Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split2

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2017

2023-02-04

Ski-VM 2017

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2017']

Ski-VM 2017 ble arrangert i Lahtis i Finland fra 22. februar til 5. mars 2017 på Lahtis stadion og i Salpausselkä-bakkene. Det var syvende gang Lahtis arrangerte verdensmesterskapet på ski, nordiske grener, etter tidligere å ha arrangert mesterskapet i 1926, 1938, 1958, 1978, 1989 og 2001. Utøverlandsbyen var lokalisert 25 kilometer unna Lahtis i Vierumäki.

Ski-VM 2017 ble arrangert i Lahtis i Finland fra 22. februar til 5. mars 2017 på Lahtis stadion og i Salpausselkä-bakkene. Det var syvende gang Lahtis arrangerte verdensmesterskapet på ski, nordiske grener, etter tidligere å ha arrangert mesterskapet i 1926, 1938, 1958, 1978, 1989 og 2001. Utøverlandsbyen var lokalisert 25 kilometer unna Lahtis i Vierumäki. == Arrangørby == 31. mai 2012 ble Lahtis tildelt mesterskapet under FIS-kongressen i Kangwonland i Sør-Korea, i konkurranse med Oberstdorf i Tyskland, Planica i Slovenia og Zakopane i Polen. Alle utenom Planica søkte også om å få arrangere Ski-VM 2015. == Stadion, arenaer og program == Alle klokkeslett er i østeuropeisk tid, lokal tid i Finland (UTC+02.00). == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Dopingspøkelset fra Lahtis == Forrige gang Ski-VM ble arrangert i Lahtis, endte det med langrennsportens største dopingskandale der store deler av det finske laget ble dopingtatt på hjemmebane. Blant disse var Mika Myllylä, Jari Isometsä og Harri Kirvesniemi, som alle hadde habile internasjonale karrierer bak seg. For Myllyläs del ble avsløringene inngangen til et hardt liv med alkoholmisbruk, og han ble funnet død i sitt hjem i 2011. Ikke alle syntes det var en god idé da man en måned før VM proklamerte at det var planlagt en statue av Myllylä i hans hjemby Haapajärvi. Tildelingen av mesterskapet til Lahtis ble oppfattet som en anerkjennelse av at finsk skisport nå var endelig rehabilitert for ukulturen som hadde ført til dopingavsløringene under mesterskapet i 2001.I forkant av mesterskapet var det rettet sterke mistanker mot russisk idrett gjennom den såkalte McLaren-rapporten hvor det ble hevdet at det var iscenesatt et omfattende statlig dopingprogram fra russisk side med over 1000 involverte utøvere og særlig fokus på OL i Sotsji i 2014 hvor russiske langrennsløpere gjorde det meget bra. I desember 2016 kunngjorde Den internasjonale olympiske komité (IOC) at 28 russiske idrettsutøvere ville bli midlertidig suspendert. Blant disse var langrennsløperne Aleksandr Legkov, Maksim Vylegzjanin, Jevgenij Belov, Julija Ivanova, Aleksej Petukhov og Jevgenija Sjapovalova. IOC mente å ha beviser på at dopingprøvene til disse utøverne under Sotsji-OL var blitt tuklet med. De russiske langrennsløperne bedyret sin uskyld og prøvde å få omgjort utestengelsen slik at de kunne delta i Tour de Ski og Ski-VM i Lahtis, men fikk ikke gehør for dette.VM i Lahtis var det første mesterskapet etter de to store norske dopingsakene knyttet til Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug. Sundby hadde sonet ferdig sin utestengelse, mens Johaug var fortsatt suspendert og kunne ikke delta i mesterskapet. På pressekonferansen i starten av VM kom landslagssjef Vidar Løfshus med en kraftsalve der han gikk langt i å gi mediene skylden for Johaugs dopingsak. Budskapet ble ikke tatt vel imot, og fra norsk hold ble Løfshus bedt om å trekke uttalelsene. Da mesterskapet var ferdig, kom også Petter Northug med kraftig kritikk av Løfshus.Det vakte også reaksjoner da Marit Bjørgen i sitt intervju etter gullet på 15 km skiathlon proklamerte at hun delte seieren med Therese Johaug. Sergej Ustjugov uttrykte også i sitt seiersintervju etter 30 km skiathlon at han ikke kunne forstå hvorfor hans russiske lagkamerater var suspendert fra mesterskapet. Mange reagerte på at han i oppladningen til mesterskapet hadde fått hjelp fra dopingdømte Jevgenij Dementjev. Da Iivo Niskanen vant 15 km klassisk, uttalte han at Mika Myllylä hadde vært hans store helt og inspirasjon, og at han nå måtte få hvile i fred. == Norges tropp == === Langrenn === 4. februar tok Norges Skiforbund ut 20 utøvere, åtte kvinner og tolv menn, med Hans Christer Holund, Silje Øyre Slind og Marthe Kristoffersen som hjemmeværende reserver. Petter Northug ga senere fra seg sin plass i troppen til Holund, og gikk kun sprinten og femmila, siden han var regjerende mester og dermed hadde friplass. ==== Kvinner ==== ==== Menn ==== === Kombinert === 31. januar tok Norges Skiforbund ut fire utøvere, som ifølge sportssjef Ivar Stuan er friske etter en «trøblete (…) sesong med skader og sykdom». Mikko Kokslien fikk den femte og siste plassen på laget 11. februar, etter 3.- og 4.-plass under verdenscuprennene i Sapporo. === Skihopping === 17. februar tok Norges Skiforbund ut ni utøvere, tre kvinner og seks menn. Ifølge sportssjef Clas Brede Bråthen stiller Norge «i utfordrerrollen», med Maren Lundby og Daniel-André Tande på 3.-plass i verdenscupen sammenlagt. Landslagstrener for menn, Alexander Stöckl, fikk hjelp fra Andreas Vilberg, Roy Myrdal og Magnus Brevig til å velge utøverne som var i best form. Kvinnelandslagstrener Christian Meyer uttalte en målsetting om å kjempe i toppen både i den individuelle konkurransen, samt i mikslagkonkurransen. ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== == Se også == U23-VM på ski 2017 Junior-VM på ski 2017 == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) FIS Nordic World Ski Championships 2017 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Introducing FIS Nordic World Ski Championships 2017 – Candidates:Lahti FIS Resultatside langrenn hos FIS-Ski.com FIS Resultatside hopp hos FIS-Ski.com FIS Resultatside kombinert hos FIS-Ski.com == Kilder == 2017 World Championships hos skisport365.com

Ski-VM 2015 – 50 kilometer klassisk menn fellesstart ble avholdt 1. mars med start kl.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rhizotrogus

2023-02-04

Rhizotrogus

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1827', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Rhizotrogus er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Rhizotrogus er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore, blanke, avlange, gjerne rødbrune eller gulbrune oldenborrer med avlang, nærmest sylindrisk kroppsform. Artene i denne slekten er sparsomt hårete. == Levevis == Larvene lever i ofte to år, og lever av røttene på mange ulike planter. Eggene legges i flere omganger i jorden. For de artene som lever i kaldt klima overvintrer larvene ved å trekke seg ned i jorden under frostlaget. Neste vår kommer de opp og eter videre eller klekker til voksne biller. De voksne billene er oftest skumrings- eller nattaktive og kommer gjerne til lys. De er planteetere, mange eter blader, men det er også en del som lever av pollen. == Utbredelse == Slekten er utbredt i den palearktiske sone. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855 Slekten Rhizotrogus Berthold, 1827 – 28 arter i Europa Rhizotrogus aequalis Rhizotrogus aestivus (Olivier, 1789) Rhizotrogus alcaidei Rhizotrogus alicantinus Dieck, 1870 Rhizotrogus almeriensis Baraud, 1970 Rhizotrogus amphytus Rhizotrogus angelesae Galante, 1981 Rhizotrogus antiochia Rhizotrogus asperiventris Rhizotrogus ballioni Rhizotrogus balloyi Rhizotrogus beauprei Rhizotrogus breviceps Rhizotrogus brunneus Rhizotrogus camerosensis Baguena Corella, 1955 Rhizotrogus carduorum Rhizotrogus cariosicollis Rhizotrogus caspicus Rhizotrogus chevrolati Graells, 1858 Rhizotrogus cicatricosus Mulsant, 1842 Rhizotrogus ciliatus Rhizotrogus coiffaiti Baraud, 1979 Rhizotrogus costatus Rhizotrogus creticus Brenske, 1891 Rhizotrogus curtus Rhizotrogus flavicans Blanchard, 1850 Rhizotrogus genei Rhizotrogus gracilis Rhizotrogus granatensis Baguena Corella, 1955 Rhizotrogus guruguensis Rhizotrogus hirticollis Rhizotrogus hirtipectus Rhizotrogus ifranensis Rhizotrogus iglesiasi (Baguena Corella, 1955) Rhizotrogus impressifrons Rhizotrogus laeviscutatus Rhizotrogus lajonquierei Rhizotrogus latesulcatus Rhizotrogus lejeuni Rhizotrogus maculicollis Villa & Villa, 1833 Rhizotrogus makalicus Rhizotrogus marginipes Mulsant, 1842 Rhizotrogus mascarauxi Desbrochers, 1895 Rhizotrogus monticola Blanchard, 1850 Rhizotrogus neglectus Perez Arcas, 1865 Rhizotrogus nevadensis Reitter, 1902 Rhizotrogus nitidiventris Rhizotrogus pallidipennis Blanchard, 1850 Rhizotrogus parvicollis Rhizotrogus parvulus Rosenhauer, 1858 Rhizotrogus pilosissimus Rhizotrogus ribbei Reitter, 1908 Rhizotrogus romanoi Sabatinelli, 1975 Rhizotrogus rosalesi Fairmaire, 1862 Rhizotrogus rotroui Rhizotrogus sassariensis Perris, 1870 Rhizotrogus schaufussi Brenske, 1891 Rhizotrogus schimperi Rhizotrogus siculus Baraud, 1970 Rhizotrogus stigmaticollis Rhizotrogus subemarginatus Reiche, 1862 Rhizotrogus subparallelus Rhizotrogus subsinuatus Baguena Corella, 1955 Rhizotrogus sulcifer Rhizotrogus truncatifrons Rhizotrogus vicarius Rhizotrogus villiersi Baraud, 1970 == Kilder == Fauna Europaea Web Service Version 2.4 (2011) Utbredelsesdatabase for europeiske dyr The Scarabs of the Levant - tribe Rhizotrogini [1] == Eksterne lenker == (en) Rhizotrogus i Encyclopedia of Life (en) Rhizotrogus i Global Biodiversity Information Facility (en) Rhizotrogus hos Fauna Europaea (en) Rhizotrogus hos Fossilworks (en) Rhizotrogus hos NCBI (en) Kategori:Rhizotrogus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Rhizotrogus – detaljert informasjon på Wikispecies

Rhizotrogus er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Highway_Thru_Hell

2023-02-04

Highway Thru Hell

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Canadiske dokumentarserier', 'Kategori:TV-produksjoner på Discovery Channel']

Highway Thru Hell er en canadisk dokumentarserie som følger bergingsfirmaet Jamie Davis Motor Trucking i Hope som opererer på den vanskelige Coquihalla Highway i Britisk Columbia. Selskapene Quiring Towing, Aggressive Towing, Mission Towing og Reliable Towing er også representert i serien, og konkurrerer med Jamie Davis om oppdragene med å assistere biler, spesielt store semitrailere som er blitt utsatt for en ulykke, utforkjøring eller velt. Mannskapene sitter ikke på vaktrommet og venter på å bli tilkalt, men kjører veien frem og tilbake og ser etter noen som trenger assistanse. Serien har gått på Discovery Channel Canada siden 2012.Serien har også blitt vist på National Geographic Channel i Norge. National Geographic Channel har lavet en serie om norske forhold kalt Vinterveiens helter. Sentralt i denne er et firma i Odda. I 2017 startet Discovery Channel Canada spin-off-serien Heavy Rescue.

Highway Thru Hell er en canadisk dokumentarserie som følger bergingsfirmaet Jamie Davis Motor Trucking i Hope som opererer på den vanskelige Coquihalla Highway i Britisk Columbia. Selskapene Quiring Towing, Aggressive Towing, Mission Towing og Reliable Towing er også representert i serien, og konkurrerer med Jamie Davis om oppdragene med å assistere biler, spesielt store semitrailere som er blitt utsatt for en ulykke, utforkjøring eller velt. Mannskapene sitter ikke på vaktrommet og venter på å bli tilkalt, men kjører veien frem og tilbake og ser etter noen som trenger assistanse. Serien har gått på Discovery Channel Canada siden 2012.Serien har også blitt vist på National Geographic Channel i Norge. National Geographic Channel har lavet en serie om norske forhold kalt Vinterveiens helter. Sentralt i denne er et firma i Odda. I 2017 startet Discovery Channel Canada spin-off-serien Heavy Rescue. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted Highway Thru Hell, via National Geographic Channel Norge Highway Thru Hell Canada, via National Geographic Channel Norge Highway Thru Hell USA, via National Geographic Channel Norge (en) Highway Thru Hell på Internet Movie Database

| lengde = 44

https://no.wikipedia.org/wiki/Olea_(navn)

2023-02-04

Olea (navn)

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn']

Olea er et norsk kvinnenavn.

Olea er et norsk kvinnenavn. == Etymologi == Olea er dannet som en feminin form av Ole, et opprinnelig norrønt navn med opprinnelse i det urnordiske *AnulaiƀaR, som er satt sammen av ledd som betyr «ane, stamfar» og «etterkommer». == Utbredelse == Olea er kjent brukt i Norge første gang i 1704. Navnet var mest populært fram til ca 1920, og ble mest brukt i Hedmark, spesielt i Solør. Navnet har hatt en økende popularitet i Norge på 2000-tallet, men er fortsatt nokså sjeldent. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Olea og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. == Kjente personer med navnet == Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Olea Crøger (1801–1855), norsk folkeminnesamler Ingunn Olea Lund (født 1981), norsk psykolog Solveig Olea Gåsbakk (født 1978), norsk prisvinnende mor == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Behind the Name: Olea (en) Think Baby Names: Olea

Olea er et norsk kvinnenavn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Haplidia

2023-02-04

Haplidia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1837', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Haplidia er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Haplidia er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore, avlange, matt brunlige oldenborrer, knapt synlig hårete på oversiden. == Levevis == Larvene lever i ofte to år, og lever av røttene på mange ulike planter. Eggene legges i flere omganger i jorden. For de artene som lever i kaldt klima overvintrer larvene ved å trekke seg ned i jorden under frostlaget. Neste vår kommer de opp og eter videre eller klekker til voksne biller. De voksne billene er oftest skumrings- eller nattaktive og kommer gjerne til lys. De er planteetere, mange eter blader, men det er også en del som lever av pollen. == Utbredelse == Slekten er utbredt i den palearktiske sone. I Europa forekommer slekten i Sør-Europa, nordligst i Østerrike. == Systematisk inndeling == Slektsnavnet har noen ganger vært stavet Aplidia. Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Rhizotrogini Burmeister, 1855 Slekten Haplidia Hope, 1837 Europeiske arter Haplidia akbesiana Petrovitz, 1971 Haplidia etrusca Kraatz, 1882 Haplidia graeca Kraatz, 1882 Haplidia hirticollis Burmeister, 1855 Haplidia massai Baraud, 1975 Haplidia transversa (Fabricius, 1801) Haplidia villigera Burmeister, 1855 Øvrige arter: Haplidia aegyptiaca Haplidia andreasmuelleri Haplidia armeniaca Haplidia attenuata Haplidia baraudi Sabatinelli, 1991 - Midtøsten Haplidia baudii Haplidia besucheti Haplidia bodemeyeri Haplidia caesarina Reitter, 1902 - Midtøsten Haplidia chaifensis Kraatz, 1882 - Midtøsten Haplidia chloës Haplidia ciliciensis Haplidia claudii Haplidia cypria Haplidia dilatata Reitter, 1902 - Midtøsten Haplidia endroedii Baraud, 1988 - Midtøsten Haplidia fissa Burmeister, 1855 - Midtøsten Haplidia heinzorum Haplidia houryae Haplidia indaryi Haplidia iranica Haplidia janczyki Baraud, 1988 - Midtøsten Haplidia joannis Baraud, 1988 - Midtøsten Haplidia lizleri Keith, 2000 - Midtøsten Haplidia lodosi Haplidia migliaccioi Haplidia montreuili Haplidia nitidula Kraatz, 1882 - Midtøsten Haplidia pamphyliensis Haplidia petrovitzi Baraud, 1988 - Midtøsten Haplidia pilicollis Petrovitz, 1967 - Midtøsten Haplidia preissi Haplidia pruinosa Haplidia pubiventris Haplidia rugicollis Haplidia sparsepunctata Haplidia tarsensis Kraatz, 1882 - Midtøsten Haplidia turcica Haplidia vagepunctata Haplidia villosicollis Kraatz, 1882 - Midtøsten Haplidia werneri Keith, 2000 - Midtøsten Haplidia wewalkai == Kilder == Fauna Europaea Web Service Version 2.4 (2011) Utbredelsesdatabase for europeiske dyr The Scarabs of the Levant - tribe Rhizotrogini [1] == Eksterne lenker == (en) Haplidia i Global Biodiversity Information Facility (en) Haplidia hos Fauna Europaea (en) Haplidia hos NCBI Haplidia – detaljert informasjon på Wikispecies

Haplidia er en slekt av biller som hører til gruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Opsterland

2023-02-04

Opsterland

['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Opsterland (vestfrisisk: Opsterlân) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

Opsterland (vestfrisisk: Opsterlân) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. == Referanser == == Eksterne lenker == Kommunens nettside

Opsterland (vestfrisisk: Opsterlân) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Smallingerland

2023-02-04

Smallingerland

['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Smallingerland (vestfrisisk: Smellingerlân) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

Smallingerland (vestfrisisk: Smellingerlân) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. == Referanser == == Eksterne lenker == (nl) Offisielt nettsted (fy) Offisielt nettsted (en) Smallingerland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Smallingerland (vestfrisisk: Smellingerlân) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tytsjerksteradiel

2023-02-04

Tytsjerksteradiel

['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Tytsjerksteradiel (nederlandsk: Tietjerksteradeel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

Tytsjerksteradiel (nederlandsk: Tietjerksteradeel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. == Referanser == == Eksterne lenker == Kommunens nettside

Tytsjerksteradiel (nederlandsk: Tietjerksteradeel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Osmanthus_decorus

2023-02-04

Osmanthus decorus

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Osmanthus decorus er en eviggrønn busk i oljetrefamilien. Den blir 3–4 m høy. Bladene er motsatte, elliptiske til avlange med en spiss ytterst, helrandete og 5–17 cm lange. Blomstene er hvite og dufter sterkt. Blomstringstiden er i mai. Frukten er en purpursvart steinfrukt som er 0,5–1 cm i diameter. Arten vokser i skoger i vestlige Georgia og nordøstre Tyrkia og er temmelig sjelden. Før 1970 ble denne arten regnet til slekta Phillyrea, som Phillyrea decora eller Phillyrea vilmoriniana.

Osmanthus decorus er en eviggrønn busk i oljetrefamilien. Den blir 3–4 m høy. Bladene er motsatte, elliptiske til avlange med en spiss ytterst, helrandete og 5–17 cm lange. Blomstene er hvite og dufter sterkt. Blomstringstiden er i mai. Frukten er en purpursvart steinfrukt som er 0,5–1 cm i diameter. Arten vokser i skoger i vestlige Georgia og nordøstre Tyrkia og er temmelig sjelden. Før 1970 ble denne arten regnet til slekta Phillyrea, som Phillyrea decora eller Phillyrea vilmoriniana. == Kilder == «Osmanthus decorus». Rare, Endangered and Vulnerable Plants of the Republic of Georgia. Besøkt 23. februar 2015. «Osmanthus decorus». GardenBreizh. Besøkt 23. februar 2015. «Osmanthus decorus». Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 1. november 2016. == Eksterne lenker == (en) Osmanthus decorus i Encyclopedia of Life (en) Osmanthus decorus i Global Biodiversity Information Facility (en) Osmanthus decorus hos NCBI (en) Osmanthus decorus hos The International Plant Names Index (en) Osmanthus decorus hos Tropicos (en) Kategori:Osmanthus decorus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Osmanthus decorus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Osmanthus decorus – detaljert informasjon på Wikispecies

Osmanthus decorus er en eviggrønn busk i oljetrefamilien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jasenevo

2023-02-04

Jasenevo

['Kategori:37°Ø', 'Kategori:55°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Moskva', 'Kategori:Sider med kart']

Jasenevo (russisk: Район Ясенево) er en bydel sørvest i Moskva med ca 174 236 innbyggere (2012). Jasenovo er et administrativt distrikt (rajon) i den sørvestlige administrative region (okrug), og den ene av 125 raioner i Moskva.

Jasenevo (russisk: Район Ясенево) er en bydel sørvest i Moskva med ca 174 236 innbyggere (2012). Jasenovo er et administrativt distrikt (rajon) i den sørvestlige administrative region (okrug), og den ene av 125 raioner i Moskva. == Beskrivelse == Det er en av de mest folkerike bydelene og en av de mest trange med en befolkningstett på 25 000 per km². Området er ikke spesielt stort, men har tre parker eller grøntomårder; Uzskoye, Bittsevskij og Butovskij. Sangeren Zhanna Aguzarova og fotballspilleren Sergej Ignasjevitsj kommer herfra.Den britiske internasjonale skole i Moskva har en avdeling for aldersgruppen 11 – 18 i Jasenovo, nummer 3 av 9 skoler. == KGB == Jasenovo er blant annet kjent for at utenlandshovedkvarteret til tidligere KGB lå i denne bydelen. I 1972 besluttet det sovjetiske kommunistpartiet å bygge et nytt hovedkvarter til sin internasjonale avdeling. Under byggeprosessen ombestemte myndighetene seg, siden det nye bygget lå for langt fra andre sentrale instanser i hovedstaden. Det ble derfor besluttet å overlate bygget til Første hoveddirektorat (FHd utenlandsetterretning). Vasilij Mitrokhin, som var sjefarkivar i det gamle hovedkvarteret i Moskva senter fikk ansvar for å flytte ca 300 000 arkiver av forskjellig slag til det nye hovedkvarteret.Han klarte og smugle en god del opplysninger fra dette arkivet på lapper som han gravde ned i melkespann i hytten sin utenfor Moskva i mange år. I dag er dette arkivert i England og kalles i dag for Mitrokhin-arkivet. == Billedgalleri == En del severdigheter == Referanser ==

thumb|kart over Moskvas bydeler med Jasenevo markert i rødt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Leucopholini

2023-02-04

Leucopholini

['Kategori:Artikler uten artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1855', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Leucopholini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Leucopholini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Leucopholini er stort sett ganske store, kraftige oldenborrer uten lange hår. Oversiden er gjerne kraftig punktert og mer eller mindre kledt med lyse skjell. Kroppens grunnfarge er vanligvis mørk rødlig eller brunlig. Antennenes lameller (blader) hos hannene er ikke spesielt store, hos denne gruppen er det forholdsvis liten ytre forskjell mellom kjønnene. == Levevis == Larvene lever i ofte to år, og lever av røttene på mange ulike planter. Eggene legges i flere omganger i jorden. De voksne billene er oftest skumrings- eller nattaktive og kommer gjerne til lys. De er planteetere, mange eter blader, men det er også en del som lever av pollen. == Utbredelse == Gruppen er utbredt i de varme områdene i den gamle verden, med flest arter i Afrika. == Systematisk inndeling == Disse slektene blir noen ganger plassert i stammen Melolonthini. Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Leucopholini Burmeister, 1855 Afrikanske slekter: Slekten Afrolepis Decelle, 1968 - 5 arter Slekten Asthenopholis Brenske, 1898 - 7 arter, Afrika Slekten Brachylepis Kolbe, 1894 - 2 arter Slekten Byrsalepis Brenske, 1898 - 3 arter, Afrika Slekten Camerunopholis Lacroix, 2002 - én art Slekten Cochliotis Kolbe, 1894 - 3 arter Slekten Eulepida Kolbe, 1894 - 20 arter, Afrika Slekten Eulepidopsis Burgeon, 1946 - én art Slekten Kenyalepis Lacroix, 2011 - én art Slekten Lepidomela Kolbe, 1894 - 2 arter Slekten Pholidochris Kolbe, 1894 - 9 arter Slekten Pseudopholis Duvivier, 1892 - 2 arter Slekten Rhabdopholis Burmeister, 1855 - 4-5 arter, sørlige Afrika Slekten Spaniolepis Kolbe, 1894 - 4 arter Slekten Tanzanilepis Lacroix, 2008 - én art Slekter fra Madagaskar og omkringliggende øyer: Slekten Kuenckeliana Lacroix, 1989 - én art Slekten Lacroixilepis Keith, 2007 - 2 arter Slekten Melolonthoides Dewailly, 1950 - én art Slekten Proagosternus Blanchard, 1851 - 6 arter Slekten Terebrogaster Lacroix, 1989 - 2 arter Slekten Tricholepis Blanchard, 1851 - 5 arter Slekter fra Asia: Slekten Asactopholis Brenske, 1894 - 11 arter Slekten Chaetocosmetes Moser, 1917 - 3 arter Slekten Cyphochilus Waterhouse, 1867 - 30 arter Slekten Dasylepida Moser, 1913 - 5 arter Slekten Dedalopterus Sabatinelli & Pontuale, 1998 - 9 arter Slekten Engertia Dalla Torre, 1912 - 5 arter Slekten Exopholis Motschulsky, 1860 - 8 arter Slekten Lepidiota Kirby, 1828 - ca. 160 arter Slekten Leucopholis Dejean, 1833 - ca. 50 arter Slekten Leucophorus Brenske, 1894 - én art Slekten Malaisius Arrow, 1941 - 5 arter Slekten Psilopholis Brenske, 1892 - 2 arter Slekter fra Australia: Slekten Holorhopaea Britton, 1978 - én art, Australia Slekten Nanorhopaea Britton, 1978 - én art, Australia == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata

Leucopholini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Pegylini

2023-02-04

Pegylini

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1989', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Pegylini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Pegylini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore (14-24 millimeter), brunlige oldenborrer. == Utbredelse == Gruppen er utbredt i Afrika. Det er én art på Madagaskar. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Pegylini Lacroix, 1989 Slekten Eupegylis Duvivier, 1892 - én art Slekten Hypopholis Erichson, 1847 - 3 arter Slekten Pegylis Erichson, 1847 - 36 arter, Afrika Slekten Stenopegylis Arrow, 1943 - én art == Eksterne lenker == (en) Kategori:Melolonthini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Pegylini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Emmanuel_Lubezki

2023-02-04

Emmanuel Lubezki

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten referanser', 'Kategori:BAFTA-vinnere', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Filmfotografer', 'Kategori:Fødsler 30. november', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Meksikanere', 'Kategori:Meksikanske filmfotografer', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Oscar-vinnere (kinematografi)', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-04', 'Kategori:Veldig små stubber']

Emmanuel Lubezki Morgenstern (født 1964) er en meksikansk filmfotograf. Han har vunnet Oscar for beste kinematografi tre år på rad, for filmene Gravity, Birdman og The Revenant.

Emmanuel Lubezki Morgenstern (født 1964) er en meksikansk filmfotograf. Han har vunnet Oscar for beste kinematografi tre år på rad, for filmene Gravity, Birdman og The Revenant. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Emmanuel Lubezki på Internet Movie Database (sv) Emmanuel Lubezki i Svensk Filmdatabas (da) Emmanuel Lubezki på Filmdatabasen (da) Emmanuel Lubezki på Scope (fr) Emmanuel Lubezki på Allociné (en) Emmanuel Lubezki på AllMovie (en) Emmanuel Lubezki hos The Movie Database

Emmanuel Lubezki Morgenstern (født 1964) er en meksikansk filmfotograf. Han har vunnet Oscar for beste kinematografi tre år på rad, for filmene Gravity, Birdman og The Revenant.

https://no.wikipedia.org/wiki/Schizonychini

2023-02-04

Schizonychini

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Schizonychini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Schizonychini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Levevis == Larvene lever i ofte to år, og lever av røttene på mange ulike planter. == Utbredelse == Gruppen er mest artsrik i Afrika, men forekommer også i Sørøst-Asia og Palearktis. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Schizonychini - tillegg til disse 33 artsfattige slekter i Afrika Slekten Anartioschiza Kolbe, 1894- 19 arter Slekten Atysilla Strand, 1942 - 21 arter Slekten Canuschiza Lacroix, 1999 - 9 arter publisert hittil Slekten Coniopholis Erichson, 1847 - 8 arter Slekten Crepischiza Brenske, 1903 - 6 arter Slekten Empectida Moser, 1914 - 4 arter Slekten Glyptoglossa Brenske, 1895 - 7 arter Slekten Idionycha Arrow, 1932 - én art Slekten Lepidotrogus Kolbe, 1894 - 6 arter Slekten Psilonychus Burmeister, 1855 - 8 arter Slekten Redotus Fairmaire, 1860 - én art, Nord-Afrika Slekten Schizonycha Dejean, 1833 - ca. 370 arter, de fleste i Afrika Slekten Stephanopholis Brenske, 1896 - 6 arter == Eksterne lenker == (en) Kategori:Melolonthini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Schizonychini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Enariini

2023-02-04

Enariini

['Kategori:Artikler uten artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1950', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Enariini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Enariini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Denne gruppen er endemisk for Madagaskar og Komorene, der den har gjennomgått en stor adaptiv radiasjon. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Enariini Dewailly, 1950 Slekten Anenaria Lacroix, 1993 - én art Slekten Anthrencya Lacroix, 1993 - 4 arter Slekten Apicencya Lacroix, 1993 - 9 arter Slekten Bisencya Lacroix, 1993 - 8 arter Slekten Cherbezatina Lacroix, 1993 - 32 arter Slekten Comencya Lacroix, 1993 - én art Slekten Djadjoua Lacroix, 1993 - 2 arter Slekten Djafouna Lacroix, 1993 - én art Slekten Enaria Erichson, 1847 - 38 arter Slekten Encya Dejean, 1833 - 6 arter Slekten Enthora Erichson, 1847 - 8 arter Slekten Eutrichesis Waterhouse, 1882 - 3 arter Slekten Globencya Lacroix, 1993 - 3 arter Slekten Humblotania Lacroix, 1993 - én art Slekten Joziratia Lacroix, 1993 - 9 arter Slekten Komrina Lacroix, 1993 - én art Slekten Lebbea Lacroix, 1993 - én art Slekten Machala Lacroix, 1993 - én art Slekten Mayataia Lacroix, 1993 - én art Slekten Mucrencya Lacroix, 1993 - 2 arter Slekten Pentaphylla Dewailly, 1950 - 2 arter Slekten Polyenaria Dewailly, 1950 - én art Slekten Pseudenaria Fairmaire, 1901 - 8 arter Slekten Pseudencya Lacroix, 1991 - én art Slekten Ravautiana Lacroix, 1991 - én art Slekten Renaudiana Lacroix, 1993 - 2 arter Slekten Semienaria Dewailly, 1950 - én art Slekten Synenaria Lacroix, 1993 - én art Slekten Vadonaria Dewailly, 1950 - 6 arter Slekten Varencya Lacroix, 1993 - 14 arter == Kilder == Lacroix, M. (1993) Insectes Coléoptères Melolonthidae (2re partie), Faune de Madagascar 73(2):303-875. == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata

Enariini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Heptophyllini

2023-02-04

Heptophyllini

['Kategori:Artikler uten artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1951', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Heptophyllini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Heptophyllini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Denne gruppen er utbredt i det østlige den palearktiske sone og Sørøst-Asia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Heptophyllini Medvedev, 1951 Slekten Heptophylla Motschulsky, 1857 - 5 arter Slekten Hexataenius Fairmaire, 1891 - 2 arter Slekten Hilyotrogus Fairmaire, 1886 - 31 arter Slekten Laotrichia Keith, 2007 - én art Slekten Taiwanotrichia Kobayashi, 1990 - 5 arter Slekten Toxospathius Deyrolle & Fairmaire, 1878 - 3 arter == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata

Heptophyllini er en gruppe av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Henrik_Fj%C3%A4llgren

2023-02-04

Jon Henrik Fjällgren

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Melodifestivalen', 'Kategori:Fødsler 26. april', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Härjedalens kommun', 'Kategori:Samiske musikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske sangere']

Jon Henrik Mario Fjällgren (født Montoya 26. april 1987 i Cali, Colombia) er en svensk-colombiansk/samisk vokalist, komponist og reineier bosatt i Mittådalens sameby i Herjedalen. Fjällgren er født i en indianerby og ble senere flyttet til et barnehjem i Colombia, og vokste opp i en samisk reindriftsfamilie i Sverige. Fjällgren driver til hverdags mrd reindrift i Mittådalens sameby i Härjedalen. Fjällgren holdt sin første konsert i Funäsdalens kirke i en alder av 14 år med kong Carl XVI Gustaf og dronning Silvia tilstede, og lagde en plate som het Onne vienne da han var 16 år. I 2014 vant han TV-programmet Talang Sverige 2014 med 29 prosent av SMS-stemmene. Fjellgrän kom videre i programmet etter å ha fremført «Daniels jojk», og han fremførte joiken «Mitt hemma mitt hjärta» i finalen. Like etter utga han albumet Goeksegh, som ble liggende nitten uker på svenske albumlister, med en sjetteplass som beste plassering.Fjällgren deltok i Melodifestivalen i 2015 sammen med Anina, hvor de kom på andreplass med joiken «Jag är fri (Manne leam frijje)». I 2017 deltok han i delfinalen i Skellefteå med joiken «En varld full av strider (Veareldegusnie jeenh vigkieh)».Jon Henrik deltok i TV-programmet Let's Dance 2018 og vant med sin dansepartner Katja Luján Engelholm. I Melodifestivalen 2019 konkurrerte han i den tredje delkonkurransen med låten «Norrsken» som tok ham direkte til finalen der han endte på en fjerdeplass. Våren 2020 deltok Jon Henrik i "Stjärnornas Stjärna" der han endte på en andraplass etter vinneren David Lindgren.

Jon Henrik Mario Fjällgren (født Montoya 26. april 1987 i Cali, Colombia) er en svensk-colombiansk/samisk vokalist, komponist og reineier bosatt i Mittådalens sameby i Herjedalen. Fjällgren er født i en indianerby og ble senere flyttet til et barnehjem i Colombia, og vokste opp i en samisk reindriftsfamilie i Sverige. Fjällgren driver til hverdags mrd reindrift i Mittådalens sameby i Härjedalen. Fjällgren holdt sin første konsert i Funäsdalens kirke i en alder av 14 år med kong Carl XVI Gustaf og dronning Silvia tilstede, og lagde en plate som het Onne vienne da han var 16 år. I 2014 vant han TV-programmet Talang Sverige 2014 med 29 prosent av SMS-stemmene. Fjellgrän kom videre i programmet etter å ha fremført «Daniels jojk», og han fremførte joiken «Mitt hemma mitt hjärta» i finalen. Like etter utga han albumet Goeksegh, som ble liggende nitten uker på svenske albumlister, med en sjetteplass som beste plassering.Fjällgren deltok i Melodifestivalen i 2015 sammen med Anina, hvor de kom på andreplass med joiken «Jag är fri (Manne leam frijje)». I 2017 deltok han i delfinalen i Skellefteå med joiken «En varld full av strider (Veareldegusnie jeenh vigkieh)».Jon Henrik deltok i TV-programmet Let's Dance 2018 og vant med sin dansepartner Katja Luján Engelholm. I Melodifestivalen 2019 konkurrerte han i den tredje delkonkurransen med låten «Norrsken» som tok ham direkte til finalen der han endte på en fjerdeplass. Våren 2020 deltok Jon Henrik i "Stjärnornas Stjärna" der han endte på en andraplass etter vinneren David Lindgren. == Diskografi == Ikke utgitt per februar 2015: Norrsken 29. mai 2014: Goeksegh 2005: Onne vielle == Referanser == == Eksterne lenker == (sv) Offisielt nettsted (en) Jon Henrik Fjällgren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Jon Henrik Fjällgren på Internet Movie Database (en) Jon Henrik Fjällgren på Apple Music (en) Jon Henrik Fjällgren på Discogs (en) Jon Henrik Fjällgren på MusicBrainz (en) Jon Henrik Fjällgren på SoundCloud (en) Jon Henrik Fjällgren på Spotify (en) Jon Henrik Fjällgren på Songkick (en) Jon Henrik Fjällgren på Last.fm (en) Jon Henrik Fjällgren på Genius — sangtekster (en) Jon Henrik Fjällgren på AllMusic Jon Henrik Fjällgren på Twitter Jon Henrik Fjällgren på Facebook Jon Henrik Fjällgren på Instagram Jon Henrik Fjällgren på YouTube

Cali, Colombia

https://no.wikipedia.org/wiki/Jac_Brun

2023-02-04

Jac Brun

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1995', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1921', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i gull', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fotografer', 'Kategori:Norske redaktører', 'Kategori:Personer fra Frogn kommune']

Jacob Reidar Brun (født 26. februar 1921 i Drøbak, død 3. juni 1995) var en norsk fotograf.Han var medlem av Oslo Kameraklubb siden 1938. Han ble utdannet hos Rude Foto og ved Dansk Fotografisk Forenings Fagskole i 1951 og tok svennebrev i Oslo i 1953. Fra 1953 til 1979 jobbet han i Mittet & Co. som fotograf og daglig leder. I forbindelse med jobben i Mittet har han tatt en stor mengde foto fra hele Norge, foto som senere ble postkort.Mellom 1962 og 1970 var han formann i Norges Fotografforbund og senere æresmedlem i samme forening. Fra 1979-1985 var han redaktør for Norsk fotografisk tidsskrift. I 1994 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats for norsk fotografi.

Jacob Reidar Brun (født 26. februar 1921 i Drøbak, død 3. juni 1995) var en norsk fotograf.Han var medlem av Oslo Kameraklubb siden 1938. Han ble utdannet hos Rude Foto og ved Dansk Fotografisk Forenings Fagskole i 1951 og tok svennebrev i Oslo i 1953. Fra 1953 til 1979 jobbet han i Mittet & Co. som fotograf og daglig leder. I forbindelse med jobben i Mittet har han tatt en stor mengde foto fra hele Norge, foto som senere ble postkort.Mellom 1962 og 1970 var han formann i Norges Fotografforbund og senere æresmedlem i samme forening. Fra 1979-1985 var han redaktør for Norsk fotografisk tidsskrift. I 1994 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats for norsk fotografi. == Referanser == == Kilder == (no) Jac Brun i Fotografregisteret. == Eksterne lenker == (en) Jac Brun – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Jacob Reidar Brun (født 26. februar 1921 i Drøbak, død 3.

https://no.wikipedia.org/wiki/James_Thomson

2023-02-04

James Thomson

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biologer fra USA', 'Kategori:Fødsler 20. desember', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

James Alexander Thomson (født 20. desember 1958 i Oak Park, Illinois, USA) er en amerikansk biolog kjent for sin forskning på stamceller. I 1998 kom det første gjennombruddet for terapeutisk kloning da hans team ved Universitetet i Wisconsin hadde klart å isolere menneskelige embryoceller og senere dyrke dem.

James Alexander Thomson (født 20. desember 1958 i Oak Park, Illinois, USA) er en amerikansk biolog kjent for sin forskning på stamceller. I 1998 kom det første gjennombruddet for terapeutisk kloning da hans team ved Universitetet i Wisconsin hadde klart å isolere menneskelige embryoceller og senere dyrke dem. == Referanser ==

James Alexander Thomson (født 20. desember 1958 i Oak Park, Illinois, USA) er en amerikansk biolog kjent for sin forskning på stamceller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eric_Blomgren

2023-02-04

Eric Blomgren

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Dødsfall i 1971', 'Kategori:Fødsler i 1893', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordiske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1924', 'Kategori:Svenske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Svenske skøyteløpere']

Eric Anton Blomgren (født 16. mars 1893 i Stockholm, død 3. februar 1971 i Danderyd) var en svensk skøyteløper som representerte hjemlandet og klubbene Söderbrunns IS og senere Södermalms IK.

Eric Anton Blomgren (født 16. mars 1893 i Stockholm, død 3. februar 1971 i Danderyd) var en svensk skøyteløper som representerte hjemlandet og klubbene Söderbrunns IS og senere Södermalms IK. == Personlige rekorder == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Eric Blomgren – Olympedia (en) Eric Blomgren – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (sv) Eric Blomgren – Sveriges olympiske komité (en) Eric Blomgren – Speedskatingbase.eu (en) Eric Blomgren – SpeedSkatingNews.info (en) Eric Blomgren – SpeedSkatingStats.com (en) Eric Blomgren på www.ISU.html.infostradasports.com sine nettsider. (OL-resultater) (en) Eric Blomgren på The-Sports.org (noen resultater)

| fnavn = Eric Anton Blomgren

https://no.wikipedia.org/wiki/C%C3%BAirt_Choiri%C3%BAil_Speisialta

2023-02-04

Cúirt Choiriúil Speisialta

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Domstoler', 'Kategori:Republikken Irlands myndigheter', 'Kategori:Strafferett']

An Chúirt Choiriúil Speisialta (irsk) eller Special Criminal Court (engelsk) er en irsk domstol med tre dommere, men uten jury.Domstolen ble opprettet ved lov i 1939, med hjemmel i artikkel 38 i Irlands grunnlov som gir Dáil Éireann myndighet til å opprette «særskilte domstoler» med vide fullmakter når «de ordinære domstolene er utilstrekkelige for å sikre en effektiv rettspleie».

An Chúirt Choiriúil Speisialta (irsk) eller Special Criminal Court (engelsk) er en irsk domstol med tre dommere, men uten jury.Domstolen ble opprettet ved lov i 1939, med hjemmel i artikkel 38 i Irlands grunnlov som gir Dáil Éireann myndighet til å opprette «særskilte domstoler» med vide fullmakter når «de ordinære domstolene er utilstrekkelige for å sikre en effektiv rettspleie». == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

An Chúirt Choiriúil Speisialta (irsk) eller Special Criminal Court (engelsk) er en irsk domstol med tre dommere, men uten jury.Om domstolen , Courts Service of Ireland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_Henrik_Fj%C3%A4llgren

2023-02-04

Jon Henrik Fjällgren

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Melodifestivalen', 'Kategori:Fødsler 26. april', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Härjedalens kommun', 'Kategori:Samiske musikere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske sangere']

Jon Henrik Mario Fjällgren (født Montoya 26. april 1987 i Cali, Colombia) er en svensk-colombiansk/samisk vokalist, komponist og reineier bosatt i Mittådalens sameby i Herjedalen. Fjällgren er født i en indianerby og ble senere flyttet til et barnehjem i Colombia, og vokste opp i en samisk reindriftsfamilie i Sverige. Fjällgren driver til hverdags mrd reindrift i Mittådalens sameby i Härjedalen. Fjällgren holdt sin første konsert i Funäsdalens kirke i en alder av 14 år med kong Carl XVI Gustaf og dronning Silvia tilstede, og lagde en plate som het Onne vienne da han var 16 år. I 2014 vant han TV-programmet Talang Sverige 2014 med 29 prosent av SMS-stemmene. Fjellgrän kom videre i programmet etter å ha fremført «Daniels jojk», og han fremførte joiken «Mitt hemma mitt hjärta» i finalen. Like etter utga han albumet Goeksegh, som ble liggende nitten uker på svenske albumlister, med en sjetteplass som beste plassering.Fjällgren deltok i Melodifestivalen i 2015 sammen med Anina, hvor de kom på andreplass med joiken «Jag är fri (Manne leam frijje)». I 2017 deltok han i delfinalen i Skellefteå med joiken «En varld full av strider (Veareldegusnie jeenh vigkieh)».Jon Henrik deltok i TV-programmet Let's Dance 2018 og vant med sin dansepartner Katja Luján Engelholm. I Melodifestivalen 2019 konkurrerte han i den tredje delkonkurransen med låten «Norrsken» som tok ham direkte til finalen der han endte på en fjerdeplass. Våren 2020 deltok Jon Henrik i "Stjärnornas Stjärna" der han endte på en andraplass etter vinneren David Lindgren.

Jon Henrik Mario Fjällgren (født Montoya 26. april 1987 i Cali, Colombia) er en svensk-colombiansk/samisk vokalist, komponist og reineier bosatt i Mittådalens sameby i Herjedalen. Fjällgren er født i en indianerby og ble senere flyttet til et barnehjem i Colombia, og vokste opp i en samisk reindriftsfamilie i Sverige. Fjällgren driver til hverdags mrd reindrift i Mittådalens sameby i Härjedalen. Fjällgren holdt sin første konsert i Funäsdalens kirke i en alder av 14 år med kong Carl XVI Gustaf og dronning Silvia tilstede, og lagde en plate som het Onne vienne da han var 16 år. I 2014 vant han TV-programmet Talang Sverige 2014 med 29 prosent av SMS-stemmene. Fjellgrän kom videre i programmet etter å ha fremført «Daniels jojk», og han fremførte joiken «Mitt hemma mitt hjärta» i finalen. Like etter utga han albumet Goeksegh, som ble liggende nitten uker på svenske albumlister, med en sjetteplass som beste plassering.Fjällgren deltok i Melodifestivalen i 2015 sammen med Anina, hvor de kom på andreplass med joiken «Jag är fri (Manne leam frijje)». I 2017 deltok han i delfinalen i Skellefteå med joiken «En varld full av strider (Veareldegusnie jeenh vigkieh)».Jon Henrik deltok i TV-programmet Let's Dance 2018 og vant med sin dansepartner Katja Luján Engelholm. I Melodifestivalen 2019 konkurrerte han i den tredje delkonkurransen med låten «Norrsken» som tok ham direkte til finalen der han endte på en fjerdeplass. Våren 2020 deltok Jon Henrik i "Stjärnornas Stjärna" der han endte på en andraplass etter vinneren David Lindgren. == Diskografi == Ikke utgitt per februar 2015: Norrsken 29. mai 2014: Goeksegh 2005: Onne vielle == Referanser == == Eksterne lenker == (sv) Offisielt nettsted (en) Jon Henrik Fjällgren – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Jon Henrik Fjällgren på Internet Movie Database (en) Jon Henrik Fjällgren på Apple Music (en) Jon Henrik Fjällgren på Discogs (en) Jon Henrik Fjällgren på MusicBrainz (en) Jon Henrik Fjällgren på SoundCloud (en) Jon Henrik Fjällgren på Spotify (en) Jon Henrik Fjällgren på Songkick (en) Jon Henrik Fjällgren på Last.fm (en) Jon Henrik Fjällgren på Genius — sangtekster (en) Jon Henrik Fjällgren på AllMusic Jon Henrik Fjällgren på Twitter Jon Henrik Fjällgren på Facebook Jon Henrik Fjällgren på Instagram Jon Henrik Fjällgren på YouTube

«Jag är fri (Manne leam frijje)» er en sørsamisk joik, med seks setninger som kores på svensk,SVT 18. februar 2015, Bidragsbibeln: Jon Henrik Fjällgren....

https://no.wikipedia.org/wiki/Russek%C3%A5l

2023-02-04

Russekål

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Høyrisikoarter på fremmedartslista', 'Kategori:Korsblomstfamilien', 'Kategori:Nyttevekstleksikonet']

Bunias orientalis, også kalt russekål, er en flerårig art i korsblomstfamilien. Den er sterkt grenet, og kan bli meterhøy med kraftig pælerot som kan gå 1,5 m ned i jorden. Blomstene er gule og skulpen kort og knudret; den åpner seg ikke. Frøproduksjonen kan variere fra 200 til 10 000 frø per plante. Russekål forekommer i gressmark, på gårdsplasser, ballastplasser, veikanter og jernbaneskråninger, der den kan utvikle seg til et leit ugress. Den hører hjemme i Russland og Asia, kom til Sverige i 1760-årene og ble funnet på Kongsberg allerede i 1802. Siden har den spredt seg på Østlandet og i Trøndelag, til dels også på Vestlandet og langs kysten nord til Nordland.

Bunias orientalis, også kalt russekål, er en flerårig art i korsblomstfamilien. Den er sterkt grenet, og kan bli meterhøy med kraftig pælerot som kan gå 1,5 m ned i jorden. Blomstene er gule og skulpen kort og knudret; den åpner seg ikke. Frøproduksjonen kan variere fra 200 til 10 000 frø per plante. Russekål forekommer i gressmark, på gårdsplasser, ballastplasser, veikanter og jernbaneskråninger, der den kan utvikle seg til et leit ugress. Den hører hjemme i Russland og Asia, kom til Sverige i 1760-årene og ble funnet på Kongsberg allerede i 1802. Siden har den spredt seg på Østlandet og i Trøndelag, til dels også på Vestlandet og langs kysten nord til Nordland. == Eksterne lenker == (en) russekål i Encyclopedia of Life (en) russekål i Global Biodiversity Information Facility (no) russekål hos Artsdatabanken (sv) russekål hos Dyntaxa (en) russekål hos ITIS (en) russekål hos NCBI (en) russekål hos The International Plant Names Index (en) russekål hos Tropicos (en) Kategori:Bunias orientalis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Bunias orientalis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Bunias orientalis – detaljert informasjon på Wikispecies Status er: «spiselig» ifølge Nyttevekstleksikonet utgitt av Norges sopp- og nyttevekstforbund.(no) Russekål i Store norske leksikon Russekål på SABIMA

Bunias orientalis, også kalt russekål, er en flerårig art i korsblomstfamilien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pr%C3%B8ysen_og_%C3%B8ss

2023-02-04

Prøysen og øss

['Kategori:Alf Prøysen', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Inger Lise Rypdal-album', 'Kategori:Musikkalbum fra 2014', 'Kategori:Viggo Sandvik-album']

Prøysen og øss er det første studioalbumet til Inger Lise Rypdal og Viggo Sandvik, gitt ut i 2014. Rypdal og Sandvik synger låter av Alf Prøysen.

Prøysen og øss er det første studioalbumet til Inger Lise Rypdal og Viggo Sandvik, gitt ut i 2014. Rypdal og Sandvik synger låter av Alf Prøysen. == Sporliste == «Tango for to» (Alf Prøysen/Bjarne Amdahl) 3.24 «Slipsteinsvalsen» (Alf Prøysen/Bjarne Amdahl) 3.50 «Fløttardag» (Prøysen/Christian Hartmann) 2.56 «Frida Tusenfryd» (Alf Prøysen/Jens Østvang/Robert Normann) 4.02 «Den rotlause visa» - 1.57 «Spelldåsen» (Alf Prøysen/Christian Hartmann) 3.07 «Ungkarssalme» (Alf Prøysen/Knut Roen) 2.59 «Å den som hadde seg ei lita jinte» (Alf Prøysen/Johan Øian) 2.05 «Utestengt» (Alf Prøysen/Trad.) 2.31 «Skaff meg en synder» (Alf Prøysen/Åse Kleveland) 4.16 «Trass-visa hennes Tora» (Alf Prøysen/Egil Monn-Iversen) 2.54 «Sønnavindvalsen» (Alf Prøysen/Bjarne Amdahl) 3.16 == Medvirkende == === Musikere === Inger Lise Rypdal - sang Viggo Sandvik - sang, trompet Morten Reppesgård - piano, trekkspill, produsent, mix Mats Grønner - gitarer Bjørn Holm - bass Trond Augland - trommer, perkusjon Hege Rimestad - fele Marius Rypdal - programmering på Spelldåsen === Andre medvirkende === Trond Nagell-Dahl - co-produsent, tekniker, mastering, mix Per Erik Bjørnback - fotograf Remi Juliebø - coverdesign == Kilder == Prøysen og øss

| singler =

https://no.wikipedia.org/wiki/Freden_i_Lodi

2023-02-04

Freden i Lodi

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fredsavtaler', 'Kategori:Hendelser i 1454', 'Kategori:Internasjonale relasjoner på 1400-tallet', 'Kategori:Traktater på 1400-tallet']

Freden i Lodi var en fredsavtale mellom republikken Venezia og hertugdømmet Milano som endte den milanesiske arverekkefølgekrigen i Francesco Sforzas fordel den 9. april 1454. Freden markerte starten på en 40 år lang fredsperiode der makten mellom de fem italienske statene Venezia, Milano, kongeriket Napoli, Den florentinske republikk og Kirkestaten, var avbalansert, samt skapte permanent avgrensede grenser mellom Venezias fastland og et ekspansivt Milano langs Adda-elven.Traktaten fastslo Francesco Sforza som den eneste rettmessige hertug av Milano, og et maktbalanseprinsipp i nord-Italia ble innført på de mindre statenes bekostning, nemlig republikken Genova, huset Savoy, huset Gonzaga og huset Este. Francesco Sforza ville legge dette maktbalanseprinsippet til grunne for sin utenrikspolitikk. En beslektet avtale ble signert den 30. august i Venezia mellom Milano, Venezia og Firenze (som hadde byttet side), hvor alle parter bandt seg selv til en avtale om ikke-aggresjon. Kongeriket Napoli og til og med Kirkestaten sluttet seg til den italiske liga ikke lenger etter. Bortsett fra en konflikt mellom Venezia (alliert med Kirkestaten) og Milano i 1483, ville freden vare helt til Frankrike under Karl VIII startet de italienske kriger.

Freden i Lodi var en fredsavtale mellom republikken Venezia og hertugdømmet Milano som endte den milanesiske arverekkefølgekrigen i Francesco Sforzas fordel den 9. april 1454. Freden markerte starten på en 40 år lang fredsperiode der makten mellom de fem italienske statene Venezia, Milano, kongeriket Napoli, Den florentinske republikk og Kirkestaten, var avbalansert, samt skapte permanent avgrensede grenser mellom Venezias fastland og et ekspansivt Milano langs Adda-elven.Traktaten fastslo Francesco Sforza som den eneste rettmessige hertug av Milano, og et maktbalanseprinsipp i nord-Italia ble innført på de mindre statenes bekostning, nemlig republikken Genova, huset Savoy, huset Gonzaga og huset Este. Francesco Sforza ville legge dette maktbalanseprinsippet til grunne for sin utenrikspolitikk. En beslektet avtale ble signert den 30. august i Venezia mellom Milano, Venezia og Firenze (som hadde byttet side), hvor alle parter bandt seg selv til en avtale om ikke-aggresjon. Kongeriket Napoli og til og med Kirkestaten sluttet seg til den italiske liga ikke lenger etter. Bortsett fra en konflikt mellom Venezia (alliert med Kirkestaten) og Milano i 1483, ville freden vare helt til Frankrike under Karl VIII startet de italienske kriger. == Se også == Italias historie == Referanser == == Eksterne lenker == Encyclopædia Britannica: Peace of Lodi

Freden i Lodi var en fredsavtale mellom republikken Venezia og hertugdømmet Milano som endte den milanesiske arverekkefølgekrigen i Francesco Sforzas fordel den 9. april 1454.

https://no.wikipedia.org/wiki/Saltdal

2023-02-04

Saltdal

['Kategori:15°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Personer fra Saltdal kommune', 'Kategori:Saltdal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil']

Saltdal kommune (pitesamisk: Sálatvuome suohkan) ligger i Salten i Nordland. Kommunen ble opprettet 1. januar 1838 som et resultat av formannskapslovene, og omfatter stort sett det som tidligere utgjorde Saltdal prestegjeld. Med unntak av en liten grenseregulering i 1949, da en liten del av Skjerstad ble innlemmet i Saltdal, har kommunens grenser vært uendret siden opprettelsen. Saltdal er også navnet på dalføret som hoveddelen av innbyggerne bor i. Dalen starter i nord fra bunnen av Skjerstadfjorden, som her inne heter Saltdalsfjorden, og strekker seg sørover mot Saltfjellet. Dalen er bred med svære moer med furu. Det er dyrket land med gårder i rekke og rad oppover hele dalen. Kommunesenteret ligger på Rognan, og befolkningen bor ellers sprett oppover langs dalbunnen, Det er også noen andre dalfører på tvers av hoveddalen, hvor Junkerdalen er den mest kjente, og noen fjellgårder med bosetning. Kommunen grenser mot Rana i sør, Fauske i nord, Bodø og Beiarn i vest, og den svenske kommunen Arjeplog i øst. Skjerstadfjorden har i gammel tid het Saltpti. En mener at her som så mange andre steder at navnet på fjorden dannet av at navnet på hovedelven som renner ut i den, nemlig Saltelva som i tidligere tider het Salpt eller Solpt. I middelalderen gikk navnet på fjorden over til å bli brukt om områdene omkring den, og en mener at opprinnelig navn på Saltdalen var Salptardalr.Rognan ligger nord i kommunen ved fjordbotnen, og er administrasjons- og handelssted i kommunen, de fleste av kommunens innbyggere bor på Rognan. Navnet kan komme av ordet raun som betyr naken fjellgrunn, og dette kan henspille på den store nakne fjellveggen, kalt Storfloget, over Rognan. Navnet kan også komme av ordet raun som betyr rognetre.I Rognan var det i tidligere tider bare noen få beboelseshus, men en mengde små naust og boder som ble brukt av bygdefolket oppover langs dalen. Årsaken til dette var at havet var ferdselsvei og tilgang til båt var vesentlig for all kommunikasjon, dessuten deltok de fleste på Lofotfisket. Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank her. Handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk holdt til på Rognan.Saltdal var i tidligere tider kjent som bygda der nesten alle bygde båter, enten på Rognan eller på gårdene langt fra fjorden. Det ble produsert nordlandsbåter som ble benyttet over hele Nord-Norge, og en mener at denne produksjonen har holdt på helt siden tidlig middelalder. På slutten av 1800-tallet gikk en gradvis over til å produsere andre typer båter som var større og som kunne brukes lengre ute til havs. Båtene ble på begynnelsen av 1900-tallet gradvis motorisert og båtbyggerne på Rognan fulgte med i denne utviklingen. Med nye båttyper som var større og tyngre ble båtbyggingen stadig mer konsentrert på Rognan. I dag er båtbyggingen ikke langer noen stor beskjeftigelse, imidlertid har nye næringer overtatt. Blant annet har Nexans en fabrikk på Rognan der det produseres fiberoptisk sjøkabel.

Saltdal kommune (pitesamisk: Sálatvuome suohkan) ligger i Salten i Nordland. Kommunen ble opprettet 1. januar 1838 som et resultat av formannskapslovene, og omfatter stort sett det som tidligere utgjorde Saltdal prestegjeld. Med unntak av en liten grenseregulering i 1949, da en liten del av Skjerstad ble innlemmet i Saltdal, har kommunens grenser vært uendret siden opprettelsen. Saltdal er også navnet på dalføret som hoveddelen av innbyggerne bor i. Dalen starter i nord fra bunnen av Skjerstadfjorden, som her inne heter Saltdalsfjorden, og strekker seg sørover mot Saltfjellet. Dalen er bred med svære moer med furu. Det er dyrket land med gårder i rekke og rad oppover hele dalen. Kommunesenteret ligger på Rognan, og befolkningen bor ellers sprett oppover langs dalbunnen, Det er også noen andre dalfører på tvers av hoveddalen, hvor Junkerdalen er den mest kjente, og noen fjellgårder med bosetning. Kommunen grenser mot Rana i sør, Fauske i nord, Bodø og Beiarn i vest, og den svenske kommunen Arjeplog i øst. Skjerstadfjorden har i gammel tid het Saltpti. En mener at her som så mange andre steder at navnet på fjorden dannet av at navnet på hovedelven som renner ut i den, nemlig Saltelva som i tidligere tider het Salpt eller Solpt. I middelalderen gikk navnet på fjorden over til å bli brukt om områdene omkring den, og en mener at opprinnelig navn på Saltdalen var Salptardalr.Rognan ligger nord i kommunen ved fjordbotnen, og er administrasjons- og handelssted i kommunen, de fleste av kommunens innbyggere bor på Rognan. Navnet kan komme av ordet raun som betyr naken fjellgrunn, og dette kan henspille på den store nakne fjellveggen, kalt Storfloget, over Rognan. Navnet kan også komme av ordet raun som betyr rognetre.I Rognan var det i tidligere tider bare noen få beboelseshus, men en mengde små naust og boder som ble brukt av bygdefolket oppover langs dalen. Årsaken til dette var at havet var ferdselsvei og tilgang til båt var vesentlig for all kommunikasjon, dessuten deltok de fleste på Lofotfisket. Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank her. Handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk holdt til på Rognan.Saltdal var i tidligere tider kjent som bygda der nesten alle bygde båter, enten på Rognan eller på gårdene langt fra fjorden. Det ble produsert nordlandsbåter som ble benyttet over hele Nord-Norge, og en mener at denne produksjonen har holdt på helt siden tidlig middelalder. På slutten av 1800-tallet gikk en gradvis over til å produsere andre typer båter som var større og som kunne brukes lengre ute til havs. Båtene ble på begynnelsen av 1900-tallet gradvis motorisert og båtbyggerne på Rognan fulgte med i denne utviklingen. Med nye båttyper som var større og tyngre ble båtbyggingen stadig mer konsentrert på Rognan. I dag er båtbyggingen ikke langer noen stor beskjeftigelse, imidlertid har nye næringer overtatt. Blant annet har Nexans en fabrikk på Rognan der det produseres fiberoptisk sjøkabel. == Geografi == Saltdal er et fjordlandskap og en vid dal, denne strekker seg i nord-sør retning fra Rognan, i den innerste delen av Skjerstadfjorden i nord, og oppover mot Saltfjellet i sør. Ved Storjord blir dalen trangere og brattere, men vier seg igjen ut på Saltfjellet. Ved Røkland og Storjord går det store sidedaler mot øst, disse er henholdsvis Evenesdalen og Junkerdalen, der Junkerdalen er den sørligste. Det er rolig fjellterreng stort sett på begge sider av dalen, med blant annet Solvågtinden i Junkerdalen og Ølfjellet på Saltfjellet, som noen av de mest markante fjelltoppene. Den høyeste er imidlertid Nordre Saulo helt inntil svenskegrensa. Det er store øde fjellområder i øst, inn mot Sverige og i sør på Saltfjellet. Gjennom hele dalen strekker Saltdalselva seg nesten uten stryk før en kommer til Røkland. Elva har bidratt med store løsmasseavsetninger i nedre deler av dalen. Bosetningen er konsentrert i dalbunnen. Utover i Saltdalsfjorden er det flere bygder, der Botn, Saksenvik, Stamnes og Setså på østsiden er de største. Saltdalen er kjent for sitt stabile tørre innlandsklima, med varme somre og kalde vintre. Dette var bakgrunnen for etableringen av Vensmoen tuberkulosesanatorium. Øvre Saltdal, stasjonen Borkamo er blant de stedene med minst nedbør i Norge i den internasjonale normalperioden 1961-90. I siste 30-års periode 1991-2020, så er årsnormalen imidlertid bare 211 mm på stedet, som gjør Borkamo i Saltdal til Norges tørreste sted. Hengebjørk har en av sine nordligste vekststeder i Saltdal. Det er terrasser av sand den ene over den andre oppover i Saltdalen. Den laveste terrassen ligger helt nede ved Rognan og på denne står hovedkirken. Dalsidene er bratte og skogbevogste. Omtrent midt i dalen følger Europaveg 6 og Nordlandsbanen. Fylkesvei 812 går over fjellet til Misvær i vest, og riksvei 77 til Sverige går gjennom Junkerdalen i østlig retning. Før 2. verdenskrig var det ikke bilvei fra Rognan og videre nordover, men den tyske okkupasjonsmakten hadde store planer for vei- og jernbanebygging, og veien ble forlenget nordover langs fjorden mot Fauske i løpet av 2. verdenskrig. Mot fjellsidene mot øst og vest er det flere steder bratte sider uten vegetasjon, det en kaller for flåg eller flog. Det største ligger over Rognan og kalles Storflåget eller Fiskvågflåget, som kan sees på lange avstander. Andre flåg er Littelflåget, Ravnflåget, Nessflåget, Fjellengflåget og Tørflåget. Junkerdalen er som nevnt en sidedal til Saltdalen og starter ved Storjord og går helt inn mot fjellområdet Graddis på grensen mot Sverige. Dalen begynner med en trangt kløft, kalt Junkerdalsura som strekker seg fra Storjord til Solvågli. Junkerdalselva går i mange fosser og stryk gjennom denne kløften, og i tidligere tider gikk det en enkel kjørevei her, som ble bygget 1871-79. Denne veien var så smal at det ikke en gang var plass til stabesteiner. Dessuten går det mange ras langs med fjellsiden til Solvågtinden og Båtfjellet, slik at stabesteinene uansett ville blitt revet ned. Junkerdalen er kjent for sin spesielle flora som første gang ble beskrevet at sognepresten i Saltdal, Søren Christian Sommerfelt (1794-1838). Etter Junkerdalsura er dalen vid og Junkerdalselva går her rolig. Øverst i Junkerdalen ligger Graddis fjellstue og her var det i gammel tid en sti over til Merkenes fjellstue i Sverige. I Saltdal er det flere unike områder hva gjelder geologi, vegetasjon og dyreliv. Flere av disse områdene er av internasjonal verdi, spesielt Junkerdal nasjonalpark med sine sjeldne planter. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark er også et område med store kvaliteter. Det er også flere naturreservater i Saltdal, og disse er: Dypen naturreservat Fiskvågflåget naturreservat Fiskvågvatnet naturreservat Junkerdalsura naturreservat Kjeggen naturreservat Nystadneslia naturreservat Skansenøyra naturreservat Stor-Graddis naturreservat == Geologi == Det går en glimmerskifer-marmorformasjon fra Skjerstad og østover gjennom Saltdalen. Bergartene består videre av glimmerskifer og glinsende og sort skifer. Mange steder der elvene går ned i fjorden er det marmor og kalkstein. Øst for hoveddalen forekommer gneis og sandstenlignende glimmerskifer og kvartsskifer. Sør for Junkerdalen og på begge sider av Lønsdalen er det granitt. Et spesiell fenomen er alle de underjordiske elver, som har blitt dannet gjennom kalk og marmorformasjonene, mest kjente er Russågrotta der elva Russåga har sitt løp. == Tidlig historie == Saltdalen er rikt på kulturminner med stort mangfold som spenner over et langt tidsrom. Kulturminner viser ulike etniske gruppers utnytting av fjell, vann, elver og dalområder, og her er grenseområder mellom tradisjonell samisk og ekspanderende norsk kultur. På flere gårder i Saltdalen, Evenesdalen og Junkerdalen er det gamle kulturminner som bruer, sagbruk, kverner og møller. Det er også spor etter tjærebrenning og tømmerfløting. Arkeologiske undersøkelser beskrevet på slutten av 1950-tallet oppsummerer at det er funnet boplasser i Saltdal fra yngre steinalder, nærmere bestemt på Vassboten og Storjord. På begge stedene har en funnet beinknusere og brynestein. På Storjord er det i tillegg funnet ildsted, fiskesøk, en pimpstein, en øks av grønn skifer, en kniv og en spydspiss av skifer. I Lønsdalen, sør for Heimervatnet, ble det i 1931 funnet del av en ski.På Hjelbunes ved Skipmannvik ble det rundt 1950 er det funnet en del av en øks fra steinalderen. Øksen er datert til å være fra rundt 2500 år før Kristus og er en såkalt skafthulløks som har blitt delt i to ved skaftehullet. Den har ikke hatt noe praktisk betydning, men har vært et statussymbol for stormenn. Slike økser er et kjennetegn med spor etter stridsøkskulturen. En regner med at øksen er produsert i Sør-Skandinavia. En tolker funnet til at menneskene som levde i området hadde et sterkt ønske om å tilegne seg prestisjegjenstander.I Finnvika utenfor Rognan ble det funnet en flintdolk i 1980-årene. Dolken er datert til omtrent 1800 år før Kristus. Også den har opprinnelse fra Sør-Skandinaviske jordbrukere tilhørende klokkebegerkulturen. Både denne dolken og skafthulløksen er imitasjoner av metall. Dolken er uskadet og holdes for å være en av de vakreste som er funnet i Nord-Norge. Selv om dolken og øksen har blitt fremstilt av tidlige jordbrukere antas det ikke at jordbruksøkonomien hadde spred seg opp til Saltfjorden i det tidsrommet øksen er fremstilt. En antar at det heller var snakk om folk som livnærte seg av jakt og fiske, hadde noen husdyr og dyrket korn småskala. Fra tiden dolken kommer fra mener en derimot at jordbruket hadde etablert seg i regionen. Gjenstandene vitner om kontakt mellom mennesker over store avstander og på tvers av etniske og kulturelle grenser.På Langset, ute ved Saltdalsfjorden, er det to gravhauger fra jernalderen. Dessuten er det funnet flere langhauger på Saksenvik, også fra jernalderen.Kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså representerer rester etter stor aktivitet i tidlige tider, der en fremdeles kan se flere kvernberg. Det er tilsammen avdekket rundt 60 forskjellige kvernsteinsbrudd på Setså og i dalen opp fra Saksenvik. I terrenget utgjør disse markante formasjoner hvor en kan se sirkelformasjoner og huggmerker etter uttak av kvernsteinene. Kvernsteinsbruddet på Setså er nevnt i Aslak Bolts jordebok og en vet at kirken hadde eiendomsinteresser, noe som betyr at virksomheten hadde betydelig størrelse. En mener at driften sannsynligvis startet på 800-tallet og at gårdene der bruddene lå tilhørte høvdingegodsene som fantes i Hålogaland i jernalderen.Kvernstein fra Saltdal i middelalderen er funnet mange steder rundt om i landet, blant annet i Oslo. Fra Oslo har en funnet flere kvernsteiner produsert i Saltdal enn fra kvernsteinsbruddene i Hyllestad. Med økt bruk av naturressurser i Sør-Salten, som Setså og Saksenvik tilhører, skjedde samtidig en norrøn bosetningsekspansjon innover i landet og kolonisering av tidligere samiske områder. Historikere antar at kvernsteinbruddene i Saltdal må ha vært organisert av norrøne stormenn, og at høvdingsetet på Boðin (senere Bodøgård) sannsynligvis var sterkt involvert. På Saltnes, øst for Saltdalselvas utløp, ble den første kirke i Saltdalen bygget i 1651, denne ble revet i 1776 da en ny kirke ble reist. Kirken som ble oppført i 1776 ble i 1865 flyttet til Skånland i Trondenes.På Skansen, som nå er et større boligfelt øst for selve Rognan sentrum, er det funnet rester etter et festningsanlegg, som skal være anlagt av Preben von Ahnen på midten av 1600-tallet.Fra Samisk jernalder er det funnet fangstgraver for villrein ved Vensmoen. Videre er det på Trettnes et stykke ovenfor Kjemågas utløp i Saltdalselva funnet fallgraver for villreinsfangst, det samme har en funnet mellom Storjord og Stornes. Av samiske offersteiner er de tre steinene ved Stødi stasjon godt kjent. Det er også en samisk offerplass, formet som en ringmur med diameter 4-5 meter mellom Nordre Bjøllåvatnet og Søre Bjøllåvatnet. == Nyere historie == === Gårder i Saltdal === Setså beskrives av geolog og kulturgeograf Amund Helland (1846-1918) som en av de eldste gårdene i Saltdalen. For øvrig utførte Helland en stor geografiske beskrivelse av Norge på begynnelsen av 1900-tallet. I erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1430 nevnes Setså som en gård tilhørende erkebispestolen i Trondheim, som også hadde eierandel i kvernsteinsbruddet der. Herfra ble det tatt ut kvernsteiner for hele Nordland. Etter tradisjonell oppfatning stod det første huset med vinduer på Setså. I gammel tid var det vanlig med kveitsjå, det vil si at mavesekken til fisken kveite ble renset og spent opp på en ramme og brukt istedenfor vindusglass.Sundby var i gammel tid den største og mest betydningsfulle gård i Saltdalen. Det ble holdt ting på gården, den fikk den første vanndrevne sag og det var her poteter ble dyrket første gang i Saltdal.Andre gårder som er nevne i Aslak Bolts jordebok er Drageid, Saksenvik, Os, Nesby, Medby, Fiskvåg og Langvåg. At disse gårdene tilhører kirken vil si at de er drevet av leilendinger eller bygslingsmenn. Etter reformasjonen ble gårdene lagt under kronen (kongen). I årene 1793 til rundt 1815 ble gårdene solgt til bygslingsmennene.Lensregnskapen fra 1567 viser at det i Saltdalen var totalt 35 gårdbrukere fordelt på 18 gårder. Liv Krane har i sin artikkel i Saltdalsboka 1994 antatt at det kunne ha vært 6-7 personer på hver gård, og da kan hele Saltdalens befolkning estimeres til 250 personer. ==== Gården Fiskevåg ==== Gården Fiskevåg ved Fiskvågvannet, rundt 1 kilometer fra fjordbotnen, må ha vært ganske stor etter nord-norske forhold. Landskylden som gården betalte i 1386 var på 6 våger og 2 pund. (I tørrfisk vil dette si ca. 120 kg.) Gården strakk seg helt fra Høyarfall ned til fjorden, alt det som i dag er Rognan-sentrum og Skansen, i øst strakk den seg til Saltdalselva ved Saltnes. Lensregnskapen fra 1612 nevner to brukere på gården, nemlig Skipper Oluff Johannesen og Morten Christensen. Morten Christensen er Saltdalens første prest og kalles «herr Morten», sannsynligvis er han dansk. På denne tiden hadde Saltdal egentlig felles prest med Skjerstad, men dette var en upraktisk ordning fordi presten skulle roes over fjorden til søndagspreken én gang i måneden. Denne presten betale skatter og avgifter for å bo på gården til presten i Bodø som har rettighetene. Da denne presten dør rundt 1646, ønsker saltdalingene seg både prest og egen kirke. Dette blir innvilget og det blir bestemt at også den nye presten skal bo på Fiskevåg. For å spe på prestens beskjedne inntekt forpliktet allmuen seg til å betale såkalt juleskjenk. Denne består av et kjøttlår og 8-12 lys annethvert år fra hver mann, samt 32 shilling hvert år.Liv Krane skriver i sin artikkel i Saltdalsboka 1994 at på denne tiden var hele det som i dag er Rognan-sentrum en utmark for Fiskevåg gården, og at det neppe bodde noen mennesker ut mot fjordbotnen. Imidlertid mener hun at det er sannsynlig at det på denne tiden var en rekke buer og naust langs Rognan-fjæra, dette fordi fjorden var hovedferdselsåren. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik.Ved Fiskvågvatn, nøyaktig én kilometer fra havet, var det i tidligere tider forbindelse til havet. Helland nevner at eldre folk sa at en kunne ro fra havet og opp til dette vannet. Det sies at det var en dyp renne inntil fjellet som var farbar med båt, men at et mektig jordskred fylte rennen. Mens rennen var farbar var det jektehavn her, noe som har gitt navn til Store og Lille Jægtbakken. Imidlertid viser nyere forsking utført ved Universitetet i Tromsø, at det neppe har vært forbindelsen mellom Fiskvågvannet og havet siden vikingtiden, altså rundt år 1000.Jektefart var transport fra Nord-Norge til Bergen med tørrfisk, i retur fikk bygdene ettertraktede varer som var umulig å produsere i Nord-Norge, eller for eksempel korn som det ikke ble produsert tilstrekkelig av. Denne transporten var organisert som såkalte bygdefar, det vil si at én jekt foretar transporten på vegne av en hel bygd. Den første sikre opplysning om en bygdefarordning i Salten har en fra Saltdalen i 1666.Bygningene på Fiskevåg ble etterhvert i dårlig stand og prestene som bor der på 1600- og 1700-tallet klager stadig over trange kår. Dette endrer seg når Saltdal blir eget kirkesogn i 1770. Fiskevåg blir nå etablert som prestegård, og i 1829 blir en ny hovedbygning satt opp. Bygningen settes opp i tømmer, og snekker, maler og murermester blir lønnet for arbeidet, mens resten utføres som pliktarbeid av bygdens folk. I 1885 er denne bygningen for liten og en ny og større bygning blir ført opp. Den gamle bygningen blir solgt til baker O. Spørck for 800 kroner og han bygger denne opp som hotell på Rognan. Dette hotellet brant imidlertid ned etter noen få år, mens den nye prestegårdsbygningen fremdeles er bolig for presten i Saltdal. På begynnelsen av 1800-tallet har Fiskevåg hele ni husmannsplasser. ==== Gården Saltnes ==== I tillegg til gården Fiskevåg var Saltnes på østsiden av Saltdalselva ut mot fjorden den andre storgården i Saltdal. Opprinnelig navn på gården kan ha vært Saltptarnes, der det første ledde i ordet er et elvenavn. Ikke mye er kjent om gården, men i skattemanntallet for 1557 er den omtalt for første gang. Det nevnes flere brukere og eiere etter dette årstallet. I 1724 omtales for første gang Abel Abelsen Mørch på Saltnes, hans slekt skal komme til å residere på Saltnes i mer enn 150 år. Mørch er født i Bremen i Tyskland rundt 1680 og han bodde noen år som kjøpmann i Bergen. I 1706 tar han borgerskap i Bergen, han blir gift to ganger, siste gang med Gjertrud Omsen. Hennes far i Bergen er blitt eier av Saltnes etter å ha tatt utlegg i gården i 1720. Paret bosetter seg på Saltnes hvor de får 10 barn, en kilde sier at ni av disse vokser opp. Abel Abelsen Mørch dør i 1730 og Gjertrud blir sittende alene med ansvar for barna, gårdsdriften og handelsvirksomheten som hennes mann har etablert. Den yngste datteren het Margrethe Elisabeth Mørch og var født i 1729, hun gifter seg med en av sønnene til Elling Kristoffersen fra gården Fiskevåg. Elling Kristoffersens mor var medlem av Benkestokslekten fra Meløy, denne familien hadde mange forgreninger ut til handelsstedene i Nordland, og fikk stor betydning for økonomisk og kulturell utvikling.Margrethe Elisabeth Mørch ble altså gift med Jens Ellingsen fra Fiskevåg i 175, han kjøper gården og får skjøtet den 2. august 1751. Margrete Mørch er da 22 år og Jens Ellingsen 29 år. I løpet av de neste 24 årene får de 12 barn hvorav ni vokser opp. Med Jens Ellingsen som handelsmann blir Fiskevåg en av de store handelsstedene i Salten. Jens Ellingsen driver også jektebruk samme med sin bror, og de har to jekter som de seiler til Bergen med. Alle sønnene ble oppsittere og skippere på handelssteder rundt omkring i Nordland på steder som Sortland, Røsvik, Lødingen, Steigen (Skagstad), Skrova og Borge. De to døtrene giftes inn på handelsstedene i Gimsøysand og Inndyr. Ellingsene blir skippere på Saltnes i flere generasjoner. Med seg til Bergen har de fisk, tran og rogn, når de reiser tilbake har de med seg varer, gjerne importert fra utlandet. Skipperne ble velholdne og gårder som Saltnes og Fiskevåg fikk stor innflytelse økonomisk og kulturelt. Skipperne kunne legge seg til en egen livsstil med store hus med møbler og innbo som ellers bare var vanlig i byene. De var gjerne de første til å ta i bruk nye ting som kaffe og te, og de kunne kle seg etter skiftende moter. Slik kunne moter og samværsformer som var vanlige i Europa finne veien til små steder nordpå.Johan Ellingsen var den yngste av søsknene, han overtok Saltnes og drev en stor husholdning med mange tjenere, og hadde ikke mindre enn seks drenger på gården. Saltnes var i tillegg både kirkested og handelssted. Etter 1814 kom en ny tid, og formene for handel og omsetning endret seg. Skipperne gikk over til å kun være handelsmenn og redere. På 1830-tallet begynte mange handelsmenn å sende varene sine til Tromsø, istedenfor Bergen. Mange skippere hadde stor gjeld i Bergen, og fra midten av 1800-tallet begynte bergenskjøpmennene å ta store renter for denne. Handelsmannen på Saltnes tok initiativ til den første banken i Saltdal, og han var både formann og kasserer i denne. Økonomisk problemer og konkurs, samt mislighold i banken førte til at den siste handelsmannen på Saltnes måtte sone fem års straffearbeid i Trondheim. Hans kone og barn dro sørover, og de kom aldri mer tilbake. Gården er i dag del av Saltdal bygdetun. ==== Gårdene oppover i Saltdalen ==== Oppover i Saltdalen mot sør ligger de største gårdene, som også sies å være de eldste. Disse heter Nestby, Medby og Sundby, der Nestby er den nordligst, og Sundby ligger lengst mot sør. «By» betegner en større gård med flere oppsittere. Lenger opp i dalen ligger de gamle gårdene Pothus og Evensgård der sidedalen Evenesdal begynner. Disse var tidligere de øverste gårdene i Saltdal. Enda lenger opp ligger Røkland, Lilleallmenningen og Storallmenningen, som senere ble de øverste gårdene. Sør for disse begynner allmenningsskogen som strekker seg kilometervis oppover dalen og videre oppover Lønsdalen og Junkerdalen.De nyere gårdene lenger opp i dalen ble opprettet av rydningsmenn på midten av 1850-tallet, og disse har navn som ender på «nes». Disse gårdene er Bleiknes, Langnes, Trætnes, Berghulnes, Christen Dalnes, Nystadnes, Mastnes og Stornes. Ved Storjord renner Lønselva og Junkerdalselva sammen og danner Saltdalselva. Saltdalen deler seg også her, mot øst går Junkerdalen og mot sør Lønsdalen. I Junkerdalen har det vært samisk bosetning i lang tider og norsk bosetning først på 1800-tallet. I gamle dager før det ble anlagt vei over Saltfjellet var ikke Lønsdal noen mye brukt vei over til Rana. Istedenfor fulgte folk telefonledningen gjennom Bjølådalen lenger vest.Junkerdalen har forøvrig fått navn etter junkeren Preben von Ahnen som på oppdrag fra Danskekongen utførte et hevntokt inn i Sverige for å ødelegge sølvgruvene i Nasa. Dette felttoget ble utført med en tropp på rundt 100 mann, de fleste fra Saltdal, som gikk gjennom dalen og over svenskegrensen mot Silbojocki i midten av august 1659. === Kirkested === I eldre tid var nærmeste kirkested Skjerstad hvor Saltdalens lille befolkning sognet. Enda før denne tid var nærmeste kirke i Bodø. Helland nevner at Preben von Ahnen lot Saltdalens allmue å få tillatelse til å bygge en kirke i 1648. Dette som en belønning for å ha vært velvillige stilt overfor festningsanlegget som han etablerte på Skansen, dessuten for å ha deltatt i felttoget gjennom Junkerdalen for å ødelegge Nasa sølvgruver. Det heter at Saltdalens menighet søkte Fredrik III om å få egen prest, da presten «Herr John» i Skjerstad døde. Den 21. desember 1650 ble søknaden innvilget «paa grund af veiens besværlighed og det onde føre til Skjerstad». Den første kirken ble bygget på Saltnes på en slette rett øst for Saltdalselvas utløp. En ny kirke ble bygget i 1864 på Rognan og denne er fortsatt hovedkirken i bygda. Næst indenfor Skjærstad ophøyer sig smukt Salt-Dalen, forinden hvis Cirkul og BugtVed ott-ti Bønder ernæres. Et Folk av Arbeide, som hjælper sig vel, Har selvr opbyggd et lidet Capel, Hvori der prædikes og læres.Paa egen Bekostning de lønner den Mand, Som dennem oplyser i salig Forstand Og sætter GUDS Kundskap for Øie. Det Brød er vel lidet, dog lever han der, I lige stor` Parter GUD Brødet ei skjær, Part maa sig med Smulerne nøye. Ifølge legenden ble tømmeret hugget langt oppe i allmenningskogen, og fløtet nedover Saltdalselva. Der stokkene fløt i land skulle kirken bygges. Tømmeret fløt i land ved Lien et stykke opp i dalen. Siden dette var et ubekvemt sted for en kirke ble tømmeret igjen skjøvet ut i elven, og denne gange fløt tømmeret opp på Saltnes hvor det ble bygget kirke eller kapell i 1651. Dette til tross for at en heller ville ha foretrukket at kirken ble reist på andre siden av Saltdalselva. I 1776 ble den opprinnelige kirken revet og en ny korskirke bygget der den gamle stod. Tømmeret fra den gamle kirken ble solgt og benyttet til oppføring av Skånland kapell på Trondenes. Noen år før dette, i 1770 ble Saltdal eget prestesogn. === Rognan og dets utvikling som bygdesenter === På 1600-tallet var det som i dag er Rognan sentrum en del av utmarken til gården Fiskevåg. Innbyggertallet i Saltdal var lavt, og det var sannsynligvis ingen som bodde ut mot fjorden. Helt ut mot stranden lå det antageligvis naust og boder der folkene oppe i bygda hadde sine båter og utstyr. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik. Sentrum i bygda er i lang tid sannsynligvis Fiskevåg og Saltnes der skipperne kommer med sine varer fra Bergen, som nevnt over i avsnittene om disse gårdene. Presten og botanikeren Søren Christian Sommerfelt utga i 1827 Physisk-oeconomisk beskrivelse over Saltdalen og her er en utførlig beskrivelse av Rognan. Han skriver at stedet har utviklet seg til å være et sted der noen husmenn og gjestgivere bor fast. I tillegg har de fleste i Saltdal et naust eller en bod på Rognan. Hit reiser folk oppe fra bygda for å hente sine fiskevarer eller for selge trevarer til fremmede. Sommerfelt beskriver at folk ikke bare reiser ned til Rognan for å gjøre nødvendige ærender, men også for å svire. – Foruten fyll blir det også en del spetakkel, sier Sommerfelt, og ikke bare husbonden, men tjenestefolk og barn drar nedover. Han beklager seg over denne skikken, men sier at dette er noe folk helt fra ungdomstiden er blitt vant med, så dette er en vane som er vanskelig å endre. Brennevinet er billig og selges over alt, og som Sommerfelt sier: – mødrene synes det er for hardt å nekte smågutter en slik nektar. Sommerfelt håper at det skal være mulig å kunne innskrenke bruken om folk får smaken på noen annet og mindre skadelig, og han håper at kaffe kan fylle brennevinets plass. Helland beskriver Rognan på begynnelsen av 1900-tallet, han nevner de mange små tømmerstuer som folkene lenger opp i dalen bruker til å sove over til kirkepreken på søndag, eller ofte over til mandag. Folk oppe i dalen hadde lang kirkevei, det var dessuten vanlig å gjøre innkjøp hos handelsmennene på lørdag. Lørdag er som en fridag i Saltdalen, og folk sier at de er «rognankledd», og mener da det samme som «søndagskledd» andre steder. I 1840-årene ble det etablert fast handel på Rognan. De som åpnet handelsboder forsøke på forskjellig vis å samle kunder, og det oppstod en skikk med å la det stå en dunk med tobakk på disken, fra denne kunne alle få tobakk i pipene sine gratis.Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank på Rognan. Det bodde handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk på Rognan.Tidligere var bebyggelsen i dalen samlet i landsbylignende klynger, men ved 1900-tallet var gårdene flyttet og spred ut. Den største bebyggelsen var på Rognan der det var 38 bebodde hus og 289 fastboende. ==== Kafeene ==== De afgjør forretninger og gaar ellers og driver og fortærer store mængder kaffe, naar de ikke kan faa øl eller brændevin. På begynnelsen av 1900-tallet var det kommet opp to kafeer på Rognan. Både folk som hadde ærend med handel og de som ikke hadde slikt ærend tok inn der. Folk som kom kjørende nedover bygdeveien om vinteren, og de som bygde båter i Rognan-fjæra, kunne ta seg tid til en varm kopp kaffe. Noen av de som gikk mye på kaffe ble kjent for å være stordrikkere og kunne sette til livs 15-20 kopper på en dag. Vanlig mening var imidlertid at det beste var å ta den kaffen en ville ha tidlig på dagen. De som drev kaffene hadde det nemlig med å koke kaffe på gruten og dessuten tilsette sikori, og slik blir det ikke god kaffe av. Senere kom det til mange flere kafeer og utover i etterkrigstiden var Rognan et sted med mye folkeliv der kafebesøk var sentralt. === Næringsveier === ==== Husdyrhold og jordbruk ==== Helland beskriver i sin beretningen fra 1908 at de dyrebesetninger som er best behandlet er de som kommer fra gårdene høyere opp i dalførene. I de laver deler av dalen arbeider folk med båtbygging, og ser på landbruk kun som en binæring. Gårder lenger opp driver kun med gårdsdrift. Også Aksel Hagemanns reiseskildring fra Saltdalen i 1880-tallet nevner at jordbruket forsømmes. Han sier at for «mændene er jordbruget et uværdig arbeide, der helst bør overlates til kvinderne». På den annen side sier han at «dalværingen ikke læger sig på ladsiden», mennene drar på Lofotfisket, de hugger skog, lager «hundreder tønder tjære» og driver med båtbygging på nesten hver eneste gård. En saa stor industri som baadbyggerie i Saltdalen optager meget af landmandens tid, saa landbruget ei kan ofres det arbeid som der, hvor hele familien har landbruget som eneste beskjæftigelse. Amund Helland sier at i Junkerdalen er værforholdene skiftende, spesielt på sensommeren, og det hender at høyet etter slåtten må tas inn halvtørt. Her benyttes små utmarksløer med sterk gjennomtrekk, slik at høyet allikevel tørker. På alle gårdene er det sauehold, og på fjellgårdene er det også geiter. Det selges kjøtt til gruvene i Sulitjelma og til Bodø som stadig vokser. Smør og ost selges også i små kvanta. Videre har korndyrking vært viktig i hoveddalen, men utsatt for frost på høsten. Det dyrkes bygg 40 km opp i dalen fra fjordbunnen, og litt havre. På høyereliggende gårder dyrkes kun poteter, og i Junkerdalen dyrkes korn i sørhellinger i dalsidene. I beskrivelsen står det at sæterbruk har vært vanlig i tidligere tider, men disse er allerede nedlagt på begynnelsen av 1900-tallet. Bare i Boten noe lenger ut i Saltdalsfjorden har en dyr på utmarksbeite på noe som ligner sæterbruk, men her går folk opp hver morgen og kveld for å melke.I beskrivelsen til Amund Helland er det også nevnt at tamrein ble hold i store antall tidligere, men på begynnelsen av 1900-tallet er det bare noen få oppsittere igjen som holder rein. Det er en enkelt svensk reinflokk på rundt 1000 rein på sommerbeite i fjellene, videre har norske og svenske samer hatt rein i fjellene i Saltdalen. På begynnelsen av 1900-tallet har de norske samene blitt fastboende.Landmåler og kaptein Marius Widerøe er i Saltdalen i 1909 for å foreta landmålinger for Norges geografiske oppmåling. Han gir mange beskrivelser av forholdene i Saltdalen. Widerø bemerker at behandlingen av jorden skal ha forbedret seg mye de siste årene, men at den enda står langt tilbake. Redskapen betegnes som dårlige og gammeldagse, men at en del nytt utstyr blir tatt i bruk. Dessuten bemerker han at det brukes dårlig gjødsel. Han har heller ikke mye positivt å si om fedriften, selv om den er viktigere enn åkerbruket: – Kvegrasen er dårlig, det er små, dårlige og magre kyr, og oksene som brukes til avl er ikke mer enn kalver. ==== Skogbruk ==== Det er store sammenhengende skogstrekninger i Saltdalen, og mye av dette er furuskog. Helland skriver at allmenningene på begynnelsen av 1900-tallet er hardt uthugget. Det er staten som eier mesteparten av furuskogen, og tømmeret selges på auksjon eller etter anbud til bygdens folk. Lite tømmer selges ut av bygden, fordi det meste går med til båtbygging. Tidvis er det drift i sagbrukene ved Drage, Sundby, Børånes og Saltnes. Ellers er det mye bjørkeskog og om våren blir denne fløtet nedover elvene fra Dverset og Vik, denne blir solgt som ved i Bodø eller endog helt ut til Lofoten. Også bjørkenever blir eksportert fra Saltdal til kyststrøkene. Her har en bruk for never til taktekking, altså at den legges under torven. I Saltdalselva fløtes tømmer helt oppe fra Lønselva, fra 1. juni til 15. juli syselsetter dette hele 50 mann. ==== Fiske ==== Når det gjelder fiske på begynnelsen av 1900-tallet skriver Helland at fisket i Saltdalsfjorden kun er til hjemmebruk. Det er ikke mye fisk i fjorden, men noe torsk og hyse fås. Imidlertid sies det at fisket her var mye bedre i eldre tid, og at et stort og forskjelligartet fiskeri fant sted. Dette hadde sammenheng med sildestimer som kom inn fjorden. Tradisjonelt reiste menn fra Saltdalen på Lofotfisket, men rundt 1908 er det kun seks båter som drar ut på Lofotfisket. Det er mer vanlig at fersk fisk transporteres fra Lofoten og inn til Saltdal. Tidligere kan han fortelle at alle menn i alderen 16-60 år dro på Lofothavet. Ved århundreskiftet er det ikke uvanlig at bygdens unge menn søker arbeid i Sulitjelma gruber når alt annet slår feil.Helland beskriver at om våren er det stimer av lodde som går opp i Saltdalselva under isen, i tillegg til flyndre og ål. Av og til fanges ål, men den kastes fordi folk anser den for å være skadelig. Det fiskes laks både i Saltdalselva, i Saltdalsfjorden og i ørret i vannene inne i fjellene, men dette har liten betydning annet enn som avveksling. ==== Befolkning skikk og bruk ==== Sommerfelt nevne at blant de 1049 innbyggere er det 119 gårdsmenn, det vil si gårder med matrikkulert jord. Det er syv husmenn med tilgang til jord de kan dyrke, og syv som ikke har jordstykke. Det er fire husmenn som er både uten hus og jord, disse lever som såkalte inderser. Videre beskriver Sommerfelt befolkningen som alminnelige sunne og friske. Imidlertid mente folk at mennene var sterkere før, og allmenn oppfatning er at dette skyldes at guttene begynner med hardt arbeid i for tidlig alder, spesielt sendes de tidlig ut på Lofotfisket. Sommerfelt mener imidlertid at den naturlige forklaringen er: – brennevin og tobakk som fortærere menneskenes kraft både psykisk og moralsk. Videre skriver han at kvinnene har et fortrinn i Saltdalen ved at de er pene: – meget vakre piker er ikke sjeldent, spesielt mellom 16 og 18 år. Etter denne tid legger de seg dessverre ut på grunn av det tunge arbeidet. Kvinnene har derfor en ualminnelig styrke.Sommerfelt beskriver også en skikk med å døpe barna svært tidlig, og det har skjedd at barn har blitt døpt samme dag som de er født: – Når slikt skjer om vinteren er det ikke til å underes over at barn begraves søndagen etter at de er døpt. Sommerfelt mener at skikken er så innarbeidet at dette neppe tar slutt før det kommer en lov som forbyr dette.Sommerfelt beskriver saltdalingenes arbeidsinnsats: – De er svært kjent for sin arbeidsomhet, men etter mitt skjønn er det først og fremst det annet kjønn som skal ha denne rosen, for kvinnene blir pålagt nesten alt arbeid på gårdene. Han sier at saltdalingene på vinterfiske i Lofoten er kjent for sin ordentlig oppførsel. Derimot er de ikke godt likt av handelsstanden, grunnen er at de fører hjem den største delen av fiskefangsten og ikke selger alt for å bruke mesteparten på kjøp av brennevin. Folk leser godt, men det er sjeldent at noen kan skrive og regneferdighetene er dårlige. Dette kunne vært nyttige kunnskaper mener Sommerfelt siden folk driver mye med småhandel.En spesiell skikk i Saltdalen som Sommerfelt beskriver er at det tidligere aldri ble slaktet storfe om sommeren. Dermed hadde ingen kjøttmatt selv i de største bryllup. Det ble ansett som synd å slakte dyr i «dets gledeligste tid» på året, men han skriver at andre overtroiske grunner kan ligge bak. I 1897 var det 107 individer i Junkerdalen, hvorav 82 bodde i selve dalen og resten bodde i Tjøris, Skaidi og Graddis. De fleste er fra distriktet, men det er noen innvandrere fra Solør og Valdres, en del innvandrede svensker, og noen med samisk herkomst. Språket er oppblandet med ikke-norske ord og uttrykk. Totalt i Saltdalen var det ved folketellingen i 1900 kun 33 samer og 6 kvener. I 1725 er det ifølge Thomas von Westen 17 samiske familier i Saltdalen: – 68 sjeler er omvendt fra hedenskapen til kristendommen. Sommerfeldt sier at ved begynnelsen av 1800-tallet er antallet samer neppe over 68. På denne tiden begynner «fjellfinnerne» (samer) å komme ned i bygden for å selge rein, ost, skinn og et spesielt skinn fra føttene til reinen som ble brukt til finsko. Tilbake fikk samene brennevin, vadmel og mel.Ifølge Helland var Saltdalen i gammel tid bebygget av nordmenn i fjordbotnen, og samer holdt til lenger opp i dalen. Helland sier at: – På Sundby ble det drevet tuskhandel med finnerne, skindvarer byttes mot kramvarer og brennevin. Finnerne kom om sommeren med kløvrein og om vinteren med pulk. Han sier at folks oppfatning er at de fleste gårder lengst oppe i Saltdalen er etablert av samer. Ved begynnelsen av 1900-tallet sier han at det er sjeldent å se samer i dalen, men at det er noen fattige samiske familier lenger opp i sidedalene, samt sporadisk svenske flyttsamer som streifer i fjelltraktene. ==== Husflid og småindustri ==== På begynnelsen av 1900-tallet var det dampdrevne sagbruk på Drage, Sundby og Saltnes, samt en tønnefabrikk i Saksenvik. Fra Russånes sagbruk og snedkerfabrik ble det produsert møbler, vogner og flere andre ting. Denne lille fabrikken ble drevet med vannkraft fra Russåga. Fabrikken ekspanderte utover på 1900-tallet og pene møbler blir produsert og solgt langt utenfor Saltdals grenser. Bedriften fikk en stor kontrakt med Telegrafverket på midten av 1930-tallet om leveranser av telefonbokser for innendørs bruk. Dette var pene kabinnetter god isolert med sagflis og papp. Produksjonen av telefonbokser og møbler fortsatte i mange år, men med mange vansker. I 1972 avviklet bedriften sin virksomhet. I dag produseres det ferdighytter på Russånes, kjent som Saltdalshytta. === Båtbyggingen === Båtbyggingen i Saltdalen har meget lange tradisjoner, og det er gjort antagelser om at langskipet «Ormen» kjent fra Olav Trygvassons saga var bygget her. Etter alt å dømme var skipet bygget nordpå, selv om det ikke er noe sikkert belegg for at det kom fra Saltdal. Knut Moe fremlegger i Bodin bygdebok argumenter for at langskipet kom fra Saltdal, han sier at «eneste rimelige byggested for Ormen» er Saltdal. I så fall vitner dette om skipsbygging i Saltdal før år 1000. Snorre sier at Ormen var det fineste skipet i Norge, og at Olav røvet det fra Salten-høvdingen Raud den ramme. Ormen hadde 30 rom og hadde en stor drage med forgylt hode i fronten. Dette skipet var for øvrig modell for «Ormen lange» som var enda større.Major Peter Schnitler omtaler båtbyggingen i Saltdalen i 1743 i forbindelse med sine grensekommisjonsprotokoller, dette er forøvrig de tidligste konkrete skriftlige kilder som finnes om denne virksomheten, og den første som også dokumenterte at de bygde jekter i Saltdal. Eiler Hagerup Rosenvinge forteller i 1790 at saltdalsbåtene er de beste og mest ettertraktede båtene i Nordlandene. Dersom folk i Nordlandene skulle klare seg uten båtene fra Saltdalen ville det se ille ut for fiskeriene og for trafikken til Bergen. Sommerfelt beskriver også at båtbyggingen i Saltdal er av vesentlig betydning for bosetning og livberging i Nord-Norge på 1800-tallet.Ifølge Sommerfelt ble det i 1820-årene bygget en ny jekt på Rognan hvert år. Allerede så tidlig klagde bygdefolket over at det i allmenningskogen var vanskelig å finne stort nok tømmer til slike båter. For øvrig sier Helland at det skal ha være bygget en skonnert på Rognan. Sommerfelt sier også noe om egen jektefart, altså transport av tørrfisk til Bergen, ikke ble vanlig før i 1708. At tilhugge Tømmeret til Planker til Baaders og Jægters bygning i hvilken Konst de exelerere. Tømmer ble skaffet opptil 50 km opp i Saltdalen fra Rognan i Kongens allmenning. På denne tiden var øksen den viktigste redskapen, og major Schnitler mente at bøndene på denne måten ødela mye tømmer ved at kun én eller to planker kunne lages ut fra én stokk. Om de heller hadde fått satt opp et sagbruk kunne de fått fem til seks planker ut av hver tømmerstokk, mente han. På denne tiden kjente ikke bøndene til sagbruk. Året da major Schnitler besøkte Saltdal var det åtte eller ni båter av forskjellig størrelse under bygging. Disse ble solgt til folk ikke bare i Nordland, men enda lengre unna.Helland beskriver at båtbyggingen skjedde som husflid på gårdene flere titals kilometer fra fjordbotnen. Hver mann var båtbygger, og om sommeren rodde man båtene nedover Saltdalselva og om vinteren dro de nedover på snølagt mark. Axel Hagemann sier i sin reiseskildring: «Den underlige, taktfaste klinkningsmusikk følger fra Rognan til Nordnes, hvad enten man saa reiser sommer eller vinter». Videre skriver han om transporten av nybygde båter nedover Saltdalen: «Det er ogsaa et stolt syn om lørdagene at se disse lette, nypudsede baade fyldet med festklædt almue, mænd og kvinder, stryge nedover elven, ført av kraftige aarer, snart enkeltvis, snart flere sammen dannede hele smaa flotiller.»Det fortelles at det en gang ble transportert 16 dekksskøyter nedover Saltdalen, og at den største av disse var 55 fot. Transporten tok hele åtte dager og for den største båten måtte det være 100 mann for å dra. Slike transporter ble kalt for sættardugna.På begynnelsen av 1900-tallet skjedde båtbyggingen i Nordland ellers i Bindal, Vefsn, Hemnes og Rana. De viktigste bygdene for båtbyggingen i Nord-Norge var Rana og Saltdalen. Alle båtene fra Rana ble lagd av gran, mens de fra Saltdal lages av furu. Båtene fra Saltdal var dermed sterkere, men tyngre enn de fra Helgeland. Helland sier at båtene fra Rana var kjent for å være lettere og vakrere. I 1887 bygges den første listerbåten i Saltdal. Denne båttypen har sitt opphav fra Lindesnes og er kravelbygd, og fikk til å begynne med ikke noe godt ry på seg i Nord-Norge. Noen mente at båttypen var farlig fordi kastevind kunne få båten til å skjære over og gå ned. En nordlandsbåt derimot ville ikke synke, men holde seg flytende med kjølen opp. De som berget seg opp på kjølhvelvet kunne dermed ha håp om redning. Fordelen med listerbåten var at den var bedre skikket for havfiske, den var lettere å manøvrere og mer ledig i sjøen under seiling. Etter en tid fikk fiskerne mer tillit til den nye båttypen, og i Saltdal ble nordlandsbåtene ikke lenger bygget.I Saltdal kunne en svært iherdig båtbygger greie å bygge en båt på 12-14 fot i løpet av 5-6 dager, imidlertid hadde ikke slike båtbyggere godt ry på seg for å lage gode båter. Sommerfelt beskriver at båtbyggerne har et bemerkelsesverdig skarpt og øvet øye for sitt fag. De bruker ikke andre mål, vinkler, og så videre enn lengdemål når de bygger båtene. Båtbyggerne var ofte selv fiskere og fikk dermed anledning til å seile med sine egne båter før de ble solgt. Dette ga dem erfaring med hva som var viktig med en god båtkonstruksjon.På begynnelsen av 1900-tallet ble det sjeldent bygd fembøringer, mens det før ble bygd kun slike båter og andre nordlandsbåter. De største båter som ble bygd var kravellbygde med dekk som koster opptil 5000 kroner. Dermed ble det lagd nye båttyper i Saltdalen, mens det i Rana, Beiarn og Folda ble bygd tradisjonelle båter. De mindre båtene som blebygd var imidlertid av den tradisjonelle typen. Bygging av store båter skjedde kun på Rognan. Den siste jekten bygges i Saltdalen i 1881. At omfanget av båtbyggingen er stort får en inntrykk av når Helland sier at i 1817 blir nesten alle de større og mindre båter som var i bruk i Bodø, Salten, Lofoten og Vesterålen kom fra Saltdal. Han nevner at i 1900 hadde 120 mann arbeidet med å bygge 413 båter, av dette var det skøyter, dorryer, spissbåter, listerbåter, nordlandsbåter, kjekser og joller. Hver mann hadde da bruk 20 arbeidsuker hver dette året. Det produseres både klinkede og kravellbygde båter.Omkring 1900-tallet ble det vanlig med motor (dieselmotor) i fiskefartøyene istedenfor seil. Fartøyene utvikles til å bli større og tyngre, noe som fører til konsentrasjon av båtbyggingen på Rognan. I 1914 blir den første slippanlegget på Rognan bygget av Johan Drage og Ludvig K. Næsby, denne var kjent som «Drageslipen». I 1921 etableres det andre anlegget av Mons Høihilder og Harald Bakken, kjent som «Patentslipen». På 1930-tallet arbeider mellom 150 og 200 mann med båtbygging, og et tilsvarende antall arbeider med småbåtbygging på gårdene. Johan Drage får flere ganger medalje for sine gode båter, og leverer fiskebåter fra Grense Jakobselv til Stad, dessuten til Finland og Island. Fra 1914 til 1953 produserer Johan Drage 330 nybygg, det dreier seg om passasjerbåter, fiske-, fangst- og ishavsfartøyer og bilferger. Båtene bygges opp til 120 fot, og i tillegg utføres det flere tusen ombygginger og reparasjoner.Det tekniske utstyret for båtbyggingen utviklet seg i takt med tiden, men driftsbygningene var dårlige, og de gamle naustene var falleferdige. Frem til 1940 var arbeidsforholdene slik de hadde vært 100 år tidligere. Båtbyggingen foregikk under åpen himmel, som verken ga tilfredsstillende forhold for materialer eller for arbeidsfolk. Moderniseringen kom utover etterkrigstiden. Et spesielt forhold med bedriftene var den svært begrensede administrasjonen, og typisk ble kontor- og regnskapsarbeid utført av bedriftseierne ved de to båtbyggeriene etter vanlig arbeidstid. Helt opp til nå har det vært bygget tradisjonelle båter på Rognan, en jekt ble bygget så sent som i 1996. === Skansen ekserserplass === På Skansen rett øst for dagens sentrum på Rognan ble det på slutten av 1800-tallet etablert en ekserserplass, etter at det med lov av 28. juni 1897 ble gjeninnført tvungen verneplikt i Nord-Norge. Den første innrykningen var i juni 1898 for Salten kretskompani som omfattet de daværende kommunene Bodø, Bodin, Gildeskål, Beiarn, Skjerstad, Saltdal, Folda, Steigen og Hamarøy. Plassen ble også noen år benyttet for Lofotkompaniet. På Skansen ekserserplass var det kun telt for rekruttene. Rekruttperioden varte i 72 dager om sommeren med rund 800 soldater i leiren. Rekruttleiren ga det lille stedet ekstrainntekter og arbeidsplasser, på denne tiden var det bare 38 bebodde hus på Rognan og seks syv landhandlere.Skansen ekserserplass hadde flere store ulemper: Det var ikke spesielt godt øvingsterreng i nærheten og veien til skytebanen var lang. I 1909 var siste sesong på Skansen og Saltenkompaniet ble etter dette forlagt på Elvegårdsmoen. Som nevnt over var for øvrig Skansen etablert som et festningsanlegg av Preben von Ahnen på 1600-tallet. Her hadde han sitt Saltens kompani 112 menige soldater som etter tradisjonen trente, og var forlagt i ett halvt år i forbindelse med felttoget til Nasa sølvgruver i Sverige. Under 2. verdenskrig ble det anlagt flyplass på Skansen som fremdeles er i bruk for småfly. === Vensmoen sanatorium === Den 28. juni 1912 beslutter stortinget at Statens Tuberkulosesenter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet. Stedet ble kjent som Vensmoen Sanatorium. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et behandlingssted for tuberkulose. Etter en byggeperiode på rundt tre år ble sanatoriet tatt i bruk 7. november 1916.Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Legen Albert Tillisch stod for planleggingen av institusjonen og Martin Schytte Berg var arkitekt. Bygningen som ble reist er monumental med innslag av barokk, nyklassisisme og jugend. Det ble anlagt en stor park rundt sanatoriet. Omgivelsene ellers er skogrike. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.Vensmoen Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda og var i drift til 1966. Totalt ble nesten 20 000 pasienter behandlet fra hele Nord-Norge. Institusjonen ble deretter omgjort til åndssvakehjem. === Elektrifisering === Det første vannkraftverket i Saltdalen ble satt i drift i 1909 i forbindelse med Russånes snekkerfabrikk. Neste kraftverk som ble etablert var i forbindelse med sanatoriet på Vensmoen. Dette elektrisitetsverket er på 28 kW og ble satt i drift i 1914. Ordfører Mons Høihilder arbeidet i årene 1917-18 for at Saltdal skulle få et større elektrisitetsverk. Kjemåga langt oppe i Saltdalen ble utpekt til å være et passende vassdrag. Planen var kommet så langt at kopperledninger ble innkjøpt, men de økonomisk dårlige tiden i mellomkrigstiden satte en stopper for planen. I 1921 ble det tatt initiativ til å stifte et aksjeselskap for å bygge et større kraftselskap, uten at dette fører frem. Johan Drage var initiativtager og 17. august 1928 er offisiell stiftelsedato for selskapet. Dragefossen i nedre del av Saltdal ble utbygd med et kraftverk som ble satt i drift i januar 1929. Kraftverket fikk en turbin på 200 kW og forsynete hele bygda fra Vensmoen og ned til Rognan. I andre mer avsidesliggende deler av Saltdal fikk folk bygd sine egne småkraftverk. Helt ut på 1950-tallet ble det bygd det vannkraftverk, men da begynte også den offentlige utbyggingen av elektrisitetsforsyningen og de fleste småkraftverkene ble avviklet. === Saltdal under andre verdenskrig === ==== Kamphandlinger under den tyske okkupasjonen ==== Under angrepet på Norge i 1940 ble folk i Saltdal allerede den 9. april 1940 direkte vitner til krigshandlingene ved at 14 tyske fly kom over dalen på vei nordover. Noen dager senere ble rutebåtene DS «Skjerstad» og DS «Salten» som normalt gikk i trafikk ute på kysten, sendt inn i Saltdalsfjorden for å komme unna bombeangrep ved Bodø. Disse skipene ble bombet sporadisk i flere dager etterpå.Det tyske felttoget rykket stadig nordover og i Saltdal hadde Sør-Hålogaland regiment (IR 14) og britiske soldater gått i stillinger øverst i Saltdalen. Scots Guards hadde tatt stillinger ved Viskisbekken øverst i Lønsdalen. Som flankesikring lå på høyre side No. 2 Independent Company, og bak skottene på venstre flanke lå No. 3 Independent Company. Dette siste kompaniet lå på Storjord nederst i Lønsdalen. Nederst i Junkerdalen (ut mot Storjord) lå et mitraljøsekompani fra IR 14 under ledelse av løytnant Arne Pedersen. Oberstløytnant Thomas Byrnand Trappes-Lomax hadde kommandoen for orasjonen. Klokken 15 den 23. mai gikk tyskerne til angrep. Like etter angrepet fikk Trappes-Lomax ordre om melde seg for sine overordnede i de alliertes hovedkvarter i Harstad. Ordren gikk hardt ut over kampmoralen og Trappes-Lomax selv ble meget nedtrykt. Tyskerne satte seg fast på høyre flanke og beskjøt britene med bombekastere. Britene hadde bare en fungerende bombekaster og måtte foreta tilbaketrekking klokken 20 samme kveld. De tok ny stilling ved Storjord og i daglysningen neste dag fortsatte kampene, tyskerne hadde nå fått luftstøtte og britene fikk igjen store problemer med å holde stillingen. Scots Guards fikk ordre om å holde stillingen til klokken 18 slik at Irish Guards noen kilometer lenger nord kunne sette opp stilling ved Pothusbrua. Pothusbrua ble sett på som en viktig stilling (riksvei 50, i dag europavei 6, krysser Saltdalselva her) og ved fronten i Narvik var det bet om få overført forsterkninger ned hit. Imidlertid ble skipet med britiske soldater som skulle komme til unnsetning bombet i Vestfjorden. Hans Alm var ung mann i 1940 og han forteller i et intervju til «Saltdalsboka 1992» at lensmannen i Saltdal fikk i oppgave å organisere vakthold ved Pothusbrua, noe som ble utført av sivilpersoner. Da den tyske fremrykkingen begynne nedover dalen ble sivilistene tatt ut av tjeneste.Pothusbrua var gjort klar til å sprenges og stillingen skulle holdes helt til Scots Guards hadde gjort retrett og hadde kommet over brua. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen «Sorko» gjorde raske fremrykninger og Pothusbrua ble sprengt rundt klokken 17 den 24. mai, rett etter at hovedstyrken hadde passert. Til tross for dette kom de tyske soldatene seg raskt over Saltdalselva og kampene fortsatte utover kvelden og natten. Forsvarsjefen for Sør-Hålogaland, oberst Roscher-Nielsen, hadde gitt alle avdelingssjefer i området ordre om å møte opp på handelshuset til Alex Furebotten på Drageid. Her hadde også bataljonssjefen for IR14 tatt inn. Med en ansamling av biler utenfor handelshuset fant tyske fly grunn til mistanke og angrep først med mitraljøseild og senere med bomber. Britene fikk ordre om å trekke seg tilbake den 26. mai klokken 11:30. I løpet av natten hadde tyske ingeniørtropper greid å bygge bru over Saltdalselva, dermed kunne tyske tropper i store antall ta opp kampene. Britene måtte innse at alle seriøse forsøk på motstand snart måtte oppgis, men for en kort stund økte motet da to britiske jagerfly av typen Gloster Gladiator kom til syne, disse forsvant imidlertid raskt. Britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan, tilbrakte en natt på en gård der, ble overraskende angrepet neste dag og gjorde resten av tilbaketrekningen langs strandlinjen på østsiden av Saltdalsfjorden. Senere fikk de sitte på to norske rutebusser, og enda lenger ut i fjorden ble de tatt opp av en båt og ført ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad og herfra gikk turen videre til Scapa Flow på Orknøyene.Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber. Klaus Engan var 19 år da krigen startet, han var lastebilsjåfør i Saltdal, og ble spurt av britene som var i Saltdalen om å bistå med å kjøre soldater og materiell. Engan fortelle i et intervju i Saltdaldalsboka 1991 om sine opplevelser. Han gjorde flere transportoppdrag med soldater og våpen før trefningene i Saltdalen tok til, blant annet kjørte han over til Mo i Rana, der de tyske fremrykningene allerede hadde avansert. Senere ble han utstyrt med våpen og var tilfeldig tilstede under noen av trefningene i Saltdalen, blant annet ble han spurt om å sprenge brua over Sørelva på Saltfjellet, men dette ble ikke utført på grunn av at bilen han skulle bruke var uten smøreolje. Da tyskerne hadde fått overtaket i hele Saltdal var han uten bil, han ble stoppet av en offiser på motorsykkel, denne var sikker på at Engan var soldat og han ble derfor kroppsvisitert. Heldigvis hadde Engan kastet pistolen sin rett før. Den tyske soldaten kommanderte Engan bak på motorsykkelen og han ble kjørt nedover til Rognan til en høyere offiser som snakket engelsk. Offiseren godtok at han ikke var vernepliktig, og Engan fikk i oppdrag å dra til fjells for å fortelle folk som hadde evakuert at krigen var slutt. Engan avslutter intervjuet med å fortelle at han ikke utførte denne oppgaven, fordi han uansett regnet med at folk ville forstå at krigshandlingene var over, dessuten måtte kuene melkes og våronna skulle også gjørs.I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal. 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård. ==== Blodveien ==== Under okkupasjonen hadde tyskerne et enormt transportbehov, ikke minst i Nord-Norge. Transport med skip langs norskekysten var risikofylt, veinettet var dårlig og jernbanen gikk ikke lenger enn til Mosjøen. Jernbaneutbygging ble sett på som eneste løsning for å få tilfredsstillende samferdsel. 30 000 krigsfanger satt inn for å gjennomføre jernbanebygging fra Mosjøen til Tysfjord.Veiutbyggingen skulle foregå samtidig. Selv om veien over Saltfjellet, riksvei 50 (i dag Europaveg 6) hadde åpnet i 1937, var veien av lav standard og med flere fergestrekninger. Fra Rognan til Langseth var det ferge. Det ble enighet om at veianlegg i Korgen, Botn i Saltdal og i Ofoten skulle prioriteres. Ved byggingen av disse anleggene ble krigsfangene behandlet generelt dårlig, fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var elendige. Krigsfangene var fra Jugoslavia og Sovjet, samt noen fra Polen. I Saltdal var det opptil 18 fangeleirer under andre verdenskrig. Den største og mest beryktede leiren var Botn ved Saltdalsfjorden hvor krigsfangene ble behandlet spesielt grusomt. Forholdene var verst da SS hadde ansvaret for vaktholdet i Botn-leiren, da mishandling i form av slag, sparking og steinkasting var vanlig, samt at det ble utført massehenrettelser med nakkeskudd eller henging. Påstand om manglende innsats ble straffet med 25 stokkeslag, noen ganger helt opp mot 50. Forholdene forbedret seg da Wehrmacht overtok ansvaret i 1943.Den 14. juli 1943 ble Milos Banjac skutt av en Wehrmacht-vaktpost. Hans bror tegnet et kors på fjellveggen rett ved med den dødes blod. Denne hendelsen har i ettertid gjort veistrekningen mellom Rognan og Botn på østsiden av Saltdalsfjorden kjent som Blodveien. Dette korset er fremdeles markert.Lokalbefolkningen unngikk ikke å få kjennskap til forholdene i leirene. Selv om det i norske hjem under krigen ikke var noen overflod av mat, ble mye mat gitt til fangene. Spesielt de som bodde nært leirene ga så ofte de kunne. Hjelp til fangene kunne imidlertid være farlige på grunn av represalier. Julie Johansen bodde like ved Botn-leiren og ble kjent som «jugoslavenes mor», for sin innsats fikk hun en utmerkelse fra president Josip Broz Tito etter krigen.I løpet av tre år greide rundt 30 krigsfanger å rømme fra leirene i Saltdal og over til Sverige. Lokalbefolkningen gjorde en betydningsfull innsats for rømte fanger med anvisning av vei, husly mat og utstyr. Flere virket som grenseloser. Peder Båtskar var sannsynligvis den som hjalp flest rømlinger over til Sverige. Han var en fattig mann som levde i en gamme på fjellet sør for Rognan. Boplassen han hold til på helt Båtskar, og han drev fiske og jakt på fjellet. Han ble sett på som en tulling og lite aktet i bygda, men han var godt kjent i fjellet. Båtskar var aktiv grenselos helt til han ble arrestert av tyskerne og sendt til Grini fangeleir.I dag er det en jugoslavisk krigskirkegård i Botn med en massegrav for 1657 døde. Det er også en tysk krigskirkegård rett ved der soldater fra hele Nord-Norge er gravlagt. For øvrig er det flere krigsmonumenter i Saltdal. ==== Hakekorset i Storfloget ==== Det er en stor naken fjellside over Rognan som kan sees både utover i Saltdalsfjorden og oppover dalen. Øverst oppe i Storfloget, 400 meter over Rognan, hadde en tysk alpejeger malt et stort hakekors som målte 10 x 10 meter. Etter frigjøringen tok saltdalingen Ivar Knoph initiativ til å få hakekorset fjernet, og en norsk-russisk dugnadsgjeng klatret opp og malte det norske flagget over. Tau fikk de gratis hos butikkene og båtbyggeriene på Rognan. === Etterkrigstiden === Saltdal utviklet seg som flere andre steder i indre Nordland til et service- og tjenestested, med gode kommunikasjoner, småindustri, skole og offentlige tjenester. Båtbygging rund om på gårdene fortsatte helt opp til i dag, selv om båtbyggingen ved de to verftene er den viktigste aktiviteten i bygda utover 1950-, 60- og 70-tallet. Treforedling og sagbruk er også viktig, i tillegg til gårdsdrift. Standard telefon- og kabelfabrikk beslutter å legge en kabelfabrikk på Rognan som ble offisielt åpnet 29. juni 1972. Fabrikken fikk en arbeidsstokk på 120 personer. Hovedproduktet er plastisolerte telefonkabler. I februar 1977 begynte produksjonen av fiberoptiske sjøkabler. I mai 1987 besluttet Televerket at STK skulle være hovedleverandør av fiberkabel til det fiberoptiske stamnettet i Norge og bestilte kabler for 70 millioner kroner. I 1990 ble det lagt en 40 km lang kabel av denne typen over Cook-stredet utenfor Australia. Dette ble sett på som et gjennombrudd på verdensmarkedet for fiberoptisk kabel fra Rognan. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === == Næringsliv == Saltdal er fra naturens side en god jordbruksbygd og gårdsbruk drives fremdeles langs den flate dalbunnen og til dels langs Saltdalsfjorden. Brukene er små, og mange har inntekter utenom gårdsdriften. Arealene brukes hovedsakelig til produksjon av fôr, samt noe potet og grønnsaker, men husdyrhold som storfe og sau er viktigst. Saltdals næringsliv besto inntil slutten av 1970-tallet av treforedling og båtbygging ved Saltdalsverftet. I 1972 etablerte Standard telefon- og kabelfabrikk en fabrikk på Rognan, med produksjon av telekabel på vegne av Televerket. Fabrikken er fremdeles i drift og er nå eid av det franske konsernet Nexans og er fremdeles spesialisert på fiberoptiske kabler for offshorebruk. På 90-tallet ble bemanningen reduserte på kabelfabrikken. Båtbyggeraktiviteten er ikke lenger en virksomhet som sysselsetter mange mennesker, men en tysk båtbygger har etablert seg og driver i dag Kai Lindes Trebåtbyggeri.Hepro AS ble etablert i 1987 og er leverandør av elektriske rullestoler til Hjelpemiddelsentralen. Selskapet omsatte for 250 millioner kroner i 2021 og sysselsetter 90 personer.På Russånes ligger en av Norges største hytteprodusenter, Rusånes Fabrikker AS som lager Saltdalshytta. Produksjonen av ferdighytter sysselsetter nærmere 100 personer. Bedriften omsatte for 425 millioner kroner i 2021.Biobag international i Rognan produserer gjenvinnbare plastposer for et internasjonalt marked og omsatte for 82 millioner kroner i 2021 og har ti ansatte. Saltdal har mye gjennomgangstrafikk, spesielt turister om sommeren som kjører på Europaveg 6. Det er en rekke overnattingsmuligheter, både i kommunesenteret og ellers i kommunen. == Offentlige institusjoner == På Rognan er det videregående skoler. Saltdal svarer til Saltdal- og Øvre Saltdal sogn i Saltdal prestegjeld, Salten prosti i Sør-Hålogaland bispedømme. Saltdal lensmannsdistrikt hører til under Salten politidistrikt. Saltdal hører til under Salten tingrett. == Kultur == Saltdal kommune har kino og samfunnshus, idrettshall, fotballbane, svømmehall, flere ungdomsklubber og en rekke sosiale og kulturelle aktiviteter. Rognandagan er et marked og en sammenkomst for tradisjonelle kystfartøyer som avvikles hvert år. I kommunen er det et omfattende bygdetun med lokale samlinger og bygninger, samt et museum som omhandler Blodveien. Alt for Rognan var en realytyserie og et revykompani som gikk på TV 2 høsten 2006. Revykompaniet oppnådde suksess med flere oppsetninger på Chat Noir og reiste på norgesturné etterpå. Saltdal har hatt en sterk kultur for alternativ musikk. Punkbandet Svartedauen fikk avisoverskrifter for den kontroversielle teksten til låten "Bærre på jævel" allerede i 1979. På 90-tallet/2000-tallet var det bandene Dubel Darr og Schtimm og miljøet rundt Clearpass Records som fikk oppmerksomhet. == Kjente saltdalinger == Bernhoff Hansen (1877–1950), olympisk mester i bryting Johan Parelius Erichsen (1886–1974), fagforeningsmann, politiker Erling Engan (1910–1982), stortingsrepresentant (Sp) 1954–1973 Trygve Hoff (1938–1987), visekunstner Flint Juventino Beppe (1973–), musiker, komponist Lena Kristin Ellingsen (1980–), skuespiller Siv Mossleth (1967-), stortingsrepresentant (Sp) == Vennskapsbyer == Niš == Se også == Kommunestyrevalg i Saltdal == Referanser == == Litteraturliste == Amund Helland (1908). Norges land og folk topografisk-statistisk beskrevet XVIII. (norsk). Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordlands amt. Fjerde del. Kristiania: Aschehoug & Co. P. Simonsen (1958). Funn og fortidsminner i Indre Salten (norsk). Tromsø: Tromsø Museum. Erling Svanberg (1990). Langs vei og lei i Nordland – Samferdsel i Nordland gjennom 3000 år (norsk). Bodø: Nordland fylkeskommune. ISBN 82-7416-021-5. Ragnvald Mo (1972). Gard og bygd (norsk). Norsk Folkeminnelag/Universitetsforlaget. ISBN 82 000 271137. Erling Svanberg (1976). «Samferdsel». I Leif B. Lillegaard. Bygd og by i Norge (norsk). Nordland. Gyldendal. ISBN 82-05-08829-2. Axel Hagemann (1886). Naturskildringer og naturhistoriske skisser fra Nordlands indre dale (norsk). Kristiania: Alb. Cammermeyer. Liv Krane (1996). «Gården Saltnes». Saltdalsboka 1996 (norsk). Kristiania: Saltdal kommune. Odd Storeng (1997). Liv Krane, red. Krigsfangens jistorie – Blodveien i Saltdal (norsk). Bodø: Saltdal kommune. ISBN 82-91138-81-8. Cveja Jovanović (1985). Flukt til friheten – Fra nazi-dødsleire i Norge (norsk). Gyldendal. ISBN 82-05-16358-8. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Saltdal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Saltdal i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Saltdal - Statistisk sentralbyrå (no) Nordlandsmuseet - Blodveien (no) Nordlandsmuseet - Blodveimuseet (mul) Film fra 1950-tallet fra Rognan og Saltdal ved Maria Nestby

Langset er en grunnkrets i delområdet Nedre Saltdal i Saltdal kommune i Salten i Nordland. Kretsen befinner seg nord for Rognan og Saksenvik, og sør for Setså, på østsiden av Saltenfjorden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skihopping

2023-02-04

Skihopping

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Skihopping']

Skihopping er en vinteridrett tilhørende nordiske grener hvor utøveren, med ski på beina, starter med å kjøre ned et ovarenn, sittende på huk, som regel fra et stillas, ofte utstyrt med en startbom festet til en flyttbar avsats, og ut på et rampeformet hopp hvorfra utøveren tar sats (går fra huksittende til stående) og forsøker å sveve over kulen og deretter så langt nedover unnarennet som mulig før nedslaget (landingen), det hele gjennomført så stilfullt som mulig, og avslutter ved å renne ned overgangen og ut på sletta. Utøveren får utregnet en poengsum, basert på et fastsatt antall lengdepoeng, som varierer med bakkens størrelse, og på stilkarakterer på en skala fra 1 til 20 stilpoeng, gitt av fem dommere. Fra og med 2010 gis det også et tillegg/fratrekk i poengsummen basert på vindforholdene (retning og styrke på ulike punkter i unnarennet) og hvilken avsats løperen starter fra. Satsen, som er bevegelsen for å komme fra sittestilling brukt i ovarennet til oppreist stilling idet løperen forlater hoppet, regnes som den mest kritiske detaljen for et vellykket skihopp. Etter satsen følger rotasjonen for at kroppen og skiene skal være tilpasset det dynamiske lufttrykket underveis i den påfølgende svevfasen. Landingen skal helst utføres med et telemarknedslag, hvor løperen bøyer i knærne med den ene skien ført fremover. Denne teknikken ble brukt for å kunne stoppe en ubalanse forover eller bakover som kunne resultere i fall. Nå hindrer sko og bindinger i stor grad dette. Skihopping kan være både en individuell øvelse og en lagkonkurranse, såkalt laghopping. Dessuten inngår skihopping som en av to øvelser i kombinert.

Skihopping er en vinteridrett tilhørende nordiske grener hvor utøveren, med ski på beina, starter med å kjøre ned et ovarenn, sittende på huk, som regel fra et stillas, ofte utstyrt med en startbom festet til en flyttbar avsats, og ut på et rampeformet hopp hvorfra utøveren tar sats (går fra huksittende til stående) og forsøker å sveve over kulen og deretter så langt nedover unnarennet som mulig før nedslaget (landingen), det hele gjennomført så stilfullt som mulig, og avslutter ved å renne ned overgangen og ut på sletta. Utøveren får utregnet en poengsum, basert på et fastsatt antall lengdepoeng, som varierer med bakkens størrelse, og på stilkarakterer på en skala fra 1 til 20 stilpoeng, gitt av fem dommere. Fra og med 2010 gis det også et tillegg/fratrekk i poengsummen basert på vindforholdene (retning og styrke på ulike punkter i unnarennet) og hvilken avsats løperen starter fra. Satsen, som er bevegelsen for å komme fra sittestilling brukt i ovarennet til oppreist stilling idet løperen forlater hoppet, regnes som den mest kritiske detaljen for et vellykket skihopp. Etter satsen følger rotasjonen for at kroppen og skiene skal være tilpasset det dynamiske lufttrykket underveis i den påfølgende svevfasen. Landingen skal helst utføres med et telemarknedslag, hvor løperen bøyer i knærne med den ene skien ført fremover. Denne teknikken ble brukt for å kunne stoppe en ubalanse forover eller bakover som kunne resultere i fall. Nå hindrer sko og bindinger i stor grad dette. Skihopping kan være både en individuell øvelse og en lagkonkurranse, såkalt laghopping. Dessuten inngår skihopping som en av to øvelser i kombinert. == Teknisk utforming == En skibakke består ovenfra og ned av et stillas (av tre, betong eller snø), et ovarenn med radius, et hopp, en kul, et unnarenn, et konstruksjonspunkt, en overgang, en fallgrense og en slette. Konstruksjonspunktet (tidligere kalt kritisk punkt), forenklet betegnet som K-punktet eller bare K og egentlig en linje på tvers av bakken, er starten av overgangen. Det er altså det bratteste stedet i bakken. Dersom bakken har et bratteste parti over en gitt lengde, er K-punktet det nederste, bratteste stedet. Lengste lovlige hopplengde, uten at omgangen blir kansellert og farten blir satt ned, settes normalt i forhold til konstruksjonspunktet, f.eks. 10 % over. == Bakketyper == Skihopping utøves i ulike bakkestørrelser. En skiller mellom småbakke (10 – 50 m), mellombakke (50 – 85 m), normalbakke (85 – 110 m), storbakke (110 – 160 m) og skiflygingsbakke (> 160 m). I verdenscupen konkurreres det i de tre sistnevnte typene bakker, i VM og OL i normalbakke og storbakke. == Utstyr == Hoppski er både spesielt lange og brede (konstant langs skien) i forhold til andre typer ski. Den har en lett bøyd tupp foran som skal hindre skien å bremse mot løssnø som for alle typer ski. Det er innført en regel for maksimalt tillatt skilengde for en hopper. Denne har endret seg litt over tid. Her er noen regler som har eksistert, i kronologisk rekkefølge (hvor Høyde betegner hopperens høyde i cm og Vekt er hopperens vekt med hoppdress og -sko i kg): Skilengde = Høyde + 80 cm Skilengde = 0,9 x Høyde + 1,5 x (Hoppervekt + Skivekt) (Helge Nørstruds første forslag fra 1996) Skilengde = 1,45407 x Høyde (Forenklet forslag fra Nørstrud) Skilengde = 1,46 x Høyde (Opprundet regel fra FIS, nov. 1997) Skilengde = 1,46 x Høyde + 0,675 * (BMI - 20) (Ny regel fra 2005. BMI er kroppsmasseindeks = Vekt/(Høyde*Høyde) )Hoppsko, ofte betegnet hoppstøvler, har en kraftig støtte bak leggen, noe som forhindrer hopperen i å komme bakpå, samt hjelper ham til å holde bedre balanse. Man fester bindingen i støvelens tupp og med en hælstropp bak på støvelens hæl. Hoppdresser er sydd på en slik måte at de slipper inn luft foran og demmer opp bak. Hensikten er å få en slags "vinge-effekt", så hopperen får mer luft å flyte på. == Dommere og poengsum == I konkurranser er det både lengdedommere for å anslå hoppets lengde (etter hvert med video som hjelpemiddel: videomåling) og stildommere som bedømmer stil på en skala fra 0 til 20. Et stående hopp skal gis minst 10 i stil. Lengde og stil er grunnlaget for poengsetting. Stilbedømningen fra tre av fem dommere (dårligste og beste verdi strykes) summeres og legges til lengdepoengene. Lengdepoengene regnes ut ved at bakkens k-punkt brukes som tabellpunkt. En hopplengde tilsvarende k-punktet gir 60 poeng. Forskjellen mellom hoppets målte lengde og k-punkt-lengden multipliseres med aktuell bakkes meterverdi og trekkes fra/legges til de 60 poengene. Den totale poengsummen fra de to hoppene i en konkurranse er grunnlaget for å rangere hopperne. === Meterverdier === I Norge benytter kombinert hopp og spesielt hopp samme meterverdi. Unntak gjelder for bakker over 100 meter der kombinert hopp bruker meterverdien 1,2. == Vindmåling == Vindens styrke og retning har rimeligvis betydning for hvilken lengde som oppnås. For å redusere denne faktorens påvirkning på resultatene blir det gjort vindmåling på to eller tre steder i unnarennet. For en konkurranse settes det en nedre og øvre grense for hastighet i fartsretning på de ulike målepunktene. Paret av grenser betegnes gjerne korridor og kan være både motvind (gunstig) og medvind eller bakvind (ugunstig). == Sommerhopping == De senere årene har en bygd hoppbakker som også kan brukes om sommeren. Det anvendes spor av porselen i ovarennet og plast i unnarennet. == Historie == Skihopping regnes å ha oppstått i Morgedal, Telemark. Den første dokumenterte konkurransen foregikk i Trysil i 1862. Den første alminnelig kjente konkurransen ble arrangert i Husebybakken, Ullern, Oslo, i 1879. Opprinnelig inngikk hoppingen som del av et langrenn, og det ble ikke målt hopplengde, bare bedømt stil på en skala fra 1 til 5. Denne årlige konkurransen ble flyttet til Holmenkollen i 1892, og Holmenkollen har siden vært regnet som skisportens «Mekka». === Utvikling av teknikker === Skihopping ble tradisjonelt praktisert med skiene tilnærmet side ved side gjennom svevet. Armene ble aktivt brukt for å holde balansen, og det ble regnet som god stil at en veivet med armene. Kongsbergknekk var en stil som ble utviklet på Kongsberg på begynnelsen av 1920-tallet av Jacob Tullin Thams og Sigmund Ruud. De begynte å hoppe mer framoverlent enn tidligere, utført med en karakteristisk knekk i hoften. Armene holdt de ut til siden eller framover. Kongsbergknekken var den dominerende hoppstilen fram til finnestilen, med strak kropp og armene lagt bakover langs kroppen, overtok på 1950-tallet. Noen prøvde å ha armene framover mot slutten av svevet for bedre flyt (f.eks. Helmut Recknagel). Den hopperen som kanskje særlig var kjent for Kongsbergknekken var Birger Ruud. Andre kjente hoppere med denne stilen var Kaare Walberg, Alf Andersen og Sven Selånger. Også Karl Hovelsen, som bodde i USA fra 1905 til 1922, og ble en pioner for skisporten der, hoppet med knekk i hoften. Sepp Bradl brukte teknikken da han i 1936 var den første som hoppet over 100 meter. Hoppnormen ble ikke tilpasset Kongsbergknekken (med svak bøyning i hoften) før i 1936. Fra 1918 og fram til da hadde normens ideal vært å hoppe med strak kropp, ev. kombinert med opptrekk av beina. Svenske Jan Boklöv lanserte dagens V-stil hvor skiene vinkles utover i en V. Alle hoppere gikk etter hvert (rundt 1990) over til denne stilen ettersom den hadde klare aerodynamiske fordeler og bidro til større lengder. I starten var vinkelen ganske liten, men den økte etter hvert. I 2004 ble begrepet W-stil lansert for en stil hvor det er en viss avstand mellom bakre skiender, nå ofte kalt H-stil. Aerodynamiske hensyn er blitt stadige viktigere etter hvert som hopplengdene har økt. Nå blir flere faktorer regulert: skilengde kontra hopperens høyde og vekt, skidressenes romslighet og gjennomstrømningsgrad. En annen påfallende endring fra tidligere er at hopperne nå sitter i ovarennet med armene bakover, mens armene tidligere var rettet fremover. Denne teknikken som reduserer luftmotstanden ble først tatt i bruk i et internasjonalt hopprenn av Heinz Wosipiwo under VM 1974 i Falun. == Skihopping for kvinner == Utdypende artikkel: Kvinner i skihoppingHelt frem til 1990-tallet ble jenter/kvinner nektet å hoppe på linje med mannlige hoppere. Først i 1998 var det en uoffisiell kvinneklasse i junior-VM, og året etter ble den første sammenlagtturneringen for kvinner, Ladies Grand Prix, holdt. Sesongen 2004/05 startet kontinentalcupen for kvinner opp. I 2009 ble det første offisielle VM-rennet for kvinner (senior) arrangert, men kvinnene fikk ikke hoppe under OL i Vancouver i 2010. Det første offisielle verdenscuprennet for kvinner skjedde i Lysgårdsbakkene på Lillehammer 3. desember 2011. Vinneren Sarah Hendrickson fra USA ble historisk med sin seier i dette rennet. Beste norske utøver ble Anette Sagen med sin 8.-plass. Nytt i VM-sammenheng er mixed-konkurransen der to kvinnelige og to mannlige hoppere representerer hvert sitt land. Det første VM av denne typen ble arrangert i 2013 og vinner ble Japan med Norge på 4.-plass. == Skihoppings geografiske utbredelse == Kart generert med data og funksjonalitet fra: Wikidata Skihopping drives av naturlige årsaker i de deler av verden som har et klima som egner seg for vinteridrett. Dette til tross for at moderne hoppbakker med plastmatter åpner muligheter for å drive idretten også i land som ikke har snø. Verdens fremste skihoppnasjoner for tiden er Tyskland, Østerrike, Norge, Polen og Slovenia. Andre land med lange tradisjoner for skihopping er Finland, Sverige, Russland, Tsjekkia, Italia, Sveits, Frankrike, Japan, USA og Canada. De siste årene er Sør-Korea kommet med som en aktiv skihoppnasjon. Andre land som har eller har hatt en viss aktivitet innen skihopping, og som også har hatt deltakere i verdenscupen, er Estland, Ukraina, Belarus, Kasakhstan, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og Spania. Skihopping drives på lavt nivå også i land som Kina, Georgia og Kirgisistan. Selv land som Storbritannia og Nederland har vært representert i verdenscup og mesterskap, og Tyrkia arrangerte Vinteruniversiaden i 2011, og bygde et skihoppanlegg av internasjonal standard. Vinter-OL 1984 ble arrangert i Sarajevo i Jugoslavia, nå Bosnia-Hercegovina, men Bosnia har aldri hatt noe aktivt miljø for skihopping. De landene som har arrangert verdenscuprenn er Canada, Finland, Frankrike, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Slovakia, Slovenia, Sveits, Sverige, Sør-Korea, Tsjekkia, Tyskland, USA og Østerrike. I tillegg har altså Bosnia-Hercegovina (da i Jugoslavia) arrangert vinter-OL. Kilde: FIS == Arenaer == Bischofshofen, Østerrike Falun, Sverige Garmisch-Partenkirchen, Tyskland Granåsen skisenter, Trondheim, Norge Gross-Titlis-bakken, Engelberg, Sveits Hakuba, Japan Holmenkollen, Oslo, Norge Harrachov, Tsjekkia Innsbruck, Østerrike Klingenthal, Tyskland Kulm, Østerrike Kuopio, Finland Kuusamo, Finland Lahtis, Finland Lysgårdsbakkene, Lillehammer, Norge Malinkabakken, Wisła, Polen Oberstdorf, Tyskland Pragelato, Italia Planica, Slovenia Sapporo, Japan Titisee-Neustadt, Tyskland Vikersundbakken, Vikersund, Norge Willingen, Tyskland Zakopane, Polen == Konkurranser == Den tysk-østerrikske hoppuke Raw Air Verdenscupen Olympiske leker Nordic Tournament Sommer Grand Prix Kontinentalcupen (B-verdenscup for menn, høyeste internasjonale nivå for kvinner) FIS-cupen (C-verdenscup) === Olympiske mestre === == Se også == Skihopping, beslektede emner == Referanser == == Litteratur == Schjelderup, Thorleif (1956). Alt om skihopping. Oslo. == Eksterne lenker == (en) Ski jumping – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Ski jumping – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Norges Skiforbund: Hopp FIS – The International Ski Competition Rules (pdf-fil) Skisprungschanzen-Archiv – Informasjon om alle verdens hoppbakker (tysk) skihopp.no – Nyheter og aktuelt om skihopping eSkijumping.com

Italia har en viss tradisjon for skihopping og har arrangert mange vinteridrettsmesterskap, men har hatt få skihoppere i verdenstoppen. Etter 2005 har imidlertid flere italienere tatt medaljer i junior-VM.

https://no.wikipedia.org/wiki/Thomas_Johansson_(fotballspiller)

2023-02-04

Thomas Johansson (fotballspiller)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fødsler i 1969', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere']

Thomas Johansson (født 13. januar 1969) er en svensk tidligere fotballspiller. Johansson, som var midtbanespiller, har en kamp for Malmö FF i Allsvenskan, samt fem kamper for Lillestrøm i Tippeligaen fra samme år.

Thomas Johansson (født 13. januar 1969) er en svensk tidligere fotballspiller. Johansson, som var midtbanespiller, har en kamp for Malmö FF i Allsvenskan, samt fem kamper for Lillestrøm i Tippeligaen fra samme år. == Referanser == == Litteratur == Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. Fagerli, Arnfinn; Nilsen, Christian Lunde (1999). Norsk fotball-leksikon. Oslo: Orion. ISBN 8245803987. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Rikard Smitt (2009). Ända sedan gamla dagar... (svensk). Malmö: Project Management AB. ISBN 978-91-633-5767-1.

| fsted =

https://no.wikipedia.org/wiki/Anthony_J._Soares

2023-02-04

Anthony J. Soares

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Aarhus GF', 'Kategori:Fotballspillere for New England Revolution', 'Kategori:Fotballspillere for Viking FK', 'Kategori:Fotballspillerstubber', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge']

Anthony J. Soares (født 28. november 1988 i California, USA) er en tidligere amerikansk fotballspiller, som sist spilte for AGF. Soares gikk fra collegefotball til MLS klubben New England Revolution, og videre til Europa og norske Viking FK.

Anthony J. Soares (født 28. november 1988 i California, USA) er en tidligere amerikansk fotballspiller, som sist spilte for AGF. Soares gikk fra collegefotball til MLS klubben New England Revolution, og videre til Europa og norske Viking FK. == Karriere == === New England Revolution === Soares spilte college fotball for University of California, Berkeley, her ble han også etterhvert omskolert fra angrepsspiller til forsvar. Soares ble videre draftet av MLS klubben New England Revolution i 2011. Spilleren spilte fire sesonger for klubben. Soares var i samtaler med Serie A klubben Hellas Verona januar 2015, men overgangen strandet av ukjente årsaker. Det ble spekulert i om overgangen av en ny defensiv spiller til Verona ville utløse lønnsklausuler for andre defensive spillere i klubben. === Viking FK === Soares undertegnet 23. februar 2015 en 18 måneder lang kontrakt med Viking FK. Spilleren ble beskrevet som taktisk klok og fysisk sterk på pressekonferansen samme dag. Soares pådro seg en kneskade på trening foran sesongstart, og mistet dermed flere kamper i starten på Tippeligaen i sin debutsesong for klubben. Debuten i Tippeligaen kom hjemme mot Rosenborg BK i seriens 4. runde, 25. april 2015, da han ble byttet inn for Magne Hoseth i det 71. minutt. Soares ble tidlig ansett som en god forsterkning, og etablerte seg for fullt i lagets førsteellver. Vinnervilje og evne til å kommunisere ble trukket frem som egenskaper som kjennetegnet den første amerikaner i mørkeblå drakt. Spilleren pådro seg en hodeskade i juni, og mistet dermed flere kamper også midtveis i sesongen. Med sin korte kontrakt, ble det tidlig klart at viking ønsket å forlenge avtalen med spilleren. Trener Kjell Jonevret ønsket å gjøre spilleren til lagkaptein, etter at stopperkollega og kaptein Indriði Sigurðsson ville forlate klubben etter sesongslutt. Soares spilte 20 tippeligakamper i sin første sesong for klubben. Etter endt sesong fikk spilleren tilbud om en forlengelse av kontrakten med klubben. Det ble imidlertid spekulert i om at spilleren ønsket seg videre i karrieren, og dermed ville takke nei til tilbudet. === AGF Fodbold === Juli 2016 ble det offentliggjort at A.J Soares hadde undertegnet en kontrakt ut 2017/18- sesongen med danske AGF. Soares fikk sin debut for AGF da han ble byttet inn for Danny Olsen etter 74 minutter mot Randers FC hjemme på NRGi Arena 31. juli 2016. Første mål for klubben kom i runden etter, da spilleren utlignet til 2 - 2 i en kamp mot Esbjerg fB på Blue Water Arena 8. august 2016. I en kamp mot FC Nordsjælland 12. september pådro Soares seg en hofteskade, og måtte dermed stå over flere kamper for sin nye klubb. 16. november 2016 ble det offentliggjort at Soares ville avslutte karrieren grunnet hodeskader påført tidligere i spillerkarrieren. == Personlig == AJ Soares gikk på UC Berkley sammen med USAs kvinnelige landslagsspiller Alex Morgan. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) A. J. Soares – Major League Soccer (en) A. J. Soares – Transfermarkt (en) A. J. Soares – FootballDatabase.eu (en) A. J. Soares – Soccerway (en) A. J. Soares – FBref Spillerprofil på viking-fk.no

| fødtsted = California

https://no.wikipedia.org/wiki/Jasminum_fruticans

2023-02-04

Jasminum fruticans

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753']

Jasminum fruticans er en plante i oljetrefamilien og den eneste sjasminarten som vokser naturlig i Europa. Den er en eviggrønn eller halvt eviggrønn, opprett busk som blir opptil tre meter høy. Stenglene er firkantede. Bladene er spredte, trekoblete og blankt mørkegrønne. Blomstene er gule, 12–15 mm store og uten duft. Frukten er et blankt, svart bær. Jasminum fruticans vokser på tørre, steinete steder og finnes ofte i garrigue. Den er utbredt i store deler av middelhavsområdet, men mangler på de fleste øyene. Den finnes fra Portugal og Marokko i vest nordover til Romania og Krim og østover til Iran.

Jasminum fruticans er en plante i oljetrefamilien og den eneste sjasminarten som vokser naturlig i Europa. Den er en eviggrønn eller halvt eviggrønn, opprett busk som blir opptil tre meter høy. Stenglene er firkantede. Bladene er spredte, trekoblete og blankt mørkegrønne. Blomstene er gule, 12–15 mm store og uten duft. Frukten er et blankt, svart bær. Jasminum fruticans vokser på tørre, steinete steder og finnes ofte i garrigue. Den er utbredt i store deler av middelhavsområdet, men mangler på de fleste øyene. Den finnes fra Portugal og Marokko i vest nordover til Romania og Krim og østover til Iran. == Litteratur == M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 173–174. ISBN 0-7136-7015-0. O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 142. ISBN 82-562-0490-7. «Jasminum fruticans». Flora Europaea. Besøkt 23. februar 2015. == Eksterne lenker == (en) Jasminum fruticans i Encyclopedia of Life (en) Jasminum fruticans i Global Biodiversity Information Facility (en) Jasminum fruticans hos The International Plant Names Index (en) Jasminum fruticans hos Tropicos (en) Kategori:Jasminum fruticans – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Jasminum fruticans – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Chrysojasminum fruticans – detaljert informasjon på Wikispecies

Jasminum fruticans er en plante i oljetrefamilien og den eneste sjasminarten som vokser naturlig i Europa.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Nederland debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark, med sangen «Mijn ogen zeggen alles», framført på nederlandsk av Roel Felius. Bidragene ble valgt gjennom den nasjonale finalen Junior Songfestival, arrangert av den nederlandske kringkasteren AVRO.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_florentinske_republikk

2023-02-04

Den florentinske republikk

['Kategori:Historiske stater']

Den florentinske republikk eller Republikken Firenze (italiensk: Republicca Fiorentia) var en italiensk bystat som lå i dagens Toscana i Italia. Republikken ble grunnlagt i 1115 da florentinerne gjorde opprør mot grensemarken Toscana etter Matilde av Toscanas død. Republikken ble styrt av et råd kjent som signoria. Rådet ble valgt av en gonfaloniere (tittelen på byens fyrste (offisielt Gonfaloniere di Giustizia)), som igjen ble valgt hver andre måned av florentinske klanmedlemmer. Republikken så flere kupp og motkupp av forskjellige fraksjoner. Medici-familien kom til makten i 1434 gjennom et motkupp ett år etter Cosimo de' Medicis tvangseksil. Mediciene styrte Firenze helt til 1494, men Giovanni de' Medici, som senere ville bli pave Leo X, gjenerobret republikken i 1512. Medici-styret ble kastet igjen under Cognac-ligaens krig. Mediciene kom tilbake til makten i 1531 etter en elleve måneders beleiring av byen. I 1532 ble det republikanske styret avviklet når Alessandro de' Medici ble utvalgte som hertug av Den florentinske republikk av pave Clement VII, og republikken ble et arvelig monarki.

Den florentinske republikk eller Republikken Firenze (italiensk: Republicca Fiorentia) var en italiensk bystat som lå i dagens Toscana i Italia. Republikken ble grunnlagt i 1115 da florentinerne gjorde opprør mot grensemarken Toscana etter Matilde av Toscanas død. Republikken ble styrt av et råd kjent som signoria. Rådet ble valgt av en gonfaloniere (tittelen på byens fyrste (offisielt Gonfaloniere di Giustizia)), som igjen ble valgt hver andre måned av florentinske klanmedlemmer. Republikken så flere kupp og motkupp av forskjellige fraksjoner. Medici-familien kom til makten i 1434 gjennom et motkupp ett år etter Cosimo de' Medicis tvangseksil. Mediciene styrte Firenze helt til 1494, men Giovanni de' Medici, som senere ville bli pave Leo X, gjenerobret republikken i 1512. Medici-styret ble kastet igjen under Cognac-ligaens krig. Mediciene kom tilbake til makten i 1531 etter en elleve måneders beleiring av byen. I 1532 ble det republikanske styret avviklet når Alessandro de' Medici ble utvalgte som hertug av Den florentinske republikk av pave Clement VII, og republikken ble et arvelig monarki. == Historie == === Forhistorie === ==== Før 1200-tallet ==== Rundt slutten av det ellevte århundre ble Firenzes posisjon i Toscana enda viktigere da Lucca mistet markgrevskapssetet, samt byens deltakelse i reformbevegelsen. Toscana var vert for et råd ledet av Pave Viktor II med keiser Henrik III og 120 biskoper til stede. Etter morens og ektemannens død (Gotfred den skjeggete) ble Matilda, grevinne Beatrices barn, grevinne av Toscana. Matilda var en tilhenger av San Giovanni Gualberto og reformbevegelsen, og støttet flere av de ledende reformskikkelsene som Hildebrand av Sovana, senere pave Gregor VII. Ved å gjøre dette befant hun seg i konflikt med keiser Henrik IV, og etter Canossa-episoden ledet Henrik IVs seier i 1081 til grevinnens avsettelse i alle toscanske byer unntatt Firenze. Firenzes lojalitet til den avsatte grevinnen fikk byen beleiret i juli 1082, uten seier for den beleirende part. Matildas nære tilknytning til Firenze og det påfølgende bruddet med keiseren fikk nye forsvarstrukturer bygd i 1078, blant annet nye vegger som Dante kom til å kalle «la cerchia antica».Da grevinne Matilda døde i 1115 var utgjorde Firenze i praksis en såkalt kommune. Grunnet Matildas privilegier og hendelser der det florentinske samfunnet hadde vært en forkjemper mot keiseren, organiserte Firenzes befolkning seg selvstendig og påtok seg en kamp mot keisermakten. Derfor var det på mange måter uunngåelig at Firenze ville gå til angrep på naboby og -rival Fiesole, da den siste frankiske kongen Henrik V døde i 1125. Som resultat ble de to fylkene i prinsipp forent selv om de beholdt adskilte geistlige institusjoner, og Fiesole beholdt sitt eget bispedømme. ==== Det 13. århundre ==== Bystaten vokste kraftig i løpet av det 13. århundre, ved innflytning fra landsbygda. Perioden så også byen delt mellom ghibellinerne og guelferne og førte til konflikt. === Republikk og konflikt === Når makten igjen kom til byborgerne i slutten av 1300-tallet ble et oligarkisk regime etablert i Firenze, og noen få av handelsstanden styrte byen for 40 år. Voksende motstand mot det utnyttende oligarkiske styret førte til at middelklassen som var utestengt fra makten organiserte seg og fant en leder i Giovanni de' Medici, overhodet til det rikeste og mektigste firmaet i Calimala. Etter Giovannis død i 1429 fortsatte opinionens støtte til Mediciene å øke. Under årene med oligarkisk styre, samt de tidlige årene med Medici-styre ga interessen i gresk og romersk antikk opphav til at byen ble et senter for humanistbevegelsen. Giovannis førstefødte, Cosimo, ble byens overhode selv om han prøvde å skjule det med å opprettholde de gamle republikanske institusjonene dog frarøvet enhver makt. Cosimos sønn, Piero, og hans sønn Lorenzo fortsatte begge å opprettholde de tradisjonelle institusjonene, selv om de de facto satt på all makt. ==== 16. århundre ==== Lorenzos sønn Pietro den uheldige klarte raskt å rive ned Medici-styret. Hans feige politikk mot Karl VIII gjorde at byen så seg nødt til å kvitte seg med Mediciene og reetablere et fullt republikansk styre. Folket var dog delt mellom de som støttet Mediciene, og Girolamo Savonarolas tilhengere, som ville reformere myndighetene og gjenforene alle klanfamiliene under en Gran Consiglio. Det tok derimot ikke lang tid før Mediciene gjentok maktposisjonen da Savonarola ble brent på stake i Piazza della Signoria den 23. mai 1498, på pave Aleksander VIs ordre. Dette er da Michelangelo skapte sin David-statue, som en vokter for florentinsk uavhengighet. Byen befant seg nå nok en gang under Medici-styre, ved pavens befaling. Paven var alliert med Aragons konge, hvis ord var lov i Italia etter at kongen av Frankrike gjorde avskjed med området. Med to paver fra Medici-familien (Giovanni og Giulio), så det ut som Medici-styret sto sterkt. Etter plyndringen av Roma (1527) gjorde folket igjen opprør og kastet Mediciene. Dette var det siste forsøket på å gjeninnføre de republikanske tradisjonene, og, etter elleve måneders beleiring, marsjerte paven og keiseren sammen inn i Firenze den 12. august 1530. Det følgende året ble Alessandro de Medici erklært hertug av Den florentinske republikk og innførte et tyrannisk styre med keiserlig samtykke. Alessandro startet så en utenrikspolitikk som gikk ut på allianser med de fremste kongefamiliene i Europa, og giftet seg med Karl Vs datter. Medici-motstanderne nyttet ikke kaste familien fra makten, selv med likvideringen av Alessandro i 1537. Den eneste mulige arvingen Cosimo il Giovane opparbeidet seg respekt og innførte gradvis et autokratisk regime. Under hans styre ble de konkurrerende familiene knust, og staten styrket ved å underlegge Siena i 1555. Han fikk en suveren tittel fra paven, og ble den 5. mars 1570 kronet storhertug av Toscana av Pius V. == Se også == Medici Renessansen == Referanser ==

Italia

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_italiske_liga

2023-02-04

Den italiske liga

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1454', 'Kategori:Firenze', 'Kategori:Internasjonale relasjoner på 1400-tallet', 'Kategori:Kirkestaten', 'Kategori:Milanos historie', 'Kategori:Napoli', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Venezia']

Den italiske liga (italiensk: Lega Italica eller «Den helligste liga») var en avtale undertegnet i Venezia den 30. august 1454 mellom Republikken Venezia, Hertugdømmet Milano og Den florentinske republikk, etter freden i Lodi noen få måneder senere. Kongeriket Napoli og Kirkestaten ble med ikke lenge etter opprettelsen. Avtalen var en gjensidig avtale om ikke-aggresjon og omhandlet en allianse mellom alle parter. Avtalen, selv om den førte til en lang periode med relativ fred, klarte ikke stanse konflikt mellom landene, eller avskrekke den franske invasjonen.

Den italiske liga (italiensk: Lega Italica eller «Den helligste liga») var en avtale undertegnet i Venezia den 30. august 1454 mellom Republikken Venezia, Hertugdømmet Milano og Den florentinske republikk, etter freden i Lodi noen få måneder senere. Kongeriket Napoli og Kirkestaten ble med ikke lenge etter opprettelsen. Avtalen var en gjensidig avtale om ikke-aggresjon og omhandlet en allianse mellom alle parter. Avtalen, selv om den førte til en lang periode med relativ fred, klarte ikke stanse konflikt mellom landene, eller avskrekke den franske invasjonen. == Se også == Den hellige liga (Italia) De italienske kriger == Referanser ==

Den italiske liga (italiensk: Lega Italica eller «Den helligste liga») var en avtale undertegnet i Venezia den 30. august 1454 mellom Republikken Venezia, Hertugdømmet Milano og Den florentinske republikk, etter freden i Lodi noen få måneder senere.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Malta debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark, med sangen «Like a Star», framført på engelsk av Sarah Harrison. Bidragene blir valgt gjennom en nasjonal finale, arrangert av den maltesiske kringkasteren PBS.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sets%C3%A5

2023-02-04

Setså

['Kategori:15°Ø', 'Kategori:67°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger i Saltdal', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']

Setså (pitesamisk: Sässo, lulesamisk: Sæsso) er en grend og en grunnkrets i delområdet Nedre Saltdal i Saltdal kommune i Salten i Nordland. Kretsen befinner seg nord for Rognan og Saksenvik og Langset, på østsiden av Saltdalsfjorden. E6 går gjennom grunnkretsen, deriblant gjennom Setsåhøgda tunnel. Også Nordlandsbanen passerer gjennom stedet. Kvernbergene på Setså representerer rester etter stor aktivitet i tidlige tider. Det er tilsammen avdekket rundt 60 forskjellige kvernsteinsbrudd på Setså og i dalen opp fra Saksenvik noe lengre inn i Saltdalsfjorden. I terrenget utgjør disse markante formasjoner. Kvernsteinsbruddet på Setså er nevnt i Aslak Bolts jordebok og en vet at kirken hadde eiendomsinteresser, noe som betyr at virksomheten hadde betydelig størrelse. Kvernstein fra Saltdal i middelalderen er funnet mange steder rundt om i landet, blant annet i Oslo. Fra Oslo har en funnet flere kvernsteiner produsert i Saltdal enn fra kvernsteinsbruddene i Hyllestad, et annet svært viktig kvernsteinbrudd i Norge.

Setså (pitesamisk: Sässo, lulesamisk: Sæsso) er en grend og en grunnkrets i delområdet Nedre Saltdal i Saltdal kommune i Salten i Nordland. Kretsen befinner seg nord for Rognan og Saksenvik og Langset, på østsiden av Saltdalsfjorden. E6 går gjennom grunnkretsen, deriblant gjennom Setsåhøgda tunnel. Også Nordlandsbanen passerer gjennom stedet. Kvernbergene på Setså representerer rester etter stor aktivitet i tidlige tider. Det er tilsammen avdekket rundt 60 forskjellige kvernsteinsbrudd på Setså og i dalen opp fra Saksenvik noe lengre inn i Saltdalsfjorden. I terrenget utgjør disse markante formasjoner. Kvernsteinsbruddet på Setså er nevnt i Aslak Bolts jordebok og en vet at kirken hadde eiendomsinteresser, noe som betyr at virksomheten hadde betydelig størrelse. Kvernstein fra Saltdal i middelalderen er funnet mange steder rundt om i landet, blant annet i Oslo. Fra Oslo har en funnet flere kvernsteiner produsert i Saltdal enn fra kvernsteinsbruddene i Hyllestad, et annet svært viktig kvernsteinbrudd i Norge. == Referanser ==

Setså (pitesamisk: Sässo, lulesamisk: Sæsso) er en grend og en grunnkrets i delområdet Nedre Saltdal i Saltdal kommune i Salten i Nordland. Kretsen befinner seg nord for Rognan og Saksenvik og Langset, på østsiden av Saltdalsfjorden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Ukraina debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2006 i București i Romania, med sangen «Khloptsjyk Rock 'n' roll», framført på ukrainsk av Nazar Sljusartsjuk. Bidragene blir valgt gjennom en nasjonal finale, arrangert av den ukrainske kringkasteren Natsionalna telekompanija Ukraïny (NTU).

https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Shutt

2023-02-04

Carl Shutt

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelske fotballspillere', 'Kategori:Engelske fotballtrenere', 'Kategori:Fotballspillere for Birmingham City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Bradford City AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Bradford Park Avenue AFC', 'Kategori:Fotballspillere for Bristol City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Darlington FC', 'Kategori:Fotballspillere for Kettering Town FC', 'Kategori:Fotballspillere for Leeds United FC', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Manchester City FC', 'Kategori:Fotballspillere for Sheffield Wednesday FC', 'Kategori:Fotballtrenere for Bradford Park Avenue AFC', 'Kategori:Fotballtrenere for Kettering Town FC', 'Kategori:Fødsler i 1961', 'Kategori:Menn']

Carl Steven Shutt (født 10. oktober 1961 i Sheffield) er en engelsk tidligere fotballspiller og fotballmanager.

Carl Steven Shutt (født 10. oktober 1961 i Sheffield) er en engelsk tidligere fotballspiller og fotballmanager. == Karriere som spiller == Shutt startet sin profesjonelle karriere som fotballspiller i relativ høy alder, da han 23 år gammel ble oppdaget av Sheffield Wednesday-manager Howard Wilkinson, da Shutt spilte for Spalding United. Shutt var to sesonger i klubben, før han gikk til Bristol City, hvor han ble de påfølgende to sesongene. Wilkinson, som nå hadde blitt manager for Leeds United, hentet igjen Shutt i en byttehandel hvor Bob Taylor og 50 000 GBP inngikk, og Shutt ble en del av Leeds Uniteds jakt på opprykk. Shutt scoret hat-trick i sin første kamp for Leeds United. Etter opprykk og i angrep sammen med Lee Chapman og Rod Wallace, ble Shutt en mye benyttet innbytter for Leeds United, og han mottok medalje da Leeds United vant serien, den gang Division 1, i England. Shutt hadde et kortere låneopphold under sitt opphold i klubben, da han spilte en kamp for Malmö FF i Allsvenskan i 1990.Et av Shutts avgjørende øyeblikk som spiller fant sted i 1992, da han i en play-off i Champions League mot VfB Stuttgart spilt på Camp Nou, ble satt inn fra innbytterbenken, og scoret det avgjørende målet på sin andre ballberøring i kampen. Etter at Shutt forlot Leeds i 1993, spilte han for Birmingham City, samt en kort periode for Manchester City, før han tilbragte resten av karrieren som spiller i lavere divisjoner. == Karriere som manager == Shutt gikk til Kettering Town, opprinnelig som spiller. I februar 2001 tok han over laget som midlertidig manager. Shutt fikk kontrakt som manager for klubben, som ikke kunne berges fra nedrykk fra Conference League. Han førte klubben tilbake til Conference League på første forsøk. Klubben gikk imidlertid inn i en vanskelig periode økonomisk, og da klubben rykket ned igjen, ble kontrakten hans terminert. Shutt ble i 2004 spillende manager for Bradford Park Avenue, som han førte til Conference North League. Kontrakten ble ikke fornyet etter at klubben rykket ned etter 2004/05-sesongen. == Referanser == == Litteratur == Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. == Eksterne lenker == (en) Carl Shutt – Transfermarkt (en) Carl Shutt – Soccerbase.com

| fsted = Sheffield, England

https://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rvika_holdeplass

2023-02-04

Bjørvika holdeplass

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjørvika', 'Kategori:Oslotrikkens holdeplasser', 'Kategori:Sider med kart']

Bjørvika holdeplass er en holdeplass for buss og trikk i Dronning Eufemias gate i Bjørvika i Oslo. De første skinnene ble lagt på plass i gaten våren 2014 i som er en del av Bjørviklinja og trikk har vært kjørt fram til holdeplassen fra vest fra 2017. Trikkelinje 13 og 19 kom i ordinær drift 4. oktober 2020, etter at arbeid ved Bispegata i forbindelse med utbyggingen av Follobanen var kommet langt nok til at trikk også kunne kjøre i Bispegata.

Bjørvika holdeplass er en holdeplass for buss og trikk i Dronning Eufemias gate i Bjørvika i Oslo. De første skinnene ble lagt på plass i gaten våren 2014 i som er en del av Bjørviklinja og trikk har vært kjørt fram til holdeplassen fra vest fra 2017. Trikkelinje 13 og 19 kom i ordinær drift 4. oktober 2020, etter at arbeid ved Bispegata i forbindelse med utbyggingen av Follobanen var kommet langt nok til at trikk også kunne kjøre i Bispegata. == Referanser == == Eksterne lenker == Osloby.no Arkivert 6. mars 2015 hos Wayback Machine. (Aftenposten) - Alt er klart for trikken - som ikke kommer på flere år (04.03.2015)Ruters nettsted Ruters linjekart for trikken

| åpnet = 2014, ordinær drift trikk 2020

https://no.wikipedia.org/wiki/Gustaf_Andersson_(sk%C3%B8ytel%C3%B8per)

2023-02-04

Gustaf Andersson (skøyteløper)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Fødsler 6. april', 'Kategori:Fødsler i 1903', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Stockholm', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1928', 'Kategori:Svenske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Svenske skøyteløpere']

Fritz Gustaf Adolf Andersson Gabeling (tidligere Fritz Gustaf Adolf Andersson; født 6. april 1903 i Stockholm, død 15. september 1986 samme sted; kjent som Gustaf Gabeling fra og med sesongen 1931/32) var en svensk skøyteløper som representerte hjemlandet og klubbene Södermalms IK og senere Brunnsvikens SK.

Fritz Gustaf Adolf Andersson Gabeling (tidligere Fritz Gustaf Adolf Andersson; født 6. april 1903 i Stockholm, død 15. september 1986 samme sted; kjent som Gustaf Gabeling fra og med sesongen 1931/32) var en svensk skøyteløper som representerte hjemlandet og klubbene Södermalms IK og senere Brunnsvikens SK. == Personlige rekorder == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Gustaf Andersson – Olympedia (en) Gustaf Andersson – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (sv) Gustaf Andersson – Sveriges olympiske komité (en) Gustaf Andersson – Speedskatingbase.eu (en) Gustaf Andersson – SpeedSkatingNews.info (en) Gustaf Andersson – SpeedSkatingStats.com (en) Gustaf Andersson på www.ISU.html.infostradasports.com sine nettsider. (en) Gustaf Andersson på The-Sports.org (noen resultater)

| dsted = Stockholm

https://no.wikipedia.org/wiki/Hors_de_combat

2023-02-04

Hors de combat

['Kategori:Internasjonal humanitærrett']

Hors de combat, bokstavelig utenfor striden, er et juridisk begrep i internasjonal humanitærrett for stridende som er i en situasjon som gjør dem ute av stand til å delta i striden. Eksempler er flybesetninger og jagerpiloter som skyter seg ut i fallskjerm, samt syke, sårede, internerte og andre soldater som ikke har mulighet til å delta i striden. Stridende som er hors de combat er beskyttet av krigens regler og kan få status som krigsfanger. Ifølge Genèvekonvensjonene av 1949 skal illegale kombattanter som er hors de combat også behandles humant, men i motsetning til legale kombattanter kan de dømmes og straffes, herunder henrettes. I 1. protokoll til Genèvekonvensjonene heter det at en person er hors de combat hvis han er i motstanderens vold (in the power of an adverse Party), gir uttrykk for å ville overgi seg (clearly expresses an intention to surrender) eller er bevisstløst eller på annen måte hemmet av skade eller sykdom og ute av stand til å forsvare seg (has been rendered unconscious or is otherwise incapacitated by wounds or sickness, and therefore is incapable of defending himself). I tillegg er det et krav at soldaten avstår fra enhver fiendtlig handling og ikke prøver å unnslippe eller motsette seg å bli tatt til fange (he abstains from any hostile act and does not attempt to escape).

Hors de combat, bokstavelig utenfor striden, er et juridisk begrep i internasjonal humanitærrett for stridende som er i en situasjon som gjør dem ute av stand til å delta i striden. Eksempler er flybesetninger og jagerpiloter som skyter seg ut i fallskjerm, samt syke, sårede, internerte og andre soldater som ikke har mulighet til å delta i striden. Stridende som er hors de combat er beskyttet av krigens regler og kan få status som krigsfanger. Ifølge Genèvekonvensjonene av 1949 skal illegale kombattanter som er hors de combat også behandles humant, men i motsetning til legale kombattanter kan de dømmes og straffes, herunder henrettes. I 1. protokoll til Genèvekonvensjonene heter det at en person er hors de combat hvis han er i motstanderens vold (in the power of an adverse Party), gir uttrykk for å ville overgi seg (clearly expresses an intention to surrender) eller er bevisstløst eller på annen måte hemmet av skade eller sykdom og ute av stand til å forsvare seg (has been rendered unconscious or is otherwise incapacitated by wounds or sickness, and therefore is incapable of defending himself). I tillegg er det et krav at soldaten avstår fra enhver fiendtlig handling og ikke prøver å unnslippe eller motsette seg å bli tatt til fange (he abstains from any hostile act and does not attempt to escape). == Referanser ==

Hors de combat, bokstavelig utenfor striden, er et juridisk begrep i internasjonal humanitærrett for stridende som er i en situasjon som gjør dem ute av stand til å delta i striden. Eksempler er flybesetninger og jagerpiloter som skyter seg ut i fallskjerm, samt syke, sårede, internerte og andre soldater som ikke har mulighet til å delta i striden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2017_%E2%80%93_50_kilometer_fri_teknikk_menn

2023-02-04

Ski-VM 2017 – 50 kilometer fri teknikk menn

['Kategori:Langrenn under Ski-VM 2017']

Ski-VM 2017 – 50 kilometer fri teknikk menn avholdes 5. mars 2017 i Lahtis i Finland.I likhet med kvinnenes tremil dagen ble det et stort samlet felt gjennom hele løpet. Riktignok stakk Anders Gløersen av tidlig og gikk alene i front en mil tidlig i løpet, men han ble hentet inn igjen. Mot slutten var det rundt 20 utøvere igjen i tetgruppen, blant disse var gode spurtere som Sergej Ustjugov, Alex Harvey og Petter Northug, sistnevnte som tittelforsvarer. I frykt for hva som ville vente i en massespurt prøvde derfor Martin Johnsrud Sundby å rykke på den siste runden. Mange måtte da slippe teten, deriblant Northug, men Sundby klarte ikke å distansere hele feltet. Han ledet fortsatt i Lahti-svingen ned mot stadion, men i rygg kom Harvey i stor fart og kjørte forbi ham. Ingen klarte å tukte canadieren, og han spurtet inn til sitt første individuelle VM-gull foran Ustjugov og finske Matti Heikkinen. Sundby ble på oppløpet også slått av britiske Andrew Musgrave og ble beste nordmann på femteplass.Med tiden 1:46:28.9 ble dette gikk Harvey også tidenes raskeste femmil.

Ski-VM 2017 – 50 kilometer fri teknikk menn avholdes 5. mars 2017 i Lahtis i Finland.I likhet med kvinnenes tremil dagen ble det et stort samlet felt gjennom hele løpet. Riktignok stakk Anders Gløersen av tidlig og gikk alene i front en mil tidlig i løpet, men han ble hentet inn igjen. Mot slutten var det rundt 20 utøvere igjen i tetgruppen, blant disse var gode spurtere som Sergej Ustjugov, Alex Harvey og Petter Northug, sistnevnte som tittelforsvarer. I frykt for hva som ville vente i en massespurt prøvde derfor Martin Johnsrud Sundby å rykke på den siste runden. Mange måtte da slippe teten, deriblant Northug, men Sundby klarte ikke å distansere hele feltet. Han ledet fortsatt i Lahti-svingen ned mot stadion, men i rygg kom Harvey i stor fart og kjørte forbi ham. Ingen klarte å tukte canadieren, og han spurtet inn til sitt første individuelle VM-gull foran Ustjugov og finske Matti Heikkinen. Sundby ble på oppløpet også slått av britiske Andrew Musgrave og ble beste nordmann på femteplass.Med tiden 1:46:28.9 ble dette gikk Harvey også tidenes raskeste femmil. == Resultat == == Referanser ==

Ski-VM 2015 – 10 kilometer fri teknikk kvinner med intervallstart ble avholdt 24. februar 2015 i Falun.

https://no.wikipedia.org/wiki/Cl%C3%A9ment_Parisse

2023-02-04

Clément Parisse

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Frankrike under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2021', 'Kategori:Franske langrennsløpere', 'Kategori:Franske mestere', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Frankrike', 'Kategori:Olympiske medaljevinnere i langrenn', 'Kategori:Personer fra Évry', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Clément Parisse (født 6. juli 1993 i Évry) er en fransk langrennsløper. Han ble fransk mester på sprint i 2014.

Clément Parisse (født 6. juli 1993 i Évry) er en fransk langrennsløper. Han ble fransk mester på sprint i 2014. == Karriere == Som junior deltok han ved European Youth Olympic Festival 2011, der han fikk 6.-plass på 10 km klassisk som beste resultat. Han kom for øvrig på 21.-plass på 7,5 km fri stil og 51.-plass på sprinten, der han ble slått ut i kvalifiseringen. Han deltok også i et renn i Alpen Cup dette året. Han deltok ved junior-VM på ski i 2012, der han kom på 5.-plass på stafetten sammen med det franske laget. Individuelt kom han på 42.-plass på 10 km klassisk, og 56.-plass på 10+10 km skiathlon. Året etter deltok han ved junior-VM på ski 2013 i Liberec, der Frankrike kom på 4.-plass på stafetten. Denne gangen kom han på 12.-plass på 10 km fri stil og 9.-plass på skiathlon. Ved Alpen Cup 2013/14 fikk han en 1.-plass og en 2.-plass som beste enkeltresultater. I januar 2014 deltok han ved U23-VM på ski 2014 i Val di Fiemme, der han kom på 25.-plass på 15 km klassisk. Finske Iivo Niskanen vant dette rennet. Ved det franske mesterskapet i langrenn 2014 vant han sprinten, og kom på 6.-plass på 15 km fri stil. I februar 2015 deltok han ved U23-VM på langrenn, der han fikk sølv på 15+15 km skiathlon. Han deltok også på 15 km fri stil, der han kom på 9.-plass. Han deltok også ved Ski-VM 2015 i Falun, der han kom på 24.-plass på 15+15 km skiathlon. Parisse var med på Frankrikes lag som tok bronse på stafett under Vinter-OL 2018 i Pyeongchang. Etter de olympiske vinterlekene i 2018 ble han utnevnt til ridder av Den nasjonale fortjenstorden.Under VM 2019 i Seefeld gikk Parisse på Frankrikes lag som tok bronse på 4 x 10 km stafett. De øvrige på Frankrikes lag var Adrien Backscheider, Maurice Manificat og Richard Jouve. Under VM 2021 i Oberstdorf gikk Parisse tredje etappe på Frankrikes lag som tok bronse på 4 x 10 km stafett. De øvrige på Frankrikes lag var Hugo Lapalus, Maurice Manificat og Jules Lapierre. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Clément Parisse – Olympics.com (en) Clément Parisse – Olympic.org (en) Clément Parisse – Olympedia (fr) Clément Parisse – Frankrikes olympiske komité (en) Clément Parisse – FIS (langrenn)

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/A_Fool_for_a_Fool

2023-02-04

A Fool for a Fool

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ike & Tina Turner-sanger', 'Kategori:Ike & Tina Turner-singler', 'Kategori:Sanger fra 1964', 'Kategori:Singler fra 1964']

«A Fool for a Fool» er en sang skrevet av Ike Turner som ble spilt inn og gitt ut på singel med Ike & Tina Turner i 1964. Singelen kom på 47.-plass på R&B-lista.

«A Fool for a Fool» er en sang skrevet av Ike Turner som ble spilt inn og gitt ut på singel med Ike & Tina Turner i 1964. Singelen kom på 47.-plass på R&B-lista. == Referanser ==

«A Fool for a Fool» er en sang skrevet av Ike Turner som ble spilt inn og gitt ut på singel med Ike & Tina Turner i 1964.the-world-of-tina.

https://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Andersen_(kappgjenger)

2023-02-04

Erling Andersen (kappgjenger)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1984', 'Kategori:Friidrettsutøvere under Sommer-OL 1988', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Kongepokalvinnere i kappgang', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske kappgjengere', 'Kategori:Personer fra Os kommune i Hordaland']

Erling Andersen (født 22. september 1960 i Bergen) er en norsk kappgjenger som representerer Søfteland TIL. Andersens meritter innbefatter blant annet 50 medaljer (hvorav 34 gull) i NM i kappgang i perioden 1976-2015. I globale mesterskap er de fremste plasseringene en 8.-plass på 20 km i OL i Los Angeles 1984 og en 9.-plass på 5000m i VM innendørs i Indianapolis 1987. Ved EM innendørs har Andersen en bronsemedalje fra mesterskapet i Budapest 1983 og en 4.-plass på samme sted 1988.

Erling Andersen (født 22. september 1960 i Bergen) er en norsk kappgjenger som representerer Søfteland TIL. Andersens meritter innbefatter blant annet 50 medaljer (hvorav 34 gull) i NM i kappgang i perioden 1976-2015. I globale mesterskap er de fremste plasseringene en 8.-plass på 20 km i OL i Los Angeles 1984 og en 9.-plass på 5000m i VM innendørs i Indianapolis 1987. Ved EM innendørs har Andersen en bronsemedalje fra mesterskapet i Budapest 1983 og en 4.-plass på samme sted 1988. == Internasjonale meritter == == Personlige rekorder == == Eksterne lenker == (en) Erling Andersen – Olympedia (en) Erling Andersen – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Erling Andersen – World Athletics

| fnavn =

https://no.wikipedia.org/wiki/Junior-VM_i_skiskyting_2020

2023-02-04

Junior-VM i skiskyting 2020

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Graubünden', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2020', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Sveits', 'Kategori:Junior-VM i skiskyting', 'Kategori:Skiskyting i 2020', 'Kategori:Skiskyting i Sveits', 'Kategori:Sport i Sveits i 2020']

Junior-VM i skiskyting 2020 ble arrangert i Lenzerheide i Sveits fra 23. januar til 2. februar 2020.Mesterskapet var for junior og ungdom.

Junior-VM i skiskyting 2020 ble arrangert i Lenzerheide i Sveits fra 23. januar til 2. februar 2020.Mesterskapet var for junior og ungdom. == Menn, junior == === 15 km normaldistanse === Rennet startet 27. januar 2020 klokka 11:00. Resultater: Øvrige norske plasseringer: Jørgen Brendengen Krogsæther (13), Jørgen Sæther (51). === 4 x 7,5 km stafett === Rennet startet 29. januar 2020 klokka 11:00. Resultater: === 10 km sprint === Rennet startet 1. februar 2020 klokka 11:00. Resultater: Øvrige norske plasseringer: Fredrik Bucher-Johannessen (22), Jørgen Sæther (52). === 12,5 km jaktstart === Rennet startet 2. februar 2020 klokka 14:15. Resultater: Øvrige norske plasseringer: Jørgen Brendengen Krogsæther (11), Jørgen Sæther (41). == Gutter, ungdom == === 12,5 km normaldistanse === Øvelsen startet 26. januar 2020 klokka 11:00. Resultater: Andre norske plasseringer: Morten Tørnblad Sameien (27), Morten Hol (35). === 3 x 7,5 km stafett === Rennet startet 28. januar 2020 klokka 11:00. Resultater: === 7,5 km sprint === Øvelsen startet 31. januar 2020 klokka 11:00. Resultater: Andre norske plasseringer: Martin Uldal (14), Morten Tørnblad Sameien (24). === 10 km jaktstart === Øvelsen startet 2. februar 2020 klokka 11:00. Resultater: == Kvinner, junior == === 12,5 km normaldistanse === Rennet startet 27. januar klokka 14:00. Resultater: Andre norske plasseringer: Åsne Skrede (14), Mari Wetterhus (17), Juni Arnekleiv (34). === 4 x 6 km stafett === Øvelsen startet 29. januar 2020 klokka 11:00. Resultater: === 7,5 km sprint === Øvelsen startet 1. februar 2020 klokka 14:00. Resultater: Andre norske plasseringer: Juni Arnekleiv (30). === 10 km jaktstart === Øvelsen startet 2. februar 2020 klokka 14:15. Resultater: Andre norske plasseringer: Anne de Bresche (15), Marthe Kråkstad Johansen (20), Juni Arnekleiv (27). == Jenter, ungdom == === 10 km normaldistanse === Løpet startet 26. januar 2020 klokka 11:00. Resultater: Andre norske plasseringer: Frida Dokken (12), Maren Bakken (14), Hedda Bolstad (71). === 3 x 6 km stafett === Øvelsen startet 28. januar 2020 klokka 11:00. Resultater: === 6 km sprint === Løpet startet 31. januar 2020 klokka 11:00. Resultater: Norske plasseringer: Maren Bakken (21), Frida Dokken (27), Tuva Aas Sætre (30), Hedda Bolstad (52). === 7,5 km jaktstart === Løpet startet 2. februar 2020 klokka 11:00. Resultater: Andre norske plasseringer: Maren Bakken (26), Hedda Bolstad (41). == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted Startlister og resultater Arkivert 8. februar 2020 hos Wayback Machine.

| arena =

https://no.wikipedia.org/wiki/You_Can%E2%80%99t_Miss_Nothing_That_You_Never_Had

2023-02-04

You Can’t Miss Nothing That You Never Had

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ike & Tina Turner-sanger', 'Kategori:Ike & Tina Turner-singler', 'Kategori:Sanger fra 1964', 'Kategori:Singler fra 1964']

You Can't Miss Nothing That You Never Had er en sang skrevet av Ike Turner som ble spilt inn og gitt ut på singel med Ike & Tina Turner i 1964. Singelen kom på 29.-plass på R&B-lista og 122.-plass på pop-lista.

You Can't Miss Nothing That You Never Had er en sang skrevet av Ike Turner som ble spilt inn og gitt ut på singel med Ike & Tina Turner i 1964. Singelen kom på 29.-plass på R&B-lista og 122.-plass på pop-lista.

You Can't Miss Nothing That You Never Had er en sang skrevet av Ike Turner som ble spilt inn og gitt ut på singel med Ike & Tina Turner i 1964. Singelen kom på 29.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2017

2023-02-04

Ski-VM 2017

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2017']

Ski-VM 2017 ble arrangert i Lahtis i Finland fra 22. februar til 5. mars 2017 på Lahtis stadion og i Salpausselkä-bakkene. Det var syvende gang Lahtis arrangerte verdensmesterskapet på ski, nordiske grener, etter tidligere å ha arrangert mesterskapet i 1926, 1938, 1958, 1978, 1989 og 2001. Utøverlandsbyen var lokalisert 25 kilometer unna Lahtis i Vierumäki.

Ski-VM 2017 ble arrangert i Lahtis i Finland fra 22. februar til 5. mars 2017 på Lahtis stadion og i Salpausselkä-bakkene. Det var syvende gang Lahtis arrangerte verdensmesterskapet på ski, nordiske grener, etter tidligere å ha arrangert mesterskapet i 1926, 1938, 1958, 1978, 1989 og 2001. Utøverlandsbyen var lokalisert 25 kilometer unna Lahtis i Vierumäki. == Arrangørby == 31. mai 2012 ble Lahtis tildelt mesterskapet under FIS-kongressen i Kangwonland i Sør-Korea, i konkurranse med Oberstdorf i Tyskland, Planica i Slovenia og Zakopane i Polen. Alle utenom Planica søkte også om å få arrangere Ski-VM 2015. == Stadion, arenaer og program == Alle klokkeslett er i østeuropeisk tid, lokal tid i Finland (UTC+02.00). == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Dopingspøkelset fra Lahtis == Forrige gang Ski-VM ble arrangert i Lahtis, endte det med langrennsportens største dopingskandale der store deler av det finske laget ble dopingtatt på hjemmebane. Blant disse var Mika Myllylä, Jari Isometsä og Harri Kirvesniemi, som alle hadde habile internasjonale karrierer bak seg. For Myllyläs del ble avsløringene inngangen til et hardt liv med alkoholmisbruk, og han ble funnet død i sitt hjem i 2011. Ikke alle syntes det var en god idé da man en måned før VM proklamerte at det var planlagt en statue av Myllylä i hans hjemby Haapajärvi. Tildelingen av mesterskapet til Lahtis ble oppfattet som en anerkjennelse av at finsk skisport nå var endelig rehabilitert for ukulturen som hadde ført til dopingavsløringene under mesterskapet i 2001.I forkant av mesterskapet var det rettet sterke mistanker mot russisk idrett gjennom den såkalte McLaren-rapporten hvor det ble hevdet at det var iscenesatt et omfattende statlig dopingprogram fra russisk side med over 1000 involverte utøvere og særlig fokus på OL i Sotsji i 2014 hvor russiske langrennsløpere gjorde det meget bra. I desember 2016 kunngjorde Den internasjonale olympiske komité (IOC) at 28 russiske idrettsutøvere ville bli midlertidig suspendert. Blant disse var langrennsløperne Aleksandr Legkov, Maksim Vylegzjanin, Jevgenij Belov, Julija Ivanova, Aleksej Petukhov og Jevgenija Sjapovalova. IOC mente å ha beviser på at dopingprøvene til disse utøverne under Sotsji-OL var blitt tuklet med. De russiske langrennsløperne bedyret sin uskyld og prøvde å få omgjort utestengelsen slik at de kunne delta i Tour de Ski og Ski-VM i Lahtis, men fikk ikke gehør for dette.VM i Lahtis var det første mesterskapet etter de to store norske dopingsakene knyttet til Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug. Sundby hadde sonet ferdig sin utestengelse, mens Johaug var fortsatt suspendert og kunne ikke delta i mesterskapet. På pressekonferansen i starten av VM kom landslagssjef Vidar Løfshus med en kraftsalve der han gikk langt i å gi mediene skylden for Johaugs dopingsak. Budskapet ble ikke tatt vel imot, og fra norsk hold ble Løfshus bedt om å trekke uttalelsene. Da mesterskapet var ferdig, kom også Petter Northug med kraftig kritikk av Løfshus.Det vakte også reaksjoner da Marit Bjørgen i sitt intervju etter gullet på 15 km skiathlon proklamerte at hun delte seieren med Therese Johaug. Sergej Ustjugov uttrykte også i sitt seiersintervju etter 30 km skiathlon at han ikke kunne forstå hvorfor hans russiske lagkamerater var suspendert fra mesterskapet. Mange reagerte på at han i oppladningen til mesterskapet hadde fått hjelp fra dopingdømte Jevgenij Dementjev. Da Iivo Niskanen vant 15 km klassisk, uttalte han at Mika Myllylä hadde vært hans store helt og inspirasjon, og at han nå måtte få hvile i fred. == Norges tropp == === Langrenn === 4. februar tok Norges Skiforbund ut 20 utøvere, åtte kvinner og tolv menn, med Hans Christer Holund, Silje Øyre Slind og Marthe Kristoffersen som hjemmeværende reserver. Petter Northug ga senere fra seg sin plass i troppen til Holund, og gikk kun sprinten og femmila, siden han var regjerende mester og dermed hadde friplass. ==== Kvinner ==== ==== Menn ==== === Kombinert === 31. januar tok Norges Skiforbund ut fire utøvere, som ifølge sportssjef Ivar Stuan er friske etter en «trøblete (…) sesong med skader og sykdom». Mikko Kokslien fikk den femte og siste plassen på laget 11. februar, etter 3.- og 4.-plass under verdenscuprennene i Sapporo. === Skihopping === 17. februar tok Norges Skiforbund ut ni utøvere, tre kvinner og seks menn. Ifølge sportssjef Clas Brede Bråthen stiller Norge «i utfordrerrollen», med Maren Lundby og Daniel-André Tande på 3.-plass i verdenscupen sammenlagt. Landslagstrener for menn, Alexander Stöckl, fikk hjelp fra Andreas Vilberg, Roy Myrdal og Magnus Brevig til å velge utøverne som var i best form. Kvinnelandslagstrener Christian Meyer uttalte en målsetting om å kjempe i toppen både i den individuelle konkurransen, samt i mikslagkonkurransen. ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== == Se også == U23-VM på ski 2017 Junior-VM på ski 2017 == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) FIS Nordic World Ski Championships 2017 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Introducing FIS Nordic World Ski Championships 2017 – Candidates:Lahti FIS Resultatside langrenn hos FIS-Ski.com FIS Resultatside hopp hos FIS-Ski.com FIS Resultatside kombinert hos FIS-Ski.com == Kilder == 2017 World Championships hos skisport365.com

Ski-VM 2015 – 30 kilometer klassisk kvinner fellesstart ble avholdt 28. februar.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015

2023-02-04

Ski-VM 2015

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015']

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje. == Arrangørby == På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere. == Stadion, arenaer og program == == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Deltagere == Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet. === Norges tropp === ==== Langrenn ==== 31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon. ===== Menn ===== 1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve.

Ski-VM 2015 – 4 x 5 kilometer stafett kvinner ble avholdt i Falun i Sverige 26. februar 2015.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_flyvende_hurtigrute

2023-02-04

Den flyvende hurtigrute

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norsk luftfart', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL']

Den flyvende hurtigrute var det populære navnet på DNLs flygninger med Short Sandringham sjøfly til Nord-Norge fra sommeren 1947.

Den flyvende hurtigrute var det populære navnet på DNLs flygninger med Short Sandringham sjøfly til Nord-Norge fra sommeren 1947. == Starten == Ruten ble offisielt åpnet 2. juni 1947 da sjefsflyver John Strandrud og kaptein Hesselberg tok av fra sjøflyhavna på Fornebu med det første flyet som var fullt av autoriteter, blant annet samferdselsminister Nils Langhelle, og sjef for Luftforsvaret, general Bjarne Øen.Ruten gikk fra sjøflyhavna ved Fornebu til Tromsø, via Trondheim (Hommelvik), Harstad og Bodø. == Avslutningen == Etter flere problemer med Sandringhamflyene på ruten, deriblant Kvitbjørn-ulykken i 1947 og Bukken Bruse-ulykken i 1948, opphørte Sandringhamruten høsten 1951. På det tidspunktet var flypassen i Bodø, på Bodøhalvøya, klar til å ta imot større landfly som Skymaster. Etter hvert ble de to gjenværende Sandrignhamene faset ut. LN-LAI Jutulen, ble leid ut til et fransk selskap i Nigeria. Flyet sank ved fortøyningsbøyen 16. november 1952, og det andre, LN-LMK Polarbjørn, ble solgt til Argentina. == Referanser == == Eksterne lenker == LN-IAU Bamse Brakar ved Bergen Sjøflyhavn

Den flyvende hurtigrute var det populære navnet på DNLs flygninger med Short Sandringham sjøfly til Nord-Norge fra sommeren 1947.

https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8nsberg

2023-02-04

Tønsberg

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Vestfold', 'Kategori:Tønsberg']

Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad. Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene. Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende. Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune. Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet.

Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad. Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene. Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende. Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune. Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet. == Naturforhold == Fjellgrunnen i Tønsberg kommune er hovedsakelig tønsbergitt og rombeporfyr. Tønsbergitt er en rød variant av larvikitt, og brytes som denne til bygningsstein, men ikke i samme volum. Slottsfjellet, byens markante landemerke, består av rombeporfyr. Men for en stor del er fjellgrunnen i Tønsberg kommune skjult av løsmasser. Høyeste punkt i kommunen er Snippane på 399,6 moh. Arealene i Tønsberg kommune er for en stor del dekket av løsmasser, som dels er morenejord, dels leirjord avsatt på tidligere havbunn. Det store raet går gjennom Tønsberg. Raet har en eldre og en yngre del, og nettopp i Tønsbergområdet er avstanden mellom disse størst. Den eldste og ytterste delen går øst for Slagendalen, over Ringshaug, Føynland og Nøtterøy, mens den yngste og indre del av Ra-trinnet går gjennom den nordlige del av kommunen i stasjonsbyene Sem og Barkåker. Leirjordavsetningene er særlig dominerende vest og nord for raet. Her har små elver gravd seg dypt ned i løsmassene slik at det er dannet raviner, V-formede dalsøkk som er særlig typisk helt nord i kommunen. Elva Aulielva, Vestfolds nest største elv, renner ut i Semskilen og Byfjorden. Innen Tønsberg kommune er det store arealer verneverdige våtmarker som er viktige for fuglelivet, ikke minst som mellomlandingssted for trekkfugler. Presterødkilen ligger øst for byen og Ilene ligger vest, begge er vernet som naturreservater. Det er også ved en anledning observert delfin i byens havnområde. == Næringsliv == Tønsberg er i dag først og fremst den viktigste handelsbyen i fylket. Byen har også en rekke offentlige servicefunksjoner innen tjenesteyting og administrasjon. Midt i byen ligger Farmandstredet, byens store handelssenter med et stort antall butikker under samme tak, strategisk plassert sammen med byens busstasjon. Byen har også et omfattende uteliv, med restauranter og barer samlet ved Sjøbodkvartalet nederst mot kaia. Strøket i Tønsberg går fra Sjøbodkvartalet, forbi kjøpesenteret FOYN (tidligere City Shopping), over Tønsberg Torv, opp Torvgaten til Farmandstredet. Tønsberg by er et administrasjonssentrum for Vestfold med blant annet Statens Park, Sykehuset i Vestfold og flere skoler. Tønsberg er også hovedsete for en rekke statlige instanser, deriblant Sør-Øst politidistrikt, Valgdirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. I Tønsberg har Choice Hotels bygget et hotellkompleks som også fungerer som byens kulturelle storstue: Oseberg kulturhus. Flerbrukshuset er privat eiet, men har samtidig en betydelig scene for konserter, festspill, konferanser og messer. Tønsberg baserte lenge sitt næringsliv på hvalfangst, skipsfart og verkstedindustri tilknyttet virksomheten på sjøen. De tradisjonsrike skipsverftene ved Kaldnes Mekaniske Verksted og Jarlsø er nedlagt. Industrivirksomheten er ikke like omfattende som tidligere, men på Kaldnes har Grenland Group stor verkstedhall og leverer utstyr til oljevirksomheten. Tønsberg reperbane er byens eldste eksisterende bedrift, etablert i 1796; bedriften er fremdeles i drift på samme sted, men med nytt navn. Tidlig på 1900-tallet spesialiserte bedriften seg på produksjon av ståltau, wire. Byfjorden var aksen tidlig industrivirksomhet var sentrert om; også i Sem kommune var det industrivirksomhet langt tilbake, blant annet på Valløy. Her var landets største saltverk, Vallø saltverk etablert midt på 1700-tallet på kongelig insitament. På Valløy bygde Esso Norges første oljeraffineri som ble bombet av allierte fly noen dager før freden i 1945. Ikke langt unna Valløy, ligger Esso Norges oljeraffineri på Slagentangen med mange ansatte og stor omsetning. Essoraffineriet på Slagentangen ble satt i drift høsten 1960. Det er betydelig næringsmiddelindustri i Tønsberg, blant annet Norturas slakteri på Sem og Tinesmeieri samme sted. Det er få bønder i kommunen, men jordbruket er likevel av en viss størrelse, her er store sammenhengende jordbruksarealer som kan drives effektivt. Gårdene har også betydelig størrelse, og store arealer omkring Tønsberg brukes til grønnsakproduksjon. Findus fabrikken i Tønsberg konserverer noen av disse grønnsakene. Kommunen er en del av et press- og vekstområde i regionen og har derfor også betydelig anlegg- og byggevirksomhet. Med 10,1 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger (2018) er Tønsberg en av de byene i Norge med høyest CO2-utslipp per innbygger. Til sammenligning er dette 5,3 ganger så mye som Oslo med 1,9 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger. == Innbyggere og tettsteder == Tønsberg og øya Nøtterøy i Færder kommune sør for byen er tett befolket, og tettstedet Tønsberg, slik det er definert av Statistisk sentralbyrå, omfatter et stort område med sammenhengende bebyggelse i de to kommunene, og rangeres som tettsted nummer 10 av 986 et i landet. Tettstedet hadde 54 580 innbyggere per 1. januar 2022. Av disse bodde 36 699 i Tønsberg kommune og 17 881 i Færder kommune. Fra Tønsberg sentrum er det sammenhengende bebyggelse nordover til Eik, østover til Tolvsrød, Vallø og Ringshaug, sørøstover til Råel og Husvik og på Nøtterøy sørover til Borgheim. De andre tettstedene i kommunen er Barkåker nord for byen med 1 803 innbyggere, den gamle stasjonsbyen Sem i vest med 2 706 innbyggere, Kirkevoll/Brekkeåsen med 939 innbyggere, Revetal/Bergsåsen med 2 441 innbyggere, Linnestad med 314 innbyggere, Gretteåsen med 214 innbyggere, Solerød med 546 innbyggere og Skjeggestadåsen med 771 innbyggere i nord. Tettstedet Åsgårdstrand ligger på grensa til Horten kommune og Vear på grensa til Sandefjord. I Vear tilhører et flertall av 3 708 innbyggere Tønsberg kommune. I Åsgårdstrand tilhører et mindretall av 58 innbyggerne Tønsberg kommune. Det er ellers nyere boligområder blant annet på Husøy, Ringshaug, Basbergrønningen, Bjelland og Hogsnesåsen, Kongsåsen, Olsrød, Kjellelia og Robergrønningen, samt Sandeåsen og Presterødåsen. Tolvsrød er et handelssentrum for østlige deler av kommunen. Tønsberg kommune har de siste årene hatt en folkevekst på over ni prosent. Tønsberg er sentrumskommune i Tønsbergregionen, den sentrale byregionen i Vestfold. Mange arbeidstakere i Tønsberg pendler til Oslo flere ganger i uken. Se også: Liste over Tønsbergs gater. == Klima == == Politikk == Se også utfyllende artikkel - Tønsberg - tidligere kommunestyrevalg === Kommunestyrevalget 2019 === == Historie == Ifølge Snorre ble byen grunnlagt før slaget i Hafrsfjord. Dersom dette var korrekt, ville Tønsberg vært Norges eldste by, grunnlagt før 872. Byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 1871. Mange har hatt tiltro til Snorres tidfesting, bl.a. fordi det ikke finnes så mange alternative skriftlige kilder. Det nøyaktige årstallet 871 er basert på årstallet for slaget i Hafrsfjord, 872, etter den islandske skalden Are Frodes kronologi fra 1100-tallet. Denne oppfatningen var dominerende inntil 1920-årene, da historikeren Halvdan Koht fremsatte en teori om at slaget foregikk nærmere år 900. I 1964 kom den islandske historikeren Olafia Einarsdottir frem til at den gamle islandske tidsregningen likevel stemte bedre. Dette har siden vært den mest benyttede metoden, om enn med noen justeringer. En alternativ oppfatning bygger på arkeologiske utgravinger som fra 1970-tallet er utført i byens eldre deler. Det er ikke funnet noe som kan bekrefte Snorres utsagn om Tønsbergs alder. Nyere boreprøver fra grunnen under sentrum av Tønsberg inneholdt bymessige kulturlag datert til 900-tallet.De eldste deler av byen Tønsberg er trolig vesentlig yngre enn 871. Snorre mente kanskje at Kaupang og Tønsberg var en og samme by. Dette er sannsynligvis heller ikke riktig. Trolig er det nærmere 200 år fra Kaupang ble fraflyttet til Tønsberg fikk urban karakter. Historisk kildekritikk mot Snorre er nødvendig, han skrev sin historie flere hundre år etter slaget i Hafrsfjord. Snorre bruker imidlertid termen «kaupstad», noe som vi med moderne uttrykk bør oversette med «handelsplass» heller enn «by». På Olav den helliges tid er det imidlertid mulig at Tønsberg var blitt mer av en by. Fortellingen om opplandskongen Rørek, som ble holdt fanget i Tønsberg av Olav i 1018, kan ha utspring i en mer pålitelig tradisjon. Rørek kom seg etterhvert til Island, hvor han kan ha vært med på å gi opphav til kunnskap om Tønsberg som by. Arkeologer har også funnet tegn til urban bebyggelse ved Slottsfjellet som kan stamme fra 1000-tallet.Det har vært antydet at ca. år 1100 kan være korrekt årstall for grunnleggelsen av byen Tønsberg. Tønsberg må uansett være grunnlagt før år 1135. På dette tidspunkt omtales byen første gang av en samtidskilde, den anglonormanniske historikeren Ordericus Vitalis. Tønsbergs politikere har vedtatt at Tønsberg skal markedsføres som landets eldste by. Fra 1191 finnes en beskrivelse av Tønsberg, forfattet av en dansk korsfarer som besøkte byen på veien mot Det hellige land. I denne skildringen fremstår Tønsberg som en by: Denne byen kan jeg skildre så meget nøyere da jeg oppholdt meg lenge i denne egnen og har lært å kjenne både skikke og bruk og naturforhold der på stedet. Det åpne havet strekker seg her i en vid bukt, som i mange slyngninger skiller øyene fra fastlandet. En av disse øyene heter Nøtterøy, den strekker seg opp mot byen slik at den lager en havn der. Selve byen er bygget langs strandkanten, og har en rekke brygger for skuter som kommer inn. Hav-fisk finnes det her i store mengder, mens der er mangel på ferskvann. Det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land. Innbyggerne er gode borgere, både menn og kvinner, kjent for sin gavmildhet og sine almisser, men drukkenskap og fyll er vanlig og bringer ofte ufred når folk kommer sammen, ja, fører til og med til at blodet renner. Ved siden av byen rager et fjell mot himmelen. De bratte skrentene gjør det nesten til en befestet borg, og bare en enkelt sti fører opp til toppen. Den er menneskeverk, og når den er sperret, er det lett å hindre fiender fra å komme opp. Fritt oppe på toppen av fjeller ligger en vakker kirke viet til St. Mikael. Med sine jordeiendommer underholder den kannikene av premonstraenserordenen som holder til i denne byen. Ved foten av fjellet brer det seg en slette, duftende full av de vakreste blomster, som også er en vel egnet arbeidsplass når en skal bygge nye skip eller overhale et gammelt. Den politiske grupperingen som kalles baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Høsten 1201 og vinteren 1202 foregikk en beleiring av Slottsfjellet i Tønsberg da birkebeinerne omringet fjellet og utsultet baglerne som hadde tatt tilflukt der. Tønsberg var gjennom hele middelalderen et politisk maktsenter i landet. Flere konger residerte på festningen Tunsberghus som var blitt sterkt utbygget under Magnus Lagabøte i siste halvdel av 1200-tallet. Byen var også et geistlig senter med åtte kirker innenfor bygrensen. I 1277 ble Sættargjerden undertegnet i Tønsberg, dette var et forlik mellom kongemakten og kirken. Olavsklosteret var trolig et høykirkelig maktsenter på denne tiden. Eiendommene fra dette klosteret ble seinere grunnlaget for Jarlsberg hovedgård. Ved Haugar lå Gråbrødreklosteret. Tunsberghus var sete for Tønsberg len inntil festningen ble inntatt av svenske soldater og brent ned til grunnen i 1503. Byen fortsatte likevel å være lensete for Tønsberg len, som på begynnelsen av 1600-tallet ble oppgradert til slotts- eller hovedlen. Mesteparten av Tønsberg ble jevnet med jorden under den store bybrannen i 1536, og byen lå nede i over hundre år. Tønsberg tok seg opp igjen ved 1700-tallet og ble et viktig senter for norsk sjøfart og hvalfangst. De to siste middelalderkirkene som hadde overlevd bybrannen, Lavranskirken (St.Laurentii kirke) og Mariakirken (Vor Frue Kirke), ble revet i henholdsvis 1811-1814 og 1866. Den nåværende domkirken, Tønsberg domkirke, ble bygget i 1858 på gamle Lavranskirkens plass. Osebergskipet ble funnet på gården Oseberg i Slagendalen, den gang i Sem kommune, i 1904. Skipet er nå utstilt i Vikingskipshuset i Oslo. Tønsberg ble i 1948 bispesete for det nye Tunsberg bispedømme, da Buskerud og Vestfold ble skilt fra Oslo bispedømme. === Grenseendringer og sammenslåinger === Tønsberg ble 1. januar 1877 utvidet ved at Kaldnes på Nøtterøy ble overført til byen. 1. juli 1915 ble en del av Nøtterøy med 12 innbyggere overført til Sem (som nå er Tønsberg). Den seneste grensereguleringen skjedde 1. januar 1980 da en ubebodd del av Nøtterøy ble overført til Tønsberg. Den viktigste grunnen for utvidelsen av Tønsberg i 1877 var at det var store skatteinntekter å hente fra dette området. Tønsberg var redde for konkurransen fra andre kjøpstader.Tønsberg kommune ble i 1988 slått sammen med Sem kommune, og mangedoblet sitt kommuneareal og nesten tredoblet kommunens befolkning, som før sammenslåingen var henholdsvis 8 896 og 21 948 innbyggere. Under Kommunereformen i Norge, igangsatt i 2014 av Erna Solbergs regjering, var det først mest aktuelt med sammenslåing av Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. De to sistnevnte gikk imidlertid inn for å slå seg sammen uten Tønsberg. I september 2016 vedtok kommunestyret i Re kommune og bystyret i Tønsberg kommune gjensidig en fremtidig kommunesammenslåing. I forbindelse med kommunesammenslåingen mellom Sandefjord, Stokke og Andebu ble grensen mot den nye kommunen justert slik at tettstedet Vear i sin helhet ble liggende i Tønsberg kommune fra 1. januar 2017. Innbyggertallet i kommunen når Vear er lagt til, er ca 44 900. === Historiske innbyggertall === 1769: 1281 1801: 1543 1845: 2245 1900: 8611 1920: 13 000 1930: 12 000 1960: 12 591 1980: 9247 1987: 8896 1988: 30 908 slått sammen med Sem kommune 2000: 34 716 2005: 36 452 2009: 38 946 (1. april 2009) === Navnet Tønsberg === Den norrøne formen av navnet var Túnsberg. Vokalen ú ble på norrønt uttalt omtrent som o i «ord» og «ost» i moderne norsk. Førsteleddet tún betydde opprinnelig 'gjerde, inngjerding' (jf. eldre tysk 'zûn'), men ble seinere brukt om selve området som var inngjerdet eller avskjermet, omtrent som det moderne 'tun'. I denne sammenhengen er det trolig med betydningen 'borg'.. Andreleddet berg sikter til Slottsfjellet. Den fordanskede skriftformen Tønsberg tok gradvis over under dansketiden. Tønsberg betegnes i dag ofte med forkortelsen TBG. == Kultur, idrett, turisme o.l. == Tønsbergs kulturliv er preget av byens rike historie og av stor aktivitet i fylkets nærings- og handelssentrum. Byen er også en av landets mest populære feriebyer sommerstid. Byen har også et kulturelt mangfold hele sommeren. Oseberg kulturhus er et flerbrukshus med hotell, musikalsk storstue og mindre scener og konferansefasiliteter. Her arrangeres festspill, konserter, utstillinger, konferanser og seminarer av mange slag. Jarlsberg flyplass, fire kilometer utenfor byen, er åpen for mindre fly og luftsport. Kilden kino er et Vestfold- og Telemarks største kino. Kinoen har 9 saler og 4DX. Bygget inneholder også leiligheter, restauranter og et spillsenter med blant annet bowlingbaner, laserspill og innendørs minigolfbane. === Kulturminner og turistattraksjoner === Havna var sentrum for det meste som foregikk i sjøfartsbyen Tønsberg, den gang da sjøen var viktigste transportvei. Det var til Tønsberg havn de kom rutebåtene fra Nøtterøy og Tjøme, og fra hovedstaden. Mot havna lå det i 1840-åra 29 sjøboder, noen få er bevart til i dag. Sjøbodkvartalene mellom kaiene og Nedre Langgate utgjør et kulturmiljø som rommer mange historiske bygninger, blant annet Foynegården, som er den eldste eksisterende typiske kjøpmannsgård fra byen Tønsberg. Da jernbanen kom til Tønsberg, ble stasjonen lagt nær ved havna. Den eldste stasjonsbygningen står fremdeles ved Nedre Langgate. Slottsfjelltunnelen var opprinnelig bygd som jernbanetunnel. Denne jernbanestasjonen ved Tønsberg havn var en såkalt sekkestasjon. Seinere ble jernbanen flyttet lenger opp i byen, og banen ble lagt i en stor sløyfe. Dagens Tønsberg stasjon på Knapløkka åpnet i 1915. Store deler av byens sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.Tønsberg er en av Norges vakreste byer, og Norges tredje mest populære turistby, kun slått av Bergen og Kristiansand. === Kulturinstitusjoner og foreningsliv === Kommunen har et rikt foreningsliv innen idrett, kultur, fritidssektor, kristenliv, helse og så videre, med alt fra Tønsberg og Omegn Turistforening Tønsberg og omegn turistforening (TOT) til Tønsberg Salsaklubb og Tønsberg og Omegn Travforening.Tønsberg har også jazzklubben Urijazz samt flere skole- og musikkorps, blant annet Tønsberg Janitsjarkorps og Tønsberg Musikkorps av 1919. I tillegg er det flere teatergrupper, deriblant amatørteatrene Tønsberg amatørteater og Sjøbodteateret, med fast tilholdssted på scenen i Papirhuset teater, foruten friteateret Thesbiteateret og det profesjonelle turneteateret Teater Ibsen med base i Skien. Av faste utstillinger er Vestfold Fylkesmuseum og Haugar Vestfold Kunstmuseum de største. Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i Tønsberg sentrum er felles folkebibliotek for Tønsberg og Færder kommuner. === Kulturarrangementer === I 2011 bygges en fullskala kopi av Osebergskipet i Tønsberg. Stiftelsen Nytt Osebergskip står bak, og arbeidet foregår på Lindahlplan, nær ved Sjøbodkvartalet midt i Tønsberg. Kjølen ble strukket i januar 2011, og sjøsettingen skal etter planen foregå høsten 2011. Skipet skal brukes i forskning og formidling av vikingtiden i Vestfold. Én uke hver mai måned siden 1968 har varemessa Tønsbergmessa blitt avholdt oppe i park- og hallområdet i Frodeåsen. Dit kommer mange kjente underholdere. Seinere arrangeres blant annet den årlige Middelalderfestivalen. Om sommeren er det et yrende pub- og uteliv langs brygga med fritidsbåter, hyttegjester fra Tjøme, Nøtterøy og Stokke på bytur, turister og lokalbefolkning. Da er det også sommershow og revyer med rikskjente standupkomikere og musikere på Oseberg kulturhus, Hotell Klubben og enkelte puber. Siden 2003 har det dessuten blitt arrangert en årlig festival for rock og popmusikk, Slottsfjellsfestivalen. Slottsfjellfestivalen har blitt en av Norges største festivaler med nærmere 30 000 besøkende på 3 dager. Denne blir avholdt i midten av juli hvert år. I juni er det også mange arrangementer innen klassisk musikk i Tønsberg-distriktet i forbindelse med Vestfoldfestspillene (Tønsberg Klassisk). Litteraturuka i Vestfold har blitt holdt i november hvert år siden 1997. Hovedtyngden av opplesninger og bokarrangementer er da lagt til Tønsberg. === Idrett === Tønsberg kommune har et rikt idrettsliv med flere klubber og lag innen forskjellige idrettsgreier, deriblant Tønsberg-Kameratene, Tønsberg Turn, IL Flint og Eik idrettsforening. IL Flint og FK Eik Tønsberg er byens to beste fotballag. På Eik like nord for byen holder Eik-Tønsberg til. Det var tidligere byens viktigste fotballag. Kommunen har også flere store idrettsanlegg og -haller. Tønsberg Vikings er byens hockeylag, de spiller i 1 divisjon, den nest øverste ligaen i Norge. Siden 2013 har det hvert år blitt arrangert Bytri i Tønsberg, som er et sprint triatlon for både elite og mosjonister. I 2014 og 2014 ble NM sprint triathlon arrangert som en del av Bytri. === Medier === Byens lokale avis, og fylkets største, er den tradisjonsrike Tønsbergs Blad, grunnlagt 1870 som i tillegg til Tønsberg kommune også er lokalavis for nabokommunene Færder, Horten og Holmestrand, i tillegg til deler av Sandefjord (tidligere Stokke og Andebu kommuner). Avisa utgir også bilaget Vestviken 24 som skriver om næringslivet i Vestfold fylke. Avisa drev også TV-stasjonen VF24. I 2005 kom også Byavisa Tønsberg, som er Tønsbergs lokale gratisavis. Den har hele Tønsberg som dekningsområde. Radio Tønsberg er kommunens, og Vestfold fylkes lokalradio. Vestfold Arbeiderblad kom ut i Tønsberg fra 1909 frem til 1988. NRK Østafjells har avdelingskontor i Tønsberg. Fylkessendingene for Vestfold blir produsert her. === Språk og dialekt === Tønsbergmål er navnet på dialekten som snakkes i Tønsberg, og Nøtterøy i nabokommunen Færder. Dialekten er en del av dialektgruppen vestfoldmål som igjen er en del av den enda større dialektgruppen vikværsk (vestfoldmålet har også fått mange trekk fra målene i Telemark, og noen kategoriserer vestfoldmålet som både en vikværsk og en telemarksk dialektgruppe, en såkalt overgangsdialekt). Et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten er at i flertallsord som ender på -ene og -er blir e-en erstattet av en a i bestemt form og en æ i ubestemt form. Eksempler på dette er bilær, båtær og syklær i ubestemt form, og bilane, båtane og syklane i bestemt form. I tønsbergdialekten blir også y-en ofte erstattet med en ø som for eksempel i ordene løst, pønt, brølløpp, brøst og høtte. Tønsbergenserne bor i Tønsberg, de kjørær mellom tunnelen, de sittær helt innte hverandre og de likær en varm kaffi me mjælk og sukker, og barna likær å læike. I dialekten brukes også jamvekt (kløyvd infinitiv), det vil si at svake infinitivsverb ender med en e mens sterke infinitivsverb ender med en a, som for eksempel i væra og høre. Tjukk l er også et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten. Og et annet kjennetegn, som dog forekommer helst hos den eldre generasjonen er at nektingsadverbet har formen ikkje, akkurat som i nynorsk og vestnorsk. Tønsbergmålet er i likhet med sandefjordsmålet, larviksmålet, hortensmålet og holmestrandmålet et bymål og er derfor litt mer forenklet enn bygdemålene som snakkes i indre Vestfold som for eksempel i Revetal, Andebu, Fon og Vivestad, og Tønsbergs bymål er også derfor ikke så utvannet slik som bygdemålene, og snakkes av de aller fleste tønsbergenserne i alle aldre. Men tønsbergmålet har likevel mye til felles med resten av vestfoldmålet, og også i Tønsberg finner man enkelte lokale ord og uttrykk som for eksempel vakent som betyr voldsom, fævvel som betyr fugl, å mævvle som betyr å spise, jålepåsa som betyr sminkepung, krimsjuke som betyr forkjølelse, atal som betyr vrang/vanskelig, stim som betyr stress og hælække som betyr orker ikke.Det finnes også flere dialektforskjeller innenfor Tønsberg kommune. F.eks. snakker de som bor i det urbane byområdet sørøst i kommunen mye penere enn bygdefolket som bor nordvest i kommunen som i Fon og Vivestad. Da det heter «hue» (hode), «uke», «mjælk» (melk), «folk», «ikke/ikkje» og «kjørær» (kjører) i byområdet i Tønsberg, heter det «huggu», «viku», «mjølk», «følk», «itte/inte» og «kjævvrær» i Fon og Vivestad. Tønsbergmålet er sammen med resten av vestfoldmålet og grenlandsmålet et vikværsk flatbygdmål, men har en del innslag fra Aust-Telemark, Vest-Telemark, Setesdal og Numedal, som snakker fjellbygdmål (midtlandsk), pga. nærheten til disse fjelldistriktene. Underdialekter som utpreger seg er bygdemålene i Fon og Vivestad, nordvest i Tønsberg kommune, som i større grad er påvirket av midtlandsk og setesdalsk. Tønsberg er en tospråklig kommune med norsk som majoritetsspråk og romanes/romani som minoritetsspråk. === Tusenårssted === Kommunens tusenårssted er Slottsfjellet, og som markering av stedet ble det støpt en modell av borgen på Slottsfjellet slik den så ut i Magnus Lagabøtes tid, ca. 1270. Den ble støpt i bronse og står ved siden av tårnet. === Vennskapsbyer === Tønsbergs vennskapsbyer i Norden er Roskilde (Danmark), Linköping (Sverige), Ísafjörður (Island) og Joensuu (Finland). I tillegg er Tønsberg vennskapskommune med Covarrubias i Spania, på grunn av begges tilknytning til Prinsesse Kristina av Tunsberg. == Kjente personer med Tønsberg-tilknytning == Utdypende artikkel: Liste over kjente personer med Tønsberg-tilknytningJohan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1779–1840) eidsvollsmann, stattholder i Norge Svend Foyn (1809–1894), hvalfangstpioner Johan Sverdrup (1818–1892), politiker fra Venstre og statsminister 1884–1889 Vincent Stoltenberg Lerche (1837–1892), kunstmaler Wilhelm Wilhelmsen (1839–1910), skipsreder Ole Olsen Lian (1868–1925), fagforeningsleder og politiker Per Asplin (1928–1996), sanger og entertainer Jahn Teigen (1949–2020), vokalist Magnus Carlsen (1990–), verdensmester i sjakk === Grupper === Seigmen, rockegruppe Jaga Jazzist, eksperimentell gruppe Ravi & DJ Løv, rapgruppe Prima Vera, underholdingsgruppe == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Tønsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk fra Tønsberg (no) Tønsberg-nyheter i Tønsbergs Blad (no) Tønsberg-nyheter i Byavisa Tønsberg (no) Webkamera fra Tønsbergs Blad (no) Bilder fra Tønsberg (no) Bilder fra Slottsfjellet === Historie === (no) Tunsberg før år 1000 – fra gård til by? (no) En fyldig samling historiske skrifter om Tønsberg og omegn (no) Kultur i Tønsberg på kart fra Kulturnett.no (no) Historiske fotografier fra Tønsberg 1903-1950 (no) Om middelalderbyen Tønsberg på nettsidene til Kulturarv i Vestfold fylkeskommune (no) Pilegrimsbyen Tønsberg (no) Historiske arkiver etter nåværende Tønsberg kommune (1988-) på Arkivportalen (no) Historiske arkiver etter tidligere Tønsberg kommune (1837-1987) på Arkivportalen (no) Historiske arkiver etter tidligere Sem kommune (1837-1987) på Arkivportalen

Liste over gater i Tønsberg er en liste over gater og veier i Tønsberg kommune.Nasjonal Vegdatabank (2015)GAB (2015)Posten (2011) Enkelte gater krysser kommunegrensen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nancy_Dalberg

2023-02-04

Nancy Dalberg

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske komponister', 'Kategori:Dødsfall 28. september', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 6. juli', 'Kategori:Fødsler i 1881', 'Kategori:Kvinnelige komponister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Nancy Dalberg (1881–1949) var en dansk komponist.

Nancy Dalberg (1881–1949) var en dansk komponist. == Liv og virke == === Bakgrunn === Dalberg var datter av fabrikanten Christian Ditlev Ammentorp Hansen (1843–1916) og Agnes Mathilde von Hedemann (1858–1930). Hun vokste opp i økonomisk trygge omgivelser på farens sydfynske gods Mullerup og fikk pianoundervisning allerede fra barnealder, etterhvert ble hun elev av Ove Christensen. === Karriere === Hun debuterte med å framføre verk av Mozart, Beethoven og Chopin under en veldedighetskonsert i 1907, men etter at hun skadet armen i en ulykke, måtte hun gi opp pianistkarrieren. Komponisten Hilda Sehested bodde på det nærliggende godset Broholm, og kan ha inspirert Dalberg til å forsøke seg som komponist, for Dalberg begynte nå å ta komposisjonsundervisning hos Fini Valdemar Henriques, fra 1909 hos Johan Svendsen, og etter hans død i 1911 hos Carl Nielsen. Nielsen underviste ikke minst i instrumentering og lot henne hjelpe til med orkestreringen av hans komposisjoner Aladdin og Fynsk Forår. Dalbergs egne komposisjoner kom mellom 1914 og slutten av 1930-årene. Hennes første strykekvartett fikk en vellykket uroppføring under en privatkonsert i 1914. De neste årene ble strykekvartetten, lieder, en scherzo for strykeorkester, en andante serioso og en fantasi for cello og klaver oppført på offentlige konserter. I 1917 skrev Dalberg som første danske kvinne en symfoni, året etter kom en capriccio for orkester, begge ble oppført under ledelse av Carl Nielsen. I de følgende årene skrev hun overveiende kammermusikalske, deriblant to nye strykekvartetter som ble rost for et selvstendig tonespråk og en sikker komposisjonsteknikk. Den siste strykekvartetten dedisert hun til Carl Nielsen. Hun skrev også to fantasier for fiolin og klaver; den andre dediserte hun til fiolinisten Emil Telmányi. Etter en reise til Nord-Afrika i 1922–1923 skrev hun Arabisk musik fra Sahara (1928) for obo, bratsj og tromme. Dalbergs orkesterverk fikk jevnt over god mottakelse, men på grunn av tidens skepsis til kvinnelige komponister, var det begrensede muligheter for henne til å slå gjennom som komponist av store og krevende orkesterverk. Etterhvert skrev hun derfor mest i det mindre formatet, deriblant en mengde lieder, hovedsakelig til tekster av samtidige danske diktere som Mads Nielsen, Thor Lange og Hans Hartvig Seedorff Pedersen. Sangene ble tatt inn i repertoaret til konsertsangerne Anders Brems, Else Ammentorp og Ingeborg Steffensen, og ble ganske hyppig framført i hennes egen levetid. == Referanser == == Litteratur == Cobbett's Cyclopedic Survey of Chamber Music, Ed. W.W. Cobbett, Oxford University Press, London 1963 Jensen, Lisbeth Ahlgren. Notes to Dacapo Nancy Dalberg, CD 8.224138, Dacapo, Copenhagen, 1999 == Eksterne lenker == (en) Nancy Dalberg på MusicBrainz (da) Biografi med bilde, dacapo-records.dk (en) Nancy Dalberg String Quartet No.2 Kortbiografi, editionsilvertrust.com

Nancy Dalberg (1881–1949) var en dansk komponist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Modern_Records

2023-02-04

Modern Records

['Kategori:1945 i USA', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1945', 'Kategori:Plateselskaper fra USA', 'Kategori:Plateselskaper nedlagt i 1966', 'Kategori:Plateselskapstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-01']

Modern Records er et amerikansk plateselskap. Det ble grunnlagt i 1945 av Bihari brødrene i Los Angeles. Katalogen til Modern er i dag eid av Ace Records.

Modern Records er et amerikansk plateselskap. Det ble grunnlagt i 1945 av Bihari brødrene i Los Angeles. Katalogen til Modern er i dag eid av Ace Records. == Artister == Etta James John Lee Hooker Joe Houston Little Richard Ike & Tina Turner The Ikettes

Modern Records er et amerikansk plateselskap. Det ble grunnlagt i 1945 av Bihari brødrene i Los Angeles.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jon_N%C3%A6svold

2023-02-04

Jon Næsvold

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsdato ikke oppgitt', 'Kategori:Dødsfall i 1961', 'Kategori:Fødsler 29. juni', 'Kategori:Fødsler i 1874', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bønder', 'Kategori:Ordførere i Tydal', 'Kategori:Personer fra Tydal kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Venstre-ordførere i Sør-Trøndelag']

Jon Larsen Næsvold (født 29. juni 1874 i Tydal i Sør-Trøndelag, død september 1961 samme sted) var en norsk politiker (V), gårdbruker, slektsgransker og lokalhistoriker. Han var sønn av Lars Næsvold og Kari Kirkvold. Han gikk amtsskole og folkehøyskole i Meråker i 1893/1894. Han overtok gården Kirkvoll etter farbroren i 1904 og Fossan etter faren i 1928. Han stiftet aldri egen familie. Gården «sto alltid åpen for gjester, og vennekretsen økte fra år til år». Han solgte Kirkvoll i 1935 og Fossan tidlig i 1950-årene.Næsvold var medlem av Tydal herredsstyre fra 1911 og Tydals ordfører fra 1920 til 1931. Fra 1929 til 1931 var han også formann (ordfører) i Sør-Trøndelag fylkesting. Av politisk oppfatning var han hele tiden «en traust venstremann». Han var herredskasserer i Tydal fra 1903 til 1920.Han var organist i Tydal kirke i nesten 50 år. Han engasjerte seg også i humanitært arbeid. Han var med på å stifte Tydal sanitetsforening, hvor han var kasserer i vel 40 år.

Jon Larsen Næsvold (født 29. juni 1874 i Tydal i Sør-Trøndelag, død september 1961 samme sted) var en norsk politiker (V), gårdbruker, slektsgransker og lokalhistoriker. Han var sønn av Lars Næsvold og Kari Kirkvold. Han gikk amtsskole og folkehøyskole i Meråker i 1893/1894. Han overtok gården Kirkvoll etter farbroren i 1904 og Fossan etter faren i 1928. Han stiftet aldri egen familie. Gården «sto alltid åpen for gjester, og vennekretsen økte fra år til år». Han solgte Kirkvoll i 1935 og Fossan tidlig i 1950-årene.Næsvold var medlem av Tydal herredsstyre fra 1911 og Tydals ordfører fra 1920 til 1931. Fra 1929 til 1931 var han også formann (ordfører) i Sør-Trøndelag fylkesting. Av politisk oppfatning var han hele tiden «en traust venstremann». Han var herredskasserer i Tydal fra 1903 til 1920.Han var organist i Tydal kirke i nesten 50 år. Han engasjerte seg også i humanitært arbeid. Han var med på å stifte Tydal sanitetsforening, hvor han var kasserer i vel 40 år. == Referanser ==

Jon Larsen Næsvold (født 29. juni 1874 i Tydal i Sør-Trøndelag, død september 1961 samme sted) var en norsk politiker (V), gårdbruker, slektsgransker og lokalhistoriker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Morten_Wintervold

2023-02-04

Morten Wintervold

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 7. august', 'Kategori:Fødsler i 1981', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske lyrikere', 'Kategori:Personer fra Tromsø kommune']

Morten Wintervold (født 7. august 1981) er en norsk lyriker fra Tromsø. Han har gått på forfatterstudiet i Bø og Tromsø, og satt i redaksjonen i litteraturtidsskriftet Kupier.

Morten Wintervold (født 7. august 1981) er en norsk lyriker fra Tromsø. Han har gått på forfatterstudiet i Bø og Tromsø, og satt i redaksjonen i litteraturtidsskriftet Kupier. == Bibliografi == Diktsamlinger2002: Utfall, Orkana forlag 2005: I slekt, Damm forlag 2007: Nytt kull på voksenopplæringa, Damm forlag 2009: Oldemor, du er med barn, Cappelen Damm 2019: Byen byen babyen, Cappelen Damm == Kilder == Presentasjon av Morten Wintervold i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider == Eksterne lenker == En sint begavelse - anmeldelse i Aftenposten Forfatterside hos Cappelen Damm

Morten Wintervold (født 7. august 1981) er en norsk lyriker fra Tromsø.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sagelva_(S%C3%B8r-Varanger)

2023-02-04

Sagelva (Sør-Varanger)

['Kategori:29°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Sør-Varanger', 'Kategori:Langfjordvassdraget (Sør-Varanger)']

Sagelva (nordsamisk: Surotjohka, finsk: Sahajoki) er ei elv i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Den er en del av Langfjordvassdraget og renner fra Sagvatnet til Langfjordvatnet. Sagelva er 2,2 kilometer lang, eller 15,0 km medregnet tilløpsbekkene sør for Sagvatnet. Sagelva har utspring i skogsområdene sørvest for Sagvatnet. Elva kalles her Låmbålabekken, som starter fra et lite tjern og renner mot sørøst ned til Oddevatnet. Herfra snur den mot nord renner i et rolig løp gjennom et myrlendt landskap, passerer gjennom vatnet Lompola og derfra videre til Sagvatnet, som er utspring for selve Sagelva. Fra nordenden av Sagvatnet renner Sagelva først videre mot nord, før den snur mot øst og faller ganske bratt ned mot munningen på vestsida av Langfjordvatnet. Langfjordvassdraget ble i 1973 vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.

Sagelva (nordsamisk: Surotjohka, finsk: Sahajoki) er ei elv i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Den er en del av Langfjordvassdraget og renner fra Sagvatnet til Langfjordvatnet. Sagelva er 2,2 kilometer lang, eller 15,0 km medregnet tilløpsbekkene sør for Sagvatnet. Sagelva har utspring i skogsområdene sørvest for Sagvatnet. Elva kalles her Låmbålabekken, som starter fra et lite tjern og renner mot sørøst ned til Oddevatnet. Herfra snur den mot nord renner i et rolig løp gjennom et myrlendt landskap, passerer gjennom vatnet Lompola og derfra videre til Sagvatnet, som er utspring for selve Sagelva. Fra nordenden av Sagvatnet renner Sagelva først videre mot nord, før den snur mot øst og faller ganske bratt ned mot munningen på vestsida av Langfjordvatnet. Langfjordvassdraget ble i 1973 vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag. == Referanser ==

| fjerneste_kilde = Tjern 4 km sørvest for Sagvatnet

https://no.wikipedia.org/wiki/Paolo_Bernardi

2023-02-04

Paolo Bernardi

['Kategori:Pekersider med personnavn']

Paolo Bernardi er navnet til flere personer: Paolo Bernardi (ishockeyspiller) (1944–2015), italiensk ishockeyspiller Paolo Bernardi (skihopptrener) (1972– ), italiensk skihopptrener og tidligere kombinertløper

Paolo Bernardi er navnet til flere personer: Paolo Bernardi (ishockeyspiller) (1944–2015), italiensk ishockeyspiller Paolo Bernardi (skihopptrener) (1972– ), italiensk skihopptrener og tidligere kombinertløper

Paolo Bernardi er navnet til flere personer:

https://no.wikipedia.org/wiki/Paolo_Bernardi_(skihopptrener)

2023-02-04

Paolo Bernardi (skihopptrener)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 25. juli', 'Kategori:Fødsler i 1972', 'Kategori:Italienske kombinertløpere', 'Kategori:Italienske trenere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Cavalese', 'Kategori:Skihopptrenere']

Paolo Bernardi (født 25. juli 1972) er en italiensk skihopptrener og tidligere kombinertløper fra Cavalese. Han var hovedtrener for USAs hopplandslag for kvinner fra 2011 til 2013. Under hans ledelse ble Sarah Hendrickson verdensmester i 2013 og vant verdenscupen 2011/12 sammenlagt. Som kombinertløper representerte han GS Fiamme Gialle. Han ble italiensk mester i 1991 og 1993, og hadde som sine beste internasjonale resultater 13.-plass i VM i Falun i 1993 og 25.-plass i et verdenscuprenn i Schonach. Fra 2004 til 2008 var han hovedtrener for Italias kombinertlandslag. Deretter var han teknisk rådgiver for det amerikanske kombinertlandslaget, før han i 2011 overtok som hovedtrener for det amerikanske hopplandslaget for kvinner. Han sluttet i november 2013 på grunn av for stort arbeidspress. I mai 2014 ble han ansatt som hovedtrener for det italienske hopplandslaget for menn.

Paolo Bernardi (født 25. juli 1972) er en italiensk skihopptrener og tidligere kombinertløper fra Cavalese. Han var hovedtrener for USAs hopplandslag for kvinner fra 2011 til 2013. Under hans ledelse ble Sarah Hendrickson verdensmester i 2013 og vant verdenscupen 2011/12 sammenlagt. Som kombinertløper representerte han GS Fiamme Gialle. Han ble italiensk mester i 1991 og 1993, og hadde som sine beste internasjonale resultater 13.-plass i VM i Falun i 1993 og 25.-plass i et verdenscuprenn i Schonach. Fra 2004 til 2008 var han hovedtrener for Italias kombinertlandslag. Deretter var han teknisk rådgiver for det amerikanske kombinertlandslaget, før han i 2011 overtok som hovedtrener for det amerikanske hopplandslaget for kvinner. Han sluttet i november 2013 på grunn av for stort arbeidspress. I mai 2014 ble han ansatt som hovedtrener for det italienske hopplandslaget for menn. == Kilder == Federazione Italiana Sport Invernali: Il ritorno di Bernardi alla guida tecnica del gruppo maschile: "Prendere coscienza dei nostri mezzi per centrare l'obiettivo" Arkivert 24. februar 2015 hos Wayback Machine. (16. mai 2014, besøkt 24. februar 2015) USA Today: U.S. coach explains decision to resign before Olympics (17. november 2013, besøkt 24. februar 2015) PredazzoBlog.it: Paolo Bernardi è il nuovo allenatore del Salto Maschile Italiano (13. mai 2014, besøkt 24. februar 2015) == Eksterne lenker == (en) Paolo Bernardi – FIS (kombinert)

Paolo Bernardi (født 25. juli 1972) er en italiensk skihopptrener og tidligere kombinertløper fra Cavalese.

https://no.wikipedia.org/wiki/Storelva_(S%C3%B8r-Varanger)

2023-02-04

Storelva (Sør-Varanger)

['Kategori:29°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Sør-Varanger', 'Kategori:Langfjordvassdraget (Sør-Varanger)']

Storelva er ei elv i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Den er 12,7 kilometer lang og munner ut i Langfjordvatnet. Elva har utspring fra Trillinghaugan sørvest for Svanvik, og renner mot nord gjennom et landskap med vidstrakte myrer og skog. Det ligger spredt jordbruksbebyggelse langs vassdraget, spesielt i nedre deler. Storelva munner ut ved Strand, lengst sør i Langfjordvatnet. Fra nordenden av Langfjordvatnet fortsetter Langfjordelva videre mot nord til Langfjorden. Langfjordvassdraget ble i 1973 vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.

Storelva er ei elv i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Den er 12,7 kilometer lang og munner ut i Langfjordvatnet. Elva har utspring fra Trillinghaugan sørvest for Svanvik, og renner mot nord gjennom et landskap med vidstrakte myrer og skog. Det ligger spredt jordbruksbebyggelse langs vassdraget, spesielt i nedre deler. Storelva munner ut ved Strand, lengst sør i Langfjordvatnet. Fra nordenden av Langfjordvatnet fortsetter Langfjordelva videre mot nord til Langfjorden. Langfjordvassdraget ble i 1973 vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag. == Referanser ==

| munning = Langfjordvatnet

https://no.wikipedia.org/wiki/Weststellingwerf

2023-02-04

Weststellingwerf

['Kategori:52°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Weststellingwerf er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. I Weststellingwerf og området rundt snakkes det stellingwerfsk, et regionale språk med røtter i nedersaksisk og som er i slekt med blant annet drentsk og sallandsk.

Weststellingwerf er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. I Weststellingwerf og området rundt snakkes det stellingwerfsk, et regionale språk med røtter i nedersaksisk og som er i slekt med blant annet drentsk og sallandsk. == Referanser == == Eksterne lenker == Kommunens nettside

Weststellingwerf er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. I Weststellingwerf og området rundt snakkes det stellingwerfsk, et regionale språk med røtter i nedersaksisk og som er i slekt med blant annet drentsk og sallandsk.

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%BAdwest-Frysl%C3%A2n

2023-02-04

Súdwest-Fryslân

['Kategori:53°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Súdwest-Fryslân (nederlandsk: Zuidwest-Friesland) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. Kommunen ble til i 2011 ved at kommunene Bolsward, Nijefurd, Sneek, Wonseradeel (Wûnseradiel) og Wymbritseradeel (Wymbritseradiel) ble slått sammen. De seks byene Bolsward, Hindeloopen, IJlst, Sneek, Stavoren og Workum ligger i kommunen. Med sine 841,56 km² er Súdwest-Fryslân den største kommunen i Nederland målt etter areal.

Súdwest-Fryslân (nederlandsk: Zuidwest-Friesland) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. Kommunen ble til i 2011 ved at kommunene Bolsward, Nijefurd, Sneek, Wonseradeel (Wûnseradiel) og Wymbritseradeel (Wymbritseradiel) ble slått sammen. De seks byene Bolsward, Hindeloopen, IJlst, Sneek, Stavoren og Workum ligger i kommunen. Med sine 841,56 km² er Súdwest-Fryslân den største kommunen i Nederland målt etter areal. == Referanser == == Eksterne lenker == Kommunens nettside

Súdwest-Fryslân (nederlandsk: Zuidwest-Friesland) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. Kommunen ble til i 2011 ved at kommunene Bolsward, Nijefurd, Sneek, Wonseradeel (Wûnseradiel) og Wymbritseradeel (Wymbritseradiel) ble slått sammen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Odd_Are_Berkaak

2023-02-04

Odd Are Berkaak

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske sosialantropologiprofessorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Odd Are Berkaak (født 3. juni 1950) er professor ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo. Berkaak er mag.art. fra samme sted fra 1980 og har tidligere vært ansatt ved Fredsforskningsinstituttet og ved Universitetet i Vest-India i Kingston, Jamaica. Han har gjort feltarbeid i Jamaica, St. Vincent, Zambia, Oslo og Arizona. De siste årene har viktige interesser vært blant annet moderne myter og historiekonstruksjon, både i den kulturelle western-sjangeren og norske museer. Hans faglige interesseområder er musikk, estetikk, urban kultur, materiell kultur, historiekonstruksjon i tillegg til regional interesse for Karibia, Zambia, USA og Norge.

Odd Are Berkaak (født 3. juni 1950) er professor ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo. Berkaak er mag.art. fra samme sted fra 1980 og har tidligere vært ansatt ved Fredsforskningsinstituttet og ved Universitetet i Vest-India i Kingston, Jamaica. Han har gjort feltarbeid i Jamaica, St. Vincent, Zambia, Oslo og Arizona. De siste årene har viktige interesser vært blant annet moderne myter og historiekonstruksjon, både i den kulturelle western-sjangeren og norske museer. Hans faglige interesseområder er musikk, estetikk, urban kultur, materiell kultur, historiekonstruksjon i tillegg til regional interesse for Karibia, Zambia, USA og Norge. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Publikasjoner av Odd Are Berkaak i BIBSYS (no) Publikasjoner av Odd Are Berkaak i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin

Odd Are Berkaak (født 3. juni 1950) er professor ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sword_Art_Online

2023-02-04

Sword Art Online

['Kategori:Animeserier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Japanske TV-serier fra 2010-årene', 'Kategori:Japanske animerte actionserier', 'Kategori:Japanske animerte fantasyserier', 'Kategori:Japanske animerte science fiction-TV-serier']

Sword Art Online (japansk: ソードアート・オンライン; hepburn: Sōdo Āto Onrain) er en japansk billedroman-serie skrevet av Reki Kawahara og illustrert av signaturen «abec». Serien har handling i en nær fremtid og fokuserer på ulike verdener av kunstig virkelighet. Serien var opphav til åtte forskjellige mangaer (japanske tegneserier) utgitt av ASCII Media Works og Kadokawa. Romanene og fire av mangaene har blitt lisensiert for utgivelse i Nord-Amerika av Yen Press. En animeserie (japansk tegnefilm) produsert av A-1 Pictures ble vist på japansk TV i 2012. Oppfølgerserien, Sword Art Online II, ble vist i 2014. Den har også blitt utviklet til videospill. Sword Art Online har oppnådd kommersiell suksess. Billedromanene er trykt i opplag på i alt over 16 millioner i flere land som Japan, Taiwan, Kina, Sør-Korea, Thailand, USA, Canada og Storbritannia. TV-serien har fått blandet mottakelse fra kritikere. Noen roste utforskningen av de psykologiske aspektene ved kunstig virkelighet mens andre kritiserte seriens premisser og manus.

Sword Art Online (japansk: ソードアート・オンライン; hepburn: Sōdo Āto Onrain) er en japansk billedroman-serie skrevet av Reki Kawahara og illustrert av signaturen «abec». Serien har handling i en nær fremtid og fokuserer på ulike verdener av kunstig virkelighet. Serien var opphav til åtte forskjellige mangaer (japanske tegneserier) utgitt av ASCII Media Works og Kadokawa. Romanene og fire av mangaene har blitt lisensiert for utgivelse i Nord-Amerika av Yen Press. En animeserie (japansk tegnefilm) produsert av A-1 Pictures ble vist på japansk TV i 2012. Oppfølgerserien, Sword Art Online II, ble vist i 2014. Den har også blitt utviklet til videospill. Sword Art Online har oppnådd kommersiell suksess. Billedromanene er trykt i opplag på i alt over 16 millioner i flere land som Japan, Taiwan, Kina, Sør-Korea, Thailand, USA, Canada og Storbritannia. TV-serien har fått blandet mottakelse fra kritikere. Noen roste utforskningen av de psykologiske aspektene ved kunstig virkelighet mens andre kritiserte seriens premisser og manus. == Handling == Historien foregår i forskjellige kunstige verdener som begynner i det fiktive spillet Sword Art Online. === Sword Art Online === Sword Art Online er den første virtuelle (kunstige) spillverdenen, og omgivelsen til den første delen av historien. Verdenen er bygd opp at et gigantisk svevende festning som kalles Aincrad med hundre etasjer. Hver etasje har et middelaldermiljø og et fangehull med en sjef. Fangehullet og sjefen må bli bekjempet før spillerne kan dra videre til den neste etasjen. === Alfheim Online === Alfheim Online er den andre virtuelle spillverdenen og omgivelsen i den andre delen av historien. Figurene i dette spillet er feer og kan fly med sine vinger på ryggen. Det er en massiv verden som er delt inn i flere regioner for hver fe-rase. I Alfheims senter er et stort tre som blir kalt «Verdenstreet», og målet med spillet er å nå toppen. Spillet har et ferdighetsbasert system der spillere forbedrer statistikken sin ved å utvikle ferdigheter i og utenfor kamp. === Gun Gale Online === Gun Gale Online er den tredje virtuelle spillverdenen og omgivelsen i den tredje delen av historien. Det er en virtuell spillverden, der hovedfokus er på pistoler og gevær, men lyssverd og kniver finnes også. === UnderWorld === UnderWorld er den fjerde virtuelle verdenen og den siste omgivelsen i historien. Det er den første virtuelle verdenen i serien som ikke er en spillverden, men en simulering av kunstig intelligens (AI). Tiden i UnderWorld er variabel, og kan være mye raskere relativt til den virkelige verden. == Referanser == == Eksterne lenker == (ja) Offisielt nettsted (en) Sword Art Online – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Artikkelen har ingen egenskaper for filmdatabaser i Wikidata

Sword Art Online (japansk: ソードアート・オンライン; hepburn: Sōdo Āto Onrain) er en japansk billedroman-serie skrevet av Reki Kawahara og illustrert av signaturen «abec». Serien har handling i en nær fremtid og fokuserer på ulike verdener av kunstig virkelighet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Storsjasmin

2023-02-04

Storsjasmin

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien']

Storsjasmin (Jasminum grandiflorum) er en plante i oljetrefamilien. Den er en klatrende busk som blir to–fire meter høy. Stengelene er kantete eller furete. Bladene er motsatte og flikete eller finnete med fem–ni småblad. Blomstene sitter to–ni sammen i endestilte eller sidestilte kvaster. Blomstene er hvite med som regel fem kronfliker og har den karakteristiske sjasminduften. Kronflikene er 13–22 mm lange, og denne arten har større blomster enn den ganske like duftsjasmin (Jasminum officinale).Det er to underarter: Jasminum grandiflorum subsp. grandiflorum vokser i Himalayas sørskråning i Pakistan, India, Nepal og inn i Kina, mens Jasminum grandiflorum subsp. floribundum vokser i Øst-Afrika fra Eritrea til Rwanda og på Den arabiske halvøy.Storsjasmin er dyrket og forvillet mange steder i verden. Dette er den viktigste sjasminarten i produksjon av parfyme, og den brukes også til å sette smak på te. I første halvdel av det tyvende århundre var det stor produksjon rundt den sørfranske byen Grasse, men dyrkingen er nå flyttet til land med billigere arbeidskraft, som Egypt, Marokko og India.

Storsjasmin (Jasminum grandiflorum) er en plante i oljetrefamilien. Den er en klatrende busk som blir to–fire meter høy. Stengelene er kantete eller furete. Bladene er motsatte og flikete eller finnete med fem–ni småblad. Blomstene sitter to–ni sammen i endestilte eller sidestilte kvaster. Blomstene er hvite med som regel fem kronfliker og har den karakteristiske sjasminduften. Kronflikene er 13–22 mm lange, og denne arten har større blomster enn den ganske like duftsjasmin (Jasminum officinale).Det er to underarter: Jasminum grandiflorum subsp. grandiflorum vokser i Himalayas sørskråning i Pakistan, India, Nepal og inn i Kina, mens Jasminum grandiflorum subsp. floribundum vokser i Øst-Afrika fra Eritrea til Rwanda og på Den arabiske halvøy.Storsjasmin er dyrket og forvillet mange steder i verden. Dette er den viktigste sjasminarten i produksjon av parfyme, og den brukes også til å sette smak på te. I første halvdel av det tyvende århundre var det stor produksjon rundt den sørfranske byen Grasse, men dyrkingen er nå flyttet til land med billigere arbeidskraft, som Egypt, Marokko og India. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Storsjasmin i Global Biodiversity Information Facility (en) Storsjasmin hos ITIS (en) Storsjasmin hos NCBI (en) Storsjasmin hos The International Plant Names Index (en) Storsjasmin hos Tropicos (en) Kategori:Jasminum grandiflorum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Jasminum grandiflorum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Jasminum grandiflorum – detaljert informasjon på Wikispecies

Storsjasmin (Jasminum grandiflorum) er en plante i oljetrefamilien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Liepnitzsee

2023-02-04

Liepnitzsee

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brandenburgs geografi', 'Kategori:Innsjøer i Tyskland', 'Kategori:Oders vassdragsområde', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Liepnitzsee er en innsjø i Wandlitz og Bernau bei Berlin i Brandenburg i Tyskland. Der er på 49,7 moh, og har et overflateareal på 1,17 km².

Liepnitzsee er en innsjø i Wandlitz og Bernau bei Berlin i Brandenburg i Tyskland. Der er på 49,7 moh, og har et overflateareal på 1,17 km². == Litteratur == Sabine Magerl: Draußen vor der Stadt. In: Die Zeit. Nr. 40/2003. Bernhard Thieme, Marita und Uwe Friedrich: Wandlitz. bebra verlag, 2000, ISBN 3-930863-79-0. == Eksterne lenker == (en) Liepnitzsee – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Dokumentation der TU Cottbus über die Seen im Land Brandenburg; Zustand 2001 (pdf; 2,0 MB), Liepnitzsee Seiten 69–71 Homepage der Campingfreunde vom Großen Werder im Liepnitzsee mit einigen Bildern

Liepnitzsee er en innsjø i Wandlitz og Bernau bei Berlin i Brandenburg i Tyskland. Der er på 49,7 moh, og har et overflateareal på 1,17 km².

https://no.wikipedia.org/wiki/Stein_Solli

2023-02-04

Stein Solli

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fødsler 23. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1930', 'Kategori:Høyre-politikere i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Lokalpolitikere i Levanger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bankfolk', 'Kategori:Personer fra Røros kommune']

Stein Solli (født 23. oktober 1930) er en norsk banksjef og politiker (H). Han begynte i Forretningsbanken på Røros etter realskolen. Han tok etter hvert bankøkonomisk utdannelse. Solli var banksjef i Forretningsbanken, senere Fokus Bank, i Levanger fra 1965 til han gikk med pensjon i 1992. Han hadde også vikariater som banksjef ved filialene på Sunndalsøra, i Steinkjer og i Verdal.Solli var medlem av Levanger kommunestyre og formannskap fra 1972 til 1979 og varaordfører fra 1976 til 1979, som representant for Høyre. Han har også vært styreleder i Levanger havnevesen, Levanger Handelsstands Forening, AS Levanger-Avisa og en rekke andre foretak.Han vokste opp på Røros som sønn av stasjonsmester Peder Solli og Anna Elisabeth Øverhaug.

Stein Solli (født 23. oktober 1930) er en norsk banksjef og politiker (H). Han begynte i Forretningsbanken på Røros etter realskolen. Han tok etter hvert bankøkonomisk utdannelse. Solli var banksjef i Forretningsbanken, senere Fokus Bank, i Levanger fra 1965 til han gikk med pensjon i 1992. Han hadde også vikariater som banksjef ved filialene på Sunndalsøra, i Steinkjer og i Verdal.Solli var medlem av Levanger kommunestyre og formannskap fra 1972 til 1979 og varaordfører fra 1976 til 1979, som representant for Høyre. Han har også vært styreleder i Levanger havnevesen, Levanger Handelsstands Forening, AS Levanger-Avisa og en rekke andre foretak.Han vokste opp på Røros som sønn av stasjonsmester Peder Solli og Anna Elisabeth Øverhaug. == Referanser ==

Stein Solli (født 23. oktober 1930) er en norsk banksjef og politiker (H).

https://no.wikipedia.org/wiki/Signoria

2023-02-04

Signoria

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Italia', 'Kategori:Ord og uttrykk']

Signoria var en italiensk tittel og et abstrakt begrep brukt i mange italienske bystater i middelalderen og renessansen som omtrentlig betyr «herredømme», «styrende», eller «myndighet».

Signoria var en italiensk tittel og et abstrakt begrep brukt i mange italienske bystater i middelalderen og renessansen som omtrentlig betyr «herredømme», «styrende», eller «myndighet». == Se også == Italienske bystater == Referanser ==

Signoria var en italiensk tittel og et abstrakt begrep brukt i mange italienske bystater i middelalderen og renessansen som omtrentlig betyr «herredømme», «styrende», eller «myndighet».«signoria», Treccani.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lennart_Fridh

2023-02-04

Lennart Fridh

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for SK Brann', 'Kategori:Fødsler i 1970', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere']

Lennart Fridh (født 22. mai 1970) er en svensk tidligere fotballspiller. Fridh, som var midtbanespiller, har spilt for Malmö FF i Allsvenskan, samt Brann i Tippeligaen.

Lennart Fridh (født 22. mai 1970) er en svensk tidligere fotballspiller. Fridh, som var midtbanespiller, har spilt for Malmö FF i Allsvenskan, samt Brann i Tippeligaen. == Karriereoversikt == == Referanser == == Litteratur == Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. Fagerli, Arnfinn; Nilsen, Christian Lunde (1999). Norsk fotball-leksikon. Oslo: Orion. ISBN 8245803987. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

| fsted =

https://no.wikipedia.org/wiki/Anders_J%C3%B6nsson

2023-02-04

Anders Jönsson

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere']

Anders Jönsson er en svensk tidligere fotballspiller. Jönsson, som var keeper, spilte en kamp for Malmö FF i Allsvenskan i 1988.

Anders Jönsson er en svensk tidligere fotballspiller. Jönsson, som var keeper, spilte en kamp for Malmö FF i Allsvenskan i 1988. == Referanser == == Litteratur == Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.

Anders Jönsson er en svensk tidligere fotballspiller. Jönsson, som var keeper, spilte en kamp for Malmö FF i Allsvenskan i 1988.

https://no.wikipedia.org/wiki/De_italienske_bystatene

2023-02-04

De italienske bystatene

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Italias historie', 'Kategori:Middelalderen', 'Kategori:Renessansen']

De italienske bystatene var en politisk periode fra 800-tallet og fram til 1400-tallet da små uavhengige bystater fikk en framgang og vekst som delvis uavhengige stater i Sentral- og Nord-Italia. Etter Vestromerriket falt klarte de urbane bosetninger og byer i nordlige Italia seg bedre enn resten av Vest-Europa. Samtidig var det mange av de republikanske institusjonene fra Romerriket overlevd videre. En del føydale herrer eksisterte med underdanig arbeidskraft og store landområder, men innen 1000-tallet hadde mange byer som Venezia, Milano, Firenze, Genova, Pisa, Siena, Lucca, Cremona, og mange andre vokst til å bli mektige handelssentre med makt nok til å oppnå uavhengighet fra sine formelle overherrer.I kjølvannet av Justinians gjenerobring av Italia i 533 ble de italiensk byene i stor grad avbefolket. Fra denne tiden og fram begynnelsen av 1000-tallet var Italia i stor grad en rural region med få og beskjedne befolkede urbane sentre og byer. På 1100-tallet kom det derimot en ny oppblomstring i byene, en tendens som økte radikalt på 1200-tallet. De italienske byene, særlig Venezia, hadde lenge fungert som mellomledd for handelen mellom Sentral-Europa og de bysantinske og muslimske statene i øst. Denne handelen var betingelsen for de italienske byenes vekst, og etter hvert som de ble rikere, utviklet disse byene et banksystem lenge før resten av Europa.Den enorme veksten i rikdom i de italiensk byene førte til en tilsvarende vekst i bystater, hvilket innebar at de enkelte regionene ble styrt sentralt fra en enkelt by. Til sammenligning ble byene i sentrale og nordlige Europa styrt av monarker, og de italienske bystatene oppnådde en stor grad av selvstyre og ekspanderte deres politiske innflytelse over områdene rundt dem. Byens vekst ble fremmet av pengene som strømmet inn fra handel og banksystemet. Ved begynnelsen av renessansen var det fem bystater som pekte seg ut som de mektigste: Kirkestaten (eller Romagna) var styrt av paven, republikkene Venezia og Firenze, kongedømmet Napoli og hertugdømmet Milano.En del av de vesentlige trekkene som preget bystatene fram mot renessansen som først utviklet seg i Italia kan oppsummeres i følgende: en vekst i befolkningen; befolkningen doblet seg i perioden en framvekst i store byer; Venezia, Firenze og Milano hadde over 100 000 innbyggere på 1200-tallet mens mange andre, slik som Genova, Bologna og Verona hadde over 50 000 innbyggere. bygging av store katedraler betydelig innvandring fra de rurale bygdene til byene. I Italia nådde graden av urbanisering 20 prosent, noe som gjorde det til det mest urbaniserte samfunnet i Europa på denne tiden. en landbruksrevolusjon utvikling i handel og banksystem

De italienske bystatene var en politisk periode fra 800-tallet og fram til 1400-tallet da små uavhengige bystater fikk en framgang og vekst som delvis uavhengige stater i Sentral- og Nord-Italia. Etter Vestromerriket falt klarte de urbane bosetninger og byer i nordlige Italia seg bedre enn resten av Vest-Europa. Samtidig var det mange av de republikanske institusjonene fra Romerriket overlevd videre. En del føydale herrer eksisterte med underdanig arbeidskraft og store landområder, men innen 1000-tallet hadde mange byer som Venezia, Milano, Firenze, Genova, Pisa, Siena, Lucca, Cremona, og mange andre vokst til å bli mektige handelssentre med makt nok til å oppnå uavhengighet fra sine formelle overherrer.I kjølvannet av Justinians gjenerobring av Italia i 533 ble de italiensk byene i stor grad avbefolket. Fra denne tiden og fram begynnelsen av 1000-tallet var Italia i stor grad en rural region med få og beskjedne befolkede urbane sentre og byer. På 1100-tallet kom det derimot en ny oppblomstring i byene, en tendens som økte radikalt på 1200-tallet. De italienske byene, særlig Venezia, hadde lenge fungert som mellomledd for handelen mellom Sentral-Europa og de bysantinske og muslimske statene i øst. Denne handelen var betingelsen for de italienske byenes vekst, og etter hvert som de ble rikere, utviklet disse byene et banksystem lenge før resten av Europa.Den enorme veksten i rikdom i de italiensk byene førte til en tilsvarende vekst i bystater, hvilket innebar at de enkelte regionene ble styrt sentralt fra en enkelt by. Til sammenligning ble byene i sentrale og nordlige Europa styrt av monarker, og de italienske bystatene oppnådde en stor grad av selvstyre og ekspanderte deres politiske innflytelse over områdene rundt dem. Byens vekst ble fremmet av pengene som strømmet inn fra handel og banksystemet. Ved begynnelsen av renessansen var det fem bystater som pekte seg ut som de mektigste: Kirkestaten (eller Romagna) var styrt av paven, republikkene Venezia og Firenze, kongedømmet Napoli og hertugdømmet Milano.En del av de vesentlige trekkene som preget bystatene fram mot renessansen som først utviklet seg i Italia kan oppsummeres i følgende: en vekst i befolkningen; befolkningen doblet seg i perioden en framvekst i store byer; Venezia, Firenze og Milano hadde over 100 000 innbyggere på 1200-tallet mens mange andre, slik som Genova, Bologna og Verona hadde over 50 000 innbyggere. bygging av store katedraler betydelig innvandring fra de rurale bygdene til byene. I Italia nådde graden av urbanisering 20 prosent, noe som gjorde det til det mest urbaniserte samfunnet i Europa på denne tiden. en landbruksrevolusjon utvikling i handel og banksystem == Se også == Gonfaloniere Italias historie == Referanser ==

De italienske bystatene var en politisk periode fra 800-tallet og fram til 1400-tallet da små uavhengige bystater fikk en framgang og vekst som delvis uavhengige stater i Sentral- og Nord-Italia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalt_r%C3%A5d_for_kvalitet_og_prioritering_i_helse-_og_omsorgstjenesten

2023-02-04

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2007', 'Kategori:Norges helsevesen', 'Kategori:Norske statlige råd og utvalg']

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten er et norsk statlig rådgivende råd som har til formål å bidra til mer helhetlig prioritering i helse- og omsorgssektoren. Rådet ble opprettet i 2007 og utpekes av Norges helse- og omsorgsminister.Rådets 25 medlemmer består av lederne av den sentrale helseforvaltning, lederne av de regionale helseforetakene, Kreftregisteret, Statens legemiddelverk, Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse, ledere innen kommunehelsetjenesten og KS, ledere innen universitets- og høyskolesektoren, ledere av brukerorganisasjoner, og medlemmer med særlig kompetanse innen helseøkonomi og pleie- og omsorgsforskning.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten er et norsk statlig rådgivende råd som har til formål å bidra til mer helhetlig prioritering i helse- og omsorgssektoren. Rådet ble opprettet i 2007 og utpekes av Norges helse- og omsorgsminister.Rådets 25 medlemmer består av lederne av den sentrale helseforvaltning, lederne av de regionale helseforetakene, Kreftregisteret, Statens legemiddelverk, Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse, ledere innen kommunehelsetjenesten og KS, ledere innen universitets- og høyskolesektoren, ledere av brukerorganisasjoner, og medlemmer med særlig kompetanse innen helseøkonomi og pleie- og omsorgsforskning. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten er et norsk statlig rådgivende råd som har til formål å bidra til mer helhetlig prioritering i helse- og omsorgssektoren. Rådet ble opprettet i 2007 og utpekes av Norges helse- og omsorgsminister.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_Holm

2023-02-04

Jonas Holm

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for IFK Trelleborg', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Trelleborgs FF', 'Kategori:Fotballspillere for Örebro SK', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere']

Jonas Holm er en svensk tidligere fotballspiller. Holm har spilt fotball for Malmö FF, Örebro SK og Trelleborgs FF i Allsvenskan.

Jonas Holm er en svensk tidligere fotballspiller. Holm har spilt fotball for Malmö FF, Örebro SK og Trelleborgs FF i Allsvenskan. == Referanser == == Litteratur == Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.

Jonas Holm er en svensk tidligere fotballspiller. Holm har spilt fotball for Malmö FF, Örebro SK og Trelleborgs FF i Allsvenskan.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Odelstig

2023-02-04

Jan Odelstig

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere']

Jan Odelstig er en svensk tidligere fotballspiller. Odelstig, som var målvakt, spilte en kamp for Malmö FF i 1980.

Jan Odelstig er en svensk tidligere fotballspiller. Odelstig, som var målvakt, spilte en kamp for Malmö FF i 1980. == Referanser == == Litteratur == Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3.

Jan Odelstig er en svensk tidligere fotballspiller. Odelstig, som var målvakt, spilte en kamp for Malmö FF i 1980.

https://no.wikipedia.org/wiki/Scania_OmniLine

2023-02-04

Scania OmniLine

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bussmodeller', 'Kategori:Kjøretøymodeller introdusert i 2000', 'Kategori:Scania']

Scania OmniLine er en rutebussmodell produsert av Scania mellom 2000 og 2009. Den ble lansert som første normalgulvmodell i Scanias Omni-serie, og de første bussene ble levert i 2000. Den ble først produsert i lokalene til tidligere DAB i Silkeborg i Danmark, og var teknisk sett bare en facelift av DABs siste rutebussmodell som gikk under navnet DAB Facelift. Det tekniske navnet for modellen var Scania IL94IB (IL94IB4X2NB), som indikerer at den ble bygget på Scania 4-serie chassis, nærmere bestemt L94IB. Den var tilgjengelig i lengdene 12,0 og 13,5 meter, og gulvhøyden var på 960 mm. I 2003 solgte Scania fabrikken i Silkeborg til norske Vest-Busscar, og produksjonen av OmniLine ble flyttet til Baltcoach OÜ i Tartu i Estland. I oktober 2005 presenterte Scania sitt nye bussprogram med Euro IV-motorer og samtidig også oppdaterte karosserimodeller. Den nye generasjonen OmniLine basert på K-serie chassis fikk en facelift med doble runde frontlykter, i motsetning til de gamle rektangulære, pluss noen andre visuelle endringer. Overgangen til nye modeller skjedde i løpet av 2006. Siden L94IB-chassiet ble erstattet med Scania K IB, ble det tekniske navnet for OmniLine også endret til Scania IK IB (IK IB4x2NB). Inkludert motoreffekter blir det IK 270 IB og IK 310 IB som var tilgjengelige fra 2006, IK 340 IB som ble levert fra 2007 og IK 280 IB som var tilgjengelig fra 2008. OmniLine basert på K-serien var tilgjengelig i lengdene 10,8, 12,0 og 12,7 meter, og med gulvhøyder på 860 og 970 mm. Produksjonen i Tartu ble avsluttet i 2007, og i 2008 fortsatte produksjonen på Scanias hovedkarosserifabrikk, Scania Production Słupsk S.A., i Słupsk i Polen. Men allerede senere samme år ble produksjonen flyttet til Scanias fabrikk i St. Petersburg, Scania Peter OOO. I 2009 bestemte Scania seg for å legge ned modellen på grunn av lavt salgsvolum. Totalt ble det i løpet av de nesten ti årene modellen fantes på markedet bare produsert rundt 450 busser. Avgjørelsen om å avslutte produksjonen kan se ut til å ha kommet ganske brått, for Nordlandsbuss ventet høsten 2009 en leveranse med OmniLine som i stedet ble bygget som den noe høyere OmniExpress 3.40.Det var ikke umiddelbart noen etterfølgende modell klar da produksjonen av OmniLine ble stoppet. Kunder ble tilbudt høyere versjoner av Scania OmniExpress, men det var ikke før i 2011, to år senere, da Scania lanserte den 3,31 meter høye OmniExpress 3.20 at de kunne tilby en modell tilsvarende OmniLine. Samme året lanserte Scania også den kinesiskbygde billigmodellen Higer A30.

Scania OmniLine er en rutebussmodell produsert av Scania mellom 2000 og 2009. Den ble lansert som første normalgulvmodell i Scanias Omni-serie, og de første bussene ble levert i 2000. Den ble først produsert i lokalene til tidligere DAB i Silkeborg i Danmark, og var teknisk sett bare en facelift av DABs siste rutebussmodell som gikk under navnet DAB Facelift. Det tekniske navnet for modellen var Scania IL94IB (IL94IB4X2NB), som indikerer at den ble bygget på Scania 4-serie chassis, nærmere bestemt L94IB. Den var tilgjengelig i lengdene 12,0 og 13,5 meter, og gulvhøyden var på 960 mm. I 2003 solgte Scania fabrikken i Silkeborg til norske Vest-Busscar, og produksjonen av OmniLine ble flyttet til Baltcoach OÜ i Tartu i Estland. I oktober 2005 presenterte Scania sitt nye bussprogram med Euro IV-motorer og samtidig også oppdaterte karosserimodeller. Den nye generasjonen OmniLine basert på K-serie chassis fikk en facelift med doble runde frontlykter, i motsetning til de gamle rektangulære, pluss noen andre visuelle endringer. Overgangen til nye modeller skjedde i løpet av 2006. Siden L94IB-chassiet ble erstattet med Scania K IB, ble det tekniske navnet for OmniLine også endret til Scania IK IB (IK IB4x2NB). Inkludert motoreffekter blir det IK 270 IB og IK 310 IB som var tilgjengelige fra 2006, IK 340 IB som ble levert fra 2007 og IK 280 IB som var tilgjengelig fra 2008. OmniLine basert på K-serien var tilgjengelig i lengdene 10,8, 12,0 og 12,7 meter, og med gulvhøyder på 860 og 970 mm. Produksjonen i Tartu ble avsluttet i 2007, og i 2008 fortsatte produksjonen på Scanias hovedkarosserifabrikk, Scania Production Słupsk S.A., i Słupsk i Polen. Men allerede senere samme år ble produksjonen flyttet til Scanias fabrikk i St. Petersburg, Scania Peter OOO. I 2009 bestemte Scania seg for å legge ned modellen på grunn av lavt salgsvolum. Totalt ble det i løpet av de nesten ti årene modellen fantes på markedet bare produsert rundt 450 busser. Avgjørelsen om å avslutte produksjonen kan se ut til å ha kommet ganske brått, for Nordlandsbuss ventet høsten 2009 en leveranse med OmniLine som i stedet ble bygget som den noe høyere OmniExpress 3.40.Det var ikke umiddelbart noen etterfølgende modell klar da produksjonen av OmniLine ble stoppet. Kunder ble tilbudt høyere versjoner av Scania OmniExpress, men det var ikke før i 2011, to år senere, da Scania lanserte den 3,31 meter høye OmniExpress 3.20 at de kunne tilby en modell tilsvarende OmniLine. Samme året lanserte Scania også den kinesiskbygde billigmodellen Higer A30. == Se også == Konkurrerende modellerIrisbus Crossway Lahti Flyer 520 MAN Lion's Regio Mercedes-Benz Integro Neoplan Trendliner Setra UL Vest Contrast Vest V10/V25 Volvo 8500 Volvo 8700 == Referanser == Scania Omni Production - The fan site == Eksterne lenker == (en) Scania OmniLine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

| også_kalt =

https://no.wikipedia.org/wiki/Hilda_Sehested

2023-02-04

Hilda Sehested

['Kategori:Alumni fra Det Kongelige Danske Musikkonservatorium', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske komponister', 'Kategori:Danske pianister', 'Kategori:Dødsfall 15. april', 'Kategori:Dødsfall i 1936', 'Kategori:Fødsler 27. april', 'Kategori:Fødsler i 1858', 'Kategori:Kvinnelige komponister', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Slekten Sehested (fra Nørrejylland)']

Hilda Sehested (1858–1936) var en dansk pianist og komponist.

Hilda Sehested (1858–1936) var en dansk pianist og komponist. == Liv og virke == Sehested var datter av arkeologen Niels Frederik Bernhard Sehested og Charlotte Christine Linde (1819–94). Fra 1873 fikk hun pianoundervisning av Christian Horneman i København og fra 1883 av pianisten og musikkpedagogen Louise Aglaé Massart. Fra 1886 studerte hun musikkteori og komposisjon hos Orla Rosenhoff, og fortsatte med enkelte avbrudd å studere med ham fram til hans død i 1905. De første komposisjonene kom i 1890-årene og var skrevet i en romantisk stil. Av disse ble bl.a. Fantasistykker (1891) og Sonate for Pianoforte (1896) utgitt. Etter morens død flyttet hun med sin søster, historikeren Thyra Sehested, til København. Etter at forloveden, arkeologen Henry Petersen, døde i 1896, kort tid før bryllupet skulle stått, ble hun så rystet at hun en periode la ned sitt musikalske virke og arbeidet som sykepleier. I 1899 fullførte hun et privat orgelstudium hos organisten ved Frederikskirken, Ludvig Birkedal-Barfod, men fikk ingen fast ansettelse som organist. Hun konsentrerte seg i stadig større grad om komposisjon, blant annet kom en klaversonate og et intermezzo for klavertrio (1904), Suite for cornet i B og klaver (1905) og det sjuende liederheftet, som dels ble oppført av William Michelsen. I 1911 var hun med å grunnlegge Østerbro Kammermusikforening, og var i flere år foreningens leder. Operaen Agnete og Havmanden etter en libretto av Sophus Michaëlis var planlagt oppført ved Det Kongelige Teater i 1914, men oppføringen ble innstilt som følge av krigen i Europa. Derimot oppførte Peder Gram i 1916 med hell en strykerversjon av Suite for cornet i B, Miniaturer for Orkester og en Rhapsodi. Omtrent på samme tid fullførte hun Kvartet i G og strykekvintetten Ensomme Hyrdedrømme. Morceau pathétique for trekkbasun og orkester ble trykt i Paris. I sine sene verk ble hun mer influert av Claude Debussys impresjonisme. Av hennes tretten søsken ble brødrene Hannibal og Knud kjente politikere og søsteren Thyra ble en kjent historiker. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Hilda Sehested på Discogs (en) Hilda Sehested på MusicBrainz (en) Naxos – Hilda Sehested (en) Classical Composers Database – Hilda Sehested

Hilda Sehested (1858–1936) var en dansk pianist og komponist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mosk%C3%A9angrepet_p%C3%A5_New_Zealand_2019

2023-02-04

Moskéangrepet på New Zealand 2019

['Kategori:172°Ø', 'Kategori:2019 på New Zealand', 'Kategori:43°S', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Masseskytinger', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder datofeil', 'Kategori:Terroraksjoner i 2019']

Moskéangrepet på New Zealand 2019 var en masseskyting som ble begått mot bedende i to moskeer i Christchurch på New Zealand 15. mars 2019. Lokale myndigheter anser angrepet som et terrorangrep. 51 mennesker ble drept og minst 50 ble såret i angrepene. Dette var den første masseskytingen på New Zealand siden Raurimu-massakren i 1997, og den største massakren i fredstid i landets historie.

Moskéangrepet på New Zealand 2019 var en masseskyting som ble begått mot bedende i to moskeer i Christchurch på New Zealand 15. mars 2019. Lokale myndigheter anser angrepet som et terrorangrep. 51 mennesker ble drept og minst 50 ble såret i angrepene. Dette var den første masseskytingen på New Zealand siden Raurimu-massakren i 1997, og den største massakren i fredstid i landets historie. == Bakgrunn == === Hendelsene === Skytingen startet klokken 13.40 lokal tid (00.40 UTC), da en bevæpnet mann gikk inn i Al Noor-moskeen og åpnet ild. Mellom 300 og 500 bedende muslimer var til stede i moskeen, og flere ble drept på stedet. Gjerningsmannen strømmet skytingen direkte på sosiale medier via Facebook Live. Etter å ha tilbrakt flere minutter inne i moskeen, gikk han tilbake til sin parkerte bil utenfor og hentet et annet våpen. Deretter gikk han tilbake i moskeen og skjøt flere ofre, deriblant flere sårede som ikke hadde mulighet til å komme seg unna. Etter den andre runden, gikk han tilbake til bilen og kjørte av gårde. Direktevideoen viste at mannen skjøt mot andre mennesker i området og kjørte bort fra stedet i høy hastighet. Den andre skyteepisoden skjedde på moskeen Linwood Islamic Centre, der syv mennesker ble skutt og drept. Denne moskeen ligger rundt fem kilometer unna Al Noor-moskeen. Øyevitner fortalte at skytteren ble delvis overmannet av en ansatt i moskeen, og at gjerningsmannen deretter løp ut av moskeen og inn i en ventende bil.To improviserte bomber ble funnet på en bil i nærheten og senere uskadeliggjort av det newzealandske forsvaret. Myndighetene på New Zealand omtalte angrepet som «godt planlagt» og karakteriserte det som et terrorangrep. === Drepte og sårede === I de to skyteepisodene ble minst 51 mennesker drept, mens ytterligere 49 mennesker ble fraktet til sykehus med skuddskader. Av de sårede var minst 20 alvorlig skadet. === Gjerningsperson === I etterkant av hendelsene ble fire personer pågrepet. Den antatte hovedmannen er den 28 år gamle australieren Brenton Tarrant, som av australske myndigheter ansees som en høyreekstrem tilhenger av hvit nasjonalisme. Han ble pågrepet 36 minutter etter det første nødanropet, og ifølge lokale myndigheter var han på vei for å utføre ytterligere et angrep.Ytterligere tre personer ble pågrepet i forbindelse med angrepet. Samtlige var bevæpnet da de ble pågrepet, men newzealandsk politi mener at en av de pågrepne trolig ikke har noe med denne hendelsen å gjøre. Nøyaktig hvilken rolle de tre pågrepne har spilt i angrepet, er foreløpig uklart, ifølge politiet.Den 27. august 2020 ble Tarrant dømt til livsvarig fengsel for mord, uten mulighet for benådning. Han ble holdt personlig ansvarlig for angrepet. == Etterspill == New Zealands statsminister Jacinda Ardern omtalte hendelsesdagen som en av «landets mørkeste dager» og sa at angrepet «kun kan beskrives som et terrorangrep». Hun og lokalt politi fordømte også handlingene og gjerningspersonene, og ba folk om ikke å spre rykter eller dele bilder fra angrepet. Etter at det kom frem at automatvåpnene som ble brukt i skytingen, var lovlig anskaffet, erklærte Ardern at landets våpenlover skal strammes inn.Angrepet vekket sinne, sjokk og sorg i landet, både blant innbyggere og politikere. Overalt på New Zealand ble det holdt sørgemarkeringer, støttemarsjer og minnestunder i etterkant av hendelsene. Tusenvis av mennesker la også ned blomster ved de to moskeene som ble rammet av skytingen.I Hagley park møtte 20.000 innbyggere opp til minnehøytidelighet (national remembrance service) 28. mars 2019. Scott Morrison og andre ledende politikere fra Stillehavsområdet var tilstede. Sangeren Yusuf Islam (tidligere kjent som Cat Stevens) medvirket. == Referanser ==

New Zealand Police er politiet på New Zealand, etablert i 1842 og organisert som en statlig etat ledet av en politikommissær som rapporterer til en politiminister.

https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvason

2023-02-04

Olav Tryggvason

['Kategori:900-tallet', 'Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Dødsfall i 999', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn fra vikingtiden', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Olav I Tryggvason (norrønt: Óláfr Tryggvason), født ca. 960, død ca. 999, var konge over deler av dagens Norge ca. 995–999. Man vet svært lite om Olavs korte periode som konge, og hvilke deler av landet han styrte er usikkert. Olav var en vikinghøvding som deltok i angrep mot England. Han hadde økenavnet Olav Kråkebein.Olav falt i et sjøslag, som kan ha vært i Øresund i år 999.Det var ikke en normalisert skrivenorm på norrønt, og skrivemåten varierer derfor fra dokument til dokument. En variant er Óláfr Tryggvasun.

Olav I Tryggvason (norrønt: Óláfr Tryggvason), født ca. 960, død ca. 999, var konge over deler av dagens Norge ca. 995–999. Man vet svært lite om Olavs korte periode som konge, og hvilke deler av landet han styrte er usikkert. Olav var en vikinghøvding som deltok i angrep mot England. Han hadde økenavnet Olav Kråkebein.Olav falt i et sjøslag, som kan ha vært i Øresund i år 999.Det var ikke en normalisert skrivenorm på norrønt, og skrivemåten varierer derfor fra dokument til dokument. En variant er Óláfr Tryggvasun. == Familie og tidlig liv == De norske og islandske kildene er samstemte om at foreldrene til Olav var Astrid og Tryggve Olavsson. Men hvor foreldrene og Olav kom fra, er svært usikkert: Adam av Bremen skrev om lag år 1075 at Olav var fra Norge, og rømte derfra til England. Theodoricus skrev omkring år 1180 at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson, som hadde kongemakt i det øvre fylket, som nordmennene kaller Opplandene. Forfatteren av Historia Norvegiæ skrev i andre halvdel av 1100-tallet at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson. Trygve styrte Romerike. Astrid var fra Opplandet. Forfatteren av Ågrip skrev om lag 1190 at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson. Tryggve tok kongenavn på Ranrike (Båhuslen). Snorre skrev på 1220-tallet at Olav var sønn av Astrid Eiriksdatter og Tryggve Olavsson, som var småkonge i Ranrike og Vingulmark. Geirr Leistad mente Olav hørte til en dansk ætt fra Hedeby, der navnene Olav, Tryggve og Astrid var i bruk. Therese Holt Hansen mente at Olavs knytting mot Irland kan bety at han tilhørte en irsk eller irsk-skandinavisk høvdingfamilie.Det er uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skrev at han ble født like etter at hans far ble drept (ca. 963), mens andre kilder hevder at det skjedde en gang mellom 964 og 969. Øystein Morten mente han var født senest i 970.Vi vet ikke hvor han ble født. Noen av de stedene som er foreslått som Olav Tryggvasons «fødested», basert på fortellingen i Heimskringla, er Lalandsholmen i Frøylandsvatnet, Kongeøya i Randsfjorden, Ramsholmen i Storsjøen i Nord-Odal og Holmen i Sirdalsvatnet. Både på Lalandsholmen og Kongeøya, og ved Frøylandsvatnet er det reist minnesteiner. == I viking? == Óláfsdrápa er laget av en ukjent forfatter om lag år 1200. Manuskriptet tilegner kvadet til skalden Hallfred Vandrædaskald, en av Olavs hirdskalder, men dette eierskapet blir stort sett avvist av moderne filologer og historikere. Óláfsdrápa forteller at Olav tidlig drog i viking. Han hadde Russland som utgangspunkt, og var i kamper i Østersjøen, ved Frisland og i Irskesjøen. Det er ikke støtte for dette i eldre kilder. Snorre har eventyrlige fortellinger om Olav Tryggvasson ved Østersjøen og i Gardarrike. Dagens historikere regner fortellingene om Olavs barndom og ungdom som oppdiktede, selv om de kan inneholde historisk korrekt informasjon, både om personer og hendelser. == I England i 991–994 == I engelske kilder opptrer i perioden 991–993 en som omtales som Anlaf. Det antas at det var Olav Tryggvasson, men det kan også ha vært andre.Anlaf ble for første gang nevnt i året 991, da i The Anglo-Saxon Chronicle. Han kom med 93 skip til Folkestone, hvor han plyndret seg vei til Sandwich, så til Ipswich og til slutt til Maldon, hvor Anlafs hær vant slaget mot Ealdorman Byrthnoth. Etter erkebiskop Sigerics anbefaling betalte den engelske kongen, Ethelred, vikingene 10 000 pund sølv for at plyndringene skulle opphøre. Det er en diskusjon om hvorvidt det var Anlaf eller den danske kongen Svein Tjugeskjegg som ledet slaget ved Maldon. Det er ikke kilder som bekrefter at Svein eller hans menn var til stede i Maldon.Anlaf nevnes igjen da han angrep London i september 993. Denne gangen hadde han med 94 skip, og Svein Tjugeskjegg med som sin allierte. De lyktes ikke i å erobre byen, men de fortsatte herjingene innover i landet til hest, og gjorde stor skade. Ethelred betalte 16 000 pund sølv for å stoppe dem.Høsten 993 sendte den engelske kongen bud på Anlaf. De møttes ved Andover for å bli kjent, til forhandlinger og til en stor seremoni der Ethelred var fadder ved Olavs dåp eller konfirmasjon. Ethelred ga ham kongelige gaver. Som resultat av møtet ved Andover er det bevart en avtale. Avtalen innledes ved å slå fast at det er en fredsavtale mellom Ethelred og hans rådgivere, og Olav, Jostein og Gudmund Steitasson. Svein Tjugeskjegg står ikke anført som en av partene i avtalen. Anlaf lovte å aldri returnere til England som fiende. Avtalen innebar at Anlaf skulle hjelpe kongen mot indre og ytre fiender. Anlaf, Jostein og Gudmund Steitasson fikk betalt 22 000 pund sølv. == Hersker og konge av Norge == Bøndene i Trøndelag hadde startet et opprør mot Håkon Sigurdsson Ladejarl. Han ble sviktet av sine egne, og drept. Det er uvisst om drapet forårsaket Olavs reise til Norge, om det skjedde som en følge av Olavs ankomst eller om det var ikke var noen sammenheng. En gang i perioden i 994 til 996 dro Olav til Norge. Han ankom Norge første gang, ytterst på øya Moster i Bømlo.Saxo Grammaticus fortalte at Olav i starten sto for styret i Norge. Han hersket med full kongelig makt og myndighet, men han bar enda ikke kongenavn. Svein Tjugeskjegg søkte tilflukt hos ham, men ble avvist.Claus Krag skrev at det er så godt som umulig å bedømme hva Olav historisk og reelt egentlig betydde i de fem årene han var norsk konge 995–1000.Det er uvisst om han bare var konge over Vestlandet (det gamle riket til Harald Hårfagre), eller også styrte over Trøndelag og deler av Østlandet. Ingen av skaldekvadene knytter ham til Trøndelag. Området omkring Oslofjorden hørte til Danmark. Han sikret makten ved å gifte bort sin søster Astrid til Erling Skjalgsson, den mektigste mannen på Vestlandet. Ifølge Odd Snorresson fikk Erling som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes. Det kan være at dette også var Olavs kongerike. == Hedendom og kristendom == Vi vet ikke mye om hvordan Olav egentlig forholdt seg til hedendom og kristendom, og kildene spriker. Olav ble i forbindelse med fredsslutningen i 993 opplært i den kristne tro av erkebiskop Sigeric av Canterbury og biskop Ælfheah av Winchester, og ble enten døpt eller konfirmert ved denne anledningen. Om Olav allerede var døpt tidligere, er omdiskutert. Den angelsaksiske krønike forteller at Ethelred II var hans fadder. Adam av Bremen skrev ca. 1075 at somme sa at Olav var kristen, mens andre mente han var frafallen. Men alle var enige i at han var en spåmann, han leste i tegn og satte all sin lit til fuglevarsler. Derav fikk han også økenavnet Olav Kråkebein. Han drev også med trolldomskunst og hadde med seg seidemenn.Vi vet at kristningen av Norge var påbegynt lenge før Olavs tid. Men Olavs navn knyttes i sagaene til det såkalte tinget på Dragseid som påbød kristendommen, og som kirkegrunnlegger på Moster. Siden Dragseid ellers er et ukjent tingsted og det på Moster ikke er arkeologiske spor etter en tidlig kirke, kan det være at dette er oppdiktet. Det kan være at han etablerte et kirkelig nærvær av en viss betydning langs kysten. Videre skal han ha sendte misjonæren Tangbrand til Island. Det hadde betydning for islendingenes endring av lovene, slik at de ble basert på kristendommen. == Olavs død == Olav døde i et sjøslag. Middelalderkildene spriker om hvor slaget var, og hvem som deltok i slaget: Skalden Hallfröðr Óttarsson vandræðaskáld skrev i Erfidrápa Ólálfs Tryggvasonar (Arvedrapa til Olaf Tryggvasson) at Olav sloss mot to konger og en jarl, men uten at de er navngitt. Skalden Halldórr ókristni skrev i Eiríksflokkr at striden var med jarlen, med hjelp av svenske og danske styrker. Jarlen er ikke navngitt. Adam av Bremen skrev om lag år 1075 at Olav døde i et slag i Øresund. Olav angrep da kong Svein Tjugeskjegg av Danmark. Theodoricus skrev ca. 1180 at slaget var ved øya Svold som ligger nær Slavia, som vi på vårt morsmål kaller Vinnlandia. Med Sæmund Frode (død 1133) som kilde, oppgir Nóregs konungatal fra omkring 1190 at slaget var mot jarlen Eirik Håkonsson, og at Olav falt i Svoldervågen. Snorre skrev ca. 1230 at kong Svein Tjugeskjegg, kong Olof Skötkonung av Sverige og ladejarlen Eirik Håkonsson var motstanderne i slaget.Kildene er samstemte om at Olav hoppet i sjøen, etter at det ble klart at slaget var tapt. Bjørn Bandlien og Per G. Norseng konkluderte med at Kong Olav falt i et sjøslag ved Svolder i år 1000, etter å ha blitt slått av en allianse bestående av danskekongen Svein Tjugeskjegg, den svenske kongen Olof Skötkonung og ladejarlen Eirik Håkonsson. Øystein Morten mente at sannsynligvis var slaget i Øresund i 999. Egil Kraggerud mente slaget trolig fant sted i en gang i perioden 998-1004.Adam av Bremen skrev at Svein Tjugeskjegg overtok Olavs rike. Snorre mente at riket ble delt mellom Svein Tjugeskjegg, Olof Skötkonung og Eirik Håkonsson. Claus Krag skrev at etter Olavs fall ble Svend Tveskæg norsk overkonge, mens Eirik og Svein jarler skulle styre landet fra Lindesnes og nordover på hans vegne. I Viken fortsatte det å sitte danske underkonger slik som tidligere. == Olav i kunsten == Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga (ca 1230) er en del av Snorres Heimskringla. Andre sagaer om ham er Odd munks saga om Olav Tryggvason (ca 1190), Dråpa om Olav Tryggvason (ca 1200) og Den større saga om Olav Tryggvason (ca 1300). Kvadet «Ormurin langi» («Ormen Lange») er skrevet av Jens Christian Djurhuus omkring 1830. Kvadet har 86 vers på færøysk. De første 13 versene av balladen ble oversatt til norsk (landsmål) av Per Sivle og trykt i avisa Fedraheimen i april 1885. Den beskriver et slag mellom kongene. Den er brukt i den tradisjonelle færøydansen.Olav Tryggvason-monumentet, også kalt «Olav Tryggvason-støtten» og liknende, er et monument over Olav Tryggvason utformet av billedhuggeren Wilhelm Rasmussen (1879–1965) og reist på Torvet i Trondheim i 1921. Det 18 meter høye minnesmerket består av en skulptur av Olav Tryggvason plassert øverst på en søyle med en sokkelfot. Kongen er framstilt med sverd og kors-prydet rikseple i hendene. Ved kongens føtter ligger et avhugget hode med en hammer. Det er tolket som å være av guden Tor med hammeren Mjølner som symboliserer kongens seier over hedendommen, et trollhode eller av trellen Kark.Den norske komponisten Ragnar Søderlind har skrevet operaen Olav Tryggvason. Den er i to akter hvor Edvard Griegs og Bjørnstjerne Bjørnsons operafragment er innarbeidet. Librettoen til operaen er skrevet av K. J. Moe. Operaen ble skrevet 1995-1998 og har opus 69. Den ble uroppført 26. september 2000 i Grieghallen i Bergen. == Referanser == == Litteratur == Per Sveaas Andersen (1977). Samlingen av Norge og kristningen av landet : 800–1130. Universitetsforlaget. ISBN 8200024121. Sverre Bagge, The Making of a Missionary King, The Journal of English and Germanic Philology, Vol. 105, No. 4, 2006, s. 473-513 === Sagaer om Olav === Den islandske munken Odd Snorresson skrev ca. 1190 den eldste sagaen om Olav; denne er skrevet på latin, og var kilde for flere av de senere sagaene. Theodoricus monachus' kongekrønike, Ågrip og Historia Norvegiæ er noenlunde samtidige. De islandske diktet Dråpa om Olav Tryggvason fra ca. år 1200 er bare delvis bevart. Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga i Heimskringla er skrevet ca. år 1230. Den større saga om Olav Tryggvason er fra ca. år 1300, og samler Snorres arbeid, andre tekster, og muligens muntlig tradisjon. == Eksterne lenker == (en) Olaf I of Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Olav I av Norge – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

«Olav Tryggvason-monumentet», også kalt «Olav Tryggvason-støtten» og liknende, er et monument over Olav Tryggvason utformet av billedhuggeren Wilhelm Rasmussen (1879–1965) og reist på Torvet i Trondheim i 1921.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015

2023-02-04

Ski-VM 2015

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015']

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje. == Arrangørby == På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere. == Stadion, arenaer og program == == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Deltagere == Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet. === Norges tropp === ==== Langrenn ==== 31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon. ===== Menn ===== 1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve.

Ski-VM 2015 – Hopp stor bakke menn kvalifisering ble avholdt den 25. februar 2015.

https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Harrysson

2023-02-04

Per Harrysson

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for AIK', 'Kategori:Fotballspillere for Landskrona BoIS', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballspillere for Mjällby AIF', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske fotballspillere']

Hans Per Stefan Harrysson (født 20. februar 1967 i Åhus) er en svensk tidligere fotballspiller. Harrysson, som var spiss, har spilt i Allsvenskan for Malmö FF, AIK og Landskrona BoIS, samt i lavere divisjoner med Landskrona BoIS og Mjällby AIF.

Hans Per Stefan Harrysson (født 20. februar 1967 i Åhus) er en svensk tidligere fotballspiller. Harrysson, som var spiss, har spilt i Allsvenskan for Malmö FF, AIK og Landskrona BoIS, samt i lavere divisjoner med Landskrona BoIS og Mjällby AIF. == Karriere == Harryson startet sin profesjonelle karriere i Malmö FF. Klubben var blant Sveriges beste på slutten av 1980-tallet, og det var vanskelig å spille seg til en plass på laget. I sin eneste kamp i Allsvenskan for Malmö FF, scoret Harrysson ett mål.Harrysson gikk til Mjällby AIF for mer spilletid, og ble toppscorer i Söderettan med 16 mål på en sesong, og ble hentet til AIK i 1990. Harrysson ble imidlertid ikke den målscoreren man hadde håpet på, og han slet med lite spilletid i sin andre sesong for klubben. Harrysson ble hentet av Landskrona BoIS, og var med klubben i opprykk til Allsvenskan. Harrysson avsluttet karrieren som spiller i Mjällby AIF, etterfulgt av klubber i lavere divisjoner. == Referanser == == Litteratur == Alsiö, Martin (2011). 100 år med Allsvensk fotboll (svensk). Idrottsförlaget. ISBN 978-91-977326-7-3. == Eksterne lenker == (en) Per Harrysson – WorldFootball.net Svenska Fotbollförbundet «Per Harrysson - skyttekungen från Mjällby», av Anders Johrén, fotballbiografi fra AIKs hjemmeside (sv)

| fsted = Åhus, Sverige

https://no.wikipedia.org/wiki/Goldsmiths

2023-02-04

Goldsmiths

['Kategori:0°V', 'Kategori:51°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med kart med nummererte markører', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 1891', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:University of London']

Goldsmiths er en universitetsinstitusjon underlagt University of London. Institusjonen er internasjonalt kjent for sitt virke innenfor de kreative fagene. En rekke markante moderne kunstnere har studert ved Goldsmiths, blant andre Damien Hirst og Antony Gormley.

Goldsmiths er en universitetsinstitusjon underlagt University of London. Institusjonen er internasjonalt kjent for sitt virke innenfor de kreative fagene. En rekke markante moderne kunstnere har studert ved Goldsmiths, blant andre Damien Hirst og Antony Gormley. == Rangeringer == Goldsmiths ble rangert som nummer 50 av 126 britiske utdanningsintsitusjoner på Complete University Guides liste for 2016 og som nummer 50 av 119 britiske universiteter på The Guardians 2016-liste.I QS World University Rankings for 2014 rangerte Goldsmiths som nummer 501-550 av verdens universiteter. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Offisielt nettsted (en) Goldsmiths College – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Goldsmiths er en universitetsinstitusjon underlagt University of London. Institusjonen er internasjonalt kjent for sitt virke innenfor de kreative fagene.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_kretiske_stat

2023-02-04

Den kretiske stat

['Kategori:Stater og territorier etablert i 1898', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1913']

Den kretiske stat (gresk: Κρητική Πολιτεία, Kritiki Politia, osmantyrkisk: كريد دولتى, Girit Devleti) var en stat etablert i 1898 etter en stormakts intervensjon på øya Kreta, av Storbritannia, Frankrike, Italia, Østerrike-Ungarn, og Russland). I 1897 fikk et opprør i Kreta Det osmanske riket til å erklære Hellas krig, noe som fikk Storbritannia, Frankrike, Italia og Russland til å gripe inn med den begrunnelse at Det osmanske riket ikke lenger klarte å opprettholde kontroll på området. Den midlertidige staten varte til øya ble de facto annektert av kongeriket Hellas i 1908, og de jure i 1913.

Den kretiske stat (gresk: Κρητική Πολιτεία, Kritiki Politia, osmantyrkisk: كريد دولتى, Girit Devleti) var en stat etablert i 1898 etter en stormakts intervensjon på øya Kreta, av Storbritannia, Frankrike, Italia, Østerrike-Ungarn, og Russland). I 1897 fikk et opprør i Kreta Det osmanske riket til å erklære Hellas krig, noe som fikk Storbritannia, Frankrike, Italia og Russland til å gripe inn med den begrunnelse at Det osmanske riket ikke lenger klarte å opprettholde kontroll på området. Den midlertidige staten varte til øya ble de facto annektert av kongeriket Hellas i 1908, og de jure i 1913. == Se også == Hellas' historie == Referanser ==

{{Infoboks tidligere land2

https://no.wikipedia.org/wiki/Vintersjasmin

2023-02-04

Vintersjasmin

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien']

Vintersjasmin eller gulsjasmin (Jasminum nudiflorum) er en plante i oljetrefamilien. Den er en løvfellende, opprett eller krypende busk som blir 0,3–5 m høy. Stenglene er firkantete. Bladene er motsatte og trekoblete eller enkle. Blomstene er gule med fem eller seks kronfliker og dufter ikke. Arten hører hjemme i de kinesiske provinsene Gansu, Shaanxi, Sichuan, sørøstre Tibet og nordvestre Yunnan der den vokser i kratt, bekkedaler og åssider 800–4500 moh. Den er en populær hagebusk i mange land og er en av de få planter som blomstrer om vinteren. I de tempererte strøkene på den nordlige halvkule blomstrer den fra november til mars, ofte på bar kvist. Dette er den eneste sjasminarten som kan dyrkes utendørs i Norge, og den blir plantet i kyststrøkene fra Oslofjorden til Møre.

Vintersjasmin eller gulsjasmin (Jasminum nudiflorum) er en plante i oljetrefamilien. Den er en løvfellende, opprett eller krypende busk som blir 0,3–5 m høy. Stenglene er firkantete. Bladene er motsatte og trekoblete eller enkle. Blomstene er gule med fem eller seks kronfliker og dufter ikke. Arten hører hjemme i de kinesiske provinsene Gansu, Shaanxi, Sichuan, sørøstre Tibet og nordvestre Yunnan der den vokser i kratt, bekkedaler og åssider 800–4500 moh. Den er en populær hagebusk i mange land og er en av de få planter som blomstrer om vinteren. I de tempererte strøkene på den nordlige halvkule blomstrer den fra november til mars, ofte på bar kvist. Dette er den eneste sjasminarten som kan dyrkes utendørs i Norge, og den blir plantet i kyststrøkene fra Oslofjorden til Møre. == Litteratur == «Jasminum nudiflorum». Flora of China. Besøkt 24. februar 2015. Den store hageboken. Det Beste. 1973. s. 581. ISBN 82-7010-019-6. == Eksterne lenker == (en) Vintersjasmin i Encyclopedia of Life (en) Vintersjasmin i Global Biodiversity Information Facility (sv) Vintersjasmin hos Dyntaxa (en) Vintersjasmin hos ITIS (en) Vintersjasmin hos NCBI (en) Vintersjasmin hos The International Plant Names Index (en) Vintersjasmin hos Tropicos (en) Kategori:Jasminum nudiflorum – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Jasminum nudiflorum – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Jasminum nudiflorum – detaljert informasjon på Wikispecies

Vintersjasmin eller gulsjasmin (Jasminum nudiflorum) er en plante i oljetrefamilien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Op%C3%A9ration_Sentinelle

2023-02-04

Opération Sentinelle

['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Frankrikes forsvar', 'Kategori:Hendelser i 2015', 'Kategori:Militære operasjoner']

Opération Sentinelle er en operasjon som gjennomføres av det franske forsvaret i kjølvannet av angrepene den 7., 8. og 9. januar 2015 for å håndtere terrortrusselen og beskytte utsatte områder, som et supplement til plan Vigipirate.

Opération Sentinelle er en operasjon som gjennomføres av det franske forsvaret i kjølvannet av angrepene den 7., 8. og 9. januar 2015 for å håndtere terrortrusselen og beskytte utsatte områder, som et supplement til plan Vigipirate. == Mål == Mål for operasjonen avgjøres av Frankrikes president, François Hollande. Den har vært operativ siden 12. januar 2015. == Styrker == 10 412 soldater er utplassert til 13. februar, inkludert 6 000 i Île-de-France. Disse styrkene er ansvarlig for å sikre ulike steder i Frankrike: gudshus, skoler, diplomatiske og konsulære representasjoner og medier som blir overvåket døgnkontinuerlig.154 enheter har vært utplassert på 722 områder som er klassifisert som «sensitive» av prefects.Etter å ha etablert en beredskapsenhet i en situasjon med krise har forsvaret besluttet å gradvis tilpasse sin virksomhet mot å kunne håndtere større mobilitet. Statiske militære patruljer ble erstattet av mer mobile patruljer. Målet er å «gjøre det militære nærværet mindre forutsigbart» og «å redusere den militære styrken i etapper, å bringe den ned til 7500 og så 3000». == Omkostninger ved operasjonen == Ifølge forsvarsminister Jean-Yves Le Drian utgjør omkostningene for operasjonen én million euro per dag. == Angrep på de franske styrkene == Den 3. februar 2015 angrep en mann med en kniv, og han skadet to soldater fra den 54. infanteriregiment de Hyères som var på vakt utenfor et jødisk samfunnshus i Nice. Han ble stoppet og arrestert av en tredje militær. Disse tre soldater ble belønnet neste dag med medaljen «Médaille d'honneur pour acte de courage et de dévouement».Per 13. februar har de franske styrkene identifisert 371 tilfeller av folk som «rekognoserer, tar foto eller film» og «14 alvorlige overgrep, enten med kniv, laser, eller rifler». == Solidaritet med de militære == Det har vært mange solidaritetsgester med de militære. Folk har blant annet tatt med varm drikke og måltider.Den 12. februar ble det startet en kampanje, «Sentinel, takk til våre soldater», initiert av foreningen Voisins solidaires («nabosolidaritet») i Paris og gradvis spredt over hele Frankrike for å oppmuntre og støtte de militære som er mobilisert i operasjonen.Den jødiske institusjonen Conseil représentatif des institutions juives de France (CRIF) satte opp en nettside, «Policier et militaires qui nous protégez, merci!», (Politi og soldater som beskytter oss, takk!) som samler støttemeldinger og verdsettelse fra befolkningen. == Referanser == == Eksterne lenker == « Opération Sentinelle, les militaires sur le pied de guerre », video Le journal de la Défense, 11. februar 2015.

Opération Sentinelle er en operasjon som gjennomføres av det franske forsvaret i kjølvannet av angrepene den 7., 8.

https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Olsson

2023-02-04

Per Olsson

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Gefle IF', 'Kategori:Fotballspillere for Halmstads BK', 'Kategori:Fotballspillere for Malmö FF', 'Kategori:Fotballtrenere for Djurgårdens IF Fotboll', 'Kategori:Fotballtrenere for Gefle IF', 'Kategori:Fødsler 1. august', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Svenske fotballspillere', 'Kategori:Svenske fotballtrenere']

Per «Pelle» Olsson (født 1. august 1963) er en svensk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for Sandvikens IF Fotboll. Olsson, som var spiss som spiller, startet karrieren i den lokale klubben Skutskärs IF. I løpet av en skadepreget karriere spilte han også for Gefle IF, Malmö FF og Halmstads BK, samt for Sveriges U21-lag. Olsson har som trener hentet inspirasjon fra tidligere trenere i sin tid som aktiv spiller, blant disse Roy Hodgson, Stuart Baxter og Benny Lennartsson.

Per «Pelle» Olsson (født 1. august 1963) er en svensk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for Sandvikens IF Fotboll. Olsson, som var spiss som spiller, startet karrieren i den lokale klubben Skutskärs IF. I løpet av en skadepreget karriere spilte han også for Gefle IF, Malmö FF og Halmstads BK, samt for Sveriges U21-lag. Olsson har som trener hentet inspirasjon fra tidligere trenere i sin tid som aktiv spiller, blant disse Roy Hodgson, Stuart Baxter og Benny Lennartsson. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Per Olsson – Transfermarkt (en) Per Olsson – Transfermarkt (manager) «Pelle Olsson» Arkivert 25. februar 2015 hos Wayback Machine., profil på Djurgårdens IFs hjemmeside (sv)

Per «Pelle» Olsson (født 1. august 1963) er en svensk fotballtrener og tidligere fotballspiller som er hovedtrener for Sandvikens IF Fotboll.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jard%C3%ADn_Alexander_Pushkin

2023-02-04

Jardín Alexander Pushkin

['Kategori:19°N', 'Kategori:99°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Parker i Mexico by']

Jardín Alexander Pushkin er en park i Colonia Roma i Mexico by. Den befinner seg langs Avenida Cuauhtémoc, skrått ovafor Jardín Dr. Ignacio Chávez. Parken har blant annet en fontene, en stor lekeplass og offentlige toaletter. Parken er oppkalt etter den russiske forfatteren Aleksander Pusjkin. Ved parken ligger metrobusstasjonen Jardin Pushkin.

Jardín Alexander Pushkin er en park i Colonia Roma i Mexico by. Den befinner seg langs Avenida Cuauhtémoc, skrått ovafor Jardín Dr. Ignacio Chávez. Parken har blant annet en fontene, en stor lekeplass og offentlige toaletter. Parken er oppkalt etter den russiske forfatteren Aleksander Pusjkin. Ved parken ligger metrobusstasjonen Jardin Pushkin. == Eksterne lenker == Jardín Alexander Pushkin hos Mexicos føderale distrikts turistdepartement

Jardín Alexander Pushkin er en park i Colonia Roma i Mexico by. Den befinner seg langs Avenida Cuauhtémoc, skrått ovafor Jardín Dr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jard%C3%ADn_Dr._Ignacio_Ch%C3%A1vez

2023-02-04

Jardín Dr. Ignacio Chávez

['Kategori:19°N', 'Kategori:99°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Parker i Mexico by']

Jardín Dr. Ignacio Chávez er en park i Colonia Roma i Mexico by. Den befinner seg langs Avenida Cuauhtémoc, skrått ovafor Jardín Alexander Pushkin. Sentralt i parken er det et platå med ei fontene og en liten byste av Dr. Teodoro Cesarman. Parken har også et lite område med trær og en lekeplass. I helgene er det antikvitetsmarked i parken. Parken er oppkalt etter den meksikanske kirurgen Ignacio Chávez Sánchez.

Jardín Dr. Ignacio Chávez er en park i Colonia Roma i Mexico by. Den befinner seg langs Avenida Cuauhtémoc, skrått ovafor Jardín Alexander Pushkin. Sentralt i parken er det et platå med ei fontene og en liten byste av Dr. Teodoro Cesarman. Parken har også et lite område med trær og en lekeplass. I helgene er det antikvitetsmarked i parken. Parken er oppkalt etter den meksikanske kirurgen Ignacio Chávez Sánchez. == Eksterne lenker == Jardín Dr. Ignacio Chávez hos Mexicos føderale distrikts turistdepartement

Jardín Dr. Ignacio Chávez er en park i Colonia Roma i Mexico by.

https://no.wikipedia.org/wiki/PR-byr%C3%A5

2023-02-04

PR-byrå

['Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Kommunikasjon', 'Kategori:Konsulentselskaper']

Et PR-byrå er en virksomhet som tilbyr tjenester i forbindelse med kommunikasjon for av et produkt eller en sak. Et PR-byrå kan også bidra til å fremme en organisasjons interesser ved f eks. å gi råd om, eller delta direkte i, lobbyvirksomhet.

Et PR-byrå er en virksomhet som tilbyr tjenester i forbindelse med kommunikasjon for av et produkt eller en sak. Et PR-byrå kan også bidra til å fremme en organisasjons interesser ved f eks. å gi råd om, eller delta direkte i, lobbyvirksomhet. == PR-byråer i Norge (utvalg) == TRY Råd First House Geelmuyden.Kiese Kruse-Larsen Rud-Pedersen Public Affairs Storm Samfunn Siste Skrik Kommunikasjon Corporate Communications Footprint Pressure KulturmeglerneBurson Cohn & Wolfe

Et PR-byrå er en virksomhet som tilbyr tjenester i forbindelse med kommunikasjon for av et produkt eller en sak. Et PR-byrå kan også bidra til å fremme en organisasjons interesser ved f eks.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eje_1_Poniente

2023-02-04

Eje 1 Poniente

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Gater og veier i Mexico by']

Eje 1 Poniente (Akse 1 Øst) er en av gjennomfartsavenyene (eje vial) som krysser Mexico by fra nord til sør. I nord ender den opp i Tlalnepantla kommune, mens den i sør munner ut i den øst-vestlige Avenida Miguel Ángel de Quevedo i Coyoacán. Metrobussens linje 3 går langs en stor del av Eje 1 Poniente.

Eje 1 Poniente (Akse 1 Øst) er en av gjennomfartsavenyene (eje vial) som krysser Mexico by fra nord til sør. I nord ender den opp i Tlalnepantla kommune, mens den i sør munner ut i den øst-vestlige Avenida Miguel Ángel de Quevedo i Coyoacán. Metrobussens linje 3 går langs en stor del av Eje 1 Poniente. == Navn == Eje 1 Poniente har følgende navn langs ruta: Calzada Vallejo Prolongación Calzada Vallejo Prolongación Guerrero Avenida Guerrero Avenida Rosales Avenida Bucareli Avenida Cuauhtémoc Avenida México–Coyoacán Aveinda Centenario

Eje 1 Poniente (Akse 1 Øst) er en av gjennomfartsavenyene (eje vial) som krysser Mexico by fra nord til sør. I nord ender den opp i Tlalnepantla kommune, mens den i sør munner ut i den øst-vestlige Avenida Miguel Ángel de Quevedo i Coyoacán.

https://no.wikipedia.org/wiki/Museo_Casa_de_la_Bola

2023-02-04

Museo Casa de la Bola

['Kategori:19°N', 'Kategori:99°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Museer i Mexico by']

Museo Casa de la Bola er et museum for dekorativ kunst i Mexico by. Det befinner seg ved Parque Lira i Tacubaya sør i byen. Museet holder til i ei 1500-tallsbygning som er dekorert som et meksikansk overklassehus fra slutten av 1800-tallet. Museet ble oppretta etter ønske fra husets siste innehaver og beboer, kunst og antikvitetseksperten Antonio Haghenbeck y de la Lama, som døde i 1991.

Museo Casa de la Bola er et museum for dekorativ kunst i Mexico by. Det befinner seg ved Parque Lira i Tacubaya sør i byen. Museet holder til i ei 1500-tallsbygning som er dekorert som et meksikansk overklassehus fra slutten av 1800-tallet. Museet ble oppretta etter ønske fra husets siste innehaver og beboer, kunst og antikvitetseksperten Antonio Haghenbeck y de la Lama, som døde i 1991. == Eksterne lenker == Museo Casa de la Bola hos México Desconocido

Museo Casa de la Bola er et museum for dekorativ kunst i Mexico by. Det befinner seg ved Parque Lira i Tacubaya sør i byen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ingvar_Lindberg

2023-02-04

Ingvar Lindberg

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sverige under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Dødsfall i 1970', 'Kategori:Fødsler i 1911', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Eskilstuna kommun', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1932', 'Kategori:Svenske mestere i hurtigløp på skøyter', 'Kategori:Svenske skøyteløpere']

Karl Eskil Ingvar Lindberg (også kjent som Carl Lindberg; født 12. juni 1911 i Eskilstuna, død 17. april 1970 samme sted) var en svensk skøyteløper som representerte hjemlandet og klubben Eskilstuna IK.

Karl Eskil Ingvar Lindberg (også kjent som Carl Lindberg; født 12. juni 1911 i Eskilstuna, død 17. april 1970 samme sted) var en svensk skøyteløper som representerte hjemlandet og klubben Eskilstuna IK. == Personlige rekorder == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ingvar Lindberg – Olympedia (en) Ingvar Lindberg – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (sv) Ingvar Lindberg – Sveriges olympiske komité (en) Ingvar Lindberg – Speedskatingbase.eu (en) Ingvar Lindberg – SpeedSkatingNews.info (en) Ingvar Lindberg – SpeedSkatingStats.com (en) Ingvar Lindberg på www.ISU.html.infostradasports.com sine nettsider. (mangler info om OL-deltagelse.) (en) Profil som Carl Lindberg på The-Sports.org (noen resultater, men mangler info om OL-deltagelse.)

| fnavn = Karl Eskil Ingvar Lindberg

https://no.wikipedia.org/wiki/Atlantic_Records_Group

2023-02-04

Atlantic Records Group

['Kategori:Plateselskaper etablert i 2004', 'Kategori:Warner Music-selskaper']

Atlantic Records Group er et selskap grunnlagt av Warner Music Group i 2004.

Atlantic Records Group er et selskap grunnlagt av Warner Music Group i 2004. == Selskaper == 1st & 15th Entertainment 300 Entertainment Asylum Records Atlantic Records Big Beat Records Big Tree Records Canvasback Music Cat Records Chopper City Records Cotillion Records CTE World Custard Records Eardrum Records/Little David Records Elektra Records F-Stop Music Fort Knocks Entertainment Fueled by Ramen Full Surface Records LaSalle Records Maybach Music Group OWSLA Photo Finish Records Poe Boy Entertainment Rebel Rock Entertainment Roadrunner Records Stone Flower Records TAG Recordings UpFront Records Vortex Records

Atlantic Records Group er et selskap grunnlagt av Warner Music Group i 2004.

https://no.wikipedia.org/wiki/Parlophone_Label_Group

2023-02-04

Parlophone Label Group

['Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske organisasjoner', 'Kategori:Organisasjonstubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2019-09', 'Kategori:Veldig små stubber', 'Kategori:Warner Music-selskaper']

Parlophone Label Group er et selskap eiet av Warner Music Group.

Parlophone Label Group er et selskap eiet av Warner Music Group. == Selskaper == Ensign Records Parlophone Roulette Records Stateside Records Zonophone == Referanser ==

Parlophone Label Group er et selskap eiet av Warner Music Group.

https://no.wikipedia.org/wiki/Warner_Music_Group

2023-02-04

Warner Music Group

['Kategori:Artikler hvor admdir hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor datterselskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier av hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor eier hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor morselskap forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor styreleder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Medieselskaper fra USA', 'Kategori:Næringsliv i New York (delstat)', 'Kategori:Plateselskaper etablert i 1929', 'Kategori:Plateselskaper fra USA', 'Kategori:Selskaper etablert i 1929', 'Kategori:Warner Music-selskaper']

Warner Music Group (WMG) er et internasjonalt plateselskap med hovedkontor i New York, USA. I 2004 ble Warner Music solgt av moderkonsernet Time Warner til en gruppe investorer. 1. juli 2013 kjøpte Warner Music Group opp Parlophone etter at EMI som inntil da eide Parlophone, ble solgt til Universal Music Group (UMG). Dette salget ble godkjent av konkurransemyndighetene under forutsetning av at en tredjedel av selskapet ble solgt til andre.

Warner Music Group (WMG) er et internasjonalt plateselskap med hovedkontor i New York, USA. I 2004 ble Warner Music solgt av moderkonsernet Time Warner til en gruppe investorer. 1. juli 2013 kjøpte Warner Music Group opp Parlophone etter at EMI som inntil da eide Parlophone, ble solgt til Universal Music Group (UMG). Dette salget ble godkjent av konkurransemyndighetene under forutsetning av at en tredjedel av selskapet ble solgt til andre. == Selskaper == Atlantic Records Group Alternative Distribution Alliance Parlophone Label Group Rhino Entertainment Warner Bros. Records Group Warner Music Nashville Warner Classics == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Warner Music Group – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Warner Music Nashville er et amerikansk plateselskap som eies av Warner Music Group. Det ble stiftet i 2009.

https://no.wikipedia.org/wiki/NATO

2023-02-04

NATO

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Uheldig URL', 'Kategori:Den kalde krigen', 'Kategori:NATO', 'Kategori:Sider med kildemaler hvor fornavn er angitt og ikke etternavn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

NATO er en forsvarsorganisasjon og allianse bestående av 30 land i Europa og Nord-Amerika. Organisasjonen ble opprinnelig opprettet for å sikre et felles forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen. Atlanterhavspakten, som ble undertegnet av tolv land i 1949, er grunnlaget for organisasjonen.Det nordatlantiske råd er organisasjonens øverste myndighet. Rådet har det endelig ansvaret i alle NATO-spørsmål, også de som angår det militære fellesforsvaret.Kjernen i NATO er Atlanterhavspaktens artikkel 5, som fastslår at et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen. Den eneste gangen den har blitt benyttet er i forbindelse med terrorangrepene mot USA i 2001, da den ble brukt som begrunnelse til angrepet på Afghanistan.

NATO er en forsvarsorganisasjon og allianse bestående av 30 land i Europa og Nord-Amerika. Organisasjonen ble opprinnelig opprettet for å sikre et felles forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen. Atlanterhavspakten, som ble undertegnet av tolv land i 1949, er grunnlaget for organisasjonen.Det nordatlantiske råd er organisasjonens øverste myndighet. Rådet har det endelig ansvaret i alle NATO-spørsmål, også de som angår det militære fellesforsvaret.Kjernen i NATO er Atlanterhavspaktens artikkel 5, som fastslår at et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen. Den eneste gangen den har blitt benyttet er i forbindelse med terrorangrepene mot USA i 2001, da den ble brukt som begrunnelse til angrepet på Afghanistan. == Historie == === Begynnelsen === NATO ble dannet i Washington, D.C. 4. april 1949 av tolv vestlige land. Bakgrunnen var frykt for Sovjetunionens økende maktposisjon i Europa, spesielt etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948. Kjernen av traktaten er artikkel V, som fastslår at et angrep på ett NATO-land er et angrep på hele alliansen. Norge var en av statene som var med fra starten, noe som markerte et vendepunkt for norsk utenrikspolitikk. Samtidige forhandlinger om et skandinavisk forsvarsforbund måtte vrakes på grunn av en splittelse mellom Norge og Danmark, som ønsket en vestlig sikkerhetsgaranti, og Sverige, som ville fortsette sin nøytralitetspolitikk.Med opptrappingen av den kalde krigen utover i 1950-årene og utbruddet av Koreakrigen, ble Vest-Tyskland inkludert som medlem i 1955. Sovjetunionen svarte på dette med opprettelsen av Warszawapakten samme år. === Den kalde krigen === I 1966 trakk Frankrike seg ut av NATOs felles militære kommandostruktur fordi Frankrikes president Charles de Gaulle mente den felles militærkommandoen i for stor grad fremmet USAs interesser og hemmet Frankrike i å fremme sine egne nasjonale interesser. Frankrike fortsatte likevel som politisk medlem av NATO. Dette førte til at Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) ble flyttet fra Paris til Mons i Belgia. Først i 1993 ble Frankrike fullverdig medlem igjen. Spania ble medlem i NATO i 1982, og fra slutten av 1990-årene ble en rekke nye medlemsland fra den tidligere østblokken med. === Etter den kalde krigen === Etter 1991 ble NATOs oppgaver i noen grad redefinert av medlemslandene. Et nytt konsept ble vedtatt som åpner for at NATO kan intervenere uten at noen av medlemslandene har vært utsatt for et direkte angrep, kalt «ikke-artikkel 5-krisehåndteringsoperasjoner». Konseptet har vært omstridt fordi det også åpner for intervensjoner uten et tydelig vedtak om inngripen fra FN. I 1995 intervenerte NATO i krigen i Bosnia med bakgrunn i et FN-vedtak. I 1999 gikk NATO til krig mot Jugoslavia uten at det forelå et vedtak om inngripen fra FN, noe som er i strid med suverenitetsprinsippet i folkeretten. === Etter 11. september === Etter terroraksjonene i USA 11. september 2001 aktiverte NATO for første gang artikkel 5. Grunnlaget kan likevel bestrides, siden ingen av kaprerne kom fra Afghanistan og Osama bin Ladens opphold et sted ikke innebærer et angrep fra dette landet. USA og Storbritannia valgte likevel å gå til krig mot Afghanistan. Etter at Taliban-regimet i Afghanistan var styrtet, tok NATO kommandoen over ISAF-styrken som har mandat fra FN til å være en stabiliseringsstyrke i landet. Det har foregått en diskusjon i NATO om de NATO-ledede ISAF-styrkene skal delta mer aktivt i USAs krig mot Taliban og andre grupper som kjemper mot USA og den USA-støttede regjeringen i Afghanistan. I 2003 vedtok NATO å utvide operasjonsområdet til ISAF-styrkene fra hovedstaden Kabul og til hele Afghanistan. I første omgang ble styrkene utplassert i andre områder i nord som har vært forholdsvis rolige. Høsten 2005 begynte prosessen med utplassering av ISAF-styrker i de mer urolige sørlige områdene. NATO var ikke direkte involvert da USA, sammen med en «koalisjon av villige», gikk til krig mot Irak våren 2003. I forkant av krigsutbruddet ble imidlertid artikkel IV, som fastslår et medlemslands rett til konsultasjoner og felles forsvarsforberedelser, aktivert av Tyrkia, som fryktet at landet kunne bli utsatt for et motangrep fra Irak dersom USA benyttet landet som base for angrepet mot Irak. Situasjonen utløste en nær krise i NATO fordi Frankrike, Tyskland, Belgia og Luxembourg, som var sterkt imot USAs planer om å angripe Irak, lenge nektet å delta i felles forsvarsforberedelsene i situasjonen som forelå. Etter invasjonen har NATO hatt ansvar for trening av sikkerhetsstyrker for de nye USA-støttede myndighetene i Irak. == Medlemmer == === Opprinnelige land ved dannelsen av NATO i 1949 === Belgia Canada Danmark Frankrike Island Italia Luxembourg Nederland Norge Portugal Storbritannia USA === Land som ble medlem av NATO under den kalde krigen === Hellas (1952) Tyrkia (1952) Tysklanda (1955) Spania (1982)a I 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av NATO === Utvidelse med østblokken === Flere tidligere østblokkland og okkuperte nordeuropeiske land ble medlem av NATO etter avviklingen av den kalde krigen. Polen (1999) – tidligere Warszawapakt-land Tsjekkia (1999) – tidligere Warszawapakt-land Ungarn (1999) – tidligere Warszawapakt-land Bulgaria (2004) – tidligere Warszawapakt-land Estland (2004) – tidligere del av Sovjetunionen 1941–91 Latvia (2004) – tidligere del av Sovjetunionen 1941–91 Litauen (2004) – tidligere del av Sovjetunionen 1941–90 Romania (2004) – tidligere Warszawapakt-land Slovakia (2004) – tidligere Warszawapakt-land Slovenia (2004) – tidligere østblokkland (som del av Jugoslavia 1918–1991) Albania (2009) – tidligere østblokkland Kroatia (2009) – tidligere østblokkland (som del av Jugoslavia 1918–1991) Montenegro (2017) – tidligere østblokkland (som del av Jugoslavia 1918–2003, og deretter Serbia og Montenegro 2003–2006). Nord-Makedonia (2020) – tidligere østblokkland (som del av Jugoslavia 1918–1991)Republikken Makedonia lå opprinnelig i navnestrid med Hellas. De to nasjonene inngikk i 2018 en forsoningsavtale. Navnestriden ble løst da Republikken Makedonias president den 12. februar 2019 kunngjorde at republikken skiftet navn til Republikken Nord-Makedonia. NATO bestemte at landet kunne inviteres til å bli medlem av alliansen etter at navnestriden var avgjort. Nord-Makedonia ble NATO-medlem den 27. mars 2020. === Fremtidig utvidelse av alliansen === ==== Sverige og Finland ==== Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022 utløste en ny debatt om NATO-medlemskap i Sverige og Finland. Meningsmålinger som ble tatt opp 5. mars viste for første gang et flertall for et medlemskap i begge land. En meningsmåling i 2017 viste at 19 % av finnene ønsket medlemskap i NATO; den 9. mai 2022 var 76 % tilhengere av NATO-medlemskap. Reservistforbundet, som er Finlands største frivillige forsvarsorganisasjon, fikk 8 000 nye medlemmer etter invasjonen.Finlands president Sauli Niinistö (f. 1948) og statsminister Sanna Marin (f. 1985), gikk i en felles uttalelse 12. mai 2022 inn for å melde landet inn i NATO. Under en pressekonferanse i Helsingfors den 15. mai 2022, med over 90 journalister tilstede, meddelte statsminister Marin at presidenten og den finske regjeringen hadde fattet en formell beslutning om å søke om medlemskap. Den 16. mai 2022 diskuterte Finlands riksdag spørsmålet i en 16 timer lang debatt; den 17. mai ble NATO-søknaden godkjent av 188 representanter. 8 representanter stemte mot, mens 3 stemte blank. Like etter kl 18 den 17. mai 2022 ble den finske NATO-søknaden undertegnet av utenriksminister Pekka Haavisto (f. 1958).Socialdemokraterna, som ledet en mindretallsregjering i Sverige under ledelse av Magdalena Andersson (f. 1967), vedtok 15. mai 2022 at landet burde søke medlemskap i NATO. Den 16. mai stemte Sveriges Riksdag for å sende en NATO-søknad, med 305 mot 44 stemmer. Socialdemokraterna, Moderaterna, Sverigedemokraterna, Centerpartiet, Kristdemokraterna og Liberalerna stemte for. Vänsterpartiet og Miljöpartiet de gröna stemte mot. Senere på dagen vedtok Sveriges regjering under et ekstraordinært møte å sende NATO-søknaden, og den 17. mai 2022 undertegnet utenriksminister Ann Linde (f. 1961) søknaden. Sverige og Finland leverte sine NATO-søknader samtidig den 18. mai 2022 kl 8:00, for å vise at de deler en felles historie, tradisjon og kultur. Sveriges NATO-ambassadør Axel Wernhoff (f. 1958) og hans finske kollega Klaus Korhonen overleverte søknadene sammen ved NATOs hovedkvarter i Brüssel under en enkel seremoni. Seremonien ble ledet av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg (f. 1959).Danmark var først ute med å godkjenne NATO-utvidelsen. Den 1. juni 2022 ba Mette Frederiksens regjering fra Socialdemokratiet det danske Folketinget om å godkjenne NATO-utvidelsen før invitasjonsprotokollen var underskrevet. Forslaget ble vedtatt 2. juni (første behandling) og 7. juni 2022 (andre behandling). Vedtaket var enstemmig. Deretter fulgte Norge samme eksempel. Den 23. mai 2022 ba Jonas Gahr Støres regjering det norske Stortinget om samtykke til å godkjenne svensk og finsk NATO-medlemskap. En proposisjon ble lagt frem 24. mai 2022, og en innstilling ble lagt frem 10. juni 2022. Innstillingen ble behandlet av Stortinget (sak 8) den 16. juni 2022, og ble vedtatt med 98 mot 4 stemmer; kun partiet Rødt stemte mot. Den 13. mai skapte Tyrkia problemer i prosessen, på grunn av uenigheter om PKK, Gülen-bevegelsen, og Sveriges våpenembargo mot Tyrkia i forbindelse med landets krigføring mot kurdere i Syria. ==== Membership Action Plan ==== NATOs Membership Action Plan-program (MAP), er et stadium for land før de blir medlem av organisasjonen.Bosnia-Hercegovina ble i april 2010 invitert til å bli med i Membership Action Plan (MAP), men deretter ble det stillstand i prosessen på grunn av spørsmål knyttet til kontroll av forsvarsanlegg.På et toppmøte i București i 2008 ble det enighet om at Georgia kunne bli medlem en gang i framtiden. ==== Ukraina ==== NATO har stilt seg positivt til en søknad fra Ukraina, men fra 2010 søkte landet ikke aktivt medlemskap. Dette endret seg i 2017, da president Petro Porosjenko ytret ønske om en plan som skulle lede til medlemskap i 2020.I 2019 trådte en endring av den ukrainske grunnloven i kraft; endring åpnet for at Ukraina kunne søke om medlemskap i NATO, slik parlamentet hadde gått inn for i 2017. I september 2020 godkjente Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj landets nye sikkerhetspolitiske strategi, som omfattet et mål om å inngå partnerskap med NATO med sikte på å bli tatt opp som medlem. === Samarbeid med tredjeland === Partnership for Peace-programmet (PfP) ble etablert i 1994. Det åpner for et praktisk samarbeid mellom NATO og europeiske land på individuelt grunnlag. Det euro-atlantiske partnerskap (EAPC) er et forum for samarbeid med land som ikke er medlem av alliansen. EAPC ble opprettet i 1997 og erstattet North Atlantic Cooperation Council. == Oppbygging == === Organisasjonens ledelse === Det nordatlantiske råd er NATOs øverste organ. Rådet har det endelig ansvaret i alle NATO-spørsmål, også de som angår det militære fellesforsvaret. Det har møter en gang i uken og ledes av generalsekretæren. Hvert medlemsland er representert med en representant. Vanligvis møter en fast representant, men stats-, utenriks- og forsvarsministre kan også møte. Noen ganger i året holdes toppmøter hvor høyere politisk ledelse møtes for å ta viktige beslutninger. NATOs vitenskaps- og teknologiorganisasjon (NATO STO) hører inn under Det nordatlantiske råd. Organisasjonen leder forskningssamarbeid mellom NATO-nasjoner. NATOs generalsekretær – leder NATOs sekretariat og forskjellige råd. NATOs militærkomité er NATOs øverste militære organ og består av medlemslandenes forsvarssjefer. Militærkomiteen gir sine militære vurderinger og anbefalinger til Det nordatlantiske råd. Forsvarssjefene er ofte representert i komiteen med en av sine to- eller trestjerners generaler (eller tilsvarende). Island kan ha sivil representasjon. Lederen av militærkomiteen er lederen for NATOs militære operasjoner. === Militær kommandostruktur === Allied Command Operations, ACO (norsk: Den allierte operasjonskommando) har ansvaret for alliansens militære operasjoner. Hovedkvarteret (SHAPE) ligger nær Mons i Belgia. Under ACO ligger to operative hovedkvarter på andre kommandonivå som er ansvarlig for den direkte kommandoen av operasjonene, i henholdsvis Brunssum i Nederland og Napoli i Italia. Allied Command Transformation, ACT (norsk: Den allierte transformasjonskommando) med hovedkvarter i Norfolk i Virginia, har ansvaret for transformering og utvikling av alliansens styrker. Joint Warfare Center (Felles krigføringssenter) på Jåttå i Stavanger er en del av ACT. == Se også == EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk NATOs generalsekretær ISAF-styrken i Afghanistan Vestblokken Antikominternpakten == Fotnoter == == Referanser == == Eksterne lenker == (uk) Offisielt nettsted Mate-URL Mate-URL (en) North Atlantic Treaty Organization – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) North Atlantic Treaty Organization - Organisation du traité de l'Atlantique Nord – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Atlantic kan referere til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Sue

2023-02-04

Sue

['Kategori:Pekere']

Sue kan referere til: Sue (navn), et engelsk kvinnenavn Sue Records, et amerikansk plateselskap

Sue kan referere til: Sue (navn), et engelsk kvinnenavn Sue Records, et amerikansk plateselskap

Sue kan referere til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Skytingen_p%C3%A5_Kent_State_University

2023-02-04

Skytingen på Kent State University

['Kategori:1970 i Ohio', 'Kategori:41°N', 'Kategori:81°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Konflikter i 1970', 'Kategori:Ohios historie', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Vietnamkrigen']

Skytingen på Kent State University (også kalt 4. mai-massakeren og Kent State-massakeren) fant sted mandag 4. mai 1970 ved Kent State University i Kent i Ohio, da medlemmer av nasjonalgarden i Ohio løsnet skudd mot studenter. Fire studenter ble drept og ni skadet, en av disse med livsvarig lammelse.Noen av studentene ble skutt mens de protesterte mot den amerikanske innmarsjen i Kambodsja, som president Richard Nixon kunngjorde, mens andre studenter ble truffet mens de bare var tilfeldige forbipasserende eller tilskuere på avstand. Hendelsen medførte en utstrakt uro på amerikanske utdannelsesinstitusjoner og en rekke av disse ble stengt under den såkalte studentstreiken 1970 og bidro til en ytterligere splittelse av USA som befant seg i en tid med politisk og sosial uro, blant annet følge av krigføringen i Vietnam.

Skytingen på Kent State University (også kalt 4. mai-massakeren og Kent State-massakeren) fant sted mandag 4. mai 1970 ved Kent State University i Kent i Ohio, da medlemmer av nasjonalgarden i Ohio løsnet skudd mot studenter. Fire studenter ble drept og ni skadet, en av disse med livsvarig lammelse.Noen av studentene ble skutt mens de protesterte mot den amerikanske innmarsjen i Kambodsja, som president Richard Nixon kunngjorde, mens andre studenter ble truffet mens de bare var tilfeldige forbipasserende eller tilskuere på avstand. Hendelsen medførte en utstrakt uro på amerikanske utdannelsesinstitusjoner og en rekke av disse ble stengt under den såkalte studentstreiken 1970 og bidro til en ytterligere splittelse av USA som befant seg i en tid med politisk og sosial uro, blant annet følge av krigføringen i Vietnam. == Bakgrunn == Richard Nixon ble valgt til president i 1968 med løfte om å få slutt på krigen i Vietnam. Dette valget kom i etterkant av den militært sett mislykkede, men politisk sett vellykkede nordvietnamesiske Tết-offensiven da denne viste at de tidligere optimistiske rapportene som den amerikanske militære ledelsen hadde sendt hjem var feil. I november det følgende året ble My Lai-massakren kjent, og samlet sett bidro dette til at motstanden mot den amerikanske militære innsatsen i Vietnam økte. I desember ble også prinsippene for innkalling av vernepliktige soldater endret, hvor disse ble innkalt som følge av loddtrekning. Slik mistet blant annet universitets- og collegestudenter, herunder også lærere ved disse institusjonene, sitt tidligere fritak for å bli innkalt til militærtjeneste. Samtidige gikk også den militære intensiteten i Vietnam ned utover i 1969, slik at denne nye innmarsjen i Kambodsja ble oppfattet som en betydelig opptrapping av den militære konflikten. Dette førte til uro på universiteter over hele USA og i denne atmosfæren oppsto konfrontasjonene på Kent State University tidlig i mai 1970. == Tidslinje == === Torsdag 30. april === President Nixon kungjør igangsettelse av innmarsjen i Kambodsja, med blant annet amerikanske kampstyrker på bakken. === Fredag 1. mai === Dene dagen var det en demonstrasjon på friområdet (kalt «The Commons») på Kent State University med en deltakelse på rundt 500 studenter. Da forsamlingen løste seg opp for å gå til undervisningen rundt kl 13:00, ble det planlagt en ny demonstrasjon 4. mai for å videreføre protesten mot utvidelsen av Vietnamkrigen inn i Kambodsja. Det hersket stort sinne, og mange av demonstrantene uttrykte at «krigen måtte bringes hjem» («bring the war home»). En gruppe historiestudenter gravla en kopi av USAs grunnlov for å symbolisere at Nixon hadde tatt livet av den.Rundt midnatt ble det imidlertid bråk i byen, da bargjester begynte å kaste ølflasker på politibiler og butikkvinduer. Da et bank-vindu ble knust, utløste dette en alarm, og uroen ble kjent over større deler av byen, noe som førte til at flere servingssteder stengte for å unngå bråk. Dette førte til at flere personer sluttet seg til bråket. Da politiet ankom besto mengden av rundt 120 personer. Noen av disse hadde gjort opp et bål i gaten. Folkeforsamingen skal ha vært en blanding av medlemmer fra motorsykkelgjenger, studenter og forbipasserende. Noen begynte å kaste flasker mot politiet, og ropte nedsettende bemerkninger mot dem. Hele politistyrken i Kent ble kalt ut i tjeneste, og forsterket med politifolk fra de omkringliggende kommunene. Ordføreren i Kent, LeRoy Satrom erklærte unntakstilstand og anmodet guvernør Jim Rhodes' kontor om assistanse, samt beordret samtidig alle skjenkesteder stengt. Beslutningen om å stenge alle serveringssteder medførte at gruppen av sinte folk i gatene økte. Politiet brukte tåregass, og lyktes slik å spre mengden fra byens sentrum, og presset dem tilbake mot universitetsområdet. === Lørdag 2. mai === === Søndag 3. mai === === Mandag 4. mai === == Drepte og skadde == Drepte (med omtrentlig avstand fra nasjonalgarden): Jeffrey Glenn Miller, 20 år (81 m) skutt gjennom munnen, drept øyeblikkelig Allison B. Krause, 19 år (105 m) dødelig såret i brystet, døde senere samme dag William Knox Schroeder, 19 år (116 m) skutt i ryggen, dødelig såret i brystet, døde rundt en time senere på sykehus under operasjon Sandra Lee Scheuer, 20 år (120 m) dødelig såret i nakken, døde etter noen minutter av blodtapMiller og Krause var aktive demonstranter, mens Schroeder og Scheuer deltok ikke i demonstrasjonene, men var på vei fra en forelesning til en annen. Schroeder var med i hærens Reserve Officers' Training Corps (ROTC) ved universitetet.Skadde (med omtrentlig avstand fra nasjonalgarden): Joseph Lewis Jr., (22 m) truffet med to skudd, i høyre abdomen og nedre del av venstre ben John R. Cleary, (34 m) såret øverst i venstre del av brystet Thomas Mark Grace, (69 m) truffet i venstre ankel Alan Michael Canfora, (69 m) truffet i høyre håndledd Dean R. Kahler, (91 m) truffet i ryggen og skadet ryggsøylen. Lam fra brystet og ned Douglas Alan Wrentmore, (100 m) truffet i høyre kne James Dennis Russell, (114 m) truffet i høyre lår av en kule og i høyre hodehalvdel av hagle, begge mindre skader Robert Follis Stamps, (151 m) truffet i høyre bakende Donald Scott MacKenzie, (230 m) truffet i nakken == Virkninger == Minnestedet over hendelsen, totalt et areal på ca 7 hektar, ble 23. februar 2010 innskrevet i National Register of Historic Places. == I populærkulturen == Det er en rekke referanser til hendelsen i populærkulturen. Det mest kjente uttrykket er protestsangen «Ohio», skrevet av Neil Young og spilt inn allerede 21. mai og utgitt med Crosby, Stills, Nash and Young som single samme sommer, og inkludert på albumet 4 Way Street året etter. Bare to og en halv uke etter skytingen var sangen på nasjonal radiosendinger. Crosby, Stills og Nash besøkte universitetsområdet til Kent State for første gang ved minnemarkeringen 4. mai 1997, hvor de framførte sangen. Særlig referansene til både nasjonalgarden og preseident Nixon i åpnings- og avslutningsverset: Tin soldiers and Nixon coming. We're finally on our own. This summer I hear the dumming Four dead in Ohioog strofen «What if you knew her, and found her dead on the ground», samt den repeterende strofen «four dead in Ohio» («fire døde i Ohio») ordsatte mye av det sinne og den fortvilelse mange følte i kjølvannet av hendelsen. De kontroversielle henvisningene til nasjonalgarden og navngivningen av president Nixon førte til at noen radiostasjoner nektet å spille sangen, men den ble spilt på FM-radioer i de største byene og universistetssteder. I dag spilles sangen jevnlig på særlig musikkanaler . Sangen ble valgt inn på 395.-plass i kåringen Greatest Song of All Time av Rolling Stone i desember 2004. == Referanser == == Eksterne lenker == May 4, 1970 Resource Page - Kent State University May 4 Collection - Kent State University, arkivmateriale i tilknytning til skytingen May4Archive.org - nettside om skytingen på Kent State Tilgjengeliggjort materiale fra FBIs arkiver vedr skytingen på Kent State

|tidssone= Eastern Time

https://no.wikipedia.org/wiki/Dajing_Ge-paviljongen

2023-02-04

Dajing Ge-paviljongen

['Kategori:121°Ø', 'Kategori:31°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Huangpu', 'Kategori:Museer i Shanghai', 'Kategori:Templer i Kina']

Dajing Ge-paviljongen (kinesisk: 上海古城墙和大境阁, pinyin: Dàjìng Gé) er et museum og gammelt tempel i Shanghai, som inkorporerer de siste fremdeles eksisterende deler av Gamle Shanghais bymurer. Det meste av denne bymuren ble tatt ned i 1912, og dette stykket er det eneste gjenstående.Paviljongen ble renovert i 1995. Bygningen huser et tempel og et lite museum med museer av Gamle Shanghai (上海老城厢史迹展).

Dajing Ge-paviljongen (kinesisk: 上海古城墙和大境阁, pinyin: Dàjìng Gé) er et museum og gammelt tempel i Shanghai, som inkorporerer de siste fremdeles eksisterende deler av Gamle Shanghais bymurer. Det meste av denne bymuren ble tatt ned i 1912, og dette stykket er det eneste gjenstående.Paviljongen ble renovert i 1995. Bygningen huser et tempel og et lite museum med museer av Gamle Shanghai (上海老城厢史迹展). == Billedgalleri == == Fra museet == == Referanser == 31°13′35″N 121°28′44″Ø

thumb|upright=1.5|Dajing Ge-paviljongen med gamle Shanghais bymurer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Brevig

2023-02-04

Magnus Brevig

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 2. desember', 'Kategori:Fødsler i 1983', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skihopptrenere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07']

Magnus Brevig er en hopptrener fra Ytre Enebakk. Han jobber per 2015 som assistenttrener for det norske hopplandslaget. Brevig startet som trener for det norske landslaget under Mika Kojonkoski i 2009, og ble i 2011 assistenttrener under Alexander Stöckl. Den norske treneren har erfaring fra både WANG Toppidrett og Kollenhopp. Rune Velta ga blant andre Brevig noe av æren for VM-gullet i normalbakke i Falun i 2015.

Magnus Brevig er en hopptrener fra Ytre Enebakk. Han jobber per 2015 som assistenttrener for det norske hopplandslaget. Brevig startet som trener for det norske landslaget under Mika Kojonkoski i 2009, og ble i 2011 assistenttrener under Alexander Stöckl. Den norske treneren har erfaring fra både WANG Toppidrett og Kollenhopp. Rune Velta ga blant andre Brevig noe av æren for VM-gullet i normalbakke i Falun i 2015. == Referanser ==

Magnus Brevig er en hopptrener fra Ytre Enebakk. Han jobber per 2015 som assistenttrener for det norske hopplandslaget.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bien_Sparebank

2023-02-04

Bien Sparebank

['Kategori:Artikler hvor admdir mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor hovedkontor mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler hvor styreleder mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske banker', 'Kategori:Selskaper etablert i 1885']

Bien Sparebank ASA, tidligere Spareforeningen Bien, er en selvstendig aksjesparebank som holder til i Dronning Mauds gate 11 i Vika i Oslo. Banken ble etablert i 1885, og er den eldste selvstendige sparebanken i Oslo. Banken er en alliansebank i Eika Gruppen.

Bien Sparebank ASA, tidligere Spareforeningen Bien, er en selvstendig aksjesparebank som holder til i Dronning Mauds gate 11 i Vika i Oslo. Banken ble etablert i 1885, og er den eldste selvstendige sparebanken i Oslo. Banken er en alliansebank i Eika Gruppen. == Profil == Bien Sparebank er en aksjesparebank med 25 heltidsansatte (per 1. oktober 2021). Banken har som uttalt profil å være en lokal sparebank for Oslo-området.Bien Sparebank har slagordet «I en liten bank er alle kunder store», noe som reflekterer deres syn at de fokuserer på personlig oppfølging av kundene. Per 2021 har banken i overkant av 9000 personkunder og 1000 næringskunder. Sparebankstiftelsen Bien er bankens største aksjonær med 70,6% eierskap pr. 01.10.2021. == Navn og symbol == Navnet og symbolet spiller på «et velordnet samfunn bygget på flid og sparsommelighet». Logoen til Bien Sparebank er i sort og oransje skrift, fargene til en europeisk honningbie. Logoen består av ordet «Bien» skrevet i løkkeskrift i enkel script font fulgt av «Sparebank» i majuskler i sans serif i trykket skrift. Teksten er enten horisontalt sidestilt, der «Bien» er i sort og «Sparebank» i oransje, eller vertikalt der «Bien» er plassert over og noe til venstre for «Sparebank», slik at Sparebank starter ved i-en til Bien. Da er fargene byttet om. I tillegg til ordene, inkluderer logoen ofte en stiplet, gul strek som går i løkker og buer. Streken skal sannsynligvis symbolisere en bies flukt. Bien har tidligere brukt en stilisert bie som logo sammen med den stiplede streken. I senere tid ble denne sløyfet fra logoen. Bien er i senere tid representert gjennom skikkelsen Stuart, en antropomorf bie med honningkrukke, som hovedsakelig er beregnet på barn. == Historie == Bien Sparebank ble grunnlagt som en spareforening, og bygget konseptet på innhenting av faste månedsbeløp fra medlemmene. I lang tid var foreningen opptatt av ikke å være en bank. I 1924 krevde en lovendring at Bien måtte søke om å bli en sparebank, men forskjellene var begrenset. Da banken skiftet navn i 1985 til Sparebanken Bien markerte det også et skifte i driften av banken da banken nå kunne tilby alle tjenester som var vanlig i banker, deriblant betalingsformidling og lønnskonto. I 2008 ble Bien omdannet til aksjesparebank. === Oppstart og utvikling (1885-1910) === Bien Sparebank startet som en spareforening, og tok utgangspunkt i spareforeningen Fortuna. Fortuna var opprinnelig et tippelag til Det Kongelige Kjøbenhavnske Klasselotteri som etter dalende interesse ble en spareforening. Den 28. februar ble Fortuna dannet ved en «Indbydelse» til møte den 5. april samme år. De 12 stifterne som sendte innbydelsen var inspektør A. Bjerregaard, stasjonsmester J. Jacobsen, fullmektig O.A. Nordlie, kasserer H. Chr. Enderud, skomaker A. Johansen, kjøpmann Emil Olsen, Birger Foss, Martin Hanssen (senere Kverum), fullmektig Joh. M. Staff, stasjonsmester H. Jacobsen, grosserer Peder Lunde og kasserer M. H. Styren.På møtet den 5. april i Hotell Union ble det utnevnt en lovkomité med Enderud, Hansen, Staff og Olsen som medlemmer og Styren som suppleanter. Det ble også avtalt et konstituerende møte den 8. juni. På dette møtet ble dr. med. Harald Holm inkludert og fungerte som møteleder. Den 8. juni 1885 ble Spareforeningen Bien etablert på konstituerende generalforsamling, og Holm kom med navnet «Bien». Holm, B. Hansen og Martin Hanssen, Styren og lærer H. Johansen ble valgt til styret, og tre dager senere ble Holm valgt som formann.I begynnelsen var dette først og fremst en sparebank, og banken drev ikke med utlån eller innlån på tradisjonelt vis. Den grunnleggende idé for virksomheten var sparing, og enda det fantes mange grunner til å spare, som forretning, utenlandsopphold eller videre utdannelse, var det pensjonssparing som var vanligst. Dette ble finansiert gjennom «de faste månedlige innskudd og innkreving av disse hos innskyteren». Investeringene ble i stedet lagt til panteobligasjoner i eiendom eller til stats- og kommuneobligasjoner.Spareforeningen og banken hadde under oppstarten 132 medlemmer som betalte en kontingent på 50 øre hver, i tillegg til innskudd på til sammen 540 kroner, der minstebeløpet var to kroner og femti øre. Man kunne sette inn større beløp om ønskelig, så lenge det var delelig med 2,50. Pengene ble hentet av et bud, kjent som «Bienmannen», hos medlemmene. Det første budet var Hans Røed, som fikk 4 kroner i måneden for jobben. Betalingen ble gjort gjennom et kupongsystem som ble innført 13. november 1885.Størsteparten av medlemmene var arbeidere og funksjonærer i offentlig og privat tjeneste, som forpliktet seg til å spare et bestemt beløp hver måned. Antall medlemmer steg jevnt fra de 132 i 1885 til 2858 ved århundreskiftet. Forvaltnigskaptialen lå da rundt 750 000 kroner. Spareforeningen Bien gjorde noen forsøk på å etablere seg i Bergen og Arendal samtidig, men forsøkene ble droppet i 1901. I 1904 passerte Bien 1 million, og i 1901 var kapitalen nådd 1 703 681 kroner.Allerede fra tidlig av definerte Spareforeningen Bien seg som en spareforening, og ikke en bank. Fra skriftet i anledning 25-årsjubileet i 1910 heter det at ««Bien» er ingen bank. Den handler ikke med penger og værdier. Skjønt den vistnok er kommet i besiddelse av en tilstækkelig stor forvaltningskapital til, atden meget vel kunde drive bankvirksomhet, gjør den ikke dette, har ialfald aldrig hittil gjort det.»og «Enhver hazard, enhver spekulation er derfor utelukket fra dens forretningsførsl. Den setter sin ære i ikke at risikere noget for sine medlemmers regning. Den foretrækker den større sikkerhet fremfor den større fortjeneste.»Allerede fra tidlig av fikk Bien gode skussmål av avisene. Den 11. oktober anbefalte Aftenposten sparing i Bien, som de sa ga gjennomsnittlig bedre rente de siste 13 år enn sparebankene. === Fra spareforening til sparebank (1910-1935) === Delvis på grunn av trygg investering fortsatte Spareforeningen Bien å øke omsetning, også i den vanskelige tiden under og rett etter første verdenskrig. Etter å ha leid lokaler i Akersgaten 35 fram til 1897, i Prinsens gate 22 via et opphold i Bøndernes hus, bestemte Bien seg i 1917 for å kjøpe lokaler i Teatergaten 9.Spareforeningen fikk rykte på seg å være en «frøkenbank», og daværende direktør William Munthe-Kaas skrev selv i Aftenposten at kvinnene hadde en bred plass blant medlemmene. Spareforeningen gjorde det skarpt, og de ble i Norges Offentlige Utredninger i 1924 omtalt som en «uautorisert sparebank», og den av dem med høyest omsetning, på 6 722 000 kroner.Tidligere samme år ble banken berørt av Lov om sparebanker av 4/7 1924, og måtte søke om autorisasjon som sparebank. Finansdepartementets bestemmelse av 27. oktober 1926 gjorde Bien autorisert, men den reelle forskjellen var begrenset til offentlig tilsyn og en oppdatering av Biens lovverk, en oppdatering som uansett var nødvendig.I 1930 var medlemstallet 8170, og den samlede forvaltningskapital 8,6 millioner kroner, og banken slapp unna krisene som rammet norske banker både rundt århundreskiftet, første verdenskrig og børskrakket på slutten av 1920-tallet. === Videre utvikling (1935-) === Etter en nedtur under den andre verdenskrig, hadde foreningen ved 75-årsjubileet i 1960 11 607 medlemmer med en forvaltningskapital på drøyt 37 millioner kroner. Det ble bestemt at bygget i Teatergaten 9 skulle utvides med suksessen. Etter mye byråkrati ble det bestemt å rive Teatergaten 7-9 og sette opp et nytt bygg. Bien leide lokaler i Haakon VIIs gate 5, 2. etasje, i 25 år fra 1962 til 1987. Suksessen og budsjettet økte til 100-årsjubileet i 1985 til rundt 10 000 medlemmer. Rundt da ble også banken forandret slik at vanlige banktjenester som innlån og utlån ble tilbudt. Det var også da navnet ble skiftet til Bien Sparebank.Fem år senere, 1990, ble ordningen med «Bienmannen» avskaffet. Rundt 1990 var det også en bankkrise som medførte at flere banker i Oslo ble satt under administrasjon eller overtatt av staten, men Biens forsiktige forretningsførsel gjorde at de ikke trengte dette. Ved tusenårsskiftet hadde Bien rundt 100 millioner i egenkapital. Bien Sparebank søkte den 27. mars 2007 Finansdepartementet om å bli omdannet fra ren sparebank til aksjesparebank, og fikk konsesjon den 1. oktober samme år. Den 1. januar 2008 ble Bien omdannet til aksjesparebank, for dermed å kunne hente inn egenkapital fra eksterne investover. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Bien Sparebank – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Bien Sparebank ASA, tidligere Spareforeningen Bien, er en selvstendig aksjesparebank som holder til i Dronning Mauds gate 11 i Vika i Oslo. Banken ble etablert i 1885, og er den eldste selvstendige sparebanken i Oslo.

https://no.wikipedia.org/wiki/Runar_Johannessen

2023-02-04

Runar Johannessen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder – biografi', 'Kategori:Fødsler 16. juni', 'Kategori:Fødsler i 1963', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Norske trommeslagere', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Usorterte stubber']

Runar «Kula» Johannessen (født 16. juni 1963) er en norsk trommeslager, kanskje mest kjent som medlem av PearlyCatz og Valentourettes. Kula Johannessen har spilt trommer siden 1980, og har spilt, og spiller i følgende band: PearlyCatz, The Hitmen, Electric Gangsters, The Kings, Speed of Sound, Råhøy, Lost Luggage, Svarte Faen, Chris Erichsens Orkester, Frank Znort Quartet, Alle Gode Ting, The Sniffercats, Valentourettes og Jokke med Tourettes. Kula har tidligere vært sjef på spillestedet Råkker'n i Oslo. I tillegg var han med i teater- og musikkgruppen Klimax som har turnert i inn- og utland.

Runar «Kula» Johannessen (født 16. juni 1963) er en norsk trommeslager, kanskje mest kjent som medlem av PearlyCatz og Valentourettes. Kula Johannessen har spilt trommer siden 1980, og har spilt, og spiller i følgende band: PearlyCatz, The Hitmen, Electric Gangsters, The Kings, Speed of Sound, Råhøy, Lost Luggage, Svarte Faen, Chris Erichsens Orkester, Frank Znort Quartet, Alle Gode Ting, The Sniffercats, Valentourettes og Jokke med Tourettes. Kula har tidligere vært sjef på spillestedet Råkker'n i Oslo. I tillegg var han med i teater- og musikkgruppen Klimax som har turnert i inn- og utland. == Diskografi == === Jokke med Tourettes === Billig lykke (1999) Prisen for popen (2002) Stopp! (Siste skive fra graven) (2014)SinglerVerdiløse menn/Stopp! (1999) Tomgang (2005) === Alle gode ting === Skolelysa (2010) Kanonføde (2012) Kokepunktet (2013) Døradeal (2018)SinglerBalladen om Johann Friedrich Struensee (2014) 100% normal (2015) Neimat (2015) Ztøy (2016) Kabelkrøll (2016) App (2016) Bare være meg (2018) Luredur (2018) === PearlyCatz === AlbumHallingpünk (2008)SinglerSvolten & tyst (2006) No ell alder (2006) Harald (2007) Te fjells (2009) Kjærleik på Halling (2011) === Frank Znort Quartet === Frank Znort Quartet (2002) Kjönsliga Kalsonger (2007) Perler fra svin (2012) === Tommy Luger === Bad Boy Benny EP (2007) Luger Kula-Again Agentz (2013) === The Sniffercats === Demo (2013) The Sniffercats (2016) === Speed of Sound === Smart Went Crazy (1993) Tanker livet gir oss (1995) === Lost Luggage === Storage (1995)SinglerDown Home Boy Down Home Girl/Respect (Too Much Woman) (1995) === Disniy Girls === Intimate Confessions (1982) === Svarte Faen === Svarte Faen (1982) === Electric Gangsters === Född på nytt (1984) === Circus Maximum === Love & orden (1991) === Discofnask === Lørdagspønk (1995) Deeper Than a Screw (1996) === Kabelkrøll === Min svarte sjel (2005) === Sidesprang === Det ekke sunt (2012) Karl Johan (2013) === Deltar på === Den onde sirkel: Lov & orden? (1986) Chris Erichsens Orkester: Hold meg fast (1989) Forfatterverket: Gjær (1995) Grünerløkka Lufthavn: 10 år i løse lufta! – Grünerløkka Lufthavn (2004) Izzat: Musikken fra Izzat (2005) Joachim Nielsen-hyllest: Det beste til meg og mine venner (2005) Joachim Nielsen-hyllest: Kom igjen (2007) Martin Aakervik: Gnistene fyker (2014) Petter Baarli: You Petter B. Goode (2014) Tsarsten & The Freudian Slippers: Caravan Serai (2015) Backstreet Girls-hyllest: Deaf Boogie Compromise – A Volume Brutale Tribute to Backstreet Girls (2015) Petter Baarli: Lucky Day (2015) Raga Rockers-hyllest: Sannhet på boks – en hyllest til Raga Rockers (2015) Petter Baarli: Frankly My Dear, I Don't Give a Dawn! (2016)

Runar «Kula» Johannessen (født 16. juni 1963) er en norsk trommeslager, kanskje mest kjent som medlem av PearlyCatz og Valentourettes.

https://no.wikipedia.org/wiki/Moonshiners_(TV-serie)

2023-02-04

Moonshiners (TV-serie)

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dokumentarserier fra USA', 'Kategori:TV-produksjoner på Discovery Channel', 'Kategori:TV-serier fra 2010-årene, fra USA']

Moonshiners er en amerikansk dokumentarserie som har gått på Discovery Channel siden 2011. Programmet fokuserer på ulovlig fremstilling og salg av sprit i Appachene-fjellene i Nord- og Syd Carolina og Virginia i USA.

Moonshiners er en amerikansk dokumentarserie som har gått på Discovery Channel siden 2011. Programmet fokuserer på ulovlig fremstilling og salg av sprit i Appachene-fjellene i Nord- og Syd Carolina og Virginia i USA. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Moonshiners på Internet Movie Database

Moonshiners er en amerikansk dokumentarserie som har gått på Discovery Channel siden 2011. Programmet fokuserer på ulovlig fremstilling og salg av sprit i Appachene-fjellene i Nord- og Syd Carolina og Virginia i USA.