Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Ordstamme

2023-02-04

Ordstamme

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Lingvistikk', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Språkstubber', 'Kategori:Stubber 2021-01']

Stammen til et ord er den delen av ordformen som er felles for flere eller alle av ordformene i bøyningsparadigmet. Som regel er stammen det som er igjen av ordet dersom man tar bort bøyningsdelene. Man kan også si at ordstammen er den delen som er felles for alle bøyningsformene av et ord, og som uttrykker ordets grunnbetydning eller leksikalske betydning.

Stammen til et ord er den delen av ordformen som er felles for flere eller alle av ordformene i bøyningsparadigmet. Som regel er stammen det som er igjen av ordet dersom man tar bort bøyningsdelene. Man kan også si at ordstammen er den delen som er felles for alle bøyningsformene av et ord, og som uttrykker ordets grunnbetydning eller leksikalske betydning.

Stammen til et ord er den delen av ordformen som er felles for flere eller alle av ordformene i bøyningsparadigmet. Som regel er stammen det som er igjen av ordet dersom man tar bort bøyningsdelene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Svart_%C3%B8konomi

2023-02-04

Svart økonomi

['Kategori:Samfunnsøkonomi', 'Kategori:Skatt']

Svart økonomi er en betegnelse på økonomisk virksomhet, blant bedrifter eller privatpersoner, som unndrar seg å betale skatter og avgifter til staten. Det kan være mange ting, som inntekter, formue og omsetning som bevisst ikke blir oppgitt til beskatning, og ifølge lovverket i de fleste land er dette ulovlig og kan medføre straffereaksjoner som fengsel og bøter. Svart handel kan for eksempel være hvis man trenger å reparere PC-en og databutikken kanskje spør: «Skal det være med eller uten regning». Hvis man velger å få reparert PC-en uten regning vil dette være en svart handel. Svart arbeid er for eksempel hvis en person har en ekstrajobb hvor verken han eller arbeidsgiveren oppgir lønna til skattemyndighetene. For de som er involvert i svart økonomi kan det gi billigere tjenester og økte inntekter, ettersom de deler pengene som skulle vært innbetalt som skatt. For samfunnet forøvrig vil det medføre tap av inntekter til fellesformål som skoler, sykehus, kollektivtrafikk osv. Svart arbeid er også en trussel for lovlydige virksomheter, som blir utkonkurrert av svarte virksomheter, ettersom disse unndrar seg utgifter til skatter og avgifter og dermed kan underby de lovlige virksomhetene. Den svarte økonomien er også er et samfunnsproblem fordi de som ikke betaler inn pliktige skatter og avgifter også bidrar til å undergrave landets felles økonomi.

Svart økonomi er en betegnelse på økonomisk virksomhet, blant bedrifter eller privatpersoner, som unndrar seg å betale skatter og avgifter til staten. Det kan være mange ting, som inntekter, formue og omsetning som bevisst ikke blir oppgitt til beskatning, og ifølge lovverket i de fleste land er dette ulovlig og kan medføre straffereaksjoner som fengsel og bøter. Svart handel kan for eksempel være hvis man trenger å reparere PC-en og databutikken kanskje spør: «Skal det være med eller uten regning». Hvis man velger å få reparert PC-en uten regning vil dette være en svart handel. Svart arbeid er for eksempel hvis en person har en ekstrajobb hvor verken han eller arbeidsgiveren oppgir lønna til skattemyndighetene. For de som er involvert i svart økonomi kan det gi billigere tjenester og økte inntekter, ettersom de deler pengene som skulle vært innbetalt som skatt. For samfunnet forøvrig vil det medføre tap av inntekter til fellesformål som skoler, sykehus, kollektivtrafikk osv. Svart arbeid er også en trussel for lovlydige virksomheter, som blir utkonkurrert av svarte virksomheter, ettersom disse unndrar seg utgifter til skatter og avgifter og dermed kan underby de lovlige virksomhetene. Den svarte økonomien er også er et samfunnsproblem fordi de som ikke betaler inn pliktige skatter og avgifter også bidrar til å undergrave landets felles økonomi. == Eksterne lenker == Skatteetaten

Svart økonomi er en betegnelse på økonomisk virksomhet, blant bedrifter eller privatpersoner, som unndrar seg å betale skatter og avgifter til staten. Det kan være mange ting, som inntekter, formue og omsetning som bevisst ikke blir oppgitt til beskatning, og ifølge lovverket i de fleste land er dette ulovlig og kan medføre straffereaksjoner som fengsel og bøter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Wagner

2023-02-04

Richard Wagner

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1883', 'Kategori:Fødsler 22. mai', 'Kategori:Fødsler i 1813', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Objektivitet', 'Kategori:Opera', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Leipzig', 'Kategori:Richard Wagner', 'Kategori:Romantikken', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske forfattere', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Wilhelm Richard Wagner (født 22. mai 1813 i Leipzig i kongeriket Sachsen i Tyskland, død 13. februar 1883 i Venezia i kongeriket Italia) var en tysk komponist, dirigent, musikkteoretiker og skribent. Han er først og fremst kjent for sine operaer, eller musikkdramaer, som han senere kalte dem. Hans verker, særlig fra den senere perioden, kjennetegnes av kontrapunktisk struktur, kromatisk musikkspråk, fyldig harmonisk utforming og orkestrering og en velutviklet bruk av ledemotiver: musikalske tema som er assosiert med bestemte personer, steder eller begivenheter i operaen. Wagner bidro til musikkens utvikling med sin idé om det totale kunstverket eller enhetskunstverket (tysk: Gesamtkunstwerk) som nådde sitt høydepunkt i den monumentale tetralogien Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen) fra 1876. Wagner fikk bygget sitt eget operahus, Bayreuther Festspielhaus, som legemliggjorde mange nye designtrekk. Ring-syklusen og Parsifal ble urfremført her, og hans viktigste sceneverk blir fortsatt fremført under den årlige Bayreuth-festivalen, ledet av hans etterkommere. Wagner var og forblir en kontroversiell person, både for sine musikalske og dramatiske bidrag og for antisemittiske og politiske overbevisninger. I europeisk klassisk musikkhistorie var Wagners musikk et viktig skritt på veien mot videre bruk av den kromatiske skalaen, som i tolvtonemusikk. Komponister har også latt seg inspirere av Wagners gjentagende musikalske temaer, som senromantikerne, minimalistiske komponister og filmkomponister.

Wilhelm Richard Wagner (født 22. mai 1813 i Leipzig i kongeriket Sachsen i Tyskland, død 13. februar 1883 i Venezia i kongeriket Italia) var en tysk komponist, dirigent, musikkteoretiker og skribent. Han er først og fremst kjent for sine operaer, eller musikkdramaer, som han senere kalte dem. Hans verker, særlig fra den senere perioden, kjennetegnes av kontrapunktisk struktur, kromatisk musikkspråk, fyldig harmonisk utforming og orkestrering og en velutviklet bruk av ledemotiver: musikalske tema som er assosiert med bestemte personer, steder eller begivenheter i operaen. Wagner bidro til musikkens utvikling med sin idé om det totale kunstverket eller enhetskunstverket (tysk: Gesamtkunstwerk) som nådde sitt høydepunkt i den monumentale tetralogien Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen) fra 1876. Wagner fikk bygget sitt eget operahus, Bayreuther Festspielhaus, som legemliggjorde mange nye designtrekk. Ring-syklusen og Parsifal ble urfremført her, og hans viktigste sceneverk blir fortsatt fremført under den årlige Bayreuth-festivalen, ledet av hans etterkommere. Wagner var og forblir en kontroversiell person, både for sine musikalske og dramatiske bidrag og for antisemittiske og politiske overbevisninger. I europeisk klassisk musikkhistorie var Wagners musikk et viktig skritt på veien mot videre bruk av den kromatiske skalaen, som i tolvtonemusikk. Komponister har også latt seg inspirere av Wagners gjentagende musikalske temaer, som senromantikerne, minimalistiske komponister og filmkomponister. == Biografi == === De første årene === Richard Wagner ble født i Leipzig i Tyskland den 22. mai 1813. Faren Friedrich Wagner, som var ansatt i en underordnet stilling i bystyret, døde seks måneder etter Richards fødsel. I august 1814 giftet hans mor Johanne Pätz seg med skuespilleren Ludwig Geyer som ifølge rykter skulle være guttens egentlige far. Han døde da Richard var seks år gammel. Gutten ble deretter oppdratt av sin mor alene, og frem til han var 14 år var han kjent som Wilhelm Richard Geyer.I 1822 ble Richard elleve år gammel innskrevet på Dresdner Kreuzchor, hvor han fikk en del klaverundervisning av sin lærer i latin. Wagner øvde allikevel ikke på skalaer, men foretrakk for det meste å spille ouverturer etter gehør. Den unge Richard Wagner hadde ambisjoner om å forfatte skuespill, og fattet interesse for musikken som dramatisk virkemiddel. En av hans tidlige inspirasjonskilder var Ludwig van Beethoven. I Leipzig fikk Wagner blant annet undervisning av Theodor Weinlig, kantor i Thomaskirken. I en alder av ni år ble han enormt imponert over de gotiske elementene i Carl Maria von Webers opera Der Freischütz (Jegerbruden), som han så Weber dirigere. I 1827 hadde familien returnert til Leipzig. Wagner tok sine første leksjoner i harmoni i løpet av årene 1828–31 med Christian Gottlieb Müller. I januar 1828 hørte han for første gang Beethovens 7. symfoni og deretter, i mars, den samme komponistens 9. symfoni (begge ved Gewandhausorchester). Beethoven ble en stor inspirasjon, og Wagner skrev en pianotranskripsjon av den 9. symfonien. Han ble også svært imponert av en fremføring av Mozarts Rekviem.I 1831 startet Wagner sine studier ved Leipzig-universitetet, hvor han ble medlem av det saksiske studentersamfunnet. Han tok komposisjonstimer hos Thomaskantor Theodor Weinlig. I 1833 skrev Wagner, 20 år gammel, sin første komplette opera, Die Feen. Denne operaen, som ligner Webers stil, skulle først bli satt opp på en scene 50 år senere, da den fikk premiere i München kort tid etter komponistens død i 1883.Wagner fikk nå periodevise ansettelser som musikksjef ved operahusene i Magdeburg og Königsberg. På denne tiden skrev han Das Liebesverbot, basert på Shakespeares Like for like (Measure for Measure). Denne andre operaen ble satt opp i Magdeburg i 1836, men fikk en lunken mottagelse. Den 24. november 1836 giftet Wagner seg med skuespillerinnen Christine Wilhelmine «Minna» Planer. De flyttet til Riga, der Wagner var blitt ansatt som kapellmester ved operaen. Få uker senere stakk Minna av med en offiser som senere forlot henne. Wagner tok Minna til nåde, men dette var begynnelsen på et vanskelig ekteskap som endte i elendighet tre tiår senere. I 1839 slet ekteparet med gjeldsproblemer og så seg nødt til å reise fra Riga for å unngå kreditorene. Gjelden skulle forfølge Wagner resten av livet. Reisen førte dem ut på en stormfylt sjøreise over Nordsjøen mot London. På reisen fortalte noen Wagner om legenden om havets vandrende jøde. Skipet var nær ved å forlise tre ganger, og søkte nødhavn ved norskekysten. De kom da inn til Borøy i Tvedestrand kommune. Ved innseilingen gjennom skjærgården nær Askeflu skal ekkoet fra mannskapets sang ved en høy fjellvegg ha inspirert Wagner til temaet i Den flyvende hollender.Siden dro ekteparet til Paris, og bodde der i flere år. Her skapte Wagner seg et levebrød ved å skrive artikler, og arrangere operaer av andre komponister. === Dresden (1842-1849) === Wagner fullførte sin tredje opera, Rienzi, i 1840 og I 1842 flyttet paret til Dresden. Ved et hell fikk operaen sin første oppførelse ved hoffteateret i Dresden i Sachsen i 1842, med hjelp fra den etablerte komponisten Giacomo Meyerbeer. Wagner bodde i Dresden de seks følgende år, og ble på et tidspunkt utnevnt til kongelig saksisk hoffdirigent. I denne perioden skrev han Der fliegende Holländer (Den Flyvende Hollender) og Tannhäuser, de første to av mellomperiodens tre operaer. I Dresden ble han også kjent med blant andre komponisten Ferdinand Hiller og arkitekten Gottfried Semper. Wagners opphold i Dresden fikk en brå ende, på grunn av hans engasjement i venstrepolitikk. En nasjonalistisk bevegelse hadde fått vind i seilene i de frie tyske statene. Den krevde større frihet, og samling av de svake statene til én nasjon. Wagner spilte begeistret en rolle i denne bevegelsen og mottok gjester i sitt hjem, blant andre August Röckel som utgav en radikal venstreavis, Volksblätter, og den russiske anarkisten, Mikhail Bakunin.Den saksiske regjeringen vakte en utbredt misnøye som nådde kokepunktet i april 1849, da kong Fredrik August II av Sachsen oppløste parlamentet og avviste en ny forfatning som folket ønsket vedtatt. Maioppstanden brøt ut, og Wagner støttet den. Den begynnende revolusjonen ble hurtig bekjempet av de forente saksiske og prøyssiske troppene, og det ble utstedt arrestordrer mot de revolusjonære. Wagner måtte derfor flykte, først til Paris, og siden til Zürich. Det lyktes derimot ikke Röckel og Bakunin å slippe unna, og de ble idømt lange fengselsstraffer. === Eksil, Schopenhauer og Mathilde Wesendonck (1849-1862) === Wagner tilbrakte de neste tolv årene i eksil. Han hadde fullført Lohengrin før maioppstanden i Dresden, og skrev til sin venn, Franz Liszt, for å få den oppført i sitt fravær. Liszt dirigerte premieren i ved hoffteateret i Weimar i august 1850.Wagner befant seg i en krise, isolert fra den tyske musikkverden og uten nevneverdige inntekter. De musikalske skissene han arbeidet på (som først langt senere skulle bli til Nibelungenringen) syntes ham ikke på daværende tidspunkt å ha noen sjanse for å bli til scenisk virkelighet. Hans kone Minna som ikke hadde brydd seg om de operaene han hadde skrevet etter Rienzi, gikk inn i en depresjon. Til slutt fikk han erysipelas, en hudinfeksjon som gjorde det vanskelig for ham å skrive.Wagners produksjon i de første årene i Zürich var en rekke essays. Det gjelder for eksempel Fremtidens kunstverk (Das Kunstwerk der Zukunft) fra 1849, hvor han beskriver sin visjon om det totale kunstverk(Gesamtkunstwerk). I dette skal de forskjellige kunstarter som musikk, sang, dans, poesi, bildende kunst og scenekunst forenes. Das Judentum in der Musik fra 1850 er et antisemittisk skrift, rettet mot jødiske komponister. Endelig bør Opera og drama (Oper und Drama) fra 1851 nevnes, hvor han beskriver de estetiske ideer som han skulle gjøre bruk av i sin Ringsyklus. I disse årene møtte Wagner to inspirasjonskilder som ble avgjørende for verket Tristan und Isolde. I 1854 ble han av sin venn Georg Herwegh introdusert for Arthur Schopenhauers filosofi. Wagner skulle senere omtale denne begivenheten som den viktigste i sitt liv. Hans personlige omstendigheter omvendte ham hurtig til det han oppfattet som Schopenhauers filosofi: Et dypt pessimistisk syn på menneskets lodd. Han skulle forbli en tilhenger av Schopenhauer resten av sitt liv, selv etter at hans lykke vendte.En av Schopenhauers doktriner var at musikken hadde en overordnet rolle blant kunstartene, ettersom musikken var den eneste som ikke har et materielt uttrykk. Wagner anerkjente denne læren, selv om den var direkte motstridende med hans egen argumentasjon i Opera og drama, hvor det hevdes at musikken skal være dramaets tjener. Wagnerforskere har siden hevdet at Schopenhauers innflytelse fikk Wagner til å tildele musikken en viktigere funksjon i sine senere operaer, blant annet i den siste halvdelen av Ringsyklusen. Det er ingen tvil om at mange aspekter av Schopenhauers lære fant vei inn i Wagners senere librettoer. Den selvfornektende skomaker-dikteren Hans Sachs i Mestersangerne fra Nürnberg som alminneligvis betraktes som Wagners mest sympatiske figur, er i sin essens en schopenhauersk skapning (også selv om han er modellert på en virkelig person). Wagners andre inspirasjonskilde var dikteren og forfatteren Mathilde Wesendonck, silkehandleren Otto von Wesendoncks kone. Wagner møtte ekteparet i Zürich i 1852. Otto von Wesendonck som var en beundrer av Wagner, stilte en hytte på eiendommen sin til Wagners disposisjon. Denne hytten ble etter hvert kjent som "asylet". I 1857 var Wagner blitt besatt av Mathilde. Selv om hun syntes å ha gjengjeldt hans følelser i noe grad, hadde hun ingenlunde til hensikt å bringe sitt ekteskap i fare, og derfor holdt hun sin mann informert om sine kontakter med Wagner. Ikke desto mindre inspirerte forholdet Wagner til å legge sitt arbeide med Ringen til side for først å gjenoppta det tolv år senere. I stedet begynte han å arbeide på Tristan und Isolde fra sagnkretsen om kong Arthur som omhandler ridderen Tristan og den allerede gifte Isolde. Mens han planla operaen, komponerte Wagner Wesendonck Lieder, fem sanger for stemme og piano, basert på dikt av Mathilde. To av disse settingene er eksplisitt merket av Wagner som "studier for Tristan und Isolde".Det usikre forholdet endte i 1858 da Minna snappet opp et brev fra Richard til Mathilde. Etter den konfrontasjonen som fulgte forlot Wagner Zürich alene, for å reise til Venezia. I 1859 flyttet han til Paris for å inspisere en ny-revidert versjon av Tannhäuser. Premieren på den nye Tannhäuser i Paris 1861 var en fiasko da aristokratene fra den såkalte Jockey Club skapte oppstyr. Ytterligere forestillinger ble derfor avlyst, og Wagner forlot byen i hast. I 1861 ble den politiske bannlysingen av Wagner hevet, og komponisten kunne nå slå seg ned i Biebrich i Preussen, hvor han begynte arbeidet på Mestersangerne fra Nürnberg. Bemerkelsesverdig nok er denne operaen hans lyseste verk (hans andre kone, Cosima, skulle senere skrive: «Når fremtidige generasjoner søker vederkvegelse i dette enestående verket, måtte de da skjenke de tårer, av hvilke smilene oppstod, en tanke»). I 1862 ble Richard og Minna skilt. Wagner (eller hans kreditorer) betalte likevel hennes underhold inntil hennes død i 1866. === Kong Ludwig IIs støtte (1864-1871) === Wagners skjebne fant et nytt vendepunkt i 1864 da kong Ludwig II besteg Bayerns trone i en alder av 18 år. Denne unge kongen, en brennende beundrer av Wagners operaer siden barndommen, fikk komponisten brakt til München. Han avviklet Wagners betraktelige gjeld og la planer om å få hans nye opera satt opp. Etter svære problemer i øvelsesforløpet ble Tristan und Isolde en enorm suksess ved premieren på hoffteateret i München den 10. juni 1865. I mellomtiden var Wagner blitt opptatt av en annen affære, denne gangen med Cosima von Bülow, dirigenten Hans von Bülows kone. Hans von Bülow var en av Wagners viktigste støttere og dirigerte premieren av Tristan und Isolde. Cosima var Franz Liszts og den berømte grevinne Marie d'Agoults uekte datter. Hun var 24 år yngre enn Wagner. Liszt, som var Wagners venn, mislikte forholdet mellom de to. I april 1865 fødte Cosima imidlertid Wagner en uekte datter som fikk navnet Isolde. Affæren var en skandale i München og for å gjøre saken verre falt Wagner i unåde blant medlemmer av hoffet som fryktet hans innflytelse på kongen. I desember 1865 ble Ludwig endelig nødt til å be komponisten å forlate München. Han tenkte også over idéen om å abdisere for å kunne følge sin helt i eksilet, men Wagner talte ham hurtig fra det. Ludwig fikk Wagner plassert i villa Triebschen ved innsjøen Vierwaldstättersee i Sveits. Her ble Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne fra Nürnberg) ferdigkomponert i 1867. Premieren fant sted i München den 21. juni det følgende året. I oktober overbeviste Cosima Hans von Bülow om en skilsmisse, og Richard og Cosima ble da gift den 25. august 1870 (Liszt frasto å tale med sin svigersønn i de følgende årene). Juledagen det året forærte Wagner Cosima verket Siegfried-Idyll i fødselsdagsgave. Ekteskapet med Cosima varte resten av Wagners liv. De fikk enda en datter, Eva, og en sønn, Siegfried. Det var i Tribschen i 1869 at Wagner først møtte filosofen Friedrich Nietzsche som raskt ble en god venn. Wagners idéer øvde en vesentlig innflytelse på Nietzsche som var 31 år yngre enn komponisten. Nietzsches første bok, Die Geburt der Tragödie (Tragediens fødsel) fra 1872 var tilegnet Wagner. Forholdet mellom dem ble allikevel med tiden bitrere ettersom Nietzsche ble stadig mer desillusjonert i forhold til forskjellige deler av Wagners tenkning som for eksempel hans pasifisme og hans antisemittisme. I Der Fall Wagner (Tilfellet Wagner) fra 1888 og i Nietzsche kontra Wagner fra 1889 fordømte han Wagner som dekadent og korrupt og kritiserte endog sin egen tidligere beundring for komponisten. === Bayreuth (1871-1876) === Se også: Festspillene i Bayreuth og Bayreuther Festspielhaus. Wagner som hadde avfunnet seg med sitt nye liv i sitt hjem, brukte nå sine krefter på å få avsluttet Ring-syklusen. Ved kong Ludwigs vedholdende press ble det gitt spesielle forpremierer på de to første verkene i syklusen, Das Rheingold (Rhingullet) og Die Walküre (Valkyrien), i München, selv om Wagner ønsket den komplette syklusen oppført i et nytt spesiallaget operahus. I 1871 falt hans valg på den lille byen Bayreuth som hjemsted for sitt nye operahus. Familien flyttet dit året etter og grunnstenen til festspillhuset ble lagt. Med henblikk på å reise kapital til bygningen ble det grunnlagt Wagnerselskaper i adskillige byer, og Wagner begynte selv å dirigere konserter rundt om i Tyskland. Imidlertid var det først penger nok, da kong Ludwig trådte til med enda et stort bidrag i 1874. Senere det året flyttet familien inn i sitt nye hjem i Bayreuth i en villa som Wagner kalte Wahnfried (tysk: fred for vanvidd). Festspillhuset åpnet i august 1876 med premieren på Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen) og har siden vært hjemsted for Bayreuth-festivalen (Richard-Wagner-Festspiele Bayreuth). === De siste årene (1876-1883) === Etter den første Bayreuth-festivalen begynte Wagner arbeidet med Parsifal, hans siste opera. Komposisjonen tok fire år, hvorav Wagner tilbrakte mye tid i Italia av helsemessige årsaker. Fra 1876 til 1878 innledet Wagner også den siste av sine dokumenterte amorøse forbindelser, denne gangen med Judith Gautier, som han hadde møtt under festivalen i 1876. Wagner hadde også store problemer med å finansiere Parsifal, og av utsiktene til at verket skulle bli fremført av andre teatre enn Bayreuth. Han ble nok en gang assistert av kong Ludwig, men ble fortsatt tvunget av sin personlige økonomiske situasjon i 1877 til å selge rettighetene til flere av sine upubliserte verk (inkludert Siegfried-idyll) til utgiveren Schott.I disse årene forfattet han også en rekke stadig mer reaksjonære skrifter om religion og kunst, og han avviste noen av sine tidligere liberale synspunkter. Wagners plutselige interesse for kristendommen i denne perioden, som gjennomsyrer Parsifal, kom samtidig med hans økende støtte til tysk nasjonalisme, og krevde fra hans side og hans medarbeidere, "omskriving av noen nyere Wagner-historie", for å representere for eksempel Ringen som et verk som gjenspeiler kristne idealer. Wagner fullførte Parsifal i januar 1882, og en andre Bayreuth-festival ble holdt for den nye operaen, som hadde premiere 26. juli. Wagner var på dette tidspunktet svært syk etter å ha lidd av en rekke stadig mer alvorlige angina-anfall. Under den sekstende og siste fremføringen av Parsifal den 29. august gikk han usett inn i orkestergraven under akt 3, overtok taktstokken fra dirigenten Hermann Levi og ledet operaen frem til avslutningen.Etter festivalen reiste Wagner-familien til Venezia for å overvintre. Wagner døde av et hjerteinfarkt i en alder av 69 år den 13. februar 1883 ved Ca' Vendramin Calergi, et palass fra 1500-tallet ved Canal Grande. Legenden om at infarktet ble foranlediget av en krangel med Cosima over Wagners angivelig amorøse interesse for sangeren Carrie Pringle, som hadde vært en blomsterpike i Parsifal i Bayreuth, er uten troverdige bevis. Etter at en begravelsesgondol bar Wagners levninger over Canal Grande, ble liket hans ført til Tyskland hvor han ble begravet i hagen til Villa Wahnfried i Bayreuth. == Verk == Komponisten Wagner er i første rekke kjent for sine musikkdramatiske verker. Wagners operaer eller "musikkdramaer" er også unik i at han skrev sine egne tekster eller "librettoer" som han kalte for sine "dikt". Hans samlede produksjon er listet i katalogen Wagner-Werk-Verzeichnis (WWV) som inkluderer 113 verk totalt. Verkene kan deles inn kronologisk i tre perioder. === Operaer === ==== Tidlige verk (-1842) ==== Wagners tidligste forsøk innen opera var ofte ufullførte. Forlatte prosjekter inkluderer en pastoral opera basert på Goethes Die Laune des Verliebten, skrevet i en alder av 17, Die Hochzeit (Bryllupet), som Wagner arbeidet på i 1832, og syngespillet Männerlist größer als Frauenlist (Menn er snedigere enn kvinner, 1837–38). Die Feen (Alvene, 1833) ble ikke fremført i komponistens levetid og Das Liebesverbot (1836) ble trukket tilbake etter den første fremføringen. Rienzi (1842) var Wagners første vellykkede oppsatte opera. Komposisjonsstilen til disse tidlige verkene var konvensjonell - den relativt mer sofistikerte Rienzi viser den klare innflytelsen fra Grand Opera à la Spontini og Meyerbeer - men viser ikke nyvinningene som ville markere Wagners senere plass i musikkhistorien. Senere i livet sa Wagner at han ikke anså disse verkene for å være en del av hans oeuvre; og de har bare blitt fremført sjeldent de siste hundre årene, selv om ouverturen til Rienzi er et sporadisk konserthusverk. ==== De "romantiske" operaene (1843-51) ==== Wagners produksjon i den såkalte "mellomperioden" begynte med Der fliegende Holländer (Den flyvende hollender, 1843), etterfulgt av Tannhäuser (1845) og Lohengrin (1850). Disse tre operaene blir noen ganger referert til som Wagners "romantiske operaer". De forsterket ryktet blant publikum i Tyskland og utenlands, som Wagner hadde begynt å etablere med Rienzi. Selv om han tok avstand fra stilen til disse operaene fra 1849 og utover, omarbeidet han likevel både Der fliegende Holländer og Tannhäuser ved flere anledninger. Disse tre operaene anses å representere et betydelig utviklingsstadium i Wagners musikalske og operatiske modenhet når det gjelder tematisk håndtering, skildring av følelser og orkestrering. De er de tidligste verkene som er inkludert i Bayreuth-kanonen, de modne operaene som Wagners enke Cosima satte opp ved Bayreuth-festivalen etter Wagners død, i samsvar med hans ønsker. Alle tre (inkludert de forskjellige versjonene av Der fliegende Holländer og Tannhäuser) fortsetter å bli fremført regelmessig over hele verden, og har ofte blitt spilt inn. Det var også disse operaene som gjorde han berømt i løpet av hans egen levetid. ==== Musikkdramaene (1851-82) ==== ===== Ring-prosjektet ===== Se også: Nibelungenringen Wagners sene dramaer regnes som hans mesterverk. Der Ring des Nibelungen, ofte referert til som Ringen eller Ring-syklusen, er et sett med fire operaer løselig basert på figurer og elementer fra germansk mytologi – og fra senere norrøn mytologi – spesielt den norrøne eldre Edda og Volsungesaga, samt det middelhøytyske helteeposet Nibelungenlied. Wagner utviklet spesifikt librettoene for disse operaene i henhold til sin tolkning av stavrim, svært alliterative rimende versepar brukt i gammelgermansk poesi. De ble også påvirket av Wagners konsepter om antikkens greske teater, der tetralogier var en del av de athenske festivalene, og som han rikelig diskuterte i sitt essay "Oper und Drama".De to første komponentene i Ring-syklusen var Das Rheingold (Rhingullet), som ble fullført i 1854, og Die Walküre (Valkyrien), som ble ferdigstilt i 1856. I Das Rheingold, med sin "ustanselig snakkesalige 'realisme' og fraværet av lyriske 'numre'", kom Wagner veldig nær de musikalske idealene i essayene sine fra 1849–51. Die Walküre, som inneholder det som praktisk talt er en tradisjonell arie (Siegmunds "Winterstürme" i første akt), og den kvasi-korale fremtoningen til valkyrjene, viser mer "operatiske" trekk, men har blitt vurdert av Barry Millington som "musikkdramaet som mest tilfredsstillende legemliggjør de teoretiske prinsippene til 'Oper und Drama'... En grundig syntese av poesi og musikk oppnås uten noen nevneverdige ofringer i musikalske uttrykk." ===== Tristan und Isolde og Die Meistersinger von Nürnberg ===== Mens han komponerte operaen Siegfried, tredje del av Ring-syklusen, avbrøt Wagner arbeidet med den og skrev mellom 1857 og 1864 den tragiske kjærlighetshistorien Tristan und Isolde og hans eneste modne komedie Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne fra Nürnberg), to verk som også er en del av den tradisjonelle operakanonen. Tristan blir ofte tildelt en spesiell plass i musikkhistorien; mange ser den som begynnelsen på bevegelsen bort fra konvensjonell harmoni og tonalitet og hevder at den legger grunnlaget for retningen den klassiske musikken tok på 1900-tallet. Wagner mente at hans musikkdramatiske teorier ble mest perfekt realisert i dette verket med bruken av "overgangens kunst" mellom dramatiske elementer og balansen mellom vokal- og orkesterdeler. Verket ble fullført i 1859 og ble uroppført i München, dirigert av Hans von Bülow i juni 1865.Die Meistersinger ble opprinnelig unnfanget av Wagner i 1845 som et slags komisk anheng til Tannhäuser. I likhet med Tristan ble den urfremført i München under taktstokken til von Bülow den 21. juni 1868, og ble en umiddelbar suksess. Millington beskriver Die Meistersinger som "et rikt, sansende musikkdrama som er allment beundret for sin varme menneskelighet", men verkets sterke nasjonalistiske overtoner har fått noen til å sitere det som et eksempel på Wagners reaksjonære politikk og antisemittisme. ===== Fullføringen av Ringen ===== Da Wagner vendte tilbake til å skrive musikken til siste akt av Siegfried og Götterdämmerung, som den siste delen av ringen, hadde stilen hans endret seg nok en gang til noe mer gjenkjennelig "operatisk" enn lydverdenen til Das Rheingold og Die Walküre, selv om den fortsatt var stemplet med hans egen originalitet som komponist og fylt med ledemotiver. Dette var delvis fordi librettoen til de fire Ring-operaene var skrevet i omvendt rekkefølge, slik at teksten til Götterdämmerung ble unnfanget mer "tradisjonelt" enn teksten til Das Rheingold; likevel hadde de selvpålagte kravene til Gesamtkunstwerk-konseptet blitt noe redusert. Forskjellene skyldes også Wagners utvikling som komponist i perioden han skrev Tristan, Meistersinger og Paris-versjonen av Tannhäuser. Fra akt 3 av Siegfried og utover blir Ringen mer kromatisk melodisk, mer kompleks harmonisk og mer utviklet i behandlingen av ledemotiver.Det tok Wagner 26 år fra han skrev det første utkastet til en libretto i 1848 til han fullførte Götterdämmerung i 1874. Ringen tar omtrent 15 timer å fremføre og er det eneste foretaket av en slik størrelse som regelmessig blir presentert på verdens scener. ===== Parsifal ===== Wagners siste opera, Parsifal (1882), som var hans eneste verk skrevet spesielt for hans Bayreuther Festspielhaus, og som er beskrevet i partituret som et "Bühnenweihfestspiel" ("festivalspill for innvielsen av scenen"), forteller en historie som innlemmer elementer av legenden om den hellige gral. Det bærer også elementer av buddhistisk forsakelse antydet av Wagners lesing av Schopenhauer. Wagner beskrev det for Cosima som hans "siste kort". Den forblir kontroversiell på grunn av dens behandling av kristendommen, dens erotikk og dens uttrykk, slik det oppfattes av noen kommentatorer, av tysk nasjonalisme og antisemittisme. Til tross for komponistens egen beskrivelse av operaen til kong Ludwig som "dette mest kristne av verker", har Ulrike Kienzle kommentert at "Wagners vending til kristen mytologi, som bildene og det åndelige innholdet i Parsifal hviler på, er særegen og motsier dogmatisk kristendom på mange måter." Musikalsk har operaen blitt ansett for å representere en kontinuerlig utvikling av komponistens stil, og Millington beskriver den som "et partitur av overjordisk skjønnhet og raffinement". === Annen musikk === Utover operaer komponerte Wagner forholdsvis lite musikk. Han skrev en enkelt symfoni (da han var 19), noen ouverturer, og noen stykker for kor og klaver. Han reorkestrerte dessuten Christoph Willibald Glucks opera Ifigenia i Aulis (Iphigénie en Aulide). Av denne musikken er det hyppigst oppførte verk hans Siegfried-Idyll, et verk for kammerorkester som han skrev til sin annen kones, Cosimas, fødselsdag. Den trekker på flere motiver fra Ringsyklusen, selv om den ikke er en del derav. Wesendonck-Lieder, som ble komponert til Mathilde Wesendonck mens Wagner stadig arbeidet på Tristan und Isolde, oppføres også stadig i dag. Etter å ha komponert Parsifal, ønsket Wagner å begynne og skrive symfonier. Imidlertid rakk han ikke å skrive noen før sin død. Ouverturene og de orkestrale mellomspillene fra Wagners operaer fra mellomperioden og sene periode, oppføres hyppig ved konserter. Til de fleste av disse, skrev Wagner små passasjer, så de ikke kom til å ende så abrupt (de er jo tatt ut av en operas dramatiske sammenheng). Dette er for eksempel tilfellet i forhold til forspillet til Parsifal og Siegfrieds sørgemusikk fra Götterdämmerung. Konsertversjonen av forspillet til Tristan und Isolde spilles allikevel ikke så ofte. Her foretrekkes det opprinnelige forspillet, selv i konsertoppførelser. En av de mest populære bryllupsmarsjer er tatt fra brudekoret i Lohengrin. I operaen synges det idet bruden og brudgommen forlater seremonien og går inn i brudekammeret. Det katastrofale ekteskapet mellom Lohengrin og Elsa som når sitt uopprettelige lavpunkt 20 minutter etter at koret er blitt sunget, har allikevel ikke hatt betydning for bruken av musikken. === Essayer og sakprosa === Wagner var en ekstremt produktiv forfatter, og han skrev hundrevis av bøker, dikt og artikler, foruten en stor korrespondanse. Hans skrifter dekket en lang rekke av emner, for eksempel politikk, filosofi og detaljerte analyser (ofte gjensidig selvmotsigende) av hans egne operaer. Skrifter av betydning er for eksempel: Oper und Drama (Opera og Drama, 1851), om operaens teori og Das Judenthum in der Musik (1850) som var polemisk rettet mot jødiske komponister i alminnelighet, og mot Giacomo Meyerbeer i særdeleshet. Han skrev også en selvbiografi, Mein Leben (Mitt Liv) (1880). Noen av de viktigste essayene med tysk tittel: Det finnes moderne komplette eller delvise utgaver av Wagners skrifter, inkludert en hundreårsutgave på tysk redigert av Dieter Borchmeyer (som imidlertid utelot essayet "Das Judenthum in der Musik" og Mein Leben). Den første komplette historiske og kritiske utgaven av Wagners prosaverk ble lansert i 2013 ved Institutt for musikkforskning ved Universitetet i Würzburg; dette vil resultere i minst åtte bind med tekst og flere bind med kommentarer, totalt over 5000 sider. Det var opprinnelig forventet at prosjektet vil være fullført innen 2030. == Arven etter Wagner == === Wagners betydning for senere musikk === Wagners senere musikalske stil introduserte nye ideer innen harmoni, melodisk prosess (ledemotiv) og operastruktur. Spesielt fra Tristan und Isolde og utover, utforsket han grensene for det tradisjonelle tonesystemet, som ga tonearter og akkorder deres identitet, og viste veien til atonalitet på 1900-tallet. Noen musikkhistorikere daterer begynnelsen av moderne klassisk musikk til de første tonene til Tristan, som inkluderer den såkalte Tristan-akkorden.Wagner inspirerte stor hengivenhet. I en lang periode var mange komponister tilbøyelige til å innrette seg for eller mot Wagners musikk. Anton Bruckner og Hugo Wolf stod i stor gjeld til ham, det samme gjorde César Franck, Henri Duparc, Ernest Chausson, Jules Massenet, Richard Strauss, Alexander von Zemlinsky, Hans Pfitzner og mange andre. Gustav Mahler var viet til Wagner og hans musikk; allerede 15 år gammel, oppsøkte han ham under hans besøk i Wien i 1875, han ble senere en kjent Wagner-dirigent, og komposisjonene hans blir av Richard Taruskin sett på som en utvidelse av Wagners "maksimering" av "det temporære og klanglige" i musikken til symfoniens verden. De harmoniske revolusjonene til Claude Debussy og Arnold Schoenberg (begge hvis samlede verk inneholder eksempler på tonal og atonal modernisme) har ofte blitt sporet tilbake til Tristan og Parsifal. Den italienske formen for operatisk realisme, kjent som verismo, skyldte mye til det wagnerske konseptet om musikalsk form.Wagner ga et stort bidrag til prinsippene og praksisen for dirigering. Hans essay "Om dirigering" (1869) avanserte Hector Berlioz sin teknikk for dirigering og hevdet at dirigeringen var et middel som et musikalsk verk kunne tolkes på nytt med, snarere enn bare en mekanisme for å oppnå orkestralt samspill. Han eksemplifiserte denne tilnærmingen i sin egen dirigering, som var betydelig mer fleksibel enn den disiplinerte tilnærmingen til Felix Mendelssohn; etter hans oppfatning rettferdiggjorde dette også praksiser som i dag ikke ville blitt akseptert, for eksempel omskriving av partiturer. Wilhelm Furtwängler følte at Wagner og Bülow, gjennom deres fortolkende tilnærming, inspirerte en helt ny generasjon dirigenter (inkludert Furtwängler selv).Blant dem som hevder inspirasjon fra Wagners musikk, er det tyske bandet Rammstein, Joey DeMaio fra bandet Manowar har beskrevet Wagner som "Heavy metals far". Den slovenske gruppen Laibach skapte 2009-suiten VolksWagner, ved å bruke materiale fra Wagners operaer. Det har blitt hevdet at Phil Spectors Wall of Sound-innspillingsteknikk var sterkt påvirket av Wagner. === Wagners innflytelse på litteratur, filosofi og visuell kunst === Wagners innflytelse på litteratur og filosofi er betydelig. Friedrich Nietzsche var medlem av Wagners indre krets på begynnelsen av 1870-tallet, og hans første publiserte verk, Die Geburt der Tragödie aus dem Geiste der Musik (Tragediens fødsel), foreslo Wagners musikk som den dionysiske "gjenfødelsen" av europeisk kultur i motsetning til den apollinske rasjonalistiske "dekadensen". Nietzsche brøt med Wagner etter den første Bayreuth-festivalen, og mente at Wagners siste fase representerte en overgivelse til kristne fromheter og en overgivelse til det nye tyske keiserriket. Nietzsche uttrykte sin misnøye med den senere Wagner i "Der Fall Wagner" og "Nietzsche contra Wagner".Poetene Charles Baudelaire, Stéphane Mallarmé og Paul Verlaine tilbad Wagner. På en liste over store kulturpersonligheter påvirket av Wagner inkluderer Bryan Magee D. H. Lawrence, Aubrey Beardsley, Romain Rolland, Gérard de Nerval, Pierre-Auguste Renoir, Rainer Maria Rilke og flere andre.På 1900-tallet kalte W. H. Auden Wagner en gang «kanskje det største geniet som noen gang har levd», mens Thomas Mann og Marcel Proust ble sterkt påvirket av ham og diskuterte Wagner i romanene sine. Han er også omtalt i noen av verkene til James Joyce, samt W. E. B. Du Bois, som omtalte Lohengrin i The Souls of Black Folk. Wagnerske temaer er å finne i T. S. Eliots The Waste Land, som inneholder linjer fra Tristan und Isolde og Götterdämmerung, og Verlaines dikt om Parsifal.Mange av Wagners konsepter, inkludert spekulasjonene hans om drømmer, kom før teoriene til Sigmund Freud. Wagner hadde offentlig analysert Oidipus-myten før Freud ble født, med tanke på dens psykologiske betydning, og insisterte på at incestuøse begjær er naturlige og normale, og viste også til forholdet mellom seksualitet og angst. Georg Groddeck betraktet ringen som den første håndboken i psykoanalyse. === Wagners innflytelse på filmkunst === Wagners konsept om bruken av ledemotiver og det integrerte musikalske uttrykket de kan muliggjøre, har påvirket mange filmpartiturer fra det 20. og 21. århundre. Kritikeren Theodor Adorno har bemerket at det wagnerianske ledemotivet "fører direkte til filmmusikk der ledemotivets eneste funksjon er å kunngjøre helter eller situasjoner slik at publikum lettere kan orientere seg". Filmmusikk som siterer Wagners temaer inkluderer Francis Ford Coppolas Apokalypse nå!, som inneholder en versjon av valkyrierittet, Trevor Jones' lydspor til John Boormans film Excalibur, og 2011-filmene A Dangerous Method (regi: David Cronenberg) og Melancholia (regi. Lars von Trier). Hans-Jürgen Syberbergs film fra 1977 Hitler: A Film from Germanys visuelle stil og scenografi er sterkt inspirert av Ring-syklusen, der musikalske utdrag ofte brukes i filmens lydspor. === Filmer om Wagner === Wagner har vært gjenstand for flere biografiske filmer. Den tidligste var en stumfilm laget av Carl Froelich i 1913, hvor tittelrollen ble spilt av komponisten Giuseppe Becce, som også skrev filmmusikken (da det var for dyrt å bruke Wagners musikk, grunnet opphavsrett). Andre filmskildringer av Wagner inkluderer: Alan Badel i Magic Fire (1955); Lyndon Brook i Song Without End (1960); Trevor Howard i Ludwig (1972); Paul Nicholas i Lisztomania (1975); og Richard Burton i Wagner (1983). === Motstandere og støttespillere === Ikke alle reagerte positivt på Wagners innflytelse. En tid delte det tyske musikklivet seg i to fraksjoner, tilhengere av Wagner og tilhengere av Johannes Brahms; sistnevnte, med støtte fra den mektige kritikeren Eduard Hanslick (som Beckmesser i Die Meistersinger delvis er en karikatur av) kjempet for tradisjonelle former og ledet den konservative fronten mot Wagners nyvinninger. De ble støttet av de konservative holdningene til enkelte tyske musikkskoler, inkludert konservatoriene i Leipzig under Ignaz Moscheles og i Köln under ledelse av Ferdinand Hiller. En annen Wagner-motstander var den franske komponisten Charles-Valentin Alkan, som skrev til Hiller etter å ha deltatt på Wagners Paris-konsert 25. januar 1860, der Wagner dirigerte ouverturene til Der fliegende Holländer og Tannhäuser, forspillene til Lohengrin og Tristan und Isolde, og seks andre utdrag fra Tannhäuser og Lohengrin: «Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle møte musikk av et nyskapende slag, men ble overrasket over å finne en blek imitasjon av Berlioz...Jeg liker ikke all musikken til Berlioz samtidig som jeg setter pris på hans fantastiske forståelse av visse instrumentale effekter... men her ble han imitert og karikert... Wagner er ikke en musiker, han er en sykdom.»Selv de som, i likhet med Debussy, motsatte seg Wagner ("denne gamle forgifteren") kunne ikke benekte hans innflytelse. Debussy var faktisk en av mange komponister, inkludert Tsjaikovskij, som følte behovet for å bryte med Wagner nettopp fordi hans innflytelse var så umiskjennelig og overveldende. "Golliwogg's Cakewalk" fra Debussys pianosuite Children's Corner inneholder et bevisst satirisk sitat fra åpningen av Tristan. Andre som viste seg motstandsdyktige mot Wagners innflytelse inkluderte Gioachino Rossini, som sa «Wagner har fantastiske øyeblikk og fryktelige kvarter.» På 1900-tallet ble Wagners musikk parodiert av Paul Hindemith og Hanns Eisler, blant andre.Wagners tilhengere, kjent som wagnerianere eller wagneritter (engelsk: wagnerites) har dannet mange foreninger og samfunn dedikert til Wagners liv og verk. === Wagners antisemittisme og nazistenes bruk av Wagner === I den siste halvdel av det 20. århundre har den offentlige mening om Wagner i stigende grad basert seg på hans antisemittisme. Det skyldes i høy grad begivenheter som fant sted 50 år etter komponistens død: Nazistpartiets bruk av Wagners musikk og navn i 1930-årene. Wagner anklaget ofte jødene, særlig de jødiske musikerne, for å være et skadelig fremmedelement i den tyske kulturen. Hans første og mest kontroversielle antismittiske skrift var Das Judenthum in der Musik, som opprinnelig ble publisert under hans nom de plume, «K. Freigedank» («K. Fritanke») i 1850 i Neue Zeitschrift für Musik. Skriftet foregav å forklare den «folkelige motvilje» mot jødiske komponister, som for eksempel Wagners samtidige, Felix Mendelssohn og Giacomo Meyerbeer, som også var hans rivaler. Wagner skrev at det tyske folk fant jødene frastøtende på grunn av deres fremmedartede utseende og adferd – mennesker med «knirkende, pipende, summende stemmer, som vi tross alle våre skrifter og taler for jødefrigjørelsens sak alltid har følt oss instinktivt frastøtt av, når vi kom i faktisk kontakt med dem». Han argumenterte for at jødiske musikere kun var i stand til å skrive musikk som var tynn og kunstig, fordi de ikke hadde noen forbindelse med «folkets ekte sjel». Som konklusjon skrev han om jødene at «bare en ting kan frigjøre dere fra deres forbannelses byrde – forløsningen av Ahasverus – og det er å gå under!» Selv om dette er blitt oppfattet som faktisk utslettelse av jødene, refereres det i skriftet til utslettelsen av jødedommen, det jødiske. Wagner anbefalte en oppgivelse av den jødiske kulturen og innopptagelsen av jødene i det alminnelige tyske kulturliv. Den opprinnelige offentliggjørelsen fikk kun liten oppmerksomhet, men da Wagner gjenutgav skriftet under sitt eget navn i 1869, førte det til atskillige offentlige protester ved oppførelsene av Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg). Wagner gjentok lignende synspunkter i adskillige senere artikler som for eksempel Was ist deutsch? fra 1878. Igjennom det 20. århundre har forskere som Robert Gutman fremført påstanden at Wagners antisemittisme ikke var begrenset til hans artikler, men at operaene også inneholdt skjulte antisemittiske budskap. For eksempel skulle figurer som Mime fra Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen) og Sixtus Beckmesser fra Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg) være antisemittiske stereotyper, selv om de ikke direkte identifiseres som jøder. Slike påstander er meget omstridte. De påståtte «skjulte budskap» kan være et resultat av en overfortolkning. Wagner var ikke hevet over å inkorporere hån og fornærmelser i sitt verk, men det var alltid åpenlyst når han gjorde det. Man må notere seg at Wagner, i løpet av sitt liv, produserte et enormt skriftlig vitnesbyrd, som han også selv underkastet en analyse, herunder hans operaer og hans syn på jødene og ethvert annet tenkelig emne: De skjulte antisemittiske budskapene i operaene nevnes aldri. Wagners egne religiøse synspunkter var særegne. Han beundret Jesus, men insisterte på at han var gresk og ikke jødisk. Han mente også at Det gamle testamente ikke hadde noe å gjøre med Det nye testamente, og at Israels Gud ikke var den samme som Jesu far, og at de 10 bud ikke inneholdt den kristne læres kjærlighet og tilgivelse. Wagner var også fascinert av buddhismen og overveiet i mange år å skrive en buddhistisk opera, Die Sieger (De seirende). Han ville basere den på Sârdûla Karnavadanaan, som er en avadana (romantisk buddhistisk litteratur) om Buddhas siste reise. Deler av opplegget til Die Sieger ble senere opptatt i Parsifal, som fremstiller en særlig wagneriansk utgave av kristendommen. For eksempel fortolker Wagner forvandlingen av nattverdelementene i en mer hedensk retning. På tross av de sterkt antisemittiske synspunktene Wagner luftet, hadde han et omfattende nettverk av jødiske venner og kolleger. En av de mest betydelige av disse var Hermann Levi, en troende jøde og sønnen til en rabbiner. Hans talent var anerkjent av Wagner. Levis stilling som kapellmester i Dresden betød at han måtte dirigere premieren på Parsifal, Wagners siste opera. Wagner hadde umiddelbart mange innvendinger mot dette, og foreslo at Levi ble døpt først (antagelig på grunn av denne operaens religiøse innhold). Senere oppga han idéen, uten tvil av hensyn til forholdet til kong Ludwig. Levi var bekjent med Wagners opptatthet av det jødiske spørsmålet, men han beundret ikke desto mindre Wagner. Han ble bedt om å være sørgemarskalk ved komponistens begravelse. Noen kommentatorer har ment at Wagner selv kan ha vært delvis jødisk, men det er ikke noe belegg for dette. I sin barndom bar Wagner sin stefars etternavn, Geyer. Det er et alminnelig etternavn blant tyske jøder, men Ludwig Geyer, som stammet fra en slekt av kirkemusikere, hadde ikke hatt jødiske forfedre. Wagner ble senere karikert som en jøde med kroket nese og stort hode. Den muligheten at Geyer kan ha vært Wagners virkelige far, og Wagners sterke bevissthet om sitt utseende kan ha vært årsaken til hans intense avvisning av jødedommen og sterke forbindelse til alt tysk. I tiden omkring Wagners død var de nasjonalistiske bevegelsene i Europa ved å miste forbindelsen til den romantiske idealforestillingen om likhet fra 1848. Et militaristisk sinne og en aggressiv holdning begynte å bre seg, ikke minst på grunn av Bismarcks maktovertagelse og forening av Tyskland i 1871. Etter Wagners død i 1883, ble Bayreuth i stigende grad sentrum for høyreorienterte tyske nasjonalister, som var tiltrukket av operaenes mythos. De ble kjent som Bayreuth-sirkelen. Denne gruppen ble anerkjent av Cosima, hvis antisemittisme var betydelig mindre kompleks og mer bitter enn Richards.Houston Stewart Chamberlain, forfatter av et antall filosofiske avhandlinger som senere ble populære blant nazistene, var medlem av denne Bayreuth-sirkelen. Han giftet seg med Wagners datter, Eva. Etter at Cosima og Siegfried var døde i 1930, ble Siegfried enke, den engelskfødte Winifred, som var en personlig venn av Adolf Hitler, ansvarlig for festivalen. Hitler beundret Wagners musikk, og forsøkte å innarbeide den i sin myte om den tyske nasjonen. Hitler oppbevarte mange av Wagners originale partiturer i sin bunker i Berlin under 2. verdenskrigselv om Wieland Wagner hadde bedt ham om å utlevere disse viktige dokumentene. De gikk derfor tapt på Hitlers siste dager. Noen forskere har ment at Wagners synspunkter og særlig hans antisemittisme har øvet innflytelse på nazistene. Det er imidlertid sterkt omstridt, og ifølge historikeren Richard J. Evans er det intet bevis for at Hitler overhodet har lest noen av Wagners skrifter. Wagners verker understøtter ikke nazistenes heltedyrkelse. Siegfried, som skulle være «helten» i Nibelungenringen, kan – og gjør det i mange moderne oppsetninger – virke som en overfladisk og utiltalende lømmel – selv om det er fjernt fra hvordan Wagner selv så på ham. Disse forskjellene mellom hva som ligger i debatten om den protonazisme man tillegger Wagner. Mange av Wagners synspunkter må ha vært utiltalende for nazistene, for eksempel hans pasifisme og hans ønske om å assimilere jødene – i stedet for å utrydde dem. Goebbels forbød derfor oppførelsen av Parsifal i 1939, kort før krigsutbruddet, på grunn av denne operaens pasifistiske overtoner. Den nazistiske fascinasjonen over Wagner var faktisk stort sett begrenset til Hitler. Dennes glede ved Wagner vakte avsky hos andre høytstående nazister, for eksempel Goebbels. I 1933 beordret Hitler for eksempel at partidagene i Nürnberg skulle begynne med en oppførelse av ouverturen til Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg). Han utstedte likefrem tusen fribilletter til nazistiske funksjonærer. Da Hitler ankom til teateret, var det imidlertid nesten tomt. Det følgende året ble de beordret til å være til stede, men man kunne se dem slumre under forestillingen. I 1935 gav Hitler derfor etter og frigav billettene til offentligheten. Generelt sett var Wagners musikk allestedsnærværende i det tredje rike, men blant folk var interessen laber, til fordel for italienske komponister som Verdi og Puccini. I sesongen 1938-1939 var det bare én Wagneropera på en liste over sesongens mest populære operaer. Øverst på listen sto italienske Ruggiero Leoncavallos I Pagliacci (Bajaser). Det er ikke rimelighet i å kritisere Wagner alene ut fra en senere generasjons mening om ham. Hitlers beundring kunne umulig være blitt gjengjeldt, for Wagner døde seks år før Hitler ble født. Den politiske filosofen Leo Strauss har skrevet om absurditeten i at man skulle ta avstand fra noe bare fordi Hitler kunne like det (eller omvendt). Han kaller det reductio ad hitlerum. Det skulle eksempelvis bety at vi skulle avsky vegetarianere, fordi Hitler var vegetarianer. Ikke desto mindre oppføres Wagners verker ikke i Israel, hvor enkelte oppførelser har vakt et stort oppstyr. Selv om de sendes på offentlige radio- og fjernsynsstasjoner, er alle forsøk på å oppføre dem på scenen blitt stoppet av protester, særlig fra holocaustoverlevere (Wagners musikk ble spilt over høyttalerne i konsentrasjonsleirene). Da Daniel Barenboim dirigerte et avsnitt av Tristan und Isole (Tristan og Isolde) som ekstranummer i 2001 på en festival i Israel, mente en komité i Knesset at Barenboim burde boikottes. En planlagt oppførelse av Valkyrien måtte dessuten avlyses. Ved en annen anledning insisterte Zubin Mehta på å spille Wagner i Israel på tross av at publikum kom med tilrop og forlot salen. Wagner er kompleks, og hans musikk fremprovoserer mange reaksjoner. Ironisk nok var Theodor Herzl, en av zionismens grunnleggere, en dyp beundrer av Wagners verker. == Referanser == == Litteratur == Althaus, Horst, Richard Wagner. Genie und Ärgernis, Bergisch Gladbach 1980 Bonde, L. O. Rundt om "Ringen": veje til Wagners verdensteater: med udgangspunkt i Den jyske Operas opførelse af "Nibelungens Ring" 1983-1996. Danmarks Radios forlag, 1994. ISBN 87-7047-406-0 Borchmeyer, Dieter (1982) Das Theater Richard Wagners. Idee ─ Dichtung ─ Wirkung, Stuttgart (Reclam); engelsk oversettelse: Drama and the World of Richard Wagner, Princeton (Princeton University Press) 2003, ISBN 978-0-691-11497-2. Carr, Jonathan: The Wagner Clan: The Saga of Germany's Most Illustrious and Infamous Family, Grove Atlantic, 2007 Cooke, Deryck (1979) I Saw The World End. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-315318-9. Dahlhaus, Carl (1972) Richard Wagner’s Music Dramas. Cambridge University Press 1979. ISBN 978-0521223973 Deathridge, John (2008). Wagner Beyond Good and Evil. Berkeley: California University Press. ISBN 978-0-520-25453-4. Gregor-Dellin, Martin. Richard Wagner. Gyldendal , 1978. ISBN 82-05-10852-8 Kielland, Alexander L. Richard Wagner og festspillet i Bayreuth 1876. Stavanger, 1877 Lee, M. Owen (1998). Wagner: The Terrible Man and His Truthful Art. Toronto: University of Toronto Press. ISBN 978-0-8020-4721-2. Lewsey, Jonathan. Who's who and what's what in Wagner. Ashgate, 1997. ISBN 1-85928-280-6 Magee, Bryan (1988) Aspects of Wagner. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-284012-6 Magee, Bryan (2000). Wagner and Philosophy. London: Allan Lane. ISBN 978-0-7139-9480-3. Millington, Barry (red.) (2001) The Wagner Compendium. London: Thames and Hudson, ISBN 0-500-28274-9 Millington, Barry (2006) The New Grove Guide to Wagner and his Operas. Oxford University Press 2006, ISBN 978-0-195-30588-3 Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. Cambridge: Cambridge University Press. Nietzsche, Friedrich (1887). Moralens genealogi, overs. Arild Haaland. Gyldendal 1969. Nietzsche, Friedrich. Fallet Wagner. Stockholm: Brutus Östlings bokförl. , 1992. ISBN 91-7139-026-X Scruton, Roger (2016) The Ring of Truth: The Wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. Penguin UK, ISBN 1468315498. Tanner, M. (1995). Wagner. Princeton: Princeton University Press. ISBN: 978-0-691-10290-0. De store komponister; Bind 3: Opera / Senromantikken. Oslo: LibriArte, 1997. – 333 s. ISBN 82-445-0192-8Norart 25 norske artikler om Wagner == Eksterne lenker == (en) Richard Wagner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Richard Wagner – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Verk av og om Richard Wagner hos Projekt Gutenberg-DE (en) Wagner: In our Time BBC Radio 3. Radioprogram, gjester diskuterer Wagners liv og innflytelse (20. juni 2002) (en) Wagner's Philosophers: The Essay BBC Radio 3. Fem radioessayer som tar for seg Wagners filosofiske bakgrunn og innflytelse (de) Verk av og om Richard Wagner i Deutsche Digitale Bibliothek(en) Discovering Wagner BBC Radio 3. Radioprogrammer om Wagner (en) rwagner.net librettoer og liste over musikalske ledemotiver i Wagners operaer (tysk, Italiensk og engelsk) (en) Richard Wagner Museum, Tribschen, Luzern, Wagners hjem fra 1866 til 1872. (tysk og engelsk) Richard Wagner Museum Bayreuth, Wahnfried, Wagners hjem fra 1874 til 1882. (tysk of engelsk) (en) Wagneropera.net, artikler, intervjuer med Wagner-sangere og regissører. (en) Fritt tilgjengelige noter av Richard Wagner i International Music Score Library Project The Wagner Journal (britisk musikkvitenskapelig tidsskrift, dedikert til Wagner-forskning)

Wilhelm Arthur Konstantin Wagner (født 26. desember 1909 i Altenkirchen, Rheinland-Pfalz, død 30.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_nordmenn_med_kamper_i_Premier_League

2023-02-04

Liste over nordmenn med kamper i Premier League

['Kategori:Fotballister', 'Kategori:Lister over nordmenn', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']

Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere.

Liste over nordmenn som har spilt i Premier League er en oversikt over alle nordmenn som har spilt kamper i Premier League siden ligaen ble opprettet i 1992. Gunnar Halle debuterte allerede i første serierunde av den første sesongen og ble dermed første norske Premier League-spiller. 74 nordmenn har spilt, eller spiller, i ligaen. Det plasserer Norge på delt åttendeplass på listen med land utenfor Storbritannia med flest Premier League-spillere. == Før 1992-93 sesongen == Nordmenn med kamper i øverste divisjon i England før opprettelsen av Premier League, men som aldri spilte i Premier League Einar Aas, Nottingham Forest. Debut 1981-03-2828. mars 1981 (mot Chelsea). Åge Hareide, Manchester City, Norwich. Debut 1981-10-2424. oktober 1981 (mot Nottingham Forest). Kjetil Osvold, Nottingham Forest, Leicester. Debut 1987-04-2525. april 1987 (mot Wimbledon).Nordmenn som debuterte i øverste divisjon i England før de spilte i Premier League Erik Thorstvedt, Tottenham. Debut 1989-01-1515. januar 1989 (mot Nottingham Forest). Erland Johnsen, Chelsea. Debut 1989-12-099. desember 1989 (mot QPR). Gunnar Halle, Oldham. Debut 1991-08-1717. august 1991 (mot Liverpool). Pål Lydersen, Arsenal. Debut 1992-03-2828. mars 1992 (mot Wimbledon). == Liste sortert etter dato for debut == == Referanser ==

21. serierunde i Premier League 2008/09 begynte lørdag 10.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pedant

2023-02-04

Pedant

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nøyaktighet', 'Kategori:Sosialpsykologi']

Pedant (fra italiensk pedante) er en benevnelse på en person som er overdrevent opptatt av små detaljer. Synonymer er paragrafrytter, flisespikker og lignende. I engelsk ble ordet tidligere også brukt som en benevnelse på skolemester eller huslærer (jf. pedagog). Bokholderi regnes fortsatt som så detaljorientert at det kan karakteriseres som pedanteri i en mere positiv betydning. Som adjektiv blir «pedant» gjerne brukt om det å pirke på små detaljer, for eksempel «for å være pedantisk, så sa han faktisk ikke det» eller «det er ikke til bruk for noe å drive pedanteri med dette».

Pedant (fra italiensk pedante) er en benevnelse på en person som er overdrevent opptatt av små detaljer. Synonymer er paragrafrytter, flisespikker og lignende. I engelsk ble ordet tidligere også brukt som en benevnelse på skolemester eller huslærer (jf. pedagog). Bokholderi regnes fortsatt som så detaljorientert at det kan karakteriseres som pedanteri i en mere positiv betydning. Som adjektiv blir «pedant» gjerne brukt om det å pirke på små detaljer, for eksempel «for å være pedantisk, så sa han faktisk ikke det» eller «det er ikke til bruk for noe å drive pedanteri med dette». == Kilder == Store norske leksikon/Kunnskapsforlagets MiniLexi-utgave

Pedant (fra italiensk pedante) er en benevnelse på en person som er overdrevent opptatt av små detaljer. Synonymer er paragrafrytter, flisespikker og lignende.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_7086

2023-02-04

Fylkesvei 7086

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Nærøysund']

Fylkesvei 7086 (Fv7086) går mellom Hansvika og Lauvøya i Nærøysund kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 501 (Nord-Trøndelag).

Fylkesvei 7086 (Fv7086) går mellom Hansvika og Lauvøya i Nærøysund kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 501 (Nord-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == NærøysundLauvøyveien Endepunkt Påssaholet på Lauvøya == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv7086 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 7086 (Fv7086) går mellom Hansvika og Lauvøya i Nærøysund kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Alan_Mullery

2023-02-04

Alan Mullery

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Durban City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Fulham FC', 'Kategori:Fotballspillere for Tottenham Hotspur FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Barnet FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Brighton & Hove Albion FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Charlton Athletic FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Crystal Palace FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Queens Park Rangers FC', 'Kategori:Fødsler 23. november', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1968', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1970']

Alan Patrick Mullery (født 23. november 1941 i Notting Hill i London) er en engelsk tidligere fotballspiller og trener. Han er kjent for sin tid som spiller hos Fulham FC og Tottenham Hotspur FC. I 1975 ble han kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year. Dessuten var han den første engelske spilleren som ble utvist under en landskamp. Mullery var en tøff og rask midtbanespiller som debuterte i 1958 for Fulham. Etter 199 ligakamper og 13 mål for Fulham, gikk han i 1964 til Tottenham for 72 500 pund. Her spilte han 312 ligakamper og scoret 25 mål før han gikk tilbake til Fulham i 1972 hvor han ble til han la opp som aktiv spiller i 1976. I denne perioden spilte han 165 kamper til for Fulham og scoret 24 mål, noe som gir en total på 364 kamper og 37 mål i ligaen for klubben. Under en kamp mot Jugoslavia i fotball-EM 1968 ble han konstant sparket på, og i frustrasjon besvarte han tilslutt ufinhetene. Dermed ble han historisk som den første utviste spilleren for England under en landskamp. Mullery var med i Englands tropp i VM i fotball 1970, og han spilte totalt 35 landskamper for England og scoret ett mål. Etter spillerkarrieren var han på 1970- og 1980-tallet manager for blant annet Brighton and Hove Albion FC, Charlton Athletic FC, Crystal Palace FC og Queens Park Rangers FC før han en kort periode i 1996–1997 var Fotballdirektør i Barnet FC. Han var på et tidspunkt også trener i Malaysia. Han jobber nå som ekspertkommentator for fotballsendingene til fjernsynskanalen Sky Sports i England, samt at han siden september 2005 har jobbet som «fotballkonsulent» for Conference National-klubben Crawley Town FC. Mullery er utnevnt til medlem av Order of the British Empire.

Alan Patrick Mullery (født 23. november 1941 i Notting Hill i London) er en engelsk tidligere fotballspiller og trener. Han er kjent for sin tid som spiller hos Fulham FC og Tottenham Hotspur FC. I 1975 ble han kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year. Dessuten var han den første engelske spilleren som ble utvist under en landskamp. Mullery var en tøff og rask midtbanespiller som debuterte i 1958 for Fulham. Etter 199 ligakamper og 13 mål for Fulham, gikk han i 1964 til Tottenham for 72 500 pund. Her spilte han 312 ligakamper og scoret 25 mål før han gikk tilbake til Fulham i 1972 hvor han ble til han la opp som aktiv spiller i 1976. I denne perioden spilte han 165 kamper til for Fulham og scoret 24 mål, noe som gir en total på 364 kamper og 37 mål i ligaen for klubben. Under en kamp mot Jugoslavia i fotball-EM 1968 ble han konstant sparket på, og i frustrasjon besvarte han tilslutt ufinhetene. Dermed ble han historisk som den første utviste spilleren for England under en landskamp. Mullery var med i Englands tropp i VM i fotball 1970, og han spilte totalt 35 landskamper for England og scoret ett mål. Etter spillerkarrieren var han på 1970- og 1980-tallet manager for blant annet Brighton and Hove Albion FC, Charlton Athletic FC, Crystal Palace FC og Queens Park Rangers FC før han en kort periode i 1996–1997 var Fotballdirektør i Barnet FC. Han var på et tidspunkt også trener i Malaysia. Han jobber nå som ekspertkommentator for fotballsendingene til fjernsynskanalen Sky Sports i England, samt at han siden september 2005 har jobbet som «fotballkonsulent» for Conference National-klubben Crawley Town FC. Mullery er utnevnt til medlem av Order of the British Empire. == Meritter == Tottenham Hotspur FA Cupvinner: 1967 Ligacupvinner: 1971 UEFA-cupvinner: 1972 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Alan Mullery – FIFA (en) Alan Mullery – Transfermarkt (en) Alan Mullery – national-football-teams.com (en) Alan Mullery – Soccerbase.com (en) Alan Mullery – Soccerbase.com (manager) (en) Alan Mullery – FootballDatabase.eu (en) Alan Mullery – EU-Football.info (en) Alan Mullery – FBref

Alan Patrick Mullery (født 23. november 1941 i Notting Hill i London) er en engelsk tidligere fotballspiller og trener.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ask%C3%B8y

2023-02-04

Askøy

['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Askøy', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline', 'Kategori:Øyer i Askøy']

Askøy er en øy og kommune i Midthordland i Vestland fylke. Øyen er omgitt av fjordene Herdlefjorden i øst/nordøst, i vest Hjeltefjorden og i sør Byfjorden. De omliggende kommunene er Alver i nordøst, Bergen i sør/sørøst, Øygarden kommune i sørvest og nordvest.

Askøy er en øy og kommune i Midthordland i Vestland fylke. Øyen er omgitt av fjordene Herdlefjorden i øst/nordøst, i vest Hjeltefjorden og i sør Byfjorden. De omliggende kommunene er Alver i nordøst, Bergen i sør/sørøst, Øygarden kommune i sørvest og nordvest. == Kommunen == Kommunesentrum er Kleppestø. Fra Kleppestø går det hurtigbåt som tar 10 minutter inn til Bergen sentrum. I 1992 åpnet Askøybroen, som nå er hovedforbindelsen til Bergen. Det er to hovedveier som går igjennom Askøy. På vestsiden er det fylkesvei 562 og på østsiden fylkesvei 563. I tillegg til disse er det mange sekundære fylkesveier i kommunen. Navnet Askøy stammer fra gården Ask, på østsiden av øya. I sin tur har gården navn fra treslaget ask. Et gammelt navn på Askøy er Fenring, et navn som går igjen i sagalitteraturen. Askøy kommune hadde 29 518 innbyggere per 30. september 2019 og er dermed Hordalands nest største og landets 33. største kommune. Tettstedet hadde 24 110 innbyggere per 1. januar 2022. Tettstedet Askøy er i praksis mange tidligere tettsteder som har vokst sammen. Tettstedet er landets 20. største og er landets største tettsted som ikke er by. De andre tettstedene i kommunen er Hanøy, Ramsøy, Davanger, Fromreide, Erdal og Ask. Kommunen omfatter i tillegg til selve Askøy øyene Herdla, Hanøy, Ramsøy og Horsøy. I tillegg kommer en rekke mindre øyer. Øyas høyeste punkt heter Kolbeinsvarden, 231 moh. Lokalavisa Askøyværingen dekker Askøy kommune. Askøy Fotballklubb er kommunens største frivillige organisasjon, med omtrent 1000 medlemmer. Askøy lå helt ved enden av isbreen i siste istid, og derfor har mye jord nå i våre dager blitt liggende helt på nordspissen av Askøy, nemlig Herdla. Herdla var brukt av tyskerne til å bygge flyplass på og en mengde bunkere og skyttergraver, og mange av bygningene står ennå. === Vannproblemene i 2019 === Sommeren 2019 var det et utbrudd av bakterien Campylobacter som oppsto i drikkevannet i Kleppe høydebasseng. Dette berørte 10 000 til 15 000 innbyggere og over 2 000 ble syke. Av disse ble 76 innlagt på sykehus. To personer døde på sykehus der bakteriesmitten kan ha spilt en rolle. Utdypende artikkel: Vannproblemene på Askøy i 2019 == Demografisk utvikling == Innbyggere på Askøy (i 1000) Mer om demografi på Askøy Folkemengde per 1. januar, etter fylke og kommune. Registrert 2009. Framskrevet 2010-2030. == Næringsliv == Askøy er kjent for de velsmakende jordbærene fra Ask (Lokalt kjent som «Askebær» eller «Askøybær»). Fiskeforedlingsindustrien er også godt etablert på Askøy. I tillegg har Askøy kommune flere båtfabrikanter; mest kjent er Viksund Båt AS i Strusshamn og Viknes i Bakarvågen. Andre er NB Marine på Herdla og Dolvik Båt i Marikoven. Askøy har også store industriområder som Hanøytangen, Mjølkeviksvarden, Horsøy og Storebotn næringspark. == Politikk == === Kommunestyrevalgresultat 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === Ved kommunestyrevalget 2015 var det 20 435 stemmeberettigede i kommunen. Avgitte stemmer var 12 486 (61,1 %). Kommunestyret har 35 representanter. I perioden 2015–2019 var ti partier representert: Arbeiderpartiet: 11 mandater (31,2 prosent) Høyre: 8 mandater (23,9 prosent) Fremskrittspartiet: 4 mandater (12,4 prosent) Askøylisten: 3 mandater (7,8 prosent) Venstre: 2 mandater (5,4 prosent) Kristelig Folkeparti: 2 mandater (5,0 prosent) Sosialistisk Venstreparti: 2 mandater (4,2 prosent) Miljøpartiet De Grønne: 1 mandat (3,2 prosent) Demokratene i Norge: 1 mandat (3,2 prosent) Rødt: 1 mandat (2,3 prosent) Senterpartiet: 0 mandater (0,8 prosent) De Kristne: 0 mandater (0,4 prosent)Kilde: Regjeringen.no - kommunevalget 2015Terje Mathiassen (Ap) var ordfører og Bård Espelid (Askøylisten) var varaordfører i perioden 2015–2019. Flertallskoalisjonen omfattet Arbeiderpartiet, Askøylisten, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt. De borgerlige partiene utgjorde opposisjonen. == Historie == Navnet Fenring nevnes i sagalitteraturen for første gang i Gautreks saga, og handlingene er tidfestet til midten av 600-tallet. Hertjov av Hordaland hadde hirdmannen Grane boende på Ask på Fenring. Her ble også Hertjov drept av Vikar og Starkad. Om sistnevnte finner man mye omtale i sagalitteraturen der han trekkes frem som en ualminnelig sterk og våpenfør mann. Til minne om ham ble mosjonsløpet Starkadløpet gjennomført i mange år på Askøy. Senere kom Egil Skallagrimson fra Island til Ask for å føre en arvesak på Gulating i 934. Med sine arge fiender Eirik Blodøks og Gunhild Kongemor til stede, led Egil nederlag i Gulating. I raseri vendte han tilbake til Ask hvor han drepte gårdseieren Berg-Onund og hans brødre, og brente ned gården. I tillegg til Ask nevnes også Florvåg gjentatte ganger i sagalitteraturen. I borgerkrigstiden ble slaget ved Florvåg utkjempet i 1194 hvor Kong Sverre beseiret øyskjeggene. Imidlertid var Askøy et tilholdssted for baglerne, og baglerkongen Filippus Simonsson var bosatt på Herdla. Ved Filippus' død i 1217 la baglerne kom det endelige forliket mellom baglerne og birkebeinerne, og i 1247 holdt den nye kongen Håkon Håkonsson gjestebud i Florvåg. På 1500-tallet bodde den siste katolske biskop i Bjørgvin Olav Torkjellson på Ask, hvor han i spann med erkebiskopen i Nidaros motsatte seg den lutherske lære. Han måtte etter hvert gi tapt for danske Kong Christian, med det resultat at kirkene både på Ask og Herdla ble brent. I 1837 ble Askøy gjort til ett herad, og frem til 1918 var Laksevåg, Loddefjord og Alvøy på fastlandet en del av Askøy kommune. Ved grensereguleringer i 1964 fikk Askøy kommune overført deler av gamle Herdla herad, i tillegg til de delene av Meland kommune som lå på Askøy. Natt til 3. juli 1941 ble dramatisk. Tidlig om morgenen begynte det å brenne i forretnings-bygget ved kaien på Kleppestø, Askøy. Trebygningen ble et lett bytte for flammene. Det var ikke mulig å hindre total ødeleggelse. Posten, landhandelen og bakeriet ble startet på nytt i det gamle Mondstadhuset. Det ble også telefonstasjonen som var kommet til i 1923. Krigen gjorde det umulig å reise bygningen på nytt. Så snart krigen var slutt startet gjenoppbygningen av forretningsbygget ved kaien. I 1946 ble det nye bygget tatt i bruk. == Undersøkelser == Mellom 25. og 27. juni 2019 hadde Responds Analyse AS en telefonundersøkelse hvor de stilte innbyggerne spørsmål rundt Askøy kommune sine tjenester og ble gjort i forbindelse med vannkrisen. Gruppen bestod av 800 deltakere over 18 år. Deltakerne skulle svare fra en til ti om hva de syntes om de forskjellige tjenestene hvor en betydde svært dårlig og ti betydde svært godt. På spørsmålet om vannkvaliteten ga 80 prosent av deltakerne mellom karakteren en og fem, mens 15 prosent ga mellom seks og ti. 37 prosent ga karakteren en og tre prosent ga karakteren ti. Innbyggerne i Kleppestø-området, og det området dekket av Kleppe vannverk hadde den laveste karaktergjennomsnittet. 60 prosent ga mellom en og fem som karakter når det kom til håndtering av kommunale tjenester, mens bare 37 prosent ga mellom seks og ti. Ca. 40 prosent oppga i undersøkelsen at de ikke var noen spesielle tjenester i kommunen som de var fornøyde med, mens ca. 20 prosent var usikker på hva de skulle svare. Kommunens tjenester som scorer høyest poeng er skole og helse- og sosialtjenester, som har blitt nevt av ti prosent. 7 prosent nevner barnehage og 5 prosent renovasjon og boss. == Verdensmesterskap i landeveissykling 2017 == I 2017 ble det holdt VM i landeveissykling 2017 i Bergen/Askøy området. Åpningsseremonien (16.09.17) tok sted ved Ravnanger senter med folkefest og konsert, der ble laget rampe av elever innen bygg og anleggsteknikk- linjen på Askøy videregående skole som også fungerte som startstrek for profflagene under trening av lagtempo og egen trening. Dagen etterpå åpnet mesterskapet offisielt med lagtempo, hvor løypen tok dem fra startlinjen i Ravnanger, gjennom Erdal, Florvåg og Kleppestø, over Askøybroen og avsluttet så i Bergen. Askøy kommune skal ha brukt opptil 2 millioner kroner på arrangementet, 1,5 millioner til arrangøren og 0,5 millioner på lokale tiltak bevilget av kommunestyret. == Kultur == === Kommunevåpenet === Kommunevåpenet viser på en bakgrunn av sølv et grønt asketre. Den 28. september 1961 ble dette forslaget godkjent av Askøy kommunestyre. Våpenet er tegnet av Magnus Hardeland. Motivet forestiller et asketre som står på ei øy eller kolle med tre bølger foran. De tre bølgene i kommunevåpenet representerer henholdsvid Byfjorden, Herdlafjorden og Hjeltefjorden som omkranser Askøy. === Tusenårssted === Tusenårsstedet i Askøy er Kulturfabrikken i Hetlevik. Et skilt montert på veggen i Kulturfabrikken markerer dette. I forbindelse med tusenårsmarkeringen ved overgangen fra 1999 til 2000 ble det tent en «tusenårsild» på Kleppestø. == Grunnskoler == Davanger skole Erdal skole Erdal ungdomsskole Florvåg skole Follese skole Fauskanger barne- og ungdomsskole Hanøy skole Haugland skole Hetlevik skole Hop skole Kleppe skole Kleppestø barneskole Kleppestø ungdomsskole Ravnanger ungdomsskole Strusshamn skole Træet skule Tveit skole == Videregående skoler == Askøy videregående skole ligger i Kleppestø Hop videregående skole er en privatskole i regi av Blå Kors == Grunnkretser med innbyggertall (2016) == Delområde Ask: 2151 innb. Åsebø/Hanevik 334 innb. Breivik 295 innb. Ask 738 innb. Hop 572 innb. Strømsnes 212 innb.Delområde Erdal: 3470 innb. Skogvik 215 innb. Nordre Erdal 710 innb. Søndre Erdal 493 innb. Åsen 525 innb. Stenrusten/Vardane 1527 innb.Delområde Florvåg: 1965 innb. Bakarvågen 519 innb. Florvåg 1254 innb. Florvågøy 192 innb.Delområde Kleppestø: 6088 innb. Strand/Solhola 618 innb. Kleppestø 880 innb. Myrane/Øvre Kleppe 1458 innb. Øvre Kleppe/Svingen 536 innb. Nedre Kleppe 702 innb. Juvik/Horsøy 1894 innb.Delområde Strusshamn: 3673 innb. Skarholmen/Strusshamn 1402 innb. Strusshamn 1155 innb. Krokåsdalen 46 innb. Skiftesvik 217 innb. Marikoven 853 innb.Delområde Follese/Hetlevik: 2531 innb. Follese 1368 innb. Hetlevik 1163 innb.Delområde Haugland/Davanger/Ramsøy: 5923 innb. Haugland 908 innb. Ravnanger 790 innb. Tveit/Tveitevåg1926 innb. Davanger 713 innb. Kollevåg 292 innb. Steinseidet/Tveitneset 492 innb. Hanøytangen 573 innb. Ramsøy 229 innb.Delområde Nordre Askøy: 2512 innb. Kjerrgarden 787 innb. Fromreide/Berland 445 innb. Fauskanger 528 innb. Skråmestø 341 innb. Skansen 300 innb. Herdla 111 innb.Uoppgitt: 67 innb. == Kirker == == Kjente askøyværinger == Johan Fritzner (1812–1893), prest og språkforsker Konrad Nordahl (1897–1975), fagforeningsleder, LO-formann 1939-1965 Halldor Espelid (1920–1944), krigsflyger Andreas Ingvaldsen Hestetræet (1922-2003). Medlem av Shetlandsgjengen. Ingrid Espelid Hovig (1924–2018), fjernsynskokk Oddvard Nilsen (f. 1940), stortingsrepresentant (H) 1993-2005 Jiří Hlinka (f. 1944), klaverpedagog (født i Tsjekkoslovakia) Eyvind Skeie (f. 1947), prest og forfatter Laila Dåvøy (f. 1948), statsråd (KrF), stortingsrepresentant 2005-2013 Karl-Arne Johannessen (f. 1952), lege og idrettsleder (født i Bergen) Trygve Johannessen (f. 1953), fotballspiller og trener Cato Sanden (1954–2005), musiker (født i Bergen) Per Egil Rygg (1959–2016), generalmajor, generalinspektør for Luftforsvaret Torhild Sivertsen (f. 1963), musiker og sanger kjent fra popbandet Tomboy Bo André Namtvedt (f. 1967), tidligere toppsyklist Even Johansen (f. 1970). musiker kjent under artistnavnet «Magnet» Dagfinn Lyngbø (f. 1972), standup-komiker Odd Christian Eiking (f. 1994), proffsyklist == Litteratur == Per Ove Askeland og Anders Bjarne Fossen: Fotturer på Askøy: «har du gått på mjuke stiar –», to bind 2001–2003. Per Ove Askeland og Anders Bjarne Fossen: Askøy - ved inngangen til et nytt tusenår.Gavebok. Boken viser den moderne kultur- og vekstkommunen Askøy i tekst og bilder. Fossen, Anders Bjarne: Askøys historie. 3 bind 1996–1999. == Se også == Vannproblemer på Askøy == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Askøy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Askøy – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (no) Askøy kommunes arkiver (no) Bergen byleksikon på nett, om Askøy (no) Kulturnett Hordaland (no) Statistisk sentralbyrå sine tall for Askøy kommune (en) Miljøstatus i Askøy (no) Askøy.com, nettsted med nyheter fra Askøy (no) Herdla museum (no) Flyfoto av Askøy, med høy oppløsning (no) Informasjon om Askøy fra Geoweb (no) Informasjon om Sykkel-VM 2017 fra Bergens Tidende (no) VestforBergen.no

Hetlevik er en bygd i Askøy kommune i Hordaland. Det ligger på vestsiden av øyen Askøy, rett nord for Follese.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_7128

2023-02-04

Fylkesvei 7128

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Nærøysund']

Fylkesvei 7128 (Fv7128) går mellom Sør-Eitran og Rød i Nærøysund kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 546 (Nord-Trøndelag).

Fylkesvei 7128 (Fv7128) går mellom Sør-Eitran og Rød i Nærøysund kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen fylkesvei 546 (Nord-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == NærøysundSøreitervegen == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv7128 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 7128 (Fv7128) går mellom Sør-Eitran og Rød i Nærøysund kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Solboller

2023-02-04

Solboller

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bakst', 'Kategori:Kultur i Tromsø']

Solboller, også kalt solskinnsboller eller skillingsboller, er boller som ofte inntas på «soldagen» på steder i Nord-Norge, for å feire at sola er kommet tilbake etter mørketida.Solboller lages av gjærdeig med et stort øye av eggekrem i midten. Bollene minner om skoleboller, men er uten melis og kokos. I Tromsø brukes berlinerboller som solboller i forskjellige varianter: Kun sukker utenpå, ingen fyll. Strødd melis utenpå og vaniljekrem inni. Melisglasur utenpå og bringebærsyltetøy inni.

Solboller, også kalt solskinnsboller eller skillingsboller, er boller som ofte inntas på «soldagen» på steder i Nord-Norge, for å feire at sola er kommet tilbake etter mørketida.Solboller lages av gjærdeig med et stort øye av eggekrem i midten. Bollene minner om skoleboller, men er uten melis og kokos. I Tromsø brukes berlinerboller som solboller i forskjellige varianter: Kun sukker utenpå, ingen fyll. Strødd melis utenpå og vaniljekrem inni. Melisglasur utenpå og bringebærsyltetøy inni. == Mørketidsboller == Mørketidsboller er en annen variant som er kommet de siste årene, i alle fall i Tromsø. Det er boller som inntas mens sola er borte. Det dreier seg fortsatt om berlinerboller, men trukket med mørk sjokolade utenpå og med vaniljekrem inni. == Referanser ==

Solboller, også kalt solskinnsboller eller skillingsboller, er boller som ofte inntas på «soldagen» på steder i Nord-Norge, for å feire at sola er kommet tilbake etter mørketida.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_7106

2023-02-04

Fylkesvei 7106

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Nærøysund']

Fylkesvei 7106 (Fv7106) går mellom Rødseidet og Bjørkneset i Nærøysund kommune. Veien har til dels svært dårlig standard. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 526 (Nord-Trøndelag).

Fylkesvei 7106 (Fv7106) går mellom Rødseidet og Bjørkneset i Nærøysund kommune. Veien har til dels svært dårlig standard. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 526 (Nord-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == NærøysundRamfjordvegen == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv7106 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 7106 (Fv7106) går mellom Rødseidet og Bjørkneset i Nærøysund kommune. Veien har til dels svært dårlig standard.

https://no.wikipedia.org/wiki/K%C3%B8ber-saken

2023-02-04

Køber-saken

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hendelser i 1930-årene', 'Kategori:Mysterier', 'Kategori:Rettssaker i Norge', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Køber-saken var en norsk kriminalsak med utgangspunkt i at Fredrikstads byfogd, den 69 år gamle Ludvig Dahl (født 3. november 1864), druknet under bading onsdag den 8. august 1934 ved Rørvasstangen på Hankø. Saken fikk en helt enorm mediedekning og vakte interesse også utenfor Norge for sitt innslag av spiritisme. Saken har navn etter byfogdens datter, fru Ingeborg Køber (født 1895), som var eneste vitne til ulykken. Hun satt senere varetektsfengslet i over seks måneder, mistenkt for å medvirkning til farens død, men saken ble henlagt i 1937 pga utilstrekkelig bevis. Arkivverket oppbevarer bevismaterialet fra saken: Fru Købers sommerkjole, 21 seanseprotokoller og ouijabrettet hun hadde brukt for å komme i kontakt med de døde.

Køber-saken var en norsk kriminalsak med utgangspunkt i at Fredrikstads byfogd, den 69 år gamle Ludvig Dahl (født 3. november 1864), druknet under bading onsdag den 8. august 1934 ved Rørvasstangen på Hankø. Saken fikk en helt enorm mediedekning og vakte interesse også utenfor Norge for sitt innslag av spiritisme. Saken har navn etter byfogdens datter, fru Ingeborg Køber (født 1895), som var eneste vitne til ulykken. Hun satt senere varetektsfengslet i over seks måneder, mistenkt for å medvirkning til farens død, men saken ble henlagt i 1937 pga utilstrekkelig bevis. Arkivverket oppbevarer bevismaterialet fra saken: Fru Købers sommerkjole, 21 seanseprotokoller og ouijabrettet hun hadde brukt for å komme i kontakt med de døde. == Familien Dahl == Ludvig Dahl var jurist, gift med Dagny Rynning. Det kom fire barn i ekteskapet: Ludvig (f. 1894, sin fars yndling og navnebror), tvillingene Ingeborg og Frithjof (f. 1895) og attpåklatten Ragnar (f. 1901). Sønnen Ludvig forsøkte seg som aksjemegler i partnerskap med en kamerat. De mislyktes og satt igjen med en gjeld på kr 20.000, en formue den gang. Byfogden hadde også spekulert under første verdenskrig og tapt, men det er uvisst hvor stort tapet hans var. 29. mai 1919 kantret en seilbåt utenfor Hankø, og fem mennesker omkom. Den ene var byfogdens eldste sønn. Omtrent på denne tiden kom byfogden over en bok om spiritisme, Oliver Lodges Raymond, or Life and Death som sammen med Arthur Conan Doyles The New Revelation overbeviste Dahl om at det fantes et liv etter døden. Og på julaften 1919 tolket familien det som et tegn fra den eldste sønnen at en av blomstene foran avdødes portrett hadde bøyd seg over billedrammen. Det ble da gjort et «bordforsøk», der bordet ved Ingeborgs berøring ifølge byfogden «begyndte at banke spontant og distinkt. Ved Bogstavering gjennom Tælling efter Alfabetet, fik vi nu vide, at det var Ludvig, og han røbede den mest umiddelbare Glæde, hvirvlede Bordet udaf hendes Fingre og hen i Skjødet paa mig, der sad som Tilskuer.» Fra da av var seanser og bordbanking en del av familielivet.I 1924 døde også yngstesønnen Ragnar av sykdom, og dermed ble familiens spiritistiske virksomhet trappet opp. De holdt jevnlig seanser der opplysningene fra «den andre siden» ble ført inn i protokoller som dannet grunnlag for Ludvig Dahls foredrag og forfattervirksomhet. Han anså datteren Ingeborg Køber for å være et godt medium. Selv stilte hun seg tvilende frem til Ragnars død, men da hans ånd angivelig viste seg, sa hun til sin far at nå trodde også hun. Ragnar hadde vært morens yndling, kalt «skatt», og nå var begge foreldrenes yndlingsbarn borte. Tilbake var tvillingene som hittil hadde stått i skyggen. Ingeborg var lubben og litt lat, ikke glad i skolegang eller lekser, men flink å spille piano. Frithjof ønsket å bli journalist, men lyktes ikke videre. Etter de to brødrenes død fikk Ingeborg i rollen som «medium» og antatt bindeledd til dem, plutselig en uvant sentral rolle i familien. Iblant ba hun om å slippe seanser, men ble halvveis tvunget av sin far. Da en del vitenskapsmenn begynte å teste henne, ble hun voldsomt syk under flere seanser og kastet opp blod. Byfogden tålte imidlertid ikke motsigelser. Bertha Stousland som hadde kjent familien Dahl fra 1910 og selv ikke var spiritist, beskrev under rettssaken fru Køber «som et åpent kar som ble fylt av byfogden», en replikk folk bet seg merke i.Ingeborg ble gift med Alf Køber i 1918, og bosatte seg i Ålesund der Alf fikk arbeid som lektor. Høsten 1935 fikk han en stilling i Halden, og Ingeborg var nå bare en times togreise unna foreldrene som ønsket henne som formidler av kontakt med Ludvig. I de første seansene skal hun ha vært munter og glad, selv om hun tvilte på at det virkelig var sin avdøde bror hun fikk kontakt med. Også Alf Køber tvilte, til 1923 da datteren Kirsten ble født. Året etter da Ragnar døde, fikk Ingeborg sønnen Alf junior. De to barna vokste opp med «åndene» som snakket om hvor pene og snille barn de var. Seanser ble arrangert både i Halden og Fredrikstad, og Køber bemerket at «hensynet til meg og mitt hjem ble tilsidesatt». I 1931 flyttet Ingeborg hjem til sine foreldre for godt, og fra 1932 regnet hun overrettssakfører Wilhelm Schwartz som sin forlovede. Kort tid etter skilsmissen i 1935 giftet også Alf Køber seg igjen, men tok sin tidligere kones parti i «denne saken som bærer mitt navn».Ingeborg Køber formidlet at hennes døde brødre angivelig fartet overalt i verden og kjente forholdene overalt. I de høyeste regioner fantes Kristus, i de lavere «mørke skikkelser» som det stod en «ulidelig stank av». Ludvig Dahl lyttet betatt når sønnene fortalte om teknikkens fremskritt i det hinsidige: «Vi avla besøk i praktfulle maskinhaller, de prektigste fabrikker, verksteder, laboratorier - alle industrigrener representert.» Ludvig Dahl konkluderte med at «gravnattsgruen» ikke lenger skulle tynge menneskene, for «døden skal erkjennes som det den virkelig er: et trinn oppad en strålende jakobsstige». «Byfogd Dahl drømmer om å drikke ettermiddagste i et nytt og bedre Fredrikstad,» sa Sigrid Undset til Aksel Sandemose.Byfogden - med tilnavnet «Norges Blomster-Dahl» - var kjent som noe av en posør. Han hadde tidlig brutt med kristendommen og blitt agnostiker, men tapet av to sønner og spiritismen førte ham tilbake til gudstroen. Den førte også til at han mistet interessen for sitt arbeid på byfogdkontoret. Han var bare opptatt av sin «misjon», å utbre spiritismens budskap med foredrag og sitt forfatterskap. Både private brev og post til byfogdkontoret åpnet han på sengen. Brevene om spiritistiske spørsmål var det som interesserte ham. Resten la han bare til side.Johan Scharffenberg påpekte at hvis «åndene» virkelig fulgte med på byfogd Dahls liv, var det merkelig at de ikke advarte ham om det store tyveriet i Norges banks avdeling i Fredrikstad, der Dahl satt i styret. Da han reiste bort i tre uker høsten 1924, la han sin nøkkel til bankens hovedskap i en ulåst skuff, helt i strid med instruks og sikkerhetsrutiner, og ga dermed kassereren anledning til å lage en kopi av nøkkelen. 27. november 1925 ble tyveriet oppdaget og politiet varslet. Trolig var tyveriet årsak til at Dahl mistet sitt verv i Norges bank og dermed sin inntekt derfra. Byfogdens gjeld var i 1928 på kr 53.000, formuen på kr 7.700. Frem til 1934 minket gjelden, trolig pga bidrag fra venner. Hans ulykkesforsikring var tegnet 1. oktober 1910 og lød da på kr 10.000 ved dødsfall eller uførhet. Den ble hevet to ganger i 1921, og 24. april 1933 endelig forhøyet til kr 60.000 - et helt svimlende beløp for en norsk embetsmann den gang. Personalet på byfogdkontoret visste om dette, men under rettssaken forsikret enken at datteren Ingeborg ikke kjente noe til sin fars livsforsikring. == Ulykkesforsikring og obduksjon == Ludvig Dahls ulykkesforsikring på kr 60.000 utløp på hans 70-årsdag. Av hensyn til denne ble obduksjon foretatt av Einar Hval fra Gades Institutt i Bergen og professor Francis Harbitz den 10. august. Dødsårsaken viste seg å være drukning, men obduksjonen viste også et uforklart, meget sjeldent brudd i bruskskiven mellom 4. og 5. halsvirvel. Professor Harbitz bevitnet at han etter å ha undersøkt femti druknede, ikke hadde sett noe lignende før. Blødningen var så kraftig at den måtte ha skjedd mens Dahl var i live. Professor P.F. Holst skrev i sin erklæring til forsikringsselskapet Sigyn 19.oktober 1934 at dette «meget sjeldne brudd må være fremkalt av et traume», og at det krevde «adskillig kraft ved bakoverbøyning eller overstrekning av hodet for å frembringe en slik lesjon».Ulykkesforsikringen ble utbetalt til byfogdens hustru den 11. november samme år. == Rykter og spekulasjoner == Etter Dahls død brøt enken helt sammen. Om kort tid ville revisjonen avsløre at hun som kassererske hadde et underskudd i bykassen på kr 60.000. Da viste datteren seg handlekraftig. 22. august 1934 reiste fru Køber inn til Oslo og ba om at revisjonen ble utsatt. Nå kjente hele familien til at fru Dahl hadde underslått kommunens penger. Frithjof reiste til København, der to forretningsmenn var byfogdens mangeårige venner. Senere reiste også Ingeborg - på et reisekort som var utløpt, men hun korrigerte et 1-tall til et 4-tall, og dermed så kortet gyldig ut. Hun mente ikke selv at dette var galt, og de fikk tak i kr 68.000. Da revisjonen kom, stemte kassen.Likevel gikk ryktene, både om familiens finanser og om at ulykken var forutsagt under spiritistiske seanser med datteren som medium. Som kassererske var fru Dahl ofte rastløs og irritabel. Hun kunne utbryte at nå manglet hun noen tusen, men neste dag hevde at det skyldtes «en feilpostering». Under revisjonen i 1927 tok hun kassakladden fra kasserersken Eva Christensen og sa hun fikk si at hun førte «på løse lapper». Christensen nektet, men slapp å bli spurt om saken. De dagene revisjonen varte, bar fru Dahl kasser frem og tilbake, og lånte flere beløp av Christensen som hun leverte tilbake straks den angjeldende kassen var talt opp. Da Christensen protesterte, sa fru Dahl: «Du har bare å lystre.» Dahl-familiens private regninger ble betalt fra bykassen.Da familien ønsket at forutsigelsene skulle bli kjent, særlig i de spiritistiske miljøene, ble det utarbeidet en skriftlig beretning om forutsigelsene og måten de var fremkommet på. Beretningen inneholdt også en beskrivelse av selve drukningsulykken. Denne beretningen ble referert i et møte i «Selskapet for psykisk forskning» den 4. oktober, og slått stort opp i flere aviser dagen etter. Fra kretser som var skeptiske til spiritisme, ble det fremsatt anklager mot det spiritistiske miljøet som byfogden var en del av; og særlig mot mediet, fru Køber. Det ble fremsatt spekulasjoner om at dødsfallet var fremprovosert av hensyn til utbetalingen av forsikringssummen som familien ville gå glipp av, dersom byfogden hadde overlevd sin 70-årsdag. Først siden ble det kjent at daværende justisminister Asbjørn Lindboe i 1933 hadde deltatt i en seanse med fru Køber for å rådføre seg med avdøde statsminister Peder Kolstad i Grønlandssaken. Kolstad hadde vært statsminister under annekteringen av Eirik Raudes Land og kunne klargjøre spørsmål om eiendomsretten til landområdene i Arktis. Smaalenenes Social-Demokrat beskrev det som latterlig at en norsk justisminister i 1933 hadde satt sin lit til åndemaning. Det fremkom også at også det svenske mediet Eira Hellberg skulle ha forutsagt byfogd Dahls død - tre ganger vinteren 1933/34 og i automatskrift to ganger våren 1934. 8. februar 1935 kunne Dagbladet meddele at Hellberg hadde forutsagt både Hitlers og Ingeborg Købers dødsdatoer. Blant bidragsyterne til Hellbergs sekretariat for Svenska psykiska sällskapet var svenskekongen Gustav 5. Professor i psykologi Harald Schjelderup møtte Ingeborg Køber i 1929 og våren 1934. Han diagnostiserte hennes tilstand som «en hysterisk demringstilstand», men i 1934 mistenkte han hva han kalte «en simulert transe». Han tilbød å behandle henne for tilstanden som han oppfattet var en plage for henne. == Forutsigelsene == Det ble avgitt tre forutsigelser. Den første ble avgitt under en seanse på byfogdens sommervilla på Hankø den 8. august 1933 (nøyaktig ett år før dødsfallet). Den ble avgitt i en enkel tallkode (1=a, 2=b, 3=c osv.) til en kvinnelig omgangsvenn av familien, men ble først dechiffrert etter hans død. Forutsigelsen innebar at byfogden ville omkomme i en ulykke i august 1934. Den neste forutsigelsen ble avgitt til byfogdens dommerfullmektig Chr. Apenes under en ene-seanse den 3. desember 1933. Meddelelsen ble gitt muntlig til fru Køber og innebar at byfogden i det kommende år ville bli bragt over til sine avdøde sønner, men dommerfullmektigen ble pålagt å ikke fortelle noe om seansen før etter en eventuell ulykke. Den siste forutsigelsen, som også ble dechiffrert etter ulykken ble avgitt i tallkode den 1. juni 1934 til en venn av familien. Ifølge denne ville byfogden komme over til sine sønner i løpet av sommeren. == Rettslige skritt == Høyesterettsdommer Thomas Bonnevie var Ludvig Dahls fetter, men hadde knapt sett ham på 15 år, og fetterens datter Ingeborg Køber møtte han aldri - heller ikke under rettssaken. I sin bok Av den frie tankes ABC fra 1932 hadde Bonnevie kalt sin fetter en «bunnærlig, troende spiritist». Bonnevie delte ikke Dahls overbevisning, men skrev at spiritisme kan minske savnet etter de døde og lette angsten for døden.Den 2. desember 1934 oversendte han like fullt en fremstilling av saken til Riksadvokaten, hvor det fremgikk at det var sterke indisier på at byfogdens død var fremprovosert av datteren «under bevisstløs tilstand i trancesøvn». Da Ingeborg Køber ble kjent med denne oversendelsen, anmodet hun om rettslig etterforskning av saken. Slik etterforskning ble iverksatt, og forhørene ble åpnet i Oslo forhørsrett den 21. februar 1935. Som rettsoppnevnte sakkyndige møtte professor Ragnar Vogt, professor Francis Harbitz og overlege Johan Scharffenberg. Forhørene ble avsluttet den 23. mars, og etter at de sakkyndige hadde avlagt uttalelse, ble saken henlagt av påtalemyndigheten. Ingeborgs mann, Alf Køber, krevde nå Bonnevies avgang som høyesterettsdommer. Axel Kielland protesterte: «Man krever respekt og aktelse for den Dahlske dødskultus, så får man også innrømme berettigelsen av herr Bonnevies rasjonalistiske livskultus. Hans livssyn er enkelt og reelt, og han kjemper for det...uten noen baktanke om personlig vinning...Det er ikke første gang en mann har trukket sverdet i fornuftens navn, og er blitt slått gul og blå av troens og følelsenes solide falanks.» Dagbladet definerte «åndsliv» som kritisk erkjennelse og forskning. Avisen bekymret seg over spiritismen som «moderne overtro, som nu griper om seg med uhyggelig fart. Sies der ikke imot, kan vi komme inn i et farlig åndsmørke før vi vet ordet av det.» I Stortinget tok Erling Bjørnson opp saken: «I disse dager er det foreslått at hele etterforskningen bør granskes av et sakkyndig utvalg [så] denne pinlige saken får en ende.» Men 4. juni 1935 ga overlege Scharffenberg en fullstendig kopi av de sakkyndiges erklæring til Bonnevie med ordene: «Angrepene på Dem synes sterkere enn noen gang, men om kort tid kommer jeg til å virke som lynavleder for Dem!» Deretter leste han høyt for Bonnevie den 16 spalter lange kronikken som Arbeiderbladet presenterte neste dag, konsentrert om to punkter: Det usannsynlige i at byfogden skulle omkomme på en forutsagt dato. Det uforklarte og meget sjeldne halsvirvelbruddet som byfogden ble påført mens han ennå var i live.Scharffenberg skrev: «Disse fakta var et fullt tilstrekkelig grunnlag for en rettslig efterforskning. Feilen var at den ikke ble satt i gang umiddelbart efter dødsfallet. Jeg legger ansvaret på denne forsømmelsen på den fungerende byfogd Apenes som kjente dødsforutsigelsene, og som 8. august 1934 ved telefonbeskjed fra Hankø straks sa til fru Dahl: «Dette har jeg visst.»»Det gikk så langt at Tidens tegn reiste krav om at Bonnevie og Scharffenberg måtte mentalundersøkes. I brev av 18. juni ba så høyesterettsdommer Bonnevie om at påtalemyndigheten tok saken opp igjen, men dette ble avslått ved brev av 24. juni. == Hustruens underslag == Våren 1935 hadde familien Dahl fremstått i pressen som ofre for urettmessig forfølgelse, og Bergens Arbeiderblad beskrev behandlingen av fru Køber som «middelalder». «De midler som særlig dr Scharffenberg har dristet seg til å benytte, nærmer seg den rene inkvisisjon.» Avisen beskrev dette videre som «tortur». 40 av Fredrikstads fremste borgere uttalte samlet om Bonnevie: «Vi tillater oss å henstille til ham å gi byfogd Dahls familie sin undskyldning.» 24. mai ble en henvendelse til Stortinget trykt i avisene: «Saken mot fru Køber og hennes familie er blitt et hårdt slag for vårt rettsvesens og den psykologiske videnskaps anseelse. Almenheten vil ikke falle til ro før enhver tvil om rettsvesenets upartiskhet, fordomsfrihet og humanitet er fjernet.» Dette var signert av blant andre Bjørn Bjørnson, Johan Bojer, Halfdan Christensen, Johan Falkberget, Harald Grieg, Johan E. Mellbye, Gabriel Scott og Carl Schøyen, men justisminister Trygve Lie opplyste at saken ikke rakk å behandles av Stortinget før sommerferien.28. juni 1935 skrev Scharffenberg: «Spiritistene krever at åndenes inngripen i menneskelivet skal anerkjennes som en realitet endog i rettspleien. Derfor har saken angående byfogd Dahl død en så overordentlig stor prinsipiell rekkevidde.»Og snart begynte stemningen å snu. For den 10. oktober 1935 ble det avgitt rapport fra finansdepartementet om at byfogdens hustru Dagny Dahl hadde underslått ialt kr. 60.000,- i inngåtte statsskatter fra bykassen. Beløpet var imidlertid dekket av lånene barna hadde opptatt fra danske venner. Siden gikk også dansk politi inn i Køber-saken for å få klarlagt hvordan Frithjof Dahl hadde kunnet få med seg kr 60.000 ut av Danmark.Tre dager senere avgikk Dagny Dahl ved døden etter hjerneblødning som følge av en overdose av sovemiddelet veronal. Hun forklarte i et brev til venninnen Elisabeth Levysohn at hun i 1921 hadde et underskudd på kr 3.000 i kassen, og fikk for seg at hun burde ha en buffer. «Da så våre Utgifter begyndte at overstige vore Indtægter, faldt jeg for Fristelsen til at angripe denne Reserve - så rullet Lavinen.» Politiet som hadde fått beskjed fra forhørsretten i Fredrikstad om å beslaglegge alle hennes dokumenter i Oslo til etterforskerne, uten å vite at hun var innlagt på sykehus, fikk med seg over tusen brev, 21 seanseprotokoller - og brevet til Levysohn der fru Dahl selv erkjente underslaget. Politiet iverksatte etterforskning i forbindelse med underslaget, men saken ble henlagt 20. november, da den ble ansett som oppklart, og at det var grunn til å anta at fru Dahl ikke hadde noen medskyldige. Men hennes underslag hadde satt Dahl-familien i et nytt lys som reflekteres i artikler og leserinnlegg. En avis skrev: «Den lemfeldighet som er vist overfor fru Dahls underslag, står i den mest skjærende motsetning til den håndfaste behandling overfor en som sitter på sultelønn og gjør underslag.» Til sammenligning ble datteren i drapssaken i Bykle, der gårdbrukeren Nesland ble funnet døende med et sår i hodet, omgående arrestert og siktet for drap på sin far. Smaalenenes Social-Demokrat skrev: «Én ting burde arbeiderklassen lære av denne saken, og det er å se den absolutte klassesolidaritet som overklassen, embedsvesenet, borgerpressen og pengefolkene i denne sak legger for dagen.» Arbeideren skrev: «Hvor raske var ikke både politi og påtale myndighet, når det gjaldt å få kastet ut og tiltalt de dødssyke tæringspasienter på Marie Plahtes Minde i Sandvika. Eller når det gjelder tiltale og arrestasjon av en kommunistredaktør eller sekretæren i leieboerforeningen. Da har det ikke manglet på aktivitet. Det er nok helt andre årsaker til myndighetenes passivitet i Køber-saken.» Lilleaker arbeiderungdomslag protesterte mot «den unnfalne holdning myndighetene har inntatt overfor familien Dahl-Køber. Arbeiderungdommen kan ikke finne seg i at denne saken, som er egnet til å formørke hele vårt åndsliv, blir henlagt, uten at det blir bragt full klarhet i den.» Erling Bødtker Schreiner (1901–72) ved NTH holdt foredraget «Køber-saken - likhet for loven» i Bergen studentersamfunn til stort fremmøte. Johan Martin Wisløff minnet om at da Saul rådspurte døde, endte det med at han tok sitt liv: «Søker du trøst for sorgen over dem som gikk bort, så søk den i Guds ord.» Sigrid Undset skrev i Samtiden at Ingeborg Købers åndemeddelelser var blasfemi. == Gjenopptagelse av etterforskningen == Ved brev av 29. og 30. oktober 1935 ba høyesterettsdommer Bonnevie riksadvokaten om gjenopptagelse av etterforskningen om mulige kriminelle forhold vedrørende byfogdens død. I et innlegg i Arbeiderbladet den 30. oktober, gikk også Scharffenberg inn for dette. Etter å ha innhentet uttalelser fra politimester og statsadvokat, skrev så Riksadvokaten i brev av 2. desember at etterforskningen burde gjenopptas «med særlig sikte på om det kunne antas at byfogd Dahl hadde berøvet seg selv livet, med eller uten medvirkning av fru Køber, eller om det kunne antas at fru Køber i bevisst eller ubevisst tilstand hadde forvoldt byfogdens død». I månedene som fulgte ble det så foretatt omfattende undersøkelser, og den 22. april 1936 ble fru Køber begjært varetektsfengslet, siktet for å ha forvoldt sin fars død, subsidiært for medvirkning til selvmord. Fru Køber ble pågrepet 23. april fra sin bolig i Framnes Terrasse 1 i Oslo, og fengslingskjennelse ble avsagt dagen etter i forhørsretten. Fengslingskjennelsen ble påkjært av fru Købers forsvarer, høyesterettsadvokat Sven Arntzen, og 13. mai omgjorde forhørsretten sin tidligere beslutning. Denne beslutningen ble så påkjært av påtalemyndigheten, og fru Køber ble foreløpig ikke løslatt. 29. mai besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg med to mot en stemme at fru Køber skulle fengsles. Fru Købers forsvarer hadde i brev av 4. mai begjært rettslig forundersøkelse, og denne ble åpnet i Onsøy forhørsrett under ledelse av sorenskriver Johannes Omsted. H.r.adv. P.A. Holm ble oppnevnt som statsadvokat, og politiet var representert ved politifullmektig Henrik Eriksen. Som psykiatrisk sakkyndige ble oppnevnt professor Ragnar Vogt og direktør ved Dikemark sykehus, Rolf Gjessing. Professorene Ragnvald Ingebrigtsen og Francis Harbitz ble oppnevnt som rettsmedisinsk sakkyndige. Riksadvokat Haakon Sund sa: «Den virksomhet som den siktede har drevet i ikke liten utstrekning med dødsforutsigelser, er i og for seg meget utiltalende, idet den tilføyer andre uforskyldt lidelse, men den er også direkte farlig, noe denne sak bærer vidnesbyrd om...Man må være forberedt på at hun i fremtiden vil fortsette sin makabre virksomhet, hvis hun får støtte og oppmuntring.» Ingeborg Køber satt fengslet helt fram til 5. oktober, dvs. i mer enn et halvt år. Den rettslige forundersøkelsen ble først avsluttet den 24. februar 1937. Da var det avhørt 80 vitner og foretatt en bevisopptagelse i Danmark. Rettskjemiker Charles Bruff var oppnevnt for å åpne og granske noen forseglede brev som stammet fra familiens seanser. Det viste seg at de fleste av disse brevene hadde vært åpnet for deretter å bli forseglet igjen. Den 26. april foreslo politiet at Ingeborg Køber skulle settes under tiltale for drap og bedrageri, subsidiært at det ble reist sikringssak mot henne. Statsadvokaten foreslo imidlertid i sin innstilling den 3. juli at saken skulle henlegges «på grunn av bevisets stilling», og Riksadvokaten kom til samme resultat i brev av 7. juli, da han fant at bevisene mot fru Køber ikke var tilstrekkelige. == Søknad om billighetserstatning == Ved brev av 26. februar 1938 søkte Ingeborg Køber Stortinget om billighetserstatning. Hverken finansdepartementet eller justisdepartementet ga henne medhold, og Stortingets forsterkede finanskomité kom til samme resultat. Søknaden ble deretter avslått. I den sivile lagmansretten falt det 18. september 1937 dom i saken mellom finansdepartementet og arvingene i ekteparet Dahls dødsbo. I skifteretten ble departementet tilkjent kr 11.000. I lagmannsretten ble departementets krav enstemmig anerkjent som en uprioritert fordring, stor kr 3.000. Ingen saksomkostninger. == Byfogdens forfatterskap == Dahl utgav flere bøker om emnet: Livet etter døden i nytt lys (1925), Nutids-undere (1927), Vi her! (1930), Død! hvor er din brodd? (1933) og Vi overlever døden (1934). == Referanser == == Litteratur == Dahl, Tor Edvin (1975): Død, hvor er din brodd? ISBN 8205084580 Schiøtz, Cato (1976): Køber-saken og privatlivets fred Figueiredo, Ivo de (2010): Mysteriet Ingeborg Køber ISBN 9788203291869 Kielland, Victoria (2016): Dammyr ISBN 9788282550499

thumb|Ludvig Dahl (1864–1934).

https://no.wikipedia.org/wiki/Fylkesvei_7118

2023-02-04

Fylkesvei 7118

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fylkesveier i Trøndelag', 'Kategori:Veier i Nærøysund']

Fylkesvei 7118 (Fv7118) går mellom Storvea og Meenget i Nærøysund kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 537 (Nord-Trøndelag).

Fylkesvei 7118 (Fv7118) går mellom Storvea og Meenget i Nærøysund kommune. Før Trøndelag fylke ble opprettet 1. januar 2018 hadde veien betegnelsen Fylkesvei 537 (Nord-Trøndelag). == Kommuner og knutepunkter == NærøysundStorveavegen == Eksterne lenker == Vegvesenets vegkart (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger Fv7118 (no) Statens vegvesen – trafikkmeldinger

Fylkesvei 7118 (Fv7118) går mellom Storvea og Meenget i Nærøysund kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Coates

2023-02-04

Robert Coates

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 9. juli', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Kirkemusikkomponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske organister']

Robert Coates (født 9. juli 1954 i Cheshire, England) er en organist og komponist bosatt i Sandøy kommune i Møre og Romsdal. Coates ble utdannet ved Royal College of Music i London, og har siden 1981 virket som kirkemusiker og musikkpedagog i Norge. Han har tidligere vært kirkemusikkonsulent i Møre bispedømme og kantor både i Vestnes og i Borgund kyrkje i Ålesund. Han er nå kantor i Aukra og Sandøy sokn, og kulturskolelærer i Sandøy. Robert Coates er Venstrepolitiker og har fra 2011 sittet i Sandøys kommunestyre, han har også vært leder for Musikernes fellesorganisasjon i Møre og Romsdal. Han var medlem av Møre bispedømmeråd og kirkemøtet i perioden 2013-2016. Coates har skrevet verk for orgel, kor, ulike kammerbesetninger og solosang, blant disse er en messe for kor, solister og instrumentalister til 200-årsfeiringen av Elverhøy kirke i Tromsø og en adventskantate i anledning 100 års-jubileet til Borgund kirke i Ålesund. I 2019 har han levert et bestillingsverk til Molde domkantori: Profeten Jesaja, kantate for blandet kor og orgel. Han har i en årrekke skrevet orgelmusikk tilegnet konfirmantene i kirkene i Aukra og Sandøy. De fleste av hans verk er utgitt hos Cantando musikkforlag. 2009 Missa Møriensis, Op. 26 (rev.utg.) 2007 Two Spirituals for Organ, Op. 81 1999 A Tallis Triptych : Three Pieces for Organ, based on Hymn-tunes by Thomas Tallis, Op. 61 1998 Credo, op. 56, nr. 3 1995 Birgittes brudemarsj, op. 32 1995 Five Short Pieces for Organ, Op. 36 1995 Gud sin egen sønn oss gav : For barnekor og/eller blandet kor og orgel/piano, op.42, nr.1 1984 Magnificat & Nunc dimittis E-Dur, for solo, blandet kor og orgel, op. 16

Robert Coates (født 9. juli 1954 i Cheshire, England) er en organist og komponist bosatt i Sandøy kommune i Møre og Romsdal. Coates ble utdannet ved Royal College of Music i London, og har siden 1981 virket som kirkemusiker og musikkpedagog i Norge. Han har tidligere vært kirkemusikkonsulent i Møre bispedømme og kantor både i Vestnes og i Borgund kyrkje i Ålesund. Han er nå kantor i Aukra og Sandøy sokn, og kulturskolelærer i Sandøy. Robert Coates er Venstrepolitiker og har fra 2011 sittet i Sandøys kommunestyre, han har også vært leder for Musikernes fellesorganisasjon i Møre og Romsdal. Han var medlem av Møre bispedømmeråd og kirkemøtet i perioden 2013-2016. Coates har skrevet verk for orgel, kor, ulike kammerbesetninger og solosang, blant disse er en messe for kor, solister og instrumentalister til 200-årsfeiringen av Elverhøy kirke i Tromsø og en adventskantate i anledning 100 års-jubileet til Borgund kirke i Ålesund. I 2019 har han levert et bestillingsverk til Molde domkantori: Profeten Jesaja, kantate for blandet kor og orgel. Han har i en årrekke skrevet orgelmusikk tilegnet konfirmantene i kirkene i Aukra og Sandøy. De fleste av hans verk er utgitt hos Cantando musikkforlag. 2009 Missa Møriensis, Op. 26 (rev.utg.) 2007 Two Spirituals for Organ, Op. 81 1999 A Tallis Triptych : Three Pieces for Organ, based on Hymn-tunes by Thomas Tallis, Op. 61 1998 Credo, op. 56, nr. 3 1995 Birgittes brudemarsj, op. 32 1995 Five Short Pieces for Organ, Op. 36 1995 Gud sin egen sønn oss gav : For barnekor og/eller blandet kor og orgel/piano, op.42, nr.1 1984 Magnificat & Nunc dimittis E-Dur, for solo, blandet kor og orgel, op. 16 == Diskografi == 2000 Syng ein ny song for Herren: Verker av Svein Møller og Robert Coates med Molde domkantori. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Robert Coates på Discogs Biografi på Cantando musikkforlags nettsider Arkivert 25. juni 2018 hos Wayback Machine. Nasjonalbibliotekets publiseringstjeneste for norsk samtidsmusikk: En utvidet verksliste.

Robert Coates (født 9. juli 1954 i Cheshire, England) er en organist og komponist bosatt i Sandøy kommune i Møre og Romsdal.

https://no.wikipedia.org/wiki/Afrikamesterskapet_i_fotball

2023-02-04

Afrikamesterskapet i fotball

['Kategori:Afrikamesterskapet i fotball for menn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1957', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Veldig store stubber']

Dette er en artikkel om Afrikamesterskapet for herrer. For mesterskapet for kvinner, se Afrikamesterskapet i fotball for kvinnerAfrikamesterskapet i fotball er en landslagsturnering i Afrika som blir organisert av CAF hvert annet år. Fra 2013 arrangeres turneringen i oddetallsår. Mesterskapet som skulle vært arrangert i 2021 ble flyttet til januar 2022.

Dette er en artikkel om Afrikamesterskapet for herrer. For mesterskapet for kvinner, se Afrikamesterskapet i fotball for kvinnerAfrikamesterskapet i fotball er en landslagsturnering i Afrika som blir organisert av CAF hvert annet år. Fra 2013 arrangeres turneringen i oddetallsår. Mesterskapet som skulle vært arrangert i 2021 ble flyttet til januar 2022. == Medaljevinnere == == Vinnere sortert etter antall seiere == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) African Cup of Nations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Afrikamesterskapet i fotball for kvinner 2002 var det sjette afrikamesterskap arrangert av CAF. Det ble arrangert mellom den 7.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bocuse_d%E2%80%99Or

2023-02-04

Bocuse d’Or

['Kategori:1987 i Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Gastronomi', 'Kategori:Matkonkurranser', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1987']

Bocuse d’Or (fransk uttale: ​[bɔkyz dɔʁ]) er et uoffisielt VM i fransk kokkekunst. Konkurransen arrangeres annethvert år i den franske byen Lyon. Konkurransen ble startet av den franske kokken Paul Bocuse i 1987. Paul Bocuse var president for Bocuse d’Or inntil hans sønn, Jérôme Bocuse, overtok tittelen i 2016. Kandidatene kvalifiserer seg til konkurransen ved et nasjonalt uttak i sitt respektive land. Det nasjonale uttaket i Norge er konkurransen Årets Kokk. I 2008 ble det for første gang innført kvalifisering for hver verdensdel før finalen i Lyon.

Bocuse d’Or (fransk uttale: ​[bɔkyz dɔʁ]) er et uoffisielt VM i fransk kokkekunst. Konkurransen arrangeres annethvert år i den franske byen Lyon. Konkurransen ble startet av den franske kokken Paul Bocuse i 1987. Paul Bocuse var president for Bocuse d’Or inntil hans sønn, Jérôme Bocuse, overtok tittelen i 2016. Kandidatene kvalifiserer seg til konkurransen ved et nasjonalt uttak i sitt respektive land. Det nasjonale uttaket i Norge er konkurransen Årets Kokk. I 2008 ble det for første gang innført kvalifisering for hver verdensdel før finalen i Lyon. == Semifinaler == Formatet ble utvidet med kvalifisering i 2008. Da ble Bocuse d'Or Asia arrangert i Shanghai og Bocuse d'Or Europe i Stavanger med vinnerne Yasuji Sasaki fra Japan og Geir Skeie fra Norge. Skeie vant senere verdensfinalen i 2009.Kvalifiseringene arrangeres på forskjellige steder. I 2024 skal den europeiske kvalifiseringen igjen arrangeres i Norge, denne gang i Trondheim Spektrum. == Norske finalister == Norge har oppnådd gode resultater i konkurransen; Bent Stiansen (1993), Terje Ness (1999), Charles Tjessem (2003), Geir Skeie (2009) og Ørjan Johannessen (2015) har alle vunnet gull. I tillegg har Lars Erik Underthun (1991), Tom Victor Gausdal (2005) og Christopher W. Davidsen (2017) tatt sølv, mens Odd Ivar Solvold (1997), Gunnar Hvarnes (2011) og Christian André Pettersen (2019 og 2021) har bronse. Arne Brimi var den første norske kokken som deltok i konkurransen (1987). == Finalister == Dette er listen over finalister og vinnere av Bocuse d’Or Medaljeoversikt == Referanser == == Eksterne lenker == (fr) Offisielt nettsted (en) Bocuse d'Or – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Bocuse d’Or Norge

Paul Bocuse (født 11. februar 1926 i Collonges-au-Mont-d'Or i Frankrike, død 20.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eriksholmen

2023-02-04

Eriksholmen

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Stavanger', 'Kategori:Øyer i Stavanger']

Eriksholmen er den minste av de bosatte øyene (egentlig en holme) i øygruppen Sjernarøyane Finnøy kommune i Rogaland. Eriksholmen er knyttet sammen med Kyrkjøy og Aubø ved broer, som ble åpnet for trafikk i 1979.Fra gammelt av var Eriksholmen en husmannplass, som lå under Aubø. Trolig kommer navnet «Eriksholmen» av at en ved navn Erik en gang har bodd på holmen. I dag er Eriksholmen knutepunktet i Sjernarøyane. På holmen ligger det en dagligvarebutikk og en båtmarina nedenfor butikken.

Eriksholmen er den minste av de bosatte øyene (egentlig en holme) i øygruppen Sjernarøyane Finnøy kommune i Rogaland. Eriksholmen er knyttet sammen med Kyrkjøy og Aubø ved broer, som ble åpnet for trafikk i 1979.Fra gammelt av var Eriksholmen en husmannplass, som lå under Aubø. Trolig kommer navnet «Eriksholmen» av at en ved navn Erik en gang har bodd på holmen. I dag er Eriksholmen knutepunktet i Sjernarøyane. På holmen ligger det en dagligvarebutikk og en båtmarina nedenfor butikken. == Referanser ==

Eriksholmen er den minste av de bosatte øyene (egentlig en holme) i øygruppen Sjernarøyane Finnøy kommune i Rogaland. Eriksholmen er knyttet sammen med Kyrkjøy og Aubø ved broer, som ble åpnet for trafikk i 1979.

https://no.wikipedia.org/wiki/David_Pizarro

2023-02-04

David Pizarro

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Chilenske fotballspillere', 'Kategori:Deltakere for Chile under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Fotballspillere for ACF Fiorentina', 'Kategori:Fotballspillere for AS Roma', 'Kategori:Fotballspillere for FC Internazionale Milano', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Santiago Wanderers', 'Kategori:Fotballspillere for Udinese Calcio', 'Kategori:Fotballspillere for Universidad de Chile', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Fødsler 11. september', 'Kategori:Fødsler i 1979', 'Kategori:Lagspillerinfobokser med klubboppføringer etter gammel metode', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 2000', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Chile', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i fotball', 'Kategori:Personer fra Valparaiso', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

David Marcelo Pizarro Cortés (født 11. september 1979 i Valparaíso) er en chilensk fotballspiller som spiller i Serie A for ACF Fiorentina. Han er angrepsspiller, og har spilt på alderbestemte landslag for Chile.

David Marcelo Pizarro Cortés (født 11. september 1979 i Valparaíso) er en chilensk fotballspiller som spiller i Serie A for ACF Fiorentina. Han er angrepsspiller, og har spilt på alderbestemte landslag for Chile. == Klubbfotball == === Tidlig karriere === Pizarro startet sin karriere som en spillende midtbanesiller på Santiago Wanderers i Valparaiso, Chile. Pizarro fikk sitt første opphold i europeisk fotball hos Udinese Calcio i Serie A. Mens han var under kontrakt der, fikk han et kort, men suksessfullt opphold hos det søramerikanske laget Universidad de Chile, der han debuterte under Copa Libertadores. Han fikk etterhvert mye suksess med Udinese og deres manager Luciano Spalletti. === Inter Milan === Pizarro signerte en fireårs kontrakt med Internazionale Milano F.C. den 14. juli 2005, for en overgangssum på 12 millioner euro og 50% av rettene til spilleren Goran Pandev. På den tiden hevdet Pizarro at han ville pensjonere seg mens han spilte i Nerazzurri-skjorten, men han klarte aldri å etablere seg på førstelaget til Milan-klubben. I sin eneste sesong hos Inter Milan, vant imidlertid Pizarro det italienske mesterskapet (på grunn av etterspillet i den italienske fotballskandalen kjent som Calciopoli), Supercoppa italiana di calcio og Coppa Italia. === A.S. Roma === I august 2006 aksepterte han en overgang til A.S. Roma for 6,5 millioner euro i en delt-eierskapsavtale, som forente han med sin tidligere sjef fra Udinese, Luciano Spalletti. Etter suksessen til Roma i 2006-07, der laget kom til kvartfinalen i Mesterligaen, ble nr. 2 i Serie A, og slo Inter Milan 7-4 sammenlagt og vant Coppa Italia, annonserte Roma den 20. juni 2007 at de ville betale 5,75 millioner euro til Inter over de neste tre sesongene for den gjenværende eierdelen i Pizarro. I januar 2012 ble Pizzaro lånt ut til Manchester City. I 2008 gjentok AS Roma bragden og vant Coppa Italia for andre år på rad. == Landslagsspill == Han deltok på Chile under OL i 2000, og var med på å spille laget helt frem til en bronsemedalje i turneringen. Etter å ha mislyktes i å kvalifisere seg til Fotball-VM i 2006 i Tyskland, sa Pizarro at han ikke ville spille mere for landslaget. Der var to årsaker til hans avgjørelse: Han mislikte måten som eks-trener Juvenal Olmos og eks-presidenten i fotballforbundet Reinaldo Sanchez hadde opptrådt på. En annen årsak var mangelen på kompromiss og ansvar fra mange av kollegene på landslaget, som kun spilte fotball for å bli populære. Han ønsket også å tilbringe mere tid med sin familie. == Meritter == Internazionale Serie A: 2005/06, Coppa Italia: 2005/06 Supercoppa italiana di calcio: 2005AS Roma Coppa Italia: 2007, 2008 Supercoppa italiana di calcio: 2007 == Trivia == Pizarros kjælenavn er «Peq», som er en kort variant av det spanske ordet pequeno, som betyr liten. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) David Pizarro – Olympedia (en) David Pizarro – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (fr) David Pizarro – LÉquipe (en) David Pizarro – Transfermarkt (en) David Pizarro – national-football-teams.com (en) David Pizarro – WorldFootball.net (en) David Pizarro – Soccerbase.com (en) David Pizarro – FootballDatabase.eu (en) David Pizarro – Soccerway (en) David Pizarro – FBref

41 (5)117 (14)6 (1)24 (2) 142 (14)5 (0)0 (0)

https://no.wikipedia.org/wiki/Tjul

2023-02-04

Tjul

['Kategori:59,2°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Bosetninger i Stavanger', 'Kategori:Finnøy', 'Kategori:Rogalandstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-06', 'Kategori:Øyer i Stavanger']

Tjul er en av øyene i Sjernarøyane i Finnøy kommune. Tjul er knyttet sammen med Kyrkjøy med bro/vegfylling. 12. mai 2010 ble den nye brua mellom Tjul og Nord-Talgje åpnet. Antall fastboende er for øyeblikket 6 personer. Det er én gård på øyen, i tillegg til to hus og fem hytter. Gården på øya driver med melkekyr og sauer. Det pågår for øyeblikket planlegging for boligfelt med tilhørende småbåthavn på sørsiden av Tjul. Høyeste punkt er Tjulåsen på 83 moh.

Tjul er en av øyene i Sjernarøyane i Finnøy kommune. Tjul er knyttet sammen med Kyrkjøy med bro/vegfylling. 12. mai 2010 ble den nye brua mellom Tjul og Nord-Talgje åpnet. Antall fastboende er for øyeblikket 6 personer. Det er én gård på øyen, i tillegg til to hus og fem hytter. Gården på øya driver med melkekyr og sauer. Det pågår for øyeblikket planlegging for boligfelt med tilhørende småbåthavn på sørsiden av Tjul. Høyeste punkt er Tjulåsen på 83 moh.

Tjul er en av øyene i Sjernarøyane i Finnøy kommune. Tjul er knyttet sammen med Kyrkjøy med bro/vegfylling.

https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rstadmoen_leir

2023-02-04

Jørstadmoen leir

['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Kulturminner i Lillehammer', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Norske militærleirer', 'Kategori:Sider med kart']

Jørstamoen leir er en militærbase for flere av hærens avdelinger som ligger i tettstedet Jørstadmoen.

Jørstamoen leir er en militærbase for flere av hærens avdelinger som ligger i tettstedet Jørstadmoen. == Base Jørstadmoen == Jørstadmoen leir huser følgende avdelinger: Cyberforsvaret Støtteavdelinger Regional støttefunksjon (RSF) Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) Forsvarsbygg Forsvarets høgskole, Cyberingeniørskolen == Historie == Jørstadmoen har vært brukt som ekserserplass siden 1700-tallet, men det var først på slutten av 1800-tallet Jørstadmoen ble leir med fast bygningsmasse. Leiren ble brukt til internerings- og flyktningleir flere ganger under første verdenskrig og mellomkrigsårene.Tyskerne bygget ut mesteparten av leiren under andre verdenskrig. Jørstadmoen er blant annet kjent for lærerinterneringen; i 1942 ble 686 lærere internert på Jørstadmoen av NS-regimet før videre deportering til Nord-Norge. Senere ble leiren brukt til internering av russiske krigsfanger før de ble deportert til andre fangeleirer rundt om i Norge. Anslagsvis 70 000 fanger var innom leiren, 954 av disse mistet livet under oppholdet og ligger gravlagt på en krigskirkegård like utenfor leiren. Leiren fungerte også som infanterileir og lasarett for tyske avdelinger. Etter krigen overtok Hærens samband leiren. Fra høsten 1945 hadde Hærens sambandsskoler (senere Hærens sambands skole- og øvingsavdeling (HSBSØ) og Sambandsregimentet (SBR)) tilhold her. Den tidligere sykeleiren, som ligger utenfor resten av dagens leirområde, fikk navnet K-leiren (Kvinneleiren) etter å ha blitt brukt av kvinnelige soldater på sambandskurs rett etter krigen. Sambandet preget Jørstadmoen fram til avdelingen i 2005 ble erstattet av et nytt felles kompetansesenter; FK KKIS. FK KKIS ivaretar sambands-, kommando- og kontrollinformasjonssystemer for hele Forsvaret, for hær, sjø, luft og HV. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Historikk og verneplan for Jørstadmoen, fra Forsvarsbygg «Jørstadmoen leir». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.

Jørstamoen leir er en militærbase for flere av hærens avdelinger som ligger i tettstedet Jørstadmoen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Storbyen

2023-02-04

Storbyen

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1999', 'Kategori:Kjøpesentre i Viken', 'Kategori:Næringsliv i Sarpsborg']

Storbyen kjøpesenter i Sarpsborg, som åpnet første gang i 1999. Senteret er en viktig pådriver for økt aktivitet i sentrum av byen, og har fått internasjonal anerkjennelse for sin arkitektur. Senteret har et samlet areal på 33 000 kvadratmeter, og rommer blant annet 75 butikker, legesenter, vinmonopol, en lokal radiostasjon, bank og flere serveringssteder. Senteret har gode parkeringsforhold i to separate parkeringshus: Ett over Sarpsborg bussterminal, som ligger tilknyttet senteret, og ett under Sarpsborg Torg, også det næreste nabo til senteret. Til sammen har de to parkeringshusene 570 parkeringsplasser. Bussterminalen tilknyttet senteret er regionens travleste knutepunkt for busser. Senteret omsatte for 685 millioner kroner i 2010. Sektor EiendomsUtvikling forvalter senterer på vegne av Vital Forsikring som kjøpte Storbyen i 2001.

Storbyen kjøpesenter i Sarpsborg, som åpnet første gang i 1999. Senteret er en viktig pådriver for økt aktivitet i sentrum av byen, og har fått internasjonal anerkjennelse for sin arkitektur. Senteret har et samlet areal på 33 000 kvadratmeter, og rommer blant annet 75 butikker, legesenter, vinmonopol, en lokal radiostasjon, bank og flere serveringssteder. Senteret har gode parkeringsforhold i to separate parkeringshus: Ett over Sarpsborg bussterminal, som ligger tilknyttet senteret, og ett under Sarpsborg Torg, også det næreste nabo til senteret. Til sammen har de to parkeringshusene 570 parkeringsplasser. Bussterminalen tilknyttet senteret er regionens travleste knutepunkt for busser. Senteret omsatte for 685 millioner kroner i 2010. Sektor EiendomsUtvikling forvalter senterer på vegne av Vital Forsikring som kjøpte Storbyen i 2001. == Kilder == «Storbyen.no». Arkivert fra originalen 5. juni 2011. Besøkt 19. august 2011. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Storbyen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Storbyen kjøpesenter i Sarpsborg, som åpnet første gang i 1999. Senteret er en viktig pådriver for økt aktivitet i sentrum av byen, og har fått internasjonal anerkjennelse for sin arkitektur.

https://no.wikipedia.org/wiki/Frank_McLintock

2023-02-04

Frank McLintock

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fotballspillere for Arsenal FC', 'Kategori:Fotballspillere for Leicester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Queens Park Rangers FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Brentford FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Leicester City FC', 'Kategori:Fødsler 28. desember', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (MBE)', 'Kategori:Personer fra Glasgow', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skotske fotballspillere', 'Kategori:Skotske fotballtrenere']

Francis «Frank» McLintock (født 28. desember 1939 i Glasgow) er en skotsk tidligere fotballspiller, kjent for sin tid hos Arsenal FC, men han spilte også for Leicester City F.C. og Queens Park Rangers FC. Han ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year i 1971. McLintock startet sin fotballkarriere som ving hos Leicester City FC i 1957 men måtte vente i to år på sin debutkamp i 1959. I Leicester var han med på å tape to FA-cupfinaler i 1961 og 1963 og vinne ligacupen i 1964. Han debuterte på landslaget til Skottland den 4. juni 1963 i en kamp mot Norge der skottene tapte 3-4. Totalt spilte han ni landskamper for Skottland og scoret ett mål. I oktober 1964 ble han kjøpt opp av Arsenal, og han ble straks en av lagets viktigste spillere i en tid med stor suksess for klubben. I 1967 ble han valgt til lagkaptein av manager Bertie Mee og tok laget til to ligacupfinaler på rad. Begge finalene, i 1968 og 1969 endte med tap, og McLintock var så nedbrutt at han ønsket å forlate Arsenal. Bertie Mee klarte å overtale ham til å bli og i løpet av de neste to årene vant klubben tre troféer med McLintock som kaptein. Først vant Arsenal Messebycupen i 1970. Så vant de «the Double», ligamesterskapet og FA-cupen samme året, i 1971. Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1972. Han tok klubben til nok en FA-cupfinale i 1972, som Arsenal tapte, før han ble solgt til Queens Park Rangers FC i juni 1973. McLintock hadde da spilt 314 ligakamper for Arsenal og scoret 26 mål. Han spilte fire sesonger for QPR før han i 1977 la opp som spiller. Han prøvde seg som manager for Leicester i sesongen 1977-78 uten suksess, og laget rykket ned en divisjon. I 1984 ble han ansatt som manager hos Brentford FC hvor han ble til 1987 før han tok jobb i trenerstaben til Millwall FC. Etter fotballkarrieren har han jobbet som fotballkommentator, først for BBC Radio, og i den senere tiden for Sky Sports.

Francis «Frank» McLintock (født 28. desember 1939 i Glasgow) er en skotsk tidligere fotballspiller, kjent for sin tid hos Arsenal FC, men han spilte også for Leicester City F.C. og Queens Park Rangers FC. Han ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year i 1971. McLintock startet sin fotballkarriere som ving hos Leicester City FC i 1957 men måtte vente i to år på sin debutkamp i 1959. I Leicester var han med på å tape to FA-cupfinaler i 1961 og 1963 og vinne ligacupen i 1964. Han debuterte på landslaget til Skottland den 4. juni 1963 i en kamp mot Norge der skottene tapte 3-4. Totalt spilte han ni landskamper for Skottland og scoret ett mål. I oktober 1964 ble han kjøpt opp av Arsenal, og han ble straks en av lagets viktigste spillere i en tid med stor suksess for klubben. I 1967 ble han valgt til lagkaptein av manager Bertie Mee og tok laget til to ligacupfinaler på rad. Begge finalene, i 1968 og 1969 endte med tap, og McLintock var så nedbrutt at han ønsket å forlate Arsenal. Bertie Mee klarte å overtale ham til å bli og i løpet av de neste to årene vant klubben tre troféer med McLintock som kaptein. Først vant Arsenal Messebycupen i 1970. Så vant de «the Double», ligamesterskapet og FA-cupen samme året, i 1971. Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1972. Han tok klubben til nok en FA-cupfinale i 1972, som Arsenal tapte, før han ble solgt til Queens Park Rangers FC i juni 1973. McLintock hadde da spilt 314 ligakamper for Arsenal og scoret 26 mål. Han spilte fire sesonger for QPR før han i 1977 la opp som spiller. Han prøvde seg som manager for Leicester i sesongen 1977-78 uten suksess, og laget rykket ned en divisjon. I 1984 ble han ansatt som manager hos Brentford FC hvor han ble til 1987 før han tok jobb i trenerstaben til Millwall FC. Etter fotballkarrieren har han jobbet som fotballkommentator, først for BBC Radio, og i den senere tiden for Sky Sports. == Referanser == == Kilder == Harris, Jeff & Hogg, Tony (ed.) (1995). Arsenal Who's Who. Independent UK Sports. ISBN 1-899429-03-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link) == Eksterne lenker == (en) Frank McLintock – Transfermarkt (en) Frank McLintock – WorldFootball.net (en) Frank McLintock – Soccerbase.com (manager) (en) Frank McLintock – EU-Football.info (en) Frank McLintock – Skottlands fotballforbund

Francis «Frank» McLintock (født 28. desember 1939 i Glasgow) er en skotsk tidligere fotballspiller, kjent for sin tid hos Arsenal FC, men han spilte også for Leicester City F.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sheshi

2023-02-04

Sheshi

['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Egyptiske oldtidsmonarker', 'Kategori:Menn']

Maaibre Sheshi var en hersker i byen Avaris i Nedre Egypt i løpet av Egypts fragmenterte andre mellomepoke. Sheshi er vanskelig å plassere nøyaktig kronologisk. Mens han vanligvis er beskrevet som grunnleggeren av femtende dynasti, kan det ikke underbygges ettersom de tidligste hyksoskongene som Sakir-Har og Khyan er kjent for å ha tatt tittelen heka-khawaset. Khyan benyttet kun et personnavn i løpet av andre halvpart av sitt styre — en praksis som ble fulgt av senere hyksoskonger som Apophis. I kontrast viser Sheshis skarabésegler alltid hans personnavn. Den danske egyptologen Kim Ryholt har foreslått at Sheshi faktisk tilhørte fjortende dynasti og far til sin etterfølger Nehesy. En slik grad av forvirring eksisterer over hans livstid i løpet av andre mellomperiode. Seksjonen i Turinopapyrusen som handler om denne komplekse perioden av egyptisk historie er hardt skadet og Sheshis opprinnelse og tidslinje innenfor andre mellomperiode er usikker. Sheshis tronenavn, Maaibre, betyr «Se er hjertet til Ra». Han er velkjent fra mer enn 300 segl og 2 segltrykk laget i hans regjeringstid. I henhold til Ryholts bok fra 1997, er Sheshi bevitnet med 396 segl alene, noe som er 3 ganger høyere enn den neste som har 123 segl: Yakbim Sekhaenre, en annen vestsemittisk hersker i Egypt som også har en usikker tidslinje og plassering i dynasti.

Maaibre Sheshi var en hersker i byen Avaris i Nedre Egypt i løpet av Egypts fragmenterte andre mellomepoke. Sheshi er vanskelig å plassere nøyaktig kronologisk. Mens han vanligvis er beskrevet som grunnleggeren av femtende dynasti, kan det ikke underbygges ettersom de tidligste hyksoskongene som Sakir-Har og Khyan er kjent for å ha tatt tittelen heka-khawaset. Khyan benyttet kun et personnavn i løpet av andre halvpart av sitt styre — en praksis som ble fulgt av senere hyksoskonger som Apophis. I kontrast viser Sheshis skarabésegler alltid hans personnavn. Den danske egyptologen Kim Ryholt har foreslått at Sheshi faktisk tilhørte fjortende dynasti og far til sin etterfølger Nehesy. En slik grad av forvirring eksisterer over hans livstid i løpet av andre mellomperiode. Seksjonen i Turinopapyrusen som handler om denne komplekse perioden av egyptisk historie er hardt skadet og Sheshis opprinnelse og tidslinje innenfor andre mellomperiode er usikker. Sheshis tronenavn, Maaibre, betyr «Se er hjertet til Ra». Han er velkjent fra mer enn 300 segl og 2 segltrykk laget i hans regjeringstid. I henhold til Ryholts bok fra 1997, er Sheshi bevitnet med 396 segl alene, noe som er 3 ganger høyere enn den neste som har 123 segl: Yakbim Sekhaenre, en annen vestsemittisk hersker i Egypt som også har en usikker tidslinje og plassering i dynasti. == Referanser == == Litteratur == Ryholt, Kim (2010): «The Date of Kings Sheshi and Ya'qub-Har and the Rise of the Fourteenth Dynasty» i: The Second Intermediate Period: Current Research, Future Prospects, red. M. Maree, Orientalia Lovaniensia Analecta 192, Leuven, Peeters, s. 109–126. == Eksterne lenker == (en) Sheshi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Second Intermediate Period (SIP) ved Otto Vendel, Nemo.nu Kings of the Second Intermediate Period (etter Ryholt), Digital Egypt for Universities Sheshi Maaibre, Digital Egypt for Universities

Maaibre Sheshi var en hersker i byen Avaris i Nedre Egypt i løpet av Egypts fragmenterte andre mellomepoke. Sheshi er vanskelig å plassere nøyaktig kronologisk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Glommaringen

2023-02-04

Glommaringen

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bussruter i Norge', 'Kategori:Kollektivtransport i Viken', 'Kategori:Transport i Fredrikstad', 'Kategori:Transport i Sarpsborg']

Glommaringen er en bussrute som går mellom byene Fredrikstad og Sarpsborg. Glommaringen fungerer i dag som hovedtransportåren mellom Fredrikstad og Sarpsborg og betjener tettbebyggelsen på begge sider av elven Glomma. I store trekk følger Glommaringen riksvei 22 på østsiden av elven og fylkesvei 109 på vestsiden. Det er den mest trafikkerte bussruten i området, med over én million reisende i 2008.I rushtiden er det avganger hvert 7,5 minutt. Resten av dagen er det enten avganger hvert 15., 30. eller 60. minutt. Bussruten har ikke avganger om natten.

Glommaringen er en bussrute som går mellom byene Fredrikstad og Sarpsborg. Glommaringen fungerer i dag som hovedtransportåren mellom Fredrikstad og Sarpsborg og betjener tettbebyggelsen på begge sider av elven Glomma. I store trekk følger Glommaringen riksvei 22 på østsiden av elven og fylkesvei 109 på vestsiden. Det er den mest trafikkerte bussruten i området, med over én million reisende i 2008.I rushtiden er det avganger hvert 7,5 minutt. Resten av dagen er det enten avganger hvert 15., 30. eller 60. minutt. Bussruten har ikke avganger om natten. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Glommaringen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Glommaringen er en bussrute som går mellom byene Fredrikstad og Sarpsborg. Glommaringen fungerer i dag som hovedtransportåren mellom Fredrikstad og Sarpsborg og betjener tettbebyggelsen på begge sider av elven Glomma.

https://no.wikipedia.org/wiki/Soldagen

2023-02-04

Soldagen

['Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nord-Norge', 'Kategori:Norske merkedager']

Soldagen er i Nord-Norge navnet på den dagen sola kommer tilbake etter mørketida. Datoen for soldagen vil variere fra sted til sted, alt etter breddegrad og lokal geografi. I Tromsø er for eksempel sola over horisonten for første gang etter mørketida 16. januar (i 2015), men på grunn av fjellene sør for byen er den faktiske soldagen først 21. januar. Soldagen feires tradisjonelt med solboller og appelsiner, og det er mange steder vanlig at barna får fri fra skolen.Uttrykket brukes også på enkelte steder sør for polarsirkelen, som for eksempel Rjukan, hvor bratte fjellsider mot sør hindrer sola fra å skinne midtvinters, selv om de ikke har mørketid i ordets egentlige betydning.

Soldagen er i Nord-Norge navnet på den dagen sola kommer tilbake etter mørketida. Datoen for soldagen vil variere fra sted til sted, alt etter breddegrad og lokal geografi. I Tromsø er for eksempel sola over horisonten for første gang etter mørketida 16. januar (i 2015), men på grunn av fjellene sør for byen er den faktiske soldagen først 21. januar. Soldagen feires tradisjonelt med solboller og appelsiner, og det er mange steder vanlig at barna får fri fra skolen.Uttrykket brukes også på enkelte steder sør for polarsirkelen, som for eksempel Rjukan, hvor bratte fjellsider mot sør hindrer sola fra å skinne midtvinters, selv om de ikke har mørketid i ordets egentlige betydning. == Referanser ==

Soldagen er i Nord-Norge navnet på den dagen sola kommer tilbake etter mørketida.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tony_Book

2023-02-04

Tony Book

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Bath City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Frome Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Plymouth Argyle FC', 'Kategori:Fotballspillere for Toronto City', 'Kategori:Fotballtrenere for Manchester City FC', 'Kategori:Fødsler 4. september', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bath', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Anthony Keith Book (født 4. september 1934 i Bath) er en engelsk tidligere fotballspiller og trener. Han er mest kjent for sin tid som spiller for Manchester City og som trener for samme klubb. Han ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year i 1969 sammen med Dave Mackay, den eneste gangen prisen er blitt delt mellom to spillere. Han startet karrieren i amatør-klubben Frome Town og gikk senere over til Bath City hvor han spilte 406 kamper før han i 1963 fulgte med manageren til Bath City, Malcolm Allison til Canada, der han spilte i tre måneder for Toronto City.

Anthony Keith Book (født 4. september 1934 i Bath) er en engelsk tidligere fotballspiller og trener. Han er mest kjent for sin tid som spiller for Manchester City og som trener for samme klubb. Han ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year i 1969 sammen med Dave Mackay, den eneste gangen prisen er blitt delt mellom to spillere. Han startet karrieren i amatør-klubben Frome Town og gikk senere over til Bath City hvor han spilte 406 kamper før han i 1963 fulgte med manageren til Bath City, Malcolm Allison til Canada, der han spilte i tre måneder for Toronto City. == Plymouth == Da Book kom hjem fra Canada, ble han straks hentet til Plymouth der Malcolm Allison nå var manager. Etter 81 ligakamper for Plymouth fulgte han nok en gang med Allison til en ny klubb, denne gangen Manchester City som var inne i en storhetsperiode i klubbens historie. Allison var assistent til manager Joe Mercer som var skeptisk til Book, ettersom han var blitt 30 år. Mercer mente han ikke var noe å satse på, men ble overtalt av Allison til å prøve Book i forsvaret. Argumentet Allison brukte, var at Mercer selv hadde blomstret opp etter overgangen fra Everton til Arsenal da Mercer var blitt 32 år gammel. == Manchester City == === Som spiller === Og Book blomstret også opp i Manchester-klubben. Allerede etter en sesong ble han valgt til lagkaptein, og ble av den grunn bare kalt skip av sine lagkamerater. I sin første sesong som kaptein ledet han Manchester City til ligamesterskapet i 1967-68. En skadet akilles gjorde at han måtte stå over de første fire månedene av sesongen etter, men var tilbake tidsnok til å lede klubben fram til FA-cupseier i 1969. Året etter vant Manchester City både Cupvinnercupen og ligacupen. Dette var første gangen en engelsk klubb vant både et hjemlig og europeisk trofé samme år. Han er til dags dato den mest suksessfulle kapteinen for Manchester City, med fire vunnede troféer. I 1974 la han opp som spiller etter 242 ligakamper og fire mål. === Som manager === Etter en kort periode i 1973 som midlertidig manager i Manchester City, fikk han jobben som assisterende manager under Ron Saunders, som ble ansatt som manager sommeren 1974. Saunders fikk sparken etter bare et halvt år i jobben, og Book tok nå over som manager. En av hans første kamper som sjef var den beryktede kampen mot by-rival Manchester United hvor Denis Law, som året før hadde spilt for United, scoret 1-0 målet til City med et hælspark. Dette startet et forferdelig leven på stadion, som ble invadert av sinte United-supportere og jublende City-supportere. Målet betydde at det ikke lenger fantes noen teoretisk mulighet for United å beholde plassen i den øverste divisjonen, og at nedrykk nå var en realitet. Men Manchester City var inne i en av sine beste perioder, og vant i 1976 ligacupen, noe som gjorde at Book ble den første personen som vant ligacupen både som spiller og manager. Book fortsatte som manager til 1979 da han ble erstattet av sin tidligere mentor Malcolm Allison, og hadde diverse andre funksjoner for klubben fram til 1997. == Ærespresident == Tony Book er nå pensjonist, men er innehaver av to æresbevisninger. Den ene er ærespresident i Manchester City, og den andre er som livstidspresident i Manchester Citys supporterklubb. == Meritter == === Som spiller === Manchester City FCLigamester: 1967-68 FA Cup: finalist 1969 Ligacupvinner: 1970 Cupvinnercupen, vinner: 1970 Football Writers' Association Footballer of the Year: 1969 === Som manager === Manchester City FCLigacupvinner: 1976 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Tony Book – Transfermarkt

Anthony Keith Book (født 4. september 1934 i Bath) er en engelsk tidligere fotballspiller og trener.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjerrgarden

2023-02-04

Kjerrgarden

['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygder på Askøy', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Vestlandstubber']

Kjerrgarden er en liten bygd nord på Askøy i Hordaland. Bygden ligger tett opp mot nabobygden Fromreide, hvor også postkontoret ligger, og fra Kjerrgarden går avkjørsel mot Berland og Heggernes. Kjerrgarden fikk veiforbindelse sørover til Åsebø i 1961.

Kjerrgarden er en liten bygd nord på Askøy i Hordaland. Bygden ligger tett opp mot nabobygden Fromreide, hvor også postkontoret ligger, og fra Kjerrgarden går avkjørsel mot Berland og Heggernes. Kjerrgarden fikk veiforbindelse sørover til Åsebø i 1961. == Referanser ==

Kjerrgarden er en liten bygd nord på Askøy i Hordaland. Bygden ligger tett opp mot nabobygden Fromreide, hvor også postkontoret ligger, og fra Kjerrgarden går avkjørsel mot Berland og Heggernes.

https://no.wikipedia.org/wiki/Westwood_Village_Memorial_Park_Cemetery

2023-02-04

Westwood Village Memorial Park Cemetery

['Kategori:118°V', 'Kategori:34°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gravlunder i California', 'Kategori:Los Angeles', 'Kategori:Sider med kart']

Pierce Brothers Westwood Village Memorial Park Cemetery er en gravlund som ligger på 1218 Glendon Avenue i Westwood Village-området i Los Angeles i California. Gravlunden er det siste hvilestedet til flere av underholdningsindustriens mest kjente navn, men det var ikke alltid like ettertraktet. Da det ble klart at Marilyn Monroe skulle legges til hvile der, skapte det forbauselse. Joe DiMaggio, som var med på å arrangere begravelsen hennes, valgte denne gravlunden på grunn av dens skjulte beliggenhet. Avgjørelsen førte til at dette ble en av de fremste gravlundene i Los Angeles. Westwood Village Memorial Park Cemetery har dermed, sammen med Forest Lawn Memorial-Parks & Mortuaries, blitt et av de mest ettertraktede hvilestedene for kjente personer i Hollywood.

Pierce Brothers Westwood Village Memorial Park Cemetery er en gravlund som ligger på 1218 Glendon Avenue i Westwood Village-området i Los Angeles i California. Gravlunden er det siste hvilestedet til flere av underholdningsindustriens mest kjente navn, men det var ikke alltid like ettertraktet. Da det ble klart at Marilyn Monroe skulle legges til hvile der, skapte det forbauselse. Joe DiMaggio, som var med på å arrangere begravelsen hennes, valgte denne gravlunden på grunn av dens skjulte beliggenhet. Avgjørelsen førte til at dette ble en av de fremste gravlundene i Los Angeles. Westwood Village Memorial Park Cemetery har dermed, sammen med Forest Lawn Memorial-Parks & Mortuaries, blitt et av de mest ettertraktede hvilestedene for kjente personer i Hollywood. == Kjente graver == === A === Milton Ager (1893–1979), pianist, komponist Charles Aidman (1925–1993), skuespiller Eddie Albert (1906–2005), skuespiller Margo Albert (1917–1985), skuespillerinne, konen til Eddie Albert Shana Alexander (1925–2005), journalist Claud Allister (1888–1970), skuespiller Gitta Alpár (1903–1991), skuespillerinne, operasangerinne Eve Arden (1908–1990), skuespillerinne Jack Arnold (1916–1992), regissør Robert Armstrong (1890–1973), skuespiller James T. Aubrey jr. (1918–1994), TV-selskapsjef Hy Averback (1920–1997), skuespiller, regissør Lew Ayres (1908–1996), skuespiller === B === Henny Backus (1911–2004), forfatter, konen til Jim Backus Jim Backus (1913–1989), skuespiller Eileen Barton (1924–2006), sangerinne Richard Basehart (1914–1984), skuespiller Greg Bautzer (1911–1987), advokat Whit Bissell (1909–1996), skuespiller Robert Bloch (1917–1994), forfatter John Boles (1895–1969), skuespiller Dorris Bowdon (1914–2005), skuespillerinne, konen til Nunnally Johnson Rosemarie Bowe (1932–), skuespillerinne, modell, konen til Robert Stack (Fremtidig gravsted) Ray Bradbury (1920–2012), forfatter Fanny Brice (1891–1951), skuespillerinne, sangerinne, komiker (Tidligere gravlagt i Home of Peace Cemetery) William Brice (1921–2008), kunstner, sønn av Fanny Brice Les Brown (1912–2001), bandleder === C === Sebastian Cabot (1918–1977), skuespiller Sammy Cahn (1913–1993), musiker, låtskriver Truman Capote (1924–1984), forfatter, skuespiller Edward Carrere (1906–1984), regissør Dee Caruso (1929–2012), manusforfatter, produsent John Cassavetes (1929–1989), skuespiller, manusforfatter, regissør, filmprodusent Mario Castelnuovo-Tedesco (1895–1968), komponist James Coburn (1928–2002), skuespiller Ray Conniff (1916–2002), musiker Richard Conte (1910–1975), skuespiller Ian Copeland (1949–2006), musikkpromotør, agent Bob Crane (1928–1978), skuespiller Norma Crane (1928–1973), skuespillerinne === D === Rodney Dangerfield (1921–2004), skuespiller, komiker Helmut Dantine (1918–1982), skuespiller Danny Dark (1939–2004), stemmeskuespiller Marvin Davis (1925–2004), forretningsmagnat, filantrop Richard Dawson (1932-2012), skuespiller, TV-vert Don DeFore (1913–1993), skuespiller Rubye De Remer (1892–1984), skuespillerinne Philip Dorn (1901–1975), skuespiller Eric Douglas (1958–2004), komiker, skuespiller, sønn av Kirk Douglas Dominique Dunne (1959–1982), skuespillerinne, datter av Dominick Dunne, søster av Griffin Dunne Ariel Durant (1898–1981), historiker, Pulitzerprisen i litteratur Will Durant (1885–1981), historiker, Pulitzerprisen i litteratur === E === Nora Eddington (1924–2001), skuespillerinne Roger Edens (1905–1970), komponist, filmprodusent Jack Elliott (1927–2001), komponist Harry Essex (1910–1997), manusforfatter Ray Evans (1915–2007), låtskriver === F === Peter Falk (1927-2011), skuespiller Farrah Fawcett (1947–2009), skuespillerinne Freddie Fields (1923–2007), talentspeider, filmprodusent Jay C. Flippen (1899–1971), skuespiller Michael Fox (1921–1996), skuespiller Virginia Fox (1908–1982), skuespillerinne, konen til Darryl F. Zanuck Coleman Francis (1919–1973), regissør, skuespiller Georgia Frontiere (1927–2008), medeier i St. Louis Rams === G === Eva Gabor (1919–1995), skuespillerinne Michael V. Gazzo (1923–1995), dramatiker, skuespiller Christopher George (1931–1983), skuespiller Leonard Gershe (1922–2002), dramatiker, manusforfatter, låtskriver Master Henry Gibson (1942–2002), musiker Henry Gibson (1935–2009), skuespiller (Han ble kremert her) Paul Gleason (1939–2006), skuespiller Thomas Gomez (1905–1971), skuespiller Robert Gottschalk (1918–1982), kameratekniker, stifter av Panavision Carol Grace (1925–2003), skuespillerinne, konen til Walter Matthau Jane Greer (1924–2001), skuespillerinne Merv Griffin (1925–2007), programleder === H === Loretta King Hadler (1917–2007), skuespillerinne Hayedeh (1942–1990), sangerinne Carrie Hamilton (1963–2002), skuespillerinne, sangerinne, datter av Carol Burnett Armand Hammer (1898–1990), oljebaron, kunstsamler, filantrop Han Bong-soo (1933–2007), kampsportinstruktør, forfatter Jonathan Harris (1914–2002), skuespiller Harold Hecht (1907–1985), filmprodusent Hugh Hefner (1926–2017), stifter av Playboy Percy Helton (1894–1971), skuespiller «Benny» Howard (1904–1970), pilot, flydesigner James Wong Howe (1899–1976), filmfotograf Mark R. Hughes (1956–2000), stifter av Herbalife Ronald Hughes (1935–1970), advokat Ross Hunter (1920–1996), filmprodusent Jim Hutton (1934–1979), skuespiller === I === Steve Ihnat (1934–1972), skuespiller === J === Donald G. Jackson (1943–2003), regissør Nunnally Johnson (1897–1977), manusforfatter, filmprodusent, regissør. Janis Joplin (1943–1970), sangerinne (Hun ble kremert her, men asken ble senere spredt i Stillehavet) Brenda Joyce (1917–2009), skuespillerinne === K === Louis Kaufman (1905–1994), fiolinist Beatrice Kay (1907–1986), skuespillerinne, sangerinne Nora Kaye Ross (1920–1987), ballerina, konen til Herbert Ross Brian Keith (1921–1997), skuespiller Cecil Kellaway (1890–1973), skuespiller Gene Kelly (1912–1996), skuespiller, danser, sanger, regissør (Han ble kremert her, men asken ble senere spredt i havet) Nancy Kelly (1921–1995), skuespillerinne Stan Kenton (1911–1979), bandleder Victor Kilian (1891–1979), skuespiller Don Knotts (1924–2006), skuespiller, komiker Miliza Korjus (1909–1980), operasangerinne === L === Burt Lancaster (1913–1994), skuespiller Sidney Lanfield (1898–1972), regissør Peter Lawford (1923–1984), skuespiller (Han ble kremert og gravlagt her, men asken ble senere fjernet og spredt i Stillehavet) Marc Lawrence (1909–2005), skuespiller Irving Paul Lazar (1907–1993), agent Anna Lee (1913–2004), skuespillerinne (Hun ble kremert her, men asken ble senere spredt i havet, sammen med asken etter hennes mann, Robert Nathan) Peggy Lee (1920–2002), sangerinne Ernest Lehman (1915–2005), manusforfatter Jack Lemmon (1925–2001), skuespiller Queenie Leonard (1905–2002), skuespillerinne, sangerinne Bruce Lester (1912–2008), skuespiller Oscar Levant (1906–1972), skuespiller, pianist Richard Levinson (1934–1987), manusforfatter Jay Livingston (1915–2001), komponist Louis R. Loeffler (1897–1972), filmklipper === M === Alexander Mackendrick (1912–1993), regissør Mahasti (1946–2007), sangerinne Karl Malden (1912–2009), skuespiller Janet Margolin (1943–1993), skuespillerinne, konen til Ted Wass Dean Martin (1917–1995), skuespiller, sanger Samuel Marx (1902–1992), filmprodusent, manusforfatter Shirley Mason (1900–1979), skuespillerinne Edith Massey (1918–1984), skuespillerinne Walter Matthau (1920–2000), skuespiller Ruth McDevitt (1895–1976), skuespillerinne Allan Melvin (1923–2008), skuespiller Lewis Milestone (1895–1980), regissør Marvin Miller) (1913–1985), skuespiller Shirley Mitchell (1919–), skuespillerinne, konen til Jay Livingston (Fremtidig gravsted) Marilyn Monroe (1926–1962), skuespillerinne, sangerinne, modell Elizabeth Montgomery (1933–1995), skuespillerinne (Hun ble kremert her) Constance Moore (1921–2005), skuespillerinne, sangerinne Dolores Moran (1926–1982), skuespillerinne, modell Jeff Morris (1934–2004), skuespiller === N === Nader Naderpour (1929–2000), poet Robert Nathan (1894–1985), forfatter, poet (Han ble kremert her, men asken ble senere spredt i havet, sammen med asken etter hans kone, Anna Lee) David Nelson (1936–2011), skuespiller, sønnen til Ozzie og Harriet Nelson William Newell (1894–1967), skuespiller Robert Newton (1905–1956), skuespiller Lloyd Nolan (1902–1985), skuespiller === O === Carroll O'Connor (1924–2001), skuespiller Hugh O'Connor (1962–1995), skuespiller, sønn av Carroll O'Connor Heather O'Rourke (1975–1988), skuespillerinne Barbara Orbison (1950–2011), konen til Roy Orbison Roy Orbison (1936–1988), sanger, låtskriver (Umerket grav) === P === Bettie Page (1923–2008), modell Dorothy Patrick (1921–1987), skuespillerinne, modell Waite Phillips (1883–1964), oljebaron, filantrop Gregor Piatigorsky (1903–1976), cellist === Q === === R === Ford Rainey (1908–2005), skuespiller Donna Reed (1921–1986), skuespillerinne Jimmie Reese (1901–1994), baseballspiller Buddy Rich (1917–1987), bandleder, trommesalger Minnie Riperton (1947–1979), sangerinne, låtskriver Hillevi Rombin (1933–1996), Miss Universe 1955 Ruth Rose (1896–1978), manusforfatter Herbert Ross (1925–2001), regissør, filmprodusent, koreograf, skuespiller === S === Franklin Schaffner (1920–1989), regissør G. David Schine (1927–1996), produsent Ernest B. Schoedsack (1893–1979), regissør, filmfotograf, filmprodusent George C. Scott (1927–1999), skuespiller (Umerket grav) Vivienne Segal (1897–1992), skuespillerinne, sangerinne Sidney Sheldon (1917–2007), forfatter Sara Sothern (1895–1994), skuespillerinne, mor til Elizabeth Taylor Robert Stack (1919–2003), skuespiller Sage Stallone (1976-2012), skuespiller, sønnen til Sylvester Stallone Ray Stark (1915–2004), filmprodusent Josef von Sternberg (1894–1969), regissør Dorothy Stratten (1960–1980), skuespillerinne, modell Danny Sugerman (1954–2005), skribent, rockeband-manager Jennifer Syme (1972–2001), skuespillerinne (Gravlagt med sin dødfødte datter som hun fikk med Keanu Reeves) === T === Don Taylor (1920–1998), skuespiller Kent Taylor (1906–1987), skuespiller Irene Tedrow (1907–1995), skuespillerinne Ernst Toch (1887–1964), komponist Mel Tormé (1925–1999), sanger Helen Traubel (1899–1972), operasangerinne Frank Tuttle (1892–1963), regissør === U === === V === Sigrid Valdis (1935–2007), skuespillerinne, konen til Bob Crane === W === June Walker (1900–1966), skuespillerinne Ray Walston (1914–2001), skuespiller (Han ble kremeret her og asken er hos hans datter) Harry Warren (1893–1981), låtskriver Winifred Westover (1899–1978), skuespillerinne Cornel Wilde (1915–1989), skuespiller, regissør Billy Wilder (1906–2002), regissør, mausforfatter, filmprodusent Carl Wilson (1946–1998), sanger Estelle Winwood (1883–1984), skuespillerinne Natalie Wood (1938–1981), skuespillerinne === X === === Y === Edward Yang (1947–2007), regissør === Z === Darryl F. Zanuck (1902–1979), filmprodusent, manusforfatter, regissør, studiosjef Frank Zappa (1940–1993), komponist, gitarist, sanger, plateprodusent, filmregissør (Umerket grav) == Eksterne lenker == (en) Kart over gravene til kjente personer

Pierce Brothers Westwood Village Memorial Park Cemetery er en gravlund som ligger på 1218 Glendon Avenue i Westwood Village-området i Los Angeles i California.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_figurer_i_Mario-serien

2023-02-04

Liste over figurer i Mario-serien

['Kategori:Figurer i Mario-serien', 'Kategori:Lister over figurer i videospill', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-08', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08', 'Kategori:Videospillstubber']

Dette er en liste over figurer i Mario-serien.

Dette er en liste over figurer i Mario-serien. == Hovedfigurer == === Mario === Mario er hovedpersonen i Mario-serien og broren til Luigi. === Prinsesse Peach === === Bowser === === Luigi === === Toad === Toad er en person som ligner på en sopp, og er venn med Mario og vennene hans. === Yoshi === === Wario === === Donkey Kong === == Andre figurer == === Koopalingene === "Koopalingene" (コクッパ, Ko Kuppa) (av og til kalt Koopa Kids, selv om dette egentlig er andre figurer) er Bowsers sju eldste unger (Bowser Jr. regnes ikke som en Koopaling). De dukket først opp i Super Mario 3, og hadde originalt ikke navn i den japanske versjonen, men ble kalt Larry, Morton, Wendy, Iggy, Roy, Lemmy og Ludwig i den amerikanske. Disse ble senere brukt i den japanske versjonen av Super Mario World, og har blitt brukt siden. De dukket senere opp igjen i Mario & Luigi: Superstar Saga og nylig i New Super Mario Bros. Wii, der noen av dem hadde fått et nytt design. I spillene de er med i er de som regel bosser. === Bowser Jr. === Bowser Jr. (クッパJr., Kuppa Junia, Koopa Jr.) er den åttende og yngste sønnen til Bowser fra Super Mario-spillene, og dukket opp første gang i Super Mario Sunshine. Både i Super Mario Sunshine og New Super Mario Bros. er han hovedfienden, og hans far spiller kun en mindre rolle. I Sunshine bruker han en pensel og et tørkle for å transformere seg til en transparent blå dobbeltgjenger av Mario, for å vandalisere omgivelsene med graffiti og lure de innfødte til å tro at det er Mario som har gjort det. Han dukker også opp i Mario Sport-spillene som en spillbar figur. === Dry Bones === Dry Bones, kjent som Karon (カロン, Karon) på japansk, er en figur i Mario Kart. Kan beskrives som en skjelettversjon av en Koopa Troopa Han er også med i mange andre Mario-spill, men han er på det onde laget og vil prøve å stoppe deg mens du prøver å vinne baner. === King Boo === King Boo (キングテレサ Kingu Teresa) er hovedfiguren i Luigi's Mansion. Figuren ble skapt av Shigeru Miyamoto. Han er alle Boo-ers konge. King Boo er en stor Boo, et slags spøkelse rød tunge svarte øyner. Han dukket først opp i Luigi's Mansion, der han hadde røde øyer og en krystall på hodet. King Boo ble forandret i Mario Kart: Double Dash!!, Mario Kart Wii og Mario Kart 8 Deluxe, som en spillbar figur. I alle spill King Boo dukker opp, gir Toru Asakawa stemmen til hans. === Daisy === Daisy (デイジー) er en fiktiv videospillfigur fra Nintendo. Prinsesse Peach (også lagt av Nintendo) er den største og beste venninnen hun har. Luigi (rykter) er forelsket i Daisy, og Mario er forelsket i Peach. Daisy er også en prinsesse. Daisy har vært med i mange av Mario-spillene:1. Mario Party-serien: (uten 1 & 2) 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, DS, Island Tour & Star Rush. 2. Mario Kart-serien: Mario Kart Double Dash!!, Mario Kart DS, Mario Kart Wii, Mario Kart 7, Mario Kart 8 & Mario Kart 8 Deluxe. 3. Mario Tennis-serien: Mario Tennis – Nintendo 64 (1) Mario Tennis – Game Boy Color (2) Mario Power Tennis – Nintendo GameCube (3) Mario Power Tennis – Game Boy Advance (4) Mario Power Tennis (New play control!) – Wii (5) 4. Mario Golf-serien: Mario Golf – Nintendo 64 (1) Mario Golf – Game Boy Color (2) Mario Golf: Toadstool Tour – Nintendo GameCube (3) Mario Golf: Advance Tour – Game Boy Advance (4) === Waluigi === Waluigi (ワルイージ, Waruīji) ble skapt av Fumihide Aoki og stemmen er gitt av Charles Martinet. Han er Warios partner og Luigi er hans største rival. Waluigi er ofte med i Super Mario-spillene. Navnet hans er et teleskopord av Luigis navn og det japanske adjektivet warui (悪い) som betyr «ond»; og han er derfor, en «ond Luigi». Han er like gammel som Luigi. På den lilla luen sin har han en gul «Γ» (en L opp-ned, slik som Warios W, som er en M opp-ned). === Goomba'er === De små gombane er de første fiendene du møter i Super Mario Bros.-serien. De er små brune skapninger som nesten er med i alle Mario-spillene. == Eksterne lenker == Super Mario Wiki Arkivert 12. januar 2009 hos Wayback Machine.

Dette er en liste over figurer i Mario-serien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Alfa_Romeo

2023-02-04

Alfa Romeo

['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmerker', 'Kategori:Etableringer i 1910', 'Kategori:Italienske bilprodusenter', 'Kategori:Milano']

Alfa Romeo (1910, Portello ved Milano) er et italiensk bilmerke som vektlegger sportslighet. De har også laget flymotorer og annet krigsmateriell. Det ble i 2017 laget 117 000 biler, en kraftig oppgang fra 72 000 i 2016, som delvis skyldes at man begynte å selge Alfa Romeo i USA.Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Alfa Romeo en del av konsernet Stellantis.

Alfa Romeo (1910, Portello ved Milano) er et italiensk bilmerke som vektlegger sportslighet. De har også laget flymotorer og annet krigsmateriell. Det ble i 2017 laget 117 000 biler, en kraftig oppgang fra 72 000 i 2016, som delvis skyldes at man begynte å selge Alfa Romeo i USA.Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Alfa Romeo en del av konsernet Stellantis. == Stella og Darracq (1907–1909) == Fra 1907 til 1910 drev Ugo Stella firmaet Società Italiana Automobili Darracq—Milano (SIAD) i samarbeid med franske Alexandre Darracq (1855–1931). De ansatte i 1909 Giuseppe Merosi (1872–1956) som sjefstekniker. == Merosi og Romeo (1909–1926) == Etter Darracq trakk seg ut, grunnla man Anonima Lombarda Fabbrica Automobili (ALFA). Første bil fra Merosi var ALFA 24HP, hvis motor også ble brukt i flyet Santoni-Franchini. Romano Cattaneo laget logoen inspirert av Visconti-familiens våpenskjold med et rødt kors og en slange (som hang over døren til Castello Sforzesco) satt sammen med Milanos bysymbol (hvitt flagg med rødt kors) og omringet av en mørkeblå ring som inneholdt ordene ALFA og MILANO.I 1915 kjøpte napolitaneren Nicola Romeo (1876–1938) seg inn og la om til produksjon for krigsmaskineriet (flymotorer, kompressorer, generatorer, lokomotiver). Romeo ble eneeier i 1918 og endret navnet til Società Anonima Italiana Ing. Nicola Romeo. Først ut var Alfa Romeo 20/30HP fra 1920. == Jano, Ferrari og Mussolini (1923–1945) == Merosi forlot i 1926 (gikk til Isotta-Fraschini) og ble erstattet av Vittorio Jano (1896–1963), hentet fra Fiat i 1923. Jano stod bak Janomotorene, en serie lette motorer (med 4, 6 og 8 sylindre) med hemisfærisk formede forbrenningskamre, sentrerte tennplugger, to rekker med overliggende ventiler per sylinderrekke og doble, overliggende kamaksler. Romeo forlot et konkurstruet selskap i 1928. Alfa ble overtatt av staten og ledet 1928 til 1933 av Ing. Prospero Gianferrari (1896–1953). I 1933 ble Alfa innlemmet i det statlige Istituto per la Ricostruzione Industriale (IRI) som hjalp selskaper som slet etter den store depresjonen. Alfa Romeo var ledet 1933–1945 av Ing. Ugo Gobbato (1888–1945).Alfa ble et nasjonalsymbol som bygget chassis og racerbiler, og lot andre bygge karosseri for luksuriøse gatebiler. Racersatsingen var 1929–38 organisert som Scuderia Ferrari, ledet av Enzo Ferrari (1898–1988). Legenden Tazio Nuvolari (1892–1953) vant Mille Miglia i en Alfa Romeo 6C uten lys om natten. Med Alfa Romeo 8C vant de 24-timersløpet i Le Mans 1931–1934. Etter skrale resultat ble Jano avskjediget i 1937 (han gikk til Lancia i Torino) og Enzo Ferrari forlot i 1939 (for å grunnlegge Ferrari i Modena). Produksjon av flymotorer hadde pågått i rykk og napp, fabrikk ved Napoli ble bygd i 1938, og i 1941 startet de Alfa Avio som laget flymotorer. == Etterkrigstid (1945–1986) == Adm.dir. Gubbato ble myrdet i 1945 og ble etterfulgt av Pasquale Gallo (1887–1982). Etter tapet mot de allierte under den andre verdenskrig var fabrikkene utbombet og luksusbiler av liten interesse. Fra 1948 var Alfa eid av det statlige Finmeccanica (finmekanikk). Nye småbiler og masseproduksjon ble lansert under ledelse av sjefsdesigner Orazio Satta Puliga (1910–1974) som fra 1951 var direktør. I 1950 vant Giuseppe Farina VM i Formel 1 i en Alfa Romeo 158 med kompressor, og Juan Manuel Fangio vant i 1951 i en Alfetta 159. I 1963 ble racing skilt ut i Auto-Delta SpA. De vant Sportsvogns-VM for konstruktører i 1975 og 1977. Se også Alfa Romeo (Formel 1) == Med Fiat som eier (1986–) == Nye økonomiske problem på 1970-tallet gjorde at myndighetene i 1986 solgte Alfa Romeo til Fiat, som etablerte Alfa-Lancia Industriale S.p.A. Alfa Avio ble samtidig solgt til Alitalia. Alfa vant Årets bil i Europa i 1998 og 2001 for Alfa Romeo 156 og Alfa Romeo 147. I 2007 ble Alfa og Lancia skilt ut i egne selskaper, og det nye firmaet heter Alfa Romeo Automobiles S.p.A., fortsatt eid av Fiat. Merket har blitt importert til Norge, sporadisk. I 1977 ble Alfa Romeo importert av InAuto i Drammen, ledet av Otto K. Rømcke (1902–1989). De hadde med rundt 30 forhandlere, solgt 347 og 462 i henholdsvis 1975 og 1976. I 1990 hadde Ugland Auto blitt ny importør. Så er det Mitsubishi-importør Motor-Gruppen som tar inn 2000–2005, Auto Import Nor 2005–2010, RSA (Rutebileiernes Standariserings-Aksjeselskap) 2010–2015, og fra 2016 et Fiat-eid selskap.I 2012 solgte de omkring 300 i Norge. I 2015 ble 45 av 90 000 Alfa solgt i Norge. Eller 46. == Bildegalleri == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Alfa Romeo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Alfa Romeo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Klubb Alfa Romeo Norge sin hjemmeside

Denne artikkelen handler om Alfa Romeos 1750/2000 sedan. For 1750/2000 GTV Coupe, se Alfa Romeo 105/115 Coupé.

https://no.wikipedia.org/wiki/Joe_Mercer

2023-02-04

Joe Mercer

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 9. august', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Arsenal FC', 'Kategori:Fotballspillere for Everton FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Aston Villa FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Coventry City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Sheffield United FC', 'Kategori:Fødsler 9. august', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (OBE)', 'Kategori:Personer fra distriktet Cheshire West and Chester', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trenere for engelske fotballandslag']

Joseph «Joe» Mercer (født 9. august 1914 i Ellesmere Port i Cheshire, død 9. august 1990) var en britisk fotballspiller og trener. Han er mest kjent for sin tid som spiller for Arsenal FC og sin tid som trener for Manchester City FC. Han var også ansvarlig for Englands landslag i en kortere periode. Han startet karrieren i den lokale klubben Ellesmere Port, og ble tidlig kjent for sine kraftfulle taklinger og sin gode evne til å lese spillet. Han ble i september 1932 oppdaget av Everton, men ble ikke fast på laget før i 1935. I 1938-39-sesongen ble han ligamester med Everton. Etter 186 ligakamper og to mål, kom et uvelkomment avbrudd i hans fotball-karriere. Han mistet sju sesonger på grunn av annen verdenskrig, slik som alle andre spillere i hans generasjon.

Joseph «Joe» Mercer (født 9. august 1914 i Ellesmere Port i Cheshire, død 9. august 1990) var en britisk fotballspiller og trener. Han er mest kjent for sin tid som spiller for Arsenal FC og sin tid som trener for Manchester City FC. Han var også ansvarlig for Englands landslag i en kortere periode. Han startet karrieren i den lokale klubben Ellesmere Port, og ble tidlig kjent for sine kraftfulle taklinger og sin gode evne til å lese spillet. Han ble i september 1932 oppdaget av Everton, men ble ikke fast på laget før i 1935. I 1938-39-sesongen ble han ligamester med Everton. Etter 186 ligakamper og to mål, kom et uvelkomment avbrudd i hans fotball-karriere. Han mistet sju sesonger på grunn av annen verdenskrig, slik som alle andre spillere i hans generasjon. == Arsenal-spiller == På senhøsten 1946 ble han kjøpt opp av Arsenal FC for 9 000 pund og debuterte for sin nye klubb den 30. november. Ikke lenge etter ble han valgt til klubbens nye lagkaptein, og hjalp til med å endre Arsenal fra et bunnlag til ligamesterskap i 1947-48. I 1950 vant Arsenal FA-cupen med Mercer som kaptein, og samme år ble han kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year. Han spilte nok en FA-cupfinale med Arsenal i 1952, men tapte denne gangen for Newcastle United FC. Året etter var han igjen ligamester da Arsenal vant mesterskapet i 1952-53-sesongen. Han la egentlig opp som spiller i mai 1953 men ombestemte seg, og gikk løs på en ny sesong. Men den 10. april 1954 brakk han beinet på to steder etter et sammenstøt med lagkameraten Joe Wade. Etter dette la han opp, og spilte totalt 275 kamper for Arsenal og scoret to mål. == Managerkarrieren == Den 18. august 1955 ble han ansatt som manager for Sheffield United FC bare to dager før sesongstart. Det første året som sjef ble ikke vellykket og Sheffield United rykket ned. Resten av hans tid i Sheffield-klubben ble tilbragt på andre nivå, og i desember 1958 ønsket Mercer å gå til en klubb på øverste nivå. Han sa opp i Sheffield United for å ta over jobben som manager for Aston Villa FC. Det gikk ikke bedre der, og det ble nedrykk i hans første sesong. I 1961 vant Aston Villa den første utgaven av Den engelske ligacupen. Men i 1964 fikk han hjerteinfarkt, og fikk sparken av Aston Villa-styret kort etter.Til tross for problemene med helsa, ble han i 1965 ansatt som manager for Manchester City. Her skulle han oppleve sin mest suksessrike tid som manager, med ett ligamesterskap, seier i FA-cupen, ligacupseier og seier i cupvinnercupen. Han ble uenig med sin assistent Malcolm Allison da Allison ønsket større innflytelse, og sa på slutten av 1971 opp som City-trener. Han tok så over manager-jobben i Coventry City FC som han hadde fra 1972 til 1974. I denne perioden var han også midlertidig landslagstrener for England etter at Alf Ramsey hadde blitt sparket. Han ledet England i sju kamper. Etter at han sluttet som manager i Coventry, ble han klubbens direktør i perioden 1975 til 1981. I 1976 ble han hedret med utnevnelse til offiser av Order of the British Empire for sin tjeneste innen fotballen. Han døde på sin 76-årsdag etter nok et hjerteinfarkt. == Meritter == === Som spiller === Everton Charity Shield vinner: 1932 FA Cup vinner: 1933Arsenal Ligamester: 1947-48 og 1952-53 FA Cup vinner: 1950 FA Cup finalist: 1952 Charity Shield vinner: 1948 og 1953 === Som manager === Aston Villa Ligacupen vinner: 1961Manchester City Ligamester: 1967-68 Charity Shield vinner: 1968 FA Cup vinner: 1969 Ligacupen vinner: 1970 Cupvinnercupen vinner: 1970 == Referanser == == Litteratur == Harris, Jeff & Hogg, Tony (ed.) (1995). Arsenal Who's Who. Independent UK Sports. ISBN 1-899429-03-4. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link) == Eksterne lenker == (en) Joe Mercer – Transfermarkt (en) Joe Mercer – national-football-teams.com (en) Joe Mercer – Soccerbase.com (en) Joe Mercer – Soccerbase.com (manager) (en) Joe Mercer – EU-Football.info

Joseph «Joe» Mercer (født 9. august 1914 i Ellesmere Port i Cheshire, død 9.

https://no.wikipedia.org/wiki/Autobianchi_A112

2023-02-04

Autobianchi A112

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Autobianchi-modeller', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1969']

Autobianchi A112 er en bilmodell i supermini-klassen produsert av den italienske bilprodusenten Autobianchi. Den ble introdusert som erstatter for Autobianchi Bianchina i 1969, og ble produsert frem til 1985 da den ble erstattet av den mer moderne Lancia Y10. Mer enn 1,2 millioner eksemplarer ble produsert på fabrikken i Milano. A112 var kun tilgjengelig med et tredørs karosseri, og hadde to ulike motorer med sylindervolumer på henholdsvis 903 og 965 cm³. Dette sørget for ytelser på 42 hestekrefter i A112 Junior, med den minste motoren, og 48 hestekrefter i A112 Elite. Denne utgaven var også utstyrt med mer utstyr og femtrinns girkasse. Den mest sportslige utgaven var A112 Abarth, som ble introdusert i 1971. Den ble utviklet av Fiat-gruppens motorsportavdeling Abarth, først med motoren på 965 cm³, utstyrt med et sportsligere eksosanlegg, dobbel forgasser, sylindertopp med større ventiler og overliggende kamaksel. I 1975 økte sylindervolumet til 1049 cm³, mens effekten klatret fra 58 til 70 hestekrefter. 1975-modellen var også den første utstyrt med femtrinns manuell girkasse. Bilen deltok i en rekke rally-konkurranser over hele Europa. Fra 1982 ble bilen også solgt som Lancia A112, og den ble også markedsført av Saab i Sverige sammen med Saab-Lancia 600.

Autobianchi A112 er en bilmodell i supermini-klassen produsert av den italienske bilprodusenten Autobianchi. Den ble introdusert som erstatter for Autobianchi Bianchina i 1969, og ble produsert frem til 1985 da den ble erstattet av den mer moderne Lancia Y10. Mer enn 1,2 millioner eksemplarer ble produsert på fabrikken i Milano. A112 var kun tilgjengelig med et tredørs karosseri, og hadde to ulike motorer med sylindervolumer på henholdsvis 903 og 965 cm³. Dette sørget for ytelser på 42 hestekrefter i A112 Junior, med den minste motoren, og 48 hestekrefter i A112 Elite. Denne utgaven var også utstyrt med mer utstyr og femtrinns girkasse. Den mest sportslige utgaven var A112 Abarth, som ble introdusert i 1971. Den ble utviklet av Fiat-gruppens motorsportavdeling Abarth, først med motoren på 965 cm³, utstyrt med et sportsligere eksosanlegg, dobbel forgasser, sylindertopp med større ventiler og overliggende kamaksel. I 1975 økte sylindervolumet til 1049 cm³, mens effekten klatret fra 58 til 70 hestekrefter. 1975-modellen var også den første utstyrt med femtrinns manuell girkasse. Bilen deltok i en rekke rally-konkurranser over hele Europa. Fra 1982 ble bilen også solgt som Lancia A112, og den ble også markedsført av Saab i Sverige sammen med Saab-Lancia 600. == Eksterne lenker == Registro Autobianchi Autobianchi A112 UK site Autobianchi A112 homepage An Israeli Autobianchi A112 site Autobianchi A112 site Autobianchi A112 site Autobianchi Club Nederland site

Autobianchi A112 er en bilmodell i supermini-klassen produsert av den italienske bilprodusenten Autobianchi. Den ble introdusert som erstatter for Autobianchi Bianchina i 1969, og ble produsert frem til 1985 da den ble erstattet av den mer moderne Lancia Y10.

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8mna

2023-02-04

Sømna

['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sømna']

Sømna (sørsamisk: Sïebne) er en kommune på Helgeland i Nordland. Den grenser i nord og øst mot Brønnøy, og i sør mot Bindal. Viktige næringsveier er jordbruk, skogbruk og fiske samt offentlig tjenesteyting. Nord-Norges største meieri ligger i kommunen. Fylkesvei 17 Kystriksveien passerer fra Brønnøy i nord over Nordstraumen bru gjennom kommunen til Bindal i sør via fergeforbindelsen Vennesund-Holm (20 min) drevet av ruteselskapet TTS. Sømna kommune er vennskapskommune med Choczewo i Pommerske voivodskap.

Sømna (sørsamisk: Sïebne) er en kommune på Helgeland i Nordland. Den grenser i nord og øst mot Brønnøy, og i sør mot Bindal. Viktige næringsveier er jordbruk, skogbruk og fiske samt offentlig tjenesteyting. Nord-Norges største meieri ligger i kommunen. Fylkesvei 17 Kystriksveien passerer fra Brønnøy i nord over Nordstraumen bru gjennom kommunen til Bindal i sør via fergeforbindelsen Vennesund-Holm (20 min) drevet av ruteselskapet TTS. Sømna kommune er vennskapskommune med Choczewo i Pommerske voivodskap. == Geografi == Størstedelen av kommunen ligger sør på Sømnahalvøya. I tillegg består kommunen av en del mindre øyer og holmer med Kvaløya som den største øya. Jordsmonnet i kommunen er godt, noe som gjør at det er lett å drive jordbruk. De største bygdene i kommunen er Vik, Berg, Dalbotn og Sund. Amundsgjerdlia naturreservat og Bøpøla naturreservat ligger i kommunen. == Historie == Arkeologiske utgravninger viser at Sømna har vært bosatt fra eldre jernalder og frem til i dag. På slutten av middelalderen ble Sømna (Sør-Sømn) skilt ut som egen fjerding under Alstahaugsysla. Etter Formannskapslovene kom i 1837 var kommunen en del av Brønnøy herred. Under navnet Vik ble sognet skilt ut som eget herred i 1900, som endret navn til Sømna i 1940. Fra 1964 til 1977 var kommunen igjen en del av Brønnøy. Den nye Sømna kommune fra 1977 omfatter et noe mindre område enn den tidligere Sømna kommune før 1964, ettersom bygden Hongset og tilliggende områder ble værende i Brønnøy kommune. == Kultur == Sømna Bygdetun ligger på Vik. Kommunen er med i Fotefar mot Nord og ble i 1993 også med i Skulpturlandskap Nordland med skulpturen «Hai-Ku-Badekar» av den irske kunstneren Dorothy Cross. Skulpturen ligger like ved Vennesund. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Idrett === Sømna Idrettslag som er en sammenslåing av Berg Idrettslag, Vik Idrettslag og Sportsklubben Gli. == Kjente personer fra Sømna kommune == Sivert Andreas Nielsen (1823-1904), stortingsrepresentant (V) 1859-1897, stortingspresident, ordfører I Brønnøy Dag Skogheim (1928-2015), forfatter og kulturarbeider Sigmund Grønmo (f. 1947) professor emeritus i sosiologi, rektor ved UiB 2005-2013 == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Sømna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Sømna i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Sømna kommune - Statistisk sentralbyrå (no) Visit Helgeland - Sømna (no) Visit Sømna - turistinformasjon

Brønnøy:

https://no.wikipedia.org/wiki/Store_Bergan_Skolekorps

2023-02-04

Store Bergan Skolekorps

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kultur i Sandefjord', 'Kategori:Norske skolekorps']

Store Bergan Skolekorps (SBSK) er et skolekorps som hører til i Sandefjord. Det ble stiftet i starten av 1965. Nå har korpset litt over 100 medlemmer, noe som gjør det til byens største korps. I starten rekrutterte korpset bare barn fra Store Bergan skole, men nå rekrutteres medlemmer fra Virik skole og Store Bergan skole. Selve korpset er delt opp i Asiprantkorps, Juniorkorps og Hovedkorps.

Store Bergan Skolekorps (SBSK) er et skolekorps som hører til i Sandefjord. Det ble stiftet i starten av 1965. Nå har korpset litt over 100 medlemmer, noe som gjør det til byens største korps. I starten rekrutterte korpset bare barn fra Store Bergan skole, men nå rekrutteres medlemmer fra Virik skole og Store Bergan skole. Selve korpset er delt opp i Asiprantkorps, Juniorkorps og Hovedkorps. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Store Bergan Skolekorps (SBSK) er et skolekorps som hører til i Sandefjord. Det ble stiftet i starten av 1965.

https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Franks_(musiker)

2023-02-04

Michael Franks (musiker)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Jazzkomponister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra San Diego', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

For friidrettsutøveren med samme navn, se Michael Franks.Michael Franks (født 18. september 1944 i La Jolla, California) er en amerikansk jazz-sanger og låtskriver. Han har gjort innspillinger sammen med artister som Patti Austin, Brenda Russell, Art Garfunkel og David Sanborn. Hans komposisjoner har blitt innspilt av The Manhattan Transfer, Patti LaBelle, Carmen McRae, Diana Krall og The Carpenters.

For friidrettsutøveren med samme navn, se Michael Franks.Michael Franks (født 18. september 1944 i La Jolla, California) er en amerikansk jazz-sanger og låtskriver. Han har gjort innspillinger sammen med artister som Patti Austin, Brenda Russell, Art Garfunkel og David Sanborn. Hans komposisjoner har blitt innspilt av The Manhattan Transfer, Patti LaBelle, Carmen McRae, Diana Krall og The Carpenters. == Biografi == Michael Franks vokste opp i det sørlige California med sin foreldre Gerald og Betty og to yngre søstre. Foreldrene elsket swing og var tidlig inspirert av blant andre Peggy Lee, Nat King Cole, Ira Gershwin, Irving Berlin og Johnny Mercer. Fjorten år gammel kjøpte Michael sin første gitar, en japansk Marco Polo for 29.95$. Med i prisen fulgte 6 private musikktimer, som er den eneste musikkundervisning han noengang har fått. På high school begynte Franks å synge folk-rock, akkompagnert av seg selv på gitar. Senere under studiene ble han begeistret over artister som Dave Brubeck, Patti Page, Stan Getz, Joao Gilberto, Antônio Carlos Jobim og Miles Davis . Han har aldri studert musikk, men har en bachelorgrad i litteraturvitenskap og en mastergrad fra University of Oregon. I løpet av denne tiden begynte han også å skrive låter. Han gjorde innspillinger med Sonny Terry og Brownie McGhee og spilte inn en plate med tittelen Michael Franks før han skrev kontrakt med Warner Brothers Music i 1973. Siden da Franks har spilt inn mer enn 15 album. Den av hans utgivelser som er best kjent i Norge er nok Popsicle Toes som han har spilt inn sammen med Diana Krall. == Diskografi == === Album === 1973 – Michael Franks (Brut) 1975 – Art of Tea (Reprise) 1977 – Sleeping Gypsy (Warner Brothers) 1978 – Burchfield Nines (Warner Brothers) 1979 – Tiger in the Rain (Warner Brothers) 1980 – One Bad Habit (Warner Brothers) 1980 – With Crossfire Live (Warner Brothers) 1982 – Objects of Desire (Warner Brothers) 1983 – Passionfruit (Warner Brothers) 1983 – Previously Unavailable (DRG) – reissue of 1973's Michael Franks 1985 – Skin Dive (Warner Brothers) 1987 – The Camera Never Lies (Warner Brothers) 1990 – Blue Pacific (Reprise) 1993 – Dragonfly Summer (Warner Brothers) 1995 – Abandoned Garden (Warner Brothers) 1999 – Barefoot on the Beach (Windham Hill) 2004 – Watching The Snow (Rhino) 2006 – Rendezvous in Rio (KOC) 2011 – Time Together (Shanachie) 2018 – The Music in My Head (Shanachie) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Michael Franks på Internet Movie Database (en) Michael Franks hos The Movie Database (en) Michael Franks på Apple Music (en) Michael Franks på Discogs (en) Michael Franks på MusicBrainz (en) Michael Franks på Spotify (en) Michael Franks på Songkick (en) Michael Franks på Genius — sangtekster (en) Michael Franks på AllMusic

Michael Franks (født 18. september 1944 i La Jolla, California) er en amerikansk jazz-sanger og låtskriver.

https://no.wikipedia.org/wiki/Brooke_Anne_Smith

2023-02-04

Brooke Anne Smith

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Adams County i Colorado', 'Kategori:Personer fra Arapahoe County i Colorado', 'Kategori:Personer fra Douglas County i Colorado', 'Kategori:Skuespillere fra USA']

Brooke Anne Smith (født 25. mars i 1984 i Aurora i Colorado) er en amerikansk skuespiller. Hun spilte Jenna i filmen Max Keeble's Big Move, sammen med Josh Peck, Jamie Kennedy, Alex D. Linz og Orlando Brown.

Brooke Anne Smith (født 25. mars i 1984 i Aurora i Colorado) er en amerikansk skuespiller. Hun spilte Jenna i filmen Max Keeble's Big Move, sammen med Josh Peck, Jamie Kennedy, Alex D. Linz og Orlando Brown. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Brooke Anne Smith på Internet Movie Database (en) Brooke Anne Smith hos The Movie Database

| fsted =

https://no.wikipedia.org/wiki/Danny_Blanchflower

2023-02-04

Danny Blanchflower

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1993', 'Kategori:Fotballspillere for Aston Villa FC', 'Kategori:Fotballspillere for Barnsley FC', 'Kategori:Fotballspillere for Glentoran FC', 'Kategori:Fotballspillere for Toronto City', 'Kategori:Fotballspillere for Tottenham Hotspur FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Chelsea FC', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordirske fotballspillere', 'Kategori:Nordirske fotballtrenere', 'Kategori:Personer fra Belfast', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1958', 'Kategori:Trenere for Nord-Irlands herrelandslag i fotball']

Robert Dennis «Danny» Blanchflower (født 10. februar 1926 i Belfast, død 9. desember 1993 i London) var en nordirsk fotballspiller, trener og journalist. Han er mest kjent for sin tid som spiller for Tottenham og som landslagstrener for Nord-Irland fra 1976 til 1979. Blanchflower ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year to ganger, i 1958 og i 1961. Han er eldre bror til Jackie Blanchflower.

Robert Dennis «Danny» Blanchflower (født 10. februar 1926 i Belfast, død 9. desember 1993 i London) var en nordirsk fotballspiller, trener og journalist. Han er mest kjent for sin tid som spiller for Tottenham og som landslagstrener for Nord-Irland fra 1976 til 1979. Blanchflower ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year to ganger, i 1958 og i 1961. Han er eldre bror til Jackie Blanchflower. == Klubbkarriere == Hans karriere som profesjonell fotballspiller begynte da han på slutten av annen verdenskrig fikk kontrakt hos Belfast-klubben Glentoran. I 1949 ble han kjøpt opp av Barnsley for 6 000 pund, og to år og 68 ligakamper senere ble han solgt videre til Aston Villa for 15 000 pund. Her spilte han 155 kamper totalt og scoret ti mål. Blanchflower var ikke imponert over hvordan treningene hos Aston Villa ble gjennomført, og var faktisk banebrytende da han la mere vekt på balltrening til fordel for ren kondisjonstrening. I 1954 ble han kjøpt opp av Tottenham for den da enorme summen 30 000 pund, og han ble i klubben i ti år og spilte 337 ligakamper og scoret 15 mål for London-klubben. Høydepunktet i karrieren kom i 1961, da Tottenham med Blanchflower som lagkaptein vant «the Double», og ble det første laget i det 20. århundret som greide to titler samme sesong. I 1962 ledet han laget til nok en seier i FA-cupen og var også kaptein på laget som vant cupvinnercupen i 1963. == Landslagskarriere == På Nord-Irlands landslag var han selvskreven kaptein, og spilte i VM i fotball 1958 i Sverige da laget nådde kvartfinalen. Han spilte totalt 56 landskamper for Nord-Irland i perioden 1949 til 1963. == Trenerkarriere == I april 1964 la han opp og holdt seg unna fotballen i mange år, før han ble landslagstrener for Nord-Irland. I 1978 ble han ansatt som manager for Chelsea, men dette gikk så dårlig at han sa opp jobben i september 1979. Den siste tiden av hans liv led han av Alzheimers sykdom, og døde i sitt hjem i London 67 år gammel. Han ble innlemmet i English Football Hall of Fame i 2003. == Meritter == TottenhamLigamester: 1960-61 FA-cupen vinner: 1961 og 1962 Cupvinnercupen vinner: 1963IndividueltFootball Writers' Association Footballer of the Year: 1958 og 1961 == Filmografi == Those Glory Glory Days (1984) == Litteratur == David Bowler (1997). Danny Blanchflower: The Biography of a Visionary. Orion. ISBN 0-575-06504-4. == Eksterne lenker == (en) Danny Blanchflower – FIFA (en) Danny Blanchflower – Transfermarkt (en) Danny Blanchflower – national-football-teams.com (en) Danny Blanchflower – FBref

| fødtsted = Belfast

https://no.wikipedia.org/wiki/UCI_ProTour_2009

2023-02-04

UCI ProTour 2009

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sykling i 2009', 'Kategori:UCI ProTour']

UCI ProTour 2009 er den femte utgaven av UCI ProTour. Den inngår fra 2009 som en del av verdenskalenderen og har derfor begrenset selvstendig betydning. ProTour-lagene har rett og plikt til å stille i alle ProTour-ritt.

UCI ProTour 2009 er den femte utgaven av UCI ProTour. Den inngår fra 2009 som en del av verdenskalenderen og har derfor begrenset selvstendig betydning. ProTour-lagene har rett og plikt til å stille i alle ProTour-ritt. == Ritt == == Lag == == Se også == UCI Verdenskalender 2009 == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

UCI Verdenskalenderen 2009 er en serie med verdens høyeste rangerte sykkelritt. Den består av ritt som inngår i UCI ProTour (UPT) og ritt som i 2008 gikk ut av ProTouren og inn på «den historiske kalenderen» (HIST).

https://no.wikipedia.org/wiki/Kveld

2023-02-04

Kveld

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Tid']

Kveld eller aften er den tiden av døgnet som avløser ettermiddagen og strekker seg fra skumring til bortimot midnatt. Tidsrommet begynner teoretisk klokka 18.00 og varer frem til klokka 24.00. Kveld avløses av natt, som går videre over i morgen. Tidspunktet for solnedgang og tiden for mørkets frembrudd endrer seg gjennom året. I Norge varierer dagens lengde og årstidene stort, med midnattsol og mørketid nord for polarsirkelen. Dermed blir også vår-, sommer-, høst- og vinterkvelder svært forskjellige.

Kveld eller aften er den tiden av døgnet som avløser ettermiddagen og strekker seg fra skumring til bortimot midnatt. Tidsrommet begynner teoretisk klokka 18.00 og varer frem til klokka 24.00. Kveld avløses av natt, som går videre over i morgen. Tidspunktet for solnedgang og tiden for mørkets frembrudd endrer seg gjennom året. I Norge varierer dagens lengde og årstidene stort, med midnattsol og mørketid nord for polarsirkelen. Dermed blir også vår-, sommer-, høst- og vinterkvelder svært forskjellige. == Kveldsmarkeringer og aktiviteter == === Religiøse tradisjoner === Flere helligdager og større kirkefester i vestlig kristendom begynner kvelden før og feires da eller markeres som en egen, atskilt dag. Det gjelder julaften, påskeaften, pinseaften, sankthansaften og allehelgensaften (halloween). Det skyldes delvis at den kristne liturgiske dagen begynner ved solnedgang. Det er en arv fra jødisk tradisjon som bygger på skapelsesberetningen i Første Mosebok: «Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.» Kvelden markerer også at arbeidsdagen er over. I Norge er det lovbestemt helligdagsfred på helligdager fra klokka 00 til klokka 24 samt påske-, pinse- og julaften etter klokka 16. Den må ingen noe sted forstyrre med «utilbørlig larm».Når arbeidsuka slutter og det blir kveld, kan kirkeklokker «ringe inn» høytider og helger. Tidligere var det skikk å la klokkene kime ved soloppgang og solnedgang for å markere arbeidsdagens begynnelse og slutt. I Sverige markerer mange kirker hver helg med «helgmålsringning», «helgmålsbön» eller «helgsmål» klokka 18 på lørdager. Også sabbaten begynner om kvelden. Den ukentlige religiøse hviledagen varer fra fredag ettermiddag til lørdag kveld. Navnet «fastelavn» viser til samme tradisjon. Betegnelsen kommer av det tyske Fastelabend, det vil si «kvelden før faste». Opprinnelig ble «fasteaften» brukt om feitetirsdag, den siste av de tre dagene før fastetiden på 40 dager før påske. Aftenmesse er en katolsk gudstjeneste om kvelden. Nattverd, det rituelle måltidet under en kristen gudstjeneste, betyr opprinnelig «kveldsmat». === Andre kveldsaktiviteter === Også ikke-religiøse arrangementer blir avholdt på kveldstid etter at arbeid og andre gjøremål er avsluttet for dagen og folk får fritid til sammenkomster, rekreasjon og hvile. Et eksempel er festingen på nyttårsaften for å feire overgangen til et nytt kalenderår ved midnatt før nyttårsdagen. Andre tilstelninger og aktiviteter er kveldskonserter, aftenforestillinger og møtekvelder. En soaré, etter soir, det franske ordet for «kveld», er et større, finere kveldsselskap med underholdning og dans. Tradisjonell TV har flest seere på kvelden. Prime time, «beste sendetid», regnes i Norge fra klokka 19 til 23. Navnet på Aftenposten viser til Oslo-avisens opprinnelige ettermiddagsutgivelser som kom med ferskere nyheter enn konkurrentenes morgenutgaver. Kveldsmat er et lettere måltid på kvelden og det siste før natta. Hver dag avsluttes gjerne med rutinemessig kveldsstell, eventuelt også med kveldssang for å roe barn som har lagt seg og skal sove, og aftenbønn før leggetid. == Se også == Kveldsmat Skumring, tussmørket på kvelden Solnedgang Søvnhygiene == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Evening – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

thumb|[[Eyvind Hellstrøm var kokk i 2011. I 2002 og 2003 ble også Prøysenprisene utdelt under sendingen.

https://no.wikipedia.org/wiki/UCI_ProTour_2009

2023-02-04

UCI ProTour 2009

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sykling i 2009', 'Kategori:UCI ProTour']

UCI ProTour 2009 er den femte utgaven av UCI ProTour. Den inngår fra 2009 som en del av verdenskalenderen og har derfor begrenset selvstendig betydning. ProTour-lagene har rett og plikt til å stille i alle ProTour-ritt.

UCI ProTour 2009 er den femte utgaven av UCI ProTour. Den inngår fra 2009 som en del av verdenskalenderen og har derfor begrenset selvstendig betydning. ProTour-lagene har rett og plikt til å stille i alle ProTour-ritt. == Ritt == == Lag == == Se også == UCI Verdenskalender 2009 == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

UCI ProTour 2009 er den femte utgaven av UCI ProTour. Den inngår fra 2009 som en del av verdenskalenderen og har derfor begrenset selvstendig betydning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ugli

2023-02-04

Ugli

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Planter oppnådd via kryssninger', 'Kategori:Rutefamilien', 'Kategori:Sitrusfrukt', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Ugli er den styggeste frukten i sitrusfamilien, derav navnet, som henviser til det engelske ordet "ugly" (stygg). Krysningsfrukten kombinerer sødme med bitterhet, som en mellomting mellom grapefrukt og appelsin.

Ugli er den styggeste frukten i sitrusfamilien, derav navnet, som henviser til det engelske ordet "ugly" (stygg). Krysningsfrukten kombinerer sødme med bitterhet, som en mellomting mellom grapefrukt og appelsin. == Opprinnelse == Ugli er en krysning mellom grapefrukt (eller pomelo ifølge enkelte kilder) og mandarin. Den ble oppdaget viltvoksende i Jamaica, hvor det hovedsakelig dyrkes i dag. En ugli er litt mindre enn en grapefrukt og har færre frø. Den har grovt, ruglete, grønn-gult skall som er pakket løst rundt fruktkjøttet. Fruktkjøttet er guloransje, mykt og veldig saftig med frisk smak. Smaken heller mer mot mandarinens sødme enn mot grapefruktens bitterhet. == Eksterne lenker == (en) Kategori:Ugli – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Morten_Grunwald

2023-02-04

Morten Grunwald

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bodilprisen for beste mannlige birolle', 'Kategori:Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle', 'Kategori:Danske skuespillere', 'Kategori:Dødsfall 14. november', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Fødsler 9. desember', 'Kategori:Fødsler i 1934', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Odense', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere i Olsenbanden-filmer']

Walter Morten Grunwald (født 9. desember 1934 i Odense, død 14. november 2018 i Hellerup i Danmark) var en dansk skuespiller.

Walter Morten Grunwald (født 9. desember 1934 i Odense, død 14. november 2018 i Hellerup i Danmark) var en dansk skuespiller. == Utdannelse == I tenårene ble han med i Odense Teaters kor og fikk lov til å spille små statistroller. Før han valgte skuespillerveien var han i tannteknikerlære og var ansatt ved et engrosfirma og en meierifabrikk. Han ble utdannet ved Odense Teaters elevskole 1956-57 og debuterte som Roderich jr. i Den lange julemiddag i Husum på Odense Teaters turné. Deretter gikk han på Det Kongelige Teaters Elevskole 1957-60. Han var ansatt ved Det kgl. Teater 1960-61 og ble deretter frittstående med engasjementer ved blant annet Odense Teater 1961-63, Arte, Ungdommens teater, ABC-teatret, Fiolteatret og Det ny Teater. Grunwald medvirket også i ABC- og Cirkusrevyer. == Karriere == === Teater === Etter utdannelsen hadde Grunwald ikke den store suksessen ved teatret, til tross for innsatsen i Tribunehelten og Bal i den Borgerlige. Han fikk likevel større roller i oppsetningene Billy Løgneren, Pajama Game og Køkkenet. Det gikk bedre da han begynte i film. === Film === I årene 1964–1970 spilte han fire–fem filmer i året. Den første var Een blandt mange i 1961, hvor han spilte "Læderjakken". Deretter ble det til et halvt hundre spillefilmer, hvor han særlig ble kjent i den danske parodien av James Bond-genren som agent Frede i Slå først Frede og Slap af Frede, og fra 1968, i de 14 filmene om Olsen-banden. Her spilte han den ivrige, litt viltre og primitive Benny med uttrykket «Skidegodt, Egon» (norsk: «Helmaks, Egon»). I 1965 kunne han sees i rollen som Smukke-Arne i Fem mand og Rosa, (som han fikk en Bodil for) hvor han fra sykesengen ledet et bankkupp. Han spilte også den fandenivoldske skipselektrikeren Peter i filmen Een pige og 39 sømænd. I filmen Martha fra 1967 spilte han Knud. === TV === Han hadde en del roller i TV-teatret. I 1979 dukket han opp i TV-serien Matador, hvor han spilte Maudes tidligere tegnelærer. === Administrasjon === Han var sjef for Bristol Teatret 1971–1980, hvor han spilte moderne og eksperimenterende dramatikk. I 1980 overtok han Allé-Scenen, som han omdøpte til Betty Nansen Teatret, og hvor han var sjef til 1992. På midten av 1970-tallet lyktes han med å skape et nytt teater av det gamle Østre Gasværk, og hvor han var sjef 1989–1998. Her fikk han satt igang musikalbølgen med de store forestillingene "Atlantis", "Les Miserables" og "Miss Saigon". Grunwald iscenesatte og produserte "Hedda Gabler", "Tilpasning" og "Næste". Senere hadde han en rekke iscenesettelser på Kaleidoskop, Privatteatret og ved Nørrebros Teater. Gjennom årene arbeidet Grunwald mot nedskjæringene i teaterverdenen og for kulturstøtte for musikaler – på like fot med alt annet teater. I årene 1986–1988 var han medlem av styret for Filminstituttet. I 2000 ble han utpekt som filmkonsulent ved Det Danske Filminstitut, et verv han hadde i tre år. Han var også medlem av Kunstrådets Teaterudvalg i ½ år (2004 ). === Priser === Grunwald mottok Entreprenørprisen, Wilhelm Hansen Fondens Ærespris og Teaterpokalen (1974). == Privatliv == Grunwald bodde først sammen med fotomodellen Tina Nørløv. Fra 1965 ble han sammen med skuespillerinnen Lily Weiding. De ble gift den 22. mai 1980 i New York. Grunwald døde av kreft i 2018. == Liste over filmer, serier mm. == === Filmografi === (53 filmer) Een blandt mange (1961) Jetpiloter (1961) Løgn og løvebrøl (1961) Hvad med os ? (1963) Døden kommer til middag (1964) 5 mand og Rosa (1964) Selvmordsskolen (1964) Landmandsliv (1965) Slå først, Frede (1965) Een pige og 39 sømænd (1965) En ven i bolignøden (1965) Nu stiger den (1966) Slap af, Frede (1966) Dyden går amok (1966) Smukke Arne og Rosa (1967) Fup eller Fakta (1967) Martha (1967) Far laver sovsen (1967) I den grønne skov (1968) Olsen banden (1968) Soldaterkammerater på bjørnetjeneste (1968) Det var en lørdag aften (1968) Dage i min fars hus (1968) Pigen fra Egborg (1969) Olsen banden på spanden (1969) Der kom en soldat (1969) Amour (1970) I morgen, min elskede (1971) Olsen banden i Jylland (1971) Olsen bandens store kup (1972) Olsen banden går amok (1973) Olsen bandens sidste bedrifter (1974) Olsen banden på sporet (1975) Kun sandheden (1975) Den dobbelte mand (1976) Olsen banden ser rødt (1976) Kassen stemmer (1976) Hjerter er trumf (1976) Olsen banden derud a' (1977) Olsen banden går i krig (1978) Olsen banden overgi'r sig aldrig (1979) Olsen banden over alle bjerge (1981) Olsen bandens flugt over plankeværket (1981) Oviri (1986) Mord i mørket (1986) Ballerup Boulevard (1986) Hip Hip Hurra (1987) Mord i Paradis (1988) Olsen bandens sidste stik (1998) I wonder who's kissing you now (1998) Den sorte Madonna (2007) En mand kommer hjem (2007) Hvid nat (2007) === TV-serier === Huset på Christianshavn (1970 – 1977) episode nr: 28 59 61 Matador (1978 – 1981) episode nr: 8 (Julekalender) Jul på slottet (1986, 1991, 1998)Han har også lagt stemme til figurer i tegnefilmene Sværdet i Stenen (1963) Robin Hood (1973) === Bøker (om Morten Grunwald) === Kort tid – Blå mærker og gyldne øjeblikke af Morten Grunwald == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Morten Grunwald på Internet Movie Database (sv) Morten Grunwald i Svensk Filmdatabas (da) Morten Grunwald på Filmdatabasen (da) Morten Grunwald på danskefilm.dk (da) Morten Grunwald på danskfilmogtv.dk (da) Morten Grunwald på Scope (fr) Morten Grunwald på Allociné (en) Morten Grunwald på AllMovie (en) Morten Grunwald hos The Movie Database (da) Morten Grunwald hos danskefilmstemmer.dk

Walter Morten Grunwald (født 9. desember 1934 i Odense, død 14.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bert_Trautmann

2023-02-04

Bert Trautmann

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 19. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2013', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Telford United FC', 'Kategori:Fotballtrenere for SC Opel Rüsselsheim', 'Kategori:Fotballtrenere for SC Preußen Münster', 'Kategori:Fotballtrenere for Stockport County FC', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1923', 'Kategori:Honorære utnevnelser til Order of the British Empire', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Jernkorset (1939)', 'Kategori:Personer fra Bremen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Trenere for Liberias herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for Myanmars herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for Pakistans herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for Tanzanias herrelandslag i fotball', 'Kategori:Tyske fotballspillere', 'Kategori:Tyske fotballtrenere', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig']

Bernhard Carl «Bert» Trautmann (født 22. oktober 1923 i Bremen, død 19. juli 2013 i La Llosa ved Valencia i Spania) var en tysk fotballspiller. Han er mest kjent for sin tid som målvakt for Manchester City FC fra 1949 til 1964. Han ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year i 1956.

Bernhard Carl «Bert» Trautmann (født 22. oktober 1923 i Bremen, død 19. juli 2013 i La Llosa ved Valencia i Spania) var en tysk fotballspiller. Han er mest kjent for sin tid som målvakt for Manchester City FC fra 1949 til 1964. Han ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year i 1956. == Biografi == Trautmann tjenestegjorde i Luftwaffe som fallskjermjeger under annen verdenskrig og kjempet på østfronten i tre år og ble tildelt fem krigsfortjenestemedaljer, inkludert Jernkorset. Senere ble han overflyttet til vestfronten, hvor han ble tatt til fange av britiske styrker og sendt til en fangeleir i Ashton-in-Makerfield i Lancashire. Han ble løslatt i 1948 og slo seg ned i St Helens der han jobbet som bonde. Han var målvakt på det lokale laget St Helens Town da han ble oppdaget av Manchester City. == Fotballkarriere == I oktober 1949 skrev han under profesjonell kontrakt med Manchester-klubben. Dette forårsaket protester og til og med en demonstrasjon der over 20 000 deltok. Han skulle gradvis få respekt av de aller fleste som protesterte. Han ble respektert av alle i 1956 da han med 15 minutter igjen å spille av FA-cupfinalen mellom Manchester City og Birmingham City FC kastet seg foran føttene på en Birmingham-spiller. Han ble tydelig skadet, men spilte videre og City vant 3–1. Under medaljeutdelingen kunne man se at Trautmann hadde en rar knekk på nakken. Røntgenbildene viste at nakken var brukket. Han spilte totalt 545 kamper for Manchester City før han la opp i 1964. Han gjorde et lite forsøk på comeback i klubben Wellington Town, men det ble bare to kamper der. Senere har han vært trener i diverse klubber i England og Tyskland. Han ble utnevnt til offiser av Order of the British Empire (OBE) i 2004. == Meritter == FA Cup vinner: 1956 Football Writers' Association Footballer of the Year: 1956 Medlem av English Football Hall of Fame. == Referanser == == Litteratur == Rowlands, Alan (2005). Trautmann: The Biography. Derby: Breedon. ISBN 1-85983-491-4. James, Gary (2005). The Official Manchester City Hall of Fame. Hamlyn. ISBN 0-600-61282-1. James, Gary (2006). Manchester City - The Complete Record. Derby: Breedon. ISBN 1-85983-512-0. Clayton, David (2002). Everything under the blue moon: the complete book of Manchester City FC - and more!. Edinburgh: Mainstream publishing. ISBN 1-84018-687-9. Penney, Ian (1995). The Maine Road Encyclopedia. Edinburgh: Mainstream. ISBN 1-85158-710-1. Penney, Ian (2008). Manchester City: The Mercer-Allison Years. Derby: Breedon. ISBN 978-1-85983-608-8. Brandon, Derek (1978). A–Z of Manchester Football: 100 Years of Rivalry. London: Boondoggle. == Eksterne lenker == (de) Bert Trautmann – Munzinger Sportsarchiv (en) Bert Trautmann – Transfermarkt (en) Bert Trautmann – Transfermarkt (manager) (en) Bert Trautmann – WorldFootball.net (de) Bert Trautmann – fussballdaten.de Trautmann-fondet Arkivert 18. juli 2013 hos Wayback Machine. Bert Trautmann i et videoklipp fra FA-cupfinalen i 1956: BBC Motion Gallery English Football Hall of Fame profil Bert Trautmann i Målvaktmuseet Bert Trautmann profil på goalkeepinggreats.webs.com

Bernhard Carl «Bert» Trautmann (født 22. oktober 1923 i Bremen, død 19.

https://no.wikipedia.org/wiki/Wielka_Krokiew

2023-02-04

Wielka Krokiew

['Kategori:19°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hoppbakker i Polen', 'Kategori:Lillepolske voivodskap', 'Kategori:Sider med kart']

Wielka Krokiew (norsk: Store Krokiew) im. Stanisława Marusarza er en hoppbakke ved byen Zakopane i Polen. Hoppbakken ligger på nordsiden av fjellet Krokiew (1378 moh.) i Tatrafjellene. Den er oppkalt etter den polske skihopperen Stanisław Marusarz. Wielka Krokiew har i dag K-punkt 125 meter (bakkestørrelse 140 meter). Den første hoppbakken på stedet ble innviet 22. mars 1925. Senere er bakken blitt utbygd flere ganger. Wielka Krokiew har vært arena for skihopping under VM tre ganger, i 1929, 1939 og 1962, samt vinter-Universiaden i 2001. Verdenscuprenn i spesielt hopp ble første gang arrangert i Wielka Krokiew i 1980. Hoppbakken har tilskuerkapasitet på ca. 40 000, og er med det et av Polens største idrettsanlegg. Under verdenscuprennet i 2002 var det over 50 000 tilskuere i bakken. I 2004 ble det lagt plastmatter i bakken, slik at den også kan brukes i sommerhalvåret. Siste større ombygging av bakken ble gjort i 2016, da tilløpet ble modernisert, og 2017, da unnarennet ble ombygd. Dermed ble bakkens størrelse endret fra K120 (HS134) til K125 (HS140). Anerkjent bakkerekord (satt i verdenscupen) i Wielka Krokiew er 141,5 meter, satt av Kamil Stoch (Polen) under laghopp i verdenscupen 27. januar 2018. 6. juni 1997 holdt pave Johannes Paul II, på besøk i sitt hjemland Polen, en messe i Wielka Krokiew.Ikke langt fra Wielka Krokiew ligger flere mindre hoppbakker: Średnia Krokiew (Mellomste Krokiew) (K85, HS94), Mała Krokiew (Lille Krokiew) (K65, HS72) og Maleńka Krokiew (Minste Krokiew) (K35, HS38), samt Adaś (K15).

Wielka Krokiew (norsk: Store Krokiew) im. Stanisława Marusarza er en hoppbakke ved byen Zakopane i Polen. Hoppbakken ligger på nordsiden av fjellet Krokiew (1378 moh.) i Tatrafjellene. Den er oppkalt etter den polske skihopperen Stanisław Marusarz. Wielka Krokiew har i dag K-punkt 125 meter (bakkestørrelse 140 meter). Den første hoppbakken på stedet ble innviet 22. mars 1925. Senere er bakken blitt utbygd flere ganger. Wielka Krokiew har vært arena for skihopping under VM tre ganger, i 1929, 1939 og 1962, samt vinter-Universiaden i 2001. Verdenscuprenn i spesielt hopp ble første gang arrangert i Wielka Krokiew i 1980. Hoppbakken har tilskuerkapasitet på ca. 40 000, og er med det et av Polens største idrettsanlegg. Under verdenscuprennet i 2002 var det over 50 000 tilskuere i bakken. I 2004 ble det lagt plastmatter i bakken, slik at den også kan brukes i sommerhalvåret. Siste større ombygging av bakken ble gjort i 2016, da tilløpet ble modernisert, og 2017, da unnarennet ble ombygd. Dermed ble bakkens størrelse endret fra K120 (HS134) til K125 (HS140). Anerkjent bakkerekord (satt i verdenscupen) i Wielka Krokiew er 141,5 meter, satt av Kamil Stoch (Polen) under laghopp i verdenscupen 27. januar 2018. 6. juni 1997 holdt pave Johannes Paul II, på besøk i sitt hjemland Polen, en messe i Wielka Krokiew.Ikke langt fra Wielka Krokiew ligger flere mindre hoppbakker: Średnia Krokiew (Mellomste Krokiew) (K85, HS94), Mała Krokiew (Lille Krokiew) (K65, HS72) og Maleńka Krokiew (Minste Krokiew) (K35, HS38), samt Adaś (K15). == Anerkjente bakkerekorder == == Se også == Spesialhopprenn i Zakopane == Kilder/referanser == Skisprungschanzen-Archiv: Zakopane (Wielka Krokiew) == Eksterne lenker == (en) Wielka Krokiew – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Zakopane

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_004

2023-02-04

Europavei 004

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til E60', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Kasakhstan', 'Kategori:Veier i Usbekistan']

Europavei 004 går mellom Kyzylorda i Kasakhstan og Bukhara i Usbekistan. Veiens lengde er rundt 700 km.

Europavei 004 går mellom Kyzylorda i Kasakhstan og Bukhara i Usbekistan. Veiens lengde er rundt 700 km. == Knutepunkter == == Eksterne lenker == European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Rudolf_Diels

2023-02-04

Rudolf Diels

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 18. november', 'Kategori:Dødsfall i 1957', 'Kategori:Fødsler 16. desember', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Gestapo-personell', 'Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer brukt som vitne i Nürnbergprosessene', 'Kategori:Personer fra Rhein-Lahn-Kreis', 'Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike', 'Kategori:SS-offiserer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tysk militærpersonell (Hæren i Keiserrike)', 'Kategori:Tyske jurister', 'Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig', 'Kategori:Tyske nazister', 'Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig', 'Kategori:Tyskere fra første verdenskrig']

Rudolf Diels (født 16. desember 1900 i Berghaus i Taunus i Hessen i Tyskland, død 18. november 1957 i Katzenelnbogen) var en tysk jurist. Han var sjef for Gestapo, det hemmelige statspolitiet i det nazistiske Tyskland, 1933-1934. Han var en kontroversiell person innad i Det tredje rike, og ble selv arrestert flere ganger.

Rudolf Diels (født 16. desember 1900 i Berghaus i Taunus i Hessen i Tyskland, død 18. november 1957 i Katzenelnbogen) var en tysk jurist. Han var sjef for Gestapo, det hemmelige statspolitiet i det nazistiske Tyskland, 1933-1934. Han var en kontroversiell person innad i Det tredje rike, og ble selv arrestert flere ganger. == Liv og virke == === Bakgrunn === Diels var bondesønn. Han tok abitur i Wiesbaden i 1917 og meldte seg så som frivillig til krigstjeneste i den tyske armé i slutten av første verdenskrig. Ved krigens slutt tjenestegjorde han i en fjernmeldeenhet i Hagenau i Alsace. Deretter studerte han jus ved universitetet i Marburg. === Tidlig karriere === Etter å ha bestått første juridiske statseksamen i 1920 var Diels regjeringsreferendar i Kassel. Han avla annen statseksamen i 1924, og så fulgte stillinger som regjeringsassessor i Neuruppin, Teltow og Peine. Han ble ansatt i det prøyssiske innenriksministeriet i 1930, og ble raskt forfremmet til rådgiver med ansvar for undertrykkelsen av de politisk radikale gruppene (Dezernent zur Bekämpfung der kommunistischen Bewegung) i politiets politiske avdeling 1A. Samme år inngikk han sitt første ekteskap, med Hildegard Mannesmann. Karrieren hans skjøt fart takket være hans egen kløktige manøvrering. Diels sørget for at gruppen rundt Franz von Papen og Kurt von Schleicher fikk informasjon om en samtale mellom statssekretær Wilhelm Abegg (Diels’ foresatte) og KPD-politikerne Wilhelm Kasper og Ernst Torgler. Disse opplysningene – som gjengav samtalene i forvrengt form og som også ble lekket til pressen – skulle legge grunnlaget for den påstand at den prøyssiske regjering konspirerte med kommunistene, og ble et velkomment påskudd for innsettelsen av en rikskommissær i Preussen.For dette ble Diels i august 1932 belønnet med forfremmelse til Oberregierungsrat – en slik post til en såpass ung mann var uvanlig, og ved utnevnelsen ble flere eldre og mer erfarne byråkrater forbigått. Samme år overtok Diels ledelsen av det prøyssiske politis politiske avdeling. Fra 1930 stod Diels allerede i kontakt med von Papen og dessuten med nasjonalsosialistene; mot slutten av 1932 etablerte han direkte kontakt med Hermann Göring, som han gav opplysninger om kommunister og sosialdemokrater. === I nazitiden === Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i januar 1933 ble Diels sjef for det prøyssiske politiet i Berlin. Da Hermann Göring ble statsminister i Preussen utnevnte han Diels til sjef for det nye prøyssiske statspolitiet, som først ble kalt departement 1A, og senere ble omdøpt til Geheime Staatspolizei (Gestapo). Gestapo hadde ansvaret for de politiske fangene, og etter riksdagsbrannen hadde han en sentral rolle som leder for avhørene av den senere dødsdømte Marinus van der Lubbe, som fikk skylden for ildspåsettelsen. Da Heinrich Himmler overtok ansvaret for Gestapo, ble Diels fratatt stillingen og ble i stedet utnevnt til regjeringspresident i Köln. Her kom han i konflikt med gauleiter Josef Terboven og ble overført til en tilsvarende posisjon i Hannover, hvor han var fra 1936 til 1944. Diels var en kontroversiell person og ble flere ganger reddet av Hermann Göring. I 1940 nektet han å arrestere jøder, og i 1943 fikk han problemer med Gestapo og ble arrestert to ganger i 1944 (én gang våren 1944, og neste gang i november samme år). === Etter annen verdenskrig === Diels ble arrestert og internert 3. mai 1945. Fra høsten 1945 til sommeren 1947 var han et av vitnene under Nürnbergprosessen. Under prosessen mot Göring og de andre topplederne satt ikke Diels arrestert, men ble innkvartert relativt bekvemt i en forstadsvilla. Da Robert Kempner avhørte Göring ble Göring tydelig nervøs og urolig da Diels ble nevnt, trolig fordi Diels satt på kompromitterende informasjon om Göring. Kempner og Diels hadde arbeidet samme i det prøyssiske innenriksdepartementet før andre verdenskrig. Det var trolig Diels som hadde fått Kempner løslatt fra konsentrasjonsleir i 1936. I 1945 var rollene byttet om og Diels var tjent med å bistå amerikanerne og Kempner mot sin tidligere sjef Göring. I 1949 publiserte han selvbiografien Lucifer ante Portas: Es spricht der erste Chef der Gestapo. Diels arbeidet senere for myndighetene i Niedersachsen. Han døde i en jaktulykke i 1957. == Referanser == == Litteratur == Diels' memoarer, Lucifer Ante Portas: Von Severing bis Heydrich, ble utgitt i 1950 == Eksterne lenker == (en) Rudolf Diels – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Rudolf Diels (født 16. desember 1900 i Berghaus i Taunus i Hessen i Tyskland, død 18.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lester_B._Pearson

2023-02-04

Lester B. Pearson

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiere fra første verdenskrig', 'Kategori:Canadiske nobelprisvinnere', 'Kategori:Canadiske politikere', 'Kategori:Canadiske statsministre', 'Kategori:Dødsfall 27. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1972', 'Kategori:Forskere ved University of Toronto', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1897', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nobelprisvinnere (fred)', 'Kategori:Order of Canada', 'Kategori:Order of Merit', 'Kategori:Order of the British Empire (OBE)', 'Kategori:Personer fra Toronto', 'Kategori:Presidenter for FNs generalforsamling', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Lester Bowles «Mike» Pearson (1897–1972) var en kanadisk politiker og diplomat. Han var statsminister i Canada mellom 1963 og 1968. Pearson var Canadas utenriksminister 1948–1957, og i 1957 ble han tildelt Nobels fredspris for sin innsats i forbindelse med Suez-krisen.

Lester Bowles «Mike» Pearson (1897–1972) var en kanadisk politiker og diplomat. Han var statsminister i Canada mellom 1963 og 1968. Pearson var Canadas utenriksminister 1948–1957, og i 1957 ble han tildelt Nobels fredspris for sin innsats i forbindelse med Suez-krisen. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Lester B. Pearson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Lester B. Pearson hos Canadas parlamentsbibliotek (en) «The Nobel Peace Prize 1957». Besøkt 28. september 2015. (en) «Lester Bowles Pearson - Biographical». Besøkt 28. september 2015.

Lester er et norsk soulband startet i 2003. Fra starten brukte de navnet Southpaw, men endret det til Lester i mars 2008.

https://no.wikipedia.org/wiki/Southpaw

2023-02-04

Southpaw

['Kategori:Pekere']

Southpaw er et engelsk begrep som innen sport beskriver venstrehendthet, spesielt brukt innen boksing og baseball. Southpaw har flere betydninger: Southpaw (boksing) et begrep for å beskrive boksere som i sin utgangsstilling og bevegelser fortrinnsvis leder med høyresiden Maskoten til baseballaget Chicago White Sox En sang fra den japanske popgruppen Pink Lady En sang på Morriseys plate Southpaw Grammar Tidligere navn på den norske soulgruppen Lester

Southpaw er et engelsk begrep som innen sport beskriver venstrehendthet, spesielt brukt innen boksing og baseball. Southpaw har flere betydninger: Southpaw (boksing) et begrep for å beskrive boksere som i sin utgangsstilling og bevegelser fortrinnsvis leder med høyresiden Maskoten til baseballaget Chicago White Sox En sang fra den japanske popgruppen Pink Lady En sang på Morriseys plate Southpaw Grammar Tidligere navn på den norske soulgruppen Lester

Southpaw er et engelsk begrep som innen sport beskriver venstrehendthet, spesielt brukt innen boksing og baseball. Southpaw har flere betydninger:

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_011

2023-02-04

Europavei 011

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Kasakhstan', 'Kategori:Veier i Kirgisistan']

Europavei 011 går mellom Kokpek i Kasakhstan og Tyup i Kirgisistan. Veiens lengde er rundt 200 km.

Europavei 011 går mellom Kokpek i Kasakhstan og Tyup i Kirgisistan. Veiens lengde er rundt 200 km. == Knutepunkter == == Eksterne lenker == European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_014

2023-02-04

Europavei 014

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Kasakhstan']

Europavei 014 går mellom Uşaral og Dostyq i Kasakhstan. Veiens lengde er rundt 190 km.

Europavei 014 går mellom Uşaral og Dostyq i Kasakhstan. Veiens lengde er rundt 190 km. == Knutepunkter == == Eksterne lenker == European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Sonny_Terry

2023-02-04

Sonny Terry

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Blinde personer', 'Kategori:Blues Hall of Fame', 'Kategori:Bluesmusikere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 11. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1986', 'Kategori:Fødsler 24. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Greensboro', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Sonny Terry (født 24. oktober 1911 i Greensboro i Nord-Carolina, død 11. mars 1986 i Mineola i New York) var en blind blues-musiker. Han ble mest kjent for sin måte å spille blues munnspill som han gjerne brukte til å imitere både stemmer, dyrelyder og trafikkstøy med. I 1986 ble Terry valgt inn i Blues Hall of Fame.

Sonny Terry (født 24. oktober 1911 i Greensboro i Nord-Carolina, død 11. mars 1986 i Mineola i New York) var en blind blues-musiker. Han ble mest kjent for sin måte å spille blues munnspill som han gjerne brukte til å imitere både stemmer, dyrelyder og trafikkstøy med. I 1986 ble Terry valgt inn i Blues Hall of Fame. == Karriere == Sonny lærte tidlig å spille munnspill av sin far som var gårdbruker. Gutten hadde imidlertid uheldbredelige skader på begge øynene, og allerede i 16-årsalderen ble han erklært blind, noe som gjorde umulig for å ham å arbeide som gårdbruker. Han hadde da ikke annet valg enn å prøve å tjene til livets opphold ved å spille musikk. Han begynte da å spille i Shelby i Nord-Carolina. Etter at faren døde begynte han å spille i blues-trio ledet av gitaristen Blind Boy Fuller. Da Fuller døde i 1941, startet Sonny et langvarig samarbeid med Brownie McGhee, og disse to gjorde en lang rekke innspillinger sammen. Oppmerksomheten rundt dem økte gradvis gjennom 50- og 60-tallet da det gikk en bølge av interesse for folkemusikk over USA, og de fikk også mange hvite tilhengere. De gjorde også innspillinger med folkemusikere som Styve Homnick, Woody Guthrie og Moses Asch med plateselskapet Folkways Records. I 1938 ble Sonny Terry invitert til å spille i Carnegie Hall under en konsert kalt Fra Spirituals til Swing, og senere samme året spilte han for Library of Congress. I 1940 gjorde Terry sin første kommersielle innspilling. Noen av hans mest berømte verk innbefatter Old Jabo, en sang om en mann bitt av en slange og Lost John hvor han demonstrerer sin fantastiske blåseteknikk og evne til å vri og vrenge på tonene. Sonny Terry har vært en viktig inspirasjonskilde til den norske munnspill-artisten Sigmund Groven. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Sonny Terry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Sonny Terry på Internet Movie Database (sv) Sonny Terry i Svensk Filmdatabas (da) Sonny Terry på Scope (fr) Sonny Terry på Allociné (en) Sonny Terry på AllMovie (en) Sonny Terry hos The Movie Database (en) Sonny Terry hos Internet Broadway Database (en) Sonny Terry på Discogs (en) Sonny Terry på MusicBrainz (en) Sonny Terry på Songkick (en) Sonny Terry på Last.fm (en) Sonny Terry på AllMusic

| navn2 = Saunders Terrell

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_016

2023-02-04

Europavei 016

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E125', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Kasakhstan']

Europavei 016 går mellom Zapadnoje og Astana i Kasakhstan. Veiens lengde er rundt 490 km.

Europavei 016 går mellom Zapadnoje og Astana i Kasakhstan. Veiens lengde er rundt 490 km. == Knutepunkter == == Eksterne lenker == European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Ulla_Henningsen

2023-02-04

Ulla Henningsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske sangere', 'Kategori:Danske skuespillere', 'Kategori:Fødsler 7. mars', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mottakere av Tagea Brandts Rejselegat', 'Kategori:Personer fra Kalundborg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Ulla Henningsen (født 7. mars 1951 i Kalundborg i Danmark) er en dansk skuespillerinne og sangerinne. Hun er mest kjent for rollen som Iben Skjold Hansen (senere gift Skjern) i TV-serien Matador. Henningsen ble utdannet ved skuespillerskolen ved Aarhus Teater 1970–1973.

Ulla Henningsen (født 7. mars 1951 i Kalundborg i Danmark) er en dansk skuespillerinne og sangerinne. Hun er mest kjent for rollen som Iben Skjold Hansen (senere gift Skjern) i TV-serien Matador. Henningsen ble utdannet ved skuespillerskolen ved Aarhus Teater 1970–1973. == Karriere == Hun har medvirket i flere musikaler bl.a. No, no Nanette i 1973 og Cabaret i 1976. === Teater === Hun var ansatt ved Aarhus Teater til 1977 og har siden hatt roller ved en lang rekke teatre, f. eks. Det Danske Teater og Café Teatret. Hun har medvirket i Macbeth og spilte rollen som Kathrine i Trold kan tæmmes og som Alice i Dødsdansen i 2003 på Betty Nansen Teatret. Ved Betty Nansen Teatret spilte hun også i Blodbrødre i 1986 og i Side By Side Sondheim i 1989 på Rialto Teatret. Hun gjorde seg sterkt gjeldende i forestillingen Mahagonny. Som revyskuespillerinne debuterte hun i 1972 i Her bor de gale. Sommeren 1978 var hun med i revyen Mandefald på Bristol Teatret og senere var hun i årene 1988 og 1990 med i Tivoli-Revyen og i 1996 i Cirkusrevyen. === TV === Ulla Henningsen hadde rollen som Iben Skjold Hansen i TV-serien Matador og har medvirket i TV-serier som Mor er major og Alle elsker Debbie samt i revyserien Ikk'. === Musikk === Siden begynnelsen av 1990-tallet har hun fra tid til annet sunget jazz ved innspilninger og vært på kortere turnéer med Nikolaj Hess (født 29. august 1967) som akkompagnatør. Den største suksessen fikk hun da hun viste sitt sangtalent i serien Kald mig Liva, hvor hun hadde hovedrollen som sangerinnen Liva Weel. Utover sangene fra Kald mig Liva har hun utgitt CD-er med jazzsanger. Den seneste CD-en har tittelen Skønne Spildte Dage. === Priser === 2001 – Årets Reumert for beste kvinnelige birolle som Margret i Woyzeck. 1993 – Olaf Poulsens Mindelegat 1991 – Tagea Brandts Rejselegat 1980 – Henkel-Prisen == Privat == Ulla Henningsen har siden 1996 vært sammen med musiker Uffe Markussen (født 19. september 1952). == Filmografi == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ulla Henningsen på Internet Movie Database (sv) Ulla Henningsen i Svensk Filmdatabas (da) Ulla Henningsen på Filmdatabasen (da) Ulla Henningsen på danskefilm.dk (da) Ulla Henningsen på danskfilmogtv.dk (da) Ulla Henningsen på Scope (fr) Ulla Henningsen på Allociné (en) Ulla Henningsen på AllMovie (en) Ulla Henningsen hos The Movie Database (en) Ulla Henningsen på Discogs (en) Ulla Henningsen på MusicBrainz (en) Ulla Henningsen på Songkick

Kalundborg, Danmark

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristiansund

2023-02-04

Kristiansund

['Kategori:63°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikkelnavn som lett kan forveksles med andre artikkelnavn', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Datoformat', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Møre og Romsdal', 'Kategori:Kristiansund', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Møre og Romsdal']

Kristiansund (tidligere også Lille-Fosen, Fosna og Christianssund) er en by og kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal med 24 099 innbyggere. Kommunen består av fem større øyer i tillegg til en rekke mindre øyer, holmer og skjær. Kristiansund er omgitt av hav og fjorder: I nordøst, over Trondheimsleia, ligger Smøla kommune; øst for Talgsjøen ligger Aure; sørøst for Freifjorden Tingvoll og i sør Gjemnes kommune. Vest for Bremsnesfjorden ligger Averøy kommune og mot nord, nordvest ligger Norskehavet. I historieverket som ble utgikk til byens jubileum i 1942 omtales Kristiansund som byen på de tre øyene: Kirkelandet, Innlandet og Nordlandet. Men kristiansundere snakker om byens fire land; i tillegg til de tre nevnte regnes da Gomalandet som er forbundet med Kirkelandet ved et eide og på den måten ikke er ei øy. Omkring den gode naturlige havna som disse øyene danner vokste ladestedet Lille-Fosen fram på 1600-tallet. Ladestedet fikk i 1742 status som kjøpstad og nytt kongelig navn, Christianssund. Etter kommunesammenslåingen i 2008 ble Frei kommunens største øy. Tettstedet Kristiansund ligger helt ut mot havet og har 18 047 innbyggere per 1. januar 2022. Den gode naturlige havna og plasseringen ved skipsleia er sammen med fjordene mot bygdene på Nordmøre bakgrunnen for at en by ble etablert nettopp her. Kristiansund vokste fram basert på trelasteksport, fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken.

Kristiansund (tidligere også Lille-Fosen, Fosna og Christianssund) er en by og kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal med 24 099 innbyggere. Kommunen består av fem større øyer i tillegg til en rekke mindre øyer, holmer og skjær. Kristiansund er omgitt av hav og fjorder: I nordøst, over Trondheimsleia, ligger Smøla kommune; øst for Talgsjøen ligger Aure; sørøst for Freifjorden Tingvoll og i sør Gjemnes kommune. Vest for Bremsnesfjorden ligger Averøy kommune og mot nord, nordvest ligger Norskehavet. I historieverket som ble utgikk til byens jubileum i 1942 omtales Kristiansund som byen på de tre øyene: Kirkelandet, Innlandet og Nordlandet. Men kristiansundere snakker om byens fire land; i tillegg til de tre nevnte regnes da Gomalandet som er forbundet med Kirkelandet ved et eide og på den måten ikke er ei øy. Omkring den gode naturlige havna som disse øyene danner vokste ladestedet Lille-Fosen fram på 1600-tallet. Ladestedet fikk i 1742 status som kjøpstad og nytt kongelig navn, Christianssund. Etter kommunesammenslåingen i 2008 ble Frei kommunens største øy. Tettstedet Kristiansund ligger helt ut mot havet og har 18 047 innbyggere per 1. januar 2022. Den gode naturlige havna og plasseringen ved skipsleia er sammen med fjordene mot bygdene på Nordmøre bakgrunnen for at en by ble etablert nettopp her. Kristiansund vokste fram basert på trelasteksport, fiskeri og klippfiskproduksjon, mens næringslivet i dag er sentrert rundt olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken. == Navn og etymologi == De sentrale deler av byen Kristiansund var fra 1600-tallet et ladested med navnet Lille-Fosen. Fosen eller Fosna betyr sannsynligvis et sted man finner ly eller ei god havn. Man antar Fosen kommer av det gammelnorske folskn (skjulested). Da ladestedet i 1742 fikk status som kjøpstad gjennom kongelig resolusjon ble det gitt navnet Christianssund, etter den dansk-norske kongen Christian VI. På starten av 1900-tallet gikk man inn for en fornorsking av danske stedsnavn i Norge, og byens navn fikk en alternativ skrivemåte: Kristiansund, fremfor Christianssund. Skrivemåten Kristiansund ble brukt i Statskalenderen fra 1877.Byvåpenets motiv viser at navnet Fosen ikke ble forstått i København i 1742, og byvåpenets motiv ble en foss. I 1929 ble det avholdt folkeavstemning over om byen skulle ta tilbake sitt gamle navn, Fosna. Av 4740 stemmer var kun 41 for navneendringen. Bystyret valgte derfor å beholde navnet Kristiansund. == Historie == === Steinalder og vikingtid === Det første funnet fra eldre steinalder i Norge ble gjort ved Voldvatnet på Nordlandet i Kristiansund så tidlig som i 1909 av Anders Nummedal. Fosnakulturen fikk sitt navn etter byen på Nordmøre og går helt tilbake til 8000 år f.Kr. Disse ytre distriktene var tidlig isfrie, og i havet fantes rikelig med føde. Folk kan ha bodd på Nordmørskysten før istiden var slutt. Dessuten var det tilgang på flint og andre harde bergarter. I Kristiansund er det også hellere med spor etter veidefolk fra yngre steinalder.Slaget på Rastarkalv er kjent fra Snorres kongesagaer. Slagstedet fra år 955 ligger på sørsiden av øya Frei. Kong Håkon den gode kjempet mot Eirikssønnene som hadde støtte fra Danmark. Det står tre bautasteiner på Raskarkalv, på haugen bak Frei kirke, til minne om dette slaget.Det er 15 meter lange skipsrøyser på Rastarkalv. === Middelalderen === Tørrfisk var et viktig eksportprodukt fra Norge i middelalderen, gjennombruddet foregikk på 1100-tallet. Fiskeværet Grip var et av produksjonsstedene. Kysten utenfor Nordmøre var et viktig gyteområde for skrei, og var naturgrunnlaget for et viktig fiskeri på seinvinteren. Det er grunn til å tro at fiskeværet på denne tiden hadde fast bosetning, og at tilreisende fiskere fra fjordene innenfor var sesongarbeidskraft i den viktigste fisketiden. I middelalderen var Grip den eneste tettbebyggelsen i det som i dag er Kristiansund kommune med blant annet erkebiskopen i Nidaros som væreier. Stavkirken er et viktig kulturminne fra denne tiden og blant annet alterskapet forteller om handelsforbindelsene til Hansabyene i Nord-Tyskland. Men fiskeværet hadde ingen plassering som kunne utvikles til en by, og på 1500-tallet ble det stadig dårligere lønnsomhet i fiskeriene. Nå var det fjordbygdene som hadde den mest etterspurte ressurs, nemlig skog. Skipsleia og ei god havn er grunnlaget for byens eksistens, og havna i Lille-Fosen er kjent så langt tilbake som det finnes kilder. Fosna gård i Vågen regnes for å være byens vugge, men det er usikkert i hvilken grad det var fast bosetning rundt havna allerede i middelalderen. === Ladestedet Lille-Fosen === På 1600-tallet utviklet det seg en liten tettbebyggelse ved havna mellom de tre øyene. Fremveksten av stedet hadde særlig bakgrunn i økende eksport av råvarer (særlig trelast) til resten av Europa. Det var særlig hollandske skip som årvisst kom til Nordmøre. Vågen i Fosna ble fast oppankrings- og samlingssted for fartøy som besøkte distriktet. Her opprettet staten tollstasjon (i 1630) for å kontrollere trelasthandelen på Nordmøre. Fra Fosna var det lett for tollerne å holde oppsyn med leden og de fleste fartøy som passerte. Nordmøre bla tolldistrikt i 1606 eller tidligere. Stedet fikk status som ladested underlagt Trondheim, en by med en tillatelse til å drive handel med begrenset utvalg varer. 1600-tallet kalles for hollendertiden i Kristiansunds historie. Nederlandske sjøkart fra denne tiden har mange navn langs fjordene på Nordmøre. Det var trelast nederlenderne var interessert i. Tollstedet ble først og fremst opprettet for å kontrollere trelasthandelen. De første kjøpmennene i Lille-Fosen handlet med trelast, tørrfisk og sild. I 1690-årene brakte nederlenderen Jappe Ippes med seg kunnskaper om produksjon av klippfisk til Norge. Den 11. august 1691 fikk han et kongelig privilegiebrev som gav ham tillatelse til å drive med tilvirkning og eksport av klippfisk i ladestedet Lille-Fosen og på Tustna. Etter noen år måtte han gi opp. I 1733 hadde Lille-Fosen besøk av Christian VI og dronning Sophie. Noen år senere skulle han, tross protester fra kjøpmennene i Trondheim og Bergen, gi status som kjøpstad og bynavn til ladestedet på Nordmøre. === Kjøpstaden Christianssund === Den 29. juni 1742 fikk ladestedet status som kjøpstad og nytt navn, Christianssund, av kong Christian VI. Byen utviklet seg hurtig og ble en viktig by for fiskehandel. Dette trakk utenlandske kjøpmenn til byen, spesielt britiske. Skotten John Ramsay var en av de som igjen tok til med klippfiskproduksjon. Midt på 1700-tallet utviklet dette seg til en stor virksomhet. De mest driftige av kjøpmennene i Kristiansund skaffet seg kontroll over alle ledd i klippfiskproduksjonen: De kjøpte opp fiskeværene og innførte et system som ble kalt for værtvang. De tok imot fangsten og sto for produksjonen av klippfisk, og de var eksportører. Klippfisk var på denne tiden ukjent i norsk matstell. Klippfiskproduksjonen var arbeidsintensiv og krevde mange hender i tørkesesongen på våren og sommeren. Fisken skulle saltes og vaskes før den skulle saltes igjen og vekselvis tørkes og presses på «fiskbergan». Milnbrygga og Milnbergan, midt i Kristiansund sentrum, er viktige kulturminner fra denne tiden. Klippfisken skulle eksporteres, og de mest velstående kjøpmennene kunne skaffe seg egne skip. I årene etter 1776 bygde byen opp en stor skipsflåte med flere skipsverft og reperbaner. Kompetanse på skipsbygging ble hentet fra København. Videre fram mot 1806 hadde næringslivet i Kristiansund en eksplosjonsartet utvikling, hvor byen ble tilført store rikdommer. I Napoleonskrigene var Danmark-Norge alliert med Frankrike. Den 7. juli 1808 ble Kristiansund angrepet av engelske krigsskip, «Cygnet» og korvetten «Tartar». Angrepet ble slått tilbake fra byens kanonbatterier. Flere hus i byen fikk skader, og én ble drept. En 11 meter høy bautastein ble reist til minne om slaget i anledning hundreårsmarkeringen i 1908. Kjøpstaden sorterte under Bremsnes sogn i Kvernes til Kristiansund prestegjeld ble opprettet ved kongelig resolusjon av 20. august 1827. === Spansketida === Spansketida kalles perioden fra 1830 og utover på 1800-tallet da spanske skip kom til Kristiansund for å kjøpe klippfisk direkte fra kjøpmennene i Kristiansund. Denne perioden var viktig for utviklingen av byens næringsliv. Det var de spanske sjøfolkene som besøkte Kristiansund som gis æren av å ha innført bacalao til byen. Den opprinnelig danske Christian Johnsen hadde lært seg klippfiskhandelens prinsipper i Bilbao, og i 1854 etablerte han seg i Kristiansund etter å ha besøkt byen flere ganger som utsending fra sin spanske arbeidsgiver Gurtubay. I Kristiansund bygget han opp en blomstrende handelsvirksomhet som strakte seg til både Asia og Sør-Amerika foruten ut i Europa. Han bygget også opp en lokal industrivirksomhet som ga arbeidsplasser til svært mange gjennom flere tiår.Midt på 1800-tallet ekspanderte klippfiskproduksjonen ut over det fiskeriene på Nordmøre, Romsdal og Trøndelag ga av råstofftilgang. Byens kjøpmenn måtte satse på oppkjøp av råfisk i Lofoten og Finnmark for å tilfredsstille etterspørselen. Byen fikk en stor flåte av små seilfartøyer, jakter og galeaser til denne trafikken. Markedet ble også utvidet, blant annet til Amerika. Byens klippfiskkjøpmenn tjente godt og Nicolai H. Knudtzon ble på slutten av 1800-tallet regnet som Norges rikeste mann.I 1884 ble klippfisknæringen rammet av et økonomisk krakk som rammet alle firmaer i bransjen hardt. Krakket skyldtes en plutselig fall i prisene på markedet i Spania, med det resultat at alle klippfiskeksportører, med ett unntak, gikk konkurs. === Navnestrid === Byens navn var en periode et stridstema; det ble tatt til orde for at det gamle norske Fosna, byens navn som ladested, skulle erstatte Kristiansund, et navn byen fikk i dansketiden. Allerede i midten av 1890-årene ble navnebyttet foreslått av enkelte i lokalavisene, men særlig hard ble striden etter første verdenskrig. Dette er samtidig med at mange andre norske byer og steder fikk tilbake tidligere norske navn. I Kristiansund kulminerte navnestriden i 1929 med folketog hvor halve byen befolkning deltok og til sist folkeavstemning. Resultatet var overveldende: 4699 (99,1 % ) stemte mot navneendring, kun 41 for. Bystyret gjorde kuvending i saken og byen beholdt navnet den hadde hatt siden 1742.I postal sammenheng ble betegnelsen «Kristiansund N» brukt for å skille byen fra Kristiansand S. Spesielt håndskrevne adresser kunne ellers lett lage problemer dersom a eller u var slurvet skrevet. Problemet opphørte etter innføring av postnumre. === Byen før krigen === Kristiansund var på slutten av 1800-tallet en særdeles vakker by med mange store kjøpmannsgårder og sjøboder eller brygger. Byen var likevel preget av at det ikke var noen spesiell reguleringsplan for oppføring av bygninger. Dette skulle vise seg å være upraktisk da bilene på 1900-tallet gjorde sitt inntog i bybildet. Byen besto i hovedsak av trehus med stående panel. I første halvdel av 1900-tallet ble det bygget flere murhus og større bygårder. Blant nevneverdige bygg som preget Kristiansund på den tiden, var Festiviteten, Norges Banks filial, Grand Hotell og Nordlandet kirke. === Bombing og krigstid === I april 1940 ble Kristiansund bombet av tyske fly. Etter bombingen var store deler av byen totalskadd. Rundt 800 av byens 1300 bygninger ble helt eller delvis ødelagt, noe som tilsvarer 28 prosent av landets samlede krigsskader på bygninger under 2. verdenskrig. Omkring 290.000 m2 bygninger ble ødelagt (sammenlignet med 80.000 m2). Under krigen startet Brente steders regulering planleggingen av gjenreisingen, men lite kunne likevel bli bygget i krigstid. De fleste innbyggerne som hadde blitt bostedsløse måtte bo i brakker til krigens slutt. Den tyske okkupasjonsmakten hadde også vesentlige anlegg i kommunen, blant annet Kvalvik fort østligst på øya Frei. === Gjenreisingen === Gjenreisingen ble innledet i 1940 i regi av Brente steders regulering og professor Sverre Pedersen. Pedersen hadde skisse reguleringsplan klar i august 1940 og endelig reguleringsplan fra 1941 ble vedtatt etter krigen uten vesentlige endringer. Pedersen la særlig vekt på ny oppfartsgate fra havna. Kristiansund ble etter krigen gjenoppbygd med en markant gjenreisningsarkitektur i en nøktern funkisstil. De sentrale deler av Kirkelandet og Nordlandet ble totalt endret. Den gamle trebyen med en selvgrodd struktur på ferdselsårer og eiendomsgrenser ble erstattet av rette gateløp. Kirkelandet ble nå dominert av Kaibakken, en bred ny gate som forbinder kaiene med øvre bydel. Arkitekturens akser er rettet mot storslagne naturmotiver som Freikollen og Jørgenvågsalen i nabokommunen Aure. I sentrale boligstrøk ble enkelte hus utstyrt med klassistiske detaljer som for eksempel dørportalene. I enkelte gater, som (Vuggaveien), ble det oppført ferdighus sendt fra Sverige som nødhjelp. Reisingen av Kirkelandet kirke i 1964 markerte at gjenreisingen var sluttført. Innen 1950 var 68 % byen gjenreist, målt i areal.Gjenreisningsbyen Kristiansund er trukket fram som et av de 20. århundrets mest verneverdige kulturmiljøer i Norge. Dette begrunnes med at byens sentrum er et av de best bevarte eksemplene på etterkrigsarkitektur.1950-årene var preget av gjenreising og et rikt sildefiske om vintrene. Byen hadde på denne tiden også en trålerflåte som skaffet råstoff til klippfiskproduksjonen. === Kommunegrensene justeres === 1. januar 1964 skjedde store endringer i kommunegrensene i Norge som et resultat av Schei-komiteens arbeid. Grensene ble endret som følge av overgang fra sjøveis til landeveis kommunikasjon. Dessuten ble mindre kommuner slått sammen til større enheter. Grip som da var landets minste kommune, ble innlemmet i Kristiansund. Deler av Nordlandet hadde fram til nå vært en del av daværende Bremsnes kommune, men ble nå overført til Kristiansund. Samtidig ble Bolga og Vadsteinsvik på Frei overført fra Bremsnes til Frei kommune. Kommunene Kristiansund og Frei ble 1. januar 2008 slått sammen etter folkeavstemning. I Kristiansund ble resultatet 95,5 % ja-stemmer og 4,5 % nei-stemmer, og på Frei ble resultatet 1330 ja-stemmer (51,5& %) og 1252 nei-stemmer (48,5 % ). == Naturgitte forhold == === Geografi === Frei er den største øya i Kristiansund kommune, med 63,08 km². Omkring Frei er det flere mindre øyer som Flatsetøya, Husøya, Fugløya, Hansøya, Rensvikholmen, Amundøya, Brattøya, Flatøya og Kattholmen. På Frei ligger kommunens høyeste punkt, Freikollen, 629 moh.Kristiansund sentrum ligger fordelt på en øya Kirkelandet: Nordlandet er den største øya og tilhørende Kvernberget. Den nest største øya består av to sammenhengende «land»: Kirkelandet og Gomalandet som er geografisk adskilt ved Vågen og et dalsøkk i forlengelsen av denne. Broen Viadukten forbinder «landene». Innlandet er den minste av de tre øyene i byen Kristiansund. Frei er den største øya i Kristiansund kommune Innlandet og Kirkelandet er forbundet med Sørsundbrua, mens Gomalandet og Nordlandet er forbundet med Nordsundbrua. Den gamle bybebyggelsen er fordelt på alle de tre øyene, mens selve forretningssenteret ligger på Kirkelandet. Et nytt sentrum har vokst fram på Nordlandet, blant annet med Futurasenteret, et stort kjøpesenter. Omsundbrua forbinder Nordlandet med Frei. Også øya Skorpa er en del av byen. Skorpa har broforbindelse over til Gomalandet via Meløya. På Skorpa planlegges stor utbygging med nye boliger. Mindre øyer: Eaholmen i Brunsvika, Eaholmen i Dalabukta, Meldalsholmen, Meløya og Nordholmen. Øya Grip som ligger ute i havet, nord for byen, er også en del av Kristiansund kommune. Fiskeværet Grip hadde tettbebyggelse og kirke allerede i middelalderen. I byhistorien omtales Kristiansund som byen på de tre øyene. En kristiansunder omtaler hjembyen som byen med fire land: Kirkelandet, Gomalandet, Nordlandet og Innlandet. Omkring havna ligger fire markante land. At to av dem er forbundet ved et smalt eid (slik at de tilsammen utgjør en øy) forhindrer ikke at de omtales som to land. === Fjorder og vann === Bremsnesfjorden ligger vest for Kristiansund kommune, i øst ligger Talgsjøen, og Freifjorden ligger i sør og sørøst. Nord for Kristiansund er det vestlige utløpet av Trondheimsleia. Bolgsvaet og Omsundet skiller øya Frei fra Innlandet og Nordlandet. De tre innløpene til Kristiansund havn går gjennom Sørsundet, Markussundet og Nordsundet. En viktig del av havneområdet i Kristiansund by var Vågen. === Klima === Kristiansund kommune har kystklima, med relativt mild og kort vinter, og moderat varm sommer. Været varierer en god del fra ytre og nordligste del av kommunen til den indre og sørligste del som ligger skjermet fra havet av høye fjell. For perioden 1985–2015 er august gjennomsnittlig den varmeste måneden med en middeltemperatur på 14 °C, mens januar var kaldest med 1 °C. Desember var i samme perioden den mest nedbørrike måneden med gjennomsnittlig 77,5 mm, mens april var tørrest med 30,3 mm nedbør. Målestasjonen ligger sentralt i gamle Kristiansund kommune. == Samfunn == === Demografi === Kristiansund har 24 334 innbyggere (24. mai 2018), og er med det den mest folkerike kommunen på Nordmøre. Innbyggertallet er stigende, og befolkningsframskrivinger anslår at over 29 500 vil bo i kommunen i 2040 ved middels nasjonal vekst. === Tettsteder === Tettbebyggelsen i byen danner tettstedet Kristiansund, og ligger fordelt på øyene Kirkelandet, Innlandet, Skorpa og Nordlandet. Dette defineres av SSB som ett sammenhengende tettsted med en befolkning på 18 047.På Frei er det ett større og to mindre tettsteder. Det største, Rensvik, som tidligere var administrasjonssenter for Frei kommune, har 2 484 innbyggere. På østsiden av øya ligger Solsletta med 749, mens 642 bor på Storbakken som ligger på sørsiden av Frei. Kvalvåg regnes ikke lenger som et eget tettsted. === Kirker === Grip stavkirke er kommunens eldste kirke og ligger i det tidligere fiskeværet Grip, Nordmøres eneste tettbebyggelse i middelalderen. Stavkirken er fra 1400-tallet. Kirkelandet kirke er kommunens nyeste kirke, og den er bygd sentralt på hovedøya Kirkelandet som siste brikke i gjenreisingen av byen etter ødeleggelsene under annen verdenskrig. Kirkelandet kirke er et hovedverk i moderne norsk kirkearkitektur, og den ligger plassert øverst i en akse gjennom Øverparken med Freikollen som fondmotiv. Dagen kirke på Kirkelandet er den tredje i rekken. En kirke fra 1700-tallet ble revet midt på 1800-tallet for å gi plass til en stor kirke i nygotisk stil i Øverparken. Denne brant under bombingen i 1940. Nordlandet kirke ligger på øya Nordlandet, og er en av de få bygningene i denne bydelen som ikke brant ned i aprildagene 1940. Kirken er i huggensten og er oppført 1914. Frei kirke er bygd 1897 i nygotisk stil og ligger sørligst på øya Frei. Misjonssalen Kristiansund er en menighet tilsluttet Norsk Luthersk Misjonssamband. Menigheten ligger sentralt på Løkkemyra og ble startet i 2018. Betania Kristiansund er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Betania Kristiansund ble stiftet 1936. St. Eystein kirke er en katolsk kirke som ligger sentralt på Kirkelandet. Den første kirka brant ned ved bombingen i 1940, mens dagens kirke ble bygd i 1958. St. Eysteins menighet ble opprettet i 1934 og dekker den katolske kirke på Nordmøre. === Utdanning og media === Totalt er det ni barneskoler i Kristiansund. Allanengen barneskole og Dalabrekka barneskole ligger på Kirkelandet, Gomalandet barneskole ligger på Gomalandet, Nordlandet barneskole og Dale barneskole ligger på Nordlandet, Innlandet barneskole ligger på Innlandet, mens Rensvik skole, Frei skole og Bjerkelund barneskole ligger på Frei. Det finnes tre ungdomsskoler innenfor kommunens grenser. Nordlandet ungdomsskole og den nyere Atlanten ungdomsskole ligger begge innenfor den gamle bygrensen til Kristiansund, mens Frei ungdomsskole ligger i tettstedet Rensvik på Freiøya. Byen har to videregående skoler: Den studieforberedende Atlanten vgs. og den yrkesfaglige Kristiansund vgs.. Avisen Tidens Krav ble etablert i 1906 og er enerådende på papir i byen etter at Romsdalsposten gikk inn på 80-tallet. Mediehuset KSU 24/7 startet opp i april 2016 og har i dag en nettside for nyheter og sender lokalradio i Kristiansund og på Nordmøre. NRK Møre og Romsdal har også et lokalkontor med tre ansatte på Kongens plass i sentrum. === Samferdsel === Havna er byens egentlige sentrum og grunnlaget for byens eksistens. Havna har tre innseilingsløp. Sundbåten driver lokal passasjertrafikk mellom de fire landene i byen. Kristiansund har anløp av hurtigruta to ganger hver dag. Kystekspressen trafikkerer strekningen Kristiansund-Trondheim med hurtigbåt. En undersjøisk tunnel, Atlanterhavstunnelen, forbinder Kristiansund med nabokommunen Averøy. Tunnelen gir forbindelse til Atlanterhavsveien til Hustadvika. Til nabokommunen i nordøst, Aure, går det stadig bilferge. Kristiansund hadde lenge ingen fast veiforbindelse til riksvegnettet. Tidlig i 1950-åra ble ideen om en undersjøisk tunnel lansert, og høsten 1992 kunne Krifast åpne. Kristiansund og Freis fastlandsforbindelse består av Freifjordtunnelen under fjorden fra Fladsetøya i Frei til Bergsøy i Gjemnes, derfra hengebru over fjorden til Gjemnes i retning Molde. Fra Bergsøya er det flytebru østover mot Tingvoll i retning Sunndalsøra og Trondheim. Fra Kristiansund er det bussforbindelse blant annet til Trondheim, Sunndalsøra, Oppdal, Molde, Ålesund, Ørsta og Volda. Fra Kristiansund lufthavn, Kvernberget er det daglige flyvninger til Oslo, Bergen, Haugesund, Kristiansand, Stavanger og Trondheim. Kvernberget lufthavn har også en helikopterbase for oljevirksomheten på Haltenbanken.Første gang Kristiansund fikk flybesøk var 3. september 1919, da et sjøfly besøkte byen. === Dialekt === Kristiansundsdialekten er et bymål med sterke trekk fra fosenmålet. Dativ mangler, diftongene ei/øy/au er i all hovedsak bevarte; svake hunkjønnsord har -a i bundet form entall. == Næringsliv == Næringslivet i Kristiansund domineres i dag av olje- og gassvirksomheten på Haltenbanken. Oljeforsyningsbasen Vestbase er viktig i denne sammenheng, sammen med flyplass og helikopterbase. Den oljebaserte næringen er i dag i kraftig vekst, og en analyse fra 2013 anslår at næringen har behov for 1600 nye stillinger i tiden fram mot 2020.Skipsbygging, fiske, og fiskeforedling har vært viktige virksomheter i byen. Kristiansund hadde i 1980 tre store skipsverft. Klippfiskproduksjon var lenge hovednæringen i Kristiansund og det som gjorde byen kjent. Firmaet Lorentz A. Lossius AS produserte og eksporterte fram til om lag 2010 klippfisk fra Kristiansund og hadde produksjonslokaler og kontorer på Innlandet. Klippfisken har også inspirert byens kulturliv, og Operaen Donna Bacalao, som ble satt opp i Kristiansund for første gang i 2008, har sitt motiv fra arbeidslivet og klassemotsetningene på klippfeskbergan. Fiskefett ga grunnlag for varig industrivirksomhet med produksjon av margarin og såpe. Goma fabrikker startet margarinproduksjon fra Vågen i 1900. I 1930 ble produksjonen lagt om til såpeprodukter. Margarinproduksjonen ble senere faset ut og i 1976 flyttet fabrikken til det nye industriområdet på Løkkemyra. Selskapet skiftet navn til Ello før det i 1995 fusjonerte med Lilleborg, og navnet er i dag Lilleborg AS, avd. Ello. Fabrikken produserte fram til 2016 produkter som Lano og Solidox og Pepsodent. Produksjonen i Kristiansund ble nedlagt i 2016 og foregår i dag i Sverige. Jonas Eriksen AS var en tradisjonsrik skipshandel og jernvareforretning i bysenteret. Firmaet ble etablert i 1902. Driften nedlagt i 2014. == Politikk == Kommunestyret i den nye Kristiansund kommune har fra 2008 i alt 45 representanter. Kjell Neergaard fra Arbeiderpartiet ble i 2015 valgt til Kristiansunds ordfører. Kristiansund var i en lengre periode midt på 1900-tallet styrt av et rent arbeiderpartiflertall. I 1990-årene ble Høyre det dominerende partiet. Ved det første valget til den nye storkommunen i 2007 fikk Arbeiderpartiet igjen ordføreren, og over 46 % av stemmene. Partiets popularitet ble bekreftet ved valget i 2011. Ved kommunevalget i 2015 gikk Arbeiderpartiet sterkt tilbake, men var fortsatt det største partiet. Senterpartiet hadde stor framgang og fikk 24,5 prosent av stemmene, en økning på 21,7 prosent. Valget i 2019 bekreftet Arbeiderpartiets sterke stilling i byen. === Kommunestyrevalget 2019 === === kommunestyrevalget 2015 === == Kultur == Til Kristiansunds 200-årsjubileum i 1942 kunne første bind i den store byhistorien (som i dag er på seks bind) presenteres. Boken var forfattet av historikeren Arne Odd Johnsen. Jubileet for byen på de tre øyene ble ellers feiret under trøstesløse forhold. Hele sentrum lå fremdeles i ruiner etter bombingen i 1940. === Byvåpen, byflagg, bysang og maskot === Byvåpenet blasoneres slik: «I blått en kløyvd spiss over bjelker i bølgesnitt. På dette tre fisker, alt sølv.» I beskrivelsen privilegiebrevet fra 1742 heter det Hvori forestilles et Vandløp af en høi Klippe, imot hvilket springer laks. Året for grunnleggelsen av kjøpstaden Christiansund (1742) er også inkludert i byvåpenet, hvilket er svært uvanlig i norsk sammenheng. På byvåpenets øvre rand er det en femtindet murkrone i gull. Våpenet er laget i København, og heraldikerens manglende geografikunnskap om Kristiansund og omlandet er trolig forklaringen på at kommunen uten en eneste lakseførende foss har fått dette i kommunevåpenet.Byens flagg har byens våpen på en hvit flaggduk, og flagget er i størrelsesforhold 8:11. I anledning 250-årsjubileet til Kristiansund i 1992, fikk Kristiansund sin egen maskot. Maskoten kalles klippfiskkjerringa, og ble tegnet av grafiker Tor Johansen. En statue av klippfiskkjerringa er å finne på piren i Kristiansund sentrum på Kirkelandet. Den ble laget av billedhuggeren Tore Bjørn Skjølsvik, og ble avduket av Dronning Sonja den 29. juni 1992. Kristiansund har en egen bysang, «By ved hav», skrevet av Paul Ohrvik og satt til musikk av Edvard Bræin. === Matkultur === Kristiansunderne har lang tradisjon for matretter som bacalao, blandaball og fishan. Innbyggernes kjærlighet til blandaball har gitt byen tilnavnet Baillsund. === Musikk og opera === Christian Bræin var organist i Molde i 10 år og flyttet deretter til Kristiansund der han fikk fart på musikklivet. Edvard Bræin (1887-1957), Edvard Fliflet Bræins far, var også den ledende figuren i musikklivet i Kristiansund og medvirket sammen med faren Christian Bræin til at byen fikk symfoniorkester i 1919. I 1927 ble Christoph Willibald Glucks Orfeo ed Euridice og etablerte Kristiansund som operaby. Edvard Bræin reiste rundt på Nordmøre og samlet inn folkemusikk. I Kristiansund er det minnesmerker over tre generasjoner Bræin i «Bræin-lunden».Helt siden 1928, da komponisten Edvard Bræin skapte den norske folkeoperaen i Kristiansund, har byen vært kjent for sin opera. Kristiansund hadde opera i 32 år før den norske opera ble etablert i Oslo. Hvert år i februar arrangeres operafestukene i Festiviteten. I 2002 mottok festivalen Reiselivsbedriftenes Landsforening i Møre og Romsdal sin heiderspris. I mange år ble det arrangert revy i Kristiansund. En av byens kjente var revyforfattere var Paul Ohrvik. Etter krigen gikk han under oppnavnet «Puck». === Festivaler === Hvert år arrangeres bacalaofestival i Norsk klippfiskmuseum, der byens bacalaokokker konkurrerer om å by på byens beste bacalao. Musikkfestivalen Tahitifestivalen foregår på øya Innlandet. Ildsjelen bak festivalen er Frode Alnæs, som arrangerte den for første gang sommeren 1999. Alnæs kjøpte cafeen «Dødeladen» på Innlandet på slutten av 1990-tallet, og ønsket i den forbindelse å skape entusiasme rundt bydelen, som tidligere ble kalt Tahiti. I 2006 var det konserter med blant andre Madrugada, Åge Aleksandersen og Sambandet, Kari Bremnes Trio, Lynni og Frode, D'Sound, Bigbang og Di Derre.Nordic light er en fotofestival som arrangeres i Kristiansund. Festivalen ble for første gang arrangert sommeren 2006. === Museer === Nordmøre Museum har hovedsete i Kristiansund, og er senter for den konsoliderte museumsvirksomheten på hele Nordmøre. Museet har sine røtter i Kristiansund Museum som ble opprettet 1894. Museet har flere formidlingsarenaer i Kristiansund, blant annet Norsk klippfiskmuseum som holder til i en autentisk klippfiskbrygge fra 1700-tallet. Her vises alle sider ved byens klippfiskproduksjon. Mye av museumsvirksomheten i Kristiansund er lokalisert til det gamle havneområdet Vågen, der Mellemværftet er et bevart seilskuteskipsverft i tilknytning til klippfiskvirksomheten. Nordmøre Museum har flere bygninger omkring Vågen. Kristiansund brannmuseum er byens brannvesens eget museum, der en kjørbar brannbil er hovedattraksjonen. Viken gård er et museum som viser et tradisjonelt småbruk fra øya Frei. === Gallerier === Arnulf Øverlands Galleri i Wirum-brygga på Innlandet viser internasjonal kunst, men hovedvekten ligger på salgsutstillinger med norske malere. I tillegg til de temporære utstillingene viser galleriet arbeider av og arbeidsplassen til Arnulf Øverland. Lokalet er et restaurert bøkkerverksted. Utvalg av separatutstillinger: Aksel Waldemar Johannessen (2007) John Andreas Savio (2008) Odd Nerdrum (2009) Reinhardt Søbye (2010) === Sport === Kristiansund har flere klubber og foreninger innenfor idretten, sentralt står Idrettslaget Braatt fra 1914. Klubben er en av norges fremste innen bryting sendte blant annet Karl Pedersen og brødrene Arne og Robert Gaupseth til Sommer-OL i mellomkrigstiden. Kristiansund har også en lang tradisjon for svømming med flere rene svømmeklubber og svømmeaktiviteter i idrettslag som driver organisert svømming i Atlanterhavsbadet. De største lokale fotbalklubbene er Clausenengen Fotballklubb, som har fostret talenter som Ole Gunnar Solskjær, Arild Stavrum og Øyvind Leonhardsen (som alle senere har havnet i utlandet), samt Kristiansund Fotballklubb som har fostret spillere som Anders Giske og Bronselagets Magnar Isaksen. === Severdigheter === Det fraflyttede fiskeværet Grip er et av Kristiansunds populære turistmål. Turistbåter til Grip går jevnlig fra kaia i Kristiansund sentrum om sommeren. Sundbåtene er en passasjerferge som går i rute mellom de fire øyene/landene. Sundbåtene er nå verdens eldste kollektive transportselskap i kontinuerlig drift. Båten tar omkring 40 personer, og er stadig et populært transportmiddel i Kristiansund. I 1876 ble sundbåtselskapet opprettet i Kristiansund. Varden er en gammel vaktpost og utkikksplass, og ligger sentralt plassert på en høyde midt i friluftsområdet Kringsjå i sentrum av byen. Like ved ligger Vanndamman, opprinnelig gamle vannsamlingsanlegg som i dag er omgjort til park med oppbygde stier. Området er kjennetegnet av usedvanlig rik vegetasjon og kalles en botanisk kysthage. Atlanterhavsbadet er et moderne badeanlegg som inneholder en rekke basseng, sklier og sauna. Stormvarselet på Bjørnehaugen er Norges eneste stormvarsel i daglig drift. Det varsler om kuling eller storm for byens befolkning, og kan sees fra store deler av Kristiansund tettsted. Opprinnelig var varslet først og fremst beregnet på mannskap ombord i skip på havna. En årlig tradisjon før jul er pepperkakebyen i Kristiansund, som er en av de største i landet. Husene i byen blir da bygget av pepperkake, og i 2011 besto pepperkakebyen av cirka 300 produserte hus. I 2007 ble den satt opp i gamle Langveien ungdomsskole. De senere årene har utstillingen hatt sin faste plass i Folkets Hus i sentrum av byen. Initiativtaker er aksjeselskapet By'n oss Kristiansund. === Kulturminner === Liste over kulturminner i Kristiansund Vågen i Kristiansund er et havneområde med mange interessante kulturminner og museer fra byens store periode som fiskeriby. Her ligger blant annet de gamle kjøpmannsgårdene Brodtkorbgården og Christiegården, bøkkerverkstedet Woldbrygga og klippfiskbrygga Hjelkrembrygga; her finner man Mellemværftet og Milnbrygga med Norsk klippfiskmuseum. Gamlebyen på Innlandet ble skånet av bombene under krigen og gir et bilde på hvordan resten av byen så ut tidligere, kjennetegnet av trange smug og bygninger tilfeldig satt opp uten særlig regulering. I dag er området et verneverdig kulturområde med blant annet Dødeladen Café, brygger, Lossiusgården og Thon Hotel. Hønebukta, Sjursvika og Lossiusgården er bebyggelse som er vernet. Gjenreisningsbyen med Kaibakken er Kristiansunds gamle sentrum og byens tusenårssted, planlagt gjenreist under 2.verdenskrig og oppført i årene etter krigen i funkisstil. Kirkelandet kirke var siste brikke i gjenoppbyggingen av byen. Atlanterhavsvegen Bud–Kristiansund er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren, og ligger en halvtimes kjøretur utenfor byen. Den ble i 2005 kåret til århundrets byggverk 1905–2005Deler av Kristiansund sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse. == Internasjonale kontakter == Kristiansund var gjennom mange år sterkt knyttet til middelhavslandene og Sør-Amerika på grunn av den store klippfiskeksporten til disse områdene. Derfor har en rekke land hatt konsulær representasjon i byen. I dag er er kontakt med utenriksmarkedet fra Kristiansunds side i hovedsak knyttet til olje-, gass- og logistikknæringen. Latvia og Finland opprettholder i dag begge generalkonsulat i Kristiansund. === Vennskapsbyer === Samarbeidet mellom de fire nordiske byene startet i 1948, og en viktig del av samarbeidet har vært Nordiske Dager; en idrettsturnering som alternerner mellom byene. Barn og ungdommer fra de fire byene er deltakere. Turneringen hadde 60-årsjubileum i 2008, og ble feiret med Nordiske Dager i Kristiansund. == Kjente kristiansundere == Utdypende artikkel: Liste over kjente kristiansundere Jappe Ippes (1655-ca. 1720), nederlandsk klippfiskeksportør, introduserte klippfiskproduksjon i Norge i 1690-åra Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849), eidsvollsmann 1814 Nicolai H. Knudtzon (1816–1895), klippfisk-kjøpmann Christian Johnsen (1828–1893), klippfisk-produsent, skipsreder og forretningsmann Caroline Knudtzon (1849–1935), samfunnsbygger og mesèn Arnulf Øverland (1889–1968), forfatter Kaare Fostervoll, (1891–1981), kringkastingssjef (NRK) 1948–1962 Ulrik Olsen, (1885–1963), stortingsmann (Ap) i 27 år, Norges første kommunalminister Tordis Maurstad (1901–1997) sentral skuespiller i norsk teaterhistorie Alv Jakob Fostervoll (1932–2015), stortingsrepresentant (Ap), forsvarsminister, fylkesmann i Møre og Romsdal Sigurd Frisvold (1947-2022), general, forsvarssjef 1999-2005 Sigrun Vågeng (1950-), NAV-direktør 2015-2020 Solveig Fiske (1952-), biskop i Hamar bispedømme 2006-2022 Frode Alnæs (1959-), musiker, gitarist Øyvind Elgenes (1958-), vokalist, gitarist Ole Gunnar Solskjær (1973-), fotballspiller, fotballtrener == Se også == Liste over Kristiansunds gater Grunnkretser i Kristiansund kommune == Litteratur == Arne Odd Johnsen (I-IV), Eivind Aass (V og VI), Egil Husby (VI) (1942–1991). Kristiansunds historie. I–VI. Oslo. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Aage Georg Sivertsen (red.) (1992). Kristiansund 250 år i stormkast og stille. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-13573-7. Egil Husby (1985). En bank for by og bygd. Nordmøre Sparebank 150 år. 1835-1985. Nordmøre Sparebank, Kristiansund. Egil Husby. Reperbaner og repslageri i Kristiansund. Nordmøre Museum. ISBN 82-990789-0-3. Marit Holme Mehlum (1995). «Historien om oppdagelsen av de første Fosnaboplassene i Kristiansund». I: Årbok for Nordmøre Museum 1995. Nordmøre Museum. ISBN 82-990789-0-3. Svein Erik og Tor Olsen (2005). Sundbåten. Folk over havna – fra fergemenn til Angvik. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Kristiansund – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Kristiansund i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Kristiansund - Statistisk sentralbyrå (no) Kristiansund - Klippfisk- og Atlanterhavsbyen - Turistinformasjon (no) Morotur Byen slik den var (no) Historiske bilder fra Kristiansund (no) Nordic Light International Festival of Photography, Internasjonal fotofestival i Kristiansund (no) Arnulf Øverlands Galleri

Kristiansund har flere klubber og foreninger innenfor idretten, sentralt står Idrettslaget Braatt fra 1916. Klubben er en av norges fremste innen bryting sendte blant annet Karl Pedersen og brødrene Arne og Robert Gaupseth til Sommer-OL i mellomkrigstiden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_012

2023-02-04

Europavei 012

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E125', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Kasakhstan']

Europavei 012 går mellom Almaty og Khorgos i Kasakhstan. Veiens lengde er rundt 300 km.

Europavei 012 går mellom Almaty og Khorgos i Kasakhstan. Veiens lengde er rundt 300 km. == Knutepunkter == == Eksterne lenker == European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Jesper_Langberg

2023-02-04

Jesper Langberg

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Bodilprisen for beste mannlige birolle', 'Kategori:Bodilprisen for beste mannlige hovedrolle', 'Kategori:Danske skuespillere', 'Kategori:Dødsfall 29. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 20. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1940', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Frederiksberg', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere i Olsenbanden-filmer', 'Kategori:Æres-Bodil']

Jesper Langberg (født 20. oktober 1940 på Frederiksberg, død 29. juni 2019) var en dansk skuespiller. Jesper Langberg var sønn av skuespilleren Sigurd Langberg og yngre bror av skuespilleren Ebbe Langberg. Han hadde roller i TV-serier, på film og innen teater. Han er best kjent som Kristen Skjern i TV-serien Matador og forskjellige roller i Olsenbanden-filmene.

Jesper Langberg (født 20. oktober 1940 på Frederiksberg, død 29. juni 2019) var en dansk skuespiller. Jesper Langberg var sønn av skuespilleren Sigurd Langberg og yngre bror av skuespilleren Ebbe Langberg. Han hadde roller i TV-serier, på film og innen teater. Han er best kjent som Kristen Skjern i TV-serien Matador og forskjellige roller i Olsenbanden-filmene. == Priser == Langberg mottok Bodil-prisen for sine rolleprestasjoner to ganger, i 1968 og i 1993. I 2014 ble han tildelt en Æres-Bodil for sin lange filmkarriere, som omfattet over 40 danske filmer. == Filmografi == == Priser (utvalg) == 1985 – Olaf Poulsens Mindelegat == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jesper Langberg på Internet Movie Database (sv) Jesper Langberg i Svensk Filmdatabas (da) Jesper Langberg på Filmdatabasen (da) Jesper Langberg på danskefilm.dk (da) Jesper Langberg på danskfilmogtv.dk (da) Jesper Langberg på Scope (fr) Jesper Langberg på Allociné (en) Jesper Langberg på AllMovie (en) Jesper Langberg hos The Movie Database (da) Jesper Langberg hos danskefilmstemmer.dk Danmarks Nationalfilmografi

Jesper Langberg (født 20. oktober 1940 på Frederiksberg, død 29.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bobby_Fischer

2023-02-04

Bobby Fischer

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2008', 'Kategori:Fødsler 9. mars', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Islendinger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chicago', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sjakkspillere fra USA', 'Kategori:Stormestere i sjakk', 'Kategori:Verdensmestere i sjakk']

Robert James «Bobby» Fischer (født 9. mars 1943, død 17. januar 2008) var en verdensmester i sjakk fra USA, de tre siste årene av livet var han islandsk statsborger etter vedtak i Islands parlament. Han ble kjent allerede som 13-åring i 1956 da han vant det som senere er blitt omtalt som århundrets sjakkparti.

Robert James «Bobby» Fischer (født 9. mars 1943, død 17. januar 2008) var en verdensmester i sjakk fra USA, de tre siste årene av livet var han islandsk statsborger etter vedtak i Islands parlament. Han ble kjent allerede som 13-åring i 1956 da han vant det som senere er blitt omtalt som århundrets sjakkparti. == Liv og familie == Bobby Fischers ble født 9. mars 1943 i Chicago og vokste opp i Brooklyn, New York. Han var offisielt sønn av den tyske biofysikeren Hans-Gerhardt Fischer. Ifølge FBI, som hadde en mappe på 750 sider på Bobby Fischer, var hans biologiske far ungarskfødte Paul Nemenyi (1895-1952) som var en brilliant matematiker. Nemenyi var universitetslærer ved Technische Universität Berlin til 1933 da han som jøde mistet jobben og utvandret til USA. I 1942 underviste Nemenyi ved Colorado State College i Fort Collins. Hans mor var legen Regina Wender som var jøde og stammet fra Sveits. Hun innvandret til USA som barn. I tenårene reiste Regina Wender til Berlin og møtte der Hans-Gerhardt Fischer som var av jødisk opphav. Da nazistene kom til makten i 1933 flyktet de to til Sovjetunionen (der Regina fikk mulighet til å studere medisin); de giftet seg i Sovjetunionen og Regina fødte der datteren Joan. I 1938 flyktet Regina til Paris og reiste hjem til USA, mens Hans-Gerhardt Fischer ikke fikk innreise og de ble formelt skilt i 1945. Regina studerte ved Univeristy of Denver mens Nemenyi var universitetslærer i Colorado. Regina ble gravid med Bobby mens Hans-Gerhardt var i Chile på den tiden ifølge FBIs dokumenter. Regina fortalte uklare historier om Bobbys far: Hun skal ha sett Hans-Gerhardt siste gang i 1939, en annen gang fortalte hun at Bobby ble unnfanget da hun møtte Hans-Gerhardt i Mexico. Peter Nemenyi, Paul Nemenyis sønn fra tidligere ekteskap, skal ha omtalt Bobby Fischer som sin halvbror. Paul Nemenyi støttet Regina økonomisk så lenge han levde. Fischer var ivrig antikommunist, hadde mange antisemittiske holdninger og benektet holocaust. Han er kjent for sin eksentrisitet, sin ukonvensjonelle opptreden og sine ekstreme politiske synspunkter. Oppførselen ved sjakkbrettet var upåklagelig. I 2004 ble Fischer arrestert i Japan. Men han motsatte seg utlevering til hjemlandet, og frasa seg sitt amerikanske statsborgerskap. Fischer ble sluppet fri i 2005 etter å ha blitt innvilget statsborgerskap på Island, der han slo seg ned og levde sine siste år. === Dødsfall og etterspill === Fischer døde 17. januar 2008 på grunn av nyresvikt ved et sykehus i Reykjavík. Den 21. januar 2008 ble Fischer gravlagt ved en liten kirkegård utenfor byen Selfoss, 60 kilometer sørøst for Reykjavík. [1] Fischers eiendom, og andre verdier, ble anslått til å være verdt cirka 2 millioner amerikanske dollar. Dette førte raskt til en rettslig konflikt som involverte krav fra forskjellige parter, blant annet Fischers japanske kone, Miyoko Watai. Hans påståtte filippinske datter, Jinky Young, og hennes mor, Marilyn Young. Samt hans to amerikanske nevøer, Alexander og Nicholas Targ, og deres far, Russell Targ. I tillegg til den amerikanske regjeringen som krevde ubetalte skatter.Marilyn Young påstod at hennes datter Jinky var Fischers biologiske datter, men dette ble bestridt. I tillegg ble gyldigheten av Miyoko Watais ekteskap med Fischer utfordret. Den 16. juni 2010 avgjorde en høyesterett på Island, til fordel for en begjæring om å grave opp Fischers levninger. Gravingen ble gjennomført 5. juli 2010 i nærvær av en doktor, en prest og en rekke andre deltakere. En DNA-prøve ble tatt, og Fischers kropp ble deretter begravet en gang til. 17. august 2010 ble det kunngjort at resultatene av DNA-testing hadde utelukket Fischer som far til Jinky Young. Den 3. mars 2011 avgjorde en islandsk tingrett at Miyoko Watai og Bobby Fischer hadde giftet seg 6. september 2004, og at som Fischers enke og juridiske arving, hadde Watai derfor rett til å arve Fischers eiendom. == Sjakk == Han ble verdensmester 1. september 1972 etter å ha beseiret sovjetrusseren Boris Spasskij i Reykjavík, som den eneste amerikaner i historien. Etter denne seieren sluttet Fischer helt å spille turneringssjakk. Han mistet tittelen 3. april 1975, etter at han nektet å stille opp for å forsvare tittelen. Fischer blir ansett for å være en av de mest begavede sjakkspillerne gjennom alle tider. I 1992 gjorde Fischer comeback da han vant en revansjematch mot Spasskij i Beograd. Matchen var et brudd på USAs sanksjoner mot Jugoslavia og medførte at amerikanske myndigheter utstedte en arrestordre på Fischer. Etter terrorangrepet 11. september 2001 uttalte Fischer til filippinsk radio at «Dette er virkelig strålende nyheter, det er på tide at jødene får sparket inn hodene. Det er på tide å gjøre seg ferdig med USA en gang for alle.» Det amerikanske sjakkforbundet inndro medlemskapet hans etter dette. == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Bobby Fischer – Munzinger Sportsarchiv (en) Bobby Fischer – chessgames.com (en) Bobby Fischer – OlimpBase (en) Bobby Fischer – 365Chess.com Bobby Fischers uoffisielle hjemmeside Bobby Fischer in the Dick Cavett Show 1972 Fischers intervju på filippinsk radio 65 kritiske stillinger fra Fischers partier

Robert «Bobby» Young Collins (født 16. februar 1931 i Govanhill i Glasgow i Skottland, død 13.

https://no.wikipedia.org/wiki/Australia

2023-02-04

Australia

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Australia', 'Kategori:Forbundsstater', 'Kategori:Konstitusjonelle monarkier', 'Kategori:Samveldet av nasjoner', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1901']

Australia (offisielt Samveldet Australia, engelsk Commonwealth of Australia) er et land i Oseania sør for Indonesia og Papua Ny-Guinea. Det er verdens sjette største land regnet etter areal, og opptar mesteparten av den verdensdelen det er del av. Den østlige siden av landet ligger ved Stillehavet, den vestlige ved Indiahavet. Det bor i overkant av 25 millioner mennesker i Australia (2020). Navnet «Australia» er avledet fra det latinske ordet Australis, som betyr «sydlig» eller «sørlandsk».

Australia (offisielt Samveldet Australia, engelsk Commonwealth of Australia) er et land i Oseania sør for Indonesia og Papua Ny-Guinea. Det er verdens sjette største land regnet etter areal, og opptar mesteparten av den verdensdelen det er del av. Den østlige siden av landet ligger ved Stillehavet, den vestlige ved Indiahavet. Det bor i overkant av 25 millioner mennesker i Australia (2020). Navnet «Australia» er avledet fra det latinske ordet Australis, som betyr «sydlig» eller «sørlandsk». == Etymologi == Navnet Australia kommer av det latinske ordet australis, som betyr «sørlig». Legender om et ukjent sørlig land, Terra Australis, sirkulerte allerede under Romerriket, og var vanlig i middelalderens geografi, men de var ikke basert på noen faktisk kunnskap om dette kontinentet. Det nederlandske adjektivet australische, i betydningen «sørlig», ble først brukt av nederlandske politikere i Batavia som en referanse til det nyoppdagede landet i sør så tidlig som i 1638. Den første skribenten som brukte ordet «Australia» på engelsk var Alexander Dalrymple i An Historical Collection of Voyages and Discoveries in the South Pacific Ocean, som ble utgitt i 1771. Med begrepet mente han hele det sørlige stillehavsområdet, ikke spesifikt kontinentet Australia. I 1793 utga zoologen George Shaw og botanikeren James Edward Smith Zoology and Botany of New Holland, der de skrev om «den store øya, eller egentlig kontinentet, Australia, Australasia eller Nye Holland». Navnet «Australia» ble popularisert i boken A Voyage to Terra Australis av Matthew Flinders (1814). Guvernør Lachlan Macquarie for New South Wales brukte senere ordet i sine rapporter til Storbritannia. I 1817 anbefalte han at ordet skulle bli offisielt, og i 1824 gikk forslaget gjennom. == Geografi == Australias 7 686 850 km² store landmasse ligger på den Indo-Australske plate, og er omgitt av Det indiske hav, Sørishavet og Stillehavet. Det er separert fra Asia av Arafurasjøen og Timorsjøen, har en kystlinje på 25 760 km, og gjør krav på en økonomisk sone på 8 148 250 km², ikke inkludert det australske antarktiske territoriet. Verdens største korallrev, Great Barrier Reef, strekker seg 2 000 km langs den nordøstre kysten. Verdens største monolitt, Mount Augustus, ligger i Vest-Australia. Det høyeste punktet i Australia er Mount Kosciuszko på 2228 meter. === Klima === Australia er det tørreste bebodde kontinentet, det flateste, og har den eldste og minst fruktbare jorden. Kun det sørøstre hjørnet av kontinentet har et temperert klima, og mesteparten av befolkningen bor langs den tempererte og subtropiske kysten i sørøst. Den nordlige delen av landet har et tropisk klima, og vegetasjon som består av regnskog, skog, slettelandskap, mangrove sumper, og ørken. Klimaet er sterkt påvirket av havstrømmer, og spesielt El Niño-fenomenet som fører til periodisk tørke, og tropiske lavtrykkssystemer som lager sykloner i det nordlige Australia. Selv om Australia er tørr på overflaten er det enorme vannansamlinger i grunnen. Under den uttørkede jordskorpen finnes 19 store grunnvannsmagasiner. Det største, Det store artesiske basseng, ligger under en femtedel av kontinentet og dekker et areal på 1,7 millioner kvadratkilometer. Det strekker seg fra spissen av Kapp York-halvøya i nord til Eyresjøen i Sør-Australia og rommer 8 700 kubikkilometer vann. === Tidssoner === Australia har tre tidssoner: «Eastern Standard Time» er UTC pluss 10 timer, «Central Time» er UTC pluss 9,5 timer, og «Western Time» er UTC pluss 8 timer. === Flora og fauna === De mest utbredde naturtypene i Australia er savanne og ørken. Utover dette finnes også en stor variasjon av ulike naturtyper av mindre omfang, alt fra alpine sletter til tropiske regnskoger. På grunn av kontinentets høye alder, dets svært varierende værmønster, og dets lange geografiske isolering er mye av Australias flora og fauna unik og inneholder mange svært ulike organismer. Rundt 85 prosent av plantene, 84 prosent av pattedyrene, mer enn 45 prosent av fuglene og 89 prosent av de kystnære fiskene er endemiske. Australia har blant annet flest reptilarter av alle verdens land med totalt 765 arter. Mange av Australias økologiske regioner, og artene innen disse regionene, trues av menneskelig aktivitet og importerte plante og dyr. Den føderale Environment Protection and Biodiversity Conservation Act 1999 er et sett lover som er vedtatt for å beskytte truede arter. Mange naturreservater og beskyttede områder har blitt laget for å beskytte og bevare Australias flora og fauna. De fleste av de australske plantene er grønne året gjennom og mange er tilpasset ild og tørke, inklusive eukalyptusen og akasien. Australia har et stort antall endemiske belgvekster som kan vokse i næringsfattig jord takket være deres symbiose med rhiozobiabakterien og mykorrhizasopper. Velkjent australsk fauna inkluderer koalaen, kenguruen, vombaten og fugler som emuen, kakaduen og andre fugler samt kookaburraen. Australia er hjem til flere av jordens giftigste ormer. Dingoen ble introdusert av austronesiske folkeslag som handlet med aboriginene rundt 4000 f.Kr. Mange planter og dyr døde ut etter at menneskene slo seg ned i Australia, inklusive den australske megafaunaen, og mange flere døde ut etter at europeerne slo seg ned i Australia, for eksempel pungulven. == Demografi == Hoveddelen av Australias 24,6 millioner innbyggere stammer fra kolonitidens bosettere og den etterfølgende immigrasjonen fra Europa, først og fremst fra Storbritannia og Irland. Befolkningen har firedoblet seg siden slutten av andre verdenskrig, godt hjulpet av et ambisiøst immigrasjonsprogram, noe som har innebåret at nesten hver fjerde australier (23,1 prosent) ikke er født i Australia. De fleste immigrantene er godt utdannet, men til innvandrerne hører også familiemedlemmer til arbeidsinnvandrere samt flyktninger. Av den fjerdedelen som er født i andre land kommer de fem største gruppene fra Storbritannia, New Zealand, Italia, Vietnam og Kina. Siden politikken White Australia ble avskaffet 1973 har flere initiativ av staten blitt gjennomført for å oppmuntre sameksistens mellom ulike raser i samfunnet i en ny policy basert på multikulturalisme. I 2008–2009 økte Australia kraftig sin innvandring til omtrent 300 000 per år, det høyeste nivået siden immigrasjonsmyndighetene ble dannet etter andre verdenskrig. Tilsvarende tall for 2006-2007 var 131 000 invandrere.Urbefolkningen, aboriginene fra fastlandet og øyboere på Torres Strait Islands, var i 2001 på totalt 410 000(2,2 prosent av den totale befolkningen), noe som er en kraftig økning fra folketellingen i 1976 som viste på en urbefolkning på cirka 116 000. Urbefolkningen har blitt rammet av en høyere andel arbeidsløshet og fengselsdommer, lavere utdanningsnivå og en forventet levealder som er omtrent 17 år kortere enn den øvrige befolkningen.På samme måte som i mange andre utviklede industriland, opplever Australia en dreining mot en stadig eldre befolkning, med flere pensjonister og færre i arbeidsfør alder. I 2004 var snittalderen i befolkningen 38,8 år. En stor del av australierne (759 849 under 2002–2003) bor utenfor Australia. === Urbanisering === Australia er i dag et av de mest urbaniserte land i verden – omkring 75 prosent av befolkningen bor i urbane strøk. Flesteparten av disse bor i de 8 største byene: Sydney, Melbourne, Brisbane, Perth, Adelaide, Gold Coast, Newcastle og Canberra. === Språk === Australia har ikke et offisielt språk de jure, men engelsk anses for å være det de facto offisielle og nasjonale språket. Australsk engelsk er den lokale varianten av det engelske språket med en egen uttale og vokabular (noen særaustralske ord har senere blitt overført til andre varianter av det engelske språket). Lokale forskjeller innen den australske engelsken er likevel mindre enn for både britisk og amerikansk engelsk. Grammatikk og staving bygger for en stor del på den britiske engelsken. Ifølge folketellingen i 2001, er engelsk det eneste språket som tales i hjemmet for 80 prosent av befolkningen. De vanligste språkene etter dette er kinesisk (2,1 prosent), italiensk (1,9 prosent) og gresk (1,4 prosent). En stor del av de senere innvandrerne er tospråklige. Det anses å ha vært mellom 200 og 300 australske språk før den europeiske koloniseringen. Bare omkring 70 av disse språkene har overlevd, og samtlige, unntatt 20, anses for å være truet. Ulike australske språk er i dag første språk for omtrent 50 000 (0,25 prosent) av befolkningen. Australia har et eget tegnspråk kalt auslan som er førstespråk for omkring 6 500 døve. === Religion === Australia har ingen statsreligion. Ifølge folketellingen i 2016 var rundt 52,1 % av befolkningen kristne. Av disse var 22,6 % katolikker og 13,3 % anglikanere. 30,1 % oppgav at de ikke tilhørte noen religion, mens 9,6 % ikke svarte på spørsmålet. Bare rundt 8,2 % tilhørte ikke-kristne trossamfunn. Den raskest voksende og nest største religionen i Australia er buddhisme, etterfulgt av islam og hinduisme. Totalt bekjente knapt 8,2 prosent seg til ikke-kristne religioner.Undersøkelser har vist at Australia er et av de minst religiøse landene, og religion anses ikke som en viktig del av mange australiernes liv. Som i mange vestlige land besøker få innbyggere gudstjenester og denne andelen minker. I 2004 besøkte i gjennomsnitt 1,5 millioner (7,5 prosent av befolkningen) gudstjenester ukentlig. === Utdanning === Skolebarn begynner sin utdanning når de er 5-6 år gamle. Australia har en allmenn skoleplikt på totalt 11 år, med unntak av South Australia og Tasmania som har 10 år, etterfulgt av 2 valgfrie år. Dette har ført til en andel lese- og skrivedyktige på 99 prosent. PISA (Programme for International Student Assessment), koordinert av OECD, har rangert Australias utdanning som den åttende beste av de 30 medlemmene i OECD. Staten har bidratt økonomisk til opprettelsen av Australias 38 universiteter og også flere av de private universitetene som har blitt etablert mottar statlig finansiering. Det finnes også et system av yrkes- og fagutdanninger kalt TAFE Institutes. Rundt 58 prosent av australierne i alderen 25 til 64 år har en aller annen form for yrkes- eller universitetsutdanning. Andelen utenlandske studenter i australske universiteter og høgskoler er den høysete av alle OECD-land. == Historie == Det er antatt at de første innbyggerne i Australia kom fra Indonesia for mer enn 50 000 år siden, og spredde seg ut over hele kontinentet. Den første europeer til å utforske litt av Australia var nok den spanske kapteinen Luis Vaez de Torres som seilte gjennom stredet som ligger mellom Australia og Papua Ny-Guinea. Dette heter nå Torresstredet og har fått navn etter han. Deretter dukket nederlandske oppdagere og navigatører som Abel Janszoon Tasman opp og kartla nesten hele den lange nordkysten. Første engelskmann var eventyreren og piraten William Dampier som utforsket Australias kyster i 1699. 71 år etter kom James Cook som erklærte at det nye landet tilhørte Storbritannia og at det skulle hete New South Wales. === Kolonisering === Den europeiske koloniseringen startet for fullt i 1787 da elleve skip fulle av fanger forlot Storbritannia med kurs sydover. Det var en av deltagerne på James Cooks ekspedisjon som hadde foreslått at det nyoppdagete landet kunne bli et avlastingssted for de overfylte britiske fengslene. Etter den første tvungne koloniseringen kom det også flere og flere frie mennesker til Australia, men det var først etter det ble oppdaget gull i 1850 at strømmen av immigranter økte for alvor. Import av sauer fra Storbritannia og Sør-Afrika la et mer solid grunnlag for den økonomiske utviklingen, og Australia utviklet seg til å bli en nasjon. Transport av fanger fra Storbritannia sluttet i 1868, da hadde totalt mer enn 160 000 kriminelle funnet veien over havet til den andre siden av kloden. === Selvstyre === Siden Australia var så enormt stort og Storbritannia lå så langt unna gikk det ikke så lang tid før immigrantene følte et behov for lokalt selvstyre. New South Wales var den første kolonien i Australia som fikk en viss grad av selvstyre i 1823 og laget i 1855 sin egen grunnlov. I 1859 hadde alle koloniene/områdene, bortsett fra Vest-Australia, selvstyre. Australia ble en nasjon 1. januar 1901, da alle koloniene slo seg sammen. Landet var fortsatt en del av Det britiske samveldet, og beholdt mange kulturelle og rettslige bånd til Storbritannia, men var nå et selvstendig land med eget styre. Australia hadde på dette tidspunkt en befolkning på 1 795 873 mennesker. Den voldsomme tilstrømming av folk til Australia, og behovet for jordbruksprodukter og mineraler i Storbritannia gikk sterkt ut over den opprinnelige aboriginale befolkningen, som ofte ble drept eller fortrengt fra sine boplasser og sitt land. === Verdenskrigene og etterkrigstiden === Under både den første og den andre verdenskrig kjempet Australia sammen med de allierte, men det at USA beskyttet landet mot japansk invasjon under den siste krigen, kom til å bety at Australia endret politisk kurs og fulgte USA både i Koreakrigen og Vietnamkrigen. De to byene Darwin og Broome, nord i landet, var de eneste byene i Australia som ble bombet (av japanerne) under andre verdenskrig. Immigrasjonen til landet etter verdenskrigene økte nesten proporsjonalt med behovet på verdensmarkedet etter råvarer. Etter andre verdenskrig ble det et emigrasjonsprogram etablert og administrert av den australske regjeringen. Programmet omfattet over en million britiske emigranter (kalt Ten Pound Poms) og var det siste store systematiske migrasjonsprogrammet fra Storbritannia til Australia. I 1980-årene opplevde man nesten en befolkningseksplosjon hvor man tok i mot store mengder flyktninger fra Asia, spesielt Vietnam. I dag er flyktningpolitikken langt mer restriktiv og det å søke lykken «down under» er ikke lenger lett. == Politikk og administrasjon == === Styresett === Australia er et selvstendig land, som deler statsoverhode med en rekke andre såkalte samvelderiker, medlemsland i Samveldet av nasjoner som har felles statsoverhode med Storbritannia. Kong Charles III har tittelen konge av Australia. Landet er også delt inn i 6 delstater og 10 territorier. Alle delstatene og de to folkerikeste territoriene er selvstyrte, mens de øvrige territoriene administreres av den føderale regjeringen. Australia har parlamentarisme, med «House of Representatives (Lower House)» og «Senate (Upper House)». Antall seter i «House of Representatives» er 150, og de er delt mellom statene etter befolkningstall: 50 fra New South Wales 37 fra Victoria 26 fra Queensland 14 fra Vest-Australia 12 fra Sør-Australia 5 fra Tasmania 3 fra Australian Capital Territory (ACT) 2 fra Nordterritoriet (NT).Representantene velges hvert tredje år. === Monarkiet i Australia === Den 6. november 1999 gikk Australias 12,5 millioner stemmeberettigede til urnene i en folkeavstemning som i praksis ville avgjøre om landet skulle fortsette å være et monarki med Dronning Elisabeth 2 som overhode eller om det skulle bli en republikk. Opptellingene viste at 55 % av velgerne stemte mot å endre statsformen til republikk. Det ble flertall mot republikken i alle delstater og i Nordterritoriet, men flertall for å skifte statsform i Australian Capital Territory rundt hovedstaden Canberra. Folkeavstemningen var en betydelig seier for statsminister John Howard, som hadde engasjert seg sterkt på monarkistenes side. Republikanerne erklærte med en gang at de ville fortsette kampen og mente at de tapte på grunn av spørsmålsstillinga. Et klart flertall av befolkningen ønsket direkte valg på president, ikke at valget skulle foretas av nasjonalforsamlingen. === Internasjonale relasjoner og forsvar === I de siste tiårene har Australias internasjonale relasjoner vært preget av et nært samarbeid med USA gjennom ANZUS-pakten og av et sterkt ønske om å utvikle relasjonene med Asia og stillehavslandene, først og fremst gjennom ASEAN og Pacific Islands Forum. I 2005 fikk Australia et gjestemedlemskap i East Asia Summit (EAS) og siden er det undertegnet en avtale om vennskap og samarbeid. Australia er medlem av Commonwealth (tidligere Det britiske samveldet) der møtene mellom medlemsstatenes ledere skaper et forum for samarbeid. Det har blitt arbeidet intensivt for en økt liberalisering innen internasjonal handel og Australia ledet dannelsen av Cairnsgruppen samt Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC). Australia er medlem av OECD og WTO og har der arbeidet for opprettelsen av flere frihandelsavtaler, sist en frihandelsavtale mellom USA og Australia (AUSTFA) samt en avtale om nærmere økonomiske relasjoner med New Zealand. Australia forhandler også om en frihandelsavtale med Japan som de har nære økonomiske forbindelser med.Som et av de grunnleggende medlemmene av FN har Australia arbeidet energisk for multilateralisme sammen med blant andre Canada og de nordiske statene, samtidig som man opprettholder et internasjonalt hjelpeprogram til om lag 60 ulike land. I budsjettet for 2005-06 lå 2,5 milliarder dollar avsatt til hjelpeinnsatser. Regnet i prosent av BNP er dette mindre enn det som er anbefalt i FNs tusenårsmål. Australias forsvarsmakt, Australian Defence Force (ADF) består av Royal Australian Navy (RAN), Australian Army og Royal Australian Air Force (RAAF), med totalt omkring 51 000 ansatte. Alle deler av Australias forsvarsmakt har deltatt i ulike fredsinnsatser i FNs regi og regionalt (sist i Øst-Timor, Salomonøyene og Sudan), katastrofeinnsatser og væpnede konflikter, inklusive invasjonen av Irak 2003. Regjeringen utnevner en forsvarssjef, Chief of the Defence Force, fra en av de tre forsvarsgrenene. Mens generalguvernøren teknisk sett er øverstkommanderende for forsvaret har han eller hun ingen aktiv rolle i praksis. Isteden kontrolleres forsvaret av den valgte australske regjeringen. I budsjettet for 2006-07 ble det brukt 22 milliarder dollar på forsvaret. Australia fikk i 2008 27.-plass på fredsindeksen, først og fremst på grunn av nærværet i krigen i Afghanistan. === Administrativ inndeling === Australia er en forbundsstat som består av seks delstater og diverse territorier. Delstatene er New South Wales, Queensland, Sør-Australia, Tasmania, Vest-Australia og Victoria. De to største territoriene er Nordterritoriet og Australian Capital Territory. Australia har også flere befolkede eksterne territorier (Norfolkøya, Christmasøya og Kokosøyene) og diverse ubebodde eksterne territorier (Coral Sea Islands Territory, Heard Island and McDonald Islands og Australian Antarctic Territory). == Økonomi == Australia benytter seg av en fremgangsrik vestlig markedsøkonomi, med en BNP per capita noe høyere enn i Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Landets BNP var 795 milliarder USD i 2008, som tilsvarer 37 300 USD per capita. Landet lå på andreplass på FNs HDI-liste for 2016, og på sjetteplass i The Economists indeks over livskvalitet, også denne fra 2005. Den australske økonomien har ikke lidt av resesjon siden det tidlige 1990-tallet. Den økonomiske veksten har i snitt vært 3-4 % per år. Under den internasjonale finanskrisen i 2008-2009 var det bare Australia av OECD-landene som kom seg igjennom krisen uten å havne i resesjon. === Australias økonomiske utvikling === Mye av Australias økonomiske forandring og utvikling har skjedd etter andre verdenskrig. Under krigen ble handelen avbrutt over havet og Australia behøvde å skaffe seg et selvstendig næringsliv. Industrien i landet vokste og ble mangfoldig samtidig som industrialiseringen ble framskyndet da Australia hadde behov for krigsmateriell. Etter krigen kom den internasjonale handelen igang igjen og Australias handelsmønster og dets rolle i det globale næringslivet forandret seg. I begynnelsen av 1970-tallet gikk Storbritannia inn i det vesteuropeiske handelssamarbeidet og Australias handel med Storbritannia ble svekket. USA ble i stedet Australias viktigste handelspartner blant industrilandene og når land i Øst- og Sørøst-Asia begynte sin industrielle gjenoppbygging etter krigen ble Australias markeder ytterligere utvidet.På 1980-tallet startet arbeiderpartiet, ledet av Australias statsminister Bob Hawke, en reform som gikk ut på å la den australske dollaren flyte fritt fra og med 1983, sammen med en avregulering av det finansielle systemet. Handelshindrene ble minsket ettersom man ville at industrien skulle få konkurranse utenfra for å kunne utvikles og bli mer effektiv og senere kunne konkurrere globalt. Howard-regjeringen fulgte opp med mikroøkonomiske reformer, inklusive en avregulering av arbeidsmarkedet og en privatisering av statlig eide foretak, noe som først og fremst gjorde utslag innen den australske telekombransjen. Skattesystemet ble reformert i juli 2000 med innføringen av en skatt på varer og tjenester på 10 prosent. Etter reformene på 1980-tallet ble industrien i landet omstrukturert og enklere produksjoner ble flyttet til land i Sørøst-Asia og Kina med lavere lønninger og dermed ble produksjonskostnadene lavere. Når produksjonen ble flyttet økte importen av halvfabrikater.Eksporten av mineraler og energiråvarer vokste i raskt tempo og på midten av 2000-tallet sto denne varegruppen for litt i overkant av 35 % av hele landets vareeksport. Vekten av gruveindustrien har fortsatt å øke. Budsjettåret 2010/11 sto industrien for cirka 55 % av hele landets eksportverdi.I januar 2007 var 10 033 480 mennesker i arbeid med en åpen arbeidsløshet på 4,6 prosent. Økonomines tjenestesektor, inklusive turisme, utdanning og finansielle tjenester, utgjør 69 prosent av landets BNP, mens jordbruket og ulike naturresurser bare utgjør tre respektive fem prosent av BNP, men står for en stor del av landets eksport.Den australske dollaren er valutaen i Australia, inklusive Christmasøya, Kokosøyene og Norfolkøya, samt i de uavhengige statene Kiribati, Nauru og Tuvalu. De største aksjebørsene i Australia er Australian Securities Exchange og Sydney Futures Exchange. Den australske dollaren har vært svært sterk de siste årene og ettersom den australske dollaren står høyt i kurs har landets varer blitt dyrere på verdensmarkedet og det har også blitt dyrere for turister å besøke landet. Samtidig er det en konkurranse fra nyere industriland med lavere produksjonskostnader. === Mineraler, energi, fiske og skogbruk === Mineraler og energiråvarer er viktig for Australias eksport og står for drøyt halvparten av den. Jernmalmeksporten til Kina er veldig viktig og har blitt motoren for landets økonomiske vekst og stabilitet. I Australia er de fleste energiråvarene tilgjengelige og to tredjedeler av de energiråvarene som utvinnes eksporteres. Hverken skogsindustrien eller fiske spiller noen større rolle for landets økonomi. Sysselsettingen innen de to områdene er lav. Importen av skogsprodukter er betydelig større enn eksporten === Eksport og import === Australia er et eksportinnrettet land og landets viktigste eksportvarer er jernmalm (cirka 24 % av eksportinntektene), kull (cirka 18 %), gull, naturgass, bauxitt, aluminium og råolje. Tidligere var jordbrukets råvarer viktigst i landets eksport. Eksportinntektene fra mineraler og energiråvarer har økt mens industriproduktene har minket. Australias største eksportmarknader inkluderar Japan, Kina, USA, Sør-Korea og New Zealand.De viktigste importvarene er råolje (cirka 9 % av importkostnadene), personbiler (cirka 7 %), telekomutrustning og legemidler. De viktigste importmarkedene er Kina, USA, Japan, Singapore og Thailand (DFTA).82 % av utenrikshandelen omfatter handel med varer og 18 % omfatter handel med tjenester. Penger fra utenlandske studenter, forretningsfolk og turister som besøker landet er det som står for de fremste inntektene fra tjenestehandelen. Utgiftene i tjenestehandelen er fremfor alt kostnader for utenlandsreiser og godstransporter samt kjøp av forretningstjenester. I de siste årene har tjenestehandelen hatt et underskudd mens varehandelen i årene 2012-12 hadde et overskudd, mest på grunn av at mineralprisene steg på verdensmarkedet. Da hadde Australia en positiv handelsbalanse. == Kultur == Hulemalerier som minst er 30 000 år gamle tyder på at aboriginene sto for verdens eldste sivilisasjon. Det er i dag kun 380 000 aboriginer og Torresstred-øyboere igjen, og selv om lovvedtaket av 1993, Native Title Act, ble vedtatt, kjemper Australias opprinnelige innbyggere i dag for sin identitet og sitt levebrød. Den opprinnelige kulturen er så godt som død, på grunn av innflytelsen fra de europeiske immigrantene og britisk styre, bare noen slangord og -vendinger har blitt overtatt. Sport og utendørsaktiviteter er i dag veldig populært i Australia ved at man har et klima som gjør man kan ferdes ute året rundt. Videre gjenspeiler matkulturen det kulturelle mangfoldet landet har fått ved de ulike kulturene tatt med av immigranter fra ulike deler av verden. === Sport === Sport og utendørsaktiviteter er veldig populært i Australia ved at man har et klima som gjør man kan ferdes ute året rundt. Store sporter i Australia er hestekappløp, surfing, australsk fotball og rugby, hvor det australske landslaget er et av de mest fremgangsrike i verden. Også cricket og svømming er populære sporter. Siden 1996 har Formel 1-sesongen begynt i Australia, med unntak av i 2006, da den begynte i Bahrain. Innen tennis holdes turneringen Australian Open i begynnelsen av hvert år i Melbourne. === Musikk === Musikken i Australia er, med unntak for urbefolkningen, klassifisert som vestlig. Band og artister som AC/DC, Architecture in Helsinki, Cut Copy, INXS, Men at Work, John Farnham, Bee Gees, Nick Cave, S.P.K., Midnight Oil, Savage Garden, Wolfmother, 5 Seconds of Summer, Natalie Imbruglia og Kylie Minogue, Tina Arena og Olivia Newton-John, kommer fra Australia. Australia har også en folkemusikkarv, med kjente sanger som «Waltzing Matilda» som til og med ble foreslått som nasjonalsang. Australias nasjonalsang er «Advance Australia Fair». === Verdensarven === Kakadu nasjonalpark Great Barrier Reef Willandrasjøene Den tasmanske villmark Lord Howe-øyene Gondwana-regnskogen Uluru-Kata Tjuta nasjonalpark Tropeområdene i Queensland Shark Bay i Vest-Australia Fraser Island 1992 De australske funnsteder for fossiler av pattedyr (Riversleigh/ Naracote) Heard- og McDonaldøyene Macquarieøya Blue Mountains området Purnululu nasjonalpark Royal Exhibition Building og Carlton Gardens Operahuset i Sydney Australske fangeleireNingaloo Coast Budj Bim kulturlandskap == Annet == Den kriminelle lavalderen i Australia er ti år, med unntak av Australian Capital Territory, der den er 14 år. == Se også == Oseania Aboriginer Liste over flyplasser i Australia Den katolske kirke i Australia == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted Offisielt nettsted (en) Australia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Australia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Om Australia (Australias UD) (no) Statistikk og andre data om Australia i FN-sambandets nettsted Globalis.noUtenriksdepartementets informasjonssider om Australia

Dette er en liste over alle flyplassene i Australia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_013

2023-02-04

Europavei 013

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Kasakhstan']

Europavei 013 går mellom Saryosek og Koktal i Kasakhstan. Veiens lengde er rundt 180 km.

Europavei 013 går mellom Saryosek og Koktal i Kasakhstan. Veiens lengde er rundt 180 km. == Knutepunkter == == Eksterne lenker == European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Eikekroneordenen

2023-02-04

Eikekroneordenen

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Luxembourgske ordener', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 1841']

Eikekroneordenen (fransk: Ordre de la couronne de Chêne) er en orden som utdeles i Luxembourg. Den ble innstiftet 29. desember 1841 av Vilhelm II, konge av Nederland og storhertug av Luxembourg. Ordenen var inntil 1890 felles for de to land. Ved oppløsningen av personalunionen fulgte Eikekroneordenen den mannlige linjen til Luxembourg. I dag tildeles Eikekroneordenen borgere av Luxembourg og andre land for sivile eller militære fortjenester, samt for fremragende kunstnerisk virke. Eikekroneordenen er Luxembourgs tredje fornemste orden og rangerer etter Den nassauske husorden av den gylne løve og Adolf av Nassaus sivile og militære fortjenstorden, men foran Fortjenstordenen. Storhertugen er ordenens stormester.

Eikekroneordenen (fransk: Ordre de la couronne de Chêne) er en orden som utdeles i Luxembourg. Den ble innstiftet 29. desember 1841 av Vilhelm II, konge av Nederland og storhertug av Luxembourg. Ordenen var inntil 1890 felles for de to land. Ved oppløsningen av personalunionen fulgte Eikekroneordenen den mannlige linjen til Luxembourg. I dag tildeles Eikekroneordenen borgere av Luxembourg og andre land for sivile eller militære fortjenester, samt for fremragende kunstnerisk virke. Eikekroneordenen er Luxembourgs tredje fornemste orden og rangerer etter Den nassauske husorden av den gylne løve og Adolf av Nassaus sivile og militære fortjenstorden, men foran Fortjenstordenen. Storhertugen er ordenens stormester. == Inndeling == Ved innstiftelsen hadde Eikekroneordenen fire grader. En femte grad ble tilføyd i 1858. Ordenens fem grader er: Storkors Storoffiser Kommandør Offiser RidderEn medalje i tre valører, forgylt, sølv og bronse, er tilknyttet Eikekroneordenen. == Insignier == Ordenstegnet for Eikekroneordenen består av et hvitemaljert kors med armer som smalner inn mot korsmidten. Midtmedaljongen er grønnemaljert og bærer den kronede bokstaven «W», for ordenens innstifter, i gull. Den er omgitt av en sirkel i gull. Ordenstegnet er det samme for alle grader, men i ulik størrelse. Offisergradens ordenstegn har i tillegg eikeblader i korsvinklene. Ordensstjernen for storoffiserer består av et malteserkors i sølv. Den bærer midtmedaljongen fra ordenstegnet i midten. Midtmedaljongen er omgitt av et rød bord der Huset Nassaus motto «Je maintiendrai» er innskrevet. Utenfor borden er det en krans av eikeblader i gull og grønn emalje. Dette skal representere eikekronen. Ordensstjernen for storkors er i sølv og har åtte tagger. Den er har samme midtmotiv som ordensstjernen for storoffiserer. Ordensbåndet er gul-oransje med tre grønne striper. == Tildeling == Eikekroneordenen kan tildeles for både sivil og militær innsats, og i særdeleshet for kulturell eller kunstnerisk virksomhet. Ordenen tildeles av storhertugen etter anbefaling av statsministeren. I særlige tilfeller kan ordenen tildeles utlendinger. Overrekkelse av Eikekroneordenen til luxembourgske borgere skjer vanligvis på nasjonaldagen. == Norske innehavere == Eikekroneordenen er også tildelt nordmenn. Blant dem som har blitt unevnt til ordenen er Erik Colban og Rolf Andersen. == Kilder == (en) «Luxembourg» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s. 1327–1331. (da) Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966. Honorary distinctions of the Grand Duchy of Luxembourg, Information and Press Service of the Luxembourg Government.

Eikekroneordenen (fransk: Ordre de la couronne de Chêne) er en orden som utdeles i Luxembourg. Den ble innstiftet 29.

https://no.wikipedia.org/wiki/Brownie_McGhee

2023-02-04

Brownie McGhee

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Blues Hall of Fame', 'Kategori:Bluesmusikere fra USA', 'Kategori:Dødsfall 16. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Hawkins County i Tennessee', 'Kategori:Personer fra Knoxville', 'Kategori:Personer fra Sullivan County i Tennessee', 'Kategori:Pianister fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-01']

Walter Brown («Brownie») McGhee (født 30. november 1915 i Knoxville, Tennessee, død 16. februar 1996) var en amerikansk sanger og gitarist innenfor sjangrene blues og amerikansk folkemusikk. Han er mest kjent for sitt samarbeid med munnspill-artisten Sonny Terry. I 1997 ble McGhee posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame.

Walter Brown («Brownie») McGhee (født 30. november 1915 i Knoxville, Tennessee, død 16. februar 1996) var en amerikansk sanger og gitarist innenfor sjangrene blues og amerikansk folkemusikk. Han er mest kjent for sitt samarbeid med munnspill-artisten Sonny Terry. I 1997 ble McGhee posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame. == Diskografi == Traditional Blues – Vol. 1 (Folkways Records, 1951) Get on Board: Negro Folksongs by the Folkmasters (Folkways, 1952) Brownie McGhee Blues (Folkways, 1955) Washboard Band – Country Dance Music (Folkways, 1956) Folk Songs of Sonny Terry and Brownie McGhee (Roulette, 1958) Blues with Big Bill Broonzy, Sonny Terry and Brownie McGhee (Folkways, 1959) Brownie McGhee Sings the Blues (Folkways, 1959) Traditional Blues – Vol. 2 (Folkways, 1960) Preachin' the Blues (Folkways, 1968) Brownie McGhee and Sonny Terry Sing (Smithsonian Folkways, 1990) The Folkways Years, 1945-1959 (Smithsonian Folkways, 1991) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Brownie McGhee på Internet Movie Database (en) Brownie McGhee hos The Movie Database (en) Brownie McGhee hos Internet Broadway Database (en) Brownie McGhee på Discogs (en) Brownie McGhee på MusicBrainz (en) Brownie McGhee på Songkick (en) Brownie McGhee på AllMusic

Walter Brown («Brownie») McGhee (født 30. november 1915 i Knoxville, Tennessee, død 16.

https://no.wikipedia.org/wiki/Soussjef

2023-02-04

Soussjef

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Lederyrker', 'Kategori:Titler']

Soussjef, satt sammen av det franske sous, «under eller nedenunder», og «sjef», betyr assisterende sjef, nestleder, visedirektør og så videre. Tittelen har vært mye benyttet innen bank og finans, men det brukes også andre steder. En tilsvarende tittel er viseadministerende direktør. På svensk og andre språk betyr ordet assisterende kjøkkensjef, idet chef er det styrende substantivet. Denne bruken finnes også innen hotellfag på norsk.

Soussjef, satt sammen av det franske sous, «under eller nedenunder», og «sjef», betyr assisterende sjef, nestleder, visedirektør og så videre. Tittelen har vært mye benyttet innen bank og finans, men det brukes også andre steder. En tilsvarende tittel er viseadministerende direktør. På svensk og andre språk betyr ordet assisterende kjøkkensjef, idet chef er det styrende substantivet. Denne bruken finnes også innen hotellfag på norsk. == Noen kjente sousjefer == Carl-Erik Grimstad – tidligere soussjef ved Det kongelige slott Sjur Lindebrække – senere banksjef Søren Hald Møller – soussjef i Grønlands hjemmestyre

Soussjef, satt sammen av det franske sous, «under eller nedenunder», og «sjef», betyr assisterende sjef, nestleder, visedirektør og så videre. Tittelen har vært mye benyttet innen bank og finans, men det brukes også andre steder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tone_mapping

2023-02-04

Tone mapping

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fototeknikk']

Tone Mapping er en teknikk brukt i bildebehandling og datagrafikk for å oversette et sett med farger til et annet. Typisk benyttes dette til etterbehandling av HDR-fotografier, der formålet er å komprimere et stort dynamisk fargeområde til et mer begrenset fargeområde som kan vises på en skjerm eller utskrift. Tone mapping og HDR er teknikker som kan anvendes på kontrastfulle motiver - motiver med mye lys og dype skygger i samme utsnitt.

Tone Mapping er en teknikk brukt i bildebehandling og datagrafikk for å oversette et sett med farger til et annet. Typisk benyttes dette til etterbehandling av HDR-fotografier, der formålet er å komprimere et stort dynamisk fargeområde til et mer begrenset fargeområde som kan vises på en skjerm eller utskrift. Tone mapping og HDR er teknikker som kan anvendes på kontrastfulle motiver - motiver med mye lys og dype skygger i samme utsnitt.

Tone Mapping er en teknikk brukt i bildebehandling og datagrafikk for å oversette et sett med farger til et annet. Typisk benyttes dette til etterbehandling av HDR-fotografier, der formålet er å komprimere et stort dynamisk fargeområde til et mer begrenset fargeområde som kan vises på en skjerm eller utskrift.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jimmy_Adamson

2023-02-04

Jimmy Adamson

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall 8. november', 'Kategori:Dødsfall i 2011', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Burnley FC', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Fotballtrenere for Burnley FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Leeds United FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Sparta Rotterdam', 'Kategori:Fotballtrenere for Sunderland AFC', 'Kategori:Fødsler 4. april', 'Kategori:Fødsler i 1929', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Ashington', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2021-01']

James Adamson (født 4. april 1929 i Ashington i Wansbeck, død 8. november 2011), var en engelsk tidligere fotballspiller og trener. Han var mest kjent for sin tid som spiller for Burnley. Han ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year i 1962. Adamson startet karrieren hos Burnley i januar 1947 etter en tid som amatørspiller på det lokale laget Ashington. Han måtte avtjene verneplikten så derfor debuterte han ikke før i februar 1951. Han ble ligamester med Burnley i 1959-60, og var lagkaptein for Burnley da de tapte FA-cupfinalen i 1962. Adamson var regnet som en teknisk god og kreativ midtbanespiller. Han spilte 426 ligakamper for Burnley. Han la opp som aktiv spiller i 1964 og fikk tilbud om å ta over som landslagstrener for England, men takket nei. Han hadde vært en del av trenerstaben til England under VM i fotball 1962 og ble derfor regnet som skikket til å ta jobben. Men den stillingen fikk i stedet Alf Ramsey. I februar 1970 tok han over som manager for Burnley, en jobb han hadde fram til januar 1976. I mai samme år fikk han trener-jobben i den nederlandske klubben Sparta Rotterdam, men der ble han bare i en måned. Så i november 1976 takket han ja til å bli manager for Sunderland og ble der til november 1978 da han tok over Leeds etter at Jock Stein forlot klubben. Han var i Leeds til oktober 1980.

James Adamson (født 4. april 1929 i Ashington i Wansbeck, død 8. november 2011), var en engelsk tidligere fotballspiller og trener. Han var mest kjent for sin tid som spiller for Burnley. Han ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year i 1962. Adamson startet karrieren hos Burnley i januar 1947 etter en tid som amatørspiller på det lokale laget Ashington. Han måtte avtjene verneplikten så derfor debuterte han ikke før i februar 1951. Han ble ligamester med Burnley i 1959-60, og var lagkaptein for Burnley da de tapte FA-cupfinalen i 1962. Adamson var regnet som en teknisk god og kreativ midtbanespiller. Han spilte 426 ligakamper for Burnley. Han la opp som aktiv spiller i 1964 og fikk tilbud om å ta over som landslagstrener for England, men takket nei. Han hadde vært en del av trenerstaben til England under VM i fotball 1962 og ble derfor regnet som skikket til å ta jobben. Men den stillingen fikk i stedet Alf Ramsey. I februar 1970 tok han over som manager for Burnley, en jobb han hadde fram til januar 1976. I mai samme år fikk han trener-jobben i den nederlandske klubben Sparta Rotterdam, men der ble han bare i en måned. Så i november 1976 takket han ja til å bli manager for Sunderland og ble der til november 1978 da han tok over Leeds etter at Jock Stein forlot klubben. Han var i Leeds til oktober 1980. == Referanser == == Eksterne lenker == clarets-mad.co.uk Burnleys offisielle hjemmeside Statistikk som manager for Leeds på WAFLL.com

James Adamson (født 4. april 1929 i Ashington i Wansbeck, død 8.

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_003

2023-02-04

Europavei 003

['Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til E60', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Turkmenistan', 'Kategori:Veier i Usbekistan']

Europavei 003 går mellom Utjkuduk i Usbekistan og Gaudan i Turkmenistan. Veiens lengde er rundt 1000 km.

Europavei 003 går mellom Utjkuduk i Usbekistan og Gaudan i Turkmenistan. Veiens lengde er rundt 1000 km. == Knutepunkter == == Eksterne lenker == European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Idrettsgallaen

2023-02-04

Idrettsgallaen

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettsgallaen', 'Kategori:Kultur i Hamar', 'Kategori:NRK', 'Kategori:Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité', 'Kategori:Norsk Tipping', 'Kategori:Utmerkelser etablert i 2002']

Idrettsgallaen er en seremoni for å hedre de største idrettsnavnene og beste prestasjonene samt andre som har gjort en stor innsats for norsk idrett i forrige idrettsår. Idrettsgallaen er et samarbeid mellom Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Norsk Tipping og NRK. Gallaen ble første gang arrangert i Hamar OL-Amfi i 2002 og har vært holdt den første helgen i januar hvert år siden. Idrettsgallaen har siden starten blitt overført direkte av NRK med Dan Børge Akerø som programleder hvor de nominerte blir presentert og prisene blir delt ut. I 2009 ble Akerø erstattet med Bård Tufte Johansen som også ledet showet i 2010. I 2011 var Erik Solbakken og Haddy Njie programledere, mens Anne Rimmen overtok for Solbakken i 2012. Rimmen var programleder til 2016, i 2013 sammen med N'jie. Det er en rekke kulturinnslag mellom utdelingene.

Idrettsgallaen er en seremoni for å hedre de største idrettsnavnene og beste prestasjonene samt andre som har gjort en stor innsats for norsk idrett i forrige idrettsår. Idrettsgallaen er et samarbeid mellom Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Norsk Tipping og NRK. Gallaen ble første gang arrangert i Hamar OL-Amfi i 2002 og har vært holdt den første helgen i januar hvert år siden. Idrettsgallaen har siden starten blitt overført direkte av NRK med Dan Børge Akerø som programleder hvor de nominerte blir presentert og prisene blir delt ut. I 2009 ble Akerø erstattet med Bård Tufte Johansen som også ledet showet i 2010. I 2011 var Erik Solbakken og Haddy Njie programledere, mens Anne Rimmen overtok for Solbakken i 2012. Rimmen var programleder til 2016, i 2013 sammen med N'jie. Det er en rekke kulturinnslag mellom utdelingene. == Priser == Gjennom årene er det utdelt ulike priser under idrettsgallaen. Fra 2007 blir følgende priser utdelt: «Årets navn», «årets trener», «årets kvinnelige utøver», «årets mannlige utøver», «årets ildsjel», «årets forbilde», «årets funksjonshemmede utøver» (delt i to kategorier for mannlig og kvinnelig fra 2013), «årets lagspiller», «årets gjennombrudd», «åpen klasse», «utøvernes pris», «lagspill» og «Idrettsgallaens hederspris». Tidligere ble også «Kniksens hederspris», Kniksenprisen, Den olympiske orden og «IOKs Frivillighetspris» utdelt på Idrettsgallaen. Kniksenprisene deles nå ut i forbindelse med de andre fotballprisene helga før cupfinalene. Ulike kategorier har også vært prøvd, endret eller forkastet. Disse har vært brukt: «konsentrasjon», «styrke, hurtighet og spenst», «styrke og kraft», «spenst og estetikk», «lagkonkurranser», «kondisjon/utholdenhet», «utholdenhet», «mellomdistanse», «nykommer», «årets idrettskommune», «årets idrettsøyeblikk» og «årets idrettsblinkskudd». I 2009 ble «juryens tilleggspris» tildelt Magnus Carlsen for hans innsats i sjakk. Kandidatene i kategorien «årets ildsjel» blir plukket ut av de ulike forbundene i Norges Idrettsforbund. For resten av kategoriene er det en jury bestående av fremtredende sportspersonligheter som nominerer. Prisene blir stemt frem gjennom interaktive- og telefonavstemninger. Utøvernes pris blir tildelt den som får flest stemmer fra de øvrige aktive idrettsutøverne. == Årets navn == 2001: Bente Skari og Ole Einar Bjørndalen 2002: Ole Einar Bjørndalen 2003: Petter Solberg 2004: Gunn-Rita Dahle 2005: Marit Bjørgen 2006: Kjetil André Aamodt 2007: Odd-Bjørn Hjelmeset 2008: Norges kvinnelandslag i håndball 2009: Petter Northug 2010: Thor Hushovd 2011: Therese Johaug 2012: Cecilia Brækhus 2013: Magnus Carlsen 2014: Alexander Kristoff 2015: Petter Northug 2016: Stig-André Berge 2017: Karsten Warholm 2018: Marit Bjørgen 2019: Karsten Warholm 2020: Ble ikke utdelt 2021: Maren Lundby == Høydepunkter fra de enkelte år == Idrettsgallaen 2001: Bente Skari og Ole Einar Bjørndalen delte tittelen årets idrettsnavn. Skiskytteren Liv Grete Skjelbreid Poiree vant også to priser: Årets forbilde og Konsentrasjon. Olaf Tufte fikk utøvernes pris Idrettsgallaen 2002: Ole Einar Bjørndalen vant tittelen årets idrettsnavn, konsentrasjon, samt lag, skiskyting, menn. Bente Skari vant i prisen innen Kondisjon/utholdenhet. Kjetil André Aamodt fikk utøvernes pris Idrettsgallaen 2003: Dette ble det store året for Petter Solberg som vant hele fire priser: Årets navn 2003, årets forbilde, utøvernes pris og åpen klasse. Ole Einar Bjørndalen vant i klassen Konsentrasjon. Det ble utdelt en hederspris til Rolf Sæterdal som er tidligere medarbeider hos Olympiatoppen. Idrettsgallaen 2004: Gallaens mestvinnende dette året, samt vinner av Årets navn 2004, ble terrengsyklisten Gunn-Rita Dahle. Gallaen var for øvrig preget av Jordskjelvet i Indiahavet og det ble derfor opprettet en idrettsaksjon samtidig med gallaen. Idrettsgallaen 2005: Styret besluttet å endre navn på idrettsgallaen til det årstall gallaen avholdes, ikke navn etter det året prestasjonene ble utført. Premiene for idrettsåret 2005 ble derfor utdelt under idrettsgallaen 2006, slik at det i realiteten ikke er noe som heter «Idrettsgallaen 2005». Det ble likevel bestemt at prisen Årets navn skal tituleres med det årstallet idrettsprestasjonen ble utført. Idrettsgallaen 2006: Gallaens mestvinnende dette året var Marit Bjørgen som bl.a. ble kåret til Årets navn 2005. Ole Einar Bjørndalen vant to priser i klassen Utholdenhet og med Lagkonkurranse, stafettlaget, skiskyting (menn). Stein Johnson ble vinner av Idrettsgallaens hederspris. Idrettsgallaen 2007: «Årets navn 2006», Idrettsgallaens hederspris og ytterligere to priser gikk til Kjetil André Aamodt, som offentliggjorde sin avgjørelse om å gi seg som toppalpinist på direkten. Idrettsgallaen 2008: Aksel Lund Svindal vant både årets mannlige utøver og utøvernes pris, mens det var Odd-Bjørn Hjelmeset som ble kåret til Årets navn 2007. Idrettsgallaen 2009: Årets navn 2008 ble Norges kvinnelandslag i håndball. Håndballjentene satte et sterkt preg på denne denne gallaen, hvor totalt fem priser var relatert til lagets, spillernes, og trenernes innsats i 2008. Alexander Dale Oen fikk utøvernes pris. Idrettsgallaen 2010: Petter Northug ble kåret til Årets navn 2009 og fikk i tillegg utøvernes pris. Ole Einar Bjørndalen vant årets mannlige utøver. Idrettsgallaen 2011: Thor Hushovd vant både årets mannlige utøver, og utøvernes pris i tillegg til at han ble kåret til Årets navn 2010. Idrettsgallaen 2012: Alexander Dale Oen vant både årets mannlige utøver, og utøvernes pris. Therese Johaug ble kåret til årets navn 2011. Idrettsgallaen 2013: Eirik Verås Larsen vant både årets mannlige utøver, og utøvernes pris. Cecilia Brækhus ble kåret til «årets navn 2012». Alexander Dale Oen ble posthumt kåret til «årets forbilde». Idrettsgallaen 2014: Magnus Carlsen ble kåret til årets navn 2013 og vant åpen klasse og utøvernes pris sammen med Suzann Pettersen. Idrettsgallaen 2015: Sarah Louise Rung ble kåret til årets forbilde og vant årets kvinnelige funksjonshemmede utøver, mens Kjetil Jansrud ble årets mannlige utøver og fikk utøvernes pris. Alexander Kristoff ble kåret til «årets navn». Idrettsgallaen 2016: Petter Northug ble årets navn og vant i tillegg prisen som årets mannlige utøver. Mats Zuccarello Aasen vant også to priser, årets lagspiller og utøvernes pris. Håndballjentenes VM-seier rett før jul i 2015 ga nominasjoner i tre forskjellige kategorier: årets lag, årets lagspiller (Heidi Løke) og årets trener (Þórir Hergeirsson), men endte opp med kun én pris, årets lag. Hege Riise fikk Idrettsgallaens hederspris. Idrettsgallaen 2017: Bryteren Stig-André Berge ble «årets navn» og vant i tillegg pris som «årets forbilde» og han fikk «utøvernes pris». Ada Stolsmo Hegerberg ble tildelt «gullballen» og vant i tillegg «årets kvinnelige utøver». Idrettsgallaen 2018: Karsten Warholm ble «årets navn» og «årets mannlige utøver» og fikk «utøvernes pris». Bjarte Myrhol ble «årets forbilde», og Egil Olsen fikk hedersprisen. Idrettsgallaen 2019: Marit Bjørgen ble «årets navn» og «årets kvinnelige utøver» og fikk «hedersprisen» sammen med Ole Einar Bjørndalen. Jakob Ingebrigtsen ble «årets gjennombrudd» og fikk «utøvernes pris». Idrettsgallaen 2020: Karsten Warholm ble «årets navn» og «årets mannlige utøver» og fikk «Utøvernes pris», og hans trener Leif Olav Alnes ble årets trener. Suzann Pettersen ble tildelt «hedersprisen». Idrettsgallaen 2021: Gallaen ble amputert på grunn av koronaviruspandemien og antall priser ble kraftig redusert, blant annet ble prisen «årets navn» ikke satt opp. «Årets idrettsprestasjon» for kvinner og menn ble årets nye idrettspriser, tildelt Marte Olsbu Røiseland og Viktor Hovland. Rune Andersen ble tildelt «hedersprisen». Idrettsgallaen 2022: Maren Lundby ble årets navn, og hedersprisen ble tildelt Karen Espelund. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Idrettsgallaen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons == Se også == Den samiske idrettsgallaen

Idrettsgallaen 2009 var en seremoni for å hedre de største idrettsnavnene og beste prestasjonene samt andre som hadde gjort en stor innsats for norsk idrett i 2008. Gallaen ble arrangert i Hamar OL-Amfi den 10.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lee_Van_Cleef

2023-02-04

Lee Van Cleef

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 16. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1989', 'Kategori:Fødsler 9. januar', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Golden Boot Awards', 'Kategori:Personer fra Somerset County i New Jersey', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere fra USA']

Lee Van Cleef (født Clarence LeRoy Van Cleef jr. 9. januar 1925 i Somerville i New Jersey, død 16. desember 1989 i Oxnard i California) var en amerikansk skuespiller. Han er kjent for sine mange roller i westernfilmer, kanskje spesielt i spaghetti-westerner som For en neve dollar mer og Den gode, den onde og den grusomme.

Lee Van Cleef (født Clarence LeRoy Van Cleef jr. 9. januar 1925 i Somerville i New Jersey, død 16. desember 1989 i Oxnard i California) var en amerikansk skuespiller. Han er kjent for sine mange roller i westernfilmer, kanskje spesielt i spaghetti-westerner som For en neve dollar mer og Den gode, den onde og den grusomme. == Karriere == Van Cleef begynte arbeidslivet som revisor. Han tjenestegjorde i United States Navy under andre verdenskrig, og etter krigen begynte han å spille amatørteater. Hans første rolle var i Sheriffen (1952) hvor hans spesielle utseende, med skarp nese og smale øyne, gav ham et minneverdig ansikt som førte til at han fikk medvirke i et stort antall westernfilmer, som regel i skurkeroller. Resten av tiåret og fram til begynnelsen av 1960-tallet spilte han for det meste biroller, mange av dem i vel ansette filmer som John Sturges' Oppgjør i O.K. Corral (1957), Budd Boettichers Ri ensom (1959) og John Fords Mannen som skjøt Liberty Valance (1962). I 1965 fikk Van Cleef rollen som den tøffe men rettferdige oberst Mortimer i Sergio Leones For en neve dollar mer, hvor han spilte mot Clint Eastwood i Italia. Dette var Van Cleefs store internasjonale gjennombrudd, og han vendte tilbake til Europa for å spille i mange spaghettiwesterns i løpet av 1960- og 1970-tallet. Mest minneverdig er rollen som den onde Angel Eyes i Sergio Leones Den gode, den onde og den grusomme fra 1966. Blant senere filmroller av betydning kan nevnes John Carpenters Flukten fra New York (1981) == Død == Lee Van Cleef døde av hjerteinfarkt den 16. desember 1989 og ble begravet på Forest Lawn Memorial Park i Hollywood Hills. == Innflytelse == Van Cleef personifiserte den ultimate western-dusørjegeren, og var av den grunn inspirasjonen til mange etterfølgere, bl.a. i Lucky Luke-seriealbumet Dusørjegeren, hvor rollefiguren Elliot Belt har lånt hans trekk. == Filmografi == Sheriffen (1952) Kvegkongen (1952) Kansas City Confidential (1952) Fortidsuhyret (1953) Ville Wess Hardin (1953) Korsikanske banditter (1953) White Lightning (1953) Arena (1953) Mordkommisjonen i arbeide (1953) Jack Slade (1953) The Nebraskan (1953) Private Eyes (1953) Gjennom dødens dal (1953) Den svarte hingsten (1954) Piler i støvet (1954) Vestenfor loven (1954) Den gule tomahawk (1954) Nilens prinsesse (1954) The Desperado (1954) Dawn At Socorro (1954) Treasure of Ruby Hills (1955) Ti etterlyste menn (1955) Edderkoppens spinn (1955) The Naked Street (1955) Man Without A Star (1955) I Cover The Underworld (1955) Duell i Denver (1955) Med spent revolver (1955) Den siste kamp (1955) Erobreren (1955) It Conquered the World (1956) Hyllest til en ond mann (1956) Kompisser (1956) Mord efter midnatt (1956) Revolvermannen (1957) Levende eller død (1957) The Quiet Gun (1957) Oppgjør i O.K. Corral (1957) Patrulje til China Gate (1957) Sheriffens stjerne (1957) The Last Stagecoach West (1957) Joe Dakota (1957) Gun Battle of Monterey (1957) Raiders of Old California (1957) Day of the Bad Man (1958) Hevneren (1958) Unge løver (1958) Machete (1958) Guns, Girls and Gangsters (1959) Ri ensom (1959) The Slowest Gun In The West (TV) (1960) Fire menn jages (1961) The Twilight Zone "The Grave" (1961) Mannen som skjøt Liberty Valance (1962) Vi vant ville Vesten (1962) For en neve dollar mer (1965) Den gode, den onde og den grusomme (1966) Mannen med de sorte støvler (1966) Døden rider hest (1967) En fremmed kom for å hevne (1967) Sheriffen i Silvertown (1968) Commandos (1968) Bare i svart (1969) Barquero (1970) El Condor (1970) Captain Apache (1971) Return of Sabata (1971) Lovens mann bærer sort kappe (1972) Bad Man's River - kjeltringenes paradis (1972) De 7 uovervinnelige rir igjen (1972) The Gangster Story (1973) The Stranger and the Gunfighter (1974) Den voldsomme flukten (1975) God's Gun (1976) Vendetta (1977) The Perfect Killer (1977) Mafiavitnet (1977) (TV) En håndfull diamanter (1978) The Hard Way (1979) (TV) The Octagon (1980) Flukten fra New York (1981) Killing Machine (1983) Codename: Wild Geese (1984) The Master (1984) (TV-serie) Jakten på den røde rubin (1985) Armed Response (1986) The Commander (1986) Speed Zone! (1989) Kameleonen (1989) == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Lee Van Cleef – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Lee Van Cleef på Internet Movie Database (sv) Lee Van Cleef i Svensk Filmdatabas (da) Lee Van Cleef på Filmdatabasen (da) Lee Van Cleef på Scope (fr) Lee Van Cleef på Allociné (en) Lee Van Cleef på AllMovie (en) Lee Van Cleef hos Turner Classic Movies (en) Lee Van Cleef hos Rotten Tomatoes (en) Lee Van Cleef hos The Movie Database Van Cleef's only published English-language biography A Tribute to Lee Van Cleef hos TheBad.net Lee van Cleef Forum

Lee Van Cleef (født Clarence LeRoy Van Cleef jr. 9.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bill_Slater

2023-02-04

Bill Slater

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Dødsfall 18. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2018', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Fotballspillere for Blackpool FC', 'Kategori:Fotballspillere for Brentford FC', 'Kategori:Fotballspillere for Wolverhampton Wanderers FC', 'Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1952', 'Kategori:Fødsler 29. april', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the British Empire (CBE)', 'Kategori:Personer fra distriktet Ribble Valley', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1958']

William John «Bill» Slater (også kjent som W.J. Slater) (født 29. april 1927 i Clitheroe i Lancashire, død 18. desember 2018) var en britisk fotballspiller, kjent for sin tid hos Wolverhampton Wanderers FC. Han ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year i 1960. Slater startet karrieren som amatør-spiller for Blackpool FC 16 år gammel i 1944. Han spilte i FA-cupfinalen i 1951 der Blackpool tapte mot Newcastle United FC, og ble dermed den siste amatør-spilleren som har spilt FA-cupfinale. Han har også klubbrekorden for raskest scoret mål for Blackpool. Målet kom etter elleve sekunder i en kamp mot Stoke City FC den 10. desember 1949, nøyaktig tre måneder etter debut-kampen. I desember 1951 ble han profesjonell da han gikk til Brentford FC hvor han spilte 30 kamper før han i august 1952 ble kjøpt opp av Wolverhampton. Han ble her i elleve år, og ble ligamester tre ganger, og vant FA-cupen én gang. Han spilte tolv landskamper for England, inkludert fire kamper under VM i fotball 1958 i Sverige. I 1982 ble Slater hedret med utnevnelse til offiser av Order of the British Empire for bidrag innen fotballen, og i 1998 ble han forfremmet til kommandør av samme orden.

William John «Bill» Slater (også kjent som W.J. Slater) (født 29. april 1927 i Clitheroe i Lancashire, død 18. desember 2018) var en britisk fotballspiller, kjent for sin tid hos Wolverhampton Wanderers FC. Han ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year i 1960. Slater startet karrieren som amatør-spiller for Blackpool FC 16 år gammel i 1944. Han spilte i FA-cupfinalen i 1951 der Blackpool tapte mot Newcastle United FC, og ble dermed den siste amatør-spilleren som har spilt FA-cupfinale. Han har også klubbrekorden for raskest scoret mål for Blackpool. Målet kom etter elleve sekunder i en kamp mot Stoke City FC den 10. desember 1949, nøyaktig tre måneder etter debut-kampen. I desember 1951 ble han profesjonell da han gikk til Brentford FC hvor han spilte 30 kamper før han i august 1952 ble kjøpt opp av Wolverhampton. Han ble her i elleve år, og ble ligamester tre ganger, og vant FA-cupen én gang. Han spilte tolv landskamper for England, inkludert fire kamper under VM i fotball 1958 i Sverige. I 1982 ble Slater hedret med utnevnelse til offiser av Order of the British Empire for bidrag innen fotballen, og i 1998 ble han forfremmet til kommandør av samme orden. == Meritter == Wolverhampton Wanderers Ligamester: 1953-54, 1957-58 og 1958-59 FA Cup vinner: 1960 Football Writers' Association Footballer of the Year: 1960 == Referanser == == Kilder == Slaters profil på Neil Browns statistikkside Profil på the FAs offisielle nettsted Calley, Roy (1992). Blackpool: A Complete Record 1887-1992. Breedon Books Sport. ISBN 1-873626-07-X. == Eksterne lenker == (en) Bill Slater – Olympedia (en) Bill Slater – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Bill Slater – FIFA (en) Bill Slater – Transfermarkt (en) Bill Slater – national-football-teams.com (en) Bill Slater – EU-Football.info (en) Bill Slater – FBref Golden Oldies på Wolves offisielle nettsted

William John «Bill» Slater (også kjent som W.J.

https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Martinsen

2023-02-04

Per Martinsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 31. juli', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikk i Tromsø', 'Kategori:Norske artister innen elektronisk musikk', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen']

Per Asbjørn Martinsen (født 31. juli 1966) er en norsk musiker fra Tromsø som opererer under artistnavnet Mental Overdrive i sjangeren elektronika/techno. Han er også del av duoen Frost sammen med sin kone Aggie Peterson. Han har vært aktiv i det norske musikk-miljøet siden tidlig på 80-tallet. Hans første utgivelse som Mental Overdrive var singelen 12000 AD fra 1990. Fem år senere kom hans første album, Plugged, under samme navn. Som Mental Overdrive har han gitt ut seks album og en rekke EP-er og singler, og han har samarbeidet med blant andre Nils Petter Molvær og Anneli Drecker på utgivelsene. Han vant Spellemannprisen 2014 i klassen elektronika/dancemusikk for albumet Everything is Connected. Han var i tillegg nominert for albumet Cycls i samme klasse samme år og har også vært nominert for albumene Ad Absurdum (1999), You Are Being Manipulated (2008) og Epilogue (2017). Med albumet Melodica i 2002 påbegynte Martinsen et samarbeid med Aggie Peterson som del av duoen Frost. Martinsen har også vært medlem av duoen Illumination sammen med Nicholas Sillitoe.

Per Asbjørn Martinsen (født 31. juli 1966) er en norsk musiker fra Tromsø som opererer under artistnavnet Mental Overdrive i sjangeren elektronika/techno. Han er også del av duoen Frost sammen med sin kone Aggie Peterson. Han har vært aktiv i det norske musikk-miljøet siden tidlig på 80-tallet. Hans første utgivelse som Mental Overdrive var singelen 12000 AD fra 1990. Fem år senere kom hans første album, Plugged, under samme navn. Som Mental Overdrive har han gitt ut seks album og en rekke EP-er og singler, og han har samarbeidet med blant andre Nils Petter Molvær og Anneli Drecker på utgivelsene. Han vant Spellemannprisen 2014 i klassen elektronika/dancemusikk for albumet Everything is Connected. Han var i tillegg nominert for albumet Cycls i samme klasse samme år og har også vært nominert for albumene Ad Absurdum (1999), You Are Being Manipulated (2008) og Epilogue (2017). Med albumet Melodica i 2002 påbegynte Martinsen et samarbeid med Aggie Peterson som del av duoen Frost. Martinsen har også vært medlem av duoen Illumination sammen med Nicholas Sillitoe. == Diskografi == Mental Overdrive Plugged (1995) Unplugged (1996) Ad Absurdum (1999) 083 (2004) The Phuture That Never Happened (2005) You Are Being Manipulated (2008) Cycls (2013) Everything is Connected (2014) Epilogue (2017) == Referanser == == Eksterne lenker == Mental Overdrive på MySpace Biografi fra Norsk pop- og rockleksikon

| fsted = Tromsø

https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Meyer_(skihopper)

2023-02-04

Christian Meyer (skihopper)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Norske skihopptrenere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Christian Meyer (født 22. oktober 1977 i Orkdal) er en norsk tidligere skihopper som konkurrerte for Selbu IL/Trønderhopp. Han er nåværende trener for det norske kvinnelandslaget. Meyer debuterte i verdenscupen sesongen 1996/1997 med en 28.- og en 30.-plass i de to rennene han fikk delta i den sesongen. I sesongen 1998/1999 fikk han derimot med seg 22 verdenscuprenn. Hans beste individuelle plassering var en 6.-plass i Zakopane 16. januar 1999, og han endte på 31.-plass i verdenscupen med 168 poeng den sesongen. I årene 2002–2004 deltok Meyer i kontinentalcupen, men uten store resultater. Meyer har vært trener i Trønderhopp, og overtok som hovedtrener for det norske kvinnelandslaget i 2011, etter Frode Håre.Han er også musiker.

Christian Meyer (født 22. oktober 1977 i Orkdal) er en norsk tidligere skihopper som konkurrerte for Selbu IL/Trønderhopp. Han er nåværende trener for det norske kvinnelandslaget. Meyer debuterte i verdenscupen sesongen 1996/1997 med en 28.- og en 30.-plass i de to rennene han fikk delta i den sesongen. I sesongen 1998/1999 fikk han derimot med seg 22 verdenscuprenn. Hans beste individuelle plassering var en 6.-plass i Zakopane 16. januar 1999, og han endte på 31.-plass i verdenscupen med 168 poeng den sesongen. I årene 2002–2004 deltok Meyer i kontinentalcupen, men uten store resultater. Meyer har vært trener i Trønderhopp, og overtok som hovedtrener for det norske kvinnelandslaget i 2011, etter Frode Håre.Han er også musiker. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Christian Meyer – FIS (skihopping)

Christian Meyer (født 22. oktober 1977 i Orkdal) er en norsk tidligere skihopper som konkurrerte for Selbu IL/Trønderhopp.

https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Magnus

2023-02-04

Johannes Magnus

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 22. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1544', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1488', 'Kategori:Götisisme', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Linköping', 'Kategori:Runeforskere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske katolske biskoper']

Johannes Magnus, før 1530 Johannes Magni, (født 19. mars 1488 i Linköping, død 22. mars 1544 i Roma), sønn av Måns Petersson, borger i Linköping, og Kristina. Bror til Olaus Magnus. Johannes Magnus var den siste katolske erkebiskop som var virksom i Sverige. Han ble utnevnt til erkebiskop i 1523 og satt i embetet frem til sin død i 1544, men fra 1526 i eksil i Roma. Han var også en embetsmann, teolog, genealog og historiker. Johannes Magnus var forfatter av verket Historia de omnibus Gothorum Sveonomque regibus (svensk, Historia om alla göternas och svearnas konungar), fra 1554, om Sveriges historie og konger.

Johannes Magnus, før 1530 Johannes Magni, (født 19. mars 1488 i Linköping, død 22. mars 1544 i Roma), sønn av Måns Petersson, borger i Linköping, og Kristina. Bror til Olaus Magnus. Johannes Magnus var den siste katolske erkebiskop som var virksom i Sverige. Han ble utnevnt til erkebiskop i 1523 og satt i embetet frem til sin død i 1544, men fra 1526 i eksil i Roma. Han var også en embetsmann, teolog, genealog og historiker. Johannes Magnus var forfatter av verket Historia de omnibus Gothorum Sveonomque regibus (svensk, Historia om alla göternas och svearnas konungar), fra 1554, om Sveriges historie og konger. == Biografi == Johannes Magnus studerte ved Katedralskolen i Skara, og etter å ha blitt utnevnt til kannik i 1506 studerte han teologi hos den blivende pave Hadrian VI i Leuven, der han ble magister. Som ung var han Sten Sture den yngres ombud i Roma, og i 1523 ble han valgt til erkebiskop i Uppsala, skjønt uten å få den nye pave Klemens VIIs godkjennelse før 6. mai 1524, et år etter utnevnelsen, og dette med det forbehold at paven ville undersøke forgjengerens skjebne. Sannheten var også den at Johannes Magnus ikke fulgte en helt klar linje i kampen mot lutherdommen; dels var han god venn med Gustav Vasa, dels tiltalte utsiktene til en nasjonalkirke hans fedrelandskjærlighet. Hans Brask krevde at han skulle innføre inkvisisjonen i 1524, men Johannes Magnus kom til landsmennenes og kongens forsvar. Gustav Vasa skal ha utnyttet ham hensynsløst, og benyttet hans usikre rolle i begge leirer for å drive igjennom sin vilje. Johannes Magnus var derfor den første som fikk i oppdrag å oversette Bibelen, dette for at ikke vekke mistanker i Roma om reformasjonen. Men arbeidet kom ikke i stand, fordi han begav seg til Lübeck på et politisk oppdrag. Det ble isteden Olaus Petri som gjennomførte dette. I 1526 forhandlet han ektenskap mellom Gustav Vasa og den polske prinsesse Hedvig, noe som antas å ha vært en mislykket strategi i forsøket¨på å redde katolisismen. Etter dette endelige nederlag levde han i eksil. Den 27. juli 1533 ble han tross alt salvet til erkebiskop i Roma, men på dette tidspunkt hadde allerede Laurentius Petri Nericus blitt utnevnt til protestantisk erkebiskop. Resten av sitt liv viet Johannes Magnus seg til historisk forskning, og levde uten egne midler med sin bror i Venezia og Roma, avhengig av andres velvilje. Han døde der våren 1544 og ble begravet i Peterskirken i Roma. == Posthumt == Etter Johannes' død lot broren trykke hans to store verk Alla göta- och sveakonungars historia (Historia de omnibus Gothorum Sveonomque regibus) i 1554 og Uppsala ärkestifts historia (Historia metropolitanæ ecclesiæ Upsalensis) i 1557. Særlig det førstnevnte fikk stor internasjonal oppmerksomhet og ble trykket i flere opplag. Det fikk også stor betydning for stormaktstidens historieskrivere når de ville forherlige den svenske historie. Johannes Magnus angir nemlig Sverige som goternes urhjem og fører den svenske regentlengden helt tilbake til Magog i Det gamle testamente. Ved Johannes Magnus' ble broren utnevnt til hans etterfølger som erkebiskop, men forble i eksil i Roma på grunn av den politiske og religiøse utvikling. == Referanser ==

Johannes Magnus, før 1530 Johannes Magni, (født 19. mars 1488 i Linköping, død 22.

https://no.wikipedia.org/wiki/Syd_Owen

2023-02-04

Syd Owen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. august', 'Kategori:Dødsfall i 1998', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Birmingham City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Luton Town FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Luton Town FC', 'Kategori:Fødsler 28. februar', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Birmingham', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1954']

Sydney William Owen (født 28. februar 1922 i Birmingham, død januar 1999), var en engelsk fotballspiller og trener. Han er mest kjent for sin tid som spiller for Luton. Han ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year i 1959. Owen spilte totalt 388 kamper for Luton, og spilte FA-cupfinale med laget i 1959 som de tapte. Senere var han også manager for Luton. Han ble et høyt verdsatt medlem av Don Revies trenerstab i Leeds, og var senere også en viktig trener i Manchester United. Han spilte tre landskamper for England, blant annet 1-7 tapet mot Ungarn i Budapest den 23. mai 1954. Syd Owen skal ha sagt: «Det var som å spille mot utenomjordiske vesener».

Sydney William Owen (født 28. februar 1922 i Birmingham, død januar 1999), var en engelsk fotballspiller og trener. Han er mest kjent for sin tid som spiller for Luton. Han ble kåret til Football Writers' Association Footballer of the Year i 1959. Owen spilte totalt 388 kamper for Luton, og spilte FA-cupfinale med laget i 1959 som de tapte. Senere var han også manager for Luton. Han ble et høyt verdsatt medlem av Don Revies trenerstab i Leeds, og var senere også en viktig trener i Manchester United. Han spilte tre landskamper for England, blant annet 1-7 tapet mot Ungarn i Budapest den 23. mai 1954. Syd Owen skal ha sagt: «Det var som å spille mot utenomjordiske vesener». == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Syd Owen – Transfermarkt (en) Syd Owen – national-football-teams.com (en) Syd Owen – Soccerbase.com (manager) (en) Syd Owen – EU-Football.info (en) Syd Owen – FBref

Sydney William Owen (født 28. februar 1922 i Birmingham, død januar 1999), var en engelsk fotballspiller og trener.

https://no.wikipedia.org/wiki/Supermini

2023-02-04

Supermini

['Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biler']

En supermini er en beskrivelse av det såkalte B-segmentet, som beskriver bilmodeller som er større enn bybiler («A-segmentet»), men mindre enn små familiebiler, som også er kjent som «C-segmentet». Beskrivelsen «supermini» kommer opprinnelig fra Storbritannia.

En supermini er en beskrivelse av det såkalte B-segmentet, som beskriver bilmodeller som er større enn bybiler («A-segmentet»), men mindre enn små familiebiler, som også er kjent som «C-segmentet». Beskrivelsen «supermini» kommer opprinnelig fra Storbritannia. == Beskrivelsens opprinnelse == Uttrykket «supermini» ble første gang benyttet omkring 1985. Det ble først benyttet av den innflytelsesrike organisasjonen Consumers Association, som benyttet det i sin årlige bilkjøpeguide i oktober samme år. Fordi dette var et nytt uttrykk ble det benyttet som en beskrivelse av det som hittil hadde vært kjent som små hatchbacker. Dette var en bil som var større enn en Mini, men mindre enn en typisk bil på den tiden. I guiden som benyttet uttrykket første gang omfattet uttrykket biler som Austin Metro, Volkswagen Polo og Ford Fiesta.

En supermini er en beskrivelse av det såkalte B-segmentet, som beskriver bilmodeller som er større enn bybiler («A-segmentet»), men mindre enn små familiebiler, som også er kjent som «C-segmentet». Beskrivelsen «supermini» kommer opprinnelig fra Storbritannia.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98sterrike_under_Sommer-OL_1904

2023-02-04

Østerrike under Sommer-OL 1904

['Kategori:1904 i Østerrike', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1904', 'Kategori:Østerrike under de olympiske leker']

Østerrike under Sommer-OL 1904. To sportsutøvere fra Østerrike, begge menn, deltok i to sporter under Sommer-OL 1904 i St. Louis. Østerrike kom på åttendeplass med en gull-, en sølv- og en bronsemedalje.

Østerrike under Sommer-OL 1904. To sportsutøvere fra Østerrike, begge menn, deltok i to sporter under Sommer-OL 1904 i St. Louis. Østerrike kom på åttendeplass med en gull-, en sølv- og en bronsemedalje. == Medaljer == == Medaljevinnerne ==

Østerrike under Sommer-OL 1904. To sportsutøvere fra Østerrike, begge menn, deltok i to sporter under Sommer-OL 1904 i St.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skateb%C3%A5rd

2023-02-04

Skatebård

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. mars', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske artister innen elektronisk musikk']

Bård Aasen Lødemel (født 14. mai 1976), kjent under pseudonymet Skatebård og Sirkel Sag er en norsk bonde, kjent som DJ, produsent og musiker innen elektronisk musikk fra Ørsta. Han er kjent som soloartist og som medlem av rap-gruppen Side Brok. Han ga ut sin første album, Skateboarding was a Crime (In 1989), i 2002 og har gitt ut totalt tre soloalbum. For albumet Cosmos ble han nominert til Spellemannprisen 2008 i klassen elektronika.

Bård Aasen Lødemel (født 14. mai 1976), kjent under pseudonymet Skatebård og Sirkel Sag er en norsk bonde, kjent som DJ, produsent og musiker innen elektronisk musikk fra Ørsta. Han er kjent som soloartist og som medlem av rap-gruppen Side Brok. Han ga ut sin første album, Skateboarding was a Crime (In 1989), i 2002 og har gitt ut totalt tre soloalbum. For albumet Cosmos ble han nominert til Spellemannprisen 2008 i klassen elektronika. == Diskografi == Skateboarding was a Crime (In 1989) (Tellektro, 2002) Midnight Magic (Digitalo Enterprises, 2006) Cosmos (Digitalo Enterprises, 2008) CDIII (Balsa Wood, 2015) Ørsta rådhus (EP, 2016) I alle dager (Singel, 2018) Breitt (EP, 2019) == Eksterne lenker == Skatebård på MySpace

Bård Aasen Lødemel (født 14. mai 1976), kjent under pseudonymet Skatebård og Sirkel Sag er en norsk bonde, kjent som DJ, produsent og musiker innen elektronisk musikk fra Ørsta.

https://no.wikipedia.org/wiki/Zork

2023-02-04

Zork

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Videospill utviklet i USA', 'Kategori:Videospillserier']

Zork er en serie eventyrspill som ble laget mellom 1980 og 1997.

Zork er en serie eventyrspill som ble laget mellom 1980 og 1997. == Spillene i serien == === Første Zork-trilogi === Zork I: The Great Underground Empire (1980, Infocom) Zork II: The Wizard of Frobozz (1981, Infocom) Zork III: The Dungeon Master (1982, Infocom) === Enchanter-trilogien === Enchanter (1983, Infocom) Sorcerer (1984, Infocom) Spellbreaker (1985, Infocom) === Foregår et sted i Zork-universet === Wishbringer: The Magick Stone of Dreams (1985, Infocom) === Zork Quest-serien === Zork Quest: Assault on Egreth Castle (1988, Infocom, interaktivt tegneseriehefte) Zork Quest: The Crystal of Doom (1989, Infocom, interaktivt tegneseriehefte) === Zork Anthology === Zork Anthology består av den første trilogien og følgende to spill: Beyond Zork: The Coconut of Quendor (1987, Infocom) Zork Zero: The Revenge of Megaboz (1988, Infocom, tekst med noe grafikk)Etter et opphold på seks år ble følgende eventyrspill produsert. Med disse spillene gikk produsentene bort fra å bare bruke grafikk. Return to Zork (1993, Infocom/Activision) Zork Nemesis: The Forbidden Lands (1996, Activision) Zork Grand Inquisitor (1997, Activision) Zork: The Undiscovered Underground (1997, skrevet av Michael Berlyn og Marc Blank (fra Infocom) og utgitt av Activision for å reklamere for utgivelsen av Zork Grand Inquisitor)Enchanter-trilogien og Wishbringer har en uvanlig posisjon innen Zork-universet. Enchanter ble opprinnelig utviklet som Zork IV, men Infocom besluttet å gi det ut som et separat spill og det ble det første i en ny trilogi. I hver trilogi er det følelse av at de foregår etter hverandre. For eksempel er det antatt at spillerens figur i Zork III har opplevd hendelsene i Zork I og Zork II. Hendelser i Enchanter blir også referert til i Sorcerer og Spellbreaker, men hovedpersonen i Enchanter er ikke antatt å være den samme som i den tidligere Zork-trilogien. I Enchanter møter faktisk hovedpersonen på hovedpersonen fra Zork, som hjelper ham med å løse et problem i spillet. Selv om Wishbringer aldri ble offisielt lenket til resten av Zork-spillene blir det antatt at det foregår i samme univers på grunn av at magi, betegnelser og navn er delt med de andre Zork-spillene. == Eksterne lenker == Infocom-IF.org – historie om selskapet The History Of Zork – artikkel som spillserien hos Gamasutra

Zork er en serie eventyrspill som ble laget mellom 1980 og 1997.

https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5vard_Lie

2023-02-04

Håvard Lie

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. mai', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Håvard Lie (født 21. mai 1975 i Orkdal) er en tidligere norsk skihopper som konkurrerte for Byåsen IL. Lie debuterte i verdenscupen sesongen 1995/1996 i et renn på Lillehammer 3. desember 1995. Totalt deltok han i 32 verdenscuprenn og hans beste individuelle plassering var en 4.-plass fra Falun 13. mars 1997. Det var også hans beste sesong i verdenscupen hvor han totalt endte på 28.-plass med 160 verdenscuppoeng. De påfølgende sesongene ble ikke like oppløftende for Lie i verdenscupen, og fra 2001/2002-sesongen og frem til 2003/2004 deltok han i Kontinentalcupen, kun med enkelte opptredener i verdenscupen uten å ta verdenscuppoeng. Lie er i dag trener i Trønderhopp.

Håvard Lie (født 21. mai 1975 i Orkdal) er en tidligere norsk skihopper som konkurrerte for Byåsen IL. Lie debuterte i verdenscupen sesongen 1995/1996 i et renn på Lillehammer 3. desember 1995. Totalt deltok han i 32 verdenscuprenn og hans beste individuelle plassering var en 4.-plass fra Falun 13. mars 1997. Det var også hans beste sesong i verdenscupen hvor han totalt endte på 28.-plass med 160 verdenscuppoeng. De påfølgende sesongene ble ikke like oppløftende for Lie i verdenscupen, og fra 2001/2002-sesongen og frem til 2003/2004 deltok han i Kontinentalcupen, kun med enkelte opptredener i verdenscupen uten å ta verdenscuppoeng. Lie er i dag trener i Trønderhopp. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Håvard Lie – FIS (skihopping)

Håvard Lie (født 21. mai 1975 i Orkdal) er en tidligere norsk skihopper som konkurrerte for Byåsen IL.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bente_Skari

2023-02-04

Bente Skari

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Fødsler 10. september', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Norgesmestere i langrenn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Personer fra Nittedal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i langrenn', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen']

Bente Skari (tidligere Martinsen; født 10. september 1972 i Oslo) er en norsk langrennsløper og olympisk mester som dominerte internasjonal kvinnelangrenn i årene 1999–2003. Hun representerte Nittedal IL.

Bente Skari (tidligere Martinsen; født 10. september 1972 i Oslo) er en norsk langrennsløper og olympisk mester som dominerte internasjonal kvinnelangrenn i årene 1999–2003. Hun representerte Nittedal IL. == Karriere == Skari hadde sin styrke i klassisk teknikk. Hun vant gull på 10 km klassisk i OL i Salt Lake City i 2002, og fikk sølv på stafetten. I OL-98 ble det også to medaljer på henne. Hun har ytterligere fem individuelle VM-gull. Hun har vært med på to VM-sølvmedaljer med det norske stafettlaget. Skari debuterte i verdenscupen 7. mars 1992, og fikk sin første pallplassering 18. desember 1996. Hun vant verdenscupen i langrenn sammenlagt fire ganger, og ble to ganger nummer to. I tillegg vant hun sprintcupen fem sesonger på rad fra 1997/1998. Hun har totalt vunnet 42 verdenscuprenn.Skari vant i perioden 1997–2003 16 NM-gull, flere enn noen annen kvinnelig langrennsutøver inntil rekorden ble tangert av Marit Bjørgen i 2013. Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris mottok hun i 1999. I 2001 ble hun tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Adam Małysz og Thomas Alsgaard. Hun la opp etter VM-sesongen 2003. Bente Skari er gift med den tidligere skiløperen Geir Skari og bosatt i Nittedal. Hun er datter av langrennsløperen Odd Martinsen, også kjent som «stafett-Martin». == Resultater i verdenscupen i langrenn == === Individuelle seire === === Stafettseire === === Sammenlagtplasseringer === == Medaljer i norske mesterskap == == Se også == Liste over mestvinnende verdenscupvinnere i skisport == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Bente Skari på Internet Movie Database (de) Bente Skari – Munzinger Sportsarchiv (en) Bente Skari – Olympedia (en) Bente Skari – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Bente Skari – FIS (langrenn) (no) Presentasjon på Nittedalsporten

Geir Skari (født 3. juni 1970) er en tidligere norsk langrennsløper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Frankrike_under_Sommer-OL_1904

2023-02-04

Frankrike under Sommer-OL 1904

['Kategori:1904 i Frankrike', 'Kategori:Frankrike under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1904']

Frankrike under Sommer-OL 1904. Én mannlig sportsutøvere fra Frankrike deltok i friidrett under Sommer-OL 1904 i St. Louis. Albert Coray, den eneste franske utøveren, vant to sølvmedaljer. Han var med på det blandede laget som kom på andreplass på 4 miles lagløp. Han vant også sølv i maraton men var lenge av IOK registrert som amerikaner i maratonløpet. Dette ble endret i IOKs medaljedatabase i 2021, slik at Coray nå er ført opp som deltaker og medaljevinner for Frankrike.

Frankrike under Sommer-OL 1904. Én mannlig sportsutøvere fra Frankrike deltok i friidrett under Sommer-OL 1904 i St. Louis. Albert Coray, den eneste franske utøveren, vant to sølvmedaljer. Han var med på det blandede laget som kom på andreplass på 4 miles lagløp. Han vant også sølv i maraton men var lenge av IOK registrert som amerikaner i maratonløpet. Dette ble endret i IOKs medaljedatabase i 2021, slik at Coray nå er ført opp som deltaker og medaljevinner for Frankrike. == Medaljer == == Medaljevinnerne == Coray ble i lang tid av IOK registrert som fransk i 4 miles lagløp og som amerikansk i maraton, noe som ble endret i 2021. Chicago Athletic Association som kom på andreplass i 4 miles lagløp besto av fire amerikanske løpere og Coray fra Frankrike og inngår da i statistikken til blandede lag under Sommer-OL 1904 (ZZX). == Referanser == == Eksterne lenker == Resultater og profilside Arkivert 5. desember 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Frankrike under Sommer-OL 1904. Én mannlig sportsutøvere fra Frankrike deltok i friidrett under Sommer-OL 1904 i St.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Aage_Aarnes

2023-02-04

Tom Aage Aarnes

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dopingsaker i skihopping', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Tom Aage Aarnes (født 25. januar 1977 i Oslo) er en norsk tidligere skihopper som representerte Eidsvoll Idrettsforening. Aarnes debuterte i verdenscupen 17. januar 1998 i Zakopane. Hans eneste verdenscuppoeng er fra Lillehammer samme år der han ble nr. 23 i den store bakken. Han var den første skihopper som hoppet over 200 meter på norsk jord, da han hoppet 204 meter i skiflygningsbakken i Vikersund i februar 2000. I 2002 ble Aarnes utestengt fra all idrett i 2 år etter å ha testet positivt på amfetamin ved en dopingkontroll i forbindelse et skirenn på plast i september 2001.

Tom Aage Aarnes (født 25. januar 1977 i Oslo) er en norsk tidligere skihopper som representerte Eidsvoll Idrettsforening. Aarnes debuterte i verdenscupen 17. januar 1998 i Zakopane. Hans eneste verdenscuppoeng er fra Lillehammer samme år der han ble nr. 23 i den store bakken. Han var den første skihopper som hoppet over 200 meter på norsk jord, da han hoppet 204 meter i skiflygningsbakken i Vikersund i februar 2000. I 2002 ble Aarnes utestengt fra all idrett i 2 år etter å ha testet positivt på amfetamin ved en dopingkontroll i forbindelse et skirenn på plast i september 2001. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Tom Aage Aarnes – FIS (skihopping)

Tom Aage Aarnes (født 25. januar 1977 i Oslo) er en norsk tidligere skihopper som representerte Eidsvoll Idrettsforening.

https://no.wikipedia.org/wiki/Benue

2023-02-04

Benue

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Kamerun', 'Kategori:Elver i Nigeria', 'Kategori:Malaria']

For den nigerianske delstaten, se Benue (delstat). Benue (fransk: la Bénoué) er den største sideelva til Niger. Elva er rundt 1 400 km lang, herav drøye 1 000 km i Nigeria. Elva er seilbar over nesten hele sin lengde i sommermånedene. Den er følgelig en viktig transportvei i de områdene den renner gjennom. I Nigeria renner øvre del gjennom delstaten Taraba, og nedre del gjennom Benue. Området er ofte herjet av malaria. Benue-elva har utspring på Adamawaplatået i det nordlige Kamerun fra grensetraktene mot Tsjad i øst, og renner derfra i nordvestlig retning, gjennom den 308 meter lange Lagdo-demningen (84 MW, reservoar 586 km²), via byen Garoua og over grensa til Nigeria sør for Mandarafjellene. Deretter renner den vest- og sørvestover gjennom de nabobyene Yola og Jimeta, deretter Numan, Ibi og Makurdi, før den munner ut i Niger ved Lokoja, 150 km sør for hovedstaden Abuja.

For den nigerianske delstaten, se Benue (delstat). Benue (fransk: la Bénoué) er den største sideelva til Niger. Elva er rundt 1 400 km lang, herav drøye 1 000 km i Nigeria. Elva er seilbar over nesten hele sin lengde i sommermånedene. Den er følgelig en viktig transportvei i de områdene den renner gjennom. I Nigeria renner øvre del gjennom delstaten Taraba, og nedre del gjennom Benue. Området er ofte herjet av malaria. Benue-elva har utspring på Adamawaplatået i det nordlige Kamerun fra grensetraktene mot Tsjad i øst, og renner derfra i nordvestlig retning, gjennom den 308 meter lange Lagdo-demningen (84 MW, reservoar 586 km²), via byen Garoua og over grensa til Nigeria sør for Mandarafjellene. Deretter renner den vest- og sørvestover gjennom de nabobyene Yola og Jimeta, deretter Numan, Ibi og Makurdi, før den munner ut i Niger ved Lokoja, 150 km sør for hovedstaden Abuja. == Vannkraft == Benue-vassdraget har et betydelig potensial for vannkraft. Foreløpig er Lagdo-demningen bygget ut i Kamerun, mens Nigeria har vurdert større utbygginger med løfter om kinesisk finansiering. De gjennomførte og planlagte vannkraftprosjektene omfatter: Lagdo-demningen – 84 MW – Kameruns største vannkraftprosjekt utenom vassdraget Sanaga. Bygget ut med kinesisk bistand, drives idag av det amerikanske energiselskapet AES. Mambila-demningen - 3.900 MW - Nigerias største vannkraftprosjekt «Nimengbeila» på Benues sideelv Donga, som har fått løfter om kinesisk finansiering. Prosjektet ble koblet til bygging av oljeraffinerier med totalt 28 milliarder US$ i potensiell kinesisk kapital. == Sideelver == Sideelvene fra hhv øst og vest er omtrent jevnstore, og mange av dem av drøye 200 km lengde. Den øverste sideelva er Mayo Kébbi, som i flomperioder har forbindelse med elva Logone – en del av Tsjadsjøens dreneringssystem. Sideelva renner gjennom Tsjad og Kamerun hvor den møter Benue ved byen Garoua. Ovenfor dette stedet demmes Benue opp med Lagdo-demningen. Neste større (høyre) sideelv er Gongola, som er om lag 400 km lang. Den starter i de sentral-nigerianske fjellene i delstaten Bauchi øst for byen Jos, og munner ut i Benue-elva ved byen Numan. Andre høyre sideelver er Pai, Wase, Ankwe og Okwa, mens venstre sideelver er Taraba og Donga i Taraba-staten, og Katsina i Benue-staten. Disse venstre sideelvene kommer fra Adamawaplatået i inntil 2 000 meters høyde, og har potensial for vannkraft. == Referanser ==

[over vassdraget.]

https://no.wikipedia.org/wiki/Tommy_Egeberg

2023-02-04

Tommy Egeberg

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. desember', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Tommy Egeberg (født 7. desember 1981 i Oslo) er en norsk tidligere skihopper som konkurrerte for Vikersund IF. Egeberg har deltatt i to verdenscuprenn. Han ble nr. 48 i Holmenkollen 4. mars 2004 og nr. 46 på Lillehammer 11. mars 2005. Utover dette har han deltatt i en rekke renn i Kontinentalcupen.

Tommy Egeberg (født 7. desember 1981 i Oslo) er en norsk tidligere skihopper som konkurrerte for Vikersund IF. Egeberg har deltatt i to verdenscuprenn. Han ble nr. 48 i Holmenkollen 4. mars 2004 og nr. 46 på Lillehammer 11. mars 2005. Utover dette har han deltatt i en rekke renn i Kontinentalcupen. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Tommy Egeberg – FIS (skihopping)

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Afrikamesterskapet_i_fotball

2023-02-04

Afrikamesterskapet i fotball

['Kategori:Afrikamesterskapet i fotball for menn', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballstubber', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1957', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Veldig store stubber']

Dette er en artikkel om Afrikamesterskapet for herrer. For mesterskapet for kvinner, se Afrikamesterskapet i fotball for kvinnerAfrikamesterskapet i fotball er en landslagsturnering i Afrika som blir organisert av CAF hvert annet år. Fra 2013 arrangeres turneringen i oddetallsår. Mesterskapet som skulle vært arrangert i 2021 ble flyttet til januar 2022.

Dette er en artikkel om Afrikamesterskapet for herrer. For mesterskapet for kvinner, se Afrikamesterskapet i fotball for kvinnerAfrikamesterskapet i fotball er en landslagsturnering i Afrika som blir organisert av CAF hvert annet år. Fra 2013 arrangeres turneringen i oddetallsår. Mesterskapet som skulle vært arrangert i 2021 ble flyttet til januar 2022. == Medaljevinnere == == Vinnere sortert etter antall seiere == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) African Cup of Nations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Afrikamesterskapet i fotball for kvinner 2000 var det fjerde afrikamesterskap arrangert av CAF. Det ble arrangert mellom den 11.

https://no.wikipedia.org/wiki/Union_(mengdel%C3%A6re)

2023-02-04

Union (mengdelære)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Binære operasjoner', 'Kategori:Matematikkstubber', 'Kategori:Mengdelære', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2015-12']

Innenfor matematikken er unionen (eller foreningsmengden) mellom to mengder A og B, mengden av alle elementer som ligger i A, B eller både A og B. Unionen mellom A og B skrives A ∪ B. For alle A gjelder at A ∪ Ø = A og at A ∪ A = A.

Innenfor matematikken er unionen (eller foreningsmengden) mellom to mengder A og B, mengden av alle elementer som ligger i A, B eller både A og B. Unionen mellom A og B skrives A ∪ B. For alle A gjelder at A ∪ Ø = A og at A ∪ A = A. == Eksempler == {A, B, C, D} ∪ {C, D, E} = {A, B, C, D, E} {x | x er et partall} ∪ {x | x er et oddetall} = {x | x er et heltall} {x | x er et menneske} ∪ {x | x er norsk statsborger} = {x | x er et menneske} (alle elementene i den andre mengden er inneholdt i den første). == Se også == Snitt Mengdelære

Innenfor matematikken er unionen (eller foreningsmengden) mellom to mengder A og B, mengden av alle elementer som ligger i A, B eller både A og B.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kenneth_Gangnes

2023-02-04

Kenneth Gangnes

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i skihopp', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Personer fra Gjøvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Verdensmestere i skiflyging']

Kenneth Gangnes (født 15. mai 1989 på Gjøvik) er en norsk tidligere skihopper som representerte Kolbukameratene. Gangnes debuterte i verdenscupen på Lillehammer 7. mars 2008. Da endte han på 37.-plass. Fra 2006 konkurrerte han jevnlig i Kontinentalcupen. Han har bronsemedalje fra NM på ski fra Steinkjer 2011. Han fikk deretter flere sesonger ødelagt av skader. Hans første verdenscupseier kom på hjemmebane på Lillehammer, 6. desember 2015, da han samtidig vant Norges verdenscupseier nr. 100. Under VM i skiflyging 2016, 16. januar, kom han på 2.-plass, bak slovenske Peter Prevc. Dagen etter vant han gull i laghopping sammen med Anders Fannemel, Johann André Forfang og Daniel-André Tande. Gangnes ble norsk mester i storbakke på Lillehammer 26. januar 2016, og ble tildelt Kongepokalen. I 2005-2008 var Gangnes elev ved NTG Lillehammer.

Kenneth Gangnes (født 15. mai 1989 på Gjøvik) er en norsk tidligere skihopper som representerte Kolbukameratene. Gangnes debuterte i verdenscupen på Lillehammer 7. mars 2008. Da endte han på 37.-plass. Fra 2006 konkurrerte han jevnlig i Kontinentalcupen. Han har bronsemedalje fra NM på ski fra Steinkjer 2011. Han fikk deretter flere sesonger ødelagt av skader. Hans første verdenscupseier kom på hjemmebane på Lillehammer, 6. desember 2015, da han samtidig vant Norges verdenscupseier nr. 100. Under VM i skiflyging 2016, 16. januar, kom han på 2.-plass, bak slovenske Peter Prevc. Dagen etter vant han gull i laghopping sammen med Anders Fannemel, Johann André Forfang og Daniel-André Tande. Gangnes ble norsk mester i storbakke på Lillehammer 26. januar 2016, og ble tildelt Kongepokalen. I 2005-2008 var Gangnes elev ved NTG Lillehammer. == VM i skiflyging == == Verdenscup oversikt == 1 seier og 9 pallplasseringer individuelt == Sammenlagtplasseringer i verdenscupen == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Kenneth Gangnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (de) Kenneth Gangnes – Munzinger Sportsarchiv (en) Kenneth Gangnes – FIS (skihopping)

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_005

2023-02-04

Europavei 005

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E40', 'Kategori:Referanser til E60', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Usbekistan']

Europavei 005 går mellom Guza og Samarkand i Usbekistan. Veiens lengde er rundt 160 km.

Europavei 005 går mellom Guza og Samarkand i Usbekistan. Veiens lengde er rundt 160 km. == Knutepunkter == == Eksterne lenker == European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_006

2023-02-04

Europavei 006

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Tadsjikistan', 'Kategori:Veier i Usbekistan']

Europavei 006 går mellom Ayni i Tadsjikistan og Kokand i Usbekistan. Veiens lengde er rundt 250 km. Trasé fastlagt av UNECE: Ayni - Kokand.

Europavei 006 går mellom Ayni i Tadsjikistan og Kokand i Usbekistan. Veiens lengde er rundt 250 km. Trasé fastlagt av UNECE: Ayni - Kokand. == Knutepunkter == == Eksterne lenker == European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_herrelandslag_i_innebandy

2023-02-04

Norges herrelandslag i innebandy

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innebandy i Norge', 'Kategori:Landslag i innebandy', 'Kategori:Norske landslag', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2022-12']

Norges herrelandslag i innebandy er en samling av de beste mannlige innebandyspillerne fra Norge.

Norges herrelandslag i innebandy er en samling av de beste mannlige innebandyspillerne fra Norge. == Verdensmesterskap == Norge har vært med i alle verdensmesterskap og fikk en bronsemedalje i VM 1996, og ellers kommet blant de ti beste nasjonene i verden. De dårligste plasseringene var i 2006 og 2008. == Eksterne lenker == Norges Innebandyforbund Arkivert 18. desember 2008 hos Wayback Machine.

Norges herrelandslag i innebandy er en samling av de beste mannlige innebandyspillerne fra Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_007

2023-02-04

Europavei 007

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europaveier', 'Kategori:Referanser til E60', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Veier i Kirgisistan', 'Kategori:Veier i Usbekistan']

Europavei 007 går mellom Tasjkent i Usbekistan og Irkesjtam i Kirgisistan. Veiens lengde er rundt 600 km.

Europavei 007 går mellom Tasjkent i Usbekistan og Irkesjtam i Kirgisistan. Veiens lengde er rundt 600 km. == Knutepunkter == == Eksterne lenker == European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_delvise_pr%C3%B8vestansavtalen

2023-02-04

Den delvise prøvestansavtalen

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Hendelser i 1963', 'Kategori:Internasjonale avtaler', 'Kategori:Kjernefysiske våpen', 'Kategori:Rustningskontroll', 'Kategori:Sikkerhetspolitikk']

Den delvise prøvestansavtalen eller Traktat om forbud mot prøver med kjernefysiske våpen i atmosfæren, det ytre verdensrom og under vannet (engelsk: Treaty Banning Nuclear Weapon Tests in the Atmosphere, in Outer Space and under Water, ofte forkortet til LTBT) er en traktat som forbyr atomvåpenprøver og alle andre atomsprengninger (også for fredelige formål) i atmosfæren, verdensrommet og havet. Avtalen regulerer ikke prøvesprengninger under jorden, så lenge spregningene ikke fører til radioaktivt nedfall utenfor eget territorium. Den delvise prøvestansavtalen ble undertegnet av Sovjetunionen (representert av utenriksminister Andrej Gromyko), Storbritannia (representert av utenriksminister Alec Douglas-Home) og USA (representert av utenriksminister Dean Rusk) i Moskva 5. august 1963. Det ble etterpå åpnet for at andre land kan tiltre traktaten. Traktaten trådte i kraft fra 10. oktober 1963 og land som ikke signerte traktaten før denne datoen, kan kun tiltre. 124 stater har signert og ratifisert traktaten. Stater som er kjent for å ha atomvåpen og som ikke har signert traktaten er Folkerepublikken Kina, Frankrike og Nord-Korea.

Den delvise prøvestansavtalen eller Traktat om forbud mot prøver med kjernefysiske våpen i atmosfæren, det ytre verdensrom og under vannet (engelsk: Treaty Banning Nuclear Weapon Tests in the Atmosphere, in Outer Space and under Water, ofte forkortet til LTBT) er en traktat som forbyr atomvåpenprøver og alle andre atomsprengninger (også for fredelige formål) i atmosfæren, verdensrommet og havet. Avtalen regulerer ikke prøvesprengninger under jorden, så lenge spregningene ikke fører til radioaktivt nedfall utenfor eget territorium. Den delvise prøvestansavtalen ble undertegnet av Sovjetunionen (representert av utenriksminister Andrej Gromyko), Storbritannia (representert av utenriksminister Alec Douglas-Home) og USA (representert av utenriksminister Dean Rusk) i Moskva 5. august 1963. Det ble etterpå åpnet for at andre land kan tiltre traktaten. Traktaten trådte i kraft fra 10. oktober 1963 og land som ikke signerte traktaten før denne datoen, kan kun tiltre. 124 stater har signert og ratifisert traktaten. Stater som er kjent for å ha atomvåpen og som ikke har signert traktaten er Folkerepublikken Kina, Frankrike og Nord-Korea. == Se også == Prøvestansavtalen

Den delvise prøvestansavtalen eller Traktat om forbud mot prøver med kjernefysiske våpen i atmosfæren, det ytre verdensrom og under vannet (engelsk: Treaty Banning Nuclear Weapon Tests in the Atmosphere, in Outer Space and under Water, ofte forkortet til LTBT) er en traktat som forbyr atomvåpenprøver og alle andre atomsprengninger (også for fredelige formål) i atmosfæren, verdensrommet og havet. Avtalen regulerer ikke prøvesprengninger under jorden, så lenge spregningene ikke fører til radioaktivt nedfall utenfor eget territorium.

https://no.wikipedia.org/wiki/Komparativ_mytologi

2023-02-04

Komparativ mytologi

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Komparativ mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Komparativ mytologi er studiet av å sammenlikne myter og mytologier fra forskjellige kulturer for å påvise felles tema og karaktertrekk. Sammenlignende mytologi har hatt flere hensikter i en rekke akademiske fagfelt, for eksempel har forskere benyttet slektskapet mellom forskjellige myter for å spore utviklingen av religioner og kulturer og finne en felles opprinnelse; for å avdekke en felles opprinnelse for myter i ulike kulturer; og for å støtte ulike psykologiske teorier.

Komparativ mytologi er studiet av å sammenlikne myter og mytologier fra forskjellige kulturer for å påvise felles tema og karaktertrekk. Sammenlignende mytologi har hatt flere hensikter i en rekke akademiske fagfelt, for eksempel har forskere benyttet slektskapet mellom forskjellige myter for å spore utviklingen av religioner og kulturer og finne en felles opprinnelse; for å avdekke en felles opprinnelse for myter i ulike kulturer; og for å støtte ulike psykologiske teorier. == Sammenligning versus særegenhet == Den amerikanske antropologen C. Scott Littleton har definert komparativ mytologi som «systematisk sammenligning av myter og mytiske temaer trukket fra en vid rekke av kulturer». Ved å sammenligne ulike kulturers mytologier forsøker forskerne å identifisere underliggende likheter, og/eller å rekonstruere en «urmytologi» fra hvor disse mytologier har utviklet seg. Til en viss grad har alle teorier om mytologi fulgt en komparativ tilnærming; som religionsforskeren Robert Segal har uttrykt: «per definisjon søker alle teoretikere (av myter) å søke likheter blant myter». Imidlertid kan mytologiforskere bli grovt sett bli delt i «særegenhetsforskere», som framhever ulikhetene mellom mytene; og «kompartivitetsforskere», som framhever likhetene. Den første gruppen forsøker å «opprettholde at likhetene fremmet av kompartivitetsforskere er vage og overfladiske».Komparative tilnærminger til mytologi hadde stor popularitet blant forskere på 1700- og 1800-tallet. Mange av disse mente at alle myter viste tegn på å ha utviklet seg fra en enkeltstående myte eller mytisk tema. Eksempelvis ledet den tyske filologen Friedrich Max Müller (1823 – 1900) en tankeretning som søkte å tolke nær alle myter som poetiske beskrivelser av solens bevegelser. I henhold til denne teorien var disse poetiske beskrivelsene blitt vridd over tid til tilsynelatende ulike fortellinger om guder og helter (halvguder). Imidlertid har dagens forskere lent seg mer mot særegenhet og er mistenksom overfor brede utsagn om myter. Et unntak er Joseph Campbells teori om «monomyte», som blir diskutert nedenfor. == Tilnærminger til komparativ mytologi == Forskere i komparativ mytologi kommer fra ulike forskningsfelt, blant annet folkeminne, antropologi, historie, lingvistikk og religionshistorie, og de har benyttet forskjellige metoder for å sammenligne myter. Nedenfor er en del betydningsfulle tilnærminger til komparativ mytologi. === Lingvistisk === En del forskere ser på lingvistiske forhold mellom myter fra ulike kulturer – eksempelvis på likhetene mellom navnene til guder i forskjellige kulturer. Et særlig heldig eksempel på denne tilnærmingen er studiet av indoeuropeisk mytologi. Det er funnet påfallende likheter mellom mytologiske og religiøse begreper som er benyttet i forskjellige kulturer i Europa og India. Eksempelvis er den greske himmelguden Zevs Pater, den romerske himmelguden Jupiter, og den indiske himmelguden Dyaus Pita like navn. Det antyder at den greske, romerske og indiske gudene har en felles, nedarvet kultur, og at navnene Zevs, Jupiter og Dyaus er utviklet fra et eldre antatt navn *Dyēus ph2ter, som er referansen til himmelguden i en urindoeuropeisk religion. === Strukturell === En del forskere ser etter underliggende strukturer som blir delt av forskjellige myter. Den russiske språk- og folkeminneforskeren Vladimir Propp hevdet at mange russiske eventyr hadde en felles handlingsstruktur hvor bestemte hendelser skjedde i forutsigbar orden. I kontrast analyserte antropologen Claude Levi-Strauss strukturen av myter i henhold til det abstrakte forholdet mellom dets elementer heller enn deres orden i handlingen. Levi-Strauss mente at mytenes elementer kunne bli organisert i binære (todelte) motsetninger (liv/død; mann/kvinne; natur/kultur etc.). Han fremmet tanken at mytenes hensikt var å være en formidler av disse motsetningene og således løse grunnleggende motsetninger eller selvmotsigelser som fantes i menneskenes liv eller kultur. === Psykologisk === En del forskere hevder at myter fra forskjellige kulturer avslører de samme eller tilsvarende psykologiske krefter som eksisterer i disse kulturene. En del freudianske tenkere har identifisert fortellinger tilsvarende til den greske historien om Ødipus og Ødipuskomplekset i disse kulturene. Likeledes har jungianere identifisert bilder, temaer og mønstre i myter fra ulike kulturer. De mener at disse likhetene er resultatet fra arketyper tilstede i de ubevisste nivåene i hver persons sinn. == Noe mytologiske paralleller == Komparativ mytologi har avdekket et antall paralleller mellom myter fra forskjellige kulturer, blant annet en del vidstrakte og tilbakevendende temaer og fortellerelementer. En del eksempler følger under. === Flodbølge === Kulturer verden over forteller historier om en stor flodbølge eller syndflod. I mange tilfeller etterlater flodbølgen kun en eneste overlevende eller en liten gruppe av overlevende. Eksempelvis forteller både Den hebraiske Bibelen og det babylonske eposet om Gilgamesj om en verdensomspennende og global flodbølge som utslettet menneskeheten og om en mann som reddet Jordens ulike levende vesener ved å ta dem ombord i stor båt. Tilsvarende fortellinger om en enkelt overlevende fra en oversvømmelse opptrer i hinduistisk mytologi, aztekisk mytologi, og i den greske myten om Deukalion. === Det kreative offer === Mange kulturer har fortellinger om hellige figurer viss død skaper en vesentlig del av en virkelighet. Disse mytene synes å være særlig vanlige i jordbrukskulturer. En slik myte fra Ny-Guinea forteller om en mirakuløst unnfanget pike ved navn Hainuwele og hvis myrdede lik spirer inn i folkets matavlinger. Den kinesiske myten om Pangu, den vediske myte om Purusha, og den norrøne myten om urjotnen Yme, forteller alle om en kosmisk kjempe som blir drept for å skape verden. === Den dødende gud === Mange myter handler om en gud som dør en tragisk død og stundom kommer tilbake til livet. Slike myter er særlig vanlig i mytologier i Midtøsten og nære Østen. Antropologen James Frazer sammenlignet disse mytene i hans verk i flere bind kalt The Golden Bough (Den gylne greinen). Den egyptiske guden Osiris og den mesopotamiske guden Tammuz er eksempler på «dødende guder» – og det samme er den kristne fortellingen om Jesus fra Nasaret. Forståelse om disse likhetene går tilbake til den tidlige kristne tidsalder da kirkefedre som Justin Martyr diskuterte dem. === Heltefortellingenes struktur === Et antall forskere har foreslått at fortellinger om helter fra forskjellige kulturer har samme underliggende struktur. Otto Rank, en disippel av Sigmund Freud, har argumentert at fortellingene om heltenes fødsel har et felles ødipusstruktur. Andre forskere, blant annet Lord Raglan og i senere tide, Joseph Campbell, har foreslått at heltefortellingene deler en felles struktur. En del komparative mytologer ser etter likheter kun i heltefortellinger innenfor en bestemt geografisk eller etnisk avgrensning. Eksempelvis forsøkte den østerrikske forskeren Johann Georg van Hahn å identifisere en felles struktur som lå under «aryanske» heltefortellinger. Andre, som Campbell, fremmer teorier om heltefortellinger generelt. I henhold til Campbells teori om monomyten deler alle heltefortellinger fra over hele kloden en felles indre fortellerstruktur. Ettersom Campbell monomyteteorien støtter seg på brede sammenligninger i ekstrem grad blir den ikke delt blant det store flertallet av forskere som studerer mytologi. === Axis mundi === Mange mytologier nevner et sted som er verdens midtre eller er lokalisert sentrum i verden, og fungerer som kontaktpunkt mellom ulike nivåer i universet. Dette «axis mundi» er ofte markert av et hellig tre eller andre tilsvarende mytiske objekter. Eksempelvis har mange myter beskrevet et stort tre eller søyle som knyttet himmelen, jorden og underverden sammen. Vediske India, oldtidens Kina, og oldtidens germanere hadde alle myter om et «kosmisk tre» hvis greiner nådde himmelen og hvis røtter nådde helvete. I norrøn kultur gjenfinnes denne myten i Yggdrasil som den norske forskeren Gro Steinsland nevner som «Det er interessant å se gårdens tuntre som en lokal parallell til verdenstreet Yggdrasil (...) Vikingtidens skalder brukte tresymbolet flittig. Egil Skallagrimsson omtaler sin døde sønn som en brukket gren på slektens stamme.». Den dag i dag plantes det fortsatt tuntrær i de nordiske landene, noe som gjenspeiler mytens kraft i et slags forhold mellom mikrokosmos og makrakosmos. === Titanomachi === Mange kulturer har skapelsesmyte hvor en yngre gruppe av yngre, mer siviliserte guder kjemper mot en gruppe av eldre urguder som representerer kaoskreftene. I den greske myten om titanomachi (kampen mot titanene) beseirer de olympiske gudene en eldre og mer primitiv guddommelig rase, titanene, og etablerer en fast, kosmisk orden. I hinduistisk mytologi bekjemper devaene (gudene) asuraene (demonene). I norrøn mytologi er det urkamp mellom æsene og vanene som nevnes i en bolk i Voluspå, strofe 21-26, og som vanene vinner. I motsetningene til krigene nevnt over blir det fred og forsoning i norrøne verden. Denne myten om gudene som bekjemper kaosets demoner er særlig vanlig i indoeuropeiske mytologier. En del forskere har foreslått at myten reflekterer oldtidens indoeuropeiske erobring av landområder som tilhørte en innfødt befolkningen i løpet av deres ekspansjon i Europa. Imidlertid har en del ikke-indoeuropeiske kulturer tilsvarende myter. En rekke mytologier i Midtøsten og Lilleasia innbefatter en «kampmyte» hvor en god gud bekjemper en kaosgud eller demon, eksempelvis den babylonske Enuma Elish og den hebraiske fortellingen om Jahve som bekjemper sjøuhyret Leviatan. === Deus otiosus === Mange kulturer tror på en himmelsk guddommelig vesen som har kuttet kontakten med menneskeheten. Historikeren Mircea Eliade kaller dette guddommelige vesen for deus otiosus («den dovne/uvirksomme gud»), skjønt dette begrepet blir også benyttet i en bredere forstand, refererer det en hvilken som helst gud som ikke griper aktivt inn i menneskenes liv. I mange myter er det guddommelige vesen tilbaketrukket til himlene etter at verden er blitt skapt. En mytologi som tilhører Balubafolket, en av bantuene i Afrika, trekker den øverste guden seg tilbake fra jorden og etterlater mennesket i søken etter ham. Tilsvarende har Hererofolket, også tilhørende bantuene, en fortelling om en himmelgud som forlatt menneskeheten til mindre guder. I mytologier av andre kulturer tenderer den øverste guden til å forsvinne fullstendig og blir erstattet av et meget polyteistisk trossystem. === Opprinnelsesmyter === Mange kulturer har myter som beskriver deres skikker, ritualer, og identitet. Faktisk har oldtiden og tradisjonelle samfunn ofte rettferdiggjort deres sedvaner ved å hevde at deres guder eller mytiske helter etablerte disse skikkene. I norrøn historie var det viktig å knytte kongeslektene til en guddommelig forfedre, til Frøy for Harald Hårfagres slekt og til Sæming, en av Odins sønner, for Ladejarlslekten, noe som ga dem en særegen rett til å hevde overherredømme over land og folk.Et annet eksempel er mytene til australske Karadjerifolket om de mytiske Bagadjimbiri-brødrene som etablerte eller ga forklaring til alle sedvanene til Karadjerifolket, inkludert den posisjonen de står i når de urinerer. Nasjonale myter er også en form for opprinnelsesmyter for en nasjon, eksempelvis det finske eposet Kalevala som fikk betydning for Finlands uavhengighetskamp mot Russland. == Referanser == == Litteratur == Kilder Utvalgt bibliografi

Komparativ mytologi er studiet av å sammenlikne myter og mytologier fra forskjellige kulturer for å påvise felles tema og karaktertrekk. Sammenlignende mytologi har hatt flere hensikter i en rekke akademiske fagfelt, for eksempel har forskere benyttet slektskapet mellom forskjellige myter for å spore utviklingen av religioner og kulturer og finne en felles opprinnelse; for å avdekke en felles opprinnelse for myter i ulike kulturer; og for å støtte ulike psykologiske teorier.

https://no.wikipedia.org/wiki/Malinkabakken

2023-02-04

Malinkabakken

['Kategori:18°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hoppbakker i Polen', 'Kategori:Schlesiske voivodskap', 'Kategori:Sider med kart']

Malinkabakken, offisielt Skocznia narciarska im. Adama Małysza (norsk: Adam Małysz-bakken), er en hoppbakke i Malinkadalen ved byen Wisła i Polen. Bakken har K-punkt 120 meter og bakkestørrelse 134 meter, og er med det den andre hoppbakken på denne størrelsen i Polen, etter Wielka Krokiew i Zakopane. Hoppbakken er fra 2008 oppkalt etter den polske skihopperen Adam Małysz, som er fra Wisła. Malinkabakken ble bygd i 1932/33 og utvidet og modernisert i 1953 og 1966/67. Allerede fra starten av var den Polens nest største hoppbakke, etter bakken i Zakopane. Fra 1958 ble Puchar Beskidów (norsk: Beskid-cupen), et av Polens viktigste hopprenn, arrangert i Malinkabakken. Under det polske hopplandslagets trening i bakken før OL i 1960 falt Zdzisław Hryniewiecki stygt og brakk ryggen, slik at han ble lam for resten av livet. Bakkerekord før siste ombygging var 112,5 meter, satt av Wojciech Skupień 18. februar 2001. I 2001 ble det bestemt at bakken, som da hadde K-punkt 105 meter, skulle utvides til K120 og oppkalles etter Polens suksessrike hopper Adam Małysz. Ombyggingen av hoppbakken startet vinteren 2004. Ferdigstillelsen av bakken ble utsatt flere ganger, blant annet på grunn av et jordras sommeren 2006, men den nye bakken sto endelig ferdig høsten 2008. Malinkabakken har i dag flomlys, plastmatter som gjør at den også kan brukes sommerstid, stolheis og plass til ca. 11 000 tilskuere. 17. september 2008 hoppet Adam Małysz som den aller første i den nye bakken. 25.-28. september ble det polske mesterskapet på plast arrangert i Malinkabakken. Sommeren 2010 ble det for første gang arrangert Sommer Grand Prix-renn i bakken. Verdenscuprenn ble første gang arrangert der 9. januar 2013. Bakkerekorden på snø er 139 meter, satt av østerrikeren Stefan Kraft i verdenscup-kvalifiseringen 8. januar 2013. Peter Prevc (Slovenia) falt på 140,5 m i verdenscuprennet 16. januar 2014. På plast er rekorden 136 meter, satt av Kamil Stoch (Polen) i et Grand Prix-renn 2. august 2013.

Malinkabakken, offisielt Skocznia narciarska im. Adama Małysza (norsk: Adam Małysz-bakken), er en hoppbakke i Malinkadalen ved byen Wisła i Polen. Bakken har K-punkt 120 meter og bakkestørrelse 134 meter, og er med det den andre hoppbakken på denne størrelsen i Polen, etter Wielka Krokiew i Zakopane. Hoppbakken er fra 2008 oppkalt etter den polske skihopperen Adam Małysz, som er fra Wisła. Malinkabakken ble bygd i 1932/33 og utvidet og modernisert i 1953 og 1966/67. Allerede fra starten av var den Polens nest største hoppbakke, etter bakken i Zakopane. Fra 1958 ble Puchar Beskidów (norsk: Beskid-cupen), et av Polens viktigste hopprenn, arrangert i Malinkabakken. Under det polske hopplandslagets trening i bakken før OL i 1960 falt Zdzisław Hryniewiecki stygt og brakk ryggen, slik at han ble lam for resten av livet. Bakkerekord før siste ombygging var 112,5 meter, satt av Wojciech Skupień 18. februar 2001. I 2001 ble det bestemt at bakken, som da hadde K-punkt 105 meter, skulle utvides til K120 og oppkalles etter Polens suksessrike hopper Adam Małysz. Ombyggingen av hoppbakken startet vinteren 2004. Ferdigstillelsen av bakken ble utsatt flere ganger, blant annet på grunn av et jordras sommeren 2006, men den nye bakken sto endelig ferdig høsten 2008. Malinkabakken har i dag flomlys, plastmatter som gjør at den også kan brukes sommerstid, stolheis og plass til ca. 11 000 tilskuere. 17. september 2008 hoppet Adam Małysz som den aller første i den nye bakken. 25.-28. september ble det polske mesterskapet på plast arrangert i Malinkabakken. Sommeren 2010 ble det for første gang arrangert Sommer Grand Prix-renn i bakken. Verdenscuprenn ble første gang arrangert der 9. januar 2013. Bakkerekorden på snø er 139 meter, satt av østerrikeren Stefan Kraft i verdenscup-kvalifiseringen 8. januar 2013. Peter Prevc (Slovenia) falt på 140,5 m i verdenscuprennet 16. januar 2014. På plast er rekorden 136 meter, satt av Kamil Stoch (Polen) i et Grand Prix-renn 2. august 2013. == Viktige renn (spesielt hopp) == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Malinka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Skisprungschanzen-Archiv: Wisła (Malinka) Bildegalleri fra utbyggingen av bakken

Wisła

https://no.wikipedia.org/wiki/Dag_Rognlien

2023-02-04

Dag Rognlien

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler 20. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske arkitekter', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Dag Bjørset Randers Rognlien (født 20. oktober 1921, død 29. mars 1999) var en norsk arkitekt og skribent. Han var utdannet ved NTH i Trondheim og var i mange år tilknyttet Odd Brochmanns arkitektkontor i Oslo. Rognlien tegnet flere institusjoner for psykisk utviklingshemmede (bl.a Dagsrudheimen i Telemark), skoler, forretningsbygg og private boliger. Særlig kjent er blomsterbutikken «Sørlihaven» på Nordstrand og terrassehusene i Ekebergveien på Ljan. Dessuten var han i mange år redaktør for fagbladet Arkitektnytt. Han var gift med interiørarkitekt Anne Lise Aas.

Dag Bjørset Randers Rognlien (født 20. oktober 1921, død 29. mars 1999) var en norsk arkitekt og skribent. Han var utdannet ved NTH i Trondheim og var i mange år tilknyttet Odd Brochmanns arkitektkontor i Oslo. Rognlien tegnet flere institusjoner for psykisk utviklingshemmede (bl.a Dagsrudheimen i Telemark), skoler, forretningsbygg og private boliger. Særlig kjent er blomsterbutikken «Sørlihaven» på Nordstrand og terrassehusene i Ekebergveien på Ljan. Dessuten var han i mange år redaktør for fagbladet Arkitektnytt. Han var gift med interiørarkitekt Anne Lise Aas. == Referanser ==

Dag Bjørset Randers Rognlien (født 20. oktober 1921, død 29.

https://no.wikipedia.org/wiki/Renault

2023-02-04

Renault

['Kategori:2°Ø', 'Kategori:48°N', 'Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater hentet fra P159', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Franske bilprodusenter', 'Kategori:Lastebilprodusenter', 'Kategori:Selskaper etablert i 1898', 'Kategori:Sider med kart']

Renault (utt: Rø'nå) er et fransk bilmerke. Firmaet ble grunnlagt i 1898 av Louis Renault og hans brødre Fernand og Marcel. De hadde tidlig suksess i motorsport, men den første kommersielle suksessen var leveranse av drosjer til Paris.

Renault (utt: Rø'nå) er et fransk bilmerke. Firmaet ble grunnlagt i 1898 av Louis Renault og hans brødre Fernand og Marcel. De hadde tidlig suksess i motorsport, men den første kommersielle suksessen var leveranse av drosjer til Paris. == Historie == Under første verdenskrig produserte de våpen, ammunisjon, motorer og fremfor alt den lette stridsvognen FT17. Etter krigen lanserte Renault en rekke forskjellige modeller, i motsetning til konkurrenten Citroën som konsentrerte seg om en bestemt modell. I mellomkrigstiden startet fabrikken også med produksjon av blant annet lastebiler og jernbanemateriell. Louis Renault satt fremdeles ved roret, og styrte bedriften egenhendig. Under andre verdenskrig ble Renault overtatt av tyskerne, og bombet av det britiske RAF. Etter frigjøringen ble Louis Renault arrestert, siktet for overløperi, men døde av sykdom før han rakk å bli stilt for retten. Selskapet ble nasjonalisert sammen med annen fransk industri i januar 1945, men ble privatisert igjen i 1996. Etter krigen startet Renault produksjon av en liten, billig bil kalt 4CV. Dette ble en stor suksess for selskapet. Gjennom Renault F1 har Renault de siste årene igjen hatt suksess innen formel 1, og vant både fører- og konstruktørmesterskapet i 2005 og 2006. Bedriften har fått medienes søkelys på seg etter fem selvmord blant selskapets 130 000 ansatte over fire år, angivelig som følge av overbelastning. Selvmordsraten i Frankrike var i 2005 17,6 pr. 100.000 innbygger, langt høyere enn i Renault. Den første Renault kom til Norge i 1908, importert av M.A. Braastad i Ålesund. == Renault-modeller == Renault 4CV Renault 4 Renault 5 Renault 12 Renault 19 Renault 21 Renault Clio Renault Dauphine Renault Espace Renault Kangoo – flerbruksbil Renault Laguna Renault Magnum – lastebil Renault Master – varebil Renault Mégane Renault Modus Renault Scénic Renault Tracer – buss Renault Trafic – varebil Renault Zoe - elbil == Referanser == == Eksterne lenker == (fr) Offisielt nettsted (en) Renault – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Renault – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Den norske importøren Club Renault Norvège RenaultBiler.no – Nyheter,Forum m.m.

Renault 12 er en familiebil produsert av den franske bilprodusenten Renault mellom 1969 og 1980. Modellen var tilgjengelig som sedan (Berline) og stasjonsvogn (Break), og ble også produsert på lisens i en rekke land over hele verden, også lenge etter at Renault tok den ut av produksjon.

https://no.wikipedia.org/wiki/Marion%C3%B8ya

2023-02-04

Marionøya

['Kategori:37°Ø', 'Kategori:46°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – geografi', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Øyer i Indiahavet', 'Kategori:Øyer i Sør-Afrika']

Marionøya (engelsk: Marion Island) er en sørafrikansk øy som tilhører øygruppen Prince Edwardøyene. Øygruppen ligger 1 770 km sørøst for Port Elizabeth på det sørafrikanske fastlandet. Marionøya er 19 km lang, 12 km bred og har et areal på 290 km². Øyas høyeste punkt er State President Swart Peak med 1230 moh. 22. september 1979 fanget den amerikanske satellitten Vela opp et «dobbeltglimt» i nærheten av Prince Edward-øyene. Det har vært spekulert i om dette var en atomprøvesprengning, utført i samarbeid mellom Israel og Sør-Afrika. Våpenet var på størrelse med en tiendedel av Hiroshima-bomben «Little Boy».

Marionøya (engelsk: Marion Island) er en sørafrikansk øy som tilhører øygruppen Prince Edwardøyene. Øygruppen ligger 1 770 km sørøst for Port Elizabeth på det sørafrikanske fastlandet. Marionøya er 19 km lang, 12 km bred og har et areal på 290 km². Øyas høyeste punkt er State President Swart Peak med 1230 moh. 22. september 1979 fanget den amerikanske satellitten Vela opp et «dobbeltglimt» i nærheten av Prince Edward-øyene. Det har vært spekulert i om dette var en atomprøvesprengning, utført i samarbeid mellom Israel og Sør-Afrika. Våpenet var på størrelse med en tiendedel av Hiroshima-bomben «Little Boy».

Sør-Afrika

https://no.wikipedia.org/wiki/You%E2%80%99re_Gonna_Get_It!

2023-02-04

You’re Gonna Get It!

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkalbum fra 1978', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Denny Cordell', 'Kategori:Musikkalbum produsert av Tom Petty', 'Kategori:Tom Petty-album']

You're Gonna Get It! er Tom Petty and the Heartbreakers' andre album, gitt ut i 1978. Originalt skulle albumet hete Terminal Romance. Som sin forgjenger inneholder også dette albumet melodiske sanger med ringende gitarer og orgel. Det nådde nummer 23 på Billboards «Top LP's & Tapes»-liste i 1978. Den ga også Petty og the Heartbreakers deres første gullplate. Ingen i the Heartbreakers ville ha dette navnet eller coveret på albumet, men de fikk ingen støtte da de ville bytte navn og cover på albumet.

You're Gonna Get It! er Tom Petty and the Heartbreakers' andre album, gitt ut i 1978. Originalt skulle albumet hete Terminal Romance. Som sin forgjenger inneholder også dette albumet melodiske sanger med ringende gitarer og orgel. Det nådde nummer 23 på Billboards «Top LP's & Tapes»-liste i 1978. Den ga også Petty og the Heartbreakers deres første gullplate. Ingen i the Heartbreakers ville ha dette navnet eller coveret på albumet, men de fikk ingen støtte da de ville bytte navn og cover på albumet. == Sporliste == Alle sanger skrevet av Tom Petty, unntatt hvor merket. === Side en === «When the Time Comes» – 2:48 «You're Gonna Get It» – 2:59 «Hurt» (Petty/Mike Campbell) – 3:19 «Magnolia» – 3:02 «Too Much Ain't Enough» – 2:58 === Side to === «I Need to Know» – 2:27 «Listen to Her Heart» – 3:05 «No Second Thoughts» – 2:42 «Restless» – 3:24 «Baby's a Rock 'n' Roller» (Petty/Campbell) – 2:55 == Personell == Tom Petty – Vokal, 6- og 12-strengs gitar, piano Mike Campbell – 6- og 12-strengs gitar, trekkspill Benmont Tench – Piano, orgel og vokal Ron Blair – Bassgitar, akustisk gitar, lydeffekter Stan Lynch – Trommer og vokal Noah Shark – Perkusjon Phil Seymour – Bakgrunnsvokal på «Magnolia» == Eksterne lenker == (en) You're Gonna Get It! på Discogs (en) You're Gonna Get It! på MusicBrainz (en) You're Gonna Get It! på AllMusic

lenke

https://no.wikipedia.org/wiki/Marion_(andre_betydninger)

2023-02-04

Marion (andre betydninger)

['Kategori:Pekere']

Marion kan vise til: Marion – et jentenavn

Marion kan vise til: Marion – et jentenavn == Personer == Marion Bartoli Marion Cotillard Marion Dönhoff Marion Jones Marion King Hubbert Marion Lund Marion Michael Morrison Marion Ravn Marion V. Williams Marion Yorck von Wartenburg Marion Zimmer Bradley == Steder == === Sør-Afrika === Marionøya – del av øygruppen Prince Edwardøyene === USA === Marion County (Alabama) Marion County (Arkansas) Marion County (Florida) Marion County (Georgia) Marion County (Illinois) Marion County (Indiana) Marion County (Iowa) Marion County (Kansas) Marion County (Kentucky) Marion County (Mississippi) Marion County (Missouri) Marion County (Ohio) Marion County (Oregon) Marion County (Tennessee) Marion County (Texas) Marion County (Vest-Virginia)

Marion kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Warszawa

2023-02-04

Warszawa

['Kategori:21°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Warszawa']

Warszawa ( [varˈʂava] ; historisk norsk Varsjava og Warschau) er hovedstad og største by i Polen. Byen har status som distriktsnivåby, og er et viktig senter for kultur, vitenskap, politikk og industri. Warszawa ligger ved elven Wisła, cirka 350 km sør for Østersjøen like langt nord for Karpatene. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Warszawa-agglomerasjonen med 2 900 000 innbyggere. Byen, som også er hovedstaden i det masoviske voivodskap, er hjemstedet for rundt 66 institusjoner for høyere utdannelse (blant annet Uniwersytet Warszawski og Politechnika Warszawska), over 30 teatre (Nasjonalteateret, Nasjonaloperaen og Nasjonalfilharmonien), samt mange industriselskaper innen blant annet stålproduksjon, elektroteknikk og bilindustri. Warszawas gamleby er skrevet inn på UNESCOS liste over verdens kulturarv. Byen er internasjonalt kjent for å ha gitt navnet til Warszawapakten, Warszawakonvensjonen og Warszawatraktaten.

Warszawa ( [varˈʂava] ; historisk norsk Varsjava og Warschau) er hovedstad og største by i Polen. Byen har status som distriktsnivåby, og er et viktig senter for kultur, vitenskap, politikk og industri. Warszawa ligger ved elven Wisła, cirka 350 km sør for Østersjøen like langt nord for Karpatene. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Warszawa-agglomerasjonen med 2 900 000 innbyggere. Byen, som også er hovedstaden i det masoviske voivodskap, er hjemstedet for rundt 66 institusjoner for høyere utdannelse (blant annet Uniwersytet Warszawski og Politechnika Warszawska), over 30 teatre (Nasjonalteateret, Nasjonaloperaen og Nasjonalfilharmonien), samt mange industriselskaper innen blant annet stålproduksjon, elektroteknikk og bilindustri. Warszawas gamleby er skrevet inn på UNESCOS liste over verdens kulturarv. Byen er internasjonalt kjent for å ha gitt navnet til Warszawapakten, Warszawakonvensjonen og Warszawatraktaten. == Historie == Navnet Warszawa kommer fra eiendomsformen til navnet Warsz (kortformen til navnet Warcisław), altså Warszowa eller Warszewa. Folkeetymologi avleder derimot navnet fra fiskeren Wars og Wisła-sirenen Sawa, kjent fra en populær legende. Warszawa gjør seg gjeldende blant Europas hovedsteder ikke for sin størrelse, alder eller skjønnhet, men snarere for sin uforgjengelighet. Byen sammenlignes ofte med en føniks som gang på gang har gjenoppstått fra askene. Etter å ha lidd enorm skade under krigene med Sverige og Preussen 1655–1656, ble den igjen overfalt i 1794, da den russiske armeen massakrerte bydelen Pragas befolkning. Warszawas mest bemerkelsesverdige overlevelse var allikevel gjenoppstandelsen etter nærmest fullstendig ødeleggelse under andre verdenskrig. Byen fikk byrettigheter (Magdeburg-rettigheter) i 1334. Den ble sete for hertugen av Masovia, og i 1596 ble den hovedstad for det svenske Vasa-dynastiet som hersket over Polen-Litauen. Byen har gjennom historien vært okkupert av mange naboland, deriblant Sverige, Tyskland og Russland. Under andre verdenskrig var Warszawa skueplass for Warszawaoppstanden i 1944 som varte i 63 dager, der den polske undergrunnshæren kjempet for å befri hovedstaden fra de tyske okkupantene. Den første uken gikk det hardest ut over forstedene Wola og Ochota på vestsiden av byen, enda de var uten militær betydning og bestod av boligkvarterer med innslag av fabrikker, offentlige bygg og sykehus. Under fremrykningen til SS-brigade «Dirlewanger» og Kaminski mot sentrum, gikk disse løs på sivilbefolkningen i stedet for på hjemmestyrkene som faktisk beskjøt dem. I 5-6 dager ble sivile i et antall av minst 40 000 drept – noen slept ut på gaten og stukket i hjel med bajonetter; en stor flokk ble jagd inn på en kirkegård og meid ned med maskingevær; sykehuspasientene ble drept i sengene sine; gravide kvinner buksprettet og partert; barna hakket i småbiter. Husene ble deretter brent ned.Etter massiv gjengjeldelse fra tyskerne og deres allierte tropper, mistet over 250 000 mennesker livet, hvoretter byen ble systematisk ødelagt. Den sovjetisk Røde armé unnlot med hensikt å unnsette byen, historikeren Norman Davies beskriver det som «i bunn og grunn var den et sent eksempel på et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere». Den gjenlevende polske befolkning ble internert i tyske leirer frem til en ny okkupasjon i Den røde armés regi. Mange av de historiske gatene, bygningene og kirkene er siden blitt gjenoppbygd. == Bygninger == Gamlebyen i Warszawa (polsk Stare Miasto) er det eldste historiske distriktet i den polske hovedstaden, og en av byens viktigste turistattraksjoner. Gamlebyen ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv i 1980, som et eksempel på en nesten fullstendig gjenoppbygning av et historisk kulturminneområde, etter ødeleggelsene under andre verdenskrig. De viktigste severdighetene i Gamlebyen er Slottsplassen med Kongeslottet, Sigismundsøylen og Kobbertakspalasset, Gamlebytorget med mursteinshus, Bymurene med Portfestningen, St. Johannes døperens katedral, Jesuittkirken og St. Martin kirke. Noen øvrige kirker i Warszawa er St. Florian og St. Mikael katedralbasilika, St. Anna kirke, og St. Aleksander kirke. St. Aleksander Nevskij-katedralen var en katedral som stod kun 15 år før den ble revet ned i 1924-1926. En av de rikeste magnatresidenser i Warszawa var Branicki-palasset i nærheten av Kongeslottet. == Transport == Byen betjenes av to flyplasser: Frédéric Chopin lufthavn Warszawa-Okęcie, i bydelen Okęcie i Warszawa, åpnet i 1934 Warszawa-Modlin lufthavn ble åpnet i juli 2012 == Vennskapsbyer == Astana Berlin Budapest Chicago Düsseldorf Groznyj Haag Hamamatsu Hanoi Harbin Île-de-France Kyiv Moskva Rio de Janeiro Riga Saint-Étienne St. Petersburg Seoul Istanbul Taipei Tel Aviv-Jaffa Toronto Vilnius Wien == Kjente personer fra Warszawa == Mordechai Anielewicz (1919–1943?), leder for oppstanden i Warszawas ghetto Eugeniusz Bodo (1899–1943?), sanger og skuespiller Zbigniew Brzeziński (1928-2017), politisk rådgiver for USAs president Jimmy Carter Fryderyk Chopin (1810–1849), pianist og komponist Maria Skłodowska-Curie (1867–1934), kjemiker, fysiker, to ganger nobelprisvinner Lucyna Ćwierczakiewiczowa (1829–1901), kokk og forfatter (de populære polske kokebøker) Edward Flatau (1868–1932), grunnlegger av den polske neurologi Witold Gombrowicz (1904–1969), forfatter og dramatiker Abraham Joshua Heschel (1907–1972), jødisk teolog og filosof Agnieszka Holland (1948-), filmregissør Adam Jarzębski (1590–1649), forfatter (første Warszawaguide) Jacek Kaczmarski (1957–2004), dikter og forfatter Lech Kaczyński (1949–2010), president og politiker Ryszard Kapuściński (1932–2007), forfatter og journalist Krzysztof Kieślowski (1941–1996), filmregissør Krzysztof Komeda (1931–1969), komponist, pioner innen frijazz Janusz Korczak (1879–1942), forfatter, jurist Ryszard Kukliński (1930–2004), CIA-spion under den kalde krigen Kazimierz Kuratowski (1896–1980), matematiker Janusz Kusociński (1907–1940), atlet, olympisk mester Tamara de Lempicka (1898–1980), maler Witold Lutosławski (1913–1994), komponist Benoît Mandelbrot (1924-), matematiker Icchok Lejb Perec (1851–1915), jiddisk forfatter og dikter Wlasyslaw Pilars de Pilar (1874–1952), dikter, professor i litteratur Bolesław Prus (1847–1912), forfatter Adam Michnik (1946-), redakør for avisen Gazeta Wyborcza Władysław Reymont (1867–1925), forfatter, nobelprisvinner Jerzy Rybicki (1953-), bokser, olympisk mester Wacław Sierpiński (1882–1969), matematiker Isaac Bashevis Singer (1902–1991), forfatter, nobelprisvinner Antoni Słonimski (1895–1976), dikter Stefan Starzyński (1893–1943?), Warszawas president 1934-1939, drept i tysk konsentrasjonsleir i Dachau Stanisław Staszic (1755–1826), geistlig, filosof, forfatter, tolk Władysław Szpilman (1911–2000), komponist Stanisław Ignacy Witkiewicz (Witkacy) (1885–1939), forfatter og maler Janusz Zajdel (1938–1995), science-fiction-forfatter Ludwik Zamenhof (1859–1917), oppfinneren av språket Esperanto == Se også == Warszawa-gettoen == Referanser == == Kilder == Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2 == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Warsaw – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Warszawa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Warszawa hos Wikivoyage

Gamlebytorget (polsk Rynek Starego Miasta) er en plass i midten av Gamlebyen i Warszawa. Det er kjent for sine mange særegne, tradisjonelle polske restauranter, kafeer og butikker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Warszawa

2023-02-04

Warszawa

['Kategori:21°Ø', 'Kategori:52°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Hovedsteder i Europa', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Warszawa']

Warszawa ( [varˈʂava] ; historisk norsk Varsjava og Warschau) er hovedstad og største by i Polen. Byen har status som distriktsnivåby, og er et viktig senter for kultur, vitenskap, politikk og industri. Warszawa ligger ved elven Wisła, cirka 350 km sør for Østersjøen like langt nord for Karpatene. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Warszawa-agglomerasjonen med 2 900 000 innbyggere. Byen, som også er hovedstaden i det masoviske voivodskap, er hjemstedet for rundt 66 institusjoner for høyere utdannelse (blant annet Uniwersytet Warszawski og Politechnika Warszawska), over 30 teatre (Nasjonalteateret, Nasjonaloperaen og Nasjonalfilharmonien), samt mange industriselskaper innen blant annet stålproduksjon, elektroteknikk og bilindustri. Warszawas gamleby er skrevet inn på UNESCOS liste over verdens kulturarv. Byen er internasjonalt kjent for å ha gitt navnet til Warszawapakten, Warszawakonvensjonen og Warszawatraktaten.

Warszawa ( [varˈʂava] ; historisk norsk Varsjava og Warschau) er hovedstad og største by i Polen. Byen har status som distriktsnivåby, og er et viktig senter for kultur, vitenskap, politikk og industri. Warszawa ligger ved elven Wisła, cirka 350 km sør for Østersjøen like langt nord for Karpatene. Sammen med omkringliggende områder utgjør den Warszawa-agglomerasjonen med 2 900 000 innbyggere. Byen, som også er hovedstaden i det masoviske voivodskap, er hjemstedet for rundt 66 institusjoner for høyere utdannelse (blant annet Uniwersytet Warszawski og Politechnika Warszawska), over 30 teatre (Nasjonalteateret, Nasjonaloperaen og Nasjonalfilharmonien), samt mange industriselskaper innen blant annet stålproduksjon, elektroteknikk og bilindustri. Warszawas gamleby er skrevet inn på UNESCOS liste over verdens kulturarv. Byen er internasjonalt kjent for å ha gitt navnet til Warszawapakten, Warszawakonvensjonen og Warszawatraktaten. == Historie == Navnet Warszawa kommer fra eiendomsformen til navnet Warsz (kortformen til navnet Warcisław), altså Warszowa eller Warszewa. Folkeetymologi avleder derimot navnet fra fiskeren Wars og Wisła-sirenen Sawa, kjent fra en populær legende. Warszawa gjør seg gjeldende blant Europas hovedsteder ikke for sin størrelse, alder eller skjønnhet, men snarere for sin uforgjengelighet. Byen sammenlignes ofte med en føniks som gang på gang har gjenoppstått fra askene. Etter å ha lidd enorm skade under krigene med Sverige og Preussen 1655–1656, ble den igjen overfalt i 1794, da den russiske armeen massakrerte bydelen Pragas befolkning. Warszawas mest bemerkelsesverdige overlevelse var allikevel gjenoppstandelsen etter nærmest fullstendig ødeleggelse under andre verdenskrig. Byen fikk byrettigheter (Magdeburg-rettigheter) i 1334. Den ble sete for hertugen av Masovia, og i 1596 ble den hovedstad for det svenske Vasa-dynastiet som hersket over Polen-Litauen. Byen har gjennom historien vært okkupert av mange naboland, deriblant Sverige, Tyskland og Russland. Under andre verdenskrig var Warszawa skueplass for Warszawaoppstanden i 1944 som varte i 63 dager, der den polske undergrunnshæren kjempet for å befri hovedstaden fra de tyske okkupantene. Den første uken gikk det hardest ut over forstedene Wola og Ochota på vestsiden av byen, enda de var uten militær betydning og bestod av boligkvarterer med innslag av fabrikker, offentlige bygg og sykehus. Under fremrykningen til SS-brigade «Dirlewanger» og Kaminski mot sentrum, gikk disse løs på sivilbefolkningen i stedet for på hjemmestyrkene som faktisk beskjøt dem. I 5-6 dager ble sivile i et antall av minst 40 000 drept – noen slept ut på gaten og stukket i hjel med bajonetter; en stor flokk ble jagd inn på en kirkegård og meid ned med maskingevær; sykehuspasientene ble drept i sengene sine; gravide kvinner buksprettet og partert; barna hakket i småbiter. Husene ble deretter brent ned.Etter massiv gjengjeldelse fra tyskerne og deres allierte tropper, mistet over 250 000 mennesker livet, hvoretter byen ble systematisk ødelagt. Den sovjetisk Røde armé unnlot med hensikt å unnsette byen, historikeren Norman Davies beskriver det som «i bunn og grunn var den et sent eksempel på et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere». Den gjenlevende polske befolkning ble internert i tyske leirer frem til en ny okkupasjon i Den røde armés regi. Mange av de historiske gatene, bygningene og kirkene er siden blitt gjenoppbygd. == Bygninger == Gamlebyen i Warszawa (polsk Stare Miasto) er det eldste historiske distriktet i den polske hovedstaden, og en av byens viktigste turistattraksjoner. Gamlebyen ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv i 1980, som et eksempel på en nesten fullstendig gjenoppbygning av et historisk kulturminneområde, etter ødeleggelsene under andre verdenskrig. De viktigste severdighetene i Gamlebyen er Slottsplassen med Kongeslottet, Sigismundsøylen og Kobbertakspalasset, Gamlebytorget med mursteinshus, Bymurene med Portfestningen, St. Johannes døperens katedral, Jesuittkirken og St. Martin kirke. Noen øvrige kirker i Warszawa er St. Florian og St. Mikael katedralbasilika, St. Anna kirke, og St. Aleksander kirke. St. Aleksander Nevskij-katedralen var en katedral som stod kun 15 år før den ble revet ned i 1924-1926. En av de rikeste magnatresidenser i Warszawa var Branicki-palasset i nærheten av Kongeslottet. == Transport == Byen betjenes av to flyplasser: Frédéric Chopin lufthavn Warszawa-Okęcie, i bydelen Okęcie i Warszawa, åpnet i 1934 Warszawa-Modlin lufthavn ble åpnet i juli 2012 == Vennskapsbyer == Astana Berlin Budapest Chicago Düsseldorf Groznyj Haag Hamamatsu Hanoi Harbin Île-de-France Kyiv Moskva Rio de Janeiro Riga Saint-Étienne St. Petersburg Seoul Istanbul Taipei Tel Aviv-Jaffa Toronto Vilnius Wien == Kjente personer fra Warszawa == Mordechai Anielewicz (1919–1943?), leder for oppstanden i Warszawas ghetto Eugeniusz Bodo (1899–1943?), sanger og skuespiller Zbigniew Brzeziński (1928-2017), politisk rådgiver for USAs president Jimmy Carter Fryderyk Chopin (1810–1849), pianist og komponist Maria Skłodowska-Curie (1867–1934), kjemiker, fysiker, to ganger nobelprisvinner Lucyna Ćwierczakiewiczowa (1829–1901), kokk og forfatter (de populære polske kokebøker) Edward Flatau (1868–1932), grunnlegger av den polske neurologi Witold Gombrowicz (1904–1969), forfatter og dramatiker Abraham Joshua Heschel (1907–1972), jødisk teolog og filosof Agnieszka Holland (1948-), filmregissør Adam Jarzębski (1590–1649), forfatter (første Warszawaguide) Jacek Kaczmarski (1957–2004), dikter og forfatter Lech Kaczyński (1949–2010), president og politiker Ryszard Kapuściński (1932–2007), forfatter og journalist Krzysztof Kieślowski (1941–1996), filmregissør Krzysztof Komeda (1931–1969), komponist, pioner innen frijazz Janusz Korczak (1879–1942), forfatter, jurist Ryszard Kukliński (1930–2004), CIA-spion under den kalde krigen Kazimierz Kuratowski (1896–1980), matematiker Janusz Kusociński (1907–1940), atlet, olympisk mester Tamara de Lempicka (1898–1980), maler Witold Lutosławski (1913–1994), komponist Benoît Mandelbrot (1924-), matematiker Icchok Lejb Perec (1851–1915), jiddisk forfatter og dikter Wlasyslaw Pilars de Pilar (1874–1952), dikter, professor i litteratur Bolesław Prus (1847–1912), forfatter Adam Michnik (1946-), redakør for avisen Gazeta Wyborcza Władysław Reymont (1867–1925), forfatter, nobelprisvinner Jerzy Rybicki (1953-), bokser, olympisk mester Wacław Sierpiński (1882–1969), matematiker Isaac Bashevis Singer (1902–1991), forfatter, nobelprisvinner Antoni Słonimski (1895–1976), dikter Stefan Starzyński (1893–1943?), Warszawas president 1934-1939, drept i tysk konsentrasjonsleir i Dachau Stanisław Staszic (1755–1826), geistlig, filosof, forfatter, tolk Władysław Szpilman (1911–2000), komponist Stanisław Ignacy Witkiewicz (Witkacy) (1885–1939), forfatter og maler Janusz Zajdel (1938–1995), science-fiction-forfatter Ludwik Zamenhof (1859–1917), oppfinneren av språket Esperanto == Se også == Warszawa-gettoen == Referanser == == Kilder == Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2 == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Warsaw – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Warszawa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Warszawa hos Wikivoyage

Bymurene i Warszawa (polsk Mury obronne Warszawy) er en dobbel rekke forsvarsmurer rundt Gamlebyen, reist mellom det 13. og 16.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jon-Petter_Sandaker

2023-02-04

Jon-Petter Sandaker

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skihoppere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Jon-Petter Sandaker (født 24. februar 1974) er en tidligere norsk skihopper som konkurrerte for Lørenskog Skiklubb. Sandaker debuterte i verdenscupen allerede 3. desember 1995 på Lillehammer da han kvalifiserte seg via den nasjonale kvoten. Han endte da på en beskjeden 42.-plass. Foran 1997/1998-sesongen hadde Sandaker vist lovende takter på trening, men det var likevel en stor overraskelse at han skulle bli nr. 4 allerede i sesongens første verdenscuprenn i november. De påfølgende resultatene var imidlertid skuffende, noe som gjorde at han ikke ble uttatt til den tysk-østerrikske hoppuka. Han avsluttet imidlertid sesongen noe bedre, blant annet med en 9.-plass i Trondheim. Sandaker hadde noen sporadiske opptredener i verdenscupen også i sesongene 1998/1999 og 1999/2000, men klarte aldri å oppnå gode resultater igjen.

Jon-Petter Sandaker (født 24. februar 1974) er en tidligere norsk skihopper som konkurrerte for Lørenskog Skiklubb. Sandaker debuterte i verdenscupen allerede 3. desember 1995 på Lillehammer da han kvalifiserte seg via den nasjonale kvoten. Han endte da på en beskjeden 42.-plass. Foran 1997/1998-sesongen hadde Sandaker vist lovende takter på trening, men det var likevel en stor overraskelse at han skulle bli nr. 4 allerede i sesongens første verdenscuprenn i november. De påfølgende resultatene var imidlertid skuffende, noe som gjorde at han ikke ble uttatt til den tysk-østerrikske hoppuka. Han avsluttet imidlertid sesongen noe bedre, blant annet med en 9.-plass i Trondheim. Sandaker hadde noen sporadiske opptredener i verdenscupen også i sesongene 1998/1999 og 1999/2000, men klarte aldri å oppnå gode resultater igjen. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jon-Petter Sandaker – FIS (skihopping)

Jon-Petter Sandaker (født 24. februar 1974) er en tidligere norsk skihopper som konkurrerte for Lørenskog Skiklubb.