Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split2

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Inkaenes_mytologi

2023-02-04

Inkaenes mytologi

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Inkaenes mytologi', 'Kategori:Mytologi']

Inkaenes mytologi omfatter en rekke fortellinger og legender som er mytologiske og bidrar til å forklare eller symbolisere trosforestillingene i Inkariket. Alle kristne prester som fulgte den spanske erobringen av Peru ved Francisco Pizarro brente alle nedtegnelser fra Inkariket. Det som er kjent om Inkarikets mytologi er videreført av kristne prester, men en del informasjon er avledet fra arkeologi, arkitektur, keramisk ikonografi og ikke minst myter og legender som har blitt bevart i muntlig tradisjon hos den innfødte og opprinnelige befolkningen.

Inkaenes mytologi omfatter en rekke fortellinger og legender som er mytologiske og bidrar til å forklare eller symbolisere trosforestillingene i Inkariket. Alle kristne prester som fulgte den spanske erobringen av Peru ved Francisco Pizarro brente alle nedtegnelser fra Inkariket. Det som er kjent om Inkarikets mytologi er videreført av kristne prester, men en del informasjon er avledet fra arkeologi, arkitektur, keramisk ikonografi og ikke minst myter og legender som har blitt bevart i muntlig tradisjon hos den innfødte og opprinnelige befolkningen. == Innledning == Før Inkariket forente befolkningen i området sentralt i Andesfjellene var området splittet i tallrike politisk og språklige grupper som var begrenset til en enkelt dal med elv, Cuzcodalen. I denne dalen oppsto inkaene en gang rundt år 1000 e.Kr. Ettersom inkaene ikke etterlot et skriftlig språk eksisterer det heller ingen skriftlige kilder til deres historie og mytologi. En del versjoner av den muntlige historien lister navnene på 13 herskere, men de første seks var sannsynligvis mytiske. En gang mellom år 1200 og 1438 ble inkaene gradvis den dominerende gruppen i Cuzcodalen. Viracocha Inka begynte å ekspandere sitt maktområde, men i 1438 angrep en nabostamme, chancaene, og Viracocha og hans sønn Inka Urcon flyktet mens en annen sønn, Inka Yupanqui samlet en del krigere og ba andre stammer om hjelp for å slå angriperne tilbake. Da kun noe få kom til ba han jorden om hjelp og selv steinene rundt byen ble krigere. Etter at inkaene erobret en hellig stein kom andre krigere til. Yupanqui ble keiser, eller Sapa Inka, og endret hans navn til Pachacuti (= «jordskjelv» eller «han som forvandler»). De påfølgende sønner og herskere utvidet Inkariket ytterligere, fra Ecuador i nord, kysten og høylandene i Peru, og store områder av Bolivia og deler av Argentina, og sør til sentrale Chile. Pachacuti bygde en hovedstad og reorganiserte inkaenes religion og gjorde Inti, solguden, til den viktigste guden, og etablerte dyrkelsen av Viracocha, skaperguden. Han bygde Coricancha, et tempel dedikert for Inti. Inkaene praktiserte religiøse ritualer som forsøkte å vinne gudenes gunst. Gudene var knyttet til naturkrefter som solen, vannet eller været, og gudene fikk kostbare gjenstander for å vise sin gunst. Inkareligionen vokste ut av en opprinnelig dyrkelse av verden rundt, som fjell, elver, innsjøer, havet og bestemte topografiske trekk hvor blant store steiner ble et hellig sted, kalt huacas. Solen ble dyrket som det store livgiver og det ble holdt festivaler for å sikre at solen fortsatt ville skinne hver dag. Kattedyr og slanger var symboler i den religiøse kunsten. Da Pachacuti reorganiserte religionen skapte han et særlig forhold mellom seg selv og solen, og slo fast at Inkarikets hersker var solens sønn. == Legender om opprettelsen av Inkariket == Manco Capac er den legendariske grunnleggeren av Inkarikets dynasti i Peru og Cuzcodynastiet i Cuzco. Legender og historie som omgir denne mytiske figuren er svært sammenrotet, særlig det som angår hans styre i Cuzco og hans fødsel og oppvekst. I en legende var han sønn av Tici Viracocha. I en annen ble han fraktet opp fra dypet av Titicacasjøen av solguden Inti, igjen sønn av den øverste guddommen Viracocha. Imidlertid, folk flest hadde ikke lov til å si hans navn, Inca Viracocha, noe som kanskje er forklaringen på at det var nødvendig med hele tre opprinnelsesmyter. Det var flere myter om Manco Capac og hans veg til makten. I en myte var Manco Capac og hans bror Pacha Kamaq sønner av solguden Inti. Manco Capac ble selv dyrket som en gud for ilden og solen. I henhold til denne Intio-legenden ble Manco Capac og hans slektninger sendt til jorden av solguden og dukket fram fra en hule mens han bar en gyllen stav kalt tapac-yauri. De ble beordret å reise et tempel for solguden på det stedet hvor staven sank inn jorden til ære for Inti, deres far. For å komme til Cuzco hvor de bygget tempelet reiste de i underjordiske huler. I løpet av denne reisen ble en av Manco Capacs brødre gjort om til is. I en annen versjon av den samme legenden dukket søsknene opp fra vannet i Titicacasjøen, og ikke fra en hule. I Inca Virachocha-legenden var Manco Capac sønn av Inca Viracocha v Pacari-Tampu, i dag kjent som Pacaritambo, som er 25 km sør for Cuzco. Han og hans brødre (Ayar Auca, Ayar Cachi, og Ayar Uchu) og hans søstre (Mama Ocllo, Mama Huaco, Mama Raua, og Mama Cura) levde i nærheten av Cuzco ved Paccari-Tampu, og forente deres folk og ti ayllu (den grunnleggende politiske enhet hos inkaene) som de møtte på deres reiser for å erobre stammene i Cuzcodalen. Denne legenden innbefattet også den gylne staven som er antatt å ha blitt gitt til Manco Capac av hans far. Redegjørelsene er forskjellige, men i henhold til en eldre versjoner skal den unge Manco Capac ha vært sjalu på sine eldre brødre, drept dem og deretter kommet til Cuzco. == Guddommer == Som romerne tillot inkaene de kulturer de la inn under riket til å beholde sine individuelle religioner. Nedenfor er en del guder dyrket av folkene i Inkariket, men flere har overlappende ansvar og riker. Om ikke annet er anmerket ble disse dyrket i ulike ayllus eller i ulike områder. Apu var en fjellgud Apocatequil var lyngud Ataguchu var en gud som bidro i skapelsesmyten Catequil var en gud for lyn og torden Cavillace var en jomfrugudinne som spiste en frukt som egentlig var måneguden Conirayas sperm, og hun fødte en sønn. Hun forlangte deretter at faren meldte seg, men da ingen så gjorde la hun barnet på bakken og det kravlet mot Coniraya. Cavillace ble beskjemmet ettersom måneguden hadde en lav status blant gudene. Hun flyktet til kysten av Peru hvor hun endret seg selv og sønnen til steiner. Chasca var gudinnen for solnedgang og soloppgang og hun beskyttet jomfruer. Chasca Coyllur var gudinne for blomster og unge piker Kuka Mama var en gudinne for helse og glede. Hun var opprinnelig en løsaktig kvinne som ble delt i to av hennes mange elskere. Hennes kropp vokste til den første kokaplanten. Bladene kunne bli tygd av mennene for helse og glede etter at de hadde tilfredsstilt en kvinne. Coniraya var måneguden nevnt over som formet sin sperm til en frukt. Copacati var en gudinne for en innsjø. Ekkeko var en gud for helse og rikdom. I de eldste tider synes det som om det ble gjort små statuer som deres ønsker ble bedt til. Illapa («torden og lyn», også kalt for Apu Illapu, Ilyap'a, Katoylla) var en populær værgud. Hans helligdag var 25. juli. Etter sigende holdt han Melkevegen i en mugge og brukte den for å skape regn. Han ble fremstilt som en mann i skinnende klær, bærende på en klubbe som våpen og steiner. Han var tidligere en hovedgud for Collariket som provinsen Collasuyu er navngitt etter. Inti var solguden, en kilde for varme og lys og liv, og en beskytter av menneskene. Inti ble betraktet som den viktigste guden og Inkarikets herskere hevdet at de nedstammet fra ham. Kon var gud for regnet og vinden som kom fra sør. Han var sønn av Inti og Mama Quilla. Mama Allpa var en fruktbarhetsgudinne som ble avbildet med tallrike bryster. Mama Cocha («sjømoren») var sjøen og fiskenes gudinne, beskytter av sjøfolk og fiskere. I en legende er hun mor for Inti og Mama Quilla med Viracocha. Mama Pacha var hustru til Pachacamac og en dragegudinne og fruktbarhetsgudinne som hersket over planting og høsting, og gjorde jordskjelv. Mama Quilla («månemor» eller «gyllen mor») var gudinne for ekteskap, festivaler og månen, og datter av Viracocha og Mama Cocha, foruten hustru og søster av Inti. Hun var mor til Manco Capac, Pachacamac, Kon og Mama Ocllo. Mama Zara («kornmor») var gudinne for korn og assosiert med mais og med piletreet. Pacha Camac («jordgjøreren») var en ktonisk skapergud, tidligere dyrket av Ichma, men ble senere tilpasset skapelsesmyten til inkaene. Han var "Jordguden". Pariacaca var en vanngud i den tidlige inkamytologien som ble tilpasset Inkariket. Han var en gud for regnstormer og skapergud. Han ble født som falk, men ble senere menneskelig. Paricia var en gud som sendte en oversvømmelse som drepte menneskene som ikke hadde respektert ham. Et mulig annet navn for Pachacamac. Supay var både en gud for døden og en hersker av Uca Pacha foruten en rase av demoner. Urcaguary var en gud for metaller, smykker og andre gjenstander av stor verdi fra jorden. Urcuchillay var en gud som voktet over dyrene. Viracocha var en gud for alle ting, i begynnelsen var han en hovedgud, men da Pachacutec ble Inka endret han denne gudens betydning ved å slå fast at Inti var den som gjorde det mulig å beseire chancas, inkaenes store fiende. == Trekk fra de religiøse forestillingene == Mama Ocllo var søster og hustru av Manco Capac. Hun var antatt å ha lært inkaene kunnskapen om å spinne. Mamaconas var en nonnelignende institusjon som levde i templene og dedikerte deres liv til Inti og tjenestegjorde for prestene. Unge piker fra adelen som var særlig vakre ble trenet i fire år kunne deretter ble mamaconas eller gifte seg med adelige. Huaca var et hellig objekt, eksempelvis et fjell, en stein eller en mumie. Uca Pacha («verden under») var underverden tilsvarende til helvete eller Hades, lokalisert i jorden midtre. Kay Pacha var den verden menneskene levde i. Hanan Pacha («verden over») var en guddommelig underverden. Kun rettskafne mennesker kunne komme til denne, ganske lik den kristne Himmelen, ved å krysse en bro gjort av hår. Chakana, eller et Inkakors, er kors med tre ender som har tilsynelatende lik symbolikk som i andre mytologier er kjent som Livets tre, Verdenstreet og lignende. Gjennom den sentrale aksen reiste en sjaman i transe til «verden under» og til de høyere nivåer bebodd av de overordnete guder. Slangen, pumaen og kondoren er totemiske representanter av de tre nivåene. == Eksterne lenker == Yale Peabody Museum: The Inca: From Village to Empire

Inkaenes mytologi omfatter en rekke fortellinger og legender som er mytologiske og bidrar til å forklare eller symbolisere trosforestillingene i Inkariket.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_V%C3%A6rum

2023-02-04

Arne Værum

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P7717 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 26. april', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 10. desember', 'Kategori:Fødsler i 1919', 'Kategori:Medlemmer av Kompani Linge', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Norske motstandsfolk drept under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune', 'Kategori:Personer fra englandsfarten 1940–1945']

Arne Meldal Værum (født 10. desember 1919, død 26. april 1942) var agent i det norske Kompani Linge, underlagt Special Operations Executive (SOE). Værum ble født på Hinna i Stavanger og var elev ved Kongsgård skole i Stavanger. Han flyktet til England 11. oktober 1941 med skøyta MK «Sjøleik», sammen med 17 andre menn og en kvinne. 8. november 1941 ble han vervet som agent til SOE. Etter omfattende trening i Skottland ble Værum (kodenavn PENGUIN) sammen med en annen Kompani Linge-agent, Emil Gustav Hvaal (kodenavn ANCHOR), satt i land ved Telavåg 17. april 1942. 26. april ble de avslørt, og det kom til skuddveksling mellom de norske Linge-karene og Gestapo. Værum ble drept av skadene han ble påført, og senket i havet utfor Marsteinen.En minnestein med hans navn er reist ved Frue kirke i Stavanger, (tidligere Hetland kommune).

Arne Meldal Værum (født 10. desember 1919, død 26. april 1942) var agent i det norske Kompani Linge, underlagt Special Operations Executive (SOE). Værum ble født på Hinna i Stavanger og var elev ved Kongsgård skole i Stavanger. Han flyktet til England 11. oktober 1941 med skøyta MK «Sjøleik», sammen med 17 andre menn og en kvinne. 8. november 1941 ble han vervet som agent til SOE. Etter omfattende trening i Skottland ble Værum (kodenavn PENGUIN) sammen med en annen Kompani Linge-agent, Emil Gustav Hvaal (kodenavn ANCHOR), satt i land ved Telavåg 17. april 1942. 26. april ble de avslørt, og det kom til skuddveksling mellom de norske Linge-karene og Gestapo. Værum ble drept av skadene han ble påført, og senket i havet utfor Marsteinen.En minnestein med hans navn er reist ved Frue kirke i Stavanger, (tidligere Hetland kommune). == Referanser ==

Arne Meldal Værum (født 10. desember 1919, død 26.

https://no.wikipedia.org/wiki/Andy_Dalby

2023-02-04

Andy Dalby

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Engelske gitarister', 'Kategori:Fødsler 8. desember', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Gainsborough']

Andrew Kenneth «Andy» Dalby (født 8. desember 1948 i Gainsborough i Lincolnshire) er en engelsk rockegitarist som hovedsakelig var aktiv på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Dalby var et ledende medlem av Kingdom Come, som han spilte inn tre album med fra 1971 til 1973 ved siden av Arthur Brown selv. Etter Kingdom Come spilte han på soloutgivelsene til Arthur Brown kalt Dance With Arthur Brown (1974) og Chisholm In My Bosom (1978). Han var også studiomusiker på Kiki Dees utgivelse med samme navn i 1974. Mellom 1979 til 1980 var han medlem av Vapour Trails, som spilte inn og ga ut utgivelsene Vapour Trails (1979) og V T S (1980. Fra 1980 til 1981 var han med på å spille inn på Jack Greens utgivelser Humanesque (1980) og Reverse Logic (1981). Fra 1982 til 1983 deltok han som bakgrunnsgitarist i turneen til Camel, som siden resulterte i utgivelsen On The Road 1982 (1994). Andy Dalby ga i 2015 ut solo-albumet It's About Time (AKD Records), et album påbegynt på 80-tallet og hvor Dalby spiller samtlige instrumenter. Forøvrig har ikke Dalby vært aktiv innenfor musikkbransjen, og det må antas at han har trukket seg tilbake til det private liv.

Andrew Kenneth «Andy» Dalby (født 8. desember 1948 i Gainsborough i Lincolnshire) er en engelsk rockegitarist som hovedsakelig var aktiv på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Dalby var et ledende medlem av Kingdom Come, som han spilte inn tre album med fra 1971 til 1973 ved siden av Arthur Brown selv. Etter Kingdom Come spilte han på soloutgivelsene til Arthur Brown kalt Dance With Arthur Brown (1974) og Chisholm In My Bosom (1978). Han var også studiomusiker på Kiki Dees utgivelse med samme navn i 1974. Mellom 1979 til 1980 var han medlem av Vapour Trails, som spilte inn og ga ut utgivelsene Vapour Trails (1979) og V T S (1980. Fra 1980 til 1981 var han med på å spille inn på Jack Greens utgivelser Humanesque (1980) og Reverse Logic (1981). Fra 1982 til 1983 deltok han som bakgrunnsgitarist i turneen til Camel, som siden resulterte i utgivelsen On The Road 1982 (1994). Andy Dalby ga i 2015 ut solo-albumet It's About Time (AKD Records), et album påbegynt på 80-tallet og hvor Dalby spiller samtlige instrumenter. Forøvrig har ikke Dalby vært aktiv innenfor musikkbransjen, og det må antas at han har trukket seg tilbake til det private liv. == Diskografi == 1972: Galactic Zoo Dossier – Kingdom Come (Gitar, vokaler) 1972: The Journey – Kingdom Come (Gitar) 1973: Kingdom Come (album) – Kingdom Come (Gitar, vokaler) 1974: Dance With Arthur Brown – Arthur Brown (Gitar) 1974: Kiki Dee (album) – Kiki Dee (Gitar) 1978: Chisholm In My Bosom – Arthur Brown (Gitar) 1979: Vapour Trails (album) – Vapour Trails (Gitar, perkusjon, rytmegitar, lydtekniker) 1980: V T S – Vapour Trails (Gitar) 1980: Humanesque – Jack Green (Gitar) 1981: Reverse Logic – Jack Green (Gitar) 1994: On The Road 1982 – Camel (Bakgrunnsgitar) 2015: It's About Time Arkivert 24. november 2018 hos Wayback Machine. (All instruments) == Eksterne lenker == Allmusic.com – Andy Dalbys diskografi Groove.no – Andy Dalby, bandbiografi

Andy Dalby

https://no.wikipedia.org/wiki/Edward_William_Exshaw

2023-02-04

Edward William Exshaw

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske seilere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 16. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1927', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i seiling', 'Kategori:Olympiske mestere for Storbritannia', 'Kategori:Personer fra departementet Gironde', 'Kategori:Seilere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Edward William Exshaw (født 15. februar 1866, død 16. mars 1927) var en britisk seiler som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Han ble olympisk mester to ganger med den fransk/britiske båten «Ollé». Den vant både første og andre finalen i klassen 2-3 tonn.

Edward William Exshaw (født 15. februar 1866, død 16. mars 1927) var en britisk seiler som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Han ble olympisk mester to ganger med den fransk/britiske båten «Ollé». Den vant både første og andre finalen i klassen 2-3 tonn. == OL-medaljer == 1900 Paris - Gull i seiling, klasse 2-3 tonn 1. finale - «Ollé» 1900 Paris - Gull i seiling, klasse 2-3 tonn 2. finale - «Ollé» == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Edward William Exshaw – Olympedia (en) Edward William Exshaw – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)

Edward William Exshaw (født 15. februar 1866, død 16.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norsk_Bergforening

2023-02-04

Norsk Bergforening

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2000', 'Kategori:Gruvedrift i Norge', 'Kategori:Norske yrkesorganisasjoner']

Norsk Bergforening, forkortet NBF, er en selvstendig, upolitisk landsomfattende medlemsorganisasjon, hvor medlemmene utgjøres av enkeltpersoner som har en tilknytning eller interesse for bergindustrien i Norge. Bergindustrien omfatter bedriftene og tilknyttede leverandører, samt utdanningsinstitusjoner og forvaltning.

Norsk Bergforening, forkortet NBF, er en selvstendig, upolitisk landsomfattende medlemsorganisasjon, hvor medlemmene utgjøres av enkeltpersoner som har en tilknytning eller interesse for bergindustrien i Norge. Bergindustrien omfatter bedriftene og tilknyttede leverandører, samt utdanningsinstitusjoner og forvaltning. == Formål == Foreningen har som formål å: skape faglige og sosiale nettverk for medlemmene arbeide for et positivt omdømme for bergindustrien i Norge == Historie == === Opprinnelse === Norsk Bergforening ble stiftet i år 2000. Foreningen er dannet ved sammenslåing av de to organisasjonene Norske Bergingeniørers Forening og Norsk Bergindustri Forening. Begge disse foreningene ble stiftet i år 1900. === Ledere === 2016 – Thomas B. Addison 2012 – 2015 Helge Rushfeldt 2008 – 2012 Roar Sandøy 2006 – 2008 Kari Moen 2000 – 2006 Øystein Rushfeldt == Utmerkelser == === Bergmannstaven === Bergmannstaven er Norsk Bergforenings høyeste utmerkelse. Kriteriet for å få utmerkelsen, er en samlet ekstraordinær aktivitet over tid til allmenn fremme for bergindustrien i Norge. Aktiviteten må gå utover det som kan forventes fra stilling eller posisjon som vedkommende innehar. Opprinnelig var bergmannstaven eller øksen brukt av berghuggere på 1600 tallet i Tyskland og senere i Norge på Kongsberg og Røros. Siden gikk de over til å bli brukt til bergmannens yrkesmessige verdighetstegn laget i tre. Bergmannstaven deles kun ut når styret finner verdige kandidater. Disse har hittil fått Bergmannstaven: 2019 Arnstein Amundsen 2017 Roar Sandøy 2016 Anders Molbech Heltzen 2015 Ulrik Søvegjarto 2013 Knut Lyng Sandvik 2012 Kjell Apeland 2011 Arne L. Haugen 2010 Per Zakken Brekke 2009 Tom Myran 2008 Peer-Richard Neeb 2007 Halfdan Carstens 2006 Elisabeth Gammelsæter 2005 Tone Sinding Steinsvik 2003 Robert Hermansen 2002 Øystein Rushfeldt 2001 Arne Bjørlykke 2000 Anders Ulseth 2000 Terje Malvik 1999 Niels Christian Hald 1997 Ola Øverlie 1995 Sturla Steinsvik 1995 Per Dugstad 1994 Ole Nordsteien 1994 Stein Krogh 1993 Frank Vokes 1993 Marcus Digre 1992 Olav Markussen 1992 Jens Christian Kiil == Mineralproduksjon == Norsk Bergforening utgir tidsskriftet Mineralproduksjon. == Homans Fond == Homans Fond er opprettet ved en testamentarisk gave fra Bergingeniør Chr. H. Homan, død 8.6.1933. Fondets renter skal benyttes etter testators bestemmelse til ekskursjoner og festlige sammenkomster i Norsk Bergforening. == Se også == Norske Bergingeniørers Forening Norsk Bergindustri Forening == Eksterne lenker == Norsk Bergforening

Norsk Bergforening, forkortet NBF, er en selvstendig, upolitisk landsomfattende medlemsorganisasjon, hvor medlemmene utgjøres av enkeltpersoner som har en tilknytning eller interesse for bergindustrien i Norge. Bergindustrien omfatter bedriftene og tilknyttede leverandører, samt utdanningsinstitusjoner og forvaltning.

https://no.wikipedia.org/wiki/LokalPosten

2023-02-04

LokalPosten

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske tjenesteselskaper', 'Kategori:Postvirksomheter']

lokalPosten er et norsk postselskap som driver bypost i Kongsberg. lokalPosten har, som ett av tre selskaper, konsesjon fra Samferdselsdepartementet til å samle inn og levere lukkede brev- og postsendinger under 50 gram i Norge, kalt Postens enerettsområde, i medhold av postloven § 6. De andre konsesjonshaverne er Posten Norge og Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. lokalPosten har også gitt ut frimerker.

lokalPosten er et norsk postselskap som driver bypost i Kongsberg. lokalPosten har, som ett av tre selskaper, konsesjon fra Samferdselsdepartementet til å samle inn og levere lukkede brev- og postsendinger under 50 gram i Norge, kalt Postens enerettsområde, i medhold av postloven § 6. De andre konsesjonshaverne er Posten Norge og Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. lokalPosten har også gitt ut frimerker. == Eksterne lenker == lokalPosten

lokalPosten er et norsk postselskap som driver bypost i Kongsberg.

https://no.wikipedia.org/wiki/Colombias_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Colombias kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Colombianske landslag', 'Kategori:Fotball i Colombia', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Colombias kvinnelandslag i fotball representerer Colombia i internasjonal fotball. Ettersom Colombia ikke har lykkes å kvalifisere seg til VM eller De panamerikanske leker, er deres innsats som oftest begrenset til deltakelse i Sudamericano Femenino. Ettersom dette bare arrangeres hvert fjerde år, hender det ofte at Colombia forsvinner fra FIFA-rankingen. Per desember 2008 er Colombia ikke med på rankingen, men poengsummen ville ha gitt dem en 41.-plass, og en fjerdeplass i CONMEBOL bak Brasil, Argentina og Peru (sistnevnte er også utenfor FIFA-rankingen per desember 2008). Colombia har bare deltatt i de tre siste mesterskapene. i Sudamericano Femenino 1998 kom Colombia på tredjeplass i sin gruppe, bak Brasil og Peru. I det neste mesterskapet kom Colombia videre til sluttspillgruppen på fire lag, og denne gangen slo Colombia Peru, og kom dermed på tredjeplass. Sudamericano Femenino 2006 kom imidlertid Colombia på en skuffende fjerdeplass i sin gruppe, bak Argentina, Ecuador og Uruguay.

Colombias kvinnelandslag i fotball representerer Colombia i internasjonal fotball. Ettersom Colombia ikke har lykkes å kvalifisere seg til VM eller De panamerikanske leker, er deres innsats som oftest begrenset til deltakelse i Sudamericano Femenino. Ettersom dette bare arrangeres hvert fjerde år, hender det ofte at Colombia forsvinner fra FIFA-rankingen. Per desember 2008 er Colombia ikke med på rankingen, men poengsummen ville ha gitt dem en 41.-plass, og en fjerdeplass i CONMEBOL bak Brasil, Argentina og Peru (sistnevnte er også utenfor FIFA-rankingen per desember 2008). Colombia har bare deltatt i de tre siste mesterskapene. i Sudamericano Femenino 1998 kom Colombia på tredjeplass i sin gruppe, bak Brasil og Peru. I det neste mesterskapet kom Colombia videre til sluttspillgruppen på fire lag, og denne gangen slo Colombia Peru, og kom dermed på tredjeplass. Sudamericano Femenino 2006 kom imidlertid Colombia på en skuffende fjerdeplass i sin gruppe, bak Argentina, Ecuador og Uruguay. == Eksterne lenker == Colombias Fotballforbunds hjemmeside (spansk)

Colombias kvinnelandslag i fotball representerer Colombia i internasjonal fotball. Ettersom Colombia ikke har lykkes å kvalifisere seg til VM eller De panamerikanske leker, er deres innsats som oftest begrenset til deltakelse i Sudamericano Femenino.

https://no.wikipedia.org/wiki/MK_%C2%ABSj%C3%B8leik%C2%BB

2023-02-04

MK «Sjøleik»

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Båter', 'Kategori:Englandsfarten 1940–1945', 'Kategori:Verneverdige fartøy']

MK «Sjøleik» LESW, er en motorskøyte bygget ved Farsund Slip & Mek. Verksted, Brødrene Tjørve i 1938, som båt nummer 139, Linjetegning Nr 6 av Julius Tjørve. Båten er 45 ft lang, 16 ft bred, har utfallende stevn og krysserhekk. I motsetning til de andre 16 båter av samme linjetegning fikk Sjøleik hud av eik på furuspant; vanlig var furu på eik. Den hadde en 30 HK Union motor som sannsynligvis kom fra en tidligere båt, var galeas-rigget og hadde en brutto/netto-tonnage 24,68/7,63.Sjøleik ble bygget som fiskefartøy og overlevert 10. august 1938 til Nicolai Leidland. Skøyta fikk fiskerinummer R-5-E, og senere, da han flyttet til Tananger, R-5-SO. Skøyta ble brukt til fiske utenfor Tananger i Sola kommune, blant annet til snurrevadfiske. Den 11. oktober 1941 forlot «Sjøleik» landet med 18 menn, blant dem Arne Værum, og en kvinne om bord og ankom Aberdeen to døgn senere. De fleste av dem fikk utdanning, og var i aktiv tjeneste for Norges frigjøring. Skøyta ble brukt av eier Leidland til fiske på den skotske østkyst. Den 2. juni 1945 førte Leidland «Sjøleik» tilbake til Norge på oppdrag av den norske stat, lastet med 450 kasser Sunlight såpe og flere motstandsfolk. I 1951 fikk Sjøleik en større motor, en UNION 50 HK. I 1953 ble båten solgt til Myklebust i Egersund. På Eigerøy Slipp ble det utført en del utbedringer, Styrehuset ble skiftet, og riggen forsvant. Båten fikk navnet «Blåveis», fiskerinummer R-54-ES, den fikk installert et radiotelefoniapparat, og tildelt kallesignal LESW. Hans og Torbjørn Myklebust brukte båten stort sett til reketråling. I tiden 1974-1978 benyttet Torger Torgersen og Per Hovland, Egersund, skøyta til frakt av fiskeavfall til fiskemel- og fiskeoljefabrikker. Deretter ble Blåveis avregistrert som fiskefartøy. I 1978 overtok Rune Bo Larsson, Oslo, båten og brukte den hovedsakelig som fritidsfartøy. I 1982 skiftet han ut motoren til en SCANIA DS11. I 1986 ble Blåveis brukt som smugglerbåt i den norsk-italienske filmen Makaroni Blues, med Eddy Constantine som skipper. I tiden 1988-1994 var båten i Rekefjord, da eid av Tor Tønnessen før den ble solgt til Willy Gautvik i 1994 som seilte den fra Arendal og langs norskekysten til Murmansk, gjennom Kvitsjøkanalen, Onega- og Ladogasjøen til St. Petersburg og Østersjøen, som «første båt gjennom Russland» med utenlandsk flagg. Etter hjemkomsten overtok Stein-Jarle Svardal i Bærum. I oktober 2000 kjøpte nåværende eier, Karl Pudik, båten. Den fikk tilbake sitt opprinnelige navn «Sjøleik», og en omfattende ombygnings- og restaureringsarbeid ble satt igang. Den 18. august 2008 ble «Sjøleik» satt på Riksantikvarens liste over Vernete skip. Foreningen «Sjøleiks Venner» står for vedlikehold og drift av båten.

MK «Sjøleik» LESW, er en motorskøyte bygget ved Farsund Slip & Mek. Verksted, Brødrene Tjørve i 1938, som båt nummer 139, Linjetegning Nr 6 av Julius Tjørve. Båten er 45 ft lang, 16 ft bred, har utfallende stevn og krysserhekk. I motsetning til de andre 16 båter av samme linjetegning fikk Sjøleik hud av eik på furuspant; vanlig var furu på eik. Den hadde en 30 HK Union motor som sannsynligvis kom fra en tidligere båt, var galeas-rigget og hadde en brutto/netto-tonnage 24,68/7,63.Sjøleik ble bygget som fiskefartøy og overlevert 10. august 1938 til Nicolai Leidland. Skøyta fikk fiskerinummer R-5-E, og senere, da han flyttet til Tananger, R-5-SO. Skøyta ble brukt til fiske utenfor Tananger i Sola kommune, blant annet til snurrevadfiske. Den 11. oktober 1941 forlot «Sjøleik» landet med 18 menn, blant dem Arne Værum, og en kvinne om bord og ankom Aberdeen to døgn senere. De fleste av dem fikk utdanning, og var i aktiv tjeneste for Norges frigjøring. Skøyta ble brukt av eier Leidland til fiske på den skotske østkyst. Den 2. juni 1945 førte Leidland «Sjøleik» tilbake til Norge på oppdrag av den norske stat, lastet med 450 kasser Sunlight såpe og flere motstandsfolk. I 1951 fikk Sjøleik en større motor, en UNION 50 HK. I 1953 ble båten solgt til Myklebust i Egersund. På Eigerøy Slipp ble det utført en del utbedringer, Styrehuset ble skiftet, og riggen forsvant. Båten fikk navnet «Blåveis», fiskerinummer R-54-ES, den fikk installert et radiotelefoniapparat, og tildelt kallesignal LESW. Hans og Torbjørn Myklebust brukte båten stort sett til reketråling. I tiden 1974-1978 benyttet Torger Torgersen og Per Hovland, Egersund, skøyta til frakt av fiskeavfall til fiskemel- og fiskeoljefabrikker. Deretter ble Blåveis avregistrert som fiskefartøy. I 1978 overtok Rune Bo Larsson, Oslo, båten og brukte den hovedsakelig som fritidsfartøy. I 1982 skiftet han ut motoren til en SCANIA DS11. I 1986 ble Blåveis brukt som smugglerbåt i den norsk-italienske filmen Makaroni Blues, med Eddy Constantine som skipper. I tiden 1988-1994 var båten i Rekefjord, da eid av Tor Tønnessen før den ble solgt til Willy Gautvik i 1994 som seilte den fra Arendal og langs norskekysten til Murmansk, gjennom Kvitsjøkanalen, Onega- og Ladogasjøen til St. Petersburg og Østersjøen, som «første båt gjennom Russland» med utenlandsk flagg. Etter hjemkomsten overtok Stein-Jarle Svardal i Bærum. I oktober 2000 kjøpte nåværende eier, Karl Pudik, båten. Den fikk tilbake sitt opprinnelige navn «Sjøleik», og en omfattende ombygnings- og restaureringsarbeid ble satt igang. Den 18. august 2008 ble «Sjøleik» satt på Riksantikvarens liste over Vernete skip. Foreningen «Sjøleiks Venner» står for vedlikehold og drift av båten. == Referanser ==

MK «Sjøleik» LESW, er en motorskøyte bygget ved Farsund Slip & Mek. Verksted, Brødrene Tjørve i 1938, som båt nummer 139, Linjetegning Nr 6 av Julius Tjørve.

https://no.wikipedia.org/wiki/Walter_Buckmaster

2023-02-04

Walter Buckmaster

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske polospillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 30. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1942', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1872', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra London', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Walter Selby Buckmaster (født 16. oktober 1872, død 30. oktober 1942) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London. Buckmaster kom på andreplass i poloturneringen under OL 1900 i Paris. Han var med på laget BLO Polo Club Rugby som etter å ha vunnet semifinalen mot Mexico med 8-0 tapte finalen med 1-3 til Foxhunters Hurlingham. Laget besto av spillere fra både Storbritannia og USA. Åtte år senere, under Sommer-OL 1908 i London, vant han sin andre olympiske sølvmedalje i polo.

Walter Selby Buckmaster (født 16. oktober 1872, død 30. oktober 1942) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London. Buckmaster kom på andreplass i poloturneringen under OL 1900 i Paris. Han var med på laget BLO Polo Club Rugby som etter å ha vunnet semifinalen mot Mexico med 8-0 tapte finalen med 1-3 til Foxhunters Hurlingham. Laget besto av spillere fra både Storbritannia og USA. Åtte år senere, under Sommer-OL 1908 i London, vant han sin andre olympiske sølvmedalje i polo. == OL-medaljer == 1900 Paris - Sølv i polo 1908 London - Sølv i polo == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Walter Buckmaster – Olympedia (en) Walter Buckmaster – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Walter Buckmaster – databaseOlympics.com (arkivert)

Walter Selby Buckmaster (født 16. oktober 1872, død 30.

https://no.wikipedia.org/wiki/Frederick_Freake

2023-02-04

Frederick Freake

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske polospillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Dødsfall 22. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1950', 'Kategori:Fødsler 7. mars', 'Kategori:Fødsler i 1876', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1908', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Frederick Charles Maitland Freake (født 7. mars 1876, død 22. desember 1950) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London. Freake vant en olympisk sølvmedalje i polo under OL 1900 i Paris. Han var med på laget BLO Polo Club Rugby som etter å ha vunnet semifinalen mot Mexico med 8-0 tapte finalen med 1-3 til Foxhunters Hurlingham. Laget besto av spillere fra både Storbritannia og USA. Åtte år senere, under Sommer-OL 1908 i London, vant han sin andre olympiske sølvmedalje i polo.

Frederick Charles Maitland Freake (født 7. mars 1876, død 22. desember 1950) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris og 1908 i London. Freake vant en olympisk sølvmedalje i polo under OL 1900 i Paris. Han var med på laget BLO Polo Club Rugby som etter å ha vunnet semifinalen mot Mexico med 8-0 tapte finalen med 1-3 til Foxhunters Hurlingham. Laget besto av spillere fra både Storbritannia og USA. Åtte år senere, under Sommer-OL 1908 i London, vant han sin andre olympiske sølvmedalje i polo. == OL-medaljer == 1900 Paris - Sølv i polo 1908 London - Sølv i polo == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Frederick Freake – Olympedia (en) Frederick Freake – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Frederick Freake – databaseOlympics.com (arkivert)

Frederick Charles Maitland Freake (født 7. mars 1876, død 22.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mosselhalv%C3%B8ya

2023-02-04

Mosselhalvøya

['Kategori:16°Ø', 'Kategori:79°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Halvøyer på Svalbard', 'Kategori:Spitsbergen']

Mosselhalvøya er en halvøy nord på Ny-Friesland, mellom Sorgfjorden og Mosselbukta. Nordspissen av Mosselhalvøya er det nordligste punktet på Spitsbergen.

Mosselhalvøya er en halvøy nord på Ny-Friesland, mellom Sorgfjorden og Mosselbukta. Nordspissen av Mosselhalvøya er det nordligste punktet på Spitsbergen. == Eksterne lenker == M osselhalvøya Stadnamn i norske polarområde, Norsk polarinstitutt

Mosselhalvøya er en halvøy nord på Ny-Friesland, mellom Sorgfjorden og Mosselbukta. Nordspissen av Mosselhalvøya er det nordligste punktet på Spitsbergen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Renault_25

2023-02-04

Renault 25

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1983', 'Kategori:Renault-modeller']

Renault 25 er en bilmodell i det såkalte E-segmentet, også kalt øvre mellomklasse, som ble produsert av den franske bilprodusenten Renault mellom 1984 og 1991. Modellen var Renaults mest luksuriøse modell til da, og havnet på andreplass i Årets Bil i Europa-kåringen i 1985, og til tross for problemer med elektronikken i begynnelsen var bilen lenge en suksess i hjemlandet Frankrike. I resten av Europa klarte den dog ikke å konkurrere med de tyske merkenes dominans. Modellen ble introdusert sent i 1983 som en 1984-modell, og var et stort skritt frem sammenliknet med forgjengerne Renault 20/30 som den erstattet. Bilens femdørs liftback-karosseri var tegnet av designerne Gaston Juchet og Robert Opron, kjent fra Citroën SM, og det utradisjonelle designet var ment å gi bilen et utseende som minnet om en tradisjonell sedan, for på den måte å tilfredsstille smaken etter tradisjonelle sedaner utenfor Frankrike. Renault 25 var en av de første bilmodellene som allerede fra starten var designet med tanke på aerodynamisk effektivitet, og dens Cd-verdi var 0,31. TS-modellen holdt i en periode den uoffisielle rekorden for verdens mest aerodynamiske masseproduserte bilmodell, med en Cd-verdi på 0,28, og ved lanseringen var 25 langt foran konkurrentene når det gjaldt drivstofføkonomi. Alle Renault 25-modellene var forhjulsdrevne, med fire- eller sekssylindrede motorer montert på langs foran fremakselen. Modellens ytelser var bedre enn gjennomsnittet i klassen. Modellen fikk gode kritikker for kjøreegenskaper og komfort, girkassen fikk svært mye skryt, og til tross for at det futuristiske interiøret (designet av den italienske designeren Marcello Gandini, blant annet kjent fra Lamborghini) var kontroversielt fikk 25 gode tilbakemeldinger for sin støyfrie og romslige kupé.

Renault 25 er en bilmodell i det såkalte E-segmentet, også kalt øvre mellomklasse, som ble produsert av den franske bilprodusenten Renault mellom 1984 og 1991. Modellen var Renaults mest luksuriøse modell til da, og havnet på andreplass i Årets Bil i Europa-kåringen i 1985, og til tross for problemer med elektronikken i begynnelsen var bilen lenge en suksess i hjemlandet Frankrike. I resten av Europa klarte den dog ikke å konkurrere med de tyske merkenes dominans. Modellen ble introdusert sent i 1983 som en 1984-modell, og var et stort skritt frem sammenliknet med forgjengerne Renault 20/30 som den erstattet. Bilens femdørs liftback-karosseri var tegnet av designerne Gaston Juchet og Robert Opron, kjent fra Citroën SM, og det utradisjonelle designet var ment å gi bilen et utseende som minnet om en tradisjonell sedan, for på den måte å tilfredsstille smaken etter tradisjonelle sedaner utenfor Frankrike. Renault 25 var en av de første bilmodellene som allerede fra starten var designet med tanke på aerodynamisk effektivitet, og dens Cd-verdi var 0,31. TS-modellen holdt i en periode den uoffisielle rekorden for verdens mest aerodynamiske masseproduserte bilmodell, med en Cd-verdi på 0,28, og ved lanseringen var 25 langt foran konkurrentene når det gjaldt drivstofføkonomi. Alle Renault 25-modellene var forhjulsdrevne, med fire- eller sekssylindrede motorer montert på langs foran fremakselen. Modellens ytelser var bedre enn gjennomsnittet i klassen. Modellen fikk gode kritikker for kjøreegenskaper og komfort, girkassen fikk svært mye skryt, og til tross for at det futuristiske interiøret (designet av den italienske designeren Marcello Gandini, blant annet kjent fra Lamborghini) var kontroversielt fikk 25 gode tilbakemeldinger for sin støyfrie og romslige kupé. == Relaterte modeller == === Eagle Premier / Dodge Monaco === På det amerikanske markedet var modellen Renault Premier delvis basert på Renault 25. Modellen benyttet dører og mekaniske komponenter fra Renault 25, mens chassis og understell var hentet fra Renault 21. Interiøret var designet av AMC, mens resten av bilen var tegnet av italienske Giorgetto Giugiaro. Da AMC ble solgt til Chrysler fikk Renault Premier navnet Eagle Premier, og fra 1990 til 1992 solgte Chrysler også en bilmodell under navnet Dodge Monaco. === Renault 25 Limousine === En utgave med ekstra lang akselavstand, kalt Renault 25 Limousine, ble også markedsført. Denne var 22,7 centimeter lenger enn de øvrige modellene, og var tilgjengelig i to varianter. Grunnmodellen var utstyrt med den samme seteraden som de øvrige modellene, mens «Executive»-modellen var utstyrt med to individuelle seter med elektrisk justering. == Eksterne lenker == (en) Renault 25 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Renault 25 er en bilmodell i det såkalte E-segmentet, også kalt øvre mellomklasse, som ble produsert av den franske bilprodusenten Renault mellom 1984 og 1991. Modellen var Renaults mest luksuriøse modell til da, og havnet på andreplass i Årets Bil i Europa-kåringen i 1985, og til tross for problemer med elektronikken i begynnelsen var bilen lenge en suksess i hjemlandet Frankrike.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mette_Davidsen

2023-02-04

Mette Davidsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Europamestere i håndball', 'Kategori:Fødsler 26. juni', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Håndballspillere for Tertnes IL', 'Kategori:Håndballspillere under Sommer-OL 1996', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske håndballspillere', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 1996 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-EM 1998 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 1993 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 1995 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 1997 for kvinner', 'Kategori:Spillere i Håndball-VM 1999 for kvinner', 'Kategori:Verdensmestere i håndball']

Mette Davidsen (født 26. juni 1976 i Bergen) er en norsk håndballspiller. Klubber hun har spilt for: Tertnes Hypo Niederösterreich ÅsaneHennes høydepunkt som klubbspiller er nok sølv i EHF-cupen i 2000.

Mette Davidsen (født 26. juni 1976 i Bergen) er en norsk håndballspiller. Klubber hun har spilt for: Tertnes Hypo Niederösterreich ÅsaneHennes høydepunkt som klubbspiller er nok sølv i EHF-cupen i 2000. == Landslagskarriere == Davidsen har 148 landskamper for Norge og har scoret 257 landslagsmål. Hun har følgende meritter fra internasjonale mesterskap: Bronse, VM 1993 4.-plass, VM 1995 Sølv, EM 1996 4.-plass OL 1996 Sølv, VM 1997 Gull, EM 1998 Gull, VM 1999 == Utmerkelser == Årets idrettsnavn i Hordaland og Sogn og Fjordane, 1998 Bergens kommunes idrettspris, 1999 == Eksterne lenker == (en) Mette Davidsen – Olympedia (en) Mette Davidsen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Mette Davidsen – Det europeiske håndballforbundet (EHF) (en) Mette Davidsen – Norges Håndballforbund

Mette Davidsen (født 26. juni 1976 i Bergen) er en norsk håndballspiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jean_de_Madre

2023-02-04

Jean de Madre

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske polospillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 2. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1934', 'Kategori:Fødsler 17. september', 'Kategori:Fødsler i 1862', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra Meudon', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Jean «Johnny» Pierre M. J. de Madre, Comte de Loos (født 17. september 1862 i Meudon, død 2. januar 1934 i Paris) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. De Madre vant en olympisk sølvmedalje i polo under OL 1900 i Paris. Han var med på laget BLO Polo Club Rugby som etter å ha vunnet semifinalen mot Mexico med 8-0 tapte finalen med 1-3 til Foxhunters Hurlingham. Laget besto av spillere fra både Storbritannia og USA.

Jean «Johnny» Pierre M. J. de Madre, Comte de Loos (født 17. september 1862 i Meudon, død 2. januar 1934 i Paris) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. De Madre vant en olympisk sølvmedalje i polo under OL 1900 i Paris. Han var med på laget BLO Polo Club Rugby som etter å ha vunnet semifinalen mot Mexico med 8-0 tapte finalen med 1-3 til Foxhunters Hurlingham. Laget besto av spillere fra både Storbritannia og USA. == OL-medaljer == 1900 Paris - Sølv i polo == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jean de Madre – Olympedia (en) Jean de Madre – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)

Jean «Johnny» Pierre M. J.

https://no.wikipedia.org/wiki/Deinking

2023-02-04

Deinking

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Gjenvinning', 'Kategori:Papir', 'Kategori:Prosessindustri']

Deinking er den industrielle prosessen for å fjerne trykksverte, fyllstoffer og papirbestrykning fra innsamlet brukt papir og lage returfiber, som kan anvendes i papirfremstilling. Nøkkelsteget i deinkingprosessen er få fjernet trykksverten fra papirfibrene. Dette blir oppnådd med en kombinasjon av mekaniske og kjemiske prosesser. I Europa er den vanligste prosessen flotasjonsdeinking.

Deinking er den industrielle prosessen for å fjerne trykksverte, fyllstoffer og papirbestrykning fra innsamlet brukt papir og lage returfiber, som kan anvendes i papirfremstilling. Nøkkelsteget i deinkingprosessen er få fjernet trykksverten fra papirfibrene. Dette blir oppnådd med en kombinasjon av mekaniske og kjemiske prosesser. I Europa er den vanligste prosessen flotasjonsdeinking. == Deinkingprosessen == === Sortering === Innsamlet papir kan inneholde en blanding av forskjellige papirtyper lagd av forskjellige typer papirmasser. Disse må sorteres for å kunne oppnå høyest mulig kvalitet på den gjenvunnede papiret. Trykksaker (skrivepapir, avispapir, magasinpapir, og lignende) Drikkekartong Emballasjekartong BølgepappResirkulert papir kan anvendes til å lage papir av samme eller lavere kvalitet enn det det var i utgangspunktet. Det sorterte papiret pakkes til baler og sendes til et papirbruk. Bruket anvender papir etter hvilken papirkvalitet de ønsker å lage. === Avembalering === Balene blir åpnet automatisk, emballasjen og store fremmedlegemer blir sortert bort på transportbåndet som går til en oppslager (pulper). Bånd, stifter og andre metallgjenstander fjernes med sikter og magneter. Tape, lim og lignende blir med videre i prosessen og kan danne klebrige avsetninger (stickies). === Opplaging === Pulperen slår opp papiret til mindre biter, mens vann og kjemikalier tilsettes. Normalt justeres pHen til 8,5 – 10,0. Vanlige deinkingkjemikalier er: pH-kontroll: vannglass og/eller natronlut Bleking: hydrogenperoksid Kalsiumionekilder hardt vann, kalk eller kalsiumklorid Kollektor: fettsyre, fettsyreemulsjon, fettsyresåpe og/eller organomodifisert siloxan.Etter oppslaging har det blitt dannet en suspensjon som kalles slurry. Slurryen går til siling. === Siling === I silingssteget gjøres også sentrifugalrengjøring, hvor slurryen roteres slik at materialer som er tyngre enn papirfibrene kan skilles av. Siler med slisser eller hull fjerner forurensninger som er større en fibrene. Materialer som er vanskelige å fjerne inklderer voksbestrykninger og stickies (myke, gummiaktige partikler som kan danne avsetninger og forurense det ferdige papiret). Stickies kan komme fra bokinnbinding, smeltelim, PSA-lim fra merkelapper, tape, etc. === Deinkingssteget === Deikningssteget har som mål å løse ut og fjerne hydrofobiske forurensninger i det gjenvunnede papiret. Forurensningene er hovedsakelig trykksverte og stickies. Deinkingssteget i deinkingprosessen kan gjøres på flere måter. De vanligste er flotasjon eller vask. ==== Flotasjonsdeinking ==== Flotasjon ble på 1960-tallet tilpasset fra flotasjonsprosessen som blir anvendt i malmopparbeiding i gruveindustrien. Dette er i Europa den vanligste deinkingprosessen for å lage returfiber. Mesteparten av kollektoren blir ofte i innløpet til flotasjonssteget. Prosesstemperaturen er vanligst i området 45 – 55 °C. Luft blir blåst inn i massesuspensjonen og kollektoren har affinitet til fyllstoffene, trykksvertepartiklene og luftboblene. Dette får mye av forurensingene til å følge luftboblene og danne et tykt skum som kan skummes av. Et vanlig oppsett er et totrinnssystem med av 3 – 5 flotasjonsceller i serie. Flotasjonsdeikning er veldig effektiv i å fjerne partikler større enn ca. 10 µm. ==== Vaskedeinking ==== Vaskedeinking består av et vaskesteg hvor dispergeringsmidler blir tilsatt for å vaske ut trykksverten. Når fiberslurryen blir fortykket (tørrstoffet økes) blir veldig fine partikler vasket ut. Prosessen er effektiv for å fjerne partikler mindre enn ca. 30 µm, slik som vannbasert trykksverte. Denne prosessen er mer vanlig å anvende for produksjon av tissue. ==== Andre deinkingprosesser ==== Flotasjon med oppløst luft (DAF) kan også anvendes, men er ikke spesielt vanlig. === Vasking === Vasking/fortykking er en filtreingsprosess (ikke å forveksle med vaskedeinking). Små partikler (< 5 µm) blir fjernet ved å skylle fibrene med vann. === Dispergering === Dispergering er en mekanisk prosess hvor en dispergator finfordeler gjenværende forurensninger. Kjemikalier som komplekseringsmidler kan tilsettes for å forberede til peroksidbleking. === Bleking === Hvis man ønsker å lage hvitt papir blekes fibrene med peroksider eller hydrosulfitt for å øke lysheten. Blekemetodene er tilsvarenede som for mekanisk masse, men målet er å bleke selve fibrene. === Papirfremstilling === Den gjenvunnede returfiberen blir lagd til nye papirprodukter på samme måte som nye papirmasser. === Biprodukter === De avskilte materialnene er hovedsakelig trykksverte, plast og korte fibre, kalles slam. Slammet kan deponeres, brennes for energiproduksjon eller anvendes som gjødsel av landbruk. === Problemer === Vannbasert trykksverte som fleksografisk blekk med partikkelstørrelser under 5 µm og dårlig løslighet i alkalisk miljø kan gi problemer i prosessen, spesielt i flotasjon. Løsningen kan være vaskedeinking med sure forhold, men dette gir problemer med andre prosessteg. Temperaturkontroll er viktig for klebrigheten av stickies. Klebrigheten øker ved høyere temperaturer. == Se også == Papirgjenvinning == Referanser ==

Deinking er den industrielle prosessen for å fjerne trykksverte, fyllstoffer og papirbestrykning fra innsamlet brukt papir og lage returfiber, som kan anvendes i papirfremstilling.

https://no.wikipedia.org/wiki/Havnnes

2023-02-04

Havnnes

['Kategori:20°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Nordreisa', 'Kategori:Fergesteder i Troms og Finnmark', 'Kategori:Fiskevær i Troms og Finnmark', 'Kategori:Kulturminner i Nordreisa', 'Kategori:Kulturminnesok', 'Kategori:Olavsrosa', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Havnnes, tradisjonell uttale Hamnnes, (kvensk: Karkko 'ør; skjær; flat sandstrekning'[1],nordsamisk: Gárgu 'grunne, strand') er et gammelt handelssted i Nordreisa kommune i Troms. Stedet ligger på sørspissen av Uløya og er Norges nordligste bevarte handelssted som fortsatt er i drift. Havnnes har i dag ca. 50 innbyggere. Havnnes er en perle i Nord-Norge, man ser det grønne og frodige møte det ville, vakre og ufruktbare. Havnnes ble i 2004 kåret til årets kulturlandskap i Troms. Stedet har fergeforbindelse til Rotsund på fastlandet (fylkesvei 357). Havnnes er blant annet kjent som hjemstedet til «Mor Lyng» (Ovidia Fredrikke Lyng) i første halvdel av 1800-tallet.

Havnnes, tradisjonell uttale Hamnnes, (kvensk: Karkko 'ør; skjær; flat sandstrekning'[1],nordsamisk: Gárgu 'grunne, strand') er et gammelt handelssted i Nordreisa kommune i Troms. Stedet ligger på sørspissen av Uløya og er Norges nordligste bevarte handelssted som fortsatt er i drift. Havnnes har i dag ca. 50 innbyggere. Havnnes er en perle i Nord-Norge, man ser det grønne og frodige møte det ville, vakre og ufruktbare. Havnnes ble i 2004 kåret til årets kulturlandskap i Troms. Stedet har fergeforbindelse til Rotsund på fastlandet (fylkesvei 357). Havnnes er blant annet kjent som hjemstedet til «Mor Lyng» (Ovidia Fredrikke Lyng) i første halvdel av 1800-tallet. ==== Historie ==== Steinalderfunn viser at det har vært bosetting her i ca. 6000 år. Det er funnet kniver, spydodder, økser og fiskesøkker som viser at Havnnes tidlig har vært fast boplass. Siden 1868 har handelsstedet vært eid av familien Giæver. Havnnes er fortsatt i privat eie. ==== Om bebyggelsen ==== De fleste husene her er fredet. Bygningene på Havnnes ble ikke brent under evakueringen høsten 1944 – i motsetning til alle andre hus på Uløya. Ved hjemkomsten i mai 1945 ble det funnet plakater med beskjed på tysk om at stedet ikke skulle brennes da det hadde kunstnerisk verdi («Künstlerisch wertvoll – daher nicht zerstören!» var skrevet med tusj på cellulosepapp –krisetidens kraftfôr.) Om du vandrer mellom husene på Havnnes vil du legge merke til de tre hus som danner en grense mellom inntun og uttun, uttunet er rødmalt og inntunet er hvitmalt. (Hvitmalingen var finest, men rødmalingen var billigst.) De fleste husene på Havnnes er fredet. I 2014 ble Havnnes tildelt kvalitetsmerket Olavsrosa. ==== Næringsliv og handel ==== Den forretning som Johs. H. Giæver overtok i 1868 var startet av Tomas A. Lyng den 22. august 1795 ifølge kopi av kongelig bevilling. Tomas A. Lyng var gift med den legendariske "Mor Lyng" som selv fikk 12 barn hvorav ingen levde opp. Historien forteller at hun tok til seg 32 pleiebarn da hun ikke var forunt å ha egne barn. Det produseres tørrfisk og saltfisk slik det har vært gjort i mange år. I tillegg har stedet en liten, men koselig landhandel hvor man får kjøpt ferske aviser og nybakte brød. Her finnes utleie av hus og båter om man ønsker å koble av i historiske omgivelser omkranset av de vakre Lyngenfjellene. Stedet har gode muligheter for vandring, avkobling og reakreasjon. ==== Om stedsnavnet ==== Rygh (1911: 179) opplyser at den tradisjonelle uttalen av stedsnavnet er "ha`mmnés" og at skriftformen Hamnes er belagt i 1723. Han legger til at navnet "I den sidste Matr. skr. Hamnnes." == Referanser == == Litteratur == John Henrik Lie og Fin Serck-Hanssen: Væreiere og nessekonger. Olympia Press, Horten 2008. ISBN 978-82-992252-5-0 (kapittel Havnnes, s. 304-317) N.A. Ytreberg: "Nordlandske handelssteder" F. Bruns bokhandels forlag 1942 Innbundet Axel Coldevin "Jordegods og storgårder i Nord-Norge" Lokalhistorisk forlag, 1990. ISBN13 9788274040274 Guttorm Friis "Skjærvø Sparebank" Utgitt av Skjærvø og Nordreisa Sparebank, 1965 Guttorm Friis "Handelsstedet Havnnes" 1987 M. Fugelsøy "Skjervøy Bygdebok I & II" John Giæver "Vesle Thomas", Den norske bokklubben, 1970 John Giæver "De lystige koner i Mårsund" Tiden norsk forlag, 1962 Nils M. Knutsen "Nessekongene" Gyldendal, 1988, ISBN 8205162999, 9788205162990 == Eksterne lenker == (no) Fylkesmannen i Troms: Havnnes årets kulturlandskap (19. november 2004) (no) Johs. H. Giæver AS, Havnnes Handelssted «Havnnes». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.

Havnnes, tradisjonell uttale Hamnnes, (kvensk: Karkko 'ør; skjær; flat sandstrekning'Gárgu 'grunne, strand') er et gammelt handelssted i Nordreisa] kommune i [[Troms. Stedet ligger på sørspissen av Uløya og er Norges nordligste bevarte handelssted som fortsatt er i drift.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sprint-VM_p%C3%A5_sk%C3%B8yter_2009

2023-02-04

Sprint-VM på skøyter 2009

['Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i 2009', 'Kategori:Hurtigløp på skøyter i Russland', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2009', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Russland', 'Kategori:Sport i Moskva', 'Kategori:Sport i Russland i 2009', 'Kategori:Sprint-VM på skøyter']

Sprint-VM på skøyter 2009, det 38. offisielle sprint-VM på skøyter siden det første i 1972, ble arrangert i Krylatskoje idrettshall i Moskva, Russland, den 17. og 18. januar 2009. Både i herre- og kvinneklassen ble det mestre som ikke hadde en sprint-VM-tittel fra før. Shani Davis fra USA vant herrenes VM for første gang, og ble den andre mann som har vunnet både sprint-VM og allround-VM i karrieren. De to øvrige medaljørene, Keiichiro Nagashima og Simon Kuipers, tok også sine første medaljer i sprint-VM, og det var Japans beste plassering på åtte år. Den regjerende mester Lee Kyou-hyuk fra Sør-Korea lå på andreplass før siste 1000 meter, men falt. Wang Beixing fra Kina vant dameklassen med nesten ett poengs margin, kom på pallen for første gang, og ble den første kineser som har vunnet sprint-VM siden Ye Qiaobo i 1993. Den regjerende mester Jenny Wolf tok sølv. 23-årige Yu Jing fra Kina, som debuterte internasjonalt seks uker før dette mesterskapet, vant bronse og sørget for at Kina vant to medaljer i sprint-VM for første gang gjennom tidene. 31 menn og 28 kvinner fra 16 nasjoner deltok. Det var det første sprint-VM hvor antallet løpere på siste distanse var begrenset; bare 24 løpere kunne kvalifisere seg for siste distanse.

Sprint-VM på skøyter 2009, det 38. offisielle sprint-VM på skøyter siden det første i 1972, ble arrangert i Krylatskoje idrettshall i Moskva, Russland, den 17. og 18. januar 2009. Både i herre- og kvinneklassen ble det mestre som ikke hadde en sprint-VM-tittel fra før. Shani Davis fra USA vant herrenes VM for første gang, og ble den andre mann som har vunnet både sprint-VM og allround-VM i karrieren. De to øvrige medaljørene, Keiichiro Nagashima og Simon Kuipers, tok også sine første medaljer i sprint-VM, og det var Japans beste plassering på åtte år. Den regjerende mester Lee Kyou-hyuk fra Sør-Korea lå på andreplass før siste 1000 meter, men falt. Wang Beixing fra Kina vant dameklassen med nesten ett poengs margin, kom på pallen for første gang, og ble den første kineser som har vunnet sprint-VM siden Ye Qiaobo i 1993. Den regjerende mester Jenny Wolf tok sølv. 23-årige Yu Jing fra Kina, som debuterte internasjonalt seks uker før dette mesterskapet, vant bronse og sørget for at Kina vant to medaljer i sprint-VM for første gang gjennom tidene. 31 menn og 28 kvinner fra 16 nasjoner deltok. Det var det første sprint-VM hvor antallet løpere på siste distanse var begrenset; bare 24 løpere kunne kvalifisere seg for siste distanse. == Utvalgte deltakere == De følgende deltakerne hadde utmerket seg internasjonalt i de foregående sesongene. Løperne er rangert etter beste plassering fra tidligere sprint-VM. === Menn === Sesongbeste (SB) oppnådd på innendørsbaner høyere enn 1000 meter over havet merket med *Wennemars, to ganger verdensmester i sprint, var uplassert i verdenscupen på 500 meter etter å ha blitt slått ut av det nederlandske laget. === Kvinner === Sesongbeste (SB) oppnådd på innendørsbaner høyere 1000 meter enn havet merket med *Friesinger, som vant VM i 2007, gjorde sin debut for sesongen. Hun ble skadet i kneet i juli og kunne ikke konkurrere i de siste månedene av 2008. == 1. dag == === 500 meter === === 1000 meter === === Sammenlagt etter 1. dag === == 2. dag == === 500 meter === === Sammenlagt etter 3 løp === === 1000 meter === == Sluttresultat == == Referanser == == Kilder == (en) Drama on the ice as Davis and Wang crowned World Sprint Champions Publisert 19. jan 2009. AIPSMedia.com Besøkt 20. apr 2011.

Sprint-VM på skøyter 2009, det 38. offisielle sprint-VM på skøyter, ble avholdt i overbygde Krylatskoje i Moskva.

https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Fournier-Sarlov%C3%A8ze

2023-02-04

Robert Fournier-Sarlovèze

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 13. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1937', 'Kategori:Franske polospillere', 'Kategori:Fødsler 14. januar', 'Kategori:Fødsler i 1869', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Mortimer Henri-Robert Fournier Sarlovèze (født 14. januar 1869 i Paris, død 13. juli 1937 i Compiègne) var en fransk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Fournier-Sarlovèze vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1900 i Paris. Han var med på laget Bagatelle Polo Club de Paris som tapte semifinalen med 4-6 til Foxhunters Hurlingham som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bagatelle Polo Club de Paris, som hadde spillere på laget fra både Frankrike og Storbritannia, spilte kun en kamp.

Mortimer Henri-Robert Fournier Sarlovèze (født 14. januar 1869 i Paris, død 13. juli 1937 i Compiègne) var en fransk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Fournier-Sarlovèze vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1900 i Paris. Han var med på laget Bagatelle Polo Club de Paris som tapte semifinalen med 4-6 til Foxhunters Hurlingham som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bagatelle Polo Club de Paris, som hadde spillere på laget fra både Frankrike og Storbritannia, spilte kun en kamp. == OL-medaljer == 1900 Paris - Bronse i polo == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Robert Fournier-Sarlovèze – Olympedia (en) Robert Fournier-Sarlovèze – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Robert Fournier-Sarlovèze – databaseOlympics.com (arkivert)

Mortimer Henri-Robert Fournier Sarlovèze (født 14. januar 1869 i Paris, død 13.

https://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_religionsdag

2023-02-04

Verdens religionsdag

['Kategori:Dager i januar', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1949', 'Kategori:Verdensdager']

Verdens religionsdag markeres den tredje søndagen i januar hvert år. Dagen ble innstiftet 1949 av det amerikanske bahai-samfunnets nasjonale åndelige råd. På denne dagen anordner lokale bahai-samfunn og -grupper over hele verden paneldebatter, det leses hellige skrifter fra de ulike verdensreligionene og det fremsies bønner fra blant annet buddhismen, hinduismen, islam, jødedommen, konfusianismen, kristendommen, taoismen og bahai. Temaet for verdens religionsdag er at alle religioner har felles grunnlag, at religion må føre til enighet mennesker i mellom og at religion må stemme overens med vitenskap, forskning og fornuft.

Verdens religionsdag markeres den tredje søndagen i januar hvert år. Dagen ble innstiftet 1949 av det amerikanske bahai-samfunnets nasjonale åndelige råd. På denne dagen anordner lokale bahai-samfunn og -grupper over hele verden paneldebatter, det leses hellige skrifter fra de ulike verdensreligionene og det fremsies bønner fra blant annet buddhismen, hinduismen, islam, jødedommen, konfusianismen, kristendommen, taoismen og bahai. Temaet for verdens religionsdag er at alle religioner har felles grunnlag, at religion må føre til enighet mennesker i mellom og at religion må stemme overens med vitenskap, forskning og fornuft. == Referanser == == Kilder == Christopher Buck (13. september 2011). «World Religion Day (January)». I James A. Beverley; Constance A. Jones. Religious Celebrations: An Encyclopedia of Holidays, Festivals, Solemn Observances, and Spiritual Commemorations (engelsk). 1 (illustrert utg.). ABC-CLIO. s. 936–939. ISBN 978-1-59884-205-0. == Eksterne lenker == (en) What Is World Religion Day?, Baha’i Blog

Verdens religionsdag markeres den tredje søndagen i januar hvert år. Dagen ble innstiftet 1949 av det amerikanske bahai-samfunnets nasjonale åndelige råd.

https://no.wikipedia.org/wiki/Franklins_fortapte_ekspedisjon

2023-02-04

Franklins fortapte ekspedisjon

['Kategori:Arktisekspedisjoner', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kannibalisme', 'Kategori:Nordvestpassasjen', 'Kategori:Oppdagelsesreiser', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Vitenskap i 1845']

Franklins fortapte ekspedisjon, også kalt Franklin-ekspedisjonen, var en stor ekspedisjon som det det britiske admiralitetet sendte ut i 1845 for å utforske de siste ukjente delene av Nordvestpassasjen. Den besto av 129 marinepersonell fordelt på de to bombarderfartøyene HMS «Terror» og HMS «Erebus», og var ledet av kommandør (posthumt kontreadmiral) sir John Franklin. Ekspedisjonen forsvant, og det ble i de påfølgende årene sendt ut flere ekspedisjoner for å finne ut hva som hadde skjedd. Selv om det fortsatt er mange mysterier knyttet til mennenes skjebne, er det fastslått at både «Terror» og «Erebus» ble skrudd ned av isen og at alle ombord omkom, men på ulike tidspunkter og steder.

Franklins fortapte ekspedisjon, også kalt Franklin-ekspedisjonen, var en stor ekspedisjon som det det britiske admiralitetet sendte ut i 1845 for å utforske de siste ukjente delene av Nordvestpassasjen. Den besto av 129 marinepersonell fordelt på de to bombarderfartøyene HMS «Terror» og HMS «Erebus», og var ledet av kommandør (posthumt kontreadmiral) sir John Franklin. Ekspedisjonen forsvant, og det ble i de påfølgende årene sendt ut flere ekspedisjoner for å finne ut hva som hadde skjedd. Selv om det fortsatt er mange mysterier knyttet til mennenes skjebne, er det fastslått at både «Terror» og «Erebus» ble skrudd ned av isen og at alle ombord omkom, men på ulike tidspunkter og steder. == Bakgrunn == I første halvdel av 1800-tallet sendte det britiske admiralitetet ut en rekke ekspedisjoner for å finne en sikker rute gjennom Nordvestpassasjen. Håpet var at denne kunne bli en snarvei for skipstrafikken mellom Europa og Det fjerne østen, og dermed bidra til å underlette den sjøbaserte handelen. I 1845 var mesteparten av passasjen kartlagt, bl.a. ved to ekspedisjoner Franklin ledet i 1819-22 og 1825-27. Fortsatt var ca. 500 km ukjent land, og admiralitet bestemte seg for å sende en siste stor ekspedisjon for å utforske også denne strekningen. Dette dreide seg om havområdene rundt King William Island. En viktig del av ferden var å drive studier av jordmagnetismen nær den magnetiske nordpol.John Franklin var ikke førstevalget til å lede ekspedisjonen, til det var han både for gammel og i for dårlig fysisk form. Da mer opplagte kandidater, som Sir James Clark Ross, sa nei, falt likevel valget på Franklin, han var dessuten arbeidsløs på dette tidspunktet og svært ivrig etter å få nye oppdrag. Ekspedisjonen dro med de to velprøvde skipene «Terror» og «Erebus», som James Ross hadde brukt da han utforsket farvannet rundt Antarktis. Disse ble dessuten modernisert med dampmaskiner overtatt fra jernbaneverket, og også utstyrt med dampoppvarming av alle rom. Ombord på båtene var det forsyninger for minst tre år. Det var den best utstyrte arktiske ekspedisjonen England noen gang hadde sendt ut.Francis Crozier ble utpekt til kaptein på «Terror» og James Fitzjames på «Erebus». == Ekspedisjonen forsvinner == De to skipene dro ut Themsen 19. mai 1845. De ble siste gang sett av andre europeere 26. juli, ved innløpet til Nordvestpassasjen. I 1847 var det enkelte personer, først og fremst Sir John Ross, som mente at man måtte begynne å lete etter ekspedisjonen. Admiralitet mente dette var unødvendig, siden den var utstyrt for flere år. Først i 1848 spredde engstelsen seg. == Forsøk på å finne ut hva som hadde skjedd == I 1848 ble det satt igang tre mislykkede redningsaksjoner: James Ross feilet da han forsøkte å seile inn Nordvestpassasjen fra øst, et annet skip prøvde å seile inn fra vest, mens Sir John Richardson og John Rae dro ned Mackenzie-elven og lette. Etter dette ville ikke admiralitetet lete mer og satte opp en belønning for å få andre til å gjøre jobben: £20 000 for den som reddet Franklin og £10 000 for den som fant skipene hans. Franklins kone, Lady Jane Franklin, brukte alle sine penger og all sin tid for å få sendt ut flere ekspedisjoner som kunne finne restene av mannens ekspedisjon. Dette og den offentlige interessen hadde sin effekt: I 1850 krydde det av redningsskip i Nordvestpassasjen. I slutten av august begynte man endelig å finne spor, på øya Beechey Island ble Franklin vinterkvarter fra 1845 oppdaget. Like i nærheten lå tre besetningsmedlemmer begravet. Etter dette ble det ikke gjort flere fremganger på en god stund, og ekspedisjonen ble avskrevet av admiralitetet i 1855. == Delvis oppklarning og nye mysterier == I 1853 dro John Rae over land til King William Island, for å lete etter spor av Franklin. Dette var det siste området som ennå ikke var undersøkt. Underveis traff han noen inuitter som fortalte en grusom historie: Vinteren 1849-50 hadde de truffet 40 europeere som dro en lettbåt sydover, på King William Island. De ble ledet av en stor offiser, sannsynligvis Crozier. Med tegnspråk forklarte de at båtene deres var skrudd ned av isen. Alle var tynne og utmattede. På våren hadde inuittene dratt over til fastlandet og hadde da funnet 35 av mennene nær Great Fish River, alle døde. De hadde tydeligvis blitt tvunget til å spise hverandre. Noen levde nok fortsatt, inuittene hørte skudd senere på våren 1850. Dette var samtidig som det krydde av redningsekspedisjoner lenger nord. Opplysningene om kannibalisme vakte bestyrtelse i Victoriatidens England, og mange nektet å tro på Rae og inuittene. En senere ekspedisjon sendt ut av Hudson Bay Company bekreftet dog langt på vei historien. Etter dette sendte Lady Franklin ut sin egen ekspedisjon, ledet av Francis Leopold McClintock. I 1859 traff den inuitter som fortalte om hvite menn som hadde gått sydover, og falt døde om mens de gjorde det. De sa også at et stort seilskip hadde blitt ødelagt utenfor King William Island, og at det fortsatt hadde vært der året før. Videre fortalte de om liket av en stor mann med lange tenner ombord. Rett etter midnatt 25. mai fant McClintock det første liket fra Franklinekspedisjonen på King William Island, tydeligvis en stuert som hadde falt mens han gikk.Litt senere fant McClintock to varder som var bygget av Franklins menn. I den ene lå et merkelig dokument inne i en metallbeholder: På midten var det skrevet en beskjed 28. mai 1847 om at alt var vel, selv om skipene var innefrosset. Rundt dette var det skrevet en ny beskjed 25. april 1848, som fortalte at Franklin hadde dødd 11. juni 1847, at 24 menn var døde alt i alt, og at man hadde måttet overgi skipene 22. april. Det var også skrevet at de nå satte kursen for Great Fish River. Det er et mysterium at så mange hadde dødd ombord på skipene.Ti engelske mil lenger sør på King William Island fant ekspedisjonen en av lettbåtene, plassert på en slede. Oppe i den lå det to menneskelevninger. Det merkelige var at båten pekte nordover, de hadde vært på vei tilbake til skipene. == Nye funn == Den 1. september 2014 fant en leteaksjon fra «Victoria Strait Expedition» to gjenstander på Hat Island i Queen Maud Gulf nær King William Island: Del av en davit med stempeler fra Royal Navy. Et objekt av tre, muligens en plugg fra et kjettingklyss.Den 9. september 2014 kunngjorde ekspedisjonen at den hadde lokalisert vraket av Erebus, den 7. september. Det er i svært god stand, og sonaren kunne til og med se dekksplankene. Vraket ligger på bunnen av den østlige delen av Queen Maud Gulf, vest for O'Reilly Island.Den 12. september 2016 kunngjorde ekspedisjonen at den hadde funnet vraket av The Terror. Skipet er i tilnærmet perfekt stand. Vraket ble funnet på sørkysten av King Williams Land. Dette indikerer at noen overlevende fra ekspedisjonen sannsynligvis dro tilbake til skipet og forsøkte å seile det til trygghet. Det er planlagt flere fremtidige ekspedisjoner inn i vrakene av skipene for om man kan finne flere svar på hva som hendte og hvorfor besetningen forlot begge skip. == Referanser == == Litteratur == Fleming, Fergus. Barrow's Boys. London: Granta Books, 1998. ISBN 1-86207-502-6 Lambert, Andrew. Franklin, Tragic Hero of Polar Navigation. London: Faber and Faber Limited, 2009. ISBN 978-0-571-23160-7

Franklins fortapte ekspedisjon, også kalt Franklin-ekspedisjonen, var en stor ekspedisjon som det det britiske admiralitetet sendte ut i 1845 for å utforske de siste ukjente delene av Nordvestpassasjen. Den besto av 129 marinepersonell fordelt på de to bombarderfartøyene HMS «Terror» og HMS «Erebus», og var ledet av kommandør (posthumt kontreadmiral) sir John Franklin.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gaoyou

2023-02-04

Gaoyou

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Jiangsu']

Gaoyou (kinesisk: 高邮; pinyin: Gāoyóu) er et byfylke i byprefekturet Yangzhou i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. Befolkningen var på 832 372 innbyggere i 1999.

Gaoyou (kinesisk: 高邮; pinyin: Gāoyóu) er et byfylke i byprefekturet Yangzhou i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. Befolkningen var på 832 372 innbyggere i 1999. == Kulturminner == Yucheng-posten (Yuchengyi, 盂城驿) fra Mingdynastiet (nå et postmuseum), Longqiuzhuang-funnstedet (Longqiuzhuang yizhi, 龙虬庄遗址) og pantehandelen i Gaoyou (Gaoyou dangpu, 高邮当铺) fra Qing-dynastiet står på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. == Administrative enheter == === Storkommuner === === Kommune === Lingtang hui etniske kommune (菱塘回族乡) == Referanser == == Eksterne lenker == Lokalregjeringens sider The Yucheng Post Harnsbergers´ story of Gaoyou Yuchengyi

Gaoyou (kinesisk: 高邮; pinyin: Gāoyóu) er et byfylke i byprefekturet Yangzhou i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jurong

2023-02-04

Jurong

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byfylker i Jiangsu']

Jurong (kinesisk: 句容; pinyin: Jùróng) er et byfylke i byprefekturet Zhenjiang i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. Befolkningen var på 602 049 innbyggere i 1999.

Jurong (kinesisk: 句容; pinyin: Jùróng) er et byfylke i byprefekturet Zhenjiang i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina. Befolkningen var på 602 049 innbyggere i 1999. == Samferdsel == Kinas riksvei 104 løper gjennom byfylket. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou. == Referanser == == Eksterne lenker == Lokalregjeringens sider Arkivert 13. mars 2021 hos Wayback Machine.

Jurong (kinesisk: 句容; pinyin: Jùróng) er et byfylke i byprefekturet Zhenjiang i provinsen Jiangsu i Folkerepublikken Kina.

https://no.wikipedia.org/wiki/Andeskjell

2023-02-04

Andeskjell

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krepsdyr', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-08', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Zoologistubber']

Andeskjell (Lepas) er en gruppe krepsdyr som lever i havet og stort sett finnes i tidevannssonen, men også er vanlig å finne skipskjøler og drivgods med mer. Andeskjell fester seg også på hvaler. Arten lever av plankton, som filtreres fra vannet. I Norge er svartstilket andeskjell og Lepas pectinata de to vanligste artene.

Andeskjell (Lepas) er en gruppe krepsdyr som lever i havet og stort sett finnes i tidevannssonen, men også er vanlig å finne skipskjøler og drivgods med mer. Andeskjell fester seg også på hvaler. Arten lever av plankton, som filtreres fra vannet. I Norge er svartstilket andeskjell og Lepas pectinata de to vanligste artene. == Eksterne lenker == (en) Andeskjell – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Andeskjell i Encyclopedia of Life (en) Andeskjell i Global Biodiversity Information Facility (no) Andeskjell hos Artsdatabanken (sv) Andeskjell hos Dyntaxa (en) Andeskjell hos Fossilworks (en) Andeskjell hos ITIS (en) Andeskjell hos NCBI (en) Kategori:Lepas – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Lepas – detaljert informasjon på Wikispecies Artstre - Andeskjell (Lepas) - miljolare.no Havforskningsinstituttet om andeskjell

* Lepas anatifera

https://no.wikipedia.org/wiki/Titania_(bedrift)

2023-02-04

Titania (bedrift)

['Kategori:1902 i Norge', 'Kategori:58°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bergverk i Rogaland', 'Kategori:Byggverk i Sokndal', 'Kategori:Norske industriselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Sokndal', 'Kategori:Selskaper etablert i 1902', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Titania A/S er et bergverk som vesentlig er basert på et dagbrudd på Tellnes i Sokndal ved Jøssingfjord i Rogaland. Dette er verdens største ilmenittforekomst med reserver på 400 millioner tonn. Titania står for ti prosent av verdens ilmenittproduksjon.Aktieselskabet Titania ble registrert i Kristiania handelsregister den 29. april 1902. Professor Peder Farup fikk patent i Norge på framstilling av et titanholdig fargestoff i 1909, og sammen med dr. Gustav Jebsen utviklet han de påfølgende årene metoder for industriell produksjon av titandioksid til pigment (titanhvitt). I 1916 ble aksjemajoriteten overtatt av Titan Co. A/S fra Fredrikstad, som ville sikre råstoffer for egen produksjon av titanhvitt.Oppredningsverket på Sandbekk stod ferdig i 1918-1919. I juni 1927 ble konsesjonen gitt amerikanske National Lead Co. for 99 år, de overtok eierskapet av Titan A/S. Modernisering av driften i 1935 økte produksjonskapasiteten til ca. 100 000 tonn ilmenittkonsentrat. Fra 1937 ble dette skipet fra Jøssingfjord, mens magnetittkonsentrat fremdeles skipes fra Rekefjord. Tellnesanlegget startet 14. oktober 1960. Utvidelser av produksjonskapasiteten til 500 000 tonn ilmenittkonsentrat i 1969, 650 000 tonn i 1970 og en million tonn i 1973. Etter nye miljøkrav startet deponering av avgangsmassen på Dyngadjupet i 1977 og tyngdekraftseparasjonsanlegg startet i 1982. Deponidammen var truet av mye regn i 2021.Ilmenittsmelteverket i Tyssedal ble satt i drift i 1986.

Titania A/S er et bergverk som vesentlig er basert på et dagbrudd på Tellnes i Sokndal ved Jøssingfjord i Rogaland. Dette er verdens største ilmenittforekomst med reserver på 400 millioner tonn. Titania står for ti prosent av verdens ilmenittproduksjon.Aktieselskabet Titania ble registrert i Kristiania handelsregister den 29. april 1902. Professor Peder Farup fikk patent i Norge på framstilling av et titanholdig fargestoff i 1909, og sammen med dr. Gustav Jebsen utviklet han de påfølgende årene metoder for industriell produksjon av titandioksid til pigment (titanhvitt). I 1916 ble aksjemajoriteten overtatt av Titan Co. A/S fra Fredrikstad, som ville sikre råstoffer for egen produksjon av titanhvitt.Oppredningsverket på Sandbekk stod ferdig i 1918-1919. I juni 1927 ble konsesjonen gitt amerikanske National Lead Co. for 99 år, de overtok eierskapet av Titan A/S. Modernisering av driften i 1935 økte produksjonskapasiteten til ca. 100 000 tonn ilmenittkonsentrat. Fra 1937 ble dette skipet fra Jøssingfjord, mens magnetittkonsentrat fremdeles skipes fra Rekefjord. Tellnesanlegget startet 14. oktober 1960. Utvidelser av produksjonskapasiteten til 500 000 tonn ilmenittkonsentrat i 1969, 650 000 tonn i 1970 og en million tonn i 1973. Etter nye miljøkrav startet deponering av avgangsmassen på Dyngadjupet i 1977 og tyngdekraftseparasjonsanlegg startet i 1982. Deponidammen var truet av mye regn i 2021.Ilmenittsmelteverket i Tyssedal ble satt i drift i 1986. == Referanser ==

thumb|Sandbekk ilmenittgruver 1950-tallet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Maurice_Raoul-Duval

2023-02-04

Maurice Raoul-Duval

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 5. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1916', 'Kategori:Franske polospillere', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra departementet Yvelines', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Maurice Raoul-Duval (født 27. april 1866, død 5. mai 1916 i Verdun) var en fransk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Raoul-Duval vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1900 i Paris. Han var med på laget Bagatelle Polo Club de Paris som tapte semifinalen med 4-6 til Foxhunters Hurlingham som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bagatelle Polo Club de Paris, som hadde spillere på laget fra både Frankrike og Storbritannia, spilte kun en kamp. Raoul-Duval også på laget Compiègne Polo Club som tapte i kvartfinalen til Foxhunters Hurlingham med 0-10.

Maurice Raoul-Duval (født 27. april 1866, død 5. mai 1916 i Verdun) var en fransk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Raoul-Duval vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1900 i Paris. Han var med på laget Bagatelle Polo Club de Paris som tapte semifinalen med 4-6 til Foxhunters Hurlingham som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bagatelle Polo Club de Paris, som hadde spillere på laget fra både Frankrike og Storbritannia, spilte kun en kamp. Raoul-Duval også på laget Compiègne Polo Club som tapte i kvartfinalen til Foxhunters Hurlingham med 0-10. == OL-medaljer == 1900 Paris - Bronse i polo == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Maurice Raoul-Duval – Olympedia (en) Maurice Raoul-Duval – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Maurice Raoul-Duval – databaseOlympics.com (arkivert)

Maurice Raoul-Duval (født 27. april 1866, død 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%89douard_Alphonse_James_de_Rothschild

2023-02-04

Édouard Alphonse James de Rothschild

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 30. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Franske polospillere', 'Kategori:Fødsler 24. februar', 'Kategori:Fødsler i 1868', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Rothschild', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vitikulturister']

Édouard Alphonse James de Rothschild (født 24. februar 1868 i Paris, død 30. juni 1949 i Paris) var en fransk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Rothschild vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1900 i Paris. Han var med på laget Bagatelle Polo Club de Paris som tapte semifinalen med 4-6 til Foxhunters Hurlingham som siden vant finalen og ble olympisk mestere. Bagatelle Polo Club de Paris, som hadde spillere på laget fra både Frankrike og Storbritannia, spilte kun en kamp.

Édouard Alphonse James de Rothschild (født 24. februar 1868 i Paris, død 30. juni 1949 i Paris) var en fransk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Rothschild vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1900 i Paris. Han var med på laget Bagatelle Polo Club de Paris som tapte semifinalen med 4-6 til Foxhunters Hurlingham som siden vant finalen og ble olympisk mestere. Bagatelle Polo Club de Paris, som hadde spillere på laget fra både Frankrike og Storbritannia, spilte kun en kamp. == OL-medaljer == 1900 Paris - Bronse i polo == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Édouard Alphonse James de Rothschild – Olympedia (en) Édouard Alphonse James de Rothschild – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)

Édouard Alphonse James de Rothschild (født 24. februar 1868 i Paris, død 30.

https://no.wikipedia.org/wiki/Andeskjellfamilien

2023-02-04

Andeskjellfamilien

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krepsdyr', 'Kategori:Opprydning 2023-01', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-04', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Taksopprydning', 'Kategori:Zoologistubber']

Andeskjellfamilien er en gruppe krepsdyr. Tross navnet er de altså ikke beslektet med skjell. De er derimot beslektet med rur og den parasittske Sacculina carcini.

Andeskjellfamilien er en gruppe krepsdyr. Tross navnet er de altså ikke beslektet med skjell. De er derimot beslektet med rur og den parasittske Sacculina carcini. == Eksterne lenker == (en) andeskjellfamilien – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) andeskjellfamilien i Encyclopedia of Life (en) andeskjellfamilien i Global Biodiversity Information Facility (no) andeskjellfamilien hos Artsdatabanken (sv) andeskjellfamilien hos Dyntaxa (en) andeskjellfamilien hos Fossilworks (en) andeskjellfamilien hos ITIS (en) andeskjellfamilien hos NCBI (en) Kategori:Lepadidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Lepadidae – detaljert informasjon på Wikispecies

* Alepas

https://no.wikipedia.org/wiki/Frederick_Agnew_Gill

2023-02-04

Frederick Agnew Gill

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske polospillere', 'Kategori:Deltakere for Storbritannia under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsfall 4. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fødsler 25. mai', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i polo', 'Kategori:Polospillere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Frederick Agnew Gill (født 25. mai 1873, død 4. juni 1938) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Gill vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1900 i Paris. Han var med på laget Bagatelle Polo Club de Paris som tapte semifinalen med 4-6 til Foxhunters Hurlingham som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bagatelle Polo Club de Paris, som hadde spillere på laget fra både Frankrike og Storbritannia, spilte kun en kamp.

Frederick Agnew Gill (født 25. mai 1873, død 4. juni 1938) var en britisk polospiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Gill vant en olympisk bronsemedalje i polo under OL 1900 i Paris. Han var med på laget Bagatelle Polo Club de Paris som tapte semifinalen med 4-6 til Foxhunters Hurlingham som siden vant finalen og ble olympiske mestere. Bagatelle Polo Club de Paris, som hadde spillere på laget fra både Frankrike og Storbritannia, spilte kun en kamp. == OL-medaljer == 1900 Paris - Bronse i polo == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Frederick Agnew Gill – Olympedia (en) Frederick Agnew Gill – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Frederick Agnew Gill – databaseOlympics.com (arkivert)

Frederick Agnew Gill (født 25. mai 1873, død 4.

https://no.wikipedia.org/wiki/Elveblest

2023-02-04

Elveblest

['Kategori:Alle artikler som trenger flere eller bedre referanser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger flere eller bedre referanser 2015-11', 'Kategori:Sykdommer i hud og underhud']

Elveblest (urticaria) er en allergisk hudreaksjon som gir et karakteristisk uregelmessig formet, blekrødt, vablete utslett. Utslettet kan dukke opp på svært kort tid og kan vare i få timer og forekommer sjelden over lang tid. Elveblest trenger ikke å være utslett, men det kan også være små røde flekker. Elveblest viser seg vanligvis på lårene. Det gir oftest kløe. I noen tilfeller av elveblest kan også angioødem forekomme, en dypere hudreaksjon som gir diffuse hevelser, spesielt i øyelokk, lepper og tunge.

Elveblest (urticaria) er en allergisk hudreaksjon som gir et karakteristisk uregelmessig formet, blekrødt, vablete utslett. Utslettet kan dukke opp på svært kort tid og kan vare i få timer og forekommer sjelden over lang tid. Elveblest trenger ikke å være utslett, men det kan også være små røde flekker. Elveblest viser seg vanligvis på lårene. Det gir oftest kløe. I noen tilfeller av elveblest kan også angioødem forekomme, en dypere hudreaksjon som gir diffuse hevelser, spesielt i øyelokk, lepper og tunge. == Årsaker == Psykisk stress Fysiske forhold som kulde, varme, vann, sol, svette, vibrasjon og trykk mot huden. Matvarer: Egg, skalldyr, nøtter, frukt og tilsetningsstoffer. Ting man puster inn: Pollen, dyrehår og husstøv. Medisiner: blant annet acetylsalisylsyre, betennelsesdempende medisiner, antibiotika og morfin. Sykdommer, blant annet infeksjoner, høyt stoffskifte og diabetes. Insektstikk Bivirkning fra ulike medikamenterHar man stadig tilbakevendende utslett eller hevelser i mer enn 6 uker, betegner man tilstanden som kronisk. De fleste som får kronisk elveblest blir bra igjen etter 3-6 måneder, mens noen opplever utbrudd av elveblest hele livet. Utslettene kan komme hvor som helst på kroppen. Nye utslett kan oppstå og forsvinne kontinuerlig. Kløende, lyserøde eller hvite forhøyninger i huden av ulik størrelse og form. Når utslettet utløses frigjøres det histamin fra mastceller. Det er histaminet som gir rødheten, kløen og hevelsen. Ved bruk av allergimedisiner/antihistaminer blokkeres de reseptorene/virkestedene der histamin fester seg og gir virkningen. Elveblest er en svært vanlig hud-reaksjon som over 15 % av oss vil oppleve en eller annen gang i livet. Akutt elveblest forekommer hyppigst i barneårene. Barn fra 6-14 med denne sykdommen bør holdes vekk fra skole/barnehage i 2-4 dager uten at de går ut, grunnen til at de ikke kan gå ut er at hudcellene må unngå fuktighet og aktivitet, det samme gjelder elveblest av allergisk årsak. Sykdommen vil fortsatt være der i 2-3 dager etter at utslett og kløen har gått bort. Den kroniske varianten rammer flest voksne, mens eldre sjelden opplever denne hudlidelsen. Kvinner får elveblest tre ganger så hyppig som menn. == Behandling == Behandling av elveblest går for det meste ut på å finne utløsende årsak, og fjerne denne hvis mulig. Ellers prøver man å lindre symptomene og utelukke annen sykdom som kan forårsake elveblest. Lege kan forskrive kløestillende antihistaminer som kan brukes for å redusere plagene. Ved kraftige utbrudd kan legen også foreskrive kortison, men effekten er usikker. Behandling med UV-stråling kan forsøkes ved kronisk elveblest, men også her er effekten varierende. Både utslettet og kløen kan dempes med antihistamin-tabletter (allergitabletter), for eksempel Zyrtec, Clarityn, Versal eller Kestine. Kraftige akuttilfeller kan behandles med kombinasjon kortisontabletter og allergitabletter (2+2 x 2) i to dager. Kløen dempes med flytende xylocain som er lett å få utover større områder. Mindre områder med salve/krem som elocon, eurax ol. == Referanser ==

| ICD9 =

https://no.wikipedia.org/wiki/LA_Ink

2023-02-04

LA Ink

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dokusåper fra USA', 'Kategori:Spin-off TV-serier', 'Kategori:TV-produksjoner på TLC', 'Kategori:TV-serier fra 2000-årene, fra USA', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA']

LA Ink er en amerikansk dokusåpe som gikk på TLC fra 2007 til 2011. Serien fulgte livet på «High Voltage Tattoo», et tatoveringsstudio i Los Angeles, California. Hver episode handlet om forskjellige kunder som forklarte om og hvorfor de valgte å få tatoveringene sine. Seriene fulgte også livet til tatoveringsartistene i studio. Butikken var eid av tatoveringsartist Kat Von D, som tidligere var å se på Miami Ink, før hun sluttet og dro tilbake til Los Angeles, der hun åpnet "High Voltage Tattoo". Tatoveringsartistene på studioet var Corey Miller, Hannah Aitchison, Kim Saigh og Kats bestevenn, Pixie Acia, som styrte butikken frem til slutten av andre sesong, før hun ble sagt opp. Serien var en spin-off av Miami Ink. I Norge ble serien sendt på Discovery Channel.

LA Ink er en amerikansk dokusåpe som gikk på TLC fra 2007 til 2011. Serien fulgte livet på «High Voltage Tattoo», et tatoveringsstudio i Los Angeles, California. Hver episode handlet om forskjellige kunder som forklarte om og hvorfor de valgte å få tatoveringene sine. Seriene fulgte også livet til tatoveringsartistene i studio. Butikken var eid av tatoveringsartist Kat Von D, som tidligere var å se på Miami Ink, før hun sluttet og dro tilbake til Los Angeles, der hun åpnet "High Voltage Tattoo". Tatoveringsartistene på studioet var Corey Miller, Hannah Aitchison, Kim Saigh og Kats bestevenn, Pixie Acia, som styrte butikken frem til slutten av andre sesong, før hun ble sagt opp. Serien var en spin-off av Miami Ink. I Norge ble serien sendt på Discovery Channel. == Gjester == Følgende kjendiser i USA har dukket opp i programmet: Eric Balfour, skuespiller (Seks fot under, 24) – episode 1 Steve-O (Jackass) – episode 2 og 5 Ronald (9F) Jauculan, "reggae-artist" Eve, rapper – episode 3 Jesse Metcalfe, skuespiller (Frustrerte fruer, John Tucker Must Die) – episode 4 Mike Vallely, profesjonell skateboarder – episode 4 Emerson Drive, kanadisk countryband – episode 5 Scott Ian, gitarist i Anthrax – episode 7 Frank Iero, rytmegitarist i My Chemical Romance – episode 7 Jesse Hughes, sanger og gitarist i Eagles of Death Metal – episode 9 Matt Sorum, trommeslager i bandet Velvet Revolver The Game == Referanser == == Eksterne lenker == (en) LA Ink på Internet Movie Database

LA Ink er en amerikansk dokusåpe som gikk på TLC fra 2007 til 2011. Serien fulgte livet på «High Voltage Tattoo», et tatoveringsstudio i Los Angeles, California.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lancia_Thema

2023-02-04

Lancia Thema

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmodeller introdusert i 1984', 'Kategori:Lancia-modeller']

Lancia Thema er en familiebil fra italienske Lancia mellom 1984 og 1994. Serie 1 (1984–94) kom som sedan og stasjonsvogn, tegnet og bygd av Pininfarina. Den delte Type Four chassis i galvanisert stål med Alfa Romeo 164, Fiat Croma og SAAB 9000, og eliminerte således rustproblemene fra Lancia Beta. Den kom med 2 liters sugemotorer og turbomotorer eller 2.8-liters V6 bensinmotor. I 1988 og 1992 kom mindre endringer i utseende og motorutvalg. Fra 1992 ble PRV V6 motoren byttet ut til fordel av 3,0L V6 fra Alfa Romeo. Modellen 8.32 er en jubileumsutgave med elektrisk spoiler, først vist på Torino Auto Show i 1986. Den markerer samarbeidet mellom Ferrari og Lancia sin Lancia Stratos. Motoren var Ferrari sin 2.8-liters V8, som også satt i Ferrari 308 og Ferrari Mondial Quattrovalvole. "8.32" står for 8 sylindre og 32 ventiler. Serie II (2011–14) av Thema var egentlig en Chrysler 300C med klistremerker som sa Lancia. Den ble solgt i Europa (unntatt England og Irland) og skulle etterfølge Lancia Thesis (2001–09).

Lancia Thema er en familiebil fra italienske Lancia mellom 1984 og 1994. Serie 1 (1984–94) kom som sedan og stasjonsvogn, tegnet og bygd av Pininfarina. Den delte Type Four chassis i galvanisert stål med Alfa Romeo 164, Fiat Croma og SAAB 9000, og eliminerte således rustproblemene fra Lancia Beta. Den kom med 2 liters sugemotorer og turbomotorer eller 2.8-liters V6 bensinmotor. I 1988 og 1992 kom mindre endringer i utseende og motorutvalg. Fra 1992 ble PRV V6 motoren byttet ut til fordel av 3,0L V6 fra Alfa Romeo. Modellen 8.32 er en jubileumsutgave med elektrisk spoiler, først vist på Torino Auto Show i 1986. Den markerer samarbeidet mellom Ferrari og Lancia sin Lancia Stratos. Motoren var Ferrari sin 2.8-liters V8, som også satt i Ferrari 308 og Ferrari Mondial Quattrovalvole. "8.32" står for 8 sylindre og 32 ventiler. Serie II (2011–14) av Thema var egentlig en Chrysler 300C med klistremerker som sa Lancia. Den ble solgt i Europa (unntatt England og Irland) og skulle etterfølge Lancia Thesis (2001–09). == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Lancia Thema (1984) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Lancia Thema er en familiebil fra italienske Lancia mellom 1984 og 1994.

https://no.wikipedia.org/wiki/Charlotte/Douglas_internasjonale_lufthavn

2023-02-04

Charlotte/Douglas internasjonale lufthavn

['Kategori:35°N', 'Kategori:80°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Charlotte (Nord-Carolina)', 'Kategori:Flyplasser i Nord-Carolina', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart']

Charlotte Douglas internasjonale lufthavn (IATA: CLT, ICAO: KCLT, FAA LID: CLT) er en kommersiell internasjonal lufthavn i Charlotte i Nord-Carolina. Flyplassen ble anlagt i 1935 som Charlotte Municipal Airport, i 1954 ble lufthavnet døpt om til Douglas Municipal Airport, oppkalt etter Charlottes tidligere borgermester Ben Elbert Douglas sr.. Lufthavnen fikk sitt nåværende navn i 1982. Den er US Airways' største knutepunkt, med flyvninger til 135 innenriks og internasjonale destinasjoner (2008). I 2007 var flyplassen den 16. mest brukte lufthavnen i USA og den 30. i verden etter passasjertrafikk-volum.

Charlotte Douglas internasjonale lufthavn (IATA: CLT, ICAO: KCLT, FAA LID: CLT) er en kommersiell internasjonal lufthavn i Charlotte i Nord-Carolina. Flyplassen ble anlagt i 1935 som Charlotte Municipal Airport, i 1954 ble lufthavnet døpt om til Douglas Municipal Airport, oppkalt etter Charlottes tidligere borgermester Ben Elbert Douglas sr.. Lufthavnen fikk sitt nåværende navn i 1982. Den er US Airways' største knutepunkt, med flyvninger til 135 innenriks og internasjonale destinasjoner (2008). I 2007 var flyplassen den 16. mest brukte lufthavnen i USA og den 30. i verden etter passasjertrafikk-volum. == Toppdestinasjoner == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Charlotte/Douglas International Airport – kategori av bilder, video eller lyd på Commons NCDOT Airport Information: Charlotte/Douglas International Airport (312 KiB) [PDF] Guide to WiFi access at Charlotte/Douglas International Airport

Charlotte Douglas internasjonale lufthavn er en kommersiell internasjonal lufthavn i Charlotte i Nord-Carolina. Flyplassen ble anlagt i 1935 som Charlotte Municipal Airport, i 1954 ble lufthavnet døpt om til Douglas Municipal Airport, oppkalt etter Charlottes tidligere borgermester Ben Elbert Douglas sr..

https://no.wikipedia.org/wiki/John_Henry_Lake

2023-02-04

John Henry Lake

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødsler 27. juli', 'Kategori:Fødsler i 1877', 'Kategori:Fødsler i 1878', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1900', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i sykling', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Syklister fra USA', 'Kategori:Syklister under Sommer-OL 1900']

John Henry Lake (født 1878, død ukjent) var en amerikansk syklist som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Lake kom på tredjeplass på 2000 meter sprint sykling under 1900 i Paris bak Georges Taillandier og Fernand Sanz fra Frankrike. Lake deltok også på distansen 25 kilometer men han fullførte ikke.

John Henry Lake (født 1878, død ukjent) var en amerikansk syklist som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Lake kom på tredjeplass på 2000 meter sprint sykling under 1900 i Paris bak Georges Taillandier og Fernand Sanz fra Frankrike. Lake deltok også på distansen 25 kilometer men han fullførte ikke. == OL-medaljer == OL 1900 Paris - Bronse i sykling, sprint 2000 meter == Eksterne lenker == (en) John Henry Lake – Olympedia (en) John Henry Lake – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) John Henry Lake – databaseOlympics.com (arkivert) (en) John Henry Lake – Cycling Archives

John Henry Lake (født 1878, død ukjent) var en amerikansk syklist som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/North_Carolina_Department_of_Transportation

2023-02-04

North Carolina Department of Transportation

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Stubber 2018-04', 'Kategori:Transport i Nord-Carolina', 'Kategori:Transportmyndigheter', 'Kategori:USA-stubber', 'Kategori:USAs delstatsmyndigheter', 'Kategori:Veldig små stubber']

North Carolina Department of Transportation (NCDOT) er ansvarlig for bygging, vedlikehold og drift av veier, broer og andre transportmetoder, inkludert ferger i den amerikanske delstaten Nord-Carolina.

North Carolina Department of Transportation (NCDOT) er ansvarlig for bygging, vedlikehold og drift av veier, broer og andre transportmetoder, inkludert ferger i den amerikanske delstaten Nord-Carolina. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) North Carolina Department of Transportation – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

right|150px

https://no.wikipedia.org/wiki/Rankefotinger

2023-02-04

Rankefotinger

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krepsdyr', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-10', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Zoologistubber']

Rankefotinger eller rankeføttinger er en gruppe krepsdyr som omfatter blant annet andeskjellfamilien og rur. De lever i hav, og finnes oftest på grunt vann og i tidevannssonen. Av såkalte «langhalser» (Penduculata) er den viktigste slekten i nordlige farvann Scalpellum hvorav 7 arter holder til i Norskehavet og/eller langs norskekysten, mens slektene Calantica (Island) og Pollicipes (Kanalen, Biskaya) er observert i Nord-Atlanteren, men ikke i norske farvann. Arten Trypetesa lampas er observert i Norskehavet, Nordsjøen, Kattegat, ved De britiske øyer og ned til Middelhavet, mens Weltneria exargilla er observert i Biskayabukta på 1500 meters dyp.Andre slekter av rur og andre krepsdyr som tidvis henføres til den store gruppen av rankeføttinger, og som lever i nordlige farvann, inkluderer Lepas med 5 arter i Nord-Atlanteren og/eller norske farvann, og videre enkeltarter av slektene Anelasma, Conchoderma, Alepas, Verruca, Chthamalus, Coronula, Xenobalanus, Platylepas, Stomatolepas, Bathylasma, Chirona, Acasta, Elminius, Semibalanus og Pyrgoma. I tillegg finner vi i Atlanteren og nordlige strøk minst 9 arter i rur-slekten Balanus samt minst en art av Solidobalanus og muligens to arter av Megabalanus.Av gruppen «rotfotinger» (Rhizocephala) finner vi i nordlige farvann slektene Briarosaccus, Peltogaster, Peltogasterella, Galatheascus, Parthenopea, Tortugaster, Trachelosaccus, Cyphosaccus, en rekke arter av Sacculina, og et fåtall arter av Drepanorchis, Lernaeodiscus, Triangulus, Clistosaccus, Sylon, Chtamalophilus, Boschmaella, Duplorbis, og Polysaccus.Av overorden Facetotecta finnes liknende i nordlige farvann arter av slektene Ascothorax, Isidascus, Synagoga, Ulophysema, minst 7 arter av slekten Dendrogaster, og videre arter av Laura og Baccaleureus.

Rankefotinger eller rankeføttinger er en gruppe krepsdyr som omfatter blant annet andeskjellfamilien og rur. De lever i hav, og finnes oftest på grunt vann og i tidevannssonen. Av såkalte «langhalser» (Penduculata) er den viktigste slekten i nordlige farvann Scalpellum hvorav 7 arter holder til i Norskehavet og/eller langs norskekysten, mens slektene Calantica (Island) og Pollicipes (Kanalen, Biskaya) er observert i Nord-Atlanteren, men ikke i norske farvann. Arten Trypetesa lampas er observert i Norskehavet, Nordsjøen, Kattegat, ved De britiske øyer og ned til Middelhavet, mens Weltneria exargilla er observert i Biskayabukta på 1500 meters dyp.Andre slekter av rur og andre krepsdyr som tidvis henføres til den store gruppen av rankeføttinger, og som lever i nordlige farvann, inkluderer Lepas med 5 arter i Nord-Atlanteren og/eller norske farvann, og videre enkeltarter av slektene Anelasma, Conchoderma, Alepas, Verruca, Chthamalus, Coronula, Xenobalanus, Platylepas, Stomatolepas, Bathylasma, Chirona, Acasta, Elminius, Semibalanus og Pyrgoma. I tillegg finner vi i Atlanteren og nordlige strøk minst 9 arter i rur-slekten Balanus samt minst en art av Solidobalanus og muligens to arter av Megabalanus.Av gruppen «rotfotinger» (Rhizocephala) finner vi i nordlige farvann slektene Briarosaccus, Peltogaster, Peltogasterella, Galatheascus, Parthenopea, Tortugaster, Trachelosaccus, Cyphosaccus, en rekke arter av Sacculina, og et fåtall arter av Drepanorchis, Lernaeodiscus, Triangulus, Clistosaccus, Sylon, Chtamalophilus, Boschmaella, Duplorbis, og Polysaccus.Av overorden Facetotecta finnes liknende i nordlige farvann arter av slektene Ascothorax, Isidascus, Synagoga, Ulophysema, minst 7 arter av slekten Dendrogaster, og videre arter av Laura og Baccaleureus. == Taksonomi == Taksonomien til Maximillopoda er komplisert og under har vært revisjon ettersom ny innsikt vinnes. Det er generelt omstridt å fin-inndele organismer taksonomisk. En vanlig oppdeling anerkjenner Maxllopoda som en av seks ulike klasser av krepsdyr, der forøvrig storkreps (Malacostraca) er den mest artsrike gruppen - etterfulgt av Maxillopoda. En moderne oppdatering av systematikken gis av Martin og Davis, som følgende oversikt følger ned til nivået orden, mens lavere nivåer i enkelte tilfeller følger Catalogue of Life: Rekke: krepsdyr (Crustacea) - 67.000 arter Brünnich, 1772 Klasse: Maxillopoda - mulig parafyletisk, +18.000 arter Dahl, 1956 Underklasse Tantulocarida - 17 / 33 / 39 arter Underklasse tungmasker (Pentastomida) - usikker, parasitter, 100 / 130 arter Underklasse fiskelus (Branchiura) - fiskeparasitter, 173 arter Underklasse Mystacocarida - 13 arter Underklasse Thecostraca Overorden Ascothoracica - 100 arter Overorden rankefotinger (Cirripedia) - 1 480 arter Burmeister, 1834 Orden Acrothoracica Orden «rotfotinger» Rhizocephala - parasitter, 310 arter Müller, 1863 Underorden Akentrogonida Familie Chthamalophilidae Familie Clistosaccidae Familie Duplorbidae Slekt Duplorbis Familie Mycetomorphidae Familie Thompsoniidae Slekt Thompsonia Underorden Kentrogonida Familie Lernaeodiscidae Slekt Lernaeodiscus Familie Peltogastridae Slekt Peltogaster Familie Sacculinidae Slekt Sacculina Orden Thoracica Underorden «langhalser» Pedunculata - mulig parafyletisk, 502 arter Lamarck, 1818 Overfamilie Heteralepadomorpha Newman, 1987 Familie Anelasmatidae Gruvel, 1905 Familie Heteralepadidae Nilsson-Cantell, 1921 Familie Koleolepadidae Hiro, 1933 Familie Malacolepadidae Hiro, 1937 Familie Microlepadidae Zevina, 1980 Familie Rhizolepadidae Zevina, 1980 Overfamilie Iblomorpha Newman, 1987 Familie Iblidae Leach, 1825 Overfamilie Lepadomorpha Pilsbry, 1916 Familie andeskjellfamilien (Lepadidae) Darwin, 1852 Familie Oxynaspididae Gruvel, 1905 Familie Poecilasmatidae Annandale, 1909 Overfamilie Scalpellomorpha Newman, 1987 Familie Calanticidae Zevina, 1978 Familie Lithotryidae Gruvel, 1905 Familie Pollicipedidae Leach, 1817 Familie Scalpellidae Pilsbry, 1907 Underorden Sessilia - 586 arter Familie rur (Balanidae) - 238 arter Slekt Amphibalanus Slekt Balanus Slekt Elminius Slekt Fistulobalanus Slekt Megabalanus Slekt Menesiniella Slekt Paraconcavus Overorden Facetotecta - 11 arter Underklasse hoppekreps (Copepoda) - 13.000 arter, 2.800 i ferskvann == Referanser == == Eksterne lenker == (en) rankefotinger – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (no) rankefotinger hos Artsdatabanken (en) rankefotinger hos Fossilworks (en) rankefotinger hos ITIS (en) rankefotinger hos NCBI (en) Kategori:Cirripedia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Cirripedia – detaljert informasjon på Wikispecies The Marine Flora & Fauna of Norway – (engelskspråklig) Fotografier og informasjon om rankeføttinger.

* Acrothoracica

https://no.wikipedia.org/wiki/Lancia

2023-02-04

Lancia

['Kategori:1906 i Italia', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Italienske bilprodusenter', 'Kategori:Selskaper etablert i 1906', 'Kategori:Torino']

Lancia (1906, Torino) er et italiensk bilmerke grunnlagt av Vincenzo Lancia (1881–1937) som kom fra Fiat i Torino der han hadde vært testkjører og bilbygger. Lancia laget varierte modeller, ofte med snedige tekniske løsninger. I 1913 kom Lancia Theta med verdens første hel-elektriske anlegg, samt Lancia Lambda i 1922 med det første monocoque (selvbærende karosseri). På 1930-tallet forsøkte de seg på masseproduksjon med Lancia Augusta uten å lykkes særlig. Lancia døde i 1937 og kona og sønnen Gianni Lancia (1924–2014) tok over, sammen med ingeniøren Vittorio Jano (1891–1965) fra Alfa Romeo. Racingsatsingen ga flere nyvinninger, som da Lancia Ardea i 1948 fikk verdens første 5-trinns manuelle girkasse, og i 1950 da Lancia Aurelia fikk verdens første V6-motor i produksjon, signert Jano. Etter store finansielle problem solgte Gianni selskapet i 1955 til sementfabrikanten Carlo Pesenti. Samarbeid med Carrozzeria Touring og Zagato laget flere lettvekts-varianter utover 60-tallet. Siden 1969 har Lancia vært eid av Fiat og figurert som dets "luksuriøse" bilmerke med små salgsvolum sammenlignet med Fiat og Alfa Romeo. Lancia deltok 1973–93 i Verdensmesterskapet i rally og dominerte stort med Lancia Stratos og Lancia Delta, en bil hvis gateutgave forøvrig ble utviklet sammen med svenske Saab. Etter fusjonen mellom Fiat og Chrysler i 2009 har man i korte perioder solgt Chrysler-modeller som Lancia i Europa. Lancia står i 2016 kun igjen med en modell i egen produksjon, småbilen Lancia Ypsilon. Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Lancia en del av konsernet Stellantis.

Lancia (1906, Torino) er et italiensk bilmerke grunnlagt av Vincenzo Lancia (1881–1937) som kom fra Fiat i Torino der han hadde vært testkjører og bilbygger. Lancia laget varierte modeller, ofte med snedige tekniske løsninger. I 1913 kom Lancia Theta med verdens første hel-elektriske anlegg, samt Lancia Lambda i 1922 med det første monocoque (selvbærende karosseri). På 1930-tallet forsøkte de seg på masseproduksjon med Lancia Augusta uten å lykkes særlig. Lancia døde i 1937 og kona og sønnen Gianni Lancia (1924–2014) tok over, sammen med ingeniøren Vittorio Jano (1891–1965) fra Alfa Romeo. Racingsatsingen ga flere nyvinninger, som da Lancia Ardea i 1948 fikk verdens første 5-trinns manuelle girkasse, og i 1950 da Lancia Aurelia fikk verdens første V6-motor i produksjon, signert Jano. Etter store finansielle problem solgte Gianni selskapet i 1955 til sementfabrikanten Carlo Pesenti. Samarbeid med Carrozzeria Touring og Zagato laget flere lettvekts-varianter utover 60-tallet. Siden 1969 har Lancia vært eid av Fiat og figurert som dets "luksuriøse" bilmerke med små salgsvolum sammenlignet med Fiat og Alfa Romeo. Lancia deltok 1973–93 i Verdensmesterskapet i rally og dominerte stort med Lancia Stratos og Lancia Delta, en bil hvis gateutgave forøvrig ble utviklet sammen med svenske Saab. Etter fusjonen mellom Fiat og Chrysler i 2009 har man i korte perioder solgt Chrysler-modeller som Lancia i Europa. Lancia står i 2016 kun igjen med en modell i egen produksjon, småbilen Lancia Ypsilon. Etter fusjonen mellom Groupe PSA og Fiat Chrysler Automobiles i 2021 er Lancia en del av konsernet Stellantis. == Modeller == 12HP;Alfa (1908), 18-24HP;Dialfa (1909), 15/20HP;Beta (1910), 20HP;Gamma (1911), 20/30HP;Delta (1912), 20/30HP Spinto Corsa; DiDelta (1911) Lancia Theta (1913–19), Lancia Kappa (1919–22; Dikappa 1921–22; Trikappa 1922–25), Lancia Lambda (1922–31; Dilambda 1928–1938), Lancia Astura (1931–39), Lancia Augusta (1932–37), Lancia Artena (1931–36, 1940–42), Lancia Aprilia (1937–49), Lancia Ardea (1939–53) Lancia Aurelia (1950–59), Lancia Appia (1953–63), Lancia Flaminia (1956–68) Lancia Fulvia (1963–76), Lancia Flavia (1961–71), Lancia Stratos, Lancia 2000 (1971–75), Lancia Beta (1972–84), Lancia Gamma (1976–84) Lancia Prisma (1982–89), Lancia Thema (1984–94, 2011–14), Lancia Dedra (1989–2000) Lancia Delta (1979–99, 2008–14), Lancia Kappa (1994–2000), Lancia Lybra (1999–2004), Lancia Thesis (2001–09), Lancia Y10 (1985–96), Lancia Y (1996–2003), Lancia Musa (2004–12), Lancia Ypsilon (2003–) Lancia Zeta (1994–2002), Lancia Phedra (2002–10), Lancia Voyager (2014–) nyttekjøretøy (van, lastebil, ambulanse, buss, trolleybuss, militære) == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Lancia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Lancia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Lancisti Norvegesi Tor Ivar Volla, Lanciahistorie i bilnorge.no

Lancia Y10 er en bilmodell i bybilklassen fra den italienske bilprodusenten Lancia som ble produsert mellom 1985 og 1996. Den ble solgt som Autobianchi i Italia, og som Lancia i de fleste andre markeder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Flavio_Gioja

2023-02-04

Flavio Gioja

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fiktive personer', 'Kategori:Italienske oppfinnere', 'Kategori:Personer fra provinsen Salerno']

Flavio Gioja eller Gioia var en formentlig sjøfarer og oppfinner (av kompasset) fra Italia tidlig på 1300-tallet. Senere forskning tyder på at en slik person ikke har eksistert, feilaktig «født» i kraft av en kommaplassering. «Informasjonen» om ham stammer fra 1511, med en nedtegnelse på latin som lyder «Amalphi in Campania veteri magnetis usus inventus, a Flavio traditur».Han ble ansett å ha blitt født i republikken Amalfi, og skulle ha virket som los. Han ble gitt æren for oppfinnelse av kompasset. Selv om han ikke har eksistert, er det imidlertid nokså sikkert at kompasset var i bruk av sjøfarere blant annet fra Amalfi ca år 1300, og kan meget vel ha blitt videre utviklet av dem.

Flavio Gioja eller Gioia var en formentlig sjøfarer og oppfinner (av kompasset) fra Italia tidlig på 1300-tallet. Senere forskning tyder på at en slik person ikke har eksistert, feilaktig «født» i kraft av en kommaplassering. «Informasjonen» om ham stammer fra 1511, med en nedtegnelse på latin som lyder «Amalphi in Campania veteri magnetis usus inventus, a Flavio traditur».Han ble ansett å ha blitt født i republikken Amalfi, og skulle ha virket som los. Han ble gitt æren for oppfinnelse av kompasset. Selv om han ikke har eksistert, er det imidlertid nokså sikkert at kompasset var i bruk av sjøfarere blant annet fra Amalfi ca år 1300, og kan meget vel ha blitt videre utviklet av dem. == Fotnoter == == Eksterne lenker == Si trattò soltanto di un errore dovuto ad una virgola (Det var bare en feiltakelse på grunn av et komma) (hos sapere.it, lagret i archive.org)

thumb|Flavio Gioja som statue, i Amalfi

https://no.wikipedia.org/wiki/Julia_Bache-Wiig

2023-02-04

Julia Bache-Wiig

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 18. august', 'Kategori:Fødsler i 1984', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Gulen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Julia Bache-Wiig (født 18. august 1984) er en norsk skuespiller. Bache-Wiig er fra Eivindvik i Gulen og har gått på skuespillerlinja ved Nordisk institutt for scene og studio. Julia Bache-Wiig har blant annet spilt rollen som 17 år gamle Frida i TV-dramaserien Størst av alt på NRK. I filmen Max Manus spilte hun sykesøsteren Liv som behandlet Max Manus (spilt av Aksel Hennie) på sykehuset, og som senere hjalp ham å rømme. Hun spilte i 2011 i en forestilling om Knutby-saken på Hålogaland Teater i Tromsø.

Julia Bache-Wiig (født 18. august 1984) er en norsk skuespiller. Bache-Wiig er fra Eivindvik i Gulen og har gått på skuespillerlinja ved Nordisk institutt for scene og studio. Julia Bache-Wiig har blant annet spilt rollen som 17 år gamle Frida i TV-dramaserien Størst av alt på NRK. I filmen Max Manus spilte hun sykesøsteren Liv som behandlet Max Manus (spilt av Aksel Hennie) på sykehuset, og som senere hjalp ham å rømme. Hun spilte i 2011 i en forestilling om Knutby-saken på Hålogaland Teater i Tromsø. == Opptredener == Film 2006 – Hjerteklipp – Eva (kortfilm) 2008 – Max Manus – Liv, sykepleier 2010 – En ganske snill mann – Silje 2011 – Få meg på for faen – Maria 2012 – To liv – Anne Myrdal 2015 – Kongens nei – Borghild 2017 – Den 12 mann – Hanna GrønnvollTV2007 – Størst av alt – Frida Røst Halvorsen 2015 – Frikjent – Åse Johansen 2015–2018 – The Last Kingdom – Thyra 2018–2019 – Heimebane – Marianne EllingsenScene2011 – Knutby – Sara Svensson – Hålogaland Teater 2011 – En folkefiende – Petra – Hålogaland Teater 2011–2012 – Gutten og Gullfuglen – Gutten – Hålogaland Teater 2012 – Glassmenasjeriet – Laura – Hålogaland Teater 2013 – Byggmester Solness – Hilde Wangel – Teater Ibsen 2013 – Dyveke – Dyveke – Den Nationale Scene 2014 – Båtar på vatnet – Anna som vaksen – Radioteatret 2014 – Kong Lear – Regan – Den Nationale Scene 2014–2015 – Vaffelhjarte – Mamma til Lena – Den Nationale Scene 2015 – Forbrent – Jeanine – Den Nationale Scene2015- presente "Thyra" en The Last Kingdom == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Julia Bache-Wiig på Internet Movie Database (sv) Julia Bache-Wiig i Svensk Filmdatabas (da) Julia Bache-Wiig på Filmdatabasen (da) Julia Bache-Wiig på Scope (fr) Julia Bache-Wiig på Allociné (en) Julia Bache-Wiig på AllMovie (en) Julia Bache-Wiig på AllMovie (en) Julia Bache-Wiig hos The Movie Database Julia Bache-Wiigs profil hos Sceneweb «Ikkje heilt som Julia» – Omtale i avisa Nordhordland

Julia Bache-Wiig (født 18. august 1984) er en norsk skuespiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Federal_Aviation_Administration

2023-02-04

Federal Aviation Administration

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Luftfart i USA', 'Kategori:Luftfartsmyndigheter', 'Kategori:USAs føderale myndigheter']

Federal Aviation Administration (FAA) er det amerikanske luftfartstilsynet som hører inn under United States Department of Transportation. Det regulerer og overvåker alle aspekter av sivil luftfart i USA. Loven Federal Aviation Act of 1958 opprettet etaten under navnet Federal Aviation Agency. Det nåværende navnet ble tatt i bruk i 1967 da det kom inn under United States Department of Transportation.

Federal Aviation Administration (FAA) er det amerikanske luftfartstilsynet som hører inn under United States Department of Transportation. Det regulerer og overvåker alle aspekter av sivil luftfart i USA. Loven Federal Aviation Act of 1958 opprettet etaten under navnet Federal Aviation Agency. Det nåværende navnet ble tatt i bruk i 1967 da det kom inn under United States Department of Transportation. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Federal Aviation Administration – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Federal Aviation Administration (FAA) er det amerikanske luftfartstilsynet som hører inn under United States Department of Transportation. Det regulerer og overvåker alle aspekter av sivil luftfart i USA.

https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Thorsen_(kunstner)

2023-02-04

Trygve Thorsen (kunstner)

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1965', 'Kategori:Fødsler 15. januar', 'Kategori:Fødsler i 1892', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedhuggere', 'Kategori:Personer fra Arendal kommune', 'Kategori:Personer fra Narvik kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Det finnes artikler om flere Trygve Thorsen.Anders Trygve Wittenstrøm Stålhandske Thorsen, (født 15. januar 1892 i Barbu, død 24. oktober 1965 i Arendal) var en norsk billedhugger. Faren, Theodor Thorsen, var seilskuteskipper, mens moren Christina, var født i Sverige. Familien flyttet til Narvik i 1902, der faren etablerte eget firma som agent innen shipping. I 1907 begynte han i fotograflære i Narvik, året etter ble han elev ved Den kongelige Tegneskole i Kristiania. I 1910 og 1911 var han elev ved Kunstakademiet, deretter fulgte studier i Tyskland og Italia. Han debuterte på Høstutstillingen i 1912. Gift med kabaretskuespiller Botten (Ingeborg Bergit) Soot, og de fikk i 1920 datteren Berit Soot Thorsen. Ekteskapet ble oppløst et par år senere. 1924 giftet han seg med Borghild Mosling fra Narvik. Etter å ha blitt enkemann i 1960 flyttet Thorsen i 1963 tilbake til Arendal. Etter kort tid ble han syk og døde, 72 år gammel. Begravet på familiegravstedet ved Barbu kirkegård. Som billedhugger arbeidet Thorsen i en naturalistisk stil.

Det finnes artikler om flere Trygve Thorsen.Anders Trygve Wittenstrøm Stålhandske Thorsen, (født 15. januar 1892 i Barbu, død 24. oktober 1965 i Arendal) var en norsk billedhugger. Faren, Theodor Thorsen, var seilskuteskipper, mens moren Christina, var født i Sverige. Familien flyttet til Narvik i 1902, der faren etablerte eget firma som agent innen shipping. I 1907 begynte han i fotograflære i Narvik, året etter ble han elev ved Den kongelige Tegneskole i Kristiania. I 1910 og 1911 var han elev ved Kunstakademiet, deretter fulgte studier i Tyskland og Italia. Han debuterte på Høstutstillingen i 1912. Gift med kabaretskuespiller Botten (Ingeborg Bergit) Soot, og de fikk i 1920 datteren Berit Soot Thorsen. Ekteskapet ble oppløst et par år senere. 1924 giftet han seg med Borghild Mosling fra Narvik. Etter å ha blitt enkemann i 1960 flyttet Thorsen i 1963 tilbake til Arendal. Etter kort tid ble han syk og døde, 72 år gammel. Begravet på familiegravstedet ved Barbu kirkegård. Som billedhugger arbeidet Thorsen i en naturalistisk stil. == Verker == Rallarmonumentet i Narvik. Avduket av kong Olav V 17. juli 1959. Brukes som logo i forbindelse med Vinterfestuka. Byste Hulda Garborg, i Det Norske Teater. Byste Ole Olsen (komponist), på Vår Frelsers gravlund. Byste overlege Sigurd Dahlstrøm, på Ullevål sykehus. Byste statsminister Gunnar Knudsen, i Stortinget. Byste Joseph Stockinger, utført i gips 1927 for Arendal Turnforening, støpt i bronse og avduket på Kanalplassen i Arendal 17. mai 2000. Relieff Bjørnstjerne Bjørnson og Karoline Bjørnson på Aulestad. Skulptur Lekende barn, i dag i byparken i Narvik, sto lenge utenfor Kunstnernes hus i Oslo. Skulptur av jente (datteren Berit), innkjøpt av dronning Maud og plassert på slottet. == Referanser == == Litteratur == Øyvind Rosenvinge: Trygve Thorsen. Bildehuggeren fra Barbu. I Sånn var det 2007. Arne Harald Hansen: [Trygve Thorsen.] Artikkel i Årbok for Ofoten Museum 2004.

Anders Trygve Wittenstrøm Stålhandske Thorsen, (født 15. januar 1892 i Barbu, død 24.

https://no.wikipedia.org/wiki/Visnes_Kalk

2023-02-04

Visnes Kalk

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Eide', 'Kategori:Etableringer i 1904', 'Kategori:Gruvedrift i Norge', 'Kategori:Norske industriselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Hustadvika', 'Kategori:Næringsliv i Møre og Romsdal']

Visnes Kalk AS er et bergverk på Visnes på Eide på Nordmøre. Bedriften eier og driver et dagbrudd der det tas ut marmor. Visnes kalk eksporterer blokker av marmor til prydstein og foredler den krystallinske marmoren til spesielle tunge og hvite produkter. Iver Rasmussen Eide startet uttak av marmor fra Visnes til blokkproduksjon i 1904. Bedriften drives i dag av hans etterkommere. I dag går produksjonen utelukkende til spesialråstoff for annen industri som malt, ren og hvit kalk.

Visnes Kalk AS er et bergverk på Visnes på Eide på Nordmøre. Bedriften eier og driver et dagbrudd der det tas ut marmor. Visnes kalk eksporterer blokker av marmor til prydstein og foredler den krystallinske marmoren til spesielle tunge og hvite produkter. Iver Rasmussen Eide startet uttak av marmor fra Visnes til blokkproduksjon i 1904. Bedriften drives i dag av hans etterkommere. I dag går produksjonen utelukkende til spesialråstoff for annen industri som malt, ren og hvit kalk. == Eksterne lenker == Hjemmeside

Visnes Kalk AS er et bergverk på Visnes på Eide på Nordmøre. Bedriften eier og driver et dagbrudd der det tas ut marmor.

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_18

2023-02-04

Europavei 18

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 18', 'Kategori:Europaveier i Finland', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Europaveier i Russland', 'Kategori:Europaveier i Sverige', 'Kategori:Referanser til E105', 'Kategori:Referanser til E12', 'Kategori:Referanser til E15', 'Kategori:Referanser til E16', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E20', 'Kategori:Referanser til E39', 'Kategori:Referanser til E4', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E5', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til E63', 'Kategori:Referanser til E75', 'Kategori:Referanser til E8', 'Kategori:Referanser til E95', 'Kategori:Referanser til Ev134', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Referanser til Rv36', 'Kategori:Referanser til Rv41', 'Kategori:Referanser til Rv9', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Riksveier i Oslo', 'Kategori:Veier i Agder', 'Kategori:Veier i Nord-Irland', 'Kategori:Veier i Storbritannia', 'Kategori:Veier i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Veier i Viken']

Europavei 18 (E18) starter i Craigavon i Nord-Irland og har sitt endepunkt i St. Petersburg i Russland. Underveis er den innom Skottland, England, Norge, Sverige og Finland. Veiens lengde er rundt 1 890 km. Trasé fastlagt av UNECE: Craigavon – Belfast – Larne ... Stranraer – Gretna – Carlisle – Newcastle ... Kristiansand – Oslo – Örebro – Arboga – Västerås – Stockholm/Kapellskär ... Mariehamn ... Åbo/Nådendal – Helsingfors – Vaalimaa – St. Petersburg. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E18 mellom Stavanger og Stockholm, strekningen mellom Kristiansand og Stockholm var den samme som dagens trasé.Mellom Storbritannia og Norge er det ingen fergeforbindelse.

Europavei 18 (E18) starter i Craigavon i Nord-Irland og har sitt endepunkt i St. Petersburg i Russland. Underveis er den innom Skottland, England, Norge, Sverige og Finland. Veiens lengde er rundt 1 890 km. Trasé fastlagt av UNECE: Craigavon – Belfast – Larne ... Stranraer – Gretna – Carlisle – Newcastle ... Kristiansand – Oslo – Örebro – Arboga – Västerås – Stockholm/Kapellskär ... Mariehamn ... Åbo/Nådendal – Helsingfors – Vaalimaa – St. Petersburg. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E18 mellom Stavanger og Stockholm, strekningen mellom Kristiansand og Stockholm var den samme som dagens trasé.Mellom Storbritannia og Norge er det ingen fergeforbindelse. == Knutepunkter == == Alternative veier == Det finnes alternative veier for å reise fra et sted langs veien til et annet. Porsgrunn – Drammen: 32Fylkesvei 32 via Skien, 9 km kortere. Drammen – Ski: Europavei 134 via Drøbak, 15 km kortere. Örebro – Stockholm/Solna (kryss med E4): via Södertälje, 1 km kortere, men det er ofte køproblemer i Stockholm. Derimot kan E20 brukes til Stockholm sentrum, 10 km kortere. Newcastle – Kristiansand: fergen Newcastle – Amsterdam (16 timer) og Hirtshals – Kristiansand (4 timer, E39) pluss 990 km vei. == Se også == Europavei 18 (Agder) Europavei 18 (Vestfold og Telemark) Europavei 18 (Viken) Europavei 18 (Oslo) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) E18 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Wang_Beixing

2023-02-04

Wang Beixing

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Kina i enkeltdistanse-VM på skøyter', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Fødsler 10. mars', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Kinesiske skøyteløpere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Kina', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Harbin', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Verdensmestere i hurtigløp på skøyter – Sprint']

Wang Beixing (kinesisk: 王北星, født 10. mars 1985 i Harbin) er en kinesisk skøyteløper. Beixing Wang er spesialist på de korte distansene 500 og 1000 meter. Hun ble lenge trent av den tidligere canadiske skøyteløperen Kevin Overland, men fra tidlig 2013 går hun på skøyteakademiet i Inzell og trenes av Jeremy Wotherspoon. Beixing Wangs gjennombrudd kom i 2004–2005-sesongen da hun flere ganger vant B-gruppen i verdenscupen og rykket opp til A-gruppen. I årene 2005, 2007 og 2008 tok hun sølv på 500 meter i VM enkeltdistanser. I 2009 vant hun sprint-VM som første kinesiske kvinne siden Ye Qiaobo i 1993.

Wang Beixing (kinesisk: 王北星, født 10. mars 1985 i Harbin) er en kinesisk skøyteløper. Beixing Wang er spesialist på de korte distansene 500 og 1000 meter. Hun ble lenge trent av den tidligere canadiske skøyteløperen Kevin Overland, men fra tidlig 2013 går hun på skøyteakademiet i Inzell og trenes av Jeremy Wotherspoon. Beixing Wangs gjennombrudd kom i 2004–2005-sesongen da hun flere ganger vant B-gruppen i verdenscupen og rykket opp til A-gruppen. I årene 2005, 2007 og 2008 tok hun sølv på 500 meter i VM enkeltdistanser. I 2009 vant hun sprint-VM som første kinesiske kvinne siden Ye Qiaobo i 1993. == Personlige rekorder == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Wang Beixing – Olympics.com (en) Wang Beixing – Olympic.org (en) Wang Beixing – Olympedia (en) Wang Beixing – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (cn) Wang Beixing – Kinas olympiske komité (en) Wang Beixing – Speedskatingbase.eu (en) Wang Beixing – SpeedSkatingNews.info (en) Wang Beixing – SpeedSkatingStats.com (en) Wang Beixing – TheSports.org «Athletes : Beixing Wang». Sochi2014.com. 4. juli 2014. Arkivert fra originalen 4. juli 2014. Besøkt 27. august 2015. Om Beixing Wang på SkateResults.com

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Shan_Hai_Jing

2023-02-04

Shan Hai Jing

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kinesisk litteratur', 'Kategori:Kinesisk mytologi', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Shan Hai Jing (tradisjonell kinesisk: 山海經; forenklet kinesisk: 山海经; bokstavelig «Samling av fjell og sjøer») er en kinesisk klassisk tekst som er minst 2000 år gammel. Den er hovedsakelig en fabel som består av geografisk og kulturell redegjørelse av tiden før Qin-dynastiet, foruten også å bestå av en samling mytologier. Boken er på omtrent 31 000 ord, delt i 18 seksjoner og beskriver over 550 fjell og rundt 300 kanaler.

Shan Hai Jing (tradisjonell kinesisk: 山海經; forenklet kinesisk: 山海经; bokstavelig «Samling av fjell og sjøer») er en kinesisk klassisk tekst som er minst 2000 år gammel. Den er hovedsakelig en fabel som består av geografisk og kulturell redegjørelse av tiden før Qin-dynastiet, foruten også å bestå av en samling mytologier. Boken er på omtrent 31 000 ord, delt i 18 seksjoner og beskriver over 550 fjell og rundt 300 kanaler. == Forfatterskapet == Bokens egentlige forfatter og den nøyaktige tid den ble skrevet er ennå ikke fastslått. Det var i begynnelsen antatt at mytiske figurer som Yu den store eller Boyi skrev boken. Imidlertid er det nå enighet blant moderne kinesiske forskere at denne boken ikke ble skrevet på en bestemt tid av en enkelt forfatter, men heller av flere forfattere fra De stridende staters tid og til begynnelsen av Han-dynastiet. Den første kjente redaktøren var muligens Liu Xiang fra vestlige Hen og som samlet flere verker av Konfucianisme|konfuciske klassikere. Senere Guo Pu, en forsker fra vestlige Jin som gjorde flere kommentarer til det, foruten en del andre endringer. == Oversyn == Boken er ikke en fortelling, slik at «handlingen» består av detaljerte beskrivelser av steder i retning mot Fjellene, Regionene bortenfor sjøene, Regionene innenfor sjøene, og Villmarken. Beskrivelsene er vanligvis legemidler, dyr og geografiske kjennetegn. Mange beskrivelser er svært verdslige, og et likt nummer er fantasifullt eller merkelig. Hvert kapittel følger grovt sett den samme regelen, og hele boken er ekstremt repeterende på dette viset. Den inneholder samtidig en rekke korte beskrivelser av myter, og de fleste strekker sjelden utover et avsnitt. Den mest berømte kinesiske oldtidsmyten fra denne boken er om antikke kinesiske figurer som Store Yu som tilbrakte år på å kontrollere en oversvømmelse. Redegjørelsen av ham er i siste kapittel, kapittel 18 i andre til siste avsnitt (grovt sett 40). Denne redegjørelsen er meget mer fantasifull enn beskrivelsen av ham i Shujing (Historieklassikeren). I Anne Birrells engelske oversettelse er Nüwa ikke tilstede i fortellingen om oversvømmelsen, men en annen redegjørelse av henne er svært kortvarig berørt i kapittel 16. == Evaluering == Generelt er boken betraktet som en mytologisk klassiker. Tidligere kinesiske forskere refererte til den som en dyrefabelbok (bestiarium), men tilsynelatende kun antatt at det var treffende. I forskningen som undersøker kontakt over Stillehavet fra tiden før Columbus har en forfatter, Henriette Mertz (1972), foreslått at Shan Hai Jing nedtegner kinesiske reiser i oldtiden til Amerika, og knytter mytiske Fusang til Mexico. == Litteratur == Birrell, Anne (2000): The Classic of Mountains and Seas. Penguin. ISBN 0-14-044719-9 Fracasso, Riccardo (1996): «Libro dei monti e dei mari (Shanhai jing): Cosmografia e mitologia nella Cina Antica». Venice: Marsilio. ISBN 88-317-6472-1 Mathieu, Remi (1983): «Etude sur la mythologie et l'ethnologie de la Chine Ancienne». Vol I, «Traduction annotee du Shanhai Jing». Vol. II, «Index du Shanhai jing». Paris: College de France, Institut des hautes etudes Chinoises. Mertz, Henriette (1972): Pale Ink: Two Ancient Records of Chinese Exploration in America. 2. red. utg.. Swallow Press. ISBN 0-8040-0599-0 Schiffeler, John (1978): The Legendary Creatures of the Shan hai ching. Hwa Kang. ASIN B0007AP1OI Strassberg, Richard (2002): A Chinese Bestiary: Strange Creatures from the Guideways Through Mountains and Seas. University of California Press. ISBN 0-520-21844-2 == Eksterne lenker == Den opprinnelige teksten (på forenklet kinesisk) Shanhaijing 山海經, ChinaKnowledgesammenligning denne Klassiske Fjell og Sjøer med :- Chifa` Yoginii-s 1001 Nights Matthew Codex Borgia Codex Vindobonensis 1-13 Codex Vindobonensis 14-52

Shan Hai Jing (tradisjonell kinesisk: 山海經; forenklet kinesisk: 山海经; bokstavelig «Samling av fjell og sjøer») er en kinesisk klassisk tekst som er minst 2000 år gammel. Den er hovedsakelig en fabel som består av geografisk og kulturell redegjørelse av tiden før Qin-dynastiet, foruten også å bestå av en samling mytologier.

https://no.wikipedia.org/wiki/Europavei_18

2023-02-04

Europavei 18

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 18', 'Kategori:Europaveier i Finland', 'Kategori:Europaveier i Norge', 'Kategori:Europaveier i Russland', 'Kategori:Europaveier i Sverige', 'Kategori:Referanser til E105', 'Kategori:Referanser til E12', 'Kategori:Referanser til E15', 'Kategori:Referanser til E16', 'Kategori:Referanser til E18', 'Kategori:Referanser til E20', 'Kategori:Referanser til E39', 'Kategori:Referanser til E4', 'Kategori:Referanser til E45', 'Kategori:Referanser til E5', 'Kategori:Referanser til E6', 'Kategori:Referanser til E63', 'Kategori:Referanser til E75', 'Kategori:Referanser til E8', 'Kategori:Referanser til E95', 'Kategori:Referanser til Ev134', 'Kategori:Referanser til Ev18', 'Kategori:Referanser til Rv36', 'Kategori:Referanser til Rv41', 'Kategori:Referanser til Rv9', 'Kategori:Referanser til europavei', 'Kategori:Riksveier i Oslo', 'Kategori:Veier i Agder', 'Kategori:Veier i Nord-Irland', 'Kategori:Veier i Storbritannia', 'Kategori:Veier i Vestfold og Telemark', 'Kategori:Veier i Viken']

Europavei 18 (E18) starter i Craigavon i Nord-Irland og har sitt endepunkt i St. Petersburg i Russland. Underveis er den innom Skottland, England, Norge, Sverige og Finland. Veiens lengde er rundt 1 890 km. Trasé fastlagt av UNECE: Craigavon – Belfast – Larne ... Stranraer – Gretna – Carlisle – Newcastle ... Kristiansand – Oslo – Örebro – Arboga – Västerås – Stockholm/Kapellskär ... Mariehamn ... Åbo/Nådendal – Helsingfors – Vaalimaa – St. Petersburg. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E18 mellom Stavanger og Stockholm, strekningen mellom Kristiansand og Stockholm var den samme som dagens trasé.Mellom Storbritannia og Norge er det ingen fergeforbindelse.

Europavei 18 (E18) starter i Craigavon i Nord-Irland og har sitt endepunkt i St. Petersburg i Russland. Underveis er den innom Skottland, England, Norge, Sverige og Finland. Veiens lengde er rundt 1 890 km. Trasé fastlagt av UNECE: Craigavon – Belfast – Larne ... Stranraer – Gretna – Carlisle – Newcastle ... Kristiansand – Oslo – Örebro – Arboga – Västerås – Stockholm/Kapellskär ... Mariehamn ... Åbo/Nådendal – Helsingfors – Vaalimaa – St. Petersburg. Etter det gamle nummersystemet fra 1950 gikk E18 mellom Stavanger og Stockholm, strekningen mellom Kristiansand og Stockholm var den samme som dagens trasé.Mellom Storbritannia og Norge er det ingen fergeforbindelse. == Knutepunkter == == Alternative veier == Det finnes alternative veier for å reise fra et sted langs veien til et annet. Porsgrunn – Drammen: 32Fylkesvei 32 via Skien, 9 km kortere. Drammen – Ski: Europavei 134 via Drøbak, 15 km kortere. Örebro – Stockholm/Solna (kryss med E4): via Södertälje, 1 km kortere, men det er ofte køproblemer i Stockholm. Derimot kan E20 brukes til Stockholm sentrum, 10 km kortere. Newcastle – Kristiansand: fergen Newcastle – Amsterdam (16 timer) og Hirtshals – Kristiansand (4 timer, E39) pluss 990 km vei. == Se også == Europavei 18 (Agder) Europavei 18 (Vestfold og Telemark) Europavei 18 (Viken) Europavei 18 (Oslo) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) E18 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons European Agreement on Main International Traffic Arteries (AGR) 14 mars 2008 (PDF, offisiell E-veiliste begynner på s. 14) UNECEs oversiktskart over alle europaveiene

| bilde =

https://no.wikipedia.org/wiki/Kat_Von_D

2023-02-04

Kat Von D

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Monterrey', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:TV-personligheter fra USA']

Kat Von D (født Katherine von Drachenberg 8. mars 1982 i Monterrey i Mexico) er en tatoveringskunstner og fjernsynspersonlighet. Hun er best kjent som tatovør i realityprogrammet Miami Ink og senere i LA Ink. LA Ink hadde premiere 7. august 2007 i USA og 11. november 2007 i Storbritannia.

Kat Von D (født Katherine von Drachenberg 8. mars 1982 i Monterrey i Mexico) er en tatoveringskunstner og fjernsynspersonlighet. Hun er best kjent som tatovør i realityprogrammet Miami Ink og senere i LA Ink. LA Ink hadde premiere 7. august 2007 i USA og 11. november 2007 i Storbritannia. == Biografi == Drachenberg ble født 8. mars 1982 i byen Monterrey i Nuevo Leon i Mexico. Da hun var fire år, flyttet hun og familien til Colton i California. Faren hennes, René von Drachenberg, er opprinnelig tysk, mens moren, Sylvia Galeano, har spansk-italienske røtter. Hun snakker spansk og engelsk flytende. Hun har også en bror, Michael, og en søster, Karoline Smith. Kat vokste opp i Inland Empire og gjorde sin første tatovering som 14-åring med hjemmelaget utstyr i 1996. Tatoveringen var en «gammelengelsk» J på ankelen til minne om en tidligere kjæreste. I 1998 begynte hun å jobbe i sitt første profesjonelle studio, Sin City Tattoo. Dette var en viktig periode i karrieren hennes, og den førte henne etter hvert videre til studioet True Tattoo. Der fikk hun sjansen til å tatovere sammen med Clay Decker og Chris Garver. Dette gjorde at hun fikk råd til å leve og jobbe i Hollywood i Los Angeles. Mens hun jobbet på True Tattoo, møtte Von D Oliver Peck, som senere skulle bli hennes ektemann. Hun jobbet i blant også i hans tatoveringsstudio, Elm Street Tattoo, i Dallas. I 2008 kom hun med i boken Permanence: Tattoo Portraits, skrevet av kunstner Kip Fulbeck. Von D var også med i filmen The Bleeding, regissert av Charlie Picemi. Handlingen følger en mann som har som oppdrag å befri verden fra vampyrer, og en av dem er spilt av Kat Von D. Filmen hadde premiere i 2009, med skuespillere som Vinnie Jones, DMX, Michael Madsen og Michael Matthias på rollelisten. Sammen med Dita Von Teese, Tori Amos, Cherie Currie fra bandet The Runaways, Terri Nunn, Lisa Loeb, Katy Perry, Jessicka, Samantha Maloney, Betsey Johnson, Anna Sui og Louise Post bidro Kat i Carrie Borzillo-Vrenna sin bok Cherry Bomb i 2008. Hun gav forskjellige tips om tatovering.I 2007 åpnet Kat tatoveringsstudioet High Voltage Tattoo der tv-serien LA Ink ble spilt inn. Vegg-i-vegg ligger også Kats andre butikk, Wonderland.Kat har lansert et eget sminkemerke på Sephora og er grunnleggeren av festivalen Musink. Hun har også skrevet tre bøker, der hun har samlet historier om sine og andres tatoveringer. Boken High Voltage Tattoo kom ut i 2009, The Tattoo Chronicles i 2010 og Go Big or Go Home: Taking Risks in Life, Love, and Tattooing i 2013. == Klienter == Kat Von D har tatovert Jim Rota fra Fireball Ministry, og sin nære venn, Matt Skiba fra Alkaline Trio, Jeffree Star, en nær venn, proff-skater/MTV stjerne Bam Margera og Steve-O fra Jackass, Ja Rule, medlemmer fra HIM, Frank Iero fra My Chemical Romance, The Game, Kerry King fra Slayer, Jesse Hughes fra Eagles of Death Metal, Marta fra Bleeding Through, Tim Lambesis fra As I Lay Dying, Dave Navarro, Brent Hinds fra Mastodon, Zacky Vengeance fra Avenged Sevenfold, Lady Gaga Mikey Vallely fra Revolution Mother, Lemmy Kilmister fra Motörhead og Mike Kroeger fra Nickelback. == Musikksmak == Von D lærte å spille piano da hun var seks år gammel og begynte å høre på The Misfits, Ramones og andre band innen punkrock da hun var tolv. Hun setter spesielt pris på Ludwig van Beethoven og Space Station Wagon. Kat har også tatovert seg selv med logoene til bandene HIM, Turboneger, ZZ Top, AC/DC, Slayer, og «Slutallica», en modifisert Metallica-logo. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Kat Von D – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kat Von D – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kat Von D på Internet Movie Database (en) Kat Von D hos Rotten Tomatoes (en) Kat Von D hos The Movie Database (en) Kat Von D på Apple Music (en) Kat Von D på Discogs (en) Kat Von D på Discogs (en) Kat Von D på MusicBrainz (en) Kat Von D på Spotify (en) Kat Von D på AllMusic (en) Kat Von D på Twitter Kat Von D på Facebook Kat Von D på Instagram (en) Kat Von D på YouTube Kat Von D på YouTube (en) Kat Von D på Myspace (en) Kat Von D på TikTok (en) Intervju på PR.com (en) Profil på highvoltagetattoo.com (en) Inkedmag intervju Arkivert 1. april 2009 hos Wayback Machine. (en) Spørsmål og svar med Kat Von D (en) Kat Von D biografi

Kat Von D (født Katherine von Drachenberg 8. mars 1982 i Monterrey i Mexico) er en tatoveringskunstner og fjernsynspersonlighet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Djunke

2023-02-04

Djunke

['Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:Kinesiske båttyper', 'Kategori:Kinesiske ord og uttrykk', 'Kategori:Seilskip', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Språkvask 2022-10']

En djunke er et kinesisk seilfartøy som er ansett som en av de meste suksessrike skipstyper i historien med et enormt antall varianter i mange århundrer. Djunkene går historisk sett tilbake til Han-dynastiet 220 f.Kr til 220 e.Kr, og var først brukt som havskip allerede i det andre århundret etter Kristus. Djunken ble senere videreutviklet jevnt og trutt i århundrene, og de havgående skipene skulle fram til 1500-tallet være de beste seilfartøyene i verden.

En djunke er et kinesisk seilfartøy som er ansett som en av de meste suksessrike skipstyper i historien med et enormt antall varianter i mange århundrer. Djunkene går historisk sett tilbake til Han-dynastiet 220 f.Kr til 220 e.Kr, og var først brukt som havskip allerede i det andre århundret etter Kristus. Djunken ble senere videreutviklet jevnt og trutt i århundrene, og de havgående skipene skulle fram til 1500-tallet være de beste seilfartøyene i verden. == Begrepet «djunke» == Det norske navnet «djunke» trodde man kom av det engelske ordet «junk» som betyr skrap med henvisning til det gamle, og dermed hadde det vært et negativ inntrykk av de kinesiske skipene i engelsk omtale. Men det engelske ordet «junk» kom fra det portugisiske ordet «junco», som igjen kom fra det malayiske ordet «jong». Dette kom av kontakt med kinesiske sjøfolk fra provinsen Fujian som har egne dialektspråk. Ordet «zun» (pinyin Chuán) fra Fujian mente «skip» eller «store havgående fartøyer». På kinesisk språk er ordet «chuan» brukt om djunkene. == Den typiske djunken == Den typiske djunken som kan ha et misledende utseende sett med vestlige øyne, opprinnelige hadde oppstått på de kinesiske elvene som et flatbunnet skip uten kjøl, rektangulære form på skroget som er synlig over vannet med tverrspeil på både baugen og hekken som er kort i sammenligning med andre skipstyper. Som de fleste båttyper og skipstyper verden rundt var djunken også tilpasset lokale forhold, og dermed hadde et stort antall varianter oppstått fra langt oppe på elvene i landet til langt ut i havet blant de uregjerlige bølgene. Sør i Yantgtze var kysten dypt oppsplittet med mange øyer og lukket farvann med større dybde, djunkene der hadde derfor fått skarpe baug med V-formet bunn. De dominerte i mange århundrer den marine handel i store deler av Asia som et resultat av den usedvanlige gjennomtenkte skipsbyggingen som hadde ikke oppgitt røttene fra den gang djunken hadde oppstått som en videreutvikling fra en flåte. Havgående djunker er svært sjødyktige tross et klumpete og klossete utseende som kunne ha skarpe linjer på skroget under vannlinjen, og den enkelte seilføringen gjorde djunken både enkelt og økonomisk å operere. I likhet med det noe misledende utseendet, gjorde også den spesielle seilriggingen inntrykk på vestlige som så uvanlige luggerseil satt på master som tilsynelatende var satt opp tilfeldig på skroget med mange spiler også kalt spristaker festet på de lange seilene som dermed ble meget enkelt å håndtere. == Djunkens konstruksjon == De kinesiske djunkene var effektive og robuste fartøyer som var formodentlig enkelt å tilpasse både lokale forhold og nytt krav som teknologiske nyvinninger gjennom århundrene helt fram til begynnelsen på 1900-tallet. I møte med vestlige skipsteknologi hadde de kinesiske skipsbyggerne ikke oppgitt deres tidlige posisjon som verdens fremste uten motstand, og hadde skapt flere hybrider mellom kinesisk og vestlige skipsteknologi som sett i skipstypen lorcha. De kinesiske skipsbyggerne hadde innlemmet tekniske avansementer i seilføring og skrogform opptil flere århundrer før de vestlige skipsbyggerne hadde funnet fram til de samme avansementer på egne hånd eller adoptert disse gjennom kulturkontakt. === Seilriggingen === Den såkalte djunkeriggen med en fleksibel struktur montert på relative enkelte luggerseil som trolig var en kinesisk opprinnelse, gjorde djunken lett å seile med enkelt håndtering ved bruk av horisontale bambusrør kalt spiler eller spristaker festet gjennom seilet som kunne beslås som en persienne. Spilene holder seilet flatt med en stivhet, og gjør det lett å rulle sammen i sterk vind eller i akutte situasjoner. Det var mulig å dra fordel av vindstyrke maksimalt, hvilken hadde bidratt til riggtypens popularitet. Det var også mulig å seile opp mot vinden. Seilet på en enslig mast kan styres gjennom spilene, og dermed krevde en lite besetning i motsetning til vestlig seilrigging. Det var dessuten ikke nødvendig å ha mastene kun reist langs djunkens senterlinjen, og det kunne være meget mange master som ikke nødvendigvis skulle være høy, på en djunke av mellomstore størrelse. En Pechili-djunke hadde et mastearrangement med formasten på babord side, deretter de tre neste master i rekkefølge på linje med den første. De fleste seilfartøyer har master langs senterlinjen på skroget, men på de kinesiske djunker har man master tvers på skipet fra babord til styrbord eller omvendt. Hensikten var for å unngå at det ene seilet skulle overskygge det andre, dermed ha jevn vindstyrke på alle samtidige seil. For økt seilføring valgt man bare å sette på enda flere master istedenfor flere seil på den samme masten. Helt fram til moderne tid var det sjeldent å se mer enn luggerseil på de enkelte master, men det finnes ulike varianter av djunkeriggen som på elvefartøyene som ikke hadde så mange spiler som på de havgående skipene. Elvefartøyene hadde ofte høyere firkantseil beregnet på å fange opp bris som klarte å trenge gjennom vegetasjonen langs bredden. Kineserne hadde en sterk forkjærlighet for flagger på deres fartøyene i lang tid, med et strøk av overtro hos de kinesiske båtmennene som var i likhet med folk beskjeftigt med sjøfart verden rundt overtroisk, blant annet hadde man sett på rød farge som det beste valget. Fargen skulle brukes for å roe ned den sinte himmeldragen som hersket blant skyene, og dermed avverge tyfoner og stormvær. === Skrogformen === De kinesiske skipsbyggerne bygde de klassiske djunker av trevirke fra mykt treslag som bartre, men annet trevirke blant dem teak hadde også vært tatt i bruk for skipsbyggingen. Alt tilgjengelige trevirke som kunne brukes, var gjerne tatt i bruk som kasserte trevirke i nyere tid som sett i den første halvdel av 1900-tallet. Foochow-djunker var sett med halvt utviskede reklameslagord fra kasserte skilt som var benyttet for byggingen. Bruk av hardt tre var ikke heller uvanlig. Det er bred enighet blant skipshistorikerne om at djunken opprinnelige hadde sine aner fra en flåtekonstruksjon som egentlig var en plattform av tømmerstykker eller bambusstykker slått sammen til et skrog som deretter ble utbygget med nyere teknologi som innføring av planker tilverket fra trevirke. Byggingen av en djunke i dagens Kina tok sitt preg av denne bakgrunnen ved at man hadde alltid startet med bunnpartiet. Et fremtredende trekk ved djunkene var den indre oppdelingen av skroget inn i skotter som egentlige var massive spanter av hardved lagt på bunnpartiet og langs skipssidene, deretter oppspiket planker som delte underskroget på tvers og langs. Ikke alle varianter av djunken hadde vanntette avdelinger, men de største og havgående djunker som Pechili-djunken og Foochow-djunken kunne ha et stort antall skotter. De største seilfartøyene som hadde eksistert fram til 1800-tallet i historien, var de kinesiske djunker under Zheng Hes mange sjøekspedisjoner i begynnelsen av 1400-tallet. Det meget store «skatteskipet» som utgjorde hjertet i Zheng Hes marineekspedisjon skal være opptil 137 meter langt og 55 meter bredt. Djunken hadde imidtertid ikke utseendet med seg i møte med de vestlige sjøfolk, de hadde ofte et meget kantet utseende over vannlinjen med en solid og rett baug og kasseformet overbygning. Den klassiske djunken hadde også høy fribord i forhold til de vestlige seilskipene som i sammenligning var en oppvisning av klare og rene linjer i elegante trekk, spesielt i 1800-tallet. Datidens europeiske skipsbyggere og sjøfolk hadde derfor vært lunkestemt, om ikke ubehagelig ovenfor den kinesiske skipsteknologien i lang tid helt til nyere tid. Djunken av sin tid var meget funksjonelt anlagt i likhet med vår tids kasseformede bulk- og containerskip. ==== Stevnror ==== Lenge før stevnroret var adoptert i Vesten, hadde de kinesiske djunkene tatt i bruk et eneste ror som beskrevet av oppdagelsesreiseren Marco Polo allerede i 1298. Det kinesiske stevnroret kan ikke sammenlignes med det europeiske med en konstruksjon som var beregnet på bruk på store skip med lav dypgang som kom ut på dypere vann. Det var mulig å justere høyden på stevnroret gjennom flere ulike metoder, den vanligste var å løfte opp roret inn i en bønn. Stevnroret var også massivt, at det noen ganger var gjennomboret flere ganger for å ha mindre påkjenninger spesielt i hardt vær. En rimelig stor djunke måtte ha tre mann om roret når situasjonen krevde det. Den eldste betegningen av et stevn-montert ror på et sjøfartøy er sett på en modell av en djunke som gravgods fra det første århundret e.Kr, men det er også tolket for å være en stor styreåre som kan være det kinesiske stevnrorets opprinnelse. Det eldste beviset for stevnror i Europa er funnet på en reliff på døpefonten i Winchester katedralen antagelige fra 1180, men er også omstridt. Stevnroret med huller for å slippe vannet gjennom, var en oppfinnelse fra 1200-tallet til 1400-tallet i en tidsperiode med stor aktivitet til havs av kinesiske djunker enn tidligere. Igjen var kineserne langt forut ettersom de europeiske skipsbyggerne også hadde monterte ror av den samme konstruksjon på de hurtiggående torpedobåtene fra 1901. Hensikten var å ha mindre påkjenninger på roret som utsettes for store krefter i vannet. Av den samme grunnen hadde stevnroret derfor blitt ansett som den viktigste komponenten på djunken som var laget av det sterkeste trevirket som var tilgjengelig. I Tiangong Kaiwu (1637) av Song Yingxing er det nedskrevet at stevnroret besto av alm, men det kan også være langmu eller zhumu tresort av ualminnelige styrke. ==== Vanntette avdelinger ==== Under Song-dynastiet var djunker med skott allerede beskrevet av Zhu Yu i året 1119 med hans bok Pingzhou Table Talks. Den muslimske oppdagelsesreiseren Ibn Battuta (1304–1377) hadde kommet til Kina og vært i stand til å produsere en detaljrike beskrivelse av djunkens konstruksjon med vanntette avdelinger. Funn av vrak som hadde vist seg å nedstamme fra kinesiske djunker, hadde så langt oppvist tekniske bevis på bruk av skotter mot inntrengning av vann i skroget. Europeerne hadde allerede fra begynnelsen latt merke til den spesielle bruken av vanntette skotter tvers og langskips på de kinesiske djunker, og det var allment kjent i opplysningstiden som notert av et brev fra 1787 av Benjamin Franklin der han kommenterte planer om pakettfart mellom USA og Storbritannia. Han anbefalte bruk av vanntette skotter «etter det kinesiske mønsteret» på pakettskipene. Det første skrittet mot de første vestlige skip med skott var allerede tatt i 1795 av skipskonstruktøren Sir Samuel Bentham som hadde besøkt Kina i 1782. Bentham fikk ikke gjennomslag for sitt forslag, men kan ha spilt en viktig rolle i byggingen av SS «Great Britain» som var sjøsatt i 1843 av hans venn Isambard Kingdom Brunel. Dette passasjerdamperen hadde langskips skotter i det nedre dekket. De europeiske skipsbyggerne var sent med å ta opp ideen om tverrskipsskott, men allerede i 1700-tallet hadde båter med vanntette avdelinger oppstått, de såkalte kvaser som kunne frakte levende fisk i en brønn i en fiskebåt. Den første engelske kvasen var en «well-smack» fra 1712. Anerkjente historikere som Joseph Needham tok utgangspunktet i de mange ikke-kinesiske kilder om bruk av vanntette avdelinger for en videre undersøkelse, og kom fram til den slutning om at de fremste avdelinger i skroget med viten og vilje var åpent opp for inntrengning av vann gjennom hull i plankene. Det var omtalt i side 422 av «Science and Civilisation in Ancient China». Der omtalt han flere eksempler på bruk av vanntette avdelinger som å ta inn vann som ballast ved bruk av kontrollerte åpninger. Fiskedjunkene kunne omgjøres til brønnbåter ved å fylle deler av det vanntette skroget for frakt av levende fisk etter fangsten, en ide som kom tidlig til Europa. ==== Senkekjøl ==== Uten kjøl på et skrog med flatt bunn ble det ikke mulig å unngå avdrift på åpen sjø, og for å redusere denne var stevnroret og deretter senkekjøl tatt i bruk. Allerede i en bok av Li Chuan fra 759 e.Kr hadde det blitt beskrevet bord som senkes ned i vannet enten gjennom skroget eller som lebord som også er kalt «sidesverd». Lebordet ble senket under seilas på lesiden og når djunken skulle seile opp mot vinden. Det nederlandske sidesverdet var oppfunnet allerede i 1500-tallet i Europa, men det kinesiske lebordet hadde eksistert i flere århundrer. Den første faktiske skildringen av lebord i bruk er fra 1124 under en reiseskildring til Korea av Hsu Ching. Det var skildret et bilde av et skip med to stevnrorer, et større og et mindre samt to «årer» (sen fu tho) som var stukket ned i vannet som støtteelementer for stevnroret som fungerte også som moteffekt mot avdrift. ==== Byggeteknikk ==== De kinesiske skipsbyggerne har ikke etterlatt seg mye dokumenterte beretninger om bygging av den klassiske djunken. Helt tilbake til Tang-dynastiet har et upresist antall vrak blitt oppdaget og undersøkt. En av de beste bevarte vrak fra ca. 1277 funnet i Quanzhou, Fujian i 1974 hadde vertikale skrogsider fra kjølen som hadde en spesiell utformning. De fleste havgående djunker fra sørlige Kina har nemlig V-formet skrog mot en kjøl i motsetning til mesteparten av de ulike varianter av djunken. Det meste interessante ved vraket er bordgangene, som i likhet med de nordiske vikingskipene er «klinket sammen» fra den øverste bordgangen til den andre, men er lagt kant mot kant etter å ha blitt beskåret med rektangulær trinn. Quanzhou-djunken har overlappende forhud på skroget som har dobbelt lag av bordganger. Denne byggeteknikken om hvordan å sammenføye bordgangene har overlevde helt fram til moderne tid, og kan ha bidratt sterkt til å gi plankene et «utbulende» utseende når de var sammenføydet i et skrog. Et annet vrak som var også oppdaget i nyere tid, beviste variasjon i byggeteknikk som hadde vært benyttet av skipsbyggerne i Kina. Penglai-djunken fra ca. 1376 oppdaget i 1984 ved Penglai i provinsen Shandong har ikke en ekte kjøl, bare en tykk bordplanke av rektangulær form og bordgangene lagt kant mot kant selv om naglene av tre eller jern også var slått gjennom fra den øverste til den nederste bordgangen som på Quanzhou-djunken. I likhet med Quanzhou-djunken har vraket fra Penghai ikke separate spanter for stivhet i skroget, men vanntette skott som var lagt horisontalt nedover til bunnen, slått sammen med spanter. Det er kjent fra 1900-tallet at de kinesiske skipsbyggerne foretrukket å bygge djunkens skjelettet som besto av spanter og skotter før det ble lagt planker på, men noen ganger var kjølen først lagt ned som i sørlige Kina. Likevel har skipshistorikerne spekulerte om at man i begynnelsen hadde først lagt på bordgangene som i en skallkonstruksjon som de nordiske vikingskipene før de vanntette avdelinger hadde blitt til. Dette er dels bekreftet av oppdagelsesreiseren Ibn Battuta fra ca. 1347 som hadde nedskrevet detaljer om hvordan en djunke var bygget, først var bunnpartiet lagt med bordgangene først, deretter «veldige tykke planker», antagelige som skulle utgjøre en skott, var lagt ovenpå sammen med den øverste delen av skroget. Vestlige skipshistorikere som hadde dokumenterte hvordan djunkene var bygget i den første halvdelen av 1900-tallet, observerte også at skott sammen med spant var lagt ovenpå den ferdige bunnen. Deretter ble bordgangene festet på sidene av skroget. De kinesiske djunker er ikke klinkbygd, men byggeteknikken handlet om en kombinasjon mellom klinkbygging og kravellbygging ved bruk av sammenføydning med nagler drevet gjennom rabbete bordganger kant mot kant. Den øverste bordgangen har en nedgående trinn som sluttet på innsiden av den nederste bordgangen som har oppgående trinn mot utsiden. På engelsk litteratur er dette omtalt som «rabbeted laps». == Historie == De første nedskrivinger om skipstypen som bare var kjent under den vage betegnelsen «chuan» som bare betyr skip eller sjøgående fartøy av en viss størrelse, er funnet i referanser omkring Han-dynastiet for cirka to tusen år siden. Boken De merkelige ting i Sør av Wan Chen fra det tredje århundret beskrevet djunker som kunne ha 700 passasjerene sammen med 260 tonn gods. Kang Tai som nedskrevet en bok i 260 e.Kr, skildret også store djunker, deriblant skip med syv master som reiste så langt bort som til Syria. Havnene i Øst-Asia ble ofte anlagt ved elver noe inn fra kysten, noe som var helt uproblematisk ettersom djunkene var så flatbunnede. Men da motorskip med dyptstikkende kjøler begynte å utkonkurrere djunker og andre seilskip, førte dette til at en rekke av Asias tradisjonelle havner ble utkonkurrert av nyere havner som lå ved dypere vann rett ved kysten. == Litteratur == Seilfartøyer, George Goldsmith-Carter, 1972 Skeppet, Björn Landström, 1961, reprinted 1992 ISBN 91-37-10287-7 The Sea-craft of Prehistory, Paul Johnstone, 1988, reprinted 2001 ISBN 0-415-02635-0 Skip 5000 år med maritimt eventyr, Brian Lavery 2006 ISBN 82-442-0016-2 Chinese Junks and other native craft, Ivon A. Donnelly, 1924, reprinted 2008 ISBN 978-988-17621-3-9 Boats of the world, From the stone age to medieval times, Sean McGrail, 2004 ISBN 0-19-927186-0 == Eksterne lenker == (en) Junk (ship) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Side om replika-djunken «Princess Taiping»

En djunke er et kinesisk seilfartøy som er ansett som en av de meste suksessrike skipstyper i historien med et enormt antall varianter i mange århundrer. Djunkene går historisk sett tilbake til Han-dynastiet 220 f.

https://no.wikipedia.org/wiki/Svartbukstormsvale

2023-02-04

Svartbukstormsvale

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av John Gould', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1844', 'Kategori:Stormfugler']

Svartbukstormsvale (Fregetta tropica) er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl i oseansvalefamilien (Oceanitidae). Arten består som to underarter og har størst sirkumpolar utbredelse på den sørlige halvkule, men frekventerer også nordover til tropisk sone i de store havene.

Svartbukstormsvale (Fregetta tropica) er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl i oseansvalefamilien (Oceanitidae). Arten består som to underarter og har størst sirkumpolar utbredelse på den sørlige halvkule, men frekventerer også nordover til tropisk sone i de store havene. == Biologi == Svartbukstormsvaler blir 19,5–21 cm lange og veier 43–63 g, mens vingespennet utgjør 43–46 cm. Fjærdrakten er nesten sort med hvitt i flankene og buken og på oversiden i et felt ved halerota. == Inndeling == Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020). Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020). Procellariiformes, stormfugler Oceanitidae, oseansvalefamilien Oceanites, 3 arter Garrodia, monotypisk Pelagodroma, monotypisk Fregetta, 3 arter F. grallaria, hvitbukstormsvale F. maoriana, maoristormsvale F. tropica, svartbukstormsvale F. t. tropica (nominatformen), hekker på sirkumpolare øyer i sør; frekventerer nordover til tropisk sone i de store havene F. t. melanoleuca, hekker på Tristan da Cunha og Gough Island Nesofregetta, monotypisk == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Svartbukstormsvale – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Svartbukstormsvale i Global Biodiversity Information Facility (no) Svartbukstormsvale hos Artsdatabanken (en) Svartbukstormsvale hos ITIS (en) Svartbukstormsvale hos NCBI (en) Kategori:Fregetta tropica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Fregetta tropica – detaljert informasjon på Wikispecies BirdLife Internationals side om Svartbukstormsvale

Svartbukstormsvale (Fregetta tropica) er en pelagisk overflatebeitende sjøfugl i oseansvalefamilien (Oceanitidae). Arten består som to underarter og har størst sirkumpolar utbredelse på den sørlige halvkule, men frekventerer også nordover til tropisk sone i de store havene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjempebison

2023-02-04

Kjempebison

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drøvtyggere', 'Kategori:Fossiler formelt beskrevet i 1825', 'Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1825']

Kjempebison (Bison latifrons) er en utryddet art av bison som levde i Nord-Amerika i pleistocen. Den kunne bli 2,5 meter høy over skuldrene, og hadde horn som tilsammen var 2 meter lange.

Kjempebison (Bison latifrons) er en utryddet art av bison som levde i Nord-Amerika i pleistocen. Den kunne bli 2,5 meter høy over skuldrene, og hadde horn som tilsammen var 2 meter lange. == Eksterne lenker == (en) Kjempebison i Encyclopedia of Life (en) Kjempebison i Global Biodiversity Information Facility (en) Kjempebison hos Fossilworks (en) Kategori:Bison latifrons – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Bison latifrons – detaljert informasjon på Wikispecies

Kjempebison (Bison latifrons) er en utryddet art av bison som levde i Nord-Amerika i pleistocen. Den kunne bli 2,5 meter høy over skuldrene, og hadde horn som tilsammen var 2 meter lange.

https://no.wikipedia.org/wiki/Etiopias_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Etiopias kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Etiopia', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Etiopias kvinnelandslag i fotball representerer Etiopia i internasjonal fotball. På tross av at Etiopia var en av de tre grunnleggende medlemmene av CAF, har kvinnelandslaget bare vært aktive i Afrikamesterskapet siden kvalifiseringen til mesterskapet i 2002. Etiopia kom til mesterskapet, men endte sist i sin kvalifiseringsgruppe. I neste mesterskap gikk det mye bedre. Etiopia kvalifiserte seg uten problemer, og kom på andreplass i sin innledende pulje på bekostning av Zimbabwe og et usedvanlig blekt Sør-Afrika. I semifinalen ble det tap for Nigeria, og i bronsefinalen ble det tap etter straffesparkkonkurranse. Denne fjerdeplassen er Etiopias beste plassering i mesterskapssammenheng for kvinner. Etiopia stilte ikke med lag til Afrikamesterskapet i 2006 eller 2008, og i kvalifiseringen til OL 2008 kom Etiopia til siste hinder, gruppespillet, der de trakk seg da de kom i gruppe med Nigeria, Ghana og Sør-Afrika. Etter å ha blitt suspendert av FIFA mellom 29. juli 2008 og 18. juli 2009, var Etiopia tilbake i Afrikamesterskapet 2010, men røk ut med 2–4 sammenlagt mot mindre meritterte Tanzania.

Etiopias kvinnelandslag i fotball representerer Etiopia i internasjonal fotball. På tross av at Etiopia var en av de tre grunnleggende medlemmene av CAF, har kvinnelandslaget bare vært aktive i Afrikamesterskapet siden kvalifiseringen til mesterskapet i 2002. Etiopia kom til mesterskapet, men endte sist i sin kvalifiseringsgruppe. I neste mesterskap gikk det mye bedre. Etiopia kvalifiserte seg uten problemer, og kom på andreplass i sin innledende pulje på bekostning av Zimbabwe og et usedvanlig blekt Sør-Afrika. I semifinalen ble det tap for Nigeria, og i bronsefinalen ble det tap etter straffesparkkonkurranse. Denne fjerdeplassen er Etiopias beste plassering i mesterskapssammenheng for kvinner. Etiopia stilte ikke med lag til Afrikamesterskapet i 2006 eller 2008, og i kvalifiseringen til OL 2008 kom Etiopia til siste hinder, gruppespillet, der de trakk seg da de kom i gruppe med Nigeria, Ghana og Sør-Afrika. Etter å ha blitt suspendert av FIFA mellom 29. juli 2008 og 18. juli 2009, var Etiopia tilbake i Afrikamesterskapet 2010, men røk ut med 2–4 sammenlagt mot mindre meritterte Tanzania. == Noter ==

Etiopias kvinnelandslag i fotball representerer Etiopia i internasjonal fotball.

https://no.wikipedia.org/wiki/Steppebison

2023-02-04

Steppebison

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Drøvtyggere']

Steppebison eller steppevisent (Bison priscus) var en bison som eksisterte i Europa, Sentral-Asia, Beringia og Nord-Amerika i kvartær. Den utviklet seg antageligvis i Sør-Asia, hvilket tilsier at den oppsto omtrent samtidig med og i samme område som uroksen. Steppevisenten ble utryddet utryddet sent i pleistocen, og ble erstattet i Europa av den moderne visenten, og i Amerika av arter som skulle kulminere i dagens amerikanske bison Steppevisenten var over to meter høy og lignet på dagens moderne art. Tuppen på hornene var en meter fra hverandre, da hvert av dem var ca. en halv meter. Steppevisent er i noen tilfeller avbildet i hulemalerier.

Steppebison eller steppevisent (Bison priscus) var en bison som eksisterte i Europa, Sentral-Asia, Beringia og Nord-Amerika i kvartær. Den utviklet seg antageligvis i Sør-Asia, hvilket tilsier at den oppsto omtrent samtidig med og i samme område som uroksen. Steppevisenten ble utryddet utryddet sent i pleistocen, og ble erstattet i Europa av den moderne visenten, og i Amerika av arter som skulle kulminere i dagens amerikanske bison Steppevisenten var over to meter høy og lignet på dagens moderne art. Tuppen på hornene var en meter fra hverandre, da hvert av dem var ca. en halv meter. Steppevisent er i noen tilfeller avbildet i hulemalerier. == Eksterne lenker == (en) steppebison i Encyclopedia of Life (en) steppebison i Global Biodiversity Information Facility (en) steppebison hos Fossilworks (en) steppebison hos NCBI (en) Kategori:Bison priscus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Bison priscus – detaljert informasjon på Wikispecies

Steppebison eller steppevisent (Bison priscus) var en bison som eksisterte i Europa, Sentral-Asia, Beringia og Nord-Amerika i kvartær. Den utviklet seg antageligvis i Sør-Asia, hvilket tilsier at den oppsto omtrent samtidig med og i samme område som uroksen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Agdekonge

2023-02-04

Harald Agdekonge

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nordiske sagnpersoner']

Harald Agdekonge var en legendarisk småkonge i Agder og Sør-Rogaland. Han var far av Vikar Haraldsson som ifølge Gautreks saga grunnla et maktsenter på sørvestlandet i Norge. Harald ble drept av Hertjov av Hordaland da hans kongsgård ble herjet, og Hertjov tok hans sønn og stesønn som gisler og tok makten på Agder. Harald Agdekonge nevnes hovedsakelig i Gautreks saga som far til Vikar, og gjennom Vikar blir helten Starkad introdusert. Starkad var fostersønn av Harald. Senere kom Vikar og Starkad tilbake og hevnet Harald. I Halvs saga og halvsrekkene og Hvordan Norge ble bygd blir Vikars far kalt for «Alrek Hordakonge». Landnåmaboka nevner «Harald Agdekonge» som Vikars far. Også kvadet «Vikarsbolk» i Gautreks saga lar Vikar være en sønn av Harald Agdekonge. Historikeren Peter Andreas Munch i første bind av Det norsk folks liv og historie (1852–1859) vurderer det som mest trolig at Vikar er sønn av Harald. Han betviler eksistensen til «Alrek Hordekonge». Halvs saga, som Munch ellers betrakter som troverdig, konsentrerer seg om Halvs ætt og nevner bare Vikar i forbifarten. Munch tillegger «Vikarsbolken» som lagt i munnen på Starkad og Landnåmabok større sannhetsverdi.

Harald Agdekonge var en legendarisk småkonge i Agder og Sør-Rogaland. Han var far av Vikar Haraldsson som ifølge Gautreks saga grunnla et maktsenter på sørvestlandet i Norge. Harald ble drept av Hertjov av Hordaland da hans kongsgård ble herjet, og Hertjov tok hans sønn og stesønn som gisler og tok makten på Agder. Harald Agdekonge nevnes hovedsakelig i Gautreks saga som far til Vikar, og gjennom Vikar blir helten Starkad introdusert. Starkad var fostersønn av Harald. Senere kom Vikar og Starkad tilbake og hevnet Harald. I Halvs saga og halvsrekkene og Hvordan Norge ble bygd blir Vikars far kalt for «Alrek Hordakonge». Landnåmaboka nevner «Harald Agdekonge» som Vikars far. Også kvadet «Vikarsbolk» i Gautreks saga lar Vikar være en sønn av Harald Agdekonge. Historikeren Peter Andreas Munch i første bind av Det norsk folks liv og historie (1852–1859) vurderer det som mest trolig at Vikar er sønn av Harald. Han betviler eksistensen til «Alrek Hordekonge». Halvs saga, som Munch ellers betrakter som troverdig, konsentrerer seg om Halvs ætt og nevner bare Vikar i forbifarten. Munch tillegger «Vikarsbolken» som lagt i munnen på Starkad og Landnåmabok større sannhetsverdi. == Referanser ==

Harald Agdekonge var en legendarisk småkonge i Agder og Sør-Rogaland. Han var far av Vikar Haraldsson som ifølge Gautreks saga grunnla et maktsenter på sørvestlandet i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dakar

2023-02-04

Dakar

['Kategori:14°N', 'Kategori:17°V', 'Kategori:1857 i Afrika', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1857', 'Kategori:Dakar', 'Kategori:Sider med kart']

Dakar er hovedstaden i Senegal, og ligger på Kapp Verde-halvøya på landets atlanterhavskyst. Dakar er den byen som ligger lengst vest på det afrikanske fastlandet, noe som gjør det til en viktig havneby for handel over Atlanterhavet og til Europa. I 2005 var befolkningen i området anslått til å være 2,4 millioner, hvorav 1 million bor i selve byen. Senegals nasjonalforsamling og presidentpalasset ligger i Dakar. Byen er også kjent for å være endestasjon for det store ørkenrallyet Rally Dakar.

Dakar er hovedstaden i Senegal, og ligger på Kapp Verde-halvøya på landets atlanterhavskyst. Dakar er den byen som ligger lengst vest på det afrikanske fastlandet, noe som gjør det til en viktig havneby for handel over Atlanterhavet og til Europa. I 2005 var befolkningen i området anslått til å være 2,4 millioner, hvorav 1 million bor i selve byen. Senegals nasjonalforsamling og presidentpalasset ligger i Dakar. Byen er også kjent for å være endestasjon for det store ørkenrallyet Rally Dakar. == Geografi == Kapp Verde-halvøya hvor Dakar ligger er dannet av en nå sluknet vulkan som etter et langt utbrudd skapte halvøya samt også øya Gorée i sør, øya Madeleine i vest og øya Ngor i nord. Pointe des Almadies på Kapp Verde-halvøya utgjør det afrikanske fastlandet aller vestligste punkt. == By og storbyområdet == Sentrale Dakar er en kommune, Commune de Dakar, og har 1 075 582 innbyggere (31. desember 2007) på et område på 83 km². Når man snakker om byen Dakar bruker man også å nevne de to nærmeste kommunene, Guédiawaye og Pikine, et område som med den sentrale kommunen har tilsammen 2 243 381 innbyggere (31. desember 2007) på et område som dekker 178 km². Regionen Dakar, Région de Dakar, omfatter fire departementer som videre er inndelt i kommuner og deres smådistrikt. Regionen har 2 564 891 innbyggere (31. desember 2007) på et område på 550 km² og omfatter blant annet også Rufisque. Byen hadde på 1970-tallet kun omkring 400 000 innbyggere, men på grunn av Senegals raske urbanisering er befolkningen firedoblet på 20 år. Et resultat av den raske urbaniseringen er stor luftforurensning og dårlig luftkvalitet, blant annet fra trafikk og utslipp fra industri og lokale småforetak som fyrer med olje og blant annet søppel. == Historie == Kapp Verde-halvøya ble bosatt ikke senere enn 1400-tallet av leboufolket, en etnisk senegalesisk folkegruppe som hovedsakelig levde av fiske. De første landsbyene, Ouakam, Ngor, Yoff og Hann, utgjør fortsatt særskilte bydeler i dagens Dakar. I 1444 kom portugiserne til øya Gorée som ligger kun 1 km ut fra kysten av Dakar. Portugiserne opprettet en bosetning på øya, men fra 1536 ble øya benyttet som en base for å eksportere slaver. Fastlandet Cap-Vert var imidlertid under kontroll av Jolof-riket, som en del av den vestlige provinsen av kongedømmet Cayor, som løsrev seg fra Jolof-riket i 1549. En ny leboulandsby ved navn Ndakarou ble etablert direkte overfor Gorée på 1600-tallet for å kunne levere mat og drikkevann til den europeiske handelsstasjonen. Gorée ble erobret av De forente Nederlandene i 1588 og som ga øya dens nåværende navn, stavet Goeree etter Goeree-Overflakkee i Sør-Holland. Øya kom dog til å skifte hender mellom Portugal og Nederlandene flere ganger, før den ble erobret av England under admiral Robert Holmes den 23. januar 1664, og endelig av franskmennene i 1677. Via den fortsatte franske administrasjonen siden har metisfamilier, etterkommere fra nederlandske og franske handelsmenn og senegalesiske kvinner, dominerte slavehandelen. Det beryktede «Slavehuset» ble bygget på Gorée i 1776. I 1795 gjorde lebouene på Kapp Verde opprør mot styret til Cayor. En ny teokratisk stat, derpå kalt for «Den lebouske republikk» av franskmennene, ble etablert under lederskapet til Diop, en muslimsk prestefamilie som opprinnelig kom fra Koki i Cayor. Hovedstaden for den nye republikken ble etablert ved Ndakarou. I 1857 etablerte Frankrike en militær utpost ved Ndakarou (som de kalte «Dakar») og annekterte «Den lebouske republikk», skjønt landets funksjoner fortsatte som før. Serigne (også stavet Sëriñ, «herre») av Ndakarou er fortsatt anerkjent som den tradisjonelle politiske autoritet av Lebou av den senegalesiske staten i dag. Slavehandelen ble forbudt av Frankrike i februar 1794, men Napoléon Bonaparte gjeninnførte den i mai 1802, og den ble endelig avskaffet i mars 1815. Til tross for Napoléons forbud fortsatte hemmelig slavehandel ved smuglere ved Gorée fram til 1848 da den ble forbudt i alle franske territorier. Som erstatning for inntektstapet fra slavehandelen fremmet Frankrike kultivering av peanøtter på fastlandet. Da peanøtthandelen fikk et voldsomt oppsving, ble den lille øya Gorée, med en befolkning på 6 000 innbyggere, for liten for å gi en effektiv havn. Handelsfolkene på Gorée flyttet da til fastlandet og en «fabrikk» med varehus ble etablert i Rufisque i 1840. Store offentlige utgifter til infrastrukturen ble overført av kolonimyndighetene for å utvikle Dakar. Havnefasilitetene ble forbedret med moloer, en telegraflinje ble etablert langs kysten til Saint-Louis, og jernbanelinja Dakar-Saint Louis ble fullført i 1885. På dette tidspunktet ble Dakar en viktig base for videre erobring av det vestlige Sudan. Gorée, inkludert Dakar, ble anerkjent som en fransk kommune i 1872. Dakar ble dog skilt fra Gorée som en atskilt kommune i 1887. Borgerne av byen valgte deres egen ordfører og byråd og bidro til å sende valgte representanter til nasjonalforsamlingen i Paris. Dakar erstattet Saint-Louis som hovedstad for Fransk Vest-Afrika i 1902. En andre store jernbane, Dakar-Niger, ble bygget i årene 1906–1923, og knyttet Dakar til Bamako og sikret byens posisjon som overhode av Fransk Vest-Afrika. I 1929 ble kommunen Gorée, da med kun et par hundre innbyggere, slått sammen med Dakar. Urbaniseringen i kolonitiden ble markert av former for sosial segregering og raseskiller, ofte uttrykk i henhold til helse og hygiene, noe som fortsatt strukturerer byen. Etter en epidemi av pest i 1914 ble myndighetene tvunget til å flytte det meste av den afrikanske befolkningen ut av de gamle nabolagene, «Plateau», og inn i et nytt kvarter kalt Médina, atskilt med en «sanitetssnor». De første beboerne på halvøya, leboufolket, bekjempet denne ekspropriasjonen med hell. De ble støttet av Blaise Diagne, den første afrikaneren som ble valgt til fullmektig av nasjonalforsamlingen. Plateau ble uansett et administrativt, kommersielt og boområde som i økende grad ble reservert for europeere og tjente som en modell for andre tilsvarende eksklusive enklaver i Fransk Vest-Afrikas andre kolonihovedsteder som blant annet Bamako, Conakry, Abidjan, og Brazzaville. I mellomtiden hadde sufiordenen Layene, etablert av Seydina Mouhammadou Limamou Laye, blomstret blant lebouene i Yoff og i en ny landsby kalt Cambérène. Siden uavhengigheten har urbaniseringen flyttet østover forbi Pikine, en utkant som i henhold til folketellingen i 2001 besto av et beregnet antall på 1 200 000 personer og var større enn selve Dakar, noe som skapte et større byområde på rundt 3 millioner mennesker, en tredjedel av hele den nasjonale befolkningen. På kolonitidens høydepunkt var Dakar en av de viktigste byene i det franske riket, sammenlignbar med Hanoi og Beirut. Franske handelshus etablerte franske kontorer og investeringer i industri (møller, bryggerier, raffineringsverker, hermetikkfabrikker) ble tiltrukket på grunn av byens havn og jernbanelinjer. Byen var også strategisk viktig for Frankrike som opprettholdt en viktig marinebase og kullstasjon ved havnen, og som integrerte den i det tidlig flyvåpenet, mest kjent med den legendariske flyplassen Mermoz som nå ikke lenger eksisterer. I slaget om Dakar som skjedde utenfor kysten av Dakar den 23. september – 25. september 1940 forsøkte den britiske marine å underlegge den franske koloniadministrasjonen til de allierte og skille den fra Vichy-regimet. I november 1944 gjorde de vernepliktige fra Fransk Vest-Afrika opprør mot de elendige forholdene i Thiaroye-leiren i utkanten av byen. Opprøret ble sett på som en anklage mot kolonisystemet og førte til en nasjonal bevegelse. Dakar ble hovedstaden for den kortlivede Mali-føderasjonen som varte fra 1959 til 1960. Etter dette ble den hovedstaden for Senegal. Dakar er i dag et betydelig finanssenter, tilholdssted for et dusin nasjonale og regionale banker, inkludert BCEAO som håndterer den forente vestafrikanske CFA-valutaen, og til tallrike internasjonale organisasjoner, ikke-statlig organisasjoner og internasjonale forskningssentre. Dakar har et stort libanesisk samfunn, konsentrert innenfor import-eksportsektoren, som dateres tilbake til 1920-tallet, et samfunn av marokkanske handelsfolk, foruten også innvandrere fra Mauritania, Kapp Verde, og Guinea. Byen er hjem for så mange som 20 000 franske landsforviste. Frankrike opprettholder fortsatt en flybase ved Yoff og den franske flåten har service og overhaling i Dakars havn. Fra 1978 har Dakar hyppig vært endestasjon for Dakar Rally, noe som har gitt Dakar stor årlig oppmerksomhet. == Klima == Dakar har et varmt klima med en kort regnsesong og en lang tørkesesong. Dakars regnsesong varer fra juli til oktober og tørkeperiodene dekker de gjenværende åtte månedene. Byen får bortimot 540 mm av nedbør i året. Mellom desember og april er Dakar vanligvis behagelig varmt. Nettene er komfortable på denne tiden. Mellom mai og november blir byen avgjort varmere. Imidlertid blir ikke Dakar så varmt som i en del afrikanske byer i innlandet. == Kjente personer, født eller fastboende == Youssou N'Dour, sanger og batterist Baaba Maal, sanger og gitarist Ségolène Royal, fransk politiker født i Dakar Akon, R&B sanger Patrick Vieira, fotballspiller Ibrahim Ba, tidligere fotballspiller Papa Bouba Diop, fotballspiller Papiss Cisse, fotballspiller Patrice Evra, fotballspiller Macoumba Kandji, fotballspiller Almamy, popsanger Abdoulaye Diagne-Faye, fotballspiller Mame Biram Diouf fotballspiller Sadio Mane fotballspiller == Vennskapsbyer == Ann Arbor, USA Baku, Aserbajdsjan Douala, Kamerun Milano, Italia Oran, Algerie Rosario, Argentina Washington, D.C., USA == Se også == Rally Paris–Dakar == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Dakar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Dakar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Storbritannia Australia FFL

https://no.wikipedia.org/wiki/Beuron

2023-02-04

Beuron

['Kategori:48°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Bosetninger første gang omtalt i 861', 'Kategori:Kommuner i Baden-Württemberg', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Beuron er en kommune og en landsby langs Donau i Landkreis Sigmaringen i delstaten Baden-Württemberg, Tyskland.

Beuron er en kommune og en landsby langs Donau i Landkreis Sigmaringen i delstaten Baden-Württemberg, Tyskland. == Geografi == === Beliggenhet === Beuron ligger i den øvre delen av Donaudalen, ca. 25 kilometer vest for Sigmaringen. Kommunen Beuron danner sentrum i Naturpark Obere Donau. Kommunen Beuron omfatter landsbyene Beuron, Hausen im Tal, Langenbrunn, Neidingen og Thiergarten. Kommuneforvaltningen befinner seg i Hausen im Tal. === Nabokommuner === Nabokommuner er Schwenningen, Stetten am kalten Markt, Sigmaringen, Leibertingen, Bucheim, Fridingen an der Donau, Bärenthal, Irndorf. === Våpenskjold === Beurons våpenskjold er delt på skrått i et bølgende snitt, øverst i blått et sølvfarget værhode med forgylte horn i pannen, nederst den blå bokstaven ”b” i liten skrift i gull og som ender i et kors. == Historie == Området omkring Beuron var sannsynligvis bebodd allerede i steinalderen (mesolitikum). Den tidligmesolitiske kulturen Beuronien er oppkalt etter området og det viktigste funnstedet er Jägerhaushöle (jegerhulen) like i nærheten. I Tabula Peutingeriana ble den romerske ”Dracuina” antatt å være i Beuron, som der beskrives som sør for Donau. I en fjellhule ved Beuron Kloster fant man en sigd med det romerske talltegnet XIII, nå plassert i det fyrstelige museum i Sigmaringen. Ved sekulariseringen av klosteret ble Beuron i 1803 innlemmet i fyrstedømmet Hohenzollern-Sigmaringen. Dermed ble Beuron i 1849 også prøyssisk som del av det hohenzollernske landområde. Fra 1806 hørte Beuron til det hohenzollernske forvaltningsområdet Obervogteiamt Beuron. Obervogtei Beuron ble i 1830 innlemmet i Oberamt Wald. Fra 1862 og videre til kretsreformen i Baden-Württemberg i 1973, tilhørte kommunen Oberamt Sigmaringen. Fra 1925 hørte Beuron til den daværende landkretsen Sigmaringen. == Museer == Beuron har et bibelmuseum i klosteret. Naturhuset (Haus der Natur) viser en utstilling av stedets geologi og særegne forhold i flora og fauna. I en liten naturparkbutikk finnes regionale gaveartikler, typiske produkter fra regionen og filtprodukter i praktisk og kunsthåndverksmessig utforming. Det mest av virksomheten dreier seg om miljøundervisning. == Byggverk == === Benediktinerklosteret === Beuron er kjent gjennom Benediktinerklosteret Beuron, som for øvrig er hovedsete i Beuronerkongregasjonen. Klosteret ble grunnlagt som Augustiner-Chorherrenstift. Etter at dette ble oppløst som følge av sekulariseringen i 1803 ble eiendommen overtatt av fyrstedømmet Hohenzolleren-Sigmaringen. I 1863 ble klosteret på nytt grunnlagt som benediktinerkloster og i 1868 erklært som abbedi, som også ble fulgt av en rekke andre benediktinerklostre. Klosteret har årlig 100 000 besøkende. Det barokke klosteranlegget inneholder bemerkelsesverdige rom og saler og et større bibliotek. Beuron var i slutten av det nittende århundre sentrum for den beuronske kunstskole. === Kirker og kapeller === Klosterkirken St. Martin og St. Maria er en barokkirke bygget mellom 1732 og 1738 og har et vakkert sidealter, takmalerier og stukkaturarbeider. Hovedalteret og tverrskipet i for øvrig er resultater av den beuronske kunstskolen. Det tilsluttende nådekapellet ble i 1900 tilpasset den beuronske stilen. St. Mauruskapellet ligger ca. tre kilometer nedenfor klosteret ikke langt fra bredden der elven gjør en sving mot venstre. Kapellet ble skaffet til veie av pater Desiderius Lenz 1868 som et pionerverk for den beuronske kunstskolen og fullført i 1871. Bilde- og formspråket konsentrerer seg om gammelegyptiske tempelanlegg. Det inneholder stiliserte fresker i en streng orden og mangfoldig ornamentikk. I Mauruskapellet og fremfor alt i malerteknikken realiserte grunnleggeren av den beuronske kunstskolen for første gang sin fornyelse av den kristelige kunsten, som med utgangspunkt i Beuron hadde virkning i hele den katolske verden. I kommunedelen Hausen im Tal finnes St. Nikolauskapellet. Det ble bygget omkring 1275 og fremstår med et romansk tårn. Den øvrige delen er ombygget til barokk stil. St. Agathakapellet finnes i kommunedelen Neidingen. Det er en etterføler avet kapell som ble ødelagt i 1838 av et skybrudd. Koret er avgrenset av en bue. Figurene ved siden av alteret stammer fra Alberti og ble fremskaffet omkring 1730. De øvrige figurene stammer fra Pfarrkirken St. Nikolaus i Hausen. St. Georgkapellet i kommunedelen Thiergarten ble bygget i overgangen mellom gotikken og renessansen. Det er den minste basilika med tre skip i Europa. === Slott og borger === Ovenfor Langenbrunn finnes slottet Werenwag som dateres tilbake til det 11. århundre. Slottet er i privat eie og er ikke åpent for allmennheten. I landsbyen Hausen im Tal finnes slottet med samme navn (Hausenruinene) som stammer fra det 13. århundret. Ruinene med et rekonstruert grunnriss og hvelving, er fritt tilgjengelig.Falkensteinruinene finnes i Thiergarten. Disse dateres tilbake til det 13. århundre. De nåværende bygningsrester skriver seg fra det 16. århundre. Ruinene er fritt tilgjengelige. Lägelenruinene (Wagenburg) med rester fra en kraftig forsvarsmur og støttemur ble bygget omkring år 1100. Videre finnes i Beuron følgende borgruiner: Burg Auchtbühl, Burg Katharinafels (Offenes Loch), Burg Kreidenstein, Burg Langenfels, Burg Lengenfeld, Burg Neidingen (Fallfelshöhle), Petershöhle, Burg Pfannenstiel, Burg Weiler (Heidenloch). === Annet === Trebroen over Donau er 4,2 meter bred og 73 meter lang og karakteristisk ved at brosidene er innebygget. Broen ble tatt i bruk i 1801 og tjente inntil 1975 for all trafikk over elven på dette stedet. Etter at det ble oppført en stålbetongbro 100 meter høyere opp langs elven ble trebroen stengt for biltrafikk og satt tilbake til sin opprinnelige konstruksjon. I 2005 ble broen totalrenovert og frigitt for syklister og gående. Innvendig finnes rikholdig informasjon om broens historie. == Tilgjengelighet == Beuron ligger ved Donautalbahn (jernbane) fra Donaueschingen til Ulm og er stoppested for Regionalxpress-toget. Toget går hver annen time til Siegmaringen og Ulm såvel som til Donaueschingen med videre forbindelse vestover gjennom Schwarzwald. I sommersesongen går i tillegg Naturpark-Express som stopper ved alle de små landsbyene i området. Gjennom Beuron går også Donauradweg, Donau sykkelvei. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Beuron – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Themenpark Umwelt Miljøvernministeriet for Baden-Württemberg

| distrikt = Sigmaringen

https://no.wikipedia.org/wiki/Wushu

2023-02-04

Wushu

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som bør flettes', 'Kategori:Kinesisk kampsport', 'Kategori:Kinesisk kultur', 'Kategori:Kinesiske ord og uttrykk']

Wushu (forenklet kinesisk: 武术; tradisjonell kinesisk: 武術; pinyin: wǔshù), er en samlebetegnelse for kinesisk kampkunst. En vanlig misforståelse i vesten også kjent som kung fu. Det finnes minst 128 ulike stilarter innen wushu, som kan være svært ulike hverandre. Eksempler på stilarter er taijiquan og shaolinquan. Stilartene kan deles inn etter hvor de er i fra (Nord-Kina eller Sør-Kina), hvor stor vekt de ligger på qi-energi (de som fokuserer på qi er indre stilarter, de andre er ytre) eller hvor gamle de er (tradisjonell eller moderne). Felles for wushu-stilartene er at de er sterkt påvirket av den tradisjonelle kinesiske kulturen.

Wushu (forenklet kinesisk: 武术; tradisjonell kinesisk: 武術; pinyin: wǔshù), er en samlebetegnelse for kinesisk kampkunst. En vanlig misforståelse i vesten også kjent som kung fu. Det finnes minst 128 ulike stilarter innen wushu, som kan være svært ulike hverandre. Eksempler på stilarter er taijiquan og shaolinquan. Stilartene kan deles inn etter hvor de er i fra (Nord-Kina eller Sør-Kina), hvor stor vekt de ligger på qi-energi (de som fokuserer på qi er indre stilarter, de andre er ytre) eller hvor gamle de er (tradisjonell eller moderne). Felles for wushu-stilartene er at de er sterkt påvirket av den tradisjonelle kinesiske kulturen. == Terminogi == Wushu betyr «kampkunst» og består av tegnene 武 (wǔ, som betyr «krig» eller «militær» og 术(shù), som betyr «disiplin», «ferdighet» eller «metode». Wushu er også kjent som kung fu, som en følge av at Bruce Lee og flere utøvere fra Sør-Kina brukte dette begrepet. Kung fu betyr «dyktighet gjennom hardt arbeid», og kan benyttes i alle sammenhenger hvor man kan utvikle ferdigheter. En dyktig kokk eller svømmer kan sies å ha god Kung Fu. Gjennom tidene har wushu også vært kjent som «guoshu» («kuoshu»), «bo», «jiji», «quanfa» («chuan fa») og «kinesisk boksing»En vanlig misforståelse i vesten er at wushu bare er de moderne stilartene som er utviklet i Kina etter 1950 mens de tradisjonelle stilartene er kung fu. Mer riktig er det å skille mellom moderne wushu («xin wushu») og tradisjonell wushu («chuantong wushu»). == Historie == Det eldste sverdet fra Kina er fra ca. fra 500 f.Kr. og skriftlige kilder viser man utøvet uvæpnet kampkunst i Kina for over 4000 år siden. Wushu var først og fremst en praktisk ferdighet som ble brukt på slagmarken. Gjennom årene forsøkte man å finne den mest effektive metoden for å overleve på slagmarken, noe som resulterte ulike stilarter. Andre som hadde bruk for kampkunst var livvakter og gatekunstnere. Fokuset i den kinesiske kampkunsten lå på våpenferdigheter, siden det var disse som var mest nyttig på slagmarken. De viktigste våpnene var pil og bue, spyd (qiang), sverd (jian) og sabel (dao). I tillegg til dette ble det utviklet en mengde andre våpen, og kineserne ble særlig kjent for bruken av stokk (gun). Qi Ji Guang (1528 – 1587), en dyktig general i Ming-dynastiet, ga i 1584 ut en bok om militære ferdigheter som het «Ny bok om effektive militærteknikker». Denne boken hadde et kapittel om kampkunst uten våpen. Generalen skrev at uvæpnet nærkamp ikke hadde noe på slagmarken å gjøre, men at det kunne være god trening for soldatene. Han hevdet datidens wushu hadde for mange vakre, men ubrukelige bevegelser og tok utgangspunkt i enkelte stilarter og de teknikkene som han mente var mest effektive, og skapte en form på 32 bevegelser. Etter nederlaget ved bokseropprøret (1899 – 1901) ble kinesisk kampkunst sett på som svak og barbarisk. Det er mye takket være arbeidet til medlemmene i Jingwu Athletic Association (stiftet i 1910) og Central Guoshu Institute (1927 – 1947), at wushu har fått den statusen den har i dag. De jobbet hardt med å markedsføre wushu som øvelser som var bra for kropp og sjel, og som kunne styrke det kinesiske folket. På 1950-tallet gikk mange av de beste wushu-utøverne sammen for å lage å standardisere wushu, blant annet fordi det skulle bli mulig å konkurrere på tvers av stilartene under samme regelverk. De samlet teknikker og prinsipper fra de ulike stilartene fra Nord-Kina og skapte changquan. Senere gjorde de det samme med stilartene fra Sør-Kina og skapte nanquan. Man laget også standardformer av blant annet taijiquan. Man standardiserte også mange ulike våpenformer, blant annet sverd (jianshu), sabel (daoshu), stokk (gunshu) og spyd (qiangshu). Konkurransen i moderne wushu er delt inn i taolu (oppvisningsformer) og sanshou (frikamp). I frikampen tillates alle slag, spark og kast, og det er også mulig å hive motstanderen av kampområdet, som er en hevet plattform. Når man konkurrerer i oppvisningsformer blir man vurdert med poeng mellom 1 og 10, på samme måte som i turn. == Stilarter == I wushu skiller man mellom ulike stilarter (iblant kalt systemer). Disse stilartene er forskjellige kampkunster som kommer fra Kina, og som er påvirket av den kinesiske kulturen. En stilart kjennetegnes av at den har en felles historie og mytologi, og av at den kan spores tilbake til samme trener. Hver stilart har sine egne teknikker og oppvisnings-/treningsformer (taolu). Det som virkelig gjør en stilart unik er de underliggende prinsippene og teoriene som ligger i «hjertet» av stilarten. Dette kan f.eks. være prinsippet om å alltid angripe i en rett linje, eller å alltid bevege seg i en sirkel rundt motstanderen. Etter hvert som stilartene utvikler seg vil de ofte få flere «stiler», som er ulike variasjoner av en stilart. Stilarten taijiquan har f.eks. variantene Chen-stil taijiquan, Yang-stil taijiquan og Sun-stil taijiquan. Det er viktig å merke seg at det ikke er noen klar definisjon på hva som er en stilart og hva som er en stil, og disse ordene blir iblant brukt som synonymer. En stilart kan bli oppkalt etter grunnleggeren av stilarten, f.eks. hung gar etter familien Hung, eller det kan bli oppkalt etter et grunnleggende prinsipp eller teori i stilarten, f.eks. taijiquan som er oppkalt etter taiji-tegnet (yin-yang). Andre stilarter blir oppkalt etter dyr som de imiterer, f.eks. houquan som betyr «ape knyttneve». Det er også vanlig å kalle opp stilarter etter opphavsstedet, enten det er reelt eller mytologisk, f.eks. shaolinquan etter Shaolin-tempelet. == Mytologi == Den kinesiske kampkunsten er opphav til en stor mytologi. Som en følge av at wushu har blitt overført muntlig, og av at utøverne har ønsket å knytte kampkunsten sin til en kjent historisk person har det oppstått mange myter om kampkunstens opphav. Den vanligste myten går ut på en buddhistmunk (lama i noen varianter av myten) med navnet Bodhidharma (også kjent som Damo eller Tat Moh) tok med seg kampkunsten fra India (Persia eller Tibet i noen varianter), da han kom til Kina for å spre buddhismen. På sine reiser skal han ha sett en trane som kjempet mot en slange og skapte på bakgrunn av dette den første formen for wushu. Da han kom til Shaolin-tempelet så han at munkene der var for svake til å klare å sitte oppreist når de mediterte. Han lærte dem derfor wushu, samt noen yogaøvelser slik at de skulle klare å holde ut den harde meditasjonen. Senere satt han i en hule og mediterte i ni år for å oppnå opplysning. Før han reiste videre skrev han en eller to bøker om wushu som han ga til sin mest verdige elev. Munkene skal ha fortsatt å trene og utvikle kampkunsten slik at de til slutt hadde svært mange ulike stilarter. Disse stilartene ble senere opphavet til all annen kampkunst i verden. Da de ble bragt til Okinawa ble de utviklet til karate, da de ble bragt til Japan ble de til jujitsu og i Korea ble de til taekwon-do. Enkelte har også "sporet" myten den andre veien og hevder at all kampkunst har sitt opphav i India, og i noen versjoner i Hellas. Bodhidharma er en historisk person og kom faktisk til Kina for å spre buddhismen, han oppholdt seg mest sannsynlig i en av byene i nærheten av dagens Shaolin-tempel. Chan-buddhismen (Zen) oppstod ca. 100 år senere og man kan derfor ikke si med sikkerthet at han var grunnleggeren for den kinesiske varianten av buddhismen. En annen velkjent myte er at alle de «indre» stilartene har sitt opphav i taoismen fra Wudang-tempelet mens alle de «ytre» stilartene har sitt opphav i buddhismen fra Shaolin-tempelet. De «indre» stilartenes skapelsesmyte er i grunn den samme som myten om Bodhidharma. Zhang Sanfen,g en taoistisk munk fra Wudang-fjellet, skal ha sett en fugl og en slange som kjempet mot hverandre. Med utgangspunkt i bevegelsene og taoisitsk filosofi skal ha ha utviklet de tre «indre» stilartene taijiquan, xingyiquan og baguazhuang. I 1920 skrev Tang Hao, en av Kinas største kampsporthistorikere, en bok som het En studie av Shaolin og Wudang. I denne boken tok han i bruk en mengde skriftlige kilder for å bevise at hverken Bodhidharma eller Zhang Sanfeng visste noe som helst om kampkunst, og viste at opphavshistorien bare var en myte. Likevel er det mange som den dag i dag tror at wushu har sitt opphav i religiøse helseøvelser, blant annet som en følge av utallige «kung fu-filmer». Historisk sett så er myten om taoistisk kampkunst av en nyere dato enn myten om Bodhidharma, og skal ha oppstått på slutten av 1800-tallet, da flere kjente mestre av taijiquan, xingyiquan og baguazhuang (deriblant Sun Lu Tang og Li Cun Yu) ønsket å vise at deres kampkunster var spesielle. Inndelingen mellom buddhistisk og taoistisk wushu ble først brukt av Central Guoshu Institute på 1920-tallet. == Wushu i Norge == De første wushuklubbene i Norge fokuserte på den «indre» stilarten taijiquan. Den første taijiklubben i Norge var Bergen Taijiquan Klubb, som ble grunnlagt av Rune Ingebrigtsen i 1986. Ingebrigtsen hadde lært ulike former wushu under sine treningsopphold i Kina og Malaysia på 70- og 80-tallet, og brukte dette som grunlag for undervisningen. I 1986 startet også Pamela Hiley som hadde lært taiji i England med å undervise taijiquan i Oslo området. De fleste taijiklubbene i Norge har sitt opphav i en av disse to instruktørene. I 1985 startet Tony Brown Kung Fu med trening i Hung Kuen, en tradisjonell wushu-stilart, i Porsgrunn og utvidet i 1995 med en klubb i Bergen under Ivar Boxaspen. Senere kom flere klubber med fokus på «ytre» wushustilarter i Oslo. I 2007 stiftet profilen og Norges mest meritterte utøver Kim Gibson sin egen klubb, Oslo Wushu Team. Den første nasjonale konkurransen i moderne wushu ble holdt i Bergen i 2005. Først var det bare konkurranse i lettkontakts frikamp (sanshou), og i 2006 ble den første nasjonale konkurransen i taolu holdt i Bergen. Norsk konkurranse-wushu opplevde en eventyrlig vekst de neste årene, og i 2009 var det nesten like mange deltagere i wushu-stevner, som det var i jiujitsu-stevner i Norge. I 2009 ble det første NM'et i fullkontakts sanshou holdt i Studentsentert i Bergen. Det er flere stilarter som bruker betegnelsen wushu som praktiseres i Norge i dag, blant annet taijiquan (særlig yang- og chen-stil), changquan, nanquan, jianshu, daoshu, qiangshu, gunshu, duilian, nangun, nandao, hung kuen, xingyiquan, baguazhuang, tongbeiquan, chaquan, kim son quang kung-fu, wing chun, kung-fu toa og qwan ki do. == Wushu i media == Kung Fu har også blitt kommersialisert og kjent gjennom utallige filmer fra Hongkong, med aktører som Bruce Lee, Jackie Chan og mer nylig Jet Li. == Referanser ==

Wushu (forenklet kinesisk: 武术; tradisjonell kinesisk: 武術; pinyin: wǔshù), er en samlebetegnelse for kinesisk kampkunst. En vanlig misforståelse i vesten også kjent som kung fu.

https://no.wikipedia.org/wiki/Teledirektoratet

2023-02-04

Teledirektoratet

['Kategori:1856 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Etableringer i 1856', 'Kategori:Norske direktorat', 'Kategori:Samferdselsdepartementet', 'Kategori:Tidligere norske statlige myndigheter']

Teledirektoratet var Televerkets sentrale administrasjon og var underlagt Samferdselsdepartementet. Direktoratet ble opprettet i 1856 som Telegrafdirektørembetet. Senere fikk det navnet Telegrafstyret som det bar frem til 1967 da det ble hetende Teledirektoratet. I 1987 ble Teledirektoratet som en følge av liberaliseringen av telekommunikasjonsområdet avløst av Statens teleforvaltning. I 1997 fikk denne etaten også ansvaret for tilsyn med postsektoren, og navnet ble endret til Post- og teletilsynet. Fra 1. januar 2015 er navnet endret til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Teledirektoratet håndhevet de norske lovene på telekommunikasjonsområdet og gav utfyllende forskrifter. Det hadde avdelinger for administrasjon, forskning, personale, teknikk og økonomi.

Teledirektoratet var Televerkets sentrale administrasjon og var underlagt Samferdselsdepartementet. Direktoratet ble opprettet i 1856 som Telegrafdirektørembetet. Senere fikk det navnet Telegrafstyret som det bar frem til 1967 da det ble hetende Teledirektoratet. I 1987 ble Teledirektoratet som en følge av liberaliseringen av telekommunikasjonsområdet avløst av Statens teleforvaltning. I 1997 fikk denne etaten også ansvaret for tilsyn med postsektoren, og navnet ble endret til Post- og teletilsynet. Fra 1. januar 2015 er navnet endret til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet. Teledirektoratet håndhevet de norske lovene på telekommunikasjonsområdet og gav utfyllende forskrifter. Det hadde avdelinger for administrasjon, forskning, personale, teknikk og økonomi.

Teledirektoratet var Televerkets sentrale administrasjon og var underlagt Samferdselsdepartementet.

2023-02-04

HH

HH har flere betydninger:

https://no.wikipedia.org/wiki/Thecostraca

2023-02-04

Thecostraca

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Krepsdyr', 'Kategori:Krepsdyr formelt beskrevet i 1905', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-01', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Zoologistubber']

Thecostraca er en gruppe krepsdyr. Mange arter har planktoniske larver som blir fastsittende eller parasittiske som voksne. Hele gruppen har om lag 1.600 arter. Den største undergruppen er rankeføttingene, med ca. 1.480 arter. Undergruppen Facetotecta inneholder én enkelt slekt, Hansenocaris. Undergruppen Ascothoracida inneholder omtrent 100 arter, alle er parasitter på maneter og pigghuder.

Thecostraca er en gruppe krepsdyr. Mange arter har planktoniske larver som blir fastsittende eller parasittiske som voksne. Hele gruppen har om lag 1.600 arter. Den største undergruppen er rankeføttingene, med ca. 1.480 arter. Undergruppen Facetotecta inneholder én enkelt slekt, Hansenocaris. Undergruppen Ascothoracida inneholder omtrent 100 arter, alle er parasitter på maneter og pigghuder. == Taksonomi == Taksonomien til Maximillopoda er komplisert og under har vært revisjon ettersom ny innsikt vinnes. Det er generelt omstridt å fin-inndele organismer taksonomisk. En vanlig oppdeling anerkjenner Maxllopoda som en av seks ulike klasser av krepsdyr, der forøvrig storkreps (Malacostraca) er den mest artsrike gruppen - etterfulgt av Maxillopoda. En moderne oppdatering av systematikken gis av Martin og Davis, som følgende oversikt følger ned til nivået orden, mens lavere nivåer i enkelte tilfeller følger Catalogue of Life: Rekke: krepsdyr (Crustacea) - 67.000 arter Brünnich, 1772 Klasse: Maxillopoda - mulig parafyletisk, +18.000 arter Dahl, 1956 Underklasse Tantulocarida - 17 / 33 / 39 arter Underklasse tungmasker (Pentastomida) - usikker, parasitter, 100 / 130 arter Underklasse fiskelus (Branchiura) - fiskeparasitter, 173 arter Underklasse Mystacocarida - 13 arter Underklasse Thecostraca Overorden Ascothoracica - 100 arter Overorden rankefotinger (Cirripedia) - 1.480 arter Burmeister, 1834 Orden Acrothoracica Orden «rotfotinger» Rhizocephala - parasitter, 310 arter Müller, 1863 Underorden Akentrogonida Familie Chthamalophilidae Familie Clistosaccidae Familie Duplorbidae Slekt Duplorbis Familie Mycetomorphidae Familie Thompsoniidae Slekt Thompsonia Underorden Kentrogonida Familie Lernaeodiscidae Slekt Lernaeodiscus Familie Peltogastridae Slekt Peltogaster Familie Sacculinidae Slekt Sacculina Orden Thoracica Underorden «langhalser» Pedunculata - mulig parafyletisk, 502 arter Lamarck, 1818 Overfamilie Heteralepadomorpha Newman, 1987 Familie Anelasmatidae Gruvel, 1905 Familie Heteralepadidae Nilsson-Cantell, 1921 Familie Koleolepadidae Hiro, 1933 Familie Malacolepadidae Hiro, 1937 Familie Microlepadidae Zevina, 1980 Familie Rhizolepadidae Zevina, 1980 Overfamilie Iblomorpha Newman, 1987 Familie Iblidae Leach, 1825 Overfamilie Lepadomorpha Pilsbry, 1916 Familie andeskjellfamilien (Lepadidae) Darwin, 1852 Familie Oxynaspididae Gruvel, 1905 Familie Poecilasmatidae Annandale, 1909 Overfamilie Scalpellomorpha Newman, 1987 Familie Calanticidae Zevina, 1978 Familie Lithotryidae Gruvel, 1905 Familie Pollicipedidae Leach, 1817 Familie Scalpellidae Pilsbry, 1907 Underorden Sessilia - 586 arter Familie rur (Balanidae) - 238 arter Slekt Amphibalanus Slekt Balanus Slekt Elminius Slekt Fistulobalanus Slekt Megabalanus Slekt Menesiniella Slekt Paraconcavus Overorden Facetotecta - 11 arter Underklasse hoppekreps (Copepoda) - 13.000 arter, 2.800 i ferskvann == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Thecostraca – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Thecostraca i Encyclopedia of Life (en) Thecostraca i Global Biodiversity Information Facility (no) Thecostraca hos Artsdatabanken (en) Thecostraca hos Fossilworks (en) Thecostraca hos ITIS (en) Thecostraca hos NCBI (en) Kategori:Thecostraca – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Thecostraca – detaljert informasjon på Wikispecies

* Ascothoracida

https://no.wikipedia.org/wiki/Triana_Iglesias

2023-02-04

Triana Iglesias

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Farmen-deltakere', 'Kategori:Fødsler 19. mars', 'Kategori:Fødsler i 1982', 'Kategori:Glamourmodeller', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske modeller', 'Kategori:Norske nakenmodeller', 'Kategori:Norske programledere', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Playboy', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Skal vi danse-deltakere']

Triana Iglesias Holten, mest kjent bare som Triana Iglesias, (født 19. mars 1982) er en norsk glamour- og nakenmodell, burlesk-artist og programleder/skuespiller på TVNorge og TV3.

Triana Iglesias Holten, mest kjent bare som Triana Iglesias, (født 19. mars 1982) er en norsk glamour- og nakenmodell, burlesk-artist og programleder/skuespiller på TVNorge og TV3. == Biografi == Triana Iglesias er av norsk og spansk avstamning. Hun ble født i Norge, og hennes mor er fra Nord-Spania.På begynnelsen av 2000-tallet jobbet hun i Norges første Blockbuster-butikk, som åpnet i 2002.Fra januar 2009 til september 2011 var hun kjæreste med Nils Olav Lausund. I 2015 begynte hun å date den finske rapperen Mikael Gabriel.1. januar 2017 bekreftet Iglesias på Instagram at Mikael Gabriel hadde fridd til henne, og at de er forlovet. == Teater, fjernsyn og video == Iglesias begynte med ballett da hun var tre år gammel, men sluttet og gikk videre til teater. Hun fortsatte med teaterskole, før hun gikk på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo, der hun blant annet spilte i skolens revy, «Nissenrevyen».I 1996 spilte hun i et teaterstykke av Steve Tesich på Det Norske Teateret. Hennes første opptreden på fjernsyn var i programmet Midt i smørøyet på NRK i 1995. Da var hun 13 år gammel. Hun hadde en rolle i fjernsynsserien Venner og fiender som gikk på TVNorge i 1998–1999.I 2005 var hun med i musikkvideoer for Gaute, Madcon, Kleenkut og Coree og året etter i videoer for Sunblock og to nye for Madcon. I 2006 var hun på fjernsyn, denne gangen som reporter for The Voice TV Norge og programmet The Voice of Madcon. Våren 2008 planla hun å sette opp sitt eget burlesk-show under tittelen «Triana’s Tassle Time». Høsten 2008 var hun med i realityserien Praksisjobben som gikk på Viasat 4, sammen med Svein Østvik som er kjent fra TV-programmet Charterfeber.Siden 2009 har hun vært programleder for norske utgaven av realityserien Paradise Hotel på TV3. For serien er hun blitt nominert til publikumsprisen under Gullruten 2016 og 2018. Under innspillingen i 2009 ble Iglesias lett skadd da hun ble angrepet av en piggrokke på opptaksstedet i Mexico, men hun avdramatiserte selv hendelsen.I januar 2009 fikk en av musikkvideoene hun var med i for Madcon, «Liar», en viss oppmerksomhet i Norge og England etter at den britiske tabloid-avisen «The Sun» trykte bilder fra den usensurerte utgaven av videoen der Iglesias er toppløs i en garderobe.Høsten 2009 deltok Iglesias i den femte sesongen av Skal vi danse på TV 2.I 2012 hadde hun en av rollene i spillefilmen Tina & Bettina hvor hun spilte mot blant annet Henrik Thodesen, Odd-Magnus Williamson og Else Kåss Furuseth. == Modellarbeid == Hun har vært modell på forsiden av FHM (Norge, Sverige, Spania, Tyskland, Russland, Australia og Sør-Afrika), Slitz, ICE Magazine, People magazine, Esquire, og Maxim, samt opptredener i Playboy (online edition) samt i den greske, polske, franske, amerikanske og spanske utgaven av Playboy. I Norge har Mann, Vi Menn, Max for Menn, Gatebilmagasinet og Maxpower benyttet Iglesias som modell.Da gratisavisen Natt & Dag trykket et toppløst bilde av henne på fremsiden av bladet i 2006 uten å sladde brystene hennes, saksøkte hun dem med et erstatningskrav på 70 000 kroner, men saken endte med et forlik. Bildene som ble brukt, var tatt av fotografen Per Heimly.I 2008 misbrukte et amerikansk eskortefirma utenfor New York gamle Playboy-bilder av henne til å annonsere sine «tjenester» på internett. Tilsvarende har også skjedd med et tysk nettsted.I oktober 2008 ble det kjent at den svenske skistjernen Jon Olsson brukte bilder av en lettkledd Iglesias til å illustrere sine nye ski for merket Head. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Triana Iglesias på Internet Movie Database (en) Triana Iglesias hos The Movie Database Triana Iglesias - profil på Filmweb (en) www.trianaiglesias.com Trianas blogg

Triana Iglesias Holten, mest kjent bare som Triana Iglesias, (født 19. mars 1982 filmfront.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prosjekt_Innlandsuniversitetet

2023-02-04

Prosjekt Innlandsuniversitetet

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Høgskolen i Gjøvik', 'Kategori:Høgskolen i Hedmark', 'Kategori:Høgskolen i Lillehammer', 'Kategori:Norsk utdanningshistorie']

Prosjekt Innlandsuniversitetet var et samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Hedmark, Høgskolen i Lillehammer, Hedmark fylkeskommune og Oppland fylkeskommune om å skape et nytt universitet i Norge, Universitetet i Innlandet. Målet med prosjektet var å kunne sende søknad om universitetsstatus innen 1. januar 2012. Denne datoen ble senere utsatt. Målet deretter var å slå sammen de tre høgskolene til én, for så å bli et universitet 1. januar 2015. Prosjektet ble finansiert av de tre høgskolene, de to fylkeskommunene, enkelte kommuner i regionen, Eidsiva Energi og Hamar Energi Holding AS. Totalt var det skutt inn i overkant av 183 millioner kroner, som ble samlet i Kompetanse-, Universitets- og Forskningsfondet for Innlandet AS (KUF-fondet). Fondet hadde som mål å få på plass en fondskapital på 300 millioner kroner. 27. juni 2012 ble prosjektet avsluttet, da høgskolene ikke ble enige om organiseringen. I februar 2013 ble likevel diskusjonene tatt opp igjen, da uten Høgskolen i Hedmark, om å få etablert et universitet i Oppland.Etter at det i 2015 ble bestemt at Høgskolen i Gjøvik skal inngå i NTNU fra 1. januar 2016, var et universitet i Innlandet, slik det opprinnelig var tenkt, ikke lenger aktuelt. Etter fusjonen mellom Høgskolen i Hedmark og Høgskolen i Lillehammer til Høgskolen i Innlandet 1. januar 2017, ble imidletid tanken om et innlandsuniversitet gjenopptatt. Søknad om universitetsstatus ble overlevert NOKUT 17. desember 2018.

Prosjekt Innlandsuniversitetet var et samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Hedmark, Høgskolen i Lillehammer, Hedmark fylkeskommune og Oppland fylkeskommune om å skape et nytt universitet i Norge, Universitetet i Innlandet. Målet med prosjektet var å kunne sende søknad om universitetsstatus innen 1. januar 2012. Denne datoen ble senere utsatt. Målet deretter var å slå sammen de tre høgskolene til én, for så å bli et universitet 1. januar 2015. Prosjektet ble finansiert av de tre høgskolene, de to fylkeskommunene, enkelte kommuner i regionen, Eidsiva Energi og Hamar Energi Holding AS. Totalt var det skutt inn i overkant av 183 millioner kroner, som ble samlet i Kompetanse-, Universitets- og Forskningsfondet for Innlandet AS (KUF-fondet). Fondet hadde som mål å få på plass en fondskapital på 300 millioner kroner. 27. juni 2012 ble prosjektet avsluttet, da høgskolene ikke ble enige om organiseringen. I februar 2013 ble likevel diskusjonene tatt opp igjen, da uten Høgskolen i Hedmark, om å få etablert et universitet i Oppland.Etter at det i 2015 ble bestemt at Høgskolen i Gjøvik skal inngå i NTNU fra 1. januar 2016, var et universitet i Innlandet, slik det opprinnelig var tenkt, ikke lenger aktuelt. Etter fusjonen mellom Høgskolen i Hedmark og Høgskolen i Lillehammer til Høgskolen i Innlandet 1. januar 2017, ble imidletid tanken om et innlandsuniversitet gjenopptatt. Søknad om universitetsstatus ble overlevert NOKUT 17. desember 2018. == Referanser == == Eksterne lenker == Prosjekt Innlandsuniversitetet

Prosjekt Innlandsuniversitetet var et samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Hedmark, Høgskolen i Lillehammer, Hedmark fylkeskommune og Oppland fylkeskommune om å skape et nytt universitet i Norge, Universitetet i Innlandet. Målet med prosjektet var å kunne sende søknad om universitetsstatus innen 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Maxillopoda

2023-02-04

Maxillopoda

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Axel Erik Dahl', 'Kategori:Krepsdyr', 'Kategori:Krepsdyr formelt beskrevet i 1956', 'Kategori:Maxillopoda', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Maxillopoda er en gruppe av krepsdyr med mer enn 18.000 arter. De mest artsrike undergruppene er rankeføttingene og hoppekrepsene. Flere av artene er representert i norske farvann, både Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen. Mange av artene ble oppdaget av den norske marinbiologen Georg Ossian Sars. Hodet er sammensatt av opptil fem segmenter, thorax opptil seks segmenter og bakkroppen opptil fire segmenter, samt en telson.

Maxillopoda er en gruppe av krepsdyr med mer enn 18.000 arter. De mest artsrike undergruppene er rankeføttingene og hoppekrepsene. Flere av artene er representert i norske farvann, både Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen. Mange av artene ble oppdaget av den norske marinbiologen Georg Ossian Sars. Hodet er sammensatt av opptil fem segmenter, thorax opptil seks segmenter og bakkroppen opptil fire segmenter, samt en telson. == Morfologi == Maxillopodenes viktigste kjennetegn er: To par følehorn, et større og et mindre (antennuler). Ben på brystet ofte reduerte, ikke ben på bakparti. Hodet (cephalon) har 5 segmenter. Brystet (thorax) har 6 segmenter. Bakpartiet (abdomen) har 4 segmenter Har omsluttende hodepanser == Taksonomi == Taksonomien til Maximillopoda er komplisert og under har vært revisjon ettersom ny innsikt vinnes. Det er generelt omstridt å fin-inndele organismer taksonomisk. Innenfor større systematiske verker blir krepsdyr klassifisert som en klasse på linje med klasse insekter, og de forskjellige undergruppene gitt status som ordner. Mange krepsdyrforskere vil derimot gjerne ha krepsdyrene som en egen rekke eller underrekke. En vanlig oppdeling anerkjenner Maxllopoda som en av seks ulike klasser av krepsdyr, der forøvrig storkreps (Malacostraca) er den mest artsrike gruppen - etterfulgt av Maxillopoda. En moderne oppdatering av systematikken gis av Martin og Davis, som følgende oversikt følger ned til nivået orden, mens lavere nivåer i enkelte tilfeller følger Catalogue of Life: Rekke: krepsdyr (Crustacea) - 67.000 arter Brünnich, 1772 Klasse: Maxillopoda - mulig parafyletisk, +18.000 arter Dahl, 1956 Underklasse Tantulocarida - 17 / 33 / 39 arter Familie Basipodellidae Boxshall & Lincoln, 1983 Familie Deoterthridae - 12 slekter Boxshall & Lincoln, 1987 Familie Doryphallophoridae Huys, 1991 Familie Microdajidae Boxshall & Lincoln, 1987 Familie Onceroxenidae Huys, 1991 Underklasse tungmasker (Pentastomida) - usikker, parasitter, 100 / 130 arter Orden Cephalobaenida - 1 art Heymons, 1935 Familie Cephalobaenidae Heymons, 1922 Orden Porocephalida Familie Linguatulidae Haldeman, 1851 Familie Subtriquetridae Fain, 1961 Familie Porocephalidae Sambon, 1922 Familie Sebekidae Sambon, 1922 Orden Raillietiellida Almeida & Christoffersen, 1999 Familie Raillietiellidae Sambon, 1922 Orden Reighardiida Almeida & Christoffersen, 1999 Familie Reighardiidae Heymons, 1926 Underklasse fiskelus (Branchiura) - fiskeparasitter, 173 arter Orden Arguloida Familie Argulidae Slekt Argulus Slekt Binoculus Slekt Chonopeltis Slekt Dipteropeltis Slekt Dolops Slekt Huargulus Orden †Cyclida Underklasse Mystacocarida - 13 arter Orden Mystacocaridida Pennak & Zinn, 1943 Familie Derocheilocarididae Pennak & Zinn, 1943 Slekt Ctenocheilocaris Slekt Derocheilocaris Underklasse Thecostraca Overorden Ascothoracica - 100 arter Overorden rankefotinger (Cirripedia) - 1.480 arter Burmeister, 1834 Orden Acrothoracica Orden «rotfotinger» Rhizocephala - parasitter, 310 arter Müller, 1863 Underorden Akentrogonida Familie Chthamalophilidae Familie Clistosaccidae Familie Duplorbidae Slekt Duplorbis Familie Mycetomorphidae Familie Thompsoniidae Slekt Thompsonia Underorden Kentrogonida Familie Lernaeodiscidae Slekt Lernaeodiscus Familie Peltogastridae Slekt Peltogaster Familie Sacculinidae Slekt Sacculina Orden Thoracica Underorden «langhalser» Pedunculata - mulig parafyletisk, 502 arter Lamarck, 1818 Overfamilie Heteralepadomorpha Newman, 1987 Familie Anelasmatidae Gruvel, 1905 Familie Heteralepadidae Nilsson-Cantell, 1921 Familie Koleolepadidae Hiro, 1933 Familie Malacolepadidae Hiro, 1937 Familie Microlepadidae Zevina, 1980 Familie Rhizolepadidae Zevina, 1980 Overfamilie Iblomorpha Newman, 1987 Familie Iblidae Leach, 1825 Overfamilie Lepadomorpha Pilsbry, 1916 Familie andeskjellfamilien (Lepadidae) Darwin, 1852 Familie Oxynaspididae Gruvel, 1905 Familie Poecilasmatidae Annandale, 1909 Overfamilie Scalpellomorpha Newman, 1987 Familie Calanticidae Zevina, 1978 Familie Lithotryidae Gruvel, 1905 Familie Pollicipedidae Leach, 1817 Familie Scalpellidae Pilsbry, 1907 Underorden Sessilia - 586 arter Familie rur (Balanidae) - 238 arter Slekt Amphibalanus Slekt Balanus Slekt Elminius Slekt Fistulobalanus Slekt Megabalanus Slekt Menesiniella Slekt Paraconcavus Overorden Facetotecta - 11 arter Underklasse hoppekreps (Copepoda) - 13.000 arter, 2.800 i ferskvann Orden Calanoida - 40 familier, 1.800 arter Sars, 1903 Orden Cyclopoida - 30 familier, +327 arter Burmeister, 1834 Orden Gelyelloida - 1 familie, 2 arter Huys, 1988 Orden Harpacticoida - 67 familier, 463 slekter, 3.000 arter Familie Canthocamptidae Sars, 1906 Familie Darcythompsoniidae Lang, 1936 Familie Ectinosomatidae G. O. Sars, 1903 Familie Harpacticidae Dana, 1846 Orden Misophrioida - 3 familier Gurney, 1927 Familie Misophriidae Boxshall & Jaume, 2000 Familie Palpophriidae Boxshall & Jaume, 2000 Familie Speleophriidae Boxshall & Jaume, 2000 Orden Monstrilloida - 1 familie, 3 slekter Sars, 1901 Familie Monstrillidae Dana, 1849 Slekt Monstrilla Dana, 1849 Slekt Monstrillopsis Sars, 1921 Slekt Thaumalea Krøyer, 1849 Orden Mormonilloida - 1 familie, 2 slekter, 5 arter Familie Mormonillidae Giesbrecht, 1893 Slekt Mormonilla Giesbrecht, 1891 Slekt Neomormonilla Ivanenko & Defaye, 2006 Orden Platycopioida - 1 familie, 4 slekter Familie Platycopiidae Sars, 1911 Slekt Antrisocopia Fosshagen, 1985 Slekt Nanocopia Fosshagen, 1988 Slekt Platycopia Sars, 1911 Slekt Sarsicopia Martínez Arbizu, 1997 Orden Poecilostomatoida - +60 familier, +452 arter Thorell, 1859 Orden Siphonostomatoida - parasitter, 39 familier Thorell, 1859 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Maxillopoda – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Maxillopoda i Global Biodiversity Information Facility (no) Maxillopoda hos Artsdatabanken (sv) Maxillopoda hos Dyntaxa (en) Maxillopoda hos Fauna Europaea (en) Maxillopoda hos Fossilworks (en) Maxillopoda hos ITIS (en) Kategori:Maxillopoda – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Maxillopoda – detaljert informasjon på Wikispecies

* Branchiura

https://no.wikipedia.org/wiki/Stormakt

2023-02-04

Stormakt

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Politikk']

Stormakt er en betegnelse på et land som har mulighet til å øve innflytelse over andre land i sterk grad. Tradisjonelle stormakter har sterk økonomisk, militær og politisk makt.

Stormakt er en betegnelse på et land som har mulighet til å øve innflytelse over andre land i sterk grad. Tradisjonelle stormakter har sterk økonomisk, militær og politisk makt. == Bakgrunn == Begrepet stormakt oppstod under Wienerkongressen i 1815. De opprinnelige landene som ble regnet som stormakter var hoveddeltagerne på Wienerkongressen: Storbritannia, Østerrike (Habsburgerriket), Preussen, Frankrike og Russland. I historisk litteratur bruker man også begrepet stormakt om stater i tidligere epoker, selv om begrepet ikke var kjent da. Over tid endret maktforholdene seg: Storbritannia og Preussen (som del av den nye nasjonalstaten Tyskland) opplevde fortsatt økt økonomisk og politisk makt, mens andre, som Russland og Østerrike-Ungarn, langsomt stagnerte. Samtidig stod andre land frem som nye stormakter, blant dem Japan etter Meijirestaurasjonen og USA etter den amerikanske borgerkrigen, begge land som hadde spilt en liten rolle i 1815. Ved inngangen til det 20. århundre bestod stormaktene av de fem opprinnelige kongressmaktene fra 1815 i tillegg til Italia, Japan og USA. Endringer i internasjonale maktforhold har siden skjedd som følge av store konflikter. Etter de to verdenskrigene har begrepet stormakt til dels blitt erstattet av andre klassifikasjoner. Begrepet supermakt ble under den kalde krigen brukt om USA og Sovjetunionen, og har siden 1989–1990 kun blitt brukt om USA. De statene som i dag gjerne beskrives som stormakter er USA, Japan, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Russland og Folkerepublikken Kina. Dette bygger bl.a. på landenes økonomiske tyngde, militære styrke og politiske innflytelse gjennom organisasjoner som FN, G7 (engelsk: Group of Seven) og EU. == Eksterne lenker == «The return to great-power rivalry was inevitable», Thomas Wright, i The Atlantic «Paul Kennedy, “Great Powers, Global Trends and International Instruments"», professor Paul Kennedy, Yale University, video på Youtube

Stormakt er en betegnelse på et land som har mulighet til å øve innflytelse over andre land i sterk grad. Tradisjonelle stormakter har sterk økonomisk, militær og politisk makt.

https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A6r%C3%B8yene

2023-02-04

Færøyene

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Deltakere i Øylekene', 'Kategori:Færøyene', 'Kategori:Portal:Færøyene/artikler', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Færøyene (færøysk: Føroyar [ˈfœɹjaɹ], dansk: Færøerne, fra norrønt Færeyjar, «fåreøyene») er en øygruppe i det nordlige Atlanterhavet, midt mellom Norge, Island og Skottland. Øyene ble bosatt av norrøne landnåmsmenn på 800-tallet. Færøyene var et skattland under den norske kongemakten i middelalderen, men har siden Kielfreden i 1814 vært en del av Kongeriket Danmark. Færøyene har indre selvstyre med sitt eget folkevalgte Lagting og sin egen regjering. Færøyene har også to representanter i det danske Folketinget. Færøyene har en handelsavtale med EU, men er ikke medlem, selv om Danmark er det. Færøyene består av 18 klippeøyer av vulkansk opprinnelse. Færøyene ligger i den nordatlantiske strømmen, noe som gir milde vintre og kjølige somre. Det er mye vind og tåke og hyppige regnbyger. Øyene er for det meste gresskledde med mange villblomster. Færøyene har store fuglefjell med hekkende sjøfugl, der færøyingene har drevet fugleveide. Færøyene var frem til 1800- og 1900-tallet et fiskerbondesamfunn, men ble raskt utviklet til en moderne eksportøkonomi basert på fiskeri og havbruk. Saueholdet har fortsatt betydning for matkultur og produksjon av ullvarer, men også for spredt bosetting på øyene. Grindhvalfangsten i øyenes indre farvann har lange tradisjoner som matauk. Reiselivet er også en viktig næringsvei. Færøyene har rundt 50 000 innbyggere, som for det meste er etniske færøyinger. Færøyingene snakker det vestnordiske språket færøysk, som er det minste germanske nasjonalspråket og nærmest i slekt med norsk og islandsk. I tillegg til færøysk er dansk offisielt språk, men brukes ikke som dagligspråk av etniske færøyinger. Halvparten av befolkningen bor i og rundt hovedstaden Tórshavn, oppkalt etter den norrøne værguden Tor. Tórshavn er Færøyenes politisk-administrative, kulturelle, økonomiske og trafikale sentrum.

Færøyene (færøysk: Føroyar [ˈfœɹjaɹ], dansk: Færøerne, fra norrønt Færeyjar, «fåreøyene») er en øygruppe i det nordlige Atlanterhavet, midt mellom Norge, Island og Skottland. Øyene ble bosatt av norrøne landnåmsmenn på 800-tallet. Færøyene var et skattland under den norske kongemakten i middelalderen, men har siden Kielfreden i 1814 vært en del av Kongeriket Danmark. Færøyene har indre selvstyre med sitt eget folkevalgte Lagting og sin egen regjering. Færøyene har også to representanter i det danske Folketinget. Færøyene har en handelsavtale med EU, men er ikke medlem, selv om Danmark er det. Færøyene består av 18 klippeøyer av vulkansk opprinnelse. Færøyene ligger i den nordatlantiske strømmen, noe som gir milde vintre og kjølige somre. Det er mye vind og tåke og hyppige regnbyger. Øyene er for det meste gresskledde med mange villblomster. Færøyene har store fuglefjell med hekkende sjøfugl, der færøyingene har drevet fugleveide. Færøyene var frem til 1800- og 1900-tallet et fiskerbondesamfunn, men ble raskt utviklet til en moderne eksportøkonomi basert på fiskeri og havbruk. Saueholdet har fortsatt betydning for matkultur og produksjon av ullvarer, men også for spredt bosetting på øyene. Grindhvalfangsten i øyenes indre farvann har lange tradisjoner som matauk. Reiselivet er også en viktig næringsvei. Færøyene har rundt 50 000 innbyggere, som for det meste er etniske færøyinger. Færøyingene snakker det vestnordiske språket færøysk, som er det minste germanske nasjonalspråket og nærmest i slekt med norsk og islandsk. I tillegg til færøysk er dansk offisielt språk, men brukes ikke som dagligspråk av etniske færøyinger. Halvparten av befolkningen bor i og rundt hovedstaden Tórshavn, oppkalt etter den norrøne værguden Tor. Tórshavn er Færøyenes politisk-administrative, kulturelle, økonomiske og trafikale sentrum. == Naturgeografi == Færøyene ligger på 62 grader nordlig bredde og 7 grader vestlig lengde i det nordlige Atlanterhavet. Øyene ligger nord for Hebridene, nordvest for Shetland, vest for Norge og sørøst for Island. Øygruppen består av 18 øyer, 11 holmer og 750 skjær, og danner en triangelform. Færøyene har et samlet areal på 1 395,74 km². Fra Enniberg på Viðoy i nord til Sumbiarsteinur sør for Suðuroy måler øygruppen 118 km. Fra Gáadrangur vest for Mykines til Stapi øst for Fugloy er det 75 km. Den samlede kystlinjen er på 1 289 km. Det geografiske midtpunktet i øygruppen ligger ved Kaldbaksbotnur på Streymoy. Lengste avstand til kysten er 5 km. Færøyene hevder et territorialfarvann på 275 000 km². Særlig vestkysten er markant med sine høye, loddrette fuglefjell. Den gjennomsnittlige fjellhøyde er 300 m over havet. Slættaratindur (880 moh.) ved Funningur på Eysturoy er det høyeste fjellet. Etter Slættaratindur kommer Gráfelli (856 moh.), Villingadalsfjall (841 moh.), Kúvingafjall (830 moh.) og Teigafjall (825 moh.). Med unntak av Villingadalsfjall, som ligger ved Viðareiði på Viðoy, ligger de ti høyeste fjellene på Kunoy og Eysturoy. Enniberg på Viðoy (754 moh.) er Europas nest høyeste sjøklippe, etter Hornelen i Norge. Færøyene har ingen store vassdrag, men mange bekkefar og små fosser. Den klart største innsjøen er Sørvágsvatn (3,57 km²) på Vágar. Sørvágsvatn drenerer i havet gjennom den 30 m høye Bøsdalafossur, som er fossen med størst vannføring i øyriket. Ellers finnes noen mindre innsjøer på de fleste store øyene. Nest største innsjø er Fjallavatn (1,03 km²), dernest følger Sandsvatn (0,82 km²) og Toftavatn (0,51 km²). Vann utgjør til sammen 0,5 % av øyenes areal. Den lengste fjorden er Skálafjørður (14 km) på Eysturoy, etterfulgt av Gøtuvík (11 km) og Funningsfjørður (9,7 km). === Geologi === Øyene oppstod for om lag 60–70 millioner år siden under tertiærperioden i geologisk historie. Øygruppen ble skapt av vulkansk aktivitet som en del av en opptil 4 000 m høy rygg som strakte seg fra Grønland til Irland og Skottland. Av den avkjølte lavaen dannet den typiske færøyske basalten seg, og har gjentatte ganger blitt krysset av tynne tufflag fra askeregn. I en vulkansk pause fantes det tropisk vegetasjon, herunder store trær, på Færøyene, noe kullagene viser. Foruten kull har ikke øygruppen noen mineralforekomster av betydning. Gjennom erosjon forsvant det meste av høysletten. Det som ble igjen av ryggen var øyene, i hovedsak Hebridene, Færøyene og Island. Istiden formet restene av høysletten, Færøyene, i dagens karakteristiske daler i sydøstlig-nordvestlig retning. Mange av dalene ble fylt med vann og dannet dagens færøyske fjorder. Det myke tufflaget lå eksponert for bølgeslag og det tøffe klimaet og ble med tiden vasket bort og etterlot den sterkere basalten. Slik oppsto de typiske trappestrukturene i innlandet og de voldsomme klippene og kystlandskapet vest og nord på øygruppen, slik som for eksempel Beinisvørð og Enniberg. === Flora === Arktiske planter kan ha overlevd på topper som stakk gjennom den 400 m tykke isbreen over Færøyene i istiden. Da breene trakk seg tilbake kom nye planter fra det norske fastlandet og De britiske øyer, blant annet tatt med av sjøfugler. Øyriket har en forholdsvis rik flora, det er registrert over 400 arter karplanter, over 400 arter moser og om lag 250 lavarter. Vegetasjonen domineres av gresshei som i høyden går over i fjellvegetasjon. Lynghei med røsslyng og blåbær er vanlig, det er også noe krattvegetasjon med vier og einer. Færøyenes nasjonalblomst er bekkeblom (soleiehov). Store arealer er myrlendte. Den færøyske naturen er karakteristisk i sin mangel på trær, som har dårlige vekstforhold på grunn et ekstremt kystklima med vinder som blander store mengder havsalt i luften. Slik sett minner naturen om Connemara og Dinglehalvøya i Irland og de skotske øyene. Funn av stammer fra dunbjørk og grener i jorden, datert til ca. 2 300 år f.Kr., og funn av pollen fra hassel, indikerer at det i det minste var noen områder med bjørk og hassel på Færøyene før mennesker bosatte seg på øyene. På flere av øyene er det plantet bartrær, hvorav de aller fleste artene er av ikke-europeisk opprinnelse. === Fauna === Etter siste istid kom også insekter og seler til øygruppen, i tillegg til fuglene, men dyrelivet var begrenset. De første menneskene møtte et land uten landpattedyr, krypdyr eller høye trær. Alle landpattedyr, i all hovedsak rotter, mus og harer, har derfor blitt introdusert av mennesker. Færøyenes avsideliggenhet og barske klima gjør at få arter lever på land, og noen underarter er endog endemiske, slik som færøyponnien. Insekter som fluer, møll, edderkopper, biller, snegler og makk er opprinnelige arter i den færøyske faunaen, mens iberiasnegler og vepser har blitt introdusert i senere tid og blitt deler av den naturlige faunaen. Frosker finnes på Nólsoy, mens kaniner flere ganger har etablert seg for å så dø ut igjen. Ville landpattedyr er rotter, mus og harer, der harer finnes på alle øyene, unntatt de seks minste. Rotter finnes på syv øyer og mus på seks øyer.Havert er svært utbredt, og det finnes flere hvalarter i farvannene, deriblant nebbhval, grindhval og spekkhogger som de meste vanlige. Havet er dessuten rikt på en lang rekke fiskearter, og de massive fuglebergene langs kysten huser derfor store mengder sjøfugl. I alt er det snakk om 110 forskjellige fuglearter på øyene, og i løpet av de siste 150 årene har over 260 arter blitt observert. Det er om lag 40 vanlige hekkefugler, herunder havhest (600 000 par), lundefugler (550 000 par), stormsvale (250 000 par), krykkje (230 000 par), lomvi (175 000 par) og havlire (25 000 par). Nólsoy huser verdens største koloni av havsvaler. Havsule forekommer bare på Mykines. Færøyenes nasjonalfugl er tjelden, som er en trekkfugl. Tjeldens ankomst den 12. mars markeres av færøyingene som begynnelsen på våren. == Demografi == Færøyene hadde 52 154 innbyggere den 1. januar 2020, fordelt på rundt 120 byer og bygder. De fleste bosetningene ligger beskyttet i en vik eller fjord på østkysten. Halvparten av befolkningen bor på Streymoy, hvor hovedstaden Tórshavn ligger. Befolkningen urbaniseres, og det meste av befolkningsveksten skjer i hovedstadsområdet. I 2020 bodde 13 500 personer i selve Tórshavn, men medregnet Hoyvík og Argir hadde byen 20 000 innbyggere. Den nest største byen er Klaksvík med 4 900 innbyggere. Langs østsiden av Skálafjørður på Eysturoy danner en rekke bygder, deriblant Toftir, Runavík og Saltangará, en sammenhengende bebyggelse med 3 800 innbyggere. Andre større steder er tvillingbygdene Miðvágur og Sandavágur, Tvøroyri, Fuglafjørður, Vágur og Vestmanna.I 2020 var 96 % av innbyggerne danske statsborgere, det vil si fra enten Færøyene, Grønland eller Danmark. Lovgivningen betegner alle fastboende statsborgere på Færøyene som færøyinger. I kulturell forstand er færøyinger en etnisk gruppe med færøysk som morsmål. Folketellingen i 2011 viste at opptil 97 % av befolkningen regner seg selv som etniske færøyinger. Færøyingenes genetiske opphav er blandet skandinavisk og skotsk-irsk (keltisk).Den 1. januar 2020 bodde det 2 040 utenlandske statsborgere fra nærmere 100 stater på Færøyene. De største innvandrergruppene kommer fra Norden, Øst-Europa og Sørøst-Asia. Det bodde 107 norske statsborgere på Færøyene. Innvandringen er gjerne knyttet til arbeidsinnvandring eller ekteskap med færøyinger.Over tid har Færøyene hatt et kvinneunderskudd i befolkningen i aldersgruppen 15–64 år, som følge av nettoutflytting. Øyene har likevel fødselsoverskudd. I 2011/2012 var det samlede fruktbarhetstallet 2,4 barn per kvinne. Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende kvinner var 25,9 år. Nyfødte hadde en forventet levealder på 79,6 år for menn og 84,6 år for kvinner, noe som er blant de høyeste i verden. === Språk === Færøysk er det vanligste dagligspråket på Færøyene. 94 % av befolkningen har færøysk som morsmål, og de fleste som ikke har det, behersker språket godt, viste folketellingen i 2011.Færøysk er en del av den vestnordiske språkgrenen, som omfatter færøysk, islandsk, norsk og det utdødde språket norn. Den nordiske språkgrenen tilhører den germanske gruppen av den indoeuropeiske språkfamilien. I likhet med islandsk har færøysk utviklet seg fra de gammelnorske dialekter. Færøysk og islandsk talespråk er ikke uten videre innbyrdes forståelige. Færøysk har, som islandsk og noen norske målfører, ennå de fire germanske kasusene. Det færøyske skriftspråket følger i hovedtrekk V.U. Hammershaimbs rettskrivning av 1846, som bygger på den skriftlige tradisjonen fra norrønt. Den fikk gjennomslag på bekostning av en enklere og mer lydnær rettskrivning. Kampen for anerkjennelse av det færøyske språket har stått sentralt i den færøyske nasjonsbyggingen. Færøysk ble først godtatt som hjelpespråk i skolen og uformelt brukt i noen kirker, og ble offisielt språk i forvaltningen, skolen og kirken i 1938. Alle færøyinger blir fortsatt undervist i dansk som nabospråk i folkeskolen. Den mest karakteristiske uttalen kalles gøtudansk. Gode språkferdigheter bidrar til å bringe mange danske lånord inn i færøysk.Både dansk og færøysk er offisielle språk på Færøyene, men det er stort sett bare etniske dansker som bruker dansk som dagligspråk. Ved folketellingen i 2011 hadde 1 550 fastboende på Færøyene dansk som morsmål. De fleste færøyinger behersker også engelsk som fremmedspråk. === Religion === 80 % av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske Fólkakirkjan. Den er en av verdens minste statskirker. Fólkakirkjan rommer både konservative og liberale teologiske strømninger. En del av Fólkakirkjans medlemmer har sitt forsamlingsliv innen Heimamissiónin og andre misjonsorganisasjoner som bygger på kirkens lære. 10–15 % av befolkningen regner seg til Brøðrasamkoman, en avlegger av skotske Plymouth Brethren, som har kalvinistiske trekk. Rundt 5 % tilhører andre kristne trossamfunn, som pinsevennene. Det finnes en katolsk menighet tilknyttet Mariukirkjan i Tórshavn.Troslivet har en stor plass i det færøyske samfunnet. En spørreundersøkelse i 2017 viste at 80 % av færøyingene har en gudstro. 38 % av færøyingene går til gudstjeneste eller møte minst én gang i måneden, ifølge en spørreundersøkelse fra 2008. Kirkene og forsamlingshusene er ikke bare viktige for troen, men som kulturbærere og sosiale møtesteder i lokalsamfunnene. Hovedstadsområdet er mer sekulært enn resten av landet, mens den nordvestre delen av Færøyene – Eysturoy og Norðoyar – er et «bibelbelte», hvor Brøðrasamkoman og karismatisk kristendom står spesielt sterkt.Det var Sigmundur Brestisson som på kongebud fra Olav Tryggvason forkynte den kristne læren på Tinganes rundt år 1000. Sagaen skildrer hvordan Sigmundur Brestisson påbegynte en omvendelse av færøyingene fra deres norrøne religion. Tinget settes fortsatt hvert år under Ólavsøka (Olsok), en religiøs og nasjonal høytid til minne om Olav den hellige. Bispesetet i Kirkjubøur ble opprettet i 1111. Det var underlagt Nidaros erkebispedømme frem til reformasjonen i 1537. Ólavskirkjan i Kirkjubøur, viet til Olav den hellige, er Færøyenes eldste bevarte kirkebygning. Magnuskatedralen ligger like ved. Etter reformasjonen ble Færøyene integrert i en dansk kirketradisjon. Luthersk ortodoksi fikk sterkt fotfeste på Færøyene. Den lutherske statskirken hadde en monolittisk stilling i samfunnet frem til slutten av 1800-tallet, da kristne vekkelser og lekmannsbevegelser begynte å få innpass. == Historie == === Irske munker bosetter seg på Færøyene === Da Færøyene for første gang ble besøkt av vikingene i 795 traff de munker fra Irland, som levde en eneboertilværelse på øyene. Disse munkene fant ingen urbefolkning som de kunne omvende. De tilbragte tiden med å drive sauehold og plantedyrkning (blant annet dyrket de havre). Man antar at de irske munkene kom omkring år 625. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island i tiden rundt nordmennenes ankomst til øyene. === Norsk kolonisering === Øyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet, og det antas at de første bosetterne kom i tiden etter år 825. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, samt skotter og irer. Det er rimelig å regne med at det ensidige næringsgrunnlaget på øyene, i all vesentlighet sauehold, kystfiske og fuglefangst, allerede fra vikingtiden gjorde dem avhengige av tilførsler fra Norge, hvilket bidro til å styrke de politiske og kirkelige båndene landene imellom.For å opprettholde lov og orden ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene på denne tiden, som Frostatinget. Alltinget er med sitt nåværende navn Lagtinget verdens eldste lovgivende forsamling, også eldre enn det islandske Alltinget. Alltinget ble samlet om sommeren på halvøya Tinganes ved Tórshavn. Stedets sentrale beliggenhet og øya Nólsoy som beskytter stedet mot de verste stormene fra øst, var avgjørende for tingets plassering. Alltingets forhandlinger ble ledet av en lagmann. På Alltingets møter tok man seg av landets anliggender, vedtok lover og meglet ved stridigheter og forente dermed både den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. At alle frie menn var like for loven, var et sentralt begrep. Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar. === Kristendommen innføres === I 999 kom vikinghøvdingen Sigmundur Brestisson på kongebud for å forkynne læren om Hvíta Krist, og med våpenmakt tvinge færøyingene til å gå over til kristendommen. Med 30 menn møtte høvdingen Tróndur i Gøta på Lagtinget på Tinganes, men Tróndur og de øvrige færøyinger i forsamlingen avviste den nye læren. De så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene. Sigmundur valgte da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget.Tróndur var pragmatisk og valgte det første, men ifølge Færøyingesagaen svor Tróndur hevn. I 1005 samlet han sine menn i en nattlig aksjon for å angripe Sigmundur på Skúvoy, hvor de tok Sigmundur på sengen. Sigmundur og hans tro følgesvenn og fetter Tóri Beinirsson sprang i havet sammen med karlen Einar fra Suðuroy. Deres legendariske svømmetur er blant annet gjengitt i kvadet Sigmundarkvæði yngra (det yngre kvad om Sigmundur), som alle skolebarn på Færøyene stifter bekjentskap med i undervisningen. Mens Tóri og Einar døde på svømmeturen, lyktes det Sigmundur å nå Sandvík på Suðuroy, men der ble han drept av bonden Torgrímur Illi, som var en av Tróndurs menn. === Færøyene blir norsk len === Olav den hellige oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann Gilli, Tórolvur Sigmundsson og Leivur Øssursson, om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge Tróndur i Gøta levde, klarte ikke Olav den hellige å få full kontroll over Færøyene. Etter Tróndur i Gøtas død i 1035 tok Leivur Øssursson Færøyene i len av den norske kongen Magnus den gode samme år. Dette markerer slutten på både vikingtiden på Færøyene og på Færøyenes selvstendighet. Kirkjubøur bispedømme ble grunnlagt i 1111 med sete i Kirkjubøur, og var fra 1152 underlagt Nidaros erkebispedømme. I Kirkjubøur skrev biskop Erlend i 1298 Færøyenes eldste kjente dokument, Fårebrevet. Han påbegynte også Magnuskatedralen, som i dag er en kirkeruin. Kong Sverre kom til fostring i Kirkjubøur på Færøyene fem år gammel i 1156. Han må ha vært spesielt evnerik, for biskop Roe på Færøyene satte ham i prestelære. Som voksen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn. Om dette stemte eller ikke er uvisst, men det gav i hvert fall legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Sverre tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongsmakten var endelig sikret. I 1274 trådte den Yngre Gulatingslov i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embedsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover. === Færøyene blir mindre viktig for Norge === Da Håkon V Magnusson ble konge i 1299, valgte han Oslo og Akershus festning som kongesete. I 1314 gjorde han Oslo til rikets hovedstad. De utenrikspolitiske linjene ble rettet østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt, med sterk satsing på de nordatlantiske områdene i vest for å holde på og sikre Norgesveldet. Norge mistet kontakten med Shetland og Orknøyene og, enda viktigere, med Færøyene og Island. Etter de første 500 årene med norsk bosetning hadde folketallet kommet opp i rundt 4 000, men dette ble halvert som følge av svartedauden på midten av 1300-tallet. Senere innvandring fra Shetland, Orknøyene og Norge gjorde at folketallet stabiliserte seg på ca. 5 000 innbyggere. === Kalmarunionen === I 1380 går Norge sammen med sine kolonier, Færøyene, Orknøyene, Hjaltland, Island og Grønland, inn i en union med Danmark. 17 år senere, i 1397, dannes Kalmarunionen hvor også Sverige inngår. Kalmarunionen er en personalunion hvor landene har felles konge. Imidlertid var det et norsk riksråd som ved kongevalgene fra 1380 til reformasjonen i 1536 i prinsippet kunne ha valgt en annen konge enn den man hadde i Danmark. Etter reformasjonen ble det norske riksrådet nedlagt og Norge og dets kolonier underlagt Danmark. === Reformasjon og monopolhandel === Reformasjonen nådde Færøyene i 1538, to år etter Danmark. Øyene ble et prosti under Bergens biskop. Kongen overtok 2/3 av jorden. Bispesetet og prestestolen i Kirkjubøur ble nedlagt, og i 1547 ble latinskolen grunnlagt. Begynnelsen av reformasjonen markerer starten på det danske språks periode, da dansk ble innført som kirke- og amtsspråk. Perioden varte til midten av 1800-tallet. I 1579 fikk den færøyske sjøhelten Magnus Heinason handelsmonopol på all handel til og fra Færøyene og han oppførte festningen Skansin i Tórshavn som et vern mot sjørøvere. Magnus Heinason mistet handelsmonopolet etter fire år, etter beskyldninger om svindel og dårlige varer. Heinason ble dømt til døden for sjørøveri i nederlandsk tjeneste, og ble henrettet den 18. januar 1589 i København. Etter sin død ble han frifunnet for anklagene. København overtok handelsmonopolet fra Bergen i 1619, og i 1620 kom den færøyske kirken under Sjællands biskop. Gabeltiden omtales som den mørkeste perioden i Færøyenes historie. Den varte fra 1655, da Christoffer Gabel ble lensherre på Færøyene, til 1709 da hans sønn Frederik Gabel døde. I 1662 fikk Gabel også handelsmonopolet og Færøyene ble nærmest styrt som en privat koloni. Presten Lucas Debes var en av Gabels største motstandere og han reiste med en færøysk delegasjon til København i 1673, hvor han fortalte kongen om Gabels vilkår. Da en kongelig kommisjon kom frem til Færøyene samme år, ble Tinganes rammet av en brann hvor de fleste handelsbygninger og dokumenter gikk med. Noen hevdet på den tiden at Gabels menn stod bak brannen. I 1709 overtok den dansk-norske stat handelsmonopolet, et monopol som varte til 1856. Nólsoyar Páll var motstander av handelsmonopolet og kjempet for frihandel og selvstendighet for Færøyene. Hans Fuglakvæði er en vise hvor tjelden symboliserer ham selv, og dermed også den frie færøying. I 1804 bygde han sammen med Royndin Fríða Færøyenes første selveide skip siden Magnus Heinasons tid. Hans skip kom godt med da Færøyene i 1807 var truet av hungersnød under krigen mellom Danmark og England. Nólsoyar Páll satte inn sitt skip for å skaffe korn til øyfolket. Han omkom i et forlis vinteren 1808/1809 og er nå Færøyenes nasjonalhelt. === Del av Danmark etter Kielfreden === Ved Kielfreden i 1814 måtte Danmark avstå Norge til Sverige, mens Færøyene, Island og Grønland ble igjen i det danske riket. Folketallet ble, fra 1700- til 1900-tallet, ti ganger høyere. Dette tilskrives den store industrialiseringen av fiskeriet, som i tillegg ble mer orientert mot havfiske enn mot kystfiske. Så sent som i 1845 var 68 % av de yrkesaktive beskjeftiget i landbruket. Den økte levestandarden gav lengre forventet levealder, mindre barnekull og større motstandsdyktighet mot sykdommer. I 1816 nedlegges det færøyske Lagtinget etter ordre fra den danske kongen Frederik VI etter å ha eksistert i 900 år. Færøyene blir et dansk amt styrt av fire danske embetsmenn, og enhver færøysk innflytelse på landets styring fjernes. Den dømmende funksjonen ivaretas av sorenskriveren, som eneste dommer i alle rettssaker. Færøyingene ønsker å få gjenopprettet Lagtinget, men dette blir avslått av Stænderforsamlingen i Roskilde i 1844 og 1846. 26. mars 1852 underskriver Frederik VII loven om Lagtingets gjenopprettelse. Lagtinget skal fungere som et amtsråd og fikk kun rådgivende myndighet i færøyske anliggender. Den eneste Lagtinget fikk råderett over, var kirkens midler. Loven om Lagtingets gjenopprettelse trådte i kraft to år senere, i 1854, men det første Lagting ble samlet allerede i 1852 etter lagtingsvalget den 30. juni. === Nasjonal vekkelse === Fra midten av 1800-tallet økte den nasjonale bevisstheten gradvis på Færøyene. Venceslaus Ulricus Hammershaimb startet arbeidet med å skape det færøyske skriftspråket og utga en rettskrivningsstandard i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskrivning, som i walisisk, valgte han å legge frem en rettskrivning sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne målet. Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innfløkt, og en rivaliserende rettskrivning ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest. Etter en nasjonal vekkelse på Julemøtet i 1888 ble den færøyske forening Føroyingafelag stiftet få uker senere. Det færøyske selvstendighetspartiet Sjálvstýrisflokkurin ble stiftet i 1906. Partiet ble stiftet som en motvekt til det liberale danskvennlige partiet Sambandsflokkurin, som ville opprettholde den nuværende statsretslige stilling. Til å begynne var hovedstriden mellom de to partiene den færøyske språkstriden. Striden ble tilspisset da den danske regjeringen, etter samråd med Sambandspartiet, i 1912 bestemte at undervisningsspråket i den færøyske grunnskolen skulle være dansk. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1938. For å markere ønsket om færøysk selvstendighet ble Dannebrog firt under en høytidelig åpning av Lagtinget under Ólavsøkan i 1930, og det uoffisielle færøyske flagget heist. Den høyeste danske embetsmann på Færøyene, amtmann Hjalmar Ringberg, forlot stedet i protest. Episoden omtales i dag som «Flaggskandalen». === Britisk okkupasjon under andre verdenskrig === Færøyenes strategiske plassering i Nord-Atlanterhavet gjorde at Storbritannias statsminister Winston Churchill 11. april 1940 i en radiotale på BBC kunngjorde at de ville sende to destroyere til Tórshavn for å okkupere Færøyene 12. april 1940, tre dager etter Tysklands okkupasjon av Danmark. Churchill hadde fått forsikringer fra færøysk hold at britiske soldater var velkomne. Øyene som tidligere var avhengig av økonomiske overføringer fra Danmark, var nå helt avhengig av Storbritannia. Britene befestet stillinger på strategisk viktige steder. Sund og fjorder ble minelagt, og på Vágar bygde britiske ingeniørsoldater en militær flybase. 8 000 britiske soldater var stasjonert på Færøyene, som den gang hadde 30 000 innbyggere. Selvstendighetsbevegelsen hadde stor fremgang ved valget i 1943, men britene tillot ingen endring i øyenes forhold til Danmark, før Danmark var et fritt land. === Forfatningskrise og indre selvstyre === Etter andre verdenskrig ville ikke Færøyene tilbake til sin gamle status som et dansk amt. Den danske regjeringen inviterer den færøyske lagtingsdelegasjonen ned til København i 1946 for å forhandle om Færøyenes fremtidige styreform. Lagtingsdelegasjonen og den danske regjering ble ikke enige og man besluttet i fellesskap å avholde en folkeavstemning 14. september 1946. Valget stod mellom den danske delegasjonens betingelser eller løsrivelse. Det ble flertall for uavhengighet (5 656 for og 5 490 imot). Fire dager senere, 18. september utroper lagmann Thorstein Petersen Færøyene som en selvstendig nasjon. Opposisjonen hevder at beslutningen er grunnlovsstridig og får støtte fra den danske regjering. Den danske kongen, Christian X av Danmark, oppløser det færøyske lagtinget 23. september med støtte fra samtlige partier i Folketinget og presiserer at Danmark kun kan akseptere færøysk selvstendighet ved gjensidig forhandling. Det skrives ut nyvalg og de partier som ønsker fortsatt å være en del av det danske rike får et flertall på fire mandater. Den nye lagtingsformannen Jákup Frederik Øregaard utbringer en hyllest Leve kongen, for Færøyene, for Danmark, noe som aldri før har skjedd i lagtinget. Etter nye forhandlinger ble det i 1948 vedtatt en lov om indre selvstyre. Færøysk ble godkjent som offisielt språk, Færøyene fikk egne pengesedler, færøysk krone og embedet som lagmann (løgmaður, Færøyenes statsminister) ble igjen innført. Siden 1950-årene har industrialisering og sentralisering gjort at mange har flyttet fra små bygder og til større tettsteder, mens útoyggjar blir truet av fraflytting. Den færøyske finanskrisen i perioden 1989–1995 gav høy arbeidsløshet, og nærmere 10 % av befolkningen utvandret, hvorav halvparten til Danmark. Mange av utvandrerne har siden flyttet tilbake til Færøyene. === Opprøret i Klaksvík === I 1955 gjorde innbyggerne i Klaksvík opprør, etter at overlegen på byens sykehus, Olaf Halvorsen, en tidligere aktiv nazist, ble avskjediget mot innbyggernes vilje. For å dempe uroen ble 100–200 politifolk sendt til byen, med det resultat at innbyggerne minela innseilingen til havnen. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik. Legesaken var den utløsende faktor for opprøret, men den underliggende årsaken var spørsmålet om Færøyene uavhengighet. == Politikk og administrasjon == Færøyenes statsrettslige stilling er juridisk og politisk omdiskutert. Hjemmestyreloven av 1948 kaller Færøyene «et selvstyrende Folkesamfund i det danske Rige». Det er et konstitusjonelt monarki med dronning Margrethe II av Danmark som statsoverhode. I 2005 ble det færøyske hjemmestyrets myndighet utvidet til alle områder, unntatt statsforfatningen, statsborgerskap, Høyesterett, utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk samt valuta- og pengepolitikk. Fámjinserklæringen stadfestet Færøyenes innflytelse og medvirkning i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Færøyene er et representativt demokrati med allmenn stemmerett for fastboende statsborgere over 18 år. Nasjonalforsamlingen er Lagtinget, som består av 33 medlemmer valgt ved forholdstallsvalg. Valg utskrives senest hvert fjerde år. Lagtinget praktiserer parlamentarisme og et flerpartisystem. Lagtinget har fire oftest jevnstore partier, Fólkaflokkurin, Sambandsflokkurin, Tjóðveldi og Javnaðarflokkurin. De mindre partiene Framsókn, Miðflokkurin og Sjálvstýri er også representert. Fra Lagtinget utgår regjeringen (landsstýri, «landsstyre»), som ledes av en regjeringssjef (løgmaður, «lagmann»). Færøyene har høy oppslutning om tradisjonelle former for politisk deltagelse, men kvinner er underrepresentert. De viktigste skillelinjene i færøysk politikk er høyre–venstre, samhørighet–selvstendighet, sentrum–periferi og religiøs–sekulær.Færøyene er ikke medlem av Den europeiske union. En egen tilleggsartikkel i Roma-traktaten slår fast at danske statsborgere bosatt på Færøyene ikke skal anses som danske statsborgere i traktatøyemed. Det vil si at danske statsborgere bosatt på Færøyene er ikke EU-borgere, mens andre EU-lands statsborgere som bor på øyene, anses som EU-borgere. Færøyene har vært en del av Den nordiske passunionen siden 1966 og Schengen-området siden 2001. Det er også inngått tollpolitiske samarbeid med EU, EFTA og Russland. Formelt har ikke Færøyene et eget ambassadevesen, men har representasjonskontorer i København, Brussel (EU), London, Moskva og Reykjavík. Flere stater har egne konsulater på Færøyene. === Administrativ inndeling === Færøyene er fra 1. januar 2017 inndelt i 29 kommuner med omkring 120 byer og bygder. Kommunene har ansvar for en offentlige tjenester som barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester. Interkommunalt samarbeid er utbredt på de fleste tjenesteområder, ettersom den gjennomsnittlige kommunestørrelsen er liten. Sentralisering av befolkningen, økende forventninger til offentlige tjenester og en aldrende befolkning i periferien har aktualisert spørsmålet om kommunesammenslåinger. De folkevalgte kommunestyrene har få medlemmer sammenlignet med kommuner i Norge og Sverige.Tradisjonelt er også Færøyene inndelt i syv landsdeler eller sysler (sýslar): Norðoyar, Eysturoy, Norðurstreymoy, Suðurstreymoy, Vágar, Sandoy og Suðuroy. Norður- og Suðurstreymoy er hver sine landsdeler, men ett syssel. Syslene oppstod som tinglag i vikingtiden og fungerer fortsatt som Færøyenes rettskretser. Historisk har hvert syssel hatt en sysselmann med politimyndighet, ulike sivile oppgaver og myndighet til å dømme i mindre saker. Siden 2010 har det vært fem sysselmenn fordelt på tre politidistrikter. Retten på Færøyene er felles førsteinstansdomstol for øyene, og har Østre Landsrett i Danmark som appellinstans. === Flagg og symboler === Nasjonaldagen er den 29. juli, som sammenfaller med tusenårige nasjonalhøytiden Ólavsøka. Færøyenes flagg (Merkið, «merket») er et nordisk korsflagg, først presentert i 1919 og i offisiell bruk siden 1940. Flagget ble laget av tre færøyske studenter i København våren 1919. Det ble først heist i bygden Famjin i juni. Til Ólavsøka i 1930 ble flagget tatt i bruk i en offisiell anledning, og fra 1931 kom flagget i vanlig bruk. Bruken var en kilde til uenighet mellom danske og færøyske myndigheter gjennom 1930-årene. Da Danmark ble okkupert av tyske styrker i april 1940, tok britiske styrker kontroll over Færøyene. Det ble da nødvendig å etablere en flaggskikk som skilte skip fra britisk-kontrollerte områder fra dansk/tysk-kontrollerte skip. Den 25. april 1940 anerkjente Storbritannia Merkið som Færøyenes flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget. Hjemmestyreloven av 1948 stadfestet Merkið som øyenes offisielle flagg. == Næringsliv == Frem til tidlig på 1900-tallet var Færøyene et bondesamfunn, basert på fåreavl, kystfiske og fangst av fugler. Med industrialiseringen av fiskeriet og investering i havgående fiskefartøyer har Færøyene blitt en fiskersamfunn. Med endringer i fiskerigrensene i 1970-årene utviklet Færøyene en særegen økonomisk modell av korporatistisk og planøkonomisk tilsnitt. Finanskrisen i 1990-årene førte til et oppgjør med denne, og subsidiene og regjeringsgarantiene ble avviklet, fiskeriet regulert, og fiskerettighetene kapitalisert. Færøyene har en moderne skipsflåte, foredlingsindustri og havbruksnæring. Eksport av fiskeprodukter utgjør ca. 98 % av Færøyenes samlede eksportverdi. Øyenes avhengighet av fiskeriet er ikke uproblematisk, fordi økonomien er sårbar for svingninger i fangst og priser. Overfiske og innskrenkninger i kvoter er en vedvarende trussel for samfunnet. Innskrenkninger i fiskerettigheter i fremmede farvann i 1970-årene gav støtet til havbruket i Færøyenes indre farvann. Den største oppdretteren er Bakkafrost, etterfulgt av Marine Harvest og Luna (Hiddenfjord). Knyttet til fiskeriene og havbruket finnes det også viktige bransjer som rederier, skipsmegling, skipsverft, grossister, spedisjon og redskapsproduksjon. Hensynet til fiskerinæringen veide tungt da Færøyene valgte å stå utenfor EU, og dermed ikke være underlagt EUs felles fiskeripolitikk. Færøyene har et tett samarbeid med Island i fiskeripolitiske spørsmål. Budsjettilskuddene fra Danmark gjør at Færøyene kan finansiere en stor offentlig sektor. Det finnes også et betydelig offentlig eierskap, for eksempel i selskaper som Posta, Føroya Tele og Atlantic Airways. Ettersom levekostnadene er høyere enn i Danmark, har begrenset økningen i budsjettilskuddet til lønns- og prisveksten. Tilskuddets andel av Færøyenes budsjetter har sank fra 28,7 % i 2000 til 13 % i 2017. Som andel av Færøyenes BNP sank tilskuddet fra 11,2 til 3,3 %.Arbeidsledigheten og sykefraværet er lavt. Mellom 2000 og 2019 lå ledigheten for det meste under 5 %. === Energiforsyning og oljeleting === Det interkommunale kraftselskapet SEV står for nesten hele kraftproduksjonen på Færøyene. Det meste av befolkningen er tilknyttet et hovedstrømnett, mens Suðuroy og noen av de små, ytre øyene har sine egne kraftnett. De fleste strømkablene er lagt under bakken. Færøyene har ingen strømkabler til utlandet som muliggjør kraftutveksling. I 2018 hadde SEV en samlet produksjon på 352 003 MWh, hvorav 51 % kom fra termisk energi (fyring med tungolje), 30 % fra vannkraft og 18 % fra vindkraft. Andelen fra fornybare energikilder er økende. Det finnes flere hurtigladestasjoner for elbiler.Færøyene må importere all olje som forbrukes. I 2019 stod SEVs varmekraftverk for mindre enn en femtedel av oljeforbruket, mens skipsfarten stod for halvparten. Siden 1990-årene har en rekke selskaper, deriblant Statoil/Equinor, blitt tildelt letelisenser for olje- og gassforekomster på færøysk sokkel. Den færøyske sokkelen er teknisk krevende, fordi store deler er dekket av et tykt, hardt lag med lavastein. Det er gjort flere funn, men så langt har ingen felt vist seg å være drivverdige. De færøyske, børsnoterte selskapene Atlantic Petroleum og Faroe Petroleum har virksomhet på færøysk, irsk, britisk, norsk og nederlandsk sokkel. Flere havner på Færøyene fungerer som servicehavner for olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen. === Tradisjonell småhvalfangst === Den tradisjonelle grindhvalfangsten, grindadráp, foregår i øyenes indre farvann. Den har lange, historiske og matkulturelle tradisjoner, og kan dateres tilbake til 1584. Fangsten er strengt lovregulert, og overvåkes alltid av sysselmannen. Rundt 950 grindhvaler blir fanget årlig, i all hovedsak om sommeren. Fangsten er ikke-kommersiell og organisert av de enkelte bygdene. Fangstmennene omringer grindhvalene med en stor halvsirkel av båter, og driver så hvalene inn i en bukt eller en fjord. Når de kommer nært nok land, blir hvalene fanget og slaktet av fangstmenn på land. Fangsten antas å utgjøre 25–30 % av kjøttforbruket på øyene. Fangsten blir fordelt likt etter middelalderske regler mellom alle i bygdens manntall. == Samfunn == === Utdannelse og forskning === Skolevesenet på Færøyene er bygd opp med det danske som forbilde. Elevene begynner på den niårige, obligatoriske folkeskolen det året de fyller 7 år. De fleste kommuner tilbyr ettårig førskole fra det året elevene fyller 6 år. Elevene kan også velge å ta et tiende skoleår. Undervisning på de første alderstrinnene i folkeskolen er forsøkt opprettholdt selv i de minste bygdene, mens de tre siste alderstrinnene vanligvis blir undervist på større skoler. Ved siden de offentlige folkeskolene finnes noen privatdrevne skoler, men de er for det meste offentlig finansiert.Undervisningsspråket i det færøyske skoleverket er færøysk. Elevene får opplæring i dansk som nabospråk fra 3. klasse og i engelsk som fremmedspråk fra 4. klasse. Fra 8. klasse kan elevene få opplæring i et annet fremmedspråk, som tysk, fransk eller spansk. Med vitnemål fra folkeskolen kan elevene gå gymnas eller yrkesskole. Gymnaset fører frem til studentereksamen eller høyere forberedelseseksamen (HF), som gir adgang til å søke høyere utdannelse. Ettårig yrkesskole følges som regel av toårig læretid på arbeidsplass, og fører frem til fagbrev. Det finnes en rekke yrkesskoler og aftenskoler. Føroya Studentaskúli og HF-skeið ble opprettet som et kurs i 1937 og utvidet til et reelt gymnas i 1964. Det har siden blitt opprettet gymnas på Eysturoy og Suðuroy. I 2015 ble gymnaset, yrkesskolen og handelsskolen i Tórshavn slått sammen til den kombinerte videregående skolen Glasir.Det første høyere lærestedet på Færøyene var lærerseminaret, som ble opprettet i 1870. Fróðskaparsetur Føroya ble opprettet i 1965 og tildelt universitetsstatus i 1990. Lærer- og sykepleierutdannelsene ble underlagt universitetet i 2008. I 2011 tok 36 % av de færøyske studentene sin utdannelse på Færøyene, og i 2018 var det 43 %. Antallet studenter ved Fróðskaparsetur Føroya økte fra 600 til 1 000 i samme periode. Resten studerer for en stor del i Danmark. En overvekt av de færøyske studentene er kvinner, mens kvinner utgjør en desto større andel av de færøyske studentene i utlandet.Føroya Fólkaháskúli ble etablert i 1899, og er fremdeles Færøyenes eneste folkehøyskole. === Massemedier === Færøyene ble det siste landet i Europa som fikk en nasjonal fjernsynskringkaster, nemlig Sjónvarp Føroya (SvF) i 1984. Før dette hadde radiokanalen Útvarp Føroya (ÚF) kringkastet sine sendinger siden 1957. Andre radiokanaler er Rás 2 og Lindin, hvor sistnevnte er en kristen radiostasjon, mens førstnevnte ble opprettet som et alternativ til Útvarp Føroya da Atlantic Radio ble nedlagt. Sjónvarp Føroya og Útvarp Føroya er siden 2005 samlet i det offentlige mediekonsernet Kringvarp Føroya (KvF). De eldste mediene på øyene er allikevel avisene. Dimmalætting, opprinnelig et organ for Sambandsflokkurin, ble første gang trykt i 1878, og blir i dag utgitt fem ganger i uken. Hovedkonkurrenten er Sosialurin, som ble etablert som organ for Javnaðarflokkurin i 1927 og i dag blir utgitt fem ganger i uken. Partipressen omfattet også 14. september, Dagblaðið og Tingakrossur, som var organ for henholdsvis Tjóðveldisflokkurin, Fólkaflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin, men disse kom alle i økonomisk uføre under krisen i 1990-årene. Dimmalætting og Sosialurin ble deretter erklært partipolitisk uavhengige og solgt til private, skjønt arven fra partipressens dager somme tider kommer til syne. Norðlýsið er en regionavis for Norðoyar med base i Klaksvík. Av andre publikasjoner finnes blant andre todagersavisen Oyggjatíðindi, kvinnemagasinet Kvinna, det populærvitenskapelige tidsskriftet Frøði og litteraturtidsskriftet Varðin. === Kriminalitet === Diskriminering av homofile på Færøyene har blitt viet oppmerksomhet. Homofili ble avkriminalisert i 1933, mens diskriminering av homofile ble eksplisitt forbudt ved lov i 2006. Motstand mot lovfesting av rettigheter på LHBT-området har i stor grad vært religiøst begrunnet. == Kultur == Den færøyske kulturen har sine røtter fra den norrøne kulturen. Færøyene var lenge isolert fra store kulturelle omveltninger og bevegelser som feide over Europa. Dette betyr at færøyingene har ivaretatt en stor del av sin tradisjonelle kultur. Det færøyske språket har sin opprinnelse i det vestnorrøne språket som ble snakket i Norge i tidlig middelalder. Det er i nær slekt med islandsk og det utdødde norn på Shetland og Orknøyene. Norn var gjensidig forståelig med færøysk, slik moderne islandsk til en viss grad er det i dag. Inntil 1400-tallet hadde færøysk en ortografi som lå nært opp til islandsk og norsk, men etter reformasjonen i 1538, ble bruk av færøysk i skoleverket, kirken og offentlig administrasjon forbudt av danskene. Selv om en rik muntlig tradisjon overlevde, ble ikke språket skrevet i mer enn 300 år. Formidling av dikt og fortellinger ble gjort muntlig. Disse verkene ble delt inn i sagnir (sagn), ævintýr (eventyr) og kvæði (kvad). Sistnevnte ble ofte satt sammen med musikk og middelaldersk kjededans. Disse ble etter hvert nedskrevet på 1800-tallet. == Se også == Færøyene under første verdenskrig Liste over personer på færøyske frimerker == Referanser == == Litteratur == Andersen, Ingrid Falktoft (2012). Færøerne. Historie og samfund, kunst og kultur (dansk). Højbjerg: Hovedland. ISBN 978-87-7070-274-4. Debes, Hans Jacob (1990). Føroya søga I. Norðurlond og Føroyar (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-545-1. Debes, Hans Jacob (1995). Føroya søga II. Skattland og len (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-060-3. Debes, Hans Jacob (2000). Føroya søga III. Frá kongligum einahandli til embætisveldi (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-256-8. Debes, Hans Jacob (1995). «Færøerne og Norge. En tusindårig forbindelses begyndelse, forløb og afslutning». Historisk tidsskrift (dansk). 74 (1): 22–56. ISSN 0018-263X. Debes, Hans Jacob (2001). Færingernes land. Historien om den færøske nutids oprindelse (dansk). København: Multivers. ISBN 87-7917-039-0. Fyllingsnes, Ottar (2016). Færøyane. Illustrert av Harald Hognerud. Leikanger: SKALD. ISBN 978-82-7959-246-4. Langkilde, Charlotte (2018). Færøerne. En moderne nation fødes (dansk). København: Lindhardt og Ringhof. ISBN 978-87-11-69037-6. Schei, Liv Kjørsvik (2003). The Faroe Islands (engelsk). Edinburgh: Birlinn. ISBN 1-84158-242-5. Stove, Stein (1981). «Færøyene i norsk litteratur. En bibliografi til belysning av Færøyenes historie». I Stove, Stein. Færøyene – frendeland i vest. Festskrift Norsk-færøysk lag 50 år. Oslo: Norsk-færøysk lag. s. 129–153. ISBN 82-990840-0-8. Trolle, Annette Lerche (2003). Færøerne – et land i Norden (dansk). Risskov: Forlaget Klematis. ISBN 87-7905-728-4. West, John F. (1974). Færøerne. En nation og dens historie (dansk). Oversatt av Palle Koch. København: Gyldendal. Wylie, Jonathan (1987). The Faroe Islands. Interpretations of History (engelsk). Lexington: University Press of Kentucky. ISBN 0-8131-1578-7. Young, G.V.C. (1979). From the Vikings to the Reformation. A Chronicle of the Faroe Islands up to 1538 (engelsk). Douglas: Shearwater Press. ISBN 0-904980-20-0. == Eksterne lenker ==

Rás 2 (, Kanal 2) er en radiokanal på Færøyene. Rás 2 startet sine sendinger i 1999, like etter at Atlantic Radio ble lagt ned, som et alternativ til statseide Útvarp Føroya.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C5%8Ckurayama-bakken

2023-02-04

Ōkurayama-bakken

['Kategori:141°Ø', 'Kategori:43°N', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hokkaido prefektur', 'Kategori:Hoppbakker brukt i OL', 'Kategori:Hoppbakker i Japan', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vinter-OL 1972']

Ōkurayama-bakken (japansk: 大倉山シャンツェ, Ōkurayama Syantse), offisielt Ōkurayama Skihopp-Stadion (大倉山ジャンプ競技場, Ōkurayama Jampu Kyōgijō), er en hoppbakke i Sapporo i Japan. Bakken ligger i Miyanomori-området i bydelen Chūō-ku, i østhellingen av fjellet Okura. Den er eid av Sapporo by. Siden 2017 har bakken vært homologert med ulik størrelse for sommer- og vinterbruk, med K120 (HS134) på plastdekket om sommeren og K123 (HS137) på snødekke om vinteren.Ōkurayama-bakken var arena for skihopping (stor bakke) under OL i 1972 og ski-VM i 2007, samt vinter-Universiaden i 1991. Normalbakkerennene i alle mesterskapene ble holdt i den mindre Miyanomori-bakken, som ligger ca. 1 km sør for Ōkurayama-bakken. Ōkurayama-bakken har vært fast arena for verdenscuprenn i hopp for menn siden verdenscupens første sesong i 1979/80.

Ōkurayama-bakken (japansk: 大倉山シャンツェ, Ōkurayama Syantse), offisielt Ōkurayama Skihopp-Stadion (大倉山ジャンプ競技場, Ōkurayama Jampu Kyōgijō), er en hoppbakke i Sapporo i Japan. Bakken ligger i Miyanomori-området i bydelen Chūō-ku, i østhellingen av fjellet Okura. Den er eid av Sapporo by. Siden 2017 har bakken vært homologert med ulik størrelse for sommer- og vinterbruk, med K120 (HS134) på plastdekket om sommeren og K123 (HS137) på snødekke om vinteren.Ōkurayama-bakken var arena for skihopping (stor bakke) under OL i 1972 og ski-VM i 2007, samt vinter-Universiaden i 1991. Normalbakkerennene i alle mesterskapene ble holdt i den mindre Miyanomori-bakken, som ligger ca. 1 km sør for Ōkurayama-bakken. Ōkurayama-bakken har vært fast arena for verdenscuprenn i hopp for menn siden verdenscupens første sesong i 1979/80. == Historie == Hoppbakken ble bygd mellom juli og oktober 1931, med personlig assistanse fra prins Yasuhito, en yngre bror av keiser Hirohito. Tegningene til bakken, med K-punkt 60 meter, ble laget av norske Olaf Helset. Byggingen av hoppbakken ble bekostet av baron Kishichiro Okura, og bakken ble oppkalt etter ham. Det første rennet i bakken ble holdt 17. januar 1932. I 1952 ble Ōkurayama-bakken utvidet til 80-metersbakke. Da Sapporo fikk vinter-OL 1972, ble det først vurdert å bygge storbakken og normalbakken på samme sted. Men denne planen ble endret da det ble bestemt at Ōkurayama-bakken skulle utbygges, siden det ikke var plass til begge bakkene der Ōkurayama-bakken lå. Ombyggingen til OL ble utført mellom mars 1969 og januar 1972, og bakken fikk da K-punkt 110 meter. I forbindelse med ombyggingen overtok Japans kultur- og undervisningsdepartement eierskapet av bakken. Senere er bakken blitt ombygd og modernisert flere ganger. Den ble utvidet til K115 i 1986 og K120 i 1996. I 1982 ble det bygd skiheis i bakken. Ved den siste ombyggingen i 1997/98 ble heisen utvidet, og bakken fikk plastmatter, slik at den også kan brukes sommerstid. Ved samme anledning ble det også montert flomlysanlegg i bakken. I 1995 overtok Sapporo by igjen som eiere av bakken. Hoppbakken har i utgangspunktet K-punkt 120 meter og bakkestørrelse 134 meter. Det er fortsatt sertifisert størrelse i sommerhalvåret, men siden 2017 har bakkens homologerte størrelse om vinteren (på snø) vært K123 (HS137).Arenaen har plass til 44 000 tilskuere. I tilknytning til Ōkurayama-bakken ligger Sapporo Vintersportsmuseum, som ble etablert i 2000. Ved ombyggingen til OL i 1972 ble bakken dreiet noe for å begrense problemene med vind som tidligere hadde skapt ulike forhold for hopperne. Dette var imidlertid ikke helt vellykket, og vinden gjorde store utslag i storbakkerennet i OL, da flere hoppere ble tatt av vindkast og polakken Wojciech Fortuna svært overraskende vant. Vindforholdene sammen med den lange reisetiden og tidsforskjellen fra Europa gjør at bakken er lite populær blant mange skihoppere. Verdenscup- og kontinentalcuprenn i Sapporo og ellers i Japan har ved mange anledninger hatt dårligere deltakelse av europeiske topphoppere enn tilsvarende renn i Europa. == Bakkerekorder == Anerkjent bakkerekord (verdenscup eller internasjonale mesterskap) i Ōkurayama-bakken er 144 meter, satt av Maciej Kot (Polen) og Stefan Kraft (Østerrike) i verdenscupen 12. februar 2017, henholdsvis i kvalifiseringen og i hovedkonkurransen. Junshiro Kobayashi (Japan) nådde 147 meter 4. november 2017. Listen omfatter også bakkerekorder som ikke er satt i internasjonale mesterskap, verdenscuprenn eller tilsvarende. Kilde: Sapporo Development Corporation Inc. == Se også == Verdenscuprenn og mesterskap i Ōkurayama-bakken == Referanser == == Eksterne lenker == Sapporo Development Corporation Inc.: Okurayama Jump Stadium Sapporo Development Corporation Inc.: History of the Okurayama Jump Stadium Skisprungschanzen-Archiv: Sapporo (Ōkurayama) The Yamasa Institute: Okurayama Ski Jump Arkivert 29. januar 2009 hos Wayback Machine. Offisiell rapport for vinter-OL 1972 Arkivert 26. februar 2008 hos Wayback Machine. s. 265-267 (ja) Offisielt nettsted (en) Okurayama Ski Jump Stadium – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Sapporo

https://no.wikipedia.org/wiki/Wanaka

2023-02-04

Wanaka

['Kategori:169°Ø', 'Kategori:44°S', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer på New Zealand', 'Kategori:Sider med kart']

Wanaka er en by i den sentrale Otago-regionen på Sørøya av New Zealand. Byen ligger i sørenden av innsjøen Lake Wanaka, tilstøtende til utløpet av innsjøen til elven Clutha River. Det er en veg til nasjonalparken Mount Aspiring nasjonalpark. Wanaka er hovedsakelig en fritidsby, men har både sommer- og vintersesonger og er basert rundt en rekke fritidsaktiviteter utendørs. På grunn av den voksende turismen og det økende antallet av pensjonister har det vært en voldsom vekst i bebyggelsen, opp til femti prosent de siste ti årene. Byen er en del av distriktet Queenstown-Lakes og ble først bosatt i løpet av gullrushet på 1800-tallet.

Wanaka er en by i den sentrale Otago-regionen på Sørøya av New Zealand. Byen ligger i sørenden av innsjøen Lake Wanaka, tilstøtende til utløpet av innsjøen til elven Clutha River. Det er en veg til nasjonalparken Mount Aspiring nasjonalpark. Wanaka er hovedsakelig en fritidsby, men har både sommer- og vintersesonger og er basert rundt en rekke fritidsaktiviteter utendørs. På grunn av den voksende turismen og det økende antallet av pensjonister har det vært en voldsom vekst i bebyggelsen, opp til femti prosent de siste ti årene. Byen er en del av distriktet Queenstown-Lakes og ble først bosatt i løpet av gullrushet på 1800-tallet. == Eksterne lenker == (en) Wānaka – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Wanaka er en by i den sentrale Otago-regionen på Sørøya av New Zealand. Byen ligger i sørenden av innsjøen Lake Wanaka, tilstøtende til utløpet av innsjøen til elven Clutha River.

https://no.wikipedia.org/wiki/Antropogoni

2023-02-04

Antropogoni

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Mytologi']

Antropogoni er et mytologisk begrep som viser til religiøse fortellinger eller myter om hvordan menneskene ble skapt og deres avstamming. Eksempler på slike myter er Adam og Eva fra Bibelen, og Ask og Embla fra norrøn mytologi.

Antropogoni er et mytologisk begrep som viser til religiøse fortellinger eller myter om hvordan menneskene ble skapt og deres avstamming. Eksempler på slike myter er Adam og Eva fra Bibelen, og Ask og Embla fra norrøn mytologi. == Se også == Kosmogoni Teogoni Etiologi Eskatologi == Litteratur == Baker, Douglas M.: Anthropogony: The Esoteric Origin of Man (1975)

Antropogoni er et mytologisk begrep som viser til religiøse fortellinger eller myter om hvordan menneskene ble skapt og deres avstamming.

https://no.wikipedia.org/wiki/Venezuelas_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Venezuelas kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Venezuela', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball', 'Kategori:Venezuelanske landslag']

Venezuelas kvinnelandslag i fotball representerer Venezuela i internasjonal fotball. Ettersom Venezuela ikke har lykkes å kvalifisere seg til VM eller De panamerikanske leker, er deres innsats som oftest begrenset til deltakelse i Sudamericano Femenino. Dette arrangeres bare hvert fjerde år, så det hender ofte at Venezuela forsvinner fra FIFA-rankingen. Per desember 2008 er Venezuela ikke med på rankingen, men poengsummen ville ha gitt dem en 84.-plass, og en nest sisteplass i CONMEBOL dersom alle lag hadde telt med. Venezuela har deltatt i Søramerikamesterskapet siden det første, der bare to andre lag deltok. Venezuela kom riktignok sist, men det ga engang en tredjeplass. Den eneste gangen Venezuela ikke deltok var i Sudamericano Femenino 1995. I de to påfølgende mesterskapene endte Venezuela sist i sine grupper, men i 2006-mesterskapet kom Venezuela på tredjeplass i gruppen, og unngikk stygge tap, bortsett fra 1-6 mot Brasil. Venezuelas kvinnelandslag forbedret seg samtidig som herrelandslaget, og omtrent samtidig som fotball fikk større popularitet. Venezuelansk fotball har, som i Den dominikanske republikk, lenge stått i skyggen av baseball. For kvinner har også volleyball hatt høyere prioritet lenge.

Venezuelas kvinnelandslag i fotball representerer Venezuela i internasjonal fotball. Ettersom Venezuela ikke har lykkes å kvalifisere seg til VM eller De panamerikanske leker, er deres innsats som oftest begrenset til deltakelse i Sudamericano Femenino. Dette arrangeres bare hvert fjerde år, så det hender ofte at Venezuela forsvinner fra FIFA-rankingen. Per desember 2008 er Venezuela ikke med på rankingen, men poengsummen ville ha gitt dem en 84.-plass, og en nest sisteplass i CONMEBOL dersom alle lag hadde telt med. Venezuela har deltatt i Søramerikamesterskapet siden det første, der bare to andre lag deltok. Venezuela kom riktignok sist, men det ga engang en tredjeplass. Den eneste gangen Venezuela ikke deltok var i Sudamericano Femenino 1995. I de to påfølgende mesterskapene endte Venezuela sist i sine grupper, men i 2006-mesterskapet kom Venezuela på tredjeplass i gruppen, og unngikk stygge tap, bortsett fra 1-6 mot Brasil. Venezuelas kvinnelandslag forbedret seg samtidig som herrelandslaget, og omtrent samtidig som fotball fikk større popularitet. Venezuelansk fotball har, som i Den dominikanske republikk, lenge stått i skyggen av baseball. For kvinner har også volleyball hatt høyere prioritet lenge. == Noter == == Eksterne lenker == Venezuelas Fotballforbunds hjemmeside (spansk – og lite om kvinnelandslaget)

Venezuelas kvinnelandslag i fotball representerer Venezuela i internasjonal fotball. Ettersom Venezuela ikke har lykkes å kvalifisere seg til VM eller De panamerikanske leker, er deres innsats som oftest begrenset til deltakelse i Sudamericano Femenino.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tauklatring

2023-02-04

Tauklatring

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Klatring']

Tauklatring er en sport der konkurrenter prøver å klatre opp et hengende tau med bare hendene. Tauklatring praktiseres regelmessig ved World Police and Fire Games, og nyter en renessanse i Frankrike, der konkurranser holdes i kjøpesentre. Entusiaster i Tsjekkia blåste nytt liv i sporten i 1993, og arrangerer nå både lokale og nasjonale konkurranser.

Tauklatring er en sport der konkurrenter prøver å klatre opp et hengende tau med bare hendene. Tauklatring praktiseres regelmessig ved World Police and Fire Games, og nyter en renessanse i Frankrike, der konkurranser holdes i kjøpesentre. Entusiaster i Tsjekkia blåste nytt liv i sporten i 1993, og arrangerer nå både lokale og nasjonale konkurranser. == Historie == Tauklatring var tidligere en olympisk øvelse, men ble fjernet etter lekene i 1932. I moderne olympiader arrangert i USA klatret konkurrentene opp et 25 fot (7,62m) tau, men da de ble arrangert i Europa ble et 8m (26,3 fot) tau brukt. I nesten alle konkurranser ble utøvere bedømt ut ifra hastighet, fra sittende stilling på gulvet og med bare bruk av hendene. Men i OL i 1896 ble de rangert ut ifra både tid og stil. I alle etterfølgende OL, fram til lekene i 1932, ble konkurrentene vurdert kun etter hvor lang tid de brukte.

Tauklatring er en sport der konkurrenter prøver å klatre opp et hengende tau med bare hendene. Tauklatring praktiseres regelmessig ved World Police and Fire Games, og nyter en renessanse i Frankrike, der konkurranser holdes i kjøpesentre.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hvallus

2023-02-04

Hvallus

['Kategori:Amfipoder', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Christian Frederik Lütken', 'Kategori:Krepsdyr formelt beskrevet i 1870', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-05', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner', 'Kategori:Zoologistubber']

Hvallus (Cyamus boopis, eller også kalt: Paracyamus boopis) er en art i familien Cyamidae, innenfor den store gruppen av Caprelloidea, som i bredere forstand inngår i gruppen amfipoder (amfipoder). De er relativt nært beslektet med gruppen spøkelseskreps. Den er fastsittende på huden til knølhval hvor den lever som parasitt. Larvene er planktoniske. Siden de lever som snyltedyr på hvalen, er kroppen flattrykket, bakkroppen (abdomen) er nesten helt borte, og de tre bakre parene av lemmer har kraftige klør som den holder seg fast i hvalens hud med. Antenne på hodet er meget korte mens kjevene (mandiblene) er svært kraftige til å rive løs biter av huden fra hvalen.

Hvallus (Cyamus boopis, eller også kalt: Paracyamus boopis) er en art i familien Cyamidae, innenfor den store gruppen av Caprelloidea, som i bredere forstand inngår i gruppen amfipoder (amfipoder). De er relativt nært beslektet med gruppen spøkelseskreps. Den er fastsittende på huden til knølhval hvor den lever som parasitt. Larvene er planktoniske. Siden de lever som snyltedyr på hvalen, er kroppen flattrykket, bakkroppen (abdomen) er nesten helt borte, og de tre bakre parene av lemmer har kraftige klør som den holder seg fast i hvalens hud med. Antenne på hodet er meget korte mens kjevene (mandiblene) er svært kraftige til å rive løs biter av huden fra hvalen. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) hvallus – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) hvallus i Global Biodiversity Information Facility (no) hvallus hos Artsdatabanken (sv) hvallus hos Dyntaxa (en) hvallus hos ITIS (en) hvallus hos NCBI (en) Kategori:Cyamus boopis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Cyamus boopis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Cyamus boopis – detaljert informasjon på Wikispecies Bilder av hvallus - Digitalt museum, besøkt 15. mars 2014.

Hvallus (Cyamus boopis, eller også kalt: Paracyamus boopis) er en art i familien Cyamidae, innenfor den store gruppen av Caprelloidea, som i bredere forstand inngår i gruppen amfipoder (amfipoder).Lowry, J.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gaspar_da_Cruz

2023-02-04

Gaspar da Cruz

['Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 5. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1570', 'Kategori:Fødsler i 1520', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Medlemmer av Dominikanerordenen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Misjonærer i India', 'Kategori:Misjonærer i Kambodsja', 'Kategori:Misjonærer i Kina', 'Kategori:Misjonærer i Malaysia', 'Kategori:Portugisiske forfattere', 'Kategori:Portugisiske katolske prester', 'Kategori:Portugisiske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Portugisiske misjonærer', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Gaspar da Cruz, fullt navn Gaspard de Santa-Cruz (født ca. 1520 i Évora i Portugal, død 5. februar 1570 i Setúbal), var portugisisk katolsk prest og misjonær i flere land i Det fjerne østen på midten av 1500-tallet.

Gaspar da Cruz, fullt navn Gaspard de Santa-Cruz (født ca. 1520 i Évora i Portugal, død 5. februar 1570 i Setúbal), var portugisisk katolsk prest og misjonær i flere land i Det fjerne østen på midten av 1500-tallet. == Liv og virke == === Bakgrunn === Gaspar da Cruz ble opptatt i dominikanerordenens konvent i Azeitão i 1548, sammen med ti andre kandidater. === Det fjerne østen === I 1545 hadde de portugisiske dominikanere etablert en kongregasjon av Det hellige kors for misjonene i Ostindia. Tre år etter sendte de et dusin dominikanere til Goa. I seks år var da Cruz i Hindustan, etter Goa sannsynligvis i Chaul og Kochi, der ordenen hadde etablert seg med et konvent. I sine år der besøkte han også portugisisk Ceylon. Han dro så videre til Malacca i 1554, der grunnla han et ordenshus. Han bodde der til september 1555. Fra Malacca dro han til Kambodsja, der han i 1555 foretok det første tentative katolske misjonsarbeid. Han fikk komme til hovedstaden Loung Verk etter invitasjon fra kong Preah Bat Ang Chan I. Én av kongens familiemedlemmer ble raskt katolikk. Dette førte til motstand fra lokale buddhistiske bonser.Den fant han så truende at han fant det best å dra. Han fikk båtpass med en kinesisk djunke til Macao. Derfra dro han til øya Lampacau i Perleflodens delta og ventet der til han fikk lov til å begi seg i inn i Kina. Han forkynte, fremdeles i 1555, den kristne tro i Guangzhou i Kina i flere måneder i 1555. De lokale mandariner arresterte etter kort tid pater Gaspar, og ville først henrette ham. Men det ble til at de nøyde seg med å utvise ham. Han kunne etterpå rapportere om de hindringer som bestod for misjonen i Kina, og antydet hvordan man senere burde gå frem.Etter utvisningen fortsatte pater Gaspar da Cruz sitt virke i India. === Portugal === Da Cruz vendte, formodentlig i 1564, tilbake til Portugal, der han antagelig bosatte seg i Alentejo. Der skrev han en Kinas historie dedisert til kong Sebastian I av Portugal. Boken utkom i 1569, publisert av André de Burgos i Évora, og fullt navn på portugisisk, med datidens ortografi, var Tractado em que se cõtam muito por estẽso au cousas da China. Den beskrives gjerne som den første europeiske bok med Kina som hovedtema; i alle fall var den det første seriøse europeiske verk om landet siden Marco Polos bok. Boken omhandlet også skildringer fra Kambodsja og Hormuz. I den fordømte han de «beklagelige og monstruøse» overtredelser foretatt av portugisere høyt på strå i Macao, og gav dem skylden for at han ble utvist. Han hevdet at kineserne tok så kraftig avstand fra dem at de mistenkte portugisere generelt for å være onde mennesker, og kalte dem «djevlemennesker».I 1569 viet pater da Cruz seg kampen mot pesten som spredte seg i hjemlandet, og ble selv dens offer i 1570. == Referanser == == Litteratur == Jean-Pierre Charbonnier: Christians in China: A.D. 600 to 2000, San Francisco: Ignatius, s. 133-134 José-Maria Gonzalez: Historia de las Misiones Dominicanas de China 1632-1700, vol. 1, Madrid, 1964 Boxer, Charles Ralph; Pereira, Galeote; Cruz, Gaspar da; Rada, Martín de (1953), South China in the sixteenth century: being the narratives of Galeote Pereira, Fr. Gaspar da Cruz, O.P. (and) Fr. Martín de Rada, O.E.S.A. (1550-1575), Issue 106 of Works issued by the Hakluyt Society, Printed for the Hakluyt Society, http://books.google.com/books?id=ImoTAAAAIAAJ (Includes an English translation of Gaspar da Cruz's entire book, with C.R. Boxer's comments) Lach, Donald F. (1965), Asia in the making of Europe, Volume I, Book Two, The University of Chicago Press Borao, José Eugenio (2009), «Macao as the non-entry point to China: The case of the Spanish Dominican missionaries (1587-1632)», International Conference on The Role and Status of Macao in the Propagation of Catholicism in the East, Macao, 3-5 November 2009, Centre of Sino-Western Cultural Studies, Istituto Politecnico de Macao., http://homepage.ntu.edu.tw/~borao/2Profesores/Macao%20Gate.pdf

Gaspar da Cruz, fullt navn Gaspard de Santa-Cruz (født ca. 1520 i Évora i Portugal, død 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/Furuno

2023-02-04

Furuno

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Navigasjon']

Furuno Electric Co., Ltd., er en japansk produsent av maritim elektronikk, spesielt ekkolodd-, radar-, radio-, sonar og GPS-utstyr. Hovedkontoret ligger i Nishinomiya i Hyogo prefektur; etablert 1955, Børsnotert i 1982, cirka 1200 medarbeidere. Utvikler også utstyr til medisinsk bruk og landmåling.

Furuno Electric Co., Ltd., er en japansk produsent av maritim elektronikk, spesielt ekkolodd-, radar-, radio-, sonar og GPS-utstyr. Hovedkontoret ligger i Nishinomiya i Hyogo prefektur; etablert 1955, Børsnotert i 1982, cirka 1200 medarbeidere. Utvikler også utstyr til medisinsk bruk og landmåling. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Furuno – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Furuno Norge AS

Furuno Electric Co., Ltd.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rusasetvatnet

2023-02-04

Rusasetvatnet

['Kategori:63°N', 'Kategori:9°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Innsjøer i Ørland', 'Kategori:Sider med kart']

Rusasetvatnet er en kunstig innsjø 14 meter over havet like ved gården Rusaset i Ørland kommune.Vatnet har tilsig fra høydene i øst, og drenerer mot sørvest via Stamselva til Balsneselva, som har utløp i Hovsfjæra dyrefredningsområde. Rusasetvatnet huser til tider usedvanlig store mengder og stort artsmangfold av fugl. Våtmarksfuglene har et tydelig mønstertrekk mellom de andre våtmarkene i Ørland; Litjvatnet i Agdenes og Rusasetvatnet. Derfor er Rusasetvatnet en viktig brikke i hele Ørland og regionens våtmarkssystem. Vatnet er med i et reguleringsplanarbeide som har som formål å sette i verk Norges største restaureringsprosjekt for våtmarksområder, hvor 250 dekar sump og myr er planlagt omdannet til vann. Dette vil være første gang i Norge at man drar i gang et så stort rehabiliteringsprosjekt i våtmark. I november 2016 var det mange fugler på de nye øyene i Rusasetvatnet.

Rusasetvatnet er en kunstig innsjø 14 meter over havet like ved gården Rusaset i Ørland kommune.Vatnet har tilsig fra høydene i øst, og drenerer mot sørvest via Stamselva til Balsneselva, som har utløp i Hovsfjæra dyrefredningsområde. Rusasetvatnet huser til tider usedvanlig store mengder og stort artsmangfold av fugl. Våtmarksfuglene har et tydelig mønstertrekk mellom de andre våtmarkene i Ørland; Litjvatnet i Agdenes og Rusasetvatnet. Derfor er Rusasetvatnet en viktig brikke i hele Ørland og regionens våtmarkssystem. Vatnet er med i et reguleringsplanarbeide som har som formål å sette i verk Norges største restaureringsprosjekt for våtmarksområder, hvor 250 dekar sump og myr er planlagt omdannet til vann. Dette vil være første gang i Norge at man drar i gang et så stort rehabiliteringsprosjekt i våtmark. I november 2016 var det mange fugler på de nye øyene i Rusasetvatnet. == Historikk == Den første neddemminga kom for å drenere dyrkingsområdet omkring. Det er ukjent når den første demningen ble laget, men vannet kan ha vært brukt til gjeddeoppdrett i 1535. I 1871 ga det vann til Dalebakken Mølle. Under den tyske okkupasjonen ble vannet gjort til drikkevannskilde for store deler av Ørlands befolkning. Vannet fikk eget gårds- og bruksnummer. Ørland og Bjugn kommuner bygde felles vassverk på 1990-tallet, uten bruk av Rusasetvatnet. == Referanser ==

Rusasetvatnet er en kunstig innsjø 14 meter over havet like ved gården Rusaset i Ørland kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sp%C3%B8kelseskreps

2023-02-04

Spøkelseskreps

['Kategori:Amfipoder', 'Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med artslenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med artslenker hvor P850 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med artslenker med P850 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av William Elford Leach', 'Kategori:Gode lister og portaler', 'Kategori:Krepsdyr formelt beskrevet i 1814', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Spøkelseskreps (Caprellidae eller Pariambidae) er en familie i overfamilien Caprelloidea («spøkelsesamfipoder») som videre inngår i ordenen amfipoder (Amphipoda), en type marine krepsdyr. Gruppen består totalt av anslagsvis 150 arter. Familien har flere underfamilier og består av minst 88 slekter. Det er flere måter å fremstille fylogenien rundt denne gruppe, som kan defineres som enten overfamilie eller familie.I Norge finnes arter av slektene Aeginina, Caprella (flere arter), Metacaprella, Pariambus, Proaeginina, Pseudoprotella og Phtisica. En av disse er den sterkt invasive arten Caprella mutica, som opprinnelig stammer fra Japanhavet men som har spredd seg med skip og drivtang til nesten hele kloden.

Spøkelseskreps (Caprellidae eller Pariambidae) er en familie i overfamilien Caprelloidea («spøkelsesamfipoder») som videre inngår i ordenen amfipoder (Amphipoda), en type marine krepsdyr. Gruppen består totalt av anslagsvis 150 arter. Familien har flere underfamilier og består av minst 88 slekter. Det er flere måter å fremstille fylogenien rundt denne gruppe, som kan defineres som enten overfamilie eller familie.I Norge finnes arter av slektene Aeginina, Caprella (flere arter), Metacaprella, Pariambus, Proaeginina, Pseudoprotella og Phtisica. En av disse er den sterkt invasive arten Caprella mutica, som opprinnelig stammer fra Japanhavet men som har spredd seg med skip og drivtang til nesten hele kloden. == Anatomi == Artene i denne gruppen er mangelfullt utforsket. Larvene er planktoniske (frittsvevende). De er ofte små (1 til noen få millimeter), men noen av de mange artene blir opptil 5 cm lange. Kroppen deles inn i hode, en kropp (thorax) med 7 ledd, og en nesten usynlig eller i alle fall sterkt redusert bakkropp (abdomen). De har to store antenner og to små, og navnet stammer fra at artene har en langstrakt, leddet og skjelettaktig kropp. De kjennes godt på sitt pinneaktige utseende. De har relativt korte lemmer (peripoder), og mange av artene har kraftige klør på korte for- og baklemmer. Forlemmene brukes til å spise, gripe fatt i plankton eller forsvare seg (peripoder nummer 1–2). Gjellene sitter på tredje-fjerde thorax-ledd (peripoder 3–4). Bakbena (peripoder 5–7) brukes til å holde seg fast i underlaget eller i tang. Hunnene bærer eggene ved gjellene, dvs på 3–4 thorax-ledd bak forlemmene. == Økologi og livsforhold == Spøkelseskreps lever utelukkende i havet, og er funnet i nær sagt alle verdenshav, men med sterkere representasjon i Stillehavet, og delvis i Atlanterhavet, enn i andre hav. De fleste arter foretrekker tidevannssonen, mens noen relativt få arter er funnet på dyp helt ned til 4 000 meter. De lever gjerne på mosdyr (bryozoa), alger, eller på tang. De holder seg fast på underlaget med bakbeina. Artene er altetende, og lever på diatomer, detritus (bunnavfall), protozoer, ulike plankton, og larver av andre krepsdyr. Noen filtrerer mat ut av vannmassene med antennene, andre skraper detritus av underlaget eller fanger mikroorganismer med forlemmene. De fleste av artene er rovdyr som aktivt kan fange annen mat. De kan likne underlaget de sitter på og sitte og vente på byttedyr som strømmer forbi i vannmassene. Selv er de typisk byttedyr for reker, anemoner, eller maneter. De er ikke en viktig matkilde for fisk, men de utgjør en viss matkilde for brenningsabbor-arten Cymatogaster aggregata i dens paringssesong i Stillehavet. == Taksonomi == Gruppens systematikk er beskrevet på ny i 2013. En moderne oppdatering av systematikken gis nedenfor i lys av 2013-revisjonen med basis i WoRMS-databasen. Rekke: KREPSDYR (Crustacea) - 67 000 arter KLASSE storkreps (Malacostraca) - +30 000 arter Latreille, 1802 Underklasse Eumalacostraca Grobben, 1892 Overorden Peracarida Calman, 1904 Orden amfipoder (Amphipoda) - minst 9 725 arter, 1 900 i ferskvann Latreille, 1816 Underorden Senticaudata - 22 overfamilier, 95 familier Lowry & Myers, 2013 Infraorden Corophiida Parvorden Caprellidira Leach, 1814 (sensu Lowry & Myers, 2013) Overfamilie Caprelloidea Leach, 1814 Spøkelseskreps (Caprellidae Leach, 1814 eller Pariambidae Laubitz, 1993) Underfamilie Caprellinae Leach, 1814 Slekt Abyssicaprella McCain, 1966 Slekt Aciconula Mayer, 1903 Slekt Aeginella Boeck, 1861 Slekt Aeginellopsis Arimoto, 1970 Slekt Aeginina Norman, 1905 Slekt Caprella Lamarck, 1801 Slekt Caprellaporema Guerra-García, 2003 Slekt Cubadeutella Ortiz, Guerra-García & Lalana, 2009 Slekt Deutella Mayer, 1890 Slekt Eupariambus K.H. Barnard, 1957 Slekt Hemiaegina Mayer, 1890 Slekt Heterocaprella Arimoto, 1976 Slekt Liriarchus Mayer, 1912 Slekt Liriopes Arimoto, 1978 Slekt Liropropus Laubitz, 1995 Slekt Liropus Mayer, 1890 Slekt Mantacaprella Vázquez-Luis, Guerra-García, Carvalho & PNG-Gonzalez, 2013 Slekt Mayerella Huntsman, 1915 Slekt Metacaprella Mayer, 1903 Slekt Metaprotella Mayer, 1890 Slekt Monoliropus Mayer, 1903 Slekt Noculacia Mayer, 1903 Slekt Orthoprotella Mayer, 1903 Slekt Paracaprella Mayer, 1890 Slekt Paradeutella Mayer, 1890 Slekt Paradicaprella Hirayama, 1990 Slekt Paraprotella Mayer, 1903 Slekt Pariambus Stebbing, 1888 Slekt Parvipalpina Stephensen, 1944 Slekt Parvipalpus Mayer, 1890 Slekt Pedoculina Carausu, 1941 Slekt Pedonculocaprella Kaim-Malka, 1983 Slekt Pedotrina Arimoto, 1978 Slekt Postoparacaprella Arimoto, 1981 Slekt Premohemiaegina Arimoto, 1978 Slekt Pretritella Arimoto, 1980 Slekt Proaeginina Stephensen, 1940 Slekt Proliropus Mayer, 1903 Slekt Propodalirius Mayer, 1903 Slekt Protella Dana, 1853 Slekt Protellina Stephensen, 1944 Slekt Protellopsis Stebbing, 1888 Slekt Protoaeginella Laubitz & Mills, 1972 Slekt Prototritella Arimoto, 1977 Slekt Pseudaeginella Mayer, 1890 Slekt Pseudolirius Mayer, 1890 Slekt Pseudoliropus Laubitz, 1970 Slekt Pseudoprotella Mayer, 1890 Slekt Tanzacaprella Guerra-García, 2001 Slekt Thorina Stephensen, 1944 Slekt Triantella Mayer, 1903 Slekt Triliropus Mayer, 1903 Slekt Triperopus Mayer, 1903 Slekt Triprotella Arimoto, 1970 Slekt Tritella Mayer, 1890 Slekt Tropicaprella Guerra-García & Takeuchi, 2003 Slekt Verrucaprella Laubitz, 1995 Slekt Aegina Krøyer, 1843 = Aeginina Norman, 1905 Slekt Fallotritella McCain, 1968 = Pseudaeginella Mayer, 1890 Slekt Liparis Bosc, 1801 = Caprella Lamarck, 1801 Slekt Luconacia Mayer, 1903 = Deutella Mayer, 1890 Slekt Eugastraulax Schurin, 1935 Underfamilie Paracercopinae Vassilenko, 1972 Slekt Cercops Krøyer, 1843 Slekt Paracercops Vassilenko, 1972 Slekt Pseudocercops Vassilenko, 1972 Underfamilie Phtisicinae Vassilenko, 1968 Slekt Aeginoides Schellenberg, 1926 Slekt Caprellina Thomson, 1879 Slekt Caprellinoides Stebbing, 1888 Slekt Chaka Griffiths, 1974 Slekt Dodecas Stebbing, 1883 Slekt Dodecasella K.H. Barnard, 1931 Slekt Hemiproto McCain, 1968 Slekt Hircella Mayer, 1882 Slekt Jigurru Guerra-García, 2006 Slekt Mayericaprella Guerra-García, 2006 Slekt Metaproto Mayer, 1903 Slekt Microtripus Lim, Rahim & Takeuchi, 2012 Slekt Paedaridium Mayer, 1903 Slekt Paraproto Mayer, 1903 Slekt Perotripus Dougherty & Steinberg, 1953 Slekt Phtisica Slabber, 1769 Slekt Prellicana Mayer, 1903 Slekt Protogeton Mayer, 1903 Slekt Protomima Mayer, 1903 Slekt Protoplesius Mayer, 1903 Slekt Pseudocaprellina Sundara Raj, 1927 Slekt Pseudododecas McCain & Gray, 1971 Slekt Pseudoprellicana Guerra-García, 2006 Slekt Pseudoproto Mayer, 1903 Slekt Pseudoprotomima McCain, 1969 Slekt Quadrisegmentum Hirayama, 1988 Slekt Semidodecas Laubitz, 1995 Slekt Symmetrella Laubitz, 1995 Slekt Podalirius Krøyer, 1844 = Pariambus Stebbing, 1888 Slekt Proto Leach, 1814 = Phtisica Slabber, 1769 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Spøkelseskreps – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Spøkelseskreps i Global Biodiversity Information Facility (no) Spøkelseskreps hos Artsdatabanken (sv) Spøkelseskreps hos Dyntaxa (en) Spøkelseskreps hos ITIS (en) Spøkelseskreps hos NCBI (en) Kategori:Caprellidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Caprellidae – detaljert informasjon på Wikispecies Caprellidae Leach, 1814 - itis.gov Caprellidae - Life Desks, besøkt 12. mars 2014.

Undergrupper:

https://no.wikipedia.org/wiki/Carolina_Rediviva

2023-02-04

Carolina Rediviva

['Kategori:17°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor plassering hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biblioteker i Sverige', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Universitetsbiblioteker', 'Kategori:Uppsala universitet']

Carolina Rediviva (latin: «den gjenoppståtte Carolina») er universitetsbiblioteket ved Uppsala universitet. Navnet er en henspilling på den gamle universitetsbygningen, Academia Carolina, som tidligere lå ved domkirken. Biblioteket ble grunnlagt i 1622 og er det eldste og et av de største i Sverige. Bygningen er tegnet av Carl Fredrik Sundvall (1754–1831), med grunnstensnedleggelse i 1817 og offisiell åpning i 1841. Mellom 1888 og 1892 ble det gjennomført en omfattende ombygning. I universitetsbiblioteket oppbevares «Sølvbibelen», Codex argenteus, den første boken som er skrevet på et germansk språk, nemlig gotisk. Bibelen var en del av det svenske krigsbyttet under tredveårskrigen, ble røvet fra Praha og kom til Sverige i 1648.

Carolina Rediviva (latin: «den gjenoppståtte Carolina») er universitetsbiblioteket ved Uppsala universitet. Navnet er en henspilling på den gamle universitetsbygningen, Academia Carolina, som tidligere lå ved domkirken. Biblioteket ble grunnlagt i 1622 og er det eldste og et av de største i Sverige. Bygningen er tegnet av Carl Fredrik Sundvall (1754–1831), med grunnstensnedleggelse i 1817 og offisiell åpning i 1841. Mellom 1888 og 1892 ble det gjennomført en omfattende ombygning. I universitetsbiblioteket oppbevares «Sølvbibelen», Codex argenteus, den første boken som er skrevet på et germansk språk, nemlig gotisk. Bibelen var en del av det svenske krigsbyttet under tredveårskrigen, ble røvet fra Praha og kom til Sverige i 1648. == Bilder == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Carolina Rediviva – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Carolina Rediviva – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Carolina Rediviva (latin: «den gjenoppståtte Carolina») er universitetsbiblioteket ved Uppsala universitet. Navnet er en henspilling på den gamle universitetsbygningen, Academia Carolina, som tidligere lå ved domkirken.

https://no.wikipedia.org/wiki/Academia_Carolina

2023-02-04

Academia Carolina

['Kategori:17°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Uppsala universitet']

Academia Carolina, Carolinska Academien, var et domkapittelhus fra middelalderen hvor det ble drevet undervisning ved Uppsala universitet. Bygningen ble revet i 1778, men «gjenoppstod» som Carolina Rediviva («den gjenoppståtte Carolina») i første halvdel av 1800-tallet. Academia Carolina lå ved domkirken med fasaden mot Riddartorget, overfor den nåværende Värmlands nation og Juridicum, som fra 1708 hadde rommet datidens Akademiska sjukhuset.

Academia Carolina, Carolinska Academien, var et domkapittelhus fra middelalderen hvor det ble drevet undervisning ved Uppsala universitet. Bygningen ble revet i 1778, men «gjenoppstod» som Carolina Rediviva («den gjenoppståtte Carolina») i første halvdel av 1800-tallet. Academia Carolina lå ved domkirken med fasaden mot Riddartorget, overfor den nåværende Värmlands nation og Juridicum, som fra 1708 hadde rommet datidens Akademiska sjukhuset.

Academia Carolina, Carolinska Academien, var et domkapittelhus fra middelalderen hvor det ble drevet undervisning ved Uppsala universitet. Bygningen ble revet i 1778, men «gjenoppstod» som Carolina Rediviva («den gjenoppståtte Carolina») i første halvdel av 1800-tallet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norske_v%C3%A6rrekorder

2023-02-04

Norske værrekorder

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Dato og år', 'Kategori:Norges klima', 'Kategori:Norgesrekorder', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tabeller som trenger rydding']

Norske værrekorder er en oversikt over værrekorder i Norge. Oversikten tar for seg de vanligste meteorologiske parametrene, deriblant temperatur, nedbør og vind. Alle rekordene er fra offisielle målestasjoner der de fleste eies og drives av Meteorologisk institutt. En del stasjoner driftes av andre aktører (Jernbaneverket, NTNU, Bioforsk etc.) og leverer data til instituttet gjennom samarbeidsavtaler.

Norske værrekorder er en oversikt over værrekorder i Norge. Oversikten tar for seg de vanligste meteorologiske parametrene, deriblant temperatur, nedbør og vind. Alle rekordene er fra offisielle målestasjoner der de fleste eies og drives av Meteorologisk institutt. En del stasjoner driftes av andre aktører (Jernbaneverket, NTNU, Bioforsk etc.) og leverer data til instituttet gjennom samarbeidsavtaler. == Måleinstrumenter og prosedyrer == === Det norske værstasjonsnettverket === De første offisielle værstasjonene ble opprettet på slutten av 1860-tallet i forbindelse med oppstarten av Meteorologisk institutt. Siden den gang har stasjonsnettet vokst betraktelig. Per mai 2009 har met.no tilgang til data fra drøyt 230 værstasjoner på fastlandet. I tillegg kommer snaut 400 nedbørstasjoner (målestasjoner som kun måler nedbør). === Luftemperatur === Det stilles strenge krav til plassering av meteorologisk utstyr. I Norge tilsier standarden at lufttemperatur skal måles to meter over gressdekt mark, der termometeret er plassert i en hvitmalt strålingsskjerm, hvis hensikt er å skjerme mot direkte solinnstråling. Nevnte skjermer har endret utseende en god del gjennom de siste 150 årene (se bilder). Tidligere ble temperaturen observert manuelt ved avlesning termometer i instrumenthytte, men i senere år har automatiseringen gjort dette mindre vanlig. Ved de fleste værstasjoner blir temperaturen nå målt elektronisk med motstandstermometre (laget av platina). På det kaldeste stedene i Norge ble det brukt sprittermometer fordi kvikksølv fryser ved −39 ℃. Sprittermometrene er ikke så nøyaktig og avlesingene må korrigeres. Ved kulderekorden i Karasjok 1. januar 1886 viste termometeret −48 ℃ avlesingen justert med 3,4 grader til −51,4 ℃. Dagen før, nyttårsaften 1885, var det −51,3 ℃ i Karasjok. Maks- og mininimumstemperatur Se også: Maksimumstermometer, MinimumstermometerMaks- og minimumstemperaturen er henholdsvis den høyeste og laveste temperaturen som blir observert i løpet av et temperaturdøgn. På manulle værstasjoner finnes det egne termometre som registrerer høyeste og laveste temperatur siden siste nullstilling. På automatiske målestasjoner logges ekstremtemperaturene timevis, og den høyeste og laveste timeverdien blir loggført som døgnets maks- og minimumstemperatur. MiddeltemperaturMånedsmiddeltemperatur er gjennomsnittet av en måneds døgnmiddeltemperaturer. Tilsvarende er årsmiddeltemperatur et gjennomsnittet av et års døgnmiddeltemperaturer. === Nedbør === Utdypende artikkel: Nedbør Met.no benytter i all hovedsak to forskjellige nedbørmålere. Den tradisjonelle måleren er basert på en enkel bøtte med gitt diameter i toppen. Denne blir tømt en eller to ganger i døgnet, og innholdet blir deretter avlest i et måleglass hvor volum blir vist i mm (høyde) av vannsøyle. Ved snø må innholdet i bøtta smeltes før avlesning kan skje, da snø tar mer plass enn vann. Den moderne måleren er automatisk og opererer ved hjelp av vektprinsippet. All nedbør (snø eller vann) som har falt kommer oppi bøtta. Vektøkningen av bøtta regnes elektronisk om til mm nedbør. Det spiller således ingen rolle om nedbøren kommer som snø eller vann.NedbørsinstensitetI 2008 hadde et mindretall av stasjonene (115 i alt) pluviometer som automatisk måler nedbøren hvert minutt. Før disse målerne ble satt opp måtte observatøren følge med på været for å kunne måle intensiteten i kortvarige, kraftige regnskyll (som særlig opptrer om sommeren). DøgnnedbørDøgnnedbør er den nedbørmengden som faller i løpet av et nedbørdøgn. I Norge løper det offisielle nedbørdøgnet fra 06 UTC til 06 UTC neste dag. Måneds- og årsnedbør Månedsnedbør er summen av alle døgnnedbørene i en måned. Tilsvarende er årsnedbør summen av alle månedsnedbørene i et år. === Snødybde === Utdypende artikkel: SnøSnødybden måles på flatmark. Meteorologisk institutt benytter to metoder for måling av snødybde. Den tradisjonelle (og mest brukte) metoden er å bruke en målestav som settes i bakken før frosten. Denne blir avlest på et fast tidspunkt i døgnet, vanligvis kl. 06 UTC (kl. 7 norsk vintertid). Den moderne metoden tar i bruk avstandsmåling. En fastmontert sensor måler avstanden fra sensoren og ned til snøen. Denne avstanden trekkes fra sensorens høyde over bakken. Prosessen skjer elektronisk og snødybden kan således overvåkes kontinuerlig. === Vind === Utdypende artikkel: VindMiddelvind (10 min.) og vindkast (3 sek.) registreres normalt i 10 meters høyde i åpent landskap. Tidligere ble alle vindobservasjonene foretatt visuelt. Det vil si at observatøren anslo vindhastigheten (middelvind) ved hjelp av en versjon av Beauforts skala. Fra begynnelsen av 1980-tallet ble anemometer mer vanlig på norske værstasjoner. Med anemometer ble det også mulig å registrere vindkast i tillegg til middelvind. == Lufttemperatur == === Høyeste og laveste temperatur === Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i Norge; månedsvis, fylkesvis og på årsbasis i perioden fra 1990. I vinterhalvåret har Norge de klart høyeste temperaturrekordene i Skandinavia. I januar om lag 5 ℃ høyere enn rekordene i Danmark og Sverige. Dette skyldes i hovedsak det kuperte terrenget i Norge der særlig fønvind bidrar til rask og sterk temperaturstigning. Dette værfenomenet gjør seg særlig gjeldende på indre strøk av Møre og Romsdal med værstasjonene Tafjord, Åndalsnes og Sunndalsøra. Nyttårsaften 1885 ble det målt −51,3 ℃ i Karasjok og på samme tidspunkt var det 6,6 ℃ i Bergen. Dette er største temperaturforskjell registrert på samme tid mellom to steder i Norge. I løpet av 1. januar 1886 var temperaturen ned i −51,4 ℃ i Karasjok mens maksimumstemperaturen i Kristiansand var 9,4 ℃. ==== Månedsvis ==== ==== Fylkesvis ==== ==== Årlig ==== Se Årlige temperaturekstremer i Norge for utvidet oversikt (1878 – d.d.) === Høyeste og laveste døgnmiddeltemperatur === ==== Månedsvis ==== === Høyeste og laveste månedsmiddeltemperatur === Høyeste og laveste offisielt registrerte månedsmiddeltemperaturer i Norge; månedsvis og fylkesvis. ==== Månedsvis ==== ==== Fylkesvis ==== === Flest sommerdager === ==== Definisjoner ==== Internasjonal definisjon Sommerdag: Et døgn der maksimumstemperaturen er lik eller større enn 25,0 °C.Norske definisjoner Nordisk sommerdag: Et døgn der maksimumstemperaturen er lik eller større enn 20,0 °C. Tropedag: Et døgn der maksimumstemperaturen er lik eller større enn 30,0 °C. ==== Månedsvis ==== ==== Fylkesvis ==== ==== Årlig ==== === Tropenetter === ==== Definisjoner ==== Tropenatt: En natt der minimumstemperaturen ikke faller under 20,0 °C. ==== Tidligste og seneste dato for tropenatt ==== Tidligste tropenatt: 12. mai 1981, 20,3 °C i Bergen, Hordaland. Seneste tropenatt: 24. september 1938, 20,1 °C på Kråkenes fyr, Sogn og Fjordane. ==== Varmeste tropenetter ==== Listen er ikke komplett. == Sjøtemperatur == === Høyeste og laveste sjøtemperatur === == Soltimer == === Flest soltimer === Soltimer måles bare på et fåtall stasjoner. Den mest solrike delen av landet er kyststripen fra Kristiansand og østover mot svenskegrensen. Kjevik i Vest-Agder målte flest soltimer over perioden 1961 – 90 med et årlig gjennomsnitt på snaut 1 800 timer. Det finnes ingen målinger av soltimer øst for Oslofjorden (i Norge), men på Koster snaut 10 km sør for Hvaler ligger det årlige gjennomsnittet på 2 000 timer. == Nedbør == === Nedbørsintensitet === Oversikten baserer seg utelukkende på data fra nedbørstasjoner med pluviometer. Av met.nos 620 nedbørstasjoner er bare 120 utstyrt med pluviometer, og de fleste har relativt korte tidsserier. Det er således nokså tilfeldig hvilke regnskyll som har blitt fanget opp og registrert. Det finnes også en del høyere målinger som er gjort manuelt. I Tana ble det for eksempel målt 14 mm på tre minutter 3. juli 1916 og Folldal i Hedmark registrerte 100 mm på 90 minutter 27. juni 1935. === Største døgnnedbør === ==== Månedsvis ==== 15. mai 1974 ble det ikke registrert nedbør ved noen målestasjoner i Norge (med unntak av 0,1 mm i Espedalen, Oppland).[Tabellen trenger rydding] ==== Fylkesvis ==== [Tabellen trenger rydding] === Største månedsnedbør === ==== Månedsvis ==== ==== Fylkesvis ==== === Høyeste og laveste årsnedbør === Nedbørsmengdene i Norge er i stor grad bestemt av beliggenheten i forhold til havet og av topografien. De største samlede nedbørsmengdene faller på vestsiden av fjellene der fuktig luft fra havet tvinges til å stige. På Vestlandet faller mest nedbør i et belte 20–30 km innenfor den ytterste kysten. === Største snødybde === Alle snømålingene i tabellene er fra met.nos vær- og nedbørstasjoner. Enkelte år har NVE målt snødybder på over 12 meter på Svartisen og Ålfotbreen. ==== Månedsvis ==== [Tabellen trenger rydding] ==== Fylkesvis ==== [Tabellen trenger rydding] == Vind == === Sterkeste registrerte middelvind og vindkast (1957 - dd.) === ==== Månedsvis ==== ==== Fylkesvis ==== [Tabellen trenger rydding] === Flest døgn med stiv kuling i middelvind (1957 - dd.) === 233 døgn i 1989 – Kråkenes fyr, Sogn og Fjordane 228 døgn i 1989 – Svinøy fyr, Møre og Romsdal 218 døgn i 1971 – Kråkenes fyr, Sogn og Fjordane 216 døgn i 1983 – Svinøy fyr, Møre og Romsdal 202 døgn i 1971 – Fannaråki, Sogn og Fjordane 201 døgn i 1973 – Kråkenes fyr, Sogn og Fjordane === Flest døgn med orkan i middelvind (1957 - dd.) === 16 døgn i 1971 – Fannaråki, Sogn og Fjordane 12 døgn i 1975 – Fannaråki, Sogn og Fjordane 10 døgn i 1989 – Kråkenes fyr, Sogn og Fjordane 8 døgn i 1983 – Kråkenes fyr, Sogn og Fjordane 5 døgn i 1973 – Fannaråki, Sogn og Fjordane 5 døgn i 1975 – Kråkenes fyr, Sogn og Fjordane == Lufttrykk == Høyeste lufttrykk På fastlandet: 1061,3 hPa 23. januar 1907 i Dalen, Telemark Laveste lufttrykk På fastlandet: 939,8 hPa 27. januar 1884 i Bergen, Hordaland Offshore: 937,1 hPa 15. februar 1989 ved Stasjon Mike, Norskehavet == Diverse == === 17. mai === Høyeste temperatur: 28,6 ℃ 17. mai 1960 i Melsomvik i Vestfold Laveste temperatur: −20,9 ℃ 17. mai 1909 på Finse i Hordaland === 24. desember === Høyeste temperatur: 17,2 ℃ 24. desember 1942 i Tafjord i Møre og RomsdalLaveste temperatur: −43,9 ℃ 24. desember 1919 i Karasjok i Finnmark Største døgnnedbør: 107,0 mm 24. desember 1933 i Eide i Møre og Romsdal === Flest frostdøgn (1957–) === Frostdøgn er døgn der minimumstemperaturen er −0,1 ℃ eller lavere. 345 døgn i 1962 – Fannaråki, Sogn og Fjordane 329 døgn i 1957 – Fannaråki, Sogn og Fjordane 325 døgn i 1962 – Gaustatoppen, Telemark 323 døgn i 1965 – Fannaråki, Sogn og Fjordane 312 døgn i 1958 – Fannaråki, Sogn og Fjordane 311 døgn i 1966 – Fannaråki, Sogn og Fjordane 310 døgn i 1965 – Gaustatoppen, Telemark === Lengste periode der maksimumstemperaturen ikke overstiger −0,1 ℃ (1957–) === Sør-Norge Under 700 moh.: 114 døgn, 11.11.1965 – 4.3.1966, Alvdal, Hedmark Over 700 moh.: 192 døgn, 23.10.1969 – 2.5.1970, Gaustatoppen, Telemark Midt-Norge: 112 døgn, 11.11.1965 – 2.3.1966, Røros, Sør-Trøndelag Nord-Norge: 150 døgn, 7.11.1965 – 6.4.1966, Suolovuopmi, Finnmark == Se også == Norges klima Årlige temperaturekstremer i Norge == Referanser == == Litteratur == Gustav Bjørbæk: Norsk vær i 100 år. Utgitt av Teknologisk forlag, 1998. Jahrbuch des Norwegischen Meteorologischen Institute fur 1878–1944, utgitt av Det Norske Meteorologiske Institutt (DNMI – nå met.no). Meteorologisk årbok 1945–1979, utgitt av Det Norske Meteorologiske Institutt (DNMI – nå met.no). Døgndata eldre enn 1.1.1957 (i de fleste tilfeller) ligger arkivert i Riksarkivet. Meteorologisk institutts del av arkivet er S-1570 Det norske meteorologiske institutt. Finn Spinnanger, Fanaråken meteorologiske observatorium i særtrykk av "Naturen", nr. 3, 1947. == Eksterne lenker == Norsk klimaservicesenter Met.no Værrekorder Vær og vind (blogg v/Bernt Lie) Meteorologisk institutts Meteorologileksikon Svenske værrekorder

Norske værrekorder er en oversikt over værrekorder i Norge. Oversikten tar for seg de vanligste meteorologiske parametrene, deriblant temperatur, nedbør og vind.

https://no.wikipedia.org/wiki/PECL

2023-02-04

PECL

['Kategori:Pekere']

Forkortelsen PECL kan bety blant annet følgende: PHP Extension Community Library, bibliotek av utvidelser til PHP Positive emitter-coupled logic, en familie av digitale integrerte kretser Principles of European Contract Law, kommentarer til det europeiske rettssystemet for kontraktsrett.

Forkortelsen PECL kan bety blant annet følgende: PHP Extension Community Library, bibliotek av utvidelser til PHP Positive emitter-coupled logic, en familie av digitale integrerte kretser Principles of European Contract Law, kommentarer til det europeiske rettssystemet for kontraktsrett.

Forkortelsen PECL kan bety blant annet følgende:

https://no.wikipedia.org/wiki/Mario_Gubiani

2023-02-04

Mario Gubiani

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsår ikke oppgitt', 'Kategori:Fødselsår ikke oppgitt', 'Kategori:Italienske fektere', 'Kategori:Italienske turnere', 'Kategori:Medaljevinnere under Sommer-OL 1906', 'Kategori:Menn']

Mario Gubiani var en italiensk turner og fekter. Han deltok i turn under Sommer-OL 1906, der han kom på 4.-plass i lagkonkurransen, delt 6.-plass i 6-kamp individuelt og delt 7.-plass i 5-kamp individuelt. I samme OL fikk han sølv i fekting; i kårde for fektmestere.

Mario Gubiani var en italiensk turner og fekter. Han deltok i turn under Sommer-OL 1906, der han kom på 4.-plass i lagkonkurransen, delt 6.-plass i 6-kamp individuelt og delt 7.-plass i 5-kamp individuelt. I samme OL fikk han sølv i fekting; i kårde for fektmestere. == Eksterne lenker == (en) Mario Gubiani – Olympedia (en) Mario Gubiani – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Universitetsby

2023-02-04

Universitetsby

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Samfunnsgeografi', 'Kategori:Utdanning']

Universitetsby er en betegnelse som gjerne brukes om byer hvor det stedlige universitetet setter et tydelig preg på byen. Dette vil spesielt være tilfelle for små og mellomstore byer hvor universitetet er den klarst største virksomheten i byen og det som setter byen «på kartet» i en nasjonal eller internasjonal sammenheng, og hvor universitetet har en lang tradisjon. I en universitetsby vil universitetet gjerne dominere den historiske bykjernen. I tillegg vil studentlivet sette sitt preg på byen. I typiske universitetsbyer vil studenter og andre med tilknytning til universitetet ofte utgjøre en stor del av innbyggertallet, gjerne opp imot 20-30 %. Noen tyske universitetsbyer bruker betegnelsen «Universitätsstadt» i bynavnet, f.eks. «Universitätsstadt Marburg». Betegnelsen brukes ikke så ofte om storbyer, hvor universitetets relative betydning for byen er mindre. Men strengt tatt kan universitetsby også bety en hvilken som helst by som har et universitet.

Universitetsby er en betegnelse som gjerne brukes om byer hvor det stedlige universitetet setter et tydelig preg på byen. Dette vil spesielt være tilfelle for små og mellomstore byer hvor universitetet er den klarst største virksomheten i byen og det som setter byen «på kartet» i en nasjonal eller internasjonal sammenheng, og hvor universitetet har en lang tradisjon. I en universitetsby vil universitetet gjerne dominere den historiske bykjernen. I tillegg vil studentlivet sette sitt preg på byen. I typiske universitetsbyer vil studenter og andre med tilknytning til universitetet ofte utgjøre en stor del av innbyggertallet, gjerne opp imot 20-30 %. Noen tyske universitetsbyer bruker betegnelsen «Universitätsstadt» i bynavnet, f.eks. «Universitätsstadt Marburg». Betegnelsen brukes ikke så ofte om storbyer, hvor universitetets relative betydning for byen er mindre. Men strengt tatt kan universitetsby også bety en hvilken som helst by som har et universitet. == Kjente universitetsbyer == Bologna Cambridge Heidelberg Leiden Lund Marburg Pavia Pisa Rennes Oxford Siena Trondheim Tübingen Uppsala Zürich

Universitetsby er en betegnelse som gjerne brukes om byer hvor det stedlige universitetet setter et tydelig preg på byen. Dette vil spesielt være tilfelle for små og mellomstore byer hvor universitetet er den klarst største virksomheten i byen og det som setter byen «på kartet» i en nasjonal eller internasjonal sammenheng, og hvor universitetet har en lang tradisjon.

https://no.wikipedia.org/wiki/1._Luckenwalder_SC

2023-02-04

1. Luckenwalder SC

['Kategori:Brandenburg', 'Kategori:Idrettslag i Tyskland', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2017-10']

1. Luckenwalder Sportclub e. V. er et tysk idrettslag i Luckenwalde, med utøvere innen bryting, svømming og vektløfting.

1. Luckenwalder Sportclub e. V. er et tysk idrettslag i Luckenwalde, med utøvere innen bryting, svømming og vektløfting. == Bryting == Laget ble tysk mester i sesongen 2005/06, og oppnådde 2.-plass de tre påfølgende sesonger. (Toppserien heter Ringer-Bundesliga). Kjente brytere derfra, inkluderer dagens trener Erik Hahn i tillegg til Andreas Zabel, svensken Jalmar Sjöberg, Marek Svech(Tsjekkia), Mark Madsen(Danmark), Stephan Spengler, Heiko Balz, Maik Bullmann og Uwe Westendorf. Nordmennene Anders Rønningen og Thomas Rønningen(nordisk mester) har hatt kontrakt med klubben siden 2008. == Resultater i 1. Bundesliga (bryting) == 1990: Opprykk til 1. Bundesliga 2001: Kom til kvartfinalen 2002: Kom til semifinalen 2006: Tysk mester (for første gang) 2007: 2.-plass 2008: 2.-plass 2009: 2.-plass == Eksterne lenker == Hjemmesiden til 1. Luckenwalder SC

1. Luckenwalder Sportclub e.

https://no.wikipedia.org/wiki/Salpaussel%C3%A4n_hyppyrim%C3%A4et

2023-02-04

Salpausselän hyppyrimäet

['Kategori:1923 i Finland', 'Kategori:25°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk fullført i 1923', 'Kategori:Byggverk i Päijänne-Tavastland', 'Kategori:Hoppbakker i Finland', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Ski-VM 2017', 'Kategori:Sport i Lahtis']

Salpausselän hyppyrimäet (norsk: Salpausselkä-bakkene) er et skihoppanlegg ved byen Lahtis i Finland. Anlegget har navn etter moreneryggene Salpausselkä, og består av tre hoppbakker med størrelse K116 (HS130), K90 (HS100, sommerprofil HS95) og K64 (HS70, sommerprofil HS66) samt fem mindre hoppbakker med K38, K25, K15, K8 og K6. Hoppbakkene er en del av idrettsanlegget Lahtis Sportssenter (finsk: Lahden Urheilukeskus), som også omfatter et stadion for langrenn og skiskyting, samt fotball-/friidrettsstadionet Lahden stadion, som er hjemmebane for fotballklubben FC Lahti. På sletta i den største hoppbakken lå et utendørs svømmebasseng en tid, og anlegget har også flere mindre hoppbakker. Anlegget har vært arena for skihopping de seks gangene ski-VM har blitt arrangert i Lahtis, i 1926, 1938, 1958, 1978, 1989 og 2001. Langrenns- og skihoppanlegget er arena for Lahtisspelen, som har blitt arrangert de fleste år siden 1923, og som i dag inngår i verdenscupen i langrenn, kombinert og skihopping.

Salpausselän hyppyrimäet (norsk: Salpausselkä-bakkene) er et skihoppanlegg ved byen Lahtis i Finland. Anlegget har navn etter moreneryggene Salpausselkä, og består av tre hoppbakker med størrelse K116 (HS130), K90 (HS100, sommerprofil HS95) og K64 (HS70, sommerprofil HS66) samt fem mindre hoppbakker med K38, K25, K15, K8 og K6. Hoppbakkene er en del av idrettsanlegget Lahtis Sportssenter (finsk: Lahden Urheilukeskus), som også omfatter et stadion for langrenn og skiskyting, samt fotball-/friidrettsstadionet Lahden stadion, som er hjemmebane for fotballklubben FC Lahti. På sletta i den største hoppbakken lå et utendørs svømmebasseng en tid, og anlegget har også flere mindre hoppbakker. Anlegget har vært arena for skihopping de seks gangene ski-VM har blitt arrangert i Lahtis, i 1926, 1938, 1958, 1978, 1989 og 2001. Langrenns- og skihoppanlegget er arena for Lahtisspelen, som har blitt arrangert de fleste år siden 1923, og som i dag inngår i verdenscupen i langrenn, kombinert og skihopping. == Historie == Ved starten i 1923 lå hoppbakken i 90 graders vinkel i forhold til dagens hoppbakker. Anlegget ble bygd om flere ganger, blant annet foran VM i 1938. Det var også i bruk under 2. verdenskrig, blant annet til nasjonale mesterskap. Til sist hadde hoppbakken størrelse K84. Foran VM i 1978 ble det bygd helt nye hoppbakker på det stedet de ligger i dag, da med størrelse K113, K88 og senere K64. Den nye storbakken ble tatt i bruk i 1973, den nye normalbakken hadde første gang renn i 1977. Flere ombygginger og moderniseringer har vært gjort siden, i takt med nye verdensmesterskap og anleggskrav. Siste større ombygging ble gjort i 1985, men blant annet bakkeprofilen har blitt justert etter det. Alle de hoppbakkene i anlegget har i dag plastmatter, slik at de også kan brukes sommerstid. Hoppbakkene har flomlysanlegg. De støre hoppbakkenes plassering gjør dem til dels utsatt for vind, som kan skape ulike forhold for hopperne. I dag brukes imidlertid vindseil, som skjermer for vinden og begrenser problemet. Normalbakken ble renovert i 2013 og bakkestørrelsen ble endret til HS100. == Bakkerekorder == Anerkjent bakkerekord i storbakken er 138 meter, satt av Johann André Forfang (Norge) under VM på ski 4. mars 2017. I normalbakken er den anerkjente bakkerekorden 103,5 meter, satt av Kamil Stoch (Polen) i VM på ski 24. februar 2017. I mediumbakken er bakkerekorden 72,5 meter, satt av Jarkko Määttä (Finland) i et internasjonalt juniorrenn 1. mars 2008. === Den gamle normalbakken === Oversiktene over bakkerekorder er basert på resultatlister publisert av Lahden Kaupunginmuseo (Lahti Bymuseum), og kan ha unøyaktigheter, særlig for de første årene. == Se også == Lahtisspelen Skihopping under Lahtisspelen == Kilder == Skisprungschanzen-Archiv: Lahti (besøkt 30. desember 2010) Lahtisspelen, offisiell side (besøkt 30. desember 2010) Lahden Kaupunginmuseo (Lahtis Bymuseum): Salpausselän kisat - Lahti Ski Games Arkivert 19. oktober 2011 hos Wayback Machine. (alle resultatene) (finsk, engelsk, besøkt 30. desember 2010) == Eksterne lenker == (en) Lahti Ski Jumping Hills – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Lahtis

https://no.wikipedia.org/wiki/Neak_Pean

2023-02-04

Neak Pean

['Kategori:104°Ø', 'Kategori:13°N', 'Kategori:Angkor', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Buddhistiske templer i Kambodsja']

Neak Pean (khmer: ប្រាសាទនាគព័ន្ធ) («De sammentvinnede slanger») i Angkor, Kambodsja, er en kunstig øy med et buddhistisk tempel i Preah Khan-barayen bygget i kong Jayavarman VIIs regjeringstid i det 12. århundre. Navnet er avledet av skulpturene av slanger (Naga) som løper rundt bunnen av tempelet.

Neak Pean (khmer: ប្រាសាទនាគព័ន្ធ) («De sammentvinnede slanger») i Angkor, Kambodsja, er en kunstig øy med et buddhistisk tempel i Preah Khan-barayen bygget i kong Jayavarman VIIs regjeringstid i det 12. århundre. Navnet er avledet av skulpturene av slanger (Naga) som løper rundt bunnen av tempelet. == Historie == Noen historikere mener at Neak Pean representerer Anavatapta, en mytisk innsjø i Himalaya der vannet antas å kurere all sykdom. Neak Pean ble opprinnelig laget for medisinske formål, som et av mange sykehus Jayavarman VII bygget. Det er basert på den gamle hinduistiske troen på balanse. Fire sammenkoblede bassenger representerer vann, jord, ild og vind. På den tiden trodde man at ved å gå inn i disse bassengene ville elementene balanseres i den som badet, dermed ville sykdommer kureres. I midten av de fire helende dammene er den sentrale vannkilden. Det er en statue av Bahala (Bodisavatta Guan Yin transformert til en hest), som et symbol på forebygging av drukning. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Neak Pean – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Cambodiaonline.net om Neak Pean

Neak Pean (khmer: ប្រាសាទនាគព័ន្ធ) («De sammentvinnede slanger») i Angkor, Kambodsja, er en kunstig øy med et buddhistisk tempel i Preah Khan-barayen bygget i kong Jayavarman VIIs regjeringstid i det 12. århundre.

https://no.wikipedia.org/wiki/Argentina_under_Sommer-OL_1920

2023-02-04

Argentina under Sommer-OL 1920

['Kategori:1920 i Argentina', 'Kategori:Argentina under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1920']

Argentina under Sommer-OL 1920. Det var én deltaker, en mannlig bokser, som konkurrerte for Argentina under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han vant ingen medalje under OL i 1920.

Argentina under Sommer-OL 1920. Det var én deltaker, en mannlig bokser, som konkurrerte for Argentina under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han vant ingen medalje under OL i 1920. == Medaljer == == Kilder == Resultater og profilside Arkivert 29. desember 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Argentina under Sommer-OL 1920. Det var én deltaker, en mannlig bokser, som konkurrerte for Argentina under Sommer-OL 1920 i Antwerpen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jens_Schive

2023-02-04

Jens Schive

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1962', 'Kategori:Fødsler 18. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1900', 'Kategori:Journalister i Morgenbladet', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Norges ambassadører til India', 'Kategori:Norges ambassadører til Sovjetunionen', 'Kategori:Norges ambassadører til Sveits', 'Kategori:Norges ambassadører til Sverige', 'Kategori:Norske journalister under andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Grimstad kommune', 'Kategori:Personer fra svensketrafikken 1940–1945', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato']

Jens Schive (født 18. oktober 1900, død 17. desember 1962 i Bern) var en norsk journalist og diplomat. Schive var født i Grimstad. Han tok examen artium i 1918 og begynte på studier ved universitetet. Samme år startet han sin karriere som journalist og hadde sin første jobb i avisa Vestlandske Tidende. I 1920 sluttet han og begynte i Norsk Telegrambyrå. I 1932 ble han sjef for byråets utenriksavdeling. Fra 1936 var han fast utenrikskronikør i Morgenbladet, og fra 1937 i NRK. I 1939 fulgte han kronprins Olav og Märtha på en reise til USA. Reisen ledet ham senere til å sammen med Hans Olav skrive boken Med Kronsprinsparet – for Norge!. Under andre verdenskrig var han presseattaché i Stockholm, hvor han skrev i avisa Norges Nytt. Fra 1945 til 1948 var han sjef for pressekontoret i Utenriksdepartementet. Fra 1948 til 1951 var han Norges utsending til det nylig selvstendige indiske regimet, stasjonert ved legasjonen i Delhi. I 1951 ble han utnevnt til ambassadør ved Norges ambassade i Moskva. Fra 1953 var han ambassadør ved Norges ambassade i Stockholm. Hans siste stasjonering var ved Norges ambassade i Bern fra 1961.

Jens Schive (født 18. oktober 1900, død 17. desember 1962 i Bern) var en norsk journalist og diplomat. Schive var født i Grimstad. Han tok examen artium i 1918 og begynte på studier ved universitetet. Samme år startet han sin karriere som journalist og hadde sin første jobb i avisa Vestlandske Tidende. I 1920 sluttet han og begynte i Norsk Telegrambyrå. I 1932 ble han sjef for byråets utenriksavdeling. Fra 1936 var han fast utenrikskronikør i Morgenbladet, og fra 1937 i NRK. I 1939 fulgte han kronprins Olav og Märtha på en reise til USA. Reisen ledet ham senere til å sammen med Hans Olav skrive boken Med Kronsprinsparet – for Norge!. Under andre verdenskrig var han presseattaché i Stockholm, hvor han skrev i avisa Norges Nytt. Fra 1945 til 1948 var han sjef for pressekontoret i Utenriksdepartementet. Fra 1948 til 1951 var han Norges utsending til det nylig selvstendige indiske regimet, stasjonert ved legasjonen i Delhi. I 1951 ble han utnevnt til ambassadør ved Norges ambassade i Moskva. Fra 1953 var han ambassadør ved Norges ambassade i Stockholm. Hans siste stasjonering var ved Norges ambassade i Bern fra 1961. == Referanser == == Litteratur == Aftenposten (1952). Hvem Hva Hvor 1953. Oslo: Schibsted. s. 46.

Jens Schive (født 18. oktober 1900, død 17.

https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_R%C3%B8nningen

2023-02-04

Anders Rønningen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. mai', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i bryting', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske brytere', 'Kategori:Norske tvillinger', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2023-01']

Anders Rønningen (født 23. mai 1986) er en norsk bryter som har kontrakt med den tyske sportsklubben 1. Luckenwalder SC. Fem kamper har han hatt som profesjonell, siden debuten i desember 2008, fram t.o.m. den siste finale-runde (av to) i januar 2009.

Anders Rønningen (født 23. mai 1986) er en norsk bryter som har kontrakt med den tyske sportsklubben 1. Luckenwalder SC. Fem kamper har han hatt som profesjonell, siden debuten i desember 2008, fram t.o.m. den siste finale-runde (av to) i januar 2009. == Meritter == Sølvmedalje i Nordisk mesterskap (2008) == Medaljer i norske mesterskap == == Familie == Han er sønn av Jon Rønningen, og tvillingbror til Thomas Rønningen (nordisk mester, 2008, gresk-romersk bryting). == Kilder == Profil hos Norges Bryteforbund. == Eksterne lenker == (en) Anders Rønningen – FILA

Anders Rønningen (født 23. mai 1986) er en norsk bryter som har kontrakt med den tyske sportsklubben 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bolivias_kvinnelandslag_i_fotball

2023-02-04

Bolivias kvinnelandslag i fotball

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i Bolivia', 'Kategori:Kvinnelandslag i fotball']

Bolivias kvinnelandslag i fotball representerer Bolivia i internasjonal fotball. Ettersom Bolivia ikke har lykkes å kvalifisere seg til VM eller De panamerikanske leker, er deres innsats som oftest begrenset til deltakelse i Sudamericano Femenino. Ettersom dette bare arrangeres hvert fjerde år, hender det ofte at Bolivia forsvinner fra FIFA-rankingen. Per desember 2008 er Bolivia ikke med på rankingen, men poengsummen ville ha gitt dem en 100.-plass på rankingen på verdensbasis. Bolivia er klart sist i CONMEBOL per desember 2008. Bolivia har vært med i Søramerikamesterskapet siden det andre mesterskapet, men har bare i 2003-mesterskapet oppnådd noe bedre enn en sisteplass, da de slo et blekt Chile. I de Bolivarske Leker i 2005 kom Bolivia nok en gang på fjerde (av fem) etter å ha slått Venezuela. Det kvalifiserte til semifinale, der Bolivia tapte for Peru. Bolivia tapte knepent bronsefinalen 2-3 mot Ecuador.

Bolivias kvinnelandslag i fotball representerer Bolivia i internasjonal fotball. Ettersom Bolivia ikke har lykkes å kvalifisere seg til VM eller De panamerikanske leker, er deres innsats som oftest begrenset til deltakelse i Sudamericano Femenino. Ettersom dette bare arrangeres hvert fjerde år, hender det ofte at Bolivia forsvinner fra FIFA-rankingen. Per desember 2008 er Bolivia ikke med på rankingen, men poengsummen ville ha gitt dem en 100.-plass på rankingen på verdensbasis. Bolivia er klart sist i CONMEBOL per desember 2008. Bolivia har vært med i Søramerikamesterskapet siden det andre mesterskapet, men har bare i 2003-mesterskapet oppnådd noe bedre enn en sisteplass, da de slo et blekt Chile. I de Bolivarske Leker i 2005 kom Bolivia nok en gang på fjerde (av fem) etter å ha slått Venezuela. Det kvalifiserte til semifinale, der Bolivia tapte for Peru. Bolivia tapte knepent bronsefinalen 2-3 mot Ecuador. == Eksterne lenker == Colombias Fotballforbunds hjemmeside (spansk)

Bolivias kvinnelandslag i fotball representerer Bolivia i internasjonal fotball. Ettersom Bolivia ikke har lykkes å kvalifisere seg til VM eller De panamerikanske leker, er deres innsats som oftest begrenset til deltakelse i Sudamericano Femenino.

https://no.wikipedia.org/wiki/Chile_under_Sommer-OL_1920

2023-02-04

Chile under Sommer-OL 1920

['Kategori:1920 i Chile', 'Kategori:Chile under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1920']

Chile under Sommer-OL 1920. To mannlige sportsutøver fra Chile deltok i friidrett under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. De vant ikke noen medalje.

Chile under Sommer-OL 1920. To mannlige sportsutøver fra Chile deltok i friidrett under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. De vant ikke noen medalje. == Medaljer == == Eksterne lenker == OL-resultater på Sports-reference.com Arkivert 23. desember 2008 hos Wayback Machine.

Chile under Sommer-OL 1920. To mannlige sportsutøver fra Chile deltok i friidrett under Sommer-OL 1920 i Antwerpen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Egypt_under_Sommer-OL_1920

2023-02-04

Egypt under Sommer-OL 1920

['Kategori:1920-årene i Egypt', 'Kategori:Egypt under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1920', 'Kategori:Sport i Afrika i 1920']

Egypt under Sommer-OL 1920. Tjue sportsutøvere fra Egypt deltok i seks sporter, bryting, fotball, friidrett fekting, vektløfting og turn under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. De vant ikke noen medalje.

Egypt under Sommer-OL 1920. Tjue sportsutøvere fra Egypt deltok i seks sporter, bryting, fotball, friidrett fekting, vektløfting og turn under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. De vant ikke noen medalje. == Medaljer == == Eksterne lenker == Resultater og profilside Arkivert 31. desember 2008 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Egypt under Sommer-OL 1920. Tjue sportsutøvere fra Egypt deltok i seks sporter, bryting, fotball, friidrett fekting, vektløfting og turn under Sommer-OL 1920 i Antwerpen.

https://no.wikipedia.org/wiki/India_under_Sommer-OL_1920

2023-02-04

India under Sommer-OL 1920

['Kategori:India under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1920']

India under Sommer-OL 1920. India vant ingen medaljer i Sommer-OL 1920 i Antwerpen.

India under Sommer-OL 1920. India vant ingen medaljer i Sommer-OL 1920 i Antwerpen. == Medaljer == == Eksterne lenker == OL-resultater på Sports-reference.com Arkivert 20. mars 2011 hos Wayback Machine.

India under Sommer-OL 1920. India vant ingen medaljer i Sommer-OL 1920 i Antwerpen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Professorr%C3%A5det

2023-02-04

Professorrådet

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:NTNUs historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Professorrådet var det styrende organ ved NTH (integrert i NTNU fra 1996) fra institusjonen ble formelt startet 15. september 1910 fram til 1984. Professorrådet var høgskolens øverste faglige myndighet, og alle professorer hadde møte- og stemmerett. Professorrådet var det første organ ble opprettet ved den kommende høyskolen. Rådet hadde sitt konstituerende møte på Gløshaugen 23. november 1909. Protokollen ble underskrevet av tre av de fire første NTH-professorene som var blitt utnevnt i siste halvdel av 1909. De tre var: Ole Sivert Bragstad, Peder Farup og Adolf Watzinger.På det andre møtet, 1. desember 1909, deltok også professor Johan Herman Lie Vogt. På dette møtet ble professor Bragstad valgt til rådets formann inntil videre. Han fungerte frem til måneden før høyskolen åpnet. Da ønsket han ikke lenger å fortsette. Sem Sæland ble derfor valgt til professorrådets formann i august 1910. Han gikk deretter over til å være skolens rektor.Sem Sæland ble også utnevnt til professor i siste halvdel av 1909, men deltok først på Professorrådets tredje møte, i januar 1910.Etterhvert som flere professorer ble utnevnt, dannet professorene ved de sju avdelingene (arkitektavd.; berg-; bygningsingeniør-; elektroteknisk-; kjemi-; maskin- og avdeling for allmenne fag) fagavdelingens styre, med en av professorene som avdelingsformann. Dette vervet gikk som regel på omgang mellom avdelingens professorer.Det viste seg snart at det var behov for at avdelingsformennene skulle danne et professorutvalg, som skulle fungere som et arbeidsutvalg for professorrådet. Det ble praksis at rektor fungerte som formann i den avdeling han tilhørte.

Professorrådet var det styrende organ ved NTH (integrert i NTNU fra 1996) fra institusjonen ble formelt startet 15. september 1910 fram til 1984. Professorrådet var høgskolens øverste faglige myndighet, og alle professorer hadde møte- og stemmerett. Professorrådet var det første organ ble opprettet ved den kommende høyskolen. Rådet hadde sitt konstituerende møte på Gløshaugen 23. november 1909. Protokollen ble underskrevet av tre av de fire første NTH-professorene som var blitt utnevnt i siste halvdel av 1909. De tre var: Ole Sivert Bragstad, Peder Farup og Adolf Watzinger.På det andre møtet, 1. desember 1909, deltok også professor Johan Herman Lie Vogt. På dette møtet ble professor Bragstad valgt til rådets formann inntil videre. Han fungerte frem til måneden før høyskolen åpnet. Da ønsket han ikke lenger å fortsette. Sem Sæland ble derfor valgt til professorrådets formann i august 1910. Han gikk deretter over til å være skolens rektor.Sem Sæland ble også utnevnt til professor i siste halvdel av 1909, men deltok først på Professorrådets tredje møte, i januar 1910.Etterhvert som flere professorer ble utnevnt, dannet professorene ved de sju avdelingene (arkitektavd.; berg-; bygningsingeniør-; elektroteknisk-; kjemi-; maskin- og avdeling for allmenne fag) fagavdelingens styre, med en av professorene som avdelingsformann. Dette vervet gikk som regel på omgang mellom avdelingens professorer.Det viste seg snart at det var behov for at avdelingsformennene skulle danne et professorutvalg, som skulle fungere som et arbeidsutvalg for professorrådet. Det ble praksis at rektor fungerte som formann i den avdeling han tilhørte. == Referanser == == Kilder == Brandt, Thomas og Ola Nordal (2010) Turbulens og tankekraft, historien om NTNU. Oslo, Pax. ISBN 978-82-530-3348-8 Devik, Olaf (1960) N.T.H. femti år : Norges tekniske høgskoles virksomhet 1910–190. Oslo: Teknisk ukeblad (e-bok fra bokhylla.no)

Professorrådet var det styrende organ ved NTH (integrert i NTNU fra 1996) fra institusjonen ble formelt startet 15. september 1910 fram til 1984.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jugoslavia_under_Sommer-OL_1920

2023-02-04

Jugoslavia under Sommer-OL 1920

['Kategori:Jugoslavia under de olympiske leker', 'Kategori:Nasjoner under Sommer-OL 1920']

Jugoslavia under Sommer-OL 1920. Jugoslavia deltok i én sport, fotball, med elleve spillere, under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Laget spilte kun en kamp, de tapte 0-7 til Tsjekkoslovakia. Jugoslavia vant ingen medaljer.

Jugoslavia under Sommer-OL 1920. Jugoslavia deltok i én sport, fotball, med elleve spillere, under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Laget spilte kun en kamp, de tapte 0-7 til Tsjekkoslovakia. Jugoslavia vant ingen medaljer. == Medaljer == == Eksterne lenker == Resultater og profilside Arkivert 16. november 2012 hos Wayback Machine. på sports-reference.com

Jugoslavia under Sommer-OL 1920. Jugoslavia deltok i én sport, fotball, med elleve spillere, under Sommer-OL 1920 i Antwerpen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Muju-bakkene

2023-02-04

Muju-bakkene

['Kategori:127°Ø', 'Kategori:1990 i Sør-Korea', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Hoppbakker i Sør-Korea', 'Kategori:Nord-Jeolla', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sport i Nord-Jeolla']

Muju-bakkene er et skihoppanlegg ved byen Muju i Nord-Jeolla i Sør-Korea. Anlegget er en del av vintersportssanlegget Muju Resort, og består av fire hoppbakker med størrelse K120 (HS133), K90 (HS101), K60 og K35. Hoppbakkene i Muju Resort ble bygd i 1990, og har siden vært treningsbase for de sørkoreanske skihopperne. Anlegget var arena for skihopping under vinter-Universiaden i 1997, og arrangerte et Sommer Grand Prix-renn i 2000, men har ikke hatt verdenscuprenn. Alle de fire hoppbakkene har plastmatter, slik at de også kan brukes sommerstid. Bakkerekorden i begge de to største bakkene er satt av Yoshiharu Ikeda (Japan) under vinter-Universiaden i 1997. I HS133-bakken er rekorden 136 meter, satt 1. februar 1997. I HS101-bakken er rekorden 103,5 meter, satt 26. januar 1997.

Muju-bakkene er et skihoppanlegg ved byen Muju i Nord-Jeolla i Sør-Korea. Anlegget er en del av vintersportssanlegget Muju Resort, og består av fire hoppbakker med størrelse K120 (HS133), K90 (HS101), K60 og K35. Hoppbakkene i Muju Resort ble bygd i 1990, og har siden vært treningsbase for de sørkoreanske skihopperne. Anlegget var arena for skihopping under vinter-Universiaden i 1997, og arrangerte et Sommer Grand Prix-renn i 2000, men har ikke hatt verdenscuprenn. Alle de fire hoppbakkene har plastmatter, slik at de også kan brukes sommerstid. Bakkerekorden i begge de to største bakkene er satt av Yoshiharu Ikeda (Japan) under vinter-Universiaden i 1997. I HS133-bakken er rekorden 136 meter, satt 1. februar 1997. I HS101-bakken er rekorden 103,5 meter, satt 26. januar 1997. == Eksterne lenker == Skisprungschanzen-Archiv: Muju

Muju

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rhavhest

2023-02-04

Sørhavhest

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Andrew Smith', 'Kategori:Fugler formelt beskrevet i 1840', 'Kategori:Stormfugler']

Sørhavhest (Fulmarus glacialoides) er en sjøfugl på den sørlige halvkule. Sammen med havhest (F. glacialis) utgjør den slekten Fulmarus i stormfuglfamilien (Procellariidae).

Sørhavhest (Fulmarus glacialoides) er en sjøfugl på den sørlige halvkule. Sammen med havhest (F. glacialis) utgjør den slekten Fulmarus i stormfuglfamilien (Procellariidae). == Biologi == Sørhavhest hekker på øyer i Antarktis, slik som Sør-Sandwichøyene, Sør-Orknøyene, Sør-Shetlandsøyene, Bouvetøya og Peter I Øy. Det finnes også flere kolonier langs Antarktikas kyst. Det anslås at verdensbestanden er på 4 millioner individer (2004). == Inndeling == Inndelingen følger IOC World Bird List og er i henhold til Gill, Donsker & Rasmussen (2021). Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020). Procellariiformes, stormfugler Procellariidae, stormfuglfamilien, 4 underfamilier, 16 slekter, 96 arter Fulmarinae, (havhester), 5 slekter, 7 arter Pagodroma, monotypisk Thalassoica, monotypisk Daption, monotypisk Macronectes, kjempepetreller, 2 arter Fulmarus, (egentlige havhester), 2 arter F. glacialis, havhest F. glacialoides, sørhavhest (monotypisk) Pelecanoidinae, (dykkerpetreller og hvalfugler), 4 slekter, 12 arter Pterodrominae, (egentlige petreller), monotypisk. 34 arter Procellariinae, (lirer), 6 slekter, 43 arter == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Sørhavhest – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) Sørhavhest i Global Biodiversity Information Facility (no) Sørhavhest hos Artsdatabanken (en) Sørhavhest hos Fossilworks (en) Sørhavhest hos ITIS (en) Sørhavhest hos NCBI (en) Kategori:Fulmarus glacialoides – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Fulmarus glacialoides – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Fulmarus glacialoides – detaljert informasjon på Wikispecies

thumb|Fulmarus glacialoides

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98yvind_Nordsletten

2023-02-04

Øyvind Nordsletten

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Forholdet mellom Norge og Russland', 'Kategori:Fødsler 1. juni', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norges ambassadører til Irland', 'Kategori:Norges ambassadører til Russland', 'Kategori:Norges ambassadører til Ukraina', 'Kategori:Personer fra Time kommune', 'Kategori:St. Olavs Orden']

Øyvind Nordsletten (født 1. juni 1944 på Bryne i Time kommune) er en norsk diplomat og ambassadør. Han har bl.a. vært Norges ambassadør til Ukraina, til Russland, til Irland og har også vært generalkonsul i Murmansk. Nordsletten har bl.a. gjennomført Forsvarets russiskkurs, avtjent plikttjeneste ved Garnisonen i Sør-Varanger og har også studert ved Universitetet i Oslo. Han gjennomførte Utenriksdepartementets aspirantkurs i 1974. Nordsletten var Norges første ambassadør til Kiev (Ukraina) 1992-1996, ekspedisjonssjef ved Statsministerens kontor 1998-1999 og var Norges ambassadør til Russland 2000-2008 hvor han også var første ambassadesekretær i perioden 1979–1982. Han var ambassadør til Dublin (Irland) 2008-2011 og generalkonsul i Murmansk (Russland) 2011-2013. I kjølvannet av Treholtsaken ble Nordsletten i 1984 erklært som uønsket i Sovjetunionen som en gjengjeldelse mot at Norge utviste flere sovjetiske diplomater. 16 år senere ble Nordsletten utnevnt til Norges ambassadør i Russland, en stilling han hadde i åtte år. Nordsletten ble i 2000 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for embedsfortjeneste. I 2011 ble han tildelt den russiske Vennskapsordenen. Nordsletten ble i 2008 utnevnt til æresmedlem i Norsk-russisk handelskammer for sitt bidrag til forbedring av norsk-russiske forretningsrelasjoner.Han og hans kone Åslaug Undheim fikk i 2008 Time kommunes kulturvernpris for restaureringen av huset Arkjå.

Øyvind Nordsletten (født 1. juni 1944 på Bryne i Time kommune) er en norsk diplomat og ambassadør. Han har bl.a. vært Norges ambassadør til Ukraina, til Russland, til Irland og har også vært generalkonsul i Murmansk. Nordsletten har bl.a. gjennomført Forsvarets russiskkurs, avtjent plikttjeneste ved Garnisonen i Sør-Varanger og har også studert ved Universitetet i Oslo. Han gjennomførte Utenriksdepartementets aspirantkurs i 1974. Nordsletten var Norges første ambassadør til Kiev (Ukraina) 1992-1996, ekspedisjonssjef ved Statsministerens kontor 1998-1999 og var Norges ambassadør til Russland 2000-2008 hvor han også var første ambassadesekretær i perioden 1979–1982. Han var ambassadør til Dublin (Irland) 2008-2011 og generalkonsul i Murmansk (Russland) 2011-2013. I kjølvannet av Treholtsaken ble Nordsletten i 1984 erklært som uønsket i Sovjetunionen som en gjengjeldelse mot at Norge utviste flere sovjetiske diplomater. 16 år senere ble Nordsletten utnevnt til Norges ambassadør i Russland, en stilling han hadde i åtte år. Nordsletten ble i 2000 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for embedsfortjeneste. I 2011 ble han tildelt den russiske Vennskapsordenen. Nordsletten ble i 2008 utnevnt til æresmedlem i Norsk-russisk handelskammer for sitt bidrag til forbedring av norsk-russiske forretningsrelasjoner.Han og hans kone Åslaug Undheim fikk i 2008 Time kommunes kulturvernpris for restaureringen av huset Arkjå. == Referanser ==

Øyvind Nordsletten (født 1. juni 1944 på Bryne i Time kommune) er en norsk diplomat og ambassadør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ildtetra

2023-02-04

Ildtetra

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1987', 'Kategori:Hyphessobrycon', 'Kategori:Iktyologistubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2017-09']

Ildtetra er en art i gruppen Hyphessobrycon. Det er en karpelaks som lever i elven Araguaia i Brasil. Det vitenskapelige navnet er Hyphessobrycon amandae, oppkalt etter Heiko Blehers mor (Amanda Bleher). Denne arten har typisk tetra-form, men blir ikke større enn ca. 2 cm. De fleste har oransje og rødaktige farger med en viss gjennomsiktighet i området ved gattfinnen. Øynene har vanligvis samme farge som fisken og svart kant. Ildtetra lever av små virvelløse dyr og planter.

Ildtetra er en art i gruppen Hyphessobrycon. Det er en karpelaks som lever i elven Araguaia i Brasil. Det vitenskapelige navnet er Hyphessobrycon amandae, oppkalt etter Heiko Blehers mor (Amanda Bleher). Denne arten har typisk tetra-form, men blir ikke større enn ca. 2 cm. De fleste har oransje og rødaktige farger med en viss gjennomsiktighet i området ved gattfinnen. Øynene har vanligvis samme farge som fisken og svart kant. Ildtetra lever av små virvelløse dyr og planter. == Eksterne lenker == (en) ildtetra – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) ildtetra i Encyclopedia of Life (en) ildtetra i Global Biodiversity Information Facility (en) ildtetra hos FishBase (en) ildtetra hos ITIS (en) ildtetra hos NCBI (en) Kategori:Hyphessobrycon amandae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Hyphessobrycon amandae – detaljert informasjon på Wikispecies (en) Hyphessobrycon amandae - Ember tetra - FishBase

Ildtetra er en art i gruppen Hyphessobrycon.

https://no.wikipedia.org/wiki/Neunkirchen_(Saarland)

2023-02-04

Neunkirchen (Saarland)

['Kategori:49°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Saarland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Neunkirchen er en by i Saarland i Tyskland. Det er den største byen og administrasjonsenter for distriktet Neunkirchen. Byen ligger ved elven Blies, omtrent 20 km nordøst for Saarbrücken. Neunkirchen er den nest største byen i Saarland. Byens navn kommer av uttrykket "Ved den nye kirken". I tidligere tider var byens økonomi i stor grad avhengig av områdets stål- og kullindustri. Ved bortfall av tradisjonell tungindustri har man også her opplevd en kraftig dreining mot en økonomi basert på service og handelsnæring selv om mindre industri fortsatt eksisterer.

Neunkirchen er en by i Saarland i Tyskland. Det er den største byen og administrasjonsenter for distriktet Neunkirchen. Byen ligger ved elven Blies, omtrent 20 km nordøst for Saarbrücken. Neunkirchen er den nest største byen i Saarland. Byens navn kommer av uttrykket "Ved den nye kirken". I tidligere tider var byens økonomi i stor grad avhengig av områdets stål- og kullindustri. Ved bortfall av tradisjonell tungindustri har man også her opplevd en kraftig dreining mot en økonomi basert på service og handelsnæring selv om mindre industri fortsatt eksisterer. == Historie == De tidligste bosetningene i dette området er datert så langt tilbake som 700 f.Kr. Den eldste delen av byen er landsbyen Wiebelskirchen nord for byens sentrum. Landsbyen er registrert i skriftlig materiale så tidlig som 765 e.Kr og er dermed det eldste kristne navn i byen ("Kirche" betyr kirke). Navnet "Neunkirchen" er registrert første gang i 1281. Neunkirchen tilhørte fyrstedømmet Nassau-Saarbrücken som oppførte to borger i nærheten. Disse borgene eksisterer ikke lenger, men ruinene etter en av dem er i dag synlig i en av byens parker. Den berømte tyske poert, geologist og forfatter Johann Wolfgang von Goethe besøkte Neunkirchen og skildret borgene og stålverkene i området. Neunkirchen fikk bystatus så sent som i 1922 etter å ha vært den største landsbyen i Preussen en tid. 10. februar 1933 eksploderte en stor gasstank ved byens stålverk og drepte 68 og skadet 190. Eksplosjonen forårsaket store skader, ikke bare på deler av stålverket, men også på et nærliggende boligområde og en skole. Det tok 9 måneder å reparere skadene og ulykken fikk oppmerksomhet verden over. På grunn av stålverkene ble byen gjenstand for bombetokter fra de allierte under den 2. verdenskrig. I 1945 ødela et luftangrep omtrent tre fjerdedeler av byens sentrum. Selv i dag er det risiko for å komme over blindgjengere fra krigens dager. 10. september 1987 fikk byen besøk av Erich Honecker, Generalsekretær i Sozialistische Einheitspartei Deutschlands som kom for å besøke sin fødeby. == Økonomi == Det finnes spor etter kulldrift (dagbrudd) allerede fra 700 f.Kr. Den siste kullgruven ble stengt i 1968. Det første stålverket ble bygget i 1593 i Blies-dalen. Familien von Stumm-Halberg, eiere av stålverkene fra 1806 har hatt meget stor innflytelse på byen og lokalpolitikken. Som en følge av tilbakegangen for kull- og stålindustrien har byen opplevd tøffe tider med økende arbeidsledightet. Hoveddelen av stålverket ble stengt i 1982. På de tidligere stålverksområdene er det i dag reist store shoppingsentre. Mesteparten av stålverket er jevnet med jorden. Kun enkelte deler er bevart og restaurert. Disse rommer i dag restauranter, puber og en kino. == Personer == Erich Honecker, Generalsekretær i Sozialistische Einheitspartei Deutschlands i Øst-Tyskland fra 1971–1989, og statssjef i Den tyske demokratiske republikk (DDR) fra 1976–1989, ble født i Neunkirchen i 1912 og flyttet senere til Wiebelskirchen, en lansby rett utenfor Neunkirchen. == Bilder == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Neunkirchen (Saar) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Neunkirchen (Saar) – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

| distrikt = Landkreis Neunkirchen

https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Fosse

2023-02-04

Jon Fosse

['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den internasjonale Ibsenprisen', 'Kategori:Den nasjonale fortjenstorden (Frankrike)', 'Kategori:Fødsler 29. september', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Ibsenprisen', 'Kategori:Kommandører av St. Olavs Orden', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Mottakere av Willy Brandt-prisen', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Norske romanforfattere', 'Kategori:Nynorskforfattere', 'Kategori:Personer fra Kvam kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Statsstipendiater', 'Kategori:Vinnere av Aschehougprisen', 'Kategori:Vinnere av Brageprisen', 'Kategori:Vinnere av Doblougprisen', 'Kategori:Vinnere av Gyldendalprisen', 'Kategori:Vinnere av Heddaprisen', 'Kategori:Vinnere av Nordisk råds litteraturpris', 'Kategori:Vinnere av Nynorsk barnelitteraturpris', 'Kategori:Vinnere av Nynorsk litteraturpris', 'Kategori:Vinnere av Samlagsprisen', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser', 'Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Bergen']

Jon Fosse (født 29. september 1959 i Haugesund) er en norsk forfatter, dramatiker og oversetter. Han bor i Statens æresbolig for fortjente kunstnere, Grotten, i Oslo. Fosse har skrevet et syttitalls verk, romaner, fortellinger, dikt, barnelitteratur, essay og skuespill, og hans utgivelser er oversatt til over femti språk. Fosses dramatikk har blitt oppført i alle europeiske land, mest i Tyskland og Frankrike, men også for eksempel i Polen, England, USA, Brasil, Australia, Cuba, Kina, Japan og Malawi. Han har også oversatt en rekke teaterstykker og skjønnlitterære bøker.Han har mottatt mange priser for sine bøker og skuespill og har flere ganger blitt omtalt som en av vår tids viktigste dramatikere.Fosses litteratur kan karakteriseres som postmoderne minimalisme, og hans teaterstykker som tilhørende det postdramatiske teateret. De siste årene har Fosse stadig vært nevnt som mulig kandidat for nobelprisen i litteratur. I 2010 fikk han Den internasjonale Ibsenprisen og i 2015 fikk han Nordisk råds litteraturpris for romanverket Trilogien. I 2020 ble The Other Name. Septology I-II og i 2022 A New Name. Septology VI-VII nominert til The International Booker Prize.

Jon Fosse (født 29. september 1959 i Haugesund) er en norsk forfatter, dramatiker og oversetter. Han bor i Statens æresbolig for fortjente kunstnere, Grotten, i Oslo. Fosse har skrevet et syttitalls verk, romaner, fortellinger, dikt, barnelitteratur, essay og skuespill, og hans utgivelser er oversatt til over femti språk. Fosses dramatikk har blitt oppført i alle europeiske land, mest i Tyskland og Frankrike, men også for eksempel i Polen, England, USA, Brasil, Australia, Cuba, Kina, Japan og Malawi. Han har også oversatt en rekke teaterstykker og skjønnlitterære bøker.Han har mottatt mange priser for sine bøker og skuespill og har flere ganger blitt omtalt som en av vår tids viktigste dramatikere.Fosses litteratur kan karakteriseres som postmoderne minimalisme, og hans teaterstykker som tilhørende det postdramatiske teateret. De siste årene har Fosse stadig vært nevnt som mulig kandidat for nobelprisen i litteratur. I 2010 fikk han Den internasjonale Ibsenprisen og i 2015 fikk han Nordisk råds litteraturpris for romanverket Trilogien. I 2020 ble The Other Name. Septology I-II og i 2022 A New Name. Septology VI-VII nominert til The International Booker Prize. == Bakgrunn == Jon Fosse ble født i Haugesund, og vokste opp i Strandebarm, i Kvam herad i Hardanger. Senere flyttet han til Bergen. Han ble cand.philol. ved Universitetet i Bergen i 1987, med grunnfag i sosiologi og filosofi, og hovedfag i allmenn litteraturvitenskap. I 2015 ble Fosse untnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Bergen. Fosse arbeidet periodevis som journalist i Gula Tidend mellom 1979 og 1983. I 1985 var han redaktør for Militærnekteren. Han underviste ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland i perioden 1987–1993. Han var også i mange år hovedkonsulent for Det Norske Samlaget. Han var i noen år redaktør for tidsskriftet Bøk, sammen med Jan Kjærstad. Fosse har også vært medlem i Det litterære råd i Den norske Forfatterforening, styremedlem i Det Norske Samlaget og i Nynorsk kultursentrum og medlem i Norsk kulturråds essayutvalg. Fosse debuterte i 1983 med romanen Raudt, svart. Det første skuespillet, Og aldri skal vi skiljast, hadde urpremiere i 1994. Siden debuten i 1983 som romanforfatter, og som dramatiker i 1994, har Jon Fosse hatt en stor produksjon av romaner, fortellinger, dikt, barnelitteratur, essay og skuespill. Spesielt hans romaner Morgon og kveld, Trilogien og Septologien er blitt godt mottatt både av publikum og kritikere.I 1994 debuterte han som dramatiker med Og aldri skal vi skiljast. Skuespillene ble først oppført på Den Nationale Scene i Bergen. Siden har Fosse skrevet over tretti skuespill, som alle er oppført og utgitt som bøker både på norsk og engelsk. Mange av stykkene er også utgitt på andre språk, i alt til over femti språk. Fosses mest sentrale romaner er også utgitt på over tjue språk, som engelsk, tysk, fransk, svensk og dansk. Han har også oversatt eller skrevet versjoner av en rekke teaterstykker. Fosses skuespill har blitt fremført på rundt tusen scener, og han er den mest spilte norske dramatikeren etter Henrik Ibsen.I Fosses dramatikk har dramaet i tradisjonell forstand liten betydning. Det er som oftest indre konflikter og spenninger som driver stykkene, mer enn den ytre handlingen. Stykkene nærmer seg poesi, og kan beskrives som postdramatisk teater. I 2011 flyttet Fosse inn i Statens æresbolig for fortjente kunstnere, Grotten, hvor han bor sammen med sin kone Anna og deres to barn. Anna Fosse er en slovakisk oversetter, litteraturviter og germanist. Hun tok doktorgrad på det tragiske i nordisk samtidsdramatikk ved Slovak Academy of Sciences i 2017 og har i løpet av de senere år oversatt flere sentrale teaterstykker fra norsk, svensk og dansk til slovakisk. I 2013 konverterte Fosse til den katolske kirke. == Verkliste == == Priser og utmerkelser == == Referanser == == Litteratur == Digitalisert litteratur om Fosse hos Nasjonalbiblioteket. Cecilie Seiness. Jon Fosse: poet på Guds jord. Samlaget, 2009. ISBN 978-82-521-7252-2 === Avhandlinger om forfatterskapet === Alm, Birgit: Alt er skilt og uten skilje: en intertekstuell lesning av Jon Fosses roman Morgon og kveld (2000) Masteroppgave i allmenn litteratur-vitenskap. – Universitetet i Oslo, 2006 Isaksen, Kristine: Mulige måter å være i verden på i Det er Ales av Jon Fosse: en nærlesning i lys av skriverbegrepet og heideggerske begrep som "stemning", "sannhet" og "Dasein" Masteroppgave i allmenn litteraturvitenskap. – Universitetet i Oslo, 2000 Ruud, Kristin Wabø: Stemme i skrift: subjektivitet i Jon Fosses lyrikk Masteroppgave i nordisk språk og litteratur. – Universitetet i Oslo, 2006 Sørhaug, Jon Olav: Fjernare og stadig nærmare: nærvær og fråvær i Jon Fosses lyrikk Masteroppgave i nordisk språk og litteratur – Høgskolen i Agder, Fakultet for humanistiske fag, 2006 Nyvoll, Veronika Linn: En lesning av Jon Fosses Morgon og kveld (2000) Hovedoppgave i allmenn litteraturvitenskap – Universitetet i Oslo, 2005 Sørensen, Kjell R.: Fortellingas absolutte musikk: forsøk på en lesning av Jon Fosses Blod. Steinen er Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Bergen Mæland, Dag Flem: Frå inkje til inkje: om liv og død i Jon Fosses roman Morgon og kveld Hovedoppgave i nordisk litteratur – Universitetet i Oslo, 2004 Welle, Kari Garshol: Melankolske klassereiser: Jon Fosses Melancholia I i den nynorske skrifttradisjonen Mastergradsoppgåve i nynorsk skriftkultur. Høgskulen i Volda. Ivar Aasen-instituttet, 2004 Kaland, Øystein: Rytme i Jon Fosses Stengd gitar: en tolkning av tidsindeks i romanen Hovedoppgave i allmenn litteraturvitenskap – Universitetet i Oslo, 2003 Andersson, Hege Holde: Jon Fosse con text: Jon Fosse i teaterhistorien, kunstinstitusjonen og markedet Hovedoppgave i teatervitenskap – Universitetet i Oslo, 2003 Lund, Britt Ingunn: Blant hunder og dustefjerter: En lesning av Rune Belsviks Den store stilige dustefjertboka og Jon Fosses Hundemanuskripta 1-3 Hovedoppgave i allmenn litteraturvitenskap – Universitetet i Bergen, 2003 Kallestad, Åse Bjørg Høyvoll: Da Gud kom tilbake i norsk litteratur: en lesning av fire norske romaner fra 1900-tallet Hovedoppgave i allmen litteraturvitenskap – Universitetet i Bergen, 2003 Hove, Ingrid: I samtale om det useielege: ein analyse av den dramatiske dialogen i Jon Fosse sitt drama Draum om hausten Hovedoppgave i nordisk litteratur – Universitetet i Oslo, 2002 Karlsen, Geirr: Allalderlitteratur i lys av Jon Fosses forfatterskap H.oppg. Høgskolen i Oslo. Bibliotek- og informasjonsstudiene, 2002 Mekki, Petra Anita: Ei lesing av ein 1990-talsroman: Melancolia I-II av Jon Fosse: pasjonsestetikk, liding og lengt Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Bergen, 2001 Sulesund, Pål: Forsøk på å beskrive det sublime i Jon Fosses dramatikk Hovedoppgave i allmenn litteraturvitenskap – Universitetet i Bergen, 2001 Kringstad, Trude: Den melankolske nedskriver: ei lesning av Jon Fosses romaner Mlancholia I og Melancholia II med utgangspunkt i melankoliteori Hovedoppgave i nordisk – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, 2001 Winterhus, Anne Elise: Det forlegne mennesket i det forlegne språket: ein studie av Jon Fosses dramatiske dikting Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Bergen, 2000 Haug, Kirsten Molle: Det poetiske språket: en lesning av Jon Fosses roman Melancholia I i lys av Julia Kristevas psykoanalytiske teori Hovedfagsoppgave – Høgskolen i Agder, Institutt for nordisk og mediefag, 2000 Ekern, Birgit: Romanen som taus musikk: en undersøkelse av musikalske formelementer i romaner av Vesaas, Tunström, Fosse og Vaage Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Bergen, 2000 Krabbesund, Kai Tobias: Drama og lesning: teoretisk grunnlag i Veltruský, Bakhtin, Gadamer og Blanchot, og en lesning av Jon Fosses Nokon kjem til å komme Hovedoppgave i allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Bergen, 1999 Koren, Per Erik: Jon Fosses skriftprosa: fire analyser Hovedoppgave i allmenn litteraturvitenskap – Universitetet i Bergen, 1997 Nilsen, Erik Boye: Å falle ut av ein verden: forklaring og forståelse av temporale og figurative mønstre i Jon Fosses Raudt, svart i lys av Heideggers tidlige filosofi Hovedoppgave i nordisk litteratur – Universitetet i Tromsø, 1997 Amundsen, Trond Oscar: Tekst – leser – tekst: tre lesere skriver underveis i lesinga av Jon Fosses Stengd gitar (1985) og Amalie Skrams Forrådt (1892) Hovedoppgave i nordisk – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, 1996 Spangen, Harald: Kanskje kan alt bli annleis: ei lesing av Jon Fosses roman "Naustet" Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Trondheim, 1994 Lorentzen, Lajla Elisabet: Skriftromanens metafysikk: en analyse av skriftprosjektets komponenter i Jon Fosses roman Naustet Hovedoppgave – Universitetet i Oslo, 1994 Storebø, Tore Steinar: Feil brann, lys i jernplatene: ein analyse av Jon Fosse: Stengd gitar, roman 1985 Hovudoppgåve i nordisk språk og litteratur – Universitetet i Oslo, 1990 == Eksterne lenker == (no) Jon Fosse i Scenewebarkivet (en) Jon Fosse – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Jon Fosse på Internet Movie Database (no) Jon Fosse hos Nationaltheatret (no) Jon Fosse hos Sceneweb (sv) Jon Fosse i Svensk Filmdatabas (no) NRK: Lydfiler med Jon Fosse (no) Jon Fosse i Norske Dramatikeres Forbund (no) Jon Fosse i NRK Forfatter (no) Digitaliserte bøker av Jon Fosse i Nasjonalbiblioteket Nasjonalbibliotekets Jon Fosse-bibliografi

Fosse kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristin_Holte

2023-02-04

Kristin Holte

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 29. mars', 'Kategori:Fødsler i 1986', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Mesternes Mester-deltakere', 'Kategori:Norgesmestere i vektløfting', 'Kategori:Norske crossfitutøvere', 'Kategori:Norske sportsutøvere', 'Kategori:Norske stavhoppere', 'Kategori:Personer fra Øvre Eiker kommune']

Kristin Holte (født 29. mars 1986) er en norsk functional fitness-utøver og ernæringsfysiolog mest kjent for sine resultater i CrossFit Games. Hun er opprinnelig fra Hokksund i Buskerud, er bosatt i Oslo, og er datter av langrennsløperen Geir Holte. Holte har en allsidig idrettsbakgrunn, primært fra friidrett. Hun har blant annet NM-gull i innendørs stavsprang fra 2009. Hun vant NM i vektløfting i 2015 i 58 kg klassen.Hun begynte for alvor med CrossFit og functional fitness i 2012 og ble rask Norges beste, for så å hevde seg internasjonalt. Hun har oppnådd en rekke priser og har pallplasseringer i større internasjonale konkurransern inkludert å vinne Nordic Showdown og Europas største turnering, Battle of London. I 2014 kvalifiserte hun seg første gang til CrossFit Games i USA, siden har hun deltatt ytterligere syv ganger.Hun vant NM i functional fitness i 2021, hvor hun også mottok den første kongepokalen i functional fitness. Samme ble hun også verdensmester i functional fitness. Kristin Holte la opp i januar 2022.Hun er med i innspillingen av «Mesternes mester» sommeren 2022.Hun gav ut boken 3-2-1-go! - styrke, skills og mental trening sammen med Sara Lossius januar 2023.

Kristin Holte (født 29. mars 1986) er en norsk functional fitness-utøver og ernæringsfysiolog mest kjent for sine resultater i CrossFit Games. Hun er opprinnelig fra Hokksund i Buskerud, er bosatt i Oslo, og er datter av langrennsløperen Geir Holte. Holte har en allsidig idrettsbakgrunn, primært fra friidrett. Hun har blant annet NM-gull i innendørs stavsprang fra 2009. Hun vant NM i vektløfting i 2015 i 58 kg klassen.Hun begynte for alvor med CrossFit og functional fitness i 2012 og ble rask Norges beste, for så å hevde seg internasjonalt. Hun har oppnådd en rekke priser og har pallplasseringer i større internasjonale konkurransern inkludert å vinne Nordic Showdown og Europas største turnering, Battle of London. I 2014 kvalifiserte hun seg første gang til CrossFit Games i USA, siden har hun deltatt ytterligere syv ganger.Hun vant NM i functional fitness i 2021, hvor hun også mottok den første kongepokalen i functional fitness. Samme ble hun også verdensmester i functional fitness. Kristin Holte la opp i januar 2022.Hun er med i innspillingen av «Mesternes mester» sommeren 2022.Hun gav ut boken 3-2-1-go! - styrke, skills og mental trening sammen med Sara Lossius januar 2023. == Meritter, CrossFit == == Medaljer i norske mesterskap == == Referanser == == Eksterne lenker == Unbroken.no - Rising star Kristin Holte

(Kristín)

https://no.wikipedia.org/wiki/Ripieno

2023-02-04

Ripieno

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkterminologi']

Ripieno (ital.: alle eller hele), forkortet: R, rip., kan bety en av følgende: Det største av to ensembler i en concerto grosso i motsetning til solistensemblet som kalles concertino. Ripieno concerto er et uttrykk fra barokken på konserter uten dominante soloister, dvs som en tidlig form for symfoni. Notene som legges til når en spiller generalbass.En orkestermusiker eller sanger uten solistiske oppgaver kalles en ripienist.

Ripieno (ital.: alle eller hele), forkortet: R, rip., kan bety en av følgende: Det største av to ensembler i en concerto grosso i motsetning til solistensemblet som kalles concertino. Ripieno concerto er et uttrykk fra barokken på konserter uten dominante soloister, dvs som en tidlig form for symfoni. Notene som legges til når en spiller generalbass.En orkestermusiker eller sanger uten solistiske oppgaver kalles en ripienist. == Se også == Musikkterminologi

Ripieno (ital.: alle eller hele), forkortet: R, rip.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arcadia_2001

2023-02-04

Arcadia 2001

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Spillkonsoller', 'Kategori:Stubber 2019-04', 'Kategori:Videospillstubber']

Arcadia 2001 er en andre generasjons, 8-bits spillkonsoll produsert av det amerikanske firmaet Emerson Radio Corp. Konsollen ble lansert i 1982 og har grafikk på linje med konsollene Intellivision og Philips G7000. Den ble avviklet 18 måneder etter den ble først sluppet ut, med kun 35 spill som ble sluppet ut til den.

Arcadia 2001 er en andre generasjons, 8-bits spillkonsoll produsert av det amerikanske firmaet Emerson Radio Corp. Konsollen ble lansert i 1982 og har grafikk på linje med konsollene Intellivision og Philips G7000. Den ble avviklet 18 måneder etter den ble først sluppet ut, med kun 35 spill som ble sluppet ut til den. == Referanser ==

Arcadia 2001 er en andre generasjons, 8-bits spillkonsoll produsert av det amerikanske firmaet Emerson Radio Corp. Konsollen ble lansert i 1982 og har grafikk på linje med konsollene Intellivision og Philips G7000.