Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split2

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Holters_vei_(Oslo)

2023-02-04

Peder Holters vei (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Ljan']

Peder Holters vei (1B–47, 4–28) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Gladvollveien til Herregårdsveien. Veien fikk navn i 1952 etter Peder Holter, som eide Stubljan gård fra 1765.

Peder Holters vei (1B–47, 4–28) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Gladvollveien til Herregårdsveien. Veien fikk navn i 1952 etter Peder Holter, som eide Stubljan gård fra 1765. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Peder Holters vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 445. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (P)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Peder Holters vei (1B–47, 4–28) er en vei på Ljan i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Gladvollveien til Herregårdsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Krohgs_vei_(Oslo)

2023-02-04

Per Krohgs vei (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna']

Per Krohgs vei er en vei på Karihaugen i bydel Alna i Oslo. Den går fra Karihaugveien til Henrik Sørensens vei. Veien fikk navn i 1969 etter maleren Per Krohg. I området finnes også andre veier med navn etter norske malere.

Per Krohgs vei er en vei på Karihaugen i bydel Alna i Oslo. Den går fra Karihaugveien til Henrik Sørensens vei. Veien fikk navn i 1969 etter maleren Per Krohg. I området finnes også andre veier med navn etter norske malere. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Per Krohgs vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 445. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == Oslo kommunes bydelsoversikt

Per Krohgs vei er en vei på Karihaugen i bydel Alna i Oslo. Den går fra Karihaugveien til Henrik Sørensens vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pernilles_vei_(Oslo)

2023-02-04

Pernilles vei (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter kvinner', 'Kategori:Veier på Holmen (delområde i Oslo)']

Pernilles vei (1–7; ingen partallsadresser) er en vei på Hovseter i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Gamle Hovsetervei med gangveiforbindelse videre til Jeppes vei. Veien fikk navn i 1951 etter rollefiguren Pernille i Ludvig Holbergs skuespill

Pernilles vei (1–7; ingen partallsadresser) er en vei på Hovseter i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Gamle Hovsetervei med gangveiforbindelse videre til Jeppes vei. Veien fikk navn i 1951 etter rollefiguren Pernille i Ludvig Holbergs skuespill == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Pernilles vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 445. ISBN 978-82-573-1760-7.

Pernilles vei (1–7; ingen partallsadresser) er en vei på Hovseter i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en blindvei på vestsiden av Gamle Hovsetervei med gangveiforbindelse videre til Jeppes vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Persbr%C3%A5tan_(Oslo)

2023-02-04

Persbråtan (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker']

Persbråtan (1–21, 2–8) er en vei på Huseby i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en hesteskoformet vei på nordsiden av Sørkedalsveien. Veien fikk navn i 1958 etter husmannsplassen Persbråten.

Persbråtan (1–21, 2–8) er en vei på Huseby i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en hesteskoformet vei på nordsiden av Sørkedalsveien. Veien fikk navn i 1958 etter husmannsplassen Persbråten. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Persbråtan». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 445. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (P)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Persbråtan (1–21, 2–8) er en vei på Huseby i bydel Vestre Aker i Oslo. Det er en hesteskoformet vei på nordsiden av Sørkedalsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Persveien_(Oslo)

2023-02-04

Persveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke']

Persveien (25, 2–36) er en vei på Alnabru/Ulven i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Ulvenveien til Brobekkveien. Navnet ble vedtatt i 1954. Veien har overveiende næringsbebyggelse.

Persveien (25, 2–36) er en vei på Alnabru/Ulven i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Ulvenveien til Brobekkveien. Navnet ble vedtatt i 1954. Veien har overveiende næringsbebyggelse. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Persveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 446. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (P)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Persveien (25, 2–36) er en vei på Alnabru/Ulven i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Ulvenveien til Brobekkveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Poppelstien_(Oslo)

2023-02-04

Poppelstien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)']

Poppelstien (1, 2–6) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Nordstrandveien og fungerer som adkomstvei frem til nr. 6 (Nordstrand seniorsenter). Det er gangveiforbindelse videre til Ekebergveien. Navnet ble vedtatt i 1917.

Poppelstien (1, 2–6) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Nordstrandveien og fungerer som adkomstvei frem til nr. 6 (Nordstrand seniorsenter). Det er gangveiforbindelse videre til Ekebergveien. Navnet ble vedtatt i 1917. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Poppelstien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 452. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (P)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015. (Slutter ved nr. 4C og er som sådan ikke helt korrekt.)

Poppelstien (1, 2–6) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går sørover fra Nordstrandveien og fungerer som adkomstvei frem til nr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Porfyrveien_(Oslo)

2023-02-04

Porfyrveien (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Røa']

Porfyrveien (1–7B, 2–10) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ostadalsvein til Aslakveien. Navnet ble vedtatt i 1958.

Porfyrveien (1–7B, 2–10) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ostadalsvein til Aslakveien. Navnet ble vedtatt i 1958. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Porfyrveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 452. ISBN 978-82-573-1760-7.

Porfyrveien (1–7B, 2–10) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Ostadalsvein til Aslakveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Postdamveien_(Oslo)

2023-02-04

Postdamveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand']

Postdamveien (1A–17, 2A–18) er en vei på Munkerud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordstrandveien til Munkelia. Veien fikk navn i 1926 etter en dam som ligger øst for veien. Selve Postdammen er skjult bak villabebyggelsen, og ikke synlig fra veien. Dammen er per 2014 nokså tilgrodd og utilgjengelig.

Postdamveien (1A–17, 2A–18) er en vei på Munkerud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordstrandveien til Munkelia. Veien fikk navn i 1926 etter en dam som ligger øst for veien. Selve Postdammen er skjult bak villabebyggelsen, og ikke synlig fra veien. Dammen er per 2014 nokså tilgrodd og utilgjengelig. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Postdamveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 452. ISBN 978-82-573-1760-7.

Postdamveien (1A–17, 2A–18) er en vei på Munkerud i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordstrandveien til Munkelia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pottemakerveien_(Oslo)

2023-02-04

Pottemakerveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rødtvet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud']

Pottemakerveien (2–12; ingen oddetallsadresser) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Rødtvetveien. Navnet ble vedtatt i 1959 og viser til et pottemakerverksted som i sin tid lå under Rødtvet gård.

Pottemakerveien (2–12; ingen oddetallsadresser) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Rødtvetveien. Navnet ble vedtatt i 1959 og viser til et pottemakerverksted som i sin tid lå under Rødtvet gård. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Pottemakerveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 453. ISBN 978-82-573-1760-7.

Pottemakerveien (2–12; ingen oddetallsadresser) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Rødtvetveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prestlia_(Oslo)

2023-02-04

Prestlia (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand']

Prestlia (1–21, 2–10) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Snipemyrveien. Det er gangveiforbindelse videre til Meklenborglia. Navnet ble vedtatt i 1987 og er et gammelt lokalnavn på området veier ligger i.

Prestlia (1–21, 2–10) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Snipemyrveien. Det er gangveiforbindelse videre til Meklenborglia. Navnet ble vedtatt i 1987 og er et gammelt lokalnavn på området veier ligger i. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Prestlia». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 453. ISBN 978-82-573-1760-7.

Prestlia (1–21, 2–10) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Snipemyrveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prinsdalsfaret_(Oslo)

2023-02-04

Prinsdalsfaret (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand']

Prinsdalsfaret (1A–25, 2–22F) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den begynner og slutten i Toppåsveien og går parallelt med denne ppå østsiden. Navnet ble vedtatt i 1932.

Prinsdalsfaret (1A–25, 2–22F) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den begynner og slutten i Toppåsveien og går parallelt med denne ppå østsiden. Navnet ble vedtatt i 1932. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Prinsdalsfaret». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 454. ISBN 978-82-573-1760-7.

Prinsdalsfaret (1A–25, 2–22F) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den begynner og slutten i Toppåsveien og går parallelt med denne ppå østsiden.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prinsdalskleiva_(Oslo)

2023-02-04

Prinsdalskleiva (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand']

Prinsdalskleiva (4A–4B) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Det er en tverrvei til Toppåsveien som i øst ender i Prinsdalsfaret. Navnet ble vedtatt i 1932.

Prinsdalskleiva (4A–4B) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Det er en tverrvei til Toppåsveien som i øst ender i Prinsdalsfaret. Navnet ble vedtatt i 1932. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Prinsdalskleiva». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 454. ISBN 978-82-573-1760-7.

Prinsdalskleiva (4A–4B) er en vei i Prinsdal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Det er en tverrvei til Toppåsveien som i øst ender i Prinsdalsfaret.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bognelva

2023-02-04

Bognelva

['Kategori:22°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Alta']

Bognelva (nordsamisk: Bávnnjajohka) er ei elv i Alta kommune i Finnmark. Den munner ut i Langfjorden ved Bognelv. Elva er 18,5 km lang og har et nedbørfelt på 88,04 km². Middelvannføringen ved munningen er 2,86 m³/s.Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan II for vassdrag i 1980.

Bognelva (nordsamisk: Bávnnjajohka) er ei elv i Alta kommune i Finnmark. Den munner ut i Langfjorden ved Bognelv. Elva er 18,5 km lang og har et nedbørfelt på 88,04 km². Middelvannføringen ved munningen er 2,86 m³/s.Vassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan II for vassdrag i 1980. == Referanser ==

| munning = Langfjorden ved Bognelv

https://no.wikipedia.org/wiki/Bello_Horizonte

2023-02-04

Bello Horizonte

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Bello Horizonte er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 416 innbyggere.

Bello Horizonte er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 416 innbyggere. == Geografi == Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata. == Befolkning == Bello Horizonte har 416 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Bello Horizonte

| kommune = La Floresta

https://no.wikipedia.org/wiki/Monitor_(etat)

2023-02-04

Monitor (etat)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2004', 'Kategori:Helse i Storbritannia', 'Kategori:Helsemyndigheter', 'Kategori:Historiske britiske myndigheter', 'Kategori:Opphør i 2016']

Monitor var et britisk forvaltningsorgan under Helsedepartementet, opprettet i 2004 med ansvar for å føre tilsyn med helseforetak, fastsette prisnivåer i det offentlige helsevesenet, sikre fritt sykehusvalg og forebygge konkurransehemmende virksomhet i den engelske helsesektoren. Monitor ble innlemmet i NHS Improvement i april 2016.

Monitor var et britisk forvaltningsorgan under Helsedepartementet, opprettet i 2004 med ansvar for å føre tilsyn med helseforetak, fastsette prisnivåer i det offentlige helsevesenet, sikre fritt sykehusvalg og forebygge konkurransehemmende virksomhet i den engelske helsesektoren. Monitor ble innlemmet i NHS Improvement i april 2016. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Monitor var et britisk forvaltningsorgan under Helsedepartementet, opprettet i 2004 med ansvar for å føre tilsyn med helseforetak, fastsette prisnivåer i det offentlige helsevesenet, sikre fritt sykehusvalg og forebygge konkurransehemmende virksomhet i den engelske helsesektoren.Om Monitor Monitor ble innlemmet i NHS Improvement i april 2016.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ragnfrids_vei_(Oslo)

2023-02-04

Ragnfrids vei (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i Oslo oppkalt etter kvinner', 'Kategori:Veier i bydel Alna']

Ragnfrids vei (2–94; ingen oddetallsadresser) er en vei på Tveita i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Sigrid Undsets vei. Veien har navn etter skikkelsen Ragnfrid i Sigrid Undsets bøker om Kristin Lavransdatter. Også flere andre veier på Tveita har veinavn knyttet til Sigriud Undset. I veien er ti rekkehus (ark. Alex Christiansen og Nils Rosland) innflyttet i 1968 og tilknyttet OBOS-borettslaget Luren.

Ragnfrids vei (2–94; ingen oddetallsadresser) er en vei på Tveita i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Sigrid Undsets vei. Veien har navn etter skikkelsen Ragnfrid i Sigrid Undsets bøker om Kristin Lavransdatter. Også flere andre veier på Tveita har veinavn knyttet til Sigriud Undset. I veien er ti rekkehus (ark. Alex Christiansen og Nils Rosland) innflyttet i 1968 og tilknyttet OBOS-borettslaget Luren. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Ragnfrids vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 459. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (R)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Ragnfrids vei (2–94; ingen oddetallsadresser) er en vei på Tveita i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Sigrid Undsets vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sigrid_Undset

2023-02-04

Sigrid Undset

['Kategori:Artikler hvor barn mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Den islandske falkeorden', 'Kategori:Dødsfall 10. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1949', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1882', 'Kategori:Hagiografer', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)', 'Kategori:Nordmenn født i Danmark', 'Kategori:Norske nobelprisvinnere', 'Kategori:Personer avbildet på norske pengesedler', 'Kategori:Personer fra Kalundborg', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Sigrid Undset', 'Kategori:St. Olavs Orden']

Sigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. juni 1949 på Lillehammer i Norge) var en norsk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen». Sigrid Undset skrev på riksmål og er mest kjent for romanene om livet i skandinaviske land i middelalderen. Hennes mest kjente verk er trilogien Kristin Lavransdatter (1920–1922).

Sigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. juni 1949 på Lillehammer i Norge) var en norsk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen». Sigrid Undset skrev på riksmål og er mest kjent for romanene om livet i skandinaviske land i middelalderen. Hennes mest kjente verk er trilogien Kristin Lavransdatter (1920–1922). == Livsløp == === Barndom og tidlig yrkesliv === Undset ble født i Kalundborg som datter av arkeologen Ingvald Undset og hans danske kone Charlotte Undset, født Gyth. I april 1884 ble deres andre datter, Ragnhild, født, og i juli flyttet familien til Kristiania (dagens Oslo), etter at Stortinget hadde bevilget Ingvald Undset et statsstipend på kr. 3000 i året. Sigrid Undset har senere skrevet om barndom på Fagerborg ved Stensparken. De bodde på flere ulike adresser ved parken, lengst i Lyder Sagens gate 10. Der ble hennes søster Signe født i 1887. Hun begynte ikke på skolen før hun var åtte år. Før den tid hadde moren undervist henne. Hun begynte direkte i tredje klasse på Ragna Nielsens latin- og realskole.Sommeren 1892 var familien hos farens foreldre i Trondheim. Sigrid Undset opplevde her sin første kontakt med sagatidens dikting, da hun leste Njåls saga. Hun leste sagaene høyt for faren, som lå på sitt siste, etter lengre tids sykdom. Slik ble hun kjent med norrøn litteratur, vikingtiden og middelalderen.Faren døde 3. desember 1893. I 1934 skrev hun Elleve år, en selvbiografisk roman om sin barndom fram til farens død. Etter farens død ville moren at Sigrid skulle ta videre skolegang, men Sigrid visste at moren hadde dårlig råd etter hun ble enke, og tok derfor handelsskolen og fikk jobb som kontordame som 17-åring. Den jobben hadde hun i ti år. Det man vet om hennes ungdomsår, er i hovedsak blitt kjent gjennom brevene hun skrev til sin svenske brevvenn Andrea Hedberg. De av brevene som er bevart, er publisert i boken Kjære Dea. Sigrid Undset var forfatter ved siden av kontorjobben. Hun ønsket å være forfatter på heltid, men drømmen måtte vente. Tre år etter debutromanen Fru Marta Oulie, som kom ut i 1907, kunne hun bli forfatter på heltid. === Voksenliv === Sigrid Undset fikk stipend fra Theodor Henrichsens legat, og reiste til Italia. Der levde hun i et kunstnermiljø. Hun traff maleren Anders Svarstad, og de forelsket seg. Hun var 27 år gammel, og han var 40. Han var allerede gift og hadde tre barn, så forholdet deres måtte holdes hemmelig da de kom tilbake til Kristiania. I 1912 giftet de seg i det norske konsulatet i Antwerpen. Etter at Sigrid Undset hadde giftet seg med Anders Svarstad, reiste de til London og var der i et halvt år, og deretter til Roma. I Roma 1913 ble sønnen Anders født. Han holdt på å dø, og Sigrid reiste hjem til moren med ham, mens mannen kom hjem tre måneder senere. Ekteskapet til Sigrid og Anders var preget av lange adskillelser, og begge jobbet mye. Paret fikk to barn til: datteren Maren Charlotte, som hadde epilepsi og var psykisk utviklingshemmet og sønnen Hans. I 1919 flyttet Sigrid Undset og mannen fra hverandre. Hun flyttet til Bjerkebæk ved Lillehammer. Hun var gravid, og det var hun som tok med seg barna. Helt fra hun var ung skrev hun om natten, alene, mens hun drakk kaffe og røkte sigaretter. Denne vanen tok hun nå opp igjen for å få tid til å skrive.Litt senere sa Sigrid Undset at hun ville skilles fordi hun ville bli katolikk. Den 1. november 1924 konverterte hun. Den 7. mars 1927, på festen for Thomas Aquinas, mottok hun drakten (i form av et lite skapular eller medaljong) som medlem av Dominikanernes tredjeorden (hun ble tertiær, det som nå kalles legdominikaner) og tok navnet søster Olave. Ett år senere, den 7. mars 1928, avla hun så løfte om å leve etter tredjeordenens regel for resten av sitt liv. === Invasjonen av Norge og flukt i 1940 === På grunn av sin markerte holdning mot Hitler og nazismen, og sitt engasjement for jødenes skjebne, måtte hun rømme fra Norge etter invasjonsdagene i 1940. Undset var i Oslo 9. april (hun bodde på Bondeheimen som vanlgi) og reiste til Lillehammer som hun forlot etter få dager (20. april) da tyske styrker nærmet seg byen. De britiske styrkene ga 20. april opp en stilling sør for Lillehammer og tyske styrker var ventet til byen i løpet av dagen. Det var frykt for at hun ville bli arrestert og myndighetene anbefalte henne forlate byen. Undset brente brev og andre potensielt farlige papirer i huset før hun reiste.Nordover gjennom Gudbrandsdalen fikk hun skyss med militær lastebil. På Otta hadde NRK satt opp en provisorisk radiosender og hun holdt der en tale til det norske folk. Ifølge Gidske Anderson leste Undset og Paasche inn sine taler på plate som ble sendte med fly til Storbritannia og sendt over BBC til Norge. Dette var Undsets første tale under krigen. Hun ble værende noen dager i Dovre sammen med sin venn professor Fredrik Paasche og hans familie. Hun reiste videre til et bombet og brennende Åndalsnes, videre til Molde og nordover kysten med en fiskeskøyten «Krysseren» (ført av Knut Huse) med kurs for Tromsø. «Krysseren» var rekvirert av den frie norske marine til å frakte proviant, soldater og krigsfanger. Båten var full av våpen, proviant og soldater da Undset gikk ombord. Blant sivile ombord var redaktøren Olav Scheflo og Dagmar Loe samt tyske flyktninger inkluder fem jødiske. Undset hadde tenkt å gå i land i Bodø, men der ble ingen sivile sluppet i land og Undset reiste sørover igjen til Mo i Rana der det er kort vei til Sverige. Fra Rana reiste hun inn i Sverige 8. mai via Umbukta. Hun hadde var ikke kledd for å ta seg over fjellet på snøføre og hun var tungfør og ikke sprek. Med hjelp av lokale norske menn fra området ble hun trukket på slede over fjellet sammen med Scheflo som var invalidesert av leddgikt. Etter 14 timer i snøen kom de til bebyggelse på svensk side. Undset kom 10. mai med tog til Stockholm der hennes søster bodde. Fra Sverige reiste hun til USA, hvor hun under krigen utrettelig forsvarte Norge og de allierte i en rekke artikler og foredrag. Hun fulgte regjeringen og statsapparatet. Sammen med henne var også Fredrik Paasche og Olav Scheflo med sine familer, blant dem Scheflos datter, den senere journalisten Dagmar Loe. På veien stoppet hun på Otta og holdt en radiotale som skal ha fått Goebbels til å øyeblikkelig å forby bøkene hennes. Reisen gikk gjennom Sverige og Sovjetunionen til Vladivostok og videre med båt vi Korea til Tsuruga i Japan. Undset var imponert over hvor velstelt og velfungerende alt var i Japan (inkludert det okkuperte Korea) sammenlignet med Sovjetunionen. Hun hadde studert japansk litteratur og kunst, og ble betatt da hun for første gang fikk se landet med egne øyne. Hun satte særlig pris på japanske hagekunst og perfeksjonismen i håndverk og dagligliv. Undset hadde under oppholdet i Japan vanskelig for å forstå at landet var i krig, bortsett fra at hun merket mangelen på ris og at myndighetene var brutale mot personer mistenkt for spionasje. Hun mente befolkningen var passive og hadde blitt lurt inn i militarisme og aggressiv utenrikspolitikk av makthaverne. Mens de ventet på båtskyss besøkte hun sammen med sønnen Hans Nara og Kyoto, og skrev livaktige skildringer av det hun opplevde. Hun reiste med tog til Kobe og videre til båt via Honolulu til San Francisco (der hun ankom 26. august 1940). Etter noen dager i California reiste hun og sønnen Hans til New York med tog. Det hadde da gått fem måneder siden hun flyktet fra hjembyen Lillehammer.Sønnen Anders Castus Svarstad falt ved Kampene i Gausdal ved Segalstad bru 27. april 1940. === Tiden i USA === I USA arbeidet hun for Norges frigjøring. Hun var en ivrig patriot og skrev artikler og holdt foredrag for et fritt Norge. Hun argumenterte under og etter krigen for at tyskerne burde underlegges vitenskapelig undersøkelse særlig av sinnssykeleger. Undset argumenterte med at Tyskland etter krigen måtte bygges økonomisk opp igjen så fort som mulig, både av kristne/humanitære grunner og for å hindre ny krig. Undsets sterke motvilje mot Tyskland og tyskere begynte lenge før krigen, trolig fra sin danske mor. I New York ble hun tatt mot av den kjente forleggeren Alfred Knopf (grunnlegger av forlagshuset Alfred A. Knopf) og hun besøkte Knopf og familien privat.Undset holdt sin første offisielle tale i Brooklyn i oktober 1940 og uttrykte der pessisme selv om demokratiene etterhvert skulle vinne over diktaturene. === Etterkrigstiden === Undset kom tilbake til Norge 21. juli 1945 med lasteskipet Montevideo, offisielt som hjelpemannskap for å få plass. Okkupasjonsmakten hadde brukte Bjerkebæk som fødehjem for norske kvinner som skulle ha barn med tyske soldater og huset var nokså nedslitt da hun kom hjem. Inventaret var til dels ramponert. Boksamlingen hadde Undsets venner på Lillehammer reddet ut og oppbevarti kjelleren på Romedal kirke. Etter krigen reiste Undset hjem til Bjerkebæk ved Lillehammer. Der bodde hun til sin død. Undset opptrådte siste gang offentlig 29. mai på Domkirkeodden i forbindelse med 25 års jubileum for St Torfinns menighet. Hun døde på Lillehammer sykehus den 9. juni 1949. == Forfatterskap == Undset begynte sin forfattervirksomhet mens hun arbeidet som kontordame. Hennes litterære verk handlet særlig om konfliktene knyttet til kvinner som brøt de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, enten det var samtidige bykvinner eller historiske skikkelser. Motsetningsforholdet mellom ideal og virkelighet er et tema som går igjen, kanskje spesielt tilspisset i romanen som ble hennes gjennombrudd: Jenny fra 1911. Dette er, ifølge Anne-Lisa Amadou, den eneste av hennes nåtidsromaner som antyder en «ekte» kjærlighetshistorie.Undset hadde en sterk forankring i folkeviser og sagalitteratur, og hennes første litterære forsøk var en historisk roman, med emne fra Danmark i det trettende århundre. I 1905 leverte hun denne fortellingen, Aage Nielssøn til Ulvholm, til Gyldendal forlag i København. Undset er selv kilde til anekdoten om at forlagssjef Peter Nansen skal ha nøyd seg med å svare: «Forsøk Dem ikke mer på historiske romaner. Det kan De ikke.» Fra et brev Undset skrev til lillesøsteren Signe datert 31. juli 1905, vet vi at Nansen i virkeligheten sendte henne «et pent brev», der han skrev at han ikke kunne tilrå utgivelse, men at han fant «meget talent» med «partier af megen finhed og megen styrke» i manuskriptet hennes, og at det ville interessere ham å se henne «behandle et moderne emne». Avslutningsvis advarte han henne «mot forkledning – dvs historie naturligvis». Manuskriptet til Aage Nielssøn til Uvholm er bare indirekte kjent, men motivet ble utviklet videre i Olav Audunssøn i Hestviken (1925).Hun debuterte i 1907, med samtidsromanen Fru Marta Oulie. Denne gang sendte hun manus til det norske forlaget Aschehoug. Romanen ble først refusert, men etter at forfatteren Gunnar Heiberg hadde lest manus og anbefalte utgivelse, ble boken likevel antatt.I 1924 offentliggjorde hun en samling nedtegnelser hun hadde gjort av eventyr moren og barnepikene hadde fortalt henne. Sigrid Undset kjente til den norske og danske folketradisjonen og fortalte gjerne eventyr selv. Utgivelsen ble gjort i samarbeid med Rikard Berge. Sigrid Undset var i en årrekke medlem av Forfatterforeningens litterære råd og foreningens formann fra 1936 til 1940. == Utmerkelser og hedersbevisninger == === Fra 1928 til hennes død i 1949 === Undset fikk Nobels litteraturpris i 1928 for de historiske romanene om Kristin Lavransdatter: Kransen, Husfrue og Korset. Hun gav halvparten av pengene hun fikk til et legat for familier med psykisk utviklingshemmede barn, og resten ble fordelt mellom Legat for ubemidlede katolikker og Forfatterforeningens stipendiefond. I tillegg til nobelprisen ble Undset tildelt en rekke andre ordener og utmerkelser for sitt virke. Hun ble i 1930 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for fremragende litterære arbeider». I 1947 ble hun forfremmet og tildelt storkorset av St Olavs Orden «for fremragende litterært virke og fortjenester av fedrelandet.» Undset var den andre kvinne som ble tildelt storkorset av denne ordenen, den første var kronprinsesse Märtha. Hennes innsats for Norge under krigen bidro til denne utmerkelsen. Undset ble i 1928 utnevnt til ridder av Den islandske falkeorden og i 1929 mottok hun den pavelige utmerkelsen Æreskorset Pro Ecclesia et Pontifice. I 1947 ble hun tildelt Kong Christian Xs frihetsmedalje. Våren 1941 ble hun tildelt en kristen kulturpris av Assumption College i Canada. Under tiden i USA ble Undset utnevnt til æresdoktor ved Russell Sage College, Rollins College og Smith College. I USA ble hun i 1943 også utnevnt til Honorary Associate ved National Institute of Arts and Letters og i 1945 til Fellow av American Geographical Society. I januar 1944 ble hun av Jewish Welfare Board i New York hedret med en citation i anerkjennelse av hennes innsats for de som kjempet for den allierte sak. I Norge ble Undset i 1945 utnevnt til æresmedlem i Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring og året etter til livsvarig medlem av Den Norske Forfatterforening. Allerede i 1928 var hun blitt utnevnt til livsvarig medlem av Det norske studentersamfunn. === Posthumt === En del av Sigrid Undsets boksamling ble gitt til Gunnerusbiblioteket i Trondheim som testamentarisk gave. I 1991 ble det satt opp en skulptur av henne i Stensparken i Oslo. Billedhugger var Kjersti Wexelsen Goksøyr. Sigrid Undset er hedret med gatenavn i flere norske kommuner. Hun er også portrettert på frimerke NK919. Hun er portrettert på forsiden av en norsk femhundrekroneseddel som var i sirkulasjon fra 30. juni 1999 til høsten 2019. Grafiker Sverre Morken utformet seddelens grafiske uttrykk, inkludert gjengivelsen av Sigrid Undsets ungdomsportrettVåningshuset på Bjerkebæk ble fredet i 1983, og et publikumsbygg åpnet i 2007. Fra 2011 er Bjerkebæk en avdeling av stiftelsen Lillehammer museum. == Bibliografi == 1907: Fru Marta Oulie, roman 1908: Den lykkelige alder, noveller 1909: Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis, roman 1910: Ungdom, lyrikk 1911: Jenny, roman 1912: Fattige skjebner, noveller 1914: Våren, roman 1915: Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord, gjenfortelling av Thomas Malorys Le Morte d'Arthur 1917: Splinten av troldspeilet, noveller 1918: De kloge jomfruer, noveller 1919: Et kvindesynspunkt, essays 1920: Vårskyer, noveller 1920: Sankt Halvards liv, død og jærtegn, fortelling 1920–22: Kristin Lavransdatter, romantrilogi: Kransen, 1920 Husfrue, 1921 Korset, 1922 1925: Olav Audunssøn i Hestviken, roman 1927: Olav Audunssøn og hans barn, roman 1927: Katholsk propaganda, essays 1929: Gymnadenia, roman 1929: Etapper, essays 1930: Den brændende busk, roman 1930: Hellig Olav, Norges konge, hagiografi 1932: Ida Elisabeth, roman 1933: Etapper. Ny række, essays 1934: Elleve aar, selvbiografisk roman 1936: Den trofaste hustru, roman 1937: Norske helgener, hagiografi 1938: Selvportretter og landskapsbilleder, historie 1939: Madame Dorthea, roman 1945: Tilbake til fremtiden, memoarer, (engelsk utgave i 1942) 1947: Lykkelige dager, memoarer (engelsk utgave i 1942) === Posthume utgivelser === 1951: Caterina av Siena, hagiografi 1952: Artikler og taler fra krigstiden, essays 1955: Sigurd og hans tapre venner, barnebok (engelsk utgave i 1943) 1957: Sten Steensen Blicher (kulturhistorie) 1968: I grålysningen, roman (skrevet 1911) 1972: Østenfor sol og vestenfor måne, barnebok (skrevet 1927) 1973: Prinsessene i Berget det blå, barnebok (skrevet 1928) 1979: Kjære Dea, brev 1992: Fred på jorden, noveller ===== Oversettelser ===== Det evige menneske, Gilbert K. Chesterton, Aschehoug forlag, 1931 == Se også == Sigrid Undset-dagene 9919 Undset – en asteroide oppkalt etter forfatteren == Referanser == == Litteratur == Anne-Lisa Amadou (1994). Å gi kjærligheten et språk : syv studier i Sigrid Undsets forfatterskap. Aschehoug. ISBN 8203174493. [e-bok fra bokhylla.no] Gidske Anderson: Sigrid Undset, et liv, Gyldendal, 3. utgave 2003, ISBN 9788205313408 Vigdis Bjørkøy: Sigrid Undset. Biografi, Lettlest 2006, ISBN 8280980164, ISBN 9788280980168 Anna Brit Kvinge (1981). Sigrid Undsets JENNY : en analyse. Novus. ISBN 8270990663. [e-bok fra bokhylla.no] Bernt T. Oftestad: Sigrid Undset, modernitet og katolisisme, Universitetsforlaget, 2003, ISBN 8215004970, ISBN 9788215004976 Anne B. Ragde: Sigrid Undset, ogsaa en ung pige, Gyldendal Tiden, 2001, 9788205279704 Oddvar Rakeng: Bjerkebæk – fra dikterhjem og bohemhule til museum, Snøfugl forlag, 2. utgave, 2009, ISBN 9788270833597 Nan Bentzen Skille: Innenfor gjerdet. Hos Sigrid Undset på Bjerkebæk, Aschehoug, 2003. ISBN 978-82-03-22946-6 Nan Bentzen Skille: 2018 Inside the Gate. Sigrid Undset's Life at Bjerkebæk - biography (oversatt av Tiina Nunnally), University of Minnesota Press, ISBN 978-1-5179-0496-8 Sigrun Slapgard: Dikterdronningen Sigrid Undset, Gyldendal, 2007, ISBN 9788205332898 A.H. Winsnes (1949). Sigrid Undset : en studie i kristen realisme. Oslo: Aschehoug. [Manus til denne biografien leste Undset selv gjennom et par måneder før hun døde. Hun hadde ingen innvendinger. Se bokens forord e-bok fra bokhylla.no] Tordis Ørjasæter: Menneskenes hjerter. Sigrid Undset - en livshistorie, Aschehoug, 1993, ISBN 8203167772 - e-bok fra bokhylla.no == Eksterne lenker == (en) Sigrid Undset – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Sigrid Undset i Store norske leksikon (no) Sigrid Undset i Norsk biografisk leksikon (en) Sigrid Undset på Internet Movie Database (no) Sigrid Undset hos Nationaltheatret (sv) Sigrid Undset i Svensk Filmdatabas (en) Sigrid Undset hos The Movie Database (en) Sigrid Undset på Discogs (no) undset.no; Sigrid Undset-selskapet (no) bjerkebek.no; Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk på Lillehammer (no) NRK: Lydfiler med Sigrid Undset (no) Sigrid Undset-bibliografi fra Nasjonalbiblioteket (no) Digitaliserte bøker av Undset og om Sigrid Undset hos Nasjonalbiblioteket. (en) Times Literary Supplement 24. august 2018. " Look to Norway "

Sigrid Undsets vei (1–7; ingen partallsadresser) er en vei på Tveita i bydel Alna i Oslo. Den går fra Tvetenveien til Ytre Ringvei, rundt store deler av Tveitaområdet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Estaci%C3%B3n_La_Floresta

2023-02-04

Estación La Floresta

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Estación La Floresta er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 313 innbyggere.

Estación La Floresta er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 313 innbyggere. == Geografi == Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata. == Befolkning == Estación La Floresta har 1 313 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Estación La Floresta

| kommune = La Floresta

https://no.wikipedia.org/wiki/Simon_Darres_vei_(Oslo)

2023-02-04

Simon Darres vei (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna']

Simon Darres vei (1–76, mer eller mindre fortløpende) er en vei på Tveita i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei på sørøstsiden av Sigrid Undsets vei. Veien fikk navn i 1965 etter Simon Darre i Sigrid Undsets bøker om Kristin Lavransdatter. Det meste av bebyggelsen i veien er rekkehus i OBOS-borettslaget Sørenga, innflyttet i 1964–65. I nr. 49B er Sørhellinga barnehage.

Simon Darres vei (1–76, mer eller mindre fortløpende) er en vei på Tveita i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei på sørøstsiden av Sigrid Undsets vei. Veien fikk navn i 1965 etter Simon Darre i Sigrid Undsets bøker om Kristin Lavransdatter. Det meste av bebyggelsen i veien er rekkehus i OBOS-borettslaget Sørenga, innflyttet i 1964–65. I nr. 49B er Sørhellinga barnehage. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Simon Darres vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 503. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Simon Darres vei (1–76, mer eller mindre fortløpende) er en vei på Tveita i bydel Alna i Oslo. Den går som blindvei på sørøstsiden av Sigrid Undsets vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sidsel_Sids%C3%A6rks_vei_(Oslo)

2023-02-04

Sidsel Sidsærks vei (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Rødtvet', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Grorud']

Sidsel Sidsærks vei (1–51, 2–46) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Hans Aanruds vei til Sandåsveien. Veien fikk navn i 1959 etter skikkelsen Sidsel Sidsærk i en fortelling av Hans Aanrud.

Sidsel Sidsærks vei (1–51, 2–46) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Hans Aanruds vei til Sandåsveien. Veien fikk navn i 1959 etter skikkelsen Sidsel Sidsærk i en fortelling av Hans Aanrud. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sidsel Sidsærks vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 502. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (S)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 7. november 2015.

Sidsel Sidsærks vei (1–51, 2–46) er en vei på Rødtvet i bydel Grorud i Oslo. Den går fra Hans Aanruds vei til Sandåsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Santa_Luc%C3%ADa_del_Este

2023-02-04

Santa Lucía del Este

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Santa Lucía del Este er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 286 innbyggere.

Santa Lucía del Este er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 286 innbyggere. == Geografi == Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata. == Befolkning == Santa Lucía del Este har 286 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Santa Lucía del Este

| kommune = La Floresta

https://no.wikipedia.org/wiki/La_Tuna

2023-02-04

La Tuna

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

La Tuna er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 204 innbyggere.

La Tuna er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 204 innbyggere. == Geografi == Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata. == Befolkning == La Tuna har 204 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over La Tuna

| kommune = La Floresta

https://no.wikipedia.org/wiki/Los_Titanes_(Uruguay)

2023-02-04

Los Titanes (Uruguay)

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er lik med Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Los Titanes er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 153 innbyggere.

Los Titanes er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 153 innbyggere. == Geografi == Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata. == Befolkning == Los Titanes har 153 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Los Titanes, Canelones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Los Titanes

| kommune = La Floresta

https://no.wikipedia.org/wiki/Sarabr%C3%A5tveien_(Oslo)

2023-02-04

Sarabråtveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø', 'Kategori:Veier i Østmarka (Oslo)']

Sarabråtveien (7–15, 2A–12) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo samt en skogsvei innover i Østmarka. Den går fra Hellerudveien til Østmarkseteren. Den har felles trasé med Østmarkveien et stykke opp til parkeringsplassen ved Ulsrudvannet. Derfra går den videre som turvei til Sarabråten på østsiden av Nøklevann. I bakkene ned mot Nøklevann fra Østmarkseteren inngår en korketrekkersving. I de senere år er imidlertid turveien lagt utenom denne. Veien ble anlagt på Thomas Heftyes initiativ i 1854, og navnet har vært i bruk lenge.

Sarabråtveien (7–15, 2A–12) er en vei på Ulsrud i bydel Østensjø i Oslo samt en skogsvei innover i Østmarka. Den går fra Hellerudveien til Østmarkseteren. Den har felles trasé med Østmarkveien et stykke opp til parkeringsplassen ved Ulsrudvannet. Derfra går den videre som turvei til Sarabråten på østsiden av Nøklevann. I bakkene ned mot Nøklevann fra Østmarkseteren inngår en korketrekkersving. I de senere år er imidlertid turveien lagt utenom denne. Veien ble anlagt på Thomas Heftyes initiativ i 1854, og navnet har vært i bruk lenge. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sarabråtveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7.

| navn = Sarabråtveien

https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Johannesens_vei_(Oslo)

2023-02-04

Sigurd Johannesens vei (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)']

Sigurd Johannesens vei (1–9, 2–12) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Lindbäckveien til Oberst Rodes vei. Veien fikk navn i 1947 etter telegrafist Sigurd Johannesen (1904–41), som ble skutt av tyskerne i 1941.

Sigurd Johannesens vei (1–9, 2–12) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Lindbäckveien til Oberst Rodes vei. Veien fikk navn i 1947 etter telegrafist Sigurd Johannesen (1904–41), som ble skutt av tyskerne i 1941. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 503. ISBN 978-82-573-1760-7.

Sigurd Johannesens vei (1–9, 2–12) er en vei på Nordstrandshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Lindbäckveien til Oberst Rodes vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Singasteinveien_(Oslo)

2023-02-04

Singasteinveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand']

Singasteinveien (1A–21, 2–14) er en vei på Ormøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Arkitekt Steckmests vei. Veien fikk navn i 1926 etter villaen Singastein i nr. 21. I veien ble det på siste halvdel av 1800-tallet oppført en rekke sommerhus, ofte i sveitserstil, som siden er gjort om til helårsboliger. Blant disse kan nevnes nr. 15 (fredet), 19 og 20 (Ormøykollen, tegnet av Bernhard Steckmest).

Singasteinveien (1A–21, 2–14) er en vei på Ormøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Arkitekt Steckmests vei. Veien fikk navn i 1926 etter villaen Singastein i nr. 21. I veien ble det på siste halvdel av 1800-tallet oppført en rekke sommerhus, ofte i sveitserstil, som siden er gjort om til helårsboliger. Blant disse kan nevnes nr. 15 (fredet), 19 og 20 (Ormøykollen, tegnet av Bernhard Steckmest). == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Singasteinveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 503. ISBN 978-82-573-1760-7.

Singasteinveien (1A–21, 2–14) er en vei på Ormøya i bydel Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørvestover fra Arkitekt Steckmests vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjemisk_milj%C3%B8intoleranse

2023-02-04

Kjemisk miljøintoleranse

['Kategori:Alternative diagnoser', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Symptomer og sykdomstegn']

Kjemisk miljøintoleranse (MCS), multippel kjemisk sensitivitet (forkortet MCS fra engelsk multiple chemical sensitivity) er en ikke anerkjent diagnose som benyttes om personer som opplever seg sterkt overfølsomme mot ulike kjemikalier som finnes i parfyme, sigarettrøyk og løsemidler. Det er imidlertid ikke mulig å påvise overfølsomheten gjennom blindede studier. Diagnosen kan sammenlignes med el-overfølsomhet der man også ser at pasienter med somatiske symptomer setter dette i sammenheng med en ytre påvirkning, men hvor vitenskapelige tester utelukker sammenheng.

Kjemisk miljøintoleranse (MCS), multippel kjemisk sensitivitet (forkortet MCS fra engelsk multiple chemical sensitivity) er en ikke anerkjent diagnose som benyttes om personer som opplever seg sterkt overfølsomme mot ulike kjemikalier som finnes i parfyme, sigarettrøyk og løsemidler. Det er imidlertid ikke mulig å påvise overfølsomheten gjennom blindede studier. Diagnosen kan sammenlignes med el-overfølsomhet der man også ser at pasienter med somatiske symptomer setter dette i sammenheng med en ytre påvirkning, men hvor vitenskapelige tester utelukker sammenheng. == Referanser ==

Kjemisk miljøintoleranse (MCS), multippel kjemisk sensitivitet (forkortet MCS fra engelsk multiple chemical sensitivity) er en ikke anerkjent diagnose som benyttes om personer som opplever seg sterkt overfølsomme mot ulike kjemikalier som finnes i parfyme, sigarettrøyk og løsemidler. Det er imidlertid ikke mulig å påvise overfølsomheten gjennom blindede studier.

https://no.wikipedia.org/wiki/Araminda

2023-02-04

Araminda

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Araminda er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 152 innbyggere.

Araminda er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 152 innbyggere. == Geografi == Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata. == Befolkning == Araminda har 152 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Araminda

| kommune = La Floresta

https://no.wikipedia.org/wiki/Sj%C3%B8lystveien_(Oslo)

2023-02-04

Sjølystveien (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Europavei 18', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Frogner', 'Kategori:Veier på Skøyen (delområde)', 'Kategori:Veier på Skøyen (strøk)']

Sjølystveien er en del av E18 gjennom Oslo. Navnet betegner stykket fra rundkjøringen ved avkjørselen til Bygdøy og Karenslyst allé vestover til Drammensveien ved vestenden av Karenslyst allé. Østover mot sentrum fortsetter E18 som Frognerstranda. Veien åpnet i 1959 med fire kjørefelt og toplanskryss.

Sjølystveien er en del av E18 gjennom Oslo. Navnet betegner stykket fra rundkjøringen ved avkjørselen til Bygdøy og Karenslyst allé vestover til Drammensveien ved vestenden av Karenslyst allé. Østover mot sentrum fortsetter E18 som Frognerstranda. Veien åpnet i 1959 med fire kjørefelt og toplanskryss. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sjølystveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 507. ISBN 978-82-573-1760-7.

| navn = Sjølystveien

https://no.wikipedia.org/wiki/Sisikveien_(Oslo)

2023-02-04

Sisikveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand']

Sisikveien (1–47, 2–46) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Slimeveien. Navnet ble vedtatt i 1989. Bebyggelsen er rekkehus og tomannsboliger i Bjørntun borettslag (OBOS).

Sisikveien (1–47, 2–46) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Slimeveien. Navnet ble vedtatt i 1989. Bebyggelsen er rekkehus og tomannsboliger i Bjørntun borettslag (OBOS). == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Sisikveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 505. ISBN 978-82-573-1760-7.

Sisikveien (1–47, 2–46) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei nordover fra Slimeveien.

2023-02-04

Ski-VM 2015 – 15 kilometer skiathlon kvinner

Ski-VM 2015 – 15 kilometer skiathlon kvinner ble avholdt 21. februar 2015 på Lugnets skidstadion i Falun.

https://no.wikipedia.org/wiki/Las_Toscas_(Canelones)

2023-02-04

Las Toscas (Canelones)

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Las Toscas er en by i kommunen Parque del Plata i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 3 146 innbyggere.

Las Toscas er en by i kommunen Parque del Plata i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 3 146 innbyggere. == Geografi == Byen ligger sør i Canelones i Costa de Oro, ved bredden av Río de la Plata. == Befolkning == Las Toscas har 3 146 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Las Toscas

| kommune = Parque del Plata

https://no.wikipedia.org/wiki/Mikjelsbakken_(Oslo)

2023-02-04

Mikjelsbakken (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern']

Mikjelsbakken (1A–9, 2A–6) er en vei på Huseby i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Torjusbakken. Veien har navn etter skiløperen Mikkjel Hemmestveit. Det finnes også mange andre veier med navn knyttet til skisport i området.

Mikjelsbakken (1A–9, 2A–6) er en vei på Huseby i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Torjusbakken. Veien har navn etter skiløperen Mikkjel Hemmestveit. Det finnes også mange andre veier med navn knyttet til skisport i området. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Mikjelsbakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 363. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Mikjelsbakken (1A–9, 2A–6) er en vei på Huseby i bydel Ullern i Oslo. Den går som blindvei vestover fra Torjusbakken.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2017

2023-02-04

Ski-VM 2017

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2017']

Ski-VM 2017 ble arrangert i Lahtis i Finland fra 22. februar til 5. mars 2017 på Lahtis stadion og i Salpausselkä-bakkene. Det var syvende gang Lahtis arrangerte verdensmesterskapet på ski, nordiske grener, etter tidligere å ha arrangert mesterskapet i 1926, 1938, 1958, 1978, 1989 og 2001. Utøverlandsbyen var lokalisert 25 kilometer unna Lahtis i Vierumäki.

Ski-VM 2017 ble arrangert i Lahtis i Finland fra 22. februar til 5. mars 2017 på Lahtis stadion og i Salpausselkä-bakkene. Det var syvende gang Lahtis arrangerte verdensmesterskapet på ski, nordiske grener, etter tidligere å ha arrangert mesterskapet i 1926, 1938, 1958, 1978, 1989 og 2001. Utøverlandsbyen var lokalisert 25 kilometer unna Lahtis i Vierumäki. == Arrangørby == 31. mai 2012 ble Lahtis tildelt mesterskapet under FIS-kongressen i Kangwonland i Sør-Korea, i konkurranse med Oberstdorf i Tyskland, Planica i Slovenia og Zakopane i Polen. Alle utenom Planica søkte også om å få arrangere Ski-VM 2015. == Stadion, arenaer og program == Alle klokkeslett er i østeuropeisk tid, lokal tid i Finland (UTC+02.00). == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Dopingspøkelset fra Lahtis == Forrige gang Ski-VM ble arrangert i Lahtis, endte det med langrennsportens største dopingskandale der store deler av det finske laget ble dopingtatt på hjemmebane. Blant disse var Mika Myllylä, Jari Isometsä og Harri Kirvesniemi, som alle hadde habile internasjonale karrierer bak seg. For Myllyläs del ble avsløringene inngangen til et hardt liv med alkoholmisbruk, og han ble funnet død i sitt hjem i 2011. Ikke alle syntes det var en god idé da man en måned før VM proklamerte at det var planlagt en statue av Myllylä i hans hjemby Haapajärvi. Tildelingen av mesterskapet til Lahtis ble oppfattet som en anerkjennelse av at finsk skisport nå var endelig rehabilitert for ukulturen som hadde ført til dopingavsløringene under mesterskapet i 2001.I forkant av mesterskapet var det rettet sterke mistanker mot russisk idrett gjennom den såkalte McLaren-rapporten hvor det ble hevdet at det var iscenesatt et omfattende statlig dopingprogram fra russisk side med over 1000 involverte utøvere og særlig fokus på OL i Sotsji i 2014 hvor russiske langrennsløpere gjorde det meget bra. I desember 2016 kunngjorde Den internasjonale olympiske komité (IOC) at 28 russiske idrettsutøvere ville bli midlertidig suspendert. Blant disse var langrennsløperne Aleksandr Legkov, Maksim Vylegzjanin, Jevgenij Belov, Julija Ivanova, Aleksej Petukhov og Jevgenija Sjapovalova. IOC mente å ha beviser på at dopingprøvene til disse utøverne under Sotsji-OL var blitt tuklet med. De russiske langrennsløperne bedyret sin uskyld og prøvde å få omgjort utestengelsen slik at de kunne delta i Tour de Ski og Ski-VM i Lahtis, men fikk ikke gehør for dette.VM i Lahtis var det første mesterskapet etter de to store norske dopingsakene knyttet til Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug. Sundby hadde sonet ferdig sin utestengelse, mens Johaug var fortsatt suspendert og kunne ikke delta i mesterskapet. På pressekonferansen i starten av VM kom landslagssjef Vidar Løfshus med en kraftsalve der han gikk langt i å gi mediene skylden for Johaugs dopingsak. Budskapet ble ikke tatt vel imot, og fra norsk hold ble Løfshus bedt om å trekke uttalelsene. Da mesterskapet var ferdig, kom også Petter Northug med kraftig kritikk av Løfshus.Det vakte også reaksjoner da Marit Bjørgen i sitt intervju etter gullet på 15 km skiathlon proklamerte at hun delte seieren med Therese Johaug. Sergej Ustjugov uttrykte også i sitt seiersintervju etter 30 km skiathlon at han ikke kunne forstå hvorfor hans russiske lagkamerater var suspendert fra mesterskapet. Mange reagerte på at han i oppladningen til mesterskapet hadde fått hjelp fra dopingdømte Jevgenij Dementjev. Da Iivo Niskanen vant 15 km klassisk, uttalte han at Mika Myllylä hadde vært hans store helt og inspirasjon, og at han nå måtte få hvile i fred. == Norges tropp == === Langrenn === 4. februar tok Norges Skiforbund ut 20 utøvere, åtte kvinner og tolv menn, med Hans Christer Holund, Silje Øyre Slind og Marthe Kristoffersen som hjemmeværende reserver. Petter Northug ga senere fra seg sin plass i troppen til Holund, og gikk kun sprinten og femmila, siden han var regjerende mester og dermed hadde friplass. ==== Kvinner ==== ==== Menn ==== === Kombinert === 31. januar tok Norges Skiforbund ut fire utøvere, som ifølge sportssjef Ivar Stuan er friske etter en «trøblete (…) sesong med skader og sykdom». Mikko Kokslien fikk den femte og siste plassen på laget 11. februar, etter 3.- og 4.-plass under verdenscuprennene i Sapporo. === Skihopping === 17. februar tok Norges Skiforbund ut ni utøvere, tre kvinner og seks menn. Ifølge sportssjef Clas Brede Bråthen stiller Norge «i utfordrerrollen», med Maren Lundby og Daniel-André Tande på 3.-plass i verdenscupen sammenlagt. Landslagstrener for menn, Alexander Stöckl, fikk hjelp fra Andreas Vilberg, Roy Myrdal og Magnus Brevig til å velge utøverne som var i best form. Kvinnelandslagstrener Christian Meyer uttalte en målsetting om å kjempe i toppen både i den individuelle konkurransen, samt i mikslagkonkurransen. ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== == Se også == U23-VM på ski 2017 Junior-VM på ski 2017 == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) FIS Nordic World Ski Championships 2017 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Introducing FIS Nordic World Ski Championships 2017 – Candidates:Lahti FIS Resultatside langrenn hos FIS-Ski.com FIS Resultatside hopp hos FIS-Ski.com FIS Resultatside kombinert hos FIS-Ski.com == Kilder == 2017 World Championships hos skisport365.com

Ski-VM 2015 – 15 kilometer skiathlon menn ble holdt den 21. februar 2015.

https://no.wikipedia.org/wiki/Olmos_(Uruguay)

2023-02-04

Olmos (Uruguay)

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Olmos er en by i kommunen Empalme Olmos i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 662 innbyggere.

Olmos er en by i kommunen Empalme Olmos i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 662 innbyggere. == Befolkning == Olmos har 662 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Olmos

| kommune = Empalme Olmos

https://no.wikipedia.org/wiki/Spikermatte

2023-02-04

Spikermatte

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra lokale verdier', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker hvor P373 sin verdi lokalt er ulik Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker med P373 fra Wikidata men verdi lokalt', 'Kategori:Artikler uten kilder, mangler forekomst av', 'Kategori:Politiutstyr', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2021-11', 'Kategori:Trafikksikkerhet', 'Kategori:Usorterte stubber']

Spikermatte er en innretning som kan brukes av politiet, militæret eller andre for å stoppe biler, for eksempel i en jakt på forbrytere som ikke stanser frivillig. Spikermatten består ofte av en metallramme, vanligvis sammenleggbar, med skarpe pigger som peker opp. Den legges på tvers av veibanen og fører til at fluktbilenes dekk punkterer.

Spikermatte er en innretning som kan brukes av politiet, militæret eller andre for å stoppe biler, for eksempel i en jakt på forbrytere som ikke stanser frivillig. Spikermatten består ofte av en metallramme, vanligvis sammenleggbar, med skarpe pigger som peker opp. Den legges på tvers av veibanen og fører til at fluktbilenes dekk punkterer. == Se også == Spikerseng Spansk rytter == Eksterne lenker == (en) Spikermatte (flyttbar) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Traffic spikes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Spikermatte er en innretning som kan brukes av politiet, militæret eller andre for å stoppe biler, for eksempel i en jakt på forbrytere som ikke stanser frivillig.

https://no.wikipedia.org/wiki/San_Jos%C3%A9_de_Carrasco

2023-02-04

San José de Carrasco

['Kategori:1940 i Sør-Amerika', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Ciudad de la Costa', 'Kategori:Sider med kart']

San José de Carrasco er en by i kommunen Ciudad de la Costa i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 7 288 innbyggere.

San José de Carrasco er en by i kommunen Ciudad de la Costa i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 7 288 innbyggere. == Geografi == Byen ligger sør i Canelones i Ciudad de la Costa, ut mot Río de la Plata. == Befolkning == San José de Carrasco har 7 288 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over San José de Carrasco

| kommune = Ciudad de la Costa

https://no.wikipedia.org/wiki/Magda_Nachman_Acharya

2023-02-04

Magda Nachman Acharya

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1951', 'Kategori:Fødsler 20. juli', 'Kategori:Fødsler i 1889', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Personer fra Sankt Petersburg', 'Kategori:Russiske kunstnere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Magda Nachman Acharya (født Magda Nachman 20. juli 1889 i Pavlovsk ved St. Petersburg i Russland, død 12. februar 1951 i Bombay i India) var en russiskfødt malerinne, tegner og bokillustratør.

Magda Nachman Acharya (født Magda Nachman 20. juli 1889 i Pavlovsk ved St. Petersburg i Russland, død 12. februar 1951 i Bombay i India) var en russiskfødt malerinne, tegner og bokillustratør. == Liv og virke == === Bakgrunn === Magda Nachmans far, Maximilian Nachman, var jøde fra Riga;hennes mor, Klara Emilia Maria von Roeder, var tysk og luthersk. Familien var borgerlig og velstående. Hun fikk sin kunstneriske utdannelse fra hun var 17 år ved Zvantseva-skolen for tegning og maling i St. Petersburg, og studerte med Léon Bakst, Mstislav Dobuzjinskij og Kuzma Petrov-Vodkin. Hun begynte å stille ut sine verker i 1910. === Kunstner === Etter å ha flyttet til Moskva i 1965, opplevde hun etterhvert den russiske revolusjonen og begynnelsen av borgerkrigen som fulgte, og ble tvunget til en omflakkende tilværelse. Kulde og sult tvang henne til å gorlate Moskva og ta ut i landsbygden, der hun tilbragte de neste to år. Først var hun i Likino i Vladimir gubernia og arbeidet i skogbruket som kontordame samme sted hvor hennes svoger arbeidet. Fra høsten 1919 til høsten 1920 var hun i Ust-Dolyssy i Vitebsk gubernia, på invitasjon fra Elizaveta «Lilija Efron» (søsteren til Sergej Efron) og var teaterdesigner av scene og drakter for et «foolketeater» som Lilija var vlitt ansatt til å lede. Magda kom tilbake til Moskva høsten 1920. I denne perioden laget hun også portretter som betaling for kost og losji. Hun giftet seg med den indiske nasjonalisten M.P.T. Acharya i 1921 og flyttet med ham til Berlin året etter. === Til India === Nazismens fremvekst og Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 førte med seg at det raseblandede ekteparet raskt følte at livet i Tyskland ble for vanskelig. De fikk britiske pass i 1935 og reiste til Bombay. Hun utviklet der en stil som var påvirket av hennes nye indiske omgivelser. Der etablerte hun seg etterhvert som en anerkjent kunstner som utførte portretter og illustrerte bøker.Hun har illustrert en bok av Vladimir Nabokov.Hun døde i Bombay (munbai) i februar 1951. == Referanser ==

Magda Nachman Acharya (født Magda Nachman 20. juli 1889 i Pavlovsk ved St.

https://no.wikipedia.org/wiki/Charlotte_Damm

2023-02-04

Charlotte Damm

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Danske arkeologer', 'Kategori:Fødsler 19. februar', 'Kategori:Fødsler i 1960', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske arkeologer']

Charlotte Brysting Damm (født 19. februar 1960 i Lyngby i Danmark) er en arkeolog som er professor ved Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.Damm tok i 1985 hovedfag i arkeologi ved Universitetet i Århus. I 1991 ble hun ph.d ved University of Cambridge med avhandlingen «Continuity and Change: an analysis of social and material patterns in the Danish Neolithic». Hun var i 1990-91 arkeolog i Finnmark fylkeskommune, og fra 1991 til 1993 var hun en av lederne for Tromsø Museums arkeologiske undersøkelser ved Slettnes på Sørøya. Fra 1993 har hun vært ansatt ved Universitetet i Tromsø, først midlertidig som ansvarlig for distanseundervisning og fra 1995 som fast vitenskapelig ansatt. Fra 2002 har hun vært professor ved Institutt for arkeologi. Damm har også vært professor ved National University of Ireland i Galway i perioden 2011–13.Hun har drevet med forskjellig arkeologisk feltarbeid i de nordiske land, samt på Grønland, i England, New Zealand og Botswana. Damm har rettet sin forskning først og fremst mot steinalderen, med spesiell vinkling på jeger-sankerkulturene i Nord-Skandinavia. Hun har vært redaktør for Norwegian Archaeological Review (2014-2019). I 2008-2009 ledet Damm forskningsgruppen «Early Networking in Northern Fennoscandia» ved CAS Centre for Advanced Study.Hun er leder for forskningsgruppen SARG Sub-Arctic Stone Age Research Group ved UiT Norges arktiske universitet, som ble dannet høsten 2014. Charlotte Damm leder prosjektet Stone Age Demographics (2017-2021), finansiert av Norges forskningsråd under FRIPRO.

Charlotte Brysting Damm (født 19. februar 1960 i Lyngby i Danmark) er en arkeolog som er professor ved Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.Damm tok i 1985 hovedfag i arkeologi ved Universitetet i Århus. I 1991 ble hun ph.d ved University of Cambridge med avhandlingen «Continuity and Change: an analysis of social and material patterns in the Danish Neolithic». Hun var i 1990-91 arkeolog i Finnmark fylkeskommune, og fra 1991 til 1993 var hun en av lederne for Tromsø Museums arkeologiske undersøkelser ved Slettnes på Sørøya. Fra 1993 har hun vært ansatt ved Universitetet i Tromsø, først midlertidig som ansvarlig for distanseundervisning og fra 1995 som fast vitenskapelig ansatt. Fra 2002 har hun vært professor ved Institutt for arkeologi. Damm har også vært professor ved National University of Ireland i Galway i perioden 2011–13.Hun har drevet med forskjellig arkeologisk feltarbeid i de nordiske land, samt på Grønland, i England, New Zealand og Botswana. Damm har rettet sin forskning først og fremst mot steinalderen, med spesiell vinkling på jeger-sankerkulturene i Nord-Skandinavia. Hun har vært redaktør for Norwegian Archaeological Review (2014-2019). I 2008-2009 ledet Damm forskningsgruppen «Early Networking in Northern Fennoscandia» ved CAS Centre for Advanced Study.Hun er leder for forskningsgruppen SARG Sub-Arctic Stone Age Research Group ved UiT Norges arktiske universitet, som ble dannet høsten 2014. Charlotte Damm leder prosjektet Stone Age Demographics (2017-2021), finansiert av Norges forskningsråd under FRIPRO. == Referanser ==

Charlotte Brysting Damm (født 19. februar 1960 i Lyngby i Danmark) er en arkeolog som er professor ved Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

https://no.wikipedia.org/wiki/A_Technicolor_Dream

2023-02-04

A Technicolor Dream

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Norske rockegrupper']

A Technicolor Dream var et rockeband fra Oslo som ble dannet i 1982.

A Technicolor Dream var et rockeband fra Oslo som ble dannet i 1982. == Bandmedlemmer == Medlemmene i A Technicolor Dream var Ketil Sveen (keyboards, trompet), Dag Krogsvold (gitar, vokal), Per Thomas Lund (bass) og trommeslagerne Pål «Krisa» Kristensen (senere Backstreet Girls) og Steinar Buholm (Sister Rain, The Tables).[2] == Diskografi == I 1983 gikk bandet sammen med musikerkollegene i Burnt Sienna om å gi ut en felles LP. A Technicolor Dream var blant de første rockebandene i Oslo på tidlig 1980-tall som spilte 60-tallsrock og psykedelisk musikk. De ga ut singelen «Beauty Is Truth» i 1986, samt kassetten Through the Rhythm. == Plateselskapet Voices of Wonder == De tre bandmedlemmene Ketil Sveen, Dag Krogsvold og Per Thomas Lund var med på å starte og drive plateselskapet Voices of Wonder på 1980-- og 90-tallet. Voices of Wonder utga band som Sister Rain, Dog Age, The Popcorn Explosion, Spacelings og Lost At Sea, og senere signerte blant annet Motorpsycho, Red Harvest, Hedge Hog og The 3rd And The Mortal. Helt fra begynnelsen var Voices of Wonder også sin egen distributør, og begynte gradvis å utvide repertoaret med utenlandske og andre norske plateselskaper. Selskapet skiftet i 2000 navn til Voices of Music & Entertainment (VME). Elektronika-selskapene Smalltown Supersound og Beatservice er i dag tilknyttet VME. Medlemmene i A Technicolor Dream var Ketil Sveen (keyboards, trompet), Dag Krogsvold (gitar, vokal) og Per Thomas Lund (bass) og trommeslagerne Pål «Krisa» Kristensen (senere Backstreet Girls) og Steinar Buholm (Sister Rain, The Tables). == Referanser ==

A Technicolor Dream var et rockeband fra Oslo som ble dannet i 1982.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lagomar

2023-02-04

Lagomar

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Ciudad de la Costa', 'Kategori:Sider med kart']

Lagomar er en by i kommunen Ciudad de la Costa i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 8 068 innbyggere.

Lagomar er en by i kommunen Ciudad de la Costa i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 8 068 innbyggere. == Geografi == Byen ligger i det sørlige Canelones i Ciudad de la Costa, ved Río de la Plata. == Befolkning == Lagomar har 8 068 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Lagomar

| kommune = Ciudad de la Costa

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015

2023-02-04

Ski-VM 2015

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015']

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje. == Arrangørby == På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere. == Stadion, arenaer og program == == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Deltagere == Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet. === Norges tropp === ==== Langrenn ==== 31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon. ===== Menn ===== 1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve.

Ski-VM 2015 – Hopp normalbakke menn ble avholdt den 21. februar 2015.

https://no.wikipedia.org/wiki/Guaz%C3%BA-Vir%C3%A1

2023-02-04

Guazú-Virá

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Guazú-Virá er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 86 innbyggere.

Guazú-Virá er en by i kommunen La Floresta i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 86 innbyggere. == Geografi == Byen ligger i det sørlige Canelones i Costa de Oro, ut mot Río de la Plata. == Befolkning == Guazú-Virá har 86 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Guazú-Virá

| kommune = La Floresta

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Romania debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark, med sangen «Tobele sunt viața mea», framført på rumensk av gruppen Bubu. Bidragene ble valgt gjennom den nasjonale finalen Golden Art, arrangert av den rumenske kringkasteren TVR.

https://no.wikipedia.org/wiki/Heggestien_(Oslo)

2023-02-04

Heggestien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Nordre Aker']

Heggestien er en gangvei på Lindeberg i bydel Alna i Oslo. Den går fra Hockeyveien i undergang under Lindebergveien og til Pilestien ved Lindeberg senter. Navnet ble vedtatt i 1978.

Heggestien er en gangvei på Lindeberg i bydel Alna i Oslo. Den går fra Hockeyveien i undergang under Lindebergveien og til Pilestien ved Lindeberg senter. Navnet ble vedtatt i 1978. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Heggestien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 238. ISBN 978-82-573-1760-7.

Heggestien er en gangvei på Lindeberg i bydel Alna i Oslo. Den går fra Hockeyveien i undergang under Lindebergveien og til Pilestien ved Lindeberg senter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Margrete_I

2023-02-04

Margrete I

['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske monarker', 'Kategori:Dødsfall i 1412', 'Kategori:Fødsler i 1353', 'Kategori:Kongelige nordmenn', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norges dokumentarv', 'Kategori:Norges dronninger', 'Kategori:Norske monarker', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Svenske monarker']

Margrete I Valdemarsdatter (norrønt: Margrét Valdimarsdóttir) (født 1353, død 28. oktober 1412) var regjerende dronning under Kalmarunionen. Hun var datter av Valdemar Atterdag og Helvig av Slesvig. Gjennom sitt ekteskap med Håkon VI Magnusson var hun ikke-regjerende dronning av Norge fra 1363 til 1380, regjerende dronning av Norge fra 1388 til 1412 og regjerende dronning av Danmark fra 1375 til 1412. Margrete ble sett på som dronning av Danmark, selv om hun ikke offisielt titulerte seg slik, men benyttet tittelen «fullmektig frue og husbond og hele Danmarks rikes formynder» (gammeldansk: futlmechtech fruwe ok husbunde ok gantze righens af Danmark formynder).

Margrete I Valdemarsdatter (norrønt: Margrét Valdimarsdóttir) (født 1353, død 28. oktober 1412) var regjerende dronning under Kalmarunionen. Hun var datter av Valdemar Atterdag og Helvig av Slesvig. Gjennom sitt ekteskap med Håkon VI Magnusson var hun ikke-regjerende dronning av Norge fra 1363 til 1380, regjerende dronning av Norge fra 1388 til 1412 og regjerende dronning av Danmark fra 1375 til 1412. Margrete ble sett på som dronning av Danmark, selv om hun ikke offisielt titulerte seg slik, men benyttet tittelen «fullmektig frue og husbond og hele Danmarks rikes formynder» (gammeldansk: futlmechtech fruwe ok husbunde ok gantze righens af Danmark formynder). == Dronning == Det var seks barn i Valdemar Atterdags og Helvigs ekteskap. Tre døde tidlig, mens Christoffer, Ingeborg og Margrete nådde voksen alder. Av disse overlevde bare Margrete sin far. Da hun var seks år gammel søkte den svenske kong Magnus Eriksson å inngå forbund med Valdemar. Vennskapet ble beseglet med en forlovelse mellom seksåringen og Magnus' sønn Håkon VI Magnusson, som var konge av Norge. Men kort etter kom det til åpen strid mellom Magnus og Valdemar og som Håkons brud ble i stedet Elisabeth av Rendsburg aktuell. Rendsburg hørte imidlertid til blant Valdemars fiender og hans mottrekk mot bryllupsplanene var å okkupere Skåne. På slutten av mars 1362 tok erkebiskopen i Lund rett og slett Elisabeth til fange da hun var på vei for å feire sin forlovelse med Håkon. Erkebiskopen forklarte henne ved den anledning at en trolovelse var like bindende som et ekteskap. Deretter ble Magnus og Valdemar forsonet. 8. april 1363 –bare ti år gammel – ble Margrete viet til Håkon som pant på den nye, skrøpelige freden mellom Danmark og Norge. Bryllupet sto i Vor Frue kirke i København, men feiringen bar preg av at barnebrudens 21-årige bror Christoffer, Valdemars eneste mannlige arving, lå hardt såret i et siderom etter å ha deltatt i slaget ved Øresund og blitt truffet av en kule fra en av datidens kastemaskiner. Christoffer døde før bryllupet var over og det var en trist brud som reiste til Oslo med sin mann. Hennes mor var neppe til stede i bryllupet, hun nevnes iallfall ikke. Valdemar hadde satt inn en klausul i bryllupskontrakten om at ektefellenes samliv først skulle ta til etter Margretes første menstruasjon. Hennes 23 år gamle brudgom leverte henne på Akershus slott, der han overlot hennes oppdragelse og utdannelse til den svenske adelsdamen Märtha Ulfsdatter. Dette var et overraskende valg, for Märtha var datter av Birgitta av Vadstena, (helgenkåret i 1391), som hadde skrevet så mye stygt om Håkons egen far, Magnus Eriksson og hengt ham ut som homofil i håp om at hennes egen sønnesønn, Karl Karlsson, skulle få overta den svenske tronen. Märtha Ulfsdatters ekteskap med ridderen Knut Algotsson, som var Magnus Erikssons trofaste følgesvenn, må ha vært utslagsgivende for valget og Margrete vokste opp med Märthas egen datter Ingegerd som fostersøster og medelev. Hun var altså en dansk prinsesse som vokste opp i Norge med en svensk kvinne som fostermor. Da Margrete var femten begynte hun og Håkon å leve sammen som ektefolk og hun var gravid da pesten for tredje gang på tyve år hjemsøkte Oslo. Statskassen var tom og det finnes bevart et brev der Margrete forklarer sin fraværende ektemann at hun og hennes tjenerskap ikke lenger kan spise seg mette, med bønn om at kongen sørger for at hun får innvilget kreditt hos Hansa-kjøpmannen Westfal. Hun bad ham også benåde to landsforviste menn, slik hun hadde lovet dem. Julen 1370 ble hennes eneste barn født, sønnen Olav (dansk Oluf). På dette tidspunkt hadde Margretes far tapt en to år lang krig mot Øst-Sverige og de hanseatiske statene Holstein og Mecklenburg. I de neste femten årene skulle Skåne tilhøre Hansaen og langt på vei var både Danmark og Øst-Sverige under tysk styre. Nå snudde Hansaen seg mot Norge og Vest-Sverige, men det lyktes kong Håkon å få i stand en fredsavtale i august 1371. Mot 12 000 mark sølv i løsepenger fikk han sin far Magnus satt fri etter seks år og fem måneder i svensk fangenskap.Sommeren 1374 besøkte kongeparet med vesle Olav kong Valdemar i Danmark. Han hadde nå utpekt en tronarving, sin avdøde datter Ingeborgs eldste sønn med Henrik III av Mecklenburg, og gutten, Albrekt, var allerede kronet til dansk konge av sin overivrige farfar. I 1374 døde også Margretes mor i Esrum kloster, der hun skal ha blitt gravlagt nær hovedalteret angitt som et grått felt i Klostergade i Esrum. Margrete betalte munkene for å holde dødsmesse for moren til evig tid.Julen skulle Margrete og hennes familie feire i Tønsberg. Kong Magnus var på vei dit da skipet hans kom ut for en storm i Bømlafjorden 1. desember. Både kongen og besetningen omkom i forliset. 24. oktober 1375 døde Valdemar Atterdag på sin yndlingsslott, Gurre slott ved Helsingør. Margrete dro til Danmark da hun hørte om sin fars sykdom. Hun må ha kjent til at Albrecht av Mecklenburg allerede var kronet til dansk konge, men 10. november underskrev hun et brev på slottet i Kalundborg der hun titulerte seg «Danmarks, Norges og Sveriges drottning». Hun fikk valgt sin fem år gamle sønn til konge av Danmark under navnet Oluf III av Danmark. I 1380 døde også Håkon VI Magnusson, og sønnen overtok tronen, under navnet Olav Håkonsson. == Enkedronning == Ettersom sønnen fremdeles var mindreårig, var Margrete regent på hans vegne. Da Olav døde 3. august 1387, ble Margrete 10. august 1387 valgt til regent av det danske riksrådet. Olav var bare seksten år da han brått ble syk mens han var alene på Falsterbohus - moren var i Ystad for å forhandle med kong Albrecht. Hun skyndte seg til sønnens båre, han ble balsamert og siden gravlagt i Sorø, der morfaren, kong Valdemar, lå. Der finnes fremdeles Olavs gravstein. I Københavnerforliket fra 1376 sto det at Margretes nevø Albrecht av Mecklenburg skulle arve Danmark om Olav falt fra. Juridisk opphørte Margretes styre i samme øyeblikk som Olav døde; hennes styre var basert på hennes posisjon som mor til den umyndige kongen. Følgelig erklærte Albrecht seg straks som Danmarks rettmessige konge. Men i løpet av en uke ble det innkalt til landsting i Skåne, der det ble utstedt et hyllingsbrev som slo fast at Margretes «gode vilje og gunst» hadde tjent borgerne vel og at hun var «deres frue og husbond» inntil «den dag, da hun og de ble enige om å velge en konge». Med dette som fullmakt kunne Margrete nå styre i sitt eget navn. Hun måtte imidlertid løse spørsmålet om tronarving. Albrecht var uaktuell i Norge på grunn av de stadige stridighetene med farsslekten, som gjorde at Riksrådet anså ham som en fiende av Norge. Margrete tok nå sin søster Ingeborgs dattersønn til fostersønn. Han het Bogislaw og var sønn av Vartislav VII av Pommern og Albrechts søster Maria av Mecklenburg. Han fikk det mer dansk-klingende navnet Erik, og er kjent som Erik av Pommern. I 1388 ble Margrete også valgt til regent i Norge. I Sverige var det på denne tiden nærmest borgerkrigstilstander mellom stormennene og kong Albrecht. Ved Dalaborgsavtalen i 1388 ble Margrete valgt til regent over den delen av Sverige som stormennene kontrollerte og disse lovet Margrete hjelp med å erobre resten av landet. Stockholm by, som var under kontroll av tyske kjøpmenn, ble omringet. Mecklenburg kom disse til hjelp og begynte å herje langs kysten av Danmark. Etter et forlik endte det med at Margrete ble valgt til regent i Sverige. Hele Norden var da samlet under henne, siden Island, Shetland, Orknøyene, Færøyene og Grønland lå under Norge, og Finland under Sverige. Kong Albrecht hadde vært hjemme i Mecklenburg og reist en hær av leiesoldater. De ankom Sverige til nyttår 1388 og satte kursen mot byen Axvall, som var beleiret av Margretes styrker. I februar 1389 støtte de to hærene sammen i slaget ved Åsle, og der ble Albrecht tatt til fange. Tyskerne stusset på at Margrete ikke ba om løsepenger, noe som ble ansett som den kristelige måten å gjøre opp på. Men Albrecht hadde latt hennes svigerfar Magnus sitte i fangenskap i seks og et halvt år. Til gjengjeld lot hun ham nå sitte to måneder lenger fengslet enn Magnus, før hun i 1395 satte ham fri mot en løsesum på 60 000 mark i sølv. Han fikk tre år fra frigivelsen til å skaffe pengene til veie, noe han ikke lyktes med. === Dronningens valgbrev inn i Norges dokumentarv === Valget av Margrete til Norges regjerende dronning var unikt i den forstand at det er eneste gang en kvinne har oppnådd en slik posisjon i riket. Hennes valgbrev ble derfor i 2012 innlemmet i Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i norsk historie. Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World), som skal bidra til å verne og tilgjengeliggjøre verdens dokumentarv, og fremstå som menneskehetens kollektive hukommelse. Da valgbrevet ble innlemmet i Norges dokumentarv, uttalte Norsk kulturråd: «Som kvinnelig monark er hun også noe nær enestående i europeisk middelalder. Videre danner valgbrevet, sammen med brevet om arvefølgen, grunnlaget for Norges deltakelse i Kalmarunionen av 1397 og derigjennom Norges suksessive underordning under Danmark i de følgende århundrene». === Kalmarunionen === Etter dette begynte Margrete å styrke sin stilling. Hun overtok selv de danske embetene marsk (d.v.s., riksmarsk) og drost, og sørget for å minske riksrådets makt. Stormennene fikk ikke lov til å bygge egne borger, og byer måtte ikke forskanses. I 1396 fikk Margrete hyllet Erik som konge av Danmark, Norge og senere også Sverige. Det ble så kalt inn til unionsmøte i Kalmar, og den 17. juni 1397 ble Erik kronet til konge av Norden (Kalmarunionen). Den 13. juli 1397 forseglet 67 geistlige og riksråder kroningsbrevet, der de lovet troskapsed til kongen. Margrete trakk seg formelt som formynder i 1401, men hadde sett seg ut en passende brud til Erik, nemlig Filippa av England, datter av Henrik IV, samtidig som hun håpet på et bryllup mellom Eriks søster og prinsen av Wales. Det siste ble det ikke noe av, men etter lange forhandlinger vedrørende nordisk hjelp til engelsk krigføring i Frankrike, ble den tolv år gamle Filippa 26. november 1405 viet til Erik ved stedfortreder. Utpå sensommeren året etter reiste hun med sitt følge til Danmark, og 26. oktober 1406 sto bryllupet mellom Filippa og den riktige brudgommen, som var dobbelt så gammel, i erkebiskopsgården Lundagård i Lund. I denne forbindelse ble Filippa kronet til dronning over de tre nordiske rikene. Hun var da nettopp fylt tretten år. Oppgaven med å oppdra og utdanne Filippa ble overlatt til Margretes fostersøster Ingegerd Knutsdotter, St. Birgittas datterdatter. Ingegerd Knutsdotter ble avsatt som abbedisse ved Vadstena, 5 februar 1403, etter å ha blitt erklært skyldig etter anklager (Biskop Peter av Strängnäs på pavens befordring November 1402) om underslag, dokumentforfalskning, og for brudd på kyskhet (utøvelse av sex på tross av kyskhetsløfte ved klosteret, i Sverige). I det følgende valget, ble hun erstattet av Gerdeka Hartlevsdotter som abbedisse og leder av klosteret. Hun ble tilgitt, og måtte erklære sine synder gjentatte ganger, for så å bli en ordinær nonne ved klosteret. Hun døde senere i 1412, til ordene: ""O! dulcissima Maria, Mater Dei, adjuva nunc". Ingenting er kjent om Margretes utseende. De britene som hørte til Filippas brudefølge, nøyde seg med å beskrive henne som «den gamle amasonen». I England trodde man feilaktig at hun i sine unge dager hadde gått i krigen som en mann. I Anders Fryxells Berättelser ur svenska historien sies det direkte at Margrete ikke var noen skjønnhet, men «mørklett i ansiktet, samt mannhaftig og sterk både av sjel og kropp, slik at hennes far pleide å si at naturen hadde gjort en feil da den skapte henne til kvinne». Noe samtidig portrett av henne finnes ikke. Margrete døde i 1412, mens skulpturen av henne på gravmonumentet ikke var ferdig før i 1423. Fra 1421 finnes et brev fra Kalundborg som lister opp gjenstander som har tilhørt Margrete, deriblant et belte i tyve deler med 52 sølvklokker etter tysk mote. På gravmonumentet er hun iført et belte med slike påhengte bjeller, noe man tidligere syntes stemte dårlig med dronningverdigheten, men som altså var en helt korrekt detalj.Margrete var fremdeles aktiv i bakgrunnen og trakk i trådene, frem til hun ble akutt syk om kvelden 27. oktober 1412 på et skip i Flensburgfjorden. Hun døde samme natt, trolig av pest. Først ble hun ført til Sorø, der hun hadde gravlagt både sin far og sin sønn, slik at man antok at hun selv ønsket å gravlegges der. Men året etter sørget kong Erik for en staselig kirkefest i forbindelse med at hun ble flyttet til Roskilde domkirke, der hun fremdeles ligger. Det var hennes begravelse her som har gitt domkirken en særstilling blant Danmarks øvrige kirker. Heretter ble Roskilde domkirke stedet for kongekroninger og kongelige begravelser, men unntak av Filippa og Erik, som ble gravlagt andre steder. == Relikviene etter Margrete == Margretes grav ble viet stor interesse, og domkirken stilte ut tre gjenstander som ble knyttet til henne - en slipestein, en fane og en kjole sydd av gyllen brokade fra Italia, som ble påstått å være hennes brudekjole. Kjolen er testet med karbondatering ved Svedberg-laboratoriet og tidfestet til perioden 1400–1440. Den kan altså ha tilhørt Margrete, men hennes brudekjole var den ikke. Hvordan den havnet i Roskilde katedral vet vi ikke, og den er først omtalt i 1593, av en engelsk reisende, Fynes Moryson, som skriver om slipesteinen at Albrecht hadde sendt henne den, for at hun skulle slipe sine sverd med den. Grev Christian av Anhalt besøkte domkirken i 1623, og beskrev plagget som Margretes brudekjole, men nevner verken fanen eller slipesteinen. Arent Berntsen nevner i Danmarckis oc Norgis fructbar Herlighed kjortelen, fanen og slipesteinen, som han mener Albrecht sendte henne til å slipe sine spyd og sverd på. I august 1658, et halvt år etter freden i Roskilde, brøt Karl X Gustav fredsavtalen og beleiret København. Han og dronning Hedvig Eleonora av Holstein-Gottorp holdt tidvis hoff på Frederiksborg slott. Dit førte man sommeren 1659 Margrete-«relikviene» fra Roskilde domkirke. Etter Karl Xs død besluttet det sittende råd å føre de tre gjenstandene til Uppsala for oppbevaring i kirken der. Dit kom de først i 1665, i nærvær av den ni år gamle Karl XI og riksmarskalk Gabriel Oxenstierna. Johannes Schefferus utgav året etter en beskrivelse av Uppsala domkirke. Han opplyser at slipesteinen lå i dronning Katarina Jagellonicas kapell. Kjolen beskriver han også, men om fanen forteller Schefferus helt feilaktig at den ble båret av «Kristian Tyrann» (= Christian II) ved Stockholms blodbad, «förts til spott och spe framför rikets främsta män, vilka han senare lät avrätta». I starten av 1730-tallet skrev C.C. Frediani at slipesteinen var sendt fra Albrecht til Margrete, mens dronningen hadde sendt fanen til ham, og helt feilaktig hevder Frediani at dette var samme fane som Erik XIV lot bære foran de høye herrer i Stockholm som en hån, «dem han här sedan uppå Slåttet mörda lät». Like feilaktig hevder han at Margrete-kjolen var hennes kroningsantrekk. I Sveas Rikes Historia, del II fra 1765 nevner Dalin slipesteinen og fanen, og dessuten «en råck» (= et skjørt), som han mener dronningen også kan ha fått av Albrecht. Da Joh.B.Busser i 1773 skrev om Uppsala domkirke, nevner han en rokk. Det er trolig ordet råck han har misforstått, og trodd det dreide seg om en rokk, uten engang å undersøke saken. På vei mot glemselen blir gjenstandene beskrevet mer og mer forvansket. Sommeren 1837 besøkte H.C. Andersen Uppsala domkirke og noterte i sin dagbok: «Her er Slibestenen Margrethe fik fra Albrect og den Fane af en Serk hun sendte ham.» Kjolen omtaler han ikke, og en C.J.Bergman skriver i 1842 at mens slipesteinen og fanen er opphengt på veggen, oppbevares «ett stycke Gyllenduk» som har tilhørt dronning Margrete, i et skap. Trolig har man bekymret seg over souvenir-jegere, for biter av kjolens nederste kant er tydelig klippet eller revet vekk. En bit ble senere innlevert til Örebro läns museum som gave, og er siden sydd på plass i kjolen igjen. Men etter at kjolen ble gjemt vekk i et skap, er det tydelig at den raskt er blitt glemt. 23. desember 1881 ble fanen og slipesteinen overført til Statens historiska museum, men kjolen nevnes ikke. Tydeligvis var den i ferd med å forsvinne blant domkirkens liturgiske stasplagg, og omtales i inventarielisten fra 1891 som «En kåpa; rödt siden; på utsiden gulltråd, utsliten». Først i 1906 ble den gjenoppdaget og identifisert av Agnes Branting. I dag oppbevares den i Uppsala domkirkes «skattkammer». == Stamtavle == == Referanser == == Litteratur == Palm, Siv Randi (2008): Norske prinsesser, forlaget Pantagruel, Oslo, ISBN 978-82-7900-322-9 Geijer, Agnes; Franzén, Anne Marie; og Nockert, Margareta (1994): Drottning Margaretas gyllene kjortel i Uppsala domkyrka, Kungl.vitterhets historie og antikvitets akademien, Stockholm, ISBN 91-7402-249-0 Haug, Eldbjørg (1995): «Erik av Pommerns norske kroning» i: Historisk tidsskrift nr 74, nr. 1 : 1 – 21 og 492 – 508. Haug, Eldbjørg (1995): «Erik av Pommerns norske kroning nok en gang : svar til Knut Dørum og Erik Opsahl» i: Historisk tidsskrift 74 (4). Haug, Eldbjørg (2000): Margrete, den siste dronning i Sverreætten: Nordens fullmektige frue og rette husbonde. Oslo. Haug, Eldbjørg (1996): «Provincia Nidrosiensis i dronning Margretes unions- og maktpolitikk» i: Skriftserie fra Historisk institutt. Trondheim 1996, 2 utg. 2006. Thuesen, Nils Petter (1991): Norges dronninger gjennom tusen år. Oslo: Tiden Norsk Forlag. s. 57–65. ISBN 82-10034-58-8. == Eksterne lenker == (en) Margaret I of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Margrete 1. af Danmark – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Margrete I – Nordens frue og husbond Dronning Margretes valgbrev 1388 Nockert, Margareta (28. mai 2009): «Den gyllene kjorteln i Uppsala domkyrka», HumanistPortalen Margrete Valdemarsdatter i Store norske leksikon Margrete Valdemarsdatter i Norsk biografisk leksikon

Dronning Margretes vei er en vei på Økern i bydel Grünerløkka i Oslo. Den går fra en rundkjøring ved Økernveien og først sørøstover parallelt med Ring 3, dernest nordøstover til en rundkjøring ved Standardveien og Selma Ellefsens vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Amborg_Wesseltoft

2023-02-04

Amborg Wesseltoft

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1815', 'Kategori:Fødsler i 1741', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske godseiere', 'Kategori:Personer fra Skien kommune']

Amborg Jørgensdatter Wesseltoft (født 1741 i Skien, død 1815 i Porsgrund) var en norsk kvinne fra Wesseltoftslekten i Grenland. Gjennom sitt ekteskap med godseier Nicolai Benjamin Aall ble hun mor til to eidsvollsmenn samt frue til Ulefos hovedgård. Amborg Jørgensdatter Wesseltoft var datter av den rike kjøpmann i Skien Jørgen Simonsen Wesseltoft og hustru Inger Jocumsdatter Coldevin. Da faren døde i 1760 ble en betydelig arv delt mellom de etterlatte. Den 17. februar 1769 giftet Amborg seg med den velstående trelasthandleren Nicolai Benjamin Aall. De nygifte bosatte seg på Aallgården i Porsgrunn. I 1778 døde brått hennes bror Jochum Jørgensen, og etterlot seg en formue på 100 000 riksdaler. Wesseltofts bror og ektemannen ble heretter bobestyrere etter den avdøde broren, og formuen vokste. Ved hjelp av sin egen farsarv, Amborgs arv, medgift samt lån i Jochums bo, kunne ektemannen Nicolai Aall i 1782 utløse sine medeiere og dermed bli eneeier av Ulefos hovedgård. Til tross for velstanden, levde Amborg Wesseltoft og hennes barn nøkterne liv. Hun var selv sterkt religiøs og oppvokst i Brødremenighetens glanstid i Skien, hvor nøysomhet, flid og nestekjærllighet sto i høysetet.Nicolai Aall døde i 1798, mens Amborg Wesseltoft levde videre i 17 år. Hun ble begravet ved siden av sin ektemann ved Østre Porsgrunn kirke.

Amborg Jørgensdatter Wesseltoft (født 1741 i Skien, død 1815 i Porsgrund) var en norsk kvinne fra Wesseltoftslekten i Grenland. Gjennom sitt ekteskap med godseier Nicolai Benjamin Aall ble hun mor til to eidsvollsmenn samt frue til Ulefos hovedgård. Amborg Jørgensdatter Wesseltoft var datter av den rike kjøpmann i Skien Jørgen Simonsen Wesseltoft og hustru Inger Jocumsdatter Coldevin. Da faren døde i 1760 ble en betydelig arv delt mellom de etterlatte. Den 17. februar 1769 giftet Amborg seg med den velstående trelasthandleren Nicolai Benjamin Aall. De nygifte bosatte seg på Aallgården i Porsgrunn. I 1778 døde brått hennes bror Jochum Jørgensen, og etterlot seg en formue på 100 000 riksdaler. Wesseltofts bror og ektemannen ble heretter bobestyrere etter den avdøde broren, og formuen vokste. Ved hjelp av sin egen farsarv, Amborgs arv, medgift samt lån i Jochums bo, kunne ektemannen Nicolai Aall i 1782 utløse sine medeiere og dermed bli eneeier av Ulefos hovedgård. Til tross for velstanden, levde Amborg Wesseltoft og hennes barn nøkterne liv. Hun var selv sterkt religiøs og oppvokst i Brødremenighetens glanstid i Skien, hvor nøysomhet, flid og nestekjærllighet sto i høysetet.Nicolai Aall døde i 1798, mens Amborg Wesseltoft levde videre i 17 år. Hun ble begravet ved siden av sin ektemann ved Østre Porsgrunn kirke. == Barn == Paret fikk flere barn: Niels Aall, statsråd Jørgen Aall, eidsvollsmann og stortingsrepresentant Benedicte Henrikka Aall, gift med Ulrich Fredrich von Cappelen Jacob Aall, eidsvollsmann og jernverkseier Inger Aall, gift med Hans E. Møller Nicolai Benjamin Aall Constance Aall, gift med Peder D.S. Herlofson == Referanser == == Litteratur == Haagen Krog Steffens: Slægten Aall, Kristiania 1908, med senere tilleggsbind

thumb|Amborg Aall og ektefelles gravminne ved Østre Porsgrunn kirke. På minnesmerket leses: OG AF AMBOR AALL FÖD IÖRGENSEN FÖD DEN 7de DECB: 1741 DÖD DEN 25: NOVB: 1815.

https://no.wikipedia.org/wiki/Standardveien_(Oslo)

2023-02-04

Standardveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Oslostubber', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-03', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke']

Standardveien er en vei på Økern i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra en rundkjøring ved Ulvenveien til en rundkjøring ved Selma Ellefsens vei og Dronning Margretes vei. Veien utgjør en del av riksvei 163. Standard Telefon og Kabelfabrik er opphavet til veiens navn. Fabrikken lå like ved i Kabelgata. Navnet ble vedtatt i 2008.

Standardveien er en vei på Økern i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra en rundkjøring ved Ulvenveien til en rundkjøring ved Selma Ellefsens vei og Dronning Margretes vei. Veien utgjør en del av riksvei 163. Standard Telefon og Kabelfabrik er opphavet til veiens navn. Fabrikken lå like ved i Kabelgata. Navnet ble vedtatt i 2008. == Referanser ==

Standardveien er en vei på Økern i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra en rundkjøring ved Ulvenveien til en rundkjøring ved Selma Ellefsens vei og Dronning Margretes vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Marta_Steinsviks_vei_(Oslo)

2023-02-04

Marta Steinsviks vei (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand']

Marta Steinsviks vei (1–77J, 2A–16D) er en vei på Mortensrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Stenbråtveien og ender i en snuplass. Veien fikk navn i 2005 etter Marta Steinsvik, som eide Steinbråten gård til 1940. I etterkant har navnevalget vært omstridt på grunn av Steinsviks uttalte antisemittisme og antikatolisisme, og det er foreslått endret. I Mandal er et tilsvarende gatenavn vedtatt endret.Veien har bebyggelse knyttet til Stenbråten borettslag (oppført 2009) , Mikkelsgrenda borettslag (oppført 2007) og Rudshagen borettslag (oppført 2010–11).

Marta Steinsviks vei (1–77J, 2A–16D) er en vei på Mortensrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Stenbråtveien og ender i en snuplass. Veien fikk navn i 2005 etter Marta Steinsvik, som eide Steinbråten gård til 1940. I etterkant har navnevalget vært omstridt på grunn av Steinsviks uttalte antisemittisme og antikatolisisme, og det er foreslått endret. I Mandal er et tilsvarende gatenavn vedtatt endret.Veien har bebyggelse knyttet til Stenbråten borettslag (oppført 2009) , Mikkelsgrenda borettslag (oppført 2007) og Rudshagen borettslag (oppført 2010–11). == Referanser == == Kilder == Oslo byleksikon

Marta Steinsviks vei (1–77J, 2A–16D) er en vei på Mortensrud i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går som blindvei sørover fra Stenbråtveien og ender i en snuplass.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skiferveien_(Oslo)

2023-02-04

Skiferveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Lambertseter']

Skiferveien (21–27, 2–18) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Langbølgen til Hellinga. Navnet ble vedtatt i 1951. I området er også en rekke andre veier med navn hentet fra geologiens verden. Veien har blokkbebyggelse fra 1955–56 knyttet til Gamlehagen borettslag.

Skiferveien (21–27, 2–18) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Langbølgen til Hellinga. Navnet ble vedtatt i 1951. I området er også en rekke andre veier med navn hentet fra geologiens verden. Veien har blokkbebyggelse fra 1955–56 knyttet til Gamlehagen borettslag. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skiferveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 509. ISBN 978-82-573-1760-7.

Skiferveien (21–27, 2–18) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Langbølgen til Hellinga.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skogroveien_(Oslo)

2023-02-04

Skogroveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Bekkelaget']

Skogroveien (1A–7, 2A–10B) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Kirkeåsveien. Veien fikk navn i 1922 etter villaeiendommen Skovro i nr. 2–4.

Skogroveien (1A–7, 2A–10B) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Kirkeåsveien. Veien fikk navn i 1922 etter villaeiendommen Skovro i nr. 2–4. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skogroveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 511. ISBN 978-82-573-1760-7.

Skogroveien (1A–7, 2A–10B) er en vei på Bekkelagshøgda i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Ekebergveien til Kirkeåsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skogryggveien_(Oslo)

2023-02-04

Skogryggveien (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Vestre Aker']

Skogryggveien (1A–39, 2–30) er en vei i Gulleråsen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Faunveien til Skådalsveien. Etter krysset med sistnevnte fortsetter Huldreveien i det samme veiløpet over Holmenkollbanen ved Vettakollen stasjon. Navnet viser til beliggenheten og hadde vært i bruk en stund da det ble offisielt vedtatt i 1907. Veien har villabebyggelse.

Skogryggveien (1A–39, 2–30) er en vei i Gulleråsen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Faunveien til Skådalsveien. Etter krysset med sistnevnte fortsetter Huldreveien i det samme veiløpet over Holmenkollbanen ved Vettakollen stasjon. Navnet viser til beliggenheten og hadde vært i bruk en stund da det ble offisielt vedtatt i 1907. Veien har villabebyggelse. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skogryggveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 511. ISBN 978-82-573-1760-7.

Skogryggveien (1A–39, 2–30) er en vei i Gulleråsen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Faunveien til Skådalsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skogstien_(Oslo)

2023-02-04

Skogstien (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Skogstien (3–7, 2–6) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Høybråtenveien, men fortsetter som gangvei til litt forbi Starveien. Fra Høybråtenveien ligger Høybråtenparken langs Skogstien. Navnet ble vedtatt i 1925.

Skogstien (3–7, 2–6) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Høybråtenveien, men fortsetter som gangvei til litt forbi Starveien. Fra Høybråtenveien ligger Høybråtenparken langs Skogstien. Navnet ble vedtatt i 1925. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skogstien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 511-512. ISBN 978-82-573-1760-7.

Skogstien (3–7, 2–6) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei sørøstover fra Høybråtenveien, men fortsetter som gangvei til litt forbi Starveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skogvollveien_(Oslo)

2023-02-04

Skogvollveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Bjerke']

Skogvollveien (5A–37B, 6A–46) er en vei på Økern i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Rabbeveien til Økernveien. Navnet ble vedtatt i 1925.

Skogvollveien (5A–37B, 6A–46) er en vei på Økern i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Rabbeveien til Økernveien. Navnet ble vedtatt i 1925. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 512. ISBN 978-82-573-1760-7.

Skogvollveien (5A–37B, 6A–46) er en vei på Økern i bydel Bjerke i Oslo. Den går fra Rabbeveien til Økernveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Viejo_Molino_San_Bernardo

2023-02-04

Viejo Molino San Bernardo

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

San Bernardo eller Viejo Molino San Bernardo er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 456 innbyggere.

San Bernardo eller Viejo Molino San Bernardo er en by i kommunen Pando i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 456 innbyggere. == Befolkning == Viejo Molino har 456 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Viejo Molino San Bernardo Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.

| kommune = Pando

https://no.wikipedia.org/wiki/Motbakkene_(Oslo)

2023-02-04

Motbakkene (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Oppsal']

Motbakkene (1–5, 2–8) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørover fra Østmarkveien. Sør for Tores vei er den gangvei, med den nederste biten mot Østbyveien som adkomstvei til husene. Det meste av veien er smal. Navnet ble vedtatt i 1939. Veien har villabebyggelse.

Motbakkene (1–5, 2–8) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørover fra Østmarkveien. Sør for Tores vei er den gangvei, med den nederste biten mot Østbyveien som adkomstvei til husene. Det meste av veien er smal. Navnet ble vedtatt i 1939. Veien har villabebyggelse. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Motbakkene». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 368. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Motbakkene (1–5, 2–8) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går sørover fra Østmarkveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Regiontog

2023-02-04

Regiontog

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanestubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-12', 'Kategori:Togtyper']

Regiontog er en type persontog som ligger mellom lokaltog og fjerntog. De brukes på mellomlange og lengre strekninger, ofte mellom store byer og andre byer og tettsteder i samme landsdel. Der de går parallelt med lokaltogene, stopper de som regel ikke på de mindre stasjonene. Utenfor områder der det finnes lokaltog stopper de som regel på alle eller iallfall de fleste stasjoner med persontrafikk.

Regiontog er en type persontog som ligger mellom lokaltog og fjerntog. De brukes på mellomlange og lengre strekninger, ofte mellom store byer og andre byer og tettsteder i samme landsdel. Der de går parallelt med lokaltogene, stopper de som regel ikke på de mindre stasjonene. Utenfor områder der det finnes lokaltog stopper de som regel på alle eller iallfall de fleste stasjoner med persontrafikk. == Norge == I Norge opereres denne typen tog for det meste av Vy. Stoppmønsteret tilsvarer omtrent tidligere tiders hurtigtog (Ht), men en rekke stasjoner er nedlagt siden dette togslaget fantes. === Regiontog i Norge fra 11.desember 2022 === RE10 Lillehammer–Oslo S–Drammen – 16 stasjoner RE11 Eidsvoll–Oslo S-Skien – 21 stasjoner R12 Kongsberg–Drammen–Oslo S–Eidsvoll – 18 stasjoner R13 Drammen–Oslo S–Jessheim–Dal – 18 stasjoner R14 Asker–Oslo S–Sørumsand–Skarnes–Kongsvinger – 20 stasjoner RE20 Oslo S–Halden–Göteborg C – 12 stasjoner R21 Oslo S–Ski–Vestby–Moss – 13 stasjoner R22 Oslo S–Ski–Spydeberg–Mysen–Rakkestad – 18 stasjoner R23 Oslo S–Ski – 2 stasjoner RE30 Oslo S–Nittedal–Jaren–Gjøvik – 23 stasjoner R31 Oslo S–Nittedal–Jaren – 23 stasjoner R40 Bergen–Voss–Myrdal–(Gol) – 24(+7) stasjoner (Vossebanen) R45 Flåm–Berekvam–Myrdal – 9 stasjoner (Flåmsbana) R50 Nelaug–Arendal – 9 stasjoner (Arendalsbanen) R55 Notodden–Nordagutu–Skien–Porsgrunn – 6 stasjoner (Bratsbergbanen) R60 Hamar–Røros–Trondheim S–(Ranheim) – 38(+5) stasjoner (Rørosbanen) R65 Dombås–Åndalsnes – 5 stasjoner (Raumabanen) R70 Steinkjer–Trondheim S–Støren–(Oppdal) – 34(+2) stasjoner (Trønderbanen) R71 Trondheim S–Hell–Storlien – 9 stasjoner (Meråkerbanen) R75 Rognan–Bodø – 7 stasjoner (Saltenpendelen) == Referanser ==

Regiontog er en type persontog som ligger mellom lokaltog og fjerntog. De brukes på mellomlange og lengre strekninger, ofte mellom store byer og andre byer og tettsteder i samme landsdel.

https://no.wikipedia.org/wiki/Moserabben_(Oslo)

2023-02-04

Moserabben (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Røa']

Moserabben (1–23, 2–16) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørvestover fra Ostadalsveien til Myrhaugen. Navnet ble vedtatt i 1955.

Moserabben (1–23, 2–16) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørvestover fra Ostadalsveien til Myrhaugen. Navnet ble vedtatt i 1955. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Moserabben». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 368. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Moserabben (1–23, 2–16) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørvestover fra Ostadalsveien til Myrhaugen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Campo_Militar_(Uruguay)

2023-02-04

Campo Militar (Uruguay)

['Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Campo Militar er en by i kommunen Los Cerrillos i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 299 innbyggere.

Campo Militar er en by i kommunen Los Cerrillos i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 299 innbyggere. == Befolkning == Campo Militar har 299 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Campo Militar

| kommune = Cerrillos

https://no.wikipedia.org/wiki/Edward_Thornton_(1766%E2%80%931852)

2023-02-04

Edward Thornton (1766–1852)

['Kategori:Ambassadører til Brasil', 'Kategori:Ambassadører til Portugal', 'Kategori:Ambassadører til Sverige', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske ambassadører', 'Kategori:Britiske ambassadører til USA', 'Kategori:Britiske diplomater', 'Kategori:Dødsfall 3. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1852', 'Kategori:Fødsler 22. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1766', 'Kategori:Medlemmer av Royal Society', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Order of the Bath', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Edward Thornton (født 22. oktober 1766 i London, død 3. juli 1852 i Plymouth i Devon i England) var en britisk diplomat, for ettertiden mest kjent for sitt arbeide som Storbritannias utsending til Sverige under Napoleonskrigene.

Edward Thornton (født 22. oktober 1766 i London, død 3. juli 1852 i Plymouth i Devon i England) var en britisk diplomat, for ettertiden mest kjent for sitt arbeide som Storbritannias utsending til Sverige under Napoleonskrigene. == Liv og virke == === Bakgrunn === Han ble født i London som tredje sønn av en vertshusholder og ble foreldreløs i ung alder. Han fikk utdannelse ved Christ's Hospital og deretter ved Pembroke College i University of Cambridge. === Karriere === Thornton ble britisk visekonsul i Maryland i juni 1793 og var Storbritannias ambassadør til USA fra 1800 til 1804. Han ble deretter stasjonert i Sverige som minister i desember 1807 til november 1808, med oppgaven å etablere en allianse mot Napoléon Bonaparte. I oktober 1811 seilte Thornton med HMS «Victory» på et spesialoppdrag til Sverige og han forhandlet frem allianseavtaler med både Sverige og Russland, avtalene ledet frem til den sjette koalisjonen mot Frankrike og dets allierte under Napoléon Bonaparte. Thornton var med som britisk representant under forhandlingene i Kiel i januar 1814 som resulterte i Kielfreden hvor Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Edward Thornton fulgte den svenske kronprinsen Karl Johan under felttoget i Europa og var med han ved inntoget i Paris i 1814. Han ble medlem av det kongelige råd (engelsk: Privy Council) i 1816. I juli 1817 ble han utnevnt til britisk minister til Portugal og sluttet seg til det portugisiske hoffet som da var i Brasil. Fra april 1819 til mars 1821 var han ambassadør til Portugal, hvorpå han returnerte til Storbritannia. Thornton var igjen britisk ambassadør til Portugal fra august 1823 til august 1824. I perioden overrakte han Hosebåndsordenen til kongen av Portugal og ga assistanse til styresmaktene i forbindelse med opprøret i landet. Av den portugisiske kongen Johan VI ble Thornton utnevnt til greve av Cassilhas. Edward Thornton ble innvalgt i Royal Society i juni 1810 og i 1822 ble han utnevnt til Knight Grand Cross, Order of the Bath. Han trakk seg tilbake fra diplomatiet i august 1824. I 1812 giftet han seg med Wilhelmina Kohp fra Hannover og de fikk en datter og seks sønner. Etter han hadde trukket seg tilbake bodde han i Wembury House, Plymouth, Devon hvor han døde i 1852. == Referanser == == Eksterne lenker == Om Edward Thornton, fra Nordisk familjebok

Edward Thornton (født 22. oktober 1766 i London, død 3.

https://no.wikipedia.org/wiki/Karsten_Kjelbergs_vei_(Oslo)

2023-02-04

Karsten Kjelbergs vei (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø']

Karsten Kjelbergs vei er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østensjøveien til Grønlibakken. Veien fikk navn i 1987 etter Karsten Kjelberg (1902–87), som var rektor ved Østensjø skole i 1946–69.1 er eneste nummer i bruk.

Karsten Kjelbergs vei er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østensjøveien til Grønlibakken. Veien fikk navn i 1987 etter Karsten Kjelberg (1902–87), som var rektor ved Østensjø skole i 1946–69.1 er eneste nummer i bruk. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Karsten Kjelbergs vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 296. ISBN 978-82-573-1760-7.

Karsten Kjelbergs vei er en vei på Skøyenåsen i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Østensjøveien til Grønlibakken.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bol%C3%ADvar_(Uruguay)

2023-02-04

Bolívar (Uruguay)

['Kategori:1886 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1886', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Bolívar eller Pueblo Bolívar er en by i kommunen Tala i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 139 innbyggere.

Bolívar eller Pueblo Bolívar er en by i kommunen Tala i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 139 innbyggere. == Historie == Byen ble grunnlagt i 1886. Bolívar er oppkalt etter Simón Bolívar. == Befolkning == Bolívar har 139 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Transport == Ruta 7 Aparicio Saravia forbinder Bolívar med San Jacinto, Migues, Fraile Muerto og Melo. == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Bolívar

| kommune = Tala

https://no.wikipedia.org/wiki/Karolinerveien_(Oslo)

2023-02-04

Karolinerveien (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Alna']

Karolinerveien er en vei på Ellingsrudi bydel Alna i Oslo. Den går sørvestover fra Per Krohgs vei og krysser kommunegrensen til Lørenskog før den ender i Gamleveien, fortsettelsen av Gamle Strømsvei i Lørenskog. Veien fikk navn i 1989 etter Karl XIIs soldater. I 1716 var det kamper ved Bakås skanse, og disse har gitt opphav til flere veinavn i området. 5 er eneste nummer i bruk.

Karolinerveien er en vei på Ellingsrudi bydel Alna i Oslo. Den går sørvestover fra Per Krohgs vei og krysser kommunegrensen til Lørenskog før den ender i Gamleveien, fortsettelsen av Gamle Strømsvei i Lørenskog. Veien fikk navn i 1989 etter Karl XIIs soldater. I 1716 var det kamper ved Bakås skanse, og disse har gitt opphav til flere veinavn i området. 5 er eneste nummer i bruk. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Karolinerveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 296. ISBN 978-82-573-1760-7.

Karolinerveien er en vei på Ellingsrudi bydel Alna i Oslo. Den går sørvestover fra Per Krohgs vei og krysser kommunegrensen til Lørenskog før den ender i Gamleveien, fortsettelsen av Gamle Strømsvei i Lørenskog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Karistien_(Oslo)

2023-02-04

Karistien (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Karistien er en gangvei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går vestover fra Bjørnheimveien og dreier etterhvert mer nordover på vestsiden av Høybråten kirkegård. Den går så i undergang under Høybråtenveien og ender ved Haugenstuveien like ved Haugen skole. Området har et omfattende nett av gangveier som ikke følger veienes traseer, men går mellom disse og til dels gjennom parkområder. Navnet ble vedtatt i 2001.

Karistien er en gangvei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går vestover fra Bjørnheimveien og dreier etterhvert mer nordover på vestsiden av Høybråten kirkegård. Den går så i undergang under Høybråtenveien og ender ved Haugenstuveien like ved Haugen skole. Området har et omfattende nett av gangveier som ikke følger veienes traseer, men går mellom disse og til dels gjennom parkområder. Navnet ble vedtatt i 2001. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Karistien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 292. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == Stovnerporten om veinavn i bydelen

Karistien er en gangvei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går vestover fra Bjørnheimveien og dreier etterhvert mer nordover på vestsiden av Høybråten kirkegård.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Kypros debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark, med sangen «Mia efhí», framført på gresk av Theodora Rafti. Bidragene ble valgt gjennom en nasjonal finale, arrangert av den kypriotiske kringkasteren RIK.

https://no.wikipedia.org/wiki/Capilla_de_Cella

2023-02-04

Capilla de Cella

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Capilla de Sauce er en by i kommunen Soca i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 119 innbyggere.

Capilla de Sauce er en by i kommunen Soca i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 119 innbyggere. == Befolkning == Capilla de Cella har 119 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Transport == Ruta 9 Leonardo Olivera forbinder Capilla de Cella med Chuy og Brasil. == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Capilla de Cella

| kommune = Soca

https://no.wikipedia.org/wiki/Linhusveien_(Oslo)

2023-02-04

Linhusveien (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Røa']

Linhusveien (1–25B, 2A–24C) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Sørkedalsveien til Gravdalsveien. Veien fikk navn i 1937 etter et hus ved veien som ble brukt til tørking av lin.

Linhusveien (1–25B, 2A–24C) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Sørkedalsveien til Gravdalsveien. Veien fikk navn i 1937 etter et hus ved veien som ble brukt til tørking av lin. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Linhusveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 337. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Linhusveien (1–25B, 2A–24C) er en vei på Røa i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra Sørkedalsveien til Gravdalsveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Linjebakken_(Oslo)

2023-02-04

Linjebakken (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Stovner']

Linjebakken (9–21, 4) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Linjeveien på sørsiden av Hovedbanen like ved Høybråten stasjon.

Linjebakken (9–21, 4) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Linjeveien på sørsiden av Hovedbanen like ved Høybråten stasjon. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Linjebakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 337. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (L)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Linjebakken (9–21, 4) er en vei på Høybråten i bydel Stovner i Oslo. Den går som blindvei nordøstover fra Linjeveien på sørsiden av Hovedbanen like ved Høybråten stasjon.

https://no.wikipedia.org/wiki/Castellanos_(Uruguay)

2023-02-04

Castellanos (Uruguay)

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Castellanos er en by i kommunen San Bautista i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 520 innbyggere.

Castellanos er en by i kommunen San Bautista i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 520 innbyggere. == Befolkning == Castellanos har 520 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Castellanos

| kommune = San Bautista

https://no.wikipedia.org/wiki/Barra_de_Carrasco

2023-02-04

Barra de Carrasco

['Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Ciudad de la Costa', 'Kategori:Sider med kart']

Barra de Carrasco er en by i kommunen Ciudad de la Costa i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 5 410 innbyggere.

Barra de Carrasco er en by i kommunen Ciudad de la Costa i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 5 410 innbyggere. == Geografi == Byen ligger sør i Canelones i Ciudad de la Costa, ut mot Río de la Plata. == Befolkning == Barra de Carrasco har 5 410 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Barra de Carrasco Arkivert 18. mai 2012 hos Wayback Machine.

| kommune = Ciudad de la Costa

https://no.wikipedia.org/wiki/Strata_Diocletiana

2023-02-04

Strata Diocletiana

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Libanon', 'Kategori:Romerveier', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Syria']

Strata Diocletiana (latin for «Diokletians vei») var en befestet militær- og handelsvei som løpe langs den østre ørkengrense, Limes Arabicus, i den romerske provinsen Syria, i dagens Syria og Jordan. Som navnet antyder ble den anlagt i keiser Diokletians regjeringstid (284–305 e.Kr.)- Den var som del av en omfattende befestningsenhet. Veien ble kantet av en serie rektangulære festningsverk (quadriburgia), alla bygd på et lignende vis ved vannrike steder, rundt en dagsmarsj (cirka 20 romerske mil) fra hverandre. Langs veien ble bygd store vanntanker og milstolper for å underlette ferden begge veier og for å underlette forsvaret mot forskjellige beduinstammer. Veien begynte ved elven Eufrats søndre bredd og strakk seg derfra mot sørvest, med trasé øst for Resafa, Palmyra, Damaskus og Bosra og så ned til nordøstre Arabia.

Strata Diocletiana (latin for «Diokletians vei») var en befestet militær- og handelsvei som løpe langs den østre ørkengrense, Limes Arabicus, i den romerske provinsen Syria, i dagens Syria og Jordan. Som navnet antyder ble den anlagt i keiser Diokletians regjeringstid (284–305 e.Kr.)- Den var som del av en omfattende befestningsenhet. Veien ble kantet av en serie rektangulære festningsverk (quadriburgia), alla bygd på et lignende vis ved vannrike steder, rundt en dagsmarsj (cirka 20 romerske mil) fra hverandre. Langs veien ble bygd store vanntanker og milstolper for å underlette ferden begge veier og for å underlette forsvaret mot forskjellige beduinstammer. Veien begynte ved elven Eufrats søndre bredd og strakk seg derfra mot sørvest, med trasé øst for Resafa, Palmyra, Damaskus og Bosra og så ned til nordøstre Arabia. == Litteratur == Michaela Konrad: Der spätrömische Limes in Syrien. Archäologische Untersuchungen an den Grenzkastellen von Sura, Tetrapyrgium, Cholle und in Resafa (= Resafa. Bd. 5). Philipp von Zabern, Mainz 2001, ISBN 3-8053-2600-9. Thomas Bauzou: «Les routes romaines de Syrie.» I: Jean-Marie Dentzer, Winfried Orthmann (Hrsg.): Archeologie et histoire de la Syrie. Band 2: La Syrie de l'Époque Achéménide à l'Avènement de l'Islam (= Schriften zur Vorderasiatischen Archäologie. Bd. 1). SDV, Saarbrücken 1989, ISBN 3-925036-34-2, s. 205–221. Thomas Bauzou: «Activité de la mission archéologique Strata diocletiana en 1990 et 1992.» I: Chronique archéologique en Syrie. Bd. 1, 1992 (1997), ZDB 2021453-4, s. 136–140. Jörg Wagner: Die Römer an Euphrat und Tigris. In: Antike Welt, Sonderausgabe Nr. 16, Mainz 1985.

Strata Diocletiana (latin for «Diokletians vei») var en befestet militær- og handelsvei som løpe langs den østre ørkengrense, Limes Arabicus, i den romerske provinsen Syria, i dagens Syria og Jordan. Som navnet antyder ble den anlagt i keiser Diokletians regjeringstid (284–305 e.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Kroatia debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark og vant konkurransen med sangen «Ti si moja prva ljubav», framført på kroatisk av Dino Jelusić. Bidragene ble valgt gjennom en nasjonal finale, arrangert av den kroatiske kringkasteren HRT.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Italia debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2014 på Malta og vant konkurransen med sangen «Tu primo grande amore», framført på italiensk og engelsk av Vincenzo Cantiello. Dette var første gang siden 2003, da Kroatia vant, at et land vinner konkurransen samme år som de debuterer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Via_regia

2023-02-04

Via regia

['Kategori:Pekere']

Via regia, eller Via Regia, kan vise til: Via regia, latinsk for kongevei Navnet på en tidligere handelsvei i Midtøsten, se Via Regia (antikken) Viareggio, en by i Italia

Via regia, eller Via Regia, kan vise til: Via regia, latinsk for kongevei Navnet på en tidligere handelsvei i Midtøsten, se Via Regia (antikken) Viareggio, en by i Italia

Via Regia var en viktig vei i antikkens Midtøsten. Den strakk seg fra Egypt, videre over Sinaihalvøya via Akaba til Damaskus og videre til Resafa ved elven Eufrat.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prokopis_Pavlopoulos

2023-02-04

Prokopis Pavlopoulos

['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 10. juli', 'Kategori:Fødsler i 1950', 'Kategori:Greske presidenter', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Messenia', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Prokopis Pavlopoulos (gresk: Προκόπης Παυλόπουλος, født 10. juli 1950 i Kalamata, Messenia) er en gresk jurist og politiker. Han ble 18. februar 2015 valgt som Hellas' president med 233 av 300 stemmer i Hellas' parlament. Pavlopoulos som er medlem av høyrepartiet Nea Dimokratia, ble foreslått som president av den venstreorienterte regjeringen Tsipras. Han tiltrådte sitt embete 13. mars 2015. Den 13. mars 2020 ble han etterfulgt av Katerina Sakellaropoulou.

Prokopis Pavlopoulos (gresk: Προκόπης Παυλόπουλος, født 10. juli 1950 i Kalamata, Messenia) er en gresk jurist og politiker. Han ble 18. februar 2015 valgt som Hellas' president med 233 av 300 stemmer i Hellas' parlament. Pavlopoulos som er medlem av høyrepartiet Nea Dimokratia, ble foreslått som president av den venstreorienterte regjeringen Tsipras. Han tiltrådte sitt embete 13. mars 2015. Den 13. mars 2020 ble han etterfulgt av Katerina Sakellaropoulou. == Referanser ==

| død =

https://no.wikipedia.org/wiki/5urprise

2023-02-04

5urprise

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Musikkstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01', 'Kategori:Sørkoreanske musikkgrupper']

5urpr!se 서프라이즈 uttales som «Surprise») er en skuespiller- og musikergruppe fra Korea. Den består av medlemmene Seo Kang-joon, Gong Myung, Yoo Il, Kang Tae-oh and Lee Tae-hwan.

5urpr!se 서프라이즈 uttales som «Surprise») er en skuespiller- og musikergruppe fra Korea. Den består av medlemmene Seo Kang-joon, Gong Myung, Yoo Il, Kang Tae-oh and Lee Tae-hwan. == Karrière == 5URPR!SE debuterte i september 2013 == Medlemmer == == 2014 == 5URPR!SE slapp deres første single ''From My Heart'' == Referanser == == Eksterne lenker == (ko) Offisielt nettsted (en) 5urprise – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) 5urprise på MusicBrainz (en) 5urprise på Last.fm (en) 5urprise på Last.fm (en) 5urprise på Last.fm 5urprise på Twitter 5urprise på Facebook

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Serbia debuterte som selvstendig nasjon i Junior Eurovision Song Contest i 2006, da konkurransen ble avholdt i București i Romania. I 2005 deltok de som en del av Serbia og Montenegro.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Bulgaria debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2007 i Rotterdam i Nederland med sangen «Bonbolandija», framført på bulgarsk av gruppen Bon-Bon. Bidragene ble valgt gjennom en nasjonal finale, arrangert av den bulgarske kringkasteren BNT.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fifth_Harmony

2023-02-04

Fifth Harmony

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Opprydning-statistikk', 'Kategori:Opprydning 2022-12', 'Kategori:Popgrupper fra USA']

Fifth Harmony er en amerikansk jentegruppe som ble dannet i den andre sesongen av X-Factor. Gruppen består av Dinah Jane Hansen, Lauren Jauregui, Ally Brooke Hernandez og Normani Kordei. De er signert til Syco Music, opprettet av Simon Cowell, og Epic Records som begge er under Sony. Fifth Harmony kom med sin første EP Better Together i 2013, mens deres første album Reflection kom ut 2. februar 2015 i Norge. Det andre albumet ble sluppet 27. Mai 2016 med tittelen 7/27. De har kommet med hit sanger som «Work From Home» og «Worth It». Den 8. august 2017 slapp de sitt tredje studioalbum og første gang som en kvartett kalt Fifth Harmony.

Fifth Harmony er en amerikansk jentegruppe som ble dannet i den andre sesongen av X-Factor. Gruppen består av Dinah Jane Hansen, Lauren Jauregui, Ally Brooke Hernandez og Normani Kordei. De er signert til Syco Music, opprettet av Simon Cowell, og Epic Records som begge er under Sony. Fifth Harmony kom med sin første EP Better Together i 2013, mens deres første album Reflection kom ut 2. februar 2015 i Norge. Det andre albumet ble sluppet 27. Mai 2016 med tittelen 7/27. De har kommet med hit sanger som «Work From Home» og «Worth It». Den 8. august 2017 slapp de sitt tredje studioalbum og første gang som en kvartett kalt Fifth Harmony. == 2012: The X-Factor == Fifth Harmony ble opprinnelig satt sammen av fem sangere med vellykkede auditions som soloartister, men som ikke kom videre. De ble senere formet til en gruppe av Simon Cowell, og endte til slutt på tredjeplass bak Carly Rose Soneclar og vinner Tate stevens. == Medlemmer == === Dinah Jane Hansen === Dinah Jane Ilaisaane Milika Hansen ble født i Santa Ana, California 22. juni 1997 og er den yngste av de fire medlemmene. Hun vokste opp i Orange County, og er den eldste av 7 søsken. Dinah sang på sin audition «If I Were a Boy» av Beyoncé. Hun auditioned for X Factor i Providence, Rhode Island. === Lauren Jauregui === Lauren Michelle Jauregui Morgado ble født i Miami, Florida den 27. juni 1996 som datter av Michael og Clara Jauregui. Hun har to søsken, Taylor og Chris Jauregui. Lauren var på audition for X-factor i Greensboro, North Carolina med sangen «If I ain't Got You» av Alicia Keys. Den 9. Desember 2016 debuterte Lauren med sin første solo sang «Back To Me» i et samarbeid med duoen Marian Hill. 26. Mai 2017 kom hun nok en gang ut med en låt, denne gangen kalt «Strangers» i et samarbeid med Halsey. Sangen er på albumet til Halsey. === Normani Kordei === Normani Kordei Hamilton ble født i Atlanta, Georgia den 31. mai 1996, men flyttet til Houston, Texas etter orkanen Katrina i 2005. Kordei er datter av Derrick og Andrea Hamilton. Normani har to eldre halv-søstre, Arielle og Ashlee. Hun har opptrådt siden hun var tre år gammel og var en pris-vinnende danser før hun spilte inn sin første singel da hun var tretten år. I mai 2017 var Kordei med i den 24. Sesongen av Dancing With The Stars på abc, med proff danse partneren Valentin Chmerkovskiy kom de helt til finalen og endte på en tredje plass. === Ally Brooke === Allyson «Ally» Brooke Hernandez er det eldste medlemmet av Fifth Harmony. Hun ble født 7. juli 1993 i San Antonio, Texas. Ally er datteren til Jerry og Patricia Hernandez og har en eldre bror, Brandon. Ally var på audition for X-factor i Austin, Texas og sang «On My Knees» av Jaci Velasquez. I samarbeid med DJ-duoen Lost Kings og A$ap Ferg debuterte Ally sin første solo singel «Look At Us Now» den 9. Juni 2017. == Tidligere medlemmer == === Camila Cabello === Karla Camila Cabello Estrabao ble født i Havana, Cuba den 3. mars 1997 som datter av Alejandro og Sinu Cabello. Hun har en yngre søster ved navn Sofia. Cabellos audition ble aldri vist på TV i den grunn fordi X Factor ikke hadde retten til å vise sangen hun sang «Respect» av Aretha Franklin på TV. Den 18. desember 2016 annonserte Fifth Harmony at Cabello hadde forlatt bandet. Det har siden vært mye drama mellom de to artistenes fans. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Fifth Harmony – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Fifth Harmony – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Fifth Harmony på Internet Movie Database (en) Fifth Harmony på Discogs (en) Fifth Harmony på MusicBrainz (en) Fifth Harmony på SoundCloud (en) Fifth Harmony på Spotify (en) Fifth Harmony på Songkick (en) Fifth Harmony på Last.fm (en) Fifth Harmony på Genius — sangtekster (en) Fifth Harmony på AllMusic Fifth Harmony på Twitter Fifth Harmony på Facebook Fifth Harmony på Instagram Fifth Harmony på YouTube Fifth Harmony på Myspace Fifth Harmony på Tumblr Fifth Harmony på TikTok

Fifth Harmony er en amerikansk jentegruppe som ble dannet i den andre sesongen av X-Factor. Gruppen består av Dinah Jane Hansen, Lauren Jauregui, Ally Brooke Hernandez og Normani Kordei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kollumerland_en_Nieuwkruisland

2023-02-04

Kollumerland en Nieuwkruisland

['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2019', 'Kategori:Sider med kart']

Kollumerland en Nieuwkruisland (offisielt forkortet Kollumerland c.a.) var en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. 1. januar 2019 ble den slått sammen med kommunene Ferwerderadiel og Dongeradeel til den nye kommunen Noardeast-Fryslân.

Kollumerland en Nieuwkruisland (offisielt forkortet Kollumerland c.a.) var en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. 1. januar 2019 ble den slått sammen med kommunene Ferwerderadiel og Dongeradeel til den nye kommunen Noardeast-Fryslân. == Referanser == == Eksterne lenker == Kommunens nettside

Kollumerland en Nieuwkruisland (offisielt forkortet Kollumerland c.a.

https://no.wikipedia.org/wiki/Het_Bildt

2023-02-04

Het Bildt

['Kategori:53°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tidligere kommuner i Friesland']

Het Bildt er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. Kommunen ligger på en av Nederlands eldste poldere og kommunens navn kommer av "opgebild", som betyr tilslammet. En er altså ikke "i", men "på" Het Bildt.

Het Bildt er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. Kommunen ligger på en av Nederlands eldste poldere og kommunens navn kommer av "opgebild", som betyr tilslammet. En er altså ikke "i", men "på" Het Bildt. == Referanser == == Eksterne lenker == Kommunens nettside

Het Bildt er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. Kommunen ligger på en av Nederlands eldste poldere og kommunens navn kommer av "opgebild", som betyr tilslammet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Isoa

2023-02-04

Isoa

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Sarpsborg', 'Kategori:Glommavassdraget']

Isoa er en kort elv som renner fra Isesjøen til Nipa, som er en lone i Glomma.Elva har et fall på 13 meter, og renner gjennom en marin leirslette. Elva krysses av riksvei 111 og Østfoldbanens østre linje like ved Ise stasjon. Isoa er vurdert som en viktig naturtype på grunn av rødlistede arter, først og fremst flere øyenstikkere, men også fugler og flaggermus.

Isoa er en kort elv som renner fra Isesjøen til Nipa, som er en lone i Glomma.Elva har et fall på 13 meter, og renner gjennom en marin leirslette. Elva krysses av riksvei 111 og Østfoldbanens østre linje like ved Ise stasjon. Isoa er vurdert som en viktig naturtype på grunn av rødlistede arter, først og fremst flere øyenstikkere, men også fugler og flaggermus. == Se også == Liste over elver i Østfold == Referanser ==

| munning = Glomma (Nipa)

https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Schyberg_Olsen

2023-02-04

Sverre Schyberg Olsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Personer fra Oslo']

Sverre Schyberg Olsen (født i Oslo) er en nålevende norsk billedkunstner. Olsen har hatt en rekke separatutstillinger og utsmykningsoppdrag. Han er også innkjøpt av flere samlinger hos kommuner, selskaper og private. Han er utdannet ved Staffordshire University i England. Olsen er barnebarn av reklamemannen Thor Bjørn Schyberg.

Sverre Schyberg Olsen (født i Oslo) er en nålevende norsk billedkunstner. Olsen har hatt en rekke separatutstillinger og utsmykningsoppdrag. Han er også innkjøpt av flere samlinger hos kommuner, selskaper og private. Han er utdannet ved Staffordshire University i England. Olsen er barnebarn av reklamemannen Thor Bjørn Schyberg. == Referanser ==

Sverre Schyberg Olsen (født i Oslo) er en nålevende norsk billedkunstner. Olsen har hatt en rekke separatutstillinger og utsmykningsoppdrag.

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98rplasselva

2023-02-04

Ørplasselva

['Kategori:22°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Alta']

Ørplasselva (også kalt Øverplasselva, nordsamisk: Goddevágjohka) er ei elv i Alta kommune i Finnmark. Den er ei sideelv til Bognelva og er 10,0 km lang og har et nedbørfelt på 24,2 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,89 m³/s.Bognelvvassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan II for vassdrag i 1980.

Ørplasselva (også kalt Øverplasselva, nordsamisk: Goddevágjohka) er ei elv i Alta kommune i Finnmark. Den er ei sideelv til Bognelva og er 10,0 km lang og har et nedbørfelt på 24,2 km². Middelvannføringen ved munningen er 0,89 m³/s.Bognelvvassdraget ble vernet mot kraftutbygging i Verneplan II for vassdrag i 1980. == Referanser ==

| munning = Samløp med Bognelva

https://no.wikipedia.org/wiki/Resafa

2023-02-04

Resafa

['Kategori:Arkeologiske steder i Syria', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Guvernementet Ar-Raqqah', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tidligere bosetninger i Syria']

Resafa (الرصافة), i romertiden kalt Sergiopolis og i kort tid som Anastasiopolis, var en by i den romerske provins Euphratensis, - nå i det moderne Syria. Den er et arkeologisk utgravningssted sørvest for Ar Raqqah og elven Eufrat. Procopius beskriver inngående de forsvarsvoller og bygninger som ble bygd her under keiser Justinian. Resafas murer er fremdeles nokst godt bevart - der er over 500 meter lengeretning og over 300 meter i bredderetning; runde eller firkantede tårn står med drøre tretti meters mellomrom, og her er også ruiner av en treskipet kirke.

Resafa (الرصافة), i romertiden kalt Sergiopolis og i kort tid som Anastasiopolis, var en by i den romerske provins Euphratensis, - nå i det moderne Syria. Den er et arkeologisk utgravningssted sørvest for Ar Raqqah og elven Eufrat. Procopius beskriver inngående de forsvarsvoller og bygninger som ble bygd her under keiser Justinian. Resafas murer er fremdeles nokst godt bevart - der er over 500 meter lengeretning og over 300 meter i bredderetning; runde eller firkantede tårn står med drøre tretti meters mellomrom, og her er også ruiner av en treskipet kirke. == Navn == Resafa svarer til akkadisk Raṣappa og til gammelgresk Resef (gammelgresk Ràphes, Ράφες). Byen er nevnt i Bibelen, i Jes 37,12. Kileskrifter gir formene Rasaappa, Rasappa og Rasapi. Ptolemæus kaller den Rhesapha (Ρεσαφα). I den senromerske Tabula Peutingeriana kalles byen Risapa. I Notitia dignitatum heter den Rosafa. == Historie == De eldste bygningsrester stammer fra det 9. århundre f.Kr., da en militærforlegning ble bygget her av assyrerne. I romertiden utgjorde byen en ørkenutpost, på grensen mot sassanidene, og en stasjon på Strata Diocletiana. Den blomstret ved det at den lå ideelt til ved karavanerutene mellom Aleppo, Dura Europos og Palmyra. Resafa hadde ingen kilde eller rennende vann; den var avhengig av store cisterner for vinterens og vårens nedbør. Byen lå midt i frontlinjen for de romersk-persiske krigene, og var derfor godt befestet og hadde massive festningsvoller hele veien rundt. På 300-tallet ble den et pilegrimsmål for kristne som ville ære den hellige Sergius, en kristen romersk soldat som skal ha lidd martyrdøden i Resafa under den diokletianske kristenforfølgelse. En kirke ble bygd over hans grav, og byen fikk navnet Sergiopolis. Byen ble det viktigste valfartssted i den bysantinske provinsen Oriens i den proto-bysantinske periode, og var særlig yndet av områdets arabere, ikke minst ghassanidene.På 700-tallet gjorde umayyade-kalifen Hischam ibn Abd al-Malik (regj. 724–743) byen til sin foretrukne residens, og bygde flere palasser her. == Kirkehistorie == Resafas første biskop ble utnevnt kort etter 431 av Johannes av Antiokia, til tross for motstand fra metropolitten i Hierapolis Bambyce, som denne kirken inntil da hadde ligget under. Senere ble Sergiopolis metropolitansete med fem suffraganseter, som nevnt i Notitia episcopatuum fra Antiokia på 500-tallet. Det hadde fått denne verdighet av keiser Anastasius I. Mange av byens biskoper er kjent ved navn og synodedeltakelser. Men kan forøvrig nevne biskop Candidus, som under Khosrau Is beleiring av byen i 543 løskjøpte 1200 fanger med to hundre pund gull, og biskop Simeon i 1093 ("Echos d'Orient", III, 238); dette viser at kristendommen fremdeles var representert i byen også under islam. == Litteratur == Harry Spanner, Samuel Guyer: Rusafa. Die Wallfahrtsstadt des Heiligen Sergios. Reimer, Berlin 1926 Walter Karnapp: Die Stadtmauer von Resafa in Syrien. (= Denkmäler antiker Architektur 11). de Gruyter, Berlin 1976, ISBN 3-11-006535-5 Michael Mackensen: Eine befestigte späetantike Anlage vor den Stadtmauern von Resafa. Ausgrabungen und spätantike Kleinfunde eines Surveys im Umland von Resafa-Sergiupolis. (Resafa 1) Philipp von Zabern, Mainz 1994, ISBN 3-8053-0741-1 Thilo Ulbert: Die Basilika des Heiligen Kreuzes in Resafa-Sergiupolis. (Resafa 2) Philipp von Zabern, Mainz 1986, ISBN 3-8053-0815-9 Thilo Ulbert: Der kreuzfahrerzeitliche Silberschatz aus Resafa-Sergiupolis. (Resafa 3) Philipp von Zabern, Mainz 1990, ISBN 3-8053-1061-7 Dorothée Sack: Die Grosse Moschee von Resafa - Ruṣāfat Hišām. (Resafa 4) Philipp von Zabern, Mainz 1996, ISBN 3-8053-1790-5 Michaela Konrad: Der spätrömische Limes in Syrien. Archäologische Untersuchungen an den Grenzkastellen von Sura, Tetrapyrgium, Cholle und in Resafa. (Resafa 5) Philipp von Zabern, Mainz 2001, ISBN 3-8053-2600-9 Gunnar Brands: Die Bauornamentik von Resafa-Sergiupolis. Studien zur spätantiken Architektur und Bauausstattung in Syrien und Nordmesopotamien. (Resafa 6) Philipp von Zabern, Mainz 2002, ISBN 3-8053-2800-1 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Resafa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

thumb

https://no.wikipedia.org/wiki/Bognelv

2023-02-04

Bognelv

['Kategori:22°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bygder i Alta']

Bognelv er ei bygd i Alta kommune i Finnmark. Den ligger innerst i Langfjorden, rundt to kilometer sør for Langfjordbotn. Bognelv er ei jordbruksbygd, med gårder på begge sider av Bognelva og rundt fem kilometer oppover Bognelvdalen. Europavei 6 går gjennom bygda ved munningen av Bognelva.

Bognelv er ei bygd i Alta kommune i Finnmark. Den ligger innerst i Langfjorden, rundt to kilometer sør for Langfjordbotn. Bognelv er ei jordbruksbygd, med gårder på begge sider av Bognelva og rundt fem kilometer oppover Bognelvdalen. Europavei 6 går gjennom bygda ved munningen av Bognelva. == Referanser ==

Bognelv er ei bygd i Alta kommune i Finnmark. Den ligger innerst i Langfjorden, rundt to kilometer sør for Langfjordbotn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Buerelva_(Sarpsborg)

2023-02-04

Buerelva (Sarpsborg)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Sarpsborg', 'Kategori:Glommavassdraget']

Buerelva er en kort elv som renner fra Børtevann til Isesjøen.Elva har et fall på 50 meter. Den øvre delen renner gjennom utmark, mens den nedenfor Buerfossen renner gjennom kulturlandskap på en marin leirslette. Buerelva er vurdert som en svært viktig naturtype på grunn av dens viktige økologiske funksjon og funn av rødlistede arter, først og fremst flere øyenstikkere og en rekke andre sjeldne insekter. Buerelva har også bestand av ørret og edelkreps. «Elva er kanskje en av de mest verneverdige lavlandselvene i Norge.»Buerelva krysses av fylkesvei 602 over Hellevadbrua, en gammel steinhvelvbro som det ikke er mange igjen av i Østfold.

Buerelva er en kort elv som renner fra Børtevann til Isesjøen.Elva har et fall på 50 meter. Den øvre delen renner gjennom utmark, mens den nedenfor Buerfossen renner gjennom kulturlandskap på en marin leirslette. Buerelva er vurdert som en svært viktig naturtype på grunn av dens viktige økologiske funksjon og funn av rødlistede arter, først og fremst flere øyenstikkere og en rekke andre sjeldne insekter. Buerelva har også bestand av ørret og edelkreps. «Elva er kanskje en av de mest verneverdige lavlandselvene i Norge.»Buerelva krysses av fylkesvei 602 over Hellevadbrua, en gammel steinhvelvbro som det ikke er mange igjen av i Østfold. == Se også == Liste over elver i Østfold == Referanser ==

| munning = Isesjøen

https://no.wikipedia.org/wiki/Kommiss%C3%A6r

2023-02-04

Kommissær

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Titler']

Kommissær er en person med offentlig fullmakt, en fullmektig. Denne personen er overdratt et offentlig verv eller en fullmakt, eller et medlem av en kommisjon (eksempelvis EU-kommissær). Ordet er ofte brukt i forbindelsen forlikskommissær eller forliksmann, og har også tilknytning til Sovjetunionen der ordet комисса́р først så sin bruk under den russiske revolusjon. Begrepet er på engelsk commissary/commissioner; fransk: commissaire; italiensk: commissario; tysk: kommissar; spansk: comisario; nederlandsk og flamsk: commissaris; og finsk: komisario.

Kommissær er en person med offentlig fullmakt, en fullmektig. Denne personen er overdratt et offentlig verv eller en fullmakt, eller et medlem av en kommisjon (eksempelvis EU-kommissær). Ordet er ofte brukt i forbindelsen forlikskommissær eller forliksmann, og har også tilknytning til Sovjetunionen der ordet комисса́р først så sin bruk under den russiske revolusjon. Begrepet er på engelsk commissary/commissioner; fransk: commissaire; italiensk: commissario; tysk: kommissar; spansk: comisario; nederlandsk og flamsk: commissaris; og finsk: komisario. == Se også == Rikskommissær Høykommissær (Samveldet) FNs høykommissær for flyktninger FNs høykommissær for menneskerettigheter Europakommissær Politisk kommissær == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Commissioner – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Kommissær«kommissær», Bokmålsordboka. Besøkt 13.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mafalda_(Molise)

2023-02-04

Mafalda (Molise)

['Kategori:14°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Molise', 'Kategori:Kommuner i provinsen Campobasso', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']

Mafalda er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omkring 45 km nord for Campobasso. 31. desember 2013 hadde den 1 233 på et areal på 32,51 km².Mafalda grenser til følgende kommuner: Dogliola, Fresagrandinaria, Lentella, Montenero di Bisaccia, San Felice del Molise, Tavenna og Tufillo.

Mafalda er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omkring 45 km nord for Campobasso. 31. desember 2013 hadde den 1 233 på et areal på 32,51 km².Mafalda grenser til følgende kommuner: Dogliola, Fresagrandinaria, Lentella, Montenero di Bisaccia, San Felice del Molise, Tavenna og Tufillo. == Demografisk utvikling == Tall fra ISTAT == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Mafalda (Italy) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Mafalda er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omkring 45 km nord for Campobasso. 31.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bonefro

2023-02-04

Bonefro

['Kategori:14°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Molise', 'Kategori:Kommuner i provinsen Campobasso', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']

Bonefro er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omtrent 25 km nordøst for Campobasso. 31. desember 2013 hadde den 1 463 innbyggere på et areal på 31,28 km².Bonefro er vert for den årlige Festival di Adriatico da Musica da Camera i juli. Bonefro grenser til følgende kommuner: Casacalenda, Montelongo, Montorio nei Frentani, Ripabottoni, San Giuliano di Puglia, Sant'Elia a Pianisi, Santa Croce di Magliano. Den eneste frazionen som finnes i kommune er San Vito.

Bonefro er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omtrent 25 km nordøst for Campobasso. 31. desember 2013 hadde den 1 463 innbyggere på et areal på 31,28 km².Bonefro er vert for den årlige Festival di Adriatico da Musica da Camera i juli. Bonefro grenser til følgende kommuner: Casacalenda, Montelongo, Montorio nei Frentani, Ripabottoni, San Giuliano di Puglia, Sant'Elia a Pianisi, Santa Croce di Magliano. Den eneste frazionen som finnes i kommune er San Vito. == Demografisk utvikling == Tall fra ISTAT == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Bonefro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons www.acmf.org Arkivert 1. februar 2019 hos Wayback Machine. www.bonefro.net

Bonefro er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omtrent 25 km nordøst for Campobasso. 31.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kaptein_Hoffs_all%C3%A9_(T%C3%B8nsberg)

2023-02-04

Kaptein Hoffs allé (Tønsberg)

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg']

Kaptein Hoffs allé (5-23, 8-26) er en 650 meter lang gate i Tønsberg. Den begynner i krysset Stenmalveien/Halfdan Wilhelmsens allé, går under Vestfoldbanen, krysser Slagenveien og St. Olavs gate før den ender opp i krysset Svend Foyns gate/Kjærlighetsstien. Gaten er oppkalt etter tollkasserer Jacob Bendixen Hoff (1816-1892), bosatt i Tønsberg fra 1858. Han var formann i Tunsberg Treplantningsselskap, som plantet flere av byens alléer.

Kaptein Hoffs allé (5-23, 8-26) er en 650 meter lang gate i Tønsberg. Den begynner i krysset Stenmalveien/Halfdan Wilhelmsens allé, går under Vestfoldbanen, krysser Slagenveien og St. Olavs gate før den ender opp i krysset Svend Foyns gate/Kjærlighetsstien. Gaten er oppkalt etter tollkasserer Jacob Bendixen Hoff (1816-1892), bosatt i Tønsberg fra 1858. Han var formann i Tunsberg Treplantningsselskap, som plantet flere av byens alléer. == Referanser ==

thumb|left|Kaptein Hoffs allé

https://no.wikipedia.org/wiki/Terrorangrepet_i_K%C3%B8benhavn_22._juli_1985

2023-02-04

Terrorangrepet i København 22. juli 1985

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:København', 'Kategori:Terroraksjoner i 1985']

Terrorangrepet 22. juli 1985 var Danmarks første terrorangrep i nyere tid, da to terrorbomber eksploderte i København. Den gruppen som i 1985 sprengte to bomber mot et amerikansk flyselskap og synagogen i København, holdt til i Uppsala i Sverige. Forut for terroraksjonen 22. juli 1985 var der ingen trusler og tilsynelatende ikke annet motiv enn at terroristene i København kunne få ram på de to landenes interesser på behørig avstand. Senere fant politiet et fingeravtrykk på en av bombene, hvilket førte til anholdelsen av den islamske terroristen Mohammed Abu Talb, og den 21. desember 1989 ble Abu Talb, Marten Imandi (en palestinsk-født svensk statsborger) og brødrene Mahmoud og Moustafa al-Mougrabi dømt ved en domstol i Uppsala for en rekke bombeattentater i København og Amsterdam – begått i 1985. Abu Talb og Imandi ble hver idømt livsvarig fengsel, mens Mougrabi-brødrene ble idømt henholdsvis seks år og ett års fengsel for deres medvirken i terrorangrepene. Den 5. oktober 2007 ble Abu Talbs og Marten Imandis livstidsdommer fra 1989 omstødt til en straff på 30 års fengsel. I oktober 2009 ble det rapportert at Abu Talb var blitt løslatt fra fengslet i Södertälje (dømte i Sverige løslates i praksis etter avsoning av to tredjedeler av straffen). Alle fire terroristene hadde tilknytning til den palestinske terrororganisasjonen Islamisk Jihad.Terroraksjonen, hvor én ble drept og 32 såret, ble betegnet som den alvorligste i danmarkshistorien inntil terrorangrepet i København februar 2015.

Terrorangrepet 22. juli 1985 var Danmarks første terrorangrep i nyere tid, da to terrorbomber eksploderte i København. Den gruppen som i 1985 sprengte to bomber mot et amerikansk flyselskap og synagogen i København, holdt til i Uppsala i Sverige. Forut for terroraksjonen 22. juli 1985 var der ingen trusler og tilsynelatende ikke annet motiv enn at terroristene i København kunne få ram på de to landenes interesser på behørig avstand. Senere fant politiet et fingeravtrykk på en av bombene, hvilket førte til anholdelsen av den islamske terroristen Mohammed Abu Talb, og den 21. desember 1989 ble Abu Talb, Marten Imandi (en palestinsk-født svensk statsborger) og brødrene Mahmoud og Moustafa al-Mougrabi dømt ved en domstol i Uppsala for en rekke bombeattentater i København og Amsterdam – begått i 1985. Abu Talb og Imandi ble hver idømt livsvarig fengsel, mens Mougrabi-brødrene ble idømt henholdsvis seks år og ett års fengsel for deres medvirken i terrorangrepene. Den 5. oktober 2007 ble Abu Talbs og Marten Imandis livstidsdommer fra 1989 omstødt til en straff på 30 års fengsel. I oktober 2009 ble det rapportert at Abu Talb var blitt løslatt fra fengslet i Södertälje (dømte i Sverige løslates i praksis etter avsoning av to tredjedeler av straffen). Alle fire terroristene hadde tilknytning til den palestinske terrororganisasjonen Islamisk Jihad.Terroraksjonen, hvor én ble drept og 32 såret, ble betegnet som den alvorligste i danmarkshistorien inntil terrorangrepet i København februar 2015. == Referanser ==

Terrorangrepet 22. juli 1985 var Danmarks første terrorangrep i nyere tid, da to terrorbomber eksploderte i København.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Triatlonforbund

2023-02-04

Norges Triatlonforbund

['Kategori:Artikler hvor medlemskap hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske idrettsforbund', 'Kategori:Organisasjoner etablert i 1985', 'Kategori:Triatlon i Norge']

Norges Triathlonforbund er et norsk forbund for triatlonklubber, stiftet i 1985. Forbundet er medlem av International Triathlon Union og fikk status som særforbund i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité i 1994.Den første triatlonkonkurransen i Norge ble arrangert i 1983. Triatlon er en olympisk idrett som var på programmet for første gang under OL i Sydney i 2000. Den olympiske distansen ble satt til 1.500 m svømming, 40 km sykling og 10 km løp. NTF har ca. 180 registrerte klubber og nesten 10.000 medlemmer.

Norges Triathlonforbund er et norsk forbund for triatlonklubber, stiftet i 1985. Forbundet er medlem av International Triathlon Union og fikk status som særforbund i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité i 1994.Den første triatlonkonkurransen i Norge ble arrangert i 1983. Triatlon er en olympisk idrett som var på programmet for første gang under OL i Sydney i 2000. Den olympiske distansen ble satt til 1.500 m svømming, 40 km sykling og 10 km løp. NTF har ca. 180 registrerte klubber og nesten 10.000 medlemmer. === Formål === Norges Triatlonforbund (NTF) skal fremme triatlon, samt kombinasjoner av denne idretten, i henhold til enhver tid godkjente grener, og representere idretten internasjonalt i ITU-sammenheng. NTF skal arbeide for at alle mennesker gis mulighet til å utøve triatlon ut fra egne forutsetninger. Organisasjonen skal skape og forvalte positive verdier for alle medlemmer i norsk triatlon. Arbeidet skal preges av frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd. All idrettslig aktivitet skal bygge på grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet. === Organisering === Medlem av Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Medlem av ITU, det internasjonale triatlonforbundet Medlem av ETU, det europeiske triatlonforbundet President er Anette Brurås fra Åsane Cykle Klubb. == Se også == Akvatlon Duatlon Triatlon == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Norges Triathlonforbund er et norsk forbund for triatlonklubber, stiftet i 1985. Forbundet er medlem av International Triathlon Union og fikk status som særforbund i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité i 1994.

https://no.wikipedia.org/wiki/NHS_England

2023-02-04

NHS England

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Britiske myndigheter', 'Kategori:Etableringer i 2013', 'Kategori:Helse i Storbritannia', 'Kategori:Helsemyndigheter']

NHS England er et britisk forvaltningsorgan under Helsedepartementet, opprettet i 2013 med ansvar for budsjettering, planlegging og levering av innkjøpssiden i den engelske delen av det statlige helsevesenet, National Health Service (NHS). Dette inkluderer kontraktsinngåelse med almenleger og tannleger. NHS England ble formelt opprettet 1. april 2013, etter at de lokale og regionale helseforetakene i England ble lagt ned. Forvaltningsorganet har omkring 6 500 ansatte ved 50 kontorer i England.

NHS England er et britisk forvaltningsorgan under Helsedepartementet, opprettet i 2013 med ansvar for budsjettering, planlegging og levering av innkjøpssiden i den engelske delen av det statlige helsevesenet, National Health Service (NHS). Dette inkluderer kontraktsinngåelse med almenleger og tannleger. NHS England ble formelt opprettet 1. april 2013, etter at de lokale og regionale helseforetakene i England ble lagt ned. Forvaltningsorganet har omkring 6 500 ansatte ved 50 kontorer i England. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted

| hovedkontor =

https://no.wikipedia.org/wiki/Busso

2023-02-04

Busso

['Kategori:14°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Molise', 'Kategori:Kommuner i provinsen Campobasso', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']

Busso er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omtrent 10 km vest for Campobasso. 31. desember 2013 hadde den 1 326 innbyggere på et areal på 23,81 km².Busso grenser til følgende kommuner: Baranello, Campobasso, Casalciprano, Castropignano, Oratino, Spinete og Vinchiaturo.

Busso er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omtrent 10 km vest for Campobasso. 31. desember 2013 hadde den 1 326 innbyggere på et areal på 23,81 km².Busso grenser til følgende kommuner: Baranello, Campobasso, Casalciprano, Castropignano, Oratino, Spinete og Vinchiaturo. == Demografisk utvikling == Tall fra ISTAT == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Busso – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Busso er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omtrent 10 km vest for Campobasso. 31.

https://no.wikipedia.org/wiki/Chionanthus

2023-02-04

Chionanthus

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien']

Chionanthus er en slekt i oljetrefamilien. De er trær eller busker og er som regel eviggrønne. Bladene er motsatte og enkle. Blomsterstanden sitter i bladhjørnene, eller er mer sjeldent endestilt. Blomstene er hvite, gule eller rosa, og frukten er en steinfrukt. De 80–100 artene er utbredt i tropiske og subtropiske deler av Afrika, Amerika, Asia og Australia. Tre arter finnes i tempererte strøk, i Øst-Asia Chionanthus retusus og i østlige Nord-Amerika virginiasommersnø (C. virginicus) og C. henryae. Noen botanikere mener at Chionanthus skal begrenses til de tre løvfellende og tempererte artene, mens de eviggrønne og tropiske skal plasseres i en egen slekt, Linociera, men det er ingen klare morfologiske trekk som skiller de to gruppene. Molekylærgenetiske studier viser at Chionanthus i tradisjonelt omfang er en polyfyletisk gruppe. Artene i Afrika og på øyene i Det indiske hav er mer i slekt med Noronhia enn med resten av Chionanthus. Chionanthus er populære hageplanter i mange land. Det vitenskapelige navnet kommer fra gresk khion, «snø», og anthos, «blomst», og viser til de snøhvite blomstene hos virginiasommersnø.

Chionanthus er en slekt i oljetrefamilien. De er trær eller busker og er som regel eviggrønne. Bladene er motsatte og enkle. Blomsterstanden sitter i bladhjørnene, eller er mer sjeldent endestilt. Blomstene er hvite, gule eller rosa, og frukten er en steinfrukt. De 80–100 artene er utbredt i tropiske og subtropiske deler av Afrika, Amerika, Asia og Australia. Tre arter finnes i tempererte strøk, i Øst-Asia Chionanthus retusus og i østlige Nord-Amerika virginiasommersnø (C. virginicus) og C. henryae. Noen botanikere mener at Chionanthus skal begrenses til de tre løvfellende og tempererte artene, mens de eviggrønne og tropiske skal plasseres i en egen slekt, Linociera, men det er ingen klare morfologiske trekk som skiller de to gruppene. Molekylærgenetiske studier viser at Chionanthus i tradisjonelt omfang er en polyfyletisk gruppe. Artene i Afrika og på øyene i Det indiske hav er mer i slekt med Noronhia enn med resten av Chionanthus. Chionanthus er populære hageplanter i mange land. Det vitenskapelige navnet kommer fra gresk khion, «snø», og anthos, «blomst», og viser til de snøhvite blomstene hos virginiasommersnø. == Galleri == == Kilder == «Chionanthus». Flora of China. Besøkt 22. februar 2015. C. Hong-Wa og G. Besnard (2013). «Intricate patterns of phylogenetic relationships in the olive family as inferred from multi-locus plastid and nuclear DNA sequence analyses: a close-up on Chionanthus and Noronhia (Oleaceae)». Molecular Phylogenetics and Evolution. 67 (2): 367–378. ISSN 1055-7903. PMID 23415987. doi:10.1016/j.ympev.2013.02.003. == Eksterne lenker == (en) Chionanthus i Global Biodiversity Information Facility (en) Chionanthus hos ITIS (en) Chionanthus hos NCBI (en) Chionanthus hos The International Plant Names Index (en) Chionanthus hos Tropicos (en) Kategori:Chionanthus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Chionanthus – detaljert informasjon på Wikispecies

Chionanthus er en slekt i oljetrefamilien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Adlers_gate_(T%C3%B8nsberg)

2023-02-04

Adlers gate (Tønsberg)

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg']

Adlers gate (1-37,4-20) er en 500 meter lang boliggate i Tønsberg. Den starter som en blindgate innenfor den såkalte Banesløyfen, og følger Vestfoldbanen i en halvsirkel. Den krysser Kaptein Hoffs allé og ender i Håkon V gate ved sykehuset. Gaten er oppkalt etter sjøoffiser Cort Adeler (1622-1675).

Adlers gate (1-37,4-20) er en 500 meter lang boliggate i Tønsberg. Den starter som en blindgate innenfor den såkalte Banesløyfen, og følger Vestfoldbanen i en halvsirkel. Den krysser Kaptein Hoffs allé og ender i Håkon V gate ved sykehuset. Gaten er oppkalt etter sjøoffiser Cort Adeler (1622-1675). == Bygninger == Adlers gate 33 kalles «Villa Adler» Nummer 35 er den tidligere Tyttebærløkka Barnehage, som nå brukes av sykehuset. Nummer 37 er det såkalte 3-i-ett-bygget som brukes av psykiatrien ved sykehuset. == Bilder == == Referanser ==

Adlers gate (1-37,4-20) er en 500 meter lang boliggate i Tønsberg. Den starter som en blindgate innenfor den såkalte Banesløyfen, og følger Vestfoldbanen i en halvsirkel.

https://no.wikipedia.org/wiki/Campochiaro

2023-02-04

Campochiaro

['Kategori:14°Ø', 'Kategori:41°N', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Molise', 'Kategori:Kommuner i provinsen Campobasso', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']

Campochiaro er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omtrent 20 km sørvest for Campobasso. 31. desember 2013 hadde 666 innbyggere (2013) på et areal på 35,7 km².Campochiaro grenser til følgende kommuner: Castello del Matese, Colle d'Anchise, Guardiaregia, Piedimonte Matese, San Gregorio Matese, San Polo Matese og Vinchiaturo.

Campochiaro er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omtrent 20 km sørvest for Campobasso. 31. desember 2013 hadde 666 innbyggere (2013) på et areal på 35,7 km².Campochiaro grenser til følgende kommuner: Castello del Matese, Colle d'Anchise, Guardiaregia, Piedimonte Matese, San Gregorio Matese, San Polo Matese og Vinchiaturo. == Demografisk utvikling == Tall fra ISTAT == Referanser ==

Campochiaro er en kommune i provinsen Campobasso i den italienske regionen Molise, som ligger omtrent 20 km sørvest for Campobasso. 31.

https://no.wikipedia.org/wiki/Spandrille

2023-02-04

Spandrille

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Buer og hvelv', 'Kategori:Bygningsdetaljer', 'Kategori:Klassisk arkitektur']

Spandrille, spandrill eller svikkel er i arkitekturen feltet mellom to buer eller mellom en bue og den rette vinkelen mellom en loddrett og en vannrett bygningsdel. Spandriller kan være plane, men brukes også ofte som felt for arkitektonisk dekor.

Spandrille, spandrill eller svikkel er i arkitekturen feltet mellom to buer eller mellom en bue og den rette vinkelen mellom en loddrett og en vannrett bygningsdel. Spandriller kan være plane, men brukes også ofte som felt for arkitektonisk dekor. == Eksempler == Spandriller er innrammede, mer eller mindre trekantformede utfyllingsflater som for eksempel kan være mellom buekonstruksjoner i en arkade. Bygningsdelen kan også være på en vegg over en bueformet dør. Vertikalleddet i den rettvinklede innfatningen kan da være en pilaster (støttende eller dekorativ veggstolpe i murverk), mens det ovenforliggende horisontalleddet kan være en gesims (framspringende, vannrett fasadeledd). Spandrille kan også være en buet, trekantet eller formet konsoll (kragstein eller annet til støtte for hvelv, balkong eller utspring) i et ellers åpent hjørne. == Ordbakgrunn == Ordet spandrille er en tysk avledning av gammelfransk spandrille som igjen kommer fra det latinske expandere som betyr «utvide, utstrekke».Det engelske spandrel brukes i biologien også om en synlig egenskap ved en organisme som har utviklet seg gjennom naturlig seleksjon som et biprodukt av en annen egenskap. Begrepet er dannet på bakgrunn av den tilsynelatende meningsløse funksjonen til en arkitektonisk spandrille. Ordet svikkel kommer fra det tyske Zwickel og er et samlebetegnelse for forskjellige utfyllingsledd: spandrill, pendentiv, framskutt del av stalaktitthvelv og en form for påforing. Svikkel kan også brukes om andre kilefomede innlegg, på svensk for eksempel om == Se også == Pendentiv, arkitektonisk element (sfærisk triangel) mellom et fir- eller mangekantet rom og en kuppel == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Spandrels – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Spandrille,Oppslagsordet «spandrille» i Jørgensens lille kunstordbok (1999, søkbar digitalkopi) spandrillOppslagsordene «spandrill» og «svikkel» i Arne Gunnarsjaas Arkitekturleksikon (1999, søkbar digitalkopi) eller svikkel er i arkitekturen feltet mellom to buer eller mellom en bue og den rette vinkelen mellom en loddrett og en vannrett bygningsdel. Spandriller kan være plane, men brukes også ofte som felt for arkitektonisk dekor.

https://no.wikipedia.org/wiki/Osmanthus

2023-02-04

Osmanthus

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien']

Osmanthus er en slekt i oljetrefamilien. De er eviggrønne busker eller små trær. Bladene er motsatte og enkle; de kan være helrandete eller sagtannete. Blomsterstanden er en kvast, og blomstene dufter og er som regel hvite eller gule. Blomstene er firetallige med to eller fire pollenbærere, og kronbladene er vokst sammen nederst. Frukten er en steinfrukt. De omtrent 28 artene er utbredt i Sørøst-Asia, Ny-Caledonia og Kaukasus. En fylogenetisk studie fra 2011 viste at Osmanthus i tradisjonelt omfang er en polyfyletisk gruppe. To arter fra Nord-Amerika og fem fra Sørøst-Asia er derfor blitt flyttet til slekta Cartrema. Osmanthus er populære hageplanter i mange land. Osmanthus fragrans brukes til parfyme og som smakstilsetning i kinesiske matretter og drikker.

Osmanthus er en slekt i oljetrefamilien. De er eviggrønne busker eller små trær. Bladene er motsatte og enkle; de kan være helrandete eller sagtannete. Blomsterstanden er en kvast, og blomstene dufter og er som regel hvite eller gule. Blomstene er firetallige med to eller fire pollenbærere, og kronbladene er vokst sammen nederst. Frukten er en steinfrukt. De omtrent 28 artene er utbredt i Sørøst-Asia, Ny-Caledonia og Kaukasus. En fylogenetisk studie fra 2011 viste at Osmanthus i tradisjonelt omfang er en polyfyletisk gruppe. To arter fra Nord-Amerika og fem fra Sørøst-Asia er derfor blitt flyttet til slekta Cartrema. Osmanthus er populære hageplanter i mange land. Osmanthus fragrans brukes til parfyme og som smakstilsetning i kinesiske matretter og drikker. == Galleri == == Kilder == «Osmanthus». Flora of China. Besøkt 22. februar 2015. S.-Q. Guo m.fl. (2011). «Molecular phylogenetic reconstruction of Osmanthus Lour. (Oleaceae) and related genera based on three chloroplast intergenic spacers». Plant Systematics and Evolution. 294 (1–2): 57–64. ISSN 2199-6881. doi:10.1007/s00606-011-0445-z. == Eksterne lenker == (en) Osmanthus i Global Biodiversity Information Facility (en) Osmanthus hos ITIS (en) Osmanthus hos NCBI (en) Osmanthus hos The International Plant Names Index (en) Osmanthus hos Tropicos (en) Kategori:Osmanthus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Osmanthus – detaljert informasjon på Wikispecies

* Osmanthus decorus