Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split1

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Coelophysis

2023-02-04

Coelophysis

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Edward Drinker Cope', 'Kategori:Fossiler formelt beskrevet i 1889', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1889', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Sør-Afrikas fossiler', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Taksopprydning', 'Kategori:Zimbabwes fossiler', 'Kategori:Zoologistubber']

Coelophysis var en av de første rovdinosaurene som levde i triasperioden. Vi vet at Coelophysis ferdet i flokker fordi en mengde skjeletter av denne dinosaurtypen ble funnet samlet i New Mexico i USA. En hel flokk må ha omkommet samtidig. Kanskje ble alle skylt bort av en plutselig flom, eller kanskje de samlet seg rundt et vannhull i en oase i ørkenen helt til det tørket helt inn, og de døde av tørst. Den andre forklaringen virker mest sannsynlig, ettersom det var rester etter små Coelophysis-unger i mageregionen på noen av skjelettene. Coelophysis kunne bli 2,7 meter lang og var ca. 55 cm opp til hoftene. Kjennetegn for Coelophysis er den lette kroppen med de lange, smale kjevene.

Coelophysis var en av de første rovdinosaurene som levde i triasperioden. Vi vet at Coelophysis ferdet i flokker fordi en mengde skjeletter av denne dinosaurtypen ble funnet samlet i New Mexico i USA. En hel flokk må ha omkommet samtidig. Kanskje ble alle skylt bort av en plutselig flom, eller kanskje de samlet seg rundt et vannhull i en oase i ørkenen helt til det tørket helt inn, og de døde av tørst. Den andre forklaringen virker mest sannsynlig, ettersom det var rester etter små Coelophysis-unger i mageregionen på noen av skjelettene. Coelophysis kunne bli 2,7 meter lang og var ca. 55 cm opp til hoftene. Kjennetegn for Coelophysis er den lette kroppen med de lange, smale kjevene. == Eksterne lenker == (en) Coelophysis i Global Biodiversity Information Facility (en) Coelophysis hos Fossilworks (en) Coelophysis hos Fossilworks (en) Kategori:Coelophysis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Coelophysis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Coelophysis – detaljert informasjon på Wikispecies

Coelophysis var en av de første rovdinosaurene som levde i triasperioden. Vi vet at Coelophysis ferdet i flokker fordi en mengde skjeletter av denne dinosaurtypen ble funnet samlet i New Mexico i USA.

https://no.wikipedia.org/wiki/Asiamesterskapet_i_fotball_for_kvinner_1981

2023-02-04

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1981

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Asiamesterskapet i fotball for kvinner', 'Kategori:Fotball i 1981', 'Kategori:Fotball i Hongkong', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1981', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Hongkong', 'Kategori:Årstall i Hongkong på 1900-tallet']

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1979 ble arrangert i Hongkong. Det var fjerde gang Asiamesterskapet i fotball for kvinner ble avholdt. I sluttspillet var det to puljer, og antall deltakere var økt fra seks til åtte. I motsetning til i forrige mesterskap, stilte India med samlet lag. Australia var ikke med, og de dukket heller ikke opp igjen før i 2006. Taiwan slo Thailand i finalen og ble asiatiske mestre for tredje gang på rad.

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1979 ble arrangert i Hongkong. Det var fjerde gang Asiamesterskapet i fotball for kvinner ble avholdt. I sluttspillet var det to puljer, og antall deltakere var økt fra seks til åtte. I motsetning til i forrige mesterskap, stilte India med samlet lag. Australia var ikke med, og de dukket heller ikke opp igjen før i 2006. Taiwan slo Thailand i finalen og ble asiatiske mestre for tredje gang på rad. == Sluttspillet == Sluttspillet ble spilt mellom 7. og 17. juni 1981. Lagene ble fordelt i to gruopper, A og B. Deltakerlandene var: === Gruppe A === === Gruppe B === == Finalespill == === Semifinaler === === Bronsefinale === === Finale ===

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1979 ble arrangert i Hongkong. Det var fjerde gang Asiamesterskapet i fotball for kvinner ble avholdt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ron_Asheton

2023-02-04

Ron Asheton

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 6. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2009', 'Kategori:Fødsler 17. juli', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Gitarister fra USA', 'Kategori:Låtskrivere fra USA', 'Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Personer fra Washington, D.C.', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-08']

Ron Asheton (født 17. juli 1948, død 6. januar 2009) var en amerikansk gitarist og låtskriver, best kjent fra rockegruppa The Stooges. Han kom på 29.-plass på Rolling Stone Magazines liste over de 100 beste gitaristene noen sinne. Asheton døde av hjerteinfarkt rundt nyttår 2008-2009.

Ron Asheton (født 17. juli 1948, død 6. januar 2009) var en amerikansk gitarist og låtskriver, best kjent fra rockegruppa The Stooges. Han kom på 29.-plass på Rolling Stone Magazines liste over de 100 beste gitaristene noen sinne. Asheton døde av hjerteinfarkt rundt nyttår 2008-2009. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ron Asheton – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ron Asheton på Internet Movie Database (sv) Ron Asheton i Svensk Filmdatabas (en) Ron Asheton på AllMovie (en) Ron Asheton hos The Movie Database (en) Ron Asheton på Discogs (en) Ron Asheton på MusicBrainz (en) Ron Asheton på Songkick (en) Ron Asheton på AllMusic

Ron Asheton (født 17. juli 1948, død 6.

https://no.wikipedia.org/wiki/Asiamesterskapet_i_fotball_for_kvinner_1983

2023-02-04

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1983

['Kategori:1980-årene i Thailand', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Asiamesterskapet i fotball for kvinner', 'Kategori:Fotball i 1983', 'Kategori:Fotball i Thailand', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1983', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Thailand']

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1983 ble arrangert i Bangkok i Thailand. Det var det femte arrangementet av Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Som resultat av at Taiwan ikke lenger stilte i AFC, men var overflyttet til Oceania Football Confederation, var det noen færre land. Hongkong stilte heller ikke. Finalen ble vunnet av Thailand som slo India i finalen og ble asiatiske mestre for første gang.

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1983 ble arrangert i Bangkok i Thailand. Det var det femte arrangementet av Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Som resultat av at Taiwan ikke lenger stilte i AFC, men var overflyttet til Oceania Football Confederation, var det noen færre land. Hongkong stilte heller ikke. Finalen ble vunnet av Thailand som slo India i finalen og ble asiatiske mestre for første gang. == Sluttspillet == Deltakerlandene var: === Finale === 3. Singapore 4. Japan

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1983 ble arrangert i Bangkok i Thailand. Det var det femte arrangementet av Asiamesterskapet i fotball for kvinner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_harpe

2023-02-04

Norsk harpe

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Harper']

Norsk harpe (bondeharpe, bygdeharpe, folkeharpe, trekantharpe) er en liten norsk variant av en klassisk harpe. De norske variantene ble gjerne kalt bondeharper eller bygdeharper til forskjell fra den klassiske harpen som gikk under navnet byharper. Den norske harpen forsvant ut av bruk i Norge i 1823 og har senere blitt gjenoppdaget. Det er funnet hele 9 forskjellige harper i Norge.

Norsk harpe (bondeharpe, bygdeharpe, folkeharpe, trekantharpe) er en liten norsk variant av en klassisk harpe. De norske variantene ble gjerne kalt bondeharper eller bygdeharper til forskjell fra den klassiske harpen som gikk under navnet byharper. Den norske harpen forsvant ut av bruk i Norge i 1823 og har senere blitt gjenoppdaget. Det er funnet hele 9 forskjellige harper i Norge. == Konstruksjon == Det finnes norske harper med både én og to resonanskasser, og historiske kilder tyder på at de kan være ment for å legge ned på et bord (eller en annen resonanskasse) for å få sterkere lyd. Den hyppigst kopierte norske harpen er en modell fra Selbu med én resonanskasse. Historisk er det belegg for at harper ble satt opp med strenger av dyretarmer, mens harper som er satt opp på museene er montert med metallstrenger. Dette gir en klangforskjell som kan minne om en gitar med nylonstrenger vs en med stålstrenger. Det er også problemer med å få tradisjonelle norske harper til å holde stemmingen ved bruk av stålstrenger da disse vil skjære seg inn i stemmenøklene, da disse er av tre på tradisjonelle harper. Fra andre land er det kjent tilsvarende instrumenter med stemmenøkler av metall. == Historie == Det finnes mange henvisninger til harpe i norrøn litteratur, og det kan synes som om dette er det mest brukte instrumentet på denne tiden. Slike henvisninger finne i blant annet Eddadikt, i balladen om Sigurd Svein, i Ragnar Lodbroks saga, og i andre norrøne sagaer. Det ble forventet at en konge måtte kunne spille harpe, harpespillet er blant «dei idrotter som var i bruk i den tidi», og fra Wales er et skrift kjent fra 1200-tallet som sier at tre ting var uunnværlig for en gentleman; hans harpe, hans kappe og hans sjakkbrett. På grunn av at omtale i kjent historisk litteratur er begrenset til rollen musikkinstrumentet spilte, og i liten grad omtaler hva slags instrument det er snakk om, så er det spekulert en del om hvor grensene går mellom langeleik, zither og bygdeharpe. I en omtale fra 1852 beskrives en krogharpe av N.R. Østgaard, dette er i forbindelse med feiring av et bryllup på Tynset: «Krogharpen, et Instrument som fordum var temmelig almindelig i de Østerdalske Fjellbygder, men dessverre er gaaet aldeles av brug, ligner i Formen en sædvanlig Harpe paa det nær, at den har Metalstrenger og at Sangbunnen ligger horisontal. Den har sterkere Klang end Langelegen, med hvilken den ellers har noget tilfelles i Tonen.» Tilsvarende folkemusikkinstrumenter er kjent fra andre land, for eksempel små fangharper fra jødisk folkemusikk og mellomstore harper med føtter fra irsk og keltisk folkemusikk. Ved Ole Bull-akademiet blir det formidlet kunnskap om slike folkeinstrumenter. Spelemanslaget i Gjøvik har også grupper for trekkspill, langeleik og en egen gruppe hvor en kan bygge instrumenter slik som harpe. == Ny musikk == Nyere bruk av norsk harpe i musikk er en avbrutt tradisjon, og bruken blir derfor improvisert. Noe er kjent om hva som ble spilt, blant annet skriver Østgaard om at det ble spilt salmer, men allerede i 1851 var instrumentet på vei ut og det er usikkert om hans observasjoner har gyldighet generelt. Musikere som er kjent for å eksperimentere med norsk harpe er blant annet Sverre Jensen, Tone Hulbækmo, Åshild Watne og Stein Villa. Hulbækmo var første som brukte en norsk folkeharpe på en musikkutgivelse, dette skjedde i 1983. == Se også == Nøkkelharpe Hardingfele == Referanser == Fotnoter LitteraturAksdal, Bjørn; Med piber og basuner, skalmeye og fiol – Musikkinstrumenter i Norge ca. 1600-1800 Bing, Morten; Kompendium om de norske bygdeharper, Norsk Folkemuseum Artikkel om House of Harrari, Dagen 13.5.94 Grinde, Nils; Norsk Musikkhistorie, Universitetsforlaget Harrari, Shoshanna og Micah; Kompendium om bibelske harper Sørensen, Steinar; Nytt om gammalt, Glomdalmuseets årbok. 1987 Aksdal, Bjørn; «Sekkepipe og bondeharpe. En kort kildekritisk vurdering av instrumentenes forekomst i eldre norsk folkemusikktradisjon», I: Studia musicologica Norvegica. 8 (1982), s. 109 – 123Eksterne lenker«DigitaltMuseum: Søk: 'bygdeharpe'». Den norske folkeharpa Tradisjonsmusikkarkiv for Vest-Oppland

Norsk harpe (bondeharpe, bygdeharpe, folkeharpe, trekantharpe) er en liten norsk variant av en klassisk harpe. De norske variantene ble gjerne kalt bondeharper eller bygdeharper til forskjell fra den klassiske harpen som gikk under navnet byharper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_ordf%C3%B8rere_i_Gjerstad

2023-02-04

Liste over ordførere i Gjerstad

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ordførere i Gjerstad', 'Kategori:Ordførerlister i Agder']

Liste over ordførere i Gjerstad er en liste over ordførere i Gjerstad kommune i Agder. Nils T. Ulltveit, (--) – 1856-59, 1864-67 Gunder Hansen Ulltveit, (--) – 1860-61, 1868-69 Knut N. Ausland, (--) – 1870 – 1873 Nils L. Røed, (--) – 1874-79, 1884-84, 1892-95 Lars Th. Røed, (--) – 1880 – 1881 Jens O. Trydal, (--) – 1882 – 1883 Kittil Th. Moe, (--) – 1896 – 1898 Peder K. Eikeland, (--) – 1899 – 1901 Svend Kveim, (--) – 1902 – 1907 Lars Th. Eskeland, (--) – 1903 – 1916 Anders O. Moe, (--) – 1917 – 1922 G.M. Skomedal, (--) – 1923 – 1928 Kristen Fløgstad, (--) – 1929 – 1931 Isak K. Strat, (--) – 1931-34, 1938-40, 1945-46 Torkjell Imenes, (--) – 1934 – 1937 Isak K. Strat, (--) – 1937 – 1940 Olav Hegna, (A) – 1947, 1956-57 Teodor Moen, (--) – 1948 – 1955 Torje Vehus, (--) – 1958 – 1965 Knut H. Ulltveit, (A) – 1966-73, 1984-91 Arthur Løite, (A) – 1975 – 1979 Finn Birkedal, (Krf) – 1980 – 1983 Jan Olav Olsen, (H) – 1992 – 1999 Kjell Arild Haugen, (Sp) – 1999 – 2003 Odvar Voie Eikeland, (Sp) – 2003 – 2007 Rune Hagestrand, (H) – 2007 – 2011 Kjell Trygve Grunnsvoll, (Sp) – 2011–2015 Inger Løite (A) - 2015 -

Liste over ordførere i Gjerstad er en liste over ordførere i Gjerstad kommune i Agder. Nils T. Ulltveit, (--) – 1856-59, 1864-67 Gunder Hansen Ulltveit, (--) – 1860-61, 1868-69 Knut N. Ausland, (--) – 1870 – 1873 Nils L. Røed, (--) – 1874-79, 1884-84, 1892-95 Lars Th. Røed, (--) – 1880 – 1881 Jens O. Trydal, (--) – 1882 – 1883 Kittil Th. Moe, (--) – 1896 – 1898 Peder K. Eikeland, (--) – 1899 – 1901 Svend Kveim, (--) – 1902 – 1907 Lars Th. Eskeland, (--) – 1903 – 1916 Anders O. Moe, (--) – 1917 – 1922 G.M. Skomedal, (--) – 1923 – 1928 Kristen Fløgstad, (--) – 1929 – 1931 Isak K. Strat, (--) – 1931-34, 1938-40, 1945-46 Torkjell Imenes, (--) – 1934 – 1937 Isak K. Strat, (--) – 1937 – 1940 Olav Hegna, (A) – 1947, 1956-57 Teodor Moen, (--) – 1948 – 1955 Torje Vehus, (--) – 1958 – 1965 Knut H. Ulltveit, (A) – 1966-73, 1984-91 Arthur Løite, (A) – 1975 – 1979 Finn Birkedal, (Krf) – 1980 – 1983 Jan Olav Olsen, (H) – 1992 – 1999 Kjell Arild Haugen, (Sp) – 1999 – 2003 Odvar Voie Eikeland, (Sp) – 2003 – 2007 Rune Hagestrand, (H) – 2007 – 2011 Kjell Trygve Grunnsvoll, (Sp) – 2011–2015 Inger Løite (A) - 2015 - == Referanser ==

Liste over ordførere i Gjerstad er en liste over ordførere i Gjerstad kommune i Agder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Ancher

2023-02-04

Michael Ancher

['Kategori:Alumni fra Det Kongelige Danske Kunstakademi', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dannebrogordenen', 'Kategori:Danske malere', 'Kategori:Dødsfall 19. september', 'Kategori:Dødsfall i 1927', 'Kategori:Fødsler 9. juni', 'Kategori:Fødsler i 1849', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av De neuhausenske priser', 'Kategori:Mottakere av Eckersbergmedaljen', 'Kategori:Mottakere av Thorvaldsenmedaljen', 'Kategori:Personer fra Bornholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skagenmalere']

Michael Ancher (født 9. juni 1849 i Rutsker på Bornholm, død 19. september 1927 i Skagen) var en dansk maler. Han var gift med kollegaen Anna Ancher (født Brøndum). De hørte begge til Skagensmalerne.

Michael Ancher (født 9. juni 1849 i Rutsker på Bornholm, død 19. september 1927 i Skagen) var en dansk maler. Han var gift med kollegaen Anna Ancher (født Brøndum). De hørte begge til Skagensmalerne. == Biografi == I 1871 søkte han kunsthistorikeren Julius Langes råd om kravene for å kunne bli figurmaler og ble samme høst tatt opp på Kunstakademiet. Sommeren 1874 besøkte han Skagen for første gang, og han forlot definitivt Kunstakademiet i 1875. Deretter oppholdt han seg i stadig større deler av året på Skagen der han først og fremst var fascinert av fiskernes liv og arbeide. Ancher mottok De neuhausenske priser i 1877 for «En Lægprædikant, der holder Gudstjeneste på Skagens Strand» og fikk sitt endelige gjennombrudd som maler i 1880 med «Vil han klare pynten ?», som ble kjøpt av Christian IX.I årene etterpå fikk Skagen flere besøk av kunstnere, flest fra Skandinavia, slik at en etterhvert kunne snakke om en kunstnerkoloni. Sentralt i dette var Brøndums Hotel, hvor både Ancher selv og kollegaene møttes i hverdag og fest. Hans Anna var forøvrig søster av den daværende hotellverten, Dægn Brøndum. Selv om de fleste kunstnerne falt for det særegne lyset som fantes der, var det mest de nære ting og fiskernes liv og levnet Ancher malte og tegnet. Michael Ancher er, sammen med sin kone Anna, avbildet på den danske tusenkroneseddel. == Utmerkelser og priser == 1877 – Neuhausenske Premie for «En Lægprædikant, der holder Gudstjeneste på Skagens Strand» 1887 – Eckersbergmedaljen for «En barnedåb» 1888 – Ridder av Skt. Michaelsordenen 1889 – Eckersbergmedaljen for «Fiskere ved stranden en stille sommeraften» 1894 – Dannebrogordenen 1896 – Thorvaldsenmedaljen == Galleri == == Referanser == == Eksterne lenker == Skagens Kunstmuseum: Michael Ancher

Michael Ancher (født 9. juni 1849 i Rutsker på Bornholm, død 19.

https://no.wikipedia.org/wiki/Clive_Allen

2023-02-04

Clive Allen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Arsenal FC', 'Kategori:Fotballspillere for Carlisle United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Chelsea FC', 'Kategori:Fotballspillere for Crystal Palace FC', 'Kategori:Fotballspillere for FC Girondins de Bordeaux', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Millwall FC', 'Kategori:Fotballspillere for Queens Park Rangers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Tottenham Hotspur FC', 'Kategori:Fotballspillere for West Ham United FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Tottenham Hotspur FC', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utøvere av amerikansk fotball fra England']

Clive Darren Allen (født 20. mai 1961 i Stepney i London) er en britisk tidligere fotballspiller og trener. Han har en bror og to fettere som har spilt profesjonell fotball, og hans far spilte på Tottenham-laget som vant «the Double» i 1961.

Clive Darren Allen (født 20. mai 1961 i Stepney i London) er en britisk tidligere fotballspiller og trener. Han har en bror og to fettere som har spilt profesjonell fotball, og hans far spilte på Tottenham-laget som vant «the Double» i 1961. == Spillerkarriere == Allen startet sin fotballkarriere hos Queens Park Rangers FC som angrepsspiller i 1978 og scoret hat-trick i sin debut fra start mot Coventry City FC. På tross av Allens målteft, rykket QPR ned fra 1. divisjon den sesongen, men med en ung Clive Allen i storform rykket de opp sesongen etter. Dette fikk Arsenal FC til å punge ut med 1 250 000 pund for ham, og han signerte for Arsenal i august 1980. Så hendte det noe merkelig, i og med at Allen ble solgt uten å ha spilt en eneste obligatorisk kamp for Arsenal. I en byttehandel med Crystal Palace FC gikk Kenny Sansom til Arsenal og Allen til Palace. Etter en sesong hos Crystal Palace, som rykket ned i 2. divisjon, gikk Allen tilbake til sin tidligere klubb Queens Park Rangers. De lå fremdeles i 2. divisjon, men nå hadde Terry Venables tatt over som manager og ambisjonene i klubben var store. Etter en fantastisk FA-cup-turnering hadde QPR tatt seg til finalen der de skulle møte hans fars gamle klubb, Tottenham. Kampen gikk ikke slik unge Allen hadde håpet da han allerede etter to minutter ble skadet, og ble byttet ut tidlig i andre omgang. Kampen endte 1-1, men Allen var fremdeles skadet og kunne ikke være med på omkampen som QPR tapte 0-1. Han spilte ytterligere to sesonger for QPR, før han sommeren 1984 ble kjøpt opp av Tottenham for 700 000 pund. Som Tottenham-spiller blomstret han ytterligere opp, og ble enstemmig kåret til Årets spiller i England da han vant begge prisene, PFA Player of the Year og Football Writers' Association Footballer of the Year i 1987. I 1988 ble han solgt til franske Bordeaux for 1 million pund, og i 1990 kom han tilbake til England, nå som Manchester City FC-spiller. Selv om han fremdeles kunne score mål, var suksessen ikke den samme som på 1980-tallet. De siste årene av sin aktive karriere spilte han for en rekke klubber, blant annet Chelsea FC, West Ham United FC, Millwall FC og Carlisle United FC, før han la opp som aktiv i 1995. == Trenerkarriere == I 1997 var han en kort tur innom amerikansk fotball da han spilte noen kamper for London Monarcs. I 2007 og 2008 var han trener for reservelaget til Tottenham, hvor han også var midlertidig manager for klubben gjennom ulike trenerbytter. Allen jobber også for ITV som ekspertkommentator i programmer som The Goal Rush og UEFA Champions League-sendinger. == Meritter == PersonligPFA Player of the Year (1): 1987 Football Writers' Association Footballer of the Year (1): 1987 == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Clive Allen – Munzinger Sportsarchiv (en) Clive Allen – Transfermarkt (en) Clive Allen – national-football-teams.com (en) Clive Allen – WorldFootball.net (en) Clive Allen – EU-Football.info (en) Clive Allen – FBref

Clive Darren Allen (født 20. mai 1961 i Stepney i London) er en britisk tidligere fotballspiller og trener.

https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%ADmac

2023-02-04

Rímac

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Peru']

Rímac er en elv som renner gjennom Perus hovedstad, Lima. Rimac har sin etymologiske opprinnelse fra inkaenes språk, quechua, og betyr «den snakkende elven». I dag er elven nesten uttørket.

Rímac er en elv som renner gjennom Perus hovedstad, Lima. Rimac har sin etymologiske opprinnelse fra inkaenes språk, quechua, og betyr «den snakkende elven». I dag er elven nesten uttørket.

Rímac er en elv som renner gjennom Perus hovedstad, Lima. Rimac har sin etymologiske opprinnelse fra inkaenes språk, quechua, og betyr «den snakkende elven».

https://no.wikipedia.org/wiki/Arequipa

2023-02-04

Arequipa

['Kategori:1540 i Sør-Amerika', 'Kategori:16°S', 'Kategori:71°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1540', 'Kategori:Byer i Peru', 'Kategori:Perustubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Verdensarven i Peru']

Arequipa er en by i den sydlige delen av Peru, nær grensen til Chile. Det er landets nest største by. Den ligger ved foten av vulkanen Misti. Arequipas historiske sentrum står på UNESCOs verdensarvliste.

Arequipa er en by i den sydlige delen av Peru, nær grensen til Chile. Det er landets nest største by. Den ligger ved foten av vulkanen Misti. Arequipas historiske sentrum står på UNESCOs verdensarvliste. == Referanser == == Eksterne lenker == (es) Offisielt nettsted (en) Arequipa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Arequipa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Arequipa er en by i den sydlige delen av Peru, nær grensen til Chile. Det er landets nest største by.

https://no.wikipedia.org/wiki/Geleringskost

2023-02-04

Geleringskost

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kosthold']

Geleringskost er mat tilrettelagt for personer som har problemer med å svelge, for eksempel funksjonshemmede. Da flytende kost kan havne i vrangstrupen på folk med slike hemninger, er det lettere med mat som lar seg forme. Personen får da bedre kontroll ved svelging, og kan «styre» maten ned i spiserøret. Geleringskost skal ha en bløt konsistens, men samtidig ha en fast og sammenhengende form. Eksempler på geleringskost er puddinger, yoghurt, krem, gratenger uten hele biter, gele og fromasj.

Geleringskost er mat tilrettelagt for personer som har problemer med å svelge, for eksempel funksjonshemmede. Da flytende kost kan havne i vrangstrupen på folk med slike hemninger, er det lettere med mat som lar seg forme. Personen får da bedre kontroll ved svelging, og kan «styre» maten ned i spiserøret. Geleringskost skal ha en bløt konsistens, men samtidig ha en fast og sammenhengende form. Eksempler på geleringskost er puddinger, yoghurt, krem, gratenger uten hele biter, gele og fromasj.

Geleringskost er mat tilrettelagt for personer som har problemer med å svelge, for eksempel funksjonshemmede. Da flytende kost kan havne i vrangstrupen på folk med slike hemninger, er det lettere med mat som lar seg forme.

https://no.wikipedia.org/wiki/Australia_under_Sommer-OL_1900

2023-02-04

Australia under Sommer-OL 1900

['Kategori:1900 i Australia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australia under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1900']

Australia under sommer-OL 1900. To utøvere fra Australia, begge menn, deltok i to grener under Sommer-OL 1900 i Paris. Australia kom på niendeplass med medaljefordelingen to gull- og tre bronsemedaljer. OL-troppen besto av én svømmer og én friidrettsutøver.

Australia under sommer-OL 1900. To utøvere fra Australia, begge menn, deltok i to grener under Sommer-OL 1900 i Paris. Australia kom på niendeplass med medaljefordelingen to gull- og tre bronsemedaljer. OL-troppen besto av én svømmer og én friidrettsutøver. == Medaljer == Det ble ikke delt ut gull, sølv og bronsemedaljer under sommer-OL 1900 i Paris. Vinneren fikk sølvmedalje og den som kom på andreplass fikk bronse. Det var først under sommer-OL 1904 det ble utdelt medaljer til de tre beste, men Den internasjonale olympiske komité har med tilbakevirkende kraft besluttet at medaljefordelingen også gjelder for de olympiske leker 1896 i Athen og 1900 i Paris. == Medaljevinnerne == Stanley Rowley var også med på det britisk-australske laget som ble olympiske mestere på 5000 meter lagløp. Medaljen teller ikke i denne statistikken men under blandede lag. == Kilder == Resultater og profilside Arkivert 14. august 2012 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Australia under sommer-OL 1900. To utøvere fra Australia, begge menn, deltok i to grener under Sommer-OL 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/T-banen_i_Oslo

2023-02-04

T-banen i Oslo

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med omstridte påstander', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Oslo T-bane', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil']

T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken. Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser). T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem.

T-banen i Oslo er Norges eneste tunnelbane og utgjør sammen med trikken i Oslo og Vys tog det skinnegående kollektivtransportsystemet i Oslo og Bærum. Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. T-banen har 101 stasjoner i drift, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken. Banen drives av Sporveien T-banen, et datterselskap av Sporveien AS, på oppdrag fra Ruter AS. I 2021 reiste rundt 200 000 mennesker daglig (73 millioner i året) med T-banen i Oslo, og nærmere hver tredje motoriserte reise til og fra sentrum i rushtiden skjer med T-banen, noe som gir den «avgjørende betydning for byens funksjonsdyktighet». Passasjertallet har ikke kommet tilbake til tiden før pandemien(i 2019; 119 millioner reiser). T-banen i Oslo går tradisjonelt under to forskjellige navn. I Oslo vest og Bærum, der T-banen heller har preg av forstadsbane og i svært liten grad er en tunnelbane, kalles den av historiske grunner for «trikken». I Oslo øst, der egentlig tunnelbane er mer vanlig, kalles den «T-banen» eller «banen». Det «østlige» navnet er innført som offisiell betegnelse på hele nettet. Til midten av 1990-tallet var de vestlige og østlige linjene adskilt og det var en del forskjeller i for eksempel billett- og strømsystem. == Dagens linjenett == Frognerseteren–Bergkrystallen (Holmenkollbanen og Lambertseterbanen) Østerås–Ellingsrudåsen (Røabanen og Furusetbanen) Kolsås–Mortensrud (Kolsåsbanen og Østensjøbanen) Vestli–Bergkrystallen (Grorudbanen, Lørenbanen, T-baneringen og Lambertseterbanen) Tøyen–Vestli (Fellestunnelen, T-baneringen og Grorudbanen) Rutenettet for T-banen i Oslo fikk dette oppsettet 3. april 2016.Grenbanene (som brukes av bare en linje) har en kapasitet på 184 tog i timen, fellesstrekninger (som brukes av flere linjer) har en kapasitet på 112 tog i timen. Strekningen Majorstuen-Tøyen i fellestunnelen (sentrumstunnelen) har opptil 28 tog i timen hver vei. Med 500 passasjerer pr. tog i rushtiden (det teoretiske maksimum er minst det dobbelte) tilsvarer dette 14 000 passasjerer pr. time og retning, som kan sammenliknes med tre firefelts motorveier i rushtiden. == Historie == T-banens historie kan skrives helt tilbake til 1898, da Holmenkollbanen startet trafikk mellom Majorstuen og Holmenkollen (senere ble navnet skiftet til Besserud). Banen ble senere forlenget til Frognerseteren. Systemet kan imidlertid ikke kalles tunnelbane før i 1928, da Undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret ble åpnet som Skandinavias første. Med denne tunnelen kom passasjerene på de vestlige banene raskt til byens sentrum. Plattformene var høye og vognene brede som i dag, men ellers ble de regnet som «trikk» og hadde blant annet konduktør og strømforsyning fra luftledning via taket som vanlige trikker. Dette er grunnen til at T-banen i Oslo vest (og Bærum) ofte omtales som «trikken» (dette skyldes imidlertid gamle vaner heller enn tekniske forskjeller, for både i øst og vest hadde flere av banene vært i drift før de ble undergrunnsbane eller T-bane). Det var først med den offisielle åpningen av de fire østlige banene 22. mai 1966 at «T-banen» slik den fremstår i dag egentlig oppsto. Denne åpningen medførte imidlertid ingen endringer for undergrunnsbanen i vest, som ennå var fysisk adskilt i sentrum. === De vestlige forstadsbaner === ==== Holmenkollbanen ==== Holmenkollbanen ble satt i drift mellom Majorstuen og Besserud stasjon i 1898 og var da Nordens første forstadsbane og Norges første jernbanelinje med elektrisk drift. Den ble bygget og drevet av det private selskapet A/S Holmenkolbanen. Opprinnelig hadde bare strekningen mellom Majorstuen og Slemdal dobbeltspor,, men ble i 1905 utvidet til dobbeltspor frem til Besserud. I 1916 ble den forlenget til Frognerseteren, og i 1928 åpnet undergrunnsbanen mellom Majorstuen og Nationaltheatret. I forbindelse med byggingen av Tryvannstårnet ble linjen forlenget til Tryvann, en strekning som ble fjernet da tårnet var ferdig. Etter at Tryvann Vinterpark ble åpnet og senere utvidet, har det vært diskutert å forlenge banen hit, men ingen vedtak er ennå gjort. Ifølge Ruter blir en «Tryvannsbane så ulønnsom at den vil kreve et tilskudd på minst 1 500 kroner pr. reise», og at «byggingen av banen er kostnadsberegnet til 150 millioner kroner». ==== Røabanen ==== Røabanen åpnet i 1912 og het da Smestadbanen. Strekningen brukes også av Kolsåsbanen frem til Smestad og tar av fra den nedlagte Sørbyhaugen stasjon mot Bærum. ==== Sognsvannsbanen ==== De første planene for en forstadsbane til Sognsvann ble tegnet av A/S Holmenkolbanen i 1904. Disse planene innebar en linje som skulle ta av fra Gaustad stasjon på Holmenkollbanen og kjøre forbi Geitmyren til Sagene. Her skulle banen korrespondere med Sagenetrikken. Disse planene ble midlertidig lagt på is, da Holmenkolbanen A/S hadde liten tro på en bane til et så tynt befolket område. Ti år senere begynte befolkningssentra rundt Sogn og Tåsen å reise seg. Aker kommune stiftet i 1917 et eget selskap, A/S Akersbanene, som skulle ta for seg utbyggingen av en bane til Sognsvann. Mens A/S Holmenkolbanen hevdet at de var best egnet til å bygge en forstadsbane i et område de allerede hadde en bane i, mente Aker kommune at det var en dårlig idé å la et privat selskap med kommersielle interesser påta seg rollen som eiendomsutvikler. Departementet bestemte seg til slutt for Akersbanenes plan, og byggingen ble igangsatt i januar 1922. Arbeidene ble midlertidig stoppet grunnet en arbeidskonflikt i 1924 og ble først i 1933 gjenopptatt. Banen sto ferdig 10. oktober 1934 med dobbeltspor frem til Østhorn stasjon (som da het Korsvoll) og enkeltspor videre til Sognsvann. ==== Kolsåsbanen ==== Lilleakerbanen åpnet som trikkelinje til Lilleaker i 1919, til Haslum i 1924 og til Kolsås i 1930. En forbindelse mellom Lilleakerbanen ved Jar og Røabanen ved Sørbyhaugen åpnet 1942. Den nye forbindelsen Nationaltheatret – Kolsås fikk navnet Kolsåsbanen og ble trafikkert med brede vogner. Trikkene snudde fra samme tidspunkt på Jar, og Lilleakerbanen er fremdeles en del av trikkenettet i Oslo. Etter krigen ble Røabanen forlenget i flere omganger, men ellers skjedde det svært lite med de vestlige forstadsbanene med hensyn til banenett og stasjoner gjennom de neste 40 årene. Tidligere hadde alle de vestlige banene endestasjon ved Nationaltheatret stasjon. Tunnelen ble i 1987 forlenget til Stortinget stasjon. Her hadde også de østlige T-baner sin endestasjon, og stasjonen fungerte da som en overgangsstasjon fra 1987 til 1995. Gjennomkjøring var i denne perioden ikke mulig pga. de forskjellige strømsystemene. I 1995 ble vogner med begge strømsystemer tatt i bruk, slik at alle linjer kunne kjøres gjennomgående. De vestlige linjene var opprinnelig bygget og drevet av private selskaper. A/S Bærumsbanen ble overtatt av Oslo Sporveier i 1971. Sporveien overtok også driften av A/S Ekebergbanen og A/S Holmenkolbanen i henholdsvis 1965 og 1975, men først i 1991 fusjonerer de tre selskapene. Alle de vestlige banene ble opprinnelig bygget for drift med luftledning, men i dag bruker samtlige strømskinne. Kolsåsbanen var stengt for oppgradering fra 1. juli 2006. Strekningen Jar – Bekkestua ble fra høsten 2007 og frem til vinteren 2009 betjent med sporvogn. Strekningen mellom Avløs og Kolsås ble gjenåpnet 12. oktober 2014 som siste delstrekning, antall stasjoner er dermed igjen 100 (som til sammenligning er antallet stasjoner på Stockholms tunnelbane). === Det østlige T-banenett === ==== Østensjøbanen ==== Østensjøbanen ble åpnet som trikkelinje fra Vålerenga til Oppsal i 1926 etter midlertidig drift med bytrikk til Bryn siden 1923. Den ble konvertert til T-banestandard i 1967. Den ble siden gradvis forlenget og nådde Mortensrud i 1998. ==== Lambertseterbanen ==== Lambertseterbanen åpnet som trikkelinje fra Brynseng (på Østensjøbanen) til Bergkrystallen i 1957. Den ble konvertert til T-bane i 1966 og koblet over på den nye T-banestrekningen fra Jernbanetorget til Helsfyr. Dette var Norges første T-bane. ==== Grorudbanen ==== Grorudbanen åpnet fra Tøyen til Grorud i 1966. Forlenget til Vestli 1975. ==== Furusetbanen ==== Furusetbanen åpnet fra Hellerud (på Østensjøbanen) til Haugerud i 1970. Den er siden gradvis forlenget og nådde Ellingsrudåsen i 1981. === Et felles T-banesystem === De østlige banene ble utvidet vestover til Sentrum stasjon da denne ble åpnet i 1977. I 1987 ble også de vestlige banene forlenget til Sentrum stasjon, og stasjonen endret navn til Stortinget stasjon. I løpet av 1990-tallet ble østlige og vestlige baner slått sammen, slik at de samme togene nå trafikkerer linjen både mot øst og vest. Dermed var fellestunnelen et faktum. Grunnen til at dette ikke ble gjort tidligere, var at de vestlige linjene benyttet luftledning mens de østlige brukte strømskinne. I 1993 ble Sognsvannsbanen bygget om fra luftledningsdrift til strømskinnedrift. Den fikk i tillegg lengre plattformer og ingen planoverganger. Dette betegnes som metrostandard. Det ble nå kjørt tog fra øst til vest. I 1995 fulgte Røabanen. I juli 2006 ble også Kolsåsbanen stengt for oppgradering til metrostandard. Holmenkollbanen ble dermed den eneste linjen som fortsatt hadde luftledningsdrift, men banen ble kjørt av kombivogner som kunne skifte mellom tilførsel fra de to strømsystemene. Dette skiftet skjedde på Frøen. Den 18. juni 2008 ble det vedtatt at banen skulle oppgraderes til T-banestandard. Dette gjorde det mulig å benytte de nye MX-togene på strekningen. Banen ble stengt for oppgradering 15. mars 2010, og gjenåpnet 6. desember samme år. === T-baneringen og Lørenbanen === Ringen, som opprinnelig ble kalt T-baneringen, er en linje på T-banen som betjener bydeler nord for Oslo sentrum. I vest er banen koblet med Sognsvannsbanen mens den er koblet med Grorudbanen i øst like ved Carl Berners plass. Den nybygde delen av linjen er på 5 km, kostet 1,4 milliarder kroner og ble bygget i årene 2000–2006. Nydalen og Storo ble åpnet 20. august 2003. Resten av «Ringen», herunder Sinsen stasjon, ble åpnet for vanlig trafikk 21. august 2006 og utgjør nå en løkke i T-banesystemet. T-baneringen muliggjorde byggingen av Lørenbanen, en kobling mellom T-baneringen og Grorudbanen, som gjør at tog fra Grorudbanen kan kjøre nordover langs T-baneringen, og ikke må kjøre sørover langs Fellestunnelen. Denne banen åpnet 3. april 2016, og man fikk med åpningen sin nyeste stasjon Løren. == Stasjoner == Systemet har i alt 101 stasjoner, hvorav 17 befinner seg innendørs eller under jorden. Undergrunnsbanen mellom Nationaltheatret og Majorstuen var opprinnelig planlagt med en stasjon ved Homansbyen, men den ble aldri anlagt på grunn av tekniske problemer. (Den lange strekningen uten stasjoner har imidlertid aktualisert behovet for en Homansbyen stasjon, sist vist i Ruters strategiplan K2012). Derimot fikk banen en ikke planlagt stasjon under Valkyrie plass etter et uhell under tunnelarbeidet i 1912, da 800 m² av gatelegemet raste ned i tunnelen. Den ble tatt i bruk i 1928, men nedlagt i 1985 på grunn av kort avstand til Majorstuen. Inntil Homansbyen stasjon åpnes, er Nationaltheatret den eneste underjordiske stasjonen på det vestlige forstadsbanenettverket. De fleste av T-banens underjordiske stasjoner befinner seg i fellestunnelen under sentrum, eller i kortere tunneldeler på det østlige nettverket; særlig Furusetbanen går mye under bakken, med alle stasjoner, bortsett fra Haugerud, bygget inne i eller ved åpningen av en tunnel. Stasjonene i sentrum betjener store arbeidsplasser og tilbyr overgang til andre typer kollektivtrafikk, som trikk, tog og buss. Alle stasjonene er markert på bakkenivå med skilt med en blå T på en hvit sirkel. Stasjoner utenfor sentrum har vært ubetjent siden 1995, og billetter til reisende selges fra billettautomater. Noen stasjoner har også kiosker. Alle stasjoner har trinnfri ankomst, bortsett fra Frøens inngående plattform (mot sentrum), og plattformhøyden er i stor grad tilpasset høyden på inngangene til togene. === Linje 1 === === Linje 2 === === Linje 3 === === Linje 4 === === Linje 5 === == Utbredelse == T-banenettet dekker i dag store deler av Oslo og Bærum. I Oslo har samtlige bydeler, minus bydel St. Hanshaugen, samt marka og sentrum gjennomgående T-bane-strekninger. På Bærumssiden sørger Røabanen og Kolsåsbanen for å dekke flesteparten av de folkerike områdene, men har ikke forbindelse til Sandvika, Rykkinn (med 7500 potensielle reisende) eller Bærums Verk. Dersom Furusetbanen forlenges til Ahus, vil også Lørenskog kommune være tilkoblet T-banenettet. Stasjonenes fordeling etter bydel: Bydel Sentrum har mange stasjoner i forhold til areal: Nationaltheateret, Stortinget, Jernbanetorget og Grønland. Indre by (inkluderer ikke bydel Sentrum) har få stasjoner: Majorstuen (i bydel Frogner) i vest, og Tøyen (i bydel Gamle Oslo), Carl Berners plass (i bydel Grünerløkka) og Sinsen (i bydel Sagene) i øst. Indre by har mange linjer og stoppesteder for Trikken i Oslo. Ytre by og Bærum representerer forstedene. De resterende stasjonene ligger i disse områdene.Utbredelsen bidrar til totalstyringen for kollektivtrafikken i osloområdet hvor tog skal være hovedlinjen inn og ut av Oslo, mens T-banen skal være raskeste reisevei innad i Oslo. == Fremtidige utvidelser og bygging == Ruter ønsker å utvide kapasiteten blant annet for være forberedt på befolkningsvekst i området. Befolkningen i Oslo og omland er ventet å øke til 2 millioner innen 2040. Oslo har vanskelig og til dels lite egnet byggegrunn med svært varierende grunnforhold med blant leire, kvikkleire, alunskifer og fast fjell. T-baneutbygging må også ta hensyn til grunnvannet. I deler av Oslo er det 80 meter ned til fast fjell. === Vedtatte utvidelser === Følgende forlengelser ble vedtatt i mai 2012 og mai 2017 som del av Oslopakke 3: 8 km lange Fornebubanen fra Majorstuen til Fornebu med nye stasjoner på Skøyen, Vækerø, Lysaker, Telenor Arena, Flytårnet og Fornebu senter. Reisetid Stortinget-Fornebu senter blir 17 minutter. 5 km forlengelse av Furusetbanen fra Ellingsrudåsen til Ahus med stopp underveis på Skårer og Solheim. Reisetid Stortinget-Ahus blir 28 minutter. 5 km ny sentrumstunnel fra Majorstuen til Tøyen via Bislett, St. Olavs plass, Stortinget, Youngstorget og Grünerløkka. Denne planen innebærer tilkobling til eksisterende nett ved Majorstuen, Stortinget og Tøyen stasjoner; mens Bislett, Youngstorget, St. Olavs plass og Grünerløkka blir nye stasjoner. Planen er å la noen tog gå i eksisterende tunnel fra Majorstuen til Stortinget og videre via Grünerløkka; mens andre tog skal gå i ny tunnel Majorstuen-Stortinget og videre østover i eksisterende tunnel. Stortinget vil da danne et kryss i T-banenettet og dette vil ifølge Ruter gi best kapasitet. Antatt byggestart er 2024, med ferdigstillelse i 2030. Kostnadene er anslått til 17,4 milliarder kroner. === Mulige utvidelser === Disse prosjektene står på Ruters liste over prosjekter som gjennomføres hvis «nærmere analyse viser godt forhold mellom nytte og kostnader»: 2 km forlengelse av Røabanen fra Østerås til Hosle. 4 km forlengelse av Østensjøbanen, forlengelse fra Mortensrud til Stensrud, med nye stasjoner på Bjørndal og Gjersrud. Det er planlagt å utbygge et nytt boligområde på Gjersrud og Stensrud sørøst for Mortensrud, av den grunn vil denne forlengelsen trolig bli aktuell i nær fremtid. 3 km forbindelse mellom Furuset på Furusetbanen og Stovner på Grorudbanen, spesielt aktuelt hvis det blir bane til Ahus fordi beboerne i Grorud bydel sogner til Ahus. 3 km forbindelse mellom Økern på Grorudbanen og Trosterud på Furusetbanen, med nye stasjoner ved Alna jernbanestasjon og Alna senter.I langtidsplanen mot 2060 skisserer Ruter også mer ekspansive utvidelser: Indre T-banering, når den nye sentrumstunnellen står ferdig, en tunnel som går fra Nybroa holdeplass på den nye sentrumstunnellen via Grünerløkka, Torshov, Sagene og Ullevål sykehus til den nye holdeplassen på Bislet. Dette vil inkludere noen av de mest befolkningstette områdene i Oslo. Konvertering av trikkelinje 19 til t-bane. Trikkelinje 19 går i dag til Ljabru via Holtet (vedtatt forlengelse til Hauketo). Ved konvertering vil den kobles på t-banen mellom Grønland og Tøyen og få en holdeplass ved Galgeberg eller Kværnerbyen før den vil følge traseen til trikken. En forlengelse til Holmlia/Ingierstrand vil også være aktuelt. Konvertering av trikkelinjen fra Skøyen til Bekkestua til T-bane (Kobles på Fornebubanen ved Skøyen) 7 km linje fra Lommedalen via Bærums verk, Rykkinn, Kolsås og Bærum sykehus til Sandvika togstasjon der deler av strekningen går på Kolsåsbanen. Samtidig forlengelse av Røabanen til Bærums verk. En slik linje vil både knytte Kolsåsbanen og Røabanen sammen med hverandre og knytte dem til kollektivknutepunktet Sandvika. 10 km fjordtunnel fra Fornebu til Nesodden 15 km ringbane fra Stovner til Ahus via Skjetten, Olavsgaard, Kjeller og LillestrømI dag er samlet trasélengde 80 km, skulle alle disse planer gjennomføres vil nesten dobles til over 140 km og passere Stockholm som har 110 km tunnelbane. === Andre forslag === Ideer lansert av andre aktører enn Ruter: 2 km forlengelse av Grorudbanen til Gjelleråsen med ny stasjon også på Skillebekk. Bygdøybanen, ca 2km fra planlagte Skøyen holdeplass med stopp ved Folkemuseet/vikingskipene, Huk og Frammuseet. Da vil de mest besøkte museene i Oslo ligge i tilknytning med T-banen. 1 km forlengelse av Holmenkollbanen til Tryvann, noe som ifølge Ruter blir så ulønnsomt at det «vil kreve et tilskudd på minst 1500 kroner pr. reise» og vil koste 150 millioner kr.. === Samspill med andre banetyper === Utbygging og planer blir koordinert med Trikken i Oslo og jernbanen underlagt Bane NOR (tidl. Jernbaneverket). Eksempelvis ble det tidligere fra enkelte hold foreslått å ha persontrafikk på Alnabanen, men dette fikk en effektiv slutt da Lørenbanen - som dekker den samme strekningen - ble vedtatt. På samme måte vil også Jernbaneverkets langsiktige plan om Nittedalsbanen (støttet av Ruter i K2012) gjøre en forlengelse av Grorudbanen til Nittedal overflødig. Samspillet med trikken fungerer på samme måte. I sine langtidsplaner mot 2030 er det blitt vurdert av Ruter å bygge nye T-banestasjoner på Bislett, St. Olavs plass og Homansbyen, noe som vil kunne gjøre trikkedriften på linje 19 f.o.m Inkognitogata holdeplass og vestover, samt linje 11 f.o.m Welhavens gate holdeplass og vestover, (til sammen 7 holdeplasser) overflødige. Samtidig gjorde åpningen av T-baneringen mellom Storo og Carl Berner i 2006 at Ruter i fremtiden ikke ønsker at trikken skal gå på den samme strekningen. == Teknisk data == Oslos T-banesystem er bygget for strømskinnedrift (750 V likestrøm) som de fleste andre T-banesystemer i verden. Alle stasjoner med metrostandard har 110 meter lange plattformer med plass til 6 vogners tog. Banens laveste punkt er der fellestunnelen passerer under Akerselva mellom Grønland og Jernbanetorget, 8 meter under havet. == Grafisk design == T-banen benytter tilnærmet samme topologiske design på linjekartet som London Underground og som ble laget av Harry Beck i 1931. == Vognpark == Oslo T-banedrift og Oslo Vognselskap har skiftet ut hele vognparken og benytter seg fra mars 2010 utelukkende MX3000 i ordinær trafikk. Imidlertid har T-banen og forstadsbanene i Oslo hatt mange ulike typer materiell opp gjennom historien. === Historisk materiell === T-banen i øst har hatt en svært homogen vognpark, og de opprinnelige vognene var enerådende fra åpningen og frem til 1990-tallet. Derimot har det i vest vært brukt mange ulike vogntyper. Eksempelvis var teakvogner fra 50-tallet fremdeles i bruk på Holmenkollbanen frem til 1995. ==== De vestgående forstadsbanene ==== Fra starten i 1898 hadde forstadsbanene mye forskjellig materiell. Blant annet: Hkb 1-20 Hkb 31-43 & 101-110 Type A Hkb 111-112 HkB 200-serien HkB 113-114 BB Vogn 401-402 BB Type C1 HkB 500-serien BB Type C2 HKB 600-serien BB Type C3 Vogn 451-452I 1994 ble også T2000 kjøpt inn. Dette var siste gang man kjøpte inn togmateriell spesialisert for en av linjene. ==== «1000-serien» T1-T4 ==== 1000-seriens 1001-1105 (T1-2, T1-1 og T2) er de opprinnelige T-banevognene som ble kjøpt inn til åpningen av de østlige banene mellom 1964 og 1967. 1106-1135 (T3) ble anskaffet mellom 1969 og 1972 og 1136-1162 (T4) ble anskaffet mellom 1975 og 1977. Vognene var de klart vanligste i trafikk, frem til MX3000 overtok denne statusen i 2008. 19. juni 2009 ankom togtypen for siste gang Ellingsrudåsen stasjon i ordinær trafikk. Det er planlagt at man tar vare på 6 vogner. Vognene er kun utstyrt med strømavtaker for strømskinne og kunne derfor ikke brukes på Holmenkollbanen. ==== «1300-serien» T5-T8 ==== 1300-seriens 1301-1333 (T5 og T6) ble anskaffet mellom 1978 og 1981. I tillegg ble noen vogner ombygd fra 1000-seriens 1147-1162 (T4) til 1334-1349 (T7 og T8) mellom 1985 og 1989. Vognene skiller seg fra 1000-serien blant annet ved at de er utstyrt med både strømavtaker for luftledning og strømavtaker for strømskinne. 1300-vognene kan dermed brukes over hele T-banenettverket, bortsett fra på Grorudbanen ovenfor Hasle stasjon på grunn av for lav tunnelhøyde. Utseendemessig skiller også vognene seg noe fra 1000-serien, de fleste vognene har for eksempel større vinduer i front, blant annet for å bedre oversikten ved kryssing av planoverganger. Da antall slike vogner er begrenset, ble de nesten bare brukt på linje 1 som tovognstog og 4/6 som trevognstog (1300-vogner ble brukt på Ringbanen siden T5-T7 har automatiske skiltkasser som gjør det enkelt å skilte mellom linje 4 og 6). 1300 var opprinnelig levert kun med takstrømavtakere, men ble siden ombygd for bruk på begge systemer. Før de østlige og vestlige banene ble koblet sammen i 1993 gikk 1300-vognene utelukkende på de vestlige baner, mens vogner i 1000-serien kun gikk på de østlige banene. 14. mars 2010 ble Holmenkollbanen stengt for oppgradering og var derfor siste dag med 1300-vogner i ordinær trafikk. ==== T2000 ==== T2000 var en type T-banetog som tidligere ble brukt på T-banen. Leveransen av T2000 bestod av seks tovognstog (12 vogner) som ble kjøpt inn i 1994 for å erstatte de gamle teakvognene av HKB 600-serien på Holmenkollbanen. De var de første t-banevognene bygget som kombibvogner, dvs. for strømopptak alternativt fra kjøreledning eller strømskinne. Togene har teknisk vært så ustabile at de bare unntaksvis har vært mulig å bruke i regulær trafikk. Bare fire døgn etter at togene ble satt i drift i april 1995, sto samtlige togsett på verksted. Den første tiden etter at togene ble satt i drift, stoppet togene stadig på grunn av innkjøringsproblemer. I mars 1997 ble samtlige tog tatt ut av trafikk for teknisk kontroll. Årsaken var en ulykke der en ti år gammel gutt ble slept etter toget med hånden fastklemt i døren. T2000 var den første togtypen på T-banen hvor passasjerene kunne spasere mellom vognene. T2000 var utstyrt med pantografer, men togene ble ikke brukt på Kolsåsbanen da de ikke kunne kjøres i trevognstog. Derfor ble togene normalt kun brukt på linje 1. Togene ble levert av ADtranz Strømmen (tidligere Strømmens Værksted/ABB Strømmen). Den 1. mai 2009 ble T2000-vognene tatt ut av trafikk. T2000 ble sendt til kondemnering hos Hellik Teigen i Hokksund i 2011 og 2012. === Dagens vognpark === ==== MX3000 ==== I løpet av vinteren 2005-2006 testet Oslo T-banedrift ut nye T-banevogner fra Siemens AG som erstattet hele vognparken. De nye vognene har et nytt utseende og er av typen MX 3000. Vognene var bygget etter modell av Wiens T-banevogner av type V. De første vognene av denne typen ble satt i trafikk september 2006. Etter 15. mars 2010 har samtlige linjer blitt betjent utelukkende av MX3000 i ordinær trafikk. == Kunst == T-banens stasjoner ble på 1970- og 80-tallet utsmykket gjennom et kommunalt program (unntaket var Jernbanetorget som allerede var utsmykket til åpningen). Stasjoner på Østensjø-, Grorud- og Furusetbanen ble dekorert av kjente kunstnere. Andre ble dekorert av lokale skoler i samarbeid med Oslo Sporveier i et håp om å redusere hærverket. Det meste av denne dekoren er nå borte, etter omfattende hærverk og graffiti. Det lille som står igjen er til dels sterkt skadet. === Hærverk === T-banen har ofte blitt et offer for hærverk. Innsiden og vinduene er blitt skrapt opp, seter skåret opp og brannslukningsapparater tømt utover vognene. Også de nye billettautomatene som tilhører Flexus-systemet er gjentatte ganger blitt ramponert allerede før systemet var operativt. T-banens vogner og stasjoner blir ved noen anledninger sprayet ned av writere, som dekorerer veggene med fargerike graffiti-piecer. Oslo T-banedrift ser naturlig nok på denne kunstformen utøvd på deres vognmateriell og stasjoner som hærverk, og konsekvenser av å bli tatt kan medføre blant annet fengselsstraff. Erstatningskrav mot skadeutøvere er ellers helt vanlig, som regel er det bøter. Yngre personer (under kriminell lavalder) kan få tilbud om løsning av sakene gjennom konfliktrådet. == Referanser == == Litteratur == Andersen, Bjørn (1993). Holmenkollbanen: Kort historikk fra 1898 til 1993. Oslo: Lokaltrafikkhistorisk forening. ISBN 82-91223-01-7. Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2008). OSLO 1960–80. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-527. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Arntzen, Jon G. og Hansen, Stig A. (2009). OSLO 1925–45. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-800. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Aspenberg, Nils C. (1995). Neste stopp Makrellbakken: Historien om Røabanen. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-18-3. Hanssen, Reidar (1987). Selskabet for Oslo Byes Vel, red. Oslo byleksikon (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0228-7. Hartmann, Eivind og Mangset, Øyvind (2001). Neste stopp: Verneplan for bygninger – Sporveiens bygningshistorie. Oslo: Baneforlaget. ISBN 82-91448-17-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Kjeldstadli, Knut (1990). Den delte byen: fra 1900 til 1948. Oslo: Oslo bys historie. ISBN 82-02-09145-4. Nilsen, Knut A. (1998). Nordmarkstrikken: Holmenkollbanen gjennom 100 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22262-3. Stang, Johan L. (1980). SOGN – en del av Oslo. Oslo: Tiden Norsk Forlag. ISBN 82-10-02012-9. Thuesen, Nils P., Waage, Gry og Lorentzen, Ragnvald B. (2007). OSLO 1945–65. Oslo: Kom forlag. ISBN 978-82-92496-46-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Rapid transit in Oslo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Oslo T-banedrifts hjemmeside Rutes hjemmside T-banen i Oslo på UrbanRail.Net Nytt signalsystem T-banen Oslo Linjekart på OpenStreetMap Linje 1 Frognerseteren–Bergkrystallen Linje 2 Østerås–Ellingsrudåsen Linje 3 Kolsås–Mortensrud Linje 4 Bergkrystallen–Vestli Linje 5 Sognsvann-T-baneringen–Vestli

t:kort er et elektronisk reisekort som brukes på kollektivtransporten i Trøndelag. Kortet ble introdusert i juni 2008, og fra januar 2009 er alle periodebilletter overført til t:kort.

https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_(Slovakia)

2023-02-04

Martin (Slovakia)

['Kategori:18°Ø', 'Kategori:49°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Slovakia', 'Kategori:Kommuner i Slovakia', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart']

Martin (slovakisk: Turčiansky Svätý Martin til 1950, ungarsk: Turócszentmárton, tysk: Turz-Sankt Martin, latin: Sanctus Martinus/Martinopolis) er en by i det nordlige Slovakia. Byen ligger ved elva Turiec, under Malá Fatra-fjellene, nær byen Žilina. Med cirka 55 000 innbyggere (2017) er Martin landets åttende største by. Den er senter for Turiec-regionen og Martin-distriktet.

Martin (slovakisk: Turčiansky Svätý Martin til 1950, ungarsk: Turócszentmárton, tysk: Turz-Sankt Martin, latin: Sanctus Martinus/Martinopolis) er en by i det nordlige Slovakia. Byen ligger ved elva Turiec, under Malá Fatra-fjellene, nær byen Žilina. Med cirka 55 000 innbyggere (2017) er Martin landets åttende største by. Den er senter for Turiec-regionen og Martin-distriktet. == Historie == Byen nevnes første gang i 1264, som Zenthmarton, i overleverte historiske kilder, men arkeologiske funn viser at stedet hadde bosetting allerede under hallstattiden. I 1340 fikk stedet byrettigheter. I 1433 ble Martin nedbrent av husittiske opprørere, og ti år etter ble den atter ødelagt, men da av et jordskjelv. Byen ble gradvis nedgradert fra kongelige byrettigheter til en by under en lavere grad av byrettsprivileg, og den ble i sterk grad dominert av slekten Révay. Men så snudde det. Den raskt voksende befolkningen er grunnen til at det var mange laugene i byen på 1600- og 1700-tallet. I 1918 ble den såkalte Martinsdeklarasjonen utferdiget her. Under den kalde krigen fikk byen betydelig tungindustri - særlig våpenfabrikken «ZŤS Martin» med over 10.000 arbeidere, en av Østblokkens støste stridsvognsfabrikker. == Navnet == De første kilder benytter navneformen Sankt Martin, rettere sagt (1264) Zenthmarton på ungarsk, og (1284) villa Sancti Martini på latin. Byen var rett og slett oppkalt etter den stedlige katolske sognekirken, som var og er dedisert til den hellige Martin. Attributtet avlet fra områdenavnet Turiec tilkom senere, og er første gang i kilder fra 1353. Fra 1919 het byen offisielt Turčiansky Svätý Martin, og i 1951 ble dette endret til Martin, ettersom ordet svätý («hellig») var uønsket av de den gang herskende kommunister. == Severdigheter == I Martin, nærmere bestemt den delen som kalles Jahodnícke háje, ligger et friluftsmuseum som på engelsk kalles Museum of the Slovak Village. Formelt heter museet Det slovakiske nasjonalmuseet Martin (slovakisk: «Múzeum slovenskej dediny Martin»). Per 2020 er det organisatorisk underlagt Slovakias nasjonalmuseum. == Utdanning == I byen har Bratislavas universitet, Komeniusuniversitetet, et medisinsk fakultet, Jessenius. Ca. 300 nordmenn studerer medisin i Martin (2012), og dermed er Martin et av de mest populære studiested for norske utenlandsstudenter. == Kjente personer fra Martin == Alexander Avenarius (1942-2004), historiker Peter Bartoš (1973), ishockeyspiller Zdeno Cíger (1969), ishockeyspiller Oľga Feldeková (1943), forfatter, journalist prof. RNDr. Ján Fischer (1905-1980), fysiker Hana Gregorová (1885-1958), forfatter Oto Haščák (1964), ishockeyspiller Stanislav Jančárik arkitekt Janko Jesenský (1874-1945), forfatter Jaroslav Katriňák (1966), motorsykkel rider Jana Kirschner (1978), musiker Boris Klimek (1984), designer Zuzana Kronerová(1952), skuespiller Hana Meličková (1900-1978), skuespiller Zora Mintalová-Zubercová (1950), etnografer, historiker og muzeolog Richard Pánik (1991), ishockeyspiller Ivan Romančík (1950), skuespiller Peter Smrek (1979), ishockeyspiller Radovan Somík (1977), ishockeyspiller Katarína Šulajová (1952), skuespiller, filmregissør Róbert Švehla (1969), ishockeyspiller == Bilder == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Martin, Slovakia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

| distrikt = Martin

https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Reid

2023-02-04

Peter Reid

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Bolton Wanderers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Bury FC', 'Kategori:Fotballspillere for Everton FC', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Notts County FC', 'Kategori:Fotballspillere for Queens Park Rangers FC', 'Kategori:Fotballspillere for Southampton FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Coventry City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Leeds United FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Plymouth Argyle FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Sunderland AFC', 'Kategori:Fødsler 20. juni', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Liverpool', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Spillere i Fotball-EM 1988', 'Kategori:Spillere i Fotball-VM 1986', 'Kategori:Trenere for Englands U-21-herrelandslag i fotball', 'Kategori:Trenere for Thailands herrelandslag i fotball']

Peter Reid (født 20. juni 1956 i Huyton i Liverpool), er en tidligere engelsk fotballspiller. Han var også Thailands landslagstrener i fotball mellom 2008-2009, og ekspertkommentator på fjernsyn. Han startet sin karriere som fotballspiller i 1974 da han skrev under kontrakt med Bolton. Han var med på å vinne 2. divisjon og dermed rykket opp i topp-divisjonen med Bolton i 1978, men var også med da de rykket ned bare to år senere. I 1982 ble han kjøpt opp av Everton for bare 60 000 pund, og det var som Everton-spiller han hadde størst suksess da han var med på å vinne to ligamesterskap, en FA-cup og Cupvinnercupen. Han ble på midten av 1980-tallet regnet som en av Englands beste midtbanespillere og ble i 1985 kåret til PFA Player of the Year. Reid fikk også 13 landskamper for England. Han spilte for en rekke klubber i England, inkludert blant annet Manchester City og Southampton. Etter den aktive karrieren fortsatte han innen fotballen som trener. I 1990 ble han ansatt som manager for Manchester City, og har senere vært det hos Southampton, Sunderland, Leeds og Coventry før han i 2008 ble ansatt som landslagstrener for Thailand. Han er også FIFA-sertifisert agent.

Peter Reid (født 20. juni 1956 i Huyton i Liverpool), er en tidligere engelsk fotballspiller. Han var også Thailands landslagstrener i fotball mellom 2008-2009, og ekspertkommentator på fjernsyn. Han startet sin karriere som fotballspiller i 1974 da han skrev under kontrakt med Bolton. Han var med på å vinne 2. divisjon og dermed rykket opp i topp-divisjonen med Bolton i 1978, men var også med da de rykket ned bare to år senere. I 1982 ble han kjøpt opp av Everton for bare 60 000 pund, og det var som Everton-spiller han hadde størst suksess da han var med på å vinne to ligamesterskap, en FA-cup og Cupvinnercupen. Han ble på midten av 1980-tallet regnet som en av Englands beste midtbanespillere og ble i 1985 kåret til PFA Player of the Year. Reid fikk også 13 landskamper for England. Han spilte for en rekke klubber i England, inkludert blant annet Manchester City og Southampton. Etter den aktive karrieren fortsatte han innen fotballen som trener. I 1990 ble han ansatt som manager for Manchester City, og har senere vært det hos Southampton, Sunderland, Leeds og Coventry før han i 2008 ble ansatt som landslagstrener for Thailand. Han er også FIFA-sertifisert agent. == Meritter == === Som spiller === Bolton Wanderers The Football League 2. divisjon vinner: 1977-78Everton FA-cup vinner: 1984 Engelsk ligamester: 1984-85, 1986-87 FA Cup finalist: 1985 Cupvinnercupen vinner: 1985 PFA Player of the Year: 1985 === Som trener === Thailand T&T Cup vinner: 2008 2008 AFF Suzuki Cup finalist: 2008 == Referanser == == Litteratur == Duncan Holley & Gary Chalk (2003). In That Number - A post-war chronicle of Southampton FC. Hagiology Publishing. ISBN 0-9534474-3-X. == Eksterne lenker == (en) Peter Reid – Transfermarkt (en) Peter Reid – Transfermarkt (manager) (en) Peter Reid – national-football-teams.com (en) Peter Reid – Soccerbase.com (en) Peter Reid – Soccerbase.com (manager) (en) Peter Reid – FootballDatabase.eu (en) Peter Reid – EU-Football.info (en) Peter Reid – FBref Liste over FIFA-registrerte agenter i England Manager-statistikk fra tiden i Leeds United

Peter Reid (født 20. juni 1956 i Huyton i Liverpool), er en tidligere engelsk fotballspiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Italia_under_Sommer-OL_1900

2023-02-04

Italia under Sommer-OL 1900

['Kategori:Italia under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sport i Italia i 1900']

Italia under Sommer-OL 1900. Tjueåtte sportsutøvere fra Italia, alle menn, deltok i sju sporter under Sommer-OL 1900 i Paris. Italia kom på åttendeplass med medaljefordelingen to gull- og to sølvmedaljer. OL-troppen besto av tolv fektere, sju syklister, tre ryttere, to friidrettsutøvere, to svømmere, en turner og en roer.

Italia under Sommer-OL 1900. Tjueåtte sportsutøvere fra Italia, alle menn, deltok i sju sporter under Sommer-OL 1900 i Paris. Italia kom på åttendeplass med medaljefordelingen to gull- og to sølvmedaljer. OL-troppen besto av tolv fektere, sju syklister, tre ryttere, to friidrettsutøvere, to svømmere, en turner og en roer. == Medaljer == Det ble ikke delt ut gull, sølv og bronsemedaljer under OL 1900 i Paris. Vinneren fikk sølvmedalje og den som kom på andreplass fikk bronse. Det var først under OL 1904 det ble utdelt medaljer til de tre beste, men IOC har med tilbakevirkende kraft besluttet at medaljefordelingen også gjelder for OL 1896 i Athen og OL 1900 i Paris. == Medaljevinnerne == == Eksterne lenker == Resultater og profilside Arkivert 7. desember 2012 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Italia under Sommer-OL 1900. Tjueåtte sportsutøvere fra Italia, alle menn, deltok i sju sporter under Sommer-OL 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/Asiamesterskapet_i_fotball_for_kvinner_1986

2023-02-04

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1986

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Asiamesterskapet i fotball for kvinner', 'Kategori:Fotball i 1986', 'Kategori:Fotball i Hongkong', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1986', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Hongkong', 'Kategori:Årstall i Hongkong på 1900-tallet']

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1986 ble arrangert i Hongkong. Det var det sjette arrangementet av Asiamesterskapet i fotball for kvinner. India manglet, men Hongkong var tilbake etter ett års opphold, og Nepal og Folkerepublikken Kina debuterte i mesterskapet. Kina kom også hele veien til finalen, der de møtte Japan og vant. Dette var begynnelsen på et langt kinesisk hegemoni over asiamesterskapet i fotball for kvinner.

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1986 ble arrangert i Hongkong. Det var det sjette arrangementet av Asiamesterskapet i fotball for kvinner. India manglet, men Hongkong var tilbake etter ett års opphold, og Nepal og Folkerepublikken Kina debuterte i mesterskapet. Kina kom også hele veien til finalen, der de møtte Japan og vant. Dette var begynnelsen på et langt kinesisk hegemoni over asiamesterskapet i fotball for kvinner. == Sluttspillet == Deltakerlandene var: Hongkong, Indonesia, Japan, Kina, Malaysia, Nepal og Thailand. Lagene ble fordelt i to grupper, en med tre lag, og en med fire. === Gruppe A === === Gruppe B === == Finalespill == === Semifinaler === === Bronsefinale === === Finale ===

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1986 ble arrangert i Hongkong. Det var det sjette arrangementet av Asiamesterskapet i fotball for kvinner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Antifrimureri

2023-02-04

Antifrimureri

['Kategori:Anti-frimureri', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Antifrimureri er definert som «erklært motstand mot frimureriet». Det finnes imidlertid ingen homogen bevegelse med dette navn. Navnet er en fellesbenevnelse på ulike grupperinger som har en negativ innstilling til frimureriet. Standpunktene til slike grupperinger kan være innbyrdes uforenelige. Frimureriet er heller ikke et homogent fenomen. Kritikk mot frimureriet kan være religiøst begrunnet. Den kan også være politisk begrunnet. I totalitære regimer har frimureriet vært forbudt og utsatt for forfølgelse. I tillegg er frimureriet involvert i mange konspirasjonsteorier. Mennesker som har frimurere i nær familie, har opplevd det som et problem at de ikke får svar på sine spørsmål om frimurerens aktiviteter, grunnet frimureriets taushetsløfte. Det er også laget flere TV-dokumentarer internasjonalt om frimureriet, som ofte er kritiske, og stiller mange spørsmål ved det å være frimurer.

Antifrimureri er definert som «erklært motstand mot frimureriet». Det finnes imidlertid ingen homogen bevegelse med dette navn. Navnet er en fellesbenevnelse på ulike grupperinger som har en negativ innstilling til frimureriet. Standpunktene til slike grupperinger kan være innbyrdes uforenelige. Frimureriet er heller ikke et homogent fenomen. Kritikk mot frimureriet kan være religiøst begrunnet. Den kan også være politisk begrunnet. I totalitære regimer har frimureriet vært forbudt og utsatt for forfølgelse. I tillegg er frimureriet involvert i mange konspirasjonsteorier. Mennesker som har frimurere i nær familie, har opplevd det som et problem at de ikke får svar på sine spørsmål om frimurerens aktiviteter, grunnet frimureriets taushetsløfte. Det er også laget flere TV-dokumentarer internasjonalt om frimureriet, som ofte er kritiske, og stiller mange spørsmål ved det å være frimurer. == Religiøst antifrimureri == === Det tidligste eksempel (1698) === Det tidligste dokument som fordømte frimureriet, var en pamflett som ble trykt i 1698 i London av en presbyteriansk prest ved navn Winter: «Til alle gudelige personer i byen London. Etter å ha ansett det nødvendig å advare dere mot rakkerstrekene og de onde handlinger som praktiseres foran Guds åsyn av de som kalles frimurere, ber jeg om dere å være varsomme, slik at ikke deres ritualer og hemmelige eder får makt over dere. Vær også forsiktige slik at ingen av disse får dere til å frafalle deres gudelighet. For, denne djevelske sekt av menn holder hemmelige møter hvor det sverges mot alle utenfor deres egen krets. De er Antikrist som kom for å forlede menn til ikke å frykte Gud. For, hvordan kan menn som møtes på hemmelige steder og med hemmelige tegnspråk kunne være varsomme, når ingen har observert dem gjøre Guds arbeid; er ikke dette fremgangsmåtene til onde personer? Når man vet hvordan Gud observerer dem som sitter i mørket, skal de bli rammet og hemmelighetene i deres hjerter gjøres nakne. Meng dere ikke med disse korrupte folkene, for ikke å bli funnet slik under verdensbrannen.» === Kristent antifrimureri === Den romersk-katolske kirke har, av religiøse såvel som politiske grunner, vært fiendtlig innstilt overfor frimureriet helt siden 1700-tallet. Inkvisisjonen begynte forfølgelsen av frimureriet i 1733, og i 1738 utstedet Pave Klemens XII en bannbulle som fordømte frimureriet. Helt frem til 1983 ble katolikker som tilsluttet seg frimurerlosjer straffet med ekskommunikasjon. Siden 1983 har avstraffelsen bestått av et interdikt.Den første høyrøstede kristne kritiker var den amerikanske vekkelsespredikanten Charles Grandison Finney, som i 1869 publiserte en bok hvor han latterliggjorde frimureriet og forklarte hvordan han forlot broderskapet etter sin omvendelse til kristendommen.I protestantiske og ortodokse miljøer er holdningene svært varierte. Kritikken omfatter alt fra anklager om «djeveldyrkelse» til uenighet om hvorvidt frimureriet er forenelig med den kristne tro. På den andre siden er mange protestantiske og ortodokse prester medlemmer av frimurerlosjer. Konstitusjonen til den engelske storlosje av 1717 ble dessuten skrevet av den presbyterianske presten James Anderson. Alle land som følger "Det Svenske Systemet", inkludert Den Norske Frimurerorden, krever kristen tro av sine medlemmer. Dette er uvanlig i verdenssammenheng. Normalt kreves bare troen på et "Høyeste vesen". Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige har hatt som langvarig politikk å unngå enhver offisiell stillingstagen til temaet. Kirkens grunnlegger Joseph Smith var selv aktiv frimurer så tidlig som i 1816, og noen mener endog å se forbindelser mellom de to bevegelsenes praksis, struktur og symbolikk. Derimot har flere frimurere i USA vært fiendtlig innstilte overfor mormonerne. Like etter at Joseph Smith og hans tilhengere ble innviet i frimureriet, foreslo Storlosjen i Illinois å ekskludere flere losjer som hovedakelig bestod av mormonere. Storlosjen i Utah ble i 1872 opprettet som en organisasjon som åpenlyst tok avstand fra den mormonske tro. Kirken på sin side ekskluderte aldri frimurere. I 1894 ble storlosjen i Utah og mormonernes daværende president Spencer Woolley Kimball enige om å respektere hverandre. Idag finnes det ingen formell barriere som hindrer en mormoner i å bli frimurer eller vica versa. === Muslimsk antifrimureri === Innenfor Islam er kritikk av frimureriet ofte knyttet til antisemittisme og antisionisme. Enkelte muslimer hevder at frimureriet fremmer jødedommens interesser, og at broderskapets formål er å gjenoppbygge Kong Salomos tempel i Jerusalem etter å ha ødelagt al-Aqsa-moskéen. I artikkel 28 av sine bestemmelser, hevder Hamas at frimureriet, Rotary International og andre lignende grupper «arbeider for sionismens interesser og følger dens instruksjoner». Noen muslimer har også knyttet frimureriet til den onde og «falske Messias» Masih ad-Dajjal.I mange land med en betydelig muslimsk befolkning er frimureriet forbudt. I Tyrkia, Marokko og Egypt er det imidlertid etablert Storlosjer. I Malaysia og Libanon finnes det også distrikts-storlosjer som opererer under jurisdiksjonen til etablerte storlosjer. == Politisk antifrimureri == Frimureriet er også blitt kritisert på et rent politisk grunnlag. Fra tid til annet er frimureriet blitt anklaget for å utgjøre en skjult politisk og økonomisk maktelite, som samarbeider gjennom kameraderi. === Antifrimurerpartiet i USA (1828–1838) === I 1826 forsvant William Morgan sporløst fra småbyen Batavia i New York. Dette skjedde etter at han hadde truet med å avsløre frimureriets «hemmeligheter» i en publikasjon om dets ritualer. Forsvinningen utløse påstander om at han var blitt kidnappet og myrdet av frimurere, og deretter en omfattende kampanje mot hemmelige selskaper i USA. Protestene forplantet seg til den politiske arena, hvor Thurlow Weed grunnla Anti-Masonic Party. Partiet var fiendtlig innstilt mot frimureren Andrew Jackson, og stilte med kandidater under presidentvalgene i 1828 og 1832. Partiet fikk også innvalgt en rekke kandidater ved lokale valg. Partiet ble oppløst på nasjonal basis i 1835, men eksisterte i Pennsylvania frem til 1838. === Lovgivning i Storbritannia === Mellom 1997 og 2001 arbeidet flere medlemmer av den britiske regjeringen, under ledelse av innenriksminister Jack Straw, med en ny lovgivning som skal påby vordende politimenn, dommere, aktorer og ansatte i fengslene å varsle offentligheten dersom de er frimurere. Regjeringen påbegynte samtidig oppbyggingen av et register over frimurere som arbeidet i rettsvesenet. Foreløpig blir ansatte i politi og domstoler i England frivillig bedt om å svare på om de er medlemmer. Vordende jurister er forpliktet til å informere om dette, mens nye politimenn foreløpig ikke er forpliktet til å oppgi om de er frimurere.Lovgivningen ble i 1999 vedtatt av nasjonalforsamlingen for Wales.I 2004 hevdet Rhodri Morgan, førsteminister av nasjonalforsamlingen for Wales, at han hadde hindret utnevnelsen av Gerard Elias til stillingen som counsel general på grunn av hans forbindelser til frimureriet. Opposisjonen hevdet imidlertid at det egentlige motivet var å innsette en støttespiller for Labour Party, Malcolm Bishop, i embedet. === Undertrykkelse i totalitære regimer === I det 20. århundre ble frimureriet oppfattet av totalitære regimer, fascistiske såvel som kommunistiske, som farlige opponenter. I Sovjetunionen ble frimureriet forbudt i 1922. Det ble også forbudt i Folkerepublikken Kina og andre kommunist-stater. Forsøk på å gjenopprette frimureriet i Tsjekkoslovakia og Ungarn etter andre verdenskrig ble slått ned i 1950. Forfattere som er frimurere hevder at språkbruken og argumentene som ble benyttet av totalitære regimer, ligner de som benyttes av enkelte moderne kritikere av frimureriet. Konsekvent betraktet som en fiende av nazismen i deres verdensanskuelse, var frimurere i tyske konsentrasjonsleirer erklærte som politiske fanger, og bar en rød trekant med spissen ned. Det er blitt anslått at mellom 80 000 og 200 000 frimurere ble drept av naziregimet. I 2001 opprettet regjeringen til Tony Blair Holocaust Memorial Day i Storbritannia, for å anerkjenne alle grupper som var ofre for naziregimet, og for å motvirke Holocaust-benektelse. Blant ofrene er frimurere opplistet. === Ba'ath-regimet i Irak === Etter første verdenskrig fantes det flere losjer i det britiske mesopotamiamandatet og deretter i kongedømmet Irak. Etter revolusjonen den 14. juli 1958, da Abd al-Karim Qassim og Abd al-Salam Arif tok makten med et statskupp og avskaffet monarkiet, ble møter i frimurerlosjer forbudt og det ble senere innført flere lover som forbød frimureriet. I 1980 ble den Irakiske straffeloven endret av Saddam Hussein og det regjerende Ba'athpartiet, slik at det ble innført dødsstraff for «å fremme eller hylle sionistiske prinsipper, deriblant frimureriet, eller å være assosiert med sionistiske organisasjoner.» == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Anti-Masonry – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Antifrimureri er definert som «erklært motstand mot frimureriet».Oxford English Dictionary, 1979, s.

https://no.wikipedia.org/wiki/Blinkhinne

2023-02-04

Blinkhinne

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Dyreanatomi']

Blinkhinne, også kjent som det «tredje øyelokk», er et gjennomsiktig eller gjennomskinnelig membran som finnes hos noen dyr. Blinkhinnen trekkes over øyet for å beskytte og fukte det. Flere amfibier, reptiler, fisker, fugler og haier har blinkhinne. Mange pattedyr har bare en rudimentær blinkhinne. Unntak fra dette er kloakkdyr, pungdyr, seler, jordsvin og isbjørn. Disse har fullt utviklede blinkhinner. Man kjenner én art blant primatene som har blinkhinne, nemlig Gyllenpotto, en art av halvaper i pottofamilien hjemmehørende i Vest-Afrika (Arctocebus calabarensis). Ulikt menneskets øyelokk, beveger blinkhinnen seg horisontalt over øyeeplet. Den er vanligvis gjennomskinnelig. Hos noen dykkende dyr, for eksempel bevere og manater, beskytter den øyet mens dyret er under vann, og hos disse artene er den gjennomsiktig. Hos andre dykkende dyr, blant annet sjøløver og øreseler, brukes den på land, og da for å fjerne sand og annet rusk. Hos rovfugler beskytter den foreldrenes øyne fra kyllingene mens de mates. Hos isbjørner beskytter den øyet mot snøblindhet. Hos haier beskytter den øyet når den slår til mot byttet. Hakkespetter strammer blinkhinnen et millisekund før nebbet treffer treet, for å holde øynene på plass. Hos katter og hunder er blinkhinnen vanligvis ikke synlig, og hvis den er kronisk synlig er det et tegn på dårlig form eller helse. Hos noen hunderaser kan blinkhinnen få prolaps. Hos mange arter vil enhver stimulans mot øyeeplet (som et vindpust) forårsake en refleksiv blinkhinne-respons. Denne refleksen er i utstrakt bruk som grunnlag for eksperimenter på klassisk kondisjonering hos harer.

Blinkhinne, også kjent som det «tredje øyelokk», er et gjennomsiktig eller gjennomskinnelig membran som finnes hos noen dyr. Blinkhinnen trekkes over øyet for å beskytte og fukte det. Flere amfibier, reptiler, fisker, fugler og haier har blinkhinne. Mange pattedyr har bare en rudimentær blinkhinne. Unntak fra dette er kloakkdyr, pungdyr, seler, jordsvin og isbjørn. Disse har fullt utviklede blinkhinner. Man kjenner én art blant primatene som har blinkhinne, nemlig Gyllenpotto, en art av halvaper i pottofamilien hjemmehørende i Vest-Afrika (Arctocebus calabarensis). Ulikt menneskets øyelokk, beveger blinkhinnen seg horisontalt over øyeeplet. Den er vanligvis gjennomskinnelig. Hos noen dykkende dyr, for eksempel bevere og manater, beskytter den øyet mens dyret er under vann, og hos disse artene er den gjennomsiktig. Hos andre dykkende dyr, blant annet sjøløver og øreseler, brukes den på land, og da for å fjerne sand og annet rusk. Hos rovfugler beskytter den foreldrenes øyne fra kyllingene mens de mates. Hos isbjørner beskytter den øyet mot snøblindhet. Hos haier beskytter den øyet når den slår til mot byttet. Hakkespetter strammer blinkhinnen et millisekund før nebbet treffer treet, for å holde øynene på plass. Hos katter og hunder er blinkhinnen vanligvis ikke synlig, og hvis den er kronisk synlig er det et tegn på dårlig form eller helse. Hos noen hunderaser kan blinkhinnen få prolaps. Hos mange arter vil enhver stimulans mot øyeeplet (som et vindpust) forårsake en refleksiv blinkhinne-respons. Denne refleksen er i utstrakt bruk som grunnlag for eksperimenter på klassisk kondisjonering hos harer.

Blinkhinne, også kjent som det «tredje øyelokk», er et gjennomsiktig eller gjennomskinnelig membran som finnes hos noen dyr. Blinkhinnen trekkes over øyet for å beskytte og fukte det.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dense_Inert_Metal_Explosive

2023-02-04

Dense Inert Metal Explosive

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2013-12', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Luft-til-bakke-bomber', 'Kategori:Nøyaktighet']

Dense Inert Metal Explosive (DIME) er en ny type bombekonsept uten etablert norsk navn, som skal være påtenkt brukt blant annet i tettbebygde områder. Bomben antas å være utviklet av USAs flyvåpen. Det antas at våpentypen har vært under utvikling siden 2000. Siden våpenet er nytt er det for tidlig å vite om det vil bli forbudt etter folkeretten. Våpenet tilhører en gruppe bomber som betegnes FLM, (Focused Lethality Munitions)/ (Våpen med dødelighet i begrenset område.) Det finnes lite informasjon fra organer som utvikler og produserer våpnene, derfor baseres artikkelen foreløpig på observasjoner av skadene og det som er funnet på Internett. Bomben skaper en kraftig trykkbølge de nærmeste 4 meter, men svekkes fort utenfor den nærmeste sonen. Den vil derfor gjøre lite skade på strukturer som er litt lenger unna som det ikke er siktet på. Bomben har en kapsel av karbonfiber komposittmateriale. Ved eksplosjonen holder kapselen trykket uvanlig lenge slik at det bygges opp et ekstremt høyt trykk og temperatur i kapselen før den pulveriseres. Den er fylt med eksplosiver blandet med et pulver med tungmetall-legering, gjerne wolfram, (engelsk:tungsten) blandet med jern, kobolt og/eller nikkel. Pulveret med tungmetall får så stor fart at personer innen de nærmeste meterne får pulveret langt inn i eller gjennom vevet, slik at de anatomiske strukturene blir fullstendig ødelagt. Det er vanlig at armer og ben amputeres under eksplosjonen. Skadene har også en del trekk av brannskade. Siden hver partikkel av pulveret har stor overflate i forhold til vekten, er det stor luftmotstand slik at pulveret stopper i lufta etter få meter. På grunn av vevsødeleggelse av det varme tungmetallpulveret er det ofte nødvendig å amputere mer under behandlingen enn det som ble amputert under eksplosjonen. Fra sykehusene i Gaza er det rapportert at pulveret ikke synes på røntgenbilder. På militærfaglige internettsider beskrives det at metallfragmenter er opp mot 1–2 mm i diameter, noe som ville vært synlig på røntgen. Det er sannsynlig at metallet er mer finkornet. Det er kjent at wolfram i vev lett utvikler en spesiell kreftform, rhabdomyosarkom. I et forsøk på rotter fikk alle rottene som var utsatt for stoffet denne kreftformen. Flere helsearbeidere som har arbeidet med disse skadene har blitt syke, muligens på grunn av inhalering av pulveret. Det antas at utarmet uran, som også er svært tungt, også kan være velegnet i slike bomber. På engelsk betegnes pulveret "HMTA"- "heavy metal tungsten alloy", en wolfram legering av tungmetaller. Siden wolfram er stabilt under høy temperatur og smelter først ved 3400 grader C er det vanlig brukt i glødetråden i vanlige lyspærer. Det engelske begrepet "inert metal" sikter på at metallet ikke deltar i de kjemiske prosessene i eksplosjonen. Det er der på grunn av tyngden, høy smeltetemperatur og virkningen på den lokale trykkbølgen og skademønsteret.

Dense Inert Metal Explosive (DIME) er en ny type bombekonsept uten etablert norsk navn, som skal være påtenkt brukt blant annet i tettbebygde områder. Bomben antas å være utviklet av USAs flyvåpen. Det antas at våpentypen har vært under utvikling siden 2000. Siden våpenet er nytt er det for tidlig å vite om det vil bli forbudt etter folkeretten. Våpenet tilhører en gruppe bomber som betegnes FLM, (Focused Lethality Munitions)/ (Våpen med dødelighet i begrenset område.) Det finnes lite informasjon fra organer som utvikler og produserer våpnene, derfor baseres artikkelen foreløpig på observasjoner av skadene og det som er funnet på Internett. Bomben skaper en kraftig trykkbølge de nærmeste 4 meter, men svekkes fort utenfor den nærmeste sonen. Den vil derfor gjøre lite skade på strukturer som er litt lenger unna som det ikke er siktet på. Bomben har en kapsel av karbonfiber komposittmateriale. Ved eksplosjonen holder kapselen trykket uvanlig lenge slik at det bygges opp et ekstremt høyt trykk og temperatur i kapselen før den pulveriseres. Den er fylt med eksplosiver blandet med et pulver med tungmetall-legering, gjerne wolfram, (engelsk:tungsten) blandet med jern, kobolt og/eller nikkel. Pulveret med tungmetall får så stor fart at personer innen de nærmeste meterne får pulveret langt inn i eller gjennom vevet, slik at de anatomiske strukturene blir fullstendig ødelagt. Det er vanlig at armer og ben amputeres under eksplosjonen. Skadene har også en del trekk av brannskade. Siden hver partikkel av pulveret har stor overflate i forhold til vekten, er det stor luftmotstand slik at pulveret stopper i lufta etter få meter. På grunn av vevsødeleggelse av det varme tungmetallpulveret er det ofte nødvendig å amputere mer under behandlingen enn det som ble amputert under eksplosjonen. Fra sykehusene i Gaza er det rapportert at pulveret ikke synes på røntgenbilder. På militærfaglige internettsider beskrives det at metallfragmenter er opp mot 1–2 mm i diameter, noe som ville vært synlig på røntgen. Det er sannsynlig at metallet er mer finkornet. Det er kjent at wolfram i vev lett utvikler en spesiell kreftform, rhabdomyosarkom. I et forsøk på rotter fikk alle rottene som var utsatt for stoffet denne kreftformen. Flere helsearbeidere som har arbeidet med disse skadene har blitt syke, muligens på grunn av inhalering av pulveret. Det antas at utarmet uran, som også er svært tungt, også kan være velegnet i slike bomber. På engelsk betegnes pulveret "HMTA"- "heavy metal tungsten alloy", en wolfram legering av tungmetaller. Siden wolfram er stabilt under høy temperatur og smelter først ved 3400 grader C er det vanlig brukt i glødetråden i vanlige lyspærer. Det engelske begrepet "inert metal" sikter på at metallet ikke deltar i de kjemiske prosessene i eksplosjonen. Det er der på grunn av tyngden, høy smeltetemperatur og virkningen på den lokale trykkbølgen og skademønsteret. == Mulig bruk == Den franske avisen Le Monde meldte i 2006 at en gruppe italienske journalister fra Italias statskringkaster RAI var kommet til den overbevisning at bomber av DIME-type var blitt benyttet av israelske styrker mot libanesere i juli/august 2006. Konklusjonen deres var fremkommet etter analyse av metallfragmenter funnet i ofrenes sår og ved undersøkelse av skadenes uvanlige natur. Israel nektet å være i besittelse av slike våpen.Norske leger som tidlig i januar arbeidet med de sårede i konflikten mellom Israel og Hamas-styret i Gaza, rapporterte om skader som de trodde bare kunne skyldes en ny våpentype som de mistenkte for å være DIME-bomben. == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkel om bomben i Klassekampen Om skadene av DIME bomber i Gaza januar 2009 på hjemmesiden til Dansk Radio Artikkel i militærtidsskriftet Defence Update.

Dense Inert Metal Explosive (DIME) er en ny type bombekonsept uten etablert norsk navn, som skal være påtenkt brukt blant annet i tettbebygde områder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Derek_Martinus

2023-02-04

Derek Martinus

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske regissører', 'Kategori:Dødsfall 27. mars', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 4. april', 'Kategori:Fødsler i 1931', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Ilford', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Derek Martinus (født 4. april 1931, død 27. mars 2014) var en britisk regissør og tidligere skuespiller. Martinus jobbet som amatørskuespiller, men han trodde at å få det som en karriere ville være for vanskelig så han valgte å bli en regissør i stedet. Han fant ikke noen steder hvor han kunne utdanne seg i Storbritannia, så han reiste til University of Oklahoma. Han tok deretter etterutdanning ved Yale School of Drama og begynte å skrive TV-reklamer i Canada. Der fikk han også noen jobber som skuespiller og da han dro tilbake til Storbritannia fortsatte han som skuespiller i teateret. Der møtte han en regissør som lot Martinus regissere for ham.Martinus kom seg inn på BBCs regissørkurs og et skuespill han regisserte der ble sett av Verity Lambert, som var daværende produsent av Doctor Who. Han endte opp med å regissere historien Galaxy 4 (1965) og episoden «Mission to the Unknown» for seriens tredje sesong etter at den opprinnelige regissøren, Mervyn Pinfield, hadde blitt syk. Dette ble Martinus' første jobb som regissør hos BBC. Senere regisserte han også historiene The Tenth Planet (1966), The Evil of the Daleks (1967), The Ice Warriors (1967) og Spearhead from Space (1970) for samme serie. I 1970-årene regisserte Martinus blant annet seriene A Little Princess (1973) og A Legacy (1975) så vel som episoder av blant annet Z Cars (1974), Blake's 7 (1979) og Penmarric (1979).

Derek Martinus (født 4. april 1931, død 27. mars 2014) var en britisk regissør og tidligere skuespiller. Martinus jobbet som amatørskuespiller, men han trodde at å få det som en karriere ville være for vanskelig så han valgte å bli en regissør i stedet. Han fant ikke noen steder hvor han kunne utdanne seg i Storbritannia, så han reiste til University of Oklahoma. Han tok deretter etterutdanning ved Yale School of Drama og begynte å skrive TV-reklamer i Canada. Der fikk han også noen jobber som skuespiller og da han dro tilbake til Storbritannia fortsatte han som skuespiller i teateret. Der møtte han en regissør som lot Martinus regissere for ham.Martinus kom seg inn på BBCs regissørkurs og et skuespill han regisserte der ble sett av Verity Lambert, som var daværende produsent av Doctor Who. Han endte opp med å regissere historien Galaxy 4 (1965) og episoden «Mission to the Unknown» for seriens tredje sesong etter at den opprinnelige regissøren, Mervyn Pinfield, hadde blitt syk. Dette ble Martinus' første jobb som regissør hos BBC. Senere regisserte han også historiene The Tenth Planet (1966), The Evil of the Daleks (1967), The Ice Warriors (1967) og Spearhead from Space (1970) for samme serie. I 1970-årene regisserte Martinus blant annet seriene A Little Princess (1973) og A Legacy (1975) så vel som episoder av blant annet Z Cars (1974), Blake's 7 (1979) og Penmarric (1979). == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Derek Martinus på Internet Movie Database (sv) Derek Martinus i Svensk Filmdatabas (en) Derek Martinus på AllMovie

Derek Martinus (født 4. april 1931, død 27.

https://no.wikipedia.org/wiki/Michael_Leeston-Smith

2023-02-04

Michael Leeston-Smith

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske regissører', 'Kategori:Dødsfall 5. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2001', 'Kategori:Dødsfall i 2002', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1916', 'Kategori:Menn']

Michael Leeston-Smith (født 12. desember 1916, død 2002) var en britisk regissør. Leeston-Smith fikk seg jobb hos Ealing Studios i 1932, knapt 16 år gammel. Der jobbet han som fotograf og assistent-tonemester. I 1938 ble han ansatt i BBC innen vedlikehold ved sendestasjonen i Daventry.Under andre verdenskrig var Leeston-Smith i Royal Horse Artillery. Etter krigen fikk han jobb i Alexandra Palace på senderen. I 1953 fikk han jobben som belysningsingeniør på miniserien The Quatermass Experiment og to år etter jobbet han som produksjonsassistent på oppfølgeren Quatermass II. I 1960-årene fikk Leeston-Smith muligheten til å regissere. Han regisserte blant annet flere episoder av Z Cars, R3 og Doctor Who-historien The Myth Makers. Etter en periode som frilansregissør flyttet Leeston-Smith til Sør-Afrika i 1973 for å lede opplæringsavdelingen hos SABC som holdt på å starte opp med TV-sendinger.

Michael Leeston-Smith (født 12. desember 1916, død 2002) var en britisk regissør. Leeston-Smith fikk seg jobb hos Ealing Studios i 1932, knapt 16 år gammel. Der jobbet han som fotograf og assistent-tonemester. I 1938 ble han ansatt i BBC innen vedlikehold ved sendestasjonen i Daventry.Under andre verdenskrig var Leeston-Smith i Royal Horse Artillery. Etter krigen fikk han jobb i Alexandra Palace på senderen. I 1953 fikk han jobben som belysningsingeniør på miniserien The Quatermass Experiment og to år etter jobbet han som produksjonsassistent på oppfølgeren Quatermass II. I 1960-årene fikk Leeston-Smith muligheten til å regissere. Han regisserte blant annet flere episoder av Z Cars, R3 og Doctor Who-historien The Myth Makers. Etter en periode som frilansregissør flyttet Leeston-Smith til Sør-Afrika i 1973 for å lede opplæringsavdelingen hos SABC som holdt på å starte opp med TV-sendinger. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Michael Leeston-Smith på Internet Movie Database (en) Michael Leeston-Smith hos The Movie Database

Michael Leeston-Smith (født 12. desember 1916, død 2002)PRETORIA Office of the Master of the High Court of SA var en britisk regissør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dans

2023-02-04

Dans

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dans', 'Kategori:Musikalske former', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02', 'Kategori:Underholdning', 'Kategori:Usorterte stubber', 'Kategori:Viktige stubber']

Dans er rytmiske kroppsbevegelser som gjøres med eller uten musikk. Dans er en av de eldste uttrykkene for kultur og kunst, og har også blitt brukt i religiøse ritualer. Mange danseformer har strenge regler for hvordan den skal utføres og gir kun små spillerom for personlig tolkning og improvisasjon, mens man i andre danseformer kun setter grenser ved hva som er fysisk mulig å utføre. Koreografi innen dans er kunsten å lage og iscenesette en dans innenfor de reglene som er gitt av den bestemte danseformen med tanke på fremføring av den. Enkelt sagt er koreografi visse bevegelser du skal gjøre i en viss rekkefølge for så å lage en dans. Dans krever koordinasjon, utholdenhet, fleksibilitet og styrke. Dans sies å gi uttrykk for følelser og stemninger, og for å skape et sosialt fellesskap. I noen kulturer blir dans oppfattet som noe syndig; i vestlig kultur var dette stort sett tilfelle i middelalderen.

Dans er rytmiske kroppsbevegelser som gjøres med eller uten musikk. Dans er en av de eldste uttrykkene for kultur og kunst, og har også blitt brukt i religiøse ritualer. Mange danseformer har strenge regler for hvordan den skal utføres og gir kun små spillerom for personlig tolkning og improvisasjon, mens man i andre danseformer kun setter grenser ved hva som er fysisk mulig å utføre. Koreografi innen dans er kunsten å lage og iscenesette en dans innenfor de reglene som er gitt av den bestemte danseformen med tanke på fremføring av den. Enkelt sagt er koreografi visse bevegelser du skal gjøre i en viss rekkefølge for så å lage en dans. Dans krever koordinasjon, utholdenhet, fleksibilitet og styrke. Dans sies å gi uttrykk for følelser og stemninger, og for å skape et sosialt fellesskap. I noen kulturer blir dans oppfattet som noe syndig; i vestlig kultur var dette stort sett tilfelle i middelalderen. == Pardans i Danmark på 1500-tallet == Saxo omtaler ingen dansing under blodgildet i Roskilde; men 100 år senere kunne man ikke tenke seg noen fest ved hoffet uten dans, så i Rydårboken står at kong Svend slo Knud ihjel «den tiden da folk danset i kongsgården». Det var ringdans og kjededans til folkeviser som var på moten da; men rundt reformasjonen dukket pardans opp i Tyskland, og var kjent i Ditmarsken før 1559. Danske adelsmenn ble kjent med pardans under besøk i Tyskland, og ved hertugen av Mecklenburgs bryllup med en dansk prinsesse ble den danske sendemannen så fornærmet over å ha gått glipp av «fordansen» med bruden, at han valgte å forlate selskapet. I 1580-årene hadde pardans vunnet innpass i borgerskapet i København og Lund. Den falt i to deler: Først en «fordans» der et enkelt par sirklet rundt på dansegulvet; deretter en fellesdans, hvor alle parene danset med.I Danmark ble pardansen forsøkt regulert i laugenes regelverk, ettersom pardans kan bli noe voldsom. Hvessinge gildeskrå fra 1580 formaner om «at dere ikke kryster pikene for hardt, eller tar for dypt under pikenes forklær.» Her har en nok svingt hverandre rundt, med et grep rundt livet («omsvingsdans»). I 1582 formaner Det danske kompagni i København sine medlemmer om at når «fordanseren» valgte en «ærlig dannekvinne» som partner, skulle de andre dansende gjøre det samme. Men valgte «fordanseren» å danse med en pike, skulle alle danse med pikene. Lot man være, ble man bøtelagt 4 skilling. Og ble «fordansen» ført med thordiszeller (fakler), fikk ingen velge seg en kvinne som dansepartner før «fordanseren» hadde valgt sin. St. Knuds gilde i Lund formaner i 1586 derfor sine medlemmer om at den, som danser uaktsomt med en kvinne og «svinger henne uskikkelig», skal bøte 4 skilling. Fra 1500-tallet vet man om dødsfall etter dans, og man påtalte uskikken med at kvinner som satt innerst ved bordet, sprang over bordet for raskere å bli med i dansen. Ved kgl. recess av 1586 ble dans derfor forbudt under måltidene. == Dans i media == Dans har vært mye brukt i film, og kan i dag ofte sees i filmer fra Bollywood. På 80-tallet kom det flere dansefilmer fra USA, blant annet Dirty Dancing og Fame som ble populære også i Norge. I 2005 startet talentkonkurransen So You Think You Can Dance i USA. Showet slo godt an, og de amerikanske programmene har også blitt sendt i Norge i tillegg til den norske utgaven, Dansefeber. == Danser == === Selskapsdanser (ballroom) === Se også: SelskapsdansQuickstep Slowfox Tango Vals Wienervals === Latinamerikanske danser === Cha cha cha Rumba Samba Jive Paso Doble === Swingdanser === Swingdans oppsto samtidig med swingmusikken i USA mot slutten av 1920-tallet. Balboa Charleston Lindy hop Boogie-Woogie === Folkedanser === Folkedans er et generelt begrep for de danser som i forskjellige land tradisjonelt blir utført ved sosiale hendelser av mennesker uten formell eller profesjonell utdannelse. Irsk dans === Scenisk dans === Ballett Hiphop Newstyle / studio-hiphop Locking LAstil Popping Krumping Tecktonik Jerkin' Turfing Lyrisk hiphop Jazz Moderne dans Freestyle Steppdans == Referanser == == Eksterne lenker == Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av danser Norges danseforbund

Kom og dans 4 er et musikkalbum fra Dænsebændet, utgitt i 1997. Albumet er produsert og arrangert av Knut Erling Fjell og Svein Egil Bjørge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sanjay_Gupta

2023-02-04

Sanjay Gupta

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Journalister fra USA', 'Kategori:Journalister tilknyttet CNN', 'Kategori:Leger fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oakland County i Michigan', 'Kategori:Personer fra USA av indisk opphav', 'Kategori:Professorer fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Sanjay Gupta (født 23. oktober 1969 i Novi i Michigan i USA) er en amerikansk lege, professor og sakkyndig helsekorrespondent for den internasjonale nyhetsstasjonen CNN. Han er amanuensis i nevrokirurgi ved Emory University og nestsjef for nevrokirkurgiavdelingen ved Grady Memorial Hospital i Atlanta. Den 6. januar 2009 ble det kjent at han vurderes til nominasjon som USAs føderale helsedirektør (Surgeon General) under Barack Obama.Gupta er av indisk bakgrunn, og vokste opp i forstaden Novi til Detroit i delstaten Michigan. Han tok sin høyere utdannelse ved University of Michigan i Ann Arbor. Fra 1997 til 1998 var han med i en rådgiverkrets rundt Hillary Clinton da hun var USAs førstedame og engasjerte seg i helsespørsmål under sin ektefelle Bill Clintons presidentskap.

Sanjay Gupta (født 23. oktober 1969 i Novi i Michigan i USA) er en amerikansk lege, professor og sakkyndig helsekorrespondent for den internasjonale nyhetsstasjonen CNN. Han er amanuensis i nevrokirurgi ved Emory University og nestsjef for nevrokirkurgiavdelingen ved Grady Memorial Hospital i Atlanta. Den 6. januar 2009 ble det kjent at han vurderes til nominasjon som USAs føderale helsedirektør (Surgeon General) under Barack Obama.Gupta er av indisk bakgrunn, og vokste opp i forstaden Novi til Detroit i delstaten Michigan. Han tok sin høyere utdannelse ved University of Michigan i Ann Arbor. Fra 1997 til 1998 var han med i en rådgiverkrets rundt Hillary Clinton da hun var USAs førstedame og engasjerte seg i helsespørsmål under sin ektefelle Bill Clintons presidentskap. == Referanser == == Eksterne lenker == Personlig blogg: Paging Dr. Gupta CNN.com : Sanjay Gupta – Anchors & Reporters Emory Neurosurgery Faculty : Sanjay Gupta, M.D.

Sanjay Gupta (født 23. oktober 1969 i Novi i Michigan i USA) er en amerikansk lege, professor og sakkyndig helsekorrespondent for den internasjonale nyhetsstasjonen CNN.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C9%83

2023-02-04

Ƀ

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bokstaver i det latinske alfabetet']

Ƀ og ƀ (B med strek gjennom) er en bokstav som brukes i språkene jarai og katu i Vietnam, og representerer en stemt bilabial frikativ - β). Den brukes også i rekonstruksjoner av gammelengelsk og urgermansk. I Unicode kodes ƀ som U+0243 (Ƀ) og U+0180 (ƀ).

Ƀ og ƀ (B med strek gjennom) er en bokstav som brukes i språkene jarai og katu i Vietnam, og representerer en stemt bilabial frikativ - β). Den brukes også i rekonstruksjoner av gammelengelsk og urgermansk. I Unicode kodes ƀ som U+0243 (Ƀ) og U+0180 (ƀ).

150px|right

https://no.wikipedia.org/wiki/Vagina

2023-02-04

Vagina

['Kategori:Anatomistubber', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kjønnsorganer', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Seksualitetstubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2022-08']

Vagina (fra latin for «skjede» eller «slire») er et rør fra livmoren til det ytre av kroppen hos pattedyr av hunnkjønn.

Vagina (fra latin for «skjede» eller «slire») er et rør fra livmoren til det ytre av kroppen hos pattedyr av hunnkjønn. == Bakgrunn == Vagina utgjør forbindelsen mellom livmoren og omverdenen, og har dermed stor betydning for forplantningen. Ved samleie føres mannens penis inn i skjeden. Hvis mannen ejakulerer («kommer» eller «tømmer seg») inne i vagina, kan spermiene i sæden føres gjennom skjeden og inn i livmoren. Noen dager senere kan dette føre til at et egg blir befruktet og en graviditet begynner. Normalt avsluttes graviditeten med at barnet passerer ut gjennom skjeden. Ved menstruasjoner passerer restene av nedbrutte livmorslimhinner ut gjennom skjeden som blødninger. I dagligtale brukes ordet «vagina» ofte upresist for å referere til de ytre kvinnelige kjønnsorganene, men på fagspråket kalles dette for «vulva». == Folkelige uttrykk == På folkemunne er det mange uttrykk som omtaler vulva og vagina, disse er f.eks. fitte, musa, dåsa, 4th place, det aller helligste, etc. == Se også == Vulva == Referanser == == Litteratur == Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl Gleden med skjeden Aschehoug 2017 ISBN 9788203296741 == Eksterne lenker == (en) Vaginas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Vagina – galleri av bilder, video eller lyd på Commons The-Clitoris.com Arkivert 22. juli 2003 hos Wayback Machine. Gjennomgang av vaginaen

Vagina (fra latin for «skjede» eller «slire») er et rør fra livmoren til det ytre av kroppen hos pattedyr av hunnkjønn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hetleviks%C3%A5sen

2023-02-04

Hetleviksåsen

['Kategori:5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Bosetninger i Bergen', 'Kategori:Laksevåg', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Vestlandstubber']

Hetleviksåsen er et område i bydelen Loddefjord i Bergen. Det er et tettbebygd boligområde bestående av rekkehus og blokker. Hetleviksåsen har produsert en hel del gode fotballspillere gjennom lokal klubben Vadmyra IL. John Olav Nilsen og deler av rockebandet Fjorden Baby! bodd store deler av sin barn- og ungdomstid der.

Hetleviksåsen er et område i bydelen Loddefjord i Bergen. Det er et tettbebygd boligområde bestående av rekkehus og blokker. Hetleviksåsen har produsert en hel del gode fotballspillere gjennom lokal klubben Vadmyra IL. John Olav Nilsen og deler av rockebandet Fjorden Baby! bodd store deler av sin barn- og ungdomstid der.

Hetleviksåsen er et område i bydelen Loddefjord i Bergen. Det er et tettbebygd boligområde bestående av rekkehus og blokker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Guo_Wenzhi

2023-02-04

Paul Guo Wenzhi

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. juni', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1918', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Qiqihar', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Paul Guo Wenzhi (født 11. januar 1918 i Qiqihar i Heilongjiang i Kina, død 29. juni 2006 i Hali nær Qiqihar) var katolsk undergrunnsbiskop av Qiqihar.

Paul Guo Wenzhi (født 11. januar 1918 i Qiqihar i Heilongjiang i Kina, død 29. juni 2006 i Hali nær Qiqihar) var katolsk undergrunnsbiskop av Qiqihar. == Liv og virke == Guo Wenzhi ble født i en katolsk familie, og trådte inn i seminarer i Changchun og Beijing i henholdsvis 1940 og 1946, og ble presteviet i desember 1948. I 1950 ble han bispedømmeadministrator, og to år etter ble han arrestert. I 1954 ble han anklaget for «kontrarevolusjonære» forbrytelser og dømt til ti års fengsel. Han tilbragte åtte år i fangenskap i Heilongjiang og ble så sendt for tre år reform ved arbeid i Beijing og ytterligere 14 år til i Xinjiang i det nordvestlige Kina. Etter sin løslatelse i 1979 underviste han i engelsk ved en ungdomsskole i Xinjiang. Det var ikke før i 1985 tat han vendte tilbake til Qiqihar. I mai 1989 ble han av biskop Paul Liu Shuhe av Yixian i Hebei hemmelig bispeviet for Qiqihar. Etter å ha vært med på stiftelsesmøtet for undergrunnskirkens bispekonferanse i november 1989 ble biskop Guo arrestert av myndighetene og holdt i fangenskap fra desember 1989 til januar 1990. I 1993 opprettet han et presteseminar og restaurerte et nonnekloster i bispedømmet. Han lot seg pensjonere i 2000, hvorpå hans koadjutor Joseph Wei Jingyi, som han selv hadde hemmelig bispeviet i 1995, overtok. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916 Erkebiskop Mario Zanin (1890-1958) *1934 Kardinal Paul Yü Pin (Yu Bin) (1901-1978) *1936 Biskop Giuseppe Ferruccio Maurizio Rosà (1888-1961) *1946 Biskop Peter Joseph Fan Xueyan (1907-1992) *1951 Biskop Francis Zhou Shanfu (1915-1989) *1981 Biskop Paul Liu Shuhe (1919-1993) *1982 Biskop Joseph Wei Jingyi (1958- ) *1995 Bishop Paul Guo Wenzhi (1918-2006) *1989 == Referanser ==

Paul Guo Wenzhi (født 11. januar 1918 i Qiqihar i Heilongjiang i Kina, død 29.

https://no.wikipedia.org/wiki/Andrew_Jin_Daoyuan

2023-02-04

Andrew Jin Daoyuan

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 20. november', 'Kategori:Dødsfall i 2019', 'Kategori:Fødsler 13. juni', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Changzhi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Jin Daoyuan (født 13. juni 1928 i Lucheng i provinsen Shanxi i Kina) er katolsk biskop av Changzhi, uten pavelig approbasjon.

Jin Daoyuan (født 13. juni 1928 i Lucheng i provinsen Shanxi i Kina) er katolsk biskop av Changzhi, uten pavelig approbasjon. == Liv og virke == === Prest === Han ble presteviet av biskop Zong Huaimo i 1956 ved presteseminaret i Beijing. Han vendte så hjem og ble sogneprest i bispedømmet Changzhi. I 1966 ble han sendt for reform ved arbeid på landet. Etter sin løslatelse i 1979 vendte han tilbake til sjelesorgen i Changzhi. Han var generalvikar der fra 1993 til 1997. === Biskop === I 1998 ble han i samsvar med den kinesiske patriotiske katolske forenings prosedyrer valgt til biskop, og ble bispeviet i Beijing den 6. januar 2000 uten pavelig mandat, av biskop Joseph Liu Yuanren av Nanjing som hovedkonsekrator. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916 Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934 Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949 Biskop Joseph Zong Huaide (1917-1997) *1958 Biskop Joseph Liu Yuanren (1923-2005) *1993 Biskop Andrew Jin Daoyuan (1929-2019) *2000 == Referanser ==

Jin Daoyuan (født 13. juni 1928 i Lucheng i provinsen Shanxi i Kina) er katolsk biskop av Changzhi, uten pavelig approbasjon.

https://no.wikipedia.org/wiki/John_Baptist_Lee_Keh-mien

2023-02-04

John Baptist Lee Keh-mien

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. august', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tainan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Taiwankinesiske katolske biskoper']

John Baptist Lee Keh-mien 李克勉 (født 23. august 1958 i Tainan på Taiwan i Republikken Kina) er katolsk biskop av Hsinchu på Taiwan. Han ble presteviet 27. mai 1990 og ble utnevnt til biskop 6. april 2006. Bispevielsen fulgte 24. juni 2006; hovedkonsekrator var biskop Lucas Liu Hsien-tang.

John Baptist Lee Keh-mien 李克勉 (født 23. august 1958 i Tainan på Taiwan i Republikken Kina) er katolsk biskop av Hsinchu på Taiwan. Han ble presteviet 27. mai 1990 og ble utnevnt til biskop 6. april 2006. Bispevielsen fulgte 24. juni 2006; hovedkonsekrator var biskop Lucas Liu Hsien-tang. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1777 Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819 Kardinal Filippo de Angelis (1792-1877) *1826 Kardinal Amilcare Malagola (1840-1895) *1876 Kardinal Giovanni Tacci Porcelli (1840-1895) *1876 Pave Johannes XXIII (1881-1963) *1924 Biskop Peter Pao Zin Tou (Tou Pao-zin) (1911-1986) *1961 Biskop Lucas Liu Hsien Tang (Liu Xiantang) (1928- ) *1981 Biskop John Baptist Lee Keh-mien (1958-) *2006 == Referanser ==

John Baptist Lee Keh-mien 李克勉 (født 23. august 1958 i Tainan på Taiwan i Republikken Kina) er katolsk biskop av Hsinchu på Taiwan.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lucas_Liu_Hsien-tang

2023-02-04

Lucas Liu Hsien-tang

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 21. desember', 'Kategori:Fødsler i 1928', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cangzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Lucas Liu Hsien-tang (劉丹桂; født 21. desember 1928 i Tung Shung Tan i Xian i Zhili i Kina) er tidligere katolsk biskop av Hsinchu på Taiwan. Han ble presteviet 30. oktober 1956 og ble utnevnt til koadjutor biskop av Hsinchu 26. oktober 1980. Bispevielsen fulgte 24. oktober 1981, med biskop Pao-Zin Tou som hovedkonsekrator. Han overtok som ordinarius av Hsinchu 29. juni 1983, og gikk i pensjon 4. desember 2004.

Lucas Liu Hsien-tang (劉丹桂; født 21. desember 1928 i Tung Shung Tan i Xian i Zhili i Kina) er tidligere katolsk biskop av Hsinchu på Taiwan. Han ble presteviet 30. oktober 1956 og ble utnevnt til koadjutor biskop av Hsinchu 26. oktober 1980. Bispevielsen fulgte 24. oktober 1981, med biskop Pao-Zin Tou som hovedkonsekrator. Han overtok som ordinarius av Hsinchu 29. juni 1983, og gikk i pensjon 4. desember 2004. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1777 Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819 Kardinal Filippo de Angelis (1792-1877) *1826 Kardinal Amilcare Malagola (1840-1895) *1876 Kardinal Giovanni Tacci Porcelli (1840-1895) *1876 Pave Johannes XXIII (1881-1963) *1924 Biskop Peter Pao Zin Tou (Tou Pao-zin) (1911-1986 ) *1961 Biskop Lucas Liu Hsien-tang (1928-) *2004 == Referanser ==

Lucas Liu Hsien-tang (劉丹桂; født 21. desember 1928 i Tung Shung Tan i Xian i Zhili i Kina) er tidligere katolsk biskop av Hsinchu på Taiwan.

https://no.wikipedia.org/wiki/James_Liu_Tan-kuei

2023-02-04

James Liu Tan-kuei

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. juni', 'Kategori:Fødsler i 1953', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Yunlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

James Liu Tan-kuei (født 11. juni 1953 i Tungshih på Taiwan) var katolsk biskop av Hsinchu fra desember 2004 til mai 2005. Han ble presteviet for bispedømmet Taichung på Taiwan den 12. november 1981. Den 18. mai 1999 ble han utnevnt til titulærbiskop og til hjelpebiskop i Taipei, og bispevielsen fulgte 14. august samme år, med erkebiskop Joseph Ti-kang som hovedkonsekrator. Den 4. desember 2004 ble han promovert til bispedømmet Hsinchu. Men der hadde han et alvorlig sammenbrudd, og fikk innvilget avskjed av paven den 30. mai 2005.

James Liu Tan-kuei (født 11. juni 1953 i Tungshih på Taiwan) var katolsk biskop av Hsinchu fra desember 2004 til mai 2005. Han ble presteviet for bispedømmet Taichung på Taiwan den 12. november 1981. Den 18. mai 1999 ble han utnevnt til titulærbiskop og til hjelpebiskop i Taipei, og bispevielsen fulgte 14. august samme år, med erkebiskop Joseph Ti-kang som hovedkonsekrator. Den 4. desember 2004 ble han promovert til bispedømmet Hsinchu. Men der hadde han et alvorlig sammenbrudd, og fikk innvilget avskjed av paven den 30. mai 2005. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1767 Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819 Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775-1856) *1822 Kardinal Carlo Sacconi (1808-1889) *1851 Kardinal Edward Henry Howard of Norfolk (1829-1892) *1872 Kardinal Mariano Rampolla del Tindaro (1843-1913) *1882 Kardinal Rafael Merry del Val y Zulueta (1865-1930) *1900 Erkebiskop Leopoldo Duarte e Silva (1867-1938) *1904 Biskop Paulo de Tarso Campos * (1895-1970 *1935 Kardinal Agnelo Rossi (1913-1995) *1956 Erkebiskop Joseph Ti-kang (1928- ) *1975 Biskop James Liu Tan-kuei (1953- ) *1999 == Referanser ==

James Liu Tan-kuei (født 11. juni 1953 i Tungshih på Taiwan) var katolsk biskop av Hsinchu fra desember 2004 til mai 2005.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bosco_Lin_Chi-nan

2023-02-04

Bosco Lin Chi-nan

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. mai', 'Kategori:Fødsler i 1943', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Pingtung', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Bosco Lin Chi-nan (født 14. mai 1943 i Pingtung på Taiwan) var katolsk biskop av Tainan på Taiwan. Han ble presteviet 6. januar 1973 og utnevnt til hjelpebiskop av Kaohsiung den 28. september 1992. Bispevielsen fant sted 2. januar 1993 med kardinal Paul Shan Kuo-hsi av Kaohsiung som hovedkonsekrator. Den 24. januar 2004 ble han promovert til biskop av Tainan.

Bosco Lin Chi-nan (født 14. mai 1943 i Pingtung på Taiwan) var katolsk biskop av Tainan på Taiwan. Han ble presteviet 6. januar 1973 og utnevnt til hjelpebiskop av Kaohsiung den 28. september 1992. Bispevielsen fant sted 2. januar 1993 med kardinal Paul Shan Kuo-hsi av Kaohsiung som hovedkonsekrator. Den 24. januar 2004 ble han promovert til biskop av Tainan. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916 Erkebiskop Mario Zanin (1890-1958) *1934 Kardinal Paul Yü Pin (Yu Bin) (1901-1978) *1936 Biskop Matthew Kia Yen-wen (1925-2017) *1970 Biskop Paul Shan Kuo-hsi, S.J. (1923-2012) *1980 Biskop Bosco Lin Chi-nan (1943-) *1993 == Referanser ==

Bosco Lin Chi-nan (født 14. mai 1943 i Pingtung på Taiwan) var katolsk biskop av Tainan på Taiwan.

https://no.wikipedia.org/wiki/Joseph_Lin_Thien-chu

2023-02-04

Joseph Lin Thien-chu

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 4. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 7. januar', 'Kategori:Fødsler i 1935', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Yunlin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Joseph Lin Thien-chu (født 7. januar 1935 i Po Kion Lung, død 4. mars 1994 på Taiwan) var katolsk biskop av Kiayi på Taiwan. Han ble presteviet den 21. desember 1961 for bispedømmet Kiayi. Han ble utnevnt til biskop av Kiayi 25. november 1985 og ble bispeviet 12. januar 1986 med erkebiskop Stanislaus Lokuang som hovedkonsekrator. Han døde i 1994.

Joseph Lin Thien-chu (født 7. januar 1935 i Po Kion Lung, død 4. mars 1994 på Taiwan) var katolsk biskop av Kiayi på Taiwan. Han ble presteviet den 21. desember 1961 for bispedømmet Kiayi. Han ble utnevnt til biskop av Kiayi 25. november 1985 og ble bispeviet 12. januar 1986 med erkebiskop Stanislaus Lokuang som hovedkonsekrator. Han døde i 1994. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1777 Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819 Kardinal Filippo de Angelis (1792-1877) *1826 Kardinal Amilcare Malagola (1840-1895) *1876 Kardinal Giovanni Tacci Porcelli (1840-1895) *1876 Pave Johannes XXIII (1881-1963) *1924 Erkebiskop Stanislaus Lokuang (1911-2004) *1961 Biskop Joseph Lin Thien-chu (1935-1994) *1986 == Referanser ==

Joseph Lin Thien-chu (født 7. januar 1935 i Po Kion Lung, død 4.

https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Liu_Cheng-Chung

2023-02-04

Peter Liu Cheng-Chung

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Chiayi', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Peter Liu Cheng-chung (født 12. april 1951 i Hushuei) er katolsk biskop av Kaohsiung på Taiwan, med personlig tittel som erkebiskop fra november 2009. Formann Fu Jen katolske universitet. Han ble presteviet 13. april 1980 for bispedømmet Kiayi på Taiwan. Han ble utnevnt til biskop av Kiayi den 1. juli 1994 og bispeviet 28. september samme år med kardinal Jozef Tomko som hovedkonsekrator. Den 5. juli 2004 ble han koadjutorbiskop av Kaohsiung, og han rykket opp som ordinarie biskop 5. januar 2006.

Peter Liu Cheng-chung (født 12. april 1951 i Hushuei) er katolsk biskop av Kaohsiung på Taiwan, med personlig tittel som erkebiskop fra november 2009. Formann Fu Jen katolske universitet. Han ble presteviet 13. april 1980 for bispedømmet Kiayi på Taiwan. Han ble utnevnt til biskop av Kiayi den 1. juli 1994 og bispeviet 28. september samme år med kardinal Jozef Tomko som hovedkonsekrator. Den 5. juli 2004 ble han koadjutorbiskop av Kaohsiung, og han rykket opp som ordinarie biskop 5. januar 2006. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (16235-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Henry Benedict Mary Clement Stuart of York (1725-1807) *1758 Pave Leo XII (1760-1829) *1794 Kardinal Chiarissimo Falconieri Mellini (1794-1859) *1826 Kardinal Camillo di Pietro (1806-1884) *1839 Kardinal Mieczyslaw Halka Ledóchowski (1822-1902) *1861 Kardinal Jan Puzyna z Kosielsko (1842-1911) *1886 Erkebiskop Józef Bilczewski (1860-1923) *1901 Erkebiskop Bolesław Twardowski (1864-1944) *1919 Erkebiskop Eugeniusz Baziak (1890-1962) *1933 Pave Johannes Paul II (1920-2005) *1958 Kardinak Jozef Tomko (1924-2022) *1979 Erkebiskop Peter Liu Cheng-Chung (1951-) *1994 == Referanser ==

Peter Liu Cheng-chung (født 12. april 1951 i Hushuei) er katolsk biskop av Kaohsiung på Taiwan, med personlig tittel som erkebiskop fra november 2009.

https://no.wikipedia.org/wiki/Asiamesterskapet_i_fotball_for_kvinner_1989

2023-02-04

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1989

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiamesterskapet i fotball for kvinner', 'Kategori:Fotball i 1989', 'Kategori:Fotball i Hongkong', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1989', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Hongkong', 'Kategori:Årstall i Hongkong på 1900-tallet']

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1989 ble arrangert i Hongkong. Det var det sjuende arrangementet av Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Taiwan kom tilbake til AFC, og var med på dette mesterskapet som ferske Oseaneamestre. I tillegg debuterte Nord-Korea. Kina vant finalen for andre gang, denne gangen mot Taiwan. Rent fotballhistorisk markerte dette avslutningen på Thailands tid som topplag, og også Taiwans nedgang. Kina og Nord-Korea ble de nye topplagene.

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1989 ble arrangert i Hongkong. Det var det sjuende arrangementet av Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Taiwan kom tilbake til AFC, og var med på dette mesterskapet som ferske Oseaneamestre. I tillegg debuterte Nord-Korea. Kina vant finalen for andre gang, denne gangen mot Taiwan. Rent fotballhistorisk markerte dette avslutningen på Thailands tid som topplag, og også Taiwans nedgang. Kina og Nord-Korea ble de nye topplagene. == Sluttspillet == Deltakerlandene var: === Gruppe A === === Gruppe B === == Finalespill == === Semifinaler === === Bronsefinale === === Finale === == Eksterne lenker == Tabeller & resultater ved RSSSF.com

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1989 ble arrangert i Hongkong. Det var det sjuende arrangementet av Asiamesterskapet i fotball for kvinner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bueengm%C3%A5ler

2023-02-04

Bueengmåler

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Moritz Balthasar Borkhausen', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1794']

Bueengmåler (Idaea straminata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den er funnet nord til Møre og Romsdal i Norge.

Bueengmåler (Idaea straminata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den er funnet nord til Møre og Romsdal i Norge. == Utseende == En middelsstor (vingespenn 24 – 28 mm), slank, gråhvit til blekt brunlig måler. Vingene har tre, ofte utydelige, smale, grå tverrbånd og hver vinge har en liten, svart flekk litt foran midten. Spredte, mørkere skjell kan forekomme. Larven er litt knudrete, mørkt gråbrun, på ryggen med mørke, timeglass-formede flekker. == Levevis == Denne arten har larver som lever på løvetann (Taraxacum spp.) og tungras (Polygonum spp.), til dels på visne blader. Den overvintrer som larve og forpupper seg om våren. De voksne målerne flyr i juni – juli. == Utbredelse == Arten finnes over det meste av Europa, unntatt lengst i nord, og i Nord-Afrika. I Norge er den funnet nord til Møre og Romsdal, men den er uvanlig på Vestlandet. == Litteratur == Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3 Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8 == Eksterne lenker == (en) bueengmåler i Encyclopedia of Life (en) bueengmåler i Global Biodiversity Information Facility (no) bueengmåler hos Artsdatabanken (sv) bueengmåler hos Dyntaxa (en) bueengmåler hos Fauna Europaea (en) bueengmåler hos NCBI (en) Kategori:Idaea straminata – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Idaea straminata – detaljert informasjon på Wikispecies Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri UK moths, Idaea straminata www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler. Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site

Bueengmåler (Idaea straminata) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den er funnet nord til Møre og Romsdal i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Krattengm%C3%A5ler

2023-02-04

Krattengmåler

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Charles Théophile Bruand d’Uzelle', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1846']

Krattengmåler (Idaea maritimaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den er funnet på Østlandet og Sørlandet i Norge.

Krattengmåler (Idaea maritimaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den er funnet på Østlandet og Sørlandet i Norge. == Utseende == En middelsstor (vingespenn 24 – 28 mm), slank, lys måler. Den er ganske variabel i farge, fra gråhvit til lys oker, vingene har spredte, mørkere skjell og tre smale, grå, vanligvis tydelige tverrbånd der det midterste er det bredeste. Litt foran midten av hver vinge er det en liten, svart flekk. Den ligner sterkt på flere andre Idaea-arter, men kan skilles fra bueengmåler (Idaea straminata) på at det ytterste tverrbåndet i forvingen har en knekk nær fremkanten, og fra lyse eksemplarer av vinkelengmåler (Idaea aversata) på at området utenfor dette båndet er skyggeaktig formørket. Larven er knudrete, lyst brunlig, hvert ryggledd har en mørkere, V-formet tegning, men denne er ikke svært tydelig. == Levevis == Larvene lever på visne blader av ulike løvtrær og finnes dermed på bakken under disse. De voksne målerne flyr i juni – juli. == Utbredelse == Arten er utbredt over nesten hele Europa og i Nord-Afrika. I Norge er den funnet langs kysten vest til Vest-Agder. == Litteratur == Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3 Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8 == Eksterne lenker == (en) krattengmåler i Encyclopedia of Life (en) krattengmåler i Global Biodiversity Information Facility (no) krattengmåler hos Artsdatabanken (sv) krattengmåler hos Dyntaxa (en) krattengmåler hos Fauna Europaea (en) krattengmåler hos NCBI (en) Kategori:Idaea deversaria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Idaea deversaria – detaljert informasjon på Wikispecies Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler. Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site

Krattengmåler (Idaea maritimaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den er funnet på Østlandet og Sørlandet i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fotball_for_kvinner

2023-02-04

Fotball for kvinner

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnefotball', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar. Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin».

Fotball for kvinner, kvinnefotball er en organisert lagidrett for kvinner. Per 7. desember 2012 er eller har 176 landslag vært aktive. Sporten er utbredt over hele verden, også i områder og kulturer der det at kvinner spiller fotball sees som en trussel mot deres femininitet. I flere land, inkludert Norge, er fotball den idretten med flest kvinnelige utøvere. Idretten har hatt offisiell godkjenning av FIFA siden 1970, men de fikk først i 1991 sitt første VM, på tross av at kontinentale mesterskap hadde pågått siden 1970-årene. Fotball har imidlertid flere steder blitt sett på som en maskulin sport, og kvinnefotball har fått hardere kritikk i samfunnet enn de fleste andre idretter der kvinner deltar. Fotball for kvinner har periodevis blitt spilt siden sent på 1800-tallet, med en lang periode med mer eller mindre opphold fra 1921 til 1970, da FIFA anerkjente kvinnefotball. Fotball er også en av de få idrettene der kvinner spiller på samme bane og med samme ball som menn. I en periode i 1970- og tidlig 1980-årene ble kampene spilt på kortere intervaller, da oftest 2x40 minutter, men siden den tid blir de samme regler og regelendringer gjennomført både for menn og kvinner. En av disse, golden goal, ble faktisk sist brukt i en avgjørende kamp under en kvinnefotballfinale, da Tyskland slo Sverige. Silver goal ble imidlertid aldri brukt i en kvinnefotballturnering. Siden 1991, da FIFA arrangerte sitt første VM for kvinner, har organisasjonen også gitt klare tegn på at fotball for kvinner langt på vei er likestilt med fotball for menn, blant annet da Sepp Blatter sa at «fotballens fremtid er feminin». == Kvinnefotball i dag == Etter at fotball ble anerkjent også for kvinner, har det vært en rask utvikling på kvinnesiden, der spillkvaliteten i 2015 er langt bedre enn i 1991 da det første VM ble arrangert. Fotball er sannsynligvis den idretten for kvinner med størst geografisk utbredelse, og det er en stadig økning i antall medlemsland i FIFA. I senere tid har også sterkt konservative muslimske land, som i lang tid ikke har hatt et landslag, fått seg både landslag og klubblag. Blant disse er Pakistan og De forente arabiske emirater. Ifølge FIFAs egne tall, var det i 2006 26 millioner kvinnelige fotballspillere, og siden 2000 hadde tallet økt med over fire og en halv million kvinnelige utøvere. Det ble spilt 448 landskamper i 134 land, og TV-dekningen av VM i fotball for kvinner har økt fra å ha gått ut til 67 land i 1999 til 200 i 2007. I 2011 var det stor utvikling innen kameraføring og dekning. Fordelingen er 10 millioner spillere i Nord- og Mellom-Amerika (hvorav 7 millioner i USA), 6,4 millioner i Europa og andre UEFA-tilknyttede land, 5,1 millioner i Asia (og Australia), 3 millioner i Sør-Amerika, nesten 1,4 millioner i Afrika og 56 000 i Oseania. Antall registrerte spillere har økt med 54 % fra 2000 til 4,1 millioner spillere av de til sammen 38,3 millioner registrerte spillere. I Europa er det 13 000 klubber med minst ett kvinnelag.I Europa stilte 51 klubber fra 43 land med lag til start i trekningen til Mesterligaen i fotball for kvinner for 2010/2011. Blant disse er Kypros' mesterlag, enda Kypros ikke hadde et offisielt landslag. Latvia, Armenia og Aserbajdsjan stilte imidlertid ikke. I 2014/15-sesongen hadde det økt til 54 lag fra 46 land. Albania, Malta og Montenegro var nye lag, og Latvia var inne igjen. Til gjengjeld stilte ikke Republikken Makedonia. Land som ikke stilte i noen av turneringene er Luxembourg, Georgia, Andorra, Armenia, Aserbajdsjan, Gibraltar, Liechtenstein og San Marino. I Copa Libertadores for kvinner, stilte samtlige ti land med lag til den første gjennomføringen i 2009. Samtlige land i CONMEBOL var med i sist søramerikamesterskap, og per 2015 har fire av dem spilt i VM. Bolivia er i særklasse dårligst, men ellers er det relativt jevnt. Med denne interessen er det påfallende lite som finnes av materiale tilrettelagt for kvinnefotball. Det finnes enkelte tidsskrifter, det mest kjente er She kicks, men disse er unntak. I Norge fantes det kortlivede bladet Toppserien, og andre blader i andre land har også hatt en kort levetid. Hva gjelder TV, har enkelte land, som Sverige og Tyskland, TV-dekning av kamper fra sin liga, og fra finalene i Champions League for kvinner. Norge har av og til høydepunkt på internett, men det er relativt sjelden det vises på TV. I England er det unntaksvis at TV overfører kamper fra serien. Både Norge og England viser cupfinalen på TV. Blant ikke-statlige kanaler har Eurosport god dekning fra fotballmesterskap for kvinner. === Kvinnefotball i Norge i dag === Interessen for fotball for kvinner er også økende i Norge. I 1996 passerte fotball håndball som den idretten flest jenter var aktive i, og per 2005 var kvinnefotballen den fjerde største aktiviteten i idrettsnorge etter herrefotball, bedriftsidrett og ski. Det ligger ingen hindringer for kvinner som ønsker å spille fotball å spille, og arrangementer som Norway Cup har bidratt sterkt til å popularisere idretten for jenter under 19 år (øverste klasse). Likevel er det fortsatt forskjeller, og i 2008 uttalte LO-leder Roar Flaathen seg om kvinnefotball at: «Kvinnefotballen illustrerer godt likestillingsspørsmålet i idretten, og jeg gjenkjenner faktorer i dette som kan sammenlignes med utfordringer kvinner har opplevd – og fortsatt opplever – i andre sektorer. Dette er forhold vi kontinuerlig arbeider med, og forskjellsbehandling skal vi ikke ha noe av.»Klubbene har også problemer med å engasjere de mange kvinnelige utøverne og fotballtilskuerne til å se på kvinnefotball. For å støtte opp om kvinnefotballen satset Norges Fotballforbund på Jenteløftet, med utdannet sykepleier og daglig leder for Orkdal sykehus, Ida Lise Salberg, som prosjektleder. Ideen bak Jenteløftet var å gjøre Toppserie-klubbene mer uavhengige ved å gi økte bevilgninger, betale reiser og knytte dem tettere opp mot massemedia. Klubbene ble gitt en million til utgifter, der flesteparten av pengene var øremerket en daglig leder, en markedsansvarlig og en trener på heltid, samt en spillerutvikler i 50 prosent stilling. Norges Fotballforbund hadde også flere mål, deriblant å øke antall tilskuere slik at det nådde 100 000 på en sesong innen 2012. Dette fikk mye oppmerksomhet, og etter hvert hard kritikk da det viste seg at planen lå langt bak skjema. For Norges Fotballforbund har kommunikasjonen med kvinnefotballag og -landslag ikke gått spesielt bra siden innføringen av Jenteløftet. Forbundet måtte tåle kraftig kritikk av sin manglende håndtering av krisen mellom Bjarne Berntsen og fem Røa-spillere i oktober 2008. NFFs krav til banestandard har også vært gjenstand for kritikk, og det er blitt ment at Fotballforbundet gjør dette for å skaffe flere fotballbaner fremfor å støtte kvinnefotball. Det har blant annet ført til at Trondheims-Ørn i sine 24 sesonger i Toppserien har spilt på 10 baner. Det skapte også stor oppmerksomhet da det kom frem at NFF først skulle kutte med først 400 000 kroner, og så med ytterlige 200 000 kroner, som resultat av forverrede inntekter, og da det senere kom frem at inntektene faktisk hadde økt, mens utgiftene hadde økt i takt. Anklager gikk på at utgiftene var finansiering av EM-søknad og andre engangsutgifter på drift, men dette er ikke bekreftet eller avkreftet fra NFFs side. I tillegg ble misnøyen mot Nils Johan Semb som i hvert fall på papiret er ansvarlig for kvinnelandslaget, men aldri til stede på landskamper, spesielt sterk. == Historie == Siden fotball har vært forbundet med maskulinitet i de fleste deler i verden (Australia og USA unntatt), har kvinnefotball ofte hatt problemer med å bli godkjent. Historien om fotball for kvinner er sterkt preget av samfunnets forhold til at kvinner beveger seg inn på hva som oppfattes tradisjonelt som mennenes felt. Imidlertid var det i begynnelsen forbeholdt kvinner å spille fotball i Skottland, der det i høylandet var del av en lokal skikk å la ugifte kvinner spille mot gifte, og mennene skulle ut ifra kvinnenes evner dømme hvem som passet som en potensiell brud. Ettersom dette er lenge før de tradisjonelle reglene for fotball kom, kan det imidlertid knapt regnes formelt som den første fotballen på De britiske øyer. === Begynnelsen: Nord-England og London === Som i mennenes tilfelle var det i Storbritannia at organisert fotball for kvinner var tidligst ute. I 1881 spilte England mot Skottland gjentatte ganger, om enn det er uklart om nasjonaliteten til de to landslagene, og om de spilte «ren» fotball eller om de spilte delvis rugby. Skottland vant flest kamper, men flere av dem ble avbrutt av at publikum stormet banen. Dette negative omdømmet gjorde at det tok åtte år til neste registrerte kamp, i 1889. Da det ble annonsert at Canadas kvinnelandslag i fotball skulle komme til England, ble det hurtig igangsatt rekruttering til engelske lag for å møte dem. På tross av sterk motstand fra flere samtidige, ble tre lag dannet. Enda canadierne aldri viste seg, spilte to av de nydannede engelske lagene en five-a-sidekamp.Det første relativt vellykkede kvinnefotballarrangementet ble satt igang av Nettie Honeyball (muligens et pseudonym). Hun startet The British Ladies' Football Club i 1894, og året etter spilte de sin åpningskamp, der spillerne ble delt i to, London Sør (lyse- og mørkeblå) og Nord (rød), foran mange skuelystne. Kampen førte til at det ble arrangert flere turer rundt om i England, Skottland og Irland, og særlig i Skottland ble det økt interesse for fotball for kvinner. Imidlertid ga det seg etter nesten to år, i slutten av 1896. === Bedriftsidrett for tungindustrien === Som resultat av at mange menn måtte tjenestegjøre i hæren i første verdenskrig, jobbet mange kvinner i ammunisjonsfabrikker. Flere av disse dannet egne bedriftslag som møtte hverandre. En av de størstre het offisielt «Tyne Wear & Tees Alfred Wood Munition Girls Cup», men ble som oftest kalt «The Munitionettes' Cup» (krigsmateriellagerskernes cup). Kampene, som fikk relativt stor tilskuerskare, ble arrangert i 1917–1918 (vinner Blyth Spartans) og 1918–1919 (vinner Palmer's Shipyard/Hebburn Works). Bella Reay var med på begge vinnerlagene, og var en lokal storhet i fotball for kvinner. Imidlertid kom hun ikke med på landslaget som ble valgt ut blant 22 spillere på de konstruerte lagene «Probables» og «Possibles», som spilte en finale der de beste spillerne ble landslagsspillere, enda hun stilte for Possibles. Til sammen tolv spillere fra kampen og en utenforstående ble valgt ut til å spille landskamp mot Irland 2. juledag 1917. Enda Irland begynte best, vant England til slutt 4-1. Nor-England spilte senere en landskamp mot Vest-Skottland som England vant 3–2. I returkampen mot Irland vant England 5-2. === Dick, Kerr's Ladies === Imidlertid var det virkelig store laget som kom ut av bedriftidrettslagene Dick Kerr's Ladies. Dagen før Englands første landskamp for kvinner, 1. juledag 1917, spilte laget, som var fabrikkarbeidere ved en ammunisjonsfabrikk, sin første kamp mot et annet kvinnelag. Dick, Kerr's Ladies var blant de beste lagene, men de ble slått av flere lag. Likevel er de legendariske av flere grunner. Den første er at de, som repesentanter for England, slo Frankrike i flere vennskapslandskamper. Det ble riktignok ett tap, ved Chelsea FCs hjemmebane Stamford Bridge, men Dick, Kerr's vant flere landskamper enn de tapte mot Frankrike, inkludert en kamp den 30. april 1920 foran 22 000 tilskuere. Det ble i tillegg to uavgjort. Den andre grunnen var at manageren Alfred Frankland overdrev deres dyktighet ved å tillegge dem titler som «verdensmestre» 50 år før det første, uoffisielle VM. Den tredje grunnen er den legendariske kampen mot St. Helen's som ble spilt på Goodison Park. Kampen ble sett av 53 000 tilskuere, og der det antas at mellom 10 og 14 000 tilskuere ikke fikk billett. Den 5. desember året etter forbød FA kvinnefotball, muligens på grunn av de høye tilskuertallene. For Dick, Kerr's Ladies betydde det at det ikke gikk an for dem å spille på FA-godkjente fotballbaner, og de gikk over til å spille på rugbybaner og områder som i utgangspunktet ikke var beregnet for ballspill. Populariteten var imidlertid stor nok til at kvinnelige fotballspillere ble brukt som karakterer i spenningsromaner, som «Ray of the Rovers», der den kvinnelige hovedpersonen er like modig og målrettet som hennes mannlige kolleger. Et resultat av populariteten til Dick, Kerr's Ladies var at så godt som alle pengene som laget tjente på sine imponerende billettsalg gikk til krigsinvalide, en ikke ubetydelig sum.Dick, Kerr's Ladies fortsatte ufortrødent videre, og spilte ni kamper på tur i USA i 1922, alle mot herrelag. Kvinnene vant tre, tapte tre og spilte tre kamper uavgjort. Keeper for de regjerende amerikanske mestrene for 1923, Pete Renzulli, skal ha sagt: «I played against them in 1922. We were national champions and we had a hell of a job beating them». Dick, Kerr's Ladies fortsatte å spille fotball i over 40 år, og i en svært uformell «finale» i «The Championship of Great Britain and the world» mot Edinburgh Ladies vant laget, som siden 1927 het Preston Ladies, 5-1. Som resultat av få lokale spillere og få motstandere, ble laget imidlertid nedlagt i 1965. Året etter ble kvinnefotball svært populært som følge av at Englands herrelandslag i fotball vant VM. Fem år etter det igjen godkjente FA kvinnefotball. Først i 2009 kom FA med en offentlig unnskyldning for at de hadde forbudt kvinnefotball 88 år tidligere. === Fotball frem til 1970 === I England ble English Ladies Football Association (ELFA) dannet som en motvekt mot FA, og de gjorde sitt beste for å holde kvinnefotballen ved like. I andre land, inkludert Norge, var også interessen varierende. Det ble imidlertid ingen gjentakelse på en stund. Frankrike hadde en liten opptur i 1920-årene på tross av manglende motstand, men i 1932 ble landslaget avviklet etter en 0–0 kamp mot Belgia. Det foregikk noe klubbfotball, men interessen ble begrenset. Det samme gjaldt Polen, der klubben Unja Poznań dannet et kvinnelag som fort forsvant. I Tyskland ble svært spede forsøk fort avviklet, og de hadde ingen fotballbølge i mellomkrigstiden, i motsetning til flere av sine naboland. Etter andre verdenskrig vokste interessen sakte frem. Både Italia og Nederland fikk halvoffisielle eller uoffisielle kvinnefotballforbund i 1955, men samme år nektet det tyske fotballforbundet at deres baner skulle brukes av kvinner. Imidlertid begynte ting å skje i Tyskland, Frankrike, Danmark, Italia, England, Tsjekkoslovakia og Sverige på slutten av 1960-årene. Både interne serier og uoffisielle landskamper begynte å ta seg opp, og uoffisielle turneringer begynte. Den 23. februar 1968 ble en av de tidligste landskampene i moderne tid, mellom Italia og Tsjekkoslovakia, spilt. Fotball for kvinner ble i 1970 allment godkjent i det meste av Europa. England kom et år senere, mens Norges kvinnelandslag i fotball ikke ble startet før i 1978, etter at kvinnefotball ble godkjent av Norges Fotballforbund to år tidligere. Det tyske landslaget ble først offisielt dannet i 1981. I Asia var fotball for kvinner på stadig fremmarsj, og i 1968 ble Asian Ladies Football Confederation dannet. De grunnleggende medlemmene var Taiwan, Malaysia, Hongkong og Singapore, og det ble jobbet mot å stille med et asiatisk mesterskap i fotball. === 1970–1991 === Det ble arrangert en rekke invitasjonsturneringer, det vil si turneringer som ikke krever kvalifisering, for kvinnelandslag i fotball. En av de første var i Italia i 1970, der vertslandet, England, Mexico, Vest-Tyskland (representert ved klubblag), Danmark, Østerrike og Sveits deltok. Danmark slo Italia 2-0 i finalen. Som nevnt ble Vest-Tyskland representert ved klubblag, og forbudet mot kvinnefotball i landet ble der opphevet 31. oktober 1970. Året etter slo Danmark Mexico i finalen foran et nær fullsatt Azteca stadion. Andre lag som deltok var England, Sverige, Argentina, Italia, Østerrike, Frankrike, Nederland og Costa Rica. Imidlertid forble ikke turneringene uoffisielle. Det første offisielle kontinentalmesterskapet i fotball for kvinner ble satt igang i 1975. Asian Ladies Football Confederation hadde lyktes i å danne det offisielle Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Utover 1970-årene og tidlig i 1980-årene ble mesterskapet stadig mer populært, på tross av at den første vinneren, New Zealand, og også Australia og Taiwan ble overflyttet til et eget oseaniamesterskap, som arrangeres for første gang i 1983. I 1984 arrangeres det første EM, om enn det er uoffisielt. Det neste EM arrangeres i 1987, og det påfølgende i 1989, begge disse var også uoffisielt. Det første offisielle EM ble arrangert i 1991, og samtidig fikk de to foregående EM offisiell status. I 1991 ble også det første offisielle VM avholdt i Kina. Den første norske kvinnelige profesjonelle fotballspilleren var Sif Kalvø fra Ålesund. Hun fikk kontrakt med den italienske klubben SS Lazio i Roma på begynnelsen av 1970-årene. Hun skal også ha spilt på det Italienske landslaget under navnet Silvana Kalvoa.På klubbnivå hadde også en rekke land etablert seg. Danmark og Sverige var tidlig ute, i 1973 fikk de sin første turnering. Tyskland kom i 1974 og deretter flere andre, inkludert Norge i 1984. Imidlertid var disse enten regionale serier der vinnerne møtte hverandre, eller rene utslagingsrunder. Nasjonale serier kom senere; i Norge i 1987, i Sverige i 1988, i Danmark i 1994 og i Tyskland i 1997. === 1991– === Etter at det ble klart at VM ble arrangert, ble også det også arrangert mesterskap i tre gjenværende overnasjonale forbundene, CAF, CONMEBOL og CONCACAF i 1991. Det har stort sett vært en stadig økning i antall land som har meldt seg på de forskjellige mesterskapene, og etter at OL hadde med fotball for kvinner i 1996, har oppmerksomheten blitt enda større. Det er per februar 2009 bare et fåtall av selvstendige land som ikke har eller har hatt et kvinnelandslag. Norge, USA og Tyskland og Japan har vunnet VM. De to førstnevnte har også vunnet OL. Av de seks VM som har blitt arrangert (per 2012), har Tyskland og USA vunnet to hver, Japan har vunnet et, mens Norge har vunnet et. VM har blitt arrangert i fire land hittil, i Kina (1991 og 2007), USA (1999 og 2003) Sverige (1995) og Tyskland (2011). Av disse ble VM i 1999 den største publikumssuksessen, med over 90 000 tilskuere under finalen og bronsefinalen. VM skapte også større interesse for idretten i USA, og ble en direkte grunn til at den profesjonelle amerikanske ligaen ble innført. Dette VM huskes også for Brandi Chastains kontroversielle feiring, for øvrig en kopi av en tidligere feiring av Linda Medalen, der hun tok av seg skjorta. Bildet kom på forsiden av Time, Newsweek og flere andre ledende tidsskrifter, og er et ikonisk bilde innen idretten. Neste VM arrangeres i Canada i 2015. ==== Klubbfotball ==== I klubbsammenheng skjedde det også en utvikling. Den japanske L-ligaen ble den første halvprofesjonelle serien i verden i 1992. Året etter kom den engelske serien i gang. Deretter kom den danske serien i gang i 1994, og den tyske i 1997. Den japanske serien skaffet seg flere markante spillere, inkludert Hege Riise, Linda Medalen, Anneli Andelén og Gunn Nyborg. I 1999 trakk mange seg ut som følge av økonomisk krise i Øst-Asia, og som følge av dette ble samtlige utenlandske spillere kastet ut. Etter den store publikumssuksessen under VM i USA, dukket Women's United Soccer Association (som oftest forkortet til WUSA), den amerikanske profesjonelle ligaen, opp. Den trakk til seg langt flere stjerner enn den japanske ligaen, og de fleste store stjernene ble invitert dit og flesteparten takket ja. De norske spillerne i serien var Hege Riise, Bente Nordby, Linda Ørmen, Anita Rapp, Unni Lehn, Dagny Mellgren, Ragnhild Gulbrandsen, Ann Kristin Aarønes og Gro Espeseth. Andre toppspillere var Kelly Smith, Mia Hamm, Birgit Prinz, Tiffeny Milbrett, Laura Kalmari og Pia Sundhage (sistnevnte som trener). Ligaen hadde høye tilskuertall, men de falt noe etter første sesong, og i 2003 trakk flere sponsorer seg, og ligaen falt sammen. Omtrent samtidig som den amerikanske serien hadde sin storhetstid, satset Fulham FC på kvinnelaget, som ble helprofesjonelt. Imidlertid, da laget var på høyden av sin suksess, trakk Mohammed Al-Fayed støtten sin, og laget ble igjen halvprofesjonelt. Deretter har Arsenal LFC dominert som det mest suksessfulle halvprofesjonelle laget. I 2009 ble WPS, Women's Professional Soccer, lansert i USA, denne gangen med mer sobre finansielle takter og betydelig lavere lønn. Enda flere stjerner spiller der, har det ikke slått an i like stor grad som forgjengeren. . I Europa har utviklingen av klubblag stort sett delt seg i tre: Den første typen klubblag er klubblag som er kvinnesatsingen til eksisterende storklubber. Bayern Münchens, Olympique lyonnais, Evertons og Hammarbys kvinnelag er eksempler på dette. Denne gruppen lag dominerer i England, og er på inntog i Frankrike. I Norge og Sverige er den lite representert, Norge har to lag og Sverige tre som følger denne oppskriften. Den andre typen klubblag er de som har lag for begge kjønn, men der kvinnelaget dominerer over herrelaget med tanke på sportslig suksess. Denne dominerer i Norge, og finnes i de fleste land. Den tredje typen klubblag er de som av forskjellige grunner ikke har et herrelag i fotball. I noen tilfeller er de tilknyttet et ishockeylag (Linköpings FC, men i de fleste andre er de selvstendige. De fleste sportslig dominerende lagene har denne oppskriften. Denne typen dominerer i Sverige og Tyskland. I Norge er det først og fremst Amazon Grimstad og Trondheims-Ørn som har valgt denne løsningen, men også Linderud-Grei kan nevnes, enda laget er knyttet til to klubblag med herrefotball.Hvilke løsninger som passer varierer i stor grad med land og publikumskultur. Som oftest kan det variere i forhold til klubber. For eksempel har Arsenal LFC og Stabæk Fotball Kvinner blitt suksesser, mens Liverpools og LSKs satsinger har ikke levd opp til forventningene. I motsatt tilfelle ble Athene Moss ingen suksess, mens Amazon Grimstad først ble et topplag etter at de ble selvstendige. USA har i sin helhet hatt selvstendige klubber, men de har ofte fridd til samarbeid med herreklubber, noe som mer eller mindre fungerer. I Sverige og Italia foregår det også direkte sponsorvirksomhet i forhold til klubbene. To av de dominerende klubbene i Sverige, LdB FC Malmö og Kopparbergs/Göteborg FC, har sponsornavn som del av klubbnavnet. Det samme har hendt i Italia, men der skifter klubbene navn så ofte at det er vanskelig å se tendenser. ===== Ligaene i forskjellige land ===== Norge: Toppserien (Vår-høst, se under for mer informasjon). Består av 12 lag som møter hverandre hjemme og borte. De to dårligst plasserte lagene rykker ned. Utvidelse fra 10 til 12 lag i 2007. Noe Stor-Oslosentrert i toppen. Sverige: Damallsvenskan (Vår-høst). Stabilt med 12 lag, men variasjoner på nedrykk seier har forekommet. Per 2010 er det vanlig sesong, med de to dårligste lagene som rykker direkte ned. Stor geografisk spredning mellom topplagene, fra Umeå, Linköping, Göteborg, Stockholm og Malmö. Danmark: Elitedivisionen (Høst-vår). Per 2010 er det ti lag som møtes tre ganger. De fire beste etter endt sesong spiller sluttspill, mens de seks dårligste spiller nedrykkssluttspill. I sluttspillene får lagene halvparten av poengene de fikk i regulær sesong, rundet opp. De to dårligste lagene rykker ned. Elitedivisionen er sterkt dominert av Fortuna Hjørring og Brøndby. Tyskland: Bundesliga (Høst-vår). Siden 1990 hadde Tyskland en felles serie, og siden 1997 har Bundesliga vært en standard serie uten sluttspill, og der de to nederste rykker ned. De dominerende lagene har stor geografisk spredning: Byene Duisburg, Potsdam, Frankfurt am Main, Niederkirchen og Siegen har alle hatt en Bundesligavinner siden 1990. England: Skal i 2011 starte FA Women's Super League (vår-høst) etter å ha hatt FA Women's Premier League (høst-vår) siden 1992. Women's Super League har ikke nedrykk i sin første sesong, men vil deretter ha et system med 8 lag der de to nederste rykker ned. Engelsk serie har senere år vært sterkt dominert av Arsenal. Frankrike: Division 1 Féminine (Høst-vår). Standard oppsett med 12 lag og de to nederste lagene som rykker ned. Dominert sterkt av Olympique lyonnais, med FCF Juvisy og Montpellier som lagene bak. Italia: Serie A (Høst-vår). Ble utvidet før 2010/2011-sesongen fra 12 til 14 lag. De nederste to rykker ned. Serie A har vært dominert av Sassari Torres og A.S.D. CF Bardolino fra respektive Sardinia og Verona. Russland: Det russiske kvinnemesterskapet i fotball (vår-høst). Systemet varierer stort fra sesong til sesong. I 2010-sesongen møttes hvert av de 7 lagene fire ganger, mens det ikke var noe sluttspill. I 2009 møttes lagene bare to ganger, mens det i 2008 var som i 2009, men det var et sluttspill etter det. Antall lag i den øverste divisjonen sank fra 9 til 7 det året. Dominert av FK Rossijanka og Zvezda 2005 Perm. USA: Women's Professional Soccer (Vår-høst). Alle lag møtes fire ganger, og de fire beste går til et sluttspill der nummer 3 og 4 møtes, og vinneren møter nummer 2, og vinneren der møter nummer 1. Ligaen er profesjonell, og har ikke nedrykk. I løpet av de to sesongene som WPS har eksistert, har fire lag måttet trekke seg; Los Angeles Sol, Saint Louis Athletica, Chicago Red Stars og FC Gold Pride. Los Angeles Sol og FC Gold Pride trakk seg begge etter å ha vunnet serien. Tre nye lag har kommet til siden oppstarten. == Utbredelse == Ettersom fotball generelt er utbredt i de fleste land, har fotball for kvinner kommet mer eller mindre naturlig som følge av økt likestilling i stadig flere land. I dag har de fleste land med unntak av sterkt konservative muslimske og svært små land, et landslag for kvinner. Imidlertid har det skjedd lite for å forandre på dominansen; etter 40 år med uoffisielle og 20 med offisielle verdensmesterskap, er fortsatt de største landslagene blant de landene som på ingen måte dominerer i herrefotball. USA, Norge og Kina dominerer. Først i senere tid har også Tyskland og Brasil fått konkurransedyktige lag . FIFA har som utbredt politikk å fobedre forholdene og tilrettelegge for bedre vilkår for kvinnefotballen i medlemslandene, og gjennom dette forbedre kvinners stilling i samfunnet. Dette ble bekreftet av Sepp Blatter i 2010, da han i en tale erklærte at Fotball-VM i 2015 kom til å ha 24 lag, og ellers gjentok flere av FIFAs hovedpunkter.Det foregår fortsatt en sterk økning i antall spillere i flere land, deriblant England. EM i Finland i 2009 ble også ansett som et tegn på at kvinnefotballen har blitt større både kommersielt og kvalitetsmessig. Det er imidlertid fortsatt ting å gjøre for FIFA. I Bosnia-Hercegovina sliter flerfoldig seriemester SFK 200 Sarajevo med å få noen som helst støtte og oppmerksomhet fra både byen og media. === VM og OL === Som for menn, er de største turneringene for kvinner VM og EM, men også, ulikt for menn, OL. VM og OL får mest oppmerksomhet, siden teknisk sett alle land kan kvalifisere seg til dem. VM ble innført i 1991 etter initiativ av Joao Havelange, etter at det hadde blitt arrangert gjentatte uoffisielle mesterskap. Det første VM ble arrangert i Kina, og hadde bred publikumsoppslutning. Deretter ble det arrangert i Sverige, før det ble arrangert i USA to ganger og så Kina. I 2011 skal Tyskland arrangere VM. VM har blitt vunnet av USA, Tyskland og Norge. Kina, Sverige og Brasil har vært tapende finalister. Det er 16 land som deltar i VM, etter at det ble utvidet fra 12 i 1999. I OL ble fotball innført som gren for kvinner i 1996. Det er 12 land som deltar i grenen, etter en utvidelse fra 8 til 10 i Athen i 2004 og videre fra 10 til 12 i Beijing i 2008. Samtlige konføderasjoner med unntak av UEFA bruker sine kontinentale mesterskap som kvalifisering. Land fra UEFA kvalifiseres ved at de tre (eller to, om det arrangeres i et europeisk land) beste landene i VM kommer til OL. Norge og USA er de eneste kvinnelandslagene som har vunnet OL-gull i fotball. En geografisk utbredelse av deltakerland, med utgangspunkt i offisielle FIFA-kamper, ser slik ut: === Asia === De asiatiske landene, organisert i AFC, har i lengre tid vært sterkt dominert av øst- og sørøstasiatiske land. Per i dag er de beste lagene i Asia Kina, Nord-Korea, Japan, Sør-Korea og det nye medlemmet Australia. I tillegg er tidligere storheter som Taiwan og Thailand og lovende lag som Vietnam blant de bedre. I Sentral-Asia har de tidligere sovjetrepublikkene beveget seg i forskjellig tempo. Kasakhstan og Usbekistan var de første, i 1995, mens Kirgisistan kom med i 2009. India har stort sett vært aktive, men deltok ikke i kvalifiseringen til Asiamesterskapet i 2010. Afghanistan har ikke offisielt landslag, men de har kvinnelige fotball- og futsal-spillere. Bangladesh, Sri Lanka og Pakistan fikk landslag i 2010. Maldivene har også hatt et landslag en stund. I Vest-Asia har det skjedd en liten utvikling de siste årene, der Iran har blitt utfordret om hegemoniet av De forente arabiske emitater og Jordan. Andre land som har landslag inkluderer Syria, Bahrain, Libanon og Palestina. Palestina, Jordan og Iran er imidlertid de eneste tre (per 2010) som har stilt opp i Asiamesterskapet. ==== Turneringer ==== Asiamesterskapet i fotball for kvinner – det første kontinentale mesterskapet for kvinner, og hovedmesterskapet i Asia. Mesterskapet har egen kvalifisering, og antall plasser i mesterskapet har holdt seg stabilt på 8 siden 1981-mesterskapet. Asiamesterskapet er også kvalifisering til VM. Vestasiamesterskapet i fotball for kvinner – Et i hovedsak arabisk mesterskap, der Jordan og De forente arabiske emirater dominerer. De fleste land i den regionen har debutert i disse mesterskapene, fordi de tar religiøse hensyn. Østasiamesterskapet i fotball for kvinner – for de østasiatiske, og dermed de beste, lagene i Asia. Paradoksalt nok har ingen vinnere av Asiamesterskapet vunnet i dette mesterskapet. Sørøstasiamesterskapet i fotball for kvinner – et mesterskap for de sørøstasiatiske, og som oftest de nest beste, lagene i Asia. === Afrika === Det er flere uoffisielle konkurranser i Afrika, inkludert det arabiske mesterskapet i samarbeid med vestasiatiske land, COSAFA-Cup og det planlagte, men ikke gjennomførte Østafrikamesterskapet. Afrika (CAF) var sent ute i kvinnefotball, og de fleste landslag er fra 1991 eller senere. Nigeria har dominert, med Ghana, Sør-Afrika, Kamerun og regjerende afrikamester Ekvatorial-Guinea som utfordrere. I Afrika sør for Sahara har interessen stort sett vært høy, mens den i muslimske land har variert sterkt. Ifølge FIFA-rankingen for september 2010, rangerer Algerie og Marokko høyt innen Afrika og Egypt, Mali, Senegal, Tunisia, Eritrea og Egypt er noe bak, mens Sudan, Libya, Niger, Mauritania, Somalia, Djibouti og Tsjad ikke har landslag. Niger og Djibouti har hatt landslag som har spilt noen få kamper, men ikke nok til å bli registrert. I Niger ble kvinnefotball forbudt ved lov i 2003. I den siste FIFA-rankingen for Afrika Arkivert 4. mars 2010 hos Wayback Machine. hadde 35 av 52 afrikanske land FIFA-poeng. I Afrika er tendensen at land som er gode i fotball for menn også er gode for kvinner, særlig i tilfellene Kamerun, Nigeria, Sør-Afrika og Ghana. De fleste landene som ikke har lag for kvinner, har heller ikke noen særlige tradisjoner for fotball for menn på noe høyt nivå. ==== Turneringer ==== CAF: Afrikamesterskapet i fotball for kvinner – Arrangert siden 1991, der Nigeria har vunnet alle turneringene bortsett fra én, da Ekvatorial-Guinea vant. Mesterskapet har kvalifisering, og siden 1998-mesterskapet har turneringen hatt et fast tilholdssted og åtte plasser i to grupper. Mesterskapet er også en kvalifisering til VM. === Nord- og Mellom-Amerika === I CONCACAF er det stadig økning av land med lag, og samtlige selvstendige og de fleste uselvstendige øyer har lag. USA er det klart dominerende landet, mens Canada nærmer seg. De to dominerer sportslig, og de fleste turneringer har de to i finalen. I senere tid har kampene blitt svært jevne. Mexico har også blitt stadig bedre, og har vært med i både VM og Algarve Cup. Blant De karibiske øyer er Jamaica, Haiti og Trinidad og Tobago blant de beste, med Puerto Rico som outsider. I Mellom-Amerika er Costa Rica, Panama og til dels Guatemala de dominerende. Imidlertid er denne verdensdelen tradisjonelt svak hva gjelder fotballs anseelse, også for kvinner. Publikum foretrekker som oftest baseball, basketball og volleyball, og de to sistnevnte er som oftest mer populære blant kvinner som vil spille lagidrett. ==== Turneringer ==== CONCACAF Gold Cup for kvinner – Det nordamerikanske mesterskapet, sterkt dominert av USA og Canada. Den karibiske kvalifiseringen har uoffisielt blitt kalt det karibiske mesterskapet, men har ingen offisiell status som det. Gold Cup fungerer også som kvalifisering til VM. === Sør-Amerika === CONMEBOL har færrest medlemsland, 10, men til gjengjeld har samtlige også et landslag for kvinner. Som CONCACAF startet CONMEBOL først i 1991 med et kontinentalmesterskap, Sudamericano Femenino. Brasil dominerer, men Argentina er regjerende søramerikansk mester. Resten av landene varierer i stor grad, bortsett fra Bolivia, som tradisjonelt er et bunnlag. Ettersom det er mesterskap hvert fjerde år, og bare to land kommer til VM, er det langt mellom landskampene for flere av lagene. Imidlertid er det noen panamerikanske mesterskap som har med fire-fem lag. ==== Turneringer ==== Sudamericano Femenino – Det søramerikanske mesterskapet. Arrangert siden 1991, og alltid vunnet av Brasil, bortsett fra én gang, da Argentina vant. Akkurat som med menn, er samtlige medlemsland med i mesterskapet. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM. === Oseania === Oseania dukket opp som aktivt kvinnefotballområde i 1981, da Australia, New Zealand og Taiwan ble sendt ut av AFC og over i egen konføderasjon. De tre dominerte oseaniamesterskapet frem til Taiwan gikk tilbake til Asia. Deretter var det Australia som dominerte, helt til de også dro tilbake til AFC. Etter at Australia meldte overgang til AFC, er New Zealand det dominerende landet. Det er 10 registrerte land, og dermed er det bare Vanuatu som ikke har et aktivt kvinnelandslag (de var sist aktive i 2003). I tillegg til New Zealand er også Papua Ny-Guinea og Tonga i fremgang. I Oseania konkurrerer fotball med andre idretter, som cricket, rugby og netball, om oppmerksomheten. ==== Turneringer ==== Oseaniamesterskapet i fotball for kvinner – det nest eldste kontinentalmesterskapet. Etter at Australia ble tatt opp i AFC, dominerer New Zealand stort. Det er ingen formell kvalifisering til mesterskapet, og antall lag varierer dermed med antall påmeldte. Turneringen fungerer også som kvalifisering til VM. === Europa === Fotball for kvinner er sannsynligvis mest utbredt i UEFA. Hovedvekten av medlemslandene har en egen liga, og det er blitt arrangert Mesterliga siden 2001. I Europa har formelt samtlige land FIFA-godkjente landslag, med unntak av San Marino. Enkelte av landene er imidlertid ikke med i alle kvalifiseringene. Aserbajdsjan deltok sist i 2011, og Kypros, Liechtenstein og Gibraltar har aldri deltatt. De har enkelte treningskamper, imidlertid. Moldova var borte lenge, men kom tilbake ti lførkvalifiseringen til EM i 2017, der de vant sin gruppe. Andorra debuterte også i denne turneringen. Alle de andre europeiske landene har deltatt i kvalifisering til et eller begge av de to siste mesterskapene. San Marino har på sett og vis et landslag som spiller i italiensk ligasystem. UEFA har også, som eneste konføderasjon, en egen VM-kvalifisering. Som AFC har Europa flere lag som er med å dominere. Europas tradisjonelt beste lag er Tyskland, Norge, Sverige, Italia, Frankrike, England og Danmark. Over halvparten av de 25 beste landene på FIFA-rankingen er fra UEFA. ==== Turneringer ==== UEFA: EM i fotball for kvinner – det mesterskapet som har flest kvalifikasjonsdeltakere, best dekning og lavest snitt på FIFA-rankingen. Frem til 1997 ble samtlige kamper spilt i deltakerlandenes respektive hjemland, men fra og med 1997-mesterskapet, ble EM arrangert på et fast sted, og med grupper. I EM i 2009 ble antall lag utvidet fra 8 til 12, og i EM 2017 på nytt utvidet fra 12 til 16. EM er ikke kvalifisering til VM. === Andre turneringer === Det arrangeres flere regionale multisportsarrangementer, som oftest regionale versjoner av OL med passende idretter. Av disse er de Panamerikanske Leker, De Bolivarske Leker, De Asiatiske Leker, de Sørøstasiatiske Leker, de Østasiatiske Leker, de Afrikanske Leker og Sørstillehavslekene blant de mest kjente. De fleste mesterskapene har egne utgaver for U17 og U 20-landslag. Det er også flere årlige invitasjonsturneringer, blant annet på Kypros, og Algarve Cup. Algarve Cup har fått en del oppmerksomhet fordi flere av de beste landslagene, som USA, Norge, Sverige, Danmark og Tyskland stiller opp. Det er imidlertid usikkert hvor alvorlig denne cupen tas av deltakerne. Tysklands beskjedne plasseringer i turneringen tyder på at de ikke nødvendigvis tar den så seriøst. For klubblag er Mesterligaen i fotball for kvinner det mest anerkjente turneringen, men det finnes også en Copa Libertadores for kvinner i Sør-Amerika. Mesterligaen i Europa har blitt dominert av svenske og tyske lag, med 1. FFC Frankfurt som mestvinnende lag (per september 2010). Foran turneringen i 2010 ble navnet på turneringen forandret fra UEFA Women's Cup til UEFA Women's Champions League. I tillegg til anerkjennelsen, betydde dette at det ble én finale på nøytral grunn i stedet for to finaler på hjemme- og bortebane. == Fotball for kvinner i Norge == Se også Norges kvinnelandslag i fotball === Historie === I europeisk målestokk kom Norge sent i gang med kvinnefotball, det hadde selvfølgelig vært flere jenter som hadde spilte fotball med guttene på løkka men ikke noe organisert. Det var noen spede forsøk på begynnelsen av 1920-årene, da blant annet i Østfold, der lag fra Moss og Askim møttes. Muligens var det disse kampene Norsk Idrætsblad og Sport hadde i tankene da de skrev at «når kvinden slår sig på fotballen bør man reagere. Fotball er og blir en mandig sport, og den dag den ikke er det har den tapt sin gloria». En av de første fotballkampene ble spilt den 16. juni 1928, med fire tilfeldig inndelte lag med trekkplasteret Sonja Henie. Ettersom finalen ble avgjort på stilpoeng, kan det knapt kalles et seriøst forsøk, enda kronprins Olav delte ut pokalene. Imidlertid ble tanken introdusert. Senere, i 1931, møtte Hamar Idrettslags damelag Kapp Idrettslag til seriøs kamp med dommer, linjedommere. Hamar vant 3-0. Det dukket i en kort periode opp flere lag, men de ble knapt hjulpet av samtidige. Da Fløya ba om tillatelse til å spille fotball, nektet Norges Fotballforbund dem tillatelse basert på vage formuleringer om kvinnenes helsetilstand.Helt på slutten av 1960-årene og på begynnelsen av 1970-årene var det stadig flere guttelag som også hadde med en jente på laget, men det var fremdeles sjeldent. En av de som stod på for å få organisert fotball også for kvinner var Målfrid Kuvås, hun er kalt «norsk kvinnefotballs mor». I 1970, da det første uoffisielle VM for kvinner ble arrangert, møttes Sandvikens og Branns håndballdamer til fotballkamp. Imidlertid er det kampen under Levermyrdagene, mellom Amazon Grimstad, da del av Jerv, og BUL som regnes som den første ekte kvinnefotballkampen, riktignok som pauseunderholdning.I tillegg ble jenter tatt med helt fra begynnelsen i Norway Cup i 1972. Det ble en økning i antall kvinnelag, og det ble arrangert uoffisielle norgesmesterskap allerede siden 1971, arrangert av Frigg og Dagbladet, som på den tiden var sterk tilhenger av kvinneidrett. Her kom særlig BUL til å spille en viktig rolle, både organisatorisk og resultatmessig. Først i 1976 anerkjente Norges Fotballforbund kvinnefotball. Da hadde Danmark hatt et landslag i underkant av åtte år, og Sverige, om enn uoffisielt, nesten like lenge (offisielt siden 1973). Norgesmesterskapet ble offisielt i 1978, og samme år fikk Norge et kvinnelandslag. De to første årene spilte kvinnelandslaget til sammen seks landskamper, to mot hver av nabolandene, Danmark inkludert. Norges første seier kom mot Nord-Irland. Norge gjorde ikke heller en stor innvirkning de første årene internasjonalt, og de kom på andreplass i sin kvalifiseringspulje til EM i 1984, der bare vinneren gikk videre. Imidlertid ble norsk klubbfotball organisert, først regionsvis, og så, fra 1987, i en nasjonal serie. Samme år vant Norge EM, og året etter ble landslaget uoffisielle verdensmestre i et invitasjonsmesterskap i Kina. Begge gangene slo Norge Sverige i finalen. Norges gullalder var imidlertid i 1990-årene frem til 2000, da landslaget vant EM, det offisielle VM (1995) og OL (2000), i tillegg til VM-sølv (1991) og OL-bronse (1996). Deretter har ikke Norge vunnet noen mesterskap, men i 2005 fikk landslaget sølv i EM. Norge ble på FIFA-rankingen rangert som verdens nest beste lag da den ble innført, men etter de to første rangeringene har Norge for det meste ligget på tredjeplass. Da Eli Landsem tok over som landslagstrener lå Norge på 7.-plass etter å ha vært innom tiendeplassen, den laveste plasseringen i norsk kvinnefotballs historie. I klubbsammenheng har det vært aktivitet siden flere år før NFF godkjente kvinnefotball. Det første offisielle Norgesmesterskapet ble arrangert i 1978, og ble vunnet av IL i BUL, som holdt til i Oslo. BUL vant fire ganger til, med et opphold i 1981, da de ble slått av Bøler. Dette er den eneste gangen en Oslo-klubb har tapt cupfinalen, og da sågar for en annet Oslo-klubb. Andre klubber som dominerte i NM var Asker og Sprint-Jeløy. Den mestvinnende klubben er Trondheims-Ørn, som vant Norgsmesterskapet samtlige år fra 1993 til 2002, med unntak av 1995 og 2000. I 2003 vant den første klubben fra Nord-Norge, Medkila Idrettslag, cupen. Medkila har bare én sesong i den øverste divisjonen for kvinner, for øvrig den påfølgende sesongen. Serien har holdt på siden 1987, og hatt to navneskifter. Det første var i 1996, da navnet ble endret fra 1. divisjon fotball for kvinner til Eliteserien for kvinner, og det andre var i 2000, da Toppserien ble etablert. Serien ble vunnet for første gang av Klepp, men deretter har det som oftest gått i tospann: Frem til 1993 dominerte Asker og Sprint-Jeløy, 1994 til 1999 dominerte Asker og Trondheims-Ørn, fra 2000 til 2003 Trondheims-Ørn og Kolbotn, og fra 2004 og fremover har Kolbotn og Røa konkurrert om den øverste plassen. Mye peker på at Røa og Stabæk vil bli det neste tospannet. Trondheims-Ørn er per avsluttet sesong 2009 den mestvinnende klubb i Toppserien med syv seire. Nummer to er Asker med seks seire. === Anerkjennelse === I motsetning til Norges kvinnelandslag i håndball, har ikke kvinnelandslaget i fotball, eller for den saks skyld, klubblagene, den samme store anerkjennelsen i Norge. Argumentene mot kvinnefotball handler i hovedsak om at kvaliteten er for lav i forhold til herrene. Det har gjentatte ganger vært påpekt at fotball er noe maskulint, og dermed at kvinner ikke kan, eller burde, spille fotball. Det har også vært mye uttalt og uuttalt homofobi i forhold til idretten. Som oftest blir kvinnefotball kommentert med det apokryfe sitatet «Damefotball? Ikke er de damer, og ikke er det fotball», som feilaktig er tillagt Ivar Hoff. Hoff selv har dementert sitatet. Også byttet av cupfinalestadion fra Ullevål til Bislett fikk oppmerksomhet, da flere spillere for de aktuelle klubbene boikottet semifinaletrekningen, og tok kontakt med Likestillingsombudet, som ga dem medhold i at avgjørelsen var kritikkverdig.Imidlertid har kvinnelige fotballspillere blitt belønnet for sin innsats. Kvinnelandslaget vant Kniksens ærespris i 1993 og Hege Riise ble i 1995 kåret til Årets Kniksen. Guro Knutsen ble i 2008 nominert til samme pris. Samme år vant Geir Nordby prisen for årets trener delt med Jan Jönsson. NISO har i lengre tid kåret årets spiller, keeper, forsvarsspiller, midtbanespiller og angrepsspiller i Toppserien. Gunn Nyborg er den eneste norske fotballspilleren uansett kjønn og en av to kvinner på verdensbasis (per 2010) som har fått FIFAs Order of Merit. ==== Media ==== Blant massemedia er det varierende. Der Dagbladet var de beste mediene på kvinnefotball (jamfør at de fikk arrangert NM i 1971), har nå TV 2 og 100 % Fotball (et samarbeid mellom Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Adresseavisen, Hamar Arbeiderblad med flere) tatt over. Hva gjelder innsatsen til 100 % Fotball, har den fått kritikk for å være for preget av lokalaviser, mens Aftenposten knapt skriver om lagene i deres største nedslagsfelt, da topplagene LSK Kvinner Fotballklubb, Kolbotn, Stabæk og Røa. Generelt er det imidlertid lite skriving om fotball for kvinner med tanke på hvor mange utøvere som finnes, og det tas sjelden opp konkrete tilfeller som fordeling av ressurser.Fjernsynsmediet har i hovedsak vært lite dekket, men etter 1996, ble i hvert fall OL-sendingene dekket, både med Norges og andre lags kamper. Etter suksessen i VM og OL, ble norske hjemmekamper delvis dekket av NRK, særlig i mesterskap, men aldri andre lands kamper. I 2005 ble det gjort en avtale der EM i England skulle vises med samtlige kamper, ikke bare Norges. Samtidig skulle også 15 minutter av fotballprogrammet 4-4-2 dedikeres til Toppserien. Dette varte imidlertid bare ett år før NFF skiftet samarbeid til TV 2. Fra 2006 av begynte TV 2 dermed å dekke Toppserien, og etter hvert også landslaget. TV 2 begynte relativt forsiktig, men de hadde i 2008–2009 en aktiv satsing med tippekamp fra Toppserien på søndager, og en halvtimes program etter kampen. Dette forsvant imidlertid før 2010-sesongen, og kampene er flyttet over på TV 2 Sumo, en internettbasert kanal. NRK på sin side har lenge av og på dekket kvinnefotball, men har måttet tåle kritikk for behandlingen og for kommenteringen, blant annet av Øyvind Håbrekke i Kringkastingsrådet i 2008. === Utbredelse === Fotball for kvinner er svært utbredt i Norge, og de fleste klubbene holder til i omtrent samme områder som mennenes klubber. Stor-Oslo dominerer, enda Røa er den eneste faktiske Oslo-klubben som har tilhørt toppen av serien. Ellers har Asker, Kolbotn og Team Strømmen dominert i lengre tid. Akershus er det best representerte fylket i den øverste divisjonen for kvinner siden oppstarten i 1987. Imidlertid har ikke Bærum hatt noen sterk klubbtradisjon for fotball for kvinner. Jardar Idrettslag er den eneste klubben som har rykket opp til den øverste divisjonen for kvinner, der de ble i til sammen tre sesonger. Stabæk overtok i 2008 plassen og spillerne til Asker, og tok dermed over som Toppserielag. Deres til da topplag lå i 4. divisjon. I Toppserien 2009 hadde både Trondheim og Bergen to lag i den øverste serien, tilhørende henholdsvis Trondheims-Ørn og Kattem og Sandviken og Arna-Bjørnar. Ingen Stavangerlag har spilt i den øverste divisjonen, men Klepp fra Kleppe like utenfor, har vært med i samtlige sesonger. Både Bodø (Idrettsklubben Grand Bodø) og Tromsø (Idrettsforeningen Fløya) har vært hyppig representert i den øverste divisjonen. Imidlertid har ikke Oppland, Telemark eller Finnmark vært representert i den øverste divisjonen. Oppland og Finnmark er imidlertid i den nasjonale 1. divisjon fotball for kvinner i 2009, og Telemark har hatt et lag der tidligere. Der Telemark skiller seg negativt fra herrefotballen, skiller Aust-Agder seg positivt ut. Amazon Grimstad er det eneste laget i den øverste divisjonen, uansett kjønn, i den øverste divisjonen i fotball noensinne. Det er svært få tilfeller av Eliteserieklubber med egne kvinnelag. Stabæk og Vålerenga er de eneste fra den nåværende Eliteserien med eget lag, med LSK Kvinner Fotballklubb som et slags tillegg, der LSK Kvinner kan bruke logo og forkortelse, men ikke kalle seg Lillestrøm. Molde har et lag på nivå tre som i 2008 ble spist opp av Sportsklubben Træff, men som gjennoppstod i den påfølgende sesongen. Også Viking har hatt et lag, men det forsvant også relativt tidlig, og det markerte seg aldri. Flere av eliteserieklubbene for menn har stilt egne lokaler til disposisjon. Den siste var Aalesunds Fotballklubb, som lar Fortuna Ålesund benytte seg av Color Line Stadion. Også Tromsø har en liknende avtale med Fløya. Trondheim kommune lot Trondheims-Ørn bruke Lerkendal stadion i 2008, men for en høy leie. Dette ble starten på en stor økonomisk krise for Trondheims-Ørn, som trakk seg fra leien i 2009. == Kvinnefotball i populærkulturen == Fotballfilmer er i seg selv ganske sjeldne, og av de få som finnes er det unntaksvis at de handler om kvinner. Det finnes imidlertid noen: Den mest kjente filmen er sannsynligvis Skru'n som Beckham (UK) fra 2002. Filmen handler om en engelsk jente med indisk bakgrunn og et stort talent og engasjement for fotballen. Den skaffet en del oppmerksomhet da den kom på kino. På engelsk het filmen «Bend it like Beckham», noe som ble parafrasert av Bama, en av hovedsponsorene til de norske landslagene, til «Bend it like a banana», som delvis spiller på den bananformede kurven ballen ofte fulgte da Beckham slo frispark. She's the Man (USA) fra 2006, er en romantisk komedie der karakteren Viola er en fotballgal jente som må spille på et guttelag for å fortsette. Intrigen er løst basert på Shakespeares stykke Helligtrekongersaften Filmen Gracie (USA) fra 2007 handler om en 17 år gammel amerikansk jente som tar på seg fotballsko for å gjøre ære på sin avdøde bror og på familien, noe som skaper problemer i samfunnet, da fotball også i USA på den tiden i hovedsak var en mannssport.Akkurat som med filmer, er det sjelden musikk kommer innom fotball. Punkbandet The Randi Leinan Punk Rock Orchestra kan imidlertid nevnes, om enn kanskje som en kuriositet. Vokalisten stilte imidlertid i en kopi av Randi Leinans drakt fra Trondheims-Ørn-tiden. == Referanser == == Litteratur == FIFA: Women's football today Arkivert 5. november 2019 hos Wayback Machine. (2007?) Matti Goksøyr og Finn Olstad: Fotball!: Norges fotballforbund 100 år, Norges Fotballforbund, Oslo 2002 ISBN 82-7055-007-8 Hong, Fan og Mangan, J.A. (red.):Soccer, Women, Sexual liberation – Kicking off a new era, Frank Cass, 2004 ISBN 0-7146-5509-0 Barbara Jacobs: The Dick Kerr's Ladies, Robinson Publishing, 2004 ISBN 1-84119-828-5 Jean Williams: A Game for Rough Girls: The history of women's football in England, Routledge, 2003 ISBN 0-415-26337-9 Hannah Helseth: Damene tar ballen (31. juli 2006) - Kilden, Informasjonssenter for kjønnsforskning Kolnes, Liv-Jorunn Kvinner og toppidrett: om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidretten. Norges idrettshøgskole, 1994. Doktorgradsavhandling. Gerd von der Lippe: «Likestilling i idretten». I: Kvinner og idrett: fra myte til realitet. Redaktør Gerd von der Lippe. Gyldendal, 1982, s. 13-37. ISBN 82-05-13327-1 Roy-Kenneth Torkildsen: Norsk kvinnefotball: en historisk undersøkelse om norsk kvinnefotballs utvikling. Levanger: Høgskolen i Levanger, 1993. Hovedfagsoppgave. == Eksterne lenker == (en) Women's association football – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1991 ble arrangert i Fukuoka i Japan fra den 26. mai til den 8.

https://no.wikipedia.org/wiki/Papirets_historie

2023-02-04

Papirets historie

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-04', 'Kategori:Papir', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Teknologihistorie']

Papirets historie går tilbake til Kina til rundt 200 f.Kr. Kunnskapen om papirproduksjon spredte seg langsomt i Øst-Asia og deretter vestover via Samarkand og Bagdad. Papirframstilling og industriell tilvirkning i Europa begynte på Den iberiske halvøy på 900-tallet (dagens Portugal og Spania), og på Sicilia, hvor muslimer tok med seg kunnskapen fra Midtøsten. Derfra spredte kunnskapen seg til Italia og det sørlige Frankrike, og den nådde fram til Tyskland på 1300-tallet. Til å begynne med ble papir framstilt ved håndkraft i Europa, men i middelalderen ble produksjonen mekanisert ved bruk av vannkraft. Den første vannkraftbaserte papirframstillingen i Europa skal ha skjedd i Leiria i Portugal. Den europeiske papirproduksjonen ekspanderte raskt etter oppfinnelsen av trykkemaskinen med løse skrifttyper på 1400-tallet. Papir var kostbart fram til dampdrevne maskiner ble tatt i bruk på begynnelsen av 1800-tallet, såkalte Fourdrinier-maskiner.

Papirets historie går tilbake til Kina til rundt 200 f.Kr. Kunnskapen om papirproduksjon spredte seg langsomt i Øst-Asia og deretter vestover via Samarkand og Bagdad. Papirframstilling og industriell tilvirkning i Europa begynte på Den iberiske halvøy på 900-tallet (dagens Portugal og Spania), og på Sicilia, hvor muslimer tok med seg kunnskapen fra Midtøsten. Derfra spredte kunnskapen seg til Italia og det sørlige Frankrike, og den nådde fram til Tyskland på 1300-tallet. Til å begynne med ble papir framstilt ved håndkraft i Europa, men i middelalderen ble produksjonen mekanisert ved bruk av vannkraft. Den første vannkraftbaserte papirframstillingen i Europa skal ha skjedd i Leiria i Portugal. Den europeiske papirproduksjonen ekspanderte raskt etter oppfinnelsen av trykkemaskinen med løse skrifttyper på 1400-tallet. Papir var kostbart fram til dampdrevne maskiner ble tatt i bruk på begynnelsen av 1800-tallet, såkalte Fourdrinier-maskiner. == Etymologi == Ordet papir er etymologisk avledet fra papyros, antikkens greske ord for papyrusplanten (Cyperus). Papyrus er et tykt og papirlignende materiale som produseres fra margen av papyrusplanten. Det ble brukt i oldtidens Egypt og i andre gamle kulturer langs Middelhavet for skriving lenge før papiret ble oppfunnet i Kina. Papyrus er imidlertid en laminering og utvalsing av naturplanter som presses sammen og flates ut, mens papir er framstilt fra fibre hvis egenskaper er blitt endret ved bløtgjøring eller oppløsning. I romertiden var det ikke mulig å få tak i nok papyrus, slik at man begynte å anvende pergament lagd av skinn i stedet. Verken pergament eller papyrus er papir. == Tidlig papirframstilling og -bruk i Kina == Papirframstilling er tradisjonelt blitt datert til Kina en gang rundt 104 e.Kr. Da skal Cai Lun, som var en embedsmann ved keiserens hoff under Han-dynastiet (202 f.Kr.­­–220 e.Kr.), ha framstilt papirark ved bruk av morbærtre- og bastfibre sammen med fiskenett, gamle filler og avfall fra hamp. Den første bruken av papir som er kjent fra utgravinger var fra styret til keiser Wu av Han fra 100-tallet f.Kr. Det eldste kjente stykke papir er fra et arkeologisk funn i Fangmatan i provinsen Gansu – et kart av papir, datert til mellom 179 og 41 f.Kr. Videre ble det i 2006 oppdaget prøver med kinesiske skrifttegn i det nordøstlige Kinas Gansuprovins som antyder at papir var i bruk av kinesiske militære mer enn hundre år før Cai, i år 8 e.Kr. Mens man tidligere anså Cai Lun som oppfinneren av metoden for å framstille papir – inspirert av veps og bier), er det kanskje like sannsynlig at Cai Luns bidrag var å systematisere kunnskapen og å utvikle av en bedre papirframstillingsmetode. === Teknikk === Nedtegnelser i gamle kinesiske historieverk sier at: «I gamle tider var skrifter og inskripsjoner i alminnelighet laget av bambusstaver eller på silkestykker kalt chih.[Merknad i note] Men da silke var kostbart og bambus tungt, var de ikke bekvemme å bruke. Tsai Lun [Cai Lun] kom da på tanken å produsere papir fra barken på trærne, rester av hamp, klesfiller og fiskenett. Han forela prosessen for keiseren i det første året av Yuan-Hsing [+105 e.Kr.] og fikk ros for sin dyktighet. Fra denne tiden har papir vært i bruk overalt og blir overalt kalt for papiret til marki Tsai.»Det første papiret ble antagelig til ved at en stampet og rørte sammen ingrediensene i vann, hvorpå de sammenfiltrete fibrene ble samlet på en matte. Barken på morbærtreet var særlig verdifull. Det hele ble filtrert gjennom en fin sil, ekstrahert, avvannet og varmetørket. Resultatet var papir med gode absorberende kvaliteter, som dermed var godt egnet til vannbasert blekk (tusj), med fargefasthet og mottagelighet for selv de fineste penselstrøk.Papir av bedre kvalitet ble utviklet i sen Han-tid fra barken av than-treet. I det østlige Jin-dynastiet begynte man å lage papir av masse av finkornet bambusflis, behandlet med insektdrepende middel for bedre bestandighet. Etter at trykking ble populært under Song-dynastiet, vokste etterspørselen etter papir. Papir ble også benyttet til betaling av avgifter; ett prefektur sendte papirark på 1,5 meter til hovedstaden som årlig tributt fram til året 1101. Trykking med løse typer på papir ble oppfunnet i Song-dynastiets Kina i 1040-årene av Bi Sheng. === Kinesisk maleri og kalligrafi på papir === Først på 200-tallet e.Kr ble det vanlig å bruke papir til å skrive på. Papiret var tynt og gjennomskinnelig. Derfor ble det kun skrevet på én side. Etter papirets oppfinnelse ble det i stadig større utstrekning foretrukket for maleri og kalligrafi i Kina. Siden Tangdynastiets tid har malere og kalligrafer særlig satt pris på xuanpapiret, hvis viktigste råmateriale var barken fra et almetre (Pteroceltis tatarinowii) som vokste i Xuanzhou i dagens Anhui. Xuanpapir kalles av og til feilaktig for rispapir; fiber fra risplanten bidrar bare i helt beskjeden grad til produksjonen. Shengxuan eller «rå xuan» ble satt pris på for evnen til å absorbere vann og tusj. Shuxuan eller «moden xuan» var derimot gitt et tynt strøk av en blanding av potassium-alum og knuste dyrebein, som er resistent mot absorpsjon av fuktighet, mens banshuxuan eller «halvmoden xuan» er et mellomprodukt som absorberer i moderat grad. === Annen bruk === Papiret ble også benyttet til innpakning eller som fyllmasse for å beskytte ømfintlige bronsespeil. Det ble også brukt til å pakke inn giftige «medisiner», sies det i periodens offisielle historieverk. Selv om papir benyttet til skriving ble alminnelig fra 200-tallet e.Kr., fortsatte man å bruke det til andre formål, til innpakning og som beskyttende fyllmasse. Toalettpapir ble benyttet i Kina minst fra 500-tallet e.Kr. I 589 e.Kr. skrev den kinesiske lærde embedsmann Yan Zhitui (531-591): «Papir med sitater eller kommentarer fra de fem klassikere eller navnene til de vise, gamle menn tør jeg ikke bruke til toalettet.» En arabisk reisende til Kina skrev om den merkelige kinesiske skikken med toalettpapir i 851: «Kineserne er ikke omsorgsfulle når det gjelder renslighet, og de vasker seg ikke med vann når de har gjort sine nødvendigheter; men de tørker seg med papir.»Under Tang-dynastiet (618–907) ble papir foldet og sydd sammen til kvadratiske poser eller andre former for å oppbevare te, slik at ikke smaken ble forringet. I løpet av Song-dynastiet (960–1279) produserte kineserne verdens første kjente papirpenger, eller pengeseddel (som jiaozi og huizi), og papirpenger ble gitt i papirkonvolutter som gaver til embedsmenn. Disse sedlene var en form for gjeldsbrev. Den eldste bevarte egentlige papirseddel (ikke gjeldsbrev) er én-kuan-seddelen fra Ming-dynastiet. Denne er 220 mm × 340 mm og dermed også en av verdens største sedler. === Uavhengig utvikling i Mesoamerika === Arkeologiske funn indikerer at mayaene i Mellom-Amerika senest på 400-tallet benyttet en metode lik kinesernes til å lage skrive«papir» av bearbeidet bark. En form for papir som ble kalt for amate på nahuatl, ble benyttet av de mesoamerikanske kulturene fram til den spanske erobringen. Dette pergamentpapiret ble framstilt ved å koke og stampe den indre barken fra trær. Dette materialet var imidlertid ikke papir i egentlig forstand. == Utbredelse fra Kina == === Sør- og Øst-Asia: Vietnam, Korea og Japan === Kineserne var lite villige til å dele sin kunnskap om framstilling av papir. Derfor tok det tid før kunsten ble kjent utenlands; det var ikke før på 200-tallet at kunnskapen begynte å sive ut. Det skjedde først til Vietnam, og kanskje på 300-tallet eller noe senere var kunnskapen om papir kommet til Korea, og den spredtes til Japan en gang på 500-tallet eller noe senere. Disse tidspunktene er antagelser. Det er kjent at alle Koreas tre kongedømmer, som gikk i oppløsning i 668, nedtegnet sine offisielle historiekrøniker på papir. I Korea kalles papir for hanji. Det ble laget av den indre barken av dak-treet (morbærtrearten Broussonetia papyrifera). I Japan er det en tradisjon som angir et noe senere tidspunkt: Ifølge den ble papirteknologien overført fra Kina til Japan av buddhistiske munker. Det skulle ha vært en koreansk munk ved navn Don-cho som delte sin kunnskap med det kongelige palass i Japan i år 610, 60 år etter at buddhismen var introdusert i Japan.Japanpapir, washi (和紙) eller wagami, er en type håndlaget papir framstilt i Japan, som ofte feilaktig blir kalt for «rispapir» i mange vestlige land. Japanpapir er ofte ganske tynt, og det har gjerne en lett gul- og silkeaktig overflate, og meget holdbart. Japanpapir består av fibre fra innerbarken i kozo (papirmorbærtre), mitsumata (Edgeworthia chrysantha) og gampi (Diplomorpha sikokiana). En særegen japansk kunstart basert på papir var origami, folding av papir til kunstferdige og elegante figurer etter geometriske regler. Det er mulig at origami også ble innført fra Kina (hvor det heter zhezhi) omtrent samtidig med papiret. Kunnskapen å gjøre tresnitt, trykk på papir fra utskårne treplater, synes også å ha blitt importert fra Kina til Japan, kanskje på 700-tallet, men som med origami, perfeksjonerte japanerne tresnittkunsten. === Spredning til Sentral-Asia og Sør-Asia === Langs silkeveien ble papir tidlig introdusert i området Xinjiang vest i Kina, noe arkeologiske undersøkelser har vist. Kunnskapen om papir spredde seg til blant annet Ko Chang, Loulan, Kotan og Dunhuang så tidlig som på 200-tallet. Teknikken hadde nådd Tibet en gang rundt 650. Da den kinesiske reisende Xuanzang (Hsuan Tsang) kom til India i 671, var papir utbredt der. === Den islamske verden === Kunnskap om papir ble spredd til Sentral-Asia på midten av 700-tallet. En populær hypotese er at kunnskaper om papir ble spredd da Tang-dynastiet var i krig med den islamske verden representert ved det arabiske Abbaside-kalifatet. Slaget ved Talas i 751 gjaldt kontrollen av Syr-Darja. Den kinesiske hæren ble overvunnet ved bredden av Talas-elva, som ligger i dagens Kirgisistan. En legende forteller at det var papirmakere blant de kinesiske krigsfangene. Disse ble ført til Samarkand, som snart ble et stort senter for papirproduksjon. På 800-tallet var papir i omfattende i bruk i det Muslimske Imperiet, men for det som ble betraktet som viktige bokproduksjoner, som Koranen, ble pergament fortsatt foretrukket. Det var også framgang i bokinnbinding. Muslimsk bokbinding ble inspirert i stor grad av Koptisk og Etiopisk bokbinding. De tidligste bøkene var små og i liggende format, men på 1000-tallet utviklet de en ny innbinding som i dag regnes som den typiske muslimske formen for innbinding. Disse bøkene hadde en klaff som beskyttet framsnittet av boken. Da papir er mindre reaktivt til fuktighet, var det ikke behov for tunge permer. På slutten av 1100-tallet ble en gate i Marrakech i Marokko kalt for Kutubiyyin (bokselgere), da det var mer enn hundre bokhandler der.Bruk av papir til innpakning er ikke kjent før 1035, da en persisk reisende som besøkte markedene i Kairo, merket seg at grønnsaker, krydderier og isenkram ble pakket inn i papir til kundene.Etter det første korstoget i 1096 ble papirfabrikasjonen i Damaskus forstyrret av kriger, noe som spredte produksjonen til to nye sentre. Egypt fortsatte med tykkere papir, mens Iran ble stedet som spesialiserte seg på produksjon av tynnere papir. Papirframstilling ble spredt over hele den islamske verden og derfra til Europa. Arabisk papirproduksjon ble introdusert i India av arabiske handelsmenn på 1200-tallet, og papir erstattet da helt og holdent tradisjonelle skrivematerialer. == Papirfremstilling i Europa == === Fra pergament til papir === I Europa hadde papyrus gått ut av bruk på 800-tallet. Det foretrukne medium for bokframstilling var det glatte og skinnende pergamentet som ble produsert fra fint kalve-, geite- eller saueskinn. En fordel med dette var at man kunne skrape av skriften og bruke pergamentet på nytt, mens ulempen var at det var kostbart å framstille. Papir kom ikke fast i bruk før på 1400-tallet, og kunnskapen kom fra den muslimske verden.Før papir ble produsert i Vest-Europa, var det likevel kjent. Marco Polo (ca. 1254–1324) beskrev kinesisk papirframstilling i sin reisebeskrivelse Il Milione (ca 1300), der han fortalte at fint papir ble produsert fra plantefibre. Den første kjente omtalen av papir i Europa var imidlertid i et småskrift av Peter, som var abbed i Cluny-klosteret 1122–1150. Flere manuskripter skrevet i Europa på såkalt orientalsk papir, det vil si papir importert fra Midtøsten og muslimske land, er bevart. Kong Roger I av Sicilia utstedte i 1102 det første dokument i det kristne Europas som var skrevet på egenprodusert papir; Roger hadde flere muslimer i sin tjeneste. Senere sicilianske konger fulgte hans eksempel. Det eldste kjente keiserlige dokument på papir er et charter fra Fredrik II av Det tysk-romerske rike fra 1228, stilet til noen nonner i Steiermark i dagens Østerrike. Men den samme keiser Fredrik II forbød i 1231 bruk av papir for offentlige dokumenter; det måtte benyttes pergament. I de offentlige historiske arkiver i Storbritannia er det bevart et brev på papir fra Raimond VII (1197–1249), hertug av Narbonne og grev av Toulouse, til Henrik III av England, som må være skrevet i løpet av årene 1216–1222.Selv om papir var kjent, var etterspørselen lav i høymiddelalderen. Papir var dyrere enn pergament, det var mer skrøpelig, og det ble assosiert med jøder og arabere, som man av religiøse grunner og fordommer ikke stolte på. Den kristne kirke forbød i begynnelsen bruk av papir som «hedensk kunnskap», og dyreskinn var det eneste som var «hellig» nok til å framstille Bibelen på.Kunnskapen om papirframstilling kom med maurere fra Nord-Afrika, da de invaderte Spania og Portugal. Det eldste kjente papirdokumentet i Vest-Europa er det mozarabiske Silosmissalet, som antagelig er på papir framstilt i den muslimske delen av Den iberiske halvøya. De benyttet hamp og lerret som kilde for fiber. Den første nedtegnelsen som nevner en papirfabrikk på Den iberiske halvøy, er fra 1151 og forteller om en fabrikk i Xàtiva. Til det kristne Italia kom kunnskapen om papirframstilling antagelig fra arabiskinfluerte Sicilia. Det er dokumentert at papir ble framstilt i Italia i annen halvdel av 1200-tallet med vannmerker som fortsatt ble benyttet i Fabriano ved 1300, i Bologna er de historisk belagt fra 1282. Det ble etablert fabrikker ved Treviso og andre norditalienske byer rundt år 1340. Vannmerker var en vestlig oppfinnelse. De tidligste merkene var enkle: kryss, ovaler, knuter, triangler og lignende mønstre, men på 1300-tallet og utover ble de mer detaljerte og omstendelige. Papirproduksjon under muslimene på Den iberiske halvøy fortsatte fram til 1244, da maurerne ble forvist. Produksjonen spredte seg deretter gradvis over hele det kristne Europa. Med oppfinnelsen av bokpressen og trykkeriet økte bruken av papir kraftig. Fra og med Gutenberg var pergament ikke lenger et alternativ, og etterspørselen etter papir i ulike tykkelser og kvaliteter steg raskt. Den tidligste tyske produksjonen av papir var i Mainz i 1320. I Nürnberg ble det satt opp en papirmølle av Ulman Stromer (1329–1407) i 1390. Dette ble den første papirfabrikken nord for Alpene. På omtrent samme tid ble trykking med tresnitt overført fra tekstil til papir. En mengde populære motiver ble spredt med denne teknikken. Kunstneren Albrecht Dürer (1471–1528) var forlengelsen av denne grafiske tradisjonen med en rekke kunstneriske framstående trykk. Det første papirprodusenten i England var John Tate, som satte opp sin fabrikk i nærheten av Stevenage i Hertfordshire i 1490. Den første kommersielt vellykte papirproduksjonen i Storbritannia skjedde ikke før i 1588, da John Spilman anla en fabrikk i nærheten av Dartford i Kent. Innledningsvis var han avhengig av tysk ekspertise.Papirtilgangen var rikelig i den første halvdelen av 1500-tallet. Papir ble brukt til brevveksling, regnskapsbøker, jordbøker, lovbøker og lignende. På bygdene i Norge holdt pergamentet stand til langt ut på 1600-tallet, særlig i Telemark og Buskerud, men fra midten av århundret overtok papiret fullstendig i Norge. I Norge ble den første papirmøllen anlagt på Bentse Brug ved Akerselva i Oslo i 1696. Ved begynnelsen av 1800-tallet fantes det tre papirfabrikker langs denne elva.Helt fram til 1800-tallet ble papir produsert på tradisjonelt vis og som håndverk, ark for ark. Kluter av hamp, lin og bomull ble omstendelig sortert etter grovhet og fargetoner, og knapper og sømmer ble fjernet. Deretter ble klutene utsatt for gjæring, kutting, vasking og stamping. Papirformer ble dyppet ned i bøtter med fibermasse. Videre ble arkene av sammenfiltrede fibre presset, tørket, gitt ekstra motstandsdyktighet med lim, for deretter å bli presset, tørket og glattet ut igjen. === Trykkerirevolusjonen === Johann Gutenberg (ca. 1400–1468) var en tysk gullsmed og metallurg, som utviklet boktrykkerkunsten eller trykkeriprosessen. Gutenbergs oppfinnelse av mekanisk flyttbare eller løse typer, bokstaver, skapte en trykkerirevolusjon. Oppfinnelsen er kanskje en av de viktigste hendelser i tidlig moderne tid. Trykkeriprosessen spilte en nøkkelrolle for utviklingen av renessansen, for reformasjonen og for humanismens framvekst, og den banet vegen for opplysningstiden og den vitenskapelige revolusjon og for allmenn spredning av kunnskap og lærdom. Den fikk også betydning for typografien som egen faggren. Før Gutenberg eksisterte det blokktrykking i Europa. Teknikken går ut på at man skjærer ut eller graverer inn en hel side på en tre- eller metallblokk, sverter denne og trykker siden. Gutenberg var den første europeer som benyttet seg av løse metalltyper (bokstaver) for å sette bøker. Til tross for at kineserne introdusert løse typer omkring 1040 og slik fikk et kraftig forsprang innen boktrykkerkunsten, var det først på 1800-tallet at kinesisk trykking med bevegelige typer virkelig skjøt fart. Det skyldtes at selv om trykking på grunnlag av hele treplate-sider krevde en enorm oppstablingsplass, forhindret de tusenvis av forskjellige kinesiske skrifttegn utviklingen av virkelig enkle og raske måter å sammenkoble småelementer til trykkplater med bevegelige typer. Det var mot slutten av 1600-tallet at europeiske jesuitter, på oppdrag av Kangxi-keiseren, for første gang trykket hele bøker med bevegelige typer – etter Gutenbergs prinsipp. Det langt mer begrensede antallet bokstaver som var nødvendig for europeiske språk, var en viktig faktor for Gutenbergs suksess. Han var også den første til å produsere bokstaver av en legering av bly, tinn og antimon (beste kombinasjon av ønsket tetthet og rimelig smeltepunkt), de samme komponentene som fortsatt brukes. Mellom 1436 og 1450 hadde han utviklet maskinvaren og teknikken med å støpe bokstaver fra matriser og bruken av oljebasert blekk, og han hadde fått til en mekanisering av trykkingen som gjorde masseproduksjon av bøker mulig. Et enkelt trykkeri i renessansen kunne produsere 3600 sider per arbeidsdag. Dette kan sammenlignes med tidligere tiders 40 håndtrykte sider og med bare noen få sider ved å kopiere for hånd. Gutenberg trykte først Bibelen, og denne Gutenbergs bibel ble den første masseproduserte bok med et opplag på 200 eksemplarer. I motsetning til papiret spredte Gutenbergs trykketeknologi seg raskt gjennom Europa og til resten av verden. Det en antar er den første bok trykt i Danmark, var den odenseanske bønnebok, Breviarium Ottoniense fra Johann Snells Bogtrykkeri i Odense i 1482. Året etter kom den første trykte boken ut i Stockholm, også ved Johann Snell (ca. 1476–1519). I Norge regnes den første trykte boken å være almanakken Allmanach paa det aar efter Jesu Christi Fødsel 1644, utgitt av Tyge Nielssøn i Christiania (dagens Oslo) i 1643. Med masseproduksjonen av bøker økte etterspørselen etter papir enormt. === Papirmaskin === En papirmaskin (papirmølle) i middelalderen var en vannmølle (en teknisk struktur som benyttet vannhjul for å drive en mekanisk prosess) som stampet papirmassen ved hjelp av stangjernshammere. Mekaniseringen av stampeprosessen var en viktig forbedring av papirframstillingen framfor manuell stamping med støtere. Mens papirproduksjon ved muskelkraft fra dyr eller mennesker var kjent av både kinesiske og arabiske papirframstillere, er det uklart om de kjente til vanndrevne papirmøller. Det generelle fraværet av bruken av vannkraft i arabisk papirproduksjon antydes av at arabiske skribenter gjerne refererte til et produksjonssenter ikke som en «mølle», men en «papirfabrikk».Det tidligste sikre beviset på en vanndrevet papirmølle er datert til 1282 i det spanske kongedømmet Aragón. Et påbud fra den kristne kongen Peter III omtaler etableringen av en kongelig «molendinum», en særegen hydraulisk mølle i senteret for papirproduksjon i Xàtiva. Oppfinnelsen synes å ha krenket det lokale muslimske samfunnet av papirprodusenter; dokumentet garanterer de muslimske undersåttene retten til å fortsette med å produsere papir på den tradisjonelle måten ved å banke papirmassen med håndkraft, og gir dem bevilling til å være unntatt fra arbeid ved den nye møllen.I løpet av slutten av 1200-tallet begynte sentrene for papirproduksjon å vokse kraftig i Italia, noe som reduserte prisen på papir til en sjettedel av pergament, og den falt deretter ytterligere. Behovet for å importere orientalsk papir fra Midtøsten falt bort, foruten at det heller ikke var lønnsomt. Papirframstilling nådde Tyskland et århundre senere, med Ulman Stromer i Nürnberg i 1390. Det er senere avbildet i den kostbart illustrerte Liber Chronicarum, eller Nürnbergkrøniken. === Industrialisering === Fra midten av 1300-tallet og framover gjennomgikk framstillingsprosessen i europeiske papirmøller raske forbedringer. Etterspørselen etter papir skapte behov for stadig større effektivitet i produksjonen. Før industrialiseringen av papirproduksjonen var den mest vanlige fiberkilden resirkulert fibre fra brukte tekstiler, tøyfiller (på engelsk benevnt som rags). Tøyfillene var fra hamp, lin og bomull. Beklageligvis importerte USA og Storbritannia også mumier fra Egypt til råvarer i papirproduksjonen. Hver mumie var svøpt i rundt fem tusen meter lange remser av lin, og disse ble brukt til råstoff for papir, mens mumiene ble brent. Antagelig ble store fortidsminner på denne måten pulverisert, da mange av linremsene inneholdt skrift fra oldtiden. En prosess for å fjerne trykksverte fra resirkulert papir ble oppfunnet av den tyske juristen Justus Claproth i 1774. I dag kalles denne metoden for avsverting (engelsk deinking). Det var først ved introduksjonen av tremasse at papirproduksjonen ble uavhengig av resirkulerte materialer.På slutten av 1700-tallet resulterte arbeidet til franskmannen Louis-Nicolas Robert i en maskin som kunne produsere en sømløs, jevn og uavbrutt lengde med papir på en metalltrådmaske med pressruller i den ene enden. Den nye maskinen ble perfeksjonert og markedsført av brødrene Sealy og Henry Fourdrinier i London, og den erstattet prosessen hvor papir ble produsert som enkeltark for hånd. Oppfinnelsen kostet brødrene 60 000 pund. Det britiske lovverket gjorde det vanskelig å beskytte patentet på maskinen, noe som førte til at brødrene gikk konkurs. Eksperimenter med bruk av tremasse ga ingen virkelige resultater før på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Ved år 1800 hadde Matthias Koops i London undersøkt ideen å bruke trevare som råvare, og i 1801 skrev og utga han en bok om papirproduksjonen og de substanser som hadde vært benyttet fram til hans tid. Boken var trykt på papir gjort fra trevare, og ingen av sidene var framstilt ved den tradisjonelle bløtmasseprosessen med trevarer eller tøyfiller. Koops fikk finansiell støtte til å framstille trykkemaskiner fra den britiske kongefamilien, men forretningsvirksomheten ble kortvarig. Bare få år gikk fra hans første og eneste trykte bok til han gikk konkurs. Boken hadde vært velgjort, men den var kostbar å produsere. På 1830- og 1840-tallet tok to menn fra ulike kontinenter opp utfordringen, men fra ulikt perspektiv. Både Charles Fenerty i Canada og Friedrich Gottlob Keller i Tyskland begynte å eksperimentere med trevare, men benyttet den samme teknikken i papirproduksjonen. Istedenfor å bløtgjøre og dunke tøyfiller ble det samme gjort med trevare. På omtrent samme tid, rundt 1844, annonserte de sine funn. De oppfant en maskin som ekstraherte fibrene fra trevare, nøyaktig som med tøyfiller, og framstilte papir fra det. Fenerty bleket også tremassen, slik at papiret ble hvitt. Dette innebar en ny æra for papirproduksjon. Ved slutten av 1800-tallet benyttet bortimot alle papirfabrikker i Vesten trevare for å produsere papir. Keller er også kjent for en trekuttemaskin som ble benyttet til å ekstrahere fibre for å lage cellulose. I motsetning til Fenerty tok han patent på oppfinnelsen.Sammen med oppfinnelsen av den praktiske fyllepennen, masseproduserte blyanter og den dampdrevne, roterende trykkpressen i samme periode førte papir gjort av tremasse til en betydelig omforming av 1800-tallets økonomi og samfunn i de industrialiserte landene. Med innføringen av billig papir ble skolebøker, skjønnlitteratur, tidsskrifter og aviser gradvis tilgjengelig fram mot år 1900. Billig, treholdig papir betydde også at det å skrive dagbok eller brev ble en hyppig aktivitet hos mange. Ved 1850-tallet hadde tradisjonelle yrker som skriver eller sekretær opphørt å være høystatusyrker. Det opprinnelige treholdige papiret var surt grunnet bruken av alun. Surt papir forvitret og gikk i oppløsning over tid. Dokumenter som er skrevet på mer kostbart klutepapir, er langt mer holdbare over tid. Masseproduserte billigbøker er fortsatt lagd av det billige mekaniske papiret, men utgiverne kan i dag velge å bruke syrefritt papir for mer kostbare bøker. Den dag i dag kalles billigbøker i USA for pulp fiction etter den tremasse, wood pulp, som de var produsert av. == Papirproduksjon i Norge == Før slutten av 1600-tallet ble alt papir i Norge innført fra utlandet. I 1744 nedla kong Christian VI forbud mot import av papir til landet, og de som brøt forbudet, ble straffet med bøter eller straffearbeid. Forbudet ble imidlertid etter noen år erstattet av tollregler. Likevel var tilgangen begrenset, og norske papirmøller hadde vanskeligheter med å dekke etterspørselen. Lenge eksporterte Norge store mengder kluter, tauverk, fiskegarn og andre råemner til land som produserte papir, men etter hvert trengte landet det selv, og det ble innført eksportforbud. Mens forbruket av papir økte, ble filler mangelvare. I 1844 ble det oppdaget hvordan man kunne produsere papir fra tre, men de første forsøkene var av dårlig kvalitet. Papiret var sprøtt og gulnet raskt. Ved å sette til kjemikalier ble kvaliteten noe bedre. Mot slutten av 1800-tallet ble trevirke som råstoff etter hvert enerådende.Ved begynnelsen av 1700-tallet var det antagelig mer enn hundre møllehjul langs Akerselva. Den første som produserte papir i Norge, var Ole Bentzen (1654–1734) på Bentse Brug. Han hadde studert i både Nederland og England. Med Gerhard Treschow som investor og nederlandske arbeidere kom produksjonen i gang i 1696. Bentse Brug var opprinnelig navnet på ei kornmølle som lå mellom Bjølsenfossen og Bentsebrua, på vestsiden av Akerselva, den gang i Aker utenfor Kristiania. Bentzen og Treschow røk uklar, og Treschow fortsatt alene, etter at Bentzen var presset ut. Han solgte papirmølla i 1717 og siden skiftet anlegget eiere en rekke ganger, noe som kan bevitnes i de forskjellige vannmerkene. Norges første papirmaskin, produsert i London, ble installert av Bentse Brug i 1838. Det ble den tredje papirmøllen i Norden, etter papirfabrikkene i Helsingør i Danmark og Falun i Sverige. I 1863 etablerte Bentse Brug det første tresliperiet i Norge. Samtidig hadde Norge blitt en av verdens største eksportører av slipemasse og cellulose. Det var god tilgang på råvarer i Norge, etablert infrastruktur og nok av arbeidskraft. Bentse Brugs papirmølle hadde i 1880 rundt to hundre ansatte. Vanligvis var det tretti hester som fraktet varer til og fra anlegget. Ved storfrakt ble det tidvis benyttet opptil hundre hester. Papirproduksjonen langs Akerselva var over da Bentse Brug ble nedlagt i 1898. Vannkraften var begrenset, muligheten for utvidelser begrenset og transport uten jernbane eller havn vanskelig. Likevel eksisterte det i 1896 rundt tyve papirfabrikker i Norge. Noen tiår senere var det rundt hundre, men fra 1970-tallet har utviklingen gått mot stadig færre og større fabrikker.En av papirprodusentene var Vestfos Cellulosefabrik ved tettstedet Vestfossen i Øvre Eiker. Den ble anlagt alt i 1886, men de første 25 årene ble det bare produsert cellulose for salg, hovedsakelig norsk tremasse som råvare for engelske papirfabrikker. Først etter 1905 kom det store gjennombruddet for papirindustrien i Norge. I 1912 sto den nye papirfabrikken ved Vestfos Cellulosefabrik ferdig, og tusenvis av tonn med papir ble produsert der fram til 1970. I de siste tiårene har norsk papirproduksjon fått stadig vanskeligere konkurransevilkår. Likevel har papirforbruket per person økt i samme takt som bruttonasjonalproduktet, både i Norge og i utlandet. Moderne papirproduksjon krever store mengder energi, vann og trevare. Alt dette er tilgjengelig i Norge, og papirproduksjon er således velegnet for landet. Likevel begynte det en omstillingsprosess på 1970-tallet, noe som ble mer merkbart på 1980-tallet, da datamaskinene for alvor slo igjennom. Elektroniske medier utkonkurrerer papir, hevdet konsernledelsen ved Norske Skog i 2011 som begrunnelse for å legge ned papirfabrikken Follum ved Hønefoss, til tross for produktutvikling, kostnadsreduksjoner og energieffektiviseringer.Til tross for økt eller stabilt forbruk av papir er skogmengden i Norge ikke dalende, men økende. Grunnen er at en betydelig andel av råstoffet til papir er såkalt sagbrukflis, som kommer fra avfall.Inntil 1980-tallet var produksjon av papir sterkt forurensende og med ansvar for at Glomma og Drammenselva ble hardt tilgriset og Iddefjorden nesten gjort død. Klor, som tidligere var en nødvendighet i produksjonen, har fra rundt midten av 1990-tallet ikke vært nødvendig. Tidligere ble det benyttet mye olje for å produsere varme til å tørke papir, men i dag benyttes det overskuddsvarme fra masseframstillingen.Det er betydelig forskning på nye framstillingsformer. I Norge samarbeider NTNU med Papir- og Fiberinstituttet (PFI) i Trondheim. Papir produsert av genmodifiserte trær er allerede en realitet. === Papirfabrikker i Norge i nyere tid === Denne oversikten viser noen av de større papirfabrikkene i Norge, med angivelse av sted og produktgruppe, og sortert etter når de ble opprettet: 1696 – 1889: Bentse Brug (Akerselvens Papirfabrik), Sagene, Oslo. Papirmølle. 1736 – 1880: Glads mølle (1748-98: Bentse Brug), Sagene, Oslo. Papirmølle. 1859 – d.d.: Norske Skog Saugbrugs, Halden i Østfold. Magasinpapir. 1873 – 2006: Norske Skog Union, Skien i Telemark. Magasinpapir. 1873 – 2006: Norske Skog Modum, Geithus i Buskerud. Spesialpapir. 1873 – 2012: Norske Skog Follum, Hønefoss i Buskerud. Avispapir. 1898 – 2012: Peterson Linerboard, Moss i Østfold. Kraftpapir, papp. 1898 – d.d.: Homen Hellefoss Paper, Hokksund i Buskerud. Trykkpapir. 1912 – 1970: Vestfos Cellulosefabrik, Vestfossen, Buskerud. Papir. 1886 – 2011: Hunsfos fabrikker, Vennesla i Vest-Agder. Skrivepapir, trykkpapir, hvit emballasj. 1931 – d.d.: Glomma Papp, Sarpsborg i Østfold. Lamineringspapir, bølgepapp. 1962 – d.d.: Norske Skog Skogn i Levanger, Trøndelag. Avispapir. 1983 – d.d.: Peterson Linerboard Ranheim, Trondheim i Trøndelag. Returpapir. 2001 – d.d.: Nordic Paper, Greåker i Østfold. Bakepapir, matpapir. 2004 – d.d.: SCA Hygiene Products, Drammen i Buskerud. Toalettpapir. 2012 – d.d. Peterson Packaging, Moss i Østfold. Kartong, emballasjepapp. == Se også == Papirindustri Papirmaskin Sulfittprosessen Sulfatprosessen == Referanser == == Litteratur == Burns, Robert I. (1996): «Paper comes to the West, 800−1400» i: Lindgren, Uta: Europäische Technik im Mittelalter. 800 bis 1400. Tradition und Innovation (4. utg.), Berlin: Gebr. Mann Verlag, ISBN 3-7861-1748-9, s. 413–422 Febvre, Lucien; Martin, Henri-Jean (1997): The Coming of the Book: The Impact of Printing 1450-1800, London: Verso, ISBN 1-85984-108-2 Lucas, Adam Robert (2005): «Industrial Milling in the Ancient and Medieval Worlds. A Survey of the Evidence for an Industrial Revolution in Medieval Europe» i: Technology and Culture 46 (1): 1–30, doi:10.1353/tech.2005.0026 Stromer, Wolfgang von (1960): «Das Handelshaus der Stromer von Nürnberg und die Geschichte der ersten deutschen Papiermühle» i: Vierteljahrschrift für Sozial und Wirtschaftsgeschichte 47, s. 81–104 Stromer, Wolfgang von (1993): «Große Innovationen der Papierfabrikation in Spätmittelalter und Frühneuzeit» i: Technikgeschichte 60 (1): 1–6 Thompson, Susan (1978): «Paper Manufacturing and Early Books» i: Annals of the New York Academy of Sciences 314, s. 167–176, doi:10.1111/j.1749-6632.1978.tb47791.x Tsien, Tsuen-Hsuin (1985): Paper and Printing, Joseph Needham, Science and Civilisation in China, Chemistry and Chemical Technology, bind 5 del 1, Cambridge University Press Bloom, Jonathan (2001): Paper before print: the history and impact of paper in the Islamic world. Yale University Press. == Eksterne lenker == «Papirets historie», fra byarkivet i Oslo «A Brief History Of Paper» (engelsk) Egyptian papyrus (engelsk) «The Invention of Paper» Arkivert 15. september 2013 hos Wayback Machine. (engelsk)

Papirets historie går tilbake til Kina til rundt 200 f.Kr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Karminm%C3%A5ler

2023-02-04

Karminmåler

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl Alexander Clerck', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1759']

Karminmåler (Rhodostrophia vibicaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den er funnet på Østlandet og Sørlandet i Norge.

Karminmåler (Rhodostrophia vibicaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den er funnet på Østlandet og Sørlandet i Norge. == Utseende == En middelsstor (vingespenn 25 – 29 mm), slank, rosaaktig gul måler. Hannen har fjærformede antenner, hunnen trådformede. Arten er lett å kjenne på at begge vingepar har et jevnbredt, rosa tverrbånd litt utenfor midten, dessuten har vingene et smalt, mørkrosa tverrbånd nærmere roten. Larven er lang og tynn, naken og gulaktig på farge. == Levevis == Arten lever på solåpne, varme steder. Larvene kan finnes på ulike busker, blant andre gyvel, ginst, slåpetorn og lyng. De voksne målerne flyr om natten og kan påtreffes mellom mai og august. De skremmes også lett opp om dagen. == Utbredelse == Arten er utbredt over det meste av den palearktiske sone. I Norge er den funnet langs kysten vest til Vest-Agder. == Litteratur == Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3 Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8 == Eksterne lenker == (en) karminmåler i Encyclopedia of Life (en) karminmåler i Global Biodiversity Information Facility (no) karminmåler hos Artsdatabanken (sv) karminmåler hos Dyntaxa (en) karminmåler hos Fauna Europaea (en) karminmåler hos NCBI (en) Kategori:Rhodostrophia vibicaria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Rhodostrophia vibicaria – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Rhodostrophia vibicaria – detaljert informasjon på Wikispecies Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri www.nhm.uio.no/fakta/zoologi/insekter/norlep/ Norges sommerfugler – Et norskspråklig nettsted om norske sommerfugler. Bilde av larven, fra Kimmo's Lep site

Karminmåler (Rhodostrophia vibicaria) er en sommerfugl i gruppen av de egentlige målere (Geometridae). Den er funnet på Østlandet og Sørlandet i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aurlandselvi

2023-02-04

Aurlandselvi

['Kategori:60°N', 'Kategori:61°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Aurlands geografi', 'Kategori:Aurlandsvassdraget', 'Kategori:Elver i Vestland']

Aurlandselvi er ei elv i Aurland kommune i Vestland. Hele vassdraget med sideelver og Vassbygdvatnet omtales også som Aurlandsvassdraget. Deler av nedbørsfeltet for vassdraget ligger innenfor Hol kommune i Viken. Kartverket bruker «Aurlandselvi» om hovedelven også ovenfor Vassbygdvatnet (elven ned Aurlandsdalen), mens SNL bruker «Aurlandselvi» nedenfor Vassbygdvatnet. Kildeområdene ligger på høyfjellet nordvest for Hallingskarvet, og elva renner derfra ned gjennom Aurlandsdalen og munner ut i Aurlandsfjorden ved Aurlandsvangen. Den er 56,6 kilometer lang og har et nedbørfelt på 804,03 km². Middelvannføringen ved utløpet er 37,58 m³/s. Elva er utbygd til kraftproduksjon gjennom flere kraftverk, og hovedkraftverket Aurland I er et av Norges største.

Aurlandselvi er ei elv i Aurland kommune i Vestland. Hele vassdraget med sideelver og Vassbygdvatnet omtales også som Aurlandsvassdraget. Deler av nedbørsfeltet for vassdraget ligger innenfor Hol kommune i Viken. Kartverket bruker «Aurlandselvi» om hovedelven også ovenfor Vassbygdvatnet (elven ned Aurlandsdalen), mens SNL bruker «Aurlandselvi» nedenfor Vassbygdvatnet. Kildeområdene ligger på høyfjellet nordvest for Hallingskarvet, og elva renner derfra ned gjennom Aurlandsdalen og munner ut i Aurlandsfjorden ved Aurlandsvangen. Den er 56,6 kilometer lang og har et nedbørfelt på 804,03 km². Middelvannføringen ved utløpet er 37,58 m³/s. Elva er utbygd til kraftproduksjon gjennom flere kraftverk, og hovedkraftverket Aurland I er et av Norges største. == Elveløp == Elva har sine fjerneste kilder i Såtedalen vest for Omnsvatnet (1319 moh) i Hol kommune i Viken. Fra Omnsvatnet renner den først mot nordøst, og kalles her Stemmerdøla. Etter Geitryggvatnet snur elva mot nord og krysser fylkesgrensa til Vestland. I Vestredalsvatnet kommer sideelvene Fremste Varga og Heimre Varga inn fra vest. Elva fortsetter nordover gjennom den relativt åpne Stemmerdalen til den møter elva Grøna, som kommer fra Sauavaddalen i øst, og herfra kalles den Aurlandselvi. Elva snur nå mot nordvest, og faller ned gjennom den svært trange og bratte Aurlandsdalen mot Vassbygdi. Ved Østerbø kommer Langedøla fra nord, og ved Vassbygdi først Stondalselvi fra sør, deretter Midjeelvi fra nord. Her vider dalen seg noe ut og elva, som har falt nesten 900 meter over ei drøy mil, roer seg ned og renner ut i Vassbygdevatnet, hvor også den siste store sideelva, Grimsetelvi, faller ned i vatnet fra sør. Fra Vassbygdevatnet til munningen i Aurlandsfjorden ved Aurlandsvangen, en strekning på 6,8 km, har elva et fall på bare 55 meter, og renner rolig gjennom jordbruksområdene i dalbunnen. == Utbygging == Elva er utbygd til kraftproduksjon gjennom flere kraftverk. Utbyggingsplanene skapte strid på 1960-tallet og var den første store debatten om kraftutbygging i Norge. Store fallhøyder ga mulighet for mye og billig kraft samtidig som Aurlandsdalen var et populært turområde og ble ansett som verneverdig. Utbyggingen ble vedtatt av Stortinget i 1969 og da reagerte naturvernerne. Det var snakk om sivil ulydighet mot et stortingsvedtak og de mest ivrige aksjonistene ville lage lenkegjeng foran anleggsmaskinene (dette ble det ikke noe av før Mardøla-utbyggingen i 1971). Bygdefolket ønsket utbygging og støttet kommunen og kraftselskapet, aksjonistene var stort sett «byfolk». Oslo lysverker hadde satt i gang anleggsarbeidet før alt var formelt i orden. Protestene førte trolig til mer skånsom utbygging enn opprinnelig planlagt, særlig når det gjelder veitrase (nåværede fylkesvei 50). Traseen var opprinnelig skissert ned hele dalen fra Geiteryggen til Vassbygdi, men ble til slutt lagt utenom den nedre dalen mellom Øvstebø og Vassbygdi (gjennom Nesbøtunnelen, Berdalstunnelen og Stondalstunnelen til Låvisberget). Sommervannføringen i Aurlandselvi er redusert med 20 til 50 % og de store smelteflommene om våren er så godt som borte. Noen fosser i sideelvene tørker ut om høsten. Store magasin som Nyheller har påvirket villreinens trekkruter i høyfjellet. Utbyggingen var på det mest intensive i 1977 da 880 personer var arbeidet på anlegget. Den tidligere veiløse bygda Aurland fikk vei over fjellet til Hallingdal da anleggsveien ble offentlig vei (fylkesvei 50). Oslo Lysverkers kraftverk ble senere en del av E-CO Energi.Fredik Hiorth etablerte A/S Aurlandsfallene 1916 og samlet fallrettene der. === Kraftverk === Vassdraget er utbygget med fem kraftverk, hvorav de største også er blant de største i Norge. Verkene inngår i et samlet system og omtales som Aurlandsverkene eller Aurland kraftverker. Utbygger var Oslo lysverker, samt med staten som eier av 7 % av rettene og 7 % av investeringskostnadene. Oslo og Asker kommune kjøpte fallretten i Aurlandsvassdraget av Aurlandsfallene A/S for 2 millioner kroner i 1945. Oslo bystyre søkte om tillatelse til utbygging i 1965, og Stortinget ga tillatelse til utbygging i 1969. Mens utbyggingen pågikk for fullt bodde opp mot 300 arbeidere i brakkeleir i Vassbygdi. På det meste var 900 arbeidere sysselsatt på anlegget. Det ble drevet omkring 120 km tunnel som ledd i anlegg av kraftverket, og det ble sprengt ut 5,8 millioner m3 stein. Ved oppføring av dammen ved Nyhellervatnet ble det satt opp telt over damfoten og arbeidet pågikk hele vinteren 1976 i omkring 1400 meters høyde med store snømengder. Utbyggingen omfatter også en 420 kV kraftlinje over fjellet til Hallingdal, denne linjen inngår i det norske sentralnettet. == Fiske == Aurlandselvi er lakse- og sjøaureførende opp til Vassbygdevatnet og videre ca. 6 km oppover Aurlandsdalen. Sjøauren i elva er berømt for sin høye gjennomsnittsvekt og er attraktiv blant sportsfiskere. På 1850-tallet kom velstående engelske fiskere og kjøpte opp rettigheter i både Aurlandselva og Flåmselva. Vassdraget har vært regulert siden 1973, men det er antatt at reguleringa påvirket fangsten av laks og sjøaure først etter 1977. Etter en mellomperiode fra 1977 til 1982, regner en at vassdraget var fullregulert fra 1983. Vangen kraftverk ble satt i drift i 1980. Elva er 6,8 km lang fra sjøen og opp til Vassbygdevatnet (1,9 km²) og fra Vassbygdevatnet og oppover har Vassbygdelva ei lakseførende strekning på 6 km. Ved gjennomsnittlig vannføring er det produktive elvearealet nå regnet til 260 000 m² i Aurlandselvi og 130 000 m² i Vassbygdelva, totalt 390 000 m² som er 25% mindre enn arealet før reguleringen. Det har vært gjennomført fiskeundersøkelser i vassdraget årlig siden 1989. Etter en gjennomgang av resultatene fra perioden 1989-1999 ble det konkludert med at lav temperatur i «swim-up»-perioden for laks var en flaskehals for denne arten i vassdraget. Det ble også konkludert med at de konsesjonspålagte utsettingene av 30 000 auresmolt årlig siden 1979 hadde gitt lite eller ikke bidrag til bestanden av voksen sjøaure i vassdraget. Dette resultatet er i samsvar med erfaringene fra utsetting av anleggsprodusert auresmolt i andre vassdrag, der det også har vært svært lav gjenfangst. I konsesjonen er det også pålegg om årlig utsetting av 10 000 laksesmolt. Pålegget ble i mange år ikke oppfylt på grunn av vansker med å fange stamfisk, og fordi produksjonsvilkårene i klekkeriet ikke var tilfredsstillende for denne arten på grunn av lav temperatur. Etter 1999 har det ikke vært satt ut aure- eller laksesmolt i vassdraget, men det ble satt ut 55 000 sommergammel settefisk av aure i Vassbygdevatnet i 2001. I 1999 og 2000 ble det samla inn presmolt av laks med elektrisk fiskeapparat i vassdraget og disse ble foret fram til stamlaks. Etter stryking ble det gravd ned augerogn i Vassbygdelva for å bygge opp en laksebestand i denne delen av vassdraget der temperaturvilkårene for rekruttering av laks er bedre enn i Aurlandselvi. Fiskeundersøkinger er blitt gjennomført årlig i Aurlandsvassdraget av Norsk institutt for naturforskning (NINA) i perioden 1989-1994, og fra 1995 av Rådgivende Biologer AS. Undersøkingsprogrammet har omfattet kartlegging av ungfisk på et fast stasjonsnett ved elektrofiske, registrering av gytebestanden ved gytefisktellinger, analyse av skjellprøver av voksen fisk fanget i fiskesesongen, og fangststatistikk. I 2001 ble programmet utvidet til å omfatte undersøkinger av antall og tidspunkt for utvandring av laks- og auresmolt. Fra 2002 til 2006 ble det gjort parallelle undersøkinger i naboelva i Flåm som referanse til studiene i Aurlandsvassdraget. Ved full elv er det anadrome elvearealet i Aurlandsvassdraget beregnet til 390 000 m², og arealet i Flåmselva 115 000 m², en forskjell på 3,4 ganger. == Referanser ==

| vannstreng = Bekk uten navn–Omnsvatnet–...–Vestredalsvatnet–Stemmerdøla–Vetlebotnvatnet–...

https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Friedrich_Braunstein

2023-02-04

Johann Friedrich Braunstein

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Nürnberg', 'Kategori:Tyske arkitekter', 'Kategori:Tyske billedhuggere']

Johann Friedrich Braunstein var en tysk arkitekt og billedhogger fra Nürnberg, aktiv fra 1714 til 1728. Han var en elev av Andreas Schlüter og også hans nære assistent.Braunstein er mest kjent for sitt arbeid i St. Petersburg i Russland, hvor han i 1713 ble engasjert av Peter den store i forbindelse med byggingen av palassanlegget Peterhof. I 1717 ble han også engasjert av Peters ektefelle, tsarina Katarina I, for å bygge et sommerpalass til henne, senere kalt Katarinapalasset..

Johann Friedrich Braunstein var en tysk arkitekt og billedhogger fra Nürnberg, aktiv fra 1714 til 1728. Han var en elev av Andreas Schlüter og også hans nære assistent.Braunstein er mest kjent for sitt arbeid i St. Petersburg i Russland, hvor han i 1713 ble engasjert av Peter den store i forbindelse med byggingen av palassanlegget Peterhof. I 1717 ble han også engasjert av Peters ektefelle, tsarina Katarina I, for å bygge et sommerpalass til henne, senere kalt Katarinapalasset.. == Referanser ==

Johann Friedrich Braunstein var en tysk arkitekt og billedhogger fra Nürnberg, aktiv fra 1714 til 1728. Han var en elev av Andreas Schlüter og også hans nære assistent.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rhodostrophia

2023-02-04

Rhodostrophia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Jacob Hübner', 'Kategori:Målere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1823']

Rhodostrophia spp. er en slekt av sommerfugler som tilhører familien egentlige målere (Geometridae). Det finnes ti arter i Europa, men bare karminmåler (Rhodostrophia vibicaria) forekommer i Norge.

Rhodostrophia spp. er en slekt av sommerfugler som tilhører familien egentlige målere (Geometridae). Det finnes ti arter i Europa, men bare karminmåler (Rhodostrophia vibicaria) forekommer i Norge. == Systematisk inndeling/ euopeiske arter == sommerfugler (Lepidoptera) gruppe Heteroneura gruppe storsommerfugler gruppe / overfamilie målere (Geometroidea) familie egentlige målere (Geometridae) delgruppe Sterrhinae (Acidaliinae eller Scopulinae). – 332 europeiske arter, inklusiv underarter (varianter), 26 er funnet i Norge. Slekten Rhodostrophia Hübner, 1823 Rhodostrophia badiaria Freyer, 1841 Rhodostrophia calabra (Petagna, 1786) Rhodostrophia cretacaria Rebel, 1916 Rhodostrophia discopunctata Amsel, 1935 Rhodostrophia jacularia (Hübner, 1813) Rhodostrophia pudorata (Fabricius, 1794) Rhodostrophia sieversi Christoph, 1882 Rhodostrophia tabidaria Zeller, 1847 Rhodostrophia terrestraria Lederer, 1869 karminmåler, Rhodostrophia vibicaria (Clerck, 1759) == Litteratur == Scoble. M.J. og Hausmann, A. (oppdatert 2007) Online list of valid and nomenclaturally available names of the Geometridae of the World (under prosjektet Barcode of Life) [1] Aarvik, Leif, Berggren, Kai, Hansen, Lars Ove. 2000. Norges Sommerfugler. Catalogus Lepidopterorum Norwegiae. Norsk entomologisk forening. 192 sider. ISBN 82-995095-1-3 Aarvik, Leif, Hansen, Lars Ove, Vladimir Kononenko. 2009. Norges Sommerfugler. Håndbok over Norges dagsommerfugler og nattsvermere. Norsk entomologisk forening, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. 432 sider. ISBN 978-82-996923-2-8 == Eksterne lenker == (en) Rhodostrophia i Encyclopedia of Life (en) Rhodostrophia i Global Biodiversity Information Facility (no) Rhodostrophia hos Artsdatabanken (sv) Rhodostrophia hos Dyntaxa (en) Rhodostrophia hos Fauna Europaea (en) Rhodostrophia hos NCBI (en) Kategori:Rhodostrophia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Rhodostrophia – detaljert informasjon på Wikispecies Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr. [2]

* karminmåler

https://no.wikipedia.org/wiki/Dekket%C3%B8y

2023-02-04

Dekketøy

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dekketøy', 'Kategori:Kjøkkenutstyr']

Dekketøy eller bordstell betegner utstyr som brukes til å dekke et spisebord. Servise (middags- og kaffeservise). Bestikk (Kniver, gafler, skjeer). Drikkeglass. Lysestaker, krydderbeholdere, askebegere og pyntegjenstander beregnet for spisebordet. Duker, servietter (gjerne oppbevart i dekketøyskap).

Dekketøy eller bordstell betegner utstyr som brukes til å dekke et spisebord. Servise (middags- og kaffeservise). Bestikk (Kniver, gafler, skjeer). Drikkeglass. Lysestaker, krydderbeholdere, askebegere og pyntegjenstander beregnet for spisebordet. Duker, servietter (gjerne oppbevart i dekketøyskap). == Se også == Servise Middagsservise Tallerken Flat tallerken (middagstallerken) Dyp tallerken (suppetallerken) Desserttallerken Dekketallerken Kuvertasjett Fat Serveringsfat Etasjefat Fiskefat Stettefat Oppdelt skål Bolle Serveringsbolle Terrin Sausenebb (sausmugge) Skyllebolle Krydderbeholdere Salt- og pepperbøsser Pepperkvern Kryddersett Kaffe og te-servise Tallerken Asjett Kopp Kaffekopp Tekopp Kanne Kaffekanne Tekanne Fløtemugge Sukkerskål Bestikk Spisebestikk Gaffel Spisegaffel Dessertgaffel Fiskegaffel Skalldyrsgaffel Østersgaffel Kakegaffel Kniv Bordkniv Fiskekniv Dessertkniv Smørkniv Biffkniv Skalldyrskniv Skje Spiseskje (suppeskje) Dessertskje Teskje Kaffeskje Sukkerskje Serveringsbestikk Forskjærkniv Sleiv Øse Kakespade Steikebestikk Salatbestikk Drikkeglass Vinglass Ølglass Vannglass (Farrisglass) Likørglass Duk og servietter Duk Serviett Dekkeserviett (bordbrikke) Bordkort Diverse deler Lysestake Vinkjøler Flaskebrikke Askebeger == Kilder == Dekketøy - Bokmålsordboka Dækketøj - Ordbog over det Danske sprog

Dekketøy eller bordstell betegner utstyr som brukes til å dekke et spisebord.

https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Niu_Huiqing

2023-02-04

Thomas Niu Huiqing

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1973', 'Kategori:Fødsler 18. september', 'Kategori:Fødsler i 1895', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cangzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Thomas Niu Huiqing (født 18. september 1895 i Cangzhou i Hebei i Kina, død 28. februar 1973 på Taiwan) var katolsk biskop av Yanggu fra 1943, i eksil fra 1948. Han ble presteviet 30. september 1923. Den 12. januar 1943 ble han utnevnt til apostolisk vikar av Yanggu i Shandong, og ordinert til titulærbiskop den 4. april samme år. Da Yanggu ble bispedømme i 1946, ble han dets første ordinarie biskop. Biskop forlot Yanggu under den kinesiske borgerkrig og dro til Funing i provinsen Fujian i 1948. Senere ble han utnevnt til apostolisk administrator av Kiayi på Taiwan i 1958 (eller 1962).

Thomas Niu Huiqing (født 18. september 1895 i Cangzhou i Hebei i Kina, død 28. februar 1973 på Taiwan) var katolsk biskop av Yanggu fra 1943, i eksil fra 1948. Han ble presteviet 30. september 1923. Den 12. januar 1943 ble han utnevnt til apostolisk vikar av Yanggu i Shandong, og ordinert til titulærbiskop den 4. april samme år. Da Yanggu ble bispedømme i 1946, ble han dets første ordinarie biskop. Biskop forlot Yanggu under den kinesiske borgerkrig og dro til Funing i provinsen Fujian i 1948. Senere ble han utnevnt til apostolisk administrator av Kiayi på Taiwan i 1958 (eller 1962). == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871 Pave Pius X (1835-1914) *1884 Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907 Pave Pius XII (1835-1958) *1917 Erkebiskop Thomas Tien-Ken-Sin (1890-1967) *1939 Biskop Thomas Niu Huiqing (1895-1973) *1943 == Referanser ==

Thomas Niu Huiqing (født 18. september 1895 i Cangzhou i Hebei i Kina, død 28.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kvitskjeving

2023-02-04

Kvitskjeving

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av John Edward Gray', 'Kategori:Europas hvaler', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1828', 'Kategori:Pattedyr i Norge', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Tannhvaler', 'Kategori:Zoologistubber']

Kvitskjeving (Lagenorhynchus acutus) er en delfinart som tilhører de klassiske delfinene, og således også er en tannhval. Den blir omkring 2,5–3 meter lang og har 30–40 par tenner. Kvitskjeving har en tett kroppsform og kan virke litt butt. Hannene blir noe større enn hunnene. Vekten er typisk 200–230 kg. Den har en markant sigdformet, spiss ryggfinne, som kan påminne om en haifinne. Sveivene er også spisse i formen. Den spisse ryggfinnen er faktisk opphavet til artens latinske navn acutus, som betyr spiss eller skarp. Kvitskjevingen er sort fra overkjeven og over ryggen til halefinnen. Underkjeven og kroppens underside er hvit nesten helt bak mot halefinnen. På sidene har arten et grått felt som strekker seg helt tilbake til roten til halefinnen. Man antar at kvitskjeving kan bli omkring 25 år gammel. Arten når kjønnsmoden alder da den er 6–12 år gammel. Hunnene føder i snitt en unge hvert 2–3 år, og kalvene dies til de blir omkring 18 måneder gamle. Ungen fødes som regel om sommeren, etter en drektighetstid på omkring 10–12 måneder. Kvitskjeving er endemisk for Nord-Atlanteren og finnes i kaldt tempererte til subpolare farvann, der vanntemperaturen typisk ligger mellom 6 og 20 °C og havdybden er omkring 40–250 meter. Den rapporteres langs hele norskekysten bortsett fra inne i Oslofjorden og utenfor kysten av Finnmark, men er stadig sett utenfor Troms.Kvitskjeving er sosial og påtreffes oftest i mindre grupper, selv om også grupper på flere hundre dyr må betraktes som relativt vanlig. Dette er et atletisk dyr som ofte oppviser luftakrobatikk og gjerne rir på baugbølgene til både båter og store slektninger, som finnhval og knølhval. Bestanden av kvitskjeving regnes som livskraftig både globalt og i Norge. Globalt estimat er anslått til 150 000–300 000 (Kaschner 2004). Tallrikhet i norske farvann er ca 4 000 reproduserende individer (totalbestand ca 10 000) (N Øien pers comm). Ingen indikasjoner på bestandsnedgang siste tre generasjoner.

Kvitskjeving (Lagenorhynchus acutus) er en delfinart som tilhører de klassiske delfinene, og således også er en tannhval. Den blir omkring 2,5–3 meter lang og har 30–40 par tenner. Kvitskjeving har en tett kroppsform og kan virke litt butt. Hannene blir noe større enn hunnene. Vekten er typisk 200–230 kg. Den har en markant sigdformet, spiss ryggfinne, som kan påminne om en haifinne. Sveivene er også spisse i formen. Den spisse ryggfinnen er faktisk opphavet til artens latinske navn acutus, som betyr spiss eller skarp. Kvitskjevingen er sort fra overkjeven og over ryggen til halefinnen. Underkjeven og kroppens underside er hvit nesten helt bak mot halefinnen. På sidene har arten et grått felt som strekker seg helt tilbake til roten til halefinnen. Man antar at kvitskjeving kan bli omkring 25 år gammel. Arten når kjønnsmoden alder da den er 6–12 år gammel. Hunnene føder i snitt en unge hvert 2–3 år, og kalvene dies til de blir omkring 18 måneder gamle. Ungen fødes som regel om sommeren, etter en drektighetstid på omkring 10–12 måneder. Kvitskjeving er endemisk for Nord-Atlanteren og finnes i kaldt tempererte til subpolare farvann, der vanntemperaturen typisk ligger mellom 6 og 20 °C og havdybden er omkring 40–250 meter. Den rapporteres langs hele norskekysten bortsett fra inne i Oslofjorden og utenfor kysten av Finnmark, men er stadig sett utenfor Troms.Kvitskjeving er sosial og påtreffes oftest i mindre grupper, selv om også grupper på flere hundre dyr må betraktes som relativt vanlig. Dette er et atletisk dyr som ofte oppviser luftakrobatikk og gjerne rir på baugbølgene til både båter og store slektninger, som finnhval og knølhval. Bestanden av kvitskjeving regnes som livskraftig både globalt og i Norge. Globalt estimat er anslått til 150 000–300 000 (Kaschner 2004). Tallrikhet i norske farvann er ca 4 000 reproduserende individer (totalbestand ca 10 000) (N Øien pers comm). Ingen indikasjoner på bestandsnedgang siste tre generasjoner. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Kvitskjeving – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Kvitskjeving i Global Biodiversity Information Facility (no) Kvitskjeving hos Artsdatabanken (sv) Kvitskjeving hos Dyntaxa (en) Kvitskjeving hos ITIS (en) Kvitskjeving hos NCBI (en) Kategori:Lagenorhynchus acutus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Lagenorhynchus acutus – detaljert informasjon på Wikispecies

Kvitskjeving (Lagenorhynchus acutus) er en delfinart som tilhører de klassiske delfinene, og således også er en tannhval. Den blir omkring 2,5–3 meter lang og har 30–40 par tenner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Matthew_Pan_Deshi

2023-02-04

Matthew Pan Deshi

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 3. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2005', 'Kategori:Fødsler 1. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Baoding', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Matthew Pan Deshi (født 1. oktober 1924 i Gucheng i Dingxing i Kina, død 3. desember 2005) var katolsk biskop av Baoding fra 1991, ordinert uten pavelig mandat.

Matthew Pan Deshi (født 1. oktober 1924 i Gucheng i Dingxing i Kina, død 3. desember 2005) var katolsk biskop av Baoding fra 1991, ordinert uten pavelig mandat. == Liv og virke == Pan Deshi fikk sin presteutdannelse i 1940-årene ved presteseminaret i Hohhot, som ble oppløst i 1949. Han dro da tilbake til Baoding og studerte ferdig der. Han ble presteviet i 1950 og valgt til biskop i april 1991, uten pavelig approbasjon. Fader Pan ble bispeviet 8. desember 1991 i Tangshan. Bispedømmet Baoding var splittet i en regimetro kirke og en undergrunnskirke. Ved biskop Pans død hadde den regimetro kirken som han ledet ca. 10 000 medlemmer, en sjettedel av de ca. 55 000 som anslås å være undergrunnskatolikker. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916 Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934 Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949 Biskop Joseph Zong Huaide (1917-1997) *1958 Biskop Matthew Pan Deshi (1924-2005) *1991 == Referanser ==

Matthew Pan Deshi (født 1. oktober 1924 i Gucheng i Dingxing i Kina, død 3.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jarand

2023-02-04

Jarand

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn']

Jarand er et mannsnavn med flere mulige opprinnelser. Det kan være: en norsk variant av det nordiske navnet Hjarrand, som har oppinnelse i gammelengelske Heorrenda og gammelhøytyske Herrant. Navnet er dannet av gammelhøytyske heri, «kriger, hær», og rant, «rand, skjoldkant». en svensk dialektform av det norske mannsnavnet Jørund, som har opprinnelse i norrøne jara, «kamp, strid», og urnordiske winduR, «vinner».

Jarand er et mannsnavn med flere mulige opprinnelser. Det kan være: en norsk variant av det nordiske navnet Hjarrand, som har oppinnelse i gammelengelske Heorrenda og gammelhøytyske Herrant. Navnet er dannet av gammelhøytyske heri, «kriger, hær», og rant, «rand, skjoldkant». en svensk dialektform av det norske mannsnavnet Jørund, som har opprinnelse i norrøne jara, «kamp, strid», og urnordiske winduR, «vinner». == Utbredelse == Den norrøne formen Iôrundr er kjent brukt i 26 runeinnskrifter fra vikingtiden, så navnet var antakelig mye brukt på den tiden.Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Jarand i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. == Kjente personer med navnet == Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Jarand Rystad, norsk olje-og gassanalytiker Jarand Sandslett, norsk skiløper == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Behind the Name: Jarand (en) Think Baby Names: Jarand

Jarand er et mannsnavn med flere mulige opprinnelser. Det kan være:

https://no.wikipedia.org/wiki/Mahad

2023-02-04

Mahad

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mannsnavn']

Mahad er et mannsnavn som betyr «stor» på arabisk.

Mahad er et mannsnavn som betyr «stor» på arabisk. == Utbredelse == Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til mannsnavnet Mahad i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. == Kjente personer med navnet == Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Mahad Abib Mahamud, somalisk-norsk fotballspiller Mahad Hussein, norsk fotballspiller Mahad Ahmed Elmi (død 2007), somalisk radiojournalist == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Behind the Name: Mahad (en) Think Baby Names: Mahad

Mahad er et mannsnavn som betyr «stor» på arabisk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Servise

2023-02-04

Servise

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dekketøy', 'Kategori:Kjøkkenutstyr']

Et servise eller stel er en samling med ulike deler av dekketøy som brukes til bestemte serveringsformål for mat og drikke, for eksempel til frokost, lunsj, middag, kaffe eller teselskap. Drikkeglass og bestikk regnes ikke med til et servise. Serier av drikkeglass kalles glasservise og serier av bestikk bestikkservise. Komplette løsninger der både et servise, glasservise og bestikkservise inngår kalles gjerne et bordservise. Hva som passer sammen blir dermed smak og behag.

Et servise eller stel er en samling med ulike deler av dekketøy som brukes til bestemte serveringsformål for mat og drikke, for eksempel til frokost, lunsj, middag, kaffe eller teselskap. Drikkeglass og bestikk regnes ikke med til et servise. Serier av drikkeglass kalles glasservise og serier av bestikk bestikkservise. Komplette løsninger der både et servise, glasservise og bestikkservise inngår kalles gjerne et bordservise. Hva som passer sammen blir dermed smak og behag. == Hverdag og fest == Folk flest skiller mellom hverdagsserviser og selskapsserviser (finserviser). Hverdagsserviser benyttes til daglig og bør være robuste og enkle å håndtere og å holde rene. Det fleste moderne hverdagsserviser tåler godt rengjøring i oppvaskmaskiner, men det finnes kvalitetsforskjeller. Selskapsserviser benyttes gjerne bare til høytider eller når man har gjester. Finservisene har gjerne tynnere gods og er generelt mer eksklusive og kostbare, og derfor ikke alltid like robuste og letthåndterlige. Mange hånddekorerte eldre selskapsserviser tåler for eksempel ikke rengjøring i oppvaskmaskin. Moderne finere selskapsserviser tåler imidlertid dette godt, om enn ikke alltid like godt som klassiske hverdagsserviser. Serviser er normalt aldri ildfaste (ovnssikkere), det vil si at de ikke tåler oppvarming i stekeovn. Mange tåler heller ikke mikrobølgeovn og fryser. I noen tilfeller er disse egenskapene tydelig merket på serviset av produsenten. == Materialvalg == Serviser lages i ulike kvaliteter av keramikk, glass, melamin eller metall. Finere serviser blir gjerne tegnet av kjente designere og produsert av tynt høybrent feltspatporselen, og delene være formgitt og dekorert av kjente industridesignere og kunstnere, og av og til også være håndmalte med innslag av ekte 24 karat gull og platina. == Størrelser == De ulike delene som inngår i et servise kan som regel også kjøpes enkeltvis. Ofte selges også serviser i ulike startpakker, der det for eksempel inngår deler til to, fire eller seks personer. Mange har som mål å ha et komplett servise til 4, 6, 8, 12, 16, 24 eller til og med 36 og 48 personer. For en vanlig norsk familie er det gjerne mest typisk med et servise til 6, 8 eller 12 personer. Før i tiden hadde imidlertid mange et ønske om ha et servise til 12 personer, gjerne både et middagsservise og et kaffeservise, men nødvendigvis ikke av samme modell. == Priser og løsninger == Komplette serviser kan være svært kostbare å anskaffe, spesielt anerkjente merkevarer. Porsgrunds Porselænsfabriks to serviser «Bogstad» og «Bølge» lages for hånd i tynt høybrent feltspatporselen med håndmalt stråmalt dekor og er eksempler på kostbare serviser, der selv enkle startpakker til seks personer kan nærme seg 20 000 kroner. Det har lenge vært kjent at søsken, gode venner og naboer av praktiske årsaker har valgt å kjøpe samme middagsservise, så de kan låne deler av hverandre til spesielle anledninger, der behovet for dekketøy overgår det en vanlig familie normalt har til rådighet. == Ulike serviser == Middagsservise: dekketallerkener, middagstallerkener, suppetallerkener, dessertskåler, sausenebb, suppeterin, serveringsboller og fat i ulike størrelser. Frokostservise: frokostmugge, kopper, skåler, asjetter, eggeglass, fløtemugge, sukkerskål med mer. Kaffeservise: kaffekanne, kakefat, kaffekopper, skåler, asjetter, fløtemugge, sukkerskål. Teservise: tekanne, kakefat, kjeksskål, tekopper, skåler, asjetter, melkemugge, sukkerskål med mer. == Se også == Dekketøy == Eksterne lenker == (en) Tableware – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Et servise eller stel er en samling med ulike deler av dekketøy som brukes til bestemte serveringsformål for mat og drikke, for eksempel til frokost, lunsj, middag, kaffe eller teselskap.

https://no.wikipedia.org/wiki/Denver_Mint

2023-02-04

Denver Mint

['Kategori:104°V', 'Kategori:39°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Denver', 'Kategori:Næringsliv i Colorado', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:United States Mint']

Denver Mint er en avdeling av United States Mint, og holder til i Denver, Colorado. Denver Mint var først et privat foretak som laget private gullmynter fra gullgruver i området. Selskapet ble opprettet i 1860, og ble kjøpt av United States Mint i 1863. I dag produserer Denver Mint mynter og sedler for sirkulasjon i USA i tillegg til minnemynter og myntsett.

Denver Mint er en avdeling av United States Mint, og holder til i Denver, Colorado. Denver Mint var først et privat foretak som laget private gullmynter fra gullgruver i området. Selskapet ble opprettet i 1860, og ble kjøpt av United States Mint i 1863. I dag produserer Denver Mint mynter og sedler for sirkulasjon i USA i tillegg til minnemynter og myntsett.

Denver Mint er en avdeling av United States Mint, og holder til i Denver, Colorado. Denver Mint var først et privat foretak som laget private gullmynter fra gullgruver i området.

https://no.wikipedia.org/wiki/Trond_S._Paulsen

2023-02-04

Trond S. Paulsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 27. mars', 'Kategori:Fødsler i 1946', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske advokater', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Trond S. Paulsen (født 27. mars 1946 i Oslo) er en norsk advokat med møterett for Høyesterett og forfatter. Paulsen er magister i statsvitenskap, Oslo,1968, fransk statsstipendiat 1969-70, CAAE, Université de Nice, 1970, cand. jur., Oslo, 1981, NATO Defense College 1987-88 (Roma). Paulsen arbeidet i Fiskeridepartementet 1970-82 og 1983-89 (ekspedisjonssjef), dommerfullmektig i Tønsberg 1982-83. Han var sekretær for Regjeringens rådgivende utvalg for fiskerispørsmål under medlemskaps- og handelsavtaleforhandlingene med EF (EU) i 1970-73. Norsk delegat blant annet til FNs havrettskonferanser og til forhandlinger (1976) om opprettelsen av Norges økonomiske sone på 200 nautiske mil. Advokat siden 1989, arbeider særlig med saker innen fiskerirett, internasjonal handel, forvaltningsrett og EU-rett. Han var advokat for den norske fiskerinæringen 1990-2012 i dumpingsakene mot norsk oppdrettsfisk i EU. Paulsen ledet Regjeringens ”Eierskapsutvalget for fiskefartøyer”, (NOU 2002:13).Paulsen har prosedert for EUs domstol i Luxemburg i saken om EUs antidumpingtiltak mot import av norsk oppdrettslaks.I 2008 skrev Paulsen boka Iskald krig, som vakte stor oppmerksomhet.

Trond S. Paulsen (født 27. mars 1946 i Oslo) er en norsk advokat med møterett for Høyesterett og forfatter. Paulsen er magister i statsvitenskap, Oslo,1968, fransk statsstipendiat 1969-70, CAAE, Université de Nice, 1970, cand. jur., Oslo, 1981, NATO Defense College 1987-88 (Roma). Paulsen arbeidet i Fiskeridepartementet 1970-82 og 1983-89 (ekspedisjonssjef), dommerfullmektig i Tønsberg 1982-83. Han var sekretær for Regjeringens rådgivende utvalg for fiskerispørsmål under medlemskaps- og handelsavtaleforhandlingene med EF (EU) i 1970-73. Norsk delegat blant annet til FNs havrettskonferanser og til forhandlinger (1976) om opprettelsen av Norges økonomiske sone på 200 nautiske mil. Advokat siden 1989, arbeider særlig med saker innen fiskerirett, internasjonal handel, forvaltningsrett og EU-rett. Han var advokat for den norske fiskerinæringen 1990-2012 i dumpingsakene mot norsk oppdrettsfisk i EU. Paulsen ledet Regjeringens ”Eierskapsutvalget for fiskefartøyer”, (NOU 2002:13).Paulsen har prosedert for EUs domstol i Luxemburg i saken om EUs antidumpingtiltak mot import av norsk oppdrettslaks.I 2008 skrev Paulsen boka Iskald krig, som vakte stor oppmerksomhet. == Bibliografi == Arrest,utlegg og begjæring om tvangssalg av utenlandsk fartøy. Om uteglemt internasjonal konvensjon, manglende verneting og annet som kan gå galt (sammen med advokat lngrid Finne Reenskaug), Tidsskrift for Forretningsjuss 1/2015 og Gyldendal Rettsdata Iskald krig Norsk etterretningsagent bak Jernteppet, (Aschehoug 2008, ISBN 978-82-03291-42-5), dansk utgave Iskold krig, (Ellekær, 2009), ISBN 978-87-92173-09-6 The Compendium of Foreign Trade Remedy Laws, kapitlet om Norge (Den amerikanske advokatforeningen,1998) EF og dumping – regelverk og praksis (NHOs Europaserie nr.5/1990) == Kilder == Aschehoug Forfattere Alfabetisk oversikt Portrettintervju/ månedens navn: *Fiskaren 6. juli 2007, *Fiskeribladet/Fiskaren 7. november 2008. *Norsk Fiskerinæring, nr.4, 2008, Advokatbladet nr. 12, 2008, Advokatbladet nr. 5, 2012 Hvem er Hvem i Fiskerinæringen == Referanser ==

Trond S. Paulsen (født 27.

https://no.wikipedia.org/wiki/007_Spill

2023-02-04

007 Spill

['Kategori:Norske videospillnettsteder']

007 Spill er en norsk spillside med gratis nettspill og spilltrailere. Siden ble lansert i 2008 av det da nystartede Oslofirmaet Duplo Media AS. Med over 3400 spill ved lansering var 007spill en av Norges største spillsider i antall spill. Nettsiden ligger fysisk i Sverige hos firmaet Dimac AB.

007 Spill er en norsk spillside med gratis nettspill og spilltrailere. Siden ble lansert i 2008 av det da nystartede Oslofirmaet Duplo Media AS. Med over 3400 spill ved lansering var 007spill en av Norges største spillsider i antall spill. Nettsiden ligger fysisk i Sverige hos firmaet Dimac AB. == Domenenavnet == Nettsiden har domenenavnet 007.no. Det var ikke mulig med tall i norske domenenavn før i 2007. «007.no» var blant de ti mest etterspurte domenene da Post- og teletilsynet trakk rekkefølgen for behandling av søknader om å få disse navnene i juni 2007. Det var 105 søknader om å få 007.no som domenenavn. == Referanser == == Eksterne lenker == 007 Spill – 007Spill Duplo Media – Duplo Media

007 Spill er en norsk spillside med gratis nettspill og spilltrailere. Siden ble lansert i 2008 av det da nystartede Oslofirmaet Duplo Media AS.

https://no.wikipedia.org/wiki/New_Orleans_Mint

2023-02-04

New Orleans Mint

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:United States Mint']

New Orleans Mint holdt til i New Orleans, Louisiana, som en avdeling av United States Mint fra 1838 til 1861 og fra 1879 til 1909. I løpet av disse årene ble det produsert over 427 millioner gull- og sølvmynter av de fleste valørene som sirkulerte i USA, totalt pålydende var over 307 millioner dollar.

New Orleans Mint holdt til i New Orleans, Louisiana, som en avdeling av United States Mint fra 1838 til 1861 og fra 1879 til 1909. I løpet av disse årene ble det produsert over 427 millioner gull- og sølvmynter av de fleste valørene som sirkulerte i USA, totalt pålydende var over 307 millioner dollar.

New Orleans Mint holdt til i New Orleans, Louisiana, som en avdeling av United States Mint fra 1838 til 1861 og fra 1879 til 1909. I løpet av disse årene ble det produsert over 427 millioner gull- og sølvmynter av de fleste valørene som sirkulerte i USA, totalt pålydende var over 307 millioner dollar.

https://no.wikipedia.org/wiki/Elisabeth_Haarr

2023-02-04

Elisabeth Haarr

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. januar', 'Kategori:Fødsler i 1945', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske tekstilkunstnere', 'Kategori:Personer fra Hamar kommune', 'Kategori:Personer tilknyttet Høgskulen i Sogn og Fjordane', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Elisabeth Astrup Haarr (født 30. januar 1945 på Hamar) er en norsk billedkunstner, bosatt i Kristiansand.Hun er utdannet fra SHKS 1963-67, debuterte på UKS' vårutstilling 1968, og deltok på Eksperimentell tekstilbiennale i Madrid og Barcelona 1969/70. Hun hadde sin første separatutstilling i 1973, i Oslo Kunstforening, Tromsø, Harstad, Bodø og Ålesund kunstforeninger. I 2021 var hun festspillkunstner i Bergen, med en stor utstilling i Bergen Kunsthall. Hun har professorkompetanse og har undervist ved Vestlandets Kunstakademi 1978-80 og ved Høgskulen i Sogn og Fjordane 1998. Hun har Statens garantiinntekt for kunstnere siden 1995 og ble tildelt Ulrik Hendriksens minnestipend i 2000. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum hadde i 2008 en utstilling med Haarrs tepper, i dialog med Hannah Ryggens tepper, kalt «Engasjert kunst». I den forbindelse ble hun presentert slik: «Elisabeth Haarr videreførte Ryggens politiske engasjement i norsk tekstilkunst. Hun presenterer uretten kvinner lever under i forskjellige kulturer. Hun hyller kvinnens kamp for egne rettigheter. Ingen av de to har arbeidet med skrikende propaganda. Deres kunst er en lavmælt protest mot minoritetenes undertrykkere.»

Elisabeth Astrup Haarr (født 30. januar 1945 på Hamar) er en norsk billedkunstner, bosatt i Kristiansand.Hun er utdannet fra SHKS 1963-67, debuterte på UKS' vårutstilling 1968, og deltok på Eksperimentell tekstilbiennale i Madrid og Barcelona 1969/70. Hun hadde sin første separatutstilling i 1973, i Oslo Kunstforening, Tromsø, Harstad, Bodø og Ålesund kunstforeninger. I 2021 var hun festspillkunstner i Bergen, med en stor utstilling i Bergen Kunsthall. Hun har professorkompetanse og har undervist ved Vestlandets Kunstakademi 1978-80 og ved Høgskulen i Sogn og Fjordane 1998. Hun har Statens garantiinntekt for kunstnere siden 1995 og ble tildelt Ulrik Hendriksens minnestipend i 2000. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum hadde i 2008 en utstilling med Haarrs tepper, i dialog med Hannah Ryggens tepper, kalt «Engasjert kunst». I den forbindelse ble hun presentert slik: «Elisabeth Haarr videreførte Ryggens politiske engasjement i norsk tekstilkunst. Hun presenterer uretten kvinner lever under i forskjellige kulturer. Hun hyller kvinnens kamp for egne rettigheter. Ingen av de to har arbeidet med skrikende propaganda. Deres kunst er en lavmælt protest mot minoritetenes undertrykkere.» == Referanser == == Eksterne lenker == Elisabeth Haarr - Store norske leksikon Elisabeth Haarr - aboslutetapestry.com NRK Trøndelag, "Engasjert kunst" Kunsthall Oslo, "Hold stenhårdt fast på greia di - Norsk kunst og kvinnekamp 1968–89

Elisabeth Astrup Haarr (født 30. januar 1945 på Hamar) er en norsk billedkunstner, bosatt i Kristiansand.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Werner_Danielsen

2023-02-04

Jan Werner Danielsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Dødsfall 28. september', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 10. april', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Nord-Odal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Karolineprisen', 'Kategori:Vinnere av Melodi Grand Prix']

Jan Werner Danielsen (født 10. april 1976 i Nord-Odal, død 28. september 2006 i Oslo), også kjent under artistnavnet Jan Werner, var en norsk sanger. Han var særlig kjent for sine tolkninger av populære musikalsanger og sin stemme, som strakte seg over fire og en halv oktav. Han var både tenor og kontratenor.

Jan Werner Danielsen (født 10. april 1976 i Nord-Odal, død 28. september 2006 i Oslo), også kjent under artistnavnet Jan Werner, var en norsk sanger. Han var særlig kjent for sine tolkninger av populære musikalsanger og sin stemme, som strakte seg over fire og en halv oktav. Han var både tenor og kontratenor. == Liv og karriere == Jan Werner Danielsen ble født i Nord-Odal i 1976. Han begynte tidlig å synge sanger av sitt store idol, Barbra Streisand. Han debuterte fire år gammel som sanger, vant talentkonkurransen Talent'88 i 1988 og fikk sin første platekontrakt da han var tolv. Han ga ut singelen «Jeg ser en dag». Han hadde sin TV-debut da han sang i det populære ungdomsprogrammet Midt i smørøyet på NRK Fjernsynet i 1988, med «Somewhere» av Barbra Streisand. I årene mellom 1988 og 1993 sang han jevnlig med Hamar symfoniorkester. I 1992 fikk Jan Werner sin andre platekontrakt og ble samtidig inkludert i planer for de kulturelle begivenhetene rundt OL på Lillehammer i 1994. Danielsen slo igjennom som rikskjendis og artist i 1994. Han deltok og vant den nasjonale talent-konkurransen Talentiaden på NRK Fjernsynet med sangen «The Right To Sing» og «Anthem» fra Chess. Han gikk til topps og mottok 100 000 kroner og den første OL-medaljen som ble utdelt under OL på Lillehammer i 1994. Jan Werners favorittprogram var Melodi Grand Prix, og samme år vant Elisabeth Andreassen og han den norske finalen med «Duett». I Eurovision Song Contest 1994, som ble holdt i Dublin, fikk de en sjetteplass med låten. I 2000 deltok Jan Werner igjen i den norske finalen i Melodi Grand Prix, denne gangen alene. Han kom på andreplass med sangen «One More Time», bare slått av Charmed og «My Heart Goes Boom». Jan Werner debuterte som voksen plateartist i 1995 med albumet All By Myself som solgte til gull. Her tolket han sanger som Eric Carmens «All By Myself» og Cheap Tricks «Time Will Let You Know». Inner Secrets, hans andre album, kom to år senere i 1997. Det solgte 14 000 eksemplarer og inneholdt flere selvskrevne komposisjoner som «Find Your Way» og en duett med jazz-sangeren Karin Krog. Det tredje, Music of the Night, kom i 1999 med tolkninger av sanger fra musikalene Chess, West Side Story, og Les Misérables. Hans fjerde, Singer of Songs (2003), er bestselgende med over 120 000 eksemplarer. Femte og siste album, Stronger, ble gitt ut 13. november 2006. Jan Werner har deltatt i mange musikalske sammenhenger, fra pop til klassisk, fra julesanger til musikalstoff. Han har tolket klassikere som Johann Sebastian Bach (han satte tekst til «Air»), og han har laget sine egne sanger og melodier. Han opptrådte sammen med Lisa Stokke og Kåre Conradi i suksess-showet Back to Broadway i 2002. Andre han har opptrådt med gjennom årene er Benedicte Adrian, Secret Garden, Sølvguttene, Tommy Körberg, Øivind Blunck, Ytre Suløens Jass-ensemble og sist, men ikke minst, svensken Robert Wells i Royal Albert Hall i 2003.I 2002 opptrådte han også på Fredspriskonserten sammen med blant andre Catherine Zeta-Jones og Michael Douglas. Han deltok også på Frelsesarmeens julekonsert i 2003. I tillegg var han kunstnerisk leder for Dissimilis i en årrekke og turnerte også med dem. Elisabeth Andreassen og Jan Werner fortsatte å samarbeide etter duetten under Melodi Grand Prix i 1994. Fra 1997 holdt de julekonserter i Norge, og de spilte sommeren 1999 inn et album i Uranienborg kirke med utvalgte låter fra samme turné. På julekonsert-­turneen i 2004 var han soloartist, og biskop Rosemarie Köhn var med på utvalgte konserter. Jan Werner har til sammen solgt over 800 000 plater og over 1 000 000 konsertbilletter. En uke før Jan Werner Danielsens død var han og manageren i Canada for å legge forretningsplaner i forbindelse med Jan Werners internasjonale karriere. Dette inkluderte en vårturné med The Canadian Tenors i 2007. I mai 2007 holdt The Canadian Tenors en miniturné i Norge med en tributekonsert til Jan Werner. De ønsket å hylle Jan Werner og spilte også inn hans versjon av «Always There» (fra Stronger) på gruppas CD «The Canadian Tenors» i 2009. == Rykter og kollaps == Jan Werners legning var gjennom hele hans karriere gjenstand for diskusjon og mange rykter. I boken Bare Werner utgitt i 2007 forteller far Thor-Egil Danielsen at Jan Werner hverken var bifil, homofil eller heterofil. «Werners uavklarte seksuelle legning preget livet hans. Det var problematisk for ham. Han tok aldri noen endelig valg mellom kvinner og menn, rett og slett fordi han ikke kunne. Det var sannheten, som pressen hele tiden var på jakt etter. Han sa til oss at det ikke hadde noe med kjønn å gjøre, men at han ble forelsket i mennesker», skriver faren i boken. I løpet av 2003 og 2004 gikk det nedover med både helsa og økonomien. Jan Werner slet med prestasjonsangst og høye forventninger til seg selv.En av hendelsene som preget Jan Werner det siste året han levde, var kollapsen på julekonserten på Nøtterøy i desember 2005. Her fikk publikum for første gang innsyn i artistens personlige problemer. I et kapittel av boka, med tittelen «Sannheten om Nøtterøy», skriver faren om hvorfor alt gikk dårlig for sønnen på denne konserten. Etter å ha sunget bare noen få strofer av den andre sangen måtte han avbryte en julekonsert foran 500 publikummere i en fullsatt Nøtterøy kirke. == Død == Jan Werner Danielsen ble funnet død av sin manager i sin leilighet på Frogner i Oslo 29. september 2006. Dødsårsaken ble i obduksjonsrapporten fastslått å være hjertesvikt.9. oktober 2006 var det minnegudstjeneste i Uranienborg kirke i Oslo. Elisabeth Andreassen sang ved Jan Werners kiste en duett til opptak av Jan Werner med sangen «You Raise Me Up» sammen med Ole Edvard Antonsen og Rolf Løvland på trompet og piano. Jan Werner Danielsen ble senere gravlagt ved Sand kirke i Nord-Odal. == Utgivelser etter hans død == I november 2006 kom den kontroversielle biografien om Jan Werner Danielsen – Bare Werner, ført i pennen av hans far, Thor-Egil Danielsen. Julen 2007 ga hans familie i samarbeid med Frelsesarmeen ut julealbumet Eg Veit I Himmerik Ei Borg med tidligere ikke utgitte konsertopptak fra diverse konserter og tv-opptredener. Den solgte over 100 000.Høsten 2010 kom dobbelt-albumet One More Time – The Very Best Of med hittil ukjente opptak som ble funnet av Jan Werners familie etter hans død og gitt ut i samarbeid med Universal Music. Dette dobbeltalbumet fikk terningkast 5 i både VG og Aftenposten. == Diskografi == === Album === All By Myself (1995) Inner Secrets (1997) Music of the Night (1998) Bettan & Jan Werners jul (1999) Over the Rainbow and Other Musical Highlights (2000 med Bettan) Singer of Songs (2003) Stronger (2006) Eg veit i himmelrik ei borg – Frelsesarmeens Juleplate 2007 (2007) One More Time – The Very Best of Jan Werner (2010) === Singler === === Annet === Synger den offisielle «Brannmann Sam» som en gave til sin nevø Filips fødselsdag (2004) Han er også stemmen bak sangen «Han bor i deg», fra den norske versjonen av Disneys Løvenes konge 2 == Tv (utvalg) == == Referanser == == Litteratur == Thor-Egil Danielsen (2008). Bare Werner – den personlige historien om Jan Werner Danielsen. Juritzen Forlag. ISBN 9788282050159. == Eksterne lenker == (en) Jan Werner Danielsen på Internet Movie Database (en) Jan Werner Danielsen på Discogs (en) Jan Werner Danielsen på MusicBrainz (en) Jan Werner Danielsen på Songkick (no) Øyvind Holen, Marta Breen, Bård Ose (et. al.) (2005). «Jan Werner». I Siren Steen, Bård Ose og Jan Eggum. Norsk pop- og rockleksikon – Populærmusikk i 100 år. Vega Forlag. ISBN 9788292489093. Arkivert fra originalen 5. mars 2017. Besøkt 10. mars 2013. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

| kjønn = kvinne

https://no.wikipedia.org/wiki/EM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter_2009

2023-02-04

EM på skøyter 2009

['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:EM på skøyter', 'Kategori:Friesland (Nederland)', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 2009', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i Nederland', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2009', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Nederland', 'Kategori:Sport i Nederland i 2009']

EM på skøyter 2009, det 34. for kvinner og det 103. for menn, ble avholdt 9., 10. og 11. januar i Thialf isstadion i Heerenveen, Nederland.

EM på skøyter 2009, det 34. for kvinner og det 103. for menn, ble avholdt 9., 10. og 11. januar i Thialf isstadion i Heerenveen, Nederland. == Tidsplan == == Dag 1 == === 500 meter menn === === 5000 meter menn === == Dag 2 == === 500 meter damer === === 1500 meter menn === === 3000 meter damer === == Dag 3 == === 1500 meter damer === === 10 000 meter menn === === 5000 meter damer === == Sammenlagt == === Damer === === Menn === == Eksterne lenker == Norges Skøyteforbunds sider om EM 2009 Arkivert 17. januar 2009 hos Wayback Machine. Internasjonale høydepunkter i hurtigløp 2009-2011 Arkivert 5. oktober 2007 hos Wayback Machine.

EM på skøyter 2009, det 34. for kvinner og det 103.

https://no.wikipedia.org/wiki/San_Francisco_Mint

2023-02-04

San Francisco Mint

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:United States Mint']

San Francisco Mint er en avdeling av det amerikanske myntverket United States Mint. San Francisco Mint ble opprettet i 1854 med hensikt å produsere gullmynter fra gull produsert under gullrushet. Myntverket produserer fortsatt mynter og alle myntene produsert der har en liten S som tegn på at de er laget ved myntverket.

San Francisco Mint er en avdeling av det amerikanske myntverket United States Mint. San Francisco Mint ble opprettet i 1854 med hensikt å produsere gullmynter fra gull produsert under gullrushet. Myntverket produserer fortsatt mynter og alle myntene produsert der har en liten S som tegn på at de er laget ved myntverket.

San Francisco Mint er en avdeling av det amerikanske myntverket United States Mint. San Francisco Mint ble opprettet i 1854 med hensikt å produsere gullmynter fra gull produsert under gullrushet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Hou_Jingwen

2023-02-04

Peter Hou Jingwen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1999', 'Kategori:Fødsler i 1926', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cangzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Peter Hou Jingwen (født 1926 i Xianxian i Hebei i Kina, død 23. oktober 1999 i fylket Wen'an i Hebei) var katolsk biskop av Cangzhou (Xianxian). Hou Jingwen kom fra en katolsk familie i Xianxian. Han begynte på juniorseminar i Xianxang og senere i Baoding. I 1951 begynte han på presteseminaret i Beijing, og ble presteviet i 1956 i Xianxian. Da kulturrevolusjonen begynte i 1966 ble han arrestert for sin tros skyld og sendt til en reform ved arbeid-leir. Da religionene kunne gjenopplives i 1980-årene vendte han tilbake for å gjøre tjeneste i bispedømmet. I 1993 ordinerte biskop John Liu Dinghan av Cangzhou ham til sin koadjutorbiskop. Han ovetok bispestolen da biskop Liu trakk seg tilbake i 1998, men så omkom han selv i en bilulykke i 1999. Deretter måtte den da 82-årige biskop Liu atter overta ledelsen av bispedømmet.

Peter Hou Jingwen (født 1926 i Xianxian i Hebei i Kina, død 23. oktober 1999 i fylket Wen'an i Hebei) var katolsk biskop av Cangzhou (Xianxian). Hou Jingwen kom fra en katolsk familie i Xianxian. Han begynte på juniorseminar i Xianxang og senere i Baoding. I 1951 begynte han på presteseminaret i Beijing, og ble presteviet i 1956 i Xianxian. Da kulturrevolusjonen begynte i 1966 ble han arrestert for sin tros skyld og sendt til en reform ved arbeid-leir. Da religionene kunne gjenopplives i 1980-årene vendte han tilbake for å gjøre tjeneste i bispedømmet. I 1993 ordinerte biskop John Liu Dinghan av Cangzhou ham til sin koadjutorbiskop. Han ovetok bispestolen da biskop Liu trakk seg tilbake i 1998, men så omkom han selv i en bilulykke i 1999. Deretter måtte den da 82-årige biskop Liu atter overta ledelsen av bispedømmet. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834-1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852-1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872-1960) *1916 Kardinal Antonio Riberi (1897-1967) *1934 Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897-1978) *1949 Biskop Joseph Zong Huaide (1917-1997) *1958 Biskop John Liu Dinghan (1917-2007) *1982 Biskop Peter Hou Jingwen (1926-1999) *1993 == Referanser ==

Peter Hou Jingwen (født 1926 i Xianxian i Hebei i Kina, død 23. oktober 1999 i fylket Wen'an i Hebei)Catholic-hierarchy: Peter Hou Jingwen, lest 27.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arrdelfin

2023-02-04

Arrdelfin

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Atlanterhavets fauna', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Georges Cuvier', 'Kategori:Europas hvaler', 'Kategori:Indiahavets fauna', 'Kategori:Middelhavets fauna', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1812', 'Kategori:Pattedyr i Norge', 'Kategori:Stillehavets fauna', 'Kategori:Stubber 2021-04', 'Kategori:Svartehavets fauna', 'Kategori:Tannhvaler', 'Kategori:Zoologistubber']

Arrdelfin (Grampus griseus) er en mellomstor delfinart som tilhører gruppen med grindhvaler og melonhodedelfiner. Arten er utbredt i mange av verdenshavene.

Arrdelfin (Grampus griseus) er en mellomstor delfinart som tilhører gruppen med grindhvaler og melonhodedelfiner. Arten er utbredt i mange av verdenshavene. == Beskrivelse == Arrdelfin, eller «Risso's Dolphin» som den kalles på engelsk, ble først beskrevet av Georges Cuvier i 1812. Han fikk den i sin tur først beskrevet av Antoine Risso (1777–1845), som arten altså ble oppkalt etter. Arrdelfin har en svært karakteristisk, butt melonformet hode med ei kløftliknende slisse i pannen. Begge kjønn kan bli opp mot 4 meter lange (typisk omkring 3 meter) og de største hannene kan oppnå en vekt på nærmere 500 kg (typisk 300-400 kg). Ryggfinnen hos arrdelfinen er blant de høyeste sammenliknet med kroppen. Det er oppdaget hybrider mellom arrdelfin og tumler, både i vill tilstand og i fangenskap. == Habitat == Arten ferdes gjerne i farvann med et havdyp på omkring 400-1 000 meter, der den trives i temperaturer fra 15 grader celsius og høyere. Tidvis ferdes arten også i havstrøk med temperaturer ned mot 10 grader. == Utbredelse == Arten er tallrik, uten at det finnes estimater for totalbestanden. Populasjonen i Stillehavet er estimert til omkring 175 000 dyr i de østre delene og 85 000 dyr i de vestre delene. I Atlanterhavet er arten tallrik i havområdene vest og sør for De britiske øyer til Gibraltar, men den er fraværende langs kysten av Vest-Afrika. Arten gjør tidvise besøk inn i Skagerrak til Kattegat, blant annet kysten av Sørvestlandet og Sørlandet i Norge. Arten finnes også i Middelhavet og Svartehavet. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Arrdelfin – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Arrdelfin i Global Biodiversity Information Facility (no) Arrdelfin hos Artsdatabanken (sv) Arrdelfin hos Dyntaxa (en) Arrdelfin hos Fossilworks (en) Arrdelfin hos ITIS (en) Arrdelfin hos NCBI (en) Kategori:Grampus griseus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Grampus griseus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Grampus griseus – detaljert informasjon på Wikispecies

| rødlistereferanse=Taylor, B.L.

https://no.wikipedia.org/wiki/West_Point_Mint

2023-02-04

West Point Mint

['Kategori:41°N', 'Kategori:73°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:United States Mint']

West Point Mint er en avdeling av det amerikanske myntverket United States Mint, avdelingen holder til i West Point, New York, ikke langt fra United States Military Academy. Avdelingen ble etablert i 1937. Avdeling produserer i dag ikke mynter for sirkulasjon, bare minnemynter. Myntene produsert ved avdelingen er merket med en liten W.

West Point Mint er en avdeling av det amerikanske myntverket United States Mint, avdelingen holder til i West Point, New York, ikke langt fra United States Military Academy. Avdelingen ble etablert i 1937. Avdeling produserer i dag ikke mynter for sirkulasjon, bare minnemynter. Myntene produsert ved avdelingen er merket med en liten W.

West Point Mint er en avdeling av det amerikanske myntverket United States Mint, avdelingen holder til i West Point, New York, ikke langt fra United States Military Academy.

https://no.wikipedia.org/wiki/Cryphia_algae

2023-02-04

Cryphia algae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Christian Fabricius', 'Kategori:Nattfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1775']

Cryphia algae er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er hittil ikke registrert i Norge, men er funnet i våre naboland. Larvene lever på lav.

Cryphia algae er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er hittil ikke registrert i Norge, men er funnet i våre naboland. Larvene lever på lav. == Utseende == Et lite til middelsstort (vingespenn 22 – 30 mm) nattfly. Forvingene er grønnaktig gråspraglete, noen ganger med gule eller hvite flekker. Bakvingene er grå. == Levevis == Denne arten har larver som lever på lav som vokser på trær. Den er kjent for å foreta lange vandringer. Den har faste bestander i Sør-Europa, men kan fly inn til det meste av Europa. I Nord-Europa forekommer den helst i august. == Kilder == Aarvik, L., Beggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3 Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [1] UK moths, Cryphia algae: [2] == Eksterne lenker == (en) Cryphia algae i Encyclopedia of Life (en) Cryphia algae i Global Biodiversity Information Facility (sv) Cryphia algae hos Dyntaxa (en) Cryphia algae hos Fauna Europaea (en) Cryphia algae hos NCBI (en) Kategori:Cryphia algae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Cryphia algae – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Cryphia (Euthales) algae – detaljert informasjon på Wikispecies

Cryphia algae er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Den er hittil ikke registrert i Norge, men er funnet i våre naboland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Axel_Brinchs_vei_(Oslo)

2023-02-04

Axel Brinchs vei (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter menn', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø']

Axel Brinchs vei (1–19, 2–32) er en vei i Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Fugleliveien og ender i en snuplass. Veien fikk navn i 1971 etter ingeniør Axel Brinch (1865–1939), som var jordeier i området. Veien har rekkehusbebyggelse.

Axel Brinchs vei (1–19, 2–32) er en vei i Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Fugleliveien og ender i en snuplass. Veien fikk navn i 1971 etter ingeniør Axel Brinch (1865–1939), som var jordeier i området. Veien har rekkehusbebyggelse. == Kilder == Oslo byleksikon == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (A)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Axel Brinchs vei (1–19, 2–32) er en vei i Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Fugleliveien og ender i en snuplass.

https://no.wikipedia.org/wiki/CZ_Modell_25

2023-02-04

CZ Modell 25

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Maskinpistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 7,62 mm', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm']

CZ Modell 25 (SA. 25) var den mest kjente tsjekkoslovakiske maskinpistolen i en serie som ble produsert i 1948. Serien besto av Modell 23, 24, 25 og 26, som alle er svært like. Hoveddesigner var Vaclav Holek. Serien benytter seg av masseretardert sluttstykke, med ild fra åpent sluttstykke. De har også en progressiv avtrekker med valg for halv-auto ild eller hel-auto ild. Ved å presse avtrekkeren delvis inn vil den skyte enkeltskudd, ved å presse den helt inn vil den fortsette å skyte til våpenmagasinet er tomt eller til avtrekkeren blir sluppet. Serien var først ute med teleskopisk sluttstykke, altså at sluttstykket delvis omslutter pipen i lukket posisjon. Dette gjør at man kan forkorte ned våpenet vesentlig, samt ha bedre håndtering av våpenet, grunnet den reduserte rekylen og flyttede sentermassen. Designet skal ha inspirert den senere UZI maskinpistolen. Modellen gikk ut i 1968 og lageret ble så solgt til flere andre kommunistland rundt i verden, blant annet Nord-Vietnam.

CZ Modell 25 (SA. 25) var den mest kjente tsjekkoslovakiske maskinpistolen i en serie som ble produsert i 1948. Serien besto av Modell 23, 24, 25 og 26, som alle er svært like. Hoveddesigner var Vaclav Holek. Serien benytter seg av masseretardert sluttstykke, med ild fra åpent sluttstykke. De har også en progressiv avtrekker med valg for halv-auto ild eller hel-auto ild. Ved å presse avtrekkeren delvis inn vil den skyte enkeltskudd, ved å presse den helt inn vil den fortsette å skyte til våpenmagasinet er tomt eller til avtrekkeren blir sluppet. Serien var først ute med teleskopisk sluttstykke, altså at sluttstykket delvis omslutter pipen i lukket posisjon. Dette gjør at man kan forkorte ned våpenet vesentlig, samt ha bedre håndtering av våpenet, grunnet den reduserte rekylen og flyttede sentermassen. Designet skal ha inspirert den senere UZI maskinpistolen. Modellen gikk ut i 1968 og lageret ble så solgt til flere andre kommunistland rundt i verden, blant annet Nord-Vietnam. == Modeller == Modell 24 og 26 kom etter at landet ble med i Warszawapakten, og derfor i russisk kaliber. CZ Modell 23 (vz.48a) var den første modellen, den har fast trestokk og kamret i kaliber 9 x 19 mm Luger, 24 eller 40 patroners magasin CZ Modell 24 (vz.48a/52) var omtrent identisk til Modell 23, men kamret i kaliber 7,62 x 25 mm Tokarev, 32 patroners magasin CZ Modell 25 (vz.48b) har foldestokk i metall og kamret i kaliber 9 x 19 mm Luger, 24 eller 40 patroners magasin CZ Modell 26 (vz.48b/52)var omtrent identisk til Modell 25, men kamret i kaliber 7,62 x 25 mm Tokarev, 32 patroners magasin

Tsjekkoslovakia

https://no.wikipedia.org/wiki/Skjegglavfly

2023-02-04

Skjegglavfly

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Eduard Friedrich Eversmann', 'Kategori:Nattfly', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1846']

Skjegglavfly (Victrix umovii) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne sjeldne og truede arten er bare kjent fra to lokaliteter i det sørlige Hedmark i Norge. Larvene lever på lav som vokser på trær.

Skjegglavfly (Victrix umovii) er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne sjeldne og truede arten er bare kjent fra to lokaliteter i det sørlige Hedmark i Norge. Larvene lever på lav som vokser på trær. == Utseende == Et middelsstort (vingespenn 29 – 31 mm), grønnlig gråspraglete nattfly. Forvingen har et bredt, noe mørkere tverrbånd i midten, med markert nyreformet merke. Bakvingene er grå. == Levevis == Arten forekommer i skrinn, gammel barskog med rikelig med lav på trærne. Larvene lever i skjegglav, og utviklingen tar to år. Arten har en ganske kort flygetid i begynnelsen av juli og tar trolig ikke næring til seg som voksen. == Utbredelse == Arten er bare kjent fra Polen, Baltikum, Skandinavia, Finland og det nordvestlige Russland. Den er regnet som meget sjelden overalt og det kjennes bare ganske få lokaliteter der den finnes. I Norge er den kjent fra to lokaliteter i Sør-Odal og Grue i Hedmark. Den er listet som sårbar (V) i Norsk rødliste for arter. == Referanser == == Kilder == Norges sommerfugler – skjegglavfly: [1]Aarvik, L., Beggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe/Norsk Institutt for Skogforskning. ISBN 82-995095-1-3Nettsiden Svenska Fjärilar, med bildegalleri: [2] == Eksterne lenker == (en) skjegglavfly i Encyclopedia of Life (en) skjegglavfly i Global Biodiversity Information Facility (no) skjegglavfly hos Artsdatabanken (sv) skjegglavfly hos Dyntaxa (en) skjegglavfly hos Fauna Europaea (en) skjegglavfly hos NCBI (en) Kategori:Victrix umovii – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Victrix umovii – detaljert informasjon på Wikispecies

Artsdatabanken (2021)

https://no.wikipedia.org/wiki/John_Su_Changshan

2023-02-04

John Su Changshan

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 4. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Linjen Rebiba', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Baoding', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

John Su Changshan (født 1926 i Donglü i Hebei i Kina, død 4. desember 2006) var katolsk hjelpebiskop i Baoding i Hebei i Folkerepublikken Kina, bispeviet uten pavelig mandat.

John Su Changshan (født 1926 i Donglü i Hebei i Kina, død 4. desember 2006) var katolsk hjelpebiskop i Baoding i Hebei i Folkerepublikken Kina, bispeviet uten pavelig mandat. == Biografi == Su Changshan tilbragte det meste av sitt prestevirke, og bispevirke, på hjemstedet Donglu. Han begynte sine prestestudier i seminaret i Beijing i 1947 og ble presteviet i 1953. Den 6. januar 2000 lot han seg ordinere til biskop uten pavelig mandat. Senere bad han to ganger paven om å bli approbert i sitt embede, uten at slik approbasjon ble gitt.Etter at biskop Matthew Pan Deshi døde i 2006, var biskop Su de facto leder av «den åpne kirke» i Baoding. == Episkopalgenealogi == Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504–1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532–1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540–1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566–1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595–1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595–1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595–1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623–1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649–1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675–1758) *1724 Pave Klemens XIII (1693–1769) *1743 Kardinal Marcantonio Colonna (1724–1793) *1762 Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718–1802) *1777 Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744–1830) *1788 Kardinal Carlo Odescalchi (1785–1841) *1823 Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798–1876) *1828 Kardinal Serafino Vannutelli (1834–1915) *1869 Kardinal Domenico Serafini (1852–1918) *1900 Kardinal Pietro Fumasoni Biondi (1872–1960) *1916 Kardinal Antonio Riberi (1897–1967) *1934 Kardinal Ignatius Pi Shushi (1897–1978) *1949 Biskop Joseph Zong Huaide (1917–1997) *1958 Biskop Joseph Liu Yuanren (1923–2005) *1993 Biskop John Su Changshan (1925–2006) *2000 == Referanser ==

John Su Changshan (født 1926 i Donglü i Hebei i Kina, død 4. desember 2006) var katolsk hjelpebiskop i Baoding i Hebei i Folkerepublikken Kina, bispeviet uten pavelig mandat.

https://no.wikipedia.org/wiki/Birger_Kullmann

2023-02-04

Birger Kullmann

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 1. juli', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Seilbåtkonstruktører']

Birger Kullmann (født 1. juli 1956) er en norsk seiler og båtkonstruktør og ble utdannet skipsingeniør ved Norges tekniske høgskole i 1981. Videre har han også stått for modelleringen av taket til Vikingskipet i Hamar. Kullmann har seilet alt fra joller til mixibåter og America's Cup båter. Og hans konstruksjonskarriere spenner enda bredere der han har konstruert kajakker, joller, kjøl-, motor-, arbeids-, kystvakt-, militær- og redningsbåter.

Birger Kullmann (født 1. juli 1956) er en norsk seiler og båtkonstruktør og ble utdannet skipsingeniør ved Norges tekniske høgskole i 1981. Videre har han også stått for modelleringen av taket til Vikingskipet i Hamar. Kullmann har seilet alt fra joller til mixibåter og America's Cup båter. Og hans konstruksjonskarriere spenner enda bredere der han har konstruert kajakker, joller, kjøl-, motor-, arbeids-, kystvakt-, militær- og redningsbåter. == Eksterne lenker == Birger Kullmann Design

Birger Kullmann (født 1. juli 1956) er en norsk seiler og båtkonstruktør og ble utdannet skipsingeniør ved Norges tekniske høgskole i 1981.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%A5t_elskede_mann

2023-02-04

Gråt elskede mann

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1971', 'Kategori:Norske dramafilmer', 'Kategori:Norske filmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norskspråklige filmer']

Gråt elskede mann er en norsk dramafilm fra 1971, regissert av Nils R. Müller. Filmen er produsert av Øyvind Vennerød, mens Egil Monn-Iversen står for filmmusikken. Sverre Holm spiller hovedrollen som Nikolai. Filmen er i utgangspunktet basert på en roman av Bjørg Vik med samme tittel, men da filmen var ferdig syntes forfatteren at den var så dårlig at hun krevde at hennes navn ble fjernet fra filmens fortekst og all markedsføring. Godtgjørelsen hun fikk, ble donert til Forfatterforeningens solidaritetsfond. Filmen ble kritisert for å være «pornografisk».

Gråt elskede mann er en norsk dramafilm fra 1971, regissert av Nils R. Müller. Filmen er produsert av Øyvind Vennerød, mens Egil Monn-Iversen står for filmmusikken. Sverre Holm spiller hovedrollen som Nikolai. Filmen er i utgangspunktet basert på en roman av Bjørg Vik med samme tittel, men da filmen var ferdig syntes forfatteren at den var så dårlig at hun krevde at hennes navn ble fjernet fra filmens fortekst og all markedsføring. Godtgjørelsen hun fikk, ble donert til Forfatterforeningens solidaritetsfond. Filmen ble kritisert for å være «pornografisk». == I rollene == Sverre Holm – Nikolai Gertie Jung – Ilni Birgitta Molin – Eva Berit Kullander – Helen Espen Skjønberg Helge Reiss Pål Bucher Skjønberg Randi Borch == Eksterne lenker == (en) Gråt, elskede mann på Internet Movie Database (no) Gråt, elskede mann i Nasjonalbibliotekets filmografi (no) Gråt, elskede mann hos Filmfront Gråt elskede mann hos Filmweb https://underskog.no/kalender/94458_gr%C3%85t-elskede-mann-nils-r-m%C3%BCller-norge-1971/forestilling/149491 == Referanser ==

thumb|Den gråtende kvinnen i folkemengden som hilser invaderende tyske tropper i [[Sudetenland etter München-forliket høsten 1938, ble tolket som uttrykk for glede i den nasjonalsosialistiske propagandaen og for sorg blant motstanderne. Hitlerhilsenen skal ha vært påtvunget publikum.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jacopo_Peri

2023-02-04

Jacopo Peri

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker for P373 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Barokkomponister', 'Kategori:Dødsfall 12. august', 'Kategori:Dødsfall i 1633', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1561', 'Kategori:Italienske komponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikkhistorie', 'Kategori:Operakomponister', 'Kategori:Personer fra Roma', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Jacopo Peri (1561–1633) var en italiensk sanger og komponist i overgangen mellom renessanse- og barokkmusikk. Peris dramatiske verk Dafne (rundt 1597) er det første eksempelet på det man i dag kaller opera.

Jacopo Peri (1561–1633) var en italiensk sanger og komponist i overgangen mellom renessanse- og barokkmusikk. Peris dramatiske verk Dafne (rundt 1597) er det første eksempelet på det man i dag kaller opera. == Liv == Peri var sannsynligvis født i Roma, men studerte hos Cristofano Malvezzi i Firenze. Der arbeidet han i en rekke kirker, både som sanger og organist. I 1587 ble han ansatt som tenorsanger og utøver på klaviaturinstrumenter ved fyrstefamilien Medicis hoff. I 1591 ble han utnevnt til hoffkapellmester. De tidligste verkene hans var leilighetsmusikk for teateret, intermedio og madrigaler. == Monodi og generalbass == Mellom 1577 og 1582 holdt Camerata Fiorentina, en utvalgt krets adelige, diktere og musikere ukentlige møter med kunstfilosofiske samtaler i hjemmet til grev Giovanni de' Bardi. En av medlemmene i foreningen, Girolamo Mei, studerte antikkens musikk og mente at antikkens dramaer ble sunget og ikke talt. Teorien er sannsynligvis feil, men forsøket på å gjenskape den «snakkesang» de trodde hellenerne brukte, ble impulsen som satte i gang utviklingen av resitativet. I 1590-årene ble Peri kjent med Jacopo Corsi, tidens ledende musikkmesénen i Firenze. De var begge av den oppfatning at samtidens kunst var underlegen antikkens og ville forsøkte å gjenskape de greske tragedier og antikkens musikk. Arbeidet deres bygde på Camerata Fiorentinas første forsøk på å utvikle monodisk musikk og generalbass, og denne nye måten å akkompagnere ved hjelp av et klaviatur- eller luttinstrument gav sangen et fast støttepunkt som gjorde ordene og meningen forståelige. == Operaen oppstår == Tidlig på våren 1598 ble det i huset til Jacopo Corsi oppført et musikkstykke som i dag regnes som den første operaen i musikkhistorien, La Dafne favola drammatica, dramatiske fabler i en prolog og seks scener. Teksten var skrevet av dikteren Ottavio Rinuccini, som for å klargjøre sine intensjoner komponerte musikken til noen av sangene, men han overlot til Peri å fullføre verket. To tekstfragmenter fra et avskrift er bevart, resten er gått tapt. Peris andre opera ble til i forbindelse med Henrik IV av Frankrike og prinsesse Maria de' Medicis storslåtte bryllupsfest i Palazzo Pitti i Firenze: L'Euridice favola drammatica, dramatiske fabler i en prolog og seks scener. Også denne gangen var teksten skrevet av Rinucci, musikken sto Peri for, men han skriver i forordet at deler av musikken er skrevet av Giulio Caccini. Resitativene ble plassert mellom ariene og korene, der de ble brukt til å drive handlingen framover. Euridice er den første operaen som er bevart for ettertida. Etter disse to famlende forsøkene skrev og oppførte Claudio Monteverdi den første operaen som utnyttet genrens fulle potensial, L'Orfeo (1607). Deretter bredte operaformen seg utover Italia og videre ut i Europa, hvor den siden har beholdt sin betydning. Den tredje operaen av Peri, La Flora o vero Il Natal de' Fiori, ble oppført 11. oktober 1628 i anledning hertug Odoardo Farnese av Parma og prinsesse Margherita av Toscanas bryllupsfest, også den i Palazzo Pitti. == Resitativet == Det grunnleggende nye er resitativet. Akkompagnementet består bare av noen få grunnakkorder og bassen beveger seg knapt. Sangstemmene synger praktisk talt uten pause, dvs uten å bli avbrutt av instrumentalmusikk og de få akkompagnerende instrumentene begrenser seg til cembalo og lutt. En samling strofiske dikt er bevart etter Peri, Le Varie Musiche (1609), komponert i den nye monodiske stil på formene resitativ og solo-madrigaler. == Verk == "La Dafne favola drammatica", dramatiske fabler i en prolog og seks scener "L'Euridice favola drammatica", dramatiske fabler i en prolog og seks scener "La Flora o vero Il Natale de' Fiori" "Le Varie Musiche" a 1,2 e 3 voci con alcuni spirituali (1609) == Referanser == == Litteratur == Guido Adler (red.), Handbuch der Musikgeschichte. Dtv, München 1975 (3 Bde.) Wulf Konold, Claudio Monteverdi. Mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten ("Rowohlts Monographien; 50348). Rowohlt, Reinbek 2006, ISBN 3-499-50348-4. Gerhard Nestler, Geschichte der Musik. Die großen Zeiträume der Musik von den Anfängen bis zur elektronischen Komposition. Schott, Mainz 2005, ISBN 3-254-08204-4. Curtis Price (red.), The Early Baroque Era. From the late 16th century to the 1660s, The Macmillan Press Limited, London, 1993, ISBN 0-13-223793-8 (paperback) Hugo Riemann, Carl Dahlhaus: Riemanns-Musik-Lexikon. Schott, Mainz 1972/75 == Eksterne lenker == (en) Jacopo Peri – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (de) Liste over sceneverk av Jacopo Peri på grunnlag av MGG på Operone (it) Søk etter operaer av Jacopo Peri (oppslagsord i søkefeltet Autore: «Peri Jacopo») i Corago-databasen ved Universitetet i Bologna (en) Fritt tilgjengelige noter av Jacopo Peri i International Music Score Library Project (en) Fritt tilgjengelige noter av Jacopo Peri i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)

Jacopo Peri (1561–1633) var en italiensk sanger og komponist i overgangen mellom renessanse- og barokkmusikk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ekstraskatten_av_1762

2023-02-04

Ekstraskatten av 1762

['Kategori:1762 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk økonomisk historie', 'Kategori:Norske skatter']

Ekstraskatten av 1762 ble pålagt det danske og norske folk ved en forordning utstedt av kongen 23. september 1762. Krig med Russland truet i Holstein, og kongen trengte penger. Skatten skulle være én riksdaler for alle personer over 12 år, noe som innebar en voldsom skatteøkning. I forbindelse med denne skatten ble alle personer over 12 år registrert i et eget manntall. Disse manntallene utgjør en unik slektshistorisk og demografisk kilde. Der vil man kunne finne skattelister med navn på alle over 12 år, samt lister over dødsfall og flytting. Materialet ligger i serien med fogderegnskap i Riksarkivet, og det er skannet og tilgjengelig på Digitalarkivet. Det ligger en nettpresentasjon av ekstraskatten på Riksarkivets nettsider.

Ekstraskatten av 1762 ble pålagt det danske og norske folk ved en forordning utstedt av kongen 23. september 1762. Krig med Russland truet i Holstein, og kongen trengte penger. Skatten skulle være én riksdaler for alle personer over 12 år, noe som innebar en voldsom skatteøkning. I forbindelse med denne skatten ble alle personer over 12 år registrert i et eget manntall. Disse manntallene utgjør en unik slektshistorisk og demografisk kilde. Der vil man kunne finne skattelister med navn på alle over 12 år, samt lister over dødsfall og flytting. Materialet ligger i serien med fogderegnskap i Riksarkivet, og det er skannet og tilgjengelig på Digitalarkivet. Det ligger en nettpresentasjon av ekstraskatten på Riksarkivets nettsider. == Administrativ bakgrunn == === Forordningen av 23. september 1762 === Alle personer over 12 år skulle svare 8 skilling i måneden, og skatten skulle betales månedsvis i byene og kvartalsvis på landet. I den forbindelse ble magistrat/byfogd i byene og fogden på landet pålagt å utarbeide et fullstendig skatteregister og hovedmanntall, basert på rodemestrenes lister i byene og sogneprestenes manntall på landet. Hver hovedperson skulle oppgi alle i sin husholdning som var over 12 år og deres stilling i husholdet, samt være ansvarlig for at det ble betalt skatt for dem. Uriktige opplysninger ville bli straffet med en bot på 10 riksdaler. Hovedmanntallene skulle attesteres av amtmannen, og deretter skulle det forventede skattebeløp innberettes til Rentekammeret. Uformuende og fattige skulle ikke utelates i manntallene, og det skulle ikke bli noe mindre innbetalt skatt på grunn av dem; enhver kjøpstad og ethvert sogn måtte frembringe det manglende beløp. De fattige skulle anmerkes i manntallet med forklaring om deres tilstand, og magistraten/fogden skulle undersøke forklaringen og fordele deres skattebeløp på de mer formuende. Til- og avgang, dvs. fylte 12 år, forandring av bolig samt dødsfall, skulle noteres for hver måned slik at oppebørselen kunne forandres. Disse månedlige listene er en viktig kilde i tillegg til hovedmanntallene. Sønnenfjells skulle skatten fra byene innbetales månedlig til Den norske zahlkasse i Christiania, og nordenfjells skulle den innbetales til henholdsvis Bergen og Trondheim stiftamtstue, mot kvittering. På landet var fogden ansvarlig overfor amtmannen for sin kvartalsvise oppebørsel. I siste punkt i forordningen presiseres det at militæretaten, dvs. offiserer, helt skulle forbigås i disse manntallene, de skulle besørges gjennom generalkommissariatene for Land- og Sjøetaten. Dimitterte over- og underoffiserer og de menige skulle føres på vanlig vis i manntallene. I realiteten var det én begrensning av ekstraskatten som ikke kom frem ved forordningen. I brev fra Rentekammeret av 20. november 1762 ble finner og allmue i Finnmark fritatt for ekstraskatten, mens embetsmenn, handelsbetjenter og andre formuende fremdeles måtte betale skatt. === Forordningen av 7. februar 1764 === Det var stor motstand mot ekstraskatten, og ved forordning av 7. februar 1764 ble det innført visse lettelser for «den gemeene Almue og de Fattige paa Landet». Leilendinger, husmenn og innerster behøvde ikke lenger å skatte for hjemmeværende barn under 17 år. Bestemmelsen skulle gjelde fra 1. april 1764, men de som var fritatt skulle fremdeles føres i manntallene. Videre ble de samme gruppene, samt «Bønder-Karle paa de samlede Proprietair-Godser», fritatt for å være med på å betale for de fattige. Det skulle nedsettes kommisjoner bestående av amtmann, fogd, prost og to proprietærer som etter opptrukne regler i forordningen skulle fordele de fattiges skatt på de formuende som ikke var rangspersoner. Det ble videre innført en egen, forsterket beskatning av rangspersoner, avhengig av hvilken rang de tilhørte, som også skulle bidra til å dekke skatten for de fattige. === Forordningene 1765 - 1772 === Forordningen av 2. april 1765 innførte ytterligere lettelser i beskatningen. Alle som tilhørte bondestanden skulle nå være fri for å betale ekstraskatt for barn og tjenestefolk som tjente under 10 riksdaler, samt for de fattige i sognet. Etter dette skulle derfor de fleste bare betale for seg selv, hustru og tjenestefolk som tjente mer enn 10 rdlr. Denne bestemmelsen hadde tilbakevirkende kraft og skulle gjelde fra 1. september 1764. Bestemmelsen om en kommisjon som utlignet skatten for de fattige, ble også fjernet, og etter dette var det på landet bare proprietærene ved store gods som skulle betale for de fattige, og da bare for dem på egen eiendom. Men fremdeles ble det presisert at alle som var ettergitt skatt, skulle føres i manntallene. Når det gjaldt ekstraskatt i byene og av rangspersoner ble det ingen endringer i forhold til de tidligere forordningene. En nærmere bestemmelse angående ekstraskatten på landet i Norge ble gitt den 3. juli 1767. Her presiseres det at skatten fortsatt skal være den samme for allmuen og bondestanden på landet. Det ble imidlertid klaget over at det var store restanser i innbetalingen av skatten, og det ble derfor bestemt at etter 10. oktober 1767 skulle også denne skatten hefte på jorden eller grunnen, liksom de andre skattene. Videre ble personer utenfor bondestanden og bønder som «dertil have Evne» pålagt å betale en forhøyelsesskatt etter vilkår og tilstand, ikke mindre enn 2 rdlr. (dobbelt så mye som vanlig ekstraskatt) eller mer enn 20 rdlr. i året. Denne forhøyelsesskatten skulle fastsettes av amtmannen og to fornuftige og redelige menn bosatt i amtet. Sogneprestene ble pålagt å utarbeide en fortegnelse over personer utenfor bondestanden med opplysninger om deres næring og sende denne til amtmannen, samt følge opp denne listen med til- og avgang. Etter ansetningen av forhøyelses ekstraskatt i amtet, skulle fogden få fortegnelsen over personene som skulle betale den og så stå for inndrivelsen av skatten. Den 14. november 1772 kom den siste forordningen angående ekstraskatten av 1762. Der ble det kunngjort at på grunn av de dårlige tidene i Norge skulle ekstraskatten «aldeles bortfalle» fra denne dato, både i byene og på landet, og også restansene skulle bortfalle. Rangskatten skulle imidlertid fortsatt svares etter forordningene 7. februar 1764 og 12. juni 1770. Den opphevete skatten ble så omgjort til en frivillig avgift for de neste 6 år fra 1. januar 1773. Alle hovedpersoner og enkeltpersoner som ble ansett som formuende, skulle avlegge en erklæring om hvor meget de frivillig ville betale, og deres svar og tilbud skulle føres i to særskilte registre. == Arkivmaterialet == Arkivmaterialet etter ekstraskatten av 1762 ligger i forskjellige regnskapsserier i Rentekammerets arkiv, det meste i fogderegnskapene og byregnskapene. Det ligger som egne, årlige regnskap med nummererte vedlegg, og det er disse regnskapsvedleggene som inneholder det materialet det vanligvis siktes til. Først og fremst gjelder det hovedmanntallene som ble tatt opp umiddelbart etter forordningen av 23. september 1762, og som oftest ligger forrest som vedlegg nr. 1. Men også de månedlige til- og avgangslistene som prestene var pålagt å føre, er en viktig og unik demografisk kilde. De øvrige vedleggene speiler de bestemmelsene som ble gitt i forordningene. I tillegg til diverse summariske ekstrakter består vedleggene av fortegnelser over fattige og formuende, over personer utenfor bondestanden, rangspersoner, personer som betalte forhøyelsesskatt og over restanser, og i noen tilfeller er det også dokumenter i forbindelse med tvangsinndrivelse av restanser. Bakerst ligger gjerne kvitteringer samt antegnelser, det vil si Rentekammerets kommentarer i forbindelse med revisjonen av regnskapene. Til tross for disse likhetene ved materialet, er det store variasjoner når det gjelder hvilke opplysninger vedleggene inneholder og hvor meget som er bevart. Noen steder inneholder vedleggene bare summariske talloppgaver, og andre steder kan det være svært få vedlegg, enten på grunn av dårlig regnskapsførsel eller fordi materialet er gått tapt. Et gjennomgående trekk er at materialet er rikest de første årene, med et hovedmanntall høsten 1762, til- og avgangslister frem til et nytt manntall i april 1764 og noen ganger enda et manntall i september 1764. Etter 1765 er det ikke vanlig å finne manntall, og vedleggene består oftere av summariske ekstrakter. Etter 1767 dukker imidlertid restanseregistrene opp, og de kan ofte være omfattende med navn på mange hovedpersoner. En stor forskjell mellom fogde- og byregnskapene er at manntallene i byregnskapene bare inneholder hovedpersonenes navn. Til gjengjeld er manntallene i større grad ført årlig, i hvert fall frem til ca. 1770. Ved lettelsene i beskatningen av landbefolkningen i forordningene av 1764 og 1765 ble det krevet at alle fremdeles skulle innføres i manntallene, også de som var fritatt for ekstraskatt, men det er usikkert om det er blitt gjort. Det kan se ut som om de senere manntallene som oftest ikke er like fullstendige som de første; på en del av dem er det også presisert at det bare er manntall over dem som betaler skatt. De militære skattelistene ble sendt inn til stiftamtstuene med unntak av listene for Vardøhus, som ligger i fogderegnskapet for Finnmark. Disse listene inneholder bare navnene på hovedpersonene. === Bruk av materialet === De første hovedmanntallene for hele lander er skannet og tilgjengelige på Digitalarkivet, og for en del områder er alt materiale skannet. Som nevnt ligger materialet spredt i forskjellige arkivserier, og det gjenspeiler seg i rekkefølgen de blir presentert i på nettet. Først kommer materialet i fogderegnskapene, deretter det som er i byregnskapene, så materialet fra Kongsberg, som ligger i bergverksregnskapene, så kommer forskjellig materiale som ligger i serien Realistisk ordnet avdeling og til slutt materialet fra Ryfylke, som ligger blant hovedkasseregnskapene. Forrest i hvert regnskap ligger en oversikt over alt materialet som er bevart for det området. Det materialet som ikke er skannet, kan man få lånt ut på Riksarkivets lesesal. == Motstand mot ekstraskatten == Ekstraskatten møtte stor motstand i Norge, og det oppsto opprør flere steder. Etter strilekrigen i 1765 ble skatten redusert, og i Norge ble den avviklet i 1772. I Danmark ble den stående til 1812. == Referanser ==

Ekstraskatten av 1762 ble pålagt det danske og norske folk ved en forordning utstedt av kongen 23. september 1762Arkivmagasinet, nr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Thysania_zenobia

2023-02-04

Thysania zenobia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Pieter Cramer', 'Kategori:Nattfly', 'Kategori:Sommerfugler formelt beskrevet i 1777', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Thysania zenobia er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne kjempestore arten finnes i Sør-Amerika og nordover til det sørligste USA og kan vandre så langt nord som til Canada.

Thysania zenobia er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne kjempestore arten finnes i Sør-Amerika og nordover til det sørligste USA og kan vandre så langt nord som til Canada. == Eksterne lenker == (en) Thysania zenobia i Encyclopedia of Life (en) Thysania zenobia i Global Biodiversity Information Facility (en) Thysania zenobia hos ITIS (en) Thysania zenobia hos NCBI (en) Kategori:Thysania zenobia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Thysania zenobia – detaljert informasjon på Wikispecies Owl moth Thysania zenobia [1]

Thysania zenobia er en sommerfugl som tilhører familien nattfly (Noctuidae). Denne kjempestore arten finnes i Sør-Amerika og nordover til det sørligste USA og kan vandre så langt nord som til Canada.

https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Fan_Wenxing

2023-02-04

Peter Fan Wenxing

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 28. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2006', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Hebei', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Peter Fan Wenxing (født 27. januar 1921 i Zhujiahe i Hebei i Kina, død 28. februar 2006) var katolsk biskop av Hengshui. Biskop Fan kom fra landsbyen Zhujiahe, der mer enn 3 000 katolikker ble drept av bokserne i juli 1900 fordi de nektet å avsverge den kristne tro. Fan begynte på juniorseminar i 1935. Han studerte så på storseminarer i fylket Jing og i Beijing 1941-1947. Etter prestevielsen i 1948 studerte han ved Fu Jen katolske universitet i Beijing. I 1950 ble han utnevnt til administrator av bispedømmet Hengshui da de utenlandske misjonærer ble utvist. Han virket som lege ved et sykehus og forkynte frem til utbruddet av kulturrevolusjonen i 1966. Fa ble han sendt til reform ved arbeid med saltutvinning. I 1979 returnerte han til Jing fylke og virket ved et fylkessykehus. Etter at han ble bispeviet for Hengshui i 1981 fikk han startet opp det lokale nonnekonventet, etablert et juniorseminar, og bygd nye kirker. Han skrev en kort bispedømmehistorie og dikterte etter hukommelsen den konstitusjon som var gått tapåt for søstrene under kulturrevolusjonens herjionger. Biskop Fan trakk seg tilbake i 1999 og ble etterfulgt av biskop Chen Xilu, 78. Både biskop Fan og biskop Chen var approbert av paven og anerkjente av den kinesiske regjering.

Peter Fan Wenxing (født 27. januar 1921 i Zhujiahe i Hebei i Kina, død 28. februar 2006) var katolsk biskop av Hengshui. Biskop Fan kom fra landsbyen Zhujiahe, der mer enn 3 000 katolikker ble drept av bokserne i juli 1900 fordi de nektet å avsverge den kristne tro. Fan begynte på juniorseminar i 1935. Han studerte så på storseminarer i fylket Jing og i Beijing 1941-1947. Etter prestevielsen i 1948 studerte han ved Fu Jen katolske universitet i Beijing. I 1950 ble han utnevnt til administrator av bispedømmet Hengshui da de utenlandske misjonærer ble utvist. Han virket som lege ved et sykehus og forkynte frem til utbruddet av kulturrevolusjonen i 1966. Fa ble han sendt til reform ved arbeid med saltutvinning. I 1979 returnerte han til Jing fylke og virket ved et fylkessykehus. Etter at han ble bispeviet for Hengshui i 1981 fikk han startet opp det lokale nonnekonventet, etablert et juniorseminar, og bygd nye kirker. Han skrev en kort bispedømmehistorie og dikterte etter hukommelsen den konstitusjon som var gått tapåt for søstrene under kulturrevolusjonens herjionger. Biskop Fan trakk seg tilbake i 1999 og ble etterfulgt av biskop Chen Xilu, 78. Både biskop Fan og biskop Chen var approbert av paven og anerkjente av den kinesiske regjering. == Referanser ==

Peter Fan Wenxing (født 27. januar 1921 i Zhujiahe i Hebei i Kina, død 28.

https://no.wikipedia.org/wiki/Surk%C3%A5l

2023-02-04

Surkål

['Kategori:Jul i Norge', 'Kategori:Julemat', 'Kategori:Matretter']

Surkål er en gammel europeisk mattradisjon der hovedingrediensen er hodekål. Retten er spesielt vanlig i Nord-Europa. Til retten benyttes finsnittet hodekål, karve, eddik, sukker, salt, smør/margarin, litt hvetemel, litt vann og gjerne et syrlig eple. I Norge benyttes retten spesielt til julemat som tilbehør til svineribbe og annen, tradisjonell fest- eller søndagsmat som svinestek. Surkål kan også kjøpes ferdiglaget. Surkål må ikke forveksles med den tyske sauerkraut, der kålen har vært gjennom en gjæringsprosess. Surkål fremstilt med rødkål som hovedingrediens omtales gjerne bare som rødkål. Industrielt fremstilt surkål kan være tilsatt E412, guarkjernemel som fortykningsmiddel.

Surkål er en gammel europeisk mattradisjon der hovedingrediensen er hodekål. Retten er spesielt vanlig i Nord-Europa. Til retten benyttes finsnittet hodekål, karve, eddik, sukker, salt, smør/margarin, litt hvetemel, litt vann og gjerne et syrlig eple. I Norge benyttes retten spesielt til julemat som tilbehør til svineribbe og annen, tradisjonell fest- eller søndagsmat som svinestek. Surkål kan også kjøpes ferdiglaget. Surkål må ikke forveksles med den tyske sauerkraut, der kålen har vært gjennom en gjæringsprosess. Surkål fremstilt med rødkål som hovedingrediens omtales gjerne bare som rødkål. Industrielt fremstilt surkål kan være tilsatt E412, guarkjernemel som fortykningsmiddel. == Referanser == == Eksterne lenker == NRK julemat

Surkål er en gammel europeisk mattradisjon der hovedingrediensen er hodekål. Retten er spesielt vanlig i Nord-Europa.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stripedelfin

2023-02-04

Stripedelfin

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Europas hvaler', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1833', 'Kategori:Pattedyr i Norge', 'Kategori:Stubber 2020-12', 'Kategori:Tannhvaler', 'Kategori:Zoologistubber']

Stripedelfin (Stenella coeruleoalba) er en liten delfinart som tilhører slekten flekk, stripe og skruedelfiner (Stenella) i gruppen av klassiske delfiner. Den er således en liten tannhval.

Stripedelfin (Stenella coeruleoalba) er en liten delfinart som tilhører slekten flekk, stripe og skruedelfiner (Stenella) i gruppen av klassiske delfiner. Den er således en liten tannhval. == Beskrivelse == Stripedelfinen blir omkring 2-2,50 m lang og veier cirka 80–150 kg. Hannen er noe større enn hunnene. Den er blåaktig-grå i fargen over ryggen og har en mørk blå-sort stripe på tvers av hele kroppen, mens buksiden er lys grå til hvit. De lever av fisk og blekksprut som fanges på havdyp ned mot 200 meter. == Atferd == Stripedelfiner er sosiale dyr som lever i flokker. Arten ser ut til å foretrekke dype havområder, men er aldri observert i vanntemperaturer under 10 grader celsius. == Utbredelse == Stripedelfinen er en utbredt og tallrik i tropiske og tempererte havområder, både i Atlanterhavet, Stillehavet og i Det indiske hav. I Nordøst-Atlanteren strekker utbredelsesområdet seg normalt til sørvest for Irland, men det er gjort funn av arten både i Skottland, på Shetland og i Skandinavia. Fra Norge kjenner man kun til fire eksemplarer av arten, hvorav kun ett er dokumentert og bevart på en skikkelig måte. Dette var en nylig avdød Stripedelfin som ble funnet i Kråkstadfjorden i Råde i Østfold den 20. mai i 1999. Eksemplaret ble nedfrosset og senere overlevert Zoologisk museum på Tøyen i Oslo. Det har vært observasjoner i Norge mars 2009 på Sola stranden i Rogaland, og i mai 2020 i Sognefjorden, utenfor Vik i Sogn.. Siste obersvasjon i Norge var i Iddefjorden i Halden 24. desember 2020. Tilsvarende observasjoner er også gjort i Sverige og Danmark, samt på Island. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Stripedelfin – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Stripedelfin i Global Biodiversity Information Facility (no) Stripedelfin hos Artsdatabanken (sv) Stripedelfin hos Dyntaxa (en) Stripedelfin hos Fossilworks (en) Stripedelfin hos ITIS (en) Stripedelfin hos NCBI (en) Kategori:Stenella coeruleoalba – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Stenella coeruleoalba – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Stenella coeruleoalba – detaljert informasjon på Wikispecies

Stripedelfin (Stenella coeruleoalba) er en liten delfinart som tilhører slekten flekk, stripe og skruedelfiner (Stenella) i gruppen av klassiske delfiner. Den er således en liten tannhval.

https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8rgen_Reiss-Jacobsen

2023-02-04

Jørgen Reiss-Jacobsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem av idrettslag hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. februar', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Ishockeyspillere for Gjøvik', 'Kategori:Ishockeyspillere for Lillehammer IK', 'Kategori:Ishockeyspillere for Rosenborg IHK', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske ishockeyspillere', 'Kategori:Personer fra Gjøvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Jørgen Reiss Jacobsen (født 4. februar 1990 på Gjøvik) er en norsk tidligere ishockeyspiller som har spilt for Rosenborg Ishockeyklubb.Han har også spilt på Gjøvik og Lillehammer, samt representert Norge på U-16,U-18 og U-20 nivå. Han ble nummer 2 i Norges ishockeyforbunds ironman.

Jørgen Reiss Jacobsen (født 4. februar 1990 på Gjøvik) er en norsk tidligere ishockeyspiller som har spilt for Rosenborg Ishockeyklubb.Han har også spilt på Gjøvik og Lillehammer, samt representert Norge på U-16,U-18 og U-20 nivå. Han ble nummer 2 i Norges ishockeyforbunds ironman. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jørgen Reiss-Jacobsen – Eurohockey.com (en) Jørgen Reiss-Jacobsen – Eliteprospects.com

Jørgen Reiss Jacobsen (født 4. februar 1990 på Gjøvik) er en norsk tidligere ishockeyspiller som har spilt for Rosenborg Ishockeyklubb.

https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Lei_Wang-Kei

2023-02-04

Peter Lei Wang-Kei

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1974', 'Kategori:Fødsler 29. mars', 'Kategori:Fødsler i 1922', 'Kategori:Kinesiske katolske biskoper', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Guangzhou', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Peter Lei Wang-Kei (født 29. mars 1922 i Nam Hoi i Guangzhou i Guangdong i Kina, død 23. juli 1974 i Hongkong) var katolsk biskop av Hongkong.

Peter Lei Wang-Kei (født 29. mars 1922 i Nam Hoi i Guangzhou i Guangdong i Kina, død 23. juli 1974 i Hongkong) var katolsk biskop av Hongkong. == Liv og virke == Han ble presteviet 6. juli 1952. Den 3. juli 1971 ble han utnevnt til hjelpebiskop i Hongkong og ble bispeviet 8. september samme år. Den 21. desember 1973 ble han utnevnt til biskop av Hongkong. Men han døde bare et drøyt halvår etter. == Referanser ==

Peter Lei Wang-Kei (født 29. mars 1922 i Nam Hoi i Guangzhou i Guangdong i Kina, død 23.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arnfinn_Vik

2023-02-04

Arnfinn Vik

['Kategori:Ap-ordførere i Oslo', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. september', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Drammen kommune', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:St. Hallvard-medaljen']

Arnfinn Vik (født 20. mai 1901 i Drammen, død 13. september 1990) var ordfører i Oslo, politiker for Arbeiderpartiet og motstandsmann under krigen. Vik var opprinnelig bokbinder. Han ble fagorganisert i 1918, og medlem av DNA i 1920. I 1921 var han elev ved den sosialistiske dagskolen som hadde startet i hovedstaden året før. Han gikk på tremånederskurset som kom i gang i januar.Fra 1921 til 1923 var han protokollsekretær i centralstyret for Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. Etter den store splittelsen i AP i 1923 fulgte imidlertid NKU det nye Norges Kommunistiske Parti, mens Vik fulgte AP. Han blei fra 1925 viseformann i APs nye ungdomsorganisasjon, Venstrekommunistisk Ungdomsfylking. Det vervet hadde han til 1927. Da blei han redaktør av Arbeider-Ungdommen. Vik ble to ganger dømt til fengselsstraff for arbeid han gjorde i arbeiderbevegelsen.Framover mot andre verdenskrig hadde han ei rekke stillinger/verv innen arbeiderbevegelsen, og fra 1938 var han medlem av Oslo bystyre og formannskap. Under krigen var han aktiv i motstandsarbeidet. Han var arrestert en periode høsten 1940, da Arbeiderpartiets gruppe i bystyret hadde protestert mot nyorganiseringa av kommunene. Etter løslatelsen var han sentral i den illegale avisa Fri Fagbevegelse, og han var bindeledd mellom avisa og Arbeiderpartiets politiske utvalg. I 1942 måtte han flykte til Sverige og var der nestformann i Arbeiderpartiets landsutvalg (under Martin Tranmæl). I september 1944 vendte han tilbake til Norge og gikk inn i ledelsen av Hjemmefronten. Etter krigen blei han ordfører i hovedstaden fram til 1947. Etter valget i 1947 var Vik igjen ordførerkandidat for Arbeiderpartiet, men partiet trakk hans kandidatur etter at han hadde foreslått en for kort liste med forslag til medlemmer av formannskapet. Feilen hadde som konsekvens at flertallskonstellasjonen i bystyre ble forrykket, og Justisdepartementet underkjente bystyrets konstituerende møte. Han var seinere blant annet sekretær for statsminister Einar Gerhardsen og sosialattasjé ved den norske ambassaden i København. Fra 1952 var han direktør for AS Oslo Leiegårder og AL Oslo Boligforvaltning. Han var medlem av husleielovkomitéen av 1958. I 1970 ble han tildelt St. Hallvard-medaljen.

Arnfinn Vik (født 20. mai 1901 i Drammen, død 13. september 1990) var ordfører i Oslo, politiker for Arbeiderpartiet og motstandsmann under krigen. Vik var opprinnelig bokbinder. Han ble fagorganisert i 1918, og medlem av DNA i 1920. I 1921 var han elev ved den sosialistiske dagskolen som hadde startet i hovedstaden året før. Han gikk på tremånederskurset som kom i gang i januar.Fra 1921 til 1923 var han protokollsekretær i centralstyret for Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. Etter den store splittelsen i AP i 1923 fulgte imidlertid NKU det nye Norges Kommunistiske Parti, mens Vik fulgte AP. Han blei fra 1925 viseformann i APs nye ungdomsorganisasjon, Venstrekommunistisk Ungdomsfylking. Det vervet hadde han til 1927. Da blei han redaktør av Arbeider-Ungdommen. Vik ble to ganger dømt til fengselsstraff for arbeid han gjorde i arbeiderbevegelsen.Framover mot andre verdenskrig hadde han ei rekke stillinger/verv innen arbeiderbevegelsen, og fra 1938 var han medlem av Oslo bystyre og formannskap. Under krigen var han aktiv i motstandsarbeidet. Han var arrestert en periode høsten 1940, da Arbeiderpartiets gruppe i bystyret hadde protestert mot nyorganiseringa av kommunene. Etter løslatelsen var han sentral i den illegale avisa Fri Fagbevegelse, og han var bindeledd mellom avisa og Arbeiderpartiets politiske utvalg. I 1942 måtte han flykte til Sverige og var der nestformann i Arbeiderpartiets landsutvalg (under Martin Tranmæl). I september 1944 vendte han tilbake til Norge og gikk inn i ledelsen av Hjemmefronten. Etter krigen blei han ordfører i hovedstaden fram til 1947. Etter valget i 1947 var Vik igjen ordførerkandidat for Arbeiderpartiet, men partiet trakk hans kandidatur etter at han hadde foreslått en for kort liste med forslag til medlemmer av formannskapet. Feilen hadde som konsekvens at flertallskonstellasjonen i bystyre ble forrykket, og Justisdepartementet underkjente bystyrets konstituerende møte. Han var seinere blant annet sekretær for statsminister Einar Gerhardsen og sosialattasjé ved den norske ambassaden i København. Fra 1952 var han direktør for AS Oslo Leiegårder og AL Oslo Boligforvaltning. Han var medlem av husleielovkomitéen av 1958. I 1970 ble han tildelt St. Hallvard-medaljen. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Arnfinn Vik hos Norsk senter for forskningsdata

Arnfinn Vik (født 20. mai 1901 i Drammen, død 13.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stygimoloch

2023-02-04

Stygimoloch

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1983']

Stygimoloch var en liten planteetende dinosaur som levde i sen Kritt. Den hørte til en gruppe dinosaurer som vi kaller tykkskalledinosaurene. Hodet var så stort som en fotball, med en kuppel på toppen som var omkranset av pigger og tagger. Men som de fleste andre dinosaurer som så fryktinngytende ut, var Stygimoloch en ufarlig planteeter. Stygimoloch var på størrelse med en sau, selv om de største artene ble omkring 7,5 meter lange. I kroppsbygning var de svært like de vanlige, tobente planteetende dinosaurene, men hodets bygning var helt annerledes. Øverst var hodeskallen svært tykk. Hos noen arter, blant dem Stygimoloch, var denne fortykningen utvidet til en særpreget kuppel. Det var som om hodeskallen inneholdt en stor hjerne. Kuppelen bestod imidlertid nesten bare av ben, og dette gjorde hodeskallen ekstra sterk. Det er sannsynlig at tykkskalledinosaurene levde i flokker, og at de store hannene sloss om lederskapet i flokken ved å stenge hverandre, akkurat som værer og geitebukker gjør i dag. Knoklene i nakken og ryggen var bygd opp slik at de skulle tåle rystelsen da de brukte hodene som rambukk. Kuppelen til Stygimoloch var omkranset av pigger, og det var uten tvil for å få hodet til å se større og mer skremmende ut. Det kan også hende at Stygimoloch-rivaler ikke løp mot hverandre og stanget, kanskje filtret de hornene sammen og dyttet. Hoftene til tykkskalledinosaurene var svært brede, og det er mulig at det betyr at denne dinosaur arten fødte levende unger i stedet for å legge egg.

Stygimoloch var en liten planteetende dinosaur som levde i sen Kritt. Den hørte til en gruppe dinosaurer som vi kaller tykkskalledinosaurene. Hodet var så stort som en fotball, med en kuppel på toppen som var omkranset av pigger og tagger. Men som de fleste andre dinosaurer som så fryktinngytende ut, var Stygimoloch en ufarlig planteeter. Stygimoloch var på størrelse med en sau, selv om de største artene ble omkring 7,5 meter lange. I kroppsbygning var de svært like de vanlige, tobente planteetende dinosaurene, men hodets bygning var helt annerledes. Øverst var hodeskallen svært tykk. Hos noen arter, blant dem Stygimoloch, var denne fortykningen utvidet til en særpreget kuppel. Det var som om hodeskallen inneholdt en stor hjerne. Kuppelen bestod imidlertid nesten bare av ben, og dette gjorde hodeskallen ekstra sterk. Det er sannsynlig at tykkskalledinosaurene levde i flokker, og at de store hannene sloss om lederskapet i flokken ved å stenge hverandre, akkurat som værer og geitebukker gjør i dag. Knoklene i nakken og ryggen var bygd opp slik at de skulle tåle rystelsen da de brukte hodene som rambukk. Kuppelen til Stygimoloch var omkranset av pigger, og det var uten tvil for å få hodet til å se større og mer skremmende ut. Det kan også hende at Stygimoloch-rivaler ikke løp mot hverandre og stanget, kanskje filtret de hornene sammen og dyttet. Hoftene til tykkskalledinosaurene var svært brede, og det er mulig at det betyr at denne dinosaur arten fødte levende unger i stedet for å legge egg. == Eksterne lenker == (en) Pachycephalosaurus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Stygimoloch var en liten planteetende dinosaur som levde i sen Kritt. Den hørte til en gruppe dinosaurer som vi kaller tykkskalledinosaurene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Quinckes_%C3%B8dem

2023-02-04

Quinckes ødem

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Immunologi', 'Kategori:Medisinstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-02']

Angioødem (eller Quinckes ødem) er plutselig hevelse i ansiktet spesielt rundt øynene, leppene og i kinnene, ofte utløst av allergi. Det kan også være et av symptomene på sykdommen Hereditært angioødem. En alvorlig komplikasjon til Quinckes ødem er hevelse av de øvre luftveiene, med nedsatt eller ingen pust som følge. Angioødem er en allergisk reaksjon i de dypere lagene av huden og slimhinnen. Tilstanden kan være både akutt og kronisk.Angioødem og elveblest (urtikaria) kan betraktes som ulike uttrykk for den samme sykdommen. Elveblest gir utslett og forandringer i små blodårer i hudens overflate, mens angioødem påvirker dypereliggende kapillære blodårer i huden.

Angioødem (eller Quinckes ødem) er plutselig hevelse i ansiktet spesielt rundt øynene, leppene og i kinnene, ofte utløst av allergi. Det kan også være et av symptomene på sykdommen Hereditært angioødem. En alvorlig komplikasjon til Quinckes ødem er hevelse av de øvre luftveiene, med nedsatt eller ingen pust som følge. Angioødem er en allergisk reaksjon i de dypere lagene av huden og slimhinnen. Tilstanden kan være både akutt og kronisk.Angioødem og elveblest (urtikaria) kan betraktes som ulike uttrykk for den samme sykdommen. Elveblest gir utslett og forandringer i små blodårer i hudens overflate, mens angioødem påvirker dypereliggende kapillære blodårer i huden. == Referanser ==

mini|Angioødem med hevelse rundt munnen

https://no.wikipedia.org/wiki/Sveiv

2023-02-04

Sveiv

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyreanatomi', 'Kategori:Hvaler', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-06', 'Kategori:Zoologistubber']

Sveiver er hvaldyrenes forlemmer. Dette er nødvendige svømmeredskaper som disse sjøpattedyrene har fått omdannet gjennom evolusjon over mange årtusner. Sveier kan sammenlignes med seldyras luffer og fiskenes brystfinner. Hvalrossen (Odobenus rosmarus) har imidlertid så store luffer at de gjerne kalles sveiver.Sveiver kan variere i både form og størrelse, avhengig av art, men knølhvalen har de største sveivene.

Sveiver er hvaldyrenes forlemmer. Dette er nødvendige svømmeredskaper som disse sjøpattedyrene har fått omdannet gjennom evolusjon over mange årtusner. Sveier kan sammenlignes med seldyras luffer og fiskenes brystfinner. Hvalrossen (Odobenus rosmarus) har imidlertid så store luffer at de gjerne kalles sveiver.Sveiver kan variere i både form og størrelse, avhengig av art, men knølhvalen har de største sveivene. == Referanser ==

Sveiver er hvaldyrenes forlemmer. Dette er nødvendige svømmeredskaper som disse sjøpattedyrene har fått omdannet gjennom evolusjon over mange årtusner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Antarktisslirenebb

2023-02-04

Antarktisslirenebb

["Kategori:Antarktis' fauna", 'Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Johann Friedrich Gmelin', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1789', 'Kategori:Lofugler', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2017-06', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Zoologistubber']

Antarktisslirenebb (Chionis alba) er en av to arter av slirenebber. Den er den eneste fuglen i Antarktis som er permanent på land.Fuglen blir cirka 40 cm lang og har et vingespenn på 75–80 cm. De er helt hvite (Chionis alba betyr snøhvit) med unntak av fjeset som er rosa og vortete.Antarktisslirenebb lever i Antarktis og subantarktiske strøk, og de som holder til langt i sør trekker nordover om vinteren. Antarktisslirenebb er altetende, inkludert ekskrementer, og stjeler pingvinegg.

Antarktisslirenebb (Chionis alba) er en av to arter av slirenebber. Den er den eneste fuglen i Antarktis som er permanent på land.Fuglen blir cirka 40 cm lang og har et vingespenn på 75–80 cm. De er helt hvite (Chionis alba betyr snøhvit) med unntak av fjeset som er rosa og vortete.Antarktisslirenebb lever i Antarktis og subantarktiske strøk, og de som holder til langt i sør trekker nordover om vinteren. Antarktisslirenebb er altetende, inkludert ekskrementer, og stjeler pingvinegg. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Antarktisslirenebb – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Antarktisslirenebb i Global Biodiversity Information Facility (no) Antarktisslirenebb hos Artsdatabanken (en) Antarktisslirenebb hos Fossilworks (en) Antarktisslirenebb hos ITIS (en) Antarktisslirenebb hos NCBI (en) Kategori:Chionis albus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Chionis albus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Chionis albus – detaljert informasjon på Wikispecies

Antarktisslirenebb (Chionis alba) er en av to arter av slirenebber. Den er den eneste fuglen i Antarktis som er permanent på land.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ankylosaurus

2023-02-04

Ankylosaurus

['Kategori:Albertas paleontologi', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dinosaurer', 'Kategori:Fossiler formelt beskrevet i 1908', 'Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1908', 'Kategori:Montanas paleontologi', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09', 'Kategori:Wyomings paleontologi', 'Kategori:Zoologistubber']

Ankylosaurus var en planteetende dinosaur som levde i sent kritt. De var medlem i en gruppe som kalles ankylosaurer. Ankylosaurene hadde et solid hudpanser og var de tyngst pansede av alle dinosaurer. Panseret begynte på hodet. Hodeskallen var dekket av tykke benplater, ja selv øyelokkene var pansrede. Ankylosaurus betyr sammensmeltet krypdyr og kommer fra at hele ryggen dens var et sammenhengende skjold av panserplater. Den kan ha hatt pigger til beskyttelse på sidene. Platene og piggene var antagelig dekket av et hornlag. Den brede ryggen var beskyttet av en mosaikk av små og større runde benplater. Halen var stiv og rett, leddene var stivet av med sener slik at den ble en ubøyelig stang. Ytterst på halen var det en tung benklubbe. Denne haleklubben var Ankylosaurus' våpen. Når den ble angrepet av en større kjøtteter, kunne Ankylosaurus svinge klubben sin med en voldsom kraft mot bena til angriperen (Det var kjøttetere som albertosaurus, en slektning av Tyrannosaurus, i området). Selv om mesteparten av av halen var stiv, var leddene vad haleroten svært smidige. Ankylosaurus, og andre platedinosaurer generelt, hadde svake tenner som ikke kan ha vært brukt til mye tygging. Det ser heller ikke ut til at de har svelget småstein for å male maten i stykker, slik som de langhalsede planteeterne gjorde. I stedet kan Ankylosaurus ha hatt en svært komplisert mage som kunne bryte ned plantemateriale. Kroppen var bred og tønneformet. Den ble holdt oppe av svære buede ribben og enorme hofteben som gav rikelig med plass til et stort og komplisert fordøyelsessystem. Ankylosaurus har nok brukt det brede nebbet sitt til å plukke lave planter. Så har den antagelig delt opp planetkosten med kinntennene og svelget ned måltidet, så det kunne brytes ned i en langvarig kjemisk prosess.

Ankylosaurus var en planteetende dinosaur som levde i sent kritt. De var medlem i en gruppe som kalles ankylosaurer. Ankylosaurene hadde et solid hudpanser og var de tyngst pansede av alle dinosaurer. Panseret begynte på hodet. Hodeskallen var dekket av tykke benplater, ja selv øyelokkene var pansrede. Ankylosaurus betyr sammensmeltet krypdyr og kommer fra at hele ryggen dens var et sammenhengende skjold av panserplater. Den kan ha hatt pigger til beskyttelse på sidene. Platene og piggene var antagelig dekket av et hornlag. Den brede ryggen var beskyttet av en mosaikk av små og større runde benplater. Halen var stiv og rett, leddene var stivet av med sener slik at den ble en ubøyelig stang. Ytterst på halen var det en tung benklubbe. Denne haleklubben var Ankylosaurus' våpen. Når den ble angrepet av en større kjøtteter, kunne Ankylosaurus svinge klubben sin med en voldsom kraft mot bena til angriperen (Det var kjøttetere som albertosaurus, en slektning av Tyrannosaurus, i området). Selv om mesteparten av av halen var stiv, var leddene vad haleroten svært smidige. Ankylosaurus, og andre platedinosaurer generelt, hadde svake tenner som ikke kan ha vært brukt til mye tygging. Det ser heller ikke ut til at de har svelget småstein for å male maten i stykker, slik som de langhalsede planteeterne gjorde. I stedet kan Ankylosaurus ha hatt en svært komplisert mage som kunne bryte ned plantemateriale. Kroppen var bred og tønneformet. Den ble holdt oppe av svære buede ribben og enorme hofteben som gav rikelig med plass til et stort og komplisert fordøyelsessystem. Ankylosaurus har nok brukt det brede nebbet sitt til å plukke lave planter. Så har den antagelig delt opp planetkosten med kinntennene og svelget ned måltidet, så det kunne brytes ned i en langvarig kjemisk prosess. == Eksterne lenker == (en) Ankylosaurus i Encyclopedia of Life (en) Ankylosaurus i Global Biodiversity Information Facility (en) Ankylosaurus hos Fossilworks (en) Kategori:Ankylosaurus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Ankylosaurus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Ankylosaurus – detaljert informasjon på Wikispecies

Ankylosaurus var en planteetende dinosaur som levde i sent kritt. De var medlem i en gruppe som kalles ankylosaurer.

https://no.wikipedia.org/wiki/B.O.L.T._Warhead

2023-02-04

B.O.L.T. Warhead

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – band', 'Kategori:Norske hiphopgrupper']

B.O.L.T. Warhead er en norsk rapgruppe fra Oslo. B.O.L.T. er en forkortelse for Brotherhood Of Lost Territories.

B.O.L.T. Warhead er en norsk rapgruppe fra Oslo. B.O.L.T. er en forkortelse for Brotherhood Of Lost Territories. == Historie == B.O.L.T. Warhead sprang ut av rapgruppen A-Team. B.O.L.T. Warhead sin hiphop var langt røffere og mer militant i uttrykket enn A-Team sin. Peacemerkene og positiviteten til A-Team var byttet ut med svarte militærbukser og dommedagspoesi. B.O.L.T. Warhead var nært knyttet til blitz-miljøet i Oslo. De var intervjuet i blitzavisen Smørsyra. B.O.L.T. Warhead bidro også med musikken til soundtracket til den norske dyrevernaktivist-filmen Svarte Pantere. B.O.L.T. Warhead sitt eneste album The Re-Enforcement regnes som en av de virkelige klassikerne innenfor norsk hiphop og bandet sin betydning for sjangeren er ubestridelig. == Diskografi == === Album === The Re-Enforcement (1993) === Singler/12" === Flags on Fire (1992)

Norge

https://no.wikipedia.org/wiki/Ch%C3%A2teau_de_Marly

2023-02-04

Château de Marly

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byggverk i Île-de-France', 'Kategori:Slott i Frankrike', 'Kategori:Yvelines']

Château de Marly var et lystslott som lå ved det nåværende Marly-Le-Roi, som i dag er et forstadsområde omtrent 18 km vest for Paris i Frankrike. Slottet ble påbegynt i 1679 under Louis XIV, og det ble samtidig bygget en stor hydraulisk «maskin» (la Machine de Marly) som sørget for vannforsyningen til både Marly og Versailles.

Château de Marly var et lystslott som lå ved det nåværende Marly-Le-Roi, som i dag er et forstadsområde omtrent 18 km vest for Paris i Frankrike. Slottet ble påbegynt i 1679 under Louis XIV, og det ble samtidig bygget en stor hydraulisk «maskin» (la Machine de Marly) som sørget for vannforsyningen til både Marly og Versailles. == Slottet == Slottet var klar til innflytting i 1686 og var oppført som et jaktslott akkurat stort nok til å huse kongen med jaktfølge. Kongen oppholdt seg her i perioder og unnslapp på den måten de formelle plikter og omgangsformer på Versailles. Etter Louis XVIs død forsvant bruken af slottet da ingen av arvingerne hadde samme interesse for stedet. Etter den franske revolusjon ble de to marmor-hestestatuene (les Chevaux de Marly) flyttet til Place de la Concorde hvor de i dag flankerer Champs-Élysées. I 1799/1800 ble slottet solgt. I en overgangsperiode holdt et bomullsspinderi til her, men da dette ble nedlagt ble alle bygningene i 1806 revet ned. Parkarealet ble kjøpt tilbake av Napoleon og er fremdeles i statlig eie. == Maskinen == Til å forsyne de to slottene Marly og Versailles med vann ble det konstruert en stor pumpemaskin som kunne pumpe vann fra Seinen opp til et system av akvedukter og reservoarer. Maskinen lå noen få kilometer fra Marly, ved Bougival, og pumpet vann fra elva og opp på åsen ved Louveciennes, en høydeforskjell på over 100 meter. Maskinen lå ved elva og ble drevet av vannet ved hjelp av fjorten skovlhjul, som hver var rundt 12 meter i diameter. De drev over 200 pumper og et sinnrikt system av rør, ventiler, tanker, m.v., og det kunne pumpe 5000 m³ i døgnet. Det var ansatt 60 personer til å drive og vedlikeholde anlegget. Det ble innviet i 1684 og var på det tidspunkt antageligvis det største og mest kompliserte enkeltstående mekaniske system i verden. Pumpene ble med tiden erstattet – først med dampdrift og senere elektrisk drift – men reservoarene på åsen forble i bruk helt frem til 1968, da anlegget ble nedlagt og fjernet. == Eksterne lenker == (en) Château de Marly – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Château de Marly var et lystslott som lå ved det nåværende Marly-Le-Roi, som i dag er et forstadsområde omtrent 18 km vest for Paris i Frankrike.

https://no.wikipedia.org/wiki/Brisbane_lufthavn

2023-02-04

Brisbane lufthavn

['Kategori:153°Ø', 'Kategori:1920-årene i Australia', 'Kategori:1925 i Oseania', 'Kategori:27°S', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brisbane', 'Kategori:Flyplasser i Australia', 'Kategori:Flyplasser åpnet i 1925', 'Kategori:Sider med kart']

Brisbane internasjonale lufthavn er en internasjonal lufthavn som tilhører Australias 3. største by, Brisbane. Ruten mellom Brisbane og Sydney lufthavner er verdens 11. travleste rute.

Brisbane internasjonale lufthavn er en internasjonal lufthavn som tilhører Australias 3. største by, Brisbane. Ruten mellom Brisbane og Sydney lufthavner er verdens 11. travleste rute. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Brisbane Airport – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

| posisjonskart = Australia Queensland

https://no.wikipedia.org/wiki/Abandoned_Love

2023-02-04

Abandoned Love

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-sanger', 'Kategori:Sanger fra 1985', 'Kategori:Sanger skrevet av Bob Dylan', 'Kategori:Sangstubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2017-07']

«Abandoned Love» er en sang skrevet av Bob Dylan, spilt inn i 1975, men ikke utgitt før i 1985, på samlealbumet Biograph. Den ble egentlig spilt inn til albumet hans Desire fra 1976. Men ble erstattet av «Joey». «Abandoned Love» ble skrevet under Dylans skilsmisse med hans daværende kone Sara Lownds. Sangen var i begynnelsen av The Rolling Thunder Revue en del av Dylans soloshow. Han spilte den en gang på Bitter End cafe i Bleecker Street i Greenwich Village den 3. juli 1975, i løpet av ett show med Ramblin' Jack Elliott. Paul Cable beskrev i sin bok, Bob Dylan: His Unreleased Recordings (New York: Schirmer Books, 1980), liveversjonen som "Beautiful, eerie, easily as good as Blonde on Blonde lyrics and a tune that is unusual and perfect."

«Abandoned Love» er en sang skrevet av Bob Dylan, spilt inn i 1975, men ikke utgitt før i 1985, på samlealbumet Biograph. Den ble egentlig spilt inn til albumet hans Desire fra 1976. Men ble erstattet av «Joey». «Abandoned Love» ble skrevet under Dylans skilsmisse med hans daværende kone Sara Lownds. Sangen var i begynnelsen av The Rolling Thunder Revue en del av Dylans soloshow. Han spilte den en gang på Bitter End cafe i Bleecker Street i Greenwich Village den 3. juli 1975, i løpet av ett show med Ramblin' Jack Elliott. Paul Cable beskrev i sin bok, Bob Dylan: His Unreleased Recordings (New York: Schirmer Books, 1980), liveversjonen som "Beautiful, eerie, easily as good as Blonde on Blonde lyrics and a tune that is unusual and perfect." == Coverversjoner == Everly Brothers: Born Yesterday (1985); Wings of a Nightingale (1998) Sean Keane: All Heart No Roses (1993) George Harrison: Artifacts I – The Definitive Collection of Beatles Rarities 1969-1994 (1995) Chuck Prophet: Outlaw Blues, Volume 2 (1995) Michel Montecrossa: Born in Time (2000) Barb Jungr: Every Grain of Sand: Barb Jungr Sings Bob Dylan (2002) David Michael Moore: Paupers, Peasants, Princes & Kings: The Songs Of Bob Dylan (2006) == Fotnoter == == Eksterne lenker == Lyrics

«Abandoned Love» er en sang skrevet av Bob Dylan, spilt inn i 1975, men ikke utgitt før i 1985, på samlealbumet Biograph. Den ble egentlig spilt inn til albumet hans Desire fra 1976.

https://no.wikipedia.org/wiki/Perth_(Australia)

2023-02-04

Perth (Australia)

['Kategori:115°Ø', 'Kategori:31°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med brutte fillenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Perth', 'Kategori:Sider med kart']

Perth er hovedstaden og den største byen i den australske delstaten Vest-Australia. Perth hadde i juni 2009 1 658 992 innbyggere, tre fjerdedeler av Vest-Australias samlede befolkning. Perth ligger langs bredden av elva Swan River. Perth ble grunnlagt av britiske nybyggere i 1829 på grunn av frykt for fransk kolonisering av området. Store deler av økonomien baserer seg på gruvedriften i Vest-Australia. Perth lufthavn er byens flyplass.

Perth er hovedstaden og den største byen i den australske delstaten Vest-Australia. Perth hadde i juni 2009 1 658 992 innbyggere, tre fjerdedeler av Vest-Australias samlede befolkning. Perth ligger langs bredden av elva Swan River. Perth ble grunnlagt av britiske nybyggere i 1829 på grunn av frykt for fransk kolonisering av området. Store deler av økonomien baserer seg på gruvedriften i Vest-Australia. Perth lufthavn er byens flyplass. == Historie == Området der Perth ligger nå var bosatt av aboriginer fra noongarstammen for ca. 40 000 år siden. Den første europeiske oppdageren var den nederlandske kaptein Willem de Vlamingh den 5. januar 1697. Elven som går gjennom Perth ble døpt Swan River etter de unike svartsvanene som lever i området. Mannskapet reiste videre etter et mislykket søk etter overlevende fra Ridderschap van Hollants forlis i 1645. I 1829 gjorde Charles Howe Fremantle krav på området for Storbritannia og James Stirling grunnla stedet under navnet Swan River Colony. De første nybyggerne var frie borgere. Fra 1850 mottok kolonien straffanger fra Storbritannia, som la grunnlaget for utvikling og utvidelse av kolonien. Skuespilleren Heath Ledger og fotomodellen Gemma Ward er begge født i Perth. == Geografi == Perth ligger over 2000 km fra nærmeste storby (Adelaide) og har derfor blitt beskrevet som verdens mest isolerte storby. Bykjernen ligger i områdene rundt Swan River, med omliggende forsteder og småsteder, slik som for eksempel Fremantle. Klimaet er varmt og tørt med en regntid i vinterperioden som er mellom mai og august. == Severdigheter == Bysentrumet med sin blanding av skyskrapere og historiske bygninger. Kings Park, en fire kvadratkilometer stor park med utsikt over byen og flere hager av lokale planter fra hele staten. Heirisson Island, en øy i Swan River med frittgående kenguruer. Dyreparken Perth Zoo ligger over elven i South Perth Strendene Cotteslo, Scarborough, Trigg, Mullaloo og City Beach Forstaden Fremantle med historiske bygninger Øya Rottnest 30 minutter med båt utenfor Perth. == Utdanning == Det finnes fem universiteter i Perth: Curtin University of Technology Edith Cowan University Murdoch University University of Notre Dame University of Western AustraliaDet finnes også flere utdanningssteder i Perth som går under kategoriene college og TAFE. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Perth, Western Australia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Perth, Western Australia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons City of Perth nettside

thumb|210px|Flyplassen, med [[Perth (Australia)|Perth i bakgrunnen.]]

https://no.wikipedia.org/wiki/Adelaide_lufthavn

2023-02-04

Adelaide lufthavn

['Kategori:138°Ø', 'Kategori:1955 i Australia', 'Kategori:34°S', 'Kategori:Adelaide', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Flyplasser i Australia', 'Kategori:Flyplasser åpnet i 1955', 'Kategori:Sider med kart']

Adelaide lufthavn er en lufthavn i byen Adelaide i Australia. Den ligger ved West Beach, 6 km fra byens sentrum. Den er Adelaide og Sør-Australias største og Australias femte mest trafikkerte flyplass med 6,3 millioner passasjerer i 2006/2007. Den ligger ved West Beach, cirka 8 kilometer fra byens sentrum. Flyplassen åpnet den 16. februar 1955, samtidig som Bergen lufthavn, Flesland og erstattet da Parafield Airport, som fortsatt er i bruk. Nøyaktig ved flyplassen ligger et IKEA-varehus, som åpnet april 2006.

Adelaide lufthavn er en lufthavn i byen Adelaide i Australia. Den ligger ved West Beach, 6 km fra byens sentrum. Den er Adelaide og Sør-Australias største og Australias femte mest trafikkerte flyplass med 6,3 millioner passasjerer i 2006/2007. Den ligger ved West Beach, cirka 8 kilometer fra byens sentrum. Flyplassen åpnet den 16. februar 1955, samtidig som Bergen lufthavn, Flesland og erstattet da Parafield Airport, som fortsatt er i bruk. Nøyaktig ved flyplassen ligger et IKEA-varehus, som åpnet april 2006. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Adelaide Airport – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

| posisjonskart = Australia Sør-Australia

https://no.wikipedia.org/wiki/You%E2%80%99re_a_Big_Girl_Now

2023-02-04

You’re a Big Girl Now

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-sanger', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Sanger fra 1975', 'Kategori:Sanger skrevet av Bob Dylan', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10']

«You're a Big Girl Now» er en sang av Bob Dylan, utgitt på hans femtende studioalbum Blood on the Tracks i 1975. Ordene «Love is so simple, to quote a phrase» fra sangen, viser til The Dells-sangen «Love is So Simple». Det er en slags oppfølger til Just Like a Woman (1966), med teksten «I'm back in the rain» fra «You're a Big Girl Now» og «Tonight as I stand inside the rain» fra «Just Like a Woman». Sangen har blitt covret av Lloyd Cole på hans studioalbum ETC.

«You're a Big Girl Now» er en sang av Bob Dylan, utgitt på hans femtende studioalbum Blood on the Tracks i 1975. Ordene «Love is so simple, to quote a phrase» fra sangen, viser til The Dells-sangen «Love is So Simple». Det er en slags oppfølger til Just Like a Woman (1966), med teksten «I'm back in the rain» fra «You're a Big Girl Now» og «Tonight as I stand inside the rain» fra «Just Like a Woman». Sangen har blitt covret av Lloyd Cole på hans studioalbum ETC. == Eksterne lenker == Originalteksten

«You're a Big Girl Now» er en sang av Bob Dylan, utgitt på hans femtende studioalbum Blood on the Tracks i 1975. Ordene «Love is so simple, to quote a phrase» fra sangen, viser til The Dells-sangen «Love is So Simple».

https://no.wikipedia.org/wiki/Bren_Ten

2023-02-04

Bren Ten

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Skytevåpen fra USA']

Bren Ten er en amerikansk halvautomatisk pistol designet og produsert på 1980-tallet. I søken for å lage en pistol som var kraftigere enn pistoler i .45 ACP og .357 Magnum revolvere, slo Thomas Dornaus og Michael Dixon seg sammen med Jeff Cooper i januar 1980. 15. juli 1981 stiftet de selskapet Dornaus & Dixon Enterprises Inc i California, og en fabrikk ble satt opp i Huntington Beach. Pistolen ble bygget på en CZ 75 men ble kraftig ombygget for å tåle trykket i den nye patronen, som fikk navnet 10 mm Auto. Produksjonen av pistolen varte fra 1983 til 1986, og ca. 1500 eksemplarer ble bygget. Pga importproblemer med magasinene fra Italia begynte kundene å avbestille sine ordre, og selskapet måtte begjære seg konkurs i 1986. Pistolen fikk en del omtale da Don Johnsons karakter Sonny Crockett i TV-serien Miami Vice brukte en Bren Ten.

Bren Ten er en amerikansk halvautomatisk pistol designet og produsert på 1980-tallet. I søken for å lage en pistol som var kraftigere enn pistoler i .45 ACP og .357 Magnum revolvere, slo Thomas Dornaus og Michael Dixon seg sammen med Jeff Cooper i januar 1980. 15. juli 1981 stiftet de selskapet Dornaus & Dixon Enterprises Inc i California, og en fabrikk ble satt opp i Huntington Beach. Pistolen ble bygget på en CZ 75 men ble kraftig ombygget for å tåle trykket i den nye patronen, som fikk navnet 10 mm Auto. Produksjonen av pistolen varte fra 1983 til 1986, og ca. 1500 eksemplarer ble bygget. Pga importproblemer med magasinene fra Italia begynte kundene å avbestille sine ordre, og selskapet måtte begjære seg konkurs i 1986. Pistolen fikk en del omtale da Don Johnsons karakter Sonny Crockett i TV-serien Miami Vice brukte en Bren Ten. == Eksterne lenker == Vltor Fortis, den nye Bren Ten Bren-ten.com Modern Firearms – Bren Ten

USA

https://no.wikipedia.org/wiki/Foreldreutvalget_for_grunnoppl%C3%A6ringen

2023-02-04

Foreldreutvalget for grunnopplæringen

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kunnskapsdepartementet', 'Kategori:Norske statlige råd og utvalg', 'Kategori:Utdanning i Norge']

Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG), tidligere Foreldreutvalget for grunnskolen er et offentlig oppnevnt utvalg som på nasjonalt nivå skal representere foreldrene i norsk grunnopplæring. FUG er et rådgivende organ for Kunnskapsdepartementet i saker som angår samarbeidet mellom hjem og skole, og driver utadrettet virksomhet overfor foreldre med barn i grunnopplæringen og ivaretar foreldrenes interesser i skolesammenheng. Utvalget oppnevnes av Kongen i statsråd for fire år og har 7 medlemmer. Medlemmene skal ha arbeidet aktivt som foreldrerepresentanter på skole- eller kommunenivå. Marius Chramer er leder av utvalget for perioden 2020–2023. FUG ble opprettet i 1976 og er lovhjemlet i opplæringsloven § 11-9. Fra 2009 fikk FUG utvidet sitt mandat til også å omfatte første året i videregående opplæring. Fra samme dato ble navnet endret fra Foreldreutvalget for grunnskolen. FUG har felles sekretariat med Foreldreutvalget for barnehager og har sin administrasjon i Bø i Vestfold og Telemark.

Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG), tidligere Foreldreutvalget for grunnskolen er et offentlig oppnevnt utvalg som på nasjonalt nivå skal representere foreldrene i norsk grunnopplæring. FUG er et rådgivende organ for Kunnskapsdepartementet i saker som angår samarbeidet mellom hjem og skole, og driver utadrettet virksomhet overfor foreldre med barn i grunnopplæringen og ivaretar foreldrenes interesser i skolesammenheng. Utvalget oppnevnes av Kongen i statsråd for fire år og har 7 medlemmer. Medlemmene skal ha arbeidet aktivt som foreldrerepresentanter på skole- eller kommunenivå. Marius Chramer er leder av utvalget for perioden 2020–2023. FUG ble opprettet i 1976 og er lovhjemlet i opplæringsloven § 11-9. Fra 2009 fikk FUG utvidet sitt mandat til også å omfatte første året i videregående opplæring. Fra samme dato ble navnet endret fra Foreldreutvalget for grunnskolen. FUG har felles sekretariat med Foreldreutvalget for barnehager og har sin administrasjon i Bø i Vestfold og Telemark. == Referanser == == Eksterne lenker == Foreldreutvalget for grunnopplæringen; fug.no

| lovhjemmel =

https://no.wikipedia.org/wiki/Asiamesterskapet_i_fotball_for_kvinner_1993

2023-02-04

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1993

['Kategori:1990-årene i Malaysia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Asiamesterskapet i fotball for kvinner', 'Kategori:Fotball i 1993', 'Kategori:Fotball i Malaysia', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 1993', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Malaysia']

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1993 ble arrangert i Sarawak i Malaysia. Det var det niende arrangementet av Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Filippinene var tilbake for første gang på ti år, mens Thailands landslag manglet for første gang siden 1977 og for andre gang i mesterskapets historie. Det betydde at denne turneringen ble den første der samtlige deltakernasjoner grenset til Øst- eller Sørkinahavet. Kina vant finalen for fjerde gang, denne gangen mot Nord-Korea.

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1993 ble arrangert i Sarawak i Malaysia. Det var det niende arrangementet av Asiamesterskapet i fotball for kvinner. Filippinene var tilbake for første gang på ti år, mens Thailands landslag manglet for første gang siden 1977 og for andre gang i mesterskapets historie. Det betydde at denne turneringen ble den første der samtlige deltakernasjoner grenset til Øst- eller Sørkinahavet. Kina vant finalen for fjerde gang, denne gangen mot Nord-Korea. == Sluttspillet == Deltakerlandene var: === Gruppe A === === Gruppe B === == Finalespill == === Semifinaler === === Bronsefinale === === Finale === == Eksterne lenker == Tabeller & resultater ved RSSSF.com

Asiamesterskapet i fotball for kvinner 1993 ble arrangert i Sarawak i Malaysia. Det var det niende arrangementet av Asiamesterskapet i fotball for kvinner.

https://no.wikipedia.org/wiki/You%E2%80%99re_Gonna_Make_Me_Lonesome_When_You_Go

2023-02-04

You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-sanger', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Sanger fra 1975', 'Kategori:Sanger skrevet av Bob Dylan', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-10']

«You're Gonna Make Me Lonesome When You Go» er en sang av Bob Dylan, utgitt på hans femtende studioalbum Blood on the Tracks i 1975.

«You're Gonna Make Me Lonesome When You Go» er en sang av Bob Dylan, utgitt på hans femtende studioalbum Blood on the Tracks i 1975. == Coverversjoner == Ben Watt hadde en versjon av sangen på debutalbumet sitt North Marine Drive fra 1983. Gjenutgivelsen av Elvis Costello's album Kojak Variety fra 1995 (gjenutgitt 2004) inneholder en bonusdisk med blant annet en coverversjon av sangen. Madeleine Peyroux spilte inn en versjon av sangen for hennes album Careless Love fra 2004. Shawn Colvin gjorde sangen for albumet Cover Girl fra 2005. == Eksterne lenker == Lyrics

«You're Gonna Make Me Lonesome When You Go» er en sang av Bob Dylan, utgitt på hans femtende studioalbum Blood on the Tracks i 1975.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ymber

2023-02-04

Ymber

['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Nord Troms Kraftlag AS', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Ymber AS (tidligere Nord Troms Kraftlag AS) er et kraftselskap med virksomhet i Troms og Finnmark. Selskapet produserer selv omtrent 56 GWh årlig. I tillegg er Ymber majoritetseier (66,8 %) i Kvænangen kraftverk AS (Kvænangen kraftverk) med årlig produksjon på omtrent 310 GWh. Selskapet er eid av: Kvænangen kommune(1/12) Loppa kommune(1/12) Kautokeino kommune(1/6) Kåfjord kommune(1/6) Nordreisa kommune(1/6) Skjervøy kommune(1/6) Troms Troms Kraft AS(1/6).

Ymber AS (tidligere Nord Troms Kraftlag AS) er et kraftselskap med virksomhet i Troms og Finnmark. Selskapet produserer selv omtrent 56 GWh årlig. I tillegg er Ymber majoritetseier (66,8 %) i Kvænangen kraftverk AS (Kvænangen kraftverk) med årlig produksjon på omtrent 310 GWh. Selskapet er eid av: Kvænangen kommune(1/12) Loppa kommune(1/12) Kautokeino kommune(1/6) Kåfjord kommune(1/6) Nordreisa kommune(1/6) Skjervøy kommune(1/6) Troms Troms Kraft AS(1/6). == Historie == Selskapet ble stiftet 7. oktober 1949.Bergsfjord kraftlag A/L ble sammenslått med Nord Troms Kraftlag AS 1. januar 1970. Kommunene Kautokeino, Kvænangen og Loppa ble medeiere i selskapet fra 1. januar 1980.Kautokeino Kraftlag A/L ble tilsluttet Nord Troms Kraftlag AS 1. juli 1981. Selskapet skifter navn til Ymber 13. april 2010. == Kraftverkene == Kildal Sikkajokk Cabardasjokka Bergsfjord == Referanser == == Eksterne lenker == NTK

Ymber AS (tidligere Nord Troms Kraftlag AS) er et kraftselskap med virksomhet i Troms og Finnmark.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tomas_Drefvelin

2023-02-04

Tomas Drefvelin

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 4. juni', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske pianister', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Norske tegneserieskapere']

Tomas «Rudi» Drefvelin (født 4. juni 1969) er en norsk sanger, gitarist, pianist og låtskriver. Han er vokalist, pianist og gitarist i Oslo-bandet Rex Rudi. Han står også bak tegneserien om bandet, som ble publisert fast i bladet Nemi i årene 2003-2009. Han har også spilt i bandene Bosses Lengsel, Bandkind, og i et band som het INRI sammen med blant andre Hans-Erik Dyvik Husby. I tillegg til tegneserien Rex Rudi tegner Tomas 20mg DREFVELIN, som også er publisert i Nemi.

Tomas «Rudi» Drefvelin (født 4. juni 1969) er en norsk sanger, gitarist, pianist og låtskriver. Han er vokalist, pianist og gitarist i Oslo-bandet Rex Rudi. Han står også bak tegneserien om bandet, som ble publisert fast i bladet Nemi i årene 2003-2009. Han har også spilt i bandene Bosses Lengsel, Bandkind, og i et band som het INRI sammen med blant andre Hans-Erik Dyvik Husby. I tillegg til tegneserien Rex Rudi tegner Tomas 20mg DREFVELIN, som også er publisert i Nemi. == Diskografi == Fem sanger fra Rettighetsslottet (2015), med Redd Barna De gjennomførte menns hotell I (2016) De gjennomførte menns hotell II (2018) De gjennomførte menns hotell III (2019) Kunsten å skinne i regn (2021)Singler/EP-erAmerika/Nørholm (2009), med Johan Klüwer Helt ny mann (2013) Barnas rettigheter (2013) Enkle tanker (2015) Galgeberg midnatt (2017) Kaldt ute og varmt inne – en vintersang om vennskap (2017), med Julia Wilhelmine Klüwer Tremoloblod (2018), med Elisabeth H. Julton Kaja på avstand (2018) === Rex Rudi === Her om dagen i Lagunen (1999) Kampens hete (2003) Backbeat og begjær (2005) Alt er vel (2008) Psycho Membrana (2012)Singler/EP-erRexmaskin demo (2001) Rock'n'roll Jul (2003) Så lenge det er natt (2008) Connery (2011) === Bosses Lengsel === Åh, for et klimax! (1989) === INRI === La barna dine få en god start (1991) Breakfast Serial X (1992) === Bandkind === As You Ride Through (2001) Look Away, Kids (2003) === Andre deltagelser === Hallo i uken: Kofferten er kastet! (1999) Hallo i uken: Finnes det da ingen grenser! Hallo i uken 2002 (2002) Vidar Busk & His Bubble of Trouble: Troublecaster (2011) Raga Rockers-hyllest: Sannhet på boks – en hyllest til Raga Rockers (2015)

Tomas «Rudi» Drefvelin (født 4. juni 1969) er en norsk sanger, gitarist, pianist og låtskriver.

https://no.wikipedia.org/wiki/When_I_Paint_My_Masterpiece

2023-02-04

When I Paint My Masterpiece

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bob Dylan-sanger', 'Kategori:Grateful Dead-sanger', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sanger fra 1971', 'Kategori:Sanger skrevet av Bob Dylan', 'Kategori:Stubber 2021-09', 'Kategori:The Band-sanger']

«When I Paint My Masterpiece» er en sang skrevet av Bob Dylan og utgitt på Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II i 1971. Applausen som er på slutten av «Tomorrow is a Long Time» (som er sangen rett før denne på albumet) lager en sammenhengende overgang mellom de to sangene. Selv om det er applaus på begynnelsen av sangen, er det faktisk en studioinnspilling. Publikumlydene er bare en fade-in fra den forrige sangen. «When I Paint My Masterpiece» ble også spilt inn av The Band, som ga ut sin versjon først på deres album Cahoots fra 1971. Dylan og the Band spilte sangen sammen på Nyttårsaften senere det året, opptaket ble gitt ut som ett bonusspor på gjenutgivelsen av livealbumet Rock of Ages fra 1972 (gjenutgitt i 2001). «When I Paint My Masterpiece» ble også spilt av the Grateful Dead gjennom sent 80-tall og tidlig 90-tall. Sangen ble noen ganger lagt til i setlista, det samme ble flere andre Dylan sanger som ble covret til og med før Dylan/Dead Tour var planlagt. Den ble i Grateful Dead helt til Jerry gikk bort i 1995, og fortsatte i Bob Weir's gruppe Ratdog.

«When I Paint My Masterpiece» er en sang skrevet av Bob Dylan og utgitt på Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II i 1971. Applausen som er på slutten av «Tomorrow is a Long Time» (som er sangen rett før denne på albumet) lager en sammenhengende overgang mellom de to sangene. Selv om det er applaus på begynnelsen av sangen, er det faktisk en studioinnspilling. Publikumlydene er bare en fade-in fra den forrige sangen. «When I Paint My Masterpiece» ble også spilt inn av The Band, som ga ut sin versjon først på deres album Cahoots fra 1971. Dylan og the Band spilte sangen sammen på Nyttårsaften senere det året, opptaket ble gitt ut som ett bonusspor på gjenutgivelsen av livealbumet Rock of Ages fra 1972 (gjenutgitt i 2001). «When I Paint My Masterpiece» ble også spilt av the Grateful Dead gjennom sent 80-tall og tidlig 90-tall. Sangen ble noen ganger lagt til i setlista, det samme ble flere andre Dylan sanger som ble covret til og med før Dylan/Dead Tour var planlagt. Den ble i Grateful Dead helt til Jerry gikk bort i 1995, og fortsatte i Bob Weir's gruppe Ratdog.

«When I Paint My Masterpiece» er en sang skrevet av Bob Dylan og utgitt på Bob Dylan's Greatest Hits Vol. II i 1971.

https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Landu_Landu

2023-02-04

Christian Landu Landu

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballspillere for Sandnes Ulf', 'Kategori:Fotballspillere for Tromsø IL', 'Kategori:Fotballspillere for Viking FK', 'Kategori:Fødsler 25. januar', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Christian Tamba Landu-Landu (født 25. januar 1992) er en norsk fotballspiller som spiller for Bryne.16 år gammel debuterte han for eliteserielaget Viking mot Lyn, august 2008. Han ble dermed en av de yngste debutantene i norsk eliteserie. Landu startet sin karriere i Tasta IL, i 2005 gikk han over til Viking. I 2007 signerte han en treårs-kontrakt med Viking. Året etter, 2008 signerte han en ny og forbedret kontrakt. I januar 2008 ble han tatt med i troppen til G17-landslaget. Han debuterte 4. februar i en kamp mot Ukraina. Etter innhopp mot Lyn i 2008 og Molde i 2009, fikk han spille sin første kamp fra start for Viking. Den 6. mai 2009 startet han borte mot Sandefjord. Foreldrene hans er fra Kinshasa i Kongo.

Christian Tamba Landu-Landu (født 25. januar 1992) er en norsk fotballspiller som spiller for Bryne.16 år gammel debuterte han for eliteserielaget Viking mot Lyn, august 2008. Han ble dermed en av de yngste debutantene i norsk eliteserie. Landu startet sin karriere i Tasta IL, i 2005 gikk han over til Viking. I 2007 signerte han en treårs-kontrakt med Viking. Året etter, 2008 signerte han en ny og forbedret kontrakt. I januar 2008 ble han tatt med i troppen til G17-landslaget. Han debuterte 4. februar i en kamp mot Ukraina. Etter innhopp mot Lyn i 2008 og Molde i 2009, fikk han spille sin første kamp fra start for Viking. Den 6. mai 2009 startet han borte mot Sandefjord. Foreldrene hans er fra Kinshasa i Kongo. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Christian Landu Landu – Transfermarkt (en) Christian Landu Landu – Soccerbase.com (en) Christian Landu Landu – Soccerway (no) Christian Landu Landu – Norges Fotballforbund (en) Christian Landu Landu – FBref (no) www.rogalandsavis.no: Signerte ny 3 års kontrakt.

| draktnummer =

https://no.wikipedia.org/wiki/Bitch_Please

2023-02-04

Bitch Please

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sanger']

«Bitch Please» er en sang fra det sukssesrike albumet No Limit Top Dogg fra Snoop Dogg som kom ut i 1999. Den er 4:23 lang og synges av Snoop Dogg med Xzibit & Nate Dogg. Produsent er Dr. Dre, som også sto for musikkvideoen sammen med Phillip Atwell. Snoop Dogg laget også en oppfølger, Bitch Please II med Dr. Dre, Xzibit, Eminem og Nate Dogg. Den kom ut på Eminems andre album, The Marshall Mathers LP.

«Bitch Please» er en sang fra det sukssesrike albumet No Limit Top Dogg fra Snoop Dogg som kom ut i 1999. Den er 4:23 lang og synges av Snoop Dogg med Xzibit & Nate Dogg. Produsent er Dr. Dre, som også sto for musikkvideoen sammen med Phillip Atwell. Snoop Dogg laget også en oppfølger, Bitch Please II med Dr. Dre, Xzibit, Eminem og Nate Dogg. Den kom ut på Eminems andre album, The Marshall Mathers LP.

«Bitch Please» er en sang fra det sukssesrike albumet No Limit Top Dogg fra Snoop Dogg som kom ut i 1999. Den er 4:23 lang og synges av Snoop Dogg med Xzibit & Nate Dogg.

https://no.wikipedia.org/wiki/CZ_75

2023-02-04

CZ 75

['Kategori:Artikler hvor kamring hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produsent forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Pistoler', 'Kategori:Skytevåpen i kaliber 9 mm']

CZ 75 er en tsjekkoslovakisk halv-automatisk pistol introdusert i 1975. Pistolen var en av de første etter Browning Hi-Power som hadde høykapasitetsmagasin. På sluttet av 1980-tallet kom alle modellene med tennålssikring, og fikk bokstaven B etter navnet (CZ 75B). Både rammen og glidestykket er støpt i høy kvalitet, løpet har seks riflinger med 1:9,7 vridning. Opprinnelig tiltenkt eksport ble produksjonen av CZ 75 satt igang i 1976. Det er laget mange varianter av pistolen, og en del kloner er blitt laget etterhvert, blant annet den italienske Tanfoglio Combat. Pistolen er populær hos mange nybegynnerskyttere, og over 1 million eksemplarer er produsert.

CZ 75 er en tsjekkoslovakisk halv-automatisk pistol introdusert i 1975. Pistolen var en av de første etter Browning Hi-Power som hadde høykapasitetsmagasin. På sluttet av 1980-tallet kom alle modellene med tennålssikring, og fikk bokstaven B etter navnet (CZ 75B). Både rammen og glidestykket er støpt i høy kvalitet, løpet har seks riflinger med 1:9,7 vridning. Opprinnelig tiltenkt eksport ble produksjonen av CZ 75 satt igang i 1976. Det er laget mange varianter av pistolen, og en del kloner er blitt laget etterhvert, blant annet den italienske Tanfoglio Combat. Pistolen er populær hos mange nybegynnerskyttere, og over 1 million eksemplarer er produsert. == Varianter == Varianter av CZ 75 fra CZ inkluderer: CZ 75 Originalen, gjenkjennelig på avrundet avtrekkerbøyle og hane. CZ 75B Andre generasjon, denne med intern sikring av tennstempelet, firkantet avtrekkerbøyle og ringformet hammer. CZ 85 Variant for høyre- og venstrehendte. CZ 85B Andre generasjon av CZ 85. CZ 75 Compact En vanlig CZ 75 med kortere grep og 99 mm (3,9 tommer) løp. Denne finnes også i .40 S&W. CZ 75 D PČR (Policie České republiky En kompakt versjon for det tsjekkiske statspolitiet.;CZ 75B SA: En CZ 75 i single action og med magasin som faller fritt fra skjeftet. Tilgjengelig i 9 mm og .40 S&W. CZ 75 P-01 En variant av Compact for politibruk, med aluminumsramme, nedspenner og monteringsskinne under løpet. Det nye tjenestevåpenet til det tsjekkiske statspolitiet. En av de få umodifiserte, Nato-sertifiserte pistoler som er tilgjengelig for allment kjøp. Natolagernummer er CZ 75 SP-01/SP-01 Tactical Ligner P-01 med tilbehørsskinne, men konstruert i stål og med ramme i full størrelse. Kommer med ekstra stort magasin (19 skudd) og med høyre- og venstrehendt sikringsfløy (SP-01) eller med høyre- og venstrehendt nedspenner (SP-01 Tactical). Brukt i 2005 IPSC Handgun World Shoot XIV av verdensmestere Adam Tyc og Angus Hobdell (de tok første og tredjeplass). CZ 75 SP-01 Shadow Forbedret politivariant av SP-01. Sikringen på tennstempelet er fjernet, til fordel for bedre avtrekk. Skjeftet og sikringsfløyen har noe annen form, en svakere rekylfjær for lettere lading og fiberoptisk belyst frontsikte og baksikte av «Novak-type». Etter at Shadow 2 kom har CZ 75 SP-01 Shadow av enkelte fått kallenavnet «Shadow 1». CZ Shadow 2 I 2016 ble Shadow 2 lansert som en videreutvikling av CZ 75 SP-01 Shadow («Shadow 1») myntet på konkurranseskyting og designet i samarbeid med eliteskyttere fra CZ-teamet i IPSC. Shadow 2 har nytt design på mange områder, og mange av delene til Shadow 1 er derfor ikke kompatible. Blant endringene er lengre pipe (120 mm som standard), lettet glidestykke med annen form, bredere ramme og varsler, mer aggresiv nettskjæring, justert grepsergonomi, og mindre fiberkorn på forsiktet. I 2020 kom Shadow 2 Optic Ready (OR) hvor glidestykket er frest for reflekssikte. CZ-75 Compact .40 Ligner SP-01, men i .40 S&W, og med stålramme. I stedet for nedspenner har den høyre- og venstrehendt sikringsfløy. 10-skudds magasin. CZ 75 Standard IPSC Utviklet spesielt for IPSC-konkurranser med forlenget skjefte, single action-avtrekk, mer solide magasiner som faller fritt fra magasinbrønnen og en forstørret magasinbrønn. Senere erstattet av CZ 75 Tactical Sport. Tilgjengelig i 9mm (20 skudd) og .40 S&W (16 skudd). CZ 75 Champion Konkurranseversjon for IPSC-konkurranser, med rekyldemper, justerbar avtrekker, forlenget magasinutløsner, høyre- og venstrehendt sikringsfløy, justerbare sikter og blånert glidestykke og forniklet ramme. CZ 2075 RAMI Subkompakt variant beregnet på det amerikanske markedet, for å bæres skjult. 3 tommers løp, aluminiumsramme og lavere siktemidler. Finnes i 9 mm og .40 S&W med henholdsvis 10 og 8 skudds magasinkapasitet. Et 14-skudds magasin selges til 9 mm-utgaven. CZ 75BD En variant av den utbredte CZ 75B, med nedspenner i stedet for tradisjonell sikringsfløy. CZ 75 Kadet En variant i .22 Long Rifle, tilgjengelig som helt våpen eller konverteringssett til en vanlig CZ 75B. CZ 75 FULL AUTO Helautomatisk utgave lansert i 1992 for politi og militært bruk. Et ekstra magasin kan festes under våpenet og fungere som frontgrep. === Kloner === Spitfire Bren Ten Jericho 941 ITM AT-88 Tanfoglio Force Tanfoglio Combat NZ-75 M2000 Springfield P9 M2000 Renato Gamba G90 Witness Elite Gold Canik55 Pirhana, Shark AR-24 Vltor Fortis == Se også == CZ P-10 C == Referanser == == Eksterne lenker == (en) CZ 75 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) CZ-75 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons CZ 75 hos Modern Firearms Arkivert 15. august 2010 hos Wayback Machine. Instruksjonsmanual for CZ 75

Tsjekkoslovakia