Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split2

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Megistophylla

2023-02-04

Megistophylla

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1855', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Megistophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Megistophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore, rødbrune oldenborrer. == Levevis == Larvene lever i jorda der de eter på røtter. == Utbredelse == Slekten er utbredt i Sørøst-Asia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Megistophylla Burmeister, 1855 Megistophylla andrewesi Moser, 1913 Megistophylla dolichocera Arrow, 1925 Megistophylla grandicornis Fairmaire, 1891 Megistophylla heptophylla Moser, 1913 Megistophylla indica Brenske, 1899 Megistophylla junghuhni Burmeister, 1855 Megistophylla pentaphylla Arrow, 1925 Megistophylla planiceps Arrow, 1941 Megistophylla punctata Arrow, 1938 Megistophylla sumatrana Moser, 1913 == Eksterne lenker == Bilde av Megistophylla sp. (en) Megistophylla i Global Biodiversity Information Facility Megistophylla – detaljert informasjon på Wikispecies

Megistophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Johann_Christoph_K%C3%BChnau

2023-02-04

Johann Christoph Kühnau

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 13. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1805', 'Kategori:Fødsler 10. februar', 'Kategori:Fødsler i 1735', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske komponister']

Johann Christoph Kühnau (1735–1805) var en tysk evangelisk kantor, komponist og hymnolog.

Johann Christoph Kühnau (1735–1805) var en tysk evangelisk kantor, komponist og hymnolog. == Liv og virke == Kühnaus far var storbonde og sørget for at sønnen fikk musikkopplæring av en bymusikant i Aschersleben. I 1753 begynte Kühnau på lærerseminar i Klosterbergen ved Magdeburg, og slo seg ned som realskolelærer i Berlin 1763. I 1783 ble han lærer ved Dreifaltigkeitsschule og i 1788 kantor ved skolen kirke. Kühnau bygde opp et kor som han ofte oppførte store verk med. Han gav ut koralboka Vierstimmige alte und neue Choralgesänge (1786) og en samling koralpreludier for klaviaturinstrument, og skrev flere oratorier og mange kantater. Hoffmusikeren og komponisten Johann Philipp Kirnberger var ikke kjent for å være raus med godordene, men Kühnaus koralbok anbefalte han varmt, og uttalte at det ikke fantes noen bedre. Derimot angrep Carl von Winterfeld koralbearbeidelsene på musikkteknisk grunnlag og holdt dem for å være for lite alvorlige som menighetssanger. Kühnaus sønn, Johann Christian Friedrich Kühnau, var en evangelisk teolog, forfatter og offiser. == Referanser og noter == == Kilder == (de) Robert Eitner: «Johann Christoph Kühnau». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 17, Duncker & Humblot, Leipzig 1883, s. 346 f. == Eksterne lenker == Kühnau, Johann Christoph (1735-1805), idref.fr (en) Fritt tilgjengelige noter av Johann Christoph Kühnau i International Music Score Library Project

Johann Christoph Kühnau (1735–1805) var en tysk evangelisk kantor, komponist og hymnolog.

https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8nsberg

2023-02-04

Tønsberg

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Vestfold', 'Kategori:Tønsberg']

Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad. Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene. Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende. Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune. Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet.

Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad. Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene. Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende. Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune. Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet. == Naturforhold == Fjellgrunnen i Tønsberg kommune er hovedsakelig tønsbergitt og rombeporfyr. Tønsbergitt er en rød variant av larvikitt, og brytes som denne til bygningsstein, men ikke i samme volum. Slottsfjellet, byens markante landemerke, består av rombeporfyr. Men for en stor del er fjellgrunnen i Tønsberg kommune skjult av løsmasser. Høyeste punkt i kommunen er Snippane på 399,6 moh. Arealene i Tønsberg kommune er for en stor del dekket av løsmasser, som dels er morenejord, dels leirjord avsatt på tidligere havbunn. Det store raet går gjennom Tønsberg. Raet har en eldre og en yngre del, og nettopp i Tønsbergområdet er avstanden mellom disse størst. Den eldste og ytterste delen går øst for Slagendalen, over Ringshaug, Føynland og Nøtterøy, mens den yngste og indre del av Ra-trinnet går gjennom den nordlige del av kommunen i stasjonsbyene Sem og Barkåker. Leirjordavsetningene er særlig dominerende vest og nord for raet. Her har små elver gravd seg dypt ned i løsmassene slik at det er dannet raviner, V-formede dalsøkk som er særlig typisk helt nord i kommunen. Elva Aulielva, Vestfolds nest største elv, renner ut i Semskilen og Byfjorden. Innen Tønsberg kommune er det store arealer verneverdige våtmarker som er viktige for fuglelivet, ikke minst som mellomlandingssted for trekkfugler. Presterødkilen ligger øst for byen og Ilene ligger vest, begge er vernet som naturreservater. Det er også ved en anledning observert delfin i byens havnområde. == Næringsliv == Tønsberg er i dag først og fremst den viktigste handelsbyen i fylket. Byen har også en rekke offentlige servicefunksjoner innen tjenesteyting og administrasjon. Midt i byen ligger Farmandstredet, byens store handelssenter med et stort antall butikker under samme tak, strategisk plassert sammen med byens busstasjon. Byen har også et omfattende uteliv, med restauranter og barer samlet ved Sjøbodkvartalet nederst mot kaia. Strøket i Tønsberg går fra Sjøbodkvartalet, forbi kjøpesenteret FOYN (tidligere City Shopping), over Tønsberg Torv, opp Torvgaten til Farmandstredet. Tønsberg by er et administrasjonssentrum for Vestfold med blant annet Statens Park, Sykehuset i Vestfold og flere skoler. Tønsberg er også hovedsete for en rekke statlige instanser, deriblant Sør-Øst politidistrikt, Valgdirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. I Tønsberg har Choice Hotels bygget et hotellkompleks som også fungerer som byens kulturelle storstue: Oseberg kulturhus. Flerbrukshuset er privat eiet, men har samtidig en betydelig scene for konserter, festspill, konferanser og messer. Tønsberg baserte lenge sitt næringsliv på hvalfangst, skipsfart og verkstedindustri tilknyttet virksomheten på sjøen. De tradisjonsrike skipsverftene ved Kaldnes Mekaniske Verksted og Jarlsø er nedlagt. Industrivirksomheten er ikke like omfattende som tidligere, men på Kaldnes har Grenland Group stor verkstedhall og leverer utstyr til oljevirksomheten. Tønsberg reperbane er byens eldste eksisterende bedrift, etablert i 1796; bedriften er fremdeles i drift på samme sted, men med nytt navn. Tidlig på 1900-tallet spesialiserte bedriften seg på produksjon av ståltau, wire. Byfjorden var aksen tidlig industrivirksomhet var sentrert om; også i Sem kommune var det industrivirksomhet langt tilbake, blant annet på Valløy. Her var landets største saltverk, Vallø saltverk etablert midt på 1700-tallet på kongelig insitament. På Valløy bygde Esso Norges første oljeraffineri som ble bombet av allierte fly noen dager før freden i 1945. Ikke langt unna Valløy, ligger Esso Norges oljeraffineri på Slagentangen med mange ansatte og stor omsetning. Essoraffineriet på Slagentangen ble satt i drift høsten 1960. Det er betydelig næringsmiddelindustri i Tønsberg, blant annet Norturas slakteri på Sem og Tinesmeieri samme sted. Det er få bønder i kommunen, men jordbruket er likevel av en viss størrelse, her er store sammenhengende jordbruksarealer som kan drives effektivt. Gårdene har også betydelig størrelse, og store arealer omkring Tønsberg brukes til grønnsakproduksjon. Findus fabrikken i Tønsberg konserverer noen av disse grønnsakene. Kommunen er en del av et press- og vekstområde i regionen og har derfor også betydelig anlegg- og byggevirksomhet. Med 10,1 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger (2018) er Tønsberg en av de byene i Norge med høyest CO2-utslipp per innbygger. Til sammenligning er dette 5,3 ganger så mye som Oslo med 1,9 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger. == Innbyggere og tettsteder == Tønsberg og øya Nøtterøy i Færder kommune sør for byen er tett befolket, og tettstedet Tønsberg, slik det er definert av Statistisk sentralbyrå, omfatter et stort område med sammenhengende bebyggelse i de to kommunene, og rangeres som tettsted nummer 10 av 986 et i landet. Tettstedet hadde 54 580 innbyggere per 1. januar 2022. Av disse bodde 36 699 i Tønsberg kommune og 17 881 i Færder kommune. Fra Tønsberg sentrum er det sammenhengende bebyggelse nordover til Eik, østover til Tolvsrød, Vallø og Ringshaug, sørøstover til Råel og Husvik og på Nøtterøy sørover til Borgheim. De andre tettstedene i kommunen er Barkåker nord for byen med 1 803 innbyggere, den gamle stasjonsbyen Sem i vest med 2 706 innbyggere, Kirkevoll/Brekkeåsen med 939 innbyggere, Revetal/Bergsåsen med 2 441 innbyggere, Linnestad med 314 innbyggere, Gretteåsen med 214 innbyggere, Solerød med 546 innbyggere og Skjeggestadåsen med 771 innbyggere i nord. Tettstedet Åsgårdstrand ligger på grensa til Horten kommune og Vear på grensa til Sandefjord. I Vear tilhører et flertall av 3 708 innbyggere Tønsberg kommune. I Åsgårdstrand tilhører et mindretall av 58 innbyggerne Tønsberg kommune. Det er ellers nyere boligområder blant annet på Husøy, Ringshaug, Basbergrønningen, Bjelland og Hogsnesåsen, Kongsåsen, Olsrød, Kjellelia og Robergrønningen, samt Sandeåsen og Presterødåsen. Tolvsrød er et handelssentrum for østlige deler av kommunen. Tønsberg kommune har de siste årene hatt en folkevekst på over ni prosent. Tønsberg er sentrumskommune i Tønsbergregionen, den sentrale byregionen i Vestfold. Mange arbeidstakere i Tønsberg pendler til Oslo flere ganger i uken. Se også: Liste over Tønsbergs gater. == Klima == == Politikk == Se også utfyllende artikkel - Tønsberg - tidligere kommunestyrevalg === Kommunestyrevalget 2019 === == Historie == Ifølge Snorre ble byen grunnlagt før slaget i Hafrsfjord. Dersom dette var korrekt, ville Tønsberg vært Norges eldste by, grunnlagt før 872. Byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 1871. Mange har hatt tiltro til Snorres tidfesting, bl.a. fordi det ikke finnes så mange alternative skriftlige kilder. Det nøyaktige årstallet 871 er basert på årstallet for slaget i Hafrsfjord, 872, etter den islandske skalden Are Frodes kronologi fra 1100-tallet. Denne oppfatningen var dominerende inntil 1920-årene, da historikeren Halvdan Koht fremsatte en teori om at slaget foregikk nærmere år 900. I 1964 kom den islandske historikeren Olafia Einarsdottir frem til at den gamle islandske tidsregningen likevel stemte bedre. Dette har siden vært den mest benyttede metoden, om enn med noen justeringer. En alternativ oppfatning bygger på arkeologiske utgravinger som fra 1970-tallet er utført i byens eldre deler. Det er ikke funnet noe som kan bekrefte Snorres utsagn om Tønsbergs alder. Nyere boreprøver fra grunnen under sentrum av Tønsberg inneholdt bymessige kulturlag datert til 900-tallet.De eldste deler av byen Tønsberg er trolig vesentlig yngre enn 871. Snorre mente kanskje at Kaupang og Tønsberg var en og samme by. Dette er sannsynligvis heller ikke riktig. Trolig er det nærmere 200 år fra Kaupang ble fraflyttet til Tønsberg fikk urban karakter. Historisk kildekritikk mot Snorre er nødvendig, han skrev sin historie flere hundre år etter slaget i Hafrsfjord. Snorre bruker imidlertid termen «kaupstad», noe som vi med moderne uttrykk bør oversette med «handelsplass» heller enn «by». På Olav den helliges tid er det imidlertid mulig at Tønsberg var blitt mer av en by. Fortellingen om opplandskongen Rørek, som ble holdt fanget i Tønsberg av Olav i 1018, kan ha utspring i en mer pålitelig tradisjon. Rørek kom seg etterhvert til Island, hvor han kan ha vært med på å gi opphav til kunnskap om Tønsberg som by. Arkeologer har også funnet tegn til urban bebyggelse ved Slottsfjellet som kan stamme fra 1000-tallet.Det har vært antydet at ca. år 1100 kan være korrekt årstall for grunnleggelsen av byen Tønsberg. Tønsberg må uansett være grunnlagt før år 1135. På dette tidspunkt omtales byen første gang av en samtidskilde, den anglonormanniske historikeren Ordericus Vitalis. Tønsbergs politikere har vedtatt at Tønsberg skal markedsføres som landets eldste by. Fra 1191 finnes en beskrivelse av Tønsberg, forfattet av en dansk korsfarer som besøkte byen på veien mot Det hellige land. I denne skildringen fremstår Tønsberg som en by: Denne byen kan jeg skildre så meget nøyere da jeg oppholdt meg lenge i denne egnen og har lært å kjenne både skikke og bruk og naturforhold der på stedet. Det åpne havet strekker seg her i en vid bukt, som i mange slyngninger skiller øyene fra fastlandet. En av disse øyene heter Nøtterøy, den strekker seg opp mot byen slik at den lager en havn der. Selve byen er bygget langs strandkanten, og har en rekke brygger for skuter som kommer inn. Hav-fisk finnes det her i store mengder, mens der er mangel på ferskvann. Det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land. Innbyggerne er gode borgere, både menn og kvinner, kjent for sin gavmildhet og sine almisser, men drukkenskap og fyll er vanlig og bringer ofte ufred når folk kommer sammen, ja, fører til og med til at blodet renner. Ved siden av byen rager et fjell mot himmelen. De bratte skrentene gjør det nesten til en befestet borg, og bare en enkelt sti fører opp til toppen. Den er menneskeverk, og når den er sperret, er det lett å hindre fiender fra å komme opp. Fritt oppe på toppen av fjeller ligger en vakker kirke viet til St. Mikael. Med sine jordeiendommer underholder den kannikene av premonstraenserordenen som holder til i denne byen. Ved foten av fjellet brer det seg en slette, duftende full av de vakreste blomster, som også er en vel egnet arbeidsplass når en skal bygge nye skip eller overhale et gammelt. Den politiske grupperingen som kalles baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Høsten 1201 og vinteren 1202 foregikk en beleiring av Slottsfjellet i Tønsberg da birkebeinerne omringet fjellet og utsultet baglerne som hadde tatt tilflukt der. Tønsberg var gjennom hele middelalderen et politisk maktsenter i landet. Flere konger residerte på festningen Tunsberghus som var blitt sterkt utbygget under Magnus Lagabøte i siste halvdel av 1200-tallet. Byen var også et geistlig senter med åtte kirker innenfor bygrensen. I 1277 ble Sættargjerden undertegnet i Tønsberg, dette var et forlik mellom kongemakten og kirken. Olavsklosteret var trolig et høykirkelig maktsenter på denne tiden. Eiendommene fra dette klosteret ble seinere grunnlaget for Jarlsberg hovedgård. Ved Haugar lå Gråbrødreklosteret. Tunsberghus var sete for Tønsberg len inntil festningen ble inntatt av svenske soldater og brent ned til grunnen i 1503. Byen fortsatte likevel å være lensete for Tønsberg len, som på begynnelsen av 1600-tallet ble oppgradert til slotts- eller hovedlen. Mesteparten av Tønsberg ble jevnet med jorden under den store bybrannen i 1536, og byen lå nede i over hundre år. Tønsberg tok seg opp igjen ved 1700-tallet og ble et viktig senter for norsk sjøfart og hvalfangst. De to siste middelalderkirkene som hadde overlevd bybrannen, Lavranskirken (St.Laurentii kirke) og Mariakirken (Vor Frue Kirke), ble revet i henholdsvis 1811-1814 og 1866. Den nåværende domkirken, Tønsberg domkirke, ble bygget i 1858 på gamle Lavranskirkens plass. Osebergskipet ble funnet på gården Oseberg i Slagendalen, den gang i Sem kommune, i 1904. Skipet er nå utstilt i Vikingskipshuset i Oslo. Tønsberg ble i 1948 bispesete for det nye Tunsberg bispedømme, da Buskerud og Vestfold ble skilt fra Oslo bispedømme. === Grenseendringer og sammenslåinger === Tønsberg ble 1. januar 1877 utvidet ved at Kaldnes på Nøtterøy ble overført til byen. 1. juli 1915 ble en del av Nøtterøy med 12 innbyggere overført til Sem (som nå er Tønsberg). Den seneste grensereguleringen skjedde 1. januar 1980 da en ubebodd del av Nøtterøy ble overført til Tønsberg. Den viktigste grunnen for utvidelsen av Tønsberg i 1877 var at det var store skatteinntekter å hente fra dette området. Tønsberg var redde for konkurransen fra andre kjøpstader.Tønsberg kommune ble i 1988 slått sammen med Sem kommune, og mangedoblet sitt kommuneareal og nesten tredoblet kommunens befolkning, som før sammenslåingen var henholdsvis 8 896 og 21 948 innbyggere. Under Kommunereformen i Norge, igangsatt i 2014 av Erna Solbergs regjering, var det først mest aktuelt med sammenslåing av Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. De to sistnevnte gikk imidlertid inn for å slå seg sammen uten Tønsberg. I september 2016 vedtok kommunestyret i Re kommune og bystyret i Tønsberg kommune gjensidig en fremtidig kommunesammenslåing. I forbindelse med kommunesammenslåingen mellom Sandefjord, Stokke og Andebu ble grensen mot den nye kommunen justert slik at tettstedet Vear i sin helhet ble liggende i Tønsberg kommune fra 1. januar 2017. Innbyggertallet i kommunen når Vear er lagt til, er ca 44 900. === Historiske innbyggertall === 1769: 1281 1801: 1543 1845: 2245 1900: 8611 1920: 13 000 1930: 12 000 1960: 12 591 1980: 9247 1987: 8896 1988: 30 908 slått sammen med Sem kommune 2000: 34 716 2005: 36 452 2009: 38 946 (1. april 2009) === Navnet Tønsberg === Den norrøne formen av navnet var Túnsberg. Vokalen ú ble på norrønt uttalt omtrent som o i «ord» og «ost» i moderne norsk. Førsteleddet tún betydde opprinnelig 'gjerde, inngjerding' (jf. eldre tysk 'zûn'), men ble seinere brukt om selve området som var inngjerdet eller avskjermet, omtrent som det moderne 'tun'. I denne sammenhengen er det trolig med betydningen 'borg'.. Andreleddet berg sikter til Slottsfjellet. Den fordanskede skriftformen Tønsberg tok gradvis over under dansketiden. Tønsberg betegnes i dag ofte med forkortelsen TBG. == Kultur, idrett, turisme o.l. == Tønsbergs kulturliv er preget av byens rike historie og av stor aktivitet i fylkets nærings- og handelssentrum. Byen er også en av landets mest populære feriebyer sommerstid. Byen har også et kulturelt mangfold hele sommeren. Oseberg kulturhus er et flerbrukshus med hotell, musikalsk storstue og mindre scener og konferansefasiliteter. Her arrangeres festspill, konserter, utstillinger, konferanser og seminarer av mange slag. Jarlsberg flyplass, fire kilometer utenfor byen, er åpen for mindre fly og luftsport. Kilden kino er et Vestfold- og Telemarks største kino. Kinoen har 9 saler og 4DX. Bygget inneholder også leiligheter, restauranter og et spillsenter med blant annet bowlingbaner, laserspill og innendørs minigolfbane. === Kulturminner og turistattraksjoner === Havna var sentrum for det meste som foregikk i sjøfartsbyen Tønsberg, den gang da sjøen var viktigste transportvei. Det var til Tønsberg havn de kom rutebåtene fra Nøtterøy og Tjøme, og fra hovedstaden. Mot havna lå det i 1840-åra 29 sjøboder, noen få er bevart til i dag. Sjøbodkvartalene mellom kaiene og Nedre Langgate utgjør et kulturmiljø som rommer mange historiske bygninger, blant annet Foynegården, som er den eldste eksisterende typiske kjøpmannsgård fra byen Tønsberg. Da jernbanen kom til Tønsberg, ble stasjonen lagt nær ved havna. Den eldste stasjonsbygningen står fremdeles ved Nedre Langgate. Slottsfjelltunnelen var opprinnelig bygd som jernbanetunnel. Denne jernbanestasjonen ved Tønsberg havn var en såkalt sekkestasjon. Seinere ble jernbanen flyttet lenger opp i byen, og banen ble lagt i en stor sløyfe. Dagens Tønsberg stasjon på Knapløkka åpnet i 1915. Store deler av byens sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.Tønsberg er en av Norges vakreste byer, og Norges tredje mest populære turistby, kun slått av Bergen og Kristiansand. === Kulturinstitusjoner og foreningsliv === Kommunen har et rikt foreningsliv innen idrett, kultur, fritidssektor, kristenliv, helse og så videre, med alt fra Tønsberg og Omegn Turistforening Tønsberg og omegn turistforening (TOT) til Tønsberg Salsaklubb og Tønsberg og Omegn Travforening.Tønsberg har også jazzklubben Urijazz samt flere skole- og musikkorps, blant annet Tønsberg Janitsjarkorps og Tønsberg Musikkorps av 1919. I tillegg er det flere teatergrupper, deriblant amatørteatrene Tønsberg amatørteater og Sjøbodteateret, med fast tilholdssted på scenen i Papirhuset teater, foruten friteateret Thesbiteateret og det profesjonelle turneteateret Teater Ibsen med base i Skien. Av faste utstillinger er Vestfold Fylkesmuseum og Haugar Vestfold Kunstmuseum de største. Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i Tønsberg sentrum er felles folkebibliotek for Tønsberg og Færder kommuner. === Kulturarrangementer === I 2011 bygges en fullskala kopi av Osebergskipet i Tønsberg. Stiftelsen Nytt Osebergskip står bak, og arbeidet foregår på Lindahlplan, nær ved Sjøbodkvartalet midt i Tønsberg. Kjølen ble strukket i januar 2011, og sjøsettingen skal etter planen foregå høsten 2011. Skipet skal brukes i forskning og formidling av vikingtiden i Vestfold. Én uke hver mai måned siden 1968 har varemessa Tønsbergmessa blitt avholdt oppe i park- og hallområdet i Frodeåsen. Dit kommer mange kjente underholdere. Seinere arrangeres blant annet den årlige Middelalderfestivalen. Om sommeren er det et yrende pub- og uteliv langs brygga med fritidsbåter, hyttegjester fra Tjøme, Nøtterøy og Stokke på bytur, turister og lokalbefolkning. Da er det også sommershow og revyer med rikskjente standupkomikere og musikere på Oseberg kulturhus, Hotell Klubben og enkelte puber. Siden 2003 har det dessuten blitt arrangert en årlig festival for rock og popmusikk, Slottsfjellsfestivalen. Slottsfjellfestivalen har blitt en av Norges største festivaler med nærmere 30 000 besøkende på 3 dager. Denne blir avholdt i midten av juli hvert år. I juni er det også mange arrangementer innen klassisk musikk i Tønsberg-distriktet i forbindelse med Vestfoldfestspillene (Tønsberg Klassisk). Litteraturuka i Vestfold har blitt holdt i november hvert år siden 1997. Hovedtyngden av opplesninger og bokarrangementer er da lagt til Tønsberg. === Idrett === Tønsberg kommune har et rikt idrettsliv med flere klubber og lag innen forskjellige idrettsgreier, deriblant Tønsberg-Kameratene, Tønsberg Turn, IL Flint og Eik idrettsforening. IL Flint og FK Eik Tønsberg er byens to beste fotballag. På Eik like nord for byen holder Eik-Tønsberg til. Det var tidligere byens viktigste fotballag. Kommunen har også flere store idrettsanlegg og -haller. Tønsberg Vikings er byens hockeylag, de spiller i 1 divisjon, den nest øverste ligaen i Norge. Siden 2013 har det hvert år blitt arrangert Bytri i Tønsberg, som er et sprint triatlon for både elite og mosjonister. I 2014 og 2014 ble NM sprint triathlon arrangert som en del av Bytri. === Medier === Byens lokale avis, og fylkets største, er den tradisjonsrike Tønsbergs Blad, grunnlagt 1870 som i tillegg til Tønsberg kommune også er lokalavis for nabokommunene Færder, Horten og Holmestrand, i tillegg til deler av Sandefjord (tidligere Stokke og Andebu kommuner). Avisa utgir også bilaget Vestviken 24 som skriver om næringslivet i Vestfold fylke. Avisa drev også TV-stasjonen VF24. I 2005 kom også Byavisa Tønsberg, som er Tønsbergs lokale gratisavis. Den har hele Tønsberg som dekningsområde. Radio Tønsberg er kommunens, og Vestfold fylkes lokalradio. Vestfold Arbeiderblad kom ut i Tønsberg fra 1909 frem til 1988. NRK Østafjells har avdelingskontor i Tønsberg. Fylkessendingene for Vestfold blir produsert her. === Språk og dialekt === Tønsbergmål er navnet på dialekten som snakkes i Tønsberg, og Nøtterøy i nabokommunen Færder. Dialekten er en del av dialektgruppen vestfoldmål som igjen er en del av den enda større dialektgruppen vikværsk (vestfoldmålet har også fått mange trekk fra målene i Telemark, og noen kategoriserer vestfoldmålet som både en vikværsk og en telemarksk dialektgruppe, en såkalt overgangsdialekt). Et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten er at i flertallsord som ender på -ene og -er blir e-en erstattet av en a i bestemt form og en æ i ubestemt form. Eksempler på dette er bilær, båtær og syklær i ubestemt form, og bilane, båtane og syklane i bestemt form. I tønsbergdialekten blir også y-en ofte erstattet med en ø som for eksempel i ordene løst, pønt, brølløpp, brøst og høtte. Tønsbergenserne bor i Tønsberg, de kjørær mellom tunnelen, de sittær helt innte hverandre og de likær en varm kaffi me mjælk og sukker, og barna likær å læike. I dialekten brukes også jamvekt (kløyvd infinitiv), det vil si at svake infinitivsverb ender med en e mens sterke infinitivsverb ender med en a, som for eksempel i væra og høre. Tjukk l er også et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten. Og et annet kjennetegn, som dog forekommer helst hos den eldre generasjonen er at nektingsadverbet har formen ikkje, akkurat som i nynorsk og vestnorsk. Tønsbergmålet er i likhet med sandefjordsmålet, larviksmålet, hortensmålet og holmestrandmålet et bymål og er derfor litt mer forenklet enn bygdemålene som snakkes i indre Vestfold som for eksempel i Revetal, Andebu, Fon og Vivestad, og Tønsbergs bymål er også derfor ikke så utvannet slik som bygdemålene, og snakkes av de aller fleste tønsbergenserne i alle aldre. Men tønsbergmålet har likevel mye til felles med resten av vestfoldmålet, og også i Tønsberg finner man enkelte lokale ord og uttrykk som for eksempel vakent som betyr voldsom, fævvel som betyr fugl, å mævvle som betyr å spise, jålepåsa som betyr sminkepung, krimsjuke som betyr forkjølelse, atal som betyr vrang/vanskelig, stim som betyr stress og hælække som betyr orker ikke.Det finnes også flere dialektforskjeller innenfor Tønsberg kommune. F.eks. snakker de som bor i det urbane byområdet sørøst i kommunen mye penere enn bygdefolket som bor nordvest i kommunen som i Fon og Vivestad. Da det heter «hue» (hode), «uke», «mjælk» (melk), «folk», «ikke/ikkje» og «kjørær» (kjører) i byområdet i Tønsberg, heter det «huggu», «viku», «mjølk», «følk», «itte/inte» og «kjævvrær» i Fon og Vivestad. Tønsbergmålet er sammen med resten av vestfoldmålet og grenlandsmålet et vikværsk flatbygdmål, men har en del innslag fra Aust-Telemark, Vest-Telemark, Setesdal og Numedal, som snakker fjellbygdmål (midtlandsk), pga. nærheten til disse fjelldistriktene. Underdialekter som utpreger seg er bygdemålene i Fon og Vivestad, nordvest i Tønsberg kommune, som i større grad er påvirket av midtlandsk og setesdalsk. Tønsberg er en tospråklig kommune med norsk som majoritetsspråk og romanes/romani som minoritetsspråk. === Tusenårssted === Kommunens tusenårssted er Slottsfjellet, og som markering av stedet ble det støpt en modell av borgen på Slottsfjellet slik den så ut i Magnus Lagabøtes tid, ca. 1270. Den ble støpt i bronse og står ved siden av tårnet. === Vennskapsbyer === Tønsbergs vennskapsbyer i Norden er Roskilde (Danmark), Linköping (Sverige), Ísafjörður (Island) og Joensuu (Finland). I tillegg er Tønsberg vennskapskommune med Covarrubias i Spania, på grunn av begges tilknytning til Prinsesse Kristina av Tunsberg. == Kjente personer med Tønsberg-tilknytning == Utdypende artikkel: Liste over kjente personer med Tønsberg-tilknytningJohan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1779–1840) eidsvollsmann, stattholder i Norge Svend Foyn (1809–1894), hvalfangstpioner Johan Sverdrup (1818–1892), politiker fra Venstre og statsminister 1884–1889 Vincent Stoltenberg Lerche (1837–1892), kunstmaler Wilhelm Wilhelmsen (1839–1910), skipsreder Ole Olsen Lian (1868–1925), fagforeningsleder og politiker Per Asplin (1928–1996), sanger og entertainer Jahn Teigen (1949–2020), vokalist Magnus Carlsen (1990–), verdensmester i sjakk === Grupper === Seigmen, rockegruppe Jaga Jazzist, eksperimentell gruppe Ravi & DJ Løv, rapgruppe Prima Vera, underholdingsgruppe == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Tønsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk fra Tønsberg (no) Tønsberg-nyheter i Tønsbergs Blad (no) Tønsberg-nyheter i Byavisa Tønsberg (no) Webkamera fra Tønsbergs Blad (no) Bilder fra Tønsberg (no) Bilder fra Slottsfjellet === Historie === (no) Tunsberg før år 1000 – fra gård til by? (no) En fyldig samling historiske skrifter om Tønsberg og omegn (no) Kultur i Tønsberg på kart fra Kulturnett.no (no) Historiske fotografier fra Tønsberg 1903-1950 (no) Om middelalderbyen Tønsberg på nettsidene til Kulturarv i Vestfold fylkeskommune (no) Pilegrimsbyen Tønsberg (no) Historiske arkiver etter nåværende Tønsberg kommune (1988-) på Arkivportalen (no) Historiske arkiver etter tidligere Tønsberg kommune (1837-1987) på Arkivportalen (no) Historiske arkiver etter tidligere Sem kommune (1837-1987) på Arkivportalen

Torvgaten (1-9, 2-6) er en 100 meter lang gågate i Tønsberg sentrum. Den går oppover fra torvet og Øvre Langgate, gjennom krysset Fayes gate/Graabrødregaten og ender ved Carl E.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dermolepida

2023-02-04

Dermolepida

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1941', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Dermolepida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Dermolepida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Nokså store, brune oldenborrer. Oversiden er mer eller mindre tett kledt med hvite skjell. == Levevis == Larvene lever i jorda og gnager på røtter. Larveutviklingen tar gjerne ett år. D. albohirtum kan være et betydelig skadedyr på sukkerrør. I Australia forsøkte man å bekjempe denne arten ved å innføre agapadder (Bufo marinus) fra Sør-Amerika, disse spredte seg dessverre enormt og ble et stort problem. == Utbredelse == Artene er utbredt i Australia, Ny-Guinea og Indonesia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Dermolepida Arrow, 1941 Dermolepida albohirtum (Waterhouse, 1875) Dermolepida annulitarse (Heller, 1914) Dermolepida cyclops Britton, 1957 Dermolepida lixi (Nonfried, 1894) Dermolepida meeki Britton, 1957 Dermolepida nigrum (Nonfried, 1894) Dermolepida noxium Britton, 1957 Dermolepida papuanum (Brenske, 1895) Dermolepida pica (Arrow, 1916) Dermolepida undatum (Brenske, 1895) Dermolepida uniforme (Fairmaire, 1879) == Eksterne lenker == (en) Dermolepida i Encyclopedia of Life (en) Dermolepida i Global Biodiversity Information Facility (en) Dermolepida hos NCBI (en) Kategori:Dermolepida – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Dermolepida – detaljert informasjon på Wikispecies

Dermolepida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Hoplolontha

2023-02-04

Hoplolontha

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1904', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Hoplolontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Hoplolontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Slekten er utbredt i Indokina. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Hoplolontha Fairmaire, 1904 Hoplolontha pavi Fairmaire, 1904 (navnet blir noen ganger stavet Hoplolontha paviei] == Eksterne lenker == (en) Hoplolontha i Global Biodiversity Information Facility Hoplolontha pavi – detaljert informasjon på Wikispecies

Hoplolontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Graabr%C3%B8dregaten_(T%C3%B8nsberg)

2023-02-04

Graabrødregaten (Tønsberg)

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg']

Graabrødregaten (1-27, 2-26, også skrevet Gråbrødregaten) er en 185 meter lang gate i Haugarlia i Tønsberg sentrum. Den går fra krysset Munkebakken/Conradis gate, forbi Prestegaten og Tjømegaten og til krysset Torvgaten/Fayes gate. Gaten er oppkalt etter fransiskanermunkene i Gråbrødreklosteret som lå her fra ca. 1240 til 1536. Før 1903 het gaten Møllebakveien, fra den gang det sto en vindmølle på Møllebakken (Haugar).

Graabrødregaten (1-27, 2-26, også skrevet Gråbrødregaten) er en 185 meter lang gate i Haugarlia i Tønsberg sentrum. Den går fra krysset Munkebakken/Conradis gate, forbi Prestegaten og Tjømegaten og til krysset Torvgaten/Fayes gate. Gaten er oppkalt etter fransiskanermunkene i Gråbrødreklosteret som lå her fra ca. 1240 til 1536. Før 1903 het gaten Møllebakveien, fra den gang det sto en vindmølle på Møllebakken (Haugar). == Bygninger == Nr. 17: Haugar Vestfold Kunstmuseum, som tidligere var Tønsberg Sjømannsskole, tegnet av arkitektene Andreas Bjercke og Georg Eliassen og bygget i 1918-1921. Nr. 21: «Møllebakken» bygget i 1875 som husflidsskole. Fra 1893 var det barnehjem. Nå er huset brukt som barnehage. De fleste bygningene i gaten er fra både sent og tidlig på 1800-tallet. == Bildegalleri == == Referanser ==

Graabrødregaten (1-27, 2-26, også skrevet Gråbrødregaten) er en 185 meter lang gate i Haugarlia i Tønsberg sentrum. Den går fra krysset Munkebakken/Conradis gate, forbi Prestegaten og Tjømegaten og til krysset Torvgaten/Fayes gate.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gronocarus

2023-02-04

Gronocarus

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1927', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Gronocarus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Gronocarus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore, blanke, rødbrune oldenborrer. Oversiden er fint punktert og fint og spredt hårete. == Utbredelse == Slekten er utbredt i det sørøstlige USA. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Gronocarus Schaeffer, 1927 Gronocarus autumnalis Schaeffer, 1927 Gronocarus inornatus Skelley, 2003 == Kilder == Generic Guide to New World Scarab Beetles - Gronocarus [1] == Eksterne lenker == Bugguide.net - Gronocarus. Med bilder av begge artene (en) Gronocarus i Encyclopedia of Life (en) Gronocarus i Global Biodiversity Information Facility (en) Gronocarus hos ITIS Gronocarus – detaljert informasjon på Wikispecies

Gronocarus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Tour_of_Beijing_2014

2023-02-04

Tour of Beijing 2014

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Sport i Kina i 2014', 'Kategori:UCI WorldTour 2014']

Tour of Beijing 2014 var den fjerde, og siste, utgaven av WorldTour-rittet Tour of Beijing. Etapperittet startet 10. oktober i Chongli i provinsen Hebei, og ble avsluttet 14. oktober, etter fem etapper, på Beijings nasjonalstadion, bedre kjent som «Fugleredet». Tour of Beijing 2014 var det 29. og siste rittet på UCIs WorldTour-kalender for 2014. Allerede i forkant av rittet ble det besluttet at Tour of Beijing ville bli nedlagt etter 2014-utgaven.

Tour of Beijing 2014 var den fjerde, og siste, utgaven av WorldTour-rittet Tour of Beijing. Etapperittet startet 10. oktober i Chongli i provinsen Hebei, og ble avsluttet 14. oktober, etter fem etapper, på Beijings nasjonalstadion, bedre kjent som «Fugleredet». Tour of Beijing 2014 var det 29. og siste rittet på UCIs WorldTour-kalender for 2014. Allerede i forkant av rittet ble det besluttet at Tour of Beijing ville bli nedlagt etter 2014-utgaven. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted https://web.archive.org/web/20150228154105/http://www.tourofbeijing.net/results/2014-results/ https://web.archive.org/web/20150228153842/http://www.tourofbeijing.net/route/2014-route/

Tour of Beijing 2014 var den fjerde, og siste, utgaven av WorldTour-rittet Tour of Beijing. Etapperittet startet 10.

https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Napier_(1810%E2%80%931890)

2023-02-04

Robert Napier (1810–1890)

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske feltmarskalker', 'Kategori:Britiske parlamentsmedlemmer', 'Kategori:Dødsfall 14. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1890', 'Kategori:Fødsler 6. desember', 'Kategori:Fødsler i 1810', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Colombo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Visekonger av India']

Robert Cornelius Napier, 1. baron Napier av Magdala, (født 6. desember 1810 i Colombo på Ceylon, død 14. januar 1890 i London) var en britisk feltmarskalk. Napier var aktiv i India og ledet militærekspedisjoner til Etiopia og Kina.

Robert Cornelius Napier, 1. baron Napier av Magdala, (født 6. desember 1810 i Colombo på Ceylon, død 14. januar 1890 i London) var en britisk feltmarskalk. Napier var aktiv i India og ledet militærekspedisjoner til Etiopia og Kina. == Bakgrunn == Napier var sønn av en major i artilleriet. Faren falt i kamp ett år etter guttens fødsel, på øya Java. I 1824 begynte Napier på Det britiske ostindiske kompanis militærkollegium i Addiscombe/Surrey. == Referanser == == Litteratur == Duncan, John: Heroes for Victoria, 1837-1901: Queen Victoria's Fighting Forces. ISBN 978-0-946771-38-7 Classic Encyclopedia == Eksterne lenker == (en) Robert Napier, 1st Baron Napier of Magdala – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Robert Napier hos Hansards parlamentsdebatter (en) Robert Napier hos The Peerage Abyssinian Warrior’s Leopard Skin Cape placed upon Sir Robert Napier

Robert Cornelius Napier, 1. baron Napier av Magdala, (født 6.

https://no.wikipedia.org/wiki/Amblonoxia

2023-02-04

Amblonoxia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1902', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Amblonoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Amblonoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore, rødbrune oldenborrer. Oversiden er tett kledt med små, lyse skjell og virker støvete. Undersiden er kledt med lange, fine hår. == Utbredelse == Slekten er utbredt i USA (California). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Amblonoxia Reitter, 1902 Amblonoxia bidentata Fall, 1932 Amblonoxia carpenteri (LeConte, 1876) Amblonoxia fieldi Fall, 1908 Amblonoxia harfordi (Casey, 1889) Amblonoxia palpalis (Horn, 1880) Amblonoxia riversi (Casey, 1895) == Kilder == Generic Guide to New World Scarab Beetles - Amblonoxia [1] == Eksterne lenker == bugguide.net - Amblonoxia Bilde av Amblonoxia palpalis (en) Amblonoxia i Encyclopedia of Life (en) Amblonoxia i Global Biodiversity Information Facility (en) Amblonoxia hos ITIS (en) Amblonoxia hos NCBI Amblonoxia – detaljert informasjon på Wikispecies

Amblonoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Grananoxia

2023-02-04

Grananoxia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1890', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Grananoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Grananoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Arten er utbredt i Sørøst-Asia (Vietnam, Taiwan). == Systematisk inndeling == Slekten blir gjerne plassert som en underslekt av Polyphylla. Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Grananoxia Brenske, 1890 Grananoxia annamensis (Fleutiaux, 1887) Grananoxia dahnshuensis (Li & Yang, 1997) == Eksterne lenker == (en) Grananoxia i Global Biodiversity Information Facility Grananoxia – detaljert informasjon på Wikispecies

Grananoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015

2023-02-04

Ski-VM 2015

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015']

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje. == Arrangørby == På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere. == Stadion, arenaer og program == == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Deltagere == Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet. === Norges tropp === ==== Langrenn ==== 31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon. ===== Menn ===== 1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve.

Ski-VM 2015 – Hopp stor bakke lag ble holdt lørdag 28. februar 2015.

https://no.wikipedia.org/wiki/Zietzia

2023-02-04

Zietzia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Zietzia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Zietzia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Slekten er utbredt i Australia (South Australia, Northern Territory, Queensland). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Zietzia Blackburn, 1894 Zietzia geologa Blackburn, 1894 == Eksterne lenker == (en) Zietzia i Global Biodiversity Information Facility Zietzia geologa – detaljert informasjon på Wikispecies

Zietzia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Ibn_al-Athir

2023-02-04

Ibn al-Athir

['Kategori:Arabere', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 1. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1233', 'Kategori:Dødsfall i 1234', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1160', 'Kategori:Historikere fra middelalderen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mosul', 'Kategori:Personer fra Sirnak', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Izzad-din Ibn al-Athīr (født 12. mai 1160 i Jazīrat Ibn ʿUmar [nå Cizre i Şırnak i Tyrkia], død 1233 i Mosul) var en arabisk historieskriver (kronikør), og anses som den mest betydningsfulle sunnimuslimske historikeren fra høymiddelalderen. Hans fullstendige navn var Alī ibn Muhammad ibn ʿAbd al-Karīm ibn ʿAbd al-Wāhid, Abū l-Hasan al-Jazarī ash-Shaibānī, med ærestittelen ʿIzz ad-Dīn', (علي بن محمد بن عبد الكريم بن عبد الواحد، أبو الحسن الجزري الشيباني، عز الدين). Ibn al-Athīr bodde i Mosul.

Izzad-din Ibn al-Athīr (født 12. mai 1160 i Jazīrat Ibn ʿUmar [nå Cizre i Şırnak i Tyrkia], død 1233 i Mosul) var en arabisk historieskriver (kronikør), og anses som den mest betydningsfulle sunnimuslimske historikeren fra høymiddelalderen. Hans fullstendige navn var Alī ibn Muhammad ibn ʿAbd al-Karīm ibn ʿAbd al-Wāhid, Abū l-Hasan al-Jazarī ash-Shaibānī, med ærestittelen ʿIzz ad-Dīn', (علي بن محمد بن عبد الكريم بن عبد الواحد، أبو الحسن الجزري الشيباني، عز الدين). Ibn al-Athīr bodde i Mosul. == Liv og virke == === Bakgrunn === Ibn al-Athir tilhørte den store og innflytelsesrike arabiske stamme Banu Bakr, som bodde utspredt over store deler av øvre Mesopotamia, og som gav sitt stammenavn til byen Diyar Bakr. Faren tok seg av hans grunnutdannelse; underviste ham i Koranen og lese- og skrivekunsten. Hans brødre var også lærde menn. Madjd al-Din Abū al-Sa'adat Mubarak var islam-lærd, og den andre, 'Izz al-Din Abu al-Hasan Ali var filolog. De var også politisk viktige, den første zangidisk fyrste av Mosul, den andre som ledsager av Saladin. === Virksomhet === Al-Athir levde som lærd mann i Mosul, besøkte ofte Bagdad, og reiste en tid sammen med Saladins hær i Syria. Han bodde senere i Aleppo og i Damaskus. Han beskrev den muslimske jihad, den mongolske invasjon av de muslimske land, og fra muslimsk side begivenheter under det tredje korstog. Man finner også noe fra langt i nord, om rus' (Ukraina/Russland-relatert). Hans fremste arbeid, al-Kamil fi at-Tarikh (Den fullstendige historie) er en bearbeidelse av fremfor alt Muhammad ibn Jarir at-Tabaris annaler, og en verdeshistorie fra skapelsen av Adam og frem til 1231. Verket er kompilatorisk og ved harmoniseringen for å få til en skildring i annalisk form tok han i bruk alle de tidligere krøniker som var ham tilgjengelige. En ledetråd i arbeidet er et underliggende syn på at det er militære begivenheter som driver historien; og han mente at man kunne trekke både religiøs og verdslig lærdom av et slikt organisert blikk på verden, og at man ved studiet av fortiden kunne få moralske innsikter som kunne rettlede reformen av moderne riker. Hans fremstilling var meget fordelaktig for zengidenes dynasti - det dynasti han selv tjente. Verket hadde klarhet og presisjon, logisk i presentasjon og fornuftig i utvalg av fakta og syntese, og til tross for noen unntak, med en høyere grad etterstrebelse av objektivitet enn de fleste av tidens andre krønikeskrivere. I sitt hovedverk gir han blant annet informasjoner om korsfarenes beleiring av Jerusalem (1099) og deres storming av Al-Aqsa-moskeen på Tempelhøyden i Jerusalem, og om at titusener ble drept da. Mange historikere har i ettertid benyttet seg av Ibn al-Athirs fremstilling som kildemateriale, og fra muslimsk side er hans fremstillinger av de tre første korstog blitt ansett som de mest autoritative. Verket ble publisert i Vesten første gang i årene 1851–1876 av den svenske orientalist Carl Johan Tornberg under tittelen Ibn al-Athiri Chronicon quod perfectissium inscribitur, i 14 bind. == Gravskjending == Ifølge telegrambyrået Reuters ble hans grav i Mosul skjendet av ISIS-medlemmer i juni 2014. == Verker == Al-Kāmil fī al-tārīkh: «Den fullstendige historie» Al-Tārīkh al-bāhir fī al-Dawlah al-Atābakīyah bi-al-Mawṣil Usd al-ghābah fi ma‘rifat al-ṣaḥābah: «Skogens løver og kunnskapen om ledsagerne» Al-Lubāb fī tahdhīb al-ansāb == Litteratur == Carl Brockelmann: Geschichte der arabischen Litteratur. Zweite den Supplementbänden angepasste Auflage. Bd. 1. s. 422–423. Brill, Leiden 1943. Heribert Busse: Arabische Historiographie und Geographie. In: Helmut Gätje (Hrsg.): Grundriß der Arabischen Philologie, Band II: Literaturwissenschaft. Wiesbaden 1987. s. 272 The Encyclopaedia of Islam. New Edition. Bd. 3, s. 723. Brill, Leiden == Referanser == == Eksterne lenker == http://www.britannica.com/eb/article-9041903 Ibn al-Athīr's Accounts of the Rūs: A Commentary and Translation by William E. Watson from Canadian/American Slavic Studies https://web.archive.org/web/20060708214517/http://www.lib.umich.edu/area/Near.East/islhist.html http://www.bogvaerker.dk/Bookwright/rijal.html Kurds and Kurdistan, Encyclopaedia of Islam.

Izzad-din Ibn al-Athīr (født 12. mai 1160 i Jazīrat Ibn ʿUmar [nå Cizre i Şırnak i Tyrkia], død 1233 i Mosul) var en arabisk historieskriver (kronikør), og anses som den mest betydningsfulle sunnimuslimske historikeren fra høymiddelalderen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pararhopaea

2023-02-04

Pararhopaea

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1911', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Pararhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Pararhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Slekten er utbredt i Australia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Pararhopaea Blackburn, 1911 Pararhopaea callabonnensis (Blackburn, 1894) Pararhopaea minor Britton, 1978 Pararhopaea moffatensis Allsopp, 1990 Pararhopaea rhipidocera Lea, 1916 == Eksterne lenker == (en) Pararhopaea i Encyclopedia of Life (en) Pararhopaea i Global Biodiversity Information Facility Pararhopaea – detaljert informasjon på Wikispecies

Pararhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015

2023-02-04

Ski-VM 2015

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015']

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje. == Arrangørby == På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere. == Stadion, arenaer og program == == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Deltagere == Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet. === Norges tropp === ==== Langrenn ==== 31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon. ===== Menn ===== 1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve.

Ski-VM 2015 – Kombinert stor bakke/2 x 7,5 kilometer lagsprint ble avholdt 28. februar.

https://no.wikipedia.org/wiki/Peter_Wessel

2023-02-04

Peter Wessel

['Kategori:Adelige nordmenn', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall 20. november', 'Kategori:Dødsfall i 1720', 'Kategori:Fødsler 28. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1690', 'Kategori:Heraldikk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra dansketiden', 'Kategori:Nordmenn på 1700-tallet', 'Kategori:Norske admiraler', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Personer fra den store nordiske krig', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Se også MS «Peter Wessel», håndballturneringen Peter Wessel cup og Tordenskjold (andre betydninger) Peter Wessel (fra 1716 Peter Tordenskiold; født 28. oktoberjul./ 7. november 1690greg. i Trondheim, død i duell 12. november 1720 i Gleidingen i fyrstbispedømmet Hildesheim i dagens Tyskland) var den mest kjente dansk-norske krigshelt og sjøoffiser som tjenestegjorde i den dansk-norske krigsflåten under den store nordiske krig. På denne tiden var Danmark-Norge i union, noe som betød at den dansk-norske krigsflåten stod for sjøforsvaret av begge riksdelene Danmark og Norge. Tordenskiold hadde ansvar for Skagerrak, Kattegat, Norges kyst og de nordligste delene av svenskekysten. I dag er han mest kjent som Tordenskiold, navnet han mottok da han ble adlet i 1716. Ved adlingen skiftet han etternavn til Tordenskiold. Han bar derfor aldri navnet Peter Wessel Tordenskiold, selv om dette ofte brukes. Tordenskiold er særlig kjent for sin innsats under slaget i Dynekilen i juli 1716, angrepet på Göteborg sommeren 1717, og for erobringen av Carlstens festning ved Marstrand i juli 1719. Han er anerkjent som en av de største krigsheltene i Danmark-Norge, og er minnet med flere statuer i begge land.

Se også MS «Peter Wessel», håndballturneringen Peter Wessel cup og Tordenskjold (andre betydninger) Peter Wessel (fra 1716 Peter Tordenskiold; født 28. oktoberjul./ 7. november 1690greg. i Trondheim, død i duell 12. november 1720 i Gleidingen i fyrstbispedømmet Hildesheim i dagens Tyskland) var den mest kjente dansk-norske krigshelt og sjøoffiser som tjenestegjorde i den dansk-norske krigsflåten under den store nordiske krig. På denne tiden var Danmark-Norge i union, noe som betød at den dansk-norske krigsflåten stod for sjøforsvaret av begge riksdelene Danmark og Norge. Tordenskiold hadde ansvar for Skagerrak, Kattegat, Norges kyst og de nordligste delene av svenskekysten. I dag er han mest kjent som Tordenskiold, navnet han mottok da han ble adlet i 1716. Ved adlingen skiftet han etternavn til Tordenskiold. Han bar derfor aldri navnet Peter Wessel Tordenskiold, selv om dette ofte brukes. Tordenskiold er særlig kjent for sin innsats under slaget i Dynekilen i juli 1716, angrepet på Göteborg sommeren 1717, og for erobringen av Carlstens festning ved Marstrand i juli 1719. Han er anerkjent som en av de største krigsheltene i Danmark-Norge, og er minnet med flere statuer i begge land. == Liv == Peter Wessel ble født i Trondheim 28. oktoberjul./ 7. november 1690greg. som sønn av rådmann, kjøpmann og skipseier Jan Wessel, og hans femten år yngre kone Maren Schøller. Hun ble gift som femtenåring, og fikk i løpet av 24 år hele sytten barn – pluss en fosterdatter.Peter var nummer 14 av i alt 18 søsken. Hans storebror Jan ble skipsfører på farens skip, hukkerten «Santa Maria», som også faren ofte seilte med. Faren kom som innflytter til Trondheim fra Bergen. Foruten å gifte seg med Maren Schøller, deltok han i partrederier i Trondheim, og fikk etter hvert tittel som rådmann. Magistraten i Trondheim var ledet av en president som hadde fem rådmenn under seg, og Jan Wessel var således en del av byens elite. Maren Schøllers familie var en av de mest betydningsfulle i Trondheim, og hennes økonomi ble godt hjulpet av arv; først hele foreldrenes formue, så en tantes. Maren Schøller ble ved kongelig forordning innvilget å sitte i uskiftet bo etter at ektemannen døde i 1717. Hun arvet også sønnens bo etter at han døde i 1720. Maren Schøller døde i 1742 og ble begravet ved Vår Frues kirke i Trondheim.Peters familie på morssiden besto av fogder og lensherrer i Trøndelag, Jemtland og Herjedalen. Familien Schøller hadde flere gårder, landeiendommer, sagbruk, utleieboliger og et serveringssted i sin besittelse, og var blant de mest velstående nordafjells. Familien hadde i 1687 egen huslærer. Bybrannen i 1708 ødela derimot flere eiendommer og lagre, og tæret på familiens formue. Peter forsøkte ved en anledning å bruke denne hendelsen for å appellere til kongen om økonomisk støtte. Kongen la i sitt svar ikke skjul på at han ikke trodde det sto så dårlig til. Alle de tretten voksne arvingene etter foreldrenes formue måtte likevel tåle en sosial degradering etter morens død.For Peter og broren Caspar ble Marinen veien til fortsatt personlig velstand. Han vokste opp i en by hvor den tidligere statsminister, Peder Schumacher Griffenfeldt, satt som statsfange på Munkholmen. Den unge Peter var så ofte på besøk hos Griffenfeldt, både på Munkholmen og når Griffenfeldt var på land, at han nærmest så på ham som en læremester.Som 14-åring, i forbindelse med at kong Frederik IV avla et besøk med flåten i Trondheim, reiste Wessel hjemmefra med kongens følge til København. Med i følget hadde Kongen hatt flåteadmiral Gyldenløve og Sjøkadettakademiets sjef, Christian Thomesen Sehested.Noe brudd mellom Peter og foreldrene har det neppe vært, for i København bodde han hos farens ungdomsvenn, Petter Dass' fetter Peder Jespersen.Han var allerede som 15-åring skipsgutt på det danske slaveskipet Christianus Quintus, som seilte fra København til Dansk Vestindia, og i perioden 1708 til 1710 tjente han om bord på Fridericus Quartus, som seilte til Trankebar i India. Femten år gammel skrev Peter egenhendig til Kongen i København og ba om opptak på Sjøkadettakademiet, den 28. mars 1706.I 1709 fikk han plass som sjøkadett ved Holmens Kadettskole, og i 1711 fikk han som sekondløytnant kommandoen på snauen Ormen, bestykket med 5 kanoner. I 1712 ble han kapteinløytnant på den nybygde fregatten Løvendals Galei på 18 kanoner (8- og 6-punds), som han kort tid etter erobret den svenske kaperbåten Svenska Vapnet med. Han ble adlet i 1716 under navnet Tordenskiold, og samme år vant han en oppsiktsvekkende seier ved Slaget i Dynekilen, hvor en svensk forsyningsflåte ble ødelagt – hvilket var sterkt medvirkende til at Karl XII måtte oppgi sitt første forsøk på å erobre Norge. Dette betydde også at en planlagt kampklar armé lengre nord i 1718, som skulle gjøre innfall i nettopp Trøndelag og fødebyen Trondheim, ikke ble noe av. I desember 1718 ble han utnevnt til schoutbynacht (kontreadmiral). Han ble øverstkommanderende for Kattegateskadren, og i 1719 erobret han Marstrand, før han kort tid etter ødela resten av den svenske flåte i Göteborg. Deretter ble han utnevnt til viseadmiral, men det var samtidig avslutningen på krigen, og dermed også Tordenskiolds bedrifter. == Død == Tordenskiold ble drept 12. november 1720 i en duell med kårde, ved Hildesheim i Tyskland, mot Jacob Axel Staël von Holstein, en oberst som tidligere hadde vært i svensk tjeneste. Omstendighetene omkring hans død er uklare, og det er fremsatt en teori om at han ble utsatt for et komplott.Hans lik ble lagt i Holmens kirkes krypt i København, uten seremoni. Der lå det i nesten 100 år, før Frederik VI lot billedhuggeren Nicolai Dajon lage en marmorsarkofag og et monument, som sammen med liket fikk en ny plass i Det store gravkapell i 1819, fem år etter tapet av Norge. == Myter == Det finnes en god del myter og vandrehistorier om Tordenskiold, mer eller mindre troverdige. Alle fremstiller de ham som modig, utspekulert og snarrådig. Han går alltid seirende ut av konfrontasjoner med en overveldende fiende. Én historie forteller hvordan han som spion får rede på svenskenes planer ved å kle seg ut som fisker. En annen gang unngår han fiendens mistanke ved å rope «kära bror!» til svenskene, som dermed tror han er en av dem. Begrepet «Tordenskiolds soldater» stammer fra erobringen av Carlstens festning, hvor Tordenskiold – ifølge en legende – fikk den svenske kommandanten til å tro at den danske styrken var langt større enn den faktisk var. Dette ved å la samme beskjedne antall soldater gå rundt samme kvartal i flere omganger, slik at styrken syntes overveldende. Bjørnstjerne Bjørnson nevner Tordenskiold i tredje vers av «Ja, vi elsker». Det skal også være en myte at Tordenskiold aldri fikk alle prisepengene han hadde krav på. Hans offiserskolleger i den danske orlogsflåten hadde ofte mye utestående, men Tordenskiold var et unntak fra denne «regelen». Han klarte visstnok å skaffe prisepengene på en mer direkte måte, som ved å overta prisene på auksjon, for så å hente prisepengene ut gjennom fradrag av beløpet han hadde utestående i dem. Inntektene fra auksjonene av hans priser ble derfor mer enn staten hadde regnet ut at prisen var verd, og admiralitetet oppdaget i 1724 at han hadde mottatt 19 011 riksdaler, hvorav «bare» 8 924 riksdaler var de egentlige prisepengene. == Våpenskjold == Også før Peter Wessel ble adlet, brukte han segl med våpenskjold – en opprett løve som holder et sverd. I sitt adelsvåpen fikk han flere figurer med spesiell symbolikk. I våpenet er skjoldet firedelt: 1. felt blått med en gull tordenkile (såkalt «talende våpen» for navnet), 2. felt rødt med en sølv flakt ørn (erobringen av det svenske skipet Hvita Örn), 3. felt rødt med to krysslagte kanoner og tre kuler (det dansk-norske «løsen», det vil si saluttsignal), alt i gull, og 4. felt gull med en opprett blå løve som holder et sverd (løvefiguren brukte han allerede før adlingen). På hjelmen er hjelmtegnet en sølv ørnefot som holder en tordenkile, mellom to flaggstenger, hvert med et Dannebrogsflagg med splitt under en Dannebrogsvimpel. Om halsen på hjelmen henger et gull halssmykke festet i et blått bånd. Våpenet ble brukt som slektsvåpen av sjøheltens nevø, som ble adlet med samme navn, og dennes etterkommere. Ørnefeltet er i dag hovedmotiv i Holmestrands kommunevåpen, fordi en skole i byen het Den Tordenskioldske Borgerskole. Våpenet er i sin helhet benyttet av Sjøforsvarets skole KNM Tordenskjold. == Minnesmerker == Det er statuer av Tordenskjold blant annet i Stavern, Oslo, Trondheim, Frederikshavn og København. == Se også == Tordenskiold Tordenskjold & Kold Jeg vil synge om en helt == Filmer == Tordenskjold og Kold fra 2016, med Jakob Oftebro i rollen som Tordenskiold, dramatiserer hans liv etter den store nordiske krig, fortalt gjennom kammertjener Kold. == Litteratur == Dan H. Andersen: Tordenskjold: en biografi om eventyreren og sjøhelten, Oslo 2006, ISBN 82-430-0373-8 Dan H. Andersen: PETER WESSEL TORDENSKIOLD, Danmark 2015 Victoria Bache: Tordenskioldiana, Trondheim 1958. Olav Bergersen: Viceadmiral Tordenskiold, bind I og II, Trondheim 1925. Olav Bergersen: Tordenskiolds brev, Oslo 1963. Per Eilstrup: Tordenskiold, Peter Wessel og hans tid, Oslo 1968. Wm. Carstensen og O. Lûtken: Tordenskiold, Kjøbenhavn 1887. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Peter Wessel Tordenskiold – kategori av bilder, video eller lyd på Commons «DigitaltMuseum: Søk: 'Peter Wessel Tordenskiold'». Artikkel i Dansk Biografisk Leksikon Tordenskiolds gravsted i Holmen kirke (dansk) Tordenskiold-samlingen ved Ringve Museum Nettutstilling om Tordenskiold ved Ringve Museum Tordenskiolds loggbøker og skipsjournaler (manuskripter) Gunnerusbiblioteket Peter Wessel Tordenskiold, artikkel hos Store norske leksikon Peter Wessel Tordenskjold - rabagast og geni, artikkel hos Norgeshistorie.no

MS «Peter Wessel» har vært navnet på flere av fergene som har trafikkert ruten mellom Larvik og Fredrikshavn:

https://no.wikipedia.org/wiki/Ramilia

2023-02-04

Ramilia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Ramilia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Ramilia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Ganske store (22-28 millimeter), avlange, fløyelsaktig matt brune oldenborrer. Oversiden er ikke påfallende hårete. Beina er forholdsvis korte og spinkle. Pronotum er parallellsidig i den bakre fjerdedelen, foran dette rettlinjet tilsmalnet forover. == Utbredelse == Slekten er utbredt i Vest- og Sentral-Afrika (Ghana, Gabon, Kongo, Kamerun, Den sentralafrikanske republikk) == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Ramilia Kolbe, 1894 Ramilia ghanaensis Decelle, 1968 Ramilia kuiluensis (Brenske, 1898) Ramilia pruinosa (Harold, 1878) == Kilder == Nettside om slekten == Eksterne lenker == (en) Ramilia i Global Biodiversity Information Facility Ramilia – detaljert informasjon på Wikispecies

Ramilia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Conradis_gate_(T%C3%B8nsberg)

2023-02-04

Conradis gate (Tønsberg)

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg']

Conradis gate (2-24, 5-13) er en 300 meter lang gate i sentrum av Tønsberg. Den går fra Lindahlplan ved Kanalen og opp til Graabrødregaten og Munkebakken. Gaten er oppkalt etter farmasøyt Niels Jørgen Conradi (1776-1835) som drev byens eldste apotek, Løveapoteket.

Conradis gate (2-24, 5-13) er en 300 meter lang gate i sentrum av Tønsberg. Den går fra Lindahlplan ved Kanalen og opp til Graabrødregaten og Munkebakken. Gaten er oppkalt etter farmasøyt Niels Jørgen Conradi (1776-1835) som drev byens eldste apotek, Løveapoteket. == Referanser ==

| navn = Conradis gate

https://no.wikipedia.org/wiki/Anisopholis

2023-02-04

Anisopholis

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1913', 'Kategori:Indonesias insekter', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Anisopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Anisopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Slekten er utbredt i Indonesia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Anisopholis Moser, 1913 Anisopholis affinis Moser, 1914 Anisopholis clypeata Moser, 1913 Anisopholis squamulifera Moser, 1913 == Eksterne lenker == (en) Anisopholis i Global Biodiversity Information Facility Anisopholis – detaljert informasjon på Wikispecies

Anisopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristine_Andersen_Vesterfjell

2023-02-04

Kristine Andersen Vesterfjell

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1987', 'Kategori:Fødsler i 1910', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sørsamene']

Kristine Andersen Vesterfjell, av og til skrevet Westerfjell (født 1910, død 1987) var en sørsamisk reingjeterske fra Lomsdalen, og en viktig informant for sørsamisk tro og kultur.Hun var en av de sentrale skikkelsene som førte til at Henrikdaltromma ble funnet i 1969. Selv om hun aldri hadde sett tromma i bruk, visste hun hvor den var blitt gjemt- trolig i begynnelsen av 1900-tallet, hvordan skinnet så ut, hva symbolene betydde og hvordan runebommene ble brukt før i tiden. Hun bodde i lag med onkelen sin reinsamen Nils Andersen Vesterfjell. Siste bruker var Nils' bestefar og hennes oldefar Nils Johan Johannessen Vesterfjell (1819-1871). Kristine beskrev runebommens beliggenhet slik: «I Henrikdalen under en stor sten som ligger alene i terrenget. Ca. 1/2 meter tykk og ligger på andre stener. Stenen er ikke lett å få øye på, men er nokså stor i utstrekning. Ligger på venstre side, ikke langt fra elven. På andre siden av elven en skogkjøm. Stenen ligger nedenfor myra mellom to bekker.»I lag med ho Kristine ble det også laget en skisse av hvordan trommeskinnet hadde sett ut, sammen med forklaringer på både oppbygging og symbolforklaringer. Arvid Sveli og Herlaug Vonheim dro så på ekspedisjon i fjellet for å finne en av de siste gjenværende runebommer, og fant den etter en intens leteaksjon i den ganske utilgjengelige Henrikdalen.

Kristine Andersen Vesterfjell, av og til skrevet Westerfjell (født 1910, død 1987) var en sørsamisk reingjeterske fra Lomsdalen, og en viktig informant for sørsamisk tro og kultur.Hun var en av de sentrale skikkelsene som førte til at Henrikdaltromma ble funnet i 1969. Selv om hun aldri hadde sett tromma i bruk, visste hun hvor den var blitt gjemt- trolig i begynnelsen av 1900-tallet, hvordan skinnet så ut, hva symbolene betydde og hvordan runebommene ble brukt før i tiden. Hun bodde i lag med onkelen sin reinsamen Nils Andersen Vesterfjell. Siste bruker var Nils' bestefar og hennes oldefar Nils Johan Johannessen Vesterfjell (1819-1871). Kristine beskrev runebommens beliggenhet slik: «I Henrikdalen under en stor sten som ligger alene i terrenget. Ca. 1/2 meter tykk og ligger på andre stener. Stenen er ikke lett å få øye på, men er nokså stor i utstrekning. Ligger på venstre side, ikke langt fra elven. På andre siden av elven en skogkjøm. Stenen ligger nedenfor myra mellom to bekker.»I lag med ho Kristine ble det også laget en skisse av hvordan trommeskinnet hadde sett ut, sammen med forklaringer på både oppbygging og symbolforklaringer. Arvid Sveli og Herlaug Vonheim dro så på ekspedisjon i fjellet for å finne en av de siste gjenværende runebommer, og fant den etter en intens leteaksjon i den ganske utilgjengelige Henrikdalen. == Referanser ==

Kristine Andersen Vesterfjell, av og til skrevet Westerfjell (født 1910, død 1987) var en sørsamisk reingjeterske fra Lomsdalen, og en viktig informant for sørsamisk tro og kultur.Vonheim, Herlaug: "Runebommen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Microrhopaea

2023-02-04

Microrhopaea

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Australias insekter', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1920', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Microrhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Microrhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Slekten er utbredt i Australia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Microrhopaea Lea Microrhopaea flavipennis Lea, 1920 == Eksterne lenker == (en) Microrhopaea i Encyclopedia of Life (en) Microrhopaea i Global Biodiversity Information Facility Microrhopaea flavipennis – detaljert informasjon på Wikispecies

Microrhopaea er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Wolfgang_Dachstein

2023-02-04

Wolfgang Dachstein

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1553', 'Kategori:Fødsler i 1487', 'Kategori:Koralkomponister', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Offenburg', 'Kategori:Renessansekomponister', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tyske komponister', 'Kategori:Tyske organister', 'Kategori:Tyske salmediktere']

Wolfgang Dachstein (ca. 1487 – 1553) var en tysk organist, komponist og tekstforfatter. Dachstein studerte musikk og teologi hos Martin Luther i Erfurt fra 1503. Han ble dominikanermunk i Strasbourg og var fra 1521 organist ved byens Thomaskirke. I 1523 forlot han klosteret og sluttet seg til reformasjonen. Han giftet seg i 1524. I 1541 ble Dachstein organist ved Notre-Damekatedralen i Strasbourg og musikklærer ved gymnaset. Han føyde seg for det augsburgske interim, som ellers ble motarbeidet av de fleste protestanter siden det favoriserte katolikkene, men fikk derfor beholde sine poster. Han var den første betydelige organist under reformasjonen. Dachstein stilte sine dikteriske og kompositoriske talenter i reformasjonens tjeneste. Han deltok i utarbeidelsen av alterboka og leverte tekster og melodier til den tidlige salmeboka Teutschen Kirchenampt 1525.

Wolfgang Dachstein (ca. 1487 – 1553) var en tysk organist, komponist og tekstforfatter. Dachstein studerte musikk og teologi hos Martin Luther i Erfurt fra 1503. Han ble dominikanermunk i Strasbourg og var fra 1521 organist ved byens Thomaskirke. I 1523 forlot han klosteret og sluttet seg til reformasjonen. Han giftet seg i 1524. I 1541 ble Dachstein organist ved Notre-Damekatedralen i Strasbourg og musikklærer ved gymnaset. Han føyde seg for det augsburgske interim, som ellers ble motarbeidet av de fleste protestanter siden det favoriserte katolikkene, men fikk derfor beholde sine poster. Han var den første betydelige organist under reformasjonen. Dachstein stilte sine dikteriske og kompositoriske talenter i reformasjonens tjeneste. Han deltok i utarbeidelsen av alterboka og leverte tekster og melodier til den tidlige salmeboka Teutschen Kirchenampt 1525. == Kilder == (de) Ukjent forfatter: «Dachstein, Wolfgang». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 47, Duncker & Humblot, Leipzig 1903, s. 610. (de) Siegfried Fornaçon: «Dachstein, Wolfgang.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 3, Duncker & Humblot, Berlin 1957, ISBN 3-428-00184-2, s. 465 (digitalisering). == Referanser ==

Wolfgang Dachstein (ca. 1487 – 1553) var en tysk organist, komponist og tekstforfatter.

https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8nsberg

2023-02-04

Tønsberg

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Vestfold', 'Kategori:Tønsberg']

Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad. Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene. Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende. Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune. Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet.

Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad. Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene. Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende. Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune. Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet. == Naturforhold == Fjellgrunnen i Tønsberg kommune er hovedsakelig tønsbergitt og rombeporfyr. Tønsbergitt er en rød variant av larvikitt, og brytes som denne til bygningsstein, men ikke i samme volum. Slottsfjellet, byens markante landemerke, består av rombeporfyr. Men for en stor del er fjellgrunnen i Tønsberg kommune skjult av løsmasser. Høyeste punkt i kommunen er Snippane på 399,6 moh. Arealene i Tønsberg kommune er for en stor del dekket av løsmasser, som dels er morenejord, dels leirjord avsatt på tidligere havbunn. Det store raet går gjennom Tønsberg. Raet har en eldre og en yngre del, og nettopp i Tønsbergområdet er avstanden mellom disse størst. Den eldste og ytterste delen går øst for Slagendalen, over Ringshaug, Føynland og Nøtterøy, mens den yngste og indre del av Ra-trinnet går gjennom den nordlige del av kommunen i stasjonsbyene Sem og Barkåker. Leirjordavsetningene er særlig dominerende vest og nord for raet. Her har små elver gravd seg dypt ned i løsmassene slik at det er dannet raviner, V-formede dalsøkk som er særlig typisk helt nord i kommunen. Elva Aulielva, Vestfolds nest største elv, renner ut i Semskilen og Byfjorden. Innen Tønsberg kommune er det store arealer verneverdige våtmarker som er viktige for fuglelivet, ikke minst som mellomlandingssted for trekkfugler. Presterødkilen ligger øst for byen og Ilene ligger vest, begge er vernet som naturreservater. Det er også ved en anledning observert delfin i byens havnområde. == Næringsliv == Tønsberg er i dag først og fremst den viktigste handelsbyen i fylket. Byen har også en rekke offentlige servicefunksjoner innen tjenesteyting og administrasjon. Midt i byen ligger Farmandstredet, byens store handelssenter med et stort antall butikker under samme tak, strategisk plassert sammen med byens busstasjon. Byen har også et omfattende uteliv, med restauranter og barer samlet ved Sjøbodkvartalet nederst mot kaia. Strøket i Tønsberg går fra Sjøbodkvartalet, forbi kjøpesenteret FOYN (tidligere City Shopping), over Tønsberg Torv, opp Torvgaten til Farmandstredet. Tønsberg by er et administrasjonssentrum for Vestfold med blant annet Statens Park, Sykehuset i Vestfold og flere skoler. Tønsberg er også hovedsete for en rekke statlige instanser, deriblant Sør-Øst politidistrikt, Valgdirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. I Tønsberg har Choice Hotels bygget et hotellkompleks som også fungerer som byens kulturelle storstue: Oseberg kulturhus. Flerbrukshuset er privat eiet, men har samtidig en betydelig scene for konserter, festspill, konferanser og messer. Tønsberg baserte lenge sitt næringsliv på hvalfangst, skipsfart og verkstedindustri tilknyttet virksomheten på sjøen. De tradisjonsrike skipsverftene ved Kaldnes Mekaniske Verksted og Jarlsø er nedlagt. Industrivirksomheten er ikke like omfattende som tidligere, men på Kaldnes har Grenland Group stor verkstedhall og leverer utstyr til oljevirksomheten. Tønsberg reperbane er byens eldste eksisterende bedrift, etablert i 1796; bedriften er fremdeles i drift på samme sted, men med nytt navn. Tidlig på 1900-tallet spesialiserte bedriften seg på produksjon av ståltau, wire. Byfjorden var aksen tidlig industrivirksomhet var sentrert om; også i Sem kommune var det industrivirksomhet langt tilbake, blant annet på Valløy. Her var landets største saltverk, Vallø saltverk etablert midt på 1700-tallet på kongelig insitament. På Valløy bygde Esso Norges første oljeraffineri som ble bombet av allierte fly noen dager før freden i 1945. Ikke langt unna Valløy, ligger Esso Norges oljeraffineri på Slagentangen med mange ansatte og stor omsetning. Essoraffineriet på Slagentangen ble satt i drift høsten 1960. Det er betydelig næringsmiddelindustri i Tønsberg, blant annet Norturas slakteri på Sem og Tinesmeieri samme sted. Det er få bønder i kommunen, men jordbruket er likevel av en viss størrelse, her er store sammenhengende jordbruksarealer som kan drives effektivt. Gårdene har også betydelig størrelse, og store arealer omkring Tønsberg brukes til grønnsakproduksjon. Findus fabrikken i Tønsberg konserverer noen av disse grønnsakene. Kommunen er en del av et press- og vekstområde i regionen og har derfor også betydelig anlegg- og byggevirksomhet. Med 10,1 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger (2018) er Tønsberg en av de byene i Norge med høyest CO2-utslipp per innbygger. Til sammenligning er dette 5,3 ganger så mye som Oslo med 1,9 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger. == Innbyggere og tettsteder == Tønsberg og øya Nøtterøy i Færder kommune sør for byen er tett befolket, og tettstedet Tønsberg, slik det er definert av Statistisk sentralbyrå, omfatter et stort område med sammenhengende bebyggelse i de to kommunene, og rangeres som tettsted nummer 10 av 986 et i landet. Tettstedet hadde 54 580 innbyggere per 1. januar 2022. Av disse bodde 36 699 i Tønsberg kommune og 17 881 i Færder kommune. Fra Tønsberg sentrum er det sammenhengende bebyggelse nordover til Eik, østover til Tolvsrød, Vallø og Ringshaug, sørøstover til Råel og Husvik og på Nøtterøy sørover til Borgheim. De andre tettstedene i kommunen er Barkåker nord for byen med 1 803 innbyggere, den gamle stasjonsbyen Sem i vest med 2 706 innbyggere, Kirkevoll/Brekkeåsen med 939 innbyggere, Revetal/Bergsåsen med 2 441 innbyggere, Linnestad med 314 innbyggere, Gretteåsen med 214 innbyggere, Solerød med 546 innbyggere og Skjeggestadåsen med 771 innbyggere i nord. Tettstedet Åsgårdstrand ligger på grensa til Horten kommune og Vear på grensa til Sandefjord. I Vear tilhører et flertall av 3 708 innbyggere Tønsberg kommune. I Åsgårdstrand tilhører et mindretall av 58 innbyggerne Tønsberg kommune. Det er ellers nyere boligområder blant annet på Husøy, Ringshaug, Basbergrønningen, Bjelland og Hogsnesåsen, Kongsåsen, Olsrød, Kjellelia og Robergrønningen, samt Sandeåsen og Presterødåsen. Tolvsrød er et handelssentrum for østlige deler av kommunen. Tønsberg kommune har de siste årene hatt en folkevekst på over ni prosent. Tønsberg er sentrumskommune i Tønsbergregionen, den sentrale byregionen i Vestfold. Mange arbeidstakere i Tønsberg pendler til Oslo flere ganger i uken. Se også: Liste over Tønsbergs gater. == Klima == == Politikk == Se også utfyllende artikkel - Tønsberg - tidligere kommunestyrevalg === Kommunestyrevalget 2019 === == Historie == Ifølge Snorre ble byen grunnlagt før slaget i Hafrsfjord. Dersom dette var korrekt, ville Tønsberg vært Norges eldste by, grunnlagt før 872. Byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 1871. Mange har hatt tiltro til Snorres tidfesting, bl.a. fordi det ikke finnes så mange alternative skriftlige kilder. Det nøyaktige årstallet 871 er basert på årstallet for slaget i Hafrsfjord, 872, etter den islandske skalden Are Frodes kronologi fra 1100-tallet. Denne oppfatningen var dominerende inntil 1920-årene, da historikeren Halvdan Koht fremsatte en teori om at slaget foregikk nærmere år 900. I 1964 kom den islandske historikeren Olafia Einarsdottir frem til at den gamle islandske tidsregningen likevel stemte bedre. Dette har siden vært den mest benyttede metoden, om enn med noen justeringer. En alternativ oppfatning bygger på arkeologiske utgravinger som fra 1970-tallet er utført i byens eldre deler. Det er ikke funnet noe som kan bekrefte Snorres utsagn om Tønsbergs alder. Nyere boreprøver fra grunnen under sentrum av Tønsberg inneholdt bymessige kulturlag datert til 900-tallet.De eldste deler av byen Tønsberg er trolig vesentlig yngre enn 871. Snorre mente kanskje at Kaupang og Tønsberg var en og samme by. Dette er sannsynligvis heller ikke riktig. Trolig er det nærmere 200 år fra Kaupang ble fraflyttet til Tønsberg fikk urban karakter. Historisk kildekritikk mot Snorre er nødvendig, han skrev sin historie flere hundre år etter slaget i Hafrsfjord. Snorre bruker imidlertid termen «kaupstad», noe som vi med moderne uttrykk bør oversette med «handelsplass» heller enn «by». På Olav den helliges tid er det imidlertid mulig at Tønsberg var blitt mer av en by. Fortellingen om opplandskongen Rørek, som ble holdt fanget i Tønsberg av Olav i 1018, kan ha utspring i en mer pålitelig tradisjon. Rørek kom seg etterhvert til Island, hvor han kan ha vært med på å gi opphav til kunnskap om Tønsberg som by. Arkeologer har også funnet tegn til urban bebyggelse ved Slottsfjellet som kan stamme fra 1000-tallet.Det har vært antydet at ca. år 1100 kan være korrekt årstall for grunnleggelsen av byen Tønsberg. Tønsberg må uansett være grunnlagt før år 1135. På dette tidspunkt omtales byen første gang av en samtidskilde, den anglonormanniske historikeren Ordericus Vitalis. Tønsbergs politikere har vedtatt at Tønsberg skal markedsføres som landets eldste by. Fra 1191 finnes en beskrivelse av Tønsberg, forfattet av en dansk korsfarer som besøkte byen på veien mot Det hellige land. I denne skildringen fremstår Tønsberg som en by: Denne byen kan jeg skildre så meget nøyere da jeg oppholdt meg lenge i denne egnen og har lært å kjenne både skikke og bruk og naturforhold der på stedet. Det åpne havet strekker seg her i en vid bukt, som i mange slyngninger skiller øyene fra fastlandet. En av disse øyene heter Nøtterøy, den strekker seg opp mot byen slik at den lager en havn der. Selve byen er bygget langs strandkanten, og har en rekke brygger for skuter som kommer inn. Hav-fisk finnes det her i store mengder, mens der er mangel på ferskvann. Det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land. Innbyggerne er gode borgere, både menn og kvinner, kjent for sin gavmildhet og sine almisser, men drukkenskap og fyll er vanlig og bringer ofte ufred når folk kommer sammen, ja, fører til og med til at blodet renner. Ved siden av byen rager et fjell mot himmelen. De bratte skrentene gjør det nesten til en befestet borg, og bare en enkelt sti fører opp til toppen. Den er menneskeverk, og når den er sperret, er det lett å hindre fiender fra å komme opp. Fritt oppe på toppen av fjeller ligger en vakker kirke viet til St. Mikael. Med sine jordeiendommer underholder den kannikene av premonstraenserordenen som holder til i denne byen. Ved foten av fjellet brer det seg en slette, duftende full av de vakreste blomster, som også er en vel egnet arbeidsplass når en skal bygge nye skip eller overhale et gammelt. Den politiske grupperingen som kalles baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Høsten 1201 og vinteren 1202 foregikk en beleiring av Slottsfjellet i Tønsberg da birkebeinerne omringet fjellet og utsultet baglerne som hadde tatt tilflukt der. Tønsberg var gjennom hele middelalderen et politisk maktsenter i landet. Flere konger residerte på festningen Tunsberghus som var blitt sterkt utbygget under Magnus Lagabøte i siste halvdel av 1200-tallet. Byen var også et geistlig senter med åtte kirker innenfor bygrensen. I 1277 ble Sættargjerden undertegnet i Tønsberg, dette var et forlik mellom kongemakten og kirken. Olavsklosteret var trolig et høykirkelig maktsenter på denne tiden. Eiendommene fra dette klosteret ble seinere grunnlaget for Jarlsberg hovedgård. Ved Haugar lå Gråbrødreklosteret. Tunsberghus var sete for Tønsberg len inntil festningen ble inntatt av svenske soldater og brent ned til grunnen i 1503. Byen fortsatte likevel å være lensete for Tønsberg len, som på begynnelsen av 1600-tallet ble oppgradert til slotts- eller hovedlen. Mesteparten av Tønsberg ble jevnet med jorden under den store bybrannen i 1536, og byen lå nede i over hundre år. Tønsberg tok seg opp igjen ved 1700-tallet og ble et viktig senter for norsk sjøfart og hvalfangst. De to siste middelalderkirkene som hadde overlevd bybrannen, Lavranskirken (St.Laurentii kirke) og Mariakirken (Vor Frue Kirke), ble revet i henholdsvis 1811-1814 og 1866. Den nåværende domkirken, Tønsberg domkirke, ble bygget i 1858 på gamle Lavranskirkens plass. Osebergskipet ble funnet på gården Oseberg i Slagendalen, den gang i Sem kommune, i 1904. Skipet er nå utstilt i Vikingskipshuset i Oslo. Tønsberg ble i 1948 bispesete for det nye Tunsberg bispedømme, da Buskerud og Vestfold ble skilt fra Oslo bispedømme. === Grenseendringer og sammenslåinger === Tønsberg ble 1. januar 1877 utvidet ved at Kaldnes på Nøtterøy ble overført til byen. 1. juli 1915 ble en del av Nøtterøy med 12 innbyggere overført til Sem (som nå er Tønsberg). Den seneste grensereguleringen skjedde 1. januar 1980 da en ubebodd del av Nøtterøy ble overført til Tønsberg. Den viktigste grunnen for utvidelsen av Tønsberg i 1877 var at det var store skatteinntekter å hente fra dette området. Tønsberg var redde for konkurransen fra andre kjøpstader.Tønsberg kommune ble i 1988 slått sammen med Sem kommune, og mangedoblet sitt kommuneareal og nesten tredoblet kommunens befolkning, som før sammenslåingen var henholdsvis 8 896 og 21 948 innbyggere. Under Kommunereformen i Norge, igangsatt i 2014 av Erna Solbergs regjering, var det først mest aktuelt med sammenslåing av Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. De to sistnevnte gikk imidlertid inn for å slå seg sammen uten Tønsberg. I september 2016 vedtok kommunestyret i Re kommune og bystyret i Tønsberg kommune gjensidig en fremtidig kommunesammenslåing. I forbindelse med kommunesammenslåingen mellom Sandefjord, Stokke og Andebu ble grensen mot den nye kommunen justert slik at tettstedet Vear i sin helhet ble liggende i Tønsberg kommune fra 1. januar 2017. Innbyggertallet i kommunen når Vear er lagt til, er ca 44 900. === Historiske innbyggertall === 1769: 1281 1801: 1543 1845: 2245 1900: 8611 1920: 13 000 1930: 12 000 1960: 12 591 1980: 9247 1987: 8896 1988: 30 908 slått sammen med Sem kommune 2000: 34 716 2005: 36 452 2009: 38 946 (1. april 2009) === Navnet Tønsberg === Den norrøne formen av navnet var Túnsberg. Vokalen ú ble på norrønt uttalt omtrent som o i «ord» og «ost» i moderne norsk. Førsteleddet tún betydde opprinnelig 'gjerde, inngjerding' (jf. eldre tysk 'zûn'), men ble seinere brukt om selve området som var inngjerdet eller avskjermet, omtrent som det moderne 'tun'. I denne sammenhengen er det trolig med betydningen 'borg'.. Andreleddet berg sikter til Slottsfjellet. Den fordanskede skriftformen Tønsberg tok gradvis over under dansketiden. Tønsberg betegnes i dag ofte med forkortelsen TBG. == Kultur, idrett, turisme o.l. == Tønsbergs kulturliv er preget av byens rike historie og av stor aktivitet i fylkets nærings- og handelssentrum. Byen er også en av landets mest populære feriebyer sommerstid. Byen har også et kulturelt mangfold hele sommeren. Oseberg kulturhus er et flerbrukshus med hotell, musikalsk storstue og mindre scener og konferansefasiliteter. Her arrangeres festspill, konserter, utstillinger, konferanser og seminarer av mange slag. Jarlsberg flyplass, fire kilometer utenfor byen, er åpen for mindre fly og luftsport. Kilden kino er et Vestfold- og Telemarks største kino. Kinoen har 9 saler og 4DX. Bygget inneholder også leiligheter, restauranter og et spillsenter med blant annet bowlingbaner, laserspill og innendørs minigolfbane. === Kulturminner og turistattraksjoner === Havna var sentrum for det meste som foregikk i sjøfartsbyen Tønsberg, den gang da sjøen var viktigste transportvei. Det var til Tønsberg havn de kom rutebåtene fra Nøtterøy og Tjøme, og fra hovedstaden. Mot havna lå det i 1840-åra 29 sjøboder, noen få er bevart til i dag. Sjøbodkvartalene mellom kaiene og Nedre Langgate utgjør et kulturmiljø som rommer mange historiske bygninger, blant annet Foynegården, som er den eldste eksisterende typiske kjøpmannsgård fra byen Tønsberg. Da jernbanen kom til Tønsberg, ble stasjonen lagt nær ved havna. Den eldste stasjonsbygningen står fremdeles ved Nedre Langgate. Slottsfjelltunnelen var opprinnelig bygd som jernbanetunnel. Denne jernbanestasjonen ved Tønsberg havn var en såkalt sekkestasjon. Seinere ble jernbanen flyttet lenger opp i byen, og banen ble lagt i en stor sløyfe. Dagens Tønsberg stasjon på Knapløkka åpnet i 1915. Store deler av byens sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.Tønsberg er en av Norges vakreste byer, og Norges tredje mest populære turistby, kun slått av Bergen og Kristiansand. === Kulturinstitusjoner og foreningsliv === Kommunen har et rikt foreningsliv innen idrett, kultur, fritidssektor, kristenliv, helse og så videre, med alt fra Tønsberg og Omegn Turistforening Tønsberg og omegn turistforening (TOT) til Tønsberg Salsaklubb og Tønsberg og Omegn Travforening.Tønsberg har også jazzklubben Urijazz samt flere skole- og musikkorps, blant annet Tønsberg Janitsjarkorps og Tønsberg Musikkorps av 1919. I tillegg er det flere teatergrupper, deriblant amatørteatrene Tønsberg amatørteater og Sjøbodteateret, med fast tilholdssted på scenen i Papirhuset teater, foruten friteateret Thesbiteateret og det profesjonelle turneteateret Teater Ibsen med base i Skien. Av faste utstillinger er Vestfold Fylkesmuseum og Haugar Vestfold Kunstmuseum de største. Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i Tønsberg sentrum er felles folkebibliotek for Tønsberg og Færder kommuner. === Kulturarrangementer === I 2011 bygges en fullskala kopi av Osebergskipet i Tønsberg. Stiftelsen Nytt Osebergskip står bak, og arbeidet foregår på Lindahlplan, nær ved Sjøbodkvartalet midt i Tønsberg. Kjølen ble strukket i januar 2011, og sjøsettingen skal etter planen foregå høsten 2011. Skipet skal brukes i forskning og formidling av vikingtiden i Vestfold. Én uke hver mai måned siden 1968 har varemessa Tønsbergmessa blitt avholdt oppe i park- og hallområdet i Frodeåsen. Dit kommer mange kjente underholdere. Seinere arrangeres blant annet den årlige Middelalderfestivalen. Om sommeren er det et yrende pub- og uteliv langs brygga med fritidsbåter, hyttegjester fra Tjøme, Nøtterøy og Stokke på bytur, turister og lokalbefolkning. Da er det også sommershow og revyer med rikskjente standupkomikere og musikere på Oseberg kulturhus, Hotell Klubben og enkelte puber. Siden 2003 har det dessuten blitt arrangert en årlig festival for rock og popmusikk, Slottsfjellsfestivalen. Slottsfjellfestivalen har blitt en av Norges største festivaler med nærmere 30 000 besøkende på 3 dager. Denne blir avholdt i midten av juli hvert år. I juni er det også mange arrangementer innen klassisk musikk i Tønsberg-distriktet i forbindelse med Vestfoldfestspillene (Tønsberg Klassisk). Litteraturuka i Vestfold har blitt holdt i november hvert år siden 1997. Hovedtyngden av opplesninger og bokarrangementer er da lagt til Tønsberg. === Idrett === Tønsberg kommune har et rikt idrettsliv med flere klubber og lag innen forskjellige idrettsgreier, deriblant Tønsberg-Kameratene, Tønsberg Turn, IL Flint og Eik idrettsforening. IL Flint og FK Eik Tønsberg er byens to beste fotballag. På Eik like nord for byen holder Eik-Tønsberg til. Det var tidligere byens viktigste fotballag. Kommunen har også flere store idrettsanlegg og -haller. Tønsberg Vikings er byens hockeylag, de spiller i 1 divisjon, den nest øverste ligaen i Norge. Siden 2013 har det hvert år blitt arrangert Bytri i Tønsberg, som er et sprint triatlon for både elite og mosjonister. I 2014 og 2014 ble NM sprint triathlon arrangert som en del av Bytri. === Medier === Byens lokale avis, og fylkets største, er den tradisjonsrike Tønsbergs Blad, grunnlagt 1870 som i tillegg til Tønsberg kommune også er lokalavis for nabokommunene Færder, Horten og Holmestrand, i tillegg til deler av Sandefjord (tidligere Stokke og Andebu kommuner). Avisa utgir også bilaget Vestviken 24 som skriver om næringslivet i Vestfold fylke. Avisa drev også TV-stasjonen VF24. I 2005 kom også Byavisa Tønsberg, som er Tønsbergs lokale gratisavis. Den har hele Tønsberg som dekningsområde. Radio Tønsberg er kommunens, og Vestfold fylkes lokalradio. Vestfold Arbeiderblad kom ut i Tønsberg fra 1909 frem til 1988. NRK Østafjells har avdelingskontor i Tønsberg. Fylkessendingene for Vestfold blir produsert her. === Språk og dialekt === Tønsbergmål er navnet på dialekten som snakkes i Tønsberg, og Nøtterøy i nabokommunen Færder. Dialekten er en del av dialektgruppen vestfoldmål som igjen er en del av den enda større dialektgruppen vikværsk (vestfoldmålet har også fått mange trekk fra målene i Telemark, og noen kategoriserer vestfoldmålet som både en vikværsk og en telemarksk dialektgruppe, en såkalt overgangsdialekt). Et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten er at i flertallsord som ender på -ene og -er blir e-en erstattet av en a i bestemt form og en æ i ubestemt form. Eksempler på dette er bilær, båtær og syklær i ubestemt form, og bilane, båtane og syklane i bestemt form. I tønsbergdialekten blir også y-en ofte erstattet med en ø som for eksempel i ordene løst, pønt, brølløpp, brøst og høtte. Tønsbergenserne bor i Tønsberg, de kjørær mellom tunnelen, de sittær helt innte hverandre og de likær en varm kaffi me mjælk og sukker, og barna likær å læike. I dialekten brukes også jamvekt (kløyvd infinitiv), det vil si at svake infinitivsverb ender med en e mens sterke infinitivsverb ender med en a, som for eksempel i væra og høre. Tjukk l er også et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten. Og et annet kjennetegn, som dog forekommer helst hos den eldre generasjonen er at nektingsadverbet har formen ikkje, akkurat som i nynorsk og vestnorsk. Tønsbergmålet er i likhet med sandefjordsmålet, larviksmålet, hortensmålet og holmestrandmålet et bymål og er derfor litt mer forenklet enn bygdemålene som snakkes i indre Vestfold som for eksempel i Revetal, Andebu, Fon og Vivestad, og Tønsbergs bymål er også derfor ikke så utvannet slik som bygdemålene, og snakkes av de aller fleste tønsbergenserne i alle aldre. Men tønsbergmålet har likevel mye til felles med resten av vestfoldmålet, og også i Tønsberg finner man enkelte lokale ord og uttrykk som for eksempel vakent som betyr voldsom, fævvel som betyr fugl, å mævvle som betyr å spise, jålepåsa som betyr sminkepung, krimsjuke som betyr forkjølelse, atal som betyr vrang/vanskelig, stim som betyr stress og hælække som betyr orker ikke.Det finnes også flere dialektforskjeller innenfor Tønsberg kommune. F.eks. snakker de som bor i det urbane byområdet sørøst i kommunen mye penere enn bygdefolket som bor nordvest i kommunen som i Fon og Vivestad. Da det heter «hue» (hode), «uke», «mjælk» (melk), «folk», «ikke/ikkje» og «kjørær» (kjører) i byområdet i Tønsberg, heter det «huggu», «viku», «mjølk», «følk», «itte/inte» og «kjævvrær» i Fon og Vivestad. Tønsbergmålet er sammen med resten av vestfoldmålet og grenlandsmålet et vikværsk flatbygdmål, men har en del innslag fra Aust-Telemark, Vest-Telemark, Setesdal og Numedal, som snakker fjellbygdmål (midtlandsk), pga. nærheten til disse fjelldistriktene. Underdialekter som utpreger seg er bygdemålene i Fon og Vivestad, nordvest i Tønsberg kommune, som i større grad er påvirket av midtlandsk og setesdalsk. Tønsberg er en tospråklig kommune med norsk som majoritetsspråk og romanes/romani som minoritetsspråk. === Tusenårssted === Kommunens tusenårssted er Slottsfjellet, og som markering av stedet ble det støpt en modell av borgen på Slottsfjellet slik den så ut i Magnus Lagabøtes tid, ca. 1270. Den ble støpt i bronse og står ved siden av tårnet. === Vennskapsbyer === Tønsbergs vennskapsbyer i Norden er Roskilde (Danmark), Linköping (Sverige), Ísafjörður (Island) og Joensuu (Finland). I tillegg er Tønsberg vennskapskommune med Covarrubias i Spania, på grunn av begges tilknytning til Prinsesse Kristina av Tunsberg. == Kjente personer med Tønsberg-tilknytning == Utdypende artikkel: Liste over kjente personer med Tønsberg-tilknytningJohan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1779–1840) eidsvollsmann, stattholder i Norge Svend Foyn (1809–1894), hvalfangstpioner Johan Sverdrup (1818–1892), politiker fra Venstre og statsminister 1884–1889 Vincent Stoltenberg Lerche (1837–1892), kunstmaler Wilhelm Wilhelmsen (1839–1910), skipsreder Ole Olsen Lian (1868–1925), fagforeningsleder og politiker Per Asplin (1928–1996), sanger og entertainer Jahn Teigen (1949–2020), vokalist Magnus Carlsen (1990–), verdensmester i sjakk === Grupper === Seigmen, rockegruppe Jaga Jazzist, eksperimentell gruppe Ravi & DJ Løv, rapgruppe Prima Vera, underholdingsgruppe == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Tønsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk fra Tønsberg (no) Tønsberg-nyheter i Tønsbergs Blad (no) Tønsberg-nyheter i Byavisa Tønsberg (no) Webkamera fra Tønsbergs Blad (no) Bilder fra Tønsberg (no) Bilder fra Slottsfjellet === Historie === (no) Tunsberg før år 1000 – fra gård til by? (no) En fyldig samling historiske skrifter om Tønsberg og omegn (no) Kultur i Tønsberg på kart fra Kulturnett.no (no) Historiske fotografier fra Tønsberg 1903-1950 (no) Om middelalderbyen Tønsberg på nettsidene til Kulturarv i Vestfold fylkeskommune (no) Pilegrimsbyen Tønsberg (no) Historiske arkiver etter nåværende Tønsberg kommune (1988-) på Arkivportalen (no) Historiske arkiver etter tidligere Tønsberg kommune (1837-1987) på Arkivportalen (no) Historiske arkiver etter tidligere Sem kommune (1837-1987) på Arkivportalen

| navn = Svend Foyns gate

https://no.wikipedia.org/wiki/Othnonius

2023-02-04

Othnonius

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1890', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Othnonius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Othnonius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == En middelsstor, blankt oldenborre. Hode, pronotum og scutellum er metallisk mørke, dekkvingene rødbrune med fine punktstriper. Arten mangler skjell eller påfallende hår på oversiden. == Utbredelse == Slekten er utbredt i det sørlige og østlige Australia (South Australia, Victoria, New South Wales, Queensland). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Othnonius Olliff, 1890 Othnonius batesii Olliff, 1890 == Kilder == Nettside om arten == Eksterne lenker == (en) Othnonius i Global Biodiversity Information Facility Othnonius batesi – detaljert informasjon på Wikispecies

Othnonius er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Dinacoma

2023-02-04

Dinacoma

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1889', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Dinacoma er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Dinacoma er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore, avlange, gråbrunlige oldenborrer. Oversiden er mer eller mindre tett kledt med lyse skjell som danner lyse striper på dekkvingene. Hannene er mindre og tettere skjellkledt enn hunnene. == Levevis == Arten lever på tørr, brannutsatt buskmark (chaparral) i California. == Utbredelse == Slekten er utbredt i California. D. caseyi har en svært begrenset utbredelse i Riverside County, California og er regnet som sterkt truet. == Systematisk inndeling == I tillegg skal det finnes to hittil ubeskrevne taksa (arter eller underarter) i California. Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Dinacoma Casey, 1889 Dinacoma caseyi Blaisdell, 1930 Dinacoma marginata (Casey, 1886) == Kilder == Generic Guide to New World Scarab Beetles - Dinacoma [1] == Eksterne lenker == (en) Dinacoma i Encyclopedia of Life (en) Dinacoma i Global Biodiversity Information Facility (en) Dinacoma hos ITIS (en) Dinacoma hos NCBI (en) Kategori:Dinacoma – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Dinacoma – detaljert informasjon på Wikispecies

Dinacoma er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Philacelota

2023-02-04

Philacelota

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1900', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Sulawesis insekter', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Philacelota er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Philacelota er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Artene lever på Sulawesi. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Philacelota Heller, 1900 Philacelota submaculata Heller, 1900 Philacelota sulana Heller, 1900 == Eksterne lenker == (en) Philacelota i Global Biodiversity Information Facility Philacelota – detaljert informasjon på Wikispecies

Philacelota er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Rhadinolontha

2023-02-04

Rhadinolontha

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1930', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Rhadinolontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Rhadinolontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Arten er utbredt i Indokina. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Rhadinolontha Arrow, 1930 Rhadinolontha mimetica Arrow, 1930 == Eksterne lenker == (en) Rhadinolontha i Global Biodiversity Information Facility Rhadinolontha mimetica – detaljert informasjon på Wikispecies

Rhadinolontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Cochliotodes

2023-02-04

Cochliotodes

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1946', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet av Louis Jules Léon Burgeon', 'Kategori:Kenyas insekter', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Cochliotodes er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Cochliotodes er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == En middelsstor (18-19 millimeter), mørkbrun oldenborre. Oversiden er nokså tett skjellkledt. == Utbredelse == Arten er bare kjent fra typelokaliteten i Kenya. Det er bare kjent noen få eksemplarer. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Cochliotodes Burgeon, 1946 Cochliotodes babaulti Burgeon, 1946 == Kilder == Nettside om arten == Eksterne lenker == (en) Cochliotodes i Encyclopedia of Life (en) Cochliotodes i Global Biodiversity Information Facility Cochliotodes babaulti – detaljert informasjon på Wikispecies

Cochliotodes er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Jorunn_B%C3%B8e

2023-02-04

Jorunn Bøe

['Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 12. mai', 'Kategori:Fødsler i 1951', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske kunsthåndverkere', 'Kategori:Personer fra Stavanger kommune']

Jorunn Bøe (født 12. mai 1951 i Stavanger) er en norsk kunsthåndverker og kulturprofil, bosatt i Risør. Fra 1. januar 2000 har hun vært ansatt som kultursjef i Risør kommune.Bøe kom til Risør som møbeldesigner og interiørarkitekt i 1980, og var medlem av kunstgruppa Villvin i perioden 1980-2000. Hun er utdannet ved Statens høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen, med diplom i 1976. I perioden som aktiv kunsthåndverker, deltok hun på flere gruppe- og kollektivustillinger, blant annet ved Hordaland kunstsenter, Kunstbanken Hedmark kunstsenter og i Stavanger og Risør kunstforening. Hun mottok Statens materialstipend i 1982 og er innkjøpt av Norsk kulturråd 1985. I tillegg har hun hatt diverse utstmykningsoppdrag, blant annet ved Sørlandet sykehus i Arendal.Gjennom årene som kultursjef, har Bøe hatt et sterkt fokus på ressursene kunstnerne representerer i samarbeid med kommunen. Hun har hatt en rekke styreverv, og er arkitekt bak flere store kunst- og kulturprosjekter i Risør. Hun har blant annet vært styremedlem i designtreffet Beyond Risør. I samarbeid med Norske kunsthåndverkere (NK) og Norske billedkunstnere (NBK) arbeidet hun fram prosjektet «Etterudanning fra kunstnere» (1993-96). I årene 2009-2011 var hun styreleder i Norsk kulturforum (NOKU), og i 2010 ble Jorunn Bøe utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Samtidig ble hun utnevnt som rådsmedlem.I en kronikk i magasinet Kulturmag i 2013, uttaler Jorunn Bøe følgende: Jeg liker å tenke på byen jeg bor i som et kvartal i New York. Kvartalet inneholder det meste som gir deg følelsen av å bo i en by – jazzklubb, kino hver kveld, teaterscene, puben på hjørnet, vinutsalget, grønnsakstorget, bokhandleren med internasjonale aviser, små spesialbutikker, galleriet, bruktbutikken, turistkontoret, festivalene, de små spisestedene, musikere i gaten sommerstid, kunstutstillinger. Risør kommune ble kåret til årets kulturkommune i 2015 etter å ha blitt kåret til kulturkommune nr. én i Aust-Agder året før.

Jorunn Bøe (født 12. mai 1951 i Stavanger) er en norsk kunsthåndverker og kulturprofil, bosatt i Risør. Fra 1. januar 2000 har hun vært ansatt som kultursjef i Risør kommune.Bøe kom til Risør som møbeldesigner og interiørarkitekt i 1980, og var medlem av kunstgruppa Villvin i perioden 1980-2000. Hun er utdannet ved Statens høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen, med diplom i 1976. I perioden som aktiv kunsthåndverker, deltok hun på flere gruppe- og kollektivustillinger, blant annet ved Hordaland kunstsenter, Kunstbanken Hedmark kunstsenter og i Stavanger og Risør kunstforening. Hun mottok Statens materialstipend i 1982 og er innkjøpt av Norsk kulturråd 1985. I tillegg har hun hatt diverse utstmykningsoppdrag, blant annet ved Sørlandet sykehus i Arendal.Gjennom årene som kultursjef, har Bøe hatt et sterkt fokus på ressursene kunstnerne representerer i samarbeid med kommunen. Hun har hatt en rekke styreverv, og er arkitekt bak flere store kunst- og kulturprosjekter i Risør. Hun har blant annet vært styremedlem i designtreffet Beyond Risør. I samarbeid med Norske kunsthåndverkere (NK) og Norske billedkunstnere (NBK) arbeidet hun fram prosjektet «Etterudanning fra kunstnere» (1993-96). I årene 2009-2011 var hun styreleder i Norsk kulturforum (NOKU), og i 2010 ble Jorunn Bøe utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Samtidig ble hun utnevnt som rådsmedlem.I en kronikk i magasinet Kulturmag i 2013, uttaler Jorunn Bøe følgende: Jeg liker å tenke på byen jeg bor i som et kvartal i New York. Kvartalet inneholder det meste som gir deg følelsen av å bo i en by – jazzklubb, kino hver kveld, teaterscene, puben på hjørnet, vinutsalget, grønnsakstorget, bokhandleren med internasjonale aviser, små spesialbutikker, galleriet, bruktbutikken, turistkontoret, festivalene, de små spisestedene, musikere i gaten sommerstid, kunstutstillinger. Risør kommune ble kåret til årets kulturkommune i 2015 etter å ha blitt kåret til kulturkommune nr. én i Aust-Agder året før. == Referanser ==

Jorunn Bøe (født 12. mai 1951 i Stavanger) er en norsk kunsthåndverker og kulturprofil, bosatt i Risør.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hoplosternodes

2023-02-04

Hoplosternodes

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1946', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Hoplosternodes er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Hoplosternodes er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == En middelsstor (24 millimeter), ganske avlang, blankt kastanjebrun oldenborre. Oversiden er spredt og temmelig kraftig punktert. Den avalnge kroppsformen og den blanke overflaten er karakteristisk. == Utbredelse == Arten er beskrevet fra den Den demokratiske republikken Kongo. Den er bare kjent fra ett enkelt hunn-eksemplar. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Hoplosternodes Burgeon, 1946 Hoplosternodes splendens Burgeon, 1946 == Kilder == Nettside om arten == Eksterne lenker == (en) Hoplosternodes i Global Biodiversity Information Facility Hoplosternodes splendens – detaljert informasjon på Wikispecies

Hoplosternodes er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Gierl%C3%B8w_Meyers_gate_(T%C3%B8nsberg)

2023-02-04

Gierløw Meyers gate (Tønsberg)

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg']

Gierløw Meyers gate er en 110 meter lang gate i Tønsberg sentrum. Den går fra Nedre Langgate og opp til Storgaten. Tidligere startet gaten helt nede ved Kanalen. Det er kun én adresse i gaten; nummer 8.Gaten er oppkalt etter Ove Gjerløw Meyer (1742-1790), byfogd i Tønsberg.

Gierløw Meyers gate er en 110 meter lang gate i Tønsberg sentrum. Den går fra Nedre Langgate og opp til Storgaten. Tidligere startet gaten helt nede ved Kanalen. Det er kun én adresse i gaten; nummer 8.Gaten er oppkalt etter Ove Gjerløw Meyer (1742-1790), byfogd i Tønsberg. == Referanser ==

Gierløw Meyers gate er en 110 meter lang gate i Tønsberg sentrum. Den går fra Nedre Langgate og opp til Storgaten.

https://no.wikipedia.org/wiki/Zhangia

2023-02-04

Zhangia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2002', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Zhangia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Zhangia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == == Systematisk inndeling == Artene blir ofte plassert i slekten Melolontha. Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Zhangia Bunalski, 2002 Zhangia maculata (Zhang, 1983) Zhangia margaritae Bunalski, 2002 == Eksterne lenker == (en) Zhangia i Global Biodiversity Information Facility

Zhangia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Trondheim_Telefonanlegg

2023-02-04

Trondheim Telefonanlegg

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske teleselskaper', 'Kategori:Næringsliv i Trondheim', 'Kategori:Selskaper etablert i 1881', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Trondheims historie', 'Kategori:Trondheims infrastruktur']

Trondhjem Telefonanlæg ble opprettet i 1881 som det første private telefonselskap til allmenn benyttelse i Trondheim.

Trondhjem Telefonanlæg ble opprettet i 1881 som det første private telefonselskap til allmenn benyttelse i Trondheim. == Historie == === Pionertiden === Den første konsesjon til anleggelse av telefonlinje i Trondheim ble gitt i 1877. Fabrikkeier Ludvig Spörck (født 1847, død 1898) åpnet telefonlinje fra sitt kontor i Kongensgate 14 til Bloksberg, samt fra Bloksberg til hans fabrikk på Øya. I 1878 fikk Trolla Bruk konsesjon for en telefonlinje fra Trondhjems Mekaniske Værksted og til Trolla. Flere firmaer fikk konsesjon, slik at det var 24 private telefonlinjer i Trondheim før 1881. Disse telefonlinjene var bygget av forskjellige herrer, noen av Ludvig Spörck, noen av Elektrisk Bureau i Kristiania og noen av Trondhjems Mekaniske Verksted og noen på eget initiativ. === Opprettelsen === Flere konkurrerende aktører fikk konsesjon til å drive private allmenne telefonselskap. Ludvig Spörck & Co var første ute, og 1. oktober 1881 åpnet Trondhjems Telefonanlæg med 70 abonnenter. Sentralen ble plassert i Kongens gate 14, og stasjonen var åpen fra klokken 8 om morgen til 8 om aftenen. === Kommunen overtar === Bystyret i Trondheim vedtok i 1888 at kommunen skulle overta telefondriften i Trondheim. Handelsforeningen hadde presset på for å gi innbyggerne et billigere telefonabonnement, da de mente Spørcks selskap hadde blitt for dyrt. Årskontingenten var på kr 60,- 1. januar 1889 overtok kommunen, og telefonsentralen ble flyttet fra Kongens gate 14 til Hornemansgården. === Innløst av Telegrafverket === Forhandlinger om salg av Trondheimstelefonen ble først møtt med skepsis. I desember 1895 gikk likevel formannskapet med på overenskomst med Telegrafverket om tilknytting av telefonanlegget til interurbane telefonlinjer mellom Trondheim - Levanger - Steinkjer og Namsos. Telefonanlegget og Telegrafverket delte utgiftene ved tilknyttingen. Ombygging og utvidelse var etter hvert helt nødvendig. Byens telefonkomite anbefalte videre forhandlinger med Staten om å ta over telefonanlegget. Overdragelsen skjedde i 1898 med innløsningssum på kr 130 000,- Anlegget hadde da 860 apparater. === Automatisering === Trondheimstelefonen ble automatisert i 1945. Anlegget var svært nedslitt etter krigen. Den nye automatsentralen i Trondheim med 9000 nummer, var ferdigmontert allerede i 1943, men ble ikke satt i drift før 2. november 1945. Aktører i Telegrafstyret forsinket angivelig ferdigstillelsen fordi de mente tyskerne ville dra de største fordelene av automatiseringen i krigstid. == Bestyrere i Trondheim Telefonanlegg == Ludvig Spörck (også eier) 1881 – 1889 Michael Svendsen 1889 – 1896 Bernhard Seland 1896 – 1918 Andreas Bjørseth 1918 – 1931 Sigurd Brønner 1931 – 1945 Vemund Borge 1945 – 1955, Trondheim telestasjon 1955 - 1965 == Kilder == Rinde, Harald (2005) "Norsk telekommunikasjonshistorie", bind 1. Gyldendal Norsk forlag. ISBN 8205334439 Lenæs, Ingolf (1966)"Privattelefonen i Norge". Norsk Landstelefonforening Telegrafverket i Trondheim (1956) "Trondheim Telefonanlegg 75 år". Manus

Trondhjem Telefonanlæg ble opprettet i 1881 som det første private telefonselskap til allmenn benyttelse i Trondheim.

https://no.wikipedia.org/wiki/Howdenocarus

2023-02-04

Howdenocarus

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1978', 'Kategori:Mexicos insekter', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Howdenocarus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Howdenocarus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == En liten, blank, brungul oldenborre. == Utbredelse == Arten er utbredt i Mexico. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Howdenocarus Hardy, 1978 Howdenocarus mexicanus Hardy, 1978 == Kilder == Generic Guide to New World Scarab Beetles - Howdenocarus [1] == Eksterne lenker == (en) Howdenocarus i Encyclopedia of Life (en) Howdenocarus i Global Biodiversity Information Facility Howdenocarus mexicanus – detaljert informasjon på Wikispecies

Howdenocarus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Hypothyce

2023-02-04

Hypothyce

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1968', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Hypothyce er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Hypothyce er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore, matt brunoliven oldenborrer. == Utbredelse == Slekten er utbredt i det sørøstlige USA (Texas). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Hypothyce Howden, 1968 Hypothyce burnei Skelley, 2003 Hypothyce mixta Howden, 1968 Hypothyce osburni (Cartwright, 1967) == Kilder == Generic Guide to New World Scarab Beetles - Hypothyce [1] == Eksterne lenker == (en) Hypothyce i Encyclopedia of Life (en) Hypothyce i Global Biodiversity Information Facility (en) Hypothyce hos ITIS Hypothyce – detaljert informasjon på Wikispecies

Hypothyce er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Phyllophaga

2023-02-04

Phyllophaga

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1827', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Phyllophaga er en meget artsrik slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Phyllophaga er en meget artsrik slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Små til ganske store (12-35 millimeter), sylindriske, brunlige oldenborrer. Kroppen er forholdsvis tynnskallet og mangler skjell og påfallende hårkledning på oversiden. == Levevis == Larvene lever i jorda som vanlig for oldenborrer. Noen av artene kan bli svært tallrike og gjøre skade i landbruket. De voksne billene gnager på mange slags planter. == Utbredelse == Slekten er utbredt i Amerika, fra Argentina i sør til Canada i nord, inkludert øyene i Karibia. Rundt halvparten av artene lever i Nord-Amerika. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855 Slekten Phyllophaga Harris, 1827 == Kilder == Generic Guide to New World Scarab Beetles - Phyllophaga [1] == Eksterne lenker == bugguide.net - bilder av nordamerikanske arter (en) Phyllophaga i Global Biodiversity Information Facility (en) Phyllophaga hos Fossilworks (en) Phyllophaga hos ITIS (en) Phyllophaga hos NCBI (en) Kategori:Phyllophaga – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Phyllophaga – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Phyllophaga – detaljert informasjon på Wikispecies

Phyllophaga er en meget artsrik slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Fossocarus

2023-02-04

Fossocarus

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1961', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Fossocarus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Fossocarus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == En middelsstor, blank, mørkbrun oldenborre. Pronotum er kledt med lange, gulaktige hår. == Utbredelse == Arten lever i Texas. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Fossocarus Howden, 1961 Fossocarus creoleorum Howden, 1961 == Kilder == Generic Guide to New World Scarab Beetles - Fossocarus [1] == Eksterne lenker == bugguide.net - bilder av arten (en) Fossocarus i Encyclopedia of Life (en) Fossocarus i Global Biodiversity Information Facility (en) Fossocarus hos ITIS Fossocarus – detaljert informasjon på Wikispecies

Fossocarus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Engistanoxia

2023-02-04

Engistanoxia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 2002', 'Kategori:Kenyas endemiske fauna', 'Kategori:Kenyas insekter', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Engistanoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Engistanoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Nokså store (23-25 millimeter), mørkbrune oldenborrer. Oversiden er ujevnt skjellkledt. == Utbredelse == Slekten er bare kjent fra Kenya. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Engistanoxia Lacroix, 2002 Engistanoxia dessertineae Lacroix, 2002 Engistanoxia sagala Sehnal, 2014 == Kilder == Sehnal, R. (2014) Engistanoxia sagala sp. nov. from Kenya (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae: Melolonthini). Acta Entomologica Musei Nationalis Pragae 54(2): 563-569. [1] == Eksterne lenker == (en) Engistanoxia i Global Biodiversity Information Facility Engistanoxia dessertineae – detaljert informasjon på Wikispecies

Engistanoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Bulls_gate_(T%C3%B8nsberg)

2023-02-04

Bulls gate (Tønsberg)

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg']

Bulls gate (1-15, 2-18) er en 350 meter lang gate i Tønsberg. Gaten er oppkalt etter skipsreder Johannes Hartvig Bull (1860-1920).

Bulls gate (1-15, 2-18) er en 350 meter lang gate i Tønsberg. Gaten er oppkalt etter skipsreder Johannes Hartvig Bull (1860-1920). == Referanser ==

Bulls gate (1-15, 2-18) er en 350 meter lang gate i Tønsberg.

https://no.wikipedia.org/wiki/Indusert_ovulasjon

2023-02-04

Indusert ovulasjon

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Formering', 'Kategori:Fysiologi']

Indusert ovulasjon eller indusert eggløsning (på folkemunne også kalt kanineffekten) er et uttrykk som beskriver at eggløsning stimuleres som en følge av paring. Flere dyrearter har indusert ovulasjon, som for eksempel katt, fritte, mink, vaskebjørn, kanin, mus og kameldyr. Når en hunn parer seg stimuleres indusert ovulasjon. Det er imidlertid ikke selve paringsakten som gir eggløsning, men et protein i hannens sædveske. Etter en seksuell handling blir proteinet tatt opp i blodbanen og ført til hypofysen i hjernen, hvor det stimulerer produksjon av flere kjønnshormoner. Proteinet er en variant av et stoff som sørger for å vedlikeholde nerveceller - såkalt nervevekstfaktor (NGF) (av Nerve Growth Factor). Stoffet finnes i store mengder i sæd. Forsøk viser også at sæd fra en art kan gi eggløsning hos en annen art. Proteinet er funnet i alle undersøkte arter, også hos mennesker. I praksis betyr det at også mennesket kan få eggløsning og være fruktbart utenom vanlig syklus. Et kattekull kan på grunn av indusert ovulasjon ha ulike fedre. Hunnkatter som parer seg gjentatte ganger kan altså få flere eggløsninger og således få avkom, som altså er halvsøsken, med ulike fedre i samme kull. Hunnkameler i karavaner uten hanner har av samme årsak ingen menstruasjonessyklus.

Indusert ovulasjon eller indusert eggløsning (på folkemunne også kalt kanineffekten) er et uttrykk som beskriver at eggløsning stimuleres som en følge av paring. Flere dyrearter har indusert ovulasjon, som for eksempel katt, fritte, mink, vaskebjørn, kanin, mus og kameldyr. Når en hunn parer seg stimuleres indusert ovulasjon. Det er imidlertid ikke selve paringsakten som gir eggløsning, men et protein i hannens sædveske. Etter en seksuell handling blir proteinet tatt opp i blodbanen og ført til hypofysen i hjernen, hvor det stimulerer produksjon av flere kjønnshormoner. Proteinet er en variant av et stoff som sørger for å vedlikeholde nerveceller - såkalt nervevekstfaktor (NGF) (av Nerve Growth Factor). Stoffet finnes i store mengder i sæd. Forsøk viser også at sæd fra en art kan gi eggløsning hos en annen art. Proteinet er funnet i alle undersøkte arter, også hos mennesker. I praksis betyr det at også mennesket kan få eggløsning og være fruktbart utenom vanlig syklus. Et kattekull kan på grunn av indusert ovulasjon ha ulike fedre. Hunnkatter som parer seg gjentatte ganger kan altså få flere eggløsninger og således få avkom, som altså er halvsøsken, med ulike fedre i samme kull. Hunnkameler i karavaner uten hanner har av samme årsak ingen menstruasjonessyklus. == Se også == Eggløsning Befruktning Paring == Referanser ==

Indusert ovulasjon eller indusert eggløsning (på folkemunne også kalt kanineffekten) er et uttrykk som beskriver at eggløsning stimuleres som en følge av paring.Sædvesken starter eggløsning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lomas_de_Carrasco

2023-02-04

Lomas de Carrasco

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Lomas de Carrasco er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 806 innbyggere.

Lomas de Carrasco er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 806 innbyggere. == Befolkning == Lomas de Carrasco har 806 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Lomas de Carrasco

| kommune = Pando

https://no.wikipedia.org/wiki/Balneario_Argentino

2023-02-04

Balneario Argentino

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Balneario Argentino er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 68 innbyggere.

Balneario Argentino er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 68 innbyggere. == Geografi == Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata. == Befolkning == Balneario Argentino har 68 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Transport == L-712 og L-713 (COPSA): Montevideo / Ciudad de la Costa / La Floresta (kommune) == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Balneario Argentino Arkivert 14. november 2013 hos Wayback Machine.

| kommune = La Floresta

https://no.wikipedia.org/wiki/Fraccionamiento_Camino_del_Andaluz_y_Ruta_84

2023-02-04

Fraccionamiento Camino del Andaluz y Ruta 84

['Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Fraccionamiento Camino del Andaluz y Ruta 84 er en by i kommunen Toledo i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 9 295 innbyggere.

Fraccionamiento Camino del Andaluz y Ruta 84 er en by i kommunen Toledo i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 9 295 innbyggere. == Befolkning == Fraccionamiento Camino del Andaluz y Ruta 84 har 9 295 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Fracc. Camino del Andaluz y Ruta 84

| kommune = Toledo

https://no.wikipedia.org/wiki/Villa_El_Tato

2023-02-04

Villa El Tato

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Villa El Tato er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 615 innbyggere.

Villa El Tato er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 615 innbyggere. == Befolkning == Villa El Tato har 615 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Villa El Tato

| kommune = Pando

https://no.wikipedia.org/wiki/Li_Xueyao

2023-02-04

Li Xueyao

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Vinter-OL for ungdom 2012', 'Kategori:Fødsler 11. april', 'Kategori:Fødsler i 1995', 'Kategori:Kinesiske skihoppere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Li Xueyao (født 11. april 1995) er en kinesisk skihopper, som representerer det kinesiske skiforbundet. Etter flere sesonger i kontinentalcupen debuterte Li Xueyao i verdenscupen den 11. februar 2012 i Ljubno i Slovenia, hvor hun endte nest sist på en 44.-plass. Hun ble tatt ut i den kinesiske troppen til Ski-VM 2011 i Oslo der hun endte på en 40.-plass i normalbakkerennet. To år senere i Val di Fiemme under Ski-VM 2013 endte hun nest sist i normalbakkerennet med en 42.-plass. Under Ski-VM 2015 i Falun, kvalifiserte hun seg til normalbakkerennet og endte på en 37.-plass.

Li Xueyao (født 11. april 1995) er en kinesisk skihopper, som representerer det kinesiske skiforbundet. Etter flere sesonger i kontinentalcupen debuterte Li Xueyao i verdenscupen den 11. februar 2012 i Ljubno i Slovenia, hvor hun endte nest sist på en 44.-plass. Hun ble tatt ut i den kinesiske troppen til Ski-VM 2011 i Oslo der hun endte på en 40.-plass i normalbakkerennet. To år senere i Val di Fiemme under Ski-VM 2013 endte hun nest sist i normalbakkerennet med en 42.-plass. Under Ski-VM 2015 i Falun, kvalifiserte hun seg til normalbakkerennet og endte på en 37.-plass. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Li Xueyao – Olympedia (en) Li Xueyao – FIS (skihopping) (pl) Li Xueyao – skijumping.pl

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Fraccionamiento_sobre_Ruta_74

2023-02-04

Fraccionamiento sobre Ruta 74

['Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Fraccionamiento sobre Ruta 74 er en by i kommunen Suárez i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 513 innbyggere.

Fraccionamiento sobre Ruta 74 er en by i kommunen Suárez i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 513 innbyggere. == Befolkning == Fraccionamiento sobre Ruta 74 har 1 513 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Fraccionamiento sobre Ruta 74

| kommune = Suárez

https://no.wikipedia.org/wiki/Chang_Xinyue

2023-02-04

Chang Xinyue

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Kina under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Kinesiske skihoppere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 2018']

Chang Xinyue (kinesisk: 常馨月; pinyin: Cháng Xīnyuè, født 13. februar 1994) er en kinesisk skihopper, som representerer det kinesiske skiforbundet. Etter noen sesonger i kontinentalcupen debuterte Chang Xinyue i verdenscupen den 16. februar 2013 i Ljubno i Slovenia, hvor hun endte på en 32.-plass. Hun ble tatt ut i den kinesiske troppen til Ski-VM 2013 i Val di Fiemme der hun endte på en 30.-plass i normalbakkerennet. Under Ski-VM 2015 i Falun, kvalifiserte hun seg til normalbakkerennet og endte på en 38.-plass.

Chang Xinyue (kinesisk: 常馨月; pinyin: Cháng Xīnyuè, født 13. februar 1994) er en kinesisk skihopper, som representerer det kinesiske skiforbundet. Etter noen sesonger i kontinentalcupen debuterte Chang Xinyue i verdenscupen den 16. februar 2013 i Ljubno i Slovenia, hvor hun endte på en 32.-plass. Hun ble tatt ut i den kinesiske troppen til Ski-VM 2013 i Val di Fiemme der hun endte på en 30.-plass i normalbakkerennet. Under Ski-VM 2015 i Falun, kvalifiserte hun seg til normalbakkerennet og endte på en 38.-plass. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Chang Xinyue – Olympedia (en) Chang Xinyue – FIS (skihopping) (pl) Chang Xinyue – skijumping.pl

| sport = Skihopping

https://no.wikipedia.org/wiki/Ma_Tong

2023-02-04

Ma Tong

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Fødsler 2. mars', 'Kategori:Fødsler i 1994', 'Kategori:Kinesiske skihoppere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Ma Tong (født 2. mars 1994) er en kinesisk skihopper som representerer det kinesiske skiforbundet. Etter én sesong i kontinentalcupen debuterte Ma Tong i verdenscupen den 11. februar 2012 i Ljubno i Slovenia, hvor hun endte på 33.-plass. Hun ble tatt ut i den kinesiske troppen til Ski-VM 2011 i Oslo der hun endte på 39.-plass i normalbakkerennet. Under Ski-VM 2015 i Falun, klarte hun ikke å kvalifisere seg til normalbakkerennet med 33.-plass.

Ma Tong (født 2. mars 1994) er en kinesisk skihopper som representerer det kinesiske skiforbundet. Etter én sesong i kontinentalcupen debuterte Ma Tong i verdenscupen den 11. februar 2012 i Ljubno i Slovenia, hvor hun endte på 33.-plass. Hun ble tatt ut i den kinesiske troppen til Ski-VM 2011 i Oslo der hun endte på 39.-plass i normalbakkerennet. Under Ski-VM 2015 i Falun, klarte hun ikke å kvalifisere seg til normalbakkerennet med 33.-plass. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ma Tong – FIS (skihopping) (pl) Ma Tong – skijumping.pl

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Liu_Qi_(skihopper)

2023-02-04

Liu Qi (skihopper)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Fødsler i 1996', 'Kategori:Kinesiske skihoppere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Liu Qi (født 27. februar 1996) er en kinesisk skihopper, som representerer det kinesiske skiforbundet. Etter ett renn i kontinentalcupen debuterte Liu Qi i verdenscupen den 8. desember 2012 i Sotsji, hvor hun endte på en 44.-plass. Hun ble tatt ut i den kinesiske troppen til Ski-VM 2013 i Val di Fiemme der hun endte på en 40.-plass i normalbakkerennet. Under Ski-VM 2015 i Falun, klarte hun ikke å kvalifisere seg til normalbakkerennet med en 32.-plass.

Liu Qi (født 27. februar 1996) er en kinesisk skihopper, som representerer det kinesiske skiforbundet. Etter ett renn i kontinentalcupen debuterte Liu Qi i verdenscupen den 8. desember 2012 i Sotsji, hvor hun endte på en 44.-plass. Hun ble tatt ut i den kinesiske troppen til Ski-VM 2013 i Val di Fiemme der hun endte på en 40.-plass i normalbakkerennet. Under Ski-VM 2015 i Falun, klarte hun ikke å kvalifisere seg til normalbakkerennet med en 32.-plass. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Liu Qi – FIS (skihopping)

| fødested =

https://no.wikipedia.org/wiki/Trachenberg_slott

2023-02-04

Trachenberg slott

['Kategori:16°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor land hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Slott i Polen']

Trachenberg slott (polsk: Zamek w Żmigrodzie, tysk: Schloss Trachenberg, også Schloss Hatzfeld) er et forhenværende tysk slott, påbegynt i 1296. Under andre verdenskrig ble slottet sterkt skadet og er i dag under restaurering. Stedet er særlig kjent for den konferansen som fant sted der i juli 1813 hvor lederne for den sjette koalisjonen (Aleksander I av Russland, Fredrik Vilhelm III av Preussen og kronprins Karl Johan av Sverige) la avgjørende planer - kjent som Trachenbergplanen - mot Frankrike under Napoléon Bonaparte. Felttogene basert på Trachenbergplanen førte til fransk nederlag i folkeslaget ved Leipzig og ledet til Napoléons abdikasjon året etter.

Trachenberg slott (polsk: Zamek w Żmigrodzie, tysk: Schloss Trachenberg, også Schloss Hatzfeld) er et forhenværende tysk slott, påbegynt i 1296. Under andre verdenskrig ble slottet sterkt skadet og er i dag under restaurering. Stedet er særlig kjent for den konferansen som fant sted der i juli 1813 hvor lederne for den sjette koalisjonen (Aleksander I av Russland, Fredrik Vilhelm III av Preussen og kronprins Karl Johan av Sverige) la avgjørende planer - kjent som Trachenbergplanen - mot Frankrike under Napoléon Bonaparte. Felttogene basert på Trachenbergplanen førte til fransk nederlag i folkeslaget ved Leipzig og ledet til Napoléons abdikasjon året etter.

Trachenberg slott (polsk: Zamek w Żmigrodzie, tysk: Schloss Trachenberg, også Schloss Hatzfeld) er et forhenværende tysk slott, påbegynt i 1296. Under andre verdenskrig ble slottet sterkt skadet og er i dag under restaurering.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bukta

2023-02-04

Bukta

['Kategori:Pekere']

Bukta kan vise til: Bukta, eller Buktafestivalen (Bukta Tromsø Open Air Festival) – en årlig musikkfestival i Tromsø Bukta (Alta) – en bydel i Alta kommune i Finnmark Bukta (Lebesby) – ei grend i Lebesby kommune i Finnmark Bukta (Gloppen) – et område i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane The Pirate Bay – fornorsket form av «The Bay»

Bukta kan vise til: Bukta, eller Buktafestivalen (Bukta Tromsø Open Air Festival) – en årlig musikkfestival i Tromsø Bukta (Alta) – en bydel i Alta kommune i Finnmark Bukta (Lebesby) – ei grend i Lebesby kommune i Finnmark Bukta (Gloppen) – et område i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane The Pirate Bay – fornorsket form av «The Bay»

Bukta kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Atargatis

2023-02-04

Atargatis

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Fruktbarhetsgudinner', 'Kategori:Gudinner', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sjø- og veifarendegudinner']

Atargatis (gresk: ᾈταργάτις, avledet fra Δερκετώ; arameisk: ‘Atar‘atheh eller Tar‘atheh) er en vestsemittisk gudinne og den øverste gudinnen i nordlige Syria i antikken. Den greske historikeren Ktesias fra Knidos benyttet også navnet Derketo om henne, og romerne omtalte henne som Dea Syriæ («syriske gudinne»). Hovedsakelig var hun en fruktbarhetsgudinne, men som baalat («herskerinne») av hennes by og folk, var hun også ansvarlig for deres beskyttelse og velvære. Hennes fremste helligdom var ved Hierapolis (gresk: Ἱεράπολις, bokstavelig «Hellig by»), dagens by Manbij i nordlige Syria, nordøst for Aleppo. Den russiske oldtidshistorikeren Michael Rostovtzeff karakteriserte henne som «den store herskerinne av de nordsyriske landene.» Hennes gemal er vanligvis Hadad, en storm- og værgud. Duer og fisk var dyr som var hellige for henne: duer var symbol for kjærlighetsgudinnen, og fisk var symbol på fruktbarhet og livet i vannet. I henhold til en gammelsyrisk kilde fra 200-tallet e.Kr., «I Syria og i Urhâi (Edessa) pleide menn å kastrere seg til ære av Tarata. Men da kong Abgar ble en troende, beordret han at alle som kastrerte seg selv skulle få en hånd hogd av. Og fra den dag og til dagens har ingen lenger i Urhâi kastrert seg.»

Atargatis (gresk: ᾈταργάτις, avledet fra Δερκετώ; arameisk: ‘Atar‘atheh eller Tar‘atheh) er en vestsemittisk gudinne og den øverste gudinnen i nordlige Syria i antikken. Den greske historikeren Ktesias fra Knidos benyttet også navnet Derketo om henne, og romerne omtalte henne som Dea Syriæ («syriske gudinne»). Hovedsakelig var hun en fruktbarhetsgudinne, men som baalat («herskerinne») av hennes by og folk, var hun også ansvarlig for deres beskyttelse og velvære. Hennes fremste helligdom var ved Hierapolis (gresk: Ἱεράπολις, bokstavelig «Hellig by»), dagens by Manbij i nordlige Syria, nordøst for Aleppo. Den russiske oldtidshistorikeren Michael Rostovtzeff karakteriserte henne som «den store herskerinne av de nordsyriske landene.» Hennes gemal er vanligvis Hadad, en storm- og værgud. Duer og fisk var dyr som var hellige for henne: duer var symbol for kjærlighetsgudinnen, og fisk var symbol på fruktbarhet og livet i vannet. I henhold til en gammelsyrisk kilde fra 200-tallet e.Kr., «I Syria og i Urhâi (Edessa) pleide menn å kastrere seg til ære av Tarata. Men da kong Abgar ble en troende, beordret han at alle som kastrerte seg selv skulle få en hånd hogd av. Og fra den dag og til dagens har ingen lenger i Urhâi kastrert seg.» == Navn og opprinnelse == Navnet Atargatis er avledet fra den arameiske formen ‘Atar‘atheh som kommer i flere varianter. Avbildninger på mynter ved Hierapolis Bambyke (Manbij) fra rundt 300-tallet f.Kr. opptrer teksten tr‘th for 'Atar'ate, og tr‘th mnbgyb i en nabatisk inskripsjon; ved Kafr Yassif nær Akko i nordlige Israel hadde et alter inskripsjonen «til Adado og Atargatis, guddommene som hører på bønnene»; og det fulle navnet ‘tr‘th opptrer på en tospråklig inskripsjon funnet i Palmyra for året 140.‘Atar‘atheh er forstått som en fortsettelse av gudinnedyrking fra bronsealderen. Ved Ugarit er det leirtavler med kileskrift som bevitner tre store kanaanittiske gudinner: 'Aṭirat (Asjera), beskrevet som en fruktbar «fru gudinne av havet» (rabbatu at̪iratu yammi); ‘Anat (Anat); og ‘Ațtart (Astarte), som delte mange felles trekk og som kan ha blitt dyrket i sideordnet eller adskilt i løpet av en kulturhistorie på 1500 år.Navnet ‘Atar‘atheh er generelt akseptert til å være avledet fra en sammensetning av den arameiske formen ‘Attar, som er beslektet med ‘Ațtart minus dets hunkjønnsendelse -t, og ‘Attah eller ‘Atā, beslektet med Anat. (Slektskap med ugarittiske ‘Ațtart, inkludert fønikiske ‘Aštart, framstilt på gresk som Astarte, hebraisk ‘Aštoreth i Den hebraiske Bibelen, og himjarittiske ‘Athtar. Sammenlign med den beslektede akkadiske formen Ištar). Alternativt kan den andre halvparten være fra et palmyrisk guddommelig navn ‘Athe (det vil tempus opportunum), som opptrer som en del av mange ordsammensetninger. Det har også vært foreslått at elementet -gatis kan være beslektet med det greske gados, «fisk». Det greske navnet for et «sjøuhyre» eller «hval» er den beslektet formen ketos (som har via latin gitt navn til stjernebildet Cetus, Hvalfisken). Atar-Gatis kan ganske enkelt betyr «fiskgudinnen Atar». == Kultsentre og kultbilder == Som en konsekvens av den første halvdelen av navnet har Atargatis jevnlig, men feilaktig, blitt identifisert som ‘Ashtart (Astarte). De to guddommene har antagelig en felles opprinnelse og kan ha mange trekk til felles, men deres religiøse kulter er historisk adskilte. Det er en referanse i Andre Makkabeerbok 12:26 og Første Makkabeerbok 5:43 til Atargateion eller Atergateion, det vil si et tempel for Atargatis, ved Karnion i Gilead, men hjemmet for gudinnen var uten tvil ikke i oldtidens Israel eller i Kanaan, men i Syria; ved Hierapolis Bambyke (Manbij) hadde hun et tempel i sitt navn. Ved Palmyra opptrer hun på mynter med avbildning av en løve og en halvmåne; en inskripsjon nevner henne.I templene til Atargatis ved Palmyra og Dura Europos (øst i Syria) og opptrer jevnlig sammen med sin gemal, Hadad, og i den rike synkretisme i den religiøse kulturen i Dura Europos, ble hun æret som Artemis Azzanathkona. To relativt godt bevarte templer i Niha Bekaa i Libanon er dedikert til henne og til Hadad. På 1930-tallet ble tallrike nabatiske relieffbyster av Atargatis identifisert av Nelson Glueck ved Khirbet et-Tannûr i Jordan ved tempelruiner fra tidlig på 100-tallet e.Kr. Der en gudinne med tynt slør hvor hennes lepper og øyne en gang hadde vært malt røde, og et par fisker stående mot hverandre over hennes hode. Hennes bølgete hår, som Glueck i en litt for velvillig tolkning mente antydet vann, var delt på midten. Ved Petra ble gudinnen fra nord synkretistisk sammensmeltet med en nordarabisk gudinne fra sør, Al-‘Uzzá, også dyrket i et tempel, og hvor et steinrelieff framstilte henne med to motstående fisker på hodet som en krone (se bilde). Ved Dura Europus var en spindel og et septer eller fiskespyd blant attributtene til Atargatis. Ved hennes templer i Ashkelon, Hierapolis Bambyke og Edessa var det fiskedammer med fisk som kun hennes prester kunne berøre.Fra Syria strakte dyrkelsen av henne til Hellas og lengre vestover. Lukian og Apuleius har beskrevet tiggerprester som reiste rundt i de store byene med et bilde av gudinnen på et esel og samlet inn penger. Den brede utvidelsen av kulten er tilskrevet i stor grad til syriske handelsmenn, og av den grunn finnes det spor av kulten i de store havnebyene; på Dilos er det særlig mange inskripsjoner som vitner om hennes betydning. Kulten har også etterlatt seg spor på Sicilia, innført antagelig av slaver og leiesoldater, som igjen brakte henne med seg til Romerrikets nordlige grenser. Lederen av de som gjorde opprør under den første slavekrigen på Sicilia i tidsrommet 135-132 f.Kr. var en syrer ved navn Eunus, oppfattet som en profet og en magier. Eunus hevdet å ha mottatt visjoner og budskap fra gudinnen Atargatis, som ble likestilt med den greske Demeter. == Synkretisme == I mange tilfeller ble Atargatis, ‘Ashtart, og andre gudinner som en gang hadde uavhengige kulter og mytologier smeltet sammen i en slik grad at de ikke ble til å skille ifra hverandre. Denne sammensmeltningen er eksemplifisert ved tempelet i Karnion, som antagelig er identisk med det berømte tempelet til ‘Ashtart ved Ashtaroth-Karnaim i landet Basan, øst for Jordanelven. Atargatis opptrer generelt som hustru av Hadad. De er de beskyttende guddommene av samfunnet. Atargatis, som bærer murkrone, er stammor til den kongelige familie, grunnleggeren av det sosiale og religiøse livet, generasjonenes gudinne og av fruktbarheten (derav tilstedeværelsen av falliske emblemer), og oppfinneren av alle nyttige innretninger. Ikke uvanlig er hun identifisert med den greske kjærlighetsgudinnen Afrodite, som ble født av havets skum. Ved tilknytningen av alle disse mange funksjonene, til tross for å ha opphav som en havgudinne analog til Amfitrite, ble hun til sist en stor modergudinne, analog til Kybele og Rhea: i et aspekt typegjør hun beskyttelsen av vann i å produsere liv; i et annet, den universelle andre-jord; i et tredje (påvirket utvilsomt av babylonsk astronomi og astrologi), skjebnens makt.I en nyere analyse av kulten til Atargatis har den danske forskeren Per Bilde plassert henne i kontekst med andre store gudinner i øst som er preget av hellenistiske innflytelsen. == Mytologi == Legendene er tallrike og av astrologiske i sitt vesen. En begrunnelse for en syrisk duedyrkelse og avholdenhet fra fisk er sett i fortellingen hos Athenaios 8,37 hvor Atargatis er naivt forklart til å betyr «uten Gatis», som navnet på en dronning som la ned forbud mot å spise fisk. Således forteller Diodorus Siculus (2.4.2) ved å sitere Ktesias, hvordan Derketo ble forelsket i en ungdom og med ham født hun et barn og hvordan hun i skam kastet seg i en innsjø i nærheten av Ashkelon. Kroppen hennes ble endret til en fisk bortsett fra hodet som forble menneskelig. Derketos barn vokste opp og ble Semiramis, en assyrisk dronning. Hun er tidvis beskrevet som havfruegudinne grunnet identifiseringen av henne med gudinne med fiskekropp ved havnebyen Ashkelon. Bortsett fra litterære framstillinger, har de fleste eldre ikonografiske framstillinger ikke visualisert som henne som en fisk eller en delvis fisk, men antropomorfisk (i menneskeform).I en annen fortelling, fortalt av Hyginus, falt et egg fra himmelen og havnet elven Eufrat. Fisker rullet egget på land, duer satte seg på det og ruget det, og egget ble klekket, og Venus, kjent som den syriske gudinne, kom fram. Forfatteren av Catasterismi (Katasterismoi, «Plassering blant stjernene») forklarte stjernebildet Piscis Austrinus (Den sørlige fisken) som foreldrene til de to fiskene som utgjorde stjernebildet Pisces (Fiskene); i henhold til denne fortellingen, ble den plassert i himmelhvelvingen som minne om Derketos fall i innsjøen ved Hierapolis Bambyke i nærheten av Eufrat, fra hvor hun ble reddet av en stor fisk — som igjen forklarer den syriske avholdenhet fra å spise fisk. I egyptisk mytologi reddet denne fisken livet til den egyptiske gudinnen Isis og hun plasserte deretter denne fisken og dens etterkommere i himmelhvelvingen som stjernebilder.Ovid forteller i sin bok Metamorfoser (5.331) at Venus tok formen av en fisk for å skjule seg fra sjøuhyret Tyfon. I hans bok Fasti (2.459-.474) fortalte derimot Ovid hvordan Dione, som Ovid her mener er Venus/Afrodite, flykter fra Tyfon med sitt barn Cupid/Eros og kom til elven Eufrat i Syria. Da hun hørte vinden stige, fryktet hun at det var Tyfon, og tryglet elvens nymfer og hoppet i elven med sin sønn. To fisker bar dem opp og de ble belønnet med å bli forvandlet til stjernebildet Pisces (Fiskene) — og av den årsak vil syrerne ikke spise fisk. == Presteskap == I løpet av den romerske tiden ble Atargatis dyrket av evnukkprester. Det var tilsvarende som galliprestene til gudinnen Kybele som praktiserte eviratio (kastrering), en praksis som var forbudt for romerske borgere, og prestene var således enten slaver eller fra Asia. Ved helligdommen i Hieropolis grunnlagt av Semiramis, tjente evnukkprester bildet av en kvinne med fiskehale. Ritualene for gudinnen ble fulgt av fløytespill og risting av skrangleinstrumenter. I en rite kastrerte unge menn seg selv for å bli prester kledd i tvekjønnete klær ved tempelet og deretter utførte oppgaver vanligvis utført av kvinner. Den obligatoriske innsjøen eller dammen lå nært ved, fylt med hellige fisk som ingen fikk lov til å spise; heller ikke kunne noen spise Atargatis’ hellige duer. Prestene ble beskrevet av Apuleius som tiggerprester som reiste rundt med et esel som fraktet et bilde av gudinnen kledd i en silkekappe. Når de ankom et landsbytorg ville de utføre et ekstatisk ritual, formet for å tiltrekke seg en menneskemengde og motta deres donasjoner. Prestene ble beskrevet som feminine, sminket og med turbaner på hodet, og kledd i safranfargete silkekapper; en del med hvite tunikaer med purpurstriper. De ropte og danset mens de spilte musikk på fløyte, virvlet rundt med nakkene bøyd slik at deres lang hår fløy ut; og i et ekstatisk vanvidd kunne de bite seg selv og skjære seg opp med kniver til de blødde.I henhold til en fortelling gjenfortalt av Lukian, hadde den assyriske dronningen Stratonike en visjon hvor hun måtte bygge et tempel for gudinnen ved Hieropolis og kongen sendte henne dit sammen med en ung mann ved navn Combabus for å utføre oppgaven. Kjent med dronningens omdømme lot Combabus seg kastrere og etterlot sine genitaler i en boks. Da dronningen ble tiltrukket av den unge mannen og forsøkte å forføre ham, avslørte han seg lemlestelse, men det fikk henne ikke til å ønske å ha hans selskap. Da Stratonike og Combabus kom tilbake til kongen, anklaget hun ham for å ha forsøkt å forføre henne. Combabus ble arrestert, dømt og dømt til døden. Combabus viste fram sin forseglete boks for å bevise sin uskyld hvorpå kongen angret seg og belønnet Combabus for hans lojalitet. Tempelet ble fullført og en statue av Combabus ble reist i det. Dette ble sagt å være opprinnelsen til tempelprestenes praksis med kastrasjon. Lukian omtaler en annen variant av denne samme fortelling med Combabus. Den nevner en bestemt utenlandsk kvinne som hadde deltatt i et hemmelig møte, hvor hun fikk se særdeles vakker mann, og hun begjærte ham voldsomt, men da hun oppdaget at han var en evnukk begikk hun selvmord. Combabus skal følgelig i fortvilelse av at han ikke kunne svare på fysisk kjærlighet, lot seg siden kle i kvinneklær slik at ingen kvinne siden ville bli lurt på samme vis. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Atargatis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Lukian av Samosata: Concerning the Syrian Goddess (engelsk oversettelse og kommentarer) Stuckey, Johanna (2009): «Atargatis, 'the Syrian Goddess'» Arkivert 31. mars 2021 hos Wayback Machine., MatriFocus Cross-Quarterly, 8–3 «Atargatis», Encyclopædia Britannica, 11. utg., 1911

Atargatis (gresk: ᾈταργάτις, avledet fra Δερκετώ;Hirsch, Emil G.; König, Eduard (1906): «Derceto» i: Jewish Encyclopedia arameisk: ‘Atar‘atheh eller Tar‘atheh) er en vestsemittisk gudinne og den øverste gudinnen i nordlige Syria i antikken.Rostovtseff, M. (januar 1933): «Hadad and Atargatis at Palmyra» i: American Journal of Archeology 37, s. 58-63 Den greske historikeren Ktesias fra Knidos benyttet også navnet Derketo om henne,Strabon, 16.785Plinius den eldre: Naturalis Historia 5.81. og romerne omtalte henne som Dea Syriæ («syriske gudinne»). Hovedsakelig var hun en fruktbarhetsgudinne, men som baalat («herskerinne») av hennes by og folk, var hun også ansvarlig for deres beskyttelse og velvære. Hennes fremste helligdom var ved Hierapolis (gresk: Ἱεράπολις, bokstavelig «Hellig by»),Ikke til å forveksles med en by i Anatolia av samme navn dagens by Manbij i nordlige Syria, nordøst for Aleppo.

https://no.wikipedia.org/wiki/Alta

2023-02-04

Alta

['Kategori:23°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Alta', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Alta (nordsamisk: Álttá suohkan, kvensk: Alattion komuuni) er en kommune i Troms og Finnmark, vest i Finnmark, med bystatus siden 2000. Den grenser i nord mot Hasvik, Hammerfest og Loppa, i øst mot Porsanger, i sør mot Kautokeino og Karasjok, og i vest mot Kvænangen og Loppa. Alta er også navnet på tettstedet og byen, som er kommunens administrasjonssenter. Det har vært lansert flere tolkninger av stedsnavnet Alta. Oluf Rygh satte det i forbindelse med gammelnorsk alpt («svane»). Just Qvigstad mente første leddet var det finske ala-, som i alamaa («lavland»). Jens Petter Nielsen har pekt på det samiske alda («offerplass»).

Alta (nordsamisk: Álttá suohkan, kvensk: Alattion komuuni) er en kommune i Troms og Finnmark, vest i Finnmark, med bystatus siden 2000. Den grenser i nord mot Hasvik, Hammerfest og Loppa, i øst mot Porsanger, i sør mot Kautokeino og Karasjok, og i vest mot Kvænangen og Loppa. Alta er også navnet på tettstedet og byen, som er kommunens administrasjonssenter. Det har vært lansert flere tolkninger av stedsnavnet Alta. Oluf Rygh satte det i forbindelse med gammelnorsk alpt («svane»). Just Qvigstad mente første leddet var det finske ala-, som i alamaa («lavland»). Jens Petter Nielsen har pekt på det samiske alda («offerplass»). == Historie == === Fornminner === Helleristningene i Alta ble oppdaget i 1973 og står på UNESCOs Verdensarvliste. Dette feltet har Nord-Europas største antall helleristninger og hellemalerier laget av en jeger- og fiskerbefolkning. De eldste helleristningene er strandlinjedatert til å være ca. 7000 år gamle. Det første funnet var den såkalte Pippisteinen, som på 1950tallet ble funnet i Gjermundsby litt sør for Isnestoften. Byen er også kjent for steinalderfunnene nær fjellet Komsa, som har gitt navn til det som tidligere ble kalt Komsakulturen og som i dag kalles eldre steinalder i Finnmark. === Før 1700 === Alta nevnes for første gang i skriftlige kilder i 1520, og er på det tidspunktet etter alt å dømme et distrikt bebodd av et par hundre sjøsamer som levde av jakt, fiske og husdyrhold. Området var felles skattland for Danmark-Norge, Sverige og Russland. Mot slutten av 1500-tallet var det stadige konflikter mellom Sverige og Danmark om retten til å beskatte laksefisket i Altaelva, og i 1611 anla danskekongen en festning på Årøya for å holde svenskene unna. Først ved freden i Knærød (1613) ble det slått fast at Alta og de andre fjordstrøkene nordpå tilhørte Danmark-Norge. På denne tiden hadde de første nordmennene begynt å bosette seg inne i Altafjorden, særlig på vestsiden av fjorden og på Årøya. === 1700-tallet === Alta hørte til Sørvær prestegjeld, men etter hvert som fiskeriene sviktet og folketallet på kysten sank, samtidig som Alta opplevde en viss vekst, flyttet tyngdepunktet i prestegjeldet seg innover. I 1694 ble Altafjordens første kirke bygget på Årøya, men ble i 1705 flyttet til tingstedet Talvik. Alta ble nå hovedsognet. I Talvik var også handelsanlegget Alten Handel etablert noen år tidligere. Rundt år 1700 begynte den kvenske innvandringen, som følge av krig og hungersnød i Finland, til Alta for alvor. Kvenene bragte med seg både korndyrking og forbedrede elvefiskemetoder, og slo seg hovedsakelig ned ved Altaelva fra Elvebakken og opp til Øvre Alta. I 1738 flyttet amtmannen fra Vardø til Alta, og bygget Altagård som residens. Stedet var amtmannssete frem til 1815. Handelsmonopolet ble opphevet i Finmarkens amt i 1789, og det ble ganske snart opprettet handelssteder i Bossekop, Djupvik i Leirbotn, Rivarbukt, Sopnes og Komagfjord. I løpet av 1700-tallet hadde folketallet i Alta økt fra 350 til nærmere 2000. I 1801 var 54% samer, 29% nordmenn og 18% kvener. === 1800-tallet === I 1826 startet det engelske selskapet Alten Copper Mines opp gruvedrift i Kåfjord. Mange gruvearbeidere kom til Kåfjord fra Finland, Sverige og gruvemiljøer i Sør-Norge som Røros og Folldal. Under gruvetiden var Kåfjord en periode det mest folkerike stedet i Finnmark. Gruvesamfunnet var en smeltedigel av forskjellige kulturer; her var det blant annet hotell, vertshus, skole, teater, store arbeiderbrakker og direktørbolig. Kåfjord kirke (1837), som ikke ble brent under krigen, bærer tydelig preg av sin engelske arkitektur fra gruvetiden. Fra 1837 var det også gruvedrift i Raipas, men i 1878 ble drifta nedlagt begge steder. Det svenskeide Altens Kobbergruber gjenopptok virksomheten i årene 1896 før de i 1908 også ga opp gruvedriften. Flere av gruvearbeiderne reiste videre til USA, men andre begynte allerede fra 1830-tallet å kombinere gruvearbeidet med gårdsdrift. På denne måten ble de store dalførene i indre Alta – Mathisdalen, Storelvdalen, Eiby og Tverrelvdalen dyrket opp. En annen næring som vokste frem etter at det var slutt i Kåfjord var skiferen. Utover på 1800-tallet ble pomorhandelen viktig for de ytre fjordstrøkene i Alta. Norsk fisk ble byttet mot russisk korn og forsynte kystbefolkningen i store deler av Nord-Norge. Denne handelen ble stadig viktigere frem til det var brått slutt etter den russiske revolusjon i 1917. I 1857 ble prestegjeldet delt i Alta og Talvik, og i 1862 skjedde det samme med kommunen. Kåfjord hadde da vært eget kapellsogn siden 1837. Den katolske Nordpolmisjonen hadde sitt hovedkvarter på Altagård 1856-65, og det var katolsk menighet i Alta frem til 1902. Større fremgang hadde den læstadianske vekkelsen, særlig fra 1865 og utover, og spesielt blant kvenene på Elvebakken. === Andre verdenskrig === Alta og fjorden Kåfjord er også kjent for forsøket på å senke det tyske slagskipet «Tirpitz», som lå i fjorden i 18 måneder. Skipet fikk så store skader at det måtte forlate fjorden. Skipet ble slept til Tromsø hvor det etter hvert ble senket av de allierte styrkene. Alta ble brent ned av tyskerne høsten 1944 og den eneste bygningen i den nåværende byen Alta som ikke ble brent var Alta kirke. Kirkene i Kåfjord, Talvik, Sopnes og Kviby ble spart. Befolkningen ble evakuert sørover og ble tatt i mot av vertsfamilier i ulike deler av landet. Etter frigjøringen av Norge vendte befolkningen tilbake, noen allerede våren 1945. De som kom tilbake bodde sommeren 1945 i telt og gammer, hvor de bygde opp husene igjen på de gamle tomtene sine. Mange hus ble bygd av planker som de fant på Alta flyplass. Flyplassen var blitt bygd av tyskerne under krigen. Flystripa var blitt bygd av planker ca. 148 mm x 48 mm og 4 meter lange, men disse plankene var gjennomboret med hull for å drenere bort vann fra flystripa. Det ble spikket plugger og satt i hullene og hus ble tømret opp. Det var ulovlig å hente planker, men mer og mer forsvant fra flystripa. Man kan ennå i dag se enkelte gamle stuer som er bygd opp av disse karakteristiske gjennomborrede plankene som er tettet med treplugger. === Altasaken === Alta ble kjent for Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, hvor flere tusen demonstranter lenket seg fast i Stilla. Demonstrantene var miljøvernforkjempere fra hele Norge, men også fra andre land som for eksempel Danmark. Lokalbefolkningen i Alta var splittet, hvor enkelte var for utbygging og andre i mot. Enkelte mente utbygging ville tilføre Alta viktige arbeidsplasser. Mens andre som bodde langs Altaelva og var nært knyttet til elva var i mot utbygging. De fleste sportsfiskere var i mot utbygging da de fryktet konsekvensen for Altalaksen. Til tross for dette ble Altademningen bygd i Alta- Kautokeinovassdraget. Altaelva er kjent for å være en av Europas flotteste lakseelver. === Folkeavstemning om fylkestilhørighet === Ettersom det går mot at Troms og Finnmark skal oppløses, så skal Alta gjennomføre folkeavstemning hvorvidt kommunen skal søke overføring til det nye Troms fylke. == Geografi == === Topografi === Alta kommune omfatter grovt sett landet rundt Altafjorden. Denne fjorden har mange sidefjorder og bukter, men relativt få øyer. Fjorden avgrenses imidlertid av de to store øyene Stjernøya og Seiland, som begge bare delvis ligger innen kommunens grenser. Mellom Stjernøya og fastlandet finner vi Stjernsundet, mellom Seiland og fastlandet Vargsundet, og mellom de to øyene Rognsundet. Disse tre sundene forbinder Altafjorden med havet. Mot vest skyter den lange og smale Langfjorden inn. Lenger inn i selve Altafjorden finner vi først Isnestoften så Talvik, og lengst inne i sørvest Kåfjorden. På østsiden av fjorden ligger flere mindre fjorder. De viktigste er, regnet fra nord, Lille og Store Lerresfjord, Komagfjord, Korsfjord, Skillefjord, Leirbotn og helt i sørøst, Rafsbotn. Årøya er eneste øy av betydning inne i fjorden, og ligger mellom Skillefjord og Leirbotn, atskilt fra fastlandet av Årøysundet.Mellom Kåfjorden og Rafsbotn lengst inne i fjorden stikker landet litt ut, og her renner Altaelva ut i fjorden. Altaelva danner Altadalen og Storelvdalen, og den betydelige sideelva Eibyelva danner Eibydalen. Litt lenger øst finner vi Tverrelva, som danner Tverrelvdalen, og Transfarelva som danner Transfarelvdalen. Vest for Altadalen renner Mattiselva gjennom Mattisdalen og munner ut i Kåfjorden. Lenger ute i fjorden på vestsiden er Vassbotndalen innenfor Talvik verd å nevne. Midt i dalen ligger Storvatnet. I bunnen av Langfjorden finner vi Bognelvdalen med Bognelva, som skyter rett sørover. For øvrig munner det ut ei lita elv i bunnen av hver av de små fjordene på østsiden av Altafjorden. De høyeste fjellene i Alta ligger på vestsida av fjorden. Aller høyest er Haldde ved Kåfjord (1149 moh.). Fjelltopper over 900 meter finnes det mange av, til og med på Seiland (1079 moh.) og Stjernøya (914 moh.). Fjellene på østsida er ikke så høye, sjelden 700 moh., og mot sørøst flater landet av inn mot Finnmarksvidda. Her ligger innsjøen Iešjávri 390 moh., som er delt mellom Alta, Kautokeino og Karasjok kommuner. Det aller meste av Altas 3 849 km² er fjell og vidder, 223 km² (5,7%) er skog og 20 km² (0,5%) er jordbruksareal. === Klima === Klimaet i Alta er noe midt imellom kyst- og innlandsklima. Om vinteren blir det en sjelden gang under −25 °C, og om sommeren sjelden over 25 °C. Somrene kan være uvanlig varme for steder så langt nord, og noen dager i månedsskiftet juli-august er det gjennomsnittlig varmere i Alta enn i Trondheim. Sammenliknet med andre steder lenger sør er det særlig våren som er kald og kommer sent. Middeltemperatur for januar er −8,7 °C, for juli 13,4 °C, og for hele året 1,3 °C på Alta lufthavn. Det faller 400 mm nedbør i et normalt år, altså litt over halvparten så mye som i Oslo. == Næringsliv == Tradisjonelt har dette vært et samfunn med småbrukere og skiferdrivere. Mange har livnært seg av en kombinasjon av småbruk med melkekyr og sauer, hvor mennene jobbet hjemme på gården om sommeren og i skiferfjellet om vinteren. Selfangst på Ishavet har også vært en viktig næring i Alta, og flere kjente ishavskippere kommer fra Alta, deriblant Karl Wirkola og Nils Thomassen. Altasamfunnet preges i dag av mange selvstendig næringsdrivende og store entreprenørselskaper innen bygg og anlegg. Horisontene utvides stadig, og Equinors gassterminal på Melkøya har også tilført næringslivet arbeidsoppgaver. Store kjøpesentre i sentrum av Alta har også ført til at byen er blitt et handelssenter i Vest-Finnmark. === Bergverk === I skiferfjellet blir skifer (altaskifer) brutt ut i store flak, og klipt til takstein. Store deler av den eldre bebyggelsen i Alta har skifer som taktekke. Alta er omgitt av store forekomster av denne bergarten, som er verdenskjent for sin hardhet, og som nå brytes ut på industialisert vis og eksporteres til hele verden. På Stjernøya ute i Altafjorden produseres nefelinsyenitt, en bergart som brukes i glassproduksjon. === Turisme === Alta har arrangert Finnmarksløpet hvert år siden 1981, og har fått internasjonal oppmerksomhet på grunn av det. Mange turister kommer også for å se på helleristningene ved museet i Hjemmeluft og for å bo på ishotellet i Sorrisniva. Alta ligger nord for polarsirkelen, og preges også av mørketid og midnattssol. == Samfunn == Kommunen het Alten-Talvig frem til 1863, da den ble delt i to kommuner, Alta og Talvik. I 1964 ble de to slått sammen igjen til den nye kommunen Alta. === Grender og tettsteder === I Langfjorden finner vi Tappeluft, Langfjordbotn og Storsandnes. Videre langs vestsida av Altafjorden Isnestoften og Talvik. Langs østsida av fjorden finner vi Kviby, Storekorsnes og Nyvoll, og nord for ferjeforbindelsen Korsfjord, Komagfjord og Store og Lille Lerresfjord. Årøya må også regnes til østsida. Ute på Seiland finner vi Hakkstabben og Altneset, og på Stjernøya ligger Kvalfjord. De nevnte grendene utgjorde tidligere Talvik kommune. I fjordbunnen (tidligere Alta kommune) ligger Kåfjord, Mathisdalen, Kvenvik vest for kommunesenteret, Transfarelv, Tverrelvdalen, Rafsbotn og Russeluft i øst, og Øvre Alta og Eiby oppover i Altadalen. === Befolkning === Folketallet har steget jevnt de siste hundre årene, fra 4 995 i 1910 til 18 680 i 2010, en årlig vekstrate for hele perioden på 1,3 %, uten store sprang eller lange stagnasjoner. Folketallet pr. 3. kvartal 2022 er 21 158. Denne utviklingen skjuler imidlertid en dramatisk sentralisering. I tidligere Talvik kommune bor det nå under 1 200 mennesker, ned fra 3 266 ved sammenslåingen i 1964. Kommunesenteret er Finnmarks største tettsted med 15 784 innbyggere i 2022. Det ligger innerst i Altafjorden og nederst i Altadalen, og var opprinnelig grendene Bossekop og Elvebakken, som ligger omtrent 6 km fra hverandre. Dagens Alta domineres mer og mer av det nyere Alta Sentrum som ligger mellom disse, selv om de to eldre sentrene fremdeles er viktige. I 2015 ble innbygger nr. 20 000 født i Alta. Foruten Alta regnes Rafsbotn med 440 innbyggere, Tverrelvdalen med 460 innbyggere og Amtmannsnes med 438 innbyggere som tettsteder. De to førstnevnte ligger omtrent 15 km fra kommunesenteret. === Politikk === Alta har tradisjonelt vært en bastion for venstresida i politikken, og har siden krigen stort sett hatt ordfører fra Arbeiderpartiet. Ved valget 2011 oppnådde en koalisjon bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kystpartiet og Venstre en samlet oppslutning på 56% og 21 av 35 kommunestyrerepresentanter. Valgresultatet ble delvis forklart med motstand mot bompengefinansiering av E6 gjennom Alta. Som følge av at Høyre ble største parti på den borgerlige siden ble Laila Davidsen valgt som ordfører for Alta kommune. Etter valget i 2015 oppnådde den venstre blokka bestående av Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Miljøpartiet de Grønne og Kristelig Folkeparti flertall i kommunestyret med 18 representanter mot den borgerlige blokkas 17 representanter. Like etter de innledende forhandlingene valgte Senterpartiets ene representant å bryte med den venstre blokka og gikk over til den borgerlige siden. Som følge av dette tippet flertallet i favør av de borgerlige partiene. På dagen da det nye kommunestyret skulle konstituere seg, valgte en representant fra Frp å opptre som uavhengig representant. Vedkommende valgte å støtte venstreblokkas ordførerkandidat, Monica Nielsen. Som følge av dette tippet flertallet i favør av venstresiden igjen. Arbeiderpartiets Monica Nielsen ble følgelig valgt til ordfører i Alta kommune. === Valgresultat === ==== Kommunestyrevalget 2019 ==== ==== Kommunestyrevalget 2015 ==== === Utdanning og forskning === Alta er det største utdanningssenteret i Finnmark. Siden 1973 har byen hatt høgskolestudier først gjennom Alta lærerhøgskole og Finnmark distriktshøgskole (fra 1981) og Høgskolen i Finnmark (fra 1994 - en fusjonert høgskole av de to foregående sammen med Finnmark sykepleierhøgskole i Hammerfest). Høgskolen i Finnmark har bestått av rundt 2000 studenter og ca 260 ansatte og har levert mellom 60 og 70 forskjellige studier innen pedagogsike fag (lærer og førskolelærer og pedagogikk for videregående), økonomifag, reiselivsfag, sosialfag (barnevern og sosionom), naturfag, idrettsfag, helsefag(sykepleie, Hammerfest), musikk og drama, media og film m.m. Fra og med 1. august 2013 er høgskolen slått sammen med Universitetet i Tromsø til UiT - Norges arktiske universitet. Alta er således å regne i rekken av universitetsbyer i Norge og er vertskommune for det nyeetablerte Finnmarksfakultetet i tillegg til de øvrige utdanningstilbudene UiT -Norges arktiske universitet har i byen. Norut Alta I Alta finner man også et eget datterselskap av forskningsselskapet Norut. Norut Alta har 18 ansatte. Inkludert i forskerstaben er fem forskere med doktorgrad, tre doktorgradsstipendiater og en professor II. Instituttet ble etablert i sin nåværende form i 2003 ved en sammenslåing av Norsk institutt for by- og regionforskning avdeling Nord-Norge og Norut Finnmark (tidligere Finnmarksforskning). Alta videregående skole er Finnmarks største videregående skole. === Forsvaret === Tidligere holdt Alta Bataljon til i Alta. Etter at forsvaret la ned sin drift ved Altagård, flyttet Heimevernets avdeling HV-17 Alta inn i lokalene. De ble her til 2005 da de ble flyttet til Porsanger. Altagård ble opprinnelig bygget som amtmannsbolig i 1740 og senere brukt som sykehus. Fra 1856 ble det tatt i bruk som katolsk kirke, og forsvaret overtok bygget i ca. 1900. Idag eies bygget av Alta kommune, og er tatt i bruk som kontor. === Samferdsel === Alta har gode kommunikasjoner. Alta Havn KF med havneanløp beliggende i sentral-Alta, og er i tillegg et veiknutepunkt, idet E6 passerer Alta på veien fra Narvik til Kirkenes, og europavei 45 fører sørover til Kautokeino og grensen mot Finland. Det går også hurtigbåt mellom Alta og Hammerfest. Tidligere anløp også Hurtigruten til Alta. Alta lufthavn trafikkeres av SAS (Oslo, Tromsø), Norwegian (Oslo) og Widerøe (Tromsø, Vadsø, Kirkenes, Sørkjosen, Båtsfjord, Mehamn, Honningsvåg og Lakselv). Alta havn er Finnmarks største stykkgodshavn, og cruisebåt-trafikken er økende.og_Finnmark Det går også daglige buss-avganger mellom Alta og Tromsø,og videre ned til Narvik og Bodø. == Kultur == === Kulturminner === Nordlysobservatoriet på Haldde. Observatoriet på Haldde(912 moh.) var i drift 1899–1900 og 1912–1926. Kristian Birkeland lanserte sine teorier om Nordlyset og fikk gjennomført byggingen av observatoriet på Haldde, samenes hellige fjell. Det ble drevet nordlysforskning og værobservasjoner her. I tillegg til observatoriebygningen ble det oppført en hovedbygning med 4 leiligheter og kontor, og på det meste bodde det 3 barnefamilier på Haldde. Kopperverket i Kåfjord. Kopperverket var Nord-Europas første storindustri, og var i drift fra 1826 til 1878 (den engelske driftsperioden) og fra 1896 til 1909 (den svenske driftsperioden). Kåfjord Kirke. Kirka i engelsk landsbystil ble oppført i 1837, og var en av de få bygg i Finnmark som ble spart da tyskerne brente Finnmark under andre verdenskrig. Helleristningene i Alta. Disse helleristningene er opptil 7000 år gamle, og er Nord-Europas største samling av helleristninger laget av jeger-fangstfolk. === Severdigheter === Verdensarvsenter for bergkunst - Alta Museum. Museet vant i 1993 prisen som «Årets Museum» i Europa, og har en rik utstilling av den lokale historien som er 10-12 000 år gammel. Tirpitz Museum. Dette museet ble åpnet i 2005, og har utstillinger og historie i forbindelse med andre verdenskrig. Sautso. Altadalen er kjent for sin flotte natur og er Europas nordligste canyon. Altaelva er også kjent som en meget fin lakseelv. Elva har Alta-demningen oppført øverst i Sautso. Struves meridianbue. Lille Raipas er et av 4 punkt innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i Norge. De andre ligger i Hammerfest og Kautokeino. Ishotellet. Hver vinter, rundt midten av januar, åpner Sorrisniva (tidligere Alta Friluftspark) Norges største ishotell, som ligger ved bredden av Altaelva. Finnmarksløpet. Finnmarksløpet er verdens nordligste og Europas lengste trekkhundløp. Løpet arrangeres i 2010 for 30. gang. Finnmarksløpet er egentlig to løp. Ett løp som er 500 km og som kjøres med inntil 8 hunder og ett løp på 1000 kilometer med maks 14 hunder foran sleden. offroadfinnmark er et én-etappes sykkelritt på ca. 700 km med prolog fra havnivå opp til Halddetoppen 904 meter over havet. Rittet har til sammen mellom 10 og 12 000 klatremeter. Boazo Sami Siida. Besøkende vil få oppleve reindriftssamisk kultur og historie og ulike reindriftssamiske bruksgjenstander utstilt i Boazo Sámi Siida. Borealis vinterfestival. Arrangeres første helga i mars. Aronnesrocken – Finnmarks største gratis rockefestival Vassbotndalen naturreservat og landskapsvernområde, med verdens nordligste gråolderskog. Her, og kun her, kan du også finne den meget sjeldne Talvikvalmuen. == Kjente personer fra Alta == Se også Liste over kjente personer fra Alta Henny Moan (f. 1936), skuespiller Bjørn Wirkola (f. 1943), skihopper og kombinertløper, VM-mester Ove Wisløff (f. 1954), norsk svømmer, nordisk mester, OL-deltaker. Mikkel Gaup (f. 1968), norsk-samisk skuespiller Tore Reginiussen (f. 1986), fotballspiller Finn-Hågen Krogh (f. 1990), langrennsløper, OL-deltaker. == Vennskapsbyer == Altas vennskapsbyer er: Apatity Boden Uleåborg == Se også == Verdensarvsenter for bergkunst - Alta Museum Alta brann- og redningskorps == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Alta municipality – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Kommunefakta Alta - Statistisk sentralbyrå (no) Alta - befolkningsprofil - Statistisk sentralbyrå (no) Alta i Store norske leksikon (no) Alta museum - Verdensarvsenter for bergkunst (no) Bergkunsten i Alta - Alta museum (no) Tirpitz Museum, Kåfjord i Alta (no) Nordlyskatedralen - Alta kirke (no) Sautso - Alta Canyon (no) Altaposten Altaposten – lokalavis for Alta

Bukta er et tettbebygd område i Alta kommune i Finnmark. Det ligger innerst i Altafjorden, like vest for Alta lufthavn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tallbergveien_(Oslo)

2023-02-04

Tallbergveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)']

Tallbergveien (1–, 2A–6C) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei østover fra Ekebergveien nord for Nordstrand kirke. Veien fikk navn i 1926 etter plassen Tallberg under Munkerud.

Tallbergveien (1–, 2A–6C) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei østover fra Ekebergveien nord for Nordstrand kirke. Veien fikk navn i 1926 etter plassen Tallberg under Munkerud. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tallbergveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015.

Tallbergveien (1–, 2A–6C) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei østover fra Ekebergveien nord for Nordstrand kirke.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tamburveien_(Oslo)

2023-02-04

Tamburveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker']

Tamburveien (3–17, 2–12) er en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Sandakerveien til Spikerveien. Veien fikk navn etter plassen Tamburstuen (under Lille O, som lå omtrent der veien går, i 1934.

Tamburveien (3–17, 2–12) er en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Sandakerveien til Spikerveien. Veien fikk navn etter plassen Tamburstuen (under Lille O, som lå omtrent der veien går, i 1934. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tamburveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 559. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015.

Tamburveien (3–17, 2–12) er en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Sandakerveien til Spikerveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tangenveien_(Oslo)

2023-02-04

Tangenveien (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Sørkedalen']

Tangenveien er en vei i Sørkedalen, nord for Bogstad, i Oslo. Den går vestover fra Sørkedalsveien rett ved settefiskanlegget nord for broen over Sørkedalselva. Så dreier den sørover, forgrener seg og fungerer som adkomstvei til flere gårder på nordsiden av Bogstadvannet, hvorav én bærer navnet Tangen (gnr./bnr. 14/1) og har gitt navn til veien. Navnet ble vedtatt i 2014.

Tangenveien er en vei i Sørkedalen, nord for Bogstad, i Oslo. Den går vestover fra Sørkedalsveien rett ved settefiskanlegget nord for broen over Sørkedalselva. Så dreier den sørover, forgrener seg og fungerer som adkomstvei til flere gårder på nordsiden av Bogstadvannet, hvorav én bærer navnet Tangen (gnr./bnr. 14/1) og har gitt navn til veien. Navnet ble vedtatt i 2014. == Referanser ==

| navn = Tangenveien

https://no.wikipedia.org/wiki/Tangerudbakken_Borettslag

2023-02-04

Tangerudbakken Borettslag

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger språkvask', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Gullruten for beste TV-program', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Norske dokumentarserier', 'Kategori:Språkvask 2022-01', 'Kategori:TV-produksjoner på TVNorge']

Tangerudbakken Borettslag er en norsk dokumentarserie som gikk på TVNorge. Den handler om en liten gruppe utviklingshemmede som bor sammen i et borettslag på Stovner i Oslo. Det ble produsert seks sesonger. Dette inkluderer to spesialsesonger kalt Tangeruddampen (2013) og Jul i Tangerudbakken (2014). Serien var en norsk versjon av svenske I en annan del av Köping som gikk på svensk TV fra 2007 til 2010. Serien hadde høye seertall. Blant annet så hadde de to første sesongene et snitt på 213 000 og 343 000.

Tangerudbakken Borettslag er en norsk dokumentarserie som gikk på TVNorge. Den handler om en liten gruppe utviklingshemmede som bor sammen i et borettslag på Stovner i Oslo. Det ble produsert seks sesonger. Dette inkluderer to spesialsesonger kalt Tangeruddampen (2013) og Jul i Tangerudbakken (2014). Serien var en norsk versjon av svenske I en annan del av Köping som gikk på svensk TV fra 2007 til 2010. Serien hadde høye seertall. Blant annet så hadde de to første sesongene et snitt på 213 000 og 343 000. == Dette skjer i Tangerudbakken Borettslag i sesong 1 == Alle på Tangerudbakken er glade i sang og musikk. Olav er fortelleren i serien og han ønsker seg en kjæreste. Han er glad i å sykle og liker veldig godt å se på fotball. Favorittlaget er Rosenborg. Hege-Anette tar pianotimer hver uke og har gitt ut to diktsamlinger. Hun har en drøm om å bli sangstjerne og synge i Melodi Grand Prix. I første episode hører vi henne synge under Prøysenfestivalen i Hedmark. Her får hun også hilse på Anne Grete Preus. Hege-Anette er en stor fan av Alexander Rybak og Halvdan Sivertsen. Hun har rukket å reise mye rundt i verden og har vært i mange land sammen med moren sin. På kveldstid tar Hege-Anette ridetimer. Cecilie er interessert i sminke og moter. Hun liker å ta seg godt ut og savner en kjæreste. Cecilie har fått et godt øye til Olav Grimdalen jr. De går ut på date sammen i sesong 2. Hun er en stor fan av serien Mot i brøstet og ser ofte på det sammen med Bjørn Terje. Bjørn Terje jobber som vaktmester-assistent og han er veldig glad i mat. Han har lagt på seg litt for mye og begynner å trene på et treningssenter. Men det er ikke så enkelt å gå ned i vekt. Ellers er han mye sammen med kjæresten sin, Cecilie K., som han har vært sammen med i mange år. Hans er aktiv med fotballtrening. Han er en stor fan av Kaptein Sabeltann og ser ofte på dvd med Sabeltann eller hører på platene hans. Han liker å være sjef og ta kommandoen. Anne er glad i å strikke og perle. Hun er en stor fan av Abba og trives godt for seg selv i leiligheten sin. Hun reiser på turer til Sverige med moren sin på handletur. Hver søndag spiser hun også middag hjemme hos moren. Anne har slitt med en vond hånd og må ta en operasjon på sykehuset i episode 5. Hun trakk seg fra sesong 2, siden hun synes det ble for mye filming. == Dette skjer i Tangerudbakken Borettslag i sesong 2 == Anne har trukket seg fra serien, siden hun synes det ble for mye filming. En av episodene handler om en reise med Berserk. Beboerne i Tangerudbakken er blitt gode venner med gutta i Berserk, etter at gutta ga prisen de vant for beste Dokusåpe, under Gullruten 2009, til Tangerudbakken. Sammen drar de på sjørøvertokt ut i Oslofjorden og de går på skattejakt på øyene. Så blir hele Tangerudbakken invitert på tur til Filippinene sammen med gutta i Berserk. Det er duket for en spennende tur for beboerne i Tangerudbakken borettslag. == Dette skjer i Tangerudbakken Borettslag i sesong 3 == Det har flyttet inn en ny beboer i Tangerudbakken Borettslag. Det er Hansine, eller Sigrun Iren, som hun også blir kalt. Hun er en fargerik dame og en kunstnersjel med mange sterke meninger om samfunnet og om det å være utviklingshemmet. Hansine har også tatt med seg to firbente venner inn i borettslaget, kaninen "Hansemann" og marsvinet "Ludde". Hun er glad i å male og har utstillinger hvor hun selger bildene sine. Hansine får med de andre beboerne på malingaktiviteter og det synes de er gøy. Hansine chatter mye på nettet med sin søster som bor i USA og i episode 3 arrangerer Hansine amerikansk pyjamasparty for de andre beboerne. Olav er blitt arbeidsledig og koser seg hjemme foran TV-en. Han har en stor samling med videofilmer som han har samlet på i mange år og koser seg når han kan se en god film. Men etterhvert begynner han å kjede seg hjemme. Så drar han på et jobbintervju med moren og får ny jobb hos bilopphoggerfirmaet Brødrene London i Oslo. Cecilie har begynt på datakurs og lærer seg hvordan hun skal skrive e-post og surfe på internett. Cecilie har fortsatt et godt øye til Olav, men de er bare venner. Hun er lei av singeltilværelsen og ønsker seg kjæreste, men alle de hun liker er dessverre opptatt. Cecilie, som har fått Hansine som nabo, går ofte på besøk for å kose med kaninen og marsvinet til Hansine. I episode 2 går Cecilie på dansekurs sammen med Olav og de lærer å danse rock'n'roll. Hans har fått operert inn en pacemaker og har bodd hjemme hos mor Aashild en tid. Det liker Hans godt, og han blir litt bortskjemt, men når han blir bedre må han flytte tilbake til Tangerudbakken. Og alle i borettslaget har savnet Hans nå som han har vært borte. Hans må gå på kontroller på sykehuset og drar på Tøyenbadet med kompisen Bjørn Terje. Hans kommer også tilbake på jobben sin hos Fossheim Verksteder. I episode 3 drar Hans til Gran Canaria på helseferie. Bjørn Terje jobber fortsatt på Lindeberg Servicesentral, der han har jobbet i 10 år. Her er det mye å gjøre særlig på vinteren og gatene mellom borettslagene må strøs, og Bjørn Terje sørger for at veiene er trygge å gå på. Ellers vasker han gulv sammen med kollegaen Bala. Bjørn Terje er fortsatt sammen med Cecilie K. og han drømmer om å dra til Baywatch sammen med kjæresten for de har sett alle episodene av Baywatch. Hege-Anette er blitt med i Stovner bydelskor og stortrives med det. Sammen med koret drar hun rundt på alders- og sykehjem og synger for de gamle. Sammen med moren har Hege-Anette vært over store deler av verden, og nå planlegger hun en reise til Peru. Det blir en spennende reise til potetens hjemland. Her ser de på hvordan bønder lever i Peru med dyrking av blant annet mais og poteter. Høydepunktet på turen er besøk på Machu Picchu, et av verdens syv underverker. == Stab Sesong 1 == Produsent: Kristian Westgaard Produksjonsleder: Fredrik Kvåle Dørum Regi: Linn Amundsen & Gunhild Asting Foto: Peter Ask og Linn Amundsen Klipp: Kari Wåle og Morten Rørvig Logger: Ritchie Cavander-Cole == Stab Sesong 2 == Produsent: Fredrik Kvåle Dørum Regi: Linn Amundsen & Inger-Lill Persett Foto: Linn Amundsen & Inger-Lill Persett Klipp: Kari Wåle og Morten Rørvig Logger: Ritchie Cavander-Cole og Silje Hvideberg Tobiassen == Priser == Den 2. april 2009 annonserte TV 2 at serien var blant de nominerte i kategorien beste dokusåpe til Gullruten 2009. Prisen gikk til Berserk gjennom Nordvestpassasjen, men de valgte å gi prisen videre til gjengen i Tangerudbakken. Denne hendelsen og prisoverrekkelsen ble kåret til årets TV-øyeblikk under Gullruten 2010. Serien har siden vunnet tre Gullrutepriser: årets TV-øyeblikk under Gullruten 2013 for Tangeruddampen, beste dokusåpe under Gullruten 2015 for juleserien Jul i Tangerudbakken og årets TV-øyeblikk under Gullruten 2018 for «Gratis Kong Håkon». Serien har ellers blitt nominert til Gullruten for beste dokusåpe i 2011, 2012 og 2018 og beste reality i 2013. == Referanser ==

Tangerudbakken (1A-35, 2A-36) er en vei på TangerudStovnerporten om Tangerudområdet i bydel Stovner i Oslo. Den begynner som blindvei i nordøst, passerer Tangerudveien og ender i Idas vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tangerudveien_(Oslo)

2023-02-04

Tangerudveien (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Tangerudveien (11-61, 2-72) er en vei på Tangerud i bydel Stovner i Oslo. Den går fra et kryss med Olaus Fjørtofts vei og Fossumberget sørøstover mot Tangerud-gårdene , som veien har navn etter. Etter Tangerudbakken er den gangvei. Veien nordvestover fra Stovnerbakken ble før 1970 kalt Røagata og var en enklere ferdselsåre enn i dag. Et stykke sørøstover fra Stovnerbakken er gangvei. Navnet Tangerudveien ble vedtatt i 1947.

Tangerudveien (11-61, 2-72) er en vei på Tangerud i bydel Stovner i Oslo. Den går fra et kryss med Olaus Fjørtofts vei og Fossumberget sørøstover mot Tangerud-gårdene , som veien har navn etter. Etter Tangerudbakken er den gangvei. Veien nordvestover fra Stovnerbakken ble før 1970 kalt Røagata og var en enklere ferdselsåre enn i dag. Et stykke sørøstover fra Stovnerbakken er gangvei. Navnet Tangerudveien ble vedtatt i 1947. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tangerudveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015. «Stovnerporten – Veier i Stovner bydel». Arkivert fra originalen 17. januar 2015. Besøkt 24. oktober 2015.

Tangerudveien (11-61, 2-72) er en vei på TangerudStovnerporten om Tangerudpområdet i bydel Stovner i Oslo. Den går fra et kryss med Olaus Fjørtofts vei og Fossumberget sørøstover mot Tangerud-gårdene Oppdag Groruddalen om Tangerud gård, jf.

https://no.wikipedia.org/wiki/Teppaveien_(Oslo)

2023-02-04

Teppaveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud']

Teppaveien (3–11B, 2–12C) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går nordover fra Sagstuveien, forbi Kirkesvingen og gjennom Grorud kirkegård mot plassen vest for kirken. Navnet er et gammelt lokalnavn der «teppe» betyr å stenge. Det viser til at veien har vært stengt med grind, muligens mellom gårdene Grorud og Ulsholt. Veien antas å ha svært gamle aner, og hadde forbindelse med Oldtidsveien på Furuset.

Teppaveien (3–11B, 2–12C) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går nordover fra Sagstuveien, forbi Kirkesvingen og gjennom Grorud kirkegård mot plassen vest for kirken. Navnet er et gammelt lokalnavn der «teppe» betyr å stenge. Det viser til at veien har vært stengt med grind, muligens mellom gårdene Grorud og Ulsholt. Veien antas å ha svært gamle aner, og hadde forbindelse med Oldtidsveien på Furuset. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Teppaveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 563. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015.

Teppaveien (3–11B, 2–12C) er en vei på Grorud (bydel Grorud) i Oslo. Den går nordover fra Sagstuveien, forbi Kirkesvingen og gjennom Grorud kirkegård mot plassen vest for kirken.

https://no.wikipedia.org/wiki/Spikerveien_(Oslo)

2023-02-04

Spikerveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker']

Spikerveien (14–24B; ingen oddetallsadresser) er en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tamburveien til Sandakerveien. Veien er på motsatt side av Gjøvikbanen fra Nydalen holdeplass. Veien fikk navn etter Christiania Spigerverk i 1952. Nummereringen fortsetter der den stopper for Tamburveien.

Spikerveien (14–24B; ingen oddetallsadresser) er en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tamburveien til Sandakerveien. Veien er på motsatt side av Gjøvikbanen fra Nydalen holdeplass. Veien fikk navn etter Christiania Spigerverk i 1952. Nummereringen fortsetter der den stopper for Tamburveien. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 530. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Spikerveien (14–24B; ingen oddetallsadresser) er en vei i Nydalen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Tamburveien til Sandakerveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Florian_Notz

2023-02-04

Florian Notz

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2021', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tübingen', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske langrennsløpere', 'Kategori:U23-verdensmestere i langrenn']

Florian Notz (født 24. april 1992 i Dettingen an der Erms) er en tysk langrennsløper, som representerer SZ Römerstein. 2. mars 2014 debuterte han i verdenscupen i langrenn under 15 km fri teknikk i Lahtis hvor han endte på 7.-plass, 53,3 sekunder bak Martin Johnsrud Sundby. Under U23-VM på ski 2015 i Almaty tok Notz gull i 15 km fri teknikk, foran nordmannen Simen Hegstad Krüger og Adrien Backscheider fra Frankrike. To dager senere endte han rett utenfor pallen på en 4.-plass under 30 km skiathlon, 8,3 sekunder bak vinneren Magne Haga fra Norge. Notz ble tatt ut i den tyske troppen til Ski-VM 2015 i Falun, der han startet med en 47.-plass under 30 km skiathlon, fulgte opp med en 35.-plass under 15 km fri teknikk, og avsluttet med en 7.-plass i stafetten på lag med Jonas Dobler, Thomas Bing og Tim Tscharnke.

Florian Notz (født 24. april 1992 i Dettingen an der Erms) er en tysk langrennsløper, som representerer SZ Römerstein. 2. mars 2014 debuterte han i verdenscupen i langrenn under 15 km fri teknikk i Lahtis hvor han endte på 7.-plass, 53,3 sekunder bak Martin Johnsrud Sundby. Under U23-VM på ski 2015 i Almaty tok Notz gull i 15 km fri teknikk, foran nordmannen Simen Hegstad Krüger og Adrien Backscheider fra Frankrike. To dager senere endte han rett utenfor pallen på en 4.-plass under 30 km skiathlon, 8,3 sekunder bak vinneren Magne Haga fra Norge. Notz ble tatt ut i den tyske troppen til Ski-VM 2015 i Falun, der han startet med en 47.-plass under 30 km skiathlon, fulgte opp med en 35.-plass under 15 km fri teknikk, og avsluttet med en 7.-plass i stafetten på lag med Jonas Dobler, Thomas Bing og Tim Tscharnke. === Sammenlagtplasseringer i verdenscupen === == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Florian Notz – Olympedia (en) Florian Notz – FIS (langrenn)

| fødested = Dettingen an der Erms, Tübingen

https://no.wikipedia.org/wiki/Bergendalsveien_(Oslo)

2023-02-04

Bergendalsveien (Oslo)

['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Sørkedalen']

Bergendalsveien er en vei som går fra Sørkedalen i bydel Vestre Aker i Oslo og innover i Marka. Den går nordover fra Gamle Heggelivei og fortsetter 6-700 meter til Bergendalplassene (gnr./bnr. 20/5 og 20/6). Veinavnet ble vedtatt i 2014.

Bergendalsveien er en vei som går fra Sørkedalen i bydel Vestre Aker i Oslo og innover i Marka. Den går nordover fra Gamle Heggelivei og fortsetter 6-700 meter til Bergendalplassene (gnr./bnr. 20/5 og 20/6). Veinavnet ble vedtatt i 2014. == Referanser ==

Bergendalsveien er en vei som går fra Sørkedalen i bydel Vestre Aker i Oslo og innover i Marka. Den går nordover fra Gamle Heggelivei og fortsetter 6-700 meter til Bergendalplassene (gnr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Myntfunnveien_(Oslo)

2023-02-04

Myntfunnveien (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Lilleaker (delområde)']

Myntfunnveien (1, 2) er en vei på Øraker i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Sportsveien til Lysehagan, langs nordøstsiden av Ullern idrettsplass (i nr. 2). Veien fikk navn i 1953 etter et funn av jernmynter fra 1300-tallet som ble gjort under arbeid med Ullern idrettsplass i 1947.

Myntfunnveien (1, 2) er en vei på Øraker i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Sportsveien til Lysehagan, langs nordøstsiden av Ullern idrettsplass (i nr. 2). Veien fikk navn i 1953 etter et funn av jernmynter fra 1300-tallet som ble gjort under arbeid med Ullern idrettsplass i 1947. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Myntfunnveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 373. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Myntfunnveien (1, 2) er en vei på Øraker i bydel Ullern i Oslo. Den går fra Sportsveien til Lysehagan, langs nordøstsiden av Ullern idrettsplass (i nr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Michel_Nielsens_vei_(Oslo)

2023-02-04

Michel Nielsens vei (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (strøk)']

Michel Nielsens vei (1–13, 2–16) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Godals vei og ender som blindvei et stykke nordøst for Hauges vei. Det er et brudd midt i stykket mellom Godals vei og Hauges vei, og resten av stykket (nord og sør for bruddet) er skiltet som privat vei, slik at det er offentlig ferdsel bare nordøstover fra Hauges vei. Veien fikk navn i 1940 etter Michel Nielsen Hauge (1773–1845), som kjøpte gården Bakke i 1810 og overdro Bakkehaugen , opprinnelig en part av gården, til broren Hans Nielsen Hauge i 1811. Veien har villabebyggelse. Alle husene med adresse til veien ligger nord for Hauges vei.

Michel Nielsens vei (1–13, 2–16) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Godals vei og ender som blindvei et stykke nordøst for Hauges vei. Det er et brudd midt i stykket mellom Godals vei og Hauges vei, og resten av stykket (nord og sør for bruddet) er skiltet som privat vei, slik at det er offentlig ferdsel bare nordøstover fra Hauges vei. Veien fikk navn i 1940 etter Michel Nielsen Hauge (1773–1845), som kjøpte gården Bakke i 1810 og overdro Bakkehaugen , opprinnelig en part av gården, til broren Hans Nielsen Hauge i 1811. Veien har villabebyggelse. Alle husene med adresse til veien ligger nord for Hauges vei. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Michel Nielsens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 362. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Michel Nielsens vei (1–13, 2–16) er en vei på Tåsen i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går nordøstover fra Godals vei og ender som blindvei et stykke nordøst for Hauges vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Micheletveien_(Oslo)

2023-02-04

Micheletveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Furuset']

Micheletveien (9–61, 2A–54) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den bukter seg sørvestover fra Grorudveien og ender i Professor Birkelands vei (som i sin tur ender lenger nord i Michelets vei). I tillegg finnes en ca. 200 meter lang sidegren som representerer det opprinnelige veiløpet i sør, men som i dag fungerer som adkomstvei til lagerbygninger i et område preget av næringsvirksomhet. Denne ender i en snuplass nær Sam Eydes vei, men har gangveiforbindelse på bro over til Natur videregående skole. Veien fikk navn i 1917 etter Emil Michelet (1834–1909), som var fabrikkeier og eide gårdene Nedre Furuset (gnr. 111) og Ulsholt (gnr. 150; revet). Nedre Furuset gård er i nr. 37. I nr. 38 er blokker i Østausa borettslag med Østausa barnehage.

Micheletveien (9–61, 2A–54) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den bukter seg sørvestover fra Grorudveien og ender i Professor Birkelands vei (som i sin tur ender lenger nord i Michelets vei). I tillegg finnes en ca. 200 meter lang sidegren som representerer det opprinnelige veiløpet i sør, men som i dag fungerer som adkomstvei til lagerbygninger i et område preget av næringsvirksomhet. Denne ender i en snuplass nær Sam Eydes vei, men har gangveiforbindelse på bro over til Natur videregående skole. Veien fikk navn i 1917 etter Emil Michelet (1834–1909), som var fabrikkeier og eide gårdene Nedre Furuset (gnr. 111) og Ulsholt (gnr. 150; revet). Nedre Furuset gård er i nr. 37. I nr. 38 er blokker i Østausa borettslag med Østausa barnehage. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Micheletveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 362. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Micheletveien (9–61, 2A–54) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den bukter seg sørvestover fra Grorudveien og ender i Professor Birkelands vei (som i sin tur ender lenger nord i Michelets vei).

https://no.wikipedia.org/wiki/Frimurernes_Sangforening

2023-02-04

Frimurernes Sangforening

['Kategori:1842 i Norge', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1842', 'Kategori:Kor i Oslo']

Frimurernes Sangforening Oslo er et mannskor, stiftet 1842, og dermed det eldste kor i Norge.Blant korets mest kjente dirigenter finnes August Schrumpf (1842–1844), Friedrich August Reissiger (1844–1859), Paolo Sperati (1864–1868), Bredo Lasson (1868–1888), Olaus Andreas Grøndahl (1888–1913) og Egil Nordsjø (1942–1946).

Frimurernes Sangforening Oslo er et mannskor, stiftet 1842, og dermed det eldste kor i Norge.Blant korets mest kjente dirigenter finnes August Schrumpf (1842–1844), Friedrich August Reissiger (1844–1859), Paolo Sperati (1864–1868), Bredo Lasson (1868–1888), Olaus Andreas Grøndahl (1888–1913) og Egil Nordsjø (1942–1946). == Referanser == == Eksterne lenker == Nettside for Frimurernes Sangforening Oslo:

Frimurernes Sangforening Oslo er et mannskor, stiftet 1842, og dermed det eldste kor i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mina_Beiteplukks_vei_(Oslo)

2023-02-04

Mina Beiteplukks vei (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand']

Mina Beiteplukks vei (1–55F; ingen partallsadresser) er en vei og et boligområde på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Veien går sørover fra Bjørnåsveien og forgrener seg mellom bebyggelsen. Veien fikk navn i 2003 etter husholdersken Mina på Meklenborg gård. Hun skal ha hatt så sterk hang til kortspill at hun fikk tilnavnet Beiteplukk. En god del av bebyggelsen er tomannsboliger oppført av Selvaagbygg i 2003.

Mina Beiteplukks vei (1–55F; ingen partallsadresser) er en vei og et boligområde på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Veien går sørover fra Bjørnåsveien og forgrener seg mellom bebyggelsen. Veien fikk navn i 2003 etter husholdersken Mina på Meklenborg gård. Hun skal ha hatt så sterk hang til kortspill at hun fikk tilnavnet Beiteplukk. En god del av bebyggelsen er tomannsboliger oppført av Selvaagbygg i 2003. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Mina Beiteplukks vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 364. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Mina Beiteplukks veiSkriveformen Mina Beiteplukksvei forekommer i flere kartverk og offentlige dokumenter. Denne er imidlertid språklig feil, og det står faktisk Mina Beiteplukks vei på skilt i veien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Soleglad_(Oslo)

2023-02-04

Soleglad (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Furuset']

Soleglad (1–11, 2–22) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går fra Lerkeveien til Micheletveien. Veien fikk navn i 2009 etter området der strøkets eldste hus stod. Før navnebyttet hørte husene til Lerkeveien.

Soleglad (1–11, 2–22) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går fra Lerkeveien til Micheletveien. Veien fikk navn i 2009 etter området der strøkets eldste hus stod. Før navnebyttet hørte husene til Lerkeveien. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Soleglad». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 525. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Soleglad (1–11, 2–22) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går fra Lerkeveien til Micheletveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Amuda

2023-02-04

Amuda

['Kategori:37°N', 'Kategori:40°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Syria', 'Kategori:Guvernementet Al-Hasakah', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart']

Amuda (arabisk عامودا, 'Āmūdā, kurdisk Amûdê) er en by i Al Hasakah guvernement nordøst i Syria. Amuda har en hovedsakelig kurdisk befolkning, men også et forholdsvis stort assyrisk innslag.Før og under første verdenskrig opplevde byen armenske flyktningbølger fra nord (Tyrkia). De fleste av dem var reist videre senest mot slutten av 1980-tallet, til USA, Canada og Europa.I 1936 ble byen og mange omliggende landsbyer bombardert av den franske militærmakt under et blodig opprør. Mange flyktet da, særlig til Irak, blant dem opprørslederen, Said Agha Dakorî. Kurdere fant å ville assosiere sine franske motstandere med assyrerne, og den 13. august 1937 gikk 500 kurdere fra dakkuri, milan og kikiestammene til angrep på det da overveiende kristne Amuda. Byen ble ødelagt og byens 300 kristne familier flyktet til Qamishli og Hassake.Den 13. november 1960 var landsbyen åsted for en tragedie da 152 barn omkom i en brann i en kinosal.Byen regnes som senteret for kurdisk kultur i Syria.

Amuda (arabisk عامودا, 'Āmūdā, kurdisk Amûdê) er en by i Al Hasakah guvernement nordøst i Syria. Amuda har en hovedsakelig kurdisk befolkning, men også et forholdsvis stort assyrisk innslag.Før og under første verdenskrig opplevde byen armenske flyktningbølger fra nord (Tyrkia). De fleste av dem var reist videre senest mot slutten av 1980-tallet, til USA, Canada og Europa.I 1936 ble byen og mange omliggende landsbyer bombardert av den franske militærmakt under et blodig opprør. Mange flyktet da, særlig til Irak, blant dem opprørslederen, Said Agha Dakorî. Kurdere fant å ville assosiere sine franske motstandere med assyrerne, og den 13. august 1937 gikk 500 kurdere fra dakkuri, milan og kikiestammene til angrep på det da overveiende kristne Amuda. Byen ble ødelagt og byens 300 kristne familier flyktet til Qamishli og Hassake.Den 13. november 1960 var landsbyen åsted for en tragedie da 152 barn omkom i en brann i en kinosal.Byen regnes som senteret for kurdisk kultur i Syria. == Referanser ==

Amuda (arabisk عامودا, 'Āmūdā, kurdisk Amûdê) er en by i Al Hasakah guvernement nordøst i Syria. Amuda har en hovedsakelig kurdisk befolkning, men også et forholdsvis stort assyrisk innslag.

https://no.wikipedia.org/wiki/Junior-VM_p%C3%A5_ski_2023

2023-02-04

Junior-VM på ski 2023

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2023', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Canada', 'Kategori:Junior-VM på ski', 'Kategori:Kombinert i 2023', 'Kategori:Kombinert i Canada', 'Kategori:Langrenn i 2023', 'Kategori:Langrenn i Canada', 'Kategori:Pågående sportsarrangementer', 'Kategori:Skihopping i 2023', 'Kategori:Skihopping i Canada', 'Kategori:Sport i Britisk Columbia', 'Kategori:Sport i Canada i 2023']

Junior-VM på ski 2023 er det 46. junior-VM på ski og blir arrangert i Whistler Olympic Park i Whistler i Canada fra 27. januar til 5. februar 2023.

Junior-VM på ski 2023 er det 46. junior-VM på ski og blir arrangert i Whistler Olympic Park i Whistler i Canada fra 27. januar til 5. februar 2023. == Resultater == === Langrenn === ==== Jenter ==== ==== Gutter ==== ==== Mikslag ==== === Skihopping === ==== Jenter ==== ==== Gutter ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === ==== Jenter ==== ==== Gutter ==== ==== Mikslag ==== == Medaljeoversikt == == Norges tropp == === Langrenn === 12. januar tok Norges Skiforbund ut 14 utøvere; syv jenter og syv gutter basert på resultater i to rennhelger; VM-uttaksrenn i Bardufoss 16.–18. desember 2022 og Norgescupen på Lillehammer 6.–8. januar 2023. ==== Jenter ==== ==== Gutter ==== === Skihopping === 16. januar tok Norges Skiforbund ut ti skihoppere; fem jenter og fem gutter, ledet av Tore Øvregård og trent av Espen Røe og Line Jahr. ==== Jenter ==== ==== Gutter ==== === Kombinert === 16. januar tok Norges Skiforbund ut seks kombinertutøvere; én jente og fem gutter. Arrangementskonsulent Per Tommy Enger uttalte at de sendte «en tropp med utøvere som har vist høyt nivå over tid, både før jul og under Norgescup i Notodden og rennene i Midtstuen nå i januar». ==== Jenter ==== ==== Gutter ==== == Se også == U23-VM på ski 2023 Ski-VM 2023 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted

Junior-NM på ski 2015 ble arrangert som to separate mesterskap. NM sprint i langrenn ble arrangert 13.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jasminum_polyanthum

2023-02-04

Jasminum polyanthum

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Klatreplanter', 'Kategori:Oljetrefamilien']

Jasminum polyanthum er en sjasminart. Den er en slyngende busk som blir 1–10 m høy. Stenglene er kantede. Bladene er motsatte og flikete eller finnete med fem–sju småblad. Endebladet er større enn de andre småbladene. Blomstene sitter 5–50 sammen i blomsterstander som er endestilte eller sitter i bladhjørnene. De er hvite, men knoppen og utsiden hos nyutsprungne blomster er rød. Det er fem kronfliker som er 9–15 mm lange. Blomstene har en sterk duft. Frukten er et svart bær. Jasminum polyanthum er opprinnelig en fjellplante som vokser i daler, kratt og skoger i en høyde på 1400–3000 moh. Den er utbredt i Myanmar og de kinesiske provinsene Guizhou, Sichuan og Yunnan. Arten er en vanlig stueplante og blir også dyrket utendørs i varme land.

Jasminum polyanthum er en sjasminart. Den er en slyngende busk som blir 1–10 m høy. Stenglene er kantede. Bladene er motsatte og flikete eller finnete med fem–sju småblad. Endebladet er større enn de andre småbladene. Blomstene sitter 5–50 sammen i blomsterstander som er endestilte eller sitter i bladhjørnene. De er hvite, men knoppen og utsiden hos nyutsprungne blomster er rød. Det er fem kronfliker som er 9–15 mm lange. Blomstene har en sterk duft. Frukten er et svart bær. Jasminum polyanthum er opprinnelig en fjellplante som vokser i daler, kratt og skoger i en høyde på 1400–3000 moh. Den er utbredt i Myanmar og de kinesiske provinsene Guizhou, Sichuan og Yunnan. Arten er en vanlig stueplante og blir også dyrket utendørs i varme land. == Litteratur == M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 174. ISBN 0-7136-7015-0. «Jasminum polyanthum». Flora of China. Besøkt 26. februar 2015. T. Kristoffersen (1970). Stueplantene i farger. Aschehoug. s. 247. == Eksterne lenker == (en) Jasminum polyanthum i Encyclopedia of Life (en) Jasminum polyanthum i Global Biodiversity Information Facility (en) Jasminum polyanthum hos NCBI (en) Jasminum polyanthum hos The International Plant Names Index (en) Jasminum polyanthum hos Tropicos (en) Kategori:Jasminum polyanthum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Jasminum polyanthum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Jasminum polyanthum – detaljert informasjon på Wikispecies

Jasminum polyanthum er en sjasminart.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ole_Einar_Bj%C3%B8rndalen

2023-02-04

Ole Einar Bjørndalen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1994', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1995', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1996', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1997', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1998', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 1999', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2000', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2001', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2002', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2003', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2004', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2005', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2006', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2007', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2008', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2009', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2010', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2011', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2012', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2013', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2015', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2016', 'Kategori:Deltakere under VM i skiskyting 2017', 'Kategori:Fødsler 27. januar', 'Kategori:Fødsler i 1974', 'Kategori:IOK-medlemmer', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiidrett', 'Kategori:Kongepokalvinnere i skiskyting', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norgesmestere i skiskyting', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske skiskyttere', 'Kategori:Norske skiskyttertrenere', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere i skiskyting', 'Kategori:Olympiske mestere for Norge', 'Kategori:Olympiske mestere i skiskyting', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge', 'Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere i skiskyting', 'Kategori:Personer fra Modum kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1994', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2010', 'Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 2014', 'Kategori:Verdensmestere i skiskyting', 'Kategori:Vinnere av Egebergs Ærespris', 'Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris', 'Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen']

Ole Einar Bjørndalen (født 27. januar 1974 i Drammen) er en norsk tidligere skiskytter som representerte Simostranda IL i skiskyting og Byåsen IL i langrenn. Han har vunnet 95 verdenscuprenn; 94 i verdenscupen i skiskyting og ett i verdenscupen i langrenn. Han har seks sammenlagtseire i verdenscupen, den seneste sesongen 2008–2009, og i 13 sesonger på rad kom han blant de tre beste i verdenscupen sammenlagt. Bjørndalen har vunnet 29 gullmedaljer i OL og VM, og tilsammen 61 medaljer medregnet tre medaljer i sommerskiskyting. Han har 44 NM-gull i skiskyting, 30 NM-gull i vinterskiskyting, hvorav 20 individuelle NM-gull; normaldistanse (4), sprint (6), jaktstart (6) og fellesstart (4), samt 10 NM-gull i stafett og lag; stafett (8) og lag (2) (1996 og 1997). Bjørndalen har i tillegg 14 individuelle NM-gull i sommerskiskyting: sprint (7) og jaktstart (7).Blant alle hans meritter er fire gull under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City av hans beste resultater i ett og samme mesterskap. Han blir kalt «Kongen av skiskyting». Bjørndalen var elev ved Norges Toppidrettsgymnas på Geilo i årene 1990–1993.

Ole Einar Bjørndalen (født 27. januar 1974 i Drammen) er en norsk tidligere skiskytter som representerte Simostranda IL i skiskyting og Byåsen IL i langrenn. Han har vunnet 95 verdenscuprenn; 94 i verdenscupen i skiskyting og ett i verdenscupen i langrenn. Han har seks sammenlagtseire i verdenscupen, den seneste sesongen 2008–2009, og i 13 sesonger på rad kom han blant de tre beste i verdenscupen sammenlagt. Bjørndalen har vunnet 29 gullmedaljer i OL og VM, og tilsammen 61 medaljer medregnet tre medaljer i sommerskiskyting. Han har 44 NM-gull i skiskyting, 30 NM-gull i vinterskiskyting, hvorav 20 individuelle NM-gull; normaldistanse (4), sprint (6), jaktstart (6) og fellesstart (4), samt 10 NM-gull i stafett og lag; stafett (8) og lag (2) (1996 og 1997). Bjørndalen har i tillegg 14 individuelle NM-gull i sommerskiskyting: sprint (7) og jaktstart (7).Blant alle hans meritter er fire gull under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City av hans beste resultater i ett og samme mesterskap. Han blir kalt «Kongen av skiskyting». Bjørndalen var elev ved Norges Toppidrettsgymnas på Geilo i årene 1990–1993. == Bakgrunn == Bjørndalen er oppvokst på Simostranda i Modum kommune i Buskerud. Han bor i Obertilliach i Østerrike og har tidligere bodd deler av året i den italienske landsbyen Toblach (Sør-Tyrol) sammen med sin tidligere kone, italienske Nathalie Santer-Bjørndalen, som også var skiskytter til hun la opp i 2008. Bjørndalen giftet seg 17. juli 2016 med den hviterussiske skiskytteren Darja Domratsjeva, og de fikk datteren Xenia 1. oktober 2016.Bjørndalens eldre bror, Dag, var også skiskytter på det norske landslaget, er siden trener ved Norges Toppidrettsgymnas på Geilo. De har en yngre bror, Hans Anton Bjørndalen, som også var regnet som et stort skiskyttertalent. Han er trener ved toppidrettssatsingen ved Buskerud videregående skole. == Karrière == I 1992 i Canmore i Canada oppnådde han sin første junior-VM-medalje med bronse i lagkonkurransen. Året etter vant han tre øvelser i junior-VM i Ruhpolding i Tyskland, mens han var elev ved Norges Toppidrettsgymnas Geilo. Bjørndalen skulle vise seg å være i stand til å videreføre suksessen til seniorsammenheng også. Bjørndalen er en uvanlig rask skiskytter, og han har ved flere tilfeller konkurrert med, og vunnet over spesial-langrennsløpere. I 2006 vant han et renn i verdenscupen i langrenn. Bjørndalen vant sitt første OL-gull i Nagano 1998 på 10 km sprint. På vei mot mål ledet han, men løpet ble avbrutt på grunn av så stort snøfall at løperne nesten ikke kunne se blinkene på 50 meters hold. Dagen etter vant han det utsatte løpet. Bjørndalen ble den første skiskytter som tok storeslem og vant alle fire skiskytterøvelsene i et OL under lekene i Salt Lake City i 2002. Han vant sitt første individuelle VM-gull på sprinten under VM i skiskyting 2003. === Verdenscupen i skiskyting === Bjørndalen debuterte i verdenscupen i mars 1993, og tok samtidig sine første verdenscuppoeng ved å bli nummer 29 på 20 km. Den første seieren tok han 12. januar 1996 i Antholz, der han vant 20 km foran Vladimir Dratsjov og Halvard Hanevold. Med seieren på 15 km i langrenn fra 2006 har han 95 verdenscupseirer totalt. Han har vunnet verdenscupen sammenlagt seks ganger og er med det verdens mestvinnende skiskytter sammen med Magdalena Forsberg i perioden 1998–2009. Se oversikt under. Bjørndalen vant verdenscupen i sesongene: 1997/98, 2002/03, 2004/05, 2005/06, 2007/08 og 2008/09. Han har også seks andreplasser i v-cupen sammenlagt i sesongene 1996/97, 1998/99, 1999/00, 2000/01, 2003/04 og 2006/07. Bjørndalen har en tredjeplass i v-cupen også. Det oppnådde han i sesongen 2001/02. Tilsammen har han vært på pallen 13 ganger på rad i v-cupen sammenlagt mellom 1996/97 t.o.m 2008/09-sesongen 17 år på rad var han blant de ti beste i verdenscupen, f.o.m 1994/95 t.o.m 2010/11-sesongen. Han har ni ganger vunnet sprint v-cupen: 1994/95, 1996/97, 1997/98, 1999/00, 2000/01, 2002/03, 2004/05, 2007/08 og 2008/09. Bjørndalen har også 2.-plass i sprint v-cupen i sesongene 2003/04 og 2005/06. Bjørndalen har vunnet jaktstart v-cupen fem ganger i 1999/00, 2002/03, 2005/06, 2007/08 og 2008/09. Han har 2.-plass i sesongene 2000/01, 2003/04, 2004/05, 2006/07 og 3.-plass i 1996/97, 1998/99 og 2001/02. Bjørndalen har vært vinner av fellesstart v-cupen fem ganger: 2002/03, 2004/05, 2005/06, 2006/07 og 2007/08. Han kom på 2.-plass i 2000/01, 2003/04, 2008/09. Bjørndalen ble nummer 3 i fellesstart v-cupen i sesongen 1998/99. Han har også en gang vunnet normaldistanse v-cupen. Det var i 2004/05. Bjørndalen har også blitt nummer 2 i 1998/99, 2000/01, 2001/02 og 2005/06 -sesongen. Bjørndalen kom også på 3.-plass i 1997/98-sesongen. Han har tilsammen vunnet 20 ganger, 13 ganger blitt nummer 2 og fem ganger blitt nummer 3. Totalt har han vært på pallen 38 ganger.Bjørndalen har vunnet stafett v-cupen 11 ganger: 1997/98, 1999/00, 2000/01, 2001/02, 2003/04, 2004/05, 2007/08, 2009/10, 2010/11, 2015/16 og 2017/18. Han har 6 andreplasser i v-cupen stafett i: 1996/97, 2006/07, 2008/09, 2011/12, 2012/13 og 2014/15. Bjørndalen har også 2 ganger kommet på tredjeplass i: 1998/99 og 2002/03. Tilsammen har han vært på pallen 19 ganger i v-cupen stafett. Bjørndalen har 4 ganger vunnet mixed stafett v-cupen. Det skjedde i sesongene: 2012/13, 2013/14, 2014/15 og 2015/16.. Bjørndalen har også vært med å vinne nasjonscupen for menn ti ganger. Det skjedde i: 1998/99, 2002/03, 2003/04, 2004/05, 2007/08, 2008/09, 2010/11, 2013/14, 2014/15 og 2015/16 sesongen. Bjørndalen har også fem andreplasser fra nasjonscupen fra årene: 1999/00, 2000/01, 2001/02, 2005/06 og 2012/13. Han har i tillegg til dette også 3 tredjeplasser i nasjonscupen fra årene: 1996/97, 1997/98 og 2006/07. Til sammen har han vært på pallen 18 ganger i nasjonsverdenscupen for menn.Bjørndalen har tilsammen vært på pallen 252 ganger i v-cupen i skiskyting. Individuelt har han 95 (94+1 i langrenn) førsteplasser, 53 andreplasser og 31 tredjeplasser, det vil si 179 ganger på pallen individuelt i verdenscupen. Bjørndalen har en verdenscupseier i lag. I stafett har han 37 førsteplasser (4 av disse seirene har kommet i miks-stafett), 21 andreplasser og 14 tredjeplasser, tilsammen 72 ganger på pallen i v-cup stafett. Med sine 5 pallplasser i v-cupen i langrenn, har Bjørndalen vært 257 ganger på pallen i verdenscupen (252 i skiskyting og 5 i langrenn). Ole Einar Bjørndalen annonserte 3. april 2018 at han la opp som aktiv skiskytter. === Verdenscupen i langrenn === Bjørndalen gikk sitt første verdenscuprenn i langrenn i november 1998. Det endte med 23.-plass på 10 km friteknikk i finske Muonio. Han fikk sin første pallplassering i Kuopio 25. november 2001, med 2.-plass på 10 km friteknikk. En måned senere knep han andreplassen igjen, denne gang bak Per Elofsson på 30 km friteknikk, fellesstart i Ramsau, Østerrike. Den 18. november 2006 ble han historisk da han som første skiskytter vant et verdenscuprenn i langrenn i svenske Gällivare. Bjørndalen vant verdenscuprennet i 15 km friteknikk. Siden det har også skiskytteren Lars Berger vunnet 15 km i langrenn i Ski-VM 2007. Han har også vært på pallen to ganger i verdenscupen som deltaker på det norske stafettlaget i langrenn, på Beitostølen i 2003 med en 3.-plass og i La Clusaz i Frankrike i 2006 med en 2.-plass. Så totalt har Bjørndalen vært 5 ganger på pallen i v-cupen i langrenn. === Mestvinnende === Bjørndalens karriere har gjort ham til tidenes mestvinnende vinteridrettsmann. Med sine 13 medaljer, hvorav åtte er gull, var han tidenes mestvinnende vinterolympier med Bjørn Dæhlie som nummer to inntil begge ble forbigått av Marit Bjørgen i 2018. Bjørn Dæhlie har flere individuelle gull, seks medaljer mot Bjørndalens fem. En statistikk over verdensmesterskap er ikke helt sammenlignbart gjennom 50 år med internasjonal skiskyting. Bildet er litt mer komplisert, siden det er blitt flere renn i VM (også i OL etter hvert) i nyere tid enn da for eksempel Aleksandr Tikhonov (aktiv 1967–1980), Frank Ullrich (1976–1984) og Eirik Kvalfoss (1981–1994) holdt på. Martin Fourcade har 13 gull, Frank Luck og Tikhonov har begge elleve gull i VM, mens Bjørndalen har 20 – medregnet alle stafetter og lagkonkurranser. Heller ingen har flere enn Bjørndalens elleve individuelle VM-gull, det samme som Martin Fourcade. Sammenligner vi kun de to tradisjonelle øvelsene 20 og 10 km i VM/OL, har Bjørndalen ni, mens Ullrich, Tikhonov og Fourcade har seks gull hver. === Kontroversen under verdensmesterskapet i 2009 === Under Verdensmesterskapet i Pyeongchang, skøytet Bjørndalen og flere andre utøvere galt i starten av første runde i mennenes 12,5 km jaktstart. Etter å ha forlatt stadion, skøytet utøverne over en bro i stedet for å skøyte rundt. En jury besluttet å gi alle disse utøverne en tidstraff på ett minutt, etter en klage fra det russiske laget. Bjørndalen, som vant jaktstarten klart, ble flyttet ned til bronseplass, bak Maksim Tsjudov og Alexander Os. Det norske laget og sju andre land la inn en motprotest som førte til at en appelljury annullerte de nye resultatlistene, og de opprinnelige resultatet ble stående som gjeldende.Fire dager senere beskyldte russiske ledere igjen Bjørndalen for juks, denne gangen for å kuttet ned cirka 400 meter på løypa på åpningsdistansen 10 km sprint. De hevdet at Bjørndalen hadde tjent inntil 40 sekunder på å gå feil. Selv sa Bjørndalen at «disse påstandene er bare tull». Kontroversen fikk et nytt alvorspreg etter hetsende utsagn og trusler på Bjørndalens offisielle nettsted. Bjørndalen har forsonende og spøkefullt kontret med referanser til egne våpenferdigheter. == Meritter == === Verdenscupen sammenlagt === Se Liste over Ole Einar Bjørndalens verdenscupseireTabellen viser sammenlagtplasseringen i verdenscupen i skiskyting og antall enkeltseire per sesong. «+ 1» i totalen viser til hans verdenscupseier i langrenn i 2006. Innen skisport troner han (fra 26. mars 2009) på toppen med flest verdenscupseire (95) foran alpinisten Ingemar Stenmark som har 86 verdenscupseire. Det bør merkes at skiskyting regner mesterskapsseire som verdenscupseire, mens dette ikke regnes innen alpin. Stenmark har fem mesterskapsmedaljer i tillegg til sine 86 verdenscupseire. Den sveitsiske fristil-ballettkjøreren Conny Kissling har 106 verdenscupseire. Bjørndalen vant gull på 10 km i OL i Sotsji i 2014. Øvelsene fra var derimot ikke en del av verdenscupen 2013/14 og ga derfor ingen verdenscup-poeng. === Olympiske leker === 13 medaljer (8 gull, 4 sølv, 1 bronse) === Verdensmesterskap === 45 medaljer (20 gull, 14 sølv, 11 bronse) Oppdatert per 12. februar 2017. == Annet == Han har selv vært sponsor for Emil Hegle Svendsen, og broren Dag Bjørndalen har vært skytetrener for kona Nathalie Santer-Bjørndalen.En nesten tre meter høy bronsestatue av Bjørndalen, utført av Kirsten Kokkin, ble avduket i Modum 13. september 2008. Stedet hvor statuen står heter «Ole Einars Standplass». Etter ti års samarbeid med treneren Roger Grubben, innledet Bjørndalen i juli 2010 et samarbeid med Torgeir Bjørn som hovedtrener.I mars 2011 ble Bjørndalen presentert av skiskyttertalentet Lukas Hofer som trenerkandidat for det italienske landslaget. Bjørndalen svar var at han satser som løper til etter Vinter-OL 2014 i russiske Sotsji, og tiden etter det har han ikke klare planer for.I april 2016 bestemte Bjørndalen seg for å fortsette karrieren i ytterligere to år til, til og med OL 2018. == Trener == I OL 2018 i Pyeongchang, var Ole Einar Bjørndalen med i trenerapparatet til Hviterussland, da de hviterussiske damene fikk OL gull på stafetten. Han var også med i trenerapparatet da hans kone fikk sølvmedalje på fellesstarten i OL 2018. Fra høsten 2019 til etter vinter-OL 2022 var Bjørndalen trener for det kinesiske landslaget i skiskyting. == Andre seire == Bjørndalen har vunnet fire ganger i showrennet i Gelsenkirchen (Schalke 04 arena), i 2003, 2004, 2005 og 2006. Bjørndalen fikk også en 3.-plass i 2018 sammen med sin kone Darja Domratsjeva.. Ole Einar Bjørndalen vant Skarverennet to ganger i sesongene 2006 og 2007. Bjørndalen ble nummer to i 2008-utgaven av Skarverennet, kun slått av Petter Northug. Bjørndalen har også oppnådd 2.-plass i Dobbiaco-Cortina, et langdistanserenn på 42 km friteknikk i Cortina i Italia.. Han ble kun slått av Costantin Pierluigi. Pierluigi gikk i mål på tiden 1 time 43 minutter og 16,5 sekunder. Bjørndalen kom i mål et halvt sekund etter. Bjørndalen vant Blink-festivalen i Sandnes i 2008. Bjørndalen vant skiskyttershowrennet i Püttlingen i 2008 sammen med Kati Wilhelm Bjørndalen har oppnådd følgende plasseringer i Püttlingen skiskytter showrenn: 1.-plass i 2008 (med Kati Wilhelm), 2.-plass i 2011 (med Magdalena Neuner) og 3.-plass i 2005 (med Nathalie Santer) og 2010 (med Sabrina Buchholz). I et showrenn i Tjumen i Russland i april 2016, vant Bjørndalen og Karin Oberhofer mixed stafettBjørndalen vant åpningsrennet i skiskyting på Beitostølen i fellesstart 2004/05-sesongen, i 2007/08 på sprinten, og fellesstarten i samme år, samt en tredjeplass fra 2012-sesongen i sprint.Han har i tillegg vunnet sesongåpningen på Sjusjøen i 15 km fellesstart i 2013 og 2014. Bjørndalen har også vunnet FIS-renn i langrenn to ganger, i 1997 på distansen 30 km fri teknikk i Valdres og 10 km fri teknikk på Beitostølen i 2006. Han har også to andreplasser fra FIS-renn på 15 km fri teknikk i Misurinasjøen i Italia i 1998 og 10 km fri teknikk på Beitostølen 2004. I tillegg har han en 3.-plass i FIS-rennet på Beitostølen 2001, 10 km fri teknikk. Totalt har Bjørndalen vært fem ganger på pallen i FIS-renn. Bjørndalen har også en 5.-plass i på 30 km fri teknikk fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City 9. februar 2002. Det kan også nevnes at Bjørndalen har vunnet en Beach-volley-ball turnering i Laguna Beach i 2001 == Priser og utmerkelser == Etter OL i Nagano i 1998 der Bjørndalen vant 10 km sprint, mottok han Aftenpostens gullmedalje. Han ble tildelt Egebergs Ærespris i 2002 for sine prestasjoner i idrettene skiskyting og langrenn. Etter den fantastiske innsatsen under Vinter-OL 2002, der han vant gull på 10 km sprint, 20 km, 12,5 km jaktstart og 4 x 7,5 km stafett skiskyting mottok han Fearnleys olympiske ærespris. Bjørndalen mottok Sportsjournalistenes statuett i 2002 og 2014 for hans fremragende prestasjoner under OL i Salt Lake City og OL i Sotsji. 1. august 2009 mottok han Fakkelprisen av Det Norske Totalavholdsselskap for sin rolle som godt forbilde. Bjørndalen mottok Fair Play Mecenate prisen i Castiglion Fiorentino i Italia i 2009. Han ble også kåret til årets skiskytter av det internasjonale sportsjournalistforbundet (AIPS) i 2002, 2003, 2005 og 2009. Bjørndalen vant Holmenkollmedaljen i 2011. Han ble høsten 2014 av Association des Comités Nationaux Olympiques tildelt prisen for Sotsji-OLs beste mannlige utøver. I 2003 ble Bjørndalen nominert til Laureus Sportsman of the Year. Han ble nummer to i kåringen bak Lance Armstrong. Seieren til Armstrong i 2003 er senere blitt opphevet. I 2015 ble han tildelt Solprisen på Rjukan, og i august 2018 ble han utnevnt til Modum kommunes første offisielle hedersmann. I 2018 ble Bjørndalen tildelt Norges Skiskytterforbunds hederstegn på Eidsvoll. Han ble samtidig utnevnt til æresmedlem.. == Idrettsgallaen == Bjørndalen har også blitt hedret ni ganger på Idrettsgallaen. Han er kåret til årets idrettsnavn 2001 (delt med Bente Skari) og 2002. For sesongen 2002 vant han også i klassen konsentrasjon og i lag med OL-laget i stafett, skiskyting, herrer. For sesongen 2003 vant han klassen konsentrasjon. For sesongen 2006 klassene utholdenhet og Lagkonkurranse, stafett, herrer, skiskyting. For sesongen 2009 ble han kåret til årets mannlige utøver.. Han fikk i 2019 Hedersprisen sammen med Marit Bjørgen. Han er i tillegg flere ganger nominert i ulike kategorier. == Se også == Liste over mestvinnende vinterolympiere Liste over norske mestvinnende vinterolympiere Liste over mestvinnende verdenscupvinnere i skisport OL-medaljører i skiskyting Oversikt over flest vunne gullmedaljer i ett og samme OL Liste over norske idrettspersoner på sokkel == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) Ole Einar Bjørndalen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ole Einar Bjørndalen på Internet Movie Database (de) Ole Einar Bjørndalen – Munzinger Sportsarchiv (en) Ole Einar Bjørndalen – Olympics.com (en) Ole Einar Bjørndalen – Olympic.org (en) Ole Einar Bjørndalen – Olympedia (en) Ole Einar Bjørndalen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (cn) Ole Einar Bjørndalen – Kinas olympiske komité (en) Ole Einar Bjørndalen – FIS (langrenn) (en) Ole Einar Bjørndalen – IBU (en) Ole Einar Bjørndalen – biathlon.com.ua Ole Einar Bjørndalen på Facebook Ole Einar Bjørndalen på Instagram (no) Ole Einar Bjørndalen på Store norske leksikon. (no) Skisport365.com - utøverprofil Wikiquote: Ole Einar Bjørndalen – sitater

Junior-NM i skiskyting 2015 ble arrangert 26. februar - 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_L%C3%BCtzen_(1813)

2023-02-04

Slaget ved Lützen (1813)

['Kategori:12°Ø', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Konflikter i 1813', 'Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike', 'Kategori:Slag med deltagelse av Preussen', 'Kategori:Slag med deltagelse av Russland', 'Kategori:Slag under Napoleonskrigene', 'Kategori:Tysklands historie']

Slaget ved Lützen (tysk: Schlacht bei Großgörschen) ble utkjempet 2. mai 1813 mellom franske styrker under Napoléon Bonaparte og styrker fra den sjette koalisjonen under feltmarskalk Gebhard Leberecht von Blücher. Den russiske kommandanten Peter Wittgenstein forsøkte ved et angrep på de franske styrkenes høyre fløy nær Lützen å forebygge fransk erobring av Leipzig. Etter en dag med harde kamper måtte de samlede russiske og prøyssiske styrkene trekke seg tilbake, kun mangel på kavaleri forhindret de franske styrkene fra å følge opp retretten. Seieren ved Lützen stoppet den sjette koalisjonens fremrykking og var de franske styrkenes første store seier etter det katastrofale felttoget i Russland i 1812.

Slaget ved Lützen (tysk: Schlacht bei Großgörschen) ble utkjempet 2. mai 1813 mellom franske styrker under Napoléon Bonaparte og styrker fra den sjette koalisjonen under feltmarskalk Gebhard Leberecht von Blücher. Den russiske kommandanten Peter Wittgenstein forsøkte ved et angrep på de franske styrkenes høyre fløy nær Lützen å forebygge fransk erobring av Leipzig. Etter en dag med harde kamper måtte de samlede russiske og prøyssiske styrkene trekke seg tilbake, kun mangel på kavaleri forhindret de franske styrkene fra å følge opp retretten. Seieren ved Lützen stoppet den sjette koalisjonens fremrykking og var de franske styrkenes første store seier etter det katastrofale felttoget i Russland i 1812. == Bakgrunn og forspill == Etter Frankrikes invasjon av og nederlag i Russland i 1812 ble det dannet en ny koalisjon mot landet. Som et svar organiserte den franske keiseren Napoléon Bonaparte en armé på over 200 tusen soldater. Styrken besto av uerfarne, dårlig trente rekrutter og manglet hester, en følge av felttoget i Russland hvor det meste av Napoléons erfarne tropper og hester hadde omkommet. Med denne styrken krysset Napoléon elven Rhinen og rykket inn i Tyskland våren 1813. Planen var å slutte seg til restene av hans La grande armée og raskt angripe og slå til mot den nye alliansen før den ble for sterk. Den 30. april krysset de franske styrkene under Napoléon elven Saale og rykket frem mot Leipzig på tre kolonner, ledet av en fortropp. Napoléons hensikt var å trenge inn i koalisjonens bakre linjer, splitte dens styrke og slå de hver for seg innen de kunne samle seg. Men grunnet uerfarne kavalerister og dårlig rekognosering var han uvitende om 73 000 allierte tropper under Wittgenstein og Gebhard Leberecht von Blücher som samlet seg på hans høyre flanke i sør. Marskalk Michel Neys korps ble overrasket av styrken og angrepet på veien fra Lützen til Leipzig. == Slaget == Den 2. mai 1813 besøkte Napoléon området for det kjente slaget ved Lützen i 1632 og informerte staben ved å peke ut steder og beskrive hendelsene i 1632 fra hukommelsen da han hørte kanonskudd. Han avsluttet leksjonen og red i retning artilleriilden. På slagstedet fikk han raskt oversikt og bestemte seg for å lage en felle med Neys korps som lokkemat. Han beordret Ney til å kjempe mens han trakk sine styrker tilbake mot Lützen. I mellomtiden sendte han Ney forsterkninger som skulle ta opp sterke defensive stillinger i og rundt to landsbyer sør for byen. Så snart disse divisjonene var klare skulle resten av korpset trekke seg tilbake mot dem. Det skulle lokke de allierte til å angripe, mens Napoléon i spissen for hovedstyrken kom rundt den allierte flanken og gjennomførte et motangrep. Wittgenstein og Blücher tok agnet og gikk i Napoléons felle, de fortsatte å presse marskalk Neys korps inntil de møtte motangrepet som Napoléon hadde forberedt. Så snart fiendens fremrykking hadde stoppet opp slo han til. Mens han hadde sørget for forsterkninger til marskalk Ney hadde han også samlet artilleri som avfyrte overveldende skuddserier mot Wittgensteins senter. Derpå ledet den keiserlige garden an i motangrepet inn i koalisjonens flanke. Wittgenstein og Blücher sto i fare for å lide et nederlag i størrelsesorden med slaget ved Austerlitz, men de uerfarne og utslitte franske troppene som hadde marsjert og kjempet hele dagen klarte ikke å følge opp angrepet. Et prøyssisk motangrep klarte også å stoppe den franske offensiven og ga hovedstyrken nok tid til at den klarte å trekke seg tilbake. Det var i tillegg i ferd med å bli mørkt og det bidro til at koalisjonsstyrkene kunne trekke seg tilbake i ordnede formasjoner. Manglende fransk kavaleri betød at det ikke ville bli noen forfølgelse. De franske styrkene mistet 19 655 drepte og sårede mens prøysserne mistet 8 500 og russerne tapte 3 500. == Etterspill == Koalisjonen hadde tross alt vært heldig. Hadde slaget startet tidligere på dagen, med mer opplagte franske tropper og mer tid, kunne Lützen godt ha blitt et nytt Austerlitz. Men hva som kunne ha blitt et avgjørende strategisk nederlag endte opp som et marginalt, taktisk tap. Wittgenstein og Blücher trakk seg tilbake mot Dresden. Slaget ved Lützen og det påfølgende slaget ved Bautzen viste koalisjonen at Napoléon fremdeles var farlig. Under en samling på Trachenberg slott ble de enig om en ny strategi hvor de unngikk Napoleon og angrep styrkene til hans underordnede. I mellomtiden samlet de en så stor styrke at keiseren ikke kunne motstå den. Under slaget om Lützen ble Gerhard von Scharnhorst, en av de dyktigste prøyssiske generalene, stabssjef for Wittgenstein, såret. Selv om såret var beskjedent ble det ikke stelt skikkelig grunnet den raske retretten, det ble infisert og han døde. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Battle of Lutzen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Om slaget ved Lützen, fra nettstedet napoleonguide.com (engelsk) Om slaget ved Lützen Arkivert 13. mars 2015 hos Wayback Machine., fra nettstedet leipzig1813.com (tysk) «02. Mai 1813 Schlacht bei Großgörschen», (tysk)

Det franske keiserdømme

https://no.wikipedia.org/wiki/Evangeliets_r%C3%B8st

2023-02-04

Evangeliets røst

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etiopia', 'Kategori:Kringkastingsselskaper', 'Kategori:Luthersk kristendom', 'Kategori:Radio']

Evangeliets røst - (Radio Voice of the Gospel) var en radiostasjon i Addis Abeba i Etiopia. Stasjonen ble opprettet i 1963 av Det Lutherske Verdensforbund, etter initiativ av misjonæren Sigurd Aske som ledet stasjonen til 1967. Den hadde to kraftige kortbølgesendere på 100 kW med retningsantenner som dekket store deler av Afrika og Asia. En mellombølgesender dekket nærområdet. Stasjonen sendte både på engelsk og fransk og flere afrikanske og asiatiske språk. En del av programmene ble utarbeidet i de land hvor stasjonen hadde sitt nedslagsfelt, og sendt på lydbånd til stasjonen for kringkasting til opprinnelseslandet. Stasjonen hadde en internasjonal kristen stab som tellet 180 menn og kvinner. De høstet anerkjennelse for sin pålitelighet. Den profilerte norske radio og TV-mannen, Einar Lunde arbeidet ved stasjonen i en to-års periode 1973-1975, under permisjon fra NRK.Etter at keiser Haile Selassie var kastet tok den militære regjeringen makten over stasjonen i 1977 uten kompensasjon til eierne og gav stasjonen navnet Radio Voice of Revolutionary Ethiopia

Evangeliets røst - (Radio Voice of the Gospel) var en radiostasjon i Addis Abeba i Etiopia. Stasjonen ble opprettet i 1963 av Det Lutherske Verdensforbund, etter initiativ av misjonæren Sigurd Aske som ledet stasjonen til 1967. Den hadde to kraftige kortbølgesendere på 100 kW med retningsantenner som dekket store deler av Afrika og Asia. En mellombølgesender dekket nærområdet. Stasjonen sendte både på engelsk og fransk og flere afrikanske og asiatiske språk. En del av programmene ble utarbeidet i de land hvor stasjonen hadde sitt nedslagsfelt, og sendt på lydbånd til stasjonen for kringkasting til opprinnelseslandet. Stasjonen hadde en internasjonal kristen stab som tellet 180 menn og kvinner. De høstet anerkjennelse for sin pålitelighet. Den profilerte norske radio og TV-mannen, Einar Lunde arbeidet ved stasjonen i en to-års periode 1973-1975, under permisjon fra NRK.Etter at keiser Haile Selassie var kastet tok den militære regjeringen makten over stasjonen i 1977 uten kompensasjon til eierne og gav stasjonen navnet Radio Voice of Revolutionary Ethiopia == Referanser ==

Evangeliets røst - (Radio Voice of the Gospel) var en radiostasjon i Addis Abeba i Etiopia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Simonetta_Vespucci

2023-02-04

Simonetta Vespucci

['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1476', 'Kategori:Fødsler i 1453', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Kvinner i historien', 'Kategori:Personer fra Firenze', 'Kategori:Personer fra Genova', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Simonetta Cattaneo Vespucci (født 28. januar? 1453, død 26. april 1476), kallenavn la bella Simonetta, var en italiensk adelskvinne fra Genova under renessansen og hustru av Marco Vespucci fra Firenze. Hun var berømt for å være den vakreste kvinne i sin tidsalder og den italienske renessanse — i alle fall i byen Firenze. Hun var inspirasjonen, og det idealiserte ansiktet til flere malerier, og det mest kjente av dem alle, «Venus' fødsel», av Sandro Botticelli.

Simonetta Cattaneo Vespucci (født 28. januar? 1453, død 26. april 1476), kallenavn la bella Simonetta, var en italiensk adelskvinne fra Genova under renessansen og hustru av Marco Vespucci fra Firenze. Hun var berømt for å være den vakreste kvinne i sin tidsalder og den italienske renessanse — i alle fall i byen Firenze. Hun var inspirasjonen, og det idealiserte ansiktet til flere malerier, og det mest kjente av dem alle, «Venus' fødsel», av Sandro Botticelli. == Liv og virke == === Første år og ekteskap === Hun ble født som Simonetta Cattaneo ca 29. januar 1453 (datoen er usikker) i en del av republikken Genova i det området som i dag er innenfor den italienske regionen Liguria. En mer presis lokalisering av hennes fødested er ikke kjent; muligens selve byen Genova, eller kanskje enten Portovenere (dagens Porto Venere) eller Fezzano (landsbyer i dagens kommune Porto Venere). Den florentinske poeten Angelo Poliziano skrev at henne hjem var «i det barske liguriske distriktet opp ovenfor havkysten hvor den rasende Neptun slåss mot bergknausene... Der, som Venus, ble hun født blant bølgene.» Hennes far var en genuesisk adelsmann ved navn Gaspare Cattaneo della Volta (en langt eldre slektning av den genuesisk doge fra 1500-tallet ved navn Leonardo Cattaneo della Volta) og hennes mor var Gaspares hustru, Cattocchia Spinola. En annen kilde oppgir noe annet opphav som Gaspare Cattaneo og Chateroccia di Marco Spinola.Da hun var femten år gammel ble hun gift med Marco Vespucci, sønn av Piero, som var en fjern fetter av den florentinske utforsker og kartograf Amerigo Vespucci. Paret møttes i april 1469. Hun var sammen med sine foreldre i kirken San Torpete da hun ble introdusert for Marco. Doge Piero il Fregoso og mange i adelen i Genova var også tilstede. Marco hadde blitt sendt til Genova av sin far Piero for studere bankvirksomhet ved Banco di San Giorgio. Han ble akseptert av Simonettas foreldre, og han var blitt svært forelsket i henne, og av de grunner var ekteskapet logisk. Hennes foreldre visste også at ekteskapet var strategisk fordelaktig ettersom Marcos familie hadde gode forbindelser i Firenze, særlig til den mektige Medicifamilien. === Firenze === Simonetta og Marco ble gift i Firenze. Hun ble øyeblikkelig populær blant adelen i den florentinske hoffet. Medicibrødrene, Lorenzo og særlig Giuliano ble straks begeistret for den vakre genuesisk piken. Lorenzo tillot at bryllupet ble holdt i palazzo i Via Larga og at bryllupsmottagelsen ble holdt i deres overdådige Villa di Careggi. Simonetta, da hun kom til Firenze, ble oppdaget av Sandro Botticelli og andre framtredende malere via Vespuccifamilien. Ikke lenge etter var hver eneste adelsmenn i byen forgapt i henne, selv brødrene Lorenzo og Giuliano i den herskende Medicifamilien. Lorenzo var opptatt med statsaffærer, men hans yngre bror var fri til oppvarte henne. Ved ridderturneringen La Giostra i 1475 som ble holdt ved Piazza Santa Croce ankom Giuliano med et banner som bar et bilde av Simonetta som den hjelmkledde Pallas Athene, malt av Botticelli, og under var en høvisk, fransk inskripsjon; La Sans Pareille, «Den uten sidestykke». Fra da av ble Simonetta kjent som den vakreste kvinnen i Firenze og senere som den vakreste kvinne i renessansen. Giuliano vant turneringen og hyllesten fra la bella Simonetta som ble nominert som «Skjønnhetens dronning» for anledningen. Om hun noen gang ble mer enn hans idealiserte og platonske skjønnhetsideal, er ukjent, men antagelig ikke. === Død === Simonetta Vespucci døde kun året etter, om natten den 26.–27. april 1476. Sannsynligvis av tuberkulose. Hun var da bare tjueto år gammel. Hennes ektemann giftet seg raskt på nytt. Det ble sagt at hele byen sørget ved hennes død og tusener fulgte hennes kiste til hennes siste gravsted. Botticelli fullførte maleriet «Venus' fødsel» i 1485, ni år senere. Det har vært hevdet at Venus i dette bildet er malt med Simonetta som modell ettersom likheten er påfallende. Denne påstanden er imidlertid avvist av historikeren Felipe Fernández-Armesto som «romantisk tøv» og sier videre «Den vulgære antagelsen, eksempelvis at hun var Botticellis modell for alle hans vakre skjønnheter synes å være basert på ikke bedre grunnlag enn følelsen at den aller vakreste kvinne på den tid måtte ha sittet modell for den mest sensitive maler.»Det har også vært foreslått at Botticelli, som aldri giftet seg, hadde blitt forelsket i henne. Denne antagelsen synes bekreftet at han ønsket å bli gravlagt ved hennes føtter i allehelgenkirken Ognissanti, sognekirken til Vespuccifamilien, i Firenze. Hans ønske ble gjennomført da han døde 34 år senere i 1510. == Mulige kunstneriske avbildninger == Angående begge de to Portrett av en kvinne vist over er kunsthistorikeren Ronald Lightbown av den oppfatning at de var produkter fra Botticellis verksted og at de sannsynlig ikke ble tegnet eller malt utelukkende av kunstneren selv: «Botticellis verksted... utførte portretter av ninfe, eller vakre kvinner... all antagelig fantasiportretter av ideelle skjønnheter framfor virkelige kvinner.»Simonetta Vespucci kan ha blitt avbildet i et maleri av Piero di Cosimo kalt for «Portrett av en kvinne», og som det ble sagt viste Simonetta Vespucci ettersom det framstilte en kvinne som den berømte Kleopatra med en giftslange (Vipera aspis) om halsen. Maleriet er alternativt kalt «Portrett av Simonetta Vespucci» av enkelte som ikke er i tvil. Likevel, hvor nært dette minner om den faktiske kvinnen er usikkert, delvis ettersom dette er en gjengivelse av hennes form og ånd i et posthumt portrett framstilt rundt fjorten år etter at hun døde. Verd å nevne er det faktum at Piero di Cosimo var fjorten år da hun døde. Museet som for tiden huser dette maleriet stiller spørsmål ved identiteten ved å titulere det som «Portrett av en kvinne, sagt å være Simonetta Vespucci», og legger til at inskripsjonen av hennes navn på bunnen av maleriet kan ha vært lagt til ved en senere dato. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Simonetta Vespucci – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Simonetta Vespucci Portrait – galleri av bilder, video eller lyd på Commons La Giostra av Poliziano

| fsted = Genova

https://no.wikipedia.org/wiki/Rj%C3%B8relva

2023-02-04

Rjørelva

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,1°N', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Halden', 'Kategori:Haldenvassdraget']

Rjørelva (også kalt Bøelva) er ei elv i Halden kommune i Viken. Den renner fra Bunessjøen i nord til munningen i Femsjøen. Vassdraget har utspring i områdene rundt Kråkgullåsen, øst for Bunessjøen, hvor Krokbekken i nord og Ånesbekken i sør renner sammen i Buneselva, som munner ut i Bunessjøen. Selve Rjørelva er 7,3 kilometer lang, mens hele vassdraget er 16,1 kilometer regnet fra fjerneste kilde. Bare 7 % av nedbørfeltet er dyrka mark, resten er utmark. Vannkvaliteten er overvåket siden 1981, og elva er lite forurenset. Likevel ble det på 1990-tallet registrert tilbakegang i dyrelivet langs elva.

Rjørelva (også kalt Bøelva) er ei elv i Halden kommune i Viken. Den renner fra Bunessjøen i nord til munningen i Femsjøen. Vassdraget har utspring i områdene rundt Kråkgullåsen, øst for Bunessjøen, hvor Krokbekken i nord og Ånesbekken i sør renner sammen i Buneselva, som munner ut i Bunessjøen. Selve Rjørelva er 7,3 kilometer lang, mens hele vassdraget er 16,1 kilometer regnet fra fjerneste kilde. Bare 7 % av nedbørfeltet er dyrka mark, resten er utmark. Vannkvaliteten er overvåket siden 1981, og elva er lite forurenset. Likevel ble det på 1990-tallet registrert tilbakegang i dyrelivet langs elva. == Se også == Liste over elver i Østfold == Referanser ==

| fjerneste_kilde = Naredaltjern

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_osmansk-wahhabittiske_krig

2023-02-04

Den osmansk-wahhabittiske krig

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Saudi-Arabia']

Den osmansk-wahhabittiske krig, også kjent som Den osmansk-saudiske krig, var en krig utkjempet fra tidlig i 1811 og fram til 1818 mellom osmansk Egypt, under Ali Pasha, og hæren til den første Saudi-staten, Emiratet Darayeh. Resultatet av krigen var den første Saudi-statens fall.Koblingen mellom Saudidynastiet og wahhabisme hadde vært sentral for Saudi-dynastiets vei til makten. Wahhabittisk innflytelse spredte seg, og wahhabittene invaderte Taif i 1802, Mekka i 1803, Medina i 1804. Innen 1806 kontrollerte de og Yanbu og Jidda. Emiratet oppnådde kontroll over store deler av Gulfkysten, blant annet Qatar og Bahrain. Med økt innflytelse fra wahhabittene ble osmansk styre i Hedsjas, Irak og Syria truet. Grunnet bekymringer for spredning oppfordret osmanene Egypt til å gripe inn, og Muhammed Ali begynte å samle stryker allerede i 1809. Ali samlet leiesoldater fra Det osmanske riket og rekrutter med løfte om å befri de hellige byene i Arabia fra wahhabittene. Hæren kom til å bestå av blant annet albanere, tyrkere, egyptere og til og med europeiske leiesoldater som hadde kjempet under Napoleon, og Ali sendte og med artillerienheter forlatt av franskmennene i 1799. Som etnisk albaner var Muhammed en dyktig leder av den multietniske styrken. Lokket av Hedsjas' rikdom og heder og ære i den muslimske verden, som han ville bruke til å sikre Egypts selvstendighet fra osmanene, sendte Ali ut sin hærstyrke til Den arabiske halvøy i 1811.Etter åtte år med felttoget ble wahhabittene beseiret og det tidligere emiratet okkupert. Lederen av wahhabistaten, emir ‘Abd Allah, ble sendt til den osmanske hovedstaden Istanbul for henrettelse. I 1841 overlot de egyptiske styrkene kontrollen over Nedsjd til lokale herskere, og trakk seg tilbake til Hedsjas.

Den osmansk-wahhabittiske krig, også kjent som Den osmansk-saudiske krig, var en krig utkjempet fra tidlig i 1811 og fram til 1818 mellom osmansk Egypt, under Ali Pasha, og hæren til den første Saudi-staten, Emiratet Darayeh. Resultatet av krigen var den første Saudi-statens fall.Koblingen mellom Saudidynastiet og wahhabisme hadde vært sentral for Saudi-dynastiets vei til makten. Wahhabittisk innflytelse spredte seg, og wahhabittene invaderte Taif i 1802, Mekka i 1803, Medina i 1804. Innen 1806 kontrollerte de og Yanbu og Jidda. Emiratet oppnådde kontroll over store deler av Gulfkysten, blant annet Qatar og Bahrain. Med økt innflytelse fra wahhabittene ble osmansk styre i Hedsjas, Irak og Syria truet. Grunnet bekymringer for spredning oppfordret osmanene Egypt til å gripe inn, og Muhammed Ali begynte å samle stryker allerede i 1809. Ali samlet leiesoldater fra Det osmanske riket og rekrutter med løfte om å befri de hellige byene i Arabia fra wahhabittene. Hæren kom til å bestå av blant annet albanere, tyrkere, egyptere og til og med europeiske leiesoldater som hadde kjempet under Napoleon, og Ali sendte og med artillerienheter forlatt av franskmennene i 1799. Som etnisk albaner var Muhammed en dyktig leder av den multietniske styrken. Lokket av Hedsjas' rikdom og heder og ære i den muslimske verden, som han ville bruke til å sikre Egypts selvstendighet fra osmanene, sendte Ali ut sin hærstyrke til Den arabiske halvøy i 1811.Etter åtte år med felttoget ble wahhabittene beseiret og det tidligere emiratet okkupert. Lederen av wahhabistaten, emir ‘Abd Allah, ble sendt til den osmanske hovedstaden Istanbul for henrettelse. I 1841 overlot de egyptiske styrkene kontrollen over Nedsjd til lokale herskere, og trakk seg tilbake til Hedsjas. == Se også == Saudi-Arabias historie == Referanser ==

| tap1 = dødsfall såret

https://no.wikipedia.org/wiki/Dalastien_(Oslo)

2023-02-04

Dalastien (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Dalastien er en gangvei på Haugenstua i bydel Stovner i Oslo. Den går omtrent parallelt med Ole Brumms vei, men på nordsiden av blokkene i Haugenstua borettslag. Navnet ble vedtatt i 2000 og viser til områdenavnet Dalaløkka.

Dalastien er en gangvei på Haugenstua i bydel Stovner i Oslo. Den går omtrent parallelt med Ole Brumms vei, men på nordsiden av blokkene i Haugenstua borettslag. Navnet ble vedtatt i 2000 og viser til områdenavnet Dalaløkka. == Eksterne lenker == Stovnerporten om Dalastien Opplevelseskart over Groruddalen

Dalastien er en gangvei på Haugenstua i bydel Stovner i Oslo. Den går omtrent parallelt med Ole Brumms vei, men på nordsiden av blokkene i Haugenstua borettslag.

https://no.wikipedia.org/wiki/EU-troikaen

2023-02-04

EU-troikaen

['Kategori:Den europeiske union']

EU-troikaen eller Troikaen (The troika) er en ofte brukt samlebetegnelse på Den europeiske sentralbanken (ESB), EU og Det internasjonale pengefondet (IMF), som sammen har ansvaret for å overvåke den økonomiske situasjonen i EU, og gi politiske råd i tilknytning til gjeldskrisen i EU. Troikaen har blant annet betalt ut lån, eller såkalte redningspakker, til Hellas, Portugal og Irland, forutsatt kraftige nedskjæringer i landenes offentlige forbruk. Troikaens krav om sparetiltak i offentlige budsjetter har fått sterk kritikk fra mange, blant annet for å true arbeidernes rettigheter, arbeidsrettslige bestemmelser og sosiale rettigheter.

EU-troikaen eller Troikaen (The troika) er en ofte brukt samlebetegnelse på Den europeiske sentralbanken (ESB), EU og Det internasjonale pengefondet (IMF), som sammen har ansvaret for å overvåke den økonomiske situasjonen i EU, og gi politiske råd i tilknytning til gjeldskrisen i EU. Troikaen har blant annet betalt ut lån, eller såkalte redningspakker, til Hellas, Portugal og Irland, forutsatt kraftige nedskjæringer i landenes offentlige forbruk. Troikaens krav om sparetiltak i offentlige budsjetter har fått sterk kritikk fra mange, blant annet for å true arbeidernes rettigheter, arbeidsrettslige bestemmelser og sosiale rettigheter. == Referanser ==

EU-troikaen eller Troikaen (The troika) er en ofte brukt samlebetegnelse på Den europeiske sentralbanken (ESB), EU og Det internasjonale pengefondet (IMF), som sammen har ansvaret for å overvåke den økonomiske situasjonen i EU, og gi politiske råd i tilknytning til gjeldskrisen i EU.http://www.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skolest

2023-02-04

Skolest

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fisker formelt beskrevet i 1765', 'Kategori:Kritisk truede arter på IUCNs rødliste', 'Kategori:Torskefisker']

Skolest (Coryphaenoides rupestris) er en dypvannsfisk i torskefamilien. Den lever på 400-1200 meters dyp, og kan bli 60-70 år gammel. Det lange livsløpet gjør at fiske rammer bestanden hardt. Fisken er kandidat for rødlista for utryddingstruete dyr.På grunn av den høye alderen på individer er kjøttet lite velsmakende, og fisken har liten økonomisk betydning.

Skolest (Coryphaenoides rupestris) er en dypvannsfisk i torskefamilien. Den lever på 400-1200 meters dyp, og kan bli 60-70 år gammel. Det lange livsløpet gjør at fiske rammer bestanden hardt. Fisken er kandidat for rødlista for utryddingstruete dyr.På grunn av den høye alderen på individer er kjøttet lite velsmakende, og fisken har liten økonomisk betydning. == Referanser == == Kilder == 'Skolest (Coryphaenoides rupestris)' Arkivert 2. april 2015 hos Wayback Machine. 'Studiar av fjordpopulasjonar av skolest' == Eksterne lenker == (en) skolest – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen (en) skolest i Global Biodiversity Information Facility (no) skolest hos Artsdatabanken (sv) skolest hos Dyntaxa (en) skolest hos FishBase (en) skolest hos Fossilworks (en) skolest hos ITIS (en) skolest hos NCBI (en) Kategori:Coryphaenoides rupestris – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Coryphaenoides rupestris – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

| rødlistereferanse=

https://no.wikipedia.org/wiki/Alevtina_Tanygina

2023-02-04

Alevtina Tanygina

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Fødsler 15. desember', 'Kategori:Fødsler i 1989', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Russiske langrennsløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Alevtina Anatoljevna Tanygina (russisk: Алевтина Анатольевна Таныгина; født 15. desember 1989) er en russisk langrennsløper. Tanygina tok gullmedalje i 5 km klassisk under European Youth Olympic Festival i spanske Jaca i 2007. Under U23-VM på ski 2010 i Hinterzarten tok Tanygina sølvmedalje i 10 km klassisk, mellom finske Kerttu Niskanen og lagvenninnen Svetlana Nikolaeva. To dager senere ender hun på 14.-plass under 15 km skiathlon; 1.27,5 bak vinneren Astrid Øyre Slind fra Norge. Tanygina debuterte i verdenscupen i langrenn under verdenscupåpningen på Sjusjøen den 19. november 2011, hvor hun endte på en 51.-plass. Hun ble tatt ut i den russiske troppen til Ski-VM 2015 i Falun, der Tanygina startet med en 14.-plass under 15 km skiathlon, fulgte opp med en 24.-plass under 10 km fri teknikk, og avsluttet med en 7.-plass i stafetten på lag med Anastasija Dotsenko, Natalja Zjukova og Julija Tsjekaljova.

Alevtina Anatoljevna Tanygina (russisk: Алевтина Анатольевна Таныгина; født 15. desember 1989) er en russisk langrennsløper. Tanygina tok gullmedalje i 5 km klassisk under European Youth Olympic Festival i spanske Jaca i 2007. Under U23-VM på ski 2010 i Hinterzarten tok Tanygina sølvmedalje i 10 km klassisk, mellom finske Kerttu Niskanen og lagvenninnen Svetlana Nikolaeva. To dager senere ender hun på 14.-plass under 15 km skiathlon; 1.27,5 bak vinneren Astrid Øyre Slind fra Norge. Tanygina debuterte i verdenscupen i langrenn under verdenscupåpningen på Sjusjøen den 19. november 2011, hvor hun endte på en 51.-plass. Hun ble tatt ut i den russiske troppen til Ski-VM 2015 i Falun, der Tanygina startet med en 14.-plass under 15 km skiathlon, fulgte opp med en 24.-plass under 10 km fri teknikk, og avsluttet med en 7.-plass i stafetten på lag med Anastasija Dotsenko, Natalja Zjukova og Julija Tsjekaljova. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Alevtina Tanygina – FIS (langrenn)

|}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Sandra_Ringwald

2023-02-04

Sandra Ringwald

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Tyskland under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Fødsler 27. september', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Personer fra Schwarzwald-Baar-Kreis', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske langrennsløpere']

Sandra Ringwald (født 27. september 1990) er en tysk langrennsløper som representerer ST Schonach-Rohrhardsberg. Hun har sølv i sprint fra U23-VM i 2013 som fremste internasjonale meritt, og er flere ganger tysk mester som junior.

Sandra Ringwald (født 27. september 1990) er en tysk langrennsløper som representerer ST Schonach-Rohrhardsberg. Hun har sølv i sprint fra U23-VM i 2013 som fremste internasjonale meritt, og er flere ganger tysk mester som junior. == Idrettskarriere == Ringwald deltok i det tyske mesterskapet i 2006, der hun kom på 16.-plass i 16-årsklassen på 5 km klassisk. Hun kom også på 4.-plass på stafetten i samme klasse. Hun deltok i sitt første Alpen Cup-renn i januar 2007, der hun ble slått ut i sprintkvalifiseringen. Hun deltok også ved European Youth Olympic Festival i 2007, men endte der på 34.-plass på 5 km klassisk og 57.-plass på 7,5 km fristil. Ved det tyske mesterskapet i 2008 kom hun på 3.-plass på 5 km i 17-årsklassen. Hun kom også på 3.-plass i juniorklassen på sprinten, og hun vant 10 km. Stafetten var felles for junior og senior, her kom hun på 5.-plass sammen med Jessica Müller og Sarah Waidelich. Hun deltok i 3 Alpen Cup-renn i starten av 2008, med en 21.-plass i St. Jakob im Rosental som beste resultat. Hun deltok i 9 Alpen Cup-renn vinteren 2008-09, og fikk bl.a. en 8.-plass i sprint i Schilpario. Hun ble også tatt ut til å delta i junior-VM på ski 2009 i Praz de Lys Sommand. Der deltok hun i sprinten, og endte på 26.-plass. Ved det tyske mesterskapet 2009 vant hun sprinten i juniorklassen (19 år). På lagsprinten stilte hun i seniorklassen sammen Jessica Müller, og disse kom på 3.-plass. Ved det tyske mesterskapet 2010 kom hun på 5.-plass på sprinten, der junior og senior var slått sammen, med til sammen 8 deltakere. Hun kom på 5.-plass på 5 km klassisk i juniorklassen, og 1.-plass på 10 km jaktstart. På 3 x 5 km stafett stilte hun i seniorklassen, sammen Anja Gruber og Jessica Müller, og endte på 3.-plass. I slutten januar 2010 deltok hun ved junior-VM på ski 2010, der hun fikk 14.-plass på sprinten som beste individuelle resultat. Hun kom på 65.-plass på 5 km klassisk og 33.-plass på jaktstarten, og Tyskland kom på 6.-plass på stafetten. Den 4. desember 2010 debuterte Ringwald i verdenscupen i langrenn under sprinten i Düsseldorf hvor hun endte på en 45.-plass. I Alpen Cup 2010-11 vant hun et sprintrenn og en 16,5 km fellesstart i Ramsau/Dachstein i mars, og hun fikk også en 2.-plass på 10 km klassisk i Forni di Sopra. Ved det tyske mesterskapet i januar 2011 kom hun på 2.-plass på 5 km fri teknikk i 19-årsklassen, kun slått av Monique Siegel. Hun gikk inn til 2.-plass på 10 km klassisk i 21-årsklassen, bak spanske Laura Orgué, og vant dermed denne klassen. Hun representerte Tyskland ved U23-VM på ski 2011, der hun kom på 12.-plass på sprinten, 21.-plass på 10 km fri teknikk og 10.-plass på 10 km jaktstart. Ved det tyske mesterskapet i januar 2012 kom hun på 2.-plass på sprinten i klassen 21 år, bak Hanna Kolb. På 5+5 km skiathlon kom hun på 4.-plass i 21-årsklassen, og på 5 km klassisk kom hun på 3.-plass. På 15 km fri teknikk kom hun på 3.-plass i klassen for senior / U20. I mars deltok hun også ved det tyske mesterskapet i lagsprint i Fischen, der hun gikk sammen med Stefanie Böhler, og disse gikk inn til sølvmedalje i 21-årsklassen. Monique Siegel og Denise Herrmann vant lagsprinten i denne klassen. På 15 km fellesstart gikk hun inn til 3.-plass i U20-klassen.Under U23-VM på ski 2013 i Liberec tok Ringwald sølv i klassisk sprint, mellom russiske Jelena Soboleva og lagvenninnen Hanna Kolb. To dager senere endte hun rett utenfor pallen på en 4.-plass under 10 km fri teknikk; 30,4 sekunder bak vinneren Ragnhild Haga fra Norge. Ringwald ble tatt ut i den tyske troppen til Ski-VM 2013 i Val di Fiemme, men røk ut allerede i prologen under den klassiske sprinten. To dager senere, under 15 km skiathlon, endte hun på en 51.-plass; 5.40,1 bak vinneren Marit Bjørgen. Det tyske mesterskapet 2014 var todelt; sprint og klassisk stil ble arrangert i Sulzberg i månedsskiftet februar/mars, mens mens lagsprint og fristil ble arrangert i Rohrmoos 22.-23. mars. Ringwald deltok på 15 km fristil, der hun kom på 7.-plass i seniorklassen, men hun vant lagsprinten i klassen D21, sammen med Stefanie Böhler.Under Ski-VM 2015 i Falun kvalifiserte Ringwald seg til sprintfinalene med 7. beste tid, men røk ut i kvartfinalen og endte derfor opp med en 13.-plass. To dager senere, under 15 km skiathlon, endte hun på en 33.-plass; 4.37,3 bak vinneren Therese Johaug. === Sammenlagtplasseringer i verdenscupen === == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Sandra Ringwald – Olympedia (de) Sandra Ringwald – Tysklands olympiske komité (en) Sandra Ringwald – FIS (langrenn)

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Str%C3%B8mselva

2023-02-04

Strømselva

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Aremark', 'Kategori:Elver i Marker', 'Kategori:Haldenvassdraget']

Strømselva er elva fra Øymarksjøen til Ara i Haldenvassdraget. Elva er regulert ved innløpet i Ara med Strømsfoss sluser. Elva er dermed farbar med båt. Ved Strømsfoss er det også et kraftverk, som utnytter en 2,5 meters fallhøyde. Elva hadde tidligere en god bestand av edelkreps, men denne er gått tapt på grunn av krepsepest.

Strømselva er elva fra Øymarksjøen til Ara i Haldenvassdraget. Elva er regulert ved innløpet i Ara med Strømsfoss sluser. Elva er dermed farbar med båt. Ved Strømsfoss er det også et kraftverk, som utnytter en 2,5 meters fallhøyde. Elva hadde tidligere en god bestand av edelkreps, men denne er gått tapt på grunn av krepsepest. == Se også == Liste over elver i Østfold == Referanser ==

| munning = Ara ved Strømsfoss

https://no.wikipedia.org/wiki/Nathalie_von_Siebenthal

2023-02-04

Nathalie von Siebenthal

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Fødsler 30. september', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske langrennsløpere', 'Kategori:Sveitsiske mestere', 'Kategori:U23-verdensmestere i langrenn']

Nathalie von Siebenthal (født 30. september 1993) er en sveitsisk tidligere langrennsløper som representerte Turbach-Bissen. Von Siebenthal debuterte i verdenscupen i langrenn på hjemmebane i Davos under 15 km fri teknikk den 14. desember 2013, hvor hun endte på en 56.-plass. Under U23-VM på ski 2015 i Almaty tok von Siebenthal bronsemedalje i 10 km fri teknikk, bak norske Barbro Kvåle og russiske Daria Storozhilova. To dager senere tar hun gullmedaljen under 15 km skiathlon, denne gang 22,5 sekunder foran Kvåle og 26,1 sekunder foran italienske Giulia Stuerz. Hun ble tatt ut i den sveitsiske troppen til Ski-VM 2015 i Falun, der von Siebenthal startet med en 22.-plass under 15 km skiathlon og fulgte opp med en imponerende 6.-plass under 10 km fri teknikk, og avsluttet mesterskapet med en 23.-plass på den klassiske tremila.

Nathalie von Siebenthal (født 30. september 1993) er en sveitsisk tidligere langrennsløper som representerte Turbach-Bissen. Von Siebenthal debuterte i verdenscupen i langrenn på hjemmebane i Davos under 15 km fri teknikk den 14. desember 2013, hvor hun endte på en 56.-plass. Under U23-VM på ski 2015 i Almaty tok von Siebenthal bronsemedalje i 10 km fri teknikk, bak norske Barbro Kvåle og russiske Daria Storozhilova. To dager senere tar hun gullmedaljen under 15 km skiathlon, denne gang 22,5 sekunder foran Kvåle og 26,1 sekunder foran italienske Giulia Stuerz. Hun ble tatt ut i den sveitsiske troppen til Ski-VM 2015 i Falun, der von Siebenthal startet med en 22.-plass under 15 km skiathlon og fulgte opp med en imponerende 6.-plass under 10 km fri teknikk, og avsluttet mesterskapet med en 23.-plass på den klassiske tremila. === Sluttstilling verdenscupen === == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Nathalie von Siebenthal – Olympics.com (en) Nathalie von Siebenthal – Olympedia (en) Nathalie von Siebenthal – FIS (langrenn) (en) Nathalie von Siebenthal – International Trail-Running Association

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Francesca_Baudin

2023-02-04

Francesca Baudin

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Italienske langrennsløpere', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Aosta', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:U23-verdensmestere i langrenn']

Francesca Baudin (født 25. november 1993 i Aosta) er en italiensk langrennsløper, som representerer Gruppo Sciatori Fiamme Gialle. Baudin ble tatt ut i den italienske troppen til Ski-VM 2013 i Val di Fiemme, men ble slått ut allerede i prologen under den klassiske sprinten. Året etter returnerte Baudin til Val di Fiemme, denne gangen for U23-VM på ski 2014, hvor hun endte med én 4.-plass og to 6.-plasser. Én måned senere, debuterte Baudin i verdenscupen i langrenn under sprinten i Lahtis hvor hun 1. mars 2014 endte på en 39.-plass. Under U23-VM på ski 2015 i Almaty tok Baudin gull i klassisk sprint, foran norske Silje Theodorsen og italienske Giulia Stuerz. Fire dager senere endte hun på en 4.-plass under 15 km skiathlon; 35,3 sekunder bak vinneren Nathalie von Siebenthal fra Sveits. Under Ski-VM 2015 i Falun kvalifiserte Baudin seg til sprintfinalene med 16. beste tid, men ble slått ut i kvartfinalen og endte derfor på 15.-plass. Hun fullførte ikke 15 km skiathlon, men gikk Sveits inn til en 9.-plass på stafetten én uke senere, på lag med Virginia De Martin Topranin, Marina Piller og Ilaria Debertolis. Mesterskapet ble avsluttet med 34.-plass på den klassiske tremila.

Francesca Baudin (født 25. november 1993 i Aosta) er en italiensk langrennsløper, som representerer Gruppo Sciatori Fiamme Gialle. Baudin ble tatt ut i den italienske troppen til Ski-VM 2013 i Val di Fiemme, men ble slått ut allerede i prologen under den klassiske sprinten. Året etter returnerte Baudin til Val di Fiemme, denne gangen for U23-VM på ski 2014, hvor hun endte med én 4.-plass og to 6.-plasser. Én måned senere, debuterte Baudin i verdenscupen i langrenn under sprinten i Lahtis hvor hun 1. mars 2014 endte på en 39.-plass. Under U23-VM på ski 2015 i Almaty tok Baudin gull i klassisk sprint, foran norske Silje Theodorsen og italienske Giulia Stuerz. Fire dager senere endte hun på en 4.-plass under 15 km skiathlon; 35,3 sekunder bak vinneren Nathalie von Siebenthal fra Sveits. Under Ski-VM 2015 i Falun kvalifiserte Baudin seg til sprintfinalene med 16. beste tid, men ble slått ut i kvartfinalen og endte derfor på 15.-plass. Hun fullførte ikke 15 km skiathlon, men gikk Sveits inn til en 9.-plass på stafetten én uke senere, på lag med Virginia De Martin Topranin, Marina Piller og Ilaria Debertolis. Mesterskapet ble avsluttet med 34.-plass på den klassiske tremila. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Francesca Baudin – FIS (langrenn)

| fnavn =

https://no.wikipedia.org/wiki/Piret_Pormeister

2023-02-04

Piret Pormeister

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2007', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2011', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2013', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Estiske langrennsløpere', 'Kategori:Fødsler i 1985', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Personer fra Tallinn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Piret Pormeister (født 16. mai 1985 i Tallinn) er en estisk langrennsløper, som representerer Sportsclub Sparta. 5. mars 2004 debuterte hun i verdenscupen i langrenn under sprinten i Lahtis, hvor hun endte på en 56.-plass. Pormeister ble tatt ut i den estiske troppen til Vinter-OL 2006 i Torino, og kom hjem med 15.-plass på lagsprint, 17.-plass i stafett og 54.-plass på sprinten. Året etter, under U23-VM på ski 2007 i Tarvisio tok Pormeister bronse i klassisk sprint, bak slovakiske Alena Procházková og Laura Valaas fra USA. Bronsemedaljen resulterte i uttak til Ski-VM 2007 i Sapporo, men Pormeister kom seg akkurat ikke videre fra prologen under den klassiske sprinten med sin 31.-plass. Lagsprinten dagen etter endte med 18.-plass, mens Estland fullførte stafetten uka etter på en 15.-plass. Pormeister var tilbake i Ski-VM 2011 i Oslo, men klarte heller ikke denne gang å komme seg videre fra prologen. Sprint fri teknikk endte med 56.-plass i prologen og fulgte opp med 11.-plass på lagsprinten. Det samme gjentok seg i Val di Fiemme under Ski-VM 2013; 44.-plass i prologen på den klassiske sprinten og 15.-plass i lagsprinten. Under Ski-VM 2015 i Falun kvalifiserte heller ikke Pormeister seg til den klassiske sprinten med kun 43. beste tid, og denne gangen deltok ikke Estland i lagsprinten.

Piret Pormeister (født 16. mai 1985 i Tallinn) er en estisk langrennsløper, som representerer Sportsclub Sparta. 5. mars 2004 debuterte hun i verdenscupen i langrenn under sprinten i Lahtis, hvor hun endte på en 56.-plass. Pormeister ble tatt ut i den estiske troppen til Vinter-OL 2006 i Torino, og kom hjem med 15.-plass på lagsprint, 17.-plass i stafett og 54.-plass på sprinten. Året etter, under U23-VM på ski 2007 i Tarvisio tok Pormeister bronse i klassisk sprint, bak slovakiske Alena Procházková og Laura Valaas fra USA. Bronsemedaljen resulterte i uttak til Ski-VM 2007 i Sapporo, men Pormeister kom seg akkurat ikke videre fra prologen under den klassiske sprinten med sin 31.-plass. Lagsprinten dagen etter endte med 18.-plass, mens Estland fullførte stafetten uka etter på en 15.-plass. Pormeister var tilbake i Ski-VM 2011 i Oslo, men klarte heller ikke denne gang å komme seg videre fra prologen. Sprint fri teknikk endte med 56.-plass i prologen og fulgte opp med 11.-plass på lagsprinten. Det samme gjentok seg i Val di Fiemme under Ski-VM 2013; 44.-plass i prologen på den klassiske sprinten og 15.-plass i lagsprinten. Under Ski-VM 2015 i Falun kvalifiserte heller ikke Pormeister seg til den klassiske sprinten med kun 43. beste tid, og denne gangen deltok ikke Estland i lagsprinten. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Piret Pormeister – Olympedia (en) Piret Pormeister – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Piret Pormeister – FIS (langrenn)

| fnavn =

https://no.wikipedia.org/wiki/Baskin-Robbins

2023-02-04

Baskin-Robbins

['Kategori:1945 i USA', 'Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor produkt forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Iskremmerker', 'Kategori:Næringsliv i Massachusetts', 'Kategori:Restaurantkjeder fra USA', 'Kategori:Selskaper etablert i 1945']

Baskin-Robbins er et amerikansk iskrem-franchise som ble etablert i 1945 i Glendale, California. Det markedsfører seg som «verdens største iskrem-kjede» med mer enn 4 500 utsalgssteder, hvorav 2 300 ligger i USA. Baskin-Robbins ble kjøpt opp av det britiske selskapet J. Lyon og Co, som senere ble en del av Allied Domecq plc, i 1973. Baskin-Robbins, Togo's og Dunkin' Donuts er del av restaurantkjeden «Allied Domecq», Baskin-Robbins er også kjent for sine «31 smaksretninger». Selv om tilfanget består av tusen smaker, er bare 31 tilgjengelig i hver butikk på et gitt tidspunkt, én for hver dag i måneden.

Baskin-Robbins er et amerikansk iskrem-franchise som ble etablert i 1945 i Glendale, California. Det markedsfører seg som «verdens største iskrem-kjede» med mer enn 4 500 utsalgssteder, hvorav 2 300 ligger i USA. Baskin-Robbins ble kjøpt opp av det britiske selskapet J. Lyon og Co, som senere ble en del av Allied Domecq plc, i 1973. Baskin-Robbins, Togo's og Dunkin' Donuts er del av restaurantkjeden «Allied Domecq», Baskin-Robbins er også kjent for sine «31 smaksretninger». Selv om tilfanget består av tusen smaker, er bare 31 tilgjengelig i hver butikk på et gitt tidspunkt, én for hver dag i måneden. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Baskin-Robbins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Baskin-Robbins er et amerikansk iskrem-franchise som ble etablert i 1945 i Glendale, California. Det markedsfører seg som «verdens største iskrem-kjede» med mer enn utsalgssteder, hvorav ligger i USA.

https://no.wikipedia.org/wiki/Konflikt%C3%A5ret_1487

2023-02-04

Konfliktåret 1487

['Kategori:Konflikter i 1480-årene', 'Kategori:Konflikter i 1487', 'Kategori:Konfliktår', 'Kategori:Politikk i 1487']

Konfliktåret 1487 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1487.

Konfliktåret 1487 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1487. == Pågående kriger == Rosekrigene – (1455-1487) Den østerriksk–ungarske krig – (1477-1488) Det tysk-romerske rike på den ene siden Kongedømmet Ungarn på den andre siden Den bretonske selvstendighetskrig – (1487-1491) Frankrike på den ene siden Hertugdømmet Bretagne på den andre siden == Hendelser == 16. juni – Slaget ved Stoke Field ble utkjempet i Lancashire. Det var den siste trefningen under rosekrigene, og var et resultatet av et siste desperat opprør fra Huset York, nesten to år etter Rikard IIIs død i slaget ved Bosworth Field. == Fødsler == == Dødsfall ==

==Pågående kriger==

https://no.wikipedia.org/wiki/Konflikt%C3%A5ret_1488

2023-02-04

Konfliktåret 1488

['Kategori:Konflikter i 1480-årene', 'Kategori:Konflikter i 1488', 'Kategori:Konfliktår', 'Kategori:Politikk i 1488']

Konfliktåret 1488 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1488.

Konfliktåret 1488 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1488. == Pågående kriger == Den østerriksk–ungarske krig – (1477-1488) Det tysk-romerske rike på den ene siden Kongedømmet Ungarn på den andre siden Den bretonske selvstendighetskrig – (1487-1491) Frankrike på den ene siden Hertugdømmet Bretagne på den andre siden == Hendelser == 28. juli – Slaget ved Saint-Aubin-du-Cormier endte med en avgjørende seier for den franske hæren under den bretonske selvstendighetskrig. == Fødsler == == Dødsfall ==

==Pågående kriger==

https://no.wikipedia.org/wiki/Konflikt%C3%A5ret_1489

2023-02-04

Konfliktåret 1489

['Kategori:Konflikter i 1480-årene', 'Kategori:Konflikter i 1489', 'Kategori:Konfliktår', 'Kategori:Politikk i 1489']

Konfliktåret 1489 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1489.

Konfliktåret 1489 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1489. == Pågående kriger == Den bretonske selvstendighetskrig – (1487-1491) Frankrike på den ene siden Hertugdømmet Bretagne på den andre siden == Hendelser == == Fødsler == == Dødsfall ==

==Pågående kriger==

https://no.wikipedia.org/wiki/Konflikt%C3%A5ret_1490

2023-02-04

Konfliktåret 1490

['Kategori:Konflikter i 1490', 'Kategori:Konflikter i 1490-årene', 'Kategori:Konfliktår', 'Kategori:Politikk i 1490']

Konfliktåret 1490 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1490.

Konfliktåret 1490 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1490. == Pågående kriger == Den bretonske selvstendighetskrig – (1487-1491) Frankrike på den ene siden Hertugdømmet Bretagne på den andre siden == Hendelser == == Fødsler == == Dødsfall ==

==Pågående kriger==

https://no.wikipedia.org/wiki/Konflikt%C3%A5ret_1491

2023-02-04

Konfliktåret 1491

['Kategori:Konflikter i 1490-årene', 'Kategori:Konflikter i 1491', 'Kategori:Konfliktår', 'Kategori:Politikk i 1491']

Konfliktåret 1491 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1491.

Konfliktåret 1491 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1491. == Pågående kriger == Den bretonske selvstendighetskrig – (1487-1491) Frankrike på den ene siden Hertugdømmet Bretagne på den andre siden == Hendelser == == Fødsler == == Dødsfall ==

==Pågående kriger==

https://no.wikipedia.org/wiki/Konflikt%C3%A5ret_1477

2023-02-04

Konfliktåret 1477

['Kategori:Konflikter i 1470-årene', 'Kategori:Konflikter i 1477', 'Kategori:Konfliktår', 'Kategori:Politikk i 1477']

Konfliktåret 1477 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1477.

Konfliktåret 1477 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1477. == Pågående kriger == Rosekrigene – (1455-1487) Den østerriksk–ungarske krig – (1477-1488) Det tysk-romerske rike på den ene siden Kongedømmet Ungarn på den andre siden == Hendelser == == Fødsler == == Dødsfall ==

==Pågående kriger==

https://no.wikipedia.org/wiki/Konflikt%C3%A5ret_1455

2023-02-04

Konfliktåret 1455

['Kategori:Konflikter i 1450-årene', 'Kategori:Konflikter i 1455', 'Kategori:Konfliktår', 'Kategori:Politikk i 1455']

Konfliktåret 1455 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1455.

Konfliktåret 1455 er en oversikt over hendelser som har med voldelige konflikter i vid forstand å gjøre som kriger, revolusjoner og opprør i 1455. == Pågående kriger == Rosekrigene – (1455-1487) == Hendelser == 22. mai – Første slag ved St. Albans var det første slaget i rosekrigene. Det ble utkjempet i St. Albans i Hertfordshire, England og utfallet ble en avgjørende seier for yorkistene. == Fødsler == == Dødsfall == 22. mai – Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset (falt i slag) (født 1406)

==Pågående kriger==

https://no.wikipedia.org/wiki/Adam_Loomis

2023-02-04

Adam Loomis

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Kombinertløpere fra USA', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Eau Claire County i Wisconsin', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Adam Loomis (født 19. mars 1992) er en amerikansk kombinertløper fra Eau Claire, Wisconsin. Han deltok i kombinert under Ski-VM 2015 i Falun.

Adam Loomis (født 19. mars 1992) er en amerikansk kombinertløper fra Eau Claire, Wisconsin. Han deltok i kombinert under Ski-VM 2015 i Falun. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Adam Loomis – USAs olympiske komité (en) Adam Loomis – FIS (kombinert) Hjemmeside

| fnavn =

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1969

2023-02-04

Musikkåret 1969

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk i 1969', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1969 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 1969.

Musikkåret 1969 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 1969. == Hendelser == 1. mars: «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vinner Melodi Grand Prix 1969 og sparker i gang en stor kulturdebatt i Norge, ledet av blant andre professor Erling Nielsen, Einar Schanke, Arne Bendiksen og Rolv Wesenlund. 29. mars: Fire land – Spania, Storbritannia, Nederland og Frankrike – ender opp med å vinne Eurovision Song Contest i Madrid. Den firedelte seieren fører blant annet til at Norge trekker seg fra konkurransen året etter. == Årets album == 10. oktober: King Crimson utgir In the Court of the Crimson King == Årets hits og singler == Mars: «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» med Kirsti Sparboe Mars: «Lena» med Odd Børre April: «Boom Bang-a-Bang» med Lulu == Priser og konkurranser == === Melodi Grand Prix === Melodi Grand Prix 1969 === Eurovision Song Contest === Eurovision Song Contest 1969 == Fødsler == == Dødsfall == Vigdis Mostad (Bent Sølves) Bjørn Solstad (Bent Sølves) Svein Jens Thorsø (Bent Sølves) Geir Schumann (Bent Sølves) Kåre Furuholmen (Bent Sølves) 31. desember – Salvatore Baccaloni, italiensk operasanger (bass) (født 1900) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Music in 1969 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

==Hendelser==

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1970

2023-02-04

Musikkåret 1970

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk i 1970', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1970 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 1970.

Musikkåret 1970 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 1970. == Hendelser == == Fødsler == == Dødsfall == 18. september: Jimi Hendrix 4. oktober: Janis Joplin 23. november: Alf Prøysen == Årets album == 15. mai: King Crimson utgir In the Wake of Poseidon 11. desember: King Crimson utgir Lizard == Årets hits og singler == == Priser og konkurranser == === Melodi Grand Prix === NRK avlyser Melodi Grand Prix 1970 og boikotter Eurovision Song Contest i protest mot at fire land delte seieren året før. === Eurovision Song Contest === Irland vinner Eurovision Song Contest 1970 med sangen «All Kinds of Everything» med artisten Dana. == Referanser ==

==Hendelser==

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikk%C3%A5ret_1971

2023-02-04

Musikkåret 1971

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikk i 1971', 'Kategori:Musikkår']

Musikkåret 1971 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 1971.

Musikkåret 1971 er en oversikt over utgivelser, hendelser, fødte og avdøde personer med tilknytning til musikk i 1971. == Hendelser == == Fødsler == Alderen på levende personer født i 1971 er enten: 51 eller 52 år. == Dødsfall == == Årets album == 15. mai: King Crimson utgir Islands == Årets hits og singler == == Priser og konkurranser == === Melodi Grand Prix === Melodi Grand Prix 1971 === Eurovision Song Contest === Eurovision Song Contest 1971 == Referanser ==

__TOC__

https://no.wikipedia.org/wiki/Thorbj%C3%B8rn_Egner

2023-02-04

Thorbjørn Egner

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Blå skilt i Oslo', 'Kategori:Dødsfall 24. desember', 'Kategori:Dødsfall i 1990', 'Kategori:Fødsler 12. desember', 'Kategori:Fødsler i 1912', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske illustratører', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske oversettere', 'Kategori:Norske salmediktere', 'Kategori:Norske tegnere', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Thorbjørn Egner', 'Kategori:Vinnere av Cappelenprisen', 'Kategori:Vinnere av Spellemannprisen', 'Kategori:Vinnere av bokkunstprisen', 'Kategori:Vinnere av kulturdepartementets barnebokpriser']

Thorbjørn Egner (født 12. desember 1912 i Oslo, død 24. desember 1990 samme sted) var en norsk forfatter, illustratør, billedkunstner, reklametegner, visedikter, komponist og lesebokredaktør. Han er kjent i flere land for sine fortellinger for barn, særlig de tre hovedverkene Karius og Baktus (1949), Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1953) og Folk og røvere i Kardemomme by (1955), som han selv bearbeidet og framførte i flere medier: i Barnetimen i NRK, i bokform, som dukketeater, som dukkefilm og som sceneteater. Selv regnet han de 16 bindene av Thorbjørn Egners lesebøker (1950–72) som sitt hovedverk, og som det viktigste han hadde gjort. Egner var også visebokredaktør, stilte ut tresnitt og tegninger på Høstutstillingen og ga ut to kulturhistoriske reiseskildringer for voksne, fra Vågå og Rauland. Forfatterskapet har to poler. På den ene siden var Egner, slik det ble påpekt i en biografi til 100-årsjubileet, «en dannelsesagent, en nasjonal strateg som produserte den samme ideologien for den oppvoksende slekt, som Arbeiderpartiet presenterte for de voksne», som fremhevet flid og samarbeid. Dette kommer særlig til uttrykk i Hakkebakkeskogen og Kardemomme by. På den annen side var det sentralt for ham å understreke kunstens egenverdi, og nytten ved skjønnheten og det unyttige, synliggjort i den bohemaktige hovedpersonen Klatremus i Hakkebakkeskogen, og i det siste verket Musikantene kommer til byen (1978). Bøkene og platene hans solgte i store opplag, og er blitt oversatt til en rekke språk. Han mottok St. Olavs Orden i 1972, særlig for arbeidet med lesebøkene. I Kristiansand Dyrepark ble Kardemomme by bygget i full skala og åpnet i 1991, og i 2015 åpnet anlegget Hakkebakkeskogen.

Thorbjørn Egner (født 12. desember 1912 i Oslo, død 24. desember 1990 samme sted) var en norsk forfatter, illustratør, billedkunstner, reklametegner, visedikter, komponist og lesebokredaktør. Han er kjent i flere land for sine fortellinger for barn, særlig de tre hovedverkene Karius og Baktus (1949), Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen (1953) og Folk og røvere i Kardemomme by (1955), som han selv bearbeidet og framførte i flere medier: i Barnetimen i NRK, i bokform, som dukketeater, som dukkefilm og som sceneteater. Selv regnet han de 16 bindene av Thorbjørn Egners lesebøker (1950–72) som sitt hovedverk, og som det viktigste han hadde gjort. Egner var også visebokredaktør, stilte ut tresnitt og tegninger på Høstutstillingen og ga ut to kulturhistoriske reiseskildringer for voksne, fra Vågå og Rauland. Forfatterskapet har to poler. På den ene siden var Egner, slik det ble påpekt i en biografi til 100-årsjubileet, «en dannelsesagent, en nasjonal strateg som produserte den samme ideologien for den oppvoksende slekt, som Arbeiderpartiet presenterte for de voksne», som fremhevet flid og samarbeid. Dette kommer særlig til uttrykk i Hakkebakkeskogen og Kardemomme by. På den annen side var det sentralt for ham å understreke kunstens egenverdi, og nytten ved skjønnheten og det unyttige, synliggjort i den bohemaktige hovedpersonen Klatremus i Hakkebakkeskogen, og i det siste verket Musikantene kommer til byen (1978). Bøkene og platene hans solgte i store opplag, og er blitt oversatt til en rekke språk. Han mottok St. Olavs Orden i 1972, særlig for arbeidet med lesebøkene. I Kristiansand Dyrepark ble Kardemomme by bygget i full skala og åpnet i 1991, og i 2015 åpnet anlegget Hakkebakkeskogen. == Biografi == === Inn i livet; 1912–30 === Egner ble født som det siste av tre søsken i en kjøpmannsfamilie på Kampen i Oslo; han var 12 og 14 år yngre enn søsknene. Faren Magnus Egner drev kolonialforretning, og hadde sin slektsbakgrunn fra en gårdbruker- og landhandelfamilie i Sørum på Romerike. Moren Anna var fra Frogn. I arbeiderbydelen Kampen var Egners kjøpmannsfamilie forholdsvis velstående. Familien var også musikalsk: faren og broren spilte fiolin, Thorbjørn og søsteren spilte piano, og alle sang. Han tok også med seg musikken ut til vennene i gata, og startet bakgårdsorkester med fløyte, trommer, horn og seg selv på banjo. Som kjøpmannssønn var det naturlig at han arbeidet som visergutt i barndommen. Da Thorbjørn var barn, hadde onkelen Olaf overtatt den ene av Egner-gårdene og dens landhandel. Somrene tilbragte han ofte hos farens søster Louise og hennes familie på gården Vølner i Sørum. Erfaringene fra oppveksten som vekslet mellom Kampen og Sørum, har satt preg på forfatterskapet. Selv har han skrevet at «Minner fra guttedagene i byen og somrene i Sørum har nok vært en inspirasjonskilde til mye av det jeg senere har skrevet og tegnet i årenes løp», og biograf Anders Heger har pekt på at «Egner støpte norsk barndom i de former hans eget liv hadde avsatt»: lesebøkenes Humlegata lignet Kampen på 1920-tallet, og gården til Ola-Ola Heia i den samme leseboken minnet om Sørum i Egners barndom. Senere skulle Egnerfamiliens ferieerfaringer fra Gismerøya sommeren 1950 bli førende for fremstillingen av Sørlandet i den femte av lesebøkene. === Inn i arbeidslivet; 1930–40 === 15 år gammel fikk han i august 1928 kontorjobb som hjelpegutt i firmaet «A. Nilson & Co, Coal Agents». Samtidig begynte han på kveldsundervisning på Oslo kommunale handelsskole som ledet fram til handelsbrev høsten 1930. På handelsskolen møtte han den jevngamle Annie Eliasen, som han giftet seg med i 1937. I 1930 byttet han jobb, til «A/S Standard-Ost», hvor han fikk utfolde en viss kreativ interesse som reklametegner. Han var også elev ved «Oslo Børs reklameskole» i en periode.I disse årene var han engasjert i ulike typer kulturarbeid. Han sendte inn melodien «Aftenvind» til «Aftenpostens Slagerkonkurranse 1930», uten å bli premiert. Han underviste i drama og teaterkunnskap på «Studentersamfundets Fri Undervisnings Teatersirkel» ca. 1930–33, og satte opp sommerrevyen «BIFF-revyen» på Nesodden i 1933. Det samme året gjorde han en fjelltur i Jotunheimen som året etter resulterte i artikkelen «For første gang i Jotunheimen» i Den norske turistforenings årbok 1934. I 1934 fikk han også solgt en sketsj fra BIFF-revyen til Chat Noir. Han sluttet hos «A/S Standard-Ost» våren 1934, samtidig som han 1933–35 var elev i tegneklassen ved Statens kunst- og håndverkskole, med Eivind Nielsen og Per Krohg som lærere. Fra 1934 var han ansatt i landets største reklamebyrå Høydahl Ohme, hvor Sigurd Winsnes og Ivar Mauritz-Hansen var direktører. Egner tok høsten 1935 videre utdanning i reklametegning ved Reimann-skolen i Berlin, oppkalt etter dens lærer Albert Reimann. Egner arbeidet siden noen år i Høydahl Ohmes underbruk «A/S Dek.Rek.», som arbeidet med store reklameinstallasjoner: varemesser og butikkdekorasjoner. Et av oppdragene i denne stillingen var et veggrelieff i finér med historiske tablåer til Sarpsborgs bys 100-årsjubileum.Han sluttet i reklamebransjen i 1940, for siden å livnære seg som forfatter og kunstner. Da var familiens eldste barn Bjørn halvannet år gammel, og nummer to var på vei. Det unge ekteparet Egner hadde i 1937/1938 bosatt seg i Hammerstads gate på Majorstuen, nær Kringkastingshuset. === Inn i barnelitteraturen; 1938–1955 === Fra høsten 1939 hadde Egner en fast barneside med figurene «Truls og Kari» i ukebladet Illustrert Familieblad. Siden ble til en viss grad skrevet sammen med hans sjef fra reklamebyrået, Sigurd Winsnes. Winsnes var også medforfatter da Egner bokdebuterte i 1940 med Barneboka 1940. Året etter var begge oppført som forfattere av Den nye barneboka og i 1942 var Egner alene forfatter for Småfolk. Barneboka nr. 3. Egners forfatterskap i krigsårene var preget av «småbøker om Truls og Kari fra Illustrert, malebøker der han introduserte figuren malermester Klattiklatt, og flere billedbøker», herunder noen tellebøker. Under krigen skrev og illustrerte han bøker for et voksent publikum, et arbeid som han etterhvert måtte legge til side for å prioritere arbeidet med barnebøker og lesebøker. I 1942 laget han – anonymt – en serie på 12 postkort med nissemotiv, et tema som på denne tiden var forbudt. Okkupasjonsmyndigheten anså røde nisseluer som en demonstrasjon mot de nye makthaverne. Særlig oppsikt vakte et kort med en barhodet nisse, som kunne se ut som om han lurte på hvem som hadde tatt lua hans. Motivene på kortene var basert på Egners skisser fra Vågå, Rauland og familiens sommerferier på Hadeland.På 1940-tallet engasjerte han seg også i andre retninger: han var med på å stifte Visens venner i 1944, var styremedlem og styreleder i Tegnerforbundet og redigerte Unge Kunstneres Samfunds julehefte Juleglede i årene 1948–53. I november–desember 1945 oppholdt han seg i København for å lære litografi hos Christian Sørensen, der ble han kjent med kunstnere som Robert Jacobsen, Richard Mortensen, Rudolf Broby-Johansen og Asger Jorn. Han deltok også på Høstutstillingen noen år, og ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet, det danske Statens Museum for Kunst og det svenske Nasjonalmuséet.Fra 1946 leverte Egner bidrag til NRKs radioprogram Barnetimen, hvor Lauritz Johnson var redaksjonsleder. Han var aldri ansatt i NRK, men har en frilanserrolle. I Barnetimen utviklet Egner både viser, hørespill og fortellinger. I en særklasse står den månedlige programposten «Malerklubben», hvor Egner og NRK lyktes med å snakke om og undervise i et så visuelt emne som malerkunst på radio. Klubben fikk raskt 10 000 medlemmer, og vokste etterhvert videre til et slikt omfang at den måtte legges ned. NRK hadde ikke kapasitet til å ta imot tegninger og sende ut medlemskort og graderingskort til de unge tegnerne. Mange av Egners visuelt orienterte viser, slik som «Den uheldige mannen» og «Dyrene i Afrika», ble skrevet for å gi lytterne av Malerklubben inntrykk som kunne brukes i maleoppgaver. Et særtilfelle i Egners forfatterskap er ungdomsromanen Stormen (1946), som er beskrevet som «et tydelig skolepolitisk innspill» og «en skoleroman i tradisjonen etter Alexander Kiellands Gift.», med et pedagogisk ståsted som i påfallende grad lignet på de tankene reformpedagogen Olav Storstein la frem i boken Fremtiden sitter på skolebenken samme år, og Storsteins tidligere Barn 1932 (1932). Hovedpersonen i boken er ungdomsskolelæreren Kleppe, som er en reformpedagog som er opptatt av å gi elevene frihet, ansvar og tillit. Fra februar til april 1949 var Egner på en studiereise til Fez i Marokko, en reise som gikk sørover gjennom Italia og Frankrike. Inntrykkene her ble først gjengitt i en artikkel i UKS' julehefte Juleglede 1949, og ble gjennom senere bearbeidinger grunnlaget for miljøet i Kardemomme by.De fleste av de ideene som Egner kom til å bearbeide videre resten av sitt liv, ble gjort kjent og presentert i sin første, uferdige form i løpet av 1940-tallet, og innen 1955 var alle tre hovedverkene både presentert i radio og utgitt i bokform. Det meste av hans senere karriere kom til å dreie seg om videreutvikling av hans tre mest kjente fortellinger for stadig nye medier, format og versjoner; videreutviklingen kunne for eksempel skje ved at teaterversjonene krevde nye sanger som siden ble tilføyd i nye utgaver av bøkene. === Inn i skolen – ut i verden; 1950–1990 === Våren 1946 ble Egner oppringt av Cappelen forlags direktør Henrik Groth, som spurte om Egner kunne tenke seg å bidra til en revisjon av forlagets leseverk Heime og ute fra 1921. Egner svarte at det kunne han dessverre ikke, for han arbeidet med et helt nytt leseverk. Hvilket forlag? Spør Groth. Nei, ikke noe bestemt forlag, svarte han. Dermed ble det avtalt at leseverket skulle utgis på Cappelen forlag. Arbeidet med dette leseverket, som kom til å bli hetende Thorbjørn Egners lesebøker, skulle ta det meste av hans arbeidstid og oppmerksomhet i de kommende årene, fra det forberedende komitearbeidet som ble innledet i januar 1947 til det første bindet forelå i juni 1950, og til det siste bindet for ungdomsskolen forelå i 1972. Arbeidet ble opprinnelig startet som et komitéarbeid hvor Egner skulle samarbeide med lærerinnene Helene Kløvstad og Karen Jacobsen, men etter at de første fire bindene – to for hvert av årene, for andre og tredje klasse – var utgitt, fortsatte Egner som eneansvarlig for resten av verket. Verket ble i flere omganger forsinket på grunn av Egners andre engasjement, men vant likevel stor utbredelse. Gjennom venneforeningen Visens venner samarbeidet Egner med Kåre Siem, Alf Prøysen og Yukon Gjelseth om å redigere et trebindsverk av visebøker: Den første store viseboka (1954), Den andre store viseboka (1955) og Den gule store viseboka (1970). De to første ble senere gjenutgitt med titlene Den røde viseboka og Den blå viseboka. Selv om arbeidet opprinnelig skulle være et likeverdig lagarbeid med fire redaktører, påtok Egner seg, på sedvanlig vis, et meransvar for arrangement, illustrasjoner på hvert oppslag og layout.I løpet av 1950-tallet ble Egners fortellinger fra Barnetimen overført til nye medier; først til bokform, deretter til teater og film. Ivo Caprinos dukkefilm Karius og Baktus hadde premiere i 1955, mens Folk og røvere i Kardemomme by som hans første teaterstykke ble oppført på Nationaltheatret i 1956. Fortellingen om Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen ble først oppført som dukketeater hos Oslo Nye Teater og Riksteatret i 1959–60 og som teaterforestilling på Tjodleikhusid i Reykjavík og Det ny Teater i København i 1962. Teaterstykkene ble raskt populære i flere land, og en opptelling i 1972 viste at Kardemomme by til da var spilt i 14 andre land, Hakkebakkeskogen i 8 land og Musikantene kommer til byen (premiere 1967) i tre andre land. Det var barnebokforfatteren Halfdan Rasmussen som oversatte Egners bøker til dansk.Fra desember 1963 til mai 1964 dro hele familien Egner, med voksne barn og et svigerbarn – sju i alt – på et halvt års ferie eller «studiereise» til Marokko og andre middelhavsland. Reisen gikk med bil gjennom Europa, og var delvis finansiert ved et stipend fra Fondet for dansk-norsk samarbeid.Etter at Egner i 1972 hadde fullført arbeidet med lesebøkene, brukte han tid på å bearbeide og gjenutgi sine egne barnebøker på ny; «nye format, omarbeiding og utvidelse av tekstene – og ny gjennomillustrering». Nyillustrasjonene av alle verkene viser overgangen fra 40-årenes forsøk med silketrykk og fargesterke fargetresnitt, over til «det uttrykk han hadde utviklet og standardisert gjennom de 20 årene han hadde vært mer redaktør og administrator enn tegner og forfatter»: en omriss-strek i tynn sort tusj, fylt med mindre jevne fargeflater utført i akvarell eller fettstift. I løpet av 1970- og 1980-årene hadde han også flere fjernsynsprogrammer: «Muntre musikanter i teatervognen» (1972) og «Den glade familie» (1973) var «små visekabareter med skuespillere og egne kulisser og kostymer», mens «I billedbokland» (1976) og «Folk og røvere i Kardemomme by» (1985) var opplesninger til Egners tegninger. Egner deltok fra 1987 i arbeidet med å planlegge en Kardemomme by i Kristiansand Dyrepark, men rakk aldri å se den ferdig. Han ble brått syk, og døde julaften 1990. == Forfatterskap == === Barnetimen for de minste === Fra 1946 hadde Egner en rekke oppgaver i NRKs radioprogram Barnetimen og etterhvert også i Barnetimen for de minste. Her utviklet han både de sangene og fortellingene han er kjent for, i tillegg til noen som ikke er utgitt i bokform. Egner skrev også teksten til Barnetimens kjenningsmelodi «Nå kommer Barnetimen»; melodien var ved den danske pianisten og komponisten Eric Christiansen (1910–1969).Hans første hørespill her var Da Per var ku og Karius og Baktus (høsten 1946) og Ole Jacob på bytur og Prinsesse Vilikke (1947). Alle disse fire ble senere utviklet til bokform: Fortellingen om andrikken Ole Jacob på bytur ble til billedbok i 1948, det samfunnsoppdragende hørespillet Prinsesse Vilikke kom senere tilbake som skuespillmanus i en av lesebøkene og Karius og Baktus kom som bok i 1949. Et annet hørespill fra 1946/1947 var Julenissens verksted, som ble en reprisefavoritt i mange år, men som aldri er utgitt i bokform. Historien er bygget opp i en reportasjeaktig form, hvor en hallomann og hans assistent reiser til «Hakkadalen» for å undersøke hva Nissen og hans hjelpere gjorde i dagene før jul. I de bærende rollene var Einar Vaage «Gamlenissen» mens Turid Haaland og Kari Diesen var smånissene «Fjompen» og «Stompen».Sangene fra hørespillene og fra Malerklubben ble utgitt i Tretten viser fra barnetimen (1951) og senere samlinger.Arbeidet i Barnetimen førte også til at Egner fant fram til utenlandske barneboktekster som han kunne oversette eller fritt gjenfortelle. Det dreier seg om Ole Brumm av A. A. Milne, Lillebror og Karlsson på taket av Astrid Lindgren, Tommy og elefanten av H.G. Wells og Doktor Dyregod av Hugh Lofting. For de to siste fortellingenes vedkommende laget Egner også nye illustrasjoner da fortellingene ble utgitt i bokform på norsk. For Karlssons del laget Egner nye sanger, og det var hans scenetekst og sanger som ble brukt da Karlsson skulle vises på Folkteatern i Göteborg i 1956. === Karius og Baktus === Den første versjonen av fortellingen om Karius og Baktus finnes i boka Den nye barneboka (1941). Tanntrollene Karius (oppkalt etter tannsykdommen karies) og Baktus (etter bakterier) bodde i tennene til gutten Jens. Fortellingen ble senere brukt som hørespill i Barnetimen i 1946 med Kari Diesen og Alfred Solaas i rollene som tanntroll. Senere skulle Turid Haaland overta rollen som Karius. Egner skriver at historien hadde bakgrunn i hans oppvekst, hvor foreldrene drev butikk, og hvor han «fikk gjerne en karamell eller en liten sjokolade for å holde meg borte fra butikken. Og jeg holdt meg borte mange ganger hver dag. På den måten kom jeg tidlig i kontakt med slike småinger som siden skulle bli døpt Karius og Baktus, og jeg var allerede som gutt en flittig gjest hos tannlegen. […] Da vi fikk barn, ble altså 'Karius og Baktus' til – for å glede og more, men også være til nytte og ihukommelse for både far og barn.»Den utvidede historien kom i bokform i 1949. Historien ble en klassiker også internasjonalt, mye takket være Ivo Caprinos dukkefilm Karius og Baktus, som hadde premiere i desember 1955, og som ble vist på Cannes filmfestival i 1956 og vant Filmkritikerprisen i 1956. Thorbjørn Egner hadde laget dreiebokskisser til filmen og hadde selv fortellerstemmen i filmen. Egner bearbeidet fortellingen og tegningene for hver ny versjon; i bokversjonen fra 1949 hadde begge rødt hår, mens den karakteristiske kontrasten mellom rødt og sort kom med dukkefilmen og ble hentet inn i den nye bokversjonen i 1958. Sluttscenen, som opprinnelig endte med at tanntrollene ble skylt ut i vasken, ble etterhvert endret, slik at fortellingen slutter med de to i en flåte på åpent hav. === Hakkebakkeskogen === Alle dyrene i skogen må være venner. Ingen får lov til å spise hverandre. Den som er doven og ikke finner mat selv, må ikke ta mat fra andre. De første kimene til fortellingen Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen var fortellingen om «De to små jegerne» fra Den nye barneboka (1941) og sangen «Bamsens fødselsdag», som første gang ble framført i Barnetimen den 15. januar 1952. Sangen ble raskt spilt inn med Kringkastingsorkestret og Frank Robert, til bruk i Ønskekonserten. Den neste delen som ble offentliggjort, var sketsjen om pepperkakene, som ble sendt i Barnetimen i desember 1952. Egner sa selv om dette at «Jeg hadde laget visen om Bamsens fødselsdag som jeg selv ble meget glad i – og så hadde jeg lyst til å dikte mer om Bamsefars verden og blir bedre kjent med dyrene i skogen hans.» Hele radiofortellingen ble første gang sendt i Barnetimen for de minste i 1953, og ble også utgitt i bokform 1953. Det er vanlig å regne Milnes Ole Brumm som en av de viktigste inspirasjonskildene til fortellingen, men også de norske folkeeventyrene har vært nevnt.Egner har sagt om fortellingen at «Hakkebakkeskogen er en diktet liten verden som på mange måter kan minne om vår egen store verden. Dyrene i skogen er fantasiskikkelser som låner litt i sin karakter av både dyr og mennesker. […] I Hakkebakkeskogen finnes, likesom hos oss, en lengsel etter fred og trygghet og respekt for hverandre.»Fortellingen regnes sammen med Kardemomme by som Egners mest samfunnsdidaktiske verk: «Hakkebakkeskogens grunnidé dreier seg om sosialisering, om å underordne seg den felles lov. Slik sett speilet de sin tid.»Stykket hadde premiere som dukketeater i 1959, og som realteater i 1962, først i København. Erfaringene fra dramatiseringen gjorde at den nye utgaven av boken i 1978 hadde fått poengtert stoffet, utdypet dialogen og tilført nye sanger. Figurene fra Hakkebakkeskogen ble i 1955 brukt i Egners/Caprinos film Klatremus i knipe, som er reklame for sparebankene. === Kardemomme by === Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil Folk og røvere i Kardemomme by er Egners mest ambisiøse verk, og samtidig det med de mest interessante typegalleriet – fra den outrert komiske Tante Sofie til den nærmest mytiske Tobias i tårnet, og de mest velformede replikkene. Fortellingen ble første gang framført i Barnetimen for de minste i oktober–november 1953, med en full gjennomspilling i romjula 1953. Historien kom i bokform i 1955, og ble første gang framført på scenen i 1956, med samtidige premierer på Nationaltheatret, Trøndelag teater og Den Nationale Scene i Bergen. Blant forarbeidene til fortellingen og miljøet kan nevnes Egners studiereise til Fez i 1949, og fortellingen «Huset oppe på den høye toppen» i Barneboka 1940, som beskriver en gammel mann som passer på været. Den karakteristiske runde tårnformen med veranda rundt hadde Egner brukt flere ganger, første gang på «Truls og Kari»-siden i 1939.Livet i den oppdiktede byen Kardemomme preges av harmoni og den imøtekommende Kardemommeloven, og det eneste som forstyrrer idyllen er tre røvere som bor sammen med en løve i utkanten av byen. Egner sa selv at historien hadde utspring i ideen bymiljøet, «en liten fantasiby med et høyt tårn og små hus omkring […] inspirert av inntrykk fra små landsbyer i landene rundt Middelhavet». Andre har pekt på at byen fremstår «som en blanding av dansk småby og nordafrikansk landsby». Plottet i fortellingen «ligger nær det vi finner i Hakkebakkeskogen: Harmonien blir brutt og skal gjenopprettes, avvikerne må behandles.» Og på samme måte som med Reven i Hakkebakkeskogen vinner de tre røverne tilbake sosial anseelse gjennom tapper opptreden i en farlig situasjon. Samfunnsidealet ser ut til å være «sosialdemokratiets politiske blandingsfilosofi. Full individuell frihet, men innenfor en ramme der selv sinnelaget var lovregulert: 'Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil'.» Egner sa selv om moralen i fortellingen at «Det var ikke min mening eller plan at røverne skulle bli så bra på slutten. Men de ble det likevel – og av seg selv – eller rettere sagt: De ble det kanskje på grunn av politimester Bastians utrolige tillitsfullhet og naturlige vennlighet. Derfor kan jeg trygt si at den gode moral bak hendelsene i boken ble som den ble, og var ikke planlagt. […] Og det synes jeg nå etterpå kan være den gode moral i 'Folk og røvere': Ingen er bare helter og ingen er bare skurker, og litt forskjellige må man respektere at menneskene er.»På grunnlag av arbeidet med teateroppsetningen, hvor han selv hadde hatt ansvar for scenografien, utga han en revidert og nyillustrert utgave av boken i 1980. Filmen Folk og røvere i Kardemomme by kom i 1988 i Bente Erichsens regi. Radiofortellingen, boken og teateroppsetningene ga inspirasjon til byggingen av temaparken Kardemomme by i Kristiansand Dyrepark i 1991. === Lesebøkene === Thorbjørn Egners lesebøker, som utkom i 16 bind fra 1950 til 1972, var lesebøker for klassetrinnene 2. til 9. klasse, med to bøker for hvert klassetrinn. Bøkene ble utgitt av Cappelen forlag, som gradvis ble Egners faste forlag for de fleste av hans utgivelser. Verket vokste gradvis; først ble småskolebøkene fullført, siden ble verket utvidet til å dekke den sjuårige skolen, og til slutt, etter utvidelsen av grunnskolen i 1960-årene, til å dekke hele den nye, niårige skolen. Egner sa ved flere anledninger at han «regnet lesebøkene som det viktigste han har gjort». I motsetning til de fleste andre lesebokverk både før og senere var verket i svært stor grad skrevet av én hovedforfatter og redaktør. Riktignok trakk Egner inn klassiske tekster fra kulturarven, og han spesialbestilte tekster fra mange samtidige forfattere, men i overveiende grad var lesebokverket én manns verk. I de to første bindene introduseres to miljøer av gjennomgangsfigurer, som etterhvert møter hverandre. Fra gårds- og bygdemiljø møter leserne Ola-Ola Heia, som Egner først hadde skrevet om i boka Ola-Ola som alle dyra var så glad i (1942). Det andre miljøet var Humlegata i «byen», hvor søsknene Petter og Kari og Brumle Grønn bor. Barna fra de to miljøene møtes etterhvert. Familien Grønn kommer tilbake i femte bind, hvor de reiser på ferie til Sørlandet. Lesebokverket ble meget godt mottatt, og mange oppfattet det som arvtageren etter Jensens lesebok fra 1863 og Nordahl Rolfsens Lesebok for Folkeskolen fra 1892, hva angår vilje til en ny, samlende og moderne forståelsen av barndom og pedagogisk metode: «de ble omtalt som innvarslingen av en ny tid, en annen oppdragelse, en annen lærdom» og det er sagt at «Med sitt leseverk har Egner gjennomført den tredje store omveltning i den norske leseboks historie.» Bøkene fikk også godt skussmål som litteratur og for den gjennomarbeidede formgivningen og, ble nominert til prisen Årets vakreste Bøker. Bøkene ble i stor grad også anmeldt som litteratur i samtidens aviser, og Dagbladets barnebokkritiker Sonja Hagemann mente at «De er demokratiske i den utpreget norske forstand av ordet: Miljøet er preget av trygghet og tillit, det er familien i de helt alminnelige kår.»Verket ble i liten grad kritisert offentlig i sin samtid, men medarbeideren Halldis Moren Vesaas bemerket i private brev at det var en «bybok», og biograf Heger peker i ettertid på at «Egners beskrivelser av livet på landet bar preg av hans egne nostalgiske minner fra Sørum mens århundret var ungt. Det var landbruk uten traktor, det var høyonn med ljå og bryne.» Andre har pekt på at «realismen er heller stilisert og med en tidskoloritt like mye fra forfatterens barndom som fra leserens.»Egners lesebokverk var skrevet i den gamle leseboktradisjonen, hvor leseboka både skulle inspirere til å praktisere den nyervervede leseferdigheten, og dessuten skape et felles kunnskapsrepertoar av allmenndannelse innenfor historie, geografi, samfunnsfag, litterære klassiske tekster og litteratur- og kunsthistorie. Det er et paradoks at Egner sluttførte sitt verk samtidig med at den nye Mønsterplan for grunnskolen fra 1974 gikk bort fra tanken om en bred allmenndannende lesebok, og dette var en stor skuffelse for Egner personlig. Bøkene ble likevel brukt til inn på 1980-tallet, og bøkene for småskolen ble sist revidert så sent som i 1981–82. === Musikantene kommer til byen === Da Musikantene kommer til byen utkom i bokform i 1978, var det siste etappe i en for Egner karakteristisk serie av ulike versjoner for ulike medier. Historien hadde opprinnelig vært et hørespill i Barnetimen, og ble utviklet til teaterstykke i 1967, med premiere på Riksteatret samme høst. I hørespillversjonen hadde Leif Juster spilt rollen som landstrykeren Andersen.Egner har sagt at «Tanken bak de muntre musikanter, er at de på sin ferd fra sted til sted skal få både store og små til å oppdage gleden ved musikk og visesang.» Andre har fortalt at historien har utsping i Egners opplevelse av gatemusikanter som ble møtt med bifall i Syd-Italia, sett i kontrast til den nordiske oppfatningen av gatemusikk: «sang noen på gaten ble det oppfattet som tegn på beruselse og det var likefrem forbudt å spille på gaten. […] Stykkets moral blir derfor: Vi trenger sang og musikk i hverdagen, på gater og torv – overalt! Musikken utløser kontakt og glede og medmenneskelighet.»Biografen Heger peker på at «den autoritetsskepsis som hadde vært antydningsvis til stede – i alle fall som postulater – i hans tidligere verk, var blitt eksplisitt», og på at stykket hadde premiere i hippietidens «Summer of love». === Illustrasjoner og bøker for voksne === Det er deilig å komme til et sted hvor husene så hjertelig deler tegnerens forakt for de rette linjer. Her lener låven seg utover bakken, og stabburet bøyer seg mot en i venlig gjestfrihet I 1940-årene, etter at han hadde han sluttet i reklamebyrået, arbeidet han i flere år som grafiker, tegner og forfatter på heltid. Dette var i en periode da karrieren som barnebokkunstner bare var en av flere muligheter for ham. Han laget to kulturhistoriske reise- og reportasjebøker fra Vågå og Rauland som er gjennomillustrert med hans egne tegninger, og en produksjon på 33 flerfargede tresnitt og noen få ensfargede tresnitt. De fleste tresnittene er laget som illustrasjon til tekster som ble utgitt i bokform i «privattrykk», dvs små opplag og med originaltresnitt klebet inn i boken. Alle disse illustrasjonsarbeidene ble utført og publisert mellom 1942 og 1947, og Egner ble i samtiden regnet som en del av retningen omtalt som den norske fargetresnittskolen. Vågå og RaulandEgner besøkte Vågå i Gudbrandsdalen somrene 1938 og 1942, og utga i 1943 boken Gamle hus i Vågå. Han besøkte Rauland i Telemark somrene 1940 og 1944, den siste gangen sammen med familien, og utga i 1945 boken Gamle hus i Rauland. Bøkene har blitt beskrevet som «Ikke bare vanlige folkelivsskildringer. Nok en gang hadde han skapt sin egen genre, tuftet på et samspill mellom tekst og bilder – reiseskildring, folkesagn og fortellinger blandet med en omhyggelig, men likevel kunstnerisk fri gjengivelse av århundregammel arkitektur» og «på en personlig måte kombinerer Egner billedkunstnerens, etnologens, folkloristens, skribentens og kulturturistens innfallsvinkel». Den første av bøkene er ytterligere særpreget ved at den er trykket «med en håndskrevet tekst, med håndskrevne trykkbokstaver. De er formet med en ledighet som fremhever håndskriftaspektet. (Dette ble forøvrig Egners 'offisielle' håndskrift!)». Rauland-boka er imidlertid satt med vanlig trykksats. TresnittFor Bordklubben, en liten klubb av boksamlere, laget han i 1943 en mappe med 12 innklebede fargetresnitt til tre utvalgte eventyr fra P.Chr. Asbjørnsens Lystige historier. På grunn av det vovede, erotiske innholdet var Lystige historier fremdeles upublisert, og heller ikke Egners utgave inneholder eventyrtekstene. I stedet ledsages tresnittene av sitater hentet fra de partiene av eventyrene som tresnittene illustrerer. Mappen ble produsert i 50 eksemplarer. Egner har gjennomgående valgt å fremstille «tekkelige situasjoner» fra eventyrene, og illustrasjonene er «gjennomført med en enhetlig og egenartet billedkarakter. Nærbilde av en figurgruppe, så trangt plassert i billedutsnittet at figurene innimellom støter mot eller overskjærer billedkanten, er en typisk komposisjonsform.»Egners neste prosjekt for Bordklubben var et privattrykk i et begrenset opplag på 100 eksemplarer av et utvalg av fire av Hans E. Kincks (1865–1926) noveller under tittelen Hvitsymre i utslaatten. Dette prosjektet, med 11 fargetresnitt, ble overrakt oppdragsgiverne 11. desember 1944. Boken inneholdt de fire novellene «Hvitsymre i utslaatten», «Den nye kapellanen», «De to fromme i Apalledalen» og «Høstnætter»; Egner var svært opptatt av Kinck, og hadde selv valgt ut de fire novellene. Boken er beskrevet som «Egners mesterverk både som grafiker og bokkunstner», og den ble året etter gjenutgitt for allmennmarkedet i offsettrykk, til Kincks 80-årsdag 11. oktober 1945. Egner hadde planer om å videreføre sitt engasjement for forfatteren Kinck med flere arbeider i tresnitt, og var i kontakt med Aschehoug forlag med planer om en tresnitt-illustrert utgave av Kincks 700-sidersroman Sneskavlen brast, men disse planene ble etterhvert lagt bort til fordel for andre oppgaver, mest tydelig leseboka. Egner gjenbrukte motiver fra Hvitsymre i utslaatten i en mappe med fem litografier som den danske litografen J.Chr. Sørensen utga i København omkring nyttår 1946.Egner laget også ensfargede tresnitt til to andre bøker, som begge ble utgitt i 1946: Optegnelser efter A.E. Vang, inneholdende to eventyr, seks sagn, samt et vers og en vise efter Langlegen og Johan Jornes krigsfangememoarer Det hendte ikke noe. == Budskap og idéinnhold == I sine egenpresentasjoner la Egner vekt på å fremstille sitt forfatterskap som trygt, barnetilpasset og oppbyggende: Så er det da opp til oss som skriver for barn, at vi ikke misbruker denne tillit fra barnas side ved å la tomme effekter, hat og voldsbruk dominere innholdet for spenningens skyld – men at vi har en positiv mening med det vi skriver for barn – og at vi forsøker å skape tillit til mennesker, forståelse for og samhørighet med barn fra andre land for eksempel. […] Jeg vil gjerne at mine bøker og skuespill både skal more og skape spenning, men jeg håper jo at både store og små, bak den spøkefulle handling, for eksempel i Kardemomme by, også vil finne en dypere mening: at «ingen er bare helter og ingen er bare skurker, og litt forskjellige må vi godta at mennesker er, og prøve å forstå hverandre». Den enkleste form for toleranse. Først og fremst håper jeg jo at bøkene skal more og glede og berike – helst både barn og voksne. Jeg må tilstå at jeg gjerne ser at alt ender godt i bøkene – både for rever og røvere. Dessuten har jeg tro på verdien av humor og underfundighet. […] gi næring til barnas egen utfoldelse og skaperglede, inngi tillit til og tro på livet – og en positiv forståelse og respekt for både dyr og mennesker. Og helst også oppøve evnen til å glede seg over det som er verdifullt og pent – og morsomt. At de liksom Klatremus kan komme til å forstå nytten av det unyttige. Biografen Anders Heger peker på at i hørespillene Ole Jakop på bytur og Prinsesse Vilikke (begge 1946) har den overtydelige pedagogikken tatt overhånd. Tydeligst var tendensen i Prinsesse Vilikke, «der den kjekke prins Løvehjerte ved stykkets dramatiske vending høres mest ut som en landsmøtetale av gjenreisningsminister Oscar Torp: 'I landet vårt gjør alle nytte for seg. Alle hjelper hverandre, og alle hjelper til å bygge landet, så det skal bli godt å bo i'.» Heger finner en «kammertone som klang under hele hans forfatterskap, mer eller mindre hørbart: Både Karius og Baktus, Ole Jakop på bytur, Petter Grønn, Ola-Ola, prinsesse Vilikke og innbyggerne i den nye byen hadde samme hovedutfordring: å tre inn i et fellesskap, å ta hensyn til sine omgivelser, å lære seg respekt for hverandre. Alternativet var tanntrollenes skjebne: utstøtelsen.» Heger drøfter idéinnholdet i Hakkebakkeskogen: motsetningen mellom Mortens snusfornuft og Klatremus' uansvarlige snylterholdning er et lite problem sammenlignet med revens rovdyradferd, som truer selve samfunnets stabilitet. Reven må derfor tvinges til å endre sin natur. I Kardemomme by finner Heger «den stikk motsatte ideologi. Røverne ble sosialisert ikke ved å tvinges til å bli noe annet enn de var, men rett og slett ved at man hentet fram hva de egentlig hadde vært hele tiden, innerst inne: nyttige samfunnsborgere. […] Reven måtte utvikles til sin egen motsetning for å bli akseptert. Kasper, Jesper og Jonatan måtte bare bli seg selv.»Barnelitteraturhistorien peker på at lesebøkene bærer fram etterkrigstidas idealer om toleranse og samhold. Barnebokforskeren Karin Beate Vold har likevel også sagt at «spillemannen og poeten Egner selv undergraver en forenklet lesemåte av hans tekster. De blir noe langt mer enn sosialdemokratiske oppdragerprosjekter.» Siri Meyer mener at Egners forfatterskap selv undergraver alle entydige lesemåter, enten de vil se bare sosialiseringsprosjekt, bare moralske fabler om det gode samfunn eller bare speiling av sosialdemokratiet på 1950-tallet; «den poetiske språkdimensjonen i Hakkebakkeskogen er et eksempel på det som unndrar seg konvensjon, kommunikasjon og den entydige mening.»Andre peker på at Egners forfatterskap er «skapt ut fra barnas egen premisser, og av en kunstner som står på barnas side, og som hevder nytten av det unyttige, hevder den ikke-konformes plass i samfunnet. […] Klatremus vil evig gå rundt og synge en trall, være en hippie i Hakkebakkeskogen, heller enn den flittige mus.» Også forfatteren Johan Borgen ser en hippie-tendens i Egners bøker: «Kardemomme by er et sted der tingene er stilt, om ikke på hodet, så iallfall litt på skjeve. Det er liksom ikke opplagt at det bare er strev og fremad marsj som fører til noe her i verden, det […] er plass for tøys og moro også.» == Arven etter Egner == Thorbjørn Egner mottok St. Olavs Orden «for fortjenstfull kulturell innsats» i 1972 og Cappelenprisen i 1979. Han vant tre Spellemannpriser i klassen barneplate: Spellemannprisen 1975 for Ole Brumm og vennene hans, Spellemannprisen 1977 for Folk og røvere i Kardemomme by og Spellemannprisen 1982 for De beste Egner-viser. Egners barnebøker er oversatt til mer enn tjue språk, og det er særlig sceneversjonene av fortellingene hans som har bidratt til den internasjonale utbredelsen. Filmen Folk og røvere i Kardemomme by hadde premiere i 1988. Bente Erichsen var regissør, og et bredt stjernelag av norske og svenske skuespillere sto på rollelisten. Egners kontrollbehov gjorde at filmen etter manges mening ble svakere enn nødvendig. Egner hadde på sin side hatt «forventinger om å delta i filmarbeidet med råd og innspill og ble skuffet over ikke å bli tatt med i arbeidet med å gi filmen de kvaliteter teateroppføringene hadde hatt.» Hans skuffelse over disse avvikene fra hans versjon gjorde at Egner ikke tillot noen videoutgivelse.I Kristiansand Dyrepark ble det fra 1989 til 1991 bygget en Kardemomme by i full målestokk etter Thorbjørn Egners modell i 1:50 og etter arbeidstegninger av sønnen, sivilarkitekt Bjørn Egner. Byen ble åpnet 8. juni 1991 av enken Annie Egner. På Egners 100-årsdag 12.12.12 vil grunnsteinen bli lagt til et nytt Egner-land i Dyreparken: Hakkebakkeskogen er under arbeid, og forventes åpnet i 2014.Egners verk ble først gjengitt på norske frimerker i 1984 med fire motiv: Karius og Baktus på flåten, Klatremus med gitar, trikken i Kardemomme by og politimester Bastian. Ved 100-årsjubileet i 2012 utkom to nye frimerker: et fotografisk portrett av Egner, og et bymiljø fra Kardemomme by.I den uautoriserte biografien Tigergutt kan alt! (2000) av Christopher Hals Gylseth var det lagt ensidig vekt på Egners kontrollbehov over eget verk. Egners kontrollbehov hadde også vært omtalt tidligere, blant annet i flere av tekstene i boken om ham fra 1972.Egners viser ble gjenstand for debatt i 2006, da Cappelen forlag valgte å utelate barnesangen Visen om vesle Hoa fra den nye utgaven av visesamlingen Kaptein Sorte Bill og 40 andre Egnerviser. Sangen handler om «en negergutt som hette Vesle Hoa» som redder stammen sin fra angrep av nabostammen, og beskrivelsene i teksten ble omtalt som rasisme og eksotifisering. Det var en videreføring av en lignende diskusjon om presentasjonen av Pippis far som «negerkonge». Egner gav også ut maleboka Klattiklatt drar til negerland i 1943. Til 100-årsjubileet i 2012 utkom Anders Hegers biografi Egner, en norsk dannelseshistorie. Hegers hovedidé er at Egner var en «dannelsesagent, en nasjonal strateg som produserte den samme ideologien for den oppvoksende slekt som Arbeiderpartiet presenterte for de voksne». == Oversikt over forfatterskapet == === Barnebøker === 1940 – Barneboka 1940, skrevet sammen med Sigurd Winsnes. 1940 – Malermester Klattiklatt dypper kosten – og tar fatt 1941 – Den nye barneboka, skrevet sammen med Sigurd Winsnes. 1941 – Hesten, kua og de andre. Ny utgave 1945 1941 – Truls og Kari, en liten bok for store og små 1941 – Klattiklatt: malebok med bilder og vers 1942 – Truls og Kari kommer til den store byen 1942 – Ola-Ola som alle dyra var så glad i 1942 – Småfolk. Barneboka nr. 3 1942 – Malermester Klattiklatt gjør vinter til sommer 1943 – Klattiklatt drar til negerland 1943 – Truls og Kari i den store digre skauen 1943 – Hva sier dyra? 1943 – Lekene mine 1943 – Svarten 1943 – Store og små er ute og kjører 1943 – Jumbo som dro ut i verden. Ny utgave 1976 1943 – 1–2–3: Telleboka. Ny utgave 1976 1945 – Klattiklatt i hjemmefronten 1946 – Da Per var ku. Ny utgave 1976 1946 – Stormen, ungdomsroman 1948 – Ole Jakop på bytur. Ny utgave 1976 1949 – Karius og Baktus. Ny utgave 1958 1951 – Tretten viser fra barnetimen (sangbok) 1952 – Nye viser fra barnetimen (sangbok) 1953 – Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Ny utgave 1978 1955 – Folk og røvere i Kardemomme by. Ny utgave 1980 1971 – Bamsefar og andre viser fra barnetimen (sangbok) 1973 – Kaptein Sorte Bill og andre viser (sangbok). Ny utvidet utgave 2007 1978 – Musikantene kommer til byen 1987 – Gode venner. (Tekster fra lesebøkene) 2000 – Barna i Humlegata. (Tekster fra lesebøkene) 2000 – Ola-Ola Heia. (Tekster fra lesebøkene) 2000 – Ola-Ola i byen. (Tekster fra lesebøkene) 2000 – Sommer på Heia. (Tekster fra lesebøkene) === Bøker for voksne === 1943 – Gamle hus i Vågå 1945 – Gamle hus i Rauland. Ny utgave 1970 1945 – Hans E. Kinck. Hvitsymre i utslaatten og tre andre noveller. Med illustrasjoner etter fargetresnitt av Thorbjørn Egner. Ny utgave 1972 2001 – Thorbjørn Egner, et selvportrett === Oversettelser / gjenfortellinger === 1952 – A.A. Milne: Ole Brumm – originaltittel: Winnie-the-Pooh, 1926. 1953 – A. A. Milne: Ole Brumm og vennene hans – originaltittel: The house at Pooh Corner, 1928. 1954 – Hugh Lofting: Doktor Dyregod – originaltittel: Doctor Doolittle, 1920. Sangene i boka er skrevet av Egner med melodi av Christian Hartmann. Nyillustrert av Egner. 1956 – Astrid Lindgren: Lillebror og Karlsson på taket – originaltittel: Lillebror och Karlsson på taket, 1955. 1958 – H.G. Wells: Tommy og elefanten – originaltittel: The Adventures of Tommy, 1929. Nyillustrert av Egner. 1961 – Astrid Lindgren: Lilibet sirkusbarn – originaltittel: Lilibet, cirkusbarn, 1960. 1975 – Egon Mathiesen: Katten med de blå øynene – originaltittel: Mis med de blå øjne, 1951. === Diskografi === 1955 – Kardemommeviser 1955 – Doktor Dyregod 1957 – Karius og Baktus 1957 – Egner-viser 1957 – Kardemommefesten 1957 – Kasper og Jesper og Jonatan 1966 – Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen 1970 – Karius og Baktus 1970 – Kardemommubærinn 1973 – Kardemommefesten 1973 – Verkstæði jólasveinanna 1974–76 – Ole Brumm og vennene hans (tre plater), med Yukon Gjelseth 1974 – Nora i Egnerland, med Nora Brockstedt 1975 – Folk og røvere i Kardemomme by 1982 – De seksten beste Egnerviser – Pluss Karius og Baktus 1993 – Musikantene kommer til byen 1997 – Gode gamle Egnerviser 2002 – Thorbjørn Egners viser fra Barnetimen 2005 – Tommy og Elefanten – Karius & Baktus – Ole Jakop på bytur – Da Per var ku 2012 – Muntre musikanter – Karius & Baktus møter Dyrene i Afrika 2012 – Vi har den ære – en hyllest til Thorbjørn Egner == Referanser == == Litteratur == Bøker og noen fagartikler om Egners liv og diktning; ordnet kronologisk for å synliggjøre forskningshistorikkenEn bok om Thorbjørn Egner. Redigert av Harald L. Tveterås og Fredrik Matheson. Cappelen, 1972. ISBN 82-02-02639-3Inneholder 16 artikler til/om Egner, av blant andre Johan Borgen, Chrix Dahl, Lauritz Johnson, Frits von der Lippe, Kåre Siem, Halldis Moren Vesaas og Ole Sarvig. Jahn Thon og Live Slang. «En trygg verden : Anne-Cath Vestlys og Thorbjørn Egners barnebøker». I: Profil; nr 4, 1978 Gunnar Gjengset. «Og forøvrig kan man gjøre hva man vil : om frihet og kontroll i Kardemomme by – et kritisk blikk på om Thorbjørn Egner egner seg for barn». I: Vinduet, nr 4, 1982 Bjørn Egner. Kardemomme by i Kristiansand dyrepark. Cappelen, 1992. ISBN 82-02-13809-4 (ebok) Marianne Koch Knudsen. «Ole Brumm – oversettelsenes historie». I: Brummboken 94. Redigert av Tor Åge Bringsværd. Gyldendal, 1994. ISBN 82-05-22557-5. (ebok) Øystein Sjaastad. Symposiet i Kardemommebakkeskogen : en filosofisk fest i Thorbjørn Egners ånd. Huitfeldt forlag, 1998. ISBN 82-7003-196-8. (ebok) Nina Moe. Barnet i radio : Thorbjørn Egner og Alf Prøysen som radiokunstnere og visediktere i 1950-åra. Universitetet i Oslo, 1998. ISBN 82-90954-09-3. Hefte nr 2 i Rapportserie fra forskningsprosjektet Etableringen av den norske barndommen. Nina Moe. «Thorbjørn Egner og Alf Prøysen, to radiokunstnere for barn». I: Norsk barndom i to etapper. Redigert av Harald Bache-Wiig. Fagbokforlaget, 1999. ISBN 82-7674-484-2 Erle Stokke og Astrid Hagen Krog. Thorbjørn Egner. Biblioteksentralen, 1999. ISBN 82-7022-240-2 – (ebok) Christopher Hals Gylseth: Thorbjørn Egner. Tigergutt kan alt!, 2000. ISBN 82-516-1790-1 Thorbjørn Egner. Thorbjørn Egner, et selvportrett. Cappelen, 2001. ISBN 82-02-21079-8. Opprinnelig skrevet som egenpresentasjon i Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur, 1984. I bokform supplert med skisser og illustrasjoner, redigert av sønnen Bjørn Egner. Marianne Viermyr. Tusenkunstneren Thorbjørn Egner. Damm, 2003. ISBN 82-04-08648-2. Barnebok Stian Bromark. «Egners hemmelighet, Folk og røvere i Kardemomme by» I: Levende historie, nr 4, 2008. Om Kardemomme bys marokkanske forbilder Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy. «Da Hoa og negermann forsvant, om revisjon av Egner og neger». I: Nytt Norsk Tidsskrift, nr 2, 2011 Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy. «Fra Pinocchio-småinger til tanntroll, Karius og Baktus fra 1941 til 1958». I: Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, nr 2, 2012 Anders Heger. Egner, en dannelseshistorie. Cappelen Damm, 2012. ISBN 978-82-02-39997-9 Karsten Alnæs. «Thorbjørn Egner: Hverdagens Oslo» I: St. Hallvard, nr 3, 2012 Sidsel Helliesen. Thorbjørn Egner, tresnitt og tegninger av gamle hus. Cappelen Damm, 2012. ISBN 978-82-02-39006-8 == Eksterne lenker == (en) Thorbjørn Egner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Thorbjørn Egner på Internet Movie Database (no) Thorbjørn Egner hos Sceneweb (sv) Thorbjørn Egner i Svensk Filmdatabas (da) Thorbjørn Egner på Filmdatabasen (en) Thorbjørn Egner hos The Movie Database (en) Thorbjørn Egner på Discogs (en) Thorbjørn Egner på MusicBrainz (en) Thorbjørn Egner på Spotify (no) Thorbjørn Egner på Rockipedia (no) Thorbjørn Egner i Norsk biografisk leksikon (Av Karin Beate Vold) (no) NRK: Lydfil med Thorbjørn Egner (no) Thorbjørn Egner i Cappelen Forlag (no) Omtale av Egners musikk og plater i Norsk pop- og rockleksikon fra 2005 (no) Digitaliserte bøker av Egner i Nasjonalbiblioteket.

Thorbjørn Egners plass er plassen foran Kampen kirke, altså på vestsiden, der Bøgata og Nannestadgata møtes.