Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split2

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Dede_Gardner

2023-02-04

Dede Gardner

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmprodusenter fra USA', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Fødsler 16. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1967', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra Winnetka i Illinois', 'Kategori:Produsenter som har vunnet Oscar for beste film', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-07']

Dede Gardner er en amerikansk filmprodusent og sjef i Plan B Entertainment, et produksjonsselskap grunnlagt av Brad Pitt.

Dede Gardner er en amerikansk filmprodusent og sjef i Plan B Entertainment, et produksjonsselskap grunnlagt av Brad Pitt. == Priser og nominasjoner == Gardner og de andre produsentene for filmen ble nominart til en Oscar i 2011 for filmen The Tree of Life. I 2014 vant hun en Oscar for beste film for 12 Years a Slave sammen med Brad Pitt, Steve McQueen, Jeremy Kleiner og Anthony Katagas. I 2015 ble hun annosert for en Oscar for beste film igjen, for å ha produsert Selma sammen med Oprah Winfrey, Jeremy Kleiner, og Christian Colson. == Filmografi == Running with Scissors (2006) Year of the Dog (2007) A Mighty Heart (2007) The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007) Pretty/Handsome (2008) – TV-film The Time Traveler's Wife (2009) Eat, Pray, Love (2010) The Tree of Life (2011) Killing Them Softly (2012) World War Z (2013) 12 Years a Slave (2013) True Story (2014) Selma (2014) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Dede Gardner på Internet Movie Database (da) Dede Gardner på Filmdatabasen (en) Dede Gardner hos The Movie Database

Dede Gardner er en amerikansk filmprodusent og sjef i Plan B Entertainment, et produksjonsselskap grunnlagt av Brad Pitt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Franks_dagbok

2023-02-04

Anne Franks dagbok

['Kategori:Anne Franks dagbok', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata']

Anne Franks dagbok (nederlandsk originaltittel: Het Achterhuis) er dagboken skrevet av Anne Frank fra hun var 13 til hun ble 15 år, fra 12. juni 1942 til 1. august 1944, mens hun oppholdt seg i skjul sammen med familiemedlemmer og bekjente for å unnvike holocaust, jødeutryddelen under annen verdenskrig. De hadde et gjemmested i Prinsensgracht 263 i Amsterdam (idag Anne Frank-huset). Anne Frank henvendte seg til boken som til en venninne, «Kitty», som hun kunne dele sine tanker med og støtte seg til når hun hadde det vanskelig. Anne Frank het egentlig Annelies Marie Frank og var en tysk-jødisk jente fra Frankfurt am Main. Etter Annes død i Bergen-Belsen offentliggjorde hennes far Otto Frank notatene hennes. Boken er oversatt til 55 språk og har gjort Anne Frank til et av de mest kjente ofrene for holocaust. Boken er filmatisert flere ganger.

Anne Franks dagbok (nederlandsk originaltittel: Het Achterhuis) er dagboken skrevet av Anne Frank fra hun var 13 til hun ble 15 år, fra 12. juni 1942 til 1. august 1944, mens hun oppholdt seg i skjul sammen med familiemedlemmer og bekjente for å unnvike holocaust, jødeutryddelen under annen verdenskrig. De hadde et gjemmested i Prinsensgracht 263 i Amsterdam (idag Anne Frank-huset). Anne Frank henvendte seg til boken som til en venninne, «Kitty», som hun kunne dele sine tanker med og støtte seg til når hun hadde det vanskelig. Anne Frank het egentlig Annelies Marie Frank og var en tysk-jødisk jente fra Frankfurt am Main. Etter Annes død i Bergen-Belsen offentliggjorde hennes far Otto Frank notatene hennes. Boken er oversatt til 55 språk og har gjort Anne Frank til et av de mest kjente ofrene for holocaust. Boken er filmatisert flere ganger. == Utdypende historie == Under nazistenes okkupasjon av Nederland mottok Anne Frank en dagbok som en av gavene til sin bursdag den 12. juni 1942 - hennes 13-årsdag. Gaven var egentlig ingen overraskelse for henne, ettersom hun hadde valgt gaven dagen før - sammen med faren sin når de besøkte en bokhandel i nærheten av hjemmet deres. Den 5. juli 1942 mottok Annes storesøster Margot en offisiell innkalling, for å melde seg til en nazistisk arbeidsleir i Tyskland. Dagen etter, den 6. juli, gikk Margot og Anne i skjul sammen med foreldrene deres- Otto og Edith. De fikk senere selskap av Ottos forretningspartner Hermann van Pels, hans kone Auguste og deres tenåringssønn Peter van Pels. Deres skjulested var i de forseglede og hemmelige øvre rommene i et lite anneks på baksiden av Ottos firma-bygning i Amsterdam. Otto Frank startet sin egen virksomhet, kalt Opekta, i 1933. Han fikk lisens til å produsere og selge pektin, et produkt som brukes til å lage syltetøy. Han sluttet å drive denne virksomheten når han gikk i skjul for nazistene. Men når han kom tilbake sommeren 1945, oppdaget han at hans ansatte hadde drevet produksjonen videre i hans fravær. Værelsene som alle måtte gjemme seg i, var skjult bak en flyttbar bokhylle i samme bygning som Opekta. Tannlegen til deres hjelper Miep Gies, het Fritz Pfeffer og slo seg samme med dem fire måneder senere. I den publiserte versjonen av Anne Franks dagblok ble disse navnene forandret: Van Pelse-famlien ble kjent som Van Daans, og Fritz Pfeffer som Albert Dussel. Ved hjelp av flere av Otto Franks betrodde kollegaer forble de skjult, i to år og en måned. 4. august 1944 ble alle sammen oppdaget og deportert til nazistenes konsentrasjonsleirer. Familien ble lenge antatt å ha blitt forrådt. Men det finnes indikasjoner på at oppdagelsen deres kan ha vært tilfeldig, og at politiet raidet området på grunn av svindel rundt rasjoneringskort under krigen. Av de åtte personene som gjemte seg der, var det bare Annes far, Otto Frank, som overlevde hele krigen. Anne var bare 15 år gammel når hun døde i Bergen-Belsen. Den nøyaktige datoen for hennes død er ukjent, og har lenge vært antatt å være i slutten av februar eller begynnelsen av mars - noen få uker før alle fangene ble frigjort av britiske soldater den 15. april 1945. Hennes originale dagbøker ble skrevet over tre bøker. Det første bindet (en rød og hvit-rutete bok) dekker perioden mellom 14. juni og 5. desember 1942. Den andre bevarte boken begynner 22. desember 1943, og slutter 17. april 1944. Det tredje eksisterende boken inneholder oppføringer fra 17. april til 1. august 1944, når Anne skrev i boken for aller siste gang tre dager før deres arrestasjon. Manuskriptet, skrevet på løse papirark, ble funnet strødd på gulvet i skjulestedet av Miep Gies og Bep Voskuijl etter familiens arrestasjon - men før rommene deres ble ransaket av det nazistiske etterretningsbyrået Sicherheitsdienst, som mange nederlandske samarbeidspartnere jobbet sammen med. Dagbøkene ble gitt til Otto Frank etter krigen, etter at Anne Franks død ble bekreftet i juli 1945 av søstrene Janny og Lien Brilleslijper - som satt sammen med søstrene Margot og Anne i Bergen-Belsen. Den utgaven som først ble utgitt var redigert slik at flere pubertetsrefleksjoner rundt seksualitet og menstruasjon var tatt ut. En utgave som ble utgitt i 1995 inneholdt disse avsnittene med Annes beskrivelse av hennes utforskning av egne kjønnsorganer og hennes forvirring angående sex og fødsel. Cornelis Suijk, tidligere direktør for Anne Frank Foundation og president for United States Holocaust Memorial Museum, offentliggjorde i 1998 at han var i besittelse av ytterligere fem sider som Otto Frank hadde fjernet fra dagboken før publisering. Suijk sa at Otto Frank hadde gitt ham disse notatene kort tid før sin død i 1980. Disse sidene inneholder blant annet kritiske kommentarer til foreldrenes anstrengte ekteskap. Disse utdragene har blitt føyd til i utgaver etter 2001. Siden 2018 har utgaver av boka også inneholder grisevitser og andre morsomheter som Anne Frank selv sensurerte mens hun skrev. == Se også == Anne Franks dagbok (skuespill) Århundrets 100 bøker ifølge Le Monde == Referanser == == Litteratur == Frank, Anne (1996). Anne Franks dagbok. Aschehoug. ISBN 82-03-24135-2.

Teaterstykket Anne Franks dagbok (originaltittel The Diary of Anne Frank) er skrevet av Frances Goodrich og Albert Hackett, på grunnlag av Anne Franks dagbok av Anne Frank (1929–1945). Stykket hadde urpremiere på Broadway 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A1szl%C3%B3_Gell%C3%A9r

2023-02-04

László Gellér

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Deltakere for Ungarn under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Fødsler 5. august', 'Kategori:Fødsler i 1944', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1964', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1968', 'Kategori:Ungarske skihoppere']

László Gellér (født 5. august 1944 i Tótkomlós) er en ungarsk tidligere skihopper som representerte Budapest Honvéd. Han deltok i OL i 1964 og 1968, der han ble henholdsvis nummer 42 i normalbakken og 34 i storbakken i Innsbruck i 1964, og nummer 34 i normalbakken og 19 storbakken i Grenoble i 1968. 19.-plassen i Grenoble er den beste plasseringen en ungarsk skihopper har oppnådd i OL eller VM. I VM deltok han i 1962, 1966 og 1970, med beste resultat i normalbakken i Oslo i 1966, der han ble nummer 48 av 61 deltakere. Gellér var med i den tysk-østerrikske hoppuka mellom 1961 og 1972. Best sammenlagt gjorde han det i 1965/66 og 1968/69, da han ble nummer 41. Han ble nummer 9 i rennet i Bischofshofen 7. januar 1968, den beste plasseringen som noen ungarsk skihopper har greid i et internasjonalt renn på høyt nivå. László Gellér er bror av skihopperen Mihály Gellér, som også har deltatt i OL og VM.

László Gellér (født 5. august 1944 i Tótkomlós) er en ungarsk tidligere skihopper som representerte Budapest Honvéd. Han deltok i OL i 1964 og 1968, der han ble henholdsvis nummer 42 i normalbakken og 34 i storbakken i Innsbruck i 1964, og nummer 34 i normalbakken og 19 storbakken i Grenoble i 1968. 19.-plassen i Grenoble er den beste plasseringen en ungarsk skihopper har oppnådd i OL eller VM. I VM deltok han i 1962, 1966 og 1970, med beste resultat i normalbakken i Oslo i 1966, der han ble nummer 48 av 61 deltakere. Gellér var med i den tysk-østerrikske hoppuka mellom 1961 og 1972. Best sammenlagt gjorde han det i 1965/66 og 1968/69, da han ble nummer 41. Han ble nummer 9 i rennet i Bischofshofen 7. januar 1968, den beste plasseringen som noen ungarsk skihopper har greid i et internasjonalt renn på høyt nivå. László Gellér er bror av skihopperen Mihály Gellér, som også har deltatt i OL og VM. == Referanser == == Kilder == Sports Reference: László Gellér Arkivert 16. desember 2012 hos Wayback Machine. (olympiaresultater, besøkt 18. februar 2015) Jens Jahn, Egon Theiner: Enzyklopädie des Skispringens. AGON Sportverlag, Kassel 2004. ISBN 3-89784-099-5 (flere sider) == Eksterne lenker == (en) László Gellér – Olympedia (en) László Gellér – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) László Gellér – FIS (skihopping)

László Gellér (født 5. august 1944 i Tótkomlós) er en ungarsk tidligere skihopper som representerte Budapest Honvéd.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ruthless!

2023-02-04

Ruthless!

['Kategori:Musikaler', 'Kategori:Musikk i 1992', 'Kategori:Verk fra 1992']

Ruthless! (stilisert som Ruthless! The Musical) er en musikal med musikk av Marvin Laird og tekst av Joel Paley som parodierer kjente Broadway-musikaler som Gypsy og Mame, og filmer som Alt om Eva og The Bad Seed. Musikalen hadde premiere i 1992. Hovedrollen som Tina Denmark ble spilt av Laura Bell Bundy, mens Natalie Portman og Britney Spears var stedfortredere.

Ruthless! (stilisert som Ruthless! The Musical) er en musikal med musikk av Marvin Laird og tekst av Joel Paley som parodierer kjente Broadway-musikaler som Gypsy og Mame, og filmer som Alt om Eva og The Bad Seed. Musikalen hadde premiere i 1992. Hovedrollen som Tina Denmark ble spilt av Laura Bell Bundy, mens Natalie Portman og Britney Spears var stedfortredere. == Sanger == == Eksterne lenker == Ruthless! Internet Off-Broadway database listing

Ruthless! (stilisert som Ruthless!

https://no.wikipedia.org/wiki/Jeremy_Kleiner

2023-02-04

Jeremy Kleiner

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmprodusenter fra USA', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Produsenter som har vunnet Oscar for beste film', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-09']

Jeremy Kleiner (født 1976) er en amerikansk filmprodusent. Han ble sammen med de andre produsentene nominert til en Oscar for beste film i 2013 for filmen 12 Years a Slave.

Jeremy Kleiner (født 1976) er en amerikansk filmprodusent. Han ble sammen med de andre produsentene nominert til en Oscar for beste film i 2013 for filmen 12 Years a Slave. == Filmografi == The Private Lives of Pippa Lee (2009) Kick-Ass (2010) Eat Pray Love (2010) World War Z (2013) 12 Years a Slave (2013) True Story (2014) Selma (2014) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jeremy Kleiner på Internet Movie Database (da) Jeremy Kleiner på Filmdatabasen (en) Jeremy Kleiner hos The Movie Database

Jeremy Kleiner (født 1976) er en amerikansk filmprodusent. Han ble sammen med de andre produsentene nominert til en Oscar for beste film i 2013 for filmen 12 Years a Slave.

https://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Colson

2023-02-04

Christian Colson

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske filmprodusenter', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Fødsler 15. september', 'Kategori:Fødsler i 1968', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Produsenter som har vunnet Oscar for beste film', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2020-01']

Christian Colson (født 15. september 1968) er en britisk filmprodusent. Han er best kjent for Slumdog Millionaire fra 2008, som han fikk flere priser for, inkluder Oscar, Golden Globe og BAFTA for beste film.

Christian Colson (født 15. september 1968) er en britisk filmprodusent. Han er best kjent for Slumdog Millionaire fra 2008, som han fikk flere priser for, inkluder Oscar, Golden Globe og BAFTA for beste film. == Filmografi == === Produsent === The Descent (2005) Separate Lies (2005) Eden Lake (2008) Slumdog Millionaire (2008) The Descent Part 2 (2009) Centurion (2010) 127 Hours (2010) Trance (2013) Selma (2014) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Christian Colson på Internet Movie Database (da) Christian Colson på Filmdatabasen (en) Christian Colson hos Rotten Tomatoes (en) Christian Colson hos The Movie Database

Christian Colson (født 15. september 1968) er en britisk filmprodusent.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lomsdalselva

2023-02-04

Lomsdalselva

['Kategori:Pekere']

Lomsdalselva kan vise til: Lomsdalselva (Søndre Land) – ei elv i Søndre Land kommune i Oppland Lomsdalselva (Brønnøy) – ei elv i Brønnøy kommune i Nordland

Lomsdalselva kan vise til: Lomsdalselva (Søndre Land) – ei elv i Søndre Land kommune i Oppland Lomsdalselva (Brønnøy) – ei elv i Brønnøy kommune i Nordland

Lomsdalselva kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Tim_Bevan

2023-02-04

Tim Bevan

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Britiske filmprodusenter', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Fødsler 20. desember', 'Kategori:Fødsler i 1957', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-11']

Tim Bevan (født 1957) er en filmprodusent fra New Zealand.

Tim Bevan (født 1957) er en filmprodusent fra New Zealand. == Tidlig liv == Bevan ble født i Queenstown. == Utdanning == Bevan tok sin utdanning ved Sidcot School, en friskole i Mendip Hills nær landsbyen Winscombe i North Somerset i det sørlige England. == Liv og karriere == Bevan grunnla Working Title Films i London sammen med Sarah Radclyffe og Graham Bradstreet på 1980-tallet. (Eric Fellner jobber nå med Bevan i Working Title Films). Blant Bevans over 40 filmer som produsent finner man Moonlight and Valentino, Fargo, O Brother, Where Art Thou?, The Guru, Captain Corelli's Mandolin, Love Actually, Notting Hill, Elizabeth, Bridget Jones' dagbok, Om forlatelse, og Frost/Nixon. Per dags dato har filmene han har produsert tjent inn nesten fire milliarder dollar på verdensbasis uten å ha justert for inflasjon.Working Title Films skrev under på en avtale med Universal Studios i 1999 for 600 millioner dollar, som ga Bevan og Fellner retten til å ta på seg prosjekter med et budsjett på opp til 35 millioner dollar uten å måtte høre med sine regnskapsførere. Bevan var medprodusent på musikalen Billy Elliot. == Privatliv == Bevan er skilt fra den engelske skuespillerinnen Joely Richardson. De to har en datter, Daisy, født i 1992. Han er nå gift med Amy Gadney, og de to har en datter født i 2001, Nell, og en sønn født i 2003, Jago. == Filmografi == The Secrets (2014) Trash (2014) The Theory of Everything (2014) Everest (2015) London Spy (2015) Hail, Caesar! (2016) Darkest Hour (2017) Victoria & Abdul (2017) == Priser == 2005 Kommandør av Den britiske imperieordenen (CBE) 2013 Æresdoktorgrad fra University of York == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Tim Bevan på Internet Movie Database (sv) Tim Bevan i Svensk Filmdatabas (da) Tim Bevan på Filmdatabasen (da) Tim Bevan på Scope (fr) Tim Bevan på Allociné (en) Tim Bevan på AllMovie (en) Tim Bevan hos Turner Classic Movies (en) Tim Bevan hos The Movie Database

Tim Bevan (født 1957) er en filmprodusent fra New Zealand.

https://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%BCnster

2023-02-04

Münster

['Kategori:51°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Hansabyer', 'Kategori:Münster', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Münster er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Den ligger nord i staten og anses som Westfalens kulturelle sentrum. Byen har en befolkning på 300 267 innbyggere (2014) og et areal på 302,83 km². Munster er en relativt stor studentby med 58 146 studenter (2013/2014) hvorav 9 410 var førsteårsstudenter. Av de største severdighetene er kirkene og dyreparken Allwetterzoo. Allwetterzoo har bortimot en million besøkende i året.

Münster er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Den ligger nord i staten og anses som Westfalens kulturelle sentrum. Byen har en befolkning på 300 267 innbyggere (2014) og et areal på 302,83 km². Munster er en relativt stor studentby med 58 146 studenter (2013/2014) hvorav 9 410 var førsteårsstudenter. Av de største severdighetene er kirkene og dyreparken Allwetterzoo. Allwetterzoo har bortimot en million besøkende i året. == Historie == Byens navn er avledet fra latin monasterium (kloster) og refererer til grunnleggelsen av bispedømmet Münster av Karl den store i år 793. I middelalderen var Münster en ledende hanseatisk by. I 1534 tok gjendøperne makten i byen. Det kom til billedstorm og ødeleggelser i kirker og klostre. Alt sølv og gull ble plyndret. Deretter ble alle de innbyggere som ikke hadde flyktet, gjendøpt i løpet av tre dager. De som ikke lot seg døpe, ble fordrevet. Gjendøperne grunnla så en demokratisk proto-sosialistisk stat. Den var særlig inspirert av en forventning om verdens snarlige undergang. Blant deres religiøse anførere var Melchior Hoffmann, som forkynte at Gud forlangte av de troende at de fysisk skulle tilintetgjøre de vantro. De trodde også på en lære om et guddommelig indre lys i mennesket; slik kom guddommelige inngivelser som var viktigere enn det som lot seg avlede av Bibelen. Byen ble gjenerobret i 1535, overløpere innenfor bymurerne hjalp beleirerne inn. I dagene etter gjenerobringen ble rundt 600 gjendøpere drept eller henrettet. Året etter ble tre av de overlevende anførere, Jan van Leiden (som var blitt torturert i ukevis), Bernd Knipperdollnick og Heinz Krechting dømt til døden for kirkeskjending og opprør, De ble henrettet ved at kjøtt ble revet av deres knokler med glødende tenger og etterpå hjertet gjennomboret av glødende jern, og likene ble hengt opp til skrekk og advarsel. Inngåelsen av freden i Westfalen etter religionskrigene i 1648 i Münster og Osnabrück garanterte fremtiden til fyrstbiskopen og bispedømmet; området skulle være eksklusivt romersk-katolsk. I 1802 ble Münster erobret av Preussen under Napoleonskrigene, og ble hovedstad for den prøyssiske provinsen Westfalen. == Utdanning == Westfälische Wilhelms-Universität i Münster er et av Tysklands største universiteter, og ble åpnet i 1780. == Severdigheter == Prinzipalmarkt, markedsplass i bysentret med rådhus fra 1300-tallet St. Paulus-katedralen, fra 1200-tallet, med astronomisk klokke fra 1540 St. Lamberti, kirke fra 1375 Münster slott, bygget 1767–86 som residens for fyrstbiskopen, nå sete for universitetet Skulpturprosjekt Münster er en kunstfestival som finner sted hvert 10. år, den første var i 1977, neste skal være i 2017. Allwetterzoo == Bydeler == Coerde Kinderhaus Sprakel Handorf Gelmer Wolbeck Gremmendorf Angelmodde Hiltrup Amelsbüren Berg Fidel Mecklenbeck Albachten Gievenbeck Roxel Nienberge Häger == Politikk == Münster hadde et byråd allerede på 1100-tallet. Det er idag en utpreget konservativ by. CDU er største parti. Byens 20 æresborgere inkluderer generalfeltmarskalk og rikspresident Paul von Hindenburg (siden 1933), rikskansler Heinrich Brüning (siden 1932) og kardinal Clemens August von Galen (siden 1946). === Overborgermestre siden 1824 === 1824–1842: Joseph von Münstermann 1842–1848: Johann Hermann Hüffer 1848–1851: Münster hadde ingen Overborgermester i 28 måneder pga. diskusjoner om hva jobben skulle innebære i Nationalsamlingen i Frankfurt 1851–1855: Johann Heinrich von Olfers 1856–1879: Caspar Offenberg 1879–1886: Theodor Scheffer-Boichorst 1887–1897: Karl Windthorst 1898–1916: Dr. Mathias Maximilian Franziskus Jungeblodt 1916–1920: Dr. Franz Wilhelm Bernhard Dieckmann 1920–1932: Dr. Dr. Georg Sperlich 1932–1933: Dr. Joseph Ludwig Karl Magnus Zuhorn 1933–1945: Albert Anton Hillebrand 1945: Dr. Fritz-Carl-Peus 1945–1946: Dr. Joseph Ludwig Karl Magnus Zuhorn, CDU 1946: Dr. Wilhelm Siehoff, Zentrum 1946–1948: Franz Rediger, CDU 1948–1951: Gerhard Boyer, CDU 1951–1952: Dr. Wilhelm Siehoff, Zentrum 1952–1964: Dr. Busso Peus, CDU 1964–1972: Dr. Albrecht Beckel, CDU 1972–1984: Dr. Werner Pierchalla, CDU 1984–1994: Dr. Jörg Twenhöven, CDU 1994–1999: Marion Tüns, SPD 1999–2009: Dr. Berthold Tillmann, CDU fra 2009: Markus Lewe, CDU == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Münster (Westfalen) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Bypanoramaer (de) Tourist-Info Münsterland

Skulptur Projekte Münster (norsk: Skulpturprosjekt Münster) er en kunstfestival med skulpturer i offentlig rom i byen Münster i Tyskland. Den har funnet sted hvert tiende år siden 1977.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eric_Fellner

2023-02-04

Eric Fellner

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Britiske filmprodusenter', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Fødsler 10. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1959', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-11']

Eric Fellner (født 10. oktober 1959) er en britisk filmprodusent. Han driver produksjonsselskapet Working Title Films sammen med Tim Bevan.

Eric Fellner (født 10. oktober 1959) er en britisk filmprodusent. Han driver produksjonsselskapet Working Title Films sammen med Tim Bevan. == Liv og karriere == Fellner gikk på Cranleigh School i Surrey fra 1972 til 1977 før han gikk på Guildhall School of Music and Drama i London. Han er en god venn av Hugh Grant, som har innehatt hovedrollen i noen av Working Title sine største filmer. Fellner og hans partner, modellen Laura Bailey, har to barn sammen. Blant Fellners over 60 filmer som produsent finner man Moonlight and Valentino, Four Weddings and a Funeral, Dead Man Walking, Fargo, Notting Hill, United 93, Bridget Jones' dagbok og Senna. Working Title Films underskrev i 1999 en avtale med Universal Studios på 600 millioner dollar, som ga ham og Bevan lov å ta på seg prosjekter med et budsjett opp til 35 millioner dollar uten å måtte avtale med sine regnskapsførere først. Det er nå Storbritannias største produksjonsselskap, med kontorer i London og Los Angeles. Noen av selskapets suksesser er Four Weddings and a Funeral (1994) som tjente inn over $250 millioner på verdensbasis. Dead Man Walking og Fargo vant Oscar i 1996 og 1997, mens Elizabeth (1998) og Atonement (2007) begge ble nominert til Oscar for beste film. == Anerkjennelser == Han ble utnevnt til kommandør (CBE) i Den britiske imperieordenen) i 2005. I 2013 fikk han og Bevan David O. Selznick Achievement Award in Theatrical Motion Pictures fra Producers Guild of America. == Filmografi == The Secrets (2014) - Produsent Trash (2014) - Produsent The Theory of Everything (2014) - Produsent Everest (2015) - Produsent London Spy (2015) - Produsent Grimsby (2015) - Produsent Hail, Caesar! (2016) - Produsent Darkest Hour (2017) - Produsent Victoria & Abdul (2017) - Produsent == Referanser == == Eksterne lenker == Working Title Films (en) Eric Fellner på Internet Movie Database (sv) Eric Fellner i Svensk Filmdatabas (da) Eric Fellner på Filmdatabasen (en) Eric Fellner hos Turner Classic Movies (en) Eric Fellner hos The Movie Database

Eric Fellner (født 10. oktober 1959) er en britisk filmprodusent.

https://no.wikipedia.org/wiki/Vladimir_Bojarintsev

2023-02-04

Vladimir Bojarintsev

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Russiske skihoppere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sovjetiske skihoppere', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2021-11']

Vladimir Bojarintsev (russisk: Владимир Бояринцев) er en russisk tidligere skihopper som konkurrerte for Sovjetunionen. Han tok sølvmedalje i junior-VM i Örnsköldsvik i 1980. Bojarintsjev deltok i den tysk-østerrikske hoppuka 1980/81, der han ble nummer 79 sammenlagt. I 1981 vant han hopprennet i universiaden (studentlekene) i Jaca.

Vladimir Bojarintsev (russisk: Владимир Бояринцев) er en russisk tidligere skihopper som konkurrerte for Sovjetunionen. Han tok sølvmedalje i junior-VM i Örnsköldsvik i 1980. Bojarintsjev deltok i den tysk-østerrikske hoppuka 1980/81, der han ble nummer 79 sammenlagt. I 1981 vant han hopprennet i universiaden (studentlekene) i Jaca. == Kilder == Jens Jahn, Egon Theiner: Enzyklopädie des Skispringens. AGON Sportverlag, Kassel 2004. ISBN 3-89784-099-5 (s. 278) Skisprungschanzen-Archiv: All time results (laget av Mario Kolic, 23. mars 2014) == Eksterne lenker == (en) Vladimir Bojarintsev – FIS (skihopping)

Vladimir Bojarintsev (russisk: Владимир Бояринцев) er en russisk tidligere skihopper som konkurrerte for Sovjetunionen. Han tok sølvmedalje i junior-VM i Örnsköldsvik i 1980.

https://no.wikipedia.org/wiki/NM_i_friidrett_innend%C3%B8rs_2015

2023-02-04

NM i friidrett innendørs 2015

['Kategori:Friidrett i 2015', 'Kategori:NM i friidrett innendørs', 'Kategori:Norgesmesterskap i 2015', 'Kategori:Sport i Steinkjer', 'Kategori:Sportsarrangementer i Trøndelag']

Norgesmesterskapet i friidrett innendørs 2015 var en del av NM i friidrett 2015. Det ble arrangert som et eget stevne i Steinkjer 7. og 8. februar 2015. For junior var dette NM i hoppøvelser uten tilløp.

Norgesmesterskapet i friidrett innendørs 2015 var en del av NM i friidrett 2015. Det ble arrangert som et eget stevne i Steinkjer 7. og 8. februar 2015. For junior var dette NM i hoppøvelser uten tilløp. == Resultater, menn == === 60 meter === Finaleresultater: Svenske Carl Armfelt løp inn til 2.-plass med tiden 6,88, men deltok ikke i NM. === 200 meter === Finale: === 400 meter === Finale: === 800 meter === Sluttstilling etter tre heat: === 1500 meter === Sluttstilling etter to heat: === 3000 meter === Sluttstilling etter to heat: === 60 meter hekk === Kun finale ble avholdt: === Høydehopp === === Høyde uten tilløp === Kun 4 utøvere stilte til start. === Stavsprang === === Lengdesprang === === Lengde uten tilløp === === Tresteg === Kun 4 utøvere deltok. === Kulestøt === === 4 x 200 meter stafett === === 5000 meter kappgang === == Resultater, kvinner == === 60 meter === Finaleresultater: Naomi Van den Broeck vant løpet med tiden 7,51, men deltok ikke i NM, siden hun konkurrerer for Belgia internasjonalt. === 200 meter === Finale: === 400 meter === Finale: === 800 meter === === 1500 meter === Kun finale ble avholdt. === 3000 meter === Kun finale ble avholdt. === 60 meter hekk === Finale: === 40 meter racerunner === Kun finale ble avholdt: === 60 meter racerunner === Kun finale ble avholdt: === Høydehopp === === Høyde uten tilløp === Kun 2 utøvere stilte til start. === Stavsprang === === Lengdesprang === === Lengde uten tilløp === === Tresteg === === Kulestøt === === 4 x 200 meter stafett === === 3000 meter kappgang === == Menn junior == === Høyde uten tilløp === === Lengde uten tilløp === == Kvinner junior == === Høyde uten tilløp === === Lengde uten tilløp === == Referanser == == Kilder == Norges friidrettsforbund - NM innendørs Resultatliste 07.02.2015 (PDF) Norges friidrettsforbund - NM innendørs Resultatliste 08.02.2015 (PDF)

Norgesmesterskapet i friidrett innendørs 2015 var en del av NM i friidrett 2015. Det ble arrangert som et eget stevne i Steinkjer 7.

https://no.wikipedia.org/wiki/Migues

2023-02-04

Migues

['Kategori:1859 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1859', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Migues er største by i kommunen Migues i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 2 109 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Migues.

Migues er største by i kommunen Migues i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 2 109 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Migues. == Historie == Byen ble grunnlagt i 1859 av Gregorio Migues. == Befolkning == Migues har 2 109 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcaldesa) er Maricarmen Suárez (2010-2015). == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Migues

| kommune = Migues

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Armenian_Genocide

2023-02-04

The Armenian Genocide

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Dokumentarfilmer fra 2000-årene', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Folkemord', 'Kategori:TV-dokumentarfilmer fra USA']

The Armenian Genocide er en amerikansk TV-dokumentar fra 2006 som utforsker Det ottomanske rikets drap på mer enn én million armenere under første verdenskrig. Dokumentaren ble kringkastet av PBS 17. april 2006. TV-filmen ble produsert i samarbeid med Oregon Public Broadcasting, og ble skrevet og regissert av Andrew Goldberg (som også regisserte The Armenian: A Story of Survival) og fortalt av skuespillere Orlando Bloom, Ed Harris, Laura Linney, Jared Leto, Julianna Margulies og Natalie Portman.

The Armenian Genocide er en amerikansk TV-dokumentar fra 2006 som utforsker Det ottomanske rikets drap på mer enn én million armenere under første verdenskrig. Dokumentaren ble kringkastet av PBS 17. april 2006. TV-filmen ble produsert i samarbeid med Oregon Public Broadcasting, og ble skrevet og regissert av Andrew Goldberg (som også regisserte The Armenian: A Story of Survival) og fortalt av skuespillere Orlando Bloom, Ed Harris, Laura Linney, Jared Leto, Julianna Margulies og Natalie Portman. == Eksterne lenker == (en) The Armenian Genocide på Internet Movie Database «Armenian Genocide, Two Cats Productions»

| runtime = 60

https://no.wikipedia.org/wiki/Montes_(Uruguay)

2023-02-04

Montes (Uruguay)

['Kategori:1891 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1891', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Montes er største by i kommunen Montes i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 760 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Montes.

Montes er største by i kommunen Montes i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 760 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Montes. == Historie == Byen ble grunnlagt i 1891. == Befolkning == Montes har 1 760 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcaldesa) er María Ángel Mancuello (2010-2015). == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Montes, Canelones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Montes

| kommune = Montes

https://no.wikipedia.org/wiki/Andrew_Engelage

2023-02-04

Andrew Engelage

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske ishockeyspillere', 'Kategori:Fødsler 26. september', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Ishockeyspillere for Storhamar Hockey', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Oshawa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utenlandske ishockeyspillere i Norge']

Andrew Engelage (født 26. oktober 1988 i Oshawa) er en canadisk ishockeyspiller, som spilte for den norske klubben Storhamar Dragons i GET-ligaen.

Andrew Engelage (født 26. oktober 1988 i Oshawa) er en canadisk ishockeyspiller, som spilte for den norske klubben Storhamar Dragons i GET-ligaen. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Andrew Engelage – TheAHL.com (en) Andrew Engelage – Hockeydb.com (en) Andrew Engelage – Eliteprospects.com

Andrew Engelage (født 26. oktober 1988 i Oshawa) er en canadisk ishockeyspiller, som spilte for den norske klubben Storhamar Dragons i GET-ligaen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sergej_Zontov

2023-02-04

Sergej Zontov

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Perm', 'Kategori:Russiske skihoppere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sovjetiske skihoppere', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2021-09']

Sergej Zontov (russisk: Сергей Зонтов) er en russisk tidligere skihopper fra byen Perm som konkurrerte for Sovjetunionen. Han ble sovjetisk juniormester i årene 1968-70. I 1971 vant han det internasjonale hopprennet i Bakuriani i Georgia og satte bakkerekord med 115,5 meter. To år etter vant han hopprennet i Plavy i Tsjekkoslovakia som var en del av den bøhmiske hoppuka. Zontov var blant kandidatene til det sovjetiske laget i OL i Sapporo i 1972, men ble ikke tatt ut.

Sergej Zontov (russisk: Сергей Зонтов) er en russisk tidligere skihopper fra byen Perm som konkurrerte for Sovjetunionen. Han ble sovjetisk juniormester i årene 1968-70. I 1971 vant han det internasjonale hopprennet i Bakuriani i Georgia og satte bakkerekord med 115,5 meter. To år etter vant han hopprennet i Plavy i Tsjekkoslovakia som var en del av den bøhmiske hoppuka. Zontov var blant kandidatene til det sovjetiske laget i OL i Sapporo i 1972, men ble ikke tatt ut. == Kilder == Flying Skier: History (besøkt 18. februar 2015) Skisprungschanzen-Archiv: All time results (laget av Mario Kolic, 23. mars 2014)

Sergej Zontov (russisk: Сергей Зонтов) er en russisk tidligere skihopper fra byen Perm som konkurrerte for Sovjetunionen. Han ble sovjetisk juniormester i årene 1968-70.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Storbritannia debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark med sangen «My Song for the World», framført på engelsk av Tom Morley. Bidragene ble valgt gjennom en nasjonale finale, arrangert av den britiske kringkasteren ITV.

https://no.wikipedia.org/wiki/Parque_del_Plata

2023-02-04

Parque del Plata

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1938', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Parque del Plata er største by i kommunen Parque del Plata i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 7 896 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Parque del Plata.

Parque del Plata er største by i kommunen Parque del Plata i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 7 896 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Parque del Plata. == Historie == Byen ble grunnlagt i 1938. == Befolkning == Parque del Plata har 7 896 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcalde) er Julio López (2010-2015). == Bydeler == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Parque del Plata – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Parque del Plata

| kommune = Parque del Plata

https://no.wikipedia.org/wiki/San_Antonio_(Canelones)

2023-02-04

San Antonio (Canelones)

['Kategori:1875 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1875', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

San Antonio er største by i kommunen San Antonio i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 489 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen San Antonio.

San Antonio er største by i kommunen San Antonio i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 489 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen San Antonio. == Historie == Byen ble grunnlagt i 14. januar 1875. == Befolkning == San Antonio har 1 489 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcaldesa) er Nelly González (2010-2015). == Referanser == == Eksterne lenker == (en) San Antonio, Canelones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over San Antonio

| kommune = San Antonio

https://no.wikipedia.org/wiki/Operasjon_Arktis

2023-02-04

Operasjon Arktis

['Kategori:Amanda for beste barnefilm', 'Kategori:Amandaprisen 2015', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 2014', 'Kategori:Norske eventyrfilmer', 'Kategori:Svalbard']

Operasjon Arktis er en norsk eventyr- og familiefilm fra 2014. Filmen handler om tre barn som ved et uhell blir etterlatt i en tom fangsthytte på Svalbard. Historien er basert på Leif Hamres bok med samme tittel fra 1971.

Operasjon Arktis er en norsk eventyr- og familiefilm fra 2014. Filmen handler om tre barn som ved et uhell blir etterlatt i en tom fangsthytte på Svalbard. Historien er basert på Leif Hamres bok med samme tittel fra 1971. == Handling == En tragisk misforståelse gjør at den 13 år gamle Julia, og hennes 8 år gamle tvilling-søsken Ida og Sindre, strander på den øde Halvmåneøya midt i Nordishavet ved Svalbard. Uten kontakt med fastlandet må barna håndtere den overhengende faren for ville dyr og de nådeløse vinterstormene i området, samtidig som de må forsøke å finne nok mat og overleve lenge nok til å bli oppdaget og reddet. == Skuespillere == Kaisa Gurine Antonsen som Julia. Ida Leonora Valestrand Eike som Ida Leonard Valestrand som Sindre Line Verndal som Mor Nicolai Cleve Broch som Far Kristofer Hivju som Fangstmann Lars Arentz-Hansen som Oberst Holm. Per Kjerstad som Myrmo. Evy Kasseth Røsten som Hendriksen. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Operasjon Arktis på Internet Movie Database (no) Operasjon Arktis i Nasjonalbibliotekets filmografi (fr) Operasjon Arktis på Allociné (nl) Operasjon Arktis på MovieMeter (en) Operasjon Arktis på AllMovie (en) Operasjon Arktis på Rotten Tomatoes

Operasjon Arktis er en norsk eventyr- og familiefilm fra 2014. Filmen handler om tre barn som ved et uhell blir etterlatt i en tom fangsthytte på Svalbard.

https://no.wikipedia.org/wiki/San_Bautista

2023-02-04

San Bautista

['Kategori:1879 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1879', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

San Bautista er største by i kommunen San Bautista i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 973 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen San Bautista.

San Bautista er største by i kommunen San Bautista i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 973 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen San Bautista. == Historie == Byen ble grunnlagt i 1879 av Bautista Mourat. == Befolkning == San Bautista har 1 973 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcalde) er Omar Negri (2010-2015). == Transport == Ruta 6 forbinder San Bautista med Montevideo og Rivera. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) San Bautista, Canelones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over San Bautista

| kommune = San Bautista

https://no.wikipedia.org/wiki/Konsulatet

2023-02-04

Konsulatet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Konsulatet var den franske regjeringen fra direktoriets fall i «18. brumaire»-kuppet i 1799 og fram til begynnelsen på det første franske keiserrike som ble innført av Napoléon Bonaparte i 1804. Ved dens utvidelse refererer betegnelsen Konsulatet også til denne epoken i Frankrikes historie. I løpet av denne epoken etablerte Napoléon seg, som førstekonsul, som leder av en mer konservativ, autoritær, autokratisk og sentralisert republikansk myndighet i Frankrike, men uten å erklære seg som statens overhode. Uansett, grunnet de langvarige institusjoner som ble etablert i løpet av disse årene har historikeren Robert B. Holtman kalt konsulatet for «en av det aller viktigste periodene i all fransk historie.»

Konsulatet var den franske regjeringen fra direktoriets fall i «18. brumaire»-kuppet i 1799 og fram til begynnelsen på det første franske keiserrike som ble innført av Napoléon Bonaparte i 1804. Ved dens utvidelse refererer betegnelsen Konsulatet også til denne epoken i Frankrikes historie. I løpet av denne epoken etablerte Napoléon seg, som førstekonsul, som leder av en mer konservativ, autoritær, autokratisk og sentralisert republikansk myndighet i Frankrike, men uten å erklære seg som statens overhode. Uansett, grunnet de langvarige institusjoner som ble etablert i løpet av disse årene har historikeren Robert B. Holtman kalt konsulatet for «en av det aller viktigste periodene i all fransk historie.» == Direktoriets fall == De franske militære nederlagene i 1798 og 1799 hadde rystet direktoriet, og til sist splittet det. Historikerne har tidvis datert begynnelsen på direktoriets politisk fall til 18. juni 1799 da Emmanuel-Joseph Sieyès med hjelp av Paul Barras klarte å kvitte seg med de andre fortsatt sittende direktørene. En uregelmessighet oppsto i valget av Jean Baptiste Treilhard, som trakk seg til fordel for Louis-Jérôme Gohier. I løpet av dager ble Philippe-Antoine Merlin (Merlin de Douai) og Louis-Marie de La Revellière (La Révellière-Lépeaux) presset til å trekke seg; baron Jean-François-Auguste Moulin og Roger Ducos erstattet dem. Det var stor uro og usikkerhet preget av ytterligere noen militære nederlag, rojalistiske opprør i sør, det rojalistisk Chouannerie-opprøret i et dusin vestlige departementer, hovedsakelig i Bretagne, intriger fra høyreorienterte orléanistene. For å berolige befolkningen og beskytte grensene, var det ytterligere grep som ble tatt. Det nye direktoriet, ledet av Sieyès, besluttet at nødvendig revidering av konstitusjonen ville kreve «et hode» (hans eget) og «et sverd» (en general som støttet ham). Jean Victor Moreau var ikke tilgjengelig som hans sverd, og Sieyès ønsket seg Barthélemy Catherine Joubert, men Joubert ble drept i slaget ved Novi den 15. august 1799. Han vendte seg ta til general Napoléon Bonaparte. Selv om Guillaume Marie Anne Brune og André Masséna vant slaget om Bergen-Binnen i Nederlandene mot britene og russerne, og ved Zürich, og selv om den andre koalisjonskrigen dro ut ved fronten som de hadde gjort etter slaget ved Valmy i 1792, var tilliten til direktoriet fortsatt ikke gjenopprettet. Suksess ble reservert for Bonaparte som brått gikk i land ved Fréjus med prestisje etter sine seirer i øst, og nå, etter Hoches død i 1797, opptrådte han som den enslige herre av de franske hærer. I 18 brumaire-kuppet den 9. november 1799 grep Bonaparte den franske parlamentariske og militære makten i et todelt statskupp, og tvang de sittende direktørene i regjeringen til å trekke seg. Om natten til 10. november 1799 ble levningen av Conseil des Anciens, de eldres råd, overhuset i direktoriet, tvunget til å oppheve Konstitusjonen av 1795, legaliserte statskuppet til fordel for Bonaparte med den nye Konstitusjon av 1799, Constitution de l'an VIII. == Den nye regjering == Det innledende statskuppet synes å være en seier for Sieyès framfor Bonaparte. Sieyès sto for en ny regjeringsform for republikken, og kuppet synes innledningsvis å sikre at hans system ble satt i virksomhet. Bonapartes dyktighet lå i motsette seg Pierre Claude François Daunous plan for den til Sieyès, og støttet kun de som tjente hans egne ambisjoner.Den nye regjeringen var sammensatt av tre parlamentariske forsamlinger: Statsråd som utformer lover, tribunatet som diskuterte dem uten å stemme over dem, og den lovgivende forsamling som stemte på dem uten å diskutere dem. Allmenn stemmerett ble beholdt, skjønt forvansket av listen med notabiliteter (hvor medlemmer av rådene ble valgt av sénat conservateur, det konservative senatet). Den utøvende autoritet ble sikret i tre konsuler som ble valgt for ti år. Bonaparte nedla veto mot Sieyès' opprinnelig ide om ha en enkelt Grand Elector som øverste statssjef. Sieyès hadde til hensikt å sikre den viktige posisjonen for seg selv, og ved å nekte ham posisjonen, sørget Bonaparte å styrke autoriteten til konsulene, en posisjon som selv kom til å ta. Bonaparte var heller ikke tilfreds med å kun være en del av et likestilt triumvirat. Etter hvert som årene gikk kom han til å samle sin egen makt som førstkonsul, og etterlate de to andre konsulene, Jean Jacques Régis de Cambacérès og Charles-François Lebrun, duc de Plaisance, foruten også rådene, svake og underdanige. Ved å samle makten ble Bonaparte i stand til å omforme den aristokratiske konstitusjonen til Sieyès til et åpent diktatur.Den 7. februar 1800 bekreftet en folkeavstemning den nye konstitusjonen. Den la all reell makt i hendene til førstekonsulen, etterlot kun en nominell rolle for de to andre konsulene. I henhold til det oppgitte valgresultatet var det 99,9 prosent som godkjente forslaget.Mens denne nær enstemmige valgresultatet helt klart er åpent for spørsmål, var Napoléon Bonaparte generelt meget populær blant velgerne, og etter en periode med strid og uro, var mange i Frankrike beroliget av hans blendende om enn ikke vellykte fredstilbud til den seierrike andre koalisjonskrig, hans raske avvæpning av opprøret i Vendée, og hans taler om stabilitet i regjeringen, orden, rettferdighet og moderasjon. Han ga alle en følelse av at Frankrike på nytt var styrt av en virkelig statsmann, og at en kompetent og dyktig regjering endelig hadde ansvaret. == Napoléons samling av makt == Bonaparte hadde nå kvittet seg med Sieyès og de republikanere som ikke var villig til å overlate republikken til en leder, i særskilt Moreau og Masséna, hans militære rivaler. Seieren i slaget ved Marengo den 14. juni 1800 sikret ham ytterligere og økte hans popularitet. Den rojalistiske Rue Saint-Nicaisekonspirasjonen den 24. desember 1800, som var et forsøk på attentat mot Bonapartes liv, gjorde det mulig å rense ut blant de demokratiske republikanerne som til tross for deres uskyld ble deportert til straffekoloniene i Fransk Guyana. Han opphevet rådene og gjorde senatet allmektig i konstitusjonelle saker. Fredsavtalen i Lunéville, signert i februar 1801 mellom den franske republikken og det tysk-romerske rike, inkludert Østerrike, som hadde blitt avvæpnet Jean Moreaus seier i Hohenlinden. Avtalen gjenopprettet freden i Europa, ga bortimot hele Italia til Frankrike, og gjorde det mulig for Bonaparte å eliminere alle opposisjonslederne i rådene i diskusjonen om lovverket som samlet alle de franske lovene, og som endte opp med code civil des français, også kjent som Code Napoléon. Konkordatet i 1801, en avtale mellom Bonaparte og Den hellige stol (paven), regulerte den franske kirkens forhold til Vatikanet. Det avsluttet den franske kampen mot den katolske kirke, og ga tilfredsstillelse til landets religiøse følelser. Ved Bonapartes egenmektige tilføyelse av de 77 såkalte organiske artikler ble det imidlertid i vesentlig grad modifisert i Kirkens disfavør, blant annet ved at de forbød enhver pavelig rettsakt i Frankrike som ikke var blitt godkjent av landets styre. Pavens protest mot dette var uten resultat. Det gjorde det mulig for Bonaparte å skaffe seg bøndenes overbevisningen og tiltro, og viktigst av alt, fjernet det rojalistenes fremste våpen. Fredstraktaten i Amiens ble underskrevet av den 25. mars 1802 av Joseph Bonaparte og Charles Cornwallis og sørget for en «endelig fredsavtale» mellom Frankrike og Storbritannia. Frankrikes allierte, Spania og Den bataviske republikk betalte alle kostnadene. Bonapartes egen Rubicon ble krysset denne dagen og hans marsj mot keiserriket hadde begynt. Den 2. august 1802 ble en andre folkeavstemning holdt, denne gangen for å bekrefte at Napoléon Bonaparte som «førstkonsul på livstid». Enda en gang ga valget et enestående resultat, 99,8 prosent ga sin godkjennelse.Etter hvert som Napoléon Bonaparte økte sin makt lånte han mange teknikker fra Ancien Régime («det gamle styresett»), det vil si monarkiets eneveldet som representert av solkongen Ludvig XIV, i sin nye enmannsregjering. Som det gamle monarkiet gjeninnførte han fullmektiger, var oversentralisert og benyttet strengt utilitarisk administrative og byråkratiske metoder, og førte en politikk av underdanige, pedantiske skolastikk overfor landets universiteter. Han samlet økonomiske midler nødvendig for nasjonale institusjoner, lokale myndigheter, et juridisk system, organer for finans, banksystem, lover, og tradisjoner av pliktoppfyllende, veldisiplinerte arbeidskraft. Frankrike nøt en høy grad av fred og orden under Bonaparte som bidro til å øke velstanden. Dagligvarer til Paris, som tidligere hadde manglet og ført til sult, hadde blitt billige og i overflod. Mens handelen blomstret gikk lønningene opp. Luksusen til nouveaux riches, de nyrike, ble vist fram i salongene til «den gode» Joséphine de Beauharnais, «den vakre» Thérésa Tallien, og «den guddommelige» Juliette Récamier. I styrkningen av statens maskineri skapte Bonaparte en særegen hedersbevisning, Légion d'honneur, æreslegionen, og gjeninnførte indirekte skattelegging. Det siste ble sett på som forræderi overfor revolusjonen.Bonaparte var i stor grad i stand til å slå ned misnøye innenfor regjeringen ved å forvise de mest høylydte kritikerne, slike som Benjamin Constant og madam Germaine de Staël. Ekspedisjonen til Santo Domingo i Karibia reduserte den republikanske hæren. Jevnlig krigføring bidro til demoralisere og spre de militære lederne som var blitt sjalu på deres tidligere offiserskamerat Bonaparte. Den største utfordringen til Napoléon Bonapartes autoritet kom fra general Jean Moreau som ble komprimert i en rojalistisk sammensvergelse. Også han ble sendt i landsforvisning til Amerika. I motsetningen til opposisjonen av senatorer og republikanske generaler, flertallet i den franske befolkningen forble ukritisk til Bonapartes eneveldige autoritet. Alle hentydninger om muligheten av hans død ble ikke akseptert. == Slutten på den første republikken == De mange konspirasjoner mot Bonapartes liv begynte å føre til bekymringer om republikken ville kollapse kort tid etter hans død, fulgt av at enten ble monarkiet gjeninnført, et militært diktatur, eller jakobinerne med deres giljotin. Joseph Fouché, minister for politiet, foreslo at Napoléon Bonaparte opprettet en arvelig tittel for å sikre hans arv og minske sannsynligheten for at regimet vil endres med hans død. Bonaparte var i begynnelsen motstrebende til å akseptere en slik tittel, men ble overtalt under forutsetningen at makten som ble gitt ham kom fra folket, og ikke ved guddommelig rett. Den 18. mai 1804 vedtok senatet en lov som introduserte det franske keiserrike og med Napoléon Bonaparte som keiser. Kroningsseremonien skjedde den 2. desember 1804 hvor Bonaparte kronet seg selv som keiser over franskmennene og etablerte keiserriket. == Referanser == == Litteratur == Boudon, Jacques-Olivier (2003): Histoire du Consulat et de l'Empire, Perrin, Paris. Lentz, Thierry (1999): Le Grand Consulat, Fayard, Paris. Tulard, Jean (1999): Dictionnaire Napoléon, Fayard, Paris.

Konsulatet var den franske regjeringen fra direktoriets fall i «18. brumaire»-kuppet i 1799 og fram til begynnelsen på det første franske keiserrike som ble innført av Napoléon Bonaparte i 1804.

https://no.wikipedia.org/wiki/San_Jacinto_(Uruguay)

2023-02-04

San Jacinto (Uruguay)

['Kategori:1876 i Sør-Amerika', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1876', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

San Jacinto er største by i kommunen San Jacinto i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 4 510 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen San Jacinto.

San Jacinto er største by i kommunen San Jacinto i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 4 510 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen San Jacinto. == Historie == Byen ble grunnlagt i 1876 av Jacinto Vera. == Befolkning == San Jacinto har 4 510 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcalde) er Raúl Detomasi (2010-2015). == Kultur og severdigheter == Obelisk Iglesia de San Jacinto (kirke) == Transport == Ruta 7 forbinder San Jacinto med Melo. == Bilder == == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) San Jacinto, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over San Jacinto

| kommune = San Jacinto

https://no.wikipedia.org/wiki/Bogdan_Zwijacz

2023-02-04

Bogdan Zwijacz

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1962', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Polske skihoppere', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Sportsstubber', 'Kategori:Stubber 2019-04']

Bogdan Zwijacz (født 1962) er en polsk tidligere skihopper som representerte Wisła-Gwardia Zakopane. Han deltok i VM i Oslo i 1982, der han ble nummer 37 av 55 deltakere i storbakken, 48 av 59 deltakere i normalbakken, og var på det polske laget som ble nummer 14 av 16 lag i lagkonkurransen. Zwijacz deltok i den tysk-østerrikske hoppuka 1982/83 og 1984/85, og ble sammenlagt nummer 45 og 74. Han tok to ganger medalje individuelt i det polske mesterskapet, sølv i normalbakke i 1984 og bronse i stor bakke i 1985.

Bogdan Zwijacz (født 1962) er en polsk tidligere skihopper som representerte Wisła-Gwardia Zakopane. Han deltok i VM i Oslo i 1982, der han ble nummer 37 av 55 deltakere i storbakken, 48 av 59 deltakere i normalbakken, og var på det polske laget som ble nummer 14 av 16 lag i lagkonkurransen. Zwijacz deltok i den tysk-østerrikske hoppuka 1982/83 og 1984/85, og ble sammenlagt nummer 45 og 74. Han tok to ganger medalje individuelt i det polske mesterskapet, sølv i normalbakke i 1984 og bronse i stor bakke i 1985. == Kilder == Jens Jahn, Egon Theiner: Enzyklopädie des Skispringens. AGON Sportverlag, Kassel 2004. ISBN 3-89784-099-5 (flere sider) Skijumping.pl: Polske mestere 1920-2002 (besøkt 18. februar 2015) == Eksterne lenker == (en) Bogdan Zwijacz – FIS (skihopping)

Bogdan Zwijacz (født 1962) er en polsk tidligere skihopper som representerte Wisła-Gwardia Zakopane. Han deltok i VM i Oslo i 1982, der han ble nummer 37 av 55 deltakere i storbakken, 48 av 59 deltakere i normalbakken, og var på det polske laget som ble nummer 14 av 16 lag i lagkonkurransen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stroppiana

2023-02-04

Stroppiana

['Kategori:45°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Piemonte', 'Kategori:Kommuner i provinsen Vercelli', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']

Stroppiana er en kommune i provinsen Vercelli, Piemonte, Italia. Tettstedet ligger omkring 60 km nord for Torino og omkring 10 km sørøst for Vercelli. Ifølge folketellingen den 31. desember 2013 bor 1249 personer på stedet. Stroppiana grenser til følgende kommuner: Asigliano Vercellese, Caresana, Pertengo, Pezzana, Rive og Villanova Monferrato.

Stroppiana er en kommune i provinsen Vercelli, Piemonte, Italia. Tettstedet ligger omkring 60 km nord for Torino og omkring 10 km sørøst for Vercelli. Ifølge folketellingen den 31. desember 2013 bor 1249 personer på stedet. Stroppiana grenser til følgende kommuner: Asigliano Vercellese, Caresana, Pertengo, Pezzana, Rive og Villanova Monferrato. == Demografisk utvikling == Data fra ISTAT == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Stroppiana – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Stroppiana er en kommune i provinsen Vercelli, Piemonte, Italia. Tettstedet ligger omkring 60 km nord for Torino og omkring 10 km sørøst for Vercelli.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Danmark debuterte og arrangerte Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark. «Arabiens drøm», framført på dansk av Anne Gadegaard, var landets første bidrag.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pila_(Vercelli)

2023-02-04

Pila (Vercelli)

['Kategori:45°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Piemonte', 'Kategori:Kommuner i provinsen Vercelli', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']

Pila er et tettsted og en kommune i provinsen Vercelli i regionen Piemonte i det nordlige Italia. Stedet ligger omkring 80 km nordøst for Torino og omkring 60 km nordvest for Vercelli. Pila grenser til kommunene Pettinengo, Piode og Scopello. Apostelen Peter er skyttshelgen for stedet.

Pila er et tettsted og en kommune i provinsen Vercelli i regionen Piemonte i det nordlige Italia. Stedet ligger omkring 80 km nordøst for Torino og omkring 60 km nordvest for Vercelli. Pila grenser til kommunene Pettinengo, Piode og Scopello. Apostelen Peter er skyttshelgen for stedet. == Demografisk utvikling == Data fra ISTAT == Referanser == == Eksterne lenker == Comune di Gattinara

Pila er et tettsted og en kommune i provinsen Vercelli i regionen Piemonte i det nordlige Italia. Stedet ligger omkring 80 km nordøst for Torino og omkring 60 km nordvest for Vercelli.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Norge debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark, med sangen «Sinnssykt gal forelsket», framført på norsk av gruppa 2U. Bidragene ble valgt gjennom den nasjonale finalen Melodi Grand Prix junior, som ble arrangert av NRK.

https://no.wikipedia.org/wiki/Statsbudsjettet_2015

2023-02-04

Statsbudsjettet 2015

['Kategori:2015 i Norge', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Forbedringspotensial', 'Kategori:Introduksjoner i 2015', 'Kategori:Statsbudsjettet']

Regjeringens forslag til Statsbudsjettet 2015 ble presentert 8. oktober 2014 av finansminister Siv Jensen. Forslaget innebærer skattelettelser på 8,3 milliarder kroner påløpt og 6,9 milliarder kroner bokført i 2015. Blant annet ble formuesskatten foreslått redusert fra 1,0 til 0,75 prosentpoeng, mens bunnfradraget økes til 1,2 millioner kroner for den enkelte og 2,4 millioner kroner for ektepar. Det ble også foreslått lettelser i inntektsskatten, utfasing av skatteklasse 2 for ektepar, samt enklere og færre bilavgifter.

Regjeringens forslag til Statsbudsjettet 2015 ble presentert 8. oktober 2014 av finansminister Siv Jensen. Forslaget innebærer skattelettelser på 8,3 milliarder kroner påløpt og 6,9 milliarder kroner bokført i 2015. Blant annet ble formuesskatten foreslått redusert fra 1,0 til 0,75 prosentpoeng, mens bunnfradraget økes til 1,2 millioner kroner for den enkelte og 2,4 millioner kroner for ektepar. Det ble også foreslått lettelser i inntektsskatten, utfasing av skatteklasse 2 for ektepar, samt enklere og færre bilavgifter. === Uførereformen === Uførereformens bakgrunnsarbeid er en proposisjon av 27. mai 2011 og en påfølgende innstilling av 6. desember 2011. Reformen ble vedtatt av Stortinget den 12. desember 2011. === Budsjettforhandlingene med KrF og Venstre === Kristelig Folkeparti la frem sitt alternative statsbudsjett for 2015 den 31. oktober 2014. Venstre la frem sitt alternative statsbudsjett den 3. november 2014. De to partiene ble i utgangspunktet tilbudt å delta i utformingen av regjeringens budsjettforslag, men avslo invitasjonen.Den 4. november 2014 klokken 11 innledet regjeringspartiene budsjettforhandlinger med begge samarbeidspartiene. Forhandlingslederne var i starten Svein Flåtten (H), Gjermund Hagesæter (FrP), Hans Olav Syversen (KrF) og Terje Breivik (V). Forhandlingene ble vanskelige, og avstanden var stor mellom spesielt Frp og Venstre. Venstre ville gi 4,2 milliarder kroner mer til miljø- og klimasatsing, grunnet en ny klimarapport som ble lagt frem for FN 2. november. Et annet stridstema var formuesskatten; Venstre foreslo skatteskjerpelser på 3,7 milliarder sammenlignet med regjeringens forslag. De ønsket ikke å redusere satsene for formuesskatten, men heve bunnfradraget. KrF ønsket ingen reduksjon i formuesskatten. Både Venstre og KrF ønsket å stanse regjeringens foreslåtte kutt i barnetillegget til uføre. Den 9. november åpnet KrF-politikere for brudd i forhandlingene, og den 11. november stod de fortsatt i stampe. Den 11. november ble også forhandlingene flyttet opp et hakk, til parlamentarisk nivå. Nye forhandlingsledere ble Trond Helleland (H), Harald Tom Nesvik (FrP), Knut Arild Hareide (KrF) og Trine Skei Grande (V).Sent den 11. november ga Venstre etter for regjeringens krav om å senke formuesskatten og bilavgiftene. Den 12. november fortsatte forhandlingene, uten å føre til enighet. Av et budsjett på nesten 1200 milliarder kroner, var det i underkant av ti milliarder som skapte trøbbel, relatert til formuesskatten, miljøavgifter og kutt i barnetillegget i uføretrygden. Heller ikke 13. november ble det enighet; de to parlamentariske lederne Trine Skei Grande (V) og Knut Arild Hareide (KrF) utelukket ikke forhandlingsbrudd. Regjeringspartiene gikk likevel med på å redusere kuttet i barnetillegget til uføre. De nektet å bruke flere oljepenger, men ble 16. november tvunget til å foreslå kutt i egne budsjett for å imøtegå mellompartienes valgløfter. Den 17. november ble budsjettet gjennomgått på nytt punkt for punkt, og det ble klart at mange av mellompartienes hjertesaker kom til å ryke, og erstattes av kompromisser; KrF godkjente endelig kutt i formuesskatten, men mindre enn Høyre ønsket. Den 18. november fortsatte fastlåste forhandlinger mellom FrP og Venstre om bilavgiftene. Den 19. november uttrykte både KrF og Venstre tro på at de ville lykkes i å lande et budsjett neste dag. Partene kom heller ikke i mål 20. november, men Venstre gikk med på å fryse bensinavgiftene, etter en avtale hvor Høyre truet med kabinettsspørsmål. Forhandlingene fortsatte utover natten. === Budsjettforliket === Den 21. november klokken 4.30 var partene enige om et budsjett. Budsjettforliket innebar at formuesskatten ble senket fra 1,0 til 0,85 prosent, mot 0,75 prosent i regjeringens forslag. Innslagspunktet økes fra 1 million til 1,2 millioner kroner, som foreslått i regjeringens opprinnelige forslag. Økt elektrisitetsavgift, avgift på plastposer og dyrere flyreiser ble et resultat av forliket, mens diesel- og bensinavgiftene fryses. Momsfri netthandelskvote økes fra 200 til 350 kroner, mot 500 kroner i det første forslaget. Klokken 11 samme dag innkalte de fire partiene til en pressekonferanse i Vandrehallen på Stortinget.Plastposeavgiften ble foreslått i de alternative budsjettene til både KrF og Venstre; også i partiprogrammene for perioden 2013–2017 vedtok begge partiene avgifter på plastposer. Like etter budsjettforliket ble det likevel en disputt mellom Venstre og FrP om hvem som fikk avgiften gjennomført. Handelsnæringen mente avgiften var uten miljøeffekt, renovasjonsselskapene i flere byer fryktet at den ville gi mer forurensning, og butikk-kjeden Kiwi var bekymret for at den ville ramme miljøvennlige bioposer. === Andre budsjettforslag og finansdebatten === Senterpartiet la frem sitt alternative statsbudsjett 17. november 2014. Den 18. november 2014 la Sosialistisk Venstreparti frem sitt alternative statsbudsjett. Arbeiderpartiet la frem sitt alternative statsbudsjett 19. november. Miljøpartiet De Grønne la frem sitt alternative statsbudsjett 21. november.Den 21. november stod finansdebatten i fare for å bli utsatt, grunnet de langvarige budsjettforhandlingene; senere samme dag ble det kunngjort at Stortinget rekker debatten innen tidsfristen 27. november, slik at budsjettet kunne vedtas uten forsinkelser. Den 22. november ble det likevel klart at finansdebatten ble utsatt. En midlertidig innstilling fra finanskomiteen om det opprinnelige budsjettforslaget, ble lagt frem 20. november. En tilleggsinnstilling for det endelige budsjettet ble lagt frem 28. november.Finansdebatten fant sted 1. desember, og startet klokken 10. === Etterspill === Den 18. november sa Erna Solberg at hun kom til å møte de andre tre borgerlige partilederne i etterkant av budsjettforhandlingene, for å evaluere samarbeidet og forhindre budsjettkluss neste år. Også 23. november sa hun at det vil gjøres en grundigere jobb i forkant av budsjettforhandlingene neste år, i form av samtaler mellom partiene. Den 22. november varslet KrF og Venstre gjennomgang av budsjettprosessen, hvor en 18 dager lang, utmattende dragkamp satte samarbeidet på prøve. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Regjeringens forslag til Statsbudsjettet 2015 ble presentert 8. oktober 2014 av finansminister Siv Jensen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Moldova debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2010 i Minsk i Hviterussland med sangen «Ali Baba», framført på rumensk og engelsk av Ștefan Roșcovan. Bidragene ble valgt ut gjennom en nasjonal finale, som ble arrangert av den moldovske kringkasteren TRM.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Litauen debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2007 i Rotterdam i Nederland med sangen «Kai miestas snaudžia», framført på litauisk av Lina Joy. Bidragene ble valgt gjennom den nasjonale finalen Mažųjų žvaigždžių ringas i 2007 og 2008, og Vaiku Eurovizija i 2010 og 2011.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nagurskaja

2023-02-04

Nagurskaja

['Kategori:47°Ø', 'Kategori:80°N', 'Kategori:Arkhangelsk oblast', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Flystasjoner i Russland', 'Kategori:Frans Josefs land', 'Kategori:Nordflåten', 'Kategori:Polarforskning', 'Kategori:Sider med kart']

Nagurskaja (russisk Нагурская) er Russlands nordligste grensevaktstasjon. Stasjonen ligger på øya Aleksandra land i Frans Josefs land. Nagurskaja er øyas eneste bebodde sted, og består av forlegning, lagerhus, garasjer, en flyplass og en mindre trekirke. Flyplassen består delvis av is og delvis av sand, og er 1500 meter lang. I 2014 ble den overført til OSK Nord sitt ansvar.

Nagurskaja (russisk Нагурская) er Russlands nordligste grensevaktstasjon. Stasjonen ligger på øya Aleksandra land i Frans Josefs land. Nagurskaja er øyas eneste bebodde sted, og består av forlegning, lagerhus, garasjer, en flyplass og en mindre trekirke. Flyplassen består delvis av is og delvis av sand, og er 1500 meter lang. I 2014 ble den overført til OSK Nord sitt ansvar. == Sted == Nagurskaja ligger ytterst i nordøst på den 1051 km² store øya Alexandraland. Øya er vestligst i øygruppa Franz Josef land,og dermed i nærheten av Svalbard. Administrativt tilhører øyene Arkhangelsk oblast. == Klima == Klimaet er arktisk med lang og streng vinter. Sommeren er kort, kald og fuktig. Årlig middeltemperatur er -11,8 °C. Den varmeste måneden er juli med gjennomsnittstemperatur på 0,9 °C. Den kaldeste måeden er mars med -23 °C gjennomsnittlig. Høyeste målte temperatur er 13 °C. Laveste målte temperatur er -54 °C. Gjennomsnittlig årsnedbør er 295 mm. Framherskende vindretning er sydlig med gjennomsnittlig 5,6 m/s. Øya er snødekt fra midten av september til midten av juli. Nagurskaja har midnattssol fra 11. april til 30. august og flere måneder mørketid. == Historie == Under andre verdenskrig i 1943 opprettet den tyske krigsmarine den aller første værstasjonen på stedet, Wetterstation Schatzgräber. Allerede i 1944 måtte den evakueres etter at besetningen hadde spist rått isbjørnkjøtt, og fått trikinose.Da krigen var over oppgraderte russerne basen med flyplass i 1947. Navnet Nagursaja er etter den polsk-russiske flypionéren og polarforskeren Jan Nagórski (1888–1976). I 1914 hadde han, med utgangspunkt i Novaja Semlja flydd i retning Frans Josef land for å lete etter Nordpolsekspedisjonen med Sedov, Brussilov og Russanov. Tidlig på 1960-tallet ble det bygd en by ved flyplasstripa med status som polarstasjon. På 1980-tallet var det i tillegg til grensevakt, en stab av værobservatører, zoologer, geologer, en kontingent av luftvåpenet og en kontingent av marinen.23. desember 1996 styrtet et russisk Antonov An-72 under landing. Flyet ble ødelagt, men hele besetningen på 24 overlevde.Værstasjonen ble nedlagt i 1997. Fra 2007 har basen gradvis blitt gjenoppbygd. I 2015 ble et større arbeid satt ut på anbud for å gjøre flyplassen helårlig. == Kilder == Александр Карпов: Застава "Нагурское". Главное - выжить. 11 september 2004 Artikkel om stasjonen på vesti.ru (på russisk) == Referanser ==

(på engelsk)

https://no.wikipedia.org/wiki/Traktatstatene

2023-02-04

Traktatstatene

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:De forente arabiske emirater', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1820', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1971', 'Kategori:Tidligere britiske kolonier']

Traktatstatene (engelsk: Trucial States; arabisk: إمارات الساحل المتصالح‎ Imārāt as-Sāhal al-Matṣālaḥ), også kjent som «Traktatkysten» (engelsk: Trucial Coast), «Traktat-Oman» (engelsk: Trucial Oman), «Traktatstatene ved Omans kyst» (engelsk: Trucial States of the Coast of Oman), og «Traktatsjeikdømmene» (engelsk: Trucial Sheikhdoms), var en fellesbetegnelse for sju selvstendige emirater mellom Den persiske bukt og Omanbukta.Området var tidligere kjent som «Piratkysten», men området fikk et nytt navn etter at sjeikdømmene inngikk en mer omfattende avtale med britiske myndigheter i 1855, der de garanterte en «evig våpenhvile» med Storbritannia, som forsøkte å beskytte handelen fra India mot sjørøveri i Persiabukta. Storbritannia, gjennom sin administrasjon i Britisk India, inngikk avtaler med sjeikdømmene som i praksis førte til at disse ble britiske protektorater og traktaten etablerte statene som et uformelt britisk protektorat fra 1820 helt til 2. desember 1971, da de syv sjeikdømene ble selvstendige. Seks av disse (Dubai, Abu Dhabi, Sharjah, Ajman, Umm al-Qaiwain og Fujairah) kom til å grunnlegge De forente arabiske emirater. Det syvende sjeikdømmet – Ras al-Khaimah – sluttet seg til føderasjonen to måneder senere, den 10. februar 1972.

Traktatstatene (engelsk: Trucial States; arabisk: إمارات الساحل المتصالح‎ Imārāt as-Sāhal al-Matṣālaḥ), også kjent som «Traktatkysten» (engelsk: Trucial Coast), «Traktat-Oman» (engelsk: Trucial Oman), «Traktatstatene ved Omans kyst» (engelsk: Trucial States of the Coast of Oman), og «Traktatsjeikdømmene» (engelsk: Trucial Sheikhdoms), var en fellesbetegnelse for sju selvstendige emirater mellom Den persiske bukt og Omanbukta.Området var tidligere kjent som «Piratkysten», men området fikk et nytt navn etter at sjeikdømmene inngikk en mer omfattende avtale med britiske myndigheter i 1855, der de garanterte en «evig våpenhvile» med Storbritannia, som forsøkte å beskytte handelen fra India mot sjørøveri i Persiabukta. Storbritannia, gjennom sin administrasjon i Britisk India, inngikk avtaler med sjeikdømmene som i praksis førte til at disse ble britiske protektorater og traktaten etablerte statene som et uformelt britisk protektorat fra 1820 helt til 2. desember 1971, da de syv sjeikdømene ble selvstendige. Seks av disse (Dubai, Abu Dhabi, Sharjah, Ajman, Umm al-Qaiwain og Fujairah) kom til å grunnlegge De forente arabiske emirater. Det syvende sjeikdømmet – Ras al-Khaimah – sluttet seg til føderasjonen to måneder senere, den 10. februar 1972. == Se også == De forente arabiske emiraters historie == Referanser ==

{{Infoboks tidligere land2

https://no.wikipedia.org/wiki/Emiratet_Nedsjd

2023-02-04

Emiratet Nedsjd

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 1818', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1891', 'Kategori:Tidligere monarki i Asia']

Emiratet Nedsjd var den andre Saudi-staten som eksisterte i den andre halvdel av 1800-tallet. Saudi-styret var gjenopprettet etter å ha bli kastet etter en osmansk-egyptisk invasjon i 1818. Sammenlignet med den første Saudi-staten hersket det mindre territorial utvidelse og mindre religiøs fundamentalisme, selv om Saudi-lederne fortsatt gikk under tittelen imam og fortsatt tilhørte en wahhabist-tro. Emiratet var og preget av alvorlige indre konflikter innen Saudi-familien, noe som til slutt ville føre til dynastiets fall. Turki ibn Abdallahs gjenerobring av Riyadh fra egyptiske styrker i 1824 er ansett som starten på den andre Saudi-staten, mens slutten var markert med slaget om Mulayda i 1891, mellom styrkene lojale til den siste Saudi-imamen, Abdul Rahman ibn Faisal ibn Turki, og Al-Rashid-dynastiet fra Ha'il. «Imamene», eller kongene av emiratet var: Imam Turki ibn Abdallah ibn Muhammad (første gang) 1819–1820 Imam Turki ibn Abdallah ibn Muhammad (andre gang) 1824–1834 Imam Mushari ibn Abd al-Rahman ibn Mushari 1834–1834 (usurpasjon) Imam Faisal ibn Turki ibn Abdallah (første gang) 1834–1838 Imam Khalid ibn Saud ibn Abd al Aziz 1838–1841 Imam Abdallah ibn Thunayyan ibn Ibrahim 1841–1843 Imam Faisal ibn Turki (andre gang) 1843–1865 Imam Abdallah ibn Faisal ibn Turki (første gang) 1865–1871 Imam Saud ibn Faisal ibn Turki 1871–1871 (første gang) Imam Abdallah ibn Faisal ibn Turki (andre gang) 1871–1873 Imam Saud ibn Faisal ibn Turki (andre gang) 1873–1875 Imam Abdul Rahman ibn Faisal ibn Turki (første gang) 1875–1876 Imam Abdallah ibn Faisal ibn Turki (tredje gang) 1876–1889 Imam Abdul Rahman ibn Faisal ibn Turki (andre gang) 1889–1891

Emiratet Nedsjd var den andre Saudi-staten som eksisterte i den andre halvdel av 1800-tallet. Saudi-styret var gjenopprettet etter å ha bli kastet etter en osmansk-egyptisk invasjon i 1818. Sammenlignet med den første Saudi-staten hersket det mindre territorial utvidelse og mindre religiøs fundamentalisme, selv om Saudi-lederne fortsatt gikk under tittelen imam og fortsatt tilhørte en wahhabist-tro. Emiratet var og preget av alvorlige indre konflikter innen Saudi-familien, noe som til slutt ville føre til dynastiets fall. Turki ibn Abdallahs gjenerobring av Riyadh fra egyptiske styrker i 1824 er ansett som starten på den andre Saudi-staten, mens slutten var markert med slaget om Mulayda i 1891, mellom styrkene lojale til den siste Saudi-imamen, Abdul Rahman ibn Faisal ibn Turki, og Al-Rashid-dynastiet fra Ha'il. «Imamene», eller kongene av emiratet var: Imam Turki ibn Abdallah ibn Muhammad (første gang) 1819–1820 Imam Turki ibn Abdallah ibn Muhammad (andre gang) 1824–1834 Imam Mushari ibn Abd al-Rahman ibn Mushari 1834–1834 (usurpasjon) Imam Faisal ibn Turki ibn Abdallah (første gang) 1834–1838 Imam Khalid ibn Saud ibn Abd al Aziz 1838–1841 Imam Abdallah ibn Thunayyan ibn Ibrahim 1841–1843 Imam Faisal ibn Turki (andre gang) 1843–1865 Imam Abdallah ibn Faisal ibn Turki (første gang) 1865–1871 Imam Saud ibn Faisal ibn Turki 1871–1871 (første gang) Imam Abdallah ibn Faisal ibn Turki (andre gang) 1871–1873 Imam Saud ibn Faisal ibn Turki (andre gang) 1873–1875 Imam Abdul Rahman ibn Faisal ibn Turki (første gang) 1875–1876 Imam Abdallah ibn Faisal ibn Turki (tredje gang) 1876–1889 Imam Abdul Rahman ibn Faisal ibn Turki (andre gang) 1889–1891 == Se også == Saudi-Arabias historie Wahhabisme == Referanser ==

Saudi-ArabiaVassiliev, Alexei, "The History of Saudi Arabia, London", Storbritannia: Al Saqi Books, 1998, s. 185QatarDe forente arabiske emiraterOmanBahrain

https://no.wikipedia.org/wiki/TV_2_Direkte

2023-02-04

TV 2 Direkte

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Den europeiske kringkastingsunion', 'Kategori:Norske TV-kanaler', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:TV-kanaler etablert i 1992', 'Kategori:TV 2']

TV 2 Direkte, opprinnelig bare TV 2, er en norsk reklamefinansiert tv-kanal som er eid av TV 2 Gruppen. Kanalen startet sine sendinger 5. september 1992. Kanalen driver kommersiell allmennkringkasting og sender nyheter, aktualitetsprogrammer, sport og underholdning. TV 2 Direkte sender fra Media City Bergen med alle redaksjoner i tillegg til administrasjon. Kanalen har også avdelingskontorer i Tromsø, Bodø, Trondheim, Ålesund, Hamar, Oslo, Kristiansand (nedlagt i 2017) og Stavanger.Kanalen hadde en markedsandel på 18,3 prosent i 2016, en liten økning på 0,1 prosentpoeng fra året før.

TV 2 Direkte, opprinnelig bare TV 2, er en norsk reklamefinansiert tv-kanal som er eid av TV 2 Gruppen. Kanalen startet sine sendinger 5. september 1992. Kanalen driver kommersiell allmennkringkasting og sender nyheter, aktualitetsprogrammer, sport og underholdning. TV 2 Direkte sender fra Media City Bergen med alle redaksjoner i tillegg til administrasjon. Kanalen har også avdelingskontorer i Tromsø, Bodø, Trondheim, Ålesund, Hamar, Oslo, Kristiansand (nedlagt i 2017) og Stavanger.Kanalen hadde en markedsandel på 18,3 prosent i 2016, en liten økning på 0,1 prosentpoeng fra året før. == Historie == === 1991–1994 === ==== Stortinget åpner for riksdekkende reklame-TV ==== Stortinget åpnet i 1990 opp for at det kunne etableres et reklamefinansiert alternativ til NRK. Konsesjonen ble utlyst 31. januar 1991, med krav om at ingen eiere kunne eie mer enn 20 prosent av aksjene i kanalen. Det var mange interessenter for konsesjonen, og blant andre Schibsted, Egmont, Orkla, en gruppering rundt Rolf Wesenlund og Arne Fjørtoft og en investorgruppe kalt NTN gikk med planer om å søke på konsesjonen. Konsesjonen ble vunnet av TV 2 AS i 1991. Selskapet var et konsortium eid av Schibsted, Vital Forsikring, Gutenberghus, NTN, Selvaag, Bergens Tidende og Sissel Ditlevsen. ==== Åpningen av kanalen ==== TV 2 hadde sin offisielle åpning 5. september 1992 med showet For første gang ledet av Dan Børge Akerø. Showet var en samsending med NRK, og ble sett av 1,7 millioner seere.Ordinære sendinger startet dagen etterpå med sending av en eliteseriekamp mellom Viking Fotballklubb og Rosenborg Ballklub, en konsert med Oslo Gospel Choir i tillegg til nyheter, sport og en dokumentar. I tillegg hadde de amerikanske seriene Flipper og Et vilt liv plass på sendeskjemaet.Den første uken på kanalen ga seerne premierer på kanalens egne produksjoner som VTV, Askeladden og Holmgang, i tillegg til utenlandske serier som Cheers, Den nakne pistol og Hverdagsliv. == Dekningsgrad == Ved oppstarten i 1992 var dekningsgraden på rundt 60 prosent, noe som innebar et seerpotensial på opptil 2,5 millioner. I 1994 var dekningsgraden kommet opp i 90 prosent. == Markedsandeler == I 2016 hadde TV 2 en markedsandel 18,3 prosent – opp 0,1 prosentpoeng fra 2015, men samtidig ned 2,9 prosentpoeng fra 2014. == Eier == Den opprinnelige eierbegrensningen for TV 2 fra 1992 på 20 prosent ble senere opphevet, og TV 2 Gruppen AS eies fra januar 2012 hundre prosent av danske Egmont. 9. januar 2012 ble det offentliggjort at Egmont kjøpte A-pressens eierandel på 50 prosent for 2,1 milliarder kroner og dermed kom til å eie hundre prosent av TV 2. Etter 2000 lanserte TV 2 Gruppen flere søsterkanaler, og gruppen tilbyr flere separerte kanaler. == Mest sett == Listen viser de mest sette premierevisningene (analoge visninger) av TV-programmer på TV 2s analoge kanaler (per 2017): Håndball-VM 2011 for kvinner – finalekampen mellom Norge–Frankrike: 1 611 000 (18. desember 2011) Farmen kjendis (Norge) sesong 1 (2017) – finalen: 1 500 000 (12. februar 2017) Idol sesong 3 (2005) – finalen: 1 475 000 (20. mai 2005) OL i Sotsji: Langrenn, stafett for menn: 1 451 000 (16. februar 2014) World Idol: 1 407 000 (1. januar 2004) Håndball-VM 1997 for kvinner – finalekampen mellom Norge og Danmark: 1 392 000 (14. desember 1997) Fotball-EM: Norge–Slovenia: 1 356 000 (21. juni 2000) Håndball-VM 1999 for kvinner – finalekampen mellom Norge og Frankrike: 1 337 000 (12. desember 1999) Nyhetene 21:00: 1 305 000 (1. januar 2004) Fotball: Polen–Norge: 1 302 000 (13. oktober 1993) Farmen sesong 2 – finalen: 1 276 000 (2. november 2003) Håndball-EM 2004 for kvinner – finalekampen mellom Norge og Danmark: 1 275 000 (19. desember 2004) Nyhetene 21:00: 1 271 000 (5. april 1999)Kilde: MMI/Norsk TV-Meterpanel (1992–1999) og TNS Gallup (2000–2005). == Kjente profiler == == Se også == Lister over norske TV-programmer == Referanser == == Litteratur == Gøran Skaalmo og Bjørn Eckblad (2012). Se hva som skjedde : Historien om TV 2. Font forlag. ISBN 9788281691667. Finn H. Andreassen (2004). Subjektivt kamera. Bak kulissene i mediehuset TV 2. Kagge. ISBN 82-489-0381-8 == Eksterne lenker == (no) Offisielt nettsted (en) TV 2 (Norway) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) TV 2 Direkte på Facebook TV 2 Direkte på YouTube TV 2s konsesjonsvilkår 2003–2009

VTV er et norsk musikkprogram som gikk på TV 2 fra 1992 til 1996. Programmet sendte aktuelle musikkvideoer og var i hovedsak rettet mot ungdom.

https://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Dahl_Garfalk

2023-02-04

Martin Dahl Garfalk

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Fødsler 4. juli', 'Kategori:Fødsler i 1978', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske skuespillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skuespillere i Asylet', 'Kategori:Skuespillere i Hotel Cæsar']

Martin Dahl Garfalk (født 4. juli 1978) er en tidligere norsk skuespiller. Han slo gjennom i rollen som «Otto» i spillefilmen Ti kniver i hjertet. Han hadde senere rollen som hackeren «Serge» i serien Asylet fra 1997 til 1998. Etter det hadde han rollen som «Miro» i TV Norge-såpen Venner og fiender i 1998. Den meste kjente rollen hans er «Thomas Hildring» i såpeserien Hotel Cæsar. Denne rollen spilte han fra 2000 til 2001. Etter noen år sluttet Garfalk i skuespilleryrket, og driver i dag produksjonsselskapet Fabella AS. Han er gift med Cecilie Garfalk og har to barn.

Martin Dahl Garfalk (født 4. juli 1978) er en tidligere norsk skuespiller. Han slo gjennom i rollen som «Otto» i spillefilmen Ti kniver i hjertet. Han hadde senere rollen som hackeren «Serge» i serien Asylet fra 1997 til 1998. Etter det hadde han rollen som «Miro» i TV Norge-såpen Venner og fiender i 1998. Den meste kjente rollen hans er «Thomas Hildring» i såpeserien Hotel Cæsar. Denne rollen spilte han fra 2000 til 2001. Etter noen år sluttet Garfalk i skuespilleryrket, og driver i dag produksjonsselskapet Fabella AS. Han er gift med Cecilie Garfalk og har to barn. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Martin Dahl Garfalk på Internet Movie Database (en) Martin Dahl Garfalk hos The Movie Database

Martin Dahl Garfalk (født 4. juli 1978) er en tidligere norsk skuespiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_Gamles_gate_(T%C3%B8nsberg)

2023-02-04

Håkon Gamles gate (Tønsberg)

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg']

Håkon Gamles gate (1A-9,2A-8) er en gate i Tønsberg sentrum. Gaten er oppkalt etter kong Håkon IV Håkonsson den Gamle (1204-1263). Den er 100 meter lang og går fra Møllegaten ved Farmannstorvet til krysset Tollbodgaten/Farmannsveien. I Håkon Gamles gate 1A var det konditori og kafé drevet av Christian Rabe fra 1918-1958. Nummer 4 ble totalskadet i brann i 2007, og er senere revet. Håkon Gamles gate 5-7 ble bygget ca.1880. I nummer 6-8 ligger bygningen til det tidligere Tønsbergs Aktietrykkeri. Første etasje ble bygget i 1921, de to neste i 1928. Arkitekt var Kristofer Lange.

Håkon Gamles gate (1A-9,2A-8) er en gate i Tønsberg sentrum. Gaten er oppkalt etter kong Håkon IV Håkonsson den Gamle (1204-1263). Den er 100 meter lang og går fra Møllegaten ved Farmannstorvet til krysset Tollbodgaten/Farmannsveien. I Håkon Gamles gate 1A var det konditori og kafé drevet av Christian Rabe fra 1918-1958. Nummer 4 ble totalskadet i brann i 2007, og er senere revet. Håkon Gamles gate 5-7 ble bygget ca.1880. I nummer 6-8 ligger bygningen til det tidligere Tønsbergs Aktietrykkeri. Første etasje ble bygget i 1921, de to neste i 1928. Arkitekt var Kristofer Lange. == Bildegalleri == == Referanser ==

Håkon Gamles gate (1A-9,2A-8) er en gate i Tønsberg sentrum. Gaten er oppkalt etter kong Håkon IV Håkonsson den Gamle (1204-1263).

https://no.wikipedia.org/wiki/Byrsalepis

2023-02-04

Byrsalepis

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1898', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Byrsalepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Byrsalepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore (15-20 millimeter), rødbrune til svartbrune oldenborrer. == Utbredelse == Slekten er utbredt i det sørlige Afrika. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Byrsalepis Brenske, 1898 Byrsalepis mikindana Brenske, 1898 Byrsalepis nyassica Brenske, 1898 Byrsalepis rhodesiana Arrow, 1943 == Eksterne lenker == (en) Byrsalepis i Global Biodiversity Information Facility Byrsalepis – detaljert informasjon på Wikispecies

Byrsalepis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Syngeneschiza

2023-02-04

Syngeneschiza

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1899', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Syngeneschiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Syngeneschiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Slekten er utbredt i det sørlige Afrika. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Syngeneschiza Brenske, 1899 Syngeneschiza omrramba Péringuey, 1904 Syngeneschiza tarsata (Brenske, 1898) == Eksterne lenker == (en) Syngeneschiza i Global Biodiversity Information Facility Syngeneschiza – detaljert informasjon på Wikispecies

Syngeneschiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Exolontha

2023-02-04

Exolontha

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1902', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Exolontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Exolontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore (ca. 25 millimeter), kraftige, brunlige oldenborrer. Hver dekkvinge har to smale, blanke lengderibber. == Utbredelse == == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Exolontha Reitter, 1902 Exolontha bhutanensis Frey, 1975 Exolontha castanea Zhang, 1965 Exolontha fuliginosa (Fairmaire, 1889) Exolontha laticauda (H.W. Bates, 1891) Exolontha obscura (Zhang, 1980) Exolontha omeia Zhang, 1965 Exolontha pennata (Sharp, 1876) Exolontha ringenbachi Keith, 2008 Exolontha rugulosa Zhang, 1992 Exolontha serrulata (Gyllenhal, 1817) Exolontha similis Zhang, 1965 Exolontha umbraculata (Burmeister, 1855) Exolontha xizangensis (Zhang, 1981) Exolontha yaoshana Zhang, 1965 == Eksterne lenker == Bilde av Exolontha umbraculata Arkivert 19. februar 2015 hos Wayback Machine. (en) Exolontha i Global Biodiversity Information Facility Exolontha – detaljert informasjon på Wikispecies

Exolontha er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Kong_Sverres_gate_(T%C3%B8nsberg)

2023-02-04

Kong Sverres gate (Tønsberg)

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg']

Kong Sverres gate (1-3, 2-6) er en 90 meter lang gate i Tønsberg sentrum. Den går fra Møllegaten til Tollbodgaten. Gaten er oppkalt etter kong Sverre Sigurdsson (1151-1202).

Kong Sverres gate (1-3, 2-6) er en 90 meter lang gate i Tønsberg sentrum. Den går fra Møllegaten til Tollbodgaten. Gaten er oppkalt etter kong Sverre Sigurdsson (1151-1202). == Referanser ==

Kong Sverres gate (1-3, 2-6)Postens adressesøk er en 90 meter lang gate i Tønsberg sentrum. Den går fra Møllegaten til Tollbodgaten.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nicaginae

2023-02-04

Nicaginae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1861', 'Kategori:Hjortebiller', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Nicaginae er en underfamilie av biller som hører til familien hjortebiller (Lucanidae) i gruppen skarabider (Scarabaeoidea). De lever i løvskog. De ligner ikke på typiske hjortebiller, men er ganske små uten spesielt store kjever.

Nicaginae er en underfamilie av biller som hører til familien hjortebiller (Lucanidae) i gruppen skarabider (Scarabaeoidea). De lever i løvskog. De ligner ikke på typiske hjortebiller, men er ganske små uten spesielt store kjever. == Utseende == Små, avlange, brunlige hjortebiller. Hannene har ikke forstørrede mandibler, ulikt de fleste andre hjortebiller. == Levevis == Lite er kjent om biologien til disse små billene. Slekten Ceratognathus har trolig larver i morken, død ved, mens Nicagus-artene finnes i sandete strandområder og det er trolig at larvene lever på undersiden av oppskylte drivved-stokker. == Utbredelse == Ceratognathus-artene er utbredt i Australia, mens slekten Nicagus lever i Nord-Amerika og Japan. == Systematisk plassering == Disse slektene har tradisjonelt vært plassert i underfamilien Aesalinae. Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien hjortebiller, Lucanidae Latreille, 1806 Underfamilien Nicaginae LeConte, 1861 Slekten Ceratognathus Westwood, 1838 – 14 arter Slekten Nicagus LeConte, 1861 – 3 arter Slekten Protonicagus Cai, Yin, Liu & Huang, 2017 - fossil slekt fra kritt-tiden == Eksterne lenker == (en) Nicaginae hos Fossilworks (en) Nicaginae hos ITIS (en) Kategori:Aesalinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

*

https://no.wikipedia.org/wiki/Baglergaten_(T%C3%B8nsberg)

2023-02-04

Baglergaten (Tønsberg)

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg']

Baglergaten (2-16, 3-15) er en 210 meter lang gate i Tønsberg sentrum. Den går fra Kammegaten, krysser Møllegaten og Tollbodgaten og opp til den gamle Slottsfjellskolen.

Baglergaten (2-16, 3-15) er en 210 meter lang gate i Tønsberg sentrum. Den går fra Kammegaten, krysser Møllegaten og Tollbodgaten og opp til den gamle Slottsfjellskolen. == Navnet == Gaten oppkalt etter baglerne som var kong Sverres motstandere. Den gang skolen hadde adskilte jente- og gutteklasser, ble øverste del av Baglergaten opp mot skolen kalt Jentebakken. Tidligere het gaten Østre Slottsbjergstrædet. == Bygninger == Baglergaten 1 er fra 1919 og ble utvidet i 1982. Baglergaten 2-4 er det tidligere lokalet til Sparebanken NOR, bygget i 1984. Politiet flyttet inn i 1994 og stasjonen var hovedkontor for Vestfold politidistrikt og nå for Sør-Øst politidistrikt. Nummer 3, Borgegården er bygget i 1983. Nummer 10, Slottsfjellsterrassen er bygget i 1973. Baglergaten 16 er den tidligere Slottsfjellskolen, tegnet av arkitekt Henrik Thrap-Meyer og oppført i 1884. Den er ombygd i 1923 og pusset opp i 2007 og 2014. == Bilder == == Referanser ==

Baglergaten (2-16, 3-15) er en 210 meter lang gate i Tønsberg sentrum. Den går fra Kammegaten, krysser Møllegaten og Tollbodgaten og opp til den gamle Slottsfjellskolen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Penichrolucaninae

2023-02-04

Penichrolucaninae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Hjortebiller', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Penichrolucaninae er en underfamilie av biller som hører til familien hjortebiller (Lucanidae) i gruppen skarabider (Scarabaeoidea). De lever i løvskog. De ligner ikke på typiske hjortebiller, men er ganske små uten spesielt store kjever.

Penichrolucaninae er en underfamilie av biller som hører til familien hjortebiller (Lucanidae) i gruppen skarabider (Scarabaeoidea). De lever i løvskog. De ligner ikke på typiske hjortebiller, men er ganske små uten spesielt store kjever. == Utseende == Små, brunlige til svarte hjortebiller uten påfallende forstørrede kjever hos hannene. Hodet er skovlformet og beina korte, de kan minne om gjødselbiller (Aphodiinae). == Levevis == Lite er kjent om disse små billene, men det antas at de lever underjordisk, kanskje knyttet til termitter eller maur. == Utbredelse == Brasilucanus-artene lever som navnet skulle tyde på i Brasil, mens Penichrolucanus er utbredt i Sørøst-Asia. == Systematisk plassering == Disse slektene har vært plassert i gruppen Figulini i underfamilien Lucaninae. Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien hjortebiller, Lucanidae Latreille, 1806 Underfamilien Penichrolucaninae Arrow, 1919 Slekten Brasilucanus Vulcano & Pereiira, 1961 – 2 arter Slekten Penichrolucanus Deyrolle, 1864 – 8 arter == Kilder == Bartolozzi, L. (1989) Taxonomic revue of the genus Penichrolucanus Deyrolle 1863 (Coleoptera Lucanidae) with notes on its biology. Tropical Zoology 2: 37-44. [1] == Eksterne lenker == (en) Penichrolucaninae hos Fossilworks (en) Penichrolucaninae hos ITIS

*

https://no.wikipedia.org/wiki/Caf%C3%A9_de_Cluny

2023-02-04

Café de Cluny

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Byggverk i Paris', 'Kategori:Etableringer i 1859', 'Kategori:Kafeer i Paris']

Café de Cluny var en kjent kafé i Paris på hjørnet Boulevard St Germain og Boulevard St. Michel i Latinerkvarteret. Kaféen ble grunnlagt i 1869. Mange kjente kunstnere og forfattere, Paul Verlaine, Arthur Rimbaud, Arthur Koestler, Raoul Ponchon, Marguerite Duras, André Malraux, Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, var faste gjester. Café de Cluny var Ernest Hemingways favorittkafé. Om Raoul Ponchon er det skrevet: «Han spiste frokost alle dager i uken på café de Cluny. Han kom tilbake om ettermiddagen for å ta et glass absint.»Ernest Delahaye malte Verlaine med et glass absint sittende i kaféen i første etasje. Møteplassen for disse var i andre etasje som så mer ut som et bibliotek enn en restaurant. Filosofene møttes her hver onsdag og forfatterne på lørdags morgen. I motsetning til på Café Les Deux Magots og Café de Flore lenger ned i gaten kunne de møtes her uten å bli severdighet for turister. Kaféverten Jean-Marcel Toledo omtalte Café de Cluny som litterær og filosofisk kafë. Kaféen ble nedlagt i 2010 og erstattet av en pizza-restaurant.

Café de Cluny var en kjent kafé i Paris på hjørnet Boulevard St Germain og Boulevard St. Michel i Latinerkvarteret. Kaféen ble grunnlagt i 1869. Mange kjente kunstnere og forfattere, Paul Verlaine, Arthur Rimbaud, Arthur Koestler, Raoul Ponchon, Marguerite Duras, André Malraux, Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, var faste gjester. Café de Cluny var Ernest Hemingways favorittkafé. Om Raoul Ponchon er det skrevet: «Han spiste frokost alle dager i uken på café de Cluny. Han kom tilbake om ettermiddagen for å ta et glass absint.»Ernest Delahaye malte Verlaine med et glass absint sittende i kaféen i første etasje. Møteplassen for disse var i andre etasje som så mer ut som et bibliotek enn en restaurant. Filosofene møttes her hver onsdag og forfatterne på lørdags morgen. I motsetning til på Café Les Deux Magots og Café de Flore lenger ned i gaten kunne de møtes her uten å bli severdighet for turister. Kaféverten Jean-Marcel Toledo omtalte Café de Cluny som litterær og filosofisk kafë. Kaféen ble nedlagt i 2010 og erstattet av en pizza-restaurant. == Referanser == == Eksterne lenker == [1] Chicago tribune 1995 [2] Foto Foto

Café de Cluny var en kjent kafé i Paris på hjørnet Boulevard St Germain og Boulevard St. Michel i Latinerkvarteret.

https://no.wikipedia.org/wiki/Albano_Vercellese

2023-02-04

Albano Vercellese

['Kategori:45°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor provins hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Piemonte', 'Kategori:Kommuner i provinsen Vercelli', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker Timeline']

Albano Vercellese er en kommune i provinsen Vercelli i den italienske regionen Piemonte, som ligger omkring 70 km nordøst for Torino og omkring 13 km nord for Vercelli. Til tross for det romerske toponymet, Albano bare er dokumentert fra det 10. århundre. I 1335 ble det et len under Visconti av Milano. Det ble en del av hertugdømmet Savoie i 1407. Albano Vercellese grenser til følgende kommuner: Collobiano, Greggio, Oldenico, San Nazzaro Sesia og Villarboit. Det finnes et slott i kommunen hvor deler er fra det 14. århundre. Apsis til oratoriet til den hellige treenighet-bygningen har fresker fra det 15. århundre.

Albano Vercellese er en kommune i provinsen Vercelli i den italienske regionen Piemonte, som ligger omkring 70 km nordøst for Torino og omkring 13 km nord for Vercelli. Til tross for det romerske toponymet, Albano bare er dokumentert fra det 10. århundre. I 1335 ble det et len under Visconti av Milano. Det ble en del av hertugdømmet Savoie i 1407. Albano Vercellese grenser til følgende kommuner: Collobiano, Greggio, Oldenico, San Nazzaro Sesia og Villarboit. Det finnes et slott i kommunen hvor deler er fra det 14. århundre. Apsis til oratoriet til den hellige treenighet-bygningen har fresker fra det 15. århundre. == Demografisk utvikling == Data fra ISTAT == Referanser ==

Albano Vercellese er en kommune i provinsen Vercelli i den italienske regionen Piemonte, som ligger omkring 70 km nordøst for Torino og omkring 13 km nord for Vercelli.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_juniormesterskap_i_mangekamp_2013

2023-02-04

Nordisk juniormesterskap i mangekamp 2013

['Kategori:Friidrett i 2013', 'Kategori:Huddinge kommune', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i 2013', 'Kategori:Mangekamp (friidrett)', 'Kategori:Nordiske mesterskap', 'Kategori:Nordiske mesterskap i Sverige', 'Kategori:Sport i Sverige i 2013']

Nordisk mesterskap i mangekamp 2013 ble arrangert i Huddinge i Sverige, 8. og 9. juni 2013. Det ble konkurrert i tikamp for menn og sjukamp for kvinner. I tillegg til Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland deltok Estland.

Nordisk mesterskap i mangekamp 2013 ble arrangert i Huddinge i Sverige, 8. og 9. juni 2013. Det ble konkurrert i tikamp for menn og sjukamp for kvinner. I tillegg til Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland deltok Estland. == Resultater, menn == === Senior === === U23 === === U20 === Norske Rasmus Stene kom på 8.-plass. === U18 === == Resultater, kvinner == === Senior === === U23 === === U20 === Norske Mai Brit Berge kom på 9.-plass med 4353 poeng. === U18 === Norske Emilie Berge kom på 7.-plass, og Hanne Andve på 10.-plass. == Eksterne lenker == Resultatliste på www.friidrett.no

Nordisk mesterskap i mangekamp 2013 ble arrangert i Huddinge i Sverige, 8. og 9.

https://no.wikipedia.org/wiki/Achtkarspelen

2023-02-04

Achtkarspelen

['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor flaggbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor våpenbilde er samme som på Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner etablert i 1851', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Achtkarspelen er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

Achtkarspelen er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. == Referanser == == Eksterne lenker == Kommunens nettside

Achtkarspelen er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dantumadiel

2023-02-04

Dantumadiel

['Kategori:53°N', 'Kategori:5°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Dantumadiel (nederlandsk: Dantumadeel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

Dantumadiel (nederlandsk: Dantumadeel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. == Referanser == == Eksterne lenker == Kommunens nettside

Dantumadiel (nederlandsk: Dantumadeel) er en kommune i den nederlandske provinsen Friesland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_Kgl._M%C3%B8nt

2023-02-04

Den Kgl. Mønt

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Danske selskaper med offentlig eierskap', 'Kategori:Etableringer i 1739', 'Kategori:Myntverk']

Den Kgl. Mønt er en dansk statlig institusjon opprettet i 1739, som har enerett på å prege mynt i Danmark. Den Kongelige Mønt har vært en del av Danmarks Nationalbank siden 1975.Fra 1700-tallet til 1997 hadde man en medaljør knyttet til produksjonen, men denne stillingen er senere avskaffet, og støperiet ble stengt i 1996. Metallet til myntene kjøpes i dag i ferdig form fra en ekstern leverandør. Dansk-vestindiske mynter ble preget hos Den Kgl. Mønt frem til 1917, islandske mynter 1922–1939 og grønlandske mynter 1957–1964. I tillegg står institusjonen for preging av offisielle fortjenstmedaljer og en rekke private og offisielle medaljer.Den Kgl. Mønt har hatt flere forskjellige tilholdssteder i København og fra 2012 har institusjonen lokaler i Danmarks Nationalbank.

Den Kgl. Mønt er en dansk statlig institusjon opprettet i 1739, som har enerett på å prege mynt i Danmark. Den Kongelige Mønt har vært en del av Danmarks Nationalbank siden 1975.Fra 1700-tallet til 1997 hadde man en medaljør knyttet til produksjonen, men denne stillingen er senere avskaffet, og støperiet ble stengt i 1996. Metallet til myntene kjøpes i dag i ferdig form fra en ekstern leverandør. Dansk-vestindiske mynter ble preget hos Den Kgl. Mønt frem til 1917, islandske mynter 1922–1939 og grønlandske mynter 1957–1964. I tillegg står institusjonen for preging av offisielle fortjenstmedaljer og en rekke private og offisielle medaljer.Den Kgl. Mønt har hatt flere forskjellige tilholdssteder i København og fra 2012 har institusjonen lokaler i Danmarks Nationalbank. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Royal Mint (Denmark) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Den Kgl. Mønt er en dansk statlig institusjon opprettet i 1739, som har enerett på å prege mynt i Danmark.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dongeradeel

2023-02-04

Dongeradeel

['Kategori:53°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med flaggbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med våpenbilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Friesland', 'Kategori:Kommuner i Nederland etablert i 1984', 'Kategori:Kommuner opphørt i 2019', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Dongeradeel (vestfrisisk: Dongeradiel) var en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. 1. januar 2019 ble den slått sammen med kommunene Ferwerderadiel og Kollumerland en Nieuwkruisland til den nye kommunen Noardeast-Fryslân (Nordøst-Friesland).

Dongeradeel (vestfrisisk: Dongeradiel) var en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. 1. januar 2019 ble den slått sammen med kommunene Ferwerderadiel og Kollumerland en Nieuwkruisland til den nye kommunen Noardeast-Fryslân (Nordøst-Friesland). == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Dongeradeel – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Dongeradeel (vestfrisisk: Dongeradiel) var en kommune i den nederlandske provinsen Friesland. 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mango_(sanger)

2023-02-04

Mango (sanger)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 7. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 6. november', 'Kategori:Fødsler i 1954', 'Kategori:Italiastubber', 'Kategori:Italienske sangere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Musikerstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Personer fra provinsen Potenza', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2022-04']

Mango, se Mango (andre betydninger)Giuseppe Mango (født 6. november 1954, død 8. desember 2014), bedre kjent som Mango, var en italiensk sanger og låtskriver. Han var en av de mest kjente popsangere i Italia, spesielt fra 80-tallet til tidlig på 90-tallet, og blant hans mest kjente sanger er «Oro», «Lei verrà», «Bella d'estate», «Mediterraneo», «Come Monna Lisa» og «La rondine». Mango døde av hjerteinfarkt under en konsert i 2014.

Mango, se Mango (andre betydninger)Giuseppe Mango (født 6. november 1954, død 8. desember 2014), bedre kjent som Mango, var en italiensk sanger og låtskriver. Han var en av de mest kjente popsangere i Italia, spesielt fra 80-tallet til tidlig på 90-tallet, og blant hans mest kjente sanger er «Oro», «Lei verrà», «Bella d'estate», «Mediterraneo», «Come Monna Lisa» og «La rondine». Mango døde av hjerteinfarkt under en konsert i 2014. == Diskografi == 1976 - La mia ragazza è un gran caldo 1979 - Arlecchino 1982 - È pericoloso sporgersi 1985 - Australia 1986 - Odissea 1987 - Adesso 1988 - Inseguendo l'aquila 1990 - Sirtaki 1992 - Come l'acqua 1994 - Mango 1997 - Credo 2002 - Disincanto 2004 - Ti porto in Africa 2005 - Ti amo così 2007 - L'albero delle fate 2011 - La terra degli aquiloni == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Giuseppe Mango – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Mango på Discogs (en) Mango på MusicBrainz (en) Mango på Songkick (en) Mango på Last.fm (en) Mango på AllMusic Mango på Facebook Mango på Instagram Mango på YouTube

Lagonegro i Basilicata

https://no.wikipedia.org/wiki/San_Ram%C3%B3n_(Uruguay)

2023-02-04

San Ramón (Uruguay)

['Kategori:1867 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1867', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

San Ramón er største by i kommunen San Ramón i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 7 133 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen San Ramón.

San Ramón er største by i kommunen San Ramón i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 7 133 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen San Ramón. == Historie == Byen ble grunnlagt i 1867. == Befolkning == San Ramón har 7 133 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcaldesa) er Beatríz Lamas (2010-2015). == Kultur og severdigheter == San Ramón Nonato (kirke) Strand == Transport == Ruta 6 forbinder San Ramón med Montevideo, San Bautista og Sarandí del Yí. == Bilder == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) San Ramón, Canelones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over San Ramón Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.

| kommune = San Ramón

https://no.wikipedia.org/wiki/Santa_Rosa_(Uruguay)

2023-02-04

Santa Rosa (Uruguay)

['Kategori:1879 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1879', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Santa Rosa er største by i kommunen Santa Rosa i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 3 727 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Santa Rosa.

Santa Rosa er største by i kommunen Santa Rosa i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 3 727 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Santa Rosa. == Historie == Byen ble grunnlagt i 19. august 1879. == Befolkning == Santa Rosa har 3 727 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcalde) er Gretel Ferrari (2010-2015). == Kultur og severdigheter == Iglesia de Santa Rosa de Lima (kirke) == Transport == Ruta 6 forbinder Santa Rosa med Montevideo, San Bautista, San Ramón og Sarandí del Yí. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Santa Rosa, Canelones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Santa Rosa

| kommune = Santa Rosa

https://no.wikipedia.org/wiki/Sauce_(Uruguay)

2023-02-04

Sauce (Uruguay)

['Kategori:1851 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1851', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Sauce er største by i kommunen Sauce i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 6 132 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Sauce.

Sauce er største by i kommunen Sauce i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 6 132 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Sauce. == Historie == Byen ble grunnlagt i 12. oktober 1851. == Befolkning == Sauce har 6 132 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcalde) er Ruben Ottonello (2010-2015). == Kultur og severdigheter == Casa de José Gervasio Artigas (Museum) Plaza principal Parque Gral. José Artigas Centro de Artes Escaparate == Transport == Ruta 6 forbinder Sauce med Montevideo, San Bautista, San Ramón og Sarandí del Yí. == Kjente personer fra Sauce == Emiliano Albín (f. 1989), fotballspiller. == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Sauce Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine.

| kommune = Sauce

https://no.wikipedia.org/wiki/Ie%C5%A1johka

2023-02-04

Iešjohka

['Kategori:24°Ø', 'Kategori:25°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Karasjok', 'Kategori:Elver i Kautokeino', 'Kategori:Tanavassdraget']

For elva i Tana og Gamvik kommune med samme navn, se Iešjohka (Tana).Iešjohka er ei elv i Karasjok og Kautokeino kommuner i Finnmark. Den er ei sideelv til Karasjokka, og har utspring fra innsjøen Iešjávri. Den renner først mot sør, før den ved Šuoššjávri snur mot øst og fortsetter til samløpet med Karasjokka ved Ássebákti, rundt 13 kilometer vest for tettstedet Karasjok. Elva er 84,6 km lang (131,7 km medregnet tilløpselva Gásadatjohka nord for Iešjávri), og har et nedbørfelt på 2 244,77 km². Middelvannføringen ved munningen er 26,6 m³/s.

For elva i Tana og Gamvik kommune med samme navn, se Iešjohka (Tana).Iešjohka er ei elv i Karasjok og Kautokeino kommuner i Finnmark. Den er ei sideelv til Karasjokka, og har utspring fra innsjøen Iešjávri. Den renner først mot sør, før den ved Šuoššjávri snur mot øst og fortsetter til samløpet med Karasjokka ved Ássebákti, rundt 13 kilometer vest for tettstedet Karasjok. Elva er 84,6 km lang (131,7 km medregnet tilløpselva Gásadatjohka nord for Iešjávri), og har et nedbørfelt på 2 244,77 km². Middelvannføringen ved munningen er 26,6 m³/s. == Referanser ==

| fjerneste_kilde = Ved Gironoaivi

https://no.wikipedia.org/wiki/Spathoschiza

2023-02-04

Spathoschiza

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1902', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Spathoschiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Spathoschiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utbredelse == Arten lever i Zimbabwe (Mashonaland). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Spathoschiza Arrow, 1902 Spathoschiza debilis Arrow, 1902 == Eksterne lenker == Bilde av Exolontha umbraculata Arkivert 19. februar 2015 hos Wayback Machine. (en) Spathoschiza i Global Biodiversity Information Facility Spathoschiza debilis – detaljert informasjon på Wikispecies

Spathoschiza er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Tambet_Pikkor

2023-02-04

Tambet Pikkor

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Estiske kombinertløpere', 'Kategori:Estiske skihoppere', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 1998', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 2002', 'Kategori:Kombinertløpere under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 2002']

Tambet Pikkor (født 17. april 1980 i Tallinn) er en estisk tidligere kombinertløper og skihopper, og senere skihopptrener. Pikkor deltok i OL i 1998, 2002 og 2006. I 1998 ble han nummer 44 og sist av de som fullførte det individuelle kombinertrennet, og han var på det estiske laget som ble sist av 11 lag i lagkonkurransen. I 2002 ble han nummer 40 og sist i kombinert sprint, og fullførte ikke normaldistansen. Han deltok også i spesielt hopp, men ble slått ut i kvalifiseringen i storbakken. I 2006 ble han nummer 32 av 48 deltakere på kombinertsprinten og 33 av 48 fullførende deltakere på normaldistansen. Han var med i VM i 1997, 2001, 2003 og 2005. I 1997 ble han nummer 18 i det individuelle kombinertrennet og var på det estiske laget som ble nummer 11 i lagkonkurransen. I 2001 ble han nummer 19 på sprinten og 47 av 56 fullførende deltakere på normaldistansen. Igjen var han på det estiske laget som ble nummer 11 i lagkonkurransen. I 2003 ble han nummer 2003 på sprinten, men fullførte ikke normaldistansen. I 2005 ble han nummer 40 av 52 fullførende deltakere på sprinten, og ble diskvalifisert i hopprennet på normaldistansen. Sammenlagt i verdenscupen i kombinert ble han nummer 57 i 2003/04-sesongen og 59 i 2005/06-sesongen. Hans beste plassering i enkeltrenn individuelt var 26.-plass i Kuusamo 29. november 2003. Pikkor ble sju ganger estisk mester individuelt i kombinert og én gang i spesielt hopp. Han vant kombinert i 1998, 2000 (sprint), 2003 (sprint), 2004 (normaldistanse), 2005 og 2006 (både sprint og normaldistanse), og hopp i 2000. Han la opp som aktiv utøver i 2007. Senere har han blant annet vært trener for det estiske kombinertlandslaget. Tambet Pikkor er bror av Rauno og Roomet Pikkor, som begge har vært estisk mester i kombinert.

Tambet Pikkor (født 17. april 1980 i Tallinn) er en estisk tidligere kombinertløper og skihopper, og senere skihopptrener. Pikkor deltok i OL i 1998, 2002 og 2006. I 1998 ble han nummer 44 og sist av de som fullførte det individuelle kombinertrennet, og han var på det estiske laget som ble sist av 11 lag i lagkonkurransen. I 2002 ble han nummer 40 og sist i kombinert sprint, og fullførte ikke normaldistansen. Han deltok også i spesielt hopp, men ble slått ut i kvalifiseringen i storbakken. I 2006 ble han nummer 32 av 48 deltakere på kombinertsprinten og 33 av 48 fullførende deltakere på normaldistansen. Han var med i VM i 1997, 2001, 2003 og 2005. I 1997 ble han nummer 18 i det individuelle kombinertrennet og var på det estiske laget som ble nummer 11 i lagkonkurransen. I 2001 ble han nummer 19 på sprinten og 47 av 56 fullførende deltakere på normaldistansen. Igjen var han på det estiske laget som ble nummer 11 i lagkonkurransen. I 2003 ble han nummer 2003 på sprinten, men fullførte ikke normaldistansen. I 2005 ble han nummer 40 av 52 fullførende deltakere på sprinten, og ble diskvalifisert i hopprennet på normaldistansen. Sammenlagt i verdenscupen i kombinert ble han nummer 57 i 2003/04-sesongen og 59 i 2005/06-sesongen. Hans beste plassering i enkeltrenn individuelt var 26.-plass i Kuusamo 29. november 2003. Pikkor ble sju ganger estisk mester individuelt i kombinert og én gang i spesielt hopp. Han vant kombinert i 1998, 2000 (sprint), 2003 (sprint), 2004 (normaldistanse), 2005 og 2006 (både sprint og normaldistanse), og hopp i 2000. Han la opp som aktiv utøver i 2007. Senere har han blant annet vært trener for det estiske kombinertlandslaget. Tambet Pikkor er bror av Rauno og Roomet Pikkor, som begge har vært estisk mester i kombinert. == Referanser == == Kilder == Eesti Spordi Biograafiline Leksikon: Tambet Pikkor (3. oktober 2012, besøkt 19. februar 2015) Sport24: Tambet Pikkor (resultater, besøkt 19. februar 2015) Sports Reference: Tambet Pikkor Arkivert 21. september 2011 hos Wayback Machine. (olympiaresultater, besøkt 19. februar 2015) (en) Tambet Pikkor – Profil og resultatoversikt hos FIS (resultater kombinert, ikke fullstendig, besøkt 19. februar 2015) (en) Tambet Pikkor – Profil og resultatoversikt hos FIS (resultater spesielt hopp, ikke fullstendig, besøkt 19. februar 2015) == Eksterne lenker == (en) Tambet Pikkor – Olympedia (en) Tambet Pikkor – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Tambet Pikkor – FIS (kombinert) (en) Tambet Pikkor – FIS (skihopping)

Tambet Pikkor (født 17. april 1980 i Tallinn) er en estisk tidligere kombinertløper og skihopper, og senere skihopptrener.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristi_forklaring

2023-02-04

Kristi forklaring

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kirkeåret', 'Kategori:Matteusevangeliet']

Kristi forklaring (også kalt «Metamorfosen» og «Transfigurasjonen») er en kristen festdag som feires 6. august.Ifølge bibelhistorien hører denne hendelse til før påskedag (jfr. Matteusevangeliet kap. 17), men festene er her ordnet etter den rekkefølge de fikk i kirkens gamle kalender. Etter norsk luthersk kirkeår feires Kristi forklaring idag siste søndag før fastelavn.

Kristi forklaring (også kalt «Metamorfosen» og «Transfigurasjonen») er en kristen festdag som feires 6. august.Ifølge bibelhistorien hører denne hendelse til før påskedag (jfr. Matteusevangeliet kap. 17), men festene er her ordnet etter den rekkefølge de fikk i kirkens gamle kalender. Etter norsk luthersk kirkeår feires Kristi forklaring idag siste søndag før fastelavn. == Referanser ==

Kristi forklaring (også kalt «Metamorfosen» og «Transfigurasjonen») er en kristen festdag som feires 6. august.

https://no.wikipedia.org/wiki/A_Monster_Like_Me

2023-02-04

A Monster Like Me

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bidrag til Eurovision Song Contest 2015', 'Kategori:Norges bidrag til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Sanger fra 2015', 'Kategori:Vinnersanger i Melodi Grand Prix']

«A Monster Like Me» (norsk: et monster som meg) er en norsk popballade som vant Melodi Grand Prix 2015, og som var Norges bidrag i Eurovision Song Contest samme år. Sangen er skrevet av Kjetil Mørland, og han synger den sammen med Debrah Scarlett. Singelen ble utgitt for salg 17. februar 2015.

«A Monster Like Me» (norsk: et monster som meg) er en norsk popballade som vant Melodi Grand Prix 2015, og som var Norges bidrag i Eurovision Song Contest samme år. Sangen er skrevet av Kjetil Mørland, og han synger den sammen med Debrah Scarlett. Singelen ble utgitt for salg 17. februar 2015. == Melodi Grand Prix == 21. januar 2015 ble «A Monster Like Me» presentert som ett av de elleve bidragene i NRKs Melodi Grand Prix 2015. Sangen var niende bidraget ut på scenen i Oslo Spektrum lørdag 14. mars, og den avanserte til gullfinalen. Der vant den en knapp seier og ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 2015 i Wien i Østerrike. Sangen synges på engelsk av Mørland og Debrah Scarlett. == Eurovision Song Contest == «A Monster Like Me» deltok i den andre semifinalen torsdag 21. mai 2015, etter Malta, og før Portugal. I semifinalen ble Norge nummer fire og kvalifiserte seg til finalen lørdag 23. mai. Ved starten av finalen viste veddemålsbyråenes lister at Sverige, Russland og Italia var mest spilt, mens Norge lå trygt inne blant de ti beste. I finalen var Norge det niende bidraget ut – etter Serbia og før den endelige vinneren Sverige. Norge fikk 102 poeng i finalen og endte på en åttendeplass. «A Monster Like Me» ble etterfulgt som Norges bidrag i 2016 av Agnete med «Icebreaker». == Musikkvideo == Låtens musikkvideo ble regissert av Fredrik Støbakk og Audun Magnæs og ble utgitt på Mørlands YouTube-kanal 20. februar 2015. Videoen foregår i et mørkt rom hvor Mørland står på den ene siden av et dekket langbord. Etter hvert som sangen fortsetter, kommer Scarlett inn og heller en ukjent væske i glassene til alle gjestene. Plutselig begynner gjestene rundt bordet å oppføre seg uforskammet og begynner å kaste mat rundt seg. Mørland ønsket seg ikke en konkret handling for videoen, for han mente dette ville komme i veien for formidlingen av sangteksten og låten. Han ønsket i stedet å bygge opp den filmatiske og mystiske stemningen i låten og var inspirert av Henrik Ibsen: Vi endte på et noe Ibsen-inspirert konsept basert rundt et overdådig middagsbord med perfekte fasader som faller. Det skapte mye rom for fine bilder uten for komplisert handlingsmønster. Debrah [Scarlett] og jeg skulle være så kalde og følelsesløse som mulig for å skape en spenning og kontrast til en følelsesladet låt - noe som virkelig var en utfordring å få til, men som vi synest fungerte veldig bra til slutt! == Topplister == == Se også == Melodi Grand Prix 2015 Eurovision Song Contest 2015 Norge i Eurovision Song Contest == Referanser ==

Vinner av Melodi Grand Prix 20158. i Eurovision Song Contest 2015

https://no.wikipedia.org/wiki/Hei

2023-02-04

Hei

['Kategori:Pekere', 'Kategori:Trebokstavsord']

Hei er en interjeksjon som brukes til hilsen, men kan også referere til: Hei (album), et musikkalbum med Marcus & Martinus Et skogløst, høytliggende område Lynghei, et skogløst kulturlandskap, bevokst med røsslyng Heilongjiang, provins i Kina, forkortet Hei IHEID, Institut de hautes études internationales et du développement, institusjon i Sveits Qi (filosofi) (hei på kantonesisk) Høyeffektiv glødelampe (High Efficiency Incandescent på engelsk) Høyere utdannelsesinstitusjon (Higher Education Institution på engelsk) ה, hebraisk bokstav Idrettslaget Hei Hei! Har du noe å spørre om?, et tidligere radioprogram.

Hei er en interjeksjon som brukes til hilsen, men kan også referere til: Hei (album), et musikkalbum med Marcus & Martinus Et skogløst, høytliggende område Lynghei, et skogløst kulturlandskap, bevokst med røsslyng Heilongjiang, provins i Kina, forkortet Hei IHEID, Institut de hautes études internationales et du développement, institusjon i Sveits Qi (filosofi) (hei på kantonesisk) Høyeffektiv glødelampe (High Efficiency Incandescent på engelsk) Høyere utdannelsesinstitusjon (Higher Education Institution på engelsk) ה, hebraisk bokstav Idrettslaget Hei Hei! Har du noe å spørre om?, et tidligere radioprogram.

Hei er det første studioalbumet til Marcus & Martinus som ble gitt ut i 2015.platekompaniet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Beskades

2023-02-04

Beskades

['Kategori:23°Ø', 'Kategori:69°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Alta', 'Kategori:Fjell i Kautokeino', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Alta', 'Kategori:Veier i Kautokeino']

Beskades (også skrevet Bæskades, nordsamisk: Beaskáđas) er et fjelldrag i utkanten av Finnmarksvidda, på grensa mellom Alta og Kautokeino kommuner i Finnmark. Storparten av området ligger mellom 400 og 600 meter over havet og er uten store høydeforskjeller. Høyeste punkt er Gierdduidčohkka på 649 moh.Veien fra Alta til Kautokeino gikk tidligere over Beskades. Sist på 1800-tallet ble strekningen merket med varder og trestaker. Kjøreveien ble åpnet i 1932, men på grunn av de værharde forholdene på fjellet kunne den bare holdes åpen i sommermånedene. Veien er nå erstattet av europavei 45, som er lagt gjennom Eibydalen noen kilometer lenger vest. Den gamle veistrekningen er fremdeles åpen om sommeren, men er i dårlig stand.Beskades er nevnt i åpningslinjen i Nordahl Griegs dikt Morgen over Finnmarksvidda: «Ved gry, da vi kom på Bæskades, / røk der et uveir opp.»Den siste villreinen i Finnmark ble felt på Beskades i 1916.

Beskades (også skrevet Bæskades, nordsamisk: Beaskáđas) er et fjelldrag i utkanten av Finnmarksvidda, på grensa mellom Alta og Kautokeino kommuner i Finnmark. Storparten av området ligger mellom 400 og 600 meter over havet og er uten store høydeforskjeller. Høyeste punkt er Gierdduidčohkka på 649 moh.Veien fra Alta til Kautokeino gikk tidligere over Beskades. Sist på 1800-tallet ble strekningen merket med varder og trestaker. Kjøreveien ble åpnet i 1932, men på grunn av de værharde forholdene på fjellet kunne den bare holdes åpen i sommermånedene. Veien er nå erstattet av europavei 45, som er lagt gjennom Eibydalen noen kilometer lenger vest. Den gamle veistrekningen er fremdeles åpen om sommeren, men er i dårlig stand.Beskades er nevnt i åpningslinjen i Nordahl Griegs dikt Morgen over Finnmarksvidda: «Ved gry, da vi kom på Bæskades, / røk der et uveir opp.»Den siste villreinen i Finnmark ble felt på Beskades i 1916. == Referanser == == Eksterne lenker == Veien i Google Street View

Beskades (også skrevet Bæskades, nordsamisk: Beaskáđas) er et fjelldrag i utkanten av Finnmarksvidda, på grensa mellom Alta og Kautokeino kommuner i Finnmark. Storparten av området ligger mellom 400 og 600 meter over havet og er uten store høydeforskjeller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kjetil_M%C3%B8rland

2023-02-04

Kjetil Mørland

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2015', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix', 'Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix 2019', 'Kategori:Fødsler 3. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Personer fra Grimstad kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vinnere av Melodi Grand Prix']

Kjetil Mørland (født 3. oktober 1980 i Grimstad) er en norsk sanger og låtskriver, bosatt i England, der han har bodd det meste av sitt voksne liv. Fra 2014 siktet han seg inn mot det norske musikkmarkedet som låtskriver og sanger. I 2015 vant han Melodi Grand Prix med egenkomponerte «A Monster Like Me», som han fremførte i duett med Debrah Scarlett. Låten endte på en åttendeplass i den internasjonale finalen i Wien samme år. I 2020 vant han Melodi Grand Prix for andre gang, denne gang som en av låtskriverne bak låten «Attention», fremført av Ulrikke Brandstorp.

Kjetil Mørland (født 3. oktober 1980 i Grimstad) er en norsk sanger og låtskriver, bosatt i England, der han har bodd det meste av sitt voksne liv. Fra 2014 siktet han seg inn mot det norske musikkmarkedet som låtskriver og sanger. I 2015 vant han Melodi Grand Prix med egenkomponerte «A Monster Like Me», som han fremførte i duett med Debrah Scarlett. Låten endte på en åttendeplass i den internasjonale finalen i Wien samme år. I 2020 vant han Melodi Grand Prix for andre gang, denne gang som en av låtskriverne bak låten «Attention», fremført av Ulrikke Brandstorp. == Bakgrunn == Mørland kommer fra Grimstad, men har bodd i England mesteparten av sitt voksne liv. Med sitt britiske band Absent Elk ga Mørland i 2009 ut albumet Caught in the Headlights, der Toby Smith (Jamiroquai) stod for produksjonen. Høsten 2014 flyttet Mørland midlertidig til Oslo for å etablere seg som soloartist under navnet Mørland. Mørland har skrevet sangen «A Monster Like Me», som vant den norske finalen i Melodi Grand Prix 2015. Finalen ble avholdt i Oslo Spektrum 14. mars 2015 og ble vist på NRK1. «A Monster Like Me» ble fremført av Kjetil Mørland og Debrah Scarlett. Han deltok også som låtskriver i Melodi Grand Prix 2018 med låten «Who We Are». Sangen ble fremført av Rebecca Thorsen og endte på andreplass. I 2019 deltok han igjen, som låtskriver og vokalist for sangen «En livredd mann», og som en av låtskriverne til «The Bubble», som ble fremført av Adrian Jørgensen. «En livredd mann» ble slått ut i første runde, mens «The Bubble» endte på en andreplass i finalen.I 2020 vant han Melodi Grand Prix for andre gang, denne gang som låtskriver for «Attention», fremført av Ulrikke Brandstorp. Låten skulle ha vært Norges bidrag i Eurovision Song Contest 2020 i Nederland. Dette ble imidlertid avlyst på grunn av koronaviruspandemien. I Melodi Grand Prix 2021 var han en av låtskriverne av «Eyes Wide Open», fremført av Rein Alexander. Låten gikk ikke til gullfinalen. I Melodi Grand Prix 2022 var han låtskriver av «Made of Glass» sammen med Sofie Fjellvang, som også fremførte den. Denne kom på tredje- eller fjerdeplass. I Melodi Grand Prix 2023 var han låtskriver av «Tårer i paradis» sammen med Kate Gulbrandsen, som fremførte den. Denne røk ut i første delfinale. == Diskografi == === Singler === 2013: «Keep Me Dancing» 2015: «A Monster Like Me» (med Debrah Scarlett) 2015: «No Firewall» 2016: «Clownfeet» 2016: «Keep Me Dancing» 2016: «Army of One» 2016: «Fearless» 2016: «Pretend» 2016: «Skin» 2018: «Leo» 2019: «En livredd mann» === Album === 2016: Make a Sail === EP === 2013: Mørland – EP === Som del av bandet Absent Elk === ==== Album ==== 2009: Caught in the Headlights (med bandet Absent Elk) ==== Singler ==== 2009: «Sun & Water» (med bandet Absent Elk) 2009: «Change My World» (med bandet Absent Elk) 2010: «Emily» (med bandet Absent Elk) 2010: «Let Me Know» (med bandet Absent Elk) 2011: «Comfort or Amuse» (med bandet Absent Elk) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Mørland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Kjetil Mørland på Discogs (en) Kjetil Mørland på MusicBrainz (en) Kjetil Mørland på Spotify (en) Kjetil Mørland på AllMusic (no) Mørland & Debrah Scarlett på Melodi Grand Prix

Kjetil Mørland (født 3. oktober 1980 i Grimstad) er en norsk sanger og låtskriver, bosatt i England, der han har bodd det meste av sitt voksne liv.

https://no.wikipedia.org/wiki/Joaqu%C3%ADn_Su%C3%A1rez_(Uruguay)

2023-02-04

Joaquín Suárez (Uruguay)

['Kategori:1882 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1882', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Joaquín Suárez er største by i kommunen Suárez i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 6 570 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Suárez.

Joaquín Suárez er største by i kommunen Suárez i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 6 570 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Suárez. == Historie == Byen ble grunnlagt i 15. oktober 1882 av Francisco Piria. == Befolkning == Joaquín Suárez har 6 570 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcalde) er Leandro D'Andrea (2010-2015). == Transport == Ruta 8 forbinder Joaquín Suárez med Montevideo, Pando, Melo og Aceguá. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Joaquín Suarez, Uruguay – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Joaquín Suárez

| kommune = Suárez

https://no.wikipedia.org/wiki/Tala_(Uruguay)

2023-02-04

Tala (Uruguay)

['Kategori:1860 i Sør-Amerika', 'Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1860', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Tala er største by i kommunen Tala i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 5 089 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Tala.

Tala er største by i kommunen Tala i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 5 089 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Tala. == Historie == Byen ble grunnlagt i 2. mai 1860 av Ildefonso de León. == Befolkning == Tala har 5 089 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcalde) er Mario Pérez (2010-2015). == Kultur og severdigheter == Parroquia del Santísimo Salvador (kirke). Monumento al Labrador. José Pedro Varela (Monument). == Transport == Ruta 7 Aparicio Saravia forbinder Tala med San Jacinto, Migues, Fraile Muerto og Melo. == Bilder == == Kjente personer fra Tala == Christian Stuani (f. 1986), fotballspiller. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Tala, Canelones – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Tala Arkivert 18. mai 2012 hos Wayback Machine.

| kommune = Tala

https://no.wikipedia.org/wiki/Toledo_(Canelones)

2023-02-04

Toledo (Canelones)

['Kategori:1889 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosetninger etablert i 1889', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Toledo er en by i kommunen Toledo i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 4 397 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Toledo.

Toledo er en by i kommunen Toledo i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 4 397 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Toledo. == Historie == Byen ble grunnlagt i 17. november 1889 av Juan Gil de Toledo. == Befolkning == Toledo har 4 397 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcalde) er Álvaro Gómez (2010-2015). == Transport == Ruta 6 forbinder Toledo med Montevideo, Sauce, Chamizo og Vichadero. == Kjente personer fra Toledo == José María Giménez (f. 1995), fotballspiller. == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Toledo

| kommune = Toledo

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015

2023-02-04

Ski-VM 2015

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015']

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje. == Arrangørby == På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere. == Stadion, arenaer og program == == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Deltagere == Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet. === Norges tropp === ==== Langrenn ==== 31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon. ===== Menn ===== 1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve.

Ski-VM 2015 – Sprint kvinner ble avholdt i Falun i Sverige 19. februar 2015

https://no.wikipedia.org/wiki/Ski-VM_2015

2023-02-04

Ski-VM 2015

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Ski-VM 2015']

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje.

Ski-VM 2015 var et verdensmesterskap i nordiske grener som ble arrangert fra 18. februar til 1. mars 2015 i Falun i Sverige. Beste nasjon ble Norge med 11 gull, 4 sølv og 5 bronse. Det ble konkurrert i 21 øvelser, og totalt 78 utøvere tok medalje i mesterskapet. Den beste kvinnelige langrennsutøver under mesterskapet ble Therese Johaug fra Norge med to individuelle gull og ett stafettgull. Nordmannen Petter Northug ble beste mannlige langrennsutøver med to individuelle gull og to stafettgull. I hoppbakken, ble Carina Vogt fra Tyskland beste kvinnelige hopper ble med ett individuelt gull og ett laggull, mens nordmannen Rune Velta ble beste mannlige hopper med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i mikslag og én individuell bronsemedalje. Den beste kombinertutøveren ble tyske Johannes Rydzek, med ett individuelt gull, ett laggull, ett sølv i lagsprint og én individuell bronsemedalje. == Arrangørby == På FIS-kongressen i Antalya i Tyrkia 3. juni 2010 ble Falun tildelt mesterskapet i konkurranse med Lahtis i Finland, Zakopane i Polen og Oberstdorf i Tyskland. Alle søkerbyene har arrangert Ski-VM tidligere. == Stadion, arenaer og program == == Medaljevinnere == === Langrenn === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== === Hopp === ==== Menn ==== ==== Kvinner ==== ==== Mikslag ==== === Kombinert === == Medaljestatistikk == == Deltagere == Omkring 700 deltagere fra 55 land deltok i mesterskapet. === Norges tropp === ==== Langrenn ==== 31. januar tok Norges Skiforbund ut 23 utøvere, elleve kvinner og tolv menn. Ifølge landslagssjef Vidar Løfshus stilte Norge med «medaljekandidater på alle distanser», og satte en målsetting om å bli beste nasjon. ===== Menn ===== 1 Deltok kun i sprint, med Sondre Turvoll Fossli som reserve.

Ski-VM 2015 – Sprint menn ble avholdt i Falun i Sverige 19. februar 2015.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jaan_J%C3%BCris

2023-02-04

Jaan Jüris

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Estland under Vinter-OL 2006', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2001', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2003', 'Kategori:Estiske skihoppere', 'Kategori:Fødsler 23. juni', 'Kategori:Fødsler i 1977', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Valgamaa', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 2006']

Jaan Jüris (født 23. juni 1977 i Otepää) er en estisk tidligere skihopper. Han deltok i OL i 2002 og 2006. I 2002 ble han slått ut i kvalifiseringen i både normalbakke og stor bakke, i 2006 røk han ut i kvalifiseringen i stor bakke, men gikk videre og ble sist av de 50 deltakerne i hovedrennet i normalbakke. Han var med i VM i 2001 og 2003. I 2001 ble han nummer 43 i stor bakke og 44 i normalbakke, i 2003 ble han nummer 38 i normalbakke og 43 i stor bakke. Jüris deltok i VM i skiflyging i 2000, 2002 og 2004, og oppnådde plasseringene 46, 43 og 48. I verdenscupen ble han nummer 54 sammenlagt i 2002/03-sesongen og 88 i 2004/05, med 15.-plass i Willingen 9. februar 2003 som beste plassering i enkeltrenn individuelt. Han ble sju ganger estisk mester i hopp, i 1997, 1999, 2001, 2003, 2005, 2006 og 2007. Han la opp som skihopper i 2009.

Jaan Jüris (født 23. juni 1977 i Otepää) er en estisk tidligere skihopper. Han deltok i OL i 2002 og 2006. I 2002 ble han slått ut i kvalifiseringen i både normalbakke og stor bakke, i 2006 røk han ut i kvalifiseringen i stor bakke, men gikk videre og ble sist av de 50 deltakerne i hovedrennet i normalbakke. Han var med i VM i 2001 og 2003. I 2001 ble han nummer 43 i stor bakke og 44 i normalbakke, i 2003 ble han nummer 38 i normalbakke og 43 i stor bakke. Jüris deltok i VM i skiflyging i 2000, 2002 og 2004, og oppnådde plasseringene 46, 43 og 48. I verdenscupen ble han nummer 54 sammenlagt i 2002/03-sesongen og 88 i 2004/05, med 15.-plass i Willingen 9. februar 2003 som beste plassering i enkeltrenn individuelt. Han ble sju ganger estisk mester i hopp, i 1997, 1999, 2001, 2003, 2005, 2006 og 2007. Han la opp som skihopper i 2009. == Referanser == == Kilder == Eesti Spordi Biograafiline Leksikon: Jaan Jüris (30. april 2011, besøkt 19. februar 2015) Sport24: Jaan Jüris (resultater, besøkt 19. februar 2015) Sports Reference: Jaan Jüris Arkivert 19. februar 2015 hos Wayback Machine. (olympiaresultater, besøkt 19. februar 2015) == Eksterne lenker == (en) Jaan Jüris – Olympics.com (en) Jaan Jüris – Olympic.org (en) Jaan Jüris – Olympedia (en) Jaan Jüris – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Jaan Jüris – FIS (skihopping)

Jaan Jüris (født 23. juni 1977 i Otepää) er en estisk tidligere skihopper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_om_Paducah

2023-02-04

Slaget om Paducah

['Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Kentuckys historie', 'Kategori:Konflikter i 1864', 'Kategori:Slag under den amerikanske borgerkrigen']

Slaget om Paducah var et slag på den vestlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen som ble utkjempet 25. mars 1864 i det vestlige Kentucky, da sørstatsgeneralen Nathan Bedford Forrest angrep byen Paducah som en del av hans framrykking nordover fra Mississippi og inn i det vestlige Tennessee og Kentucky. Han hadde til hensikt å forsterke sørstatsstyrkene i området med nye rekrutter, ammunisjon, medisinsk førstehjelpsutstyr, hester, muldyr, og særlig avbryte unionens sterke posisjon i områdene sør for Ohio-elven. Da Forrest ankom Paducah, okkuperte han raskt byen, mens nordstatsstyrken på 650 mann, under kommando av oberst Stephen G. Hicks trakk seg tilbake til Fort Anderson vest i byen, i dagens nabolag Lower Town. Hicks hadde støtte fra to kanonbåter på Ohio-elven og nektet å overgi seg da han visste at fortet var vanskelig å innta militært, og beskjøt området med sitt artilleri. Med nordstatsstyrken inne i fortet, kunne Forrest menn laste opp de forsyninger de ville ha på vogner, mens de ødela resten. De tok også de hester og muldyr de kunne finne. En gruppe av Forrest menn bestemte seg for å angripe Fort Anderson, men ble hurtig slått tilbake. Angrepet var vellykket da Forrest nådde sine mål gjennom de erobrede forsyningene og truslene mot nordstatsstyrkene i området, men Forrest vendte tilbake sørover. Etter at Forrest leste i avisene at 140 ettertraktede hester hadde sluppet unna angrepet, sendte han brigadegeneral Abraham Buford tilbake til Paducah, for å ta hestene og binde nordstatsstyrkene der mens han selv angrep Fort Pillow i Tennessee 12. april. Hans styrker skal ha utført en massakre på fargede nordstatssoldater da de erobret fortet. 14. april 1864 fant Bufords styrker hestene gjemt i et støperi i Paducah, slik avisene hadde fortalt. Buford sluttet seg deretter til Forrest med krigsbyttet, og overlot kontrollen over Paducah til nordstatene resten av krigen.

Slaget om Paducah var et slag på den vestlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen som ble utkjempet 25. mars 1864 i det vestlige Kentucky, da sørstatsgeneralen Nathan Bedford Forrest angrep byen Paducah som en del av hans framrykking nordover fra Mississippi og inn i det vestlige Tennessee og Kentucky. Han hadde til hensikt å forsterke sørstatsstyrkene i området med nye rekrutter, ammunisjon, medisinsk førstehjelpsutstyr, hester, muldyr, og særlig avbryte unionens sterke posisjon i områdene sør for Ohio-elven. Da Forrest ankom Paducah, okkuperte han raskt byen, mens nordstatsstyrken på 650 mann, under kommando av oberst Stephen G. Hicks trakk seg tilbake til Fort Anderson vest i byen, i dagens nabolag Lower Town. Hicks hadde støtte fra to kanonbåter på Ohio-elven og nektet å overgi seg da han visste at fortet var vanskelig å innta militært, og beskjøt området med sitt artilleri. Med nordstatsstyrken inne i fortet, kunne Forrest menn laste opp de forsyninger de ville ha på vogner, mens de ødela resten. De tok også de hester og muldyr de kunne finne. En gruppe av Forrest menn bestemte seg for å angripe Fort Anderson, men ble hurtig slått tilbake. Angrepet var vellykket da Forrest nådde sine mål gjennom de erobrede forsyningene og truslene mot nordstatsstyrkene i området, men Forrest vendte tilbake sørover. Etter at Forrest leste i avisene at 140 ettertraktede hester hadde sluppet unna angrepet, sendte han brigadegeneral Abraham Buford tilbake til Paducah, for å ta hestene og binde nordstatsstyrkene der mens han selv angrep Fort Pillow i Tennessee 12. april. Hans styrker skal ha utført en massakre på fargede nordstatssoldater da de erobret fortet. 14. april 1864 fant Bufords styrker hestene gjemt i et støperi i Paducah, slik avisene hadde fortalt. Buford sluttet seg deretter til Forrest med krigsbyttet, og overlot kontrollen over Paducah til nordstatene resten av krigen. == Eksterne lenker == Paducah - Civil War in Kentucky

Slaget om Paducah var et slag på den vestlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen som ble utkjempet 25. mars 1864 i det vestlige Kentucky, da sørstatsgeneralen Nathan Bedford Forrest angrep byen Paducah som en del av hans framrykking nordover fra Mississippi og inn i det vestlige Tennessee og Kentucky.

https://no.wikipedia.org/wiki/Cato_Husab%C3%B8_Fossen

2023-02-04

Cato Husabø Fossen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 22. september', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Høyre-politikere', 'Kategori:Journalister i VG', 'Kategori:Menn', 'Kategori:NRK-journalister', 'Kategori:Personer fra Førde kommune', 'Kategori:Politiske kommunikasjonsarbeidere', 'Kategori:Politiske rådgivere fra Høyre', 'Kategori:Programledere for NRK', 'Kategori:Programledere for TV 2']

Cato Husabø Fossen (født 22. september 1992 i Førde i Sogn og Fjordane) er en norsk politiker (H), kommunikasjonssjef og tidligere journalist. Han er siden oktober 2020 pressesjef i Høyres stortingsgruppe, og har ansvaret for kommunikasjon og pressehåndtering for Høyres leder og statsministerkandidat Erna Solberg.Han har bakgrunn som journalist og ble tilknyttet NRKs politiske avdeling allerede som 20-åring i 2013. Fra 2016 til 2020 var han fast ansatt i NRK. Der var han reporter i økonomi- og politikkredaksjonen, programleder for debattprogrammet Politisk kvarter på NRK P2 og til sist nyhetsanker i Dagsrevyen. Han ble 26 år gammel den yngste til å lede Norges største nyhetssending siden Svein Bryn på 1980-tallet.Utenfor tiden i NRK har Fossen jobbet som politisk journalist i både VG og TV 2 Nyhetene. En kort periode var han også programleder for Sportsnyhetene på TV 2. Han var medlem av Unge Høyre i ungdomstiden og ble valgt inn i Førde bystyre for Høyre ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011, men flyttet fra hjemkommunen og bosatte seg i Oslo kort tid etterpå.

Cato Husabø Fossen (født 22. september 1992 i Førde i Sogn og Fjordane) er en norsk politiker (H), kommunikasjonssjef og tidligere journalist. Han er siden oktober 2020 pressesjef i Høyres stortingsgruppe, og har ansvaret for kommunikasjon og pressehåndtering for Høyres leder og statsministerkandidat Erna Solberg.Han har bakgrunn som journalist og ble tilknyttet NRKs politiske avdeling allerede som 20-åring i 2013. Fra 2016 til 2020 var han fast ansatt i NRK. Der var han reporter i økonomi- og politikkredaksjonen, programleder for debattprogrammet Politisk kvarter på NRK P2 og til sist nyhetsanker i Dagsrevyen. Han ble 26 år gammel den yngste til å lede Norges største nyhetssending siden Svein Bryn på 1980-tallet.Utenfor tiden i NRK har Fossen jobbet som politisk journalist i både VG og TV 2 Nyhetene. En kort periode var han også programleder for Sportsnyhetene på TV 2. Han var medlem av Unge Høyre i ungdomstiden og ble valgt inn i Førde bystyre for Høyre ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011, men flyttet fra hjemkommunen og bosatte seg i Oslo kort tid etterpå. == Referanser ==

Cato Husabø Fossen (født 22. september 1992 i Førde i Sogn og Fjordane) er en norsk politiker (H), kommunikasjonssjef og tidligere journalist.

https://no.wikipedia.org/wiki/John_Thronsen

2023-02-04

John Thronsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. mai', 'Kategori:Dødsfall i 2003', 'Kategori:Fødsler 12. september', 'Kategori:Fødsler i 1913', 'Kategori:Medlemmer av Nasjonal Samling', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen', 'Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig', 'Kategori:Personer fra Porsgrunn kommune', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

John Thronsen (født 12. september 1913, død 24. mai 2003) var riksøkonomisjef i Nasjonal Samling (NS) fra oktber 1940 til april 1943. Han tilhørte en NS-familie fra Porsgrunn og var medlem av Nasjonal Samling fra 1933. Det samme var hans bror Thorvald Thronsen, som ble frontkjemper og en periode stabssjef i Hirden, fire andre søsken og begge foreldrene. John Thronsen var i 1936 redaktør av bladet NS-ungdommen. I oktober 1940 ble han som 28-åring utnevnt til riksøkonomisjef for NS, en rikslederstilling for finanser og forvaltning i partiet og særorganisasjonene. Våren 1943 ble han anklaget for korrupsjon. Flertallet i en undersøkelseskommisjon som var nedsatt av Quisling, kom til at at det ikke forelå tilstrekkelig bevis til å reise tiltale mot ham, men Thronsen måtte likevel forlate sine verv i NS. Under rettsoppgjøret etter krigen påsto Thronsen at korrupsjonssaken var en hevnaksjon fra statspolitisjef Karl Marthinsen og riksadvokat Jørgen Nordvik som Thronsen tidligerer hadde anmeldt for tyveri. Saken kunne også ha hatt politiske årsaker. Thronsen arbeidet nært med Albert Viljam Hagelin, innenriksminister i Quislings regjering, fra 1930-tallet til mars 1943, da Hagelin ble anklaget for korrupsjon. Thronsen var Hagelins stedfortreder som fungerende fylkesfører i Stor-Oslo fylkesorganisasjon av NS fra våren 1941 til våren 1943. John Thronsens fall var også en viktig grunn til at broren Thorvald Thronsen måtte forlate Hirden.Under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble han tiltalt for landssvik og dømt til åtte års tvangsarbeid. Han ble løslatt i 1949. Thronsen bodde i Bærum seinere i livet.

John Thronsen (født 12. september 1913, død 24. mai 2003) var riksøkonomisjef i Nasjonal Samling (NS) fra oktber 1940 til april 1943. Han tilhørte en NS-familie fra Porsgrunn og var medlem av Nasjonal Samling fra 1933. Det samme var hans bror Thorvald Thronsen, som ble frontkjemper og en periode stabssjef i Hirden, fire andre søsken og begge foreldrene. John Thronsen var i 1936 redaktør av bladet NS-ungdommen. I oktober 1940 ble han som 28-åring utnevnt til riksøkonomisjef for NS, en rikslederstilling for finanser og forvaltning i partiet og særorganisasjonene. Våren 1943 ble han anklaget for korrupsjon. Flertallet i en undersøkelseskommisjon som var nedsatt av Quisling, kom til at at det ikke forelå tilstrekkelig bevis til å reise tiltale mot ham, men Thronsen måtte likevel forlate sine verv i NS. Under rettsoppgjøret etter krigen påsto Thronsen at korrupsjonssaken var en hevnaksjon fra statspolitisjef Karl Marthinsen og riksadvokat Jørgen Nordvik som Thronsen tidligerer hadde anmeldt for tyveri. Saken kunne også ha hatt politiske årsaker. Thronsen arbeidet nært med Albert Viljam Hagelin, innenriksminister i Quislings regjering, fra 1930-tallet til mars 1943, da Hagelin ble anklaget for korrupsjon. Thronsen var Hagelins stedfortreder som fungerende fylkesfører i Stor-Oslo fylkesorganisasjon av NS fra våren 1941 til våren 1943. John Thronsens fall var også en viktig grunn til at broren Thorvald Thronsen måtte forlate Hirden.Under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble han tiltalt for landssvik og dømt til åtte års tvangsarbeid. Han ble løslatt i 1949. Thronsen bodde i Bærum seinere i livet. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) John Thronsen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

John Thronsen (født 12. september 1913, død 24.

https://no.wikipedia.org/wiki/Agnordal

2023-02-04

Agnordal

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Landformer']

Agnordal (av norrønt agnǫr, mothake) er en sidedal der elven renner mot retningen til elven i hoveddalføret. Agnordaler har oppstått ved at elver på hver sin side av et vannskille har (svært) ulik helning. Elvene på den bratteste siden graver seg raskere ned i terrenget slik at vannskillet flyttes gradvis mot den slakkere siden.Vermedalen med elven Verma er en tydelig agnordal til hoveddalføret Romsdalen med Rauma. Elven Verma og Vermedalen har hovedsakelig en østlig retning før de faller gjennom Vermefossen til Rauma går mot vest. Vermedalen er en hengende dal over Romsdalen og elven Verma styrter ned en bratt skråning og faller ned i Rauma der Rauma går i en dyp kløft. Trolig drenerte elven Verma tidligere østover til Lågen og vannskillet har her flyttet seg østover.Forskyvningen av vannskillet fra atlanterhavssiden østover er et utbredt trekk på hele Den skandinaviske halvøy. Fenomenet er tydelig i indre Troms. Også store deler av Finnmark med Finnmarksvidda heller i hovedsak mot sør, mens elvene Alta og Tana renner mot nord. Isbreer kan også ha medvirket til erosjonen som har flyttet vannskillet. I Norge er det flere vassdrag der sideelvene kommer på skrå inn mot retningen til hovedelven. Daler som danner slike mothakemønstre, kalles agnordaler. Der det er agnormønster, renner gjerne hovedelven i en relativt trang og dyp dal gjennom et høytliggende landområde der agnordalen har sitt opphav. I fortsettelsen av den øvre delen av hoveddalen, går det en videre dal med en elv som renner i motgående retning til hovedelven. Dindalen med Dindøla er en agnordal til hoveddalføret for elven Driva. Vermedalen med elven Verma er en agnordal til hoveddalføret Romsdalen med Rauma. Grødalen er en sidedal til Sunndalen og renner østover før den ved Gjøra møter hovedelven Driva som renner vestover til Sunndalsøra.Drivdalen som kommer ut i dalføret Oppdal er også en agnordal. Denne dalen var en gang en del av et dalsystem som gikk mot nordøst gjennom Gauldalen til Trondheimsfjorden. Tilstrømming av elver fra begge sider i dalføret gjennom Oppdal viser alle det samme agnormønsteret. Dette kan forklares med at vannskillet tidligere lå lenger mot vest og at agnordalene var del av en tidligere dalforming som drenerte østover. Agnordalene til Oppdal var tidligere del av et vassdrag som gikk i motsatt vei. Trolig har de korte, bratte elvene som renner mot vest, stjålet sideelver fra de lange, slake elvene som går i østlig retning. Ved Jotunheimen har vannskillet mellom Sogn og Østlandet flyttet seg markert østover mellom Drammensvassdragets og Glommavassdragets nedbørsfelt. Agnordaler finnes ikke bare ved Norges hovedvannskille mellom øst og vest. Ved vannskillet mellom Aura og Litldalen (som ender på ved Sunndalsfjorden like ved Sunndalens munning) har Litldalselva og Rødbergsåa gravd seg så dypt i terrenget av Rødbergsåa/Skarvedalselva som tidligere drenerte til Eikesdalsvatnet nå drenerer til Sunndalsfjorden. Jordalen og Øvsthusdalen er agnordaler til Nærøydalen og drenerer til Sognefjorden, mens de før siste istid drenerte mot Voss.

Agnordal (av norrønt agnǫr, mothake) er en sidedal der elven renner mot retningen til elven i hoveddalføret. Agnordaler har oppstått ved at elver på hver sin side av et vannskille har (svært) ulik helning. Elvene på den bratteste siden graver seg raskere ned i terrenget slik at vannskillet flyttes gradvis mot den slakkere siden.Vermedalen med elven Verma er en tydelig agnordal til hoveddalføret Romsdalen med Rauma. Elven Verma og Vermedalen har hovedsakelig en østlig retning før de faller gjennom Vermefossen til Rauma går mot vest. Vermedalen er en hengende dal over Romsdalen og elven Verma styrter ned en bratt skråning og faller ned i Rauma der Rauma går i en dyp kløft. Trolig drenerte elven Verma tidligere østover til Lågen og vannskillet har her flyttet seg østover.Forskyvningen av vannskillet fra atlanterhavssiden østover er et utbredt trekk på hele Den skandinaviske halvøy. Fenomenet er tydelig i indre Troms. Også store deler av Finnmark med Finnmarksvidda heller i hovedsak mot sør, mens elvene Alta og Tana renner mot nord. Isbreer kan også ha medvirket til erosjonen som har flyttet vannskillet. I Norge er det flere vassdrag der sideelvene kommer på skrå inn mot retningen til hovedelven. Daler som danner slike mothakemønstre, kalles agnordaler. Der det er agnormønster, renner gjerne hovedelven i en relativt trang og dyp dal gjennom et høytliggende landområde der agnordalen har sitt opphav. I fortsettelsen av den øvre delen av hoveddalen, går det en videre dal med en elv som renner i motgående retning til hovedelven. Dindalen med Dindøla er en agnordal til hoveddalføret for elven Driva. Vermedalen med elven Verma er en agnordal til hoveddalføret Romsdalen med Rauma. Grødalen er en sidedal til Sunndalen og renner østover før den ved Gjøra møter hovedelven Driva som renner vestover til Sunndalsøra.Drivdalen som kommer ut i dalføret Oppdal er også en agnordal. Denne dalen var en gang en del av et dalsystem som gikk mot nordøst gjennom Gauldalen til Trondheimsfjorden. Tilstrømming av elver fra begge sider i dalføret gjennom Oppdal viser alle det samme agnormønsteret. Dette kan forklares med at vannskillet tidligere lå lenger mot vest og at agnordalene var del av en tidligere dalforming som drenerte østover. Agnordalene til Oppdal var tidligere del av et vassdrag som gikk i motsatt vei. Trolig har de korte, bratte elvene som renner mot vest, stjålet sideelver fra de lange, slake elvene som går i østlig retning. Ved Jotunheimen har vannskillet mellom Sogn og Østlandet flyttet seg markert østover mellom Drammensvassdragets og Glommavassdragets nedbørsfelt. Agnordaler finnes ikke bare ved Norges hovedvannskille mellom øst og vest. Ved vannskillet mellom Aura og Litldalen (som ender på ved Sunndalsfjorden like ved Sunndalens munning) har Litldalselva og Rødbergsåa gravd seg så dypt i terrenget av Rødbergsåa/Skarvedalselva som tidligere drenerte til Eikesdalsvatnet nå drenerer til Sunndalsfjorden. Jordalen og Øvsthusdalen er agnordaler til Nærøydalen og drenerer til Sognefjorden, mens de før siste istid drenerte mot Voss. == Referanser ==

Agnordal (av norrønt agnǫr, mothake) er en sidedal der elven renner mot retningen til elven i hoveddalføret. Agnordaler har oppstått ved at elver på hver sin side av et vannskille har (svært) ulik helning.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jelena_Lapuga

2023-02-04

Jelena Lapuga

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for SUS under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Russiske skøyteløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Sovjetiske skøyteløpere']

Jelena Grigorjevna Lapuga-Konotopova (russisk: Елена Григорьевна Лапуга-Конотопова; født 17. mai 1964 i Pavlodar, Kasakhiske SSR) er en russisk tidligere sovjetisk skøyteløper som deltok i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerte Sovjetunionen og Sportsclub Omsk.

Jelena Grigorjevna Lapuga-Konotopova (russisk: Елена Григорьевна Лапуга-Конотопова; født 17. mai 1964 i Pavlodar, Kasakhiske SSR) er en russisk tidligere sovjetisk skøyteløper som deltok i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerte Sovjetunionen og Sportsclub Omsk. == Personlige rekorder == == Sammenlagt i Verdenscupen == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Jelena Lapuga – Olympedia (en) Jelena Lapuga – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Jelena Lapuga – Speedskatingbase.eu (en) Jelena Lapuga – SpeedSkatingNews.info (en) Jelena Lapuga – SpeedSkatingStats.com (en) Jelena Lapuga på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt) (en) Jelena Lapuga på ISU sine nettsider. (noen resultater) (en) Profil som Yelena Lapuga og Jelena Lapuga-Konotopova på The-Sports.org (noen resultater)

| fnavn = Jelena Grigorjevna LapugaЕлена Григорьевна Лапуга

https://no.wikipedia.org/wiki/Aleksander_Peepre

2023-02-04

Aleksander Peepre

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1976', 'Kategori:Estiske kombinertløpere', 'Kategori:Estiske langrennsløpere', 'Kategori:Estiske skihoppere', 'Kategori:Fødsler 12. mars', 'Kategori:Fødsler i 1915', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Tallinn', 'Kategori:Professorer', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Aleksander «Sass» Peepre (Aleksander Peekaln til 1936) (født 12. mars 1915 i Tallinn, Estland, død 3. januar 1976 i Ontario, Canada) var en estisk skiløper, skiinstruktør og senere idrettspedagog. Han ble estisk mester i kombinert i 1937, 1940 og 1941, og i den noe uvanlige kombinertøvelsen slalåm og 10 km langrenn i 1943. Han tok også flere ganger medalje i spesielt hopp, og ble ifølge en artikkel i avisen Guelph Tribune tatt ut til å representere Estland i hopp i OL i 1940, et mesterskap som ble avlyst på grunn av 2. verdenskrig. Peepre deltok i VM i Lahtis i 1938, der han ble sist av 187 fullførende deltakere på 18 km langrenn og nummer 51 og nest sist i kombinert. Under krigen var han skiinstruktør for den tyske (1941-43) og finske hæren (1943-44). Etter krigen emigrerte han til Canada, der han studerte idrett og senere ble professor i idrettsfag ved University of Guelph. Han var pådriver for orienteringsidretten i Canada. En skibakke ved Guelph-universitetet ble kalt Peepre Hill eller Mount Peepre til minne om Aleksander Peepre.

Aleksander «Sass» Peepre (Aleksander Peekaln til 1936) (født 12. mars 1915 i Tallinn, Estland, død 3. januar 1976 i Ontario, Canada) var en estisk skiløper, skiinstruktør og senere idrettspedagog. Han ble estisk mester i kombinert i 1937, 1940 og 1941, og i den noe uvanlige kombinertøvelsen slalåm og 10 km langrenn i 1943. Han tok også flere ganger medalje i spesielt hopp, og ble ifølge en artikkel i avisen Guelph Tribune tatt ut til å representere Estland i hopp i OL i 1940, et mesterskap som ble avlyst på grunn av 2. verdenskrig. Peepre deltok i VM i Lahtis i 1938, der han ble sist av 187 fullførende deltakere på 18 km langrenn og nummer 51 og nest sist i kombinert. Under krigen var han skiinstruktør for den tyske (1941-43) og finske hæren (1943-44). Etter krigen emigrerte han til Canada, der han studerte idrett og senere ble professor i idrettsfag ved University of Guelph. Han var pådriver for orienteringsidretten i Canada. En skibakke ved Guelph-universitetet ble kalt Peepre Hill eller Mount Peepre til minne om Aleksander Peepre. == Referanser == == Kilder == Eesti Spordi Biograafiline Leksikon: Aleksander Peepre (31. desember 2010, besøkt 19. februar 2015) Sport24: Aleksander Peepre (Aleksander Peekaln) (resultater, besøkt 19. februar 2015) Lahden Kaupunginmuseo (Lahtis bymuseum): The results of the World Championships in Lahti: 1926, 1938, 1958, 1978, 1989 Arkivert 19. februar 2015 hos Wayback Machine. (besøkt 19. februar 2015) Enn O. Koiva (red.): Using Estonian/American Based Culture Models For Multi-cultural Studies (s. 161, digitalisert av Internet Archive) Guelph Tribune: Peepree Hill pops up from the past (18. mars 2014, besøkt 19. februar 2015)

Aleksander «Sass» Peepre (Aleksander Peekaln til 1936) (født 12. mars 1915 i Tallinn, Estland, død 3.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dragan_%C4%8Covi%C4%87

2023-02-04

Dragan Čović

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Bosniske politikere', 'Kategori:Fødsler 20. august', 'Kategori:Fødsler i 1956', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Mostar']

Dragan Čović (født 20. august 1956 i Mostar, Bosnia-Hercegovina) er en bosnisk ingeniør, professor og politiker (HDZ). Han var medlem av Bosnia-Hercegovinas presidentskap i perioden 2002 til 2005, og ble på nytt valgt inn i samme verv fra 2014. Čović tilhører den kroatiske del av befolkningen i Bosnia-Hercegovina.

Dragan Čović (født 20. august 1956 i Mostar, Bosnia-Hercegovina) er en bosnisk ingeniør, professor og politiker (HDZ). Han var medlem av Bosnia-Hercegovinas presidentskap i perioden 2002 til 2005, og ble på nytt valgt inn i samme verv fra 2014. Čović tilhører den kroatiske del av befolkningen i Bosnia-Hercegovina. == Referanser ==

Dragan Čović (født 20. august 1956 i Mostar, Bosnia-Hercegovina) er en bosnisk ingeniør, professor og politiker (HDZ).

https://no.wikipedia.org/wiki/Hawker_Fury

2023-02-04

Hawker Fury

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biplan', 'Kategori:Enmotors propelldrevne luftfartøy', 'Kategori:Fly fra andre verdenskrig', 'Kategori:Hawker-luftfartøy', 'Kategori:Jagerfly', 'Kategori:Royal Air Force']

Må ikke forveksles med Hawker Sea FuryHawker Fury var et britisk todekker jagerfly brukt av Royal Air Force i 1930-årene. Jageren ble utviklet fra det lette bombeflyet Hawker Hart. Da Hart-flyet ble introdusert var den raskere enn Bristol Bulldog, det daværende nyeste jagerflyet til RAF. Bulldog-jageren ble raskt faset ut til fordel for den nye Hawker-jageren.

Må ikke forveksles med Hawker Sea FuryHawker Fury var et britisk todekker jagerfly brukt av Royal Air Force i 1930-årene. Jageren ble utviklet fra det lette bombeflyet Hawker Hart. Da Hart-flyet ble introdusert var den raskere enn Bristol Bulldog, det daværende nyeste jagerflyet til RAF. Bulldog-jageren ble raskt faset ut til fordel for den nye Hawker-jageren. == Utvikling == Det var det første flyet i britisk tjeneste som kunne fly raskere enn 175 knop (200 engelske mil i timen). Da den kom var Fury en avansert design og hadde mange elementer som ble tatt opp i senere fly fra Hawker, særlig Hawker Hurricane. Med tanke på økonomi ble Hurricane konstruert slik at fabrikken kunne gjenbruke en del av de allerede eksisterende jiggene for selve skroget og halen. På mange måter var flyet en Hawker Fury med bare ett vingepar og innfellbart understell. I begynnelsen ble det ofte omtalt som the Fury monoplane. Selv for et utrenet øye skal det være mulig å se slektskapet, særlig likner halepartiet på de to flyene hverandre. == Hawker Fury i Norge == Flytypen ble solgt til en rekke land, men i Norge ble det bare kjøpt inn et eneste eksemplar til utprøving for Hærens flyvåpen. Fury ble valgt bort til fordel for Gloster Gladiator. == Referanser ==

[Fury i tjeneste hos 43 Squadron.]

https://no.wikipedia.org/wiki/Picconia

2023-02-04

Picconia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Makaronesias endemiske flora', 'Kategori:Oljetrefamilien']

Picconia er en slekt i oljetrefamilien. De er eviggrønne busker eller trær og blir opptil 20 m høye. Barken er hvitaktig. Bladene sitter motsatt og er helrandede, læraktige og glatte. Blomstene er tvekjønnede og firetallige. Frukten er en steinfrukt. Slekta forekommer kun i de fuktige skogene på øyene øst i Nord-Atlanteren. Picconia azorica finnes på Azorene, og Picconia excelsa er utbredt på Kanariøyene og Madeira. Fossiler viser at Picconia excelsa vokste i Sør-Frankrike i pliocen sammen med andre arter som nå bare finnes i Makaronesia.

Picconia er en slekt i oljetrefamilien. De er eviggrønne busker eller trær og blir opptil 20 m høye. Barken er hvitaktig. Bladene sitter motsatt og er helrandede, læraktige og glatte. Blomstene er tvekjønnede og firetallige. Frukten er en steinfrukt. Slekta forekommer kun i de fuktige skogene på øyene øst i Nord-Atlanteren. Picconia azorica finnes på Azorene, og Picconia excelsa er utbredt på Kanariøyene og Madeira. Fossiler viser at Picconia excelsa vokste i Sør-Frankrike i pliocen sammen med andre arter som nå bare finnes i Makaronesia. == Kilder == D. Bramwell og Z.I. Bramwell (1974). Wild flowers of the Canary Islands. London og Burford: Stanley Thornes (Publishers) Ltd. s. 175. ISBN 0-85950-010-1. R.C. Ferreira m.fl. (2011). «Phylogeography and conservation perspectives of an endangered macaronesian endemic: Picconia azorica (Tutin) Knobl. (Oleaceae)». European Journal of Forest Research. 130 (2): 181–195. ISSN 1612-4677. doi:10.1007/s10342-010-0420-1. Robert J. Whittaker; José Maria Fernandez-Palacios (2007). Island Biogeography: Ecology, Evolution, and Conservation (2 utg.). Oxford University Press. s. 60–64. ISBN 978-0-19-856611-3. == Eksterne lenker == (en) Picconia i Global Biodiversity Information Facility (no) Picconia hos Artsdatabanken (en) Picconia hos NCBI (en) Picconia hos The International Plant Names Index (en) Picconia hos Tropicos (en) Kategori:Picconia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Picconia (Oleaceae) – detaljert informasjon på Wikispecies

* Picconia azorica

https://no.wikipedia.org/wiki/Picconia_azorica

2023-02-04

Picconia azorica

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Makaronesias endemiske flora', 'Kategori:Oljetrefamilien', 'Kategori:Sterkt truede arter på IUCNs rødliste']

Picconia azorica er en eviggrønn busk eller lite tre i oljetrefamilien. Arten er endemisk for Azorene der den vokser i skog på alle hovedøyene unntatt Graciosa. Fruktene etes av de endemiske fuglene asordompap og ringdue (Columba palumbus azorica). Ved menneskenes ankomst til øyene var den vanlig, men den er nå truet på grunn av hogst og innførte arter. Det finnes omtrent 1000 reproduserende planter i hele øygruppen.

Picconia azorica er en eviggrønn busk eller lite tre i oljetrefamilien. Arten er endemisk for Azorene der den vokser i skog på alle hovedøyene unntatt Graciosa. Fruktene etes av de endemiske fuglene asordompap og ringdue (Columba palumbus azorica). Ved menneskenes ankomst til øyene var den vanlig, men den er nå truet på grunn av hogst og innførte arter. Det finnes omtrent 1000 reproduserende planter i hele øygruppen. == Referanser == == Litteratur == R.C. Ferreira m.fl. (2011). «Phylogeography and conservation perspectives of an endangered macaronesian endemic: Picconia azorica (Tutin) Knobl. (Oleaceae)». European Journal of Forest Research. 130 (2): 181–195. ISSN 1612-4677. doi:10.1007/s10342-010-0420-1. «Picconia azorica». Flora Europaea. Besøkt 19. februar 2015. == Eksterne lenker == (en) Picconia azorica i Encyclopedia of Life (en) Picconia azorica i Global Biodiversity Information Facility (en) Picconia azorica hos NCBI (en) Picconia azorica hos The International Plant Names Index (en) Picconia azorica hos Tropicos (en) Kategori:Picconia azorica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Picconia azorica – detaljert informasjon på Wikispecies

| rødlistereferanse=World Conservation Monitoring Centre (1998) Picconia azorica. The IUCN Red List of Threatened Species.

https://no.wikipedia.org/wiki/Markstien_(Oslo)

2023-02-04

Markstien (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (Oslo)']

Markstien (1–3, 2–6) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra som blindvei nordøstover fra Bernhard Herres vei. Navnet ble vedtatt i 1935. Veien har villabebyggelse fra 1930-årene.

Markstien (1–3, 2–6) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra som blindvei nordøstover fra Bernhard Herres vei. Navnet ble vedtatt i 1935. Veien har villabebyggelse fra 1930-årene. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Markstien». Oslo byleksikon (5 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 359. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Markstien (1–3, 2–6) er en vei på Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går fra som blindvei nordøstover fra Bernhard Herres vei.

https://no.wikipedia.org/wiki/Marmorveien_(Oslo)

2023-02-04

Marmorveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i bydel Nordstrand', 'Kategori:Veier på Lambertseter']

Marmorveien (1–19, 2A–24D) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den begynner og slutter i Feltspatveien, og går på østsiden av denne. Navnet ble vedtatt i 1951, og i området er også mange andre veier med navn fra geologiens verden. Veien har blokk- og rekkehusbebyggelse fra 1952–54 i Marmorberget borettslag.

Marmorveien (1–19, 2A–24D) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den begynner og slutter i Feltspatveien, og går på østsiden av denne. Navnet ble vedtatt i 1951, og i området er også mange andre veier med navn fra geologiens verden. Veien har blokk- og rekkehusbebyggelse fra 1952–54 i Marmorberget borettslag. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Marmorveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 359. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (M)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Marmorveien (1–19, 2A–24D) er en vei på Lambertseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den begynner og slutter i Feltspatveien, og går på østsiden av denne.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pilotveien_(Oslo)

2023-02-04

Pilotveien (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Holmen (delområde i Oslo)']

Pilotveien (2–10; ingen oddetalsladresser) er en vei på Vestre Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Landingsveien til Flyveien. Navnet ble vedtatt i 1977. I nr. 2, 4, 8 og 10 er tre blokker oppført i 1962–64 som sammen med blokker i Landingsveien utgjør Hamborg borettslag (OBOS). Pilotveien 6 er en tietasjers blokk med omsorgsboliger.

Pilotveien (2–10; ingen oddetalsladresser) er en vei på Vestre Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Landingsveien til Flyveien. Navnet ble vedtatt i 1977. I nr. 2, 4, 8 og 10 er tre blokker oppført i 1962–64 som sammen med blokker i Landingsveien utgjør Hamborg borettslag (OBOS). Pilotveien 6 er en tietasjers blokk med omsorgsboliger. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Pilotveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 448-449. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (P)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Pilotveien (2–10; ingen oddetalsladresser) er en vei på Vestre Holmen i bydel Vestre Aker i Oslo. Den går sørøstover fra Landingsveien til Flyveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Picconia_excelsa

2023-02-04

Picconia excelsa

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Makaronesias endemiske flora', 'Kategori:Oljetrefamilien', 'Kategori:Sårbare arter på IUCNs rødliste']

Picconia excelsa er en eviggrønn busk eller lite tre i oljetrefamilien. Den blir opptil 20 m høy når den vokser på fuktige steder, men er lavere der det er tørt. Barken er hvitaktig. Bladene er store, ovale og blanke, og Picconia excelsa kan skilles fra laurbærtrærne og andre arter i de samme skogene på at bladene er motsatte. Blomstene er hvite. Frukten er en 1–2 cm stor steinfrukt, som blir blåsvart når den er moden. Arten vokser i laurbærskogene på Kanariøyene og Madeira og er vanligst 850–1150 moh. Den mangler på Lanzarote, men finnes på alle de andre seks Kanariøyene. På spansk kalles den palo blanco, en henvisning til den hvite barken.

Picconia excelsa er en eviggrønn busk eller lite tre i oljetrefamilien. Den blir opptil 20 m høy når den vokser på fuktige steder, men er lavere der det er tørt. Barken er hvitaktig. Bladene er store, ovale og blanke, og Picconia excelsa kan skilles fra laurbærtrærne og andre arter i de samme skogene på at bladene er motsatte. Blomstene er hvite. Frukten er en 1–2 cm stor steinfrukt, som blir blåsvart når den er moden. Arten vokser i laurbærskogene på Kanariøyene og Madeira og er vanligst 850–1150 moh. Den mangler på Lanzarote, men finnes på alle de andre seks Kanariøyene. På spansk kalles den palo blanco, en henvisning til den hvite barken. == Referanser == == Litteratur == D. Bramwell og Z.I. Bramwell (1974). Wild flowers of the Canary Islands. London og Burford: Stanley Thornes (Publishers) Ltd. s. 175. ISBN 0-85950-010-1. M.A. Arteaga m.fl. (2006). «Offspring spatial patterns in Picconia excelsa (Oleaceae) in the Canarian laurel forest» (PDF). Flora. 201 (8): 642–651. ISSN 0367-2530. doi:10.1016/j.flora.2006.01.001. «Picconia excelsa». Flora Vascular de Canarias. Besøkt 19. februar 2015. «Picconia excelsa: Palo blanco». Arbolapp Canarias. Besøkt 1. mai 2020. == Eksterne lenker == (en) Picconia excelsa i Encyclopedia of Life (en) Picconia excelsa i Global Biodiversity Information Facility (en) Picconia excelsa hos NCBI (en) Picconia excelsa hos The International Plant Names Index (en) Picconia excelsa hos Tropicos (en) Kategori:Picconia excelsa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Picconia excelsa – detaljert informasjon på Wikispecies

| rødlistereferanse=A. Bañares m.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pilveien_(Oslo)

2023-02-04

Pilveien (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Tåsen (delområde)']

Pilveien (1–5, 2–6) er en vei på Sogn i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Konvallveien til Almeveien. Navnet ble vedtatt i 1940. Også en rekke andre veier i området har plantenavn.

Pilveien (1–5, 2–6) er en vei på Sogn i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Konvallveien til Almeveien. Navnet ble vedtatt i 1940. Også en rekke andre veier i området har plantenavn. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Pilveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 449. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (P)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 29. juli 2014. Besøkt 22. august 2015.

Pilveien (1–5, 2–6) er en vei på Sogn i bydel Nordre Aker i Oslo. Den går fra Konvallveien til Almeveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tyribakken_(Oslo)

2023-02-04

Tyribakken (Oslo)

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Ullern']

Tyribakken (1–39, 2–22) er en vei på Ullern (bydel Ullern) i Oslo. Den går fra Vækerøveien til Furulundsveien. Navnet ble vedtatt i 1952.

Tyribakken (1–39, 2–22) er en vei på Ullern (bydel Ullern) i Oslo. Den går fra Vækerøveien til Furulundsveien. Navnet ble vedtatt i 1952. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tyribakken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 587. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015.

| navn = Tyribakken

https://no.wikipedia.org/wiki/Tyristubbveien_(Oslo)

2023-02-04

Tyristubbveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Oppsal']

Tyristubbveien (1–83, 2–56) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Vilbergveien til Eftasåsen. Navnet ble vedtatt i 1957. Blant bebyggelsen er firemannsboliger og rekkehus i OBOS-borettslagene Eftasåsen og Bjartkollen.

Tyristubbveien (1–83, 2–56) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Vilbergveien til Eftasåsen. Navnet ble vedtatt i 1957. Blant bebyggelsen er firemannsboliger og rekkehus i OBOS-borettslagene Eftasåsen og Bjartkollen. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tyristubbveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 587. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015.

Tyristubbveien (1–83, 2–56) er en vei på Oppsal i bydel Østensjø i Oslo. Den går fra Vilbergveien til Eftasåsen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tyslevkroken_(Oslo)

2023-02-04

Tyslevkroken (Oslo)

['Kategori:10,7°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)']

Tyslevkroken (1–11, 4–6) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går i slyng på vestsiden av Tyslevveien. Veien fikk navn i 1981 etter Tyslevsæter.

Tyslevkroken (1–11, 4–6) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går i slyng på vestsiden av Tyslevveien. Veien fikk navn i 1981 etter Tyslevsæter. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tyslevkroken». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 587. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015.

Tyslevkroken (1–11, 4–6) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går i slyng på vestsiden av Tyslevveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tyslevveien_(Oslo)

2023-02-04

Tyslevveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Nordstrand (delområde)', 'Kategori:Veier på Nordstrand (strøk)']

Tyslevveien (1–81, 2–62G) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordseter terrasse til Nordstrandveien. Veien fikk navn i 1928 etter Tyslevsæter gård.

Tyslevveien (1–81, 2–62G) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordseter terrasse til Nordstrandveien. Veien fikk navn i 1928 etter Tyslevsæter gård. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tyslevveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015.

Tyslevveien (1–81, 2–62G) er en vei på Nordseter i bydel Nordstrand i Oslo. Den går fra Nordseter terrasse til Nordstrandveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8rtbergveien_(Oslo)

2023-02-04

Tørtbergveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Søndre Nordstrand']

Tørtbergveien (1–11, 2–12) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Meklenborgveien til Seterbråtveien. Veien fikk navn i 1987 etter husmannsplassen Tørtberg (gnr./bnr. 187/2, under Slime).

Tørtbergveien (1–11, 2–12) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Meklenborgveien til Seterbråtveien. Veien fikk navn i 1987 etter husmannsplassen Tørtberg (gnr./bnr. 187/2, under Slime). == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Tørtbergveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 587. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015.

Tørtbergveien (1–11, 2–12) er en vei på Bjørndal i bydel Søndre Nordstrand i Oslo. Den går fra Meklenborgveien til Seterbråtveien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Skjoldgata_(Oslo)

2023-02-04

Skjoldgata (Oslo)

['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Sagene']

Skjoldgata (tidl. Skjoldgaden og Skjoldgaten) var en gate på Bjølsen i Oslo. Den gikk fra Maridalsveien til Treschows gate, parallelt med og nedenfor den daværende Trasopgaten (nå: Ålesundgata). Luftvernet hadde sambandssentral her under krigen.

Skjoldgata (tidl. Skjoldgaden og Skjoldgaten) var en gate på Bjølsen i Oslo. Den gikk fra Maridalsveien til Treschows gate, parallelt med og nedenfor den daværende Trasopgaten (nå: Ålesundgata). Luftvernet hadde sambandssentral her under krigen. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Skjoldgaten». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 511. ISBN 978-82-573-1760-7.

| navn = Skjoldgata

https://no.wikipedia.org/wiki/Johannesgata_(Oslo)

2023-02-04

Johannesgata (Oslo)

['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Gamle Oslo']

Johannesgata (tidl. Johannesgaden og Johannesgaten) var en gate på Enerhaugen i Oslo. Den gikk fra Tøyengata i vest til Smedgata i øst. Gaten forsvant ved saneringen av området tidlig på 1960-tallet, men nr. 4 og nr. 12–16 er gjenoppført på Folkemuseet på Bygdøy. Einar Gerhardsen vokste opp i en treetasjes murgård her.

Johannesgata (tidl. Johannesgaden og Johannesgaten) var en gate på Enerhaugen i Oslo. Den gikk fra Tøyengata i vest til Smedgata i øst. Gaten forsvant ved saneringen av området tidlig på 1960-tallet, men nr. 4 og nr. 12–16 er gjenoppført på Folkemuseet på Bygdøy. Einar Gerhardsen vokste opp i en treetasjes murgård her. == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Johannesgata». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 284. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == Kart fra 1900 hos Oslo byarkiv

| navn = Johannesgata

https://no.wikipedia.org/wiki/Halvard_Vike

2023-02-04

Halvard Vike

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. april', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske antropologer', 'Kategori:Norske sosialantropologiprofessorer', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Sørøst-Norge']

Halvard Vike (f. 1964) er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Sørøst-Norge. Vike har forsket på velferdspolitiske tema (med vekt på relasjonene mellom den sentrale stat, kommunene og helse- og omsorgstjenestene), lokaldemokratiets vilkår i Norge, kognitiv antropologi og politisk kultur. Vike var fra 2003-2009 leder for Norsk Antropologisk Forening. Vike har utgitt en lang rekke artikler og bøker på norsk og engelsk om kulturanalytiske temaer (modernitet, lokalsamfunn, lokalpolitikk, politisk kultur, nordisk etnografi, moderne organisasjoner, kognitiv antropologi, identitet, globalisering, multikulturalisme m.m.) og har drevet utbredt formidlingsvirksomhet.

Halvard Vike (f. 1964) er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Sørøst-Norge. Vike har forsket på velferdspolitiske tema (med vekt på relasjonene mellom den sentrale stat, kommunene og helse- og omsorgstjenestene), lokaldemokratiets vilkår i Norge, kognitiv antropologi og politisk kultur. Vike var fra 2003-2009 leder for Norsk Antropologisk Forening. Vike har utgitt en lang rekke artikler og bøker på norsk og engelsk om kulturanalytiske temaer (modernitet, lokalsamfunn, lokalpolitikk, politisk kultur, nordisk etnografi, moderne organisasjoner, kognitiv antropologi, identitet, globalisering, multikulturalisme m.m.) og har drevet utbredt formidlingsvirksomhet. == Eksterne lenker == Ansattside

Halvard Vike (f. 1964) er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Sørøst-Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Cerro_del_Chiquihuite

2023-02-04

Cerro del Chiquihuite

['Kategori:19°N', 'Kategori:99°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fjell i Mexico', 'Kategori:Mexicos føderale distrikts geografi', 'Kategori:Méxicos geografi']

Cerro del Chiquihuite er en ås nord i Mexico by. Den er en del av fjellkjeden Sierra de Guadalupe. Den sørlige delen av åsen tilhører delegasjonen Gustavo A. Madero i det føderale distriktet, mens den nordlige delen tilhører Tlalnepantla de Baz kommune i delstaten México. Åsens høyeste punkt befinner seg 2 730 meter over havet. Geologisk sett er den et eksogent vulkankrater som består av bergarten dacitt. De nedre delene av åsen er dekka av boliger, som utgjør områdene Candelaria, Ticomán, San Juan og Guadalupe. På toppen av åsen står det en rekke fjernsyns- og radiosenderantenner.

Cerro del Chiquihuite er en ås nord i Mexico by. Den er en del av fjellkjeden Sierra de Guadalupe. Den sørlige delen av åsen tilhører delegasjonen Gustavo A. Madero i det føderale distriktet, mens den nordlige delen tilhører Tlalnepantla de Baz kommune i delstaten México. Åsens høyeste punkt befinner seg 2 730 meter over havet. Geologisk sett er den et eksogent vulkankrater som består av bergarten dacitt. De nedre delene av åsen er dekka av boliger, som utgjør områdene Candelaria, Ticomán, San Juan og Guadalupe. På toppen av åsen står det en rekke fjernsyns- og radiosenderantenner. == Eksterne lenker == (en) Cerro del Chiquihuite – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Cerro del Chiquihuite er en ås nord i Mexico by. Den er en del av fjellkjeden Sierra de Guadalupe.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jard%C3%ADn_de_las_Artes_Gr%C3%A1ficas

2023-02-04

Jardín de las Artes Gráficas

['Kategori:19°N', 'Kategori:99°V', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Parker i Mexico by']

Jardín de las Artes Gráficas er en park i delegasjonen Cuauhtémoc sentralt i Mexico by. I parken ligger kulturhuset Othón Salazar Ramírez og et utendørsteater, som begge åpna 12. juni 2008. Parken har også en lekeplass og fotballbaner. Den nærmeste metrostasjonen er Obrera på linje 8.

Jardín de las Artes Gráficas er en park i delegasjonen Cuauhtémoc sentralt i Mexico by. I parken ligger kulturhuset Othón Salazar Ramírez og et utendørsteater, som begge åpna 12. juni 2008. Parken har også en lekeplass og fotballbaner. Den nærmeste metrostasjonen er Obrera på linje 8. == Eksterne lenker == Jardín de las Artes Gráficas hos Mexicos føderale distrikts turistdepartement

Jardín de las Artes Gráficas er en park i delegasjonen Cuauhtémoc sentralt i Mexico by. I parken ligger kulturhuset Othón Salazar Ramírez og et utendørsteater, som begge åpna 12.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ueli_Schnider

2023-02-04

Ueli Schnider

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Sveits under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Fødsler i 1990', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sveitsiske langrennsløpere', 'Kategori:Sveitsiske mestere']

Ueli Schnider (født 29. mars 1990) er en sveitsisk langrennsløper.

Ueli Schnider (født 29. mars 1990) er en sveitsisk langrennsløper. == Karriere == Schnider deltok ved Ski-VM 2015 i Falun, der han fikk fjerde beste tid i prologen, og vant sin kvartfinale, men ble slått ut i semifinalen. Han endte dermed på 8.-plass på sprinten. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ueli Schnider – Olympedia (en) Ueli Schnider – FIS (langrenn)

| fødested =

https://no.wikipedia.org/wiki/Ristomatti_Hakola

2023-02-04

Ristomatti Hakola

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Deltakere for Finland under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2017', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2019', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2021', 'Kategori:Finske langrennsløpere', 'Kategori:Finske mestere', 'Kategori:Fødsler 15. april', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2018', 'Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 2022', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kankaanpää', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Ristomatti Hakola (født 15. april 1991 i Kankaanpää) er en finsk langrennsløper.

Ristomatti Hakola (født 15. april 1991 i Kankaanpää) er en finsk langrennsløper. == Karriere == Hakola deltok ved Ski-VM 2015 i Falun, der han fikk syvende beste tid i prologen, og kom på 2.-plass i sin kvartfinale, men ble slått ut i semifinalen. Han endte dermed på 9.-plass på sprinten. === Sammenlagtplasseringer i verdenscupen === == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ristomatti Hakola – Olympics.com (en) Ristomatti Hakola – Olympic.org (en) Ristomatti Hakola – Olympedia (en) Ristomatti Hakola – FIS (langrenn) (en) Ristomatti Hakola – IBU

Kankaanpää

https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_Quicklund

2023-02-04

Carl Quicklund

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere under Ski-VM 2015', 'Kategori:Fødsler i 1992', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Svenske langrennsløpere']

Carl Quicklund (født 28. januar 1992) er en svensk langrennsløper.

Carl Quicklund (født 28. januar 1992) er en svensk langrennsløper. == Karriere == Quicklund deltok ved Ski-VM 2015 i Falun, der han fikk syttende beste tid i prologen, men kom på 5.-plass i sin kvartfinale, og ble slått ut. Han endte dermed på 24.-plass på sprinten. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Carl Quicklund – FIS (langrenn)

| fødested =

https://no.wikipedia.org/wiki/Troll%C3%A5sveien_(Oslo)

2023-02-04

Trollåsveien (Oslo)

['Kategori:10,8°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier i bydel Østensjø']

Trollåsveien (3–61, 2–10) er en vei i grenseområdet mellom Hellerud og Trasop i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei østover fra Trasoppterrassen og bukter seg oppover åsen til den ender i en snuplass i skogkanten. Navnet hadde vært i bruk en stund da det ble offisielt vedtatt i 1944.

Trollåsveien (3–61, 2–10) er en vei i grenseområdet mellom Hellerud og Trasop i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei østover fra Trasoppterrassen og bukter seg oppover åsen til den ender i en snuplass i skogkanten. Navnet hadde vært i bruk en stund da det ble offisielt vedtatt i 1944. == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trollåsveien». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 579. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015.

Trollåsveien (3–61, 2–10) er en vei i grenseområdet mellom Hellerud og Trasop i bydel Østensjø i Oslo. Den går som blindvei østover fra Trasoppterrassen og bukter seg oppover åsen til den ender i en snuplass i skogkanten.

https://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Nilsens_vei_(Oslo)

2023-02-04

Trygve Nilsens vei (Oslo)

['Kategori:10,9°Ø', 'Kategori:59,9°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Oslo', 'Kategori:Veier på Furuset']

Trygve Nilsens vei (9–51, 8–54D) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går vestover fra Edvard Munchs vei og ender i en snuplass vest for Erling Michelsens vei. Veien fikk navn i 1979 etter Trygve Nilsen, som var ordfører i Oslo i 1935–36 og 1936–40. Blant bebyggelsen i veien er rekkehus tegnet ved Alex Christiansens arkitektkontor og oppført i fra 1981–82. Disse er fordelt på OBOS-borettslagene Nordre Fjeldstad (12–32) og Søndre Fjeldstad (34–54).

Trygve Nilsens vei (9–51, 8–54D) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går vestover fra Edvard Munchs vei og ender i en snuplass vest for Erling Michelsens vei. Veien fikk navn i 1979 etter Trygve Nilsen, som var ordfører i Oslo i 1935–36 og 1936–40. Blant bebyggelsen i veien er rekkehus tegnet ved Alex Christiansens arkitektkontor og oppført i fra 1981–82. Disse er fordelt på OBOS-borettslagene Nordre Fjeldstad (12–32) og Søndre Fjeldstad (34–54). == Referanser == == Kilder == Knut Are Tvedt, red. (2010). «Trygve Nilsens vei». Oslo byleksikon (5. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 581. ISBN 978-82-573-1760-7. == Eksterne lenker == «Oslo kommune – Bydelsoversikt (T)». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 26. oktober 2014. Besøkt 7. november 2015.

Trygve Nilsens vei (9–51, 8–54D) er en vei på Furuset i bydel Alna i Oslo. Den går vestover fra Edvard Munchs vei og ender i en snuplass vest for Erling Michelsens vei.