matretter omfatter smultringer, eplepai, pølse i brød, hamburger og pizza. Hamburgere og pizza kommer henholdsvis fra Tyskland og Italia, men har fått endret formen i USA. Typisk så endres gjerne størrelsen på rettene når mat blir «amerikanisert», da amerikanske porsjoner er kjent for å være relativt store. I de senere år har mat inspirert fra Mexico, såkalt Tex-Mex, blitt svært populært i USA. Matretter fra Mexico inkluderer blant annet taco og burrito. === Idrett === Det er fire store idretter i USA. «De fire store» er amerikansk fotball (NFL), baseball (MLB), basketball (NBA) og ishockey (NHL). Dessuten får collegeidrett svært mye oppmerksomhet, med NCAA-systemet. Super Bowl er det største og mest sette sportsarrangementet i USA. Motorsport er også populært i USA. NASCAR-løp trekker store tilskuermengder, og er spesielt populært i sørstatene. De olympiske leker har blitt holdt åtte ganger i USA, det seneste i Salt Lake City i 2002. Siste sommer-OL var i Atlanta i 1996. USA har hatt stor suksess i OL, og har vunnet flest medaljer under sommer-OL med 929 gull. I vinter-OL er USA på andreplass etter Norge, med 87 gull. == Oppføring på UNESCOs liste == Verdensarvsteder Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder. Cahokia Mounds historisk sted Carlsbad Caverns nasjonalpark Chaco Culture nasjonalhistorisk park Everglades nasjonalpark Grand Canyon nasjonalpark Great Smoky Mountains nasjonalpark Hawaii Volcanoes nasjonalpark Independence Hall Kluane-Wrangell-St. Elias-Glacier Bay-Tatshenshini-Alsek nasjonalparker og verneområder (delvis i Canada) Mammoth Cave nasjonalpark Mesa Verde nasjonalpark Monticello og University of Virginia i Charlottesville Olympic nasjonalpark Pueblo de Taos Redwood nasjonalpark Frihetsstatuen, New York Waterton-Glacier internasjonale fredspark (Waterton Lakes nasjonalpark (i Canada) og Glacier nasjonalpark (i USA) Yellowstone nasjonalpark Yosemite nasjonalpark La Fortaleza and San Juan i Puerto Rico Papahānaumokuākea Marine National Monument på HawaiiPoverty Point nationalmonument San Antonio misjoner Det 20. århundres arkitektur av Frank Lloyd Wright == Fotnoter == == Referanser == == Noter == == Litteratur == (ingen forfatter oppgitt) (1995). Colleges of agriculture at the land grant universities: a profile. National Research Council, Committee on the Future of the Colleges of Agriculture in the Land Grant University System / National Academies Press. ISBN 9780309052955. Flamming, Douglas (2009). African Americans in the West. ABC-CLIO. ISBN 9781598840025. Hudson, Ray, red. (2006). «Amerikas forente stater (USA)». Geographica (4 utg.). Tandem Verlag. ISBN 82-7822-343-2. Jaycox, Faith (2005). The Progressive Era. Infobase Publishing. ISBN 9780816051595. Maccambridge, Michael (2004). America's Game : The Epic Story of How Pro Football Captured a Nation. Random House. ISBN 0-375-50454-0. Randel, Don Michael, red. (2003). The Harvard dictionary of music. Harvard University Press. ISBN 9780674011632. Stamsø, May Britt og Jakobsen, Ole Skau, red. (1994). Verden i Dag: USA I. Oslo: Bonniers Spesialblader og Bøker. ISBN 82-7748-005-9. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) Watson, Robert P. (2005). «The Politics and History of Terror». I Lansford, Tom; Watson, Robert P.; Covarrubias, Jack. America's War on Terror. Ashgate Publishing. ISBN 9780754677857. CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste (link) == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) United States – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) United States – galleri av bilder, video eller lyd på Commons The World Factbook om USA (no) Statistikk og andre data om USA i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Stater (gresk: στατήρ, bokstavelig betydning «vekt») var i antikken en gresk myntenhet som tilsvarte to drakmer (iblant fire etter enkelte kilder). Den ble også kalt «dobbeldrakmer henholdsvis «tetradrakme».

https://no.wikipedia.org/wiki/Kitab-i-Aqdas

2023-02-04

Kitab-i-Aqdas

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Bokserien Verdens hellige skrifter', 'Kategori:Bøker fra 1873', "Kategori:Verk av Bahá'u'lláh"]

Kitáb-i-Aqdas (arabisk: الكتاب الاقدس‎, persisk كتاب اقدس, Den Aller Helligste Bok) er en hellig tekst innen bahai, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh i 1873, mens han oppholdt seg i 'Akká i Israel. Kitáb-i-Aqdas ble skrevet på arabisk, og «legger grunnlaget for de lover og prinsipper og praktiske forordninger som blir retningsgivende for bahai-samfunnet». Teksten består av flere hundre vers, som er samlet i 189 avsnitt. Bokens forordninger og påbud er blant annet: Instiftelsen av det Universelle Rettferdighetens Hus som bahai-troens åndelige og administrative senter Etableringen av sekundære Rettferdighetens Hus (kalt Nasjonalt og Lokalt Åndelig Råd) Bønn og bønneretningen qiblih Bahaikalenderen med år 0 i 1844, og konsekvenser av kalenderen: gudstjeneste hver 19 dag, fasten defineres til 19 dager (i perioden 2-20. mars) og høytidsdager Huququllah, plikten til å gi pengegaver Fred, likhet, og like rettigheterBoken ble utgitt i en autorisert engelsk utgave i 1992 av Det universelle rettferdighetens hus.

Kitáb-i-Aqdas (arabisk: الكتاب الاقدس‎, persisk كتاب اقدس, Den Aller Helligste Bok) er en hellig tekst innen bahai, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh i 1873, mens han oppholdt seg i 'Akká i Israel. Kitáb-i-Aqdas ble skrevet på arabisk, og «legger grunnlaget for de lover og prinsipper og praktiske forordninger som blir retningsgivende for bahai-samfunnet». Teksten består av flere hundre vers, som er samlet i 189 avsnitt. Bokens forordninger og påbud er blant annet: Instiftelsen av det Universelle Rettferdighetens Hus som bahai-troens åndelige og administrative senter Etableringen av sekundære Rettferdighetens Hus (kalt Nasjonalt og Lokalt Åndelig Råd) Bønn og bønneretningen qiblih Bahaikalenderen med år 0 i 1844, og konsekvenser av kalenderen: gudstjeneste hver 19 dag, fasten defineres til 19 dager (i perioden 2-20. mars) og høytidsdager Huququllah, plikten til å gi pengegaver Fred, likhet, og like rettigheterBoken ble utgitt i en autorisert engelsk utgave i 1992 av Det universelle rettferdighetens hus. == Teksten på norsk == Utdrag finnes i antologien Bahá’í-troens skrifter, 2007, sammen med andre tekster av Bahá'u'lláh: Kitab-i-Iqan, De skjulte ord og De syv daler. bahai.no: Kitáb-i-Aqdas på norsk == Referanser ==

Kitáb-i-Aqdas (, persisk كتاب اقدس, Den Aller Helligste Bok) er en hellig tekst innen bahai, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh i 1873, mens han oppholdt seg i 'Akká i Israel.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bahai

2023-02-04

Bahai

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bahai', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: redaktørliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Bahai (/bəˈhaɪ/) er en monoteistisk religion etablert av Bahá'u'lláh i Persia i det 19. århundre, som fremhever den åndelige enheten av hele menneskeheten. Det er mellom fem og syv millioner bahaier i verden i mer enn 200 land og territorier.Bahai-troen ser på religiøs historie som en utvikling gjennom en rekke guddommelige budbringere, som hver har etablert en religion som passet behovene til tiden og folks fatteevne. Disse sendebudene inkluderer Abraham, Buddha, Jesus, Muhammed og andre, og senest Báb og Bahá'u'lláh. Ifølge bahai-troen, har hver av disse budbringerne forutsagt de påfølgende budbringerne, og Bahá'u'lláhs liv og lære innfrir derfor endetidslovnadene i tidligere skrifter. Menneskeheten ses på som i en tilstand av kollektiv evolusjon, og behovet i denne tidsalderen er en gradvis etablering av fred, rettferdighet og enhet på global målestokk.Ordet «bahai» brukes både for troen og for en troende av Bahá'u'lláh. Noen ganger brukes begrepet bahai-troen. Navnet kommer fra det arabiske ordet «bahá», som betyr «herlighet» eller «glans». Begrepet bahaisme har tidligere blitt brukt, men anses ikke lenger som korrekt.

Bahai (/bəˈhaɪ/) er en monoteistisk religion etablert av Bahá'u'lláh i Persia i det 19. århundre, som fremhever den åndelige enheten av hele menneskeheten. Det er mellom fem og syv millioner bahaier i verden i mer enn 200 land og territorier.Bahai-troen ser på religiøs historie som en utvikling gjennom en rekke guddommelige budbringere, som hver har etablert en religion som passet behovene til tiden og folks fatteevne. Disse sendebudene inkluderer Abraham, Buddha, Jesus, Muhammed og andre, og senest Báb og Bahá'u'lláh. Ifølge bahai-troen, har hver av disse budbringerne forutsagt de påfølgende budbringerne, og Bahá'u'lláhs liv og lære innfrir derfor endetidslovnadene i tidligere skrifter. Menneskeheten ses på som i en tilstand av kollektiv evolusjon, og behovet i denne tidsalderen er en gradvis etablering av fred, rettferdighet og enhet på global målestokk.Ordet «bahai» brukes både for troen og for en troende av Bahá'u'lláh. Noen ganger brukes begrepet bahai-troen. Navnet kommer fra det arabiske ordet «bahá», som betyr «herlighet» eller «glans». Begrepet bahaisme har tidligere blitt brukt, men anses ikke lenger som korrekt. == Tro == Tre sentrale prinsipper etablerer basisen for lære og doktrine i bahai: Guds enhet, religionenes enhet, og menneskehetens enhet. Fra disse postulatene stammer troen på at Gud periodevis åpenbarer sin vilje gjennom guddommelige budbringere, hvis hensikt er å transformere karakteren til menneskeheten og utvikle, blant de som lystrer, moral og åndelige kvaliteter. Religion sees derfor på som ordnet, i enhet og progressive fra alder til alder. === Gud === Bahai-skriftene beskriver en enkel, personlig, utilnærmelig, allvitende, allestedsnærværende, uforgjengelig og allmektig Gud som har skapt all ting i universet. Gud og universets eksistens sees på som evigvarende, uten start eller ende. Til tross for hans direkte utilnærmelighet, er Gud bevist av skapelsen, med en vilje og mening som er uttrykt gjennom budbringere som kalles Manifestasjoner av Gud.Læren stadfester at Gud er for stor for mennesker fullt ut å fatte, eller skape en full og nøyaktig bilde av, av seg selv. Menneskelig forståelse av Gud er derfor oppnådd gjennom åpenbaringer gjennom Hans Manifestasjoner. I bahai-troen refereres ofte Gud til gjennom titler og egenskaper, for eksempel den All-Mektige eller den All-Elskende, og det er en vesentlig fokus på monoteisme; doktriner som treenigheten samsvarer ikke med bahai-synet på Gud som unik og uten sidestykke. Bahai-læren stadfester at egenskapene som anvendes om Gud brukes til å oversette Guddommelighet til menneskelige begrep og hjelper individer å konsentrere sine egne egenskaper i å tilbe Gud for å utvikle deres potensial på deres åndelige sti. Ifølge bahai-læren er hensikten til menneskene å lære å kjenne og elske Gud gjennom metoder som bønn, refleksjon og tjeneste til menneskeheten. === Religion === På grunn av prinsippet om progressiv religiøs åpenbaring, aksepterer bahai-troen validiteten av de fleste av verdens religioner hvis grunnleggere og sentrale skikkelser sees på som Manifestasjoner av Gud. Religiøs historie oppfattes som en serie med dispensasjoner, hvor hver manifestasjon bringer en noe bredere og mer avansert åpenbaring, som passer til den tid og sted hvor den uttrykkes. Enkelte religiøse forordninger, som for eksempel retning av bønn eller kostholdsrestriksjoner, kan oppheves av påfølgende manifestasjoner slik at det kan etableres forordninger som er mer passende til de forhold som råder i den gitte tidsalder og sted. De generelle prinsipper, slik som nestekjærlighet, sees derimot på som universelle og konstante. I bahai vil denne prosessen med progressive åpenbaringer aldri slutte; derimot sees den som syklisk. Bahaier forventer ikke en ny manifestasjon å komme før etter minst tusen år etter Bahá'u'lláhs åpenbaring.Læren omtales noen ganger som synkratiske kombinasjoner av tidligere religioners tro. Bahaier mener derimot at deres religion er en distinkt tradisjon med sine egne skrifter, lære, lover og historie. Mens religionen originalt ble sett på som en muslimsk sekt, betrakter i dag de fleste religiøse spesialister det som en uavhengig religion, med dens religiøse bakgrunn i sjiaislam som en analogi til den jødiske konteksten hvori kristendommen ble etablert. Muslimske institusjoner og presteskap, både sunni og sjia, betrakter bahaier å være frafallne fra islam, som har resultert i forfølgelse av bahaier. Bahaier beskriver selv sin tro som en uavhengig verdensreligion, forskjellig fra andre tradisjoner ved dens relative alder og egnetheten i Bahá'u'lláhs lære for den moderne kontekst. Bahá'u'lláh anses å ha oppfylt de messianske forventningene i tidligere trosretninger. === Mennesket === Troens skrifter stadfester at mennesker har en «rasjonell sjel» og at dette gir rasen en unik kapasitet til å gjenkjenne Guds stilling og menneskehetens forhold til dens skaper. Hvert menneske er sett på som å ha en ansvar å gjenkjenne Gud gjennom hans budbringere, og å rette seg etter deres lære. Skriftene stadfester at gjennom anerkjennelse og lydighet, tjeneste til menneskeheten og regelmessig bønn og åndelig utøvelse, kommer sjelen nærmere Gud, det åndelige idealet i troen. Når et menneske dør, vandrer sjelen videre til den neste verden, hvor dens åndelige utvikling i den fysiske verden blir basis for dom og åndelig fremgang i den åndelige verden. Himmelen og helvete sees på som åndelige stader av nærhet og avstand fra Gud som beskriver forhold i denne verden og den neste, og ikke fysiske steder av belønning og straff oppnådd etter døden.Bahai-skriftene understreker den essensielle likestilling av mennesker og avskaffelse av fordommer. Menneskeheten sees på som én, men ytterst variert; dens mangfold i rase og kultur aksepteres og verdsettes. Doktriner om rasisme, nasjonalisme, kaster, sosial klasse og kjønns-basert hierarki sees på som kunstige hindringer til enhet. == Lære == === Sosiale prinsipper === De følgende sosiale prinsipper er ofte fortegnet som en rask oppsummering av bahai-læren. De er avledet fra gjengivelser av taler holdt av `Abdu'l-Bahá under hans reise i Europa og Nord-Amerika i 1912. Denne listen er ikke autoritativ og en mangfold av ulike slike lister eksisterer. Guds enhet Religionenes enhet Menneskehetens enhet Likestilling mellom menn og kvinner Eliminering av alle former for fordommer Verdensfred Harmoni mellom religion og vitenskap Uavhengig søken etter sannhet Universell obligatorisk utdanning Universelt støttespråk Lydighet til myndigheter og ikke-deltakelse i parts-politikk med mindre henstilling til loven innebærer benektelse av tro. Utrydding av ekstrem rikdom og fattigdomMed spesielt henblikk på etterstrebelsen av verdensfred, foreskrev Bahá'u'lláh en verdensomfattende kollektiv sikkerhetsordning som nødvendig for å etablere varig fred. === Mystisk lære === Selv om bahai-læren sterkt fokuserer på sosiale og etiske spørsmål, eksisterer det et antall grunnleggende skrifter som har blitt beskrevet som mystiske. De syv daler betraktes som Bahá'u'lláhs «største mytiske komposisjon». Den ble skreven til en sufi, i stilen til `Attar, en muslimsk poet, og beskriver stadene på sjelens reise mot Gud. Den ble først oversatt til engelsk i 1906, og ble en av de tidligst tilgjengelige bøker av Bahá'u'lláh i Vesten. I den samme perioden skrev han også De skjulte ord, som består av 153 korte passasjer hvori Bahá'u'lláh sier han har tatt den grunnleggende essensen av enkelte åndelige sannheter og skrevet den i kort form. === Pakten === Bahai-læren snakker både om den «Større Pakt», som er både universell og endeløs, og den «Mindre Pakt», som er unik for hver religiøs dispensasjon. Den Mindre Pakt sees på som en avtale mellom Guds budbringer og hans følgere og inkluderer sosiale praksis og forlengelsen av autoritet i religionen. I denne tid ser bahaier på Bahá'u'lláhs åpenbaring som en bindende, mindre pakt for hans etterfølgere; i bahá'i-skriftene sees det å være fast i pakten som en dyd som skal etterstrebes. Den Større Pakten sees på som en mer varig avtale mellom Gud og menneskeheten, hvor Manifestasjoner av Gud forventes å komme til menneskeheten omtrent hvert tusende år, i tider av uro og usikkerhet. Siden enhet er en essensiell lære, følger bahaier en administrasjon de anser som gudgitt, og ser derfor på forsøk på å skape splittelse som tiltak som er i motsetning til Bahá'u'lláhs lære. Splittelser har oppstått over autoritetsetterfølgelse, men bahai oppdelinger har lite lykke i å tiltrekke seg en anselig tilhengerskare. Tilhengere av slike oppdelinger regnes som paktbryter og skyddes, i praksis ekskommunikasjon. == Kanonisk tekst == Den kanoniske teksten er skriftene av Báb, Bahá'u'lláh, `Abdu'l-Bahá, Shoghi Effendi og Det universelle rettferdighetens hus, og de verifiserte foredragene av `Abdu'l-Bahá. Skriftene av Báb og Bahá'u'lláh regnes som guddommelige åpenbaringer, mens skriftene og foredragene av `Abdu'l-Bahá og skriftene av Shoghi Effendi som autoritative tolkninger, og skriftene av Det universelle rettferdighetens hus som autoritativ lovgivning og klargjøring. En grad og guddommelige veiledning er antatt for alle disse tekstene. Noen av Bahá'u'lláhs viktigste skrifter inkluderer Kitáb-i-Aqdas, bokstavelig Den aller helligste bok, som er en lovbok, og Kitáb-i-Íqán, bokstavelig Visshetens Bok, som har blitt grunnlaget for mye av bahai-troen, De syv daler og De fire daler, som er mystiske avhandlinger. == Historie == Historien om troen følger en sekvens av ledere, som begynner med Bábs erklæring den 23. mai 1844 i Shiraz i dagens Iran, og til sist hviler på en administrativ orden etablert av religionens sentrale skikkelser. Tradisjonen var for det meste isolert innenfor Perserriket og Det ottomanske riket til etter Bahá'u'lláhs død i 1892, da det var troende i tretten land i Asia og Afrika. Under lederskap av hans sønn, `Abdu'l-Bahá, fikk religionen fotfeste i Europa og Amerika, og ble konsolidert i Iran, der den fortsatt er utsatt for intens forfølgelse. Etter `Abdu'l-Bahás død i 1921, gikk bahai-samfunnet inn i en ny fase, der lederskapet utviklet seg fra ett enkelt menneske til både valgte organer og utpekte individer. === Báb === Siyyid `Alí-Muhammad fra Shiraz i Iran, erklærte 23. mai 1844 at han var «Báb» (الباب «porten») og Mahdi, sjia-islams tolvte imam. Hans tilhengere ble deretter kjent som bábier. Etterhvert som Bábs lære spredte seg, følte det muslimske presteskapet seg truet, og tilhengerne hans ble utsatt for økt forfølgelse og tortur. Konfliktene utviklet seg flere steder til militære beleiringer av sjahens hær. Báb ble selv fengslet og til slutt henrettet i Tabriz i 1850.Bahai anser Báb som forløperen til bahai-troen fordi Bábs skrifter introduserte konseptet om «Han som Gud vil åpenbare», en messiansk skikkelse som ifølge bahaier, har vært annonsert i skriftene til flere av verdens store religioner, og hvem Bahá'u'lláh gjorde krav på å være i 1863. Bábs gravmæle, i Haifa, Israel, er et viktig sted for pilegrimsreiser for bahaier. Bábs levninger ble i all hemmelighet bragt fra Iran til Israel, og til slutt begravet i et gravkammer bygd på et sted spesifisert av Bahá'u'lláh. === Bahá'u'lláh === Mírzá Husayn `Alí Núrí var en av Bábs tidligste etterfølgere, som senere tok tittelen Bahá'u'lláh («Guds Herlighet»). Han ble arrestert og fengslet for sin tro i 1852. Han har berettet at mens han ble holdt i fangehullet Síyáh-Chál i Teheran, mottok han de første tegn på at han var den som Báb hadde forutsett.Kort tid senere ble han utvist fra Teheran til Bagdad, da i Det ottomanske rike; senere videre til Konstantinopel (dagens Istanbul); og så videre til Adrianopel (dagens Edirne). I 1863, når han ble landsforvist fra Bagdad til Konstantinopel, erklærte Bahá'u'lláh sitt krav om en guddommelige oppdrag til sin familie og følgesvenner. Det utviklet seg spenning mellom ham og Subh-i-Azal, den utpekte lederen av bábiene, som ikke anerkjente Bahá'u'lláhs krav. Gjennom resten av livet fikk Bahá'u'lláh troskapen fra de fleste bábiene, som ble kjent som bahaier. Fra 1866 erklærte han sitt oppdrag som Guds budbringer i brev som han skrev til verdens religiøse og verdslige ledere, inkludert pave Pius IX, Napoleon III og Dronning Victoria. I 1868 ble Bahá'u'lláh landsforvist av Sultan Abdülâziz til det Ottomanske fangekolonien `Akká, i dagens Israel. Mot slutten av sitt liv ble de strenge og grove forholdene avspent, og han fikk lov til å leve i et hjem nær `Akká, dog fortsatt offisielt som en fange av byen. Han døde der i 1892. Bahaier regner hans gravmæle i Bahjí som Qiblih, hvor de vender seg i bønn hver dag. === `Abdu'l-Bahá === `Abbás Effendi var Bahá'u'lláhs eldste sønn, kjent under tittelen `Abdu'l-Bahá (Bahás Tjener). Hans far skrev et testamente som utpekte `Abdu'l-Bahá som bahai-samfunnets leder, og utpekte ham også som «paktens midtpunkt», «troens hode» og den eneste autoritative tolker of Bahá'u'lláhs skrifter. `Abdu'l-Bahá hadde delt sin fars lange eksil og fangenskap, som fortsatte til `Abdu'l-Bahás løslatelse etter den unge tyrkiske revolusjonen i 1908. Etter løslatelsen levde han et liv av reise, taler, undervisning og opprettholdelse av korrespondanse med samfunn av troende og individer, for derigjennom å utdype troens prinsipper. === Administrasjon === Bahá'u'lláhs Kitáb-i-Aqdas og `Abdu'l-Bahás testamente er grunnleggende dokumenter for bahais administrative orden. Bahá'u'lláh etablerte et valgt Universelle Rettferdighetens Hus, og `Abdu'l-Bahá establerte den utpekte, arvelige beskytteren og klarla forholdet mellom de to institusjonene. `Abdu'l-Bahá utpekte i sitt testamente sitt eldste barnebarn, Shoghi Effendi, som troens første beskytter.Gjennom hele sitt liv oversatte Shoghi Effende texter, utviklet globale planer for bahai-samfunnets utbredelse, utviklet Bahais verdenssenter, gjennomførte bindvis med korrespondanse med samfunn og individer omkring i verden, og bygde den administrative strukturen for religion, som forberedte samfunnet for valget av Universelle Rettferdighetens Hus. Han døde i 1957 under forhold som ikke tillot en etterfølge å bli utpekt.På lokale, regionale og nasjonale nivå velger bahai medlemmer til åndelige råd, bestående av ni personer som er ansvarlig for religions anliggender. Det er også utpekte individer som jobber på ulike nivåer, inkludert lokalt og internasjonalt, som jobber med å utbre læren og beskytte samfunnet. Sistnevnte fungerer ikke som et presteskap, som troen ikke har. Universelle Rettferdighetens Hus, som først ble valgt i 1963, forblir etterfølgeren og det suverene ledelsen over troen, og dens ni medlemmer velges hvert femte år av medlemmene av alle nasjonale åndelige råd. Alle mannlige bahaier som er minst 21 år, kan velges til Universelle Rettferdighetens Hus; alle andre posisjoner er åpne for både mannlige og kvinnelige bahaier. === Internasjonale planer === In 1937 lanserte Shoghi Effendi en syvårsplan for bahaiene i Nord-Amerika, fulgt av en til i 1946. I 1953 lanserte han den første internasjonale planen, tiårskorstoget. Den inkluderte ekstremt ambisiøse mål for ekspansjon av bahai-samfunnet og institusjonene, oversettelse av tekster til mange nye språk, og å sende pionerer til land uten troende. Han uttalte i brevs form under tiårskorstoget at den ville bli fulgt at andre planer under ledelse av Det universelle rettferdighetens hus, som ble valgt i 1963 i kulminasjonen av korstoget. De lanserte så i 1964 en ni-årsplan, fulgt av ulike planer med varierende lengder og mål, som veiledet det internasjonale bahai-samfunnet.Hvert år på den 21. april sender Det universelle rettferdighetens hus et Ridván-budskap til verdens bahá'i-samfunn, som generelt gir en oppdatering på prosessen i forhold til den gjeldende planen, og gir ytterligere veiledning for året som skal komme. Bahaiene rund om i verden er i dag bedt om å fokusere på bygge kapasitet gjennom barneklasser, ungdomsgrupper, andaktsmøter og systematiske studier av religionen i studiesirkler. Ytterligere fokus ligger på deltakelse i de ledende samfunnsdrøftelsene og sosial handling. Perioden fra 2001 til 2021 vil se fire femårsplaner, som vil kulminere i hundreårsmarkeringen av `Abdu'l-Bahás bortgang. === Bahá’í-troen i Norge === Norges første bahá’í, Johanna Schubarth (1877–1952), flyttet tilbake til Norge i 1927 etter at hun emigrerte til USA i 1917. Hun arbeidet som sykepleier og ble kjent med bahá’´l-troen i 1919, gjennom en pasient da hun arbeidet på et sykehus i Urbana, Illinois. I Norge oversatte hun flere bahá’í-bøker til norsk og hun var Norges eneste bahá’í i lang tid. Først i 1947 fikk hun selskap av flere bahá’íer i Oslo, der hun bodde. I 1948 ble det Lokale Åndelige Rådet for Bahá’íer i Oslo etablert, der hun ble valgt til formann. == Demografi == Ifølge bahai-publiserte dokumenter var det 4.74 millioner bahaier i 1986, med en årlig vekst på 4.4 %. Bahai kilder siden 1991 estimerer normalt antall bahaier i verden til mer enn 5 millioner. World Christian Encyclopedia estimerte 7.1 million bahaier i 218 land i 2000.Fra dens opprinnelse i Perserriket og Det ottomanske riket, hadde troen ved det tidlige 20. århundre en rekke konvertitter i Sør- og Sørøst-Asia, Europa og Nord-Amerika. På 1950- og 60-tallet ble det gjennomført en rekke reisende undervisiningsprogrammer som bragte religionen til nærmest all verdens land og terriorier. Innen 1990-tallet ble det igangsatt programmer for stor-skala systematisk konsolidasjon, og i det tidlige 21. århundre økte antall nye troende. Bahai er den største religiøste minoriteten i Iran.Ifølge The World Almanac and Book of Facts 2004 var det 3,6 millioner bahaier i Asia, 1.8 millioner i Afrika og 0.9 million i Latin-Amerika. Det største landet er India, med en estimert 2.2 millioner troende, fulgt av Iran med 350 000 og USA med 150 000. Ingen land har et flertall av Bahaier, og andelen troende varierer sterkt mellom land.Religionen er ifølge The Britannica Book of the Year den nest-mest utbredte av verdens uavhengige religioner i forhold til antall land; den er representert i 247 land og territorier, representert i 2100 etniske-, rase- og stammegrupperinger, har tekster oversatt til over 800 språk og hadde i 2002 syv millioner troende. I tillegg har bahaiene en egen organisasjon i de fleste av verdens land. Iføgte FP Magazine var det verdens nest-raskest voksende religion i prosent (1.7 %) i 2007. == Sosial praksis == === Lover === Lovene i bahai-troen stammer hovedsakelig fra Kitáb-i-Aqdas, skrevet av Bahá'u'lláh. Følgende er eksempler på grunnleggende lover og religiøse skikker: Bønn består både av obligatorisk bønn og generell bønn. Alle bahaier som er minst 15 år må individuelt si en obligatorisk bønn hver dag, med faste ord og former. I tillegg oppfordres de troende til å be generelle bønner, meditere og studere hellige tekster. Det er ingen fast form for tilbedelse og meditasjon, selv om generelle bønner skrevet at de sentrale skikkelsene og samlet i bønnebøker holdes høyt. Høytlesning av bønner fra bønnebøker er typisk ved samlinger av bahaier. Baktalelse og sladder er forbudt. Voksne bahaier med god helse bør følge en nittendagers soloppgang-til-solnedgang-faste hvert år fra 2. til 20. mars. Bahaier har ikke lov å drikke alkohol eller bruke narkotiske stoffer, med mindre de er foreskrevet av en lege. Samleie er kun tillatt mellom ektemann og kone, og dermed er førekteskapelig og homofilt samliv forbudt. Pengespill er forbudt. Fanatisme er forbudt. Fastholdelse av ritualer er fordømt, med unntak av obligatorisk bønn. Avholdenhet fra partipolitikkMens noen av lovene i Kitáb-i-Aqdas er anvendelig for denne tiden og kan til en grad være håndhevet av de administrative institusjonene, har Bahá'u'lláh foreskrevet en progressiv anvendelsen av andre lover basert på eksistensen av et samfunn som er hovedsakelig bahai. Lovene er, når de ikke er i direkte konflikt med de sivile lovene i hjemlandet, bindene for alle bahaier, og overholdelse av personlige lover, som bønn og faste, er utelukkende ansvaret til den enkelte. === Ekteskap === Formålet med ekteskap innen bahai-troen er primært å fremme åndelig harmoni, samhørighet og enhet mellom en mann og en kvinne, og danne et stabilt og kjærlig miljø for oppforstring av barn. Bahai-skriftene om ekteskap kaller den et «festning for velvære og salighet» og gjør ekteskap og familien til menneskesamfunnets fundament. Bahá'u'lláh priser ekteskapet høyt, advarer imot skilsmisse og homoseksualitet, og krever kyskhet untenfor ekteskapet; han lærer at ektefeller burde streve mot å forbedre hverandres åndelige liv. Ekteskap mellom personer av forskjellig rase prises høyt i skriftene.Bahaier som ønsker å gifte seg bes om å tilegne seg inngående forståelse av den andres karakter før de bestemmer seg for ekteskapsinngåelse. Foreldre bør ikke velge partnere for sine barn, men etter at to individer har bestemt seg for ekteskapsinngåelse, må de motta tillatelse fra alle levende biologiske foreldre, selv om én ikke skulle være bahai. Ekteskapsseremonien er enkel: det eneste obligatoriske delen av bryllupet er å lese et løfte forordnet av Bahá'u'lláh som både bruden og brudgommen leser i nærvær av to vitner. Ekteskapsløften er «Sannelig, vi vil alle holde fast ved Guds vilje.» === Arbeid === Klostervesen er forbudt, og bahai forsøker å basere sitt åndelig liv i ordinær dagligliv. Utførelse av nyttig arbeid, for eksempel, er ikke bare krevd, men regnes som en form for tilbedelse. Bahá'u'lláh forbød tigging og askese. Viktigheten av selv-utøvelse og tjeneste til menneskeheten i ens eget åndelige liv er videre fremhevet i Bahá'u'lláhs skrifter, hvor han stadfester at arbeid gjort i en ånd av tjeneste til menneskeheten nyter en rang lik bønn og tilbedelse i Guds øyne. === Tilbedelsessteder === De fleste bahai-møter skjer i private hjem, lokale bahai-sentre og leide lokaler. Det er på verdensbasis syv tilbedelseshus med en åttende under bygging i Chile. Skriftene viser til en institusjon som kalles Mashriqu'l-Adhkár («demringsplassen for Guds pris»), som vil være sentre for et kompleks med institusjoner som vil inkludere sykehus, utdanningsinstitusjoner og så videre. Den første Mashriqu'l-Adhkár, i Aşgabat i Turkmenistan, har vært den mest komplette tilbedelsens hus. === Kalender === Bahai-kalenderen er basert på kalenderen etablert av Báb. Året er delt inn i 19 måneder, hver på 19 dager. I tillegg er fire (ved skuddår fem) dager lagt inn slik at bahai-året varer like lenge som solåret. Ukene har en varighet på syv dager. Månedene i bahai-kalenderen har fått navn etter Guds egenskaper, eksempelvis Bahá (Herlighet), ‘Ilm (Kunnskap) og Jamál (Skjønnhet). Ukene har en varighet på syv dager, og har, slik som månedene, fått navn etter Guds egenskaper. Bahai-samfunn samles på begynnelsen av hver måned på en 19-dagsfest for tilbedelse, rådslagning og sosialisering. Bahai nyttår, som markerer avslutningen av fastemåneden, sammenfaller med persisk nyttår (Naw Rúz) på vårjevndøgn, 21. mars. Bahai-troen har 11 helligdager, hvorav ni er dager da bahaier skal ta fri fra arbeid eller skole. Disse dagene er viktige årsdager i religionens historie. === Symboler === Symboler i religionen avledes av det arabiske ordet Bahá’ (بهاء «herlighet»), med den numberiske verdien ni, som er årsaken til det vanlige symbolet med den nitaggete stjernen. Ringsteinsymbolet og en kalligrafi av Det Største Navn brukes også ofte. Det førstnevte er to femtaggete stjerner nøstet med en stilisert Bahá’ hvis form er ment å minne om de tre enheter, mens den andre er en kalligrafisk gjengivelse av frasen Yá Bahá'u'l-Abhá (يا بهاء الأبهى «O Herlige av Det Herligste!») Den femtaggete stjernen symboliserer bahai-troen. Innen troen er stjernen kjent som Haykal («Tempel») og den ble initiert og etablert av Báb. Både han og Bahá'u'lláh skreve flere verk i form av et pentagram. === Sosioøkonomisk utvikling === Siden unnfangelsen har troen deltatt i sosioøkonomisk utvikling, først gjennom økt frihet for kvinner, ubredelsen av kvinnelig utdanning som en prioritet, som ble gjennomført gjennom etableringen av skoler, kooperativer og klinikker.Religionen trådte inn i en ny fase av aktiviteter når et brev fra Det universelle rettferdighetens hus datert 20. oktober 1983 anmodet bahaier om å finne måter, i tråd med troens læresetninger, hvorigjennom de kunne delta i den sosiale og økonomisk utvikling av samfunnet der de bodde. I 1979 var det 129 offisielt anerkjente sosioøkonomiske prosjekter; i 1987 hadde tallet økt til 1482.Bahá'u'lláh skrev om behoved for en verdensregjering i denne tidsalderen av mennesketens kollektive liv. På grunn av dette ettertrykk, har det internasjonale bahai-samfunnet valgt å støtte tiltak som forbedrer internasjonale relasjoner gjennom orgaisasjoner som Folkeforbundet og De forente nasjoner, med noen reservasjoner om den nåværende struktur og FNs konstitusjon. Bahai International Community er et byrå under kontroll av Det universelle rettferdighetens hus i Haifa, og har rådgivende status i flere FN-organisasjoner. == Forfølgelse == Bahaier fortsetter å bli forfulgt i muslimske land, ettersom muslimske ledere ikke anerkjenner bahai som en uavhengig religion, men i stedet som frafall fra islam. Det mest omfattende forfølgelsen har skjedd i Iran, hvor over 200 bahaier har blitt henrettet mellom 1978 og 1998, og i Egypt. Rettighetene til bahaier har blitt begrenset i større eller mindre grad i flere andre land, inkludert Afghanistan, Indonesia, Irak, Marokko og flere afrikanske land sør for Sahara.Marginaliseringen av de iranske bahaiene har røtter i historiske forsøk av sjia-presteskapet å forfølge en religiøs minoritet. Da bahaiene begynte å få en stor tilhengerskare, håpet presteskapet å stoppe bevegelsen ved å si at dens etterfølgere var fiender av Gud. Disse direktivene førte til mobbangrep og offentlige henrettelser. Ved ett tilfelle i Yazd i 1903 ble mer enn hundre bahaier drept. Bahai-skoler ble stengt på 1930- og 40-tallet, bahai-ekteskap ble ikke anerkjent og skrifter ble sensurert.Under Mohammad Reza Pahlavis styre, på grunn av økende nasjonalisme og økonomiske vanskeligheter i Iran, ga sjahen kontrollen over visse religiøse anliggender til landets presteskap. Dette resulterte i en forfølgelseskampanje mot bahaiene. En godkjent og koordinert anti-bahai-kampansje, men henbikk å skape offentlig lidenskap mot Bahaiene started i 1955 med spredning av anti-bahai-propaganda på nasjonal radio og i offentlige aviser. På slutten av 1970-tallet mistet sjahens regime legimited basert på kritikk om at han var pro-vestlig, og revolusjonær propaganda påsto at noen av hans rådgivere var Bahaier. Bahaier ble fremstilt som en økonomisk trussel, støttespillere for Israel og vesten, og sosial motvilje mot Bahaiene økte.Siden den iranske revolusjon i 1979 har iranske bahaier regelmessig hatt sine hjem ransaket og blitt bannlyst fra å studere på universiteter eller inneha offentlige jobber, og hundrevis har blitt fenglet for sin religiøse tro. Bahai-gravsteder har blitt skjendet, eiendommer inndratt og enkelte ganger ødelagt, inkludert huset til Mírzá Buzurg, Bahá'u'lláhs far. Bábs Hus i Shiraz, en av tre steder hvortil bahaier har pilegrimsreier, har blitt ødelagt to ganger.Iranske myndigheter påstår at bahai-troen ikke er en religion, men en politisk organisasjon, og dermed nekter å anerkjenne dem som et religiøst minoritet. Imidlertid har regjeringen aldri fremlagt overbevisende bevis for dette. Også regjeringens uttalelse om at bahaier som avsverger sin tro vil få tilbake sine rettigheter, attesterer til at bahaier forfølges utelukkende for sin tro. Den iranske regjeringen anklager også bahai-troen for å være assosiert med zionisme, da verdenssenterert ligger i Israel. Dette er ikke basert på noe historisk faktagrunnlag, og brukes til å gjøre bahaier til syndebukker. Det var den iranske sjahen som landsforviste Bahá'u'lláh til `Akká, da i Syria og som først nesten hundre år senere ble en del av Israel.Bahai-institusjoner og samfunnsaktiviteter har vært ulovlig under egyptisk lov siden 1960. Alle bahai-eiendommer, inkludert sentre, bibliotek og gravlunder, har blitt konfiskert av regjeringer og fatwaer har blitt utstedt som anklager bahaiene for apostasi. Fra 1990-tallet har regjeringen krevd at all offentlig legitimasjon stadfester at personen er enten muslim, kristen eller jøde, de eneste anerkjente religionen i landet. Bahaier har slik ikke hatt tilgang til offentlige dokumenter som fødselsattester, ekteskapsatester og pass, med videre, med mindre de lyver om sin religion, som bryter med troens lære. Dette medfører videre at de blant annet ikke har rett til utdanning, helsetjenester eller kan forlate landet.Bernhard Lewis har uttrykt at muslimske lekfolk og islamske myndigheter har hatt problemer med å akkomandere post-islamske moneteistiske religioner, siden troende av slike religioner ikke kan avskrives som enten hedninger, slik som polyteister og animalister, eller som utdaterte forløpere som kristne eller jøder. Eksistensen av slike religioner utfordrer også den islamske doktrinen om finaliteten av Muhammeds åpenbaring. == Referanser == === Bibliografi === === Noter === == Litteratur == Bahá’í-troens skrifter. Utvalg og innledende essay av Arne Ruste; oversatt av Arne Ruste og Nasjonalt åndelig råd for Bahaier i Norge. Bokklubben, 2007. XLVII, 324 s. (Verdens hellige skrifter; 43). ISBN 978-82-525-6347-4 Bahá'u'lláh. De skjulte ord. Oversatt fra engelsk av Gunnar Lange Nilsen. Gyldendal, 1988. 61 s. ISBN 82-90159-05-6 og ISBN 82-05-10694-0 (1977-utgaven) Bahai bønner : et utvalg av bønner åpenbart av Bab, Baha'u'llah og Abdul-Baha. Utgitt av Nasjonalt åndelig råd for Baha'ier i Norge. Oslo, 1984. ISBN 82-90224-06-0 `Abdu'l-Bahá. Abdull-Baha's visdom, taler holdt av Abdull Baha i Paris og London 1911-13. Utgitt av Nasjonalt åndelig råd. Oslo, 1974 Glimt fra Bahá'u'lláhs skrifter. Til norsk efter Shoghi Effendis sammenstilling og engelske oversettelse. Bahá'i forlag, 1987. ISBN 82-90-159-02-1 Løftet om fred i verden : en erklæring fra Det Universelle Rettferdighetens Hus. Haifa, 1985. ISBN 82-90224-08-7 == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Bahá'í Faith – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Baháʼí Faith – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Bahai-samfunnets norske hjemmeside Bahai Reference Library Bahai-bønner på ulike språk

Bahai-kalenderen (også kalt Badí-kalenderem) er en solkalender. Báb (1819–1850) skapte med start i 1844 en ny æra og en ny religiøs solkalender på nitten måneder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Wolfram

2023-02-04

Wolfram

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grunnstoffer', 'Kategori:Metaller']

Wolfram er et grunnstoff med atomnummer 74 og kjemisk symbol W. Det gamle svenske navnet på scheelitt, tungsten, har gitt opphav til betegnelser på wolfram på en rekke språk: engelsk og tyrkisk tungsten, fransk tungstène, italiensk tungsteno, brasiliansk portugisisk tungstênio, europeisk portugisisk tungsténio, katalansk tungstè, irsk og skotsk-gælisk tungstan, walisisk twngsten, gassisk tongstena, hebraisk טוּנְגְּסְטֶן. På svensk brukes imidlertid navnet volfram.

Wolfram er et grunnstoff med atomnummer 74 og kjemisk symbol W. Det gamle svenske navnet på scheelitt, tungsten, har gitt opphav til betegnelser på wolfram på en rekke språk: engelsk og tyrkisk tungsten, fransk tungstène, italiensk tungsteno, brasiliansk portugisisk tungstênio, europeisk portugisisk tungsténio, katalansk tungstè, irsk og skotsk-gælisk tungstan, walisisk twngsten, gassisk tongstena, hebraisk טוּנְגְּסְטֶן. På svensk brukes imidlertid navnet volfram. == Historie == I 1779 gjettet Peter Woulfe at han hadde å gjøre med et nytt grunnstoff da han undersøkte mineralet wolframitt. I 1781, oppdaget Carl Wilhelm Scheele at en ny syre, wolframsyre, kan være laget av scheelitt (på den tiden kalt tungsten). Scheele og Torbern Bergman antydet at det kunne være mulig å få et nytt metall ved å redusere denne syren. I 1783 lyktes de spanske brødrene José og Fausto Elhuyar å isolere det nye stoffet. De er kreditert oppdagelsen av wolfram. Navnet kommer av tysk wolf schaum, senere wolf rahm som betyr «ulvefråde». Under 2. verdenskrig spilte wolfram en stor rolle på grunn av sine mange anvendelsesmuligheter i rustningsindustrien. Nøytrale Portugal som hadde de største europeiske forekomstene av wolframitt-malm, ble satt under press fra begge sider i konflikten. == Egenskaper == Rent wolfram er et hardt stålgrått til tinn-hvitt transisjonsmetall som kan kuttes med skjærfil. Av grunnstoffene har wolfram det nest høyeste smeltepunktet (etter karbon), det laveste damptrykket og den høyeste strekkfastheten (4 200 N/mm²). Wolfram har videre den laveste termiske utvidelseskoeffisienten av alle rene metaller. I uren form er det sprøtt og vanskelig å bearbeide. Det er meget korrosjonsbestandig, og det angripes nesten ikke av syrer. I romtemperert luft dannes et passiviserende oksidsjikt, men wolfram oksiderer ved høyere temperaturer. === Isotoper === Naturlig forekommende wolfram består av 5 isotoper, 3 stabile: 180W (0,13%), 182W (26,3%), 186W (28,6%) og 2 ustabile: 183W (14,3% og halveringstid 1,1 · 1017 år) og 184W (30,67% og halveringstid 3 · 1017 år). De lange halveringstidene gjør at de 2 ustabile isotopene ofte betraktes som stabile. I tillegg finnes 30 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper hvorav de mest stabile er 181W – halveringstid 121,2 døgn, 185W – halveringstid 75,1 døgn, 188W – halveringstid 69,4 døgn, og 178W – halveringstid 21,6 døgn. De resterende isotopene har alle halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time. CAS-nummer: 7440-33-7 == Forekomst == Wolfram forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i mineraler som wolframitt ((Mn, Fe)WO4), scheelitt (CaWO4), stolzitt (PbWO4) og tuneptitt (WO3 · H2O). Wolframinneholdet i jordskorpen er omkring 0,0001 vektprosent. De største forekomstene finnes i Kina (med omkring 57% av forekomstene), USA, Korea, Bolivia, Kasakhstan, Russland, Østerrike og Portugal. Verdens gjenværende reserver anslås til 2,9 millioner tonn rent wolfram. I 2006 ble det produsert 73 300 tonn rent wolfram på verdensbasis. Den suverent største produsenten er Kina med over 80% av verdensproduksjonen. Kommersiell fremstilling foregår ved kjemisk reduksjon av wolframoksid med hydrogen eller karbon. De største wolfram-produserende land i 2006: == Anvendelse == Wolfram benyttes til glødetråd i lyspærer. Lyspæreprodusenten Osram har hentet sitt navn fra grunnstoffene osmium og wolfram. Det brukes også i TIG-sveising (Tungsten Inert Gass) og som ballastvekt i høyteknologiske motorsporter som formel 1 og NASCAR. I legeringer gir wolfram økt varmebestandighet og hardhet og blir derfor blant annet mye brukt i verktøystål. I nyere tider har sintret wolfram blandet med plaststøv (engelsk "tungsten matrix") blitt benyttet i haglepatroner, da metallet har egenskaper som gjør det meget godt egnet til jakt kontra stål og andre alternativer. Det gir mindre rikosjettfare, samt at det er mykere og sliter ikke ut løp eller trangboringer like fort.

Wolfram kan referere til:

https://no.wikipedia.org/wiki/ABC-v%C3%A5pen

2023-02-04

ABC-våpen

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Masseødeleggelsesvåpen']

ABC-våpen (også kalt ikke-konvensjonelle våpen) er et samlebegrep som brukes om de tre hovedgruppene av «utradisjonelle» våpentyper: atomvåpen, biologiske våpen og kjemiske våpen. Forkortelsen ABC kommer av de engelske begrepene: Atomic, biological, chemical. De siste årene har også begrepet masseødeleggelsesvåpen (engelsk: Weapons of Mass Destruction eller WMD) blitt mye brukt i omtale av disse våpnene. På engelsk og i NATO har forkortelsen CBRNE (engelsk: Chemical, Biological, Radiological, Nuclear, Explosive) tatt over for ABC.ABC-våpen er konstruert for å drepe et stort antall mennesker, hovedsakelig sivile. ABC-trusselen tvinger også militært personell til å bruke beskyttelsesutstyr som begrenser deres bevegelsesfrihet og utholdenhet.

ABC-våpen (også kalt ikke-konvensjonelle våpen) er et samlebegrep som brukes om de tre hovedgruppene av «utradisjonelle» våpentyper: atomvåpen, biologiske våpen og kjemiske våpen. Forkortelsen ABC kommer av de engelske begrepene: Atomic, biological, chemical. De siste årene har også begrepet masseødeleggelsesvåpen (engelsk: Weapons of Mass Destruction eller WMD) blitt mye brukt i omtale av disse våpnene. På engelsk og i NATO har forkortelsen CBRNE (engelsk: Chemical, Biological, Radiological, Nuclear, Explosive) tatt over for ABC.ABC-våpen er konstruert for å drepe et stort antall mennesker, hovedsakelig sivile. ABC-trusselen tvinger også militært personell til å bruke beskyttelsesutstyr som begrenser deres bevegelsesfrihet og utholdenhet. == Referanser == == Eksterne lenker == Store Norske Leksikon - ABC-våpen Folk og forsvar - ABC-våpen

ABC eller abc har en lang rekke betydninger, blant annet:

https://no.wikipedia.org/wiki/Stilmanual

2023-02-04

Stilmanual

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2017-10', 'Kategori:Typografi', 'Kategori:Usorterte stubber']

For Wikipedias egen stilmanual, se Wikipedia:Stilmanual.En stilmanual, også kalt en grafisk manual, er en sammenstilling av et sett med regler som beskriver den grafiske profilen for en bedrift, organisasjon eller virksomhet og som definerer hvordan logo, farger, skrifttyper og andre signalelementer skal brukes i forskjellige sammenhenger. Omfanget på stilmanualen kan variere. Den kan for eksempel begrense seg til kun å beskrive hvilken skrifttype som skal benyttes. Den kan også utvides og gi retningslinjer for språk, grammatikk, oppsett og andre regler som også omfatter det verbale innholdet. I så fall kan den kalles en kommunikasjonsmanual. Hensikten med en stilmanual er å gi et uniformt utseende på alt materiale som utgjør bedriftens eller organisasjonens ansikt utad. På engelsk kalles en stilmanual ofte en style guide. Valgene i stilmanualen bør begrunnes. Man velger ikke en bestemt farge fordi man synes den er fin, men fordi man mener den har en funksjon for avsenderen ved at den gir en viss effekt på mottakeren.

For Wikipedias egen stilmanual, se Wikipedia:Stilmanual.En stilmanual, også kalt en grafisk manual, er en sammenstilling av et sett med regler som beskriver den grafiske profilen for en bedrift, organisasjon eller virksomhet og som definerer hvordan logo, farger, skrifttyper og andre signalelementer skal brukes i forskjellige sammenhenger. Omfanget på stilmanualen kan variere. Den kan for eksempel begrense seg til kun å beskrive hvilken skrifttype som skal benyttes. Den kan også utvides og gi retningslinjer for språk, grammatikk, oppsett og andre regler som også omfatter det verbale innholdet. I så fall kan den kalles en kommunikasjonsmanual. Hensikten med en stilmanual er å gi et uniformt utseende på alt materiale som utgjør bedriftens eller organisasjonens ansikt utad. På engelsk kalles en stilmanual ofte en style guide. Valgene i stilmanualen bør begrunnes. Man velger ikke en bestemt farge fordi man synes den er fin, men fordi man mener den har en funksjon for avsenderen ved at den gir en viss effekt på mottakeren. == Se også == Grafisk profil Grafisk design Manual

En stilmanual, også kalt en grafisk manual, er en sammenstilling av et sett med regler som beskriver den grafiske profilen for en bedrift, organisasjon eller virksomhet og som definerer hvordan logo, farger, skrifttyper og andre signalelementer skal brukes i forskjellige sammenhenger. Omfanget på stilmanualen kan variere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lund_(by)

2023-02-04

Lund (by)

['Kategori:13°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert på 900-tallet', 'Kategori:Byer i Sverige', 'Kategori:Lund', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tettsteder i Skåne län', 'Kategori:Øresundsregionen']

Lund er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Lund er sammen med Sigtuna Sveriges eldste by. Den er administrasjonssenter for Lund kommune. I 2015 hadde tettstedet Lund 87 244 innbyggere.Lund er sammen med Sigtuna den eldste by i det nåværende Sverige.

Lund er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Lund er sammen med Sigtuna Sveriges eldste by. Den er administrasjonssenter for Lund kommune. I 2015 hadde tettstedet Lund 87 244 innbyggere.Lund er sammen med Sigtuna den eldste by i det nåværende Sverige. == Historie == === Dansketiden === Lund var – som resten av Skåne – dansk fra begynnelsen. Den ble grunnlagt som kjøpstad av Knut den store. Knut den store lot blant annet innrette et myntverk i byen, og på myntene ble byens navn stavet på samme måte som myntmestrene i England på samme tid stavet London, og derfor skrev man LVND DENEMAC for å markere at det var det danske London i Skåne, og ikke London i England der var tale om. Byen var i en kort periode under Erik Emune Danmarks hovedstad. Herfra kommer betegnelsen «Metropolis Daniæ».Ingen konge kunne bestige den danske trone uten først å bli hyllet av skåningene på Leerbecks høj (i dag Sliparebacken) ved Lund. Samme høyde var stedet for Skånelandenes landsting. Byen ble grunnlagt omkring 990, formentlig delvis ved flyttning fra det tidligere Opager (Uppåkra). I 1060 fikk byen sin første biskop. I 1100-tallets første halvdel ble Lund Domkirke bygget, og dessuten et kloster og flere mindre kirker. Katedralskolen i Lund, grunnlagt i 1085 er Danmarks eldste skole. Den er stadig i drift og er en gymnasieskole i byens sentrum. I 1104 ble byen residensby for den nordiske erkebiskop og Danmarks viktigste by med 3.000-4.000 innbyggere. I begynnelsen av 1300-tallet tapte byen imidlertid betydning i forhold til Malmø. Ved reformasjonen ble Lunds stilling endret ved at erkebispesetet ble nedlagt, og de kirkelige eiendommer ble oppdelt. === Svenskene overtar === I året 1658 kom Lund sammen med Skåne, Halland og Blekinge under svensk overhøyhet, og i 1666 ble Lund universitet grunnlagt som et ledd i forsvenskningen. Allerede 1425-1536 fantes imidlertid Akademiet i Lund, som var Danmarks første egentlige universitet. På og i begynnelsen av 1600-tallet ble Sverige rammet av krig og vanskeligheter. Etter tur var svenske og danske styrker forlagt i byen. Freden i Lund i 1679 avsluttet den skånske krig. I 1703 og 1711 herjet branner og 1712-13 byllepest. Det var en hardt prøvet by som for en tid ble kongesete. Mellom den 6. september 1716 og 11. juni 1718 residerte kong Karl XII i professor Hegardts hus ved Södergatan, noe som gjorde at Lund ble Sveriges de facto hovedstad i disse årene.I 1856 ble det bygget jernbane ut fra Malmö, og året derpå fortsatte jernbaneutbyggingen nordover. Dermed hadde den industrielle revolusjon med påfølgende urbanisering nådd Lund. Handelen gikk tilbake, derimot synes håndverket å ha blomstret, og Lund var fortsatt stiftsstad med domkapittel og katedralskole. Universitetet innebar på sikt vedvarende muligheter, men ennå rundt 1800 var byen en «akademisk bondby» (Tegnér) med bare cirka 3 000 innbyggere. Lund er industrimessig kjent for Tetra Pak, som står for papirkartognerne til melk og juice over hele verden. Ericsson har en utviklingsavdeling i byen, og andre vesentlige industrigrener er medisinalbransjen, elektronikk og forlagsvirksomhet. Universitetet og forskerbyen Ideon spiller idag en stor rolle for innbyggerne i Lund. Det er omtrent 30 000 studenter i Lund. == Historiske bygninger == Byen har, foruten domkirken, flere gamle bygninger, hvorav noen går tilbake til middelalderen. Dekanhuset stammer fra 1200-tallet og er plassert i frilandsmuseet Kulturen midt i byen. Krognoshuset ― etter slekten Krognos ― er fra 1300-tallet, Liberiet fra 1400-tallet og Stäket fra 1570 ― bygget av den stenrike Gørvel Fadersdatter (Sparre). Kungshuset i parken Lundagård stammer fra 1584 og ble oppført av kong Frederik II. == Galleri == == Referanser == == Eksterne lenker == (sv) Offisielt nettsted (en) Lund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Lund – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Lund (by) hos Wikivoyage

Lund er en svensk by i Skåne län i landskapet Skåne. Lund er sammen med Sigtuna Sveriges eldste by.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gerhard_Schr%C3%B6der

2023-02-04

Gerhard Schröder

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Fødsler 7. april', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kreis Lippe', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sosialdemokratiske ledere', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Tyske kanslere']

For CDU-politikeren, se Gerhard Schröder (CDU)Gerhard Fritz Kurt Schröder (født 7. april 1944 i Mossenberg i fristaten (og det tidligere fyrstedømmet) Lippe (nå i Nordrhein-Westfalen)) var Tysklands kansler fra 1998 til 2005, som leder for en koalisjonsregjering mellom det sosialdemokratiske partiet, SPD, og De grønne. Som kansler var han også formann for G8 i 1998. Han var dessuten formann for SPD fra 1999 til 2004. Før han ble kansler var han ministerpresident i Niedersachsen fra 1990 til 1998. Schröder vokste opp i knappe kår i etterkrigstidens Vest-Tyskland. Han er utdannet jurist, og var i mange år en fremstående advokat, før han ble politiker. Han ble medlem av SPD i 1963 og var leder for partiets ungdomsorganisasjon, Jusos, fra 1978 til 1980.

For CDU-politikeren, se Gerhard Schröder (CDU)Gerhard Fritz Kurt Schröder (født 7. april 1944 i Mossenberg i fristaten (og det tidligere fyrstedømmet) Lippe (nå i Nordrhein-Westfalen)) var Tysklands kansler fra 1998 til 2005, som leder for en koalisjonsregjering mellom det sosialdemokratiske partiet, SPD, og De grønne. Som kansler var han også formann for G8 i 1998. Han var dessuten formann for SPD fra 1999 til 2004. Før han ble kansler var han ministerpresident i Niedersachsen fra 1990 til 1998. Schröder vokste opp i knappe kår i etterkrigstidens Vest-Tyskland. Han er utdannet jurist, og var i mange år en fremstående advokat, før han ble politiker. Han ble medlem av SPD i 1963 og var leder for partiets ungdomsorganisasjon, Jusos, fra 1978 til 1980. == Politisk karriere == 27. oktober 1998, etter å ha vært ministerpresident i Niedersachsen siden 1990, ble han innsatt som tysk kansler. Schröder var den første sosialdemokratiske kansleren siden 1982 og man så på ham som begynnelsen på en ny tid. I forbindelse med «Agenda 2010», den økonomiske sparepakken, måtte han slite for å beholde velgerne sine. Den ble innført for å få fart på den tyske økonomien. Stor oppmerksomhet ble også rettet mot hans person da det ble klart at Schröder og finansminister Oskar Lafontaine ikke var samstemt og Lafontaine gikk av. Schröder ble gjenvalgt ved de ordinære føderale valgene den 22. september 2002, takket være det gode valget hans regjeringspartner De grønne gjorde. Schröder har også vært partiformann for SPD. Han etterfulgte Oskar Lafontaine som formann i mars 1999, og gikk av i 2004. == Forbundsdagsvalget 2005 == Etter det negative resultatet av delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen, der sosialdemokratene hadde regjert uavbrutt i nesten fire tiår, meddelte Schröder den 22. mai 2005 at han ønsket å få istand et nyvalg høsten 2005, til tross for at parlamentet ikke har mulighet til å oppløse seg selv. Etter voteringer og overprøving i domstolen ble nyvalget satt til 18. september 2005. I Forbundsdagsvalget 2005 fikk han sterk konkurranse om kanslervervet fra Angela Merkel. Valgresultatet viste at SPD og De grønne tapte sitt flertall i forbundsdagen, samtidig som de borgerlige ikke heller hadde flertall. De etterfølgende dagene var preget av et politisk vakuum. Etter sonderinger mellom SPD og CDU ble disse enige om å danne en storkoalisjon, hvorpå Schröder meddelte at han trakk seg tilbake fra tysk politikk. == Kontakt med Russland == Gerhard Schröder har et nært forhold til Russlands president Vladimir Putin. Etter at Schröder gikk av som forbundskansler har han hatt flere viktige verv knyttet til russiske energiselskaper, og i februar 2022 krevet han at Ukraina måtte slutte med sin sabelrasling overfor Russland. == Familieliv == Schröder har vært gift fem ganger: Soyeon Kim, 2018– Doris Köpf, 1997-2018 Hiltrud Hampel, 1984–1997 Anne Taschenmacher, 1972–1984 Eva Schubach, 1968–1972Doris Köpf hadde en datter med inn i ekteskapet fra et tidligere forhold. Sommeren 2004 adopterte ekteparet Schröder en tre år gammel russisk jente fra et barnehjem i St. Petersburg. Schröder har selv ingen biologiske barn. == Utmerkelser == Schröder mottok i 2002 Den hvite ørns orden fra Polens president.Schröder ble æresmedlem i det tyske fotballforbundet, men mistet dette æresmedlemskapet grunnet sitt verv i det russiske oljeselskapet Rosneft og sin nære kontakt med Russlands president Vladimir Putin under Russlands invasjon av Ukraina 2022. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Gerhard Schröder – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Gerhard Schröder – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Gerhard Schröder på Internet Movie Database (da) Gerhard Schröder på Scope (en) Gerhard Schröder hos The Movie Database (en) Gerhard Schröder på Discogs (en) Gerhard Schröder på MusicBrainz (de) Gerhard Schröder hos Forbundsdagen (de) Schröders offisielle hjemmeside (de) Bundeskanzler.de

Gerhard Fritz Kurt Schröder (født 7. april 1944 i Mossenberg i fristaten (og det tidligere fyrstedømmet) Lippe (nå i Nordrhein-Westfalen)) var Tysklands kansler fra 1998 til 2005, som leder for en koalisjonsregjering mellom det sosialdemokratiske partiet, SPD, og De grønne.

https://no.wikipedia.org/wiki/Internasjonalt_hjelpespr%C3%A5k

2023-02-04

Internasjonalt hjelpespråk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Konstruerte språk']

Internasjonalt hjelpespråk er tanken om et språk som ifølge noen behøves for å «forene menneskeheten og dermed fremme verdensfreden og forbedre forståelsen og samarbeidet mellom mennesker fra ulike land og bakgrunner». Man ser for seg at et verdensspråk enten vil bli oppfunnet eller valgt ut blant de eksisterende språk, og det vil bli undervist i det i alle skoler som et hjelpespråk ved siden av morsmålet. Et verdensskriftsystem, en verdenslitteratur vil forenkle og lette samkvemmet mellom menneskehetens nasjoner og folkegrupper. Under historiens gang har de land som seiret i kriger eller dominerende stormakters språk blitt introdusert og ofte påtvunget befolkninger i kolonier, territorier og mandatområder. Forsøk med et universelt språk har vært flere de seneste hundre år, men så langt har man ikke lykkes. De mest kjente eksemplene på moderne hjelpespråk er (med året de ble offentliggjort i parentes): Esperanto (1887) Glosa (1981) Ido (1907) Interglossa (1943) Interlingua (1951) Kotava (1978) Latino Sine Flexione (seinere kjent som Interlingua – 1903) Neo (1937) Novial (1928) Occidental-Interlingue (1922) Volapük (1879)

Internasjonalt hjelpespråk er tanken om et språk som ifølge noen behøves for å «forene menneskeheten og dermed fremme verdensfreden og forbedre forståelsen og samarbeidet mellom mennesker fra ulike land og bakgrunner». Man ser for seg at et verdensspråk enten vil bli oppfunnet eller valgt ut blant de eksisterende språk, og det vil bli undervist i det i alle skoler som et hjelpespråk ved siden av morsmålet. Et verdensskriftsystem, en verdenslitteratur vil forenkle og lette samkvemmet mellom menneskehetens nasjoner og folkegrupper. Under historiens gang har de land som seiret i kriger eller dominerende stormakters språk blitt introdusert og ofte påtvunget befolkninger i kolonier, territorier og mandatområder. Forsøk med et universelt språk har vært flere de seneste hundre år, men så langt har man ikke lykkes. De mest kjente eksemplene på moderne hjelpespråk er (med året de ble offentliggjort i parentes): Esperanto (1887) Glosa (1981) Ido (1907) Interglossa (1943) Interlingua (1951) Kotava (1978) Latino Sine Flexione (seinere kjent som Interlingua – 1903) Neo (1937) Novial (1928) Occidental-Interlingue (1922) Volapük (1879) == Se også == kunstig språk fiksjonsspråk språk grammatikk lingvistikk Russenorsk == Eksterne lenker == www.esperanto.no www.interlingua.no www.glosa.org onetongue.com Principles for an auxiliary language World language program www.langmaker.com mediaglyphs.org Arkivert 6. desember 2003 hos Wayback Machine. Constructed languages and IAL What an IAL should do World Language Process web page International Auxiliary Languages

Internasjonalt hjelpespråk er tanken om et språk som ifølge noen behøves for å «forene menneskeheten og dermed fremme verdensfreden og forbedre forståelsen og samarbeidet mellom mennesker fra ulike land og bakgrunner». Man ser for seg at et verdensspråk enten vil bli oppfunnet eller valgt ut blant de eksisterende språk, og det vil bli undervist i det i alle skoler som et hjelpespråk ved siden av morsmålet.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98st-Timor

2023-02-04

Øst-Timor

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Øst-Timor']

Øst-Timor (også kalt Timor-Leste) (tetum: Timór Loro-sa'e) er et land i Sørøst-Asia. Landet er et av de yngste i verden og fikk full uavhengighet 20. mai 2002, etter lang tids konflikt med okkupasjonsmakten Indonesia. Landet består av den østre del av øya Timor, øyene Atauro og Jaco, og Oecusse, en eksklave nordvest på øya, innen det indonesiske Vest-Timor. Det samlede landarealet er på størrelse med Montenegro. Øst-Timor ble en portugisisk koloni på 1500-tallet og var det frem til Japans invasjon under andre verdenskrig. Timoreserne samarbeidet med de allierte under den japanske okkupasjonen og drev geriljakrig i fjellene på øya. Etter andre verdenskrig fikk Portugal tilbake kontrollen, men startet en dekoloniseringsprosess på begynnelsen av 1970-tallet. I 1974 avsluttet Portugal sitt koloniherredømme. Etter en kort borgerkrig mellom de politiske partiene Fretilin og UDT, erklærte Øst-Timor unilateralt seg uavhengig 28. november 1975. I desember 1975 invaderte Indonesia og okkuperte landet. I juli 1976 erklærte Indonesia at territoriet ble landets 27. provins. FN anerkjente ikke annekteringen og ga Øst-Timor status som et ikke-selvstyrt territorium under portugisisk administrasjon. Frihetskampen fortsatte og på 1990-tallet kom det til større militære konfrontasjoner. Indonesias okkupasjon var preget av vold og overgrep mot sivilbefolkningen. Etter Suhartos fall i Indonesia bestemte Indonesias nye president Habibie at det skulle holdes en folkeavstemning om uavhengighet i 1999. Denne gav klart flertall for et uavhengig Øst-Timor, men utløste nye voldshandlinger. FN ba det internasjonale samfunn intervenere og etter en FN-styrt overgangsprosses fikk Øst-Timor full uavhengighet i 2002. Øst-Timor er ett av bare to land i Asia med katolisisme som dominerende religion (Filippinene er det andre). Øst-Timor er et relativt fattig land, og er i en nasjonsbyggingsfase etter mange tiår med uavhengighetskamp.

Øst-Timor (også kalt Timor-Leste) (tetum: Timór Loro-sa'e) er et land i Sørøst-Asia. Landet er et av de yngste i verden og fikk full uavhengighet 20. mai 2002, etter lang tids konflikt med okkupasjonsmakten Indonesia. Landet består av den østre del av øya Timor, øyene Atauro og Jaco, og Oecusse, en eksklave nordvest på øya, innen det indonesiske Vest-Timor. Det samlede landarealet er på størrelse med Montenegro. Øst-Timor ble en portugisisk koloni på 1500-tallet og var det frem til Japans invasjon under andre verdenskrig. Timoreserne samarbeidet med de allierte under den japanske okkupasjonen og drev geriljakrig i fjellene på øya. Etter andre verdenskrig fikk Portugal tilbake kontrollen, men startet en dekoloniseringsprosess på begynnelsen av 1970-tallet. I 1974 avsluttet Portugal sitt koloniherredømme. Etter en kort borgerkrig mellom de politiske partiene Fretilin og UDT, erklærte Øst-Timor unilateralt seg uavhengig 28. november 1975. I desember 1975 invaderte Indonesia og okkuperte landet. I juli 1976 erklærte Indonesia at territoriet ble landets 27. provins. FN anerkjente ikke annekteringen og ga Øst-Timor status som et ikke-selvstyrt territorium under portugisisk administrasjon. Frihetskampen fortsatte og på 1990-tallet kom det til større militære konfrontasjoner. Indonesias okkupasjon var preget av vold og overgrep mot sivilbefolkningen. Etter Suhartos fall i Indonesia bestemte Indonesias nye president Habibie at det skulle holdes en folkeavstemning om uavhengighet i 1999. Denne gav klart flertall for et uavhengig Øst-Timor, men utløste nye voldshandlinger. FN ba det internasjonale samfunn intervenere og etter en FN-styrt overgangsprosses fikk Øst-Timor full uavhengighet i 2002. Øst-Timor er ett av bare to land i Asia med katolisisme som dominerende religion (Filippinene er det andre). Øst-Timor er et relativt fattig land, og er i en nasjonsbyggingsfase etter mange tiår med uavhengighetskamp. == Naturgeografi == Øya ligger nord for Australia, separert av Timorhavet. Landet er preget av fjellgeografi og det høyeste fjellet er Tatamailau (også kjent som Mount Ramelau) på 2 963 meter. Det lokale klimaet er tropisk og karakteriseres med klar regntid og tørketid. Hovedstaden, største by og viktigste havn er Dili, og den nest største byen er Baucau i øst. == Demografi == Etter okkupasjon og revolusjon, der en stor del av befolkningen omkom, er over halvparten av befolkningen på rundt 1 million, under 18 år (1.066.000 fra folketellingen 2010). === Religion === Befolkningen i Øst-Timor er, i motsetning til majoriteten i Indonesia, katolsk. Ifølge statistikker fra 1992 var omtrent 90 % av befolkningen registrert som katolikker, mens 3 % var registrert som protestanter, 4 % muslimer og 0,5 % hinduer. Det er imidlertid sannsynlig at det innad i disse religionsgruppene også praktiseres animisme blant enkelte av de registrerte medlemmene. === Språk === Øst-Timors to offisielle språk er portugisisk og tetum, et lokalt austronesisk språk. I nasjonalforsamlingen er også indonesisk og engelsk definert som arbeidsspråk. Selv om Øst-Timor bare har om lag en million innbyggere, antas det at det snakkes om lag 30-35 språk i landet, herunder mellom annet bekais, bunak, dawan, fataluku, galoli, habun, idalaka, kawaimina, kemak, lovaia, makalero, makasai, mambai, tokodede og wetaresisk. == Historie == === Pre-kolonial historie === Det antas at øya ble bebodd mellom 20 000 og 40 000 år f.Kr. av Velo-Australsk type (som på Sri Lanka). Neste antagelse er at folk fra Melanesia kom rundt 3000 år f.Kr., fulgt av folk fra Sør-Kina og nordre Indokina rundt 2 500 f.Kr. === Koloni === Portugal gikk i 1520 i land ved Oecussi og startet koloniseringen av det som ble døpt Portugisisk Timor. Den vestlige delen, i likhet med de fleste andre øyer i området, var kolonisert av Nederland. Dili ble hovedstad i 1596. Eksport av sandaltre (nesten utryddet) ble etterhvert erstattet av kaffe (1815), sukkerrør og bomull. I 1941 var øya en kort periode under nederlandsk og australsk styre, før japanske styrker inntok øya under slaget om Timor (februar 1942). Portugal tok igjen over (september 1945), etter at over 50 000 timoresere hadde omkommet i kampene mot Japan. === Dekolonisering === Portugal forsøkte å innføre delvis selvstyre og henvendte seg til tre politiske grupperinger. De to pro-indonesiske Uniao Democratica Timorense (UDT) og Associacao Popular Democritica Timorense (APODETI) dannet raskt allianser og kuppet regjeringsmakten. Frente Revolucioniria de Timor-Leste Independente (FRETILIN, pro-uavhengighet) gjennomførte et motkupp, okkuperte Dili og proklamerte Demokratiske Republikken Øst-Timor. Indonesia intervenerte vestfra, ni dager etter. Ikke før i 1984 ga FRETILIN opp og deklamerte den tidligere proklamerte republikk. === Indonesisk okkupasjon === Utover FN-fordømmelse var det lite internasjonalt engasjement, og anslagsvis 250 000 mennesker omkom. Etter massakren på Santa Cruz kirkegård i 1991 økte kritikken. Biskop Carlos Filipe Ximenes Belo og José Ramos Horta (Nobels fredspris, 1996) var viktige ikke-voldelige pådrivere i arbeidet med å synliggjøre problemet internasjonalt. Utløst av krise i indonesisk økonomi ble området tilbudt autonomi, og det ble utlyst en folkeavstemning 30. august 1999. Over 78 % ønsket uavhengighet (98 % deltakelse), hvorpå militære grupper ødela infrastruktur og hovedstaden Dili, samt deporterte 200 000 innbyggere til leirer i det indonesiske Vest-Timor. Tross FNs fredsbevarende styrker ble over 2000 drept. ==== Øst-Timor og Vest-Sahara ==== Øst-Timor og Vest-Sahara blir ofte kalt søsterkonflikter. De er svært like og ganske unike konflikter. De var henholdsvis portugisisk og spansk koloni og var begge i en dekoloniseringsprosess styrt av FN på begynnelsen av 1970-tallet. Samtidig som arbeidet med dekolonisering gikk sin gang, var det naboer som gjorde krav på territoriene. Marokko og Mauritania gjorde krav på Vest-Sahara og Indonesia gjorde krav på Øst-Timor. Den internasjonale domstolen i Haag avviste Marokkos og Mauritanias krav, men de invaderte likevel Vest-Sahara i november 1975. Bare noen uker senere invaderte Indonesia Øst-Timor. FN fordømte begge invasjonene, men det internasjonale samfunnet gjorde ingenting. Det har i ettertid kommet frem at Henry Kissinger hadde «godkjent» begge invasjonene på vegne av USA. På demonstrasjoner i både Øst-Timor og Vest-Sahara var det gjennom okkupasjonstiden vanlig å rope «Fritt Øst-Timor! – Fritt Vest-Sahara!». Da Øst-Timor ble selvstendig 20. mars 2002, var den første offisielle handlingen til republikken å anerkjenne den Vest-Sahara-republikken. Vest-Sahara er fortsatt okkupert av Marokko. === Frigjøring === En FN-ledet interimsregjering (1999–2002) og politiske partier etablerte en grunnlov, og etter gradvis overføring av makt ble staten uavhengig 20. mai 2002. Den tidligere frigjøringslederen Xanana Gusmão ble ny leder, Marí Alkatiri ble statsminister og José Ramos-Horta utenriksminister. Frem til sommeren 2004 var det stasjonert en FN-styrke på 9500 mann i landet (hvorav 6 fra Norge). Forholdet til Indonesia er nå kraftig forbedret og Indonesia er blant landets sterkeste støttespillere på flere områder, inkludert i Øst-Timors målsetning om å bli medlem av ASEAN. ==== Krisen våren 2006 ==== Hæren, bestående av 800 soldater og 600 avskjedigede soldater braket sammen i kamper i mai 2006. Kampene ble beskrevet som de verste siden løsrivelsen fra Indonesia i 1999. Mer enn 5000 hus ble brent eller ødelagt, hovedsakelig i hovedstaden Dili. 38 mennesker ble drept, der flere av dem ble regelrett henrettet. Regjeringen i Øst-Timor ba om hjelp fra andre nasjoner for å bevare kontrollen i landet, og fredsstyrker fra Australia, New Zealand og den tidligere koloniherren Portugal ble sendt til landet. Konflikten skal ha rot i at opprørssoldatene føler seg diskriminerte fordi de kommer fra den vestre delen av landet, mens den militære ledelsen stort sett er fra øst. Disse soldatene ble sparket ut av hæren i mars 2006 etter en streik, som startet i februar, mot diskrimineringen. Den opprinnelige urolighetene gikk etterhvert over i en annen type uro, der gjenger med bakgrunn i kampsport ble med i kampene. FN trakk som et resultat av urolighetene ut mesteparten av sitt personell i landet. President Xanana Gusmão innførte unntakstilstand 30. mai 2006, og tok myndigheten over den nasjonal sikkerheten og forsvaret i et ekstraordinært tiltak for å dempe urolighetene. Den 3. juni ble det klart at José Ramos-Horta skulle ta over som sikkerhetsminister i Øst-Timor. Australia ba etter hvert om flere soldater (utover de 2200 som allerede var på plass), da urolighetene viste seg å være vanskelige å stoppe. Statsminister Marí Alkatiri gikk 25. juni 2006 av etter sterkt press bl.a. fra president Gusmão. Den norske spesialutsendingen Gunnar Stålsett prøvde å forsone de stridende partene i kjølvannet av krisen i 2006.[1] ==== Attentatforsøket mot Ramos-Horta ==== Den 11. februar 2008 angrep opprørere under ledelse av Alfredo Reinado president José Ramos-Horta og statsminister Xanana Gusmao. Ramos-Horta ble skutt og skadet i angrepet. Opprøreren Reinado ble selv skutt og drept under attentatet. I februar 2009 ble det reist tiltale mot 28 personer som delaktige i attentatet. == Politikk og administrasjon == === Forholdet til Norge === Norge er representert gjennom ambassaden i Jakarta, Indonesia, og en ambassadeseksjon i hovedstaden Dili. Som første anerkjennende land, bidrar Norge med 2,5% av bistandsinntektene (58 kroner/innbygger) i et av verdens fattigste land. NORAD, NVE og Olje- og energidepartementet har siden 2003 arbeidet med regimet for å gjenoppbygge infrastruktur for vannforsyning og elektrisk strøm, samt utvikle oljeindustrien. Inntektsforventninger er knyttet til drift av Bayu-Undan (fra 2004) og nye konsesjoner som i 2005 blir utlyst, for oljeboring i havet sør for øya. Caritas Norge har arbeidet i landet siden 1995 og Strømmestiftelsen siden 2000. Etter at mer enn 150 000 mennesker ble fordrevet under krisen i 2006, har Flyktninghjelpen arbeidet med husly for interne flyktninger, leirdrift, bygging av ungdomssentre og yrkesutdanning. == Økonomi == Øst-Timor er rangert som nummer 120 på HDI (Indeks for menneskelig utvikling). Landet har en BNP på 628 millioner USD (2010 est.), altså 2 600 USD pr innbygger. Øst-Timor er et jordbruksland og mellom 70 og 80 prosent av befolkningen lever av å dyrke mat til eget forbruk. Fremste eksportartikler er kaffe, sandeltre og marmor. Olje og gass er imidlertid raskt i ferd med å etablere seg som viktigste inntektskilde. Landet har hatt en positiv økonomisk utvikling de siste årene. Øst-Timor har vært i en gjenoppbyggingsfase etter omtrent alt av infrastrukturen i landet ble ødelagt i frigjøringskrigen i 1999. I 2007 førte dårlig avling til sultrelaterte dødsfall og sult i syv av Øst-Timors 65 sub-distrikter. Historisk sett har sandeltre, som brukes i parfyme og terapeutiske midler, vært hovedeksportproduktet fra Øst-Timor. Olje og gass er nå blitt en av de viktigste inntektskildene for landet og de har opprettet Øst-Timors statlige investeringsfond, som kan minne mye om Statens pensjonsfond - Utland. Øst-Timor mangler utdannede oljearbeidere og oljebyråkrater. Norge har derfor vært involvert gjennom Olje for utvikling med petroleumsrelaterte utdanningsprosjekt. Det samme har LO-forbundet Industri Energi.Næringslivet forøvrig er hovedsakelig jordbruk (kaffe, bomull og ris), fiske og håndverk. Øst-Timor har en relativt profitabel kaffeindustri; særlig etterhvert som Fair Trade er blitt et mer ettertraktet konsept. === Bistand === Øst-Timor var rasert etter frigjøringen i 1999. Mellom 70 og 90 prosent (kildene varierer) av infrastrukturen ble ødelagt og 75 prosent av befolkningen var på flukt. Til tross for relativt store olje- og gassressurser er Øst-Timor Asias fattigste land. Landet har verdens høyeste fødselsrate med gjennomsnitt 6-7 barn pr kvinne, og relativt høy barnedødelighet. 60 % av den voksne befolkningen er analfabet. Øst-Timor har derfor vært avhengig av bistand siden uavhengigheten i 2002. Mye av bistandsarbeidet er organisert i Consolidated Support Program (CSP) gjennom Verdensbanken, hvor også Norge deltar. Norge har vært en tung giver til Øst-Timor siden selvstendigheten. I bistandssamarbeidet mellom Norge og Øst-Timor er rammeavtalen som ble fornyet i 2008 på 50 mill. kr. I tillegg er det gitt 10 mill. til overgangsstøtte til gjenoppbygging/støtte til internt fordrevne gjennom Flyktninghjelpen, og 3 mill. til kvinner og likestilling. Øst-Timor er største mottaker gjennom Olje for utvikling-programmet og Norge er største bidragsyteren til utviklingen av petroleumsforvaltningen i landet. Petroleumsloven og petroleumsfondet i Øst-Timor er bygd opp med norsk rådgivning og etter norsk modell. Norge bisto også landet i forhandlingene med Australia om rettighetene til offshore petroleumsreserver. Øst-Timor er den største mottaker av bistand fra Norge per capita. Bistandssamarbeidet mellom Norge og Øst-Timor er hovedsakelig konsentrert om fire punkter: Godt styresett, demokrati og menneskerettigheter Bærekraftig naturressursforvaltning (olje og energi) Kvinner og barns rettigheter Gjenoppbygging etter krisen og forsoningsprosessenI tillegg har Norge støttet en rekke enkeltaktiviteter, som utbygging av elektrisitetsinfrastruktur og beskyttelse av regnskogen. == Samfunn == === Høytider og fridager === Det er 15 offentlige fridager.Første nyttårsdag er årets første fridag. 1. mai markeres som arbeidernes internasjonale kampdag, mens 12. november er ungdommens dag.Fire offentlige fridager er knyttet til merkedager i landets historie. Den første av disse er 20. mai, dagen for gjenopprettelsen av uavhengighet, til minne om dagen i 2002 da landet på nytt ble en selvstendig stat. 30. august er minnedag for folkeavstemningen om selvstendighet i 1999. 28. november er selvstendighetserklæringens dag til minne om dagen i 1975 da landet ble erklært uavhengig av Portugal. 7. desember markeres som nasjonalheltenes dag. Indonesia invaderte Øst-Timor på denne datoen i 1975 og kampen mot okkupasjonen begynte. Fra det kristne kirkeåret kommer en del faste og bevegelige helligdager: langfredag, Kristi legemsfest, allehelgensdag 1. november, alle sjelers dag 2. november, Maria unnfangelsesdag og dagen for Timor Lestes skytshelgen 8. desember, samt første juledag.To bevegelige offentlige fridager markerer islamske høytider: Idul Fitri og Idul Adha. == Referanser == == Eksterne lenker == Myndighetenes nettsted (no) Statistikk og andre data om Øst-Timor i FN-sambandets nettsted Globalis.no

Øst-Timor (også kalt Timor-Leste) (tetum: Timór Loro-sa'e) er et land i Sørøst-Asia. Landet er et av de yngste i verden og fikk full uavhengighet 20.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tysklands_delstater

2023-02-04

Tysklands delstater

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysklands delstater']

Tysklands delstater (tysk: Länder eller Bundesländer) er 16 delvis suverene delstater, som samtlige er medlemmer av forbundsrepublikken Tyskland. Berlin, Hamburg og Bremen er bystater, mens de øvrige delstatene omfatter både landområder og byer. Den føderale statsordningen i Tyskland innebærer at statsmakten i utgangspunktet tilhører delstatene, med mindre noe annet følger av grunnloven (tysk: Grundgesetz) eller er tillatt etter denne. Det samme gjelder statens ansvar for borgerne. Tanken er at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå (subsidiaritetsprinsippet). Grunnloven bestemmer at den føderale regjeringen styrer finans-, utenriks- og sosialpolitikken, mens delstatene har ansvaret for blant annet utdannings- og kulturpolitikken. Delstatenes regjeringer utpeker delegatene til Forbundsrådet. Gjennom Forbundsrådet øver delstatene blant annet avgjørende innflytelse på Tysklands EU-politikk. Den forfatningsmessige ordningen av delstatene er regulert i grunnloven. Hver delstat har en egen forfatning, men bestemmelsene i delstatsforfatningene kan ikke fravike hovedprinsippene i grunnloven. Samtlige delstater er bygget opp etter maktfordelingsprinsippet, med egne parlamenter, regjeringer og domstoler. Valg til delstatsparlamentene finner som hovedregel sted hvert fjerde år, i Bayern hvert femte. Den utøvende makten ligger hos delstatsregjeringene på de fleste områder.

Tysklands delstater (tysk: Länder eller Bundesländer) er 16 delvis suverene delstater, som samtlige er medlemmer av forbundsrepublikken Tyskland. Berlin, Hamburg og Bremen er bystater, mens de øvrige delstatene omfatter både landområder og byer. Den føderale statsordningen i Tyskland innebærer at statsmakten i utgangspunktet tilhører delstatene, med mindre noe annet følger av grunnloven (tysk: Grundgesetz) eller er tillatt etter denne. Det samme gjelder statens ansvar for borgerne. Tanken er at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå (subsidiaritetsprinsippet). Grunnloven bestemmer at den føderale regjeringen styrer finans-, utenriks- og sosialpolitikken, mens delstatene har ansvaret for blant annet utdannings- og kulturpolitikken. Delstatenes regjeringer utpeker delegatene til Forbundsrådet. Gjennom Forbundsrådet øver delstatene blant annet avgjørende innflytelse på Tysklands EU-politikk. Den forfatningsmessige ordningen av delstatene er regulert i grunnloven. Hver delstat har en egen forfatning, men bestemmelsene i delstatsforfatningene kan ikke fravike hovedprinsippene i grunnloven. Samtlige delstater er bygget opp etter maktfordelingsprinsippet, med egne parlamenter, regjeringer og domstoler. Valg til delstatsparlamentene finner som hovedregel sted hvert fjerde år, i Bayern hvert femte. Den utøvende makten ligger hos delstatsregjeringene på de fleste områder. == Oversikt over føderasjon og delstater == Berlin, Hamburg og Bremen er bystater, de øvrige tretten delstatene omfatter både byer og landområder. Delstaten Bremen består av to byer, Bremen by og Bremerhaven. Byene ligger som atskilte enklaver i Niedersachsen. Begge byene har sine kommunale styringsorganer, men delstaten Bremens regjering og delstatsparlament, befinner seg i Bremen by. == Historie == === Keiserriket og Weimarrepublikken === Det tyske keiserrike (1871 til 1918) hadde en føderal struktur. De 25 delstatene var i samsvar med forfatningen representert i et forbundsråd med tilsammen 58 medlemmer. Preussen var størst med 17 medlemmer foran Bayern med 6 medlemmer. Preussen representerte et dynasti og var den dominerende delstaten, med 2/3 av befolkningen og arealet. Den føderale staten hadde liten innvirkning på finanspolitikken.Også Weimarrepublikken (1919 til 1933) var en forbundsstat. Denne ble mer demokratisk i den forstand at nasjonalstaten fikk større innflytelse over finanspolitikken. Fortsatt var imidlertid Preussen dominerende med hensyn til befolkning og areal. === Det nasjonalsosialistiske Tyskland === Det nasjonalsosialistiske Tyskland ble under den såkalte ensrettingen (Gleichschaltung) rendyrket som en enhetsstat, og delstatene mistet sin innflytelse. === Det okkuperte Tyskland 1945 til 1949 === Etter avslutningen av den andre verdenskrig opprettet de allierte okkupasjonsmaktene nye delstater, for slik å skape en desentralisert fordeling av makt. Ved inndelingen av delstatene ble det ikke søkt å opprettholde delstatenes historiske grenser. Tvert imot var det for de allierte okkupasjonsmaktene viktig å oppløse Preussen og den ekstreme asymmetri denne delstaten ville ha representert i den nye forbundsstaten. Blant de vesttyske delstatene var det bare Bayern, Hamburg og Bremen, og til en viss grad Schleswig-Holstein, som kunne sies å bygge på historiske grenser. Inndelingen av de nye delstatene førte til en viss usikkerhet blant befolkningen, og grunnloven fikk dermed en bestemmelse som gjorde mulig å endre grensene (Art. 29).I den sovjetiske okkupasjonssonen ble det i juli 1945 opprettet delstatene Sachsen, Sachsen-Anhalt, Thüringen, Brandenburg og Mecklenburg-Vorpommern. I den amerikanske sonen kom i september 1945 Bayern, Hessen, Württemberg-Baden og i januar 1947 Bremen. Storbritannia opprettet i sin sone i 1946/1947 delstatene Nordrhein-Westfalen, Niedersachsen, Schleswig-Holstein og Hamburg. Frankrike grunnla 1945/1946 i sin okkupasjonssone delstatene Baden, Württemberg-Hohenzollern og Rheinland-Pfalz. === Forbundsrepublikken Tyskland === Londonkonferansen i 1948 mellom Storbritannia, USA, Frankrike og Benelux-landene konkluderte med et ønske om dannelse av en forbundsstat i de vestlige okkupasjonssonene.Ved grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland 23. mai 1949 besto landet ifølge grunnloven av tolv delstater. Baden Bayern Berlin Bremen Hamburg Hessen Niedersachsen Nordrhein-Westfalen Rheinland-Pfalz Schleswig-Holstein Württemberg-Baden Württemberg-HohenzollernI 1952 ble delstatene Württemberg-Baden, Württemberg-Hohenzollern og Baden slått sammen til Baden-Württemberg, slik at forbundsrepublikken formelt da omfattet ti delstater når man regner med Vest-Berlin. I 1955 ble det i Saar-området avholdt folkeavstemning som resulterte i at Saarland forlot Frankrike og ble i 1957 innlemmet i forbundsrepublikken som landets formelt sett ellevte delstat. Dette ble senere kalt «Den lille gjenforeningen». En relativt liten utvidelse av Tysklands grenser fant sted i 1963, da kommunen Selfkant ble endelig innlemmet i delstaten Nordrhein-Westfalen. Selfkant var til da holdt som pant av Nederland for krigserstatninger landet mente å ha krav på. Kommunen er Tysklands vestligste punkt. === DDR (1949 til 1990) === Den sovjetiske okkupasjonssonen og senere DDR var opprinnelig også oppdelt i delstater, tilsvarende de som hadde vært i Deutsches Reich. DDR ble imidlertid ikke videreført som en føderalstat, men som en enhetsstat, kontrollert av ett parti, SED. I 1952 ble delstatene opphevet i DDR, til fordel for 14 regioner kalt Bezirk. === Berlins særstilling === Berlin var etter andre verdenskrig delt i fire okkupasjonssoner. De vestlige sonene ble gjerne samlet kalt Vest-Berlin og den del av byen som lå i den sovjetiske sonen, Øst-Berlin. Berlin var i henhold til forbundsrepublikkens grunnlov (Grundgesetz) og byens egen forfatning (Verfassung von Berlin av 1. september 1950), en delstat i Forbundsrepublikken Tyskland. Dette slo også Tysklands forfatningsdomstol fast 21. mai 1957. Okkupasjonsmaktene aksepterte imidlertid «inntil videre» ikke at Vest-Berlin fullt ut ble en del av forbundsrepublikken. Berlin sendte representanter til Forbundsdagen og Forbundsrådet, men kun med rådgivende stemmerett.Vest-Berlin og Vest-Tyskland fikk et ensartet skattevesen, og Vest-Berlin ble subsidiert med betydelige beløp hvert år. Vest-Berlin hadde tette bånd til Vest-Tyskland og ble av vesttyske myndigheter og de lokale myndighetene i Vest-Berlin behandlet som en delstat. Innbyggerne i Vest-Berlin fikk vesttysk statsborgerskap, og Vest-Berlin implementerte indirekte all vesttysk lovgivning. === Tysklands gjenforening === Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble de opprinnelige østlige delstatene fra 1945 gjenopprettet og innlemmet i forbundsrepublikken. Det dreide seg om Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Thüringen, Sachsen og Sachsen-Anhalt.I tillegg ble Vest- og Øst-Berlin sammenslått til en delstat. Samlet fikk Tyskland dermed 16 delstater. Etter gjenforeningen ble de nye delstatene innlemmet i en overføringsordning mellom landets rike og fattige områder. === Forsøket på sammenslåing av Berlin og Brandenburg === Brandenburgs befolkning avviste i en folkeavstemning i 1996 et forslag til sammenslåing av Berlin og Brandenburg, slik delstatsregjeringene hadde foreslått. Berlins befolkning stemte for med 94,5 % av de avgitte stemmer. Valgdeltakelsen i Berlin var 47,93 % av de stemmeberettigede. I Brandenburg stemte 62,67 % av de stemmeberettigede mot forslaget. Valgdeltakelsen i Brandenburg var på 66,38 % av de stemmeberettigede. == Politisk system == === Føderalisme etter subsidaritetsprinsippet === Forbundsrepublikken Tyskland er en forbundsstat. De 16 delstatene er medlemmer av forbundet, men med selvstendig statsmakt. Fordelingen av Tysklands statsmakt følger i utgangspunktet det alminnelige maktfordelingsprinsippet mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Den tyske føderalismen medfører også at statsmakten er fordelt «vertikalt», det vil si mellom de nasjonale myndigheter og delstatsmyndighetene. På nasjonalt nivå så vel som delstatsnivå er det gitt kompetanse til å gi lover, til å utøve makt og domstoler. Fordelingen av myndighet mellom den føderale staten og delstatene bygger på subsidaritetsprinsippet. Prinsippet innebærer at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.Utøvelsen av statsmakt og oppfyllelsen av statlige oppgaver i Tyskland er i utgangspunktet en sak for delstatene. Dette gjelder med mindre noe annet følger av eller er tillatt etter grunnloven.I praksis styres finans-, utenriks- og sosialpolitikk av landets nasjonale myndigheter. Delstatene har ansvaret for blant annet utdannelse, kultur, kommunalrett, politi, boligpolitikk og plan- og bygningsvesen. === Oppdelingen i delstater === Oppdelingen av Tyskland i 16 delstater kan i henhold til grunnlovens såkalte «evighetsklausul» (artikkel 79) ikke endres.Hver av delstatene har en forfatning. Den forfatningsmessige ordningen av delstatene er regulert i Tysklands grunnlov, gjennom det såkalte «homogenitetspåbudet» i grunnlovens artikkel 28. Påbudet innebærer at delstatsforfatningene skal bygge på bestemte strukturprinsipper. De må således være demokratiske republikker, rettsstater og sosialstater. Med sosialstat menes i grunnlovens art. 20 at staten har plikt til å forsvare samfunnets svake gjennom lovbestemt alderstrygd, barnetrygd, syketrygd og liknende. Forfatningsdomstolen uttalte i 1959 at kravene til homogenitet i den forfatningsrettslige ordning av delstatene ikke er det samme som konformitet eller uniformitet. Delstatene har således et visst spillerom i utformingen av egne forfatninger, så lenge strukturprinsippene følges.Dersom det oppstår vanskelige konflikter mellom de enkelte delstatene, kan Tysklands regjering, med samtykke fra Forbundsrådet, tvinge en ordning i gjennom. Det har hittil (2018) ikke skjedd. === Forbundsrådet === Delstatenes regjeringer kan sende fra tre til seks representanter til Forbundsrådet, som er det andre kammeret i Tysklands parlament, i tillegg til Forbundsdagen. Flere av delstatene har dessuten opprettet kontorer i hovedstaden Berlin.En reform i 2006 medførte et klarere skille mellom føderasjonens (Tysklands) og delstatenes lovgivningsansvar. Videre ble det vedtatt en reduksjon av andelen av Forbundsdagens lovgivning som krever Forbundsrådets samtykke. === Delstatene og EU === Gjennom Forbundsrådet øver delstatene avgjørende innflytelse på Tysklands politikk overfor EU. Forbundsrådet skal medvirke når Tysklands politikk overfor EU bestemmes. Delstatene kan ifølge grunnloven opprette egne kontorer (tysk: Vertretungen) i EU, og det er vedtatt en egen lov for samarbeidet om EU-politikken mellom forbundsrepublikken og delstatene. == Se også == Tysklands lokalforvaltning == Referanser == == Eksterne lenker == (en) States of Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Tysklands delstater (tysk: Länder eller Bundesländer) er 16 delvis suverene delstater, som samtlige er medlemmer av forbundsrepublikken Tyskland. Berlin, Hamburg og Bremen er bystater, mens de øvrige delstatene omfatter både landområder og byer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Christlich_Demokratische_Union

2023-02-04

Christlich Demokratische Union

['Kategori:1945 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristeligdemokratiske partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1945', 'Kategori:Politiske partier i Tyskland']

Christlich Demokratische Union Deutschlands (IPA: [ˈkʁɪstlɪç ˌdemoˈkʁaːtɪʃə uˈni̯oːn ˈdɔʏtʃlants], «Tysklands kristendemokratiske union»), oftest bare Christlich Demokratische Union (CDU), er et kristendemokratisk og konservativt politisk parti i Tyskland, grunnlagt i 1945. Formålet var å forene katolikker og protestanter i et felles kristelig parti og danne en større borgerlig allianse. I etterkrigstiden har partiet vært toneangivende i tysk politikk. Partiet har røtter i politisk katolisisme, katolsk sosiallære, politisk protestantisme såvel som nyliberalisme, økonomisk liberalisme og nasjonalkonservatisme. CDU er tilhengere av en sosial markedsøkonomi innenfor rammene av en føderal rettsstat. Utenrikspolitisk arbeider partiet for europeisk integrasjon og transatlantisk samarbeid, og er tilhengere av EU- og NATO-medlemskap. I innenrikspolitikken ønsker partiet skattelettelser, regelforenkling, reduksjon av byråkrati, streng justispolitikk, restriktiv innvandringspolitikk og vern om kulturelle tradisjoner. Partiet finnes over hele Tyskland, med unntak av delstaten Bayern, der Christlich-Soziale Union (CSU) er CDUs søsterparti. CDU og CSU har fraksjonsfellesskap i Forbundsdagen og en felles ungdomsorganisasjon, Junge Union. Friedrich Merz har vært partileder siden 2022.

Christlich Demokratische Union Deutschlands (IPA: [ˈkʁɪstlɪç ˌdemoˈkʁaːtɪʃə uˈni̯oːn ˈdɔʏtʃlants], «Tysklands kristendemokratiske union»), oftest bare Christlich Demokratische Union (CDU), er et kristendemokratisk og konservativt politisk parti i Tyskland, grunnlagt i 1945. Formålet var å forene katolikker og protestanter i et felles kristelig parti og danne en større borgerlig allianse. I etterkrigstiden har partiet vært toneangivende i tysk politikk. Partiet har røtter i politisk katolisisme, katolsk sosiallære, politisk protestantisme såvel som nyliberalisme, økonomisk liberalisme og nasjonalkonservatisme. CDU er tilhengere av en sosial markedsøkonomi innenfor rammene av en føderal rettsstat. Utenrikspolitisk arbeider partiet for europeisk integrasjon og transatlantisk samarbeid, og er tilhengere av EU- og NATO-medlemskap. I innenrikspolitikken ønsker partiet skattelettelser, regelforenkling, reduksjon av byråkrati, streng justispolitikk, restriktiv innvandringspolitikk og vern om kulturelle tradisjoner. Partiet finnes over hele Tyskland, med unntak av delstaten Bayern, der Christlich-Soziale Union (CSU) er CDUs søsterparti. CDU og CSU har fraksjonsfellesskap i Forbundsdagen og en felles ungdomsorganisasjon, Junge Union. Friedrich Merz har vært partileder siden 2022. == Historie == Få uker etter avslutningen av andre verdenskrig, oppsto det kristen-demokratiske grupperinger over hele Tyskland, og som til slutt ble forent i dagens parti. Partiets historie knytter seg derfor ikke til en organisasjon med historiske røtter fra før andre verdenskrig, slik det for eksempel gjelder for SPD. === Fra kristelig sosialisme til sosial markedsøkonomi (1945-1949) === Köln-retningslinjene (Kölner Leitsätze) var et politisk program skrevet i forbindelse med etableringen av CDU i den britiske okkupasjonssonen, i juli 1945. Grunntonen var sosialistisk: Samfunnets eiendom skulle utvides så mye som fellesskapet hadde behov for. Post, jernbane og energiforsyning var i utgangspunktet et offentlig anliggende. Banker og forsikringsselskaper skulle ligge under statlig kontroll. Forfatterne av programmet var kristelige (katolske) fagforeningsfolk og medlemmer av partiet Zentrum.Retningslinjene fra Köln ble avløst av Neheim-Hüsten-programmet. Programmet ble vedtatt i under møtet avholdt fra 26. februar til 1. mars 1946 i nonneklosteret i Neheim-Hüsten. Dette var første gang Konrad Adenauer kom inn i programarbeidet. I dette programmet ble tidligere uttrykkelige henvisninger til Gud Fader og Kristus fjernet. Det samme gjaldt begrepet kristelig sosialisme, forøvrig under sterk motstand fra av blant andre Jacob Kaiser. Det samsvarte med Adenauers syn om at enkeltmenneskets verdighet og frihet var ukrenkelig, også med hensyn til samfunnets makt.I 1947 vedtok CDU Ahlen-programmet oppkalt etter byen Ahlen der møtet ble holdt. Programmet dreide igjen i mer sosialistisk retning, og det ble vedtatt statlig eierskap i Tysklands nøkkelindustri.Konrad Adenauer aksepterte Ahlen-programmet, sannsynligvis av strategiske grunner. Han ville vinne arbeiderne til CDU. Videre ville han at de sosialt innstilte katolske medlemmene av partiet, skulle akseptere ideene om den sosiale markedsøkonomien. Ideen om den sosiale markedsøkonomi var i praksis utviklet av Ludwig Erhard.Valutareformen i Tyskland 20. juni 1948 åpnet for en oppsving i den tyske økonomien. I juli 1949 vedtok CDU og CSU i fellesskap de såkalte Düsseldorf-retningslinjene (Düsseldorfer Leitsätze). I disse retningslinjene ble den sosiale markedsøkonomien programfestet. === Konrad Adenauer og Ludwig Erhard === I 1949 ble CDUs leder Konrad Adenauer, Tysklands forbundskansler som den første fra partiet. Han har blitt sett på som en landsfader på grunn av 1950-tallets Wirtschaftswunder og blir ofte forbundet med Tysklands gjenreisning fra ruinene etter andre verdenskrig. I 1963 gikk Adenauer av og ble etterfulgt av sin partikollega Ludwig Erhard. === Georg Kiesinger og den første storkoalisjon === I perioden 1966-1969 inngikk CDU som del av en storkoalisjon med SPD. Kurt Georg Kiesinger fra CDU ble forbundskansler. I 1969 tok en sosialliberal koalisjon mellom SPD og FDP over regjeringsmakten. Kurt Georg Kiesinger fortsatte som CDU-leder fram til 1971. === Helmut Kohl blir partileder og senere forbundskansler === Helmut Kohl ble valgt som partileder i 1973. Ved forbundsdagsvalget i 1976 stilte han for første gang opp som kanslerkandidat. CDU/CSU tapte knapt, med 48,6 % av stemmene. I 1982 skiftet FDP koalisjonspartner og CDUs Helmut Kohl ble forbundskansler. Den sosialliberale koalisjonsregjeringen under Helmut Schmidt gikk av etter et mistillitsvotum. Etter gjenforeningen og valget i 1990, ble Kohl det gjenforente Tysklands første forbundskansler. === Opposisjon 1998-2005 === Ved valget i 1998 ble Kohl og CDU/CSU beseiret av den nye rødgrønne koalisjonen med SPD og De grønne. SPDs Gerhard Schröder overtok som forbundskansler. Etter Kohls tid som forbundskansler ble en partiskandale nøstet opp og Kohl ble beskyldt for korrupsjon. I april 2000 overtok Angela Merkel som partileder for CDU. I løpet av sine første år som partileder måtte hun stå i skyggen av andre politikere. I forbundsdagsdebattene mot forbundskansler Gerhard Schröder fikk Merkel lenge ikke være partiets fremste representant, da hun ikke var partiets gruppeleder i Forbundsdagen. Merkel ble heller ikke CDUs og CSUs kandidat til posten som forbundskansler foran forbundsdagsvalget i 2002; det var i stedet CSUs leder, Edmund Stoiber, som fikk denne rollen. I løpet av perioden 2002-2005 styrket imidlertid Merkel sin stilling betydelig og var stort sett uomstridt som kanslerkandidat foran valget i 2005. === Første kvinnelige kansler og andre store koalisjonsregjering 2005 - 2009 === CDU/CSU ble ved valget i 2005 den sterkeste fraksjon i forbundsdagen. De to partiene dannet sammen med SPD en storkoalisjon, som var den andre storkoalisjon mellom de to partiene etter koalisjonen 1966-1969. Angela Merkel ble som første kvinne valgt som forbundskansler. Hun ble dermed også den første kansler med bakgrunn fra det tidligere DDR. === Angela Merkel II - koalisjon med FDP === Etter valget til forbundsdagen i 2009 inngikk CDU i koalisjon med FDP som var ledet av Guido Westerwelle. Det var gjennom historien den fjerde koalisjon mellom de to partiene. Angela Merkel ble valgt til sin andre periode som forbundskansler. == Foreninger og interesseorganisasjoner i partiet == En rekke foreninger og organisasjoner som representerer ulike grupper av interesser og velgere, danner en underskog i CDUs partiapparat. Det dreier seg om sammenslutninger bygget på yrke, andre sosiale kjennetegn som alder, kjønn, religion og etnisitet og seksuell orientering, eller de er inndelt i politikkområder. Organisasjonene finnes på nasjonalt plan og delstatsplan. Gjennom disse organisasjonene kanaliseres de politiske strømningene i partiet.Den såkalte Berliner Kreis (Berlin-kretsen) fra 2012 regnes som en konservativ gruppering. Til partiets venstreside hører tradisjonelt Christlich-Demokratische Arbeitnehmerschaft (CDA), mens de markedsliberalt innstilte medlemmer gjerne har sluttet seg til Mittelstands- und Wirtschaftsvereinigung (MIT). == Forbundskanslere == Følgende forbundskanslere har kommet fra CDU: 1949–1963 Konrad Adenauer 1963–1966 Ludwig Erhard 1966–1969 Kurt Georg Kiesinger 1982–1998 Helmut Kohl 2005–2022 Angela Merkel == Ledere av partiet == Konrad Adenauer (1950–1966) Ludwig Erhard (1966–1967) Kurt Georg Kiesinger (1967–1971) Rainer Barzel (1971–1973) Helmut Kohl (1973–1998) Wolfgang Schäuble (1998–2000) Angela Merkel (2000–2018) Annegret Kramp-Karrenbauer (2018–2021) Armin Laschet (2021–2022) Friedrich Merz (2022–) == Ledere av CDU/CSU-fraksjonen == Heinrich von Brentano di Tremezzo (1949–1955) Heinrich Krone (1955–1961) Heinrich von Brentano di Tremezzo (1961–1964) Rainer Barzel (1964–1973) Karl Carstens (1973–1976) Helmut Kohl (1976–1982) Alfred Dregger (1982–1991) Wolfgang Schäuble (1991–2000) Friedrich Merz (2000–2002) Angela Merkel (2000–2005) Volker Kauder (2005–2018) Ralph Brinkhaus (2018–) == Tysklands presidenter fra CDU == De nedenstående medlemmer av CDU har vært president i Tyskland. Medlemskapet stilles i bero så lenge presidentskapet varer. Heinrich Lübke (1959–1969) Karl Carstens (1979–1984) Richard von Weizsäcker (1984–1994) Roman Herzog (1994–1999) Horst Köhler (2004–2010) Christian Wulff (2010–2012) == Se også == Tysklands politiske system == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Christlich Demokratische Union Deutschlands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

CDUs logomanual besøkt 8. mai 2013

https://no.wikipedia.org/wiki/Christlich_Demokratische_Union

2023-02-04

Christlich Demokratische Union

['Kategori:1945 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kristeligdemokratiske partier', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1945', 'Kategori:Politiske partier i Tyskland']

Christlich Demokratische Union Deutschlands (IPA: [ˈkʁɪstlɪç ˌdemoˈkʁaːtɪʃə uˈni̯oːn ˈdɔʏtʃlants], «Tysklands kristendemokratiske union»), oftest bare Christlich Demokratische Union (CDU), er et kristendemokratisk og konservativt politisk parti i Tyskland, grunnlagt i 1945. Formålet var å forene katolikker og protestanter i et felles kristelig parti og danne en større borgerlig allianse. I etterkrigstiden har partiet vært toneangivende i tysk politikk. Partiet har røtter i politisk katolisisme, katolsk sosiallære, politisk protestantisme såvel som nyliberalisme, økonomisk liberalisme og nasjonalkonservatisme. CDU er tilhengere av en sosial markedsøkonomi innenfor rammene av en føderal rettsstat. Utenrikspolitisk arbeider partiet for europeisk integrasjon og transatlantisk samarbeid, og er tilhengere av EU- og NATO-medlemskap. I innenrikspolitikken ønsker partiet skattelettelser, regelforenkling, reduksjon av byråkrati, streng justispolitikk, restriktiv innvandringspolitikk og vern om kulturelle tradisjoner. Partiet finnes over hele Tyskland, med unntak av delstaten Bayern, der Christlich-Soziale Union (CSU) er CDUs søsterparti. CDU og CSU har fraksjonsfellesskap i Forbundsdagen og en felles ungdomsorganisasjon, Junge Union. Friedrich Merz har vært partileder siden 2022.

Christlich Demokratische Union Deutschlands (IPA: [ˈkʁɪstlɪç ˌdemoˈkʁaːtɪʃə uˈni̯oːn ˈdɔʏtʃlants], «Tysklands kristendemokratiske union»), oftest bare Christlich Demokratische Union (CDU), er et kristendemokratisk og konservativt politisk parti i Tyskland, grunnlagt i 1945. Formålet var å forene katolikker og protestanter i et felles kristelig parti og danne en større borgerlig allianse. I etterkrigstiden har partiet vært toneangivende i tysk politikk. Partiet har røtter i politisk katolisisme, katolsk sosiallære, politisk protestantisme såvel som nyliberalisme, økonomisk liberalisme og nasjonalkonservatisme. CDU er tilhengere av en sosial markedsøkonomi innenfor rammene av en føderal rettsstat. Utenrikspolitisk arbeider partiet for europeisk integrasjon og transatlantisk samarbeid, og er tilhengere av EU- og NATO-medlemskap. I innenrikspolitikken ønsker partiet skattelettelser, regelforenkling, reduksjon av byråkrati, streng justispolitikk, restriktiv innvandringspolitikk og vern om kulturelle tradisjoner. Partiet finnes over hele Tyskland, med unntak av delstaten Bayern, der Christlich-Soziale Union (CSU) er CDUs søsterparti. CDU og CSU har fraksjonsfellesskap i Forbundsdagen og en felles ungdomsorganisasjon, Junge Union. Friedrich Merz har vært partileder siden 2022. == Historie == Få uker etter avslutningen av andre verdenskrig, oppsto det kristen-demokratiske grupperinger over hele Tyskland, og som til slutt ble forent i dagens parti. Partiets historie knytter seg derfor ikke til en organisasjon med historiske røtter fra før andre verdenskrig, slik det for eksempel gjelder for SPD. === Fra kristelig sosialisme til sosial markedsøkonomi (1945-1949) === Köln-retningslinjene (Kölner Leitsätze) var et politisk program skrevet i forbindelse med etableringen av CDU i den britiske okkupasjonssonen, i juli 1945. Grunntonen var sosialistisk: Samfunnets eiendom skulle utvides så mye som fellesskapet hadde behov for. Post, jernbane og energiforsyning var i utgangspunktet et offentlig anliggende. Banker og forsikringsselskaper skulle ligge under statlig kontroll. Forfatterne av programmet var kristelige (katolske) fagforeningsfolk og medlemmer av partiet Zentrum.Retningslinjene fra Köln ble avløst av Neheim-Hüsten-programmet. Programmet ble vedtatt i under møtet avholdt fra 26. februar til 1. mars 1946 i nonneklosteret i Neheim-Hüsten. Dette var første gang Konrad Adenauer kom inn i programarbeidet. I dette programmet ble tidligere uttrykkelige henvisninger til Gud Fader og Kristus fjernet. Det samme gjaldt begrepet kristelig sosialisme, forøvrig under sterk motstand fra av blant andre Jacob Kaiser. Det samsvarte med Adenauers syn om at enkeltmenneskets verdighet og frihet var ukrenkelig, også med hensyn til samfunnets makt.I 1947 vedtok CDU Ahlen-programmet oppkalt etter byen Ahlen der møtet ble holdt. Programmet dreide igjen i mer sosialistisk retning, og det ble vedtatt statlig eierskap i Tysklands nøkkelindustri.Konrad Adenauer aksepterte Ahlen-programmet, sannsynligvis av strategiske grunner. Han ville vinne arbeiderne til CDU. Videre ville han at de sosialt innstilte katolske medlemmene av partiet, skulle akseptere ideene om den sosiale markedsøkonomien. Ideen om den sosiale markedsøkonomi var i praksis utviklet av Ludwig Erhard.Valutareformen i Tyskland 20. juni 1948 åpnet for en oppsving i den tyske økonomien. I juli 1949 vedtok CDU og CSU i fellesskap de såkalte Düsseldorf-retningslinjene (Düsseldorfer Leitsätze). I disse retningslinjene ble den sosiale markedsøkonomien programfestet. === Konrad Adenauer og Ludwig Erhard === I 1949 ble CDUs leder Konrad Adenauer, Tysklands forbundskansler som den første fra partiet. Han har blitt sett på som en landsfader på grunn av 1950-tallets Wirtschaftswunder og blir ofte forbundet med Tysklands gjenreisning fra ruinene etter andre verdenskrig. I 1963 gikk Adenauer av og ble etterfulgt av sin partikollega Ludwig Erhard. === Georg Kiesinger og den første storkoalisjon === I perioden 1966-1969 inngikk CDU som del av en storkoalisjon med SPD. Kurt Georg Kiesinger fra CDU ble forbundskansler. I 1969 tok en sosialliberal koalisjon mellom SPD og FDP over regjeringsmakten. Kurt Georg Kiesinger fortsatte som CDU-leder fram til 1971. === Helmut Kohl blir partileder og senere forbundskansler === Helmut Kohl ble valgt som partileder i 1973. Ved forbundsdagsvalget i 1976 stilte han for første gang opp som kanslerkandidat. CDU/CSU tapte knapt, med 48,6 % av stemmene. I 1982 skiftet FDP koalisjonspartner og CDUs Helmut Kohl ble forbundskansler. Den sosialliberale koalisjonsregjeringen under Helmut Schmidt gikk av etter et mistillitsvotum. Etter gjenforeningen og valget i 1990, ble Kohl det gjenforente Tysklands første forbundskansler. === Opposisjon 1998-2005 === Ved valget i 1998 ble Kohl og CDU/CSU beseiret av den nye rødgrønne koalisjonen med SPD og De grønne. SPDs Gerhard Schröder overtok som forbundskansler. Etter Kohls tid som forbundskansler ble en partiskandale nøstet opp og Kohl ble beskyldt for korrupsjon. I april 2000 overtok Angela Merkel som partileder for CDU. I løpet av sine første år som partileder måtte hun stå i skyggen av andre politikere. I forbundsdagsdebattene mot forbundskansler Gerhard Schröder fikk Merkel lenge ikke være partiets fremste representant, da hun ikke var partiets gruppeleder i Forbundsdagen. Merkel ble heller ikke CDUs og CSUs kandidat til posten som forbundskansler foran forbundsdagsvalget i 2002; det var i stedet CSUs leder, Edmund Stoiber, som fikk denne rollen. I løpet av perioden 2002-2005 styrket imidlertid Merkel sin stilling betydelig og var stort sett uomstridt som kanslerkandidat foran valget i 2005. === Første kvinnelige kansler og andre store koalisjonsregjering 2005 - 2009 === CDU/CSU ble ved valget i 2005 den sterkeste fraksjon i forbundsdagen. De to partiene dannet sammen med SPD en storkoalisjon, som var den andre storkoalisjon mellom de to partiene etter koalisjonen 1966-1969. Angela Merkel ble som første kvinne valgt som forbundskansler. Hun ble dermed også den første kansler med bakgrunn fra det tidligere DDR. === Angela Merkel II - koalisjon med FDP === Etter valget til forbundsdagen i 2009 inngikk CDU i koalisjon med FDP som var ledet av Guido Westerwelle. Det var gjennom historien den fjerde koalisjon mellom de to partiene. Angela Merkel ble valgt til sin andre periode som forbundskansler. == Foreninger og interesseorganisasjoner i partiet == En rekke foreninger og organisasjoner som representerer ulike grupper av interesser og velgere, danner en underskog i CDUs partiapparat. Det dreier seg om sammenslutninger bygget på yrke, andre sosiale kjennetegn som alder, kjønn, religion og etnisitet og seksuell orientering, eller de er inndelt i politikkområder. Organisasjonene finnes på nasjonalt plan og delstatsplan. Gjennom disse organisasjonene kanaliseres de politiske strømningene i partiet.Den såkalte Berliner Kreis (Berlin-kretsen) fra 2012 regnes som en konservativ gruppering. Til partiets venstreside hører tradisjonelt Christlich-Demokratische Arbeitnehmerschaft (CDA), mens de markedsliberalt innstilte medlemmer gjerne har sluttet seg til Mittelstands- und Wirtschaftsvereinigung (MIT). == Forbundskanslere == Følgende forbundskanslere har kommet fra CDU: 1949–1963 Konrad Adenauer 1963–1966 Ludwig Erhard 1966–1969 Kurt Georg Kiesinger 1982–1998 Helmut Kohl 2005–2022 Angela Merkel == Ledere av partiet == Konrad Adenauer (1950–1966) Ludwig Erhard (1966–1967) Kurt Georg Kiesinger (1967–1971) Rainer Barzel (1971–1973) Helmut Kohl (1973–1998) Wolfgang Schäuble (1998–2000) Angela Merkel (2000–2018) Annegret Kramp-Karrenbauer (2018–2021) Armin Laschet (2021–2022) Friedrich Merz (2022–) == Ledere av CDU/CSU-fraksjonen == Heinrich von Brentano di Tremezzo (1949–1955) Heinrich Krone (1955–1961) Heinrich von Brentano di Tremezzo (1961–1964) Rainer Barzel (1964–1973) Karl Carstens (1973–1976) Helmut Kohl (1976–1982) Alfred Dregger (1982–1991) Wolfgang Schäuble (1991–2000) Friedrich Merz (2000–2002) Angela Merkel (2000–2005) Volker Kauder (2005–2018) Ralph Brinkhaus (2018–) == Tysklands presidenter fra CDU == De nedenstående medlemmer av CDU har vært president i Tyskland. Medlemskapet stilles i bero så lenge presidentskapet varer. Heinrich Lübke (1959–1969) Karl Carstens (1979–1984) Richard von Weizsäcker (1984–1994) Roman Herzog (1994–1999) Horst Köhler (2004–2010) Christian Wulff (2010–2012) == Se også == Tysklands politiske system == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Christlich Demokratische Union Deutschlands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

| land = Tyskland (kun Bayern)

https://no.wikipedia.org/wiki/Edmund_Stoiber

2023-02-04

Edmund Stoiber

['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CSU-politikere', 'Kategori:Den bayerske fortjenstorden', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Medlemmer av Forbundsdagen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Partiledere', 'Kategori:Personer fra Rosenheim', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Edmund Rüdiger Stoiber (født 28. september 1941 i Oberaudorf i Rosenheim) er en tysk politiker og jurist. Han var ministerpresident i Bayern fra 1993 til 2007 og formann for CSU fra 1999 til 2007. I 2007 ble han utnevnt til æresformann for CSU.

Edmund Rüdiger Stoiber (født 28. september 1941 i Oberaudorf i Rosenheim) er en tysk politiker og jurist. Han var ministerpresident i Bayern fra 1993 til 2007 og formann for CSU fra 1999 til 2007. I 2007 ble han utnevnt til æresformann for CSU. == Liv og virke == Stoiber gikk inn i politikken i 1971, da han ble engasjert i ungdomsorganisasjonen Junge Union. I 1978 ble han valgt til generalsekretær i CSU, under Franz Josef Strauß' ledelse. Dette vervet hadde Stoiber frem til 1983. I 1993 ble han valgt til ministerpresident i Bayern. Ved valget i Bayern 2003 ble han gjenvalgt for en ny periode. Stoiber var i 2002 CDU/CSUs kanslerkandidat, men tapte på målstreken for Gerhard Schröder. I 2003 fikk han tilbudt det tyske presidentvervet av Unionen (fra 2004), men takket nei. Han takket også nei til et tilbud fra Jacques Chirac om å bli nominert som Frankrikes og Tysklands kandidat til posten som formann for Europakommisjonen.Stoiber signaliserte lenge at han fremdeles ønsket å bli kansler, men bestemte seg til slutt for å støtte Angela Merkels kandidatur ved valget i september 2005. Han ville ikke ut med om han selv ønsket å sitte i den føderale regjeringen, men etter at valgresultatet ble klart, bestemte han seg for å si ja til å bli nærings- og teknologiminister, fordi han følte at han som partiformann måtte være i Berlin for hevde CSUs interesser sterkt nok i en koalisjonsregjering der CSU bare fikk to seter. Men da Franz Müntefering trakk seg som SPD-leder ombestemte Stoiber seg, og gjorde det klart at han vil bli i Bayern. Senere skal han i en samtale med pave Benedikt XVI ha røpet at den egentlige grunnen var at han ikke kommer så godt ut av det med CDU-leder Angela Merkel. Stoibers handlingsmåte ble møtt med massiv kritikk i hans eget parti.Stoiber valgte å trekke seg som leder i 2007 etter at det ble kjent at han hadde latt sine medarbeidere spionere på Gabriele Pauli etter at hun hadde kritisert Stoiber.Stoiber er katolsk, siden 1968 gift med Karin, og har tre barn. Han bor i Wolfratshausen i Oberbayern. == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Edmund Stoiber – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Edmund Stoiber – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Edmund Stoiber på Internet Movie Database (sv) Edmund Stoiber i Svensk Filmdatabas (fr) Edmund Stoiber på Allociné (en) Edmund Stoiber på Discogs (de) Edmund Stoiber hos Forbundsdagen (de) Offisiell CSU side (de) Tysk Wikiquote om Stoiber

Edmund Rüdiger Stoiber (født 28. september 1941 i Oberaudorf i Rosenheim) er en tysk politiker og jurist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sozialdemokratische_Partei_Deutschlands

2023-02-04

Sozialdemokratische Partei Deutschlands

['Kategori:1875 i Tyskland', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Politiske partier etablert i 1875', 'Kategori:Sozialdemokratische Partei Deutschlands']

Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) er et tysk sosialdemokratisk parti, stiftet i 1875 og med historiske røtter tilbake til 1863. Det har vært representert i landets nasjonalforsamling, den tidligere Riksdagen, nå Forbundsdagen, helt siden 1919. Ungdomsorganisasjonen heter Jusos.

Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) er et tysk sosialdemokratisk parti, stiftet i 1875 og med historiske røtter tilbake til 1863. Det har vært representert i landets nasjonalforsamling, den tidligere Riksdagen, nå Forbundsdagen, helt siden 1919. Ungdomsorganisasjonen heter Jusos. == Fra starten til andre verdenskrig == Partiet oppsto ved en sammenslåing av Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein (ADAV), grunnlagt 1863, og Sozialdemokratische Arbeiterpartei (SDAP), grunnlagt 1869. Partiene ble slått sammen i 1875 under navnet Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (SAP). I forbindelse med opphevelsen av sosialistlovene i 1890 endret partiet navn til Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). Partiet regner selv 1863 som sitt grunnleggelsesår. Under første verdenskrig ble SPD splittet. Partiledelsen hadde sluttet seg til «fedrelandsforsvaret» under krigen, og krigsmotstanderne dannet i 1917 Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD), der både Eduard Bernstein, Karl Kautsky og Rosa Luxemburg var med. I november 1918 dannet SPD og USPD en foreløpig regjering, kalt Rat det Volksbeauftragten. Etter juleopprøret i 1918 trådte USPD ut av regjeringen.Ved valget i Tyskland 1920 var USPDs oppslutning nesten like stor som SPD. Like etter ble USPD delt, da flertallet på landsmøtet gikk inn for sammenslåing med kommunistene. Ved valget i 1924 falt USPD ut av Riksdagen, og opplevde siden en stadig sviktende oppslutning.I 1931 ble SPD delt igjen, og i Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (SAPD) ble stiftet. Blant de som gikk over var den unge Willy Brandt.Våren 1933, etter riksdagsbrannen og arrestasjonen av de kommunistiske riksdagsrepresentantene, var SPDs riksdagsfraksjon den eneste som stemte mot å gi Hitler diktatoriske fullmakter. Alle de borgerlige stemte for. SPD-gruppeleder Otto Wels' tale i denne debatten er blitt sett på som et lysende eksempel på politisk ryggrad. Kort tid etterpå ble også sosialdemokratene arrestert, og partiet ble forbudt. Det samme gjaldt fagforeningenes. De borgerlige partiene oppløste seg selv.Under nazismen ble både mange sosialdemokrater og medlemmer av utbryterpartiet SAP sperret inne i konsentrasjonsleirer. Titusenvis ble drept ved henrettelser og etter mishandling, titusenvis døde av sult og sykdom. Et visst motstandsarbeid ble drevet under svært vanskelige forhold, men for det meste måtte man nøye seg med å prøve å opprettholde selve miljøene, med formelt upolitiske sangforeninger og lignende. == Fra andre verdenskrig til idag == === Nedleggelse øst, størst av ikke-borgerlige i vest === SPD tok opp igjen virksomheten etter den andre verdenskrigen, under ledelse av den tidligere konsentrasjonsleirfangen Kurt Schumacher. Partiet hadde mistet sine kjerneområder i øst. Dette var områder som nå ble annektert av Polen eller Sovjetunionen, eller de ble en del av den sovjetiske okkupasjonssonen (Sachsen, Thüringen). I den sovjetiske okkupasjonssonen ble SPD tvangssammenslått med KPD til Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED). Sosialdemokraten Otto Grotewohl ga etter for press og ga et symbolsk håndtrykk til kommunisten Wilhelm Pieck, som tegn på sammenslåingen av de to partiene. SED ble det statsbærende partiet i DDR fra 1949.I 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland etablert innenfor grensene til de vestalliertes (Storbritannia, USA og Frankrike) okkupasjonssoner. Partiet klarte å bli det overlegent største ikke-borgerlige partiet i Vest-Tyskland. Det kommunistiske KPD klarte i vest aldri å reise seg igjen med noen kraft, og ble uansett forbudt i 1956. Dessuten gikk de fleste tidligere venstresosialistene, blant andre Willy Brandt, tilbake til SPD igjen. === Godesberg-programmet === 1959 ble et avgjørende år for SPD. Fram til dette året ble partiet dominert av veteranen Kurt Schumacher, som førte en tradisjonell sosialistisk opposisjonspolitikk. Med Godesberg-programmet slo imidlertid SPD inn på en mer sentrumsorientert politisk linje, og definerte seg ikke lenger som et arbeiderparti eller sosialistparti, men som et pragmatisk folkeparti. Vedtaket var uttrykk for en forlengst fullført reformering av partiet, som hadde pågått siden før første verdenskrig. Partiet slo fast at det stod for sosial markedsøkonomi, rettsstat og «menneskers frie utfoldelse».Under ledelse av Willy Brandt, partiets formann mellom 1962 og 1987, vant SPD terreng. I 1966 ble det dannet en storkoalisjon mellom SPD og CDU/CSU som ga regjeringen Kiesinger. Koalisjonen varte fram til 1969, da Brandt ble forbundskansler i en koalisjonsregjering med FDP. I 1974 overtok Helmut Schmidt etter at Brandt måtte trekke seg i kjølvannet av den såkalte Guillaume-skandalen. Schmidts regjering ble sittende fram til 1982, da FPD bestemte seg for å skifte alliansepartner og alliere seg med CDU/CSU. Partiet ble etter dette sittende i opposisjon helt fram til 1998, da SPD igjen kunne danne regjering, nå i allianse med Bündnis 90/Die Grünen. Gerhard Schröder ble Tysklands nye forbundskansler. Partiet ble etter Tysklands gjenforening utfordret fra venstre av Partei des Demokratischen Sozialismus (PDS), arvtageren til det østtyske SED. I 2005 ble dette partiet omdannet til Die Linkspartei ved å inngå et forbund med WASG, en utbrytergruppe fra SPD. Dette partiet ble i 2007 etterfulgt av Die Linke. SPD og alliansepartneren Bündnis 90/Die Grünen mistet flertallet ved forbundsdagsvalget i 2005. Det ble da på nytt dannet en storkoalisjon mellom på den ene side SPD og, på den annen side, samarbeidspartiene CDU/CSU, under ledelse av Angela Merkel fra CDU (Merkel I). Denne regjeringen satt til 2009, da unionen gikk i regjeringssamarbeid med FDP. Ved valget i 2013 forsvant FDP ut av Forbundsdagen, og det ble for tredje gang i Forbundsdagens historie dannet en storkoalisjon mellom CDU/CSU og SPD (Merkel III). === Uravstemning om deltakelse i regjeringen Merkel III === SPD avholdt i 2013 uravstemning om sin deltakelse i regjeringen Merkel III. Medlemmene ga sin tilslutning til samarbeidet med 75,96 % mot 24,04 nei-stemmer. Valgdeltakelsen var på 78 % av partiets 474 820 medlemmer. === Uravstemning om deltakelse i regjeringen Merkel IV === I februar-mars 2018 avholdt SPD uravstemning blant sine medlemmer om partiet skulle gå inn i koalisjon med CDU/CSU i Angela Merkels fjerde regjering. Partiets medlemmer stemte med to tredjedeler for å fortsette regjeringssamarbeidet. Valgdeltakelsen var 78,4 %. == SPDs ledere == Saskia Esken og Norbert Walter-Borjans 2019– Malu Dreyer, Manuela Schwesig og Thorsten Schäfer-Gümbel, alle midlertidig fungerende fra 2019. Manuela Schwesig fratrådte i september 2019 som følge av en brystkreftdiagnose. Andrea Nahles 2018–2019 Olaf Scholz 2018 Martin Schulz 2017–2018 Sigmar Gabriel 2009–17 Franz Müntefering 2008-2009 Kurt Beck 2006-2008 Matthias Platzeck 2005-2006 Franz Müntefering 2004-200 Gerhard Schröder 1999-2004 Oskar Lafontaine 1995-1999 Rudolf Scharping 1993-1995 Johannes Rau (fungerende) 1993 Björn Engholm 1991-1993 Hans-Jochen Vogel 1987-1991 Willy Brandt 1964-1987 Erich Ollenhauer 1952-1963 Kurt Schumacher 1946-1952 Hans Vogel i eksil 1939-1945 Otto Wels og Hans Vogel i eksil 1933-1939 Arthur Crispien, Otto Wels og Hans Vogel 1931-1933 Arthur Crispien og Otto Wels 1928-1931 Arthur Crispien, Otto Wels og Hermann Müller 1922-1928 Otto Wels og Hermann Müller 1919-1922 Friedrich Ebert og Philipp Scheidemann 1917-1919 Friedrich Ebert 1916-1917 Friedrich Ebert og Hugo Haase 1913-1916 August Bebel og Hugo Haase 1911-1913 August Bebel og Paul Singer 1892-1911 === Generalsekretærer === Kevin Kühnert (2021–) Lars Klingbeil (2017–2021) Hubertus Heil (2017) Katarina Barley (2015-2017) Yasmin Fahimi (2014-2015) Andrea Nahles (2009-2014) Hubertus Heil (2005-2009) Klaus Uwe Benneter (2004-2005) Olaf Scholz (2002-2004) Franz Müntefering (1999-2002) === Liste over kanslere fra SPD === Olaf Scholz 2021- Gerhard Schröder 1998-2005 Helmut Schmidt 1974-1982 Willy Brandt 1969-1974 Hermann Müller 1920 og 1928-1930 Gustav Bauer 1919-1920 Philipp Scheidemann 1919 Friedrich Ebert 1918 === Liste over presidenter fra SPD === Frank-Walter Steinmeier 2017– Johannes Rau 1999 – 2004 Gustav Heinemann 1969 – 1974 Friedrich Ebert 11. februar 1919 – 28. februar 1925 === Liste over prøyssiske statsministre fra SPD === Friedrich Ebert Paul Hirsch Otto Braun == Se også == Tyskland Tysk politikk Politiske partier i Tyskland == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Sozialdemokratische Partei Deutschlands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

| forsamling1år = 2017

https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Rau

2023-02-04

Johannes Rau

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Den Kongelige Norske Fortjenstorden', 'Kategori:Den hvite ørns orden', 'Kategori:Dødsfall 27. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 16. januar', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Wuppertal', 'Kategori:SPD-politikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske presidenter', 'Kategori:Æresdoktorer']

Johannes Rau (født 16. januar 1931 i Wuppertal, død 27. januar 2006 i Berlin) var en tysk politiker (SPD). Han var ministerpresident i Nordrhein-Westfalen fra 1978 til 1998, og fra 1. juli 1999 til 30. juni 2004 Tysklands president.

Johannes Rau (født 16. januar 1931 i Wuppertal, død 27. januar 2006 i Berlin) var en tysk politiker (SPD). Han var ministerpresident i Nordrhein-Westfalen fra 1978 til 1998, og fra 1. juli 1999 til 30. juni 2004 Tysklands president. == Bakgrunn, utdannelse og yrke == Rau var sønn av en kjøpmann og protestantisk legpredikant. Han sluttet på gymnasiet i 1948 og begynte i 1949 å utdanne seg som forlagsbokhandler i Wuppertal og Köln. Dessuten arbeidet han som journalist for Westfälische Rundschau. Etter læretiden var han fra 1952 virksom som forlagsbokhandler i Wuppertal og fra 1953 som forlagsredaktør i et lite forlag i Witten. Fra 1954 arbeidet han som forretningsfører ved Jugenddienst-Verlag, hvor han i 1962 ble medlem av styret og i 1965 forlagsdirektør. == Politisk karrière == === Parti og tidlig virke === 1952 ble Rau medlem av Gesamtdeutsche Volkspartei (GVP), grunnlagt av bl.a. Gustav Heinemann. Han ble samtidig lokallagsleder i Wuppertal. Fem år senere ble GVP nedlagt og Rau ble medlem av SPD. Fra 1958 til 1962 var han formann for SPDs ungdomsorganisasjon i Wuppertal, og 1958 ble han innvalgt i landdagen (parlamentet) i delstaten Nordrhein-Westfalen, hvor han satt frem til 1999. 1962 ble han medlem av styret i SPDs landdagsfraksjon og i 1967 formann for SPD-fraksjonen. Fra 1964 til 1978 var han også innvalgt i byrådet i Wuppertal, og var Wuppertals overborgermester fra 1969 til 1970. 1968 ble Rau innvalgt i SPDs føderale styre. Fra 1973 var han også medlem av styret i SPD i Nordrhein-Westfalen, og fra 1977 til 1998 formann for SPD i Nordrhein-Westfalen. Fra 1978 var han medlem av SPDs presidium (sentralstyre) og fra 1982 SPDs viseformann. === Minister i Nordrhein-Westfalen === 1970 ble Rau utnevnt til vitenskaps- og forskningsminister i Nordrhein-Westfalens regjering. Mens han var medlem av regjeringen ble en rekke universiteter grunnlagt. Han var i 1972 også ansvarlig for avskjedigelsen av kunstneren Joseph Beuys fra professorembedet. === Statsminister i Nordrhein-Westfalen === 1978 ble Rau utnevnt til ministerpresident i Nordrhein-Westfalen. Under hans styre oppnådde SPD ved landdagsvalgene i 1980, 1985 og 1990 absolutt flertall. 1985 fikk SPD med 52,1 % sitt beste resultat i historien. I 1995 tapte SPD det absolutte flertallet, og dannet en koalisjon med De grønne. Fra 1. november 1982 til 31. oktober 1983 var Rau president for Forbundsrådet første gang. Han tok dette vervet igjen fra 1. november 1994 til 31. oktober 1995. === Kanslerkandidat og SPD-formann === Ved det føderale valget i 1987 var han kanslerkandidat for SPD, men tapte for sittende kansler Helmut Kohl. Etter Björn Engholms avgang som SPD-formann 3. mai 1993 etterfulgte Rau ham som fungerende formann frem til Rudolf Scharping ble valgt til ny formann i juni 1993. === Tysklands president === Rau var første gang presidentkandidat i 1994, men tapte for konservative Roman Herzog. Den 23. mai 1999 ble han i annen valgomgang valgt til ny president. Hans konservative motkandidat var Dagmar Schipanski. I forbindelse med valget trakk han seg fra alle verv. Han ble etterfulgt som formann for SPD i Nordrhein-Westfalen av Franz Müntefering, og som ministerpresident i samme delstat av Wolfgang Clement. Han ble innsatt som president den 1. juli 1999 == Privatliv == Johannes Rau var siden 9. august 1982 gift med Christina Delius (f. 1956), barnebarn av tidligere president Gustav Heinemann. Fra ekteskapet har han barna Anna Christina (f. 1983), Philip Immanuel (f. 1985) og Laura Helene (f. 1986). I juli 2004 måtte han gjennomgå en hjerteoperasjon, og i oktober 2005 ble han operert på nytt. Han var ikke istand til å delta under en mottagelse president Horst Köhler holdt for ham i forbindelse med hans 75 års fødselsdag. Etter lengre tids alvorlig sykdom døde han 27. januar 2006 kl. 8:30 i Berlin omgitt av sin familie. Johannes Rau var en aktiv protestantisk kristen, og ble ofte spottende omtalt som «broder Johannes». Hans tilhengere så på dette snarere som uttrykk for hans menneskelighet. == Utmerkelser == 1986 Æresdoktor ved universitetet i Haifa, Israel 1986 Ridder av ordenen wider den tierischen Ernst 1994 storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. 1995 Æresmedlem av Israel-Museums i Jerusalem 1997 Æresdoktor ved det protestantisk-teologiske fakultet ved Ruhr-Universität Bochum (RUB) 1997 Kulturpreis Europa 1998 Minerva Preis Jülich for sin innsats for kultur, vitenskap og forskning og for sitt særlige engasjement for byen Jülich 1998 Æresdoktor ved Ben-Gurion-universitetet i Negev, Beersjeba, Israel 1998 Æresdoktor ved Universität Bielefeld 1999 Reinhold-Schneider-Plakette 1999 Goldenes Schlitzohr 2000 Æresdoktor ved Det israelske instittutet for teknologi Technion (Technion Haifa), mottatt ved Technische Universität Berlin 2001 Leo-Baeck-Medaille 2002 Den hvite ørns orden 2002 VdK-prisen for sitt arbeide for utviklingshemmede og syke mennesker 2003 Æresdoktor ved Nanking-universitetet i Kina 2003 Georg-Schulhoff-Preis for sitt engasjement for den yrkesmessige utdannelse 2004 Æresdoktor ved Universität Dortmund 2004 Karl-Barth-Preis der Union Evangelischer Kirchen (UEK) for sitt livsverk 2004 Kulturgroschen des Deutschen Kulturrates 2005 Badenweiler Ehrengast des Jahres 2005 Gustav-Adolf-Preis for å være en «kristelig motivert europeisk brobygger».Rau var æresborger av sin hjemby Wuppertal, samt av Berlin, Bonn, Maroldsweisach og Spiekeroog. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Johannes Rau – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Johannes Rau – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Johannes Rau på Internet Movie Database (en) Johannes Rau på Discogs (en) Johannes Rau på MusicBrainz (en) Johannes Rau – Olympedia (de) Verk av og om Johannes Rau i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket (de) Biografi (Deutsches Historisches Museum) (de) Portrett i Süddeutsche Zeitung, 14.01.2006

Wuppertal, Tyskland

https://no.wikipedia.org/wiki/9._desember

2023-02-04

9. desember

['Kategori:Dager i desember']

9. desember er den 343. dagen i året og den 344. i skuddår. Det er 22 dager igjen av året.

9. desember er den 343. dagen i året og den 344. i skuddår. Det er 22 dager igjen av året. == Navnedag == Annette, Anniken == Historie == 1931 – Spania blir republikk. 1940 – Andre verdenskrig: Storbritannia angriper italienske stillinger i Nord-Afrika. 1941 – Andre verdenskrig: Kina erklærer Tyskland, Japan og Italia krig. 1941 – Andre verdenskrig: Japan invaderer Burma. 1947 – Nürnbergprosessene: Legeprosessen startet. 1961 – Adolf Eichmann blir dømt for krigsforbrytelser i Israel. 1963 – Zanzibar blir selvstendig. 1987 – Den første intifada begynner i Israel, som palestinsk opprør mot israelsk okkupasjon. 1990 – Lech Wałęsa blir Polens første lovlige valgte president siden 1939. 1992 – Prins Charles og Diana kunngjør at de skal skille seg. 1992 – Amerikanske marinesoldater går inn i Somalia. === Norsk historie === 1944 – Kystruteskip DS «Havda» er på vei fra Trondheim til Bergen i rute da allierte fly går til angrep og senker skipet ved Askvoll. 6 omkommer. 1959 – Lasteskip DS «Elfrida» fra Trondheim er på reise fra Arkhangelsk til København med trelast i full storm da den får omfattende lekkasje i maskinrommet og kantrer i Nordsjøen. 20 omkommer. 1961 – Snurper «Spjutvik» er på vei til Bodø fra sildefeltet med fangst, da den grunnstøter og synker ved Landego. Besetningen på 20 redder seg i doryene og blir tatt opp av redningsskøyte RS «Biskop Hvoslef». == Fødsler == Se flere som er født 9. desember i Kategori:Fødsler 9. desember. 1594 – Kong Gustav II Adolf av Sverige (d. 1632) 1827 – Joseph-Chrétien-Ernest Bourret, fransk katolsk kardinal (d. 1896) 1828 – Egidio Mauri, italiensk katolsk kardinal (d. 1896) 1832 – Flora Fallesen, dansk skuespiller og oversetter (d. 1900) 1837 – Gotthard Werner, svensk maler (d. 1903) 1842 – Pjotr Kropotkin, russisk anarkist. (d. 1921) 1845 – Hartvig Andreas Munthe, norsk oberst, ingeniør og slektsforsker (d. 1905) 1912 – Rolf Wickstrøm, norsk fagforeningsmann (d. 1941) 1914 – Max Manus, norsk motstandsmann under 2. verdenskrig (d. 1996) Svein Molaug, norsk marinarkeolog (d. 2007) 1915 – William Danielsen, norsk fotballspiller (d. 1989) Elisabeth Schwarzkopf, tysk operasanger (d. 2006) 1916 – Kirk Douglas, amerikansk skuespiller og filmprodusent (d. 2020) Claus Egil Feyling, norsk politiker (d. 1989) 1917 – James Rainwater, amerikansk fysiker og nobelprisvinner i fysikk (d. 1986) Øistein Ringstad, norsk jazzmusiker (d. 1991) 1920 – Carlo Azeglio Ciampi, italiensk statsminister og president (d. 2016) Mikal Kirkholt, norsk langrennsløper (d. 2012) 1923 – Pio Taofinu'u, en av den katolske kirkes kardinaler (d. 2006) 1928 – Gerard Batliner, liechtensteinsk politiker (d. 2008) 1932 – Jan Broberg, svensk forfatter (d. 2012) Donald Byrd, amerikansk jazzmusiker (d. 2013) 1934 – Judi Dench, britisk skuespiller 1935 – Karl Ingebrigtsen, norsk politiker (d. 2021) 1938 – Waris Hussein, indisk regissør Astrid Marie Nistad, norsk politiker 1940 – Gudmund Beitland, norsk ordfører 1942 – Billy Bremner, skotsk fotballspiller (d. 1997) 1944 – Neil Innes, britisk musiker og komiker (d. 2019) 1946 – Sonia Gandhi, italiensk–indisk politiker 1947 – Tom Daschle, amerikansk senator 1949 – Anne Enger Lahnstein, politiker 1952 – Michael Dorn, amerikansk skuespiller 1953 – John Malkovich, amerikansk skuespiller 1954 – Jean-Claude Juncker, luxembourgsk statsminister Steinar Nilssen, norsk fotballspiller 1956 – Kari Bremnes, norsk sanger og låtskriver Jean-Pierre Thiollet, fransk forfatter 1960 - Caroline Lucas, britisk politiker 1962 – Felicity Huffman, amerikansk skuespiller 1963 – Kronprinsesse Masako av Japan 1964 – Paul Landers, tysk musiker 1966 – Dave Harold, britisk snookerspiller 1967 – Coffi B. Codjia, beninsk fotballdommer 1968 – Kurt Angle, amerikansk fribryter 1969 – Bixente Lizarazu, fransk fotballspiller 1970 – Kara DioGuardi, amerikansk låtskriver, produsent og sanger 1972 – Dagfinn Enerly, norsk fotballspiller Tré Cool, amerikansk musiker 1973 – Vénuste Niyongabo, burundisk friidrettsutøver 1974 – Daniel Franck, norsk snøbrettkjører Tone Beate Mostraum, norsk skuespiller 1983 – Kristofer Hæstad, norsk fotballspiller 1988 – Kwadwo Asamoah, ghanesisk fotballspiller Georges Mandjeck, kamerunsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 9. desember i Kategori:Dødsfall 9. desember. 1565 – Pave Pius IV (f. 1499) 1669 – Pave Klemens IX (f. 1600) 1899 – Oluf Onsum, norsk forretningsmann (f. 1820) 1903 – Sebastián Herrero y Espinosa de los Monteros, spansk katolsk kardinal (f. 1822) 1906 – Ferdinand Brunetière, fransk kritiker og litteraturhistoriker (f. 1849) 1907 – Eva Nansen, norsk mezzosopran (f. 1858) 1937 – Nils Gustaf Dalén, svensk ingeniør og fysiker. (f. 1869) 1943 – Georges Dufrénoy, fransk post-impresjonistisk maler (f. 1870) 1987 – Ernst August IV av Hannover, britisk prins (f. 1914) 1989 – Gudrun Brauti Knutslid, norsk lyriker (f. 1914) 1998 – Archie Moore, amerikansk bokser (f. 1913) 2002 – Randi Bratteli, norsk journalist og forfatter (f. 1924) 2007 – Thore Skogman, svensk sanger, komponist, tekstforfatter, skuespiller og musiker (f. 1931) 2009 – Mia Berner, norsk-svensk forfatter, filosof og sosiolog (f. 1923) 2009 – Kjell Laugerud, guatemalansk offiser, politiker og president (f. 1930) 2011 – Alf R. Bjercke, norsk generalkonsul, administrerende direktør og idrettsleder (f. 1921) 2019 – Marie Fredriksson, svensk artist (f. 1958) == Merkedager == Internasjonal dag mot korrupsjon

9. desember er den 343.

https://no.wikipedia.org/wiki/Engel

2023-02-04

Engel

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bibelen', 'Kategori:Engler', 'Kategori:Folketro', 'Kategori:Islam', 'Kategori:Jødedom', 'Kategori:Kolosserbrevet', 'Kategori:Kristendom', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

En engel er et overnaturlig, ofte bevinget åndevesen som er beskrevet i flere religioner. I jødisk, kristen, islamsk og parsisk tradisjon er englene Guds tjenere og budbringere og viser seg for menneskene gjennom åpenbaringer. Både det hebraiske ordet mal'akh (hebraisk: מלאך) og det greske ordet angelos (gresk: ἄγγελος) betyr «sendebud». Når det i Bibelen snakkes om sendebud fra åndeverdenen, oversettes dette med «engel». Bibelen skildrer englene som utstyrt med egne personligheter. Mange kirkefedre nevner englene som medhjelpere ved oppstandelsen, der de samler inn menneskelegemenes spredte levninger.«Engel» kan også brukes om tilsvarende vesener i andre religioner, om skytsånder i folketroen og symbolske fredsengler, Dødens engel, Hevnens engel og liknende. Ordet kan dessuten betegne onde ånder (demoner) som er djevelens (Lucifers) tjenere. Ordet engel kan i overført betydning i tillegg brukes om et uvanlig godt, hjelpsomt, tålmodig og elskelig menneske, gjerne ualminnelige omsorgsfulle kvinner eller snille barn.

En engel er et overnaturlig, ofte bevinget åndevesen som er beskrevet i flere religioner. I jødisk, kristen, islamsk og parsisk tradisjon er englene Guds tjenere og budbringere og viser seg for menneskene gjennom åpenbaringer. Både det hebraiske ordet mal'akh (hebraisk: מלאך) og det greske ordet angelos (gresk: ἄγγελος) betyr «sendebud». Når det i Bibelen snakkes om sendebud fra åndeverdenen, oversettes dette med «engel». Bibelen skildrer englene som utstyrt med egne personligheter. Mange kirkefedre nevner englene som medhjelpere ved oppstandelsen, der de samler inn menneskelegemenes spredte levninger.«Engel» kan også brukes om tilsvarende vesener i andre religioner, om skytsånder i folketroen og symbolske fredsengler, Dødens engel, Hevnens engel og liknende. Ordet kan dessuten betegne onde ånder (demoner) som er djevelens (Lucifers) tjenere. Ordet engel kan i overført betydning i tillegg brukes om et uvanlig godt, hjelpsomt, tålmodig og elskelig menneske, gjerne ualminnelige omsorgsfulle kvinner eller snille barn. == Englelære == Englelære (angelologi) er en del av kristen troslære. I Den katolske kirkes katekisme omtales englene i punktene 325-336, og oppsummeringsvis i punktene 350-352 der det heter at «Englene er åndsskapninger som uten opphør lovsynger Gud og tjener Hans frelses råd for de andre skapninger: "Englene støtter opp om alt som er godt for oss". Englene omgir Kristus, sin Herre. Særlig tjener de Ham når Han fullfører sin frelsesgjerning for menneskene. Kirken ærer englene som står den bi under dens jordiske pilegrimsgang, og som beskytter hvert menneske.» Den katolske dogmatiske behandling og beskrivelse av engler er uten de mange folkloristiske trekk fra Midtøsten eller andre kulturer som til en viss grad preger den folkereligiøse tilnærming til dem. Ordet engel kommer fra gresk άγγελος (angelos), som betyr budbærer. Ifølge tradisjonene finnes det ni typer engler. En del står ved Guds trone, syngende og lovprisende. Andre arbeider som beskyttelsesengler og vokter paradiset eller tar hånd om stjerner og planeter. == Englenens hierarki == Den kristne forfatteren/tekstsamlingen Pseudo-Dionysius Areopagitten fra 500-tallet utviklet en lære om englene der han plasserer dem i det Himmelske hierarki etter deres funksjon og i hvilken avstand de er fra det guddommelige. Høyeste (første) orden Serafene Kjerubene TroneneMidlere (annen) orden Maktene Kreftene HerredømmeLaveste (tredje) orden Fyrstedømme Erkeengler Ordinære engler === Rangordningen === ==== Første orden ==== Serafene har en mer opphøyet stilling enn de andre fordi de er i Guds umiddelbare nærhet.Kjerubene blir karakterisert som kunnskap og kjærlig visdom. Etter syndefallet ble de satt til å vokte veien til Livets tre.Tronene er de skapningene som profeten Esekiel beskriver som hjul som er utstyrt med vinger og øyne. ==== Annen orden ==== Maktene blir av Dionysos beskrevet som «sanne herrer» som lever i frihet fra alt det jordiske.Kreftene er personifiserte guddommelige egenskaper som mot og ydmykhet og de bringer dette videre til menneskene.Herredømme er en regulering av de intellektuelle og overnaturlige kreftene, og de misbruker aldri autoriteten sin til tyrannisk tvang. ==== Tredje orden ==== Fyrstedømme er helt og fullt vendt mot Prinsen over prinsene og leder andre på en fyrstelig måte.Erkeenglene er i denne fremstillingen syv i tallet. De leder en hærskare av engler eller verneengler og de er mer i kontakt med synlige og jordiske ting.Denne fremstillingen er bakgrunn for en del av den kristne ikonografien og fremstillingen av engler i kunst, spesielt i Bysantinsk kunst og seinere kunst som bygger på denne ikonografien og tradisjonen. Tekstene ble oversatt til latin på 700-tallet av Johannes Scotus Erigena. De ble også videreformidlet av abbed Suger og var med i rammeverket for gotisk arkitektur. === Thomas Aquinas === Thomas Aquinas følger Pseudo-Dionysios og deler englene inn i tre nivåer med tre klasser eller «kor» i hvert nivå, og «Himmelske hierarkier» hadde stor innflytelse på skolastikerne. I middelalderen var det mye spekulasjon og kontroverser om detaljerte punkter, for eksempel deres substans, form og natur. == Tekster og utseende == Det finnes noen tekster som har vært avgjørende for hvordan engler er blitt oppfattet og hvordan de er blitt fremstilt i kunsten. === Esekiels visjon === 4 Jeg hadde et syn. Se, et stormvær kom fra nord. Det var en stor sky med flammende ild. Det strålte og skinte omkring den, og inne i ilden blinket det som av skinnende metall. 5 Midt i ilden viste det seg likesom fire skikkelser, som så slik ut: De hadde utseende som mennesker, 6 men hver av dem hadde fire ansikter og fire vinger. 7 Bena deres var rette, føttene lignet kalveklover, og de strålte som skinnende bronse. 8 Skikkelsene hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle holdt ansiktene og vingene slik: 9 De rørte ved hverandre med vingene. De snudde seg ikke når de gikk, men hver av dem gikk rett fram. 10 Slik så ansiktene deres ut: De hadde menneskeansikt foran, og alle fire hadde løveansikt på høyre side, okseansikt på venstre side og ørneansikt bak. 11 Det øverste vingeparet var utspent slik at den ene skikkelsen rørte ved den andre, og med de to andre vingene dekket de kroppen.Esekiel 1.4-1115 Mens jeg så på skikkelsene, se, da var det et hjul på jorden ved siden av alle fire. 16 Hjulene så ut som om de var laget av noe som lignet krysolitt, og alle fire var likedan å se til. Det så ut som om de var laget slik at det ene hjulet var inni det andre. 17 De gikk til alle fire sider, og de snudde seg ikke når de gikk. 18 Hjulringene var høye og skremmende, og det var fullt av øyne rundt om på alle fire hjulene. 19 Når skikkelsene gikk, gikk hjulene ved siden av dem, og når skikkelsene løftet seg fra jorden, løftet hjulene seg også. Esekiel 1.15-19I de synene som er beskrevet i Bibelen så har Serafene føtter, ansikt, og seks vinger. De utstrålte sannsynligvis også et brennende lys. Kjerubene blir beskrevet som skikkelser med utseende som mennesker, med fire ansikter og fire vinger. Bena deres var rette, føttene lignet kalveklover, de hadde menneskehender, og de strålte som skinnende bronse. Noen ganger sies de å ha hatt ansikter som minnet om ansiktene til mennesker og dyr. I Esekiels syn sies hver engel å ha hatt fire ansikter, menneskeansikt, løveansikt, okseansikt og ørneansikt. Når Bibelen beskriver hendelser der alminnelige engler har vært i kontakt med mennesker, så har englene enkelte ganger hatt utseende lik menneskene (f.eks. Dom. 13,16 der Manoah ikke visste at han snakket med en engel), mens i andre tilfeller ble de med en gang oppdaget som engler. Dette viser at de kan endre sitt utseende eller utstråling når de skal gjøre seg synlig for mennesker. Det at englene framstilles med vinger, føtter, ansikter, hender og liknende er symbolsk omtale som gjenspeiler de evner og oppgaver som englene har. Englene har en usynlig, åndelig «kropp» (1. Kor. 1,44). == Egennavn == Bibelen oppgir kun navnet på to engler – Gabriel og erkeengelen Mikael. Noen forklarer dette med at det er for å hindre at englene skal bli vist utilbørlig ære eller bli tilbedt, i tråd med det første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Flere beretninger i Bibelen viser at englene selv ikke ønsker å oppgi sitt navn, sannsynligvis fordi de representerer Gud og ikke seg selv. Ordet engel har formen engill på gammelnorsk og angelus på senlatin. Det stammer fra det greske angelos, «sendebud», og er i slekt med ordet evangelium. == Rangordning == Bibelen skildrer en rangordning blant englene etter et gammelt føydalt maktmønster. Etter den Allmektige Gud følger englene i følgende rangordning: Erkeengelen, Serafene, Kjerubene, englene. Kolosserne 1:16 henviser sannsynligvis til denne rangordning der det står: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham.» === Erkeengelen === Uttrykket erkeengelen betyr «den øverste engel», og forekommer aldri i flertall i Bibelen. På den annen side er uttrykket erkeengel bare nevnt to ganger i Bibelen. Judas 9 navngir erkeengelen som «Mikael». Noen kristne tradisjoner forteller om fire erkeengler: Mikael, Gabriel, Rafael og Uriel. I den ortodokse kirke snakkes det noen ganger om at det er syv, og de omfatter i tillegg til disse, Selafiel, Jegudiel og Barakiel. I islam snakker man om fire erkeengler, og i jødedommen har man syv. Andre kristne retninger (som f.eks. Jehovas vitner) mener at det bare er én erkeengel, Mikael. Noen av dem viser til visse skriftsteder, som Matteus 28,18 der Jesus sier: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden», og trekker den slutning at erkeengelen Mikael er identisk med Jesus Kristus. === Serafene === Serafene er ifølge Jesaja 6,2,6 beskrevet som åndeskapninger med seks vinger som har sin plass omkring Guds trone i himmelen. Serafer betyr bokstavelig «de brennende», så de utstråler sannsynligvis et brennende lys. I og med at de utfører sin tjeneste ved Guds trone, så har de sannsynligvis en meget høy stilling i den himmelske rangordning. Bibelen sier ikke noe om antallet på serafene. I et syn som er nedskrevet i Jesajas bok så sies det at serafene ropte til hverandre, noe som tyder på at de stod på hver side av tronen. De ropte «Hellig, hellig, hellig er Herren, Allhærs Gud. All jorden er full av hans herlighet.», noe som tyder på at de har som oppgave å kunngjøre Guds hellighet overalt i universet, også på jorden. === Kjerubene === Kjerubene er engler som har høy rang. I et syn som er nedskrevet i Esekiels bok så ledsager kjeruber Guds himmelvogn, og svarer på en måte til løpere. Etter at Gud forviste Adam og Eva ut av Edens hage, plasserte han kjeruber ved utgangen av hagen sammen med et flammende sverdblad. Figurer som forestilte kjeruber hørte med til utstyret som israelittene brukte i sin tilbedelse. På lokket av paktens ark var det to kjeruber av hamret gull. På de indre teltdukene i tabernaklet og på forhenget til det aller helligste var det brodert bilder av kjeruber. Selv om de hadde bilder av engler, så ble ikke disse englene tilbedt, i tråd med det andre bud om ikke å lage seg et bilde i den hensikt å tilbe det: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem!» (2. Mos. 20,4.5) === Englene === Den store skaren av engler med alminnelig rang blir brukt av Gud for å kommunisere med menneskene. De har også som oppgave å gjennomføre Guds hensikt, f.eks. når det gjelder å beskytte hans folk eller tilintetgjøre de onde. Da Jesus var på jorden så kom engler og tjente ham, og da han hadde det vanskelig så kom en engel og styrket ham. == Tilbedelse == Det er ansett som galt av englene å bli tilbedt, og på den måten ta oppmerksomheten bort fra Gud. Åpenbaringen 22,8-9 beskriver en hendelse da en engel holdt på å bli tilbedt: «Jeg, Johannes, er den som hørte og så alt dette. Da jeg hadde hørt og sett det, kastet jeg meg ned for føttene til engelen som hadde vist meg dette, og ville tilbe ham. Men han sa til meg: 'Gjør ikke det! Jeg er en tjener som du og dine søsken profetene og de som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe!'» Det var trolig ønsket om å bli tilbedt som fikk en av englene til å starte et opprør mot Gud. Denne engelen, som fikk navnet Satan Djevelen (som betyr motstander, baktaler), fikk flere engler med seg i dette opprøret (Åp. 12,7-9). == Evner og begrensninger == Englene har større krefter og sannsynligvis større mental kapasitet enn menneskene. Én enkelt engel tok livet av 185 000 soldater i Assyrias hær (2. Kg. 19,35). De kan bevege seg raskere enn de hastighetene som vi kjenner til i den fysiske verden. En gang Daniel bad en bønn, sendte Gud en engel for å gi ham svar, og engelen var framme før Daniel hadde avsluttet bønnen (Dan. 9,20-23). Selv om de har store evner, så har de også noen begrensninger. Jesus sier i Mat. 24:36 at de ikke visste «dagen og timen» for et profetisk budskap; og i 1. Pet. 1,12 står det om et budskap som «selv engler lengter etter å se inn i». == Engler i folketro, populærkultur og ellers == Engler har ikke bare vært et begrep i de religiøse skriftene og den lærde teologien, men også et yndet motiv i den levende folketroen, i litteratur, billedkunst og moderne underholdningsindustri. Det er derfor et nærmest uendelig antall fortellinger om eller henvisninger til engler. Forestillingen om engler og demoner, som er englenes onde motsetning, er et uttrykk for troen på gode og onde krefter i tilværelsen. Dette påvirker mange menneskers livssyn og verdensbilde ennå i dag, ikke bare i religiøse sammenhenger, men også i hverdag og politikk. Et kjent eksempel er den utbredte troen på skytsengler eller englevakter dersom en på uforklarlig og mirakuløst vis har blitt reddet eller unngått en stor fare. Et annet eksempel er den jødisk-kristne, amerikanske utenrikspolitikken og den islamistiske aktivismen, bevegelser som begge demoniserer motstanderne og glorifiserer egne handlinger. Ordet engel er brukt i svært mange titler på bøker, musikkstykker, filmer og andre kulturelle uttrykk, både i klassisk kunst og moderne populærkultur. Listene viser bare et lite utvalg av disse. === Engler omtalt i litteraturen (utvalg) === 1976: Den amerikanske evangelisten Billy Grahams Englene utgis på norsk. 2000: Dan Brown: Engler og demoner (Angels & Demons), en thriller om vitenskap og religion. 1995–2000: Philip Pullman: Den mørke materien, en bredt anlagt, religionkritisk fantasytrilogi med en mengde figurer, deriblant to elskende engler, Balthamos og Baruch, og den mektige engelen Metatron === Engler i filmer (utvalg) === 1946: Frank Capra: It's a wonderful life. En engel hjelper en fortvilet forretningsmann ved å vise ham hvordan livet hadde artet seg dersom mannen ikke hadde eksistert. 1987: Wim Wenders: Lidenskapens vinger (Der Himmel über Berlin). Englene våker over menneskene i Berlin, men kan bare gripe inn i livene deres ved å gi dem livsmot. 1996: Ethan Coen: Michael. John Travolta spiller erkeengelen Mikael som kommer til jorda som en rølpete, men klok figur. 1998: Brad Silberling: Englenes by (City of Angels). Amerikansk romantisk versjon av Wim Wenders «Himmelen over Berlin» 1999: Kevin Smith: Dogma. To forviste engler har funnet et smutthull i Guds plan og dermed en vei tilbake til Paradis. === Engler i albumtitler og musikk === Engler dukker opp i populærmusikken i Angel of Harlem med U2, Angel med Eurythmics og Ole Ivars' Jag trodde änglarna fanns, === Annet === Av kjente personer med Engel i navnet, kan nevnes den finske arkitekten Carl Ludvig Engel (1778–1840), den tyske regissøren Erich Engel (1891–1966), som samarbeidet med Bertolt Brecht, den tyske matematikeren Friedrich Engel (1861–1941) og den jødiske komponisten Joel Engel. Den tyske statistikeren Ernst Engel (1821–1896) skapte Engels lov da han påpekte at de rike bruker en mindre del av inntekten på matvarer enn fattige. Engel de Ruyter (1649–1683) var en nederlandsk viseadmiral. Norske etternavn med ordet engel er for eksempel Engelsen og Engelstad. Navn som Angela og Angelo er avledet av det greske ordet angelos, det vil si «engel». Angelika betyr «som en engel». Ari Behns og Prinsesse Märtha Louises datter, Maud Angelica, har altså et engleinspirert mellomnavn. Angel er et person- og stedsnavn på spansk. Navnet på USAs nest største by, Los Angeles, betyr «englene» på spansk. Vinkende engler er et folkelig navn på det vesle krepsdyret rur. Englefisker er et annet navn på fargerike keiserfisker, og havengler er en gruppe haier. Angelica archangelica er det latinske navnet på skjermplanten kvann. «Englenes andel» er en populær betegnelse på alkoholmengden som fordamper fra lagerfatene med cognac og whisky. Troen på engler som gode åndskrefter, skytsengler og budbringere spiller også en viktig rolle innenfor moderne nyreligiøsitet og new age-bevegelse. Eksempelvis ble Prinsesse Märtha Louise sommeren 2007 kjent for sin tro på engler som «lysvesener». I markedsføringen av Astarte Education, Märtha Louises kursvirksomhet i åndelig utvikling basert på et amerikansk opplegg, påstod hun å ha møtt engler blant annet gjennom sin kontakt med hester. Hun lovet samtidig å hjelpe kursdeltakerne å møte engler. Uttalelsene hennes fikk stor medieoppmerksomhet. Englestøv er et slanguttrykk for det narkotiske stoffet fencyklidin (PCP). Effekten av PCP er blant annet hallusinasjoner, at man får vanvittige ideer og tenker uklart. Hells Angels, «Helvetets engler», er en opprinnelig amerikansk motorsykkelbande eller -organisasjon som ble dannet i California i 1948. Castel Sant'Angelo, også kalt Engelsborgen på norsk, er en gammel, romersk bygning ved Tiberen i Roma, nær Vatikanet. == Se også == Serafer Kjeruber Erkeengel Erkeengelen Mikael Gabriel Demon == Referanser == == Litteratur == Arnesen, Hege Kristin; Engler; Guddommelige skapninger eller folketro?, Masteroppgave i kulturhistorie UiO 2007 Hellemo, Geir; Guds billedbok, virkelighetsforståelse i religiøse tekster og bilder, Oslo 1999 ISBN 82-530-2034-1 Nes, Solrunn; Mysteriets formspråk, Bergen 2000 ISBN 82-419-0266-2 s. 93 Wang, Marit: Engler i Norge, Oslo 1986, ISBN 82-7003-061-9 == Eksterne lenker == religionsoraklene.no (Ingvild S. Gilhus: hva er engler?) (en) Angels – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Angels – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Den katolske kirkes katekisme om engler, fra katolsk.no De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael fra katolsk.no De sju englene som står ved guds trone fra katolsk.no De hellige verneengler, Katolsk.no Det himmelske hierarki Stanford Encyclopedia of Philosophy (på engelsk) === Leksikon og ordbøker om engler === Oppslagsordet «Engel» i Salmonsens konversationsleksikion fra 1915-1930 (på dansk) Oppslagsordet «Ängel» i Nordisk familjbok fra 1922 (på svensk) Oppslagsordet «Engel» i Ordbog over det danske sprog 1700-1950 (ordforkalringer m.m. på dansk) Oppslagsordet «Engel» i Biblisk ordbok för hemmet och skolan fra 1896 (på svensk) Lønnlig i blant oss de går - artikkel fra forskning.no 23.12.02 === Digitale blakopier av bøker om engler === Digital bokkopi av Sophy Burnhams Den store engleboken (Hilt & Hansteen, 1996) Digital bokkopi av Nancy Grubbs Engler i kunsten (Forsythia, 1996)

En engel er et overnaturlig, ofte bevinget åndevesen som er beskrevet i flere religioner. I jødisk, kristen, islamsk og parsisk tradisjon er englene Guds tjenere og budbringere og viser seg for menneskene gjennom åpenbaringer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eventyr

2023-02-04

Eventyr

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eventyr', 'Kategori:Folkediktning', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Litterære sjangre', 'Kategori:Tradisjon']

Eventyr er fantasifulle fortellinger om mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk som «det var en gang», fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Flere eventyr har opphav i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi. Eventyr som opprinnelig ble overlevert muntlig, har ukjent opphavsperson og kalles folkeeventyr, mens eventyr med kjent forfatter ofte kalles kunsteventyr. Folkeeventyrene tilhører den eldste diktningen vi kjenner. Eventyrene ble til lenge før bøkenes tid. Vi kjenner ofte ikke til deres opprinnelse, men en del eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen i middelalderen og tidlig nytid. Eventyrene har ofte et pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle livsvisdom.

Eventyr er fantasifulle fortellinger om mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk som «det var en gang», fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Flere eventyr har opphav i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi. Eventyr som opprinnelig ble overlevert muntlig, har ukjent opphavsperson og kalles folkeeventyr, mens eventyr med kjent forfatter ofte kalles kunsteventyr. Folkeeventyrene tilhører den eldste diktningen vi kjenner. Eventyrene ble til lenge før bøkenes tid. Vi kjenner ofte ikke til deres opprinnelse, men en del eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen i middelalderen og tidlig nytid. Eventyrene har ofte et pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle livsvisdom. == Eventyrtyper == Man kan klassifisere eventyrene slik: === Dyreeventyr === Dyreeventyr er gjerne fortellinger om dyr som snakker og oppfører seg som mennesker. Bjørn, rev og ulver de mest vanlige å treffe på. Revenka er et eksempel på dette. I Norge handler slike eventyr gjerne om bjørnen og reven. Disse dyrene var ofte koder for øvrigheten i bondesamfunnet. Bjørnen kunne derfor tiltales som presten: «Han far sjøl i stua». Om reven kunne det hete at han snakket «dansk». Av lengre eventyr kan nevnes Reveenka og Væren og Grisen som skulle til skogs og bo for seg selv. === Egentlige eventyr eller undereventyr === Denne kategorien eventyr inneholder de lengste og mest utbroderte fortellingene. Et gjennomgående trekk er «ferden til den sekundære verden», enten det er «over havet», «under jorda» eller rett og slett til et annet land. I den sekundære verden må helten eller heltinna løse oppgaver og blir satt på en lang rekke prøver. Om de lykkes avhenger av de gode rådene de får fra hjelpere, gjerne fortrollede dyr. I noen av disse eventyrene oppsøker den sekundære verden menneskene. Ved fortellingens slutt er hovedpersonen kommet styrket tilbake, og visere enn ved fortellingens begynnelse. Denne kategorien blir på engelsk kalt «fairy-tales», og knyttes dermed tydeligere til betegnelsen Faerie – fra alver – som betegnelsen på det sekundære (se Tolkien: Tree and leaf). === Legendeeventyr === Disse eventyrene er beslektet med undereventyrene, men handlingen knyttes til religiøse emner, og Jesus og sankt Peter er sentrale aktører. Disse eventyrene knyttes ofte til den tida da Jesus vandret på jorda. Eventyrene er nært knyttet til opphavssagn, og forklarer hvordan mennesker og dyr blir straffet for sine onde gjerninger. Typisk i så måte er 'Gjertrudsfuglen, eller Jomfru Maria og Svalen, eller Jomfru Maria som Gudmor. Det siste eksemplet viser ellers at det finnes overgangsformer mellom gruppene – i dette tilfellet er det ingen klar avgrensing til undereventyret. Noen av disse eventyrene ligger i overgangen mellom denne kategorien gutten og det dumme trollet. Et annet eksempel er Smeden som de ikke turde slippe inn i Helvete. Denne fortellingen bærer forøvrig preg av å være beslektet med Nikodemusevangeliet. === Novelleeventyr eller skjemteeventyr === Disse eventyrene er utelukkende dennesidige. Fortellingene har ofte en samfunnsbrodd eller er satirisk anlagt. De kan ta opp problemer med øvrigheten, eller samlivsproblemer (Kjerringa mot strømmen). Eventyrene av det grovere slaget kan gå ut over presten eller embedsmannen. De rent erotiske fortellingene hører også inn under denne kategorien, selv om enkelte undereventyr kan være grove nok. Eksempler er Prinsessa som ingen kunne målbinde, Peik, Herremannsbruden, Presten og klokkeren, Kullbrenneren og Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le. === Eventyr om mennesker som lurer de underjordiske === Kategorien er ofte kalt Gutten og det dumme trollet. Av disse er nok Askeladden som kappåt med trollet og Smørbukk de mest kjente i Norge. Fanden som eventyrfigur hører også inn her, fordi han er et takknemlig offer for fulheten (Fanden i nøtta). === Formeleventyr eller regleeventyr === Disse eventyrene er bygd opp over en gjentatt remse som vokser seg svært lang før fortellingen tar slutt. I noen tilfelle kan denne remsa ha pedagogisk innhold, eller inneholde rester av en magisk formel. Andre ganger kan eventyret bygges opp til en vill skrøne som i «Kjetta som var så fæl til å ete». «Pannekaka» er sannsynligvis Norges mest kjente eksempel på et regleeventyr. Disse eventyrene var nok i utgangspunktet fortalt til barn. === Kunsteventyr === Mens de aller fleste eventyrene er muntlig overleverte, er denne kategorien knyttet til navngitte forfattere. H. C. Andersen er nok den mest kjente eventyrforfatteren i så måte. E. T. A. Hoffmann skrev også fortellinger i samme sjanger. I kunsteventyret utnytter forfatteren eventyrets stilmessige trekk i sin egen diktning, og prøver å bevare eventyrets form. H.C.Andersen gjorde også noe innsamlingsarbeid selv, og diktet av og til om på eksisterende overlevering. Andersens omarbeidelser går ofte noe lenger enn Asbjørnsens eller Grimms «tillemping» av språk og overlevert groteskeri. == Karakteristiske sjangertrekk ved eventyr == Et typisk trekk ved praktisk talt alle eventyr er at skikkelsene er stereotypier med en endimensjonal personlighet. Helten er bare god, trollene bare dumme, prinsessa bare vakker og så videre. Rollefigurene er dessuten upersonlige og går igjen i flere eventyr, for eksempel fattiggutten, gjerne under det generelle navnet Espen Askeladd, prinsessa, kongen, den gamle kona og andre faste typer. Andre kjennetegn ved eventyrene kan beskrives ved andre stilmessige «eventyrlover» eller faste formler. Disse går igjen i mange typer fortellerkunst og letter kommunikasjonen og formidlinga. Oppbygginga er skjematisk og lett å kjenne igjen som typisk for eventyrsjangeren. Noen eventyrlover er disse: Innledningsloven De fleste eventyr åpner med en standardisert innledning, for eksempel «Det var en gang». Fortellinga begynner rolig og utvikler seg gradvis mot mer handling. Loven om handlingsenhet Bare de elementene som er nødvendig for handlingen, er tatt med. Strukturen i eventyrene er stram og rettlinjet, med klar rekkefølge i tid, med få hendelser, få personer og bare ett grunnmotiv. Dette går tilbake til det klassiske dramatikkidealet om enhet i tre ledd – i handling, tid og sted. Midtpunktloven Eventyret har bare én helt, og handlingen er konsentrert om denne helten eller heltinna. I undereventyrene veksles det mellom jenter og gutter i hovedrollen. Helten er både et identifikasjonsobjekt og et ideal. Den sceniske totallsloven Totallsloven innebærer at det som regel bare er to personer med i en scene eller et møte. Tvillingloven To personer kan opptre som om de var den samme med like egenskaper, for eksempel «Per og Pål». De representerer mer en gruppe eller mennesketype enn enkeltpersoner. Helten er ikke en av dem. Motsetningsloven Når to personer opptrer samtidig, blir motsetningene og forskjellene framhevet. Kontrastene forsterker konfliktene og gjør rollene tydeligere. For eksempel kan den ene være rik og den andre fattig, eller hvis helten er pen og god, må skurken være stygg og ond. Tretallsloven og annen tallmystikk Svært mange eventyr inneholder mengden tre – dette kalles for tretallsloven. Det kan være tre personer, for eksempel Per, Pål og Espen Askeladd eller tre prinsesser, tre hendelser, tre forsøk eller tre ønsker. Andre vanlige eventyrtall er sju og ni (det vil si tre ganger tre), som sju brødre eller troll med sju eller ni hoder. Slike tall gjør det lettere for en som forteller å huske handingsgangen i eventyrene. Loven om bakvekt Av en serie hendelser eller elementer er den siste alltid den viktigste. Eksempler er Per, Pål og Espen Askeladd, at den yngste av flere prinsesser er den peneste og så videre. Hvileloven Eventyr slutter sjelden helt brått, men avrundes med at handlingen faller til ro, gjerne med et «så levde de lykkelig alle sine dager». == Naturmytiske eventyrskikkelser == De skapningene helten møter i eventyrene, er oftest folk og fe fra den virkelige verden. Det kan være konger og prinsesser, prester og lensmenn, men også gamle koner, fattigfolk og forskjellige dyr og fugler. I tillegg inneholder mange eventyr fabelvesener og andre overnaturlige vesener fra den «sekundære verdenen». Forestillingene og skapningene skifter fra land til land. Ofte har de mytologisk opphav, gjerne knyttet til krefter i naturen. I Norge vil troll og trollkjerringer være blant de vanligste, i tillegg til underjordiske skapninger som tuftekaller, gråmenn, huldre- og haugfolk. Dessuten er det eventyr om huldre, nøkker, fossekaller og drager. I Europa kan en ellers støte på disse overnaturlige eventyrskikkelsene og vettene: Alv forekommer gjerne i engelske og danske eventyr. Dverger er vanlige i tyske eventyr samlet av Brødrene Grimm. Engler opptrer ofte hos Brødrene Grimm, sjeldnere i Norge. Feer beskrives gjerne i engelske og tyske eventyr. De er knyttet til de engelske fairies og er beslektet med alvene. Hekser opptrer i danske og tyske eventyr. I Norge blir de gjerne kalt trollkjerringer. Jotner, jetter, riser eller jutuler er kjempestore, onde troll. Betegnelsen «jette» brukes særlig i Danmark og Sverige. De tilsvarer omtrent giant i engelsk kultur. Nisser er ikke så vanlig i eventyrene, men finnes oftere i sagn. Unntaksvis kan man treffe på gråtasser eller underjordiske. Disse nevnes ofte under fellesbetegnelsen tusser. Nymfer, havfruer og najader er vanligere i Danmark og europeiske fortellinger. Troll er opprinnelig det samme som jetter, men forekommer også som mindre vesener. == Varianter == Et eventyr kan fortelles i en lang rekke varianter innenfor et lite tradisjonsområde. Et eksempel er Amor og Psyke-kretsen, som er fortalt i en lang rekke ulike versjoner over hele Europa. I Norge finner vi fortellingene i minst tre nedskrevne versjoner: «Østenfor sol og vestenfor måne», «Kvitebjørn kong Valemon», «Dyret i hagjen». Av «Askepott»-fortellingene finnes det langt fler. Tradisjonsøkologien i Norge skiller eventyret noe fra den kjente tyske varianten, men eventyret er fortalt og samlet inn i en rekke bygder: «Kari Trestakk», «Åse piltr i skinnstakk», «Lita-frid-Kirsti». == Fortellere == Den muntlige fortellertradisjonen innsamlerne møtte, var levende til langt inn på 1900-tallet. Mange av disse fortellerne var svært tradisjonsbevisste og stolte av sin kunnskap. For noen var det svært viktig at eventyrene ble riktig videreformidlet, og den som skulle ta over fortellingen, måtte ta godt vare på den. Da tradisjonslinja var ved å dø ut, var det en del som sørget for å feste fortellingene til papiret selv. Mellom disse var Andris Eivindsson Vang, skolelærer fra Valdres. Olav Tjønnstaul, en kjent forteller fra Telemark, var svært glad da Rikard Berge hadde fått skrevet ned mesteparten av det han kunne – det var viktig for ham at stoffet ikke ble glemt. == Innsamlingsvirksomheten == Eventyr har vært fortalt over hele verden i uminnelige tider, men det var først i og med romantikken at man tok til å skrive dem ned. Først ute var Charles Perrault i andre halvdel av 1700-tallet, som ga ut en samling tysk-franske eventyr. En del av dem finnes også i varianter hos Brødrene Grimm. De tyske eventyrene ble samlet fra 1808 og utover, og dette arbeidet foregikk parallelt med utgivelsen av den tyske ordboka og katalogiseringen av det tyske språket. Grimm-samlingen kom første gang ut i 1812. Den skulle få stor gjennomslagskraft for senere innsamling av eventyr i andre land. De fleste av eventyrene som brødrene Grimm samlet skriver seg fra et avgrenset område i Kassel i dagens Tyskland, og ble fortalt av kvinnene i to husstander der. Ettersom den nasjonalromantiske bevegelsen spredte seg fra Tyskland, begynte også samlerarbeidet utover i Europa. I norske aviser ble det allerede i 1819 rettet en henstilling til prester, leger og skolelærere, som oppholdt seg rundt i landet og var skrivekyndige, om å foreta innsamling av ulike former for folkediktning. Først i 1833 kom det ut en samling med folkeminnestoff. Det var prost Andreas Fayes Norske Sagn. Utgaven vakte oppmerksomhet, både på grunn av professor P.A. Munchs kritiske bemerkninger til utgivelsen og utvalget, og fordi den skapte entusiasme blant norske diktere. Emnene ble tatt opp i dikt og prosa, og ser en på utvalget i Fayes bok er det et imponerende arbeid som ligger bak utvalget. Alle de store sagntypene er med og emnene spenner vidt, fra de mytiske til de historiske genre. Utgaven fikk også stor betydning for Asbjørnsen og Moe, som begynte sine samlerarbeider i 1840-årene, blant annet med å sende sagn- og balladetekster til Faye. == De norske folkeminnearkivene == Utover på 1800-tallet ble innsamlingene av mer vitenskapelig karakter idet Staten, gjennom Det akademiske Collegium, gav stipendier til innsamling av folkeminner. Samlerne måtte planlegge reiser og begrunne sine reisemål og hensikter gjennom skriftlige søknader om bevilgninger. Etterpå ble det også forlangt at samlerne gjorde rede for nytten av virksomheten gjennom å skrive innberetninger som ble publisert i skoleanalene. Stofftilfanget gikk med tiden inn i det nasjonalarkivet som i 1914 ble etablert ved Universitetet i Kristiania under navnet Norsk Folkeminnesamling (NFS). Samlingene til Asbjørnsen og Moe, Sophus Bugge og Moltke Moe dannet like siden etableringen grunnstammen i arkivet. Noen eldre samlinger, for eksempel etter Johan Th. Storaker, Peder Fylling og Ivar Aasen kom til Universitetsbiblioteket, og finnes fremdeles ved Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo. Rikard Berges enorme samlinger finnes ved Telemark museum. Også ved Universitetet i Bergen finnes det en større samling ved Etno-folkloristisk arkiv (EFA). Blant samlere fra det 19. århundre kan nevnes Henrik Ibsen, August Schneider, Thrond Sjursen Haukenæs og Johannes Skar, og fra det 20. århundre Knut Loupedalen, Henri Delgobe, Edvard Grimstad, Halldor O. Opedal, Knut Hermundstad, Erling Vegusdal Eriksen, Ragnvald Mo og Richard Bergh. Flere av samlerne konsentrerte seg i likhet med Sophus Bugge om å nedtegne folkeviser. De mest sentrale var ved siden av ham Olea Crøger, Magnus Brostrup Landstad, Ludvig Mathias Lindeman og Catharinus Elling, men både Bugge, Landstad og Lindeman skrev også ned sagn og andre prosafortellinger. Det var dessuten vanlig at innsamling av språk- og dialektprøver gikk parallelt med tradisjonsinnsamlingen. Også Oskar Braaten og Regine Nordmann har syslet med innsamling av folkeminner. == Katalogisering og ordning av arkivkildene == Den finske eventyrforskeren Antti Aarne og hans kollega Stith Thompson katalogiserte og ga ut en liste over eventyr-varianter, kjent som AT-katalogen. Her kategoriseres alle eventyrene etter tema og motivkrets. Her er noe over tusen variantgrupper katalogisert. Lista dekker først og fremst eventyr fra det indoeuropeiske språkområdet. En kan dermed merke seg at indianereventyr eller eventyr fra andre folkegrupper, som Tusen og en natt må kategoriseres for seg, fordi de ikke passer inn i den europeiske sagnsystematikken. Dette innebærer at utviklingen av én eventyrstil avhenger av kulturområdet (jf. tradisjonsøkologi). Slik vil vi ikke nødvendigvis finne tretallsloven eller bakvektsregelen i arabiske, afrikanske eller kinesiske eventyr. Indianertradisjonen operer derimot med en firetallslov til forskjell fra vår tretallsregel. == Utgivelsesvirksomheten == Det ble i det hele tatt i perioden 1840 til 1980 samlet inn et stort tradisjonsmateriale, både av eventyr og annet. Fremfor alt kom arkivenes utgivelsesvirksomhet til å bli håndtert gjennom Norsk Folkeminnelags skriftserie (NFL), etablert i 1920. Den mest omfattende publisering av norsk tradisjonsmateriale finnes utvilsomt i NFLs serie, som i 2007 var nådd frem til bok nummer 157. Her finnes også en rekke regionale varianter av de ulike eventyrtypene publisert. Til serien er det dessuten utarbeidet alfabetiske og systematiske registre (NFL 50, NFL 100:1 og 100:2 + et par tilleggshefter) med egne referanser til de internasjonale katalogene for eventyr og sagn. Et eget prosjekt, Norsk eventyrbibliotek, ble sist på 1960-tallet satt i gang i regi av Det Norske Samlaget. Serien hadde et verdifullt, vitenskapelig noteapparat, som er blitt sløyfet ved den senere gjenutgivelse av serien. == Eventyrillustrasjoner == === Illustrasjoner til norske folkeeventyr === === Eventyr samlet av brødrene Grimm === === Illustrasjoner til H.C. Andersens «kunsteventyr» === === Eventyrillustrasjoner av John Bauer === == Se også == Aktantmodellen Fabel Fabelvesen Folkediktning Keloğlan Legende Litteratur Myte Ramseeventyr Sagn == Litteratur == Moltke Moe: Æventyri paa vandring. Særtrykk av Syn og Segn. Kristiania, 1895. Ørnulf Hodne: Det norske folkeeventyret. Cappelen, 1998. == Eksterne lenker == Norske folkeeventyr – gratis lydbøker Prosjekt Runeberg – Norske folkeeventyr Gullvekta - Eventyr, fablar og segner tromsoskolen.no lenkesamling reisenett.no omfattende samling originaltekst fra Asbjørnsen og Moe hive.no Høgskolen i Vestfold Arkivert 11. oktober 2006 hos Wayback Machine. God kompendieaktig tekst om eventyrene som sjanger Artikkel om P Chr. Asbjørnsen som folkeminnesamler Folkeeventyr; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

Eventyr er fantasifulle fortellinger om mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk som «det var en gang», fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fabel

2023-02-04

Fabel

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fabler', 'Kategori:Folkediktning', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Litterære sjangre', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

For det norske bandet, se Fabel. For den norske filmen, se Fabel (film) Fabel, fra latin fabula som var det gamle romerske ordet for «drama», men også betyr «fortelling» (fra verbet fari, å fortelle) er en betegnelse for en kort fortelling med en satirisk eller moralistisk handling, ofte i form av allegorier, og ofte med dyr i hovedrollen som personifikasjoner av menneskelige egenskaper, laster eller dyder. Fabelen tjener som belærende underholdning.

For det norske bandet, se Fabel. For den norske filmen, se Fabel (film) Fabel, fra latin fabula som var det gamle romerske ordet for «drama», men også betyr «fortelling» (fra verbet fari, å fortelle) er en betegnelse for en kort fortelling med en satirisk eller moralistisk handling, ofte i form av allegorier, og ofte med dyr i hovedrollen som personifikasjoner av menneskelige egenskaper, laster eller dyder. Fabelen tjener som belærende underholdning. == Historie == Dyrefabelen har urgamle røtter og er utbredt over hele verden. Rundt år 500 skal en slave ved navn Æsop ha skrevet ned fabler. At han omtales som slave, er interessant fordi fabler tar parti for den svake part. På latin er det fabelmotiver i Lucilius' og Horats' satirer, mens den frigivne Gaius Julius Phaedrus gjenfortalte greske prosafabler på jambiske vers.Så populære var dyrefablene at det opprinnelige franske ordet for rev, goupil, ble fortrengt av fabelrevens navn, renard (Reynhard), og hanen Chantecler fra samme fabel er fortsatt et kjært fransk symbol. == Andre betydninger == «Fabel» kan i litteraturteoretiske sammenhenger bety fortellingens plott. Dette kan spores tilbake til Aristoteles, som benytter dette begrepet når han i Poetikken, kapittel 4, sier «Etterligningen av handlingen heter fabelen (mythos); med fabel (mythos) mener jeg sammenføyningen av begivenhetene i tragedien.»Ordet «fabelaktig» er i de siste århundrene blitt synonymt med «fantastisk» (i betydningen ikke til å tro på), men den litterære konteksten henger fortsatt ved: En forfatter av fabler kan bli kalt for en «fabulist». En som fabulerer, er en som dikter opp en fantasifull, overraskende fortelling. Den samme opprinnelsen har det franske ordet fabliau, en middelaldersk fortelling på vers med et humoristisk eller satirisk preg. Hovedfiguren kunne være Reven Reynard som er en luring, en trickster. Fabler er samfunnskritiske av karakter og gir stemme til den svake part og de undertrykte. == Kjente fabulister == Æsop Vishnu Sarma Phaedrus Hyginus, forfatter av Fabulae. Berechiah ha-Nakdan (Berechiah Punctuator, jødisk forfatter, 1200-tallet). Marie de France Biernat of Lublin (polsk, ca. 1465? – ca. 1529). Jean de La Fontaine Ignacy Krasicki (polsk, 1735 – 1801). Hans Christian Andersen Ivan Krylov «Onkel Remus» (Joel Chandler Harris) == Noen moderne fabulister == George Ade James Thurber (1894–1961), Fables For Our Time. Damon Runyon Sholem Aleichem == Noen kjente fabler == Æsops fabler Det lille toget som kunne – moralistisk barnefabel fra USA, ca. 1910 Jonathan Livingston Seagull, Richard Bachs fortelling om en måke Watership Down, Richard Adams' første roman The Lion King – tegnefilm og musikal Keiserens nye klær ved H.C. Andersen Fables and Parables ved Ignacy Krasicki == Referanser == == Se også == Litteratur Allegori Apologi Parabel (lignelse) Eventyr Legende Myte Sagn Spøkelsefortelling Urban legende == Eksterne lenker == (en) Fables – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Norske dyrefabler Fabel; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

Fabel, fra latin fabula som var det gamle romerske ordet for «drama»,Lennart Breitholtz: Epoker og diktere (s. 227), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6 men også betyr «fortelling» (fra verbet fari, å fortelle) er en betegnelse for en kort fortelling med en satirisk eller moralistisk handling, ofte i form av allegorier, og ofte med dyr i hovedrollen som personifikasjoner av menneskelige egenskaper, laster eller dyder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Legende

2023-02-04

Legende

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Legender', 'Kategori:Religion', 'Kategori:Sjangre']

Legende (latin: «som bør leses») betegner opprinnelig en oppbyggelig fortelling om hellige menn og kvinner eller andre forbilder, legendariske skikkelser som Holger Danske, kong Arthur og Wilhelm Tell. En kjent legendesamling er Legenda Aurea (Den gyldne legende) av Jacobus de Voragine. Fantastiske beretninger kan også kalles legender.Legendeformen er tatt i bruk av forfattere, som John Bunyans bok Pilgrims Progress. Gabriel Scott kaller også sin bok Det gylne evangelium for en nyere legende. En av science fiction-forfatteren Clifford D. Simaks bøker har på norsk fått tittelen Legenden om mennesket. Berømte personer kan bli omtalt som «levende legender», som i en avisoverskrift: «Bob Dylan – en levende legende».

Legende (latin: «som bør leses») betegner opprinnelig en oppbyggelig fortelling om hellige menn og kvinner eller andre forbilder, legendariske skikkelser som Holger Danske, kong Arthur og Wilhelm Tell. En kjent legendesamling er Legenda Aurea (Den gyldne legende) av Jacobus de Voragine. Fantastiske beretninger kan også kalles legender.Legendeformen er tatt i bruk av forfattere, som John Bunyans bok Pilgrims Progress. Gabriel Scott kaller også sin bok Det gylne evangelium for en nyere legende. En av science fiction-forfatteren Clifford D. Simaks bøker har på norsk fått tittelen Legenden om mennesket. Berømte personer kan bli omtalt som «levende legender», som i en avisoverskrift: «Bob Dylan – en levende legende». == Referanser == == Eksterne lenker == Legende; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) [2] The Legends of the Saints: An Introduction to Hagiography

Legende (latin: «som bør leses») betegner opprinnelig en oppbyggelig fortelling om hellige menn og kvinner eller andre forbilder,«legende» i Store norske leksikon på snl.no.

https://no.wikipedia.org/wiki/Myte

2023-02-04

Myte

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Historie', 'Kategori:Mytologi', 'Kategori:Sjangre']

En myte (fra gresk μῦθος mythos, 'tale', 'fortelling', 'muntlig beretning') er en kulturell eller religiøs fortelling, en betegnelse for muntlig overleverte forestillinger om for eksempel guder, naturmytiske vesener eller verdens opprinnelse, som ofte strekker seg tilbake til førhistorisk tid. Ordet «myte» kan bety «hellig fortelling», «tradisjonell fortelling», eller «fortelling om gudene». Myter handler ofte om guder og mennesker. Alle kulturer og religioner har sine egne myter, for eksempel har Norge Tor og Odin.

En myte (fra gresk μῦθος mythos, 'tale', 'fortelling', 'muntlig beretning') er en kulturell eller religiøs fortelling, en betegnelse for muntlig overleverte forestillinger om for eksempel guder, naturmytiske vesener eller verdens opprinnelse, som ofte strekker seg tilbake til førhistorisk tid. Ordet «myte» kan bety «hellig fortelling», «tradisjonell fortelling», eller «fortelling om gudene». Myter handler ofte om guder og mennesker. Alle kulturer og religioner har sine egne myter, for eksempel har Norge Tor og Odin. == Mythos og logos == === Forhistoriske fortellinger === De to greske betegnelsene «mythos» og «logos» betegner antatte utviklingstrinn i et folks tenkesett; «mythos» begner den fase hvor bilder og fantasi er virkemidler for erkjennelse, mens «logos» betegner den fase hvor tanken og begreper avløser det mytiske tenkesett. For Friedrich Nietzsche var overgangen til logos hos grekerne en forfallstid. Storhetstiden var den homeriske tid, og Sokrates og Platon betydde en avmystifisering hvor diktningen blir til filosofi. Enkelte myter var fortellinger ment å gi forklaring på hvordan verden og dens skapninger i den oppsto i sin nåværende form, om menneskets eksistens, livets oppbygning, mål og mening, samt de store kreftene, som blant annet lyset og mørket, det gode og det onde. En myte var som oftest en muntlig tradisjon, overlevert fra generasjon til generasjon. Som begrep har myte likevel flere betydninger. I religiøs sammenheng er myter fortellinger som skal avdekke en dypere eller høyere virkelighet. Akademisk bruk av begrepet setter ikke et skille om fortellingen er sann eller falsk. I dagligtale brukes begrepet "myte" vanligvis i betydningen illusjon eller usannhet. == Andre betydninger == Begrepet mytologi betegner studien av de mytiske forestillinger eller et folks samlede myter, eksempelvis gresk mytologi. Samtidig er mytologi også en betegnelse på den vitenskap som utforsker og forklarer mytene. I religionsvitenskapen og antropologien betegner en myte en religiøs fortelling som forklarer noe om virkelighetens innrettning (se ætiologi). I motsetning til et sagn eller en legende foregår en myte (liksom et eventyr) som regel utenfor tid og rom. === Psykologien === Psykologen Carl Gustav Jung så mytene som konkrete synlige uttrykk for de universale arketypene, de symbolske uttrykk for sjelens indre og det kollektivt ubevisste. Jung fester seg ved det som utmerker seg ved hver fortelling sammenlignet med andre fortellinger. Betydningen oppstår altså hos hvert symbol i relasjon til en bakenfor struktur. Forfatteren og mytologen Joseph Campbell var enig med Jung angående dette, og mente at myter var uttrykk for de generelle tanker og sannheter som preger menneskelige samfunn og at de fortalte om, og ga uttrykk for den samme bevisstheten, som Campbell mente var direkte uvitelig. === Strukturalismen === Innenfor strukturalismen er likheten mellom systemet av myter og språkstrukturen av viktighet. Claude Lévi-Strauss fokuserte isteden på regler og sammenfall i mytologien. Fortellinger og deler av en fortelling får mening når de settes opp i sammenheng med hverandre. En fortelling må deles opp i mytem – betydningsbærende elementer i andre fortellinger som settes sammen i en diskurs. «Som enhver lingvistisk helhet består myten av konstitutive enheter», skriver Lévi-Strauss, «som medfører tilstedeværelsen av de enheter som vanligvis opptrer i språkstrukturen, nemlig fonemer, morfemer og semantemer. Hver adskiller seg fra den foregående ved en høyere grad av kompleksitet. Av denne grunn vil vi kalle de elementer som er særegne for myten (og som er de mest komplekse av alle) for store, konstitutive enheter.» === Myter i fiksjon og «mytisk» litteratur === Enkelte lands myter har gitt rike litterære uttrykk og virket som en inspirasjonskilde for diktere i senere tidsaldre, eksempelvis de greske, de norrøne og de keltiske myter. J.R.R. Tolkien er en forfatter som har lånt fra rikt mytisk materiale, blant annet den norrøne, for sin diktning. Selv om det enkelte ganger blir kalt slik, så er fiksjon slik som Ringenes herre og Narnia-bøkene ikke mytologi, og Tolkien oppfant ordet «legendarium» for å beskrive sine litterære verker. === Historievitenskap === Etter at historiefaget ble gjort til vitenskap ved hjelp av kravet om at påstander om fortiden skulle være belagt i kilder og at sannhetsgehalten av disse skulle analyseres ved hjelp av en kildekritiske metode ble det lagt ned et stort arbeid i å sortere kunnskap om fortiden som henholdsvis sannsynlige påstander og «myter». Fokus var da på å ‘rekonstruere’ fortiden for å finne ut hva som var trolig var korrekte påstander om fortiden. Dette ser da bort ifra at myter enten er metahistoriske, «hensides historie», eller foregår i tider før historisk tid. I de siste 30 årene har en gått bort fra å se på «myter» som annenrangs. Innen nyere kulturhistorie er en mer opptatt av hva mytene kan fortelle om samfunnet som har skapt og videreformidlet dem. Internasjonalt har særlig Robert Darnton og Carlo Ginzburg brukt myter som kilder til å forstå fortidens samfunn uten å legge vekt på spørsmålet om mytenes sannhetsgehalt. I Norge har spesielt Anne Eriksen brakt etnologisk innsikt inn i historieforskningen. I underholdningsverden har TV-programmet MythBusters en semi-vitenskapelig tilnærming til å teste ut vandrehistorier og populære myter. === Eksempel på myter === Skapelsesmyter Fruktbarhetsmyter Myten om Gilgamesh Verdenstreet Yggdrasil i norrøn mytologi Isis og Osiris i egyptisk mytologi Orfeus og Eurydike i gresk mytologi == Se også == Mytologi Sagn Legende Litteratur Eventyr Fabel == Litteratur == Moe, M.: Det mytiske tænkesæt, 1909 Schadewaldt, W.: Diktningens ord: Mythos og Logos, Litteraturforståelse, Ide og tanke, bd. 3, 1961 Barthes, Roland: Mythen des Alltags, Frankfurt, 1964 Lévi-Strauss, Claude: Mythos und Bedeutung == Eksterne lenker == Myter og legender fra hele verden (på engelsk) Andrej Korotajev: Myths and Genes

En myte (fra gresk μῦθος mythos, 'tale', 'fortelling', 'muntlig beretning') er en kulturell eller religiøs fortelling, en betegnelse for muntlig overleverte forestillinger om for eksempel guder, naturmytiske vesener eller verdens opprinnelse, som ofte strekker seg tilbake til førhistorisk tid.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sagn

2023-02-04

Sagn

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Folkediktning', 'Kategori:Folkeminne', 'Kategori:Sagn']

Sagn (av det norrøne verbet segja, «å fortelle noe», altså «sagn» som i «utsagn») er en kort, ofte enepisodisk, muntlig fortelling nært knyttet til folketroen. Sagnene er gjenfortalt (tradert) folkediktning. Fortellinger om fortellerens egne møter med det overnaturlige kalles memorat. Sagn forekommer i flere varianter og kan kategoriseres etter innhold i naturmytiske sagn, historiske sagn, opphavssagn og nåtidssagn eller moderne sagn. Sagnet forteller om krefter mennesket ikke kan kontrollere, og som det bør passe seg for. I motsetning til eventyret, der helten seirer over motstanderen, ender sagnet stort sett med nederlag for hovedpersonen. Sagn skiller seg fra eventyr ved at fortellinger utgir seg for å være sanne. Det betyr ikke at fortelleren nødvendigvis tror på innholdet, men han må gå god for det i fortellersituasjonen. Mens eventyr ikke er knyttet til bestemte steder og dertil foregår i en ubestemmelig tid, forsterkes sagnenes virkelighetstilknytning ved at begivenhetene ofte oppgis å ha foregått på et navngitt sted med navngitte personer. På denne måten underbygges fortellingens troverdighet. Ikke desto mindre finner vi ofte samme fortelling knyttet til mange forskjellige steder. Dette kaller vi vandresagn i motsetning til lokalsagn som bare finnes på ett sted. Fortellinger som er mindre enn en episode kalles sagnnotis.

Sagn (av det norrøne verbet segja, «å fortelle noe», altså «sagn» som i «utsagn») er en kort, ofte enepisodisk, muntlig fortelling nært knyttet til folketroen. Sagnene er gjenfortalt (tradert) folkediktning. Fortellinger om fortellerens egne møter med det overnaturlige kalles memorat. Sagn forekommer i flere varianter og kan kategoriseres etter innhold i naturmytiske sagn, historiske sagn, opphavssagn og nåtidssagn eller moderne sagn. Sagnet forteller om krefter mennesket ikke kan kontrollere, og som det bør passe seg for. I motsetning til eventyret, der helten seirer over motstanderen, ender sagnet stort sett med nederlag for hovedpersonen. Sagn skiller seg fra eventyr ved at fortellinger utgir seg for å være sanne. Det betyr ikke at fortelleren nødvendigvis tror på innholdet, men han må gå god for det i fortellersituasjonen. Mens eventyr ikke er knyttet til bestemte steder og dertil foregår i en ubestemmelig tid, forsterkes sagnenes virkelighetstilknytning ved at begivenhetene ofte oppgis å ha foregått på et navngitt sted med navngitte personer. På denne måten underbygges fortellingens troverdighet. Ikke desto mindre finner vi ofte samme fortelling knyttet til mange forskjellige steder. Dette kaller vi vandresagn i motsetning til lokalsagn som bare finnes på ett sted. Fortellinger som er mindre enn en episode kalles sagnnotis. == Naturmytiske sagn == De naturmytiske sagnene handler om møter mellom mennesker og underjordiske eller overnaturlige makter. Sagn om underjordsfolk er svært tallrike og utbredt over hele landet. Bergtakingsmytene hører inn under disse, likesåvel som alle fortellinger om møter med nissen, troll, draug eller andre vette. En del av disse sagnene ble fortalt som formaninger og advarsler. Det var for eksempel lettere å forklare barn at de skulle holde seg unna tjernet hvis en kunne skremme dem med nøkken. Eksempel på naturmytiske sagn. (ML) refererer til typenummer i Reidar Th. Christiansens sagnkatalog The Migratory Legends (1958): Sagn om Ukyndig bruk av svarteboka (ML 3020) Sagn om å ha Varulven til ektemann (ML 4005). Gift med mara (ML 4010). Sagnet om Draugen i Vallarhaugen eller Hornransagnet (ML 6045) Sagn om Oskoreia. == Historiske sagn == Denne gruppen kan vi dele i to: Rikshistoriske- og lokalhistoriske sagn. Eksempler på rikshistoriske er sagnene om Sankt Olav, svartedauden eller sagn fra krigene mot svenskene. Lokalhistoriske sagn knytter seg gjerne til bestemte hendelser eller kjente personer (Personalhistoriske sagn). Disse sagnene er lettere å etterspore, og kan i flere tilfelle gå tilbake på et memorat. Her finner vi ofte fortellinger om lokale helter, kjempekarer, kloke koner, eller beryktede slagsmål, som i fortellingen om Fanitullen. I de siste tilfellene kan man ofte finne sagnets historiske kjerne i et rettsreferat, som dermed tidfester hendelsen. I årenes løp vil hendelsen trekke til seg vandresagnstoff fra andre kilder, og dette stoffet vil forsterke fortellingens dramaturgi, men også tilsløre den opprinnelige hendelsen. Flere avhandlinger er skrevet om historisitet i sagn. Som historiske kilder til faktiske hendelser er sagnene som regel dårlige kilder, men de er mer pålitelige når det gjelder holdninger til det som skjedde. Eksempler på sagn om historiske personer: Sagnet om Olav Mannslagar (Telemark). Sagn om Dyre Vaa og trollet (Telemark) Sagn om Per Gynt (Gudbrandsdalen). Sagn om Olav den hellige (hele landet), men de fleste Olavssagnene er opphavssagn. Sagn om spelemannen Jørn Hilme eller andre spelemenn. Sagn om ulike kjempekarer, for eksempel Villandskarene, Storegut eller Sterke-Nils. Sagn om Petter Dass (ML 5005).Eksempler på historiske hendelser som har skapt grobunn for sagn: Svartedauden – Pestsagnene, eksempelvis sagn om Jostedalsrypa. Napoleonskrigen og hungersnøden 1808–1814. Andre kriger, slike som den store nordiske krig. Storofsen 1789. == Opphavssagn == Sagn som forklarer naturlige fenomener og formasjoner – eller bakgrunnen for en bestemt skikk. Er nært beslektet med det historiske sagnet. En bestemt steinur i Telemark skal slik sett ha blitt til fordi Olav den hellige en gang fikk kløvd berget akkurat der. Eksempler på sagn om steder og gjenstander: Sagnet om Dragen i Akersberget Sagnet om St. Olavs gris på Godøy Sagnet om Byggingen av Heddal Stavkirke Sagnet om Hedalen Stavkirke «Kast etter kyrkja» == Moderne sagn == Vandrehistorier er moderne hverdagsfortellinger med et humoristisk eller skremmende poeng som fortelles som om de er sanne, men som vanligvis ikke er det. Slike vandrehistorier kalles på engelsk «urban legends» («bylegender» eller «urbane sagn») og har flere likhetstrekk med gamle sagn og folkeeventyr. De spres oftest muntlig, og gjerne som om de skal ha skjedd en bekjent, men den samme vandrehistorien kan opptre over hele verden. Vandrehistorier om folk som mener seg bortført av romvesener viser stort slektskap med de naturmytiske bergtakingssagnene. Mange av disse moderne vandresagnene likner også på tradisjonelle spøkelseshistorier. Når en usann vandrehistorie gjengis som sann i en avis, kalles den ofte avisand. Utbredelsen av halvsanne anekdoter og rykter har økt stort med internett og e-post og de fleste vandrehistorier spres slik i dag. Oftest er det rein underholdning, men de kan også fungere som lærestykker med tydelig moral. == Se også == Vandresagn Sagnnotis Legende Memorat Myte Eventyr Fabel Vandrehistorie Folkediktning == Eksterne lenker == Kart som viser plassering av stedet et nordisk sagn kommer fra Arkivert 3. februar 2018 hos Wayback Machine. Vandresagnkatalogen ved Norsk Folkeminnesamling (besøkt 04.08.2008) Flere hundre sagn fra hele Norge Sagn; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

Sagn (av det norrøne verbet segja, «å fortelle noe», altså «sagn» som i «utsagn») er en kort, ofte enepisodisk, muntlig fortelling nært knyttet til folketroen. Sagnene er gjenfortalt (tradert) folkediktning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Jordan

2023-02-04

Robert Jordan

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forfattere av fantastisk litteratur fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Charleston i Sør-Carolina', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

James Oliver Rigney, Jr., bedre kjent under pseudonymet Robert Jordan (født 17. oktober 1948 i Charleston, South Carolina, død 16. september 2007) var best kjent som forfatter av bestselgerserien Tidshjulet (engelsk: The Wheel of Time), som er en fantasy-serie. Jordan hadde grunnfag i fysikk fra The Citadel, militærhøyskolen i Sør-Carolina. Han avtjente to turer til Vietnam med U.S. Army. Der gjorde han seg fortjent til flere medaljer og utmerkelser, blant annet to vietnamesiske tapperhetsmedaljer. Han har skrevet siden 1977. Den 26. mars 2006 kom Robert Jordan med er erklæring der han sa at han at han hadde fått diagnosen amyloidosis. Han gikk bort av sykdommen 16. september 2007.

James Oliver Rigney, Jr., bedre kjent under pseudonymet Robert Jordan (født 17. oktober 1948 i Charleston, South Carolina, død 16. september 2007) var best kjent som forfatter av bestselgerserien Tidshjulet (engelsk: The Wheel of Time), som er en fantasy-serie. Jordan hadde grunnfag i fysikk fra The Citadel, militærhøyskolen i Sør-Carolina. Han avtjente to turer til Vietnam med U.S. Army. Der gjorde han seg fortjent til flere medaljer og utmerkelser, blant annet to vietnamesiske tapperhetsmedaljer. Han har skrevet siden 1977. Den 26. mars 2006 kom Robert Jordan med er erklæring der han sa at han at han hadde fått diagnosen amyloidosis. Han gikk bort av sykdommen 16. september 2007. == Bibliografi == === Fallon-serien === (Utgitt under pseudonymet Reagan O'Neal) The Fallon Legacy (1981) The Fallon Pride (1982) The Fallon Blood (1995) === Conan-serien === Conan the Defender (1982) Conan the Invincible (1982) Conan the Triumphant (1983) Conan the Unconquered (1983) Conan the Destroyer (1984) Conan the Magnificent (1984) Conan the Victorious (1984) King of Thieves (1984) === Tidshjulet-serien (The Wheel of Time) === Verdens øye (The Eye of the World) (1990) Den store jakten (The Great Hunt) (1990) Den gjenfødte dragen (The Dragon Reborn) (1991) Skyggen stiger (The Shadow Rising) (1992) Himmelens flammer (The Fires of Heaven) (1993) Kaosets herre (Lord of Chaos) (1994) Sverdkronen (A Crown of Swords) (1996) Dolkenes vei (The Path of Daggers) (1998) Vinterens hjerte (Winter's Heart) (2000) Skumringens korsvei (Crossroads of Twilight) (2003) Ung vår (A New Spring) (2004) Drømmenes kniv (Knife of Dreams) (2005) === Ufullendte bøker i Tidshjulet-serien === A Memory of Light: The gathering storm (første del ble utgitt 27.oktober 2009)Mannen som har fått ansvaret for å fullføre boken er Brandon Sanderson, en forholdsvis ny og ukjent fantasy-forfatter. Av hensyn til bokens lengde skal den deles i tre deler, og Jordans enke og redaktør, Harriet McDougal, vil fortsatt være redaktøren for den nye boken. Første del har fått navnet The Gathering Storm. === Infinity of Heaven === Robert Jordan uttalte flere ganger at han planla en ny fantasy-serie satt til en annen verden. Han har sagt at den ville bli en Shogun-aktig serie som handler om en mann i tredveårene som forliser på en ukjent verden med en ukjent kultur. Bøkene skulle handle om hans eventyr der og skulle bli kalt Infinity of Heaven. Han har sagt at han skulle begynne på denne serien etter at han var ferdig med hovedbøkene i Tidshjulet-serien. Jordan sa at «Infinity of Heaven vil bli skrevet før Prologene, selv om jeg kanskje kommer til å lage dem mellom Infinity-bøkene.» Arbeidet med denne serien skulle ikke starte før tidligst 2008. Jordan presiserte selv at denne serien ville være betydelig kortere enn Tidshjulet-serien (rundt seks bøker lang, delt på to trilogier), selv med den resulterende ironien i seriens tittel. I og med Jordans død kommer denne serien ikke til å bli realisert. === Diverse === Cheyenne Riders (1982, under pseudonymet Jackson O'Reilly) The World of Robert Jordan's the Wheel of Time (1997, med Teresa Patterson) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Robert Jordan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Robert Jordan på Internet Movie Database (en) Robert Jordan på Discogs (en) Robert Jordan på MusicBrainz (en) Robert Jordan på Songkick (no) Tidshjulet.net (en) Silk Lantern (en) Dragonmount

| fsted =

https://no.wikipedia.org/wiki/Fantastisk_litteratur

2023-02-04

Fantastisk litteratur

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fantasylitteratur', 'Kategori:Litterære sjangre', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Fantastisk litteratur eller fantasy betegner en skjønnlitterær sjanger som omfatter både romaner og noveller. Også filmer og tegneserier benytter sjangeren, ofte som fantasy. Begrepet fantastisk eller fantasy kan også referere til en sjanger innenfor ulike rollespill. Fantastisk litteratur har handling i et tenkt og imaginært univers, ofte, men ikke alltid uten noen form for lokalisering, hendelser, eller figurer fra den virkelige verden. Magi, det overnaturlige og magiske vesener er vanlige trekk i disse imaginære verdener. Fantastisk litteratur er en undersjanger av spekulativ fiksjon og er adskilt fra sjangre som science-fiction og skrekklitteratur (engelsk: horror) ved fravær av henholdsvis vitenskapelige eller makabre temaer, skjønt disse sjangrene kan overlappe: alle disse tre sjangrene har elementer av det fantastiske, hvor man forlater virkeligheten eller spekulerer i hvordan virkeligheten kunne ha vært eller blitt. Historisk er de fleste verker av fantastisk litteratur som er skrevet kommet siden 1960-årene. Et voksende segment av fantastisk litteratur har kommet i form av filmer, fjernsynsfilmer, tegneserier (grafiske romaner), videospill, musikk og annen kunst. Et antall romaner innen fantastisk litteratur som ble opprinnelig skrevet for barn, eksempelvis Alice i Eventyrland (1865) og Hobbiten (1937), har også skaffet seg et voksent publikum.

Fantastisk litteratur eller fantasy betegner en skjønnlitterær sjanger som omfatter både romaner og noveller. Også filmer og tegneserier benytter sjangeren, ofte som fantasy. Begrepet fantastisk eller fantasy kan også referere til en sjanger innenfor ulike rollespill. Fantastisk litteratur har handling i et tenkt og imaginært univers, ofte, men ikke alltid uten noen form for lokalisering, hendelser, eller figurer fra den virkelige verden. Magi, det overnaturlige og magiske vesener er vanlige trekk i disse imaginære verdener. Fantastisk litteratur er en undersjanger av spekulativ fiksjon og er adskilt fra sjangre som science-fiction og skrekklitteratur (engelsk: horror) ved fravær av henholdsvis vitenskapelige eller makabre temaer, skjønt disse sjangrene kan overlappe: alle disse tre sjangrene har elementer av det fantastiske, hvor man forlater virkeligheten eller spekulerer i hvordan virkeligheten kunne ha vært eller blitt. Historisk er de fleste verker av fantastisk litteratur som er skrevet kommet siden 1960-årene. Et voksende segment av fantastisk litteratur har kommet i form av filmer, fjernsynsfilmer, tegneserier (grafiske romaner), videospill, musikk og annen kunst. Et antall romaner innen fantastisk litteratur som ble opprinnelig skrevet for barn, eksempelvis Alice i Eventyrland (1865) og Hobbiten (1937), har også skaffet seg et voksent publikum. == Etymologi og definisjon == En kortfattet definisjon på fantastisk litteratur er fantasilitteratur. «Fantastisk» er fra slutten av 1300-tallet i betydningen «eksisterer kun i fantasien», fra mellomfransk fantastique (1300-tallet), fra middelalderlatin fantasticus, fra senlatin phantasticus, «imaginært, tenkt», igjen fra gresk phantastikos «istand til å tenke seg», phantazein, «gjøre synlig», det samme greske ordet som har gitt oss ordet fantasi. Sistnevnte begrep fantasi har betydningen «forestillingsevne», «innbilningskraft» og «virkelighetsfjern forestilling». Negativ oppfattet defineres fantasi som ren innbilning eller virkelighetsflukt, men positivt som en ’indre’ opplevelse av ’ytre’ begivenheter som kan gi en samlet (eller i det minste et nyansert) bilde av virkeligheten. Lest psykologisk er fantasiens kilde det ubevisste og dens uttrykksform kan således være symbolpreget og metaforisk.Vurdert i et bredt perspektiv kan sjangeren fantastiske fortellinger stort sett dekke alle (fiktive) tekster som beskriver den irrasjonelle eller overnaturlige verden. I denne definisjonen vil alle tekster som benytter seg av eksempelvis myter, sagn, legender, fabler, eventyr eller science-fiction (framtidsfabler) tilhøre eller komme inn under fantastisk litteratur. Av praktiske årsaker skilles således eventyr, science-fiction, skrekk og lignende ut i egne undersjangrer. Fantastisk litteratur adskiller seg fra science-fiction ved sannsynligheten i de narrative elementene. En fortellingen innen science-fiction er usannsynlig, men tilsynelatende mulig via logisk vitenskapelig eller teknologisk ekstrapolering, hvor fantastisk fortellinger ikke trenger å være vitenskapelig mulig. Fantastisk litteratur er således definert av dens fantasi-elementene, ved å henspille på en mer eller mindre realistisk forestilling om en tenkt, fantasiverden hinsides denne verden. Dens handling kan ikke eksistere i denne verden da dens handlingsgang som regel involverer trolldom eller magi. Dens samlede tema er en kombinasjon av teknologi, arkitektur og språk som kan minne om den europeiske middelalderen, men som er befolket av ikke-historiske, urealistiske og mytiske vesener, inkludert dyr som kan snakke og oppføre seg som mennesker. == Stil == Symbolisme spiller ofte en betydelig rolle i fantastisk litteratur, ofte ved bruk av arketypeiske figurer inspirert av eldre tiders tekster eller folkeminne. Det kan argumenteres at fantastisk litteratur og dens arketyper oppfyller en funksjon for enkeltindivider og samfunnet, og budskapet er jevnlig oppdatert for det eksisterende samfunn.Ursula K. Le Guin presenterte i sitt essay «From Elfland to Poughkeepsie» ideen at språket er det mest avgjørende elementet i fantastisk litteratur ettersom det skaper en følelse av sted, eller tilstedeværelse. Hun analyserte feilaktig anvendelse av en formell, gammeldags skrivestil og påpekte at det var en farlig felle for forfattere som skrev fantastisk litteratur ettersom det var latterlig eller meningsløst når det ble brukt feil. Hun advarte forfattere om å holde seg unna å basere deres skrivestil på tidligere mester som lord Dunsany og E.R. Eddison, framhevet at om språket er altfor mildt eller forenklet skaper det inntrykket at den fantastiske settingen er kun den moderne verden i forkledning. Isteden presenterte hun eksempler på klar, effektiv fantastisk beskrivelse basert på korte utdrag fra Tolkien og Evangeline Walton.Michael Moorcock observerte at mange forfattere benyttet et arkaisk språk for dets klang og i det håp at det ville gi farge til en ellers livløs fortelling. Brian Peters skrev at i ulike former for eventyrlige fantastiske fortellinger kunne selv skurkens språk være upassende om det var for vulgært.Ved inngangen til 2000-tallet oppnådde bøkene om Harry Potter et enorm popularitet ved å kombinere det fantastiske med realisme, og utforsket et mangfold av samtidige temaer, inkludert å vokse opp, fordommer, tap av uskyldighet, forestående krig, politisk korrupsjon, døde, depresjon, kjærlighet, tap og diskriminering. == Historie == === Begynnelsen === Fortellinger som involverer magi og fryktelige uhyrer har eksistert i muntlig form før skrevet og trykt litteratur. Antikkens greske og romerske mytologi er fylt opp med fantastiske fortellinger og figurer, den best kjente (og kanskje mest relevant til moderne fantastisk litteratur) er de greske verkene til Homer og de latinske til Vergil. Bidragene fra den gresk-romerske verden til den fantastiske litteraturen er omfattende og inkluderer blant følgende opplegg: den utvalgte helt; heltens reise; den magiske gave donert til vinneren (inkludert maktens ring som i fortellingen om Gyge, som omtalt i Platons filosofiske Staten); profetier og spådommer (orakelet i Delfi); fantasimonstre og fryktelige udyr (særlig drager); trollmenn og hekser som kan bruke magi og trolldom. Platons filosofi fikk en stor innflytelse på fantastisk litteratur generelt. I den kristne platoniske tradisjonen virkeligheten av andre verdener (enn denne), og en omfattende struktur over det hele stor metafysisk og moralsk betydning, har lånt substans til de fantastiske verdener i moderne verker. Den magiske verden er i stor grad forbundet med den senere gresk-romerske verden. Empedokles (ca. 490 – ca. 430 f.Kr.) er den første som sammenstilte alle de fire elementene, eller røtter som Empedokles selv benevner dem: Jord, Vann, Luft og Ild. I fantastisk litteratur er de ofte framstilt som personifiseringer av naturens krefter. Annet som angikk det magiske inkluderte bruken av mystiske redskaper som hadde særskilt kraft (septer = tryllestav); bruken av en sjelden urt eller plante; en gudommelig figur som avslører hemmeligheten til en magisk handling. India har en lang tradisjon med fantastiske fortellinger og figurer som er datert tilbake til vedisk mytologi. Dyrefablene i Panchatantra («Fem prinsipper»), som kan være datert tilbake til 200-tallet f.Kr., men er antagelig basert på eldre muntlig tradisjon, «dyrefabler som er like gamle som vi er i stand til å forestille oss.» Denne tradisjonen synes å ha hatt bred innflytelse, også vestover til Midtøsten og Europa. Panchatantra benyttet en rekke fabler og magiske fortellinger med dyr i hovedrollene for å illustrere indiske prinsipper om politisk lære (datidens statsvitenskap). Menneskelignende, snakkede dyr har blitt vanlig kjennetegn på moderne fantastisk litteratur. Baital Pachisi en indisk samling med fantastiske fortellinger innenfor en rammefortelling, er det litterære grepet som synes indirekte å ha inspirert Det gyldne esel som ble skrevet av Apuleius på 200-tallet e.Kr., og som kulminerte med Tusen og en natt, en samling av arabiske eventyr og fantastiske fortellinger fra middelalderen. I samme litterære tradisjon befant Giovanni Boccaccio seg med da han i 1350-årene forfattet og utga Dekameronen, en samling med hundre fortellinger av til dels erotisk tilsnitt innenfor en rammefortelling. En annen italiensk samling av fantastiske fortellinger av ulikt slag, Pentamerone, av Giambattista Basile (1634,1636), var i sitt vesen eventyrfortellinger, samlet og bearbeidet av forfatteren (og hans søster). Fortellingenes stil er barokke og med utstrakt bruk av metaforer.Den norrøne sagalitteraturen, som hadde opphav i den muntlige tradisjonen, blant annet skadekvad, kom til å påvirke den tyske romantikken og sammenfalt med Weimarklassisismen på slutten av 1700-tallet, men påvirket også William Morris og senere J.R.R. Tolkien. Det angelsaksiske episke diktet Beowulf fra rundt 800, fikk en dyp innflytelse på den senere fantastiske litteraturen. Diktet forteller om heltens kamp mot det store uhyret Grendel og uhyrets mor. Selv om diktet var ukjent i århundret og således ikke videreutviklet i middelalderens legender og romanser, har flere moderne forfattere innen sjangeren forsøkt å gjenfortelle historien, blant annet John Gardners Grendel (1971).Keltisk folkeminne og legender har vært en inspirasjon for mange moderne verker innen fantastisk litteratur. Den walisiske tradisjonen har vært særlig innflytelsesrik grunnet dens forbindelse til mytene om kong Arthur og dens samling i et enkelt verk, eposet Mabinogion. En kjent gjenfortelling ble gjort av den amerikanske forfatteren Evangeline Walton i fire romaner mellom 1970 og 1974. Den irske Ulster-syklusen og Fenian-syklusen har også gitt mange fortellinger og temaer til moderne fantastisk litteratur. Den største innflytelsen har imidlertid vært indirekte ved å være en betydelig kilde for den arthurianske syklus av ridderromanser, det vil si middelalderens høviske litteratur i form av britiske emner (Matière de Bretagne). Selv om emnet ble tungt omarbeidet av forfattere, utviklet disse romansene seg meget da de gjorde seg uavhengige av de opprinnelige keltiske folkeminnene, og ble et viktig stadium i utviklingen av den moderne fantastiske litteratur. === Fra 1200-tallet === Middelalderens romanser eller høvisk litteratur er en form fortellinger i prosa og poesi som var populære i aristokratiske sirkler i høymiddelalderen og tidlig moderne tid i Europa. De var fantastiske fortellinger om underverker og opplevelser, ofte en ridder med heroiske kvaliteter som drar på en søken eller leting, dog er det «vektlegging på kjærlighet og høvisk oppførsel som adskiller det fra chanson de geste og andre former for epikk hvor maskulin militær heltemot er framherskende.»Populærlitteraturen lånte også fra romansenes temaer, men behandlet dem med ironi, satire, eller burlesk hensikt. Romansene omarbeidet legendene, eventyrene og historien slik at de var tilpasset lesernes og tilhørernes smak og behag, men omtrentlig ved år 1600 var de ikke lenger på moten, og spanske Miguel de Cervantes’ behandlet dem på burlesk vis i hans roman Don Quijote. Her er hovedpersonen ikke en helt og en høvisk ridder, men i fortellingen omtales han som «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». I overført betydning kan betegnelsen brukes spøkefullt om en latterlig idealist eller drømmer med manglende virkelighetssans. Den moderne oppfatningen av «middelaldersk» er mer påvirket av romansen enn av noen annen litterær sjanger fra middelalderen. Selve ordet «middelaldersk» vekker i dag til live forestillinger om riddere, jomfruer i nød, drager og andre romantiske troper. === Renessansen === Ved renessansen som tidsepoke var romansen fortsatt populær. Tendensen gikk mot mer fantastiske fortellinger. Det engelske prosaverket Le Morte d'Arthur (1485) av Thomas Malory kom til å dominere Arthur-litteraturen. Arthurianske motiver har opptrådt jevnlig i litteraturen siden denne boken ble utgitt. Malory omskrev og videreutviklet tidligere fortellinger og la en god del selv. Andre bøker som fulgte var en blanding av fantastiske og ikke-fantastiske. Le Morte d'Arthur og den portugisiske ridderromanen Amadis de Gaula (1508) ble meget populære over hele Europa, og fikk mange imitatorer. Sjangeren førte også til mesterverker innen renessansepoesi som Ludovico Ariostos Orlando furioso (Den rasende Orlando) og Torquato Tassos La Gerusalemme Liberata (Det befridde Jerusalem). Ariostos fortelling med dens mange underverker og eventyr, ble inspirasjon og kildetekst for mange andre, tilsvarende fantastiske fortellinger. I løpet av renessansen skrev og utga Giovanni Francesco Straparola i tidsrommet 1550-1553 en samling i to bind med korte fortellinger, Le piacevoli notti («Frydefulle netter»). Den besto av 73 fortellinger, hvorav 29 var eventyr slik vi kjenner dem, basert på muntlig kilde. Disse ble oversatt til dansk via tysk oversettelse i 1818 under tittelen Staparolas eventyr. Det var den første samling av dette slag som senere ble kjent som eventyrsamlinger, og ble begynnelsen på tradisjonen, men kom også til å påvirke fantastisk litteratur da mange eventyr har overnaturlige, magiske eller merkelige emner.William Shakespeares En midtsommernattsdrøm (1594/1595), de trolske søstrene i Macbeth, og figuren Prospero i Stormen hadde stor påvirkning på senere verker innen fantastisk litteratur. I et verk om alkymi fra 1500-tallet, identifiserte legen Paracelsus fire typer av vesener med alkymiens fire elementer: gnomer, elementærånder; undiner, vannånder; sylfer, luftånder; og salamandere, ildånder. De fleste av disse vesener er funnet i folkeminnet foruten også knyttet til alymien; deres navn er ofte benyttet omvekslende med tilsvarende vesener fra folkeminne. === Opplysningstiden === Litterære eventyrfortellinger, slike som ble diktet og skrevet av Charles Perrault og Marie-Catherine d’Aulnoy på 1600-tallet ble meget populære i begynnelsen av opplysningstiden. Mange av Perraults fortellinger ble råstoff for eventyrfortellinger og påvirket senere fantastiske fortellinger. Da madame d'Aulnoy betegnet sine fortellinger for contes de fée, «eventyrfortellinger», ga hun navn til det som nå er sjanger og således adskilte slike fortellinger fra de som ikke besto av underverker. Det påvirket senere forfattere som tok for seg eventyrfortellinger på samme vis i romantikken.Flere fantastiske fortellinger beregnet på et voksent publikum ble også utgitt i Frankrike på 1700-tallet, inkludert Voltaires contes philosophique, («filosofiske fiksjon): «Prinsessen fra Babylon» (1768) og «Den hvite oksen» (1774).Denne tidsepoken, opplysningen og fornuftens tidsalder, var ellers fiendtlig innstilt til fantastiske fortellinger. Forfattere som skrev den nye skjønnlitteratur, slike som Daniel Defoe, Samuel Richardson, og Henry Fielding i England, hadde en realistisk tilnærming i sine forfatterskap, og mange tidlige realistiske verker var naturlig nok kritiske til fantastiske elementer i litteraturen. === Romantikken === Romantikken, en litterær og kulturell bevegelse på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, var en dramatisk reaksjon til opplysningstidens rasjonalisme, og utfordret å sette fornuften framfor følelsene i høysetet. Romantikerne fremmet viktigheten av åndelighet og fantasi. Dens suksess i å rehabilitere fantasien var viktig for utviklingen av den fantastiske litteraturen og romantikkens interesse i middelalderens romanser skaffet mange motiver til den moderne fantastiske litteraturen.Romantikerne påkalte middelalderromansene som rettferdiggjøring for det verker som de ønsket å skrive til forskjell for de realistiske tekstene fra opplysningstiden. Romantikernes tekster var dog ikke alltid fantastiske i sitt vesen, tidvis var handlingsgangen usannsynlig for å ha kunne være mulig å skje. Et av de første litterære resultatene for den nye fascinasjonen var den gotiske roman, en litterær sjanger som begynte i England med The Castle of Otranto (1764) av Horace Walpole. Den ble forløperen til både den moderne fantastiske litteraturen og til den moderne skrekklitteraturen. «Gotisk» her hadde betydningen mørkt, forskrekkelig og gruoppvekkende, og typiske trekk for en gotisk roman er mystikk, det overnaturlige, spøkelser, hjemsøkte bygninger, slott, dommedag, død, forfall, galskap, arvelige forbannelser og så videre. En kjent gotisk roman som også inneholdt en god del fantastiske elementer (avledet fra Tusen og en natt) var Vathek (1786), skrevet av William Beckford.Senere i romantikken førte reaksjonen på opplysningstiden at folkeminnesamlere til eventyr, episke dikt og ballader ble samlet inn og utgitt i trykte utgaver. Brødrene Grimm i Tyskland var inspirert av den tyske romantiske bevegelse til å utgi samlingen Kinder- und Hausmärchen, på norsk kalt for Brødrene Grimms eventyr, i tidsrommet 1812–1815. Mange andre samlinger var inspirert av brødrene Grimm, blant annet Norske Folkeeventyr (fra 1842) av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe. Motivene for disse, i Norge og andre steder i Europa, var ikke utelukkende av romantikken, men den romantiske nasjonalisme som inspirerte til samle inn og redde den nasjonale kulturarv: tidvis, som med finske Kalevala (første versjon i 1835), ble det samlet inn folkelige fortellinger og folkeminne som omgjort til et epos som skulle være motstykke til andre nasjoner nasjonalepos; andre ganger, som med Ossian (1760) var det fabrikkert folkeminne, og som fikk enorm popularitet inntil det ble avslørt at det var egentlig forfattet av James Macpherson, og interessen falt som en stein. Disse verkene, enten det var eventyr, ballader, eller episke folkeminne, ble en betydelig kilde for senere fantastiske litteratur.Romantikernes interesse i middelalderen førte også til en ny interesse i den litterære eventyrfortellingen. Tradisjonen begynte med Giovanni Francesco Straparola og Giambattista Basile på 1500-tallet i Italia, og ble utviklet av Charles Perrault på 1600-tallet og en franske litterære stilen preciositeten, og ble gjenopptatt av den tyske romantiske bevegelsen. Tyske Friedrich de la Motte Fouqué (av fransk hugenottisk opprinnelse) skrev oppdiktede fortellinger med setting i middelalderen, slik som Undine (1811), et eventyr i formen, men med fantastiske elementer. Det handlet om en vannånd ved navn Undine, og som giftet seg med ridderen Huldebrand for å bli tildelt en sjel. I sitt essay «The Fantastic Imagination» (1895) skrev George MacDonald: «Om jeg ble spurt, hva er et eventyr? Jeg vil da svare, les Undine. Det er et eventyr ... av alle eventyr jeg kjenner, mener jeg Undine er det aller vakreste.» En senere bok, Sintram og hans følge (1815) kom senere til å inspirere britiske forfattere som William Morris og George MacDonald.E.T.A. Hoffmanns fortellinger, som Gullskålen (1814) og Nøtteknekkeren og musekongen (1816) er kjente tillegg til kanon innen tysk fantastisk litteratur. Ludwig Tiecks Phantasus var en samling med sagn, fortellinger og skuespill utkom i tre bind i årene 1812–1816. En av de korte eventyrfortellingene her var «Alvene».I Frankrike var en av fremste forfattere av conte fantastique (fantastisk litteratur), gotiske romaner og vampyrfortellinger i den romantiske tidsalder Charles Nodier med Smarra (1821) og Trilby (1822). En annen var Théophile Gautier med fortellinger som Omphale (1834) og Une nuit de Cléopâtre (1838), og den senere romanen Spirite (1866). === Viktoriatiden === Fantastisk litteratur i Storbritannia var populær i viktoriatiden med verkene til forfattere som Mary Shelley, William Morris og George MacDonald, og ikke minst Charles Dodgson, forfatteren av Alice i Eventyrland (1865). Danske H.C. Andersen innledet en ny stil for eventyrfortellinger, det vil si kunsteventyr fortalt i fullt alvor, og skrevet like mye for voksne som for barn. Fra denne opprinnelsen skrev John Ruskin The King of the Golden River (1851), et eventyr som benyttet nye nivåer for litterære egenskaper, som «Sørvestvinden», en personifisering av vinden, en hissig og oppfarende, men vennlig figur med skjegg og spiss hatt som kan minne om Tolkiens figur Gandalv.Historien til moderne fantastisk litteratur begynte med skotske George MacDonald, forfatter av romaner som The Princess and the Goblin (1868) og Phantastes (1868). Sistnevnte fortellingen handlet om en ung mann som ble trukket inn i en drømmelignende verden hvor han jakter på sin ideal for kvinnelig skjønnhet, legemliggjort av «Marmorkvinnen». Boken er blitt anerkjent som den første fantastiske roman som ble skrevet for voksne, og han ble en betydelig innflytelse og inspirasjon for både J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis. MacDonald skrev også et av de første kritiske essay om fantastisk litteratur som en sjanger, «The Fantastic Imagination», i sin bok A Dish of Orts (1893).En annen betydelig forfatter i samme sjanger i denne tidsepoken var William Morris, sosialist, beundrer av middelalderen, og fornyer av britisk kunsthåndverk, foruten også poet som skrev flere fantastiske romanser og romaner. Den mest kjent var The Well at the World's End (1896). Han var dypt inspirert av middelalderens romanser og norrøne sagaer; hans stil var bevisst arkaisk for å kunne etterligne middelalderens tone og stemningen. Morris var en viktig milepæl innen fantastisk litteratur ettersom at andre forfattere skrev om fremmede land eller drømmeland, var Morris’ bøker de første som hadde handlingsgang helt og holdent plassert i oppdiktet, fantastisk verden.Forfattere som Edgar Allan Poe og Oscar Wilde med Bildet av Dorian Gray (1890) utviklet også fantastisk litteratur ved å skrive grøssere og skrekkfortellinger, en adskilt gren av fantastisk litteratur som fikk stor innflytelse på H.P. Lovecraft og andre forfattere som fokuserte på mørk fantastisk litteratur. Oscar Wilde skrev også en rekke fantastiske fortellinger rettet mot barn, samlet i The Happy Prince and Other Stories (1888) og A House of Pomegranates (1891).H. Rider Haggard utviklet konvensjonene for undersjangeren Den tapte verden med romanen Kong Salomos miner (1885), som tidvis inkluderte fantastisk litteratur som med Haggards She, utgitt først som føljetong i et magasin fra 1886 til 1887. Da Afrika fortsatt var ukjent for europeiske forfattere, tilbød kontinentet omfang og spillerom for fortellinger av denne typen. Andre forfattere som Edgar Rice Burroughs og Abraham Merritt bygde på denne konvensjonen. Flere klassiske fantastiske fortellinger for barn ble etablert på denne tiden, slik som Lewis Carrolls Alice i Eventyrland (1865), J.M. Barries Peter Pan (1906), Lyman Frank Baums Trollmannen fra Oz (1900), foruten også bøkene til Edith Nesbit og Frank R. Stockton. C.S. Lewis merket seg at i den første delen av 1900-tallet var fantastisk litteratur mer akseptert i barne- og ungdomslitteraturen, og en forfatter interessert i fantastisk litteratur skrev derfor ofte barne- og ungdomsbøker for å få et publikum, til tross for opplegg og konsepter som kunne ha utgjort et litterært verk for et voksent publikum. På denne tiden hadde terminologien for sjangeren ennå ikke blitt etablert. Mange fantastiske fortellinger i denne tiden ble betegnet som eventyr, selv Max Beerbohms The Happy Hypocrite (1896) og MacDonalds Phantastes. Det var ikke før 1923 at begrepet «fantast» ble benyttet for å beskrive en forfatter (i dette tilfellet Oscar Wilde) som skrev fantastisk litteratur. Betegnelsen «fantastisk» ble ikke utviklet før senere, og selv så sent som Tolkiens Hobbiten (1937) ble begrepet «eventyr» fortsatt benyttet. === 1900-tallet === En viktig faktor i utviklingen av den fantastiske sjanger var spredningen av magasiner viet for denne typen populær litteratur. Det første av slike publikasjoner var det tyske magasinet Der Orchideengarten som ble utgitt i tiden 1919-1921. I 1923 kom det første engelskspråklige magasinet for fantastiske fortellinger, Weird Tales, og mange andre tilsvarende magasiner fulgte. Disse populære fortellingene i kioskmagasinene, på engelsk kalt for «pulp» etter det treholdige papiret som ble benyttet, var på høyden av sin tid i mellomkrigstiden og bidro til å gjøre fantastiske fortellinger populære både i USA og i Storbritannia. Slike magasiner spilte en større rolle i framveksten av science-fiction, og det var på denne tiden at de to sjangrene begynte å bli assosiert med hverandre. Flere av sjangerens mest framtredende forfattere begynte deres karriere i slike billige magasiner spredt for et stort publikum, blant annet Clark Ashton Smith, Fritz Leiber, Ray Bradbury og H.P. Lovecraft. H.P. Lovecraft var meget inspirert av Edgar Allan Poe og til viss grad også av lord Dunsany; med sine Cthulhu Mythos-fortellinger fikk Lovecraft stor innflytelse på skrekk- og fantastisk litteratur på begynnelsen av 1900-tallet. Lovecraft fremmet «kosmisk skrekk», tanken om at livet er ubegripelig for menneskene, som er små ubetydelig sammenlignet med skremmende kosmiske urvesener, og glemte guder.Til tross for MacDonalds framtidige innflytelse og Morris’ popularitet i sin tid, var det ikke før på begynnelsen av 1900-tallet at fantastisk litteratur begynte å nå et stort publikum med forfattere som lord Dunsany som ved å følge Morris’ eksempel ved skrive fantastiske romaner, men også noveller. Han var særskilt kjent for sin fantasifulle og stemningsfulle stil. Hans stil påvirket mange forfattere, men ikke alltid positivt; Ursula K. Le Guin i hennes essay om stil i fantastisk litteratur, «From Elfland to Poughkeepsie», refererte skjevt til Dunsany som «First Terrible Fate that Awaiteth Unwary Beginners in Fantasy», og antydet at unge forfattere som forsøkte å skrive i lord Dunsanys stil ville få problemer grunnet språkets kompleksitet. I henhold til kritikeren S.T. Joshi hadde Dunsanys forfatterskap en segregerende effekten på den fantastisk sjangeren — en måte hvor forfatteren skapte sitt eget rike fra ren fantasi — fra overnaturlig skrekk. Fra dette grunnlaget som han etablerte kom de senere forfatterskapet til E.R. Eddison, Mervyn Peake, og J.R.R. Tolkien.I Storbritannia, i kjølvannet av den første verdenskrig, ble det utgitt et stort antall av fantastiske bøker rettet mot et voksent publikum, blant annet Living Alone (1919) av Stella Benson, A Voyage to Arcturus (1920) av David Lindsay, og som kombinerte det fantastiske med science-fiction og filosofi, Lady into Fox (1922) av David Garnett, om en ektemann som opplever at hans ektefelle brått ble forvandlet til en rev, Lud-in-the-Mist (1926) av Hope Mirrlees, og Lolly Willowes (1926) av Sylvia Townsend Warner. E.R. Eddison var en annen innflytelsesrik forfatter i denne tiden. Han lot seg inspirere av hva han forsto av norrøne sagaer fra middelalderen, slik også Morris hadde blitt, men hans prosa var anakronistisk modellert på elisabetansk grammatikk fra tudortiden, og hans fortellinger var fylt opp med energiske figurer i ærerike eventyr. Hans mest kjente bok er The Worm Ouroboros (1922), en lang, heroisk fantasi med handlingsgang på en oppdiktet versjon av planeten Merkur.Litteraturvitere og kritikere begynte å interesse seg for fantastisk litteratur som en seriøs litterær sjanger. Herbert Read benyttet et kapittel av sin bok English Prose Style (1928) for å diskutere «fantasy» som et aspekt av skjønnlitteraturen. Han argumenterte at det ikke var rettferdig å betrakte sjangeren som kun egnet for barn: «Vesten synes ikke å ha forstått nødvendigheten av eventyrfortellinger for voksne.»I 1938 med utgivelsen av The Sword in the Stone av T.H. White, innførte han den komiske roman innen den fantastiske sjangeren. Den fortalte om legendariske kong Arthurs barndom, og kombinerte legender, historie, det fantastiske og komedie. Det var denne romanen som Walt Disneys selskap gjorde om til en animert film, Sverdet i stenen (1963). BBC adopterte historien til radiohørespill i 1939 med musikk av komponisten Benjamin Britten.J.R.R. Tolkien spilte en stor rolle i å gjøre fantastisk litteratur populær ved sin meget vellykte utgivelser av Hobbiten (1937) og Ringenes herre (1954–1955); sistnevnte ble delt opp i seks deler, utgitt i tre bind: Ringens brorskap (bok I og II), To tårn (bok III og IV), og Atter en konge (bok V og VI). Tolkien var i stor grad påvirket av oldtidsmanuskriptene av angelsaksiske myter og mytologi, særskilt eposet Beowulf, foruten også av E.R. Eddisons roman fra 1922, The Worm Ouroboros. Tolkiens nær venn, C.S. Lewis, forfatter av Narnia-serien (1950-1956), var også en professor i engelsk med tilsvarende interesse i oldtidens mytologier og fantastisk litteratur. Tradisjonen som ble etablert av disse forgjengerne på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet har fortsatt å blomstre og er blitt fortsatt og til dels videreutviklet av nye generasjoner av forfattere. Innflytelsen fra Tolkiens bøker har særlig ført til en reaksjon. Verker innen den fantastisk sjanger med metafysisk tilsnitt ble utgitt på slutten av 1900-tallet og som selvbevisst hentyder til sjangerens historie og litterære konvensjoner, blant disse er Terry Pratchetts humoristiske og parodiske bokserie Skiveverdenen (1983-2015), og Neil Gaimans Stardust (1999). Sistnevnte har en stil som skiller seg fra det meste av Gaimans øvrige prosa, og bevisst skrevet i tradisjonen fra før Tolkien, og følger således direkte i forsporene til forfattere som lord Dunsany og Hope Mirrlees. Ved slutten av 1900-tallet og inn i 2000-tallet fikk romanene om Harry Potter, en ung trollmann som sammen med sine venner er elever ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Romanenes drama handler om Harrys kamp mot den onde Voldemort, men underveis er det en livlig og detaljert skildring av Harrys ungdoms år på skolen, inkludert hans sportslige aktiviteter i rumpeldunk og begynnende seksualitet. J.K. Rowling oppnådde en enorm suksess med bokserien som har per 2013 solgt i mer enn 500 millioner kopier verden over på over 70 forskjellige språk.Det er ikke uvanlig at fantastiske romaner havner på bestselgerlisten til New York Times, og en del har tatt førsteplassen på listen, blant annet Brandon Sanderson i 2014, George R.R. Martin i 2011, Neil Gaiman i 2013, Terry Goodkind i 2006, og Patrick Rothfuss i 2011. == Referanser == == Se også == Forfattere av fantastisk litteratur på Wikipedia Eventyr Grøsser Science fiction Gotisk roman == Eksterne lenker == (en) Fantasy books – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Fantasy fiction – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Fantasylitteratur; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil) Hva skal til for at fantasy blir religion? Religionsoraklene.https://religionsoraklene.no/hva-skal-til-for-at-fantasy-blir-religion/

Fantastisk litteratur eller fantasy«fantasy». I: Bokmålsordboka. Språkrådet og Universitetet i Bergen. (hentet 12.05.2022) betegner en skjønnlitterær sjanger som omfatter både romaner og noveller. Også filmer og tegneserier benytter sjangeren, ofte som fantasy. Begrepet fantastisk eller fantasy kan også referere til en sjanger innenfor ulike rollespill. Fantastisk litteratur har handling i et tenkt og imaginært univers, ofte, men ikke alltid uten noen form for lokalisering, hendelser, eller figurer fra den virkelige verden. Magi, det overnaturlige og magiske vesener er vanlige trekk i disse imaginære verdener.

https://no.wikipedia.org/wiki/C.S._Lewis

2023-02-04

C.S. Lewis

['Kategori:Anglo-irer', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske barnebokforfattere', 'Kategori:Britiske forfattere', 'Kategori:Britiske forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Britiske science fiction-forfattere', 'Kategori:Carnegie Medal in Literature', 'Kategori:Dødsfall 22. november', 'Kategori:Dødsfall i 1963', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 29. november', 'Kategori:Fødsler i 1898', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Narnia', 'Kategori:Personer fra Belfast', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Clive Staples Lewis, mer kjent som C.S. Lewis, (født 29. november 1898 i Belfast i Nord-Irland, død 22. november 1963 i Oxford) var en britisk forfatter og litteraturviter. Han er kjent for sin kristne essaystikk og for flere skjønnlitterære verk, særlig Legenden om Narnia.

Clive Staples Lewis, mer kjent som C.S. Lewis, (født 29. november 1898 i Belfast i Nord-Irland, død 22. november 1963 i Oxford) var en britisk forfatter og litteraturviter. Han er kjent for sin kristne essaystikk og for flere skjønnlitterære verk, særlig Legenden om Narnia. == Biografi == C.S. Lewis ble født i Belfast i Irland (nå Nord-Irland). Hans foreldre var Albert James Lewis og Flora Augusta Hamilton Lewis. Han hadde en tre år eldre bror, Warren Hamilton Lewis («Warnie»). Som fireåring, kort tid etter at hans hund Jacksie hadde blitt overkjørt av en bil, annonserte han at han fra da av het Jacksie. I begynnelsen nektet han å svare når han ble kalt ved andre navn, men etter hvert godtok han Jacks, som tilslutt ble Jack, et kallenavn han hadde resten av livet blant venner og familie. I Belfast gikk han på Campbell College. I 1908 døde hans mor, og Lewis ble sendt til flere forskjellige skoler i England. Som ung gutt var han interessert i «påkledde dyr», som han særlig fant i Beatrix Potters historier. Han begynte selv å skrive historier om dyr. Sammen med broren skapte han verdenen Boxen, som var bebodd og styrt av dyr. Han elsket å lese, og siden farens hus var fullt av bøker, var det lett å finne nytt lesestoff. Som barn hadde han sterk angst for edderkopper og insekter, som ofte hjemsøkte ham i drømme. I tenårene ble han fascinert av Richard Wagner og nordiske legender og sanger. De intensiverte en lengsel han hadde i seg, en dyp trang som han senere beskrev som «glede». Han lærte å elske naturen, og fant i den ting som minte ham om legendene, og i legendene påminnelser om naturen. Han begynte å gå bort fra å skrive om Boxen, og prøvde ut forskjellige former, både poesi og opera, for å forsøke å få ned på papiret sin nye interesse for norrøn mytologi og naturen. I 1916 vant han et stipend til University College ved University of Oxford. Ettersom han var irsk, var han unntatt fra verneplikt, men mot sin fars ønske lot han seg likevel verve i 1917 til British Army. Han ble tatt inn som offiser i tredje bataljon, Somerset Light Infantry. På sin nittenårsdag kom han til fronten ved Somme i Frankrike, hvor han møtte en annen ire, Paddy Moore. Moore og Lewis ble enige om at hvis en av dem falt, skulle den andre ta hånd om hans familie. Moore falt i kamp i 1918, og Lewis holdt sitt løfte. Etter krigens slutt reiste han til Paddys mor, Janie Moore, og sørget for at hun fikk flytte inn hos ham. Senere betalte han for stell av henne inntil hennes død i 1951, omtrent på det tidspunkt hvor han begynte å skrive Narnia-serien. Paddys søster Maureen (1906–1997) bodde også hos Lewis. Senere tok hun tittelen Lady Dunbar of Hempriggs. Mange forskere mener at Paddys mor er bakgrunnen for «Pasientens mor» i The Screwtape Letters og Mrs. Macready i Narnia-bøkene. Lewis hadde selv blitt såret under slaget ved Arras, og led av depresjoner. Noe av tungsinnet skyldtes savnet av hjemmet i Irland. Da han kom seg, ble han satt i tjeneste i England. I desember 1918 ble han dimittert, og gikk tilbake til studiene. Han fikk en First (beste karakter) på Honour Moderations (gresk og latinsk litteratur) i 1920, en First i Literae Humaniores (filosofi og antikkens historie) i 1922 og en First i engelsk i 1923. == Akademiker og forfatter == Han underviste som ansatt ved Magdalen College i University of Oxford i nærmere tretti år. Senere ble han den første professoren innen middelalder- og renessanselitteratur ved University of Cambridge, og ansatt ved Magdalene College der. Med dette utgangspunktet hevdet han at det ikke fantes noe som kunne kalles engelsk renessanse. Det meste av hans akademiske arbeid fokuserte på senmiddelalderen, og især dens bruk av allegori. Hans The Allegory of Love (1936) skapte nytt liv i seriøse studier av senmiddelalderfortellinger som Roman de la Rose. Hans senere arbeid The Discarded Image, an Introduction to Medieval and Renaissance Literature (1964) er en utmerket oppsummering av middelalderens syn på verden, det «forkastede bildet» av universet fra tittelen. Han var en produktiv forfatter, og medlem av den litterære klubben The Inklings, sammen med sine nære venner J.R.R. Tolkien, Charles Williams og Owen Barfield. Lewis giftet seg i voksen alder med en amerikansk beundrer, forfatterinnen Joy Gresham, som kort tid etter døde av beinkreft. Lewis' bok A Grief Observed beskriver hans opplevelser av tapet. Filmen Shadowlands, der Anthony Hopkins spiller rollen som Lewis, er en skildring av kjærlighetsforholdet deres. == Konvertering til kristendommen == Lewis ble oppdratt som kristen, men ble tidlig ateist, antagelig omkring 13-årsalderen. Han skrev senere en beretning om sin omvendelse til kristendommen, Surprised by Joy, hvor han forteller at han var «svært sint på Gud for at han ikke eksisterte». Dette har blitt tolket dithen at han ikke egentlig avviste Guds eksistens, men at han hadde et dypt sinne mot Gud på grunn av verdens urettferdighet. Samtidig finnes det tegn på en klar ateisme i et brev til en venn, hvor han skrev: «Alle religioner, nei, mytologier for å kalle dem ved deres rette navn, er uten noe som helst bevis!» Muligens representerer det første sitatet starten på den utvikling han gjennomgikk i sitt åndsliv. Det var særlig to kilder til denne utviklingen. Dels var det G.K. Chestertons bok The Everlasting Man, og dels diskusjonene han hadde med kollegaen J.R.R. Tolkien. I 1929 hadde han nådd det punkt at han sa at han trodde på Gud. Han skrev senere at «i Trinity Term 1929 gav jeg etter, og innrømmet at Gud er Gud, og knelte og bad». Han beskrev seg selv som «den mest nedslåtte og motvillige konvertitten i hele England». I 1931, etter å ha hatt en lengre diskusjon med Tolkien og en annen nær venn, reverterte han formelt til kristendommen. Til katolikken Tolkiens ergrelse valgte han Den engelske kirke. Lewis skrev om prosessen at han «kom sparkende og skrikende inn i kristendommen». == Essaystikk og skjønnlitteratur == I tillegg til hans akademiske karriere skrev Lewis også en rekke bøker om kristen tro. Mest utbredt er Se det i øynene (Mere Christianity). Lewis ble igjen en troende kristen i voksen alder, og er opptatt av å presentere en fornuftig fremstilling av sannheten i kristendommen, såkalt apologetikk. Mere Christianity, The Problem of Pain og Miracles var alle opptatt i mer eller mindre grad i å imøtegå populære innvendinger mot kristendommen. I sin selvbiografi, med tittelen Surprised by Joy, beskriver han sin gjenoppdagelse av den kristne tro. Til tross for det åpenbare ordspillet, ble boken skrevet før han møtte sin kone, Joy Gresham. Den store skilsmissen (The Great Divorce) er en kort roman om tenkte samtaler i Himmelen mellom de frelste og de fordømte. I romanen er det tilsynelatende de fordømte som dømmer seg selv, i den forstand at det er ingenting som hindrer dem i å reise til Himmelen og forbli der, hvis de ønsker det. Men noen av dem finner forandringene, som Himmelen påfører dem, truende og ubehagelige, og velger derfor å reise derfra. Fortelleren har den skotske forfatteren George MacDonald som anstand. En annen kort roman, Djevelen dypper pennen (The Screwtape Letters), er en samling brev med råd fra en eldre demon til hans nevø. I brevene instruerer Screwtape sin nevø Wormwood om hvordan han best kan garantere fordømmelsen til et spesielt menneske. Boken ble fulgt av Djevelen hever glasset (Screwtape proposes a toast). Narnia-serien i sju bind er utvilsomt den mest kjente av hans arbeider. Løven, Heksa og Klesskapet var den første publiserte og mest populære av bøkene i serien. Historien om Narnia låner både fra gresk og romersk mytologi, og tradisjonelle engelske og irske eventyr. Hovedtemaet i Narnia-bøkene er likevel kristendommen, slik denne arter seg i en annen verden. Lewis påberoper seg inspirasjon fra vennen og kollegaen George MacDonald, og i The Great Divorce blir fortelleren eskortert i himmelen av MacDonald. På samme måte blander Lewis' Perelandra-trilogi tradisjonelle science fiction-elementer med utforskingen av de bibelske temaene synd, syndefall og bot. Space Trilogy bestod av Reisen til Malacandra (Out of the Silent Planet), Perelandra (engelsk: Perelandra, eller Voyage to Venus) og That Hideous Strength. Den siste er ikke oversatt til norsk. Lewis' siste roman var Till We Have Faces. Mange hevder (som han selv gjorde) at dette var hans mest modne skjønnlitterære verk, men den ble aldri noen suksess. Det er en gjenfortelling av myten om Cupid og Psyche, sett fra det uvanlige ståstedet Psyches søster. På ny berører det religiøse temaer, men forbindelsene til detaljene ved hans kristne tro er ikke like fremtredende. == Lewis' død og arven etter ham == Lewis døde 22. november 1963 i hjemmet han delte med sin bror, Warnie (Warren Lewis). Han er gravlagt på Headington Quarry Churchyard, Oxford, England. Nyheten om hans død ble overskygget av drapet på president John F. Kennedy som skjedde samme dag. Samme dag døde også den engelske forfatteren Aldous Huxley. Interessen for Lewis' liv og forfatterskap har avfødt flere biografier, og den biografiske filmen Shadowlands (1993), med Anthony Hopkins i rollen som Lewis og Debra Winger som Joy Gresham. Serien om Narnia har vært skoledannende for senere fantasy-fortellinger for barn og unge. Også andre bøker har blitt inspirert av Lewis, inkludert A Severe Mercy som ble skrevet av hans brevvenn Sheldon Vanauken. == Bibliografi (utvalg) == 1919 Spirits in Bondage (diktsamling; utgitt under psevdonymet Clive Hamilton) 1926 Dymer (diktsamling; utgitt under psevdonymet Clive Hamilton) 1933 The Pilgrim's Regress (roman) 1936 The Allegory of Love: A Study in Medieval Tradition (sakprosa) Prealandra-trilogien 1938 Out of the Silent Planet; handlingen er for det meste lagt til planeten Mars. 1943 Perelandra; også utgitt som Voyage to Venus). Handlingen er for det meste lagt til Venus 1945 That Hideous Strength; i 1958 kom en forkortet utgave på forlaget Avon, The Tortured Planet, som er en tredel kortere. Handlingen utspiller seg på Jorden. 1942 The Screwtape Letters (norsk: Djevelen dypper pennen) (roman) 1945 The Great Divorce (roman) Legenden om Narnia-serien (7 bøker; oppført i den rekkefølgen handlingen i bøkene utspiller seg i) 1955 The Magician's Nephew (norsk: Drømmen om Narnia) 1950 The Lion, the Witch and the Wardrobe (norsk: Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet) 1951 The Horse and His Boy (norsk: Hesten og hans gutt) 1951 Prince Caspian (norsk: Prins Caspian) 1952 The Voyage of the Dawn Treader (norsk: Reisen til det ytterste hav) 1953 The Silver Chair (norsk: Sølvstolen) 1956 The Last Battle (norsk: Den siste striden) 1956 Till We Have Faces (roman) == Priser og utmerkelser (utvalg) == Carnegie Medal 1956 for Den siste striden == Litteratur == Skarsaune, Oskar (1995): Myte og virkelighet: En innføring i C.S. Lewis' liv og forfatterskap, Credo Forlag, Oslo Skarsaune, Oskar (2008): «C.S. Lewis» i: Ståle Johannes Kristiansen og Svein Rise (red.): Moderne teologi: Tradisjon og nytenkning hos det 20. århundrets teologer, Kristiansand: Høyskoleforlaget, s. 710-720 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) C. S. Lewis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) C. S. Lewis – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) C.S. Lewis på Internet Movie Database (no) C.S. Lewis hos Sceneweb (en) C.S. Lewis hos The Movie Database (en) C.S. Lewis på Discogs (en) C.S. Lewis på MusicBrainz (en) C.S. Lewis hos The Peerage (no) SnakkOmTro.no: En oversikt over C. S. Lewis' forfatterskap og norske utgivelser.

Clive Staples Lewis, mer kjent som C.S.

https://no.wikipedia.org/wiki/22._november

2023-02-04

22. november

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i november']

22. november er den 326. dagen i året og den 327. i skuddår. Det er 39 dager igjen av året.

22. november er den 326. dagen i året og den 327. i skuddår. Det er 39 dager igjen av året. == Navnedag == Cecilie, Silje, Sissel Navnedagen er etter kirkemusikkens og sangens skytshelgen, St. Cecilia, som døde som martyr i 230 == Historie == 1573 – Byen Niterói i delstaten Rio de Janeiro i Brasil blir grunnlagt. 1776 – Slaget ved Fort Cumberland i Den amerikanske uavhengighetskrigen starter. 1830 – Charles Grey blir statsminister i Storbritannia. 1914 – Første verdenskrig: Det første slaget om Ieper tar slutt. 1922 – Howard Carter åpner Tutankhamons grav. 1943 – Andre verdenskrig: Kairokonferansen – Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, den britiske statsministeren Winston Churchill og den kinesiske lederen Chiang Kai-shek møtes i Kairo for å diskutere hvordan de skal bekjempe Japan. 1943 – Libanon blir uavhengige fra Frankrike. 1956 – De 17. olympiske sommerleker blir åpnet i Melbourne i Australia. 1963 – Den amerikanske presidenten John F. Kennedy blir skutt og drept i Dallas i Texas, mens guvernøren John Connally blir hardt skadd. Visepresident Lyndon B. Johnson overtar som president. 1968 – The Beatles gir ut albumet The Beatles. 1972 – Vietnamkrigen: USA mister sitt første B-52 Stratofortress bombefly. 1975 – Juan Carlos I blir konge av Spania. 1976 – Israelske styrker tar oppstilling ved grensen til Libanon. 1986 – Mike Tyson blir den yngste verdensmesteren i tungvektsboksing noensinne, bare 20 år og 4 måneder gammel. 1989 – Den libanesiske presidenten Rene Moawad blir drept av en bombe i Beirut. 1990 – Margaret Thatcher går av som Storbritannias statsminister. 2005 – Microsoft lanserer spillkonsollen Xbox 360 i USA. 2005 – 12-punktsavtalen mellom Sjupartialliansen for demokrati i Nepal og Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) blir undertekna i Delhi i India. Avtalen førte til at kong Gyanendra av Nepals diktatur blei styrta i april 2006. 2013 – Magnus Carlsen blir verdensmester i sjakk etter å ha vunnet VM i India. === Norsk historie === 1911 – Spitsbergen radio/LFG begynner å sende fra Svalbard. 1943 – Andre verdenskrig: Den norske ubåten Ula senker det norske handelsskipet Arcturus, som går i lastefart for tyskerne. Fem personer omkommer. 1973 – Oljekrisen: Regjeringen vedtar helgestengning av alle bensinstasjoner, samt etter kl. 19:00 alle ukedager. Leveranser av parafin og fyringsolje skal reduseres med 25 % i fyringssesongen 1973–74. 1987 – Mongstad-saken: Statoils administrerende direktør Arve Johnsen går av som følge av overskridelser ved utbyggingen av oljeraffineriet på Mongstad. 1997 – Norsk organisasjon for studiet av utenomjordisk intelligens ble grunnlagt. == Fødsler == Se flere som er født 22. november i Kategori:Fødsler 22. november. 1518 – Guido Ascanio Sforza, katolsk kardinal (d. 1564) 1721 – Marcantonio Marcolini, katolsk kardinal (d. 1782) 1746 – Bernt Anker, norsk forretningsmann (d. 1805) 1787 – Rasmus Rask, dansk språkviter (d. 1832) 1805 – Mariano Benito Barrio Fernández, katolsk kardinal og erkebiskop (d. 1876) 1808 – Thomas Cook, britisk reisebyrågrunnlegger (d. 1892) 1812 – Johanne Luise Heiberg, dansk skuespiller (d. 1890) 1830 – Léon Feer, fransk språkforsker (d. 1902) 1838 – Ludvig Aubert, norsk jurist (d. 1896) 1853 – Klemens von Ketteler, tysk diplomat (d. 1900) 1868 – John N. Garner, USAs 32. visepresident (d. 1967) 1869 – André Gide, fransk forfatter og vinner av nobelprisen i litteratur i 1947 (d. 1951) 1876 – Pierre-André-Charles Petit de Julleville, katolsk kardinal og erkebiskop (d. 1947) 1877 – Cecilio Apostol, filippinsk dikter og forfatter (d. 1929) 1890 – Charles de Gaulle, fransk president (d. 1970) 1906 – Jørgen Juve, norsk fotballspiller (d. 1983) 1913 – Benjamin Britten, britisk komponist og dirigent (d. 1976) 1920 – Paul Erickson, britisk manusforfatter (d. 1991) 1924 – Geraldine Page, amerikansk skuespiller (d. 1987) 1929 – Lev Jasjin, sovjetisk fotballspiller (d. 1990) 1930 – Ferdinand von Bismarck, tysk fyrste (d. 2019) 1934 – Östen Warnerbring, svensk musiker (d. 2006) 1940 – Terry Gilliam, britisk–amerikansk regissør 1943 – Torill Thorstad Hauger, norsk forfatter og illustratør (d. 2014) 1943 – Billie Jean King, amerikansk tennisspiller 1947 – Terje Rød-Larsen, norsk politiker og visegeneralsekretær i FN 1948 – Trond Bakkevig, norsk luthersk prest 1950 – Steven Van Zandt, amerikansk musiker, sanger, plateprodusent og skuespiller 1953 – Ellen Stensrud, norsk fagforeningssekretær 1955 – Sverre Knudsen, norsk forfatter og musiker 1957 – Jan Egeland, norsk politiker og diplomat 1958 – Jamie Lee Curtis, amerikansk skuespiller 1962 – Jim Matheos, amerikansk gitarist og låtskriver 1965 – Mads Mikkelsen, dansk skuespiller 1967 – Boris Becker, tysk tennisspiller 1967 – Bart Veldkamp, belgisk (oppr. nederlandsk) skøyteløper 1968 – Sidse Babett Knudsen, dansk skuespiller 1969 – Åge Sten Nilsen, norsk musiker (Wig Wam – under navnet «Glam») 1971 – Gunnar Wærness, norsk lyriker 1973 – Souleymanou Hamidou, kamerunsk fotballspiller 1976 – Torsten Frings, tysk fotballspiller 1976 – Ville Valo, finsk musiker 1977 – Colin Hanks, amerikansk skuespiller 1978 – Sicco Janmaat, nederlandsk skøyteløper 1978 – Francis Obikwelu, portugisisk friidrettsutøver 1981 – Ben Adams, britisk musiker 1983 – Seira Yamamoto, japansk fekter 1985 – Asamoah Gyan, ghanesisk fotballspiller 1996 – Linn Therese Solem, norsk popartist == Dødsfall == Se flere som døde 22. november i Kategori:Dødsfall 22. november. 1523 – Achille Grassi, katolsk kardinal (f. 1456) 1653 – Francesco Maria Macchiavelli, katolsk kardinal og erkebiskop (f. 1608) 1718 – Edward Teach, «Blackbeard», engelsk pirat (f. ca. 1680) 1847 – Placido Maria Tadini, katolsk kardinal og erkebiskop (f. 1759) 1875 – Henry Wilson, USAs 18. visepresident (f. 1812) 1893 – Anders Fredrik Almgren, svensk-norsk gartner (f. 1833) 1896 – George Washington Gale Ferris jr., amerikansk ingeniør (f. 1859) 1900 – Arthur Sullivan, britisk komponist (f. 1842) 1900 – Philip Weilbach, dansk forfatter og kunsthistoriker (f. 1834) 1901 – Paul von Hatzfeld zu Trachenberg, tysk diplomat og politiker (f. 1831) 1902 – Friedrich Alfred Krupp, tysk industriherre (f. 1854) 1902 – Gaetano Aloisi Masella, italiensk katolsk kardinal (f. 1826) 1906 – Ernst Josephson, svensk maler og dikter (f. 1851) 1907 – Asaph Hall, amerikansk astronom (f. 1829) 1930 – August Heisenberg, tysk bysantinist (f. 1869) 1959 – Molla Mallory, norsk tennisspiller (f. 1884) 1959 – Gérard Philipe, fransk skuespiller (f. 1922) 1961 – Ole Hallesby, norsk teolog (f. 1879) 1963 – John F. Kennedy, amerikansk president (f. 1917) 1963 – Aldous Huxley, britisk forfatter (f. 1894) 1963 – C. S. Lewis, britisk forfatter og filolog (f. 1898) 1971 – Rolf Gerhardsen, presse- og etterretningsmann tilknyttet Ap (f. 1902) 1977 – Luigi Traglia, katolsk kardinal (f. 1895) 1980 – Mae West, amerikansk skuespiller, dramatiker og sanger (f. 1893) 1995 – Elinborg Lützen, færøysk grafiker (f. 1919) 1998 – Stu Ungar, amerikansk pokerspiller (f. 1953) 1999 – Ibrahim Böhme, tysk politiker (f. 1944) 2000 – Emil Zátopek, tsjekkoslovakisk friidrettsutøver (f. 1922) 2007 – Verity Lambert, britisk TV- og filmprodusent (f. 1935) 2011 – Svetlana Allilujeva, Josef Stalins datter (f. 1926) 2011 – Lynn Margulis, amerikansk biolog (f. 1938)

22. november er den 326.

https://no.wikipedia.org/wiki/29._november

2023-02-04

29. november

['Kategori:Dager i november']

29. november er den 333. dagen i året og den 334. i skuddår. Det er 32 dager igjen av året.

29. november er den 333. dagen i året og den 334. i skuddår. Det er 32 dager igjen av året. == Navnedag == Sofie, Sonja == Historie == 1798 – Kong Ferdinand IV av Napoli erklærer krig mot Frankrike og okkuperer Roma 1877 – Thomas Edison demonstrerer fonografen for første gang. 1944 – Andre verdenskrig: Albania blir frigjort fra den tyske okkupasjonen. 1947 – FNs generalforsamling stemmer over delingen av Palestina mellom jøder og arabere. 1955 – Sovjetunionen detonerer sin første hydrogenbombe. 1963 – En Douglas DC-8 styrter etter avgang fra Montréal-Dorval lufthavn i Montréal. 1987 – Korean Air flight 858 eksploderer over den thailandsk-burmesiske grensen. Alle de 115 ombord omkommer, og det blir senere klart at Nord-Korea sto bak. === Norsk historie === 1916 – Austråttborgen brenner natten mellom 28. og 29. november. 1924 – Raumabanen blir offisielt åpnet av kong Håkon. 1969 – NRK sendte sin første tippekamp: Wolverhampton–Sunderland 1-0. == Fødsler == Se flere som er født 29. november i Kategori:Fødsler 29. november. 1632 – Jean-Baptiste Lully, fransk komponist, danser og fiolinist (d. 1687) 1813 – Franz Miklosich, slovensk språkforsker (d. 1891) 1822 – François-Ferdinand Tagliabue, fransk katolsk biskop og misjonær (d. 1890) 1825 – Hans Peter Børresen, dansk misjonær (d. 1901) 1825 – Jean-Martin Charcot, fransk nevrolog (d. 1893) 1835 – Cixi, kinesisk regent (d. 1908) 1841 – Paul Christian Eugen Holmsen, norsk politimann, forfatter og oversetter (d. 1892) 1843 – Peter Birch-Reichenwald, norsk politiker (d. 1898) 1849 – Edward Aveling – britisk marxist og politisk aktivist (d. 1898) 1849 – John Ambrose Fleming, britisk elektroingeniør og fysiker, (d. 1945) 1856 – Theobald von Bethmann Hollweg, tysk rikskansler (d. 1921) 1874 – Antonio Caetano de Abreu Freire Egas Moniz, portugisisk lege, nobelprisvinner (d. 1955) 1877 – Elsa Laula Renberg, samisk politiker og organisator (d. 1931) 1898 – C. S. Lewis, britisk forfatter (d. 1963) 1915 – Oscar Reutersvärd, svensk kunstner og professor i kunsthistorie (d. 2002) 1919 – Aksel Fossen, norsk politiker (d. 2009) 1932 – Jacques Chirac, fransk president (d. 2019) 1933 – James Rosenquist, amerikansk kunstner (d. 2017) 1936 – Torild Skard, norsk politiker 1937 – Johan Jørgen Holst, norsk politiker og statsråd (d. 1994) 1939 – Meco, amerikansk musiker og plateprodusent 1946 – Vuk Drašković, serbisk utenriksminister 1948 – Ingar Pettersen, norsk fotballspiller 1948 – Geir Ellingsrud, norsk rektor ved Universitetet i Oslo 1949 – Jerry Lawler, amerikansk fribryter 1950 – Juliane Freifrau von Friesen, tysk politiker 1954 – Joel Coen, amerikansk regissør 1954 – Peter N. Myhre, norsk politiker 1955 – Arnt Chr. Roseth, norsk lokalpolitiker 1956 – Pavel Pegov, sovjetisk skøyteløper 1957 – Janet Napolitano, amerikansk guvernør 1961 – Brit Pettersen, norsk langrennsløper 1962 – Petter Stordalen, norsk forretningsmann 1964 – Don Cheadle, amerikansk skuespiller 1967 – John Bradshaw Layfield, amerikansk fribryter 1969 – Lars Håvard Haugen, norsk musiker 1969 – Tomas Brolin, svensk fotballspiller 1969 – Anniken Huitfeldt, norsk politiker 1971 – Gerard van Velde, nederlandsk skøyteløper 1972 – Andreas Goldberger, østerriksk skihopper 1973 – Ryan Giggs, walisisk fotballspiller 1974 – Cyril Dessel, fransk syklist 1979 – The Game, amerikansk rapper 1979 – Vincenzo Iaquinta, italiensk fotballspiller 1982 – John Mensah, ghanesisk fotballspiller 1982 – Marthe Valle, norsk sanger og låtskriver 1983 – Albert Bunjaku, sveitsisk fotballspiller 1987 – Leif Kristian Haugen, norsk alpinist == Dødsfall == Se flere som døde 29. november i Kategori:Dødsfall 29. november. 1891 – H.C. Stilling, dansk arkitekt (f. 1815) 1894 – Zeferino González y Díaz Tuñón, spansk katolsk kardinal (f. 1831) 1894 – Juan N. Méndez, meksikansk president og general (f. 1820) 1897 – James Legge, britisk sinolog (f. 1815) 1944 – Edvard Tallaksen, norsk motstandsmann og fenrik i Kompani Linge under andre verdenskrig (f. 1917) 1986 – Cary Grant, britisk skuespiller (f. 1904) 1992 – Lawrence Trevor Picachy, indisk kardinal (f. 1916) 2001 – George Harrison, britisk musiker (The Beatles) (f. 1943) 2007 – Knut Berg, norsk kunsthistoriker (f. 1925) 2008 – Jørn Utzon, dansk arkitekt (f. 1918) 2009 – Alexandre av Belgia, belgisk prins (f. 1942) 2010 – Bella Akhmadulina, russisk forfatter (f. 1937) 2010 – Irvin Kershner, amerikansk regissør (f. 1923) 2010 – Mario Monicelli, italiensk forfatter og regissør (f. 1915) == Merkedager == Var nasjonaldag for Serbia og Montenegro

29. november er den 333.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bokn

2023-02-04

Bokn

['Kategori:59,2°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bokn', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Bokn er en øy-kommune i Rogaland som består av tre bebodde øyer (Ognøy, Austre Bokn og Vestre Bokn) og 123 småøyer og holmer. Kommunen har Karmøy vest og nord for seg, Tysvær i nord, Stavanger i øst, og Kvitsøy i sør. Høyeste punkt er Boknafjellet på 294 moh. I Bokn har næringslivet tidligere bestått hovedsakelig av jordbruk og fiske. Dei står fremdelses sterkt, men nå er det også to store bedrifter, HighComp som lager komposittprodukter og Grieg seafood som har oppdrettsanlegg og smoltproduksjon i tillegg til mange mindre bedrifter. To bygder, Føresvik og Alvestadkroken, som begge ligger på Veste Bokn. Lokalt blir de to Boknøyene bare omtalt som Austre og Vestre. Bokn har egen barnehage, barne- og ungdomsskole, bibliotek og en matvarebutikk. Bokn har bruforbindelse mot nordfylket Rogaland og fergesamband mot sør, dette gjør at Bokn er en ferdselsåre for alle som kommer nordfra og kjører sørover langs vestkysten.

Bokn er en øy-kommune i Rogaland som består av tre bebodde øyer (Ognøy, Austre Bokn og Vestre Bokn) og 123 småøyer og holmer. Kommunen har Karmøy vest og nord for seg, Tysvær i nord, Stavanger i øst, og Kvitsøy i sør. Høyeste punkt er Boknafjellet på 294 moh. I Bokn har næringslivet tidligere bestått hovedsakelig av jordbruk og fiske. Dei står fremdelses sterkt, men nå er det også to store bedrifter, HighComp som lager komposittprodukter og Grieg seafood som har oppdrettsanlegg og smoltproduksjon i tillegg til mange mindre bedrifter. To bygder, Føresvik og Alvestadkroken, som begge ligger på Veste Bokn. Lokalt blir de to Boknøyene bare omtalt som Austre og Vestre. Bokn har egen barnehage, barne- og ungdomsskole, bibliotek og en matvarebutikk. Bokn har bruforbindelse mot nordfylket Rogaland og fergesamband mot sør, dette gjør at Bokn er en ferdselsåre for alle som kommer nordfra og kjører sørover langs vestkysten. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === == Tusenårssted == Kommunens tusenårssted er et sted ved en historisk kvednabekk. Der er det oppført et kvernhus slik det stod i gamle dager. Det var tidligere mange kvernhus langs bekken, som går fra Boknabergsvatnet og ut i Boknasundet. Kommunens tusenårstre er plantet på plassen. Kommunen arrangerte en åpen folkeavstemning for innbyggerne som avgjorde plassen, og formålet var å gjenskape et historisk miljø. Kommunen har også en tomt på den ene sida av bekken, som er tiltenkt museumsformål, som bl.a. innebærer flytting av bygdemuseet. Det er en intensjon om å utvikle forskjellige aktiviteter i dette miljøet, bl.a. for Den kulturelle skolesekken, og stedet har hatt sporadiske aktiviteter opp igjennom, med bl.a. skoleklasser og pensjonister som har vist hvordan de laga mel før i tida. == Kommunikasjon == E39 går over alle de tre hovedøyene, og ekspressbussene gir god forbindelse nordover til Haugesund og Bergen, samt sørover til Stavanger. Ferge Arsvågen-Mortavika. Kommunen har to campingplasser, en på Vestre Bokn og en like ved E39 på Austre Bokn. For båtfolket er det ny gjestehavn i Føresvik med bunkringsmuligheter og butikk/post samt kafe. == Kjente personer fra Bokn == Nils Trosner (1685-1734), matros og dagbokskribent Asbjørn Kloster (1823-1876), avholdsforkjemper Daniel Danielsen Grønnestad (1879-1912), Titanic-offer Lars Elisæus Vatnaland (1892-1983), stortingsrepresentant (Sp) 1945-1961 == Eksterne lenker == (nn) Offisielt nettsted (en) Bokn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Bokn i Store norske leksikon (no) Bygdabladet for Bokn

thumb|Bokn

https://no.wikipedia.org/wiki/Ekteskap

2023-02-04

Ekteskap

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Antropologi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekteskap', 'Kategori:Familierett', 'Kategori:Katolske sakramenter', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-12', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Ekteskap er en sosial institusjon som befester og regulerer samlivet mellom personer. Ekteskapet kan være en religiøs og rituell forening eller en juridisk kontrakt som etablerer rettigheter og plikter mellom ektefeller, mellom dem og deres barn, og mellom dem og deres familier. I Norge reguleres ekteskapets form av ekteskapslovgivningen. Ekteskap er regnet som en form for samliv som finnes i alle samfunn og kulturer. Ekteskapsinstitusjonens sammensetning og omfang varierer over kulturer og kan bestå av to personer, eller være en anordning mellom flere personer. Ekteskap med mer enn to personer omtales med en fellesbetegnelse for polygami. Antropologer peker ofte mot ikke-vestlige samfunn hvor flere ulike ekteskapsformer med mer enn to personer kan gjenspeile spesielle samfunnsmessige forhold, økologiske tilpasninger eller religiøse doktriner. Innenfor de abrahamittiske religionene ligger ulike fortolkninger av religiøse skrifter til grunn for gjeldende syn på polygami og ulike religiøse fortolkninger innen islam og enkelte kristne sekter tillater flerkoneri, som kan være i konflikt med gjeldende nasjonale lover. Polyandri hvor én kvinne er gift med flere menn forkommer noen steder i Nepal, men er ikke vanlig i andre steder i verden. I de fleste vestlige land er det i dag ikke anledning til å være gift med flere personer samtidig og bigami kan være grunnlag for straffeforfølgning, mens i andre samfunn kan flerkoneri være akseptert og tillatt under nasjonale lover. I Norge er det forbud mot polygami og bigami, men det er anledning til å inngå i ikke-regulerte samlivsformer med flere personer samtidig.

Ekteskap er en sosial institusjon som befester og regulerer samlivet mellom personer. Ekteskapet kan være en religiøs og rituell forening eller en juridisk kontrakt som etablerer rettigheter og plikter mellom ektefeller, mellom dem og deres barn, og mellom dem og deres familier. I Norge reguleres ekteskapets form av ekteskapslovgivningen. Ekteskap er regnet som en form for samliv som finnes i alle samfunn og kulturer. Ekteskapsinstitusjonens sammensetning og omfang varierer over kulturer og kan bestå av to personer, eller være en anordning mellom flere personer. Ekteskap med mer enn to personer omtales med en fellesbetegnelse for polygami. Antropologer peker ofte mot ikke-vestlige samfunn hvor flere ulike ekteskapsformer med mer enn to personer kan gjenspeile spesielle samfunnsmessige forhold, økologiske tilpasninger eller religiøse doktriner. Innenfor de abrahamittiske religionene ligger ulike fortolkninger av religiøse skrifter til grunn for gjeldende syn på polygami og ulike religiøse fortolkninger innen islam og enkelte kristne sekter tillater flerkoneri, som kan være i konflikt med gjeldende nasjonale lover. Polyandri hvor én kvinne er gift med flere menn forkommer noen steder i Nepal, men er ikke vanlig i andre steder i verden. I de fleste vestlige land er det i dag ikke anledning til å være gift med flere personer samtidig og bigami kan være grunnlag for straffeforfølgning, mens i andre samfunn kan flerkoneri være akseptert og tillatt under nasjonale lover. I Norge er det forbud mot polygami og bigami, men det er anledning til å inngå i ikke-regulerte samlivsformer med flere personer samtidig. == Ekteskapsinngåelse i Norge == Tradisjonelt har ekteskap I Norge bare vært lovlig inngått mellom en mann og en kvinne. Fra 2001 har ekteskapslovgivningen i ti land, blant dem Norge, innført lover som tillater par av samme kjønn å inngå ekteskap. Ekteskapet er en juridisk bindende avtale, og i tillegg har selve seremonien ofte en religiøs ramme. Bokmålsordboka definerer ekteskap som samliv mellom mann og kvinne eller to av samme kjønn, bygd på en rettslig bindende overenskomst, og der eventuelle barn blir anerkjent som begge parters avkom. I henhold til lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap kan ekteskapet inngås gjennom ektevigsel eller borgerlig vigsel i nærvær av to vitner; oftest i form av én forlover for hver part. Ved vigselen skal brudefolkene samtidig være nærværende, og norsk lov kjenner ingen unntak fra denne betingelsen. De skal hver for seg på spørsmål fra vigsleren gi til kjenne at de samtykker til ekteskapet. Vigsleren skal deretter forklare at de er ektemaker. Vigsler kan være en prest i Den norske kirke, eller en prest eller forstander i et registrert trossamfunn, eventuelt seremonileder i et livssynssamfunn, som har vigselsrett; notarius publicus; norsk utenrikstjenestemann; eller særskilt vigsler oppnevnt av departementet under spesielle omstendigheter. Det er vanlig at personer i ekteskap bor sammen, men dette er ikke noe krav fra lovens side. I folkeregisteret må ektefeller normalt være registrert på én og samme adresse. Ønsker man å inngå et juridisk ekteskap i Norge må eventuelle tidligere inngåtte ekteskap være opphørt ved skilsmisse, død eller annullering. Til 1973 måtte ekteskap annonseres offentlig (lyses) i Norsk Lysingsblad, blant annet for å unngå bigami. === Vilkår i ekteskapsloven === Den som er under 18 år får ikke inngå ekteskap uten tillatelse fra statsforvalteren i det fylke der personen bor. Ekteskap får ikke inngås mellom dem som er i slekt med hverandre i rett opp- og nedstigende ledd eller hel- eller halvsøsken (se incest). Ekteskap mellom søskenbarn er imidlertid tillatt. Den som er gift eller partner i et registrert partnerskap får ikke inngå ekteskap, men eksisterende registrerte partnerskap kan etter 1. januar 2009 med partenes samtykke omgjøres til ekteskap. 11. juni 2008 vedtok Odelstinget å endre den norske ekteskapsloven slik at også personer av samme kjønn kan gifte seg. Norge er det sjette landet i verden som vedtar en såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov. Endringene Lov om ekteskap trådte i kraft 1. januar 2009, se Ekteskapsloven. === Trossamfunn === Enkelte trossamfunn aksepterer i utgangspunktet ikke gjengifte når tidligere ektefelle lever (for eksempel Den katolske kirke), eller lar det være opp til den enkelte vigsler om han/hun vil vie i slike tilfeller (for eksempel Den norske kirke og Den anglikanske kirke). Adgangen til å nekte å vie i slikt tilfelle er nedfelt i ekteskapslovens §13Det kan også finnes andre regler innen de enkelte trossamfunn, blant annet for minstealder og grad av slektskap. I enkelte tilfeller vil en vigsler velge å ikke vie selv om det ikke er lovmessig adgang til det. Det er også mulig å vie personer uten å innberette ekteskapet til myndighetene. Dette gjøres i enkelte tilfeller der det er ønskelig å oppfylle religiøse krav, men hvor norsk lov ikke aksepterer ekteskapet som gyldig. Krav som stilles av trossamfunn kommer ikke foran norsk lov i tvister. Brudd på kravene kan av enkelte religiøse samfunn brukes som grunnlag for å disiplinere eller ekskludere medlemmer. == Historie == Former for ekteskap har siden forhistoriske tider blitt sett på som en ramme for samliv mellom mann og kvinne, orientert mot ektefellenes gjensidige hjelp og støtte, ikke minst ved fødsel og barneoppdragelse. Noen steder har man praktisert polygami. Vanligvis har det da vært snakk om at en mann har flere koner (polygyni). At en kone har flere menn (polyandri) er mye mer sjeldent, men forekommer i Asia og hos noen inuitter. Men også på steder hvor polygami praktiseres, har et ekteskap mellom én mann og én kvinne vært utgangspunktet for ekteskapsordningen, og det har vanligvis ikke vært noe krav at man skal ha mer enn én ektefelle. Gruppeekteskap har som samlivsform forekommet i flere historiske utopiske og motkulturelle samfunn.I vestlige land kan det sies at «seriemonogami» er utbredt: Folk har bare én partner om gangen, men flere etter hverandre. I mange samfunn har det vært vanlig å inngå ekteskap som en allianse mellom to slekter eller to stammer. Ekteskap kunne tjene til å bevare eiendommer i slekten, eller få slått sammen to gårder, styrke politiske allianser eller utvide kongehus. Derfor benyttet man seg av arrangerte ekteskap. Dog har det vært vanlig at de som skal gifte seg, har fått godta eller avslå det foreslåtte ekteskapet. Men tvangsekteskap forekommer og er derfor blitt forbudt etter norsk lov.Mye av ekteskapets stabilitet har basert seg på kvinnens avhengighet av mannens arbeid og inntekt, samt mannens fysiske overlegenhet over kvinnen, da normer og lovverk ikke beskyttet kvinner like godt som i dag, eller til og med diskriminerte kvinner. Dette forandret seg i stor grad etter at det på 1900-tallet ble vanlig at kvinner fikk stemmerett og bedre utsikter til en arbeidsinntakt som kunne forsørge en familie. Det moderne ekteskapet kan være mer basert på romantisk kjærlighet enn på sosial og økonomisk avhengighet, derav en stor økning i antallet skilsmisser i forbindelse med kvinnefrigjøring. Det er også blitt vanligere å leve «papirløst» i samboerskap. Opprinnelig var et ekteskap en avtale mellom ætter. I middelalderen ble det et religiøst sakrament, men også en nødvendighet hvis partene skulle oppfylle samfunnets verdslige lover. I dag er det for mange først og fremst en ren juridisk kontrakt, som under romerretten. Etter Tolvtavleloven var kvinnen sin manns eiendom. Hennes far solgte henne til ektemannen, og hvis ikke noe salg ble gjennomført, ble hun - etter loven om løsøre - etter et års forløp sin manns eiendom ved hevd. Dermed kunne ikke romerske kvinner råde over noen eiendom selv, og ved skilsmisse var de ille ute. Dette problemet løste romerske jurister ved å anbefale gifte kvinner å være hjemmefra tre dager i strekk hvert år. Da ble det ikke opparbeidet hevd, og dermed kunne kvinnen selv styre sin formue og eiendom.Rundt 1140 kom kirkens lovgivning som tillot to som ønsket å gifte seg, å love hverandre dette med Gud som vitne - ute på et jorde, om så var. Diskusjonen hadde gått høyt i kirken om hva som definerer et ekteskap: Blir det til ved samleiet eller ved partenes samtykke? Det var pave Aleksander III (1159–81) som gjorde den siste løsningen til kirkens offisielle lære. Ifølge Paulus i Efeserbrevet 5,23-24 er nemlig ekteskapet et bilde på forholdet mellom Kristus og kirken - og derved et sakrament og altså uoppløselig, med mindre det var inngått på feile premisser, som ved for nært slektskap eller impotens. Men i og med at ekteskapet gikk over fra å være en bindende avtale mellom to parter til å bli et kirkelig sakrament, var det mer passende å definere det gjennom en åndelig handling (samtykke) enn en fysisk handling (samleie). Samtykket ble dermed tilstrekkelig - verken kirkelig vielse, samtykke fra slekten eller løfte avlagt i vitners nærvær, var lenger nødvendig. Noen menn spekulerte i dette og lovet kvinnen ekteskap lørdagskvelden, for så i etterkant å benekte hele saken. Særlig i Bergen ses eksempler på slike ekteskap, fordi rettsdokumentene er bevart. Fra 1200-tallet anerkjente kirken ikke lenger festemål som tilstrekkelig grunnlag for ekteskap. Først gjennom lysning i kirken og etterfølgende bryllup ble ekteskapet lovlig og sikret eventuelle barn full arverett. I tillegg kunne paret få kirkelig vielse, men dette ble ikke obligatorisk før i 1589, altså lenge etter reformasjonen. Men frem til 1215 hadde kirken gjort det svært vanskelig for folk i små bygdesamfunn å finne lovlige partnere. Kirkens regler gjorde det til incest å gifte seg med slektninger i inntil sjette ledd, altså seksmenninger – et enormt antall mennesker, som det også er vanskelig å holde oversikt over. Dette skyldtes imidlertid en misforståelse ved oversettelsen av reglene, for sjette ledd i romersk regning tilsvarer bare tredje ledd – altså tremenninger – etter germansk regning.Fra 1200-tallet fikk man ekteskapsbestemmelser også i verdslig lovgivning, blant annet står det at kvinner som inngår ekteskap uten sine foreldres samtykke, kan gjøres arveløse. På 1300-tallet fulgte de første spor til skikken med nattefrieri, der et par ble regnet som forlovet om mannen stadig tilbrakte lørdagsnatten hos den samme kvinnen. Kirken nådde ikke frem med sin kritikk av skikken, og på begynnelsen av 1700-tallet var to tredeler av brudene i Hallingdal, Rendalen og Ringerike gravide eller hadde født barn.I middelalderen fikk adelen behov for et troverdig system for å holde orden på arverekker, noe bare kirkelig vielse kunne tilby. Ekteskap ble dermed et kirkelig anliggende, og vielsene ble derfor flyttet til kirkebakken og senere inn i kirkerommet. Innen senmiddelalderen hadde kirken overtatt jurisdiksjonen over ekteskapet, og dagens kirkelige vigsel er en videreføring av dette. == Referanser == == Se også == Ektevigsel Borgerlig vigsel Vigsel Likekjønnet ekteskap Morganatisk ekteskap Registrert partnerskap Konkubinat Arrangert ekteskap Samboerskap Polygami Ekteskapsbrudd Leiermål Hor Bryllup Medgift Sølibat Familierett Ekteskap i swahilikulturen == Eksterne lenker == (en) Marriage – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Fakta om ekteskap Lov om ekteskap === Historikk m.m. === Oppslagsordet «ægteskab» i Ordbog over det danske sprog «Äktenskap» i Nordisk familjebok fra 1890-tallet «Ekteskap» i Pax leksikon fra 1976-82 «Ægteskab» i det danske Leksikon for det 21. århundrede Ingenting var viktigere enn ekteskapet, om ekteskapet i Norge i tidlig moderne tid, artikkel hos norgeshistorie.no

Ekteskap er en sosial institusjon som befester og regulerer samlivet mellom personer. Ekteskapet kan være en religiøs og rituell forening eller en juridisk kontrakt som etablerer rettigheter og plikter mellom ektefeller, mellom dem og deres barn, og mellom dem og deres familier.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ektevigsel

2023-02-04

Ektevigsel

['Kategori:Ekteskap', 'Kategori:Seremonier']

Ektevigsel er en offentlig handling i forbindelse med inngåelse av et ekteskap. En ektevigsel foretas vanligvis av de som gifter seg sammen med en viglsler og parets forlovere. I forbindelse med handlingen kan det også være musikk og taler av flere personer.

Ektevigsel er en offentlig handling i forbindelse med inngåelse av et ekteskap. En ektevigsel foretas vanligvis av de som gifter seg sammen med en viglsler og parets forlovere. I forbindelse med handlingen kan det også være musikk og taler av flere personer. == Norge == Ektevigselsseremonien blir normalt styrt av en viglser som enten er en representant for styresmaktene i en borgerlig vigsel, en prest i en kirkelig vigsel eller av en godkjent seremonileder fra et livssyns- eller trossamfunn. Begge de kommende ektefellene må være til stede under seremonien, og i tillegg må to myndige vitner, foruten vigsleren være til stede under seremonien. De blivende ektefolk erklærer at de ønsker å inngå ekteskap med hverandre. En godkjent vigselsperson skal erklære at ekteskapet gyldig. Til slutt undertegnes vigselsprotokollen. Vigselen er det ritual som symboliserer inngåelsen av ekteskapet og blir ofte etterfulgt av en privat bryllupsfest. En borgerlig vigsel er ytre sett en ren juridisk handling som utføres av vigsler som kan være en dommer hos byfogden eller tingretten. En kirkelig vigsel er en religiøs seremoni og kan bli utført av ordinerte prester. Par som er borgerlig viet kan i tillegg få en kirkelig forbønnsgudstjeneste for ekteskapet i de fleste trossamfunn. Et trossamfunn, Unitarforbundet, kan vie etter både religiøs og borgerlig seremoni. == Globalt == Det er forskjellige lovbestemmelser rundt om i verden om hvordan en ektevigsel skal foregå og hvem som kan være vigsler. I USA er det forskjellige bestemmelser i forskjellige stater. I noen land kan viglsleren være en hvilken som helst forstander eller taler i et religiøst samfunn, mens andre steder må vedkommende ha en lisens. Noen steder kreves det at selve den juridiske vigselen skal foretas av en embedsmann og være adskilt fra religiøse handlinger. == Tradisjon == Flere tradisjoner blir ofte fulgt i forbindelse med en ektevigsel. En tradisjon er at faren til bruden, eller en annen mannlig slektning hvis faren er fraværende, leier henne inn. Det kan også være slik at paret kommer gående inn sammen. Det er også vanlig at brudepiker og brudesvenner deltar. De har ofte på seg lignende klær som bruden og brudgommen. En ektevigsel har ofte et religiøst tilsnitt dersom paret er religiøse. I mange land er det tradisjon for at vigselen finner sted i en kirke og at vigsleren er en prest. Dersom en ektevigsel ikke er religiøs, er det gjerne en embedsmann eller en dommer som er vigsler. == Se også == Borgerlig vigsel Unitarisk vigsel Humanistisk vigsel Ekteskap Bryllup == Referanser == == Eksterne lenker == Ekteskapsloven Veiviser i det offentlige om ekteskap Vigsel på Domstol.no Ekteskapsinngåelse i den norske kirke Godkjenning av vigselsritual (Bufdir: Barne- ungdoms- og familiedirektoratet)

Ektevigsel er en offentlig handling i forbindelse med inngåelse av et ekteskap. En ektevigsel foretas vanligvis av de som gifter seg sammen med en viglsler og parets forlovere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aust-Agder

2023-02-04

Aust-Agder

['Kategori:58°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Aust-Agder', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg']

Aust-Agder er et landskap og tidligere fylke i Norge og nåværende valgkrets til Stortingsvalg som utgjør den østlige delen av Agder fylke fra 1. januar 2020. Aust-Agder grenser mot Rogaland og de tidligere fylkene Telemark og Vest-Agder. Kystlinjen grenser mot Skagerrak. Fylkesadministrasjonen holdt til i Arendal kommune. Aust-Agder fylke tilsvarte i alt vesentlig det området som inntil 1918 hadde navnet Nedenes amt. Navnet Agder har grunnbetydningen «utstikker» og det finnes øvrige navn i Europa dannet med samme rot for eksempel i navnet Cap d'Agde (= Kapp Agder) på Frankrikes middelhavskyst. Dette skyldes at ordet har rot i felles, nedarvet indoeuropeisk grunnlag. Grekerne oppfattet navnet som Agathe, og fra Hecataeus' geografiske beskrivelser fra 500-tallet f.Kr, vet vi at den greske kolonien ved Cap d'Agde het nettopp Agathe.

Aust-Agder er et landskap og tidligere fylke i Norge og nåværende valgkrets til Stortingsvalg som utgjør den østlige delen av Agder fylke fra 1. januar 2020. Aust-Agder grenser mot Rogaland og de tidligere fylkene Telemark og Vest-Agder. Kystlinjen grenser mot Skagerrak. Fylkesadministrasjonen holdt til i Arendal kommune. Aust-Agder fylke tilsvarte i alt vesentlig det området som inntil 1918 hadde navnet Nedenes amt. Navnet Agder har grunnbetydningen «utstikker» og det finnes øvrige navn i Europa dannet med samme rot for eksempel i navnet Cap d'Agde (= Kapp Agder) på Frankrikes middelhavskyst. Dette skyldes at ordet har rot i felles, nedarvet indoeuropeisk grunnlag. Grekerne oppfattet navnet som Agathe, og fra Hecataeus' geografiske beskrivelser fra 500-tallet f.Kr, vet vi at den greske kolonien ved Cap d'Agde het nettopp Agathe. == Historie == Folk begynte å bosette seg i Aust-Agder for 10 000 år siden, da isen fra istiden hadde begynt å forsvinne fra kystpartiene. På slutten av 1500-tallet skjedde det en stor befolkningsvekst da tømmereksport, jernverksproduksjon og skipsfart startet for fullt. I de neste 200 årene vokste tettstedene Risør, Tvedestrand, Arendal, Grimstad og Lillesand frem til å bli de tettstedene der flest folk bosatte seg. == Geografi == Aust-Agder grenser i øst til Telemark fylke og i vest og nordvest til fylkene Vest-Agder og Rogaland. Naturen er svært variert fra kystens skjærgård i sør, til jord- og skogbruksområder i midtfylket og høyfjell i Setesdal i nord. Aust-Agder fylke er 9 212&nbersp;km² stort og har 111 495 innbyggere (1. januar 2012). Fylkeshovedstaden er Arendal. Vest for Setesdal ligger Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiene med noen få tydelig oppstikkende, avgrensede fjelltopper over 1.500 moh. Øst for Setesdalen dekker Setesdal Austhei et areal på 2.370 km², og deles i to av Bjørnevatnveien (Riksvei 45 Valle-Tokke) hvor Nordområdet på 770 km² har mye høyfjell på 1000-1500 meter, mens Sørområdet på 1.645 km² er lavere og mer rolig topografisk. I lavere områder ned mot kysten dominerer nord-sør-gående elvedaler med barskog og mye innslag av elg og rådyr. Disse skogsområdene ligger i grunnfjellsområdet det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, med sur jord og lite jordbruk. Langs kysten har innlandsisen lagt igjen mer omfattende grus- og løssmasser med særlig fruktbart jordbruk rundt Grimstad. Kysten domineres av skjærgård, og det store norske raet når inn til land på Tromøya ved Arendal. == Kommuner == Aust-Agder var inndelt i 15 kommuner: == Sammenslåing av Aust-Agder og Vest-Agder == Kristiansand har siden 1681 vært landsdelshovedstad for Agder-fylkene. Byen ligger nær fylkesgrensa mellom Aust-Agder og Vest-Agder, og byregionen omkring Kristiansand strekker seg langt inn i Aust-Agder. Spørsmålet om sammenslåing av fylkene har derfor dukket opp med jevne mellomrom, og initiativet til debatten kommer da fra kommunene som ligger innenfor eller nær byregionen Kristiansand. Motstanden mot sammenslåing er alltid sterkest øst i Aust-Agder, der avstandene til Kristiansand er størst, og der tilknytningen til Østlandet er sterkest. I forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget 2011 ble det avholdt folkeavstemning i Aust-Agder om sammenslåing av Aust-Agder og Vest-Agder. Dette var vedtatt i Fylkestinget i Aust-Agder, mens Fylkestinget i Vest-Agder besluttet å gjennomføre en eventuell fylkessammenslåing uten folkeavstemning. Det var i forkant gjort en avtale mellom de to fylkestingene om fordelingen av felles institusjoner og embeder ved en eventuell sammenslåing av fylkene til et samlet Agder. Motstanderne av fylkessammenslåing organiserte seg i La Aust-Agder leve! Nei til ett Agder!. Det ble argumentert med at alle fellesfunksjoner ville havne i Kristiansand, det var lite å spare på å slå sammen fylkene, og et samlet Agder ville redusere sin innflytelse ved at det bare ville bli en Agderstemme i motsetning til to med begge fylkene intakte. Sykehusstriden i Agder ble brukt som eksempel på at ressursene ville bli samlet i Kristiansand, selv om dette ikke har noe med samlingen av fylkene å gjøre . Vest i Aust-Agder fylke var stemningen motsatt; kommunene vest i Agder ønsket fylkessammenslåing. Tilhengerne var organisert i foreningen Ett Agder og hadde som hovedargument at ett samlet Agder ville stå sterkere i Stortinget og få bedre gjennomslag i regjeringen, dobbeltarbeid i to fylker ville unngås og derved penger spares. I tillegg ble det pekt på at flere kommuner ønsket å flytte over uansett utfall av resultatet. Disse kommunene, Lillesand, Birkenes og Iveland, avholdt samtidig avstemning om de skulle søke overføring til Vest-Agder ved et nei til sammenslåing i Aust-Agder. Kommunestyret i Evje og Hornnes vedtatt å søke overgang hvis det ikke blir sammenslåing (uten egen folkeavstemning). Resultatet av folkeavstemningen var klart, i fylket som helhet stemte 2 av 3 nei til sammenslåing, men det var meget tydelig at meningen i befolkningen var delt. I Østre Agder var hele 76 % imot sammenslåing, mens det i den vestlige delen av fylket var kun 25 % imot. I de tre kommunene som holdt egne folkeavstemninger om overgang til Vest-Agder var resultatene også veldig klare: Lillesand 76 %, Birkenes 60 % og Iveland 68 % for overgang. I den felles folkeavstemningen i hele fylke var resultatet imidlertid enda klarere i Arendal og østover. I Arendal var 80 % mot sammenslåing.I oktober 2011 søkte fire grensekommuner i Aust-Agder: Lillesand, Iveland, Birkenes og Evje og Hornnes, om å bli overflyttet fra Aust-Agder til Vest-Agder som et resultat av denne problemstillingen. Disse kommunene har ca. 19 000 av Aust-Agders 110 000 innbyggere. Søknadene ble behandlet i Kommunaldepartementet, og alle kommunene fikk svaret nei på sine søknader. I 2017 vedtok regjeringen at fylkene Aust- og Vest-Agder skal slås sammen til den nye regionen Agder, med virkning fra 1. januar 2020. == Byer, tettsteder og tettbygde strøk == Liste over byer i Aust-Agder Tettsteder i Aust-Agder Liste over steder i Aust-Agder Bilder av kirker i Aust-Agder == Administrative inndelinger == === Næringsregioner === Aust-Agder består av næringsregionene Østre Agder, Setesdal og Sørlandet. === Regionråd === Østre Agder regionråd: Arendal, Froland, Gjerstad, Grimstad, Risør, Tvedestrand, Vegårshei, Åmli. Setesdal Regionråd: Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Valle. Sørlandet regionråd: Birkenes, Iveland, Lillesand. Dessuten Kristiansand, Songdalen, Søgne og Vennesla kommuner i Vest-Agder fylke.Prostier, under Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke: Aust-Nedenes prosti: Gjerstad, Risør, Tvedestrand, Vegårshei, Åmli. Arendal prosti: Arendal, Froland. Otredal prosti: Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Iveland, Valle. Dessuten Vennesla kommune i Vest-Agder fylke. Vest-Nedenes prosti: Birkenes, Grimstad, Lillesand.Tingretter, under Agder lagdømme: Aust-Agder tingrett: Arendal, Froland, Gjerstad, Grimstad, Risør, Tvedestrand, Vegårshei, Åmli. Kristiansand tingrett: Birkenes, Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Iveland, Lillesand, Valle. Dessuten Audnedal, Kristiansand, Lindesnes, Mandal, Marnardal, Songdalen, Søgne, Vennesla og Åseral kommuner i Vest-Agder fylke.Politidistrikter: Agder politidistrikt: hele fylket. Dessuten samtlige kommuner i Vest-Agder fylke.Helsedistrikter, under Helseregion Sørøst: Helse Sørlandet: hele fylket, samt hele Vest-Agder fylke.Veidistrikter, under Veiregion Sør: Aust-Agder veidistrikt: hele fylket.Tidligere fogderier: Nedenæs fogderi: Arendal, Birkenes, Froland, Gjerstad, Grimstad, Lillesand, Risør, Tvedestrand, Vegårshei, Åmli. Sætersdalen fogderi: Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Iveland, Valle. == Politikk == === Fylkestingsvalget 2015 === Tabellen angir valgresultatet i fylkestingsvalget i ulike deler av fylket. Kolonnen "andel" angir områdets del av fylkets avgitte stemmer totalt. Kilde: Regjeringen: Fylkestingsvalget 2011 Aust-Agder === Fylkestinget 2015-2019 === Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 35 representanter.Gro Bråten (Ap) er fylkesordfører og Jon-Olav Strand (KrF) er fylkesvaraordfører. (Tellef Inge Mørland (Ap) var fylkesordfører 2015-2017). === Stortingsrepresentanter === Aust-Agder har fire stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021: Se også Stortingsvalget 2017 i Aust-Agder. Historisk representasjon på Stortinget fra Aust-Agder siden 1973: === Partioppslutning === Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Aust-Agder siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget. == Reiseliv og turisme == I Aust-Agder finnes det flere skjærgårdsperler mellom Risør og Blindleia i Lillesand. Lengre vest og nord, i skogs- og heibeltet mellom kysten og fjellet, ligger tur- og rekreasjonsområder. I Setesdalen, nord i fylket, ligger flere hytteområder, og på Brokke i Valle og Hovden i Bykle er vintersportsområder bygget ut. == Arrangement == Hovefestivalen blir arrangert på Tromøy i Arendal. Risør kammermusikkfest arrangeres i Risør. Kortfilmfestivalen arrangeres i Grimstad. == Dialekt == == Se også == Aust-Agder fylkeskommunes kunstnerstipend Aust-Agder fylkeskulturpris === Relaterte regioner === Distrikter i Norge Agder Sørlandet Setesdal Østre Agder Kristiansandregionen == Litteratur == Jens Vevstad: Aust-Agder fylke gjennom 100 år. 1837 – 1937. Arendal 1943. == Referanser == == Eksterne lenker == Hovedside Aust-Agder fylkeskommune Lokalhistorie fra Aust-Agder Aust-Agder museum og arkiv

Aust-Agder er et landskap og tidligere fylke i Norge og nåværende valgkrets til Stortingsvalg som utgjør den østlige delen av Agder fylke fra 1. januar 2020.

https://no.wikipedia.org/wiki/Telemark

2023-02-04

Telemark

['Kategori:59,3°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landskap i Norge', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Telemark', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg']

Telemark er et tradisjonelt landskap på Østlandet i Norge og et fylke, som fra 2022 er under gjenopprettelse. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark som eget fylke. Telemark er også valgkrets ved stortingsvalg og lagsogn.Det moderne Telemark ble en geografisk enhet på 1200-tallet under navnet Skiensysla, som senere ble videreført som Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke; Bratsberg var fra slutten av 1500-tallet et eget hovedlen og kan dermed også forstås som en egen riksdel. Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, navngitt etter folkegruppen Þilir som levde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden. Fra slutten av 1500-tallet ble navnet Telemark tatt i bruk om administrative og kirkelige enheter som omfattet det meste av og tidvis hele Bratsberg amt. Bratsberg amt endret navn til Telemark fylke i 1919. I 2020 ble Telemark fylke mot sin vilje slått sammen med Vestfold til den nye regionen Vestfold og Telemark. Telemark utgjør drøyt 87 % av det nye fylket i areal. Etter vedtak i Vestfold og Telemark fylkesting den 15. februar, er det ventet at fylket etableres som eget fylke igjen fra 1. januar 2024.Telemark strekker seg fra Skagerrak til Hardangervidda. Geografisk, topografisk, kulturhistorisk og språklig danner Telemark en overgang mellom Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, og er kjennetegnet av stor naturgeografisk og kulturell variasjon. De indre delene, Øvre Telemark, består av fjell, daler og innsjøer, har tradisjonelt ingen byer og var tradisjonelt kjennetegnet av et relativt egalitært bondesamfunn. De flatere områdene ved kysten var tradisjonelt kjennetegnet av sjøfart og handel, var Norges viktigste industriregion siden 1500-tallet og Telemarks viktigste by Skien var fra 1500-tallet en av Norges største byer. Hovedskillemerkene mellom østnorske og vestnorske dialekter går gjennom Telemark, og talemålet i Telemark er svært varierende, fra standard østnorsk til dialekter som ligger nær opp til konservativ nynorsk i deler av Øvre Telemark. Øvre Telemark har flere kulturminner fra middelalderen enn noen annen region i Norge. Telemark har vært sentral i norsk folkemusikk, bunadbevegelsen og fremveksten av moderne skisport, og har gitt navn til skisporten Telemarkskjøring.

Telemark er et tradisjonelt landskap på Østlandet i Norge og et fylke, som fra 2022 er under gjenopprettelse. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark som eget fylke. Telemark er også valgkrets ved stortingsvalg og lagsogn.Det moderne Telemark ble en geografisk enhet på 1200-tallet under navnet Skiensysla, som senere ble videreført som Bratsberg len, Bratsberg amt og Telemark fylke; Bratsberg var fra slutten av 1500-tallet et eget hovedlen og kan dermed også forstås som en egen riksdel. Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, navngitt etter folkegruppen Þilir som levde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden. Fra slutten av 1500-tallet ble navnet Telemark tatt i bruk om administrative og kirkelige enheter som omfattet det meste av og tidvis hele Bratsberg amt. Bratsberg amt endret navn til Telemark fylke i 1919. I 2020 ble Telemark fylke mot sin vilje slått sammen med Vestfold til den nye regionen Vestfold og Telemark. Telemark utgjør drøyt 87 % av det nye fylket i areal. Etter vedtak i Vestfold og Telemark fylkesting den 15. februar, er det ventet at fylket etableres som eget fylke igjen fra 1. januar 2024.Telemark strekker seg fra Skagerrak til Hardangervidda. Geografisk, topografisk, kulturhistorisk og språklig danner Telemark en overgang mellom Østlandet, Sørlandet og Vestlandet, og er kjennetegnet av stor naturgeografisk og kulturell variasjon. De indre delene, Øvre Telemark, består av fjell, daler og innsjøer, har tradisjonelt ingen byer og var tradisjonelt kjennetegnet av et relativt egalitært bondesamfunn. De flatere områdene ved kysten var tradisjonelt kjennetegnet av sjøfart og handel, var Norges viktigste industriregion siden 1500-tallet og Telemarks viktigste by Skien var fra 1500-tallet en av Norges største byer. Hovedskillemerkene mellom østnorske og vestnorske dialekter går gjennom Telemark, og talemålet i Telemark er svært varierende, fra standard østnorsk til dialekter som ligger nær opp til konservativ nynorsk i deler av Øvre Telemark. Øvre Telemark har flere kulturminner fra middelalderen enn noen annen region i Norge. Telemark har vært sentral i norsk folkemusikk, bunadbevegelsen og fremveksten av moderne skisport, og har gitt navn til skisporten Telemarkskjøring. == Historie == === Administrativ historie === Navnet Telemark kommer av norrønt Þilamǫrk, Þelamǫrk eller Þelamørk, et navn som igjen er sammensatt av Þilir, folkegruppen som levde i det området som tilsvarer dagens Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden, og ordet mǫrk som betyr mark eller skog. Navnet Telemark var fra folkevandrings- eller vikingtiden til tidlig moderne tid bare knyttet til det som senere ble kalt Øvre Telemark. Bygdene nedenfor Telemark ble opprinnelig kalt Grenland, mens kyststripen ble kalt Grenmar og Vestmar. Fra høymiddelalderen til 2020 dannet disse landskapene en administrativ enhet i Norge som syssel, len, hovedlen, amt og fylke under forskjellige navn. Det historiske Grenafylke lå nedenfor Telemark og omfattet Grenland, distriktet omkring Norsjø og kystområdene Grenmar og Vestmar. Fra omkring 1160 ble Grenafylke videreført som Skiensysla, som bestod av to deler, Tiendetaket (Grenland) og Skattlandet (det egentlige Telemark), som da hadde blitt en del av sysla. Skiensysla ble videreført som Bratsberg len fra senmiddelalderen til 1662, deretter som Bratsberg amt (1662–1919) og Telemark fylke (1919–2020). Telemark fikk fra 1591 gradvis en bredere betydning enn bare Øvre Telemark gjennom at navnet ble tatt i bruk om ulike administrative og kirkelige enheter med navnet Nedre Telemark(en) i Grenland, dvs. de senere kommunene Bø, Sauherad, Notodden, Nome, Drangedal og vestre Skien, som hadde utgjort skipreidene Lindheim og Volufors (Ulefoss). Fra 1600-tallet av lå det meste av Bratsberg amt, unntatt Bamble, i fogderier, sorenskriverier og prostier med Telemark i navnet. Fra 1600-tallet begynte derfor Telemark(en) å bli etablert som et navn som kunne omfatte hele eller det meste av amtet, hvertfall i administrativt henseende. Bratsberg var på 1500-tallet et underlen under Akershus len, men fra utgangen av 1500-tallet ble Bratsberg et eget hovedlen. Ved amtsinndelingen i 1671 ble Bratsberg underlagt Christiansand stiftamt, og i 1687 ble amtet underlagt Akershus stiftamt. På 1500-tallet bestod Bratsberg len av to fogderier, det store Telemarken fogderi og det vesentlig mindre Bamble fogderi. Geistlig var Bratsberg delt i Øvre Telemark prosti, Nedre Telemark prosti og Bamble prosti, som siden reformasjonen hørte til Oslo stift; 1631 ble Øvre Telemark en del av Stavanger stift og fra 1682 en del av Christianssand stift. Bamble fogderi tilhørte en kortere tid (1680–1684) Nedenes amt før det igjen ble en del av Bratsberg; Bamble fogderi ble i 1693 innlemmet i Telemarken fogderi, som dermed utgjorde hele Bratsberg amt. I 1745 ble fogderiet delt i Øvre Telemarken fogderi og Nedre Telemarken og Bamble fogderi; Nedre Telemarken omfattet da Skiensfjorden/Grenland og Midt-Telemark. Bratsberg var inndelt i sorenskriveriene Bamble, Nedre Telemark, Øvre Telemark østfjelske og Øvre Telemark vestfjelske, og hele amtet tilhørte Skien lagdømme; i 1797 ble fogderiene Nedre Telemark og Bamble underlagt Akershus stiftsoverett og Øvre Telemark underlagt Christianssand stiftsoverrett. I 1919 skiftet Bratsberg amt navn til Telemark fylke; et forslag om navnet Telemark og Grenland ble nedstemt. I dansketiden ble navnet skrevet i bunden form som Telemarken, men da navnet ble tatt i bruk som fylkesnavn ble den ubundne formen vanlig. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020; Telemark fylkesting stemte mot sammenslåingen, men ble allikevel vedtatt sammenslått av Stortinget. === Kirker og bygninger === Telemark har i norsk sammenheng i særklasse flest bygninger fra middelalderen; blant disse er en rekke steinkirker som Kviteseid gamle kirke, Seljord kirke og Bø gamle kirke, og stavkirkene Eidsborg stavkirke og Heddal stavkirke, Norges største i sitt slag. Det er også funnet rester etter to store stavkirker på samme sted i Skien; videre en rekke trebygninger fra bondegårder, brukt til boliger og lagring. Noen blant Norges høyeste bygninger finnes i Telemark, for eksempel Hydro fullgjødselfabrikk nr 4, Skien kirke og Såheim vannkraftverk. === Bønder === Telemark var i middelalderen det området i Norge med flest selveiende bønder (i motsetning til leilendinger), spesielt i Øvre Telemark. De middelalderske telemarksbøndene har også rykte på seg for å ha vært voldelige. I 1395 skrev biskop Øystein Aslaksson at bøndene i Telemark var ukristelige, og dessuten de mest voldelige i Norge. Bøndene i Telemark betalte hverken skatt eller tiende, trolig fordi det var et utkantstrøk der det var vanskelig å kreve inn skatt.I gammel tid ble Øvre Telemark også kalt Skattlandet, mens Grenland ble kalt Tiendetaket. Navnene Skattlandet og Tiendetaket har begge sitt opphav i at bøndene i Øvre Telemark bare betalte hovedtiende, mens grenene i Grenland betalte full tiende av alle naturalia.En tredel av alle diplomer (rettsdokumenter) som omhandler drap fra perioden 1300–1560, er fra Telemark. Dette kan skyldes at bøndene i Telemark fortsatt levde etter den gamle ættekulturen, men de mange vitnesbyrdene om voldelig telemarksbønder kan også rett og slett komme av at det er bevart flere skriftlige dokumenter herfra enn fra resten av landet. === Gruvedrift === I Eidsborg i Øvre Telemark ble det fra vikingtiden utvunnet brynestein. Brynene ble fraktet til Dalen og derfra på vannveier ned til Skien og videre ut i Europa.Fylket har fra tiden rundt reformasjonen (1537) hatt gruvedrift, p.g.a. sin geologi, med mange forekomster av metaller og mineraler. Dette, sammen med god tilgang på vannkraft, har ført til etablering av industri. Her kan nevnes Fossum jernverk (nedlagt, et av landets eldste, beliggende på Fossum i Gjerpen), Ulefos Jernværk (fortsatt igangværende, nå som jernstøperi, siden oppstarten i 1657, noe som gjør dette til Norges eldste igangværende bedrift), Bolvig jernverk (nedlagt) ved Vold i tidligere Solum herred, nå Skien, og Moholt jernverk (nedlagt) i Siljan). Videre var sagbruk utbredt i alle bygder etter at oppgangssagen kom til anvendelse. Norsk Hydros etablering i 1906 innledet den moderne industrihistorien i Norge, og Telemark er fortsatt et av landets viktigste industrifylker. Gruvedrift ble startet opp allerede rundt reformasjonen, da kongen sendte tyske bergmenn til Norge for å skjerpe. Gruver ble etablert flere steder, i Telemark blant annet i Fyresdal (kobberkis) og Seljord. privilegier til gruvedriften ble gitt ved kongelig Privilegiebrev, og i disse lå det også pålegg til bøndene om kjøring og annet arbeid, til en pris fastsatt av kongen. Dette dannet bakteppet for Norges første arbeideroppstand som fant sted i Seljord, da bønder og ansatte gjorde opprør mot kongen, grunnet dårlig betaling og dårlige arbeidsforhold ved kobbergruvene ved Gullnes ved Sundsbarm, samt konflikter med de tyske bergmennene. === Kulturarv === Telemark som landsdel har en i norsk sammenheng sterk identitet med en rik og særpreget historisk og kulturell arv. Landsdelen deles tradisjonelt inn i Øvre Telemark og Nedre Telemark. I Nedre Telemark ligger fylkeshovedstaden Skien, som fra 1500-tallet til begynnelsen av 1800-tallet var en av Norges fremste byer og kommersielle sentre som sentrum for den viktige trelasteksporten. Telemark har både en sterk urban arv gjennom borgerskapet i Grenlandsdistriktet, og en rik bondekultur knyttet til det gamle bondesamfunnet i de midtre og øvre delene av Telemark. Fra 1500-tallet av var det utstrakt kontakt med utlandet, og Skien var lenge en av de mest internasjonale byene i Norge med et viktig innslag av nederlendere og andre innvandrere. === Telemarksbunader === Telemark er kjent for sine bunader. Bunadene fra Telemark kan deles inn i fire hovedtyper: «Øst-Telemarksbunad» (kvinne- og mannsbunad), «Vest-Telemarksbunad» (kvinne- og mannsbunad), «Beltestakk» og «Stakk og liv». == Areal == Totalt areal er 15 299 kvadratkilometer. == Befolkning == Per 1. januar 2017 var det 173 307 personer som bodde i Telemark. Dette utgjorde 3,29 % av Norges befolkning. == Kommuner == Telemark var per 2019 inndelt i 18 kommuner: == Administrative inndelinger == Regionråd: Grenland regionråd: Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan, Skien. Kongsberg regionråd: Hjartdal, Tinn, Notodden. Dessuten Flesberg, Kongsberg, Nore og Uvdal, Rollag og Øvre Eiker kommuner i Buskerud fylke. Midt-Telemark regionråd: Bø, Nome, Sauherad. Vest-Telemark regionråd: Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke, Vinje.Prostier, under Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke: Skien prosti: Porsgrunn, Siljan, Skien. Bamble prosti: Bamble, Drangedal, Kragerø. Øvre Telemark prosti: Bø, Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Nome, Notodden, Sauherad, Seljord, Tinn, Tokke, Vinje.Tingretter, under Agder lagdømme: Nedre Telemark tingrett: Bamble, Drangedal, Kragerø, Nome, Porsgrunn, Siljan, Skien. Aust-Telemark tingrett: Bø, Hjartdal, Notodden, Sauherad, Tinn. Vest-Telemark tingrett: Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke, Vinje.Politidistrikter: Telemark politidistrikt: hele fylket.Helsedistrikter, under Helseregion Sørøst: Sykehuset Telemark HF: hele fylket.Veiforvaltning, under Statens vegvesen Region sør: Statens vegvesen, Telemark fylkesavdeling (fra 1. januar 2010). Forvalter, drifter og bygger ut veger i Telemark på vegne av staten når det gjelder riksveger og på vegne av Telemark fylkeskommune når det gjelder fylkesveger. Kommunene har ansvaret for utbygging, drift og vedlikehold når det gjelder kommunale veger.Tidligere fogderier: Nedre Telemarken fogderi: Bø, Nome, Notodden, Sauherad. Bamble fogderi: Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan, Skien. Øvre Telemarken fogderi: Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tinn, Tokke, Vinje. == Byer == Følgende 8 byer ligger i Telemark: Skien, Kragerø, Langesund, Notodden, Porsgrunn, Rjukan, Brevik og Stathelle. De fem byene Brevik, Langesund, Porsgrunn, Skien og Stathelle utgjør til sammen tettstedet Porsgrunn/Skien, også kalt Grenlandsbyen. === Største tettsteder === Største tettsteder i Telemark, rangert etter innbyggertall 1. januar 2016 (kommune i parentes): Porsgrunn/Skien – 92 001 (Skien 48 381, Porsgrunn 33 494 og Bamble 10 126) Notodden – 9 041 (Notodden) Kragerø – 5 438 (Kragerø) Rjukan – 3 307 (Tinn) Bø – 3 164 (Bø) Ulefoss – 2 254 (Nome) Vadfoss/Helle – 1 602 (Kragerø) Bjervamoen – 1 563 (Nome) Seljord – 1 454 (Seljord) Herre – 1 328 (Bamble) Prestestranda – 1 290 (Drangedal) Gvarv – 1 091 (Sauherad)For en komplett oversikt over samtlige tettsteder i fylket, se artikkelen Tettsteder i Telemark. == Distrikter == Telemark deles inn i flere tildels overlappende historiske regioner. Tradisjonelt blir Telemark i første rekke delt i Øvre Telemark og Nedre Telemark; Øvre Telemark blir videre inndelt i Vest-Telemark og Aust-Telemark (historisk kjent som Øvre Telemark «vestfjelske» og Øvre Telemark «østfjelske»), mens Nedre Telemark tradisjonelt består av Grenland og Midt-Telemark. I tillegg omfatter Telemark fylke regionen Vestmar i sørøst. Opprinnelig ble selve navnet Telemark bare brukt om det som senere ble kalt Øvre Telemark, og navnet kommer av telene, den folkegruppen som bodde i Øvre Telemark i folkevandringstiden og vikingtiden. Administrativt har Telemark vært inndelt på ulike måter. Øvre Telemark har historisk vært et sorenskriveri (Øvre Telemarken sorenskriveri), som i dag er delt i Vest-Telemark tingrett og Aust-Telemark tingrett, og er i dag navnet på et prosti (Øvre Telemark prosti) som omfatter 12 kommuner og mer enn 80 % av Telemarks areal. Nedre Telemark utgjør tradisjonelt et sorenskriveri, nå Nedre Telemark tingrett med sete i Skien. Kirkelig inngår Nedre Telemark og Vestmar i Skien prosti og Bamble prosti. Midt-Telemark ligger på grensen mellom det tradisjonelle Øvre Telemark og Grenland, men har administrativt historisk vært regnet som del av Nedre Telemark. Dette har tildels endret seg i nyere tid, og regionen inngår nå i Øvre Telemark prosti. == Geografi == Gaustatoppen rager over Rjukan i Tinn kommune med sine 1 883 moh. På klare dager kan man se østover til grensen til Sverige eller sydover til kysten. Utsikten viser over 1/6 av Norge. Nisser er Telemarks nest største – etter Møsvatn – og Norges 13. største innsjø. Arealet er på 76,30 km² og den er 234 meter dyp. Telemark blir regnet som et «Norge i miniatyr», bl.a. på grunn av sin natur. I Telemark kan man finne det meste; skjærgård som i f.eks. i Kragerø og Bamble fjordlandskap som på Vestlandet Frierfjorden, som går fra skagerrak til Skien,Vestvannene, Tinnsjø, Nisser, Fyresvatn med flere), via flatbygder (f.eks. Bø) til fjell og vidder. Telemark er det 10. største fylke i utstrekning i Norge, og det 13. i innbyggertall. == Samferdsel == Notodden lufthavn er eneste flyplass i Telemark med regulær rutetrafikk (Airwing). Vy betjener fylket med tog på følgende strekninger: Vestfoldbanen fra Skien og Porsgrunn mot Vestfold og Oslo Sørlandsbanen med togstopp på Nordagutu, Bø, Lunde, Drangedal og Neslandsvatn Bratsbergbanen som betjener Notodden, Trykkerud, Nordagutu (korr. Sørlandsbanen), Nisterud, Skien og PorsgrunnFra 1. juli 2015 organiseres lokale bussruter av fylkeskommunen selv. I november 2015 lanserte fylket nettsiden farte.no med reiseplanlegger og billettinformasjon. Mellom 2006 og 2015 ble dette organisert av Vestviken Kollektivtrafikk (VKT). Europaveierne E18 og E134 og riksveiene 36 og 41 går gjennom Telemark. == Språk == Talemålet i de sørlige og østlige delene av fylket faller inn under det østlandske dialektområdet, og her brukes overveiende bokmål som skriftspråk. De øvre delene av fylket faller inn under det midlandske dialektområdet, og her er det vanlig med nynorsk skriftspråk. == Politikk == === Fylkestinget 2015-2019 === Fylkeskommunen styres etter formannskapsmodellen. Fylkestinget har 41 representanter.Sven Tore Løkslid (Ap) er fylkesordfører og Hans Edvard Askjer (KrF) er fylkesvaraordfører. === Statsråder === Torbjørn Røe Isaksen (H) fra Porsgrunn er fra 17. januar 2018 næringsminister i Erna Solbergs regjering. Fra 16. oktober 2013 til 17. januar 2018 var han kunnskapsminister. === Stortingsrepresentanter === Telemark har seks stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021: Se også Stortingsvalget 2017 i Telemark. Historisk representasjon på Stortinget fra Telemark siden 1973: === Partioppslutning === Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Telemark siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+FrP). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget. == Kjente personer født i Telemark - kronologisk ordnet == Harald Grenske (952~957–995), fra Grenland småkonge over Vingulmark, Vestfold og Agder. Kjent som far til Olav Haraldsson, el. Olav den hellige. Hallvard Gråtopp (1400–1475), fra Drangedal ledet oppstanden mot det danske overherredømmet i 1438 (men det er usikkert om han var fra Telemark) Cort Adeler (1622–1675), admiral, født i Brevik. Severin Løvenskiold (1777-1856), eidsvollsmann, norsk statsminister i Stockholm, stattholder i Norge, fra Gjerpen/Skien. Myllarguten (1801–1872), legendarisk spellemann fra Sauherad Herman Severin Løvenskiold (1815–1870, komponist fra Ulefoss Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870), forfatter fra Vinje Sondre Norheim (1825–1897), en av pionerene i skisporten fra Morgedal i Kviteseid August Cappelen (1827–1852), nasjonalromantisk maler fra Skien Henrik Ibsen (1828–1906), forfatter/dramatiker fra Skien Gunnar Knudsen (1848–1928), partileder (V) og statsminister fra Skien (født i Arendal) Theodor Kittelsen (1857–1914), maler og tegner fra Kragerø Hjalmar Johansen (1867-1913), polfarer og idrettsmann fra Skien Vidkun Quisling (1887–1945), politiker og landsforræder fra Fyresdal Aslaug Vaa (1889–1965), forfatter født i Rauland, oppvokst i Kviteseid Tarjei Vesaas (1897–1970), forfatter fra Vinje Anne Grimdalen (1899–1961), skulptør fra Skafså i Tokke Eivind Groven (1901–1977), komponist fra Lårdal i Tokke Klaus Egge (1906–1979), komponist fra Gransherad i Notodden kommune Hans Herbjørnsrud (f. 1938), forfatter fra Heddal i Notodden kommune Tor Åge Bringsværd (f. 1939), forfatter fra Skien Yngvar Numme (f. 1944), musiker (Dizzie Tunes), revyforfatter, regissør fra Skien Sigmund Groven (f. 1946) munnspiller, komponist, tidligere programmedarbeider i NRK, fra Heddal i Notodden Knut Buen (f 1948), folkemusiker fra Jondalen, Gransherad Petter Stordalen (f. 1962), eiendomsutvikler og hotelleier fra Porsgrunn Atle Skårdal (f. 1966), alpinist fra Lunde Gisle Kverndokk (f. 1967), komponist fra Skien Bård Tufte Johansen (f. 1969), komiker og programleder fra Skien Odd Nordstoga (f. 1972), musiker fra Vinje Tommy Svindal Larsen (f. 1973), fotballspiller fra Skien Terje Håkonsen (f. 1974), snowboardkjører fra Vinje Frode Johnsen (f. 1974), fotballspiller fra Skien Jan Gunnar Solli (f. 1981), fotballspiller fra Treungen Rune Almenning Jarstein (f. 1984), fotballspiller fra Skien Didrik Solli-Tangen (f. 1987), sanger og vinner av Melodi Grand Prix 2010 fra Porsgrunn Julie Bergan (f. 1994), sanger og låtskriver fra Skien == Se også == Mark Distrikter i Norge Østlandet Grenland == Referanser == == Eksterne lenker == Lokalhistorie/Lokale historier fra Telemark VisitTelemark.no Telelaget, informasjon om Telemark Telemarksbunader Bilder og informasjon om bunadene fra Telemark. Nasjonalbibliotekets photochromer fra Telemark Historiske arkiver etter Telemark fylkeskommune på Arkivportalen

Telemark er et tradisjonelt landskap på Østlandet i Norge og et fylke, som fra 2022 er under gjenopprettelse. Fylket ble slått sammen med Vestfold til Vestfold og Telemark fylke i 2020, men Stortinget vedtok i 2022 å oppløse det sammenslåtte fylket og gjenopprette Telemark som eget fylke.

https://no.wikipedia.org/wiki/Buskerud

2023-02-04

Buskerud

['Kategori:60°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Buskerud', 'Kategori:Referanser til Ev134', 'Kategori:Referanser til Ev16', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Referanser til Rv7', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Tidligere fylker i Norge', 'Kategori:Utdaterte artikler', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg']

Buskerud er et norsk landskap, valgdistrikt og tidligere fylke på Østlandet, som fra 2020 ligger i Viken fylke. Buskerud ble etablert som underamt til Akershus stiftamt i 1679 under navnet Buskerud amt, og ble videreført som Buskerud fylke fra 1919 med samme grenser. Kjøpstaden Drammen og bergstaden Kongsberg, som opprinnelig lå utenfor amtet på grunn av sine respektive byprivilegier, ble innlemmet i Buskerud i 1760, og ble da Buskeruds største byer. Drammen var i moderne tid administrasjonssenter for fylket. Landskapet strekker seg fra Hurumlandet ved Oslofjorden i sørøst og Drammensfjorden til Hemsedalsfjella og Hardangervidda i nordvest. Buskerud grenser mot de tidligere fylkene Akershus, Oslo, Oppland, Sogn og Fjordane, Hordaland, Telemark og Vestfold. Navnet kommer fra gården Buskerud (gammelnorsk: Biskupsruð, «Biskopsrydningen») i Modum, som i det 14. århundre tilhørte Hamarbiskopen. Tidligere hørte det både et stort sagbruk og en meget verdifull laksefoss (Døvikfoss) til gården. Siden 1912 har gården vært drevet som landbruksskole.Over 60 prosent av innbyggerne i Buskerud bodde i de sørøstre delene av fylket. I sørenden ligger også de fire byene Drammen, Kongsberg, Hønefoss og Hokksund. I 2020 ble Buskerud sammenslått med Akershus og Østfold til Viken fylke, men Buskerud videreføres som eget valgdistrikt innenfor Viken fylke.Den 23. februar 2022 vedtok fylkestinget i Viken å sende søknad om oppløsning av Viken fylket, samt å sette i gang en prosess med gjenopprettelse av de tre fylkene Akershus, Buskerud og Østfold. Stortinget vedtok å oppløse Viken 14. og 17. juni 2022, og vedtaket ble sanksjonert i Statsråd 22. juni 2022. Viken fylke vil bli avvikling 1. januar 2024 og Buskerud fylke vil gjenoppstå. Per 2019 var Buskerud fylke inndelt i 21 kommuner. Buskerud fylkeskommune var et politisk styrt forvaltningsnivå med fylkestinget som øverste myndighet. Viken fylkesting vedtok 23. februar 2022 at det skal sendes søknad til regjeringen om oppdeling av Viken fylke.

Buskerud er et norsk landskap, valgdistrikt og tidligere fylke på Østlandet, som fra 2020 ligger i Viken fylke. Buskerud ble etablert som underamt til Akershus stiftamt i 1679 under navnet Buskerud amt, og ble videreført som Buskerud fylke fra 1919 med samme grenser. Kjøpstaden Drammen og bergstaden Kongsberg, som opprinnelig lå utenfor amtet på grunn av sine respektive byprivilegier, ble innlemmet i Buskerud i 1760, og ble da Buskeruds største byer. Drammen var i moderne tid administrasjonssenter for fylket. Landskapet strekker seg fra Hurumlandet ved Oslofjorden i sørøst og Drammensfjorden til Hemsedalsfjella og Hardangervidda i nordvest. Buskerud grenser mot de tidligere fylkene Akershus, Oslo, Oppland, Sogn og Fjordane, Hordaland, Telemark og Vestfold. Navnet kommer fra gården Buskerud (gammelnorsk: Biskupsruð, «Biskopsrydningen») i Modum, som i det 14. århundre tilhørte Hamarbiskopen. Tidligere hørte det både et stort sagbruk og en meget verdifull laksefoss (Døvikfoss) til gården. Siden 1912 har gården vært drevet som landbruksskole.Over 60 prosent av innbyggerne i Buskerud bodde i de sørøstre delene av fylket. I sørenden ligger også de fire byene Drammen, Kongsberg, Hønefoss og Hokksund. I 2020 ble Buskerud sammenslått med Akershus og Østfold til Viken fylke, men Buskerud videreføres som eget valgdistrikt innenfor Viken fylke.Den 23. februar 2022 vedtok fylkestinget i Viken å sende søknad om oppløsning av Viken fylket, samt å sette i gang en prosess med gjenopprettelse av de tre fylkene Akershus, Buskerud og Østfold. Stortinget vedtok å oppløse Viken 14. og 17. juni 2022, og vedtaket ble sanksjonert i Statsråd 22. juni 2022. Viken fylke vil bli avvikling 1. januar 2024 og Buskerud fylke vil gjenoppstå. Per 2019 var Buskerud fylke inndelt i 21 kommuner. Buskerud fylkeskommune var et politisk styrt forvaltningsnivå med fylkestinget som øverste myndighet. Viken fylkesting vedtok 23. februar 2022 at det skal sendes søknad til regjeringen om oppdeling av Viken fylke. == Historie == Ringerike, Hallingdal, Eiker og Buskeruds amt ble dannet da Buskerud fogderi og Ringerike og Hallingdal fogderi i 1679 ble skilt ut fra Akershus stiftamt, som en ny administrativ enhet. Navnet ble i 1806 endret til kun å hete Buskeruds Amt. I 1918 ble det framsatt forslag om at stiftene i Norge skulle bli til bispedømmer, og samtidig ble det bestemt at amtene skulle bli til fylker. Stortinget bestemte da at Buskerud amt heretter skulle hete Ringerike fylke, men denne navnendringen ble aldri effektuert. Fra 1. januar 1919 ble derfor Buskerud amt til Buskerud fylke. Fylket består av bestanddeler fra de eldre fylkene Vestfold (Drammen, Eiker, Lier og Sandsvær), Vingulmark (Hurumlandet), Hadafylke (Ringerike), Hallingdal og Grenafylke (Numedal), som dog hadde gjennomgått vekslende oppdelinger i sysler og len allerede før amtene og fogderiene ble opprettet. Hallingdal forble intakt som Hallingdalens fogderi, Numedal ble slått sammen med Sandsvær til Numedal og Sandsværs fogderi, Ringerike ble delt i to, der den ene delen (nåværende Ringerike og Hole, samlet kalt Ringerike) ble til Ringerikes fogderi, og den andre delen (Sigdal, Krødsherad og Modum, samlet kalt Midtfylket) inngikk i Buskeruds fogderi, sammen med Hurumlandet, Drammen, Eiker og Lier (samlet kalt Drammensregionen, da inklusive Sande og Svelvik i Vestfold). Buskerud fylke bestod av distriktene Hallingdal, Numedal, Ringerike, Midt-Buskerud og Drammensregionen. == Geografi == Fylket strekker seg fra Hemsedalsfjella og Hardangervidda i nordvest til Hurumlandet ved Oslofjorden i sørøst. Store og parallelle dalfører med elver går gjennom fylket, fra sørvest Numedal med Numedalslågen, Sigdal med Simoa, Hallingdal med Hallingdalselva og Snarumselva, og Ådal med Begnaelva og Ådalselva som møter Randselva ved Hønefoss og danner Storelva, som renner ut i Tyrifjorden (i dag landets femte største innsjø i omfang, men den tredje største i volum fra naturens side). Det er svært variert natur i fylket, veldyrket lavland, høyfjell og store skoger. 7 % av fylket ligger under 150 moh., 41 % ligger 900 moh. eller høyere. Fylket har 123 km med kyslinje i sørøst ved Drammens- og Oslofjorden med skog- og landbruksområder. Landskapet hever seg deretter gradvis mot vannskillet i vest og nordvest. De fire markerte dalførene fører nordvestover opp mot høyfjellet. Noen fjellområder er mer enn 1000 moh. Det høyeste fjellet i Buskerud er Folarskardnuten (1 933 moh) i Hol kommune. Deler av Hardangervidda nasjonalpark (opprettet 1981) ligger i Buskerud fylke, i Hol og Nore og Uvdal kommuner. === Geologi === Fylkesstein for Buskerud er drammensgranitt som har stor økonomisk betydning som bygningsstein. Drammensgranitt ble dannet i permtiden fra størknet magma da Oslofeltet hadde sin utvikling av Osloriften. Den største innsjøen i fylket heter Tyrifjorden. === Klima === Størstedelen av fylket har innlandsklima, med unntak av Drammen/Hurum regionen som ligger ved kysten og derfor har et noe mildere kystklima. == Samfunn == === Demografi === Det er store regionale forskjeller i befolkningen. Mer enn halvparten av befolkningen bor langs Drammenselvas dalføre i sørøst og utover mot Hurumhalvøya. I sørenden ligger fylkets fire byer, Drammen, Hokksund, Hønefoss og Kongsberg. === Utdannelse === Videregående opplæring er det største tjenesteområdet innenfor fylkeskommunens ansvarsområde, og opptar mer enn halvparten av fylkeskommunens budsjett. Rundt 9 000 unge og voksne er elever eller lærlinger i videregående opplæring i Buskerud. Fylkeskommunen har ansvaret for 13 videregående skoler, en fagskole, Ringerike Folkehøgskole og Arbeidsinstituttet Buskerud med fire avdelinger (Drammen, Kongsberg, Hønefoss og Åmot). De største videregående skolene er Kongsberg videregående skole, Drammen videregående skole og Åssiden videregående skole, alle med over 1 200 elever. Av høyere læresteder finnes Høgskolen i Buskerud og Vestfold med studiesteder i Kongsberg, Drammen og Hønefoss, samt Horten i Vestfold. HiBu hadde i 2011 17 bachelorutdanninger og 14 masterstudier, før sammenslåingen med Høgskolen i Vestfold 1. januar 2014. === Helse === Drammen sykehus (tidligere Sykehuset Buskerud HF), Ringerike sykehus, Kongsberg sykehus og Hallingdal sjukestugu er organisert i helseforetaket Vestre Viken som er en del av helseforetaket Helse Sør-Øst. === Samferdsel === Europavei 16 går gjennom Hole og Ringerike mot Valdres i Oppland på sin ferd fra Oslo til Vestlandet og Bergen. På Ringerike skiller E16 og Riksvei 7 mot Hallingdal lag ved Heradsbygda og Buskerud fylkes tusenårssted på Veien. Europavei 18 passerer gjennom Lier og Drammen og fortsetter videre sørover mot Vestfold. Europavei 134 starter i Drammen og går vestover i sørfylket, via Hokksund og Kongsberg til Haugesund i Rogaland. Den lengste veitunnelen er den undersjøiske Oslofjordtunnelen under Oslofjorden fra Månå i Frogn og Verpen i Hurum på riksvei 23. Fylkeskommunen har ansvar for 1 800 km vei etter overtakelsen av en rekke riksveier i forbindelse med forvaltningsreformen i 2010. I 2013 bruker fylkeskommunen 670 millioner kroner til drift, vedlikehold og investeringer på fylkesveiene. MF «Svelviksund» går i rutetrafikk over Drammensfjorden (ved Svelvikstrømmen) mellom Svelvik i Vestfold og Verket i Buskerud. Dette er landets korteste fergerute. Buskerud fylkeskommune eier selskapet Brakar AS som er et administrasjonselskap som er ansvarlig for utvikling, drift og samordning av kollektiv persontransport og skoleskyss. Selskapet hadde i 2012 12 millioner bussreiser. Drammensbanen kommer inn i fylket gjennom Lieråsen tunnel. I Drammen deles banen i Vestfoldbanen som går sørover og Bergens- og Sørlandsbanen. De to siste har samme trasé nordvestover til Hokksund, hvor Sørlandsbanen tar av mot sørvest til Kongsberg mens Bergensbanen drar nordover gjennom fylket via Randsfjordbanen til Hønefoss og videre opp Hallingdal. I tillegg kommer Spikkestadlinjen inn i Røyken kommune ved grensen til Asker kommune. === Politikk === Fylkestinget besto av 43 folkevalgte medlemmer og samlet seg minst fire ganger i året. I valgperioden 2015–2019 er fordelingen slik: Roger Ryberg (Ap) var fylkesordfører, og Olav Skinnes (Sp) var fylkesvaraordfører. Fylkestinget var det øverste politiske organet, mens fylkesutvalget (15 representanter) tilsvarte formannskapet i kommunene. Det tar avgjørelse i saker det er tildelt myndighet i, eller avgir innstilling overfor fylkestinget. Fylkeskommunen hadde tre hovedutvalg som tok seg av hvert sitt fagområde. Hege Irene Fossum (KrF) var fungerende leder for hovedutvalget for utdanningssektoren, Trond Johansen (KrF) var leder for hovedutvalget for samferdselssektoren og Tom Erik Hauger (Frp) var leder for hovedutvalget for regionalutvikling og kultur. Fylkeskommunens administrative leder var fylkesrådmann Runar Hannevold. === Stortingsrepresentanter === Buskerud har ni stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021: Se også Stortingsvalget 2013 i Buskerud og Stortingsvalget 2017 i Buskerud. Historisk representasjon på Stortinget fra Buskerud siden 1973: === Partioppslutning === Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Buskerud siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget. == Næringsliv == Det er en rekke store industriselskaper knyttet opp til fylket. Drammen er både en industriby og et viktig handelssenter for kommunene i nærheten. Antall arbeidstakere innen industrien har imidlertid blitt mindre med årene. Byen har Norges største importhavn for biler. Store bedrifter er Aass Bryggeri, Bergans Fritid AS, OSO Hotwater Group AS, ABB kraft, Osramfabrikken og Harald Lyche & Co. Ringerike med Hønefoss har siden 1600-tallet vært viktig for skogindustrien. Der finnes viktige bedrifter som Follum, Huhtamaki, Smurfit Kappa Norpapp og Soknabruket. Avisen Drammens Tidende dekker Drammensområdet, Laagendalsposten Kongsberg og Numedal, Bygdeposten Modum, Sigdal, Øvre Eiker og Krødsherad, Ringerikes Blad Ringerike og Hole,Røyken og Hurums Avis som dekker Røyken og Hurum, mens Hallingdølen dekker Hallingdal. NRK har et distriktskontor i Drammen som lager lokale radio- og TV-sendinger. NRK har lokalkontor på Kongsberg og Ål i Hallingdal Det er også en rekke mindre lokalradiokanaler rundt omkring i fylket. == Administrative inndelinger == === Kommuner === Buskerud var inndelt i 21 kommuner: === Næringsregioner === Buskerud består av næringsregionene Hallingdal, Ringerike, Midt-Buskerud, Kongsberg og Drammen. === Regionråd === Hallingdal regionråd: Flå, Gol, Hemsedal, Hol, Nes, Ål. Ringerike regionråd: Hole, Ringerike. Dessuten Jevnaker kommune i Oppland fylke. Midt-Buskerud regionråd: Krødsherad, Modum, Sigdal. Kongsberg regionråd: Flesberg, Kongsberg, Nore og Uvdal, Rollag. Dessuten Notodden, Hjartdal og Tinn kommuner i Telemark fylke. Drammen regionråd: Drammen, Hurum, Lier, Nedre Eiker, Røyken, Øvre Eiker. Dessuten Sande og Svelvik kommuner i Vestfold fylke.Prostier, under Tunsberg bispedømme i Den norske kirke: Hallingdal prosti: Flå, Gol, Hemsedal, Hol, Nes, Ål. Ringerike prosti: Hole, Ringerike. Eiker prosti: Krødsherad, Modum, Nedre Eiker, Sigdal, Øvre Eiker. Kongsberg prosti: Flesberg, Kongsberg, Nore og Uvdal, Rollag. Drammen prosti: Drammen. Lier prosti: Hurum, Lier, Røyken.Tingretter, under Borgarting lagdømme: Hallingdal tingrett: Flå, Gol, Hemsedal, Hol, Nes, Ål. Ringerike tingrett: Hole, Ringerike, samt Jevnaker i Oppland Kongsberg og Eiker tingrett: Flesberg, Kongsberg, Nore og Uvdal, Rollag, Øvre Eiker, Nedre Eiker, Krødsherad, Modum og Sigdal Drammen tingrett: Drammen, Hurum, Lier, Røyken. Dessuten Sande og Svelvik kommuner i Vestfold fylke.Politidistrikter: Nordre Buskerud politidistrikt: Flå, Hemsedal, Hol, Hole, Gol, Krødsherad, Modum, Nes, Nore og Uvdal, Ringerike, Sigdal, Ål. Dessuten Jevnaker kommune i Oppland fylke. Søndre Buskerud politidistrikt: Drammen, Flesberg, Hurum, Kongsberg, Lier, Nedre Eiker, Rollag, Røyken, Øvre Eiker. Dessuten Sande og Svelvik kommuner i Vestfold fylke.Helsedistrikter, under Helseregion Sør-Øst: Vestre Viken helseforetak: hele fylket.Veidistrikter, under Veiregion Sør: Øvre Buskerud veidistrikt: Flå, Gol, Hemsedal, Hol, Hole, Krødsherad, Modum, Nes, Ringerike, Sigdal, Ål. Nedre Buskerud veidistrikt: Drammen, Flesberg, Hurum, Kongsberg, Lier, Nedre Eiker, Nore og Uvdal, Rollag, Røyken, Øvre Eiker.Tidligere Fogderier: Hallingdal fogderi: Flå, Gol, Hemsedal, Hol, Nes, Ål. Ringerike fogderi: Hole, Ringerike. Numedal og Sandsvær fogderi: Flesberg, Kongsberg, Nore og Uvdal, Rollag. Buskerud fogderi: Drammen, Hurum, Krødsherad, Lier, Modum, Nedre Eiker, Røyken, Sigdal, Øvre Eiker. == Viken fylkeskommune == Stortinget behandlet i 2017 en regionreform. Det ble vedtatt at det fra 2020 skal være 11 fylker inkludert Oslo. Viken fylkeskommune skal fra 2020 bestå av det som i dag er fylkene Akershus, Buskerud og Østfold.Viken blir landets mest folkerike fylkeskommune med 1,15 millioner innbyggere. Den nye fylkeskommunen har hjemmesiden www.viken.no. == Største tettsteder == Største tettsteder i Buskerud, rangert etter innbyggertall 1. januar 2016 (kommune i parentes): Drammen – 115 137 (Drammen 66 466, Nedre Eiker 23 838, Lier 11 874, Øvre Eiker 8 383, Røyken 4 085 og Sande 491) Kongsberg – 21 269 (Kongsberg) Hønefoss – 15 438 (Ringerike) Åmot/Geithus – 6 323 (Modum) Tranby – 5 342 (Lier) Sætre – 3 621 (Hurum 3 549 og Røyken 72) Røyken – 3 560 (Røyken) Vikersund – 3 148 (Modum) Vestfossen – 3 136 (Øvre Eiker) Tofte – 3 062 (Hurum) Gol – 2 881 (Gol) Geilo – 2 459 (Hol) Ål – 2 301 (Ål) Vang – 2 203 (Ringerike) Nesbyen – 2 182 (Nes) Åros – 2 018 (Røyken)Drammen, Kongsberg, Hønefoss og Hokksund har bystatus. Hokksund ligger i Øvre Eiker kommune og inngår her i tettstedet Drammen. Tettstedet Oslo strekker seg også inn i Buskerud fylke (6 882 innbyggere i Røyken kommune og 2 091 innbyggere i Lier kommune). For en komplett oversikt over alle tettstedene i fylket, se artikkelen Tettsteder i Buskerud. == Natur == === Flora === Lyngen preger store deler av Buskerud i tillegg til busk. Fylkesblomsten er hvit nøkkerose. === Verneområder === I fylkeskommunen finnes det en rekke verneområder, både naturminner, landskapsvernområder, naturreservater, ramsarområder og nasjonalparker. Størst er Hardangervidda nasjonalpark, som ble opprettet 10. april 1981. == Kultur == Fylket har mange museer og et rikt kulturliv. Buskerud fylkes tusenårssted ligger ved Hringariki Kulturminnepark på Ringerike og kalles Hringariki (etter det gamle navnet på Ringerike). === Museer === Blaafarveværket Bergverksmuseet Drammen museum Fossesholm herregård Hagan (Christian Skredsvigs hjem) Veien kulturminnepark (Buskerud fylkes tusenårssted) Kjerratmuseet i Åsa Lauvlia (Theodor Kittelsens hjem) Norsk kartmuseum Riddergården i Hønefoss Ringerikes Museum Veien gamle skole (skolemuseum) === Andre institusjoner === Buskerud fylkesfotoarkiv Drammens Teater og Kulturhus Brageteatret Vestfossen Kunstlaboratorium IKA Kongsberg Buskerud Kunstsenter === Språk === Østlandsdialekt preger språket i sørlige og østlige deler av fylket, og her brukes bokmål som skriftspråk. I nordfylket er det vanlig med fjelldialekter med nynorsk skriftspråk. === Fylkesvåpen === Fylkesvåpenet til Buskerud viser en stående blå bjørn på en sølvfarget bakgrunn. Bakgrunnen for bjørnen er at området tidligere hadde flere bjørnestammer, men siden 70-tallet har det ikke vært noen fastboende bjørner i fylket. Bjørnen er koboltblå etter koboltmalmen som ble utvunnet ved Blaafarveværket i Modum, og den sølvfargede bakgrunnen kommer fra sølvdriften i Kongsberg. === Livssyn === Human-Etisk Forbund har rundt 4100 medlemmer i Buskerud.Fylkeskontoret ligger på Bragernes i Drammen. Den norske kirkes menigheter i Buskerud tilhører Tunsberg bispedømme. Det er i tillegg flere frikirkemenigheter, og spesielt i Drammen er det mange muslimske trossamfunn. == Kjente personer fra Buskerud == Anders Jacobsen, skihopp, Ringerike Asbjørn Ruud, skihopp, Kongsberg Birger Ruud, skihopp, alpint, Kongsberg Børre Næss, langrenn, Efteløt, Kongsberg Dag Bjørndalen, skiskyting, Simostranda, Modum Erik Hagen, fotball, Ringerike Frode Andresen, skiskyting, Hønefoss, Ringerike Håvard Bøkko, skøyter, Hol Johan Kaggestad, tidl. trener, idrettskommentator, Modum Jørre Kjemperud, sandvolleyball, Modum Kim Christiansen, snøbrett, Drammen Ole Einar Bjørndalen, skiskyting, Simostranda, Modum Ole Gunnar Fidjestøl, skihopp, Modum Pål Gunnar Mikkelsplass, langrenn, Nes Sigmund Ruud, skihopp, Kongsberg Sigurd Pettersen, skihopp, Veggli, Rollag Svein Engen, skiskytter, Ringerike Tom Gulbrandsen, fotball, Modum Tord Asle Gjerdalen, langrenn, Hole Ådne Søndrål, skøyter, Hol Anders Andersen, politiker og Det norske Arbeiderpartis første formann, Ringerike Anne Marie Ottersen, skuespiller, Kongsberg Bjørn Kjos, jurist og flyger, grunnlegger av Norwegian Air Shuttle, Sokna, Ringerike Carsten Skjelbreid, programleder, Kongsberg Christian Skredsvig maler og forfatter, Modum/Sigdal Espen Graff, programleder, Kongsberg Hellbillies, country-rockgruppe, Ål Herodes Falsk/Kim Roll Hansen, komiker, Drammen Jonas Lie, forfatter, Modum Jørgen Moe, prest og eventyrsamler, Hole Karin Fossum, forfatter, Lier Karsten Alnæs, forfatter, Ringerike, nå bosatt i Oslo Morten Harket, musiker, født i Kongsberg, oppvokst i Asker, bosatt i Hurum Olav Thon, eiendomsmagnat, Ål, nå bosatt i Hole Theodor Kittelsen, maler, Sigdal Thorbjørn Jagland, politiker, Lier Vegard Olsen, programleder, Kongsberg Donkeyboy, sanggruppe, Drammen Jonas Fjeld, musiker, Drammen Kyrre Andreassen, (1971–), forfatter, født på Ringerike, bosatt i Drammen Thomas Bye, (1982–), skuespiller, Krokstadelva, bosatt i Oslo Per Bergerud, skihopp, Flesberg Freddy Kalas, musiker, Drammen == Se også == Verneområder i Buskerud Distrikter i Norge Østlandet Fjell i Buskerud == Referanser == == Eksterne lenker == Regionsamarbeidet Buskerud-Telemark-Vestfold Regionrådet for Hallingdal Rådet for Ringeriksregionen Rådet for Drammensregionen Vestregionen Historiske arkiver etter Buskerud fylkeskommune på Arkivportalen

Buskerud er et norsk landskap, valgdistrikt og tidligere fylke på Østlandet, som fra 2020 ligger i Viken fylke.Vi blir ikke helt kvitt fylket med nye regioner Buskerud ble etablert som underamt til Akershus stiftamt i 1679 under navnet Buskerud amt, og ble videreført som Buskerud fylke fra 1919 med samme grenser.

https://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B6hmens_regenter

2023-02-04

Böhmens regenter

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europas historie']

{| class="wikitable" cellspacing="1" cellpadding="3"

https://no.wikipedia.org/wiki/Oppland

2023-02-04

Oppland

['Kategori:61°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Oppland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Utgått eller ugyldig tettstedsnummer', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg']

For bygda i Trøndelag, se Oppland (Flatanger). Oppland er et område, en nåværende valgkrets til stortingsvalg og et tidligere fylke på Østlandet i Norge. Oppland fylke ble opprettet som en videreføring av Kristians amt i 1919 og ble slått sammen med Hedmark til det nye fylket Innlandet 1. januar 2020. Oppland fylke grenset mot fylkene Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Buskerud, Akershus, Oslo og Hedmark. Det var et innlandsfylke, og landets eneste fylke som hverken hadde grense til hav / fjord eller annet land. Oppland fylke var inndelt i regionene Hadeland, Gjøvik, Toten, Land, Valdres, Lillehammer, Midt-Gudbrandsdal og Nord-Gudbrandsdal. Oppland fylke omfattet de to dalførene Gudbrandsdalen og Valdres, samt de tre landskapene Toten, Hadeland og Land, noe som henspiller på fylkets våpen, en mogop med to blomster (dalførene) og tre blad (landskapene). Ubekreftede informasjoner sier at Oppland fylke var landets mest befolkede på slutten av 1800-tallet, men at migrering spesielt til Oslo-området og stor emigrasjon (utvandring) særlig til Amerika (USA) gjorde at befolkningen sank ut på 1900-tallet. Opplandene, i norrøn tid skrevet i ubunden form som Oppland (Upplǫnd), var fra gammelt navnet på området innenfor («ovenfor») Viken, og omfattet både dagens Oppland (Vest-Oppland) og Hedmark (Øst-Oppland). Fra 1. januar 2020 er de gjenforent til nye Innlandet fylke. Hedmark og Oppland har ofte blitt omtalt som en og samme region, under navnet "HedOpp", særlig når bedrifter og andre private eller offentlige enheter har hatt avdelinger / filialer etc som har omfattet begge innlandsfylkene.

For bygda i Trøndelag, se Oppland (Flatanger). Oppland er et område, en nåværende valgkrets til stortingsvalg og et tidligere fylke på Østlandet i Norge. Oppland fylke ble opprettet som en videreføring av Kristians amt i 1919 og ble slått sammen med Hedmark til det nye fylket Innlandet 1. januar 2020. Oppland fylke grenset mot fylkene Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Buskerud, Akershus, Oslo og Hedmark. Det var et innlandsfylke, og landets eneste fylke som hverken hadde grense til hav / fjord eller annet land. Oppland fylke var inndelt i regionene Hadeland, Gjøvik, Toten, Land, Valdres, Lillehammer, Midt-Gudbrandsdal og Nord-Gudbrandsdal. Oppland fylke omfattet de to dalførene Gudbrandsdalen og Valdres, samt de tre landskapene Toten, Hadeland og Land, noe som henspiller på fylkets våpen, en mogop med to blomster (dalførene) og tre blad (landskapene). Ubekreftede informasjoner sier at Oppland fylke var landets mest befolkede på slutten av 1800-tallet, men at migrering spesielt til Oslo-området og stor emigrasjon (utvandring) særlig til Amerika (USA) gjorde at befolkningen sank ut på 1900-tallet. Opplandene, i norrøn tid skrevet i ubunden form som Oppland (Upplǫnd), var fra gammelt navnet på området innenfor («ovenfor») Viken, og omfattet både dagens Oppland (Vest-Oppland) og Hedmark (Øst-Oppland). Fra 1. januar 2020 er de gjenforent til nye Innlandet fylke. Hedmark og Oppland har ofte blitt omtalt som en og samme region, under navnet "HedOpp", særlig når bedrifter og andre private eller offentlige enheter har hatt avdelinger / filialer etc som har omfattet begge innlandsfylkene. == Geografi == Fylket er fjellrikt. Av arealet på vel 25 000 km² ligger kun 5109 km² under 600 moh. Landets høyeste fjell, Galdhøpiggen (2469 moh.) samt fjellmassivene Jotunheimen, Dovrefjell og Rondane har store arealer innenfor fylkets grenser. Oppland består ellers av typiske flatbygder som Toten og Hadeland og de to dalførene Valdres og Gudbrandsdalen. Området lengst sør i fylket, langs Norges største innsjø Mjøsa, og videre til fylkessetet Lillehammer har relativ tett bosetning, ellers er fylket mer grisgrendt. På Hadeland, som for øvrig er et viktig jordbruksområde, bor mange pendlere, både til Oslo, Gardermoen, Hønefoss og Gjøvik-området. Gjøvik, som er fylkets største kommune i folketall, er også den største handelsbyen mellom Oslo og Trondheim. Lillehammer, som har fylkets administrasjon, arrangerte i 1994 de Olympiske vinterleker. Byen huser også viktige utdanningsinstitusjoner og muséer. De største vassdragene i Oppland er Gudbrandalslågen, Etna-Dokka og Begnavassdraget. Dessuten finnes mindre vassdrag som drenerer til Mjøsa, Randsfjorden, Hurdalsvassdraget, Leira og Oslomarkavassdragene. En fjerdedel av kraftpotensialet på 13 TWh er vernet mens 5,6 TWh er utbygget. I Oppland finnes det seks byer: Lillehammer, Gjøvik, Raufoss, Otta, Fagernes og Vinstra. == Bosetning == Fylket var landets mest folkerike i 1845 med 7,7 % av landets folketall. Dette har avtatt til henholdsvis 5 % i 1900 og så til 4 % i 2000. De siste vel tyve årene har folketallet vært nokså stabilt på litt i overkant av 180 000 innbyggere. === Største tettsteder === Største tettsteder i Oppland, rangert etter innbyggertall 1. januar 2022 (kommune i parentes): Lillehammer – 21 100 (Lillehammer) Gjøvik – 20 315 (Gjøvik) Raufoss – 7 918 (Vestre Toten 7 646 og Gjøvik 272) Jevnaker – 5 077 (Jevnaker) Brandbu/Jaren – 4 888 (Gran) Dokka – 2 958 (Nordre Land) Vinstra – 2 648 (Nord-Fron) Harestua – 2 426 (Lunner) Kapp – 2 145 (Østre Toten) Granrudmoen-Øyer – (Øyer) Hov – 2 055 (Søndre Land) Fagernes – 1 961 (Nord-Aurdal) Otta – 2 288 (Sel) Gran/Ringstad – 1 680 (Gran) Vingnes – 1 509 (Lillehammer) Biri – 1 580 (Gjøvik) Grua – 1 532 (Lunner) Vågåmo – 1 496 (Vågå) Ringebu – 1 369 (Ringebu) Lena – 1 264 (Østre Toten) Dombås – 1 161 (Dovre) Follebu – 1 176 (Gausdal) Skreia – 900 (Østre Toten) Reinsvoll – 1 052 (Vestre Toten)Lillehammer, Gjøvik, Vinstra, Fagernes, Raufoss og Otta har bystatus. For en oversikt over alle tettstedene i fylket, se artikkelen Tettsteder i Oppland. == Tusenårssted == Fylkets tusenårssted er Hundorp, Dale-Gudbrands gard i Sør-Fron kommune. == Kommuner == Oppland var inndelt i 26 kommuner: == Politikk == === Fylkestinget 2015-2019 === Fylkestinget har 37 representanter. Even Aleksander Hagen (Ap) er fylkesordfører og Aud Hove (Sp) er fylkesvaraordfører. === Stortingsrepresentanter === Oppland har syv stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021: Se også Stortingsvalget 2017 i Oppland. Historisk representasjon på Stortinget fra Oppland siden 1973: === Partioppslutning === Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Oppland siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget. == Næringsliv == Tradisjonelt har primærnæringene vært viktige i Oppland, med sine brede bygder, store skogområder og aktiv seterdrift. Fylket har også lenge både vært stort og nyskapende innenfor industri, hvor områdene spesielt langs Hunnselva siden slutten av 1800-tallet har vært viktige innenfor denne næringen, med Raufoss som hovedsentrum for innlandets største industripark den dag i dag. Reiseliv og turisme er en viktig ressurs for fylket, kanskje spesielt p.g.a. store fjellområder og nasjonalparker, særegne bymiljøer (Lillehammer) og økt fokus på gardsturisme. Regnet i antall gjestedøgn er Oppland landets viktigste turistfylke etter Oslo. Det finnes populære hytteområder i fjellområdene i Valdres og Gudbrandsdalen, og fylket kan skilte med kjente vintersportssteder som Beitostølen, Hafjell, Skåbu og Kvitfjell. Andre kjente severdigheter som kan nevnes er: Aulestad i Gausdal, Bjørnstjerne Bjørnsons hjem DS «Skibladner» på Gjøvik Hadeland glassverk på Jevnaker Maihaugen, også kalt De Sandvigske Samlinger, kjent og kjært folkemuseum på Lillehammer Olympiske anlegg, som Håkons hall på Lillehammer og Gjøvik olympiske fjellhall Peer Gynt-stemnet på Gålå Storgata i Lillehammer, kjent som "Norges lengste gågate" Søsterkirkene i Gran på Hadeland Rafting i Sjoa == Lydopptak av dialekter i Oppland == == Se også == Verneområder i Oppland Museer i Oppland Norske dialekter == Litteratur == Eriksen, Torunn (1992). Oppland: veiviser til kultur og opplevelser. Lillehammer: Thorsrud, Lokalhistorisk forl. ISBN 8290439598. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Oppland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Oppland – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

| befolkning = 189 545

https://no.wikipedia.org/wiki/Hedmark

2023-02-04

Hedmark

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hedmark', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Valgdistrikter ved Stortingsvalg']

Må ikke forveksles med distriktet Hedmarken.Hedmark (sørsamisk: Hedmarhke) er et område, valgkrets til stortingsvalg og et tidligere fylke på Østlandet i Norge. Fylket grenset ved avviklingen mot Trøndelag i nord, Oppland i vest og Akershus i sør. I øst grenset Hedmark til Värmland, Dalarna og Jämtlands län i Sverige. Administrasjonsenteret var Hamar. Området Hedmark tilhørte Oplandenes Amt inntil 1781 da det ble skilt ut som eget amt under navnet Hedemarkens Amt, ofte også kalt Øst-Oplandenes Amt ettersom det var den østlige delen av Oplandenes Amt. Samme år ble Solør (med Vinger) og Odalen inkludert i amtet. I 1919 skiftet det navn til Hedmark fylke. Fylket bestod derfor av distriktene Hedmarken, Solør, Vinger, Østerdalen samt Odalen. Fra 1. januar 2020 ble fylket igjen slått sammen med Oppland under det nye navnet Innlandet.

Må ikke forveksles med distriktet Hedmarken.Hedmark (sørsamisk: Hedmarhke) er et område, valgkrets til stortingsvalg og et tidligere fylke på Østlandet i Norge. Fylket grenset ved avviklingen mot Trøndelag i nord, Oppland i vest og Akershus i sør. I øst grenset Hedmark til Värmland, Dalarna og Jämtlands län i Sverige. Administrasjonsenteret var Hamar. Området Hedmark tilhørte Oplandenes Amt inntil 1781 da det ble skilt ut som eget amt under navnet Hedemarkens Amt, ofte også kalt Øst-Oplandenes Amt ettersom det var den østlige delen av Oplandenes Amt. Samme år ble Solør (med Vinger) og Odalen inkludert i amtet. I 1919 skiftet det navn til Hedmark fylke. Fylket bestod derfor av distriktene Hedmarken, Solør, Vinger, Østerdalen samt Odalen. Fra 1. januar 2020 ble fylket igjen slått sammen med Oppland under det nye navnet Innlandet. == Etymologi og historie == Navnet Hedmark kommer av norrønt Heiðmǫrk (heidenes skog) og var området mellom Hamar og Elverum. Det er funnet rester av steinalderbosettinger over nesten hele fylket. Helleristninger av elg er funnet ved Mjøsa i Ringsaker. Det eldste bronsealderfunnet i Norge er også gjort i Ringsaker. Jernalderfunn er gjort over hele fylket, spesielt mange fra vikingtida. Gravhauger finnes fra bronsealder frem til kristen tid. Det er gjort arkeologiske funn fra førhistorisk tid på at germansk kultur nærmest mangler i merovingertida og at samene må ha dominert Østerdalen i hvert fall frem mot år 700 etter Kristus (Narmo 2000). Solør skal ha vært et mektig kongerike mellom 300 og 800 etter Ynglingesagaen å dømme. Ved Åker gård, tre kilometer øst for Hamar sentrum, utviklet det seg en bylignende struktur med marked, ting og hov allerede på 500-tallet. I vikingtida flyttet dette senteret seg til Storhamar, som senere fikk oppført en domkirke på grunnen. På dette stedet kan det rundt 1050 være slått mynt. På samme sted ble det bispesete fra 1152. Fylket var involvert i samtlige av Norges og Danmark-Norges kriger. Svartedauden tok sin tributt i rikt monn, og var her som ellers en nedgangstid. Rett før reformasjonen forsvant Hamar som marked, og ved reformasjonen 1536 forsvant bispesetet. Viktige kamper mellom tyskere og nordmenn fant sted ved Midtskogen og Kongsvinger i april 1940. Tyske bombefly utslettet Elverum april 1940. Både kongen, kronprinsen og regjeringen flyktet først til Elverum og seinere til Nybergsund i Trysil da krigen brøt ut. Allerede i vikingtiden og nesten 1000 år fremover hørte Solør (med Vinger) inn under Raumafylke og senere Akershus len. Odalen hørte da til Øvre Romerike og gikk derfor også inn under Raumafylke og senere Akershus len. Ikke før langt inn på 1700-tallet kom Solør (med Vinger) og Odalen inn under det vi i dag kjenner som Hedmark fylke. == Geografi og topografi == Hedmarks geografi preges i stor grad av Glomma, som renner gjennom hele fylket fra nord til sør, og tilhørende vassdrag. Dalføret Glomma danner kalles Østerdalen fra Os til Elverum, og Glåmdalen fra Våler til den renner ut av fylket i Sør-Odal. Dalføret preges i mye mindre grad av fjell og fjellandskap enn de andre store dalførene på Østlandet, bare lengst i nord kan det kalles en fjelldal. Vest i Hedmark, ved Mjøsa, ligger de mest fruktbare jordbruksområdene i fylket. Her finner vi også den største befolkningskonsentrasjonen. I øst, i Trysil og Engerdal, drenerer mye av vassdragene til Sverige og Klarälven. Over hele fylket finner man jordbruk og i enda større grad skogbruk. Barskog dominerer nesten fullstendig. Den eurasiatiske taigaen begynner i fylket mellom Hamar og Elverum, går videre til Sysslebäck og Malung i Sverige og fortsetter til Østersjøen og gjennom Finland og Russland til Stillehavet. Taigaen kjennetegnes av barskog med treslag som gran og furu på skogbunn av lyng og mose, med innslag av bjørk og rogn og av og til gressbevokst engbunn. Fylkets høyeste fjell er Rondeslottet på 2178 moh. Grensen til Oppland fylke går over denne toppen, akkurat som samme grense deler Norges største innsjø Mjøsa mellom fylkene. Ellers er mye av fylket lavland, med unntak av de nordlige delene. Spesielt kommunene i Nord-Østerdal og Engerdal regnes som fjellbygder, og Folldal har landets høyest beliggende kommunesenter. Fjellområder som Rondane og Femundsmarka ligger innenfor Hedmark sine grenser. Fra Sylene er det høyland store deler av strekningen sørover langs svenskegrensen helt til Finnskogen i Grue og Kongsvinger. Fylkets areal utgjør 7,1 % av arealet av Kongeriket Norge. == Kommuner == Hedmark var ved avvikling inndelt i 22 kommuner: == Administrative inndelinger == === Tidligere fogderier === Hedemarken fogderi: Hamar, Løten, Ringsaker, Stange. Vinger og Odalen fogderi: Eidskog, Kongsvinger, Nord-Odal, Sør-Odal. Solør fogderi: Grue, Åsnes, Våler. Søndre Østerdalen fogderi: Elverum, Stor-Elvdal, Trysil, Åmot. Nordre Østerdalen fogderi: Alvdal, Engerdal, Folldal, Os, Rendalen, Tolga, Tynset. === Regionråd === Hamarregionen: Hamar, Løten, Ringsaker, Stange. Glåmdal regionråd: Eidskog, Grue, Nord-Odal, Kongsvinger, Sør-Odal, Våler, Åsnes. Sør-Østerdal regionråd: Elverum, Engerdal, Stor-Elvdal, Trysil, Åmot. Fjellregionen: Alvdal, Folldal, Os, Rendalen, Tolga, Tynset. Dessuten Røros og Holtålen kommuner i Sør-Trøndelag fylke. === Prostier === Under Hamar bispedømme i Den norske kirke: Hamar domprosti: Hamar, Løten, Stange. Ringsaker prosti: Ringsaker Solør, Vinger og Odal prosti: Eidskog, Grue, Kongsvinger, Nord-Odal, Sør-Odal, Våler, Åsnes. Sør-Østerdal prosti: Elverum, Engerdal, Stor-Elvdal, Trysil, Åmot. Nord-Østerdal prosti: Alvdal, Folldal, Os, Rendalen, Tolga, Tynset. === Tingretter === Under Eidsivating lagdømme: Hedmarken tingrett: Hamar, Løten, Ringsaker, Stange. Glåmdal tingrett: Eidskog, Kongsvinger, Nord-Odal, Sør-Odal, Grue. Sør-Østerdal tingrett: Elverum, Trysil, Våler, Åmot, Åsnes. Nord-Østerdal tingrett: Alvdal, Engerdal, Folldal, Os, Rendalen, Stor-Elvdal, Tolga, Tynset. === Politidistrikt === Hedmark politidistrikt: hele fylket. === Helsedistrikt === Under Helseregion Sør-Øst: Sykehuset Innlandet HF: hele fylket med unntak av Os kommune, samt hele Oppland fylke. St. Olavs hospital HF: Os kommune === Veidistrikter === Under Veiregion Øst: Hedmarken og Østerdalen veidistrikt: Alvdal, Elverum, Engerdal, Folldal, Hamar, Løten, Os, Rendalen, Ringsaker, Stange, Stor-Elvdal, Tolga, Trysil, Tynset, Åmot. Glåmdal veidistrikt: Eidskog, Grue, Kongsvinger, Nord-Odal, Sør-Odal, Våler, Åsnes. === Kjente hedmarkinger === Den mest kjente hedmarking er kanskje Edvard Munch, som ble født i Løten 12. desember 1863. Andre kjente hedmarkinger er Bjørnstjerne Bjørnson, Halldis Moren Vesaas, Sigurd Hoel, Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Åsta Holth, Jacob Breda Bull, Kjell Aukrust, Rolf Jacobsen, Ingeborg Refling Hagen, Hans Børli, Anne-Cath. Vestly, Halvor Floden, Sven Moren, Vidar Sandbeck, Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Egil Storbekken, Dagny Juel, Henriette Schønberg Erken, Hanna Winsnes, Hulda Garborg, Nicolai Ramm Østgaard, Ivar Mortensson-Egnund, Marie Hamsun, Kristian Schjelderup, Ingrid Bjerkås, Alexander Johnson, Kåre Tveter og ikke minst Kirsten Flagstad. Nålevende kjente kulturpersonligheter er Ole Edvard Antonsen, trompetist, dirigent og komponist; Håvard Gimse, pianist; Knut Faldbakken, forfatter; Einar Øverenget, filosof; Roy Lønhøiden, artist; Levi Henriksen, forfatter; Øystein Sunde, artist; Tone Hulbækmo, sanger, artist og komponist, Svein Gundersen, dramatiker, regissør, skuespiller, Tore Reppe sanger, komponist,artist, musiker, Anders Kippersund, regissør og skuespiller, William Kristoffersen, artist og komponist; Gaute Ormåsen, artist og Rosemarie Köhn, tidligere biskop. Store sportsikoner fra Hedmark er Bjørn Dæhlie gullgrossist, Egil Danielsen med OL-gull i spydkast i 1956, Hallgeir Brenden dobbel olympisk mester, Hilde Gjermundshaug Pedersen verdensmester i langrenn, Olav Jordet, Verdensmester i skiskyting i 1965, Sverre Strandli verdensrekord i sleggekast, Gjermund Eggen, Verdensmester på 3 langrennsøvelser i 1966, Ole Ellefsæter med OL-gull i langrenn i 1968, Dag Fornæss, Europa- og Verdensmester på skøyter (1969/ 71), Amund Sjøbrend, Europa- og Verdensmester på skøyter (1981), Oddbjørn Hagen verdensmester i kombinert, Annar Ryen verdensmester i langrenn og Ståle Solbakken fotball, utøver og trener på høyt nivå. Mest kjente politiker fra Hedmark er Odvar Nordli fra Tangen. === Historiske folketall === 1645: ca. 12 000 1665: 19 760 1769: 48 389 1801: 61 389 1815: 60 529 1865: ca. 120 000 1890: 118 587 1910: 133 965 1930: 157 372 1950: 172 467 1976: 183 655 2006: 188 511 2011: 191 622 == Største tettsteder == Største tettsteder i Hedmark, rangert etter innbyggertall 1. januar 2016 (kommune i parentes): Hamar – 26 828 (Hamar 24 951, Ringsaker 1 767 og Stange 110) Elverum – 14 794 (Elverum) Kongsvinger – 11 972 (Kongsvinger) Brumunddal – 9 723 (Ringsaker) Bekkelaget – 6 249 (Stange) Moelv – 4 244 (Ringsaker) Stange – 2 881 (Stange) Løten – 2 816 (Løten) Tynset – 2 686 (Tynset) Skarnes – 2 391 (Sør-Odal) Innbygda – 2 286 (Trysil) Rena – 2 152 (Åmot) Flisa – 1 638 (Åsnes) Skotterud – 1 285 (Eidskog) Kirkenær – 1 270 (Grue) Koppang – 1 188 (Stor-Elvdal) Våler – 1 184 (Våler) Sand – 1 047 (Nord-Odal)Hamar, Elverum, Kongsvinger, Brumunddal og Moelv har bystatus. For en oversikt over alle teststedene i fylket, se artikkelen Tettsteder i Hedmark. == Fylkesvåpen == Våpenet ble vedtatt ved kongelig resolusjon 6. februar 1987. Motivet er tre barkespader på grønn bakgrunn, dette fordi fylket er landets mest betydelige skogfylke. == Kultur == Fylkeskommunen deler årlig ut Hedmark fylkeskommunes kulturpris. == Politisk styring == Det øverste politiske organet i Hedmark fylkeskommune er fylkestinget, som ledet av tidligere fylkesordfører Arnfinn Nergård (Sp). Hedmark fylkeskommune ble styrt etter en parlamentarisk modell, og det utøvende organet fylkesrådet (fylkesregjeringen) er satt sammen av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som oppnådde flertall i fylkestinget ved valget i 2011. Hedmarks fylkesråd er slik sammensatt: Per-Gunnar Sveen (Ap), fylkesrådsleder Aasa Gjestvang (Sp), nestleder i fylkesrådet Anne Karin Torp Adolfsen (Ap) Lasse Juliussen Ap) === Fylkestinget 2015–2019 === Fylkestinget har 33 representanter. Dag Rønning (Sp) var fylkesordfører og Gunn Randi Fjæstad (Ap) var fylkesvaraordfører. == Stortingsrepresentanter == Hedmark har syv stortingsrepresentanter i perioden 2017–2021: Se også Stortingsvalget 2013 i Hedmark og Stortingsvalget 2017 i Hedmark. Historisk representasjon på Stortinget fra Hedmark siden 1973: === Partioppslutning === Historisk prosentvis partioppslutning ved stortingsvalg i Hedmark siden 1973:Fet skrift markerer blokkene (Venstresiden Ap+SV. Sentrum KrF+V+Sp. Høyresiden H+Frp). M = Antall mandater innvalgt på Stortinget. == Se også == Mark Liste over Hedmarks innsjøer Liste over tettsteder i Hedmark Verneområder i Hedmark Opplandene Solør Østlandet Distrikter i Norge == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Hedmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Hedmark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Hedmark (sørsamisk: Hedmarhke) er et område, valgkrets til stortingsvalg og et tidligere fylke på Østlandet i Norge. Fylket grenset ved avviklingen mot Trøndelag i nord, Oppland i vest og Akershus i sør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Esperanto

2023-02-04

Esperanto

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Agglutinerende språk', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Esperanto', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Esperanto er et planspråk som er bygget for å være politisk nøytralt og lett å lære. Esperanto er det minste av verdensspråkene, sammenlignet med språk som har et stort antall brukere og geografisk utbredelse. Av mange forslag til internasjonale hjelpespråk er esperanto det mest suksessrike. Språkets navn kommer fra pseudonymet «Doktoro Esperanto» («doktor håpefull»), som opphavsmannen dr. Ludwik Lejzer Zamenhof brukte da han publiserte sitt forslag til internasjonalt hjelpespråk i 1887. Tanken bak var at esperanto skulle fungere som et felles språk, på tvers av språk-, religion- og kulturbarrierene, og dermed også føre til økt kommunikasjon og samarbeid mellom mennesker under krig og konflikt. Ingen land har tatt i bruk esperanto som offisielt språk. Det brukes mest på samlinger mellom mennesker i ulike deler av verden, på reiser, under brevveksling og i ulike kulturelle sammenhenger, som i litteratur, radiosendinger, Internett og under enkelte TV-sendinger.

Esperanto er et planspråk som er bygget for å være politisk nøytralt og lett å lære. Esperanto er det minste av verdensspråkene, sammenlignet med språk som har et stort antall brukere og geografisk utbredelse. Av mange forslag til internasjonale hjelpespråk er esperanto det mest suksessrike. Språkets navn kommer fra pseudonymet «Doktoro Esperanto» («doktor håpefull»), som opphavsmannen dr. Ludwik Lejzer Zamenhof brukte da han publiserte sitt forslag til internasjonalt hjelpespråk i 1887. Tanken bak var at esperanto skulle fungere som et felles språk, på tvers av språk-, religion- og kulturbarrierene, og dermed også føre til økt kommunikasjon og samarbeid mellom mennesker under krig og konflikt. Ingen land har tatt i bruk esperanto som offisielt språk. Det brukes mest på samlinger mellom mennesker i ulike deler av verden, på reiser, under brevveksling og i ulike kulturelle sammenhenger, som i litteratur, radiosendinger, Internett og under enkelte TV-sendinger. == Bakgrunn == I 1887 publiserte den polsk-jødiske øyenlegen Ludwik Lejzer Zamenhof (1859–1917) en grammatikk og ordliste til sitt nye språk «lingvo internacia», som snart kom til å kalles «esperanto». Zamenhofs intensjon med å publisere esperanto var at det skulle bli et felles verdensspråk, et hjelpespråk som mennesker kunne lære seg ved siden av morsmålet for å lette kommunikasjon og forståelse mellom ulike folkeslag. Zamenhof mente at mangelen på kommunikasjon og forståelse var en av årsakene til krig og fiendskap mellom ulike nasjoner. En medvirkende årsak til at akkurat Zamenhof, som ikke var utdannet lingvist, kom på denne idéen, var at han vokste opp i byen Białystok i det nåværende østre Polen, der fem språk – polsk, russisk, hviterussisk, tysk og jiddisch – ble talt. == Historie == Allerede i barndommen drømte Zamenhof om et fellesspråk for alle. Han vokste opp i byen Białystok i daværende Russland, hvor fem språk ble talt. Dette førte ofte til misforståelser og dårlig kommunikasjon. Han lurte på hva som kunne få folk til å forstå hverandre bedre, og snart ble ideen om et felles språk født. Etter å ha lært engelsk, skjønte han at grammatikk ikke trenger å være så komplisert, som det den ofte er i andre språk. Han utarbeidet en svært liten grammatikk, men mengden nødvendige ord bekymret ham fortsatt. En dag ble han oppmerksom på ordene «ŝvejcarskaja» og «konditorskaja». Endelsen -skaja satte ham på tanken om at bruk av affikser, forstavelser og etterstavelser, kunne gjøre et språk fleksibelt og holde det nødvendige ordforrådet nede, noe som ville gjøre språket mye enklere og raskere å lære. På gymnaset bestemte han seg for å skape et språk ved hjelp av affikser som kunne bli både fleksibelt og lettlært. Han bestemte seg å ta ordrøttene fra de romanske språkene, med innslag av germanske og slaviske språk. Da han var klar til å publisere språket, slapp det ikke gjennom tsarist-sensuren. Skuffet satt han tilbake, men tilbrakte tiden med å oversette verk som Bibelen og Shakespeare. I 1887 publiserte han endelig et hefte kalt «Unua Libro» med introduksjon til «Lingvo Internacia» under pseudonymet «Doktoro Esperanto» og russiske idealister sluttet seg raskt til språket. Esperanto skulle komme til å få en nokså turbulent historie. I 1905 ble den første esperanto-kongressen avholdt. To år senere brøt en gruppe ut av esperanto-bevegelsen og dannet det nye språket ido. Til tross vokste esperanto stabilt gjennom begynnelsen av 1900-tallet, men ble sterkt kastet tilbake både i løpet av første og andre verdenskrig. == Språklig struktur == === Alfabet === Esperanto-alfabetet har 28 bokstaver. Hver bokstav kan kun uttales på én måte, derfor er det noen tilleggsbokstaver for lyder som det latinske alfabetet ikke har bokstaver for, samtidig som bokstaver som deler lyd med en annen (for eksempel «q» og «x» (ks) er fjernet fra bokstavrekken. Spesialbokstaver og bokstaver som har uttale som skiller seg fra det man skulle forvente: Merk: ŭ brukes vanligvis kun sammen med a eller e i diftongene «aŭ» og «eŭ». Men også diftongen «oŭ» forekommer. O uttales [å] og U uttales [o], som i tysk. === Fonologi === Esperanto har 22 konsonanter og 5 vokaler. Betoningen ligger alltid på den nest siste vokalen, utenom i de tilfeller sluttvokalen o utelukkes (i praksis nesten kun i poesi). For eksempel uttales familio (familie) [fa.mi.ˈli.o], men famili’ [fa.mi.ˈli]. ==== Konsonanter ==== Lyden /r/ uttales enten som en alveolar flapp ([ɾ] i IPA) eller rullende. /v/ etter vanligvis som norsk v, men kan av og til ligge et sted mellom v og engelsk w (IPA [ʋ]), eller iblant som en engelsk w, avhengig av talerens språklige bakgrunn. Halvvokalen [u̯] forekommer bare i diftonger etter vokalene /a/, /e/ og /o/. Det er vanlig at visse konsonanter assimileres, selv om det debatteres hvorvidt det er korrekt uttale, særskilt i konsonantkombinasjonene /nk/, som uttales [ŋk], som i norsk tank, og /kz/ uttales /[gz], som i x-en i engelske example. Ett relativt stort antall konsonantkombinasjoner kan forekomme, opp til tre initialt i ord og opp til fire medialt, for eksempel i ordet instrui, å undervise. Sluttelige konsonantkombinasjoner er uvanlige utenom når sluttelig «o» utelukkes i poesi, samt i noen få ord som cent (hundre) og post (etter). ==== Vokaler ==== Esperanto har fem vokaler, de samme som i for eksempel spansk og swahili. Det finnes ikke fonetisk skille mellom korte og lange vokaler. Det finnes også seks fallende diftonger: /ui̯, oi̯, ei̯, ai̯, au̯, eu̯/. At vokalsystemet har fem vokaler innebærer at en ganske stor variasjon i uttale tillates. For eksempel varierer /e/ normalt fra [e] (en sluttet e) til [ɛ]. Selv esperantos «o» kan ha en mer åpen eller sluttet uttale. Detaljene berører ofte talerens morsmål. Det forekommer hos visse talere at en glottistøt uttales mellom to vokaler som står etter hverandre, særskilt når disse er samme vokal, som i ordet praavo (oldefar). == Utbredelse == Esperanto er fortsatt et populært språk som snakkes av relativt mange. Det nøyaktige antallet er ukjent, overslagene varierer fra 100 000 til 8 millioner. Det mest realistiske overslaget er på 2 millioner. Enkelte har også esperanto som morsmål, da begge foreldrene snakker språket. == Ordforråd == Esperantos ordforråd bygger hovedsakelig på de romanske språk med visse germanske og slaviske innslag. Grammatikken er agglutinerende, noe som innebærer at ordstammene aldri forandres eller forkortes, men settes sammen som puslespillbiter. (Dette innebærer at esperantos ordstruktur står nærmere tyrkisk og japansk enn vestlige språk.) De enkle reglene og mangelen på unntak gjør esperanto betydelig lettere å lære seg enn nasjonalspråkene. === Fraser === Her er noen fraser på norsk oversatt til esperanto. == Anvendelse == Esperanto er ikke et offisielt språk i noe land, enda det fantes planer på begynnelsen av det 20. århundre om å etablere Nøytrale Moresnet som verdens første esperanto-stat, og den kortlevde kunstige øyen og mikronasjonen Rose Island brukte esperanto som sitt offisielle språk i 1968. Derimot er det det offisielle språket for flere ideelle organisasjoner, for det meste esperanto-organisasjoner. Den største av disse organisasjonene, Det internasjonale esperantoforbund (UEA), har en konsulentrolle i FN og UNESCO. Man vet at esperanto ble brukt i Kirkenes på 1930-tallet som et vennskapsspråk mellom mennesker fra norsk, samisk, finsk, russisk og svensk bakgrunn. == Esperanto og religion == Selv om esperanto er et religionsnøytralt språk uten tilknytning til tro, har esperanto likevel hatt innpass i flere religiøse miljøer. Opphavsmannen Zamenhof var selv jøde. I esperantos tidligere år ble det oppfordret blant muslimske imamer å lære seg esperanto. Noen av landene esperanto er mest utbredt i, er kristne, dessuten er esperanto populært i land som Kina og Japan, som har en helt annen type religion. Religionen bahai lærer at det bør utvikles et internasjonalt hjelpespråk for å lette kommunikasjonen mellom mennesker med ulik kulturell bakgrunn. Av den grunn har mange bahaier vært opptatt av esperanto. Esperantotalende bahaier har sitt eget verdensforbund. I Brasil, som har den sterkeste esperanto-bevegelsen på det amerikanske kontinent, har esperanto støtte av den store spiritistiske bevegelsen. Flere viktige medier sa at det var viktig at spiritister støtter esperanto, og mange spiritistiske bøker blir oversatt og utgitt på språket. Spiritistene driver også opplæring i esperanto, og er viktige innafor esperantoorganisasjonene. Det finnes også et verdensforbund for spiritistiske esperantister. I Japan finnes en ny religion, Oomoto, grunnlagt i 1892 av Nao Deguchi med utgangspunkt i shinto og folkereligion. Oomoto ser også studier og fremme av esperanto som en religiøs plikt. De fleste av religionens rundt 50 000 medlemmer har studert noe esperanto, og minst 1000 skal kunne snakke språket flytende. Oomoto driver også en omfattende propaganda på esperanto. Det finnes egne esperantoorganisasjoner for katolikker, buddhister og andre religiøse grupper. Radio Vatikanet har i perioder sendt på esperanto, nå for tiden tre ganger i uka. Bibelen og Koranen er blant de sentrale religiøse verker som er oversatt til esperanto. == Grammatiske regler == Følgende regler ble formulert av Zamenhof: Ubestemt artikkel finnes ikke; det finnes bare en bestemt artikkel la lik for alle kjønn, kasus og tall. Merknad: Bruken av artikkelen er den samme som i andre språk. Alle substantiv har endelsen «o». For å danne flertall legger man til endelsen «j». Av kasus finnes det to: nominativ og akkusativ; den siste danner man av nominativ ved å legge til «n» for entall og «jn» for flertall. De øvrige kasus uttrykkes ved hjelp av preposisjoner, (genitiv med «de», dativ med «al», ablativ med «per» eller andre preposisjoner etter betydningen). Alle adjektiv ender på «a». Adjektiv bøyes i forhold med substantivets tall, ved flertall legger man til «j» . Komparativ dannes med ordet «pli», superlativ med «plej»; ved komparativ bruker man konjunksjonen «ol». Ender adjektivet med «ega», forsterkes ordet. Ender det på «eta», blir det svakere. Setter du «mal» i starten, får du antonymet, det motsatte.Eksempel: varma – varm, malvarma – kald Verb i infinitiv ender på «i». Presens ender med «as» og preteritum på «is». Bytter du ut «a» -en i et adjektiv med «igi», får du et verb.Eksempel: varma – varm, varmigi – å varme Eksempel: mi malvarmigas – jeg kjøler ned Grunntallene (som ikke bøyes) er: «unu, du, tri, kvar, kvin, ses, sep, ok, naŭ, dek, cent, mil». Tierne og hundrerne dannes ved enkel sammenføyning av tallordene. Tallordene gjøres til ordenstall ved at man føyer til adjektivets endelse; for multiplikasjon bruker man endelsen «obl», for brøker – «op», for fordeling – ordet «po». Dessuten kan tallord brukes substantivisk og adverbialt. Personlige pronomen: «mi» (jeg), «vi» (du), «li» (han), «ŝi» (hun), «ĝi» (den, det: om ting og dyr), «si» (seg), «ni» (vi), «vi» (dere), «ili» (de), «oni» (man); posessiv (eiedomsord) lages ved å føye til adjektivendelsen. Bøyningen er som ved substantivene. Verb forandres ikke etter personer og tall. Verbets former er: nåtid får endelsen «-as»; fortid «-is»; fremtid «-os»; kondisjonalis «-us»; imperativ «-u»; infinitiv «-i». Partisippene (med adjektivisk eller adverbial betydning): aktiv nåtid: «-ant»; aktiv fortid: «-int»; aktiv fremtid: «-ont»; passiv nåtid: «-at»; passiv fortid: «-it»; passiv fremtid: «-ot». Alle former av passiv blir dannet ved hjelp av en tilsvarende form av verbet «esti» og passiv partisipp av det verbet som behøves; preposisjon ved passiv er «de». Adverb ender på «e»; grader av komparasjon dannes på samme måte som ved adjektivene. Alle preposisjoner styrer i seg selv nominativ. Hvert ord leses som det skrives. Trykket ligger alltid på nest siste stavelse. Sammensatte ord dannes ved likefrem sammenføyning av enkeltordene (hovedordet står til slutt); de grammatiske endelsene betraktes også som selvstendige ord. Ved et annet nektende ord skal ordet «ne» utelates. For å vise (bevegelse i en) retning får ordene akkusativendelse. Enhver preposisjon har en bestemt og uforanderlig betydning; men hvis vi må bruke en preposisjon og den direkte mening ikke sier oss hvilken preposisjon vi skal benytte, da skal vi bruke preposisjonen «je», som ikke har noen selvstendig betydning. I stedet for preposisjonen «je» kan man også bruke akkusativ uten preposisjon. De såkalte fremmedordene, dvs. de som storparten av språkene har tatt fra samme kilde, brukes i esperanto uforandret, idet de bare får dette språks ortografi; men ved flere ord av samme rot er det best bare å anvende grunnordet uforandret og danne de øvrige etter esperantos regler. I poesi og diktning kan den siste o-en i et ord utelukkes. Likevel ligger trykket på den samme stavelsen.Vel å merke er ikke disse reglene de eneste. Esperanto er like mangfoldig grammatikalsk sett som i et hvilket som et helst annet språk. Forskjellen er at esperanto er mye enklere å tilegne seg enn nasjonalspråkene. == Se også == Esperantist Arbeideresperantobevegelsen Norvega Esperantista Ligo (Norsk Esperanto-Forbund) Ludwik Zamenhof Antoni Grabowski Louis de Beaufront Haldor Midthus Planspråk: definisjoner Naturalistisk planspråk Nylatinsk planspråk == Referanser == == Litteratur == Ragnvald Rian og Einar Anker Haugen: Norsk-Esperanto ordbok William Auld: Fenomenet Esperanto. Oslo: Esperantoforlaget, 1987. ISBN 82-90006-06-3 John Cresswell og John Hartley: Teach Yourself Esperanto Emily van Someren: Republication of the thesis The EU Language Regime, Lingual and Translational Problems Ludovikologia dokumentaro I Tokyo: Ludovikito, 1991. Facsimile reprints of the Unua Libro in Russian, Polish, French, German, English and Swedish, with the earliest Esperanto dictionaries for those languages. Fundamento de Esperanto. HTML reprint of 1905 Fundamento, from the Academy of Esperanto. Montagu C. Butler: Step by Step in Esperanto. ELNA 1965/1991. ISBN 0-939785-01-3 Clinton DeSoto: 200 Meters and Down, 1936, West Hartford, Connecticut, USA: American Radio Relay League, p. 92. Michael Everson: The Alphabets of Europe: Esperanto {PDF}. Evertype, 2001. Peter G. Forster: The Esperanto Movement. The Hague: Mouton Publishers, 1982. ISBN 90-279-3399-5. Don Harlow: The Esperanto Book. Self-published on the web (1995–96). John C. Wells: Lingvistikaj aspektoj de Esperanto ("Linguistic aspects of Esperanto"). Second edition. Rotterdam: Universala Esperanto-Asocio, 1989. Bertilo Wennergren: Plena Manlibro de Esperanta Gramatiko == Eksterne lenker == Norsk Esperanto-Forbund lernu! Online Esperanto-kurs og møtested for esperantister

border

https://no.wikipedia.org/wiki/Terry_Goodkind

2023-02-04

Terry Goodkind

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 17. september', 'Kategori:Dødsfall i 2020', 'Kategori:Forfattere av fantastisk litteratur fra USA', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Terry Goodkind (født 1. mai 1948, død 17. september 2020) var en amerikansk fantasy-forfatter som skrev Sword of Truth-serien. Følgende bøker er utgitt (på engelsk): Wizard's First Rule (1994) Stone of Tears (1995) Blood of the Fold (1996) Temple of the Winds (1997) Soul of the Fire (1999) Faith of the Fallen (2000) The Pillars of Creation (2001) Naked Empire (2003)Goodkinds arbeid var sterkt påvirket av Ayn Rands objektivisme.

Terry Goodkind (født 1. mai 1948, død 17. september 2020) var en amerikansk fantasy-forfatter som skrev Sword of Truth-serien. Følgende bøker er utgitt (på engelsk): Wizard's First Rule (1994) Stone of Tears (1995) Blood of the Fold (1996) Temple of the Winds (1997) Soul of the Fire (1999) Faith of the Fallen (2000) The Pillars of Creation (2001) Naked Empire (2003)Goodkinds arbeid var sterkt påvirket av Ayn Rands objektivisme. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Terry Goodkind – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Terry Goodkind (født 1. mai 1948, død 17.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lewis_Carroll

2023-02-04

Lewis Carroll

['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske barnebokforfattere', 'Kategori:Britiske forfattere av fantastisk litteratur', 'Kategori:Dødsfall 14. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1898', 'Kategori:Engelske forfattere', 'Kategori:Engelskspråklige forfattere', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1832', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Halton', 'Kategori:Pseudonymer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Charles Lutwidge Dodgson, kjent under pseudonymet Lewis Carroll, (født 27. januar 1832, død 14. januar 1898) var en britisk forfatter, matematiker og fotograf. Han er mest kjent som forfatteren av Alice i Eventyrland og fortsettelsen Gjennom speilet, men skrev også bøker om matematikk og logikk, som Euclid and his Modern Rivals (1879) og Symbolic Logic (1896), publisert under hans egentlige navn.

Charles Lutwidge Dodgson, kjent under pseudonymet Lewis Carroll, (født 27. januar 1832, død 14. januar 1898) var en britisk forfatter, matematiker og fotograf. Han er mest kjent som forfatteren av Alice i Eventyrland og fortsettelsen Gjennom speilet, men skrev også bøker om matematikk og logikk, som Euclid and his Modern Rivals (1879) og Symbolic Logic (1896), publisert under hans egentlige navn. == Biografi == Charles Lutwidge ble født i det lille prestegjeldet Daresbury i Cheshire. Faren Charles Dodgson (1800–1868) var prest der; han giftet seg i 1827 med sin kusine Frances Jane Lutwidge (1803–1851). Charles jr. var den eldste gutten, men allerede det tredje barnet. Han fikk etter hvert åtte søsken til, og de ble i alt syv jenter og fire gutter. Da Charles var elleve år, ble faren prest i Croft-on-Tees nord i Yorkshire. Det ble deres hjem de neste 25 årene. Han studerte ved Christ Church (Oxford) 1851–1854 og ble i 1855 ansatt som lærer i matematikk samme sted; en stilling han beholdt til 1881.Han var også tydelig sosialt ambisiøs, ivrig etter å sette sitt merke på verden på en eller annen måte; som forfatter eller som kunstner. Hans utdannelse var bare et stopp på veien. Han skrev dikt og noveller og sendte dem til forskjellige blader, og hadde tidlig en viss suksess. Mellom 1854 og 1856 fikk han publisert arbeider i landsdekkende blad som The Comic Times og The Train. Fra barndommen av hadde han vært interessert i tegning, og mange av arbeidene er bevart. I 1856 gikk han i gang med fotografi, som dengang var en ny kunstform. Han ble etter hvert kjent som en dyktig fotograf; blant annet laget han portretter av John Everett Millais, Ellen Terry, Dante Gabriel Rossetti, Michael Faraday og Alfred Tennyson. I 1880 sluttet han plutselig å fotografere, men det er ikke klart hvorfor. I 1856 ble en ny dekan ansatt ved Christ Church, Henry Liddell, som ankom med sin unge kone og barn. Liddell-familien skulle spille en stor rolle i Dodgsons liv de neste årene. Han ble nære venner med moren og barna – Lorina, Alice og Edith. På en båttur med barna i juli 1862 ble de første kimene til Alice i Eventyrland utviklet. Boka ble presentert som en håndskrevet gave til Alice Liddell i november/desember 1864, og førsteutgaven utkom i 1865. Det nære forholdet til familien Liddell ble brutt i 1863, og det er flere teorier om hvorfor. En vanlig antagelse er at Dodgsons fortrolige forhold til Alice, som etter alt å dømme ikke var usømmelig, hadde nådd et punkt hvor foreldrene ønsket mer distanse.Han fortsatte å undervise ved Christ Church til 1881, og fortsatte å bo der til han døde. Han publiserte Gjennom speilet i 1872; The Hunting of the Snark 1876 og tobindsromanen Sylvie and Bruno i 1889 og 1893. Han publiserte også flere matematiske artikler under sitt eget navn. Han besøkte Russland i 1867, sammen med vennen Henry Liddon.Hans søsken bosatte seg i Guildford etter farens død i 1868, i huset «The Chestnuts», som han stod som leietaker av. Han besøkte dem regelmessig, og døde der, av en plutselig lungebetennelse, 14. januar 1898. == Forfatterskap == I 1856 publiserte han det første arbeidet under navnet som senere ville gjøre ham berømt. Et lite romantisk dikt, «Solitude» ble trykt i the Train under navnet Lewis Carroll. Dette pseudonymet var et spill på hans virkelige navn.Lewis var en mer engelsk versjon av Ludovicus, som var latin for Lutwidge, og Carroll en engelsk versjon av Carolus, latin for Charles. Fortellingen Alice i Eventyrland (1865) ble utviklet på en serie båtturer med Liddell-barna. Turene skal ha begynte 4. juli 1862, og boka utkom samme dato tre år senere. Historien i Alice er delvis bygget rundt kortstokken som persongalleri. I oppfølgeren Gjennom speilet (1871) er historien basert på en runde sjakk, spilt på et gigantisk brett. De fleste hovedfigurene er representert som en sjakkbrikke. Alice er selv en bonde. Det nonsensaktige helteparodiske diktet Jabberwocky inngår i Gjennom speilet. Bøkenes popularitet var ikke umiddelbar, men vokste raskt, og ved Carrolls død i 1898 hadde Alice solgt i 180.000 eksemplarer. Bøkene kan sees som nonsenseventyr, men er også preget av en gjennomarbeidet struktur, og kan dertil leses som en kommentar til barns stilling i viktoriatiden. Alice har blitt beskrevet som «the favourite 'mystery girl' of English literature, symbol of childhood innocence and at the same time of a certain youthful knowingness.»The Hunting of the Snark (1876) er på samme måte som Jabberwocky et nonsensaktig helteparodiske dikt, mer episk utviklet. Lewis andre store skjønnlitterære verk er de to romanene Sylvie and Bruno 1889 og 1893. Historien fortelles av en eldre, ugift herre, og veksler mellom to verdner. I et eventyrland kalt Outland kjemper alvebarna Sylvie og Bruno for å vinne tilbake tronen; i et datidig, realistisk England utvikles en romanse mellom Arthur Forrester og Lady Muriel Orme. Det er uavklart hvorvidt Sylvie and Bruno er barnebøker eller bøker for voksne om barn; de lange dialogene mellom de voksne hovedpersonene om religiøse og filosofiske emner tyder på at bøkene er ment for voksne. == Ettermæle == Ettersom Alice har utviklet seg til å bli en klassiker, har interessen for Carrolls/Dodgsons liv og forfatterskap vedvart, med regelmessige biografier og utgivelsen av hans dagbøker i 10 bind fra 1950Det britiske The Lewis Carroll Society ble etablert i 1969. The Lewis Carroll Society of North America ble etablert i 1974. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Lewis Carroll – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Lewis Carroll – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Lewis Carroll på Internet Movie Database (en) Lewis Carroll hos The Movie Database (en) Lewis Carroll hos Internet Broadway Database (en) Lewis Carroll på Discogs (en) Lewis Carroll på MusicBrainz (en) Lewis Carroll på Last.fm (en) Lewis Carroll på AllMusic (en) Lewis Carroll på AllMusic

Charles Lutwidge Dodgson, kjent under pseudonymet Lewis Carroll, (født 27. januar 1832, død 14.

https://no.wikipedia.org/wiki/23._desember

2023-02-04

23. desember

['Kategori:Dager i desember']

23. desember er den 357. dagen i året og den 358. i skuddår. Det er åtte dager igjen av året. På folkemunne kalles dagen for lille julaften.

23. desember er den 357. dagen i året og den 358. i skuddår. Det er åtte dager igjen av året. På folkemunne kalles dagen for lille julaften. == Navnedag == Sigurd, Sjur fra primstavens sjursmesse. == Historie == 1909 – Albert I blir konge av Belgia. 1947 – Verdens første transistor vises frem ved Bell Laboratories. 1954 – Den første transplantasjonen av en nyre ble foretatt av leger i Boston, USA. 1973 – Et fransk Caravalle jetfly styrter i Marokko. 106 mennesker omkommer. 1979 – Sovjetiske militærstyrker okkuperer den afghanske hovedstaden Kabul. 1990 – Etter en folkeavstemning bestemmer Slovenia seg for å bryte ut av Jugoslavia. === Norsk historie === 1955 – Den britiske sidetråleren «Prince Charles» grunnstøter i Sørøysundet i Finnmark. Ti omkommer. Tråleren heves og gjenoppbygges året etter. 1969 – Phillips Petroleum Company offentliggjør funn av olje på Ekofiskfeltet – det første oljefunnet i norsk sektor av Nordsjøen. 1972 – Et Braathens-fly forulykker i Asker, 40 mennesker omkommer. == Fødsler == Se flere som er født 23. desember i Kategori:Fødsler 23. desember. 1828 – Mathilde Wesendonck, tysk forfatter og lyriker (d. 1902) 1856 – Harald Bertrand, norsk maler (d. 1890) 1864 – Prinsesse Zorka av Montenegro (d. 1890) 1878 – Garrett Serviss, amerikansk friidrettsutøver (d. 1908) 1892 – Fredrik Vogt, ingeniør, forsker, professor, rektor ved NTH og generaldirektør i NVE (d. 1970) 1914 – Gudrun Brauti Knutslid, norsk lyriker (d. 1983) 1916 – Dino Risi, italiensk filmregissør (d. 2008) 1918 – Helmut Schmidt, tysk forbundskansler (d. 2015) 1925 – Pierre Bérégovoy, fransk statsminister (d. 1993) 1926 – Jorge Arturo Medina Estévez, chilensk kardinal (d. 2021) 1929 – Chet Baker, amerikansk jazzmusiker (d. 1988) 1933 – Keiser Akihito av Japan 1934 – Dag Halvorsen, norsk journalist (d. 2007) 1937 – Karol J. Bobko, amerikansk astronaut 1938 – Robert E. Kahn, amerikansk informatiker 1941 – Tim Hardin, amerikansk musiker (d. 1980) 1942 – Quentin Bryce, australsk generalguvernør 1943 – Dronning Silvia av Sverige 1943 – Bárður Jákupsson, færøysk forfatter og maler 1943 – Harry Shearer, amerikansk skuespiller 1944 – Ingar Knudtsen, norsk forfatter 1944 – Olav Hagen, norsk illustratør 1946 – Bjørn Brøymer, norsk journalist og forfatter 1956 – Dave Murray, britisk musiker (Iron Maiden) 1964 – Eddie Vedder, amerikansk musiker (Pearl Jam) 1967 – Carla Bruni, italiensk sanger 1968 – Manuel Rivera-Ortiz, amerikansk fotograf 1970 – Catriona Le May Doan, canadisk skøyteløper 1973 – Daniel Chopra, svensk golfspiller 1975 – Ragnfrid Trohaug, norsk forfatter og forlagsredaktør 1976 – Julija Tsjepalova, russisk langrennsløper 1977 – Tore Johansen, norsk jazzmusiker 1979 – Abraham Chebii, kenyansk friidrettsutøver 1979 – Kenny Miller, skotsk fotballspiller 1982 – Nikolaj Pankratov, russisk fotballspiller 1986 – Balázs Dzsudzsák, ungarsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 23. desember i Kategori:Dødsfall 23. desember. 484 – Hunerik, vandalenes konge 679 – Dagobert II, konge av Austrasia (f. ca. 650) 1795 – Henry Clinton, britisk general (f. 1738) 1874 – Johan Wilhelm Zetterstedt, svensk professor, naturforsker og entomolog (insekter) (f. 1785) 1893 – Gunnar Berg, norsk maler (f. 1863) 1896 – Eduard Dallmann, tysk hvalfanger og polarutforsker (f. 1830) 1896 – Hans Konow, norsk industrigründer og godseier (f. 1815) 1897 – Effie Gray, britisk kunstnerkone (f. 1828) 1906 – Kong Ngungunhane av Gaza-riket (f. ca. 1850) 1908 – Garrett Serviss, amerikansk friidrettsutøver (f. 1878) 1939 – Anthony Fokker, nederlandsk flyfabrikant (f. 1890) 1948 – Hideki Tojo, japansk statsminister, hengt for krigsforbrytelser (f. 1884) 1999 – Valter Gabrielsen, norsk politiker (f. 1921) 2000 – Victor Borge, dansk-amerikansk humorist og pianist (f. 1909) 2004 – P. V. Narasimha Rao, indisk statsminister (f. 1921) 2005 – Kay Stammers, britisk tennisspiller (f. 1914) 2007 – Aloísio Lorscheider, brasiliansk kardinal (f. 1924) 2007 – Oscar Peterson, canadisk jazzpianist (f. 1925) 2008 – Frank Krog, norsk skuespiller (f. 1954) 2008 – Berent Andreas Moe, norsk arkitekt og professor (f. 1923) 2018 – Troels Kløvedal, dansk forfatter kjent for sine jordomseilinger med skipet Nordkaperen (f. 1943) == Helligdager == Nasjonaldagen til Japan

23. desember er den 357.

https://no.wikipedia.org/wiki/25._desember

2023-02-04

25. desember

['Kategori:Dager i desember']

25. desember er den 359. dagen i året og den 360. i skuddår. Det er seks dager igjen av året.

25. desember er den 359. dagen i året og den 360. i skuddår. Det er seks dager igjen av året. == Historie == 1932 – Et jordskjelv som målte 7,6 på Richters skala tar livet av ca. 70 000 mennesker i Gansu i Kina. 1941 – Andre verdenskrig: Hongkong overgir seg til japanerne. 1974 – Syklonen «Tracy» rammer den australske byen Darwin. 65 ble drept, 16 ble aldri gjenfunnet og tusenvis ble gjort hjemløse. 1989 – Tidligere diktator i Romania, Nicolae Ceaușescu, blir dømt til døden og henrettet. 1991 – Mikhail Gorbatsjov går av som president i Sovjetunionen (og unionen oppløses neste dag). 2003 – ESAs romsonde Mars Express går inn i bane rundt Mars. 2016 – Et russisk fly med 93 personer om bord, inkludert 64 musikere i Aleksandrov-ensemblet, styrtet i Svartehavet. 2021 – James Webb-teleskopet skytes oppfra Centre Spatial Guyanais i Fransk Guyana med Ariane 5-raketten. === Norsk historie === 1973 – Tråleren «Ian Fleming» renner på land på Havøygavlen i Finnmark. Tre omkommer. == Fødsler == Se flere som er født 25. desember i Kategori:Fødsler 25. desember. 1 f.Kr. – Jesus Kristus, Messias i henhold til kristen tro (tradisjonell dato) 1494 – Antoinette de Bourbon, fransk adelskvinne (d. 1583) 1642 – Isaac Newton, engelsk fysiker og matematiker (d. 1726) 1829 – Patrick Gilmore, irsk-amerikansk musiker (d. 1892) 1834 – Anders Askevold, norsk maler (d. 1900) 1887 – Conrad Hilton, amerikansk hotellmagnat (d. 1979) 1899 – Humphrey Bogart, amerikansk skuespiller (d. 1957) 1913 – Mieczysław Moczar, polsk politiker (d. 1986) 1913 – Henri Nannen, tysk journalist og forlegger (d. 1996) 1913 – Arvid Nilssen, norsk skuespiller (d. 1976) 1918 – Ahmed Ben Bella, algerisk president (d. 2012) 1918 – Anwar Sadat, egyptisk president (d. 1981) 1924 – Moktar Ould Daddah, mauritansk president (d. 2003) 1925 – Ossi Reichert, tysk alpinist (d. 2006) 1927 – Ram Narayan, indisk sarangispiller 1933 – Joachim Meisner, tysk kardinal (d. 2017) 1935 – Henk van der Grift, nederlandsk skøyteløper 1937 – Noel Furlong, irsk pokerspiller (d. 2021) 1938 – Finn Graff, norsk avistegner og illustratør 1949 – Sissy Spacek, amerikansk skuespiller 1950 – Karl Rove, amerikansk politiker 1950 – Bartholomew Ulufa'alu, salomonsk statsminister (d. 2007) 1954 – Annie Lennox, britisk sanger (Eurythmics) 1956 – Isak Arne Refvik, norsk fotballspiller 1959 – Eirik Kvalfoss, norsk skiskytter 1961 – Grete Ingeborg Nykkelmo, norsk langrenssløper og skiskytter 1962 – Christian Fennesz, østerriksk musiker 1963 – Jan-Erik Aalbu, norsk fotballspiller og idrettsleder 1964 – Gary McAllister, skotsk fotballspiller 1964 – Torbjørn Økland, norsk musiker 1969 – Fred Børre Lundberg, norsk kombinertløper 1969 – Fred Onyancha, kenyansk friidrettsutøver 1977 – Sylvi Listhaug, norsk politiker 1978 – Camilla Holth, norsk curlingspiller 1980 – Torkild Solli Haukaas, norsk politiker 1982 – Janez Zavrl, slovensk fotballspiller 1986 – Bjørn-Martin Brandett, norsk journalist og redaktør 1986 – Aziz Idris, ghanesisk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 25. desember i Kategori:Dødsfall 25. desember. 317 f.Kr. – Filip III Arrhidaeus, konge av Makedonia (f. ca. 359 f.Kr.) 1891 – Miguel Payá y Rico, spansk katolsk kardinal (f. 1811) 1892 – Nikolaj Adlerberg, russisk general og guvernør (f. 1819) 1899 – Thomas Bradshaw, engelsk fotballspiller (f. 1873) 1938 – Karel Čapek, tsjekkisk forfatter som fant opp ordet «robot» (f. 1890) 1977 – Charlie Chaplin, britisk skuespiller (f. 1889) 1984 – Jack Balmer, engelsk fotballspiller (f. 1916) 1989 – Nicolae Ceaușescu, rumensk diktator (f. 1918) 1995 – Dean Martin, amerikansk sanger og skuespiller (f. 1917) 1997 – Bjarne Slapgard, norsk forfatter (f. 1901) 2002 – Skjalg Halmøy, norsk forretningsmann (f. 1914) 2004 – Marianne Heiberg, Midtøsten-ekspert (f. 1945) 2005 – Birgit Nilsson, svensk operasanger (f. 1918) 2006 – James Brown, amerikansk musiker (f. 1933) 2006 – Ingerid Vardund, norsk skuespiller (f. 1927) 2008 – Eartha Kitt, amerikansk sanger og skuespiller (f. 1927) 2009 – Knut Haugland, norsk motstandsmann (f. 1917) 2010 – Carlos Andrés Pérez, president i Venezuela (f. 1922) 2011 – Truls Fyhn, norsk jurist (f. 1945) 2016 – George Michael, britisk musiker (f. 1963) 2019 – Ari Behn, norsk forfatter (f. 1972) 2019 – Peter Schreier, tysk sanger og dirigent (f. 1935) == Helligdager == Første juledag, kristen fest for Jesu fødsel. == Referanser ==

25. desember er den 359.

https://no.wikipedia.org/wiki/26._desember

2023-02-04

26. desember

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i desember']

26. desember er den 360. dagen i året og den 361. i skuddår. Det er fem dager igjen av året.1. og 2. juledag er de to dagene i året det er født færrest barn i Norge.

26. desember er den 360. dagen i året og den 361. i skuddår. Det er fem dager igjen av året.1. og 2. juledag er de to dagene i året det er født færrest barn i Norge. == Navnedag == Stefan, Steffen Navnedagen er etter den hellige Stefanus, kirkens første martyr. == Historie == 1888 – Julemøtet i 1888 er starten på Færøyenes uavhengighetsbevegelse. 1898 – Marie og Pierre Curie kunngjør at de har klart å isolere stoffet radium. 1925 – Tyrkia tar i bruk den gregorianske kalenderen. 1933 – Nissan Motor Company ble dannet i Tokyo i Japan. 1933 – Det blir tatt ut patent på FM-radio. 1943 – Slagskipet Scharnhorst senkes utenfor Nordkapp. 1991 – Sovjetunionen oppløses. 2003 – Nesten 43 300 mennesker omkommer i et jordskjelv i byen Bam i Iran. 2004 – Indiahavet-tsunamien tar livet av over 285 000 mennesker fra mange land, deriblant 84 nordmenn. === Norsk historie === 1941 – Operasjon Anklet: Britiske kommandosoldater raider Moksnes og Reine. 266 norske frivillige blir med tilbake til Storbritannia. Frakteskipet «Kong Ring» går på en mine i Ullsfjorden ved Lyngen. Omkring 250 tyske soldater og 30 nordmenn omkommer. 1979 – Sjimpansen Julius blir født i Kristiansand Dyrepark. == Fødsler == Se flere som er født 26. desember i Kategori:Fødsler 26. desember. 1622 – Cort Adeler, dansk-norsk admiral (d. 1675) 1791 – Charles Babbage, britisk matematiker og oppfinner av regnemaskinen (d. 1871) 1833 – Thomasine Lie, Jonas Lies kone (d. 1907) 1838 – Clemens Winkler, tysk kjemiker (d. 1904) 1893 – Mao Zedong, kinesisk militærleder og politiker (d. 1976) 1903 – Thoralf Gjesdal, norsk kunstmaler (d. 1963) 1913 – Frank Swift, engelsk fotballspiller (d. 1958) 1921 – Steve Allen, amerikansk skuespiller, komiker, komponist og forfatter (d. 2000) 1923 – Rolf Hellem, norsk politiker (d. 2021) 1926 – Gina Pellón, cubansk maler 1937 – Gnassingbé Eyadéma, togolesisk president (d. 2005) 1939 – Phil Spector, amerikansk musikkprodusent (d. 2021) 1940 – Edward C. Prescott, amerikansk økonom (d. 2022) 1942 – Gray Davis, amerikansk guvernør 1949 – José Ramos-Horta, østtimoresisk politiker og nobelprisvinner (fred) 1950 – Raja Pervez Ashraf, pakistansk statsminister 1953 – Leonel Fernández, dominikansk president 1953 – Toomas Hendrik Ilves, estisk president 1963 – Lars Ulrich, dansk–amerikansk musiker 1971 – Jared Leto, amerikansk skuespiller 1979 – Chris Daughtry, amerikansk sanger 1979 – Dmitrij Vasiljev, russisk skihopper 1982 – Aleksander Hetland, norsk svømmer 1982 – Aksel Lund Svindal, norsk alpinist 1984 – Tommy Edvardsen, norsk fotballspiller 1985 – Terje Morka, norsk skihopper 1986 – Hugo Lloris, fransk fotballspiller 1988 – Choi Eun-kyung, sørkoreansk kortbaneløper skøyter 1990 – Aaron Ramsey, walisisk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 26. desember i Kategori:Dødsfall 26. desember. 418 – Pave Zosimus 1624 – Simon Marius, tysk astronom (f. 1573) 1819 – Hermann Delius, tysk gründer (f. 1819) 1890 – Heinrich Schliemann, tysk arkeolog (f. 1822) 1896 – Emil du Bois-Reymond, tysk fysiolog (f. 1818) 1907 – Carl Adolf Dahl, stadsingeniør i Trondhjem (f. 1828) 1972 – Harry S. Truman, USAs 33. president (f. 1884) 1996 – Narciso Jubany Arnau, spansk kardinal (f. 1913) 1999 – Curtis Mayfield, amerikansk musiker (f. 1942) 2000 – Jason Robards, amerikansk skuespiller (f. 1922) 2003 – Alan Bates, britisk skuespiller (f. 1934) 2004 – Reggie White, amerikansk NFL-spiller (f. 1961) 2004 – Sigurd Køhn, norsk saksofonist (f. 1959) 2005 – Vincent Schiavelli, amerikansk skuespiller (f. 1948) 2006 – Ivar Formo, norsk skiløper (f. 1951) 2006 – Gerald Ford, tidligere amerikansk president (f. 1913) 2010 – Henrik Færevåg, norsk journalist (f. 1952) 2021 – Desmond Tutu, sydafrikansk kirkeleder (f. 1931) 2021 – Edward O. Wilson, US-amerikansk evolusjonsbiolog (f. 1929) == Helligdager == Andre juledag, Stefanus-dagen == Referanser ==

26. desember er den 360.

https://no.wikipedia.org/wiki/27._desember

2023-02-04

27. desember

['Kategori:Dager i desember']

27. desember er etter den gregorianske kalenderen den 361. dagen i året og den 362. i skuddår. Det er fire dager igjen av året. Dagen er FNs internasjonale dag for pandemiforebygging.

27. desember er etter den gregorianske kalenderen den 361. dagen i året og den 362. i skuddår. Det er fire dager igjen av året. Dagen er FNs internasjonale dag for pandemiforebygging. == Navnedag == Narve, Natalie == Historie == 0537 – Hagia Sofia blir ferdigstilt. 1831 – Charles Darwin starter sin historiske reise med HMS «Beagle». 1904 – Peter Pan har premiere i London. 1945 – Verdensbanken blir opprettet etter en avtale bestående av 28 land. 1945 – Korea deles opp i en nordlig og en sørlig del ved den 38. breddegrad. 1949 – Dronning Juliana av Nederland gir Indonesia suvereniteten tilbake. 1978 – Spania får en demokratisk grunnlov etter 40 år med diktatur. 1979 – Sovjetunionen tar kontroll over Afghanistan, og Babrak Karmal erstatter den henrettede presidenten Hafizullah Amin. 2007 – Benazir Bhutto blir drept i et attentat. === Norsk historie === 1848 – Drammen Arbeiderforening ble stiftet som den første arbeiderforening i Norge. 1941 – Operasjon Archery: Britiske kommandosoldater raider Vågsøy og Måløy. Tyske batterier og forlegninger blir ødelagt, 9 skip senket. 98 fanger og 77 norske frivillige blir tatt med tilbake til Storbritannia. 150 tyske soldater og 20 fra landgangsstyrken faller. Martin Linge, leder for Kompani Linge, er blant de falne. Herdla flyplass ved Bergen bombes. == Fødsler == Se flere som er født 27. desember i Kategori:Fødsler 27. desember. 1571 – Johannes Kepler, tysk astronom (d. 1630) 1717 – Pave Pius VI (d. 1799) 1794 – C.A. Bluhme, dansk minister (d. 1866) 1802 – Thomas Fearnley, norsk maler (d. 1842) 1822 – Louis Pasteur, fransk vitenskapsmann (d. 1895) 1832 – Pavel Tretjakov, russisk forretningsmann (d. 1898) 1838 – Albert Cammermeyer, norsk bokhandler og forlegger (d. 1893) 1838 – Lars Oftedal, norsk prest og politiker (d. 1900) 1841 – Philipp Spitta, tysk musikkhistoriker og -viter (d. 1894) 1847 – Donato Maria dell'Olio, italiensk katolsk kardinal (d. 1902) 1879 – Sydney Greenstreet, britisk skuespiller (d. 1954) 1901 – Marlene Dietrich, tysk skuespiller og sanger (d. 1992) 1915 – Georg Richter, norsk skuespiller (d. 1972) 1924 – Ulf Dreyer, norsk kunstner (d. 2010) 1925 – Michel Piccoli, fransk skuespiller (d. 2020) 1931 – Tommy Lapid, israelsk journalist og politiker (d. 2008) 1931 – Scotty Moore, amerikansk musiker (d. 2016) 1939 – Olav Jordet, norsk skiskytter 1943 – Sam Hinds, guyansk president og statsminister 1945 – Finn Martin Vallersnes, norsk politiker 1948 – Gérard Depardieu, fransk skuespiller 1951 – Ernesto Zedillo, mexicansk president 1957 – Tim Witherspoon, amerikansk bokser 1958 – Tony Tucker, amerikansk bokser 1961 – Guido Westerwelle, tysk politiker (d. 2016) 1964 – Tor Mikkel Wara, norsk politiker 1965 – Rita Endestad, norsk illustratør 1971 – Duncan Ferguson, skotsk fotballspiller 1971 – Falko Zandstra, nederlandsk skøyteløper 1973 – Sophie Gustafson, svensk golfspiller 1974 – Mihály Tóth, ungarsk fotballspiller 1979 – Hanne Sørvaag, norsk tekstforfatter 1981 – Emilie de Ravin, australsk skuespiller 1985 – Daiki Itō, japansk skihopper 1988 – Hayley Williams, amerikansk vokalist 1989 – Alhassane Dosso, ivoriansk fotballspiller 1991 – Danny Wilson, skotsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 27. desember i Kategori:Dødsfall 27. desember. 1894 – Kong Frans II av De to Sicilier (f. 1836) 1895 – Eivind Astrup, norsk polfarer og oppdager (f. 1871) 1941 – Martin Linge, leder av Kompani Linge (falt i kamp) (f. 1894) 1971 – Per Høst, zoolog og dokumentarfilmskaper (f. 1907) 1972 – Lester Bowles Pearson, canadisk statsminister (f. 1897) 1978 – Houari Boumédiènne, algerisk politiker og president (f. 1932) 1979 – Hafizullah Amin, afghansk president (f. 1929) 1990 – Kåre Rønning, norsk politiker (f. 1929) 2002 – George Roy Hill, amerikansk regissør (f. 1921) 2003 – Alan Bates, britisk skuespiller (f. 1934) 2004 – Kenneth Rosén, svensk fotballspiller og trener (f. 1951) 2004 – Hank Garland, amerikansk musiker (f. 1930) 2006 – Tommy Sandlin, svensk ishockeyspiller og -trener (f. 1944) 2007 – Benazir Bhutto, pakistansk politiker og statsminister (f. 1953) 2007 – Jaan Kross, estisk forfatter (f. 1920) 2008 – Arild Andresen, norsk fotballspiller (f. 1928) 2010 – Salvador Jorge Blanco, president i Den dominikanske republikk (f. 1926) 2010 – Bernard-Pierre Donnadieu, fransk skuespiller (f. 1949) 2010 – Lena Ingelsrudøya, norsk fotballspiller (f. 1973) 2011 – Clifford Darling, generalguvernør på Bahamas (f. 1922) 2016 – Carrie Fisher, amerikansk skuespiller (f. 1956) == Helligdager == Tredje juledag, minnedag for apostelen Johannes == Referanser ==

27. desember er etter den gregorianske kalenderen den 361.

https://no.wikipedia.org/wiki/28._desember

2023-02-04

28. desember

['Kategori:Dager i desember']

28. desember er den 362. dagen i året og den 363. i skuddår. Det er tre dager igjen av året.

28. desember er den 362. dagen i året og den 363. i skuddår. Det er tre dager igjen av året. == Navnedag == Unn, Unni, Une, Una == Historie == 1836 – Spania anerkjenner Mexicos selvstendighet. 1846 – Iowa blir USAs 29. delstat. 1879 – 75 mennesker omkommer i en jernbaneulykke i Dundee i Skottland. 1895 – Brødrene Lumière viser film til et betalende publikum for første gang. 1908 – 75 000 mennesker omkommer i et jordskjelv i Messina i Italia. 1937 – Den irske fristaten blir republikk. 2000 – Adrian Năstase blir statsminister i Romania. == Fødsler == Se flere som er født 28. desember i Kategori:Fødsler 28. desember. 1849 – Herbert von Bismarck, tysk statsmann (d. 1904) 1856 – Woodrow Wilson, amerikansk president (d. 1924) 1883 – Carl Gustav Fleischer, norsk offiser (d. 1942) 1903 – John von Neumann, ungarsk-amerikansk matematiker (d. 1957) 1922 – Stan Lee, amerikansk tegneserieforfatter (d. 2018) 1922 – Ragnar Christiansen, norsk minister (d. 2019) 1923 – Georg Hille, norsk biskop 1928 – Leiv Blakset, norsk politiker (d. 2005) 1929 – Józef Glemp, erkebiskop i Warszawa (d. 2013) 1930 – Ed Thigpen, amerikansk jazzmusiker (d. 2010) 1930 – Franzl Lang, tysk sanger (d. 2015) 1931 – Guy Debord, fransk filosof (d. 2004) 1932 – Roy Hattersley, britisk politiker og statsråd 1932 – Nichelle Nichols, amerikansk skuespiller (d. 2022) 1933 – Inger Bjørnbakken, norsk alpinist (d. 2021) 1934 – Maggie Smith, britisk skuespiller 1942 – Svein Håvarstein, norsk billedhugger (d. 2013) 1943 – Juan Luis Cipriani Thorne, peruansk kardinal 1945 – Kong Birendra Bir Bikram Shah Dev av Nepal (d. 2001) 1946 – Edgar Winter, amerikansk musiker 1950 – Øivind Blunck, norsk skuespiller 1953 – Richard Clayderman, fransk pianist 1954 – Denzel Washington, amerikansk skuespiller 1959 – Andy McNab, britisk forfatter 1959 – Tomas Gustafson, svensk skøyteløper 1969 – Linus Torvalds, finsk programmerer 1971 – Jan Derek Sørensen, norsk fotballspiller 1971 – Roberto Cecon, italiensk skihopper 1972 – Patrick Rafter, australsk tennisspiller 1973 – Ids Postma, nederlandsk skøyteløper 1973 – Herborg Kråkevik, norsk sanger og skuespiller 1975 – Fredrik Winsnes, norsk fotballspiller 1979 – Daniel Forfang, norsk skihopper 1988 – Abdou Razack Traoré, ivoriansk-burkinsk fotballspiller 1989 – Mackenzie Rosman, amerikansk skuespiller == Dødsfall == Se flere som døde 28. desember i Kategori:Dødsfall 28. desember. 1694 – Dronning Mary II av England (f. 1662) 1892 – Vincent Stoltenberg Lerche, norsk maler (f. 1837) 1898 – Christian Henrichsen, norsk rektor (f. 1825) 1900 – Herluf Kløvstad, norsk lege (f. 1868) 1903 – Lars Anderssen Humlekjær, norsk politiker (f. 1810) 1937 – Maurice Ravel, fransk komponist (f. 1875) 1945 – Theodore Dreiser, amerikansk forfatter (f. 1871) 1947 – Kong Victor Emmanuel III av Italia (f. 1869) 1952 – Dronning Alexandrine av Danmark (f. 1879) 1986 – John D. MacDonald, amerikansk forfatter (f. 1916) 1986 – Andrej Tarkovskij, sovjetisk filmprodusent (f. 1932) 1994 – Arnljot Norwich, norsk politiker (f. 1922) 2001 – Arne Rettedal, norsk politiker (f. 1926) 2004 – Susan Sontag, amerikansk forfatter (f. 1933) 2009 – James Owen Sullivan (The Rev), amerikansk musiker (f. 1981) 2010 – Avi Cohen, israelsk fotballspiller (f. 1956) 2015 – Lemmy Kilmister, britisk musiker (f. 1945) == Helligdager == Den katolske kirke: Minnedag for de uskyldige barn i Betlehem

28. desember er den 362.

https://no.wikipedia.org/wiki/29._desember

2023-02-04

29. desember

['Kategori:Dager i desember']

29. desember er den 363. dagen i året og den 364. i skuddår. Det er to dager igjen av året.

29. desember er den 363. dagen i året og den 364. i skuddår. Det er to dager igjen av året. == Navnedag == Vemund, Vidar == Historie == 1170 – Thomas Becket ble myrdet i katedralen i Canterbury. 1845 – Texas blir USAs 28. delstat. 1890 – Massakren ved Wounded Knee i det nåværende Sør-Dakota i USA. 1911 – Sun Yat-sen blir republikken Kinas første president. 1921 – William Lyon Mackenzie King blir canadisk statsminister. 1940 – Andre verdenskrig: Luftwaffe bomber London med brannbomber. Omkring 3 000 sivile omkommer. 1972 – Et Lockheed Tristar styrter under landing i Miami i USA. 101 mennesker omkommer. 1975 – En bombe eksploderer på LaGuardia-flyplassen i New York, 11 mennesker omkommer. 1989 – Václav Havel blir tsjekkoslovakisk president. 1997 – Hongkong dreper alle landets kyllinger (1,25 millioner) for å stoppe spredningen av et potensielt dødelig influensavirus. 2003 – Det samiske språket akkalasamisk dør ut. === Norsk historie === 1859 – Asbjørn Kloster stifter Det Norske Totalavholdsselskap, noe som gjør DNT til Nordens eldste avholdsorganisasjon. 1901 – Arbeiderpartiets kvindeforbund stiftes. 1919 – Under bording av lokalrutebåt DS «Sandeid» i uvær på fjorden utenfor Åmsosen i Ryfylke kantrer en færing og 6 mennesker omkommer. 1975 – Løv-Ham Fotball stiftes. == Fødsler == Se flere som er født 29. desember i Kategori:Fødsler 29. desember. 1692 – Thomas Angell, norsk kjøpmann og legatstifter (d. 1767) 1709 – Elisabeth av Russland, russisk keiserinne (d. 1762) 1776 – Gustaf af Wetterstedt, svensk politiker (d. 1837) 1781 – Jacob Oxholm, norsk politiker (d. 1832) 1799 – Claës Günther, svensk politiker (d. 1861) 1808 – Andrew Johnson, amerikansk president (d. 1875) 1809 – William Gladstone, britisk statsminister (d. 1897) 1832 – Gustav Kálnoky, østerriksk-ungarsk statsmann og diplomat (d. 1898) 1835 – Jens T. Thommesen, norsk forretningsmann og skipsreder (d. 1897) 1856 – Wernher von Quistorp, prøyssisk jurist og politiker (d. 1908) 1864 – Martin Monsen, norsk skytterkonge (d. 1952) 1871 – Giuseppe Motta, sveitsisk politiker (d. 1940) 1875 – Marie av Edinburgh, dronning av Romania (d. 1938) 1878 – Ingeborg Møller, norsk forfatter (d. 1964) 1879 – Ellen Gleditsch, norsk kjemiker og kvinnesaksforkjemper (d. 1968) 1891 – Béla Imrédy, ungarsk statsminister (d. 1946) 1894 – Nora Gulbrandsen, norsk keramiker og designer (d. 1978) 1910 – Ronald Coase, britisk økonom (d. 2013) 1911 – Klaus Fuchs, sovjetisk spion (d. 1988) 1914 – Domènec Balmanya, spansk fotballspiller (d. 2002) 1915 – Finn Seyersted, norsk professor i folkerett (d. 2006) 1916 – Thore Heramb, norsk maler (d. 2014) 1921 – Anton Skulberg, norsk politiker (d. 2012) 1922 – Arnljot Norwich, norsk politiker (d. 1994) 1927 – Andy Stanfield, amerikansk friidrettsutøver (d. 1985) 1934 – Geirmund Ihle, norsk politiker (d. 2016) 1936 – Mary Tyler Moore, amerikansk skuespiller, danser og fjernsynsprodusent (d. 2017) 1937 – Hjalmar Sunde, norsk embetsmann 1938 – Jon Voight, amerikansk skuespiller 1939 – Cotty Stenby, norsk skuespiller og ballettdanser 1942 – Oscar Andrés Rodríguez Maradiaga, honduransk kardinal 1943 – Geir Kaufmann, norsk professor (d. 2022) 1946 – Marianne Faithfull, britisk sanger 1946 – Bernhard Ramstad, norsk skuespiller 1947 – Solfrid Sivertsen, norsk forfatter 1947 – Ted Danson, amerikansk skuespiller 1947 – Odd-Arne Jacobsen, norsk musiker 1947 – Kari Stokke, norsk pianist 1949 – Marie Louise Tank, norsk skuespiller og forfatter 1951 – Zsigmond Járai, ungarsk politiker 1953 – Matthias Platzeck, tysk politiker 1954 – Lars Erik Eriksen, norsk langrennsløper 1959 – Jørn Christensen, norsk musiker 1960 – Carola Anding, tysk langrennsløper 1963 – Ulf Kristersson, svensk statsminister 1964 – Erik Nordbrenden, norsk bandyspiller 1971 – Dominic Dale, britisk snookerspiller 1971 – Kjetil Hansen, norsk fotballdommer 1972 – Annar Follesø, norsk fiolinist 1972 – Jude Law, britisk skuespiller 1973 – Maja Ratkje, norsk komponist og musiker 1974 – Andrine Flemmen, norsk alpinist 1976 – Steve Cooreman, belgisk fotballspiller 1977 – Tuomo Könönen, finsk fotballspiller 1978 – Kieron Dyer, engelsk fotballspiller 1978 – Danny Higginbotham, engelsk fotballspiller 1978 – Angelo Taylor, amerikansk friidrettsutøver 1979 – Eerikki Koivu, finsk-norsk ishockeyspiller 1988 – Ágnes Szávay, ungarsk tennisspiller 1989 – Kei Nishikori, japansk tennisspiller 1992 – Ruslan Murasjov, russisk skøyteløper 1995 – Kirill Prigoda, russisk svømmer == Dødsfall == Se flere som døde 29. desember i Kategori:Dødsfall 29. desember. 1785 – Johan Herman Wessel, norsk forfatter (f. 1742) 1890 – Big Foot, siouxhøvding (f. 1824) 1891 – Leopold Kronecker, tysk matematiker (f. 1823) 1894 – Christina Rossetti, britisk poet (f. 1830) 1906 – Felice Cavagnis, italiensk katolsk kardinal (f. 1841) 1906 – Luigi Tripepi, italiensk katolsk kardinal (f. 1836) 1908 – Herman af Sillén, svensk sjøoffiser og maler (f. 1857) 1911 – Edmund Biernacki, polsk lege (f. 1866) 1926 – Rainer Maria Rilke, tysk dikter (f. 1875) 1930 – Oscar Borg, norsk komponist (f. 1851) 1961 – Anton Flettner, tysk ingeniør (f. 1885) 1980 – Tim Hardin, amerikansk musiker (f. 1941) 1986 – Harold Macmillan, britisk statsminister (f. 1894) 1991 – Tony Strobl, amerikansk tegneserieskaper (f. 1915) 2001 – Karl Viktor Hall, norsk lege (f. 1917) 2003 – Marja Sergina, siste bruker av akkalasamisk (f. ukjent) 2004 – Werner Christie, norsk flygeress og generalmajor (f. 1917) 2007 – Phil O'Donnell, skotsk fotballspiller (f. 1972) 2008 – Freddie Hubbard, amerikansk musiker (f. 1938) 2010 – Pavel Koltsjin, russisk langrennsløper (f. 1930) 2014 – Odd Iversen, norsk fotballspiller (f. 1945) 2022 – Shabana Rehman, norsk standup-komiker, skribent og samfunnsdebattant (f. 1976) 2022 – Pelé, brasiliansk fotballspiller (f. 1940) == Helligdager == katolsk minnedag for Thomas Becket Den ortodokse kirke – minnedag for de uskyldige barn i Betlehem

29. desember er den 363.

https://no.wikipedia.org/wiki/30._desember

2023-02-04

30. desember

['Kategori:Dager i desember']

30. desember er den 364. dagen i året og den 365. i skuddår. Det er én dag igjen av året.

30. desember er den 364. dagen i året og den 365. i skuddår. Det er én dag igjen av året. == Navnedag == David, Diana == Historie == 1880 – Transvaal blir republikk, og Paul Kruger blir president. 1897 – Natal annekterer Zululand. 1903 – 600 mennesker omkommer under brann på et teater i Chicago i USA. 1922 – Sovjetunionen blir dannet. 1944 – Kong Georg II av Hellas sier fra seg den greske tronen. 1947 – Kong Michael av Romania abdiserer. 1965 – Ferdinand Marcos blir filippinsk president. 1996 – Separatister i delstaten Assam i India i sprenger et passasjertog, 26 mennesker omkommer. 2000 – Det ubemannede romfartøyet Cassini-Huygens passerer Jupiter på vei mot Saturn. 2006 – Saddam Hussein blir hengt i militærfengslet Camp Cropper. === Norsk historie === 1977 – Reketråler «Emly» er på vei inn til Åkrehamn i tung sjø etter endt fiske ved Ferkingstadøyene da den grunnstøter og synker, trolig like utenfor innseilingen til Åkrehamn. Hele besetningen på fire omkommer. 1980 – Linebåten «Smenes» går ned utenfor Gjesvær i Finnmark. To omkommer. 2020 – Ti mennesker omkom i leirskredet i Gjerdrum som var et stort kvikkleireskred ved Ask i Gjerdrum. Over tusen mennesker ble evakuert. == Fødsler == Se flere som er født 30. desember i Kategori:Fødsler 30. desember. 39 – Titus, romersk keiser (d. 81) 1782 – Jonas Anton Hielm, norsk jurist og politiker (d. 1848) 1819 – Theodor Fontane, tysk forfatter (d. 1898) 1831 – Edvard Schønberg, norsk lege og professor (d. 1905) 1846 – Henri Lachambre, fransk luftballongprodusent (d. 1904) 1865 – Rudyard Kipling, britisk forfatter (d. 1936) 1884 – Hideki Tojo, japansk statsminister (d. 1948) 1899 – Helge Ingstad, norsk oppdager (d. 2001) 1915 – Valter Nyström, svensk friidrettsutøver (d. 2011) 1923 – Sara Lidman, svensk forfatter (d. 2004) 1928 – Bo Diddley, amerikansk musiker (d. 2008) 1931 – Skeeter Davis, amerikansk musiker (d. 2004) 1934 – Del Shannon, amerikansk musiker (d. 1990) 1935 – Omar Bongo, gabonsk president (d. 2009) 1936 – Fredrik Skagen, norsk forfatter (d. 2017) 1937 – Gordon Banks, engelsk fotballspiller (d. 2019) 1942 – Michael Nesmith, amerikansk musiker (The Monkees) (d. 2021) 1943 – Jahn-Arill Skogholt, norsk forfatter (d. 2007) 1945 – Davy Jones, britisk musiker og skuespiller (d. 2012) 1946 – Marc Forné Molné, andorransk statsminister 1946 – Berti Vogts, tysk fotballspiller og trener 1946 – Patti Smith, amerikansk musiker 1947 – Jeff Lynne, britisk musiker 1950 – Bjarne Stroustrup, dansk dataprogrammerer 1953 – Diego Della Valle, italiensk forretningsmann 1954 – Solveig Torsvik, norsk politiker 1961 – Ben Johnson, canadisk idrettsutøver 1962 – Alessandra Mussolini, italiensk politiker og skuespiller 1965 – Essam Abd El Fatah, egyptisk fotballdommer 1968 – Fabrice Guy, fransk kombinertløper 1971 – Paras Shah, nepalsk kronprins 1973 – Jason Behr, amerikansk skuespiller 1974 – Khalilou Fadiga, senegalesisk fotballspiller 1974 – Johanna Sällström, svensk skuespiller (d. 2007) 1975 – Tiger Woods, amerikansk golfspiller 1979 – Boubacar Barry, ivoriansk fotballspiller 1981 – Ali al-Habsi, omansk fotballspiller 1981 – Aristide Zogbo, ivoriansk fotballspiller 1982 – Kristin Kreuk, kanadisk modell og skuespiller 1982 – Razak Pimpong, ghanesisk fotballspiller 1984 – LeBron James, amerikansk basketballspiller 1986 – Domenico Criscito, italiensk fotballspiller 1990 – Nathan Eccleston, engelsk fotballspiller 1995 – Kim Taehyung, koreansk sanger og danser, medlem av gruppen BTS == Dødsfall == Se flere som døde 30. desember i Kategori:Dødsfall 30. desember. 1591 – Pave Innocent IX (f. 1519) 1828 – Waldemar Thrane, norsk komponist og fiolinist (f. 1790) 1896 – José Rizal, filippinsk frihetskjemper (f. 1861) 1897 – Marcus Jacob Monrad, norsk teolog og filosof (f. 1816) 1898 – Benjamin Bent, britisk-amerikansk kornettist (f. 1847) 1899 – Axel Danielsson, svensk politiker (f. 1863) 1906 – Josephine Butler, britisk feminist og forfatter (f. 1828) 1913 – Sofie av Nassau, norsk og svensk dronning (f. 1836) 1916 – Grigorij Rasputin, russisk munk (f. 1869) 1968 – Trygve Lie, FNs første generalsekretær (f. 1896) 1970 – Sonny Liston, amerikansk bokser (f. ca. 1932) 1988 – Jan Baalsrud, motstandsmann Ni liv)) 1989 – Gunn Vigdis Olsen-Hagen, norsk politiker (f. 1946) 2000 – Gunnar Alme, norsk scenograf og maler (f. 1924) 2006 – Saddam Hussein, irakisk president (f. 1937) 2007 – Laila Kaland, norsk politiker (f. 1939) 2007 – Bert Bolin, svensk meteorolog (f. 1925) 2009 – Peter Seiichi Shirayanagi, japansk katolsk kardinal (f. 1928) 2009 – Abdurrahman Wahid, indonesisk politiker og president (f. 1940) 2010 – Bobby Farrell, musiker fra Aruba (f. 1949) 2010 – Hans Kristian Hogsnes, norsk politiker (f. 1954) 2010 – Per Oscarsson, svensk skuespiller (f. 1927) 2011 – Kim Geun-tae, sørkoreansk politiker (f. 1947) == Referanser ==

30. desember er den 364.

https://no.wikipedia.org/wiki/31._desember

2023-02-04

31. desember

['Kategori:Dager i desember']

31. desember er den 365. dagen i året og den 366. i skuddår. Dette er den siste dagen i året.

31. desember er den 365. dagen i året og den 366. i skuddår. Dette er den siste dagen i året. == Navnedag == Sylfest, Sylvi, Sylvia Navnedagen er etter pave Sylvester I som døde denne dagen i år 335 == Historie == 1695 – En vindusskatt blir innført i England, noe som fører til at mange butikkeiere murer igjen vinduene sine for å slippe å betale. 1775 – Amerikanerne forsøker å erobre Québec by i slaget ved Québec, men blir beseiret av britene og må oppgi håpet om å få med seg Canada i den amerikanske uavhengighetskrigen. 1857 – Dronning Victoria velger Ottawa som hovedstad i Canada. 1868 – Kraftigste registrerte høytrykk: 1084 hPa i det nordlige Sentral-Sibir 1944 – Andre verdenskrig: Ungarn gikk til krig mot sin tidligere allierte, Tyskland. 1946 – Den amerikanske presidenten Harry Truman annonserer at den 2. verdenskrig offisielt er over. 1961 – Marshallplanen avsluttes etter at Europa har blitt tilført 12 milliarder USD. 1981 – Jerry Rawlings ledet for andre gang et militærkupp i Ghana, og ble innsatt som president. 1986 – Under en brann på et hotell i San Juan, Puerto Rico omkommer 97 mennesker. 1990 – Den russiske sjakkspilleren Garri Kasparov beholder tittelen etter at han slår landsmannen Anatolij Karpov i verdensmesterskapet i sjakk. 1991 – Oppløsningen av Sovjetunionen. Virksomheten ved alle offisielle sovjetiske institusjoner opphørte denne dagen ettersom individuelle republikker overtok den sentrale regjeringens rolle. 1999 – Boris Jeltsin går av som Russlands president. Vladimir Putin blir utnevnt til ny president. 1999 – Panama overtar formelt Panamakanalen fra amerikanske myndigheter. 2004 – Den 508 meter høye skyskraperen Taipei 101 blir offisielt åpnet i Taiwans hovedstad Taipei. 2004 – Oransjerevolusjonen: Ukrainas president Viktor Janukovytsj går av 2006 – Den irakiske presidenten Saddam Hussein ble gravlagt i sin fødeby Al-Awja. === Norsk historie === 1944 – Bombingen av Victoria terrasse: Victoria terrasse, Gestapos hovedkvarter i Oslo, bombes. 79 sivile omkommer 1991 – Nyttårsorkanen begynner sin herjing av nordvestlandet. Ingen blir drept. Men mange hus ble totalskadd. 2008 – Ekstremværet Yngve rammet Nordland. == Fødsler == Se flere som er født 31. desember i Kategori:Fødsler 31. desember. 1378 – Pave Callixtus III (d. 1458) 1514 – Andreas Vesalius, belgisk lege (d. 1564) 1738 – Charles Cornwallis, britisk general (d. 1805) 1830 – Ismail Pasja, egyptisk khediv (d. 1895) 1869 – Henri Matisse, fransk maler (d. 1954) 1880 – George Marshall, amerikansk nobelprisvinner og utenriksminister (d. 1959) 1908 – Simon Wiesenthal, østerriksk anti-nazist og overlevende etter konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig (d. 2005) 1915 – Olaf Knudson, norsk politiker (d. 1996) 1918 – Gunder Hägg, svensk friidrettsutøver (d. 2004) 1921 – Simon Brehm, svensk musiker (d. 1967) 1928 – Veijo Meri, finsk forfatter (d. 2015) 1928 – Amarillo Slim, amerikansk pokerspiller (d. 2012) 1930 – Frédéric Etsou-Nzabi-Bamungwabi, kongolesisk kardinal (d. 2007) 1930 – Odetta, amerikansk musiker (d. 2008) 1932 – Mildred Scheel, tysk fysiker og grunnlegger av Deutsche Krebshilfe (d. 1985) 1936 – Ivar Simastuen, norsk musiker 1936 – Siw Malmkvist, svensk musiker 1936 – Odd Haakensveen, norsk grafiker (d. 2007) 1937 – Anthony Hopkins, britisk skuespiller 1937 – Avram Hershko, israelsk biolog og nobelprisvinner (kjemi) 1937 – Paul Spiegel, tysk journalist (d. 2006) 1938 – Atje Keulen-Deelstra, nederlandsk skøyteløper (d. 2013) 1941 – Alex Ferguson, skotsk fotballspiller og -manager 1943 – Ben Kingsley, britisk skuespiller 1943 – John Denver, amerikansk musiker (d. 1997) 1948 – Donna Summer, amerikansk sanger (d. 2012) 1956 – Pius Ncube, zimbabwisk katolsk erkebiskop 1956 – Ahmed Salah, djiboutisk friidrettsutøver 1956 – Paramanga Ernest Yonli, burkinsk statsminister og ambassadør 1960 – Steve Bruce, engelsk fotballspiller og trener 1966 – Bjørn Lynne, norsk komponist og musiker 1969 – Are Kalvø, norsk forfatter og satiriker 1970 – Vadim Sajutin, kasakhstansk/russisk skøyteløper 1972 – Grégory Coupet, fransk fotballspiller 1977 – Nelson Cruz, kappverdisk friidrettsutøver 1977 – Psy, Koreansk musiker 1979 – Bob Bryar, trommeslager i My Chemical Romance 1986 – Bakari Koné, ivoriansk fotballspiller 1987 – Seydou Doumbia, ivoriansk fotballspiller 1988 – Alfred Enoch, britisk skuespiller 1988 – Serge Konan Kouadio, ivoriansk fotballspiller 1988 – Tijan Jaiteh, gambisk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 31. desember i Kategori:Dødsfall 31. desember. 192 – Commodus, romersk keiser (f. 161) 1384 – John Wyclif, engelsk teolog (f. ca. 1328) 1775 – Richard Montgomery, amerikansk general (f. 1736) 1877 – Gustave Courbet, fransk maler (f. 1819) 1891 – Domenico Agostini, italiensk katolsk kardinal (f. 1825) 1892 – Peter Reichensperger, tysk politiker (f. 1810) 1902 – Cándido López, argentinsk maler og soldat (f. 1840) 1907 – Torstein Reinholdtsen, norsk fisker (f. 1827) 1985 – Rick Nelson, amerikansk sanger (f. 1940) 1985 – Bjarne Sundfær, norsk ordfører (f. 1915) 1998 – Erling Norvik, norsk politiker (f. 1928) 2001 – Eileen Heckart, amerikansk skuespiller (f. 1919) 2009 – Cahal Brendan Daly, britisk katolsk kardinal (f. 1917) 2009 – Rashidi Kawawa, tanzaniansk statsminister (f. 1926) 2010 – Tove Maës, dansk skuespiller (f. 1921) 2022 – Benedikt XVI, pave 2005–2013 (f. 1927) == Helligdager == Nyttårsaften, sylvesteraften

31. desember er den 365.

https://no.wikipedia.org/wiki/8._desember

2023-02-04

8. desember

['Kategori:Dager i desember']

8. desember er den 342. dagen i året og den 343. i skuddår. Det er 23 dager igjen av året.

8. desember er den 342. dagen i året og den 343. i skuddår. Det er 23 dager igjen av året. == Navnedag == Marion, Morgan, Marlene == Historie == 1941 – Andre verdenskrig – USA erklærer krig mot Japan som følge av angrepet på Pearl Harbor dagen i forveien. 1965 – Det 2. Vatikankonsil avsluttes. 1976 – Den amerikanske gruppa The Eagles gir ut et av de mest solgte album noensinne, Hotel California. 1980 – Den britiske musikeren John Lennon (The Beatles) blir skutt og drept av Mark David Chapman, utenfor sitt hjem i New York. 1987 – INF-avtalen underskrives av USA og Sovjetunionen. 2021 – Angela Merkel gikk av etter 16 år som Tysklands forbundskansler. Olaf Scholz overtok med Olaf Scholz’ regjering. === Norsk historie === 1904 – Den første grammofoninnspillingen blir foretatt i Norge, idet Adolf Østbye og Carl Mathiesen spiller inn "Bal i Hallingdal" i musikkværelset på Grand Hotel i Kristiania på oppdrag av et britisk grammofonselskap. 1952 – Fraktefartøyet «Eira» med sildelast driver på land ved Skjervøy i Troms etter motorhavari. Besetningen reddes. 1970 – Regjeringen innfører prisstopp med øyeblikkelig virkning. == Fødsler == Se flere som er født 8. desember i Kategori:Fødsler 8. desember. 65 f.Kr. – Horats, dikter (d. 8 f.Kr.) 1815 – Adolph von Menzel, tysk kunstner (d. 1905) 1817 – Christian Emil Krag-Juel-Vind-Frijs, dansk statsminister (d. 1896) 1831 – John Brett, britisk maler (d. 1902) 1832 – Bjørnstjerne Bjørnson, norsk forfatter og vinner av nobelprisen (d. 1910) 1865 – Jean Sibelius, finsk komponist (d. 1957) 1918 – Hans Børli, norsk lyriker og forfatter (d. 1989) 1918 – Carsten Byhring, norsk skuespiller (d. 1990) 1920 – Ivar Martinsen, norsk skøyteløper (d. 2018) 1922 – Lucian Freud, tysk maler (d. 2011) 1922 – Marius Eriksen, norsk alpinist og jagerflyger (d. 2009) 1924 – Lucio Colletti, australsk politiker og filosof (d. 2001) 1924 – Hans Haga, norsk bondelagsleder (d. 2008) 1925 – Sammy Davis jr., amerikansk skuespiller og sanger (d. 1990) 1926 – Joachim Fest, tysk historiker (d. 2006) 1930 – Maximilian Schell, østerriksk–sveitsisk skuespiller og regissør (d. 2014) 1932 – Eusébio Oscar Scheid, brasiliansk kardinal (d. 2021) 1937 – Arne Næss jr., norsk fjellklatrer og forretningsmann (d. 2004) 1938 – John Kufuor, president i Ghana 1943 – Jim Morrison, amerikansk sanger (The Doors) (d. 1971) 1950 – Ulf Ekman, svensk pastor 1951 – Knut Hjeltnes, norsk diskoskaster og kulestøter 1951 – Jan Eggum, norsk sanger og gitarist 1951 – Mick Lyons, engelsk fotballspiller 1953 – Kim Basinger, amerikansk skuespiller 1953 – Sam Kinison, amerikansk standupkomiker (d. 1992) 1956 – Andrius Kubilius, litauisk statsminister 1957 – Randi Hobøl, norsk billedkunstner og illustratør 1958 – Robert Mood, norsk offiser 1958 – Bird Thongchai McIntyre, thailandsk musiker 1960 – Inger Helene Nybråten, norsk langrennsløper 1961 – Ann Coulter, amerikansk forfatter 1962 – Steve Elkington, australsk golfspiller 1962 – Marty Friedman, amerikansk musiker 1963 – Éric Poulat, fransk fotballdommer 1963 – Brian McClair, skotsk fotballspiller og trener 1964 – Teri Hatcher, amerikansk skuespiller 1966 – Sinéad O'Connor, irsk sanger og låtskriver 1976 – Dominic Monaghan, britisk skuespiller 1979 – Christian Wilhelmsson, svensk fotballspiller 1982 – Hamit Altıntop, tysk-tyrkisk fotballspiller (tvillingbror til Halil) 1982 – Halil Altıntop, tysk-tyrkisk fotballspiller (tvillingbror til Hamit) 1994 – Raheem Sterling, engelsk fotballspiller 1995 – Jordon Ibe, engelsk fotballspiller 1996 – Scott McTominay, engelsk fotballspiller == Dødsfall == Se flere som døde 8. desember i Kategori:Dødsfall 8. desember. 1894 – Pafnutij Tsjebysjov, russisk matematiker (f. 1821) 1899 – Johan Christian Tandberg Castberg, norsk politiker (f. 1827) 1900 – Max Abraham, tysk forlegger (f. 1831) 1903 – Edvard Skari, norsk maler (f. 1837) 1903 – Herbert Spencer, britisk filosof (f. 1820) 1904 – Bolette Christine Pavels Larsen, norsk forfatter (f. 1847) 1907 – Kong Oscar II av Sverige og Norge (f. 1829) 1978 – Golda Meir, israelsk statsminister (f. 1898) 1980 – John Lennon, britisk musiker (The Beatles) (f. 1940) 1980 – Sverre Arvid Bergh, norsk musiker og komponist (f. 1915) 1994 – Antônio Carlos Jobim, brasiliansk musiker (f. 1927) 1997 – Laurean Rugambwa, tanzaniansk katolsk kardinal (f. 1912) 2004 – Dimebag Darrell, amerikansk musiker (f. 1966) 2005 – Leo Scheffczyk, tysk kardinal (f. 1920) 2008 – Hillary Waugh, amerikansk forfatter (f. 1920) 2019 – Jarad «Juice Wrld» Higgins, amerikansk rapper (f. 1998) == Helligdager == Den ubesmittede unnfangelse av jomfru Maria markeres i flere katolske land, helligdag i Spania, Portugal, Italia og Østerrike.

8. desember er den 342.

https://no.wikipedia.org/wiki/7._desember

2023-02-04

7. desember

['Kategori:Dager i desember']

7. desember er den 341. dagen i året og den 342. i skuddår. Det er 24 dager igjen av året.

7. desember er den 341. dagen i året og den 342. i skuddår. Det er 24 dager igjen av året. == Navnedag == Hallfrid, Hallstein, Hallgeir. == Historie == 1936 – Det norske dampskipet DS «Gulnes» bombes i Sevilla i Spania. 1941 – Japanske fly angriper Pearl Harbor og bringer USA inn i 2. verdenskrig. 1949 – Den kinesiske borgerkrig: Kuomintang forlot Fastlands-Kina og flyttet Republikken Kina til Taiwan med hovedstad i Taipei. 1972 – Apollo 17, den siste bemannede ekspedisjonen til Månen, blir skutt opp. 1975 – Indonesia invaderer Øst-Timor. 1982 – I USA blir den første dødsstraffen vha. giftsprøyte utført. 1988 – Et jordskjelv i Armenia som måler 6,9 på Richters skala etterlater seg nesten 25 000 døde, 15 000 skadde og 400 000 hjemløse. 2001 – Taliban overgir den afghanske byen Kandahar, der bl.a. Talibans leder Mullah Muhammad Omar oppholdt seg. 2004 – Hamid Karzai tas i ed som den første demokratisk valgte president i Afghanistan. === Norsk historie === 1983 – Kystfiskebåten «Austhavet» grunnstøter utenfor Berlevåg i Finnmark. Tre omkommer. 2002 – En bybrann i Trondheim legger nesten et helt kvartal i Nordre gate i ruiner. == Fødsler == Se flere som er født 7. desember i Kategori:Fødsler 7. desember. 1701 – Anders Celsius, svensk oppfinner, astronom (d. 1744) 1778 – Wilhelm Frimann Koren Christie, norsk eidsvollsmann (d. 1849) 1808 – Hugh McCulloch, amerikansk advokat og politiker (d. 1895) 1809 – Vilhelm Birkedal, dansk prest og salmedikter (d. 1892) 1813 – Christian Tønsberg, norsk forlegger (d. 1897) 1823 – Benjamin Feddersen, dansk forfatter (d. 1902) 1823 – Leopold Kronecker, tysk matematiker (d. 1891) 1839 – Redvers Henry Buller, britisk general (d. 1908) 1839 – Zeng Jize, kinesisk embetsmann og diplomat (d. 1890) 1843 – Peter Theodor Holst, norsk offiser, embetsmann og politiker (d. 1908) 1910 – Louis Prima, amerikansk sanger, skuespiller og trompetist (d. 1978) 1913 – Paul Gruda Koht, norsk diplomat (d. 2002) 1915 – Eli Wallach, amerikansk skuespiller (d. 2014) 1917 – Trolle Rhodin, svensk sirkusdirektør (d. 1997) 1921 – Arne Dørumsgaard, norsk komponist og gjendikter (d. 2006) 1927 – José Ivo Lorscheiter, brasiliansk katolsk biskop (d. 2007) 1928 – Noam Chomsky, amerikansk lingvist og politisk debattant 1931 – Nicolas Cheong Jin-suk, sørkoreansk kardinal (d. 2021) 1931 – Bjørg Lødøen, norsk maler og komponist (d. 2009) 1932 – Ellen Burstyn, amerikansk skuespiller 1934 – Frank Pais, cubansk politiker (d. 1957) 1945 – Marianne Heiberg, norsk forsker (d. 2004) 1946 – Kirsti Sparboe, norsk sanger og skuespiller 1947 – Mykola Azarov, ukrainsk statsminister 1947 – Arto Koivisto, finsk langrennsløper 1948 – Mads Vinding, dansk jazzmusiker 1949 – Tom Waits, amerikansk skuespiller, musiker og komponist 1956 – Larry Bird, amerikansk basketballspiller 1968 – Tom A. Haug, norsk skuespiller 1971 – Stine Varvin, norsk skuespiller 1972 – Hermann Maier, østerriksk alpinist 1973 – Karen Jo Fields, norsk–amerikansk musiker 1974 – Nicole Appleton, kanadisk musiker 1977 – Espen Baardsen, norsk–amerikansk fotballspiller 1977 – Dominic Howard, trommeslager i rock-bandet Muse 1977 – Luke Donald, britisk golfspiller 1978 – Shiri Appleby, amerikansk skuespiller 1979 – Mitja Brulc, slovensk fotballspiller 1980 – John Terry, engelsk fotballspiller 1980 – Clemens Fritz, tysk fotballspiller 1983 – Vida Anim, ghanesisk friidrettsutøver 1984 – Robert Kubica, polsk Formel 1-fører 1987 – Chris Crocker, amerikansk nettkjendis 1987 – Aaron Carter, amerikansk popmusiker (d. 2022) 1990 – Marte Olsbu Røiseland, norsk skiskytter 2003 – Prinsesse Catharina-Amalia av Nederland == Dødsfall == Se flere som døde 7. desember i Kategori:Dødsfall 7. desember. 1254 – Pave Innocent IV (f. ca. 1180 / 90) 1894 – Ferdinand de Lesseps, fransk ingeniør (f. 1805) 1896 – Antonio Maceo, kubansk offiser (f. 1848) 1906 – Élie Ducommun, sveitsisk journalist, fredsaktivist og nobelprisvinner (f. 1833) 1943 – Per Imerslund, norsk forfatter, nasjonalsosialist og frontkjemper (f. 1912) 1815 – Michel Ney, fransk marskalk (f. 1769) 1986 – Per Amdam, norsk litteraturhistoriker (f. 1921) 1993 – Félix Houphouët-Boigny, ivoriansk president (f. 1905) 1996 – Rolf Hovden, norsk sportsjournalist (f. 1947) 1997 – Billy Bremner, skotsk fotballspiller (f. 1942) 1997 – Carlos Oviedo Cavada, chilensk kardinal (f. 1927) 2010 – Elizabeth Edwards, amerikansk advokat (f. 1949) 2011 – Harry Morgan, amerikansk skuespiller (f. 1915) 2019 – Grete Roede, norsk forretningsdrivende (f. 1939) == Merkedager == FNs internasjonale dag for sivil luftfart == Referanser ==

7. desember er den 341.

https://no.wikipedia.org/wiki/4._desember

2023-02-04

4. desember

['Kategori:Dager i desember']

4. desember er den 338. dagen i året og den 339. i skuddår. Det er 27 dager igjen av året.

4. desember er den 338. dagen i året og den 339. i skuddår. Det er 27 dager igjen av året. == Navnedag == Barbara, Barbro Navnedagen er etter den gamle barbromesse, minnedag for Barbara fra Nikomedia død ca. år 300. Hun ble stengt inne i et tårn av faren, og ble martyr, samme dag ble faren drept av lyn, hun er blitt skytshelgen for gruvefolk og artilleri, og mot feber. På de gamle primstaver avmerket med et tårn. == Historie == 1676 – Slaget ved Lund under Gyldenløvefeiden. 1872 – Det amerikanske skipet «Mary Celeste» blir funnet forlatt av det britiske skipet «Dei Gratia». 1945 – Det amerikanske senatet godkjenner USAs medlemskap i FN (som ble opprettet 24. oktober 1945). 1971 – En bombe går av i en pub i Belfast, 15 mennesker blir drept og minst 17 såret. 1992 – President George H.W. Bush sender 28 000 soldater til Somalia. === Norsk historie === 1948 – 15 omkommer i gruveulykken i Kongsfjorden på Svalbard som senere fører til Kings Bay-saken. 1955 – En hummerbåt går ned ved Håsteinene utenfor Stavanger. En omkommer. 1974 – Isbjørn totalfredes. == Fødsler == Se flere som er født 4. desember i Kategori:Fødsler 4. desember. 34 – Aulus Persius Flaccus, romersk poet og satiriker (d. 62) 1795 – Thomas Carlyle, britisk forfatter og historiker (d. 1881) 1809 – Rasmus Rolfsen Arnet, norsk prest og politiker (d. 1894) 1838 – Hanna Mathilda Winge, svensk kunstner (d. 1896) 1875 – Rainer Maria Rilke, tysk dikter (d. 1926) 1892 – Francisco Franco, spansk offiser og politiker (d. 1975) 1904 – Albert Norden, østtysk kommunist, (d. 1982) 1914 – George Swindin, engelsk fotballspiller og trener (d. 2005) 1917 – Anne Bowes-Lyon, dansk prinsesse (d. 1980) 1922 – Gérard Philipe, fransk skuespiller (d. 1959) 1935 – Reidar Bakke, norsk redaktør 1939 – Oskar Stein Bjørlykke, norsk forfatter 1940 – Freddy Cannon, amerikansk musiker 1941 – Giovanni Tonucci, italiensk katolsk erkebiskop 1944 – Ernst Wroldsen, norsk politiker 1950 – Bjørn Kjellemyr, norsk jazzmusiker 1958 – Maria Thommessen, norsk TV-personlighet (d. 2006) 1959 – Christa Luding-Rothenburger, tysk skøyteløper 1960 – Tania Kjeldset, norsk forfatter og illustratør 1963 – Serhij Bubka, ukrainsk idrettsutøver (stavsprang) 1964 – Lars Bremnes, norsk musiker og låtskriver 1964 – Marisa Tomei, amerikansk skuespiller 1969 – JAY Z (Shawn Carter), amerikansk rapper 1971 – Christian Greger Strøm, norsk skuespiller 1973 – Tyra Banks, amerikansk modell 1974 – Manuela Henkel, tysk langrennsløper 1976 – Kristina Groves, canadisk skøyteløper 1978 – Lars Bystøl, norsk skihopper 1985 – Linni Meister, norsk glamourmodell == Dødsfall == Se flere som døde 4. desember i Kategori:Dødsfall 4. desember. 771 – Karloman, frankernes konge (f. 751) 1334 – Pave Johannes XXII (f. 1249) 1576 – Rheticus, matematiker (f. 1514) 1890 – Kong Willem III av Nederland (f. 1817) 1893 – Heinrich Göbel, tysk oppfinner (f. 1818) 1899 – Leopold Ullstein, tysk industrimann og forlegger (f. 1826) 1935 – Johan Halvorsen, norsk komponist (f. 1864) 1975 – Hannah Arendt, tysk filosof (f. 1906) 1976 – Tommy Bolin, britisk gitarist (Deep Purple) (f. 1951) 1976 – Benjamin Britten, britisk komponist og dirigent (f. 1913) 1980 – Francisco de Sá Carneiro, Portugals statsminister (f. 1934) 1993 – Frank Zappa, amerikansk musiker og komponist (f. 1940) 1998 – Egil Johansen, svensk–norsk jazzmusiker (f. 1934) 2004 – Øystein Rottem, norsk forfatter og litteraturkritiker (f. 1946) 2009 – Matthew Luo Duxi, kinesisk katolsk biskop (f. 1919) 2009 – Eddie Fatu, samoansk fribryter (f. 1973) 2009 – Vjatsjeslav Tikhonov, sovjetisk/russisk skuespiller (f. 1928) 2011 – Matti Yrjänä Joensuu, finsk forfatter (f. 1948) 2011 – Sócrates, brasiliansk fotballspiller (f. 1954) == Helligdager == 4. desember feires barbromesse. Det var på denne dagen at spinningen til jul skulle starte.

4. desember er den 338.

https://no.wikipedia.org/wiki/3._desember

2023-02-04

3. desember

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dager i desember']

3. desember er den 337. dagen i året og den 338. i skuddår. Det er 28 dager igjen av året.

3. desember er den 337. dagen i året og den 338. i skuddår. Det er 28 dager igjen av året. == Navnedag == Svein, Sveinung == Historie == 1890 – Sandnes Turnforening blir grunnlagt. 1967 – En gruppe leger ledet av Christiaan Barnard foretar den første hjertetransplantasjonen på et menneske. 1971 – Pakistanske fly angriper minst 4 indiske flyplasser. 1973 – Pioneer 10 overfører de første bildene av Jupiter til jorda. 1984 – Bhopal-katastrofen: Gassutslipp fra en amerikanskeid fabrikk i Bhopal i India dreper 7000 mennesker. 1989 – Det første toppmøte på Malta mellom Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov og den amerikanske presidenten George Bush ender med enighet om troppereduksjoner i Europa. 1992 – To bomber går av i sentrum av Manchester og sårer 65 mennesker. 1997 – Ottawa-avtalen mot produksjon og bruk av landminer. 2011 – Sarah Hendrickson fra USA vinner det første verdenscuprennet for kvinner i skihopping i Lysgårdsbakkene på Lillehammer. 2015 – Folkeavstemningen om rettsforbeholdet overfor Den europeiske union (EU) ble avholdt i Danmark. === Norsk historie === 1904 – Avisa Gula Tidend kommer ut med sin første utgave. 1943 – Den svenske regjeringen gir tillatelse til at norske militære kan trene og utruste 8000 reservepoliti-soldater og 1500 rikspoliti på svensk jord. == Fødsler == Se flere som er født 3. desember i Kategori:Fødsler 3. desember. 1684 – Ludvig Holberg, norsk-dansk historiker og forfatter født 3. desember i henhold til den julianske kalenderen (d. 1754) 1821 – Francisco Javier de Jesús, kubansk president (d. 1903) 1825 – Jónatan Þorláksson, islandsk bonde og forfatter (d. 1906) 1830 – Frederic Leighton, britisk maler og billedhugger (d. 1896) 1830 – Francisco Menéndez, salvadoransk general og president (d. 1890) 1845 – Per Ollén, svensk avisredaktør (d. 1904) 1857 – Joseph Conrad, polsk-britisk forfatter (d. 1924) 1919 – George Curtis, engelsk fotballspiller og trener (d. 2004) 1922 – Sven Nykvist, svensk filmfotograf (d. 2006) 1923 – Paul Shan Kuo-hsi, kinesisk kardinal (d. 2012) 1924 – John Backus, amerikansk informatiker (d. 2007) 1927 – Hermund Eian, norsk politiker (d. 1983) 1928 – Karin Bang, norsk forfatter (d. 2017) 1930 – Jean-Luc Godard, fransk–sveitsisk regissør (d. 2022) 1937 – Bobby Allison, amerikansk NASCAR–fører 1937 – Magne Myhren, norsk folkemusiker (d. 2015) 1942 – Alice Schwarzer, tysk forfatter 1943 – Ingmar Ljones, norsk politiker 1945 – Katja Medbøe, norsk skuespiller (d. 1996) 1946 – Joop Zoetemelk, nederlandsk syklist 1946 – Erik Schia, norsk arkeolog (d. 1993) 1947 – Olga Pall, østerriksk alpinist 1948 – Ozzy Osbourne, britisk musiker 1951 – Egil Rafto, norsk journalist (d. 1997) 1953 – Franz Klammer, østerriksk alpinist 1954 – Ola Snortheim, norsk musiker 1956 – Morten Søgård, norsk curlingspiller 1957 – Anne Birkefeldt Ragde, norsk forfatter 1960 – Kurt Allan Hansen, norsk illustratør 1960 – Julianne Moore, amerikansk skuespiller 1963 – Aasne Linnestå, norsk forfatter 1963 – Terri Schiavo, amerikansk, gjenstand for politisk debatt (d. 2005) 1968 – Brendan Fraser, amerikansk skuespiller 1969 – Halvard Hanevold, norsk skiskytter (d. 2019) 1977 – Jennie Johnsen, norsk politiker 1977 – Adam Małysz, polsk skihopper 1981 – David Villa, spansk fotballspiller 1982 – Michael Essien, ghanesisk fotballspiller 1988 – Keirrison, brasiliansk fotballspiller 1992 – Ayanleh Souleiman, djiboutisk friidrettsutøver 2005 – Prins Sverre Magnus, norsk prins == Dødsfall == Se flere som døde 3. desember i Kategori:Dødsfall 3. desember. 1892 – Afanasij Fet, russisk poet (f. 1820) 1893 – Ingvald Undset, norsk arkeolog (f. 1853) 1894 – Robert Louis Stevenson, britisk forfatter (f. 1850) 1899 – Georg Ratzinger, bayersk politiker og katolsk prest (f. 1844) 1902 – Prudente José de Morais e Barros, brasiliansk president (f. 1841) 1904 – David Bratton, amerikansk vannpolospiller (f. 1869) 1941 – Christian Sinding, norsk komponist (f. 1856) 1996 – Babrak Karmal, afghansk president (f. 1929) 1999 – Scatman John, amerikansk musiker (f. 1942) 2000 – Jun Fukuda, japansk regissør (f. 1923) 2003 – Kristine Rusten, norsk politiker (f. 1940) 2005 – Kåre Kristiansen, norsk politiker (f. 1920) 2007 – Petter Løvik, norsk politiker (f. 1949) 2009 – Regine Stokke, norsk blogger (f. 1991) == Merkedager == FNs dag for funksjonshemmede

3. desember er den 337.

https://no.wikipedia.org/wiki/2._desember

2023-02-04

2. desember

['Kategori:Dager i desember']

2. desember er den 336. dagen i året og den 337. i skuddår. Det er 29 dager igjen av året.

2. desember er den 336. dagen i året og den 337. i skuddår. Det er 29 dager igjen av året. == Navnedag == Borgny, Borghild, Bård == Historie == 1804 – Napoléon Bonaparte ble i Paris kronet som Frankrikes keiser. 1823 – USAs president James Monroe presenterte det som senere ble kjent som Monroedoktrinen. 1851 – Frankrikes president Charles Louis Bonaparte styrtet den andre franske republikk. 1852 – Charles Louis Bonaparte ble kronet som Frankrikes keiser under navnet Napoleon III. 1899 – I den filippinsk-amerikanske krig ble slaget ved Tiradpasset utkjempet. 1915 – Albert Einstein publiserte den generelle relativitetsteorien. 1961 – Fidel Castro erklærte seg som marxist-leninist, og erklærte at Cuba ville bli et kommunistisk land. 1988 – Benazir Bhutto ble tatt i ed som Pakistans statsminister, og ble dermed første kvinnelige statsleder i et islamsk land. 1993 – Narkobaronen Pablo Escobar ble skutt ned og drept i Medellín i Colombia. === Norsk historie === 1811 – Rasulykken i Arnafjorden i Sogn og Fjordane 45 omkomne. 1858 – Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane blir grunnlagt, under navnet Nordre Bergenhus Amts Dampskibe. 1905 – Norsk Hydro blir grunnlagt. 2007 – Skøyteløperen Håvard Bøkko tar sin første verdenscupseier da han vinner 10000-meteren i Kolomna. == Fødsler == Se flere som er født 2. desember i Kategori:Fødsler 2. desember. 1736 – Richard Montgomery, amerikansk general (d. 1775) 1818 – Eugenius Sophus Ernst Heltzen, dansk politiker (d. 1898) 1823 – Oscar Dickson, svensk friherre og forretningsmann (d. 1897) 1825 – Keiser Pedro II av Brasil (d. 1891) 1842 – Charles Alcock, britisk idrettsmann og administrator (d. 1907) 1843 – Numa Morikazu, japansk journalist og politiker (d. 1890) 1859 – Georges Seurat, fransk maler (d. 1891) 1874 – Johannes Hanssen, norsk komponist og militærmusiker (d. 1967) 1875 – Emanuel Vigeland, norsk billedkunster (d. 1948) 1905 – Åse Gruda Skard, norsk barnepsykolog og kvinnesakskvinne (d. 1985) 1909 – Marion Dönhoff, tysk journalist (d. 2002) 1915 – Marais Viljoen, sørafrikansk president (d. 2007) 1916 – Howard Finster, amerikansk maler (d. 2001) 1918 – Jackie Stamps, engelsk fotballspiller (d. 1991) 1921 – Carlo Furno, italiensk kardinal (d. 2015) 1932 – Finn Arnesen, norsk forlegger (d. 2019) 1934 – Tarcisio Bertone, italiensk kardinal 1936 – Aagot Vinterbo-Hohr, norsk forfatter 1944 – Ibrahim Rugova, president i Kosovo (d. 2006) 1946 – Steinar Mediaas, norsk journalist (d. 2017) 1946 – Gianni Versace, italiensk moteskaper (d. 1997) 1947 – Rudolf Scharping, tysk politiker 1950 – Erik Fosse, norsk musiker, lege og professor i medisin 1951 – Anne Berit Andersen, norsk politiker 1953 – Jay Haas, amerikansk golfspiller 1957 – Dagfinn Høybråten, norsk politiker (KrF) 1960 – Ulf Risnes, norsk musiker, produsent, komponist og tekstforfatter 1968 – Nate Mendel, amerikansk musiker 1968 – Lucy Liu, amerikansk skuespiller 1972 – Unni Boksasp, norsk folkemusiker 1973 – Monica Seles, jugoslavisk tennisspiller 1973 – Jan Ullrich, tysk syklist 1976 – Kim Deinoff, norsk fotballspiller 1978 – Nelly Furtado, canadisk sanger 1979 – Michael McIndoe, skotsk fotballspiller 1981 – Britney Spears, amerikansk popartist 1981 – Danijel Pranjić, kroatisk fotballspiller 1982 – Siren Sundby, norsk seiler 1987 – Thomas Essomba, kamerunsk bokser 1990 – Emmanuel Agyemang-Badu, ghanesisk fotballspiller 1998 - Juice Wrld, amerikansk rapper == Dødsfall == Se flere som døde 2. desember i Kategori:Dødsfall 2. desember. 1302 – Audun Hugleiksson (Hestakorn), norsk baron, ble hengt i Bergen (f. ca. 1240) 1547 – Hernán Cortés, spansk conquistador som erobret Mexico for Spania (f. 1485) 1892 – Jay Gould, aksjespekulant og jernbanebaron fra USA (f. 1836) 1907 – Klara Hitler, Adolf Hitlers mor (f. 1860) 1908 – Franz von Sales Maria Doppelbauer, østerriksk katolsk biskop (f. 1845) 1908 – John Taylor, amerikansk friidrettsutøver (f. 1882) 1943 – Nordahl Grieg, norsk forfatter (f. 1902) 1986 – Desi Arnaz, cubansk–amerikansk skuespiller (f. 1917) 1987 – Trygve Hoff, norsk musiker (f. 1938) 1990 – Per Erik Wallum, norsk musiker (f. 1950) 1990 – Aaron Copland, amerikansk komponist og dirigent (f. 1900) 1993 – Pablo Escobar, colombiansk narkobaron (f. 1949) 1993 – Paal Brekke, norsk forfatter (f. 1923) 1996 – Jean Jérôme Hamer, belgisk kardinal (f. 1916) 2004 – Bertil Perrolf, svensk journalist (f. 1917) 2005 – Kenneth Lee Boyd, amerikansk drapsmann (f. 1948) 2008 – Odetta, amerikansk sanger (f. 1930) 2010 – Lee Huan, taiwansk politiker (f. 1916) == Merkedager == Nasjonaldag for De forente arabiske emirater og for Laos FNs internasjonale dag for avskaffelse av slaveri

2. desember er den 336.

https://no.wikipedia.org/wiki/Valutakurs

2023-02-04

Valutakurs

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Offentlig finans', 'Kategori:Valuta']

Innen finans beskriver valutakursen (også kjent som vekslingskursen) mellom to valutaer hvor mye en valuta er verdt målt i en annen. For eksempel betyr valutakursen 8 norske kroner (NOK) per euro (EUR, €), at 8 norske kroner er like mye verdt som én euro. Valutamarkedet er et av de største markedene i verden. Ifølge enkelte anslag skifter valuta til en verdi av rundt 1,9 billioner amerikanske dollar eier hver dag.Spotprisen er den nåværende vekslingskursen. Forward vekslingskursen viser til en vekslingskurs som oppgis og handles i dag for levering og betaling på en spesifisert framtidig dato.

Innen finans beskriver valutakursen (også kjent som vekslingskursen) mellom to valutaer hvor mye en valuta er verdt målt i en annen. For eksempel betyr valutakursen 8 norske kroner (NOK) per euro (EUR, €), at 8 norske kroner er like mye verdt som én euro. Valutamarkedet er et av de største markedene i verden. Ifølge enkelte anslag skifter valuta til en verdi av rundt 1,9 billioner amerikanske dollar eier hver dag.Spotprisen er den nåværende vekslingskursen. Forward vekslingskursen viser til en vekslingskurs som oppgis og handles i dag for levering og betaling på en spesifisert framtidig dato. == Valutakurs == En valutakurs uttrykkes ved å oppgi antallet enheter av en «prisvaluta» som kan kjøpes med en «basisvaluta» (også kalt enhetsvaluta). Når man for eksempel oppgir valutakursen på NOK/USD (amerikansk dollar, $) til å være 6,0000 (NOK per USD), så er prisvalutaen NOK og basisvalutaen USD. Valutakursen som benytter et lands hjemmevaluta som «prisvaluta» (for eksempel 6,0000 = 1 amerikansk dollar i Norge) kalles «direkte valutakurs» sett fra norsk perspektiv. Denne formen benyttes i de fleste land. Valutakurser som benytter et lands hjemmevaluta som «enhetsvaluta» (for eksempel $ 2,00000 = £ 1 i Storbritannia) kalles «indirekte valutakurs». Denne formen benyttes i britiske aviser. Formen er også vanlig i Australia, New Zealand og Canada. Direkte valutakurs: x enheter av hjemmevalutaen = 1 fremmed valutaenhet Indirekte valutakurs: x enheter av den fremmede valutaen = 1 enhet av hjemmevalutaen.I tilfellet med direkte valutakurs går vekslingskurstallet ned når hjemmevalutaen styrker seg (appresierer). For eksempel ved at kursen går fra 8.0000 til 7.9900 NOK/EUR. Omvendt øker tallet når fremmedvalutaen styrker seg og hjemmevalutaen svekker seg (depresierer). == Flytende valuta og fastkursregime == Hvis en valuta flyter fritt, så får den lov til å svinge mot andre valutaer basert på tilbud og etterspørsel. Valutakursene til slike valutaer varierer nesten hele tiden på listene i verdens finansmarkeder, hovedsakelig banker. Et bevegelig eller foranderlig fastkursregime er et system med fastkurser, men med en forholdsregel som gjør det mulig å endre verdien til en valuta. For eksempel var den kinesiske yuanen (CNY, ¥) låst til å være ¥8.2768 per amerikanske dollar fra 1994 til 2005. Kineserne er ikke de eneste som har gjort dette. Fra slutten av annen verdenskrig til 1971 hadde alle vesteuropeiske land fast valutakurs mot amerikanske dollar basert på Bretton Woods-systemet. == Nominelle og reelle valutakurser == Den nominelle valutakursen er den kursen som en organisasjon kan kjøpe valutaen til et land for når den betaler med valutaen til et annet land. Den reelle valutakursen (R) er et viktig begrep innen økonomifaget, selv om det er ganske vanskelig å forstå det. Begrepet kan forstås ut fra modellen R =e(P*/P) der e er vekslingskursen målt som antall enheter av hjemmevalutaen per enhet fremmed valuta. P er prisnivået i hjemlandet, og P* er det utenlandske prisnivået.Uheldigvis er denne kompakte og enkle modellen for utregning av reell valutakurs bare et teoretisk ideal. I praksis er det mange utenlandske valutaer og prisnivåer å ta hensyn til. Følgelig blir modellutregningene kompliserte. Videre er modellen basert på kjøpekraftsparitet, som innebærer en konstant reell valutakurs. Den reelle praktiske bestemmelsen av en konstant reell valutakurs ville aldri kunne gjøres på grunn av begrensninger i datainnsamlingen. Kjøpekraftsparitet ville innebære at den reelle valutakursen var den valutakursen som en organisasjon kunne handle varer og tjenester for i en økonomi (et land) med valutaen i en annen økonomi. Hvis for eksempel prisen på en vare øker med 10 % i Norge, og japanske yen (JPY, , ¥) samtidig appresierer med 10 % mot norske kroner, så forblir prisen på varen konstant for japanske konsumenter. Folk i Norge vil imidlertid likevel måtte forholde seg til økningen på 10 % i innenlandske priser. Det er også verdt å nevne at myndighetsbestemte tollsatser kan påvirke den faktiske valutakursen og dempe prispress. Kjøpekraftsparitet kan kun anses for å gjelde på lang sikt (3-5 år) når priser etter hvert korrigerer mot paritet. I nyere modellering benytter reell valutakurs et sett av makroøkonomiske variabler som relativ produktivitet og den reelle renteforskjellen. == Renteparitet == Teorien om renteparitet forsøker å forklare utviklingen i valutakurser med hensyn til det relative rentenivået mellom land. Teorien omfatter både dekket og udekket renteparitet, og sier at rentenivået i to land og valutakursen mellom de to landenes valuta på sikt vil justeres slik at effekten endringer i det relative rentenivået motvirkes av endringer i valutakursen. Det vil da ikke være mulig å gjøre risikofrie plasseringer i utenlandsk valuta (arbitrasje). En endring i det relative rentenivået i forhold til utlandet vil føre til appresiering eller depresiering av hjemlandets valuta. Eksempel: Dersom den risikofrie renten i Norge reduseres relativt til rentenivået i euro-området, så vil (hvis alt annet er likt) den norske valutaen ifølge ideen om renteparitet svekke seg (depresiere) slik at det ikke skal lønne seg å ta opp lån i Norge, som kan plassere risikofritt til en høyere rente i euro-området. Udekket renteparitet beskriver forholdet mellom spotkurs og terminkurs på utenlandsk valuta. Spotkursen er prisen på umiddelbar levering av utenlandsk valuta (og er den man vanligvis refererer til. Terminkursen for valuta er prisen på fremtidig levering av utenlandsk valuta (fra tre dager og oppover). Formelen for udekket renteparitet kan settes opp som TP=ih-iu=(F-S)/S, der TP er terminpremie (differansen mellom spotkurs og terminkurs), F er terminkurs og S er spotkurs. Det har ikke blitt vist at renteparitet har vært gjeldende etter 1990-årene. I motsetning til hva teorien om renteparitet sier, har valutaer med høye renter typisk appresiert snarere enn depresiert, muligens som følge av dempet inflasjon og som følge av at en valuta som gir høyere rente framstår som mer attraktiv. == Betalingsbalansemodeller == Disse modellene hevder at en valutakurs må være i likevekt – på det nivået som gir en stabil driftsbalanse. Et land som har et handelsunderskudd vil oppleve en nedgang i valutareservene som etter hvert reduserer (depresierer) verdien av landets valuta. Fallet i valutaens verdi gjør landets eksportprodukter rimeligere på verdensmarkedet mens det gjør importprodukter dyrere. Etter hvert reduseres derfor importen mens eksporten øker. Dermed stabiliseres handelsbalansen og valutaen mot likevekt. Som kjøpekraftsparitetsteorien fokuserer betalingsbalansemodeller på varer og tjenester som kan handles og ignorerer den økende betydningen av globale kapitalstrømmer. Penger jager kun varer og tjenester, men i større grad finansielle verdipapirer som aksjer og obligasjoner. Flyten av finansielle verdipapirer inngår i utenriksregnskapsdelen av betalingsbalansen og balanserer dermed underskuddet i driftsbalansen. Økningen i kapitalstrømmer har gitt opphav til Kapitalverdimodellen (CAPM). == Kapitalverdimodellen (CAPM) == Handelsveksten finansielle verdier (aksjer og obligasjoner) har endret måten analytikere og markedsaktører ser på valuta. Økonomiske variabler som økonomisk vekst, inflasjon og produktivitet er ikke lenger de eneste drivkreftene i valutakursutviklingen. Andelen transaksjoner som kommer fra grensekryssende handel med finansielle verdipapirer dominerer over de valutatransaksjoner som er forbundet med vare- og tjenestehandel. Kapitalverditilnærmingen anser valutaer for å være verdipapirpriser handlet i et effisient finansmarked. Følgelig er valutakursene mer og mer korrelert med andre markeder, spesielt aksjer. Man kan tjene eller tape penger i valutamarkedet akkurat som på børsen. Valutaer kan handles i spottmarkedet og i form av derivater i valutamarkedet. == Fluktuasjoner i valutakursene == En markedsbestemt valutakurs vil endre seg når verdien på en av de to valutaene endres. En valuta vil styrke seg når etterspørselen er større enn tilbudet. Den svekker seg når etterspørselen er mindre enn tilbudet. Folk vil fremdeles ha penger, men de foretrekker å ha formuen i en annen form, for eksempel en annen valuta. Økt etterspørsel etter en valuta kommer enten av en økt transaksjonsetterspørsel etter penger, eller en økt spekulativ etterspørsel etter penger. Transaksjonsetterspørselen etter penger har høy korrelasjon med næringsaktiviteten i landet, bruttonasjonalprodukt (BNP), og sysselsettingsnivå. Jo flere folk som ikke har arbeid, jo mindre vil befolkningen som helhet bruke på varer og tjenester. Sentralbanker har typisk små vanskeligheter med å tilpasse det tilgjengelige pengetilbudet til etterspørselen etter penger i forretningstransaksjoner. Det er vanskeligere for en sentralbank å tilpasse pengemengden til den spekulative etterspørselen etter penger. De forsøker imidlertid å gjøre dette ved å endre rentene. En investor kan velge å kjøpe valuta hvis avkastningen (det vil si renta) er høy nok. Jo høyere rentene forventes å bli i et land, jo større er etterspørselen etter landets valuta. Det har blitt hevdet at valutaspekulasjon kan hindre reell økonomisk vekst, spesielt fordi store valutaspekulanter med vilje kan presse verdien på en valuta ned ved å selge den i markedet for å tvinge sentralbanken til å kjøpe valutaen for å holde den stabil. Dette gjelder først og fremst i fastkursregimer der sentralbanken har sagt at den vil holde valutaen på et bestemt nivå, men det kan også forekomme når markedet venter at sentralbanken vil intervenere i markedet for å hindre fallet i valutaens verdi. Hvis sentralbanken intervenerer, så kan spekulanten kjøpe tilbake valutaen fra banken til en lavere pris, stenge posisjonen og ta gevinst. Når folk velger hvilken valuta de skal sitte på, er de også opptatt av at den skal holde på verdien i fremtiden. En valuta vil ha en tendens til å falle i verdi hvis landets inflasjon er høyere, hvis landets produksjon er ventet å falle eller hvis et land er preget av politisk usikkerhet. Da president Vladimir Putin avskjediget regjeringen 24. februar 2004, falt verdien på russiske rubler. Da Kina annonserte planer om den første romferden, steg syntetiske futures for kinesiske yuan. Siden Kinas valuta offisielt er knyttet til dollar, har syntetiske markeder oppstått som kan simulere en flytende yuan. == Valutamarkeder == Valutamarkedene er vanligvis veldig likvide, ettersom verdens største banker tilbyr valutahandel døgnet rundt. Banken for internasjonale oppgjør (Bank for International Settlements – BIS) anslo i april 2010 at omsetningen i det globale valutamarkedet i gjennomsnitt var på 4 billioner US dollar per dag, opp 20 prosent fra 2007. De største markedene for valutahandel er London, fulgt av New York og Tokyo. == Se også == Finansielle instrumenter Valutamarkeder Gullstandard == Referanser == == Eksterne lenker == Valutakurser hos Norges Bank US Federal Reserve, daglig oppdatering US Federal Reserve, kurser siden 2000 Fremmedvaluta per amerikansk dollar, 1948 – 2004 Valutakurser - de off. valutakurser, oppdateres daglig Valutakalkulator

Innen finans beskriver valutakursen (også kjent som vekslingskursen) mellom to valutaer hvor mye en valuta er verdt målt i en annen. For eksempel betyr valutakursen 8 norske kroner (NOK) per euro (EUR, €), at 8 norske kroner er like mye verdt som én euro.

https://no.wikipedia.org/wiki/Valuta

2023-02-04

Valuta

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historisk valuta', 'Kategori:Valuta']

En valuta er primært en enhet for eller benevning på et betalingsmiddel for ett eller flere land. En sekundær betydning er pengeverdi, da som regel i ordsammensetninger. Ordet kommer opprinnelig fra det latinske ordet valeo, som betyr «gjelder» eller «er verdt». I de tidlige tider vet man at mynter fra fremmede land ble akseptert som gangbar «valuta», mest sannsynlig fordi de bestod av edelt metall. Før andre verdenskrig var det fremdeles landets gullreserve som stod som garanti for et lands valutareserve. De fleste land bruker sin egen valuta, noen land bruker felles valuta (f.eks. euro), mens mange land ikke har egen valuta og bruker fremmed valuta (f.eks. amerikansk dollar). Eksempler på valutaer er norsk krone (NOK), britisk pund (GBP), australsk dollar (AUD) og russisk rubel (RUR).

En valuta er primært en enhet for eller benevning på et betalingsmiddel for ett eller flere land. En sekundær betydning er pengeverdi, da som regel i ordsammensetninger. Ordet kommer opprinnelig fra det latinske ordet valeo, som betyr «gjelder» eller «er verdt». I de tidlige tider vet man at mynter fra fremmede land ble akseptert som gangbar «valuta», mest sannsynlig fordi de bestod av edelt metall. Før andre verdenskrig var det fremdeles landets gullreserve som stod som garanti for et lands valutareserve. De fleste land bruker sin egen valuta, noen land bruker felles valuta (f.eks. euro), mens mange land ikke har egen valuta og bruker fremmed valuta (f.eks. amerikansk dollar). Eksempler på valutaer er norsk krone (NOK), britisk pund (GBP), australsk dollar (AUD) og russisk rubel (RUR). == Tegn og koder == ISO 4217 er en standard bestemt av den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO som beskriver trebokstavskodene, valutakodene, som betegner valutaer. For eksempel skrives norsk krone NOK, euro EUR og britisk pund GBP. I tillegg til trebokstavskodene har en rekke valutaer egne symboler for sin valuta, det mest kjente av disse er kanskje dollartegnet ($) som kan betegne både pengeenhetene dollar og peso. På norsk kan disse spesialtegnene benyttes både før og etter beløpet, men det vanligste er i dag å skrive det før. Forkortelser, som for eksempel kr for kroner, skrives som regel bak beløpet. == Valutakurser == Valutakursen (også kjent som vekslingskursen) mellom to valutaer hvor mye en valuta er verdt målt i en annen. For eksempel betyr valutakursen 8 norske kroner (NOK) per euro (EUR, €) at 8 norske kroner er like mye verdt som én euro. En valutakurs uttrykkes ved å oppgi antallet enheter av en «prisvaluta» som kan kjøpes med en «basisvaluta» (også kalt enhetsvaluta). Når man for eksempel oppgir valutakursen på NOK/USD (amerikansk dollar, $) til å være 6,0000 (NOK per USD), så er prisvalutaen NOK og basisvalutaen USD. Valutakursene er i de fleste tilfeller flytende og bestemt av markedet. En markedsbestemt valutakurs vil endre seg når verdien på en av de to valutaene endres. En valuta vil styrke seg når etterspørselen er større enn tilbudet og svekke seg når etterspørselen er mindre enn tilbudet. Folk vil fremdeles ha penger, men de foretrekker å ha formuen i en annen form, for eksempel en annen valuta. Et lands myndigheter kan også påvirke valutakursene som et finanspolitisk virkemiddel. Valutaen kan devalueres eller revalueres av landets sentralbank for å påvirke faktorer som har med handelen med andre land. == Valutainnførsel == De fleste av verdens valutaer kan kjøpes på vekslingskontorer i store deler av verden. I noen land, særlig i Midtøsten og Nord-Afrika, er det forbudt å ta med landets valuta ut av landet, men kan kun kjøpes på stedet på grensen. Marokkansk dirham er et eksempel på en valuta som ikke er å få tak i utenfor Marokko, og det er forbudt å ta med disse pengene ut av landet. Det er i de fleste land begrensninger på hvor store beløp man kan ta med seg i kontanter eller verdipapirer over grensen uten å måtte oppgi det i tollen. I Norge ligger denne grensen på 25 000 kroner, eventuelt valuta omregnet til tilsvarende beløp i norske kroner. Dette gjelder både reiser inn og ut av landet. Når du reiser mellom land innenfor EU kan du normalt ha med et kontantbeløp som tilsvarer 10 000 euro uten å måtte fortolle det. I dag overføres valuta som oftest elektronisk via Internett. Dette kan gjøres på flere måter, bankene benytter for eksempel det internasjonale SWIFT-systemet. Kredittkortselskapene har sine egne systemer, og i tillegg kommer systemer som PayPal. Internett har gjort handel mellom ulike valutaer betydelig lettere. Valutahandel, såkalt forex trading, er også utsatt for spekulasjon. Handel skjer som regel via meglere på internett. == Se også == == Referanser ==

En valuta er primært en enhet for eller benevning på et betalingsmiddel for ett eller flere land.

https://no.wikipedia.org/wiki/Verdensvaluta

2023-02-04

Verdensvaluta

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektronisk handel', 'Kategori:Valuta']

En verdensvaluta er en valuta som brukes i internasjonal handel. Per 2020 er amerikansk dollar verdensvaluta. På 1800-tallet var britisk pund verdensvaluta.Amerikansk dollar vokste fram som verdensvaluta etter De forente nasjoners monetære og finansielle konferanse (Bretton Woods-konferansen) i 1944.

En verdensvaluta er en valuta som brukes i internasjonal handel. Per 2020 er amerikansk dollar verdensvaluta. På 1800-tallet var britisk pund verdensvaluta.Amerikansk dollar vokste fram som verdensvaluta etter De forente nasjoners monetære og finansielle konferanse (Bretton Woods-konferansen) i 1944. == Referanser ==

En verdensvaluta er en valuta som brukes i internasjonal handel. Per 2020 er amerikansk dollar verdensvaluta.

https://no.wikipedia.org/wiki/Betalingssystem

2023-02-04

Betalingssystem

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Betalingssystemer']

Et betalingssystem er et system for overføring av midler med formelle og standardiserte ordninger og felles regler for behandling, avregning eller oppgjør av betalingstransaksjoner, jf. betalingssystemloven § 1-1 første ledd. Et betalingssystem kan bestå av et interbanksystem og/eller et system for betalingstjenester.

Et betalingssystem er et system for overføring av midler med formelle og standardiserte ordninger og felles regler for behandling, avregning eller oppgjør av betalingstransaksjoner, jf. betalingssystemloven § 1-1 første ledd. Et betalingssystem kan bestå av et interbanksystem og/eller et system for betalingstjenester. == Interbanksystem == Et interbanksystem er et system for avregning, oppgjør eller overføring av penger mellom banker og andre kredittinstitusjoner. I løpet av en dag overføres veldig mange små beløp fra en bank til en annen. Dette skjer nesten hver gang en kunde bruker kortet sitt, betaler en regning, eller overføre penger til betalingsmottaker i en annen bank. Istedenfor å gjøre opp hver enkelt transaksjon hver for seg, blir alle slike betalinger sendt til en avregningssentral som avregninger alle betalingene mot hverandre, slik at hver bank får en samlet gjelds- eller fordringsposisjon mot de andre deltakerbankene. Avregningene blir utført av NICS (Norwegian Interbank Clearing System). Transaksjonene som NICS tar imot blir sendt videre til NBO (se nedenfor). I NBO blir penger overført mellom kontiene til deltakerbankene slik at bankenes posisjoner blir gjort opp. Dette kalles «nettooppgjør». Betalinger mellom banker som er større enn 25 millioner kroner, og særskilt merkede transaksjoner blir gjort opp i NBO én for én. Dette kalles «bruttooppgjør». To store fordeler ved å bruke nettooppgjør er at det ikke krever like mye likviditet (innestående på konto), og at det minsker belastningen på det tekniske systemet, ettersom det blir færre transaksjoner å håndtere. Norges Bank er den viktigste oppgjørsbanken i Norge. Norges Bank overvåker også viktige interbanksystem og fører tilsyn med interbankssystem som har konsesjon etter lov om betalingssystemer kapittel 3. Det største og viktigste interbankssystemet i Norge er Norges Banks Oppgjørssystem (NBO). Noen av de største bankene i Norge deltar direkte i NBO, men de fleste banker deltar gjennom en privat oppgjørsbank. DNB er den største private oppgjørsbanken i Norge, og 106 av 148 banker gjør opp massebetalingene sine i DNB. == Betaling på internett == Ordet blir i økende grad brukt om systemer for betaling over internett. Spesielt gjelder dette for betaling på nettbutikker, men også når det gjelder kjøp og salg av varer mellom privatpersoner på nettauksjoner og lignende tjenester. Et betalingssystem for bruk over internett krever god sikkerhet, og følgende hensyn må tas: Både kjøper og selger må kunne være sikre på at motparten er den han/hun utgir seg for å være. Data som sendes mellom de to partene må kunne sikres å være korrekte, og må ikke kunne ha blitt endret under sending fra den ene parten til den andre. Informasjon om kjøper og selger og om transaksjonen må ikke komme på avveie. == Referanser ==

Et betalingssystem er et system for overføring av midler med formelle og standardiserte ordninger og felles regler for behandling, avregning eller oppgjør av betalingstransaksjoner, jf. betalingssystemloven § 1-1 første ledd.

https://no.wikipedia.org/wiki/30._november

2023-02-04

30. november

['Kategori:Dager i november']

30. november er den 334. dagen i året og den 335. i skuddår. Det er 31 dager igjen av året.

30. november er den 334. dagen i året og den 335. i skuddår. Det er 31 dager igjen av året. == Navnedag == Andreas, Anders Navnedagen er til minne om apostelen Andreas, skytshelgen for Skottland (Andrew) og Russland (Andrej) == Historie == 1700 – Den store nordiske krig: Slaget ved Narva – Kong Karl XII av Sverige bekjemper Peter I av Russlands armé. 1872 – Den første landskampen i fotball i historien blir spilt mellom Skottland og England på Hamilton Crescent. Kampen ender 0–0. 1939 – Den finske vinterkrigen begynner med at sovjetiske tropper invaderer Finland langs Mannerheimlinjen. 1943 – Andre verdenskrig – Teherankonferansen. Lederne for de allierte (Franklin D. Roosevelt, Winston Churchill og Josef Stalin møtes i Teheran. 1961 – FNs generalforsamling velger U Thant fra Burma til ny generalsekretær. 1966 – Barbados blir selvstendig. 1967 – Sør-Jemen blir selvstendig. 1977 – Tuveraset som er Sveriges største naturkatastrofe i moderne tid. Ni mennesker omkom, og 430 ble husløse da 67 hus ble ødelagt. 2021 – Barbados gikk over fra å være samvelderike til å bli republikk med Sandra Mason som første president. 2021 – Magdalena Andersson overtok etter Stefan Löfven som Sveriges statsminister og ble dermed Sveriges første kvinnelige statsminister. === Norsk historie === 1943 – 1 200 studenter arresteres i Oslo. Universitetet i Oslo stenges. 1968 – Norske Samers Riksforbund stiftes. == Fødsler == Se flere som er født 30. november i Kategori:Fødsler 30. november. 1667 – Jonathan Swift, forfatter (d. 1745) 1746 – Werner Hosewinckel Christie, norsk lagmann og industrigründer (d. 1822) 1817 – Theodor Mommsen, tysk historiker, epigraf og nobelprisvinner (d. 1903) 1825 – William Bouguereau, fransk maler (d. 1905) 1833 – Artur Hazelius, svensk filolog og etnolog (d. 1901) 1835 – Mark Twain, amerikansk forfatter (d. 1910) 1861 – Ludwig Thuille, tysk musiker (d. 1907) 1863 – Andrés Bonifacio, filippinsk frihetskjemper (d. 1897) 1874 – Winston Churchill, britisk statsminister og forfatter (d. 1965) 1900 – Geoffrey Household, britisk forfatter (d. 1988) 1916 – John Franklin Bardin, amerikansk forfatter (d. 1981) 1926 – Andrzej W. Schally, polsk lege og nobelprisvinner (medisin) 1927 – Ivar Eskeland, norsk forfatter (d. 2005) 1927 – Kjell Venås, norsk lingvist (d. 2018) 1929 – Leif Haraldseth, norsk politiker og leder for Landsorganisasjonen (d. 2019) 1934 – Björn Gustafson, svensk skuespiller 1937 – Trond Botnen, norsk forfatter og billedkunstner (d. 2019) 1937 – Ridley Scott, britisk regissør 1939 – Jon Eikemo, norsk skuespiller 1943 – Terrence Malick, amerikansk filmskaper 1945 – Roger Glover, britisk musiker 1947 – Sergio Badilla Castillo, chilensk forfatter 1948 – Hans Moravec, amerikansk professor 1949 – Petter Henriksen, norsk musiker og leksikonredaktør 1950 – Jan-Kåre Øien, norsk illustratør, tegner og grafiker 1951 – Torild Wardenær, norsk lyriker og dramatiker 1951 – Rønnaug Kleiva, norsk forfatter 1953 – June Pointer, amerikansk sanger (d. 2006) 1955 – Billy Idol, amerikansk musiker 1955 – Andy Gray, skotsk fotballspiller og kommentator 1957 – Christian Thommessen, norsk forretningsmann 1957 – Colin Mochrie, canadisk komiker og skuespiller 1960 – Gary Lineker, engelsk fotballspiller 1963 – Einar Gausel, norsk sjakkspiller 1965 – Ben Stiller, amerikansk komiker, skuespiller og filmregissør 1966 – Kipkemboi Kimeli, kenyansk friidrettsutøver (d. 2010) 1967 – Bent Ånund Ramsfjell, norsk curlingspiller 1968 – Laurent Jalabert, fransk syklist 1969 – Mike Stone, amerikansk musiker 1973 – Kai Røberg, norsk fotballspiller 1982 – Elisha Cuthbert, kanadisk skuespiller 1983 – Asgeir Årdal, norsk skiløper 1983 – David Carney, australsk fotballspiller 1984 – Nigel de Jong, nederlandsk fotballspiller 1985 – Fedor Sapegin, russisk illustratør og tegneserieskaper 1987 – Max Gradel, ivoriansk fotballspiller 1989 – Vladimir Weiss, slovakisk fotballspiller 1990 – Magnus Carlsen, norsk sjakkspiller == Dødsfall == Se flere som døde 30. november i Kategori:Dødsfall 30. november. 1016 – Edmund II av England (f. ca. 989) 1786 – Bernardo de Gálvez, spansk general, guvernør og visekonge (f. 1746) 1892 – Herman Hansen, norsk forretningsmann (f. 1819) 1893 – Carl Wilhelm Tölcke, tysk politiker (f. 1817) 1894 – Cajetan Freiherr von Felder, østerriksk entomolog og advokat (f. 1814) 1894 – Svend Foyn, norsk skipsreder og hvalfanger (f. 1809) 1897 – Carl Richard Unger, norsk filolog og professor (f. 1817) 1900 – Oscar Wilde, britisk forfatter (f. 1854) 1901 – Edward Eyre, britisk utforsker og koloniadministrator (f. 1815) 1905 – Rasmus Flo, norsk lærer og filolog (f. 1851) 1980 – Ingrid Bjerkås, første kvinnelige prest i Den norske kirke (f. 1901) 1989 – Ahmadou Ahidjo, kamerunsk president (f. 1924) 1989 – Alfred Herrhausen, tysk banksjef (f. 1930) 1994 – Tupac Amaru Shakur, amerikansk rapper skuespiller og poet (f. 1971) 1994 – Guy Debord, fransk filosof (f. 1931) 1999 – Charlie Byrd, amerikansk komponist og jazzmusiker (f. 1925) 2000 – Fritz Nilsen, norsk journalist og utenrikskorrespondent (f. 1939) 2002 – Oddrunn Pettersen, norsk politiker og statsråd (f. 1937) 2007 – Ian Crawford, skotsk fotballspiller og trener (f. 1934) 2007 – Evel Knievel, amerikansk stuntmann (f. 1938) 2011 – Zdeněk Miler, tsjekkisk animatør, illustratør og regissør (f. 1921) 2013 – Paul Walker, amerikansk skuespiller og modell (f. 1973) 2019 – Mariss Jansons, latvisk dirigent, sjefdirigent for Oslo-Filharmonien 1979–1982 == Helligdager == Nasjonaldag for Barbados, og på Filippinene feires Bonifacio-dagen. Katolsk kristendom – St. Andrew's Day – Festen for apostelen Andreas. == Referanser ==

30. november er den 334.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mars_(m%C3%A5ned)

2023-02-04

Mars (måned)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mars (måned)']

Mars er den tredje måneden i året i den gregorianske kalender og en av syv gregorianske måneder med en lengde på 31 dager. I antikkens Roma ble mars kalt Martius etter den romerske krigsguden Mars. Opprinnelig var mars den første måneden i romernes 10-månederskalender.I britisk folketro ble det regnet som lykkebringende å hilse den første dagen i mars med utropet Rabbits! (= Kaniner!) Da kom man kanskje til å få en gave. Noen steder ble det sagt at utropet virket på den første dagen i alle måneder - særlig om det ropes opp i skorsteinen.Astrologisk begynner mars med solen i fiskene og ender i væren. Mars på den nordlige halvkule er tradisjonelt den første vårmåneden.

Mars er den tredje måneden i året i den gregorianske kalender og en av syv gregorianske måneder med en lengde på 31 dager. I antikkens Roma ble mars kalt Martius etter den romerske krigsguden Mars. Opprinnelig var mars den første måneden i romernes 10-månederskalender.I britisk folketro ble det regnet som lykkebringende å hilse den første dagen i mars med utropet Rabbits! (= Kaniner!) Da kom man kanskje til å få en gave. Noen steder ble det sagt at utropet virket på den første dagen i alle måneder - særlig om det ropes opp i skorsteinen.Astrologisk begynner mars med solen i fiskene og ender i væren. Mars på den nordlige halvkule er tradisjonelt den første vårmåneden. == Referanser ==

Mars er den tredje måneden i året i den gregorianske kalender og en av syv gregorianske måneder med en lengde på 31 dager.

https://no.wikipedia.org/wiki/27._april

2023-02-04

27. april

['Kategori:Dager i april']

27. april er den 117. dagen i året, den 118. i skuddår. Det er 248 dager igjen av året.

27. april er den 117. dagen i året, den 118. i skuddår. Det er 248 dager igjen av året. == Navnedag == Charles, Charlotte, Lotte == Historie == 1296 – I slaget ved Dunbar blir skottene slått av Edvard I av England. 1509 – Pave Julius II setter Republikken Venezia under interdikt. 1521 – Ferdinand Magellan faller i slaget ved Mactan på Filippinene. 1667 – John Milton selger rettighetene til Paradise Lost for 10 pund. 1908 – Sommer-OL 1908 åpner i London. 1941 – Andre verdenskrig: Tyske styrker går inn i Athen. 1945 – Völkischer Beobachter, avisen til det tyske nazipartiet, blir lagt ned. 1946 – Derby County vinner 4-1 over Charlton Athletic i den engelske FA-cupen. 1960 – Togo blir uavhengig fra fransk administrasjon under FN-mandat. 1961 – Sierra Leone blir uavhengig fra Storbritannia. 1982 – En politimann i Sør-Korea går amok og dreper 53 mennesker med rifleskudd, og deretter seg selv med en håndgranat. 1994 – Nelson Mandela innsettes som president i Sør-Afrika, etter første valg i landet hvor svarte har stemmerett. 2005 – Flytypen Airbus A380, verdens største passasjerfly, gjennomfører sin første flytur. 2008 – Attentatet mot Karzai: Seks soldater fra Taliban forsøker å ta livet av Afghanistans president Karzai, uten å lykkes. === Norsk historie === 1970 – Oljeselskapet Phillips Petroleum Company gjør et nytt funn (Ekofiskfeltet) i Nordsjøen. 1993 – Garnbåten «Stålhav» kantrer i Magerøysundet i Finnmark. Fire omkommer. 2007 – NATO-toppmøte i Oslo. == Fødsler == Se flere som er født 27. april i Kategori:Fødsler 27. april. 469 f.Kr. – Sokrates, gresk filosof (d. 399 f.Kr.) 1791 – Samuel Morse, telegrafens oppfinner (d. 1872) 1820 – Herbert Spencer, britisk filosof (d. 1903) 1822 – Ulysses S. Grant, USAs 18. president (d. 1885) 1837 – Kurt Wachsmuth, tysk filolog og arkeolog (d. 1905) 1857 – Theodor Kittelsen, norsk maler, tegner og illustratør (d. 1914) 1889 – Arnulf Øverland, norsk forfatter (d. 1968) 1893 – Sigval Bergesen d.y., norsk reder (d. 1980) 1914 – Adolf Bjerke, norsk skuespiller (d. 2001) 1916 – Sigurd Lunde, norsk biskop (f. 2006) 1920 – Guido Cantelli, italiensk dirigent (d. 1956) 1926 – Aslaug Groven Michaelsen, norsk forfatter (d. 2017) 1930 – Aase Moløkken, norsk politiker 1932 – François Bayle, fransk komponist 1932 – Pik Botha, sørafrikansk politiker og statsråd (d. 2018) 1937 – Sandy Dennis, amerikansk skuespiller (d. 1992) 1939 – Stanisław Dziwisz, polsk kardinal 1939 – João Bernardo Vieira, bissauguineansk president (d. 2009) 1942 – Jim Keltner, amerikansk trommeslager 1944 – Siri Austeng, norsk fylkesordfører (d. 2017) 1948 – Hans van Helden, nederlandsk og fransk skøyteløper 1951 – Ace Frehley, amerikansk gitarist 1951 – Geir Rommetveit, norsk journalist 1951 – Freundel Stuart, barbadisk statsminister 1954 – Frank Bainimarama, fijiansk offiser og statsminister 1964 – Truls Birkeland, norsk musikkprodusent 1967 – Bjørnar Valstad, norsk orienteringsløper 1967 – Kong Willem Alexander av Nederland 1975 – Kazuyoshi Funaki, japansk skihopper 1976 – Olaf Tufte, norsk konkurranseroer 1978 – Knut Dørum Lillebakk, norsk fotballspiller 1978 – Jakub Janda, tsjekkisk skihopper 1982 – André Villa, norsk motorcrossfører 1984 – Patrick Stump, amerikansk artist (Fall Out Boy) 1987 – William Moseley, skuespiller 1988 – Bakary Koné, burkinsk fotballspiller 1989 – Emily Rios, amerikansk skuespiller 1990 – Martin Kelly, engelsk fotballspiller 1990 – Pavel Karelin, russisk skihopper (d. 2011) == Dødsfall == Se flere som døde 27. april i Kategori:Dødsfall 27. april. 1871 – Sigismund Thalberg, sveitsisk pianist (f. 1812) 1894 – Julie Sødring, dansk skuespiller (f. 1823) 1900 – Vasilij Vasiljev, russisk sinolog (f. 1818) 1915 – Aleksandr Skrjabin, russisk komponist (f. 1872) 1943 – Arvid Storsveen, norsk motstandsmann (f. 1915) 1972 – Kwame Nkrumah, ghanesisk statsmann (f. 1909) 2007 – Mstislav Rostropovitsj, russisk musiker (f. 1927) 2009 – Greg Page, amerikansk bokser (f. 1958) 2011 – Dag Stokke, keyboardist i TNT (f. 1967)

April er årets fjerde måned etter den gregorianske kalenderen. Den har 30 dager.

https://no.wikipedia.org/wiki/Diode

2023-02-04

Diode

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Halvlederkomponenter']

En diode er en topolet elektrisk/elektronisk komponent hvor de to polene kalles anode og katode. Dioden kan i all hovedsak kun lede elektrisk strøm fra anoden til katoden (se strømretning). Denne retningen kalles diodens lederetning og følger pilen i diodesymbolet. Den andre retningen kalles diodens sperreretning. En spenning i sperreretningen fører praktisk sett ikke til elektrisk strøm gjennom dioden; dioden sies å sperre. Diodene er ikke perfekte. Artikkelen tar utgangspunkt i halvlederdioder, elektronrør er nevnt noen steder.

En diode er en topolet elektrisk/elektronisk komponent hvor de to polene kalles anode og katode. Dioden kan i all hovedsak kun lede elektrisk strøm fra anoden til katoden (se strømretning). Denne retningen kalles diodens lederetning og følger pilen i diodesymbolet. Den andre retningen kalles diodens sperreretning. En spenning i sperreretningen fører praktisk sett ikke til elektrisk strøm gjennom dioden; dioden sies å sperre. Diodene er ikke perfekte. Artikkelen tar utgangspunkt i halvlederdioder, elektronrør er nevnt noen steder. == Lederetningen == Når dioden leder strøm i lederetningen ligger en liten spenning over den. Denne spenningen kalles diodespenningen. Den stiger ulineært med strømmen gjennom dioden. For silisium diodetyper er diodespenningen 0,6-0,7 volt. For elektronrør kan denne spenningen være flere volt og for germanium er den 0.3-0,5 V. == Sperreretningen == Når dioden er forspent i sperreretningen vil det flyte en liten elektrisk strøm, men kun for halvledere. Opp til en viss grense er denne strømmen i noe grad uavhengig av spenningen over dioden, men den er temperaturavhengig og stiger med stigende temperatur. Økes spenningen i sperreretningen tilstrekkelig, vil dioden begynne å lede godt. Videre spenningsøkning fører til store strømmer. == Spenning/strøm-diagrammet == Dette diagrammet viser halvlederdiodens oppførsel for begge strømretningene. Horisontalt ligger spenningsaksen. Til høyre for origo, i lederetningen, er skalaen fra 0 til rundt 1 V. Til venstre, i sperreretningen, går skalaen fra 0 til rundt -100 V. Skalaforskjellen er da 1:100. Den vertikale aksen viser strømmen gjennom dioden. I lederetningen, øvre del, er skalaen fra 0 til rundt 1 A. Nedenfor origo, i sperreretningen, er aksen fra 0 til noen uA. Dette gir en skalaforskjell på rundt 1:1 000 000 i diagrammet. Til venstre ses strømøkningen ved høye reversspenninger. Dette området kalles breakdown-området. Den noenlunde horisontale delen ved lavere reversspenninger viser reversstrømmen, også kalt lekkstrømmen. Denne er ganske temperaturavhengig og flytter seg nedover ved økende temperaturer. Spenninger ødelegger ikke dioder. Når spenningen i sperreretningen blir stor, skal det ikke mye revers strøm til før dioden får tilført mye effekt. Dioden kan derigjennom bli svært varm og kan smelte. Dioder som er spesielt lages for drift i sperreretningen kalles Zener- og avalanche-dioder. Dioden inneholder også en kapasitet mellom elektrodene, som til vanlig gjøres så liten som praktisk mulig. Dioden har også en liten resistans som opptrer som en serieresistans. Ledningsevnen i lederetningen er ikke-lineær, det vil si at den ikke er ohmsk, eller også at spenning og strøm ikke er proporsjonale med hverandre. Dioder kan lages som elektronrør, men idag er det vanligst at dioden er bygd opp av halvledermateriale. De vanligste halvledermateriale for dioder er selen (gått omtrent helt ut av bruk), germanium og silisium, der silisium er det materialet som brukes mest idag. En halvlederdiode består av to halvledere i ett krystall, som er dopet forskjellig, en såkalt P-N-overgang. Se Transistor for nærmere forklaring. Dioder kan også kalles likerettere og omvendt, men begrepene brukes likevel ikke fritt. Med en likeretter menes konsekvent en komponent for kraft- og energiformål. "Diode" kan brukes for små likerettere, men hovedsakelig brukes begrepet for signalbehandling og i finere elektronikk generelt. == Diodens ledningsegenskaper == Dioden i lederetningen leder en strøm som stiger eksponensielt med spenningen som legges over den. For strømmer i mA- til A- området ligger spenningen rundt 0,5 til ca. 1 Volt for en silisiumdiode. Schockley-ligningen kommer nært en diodes virkelige statiske oppførsel: === Ideell diode / Shockley-ligningen === Shockley-ligningen (oppkalt etter William Bradford Shockley) beskriver diodens oppførsel i lederetningen. Strømmen gjennom dioden blir I D = I S ( e U D n U T − 1 ) {\displaystyle I_{\text{D}}=I_{\text{S}}\,\left(e^{\frac {U_{\text{D}}}{n\,U_{\text{T}}}}-1\right)} metningsstrømmen: I S ≈ 10 − 12 … 10 − 6 A {\displaystyle I_{\text{S}}\approx {10^{-12}\dots 10^{-6}{\text{ A}}}} Diodespenningen er U D {\displaystyle U_{\text{D}}} Emisjonskoeffisienten: n ≈ 1 … 2 {\displaystyle n\approx 1\dots 2} Temperaturspennungen: U T = k ⋅ T e {\displaystyle U_{\text{T}}={\frac {k\cdot T}{e}}} med k: Boltzmanns konstant, T: absolutt temperatur, e: Elementærladningen; U T ≈ 25 mV {\displaystyle U_{\text{T}}\approx {25{\text{ mV}}}} ved romtemperatur.Dioden har også en tidskonstant som stammer fra kapasiteten mellom elektrodene. Denne sier noe om hvor lang tid det tar etter et spenningspåtrykk, til dioden begynner å lede strøm, og hvor lenge dioden vil lede strøm etter spenningsavslag. Denne tiden måles i området ns (nanosekunder). == Bruksområder == Det vanligste området for bruk av dioder er i generell elektronikk som komponenter med bare én lederetning. Store dioder brukes til kraftformål og kalles da helst likerettere. Den eksponensielle karakteristikken kan utnyttes til å styre dioden som en variabel motstand for små signaler (langt mindre enn diodespenningen). Karakteristikken kan også brukes til logaritmeering eller eksponensiering av et DC-signal. Dioder brukes hyppig for å holde signaler innenfor spenningsforsyningens grenser. For silisiumdioder synker spenningen med ca. 1.85 mV per grad C ved konstant strøm, noe som kan utnyttes for å måle temperatur. == Typer == Zenerdioder utnytter den effekten at reversspenningen ikke kan stige mye over grensespenningen uten at strømmen blir stor. Her lages ofte den reverse grensespenningen lav og diodene selges i serier med like egenskaper, men med forskjellige reversspenninger. Ekte Zenerdioder har reversspenninger fra ca. 5,6 V og nedover. Dioder med større reversspenninger er egentlig avalanchedioder, men kalles populært likevel Zenerdioder. Det engelske ordet avalanche betyr skred på norsk, effekten kan kalles en skredeffekt. Feltet fra reversspenningen fører til at enkeltelektroner trekkes ut av krystallgitteret og akselereres i feltet. Elektronene hjelper til å slå løs videre elektroner som alt er på grensen til å løsne. Derfor får en liten spenningsøkning en stor virkning, og dette kalles skredeffekten. Diac og triac er styrbare dioder med tre terminaler. De leder ikke i fremoverretningen før de får tilført et kortvarig triggesignal på den tredje elektroden. Deretter oppfører de seg som normale dioder og kan ikke slås av igjen. Den ledende tilstanden opphører kun når det ikke ledes strøm gjennom komponenten lengre. Lysdiode, LED (LED = light emitting diode) avgir lys når den leder strøm i lederetningen. Ledespenningen (foroverspenningen) ligger gjerne rundt 2-4 V Kapasitetsdioder utnytter at kapasiteten mellom katode og anode minker når sperrespenningen øker, fordi p-n overgangen blir lengre. 10-100 pF er typisk verdi på kapasitansen. Med slike dioder kan en enkelt styre resonansfrekvensen i HF-utstyr med en praktisk strømløs spenning. Gunndiode Impatt-diode == Se også == elektriske komponenter halvleder lysdiode zenerdiode fotodiode triode pentode

En diode er en topolet elektrisk/elektronisk komponent hvor de to polene kalles anode og katode. Dioden kan i all hovedsak kun lede elektrisk strøm fra anoden til katoden (se strømretning).

https://no.wikipedia.org/wiki/Lysdiode

2023-02-04

Lysdiode

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektriske lyskilder', 'Kategori:Halvlederkomponenter']

En lysdiode, egentlig lysemitterende diode (LED), er en diode som utstråler lys under tilførsel av elektrisk strøm. Strålingen fra en lysdiode er inkoherent smalbåndet og resulterer i et énfarvet lys, såkalt elektroluminescens. Den synlige eller usynlige farven er avhengig av halvledermaterialet i dioden og kan strekke seg fra infrarødt over rødt, orange, gult, grønt eller blått til ultrafiolett. Den store fordelen med LED er at den er veldig energieffektiv i forhold til andre lyskilder, og den har veldig lang levetid. Lysdioder brukes enkeltvis i elektriske kretser som statuslys og til mange andre formål. De brukes også til å lage lyspærer. Da setter man sammen mange lysdioder i en pære med en sokkel, slik at man har en LED-pære.

En lysdiode, egentlig lysemitterende diode (LED), er en diode som utstråler lys under tilførsel av elektrisk strøm. Strålingen fra en lysdiode er inkoherent smalbåndet og resulterer i et énfarvet lys, såkalt elektroluminescens. Den synlige eller usynlige farven er avhengig av halvledermaterialet i dioden og kan strekke seg fra infrarødt over rødt, orange, gult, grønt eller blått til ultrafiolett. Den store fordelen med LED er at den er veldig energieffektiv i forhold til andre lyskilder, og den har veldig lang levetid. Lysdioder brukes enkeltvis i elektriske kretser som statuslys og til mange andre formål. De brukes også til å lage lyspærer. Da setter man sammen mange lysdioder i en pære med en sokkel, slik at man har en LED-pære. == Effektivitet == LED-pærer er veldig effektive sammenlignet med for eksempel glødepærer, som har vært veldig mye brukt i Norge. En glødepære utgir nesten like mye varme som lys, hele 95 % av tilført energi blir til varme, mens bare 5 % blir til synlig lys. Til sammenligning kan en LED-pære gjøre om rundt 80 % av energien til lys. Resultatet er en lyskilde som kan bruke 10 til 15 ganger mindre strøm på å produsere samme mengde lys. Dette gjør den helt ideell til bærbare enheter som har begrenset med strømtilførsel, som mobiltelefoner, datamaskiner, lommelykter o.l. Dette gir også et stort potensial til å spare mye strøm i boliger og andre bygninger. En typisk LED-pære på 7 W kan fort tilsvare en tradisjonell glødepære på 60 W i lysstyrke, selv om dette også vil variere litt fra produsent til produsent. Siden LED-pærer er så effektive, slipper de også ut veldig lite varme, noe som gjør dem mindre brannfarlige. == Levetid == Levetiden på en lysdiode er veldig mye lengre enn tradisjonelle lyskilder. Hvor lenge en lysdiode varer, kommer an på kvalitet og type, men typisk levetid er 15 000 til 30 000 timer, og noen kan til og med lyse så lenge som opp mot 100 000 timer eller mer. En vanlig glødepære lyser tilsvarende bare i ca. 1000 timer, og en halogenpære fra 2000 til 5000 timer. Det som skjer når en LED-pære nærmer seg enden av sin satte levealder er som oftest ikke at den dør og ikke lyser lenger, men heller at den vil lyse svakere. Så en LED kan leve langt over sin satte levetid, men med redusert lysstyrke. En annen fordel med LED er også at de er ganske robuste mot rystelser og tåler godt ytre påkjenninger, siden de ikke har noen glødetråder som kan bli ødelagt. Dette gjør dem også ideelle for bruk i for eksempel bil. == Fargegjengivelse == LED har lenge hatt et problem med fargegjengivelsen for å skape et behaglig lys og riktige farger. Dette problemet er i dag nesten forsvunnet, da teknologien i LED har blitt veldig bra, men det er fortsatt en liten utfordring å skape helt korrekte fargegjengivelser. Typisk for LED er at de lyser veldig skarpt hvitt, noe som gjør at de passer veldig bra til å lyse opp butikker og andre ting som skal lyses veldig godt opp. Når det gjelder å bruke LED i hjem så har det på grunn av lysfargen vært litt motvilje mot å investere i LED fordi vi er vant med glødepærer som lyser varm hvit og litt gulaktig lys som gir en mer koselig stemning. Nyere LED-pærer kan dimmes trinnfritt og kan leveres med et varmere lys. == Kretsteknisk == === Strømbegrensende motstand === Lysdioden fungerer typisk fra 1.8 V til 3.5 V. Hvor høy spenning den skal ha bestemmes ut ifra hvilken farge den har som er oppgitt i databladet. Hvis man setter på en for stor strøm så vil lysdioden brenne ut og bli ødelagt, for å forhindre dette bruker man en strømbegrensende motstand som setter strømmen igjennom lysdioden til ønsket verdi og passer på at spenningen er riktig. For å få de riktige verdiene må vi først se på databladet til lysdioden for å se hva spesifikasjonene er for så å regne ut hvor stor motstand vi trenger. Denne motstanden blir satt i serie med lysdioden. Formelen vi bruker for å regne ut strømbegrensende motstand: R = ( V s − V d ) / I d {\displaystyle R=(Vs-Vd)/Id} Vs er tilført spenning. Vd er lysdiodens spenningsfall, dette finner man ved å se på databladet til lysdioden. For en rød lysdiode vil denne være omtrent 2V. Id er ønsket strøm igjennom lysdioden, og må være mindre enn lysdioden tåler før den blir utbrent (typisk Id < 30 mA). ==== Enkel lysdiode i serie ==== Vi ser her på hvordan vi ville regnet ut motstanden for en enkel lysdiode koblet i serie. En blå lysdiode trenger 3.5 V for å lyse optimalt og tåler 25 mA med en spenningsforsyning på 5V, finn motstanden. R = ( 5 V − 3.5 V ) / 0.020 A = 1.5 V / 0.020 A = 75 o h m {\displaystyle R=(5V-3.5V)/0.020A=1.5V/0.020A=75ohm} Her velger vi en litt mindre strøm enn det lysdioden tåler slik at vi har en liten margin og får 75 Ω. Det er ikke vanlig med 75 Ω motstander så da velger man det nærmeste man kommer og gjerne en større motstandsverdi for å få enda en liten margin så vi ikke brenner ut lysdioden. I dette tilfellet ville en 80 Ω motstand vært helt perfekt og hvis man ønsker et svakere lys kan man øke motstanden. ==== Flere lysdioder i serie ==== Når man skal regne ut en krets hvor vi har flere lysdioder koblet i serie er det ganske lik fremgangsmåte. Den eneste forskjellen vi får er at vi må ta spenningsforsyningen minus alle lysdiodenes spenningsfall. Hvis vi antar tre lysdioder vil vi få formelen: R = ( V s − V d 1 − V d 2 − V d 3 ) / I d {\displaystyle R=(Vs-Vd1-Vd2-Vd3)/Id} Vi tar for oss tre blå lysdioder koblet i serie som trenger 3.5 V for å lyse optimalt og tåler maks 25 mA med en spenningsforsyning på 12 V. Vi regner da ut hvor stor motstand vi trenger ved å sette inn disse verdiene i formelen. R = ( 12 V − 3.5 V − 3.5 V − 3.5 V ) / 0.020 A = 1.5 V / 0.020 A = 75 o h m {\displaystyle R=(12V-3.5V-3.5V-3.5V)/0.020A=1.5V/0.020A=75ohm} Her får vi 75 Ω og velger nærmeste motstand oppover for å være på den sikre siden som er 80 Ω. Legg også merke til at vi brukte en spenningsforsyning på 12V istedenfor 5 V, grunnen til dette er at 5 V vil bli for lite for å forsyne tre lysdioder det de trenger for å lyse optimalt. Det ville fortsatt fungert med 5 V, men det ville lyst en god del svakere. ==== Lysdioder i parallell ==== Det går an å koble lysdioder i parallell, men det skaper en del problemer så man kobler oftest i serie. Når en lysdiode blir produsert så dopes den med et halvledermateriale i en P-N kobling. Den ene siden er mer dopet enn den andre som gjør at den leder bare den ene veien og sperrer den andre. Når man doper disse diodene med halvledermateriale klarer man ikke å dope de helt nøyaktig like fordi dette er veldig mikroskopisk. Dette fører til at man vil aldri få to helt eksakt like lysdioder og når man da kobler dem i parallell vil de heller ikke lede like mye strøm fordi noen av dem vil lede før de andre. Når en av lysdiodene fører mer strøm enn de andre vil den mest sannsynlig bli ødelagt og vi vil også få forskjell i lysstyrke. Dette er grunnen til at man prøver å unngå en parallell kobling og i hvert fall med kun en motstand. Hvis man uansett må koble i parallell så minsker man denne faren ved å sette en strømbegrensende motstand på hver lysdiode eller lysdioderekke i parallellkoblingen. Så som i eksempelet med flere lysdioder i serie kunne vi hatt flere slike rekker i parallell med hver sin motstand per rekke. I bildet til høyre ser vi et eksempel på tre lysdioder koblet i parallell med hver sin strømbegrensende motstand. == Ulemper == Det er noen ulemper med å bruke LED og spesielt når man skal lage lyspærer så er det litt utfordrende å lage en lyspære som er pen å se på. Siden en LED pære er laget av mange små lysdioder vil disse diodene synes hvis man har en pære med klart glass. En løsning er å lage pærer med ugjennomsiktig glass, men dette hindrer igjen litt av lyset så man får en redusert lysstyrke. Derfor er LED ofte penest som en indirekte belysning der man ikke ser direkte på pæra. En annen ting med LED-pærer er det at lysdioden går på typiske 1.8 V - 3.5 V likespenning, mens vi i stikkontakten har 230 V vekselspenning. Dette gjør at vi er nødt til å ha en LED driver eller en transformator og likeretter inne i lyspæra som fører til at den fort kan bli litt stor. == Se også == Glødelampe, glødelampe lyser ved at strøm sendes gjennom en tynn leder. Halogenlampe, halogenlampe er en glødelampe hvor kapselen er fylt med en halogengass. Lysrør, Lysrør lyser ved å ionisere gass i lysrøret slik at den blir elektrisk ledende. Ra-indeks == Eksterne lenker == (en) Light-emitting diodes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) LED – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Teknisk ukeblad: Viktig ved valg av LED Ledhouse.no: Dette er miljøbesparelsene ved å bytte til LED Deiside.no: Sparer tusenvis i året på å bytte til LED (en) Wheelstips.com: Generelt om LED lysning i garasjer

En lysdiode, egentlig lysemitterende diode (LED), er en diode som utstråler lys under tilførsel av elektrisk strøm.

https://no.wikipedia.org/wiki/Motstand_(elektrisk_komponent)

2023-02-04

Motstand (elektrisk komponent)

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Elektriske komponenter', 'Kategori:Språkvask 2021-09']

En motstand (engelsk resistor) er en topolet elektrisk komponent. Motstander kan være lineære eller ulineære. En lineær motstand karakteriseres hovedsakelig av to verdier; motstandsverdien og tillatt maksimalt effektforbruk. I tillegg oppgis for det meste hvor nøyaktig den oppgitte motstandsverdien er. Lineære motstander følger Ohms lov ved at motstandsverdien er uavhengig av påtrykt strøm eller spenning. Motstandsverdien i Ohm er definert som forholdet mellom spenningen i Volt over motstanden og strømmen i Ampere gjennom den. Produktet av spenningen og strømmen er effekten i Watt som tilføres motstanden som komponent. Motstandsverdien oppgis i Ohm Effektverdien oppgis i Watt Nøyaktigheten oppgis i %En ulineær motstand endrer motstandsverdien sin som funksjon av påtrykt spenning eller strøm. Det finnes også motstander som endrer sin verdi etter en eller annen miljøfaktor som temperatur, fuktighet eller lufttrykk. Disse er oftest linjære. Motstander genererer elektrisk støy, sammensatt av termisk støy og overskudds-støy (eng. excess noise). Den termiske støyen er forutsigelig og uunngåelig og er gitt av motstandsverdien, temperaturen og båndbredden som vi betrakter. Overskudds-støyen er unngåelig og er avhengig av anvendte materialer og fysisk oppbygning.

En motstand (engelsk resistor) er en topolet elektrisk komponent. Motstander kan være lineære eller ulineære. En lineær motstand karakteriseres hovedsakelig av to verdier; motstandsverdien og tillatt maksimalt effektforbruk. I tillegg oppgis for det meste hvor nøyaktig den oppgitte motstandsverdien er. Lineære motstander følger Ohms lov ved at motstandsverdien er uavhengig av påtrykt strøm eller spenning. Motstandsverdien i Ohm er definert som forholdet mellom spenningen i Volt over motstanden og strømmen i Ampere gjennom den. Produktet av spenningen og strømmen er effekten i Watt som tilføres motstanden som komponent. Motstandsverdien oppgis i Ohm Effektverdien oppgis i Watt Nøyaktigheten oppgis i %En ulineær motstand endrer motstandsverdien sin som funksjon av påtrykt spenning eller strøm. Det finnes også motstander som endrer sin verdi etter en eller annen miljøfaktor som temperatur, fuktighet eller lufttrykk. Disse er oftest linjære. Motstander genererer elektrisk støy, sammensatt av termisk støy og overskudds-støy (eng. excess noise). Den termiske støyen er forutsigelig og uunngåelig og er gitt av motstandsverdien, temperaturen og båndbredden som vi betrakter. Overskudds-støyen er unngåelig og er avhengig av anvendte materialer og fysisk oppbygning. == Bruksområder == Motstanden er en meget hyppig brukt komponent. Den benyttes blant annet til følgende: Omvandler: Forandrer et strømsignal til et spenningssignal eller omvendt. Strømbegrensning: Benyttes serielt på inn- og utganger av elektroniske kretser for å beskytte henholdsvis bakenfor og foranliggende komponenter mot for store strømverdier. Spenningsdeling: Dersom to motstander kobles i serie vil spenningen fordele seg over motstandene i samme forhold som motstandsverdiene har til hverandre. En gitt innspenning vil dermed definere en gitt utspenning. Impedans-tilpasning: Motstander plasseres ofte på enden av en transmisjonslinje, eller en databuss for å redusere signalrefleksjoner. Et eksempel på dette er på SCSI-busser Avlede ladninger. Belaste en kretsdel for å være sikker på at den tømmes for energi når forsyningen skrus av. (eng. bleeder = bløder) Varme-element: Varme-elementer er elektriske motstander. Motstandens verdi definerer da effekten den avgir, sammen med påtrykt spenning eller strøm. Glødelampe: Glødelamper oppfører seg i praksis som elektriske motstander. Motstandens verdi endrer seg sterkt med glødetrådens temperatur, altså med påtrykket. (Likevel bryter glødetråden ikke Ohms lov, da loven forutsetter konstant temperatur.) Del av filter sammen med induktanser og/eller kapasitanser. Se Pol. == Praktiske motstandsverdier == Siden det bør være likevektige prosentuelle sprang mellom motstandsverdiene som kan hentes fra en serie, blir verdiene logaritmisk fordelt. Den groveste serien som er i praktisk bruk har 6 verdier i en dekade. En slik serie kalles E6. Den vanligste serien har til rundt år 2000 vært E12, som altså har 12 verdier i dekaden. Modernere motstander, særlig i SMD-utførelse, oppviser langt flere verdier i dekaden; E192 er blitt vanlig i dag (2011). Verdiene for E12-serien er, hvor E6 er uthevet: 10 12 15 18 22 27 33 39 47 56 68 82 (100) (neste dekade)Mere nøyaktige serier er E24, E48, E96 osv. Faktoren mellom hver verdi i E12-serien blir ideelt f = 10 ( 1 / 12 ) {\displaystyle \ f=10^{(1/12)}} , som i praksis avrundes til nærmeste heltall.Kondensatorer og spoler leveres standardmessig ennå (per 2011) hovedsakelig i E6-verdier. == EIA-96-markering == Moderne overflatemonterte motstander (surface mount devices) blir gjerne fremstilt i E96 serier. De er kun millimeterstore og tillater vanskelig nok trykking av mange sifre på komponenten. De er derfor blitt gjenstand for en såkalt EIA-96 markering. Denne består av nummeret i E96-rekka (01, 02, 03...40, 41, 42....94, 95, 96) fulgt av en multiplikatorbokstav. Selve verdien må dessverre leses ut av en tabell eller beregnes. Multiplikatorbokstavene er Y: *0.01 X: *0.1 A: *1 B: *10 C: *100 D: *1000 E: *10 000 F: *100 000Eksempel: 47C. Nummeret 47 har verdien 301 i tabellen og C er 100. Motstandsverdien er derfor 30.1 kOhm. Beregning av tallverdien fra EIA-96 markeringen gjøres med formelen nedenfor.r er tallet før multiplikatoren anvendes. r = 100 ⋅ 10 ( ( N − 1 ) / 96 ) {\displaystyle \ r=100\cdot 10^{((N-1)/96)}} Brukt på nummeret N = 47 får vi verdien 301.4162 som avrundes til 301. == Fargekoden == Motstandsverdien og andre data blir ofte skrevet på komponenten ved hjelp av fargeringer. Spesielt gjelder dette for små (opptil ca. 2 cm), runde motstander med loddetråder. Verdien bruker tre eller fire ringer hvor den siste er den såkalte multiplikatoren og de forestående danner tallet med to eller tre sifre. Toleransen kalles ringen for nøyaktigheten. Finnes det en ytterligere ring beskriver denne temperaturkoeffisienten. For verdien og multiplikatoren brukes fargene 0 sort 1 brun 2 rød 3 orange 4 gul 5 grønn 6 blå 7 violett 8 grå 9 hvitFor multiplikatoren angir tallet antall nuller som henges på tallet, hvis ringen ikke er sølv eller gull.Da gjelder: sølv: *0.01 gull: *0.1I tillegg markeres toleransen med disse fargene: 10 %: sølv 5 %: gull 1 %: brun 2 %: rød 0,5 %: grønn 0,25 %: blå 0,1 %: violett 0,05 %: gråEksempel: Brun grønn sort orange gull betyr da 150*10^3, 5 % = 150 med tre nuller, som er 150 000 Ohm, som igjen er 150 kOhm, 5 % nøyaktig. Bakgrunnsfargen sier noe om motstandsmaterialet som er brukt; særlig skilles mellom metallsjikt eller kullsjikt. Farvebruken er ikke normert. == Se også == Motstand (resistans)

Elektriske komponenter er betegnelsen på de grunnleggende bestanddelene i en elektrisk krets. Disse inngår i en mengde apparater, verktøy og maskiner i alle bransjer, for industri og hjemmeelektronikk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norskehavet

2023-02-04

Norskehavet

['Kategori:3°Ø', 'Kategori:56°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Færøyenes geografi', 'Kategori:Islands geografi', 'Kategori:Norskehavet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Storbritannias geografi']

Norskehavet er den delen av Atlanterhavet som ligger mellom Norge, Svalbard og Island. I øst grenser Norskehavet mot Barentshavet, i sør mot Nordsjøen, i sørvest mot Atlanterhavet og i vest mot Grønlandshavet. Grensa mot Barentshavet trekkes langs ei linje mellom Sørkapp på Spitsbergen over Bjørnøya til Nordkapp. Mot Nordsjøen er 61. breddesirkel valgt som avgrensning; mot Atlanterhavet danner ei linje fra like nord for Shetland over Færøyene til vestspissen av Island grensa. Herfra trekkes ei linje over Jan Mayen til Sørkapp som grense mot Grønlandshavet. I mange sammenhenger blir imidlertid Grønlandshavet regna som en del av Norskehavet. Norskehavet dekker et areal på 2,58 millioner km² og har et volum på 4,12 millioner km³, med en gjennomsnittlig dybde på 1600 m.Den internasjonale hydrografiske organisasjon setter grensa mellom Nordsjøen og Norskehavet ved 61°N. I norsk petroleumsforvaltning settes grensa på sokkelen mellom Nordsjøen og Norskehavet ved 62°N og grensa mellom Norskehavet og Barentshavet ved 71°N.

Norskehavet er den delen av Atlanterhavet som ligger mellom Norge, Svalbard og Island. I øst grenser Norskehavet mot Barentshavet, i sør mot Nordsjøen, i sørvest mot Atlanterhavet og i vest mot Grønlandshavet. Grensa mot Barentshavet trekkes langs ei linje mellom Sørkapp på Spitsbergen over Bjørnøya til Nordkapp. Mot Nordsjøen er 61. breddesirkel valgt som avgrensning; mot Atlanterhavet danner ei linje fra like nord for Shetland over Færøyene til vestspissen av Island grensa. Herfra trekkes ei linje over Jan Mayen til Sørkapp som grense mot Grønlandshavet. I mange sammenhenger blir imidlertid Grønlandshavet regna som en del av Norskehavet. Norskehavet dekker et areal på 2,58 millioner km² og har et volum på 4,12 millioner km³, med en gjennomsnittlig dybde på 1600 m.Den internasjonale hydrografiske organisasjon setter grensa mellom Nordsjøen og Norskehavet ved 61°N. I norsk petroleumsforvaltning settes grensa på sokkelen mellom Nordsjøen og Norskehavet ved 62°N og grensa mellom Norskehavet og Barentshavet ved 71°N. == Oseanografi == Gjennom Færøyrenna løper ei grein av Golfstrømmen inn i Norskehavet. Norskehavet preges derfor i sør av Den norske atlanterhavsstrømmen, som bringer salt, atlantisk havvann fra dypet og opp til 150 meters dybde. Atlanterhavsvannet er forholdsvis salt (> 35 promille) og varmt. Golfstrømmen løper parallelt langsmed kyststrømmen inn i Barentshavet og langs vestkysten av Spitsbergen. Noe av atlanterhavsvannet avkjøles i Norskehavet slik at det på grunn av sin større saltholdighet og egenvekt synker mot dypet. Dypvannet i Norskehavet har en svært homogen saltholdighet på 34,93 promille, og derfor fortsetter det avkjølte atlanterhavsvannet helt til bunns. Denne konveksjonen skjer bare om høsten og vinteren, idet det ved soloppvarming om sommeren dannes et stabilt overflatelag som hindrer blanding av vannmassene. Norskehavet får også tilført vann via Østgrønlandsstrømmen. Dette er kaldt, arktisk vann som til dels er danna ved issmelting i Polhavet og derfor lite salt. Mellom Østgrønlandsstrømmen og Atlanterhavsstrømmen foregår det en effektiv blanding i det sentrale Norskehavet. Overflatevannet i norskehavet kan inndeles i (fra øst mot vest) norsk kystvann med saltholdighet < 35 promille, atlantisk vann med saltholdighet >35 promille og arktisk vann med saltholdighet < 35 promille. === Temperatur og salinitet i sør === Ved Bud hydrografiske stasjon i Fræna i Møre og Romsdal måler Havforskningsinstituttet temperatur og salinitet ned til 268 meters dyp i Buadjupet. Her er kyststrømmen ganske saltfattig i øvre lag. Det dypere avvannet er kaldest i mars-april, og saltholdigheten (saliniteten) er på 32-35, lavest i september. Overflatetemperaturen er typisk ca. 5-6°C om vinteren og 11-12°C om sommeren. Saltholdigheten veksler i overflaten mellom 31 og 34. I lag under 150 meter er temperaturen i juli om lag 11°C, og i januar 7-8°C. Kaldest er overflatevannet i mars, med 4,8ºC, mens det lavere enn 150 meters dyp er kaldest i april med gjennomsnittlig 7,4ºC på dybde 250 meter. Den varmeste måneden er august med 13,6ºC i overflatevannet, mens bunnvannet på 250 m er varmest i desember med 8,7ºC. Målte temperaturer og saltinnhold ved 1 meter dybde og 150 meter de siste årene fordeler seg slik: === Temperatur og salinitet i nord === Havforskningsinstituttet har også en stasjon på Eggum på utsida av Lofoten. Den ligger litt innaskjærs i kyststrømmen som passerer langs yttersida av Lofotveggen. Overflatetemperaturen er typisk ca. 5-6°C om vinteren og 10-12°C om sommeren. Saltholdigheten veksler i overflaten mellom 33 og 35. I lag under 150 meter er temperaturen i juli om lag 6,5°C, og i januar drøyt 7,0°C, mens saltholdigheten er om lag 34-35 hele året. Først på om lag 200 meters dyp når saliniteten stabilt 35. Målte temperaturer og saltinnhold ved 1 meter dybde og 150 meter de siste årene fordeler seg slik: == Geologi == Geologisk sett er Norskehavet en del av Atlanterhavet, idet Den midtatlantiske ryggen over Island fortsetter gjennom Norskehavet inn i Polhavet. Den midtatlantiske ryggen løper fra Island over Jan Mayen og derfra i nordøstlig retning mot Spitsbergen (Mohnryggen), og deler Norskehavet i to dyphavsbassenger med havdyp på over 3500 m – Norskehavsbassenget og Grønlandsbassenget. == Bunnforhold == Grønland-Islandryggen, Færøy-Islandryggen og Wyville Thomson-ryggen mellom Færøyene og Skottland utgjør Norskehavets avslutning mot Atlanterhavet. Disse ryggene ligger på 500-600 meters dyp; Wyville Thomson-ryggen gjennomskjæres av den 800 m dype Færøyrenna. Utenfor kysten av Norge er Norskehavet et sokkelhav med dyp ikke over 500 m. Kontinentalskråningen ned mot dyphavsbassenget i det sentrale Norskehavet er markert, og kalles Egga. Sokkelens bredde varierer fra under 10 km utafor Lofoten, Vesterålen og Troms til over 200 km utafor Helgeland. Deler av havbunnen er berørt av flere store skred, der det største er Storeggaskredet. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Norwegian Sea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Miljøstatus i Norge: Norskehavet Miljøstatus i Norge: Forvaltning av Norskehavet Miljøstatus i Norge: Miljøtilstanden i Norskehavet

Norskehavet er den delen av Atlanterhavet som ligger mellom Norge, Svalbard og Island. I øst grenser Norskehavet mot Barentshavet, i sør mot Nordsjøen, i sørvest mot Atlanterhavet og i vest mot Grønlandshavet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Sebastian_Bach

2023-02-04

Johann Sebastian Bach

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1750', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Johann Sebastian Bach', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerfamilien Bach', 'Kategori:Personer fra Eisenach', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thomaskantorer', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene.

Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken. Bach regnes som en av de mest fremstående komponistene i klassisk europeisk musikktradisjon, men i hans egen levetid var ikke musikken hans spesielt godt kjent blant det alminnelige musikkpublikum. En relativt liten krets musikkjennere visste likevel å verdsette verkene hans, og som klaviaturvirtuos og orgelekspert var han godt kjent i vide kretser. I tillegg var han en etterspurt lærer. Flere av elevene hans ble viktige formidlere av Bachs verk, ikke minst de fire sønnene. Bach virket på slutten av barokkens tidsalder og representerer barokkmusikkens høydepunkt. Han fikk impulser fra andre barokk-komponister, men var harmonisk mer innovativ ved å ta i bruk overraskende dissonante akkorder og akkordprogresjoner, gjerne med en omfangsrik utforsking av harmoniske muligheter innen ett og samme stykke. På slutten av Bachs liv ble barokkens komplekse og flerstemmige estetikk oppfattet som utdatert. Bachs fire komponerende sønner var i varierende grad representanter for den nye «rokokkomusikken». Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart var tidlig i karrieren mest påvirket av Bachs sønner, men etter å ha studert farens musikk, tok de i bruk mer kontrapunktiske elementer og en tettere sats. Bachs tankegang øvde på denne måten innflytelse på de modne wienerklassisistiske verkene. Ludwig van Beethoven studerte Bach allerede i ung alder. Komponister fra den romantiske perioden, som Robert Schumann, Frédéric Chopin og Johannes Brahms, bygde mye av sin musikalske forståelse på Bach. Etter Bachs død ble musikken hans knapt oppført offentlig før rundt 1830, da Felix Mendelssohn-Bartholdy og andre musikere fra den romantiske æra oppførte pasjonene og klaverkonsertene. Siden den gang har Bachs verk hatt en selvfølgelig plass i det klassiske musikkrepertoaret, og har påvirket etterfølgende komponistgenerasjoner og inspirert utøvende musikere til en mengde bearbeidelser. Av Bachs mest kjente verk kan nevnes Messe i h-moll, Juleoratoriet, Matteuspasjonen, Das Wohltemperierte Klavier, Fugens kunst, Brandenburgerkonsertene og de fire orkestersuitene. == Liv == === Eisenach === Johann Sebastian Bach ble født inn i en vidt forgreinet luthersk musikerfamilie fra Thüringen i Midt-Tyskland. Nesten samtlige av de mannlige forfedrene og slektningene som det har vært mulig å spore tilbake inntil 1500-tallet, var aktive enten som kantorer, organister, bymusikanter, hoffmusikere eller instrumentmakere (klavikord-, cembalo-, luttklaver- eller luttbyggere) innenfor det begrensede området mellom elvene Werra og Saale.Johann Sebastian var den yngste av Johann Ambrosius og Maria Elisabeth Bachs åtte barn. Faren var bymusikant i Eisenach og trompetér i hertugene Johann Georg I og senere Johann Georg II av Sachsen-Eisenachs lille hoffkapell. Den gamle julianske kalenderen var fremdeles i bruk i hertugdømmet da Bach ble født, og i dåpsattesten oppgis fødselsdatoen 21. mars, det vil si 31. mars etter den gregorianske kalenderen. Han ble sannsynligvis født i familiens bolig i «Fleischgaß», dagens Lutherstrasse 35. Etter tidens skikk ble Bach oppkalt etter fadderne: Johann Georg Koch, som var hertugens forstmann og Sebastian Nagel, bymusikant i Gotha. Eisenachs innbyggertall var bare rundt 6 000 på den tiden Bach ble født, men byen hadde likevel et ganske betydelig musikkliv. Tidens fyrster konkurrerte seg imellom om å ha det beste musikkmiljøet, og selv om hertugen av Sachsen-Eisenachs hoffkapell var lite, holdt det et nivå som gjorde at det kunne trekke til seg kjente komponister som Johann Pachelbel, Daniel Eberlin og Georg Philipp Telemann.Den første barndomstiden tilbrakte Bach i Eisenach. Takket være farens fetter, Johann Christoph Bach, fikk han her sine første erfaringer med kirke- og orgelmusikk. Samtidig fungerte Johann Christoph som et tidlig komponistforbilde, av familien Bachs mange musikere var han den dyktigste komponisten i sin generasjon. Trolig formidlet faren de grunnleggende ferdighetene i fiolinspill. Bach begynte sannsynligvis sin skolegang i Eisenachs tyske folkeskole, men åtte år gammel byttet han over til den private latinskolen. 3. mai 1694 døde moren. Faren giftet seg opp igjen 27. november samme år, men døde bare noen få måneder senere, den 20. februar 1695. Johann Sebastian var dermed blitt foreldreløs i en alder av knapt ti år. === Ohrdruf === Sammen med sin tre år eldre bror, Johann Jacob, flyttet Johann Sebastian til Ohrdruf for å bo hos deres 24 år gamle bror Johann Christoph som var organist ved Michaeliskirche. Om ikke Johann Sebastians interesse for musikk og instrumenter allerede var vekket, må den nå ha våknet for alvor. Han lærte å spille orgel under oppsyn av sin bror og fikk innblikk i orglets oppbygging og mekanikk. Brunner-orgelet i Michaeliskirche var under oppussing en lengre periode fra 1697, og siden Johann Christoph var aktivt med på overhalingen, er det sannsynlig at Johann Sebastian fikk mye kunnskaper om orgelets virkemåte ved å følge med på reparasjonsarbeidene. Johann Sebastian studerte tidens store sørtyske komponister, som Johann Jakob Froberger og Johann Christoph tidligere lærer Johann Pachelbel, muligens også nordtyske komponister. Dessuten franske mestre som Jean-Baptiste Lully, Louis Marchand og Marin Marais og italienske Girolamo Frescobaldi. Foruten å synge i koret fullførte Johann Sebastian Prima (omtrent barneskole) på Ohrdruf Lyzeum og begynte på Secunda (omtrent ungdomsskole). Fetteren Johann Ernst og den livslange vennen Georg Erdmann var medelever. Skoleprestasjonene er godt dokumentert, han fikk undervisning i latin, gresk, matematikk, geografi, katekisme og evangelisk religion og selv om han var en av de yngste elevene i sin klasse, var han også en av de med best resultater. År senere svarte han slik på et spørsmål om hvordan han klarte å nå så langt: «Jeg har måttet være flittig; enhver som er like flittig kan nå like langt.»Johann Christophs lønn var beskjeden, men et stipend som brødrene mottok fra et legat opprettet av velhavende byborgere, gjorde det mulig for dem å bidra til livsopphold. Som motytelse for stipendet måtte mottakerne bidra med privatundervisning til sønner av bidragsyterne. Følgende kjente fortelling stammer fra Bachs nekrolog: En måte for Johann Christoph å tjene penger på var å selge kopier fra sin notesamling. Han oppbevarte nemlig en verdifull samling verker av komponister fra andre halvdel av 1600-tallet innelåst i et skap med gitter foran. Med sine små hender klarte Johann Sebastian å fiske ut boka og skrev av stykkene i «lyset fra månen». Nekrologen beretter at han ble oppdaget av broren, og at han ikke fikk avskriften tilbake før Johann Christoph døde. Ifølge musikkviteren Christoph Wolff førte ikke episoden til noe brudd mellom brødrene og de holdt tett kontakt helt til Johann Christophs død i 1721. Sebastian glemte aldri at broren tok hånd om ham og hjalp han til tross for at han med nystiftet og voksende familie ikke satt alt for godt i det. Da Johann Christophs etterlatte sønn Johann Heinrich trengte hjelp, bodde han hos Johann Sebastian i Leipzig fra 1724 til 1728. === Lüneburg === Fjorten år gammel mistet Bach friplassen på Ohrdruf Lyzeum, og med sin beskjedne lønn hadde ikke broren muligheter til å betale skolepengene. Om Bach hadde gjort som brødrene, faren og så godt som alle onklene før ham, ville han nå begynt i lære hos en musiker. I stedet valgte han å ta en høyere utdannelse som kvalifiserte til universitetsutdannelse. Valget falt på skolen ved Michaelisklosteret i Lüneburg i Nordtyskland, der han fikk en friplass på grunn av sin vakre guttesopran.Lüneburg ligger langt unna Ohrdruf, så det er grunn til å undres hvordan kontakten ble formidlet. Sannsynligvis har Johann Christophs svigerfar, Johann Bernhardt Vonhoff, vært viktig. Vonhoff gikk på gymnas i Gotha og på universitetet i Jena sammen med Georg Böhm, som var organist ved hovedkirken i Lüneburg. Kantor ved skolene i Ohrdruf, Elias Herda, hadde friplass på Michaelisschule i årene 1689–1695, og fortalte nok om skolen. Bach var hele livet gjennom en svært selvstendig person, og kan ha valgt den uvanlige løsningen fordi det akademiske nivået ved partikularskolen i Lüneburg var høyere enn ved Ohrdruf Lyzeum. De store og gode nordtyske orglene kan også ha lokket, likeså utsiktene til å lære av noen av tidens mest berømte organister som virket nordpå. Michaelisschule lå dessuten i nærheten av Ritter-Academie, dit den nordtyske adelen sendte sine sønner for å forberede dem på en karriere innen diplomatiet og militæret, og det gav muligheter til å lære om hofftradisjonen og fransk kultur, noe som var en forutsetning for å ferdes i hoffkretser.Det som står fast er at den 15. mars 1700, to uker før han fylte femten år, tok Bach fiolinen og reiste til Lüneburg sammen med sin atten år gamle venn Georg Erdmann. Den 320 kilometer lange distansen ble delvis tilbakelagt til fots. De var på plass i koret ved Michaelisschule 3. april 1700 og begge to ble akseptert i elitekoret Mettenchor («matinékoret»). Skolen la vekt på lingvistikk, teologi og klassisk litteratur, men på studieplanen sto også moderne fag som historie, geografi og fysikk. Fagkretsen var lagt opp for å forberede studentene på universitetsstudier i teologi, jus eller medisin. Da Bach ble uteksaminert våren 1702, snakket han godt latin og hadde fått oversikt over et vidt spekter av fagområder. Böhm var på denne tiden organist ved St. Johannis-kirken i byen, og stilkritiske analyser av Bachs tidlige orgelverk viser en viss likhet med Böhm. I 2005 ble det funnet avskrifter av noen orgelverk av Buxtehude og Reincken i Herzogin-Anna-Amalia-Bibliothek som tyder på at Bach kopierte Reinckens koralfantasi An Wasserflüssen Babylon til bruk under orgelundervisning hos Böhm. I avskriften har Bach føyd til en referanse til Böhm: «â Dom. Georg: Böhme | descriptum aõ. 1700 | Lunaburgi:» Det finnes belegg for at Bach foretok minst en fottur til Hamburg for å få undervisning hos den berømte organisten Johann Adam Reincken. Reinckens orgel i Hamburgs Katarinenkirche ble regnet som Nord-Tysklands beste instrument og etterlot seg et varig inntrykk. Carl Philipp Emanuel Bach skriver i nekrologen at faren hovedsakelig lærte musikk autodidaktisk, og som et eksempel på hvor mye han var villig å forsake for å tilegne seg lærdom, forteller han om en fottur den unge Bach gjorde til Reincken i Hamburg der han ikke hadde råd til å unne seg selv den minste matbit.I nekrologen nevnes videre at Bach «flere ganger hadde anledning til å høre et orkester som var berømt på den tiden, det som hertugen av Celle holdt seg med og som for en stor del besto av franskmenn; og derigjennom få en grundig innføring i den franske smaken» som på den tiden var noe ganske nytt i området. Dette orkesteret kunne Bach høre i residensen til Ridderakademiets dansemester, Thomas de la Selle, en elev av den italienske komponisten Jean-Baptiste Lully.Bach sluttet ved skolen i Lüneburg påsken 1702, og i året fram til våren 1703 har det ikke vært mulig å finne dokumentasjon på hva han gjorde eller hvor han befant seg. Siden han ikke hadde fri kost og losji på skolen lengre, reiste han sannsynligvis tilbake til Thüringen. Kanskje var han hos sin eldre søster Maria Salome i Erfurt, eller han reiste rett tilbake til sin bror Christoph i Ohrdruf. Av et senere brev framgår det at Bach søkte på en ledig organistpost ved St. Jacobi i Sangerhausen. Han var byrådets foretrukne kandidat, men hertug Johann Georg av Sachsen-Weißenfels la ned veto og tilbød Johann Augustin Kobelius posten, en musiker som senere fikk suksess som operakomponist. Dette er den eneste søknaden i Bachs vita som ikke førte til tilbud om ansettelse. Et av Bachs mer kjente tidlige verk er Capriccio sopra la lontananza de il fratro dilettissimo i B-dur (BWV 992). Tradisjonelt er det blitt antatt at han skrev verket i anledning broren Johann Jacobs avreise til Polen, men kronologien og detaljer ved titlene gjør det enda mer sannsynlig at stykket ble skrevet i Lüneburg til avskjeden med Bachs skolekamerat, Georg Erdmann. Et annet, mer konsentrert og noe mer sofistikert kaprise fra omtrent samme tid, Capriccio in honorem Joh: Christtoph Bachii BWV 993 i E-dur, forstås best som en æresbevisning til broren Christoph og som et framlagt bevis på framgangen under oppholdet i Lüneburg. === Arnstadt === Senest i mars 1703 var Bach ansatt som lakei og fiolinist i medregenten Johann Ernst III av Sachsen-Weimars hoffkapell. Det ble et kortvarig arbeidsforhold, for Bach var i kontakt med byrådet i Arnstadt allerede 17. mars 1703, og 9. august samme år fikk han uten ytterligere prøvespill ansettelsesbrevet som viste at han var organist i den nye kirken i Arnstadt. Avtalen ble bekreftet med et håndtrykk fem dager senere. For den uvanlig høye lønna på 50 Gulden pluss 30 Gulden for kost og losji var Bach ansvarlig ikke bare for orgelspillet, men også for arbeidet med skolekoret. I oktober 1705 fikk han innvilget fire ukers fravær for å høre den berømte organisten i Lübecks Marienkirche, Dietrich Buxtehude. Bachs private motiv med reisen var å søke på organistposten til den nær 70 år gamle Buxtehude, men i likhet med Johann Mattheson og Georg Friedrich Händel, som var ute i samme ærend to år tidligere, rygget han tilbake for de tradisjonelle betingelsene som blant annet innebar at etterfølgeren måtte gifte seg med forgjengerens datter. Reisen til Buxtehude gav Bach verdifulle musikalske impulser: med stor sannsynlighet fikk han spille på det berømte Totentanz-orgelet i Marienkirche. Buxtehudes konsertserie Abendmusiken, hans orgel- og klaververk, og ikke minst uforglemmelige orgelspill ble en inspirasjonskilde for den unge organisten og komponisten. De første bevarte orgel- og klaververkene fra Bachs hånd viser innflytelse fra Buxtehude. Til disse hører koralforspill, som for eksempel Wie schön leuchtet der Morgenstern (BWV 739), preludier, toccataer, partitas og fantasier. Oppholdet i Lübeck var sannsynligvis svært inspirerende, for i stedet for å være borte de avtalte fire ukene, varte fraværet fra oktober 1705 til januar 1706. Bach hadde sørget for å engasjere fetteren Johann Ernst som vikar, så pliktene ble ikke forsømt. Ernst må ha gjort jobben tilfredsstillende, for han ble Sebastians etterfølger som organist i Arnstadt.I alle biografier fortelles at Bach hadde flere konflikter med myndighetene i Arnstadt. Disse gjaldt forholdet til kormedlemmene, overskridelsen av den avtalte fraværperioden og måten han spilte orgel på; han ble instruert om å ikke forvirre menigheten med fremmedartede mellomspill, ornamenteringer og modulasjoner. Disse begrensningene håpet Bach å unngå ved å skifte arbeidssted. === Mühlhausen === Etter prøvespill for den frie riksstaden Mühlhausen, begynte Bach som organist ved kirken Divi Blasii den 1. juli 1707. Lønna var 85 Gulden, i tillegg kom naturalier og inntekter fra bikirkene. På samme måte som i Arnstadt ble han tilbudt vesentlig høyere lønn enn både forgjengerne og etterfølgerne, og var snart i posisjon til å stifte familie. 17. oktober 1707 giftet han seg med sin tremenning Maria Barbara Bach i Dornheim ved Arnstadt. Sammen fikk de sju barn. Til innvielsen av det nye byrådet 4. februar 1708 skrev Bach festkantaten Gott ist mein König (BWV 71). Verket var langt mer storslått enn det som hadde vært vanlig, og byrådet ble mektig imponert. Bach fikk senere i oppdrag å skrive musikk til innvielsen av nytt byråd både i 1709 og 1710, selv om han da ikke lengre arbeidet i Mühlhausen. Alle disse tre kantatene ble trykt på byrådets bekostning, og er de eneste av Bachs mange vokalverk som ble publisert i hans levetid. Dessverre er de to siste tapt.I midten av juni 1708 var Bach i Weimar i forbindelse med at stedets orgel var ferdig restaurert. Her spilte han for hertug Wilhelm Ernst av Sachsen-Weimar, som ble så henrykt at han tilbød Bach stillingen som hofforganist og kammermusiker med en lønn på 150 Gulden pluss frynsegoder. Etter en stor bybrann var levekostnadene blitt langt høyere i Mühlhausen, og utsikten til en vesentlig forbedret finansiell situasjon var åpenbart utslagsgivende for at Bach søkte avskjed allerede 25. juni 1708 – knapt ett år etter at han tiltrådte stillingen. Hoffet i Weimar kunne tilby et orkester med nesten utelukkende profesjonelle musikere, noe som for en ambisiøs musiker som Bach utgjorde et hav av forskjell sammenlignet med Mühlhausens blanding av skolekor, amatørmusikere og bymusikanter. Etterfølgeren var Johann Friedrich Bach (1682–1730). === Weimar === Bach og hans gravide hustru flyttet til Weimar i første halvdel av juli 1708. Den 29. desember ble deres første barn døpt, og fikk navnet Catharina Dorothea. Ytterligere fire barn fulgte mens de bodde i Weimar: Wilhelm Friedemann (født 22. november 1710), tvillingene Maria Sophia og Johann Christoph (født 23. februar 1713, begge døde som spedbarn), Carl Philipp Emanuel (født 8. mars 1714) og Johann Gottfried Bernhard (født 11. mai 1715). Bach la stor vekt på sine sønners utdannelse, det gjaldt også de som ble født langt senere, Johann Christoph Friedrich og Johann Christian. Alle fikk omfattende skolegang, og med unntak av familiens svarte får, Johann Gottfried Bernhard, tok de en universitetsutdannelse. En stor del av Bachs orgelverker ble til i Weimar, blant annet Passacaglia og fuge i c-moll og en rekke toccataer, preludier og fuger. Han begynte også på Orgelbüchlein, en samling som var ment å skulle inneholde 164 koralforspill, men bare 44 ble fullført. Mellom 21. og 22. februar 1713 var Bach i Weißenfels i anledning hertug Christian av Sachsen-Weißenfels' fødselsdagsfeiring, muligens ble Jaktkantate BWV 208 oppført i anledningen, Bachs tidligste kjente verdslige kantate. Bare få av kirkekantatene fra den tidlige tiden i Weimar er bevart. Etter å ha oppført en prøvekantate, ble Bach tilbudt organistposten ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale. Årsaken til Bachs interesse er ikke kjent. Han mottok tilsettingspapirene fra kirkekollegiet den 14. desember 1713, men nølte med å signere avtalen, og sendte så sent som 19. mars 1714 beskjed om at han sa fra seg tilbudet. Begrunnelsen var at lønna ikke var som forventet. 2. mars 1714 fikk Bach tittel som konsertmester i Weimar. Lønna var 250 Gulden, langt over det kapell- og visekapellmesteren tjente, selv om han sto under dem begge i rang. Den nye jobben medførte at han måtte skrive en kirkekantate til hver fjerde søndag. Den første var Himmelskönig, sei willkommen (BWV 182), oppført 25. mars som i 1714 var både palmesøndag og Maria budskapsdag. Deretter fulgte det med jevne mellomrom minst 20 ytterligere verk; disse ble grunnstammen til de senere kantateårgangene i Leipzig. Nesten ingenting er kjent om instrumentalmusikken Bach skrev for hoffkapellet i Weimar; det som eventuelt fantes gikk tapt under en brann i 1774, som tilintetgjorde Wilhelmsburg i Weimars byslott. Musikkdirektøren i Dresden, Johann Georg Pisendel fikk åpenbart betydning for Bach: stilkritiske sammenligninger av deres respektive soloverk for fiolin viser slektskap, og Pisendel oppfordret Bach til å skrive seks sonater og partitas for fiolin solo. De tilbrakte en del tid sammen så tidlig som i 1709, senere utvekslet de komposisjoner. Pisendel var en kort periode elev av Vivaldi og kan ha vært kilden for enkelte av de Vivaldi-komposisjonene Bach fikk tilgang til. I tillegg hadde fyrstens unge og musikalsk begavede halvbror, prins Johann Ernst, kommet i kontakt med italiensk musikk i Nederlandene, og tok med seg mange partiturer derfra. Under Weimaroppholdet transkriberte Bach flere av Vivaldis verker, som L'Estro Armonico og cembalokonsertene i D-dur (BWV 972), C-dur (BWV 976) og F-dur (BWV 978). Hertugens nevø og medregent, Ernst August, giftet seg den 24. januar 1716, og på bryllupsfesten stiftet Bach bekjentskap med dennes svoger, den unge fyrst Leopold av Anhalt-Köthen. Året etter ble posten som hoffkapellmester i Köthen ledig, og da Leopold visste at hertugen gjorde livet vanskelig for Bach, for eksempel ved å ansette en tredjerangs musiker som kapellmester, slutte å kjøpe papir til ham og nekte ham å la ham bruke hofforkesteret, tilbød han Bach stillingen. 5. august 1717 skrev Bach under ansettelsespapirene som Augustin Reinhard Strickers etterfølger – uten å ha søkt om avskjed på forhånd. Da han endelig gjorde det, fikk han ikke søknaden innvilget, men ble satt i fengsel. I hoffprotokollen er det notert: «6. november 1717 ble den forhenværende konsertmester og hofforganist, Bach, satt i arresten på grunn av sitt halsstarrige vitnesbyrd og for å ha vært for pågående med å kreve avskjed, og til slutt slapp hoffsekretæren ham fri fra arresten den 2. desember og avskjediget ham i unåde.» === Köthen === I Köthen hadde Bach tittel som kapellmester og Director derer Cammer-Musiquen. Den unge og musikalske fyrsten Leopold av Anhalt-Köthen medvirket ofte som orkesterfiolinist, og de sto hverandre åpenbart nær også personlig, noe man kan se av at både Leopold og søsknene hans, August Ludwig og Eleonore Wilhelmine av Anhalt-Köthen, sto faddere for Bachs sønn Leopold August, som ble født 15. november 1718. Bach ble utnevnt til kapellmester 7. august 1717, og da han underskrev avtalen fikk han 50 taler i håndpenger. I alt lå årsinntekten for kapellmesteren på 400 taler og i tillegg kom et leietilskudd på 12 taler siden de fleste orkesterprøvene foregikk i Bachs hus.I Köthen hadde Bach et fremragende orkester til rådighet. Fyrst Leopolds 17 musikere kom til dels fra kong Fredrik Vilhelm I av Preussens oppløste hoffkapell. Åtte av instrumentalistene hadde solistkvalitet og rang av Cammermusicus, blant andre Christian Ferdinand Abel. Fyrsten utstyrte orkesteret med gode instrumenter, og sendte Bach til Berlin i 1719 for å anskaffe et nytt cembalo. Der ble Bach kjent med den kunstelskende markgreve Christian Ludwig (1677–1734), som spurte Bach om en av hans komposisjoner. Bach satte sammen nye og eldre instrumentalsatser til Six Concerts Avec plusieures Instruments, senere fikk de navnet Brandenburgkonsertene (BWV 1046–1051). I 1720 var Leopold på et tomåneders kuropphold i Karlsbad med Bach og hoffmusikerne som ledsagere. Ved hjemkomsten fikk Bach vite at den 36 år gamle hustruen Maria Barbara var avgått ved døden og allerede var gravlagt 7. juli.Sommeren etter kom den unge sopransangerinnen Anna Magdalena Wilcke til hoffet i Köthen. Hun var den yngste datteren til Johann Kaspar Wilcke, trompetér i Sachsen-Weissenfels. Anna Magdalena var hoffets første fulltidsansatte kvinnelige kammermusiker, med høyere rang og bedre betaling enn vanlige hoffmusikere: 300 taler – nok til å lønne to–tre høykvalifiserte instrumentalister. Den 3. desember 1721 giftet Bach seg med henne. Det var et hjemmebryllup med mange gjester. Da festen ble holdt mottok Bach et større parti rhinskvin til en verdi av mer enn femtedelen av årslønna hans. Ektefellene fikk 13 barn, men bare de færreste nådde voksenalder: Christiana Sophia Henrietta (1723–1726), Gottfried Heinrich (1724–1763), Christian Gottlieb (1725–1728), Elisabeth Juliana Friederica (1726–1781), Ernestus Andreas (1727–1727), Regina Johanna (1728–1733), Christiana Benedicta (1730–1730), Christiana Dorothea (1731–1732), Johann Christoph Friedrich (1732–1795), Johann August Abraham (1733–1733), Johann Christian (1735–1782), Johanna Carolina (1737–1781) og Regina Susanna (1742–1809). I årene 1726 til 1733 døde sju små barn og sønnen (Gottfried Heinrich) var psykisk utviklingshemmet. I 1728 døde Bachs eneste gjenlevende søster, Maria Salome. Enkelte biografer antar at Bach opplevde en krise i sin skapende virksomhet i disse vanskelige årene.Som et bidrag til sine barns musikalske opplæring begynte Bach 22. januar 1720 på Clavierbüchlein for sin eldste sønn, Wilhelm Friedemann. Samlingen inneholder blant annet tostemte Inventionen og trestemte Sinfonien. Anna Magdalena Bachs notebok, som ble påbegynt i 1722, inneholder en tidlig versjon av Franske suiter. Das Wohltemperierte Klavier I og de seks Partitas og sonater for fiolin foreligger som autografe manuskripter, og derfor kan disse instrumentalverkene med sikkerhet dateres til tiden i Köthen. I tillegg er enkelte fødselsdags- og nyttårskantater bevart. Det regnes som sikkert at Bach må ha skrevet en betraktelig mengde konserter og andre instrumentalverk som nå er tapt. Enkelte er nok bevart i form av senere bearbeidelser, eksempelvis som cembalokonserter eller kantatesatser. Av ukjente grunner mistet fyrst Leopold rundt 1722 mer og mer interessen for Bachs orkestemusikk, noe som ble en anledning for Bach til å se seg om etter nye beitemarker. Det antas ofte at fyrstens hustru var årsaken, men hun døde barsel før Bach hadde tiltrådt som thomaskantor. I september 1720 ble organistposten ved St.-Jacobi-Kirche i Hamburg ledig, og Bach sendte inn søknad. Byrådet i Hamburg kalte ham inn til prøvespill, men Bach trakk seg, sannsynligvis fordi stillingen måtte kjøpes for et betydelig beløp. Muligens kan dedikasjonen til markgreve i Christian Ludwig i Brandenburgerkonsertene datert 24. mars 1721 sees i sammenheng med at Bach var begynt å se seg om etter en ny stilling. Det ser ikke ut til at markgreven takket eller betalte Bach for musikken, i det minste finnes det ikke noe dokument som bevitner at det har skjedd. Av forskjellige grunner fikk fyrst Leopold problemer med finansene, så lønnsnedskjæringer kan ha truet. Dessuten ble latinskolen i Köthen dårlig drevet og kan ha vært en årsak for Bach til å søke seg til et sted med bedre utdanningsmuligheter for sønnene. Johann Kuhnau døde 5. juni 1722, og med det ble posten som thomaskantor ledig. Bach var til prøvespill 14. juli, andre søkere var blant annet Johann Friedrich Fasch, Christian Friedrich Rolle og Georg Philipp Telemann. Sistnevnte ble tilbudt stillingen, men arbeidsgiverne hans svarte med å tilby høyere lønn, noe som førte til at Telemann trakk søknaden. Dermed ble det berammet en andre kantorprøve. Ved siden av Bach var søkerne Georg Friedrich Kauffmann fra Merseburg (han trakk seg), Christoph Graupner, kapellmester i Darmstadt og Balthasar Schott, organist ved Nykirken i Leipzig. Bach oppførte kantatene Jesus nahm zu sich die Zwölfe, BWV 22, og Du wahrer Gott und Davids Sohn, BWV 23 som prøvestykker. Denne gangen falt valget på Graupner, men han måtte takke nei fordi den hessiske landgreven nektet å gi slipp på ham. Dermed gikk jobbtilbudet til tredjevalget. Bach takket ja og var thomaskantor til sin død i 1750. Han fikk beholde tittelen som fyrstelig kapellmester i Köthen og leverte musikk til fyrstehusets festdager fram til Leopolds død i 1728. Bach var nært knyttet til fyrst Leopold: mellom 1724 og 1728 reiste han flere ganger til Köthen for å treffe ham og oppføre musikk. Under minnegudstjenester for Leopold 23. og 24. mars 1729, oppførte Bach to store kantater. === Leipzig === Mot slutten av mai 1723 begynte Bach på sin 27 år lange tjeneste i Leipzig. Rollen som musikkdirektør og kantor innebar at han var ansvarlig for musikken i byens fire hovedkirker. I tillegg måtte han forberede en kantateoppføring hver søndag og på høytidsdagene, og han var ansvarlig for musikkundervisningen ved Thomasschule. Internatelevene var forpliktet til å medvirke som korsangere ved gudstjenestene. Han hadde også ansvaret for latinundervisningen, men den oppgaven overlot han til andrerektoren, Siegmund Friedrich Dresig, og betalte ham 50 taler for det – halvparten av Bachs faste årsinntekt. Ved å levere kantater til høytider, dåp, gravferder og lignende hadde han en årlig inntekt på rundt 700 taler, som dokumentert i det såkalte «Erdmannbrevet» fra 1730, der han skriver: «min nåværende post innbringer omtrent 700 riksdaler». ==== Kirkemusikk ==== Straks han var kommet i orden i Leipzig, begynte Bach å komponere og revidere kantater for de kommende oppføringene. Ved å arbeide systematisk klarte han å levere en kantate i uka i snitt de to første årene, deretter senket han tempoet. To fullstendige årganger er bevart, nekrologen forteller at han skrev tre til. Totalt skal han ha komponert rundt 300 kantater i Leipzig-tiden. Til jul 1723 skrev Bach den andre versjonen av Magnificat i Ess-dur med nye juleinnslag (den første versjonen uten juleinnslag ble oppført på Maria besøkelsesdag 2. juli 1723). Til langfredag 1724 oppførte han sitt til da mest omfattende verk, Johannespasjonen, til jul 1724 en Sanctus. En gang i begynnelsen av 1725 ble Bach kjent med tekstforfatteren Christian Friedrich Henrici, alias Picander, som senere leverte teksten til Matteuspasjonen (uroppført 1727 eller 1729). Mulighetene til å oppføre musikk forverret seg disse første årene i Leipzig, så Bach leverte 23. august 1730 en innberetning til byrådet om hva han anså for å være forutsetninger for en «velbestaltet kirkemusikk». Dette «minimumsforslaget» er i dag den viktigste kilde til en historisk riktig oppføring av Bachs verk. Han anstrengte seg på denne tiden for å få tittel som hoffkomponist i Dresden, da han var misfornøyd med betalingen, de høye levekostnadene og at myndighetene i Leipzig ikke la forholdene til rette for oppføring av Bachs verk, slik han forteller ungdomsvennen Georg Erdmann i et brev fra 1730.Bach omarbeidet enkelte verdslige hyllingskantater til kirkemusikalske verk, som Juleoratoriet fra 1734/35, Himmelfartsoratoriet fra 1735 og Påskeoratoriet. Lutherske messer og den første versjonen av Messe i h-moll fra 1733 (den såkalte Missa) er gjenbruk av kirkekantater. Etter at han innleverte disse verkene ved kurfyrstens hoff i Dresden fikk Bach 19. november 1736 den etterlengtede nyheten om at han var utnevnt til kongelig polsk og kurfyrstelig saksisk komponist ved hoffkapellet. Tittelen gav verken privilegier eller inntekter, men styrket hans posisjon overfor myndighetene i Leipzig. Bach hadde håpet å bli tilkalt til hovedstaden Dresden for å bo og arbeide der, men slik gikk det ikke. ==== Verdslig musikk ==== I 1729 overtok Bach ledelsen av det Collegium musicum som Georg Philipp Telemann grunnla i 1701. Bach ledet dette studentensemblet fram til 1741, kanskje helt til 1746. Ensemblets faste konsertlokale var «Zimmermannischen Caffee-Hauß» i Katharinenstraße 14. Én gang i uka – to under Leipzigmessen – ble det arrangert «Musikalischen Concerten, oder Zusammenkünffte» i kaffehuset eller i den tilhørende hagen. Disse offentlige konsertene viser at seriøs kunstmusikk ikke lengre var forbeholdt aristokratiet, men at også det framvoksende borgerskapet etterspurte slik underholdning. På repertoaret til «Bachische Collegium Musicum» sto tysk og italiensk instrumental- og vokalmusikk. Bach skrev også enkelte verdslige kantater for ensemblet, et eksempel er Hercules am Scheidewege som han kalte en «Dramma per la Musica» og som strukturelt står operaformen nær. Både Bauernkantate og Kaffeekantate er eksempler på den humoristiske genren. Også Bachs mange cembalokonserter for inntil fire solister var beregnet på det nye publikumet. Disse verkene er stort sett arrangementer av egne fiolin- eller obokonserter og instrumentalsatser fra kantater, men også av andre komponisters verk, for eksempel av Vivaldi. Bach selv, sønnene, studenter og Bachs elever var solister under framføringene. Bach skrev hyllingskantater og festmusikk i kantateform for fyrstehusene i Weimar, Weißenfels og Köthen allerede i Weimar og Köthen-tiden. I Leipzig kom flere av denne typen verker, for eksempel Schäferkantate BWV 249a som han skrev rundt 1725 for Hertugdømmet Sachsen-Weißenfels. Ofte omarbeidet han eldre versjoner. Festmusikken og hyllingskantatene var beregnet på universitetet, den saksiske kurfyrsten og andre adelige, samt rike borgere. Disse kantatene ble vanligvis oppført i det fri, og krevde derfor stort kor og stor instrumentalbesetning. Det hadde han tilgang til, i det minste etter at han overtok ledelsen av Collegium musicum. Også musikerne i byorkesteret musicalischen Stadt Compagnie sto til tjeneste når det trengtes. ==== De siste årene ==== Sommeren 1740 ser det ikke ut til at Bach skrev nye verk for kirken og Collegium musicum. Sommeren året etter oppholdt han seg i Berlin, og under fraværet ble Anna Magdalena, som var gravid med deres yngste barn, alvorlig syk. Bachs fetter Johann Elias sendte beskjeden: «Vi kjenner like mye smerte over den høytaktede fru Mammas sykdom, siden hun de siste 14 dagene ikke har hatt en eneste time ro, og verken kan sitte eller ligge.» Bach returnerte til Leipzig, kanskje vekket meldingen ubehagelige minner. Han foretok flere reiser i disse årene, 17. november 1741 vendte han tilbake fra en reise til Dresden der han la fram Goldbergvariasjonene for Hermann Carl von Keyserlingk. 30. august 1742 oppførte Bach Bauernkantate BWV 212 på greven av Dieskaus gods i Kleinzschocher i anledning grevens 36. fødselsdag. I 1744 publiserte Bach andre del av Wohltemperierte Klavier og gav fra seg ledelsen av Collegium Musicum (senest i 1746). I mai 1747 besøkte han etter invitasjon Fredrik den store i Potsdam og Berlin, der sønnen Carl Philipp Emanuel var ansatt som cembalist i kongens hoffkapell. Bach improviserte på kongens fortepianoer og orgler. Bach lovet å skrive en fuge over et tema kongen hadde bedt ham improvisere over og lage et kopperstikk av den. Resultatet ble Musikalisches Opfer, en trestemmig og en seksstemmig fuge, ti kanons og en triosonate, alle over det samme temaet. Det var vanlig at fyrster betalte for slikt arbeid, men det skjedde ikke denne gangen.Einige canonische Verænderungen über das Weynacht-Lied: Vom Himmel hoch da komme ich her vor die Orgel mit 2. Clavieren und dem Pedal lyder tittelen på et variasjonsverk Bach skrev som bidrag til Lorenz Christoph Mizlers Correspondierende Societæt der musikalischen Wissenschaften for året 1747. Et annet betydelig sent verk er Die Kunst der Fuge som han avsluttet i en første versjon i 1742, men som han i betydelig grad utvidet og omarbeidet i 1749. Denne samlingen av enkeltfuger, motfuger, speilfuger, fuger med flere temaer og kanons framstår som et kompendium over teknikker for komponering av fuger, det vil si fugekunsten. Ved å gripe til Missa fra 1733, Sanctus fra 1724 og andre tidligere komposisjoner ble også Messe i h-moll sluttført i disse siste årene. Johann Nikolaus Forkel fortalte at på dødsleiet dikterte Bach sin siste koral for eleven og svigersønnen Johann Christoph Altnikol: Vor deinen Thron tret ich hiermit (BWV 668).De siste årene av livet led Bach av en øyensykdom og skal han ha hatt motoriske problemer med høyre arm. Fra 1749 er det ikke bevart eksempler på notater i hans egen håndskrift. Det siste notatet fra Bachs hånd stammer fra 12. april 1749; i dette lovpriser han korprefekten Johann Nathanael Bammler som en god stedfortreder i «mitt fravær». Den siste kjente underskriften er datert 6. mai 1749, den tilhørende teksten er skrevet av sønnen Johann Christoph Friedrich og dreier seg om en kvittering for salg av et fortepiano til en polsk adelsmann. Komposisjonen Et incarnatus est og den ufullendte «Contrapunctus XIV» fra Kunst der Fuge er de siste håndskriftene fra komponisten, og kan senest ha blitt avsluttet ved årsskiftet 1749/50. Etter det signerte kona Anna Magdalena eller sønnen Johann Christian alle dokumenter. Senest fra midten av året 1749 umuliggjorde Bachs forverrede helse flere komposisjonsoppdrag eller gjestekonserter. En av de som var interessert i kontakt var grev Johann Adam von Questenberg, som sannsynligvis var blitt kjent med Bach i Karlsbad. Questenberg var en kultivert og enormt velstående patrisier med residenser i blant annet Mähren, Praha og Wien. Han var selv en aktiv luttspiller, og pleiet kontakter med musikere som Johann Joseph Fux, Antonio Caldara, Francesco Bartolomeo Conti og senere Christoph Willibald Gluck. I hovedresidensen i Jaroměřice-slottet hadde han et privatkapell. Questenberg bad den unge løytnant grev Franz Ernst von Wallis, som studerte jus ved universitetet i Leipzig, om å formidle kontakt med Bach, og 2. april 1749 gav Wallis beskjed om at det hadde han gjort: «Han var svært glad over å få høre nytt om Deres Eksellense, som hans aller nådigste høye velgjører, og ba meg sende dette brevet...»Ordlyden i brevet, spesielt referansen til Questenberg som Bachs generøse velgjører, tyder på at de hadde samarbeidet over tid, og at Questenberg ønsket et bestillingsverk eller en oppføring, utvilsomt for en god pris, men at de alvorlige helseproblemer som plaget Bach fra midten av 1749 gjorde det umulig. Synet var blitt så dårlig at Bach la seg under kniven for øyelegen John Taylor, som var i Leipzig fra 4. til 7. april 1750. Komplikasjoner etter den allerede den gang omstridte kirurgen gjorde det nødvendig med en oppfølgende operasjon. For en kort tid kunne Bach se igjen, men fikk et slaganfall 20. juli, og døde bare få dager etter, litt etter kl. 20:15 den 28. juli 1750. Han ble gravlagt tre dager senere. Den eksakte dødsårsaken er det ifølge musikk musikkviteren Christoph Wolff ikke mulig å fastslå grunnet mangel på eksakte beskrivelser av tilstanden, men han hevder at den mest overbevisende hypotesen er at Bach døde av komplikasjoner på grunn av ubehandlet diabetes.Nekrologen ble i all hovedsak skrevet av Carl Philipp Emanuel Bach og Johann Friedrich Agricola, den var ferdig i 1751 og ble publisert i 1754. Om Bachs sykdom og død sto det: «Hans noe dårlige syn – en konsekvens av hans utrolige studieiver […] – ble enda mer svekket og førte til at han i sine siste år pådro seg en øyensykdom. Han ønsket densamme […] helbredet gjennom en operasjon. Men denne […] forløp dårlig. Ikke bare så han ikke mer: men hans ellers så sunne kropp ble gjennom det, og gjennom de tilførte skadelige medikamenter og annet, helt nedbrutt: slik at han et helt halvår var sykelig nesten hele tiden. Ti dager før sin død virket det som at synet ble bedre; såpass at han en morgen så ganske godt igjen og kunne utstå lyset. Bare få timer etter fikk han et slaganfall; etter dette fulgte en heftig feber, av hvilken han […] den 28. Julius 1750, om kvelden et kvarter før klokken 9, i sitt seks og sekstiende års alder, takket være sin Frelser, rolig og salig gikk bort.»Bachs legeme er blitt flyttet to ganger, og hviler nå i Thomaskirken i Leipzig. == Musikk == Johann Sebastian Bachs musikkverk er katalogisert i Wolfgang Schmieders «Bach-Werke-Verzeichnis» (BWV). En nyere, men mindre brukt fortegnelse er Schulze og Wolffs Bach-Compendium. === En selvlært komponist === Bachs sønn Carl Philipp Emanuel var vitne på at Bach betraktet seg selv om en autodidakt når det gjaldt komposisjon. Det finnes ikke avgjørende belegg for at han fikk komposisjonsundervisning; undervisningen broren gav ham under oppveksten i Ohrdruf «kunne vel duge til å forberede en organist, ikke mer.» Heller ikke er det belagt at Bach fikk komposisjonsundervisning under sitt flere måneders opphold hos Buxtehude. Bach studerte allerede i ungdomsårene mange ulike komponister og lærte ved å høre, lese, skrive av, transkribere, bearbeide og etterape musikk og musikalske former. «Den åndrike skaper sin egen stil gjennom egne ideer. […] Kun ved hjelp av sin egen tankekraft ble han allerede i ung alder en god og sterk kontrapunktiker. […] Gjennom å oppføre mye god musikk, […] uten systematiske studier i tonekunst lærte han hvordan arrangere for et orkester.I Bachs mangfasetterte verk møtes innflytelse fra Midt-, Nord- og Syd-Tyskland, Østerrike, Frankrike og Italia på en slik måte at de regionale tradisjonene påvirker hverandre gjensidig. Slik inneholder den tyske tradisjonen også italienske og franske stilmidler og tradisjoner som gjør at mange komposisjoner ikke lar seg sette i bås. Det har vært mulig å danne seg et bilde over Bachs musikalske inspirasjonskilder ved å studere hans avskrifter og anskaffelser av andre komponisters verk, transkripsjoner og bearbeidelser (for eksempel av Vivaldi), skriftlige og muntlige vitnesbyrd via Bach og kretsen rundt ham, beretninger og anmeldelser fra 1700-tallet og musikkvitenskapelige stilkritiske undersøkelser av Bachs og elevenes verk. === Forholdet til andre komponister === Bach sto på vennskapelig fot med sin samtids komponister. Nedsettende eller ringeaktende bemerkninger om andre komponister, slik for eksempel Wolfgang Amadeus Mozart var kjent for, finnes det ikke belegg for at Bach kom med – riktignok er det mange flere samtidige beretninger om Mozart enn om Bach. Det ser ut til at Bach studerte andre komponister med uforbeholden interesse og respekterte sine kunstnerkolleger. En pekepinn er Bachs åpenhet overfor ideer fra mange ulike musikalske retninger og hans mange bearbeidelser av andres verk. Selv etter at han for lengst hadde etablert sitt eget tonespråk skrev han av hele kantater for studieformål, eksempelvis av Telemann. Da Bach i 1719 fikk høre at Georg Friedrich Händel var i Halle, la han straks i vei fra Köthen for å treffe sin jevngamle, men langt mer berømte komponistkollega. Ved ankomst måtte han skuffet konstatere at Händel hadde startet på tilbakereisen til London samme dag som Bach kom til byen. Også i 1729 forsøkte Bach å treffe Händel, men fordi Bach hadde feber sendte han sønnen Wilhelm Friedemann for å invitere Händel til Leipzig. Møtet kom aldri i stand, sannsynligvis på grunn av mangel på interesse fra Händels side. Det er mulig å fastslå at Bach var kjent med verk av følgende komponister: Midttyske komponister: Johann Christoph Bach (en fetter av Johann Sebastian Bach far), Johann Pachelbel, Johann Kuhnau, Johann Ludwig Bach, Johann Gottfried Walther, Johann Georg Pisendel, Silvius Leopold Weiss og Johann Friedrich Fasch Nordtyske komponister: Johann Adam Reincken, Dietrich Buxtehude, Nicolaus Bruhns, Georg Böhm og Nicolaus Adam Strungk Sydtyske og østerrikske komponister: Johann Jakob Froberger, Johann Kaspar Kerll, Johann Caspar Ferdinand Fischer og Johann Joseph Fux Italienske komponister: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Girolamo Frescobaldi, Arcangelo Corelli, Giovanni Legrenzi, Giovanni Bassani, Giuseppe Torelli, Alessandro Marcello, Tomaso Giovanni Albinoni, Antonio Vivaldi, Benedetto Marcello, Nicola Antonio Porpora, Pietro Antonio Locatelli, Francesco Durante, Giovanni Alberto Ristori, Giovanni Battista Pergolesi og Antonio Caldara Franske komponister: André Raison, François Dieupart, François Couperin, Louis Marchand og Nicolas de GrignyDessuten kjente Bach mange berømte musikere uten at det er lett å knytte konkret påvirkning til dem. Dette er komponister som skrev musikk i ulike sjangre, eksempelvis Jan Dismas Zelenka, Johann Mattheson, Georg Philipp Telemann, Reinhard Keiser og Georg Friedrich Händel. Om Bach også plukket opp impulser fra sønnene Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, er ikke sikkert, men kan antas av det faktum at mange verk av de to eldste komponerende sønnene gikk for å være farens verk, og omvendt. === Musikksjangre === Se også: Bach-Werke-Verzeichnis og Bachs kantater På sine ulike arbeidsplasser og under innflytelse av komponistene som er nevnt over, arbeidet Bach gjennom livet med musikk i de forskjelligste musikksjangre, komposisjonsstiler og framføringsmåter. Mange av reisene hans hadde også som formål å få nye musikalske impulser. Med unntak av opera komponerte Bach verk i alle musikkformer som var vanlige på hans tid. VokalmusikkRundt 200 av Bachs kirkekantater er bevart. I kantatene og pasjonene tok han ofte i bruk populære koraler fra den tyske salmeboka Evangelisches Kirchengesangbuch. Et større antall av verkene, framfor alt fra den tidlige skaperperioden, regnes som tapt. Ifølge nekrologen komponerte Bach fem pasjoner, men bare Johannespasjonen og Matteuspasjonen er bevart. En Markuspasjon er forsvunnet, men librettoen er overlevert slik at delvise rekonstruksjoner har vært foretatt. Det finnes en Lukaspasjon som delvis er skrevet i Bachs håndskrift. Dagens musikkvitere går ut fra at det dreier seg om en kopi Bach gjorde av en annen komponists verk. Det femte verket skal ha vært en ettkorig variant av Matteuspasjonen. En del verdslige kantater regnes med til Bachs vokalkomposisjoner. De mest kjente er Jaktkantate og Kaffekantate (BWV 211), en mengde motetter, flere messer, en magnificat, tre oratorier, flere dramma per musica og koraler, arier og salmer. InstrumentalmusikkBachs skrev en lang rekke verk for klaviaturinstrumenter. Til de som uten tvil er for orgel hører preludier og fuger, fantasier, toccataer, Passacaglia i c-moll, en pastorella, triosonater, orgelkoraler, koralforspill, koralbearbeidelser, koralpartitas, koralvariasjoner, concerti. Verk som snarere er skrevet for spill på cembalo er de to- og trestemte Inventionen und Sinfonien, suiter, partitas, fantasier, ouverturer, Themata mit Variationen, preludier eller fantasier med tilhørende fuger, toccataer, sonater. Også for andre instrumenter skapte han soloverk, som seks sonater og partitas for fiolin solo og seks cellosuiter. For lutt solo er suiter, preludier og fuger overlevert, og for tverrfløyte solo en sonate. På kammermusikkens område skrev Bach solosonater med basso continuo eller obligat cembalo i tillegg til enkelte triosonater. Av orkestermusikk skrev han flere concerti grossi (med opp til fire solostemmer), konserter for en, to, tre eller fire solister (deriblant klaviaturinstrumenter), delvis som bearbeidelser av andre komponisters verk, dessuten som fire orkestersuiter. Spesialiteter som Musikalische Opfer og Kunst der Fuge avrunder gjennomgangen av Bachs omfangsrike œuvre. === Særlig kjente verk === == Bach som lærer == Bach var aktiv som instrumental- og komposisjonslærer hele sin skaperperiode; ikke mindre enn 81 elever er det mulig å påvise, mange bodde i familiens hushold over lengre tidsrom. Målet hans var å utdanne musikere som kunne fungere som instrumentalister og komponister i de mange ulike oppgavene ved hoffet, i kirken og i det begynnende borgerlige musikklivet. Bachs undervisning høstet rike frukter, ikke minst når det gjaldt sønnene hans, og mange av elevene inntok senere viktige kapellmester- og kantorposter. Til undervisningen brukte han egne komposisjoner, flere av dem samlet han og gav ut som Clavierübung del I, II, III og IV. == Bach og begrepet «musikalische Wissenschaft» == Bach betraktet seg selv først og fremst som en musikkforsker som skapte musikkvitenskapelige verk. Slik Bach så det var kjernepunktet for musikkvitenskapen det gamle aristoteliske prinsippet om kunst som etterligning (imitatio) av naturen. For Bach ligger kunsten mellom den virkelige verden – naturen – og Gud som skaper orden i den virkelige verden. Den musikalske harmoni står i forhold til naturens orden og dens guddommelige opprinnelse. Drømmen om vitenskapenes enhet interesserte Bach like mye som det interesserte tidens ledende tenkere, og han fulgte sin egen empiriske vei idet han «med kunstferdighet utøvet harmonienes mest skjulte hemmeligheter» gjennom å flytte og oppheve de til da kjente grensene for komposisjon og utøvelse når det gjelder musikkens dimensjon og detaljgrad.I et brev fra året 1750 drar Bachs elev Johann Friedrich Agricola en parallell mellom Bach og Newton ved å betone at det er kjennere av musikk som best setter pris på Bachs musikk: «Ikke alle lærde personer er i stand til å forstå en Newton; men de som har kommet langt nok i forståelsen av den dype vitenskapen til at de kan forstå ham, får en desto større glede og en virkelig nytte av å lese hans skrifter.» == Innflytelse på musikkteori, spilleteknikk og instrumentbygging == Selv om Bach ikke skapte nye musikkformer var han banebrytende på mange av musikkens områder og bidro til å videreutvikle det musikalske språket og de allerede eksisterende musikkformene. Enkelte av verkene hans overskred den tradisjonelle formkanon. Blant sine samtidige ble han regnet som en betydelig Harmonist som utforsket tonaliteten gjennom hele kvintsirkelen som ingen andre før ham. Sannsynligvis inspirert av Andreas Werckmeisters ulike tempereringer komponerte og samlet Bach Das Wohltemperierte Klavier I, en samling 24 preludier og fuger i alle dur- og molltoneartene som senere førte til at Werckmeisters tempereringer fikk sitt gjennombrudd. Ifølge Kirnberger var Bachs hensikt blant annet å framstille og lære seg de mangfoldige toneartsavhengige affekter som fulgte av de ulike tempereringene. Bachs gikk opp nye veier innen harmonikken – eksempelvis Kromatisk fantasi og fuge i d-Moll (BWV 903) for cembalo eller klaver. Den kontrapunktiske komposisjonsteknikken og fugesatsens teknikk behersket han til fullkommenhet, noe han viste med Kunst der Fuge. Denne polyfone teknikken anvendte han i en lang rekke instrumental- og vokalverk. Ved siden av sitt virke som musiker og komponist påvirket Bach den praktisk orienterte musikkteorien, slik framfor alt Johann Philipp Kirnberger senere beskrev i sine skrifter. Bach behersket flere instrumenter (orgel, klaver/cembalo, fiolin, bratsj og kanskje også andre), og kjente av egen erfaring disse instrumentenes tekniske muligheter. Han var dessuten svært interessert i de tekniske aspektene ved instrumentbygging og engasjerte seg i videre- og nyutvikling av musikkinstrumenter for å utvide deres muligheter som verktøy for presentasjon av komposisjoner. Forkel forteller at Bach fikk utført endringer på instrumentet viola pomposa fordi han ønsket et instrument som kunne utføre akkompagnerende linjer uten at han måtte for dypt (cello) eller for høyt (violin).Han var spesielt interessert i å utvikle klaviaturinstrumentenes klangmuligheter og beskjeftiget seg mye med temperering, for orgler også med deres klangdisposisjon og mekaniske kvaliteter. Et eksempel er Bachs Disposition der neüen reparatur des Orgelwercks ad D: Blasii (Mühlhausen 1708). Bach var en kjent orgelekspert og ble konsultert ved en rekke restaureringsarbeider og nybygginger av orgler: for eksempel Cuntziusorgelet i Liebfrauenkirche, Halle (1716); Scheibeorgelet i Paulinerkirche, Leipzig (1717); Hildebrandtorgelet i Störmthal ved Leipzig (1723); Finckeorgelet i Salvatorkirche, Gera (1724), Trostorgelet i Schloßkirche, Altenburg (1739); Scheibeorglet i Johanniskirche, Leipzig (1743); Hildebrandtorglet i Wenzelskirche i Naumburg (1743–1746) og mange flere. Bach var personlig kjent med betydelige orgelbyggere, som Johann Gottfried Silbermann, og var respektert som en orgelekspert som var vel bevandret i de tekniske detaljene. Han støttet Silbermann under videreutviklingen av Bartolomeo Cristoforis nyskapning, fortepianoet, og ifølge eleven Johann Friedrich Agricola gav Bach i sine siste år instrumentet den fulle anerkjennelse: «Herr Gottfr. Silbermann fikk først bygd to av disse instrumentene. Et av disse fikk salige kapellmester Hr. Joh. Sebastian Bach undersøke og spille på. Han berømmet klangen, ja beundret den: men han klaget på at det låt for svakt i [det] høye [registeret] og var alt for tungspilt. Dette tok Hr. Silbermann, som slett ikke tålte at noen klandret arbeidene hans, svært ille opp. Han var derfor lenge sint på Hrn. Bach. Og likevel sa samvittigheten hans at Hr. Bach ikke hadde urett. Han fant det også best, og det bekrefter bare hans gode ry, å ikke levere flere av disse instrumentene; derimot tenke desto hardere over hvordan forbedre de feilene Hrn. J. S. Bach hadde påpekt. […] Hr. Silbermann hadde også den prisverdige ærgjerrighet at han viste salige Hrn. kapellmeister Bach et av de nyutviklede instrumenter og lot ham undersøke det; og fikk til gjengjeld hans fulle anerkjennelse.»Bach nevnes ofte som en av de første til å benytte seg av tomlene som fullverdige spillefingre på klaviaturinstrumenter. Denne teknikken gjorde det mulig å spille med en ny virtuositet og et elegant flerstemmig foredrag. «Han utviklet en egen fingersetning slik at det ikke falt ham vanskelig med letthet å spille de største vanskeligheter … Man … vet at det hovedsakelig skyldes tommelbruken…» == Bachs religiøsitet == I dag regnes Bachs musikk som den lutherske kirkemusikkens høydepunkt og «reformasjonens musikalske uttrykk». Den svenske biskopen Nathan Söderblom gikk i 1929 så langt som å kalle Bach «den femte evangelist». Fra Bach selv er bare få vitnemål om hans religiøse overbevisninger overlevert. Blant boets 52 teologiske bøker med oppbyggelige tekster i 81 bind fantes skrifter av Martin Luther, av ortodokse lutherske teologer som Abraham Calovius (med Bachs notater), Johann Olearius, Heinrich Müller, August Pfeiffer og Erdmann Neumeister, men også skrifter av pietistene Philipp Jacob Spener (Eyfer wider das Papstthum) og Johann Jakob Rambach (Betrachtung über die Thränen Jesu).Etter Bachs oppfatning oppfylte all musikk to vesentlige formål: tjene Gud til ære og glede sinnet. I avsskjedssøknaden fra tjenesten i Mühlhausen datert 26. juni 1708 grunngav Bach at hovedmålet hans var at kirkemusikken skulle tjene Gud til ære i et omfang som forutsatte et stort oppføringsapparat, og det kunne han endelig få virkeliggjort i Leipzig ved å få anledning til å komponere flere fullstendige kantateårganger. De få skriftlige ytringene som finnes fra Bachs hånd – hovedsakelig anmerkninger i de teologiske bøkene hans – viser at han var en troende lutheraner. Men i kontrast til den strenge lutherske ortodoksien som hersket i Leipzig, var han ikke innstilt på å la seg begrense av snevre konfesjonsgrenser: allerede i Köthen pleide han nære forbindelser med den kalvinistiske tjenesteherren og i Leipzig-tiden komponerte han Messe i h-moll for det katolske hoffet i Dresden. Bachs kirkelige vokalverk viser ham som en bibelfortolker med en «klingende preken» (praedicatio sonora) som gjenspeiler en reflektert teologisk fortolkning. == Mottakelseshistorikk == === Ry i Bachs levetid === Sammenlignet med enkelte andre samtidige komponister, eksempelvis Georg Friedrich Händel og Georg Philipp Telemann, fikk Bach og verkene hans begrenset oppmerksomhet. Riktignok var han langt fra et miskjent geni; musikk-kjennere som Johann Mattheson og Giovanni Battista Martini betraktet ham som et europeisk fenomen. Det samme bindet av Mizlers Musikalischer Bibliothek som nekrologen fra 1754 ble trykt i, inneholder en rangert liste over «de mest berømte tyske musikerne». Den ser slik ut: 1. Hasse, 2. Händel, 3. Telemann, 4. begge Graunbrødrene (Johann Gottlieb og Carl Heinrich), 5. Stölzel, 6. Bach, 7. Pisendel, 8. Quantz og 9. Bümler. I sin egen levetid var Bach først og fremst en kjent orgel-/cembalovirtuos og improvisator. Musikkritikeren Johann Adolf Scheibe skrev i 1737 om Bach som klaviaturvirtuos: «Jeg har flere ganger hørt denne store mannen spille. Man blir forbløffet over hans ferdigheter, og kan knapt begripe hvordan det er mulig at fingrene og føttene hans kan samles, strekkes ut så behendig, og dermed utføre de lengste sprang uten at en eneste feil tone blander seg inn eller at han må bevege kroppen i brå rykk.»Kong Fredrik den store av Preussen mintes Bachs improvisasjonskunst 27 år etter Bachs besøk i Potsdam: «Blant annet snakket Fredrik II. med meg om musikk og en stor organist ved navn [Carl Phillip Emanuel] Bach, som tidligere bodde i Berlin. Denne kunstneren er utstyrt med et talent som rager over alle andre jeg har hørt, eller kunne forestille meg, og ikke minst når det gjelder dybde, harmonisk forståelse og kvalitet på den musikalske framføringen. Ikke desto mindre mener de som kjente hans far at han var sønnen overlegen. Kongen var enig i dette og som bevis sang han høyt et tema fra en kromatisk fuge som han en gang presenterte for gamle Bach, hvoretter Bach improviserte en fuge med 4, deretter 5 og til slutt åtte obligate stemmer.» === Overlevering via sønner og elever === Etter Bachs død var det knapt noen etterspørsel etter oppføring av verkene hans mer. Tidens musikksmak krevde en «naturlig» og «følsom» musikkstil, og Bachs musikk gikk av mange for å være kunstig og unaturlig. Med Scheibes ord: «Denne store mannen ville blitt beundret av hele nasjoner om han bare hadde vært mer behagelig og ikke fjernet det naturlige elementet i stykkene ved å gi dem en svulstig og forvirrende stil og formørket deres skjønnhet med en overdreven kunstferdighet. For han lar sine fingre tale, de fleste stykkene hans er vanskelige å spille; for han forlanger av sangerne og instrumentalistene at deres struper og instrumenter skal gjøre det samme som han kan spille på klaveret. Men dette er jo umulig. […] man beundrer […] det besværlige arbeidet og den utmattende møye, som likevel er forgjeves fordi det strider mot fornuften.»Heller ikke thomaskantorene på slutten av 1700-tallet brydde seg mye om å oppføre og bevare forgjengerens komposisjoner. Bortsett fra noen musikkelskere ble Bachs minne framfor alt holdt i hevd av hans fire komponerende sønner som han selv hadde undervist. Riktignok gikk de sine egne musikalske veier. En femte sønn, Johann Gottfried Bernhard, skapte stort sett bare bekymringer. Ved siden av Bachsønnene var det Bachs elever som holdt navnet og den musikalske arven levende i andre halvdel av 1700-tallet. De kjente Bachs-studentene Johann Ludwig Krebs og Johann Philipp Kirnberger gav Bachs komposisjonslære og tempererte stemming videre. Takket være dem ble enkelte av Bachs komposisjoner brukt som læreverk for senere komponister, som den unge Ludwig van Beethoven. Men til tross for det ble knapt noen av Bachs verk offentlig oppført de første åtti årene etter hans død. === Innvirkning på wienerklassikerne === Komponistene Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart tenkte først og fremst på Carl Philipp Emanuel Bach når de snakket om «Bach». For dem, og spesielt for Haydn, var han en avgjørende inspirasjonskilde på veien mot en egen stil. Mozart var også påvirket av Johann Christian Bachs musikk; vidunderbarnet Mozart ble kjent med ham under en konsertreise til London i 1764/65. Først senere ble de oppmerksom på Johann Sebastian Bach.Fra april 1782 lærte Mozart verk av Händel og Bach å kjenne under besøk i amatør-musikeren Gottfried van Swietens hus. Mozart studerte hovedsakelig Bachs klavérfuger og tilegnet seg de komposisjonsteknikkene han fant der. «Hver søndag klokken 12 går jeg til baron von Swieten og der spilles ikke annet enn Händl og Bach – jeg lager en samling av Bachs fuger – såvel Sebastian som Emanuel og Friedemann Bach […] Så også av Händl.»I 1789 hørte Mozart Bachs motett Singet dem Herrn ein neues Lied (BWV 225) under et besøk i Thomaskirken. Han ble svært berørt og fordypet seg i dette og andre av Bachs partiturer. Sporene av dette bekjentskapet er en spontant komponert gigue, og en mer polyfon satsteknikk i Mozarts senere verk. Også komponisten Ludwig van Beethoven studerte Bachs klaververk allerede i barneårene. I 1783 skrev læreren Christian Gottlob Neefe om Beethoven i Cramers Magazin der Musik: «Han spilte klavér svært godt, og med kraft, leste svært godt fra bladet, og for å sammenfatte: han spilte store deler av Sebastian Bachs wohltemperirte Clavier» Særlig i sine senere verk bygde Beethoven på Bachs polyfone teknikker, først og fremst i fuger, for eksempel i Klaversonate opus 110 og i Diabelli-variasjonene, såvel som i strykekvartettene opus 127, opus 130, opus 131, opus 132 og opus 133 (Große Fuge). Enkelte av Beethovens verk viser et umiskjennelig slektskap med Bachs musikk, for eksempel er det ingen tvil om at «Arioso Dolente»-temaet fra Sonate opus 110 er bygd på altarien fra Bachs Johannespasjon. === Gjenfødelse på 1800-tallet === Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren Johann Friedrich Reichardt ut Bachs firestemte koralsanger i sitt Musikalisches Kunstmagazin (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.» I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og teoretikeren Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav. Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte. I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og Johann Nikolaus Forkels Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i Göttingen. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen: «Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle Carl Friedrich Zelter-studenten Felix Mendelssohn-Bartholdy en forkortet versjon av Matteuspasjonen med Sing-Akademie zu Berlin. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten. Generasjonen romantiske komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), Robert Schumann (1810–1856) og Frédéric Chopin (1810–1849), ja selv for Franz Liszt (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med Adolf Henselt, Ferdinand Hiller, Ignaz Moscheles, Clara Schumann, Sigismund Thalberg og mange elever av Liszt. Særlig ble Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063) og Solokonsert i d-moll (BWV 1052) hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en historisk oppføringspraksis. Musical Times skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848: «Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i Düsseldorf: «Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser. […] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til …»Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble Bach-Gesellschaft grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, Ignaz Moscheles, Louis Spohr, Otto Jahn, Carl von Winterfeld, Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren Moritz Hauptmann. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten Johannes Brahms, som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs samlede verk. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble Bach-Gesellschaft i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble Neue Bachgesellschaft konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, Joseph Joachim, Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck. === I det 20. og 21. århundre === Det var likevel først på 1900-tallet Bachs komposisjoner fikk en systematisk behandling i det offentlige musikkliv og i musikkvitenskapen. Bachs verk har i stadig større grad blitt spilt i en historisk informert oppføringspraksis. Det har gjort at mange utøvere og lyttere kunne gi Bachs musikk en ny gjennomgang. Polske Wanda Landowska var en pionér som framførte sine første offentlige cembalokonserter allerede i 1903, spilte inn sin første plate i 1923 og grunnla École de Musique Ancienne i 1925, og med det banet veien for «originalklangen». På 1900-tallet ble Bachs verk utsatt for en rekke populære tolkninger. For eksempel åpnet Jacques Loussier med prosjektet «Play Bach Trio» og Walter Carlos med Switched-On Bach nye klangperspektiver ved hjelp av Moog synthesizers. Også jazzmusikere har hentet inspirasjon fra Bachs konsertante flerstemmighet og fugeteknikk, for eksempel Nina Simone, Dave Brubeck og Keith Jarrett. I populærmusikken dukket Bach stadig opp utover i 1960-årene. En av de første kjente var kvinnegruppen The Toys, med «A lover's concerto» (sterkt inspirert av Menuett i g-dur fra Anna Magdalena Bachs notebok). Mer kjent er Procol Harums «A Whiter Shade of Pale» (løst basert på «Wachet auf, ruft uns die Stimme» og Air fra orkestersuite nummer 3 i d-dur) og til dels Jethro Tulls «Bourée» (Bourrée fra suite i E-moll). Paul Simons «American Tune» har hentet melodien fra et stykke fra Bachs Matteuspasjonen, men Bach har her igjen hentet musikken fra «Mein G'müt ist mir verwirret» av Hans Leo Hassler. «Jesus bleibet meine Freude» ble brukt både av Apollo 100 (ren instrumental på synthiziser) og av The Beach Boys (i «Lady Lynda»). I 1977 ble Voyagerprogrammet igangsatt ved at to romsonder ble sendt ut for å utnytte at samtlige planeter lå på rekke. Romsondene hadde begge innspillinger av diverse jordrelaterte lyder, sanger og taler. Johann Sebastian Bach er den eneste som er representert tre ganger i den musikken, en av de tre var Preludio (BWV 1006a). Ludvig van Beethoven er representert to ganger, og ellers er ingen representert mer enn én gang. Bachs bidrag er 2. Brandenburgerkonsert (1. sats), «Gavotte en rondeaux» fra Partita nummer 3 i E-dur for fiolin og Preludium og fuge nummer 1 i C-moll fra Det veltempererte klaver. Legen og essayisten Lewis Thomas skrev i sin selvbiografi at «Jeg ville gått inn for Bach, alt av Bachs musikk, strømmet ut i verdensrommet, igjen og igjen. Det ville vært å skryte selvsagt, men det er tillatt å vise sitt beste ansikt ved starten på et slikt bekjentskap. Vi kan gi et mer realistisk bilde på et senere tidspunkt.» == Minnesmerker == Fra begynnelsen av 1800-tallet og omtrent 100 år framover ble det reist en rekke minnesmerker til Bachs ære: Minnesmerke i Bachs fødeby Eisenach, foran museet Bachhaus Eisenach. Denne skulpturen ble tegnet av Adolf von Donndorf i 1884 og laget av Hermann Heinrich Howaldt. Minnemerke over den unge Bach på markedsplassen i Arnstadt, avduket i 1985. Av billedhuggeren Bernd Göbel. Minnesmerke over Bach ved kirken Divi Blasii, hans arbeidssted i Mühlhausen, avduket 9. august 2009. Av billedhuggeren Klaus Friedrich Messerschmidt. Minnesmerke i Köthen ved Bachhaus Köthen. Av billedhuggeren Pöhlmann (1885). Det gamle minnesmerket i Leipzig som nå står ved Thomaskirken ble reist på initiativ av Felix Mendelssohn-Bartholdy, tegnet av Eduard Bendemann, Ernst Rietschel og Julius Hübner, og laget av billedhuggeren Hermann Knaur fra Leipzig. Reist i 1843, regnes som det eldste minnesmerket over Bach. Det langt mer kjente «nye» minnesmerket i Leipzig står på Thomaskirchhof og er en 2,45 meter høy bronsestatue på en 3,20 meter høy sokkel av kalkstein, avduket i 1908. == Se også == Bach-Werke-Verzeichnis, ei liste over Bachs komposisjoner === Originaltekster til sitatene === == Litteratur == For en bibliografi som tar sikte på fullstendighet, se Yo Tomitas «Bach Bibliography» Arkivert 1. april 2014 hos Wayback Machine. === Nyere litteratur === Baron, Carol K. (9. juni 2006). Bach's Changing World:: Voices in the Community. University of Rochester. ISBN 1580461905. Boyd, Malcolm (18. januar 2001). Bach. Oxford University Press. ISBN 0195142225. Eidam, Klaus (3. juli 2001). The True Life Of J.s. Bach. Basic Books. ISBN 0465018610. Emans, Reinmar; Sven Hiemke, Klaus Hofmann: Das Bach-Handbuch. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 978-3-89007-450-4. Eggebrecht, Hans Heinrich: Geheimnis Bach. Nötzel, Wilhelmshaven 2001, ISBN 3-7959-0790-X. Ellrich, Hartmut: Bach in Thüringen. Sutton, Erfurt 2006, ISBN 978-3-89702-945-3. Forchert, Arno (2002). Johann Sebastian Bach und seine Zeit. Laaber-Verlag. ISBN 3-89007-531-2. Geck, Martin (4. desember 2006). Johann Sebastian Bach: Life and Work. Harcourt Trade Publishers. ISBN 0151006482. Geck, Martin: Johann Sebastian Bach. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-50637-8. Hart, Maarten 't: Bach und ich. Piper Verlag, München 2003, ISBN 3-492-23296-5 (med CD). Hausegger, Friedrich von: Johann Sebastian Bach – Im Kontext der Musikgeschichte. ABOD 2006, Hörbuch ISBN 3-8341-0171-0. Heinemann, Michael (red.) Das Bach-Lexikon. Laaber-Verlag, Laaber 2000, ISBN 3-89007-456-1 (Bach-Handbuch, Band 6). Hofstadter, Douglas (4. februar 1999). Gödel, Escher, Bach. Basic Books. ISBN 0465026567. Jakobs, Hans-Josef: Mit Johann Sebastian Bach unterwegs. Ein biografischer Reiseführer; SCM-Hänssler-Verlag, Holzgerlingen, 2010; ISBN 978-3-7751-5083-5 Kleßmann, Eckart (red.): Über Bach: Von Musikern, Dichtern und Liebhabern: Eine Anthologie. 2. Auflage. Reclam, Stuttgart 2000, ISBN 3-15-018065-1. Korff, Malte (2000). Johann Sebastian Bach. dtv, München. ISBN 3-423-31030-8. Küster, Konrad (red.): Bach Handbuch. Bärenreiter-Verlag, Kassel 1999, ISBN 3-7618-2000-3. Mendel, Arthur (1999). The New Bach Reader. W. W. Norton & Company. ISBN 0393319563. Schmieder, Wolfgang: Bach-Werke-Verzeichnis (BWV). Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke von Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0255-5. Schweitzer, Albert (1. juni 1967). J. S. Bach (Vol 1). Dover Publications. ISBN 0486216314. Spitta, Philipp (3. juli 1997). Johann Sebastian Bach: His Work and Influence on the Music of Germany, 1685–1750 (Volume II). Dover Publications. ISBN 0486274136. Stauffer, George (februar 1986). J. S. Bach As Organist: His Instruments, Music, and Performance Practices. Indiana University Press. ISBN 0253331811. Williams, Peter (5. mars 2007). J.S. Bach: A Life in Music. Cambridge University Press. ISBN 0521870747. Wolff, Christoph (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263. Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. Wolff, Christoph (1983). The New Grove: Bach Family. Papermac. ISBN 0333343506. === Historisk litteratur === (de) Rochus von Liliencron, Wilhelm Heinrich Riehl: «Johann Sebastian Bach». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 729–743. (de) Wilibald Gurlitt: «Bach, Johann Sebastian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, ISBN 3-428-00182-6, s. 485–488 (digitalisering). Forkel, Johann Nikolaus: Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Bärenreiter-Verlag, Kassel 2004, ISBN 3-7618-1472-0 (Opptrykk av førsteutgavenÜber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst, utgitt hos: Hoffmeister und Kühnel, (Bureau de Musique) Leipzig 1802, den første utførlige biografien om Bach), Volltext bei zeno.org. Schweitzer, Albert: Johann Sebastian Bach. Breitkopf & Härtel, Wiesbaden 1990, ISBN 3-7651-0034-X (Neuauflage der Erstausgabe von 1908). Spitta, Philipp: Johann Sebastian Bach. 2 bind. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1993, ISBN 3-7651-0037-4 (Reprint der Erstausgabe, Leipzig bei Breitkopf & Härtel, 1873) Full tekst av den tyske førsteutgaven på zeno.org; i ny utgave med engelsk oversettelse: DOVER PUBN INC Vol. 1 1992 ISBN 0-486-27412-8, Vol. 2 2000 ISBN 0-486-27413-6, Vol. 3 1992, ISBN 0-486-27414-4. Terry, Charles Sanford: Johann Sebastian Bach. Insel Verlag, Frankfurt am Main 1999, ISBN 3-458-34288-5. Werner-Jensen, Arnold: Reclams Musikführer Johann Sebastian Bach. Bind 1: Instrumentalmusik. Bind 2: Vokalmusik, Philipp Reclam junior., Stuttgart 1993. Young, Percy M.: Die Bachs 1500–1850. Deutscher Verlag für Musik, Leipzig 1978. === Monografier === Prautzsch, Ludwig: Die verborgene Symbolsprache Johann Sebastian Bachs. Bind 1: Zeichen- und Zahlenalphabet der kirchenmusikalischen Werke. Merseburger, Kassel 2004, ISBN 3-87537-298-0. Scholz, Gottfried: Bachs Passionen. Ein musikalischer Werkführer. Beck, München 2000, ISBN 3-406-43305-7. Theill, Gustav Adolf: Beiträge zur Symbolsprache Johann Sebastian BachsBind 1: Die Symbolik der Singstimmen. Bonn 1983, ISBN 3-922173-01-2Band 2: Die Symbolik der Musikinstrumente. Bonn 1983, ISBN 3-922173-02-0 Zeraschi, Helmut: Bach und der Okulist Taylor. I: Bach-Jahrbuch. 43. årgang, 1956, s. 52–64. === Redigerte originalkilder === Bach-Dokumente, utgitt av Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007.Bind 1: Schriftstücke von der Hand J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0025-6Bind 2: Fremdschriftliche und gedruckte Dokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0026-3Bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6Bind 4: Bilddokumente zur Lebensgeschichte J. S. Bachs, ISBN 978-3-7618-0250-2Bind 5: Dokumente zu Leben, Werk, Nachwirken, 1685–1800: Neue Dokumente, Nachträge und Berichtigungen zu Band I – III, ISBN 978-3-7618-1867-1. == Referanser == === Fotnoter === === Enkeltreferanser === == Eksterne lenker == (en) Johann Sebastian Bach – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Johann Sebastian Bach – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Johann Sebastian Bach i Store norske leksikon (en) Johann Sebastian Bach på Internet Movie Database (no) Johann Sebastian Bach hos Sceneweb (sv) Johann Sebastian Bach i Svensk Filmdatabas (en) Johann Sebastian Bach hos The Movie Database (en) Johann Sebastian Bach hos Internet Broadway Database (de) Johann Sebastian Bach i Deutsche Biographie Bachs verk på Bam-Portal === Litteratur, biografier, institusjoner === Fischer, Hans Conrad (2000). Johann Sebastian Bach. Hermon. ISBN 8273417662. Meynell, Esther (1950). Johann Sebastian Bach. Aschehoug. Norborg, Josef (1950). Johann Sebastian Bach. Arne Gimnes. (de) Verk av og om Johann Sebastian Bach i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket(de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Johann Sebastian Bach» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 320–323. Litteratur om Johann Sebastian Bach i Bibliographie des Musikschrifttums (de) Zedler Online (de) Göttinger Bach-Katalog: Databank med J.S. Bachs verk og deres kilder i håndskrift til 1850 (de) Tre Bach-biografier på Zeno.org, komplette tekster (de) Johann Sebastian Bachs Leben, Schaffen und Ende in Leipzig (de) Bach-Archiv Leipzig (de) Dt nye Bachselskapets webside (de) Bachhaus Eisenach (de) bach.de: Svært grundig beskrivelse av J. S. Bachs liv og verk (de) Privat Johann Sebastian Bach Portal Arkivert 6. juli 2011 hos Wayback Machine. === Diskografier === (de) Diskografi over Bach og Bach-familiens verk Arkivert 17. mai 2011 hos Wayback Machine. med mye annen informasjon jsbach.org – med informasjon om fortolkning === Opptak === Komplette orgelverk, spilt av James Kibbie på tyske barokkorgler Piano Society – Bach – Gratis opptak, dels med noter Classic Cat – Bach – Fortegnelse over gratis opptak === Online partiturer === (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach på Mutopia-prosjektet (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Sebastian Bach i International Music Score Library Project– bl.a. samtlige verk i utgaven til Bach-Gesellschaft (1851–1899) – pdf Kantater (pianoversjoner) og orgelverk De tostemte invensjonene og andre klavernoter på pdf- og midiformat Lutt-tabulatur (moderne intabulering) Bach Cantata Page – Tekstene til alle Bachs vokalverk Digitale Bibliotek over Bachs autografe manuskripter

Johann Sebastian Bach (1685–1750) var en tysk komponist, kantor, orgel- og cembalovirtuos fra barokken.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ludwig_van_Beethoven

2023-02-04

Ludwig van Beethoven

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Beethoven', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:Dødsfall 26. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1827', 'Kategori:Døve kunstnere', 'Kategori:Fødsler 16. desember', 'Kategori:Fødsler i 1770', 'Kategori:Klassisistiske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bonn', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske pianister']

Ludwig van Beethoven (født 16. desember (3. søndag i advent) 1770 i Bonn i Kurfyrstedømmet Köln, død 26. mars 1827 i Wien i Østerrike) var en tysk komponist og pianist. Beethoven betraktes som en av de største komponistene i musikkhistorien. Hans musikalske bidrag har inspirert generasjoner av musikere, komponister og musikkelskere. Blant Beethovens mest kjente verker er hans femte symfoni i c-moll, kalt «Skjebnesymfonien», og niende symfoni i d-moll, samt hans tredje symfoni, «Eroica» (italiensk for «heroisk»). Hans kanskje mest kjente verk og et av de mest spilte pianostykkene noensinne er «Til Elise» (som egentlig het «Til Therese»), samt pianokonsert nr. 5 i ess-dur, som også kalles «Keiserkonserten». Beethoven var en av wienerklassisismens viktigste eksponenter, ved siden av Wolfgang Amadeus Mozart og Joseph Haydn, men ville ikke la seg ansette av noen fyrste, og som fri og energisk kunstner framsto han som en eksponent for romantikkens kunstnergeni.

Ludwig van Beethoven (født 16. desember (3. søndag i advent) 1770 i Bonn i Kurfyrstedømmet Köln, død 26. mars 1827 i Wien i Østerrike) var en tysk komponist og pianist. Beethoven betraktes som en av de største komponistene i musikkhistorien. Hans musikalske bidrag har inspirert generasjoner av musikere, komponister og musikkelskere. Blant Beethovens mest kjente verker er hans femte symfoni i c-moll, kalt «Skjebnesymfonien», og niende symfoni i d-moll, samt hans tredje symfoni, «Eroica» (italiensk for «heroisk»). Hans kanskje mest kjente verk og et av de mest spilte pianostykkene noensinne er «Til Elise» (som egentlig het «Til Therese»), samt pianokonsert nr. 5 i ess-dur, som også kalles «Keiserkonserten». Beethoven var en av wienerklassisismens viktigste eksponenter, ved siden av Wolfgang Amadeus Mozart og Joseph Haydn, men ville ikke la seg ansette av noen fyrste, og som fri og energisk kunstner framsto han som en eksponent for romantikkens kunstnergeni. == Oppvekst == == Musikalsk modning == Mellom 1798 og 1802 gikk Beethoven løs på det han betraktet som de store utfordringene: strykekvartetten og symfonien. Med komposisjonen av de første seks strykekvartettene (Op. 18) mellom 1798 og 1800 (skrevet på oppdrag fra og dedisert til prins Lobkovitz), utgitt i 1801, sammen med premierene av den første og andre symfonien i 1800 og 1802, ble Beethoven betraktet som en av de viktigste komponistene i den unge generasjonen som fulgte etter Haydn og Mozart. Han fortsatte å skrive i andre sjangre, som den kjente pianosonaten Pathétique (Op. 13). Han fullførte også septetten (Op. 20) i 1799, som var et av de mest populære verkene i Beethovens levetid. Da hans første symfoni hadde premiere 2. april 1800, leide Beethoven Burg-teateret og satte opp et omfattende musikkprogram, inkludert verk av Haydn og Mozart, septetten, den første symfonien og en av pianokonsertene (alle verkene var tidligere uutgitt). Allgemeine musikalische Zeitung beskrev konserten som «den mest interessante på lang tid». Den ble ikke fremført uten vanskeligheter: blant andre kritikker het det at «utøverne ikke brydde seg med å være oppmerksom på solisten». Det er klart at Mozart og Haydn inspirerte Beethoven. For eksempel sies Beethovens kvintett for piano og blåsere å ha store likheter med Mozarts verk med samme besetning. Komponisten Muzio Clementi hadde også påvirkning stilistisk. Beethovens melodier, musikalske utvikling, bruk av modulasjon og tekstur og karakterisering av følelser skilte ham fra hans påvirkninger, og førte til at noen av hans tidligere verker fikk mer betydning. Ved slutten av året 1800 var Beethovens og hans musikk mye etterspurt av beskyttere og utgivere. == Helseplager og familieproblemer == Beethoven var hele livet plaget av dårlig helse, og hans sviktende hørsel som følge av en sykdom skapte i tillegg store depresjoner. Det at hørselen begynte å svikte allerede da han var rundt 28 år bidro til dette, og han hadde gjennom hele livet et vanskelig sinn og en del sære sider, og han kom ofte i konflikt med familien. Men han hadde samtidig et knippe trofaste venner, som lojalt holdt seg til ham hele livet. Han giftet seg aldri, men det synes som om han kan ha hatt en del ulykkelige kjærlighetsforhold, blant andre til grevinne Gihlietta Guicciardi og grevinne Josephine von Brunsvik, kvinner fra høyere sosiale lag som ikke kunne gifte seg med en som ikke var adelig. Denne delen av hans private liv er imidlertid lite dokumentert, og litteraturen om ham fremstår som noe spekulativ når det gjelder dette temaet. Hørselsproblemene ble stadige verre, og i 1818 var han blitt helt døv. Dette gikk hardt inn på ham, og han vurderte selvmord. Han fortsatte likevel, imponerende nok, å komponere, og hans sinnsstemning og frustrasjon kan ha vært med på å gjøre verkene mer kraftfulle. == Karriere == Ludwig van Beethovens tidligere verker tilhører wienerklassisismen og har store likheter med Mozart og Haydns komposisjoner. Hans senere arbeider kan sies å være en overgang mellom wienerklassisismen og romantikken. Slik har han komponert musikk innen flere sjangre, og hans musikk er blant annet en sterk beskrivelse av maskuline emosjoner. I 1803 eller 1804 begynte han å gi undervisning til Rudolf von Habsburg-Lothringen. De to ble etter hvert nære venner, og keiserens sønn ble en av Beethovens velgjørere. Beethoven var ikke bare komponist; han var også en fremragende pianovirtuos. Hans komposisjoner vitner om stor fingerferdighet, og han skal ha sagt om tredje sats i sin pianosonate nr. 14, den såkalte «Måneskinnssonaten», at ingen noensinne vil komme til å kunne spille den skikkelig. Beethovens musikk til Friedrich Schillers dikt «An die Freude» («Ode til gleden», fra den 9. symfoni) ble i 2004 antatt som EUs nasjonalhymne. == Personlighet == Beethovens personlige liv var vanskelig, mye grunnet hans tiltagende døvhet, noe som fikk ham til å overveie selvmord (dokumentert i Heiligenstadttestamentet). Beethoven var ofte hissig, og han kan ha lidd av bipolar lidelse. I 20-årsalderen skal han også ha fått kroniske underlivssmerter, som han kan ha pådratt seg gjennom blyforgiftning. Utenom dette hadde han, gjennom hele livet, en nær og trofast vennekrets, som kan ha følt seg tiltrukket på grunn av hans sterke personlighet. Mot slutten av livet konkurrerte vennene om å hjelpe ham med å takle uførheten. Kilder viser Beethovens forakt for autoritet og sosial rang. Han avbrøt pianospillingen hvis publikum snakket med hverandre eller unnlot å gi ham den fulle oppmerksomhet. Ved soaréer unnlot han å opptre hvis ikke han umiddelbart ble kalt opp. Etter mange konfrontasjoner, bestemte erkehertug Rudolf at de vanlige regler for hoffetikette ikke gjaldt for Beethoven. == Verk (utvalg) == Opus 1/1: Trio nr. 1 i Ess-dur (1795) Opus 1/2: Trio nr. 2 i G-dur (1795) Opus 1/3: Trio nr. 3 i c-moll (1795) Opus 2/1: Sonate nr. 1 i f-moll (1795) Opus 2/2: Sonate nr. 2 i A-dur (1795) Opus 2/3: Sonate nr. 3 (1795) Opus 7: Sonate nr. 4 i Ess-dur (1797) Opus 10/1: Sonate nr. 5 i c-moll (1798) Opus 10/2: Sonate nr. 6 i F-dur (1798) Opus 10, no. 3: Sonate nr. 7 i D-dur (1798) Opus 13: Sonate nr. 8 i c-moll, «Pathetique» (1798) Opus 14/1: Sonate nr. 9 i E-dur (1798) Opus 14/2: Sonate nr. 10 i G-dur (1798) Opus 15: Pianokonsert nr. 1 i C-dur (1795 – 1801) Opus 19: Pianokonsert nr. 2 i B-dur (1788 – 1801) Opus 21: Symfoni nr. 1 i C-dur (1800) Opus 22: Sonate nr. 11 i B-dur (1800) Opus 26: Sonate nr. 12 i Ass-dur (1801) Opus 27/1: Sonate nr. 13 in Ess-dur (1801) Opus 27/2: Sonate nr. 14 i ciss-moll, «Måneskinnssonaten» (1801) Opus 28: Sonate nr. 15 i D-dur, «Pastoralesonaten» (1801) Opus 31/1: Sonate nr. 16 i G-dur (1802) Opus 31/2: Sonate nr. 17 i d-moll, «Stormen» (1802) Opus 31/3: Sonate nr. 18 i Ess-dur (1802) Opus 36: Symfoni nr. 2 i D-dur (1802) Opus 19: Pianokonsert nr. 3 i c-moll (1800 – 03) Opus 49/1: Sonate nr. 19 i g-moll (1796) Opus 49/2: Sonate nr. 20 i G-dur (1796) Opus 53: Sonate nr. 21 i C-dur «Waldstein» (1803) Opus 54: Sonate nr. 22 i F-dur (1804) Opus 55: Symfoni nr. 3 i Ess-dur «Eroica» (1803/04) Opus 56: Trippelkonzert for piano, fiolin og cello i C-dur (1804 – 05) Opus 57: Sonate nr. 23 i f-moll «Appassionata» (1804) Opus 58: Pianokonsert nr. 4 i G-dur (1804 – 07) Opus 60: Symfoni nr. 4 i B-dur (1806) Opus 61: Fiolinkonsert i D-dur (1806) Opus 67: Symfoni nr. 5 i c-moll «Skjebnesymfonien» (1808) Opus 68: Symfoni nr. 6 i F-dur «Pastoralesymfonien» (1808) Opus 72: Fidelio, opera (1801, 1806 og 1814) Opus 73: Pianokonsert nr. 5 i Ess-dur «Keiserkonserten» (1809) Opus 78: Sonate nr. 24 i Fiss-dur (1809) Opus 79: Sonate nr. 25 i G-dur (1809) Opus 80: Fantasi i c-moll for piano, kor og orkester (1808 – 09) Opus 81a: Sonate nr. 26 i Ess-dur «Les adieux/Lebewohl» (1810) Opus 90: Sonate nr. 27 i e-moll (1814) Opus 91: Wellingtons seier (1813) Opus 92: Symfoni nr. 7 i A-dur (1811/12) Opus 93: Symfoni nr. 8 i F-dur (1812) Opus 98: Sangsyklusen An die ferne Geliebte 1816 Opus 101: Sonate nr. 28 i A-dur (1816) Opus 106: Sonate nr. 29 i B-dur «Hammerklavier» (1819) Opus 109: Sonate nr. 30 i E-dur (1820) Opus 110: Sonate nr. 31 i Ass-dur (1821) Opus 111: Sonate nr. 32 i c-moll (1822) Opus 125: Symfoni nr. 9 i d-moll med kor «Ode an die Freude» (1823) Opus 133: Grosse Fuge (1826) Opus 134: Grosse Fuge (for firhendig piano, 1826) Opus 138: Ouverture 1 for operaen Leonore (1807) WoO (Werk ohne Opus, uten opusnummer) 59: Til Elise, pianostykke i a-moll (1810) == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Ludwig van Beethoven – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ludwig van Beethoven – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ludwig van Beethoven på Internet Movie Database (sv) Ludwig van Beethoven i Svensk Filmdatabas (da) Ludwig van Beethoven på Filmdatabasen (da) Ludwig van Beethoven på Scope (fr) Ludwig van Beethoven på Allociné (en) Ludwig van Beethoven på AllMovie (en) Ludwig van Beethoven hos The Movie Database (en) Ludwig van Beethoven hos Internet Broadway Database (en) Ludwig van Beethoven på Apple Music (en) Ludwig van Beethoven på Discogs (en) Ludwig van Beethoven på MusicBrainz (en) Ludwig van Beethoven på Spotify (en) Ludwig van Beethoven på Last.fm (en) Ludwig van Beethoven på AllMusic (en) Ludwig van Beethoven på YouTube (fr) Bilder av Beethoven i Wien og Baden. (de) Verk av og om Ludwig van Beethoven i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket (en) Fritt tilgjengelige noter av Ludwig van Beethoven i International Music Score Library Project Wikiquote: Ludwig van Beethoven – sitater === Media ===

Ludwig van Beethoven (født 16. desember (3.

https://no.wikipedia.org/wiki/Wolfgang_Amadeus_Mozart

2023-02-04

Wolfgang Amadeus Mozart

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 5. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1791', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1756', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mozart', 'Kategori:Personer fra Salzburg', 'Kategori:Sider med feilaktige beskyttelsesmaler', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske komponister']

Wolfgang Amadeus Mozart (uttales ˈvɔlfgaŋ amaˈdeus ˈmoːtsart, døpt Johannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart; født 27. januar 1756 i Salzburg, død 5. desember 1791 i Wien) var en østerriksk komponist, pianist og fiolinist. Sammen med sine samtidige Joseph Haydn og Ludwig van Beethoven regnes Mozart som wienerklassisismens fremste representant. Han komponerte over seks hundre verk i de fleste genrer, og hans produksjon innen særlig opera, solokonserter, symfonier og kammermusikk står i dag som kjernerepertoar i det klassiske musikkliv. Mozart regnes som en av de største komponister i verdenshistorien.

Wolfgang Amadeus Mozart (uttales ˈvɔlfgaŋ amaˈdeus ˈmoːtsart, døpt Johannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart; født 27. januar 1756 i Salzburg, død 5. desember 1791 i Wien) var en østerriksk komponist, pianist og fiolinist. Sammen med sine samtidige Joseph Haydn og Ludwig van Beethoven regnes Mozart som wienerklassisismens fremste representant. Han komponerte over seks hundre verk i de fleste genrer, og hans produksjon innen særlig opera, solokonserter, symfonier og kammermusikk står i dag som kjernerepertoar i det klassiske musikkliv. Mozart regnes som en av de største komponister i verdenshistorien. == Liv == === Bakgrunn === Mozart var sønn av Leopold Mozart og Anna Maria Mozart, og ble født i Salzburg som var en del av fyrstbispedømmet med samme navn (Erzfürstbistum Salzburg) innen Det tysk-romerske rike. Faren var fra Augsburg (idag Bayern) og moren var opprinnelig fra Salzburg. Selv om Mozart i dag gjerne først og fremst kalles for en østerriksk komponist, basert på moderne grenser, betraktet han seg selv snarere som tysk. Wolfgang ble døpt dagen etter sin fødsel, 28. januar, i Salzburgs domkirke (St. Rupertskatedralen). Han fikk navnet Joannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart etter sin bestefar på morssiden og etter fødedagens helgen Johannes Chrysostomos. Senere forkortet faren Wolfgangus til Wolfgang, oversatte Theophilus til Amadeus (Guds kjære), og kuttet ut Johannes Chrysostomus. Mozart gjorde ofte små forandringer på navnet sitt for moro skyld, særlig mellomnavnet. Han brukte sjelden det kjente Amadeus, som brukes oftest i dag, og foretrakk den franske utgaven, Amadé eller Amadè. Han brukte også noen ganger det italienske Amadeo og det tyske Gottlieb, i tillegg til at han noen ganger stavet navnet sitt baklengs. Av de syv barna foreldrene fikk, var det bare han og storesøsteren Nannerl som vokste opp. Som spedbarn fikk de vann i stedet for melk, så den høye dødeligheten er ikke å undres over. === Vidunderbarn === Wolfgang var et vidunderbarn fra en musikalsk familie, og begynte å komponere i en alder av fem. Han var også svært opptatt av matematikk, og da krittet han til stoler og bord, gulv og vegger med tall. Hans far, Leopold Mozart, var en velkjent fiolinlærer og komponist. Han var også en streng far som utnyttet sønnen ved å vise ham fram som vidunderbarn ved Europas hoff. Hans søster, Maria Anna, med kallenavnet Nannerl, var en talentfull pianist, og spilte gjerne sammen med Wolfgang på deres turneer. Mozart skrev sin første symfoni da han bare var 8 år gammel. En gang Wolfgang ble syk, uttrykte faren mer bekymring over tap av inntekt enn over Mozart selv. Kaldt vær og konstant reising kan ha bidratt til hans senere sykdom. I Paris fikk faren det råd å la barna beskyttes mot kopper ved bruk av variolasjon, en metode men han avfeide det som noe han overlot i Guds hender. I Mähren fikk barna kopper, og Mozart var blind i ni dager etterpå. === Turnéliv === I sine yngre år foretok Mozart mange reiser i Europa, først med framvisning i 1762 ved kurfyrsten av Bayerns hoff i München, og senere samme år ved keiserhoffet i Wien. Etter dette dro han sammen med faren på en lang konsertturné (tre og et halv år), hvor han blant annet var innom hoff i München, Mannheim, Paris, London, Haag, i Paris igjen, og hjem igjen via Zürich, Donaueschingen og München igjen. De dro til Wien igjen i slutten av 1767 og ble der til desember 1768. Etter ett år i Salzburg, ble det tre turer til Italia (desember 1769-mars 1771; august – desember 1771; og oktober 1772-mars 1773). På den første av disse tre turene ble han tatt opp i det berømte Accademia Filarmonica di Bologna. Påsken 1770 tilbrakte han og faren i Roma, og overvar da fremføringen av Gregorio Allegris Miserere. Pavens kapell voktet strengt på notene til dette stykket; straffen for å ta med seg noter eller vise dem til utenforstående, var faktisk bannlysing. Mozart skrev likevel det åttestemte stykket ned etter hukommelsen, gikk for å høre det igjen dagen etter med notatene gjemt i hatten, og rettet på feilene. Dette ble snart kjent, og fru Mozart ble svært bekymret for sin sønns frelse når han hadde begått en slik synd, men paven gjorde aldri noe med saken.I september 1777 turnerte han i Europa, kun fulgt av sin mor, og var innom byene München, Mannheim og Paris (hvor hans mor døde). I 1781 slo han seg ned i Wien, og 4. august 1782 giftet han seg med Constanze Weber mot sin fars vilje. Den irske sangeren Michael Kelly som ble venn med Mozart, beskrev ham slik: «Han var en uvanlig liten mann, meget tynn og blek, men masse blondt hår, som han var stolt av. Han gav meg en hjertelig invitasjon til sitt hjem, og jeg tilbrakte en stor del av min tid der. Han mottok meg alltid vennlig og gjestfritt. Han var uvanlig glad i punsj, og drakk veldige slurker av denne drikk. Han var også glad i biljard og hadde et utmerket biljardbord i huset. Mangt et spill har jeg spilt med ham, men jeg tapte alltid. Han ga søndagskonserter, og jeg gikk ikke glipp av en eneste. Han var meget snill og alltid imøtekommende, men gjorde noen den minste støy mens han spilte, stoppet han straks.» === Forhold til andre musikere === På reisene sine møtte Mozart en rekke musikere, og han kjente til verkene til andre store komponister (blant dem Georg Friedrich Händel og Joseph Haydn). Også andre enn musikere tiltrakk seg hans oppmerksomhet. Han ble så betatt av lyden skapt av Benjamin Franklins «glassharmonika» at han komponerte flere stykker for det. === Forholdet til kirken og frimureri === Mozart var født og oppdratt katolsk og han forble medlem av kirken hele livet. Foreldrene Leopold og Anna Maria Mozart holdt strengt på de kirkelige skikkene og lydighet overfor de kirkelig pålegg. De oppmuntret til bønn, faste, ærbødighet overfor helgenene, gikk regelmessig til messe og hyppige skriftemål.Mozart ble frimurer i 1784 og forble et aktivt medlem av sin losje «Zur Wohltätigkeit» («For veldedighet») resten av livet. Valget fulgte under innflytelse av sin venn, baron Otto Heinrich von Gemmingen-Hornberg og Mozarts interesse for losjen var på bakgrunn av «den felles hengivenhet til katolske tradisjoner». Mozart deltok også i møtene til losjen «Zur wahren Eintracht» («den sanne harmoni»), som ble ledet av naturalisten Ignaz von Born. Dette var den største og mest aristokratiske losjen i Wien, og Mozarts besøk i denne losjen er bevart i losjens møteprotokoller.Gjennom en reform den 11. desember 1785 (Freimaurerpatent) ble «Zur wahren Eintracht» slått sammen med to andre losjer, og Mozart kom deretter til å tilhøre losjen «Zur Neugekrönten Hoffnung» («det nye kronede håp»).På Mozarts tid bestod frimureriet av to hovedretninger, der noen hovedsakelig var opptatte av mystikk og okkultisme, mens andre var mer engasjerte i opplysningstidens idealer om humanisme og naturvitenskap. Det er blitt hevdet at Mozart tilhørte den siste retningen. Enkelte er også tilbøyelige til å identifisere denne fraksjonen med Illuminatus-ordenen, ved å påpeke at Mozart var en nær venn av dens grunnlegger Adam Weishaupt.Frimureri var imidlertid forbudt innen Den katolske kirke av den pavelige bulle In eminenti apostolatus specula, utstedt av pave Klemens XIII av 28. april 1738. Dette forbudet gjaldt imidlertid på den tiden bare i Pavestaten, Spania, Portugal og Polen, og ble ikke iverksatt i Østerrike, hvor Mozart bodde før i 1792, etter Mozarts død. Selv om kirkens motstand mot frimureriet skulle være kjent i Østerrike i løpet av Mozarts liv, synes det tydelig at han selv ikke så noe motsetning å være medlem begge steder. === Privatliv === Mozart hadde på mange måter et vanskelig liv. Ofte fikk han ikke betaling for sitt arbeid, og det han fikk, sløste han ofte bort med sin ekstravagante livsstil. Han og Constanze hadde seks barn; bare to vokste opp. Hans barn var: Raimund Leopold (17. juni 1783–19. august 1783) som døde av dysenteri på spedbarnshjemmet der foreldrene hadde plassert ham. Karl Thomas (21. september 1784–31. oktober 1858) Johann Thomas Leopold (18. oktober 1786–15. november 1786) Theresia Constanzia Adelheid Friedricke Maria Anna (27. desember 1787–29. juli 1788) Anna Maria (25. desember 1789–25. desember 1789) Franz Xaver Wolfgang (26. juli 1791–29. juli 1844).Ingen av dem, verken Karl Thomas (1784–1858) eller Franz Xaver Wolfgang (1791–1844) giftet seg eller fikk barn. Historikerne vet lite om helsen til Mozart det siste året. Mozart tilbragte sine siste år i Wien. Der kan en av leilighetene han bodde i ennå besøkes. Den ligger i Domgasse 5 bak Stefansdomen. I dette huset komponerte Mozart Figaros bryllup i 1786. Selv om han ikke var så populær i Wien som han engang hadde vært, fortsatte han å få betydelige oppdrag fra andre deler av Europa, særlig Praha. Dødsårsaken er ikke kjent og forskere har lansert opptil 118 ulike teorier, blant disse trikinose, influensa, kvikksølvforgiftning og en sjelden nyrelidelse. Den mest utbredte teorien er at han døde av akutt revmatisk feber.Mozarts siste verk, hans Rekviem, ble ikke fullført av ham selv. === Ettermæle === Mozart døde på grunn av sin livsførsel som en lite bemidlet mann, men begravelsen ble ivaretatt av hans venn og støttespiller Gottfried van Swieten. Begravelsen fant sted i Stefansdomen, og i tråd med den tids skikk, ble han gravlagt i en vanlig grav på St. Marx-kirkegården i Wien. I dag vet man ikke nøyaktig hvor denne graven er, men det er satt opp et minnesmerke på kirkegården. Flere av brevene hans er bevart, men de viser ikke at han var fattig, snarere at han alltid brukte mer enn han tjente. Han ble gravlagt i en massegrav, ikke fordi familien ikke kunne betale for en ordentlig begravelse, men etter bestemmelse fra keiseren for å stanse et pestutbrudd. Han levde bare drøyt halvparten så lenge som Beethoven, men var enormt produktiv fra tidlig barndom til sin død. I 1809 giftet Constanze seg med den danske diplomaten Georg Nikolaus von Nissen (1761–1826), som var meget begeistret for Mozart. Han redigerte bort vulgære passasjer fra mange av komponistens brev, og skrev en Mozart-biografi. == Verker og stil == Mozart etterlot seg store mengder musikk innen så å si samtlige genre. Selv om Mozarts musikk bidrar mindre til utvikling av nye eller eksisterende musikalske former enn Joseph Haydn og Beethovens, er den så perfeksjonert at han vanligvis rangeres ved siden av dem som en av historiens største komponister. Alle Mozarts verker er katalogisert av østerrikeren Ludwig Ritter von Köchel, nummerert med Köchelnummer (KV). === Pianomusikk === Mozarts rekke av komposisjoner innledes med fem korte stykker for solo piano. Nesten alt han skrev for piano var ment å bli spilt av ham selv eller av hans søster, som også var en god pianist. I sine første år komponerte han for det meste variasjonsverk og enkeltstående, kortere stykker. Han begynte ikke å skrive sonater før han i 1774 dro til München, der han komponerte sine seks første av totalt atten verk i genren. Hans første forsøk på pianokonserter er fire verker datert 1767, selv om disse kun er arrangementer av en rekke andre komponisters arbeider. Senere arrangerte han også tre klavérsonater av Johann Christian Bach. Mozarts første selvstendige verk er konserten i D-dur, KV 175, og konsert nr. 9 i Ess-dur, KV 271, regnes som hans første mesterverk i genren. Konserten ble tilegnet «Mademoiselle Jeunehomme», hvis identitet er ukjent. Særlig produktive var årene i Wien. Mozarts omdømme som pianovirtuos motiverte ham til stadig nye tilskudd til genren, og mellom 1782 og 1786 skrev han femten av de sytten konsertene han kom til å komponere i løpet av sine ti år i byen. De siste årene var mindre produktive, og avstedkom bare to konserter, hvorav den siste, komponert i hans siste leveår, bruker «Kom mai, du skjønne, milde» som tema i siste sats. Mozart er den første betydningsfulle komponisten i denne sjangeren. Han ga den en symfonisk dimensjon, og gav soloinstrumentet et langt mer utviklet tilsnitt enn hva for eksempel hans forgjenger Joseph Haydn hadde gjort. Det finnes også en konsert for to piano i Ess-dur, KV 365, og en konsert for tre piano i F-dur, KV 242, den såkalte «Lodron»-konserten, komponert til grevinne Maria Antonia Lodron og hennes døtre. Det er åpenbart at ferdighetene var noe ujevnt fordelt blant det kvinnelige trekløver, da pianoets tredjestemme sammenlignet med de to første er svært beskjeden og overkommelig. Mozart arrangerte da også konserten for kun to piano. === Kammermusikk === Svært sentralt i Mozarts kammermusikkproduksjon står de 23 strykekvartettene. Hans første forsøk stammer fra 14-årsalderen, og de kommende år så flere tilnærminger til denne formen, blant annet kvartettene KV 168-173. Man finner også de tre divertimentiene KV 136-138, men disse er mer som ouverturer i italiensk stil å regne, tresatsige i formen hurtig-langsom-hurtig, og spilles i dag som oftest for strykeorkester. Mozarts høydepunkt i genren nås med de seks kvartettene K387, K421, K428, K458, K464 og K465, skrevet i Wien mellom 1782 og 1785. De er ikke bare inspirert av Haydns arbeider; de er sågar dedisert til ham. Etter dette fulgte kun fire kvartetter, Hoffmeister-kvartetten, tilegnet vennen og forleggeren Franz Anton Hoffmeister, og de tre Preussen-kvartettene, K575, K589 og K590, tilegnet kongen av Preussen, Fredrik Wilhelm II. Kongen selv spilte cello, og verkene har tildels betydelige cellostemmer. Blant de i forhold fåtallige strykekvintettene (K46, K174, K515, K516, K593 og K614) for to fioliner, to bratsjer og cello, må særlig nevnes kvintetten i g-moll (K516), som av mange regnes som hans beste. og i C-dur KV 515. I kvintettgenren må ikke glemmes hans vidunderlige kvintett i A-dur for klarinett og strykekvartett, ei heller hans kvintett for piano, obo, klarinett, valthorn og fagott i Ess-dur, KV 452, et verk Mozart regnet blant sine aller beste. Beethoven var klart inspirert av dette da han noen år senere skrev sitt verk i samme toneart for samme besetning. Blant øvrige komposisjoner er verdt å nevne de seks fullførte trioene for piano, fiolin og cello, de to kvartettene som i tillegg til nevnte besetning også inkluderer bratsj, og trioen for piano, klarinett og bratsj. Blant betydningsfulle verker for strykere må nevnes de to duettene for fiolin og bratsj, og stryketrioen for fiolin, bratsj og cello, udiskutabelt et av Mozarts beste verker. Selv om de er overraskende lite spilt, må også de utallige sonatene for piano og fiolin nevnes. De første ble komponert vinteren 1763-1764, og ble utgitt som sonater for cembalo med valgfri fiolinstemme i Paris i 1764. De første mesterverkene skriver seg fra Mannheim og Paris i 1778. Den mest berømte, den inderlige og sørgmodige sonaten i e-moll KV 304 skriver seg fra perioden rundt hans mors død i Paris, selv om man selvsagt ikke uten videre kan knytte disse hendelsene sammen. Senere fulgte en rekke mesterverker av svært høy kvalitet, kronet med den sublime sonaten i A-dur KV 526, som også ble hans siste. Det finnes også et utall andre verker for diverse kombinasjoner; man henvises til en grundig verkliste for oversikt over disse. === Instrumentalmusikk === Instrumentalverkene omfatter flere divertimenti, nocturner, serenader, cassazioni, marsjer og danser, i tillegg til symfoniene. Mozarts orkestermusikk er skrevet dels for strykerensembler (bl.a. de tidlige divertimenti K136-138), dels også for blåserensembler og ulike sammensetninger av strykere og blåsere. Serenaden Gran Partita K361 er Mozarts viktigste verk for blåseinstrumenter, og er skrevet for to oboer, to klarinetter, to altklarinetter, fire horn, to fagotter og kontrabass. Mozart etterlot seg en stor produksjon av danser for orkester, bl.a. i genrene menuett (mer enn hundre), contredanse og allemande (eller teitsch eller ländler. Mozarts menuetter følger Haydns relativt langsomme stil. Allemandes (56 mellom 1787 og 1791) ble skrevet for offentlige ball i Wien. Blant contredansene, hovedsakelig også skrevet i Wien, finner man eksempler på programmusikk, f.eks. Il Temporale K535, La Bataille K600 og Canarino K602. === Symfoniene === Man tilskriver som regel Mozart 41 symfonier – selv om man vet at for eksempel nr. 3 ikke er Mozarts egen. I tillegg til finnes en rekke symfonier man ikke er sikre på. Han skrev ni symfonier i C-dur, hvorav Jupiter-symfonien er spesielt kjent, og fjorten D-dur-symfonier.Mozart symfoniske produksjon startet allerede i åtteårsalderen, med hans Symfoni nr 1 i Ess-dur, K16, og ble kronet sommeren 1788, da han i løpet av seks uker skrev sine tre siste symfonier, som i tillegg til å være blant hans beste verker overhodet også tilhører de beste i hele den symfoniske genre. Det første mesterverket er den lille G-mollsymfonien, allerede den 25. i rekken, komponert av den sytten år gamle Mozart i 1773. Man må spesielt nevne nr 29, nr 35, Haffnersymfonien, nr. 36, Linzsymfonien, nr 38 Prahasymfonien, og, som nevnt, de tre siste. === Konsertene === Blant Mozarts verker for ett eller flere soloinstrumenter og orkester, finnes: 28 konserter for piano og orkester. Dette er inkludert de fem første konsertene, som er arrangementer av andre komponisters verk. Én konsert for to piano og orkester. Én konsert for tre piano. Fem konserter for fiolin og orkester, som alle ble komponert i løpet av en halvårsperiode i 1777. Mozart skrev dem til seg selv, men etter at han viet sin utøvende karriere til pianoet er det ikke etterlatt noen fullførte verk for fiolin, bortsett fra Sinfonia Concertante for fiolin og bratsj, komponert i 1780. Denne sammenkomsten mellom de to instrumentene hører til blant Mozarts beste verker, og er også hyppig spilt i bratsjlitteraturen. Fire konserter for horn og orkester. Konsertene er tilegnet østerrikeren Joseph Leutgeb, som også virket i Salzburg en periode. Selv på moderne ventilhorn er konsertene tildels svært vanskelige å mestre. Trolig har minst to andre konserter gått tapt. Én konsert for to fioliner. Konserten har også betydelige solostemmer for obo og cello. Én konsert for fløyte og harpe. Én konsert for fløyte, blant de beste verkene som er skrevet for instrumentet, og Én konsert for obo, som også kan spilles på fløyte. Én konsert for fagott, men man tror at minst tre er gått tapt. Én konsert for klarinett, Mozarts siste instrumentalkonsert, tilegnet hans venn Anton Stadler.Det finnes også en Sinfonia Concertante for obo, klarinett, fagott og horn, men man er i tvil om ektheten til dette stykket. Man vet også at en konsert for cello ble komponert (Mozart nevner den i et brev til sin far), men den er gått tapt, og visstnok også en tidlig konsert for trompet. Et kort fragment finnes for fiolin, bratsj, cello og orkester, samt utdrag fra en førstesats av en dobbelkonsert for fiolin og piano. === Sakral musikk === Mozarts sakrale musikk er hovedsakelig vokalverker, med enkelte instrumentale eksempler, som Sonate da Chiesa for to fioliner, kontrabass og orgel, komponert mellom 1767 og 1780. Blant de sakrale verkene finner vi 19 messer, blant dem Waisenhaus-messen i c-moll (K139), endel verker i Missa Brevis-sjangeren, hovedsakelig skrevet i Salzburg (K167, K192, K194, K195 og Spatzenmesse (K220)), Krönungsmesse (K317), den Store messe i C-moll (K427), hvor «Credo» ikke er fullført og «Agnus Dei» mangler helt. Mozarts aller siste verk er rekviem i d-moll (K626), skrevet i 1791, etter at Mozart ikke hadde skrevet en messe på åtte år. Mozart rakk bare å ferdigstille rundt to tredjedeler av messen, og Joseph von Eybler og Franz Xavier Süssmayr fullførte verket etter Mozarts død. Rekviemet ble oppført ved Haydns og Chopins begravelser, da Napoleons levninger ble plassert i Invalidedomen og ved markeringen av Mozarts 100-års dødsdag i Salzburger Dom. Flere forskjellige typer komposisjoner hører til Mozarts sakrale musikk, blant dem Kyrie, Offertorii, Antiphonae og Mottetti (Exultate, Jubilate (K165), skrevet for kastratsanger). I Mozarts sakrale musikk møtes gregorianske koralelementer og strikt kontrapunktikk, i tillegg til operaelementer. Stilistisk sammenfletting finnes i alle de sakrale verkene. Også verker skrevet for frimurerlosjen kan innordnes i sakralmusikken på grunn av sin liturgiske karakter. Eksempler er kantaten Laut Verkunde unsre Freude (K623) og Maurerische Trauermusik (K477). === Opera === Mozarts vokalmusikk ble skrevet for sangere med en annen teknikk enn i senere tid, blant annet kastrat-sangere, altså mannlige sopraner. (Exultate, jubilate (K165), det mest kjente av Mozarts tidlige verker, ble skrevet for kastraten Rauzzini.) I 1767 komponerte han sin første opera, Apollo et Hyacinthus (K38), et musikkdrama. Den unge Mozart komponerte syngespillet Bastien und Bastienne (1768, K50=46b) og La finta semplice (1768, K51), Mozarts første - nesten fullførte - tilnærmelse til Opera buffa-genren. Senere komponerte han sine første italienske seriøse operaer, under oppdrag mottatt i Milan og Salzburg: Mitridate re del Ponto (1770, K87), Ascanio in Alba (1771, K11), Il sogno di Scipione (1772, K126) og Lucio Silla (1772, K135). Med La finta giardiniera (1774-75, K196), vendte Mozart tilbake til opera buffa. Figaros bryllup (Le nozze di Figaro) (1786, K492) er den første av Mozarts tre store operaer. Alle er opera buffa (selv om Don Giovanni inneholder tragiske scener). Mozart komponerte og Lorenzo da Ponte skrev librettoen til operaen som ble fullført etter noen ufullendte verker (Zaide (1779, K344), L'oca del Cairo (1783, K422)), og til det musikalske dramaet Il re pastore (1775, K208), samt komedien Der schauspieldirektor (1786, K486). Skuespillet Le marriage de Figaro av Pierre Beaumarchais ble knapt akseptert og fremført i Frankrike. Det skyldtes librettisten Da Pontes nedsettende fremstilling av «adelsnobben» i motsetning til arbeiderklassens arbeidsiver og pågangsmot. Syngespillet Figaros Bryllup tok utgangspunkt i skuespillet. I Østerrike ble Mozarts syngespill møtt med motgang fra det keiserlige hoff. Syngespillet ble uroppført i Burgtheater i Wien våren 1786 og ble en publikumssuksess. Da Pontes librettotrilogi fortsatte med Don Giovanni (1787, K257) og Cosi fan tutte (1789, K588), og begge omhandlet, på svært forskjellige måter, kjærlighet mellom menn og kvinner. I moden alder komponerte Mozart de to seriøse operaene Idomeneo re di Creta (1780, K366), og La clemenza di Tito, (1791, K621). Mange år etter debuten med det tyske musikkdramaet (Singspiel), vendte Mozart tilbake til denne genren, med Bortførelsen fra Seraillet (1782, K384). Mozarts siste syngespill Tryllefløyten, eller Die Zauberflöte (1791, K620) har Emanuel Schikaneder skrevet librettoen til. Den ble omarbeidet flere ganger. Syngespillet ble lunkent mottatt ved uroppførelsen, men er idag blant Mozarts mest spilte verker. == Vurdering == Flere betyedlige komponister har siden Mozarts levetid hatt svært stor respekt for ham. Beethoven fortalte sin elev Ries at han aldri vil klare å finne på en så god melodi som den i første sats av Mozarts 24. pianokonsert. Dessuten æret han Mozart ved å skrive variasjoner på flere av hans tema (blant annet fra Tryllefløyten) og cadenzaer til flere av hans pianokonserter, som den 20. (K466). Peter Tsjajkovskij skrev sitt Mozartiana til hans ære, og Mahlers siste ord før han døde var «Mozart». I årtiene etter Mozarts død forsøkte flere å utarbeide en oversikt over alle hans komposisjoner. Dette ble tilsist oppnådd i 1862 av botanikeren, mineralogen og læreren Ludwig von Köchel. Köchels 551 sider tykke bok hadde tittelen Chronologisch-thematisches Verzeichnis sämtlicher Tonwerke Wolfgang Amadé Mozarts. Köchel er opphavet til K-forstavelen (eller KV-forstavelsen) foran numrene gitt til Mozarts verker, som tar plassen til det mer vanlige «opus». Rivaliseringen mellom Mozart og Antonio Salieri er tema for Aleksandr Pusjkins stykke Mozart og Salieri, Nikolaj Rimskij-Korsakovs opera Mozart et Salieri og Peter Shaffers stykke Amadeus, som senere ble filmatisert. Imidlertid beundret Salieri Mozart. De fleste av dramaene basert på Mozarts liv er i stor grad bygget på fiksjon. Edvard Grieg regnet Mozart som sitt største musikalske forbilde; han skrev sågar andrestemmer til flere enkelte av hans klaververk. Sent i det 20. århundret ble Mozarts musikk gjenstand for forskning innen feltet hurtiglæring. Forskere på området, ledet an av den bulgarske psykologen Georgi Lozanov, har hevdet at å lytte til musikk som Mozarts gir økt læringsutbytte. Den canadiske pianisten og komponisten Glenn Gould spilte mye av Mozarts musikk, særlig hans tidligere verker, men mislikte mange av hans senere arbeider, og hevdet at «Mozart døde ikke for tidlig, men for sent». == Viktige verk == === Symfonier === Symfoni nr. 20 i D-dur KV 133 Symfoni nr. 25 i g-moll, KV 183 (173d B) Symfoni nr. 29, i A-dur, KV 201 Symfoni nr. 31, Paris, i D-dur, KV 297 Symfoni nr. 35, Haffner, i D-dur, KV 385 Symfoni nr. 36, Linz, i C-dur, KV 425 Symfoni nr. 38, Prag, i D-dur, KV 504 Symfoni nr. 39 i Ess-dur, KV 543 Symfoni nr. 40 i g-moll, KV 550 Symfoni nr. 41, Jupiter, i C-dur, KV 551 === Konserter === Konsert for fagott og orkester i B-dur (KV191) Konsert for klarinett og orkester i A-dur (KV622) Obokonsert i C-dur, KV 314 Pianokonsert nr. 17 i G-dur, KV 453 Pianokonsert nr. 19 i F-dur, KV 459 Pianokonsert nr. 20 i d-moll, KV 466 Pianokonsert nr. 21 i C-dur, KV 467 Pianokonsert nr. 23 i A-dur, KV 488 Pianokonsert nr. 24 i c-moll, KV 491 Pianokonsert nr. 25 i C-dur, KV 503 Pianokonsert nr. 27 i B-dur, KV 595 Fiolinkonsert nr. 3 i G-dur, KV 216 Fiolinkonsert nr. 4 i D-dur, KV 218 Fiolinkonsert nr. 5 i A-dur, KV 219 Sinfonia concertante for fiolin, bratsj og orkester i Ess-dur KV 364 Fløytekonsert nr. 1 i G-dur, KV 313 Fløytekonsert nr. 2 i D-dur, KV 314 === Pianosonater === Pianosonate i A-dur, KV 331, med den berømte Rondo alla Turca som siste sats Pianosonate i C-dur, KV 545 === Serenader mv. === Eine kleine Nachtmusik (for strykekvartett og bass KV 525) Serenade for tretten blåseinstrumenter (Serenade nr. 10 for blåsere i B-dur, KV 361) === Sakral musikk === Exsultate, jubilate, KV 165 Krönungsmesse i C-dur, KV 317 Laudate Dominum KV 339 «Groß» messe i c-moll, KV 427 Ave verum corpus, KV 618 Requiem i d-moll, KV 626 == Mozarts operaer == Die Schuldigkeit des ersten Gebots, KV 35 (1767) Apollo et Hyacinthus, KV 38 (1767) Bastien und Bastienne, KV 50 (1768) La finta semplice, KV 51 (1768) Mitridate, re di Ponto, KV 87 (1770) Ruggiero (1771) Ascanio in Alba, KV 111 (1771) Betulia liberata, KV 118 (1771) Il sogno di Scipione, KV 126 (1772) Lucio Silla, KV 135 (1772) Thamos, König in Ägypten (1773, 1775) La finta giardiniera, KV 196 (1774) Il rè pastore, KV 208 (1775) Zaide, KV 344 (1779) Idomeneo, KV 366 (1780) Die Entführung aus dem Serail, KV 384 (1782) L'oca del Cairo, KV 422 Lo sposo deluso, KV 430 Der Schauspieldirektor, KV 486 Le nozze di Figaro (Figaros bryllup), KV 492 (1786) Don Giovanni (Don Juan), KV 527 (1787) Così fan tutte, KV 588 (1789) Die Zauberflöte (Tryllefløyten), KV 620 (1791) La clemenza di Tito, KV 621 (1791) == Avledninger == Sjokoladekonfekten Mozartkule, opprinnelig laget av konditoren Paul Fürst fra Salzburg i Østerrike i 1890, er oppkalt etter Mozart. Opprinnelig het den Mozart-Bonbon. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Wolfgang Amadeus Mozart – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Wolfgang Amadeus Mozart – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Wolfgang Amadeus Mozart på Internet Movie Database (sv) Wolfgang Amadeus Mozart i Svensk Filmdatabas (da) Wolfgang Amadeus Mozart på Filmdatabasen (da) Wolfgang Amadeus Mozart på Scope (fr) Wolfgang Amadeus Mozart på Allociné (en) Wolfgang Amadeus Mozart på AllMovie (en) Wolfgang Amadeus Mozart hos The Movie Database (en) Wolfgang Amadeus Mozart hos Internet Broadway Database (en) Wolfgang Amadeus Mozart på Apple Music (en) Wolfgang Amadeus Mozart på Discogs (en) Wolfgang Amadeus Mozart på MusicBrainz (en) Wolfgang Amadeus Mozart på Spotify (en) Wolfgang Amadeus Mozart på Songkick (en) Wolfgang Amadeus Mozart på Last.fm (en) Wolfgang Amadeus Mozart på AllMusic (en) Wolfgang Amadeus Mozart på YouTube (no) Wienerklassisismen: Haydn, Mozart og Beethoven -- Wolfgang Amadeus Mozart (en) Fritt tilgjengelige noter av Wolfgang Amadeus Mozart i International Music Score Library Project (da) The Danish Radio Sinfonietta – spesialisert i Mozart. Gode artikler og symfonierne til download (da) Wolfgang Amadeus Mozart : Musik i opbrud samling av lenker om Mozart og hans musikk fra samfunnskritiske kilder (på Modkraft.dk/Tidsskrifcentret)

Wolfgang Amadeus Mozart (uttales ˈvɔlfgaŋ amaˈdeus ˈmoːtsart, døpt Johannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart; født 27. januar 1756 i Salzburg, død 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Friedrich_H%C3%A4ndel

2023-02-04

Georg Friedrich Händel

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Britiske komponister', 'Kategori:Dødsfall 14. april', 'Kategori:Dødsfall i 1759', 'Kategori:Fødsler 23. februar', 'Kategori:Fødsler i 1685', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Halle', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister']

Georg Friedrich Händel (ifølge kirkeboken Georg Friederich Händel, anglisert George Frideric Handel), født 23. februarjul./ 5. mars 1685greg. i Halle an der Saale, hertugdømmet Magdeburg, død 14. april 1759 i London, England, var en tysk-britisk komponist berømt for sine operaer, oratorier og concerti grossi. Han representerer ved siden av Johann Sebastian Bach senbarokkens kulminasjon. Händel var en sann kosmopolitt som etter oppveksten i Halle tilbrakte formative vandre- og læreår i Hamburg, Italia og Hannover. Han bodde mesteparten av sitt liv i England og fikk britisk statsborgerskap 22. januar 1727.Händel skapte en mesterlig musikalsk syntese av tysk, italiensk og engelsk tradisjon, og han skrev musikk i alle tidens sjangre. Musikken til de fleste av hans samtidige komponister ble hurtig glemt etterhvert som musikksmaken endret seg, men Händels verker har stått uavbrutt på repertoaret i mer enn 250 år, lengre enn musikken til noen annen komponist. Hans mest spilte verk er oratoriet «Messias». Øvrige kjente verk er orkesterstykkene Water Music og Music for the Royal Fireworks. Händel var sterkt påvirket av teknikkene til de store komponistene i den italienske barokken, såvel som Englands egen Henry Purcell. Händels musikk ble flittig studert av komponister etter ham, for eksempel Haydn, Mozart og Beethoven.

Georg Friedrich Händel (ifølge kirkeboken Georg Friederich Händel, anglisert George Frideric Handel), født 23. februarjul./ 5. mars 1685greg. i Halle an der Saale, hertugdømmet Magdeburg, død 14. april 1759 i London, England, var en tysk-britisk komponist berømt for sine operaer, oratorier og concerti grossi. Han representerer ved siden av Johann Sebastian Bach senbarokkens kulminasjon. Händel var en sann kosmopolitt som etter oppveksten i Halle tilbrakte formative vandre- og læreår i Hamburg, Italia og Hannover. Han bodde mesteparten av sitt liv i England og fikk britisk statsborgerskap 22. januar 1727.Händel skapte en mesterlig musikalsk syntese av tysk, italiensk og engelsk tradisjon, og han skrev musikk i alle tidens sjangre. Musikken til de fleste av hans samtidige komponister ble hurtig glemt etterhvert som musikksmaken endret seg, men Händels verker har stått uavbrutt på repertoaret i mer enn 250 år, lengre enn musikken til noen annen komponist. Hans mest spilte verk er oratoriet «Messias». Øvrige kjente verk er orkesterstykkene Water Music og Music for the Royal Fireworks. Händel var sterkt påvirket av teknikkene til de store komponistene i den italienske barokken, såvel som Englands egen Henry Purcell. Händels musikk ble flittig studert av komponister etter ham, for eksempel Haydn, Mozart og Beethoven. == Biografi == === Opphav og ungdom i Halle === Den eneste kilden til informasjon om Händels ungdom er teologen John Mainwarings biografi Memoirs of the life of the Late George Frederic Handel. Mainwaring forteller at han har opplysningene om komponistens tidlige liv direkte fra Händel. Nyere biografer har vist at kronologien i Mainwarings framstilling ikke kan være korrekt, og siden Händel selv fortalte lite om sin ungdom, er kunnskapen om denne tiden sparsom. Händels far Georg (1622–1697) var barbér og sårlege i hertugdømmet Magdeburgs residensby Halle, senere ble han også livlege for den wettinske hertugen Johann Adolf I. av Sachsen-Weißenfels. Etter at Georgs første kone døde i 1682 giftet han seg snart på nytt med den 32-årige prestedatteren Dorothea Taust (1651–1730). Deres første barn døde under fødselen. Året etter ble Georg Friederich født og etter ham fikk paret to døtre, Johanna Christina (1690–1709) og Dorothea Sophia (1697–1718). Händel holdt kontakt med sine søstre og deres barn hele livet. Ifølge biografen Mainwaring ønsket Händels far at sønnen skulle slå inn på en juridisk karrierevei og motsatte seg hans musikalske interesser. Dette endret seg først etter at faren og den åtteårige Händel avla et besøk hos hertugen i saksiske Weißenfels. Guttens orgelspill overbeviste hertugen om at han sto overfor et stort talent, og han overtalte faren som selv ikke hadde interesse for musikk, om å la sønnen få bli musiker. I Halle ble Händel elev av Friedrich Wilhelm Zachow (1663–1712), komponist og organist i Marienkirche. Zachows komposisjonsstil utmerket seg på den ene siden med stor romlighet og på den andre (særlig i kantatekorene) med en frapperende tett kontrapunktisk tekstur. Händel tok senere tematisk materiale fra Zachow og bearbeidet det på kunstferdig vis, det samme gjorde J.S. Bach, som også søkte Zachows stilling etter dennes død. Hos Zachow fikk Händel grunnleggende komposisjons- og instrumentalutdanning. Mainwaring hevder at Händel begynte å komponere kantater allerede i sitt niende år. I læretiden skrev Händel også en harpestemme til Zachows kantate Herr, wenn ich nur dich habe. I 1697 ble Händel ifølge Mainwaring sendt til det brandenburgske hoffet i Berlin. Magdeburgs hertug, kurfyrsten Friedrich III var Händels lensherre, og han ble så imponert av det 12-årige vidunderbarnet at han tilbød å finansiere musikkutdanning i Italia, og dersom utdanningen gikk som forventet skulle han senere få en stilling ved hoffet i Berlin. Händels far avviste tilbudet – fortsatt ifølge Mainwaring. Kong Fredrik Vilhelm I av Preussen, som gikk inn i historien som «Soldatkongen», ble senere en stor beundrer av Händels komposisjoner. Händel selv sto åpenbart i kontakt med prøysserkongen hele livet. Helt til han ble engelsk statsborger var jo Händels nasjonalitet borger av Magdebug og deretter av Preussen. I 1741 berettet pressen at Händel kort tid etter Fredrik II av Preussens kroning var reist til Berlin for å gjøre ham sin oppvartning. Kongen, som selv var komponist og dessuten en utmerket fløytist, forsøkte forgjeves å skaffe seg en autograf av Händel etter hans død. Da Georg Philipp Telemann i 1701 reiste fra Magdeburg til Leipzig stoppet han i Halle for å bli kjent med «den allerede da viktige Georg Fr. Händel». Som Telemann beretter var dette bekjentskapet begynnelsen på et konstruktivt og produktivt samarbeid mellom komponistene: «[…] i melodiske satser […] og undersøkelsen av disse hadde Händel og jeg, gjennom hyppige besøk på begge sider, såvel som skriftlig, en stadig beskjeftigelse». Far Georg døde i 1697 og dette stoppet for en tid Händels framgang. For å etterkomme farens ønsker immatrikulerte Händel seg i 1702 ved det nyopprettede universitetet i Halle. Hensikten var å studere rettsvitenskap hos Christian Thomasius, men Händels juskarriere varte imidlertid ikke lenge: 13. mars 1702 avbrøt han studiene til fordel for organistposten ved Hallesche Dom. === Hamburg === Sommeren 1703 reiste Händel til Hamburg hvor Tysklands første operahus, Oper am Gänsemarkt, som åpnet i 1678, blomstret under ledelse av komponisten Reinhard Keiser. Händel spilte i operaorkesteret, først fiolin og senere cembalo. Her traff han Christoph Graupner og ble venn med komponisten, dirigenten og sangeren Johann Mattheson som senere skrev innflytelsesrike musikkteoretiske skrifter. Da det ble kjent at posten som organist ved Mariakirche i Lübeck var i ferd med å bli ledig fordi den berømte komponisten og organisten Dietrich Buxtehude begynte å dra på årene og ville pensjonere seg, reiste Händel og Mattheson i august 1703 til Lübeck. Det endte med at ingen av dem søkte på jobben på grunn av den tradisjonelle skikken med at den nye organisten måtte gifte seg med forgjengerens datter. De to sterke personlighetene hadde et tidvis anstrengt forhold, og midt under en framføring av Matthesons opera Cleopatra kom det til en støyende konfrontasjon om den musikalske ledelsen av oppføringen. Konflikten førte til en kårdeduell ved Gänsemarkt-operaen. Ingen av dem ble skadet, men etter denne hendelsen var forholdet spent og reservert. Senere unnlot Händel tross forespørsler fra Mattheson å levere biografiske data til Matthesons Grundlage einer Ehrenpforte. Til gjengjeld flettet Mattheson hatefulle og nedsettende kommentarer inn i sin tyske oversettelse av John Mainwarings Händelbiografi. Den 8. januar 1705 ble Händels første opera, Almira, med stor suksess uroppført i Hamburg. Få uker senere, 25. februar, fulgte uroppføringen av Nero. Mens Nero regnes som tapt, gir Almira med sin blanding av både tysk og italiensk operaform og språk et interessant eksempel på en tidstypisk operaform ved Gänsemarkt-operaen. Händel omarbeidet flere av temaene fra Almira i senere verk, for eksempel bygde han ved hjelp av åpningstemaet i tredje akt «Lebet beglückt, höchst seeliges Paar» noe senere det grandiose sluttkoret «Gloria Patri» i Dixit Dominus. Händel komponerte ytterlige en opera i Hamburg, men den hadde et slikt omfang at den ble splittet i to verk, Daphne og Florindo. Også disse operaene regnes som tapt. Etter å ha avvist flere tilbud om en italiareise fra adelige meséner, reiste Händel sommeren eller høsten 1706 til Italia på egen bekostning. Tilbake i Hamburg lå to kister med komposisjoner, begge er tapt. === Italia === Händels studiereise gjennom Italia varte i fire år. Han stoppet blant annet i Firenze, Roma, Napoli og Venezia. De eksakte omstendighetene rundt oppholdene i disse byene er ikke kjent, men det er overlevert flere anekdoter fra møter med andre musikere, som Arcangelo Corelli, Antonio Lotti, og Alessandro og Domenico Scarlatti. Händel ble berømt under navnet Il Sassone («Sakseren»), og da cembalovirtuosen og komponisten Domenico Scarlatti hørte et forrykende cembalospill under en maskerade i Venezia skal han ha ropt ut: «Enten er dette den berømte sakseren, eller så er det djevelen». Mainwaring beretter at det kom til meningsutvekslinger mellom Corelli og Händel over framføringen av de dobbelte punkteringene i de langsomme yttersatsene av den opprinnelige overtyren til Il Trionfo del Tempo i del Disinganno. Händel, som hadde et hissig gemytt, skal ha revet fiolinen ut av Corellis hånd for å demonstrere hvordan han ønsket at punkteringene skulle utføres. Corelli på sin side var en elskverdig mann, og han kommenterte: «Min kjære sakser, denne musikken din er i fransk stil, og den forstår jeg ikke». Corelli gjorde Händel den tjenesten å komponere en ny overtyre i italiensk stil. Händel produserte to operaer i Italia, Rodrigo (sommeren 1707) i Firenze og Agrippina (årsskiftet 1709-10) i Venezia, den siste med en libretto av kardinal og visekonge av Napoli, Vincenzo Grimani (1652–1710). Overtyren til Agrippina med det intense tremolo-baserte fugetemaet over en liten heksakord regnes som en av Händels ypperste operaovertyrer. I det hele tatt var Agrippina et enestående modent verk, og det ble en stor publikumsuksess med hele 27 forestillinger. Händel fant sin operastil og etablerte sitt ry som operakomponist med dette verket. I Roma hadde det vært jordskjelv og det rådet krigstilstander, så pave Klemens XI la ned forbud mot operaoppføringer i byen. Händel skrev derfor to oratorier, den geistlige La Resurrezione (våren 1708) og den allegoriske Il Trionfo del Tempo e del Disinganno (våren 1707) med tekst av kardinal Benedetto Pamphili (1652–1730). Il trionfo ble sannsynligvis oppført hjemme hos kardinal Pietro Ottoboni(1667–1740), som i likhet med Pamphili var en viktig velgjører og mesén for Händel. Materialet i Il Trionfo bearbeidet Händel to ganger i London: 1737 og tilslutt i 1757 som The Triumph of Time and Truth. Videre komponerte Händel den berømte Dixit Dominus (over salme 110 i Salmenes bok ), serenataen Aci, Galatea e Polifemo (Napoli 1708), såvel som tallrike kor- og solokantater i Italia. Händel hadde nå lagt grunnsteinen til sitt ry, og i 1709, mens han fremdeles var i Venezia, tilbød kurfyrst Georg Ludwig av Hannover ham posten som kapellmester ved hoffet i Hannover. Händel aksepterte tilbudet, men sikret seg først aksept for å kunne reise vekk for lengre tidsrom nå og da. Denne muligheten benyttet han seg av allerede etter få måneder; han tiltrådte offisielt 16. juni 1710, men reiste til London ved slutten av året. Allerede 24. februar 1711 høstet han sin første suksess i England med uroppføringen av operaen Rinaldo ved Haymarket-Theatre. Operaen inneholder den berømte sarabande-arien «Lascia ch’io pianga» som sammen med Cleopatras «V’doro, pupille, seatte d’Amore» fra Giulio Cesare og «largoen» (egentlig en larghetto) fra Xerxes har hørt til standardrepertoaret på opera- og konsertscenene i århundrer. I begynnelsen av juni 1712, dvs mot slutten av operasesongen, vendte Händel tilbake til Hannover hvor han blant annet skrev en rekke vokalduetter, formodentlig for kurprinsessen, den senere dronning Caroline av Ansbach. === De første årene i London === I oktober 1712 reiste Händel tilbake til London, denne gangen slo han seg ned for godt. Først bodde han et år hos en rik musikkelsker i Barn Elms, Surrey, de neste tre årene hos Richard Boyle, jarlen av Burlington, i nærheten av London. Hovedverkene i denne perioden var to italienske operaer og Utrechter Te Deum. Verkene var skrevet på oppdrag av dronning Anne av Storbritannia, og etter oppføringene ga hun ham en livslang årlig pensjon på 200 pund. Selv om Händels fravær fra hoffet i Hannover ble langt finnes det ikke belegg for at kurfyrst Georg minte ham på forpliktelsene han hadde i Hannover. Kurfyrsten ble kronet til Georg I av Storbritannia og Irland i Westminster Abbey oktober 1714. Händel skrev Water Music for kongen, og verket som består av tre suiter ble oppført under en fest på Themsen 17. juli 1717. Kongen skal ha vært så begeistret for musikken at han beordret musikerne til å spille den tre ganger og fordoblet Händels årspensjon. Senere ble Händel musikklærer for kongens døtre. I 1716 ledsaget han kongen på en kort reise på tysk grunn og komponerte der pasjonen «Der für die Sünde der Welt gemarterte und sterbende JESUS» etter en dengang omtykt tekst av Barthold Heinrich Brockes. Etter at Händel vendte tilbake til Storbritannia ble han huskomponist hos jarlen av Carnavon, den senere hertugen av Chandos. Her var det samlet en framtidsrettet krets av litterater, blant annet John Gay og Alexander Pope. Verkene som Händel komponerte for hertugresidensen Canons i Edgware omfatter de tolv Chandos Anthems såvel som den første versjonen av operaen Esther og den nye engelske versjonen av Acis and Galatea med tekst av John Gay. Tersetten med Galateas, Acis og Polyphemus, The flocks shall leave the mountains, minner fra takt 5 av om åpningskoret i Bachs kantate Ich hatte viel Bekümmernis. I Canons fullførte Händel sannsynligvis også Suites de Pièces pour le Clavecin (publisert 1720), som blant annet inneholder de kjente variasjonene som senere fikk tilnavnet «The Harmonious Blacksmith». Stedets navn «Canons» var samtidig programmatisk: Jarlen av Chandos og hans krets uttrykte på denne måten at det dreide seg om å etablere musikalske målestokker (latin canon/gresk kanón; kanon = målestokk, rettesnor, regel, anvisning). === Operaforetaket ved «kongens teater» i Canons === Händels opphold i Canons endte våren 1719, og han startet forberedelsene til et nytt operaforetak ved King’s Theatre under navnet «Royal Academy of Music» med Händel som musikalsk leder. For å skaffe sangere reiste Händel til Dresden hvor han fikk engasjert flere sangere, deriblant stjernekastraten Senesino. Händels første operaoppsetning for det nye Operaakademiet, Radamisto med uroppføring 27. april 1720, ble særdeles vellykket. Ved siden av Händel benyttet akademiet seg tidvis av komponistene Giovanni Bononcini og Attilio Ariosti, og publikummet delte seg i partier som enten støttet Händel eller Bononcini. I begynnelsen var Bononcini mest framgangsrik – Händels dominans ble først merkbar etter den tredje sesongen. De påfølgende årene skrev han noen av sine mest betydelige operaer, Giulio Cesare, Tamerlano og Rodelinda. Disse hører også til de mest populære i vår tid. Etter hva man vet i dag var operaakademiet underfinansiert allerede fra starten og bare lønnsom i sine beste perioder. Ledelsen forsøkte å øke publikummstilstrømmingen ved å kjøpe inn flere stjernesangere. I januar 1723 ble Francesca Cuzzoni engasjert, og i mai 1726 Faustina Bordoni. Primadonnaene var fiendtlig innstilt overfor hverandre og 6. juni 1727 fornærmet og slo de hverandre for åpen scene, kraftig oppfyrt av et høylytt publikum som støttet sine respektive favoritter. De høye gasjene deres var til sterk finansiell belastning for operaforetaket. I tillegg kom at publikums smak var i endring mot lettere politisk-satirisk engelskspråklig underholdning, og symptomatisk for denne tendensen var den dundrende suksessen til John Gays The Beggar’s Opera i 1728. Høydepunktet i denne operaen skal ha vært en parodi på Händels opera Rinaldo sunget av «tiggere», «tyver» og «kjeltringer». (The Beggar’s Opera var modell for Bertolt Brechts Tolvskillingsoperaen). Etter sesongen 1727/28 ble operaakademiet oppløst uten at det førte til noen problemer for Händel. === Nedgangstid ved «det andre operaakademiet» === Etter at operaakademiet var oppløst startet Händel et nytt foretak i kompaniskap med den sveitsiske impresarioen Johann Jacob Heidegger. I litteraturen betegnes dette som «det andre operaakademiet». De overtok det som var igjen av det første akademiet og leide King’s Theatre for fem år. Høsten 1728 reiste Händel til Italia for å rekruttere nye sangere. Det nye ensembet var gjennomgående beskjedent anlagt med Antonio Bernacchi som ny stjernesanger. På hjemturen sommeren 1729 besøkte Händel sin mor i Halle og stoppet i Hannover og Hamburg. Det nye operaforetaket åpnet 2. desember 1729 med Lotario, men på grunn av lunken mottakelse ble kastraten Senesino engasjert som trekkplaster for neste sesong. Händels interesse ble i 1732 ganske tilfeldig styrt mot oratoriet da begge hans engelskspråklige maskespill fra Canons-tiden, Esther og Acis and Galatea, ble oppført uatorisert. Händel reagerte hurtig ved å omarbeide dem til oratorier, og oppførte dem med stor suksess. Den neste sesongen, 1732/33, konkurrerte han for en stor del med oppføringer av oratorier, deriblant oratoriet Deborah som hovedsakelig besto av gammelt materiale. Om sommeren reiste Händel og ensemblet til Oxford hvor de med stor suksess oppførte oratoriet Athalia i universitetets festhall, «Sheldonian Theatre». Andre akt avsluttes av en «Halleluja» i d-moll som er en dobbeltfuge over de seks solmisasjonsstavelsene: UT-FA RE-SOL MI-La (i dag utvidet og omarbeidet til do-re-mi-fa-so-la-ti-(do)). Dette var Händels måte å hedre Guido av Arezzos (~992–1050) heksakordsystem. Som mottema til Arezzos seks stavelser valgte Händel en lett utbrodert utgave av et fugesubjekt fra sin åttende klaversuite i f-moll. Ifølge en beretning i pressen skal Universitetet ha tilbudt ham et æresdoktorat, men av ukjente grunner skal han ha avvist dette. Til tross for suksessen med oratoriene fortsatte Händel å oppføre operaer selv om den italienske operaformen ble stadig mindre populær i London. I desember 1733 åpnet det rivaliserende operaelskapet Opera of the Nobility (ofte kalt «Adelsoperaen») i Lincoln’s Inn Fields Theater med Nicola Porpora som komponist. Tidligere hadde dette selskapet tatt over nesten hele det gamle sangerensemblet til Händel, inklusive Senesino. Det var ikke marked for to konkurrerende operahus i London, og det kom til en ruinerende tvekamp mellom dem. Situasjonen skjerpet seg da Händels leiekontrakt utløp mot slutten av sesongen og Heidegger leide ut King’s Theatre til Adelsoperaen. I tillegg lyktes det Adelsoperaen å engasjere den berømte italienske kastratsangeren Farinelli. De to operaselskapene delte ikke bare Londons operapublikum i to leire, men også den kongelige familie. Prinsen av Wales, Fredrik Ludvig av Hannover støttet adelsoperaen, mens Händels mesterelev prinsesse Anne (1707–1759) var en lidenskapelig Händel-tilhenger. Mange år senere, året 1770 i Bologna, fortalte Farinelli den engelske musikkhistorikeren Charles Burney om første gang han skulle synge for kong Georg II: Prinsessen, som akkompagnerte ved klaveret, la fram to Händel-arier som var notert i en uvanlig nøkkel og skrivemåte, og forlangte at Farinelli sang dem fra bladet. Friedrich Wilhelm Marpurg fortalte i Kritischen Briefen über die Tonkunst (1763) at prinsessen var en usedvanlig dyktig generalbass-utøver, og Händel selv betrodde en gang organisten Jacob Wilhelm Lustig at for ham var prinsesse Anne «alle prinsessers blomst».Händel flyttet nå til det nybygde Covent Garden Theatre og ledet operaselskapet i egen regi. Til tross for at foretaket gikk dårlig komponerte han i denne tiden verk som Ariodante og Alcina. Sammen med Orlando regnes disse til hans mest betydningfulle operaer etter sammenbruddet av det første akademiet. Händel gikk konkurs i 1737 og fikk samtidig et slaganfall som lammet venstre arm for en tid. Han klaget dessuten over vanskeligheter med å fokusere synet. Et kuropphold i Burtscheid ved Aachen hjalp ham fort tilbake til hektene, og etter en tid spilte han orgel for det lokale publikum. Snart komponerte han like lett som før. Konkurransen mellom operahusene hadde vært så ødeleggende at også Adelsoperaen gikk over ende og ble oppløst. === Oratorienes tidsalder === Til tross for at Händel helt fram til sin siste opera, Deidamia (1741) gjorde tallrike forsøk på å fortsette operaen, trådte oratoriet mer og mer i forgrunnen (med oratoriene Saul og Israel i Egypt, begge fra 1739). Han tok også opp igjen tidligere verk, blant annet Alexander’s Feast som var skrevet i 1736. Teksten var John Drydens ode til den hellige Cecilia av Romas ære, en av mesterverkene i engelsk litteratur. Året etter, i 1740, skrev Händel oratoriet L’Allegro, il Penseroso ed il Moderato basert på en tekst av John Milton som Charles Jennens omarbeidet for å øke spenningen mellom karakterene i diktet. Jennens skrev også tekstene til Händels oratorier Saul, Messiah og Belshazzar. I 1742 reiste Händel til Dublin for å oppføre oratoriet Messiah som et ledd i en serie veldedighetskonserter. Tilbake i London overlot han inntektene fra sine Messiah-oppføringer til veldedige formål. Bak utkastet til temaet for Amen-fugen noterte Händel en irsk dansemelodi som han kalte «Fattige irske ungdommers» «Ballet». En gang i året oppførte han Messiah til fordel for Londons Foundling-Hospital, et barnehjem for «[the] education and maintenance of exposed and deserted young children». Som takk for sin innsats ble han utnevnt til vise-æresdirektør ved siden av den sosialkritiske maler, grafiker og forfatter William Hogarth. Kort før tilbakereisen fra Dublin til London ble Händel kjent med forfatteren av Gullivers Reiser, Jonathan Swift. Etter denne tiden komponerte ikke Händel flere operaer. I stedet produserte han fra 1743 til 1752 en kontinuerlig serie av én til to nye oratorier per sesong, de fleste med temaer fra Det gamle testamentet. I tillegg skrev han de verdslige musikkdramaene Hercules og Semele. Begge regnes med blant de mest betydelige engelske operaer selv om Händel ikke oppførte dem scenisk. En tid forsøkte adelskretser å felle Händel, som på sin side nå stort sett syslet med oratorier. «Hele operaselskapet er rasende på Händel» skrev en samtidig kilde. Til forskjell fra tiden med Adelsoperaen hadde han som oratoriekomponist knapt noen konkurranse, men for å skade ham forsøkte motstanderne å arrangere ball og banketter på samme tid som Händels oppføringer. Händel nådde snart fram til brede befolkningslag med sine «Seiersoratorier» etter det jakobittiske opprøret i 1745. Av disse var Judas Maccabaeus hans aller mest poulære oratorium ved siden av Messiah. Til Judas Maccabaeus' arie «With honour let desert be crown’d» i tredje akt komponerte Händel en uvanlig solo for naturtrompet. Ved å ta i bruk naturtrompetens syvende overtone, som dengang ble regnet som «unaturlig», fikk han fram «trompetklangens dobbeltnatur». Händel dannet ved hjelp av den syvende overtonen en mollters som gjorde at trompetklangen hele tiden vekslet mellom en elegisk a-moll og en krigersk (dels også festlig) D-dur. I 1745 fikk Händel æresmedlemskap i den musikkvitenskapelige foreningen Correspondierende Societät der musicalischen Wissenschaften. Andre medlemmer var blant annet G.P. Telemann og J.S. Bach. Det siste medlemmet som ble tatt opp var for øvrig Leopold Mozart. Dette skjedde rundt 1755, men selskapet ble oppløst kort tid etter. Händel begynte å komponere på oratoriet Jephtha rundt 1751, og mens han skrev på dette begynte de første symptomene på en begynnende blindhet å vise seg. Med flere avbrudd og med store anstrengelser klarte han likevel å fullføre verket. Andre akt i Jephta sluttet med et kor med tekst av Alexander Popes maksime fra Essay on Man: «Whatever is, is right». Senere overtok Georg Wilhelm Friedrich Hegel Poes maksime med ordene «Alles was ist, ist vernünftig», dette omtolket Hegels elev Heinrich Heine til «Alles, was vernünftig ist, muss sein». I 1754 kunne Händel endelig takke den botanikkinteresserte Telemann med en kiste kostbare blomsterløker. Gaven var forsinket fordi Händel hadde fått feilaktige opplysninger om at kollegaen i Hamburg var død. Gaven var Händels takk for at Telemann hadde sendt den forhåndsbestilte intervall-læren «Neues musikalisches System» (1752) som kom i Mizlers «Musikalischer Bibliothek». I denne delte Telemann hver tone, hvert intervall i fire: Minimum, Minor, Major og Maximum. Neues musikalisches System ble skarpt avvist av Telemanns samtidige fordi det nye hammerklaveret favoriserer temperert stemming. Denne firedelingen hadde Händel forøvrig allerede delvis brukt i sine Cantaten con strumenti (1706–1709) – 72 italienske kantater for sangstemme og basso continuo – såvel som i Il Trionfo (arien «Io sperai»). Händel underla seg flere mislykkede øyeoperasjoner, hvorav en av den omstridte okulisten John Taylor som også opererte Bachs øyne. I Taylors History of the Travels and Adventures (London 1761) er det et avsnitt om de medisinske møtene med Bach og Händel hvor Taylor opplyser om at komponistene «opprinnelig var blitt oppdratt sammen». Dette utsagnet har Bach- og Händel-biografene tilbakevist i århundrer. Det finnes bevis for at Händel tidvis kunne se igjen i sine siste år, men etter mai 1752 fikk han ikke synet tilbake. Til tross for dette fortsatte han å medvirke ved oppføringene av sine oratorier, og mellom aktene spilte han sine delvis improviserte orgelkonserter. Han komponerte også nye arier eller omarbeidet gamle. For Judas Maccabaeus skrev han duett- og korsatsen Sion now her head shall raise. Så kort tid som en uke før sin død satt Händel ved orgelet under en Messiah-oppføring. Påskeaften morgen den 14. april 1759, 74 år gammel, døde Händel i sin bolig i 57 Brook Street (nå nr. 25). Han ble bisatt i Westminster Abbey 20. april. == Musikk == === Operaer === Händels 46 operaer er av typen dramma per musica, en musikkform som består av en serie secco-resitativ og da capo-arier. I tidens løp videreutviklet han operaen uten dermed å bryte med den etablerte formen. For å framstille spesielt intense følelser hos en scenefigur brukte Händel gjerne accompagnato-resitativ (dvs med orkesterakkompagnement). Eksempler er Bajazets store dødsscene i Tamerlano og den berømte vanvidds-scenen i Orlando. Ved siden av arier skrev Händel duetter, sjeldnere tersetter eller kvartetter. Kor skrev han til å begynne med bare for finalene hvor de ble sunget av hovedpersonene. Først fra 1735 kan det se ut som han har hatt tilgang til et eget operakor. Samme år skrev han ballettnumre til operaene Alcina og Ariodante som ble oppført i Covent Garden der han kunne bruke prima ballerinaen og koreografen Marie Sallé og hennes ballettkompani. Händel komponerte prologen Terpsichore i andre versjon av Il Pastor fido spesielt for henne. Marie Sallé, som revolusjonerte scenedansen allerede før Jean-Georges Noverre, ble for øvrig utpepet for åpen scene under oppføringen av Händels Alcina fordi hun opptrådte som Cupido i mannsklær. Händels opera-overtyrer fulgte den franske Lully-pregede formen: langsom-hurtig (en fuge)-langsom. Librettiene var ofte avledet av venetianske mønstre; til tross for Metastasios store popularitet brukte Händel tekster av ham bare tre ganger. === Oratorier === Allerede i sin tid som komponist av italienske operaer utviklet Händel en ny kunstform: det engelske oratorium. Fram til denne tid var oratoriet ukjent i England. På kontinentet ble de skrevet etter opera seriaens stivnede skjema med sin forslitte rekke av resitativer som drev handlingen framover og da-capo-arier hvor følelsene ble utspilt; ensembler og kor forekom nesten ikke. Händel skapte en ny musikkform i stort format ved å ta elementer fra de engelske plays, masques og anthems, fra de klassiske franske dramaer, fra de tyske kirkekantatene, og fra de karakteristiske musikkformene i den italienske operaen: resitativet, arien, ouverturen og inndelingen i tre akter. Dermed hadde et musikalsk drama uavhengig av scenen oppstått. Teateret danner fremdeles den ytre rammen, men den sceniske handlingen, kostymene, maskene og lignende er utelatt. Dette gir mulighet for brå skifter i scene og følelser. Handlingsforløpet skjer nå utelukkende i tilhørernes fantasi, dermed intensiveres det ideelle og følelsesmessige innholdet i verket. Koret er ikke bare integrert, men blir i vesentlig grad et element i og en bærer av handlingen. Oratoriet får dermed en episk-lyrisk karakter uten å miste det dramatiske aspektet. Librettist og komponist tildeler koret to roller: På den ene siden deltar koret i handlingen, og på den andre fungerer det som betrakter og kommentator etter antikke forbilder. De handlende personenes skjebne og handlinger utspiller seg på bakgrunn av folkelivet. Hele folkeslag personifiseres, i Belshazzar blir sågar tre befolkningsgrupper satt opp mot hverandre. Heltekastraten forsvinner (så godt som) fullstendig, og opera seriaens overveiende skurkaktige figur, tenoren, tildeles nå helterollen. Händel tar selv regien i sine oratorier og åpner portene for et nytt publikum, det borgerlige. === Kirkemusikk === Händels kirkemusikk kan deles i noen salmemelodier på latinske språk som han skrev i Italia, og de engelskspråklige stykkene. Til de latinske verkene hører vespersalmene Dixit Dominus, Laudate pueri og Nisi Dominus. Chandos Anthems fra den tidlige tiden i London er av nokså intim karakter på grunn av det lille ensemblet han dengang hadde til rådighet. De andre kirkemusikalske verkene fra tiden i London ble stort sett skrevet for Chapel Royal i anledning spesielle, ofte statspolitiske anledninger. Te Deum og Jubilate til feiringen av freden i Utrecht er preget av Purcells innflytelse. Zadok the Priest, som er av de fire Coronation Anthems («kroningshymner») komponert til kroningen av Georg II. og dronning Caroline i Westminster Abbey 1727, er siden blitt spilt ved hver eneste britiske kroningsseremoni. Stykket er også kjenningsmelodi for Mesterligaen i fotball. Funeral Anthem – The ways of Zion do mourn komponerte Händel for dronning Carolines statsbegravelse i 1737, og Dettinger Te Deum med Dettingen Anthem 1743 til feiringen av seieren i Dettingen. === Orkestermusikk === En viktig del av Händels orkestermusikk ble skrevet som overtyrer, mellomakt-, pantomime- og ballettmusikk i operaene og oratoriene. Til de uavhengige konsertene hører de seks såkalt «obokonsertene» op. 3 som ble publisert i 1734, men skrevet vesentlig mye tidligere for ulike anledninger, såvel som de tolv Concerti grossi op. 6 fra 1739. Händels Concerti grossi op. 6 er orkesterverk med vekselspill mellom et fullt strykeorkester (ripieno) og en gruppe strykersolister (concertino). I sine konserter knytter Händel den italienske tradisjonen med de nye symfoniske utviklingene på 1700-tallet. Händel føyde i ettertid obopartier til noen av konsertene . Händels orgelkonserter er hans egen oppfinnelse og ved siden av Bachs cembalokonserter representerer de starten på utviklingen av musikkformen konsert for klaviaturinstrument og orkester. Vanligvis spilte Händel selv sine orgelkonserter på et orgelpositiv i pausene i de store oratorie-oppføringene. Den trykte utgaven fra 1738 oppga også cembalo og harpe (op. 4, nr. 6) som mulige soloinstrumenter. I motsetning til de seks konsertene op. 4 (1738) utmerket de to fra «Second Series» (1740, den første under tilnavnet «The Cuckoo and the Nightingale») og de seks posthumt publiserte konsertene op. 7 ved at de på mange steder og over hele satser var markert med «ad libitum», det vil si at Händel improviserte partiene under oppføringene. For konsert op. 7 nr. 1, med en mektig ostinato-sats, foreskrev Händel et orgel med pedaler og to manualer («Organo a. 2 Clav. e Pedale»). Årene 1747 og 1748 skrev Händel tre Concerti a due cori hvor han i praksis delte orkesteret i tre: To blåser«kor» (hver med 2 oboer, 1 fagott, 2 horn) og et strykerkor med continuo. Disse konsertene er for en stor del ikke frittstående komposisjoner, men arrangementer av kor fra oratoriene Esther, Belshazzar, Semele og Messiah beregnet på å oppføres under åpen himmel. Friluftsmusikk var også den tredelte Water Music-suiten skrevet for oppføring i båt på Themsen, såvel som Music for the Royal Fireworks fra 1749. Den siste ble skrevet på oppdrag av Georg II i anledning freden i Aachen som ble sluttet 7. oktober 1748. Uroppførelsen skjedde 27. april 1749 i Londons Green Park. På forhånd kom det til motsetninger mellom kongen og Händel om orkestreringen av stykket. Kongen ville utelukkende vite av «militærinstrumenter» som oboer, fagotter, horn, trompeter og pauker. Händel ville derimot ha med strykeinstrumenter også. Hvem som tilslutt fikk viljen sin vet man ikke sikkert, for Händel utstyrte opprinnelig partituret med «militærinstrumenter», men noterte senere at strykere skulle doble obo- og fagottstemmene. Den offentlige prøven med 100 musikere foran 12 000 tilhørere ble en stor suksess, men den offisielle feiringen 27. april i Green Park endte i en katastrofe. På grunn av teknisk svikt i fyrverkeriet tok bygg og dekorasjoner som var reist i anledningen fyr og brant ned. Tre personer døde, blant annet en trompetist. Bare Händels musikk skal ha reddet dagen. === Kammermusikk === De seks triosonatene op. 2, for to fioliner og basso continuo ble først publisert av Roger i Amsterdam rundt 1722. Gjennomgående følger de den firesatsige italienske kirkesonateformen. De syv triosonatene op. 5, for to fioliner og basso continuo som ble publisert i London 1739 består av fra fem til syv satser, blant annet dansesatser som passacaille, sarabande, gavotte etc., slik at de nærmest er som suiter å regne. Ytterligere tre triosonater er overlevert i håndskrift. Også de 15 solosonaten op. 1, også utgitt første gang rundt 1722 av Roger, følger kirkesonateformen. De deler seg i tre sonater for traversa og basso continuo, fire sonater for flauto og basso continuo, to sonater for obo og basso continuo og seks sonater for fiolin og basso continuo. I den Hallensiske Händelutgaven er det også seks triosonater for to oboer og basso continuo, men det er usikkert om det er Händel som har skrevet disse sonatene. Händels verk for cembalo ble stort sett skapt som lære- eller leilighetsverk. De åtte Suites de Pièces pour le Clavecin (HWV 426–433, 1720) regnes som de viktigste ved siden av en annen suitesamling (HWV 434–438, 1730) og seks fuger (HWV 605–610, 1735). Den andre suitesamlingen inneholder to bemerkelsesverdige chaconner (HWV 435 og HWV 442), variasjonsverk over et åttetakters ostinat-generalbasstema. Denne basso ostinatoen, som består av åtte fundamentale noter, anvendte også Bach til sine «Goldbergvariasjoner» såvel som for Canon triplex a. 6 Voc. som han holder i hånden på det kjente portrettet av Elias Gottlieb Haußmann. I skriftet Der vollkommene Kapellmeister som Johann Mattheson ga ut i 1739 trykte han knapt 1 1/4 takter (takt 3–4) fra den fjerde satsen – sluttfugen – av Händels klaversuite nr. 2 i F-dur (fra Suites de Pièces fra 1720). Ved siden av notesitatet rettet Mattheson, som sikkert hadde dypere innsikt i Händels komposisjonsmåte, følgende spørsmål til sine lesere: «Hvem kunne vel tenke seg at i disse få notene gjemmer det seg – som om det var en kort, tykk gulltråd – en tråd som kan trekkes ut så den blir hundre ganger så lang» Med gulltråd mente Mattheson Händels fugetema med sitt mottema. På Händels tid ble også vokal- og instrumentalstykker regnet som kammermusikk. Han skrev tallrike verdslige kantater: 72 kantater for solostemme og generalbass som består av en rekke arier og resitativer etter modell av Alessandro Scarlatti. I tillegg kommer «Cantaten con strumenti», også med selvstendige instrumentalstemmer. Til disse hører den lille spanske kantaten Cantata Spagnuola a voce sola e Chitarra som Händel noterte i gammel stil. De fleste av de verdslige kantatene stammer fra tiden i Roma da Händel møttes sammen med Scarlatti, Corelli og Pasquini i Accademia degli Arcadi. Duetti e Terzetti for sangstemme og basso continuo skrev Händel i Italia eller Hannover, og mellom 1741 og 1745 i London. Händel utvidet også sine oratorier for firstemmige kor med diverse duetter og tersetter. == Ettermæle == I England ble Händel en klassiker allerede i sin levetid: det ble reist en statue i full størrelse over ham i fornøyelsesparken Vauxhall Gardens i 1738, og 15. juli 1762 ble Händels gravmonument avduket. Mainwarings Memoirs of the Life of the Late George Frederic Handel regnes som den første biografi over en musiker som kom ut i bokform. I motsetning til mange av tidens komponister, eksempelvis Johann Sebastian Bach og Georg Philipp Telemann i Tyskland, gikk ikke Händel i glemmeboken i England etter sin død, overveiende på grunn av oratoriene. Ved siden av regelmessige oppføringer av utdrag fra oratoriene ble mye av Händels musikk satt sammen og spilt som pastisjer. På det man trodde var Händels hundreårsdag i 1784 ble det arrangert en tredagers minnefest i Westminster Abbey og i Pantheon. Over 500 musikere deltok i oppføringer av Messiah, av stykker fra oratoriene og av orkestermusikken hans. Oppføringen av Messiah ble en stor suksess og ble gjentatt to ganger. Dette skapte en tradisjon som varte til 1791. Messiah-begeistringen nådde snart også Tyskland, og i 1772 ble oratoriet oppført i Hamburg med Michael Arne som dirigent, tre år senere av Carl Philipp Emanuel Bach, J. S. Bachs nest eldste sønn. Senere ble teksten oversatt og sunget på tysk. Wolfgang Amadeus Mozart utvidet og forandret orkestreringen av flere av Händels oratorier for å tilpasse dem tidens smak. Dessuten brukte Mozart temaer og kontrapunktikk fra Händels Funeral Anthem og oratoriet Joseph and his Brethren i sitt ufullendte Rekviem fra 1791. Haydn ble dypt berørt da han hørte Händels oratorier under sine opphold i London: «[Det var] som om han var blitt satt tilbake til begynnelsen av studietiden og ikke hadde lært noe fram til da». Med seg fra London hadde han en libretto til oratoriet the Creation som opprinnelig kan ha vært forfattet for Händel og fikk baron van Swieten til oversette den til tysk. Haydns musikk til Die Schöpfung («Skapelsen») viser en tydelig påvirkning fra Händel både i struktur og i korfugene. Også Beethoven lot seg inspirere av Händel, og skrev Variationen für Cello und Klavier (1796) over «See the conqu’ring hero comes» fra Judas Maccabaeus, samt overtyren Die Weihe des Hauses hvor den store sentrale fugen bevisst er holdt i Händels stil. For Beethoven var Händel «den største blant oss alle... den største komponisten som noen gang har levd. Jeg ville blottet mitt hode og knele ved hans grav.» Beethoven la framfor alt vekt på enkelheten og publikumsappellen i Händels musikk da ha sa «Gå til ham og lær hvordan store virkninger kan oppnås med enkle virkemidler.» I 1770-årene kom Messiah til USA hvor man i samsvar med den engelske tradisjonen overveiende oppførte stykket på arrangementer til inntekt for veldedige formål. Tradisjonen med å oppføre oratoriet i adventstiden oppsto på begynnelsen av 1800-tallet. Fra og med 1842 utga den engelske musikkforleggeren Vincent Novello ut et lite utvalg oratorier i en rimelig klaverutgave og gjorde dermed musikken tilgjengelig for lokale korforeninger utenfor byene. I årene fra 1859 til 1926 ble det hvert tredje år arrangert store Händelfestspill i Crystal Palace i London. På sitt største medvirket det ca. 4 000 korsangere og rundt 500 orkestermusikere og ble en demonstrasjon av britenes nasjonalfølelse. Felix Mendelssohn Bartholdy trakk Johann Sebastian Bach frem fra glemselen med gjenoppføringen av «Matteuspasjonen» i 1829. Mendelssohn sørget også for at Händels oratorier ble oppført i Tyskland, og han tilpasset egenhendig noen av Händels oratorier til praktisk bruk. Georg Gottfried Gervinus oversatt samtlige av oratoriertekstene til tysk og gjorde at det ble mulig å innlemme dem i tyske korforeningers standardrepertoar. Johannes Brahms skrev for den første komplette tyske Händel-utgaven klaverstemmer til Duetti e Terzetti, for de mange som ikke lengre behersket generalbassnotasjon og -spill. Idag blir Händels musikk spilt ved de tyske festspillene i Göttingen, Halle og Karlsruhe. == Utgivelser == Händel foretok så mange endringer, utvidelser og arrangementer at det er flere versjoner å velge mellom av nesten hvert eneste verk han skrev. Den hallensiske Händel-utgaven har satt som mål å rekonstruere alle versjonene. For kammermusikken er problemet at Händel autoriserte flere utgivelser og at forleggerne iblant tok med forfalskninger. Det første forsøket på en komplett Händel-utgave sto Samuel Arnold i London for mellom 1787 og 1797. Han fikk etterhvert problemer med finansieringen og måtte avbryte prosjektet slik at nesten alle operaene og en stor del av den vokale kammermusikken mangler. Friedrich Chrysanders samlede Händel-verk i 94 bind regnes som en pionerbedrift idet Chrysander baserte seg på Händels dirigentpartiturer og dels på autografer. == Verkliste == === Operaer === === Oratorier === === Odes og masques (utvalg) === === Te Deum === === Instrumentalmusikk === 6 Orgelkonserter Nr. 1–6 op. 4 (HWV 289–294) 6 Orgelkonserter Nr. 7–12 op. 7 (HWV 306–311) 4 Orgelkonserter Nr. 13–16 (HWV 295, 296a, 304, 305a) 6 Concerti grossi op. 3 (HWV 312–317) 12 Concerti grossi op. 6 (HWV 319–330) 3 Concerti a due cori (HWV 332–334) Water Music (HWV 348–350) Music for the Royal Fireworks (HWV 351) Seks enkelståenede instrumentalverk (HWV 336, 338, 404, 337, 318 Alexanderfest-Konzert og HWV 424) == Se også == Filmer med Händels musikk (utvalg) == Litteratur == John Mainwaring: Memoirs of the Life of the Late George Frederic Handel, London 1760/på tysk: Johann Mattheson, Hamburg 1760. George Frideric Handel, Hedwig Mueller von Asow, John Mainwaring: Biographie, Briefe und Schriften: Biographie, Briefe und Schriften, publisert av Georg Olms Verlag, 1977, ISBN 9783487063317 (også Google Books). Friedrich Chrysander: G. Fr. Händel, Leipzig 1885–67, nyutgivelse 1966. Romain Rolland: Haendel, ved F. Alcan, Paris 1910. Johanna Rudolph: Händelrenaissance – Eine Studie, 2 bind, Aufbau-Verlag Berlin, 1960. Alfred Mann: Georg Friedrich Händel – Composition lessons/Aufzeichnungen zur Kompositionslehre, Hallische Händel-Ausgabe, Supplement Band 1, Bärenreiter-Verlag, Kassel 1878. Konrad Sasse: Händel-Bibliographie, Dt. Verl. für Musik, Leipzig 1963. Walther Siegmund-Schultze: Georg Friedrich Händel, Dt. Verl. für Musik, Leipzig 1980. Walter Eisen (Hrsg.): Händel-Handbuch, Bärenreiter-Verlag, Kassel, 1. – Lebens- und Schaffensdaten, 1983, ISBN 3-7618-0610-8. 2. – Thematisch-systematisches Verzeichnis. Oratorische Werke, vokale Kammermusik, Kirchenmusik, 1984, ISBN 3-7618-0715-5. 3. – Thematisch-systematisches Verzeichnis. Instrumentalmusik, Pasticci und Fragmente, 1986, ISBN 3-7618-0716-3. 4. – Dokumente zu Leben und Schaffen, 1985, ISBN 3-7618-0717-1. Christopher Hogwood: Georg Friedrich Händel. Eine Biographie, Insel Verlag, Frankfurt/M. 2000, ISBN 3-458-34355-5. Hans Joachim Marx: Händels Oratorien, Oden und Serenaden, Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1998, ISBN 3-525-27815-2. Paul H. Lang: George Frideric Handel, Dover Publications, Mineola, N. Y. 1996, ISBN 0-486-29227-4. Dean Winton, John Merrill Knapp: Handel’s Operas, 1704–1726, Clarendon, Oxford 1987, ISBN 0-19-315219-3. Dean Winton: Handel’s dramatic oratorios and masques. Clarendon, Oxford 1990, ISBN 0-19-816184-0. Werner Pieck: Leben Händels. Biographie, EVA, Hamburg 2001, ISBN 978-3-434-50455-9. Michael Heinemann: Georg Friedrich Händel. Reinbek 2004, ISBN 3-499-50648-3. Stefan Zweig: Georg Friedrich Händels Auferstehung. In: Sternstunden der Menschheit. Vierzehn historische Miniaturen. Fischer Taschenbuch Verlag, ISBN 3-596-20595-6. Hans Joachim Marx: Das Händel-Handbuch in 6 Bänden, Laaber-Verlag, Laaber, 2008, ISBN 978-3-89007-684-3. Bind 1: Händel und seine Zeitgenossen, ISBN 978-3-89007-685-0. Bind 2: Händels Oper, ISBN 978-3-89007-686-7. Bind 3: Händels Oratorien, Oden und Serenaten, ISBN 978-3-89007-687-4. Bind 4: Händels Kirchenmusik und vokale Kammermusik, ISBN 978-3-89007-688-1. Bind 5: Händels Instrumentalmusik, ISBN 978-3-89007-689-8. Bind 6: Das Händel-Lexikon, ISBN 978-3-89007-552-5. Peter Overbeck: Georg Friedrich Händel, Suhrkamp-Verlag, Frankfurt/M. 2009 (BasisBiographien 37), ISBN 978-3-518-18237-6. Michael Wersin: Händel & Co. Die Musik der Barockzeit, Reclam, Stuttgart, 2009, ISBN 978-3-15-020181-7. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Georg Friedrich Händel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Georg Friedrich Händel – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Georg Friedrich Händel på Internet Movie Database (no) Georg Friedrich Händel hos Sceneweb (sv) Georg Friedrich Händel i Svensk Filmdatabas (da) Georg Friedrich Händel på Filmdatabasen (fr) Georg Friedrich Händel på Allociné (en) Georg Friedrich Händel hos The Movie Database (en) Georg Friedrich Händel hos Internet Broadway Database (en) Georg Friedrich Händel på Apple Music (en) Georg Friedrich Händel på Discogs (en) Georg Friedrich Händel på MusicBrainz (en) Georg Friedrich Händel på Spotify (en) Georg Friedrich Händel på Songkick (en) Georg Friedrich Händel på Last.fm (en) Georg Friedrich Händel på Genius — sangtekster (en) Georg Friedrich Händel på AllMusic (en) Georg Friedrich Händel på Facebook === Media === Voksrullopptak Kunst der Fuge: MIDI files Water Music, Organ Concertos op. 4, Tamerlano, etc. Creative Commons recordings === Primærkilder, biografier etc === (en) Händel-database (en) The Handel House Museum i London (de) Händel-Haus i Halle (Saale) (en) Edward Dents Händelbiografi, Project Gutenberg (en) Andre bind av Winton Dean "Handel's Operas", dekker årene 1726-1741 Arkivert 26. september 2009 hos Wayback Machine. (de) Digitalisert tekst av Friedrich Chrysanders Händelbiografi (de) Liste over Händel-Gesamtausgabe av Friedrich Chrysander Arkivert 16. januar 2022 hos Wayback Machine. (de) Verk av og om Georg Friedrich Händel i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket (de) «Georg Friedrich Händel» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). (en) Fullstendig verkfortegnelse (HWV). (de) Tabellariske framstillinger (livsløp, verk et) om G. F. Händel. === Online partiturer === (en) Fritt tilgjengelige noter av Georg Friedrich Händel på Mutopia-prosjektet (en) Fritt tilgjengelige noter av Georg Friedrich Händel i Choral Public Domain Library (ChoralWiki) (en) Fritt tilgjengelige noter av Georg Friedrich Händel i International Music Score Library Project Gratis noter av Händel på Cantorion.org Notesamling av Händels verk Arkivert 11. april 2013 hos Wayback Machine.

Georg Friedrich Händel (ifølge kirkeboken Georg Friederich Händel, anglisert George Frideric Handel), født i Halle an der Saale, hertugdømmet Magdeburg, død 14. april 1759 i London, England, var en tysk-britisk komponist berømt for sine operaer, oratorier og concerti grossi.

https://no.wikipedia.org/wiki/Charles-Marie_Widor

2023-02-04

Charles-Marie Widor

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1937', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske organister', 'Kategori:Fødsler 21. februar', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Lyon', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Charles-Marie Jean Albert Widor (født 21. februar 1844 i Lyon, død 12. mars 1937 i Paris) var en fransk organist og komponist, og er mest kjent for sine 10 orgelsymfonier. Hans mest kjente verk er toccataen fra Symfoni for orgel nr. 5, som ofte spilles i bryllupsseremonier. Han ble født i Lyon, og studerte musikk under sin far, som også var organist. Han fikk sin første større jobb som organist i kirken Saint-Sulpice i Paris i 1870. I 1890 tok han over etter César Franck som orgelprofessor ved Pariskonservatoriet, der han senere også ble komposisjonsprofessor. Flere av hans studenter ble også berømte, blant annet Darius Milhaud, Louis Vierne og Marcel Dupré. Widor skrev musikk for en lang rekke instrumenter og ensembler, men hans verk for orgel blir oftest spilt. Hans komposisjoner inneholder bl.a. 10 orgelsymfonier, en messe for 2 orgler og 2 kor, symfonier for orgel og orkester, noen operaer med mer. Komplett verkliste finnes på Classical Composers.

Charles-Marie Jean Albert Widor (født 21. februar 1844 i Lyon, død 12. mars 1937 i Paris) var en fransk organist og komponist, og er mest kjent for sine 10 orgelsymfonier. Hans mest kjente verk er toccataen fra Symfoni for orgel nr. 5, som ofte spilles i bryllupsseremonier. Han ble født i Lyon, og studerte musikk under sin far, som også var organist. Han fikk sin første større jobb som organist i kirken Saint-Sulpice i Paris i 1870. I 1890 tok han over etter César Franck som orgelprofessor ved Pariskonservatoriet, der han senere også ble komposisjonsprofessor. Flere av hans studenter ble også berømte, blant annet Darius Milhaud, Louis Vierne og Marcel Dupré. Widor skrev musikk for en lang rekke instrumenter og ensembler, men hans verk for orgel blir oftest spilt. Hans komposisjoner inneholder bl.a. 10 orgelsymfonier, en messe for 2 orgler og 2 kor, symfonier for orgel og orkester, noen operaer med mer. Komplett verkliste finnes på Classical Composers. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Charles-Marie Widor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Charles-Marie Widor på Internet Movie Database (en) Charles-Marie Widor på Discogs (en) Charles-Marie Widor på MusicBrainz (en) Charles-Marie Widor på Spotify

Charles-Marie Jean Albert Widor (født 21. februar 1844 i Lyon, død 12.

https://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Vierne

2023-02-04

Louis Vierne

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Franske komponister', 'Kategori:Franske organister', 'Kategori:Fødsler 8. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1870', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Poitiers', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Louis Victor Jules Vierne (født 8. oktober 1870 i Poitiers i Frankrike, død 2. juni 1937 i Paris) var en fransk organist og komponist.

Louis Victor Jules Vierne (født 8. oktober 1870 i Poitiers i Frankrike, død 2. juni 1937 i Paris) var en fransk organist og komponist. == Liv og virke == === Bakgrunn === Louis Vierne og hans bror René Vierne (1878–1918) var sønner av journalisten Henri Vierne. Louis Vierne ble født med en alvorlig synssvekkelse. I 1873 flyttet familien til Paris, der Louis' onkel Charles Colin oppdaget hans musikalske begavelse og oppmuntret ham til å lære å spille klaver. Ved syv års alder hadde Louis fått et tilstrekkelig syn til å kunne orientere seg i dagliglivet og lese forstørret skrift. === Musiker === Louis Vierne begynte sin musikalske karriere under César Franck og Charles-Marie Widor ved musikkonservatoriet i Paris, der han vant en førstepris for orgelspill. I 1892 ble Vierne Widors assistent ved kirken Saint Sulpice. I 1900 ble han utnevnt til organist ved Paris' katedral Notre-Dame, en stilling han hadde inntil sin død – han døde faktisk av et slag han fikk mens han satt på orgelkrakken. Vierne var også en fremragende utøvende kunstner og pedagog. Han reiste på mange turnéer rundt om i Europa og opptrådte i 1927 også i USA. Han underviste ved kirkens Schola Cantorum fram til 1912, og ledsaget også musikere som Marcel Dupré og Nadia Boulanger ved Paris-konservatoriet. Blant hans øvrige elever kan nevnes Augustin Barié, Edward Shippen Barnes, Lili Boulanger, André Fleury, Isadore Freed, Henri Gagnebin, Gaston Litaize, Édouard Mignan, Émile Poillot, Adrien Rougier, Alexander Schreiner og Georges-Émile Tanguay. Viernes komposisjoner er teknisk krevende, og vanskelighetsgraden bare tiltar i hans senere symfoniske verk. Hans registreringer utforsker hele det uttrykk som er tilgjengelig på de store symfoniske Cavaillé-Coll-orgeler. Hans seks orgelsymfonier representerer den franske symfoniske stils høydepunkt. == Verker == Seks orgelsymfonier Piéces de Fantasie 24 Pièces en style libre Forskjellige frittstående verker: Allegretto Tantum ergo Ave Maria Prélude funèbre Communion Ave verum Triumfmarsj Messe Basse Triptyque for orgel Messe basse pour les défunts Meditasjon for orgel Preludium for orgel Tre improvisasjoner Messe Solennelle Verset fugue over "In exitu Israel" == Referanser == == Litteratur == Bernard Gavoty: Louis Vierne. La vie et l'œuvre. Buchet/Chastel, Paris 1943. Markus F. Hollingshaus: Die Orgelwerke von Louis Vierne. Dohr, Köln 2005, ISBN 3-936655-25-1. Louis Vierne: Mes souvenirs, Paris 1934–1937; deutsche Ausgabe: Meine Erinnerungen. Dohr, Köln 2004, ISBN 3-925366-93-8. == Eksterne lenker == (en) Louis Vierne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Louis Vierne på Discogs (en) Louis Vierne på MusicBrainz (en) Louis Vierne på Spotify (en) Louis Vierne på Songkick (en) Louis Vierne på AllMusic

Louis Victor Jules Vierne (født 8. oktober 1870 i Poitiers i Frankrike, død 2.

https://no.wikipedia.org/wiki/C%C3%A9sar_Franck

2023-02-04

César Franck

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor referanser mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Belgiske komponister', 'Kategori:Belgiske organister', 'Kategori:Dødsfall 8. november', 'Kategori:Dødsfall i 1890', 'Kategori:Fødsler 10. desember', 'Kategori:Fødsler i 1822', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra byen Liège', 'Kategori:Pianister', 'Kategori:Romantiske komponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

César-Auguste-Jean-Guillaume-Hubert Franck (født 10. desember 1822, død 8. november 1890) var en belgisk pianist, organist og komponist.

César-Auguste-Jean-Guillaume-Hubert Franck (født 10. desember 1822, død 8. november 1890) var en belgisk pianist, organist og komponist. == Biografi == Franck ble født i Liège. Hans far hadde store ambisjoner for ham, og ville at han skulle bli konsertpianist. Han studerte ved konservatoriet i Liège før han begynte ved Paris-konservatoriet i 1837. I 1842 dro han tilbake til Belgia for en periode, men dro tilbake til Paris i 1844 og ble der resten av sitt liv. Franck var en god pianist, og gjorde snart mange konsertturnéer. Likevel var det ved orgelet han skulle ha sin arbeidsplass, og han ble ansatt som organist i St. Clotilde-kirken i 1858, noe han fortsatte med til sin død. Fra 1872 og livet ut var han også orgelprofessor ved Paris-konservatoriet. Blant hans elever var Vincent d'Indy, Ernest Chausson og Henri Duparc. Som organist var han særlig kjent for sin store improvisasjonskunst, og det er på grunnlag av kun 12 større orgelverker at Franck av mange regnes som historiens største orgelkomponist etter Bach.Mange av Francks verker utnytter en «syklisk form» (bruk av samme tema i flere satser av et verk). Hans musikk er ofte kontrapunktisk kompleks, med et harmonisk språk som er lett romantisk, med noe innflytelse fra Richard Wagner.Francks berømmelse hviler i stor grad på noen få verker skrevet i hans senere år, særlig hans symfoni (1886–88), de «symfoniske variasjoner» for piano og orkester (1885), Preludium, koral og fuge for solopiano (1884) og en sonate for fiolin og piano (1886).Det siste verket han fullførte (og et av hans største), er koral nr. 3, i a-moll. Franck døde i 1890 og ble gravlagt på Cimetière du Montparnasse i Paris. I parken Square Samuel Rousseau i Paris er det et monument over Franck fra 1891 av Alfred Lenoir. == Referanser == == Litteratur == Klauspeter Bungert: César Franck – die Musik und das Denken Das Gesamtwerk, neubetrachtet für Hörer, Wissenschaftler und ausübende Musiker. Mit einer allgemeinen Erörterung zum Ineinandergreifen von Form und klingendem Satz. Frankfurt am Main 1996, ISBN 3-631-30354-8. Joël-Marie Fauquet: César Franck. Fayard, Paris 1999, ISBN 2-213-60167-4. Peter Jost (Hrsg.): César Franck – Werk und Rezeption. Stuttgart 2004, ISBN 3-515-08265-4. Lebrun, Eric: «César Franck», collection horizons, Paris 2012, ISBN 978-2-35884-021-7. R. J. Stove: César Franck: His Life and Times. Lanham, Maryland 2012, Scarecrow Press, ISBN 978-0-8108-8207-2. == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) César Franck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) César Franck på Internet Movie Database (sv) César Franck i Svensk Filmdatabas (da) César Franck på Filmdatabasen (fr) César Franck på Allociné (en) César Franck på AllMovie (en) César Franck på Apple Music (en) César Franck på Discogs (en) César Franck på MusicBrainz (en) César Franck på Spotify (en) César Franck på Songkick (en) César Franck på Last.fm (en) César Franck på AllMusic (de) Offisielt nettsted (en) César Franck – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (de) Verk av og om César Franck i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket (de) Verk av og om César Franck i Deutsche Digitale Bibliothek (en) César-Franck-Gesellschaft e.V., cesar-franck.org (en) Biografi, musicologie.org] (en) Fritt tilgjengelige noter av César Franck i International Music Score Library Project (en) Fritt tilgjengelige noter av César Franck i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)

César-Auguste-Jean-Guillaume-Hubert Franck (født 10. desember 1822, død 8.

https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Friedrich_Struensee

2023-02-04

Johann Friedrich Struensee

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske leger', 'Kategori:Danske politikere', 'Kategori:Dansker dømt for forbrytelser', 'Kategori:Dødsfall 28. april', 'Kategori:Dødsfall i 1772', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1737', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Henrettede tyskere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Halle', 'Kategori:Personer henrettet ved halshogging', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske leger', 'Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Johann Friedrich Struensee (født 5. august 1737 i Halle i Tyskland, død 28. april 1772) var lege og politiker. Fra 1769 var han livlege for Christian VII, og han var den egentlige makthaver i Danmark i perioden 1770–1772. På grunn av den regjerende kong Christian VIIs sinnssykdom kunne hoffolk som oppnådde kongens tillit, i realiteten overta regjeringsmakten. Sykdommen gjorde kongen viljeløs og fullstendig uinteressert i regjeringssaker. Etter at kongen besteg tronen i 1766, hadde forskjellige klikker kjempet om å oppnå hans fortrolighet. Med sitt stadig mer intime forhold til dronning Caroline Mathilde og utmanøvreringen av de mest innflytelsesrike i kongens stab, slike som grev Holck og utenriksminister J.H.E. Bernstorff, oppnådde Struensee en posisjon som landets reelle makthaver. Han startet deretter en strøm av reformer i opplysningstidens ånd; reformer som gjorde vesentlige inngrep i en lang rekke forhold i det danske samfunn. Etter knapt to år ved makten ble han avsatt ved et kupp den 17. januar 1772, og deretter dømt til døden og henrettet.

Johann Friedrich Struensee (født 5. august 1737 i Halle i Tyskland, død 28. april 1772) var lege og politiker. Fra 1769 var han livlege for Christian VII, og han var den egentlige makthaver i Danmark i perioden 1770–1772. På grunn av den regjerende kong Christian VIIs sinnssykdom kunne hoffolk som oppnådde kongens tillit, i realiteten overta regjeringsmakten. Sykdommen gjorde kongen viljeløs og fullstendig uinteressert i regjeringssaker. Etter at kongen besteg tronen i 1766, hadde forskjellige klikker kjempet om å oppnå hans fortrolighet. Med sitt stadig mer intime forhold til dronning Caroline Mathilde og utmanøvreringen av de mest innflytelsesrike i kongens stab, slike som grev Holck og utenriksminister J.H.E. Bernstorff, oppnådde Struensee en posisjon som landets reelle makthaver. Han startet deretter en strøm av reformer i opplysningstidens ånd; reformer som gjorde vesentlige inngrep i en lang rekke forhold i det danske samfunn. Etter knapt to år ved makten ble han avsatt ved et kupp den 17. januar 1772, og deretter dømt til døden og henrettet. == Oppvekst og ungdom == Johann Friedrich Struensee var sønn av Marie Dorothea og Adam Struensee. Faren var prest i Halle, professor i teologi ved Halles universitet og senere biskop i hertugdømmene. Dessuten var han pietist av den franckeske skole, en pietistisk retning som la vekt på det samfunnsnyttige aspekt og samtidig oppfordret medlemmene av trosretningen til å søke verdslige kunnskaper. Struensee ble skrevet inn som medisinstudent ved universitetet i Halle i 1752. Det hadde vært flere ansette leger i Struensees familie, bl.a. Johan Samuel Carl, som hadde vært livlege for Christian VI, og som bodde hos Adam Struensee etter sin avgang i 1742. Struensee uttalte selv at han hadde kjente vitenskapsmenn som sine forbilder. Blant disse var den sveitsiske legen Albrecht von Haller og den franske filosofen Claude Adrien Helvétius. Den franske regjering dømte den sistnevntes mest kjente verk, De l'esprit (1758), til å bli brent på bålet i all offentlighet. Dessuten viser Struensees etterlatte boksamling at han kjente til både Voltaire, Jean-Jacques Rousseau og Ludvig Holbergs Moralske Tanker, som Struensee hadde en tysk oversettelse av. Struensee var følgelig svært påvirket av opplysningstidens tanker, i tillegg til den pietistiske bakgrunnen som han hadde fått hjemmefra. I 1757 tok Struensee doktorgraden i medisin med en avhandling kalt Om skaden ved forkjærte legemsbevegelser. Avhandlingen forklarte hvordan man forebygger skader ved å unngå gale bevegelser og peker frem mot hans tanker om oppdragelse. Under sin tid som makthaver i Danmark utsatte han blant annet den vordende kronprins Frederik VI for disse ideene. Avhandlingen var bemerkelsesverdig sammenlignet med andre medisinske avhandlinger på samme tid, ettersom den overhodet ikke nevner medisinske forgjengeres verker, men utelukkende var bygget på Struensees egne iakttakelser og eksperimenter.Samme år ble faren ansatt som prest i Altona, som dengang var en del av det danske riket. Struensee fulgte med familien til Altona, og allerede i 1758 ble han ansatt som stadsfysikus (bylege). Årslønnen var som for andre lavere offentlige embeder på 70 riksdaler, noe som ble ansett som alt for lite til at en anstendig borger kunne leve av det. Sammen med en studiekamerat fra Halle, David Panning, begynte han derfor å utgi tidsskriftet Zum Nutzen und Vergnügen («Til nytte og fornøyelse») i 1763. Det var et tidsskrift beregnet både på folkeopplysning og underholdning. En av tidsskriftets artikler gjorde narr av leger som solgte kvakksalvermedisin for egen vinnings skyld; artikkelen var holdt i en satirisk, teologisk språkdrakt. Myndighetene anså denne artikkelen for å være fordervelig for ungdommen og en hån av religionen, så tidsskriftet ble forbudt og boktrykkeren fikk en bot. Artikkelen var sannsynligvis ikke skrevet av Struensee selv, men som redaktør var han ansvarlig for innholdet i bladet. Året etter ga Struensee ut enda et tidsskrift, Til Fremme av Vitenskapene, Kunsterne, Smaken og Sædene, som ble tillatt siden det ikke inneholdt satirisk stoff. Embedet som lege gjorde ham imidlertid i stand til å knytte bekjentskaper med adelen i området, blant andre grev Schack Carl Rantzau. Det var gjennom dennes forbindelser at Struensee oppnådde å bli utnevnt til reiselege for den forestående kongelige utenlandsreise. == Christian VII == Det ligger i sakens natur at det ikke har vært mulig å stille den eksakte diagnose på kongens sinnstilstand, men det er sannsynlig at kongen led av schizofreni. Etter kroningen uttalte han at han «ville rase et år». Han innledet med en rekke utsvevelser som innbefattet alkohol, herjing og tokter i Københavns natteliv og omgang med prostituerte. Den mest beryktede av dem var Støvlett-Cathrine, som også ble kongens elskerinne. Men det ble etter hvert klart for hoffet at hans «rasing» ikke bare var uttrykk for ungdommelig opprørstrang, men at det snarere var tegn på sinnssykdom. Han utviste ønske om å påføre andre smerte, samtidig med at han selv hadde en overdreven frykt for å føle smerte på sin egen kropp. I yngre år manifesterte sinnssykdommen seg i lange perioder ved ekstrem fysisk aktivitet. Senere antok den mer og mer karakter av kronisk tretthet, bare avbrutt av enkelte kortvarige perioder med aktivitet. I tillegg til disse symptomene var kongen også svært lettpåvirkelig. Dette innebar at en person som klarte å sikre seg en stilling som ga langvarig personlig adgang til kongens gemakker, ville ha meget gode muligheter til å påvirke kongens beslutninger. Den forrige kongen, Frederik V, hadde i det meste av sin regjeringsperiode utvist svært begrenset interesse for regjeringshandlingene. Følgelig eksisterte det allerede før Christian VII kom på tronen, et utpreget kabinettstyre. Alt man trengte for å få realisert sine ønsker, var derfor å få monarkens underskrift på en kongelig kabinettordre. Tidens mektige mann ved hoffet het J.H.E. Bernstorff; han var både president for Tyske Kancelli og utenriksminister. Dette innebar at han hadde en myndighet som omtrent tilsvarer den myndighet en kombinert statsminister og utenriksminister ville hatt i dag. Bernstorff tolererte kongens foretrukne svirebror, grev Holck, en mann som tilrettela for at kongen fikk innfridd sin hang til utskeielser. == Christian VIIs utenlandsreise == Den 6. mai 1768 dro Christian VII ut på en utenlandsreise. Struensee var blitt utnevnt til reiselege, med en årlig lønn på 500 riksdaler. Den fungerende livlegen, Hans Piper, var på det tidspunkt blitt 65 år gammel og var neppe i stand til å bli med på en stor utenlandsreise. Med på turen var også Bernstorff, som var fast besluttet på å holde personlig oppsyn med kongen. Allerede på dette tidspunkt hadde Christian VIIs begynnende sinnssyke vist seg. Det var derfor maktpåliggende for Bernstorff å holde på fasaden på denne reisen, som skulle gå til noen av Europas ledende kongehus. Reisen gikk ned gjennom Tyskland, nordover igjen til Nederland og Belgia, og videre opp til England. Deretter bar det igjen sydover gjennom Frankrike, og til slutt nordover gjennom Tyskland mot Danmark. I Cambridge i England ble Struensee utnevnt til medisinsk æresdoktor. I forbindelse med et kongelig arrangement i Paris møtte han tidens ledende franske opplysningsfilosofer, deriblant Jean le Rond d'Alembert, Claude Adrien Helvétius, Denis Diderot og Paul Henri Thiry d'Holbach.Kongens sinnssykdom begynte på denne tiden å endre seg fra det utadvendte aktive til et innadvendt tungsinn. Dette gledet Bernstorff, ettersom kongen da ikke stelte til så mange av de «opptrinnene» som Bernstorff fryktet. Til gjengjeld ble Struensee nærmere knyttet til kongen under reisen. Den 6. januar 1769 var kongen tilbake i Danmark. Med i kongens følge var Struensee, som nå hadde blitt utnevnt til livlege med en lønn på 1 000 riksdaler i året. == Veien til politikken == Struensee var kommet kongen nærmere i løpet av reisen, og ved hjemkomsten til hoffet begynte han å legge merke til forholdene der. På grunn av kongens sinnssykdom og hans mange utskeielser, ikke minst hva angikk drukkenskap og omgang med diverse elskerinner, befant dronning Caroline Mathildes seg i en vanskelig stilling ved hoffet. Det virker som om Struensee var den eneste som så dette, og det lyktes ham å overtale kongen til å behandle dronningen med større respekt. Slik vant han også dronningens gunst, og hans posisjon ved hoffet ble ytterligere styrket. Kongens favoritt og svirebror var stadig grev Frederik Vilhelm Conrad Holck. Struensee innså at grev Holck måtte fjernes om han selv skulle oppnå full fortrolighet hos kongen. I mai 1769 ble Struensee utnevnt til etatsråd, og rykket dermed oppover i rangordningen. Det virker også som om det var rett etter dette at Struensee innledet et kjærlighetsforhold til dronningen. Ifølge historikeren Svend Cedergreen Bech ledet dette til at hun blev gravid, men farskapet til Louise Augusta er ikke mulig å bestemme med fullstendig sikkerhet. Juridisk sett var prinsessen kongens datter, men både omgivelsene og Struensee selv anså henne for å være datter av Struensee. Også prinsessen selv anså hele livet at det var livlegen som var hennes egentlige far.I begynnelsen av 1770 ble Struensee utnevnt til kabinettsekretær for dronning Caroline Mathilde og til foreleser for kong Christian VII. Det er ikke noe som taler for at han inntil dette tidspunkt bevisst hadde søkt å få innflytelse ved hoffet for å skaffe seg en politisk stilling, men fra da av begynte sannsynligvis tanken om å oppnå en maktposisjon å vokse frem hos ham. Sommeren 1770 reiste hoffet til Holsten, og her lyktes det Struensee å få utmanøvrert grev Holck ved å introdusere Enevold Brandt for hoffet igjen. Brandt hadde tidligere vært assessor ved hoffet. I 1768 hadde han skrevet et brev til kongen om den dårlige innflytelsen grev Holck hadde på ham, noe som medførte at Brandt samme år ble avskjediget i unåde. Imidlertid var han blitt venn med Struensee, og denne så en mulig avløser som kongens favoritt i Brandt. Ved hjelp av dronningens innflytelse fikk de avskjediget Holck og i stedet innsatt Brandt. På denne måten lyktes det for Struensee å etterligne Bernstorff i hans bruk av en «fornøyelsesminister» som kunne påta seg vervet med å fylle kongens behov for utskeielser. Slik ble kongens oppmerksomhet og interesse avledet når det gjaldt regjeringssaker og personintrigene som utspilte seg ved hoffet. Men det var også nødvendig for Struensee å kvitte seg med Bernstorff. Posisjonen som utenriksminister, det vil si president for det Tyske Kancelli, var den mektigste stillingen innenfor den danske regjering på dette tidspunkt. Det var da også Bernstorff som formulerte mesteparten av den danske politikken i denne perioden, så hvis Struensee skulle oppnå stillingen som kongens fortrolige, måtte Bernstorff bort. Den 15. september 1770 lyktes det ham å finne en anledning til det. Foranledningen var at Bernstorff hadde sendt to orlogsskip på straffeaksjon mot algeriske pirater, som hadde oppbrakt utallige danske og andre europeiske handelsskip i Middelhavet. Toktet endte som en katastrofe. I desember overtalte Struensee kongen til å oppløse gehejmekonseillet og innføre et kabinettstyre med han selv i rollen som kongens eneste minister. == På maktens tinde == Struensees første problem var hvordan han skulle innordne sin egen, på daværende tidspunkt, noe uformelle makt i den eksisterende administrasjonen. Det rådet som i første rekke stod for den gamle styreformen, var Gehejmekonseilet. Det besto først og fremst av aristokratiske tyskere, og tross sin opprinnelige bestemmelse som kun en rådgivende forsamling, var det her makten egentlig lå i de periodene kongen ikke var i stand til å styre. Struensee prøvde først å kontrollere dette ved å innsette personer som han mente å kunne styre selv, bl.a. grev Rantzau, som hadde vært behjelpelig på Struensees vei mot makten. Men han innså snart at selve institusjonen var uforenlig med den effektivisering og forenkling av kongemakten som han prøvde å oppnå. Derfor oppløste han det den 8. desember 1770, utnevnte seg selv til maître des requêtes («sjef for ansøkningene»), og innen nyttår hadde han helt opphevet institusjonen. Han opprettet i stedet en såkalt «konference», som besto av lederne for de forskjellige delene av statsadministrasjonen (f.eks. Peter Elias von Gähler, tidligere medlem av gehejmekonseillet). Men selv om dette rådet forble kun et rådgivende råd, opphevet han dette også. Muligens fordi det lignet for mye på det gamle og fordi Struensee ønsket å distansere seg fra det forrige adelsveldet. === Reformer i administrasjonen === Som maître de requêtes var det Struensees jobb å overlevere søknader til kongen personlig. Og Struensee trengte bare å beordre kongen til å underskrive papiret, så adlød han. Struensee hadde derfor uinnskrenket makt med hensyn til ansettelser ved hoffet. Det betydde at han kunne utnevne seg selv til hvilken som helst stilling innenfor regjeringen, og det kom til å skje atskillige utskiftinger i hoffstaben og regjeringen, fortrinnsvis slik at adelige ble utskiftet med borgerlige personer som ble ansatt etter fortjeneste. Den 22. desember 1770 ansatte han den danske diplomaten i Napoli (tidligere i St. Petersburg) Adolph Sigfried von der Osten som utenriksminister, og samtidig skilte han dette embedet fra tilknytningen til presidentskapet i det tyske Kancelli. Men Struensee kunne allikevel ikke få seg til å overlate administrasjonen av utenrikspolitikken til andre, og han sørget derfor for at disse sakene skulle gå gjennom ham før de ble forelagt for kongen. Samtidig med at de var uenige om grunnleggende idéer i utenrikspolitikken, vakte dette von der Ostens motvilje overfor Struensee. På vårparten i 1771 ansatte han bl.a. sin bror, Carl August Struensee som leder av finanskollegiet. Hans oppgave var å sentralisere finansadministrasjonen og dessuten skille kongens kasse fra statens. Det skulle være streng kontroll med finansene, og Carl August Struensee viste seg som en dyktig økonom og administrator.Sommeren 1771 utnevnte Struensee seg selv til geheimekabinettminister og kunne nå utstede kabinettordrer på egen hånd. Kongens sinnssykdom forverret seg, og Struensees makt var nå reelt helt ubegrenset. Sammen med dronningen oppholdt han seg skiftevis i København og på Hirschholm slott, hvor også oppdragelsen av kronprins Frederik gikk for seg. Endelig utnevnte han seg selv og vennen Enevold Brandt til lensgrever. Dessuten fikk begge en ekstra inntekt på 100 000 riksdaler, og Struensee fikk i tillegg ytterligere 30 000 til seg selv.Den 7. juli 1771 fødte dronning Caroline Mathilde en datter, prinsesse Louise Augusta. Piken lystes i «kull og kjønn», hvilket innebar at kongen anerkjente farskapet. Den alminnelige mening er imidlertid at Struensee var faren. === Diktatoren === Jo dypere Struensee gravde seg ned i reformarbeidet, desto flere problemer syntes han å se. Over alt var det misforhold og gamle privilegier som stod i motsetning til hans eget rasjonelle syn på opplysningstankene. Det betydde også at han kom til å gripe inn i alle kriker og kroker av den alminnelige borgers hverdag, først og fremst overfor de offentlig ansatte, men hans forordninger kom til å berøre alle samfunnslag. Til tross for at Struensee utviste en forbausende innsikt i en stats administrasjonsmekanikk, manglet han sans for realitetene i sine idéer. Da flere av inngrepene kom til å berøre mange mennesker negativt, bredte det seg en stemning av uvilje mot han, også mot de reformene som ikke hadde gjort noe vondt. På fødselsstiftelsen i København, en allerede da gammel institusjon, beordret han at det skulle monteres en luke med en kasse. Her ble ugifte nybakte mødre oppfordret til å legge sine spedbarn i stedet for å gripe til ytterligheter, som f.eks. å drepe barnet. Men dette vakte forargelse hos borgerskapet i København, som mente at dette var en oppfordring til utukt. Under hele Struensee-perioden utga historikeren Jacob Langebek lange anonyme smededikt mot Struensee. Om kassene skrev han med indignasjon: en kasse, som til udyd lægger vægt,/forsvager mennesket og mindsker dennes slægt Det til tross for at Frederik IV allerede ved grunnleggingen av Vajsenhuset i København i 1720 hadde beordret en lignende anordning anbrakt i den stiftelsen. == Struensees virke ved makten == Struensee gjennomførte raskt en rekke reformer: Offentlige ansettelser skulle utelukkende skje etter kvalifikasjoner (4. september 1770), statens byråkrati ble forenklet (31. januar 1771), og godseiernes innflytelse ble redusert (19. november 1770). Skole- og fattigvesenet skulle forbedres (22. mars 1771 og 9. mai 1771). Han avskaffet dødsdom for tyveri (8. mars 1771) og forbød bruk av tortur for å få mistenkte til å tilstå (16. november 1771). Han avskaffet bøter for graviditet utenfor ekteskapet og fjernet samtidig den juridiske distinksjonen mellom «ekteskapelig avlede» og utenomekteskapelige barn (6. mai 1771). For å forbedre statens finanser innførte han først og fremst en rekke sparetiltak. Han stoppet f.eks. byggingen av den kostbare Frederikskirken (23. oktober 1770), innførte rasjonaliseringer i tollvesenet (23. juli 1771) og opprettet et tallotteri hvor overskuddet skulle tilfalle statskassen (24. desember 1770). Det store antallet av offentlige ansatte som mistet jobben på grunn av disse besparelsene førte imidlertid til at Struensee fikk enda flere fiender. Med hensyn til handelspolitikken var Struensee en tilhenger av en liberalistisk tankegang, til forskjell fra den da herskende merkantilistiske. Han fjernet monopoler og opphevet importforbudene. Det hadde tidligere vært politiets oppgave å lete etter smuglervarer, men med de nye forordningene ble dette arbeidet overflødig. Politiets tillatelse til husransakelser for å håndheve disse forbudene ble derfor også fratatt dem (27. juli 1771). Struensee har også blitt tillagt ansvaret for å ha avskaffet en rekke hevdvunne helligdager ved helligdagsreformen av 1770. Men i virkeligheten var denne beslutningen tatt før hans maktovertakelse. Det var en sak som kirken hadde godkjent, og som kun hadde ligget og ventet på kongelig bekreftelse. Men ettersom det var Struensee som godkjente avskaffelsen, ble han tillagt hele ansvaret, og denne reformen er i ettertid ofte benevnt som Struensees festdagsreduksjon.Han planla også store reformer på Københavns Universitet. Den norske biskopen Johan Ernst Gunnerus ble kalt til København for å utarbeide planene for dem. Gunnerus fremla sine resultater den 16. desember 1771, men Struensee var ikke helt tilfreds og gikk i gang med å revidere forslagene. Han rakk imidlertid ikke å få gjennomført Universitetsreformen før han ble styrtet. Det er til gjengjeld tydelig at Struensee var utilfreds med det teologiske fakultets overherredømme i konsistoriet, og at planene ville ha endret på dette. Da den jødiske legen Simon Salomon Polac i 1771 hadde søkt om å få disputere for den medisinske doktorgraden ved Universitetet, ble søknaden avslått på grunn av hans religion. Den 2. mai 1771 skrev Struensee til Universitetet og fremhevet at man fra nå av ikke skulle ta hensyn til religionen ved ansøkninger om doktorgraden. Religionen og fagkunnskapen skulle være to atskilte størrelser. Dette skrittet forsterket utvilsomt geistlighetens allerede svært utbredte utilfredshet. Blant annet ble prestene Jørgen Hee og Balthasar Münter samme år idømt bøter fordi de i sine prekener ikke bare hadde kritisert Struensees styre, men i realiteten også hadde oppfordret til opprør mot det.Forordningene rant ut i en jevn strøm. En av dem var avsettelsen av Københavns magistrat med den begrunnelse at byen ble for dårlig styrt. Struensee fremsatte nesten 2 000 forordninger i sin maktperiode. De mange reformene møtte motstand og skaffet Struensee mange fiender. Under Struensees styre ble det i 1771 utstedt en forordning om at alle hus i større danske byer skulle forsynes med påmalte gatenumre. === Trykkefrihet === Allerede før Bernstorffs avskjedigelse kom den første av Struensees mange kabinettordrer. Den opphevet all sensur og innførte full trykkefrihet den 4. september 1770. Kabinettordren viste at Struensee fulgte opplysningstidens tanker ned til minste detalj. Ingen annen stat i Europa hadde innført en slik uinnskrenket trykkefrihet. Selv de landene som hadde en relativt fri presse, slik som England, Nederland og Sverige, hadde forbehold i lovgivningen vedrørende slikt som anonymitet og ærekrenkelser. Følgene av dette ble da også snart åpenbare for Struensee; smedeskriftene, fortrinnsvis mot Struensee og særlig om hans forhold til dronningen, kom ut i stort antall. Det skrittet som skulle ha hjulpet Struensee til å skaffe seg velvilje i den utdannede delen av Københavns offentlighet, fikk i stedet folkestemningen til å vende seg mot ham. Allerede den 7. oktober 1771 utga Struensee et reskript som innskrenket den absolutte skrivefriheten. Nå skulle enten forfatterens eller boktrykkerens navn stå på skriftets tittelblad, men det demmet ikke opp for strømmen av kritiske skrifter. === Forholdet til stavnsbåndet === Struensee hadde overveiet å endre forholdene for bøndene, særlig med henblikk på å avskaffe stavnsbåndet. Han hadde sendt spørsmålet ut til en «Generallandvæsenskommission» under ledelse av Georg Christian Oeder, som den 1. august 1771 fremla sine overveielser. Den var imidlertid i det store og hele negativ og kunne ikke slutte seg til forslaget. Kommisjonen mente at bonden ikke ville være i stand til å ta ansvar for seg selv etter så lang tids trelldom, og den formulerte det slik: «En fugl, som fra begyndelsen har været spærret inde i et bur, bliver forvirret og forvilder sig, når døren pludselig åbner sig for den, og det ville ligeledes være til største skade for staten at forholde sig på den måde til bønderne.»I stedet foreslo de en gradvis avskaffelse som ville forløpe over flere generasjoner, så de fengslede fuglene kunne venne seg til å leve utenfor buret. Struensee rakk aldri å ta noen en avgjørelse i denne saken. Han har sannsynligvis ønsket en hurtigere avskaffelse, men han fikk aldri utarbeidet en endelig plan før han ble avsatt. I april 1771 kom imidlertid en hoveriforordning som fastsatte hvor mye hoveri (en ytelse i form av arbeidsdager) godseierne kunne kreve av sine bønder. === Kronprins Frederiks oppdragelse === Oppdragelsen av kronprinsen foregikk etter en særpræget og svært bokstavelig tolkning av Rousseaus pedagogiske verk Émile, i tillegg til teoriene fra Struensees legestudium. Kronprinsen skulle ikke ha en lærer som innprentet ham lærdom; han skulle i stedet lære å klare seg selv. Det skjedde ved at han bare fikk en hund og to jevnaldrende bondegutter som selskap. Han bodde avsondret fra de voksne, og da han hadde vist at han var redd for trapper, ble maten hans servert på toppen av en liten trapp som stod midt i rommet. I begynnelsen fikk han løpe fritt rundt i Hirschholms haver, men en dag ble han funnet i dammen, hvor han hadde falt uti. Det ble derfor bygget en innhegning som han skulle oppholde seg i når han var ute. Den 2. mai 1770 vaksinerte Struensee den unge prinsen mot kopper. Det var sannsynligvis den første vaksinasjon i Danmark. Og selv om prinsen lå syk en periode på grunn av den, virket den etter hensikten.Struensee var også tilhenger av mange kalde bad, og selv på vinterstid skulle kronprinsen utsettes for dem. Dessuten gikk han uten sko og strømper, noe som medførte at han fikk frostknuter i benene om vinteren (etter det fikk han tildelt ullstrømper). Følgen av denne oppdragelsen var at selv i 4-årsalderen hadde kronprinsen vanskelig for å snakke, og ryktene gikk om at Struensee prøvde å ta livet av ham for å kunne innsette sin egen linje i form av prinsesse Louise Augusta som arveberettiget. Det er i hovedsak sveitseren Elie Salomon François Reverdils øyenvitneskildring i boken Struensee og det danske hof 1760-1772 som er bakgrunnen for kunnskapen om Struensees oppdragelse av Frederik. == Mytteri og opprørsplaner == === Matrostoget === Alvorligere var tumultene i forbindelse med matrostoget. Den 10. september innfant det seg en stor flokk ubevæpnede matroser ved Hirschholm. De hadde hatt problemer med å få utbetalt lønn, og av den grunn hadde de valgt å troppe opp hos kongen for å be om hans hjelp. At en så stor folkemengde plutselig dukket opp, hadde tilsynelatende skremt både Struensee og dronning Caroline Mathilde fra sans og samling. Dronningen hadde beordret kammerpikene til å pakke og tenkte åpenbart på å flykte til Sverige. Men matrosene fikk forklart sitt ærend til vakten og gikk deretter fredelig hjem. === Julaftenfeiden === En annen lignende oppstand foregikk i julen 1771 i forbindelse med oppløsningen av fotgarden. Struensee hadde tidligere, som et ledd i storstilte militære reformer, oppløst hestegarden, og nå var turen kommet til fotfolket. Garden var bare ett korps av mange i København, men denne fotgarden besto, til forskjell fra nesten alle de andre, utelukkende av nasjonalt vervede tropper, først og fremst nordmenn. I en tid hvor mange dansker næret uvennskap mot tyskerne som bokstavelig talt hadde overtatt styringen av riket, var oppløsningen av denne «nasjonale» garden et slag for mye. Struensee hadde i denne situasjonen kun ansett ordren om gardens oppløsning som enda et ledd i de storstilte planene. De fulgte Claude Louis de Saint-Germains tidligere planer som allerede var forsøkt to ganger før og forkastet. Saint-Germain, som var en tilhenger av det opplyste enevelde etter Fredrik II av Preussens mønster, anså de to gardene, hestegarden og fotgarden, som uten militær betydning og kun en pryd til ære for kongehuset. Gardene samlet seg i protest og bega seg mot Frederiksberg slott, hvor Struensee og hoffet oppholdt seg, ikke med opprørske hensikter, men for å appellere til kongen selv om å stanse oppløsningen av korpset. Struensee møtte demonstrantene med forhandling, og det lyktes ham å dempe gemyttene. Men da resultatet av dette allikevel endte med gardens oppløsning og innrullering av offiserene i andre korps, skapte Struensee med dette en sterk gruppe motstandere innenfor hæren, som nå brukte alle sine krefter på å vende andre offiserer mot Struensee. === Kupplanlegging === Struensee hadde lenge hatt to andre fremtredende motstandere, nemlig enkedronning Juliane Marie og hennes sønn Arveprins Frederik (kongens yngre halvbror). Enkedronningens grunner for fiendskapet var vektige: I tillegg til bitterheten ved å se kongehusets autoritet i hendene på en borgerlig født person, var det nærliggende at det var arveprinsen, som uoffisielt skulle ha blitt tildelt den egentlige makt i riket. Den teologiske professoren Ove Høegh-Guldberg, som i 1764 hadde vært arveprinsens lærer og senere var blitt utnevnt til kabinettsekretær hos ham, var en dyktig politisk begavelse som hjalp enkedronningen med å forberede et kupp. Opprørsplanene mot Struensee hadde gjæret lenge, men takket være de mange offiserene som plutselig var blitt erklærte fiender av Struensee, hadde kuppmakerne nå fått muligheten til å sette makt bak sine planer. Det ble generalmajor Hans Henrik von Eickstedt og oberst Georg Ludvig von Køller-Banner, de øverstbefalende for slottets vaktkorps, som kom til å stå for den egentlige maktbruken. === Misnøyen i befolkningen === I tillegg til alle fiendene Struensee selv hadde skaffet seg ved avskjedigelser og omorganiseringer, eksisterte det en generelt utbredt misnøye med ham i store deler av befolkningen. Hvor ille det rent faktisk stod til med kongens sinn var sannsynligvis ikke allment kjent utenfor hoffets vegger. Det syntes derfor å være en åpenlys frekkhet at en vanlig borger, og det til og med en lege uten noen form for politisk bakgrunn, hadde kunnet oppnå så utvidede fullmakter som Struensee hadde. Enda verre var hans forhold til dronningen. Man kan se av datidens litteratur at hans intime forhold til Caroline Mathilde var allment kjent, og det forsterket i høyeste grad den alminnelige oppfatning at Struensee på en eller annen måte holdt kongen som gissel, ettersom han fant seg i et slikt åpenlyst sidesprang. Det var denne oppfatningen kuppmakerne forsto å utnytte da de den 11. januar spredte ryktet om at Struensee ville gjennomføre et virkelig statskupp. Struensee ville, sa ryktet, få kongen til å abdisere, og deretter innsette seg selv som hersker med Caroline Mathilde som sin dronning. === Arrestasjonen av Struensee === Ryktene var ugrunnet, men de ga kuppmakerne påskuddet til å handle. Allerede den 15. januar ble oberst Køller-Banner innkalt til enkedronningen for å motta ordre om å utføre kuppet. Struensee og dronningen var på maskeball ved hoffet og ante ikke uråd. 2. grenaderkompani av det falsterske regiment hadde fått utlevert skarpe patroner og stod oppmarsjert ved slottet. Enkedronningen hadde skrevet arrestordrer på Struensee og alle nøkkelpersoner i hans styre, muligens utferdiget av Høegh-Guldberg. Disse ble utlevert til Eickstedt og Köller, som ga dem videre til sine underordnede som skulle utføre dem. Det var intet lovlig grunnlag for disse ordrene ettersom de ikke var underskrevet av kongen, men kuppmakerne hadde ingen skrupler med hensyn til å utføre dem. Natten mellom den 16. og 17. januar 1772 gikk enkedronningen, arveprinsen og Guldberg til kongens kammer og sikret seg hans person, samtidig som Köller gikk til Struensees kammer med en gruppe soldater og arresterte ham. Likeledes trengte soldater inn hos Brandt, dronningen og flere andre av Struensees høytstående embedsmenn, og de ble alle ført bort. == Rettssak og henrettelse == === Rettssaken === Struensee og Brandt ble arrestert og anbrakt i fengselsceller på Kastellet. Dronningen ble kjørt til Kronborg slott i Helsingør og satt i husarrest. Da nyheten om Struensees fall spredte seg i byen, valgte noen å starte opptøyer i København for å feire det. Det gikk ut over byens bordeller, men også det fornemme Gabels Kaffehus, som ifølge folkeviddet skulle ha fungert som en luksusbordell, men i realiteten snarere var opprettet av Struensee med henblikk på å starte en dansk utgave av den engelske «Lloyds of London», en fornem klubb for handelsmenn til fremme av handelen.Det var viktig for de nye makthaverne å fremskaffe en legitim begrunnelse for å ha arrestert dronningen, som var en søster av den britiske kongen, George III. Dette kunne bare skje dersom forholdet mellom Struensee og dronningen kom frem i lyset. Det ble foretatt avhør av Struensee om dette den 21. februar. Men han svarte avvisende og til og med ofte smilende på spørsmålene. Dette skjedde inntil spørsmål nr. 239, som handlet om hvorvidt han hadde hatt seksuell omgang med dronningen. Her skiftet tonen hans plutselig, og han anføres som «klynkende», mens protokollen anfører at han tilstår. Asser Amdisen fremlegger mistanke om at det kan ha vært benyttet tortur. Dette bestyrkes ytterligere av Struensees håndskrift på tilståelsen, som først finnes 25. februar. Skriften er ujevn og ligner hans håndskrift i en periode i 1770 etter at han hadde brukket hånden etter et fall fra hesten.Struensees tilståelse ble forevist dronningen. Dette fikk også henne til å tilstå, selv om hun kort tid etter trakk tilståelsen tilbake. Problemet for anklagerne var at den danske Kongeloven ikke tok høyde for en situasjon hvor den eneveldige kongen var sinnssyk og ute av stand til å regjere. Forholdene med en egentlig makthaver som bare benyttet en viljeløse konges underskrift hadde jo allerede eksistert før Struensee kom til hoffet, bare med andre i rollen. Derfor måtte Struensee dømmes for sitt forhold til dronningen, mens Brandt ble anklaget for å ha bitt kongen i fingeren under håndgemeng for å dempe ham under et av hans mange hysteriske anfall. Rettssaken etterpå var kun en formalitet. Til forsvarer for både Struensee og dronning Caroline Mathilde opptrådte den bare 28-årige, men ytterst dyktige, advokat Peter Uldall. Struensee og Brandt ble dømt etter Danske Lovs 6. bog, 4. kapitel, 1. artikel som lyder: Hvo som laster Kongen eller Dronningen til Beskæmmelse, eller deres og ders Børn Liv eftertragter, have forbrudt Ære, Liv og Gods, den høire Haand af hannem levende afhugges, Kroppen parteres og lægges paa Steile og Hiul, og Hovedet med Haanden sættes paa en Stage[...] Er Misdæderen af Adel, eller høiere Stand, da skal hans Vaaben af Bødelen sønderbrydes, og alle hans Livsarvinger miste deres Stand og Stamme. === Münters omvendelsesskrift === Under fengslingen ble prestene Balthasar Münter og Jørgen Hee fra Inkvisisjonsdomstolen beordret til å besøke fangene for å få dem til å skrifte og bekjenne sine synder. Disse to prestene var nettopp de samme som i 1771 var blitt idømt bøter for å ha preket mot Struensees styre. Spesielt Struensee var kjent som tilhenger av deismen og en hårdnakket kritiker av kirken. Allikevel ga Münter en stund senere ut skriftet Forrige Greve og Kongelige Danske Geheime-Cabinetsminister J.F. Struensees Omvendelshistorie, som forteller hvordan Struensee angrende omvendte seg til kristendommen og beklaget alle sine handlinger. Også Hee utga Brandts omvendelseshistorie i skriftet Paalidelig Underretning om den henrettede Enevold Brandts Forhold og Tænkemåde i hans Fængsel (1772). Men spesielt Münters skrift ble svært populært i hele Europa og ble benyttet av motstanderne av opplysningstanken som bevis på at hele deres grunnlag var falskt. Historikeren Asser Amdisen hevder imidlertid at skriftet for det meste er en overdrivelse, hvis ikke likefrem et falsum. Struensees anger stemmer ikke overens med avhørsprotokollene fra denne perioden, dessuten er de brevene som Münter fremlegger som bevis for Struensees omvendelse, ikke å finne andre steder enn i hans egen bok. Spørsmålet er, mener Amdisen, om ikke omvendelseshistorien bare er en del av en fastlagt tradisjon i tiden vedrørende dødsdømte forbrytere og deres skjebne. Professor i teologi Jens Glebe-Møller er i sin bok Struensees vej til skafottet (2007) enig i Amdisens vurdering av at Münters skrift er falskt. Han fremhever at særlig de første 31 sider i boken, som skal forestille å være Struensees egenhendig skrevne omvendelseshistorie, er så ulik Struensees språk og skrivemåte at det høyst sannsynlig er en forfalskning. Glebe-Møller er enig i at Münters skrift er et bevisst komponert angrepsskrift, beregnet på å få omvendt tilhengerne av den franskinspirerte opplysningsfilosofi til Münters egen overbevisning, nemlig neologismen, som er den teologiske utlegning av den tyske filosof Christian Wolffs filosofiske system. Men Glebe-Møller hevder samtidig at der er så mange elementer av sannhet i Münters fortelling, at det snarere dreier seg om en tidlig utgave av den moderne litterære sjangeren faksjon, og skriftet kan derfor ikke avskrives fullstendig som en ren oppdiktning. Samtidig tydeliggjør Münters bok forskjellen på den franske og den tyske opplysning i motsetningen mellom Struensee og Münter, i det at den tyske opplysning generelt søkte å spre sin filosofi gjennom kirken, og ikke som den franske, mot den. === Henrettelsen === == Reformenes senere skjebne == De nye makthaveres politiske agenda kan betegnes som «reaksjonær» overfor Struensees reformer. Det vil si at de ofte søkte tilbake til velkjente retts- og privilegietilstander når det gjaldt de eksperimenterende reformene Struensee hadde innført. Det første de gjorde var da også å gjenopprette de to livregimentene, livgarden til fots og livgarden til hest, som hadde vist seg så nyttige for deres formål under Julaftenfeiden. Deretter ble det nedsatt en kommisjon bestående av Otto Thott, Joachim Otto Schack–Rathlou og Jørgen Skeel (senere også Andreas Peter Bernstorff og Joachim Godske Moltke), som skulle gjennomgå alle Struensees kabinettordrer med henblikk på å bestemme hvilke som skulle endres og hvilke som skulle beholdes. Resultatet, som fremkom ved betenkning av 17. februar 1773, var svært blandet. Først og fremst var det viktig for de nye makthaverne å få omorganisert administrasjonen, dvs. kollegienes og kancelliets sammensetning, så det passet med det nye statsrådsstyret. Det betydde at mange av Struensees reformer ble endret, men ikke nødvendigvis tilbake til det gamle; det viktigste var at gehejmestatsrådet fikk sin førerposisjon i regjeringsprosessen tilbake. Dette skrittet varte imidlertid bare en kort tid, og i løpet av 1770-årene vendte kabinettstyret, som Struensee også hadde benyttet, tilbake, denne gang med Ove Høegh-Guldberg, enkedronningen og arveprinsen som de ledende personligheter. Deretter ble det gjort en del tiltak i den generelle lovgivningen som uten tvil kan betegnes som en retur til den gamle orden, f.eks. følgende: tortur ble gjeninnført ved politiavhør, straff for «lejermål» (dvs samleie utenfor ekteskapet) ble gjeninnført, Københavns administrasjon under «de 32 mænd» ble gjeninnført, alle embedsmenn som hadde blitt sparket fikk stillingene tilbake, retten til å sette familiemedlemmer i tukthuset hvis man mente de «førte et dårlig liv» ble gjeninnført, og barnekassen ved fødselsstiftelsen ble fjernet. Men på den annen side var det forholdsvis mange av Struensees reformer som forble urørte. Dette dreide seg særlig om administrative reformer og reformene vedrørende de forskjellige sykehus- og fattighusstiftelsene. Det kan sees som et uttrykk for den generelle humanitetsånden i tiden, og som derfor betydde at det ikke bare var radikale reformatorer som Struensee som ville ha lover beregnet på å beskytte den svake. Den senere politikken i Høegh-Guldberg-perioden viser allikevel en åpenbar reaksjon på to andre punkter, nemlig med hensyn til landboreformene og trykkefriheten. Selv om Struensee ikke kom særlig videre enn å fastsette hoveriet på landboreformenes område, var det tydelig at han hadde planer om å gripe inn på området. Dette kom ikke til å skje i den etterfølgende perioden i Danmarks historie; først etter Guldbergs fall i 1784 ble det tatt skritt i den retning. Dessuten ble trykkefriheten vesentlig innskrenket igjen, idet politimyndighetene fikk utvidede fullmakter og høyere straffer ble fastsatt for overtredelser. Det er allikevel verdt å bemerke at sensuren, dvs. forhåndsgodkjennelse av bøker før de ble trykt, slik den fantes før Struensee, ikke ble gjeninnført, men at man i stedet nøyde seg med en straffelovgivning som grep inn etter at bøkene var trykt. == Ettertidens oppfatning av Struensee == I lang tid var Struensee og Brandt arketypene på kronranere og forrædere, men dette var fortrinnsvis den folkelige oppfatning om Struensee. Historikeren Asser Amdisen har i sitt verk Til nytte og fornøjelse – Johan Friedrich Struensee 1737-1772 (2002) regnet opp to oppfatninger av Struensee som har vært fremherskende i historieforskningen. Den første går grovt sagt ut på å anse Struensee som en «overfladisk lykkejeger», som bare fulgte opplysningstankene som en motesak uten egentlig forståelse for dem. Denne retningen er først og fremst blitt fremført av danske 1700-tallshistorikere som Edvard Holm, Axel Linvald og Ole Feldbæk. Årsakene til hans fall var etter deres oppfatning manglende forståelse både av statsadministrasjonen og den danske befolkningen, og av de idéer som han prøvde å gjennomføre. Den andre retningen oppfatter Struensee som «en tragisk helteskikkelse», som modig prøvde å innføre fremtidsrettede og moderne tanker i Danmark, men ble overvunnet av en sterkt konservativ og reaksjonær dansk maktelite. Denne retningen fikk sitt gjennombrudd med Jens Kragh Høsts Struensee-biografi fra 1824 og ble fortrinnsvis tatt opp av tyske historikere og forfattere. Men spesielt den svenske forfatteren Per Olov Enquists roman om Struensee Livläkarens besök fra 1999 har fått denne retningen til å bite seg fast i den folkelige bevissthet også i Danmark. Asser Amdisen selv, som oppfatter sitt verk som en revurdering av Struensee, velger en posisjon midt i mellom disse to oppfatningene og konkluderer med at Struensee var litt av begge deler, for bare som et helt menneske, både med feiltakelsene og suksessene, kan man fullt ut forstå Struensee og hans handlinger.Struensees historie har også blitt fortalt flere ganger på film. Bl.a. den engelsk/tyske filmen The Dictator (1935), instruert av Victor Saville med Clive Brook i rollen som Struensee, og den tyske Herrscher ohne Krone (1953, på dansk med tittelen Struensee - Herskeren uden krone), instruert av Harald Braun med Otto Wilhelm Fischer i tittelrollen, men de tar begge to betydelige kunstneriske friheter i forbindelse med handlingen. I februar 2012 ble en dansk film regissert av Nikolaj Arcel med tittelen En kongelig affære vist på Berlinalen i Berlin, og mottok en sølvbjørn for beste manuskript. Filmen omhandler blant annet dronningens forhold til kongen og Struensee. == Referanser == == Litteratur == Svend Cedergreen Bech (1972). Struensee og hans tid. Politikens forlag. ISBN 8756715811. Asser Amdisen (2002). Til nytte og fornøjelse: Johann Friedrich Struensee. Akademisk Forlag. ISBN 8750037307. Jens Glebe-Møller (2007). Struensees vej til skafottet - fornuft og åbenbaring i Oplysningstiden. Museum Tusculanums forlag. ISBN 9788763505130. [Denne boken inneholder en dansk oversettelse av artikkelen, Lovtale over hundene og album graecum, som Struensee i 1763 ble dømt for å ha utgitt i sitt tidsskrift Zum Nutzen und Vernügen] Ulrik Langen: Den afmægtige – en biografi om Christian 7., Jyllands-Postens Forlag, 2008. ISBN 978-87-7692-093-7 == Eksterne lenker == Artikkel om Struensee fra Store norske leksikon Biografi om Struensee, fra Dansk biografisk Lexikon (dansk) Om Struensee, fra nettstedet Danmarkshistorien.dk Struensee – kærlighed, vanvid og idealisme i 1700-tallet nettutstilling fra Statens Arkiver Stig Iuul: "Kommissions dommen over Struensee og Brandt" Arkivert 15. august 2020 hos Wayback Machine. i: Historisk Tidsskrift, Bind 13. række, 1 (1974) 1. Struensees flørt med det opplyste eneveldet – og henrettelsen som fulgte, artikkel hos Norgeshistorie.no

Johann Friedrich Struensee (født 5. august 1737 i Halle i Tyskland, død 28.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lys

2023-02-04

Lys

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elektromagnetisk stråling', 'Kategori:Kvantemekanikk', 'Kategori:Lys', 'Kategori:Optikk']

Lys er en form for elektromagnetisk stråling. Det har både bølgeegenskaper og partikkelegenskaper. Lys består av fotoner. Synlig lys er visse bølgelengder av elektromagnetisk stråling som forårsaker synsinntrykk i det menneskelige øye. Vi snakker også om ultrafiolett lys (UV-stråling) og infrarødt lys (IR-stråling), men disse «fargene» ligger utenfor det synlige spektrum for mennesket, og kan ikke oppfattes av det menneskelige øyet. Det synlige spektrum har omtrentlige bølgelengder mellom 380–750 nm (frekvensområde: 790–400 THz). Hvilken farge det menneskelige øye vil oppfatte at lyset har, avhenger av den spektrale sammensetningen. Elektromagnetisk stråling med større eller mindre bølgelengde oppfattes ikke av øyet, og her finner vi blant annet radiobølger, infrarød stråling (varmestråling), ultrafiolett stråling og røntgenstråling. Lysets forplantning er rettlinjet med meget stor hastighet, 299 792 458 m/s (ca. 300 000 km/s) i vakuum og viser en rekke karakteristiske fenomener, såsom absorpsjon, refleksjon, brytning og fargespredning, dobbeltbrytning, interferens og bøyning samt polarisasjon. Den elektromagnetiske lysteorien (Maxwell, Lorentz m.fl.), sier at lyset er en elektromagnetisk bølgebevegelse. Fotoelektriske fenomener og strukturen hos ulike spektra m.m. viser på den annen side at lyset også har kvantenatur (Planck, Einstein m.fl.). Våre elektriske lyskilder er konstruert slik at de omvandler elektrisk strøm til elektromagnetisk stråling. Sambandet mellom en lyskildes lysutbytte, livslengde og den elektriske effekten er meget viktig. I likhet med andre tekniske produkter er lyskildene stemplet med viktige opplysninger. Man kan da finne den rette typen belysning med rett spenning og slik velge riktig lampe for rett tilfelle. Siden 1983 har lysets hastighet i vakuum blitt brukt som definisjon for SI-enheten meter for lengde.

Lys er en form for elektromagnetisk stråling. Det har både bølgeegenskaper og partikkelegenskaper. Lys består av fotoner. Synlig lys er visse bølgelengder av elektromagnetisk stråling som forårsaker synsinntrykk i det menneskelige øye. Vi snakker også om ultrafiolett lys (UV-stråling) og infrarødt lys (IR-stråling), men disse «fargene» ligger utenfor det synlige spektrum for mennesket, og kan ikke oppfattes av det menneskelige øyet. Det synlige spektrum har omtrentlige bølgelengder mellom 380–750 nm (frekvensområde: 790–400 THz). Hvilken farge det menneskelige øye vil oppfatte at lyset har, avhenger av den spektrale sammensetningen. Elektromagnetisk stråling med større eller mindre bølgelengde oppfattes ikke av øyet, og her finner vi blant annet radiobølger, infrarød stråling (varmestråling), ultrafiolett stråling og røntgenstråling. Lysets forplantning er rettlinjet med meget stor hastighet, 299 792 458 m/s (ca. 300 000 km/s) i vakuum og viser en rekke karakteristiske fenomener, såsom absorpsjon, refleksjon, brytning og fargespredning, dobbeltbrytning, interferens og bøyning samt polarisasjon. Den elektromagnetiske lysteorien (Maxwell, Lorentz m.fl.), sier at lyset er en elektromagnetisk bølgebevegelse. Fotoelektriske fenomener og strukturen hos ulike spektra m.m. viser på den annen side at lyset også har kvantenatur (Planck, Einstein m.fl.). Våre elektriske lyskilder er konstruert slik at de omvandler elektrisk strøm til elektromagnetisk stråling. Sambandet mellom en lyskildes lysutbytte, livslengde og den elektriske effekten er meget viktig. I likhet med andre tekniske produkter er lyskildene stemplet med viktige opplysninger. Man kan da finne den rette typen belysning med rett spenning og slik velge riktig lampe for rett tilfelle. Siden 1983 har lysets hastighet i vakuum blitt brukt som definisjon for SI-enheten meter for lengde. == Lysets trykk == Lysets trykk tilsvarer energien til lyset dividert på hastigheten til lyset (c). Denne kraften gjør at objekter som blir lyst på får et lite dytt, på samme måte som å kaste gjentatte baller på en lekebil for å sette den i bevegelse. En vanlig laserpenn på 5 mW trykker på det den lyser på med 16,5 piconewton. == Begreper og måleenheter == Lysfluks betegner hvor mye lys som sendes fra en lyskilde. Symbol: Φ. Måleenhet: Lumen (lm) Lysstyrken forteller hvordan lysfluksen fordeler seg i rommet. Det er dette som er grunnenheten for lys i SI-systemet. Symbol: I. Måleenhet: candela (cd). Belysningsstyrke forteller hvor mye lysfluks som treffer et areal. Symbol: E. Måleenhet: Lux (lx) Lysutbytte betegner lysfluksen i forhold til effekten som er tilført en lyskilde. Måleenhet: lumen/Watt. Begge deler er vanligvis oppgitt på lyspærer og lysrør, så en kan lett regne ut lysutbyttet. Luminans er forholdet mellom den lysstyrken som treffer øyet, og flaten av lyskilden eller den flaten som reflekterer lyset. Med andre ord kan vi si at luminans er lystetthet, og den måles i cd/m² Fargetemperatur. En lyskildes fargetemperatur er definert som den temperatur det absolutt svarte legemet må ha for å ha samme kulør som lyskilden. Ofte beskrives farger som varme eller kalde. SI-enheten er kelvin (K). Lysår * Mål for avstand, mest brukt i astronomien. Det er den avstand en lysstråle tilbakelegger i vakuum på et år og er på om lag 9,46 billioner km (avstanden til nærmeste stjerne utenom Solen er på ca. 4,3 lysår). Tilsvarende kan en snakke om f.eks. lysminutter (avstanden mellom Jorden og Solen er ca. 8 lysminutter, eller 150 mill. km). Magnitude er i astronomien et mål for et himmellegemes absolutte eller tilsynelatende lysstyrke. == Se også == Foton Fargespekteret Lysbrytning Glødelampe Lysdiode Fotodiode Lysets hastighet Polarisering (elektromagnetisme) Levende lys Lyskilder Fiberoptikk == Referanser ==

Lys er en form for elektromagnetisk stråling. Det har både bølgeegenskaper og partikkelegenskaper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hellige_b%C3%B8ker

2023-02-04

Hellige bøker

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hellige skrifter', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Hellige bøker, også omtalt som «den hellige skrift» eller «hellige tekster», er tekster som ulike religiøse tradisjoner betrakter som hellige, eller sentrale for deres religiøse tradisjon og som er den bestemte religionens høyeste autoritet. Mange religioner tror at deres hellige skrifter er guddommelige eller guddommelig inspirert. Tre eksempler kan være jødedommens Tora og den hebraiske Bibelen; kristendommens Bibelen (med både Det gamle testamentet og Det nye testamentet); og islams Koranen.

Hellige bøker, også omtalt som «den hellige skrift» eller «hellige tekster», er tekster som ulike religiøse tradisjoner betrakter som hellige, eller sentrale for deres religiøse tradisjon og som er den bestemte religionens høyeste autoritet. Mange religioner tror at deres hellige skrifter er guddommelige eller guddommelig inspirert. Tre eksempler kan være jødedommens Tora og den hebraiske Bibelen; kristendommens Bibelen (med både Det gamle testamentet og Det nye testamentet); og islams Koranen. == Religiøse tekster i historien == De eldste kjente religiøse tekster er Pyramidetekstene i oldtidens Egypt som er datert til rundt 2400-2300 f.Kr. De eldste formene for det fønikiske alfabet som er funnet er inskripsjonene på sarkofagen til kong Ahiram av Byblos fra rundt 1000 f.Kr., bestående av sumeriske tempelhymner. Gilgamesjeposet fra Sumer, som har en opprinnelse så tidlig som 2150-2000 f.Kr., er også blant de eldste litterære tekster som inkluderer ulike mytologiske figurer og sentrale religiøse legender, som fortellingen om en syndflod. Hinduismens Rigveda er antatt å ha blitt sammenstilt en gang mellom 1700 og 1100 f.Kr., noe som muligens gjør den til verdens eldste religiøse tekst som fortsatt er i bruk. De eldste delene av zoroastrismens skriftsamling Avesta er antatt å ha blitt formidlet muntlig i århundrer før de fant sin skriftlige form, og forskningen har kommet fram til en datering på rundt 1000–600 f.Kr.Det er forskningsenighet at komponeringen av Tora skjedde over flere århundrer. Fra slutten av 1800-tallet var det en generell konsensus rundt flerkildehypotesen (også kalt for «dokumenthypotesen») som mener at de fem Mosebøkene (Tora) i den hebraiske Bibelen (den kristne Det gamle testamente) er satt sammen fra fire hovedkilder; uavhengige, parallelle og fullstendige fortellinger som til sist ble kombinert til den nåværende formen. Den ene kilden fra rundt 900 f.Kr., en annen rundt 800 f.Kr., en tredje rundt 600 f.Kr., og den siste rundt 500 f.Kr.De første tekstene som ble trykket i et trykkeri for bredere spredning var Diamantsutraen, en buddhistisk tekst. En kopi som i århundrer ble forseglet i en grotte i nordvestlige Kina, datert til 868 e.Kr., er verdens eldste fullstendig bevarte eksempel på en trykt bok. Sju striper på gulnet papir ble trykt fra utskårne treblokker og limt sammen for å utgjøre en skriftrull på over 5 meter. == Forståelse av hellige bøker == Holdningene til hellige bøker og hellige skrifter. En del religioner gjør skriftlige tekster fritt og tilgjengelig, mens andre opprettholder at hellige hemmeligheter må forbli skjult for alle, unntatt for de lojale og innvidde. De fleste religioners politikk om kunngjøring definerer begrensninger for de hellige tekster og kontrollerer eller forbyr endringer og tillegg. En del religioner ser på deres hellige tekster som «Guds ord», og hevder at tekstene er inspirert eller befalt av guden selv og således ikke kan endres. Oversettelser kan få offisiell anerkjennelse og velsignelse, men de opprinnelige språket er ofte absolutt eller eksklusivt, som med arabisk for Koranen. En del religioner gjør tekstene fritt tilgjengelig, andre krever betaling og opprettholder streng opphavsrett. == Hellige bøker i utvalg == Noen hellige bøker, alfabetisk ordnet : Avesta, zoroastrisme Bayán, bábisme Bibelen, kristendom Bhagavadgita, hinduisme Guru Granth Sahib, sikhisme Kitab-i-Aqdas, bahai Koranen, islam Tora, jødedom Tripitaka, buddhisme == Se også == Gud Profet Åpenbaring Religion Teologi Verdens Hellige Skrifter == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Religious texts – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Nettbibelen, norsk utgave av Bibelen, Det gamle og Det nye testamente Bibliotek online for religiøse tekster (engelsk) Bibliotek for antikke tekster (engelsk) Internet Sacred Text Archive (engelsk)

Hellige bøker, også omtalt som «den hellige skrift» eller «hellige tekster», er tekster som ulike religiøse tradisjoner betrakter som hellige, eller sentrale for deres religiøse tradisjon og som er den bestemte religionens høyeste autoritet. Mange religioner tror at deres hellige skrifter er guddommelige eller guddommelig inspirert.