Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_abstract_second_scrape_split2

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Hernando_del_Pulgar

2023-02-04

Hernando del Pulgar

['Kategori:Ambassadører til Frankrike', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Humanister', 'Kategori:Kronikører', 'Kategori:Personer fra provinsen Toledo', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Spanske ambassadører', 'Kategori:Spanske historikere']

Hernando del Pulgar (født før 1230 altarnativt 1436 muligens i Pulgar nær Toledo i Spania, død ca. 1492), eller Fernando, eller Fernan til fornavn, var en spansk historisk forfatter og humanist.

Hernando del Pulgar (født før 1230 altarnativt 1436 muligens i Pulgar nær Toledo i Spania, død ca. 1492), eller Fernando, eller Fernan til fornavn, var en spansk historisk forfatter og humanist. == Liv og virke == Man vet ikke sikkert når og hvor Hernando del Pulgar ble født. Formodentlig var det før 1430 i nærheten av Toledo, som sønn av Diego Rodríguez de Toledo Pulgar. To andre teser nevner årene 1425 og 1436. Flere mulige fødesteder er fremkastet, basert på gamle men motstridende kilder. Sannsynligvis var Hernando del Pulgar en 'Converso' eller i det minste barn av konvertitter.Han ble utdannet ved kong Juan II av Kastillas hoff. Enrique IV gjorde ham til en av sekretærer, og under Isabella ble han statsråd. Han ble sendt på sendeferd til Frankrike, og i 1482 ble han utnevnt til kongelig historieskriver. Hasn skal ha dødd i 1492. Hans Crónica de los Reyes Católicos, feilaktig tilskrevet i sin første utgave (1545) til Antonio de Nebrija som hadde sammensatt en latinsk skrivelse på grunnlag av Pulgars manuskript, er gjerne blitt ansett som et propagandaskrift for hans monarker, dronning Isabella og kong Ferdinand. Ikke desto mindre er krøniken ofte kritisk mot deres politiske avgjørelser, og formanende i tonen ved det at den fremholder at monarkene må respektere moralske og åndelige idealer.Pulgars Claros varones de Castilla (1486), med portretter av fremstående adelige, kirkefolk og lærde, gir innblikk i Henrik IVs hoff. Disse portretter ble publisert sammen med Pulgars Letras (1486), brev som var rettet til både velkjente og anonyme korrespondenter. Pulgar satte også sammen en glosse (ca. 1485) til Coplas de Mingo Revulgo. Dødsåret er en gjetning - han skildrer begivenheter frem til da, men ikke lenger. == Verker == Crónica de los Reyes Católicos Tratado de los Reyes de Granada Crónica de los Señores Reyes Católicos Don Fernando y Doña Isabel de Castilla y Aragón Claros varones de Castilla == Litteratur == Michael Agnew: «The Silences of Fernando del Pulgar in his Crónica de los Reyes Católicos.» I: Revista de Estudios Hispanicos. 36, 3, 2002, ISSN 0034-818x, s. 477–499. E. Michael Gerli: «Social Crisis and Conversion: Apostasy and Inquisition in the Chronicles of Fernando del Pulgar and Andrés Bernáldez.»' I: Hispanic Review. 70, 2, 2002, ISSN 0018-2176, s. 147–167. Saskia von Hoegen: Entwicklung der spanischen Historiographie im ausgehenden Mittelalter. Am Beispiel der „Crónicas de los Reyes de Castilla Don Pedro I, Don Enrique II, Don Juan I y Don Enrique III“ von Pero López de Ayala, der „Generaciones y Semblanzas“ von Fernán Pérez des Guzmán und der „Crónica de los Reyes Católicos“ von Fernando del Pulgar (= Hispanistische Studien 31). Lang, Frankfurt am Main 2000, ISBN 3-631-36406-7 (Zugleich: Bonn, Univ., Diss., 1999). == Referanser ==

Hernando del Pulgar (født før 1230 altarnativt 1436 muligens i Pulgar nær Toledo i Spania, død ca. 1492), eller Fernando, eller Fernan til fornavn, var en spansk historisk forfatter og humanist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lucena_CF

2023-02-04

Lucena CF

['Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballag i Spania']

Lucena Club de Fútbol var et spansk fotballag som tilhørte Segunda Divison B. Klubben ble stiftet i 1968 og spilte til daglig sine kamper på Ciudad Deportiva de Lucena, som har 6 000 sitteplasser. Klubben ble oppløst i 2015.

Lucena Club de Fútbol var et spansk fotballag som tilhørte Segunda Divison B. Klubben ble stiftet i 1968 og spilte til daglig sine kamper på Ciudad Deportiva de Lucena, som har 6 000 sitteplasser. Klubben ble oppløst i 2015. == Referanser ==

Lucena Club de Fútbol var et spansk fotballag som tilhørte Segunda Divison B. Klubben ble stiftet i 1968 og spilte til daglig sine kamper på Ciudad Deportiva de Lucena, som har sitteplasser.

https://no.wikipedia.org/wiki/Attendo_Care

2023-02-04

Attendo Care

['Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Sykepleie', 'Kategori:Usorterte stubber']

Attendo Care er et svensk firma med virksomhet i hele Norden som driver velferdsforetak på oppdrag fra det offentlige. Attendo har virksomhet innenfor eldreomsorg, barnevern, flyktningmottak, rusbehandling og helsetjenester til funksjonshemmede. Attendos virksomhet i Norden under ett driver totalt 500 enheter med ca 20 000 ansatte. Sammen med Vardena står Attendo for rundt halvparten av det private eldreomsorgstilbudet i Sverige. I Norge har Attendo foreløpig konsentrert seg om eldreomsorg, og driver hjemmetjeneste og sykehjem.I Norge har Attendo sykhjemsdrift i Oslo ved Paulus sykehjem, Romsås sykehjem og Rødtvet sykehjem samt drift i andre deler av landet ved Kleppestø sykehjem, Maribu sykehjem og Ravnaker sykehjem. De driver også hjemmetjenester under navnet Attendo Hjemmetjeneste.Attendo Care Norge er ledet av administrerende direktør Ammy Wehlin. Morsselskapet Attendo AB utvider til andre europeiske land og konsernsjef er Henrik Borelius.Attendo ble etablert i 1987 og foruten Sverige arbeider de både i Danmark og Norge og omfattes av Fritt brukervalg.

Attendo Care er et svensk firma med virksomhet i hele Norden som driver velferdsforetak på oppdrag fra det offentlige. Attendo har virksomhet innenfor eldreomsorg, barnevern, flyktningmottak, rusbehandling og helsetjenester til funksjonshemmede. Attendos virksomhet i Norden under ett driver totalt 500 enheter med ca 20 000 ansatte. Sammen med Vardena står Attendo for rundt halvparten av det private eldreomsorgstilbudet i Sverige. I Norge har Attendo foreløpig konsentrert seg om eldreomsorg, og driver hjemmetjeneste og sykehjem.I Norge har Attendo sykhjemsdrift i Oslo ved Paulus sykehjem, Romsås sykehjem og Rødtvet sykehjem samt drift i andre deler av landet ved Kleppestø sykehjem, Maribu sykehjem og Ravnaker sykehjem. De driver også hjemmetjenester under navnet Attendo Hjemmetjeneste.Attendo Care Norge er ledet av administrerende direktør Ammy Wehlin. Morsselskapet Attendo AB utvider til andre europeiske land og konsernsjef er Henrik Borelius.Attendo ble etablert i 1987 og foruten Sverige arbeider de både i Danmark og Norge og omfattes av Fritt brukervalg. == Avsløringer om bruk av skatteparadis == Sommeren 2014 avslørte Aftonbladet at Attendos virksomhet innen barnevern og asylmottak (Attendo Individ och familj AB) ikke hadde betalt selskapsskatt til Sverige. Ifølge avisen omsatte Attendo Individ och familj for over 500 millioner SEK og hadde et overskudd på 69 millioner SEK. Årsaken til at pengene ikke ble beskattet var at profitten har vært sendt som konsernbidrag til morselskapet Attendo Sverige AB, hvis egentlige eier, etter seks mellom-selskap, er et oppkjøpsfond registrert i skatteparadiset Jersey. Fordi gevinsten ble sendt oppover i hierarkiet av eierstrukturer kunne Attendo Individ och Familj AB rapportere et overskudd på null kroner og dermed slippe selskapskatt. == Referanser ==

Attendo Care er et svensk firma med virksomhet i hele Norden som driver velferdsforetak på oppdrag fra det offentlige. Attendo har virksomhet innenfor eldreomsorg, barnevern, flyktningmottak, rusbehandling og helsetjenester til funksjonshemmede.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hessa_(navn)

2023-02-04

Hessa (navn)

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kvinnenavn']

Hessa (arabisk: حصة) er et arabisk kvinnenavn.

Hessa (arabisk: حصة) er et arabisk kvinnenavn. == Etymologi == Hessa betyr «skjebne» på arabisk. Hessa er også en finsk kjæleform av Helene. == Utbredelse == I Finland er Hessa spesielt brukt i Pohjanmaa, men er ikke mye brukt i Finland som helhet. Hessa er et svært vanlig kvinnenavn i Qatar. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til kvinnenavnet Hessa og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. == Kjente personer med navnet == Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Hessa bint Salman Al Khalifa (1933–2009), bahrainsk kongefamiliemedlem Hessa Al Jaber, qatarsk ingeniør og politiker Hassa bint Mohammed bin Khalifa Al Nahyan, emiratarabisk førstekvinne Hissa Abdulla Ahmed Al-Otaiba, emiratarabisk diplomat == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Behind the Name: Hessa (en) Think Baby Names: Hessa

Hessa (arabisk: ) er et arabisk kvinnenavn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rhabdopholis

2023-02-04

Rhabdopholis

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1855', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Rhabdopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Rhabdopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore (ca. 20 millimeter), mørkfargede, ovale oldenborrer. Store deler av oversiden er kledt med lyse skjell, men det blanke striper og felter mellom disse. == Levevis == Larvene lever i jorda der de eter på røtter. == Utbredelse == Slekten er utbredt i det sørlige Afrika (Eastern Cape, KwaZulu-Natal og Mosambik). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Rhabdopholis Burmeister, 1855 Rhabdopholis albostriata Burmeister, 1855 Rhabdopholis costipennis (Boheman, 1857) Rhabdopholis irrorata Péringuey, 1896 - bør mest sannsylig plasseres i en slekt for seg Rhabdopholis margaretae Harrison, 2004 Rhabdopholis robertsi Harrison, 2004 == Kilder == Harrison, J. du G. (2004) Revision of the endemic southern African genus Rhabdopholis Burmeister, 1855 (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). African Entomology 12 (1): 39-54. [1] == Eksterne lenker == (en) Rhabdopholis i Global Biodiversity Information Facility (en) Rhabdopholis hos NCBI Rhabdopholis – detaljert informasjon på Wikispecies

Rhabdopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristofer_Lange

2023-02-04

Kristofer Lange

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 27. april', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Fødsler 6. september', 'Kategori:Fødsler i 1886', 'Kategori:Kristofer Lange', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer begravet på Vestre gravlund', 'Kategori:Personer fra Oslo', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Kristofer Andreas Lange (født 1886, død 1977) var en norsk arkitekt kjent for en rekke bygninger i landet. Han er også kjent for planleggingen av Sogn haveby i Oslo på 1920-tallet. Han var sønn av arkitekten Balthazar Lange.

Kristofer Andreas Lange (født 1886, død 1977) var en norsk arkitekt kjent for en rekke bygninger i landet. Han er også kjent for planleggingen av Sogn haveby i Oslo på 1920-tallet. Han var sønn av arkitekten Balthazar Lange. == Referanser ==

Kristofer Andreas Lange (født 1886, død 1977) var en norsk arkitekt kjent for en rekke bygninger i landet. Han er også kjent for planleggingen av Sogn haveby i Oslo på 1920-tallet.

https://no.wikipedia.org/wiki/American_Sniper_(film)

2023-02-04

American Sniper (film)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografiske filmer fra USA', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Filmer fra 2014', 'Kategori:Krigsfilmer fra USA']

American Sniper er en amerikansk biografisk krigsdramafilm fra 2014 regissert av Clint Eastwood og skrevet av Jason Hall. Den er basert på boka American Sniper: The Autobiography of the Most Lethal Sniper in U.S. Military History av Chris Kyle med Scott McEwen og Jim DeFelice. Kyle var med sine 255 drap, hvorav 160 ble bekreftet offisielt av det amerikanske forsvarsdepartementet, den dødeligste skarpskytteren i USAs militærhistorie. Filmen har Bradley Cooper i hovedrollen som Chris Kyle og Sienna Miller som hans kone Taya, med Luke Grimes, Kyle Gallner, Sam Jaeger, Jake McDorman og Cory Hardrict i biroller. Filmens verdenspremiere var 11. november 2014 under Det amerikanske filminstituttets filmfestival, fulgt av en begrenset slipp på amerikanske kinoer 25. desember 2014, og verdensomspennende slipp 16. januar 2015.

American Sniper er en amerikansk biografisk krigsdramafilm fra 2014 regissert av Clint Eastwood og skrevet av Jason Hall. Den er basert på boka American Sniper: The Autobiography of the Most Lethal Sniper in U.S. Military History av Chris Kyle med Scott McEwen og Jim DeFelice. Kyle var med sine 255 drap, hvorav 160 ble bekreftet offisielt av det amerikanske forsvarsdepartementet, den dødeligste skarpskytteren i USAs militærhistorie. Filmen har Bradley Cooper i hovedrollen som Chris Kyle og Sienna Miller som hans kone Taya, med Luke Grimes, Kyle Gallner, Sam Jaeger, Jake McDorman og Cory Hardrict i biroller. Filmens verdenspremiere var 11. november 2014 under Det amerikanske filminstituttets filmfestival, fulgt av en begrenset slipp på amerikanske kinoer 25. desember 2014, og verdensomspennende slipp 16. januar 2015. == Sammendrag == Chris Kyle vokser opp i Texas, og faren hans lærer ham å skyte med rifle og jakte hjort. Flere år senere har Kyle funnet seg arbeid ved en ranch. En dag kommer han tidlig hjem, og oppdager kjæresten hans i seng sammen med en annen mann. Han slår opp med henne, og kort tid senere ser han på nyhetene om Terrorangrepene i Kenya og Tanzania 7. august 1998, og han bestemmer seg for å verve seg til militæret. Han kvalifiserer seg til United States Navy SEALs, og får trening som skarpskytter. Kyle møter Taya Studebaker på en bar, og de gifter seg kort tid senere. Han blir sendt til krigen i Irak, hvor hans første drap er en kvinne og en ung gutt som forsøkte å angripe en gruppe marinesoldater. Kyle blir synlig opprørt over denne opplevelsen, men han får etterhvert kallenavnet "Legend" for hans mange drap. De får i oppdrag å jakte etter al-Qaida-leder Abu Musab al-Zarqawi. Kyle er med på å forhøre en familie, hvis far tilbyr seg å lede amerikanerne til "The Butcher" som er al-Zarqawis nestkommanderende. Men planen slår feil når "The Butcher" tar faren og sønnen hans til fange, og dreper dem samtidig som Kyle er under angrep fra en fiendtlig skarpskytter som heter Mustafa. Opprørerne sender også ut en dusør på Kyle. Kyle vender hjem til USA, hvor hans kone føder en sønn. Han blir ofte distrahert av minner fra krigen i Irak. Taya er bekymret for ekteskapet deres, og hun ønsker at Kyle skal fokusere mer på hjemmet og familien deres. Kyle drar til Irak for andre gang. De havner i en skuddveksling med "The Butcher" og amerikanerne dreper ham. Senere kommer Kyle hjem til sin nyfødte datter, men han blir stadig mer distansert fra familien. På Kyles tredje deployment til Irak, blir Kyles kollega Ryan "Biggles" Job alvorlig skadd av Mustafa. Kort tid senere blir en annen Navy SEAL, Marc Lee, drept i en skuddveksling. Kyle velger å gjennomføre en fjerde tur til Irak. Taya forteller ham at hun kanskje ikke kommer til å være der lenger når han endelig kommer tilbake igjen. Tilbake i Irak blir Kyle sjokkert når han oppdager at Biggles døde av skadene han fikk. Kyle og hans lag blir plassert på et tak med oversikt over fiendens territorium. Kyle oppdager Mustafa på ett annet tak, og skyter ham. Kort tid senere blir de omringet av mange væpnede opprørere. Midt i skuddvekslingen, og med lite ammunisjon igjen, ringer Kyle til Taya og forteller henne at han endelig er klar til å komme hjem. En liten sandstorm gir dekning for en kaotisk flukt for de amerikanske soldatene, hvor Kyle blir skadet og nærmest etterlatt av med-soldatene sine. Kyle kommer endelig hjem igjen, men han klarer ikke å tilpasse seg det sivile livet. Han blir spurt av en psykiater om han blir hjemsøkt av alle tingene han gjorde som soldat. Kyle svarer at det er alle med-soldatene han ikke klarte å redde, som hjemsøker ham. Psykiateren hans spør om han ønsker å hjelpe alvorlig sårede krigsveteraner ved et sykehus. Etterhvert begynner Kyle gradvis å tilpasse seg sit sivile liv. Ett par år senere, den 2. februar 2013, tar Kyle farvel med sin kone og barn, for å tilbringe tid sammen med en annen krigsveteran ved en skytebane. Filmen avsluttes med tekst over skjermen, hvor det står at Chris Kyle ble drept den dagen av en annen veteran som sliter med PTSD, etterfulgt av arkiv-opptak av de store folkemengdene som møtte opp til Chris Kyles begravelse. == Rolleliste == Bradley Cooper som Chris Kyle Sienna Miller som Taya Kyle Luke Grimes som Navy Seal Marc Lee Jake McDorman som Ryan "Biggles" Job Cory Hardrict som Dandridge Keir O'Donnell som Jeff Kyle Sam Jaeger som kaptein Martens Sammy Sheik som irakisk skarpskytter Mustafa Mido Hamada som "The Butcher" Eric Close som DIA-agent Snead == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) American Sniper – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) American Sniper på Internet Movie Database (no) American Sniper hos Filmfront (sv) American Sniper i Svensk Filmdatabas (da) American Sniper i Danmark Nationale Filminstitut (fr) American Sniper på Allociné (nl) American Sniper på MovieMeter (en) American Sniper på AllMovie (en) American Sniper på Turner Classic Movies (en) American Sniper på Rotten Tomatoes (en) American Sniper på Metacritic

American Sniper er en biografi om den amerikanske skarpskytteren Chris Kyle, skrevet av Scott McEwen og Jim DeFelice. Kyle er den snikskytteren i det amerikanske militæret med flest bekreftede drap – 160, i tillegg til 95 ubekreftede.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Tveit

2023-02-04

Tore Tveit

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 2. februar', 'Kategori:Fødsler i 1941', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Personer fra Skien kommune', 'Kategori:Personer fra Voss kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Tore Tveit (født 2. februar 1941 på Voss) er en norsk forfatter med en allsidig produksjon for voksne og barn. Tore Tveit arbeidet som journalist i Varden i Skien 1968–1975. Siden ble han forfatter på heltid. Han har gitt ut flere novellesamlinger, romaner og barne- og ungdomsbøker, ved siden av dramatiske arbeider for radioteater og scene samt historiske og dokumentariske bøker. Han står også bak flere cabareter og vise- og sangtekster. Blant novellesamlingene kan nevnes Men noen fryser (1977), Hemmeligheter (1984), Medialiv i blått (1990) og Jegeren (1992), mens romanene blant annet omfatter Balladen om Lasse og Live (1978), Amarita (1987), Elvene vasker klovnene rene (2000) og York Pub (2002).Tore Tveit var formann i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) 1989–1991.

Tore Tveit (født 2. februar 1941 på Voss) er en norsk forfatter med en allsidig produksjon for voksne og barn. Tore Tveit arbeidet som journalist i Varden i Skien 1968–1975. Siden ble han forfatter på heltid. Han har gitt ut flere novellesamlinger, romaner og barne- og ungdomsbøker, ved siden av dramatiske arbeider for radioteater og scene samt historiske og dokumentariske bøker. Han står også bak flere cabareter og vise- og sangtekster. Blant novellesamlingene kan nevnes Men noen fryser (1977), Hemmeligheter (1984), Medialiv i blått (1990) og Jegeren (1992), mens romanene blant annet omfatter Balladen om Lasse og Live (1978), Amarita (1987), Elvene vasker klovnene rene (2000) og York Pub (2002).Tore Tveit var formann i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) 1989–1991. == Bibliografi == Hvorfor banker ingen på? noveller, Aschehoug (1974) I overmorgen er alt over, noveller, Aschehoug (1976) Men noen fryser, noveller, Aschehoug (1977) Balladen om Lasse og Live, roman, Samlaget (1978) Ut og leve livet, ungdomsbok, Samlaget (1978) Vi ville heller dø, sakprosa, Aschehoug (1979) Å elske en løvetann, roman, Aschehoug (1980) Meld deg Morten, ungdomsbok, Samlaget (1981) Hemmeligheter, noveller, Aschehoug (1984) Etter den store krigen, ungdomsbok Samlaget, (1985) Amarita, roman, Solum (1987) Min vesle storebror, ungdomsbok, Aschehoug (1988) Halte sølvrev, ungdomsbok, Tiden (1988) Russisk rulett, ungdomsbok, Samlaget (1989) Medialiv: blått, noveller, Solum (1990) Jegeren, noveller, Solum (1992) En kenguru med baklomme, barnebok, Solum (1993) Hoppsasa hopper høyere, barnebok, Solum (1994) Den syvende natten, roman, Solum (1995) Henrik – en gutt fra Skien, barnebok (1997) Sjøormen Selma, barnebok, Skau Forlag (2000) Elvene vasker klovnene rene, roman, Cappelen (2000) York pub, Cappelen (2002) Min mor døde barnløs, Liv Forlag (2019) == Referanser == == Kilder == Presentasjon av Tore Tveit i Forfatterkatalogen på Forfattersentrums nettsider == Eksterne lenker == (no) Publikasjoner av Tore Tveit i BIBSYS Telemarksportalen om Tore Tveit

Tore Tveit (født 2. februar 1941 på Voss) er en norsk forfatter med en allsidig produksjon for voksne og barn.

https://no.wikipedia.org/wiki/Emil_Nordby

2023-02-04

Emil Nordby

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 16. august', 'Kategori:Dødsfall i 1960', 'Kategori:Fødsler 21. mars', 'Kategori:Fødsler i 1888', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske forretningsfolk', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Emil Nordby (født 21. mars 1888 i Østre Toten, død 16. august 1960) var en norsk industrileder. Han grunnla i 1924 Ideal flatbrødfabrikk på Hamar. Fabrikken lå i Vangsvegen, på tomten der Hamar rådhus ligger nå. Flatbrødproduksjonen ble senere flyttet til Ottestad i Stange kommune. Småbrukersønnen Nordby ble en velstående mann, uten teoretisk utdanning etter folkeskolen. Emil Nordbys veg i Ottestad, ikke langt fra flatbrødfabrikken, er oppkalt etter ham.

Emil Nordby (født 21. mars 1888 i Østre Toten, død 16. august 1960) var en norsk industrileder. Han grunnla i 1924 Ideal flatbrødfabrikk på Hamar. Fabrikken lå i Vangsvegen, på tomten der Hamar rådhus ligger nå. Flatbrødproduksjonen ble senere flyttet til Ottestad i Stange kommune. Småbrukersønnen Nordby ble en velstående mann, uten teoretisk utdanning etter folkeskolen. Emil Nordbys veg i Ottestad, ikke langt fra flatbrødfabrikken, er oppkalt etter ham. == Bakgrunn og familie == Han ble født på småbruket Nordby i nærheten av Farås, Skreien i Østre Toten. Foreldrene var Magnus og Kari Nordby. Nordby var gift med Marie Nordby (f. 1884), også hun fra Østre Toten. De fikk barna Hulda (f. 1909), Reidar (f. 1913), Edith (f. 1915) og Erik (f. 1920). Ifølge folketellingen for 1910 bodde Nordby-familien i Grønnegata 79 på Hamar, mens de i 1920 var registrert på adressen Haralds gate 17, også på Hamar. I 1938 tegnet arkitekt Rolf Prag en villa i funksjonalistisk stil for Nordby i Sandvika i Stange, hvor han og konen flyttet. == Mekaniker == Faren, som var veivokter og småbruker, ville at sønnen skulle arbeide med landbruk. «Det hadde jeg ingen lyst til», har Emil Nordby selv fortalt i Totens bygdebok. «Jeg ville heller lage noe nytt og var tullet etter maskiner og kunne ikke tenke meg annet arbeid enn snekring og smedarbeid». Som 16-åring fikk han begynne på et lite verksted på Toten. Først fikk han jobbe som hjulmaker, deretter som smed og til slutt som mekaniker. Etter noen år fikk Nordby arbeid på Gjøvik, deretter var han en stund i Kristiania, før han i 1907 havnet på Nestlés melkefabrikk på Kapp som mekaniker. Ved årsskiftet 1907/08 ble han overflyttet til Hamar melkefabrikk, som også tilhørte det sveitsiske konsernet. På denne fabrikken ble Emil Nordby til i 1915, da han startet et lite verksted på Ankerløkka. Han forteller: Penger hadde jeg ikke, bare en gammel dreiebenk og bormaskin og noe småredskap, som jeg dels hadde laget sjøl, dels kjøpt med penger jeg møysommelig hadde spart sammen. Jeg var da gift og hadde tre barn. Det ble en hard tid, og det kunne tilmed hende jeg ikke engang hadde råd til å kjøpe ved. Dessuten måtte jeg begynne med reparasjon av biler og motorsykler, et arbeid som jeg praktisk talt ikke hadde noen erfaring i, men jeg måtte jo leve. Det gikk det også. Alt går. == Flatbrødfabrikken == I årene etter 1920 gikk Nordbys virksomhet dårlig. Det var lite å gjøre, og han kunne ikke sysselsette mer enn et par mann, etter at han en periode hadde hatt 10-12 ansatte. Det store vendepunktet kom i 1923, da Emil Nordbys flatbrødmaskin var ferdig. Dette var en oppfinnelse han hadde jobbet med i lang tid, og etter at han fikk lånt penger av en venn, fikk han endelig fullført arbeidet med maskinen. Den var liten, men fungerte, og ble plassert i et lite rom på loftet over verkstedet hans. 1. mai 1924 kom den første kassen med Ideal flatbrød på markedet. Samme år ble det dannet et aksjeselskap med Emil Nordby som hovedaksjonær. Den første tiden var han selv maskinmester og regnskapsfører, i tillegg til at han spikret kasser og fraktet dem til jernbanen. Etter noen år utvidet Nordby virksomheten, med bedre maskiner og påbygg på fabrikkbygningen. Produksjonen økte, og en del av flatbrødet ble eksportert til bl.a. USA. I de norsk-amerikanske delstatene i Midtvesten slo Ideals flatbrød spesielt godt an. Fordi den trange sentrumstomten på Hamar ikke tillot flere utvidelser av flatbrødfabrikken, kjøpte Nordby i 1946 gården Tømte i Sandvika i Stange kommune. Fabrikken sto ferdig rundt 1950. Ideal ble et familieforetak. Emil Nordbys brødre, Markus og Petter, arbeidde begge som verksmestere. Da fabrikken i 1949 feiret sitt 25-årsjubileum, var de to sønnene Reidar og Erik med i ledelsen. Eldstesønnen Reidar Nordby var disponent/daglig leder, mens Erik Nordby var inspektør. Reidar Nordby jr., Emil Nordbys barnebarn, var familiens siste administrerende direktør på 1980-tallet. Emil Nordby døde 16. august 1960 og ble gravlagt på Hamar kirkegård. Ideal-fabrikken var i etterkommernes eie til 1987, da den ble solgt til det svenske Wasa-konsernet. Både Ideal og Wasa tilhører fra 1999 det italienske næringsmiddelselskapet Barilla. Flatbrødproduksjonen i Stange ble i 2010 flyttet til Filipstad i Sverige. Til og med Emil Nordbys originale flatbrødmaskiner ble med til Wasa-anlegget i Värmland. == Referanser == == Kilder == DIS-Norge: Gravminner i Norge (id. 2729906) Flatbrødfabrikken Ideal : jubileumsskrift, Stange 1949. Hamar Arbeiderblad, 16. juli 2011: «Ideal solgt igjen - 26 mill. til eierne». Store norske leksikon: Ideal Wasa AS Totens bygdebok I, s. 428-430.

Emil Nordby (født 21. mars 1888 i Østre Toten, død 16.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eugenie_Winther

2023-02-04

Eugenie Winther

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 3. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1975', 'Kategori:Fødsler 10. november', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske barnebokforfattere', 'Kategori:Norske forfattere av ungdomsbøker', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Eugenie Geelmuyden Winther (født 10. november 1901, død 3. oktober 1975) var en norsk barnebokforfatter og oversetter.

Eugenie Geelmuyden Winther (født 10. november 1901, død 3. oktober 1975) var en norsk barnebokforfatter og oversetter. == Familie == Hun var datter av kommandørkaptein Victor Alfred ('Viggo') Geelmuyden (1870–1934) og Eugenie Diderikke Bretteville. Hun giftet seg i 1925 med forretningsmannen Peter Fredrik Winther (1898–1965).Eugenie Geelmuyden Winther var søster av Wenche Norberg-Schulz (1902–2000). De to søstrene forfattet flere bøker sammen.Deres eldre søster Sonja (1898-1991) var gift med tegneren og journalisten Johan Bull (1893–1945). == Forfatterskap == Hun skrev en rekke bøker for jenter og små barn. Debutboken Vivi kom i 1926, og året etter ga hun ut den første boken om de to tvillingjentene Titten og Maja, som omgivelsene pleier å omtale som «Trollungene». Det ble flere bøker om Trollungene (1927–29) og fire titler om Frøken Tankeløs (1934–37), dernest fem bøker om Nina (1939–1943). De fleste bøkene hennes kom i nye utgaver under og etter andre verdenskrig.Winther ga ut alle sine bøker på forlaget Damm & Søn. I 1951 utga forlaget Ellen fra «Låven» (1930) på nytt «i anledning av forfatterinnens 25-års jubileum i vårt forlag». == Oversettelser == Eugenie Winther oversatte også mange populære barnebøker, blant annet flere titler i Frøken Detektiv-serien og Enid Blytons Fem-serien. == Organisering == I 1947 tok Eugenie Winther sammen med flere andre forfattere initiativ til å stifte Ungdomslitteraturens forfatterlag (ULF), forgjengeren til dagens Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU). == Bibliografi == 1926: Vivi 1927: Trollungene. Fortelling for småpiker 1928: Trollungene utenlands. Fortelling for småpiker 1929: Trollungene på ferde igjen. Fortelling for småpiker 1930: Ellen fra «Låven» 1931: Ellen og Karin. Fortelling for småpiker 1932: Trianglen 1933: Venn eller fiende? 1934: Frøken Tankeløs 1935: Frøken Tankeløs får noe å tenke på 1936: Frøken Tankeløs på pensjonatskole 1936: A og B og C. Fortelling for barn – medforfatter: Wenche Norberg-Schulz 1937: Frøken Tankeløs er flyveferdig 1937: A og B og C på Gullbakken. Fortelling for barn – medforfatter: Wenche Norberg-Schulz 1938: Sunniva 1938: A og B og C skiller lag. Fortelling for barn – medforfatter: Wenche Norberg-Schulz 1939: Nina Nestbest 1940: Nina Allerbest 1941: Nina odelsjente 1942: Nina gror opp 1942: To for én – medforfatter: Wenche Norberg-Schulz 1943: Hell i uhell – medforfatter: Wenche Norberg-Schulz 1943: Nina får huset fullt 1945: Detektivtvillingene og "dobbeltfoten" 1946: På'n igjen Bente! -– medforfatter: Wenche Norberg-Schulz 1948: Mot ukjent mål 1954: Trekløveret i Huskestua – medforfatter: Wenche Norberg-Schulz (nyutgave av A og B og C fra 1936) 1955: Trekløveret på Gullbakken – medforfatter: Wenche Norberg-Schulz (nyutgave av A og B og C på Gullbakken fra 1937) 1955: Fem i nummer 6 – medforfatter: Wenche Norberg-Schulz 1956: Trekløveret skiller lag – medforfatter: Wenche Norberg-Schulz (nyutgave av A og B og C skiller lag fra 1938) 1957: Kan vi vel! – illustrert av Kari Vogt 1958: Fillehaugen == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Publikasjoner av Eugenie Winther i BIBSYS (no) Eugenie Winther i Store norske leksikon

Eugenie Geelmuyden Winther (født 10. november 1901, død 3.

https://no.wikipedia.org/wiki/Trampolino_Gigante_Corno_d%E2%80%99Aola

2023-02-04

Trampolino Gigante Corno d’Aola

['Kategori:10,5°Ø', 'Kategori:46°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byggverk i Lombardia', 'Kategori:Hoppbakker i Italia', 'Kategori:Provinsen Brescia', 'Kategori:Sider med kart']

Trampolino Gigante Corno d'Aola, opprinnelig kalt Trampolino del Littorio, er en hoppbakke i Ponte di Legno i Italia. Nettstedet Skisprungschanzen-Archiv oppgir størrelsen til K90. Bakken var i sin tid landets største, og er fremdeles (pr. 2015) blant de største i Italia, etter de moderne storbakkene i Pragelato og Predazzo. Den er eid av Sci Club Ponte di Legno. Fritz Kainersdorfer (Sveits) satte verdensrekord der med 99,5 meter 17. mars 1935. Dette var den siste verdensrekorden for menn som ikke er satt i en av de klassiske skiflygingsbakkene (Planica, Oberstdorf, Bad Mitterndorf (Kulm), Vikersund og Harrachov). Samme dag ble Olav Ulland (Norge) den første til å hoppe over 100 meter da han landet på 103,5 meter, men han falt, og hoppet ble ikke godkjent som verdensrekord. Italienske Bruno Da Col nådde 100 meter året etter, kort tid etter at Sepp Bradl (Østerrike) hadde satt verdensrekord med 101 meter i Planica. Hoppbakken, som da bar navnet Trampolino del Littorio, ble bygd i 1928 og åpnet med internasjonalt hopprenn 24. februar 1929. Etter 2. verdenskrig ble navnet på bakken endret til Trampolino Gigante Corno d'Aola, og det ble også bygd to mindre bakker med størrelse K60 og K30. Hoppanlegget var i drift til 1966, da bakken var arena for det internasjonale rennet Kongsberg Cup, som vesttyske Henrik Ohlmeyer vant. Siden ble bakken liggende ubrukt i mange år, men den ble ikke revet. I forbindelse med feiringen av Sci Club Ponte di Legnos 100-årsjubileum i 2011 ble hoppbakken ryddet og satt i stand igjen. Ulike kilder oppgir forskjellige opplysninger om den siste bakkerekorden. Skisprungschanzen-Archiv oppgir rekorden til 109 meter, satt av Giacomo Aimoni (Italia) i 1965. En artikkel om bakken på nettstedet Terrazzani Zoanno oppgir at Bruno Da Col har rekorden med 110,5 meter. Ifølge en artikkel i avisen Il Giorno er den anerkjente rekorden 110,5 meter, satt av Henrik Ohlmeyer, mens Giacomo Aimoni skal ha hoppet 114 meter på trening.

Trampolino Gigante Corno d'Aola, opprinnelig kalt Trampolino del Littorio, er en hoppbakke i Ponte di Legno i Italia. Nettstedet Skisprungschanzen-Archiv oppgir størrelsen til K90. Bakken var i sin tid landets største, og er fremdeles (pr. 2015) blant de største i Italia, etter de moderne storbakkene i Pragelato og Predazzo. Den er eid av Sci Club Ponte di Legno. Fritz Kainersdorfer (Sveits) satte verdensrekord der med 99,5 meter 17. mars 1935. Dette var den siste verdensrekorden for menn som ikke er satt i en av de klassiske skiflygingsbakkene (Planica, Oberstdorf, Bad Mitterndorf (Kulm), Vikersund og Harrachov). Samme dag ble Olav Ulland (Norge) den første til å hoppe over 100 meter da han landet på 103,5 meter, men han falt, og hoppet ble ikke godkjent som verdensrekord. Italienske Bruno Da Col nådde 100 meter året etter, kort tid etter at Sepp Bradl (Østerrike) hadde satt verdensrekord med 101 meter i Planica. Hoppbakken, som da bar navnet Trampolino del Littorio, ble bygd i 1928 og åpnet med internasjonalt hopprenn 24. februar 1929. Etter 2. verdenskrig ble navnet på bakken endret til Trampolino Gigante Corno d'Aola, og det ble også bygd to mindre bakker med størrelse K60 og K30. Hoppanlegget var i drift til 1966, da bakken var arena for det internasjonale rennet Kongsberg Cup, som vesttyske Henrik Ohlmeyer vant. Siden ble bakken liggende ubrukt i mange år, men den ble ikke revet. I forbindelse med feiringen av Sci Club Ponte di Legnos 100-årsjubileum i 2011 ble hoppbakken ryddet og satt i stand igjen. Ulike kilder oppgir forskjellige opplysninger om den siste bakkerekorden. Skisprungschanzen-Archiv oppgir rekorden til 109 meter, satt av Giacomo Aimoni (Italia) i 1965. En artikkel om bakken på nettstedet Terrazzani Zoanno oppgir at Bruno Da Col har rekorden med 110,5 meter. Ifølge en artikkel i avisen Il Giorno er den anerkjente rekorden 110,5 meter, satt av Henrik Ohlmeyer, mens Giacomo Aimoni skal ha hoppet 114 meter på trening. == Kilder == Skisprungschanzen-Archiv: Ponte di Legno (besøkt 16. februar 2015) Terrazzani Zoanno: Trampolino del Littorio (poi Gigante) (besøkt 16. februar 2015) Il Giorno: Ponte di Legno, luci e festa per il Trampolino Gigante (9. august 2011, besøkt 16. februar 2015)

Ponte di Legno

https://no.wikipedia.org/wiki/Bennett_Miller

2023-02-04

Bennett Miller

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 30. desember', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra New York City', 'Kategori:Regissører fra USA', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Bennett Miller (født 30. desember 1966 i New York City ) er en amerikansk filmregissør, kjent for regisseringen av blant annet Capote (2005), Moneyball (2011), og Foxcatcher (2014). Han har blitt nominert to ganger til Oscar for beste regi.

Bennett Miller (født 30. desember 1966 i New York City ) er en amerikansk filmregissør, kjent for regisseringen av blant annet Capote (2005), Moneyball (2011), og Foxcatcher (2014). Han har blitt nominert to ganger til Oscar for beste regi. == Filmografi == The Cruise (1998) Capote (2005) Moneyball (2011) Foxcatcher (2014) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Bennett Miller på Internet Movie Database (sv) Bennett Miller i Svensk Filmdatabas (da) Bennett Miller på Filmdatabasen (da) Bennett Miller på Scope (fr) Bennett Miller på Allociné (en) Bennett Miller på AllMovie (en) Bennett Miller hos The Movie Database

Bennett Miller (født 30. desember 1966 i New York City http://www.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dalselva_(Aurskog-H%C3%B8land)

2023-02-04

Dalselva (Aurskog-Høland)

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:59,7°N', 'Kategori:59,8°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Aurskog-Høland', 'Kategori:Elver i Lillestrøm', 'Kategori:Haldenvassdraget']

Dalselva er ei elv i Aurskog-Høland og Lillestrøm kommuner i Viken, og er en del av Haldenvassdraget. Den har utspring fra Veintjenn (277 moh.) rundt to kilometer nordvest for Hølands varde, og som Veintjennbekken renner den mot sør ned til Dalatjern (172 moh.). Fra Dalatjern renner selve Dalselva mot sørøst i et rolig løp til den munner ut lengst nord i Øgderen (133 moh.). På de første par kilometerne fra Dalatjern danner elva kommunegrensa mellom Aurskog-Høland og Lillestrøm. Elva er 12,3 kilometer lang.

Dalselva er ei elv i Aurskog-Høland og Lillestrøm kommuner i Viken, og er en del av Haldenvassdraget. Den har utspring fra Veintjenn (277 moh.) rundt to kilometer nordvest for Hølands varde, og som Veintjennbekken renner den mot sør ned til Dalatjern (172 moh.). Fra Dalatjern renner selve Dalselva mot sørøst i et rolig løp til den munner ut lengst nord i Øgderen (133 moh.). På de første par kilometerne fra Dalatjern danner elva kommunegrensa mellom Aurskog-Høland og Lillestrøm. Elva er 12,3 kilometer lang. == Se også == Liste over elver i Akershus == Referanser ==

| fjerneste_kilde = Veintjenn

https://no.wikipedia.org/wiki/Fredrik_I_av_Det_tysk-romerske_rike

2023-02-04

Fredrik I av Det tysk-romerske rike

['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1190', 'Kategori:Fødsler i 1122', 'Kategori:Historiestubber', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Waiblingen', 'Kategori:Personer knyttet til korstogene', 'Kategori:Personer med tilknytning til Capri', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Store stubber', 'Kategori:Stubber 2021-07', 'Kategori:Tysk-romerske keisere']

Fredrik I, kalt Barbarossa (født 1122 i Waiblingen?, død 10. juni 1190 i elven Saleph (idag Göksu), Anatolia) var hertug av Schwaben, tysk-romersk konge (konge av romerne) fra 1152, konge av Burgund fra 1178 og tysk-romerske keiser fra 1155. Han tilhørte Hohenstaufernes hus.

Fredrik I, kalt Barbarossa (født 1122 i Waiblingen?, død 10. juni 1190 i elven Saleph (idag Göksu), Anatolia) var hertug av Schwaben, tysk-romersk konge (konge av romerne) fra 1152, konge av Burgund fra 1178 og tysk-romerske keiser fra 1155. Han tilhørte Hohenstaufernes hus. == Liv og virke == === Bakgrunn === Fredrik I var sønn av hertug Fredrik II den enøyde av Schwaben og hans hustru Judit, hertugen av Bayerns datter. Huset Hohenstaufen er kjent siden 1000-tallet og oppkalt etter sin stamborg i Württemberg. === Konge og keiser === Fredrik ble valgt tysk konge den 4. mars 1152 og kronet til tysk-romersk keiser den 18. juli 1155. Han var dertil konge av Italia] fra 1154 til 1186. I år 1147 dro Fredrik I sammen med sin fars bror Konrad III på det andre korstog. Konrad valgte Fredrik som sin etterfølger framfor sin egen sønn. Etter at Fredrik Barbarossas ble valgt til tysk-romersk keiser utbrøt et heftig opprør blant de lombardiske statene som stod nærmere de welfiske keiserne. I 1158 returnerte han til Italia for å bekrefte sin makt her, og holdt en riksdag på de roncaliske felt ved elven Po. I 1159 ble imidlertid Alexander III valgt til pave, i stedet for Viktor IV som var en mer keiserlig sinnet kandidat. Alexander III gav de italienske byene sin støtte og Fredrik Barbarossa lot i 1162 etter å ha erobret Milano, brenne og plyndre byen. Det hevdes at han under beleiringen av den italienske byen Cremona lot oppsette tilfangetatte barn av borgerne i byen oppe i sine beleiringstårn, for å tvinge dem til å drepe sine egne barn i forsvaret. I 1163 måtte også denne byen underkaste seg. Motstanden fortsatte imidlertid, og i 1167 ble det dannet et forbund av de italienske byene, og i 1168 måtte keiseren flykte med sin av farsotter reduserte hær fra Italia. I 1174 var han atter i Italia med en ny hær, men ble beseiret i 1176 i slaget ved Legnano. Barbarossa måtte deretter slutte fred med paven, der han lovet våpenhvile i seks år med de lombardiske statene og i 15 år med kongeriket Sicilia. I 1183 ble det i Konstanz sluttet fred med de italienske bystatene, hvorved de ble tillatt å selv velge sine styresmenn. Han hadde derimot bedre fremgang i kampen mot det welfske partiets fremste mann, Henrik Løve. I 1180 klarte han å få frarøve ham de to hertugdømmene Bayern og Sachsen. I 1189 la han ut på det tredje korstog. Men under ferden til det hellige land druknet han i elven Saleph (i dag Göksu i Tyrkia). Han ble kokt, kjøttet gravlagt på stedet, mens knoklene hans ble fraktet til Tyrus og gravlagt der. Det meste av den store tyske hæren dro så hjem igjen, mens en del fortsatte under ledelse av Fredriks sønn Fredrik V av Schwaben og hertug Leopold V av Østerrike.Sitt tilnavn «Barbarossa» fikk han i Italia på grunn av sitt røde skjegg. == Familie == Fredriks barn med hans hustru Beatrice: . Fredrik V, hertug av Schwaben (1164–1170) . Henrik VI av det tysk-romerske rike (1165–1197) . Fredrik VI, hertug av Schwaben (1167–1191) . Otto II, greve av Burgund (1170–1200) . Konrad II, greve av Schwaben og Rothenburg (1173–1196) . Filip av Schwaben (1177–1208) Konge av Tyskland i 1198 . Beatrice av Hohenstaufen (1162–1174) . Agnes av Hohenstaufen (døde 1184) == Referanser ==

Det italienske kongedømmet (latin: Regnum Italicum)Brett, Annabel: «Notes on the translation», s. xlix i: Marsilius of Padua: The Defender of the Peace, Cambridge University Press var et av kongedømmene som utgjorde Det tysk-romerske riket (800-1806), sammen med kongerikene Tyskland og Burgund.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kongeriket_Frankrike

2023-02-04

Kongeriket Frankrike

['Kategori:1791', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Kongeriket Frankrike', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 843', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1792', 'Kategori:Tidligere kongedømmer', 'Kategori:Tidligere land i Europa', 'Kategori:Tidligere monarkier i Europa']

Kongeriket Frankrike (fransk: Royaume de France), var et monarki i Vest-Europa fra middelalderen av fram til 1700-tallet. Staten var forgjenger til dagens moderne franske republikk. Landet var blant de mektigste i Europa, og en stormakt siden senmiddelalderen og hundreårskrigen. Landet var også en tidlig kolonimakt, med store landområder i Nord-Amerika. Frankrike begynte som Vestfrankerriket (latin: Francia Occidentalis), den vestre halvdelen av det karolingske rike, etter Verdun-traktaten (843). En gren av det karolingske dynasti fortsatte å herske fram til 987, da Hugo Capet ble valgt til konge og grunnla Huset Capet. Landet var kjent som Francia og keiseren som rex Francorum («Frankernes konge») inn til høymiddelalderen. Den første kongen som kalte seg selv roi de France («Kongen av Frankrike») var Filip II, i 1190. Frankrike fortsatte å være styrt av en Capets kadettlinjer, Huset Valois og Huset Bourbon, fram til monarkiet ble kastet i 1792 i den franske revolusjon. Frankrike i middelalderen var en desentralisert føydalstat. I Hertugdømmet Bretagne og Fyrstedømmet Catalonia var kongens makt knapt merket. Lorraine og Provence var tysk-romerske stater og ikke en del av Frankrike enda. Opprinnelig ble de vestfrankiske kongene valgt av de sekulære og geistlige magnatene, men den vanlige kroningen av kongens eldste sønn innledet et system med mannlig fødselsrett, som ble nedskrevet i den saliske lov. I senmiddelalderen gjorde de engelske kongene krav på den franske tronen, som førte til en rekke konflikter kjent som Hundreårskrigen (1337–1453). Etter krigen forsøkte Frankrike å etablere tilstedeværelse i Italia, men ble beseiret av det spanske rike i de påfølgende italienske kriger (1494–1559). Tidligmoderne Frankrike ble stadig mer sentralisert, fransk begynte å fordrive andre språk fra offisiell bruk, og monarken utvidet sin absolutte makt – dog i et administrativt system (kjent som Ancien Régime) gjort komplisert av historiske og regionale ulikheter i beskatning, og lovlige, juridiske og geistlige oppdelinger, samt lokale prerogativer. Religiøst ble Frankrike delt mellom den katolske majoritet og den protestantiske minoritet hugenotter. Etter en rekke borgerkriger – de franske religionskrigene – ble hugenottene tolerert gjennom ediktet i Nantes. Frankrike gjorde og krav på store området i Nord-Amerika, kjent under navnet Ny-Frankrike. Kriger med Storbritannia førte til store landsavståelser som gjorde at Frankrike mistet mesteparten av sine amerikanske landområder innen 1763. Frankrike bidro i den amerikanske uavhengighetskrig til å sikre kolonienes uavhengighet. Frankrike ble et konstitusjonelt monarki i 1791, men kongedømmet ble avviklet ett år senere og erstattet av Den første franske republikk. Restaurasjonen i Frankrike av en koalisjon av monarkiske stormakter i 1814 førte til gjenintroduksjonen av Huset Bourbon, og varte (med unntak av De hundre dagene i 1815) fram til den franske revolusjonen av 1848.

Kongeriket Frankrike (fransk: Royaume de France), var et monarki i Vest-Europa fra middelalderen av fram til 1700-tallet. Staten var forgjenger til dagens moderne franske republikk. Landet var blant de mektigste i Europa, og en stormakt siden senmiddelalderen og hundreårskrigen. Landet var også en tidlig kolonimakt, med store landområder i Nord-Amerika. Frankrike begynte som Vestfrankerriket (latin: Francia Occidentalis), den vestre halvdelen av det karolingske rike, etter Verdun-traktaten (843). En gren av det karolingske dynasti fortsatte å herske fram til 987, da Hugo Capet ble valgt til konge og grunnla Huset Capet. Landet var kjent som Francia og keiseren som rex Francorum («Frankernes konge») inn til høymiddelalderen. Den første kongen som kalte seg selv roi de France («Kongen av Frankrike») var Filip II, i 1190. Frankrike fortsatte å være styrt av en Capets kadettlinjer, Huset Valois og Huset Bourbon, fram til monarkiet ble kastet i 1792 i den franske revolusjon. Frankrike i middelalderen var en desentralisert føydalstat. I Hertugdømmet Bretagne og Fyrstedømmet Catalonia var kongens makt knapt merket. Lorraine og Provence var tysk-romerske stater og ikke en del av Frankrike enda. Opprinnelig ble de vestfrankiske kongene valgt av de sekulære og geistlige magnatene, men den vanlige kroningen av kongens eldste sønn innledet et system med mannlig fødselsrett, som ble nedskrevet i den saliske lov. I senmiddelalderen gjorde de engelske kongene krav på den franske tronen, som førte til en rekke konflikter kjent som Hundreårskrigen (1337–1453). Etter krigen forsøkte Frankrike å etablere tilstedeværelse i Italia, men ble beseiret av det spanske rike i de påfølgende italienske kriger (1494–1559). Tidligmoderne Frankrike ble stadig mer sentralisert, fransk begynte å fordrive andre språk fra offisiell bruk, og monarken utvidet sin absolutte makt – dog i et administrativt system (kjent som Ancien Régime) gjort komplisert av historiske og regionale ulikheter i beskatning, og lovlige, juridiske og geistlige oppdelinger, samt lokale prerogativer. Religiøst ble Frankrike delt mellom den katolske majoritet og den protestantiske minoritet hugenotter. Etter en rekke borgerkriger – de franske religionskrigene – ble hugenottene tolerert gjennom ediktet i Nantes. Frankrike gjorde og krav på store området i Nord-Amerika, kjent under navnet Ny-Frankrike. Kriger med Storbritannia førte til store landsavståelser som gjorde at Frankrike mistet mesteparten av sine amerikanske landområder innen 1763. Frankrike bidro i den amerikanske uavhengighetskrig til å sikre kolonienes uavhengighet. Frankrike ble et konstitusjonelt monarki i 1791, men kongedømmet ble avviklet ett år senere og erstattet av Den første franske republikk. Restaurasjonen i Frankrike av en koalisjon av monarkiske stormakter i 1814 førte til gjenintroduksjonen av Huset Bourbon, og varte (med unntak av De hundre dagene i 1815) fram til den franske revolusjonen av 1848. == Politisk historie == === Vestfrankerriket === I de senere årene av Karl den stores regjeringstid begynte vikingene å gjøre fremskritt langs de nordre og vestlige grensene til Frankerriket. Etter Karl den stores død i 814 var hans arvtakere ikke istand til å vedlikeholde et politisk samhold og riket begynte å disintegrere. Traktaten i Verdun i 843 delte det karolingiske riket mellom Ludvig den frommes sønner. Karl fikk Vestfrankerriket. Vikingenes framstøt gikk uhindret hen og deres fryktede langbåter seilte opp Loire og Seinen og andre elver og vannveier innenlands og brakte frykt og ødeleggelse. Under Karl den enfoldiges regjeringstid bosatte normannere under Rollo fra Norge langs Seinen nedstrøms fra Paris, som senere ville bli Normandie. === Høymiddelalderen === Karolingerne skulle dele skjebne med sine forgjengere: etter en midlertidig maktkamp mellom de to dynastiene, tiltredelsen til Hugo Capet i 987, hertug av Frankrike og Greve av Paris, etablerte Huset Capet på den franske tronen. Med sine avleggere, husene Valois og Bourbon, ville huset herske Frankrike for mer enn 800 år. Den gamle orden etterlot det nye dynastiet med kontroll over lite utenom midt-Seinen og tilstøtende territorier, mens mektige regionale herrer, som hertugene av Blois i det 10- og 11. århundre, akkumulerte store domener for seg selv gjennom ekteskap og gjennom private ordninger med mindre adelsmenn for beskyttelse og støtte. Området rundt den nedre delen av Seinen ble en kilde til bekymring da Hertug Vilhelm tok kontroll over kongeriket England gjennom Normannernes erobring av England i 1066, og gjorde seg og sine arvtakere konge verdig utenfor Frankrike (hvor han fortsatt teknisk sett var underlagt den franske kronen). Henrik II av England arvet hertugdømet Normandie og Anjou og giftet seg med Frankrikes nylig skilte eks-dronning Eleonore av Aquitaine, som styrte over mye av Sørvest-Frankrike, i 1152. Etter å ha slått ned et opprør ledet av Eleonore og tre av deres fire sønner, fikk Henrik Eleonore fengslet, gjorde hertugen av Bretagne sin vasall, og styrte dermed i praksis Vest-Frankrike med større makt enn den franske tronen selv. Etter krangel mellom Henriks arvtakere over hvordan oppdelingen av hans franske territorier skulle være, samt med Filip II Augusts feide med Johan av England, fikk Filip II gjenopprettet innflytelsen over mesteparten av dette territoriet. Etter den franske seieren i slaget ved Bouvines i 1214 holdt engelske monarker kun kontroll i sydvestlige Guyenne. === Senmiddelalderen og Hundreårskrigen === === Renessansen og reformasjonen === ==== De italienske kriger ==== ==== De franske religionskrigene ==== === Tidligmoderne Frankrike === ==== Kolonial-Frankrike ==== ==== Trettiårskrigen ==== ==== Administrative strukturer ==== ==== Ludvig XIV, Solkongen ==== ==== Uro og revolusjon ==== ===== Konsitusjonelt monarki ===== === Restaurasjonen og ettermæle === == Territorier og provinser == Områder arvet gjennom Vestfrankerriket: Frankerkongens domene Île-de-France Reims Bourges Orléans Direkte vasaller av den franske kongen fra det 10- til det 12-århundret: Grevskapet Champagne (til det kongelige domenet i 1316) Grevskapet Blois (til det kongelige domenet i 1391) Hertugdømmet Burgund (inntil 1477, deretter delt mellom Frankrike og Habsburgerne) Grevskapet Flandern (til Burgund i 1369) Hertugdømmet Bourbon (1327-1523)Ervervelser under det 13. og 14. århundre: Hertugdømmet Normandie (1204) Grevskapet Tourain (1204) Grevskapet Anjou (1225) Grevskapet Maine (1225) Grevskapet Auvergne (1271) Grevskapet Toulouse (1271), inkludert: Grevskapet Quercy Grevskapet Rouergue Grevskapet Rodez Grevskapet Gevaudan Visegrevskapet of Albi Markiset Gothia Grevskapet Champagne (til det kongelige domenet i 1316) Dauphiné (1349) Grevskapet Blois (til det kongelige domenet i 1391)Ervervelser fra Plantagenetkongene av England etter fransk seier i hundreårskrigen i 1453 Hertugdømmet Aquitaine (Guyenne), inkludert: Grevskapet Poitou Grevskapet La Marche Grevskapet Angoulême Grevskapet Périgord Grevskapet Velay Grevskapet Saintonge Visegrevskapet Limousin Herredømme over Issoudun Herredømme over Déols Grevskapet Gascogne Grevskapet Agenais Hertugdømet Bretagne (omstridt etter den bretagnske arvefølgekrigen, til Frankrike i 1453, til kongelige domenet i 1547)Ervervelser etter Hundreårskrigen: Hertugdømet Burgund (1477) Calais (1558) Kongedømmet Navarra (1620) Grevskapet Artois (1659) Roussillon og Perpignan, Montmédy og andre deler av Luxembourg, deler av Flandern, inkludert Arras, Béthune, Gravelines og Thionville (Pyreneene-traktaten 1659) Burgundy (1668, 1679) Fransk Hainaut (1679) Fyrstedømmet Orange (1713) Grevskapet Lorraine (1766) Den franske erobringen av Korsika (1769) Comtat Venaissin (1791) == Se også == Frankrike i middelalderen Tidligmoderne Frankrike Frankrikes historie == Referanser == == Litteratur == Beik, William. A Social and Cultural History of Early Modern France (2009) excerpt and text search Caron, François. An Economic History of Modern France (1979) online edition Doyle, William. Old Regime France: 1648–1788 (2001) excerpt and text search Duby, Georges. France in the Middle Ages 987–1460: From Hugh Capet to Joan of Arc (1993), survey by a leader of the Annales School excerpt and text search Fierro, Alfred. Historical Dictionary of Paris (1998) 392pp, an abridged translation of his Histoire et dictionnaire de Paris (1996), 1580pp Goubert, Pierre. The Course of French History (1991), standard French textbook excerpt and text search; also complete text online Goubert, Pierre. Louis XIV and Twenty Million Frenchmen (1972), social history from Annales School Haine, W. Scott. The History of France (2000), 280 pp. textbook. and text search; also online edition Holt, Mack P. Renaissance and Reformation France: 1500–1648 (2002) excerpt and text search Jones, Colin, and Emmanuel Le Roy Ladurie. The Cambridge Illustrated History of France (1999) excerpt and text search Jones, Colin. The Great Nation: France from Louis XV to Napoleon (2002) excerpt and text search Jones, Colin. Paris: Biography of a City (2004), 592pp; comprehensive history by a leading British scholar excerpt and text search Le Roy Ladurie, Emmanuel. The Ancien Régime: A History of France 1610–1774 (1999), survey by leader of the Annales School excerpt and text search Potter, David. France in the Later Middle Ages 1200–1500, (2003) excerpt and text search Potter, David. A History of France, 1460–1560: The Emergence of a Nation-State (1995) Price, Roger. A Concise History of France (1993) excerpt and text search Raymond, Gino. Historical Dictionary of France (2nd ed. 2008) 528pp Roche, Daniel. France in the Enlightenment (1998), wide-ranging history 1700-1789 excerpt and text search Wolf, John B. Louis XIV (1968), the standard scholarly biography online edition Gildea, Robert. The Past in French History (1996) Nora, Pierre, ed. Realms of Memory: Rethinking the French Past (3 vol, 1996), essays by scholars; excerpt and text search; vol 2 excerpts; vol 3 excerpts Pinkney, David H. "Two Thousand Years of Paris," Journal of Modern History (1951) 23#3 pp. 262–264 in JSTOR Revel, Jacques, and Lynn Hunt, eds. Histories: French Constructions of the Past (1995). 654pp, 64 essays; emphasis on Annales School Symes, Carol. "The Middle Ages between Nationalism and Colonialism," French Historical Studies (Winter 2011) 34#1 pp 37–46 Thébaud, Françoise. "Writing Women's and Gender History in France: A National Narrative?" Journal of Women's History (2007) 19#1 pp. 167–172 in Project Muse

{{Infoboks tidligere land2

https://no.wikipedia.org/wiki/Eidselva_(Stad)

2023-02-04

Eidselva (Stad)

['Kategori:5°Ø', 'Kategori:61°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Vestland', 'Kategori:Stads geografi']

Eidselva er ei elv i Stad kommune i Vestland. Den er hovedelva i Hornindalsvassdraget og renner fra Hornindalsvatnet til Eidsfjorden ved Nordfjordeid. Elva er 10,8 km lang med et fall på 52 meter (58,9 km medregnet Horndøla og Terdøla), og har et nedbørfelt på 427,83 km². Middelvannføringen ved munningen er 25,9 m³/s. Hornindalsvatnet har ikke tilsig av smeltevann fra isbreer som de andre innsjøene i Nordfjord (som Oldevatnet) og er innsjøen har derfor svært klart vann, 17-22 meter siktedybde om sommeren. Vannet i Eidselva er tilsvarende klart. Når sommeren er varm og nedbørsfattig synker vannstanden i Hornindalsvatnet og vannet i Eidselva blir varmere. I Oldevatnet og andre innsjøer som mottar smeltevann skjer det motsatt: I varmt vær øker avsmeltingen og vannføringen øker, og vannet forblir kaldt.Vassdraget ble i 1973 vernet mot videre kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag.

Eidselva er ei elv i Stad kommune i Vestland. Den er hovedelva i Hornindalsvassdraget og renner fra Hornindalsvatnet til Eidsfjorden ved Nordfjordeid. Elva er 10,8 km lang med et fall på 52 meter (58,9 km medregnet Horndøla og Terdøla), og har et nedbørfelt på 427,83 km². Middelvannføringen ved munningen er 25,9 m³/s. Hornindalsvatnet har ikke tilsig av smeltevann fra isbreer som de andre innsjøene i Nordfjord (som Oldevatnet) og er innsjøen har derfor svært klart vann, 17-22 meter siktedybde om sommeren. Vannet i Eidselva er tilsvarende klart. Når sommeren er varm og nedbørsfattig synker vannstanden i Hornindalsvatnet og vannet i Eidselva blir varmere. I Oldevatnet og andre innsjøer som mottar smeltevann skjer det motsatt: I varmt vær øker avsmeltingen og vannføringen øker, og vannet forblir kaldt.Vassdraget ble i 1973 vernet mot videre kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag. == Hornindalsvassdraget == Hornindalsvassdraget omfatter en rekke mindre elver som samles i Hornindalsvatnet. Horndøla har størst vannføring. Hornindalsrokken er nedbørsfeltets høyeste punkt. Ved Kviafossen i hovedelva (nedenfor innsjøen) er det kraftverk opprinnelig fra 1915.Hver linje i lista inneholder elvas navn og hvor den munner ut. Sideelver er innrykket i forhold til hovedelva. Eidselva – i Eidsfjorden fra øst, ved Nordfjordeid Leivdøla – 4 km øst for Nordfjordeid, fra nord Melheimselva (Heggjadalselva) – i Hornindalsvatnet fra nord, ved Heggja Vikaelva – i Hornindalsvatnet fra sør, 5 km vest-sørvest for Grodås Sindreelva – i Hornindalsvatnet fra sørøst, 4 km sør for Grodås Horndøla – i Hornindalsvatnet fra øst, ved Grodås Hjortedøla – 4 km nordøst for Grodås, fra nord Guridøla – 5 km nordøst for Grodås, fra nordvest Knutsdøla – 8 km øst-nordøst for Grodås, fra sør Sætreelva – 10 km øst-nordøst for Grodås, fra nord Terdøla – 10 km øst-nordøst for Grodås, fra øst == Referanser ==

| fjerneste_kilde = Fossevatnet

https://no.wikipedia.org/wiki/Reichsarzt-SS

2023-02-04

Reichsarzt-SS

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Grader i Schutzstaffel', 'Kategori:Titler og grader i det tredje rike']

Reichsarzt-SS («Rikslege-SS») var embetstittel innen Schutzstaffel (SS) mellom 1935 og 1945. Stillingen rapporterte direkte til Reichsführer-SS Heinrich Himmler. Stillingsinnehaver var Ernst-Robert Grawitz, som ble utnevnt av Himmler i 1935. I 1935 ble han av Reichsführer-SS Heinrich Himmler utnevnt til leder for SS-Sanitätsamtes og Reichsarzt der SS. Reichsarzt-SS var den høyeste faglige myndighet i alle medisinske og medisinske saker innenfor SS. Reichsarzt-SS var medisinsk ansvarlig for massedrapene gjennom eutanasiprogrammet Aktion T4 og de medisinske programmene på innsatte i konsentrasjonsleirene. Grawitz hadde graden SS-Obergruppenführer, og hans direkte underordnede var Karl Genzken og senere Karl Gebhardt.

Reichsarzt-SS («Rikslege-SS») var embetstittel innen Schutzstaffel (SS) mellom 1935 og 1945. Stillingen rapporterte direkte til Reichsführer-SS Heinrich Himmler. Stillingsinnehaver var Ernst-Robert Grawitz, som ble utnevnt av Himmler i 1935. I 1935 ble han av Reichsführer-SS Heinrich Himmler utnevnt til leder for SS-Sanitätsamtes og Reichsarzt der SS. Reichsarzt-SS var den høyeste faglige myndighet i alle medisinske og medisinske saker innenfor SS. Reichsarzt-SS var medisinsk ansvarlig for massedrapene gjennom eutanasiprogrammet Aktion T4 og de medisinske programmene på innsatte i konsentrasjonsleirene. Grawitz hadde graden SS-Obergruppenführer, og hans direkte underordnede var Karl Genzken og senere Karl Gebhardt.

Reichsarzt-SS («Rikslege-SS») var embetstittel innen Schutzstaffel (SS) mellom 1935 og 1945. Stillingen rapporterte direkte til Reichsführer-SS Heinrich Himmler.

https://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Hopp

2023-02-04

Einar Hopp

['Kategori:Ansatte i NRK', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1956', 'Kategori:Fødsler 1. desember', 'Kategori:Fødsler i 1899', 'Kategori:Kringkasting i Norge', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Bergen kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Einar Meidell Hopp (født 1. desember 1899 i Bergen, død 18. mai 1956 i Bergen) var en norsk kringkastingsmann, og leder for NRKs avdeling i Bergen fra 1933 til sin død i 1956.Han var utdannet ved handelshøyskolen i Berlin og ble i 1926 ansatt som programsekretær ved det nystiftede private Bergen Kringkastingselskap AS. Da NRK ble etablert i 1933, fortsatte han som NRKs avdelingsleder/programredaktør i Bergen.Han var gift to ganger, sist 1932-56 med forfatteren Zinken Hopp (1905–87). Han var sønn av overlærer Kristian L. Hopp (1870–1954), som var ordfører i Bergen 1918–19.

Einar Meidell Hopp (født 1. desember 1899 i Bergen, død 18. mai 1956 i Bergen) var en norsk kringkastingsmann, og leder for NRKs avdeling i Bergen fra 1933 til sin død i 1956.Han var utdannet ved handelshøyskolen i Berlin og ble i 1926 ansatt som programsekretær ved det nystiftede private Bergen Kringkastingselskap AS. Da NRK ble etablert i 1933, fortsatte han som NRKs avdelingsleder/programredaktør i Bergen.Han var gift to ganger, sist 1932-56 med forfatteren Zinken Hopp (1905–87). Han var sønn av overlærer Kristian L. Hopp (1870–1954), som var ordfører i Bergen 1918–19. == Referanser ==

Einar Meidell Hopp (født 1. desember 1899 i Bergen, død 18.

https://no.wikipedia.org/wiki/Haakon_Ellingsen

2023-02-04

Haakon Ellingsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Multiinstrumentalister', 'Kategori:Norske gitarister', 'Kategori:Norske keyboardister', 'Kategori:Norske låtskrivere', 'Kategori:Norske musikere', 'Kategori:Norske sangere', 'Kategori:Personer fra Oslo']

For roeren, se Håkon EllingsenHaakon Ellingsen (født 1966 i Oslo) er en norsk musiker, multiinstrumentalist og låtskriver. Han har per 2021 gitt ut ni soloalbum. Ellingsens musikk kan karakteriseres som folk-pop-psykedelisk, og komposisjonene er følsomme og intrikate. Han spiller og synger selv, hovedsakelig strengeinstrumenter, men også piano og orgel. Han har i de senere årene fått interesse for progressiv rock og verdensmusikk. Tekstene på låtene var fram til 2012 på engelsk. Han har samarbeidet med forskjellige artister opp gjennom årene, blant annet Lars Pedersen, Lars Lillo-Stenberg, Kyrre Fritzner, Lars Fredrik Frøislie, Erik Johannessen, Andreas Mjøs, Anne Hytta, Jørn Christensen, Lars Lundevall, Ketil Einarsen, og Maria Moe. Fra 1992 til 1996 var han medlem av The Last James. Fra 1995 til 1997 var han medlem av Gramophones hvor han skrev han all musikk. Etter 1997 har produksjonen omfattet soloplater og Lars Pedersens soloprosjekt When. I perioden fra 2013 til 2020 har han fokusert på norske tekster og gå våren 2015 ut sitt første norskspråklige album Orkaner og fuglesang. Ellingsens syvende album, Det var noe som hendte en gang ble utgitt 7. september 2018. Seks av låtene er tonesettinger av Inger Hagerups dikt, mens de resterende seks er tonesettinger av tekster skrevet av Haakon Ellingsen og Henriette Nilsson. Dette er Ellingsens første vise-plate. Musikkprodusenten på albumet, som på Orkaner og fuglesang, er Lars Fredrik Frøislie. Ellingsens åttende album, Jeg tror på stier hvor en kan gå vill, utkom i mai 2020. Låtene er tonesettinger av tretten av Inger Hagerups dikt. Musikkprodusent er som på forrige plate Lars Fredrik Frøislie. Ellingsens niende album, My Purple Dress, utkom i april 2021. Dette er det det første engelskspråklige albumet på ni år. Produsent er Kyrre Fritzner.

For roeren, se Håkon EllingsenHaakon Ellingsen (født 1966 i Oslo) er en norsk musiker, multiinstrumentalist og låtskriver. Han har per 2021 gitt ut ni soloalbum. Ellingsens musikk kan karakteriseres som folk-pop-psykedelisk, og komposisjonene er følsomme og intrikate. Han spiller og synger selv, hovedsakelig strengeinstrumenter, men også piano og orgel. Han har i de senere årene fått interesse for progressiv rock og verdensmusikk. Tekstene på låtene var fram til 2012 på engelsk. Han har samarbeidet med forskjellige artister opp gjennom årene, blant annet Lars Pedersen, Lars Lillo-Stenberg, Kyrre Fritzner, Lars Fredrik Frøislie, Erik Johannessen, Andreas Mjøs, Anne Hytta, Jørn Christensen, Lars Lundevall, Ketil Einarsen, og Maria Moe. Fra 1992 til 1996 var han medlem av The Last James. Fra 1995 til 1997 var han medlem av Gramophones hvor han skrev han all musikk. Etter 1997 har produksjonen omfattet soloplater og Lars Pedersens soloprosjekt When. I perioden fra 2013 til 2020 har han fokusert på norske tekster og gå våren 2015 ut sitt første norskspråklige album Orkaner og fuglesang. Ellingsens syvende album, Det var noe som hendte en gang ble utgitt 7. september 2018. Seks av låtene er tonesettinger av Inger Hagerups dikt, mens de resterende seks er tonesettinger av tekster skrevet av Haakon Ellingsen og Henriette Nilsson. Dette er Ellingsens første vise-plate. Musikkprodusenten på albumet, som på Orkaner og fuglesang, er Lars Fredrik Frøislie. Ellingsens åttende album, Jeg tror på stier hvor en kan gå vill, utkom i mai 2020. Låtene er tonesettinger av tretten av Inger Hagerups dikt. Musikkprodusent er som på forrige plate Lars Fredrik Frøislie. Ellingsens niende album, My Purple Dress, utkom i april 2021. Dette er det det første engelskspråklige albumet på ni år. Produsent er Kyrre Fritzner. == Diskografi == === Soloalbum === Minstrel (2001), produsert av Kyrre Fritzner og Haakon Ellingsen What is to come…? (2004), produsert av Morten Pettersen og Haakon Ellingsen Bounty (2005), produsert av Brynjar Dambo, Ketil Einarsen og Haakon Ellingsen, innspilt i Brynjar Dambos studio i Asker The Plum Album (27. oktober 2008), produsert av Brynjar Dambo og Haakon Ellingsen, medprodusert av Ketil Einarsen, innspilt i Brynjar Dambos studio i Asker Orkaner og fuglesang (29. mai 2015), produsert av Lars Fredrik Frøislie og Haakon Ellingsen Vi varmer oss naa (17. mars 2017), produsert av Andreas Mjøs Det var noe som hendte en gang (7. september 2018), produsert av Lars Fredrik Frøislie Jeg tror på stier hvor en kan gå vill (2020), produsert av Lars Fredrik Frøislie My Purple Dress (2021), produsert av Kyrre Fritzner. === Med andre === The Last James: The Last James (1993), produsert av Lars Lillo-Stenberg og Lars Pedersen The Last James: Kindergarten (1996), produsert av Lars Pedersen og Bjørn Fløystad Gramophones: The Last Dreamer (1997), produsert av Lars Lillo-Stenberg When: Misshimmisshimmisshim… (5. desember 2011), produsert av Lars Pedersen, Haakon Ellingsen og Morten Pettersen, innspilt i Lydlosjen, Oslo When: Whensday (1. oktober 2012), produsert av Lars Pedersen, Haakon Ellingsen og Morten Pettersen, innspilt i Lydlosjen, Oslo == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Haakon Ellingsen på Discogs

Haakon Ellingsen (født 1966 i Oslo) er en norsk musiker, multiinstrumentalist og låtskriver. Han har per 2021 gitt ut ni soloalbum.

https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_Brochmann

2023-02-04

Johannes Brochmann

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Dødsfall 24. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1930', 'Kategori:Fødsler 19. april', 'Kategori:Fødsler i 1852', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dramatikere', 'Kategori:Norske lutherske prester', 'Kategori:Personer fra Sogndal kommune', 'Kategori:Personer fra Ullensvang kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Bodvar Fredrik Johannes Brochmann (født 19. april 1852 i Kvinesdal, død 25. mars 1930) var prest, forfatter, dramatiker og skribent. Han bodde i Ullensvang, Røldal og Sogndal. Johannes Brochmann ble cand.theol. i 1876, og arbeidet som lærer i Oslo fra 1877 til han i 1885 av helbredsgrunner flyttet til Vestlandet. Han bodde i Ullensvang fra 1885, ble sogneprest i Røldal i 1900 og i Sogndal fra 1908 til 1923. I Ullensvang arbeidet han som fri skribent, journalist, prestevikar og foredragsholder. I denne tiden bidro han til å stifte ungdomslag i bygda. I Røldal skal han ha bidratt til å bevare Røldal stavkirke.Han skrev dikt og en komedie allerede i studietiden. Dramaet Haakon Adelsteinsfostre (1878) er basert på Heimskringla, og er aldri oppført. Hans forfatterskap omfatter ellers polemikk med Bjørnson om Over Ævne, biografier over teologene E.F.B. Horn og Anton Christian Bang, dikt, sanger og eventyr.Han var sønn av sogneprest Diderik Hegermann Brochmann (1808–1875) og Sara Jessine Louise Brock (1811–1891) fra Nannestad. Han giftet seg i 1878 med Elisabeth Falsen Smith (1855–1915) fra Molde, som også var litterært interessert og oversatte Sherlock Holmesbøker. De var foreldre til Diderik Brochmann og Georg Brochmann, og gjennom Diderik besteforeldre til Zinken Hopp og Odd Brochmann Også onkel til Bertram Dybwad Brochmann.

Bodvar Fredrik Johannes Brochmann (født 19. april 1852 i Kvinesdal, død 25. mars 1930) var prest, forfatter, dramatiker og skribent. Han bodde i Ullensvang, Røldal og Sogndal. Johannes Brochmann ble cand.theol. i 1876, og arbeidet som lærer i Oslo fra 1877 til han i 1885 av helbredsgrunner flyttet til Vestlandet. Han bodde i Ullensvang fra 1885, ble sogneprest i Røldal i 1900 og i Sogndal fra 1908 til 1923. I Ullensvang arbeidet han som fri skribent, journalist, prestevikar og foredragsholder. I denne tiden bidro han til å stifte ungdomslag i bygda. I Røldal skal han ha bidratt til å bevare Røldal stavkirke.Han skrev dikt og en komedie allerede i studietiden. Dramaet Haakon Adelsteinsfostre (1878) er basert på Heimskringla, og er aldri oppført. Hans forfatterskap omfatter ellers polemikk med Bjørnson om Over Ævne, biografier over teologene E.F.B. Horn og Anton Christian Bang, dikt, sanger og eventyr.Han var sønn av sogneprest Diderik Hegermann Brochmann (1808–1875) og Sara Jessine Louise Brock (1811–1891) fra Nannestad. Han giftet seg i 1878 med Elisabeth Falsen Smith (1855–1915) fra Molde, som også var litterært interessert og oversatte Sherlock Holmesbøker. De var foreldre til Diderik Brochmann og Georg Brochmann, og gjennom Diderik besteforeldre til Zinken Hopp og Odd Brochmann Også onkel til Bertram Dybwad Brochmann. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Publikasjoner av Johannes Brochmann i BIBSYS

Bodvar Fredrik Johannes Brochmann (født 19. april 1852 i Kvinesdal, død 25.

https://no.wikipedia.org/wiki/Georg_Brochmann

2023-02-04

Georg Brochmann

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker for P8269 fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 5. januar', 'Kategori:Dødsfall i 1952', 'Kategori:Fødsler 15. mai', 'Kategori:Fødsler i 1894', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske ingeniører', 'Kategori:Norske sakprosaforfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Georg Jacob Brochmann (født i Ullensvang 15. mai 1894, død i Oslo 5. januar 1952) var en norsk sakprosaforfatter. Han var nestformann i Den norske Forfatterforening 1938–1945, og deler av tiden fungerende formann. Han tok artium i 1913, var ferdig utdannet ingeniør fra NTH 1918. Etter fem års arbeid som skipsingeniør 1918–1922, begynte han å arbeide som journalist og forfatter. Bokdebut i 1923 med Onkel ingeniør fortæller. Et hovedverk var De store opfindelser. Forskning og fremskridt i seks bind (1929–1930). Han skrev også skuespill, og oversatte Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley til norsk i 1948. Jubileumsberetningen Den norske Forfatterforening gjennom 50 år ble delvis skrevet på Grini under krigen, men utkom først posthumt i 1952. Han var sønn av Johannes og Elisabeth Brochmann, bror av Diderik Brochmann og onkel til Zinken Hopp og Odd Brochmann, og fetter av Bertram Dybwad Brochmann.

Georg Jacob Brochmann (født i Ullensvang 15. mai 1894, død i Oslo 5. januar 1952) var en norsk sakprosaforfatter. Han var nestformann i Den norske Forfatterforening 1938–1945, og deler av tiden fungerende formann. Han tok artium i 1913, var ferdig utdannet ingeniør fra NTH 1918. Etter fem års arbeid som skipsingeniør 1918–1922, begynte han å arbeide som journalist og forfatter. Bokdebut i 1923 med Onkel ingeniør fortæller. Et hovedverk var De store opfindelser. Forskning og fremskridt i seks bind (1929–1930). Han skrev også skuespill, og oversatte Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley til norsk i 1948. Jubileumsberetningen Den norske Forfatterforening gjennom 50 år ble delvis skrevet på Grini under krigen, men utkom først posthumt i 1952. Han var sønn av Johannes og Elisabeth Brochmann, bror av Diderik Brochmann og onkel til Zinken Hopp og Odd Brochmann, og fetter av Bertram Dybwad Brochmann. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Georg Brochmann i Norsk biografisk leksikon (no) Publikasjoner av Georg Brochmann i BIBSYSGeorg Brochmanns private arkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket

Georg Jacob Brochmann (født i Ullensvang 15. mai 1894, død i Oslo 5.

https://no.wikipedia.org/wiki/Phillyrea

2023-02-04

Phillyrea

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien']

Phillyrea er en slekt i oljetrefamilien. De er eviggrønne busker. Bladene er motsatte, og fruktene er en steinfrukt som er blåsvart når den er moden. De vokser i åpen skog, maquis og på steinete steder. Slekta har to arter som er vanlige i middelhavsområdet. I eldre litteratur nevnes også en tredje art, Phillyrea media, men den regnes nå som et synonym for Phillyrea latifolia. I Kaukasus vokser Osmanthus decorus, som tidligere ble regnet til denne slekta som Phillyrea decora.

Phillyrea er en slekt i oljetrefamilien. De er eviggrønne busker. Bladene er motsatte, og fruktene er en steinfrukt som er blåsvart når den er moden. De vokser i åpen skog, maquis og på steinete steder. Slekta har to arter som er vanlige i middelhavsområdet. I eldre litteratur nevnes også en tredje art, Phillyrea media, men den regnes nå som et synonym for Phillyrea latifolia. I Kaukasus vokser Osmanthus decorus, som tidligere ble regnet til denne slekta som Phillyrea decora. == Kilder == «Phillyrea». Flora Europaea. Besøkt 16. februar 2015. O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 141–142. ISBN 82-562-0490-7. M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 174. ISBN 0-7136-7015-0. «Phillyrea». Flora iberica (PDF) (spansk). XI. Madrid: RJB/CSIC. s. 139–143. == Eksterne lenker == (en) Phillyrea i Encyclopedia of Life (en) Phillyrea i Global Biodiversity Information Facility (en) Phillyrea hos NCBI (en) Phillyrea hos The International Plant Names Index (en) Phillyrea hos Tropicos (en) Kategori:Phillyrea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Phillyrea – detaljert informasjon på Wikispecies

* Phillyrea angustifolia

https://no.wikipedia.org/wiki/Vegard_Bjerkreim_Nilsen

2023-02-04

Vegard Bjerkreim Nilsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1993', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske orienteringsløpere', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Vegard Bjerkreim Nilsen (født 2. september 1993 i Kristiansand) er en norsk langrenns- og orienteringsløper, som representerer henholdsvis Lillehammer Skiklub og Lillehammer Orienteringsklubb. Han er lillebror til tidligere landslagsløper Betty Ann Bjerkreim Nilsen og Inger Liv Bjerkreim Nilsen som blant annet har vunnet Norseman, Oslos Bratteste og Holmenkollmarsjen to ganger.

Vegard Bjerkreim Nilsen (født 2. september 1993 i Kristiansand) er en norsk langrenns- og orienteringsløper, som representerer henholdsvis Lillehammer Skiklub og Lillehammer Orienteringsklubb. Han er lillebror til tidligere landslagsløper Betty Ann Bjerkreim Nilsen og Inger Liv Bjerkreim Nilsen som blant annet har vunnet Norseman, Oslos Bratteste og Holmenkollmarsjen to ganger. == Langrenn == Under Junior-NM i langrenn 2012 på Fauske tok Bjerkreim Nilsen gull i klassisk sprint, etter å ha kvalifisert seg fra prologen som sistemann.11. januar 2014 debuterte Bjerkreim Nilsen i verdenscupen i langrenn under sprinten i Nové Město na Moravě, hvor han endte på en 19.-plass etter å ha røket ut i kvartfinalen. Bjerkreim Nilsen ble tatt ut i troppen til U23-VM på ski 2015 i Almaty, men stilte ikke til start i sprintrennet, som forøvrig endte dobbelt norsk med Sondre Turvoll Fossli foran Sindre Bjørnestad Skar og russeren Ermil Vokuev. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Vegard Bjerkreim Nilsen – FIS (langrenn) Profil Arkivert 15. august 2020 hos Wayback Machine. hos Team Veidekke

| fnavn =

https://no.wikipedia.org/wiki/Krigene_i_Lombardia

2023-02-04

Krigene i Lombardia

['Kategori:1400-tallet i Italia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Italias militærhistorie', 'Kategori:Konflikter på 1400-tallet', 'Kategori:Kriger med deltagelse av Hertugdømmet Milano']

Krigene i Lombardia betegner en rekke konflikter mellom Republikken Venezia og Hertugdømmet Milano, samt deres respektive allierte. Krigene var en maktkamp over hegemoniet i Nord-Italia. Krigene ble utkjempet i fire større felttog, som blant annet ødela økonomien i Lombardia, og svekket Republikken Venezia. Krigene varte fra 1423, helt til Freden i Lodi ble underskrevet i 1454.Gjennom krigenes gang ble Italia politisk omstrukturert: fra mange små konkurrerende kommuner og italienske bystater vokste det seg frem fem store stater som ville utgjøre Italia gjennom hele 1400-tallet og frem til de italienske kriger ved begynnelsen av 1500-tallet. Disse var: Republikken Firenze, Kirkestaten, Republikken Venezia, Hertugdømmet Milano, og Kongedømmet Napoli. Det viktige kulturelle sentret i Toscana, samt de i Nord-Italia (Siena, Pisa, Urbino, Mantova og Ferrara) mistet innflytelse og ble politisk marginalisert. Krigene var et resultat av venetiansk innblandning i Fastlands-Italias politikk, men forårsaket også mer av dette. I løpet av krigen kom Venezia til å utvide seg helt til breddene av elven Adda. Konfliktene involverte resten av Italia i skiftende allianser, men kun i mindre sammenstøt. Venezia underla seg Verona i 1402, Padova i 1405, og resten av Øst-Lombardia (det venetianske terra ferma, «fastland») året etter. Før hadde Venezia kun vært en maritim makt, og dens tidligere konflikt med Republikken Genova hadde blitt utelukkende utkjempet til sjøs. Den skiftende motvekten i krigen var Firenze som vekslet mellom å støtte Venezia og Milano. Først var de alliert med Venezia mot Milano, men senere allierte de seg med Francesco Sforza mot den voksende trusselen Venezia. Freden i Lodi, undertegnet i 1454, førte til 40 år med fred i Nord-Italia da venetianske interesser endret seg. Det var en gjensidig avtale om ikke-aggresjon mellom de fem nye italienske maktene som og ble kalt «Den italiske liga». Selv om gnisningene mellom Milano og Napoli skapte uro i området, holdt freden seg helt fram til utbruddet av de italienske kriger i 1494, da Milano kalte inn kongen av Frankrike for å hevde sine krav over Kongedømmet Napoli.

Krigene i Lombardia betegner en rekke konflikter mellom Republikken Venezia og Hertugdømmet Milano, samt deres respektive allierte. Krigene var en maktkamp over hegemoniet i Nord-Italia. Krigene ble utkjempet i fire større felttog, som blant annet ødela økonomien i Lombardia, og svekket Republikken Venezia. Krigene varte fra 1423, helt til Freden i Lodi ble underskrevet i 1454.Gjennom krigenes gang ble Italia politisk omstrukturert: fra mange små konkurrerende kommuner og italienske bystater vokste det seg frem fem store stater som ville utgjøre Italia gjennom hele 1400-tallet og frem til de italienske kriger ved begynnelsen av 1500-tallet. Disse var: Republikken Firenze, Kirkestaten, Republikken Venezia, Hertugdømmet Milano, og Kongedømmet Napoli. Det viktige kulturelle sentret i Toscana, samt de i Nord-Italia (Siena, Pisa, Urbino, Mantova og Ferrara) mistet innflytelse og ble politisk marginalisert. Krigene var et resultat av venetiansk innblandning i Fastlands-Italias politikk, men forårsaket også mer av dette. I løpet av krigen kom Venezia til å utvide seg helt til breddene av elven Adda. Konfliktene involverte resten av Italia i skiftende allianser, men kun i mindre sammenstøt. Venezia underla seg Verona i 1402, Padova i 1405, og resten av Øst-Lombardia (det venetianske terra ferma, «fastland») året etter. Før hadde Venezia kun vært en maritim makt, og dens tidligere konflikt med Republikken Genova hadde blitt utelukkende utkjempet til sjøs. Den skiftende motvekten i krigen var Firenze som vekslet mellom å støtte Venezia og Milano. Først var de alliert med Venezia mot Milano, men senere allierte de seg med Francesco Sforza mot den voksende trusselen Venezia. Freden i Lodi, undertegnet i 1454, førte til 40 år med fred i Nord-Italia da venetianske interesser endret seg. Det var en gjensidig avtale om ikke-aggresjon mellom de fem nye italienske maktene som og ble kalt «Den italiske liga». Selv om gnisningene mellom Milano og Napoli skapte uro i området, holdt freden seg helt fram til utbruddet av de italienske kriger i 1494, da Milano kalte inn kongen av Frankrike for å hevde sine krav over Kongedømmet Napoli. == Se også == Venezia#Historie Italias historie == Referanser ==

Krigene i Lombardia betegner en rekke konflikter mellom Republikken Venezia og Hertugdømmet Milano, samt deres respektive allierte. Krigene var en maktkamp over hegemoniet i Nord-Italia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Riksreformene

2023-02-04

Riksreformene

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Tysk-romerske rike']

Riksreformene (tysk: Reichsreform) er navnet gitt til forsøkene i det 15- og 16-århundre i det tysk-romerske keiserriket ved å endre grunnloven (tysk: Verfassungsordnung) for å innfri kravene til en moderne stat ved å gi keiserriket et forent styre enten under riksstanden (tysk: Reichsstände) eller under keiserens makt.

Riksreformene (tysk: Reichsreform) er navnet gitt til forsøkene i det 15- og 16-århundre i det tysk-romerske keiserriket ved å endre grunnloven (tysk: Verfassungsordnung) for å innfri kravene til en moderne stat ved å gi keiserriket et forent styre enten under riksstanden (tysk: Reichsstände) eller under keiserens makt. == Kilder == Karl Zeumer: Quellensammlung zur Geschichte der deutschen Reichsverfassung in Mittelalter und Neuzeit. Andre utvidede versjon. Mohr, Tübingen,1913. (Full tekst hos Wikisource) Lorenz Weinrich (ed.): Quellen zur Reichsreform im Spätmittelalter = De reformando regni Teutonici statu in medioaevo posteriore fontes selectae. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt, 2001, ISBN 3-534-06877-7 (Ausgewählte Quellen zur deutschen Geschichte des Mittelalters 39).

Riksreformene (tysk: Reichsreform) er navnet gitt til forsøkene i det 15- og 16-århundre i det tysk-romerske keiserriket ved å endre grunnloven (tysk: Verfassungsordnung) for å innfri kravene til en moderne stat ved å gi keiserriket et forent styre enten under riksstanden (tysk: Reichsstände) eller under keiserens makt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Inger_Liv_Bjerkreim_Nilsen

2023-02-04

Inger Liv Bjerkreim Nilsen

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1988', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske langrennsløpere', 'Kategori:Norske motbakkeløpere', 'Kategori:Norske orienteringsløpere', 'Kategori:Norske triatleter', 'Kategori:Personer fra Kristiansand kommune']

Inger Liv Bjerkreim Nilsen (født 12. april 1988 i Kristiansand) er en norsk motbakke-, langrenns- og orienteringsløper, samt triatlet, som har representert Bækkelagets Sportsklub, Lillehammer Orienteringsklubb, Rustad Idrettslag og Team United Bakeries, og er søsteren til landslagsløperne Vegard Bjerkreim Nilsen og Betty Ann Bjerkreim Nilsen.Bjerkreim Nilsen har blant annet vunnet Norseman, Oslos Bratteste, Skåla Opp, Marka Rundt, Fagervann Opp og Holmenkollmarsjen to ganger.

Inger Liv Bjerkreim Nilsen (født 12. april 1988 i Kristiansand) er en norsk motbakke-, langrenns- og orienteringsløper, samt triatlet, som har representert Bækkelagets Sportsklub, Lillehammer Orienteringsklubb, Rustad Idrettslag og Team United Bakeries, og er søsteren til landslagsløperne Vegard Bjerkreim Nilsen og Betty Ann Bjerkreim Nilsen.Bjerkreim Nilsen har blant annet vunnet Norseman, Oslos Bratteste, Skåla Opp, Marka Rundt, Fagervann Opp og Holmenkollmarsjen to ganger. == Langrenn == Under Ski-NM 2007 på Meråker tok Bjerkreim Nilsen sølvmedalje på stafetten for Bækkelagets Sportsklub, sammen med søsteren Betty Ann Bjerkreim Nilsen og Siri Halle. Bjerkreim Nilsen ble tatt ut i troppen til U23-VM på ski 2009 i franske Praz de Lys, hvor hun endte på 23.-plass under 10 kilometer klassisk og to dager senere på 20.-plass under 15 kilometer jaktstart. 12. mars 2009 debuterte Bjerkreim Nilsen i verdenscupen i langrenn under sprinten i Trondheim, hvor hun endte på en 49.-plass i prologen og to dager senere på 35.-plass på tremila. Hun endte på en 7.-plass under Vasaloppet 2014; 9 minutter og 13 sekunder bak vinneren Laila Kveli. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Inger Liv Bjerkreim Nilsen – FIS (langrenn)

| fødested = Kristiansand, Norge

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Montenegro debuterte som selvstendig nasjon i Junior Eurovision Song Contest i 2014, da konkurransen ble holdt på Malta. I 2005 deltok landet som en del av Serbia og Montenegro.

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8sterrepublikk

2023-02-04

Søsterrepublikk

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Franske klientstater under Napoleon', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Søsterrepublikk (fransk: république sœur) er en fransk betegnelse for statsformer som ble etablert av republikanske regjeringer eller støttet av den første franske republikk i tiden under revolusjonskrigene (1792-1802). Idealene som ble fremmet av det franske Nasjonalkonventet og Maximilien Robespierre i løpet av perioden var det folkets herredømme, styrt av loven, og med representativt demokrati. Republikanerne lånte også ideer og verdier fra whiggismen (parlamentets overherredømme, ikke monarkiets enevelde), praktisert av det engelsk Whigpartiet, og i stor grad overtatt av amerikanske patrioter i de tretten koloniene hvor det ble kjent som republikanisme. Oxford English Dictionary definerte denne politiske ideologien som «moderat eller antikvert liberalisme». Også opplysningsfilosofene var en innflytelse.

Søsterrepublikk (fransk: république sœur) er en fransk betegnelse for statsformer som ble etablert av republikanske regjeringer eller støttet av den første franske republikk i tiden under revolusjonskrigene (1792-1802). Idealene som ble fremmet av det franske Nasjonalkonventet og Maximilien Robespierre i løpet av perioden var det folkets herredømme, styrt av loven, og med representativt demokrati. Republikanerne lånte også ideer og verdier fra whiggismen (parlamentets overherredømme, ikke monarkiets enevelde), praktisert av det engelsk Whigpartiet, og i stor grad overtatt av amerikanske patrioter i de tretten koloniene hvor det ble kjent som republikanisme. Oxford English Dictionary definerte denne politiske ideologien som «moderat eller antikvert liberalisme». Også opplysningsfilosofene var en innflytelse. == Historisk bakgrunn == === Maktpolitikk === Den franske republikken støttet og aktivt oppmuntret spredningen av republikanske prinsipper i Europa, men like viktig var rent realpolitiske årsaker. Søsterrepublikkene var virkemidler for å kontrollere okkupert landområder gjennom en blanding av fransk og lokal makt som klientstater. Opprettelsen av republikanske regjeringer fremmet nasjonalisme over monarki, hovedsakelig bourbonerne og habsburgere. Den franske sikkerhetspolitikken på 1700-tallet ble formulert ved å utnytte den indre tyske rivaliseringen i kombinasjon med «familiepakten» med bourbonske Spania, og den såkalte «barrière de l'est», en allianse med annenrangs makter i øst, Sverige, Polen og Det osmanske rike, for å skape en motbalanse til østerrikske habsburgveldet og senere det russiske keiserdømmet. Den franske revolusjonen provoserte fiendskap mellom Østerrike og Frankrike, og ga en ny og forsterket fiendskap og rivalisering mellom Storbritannia og Frankrike. Begge disse konfliktene var drivkraften til at den franske republikken søkte å legge andre- og tredjerangs statsmakter i Vest-Europa inn under sin maktinnflytelse. Et av svarene til at Frankrike ikke lenger var i stand til å balansere Østerrike og Russland i øst var å bygge ut sitt hegemoni i vest ved å annektere østerrikske Nederlandene og Rhinland, og deretter opprette en kjede av «søsterrepublikker» langs Frankrikes grenser, hva som nå er Nederland, Belgia, Sveits og deler av Italia.Opprettelsen av faktiske søsterrepublikker var resultatet av militære omstendigheter: militære seirer, okkupasjoner, og påfølgende samarbeid mellom franske generaler, medlemmer av Nasjonalkonventet som reiste sammen med de franske hærene, franske diplomater, og lokale pro-franske, eller i det miste lokale pro-republikanske patrioter. === Det republikanske ideal === I Frankrike var revolusjonær republikanisme delvis basert på å begrense korrupsjon og grådighet som de revolusjonære så på som endemisk i samtiden, men lettere å begrense i en folkelig republikk. En oppriktig og rettskaffen borger var en som ignorerte økonomisk kompensasjon og tok en forpliktelse til å stå imot og utrydde korrupsjon. Republikken var hellig, og derfor var det en nødvendighet å tjene staten på et sant representativt vis, overse egeninteresse og den enkeltes vilje. Republikanisme krevde tjeneste av de som var villig til oppgi sine egeninteresser for det felles gode. I henhold til Bernard Bailyn, «Bevarelse av friheten hvilte på folkets mulighet til å opprettholde effektive maktovervåking over de som utøvde makt og derav i den siste analysen støttet seg på folkets årvåkenhet og moralske motstandskraft.» Rettskafne borgere måtte være sterke forkjempere av friheten og utfordre korrupsjon og grådighet i regjeringen. Idealet om den rettskafne borgeres plikter ble selve fundamentet i den amerikanske revolusjon,Den franske revolusjon hadde til hensikt å oppta og legemliggjøre disse grunnleggende idealene og eksportere dem til resten av Europa. Imidlertid var de fleste av de franske søsterrepublikkene relativt kortvarige. Da den revolusjonære republikken ble Napoléon Bonapartes keiserrike ble de ofte annektert og underlagt den franske nasjonen eller ble en direkte fransk klientstat. == Søsterrepublikker i Italia == Republikken Alba (1796) gjenerobret av Kongedømmet Sardinia Republikken Pescara (1799) Den partenopeiske republikk (1799) gjenerobret av Sanfedisti for Kongedømmet Sicilia Den romerske republikk (1798–1800) endte med gjenopprettelsen av Kirkestaten Republikken Ancona (1797–1798) - ble en del av Den romerske republikk Republikken Tiberina (1798–1799) - ble en del av Den romerske republikk Republikken Lémanique (1798) - ble en del av Den helvetiske republikk Den subalpinske republikk (1802) - annektert til Det franske keiserriket Den liguriske republikk (1796–1805) - annektert til Det franske keiserriket Den italienske republikk (1802–1805) - omformet til Napoleons italienske republikk Den cisalpinske republikk (1797–1802)omformet til Den italienske republikk Den cispadanske republikk (1796–1797) omgjort til Den cisalpinske republikk Republikken Bologna (1796) - annektert til Den cispadanske republikk Republikken Bergamo (1797) - dannet Den cisalpinske republikk Den transpadanske republikk (1797) - dannet Den cisalpinske republikk Republikken Crema (1797) - dannet Den cisalpinske republikk Republikken Brescia (1797) - dannet Den cisalpinske republikk == Andre søsterrepublikker == Republikken Bouillon (1794–1795) Republikken Raurakia (tysk: Raurakische Republik; fransk: Republique Rauracienne) revolusjonær fransk republikk i Basel (1792–1793) Mainzrepublikken - revolusjonær fransk republikk i Rheinhessen og Pfalz (1793) Den bataviske republikk (1795–1806) - Nederland Cisrhenianske republikk (1797) - Tyskland Republikken Connacht (1798) - fulgte med Humberts irske ekspedisjon som støttet under det irske opprøret 1798 Den helvetiske republikk (1798–1803) - Sveits Republikken Danzig (1807–1814) De illyriske provinser (1809) == Se også == Satellittstat Kolonialisme Den franske revolusjon Napoleonskrigene == Referanser == == Litteratur == Harouel, Jean-Louis (1997): Les républiques sœurs, Paris, Presses Universitaires de France, coll. Que sais-je ?, ISBN 2-13-048004-7

Søsterrepublikk (fransk: république sœur) er en fransk betegnelse for statsformer som ble etablert av republikanske regjeringer eller støttet av den første franske republikk i tiden under revolusjonskrigene (1792-1802). Idealene som ble fremmet av det franske Nasjonalkonventet og Maximilien Robespierre i løpet av perioden var det folkets herredømme, styrt av loven, og med representativt demokrati.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pipin_av_Italia

2023-02-04

Pipin av Italia

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 8. juli', 'Kategori:Dødsfall i 810', 'Kategori:Fødsler i 777', 'Kategori:Italienske monarker', 'Kategori:Langobardiske konger', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Pipin (fransk: Pépin; tysk: Pippin; italiensk: Pipino; født april 777, død 8. juli 810), født Karloman, var sønn av Karl den store og var konge av langobardene i nordlige Italia (781–810) under sin fars autoritet, således underlagt Frankerriket. Pipin var sønn av Karl den store, konge av Frankerriket. Han ble opprinnelig døpt Karloman i Roma, men ble senere gitt det kongelige navnet Pipin. Han ble kronet som konge av langobardene, også referert til som konge av Italia, og styrte de italienske regionene under sin fars autoritet. Pipin hadde flere døtre og en sønn, Bernard, alle utenfor ekteskap, men Bernard ble anerkjent av Karl den store og etterfulgte sin far som konge av Italia.

Pipin (fransk: Pépin; tysk: Pippin; italiensk: Pipino; født april 777, død 8. juli 810), født Karloman, var sønn av Karl den store og var konge av langobardene i nordlige Italia (781–810) under sin fars autoritet, således underlagt Frankerriket. Pipin var sønn av Karl den store, konge av Frankerriket. Han ble opprinnelig døpt Karloman i Roma, men ble senere gitt det kongelige navnet Pipin. Han ble kronet som konge av langobardene, også referert til som konge av Italia, og styrte de italienske regionene under sin fars autoritet. Pipin hadde flere døtre og en sønn, Bernard, alle utenfor ekteskap, men Bernard ble anerkjent av Karl den store og etterfulgte sin far som konge av Italia. == Liv og virke == === Bakgrunn === Pipin var den andre sønnen til Karl den store og hans andre hustru Hildegard. Han ble døpt Karloman i Roma, men da hans eldre bror Pipin (kalt for pukkelryggen grunnet en skavank) forrådte sin far og ble forvist, ble det kongelige navnet Pipin (navnet på hans bestefar) gitt til Karloman. Etter at Lombardia i nordlige Italia ble erobret i 781 ble Pipin kronet av pave Hadrian I med langobardenes tradisjonelle jernkrone (tradisjonen hevdet at et jernbånd på innsiden var hamret ut av en nagl fra Kristi kors), på italiensk hetende La Corona Ferrea, og styrte de italienske besittelsene under sin fars autoritet. === Konge === Pipin var aktiv som hersker av Lombardia og medvirket på å utvide Frankerriket. I 791 marsjerte han med en hær inn i dalføret til elven Drava og herjet Pannonia mens hans far marsjerte langs Donau og inn i avarenes område. Karl den store forlot denne krigføringen året etter for å ta seg av et saksisk opprør i hva som i dag er nordlige Tyskland. Pipin og hertug Erik av Friuli fortsatte imidlertid for å angripe avarernes ringformede bygdeborger. Deres store festning, avarernes «hovedstad», ble erobret to ganger. Krigsbyttet ble sendt til Karl den store i Aachen som brukte det for å belønne sine tilhengere med rike gaver.Et seiersdikt, De Pippini regis Victoria Avarica, ble komponert etter at Pipin hadde tvunget den avariske khagan til å underkaste seg i 796. Dette diktet ble komponert av en anonym dikter, antagelig en geistlig, ved Verona, Pipins hovedstad etter 799 og som var et senter for den karolingiske renessanselitteraturen i Italia. Et annet dikt, Versus de Verona, også kjent som Carmen Pipinianum, skrevet en gang rundt 795 og 806 i Verona, hyllet også Pipin. Codex Gothanus, et manuskript fra rundt 830, har en historie av langobardene som hyller Pipins krig mot Benevento og hans frigjøring av Korsika fra muslimenes undertrykkelse.Pipin hadde også en langvarig og ikke vellykket beleiring av Venezia i 810. Byen og dens viktige havn var lojal mot Konstantinopel og Østromerriket. Beleiringen varte i seks måneder og Pipins hær ble herjet av sykdom grunnet de lokal våtområdene og ble til sist tvunget til å trekke seg tilbake. Noen få måneder senere døde Pipin, den 8. juli 810.I henhold til Einhard, Karl den stores biograf, ga kong Karl «et påfallende bevis på sin faderlige hengivenhet på den tiden av Pipins død: han utnevnte [sin] sønnesønn til å etterfølge Pipin, og fikk sønnedøtre oppfostret blant sine egne døtre. Da hans sønner og hans døtre døde var han ikke så kjølig som kunne være forventet av hans bemerkelsesverdige sterke sinn, for hans hengivenhet var ikke mindre sterk, og det bevegde ham til tårer.» === Etterkommere === Pipin hadde en eller flere elskerinner, men deres navn er ikke kjent med sikkerhet, og deres opphav er ikke gitt i noen pålitelig kilde, skjønt det har blitt forsøkt sluttet at det var en kvinne ved navn Bertha og kan ha vært en datter av Vilhelm av Gellone, greve av Toulouse. Det vil ha vært et godt parti d Vilhelm var en av hans fars mest trofaste hærførere. Pipin etterlot seg en sønn, Bernard, og fem døtre, Adelaide, Atula, Guntrada, Berthaid og Theoderada, som alle er nevnt av Einhard. Alle døtrene, bortsett fra den eldste, ble født mellom 800 og Pipins død. Alle unntatt Adelaide og Tetrada døde før deres bestefar i 814. Adelaide ble gift med Lambert I av Nantes (død 836), og Tetrada ble gift med Adelaides stesønn Lambert II av Nantes (død 852). Pipin var forventet å arve en tredjedel av sin fars store rike, men døde før sin far. Langobardenes jernkrone ble gitt videre, på Karl den stores anmodning, til Pipins illegitime sønn Bernard, mens Frankerriket i sin helhet, unntatt Italia, ble arvet av Pipins yngre bror Ludvig den fromme, den eneste av Karl den stores sønner som overlevde ham. == Referanser ==

Pipin (fransk: Pépin; tysk: Pippin; italiensk: Pipino; født april 777, død 8. juli 810), født Karloman, var sønn av Karl den store og var konge av langobardene i nordlige Italia (781–810) under sin fars autoritet, således underlagt Frankerriket.

https://no.wikipedia.org/wiki/Fjodor_Sjaljapin

2023-02-04

Fjodor Sjaljapin

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Basser', 'Kategori:Dødsfall 12. april', 'Kategori:Dødsfall i 1938', 'Kategori:Fødsler 1. februar', 'Kategori:Fødsler i 1873', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Kazan', 'Kategori:Russiske operasangere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Fjodor Ivanovitsj Sjaljapin (russisk: Фёдор Иванович Шаляпин, født 13. desember 1873 i Kazan i Russland, død 12. april 1938 i Paris) var en russisk operasanger. Sjaljapin var den mest feirede bassangeren i verden i første halvdel av 1900-tallet.

Fjodor Ivanovitsj Sjaljapin (russisk: Фёдор Иванович Шаляпин, født 13. desember 1873 i Kazan i Russland, død 12. april 1938 i Paris) var en russisk operasanger. Sjaljapin var den mest feirede bassangeren i verden i første halvdel av 1900-tallet. == Liv og virke == === Bakgrunn === Foreldrene til Fjodor Sjaljapin var fattige bønder. Han fikk ingen regelbunden skolegang og bare i liten grad musikals trening. Men han fikk en åpning og trening i og med at han ble kirkekorsanger. === Sanger === År 1894 debuterte han i Tbilisi som yppersteprest i Giuseppe Verdis opera Aida, og spilte senere rollen på Mariinskijteateret i St. Petersburg. I 1896 ble han invitert til en privatdrevet operascene i Moskva, der han framstilte hovedrollene i Boris Godunov og Ivan den grusomme. I 1901 reiste Sjaljapin til Vest-Europa. Han sang så på operascenen La Scala i Milano, og fra 1907 ved operahuset Metropolitan i New York City. Her fikk han ikke den helt store suksessen og reiste derfor i 1908 til operaen i Paris. De kommende årene var han engasjert på de store scenene i Moskva og St. Petersburg. Sjaljapin reiste på turne rundt om i Sovjetunionen siste gang i 1921. Siden turnerte han ikke der, ettersom han mislikte det nye politiske maktapparatets fremferd. En opptreden i New York samme år fikk store følger. Han ble da værende i byen og sang der i seks sesonger. I 1926 reiste han på turne i Australia, før han forflyttet seg til Covent Garden i London. Ved siden av sitt russiske repertoar framstilte han Mefistofeles i Faust, Don Basilio, Leporello i Don Giovanni og kong Filip i Don Carlos av Verdi. Sjaljapin var stor av vekst og sang med en mørk, kraftfull bass. Han var en av de første sangerne som la vekt på å gi en dypere psykologisk forståelse av de figurene han framstilte i operaene. Hans fremste egenskap som sanger var den dramatiske intensitet han fremkalte, som lenge bare Maria Callas og få andre oppnådde. I 1910 fikk Sjaljapin i Monte Carlo hovedrollen i urfremføringen av Don Quixote av Jules Massenet. I 1933 spilte han hovedrollen i tre filmer regissert av Georg Wilhelm Pabst, Don Quixote. Alle filmene var bygd over samme manuskript og samme kulisser, men skuespillerne, utenom Sjaljapin, og språkføringen var på henholdsvis engelsk, fransk og tysk. Sjaljapin var den mest celebre bassangeren i verden i første halvdel av 1900-tallet. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Feodor Chaliapin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Feodor Chaliapin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons (en) Fjodor Sjaljapin på Internet Movie Database (sv) Fjodor Sjaljapin i Svensk Filmdatabas (da) Fjodor Sjaljapin på Filmdatabasen (fr) Fjodor Sjaljapin på Allociné (en) Fjodor Sjaljapin på AllMovie (en) Fjodor Sjaljapin hos The Movie Database (en) Fjodor Sjaljapin på Discogs (en) Fjodor Sjaljapin på MusicBrainz Fjodor Schaljapin singt: Вниз по матушке по Волге

Fjodor Ivanovitsj Sjaljapin (russisk: Фёдор Иванович Шаляпин, født 13. desember 1873 i Kazan i Russland, død 12.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Aserbajdsjan debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2012 i Amsterdam i Nederland med sangen «Girls and Boys (Dünya Sənindir)», framført på aserbajdsjansk og engelsk av duoen og . Bidraget ble valgt gjennom en nasjonale finale, arrangert av den aserbajdsjanske kringkasteren İctimai Televiziya.

https://no.wikipedia.org/wiki/Wolfgang_Klafki

2023-02-04

Wolfgang Klafki

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 24. august', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 1. september', 'Kategori:Fødsler i 1927', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske pedagoger']

Wolfgang Klafki (født 1. september 1927 i Węgorzewo (tysk: Angerburg) i Polen, død 24. august 2016 i Marburg) var en kjent tysk dannelsespedagog.

Wolfgang Klafki (født 1. september 1927 i Węgorzewo (tysk: Angerburg) i Polen, død 24. august 2016 i Marburg) var en kjent tysk dannelsespedagog. == Biografi == Etter den andre verdenskrig begynte Klafki på sin lærerutdanning i Hannover og arbeidet som lærer i grunnskolen i Lindhorst og Ludersfeld fra 1948 til 1952. Han hadde en demokratisk undervisningsstil, og han brukte mye tid på den enkelte elev. Seinere arbeidet han som forskningsassistent i Münster og Hannover. Og fra 1963 til han ble pensjonert i 1992 underviste han som professor ved Philipps-Universität Marburg. Han har også fått flere utmerkelser som æresdoktor. == Klafkis pedagogiske didaktikkteori == På 1800-tallet ble dannelsesbegrepet oppfattet både material og formalt, hvor det materiale har med selve innholdet å gjøre, mens det formale går på personlige kvaliteter, som evnen til å tenke, uttrykke seg, løse problemer, tenke kritisk osv. Klafki brukte uttrykket den kategoriale dannelsesteorien, og med det mente han at didaktikken må være åpen for praksis. Den kategoriale dannelsesteori stiller særlige krav til utvelgelse av stoff og innhold som skal avspeile en større helhet. På den måten forsøkte han å oppnå en dobbelsidig dannelsesprosess. Klafki mente kulturen åpner seg for elevene i den materiale dannelsesteorien, og på den andre siden vil det formale aspektet få elevene til å åpne seg for dette kulturelle innholdet. Når begge disse dannelsesteorier forenes, får man den kategoriale dannelsesteorien, hvor elevene bygger sine egne kritiske konstruksjoner og foretar selektive utvalg. I Klafkis tenkning om dannelsesbegrepet inngår et kritisk konstruktivt element. Wolfgang Klafki systematiserer tradisjonene i danningshistorien i to hovedkategorier formale danningsteorier og materiale danningsteorier: 1. I de materiale dannelsestradisjoner spiller kulturen en absolutt verdi, og når man tar inn over seg dette kulturinnholdet, blir man dannet. En slik tenking fører til at dannelsesinnholdet blir hovedsaken, og man danner statiske mennesker som blir enige om hva som er verdifulle kulturprodukter. Å være dannet blir ut fra en slik tenkning synonymt med å ha tilegnet seg en bestemt kunnskap eller tenkemåte.2. De formale danningsteoriene legger ikke vekten på innholdet, men på virkningen det har på barnets åndelige krefter, utvikling av kritisk tenkning estetisk sans, moralsk vurdering, eller rett og slett evnen til å lære eller skaffe seg informasjon. En dannelsestenkning som legger vekt på personlig vekst og utfoldelse er i hovedsak formal.En finner ikke disse to formene i rendyrkede fenomener i skolehistorien. Men en av disse kategoriene har preget pedagogisk tenkning i ulike perioder på en slik måte at vi kan si at den er hovedsakelig enten formal eller material. Når lærere sier at de ikke legger så stor vekt på hva elevene skal lære, men mer på at de skal lære å samarbeide, omgåes hverandre og trives i et hyggelig miljø, hevder og praktiserer de den formale dannelse. På den andre side er det et typisk trekk for material dannelse om læreren hevder alle elever i norsk skole må kjenne til de fire store forfatterne i norsk litteratur. == Kategorial dannelse == Ut fra disse to hovedkategoriene presenterer Klafki en tredje: den kategoriale dannelsen. Han har kritiske innvendinger til alle tidligere teorier, men ser likevel at de har noe å bidra med i forhold til en rekonstruksjon av danningsbegrepet. Han kritiserer mest de ensrettede sidene ved teoriene. Selv ønsker Klafki å fornye begrepet danning ved å legge vekt på det dialektiske forholdet mellom elementer fra de ulike danningsteoriene. Og med det mener han at mennesket utvikles i en vekselvirkning med omgivelsene, en dialektikk mellom det subjektive (elevens personlige livserfaringer) og det objektive (virkeligheten, slik den forstås i det faglige innholdet) i undervisningen. Når den objektive siden knytter seg til den subjektive siden, dvs. får betydning for eleven, er det snakk om danning. Han viser i sine skrifter at den kategoriale dannelsen ikke er en syntese eller en sammensetning av formal og material dannelse, men at det er en helt annen dannelsestenking. Klafkis forslag til å definere lyder: Dannelse kaller vi det fenomenet som vi umiddelbart kan oppleve enheten mellom et objektivt (materialt) og et subjektivt (formalt) moment ved hjelp av, i vår egen opplevelse eller i forståelsen av andre mennesker (Klafki, 1996:192).Klafki bruker uttrykket «dobbeltsidig åpning»: «Denne dobbeltsidige åpning skjer på den objektive siden ved at innhold av allmenn, kategorial avklarende art blir synlig, på subjektsiden gjennom at det åpner seg allmenn innsikt, opplevelser og erfaringer» (Klafki, 1996: 193). Slik fremstår danning som betydning og forståelse.Dannelsen er avhengig av at man har lært om noe, men like avhengig av at man har lært av noe slik at man har tilegnet seg en ny tenkemåte, væremåte eller blikk på verden. Det er et poeng hos Klafki at man ikke kan lære alt innenfor et utdanningssystem, og at det heller ikke er mengden av kunnskap som er det viktige i dannelsesprosessen. Men det er viktig å velge ut allmenne kunnskaper som kan lage strukturer og overføringsverdi. Klafki kaller dette eksemplarisk undervisning og læring. == Referanser == == Litteratur == Wolfgang Klafki: "Kategorial dannelse" i E.L. Dale (red): Skolens undervisning og barnets utvikling (Ad Notam Gyldendal 1996)

Wolfgang Klafki (født 1. september 1927 i Węgorzewo (tysk: Angerburg) i Polen, død 24.

https://no.wikipedia.org/wiki/Det_langobardiske_kongerike

2023-02-04

Det langobardiske kongerike

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Langobarder', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 568', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 774', 'Kategori:Tidligere monarki i Europa']

Det langobardiske kongerike (latin: regnum Langobardorum), senere Kongedømmet over [hele] Italia (latin: regnum totius Italiae), var en tidlig middelalderstat etablert av langobardene, et germansk folkeslag med opphav fra Skandinavia, på Den italienske halvøy mellom 568–569. Kongen var tradisjonelt valgt ut blant de gjeveste aristokratene – hertugene – og alle forsøk på å etablere en arverekke feilet. Kongedømmet var delt i forskjellige hertugdømmer, styrt av semi-autonome hertuger, som igjen var delt opp i gastalder på bynivå. Hovedstaden til kongedømmet og sentret for politikk var Pavia.Langobard-invasjonen møtte motstand i Østromerriket, som hadde beholdt kontroll over mye av halvøya fram til 700-tallet. Eksarkatet Ravenna og Hertugdømmet Roma skilte de nordlige hertugdømmene, eller Langobardia major, fra de to større sydlige hertugdømmene Spoleto og Benevento, som utgjorde Langobardia minor. På grunn av dette skillet var de sørlige hertugdømmene mer selvstyrte enn de mindre nordlige hertugdømene.Langobardene tok gradvis til seg romerske titler, navn og tradisjoner. Innen Paulus Diaconus' tid hadde langobardernes språk, klesdrakt og hårstil forsvunnet. Opprinnelig var langobardene arianere, og var mot paven både religiøst og politisk. Innen slutten av 600-tallet hadde nærmest alle konvertert til katolisisme. Konflikten med Vatikanet fortsatte derimot, og var delaktig i deres makttap mot frankerne, som erobret kongedømmet i 774. Karl den store, frankernes konge, tok til seg tittelen «langobardenes konge», men klarte aldri å oppnå kontroll over Benevento. Et mindre regnum Italiae, en arverekke av langobardene, fortsatte å eksistere i århundrer. Den såkalte Jernkronen av Lombardia, som kan ha blitt laget i det langobardiske Italia så tidlig som 600-tallet, fortsatte å krone Italias konger helt frem til Napoléon Bonaparte.

Det langobardiske kongerike (latin: regnum Langobardorum), senere Kongedømmet over [hele] Italia (latin: regnum totius Italiae), var en tidlig middelalderstat etablert av langobardene, et germansk folkeslag med opphav fra Skandinavia, på Den italienske halvøy mellom 568–569. Kongen var tradisjonelt valgt ut blant de gjeveste aristokratene – hertugene – og alle forsøk på å etablere en arverekke feilet. Kongedømmet var delt i forskjellige hertugdømmer, styrt av semi-autonome hertuger, som igjen var delt opp i gastalder på bynivå. Hovedstaden til kongedømmet og sentret for politikk var Pavia.Langobard-invasjonen møtte motstand i Østromerriket, som hadde beholdt kontroll over mye av halvøya fram til 700-tallet. Eksarkatet Ravenna og Hertugdømmet Roma skilte de nordlige hertugdømmene, eller Langobardia major, fra de to større sydlige hertugdømmene Spoleto og Benevento, som utgjorde Langobardia minor. På grunn av dette skillet var de sørlige hertugdømmene mer selvstyrte enn de mindre nordlige hertugdømene.Langobardene tok gradvis til seg romerske titler, navn og tradisjoner. Innen Paulus Diaconus' tid hadde langobardernes språk, klesdrakt og hårstil forsvunnet. Opprinnelig var langobardene arianere, og var mot paven både religiøst og politisk. Innen slutten av 600-tallet hadde nærmest alle konvertert til katolisisme. Konflikten med Vatikanet fortsatte derimot, og var delaktig i deres makttap mot frankerne, som erobret kongedømmet i 774. Karl den store, frankernes konge, tok til seg tittelen «langobardenes konge», men klarte aldri å oppnå kontroll over Benevento. Et mindre regnum Italiae, en arverekke av langobardene, fortsatte å eksistere i århundrer. Den såkalte Jernkronen av Lombardia, som kan ha blitt laget i det langobardiske Italia så tidlig som 600-tallet, fortsatte å krone Italias konger helt frem til Napoléon Bonaparte. == Se også == Det italienske kongeriket (tysk-romerske riket) == Referanser ==

{{Infoboks tidligere land2

https://no.wikipedia.org/wiki/Alex_Horwath

2023-02-04

Alex Horwath

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Ljungskile SK', 'Kategori:Fotballspillere for New York Red Bulls', 'Kategori:Fotballspillere for SK Brann', 'Kategori:Fotballspillere fra USA', 'Kategori:Fødsler i 1987', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Utenlandske fotballspillere i Norge']

Alexander Stephen Horwath (født 27. mars 1987) er en amerikansk fotballspiller som for tiden er klubbløs.

Alexander Stephen Horwath (født 27. mars 1987) er en amerikansk fotballspiller som for tiden er klubbløs. == Karriere som klubbspiller == === SK Brann === Horwath, som har spilt profesjonell fotball for en rekke klubber i USA, samt for svenske Ljungskile SK, signerte 9. januar 2015 for SK Brann. Kontrakten løper ut etter 2016-sesongen. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Alex Horwath – Major League Soccer (en) Alex Horwath – Transfermarkt (en) Alex Horwath – Soccerway (en) Alex Horwath – FBref «Alex Horwath», profil på SK Branns hjemmeside

| fsted = Woodbine, Maryland, USA

https://no.wikipedia.org/wiki/Hertugd%C3%B8mmet_Benevento

2023-02-04

Hertugdømmet Benevento

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 571', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1081', 'Kategori:Tidligere hertugdømmer']

Hertugdømmet Benevento, og senere Fyrstedømmet Benevento var det sørligste langobardiske hertugdømmet i Italia. Det var basert rundt byen Benevento, sentralt beliggende i Sør-Italia. Hertugdømmet var i praksis selvstyrt og bare i regjeringstiden til Grimoald I av Benevento og kongene fra Liutprand var hertugdømmet nært knyttet til langobardernes kongedømme. Etter kongedømmets fall var området værende en reststat og var de facto selvstendig de neste trehundre årene, selv om det var delt etter 849.En er ikke sikker på hvordan og når hertugdømmet oppstod, men enkelte historikere mener det skjedde i 571. Uansett var Zotto den første hertugen, som ledet en langobardisk styrke på fart nedover langs Campania-kysten. Etterfølgerne til Zotto, som Arechis, tok flere områder fra Østromerriket, blant annet Capua og Crotone, før de plyndret Amalfi. Napoli klarte de derimot ikke å innta. Etter hans regjeringstid hadde bare Østromerriket Napoli, Amalfi, Gaeta, Sorrento og enden av Calabria, i tillegg til kystbyene i Puglia igjen i Italia. I 680 ble det fred mellom hertugdømmet og Østromerriket.Da Karl den store erobret langobardernes kongerike i 773 ble hertug Arechi II opphøyet til fyrste under det nye Frankerriket som kompensasjon for at noen av områdene hans var tilbakelevert Kirkestaten. I 1022 erobret Henrik II både Capua og Benevento, men reiste tilbake etter at han ikke klarte å ta Trioa. Normannerne kom til Sør-Italia i løpet av denne perioden og Robert Guiscard erobret Benevento i 1053 etter keiser Henrik III hadde gitt sin tillatelse, og overrakte fyrstedømmet til paven og Kirkestaten.

Hertugdømmet Benevento, og senere Fyrstedømmet Benevento var det sørligste langobardiske hertugdømmet i Italia. Det var basert rundt byen Benevento, sentralt beliggende i Sør-Italia. Hertugdømmet var i praksis selvstyrt og bare i regjeringstiden til Grimoald I av Benevento og kongene fra Liutprand var hertugdømmet nært knyttet til langobardernes kongedømme. Etter kongedømmets fall var området værende en reststat og var de facto selvstendig de neste trehundre årene, selv om det var delt etter 849.En er ikke sikker på hvordan og når hertugdømmet oppstod, men enkelte historikere mener det skjedde i 571. Uansett var Zotto den første hertugen, som ledet en langobardisk styrke på fart nedover langs Campania-kysten. Etterfølgerne til Zotto, som Arechis, tok flere områder fra Østromerriket, blant annet Capua og Crotone, før de plyndret Amalfi. Napoli klarte de derimot ikke å innta. Etter hans regjeringstid hadde bare Østromerriket Napoli, Amalfi, Gaeta, Sorrento og enden av Calabria, i tillegg til kystbyene i Puglia igjen i Italia. I 680 ble det fred mellom hertugdømmet og Østromerriket.Da Karl den store erobret langobardernes kongerike i 773 ble hertug Arechi II opphøyet til fyrste under det nye Frankerriket som kompensasjon for at noen av områdene hans var tilbakelevert Kirkestaten. I 1022 erobret Henrik II både Capua og Benevento, men reiste tilbake etter at han ikke klarte å ta Trioa. Normannerne kom til Sør-Italia i løpet av denne perioden og Robert Guiscard erobret Benevento i 1053 etter keiser Henrik III hadde gitt sin tillatelse, og overrakte fyrstedømmet til paven og Kirkestaten. == Se også == Langobardkongedømmet == Referanser ==

{{Infoboks tidligere land2

https://no.wikipedia.org/wiki/Gastald

2023-02-04

Gastald

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Langobarder', 'Kategori:Myndigheter']

Gastald (latin: «gastaldus» eller «castaldus», italiensk; «gastaldo» eller «guastaldo») var en langobardstatsmann som styrte over deler av kongelige domener (gastalder) med sivil-, og lovgivende makt.

Gastald (latin: «gastaldus» eller «castaldus», italiensk; «gastaldo» eller «guastaldo») var en langobardstatsmann som styrte over deler av kongelige domener (gastalder) med sivil-, og lovgivende makt. == Referanser ==

Gastald (latin: «gastaldus» eller «castaldus», italiensk; «gastaldo» eller «guastaldo») var en langobardstatsmann som styrte over deler av kongelige domener (gastalder) med sivil-, og lovgivende makt.Encyclopædia BritannicaCalisse, Carlo: A History of Italian Law, Volum 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Storelva_(Loppa)

2023-02-04

Storelva (Loppa)

['Kategori:21°Ø', 'Kategori:70°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Loppa']

Storelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den renner fra Sandlandsvatnet til Sandlandsfjorden ved Sandland. Elva er 3,1 kilometer lang (10,4 km regnet fra øverste kilde).

Storelva er ei elv i Loppa kommune i Finnmark. Den renner fra Sandlandsvatnet til Sandlandsfjorden ved Sandland. Elva er 3,1 kilometer lang (10,4 km regnet fra øverste kilde). == Referanser ==

| munning = Sandlandsfjorden ved Sandland

https://no.wikipedia.org/wiki/Mo_i_Rana

2023-02-04

Mo i Rana

['Kategori:14°Ø', 'Kategori:66°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Bosetninger i Rana', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Havnebyer i Norge', 'Kategori:Mo i Rana', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder ISBN-feil', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel']

Mo i Rana (sørsamisk: Måefie, umesamisk: Måhvie) er en by som er administrasjonssenter i Rana kommune på Helgeland i Nordland. Kommunestyret vedtok bystatus i 1997. Byen Mo i Rana hadde 21 036 innbyggere per 6. oktober 2020 og består av tettstedene Mo og Hauknes. Mo er den fjerde største byen i Nord-Norge; de tre største er Tromsø, Bodø og Harstad. Fra 1923 til 1964 var Mo i Rana et ladested og også en egen bykommune.

Mo i Rana (sørsamisk: Måefie, umesamisk: Måhvie) er en by som er administrasjonssenter i Rana kommune på Helgeland i Nordland. Kommunestyret vedtok bystatus i 1997. Byen Mo i Rana hadde 21 036 innbyggere per 6. oktober 2020 og består av tettstedene Mo og Hauknes. Mo er den fjerde største byen i Nord-Norge; de tre største er Tromsø, Bodø og Harstad. Fra 1923 til 1964 var Mo i Rana et ladested og også en egen bykommune. == Geografi, historie og virksomhet == === Beliggenhet === Mo i Rana ligger innerst ved Ranfjorden, sør for Saltfjellet og polarsirkelen. Ranelva, som er Nordlands nest lengste vassdrag, har sitt utløp i byen. Utenfor bykjernen finner vi Langneset på sørsiden og Båsmoen og Ytteren på nordsiden av Ranfjorden. Øst for bykjernen ligger Gruben på sørsiden og Selfors på nordsiden av Ranelva. === Byens betydning i distriktet === Siden 1964 har byen vært hovedsete for Rana kommune, som er den største kommunen i Nordland og den fjerde største i Norge. Mo i Rana er en av fire byer på Helgeland; de tre andre er Mosjøen, Brønnøysund og Sandnessjøen. Den er også en av tre industribyer i Nordland, sammen med Narvik og Mosjøen. Den 1. januar 1838 ble Mo sete i Mo herred, som frem til 13. mars 1839 også omfattet Sør-Ranen sogn (senere Hemnes herred). Fra 1. januar 1923 til 31. desember 1963 var Mo også en selvstendig bykommune. Siden 1. januar 1964 har den vært administrativt sentrum i Rana kommune. == Næringsliv og arbeidsplasser == Mo i Rana ble tidligere ofte omtalt som «Jernverksbyen», hvor Norsk Jernverk var en hjørnesteinsbedrift. I byens industrihistorie har også virksomheter som DIOC, Rana Gruber, og Norsk Koksverk hatt en sentral plass. I dag finner det meste av industrivirksomheten sted i Mo Industripark, med Celsa Armeringsstål og Elkem som sentrale foretak. Siden 1989 har byen gjennomgått en omfattende omstilling, og markedsføres nå som «Polarsirkelbyen». Nasjonalbiblioteket, NRKs lisensavdeling, Statens innkrevingssentral og NAF Helgeland befinner seg i Mo i Rana. Av private aktører kan nevnes EVRY Mo i Rana, to sparebanker, fire kjøpesentre, fire hoteller og en rekke andre foretak innenfor transport, handel og turisme. Etter åpningen av Campus Helgeland i 2013 er byen også blitt en studentby. === Idrettsliv og kulturliv === Sagbakken stadion ble åpnet i 2009 og brukes av de lokale fotballklubben Rana fk. Hoppbakken Fageråsbakken befinner seg i Langneset, og eies av Mo Skilag. Skillevollen idrettspark ligger på Båsmoen. Det innbefatter Skillevollen alpinsenter med to hoppbakker, skiskytterarena, lysløype og en bakke for barn. Idrettshallen Ranahallen inneholder en 3 500 m² storstue for idrett og kommersielle messer, innbefatter svømmehallen Moheia bad. Utenfor hallen er det en utendørs kunstgressbane med fjernvarme. Kulturelle aktiviteter ivaretas av Rana museum, Kinoteateret, Nordland Teater og Åarjelhsaemien Teatere (sørsamisk teater), såvel som av musikkfestivaler og en rekke foreninger og lag. === Infrastruktur === Byen er et kommunikasjonssentrum og et møtepunkt for transportårer. E6 passerer gjennom byen, nordover til Bodø (229 km), og sørover til Mosjøen (87,9 km) og Trondheim (477,5 km). Øst for bykjernen møtes E6 og riksvei 12 (Rv12); der skifter Rv12 navn til Europavei 12 og knytter byen sammen med Sverige og Finland. Østover er det ca 40 km til riksgrensen, 97,4 km til Hemavan og 473,6 km til Umeå, før veien fortsetter med ferje over til Vasa, og videre til Helsingfors (1013 km). I vestlig retning skifter Rv12 navn til fylkesvei 17, populært kalt «kystriksvegen», og gir vegforbindelse med Helgelandskysten. Det er 68 km til Nesna og 96,9 km til Kilboghamn i Rødøy kommune. == Etymologi == Mo er et utbredt og gammelt gårdsnavn, som flere steder er blitt til navn på sokn eller bygder. Det kommer fra norrønt mór, pluralis móar, som betyr «mo» eller «tørr sandslette». Det var opprinnelig navnet på en gård på stedet, og har gjennom historien forekommet i flere ulike former: Møe og Moe i 1567, Mou i 1610, Moe i 1614, Moen og Moenn i 1661 og Mo i 1666. Gården omtales under manntallet i 1666 som Mo i Raens fiering, i Helgeland prosti, i Alstahaug prestegjeld. I 1723 og senere brukes navnene Moe og Mo.Det pågår i 2021 navnesak for å vedta offisiell skrivemåte av bynavnet på samisk. Flere varianter har vært i bruk, på sørsamisk: Måefie/Måehvie, umesamisk: Måhvie/Måhfie, eldre: Mååfie/Mååfe og nordsamisk: Muoffi. Betydningen av ordet Rana er mer usikker. I 1500- og 1600-årene ble navnet skrevet Radenn, Rade, Raenn, Raen (1666) eller Ran [ra:´n]. Ran var dativ-formen av Rana (nominativ), men ble brukt som nominativ, hvorav navnet Ranen oppstod (1731). Navnet Rana ble tatt i bruk av den lokale administrasjonen i 1920. 'Rana' kan være avledet av det norrøne elvenavnet Raðund. Raðr betyr snar, rask, snøgg, radig, og knyttes til Ranelva, men det kan også henvise til strømmen i Ranfjorden. Elvenavnet Radantia (idag Rednitz) i Tyskland har en beslektet urindoeuropeisk opprinnelse i *rodhos, «elveløp». == Geografi == Langs jernbanen på sjøsiden ligger den gamle bydelen på Moholmen samt et område som på 1990-tallet ble fylt ut og bebygd med Fjordgården hotell, Statens innkrevingssentral, TAG systems, Byporten kjøpesenter og boliger. På den andre siden av jernbanen ligger byens sentrum, med kjøpesentre, rådhus og gågater. Sistnevnte er for en stor del oppvarmet med fjernvarme fra stålverket i byen. Det er vegforbindelse nordover over Saltfjellet til Fauske og Bodø, sørover til Mosjøen og Trondheim, mot vest til Nesna, og mot øst over Umbukta til Sverige. Flyplass på Røssvoll, 11 km fra sentrum. == Historie == Navnet Rana stammer antagelig fra norrønt raðr som betyr snar, rask, snøgg. Muligens på grunn av strømmen i fjorden. Alternativt kan navnet ha samisk opprinnelse, eventuelt knyttet til det mytologiske sagnet om Rana-Niejta. Fra gammelt av er Mo et handelssentrum på Helgeland. Det har vært jordbruk siden jernalderen, selv om kysten ble ryddet og bebodd før innlandet. Bergverk og utførsel av nordlandsbåter og fangstprodukter har vært basisen for handelen. De rike fangst- og bergverkområdene rundt ga grunnlag for en sped byutvikling samt et klebersteinbrudd av betydning på Alteren, på vestsiden av Ranfjorden. Etter 1730-årene var det sommerstid et samemarked på Mo. I 1770-årene ble det fast handel, og i 1860 fikk L.A. Meyer ved kongelig reskript rett til å drive landhandel. Handelsaktiviteten blomstret etter hvert opp. Rundt 1880 står L.A.Meyer Skipsekspedisjon årlig for utskiping av ca. 800 båter, som i hovedsak er produsert i Rana. Firmaet mottok ett år et parti på 24 000 ryper fra Tärnaområdet. Rypene gikk i hovedsak til eksport til England. Strekningen fra Mo til Umbukta ble bygd ferdig som vinterveg i 1883 mens mellomriksvegen ble ikke ferdig på svensk side før i 1939. Under felttoget i Norge i 1940 ble det landsatt britiske styrker i Mo i Rana for å stoppe de framrykkende tyske styrkene. Den 1. mai ble en britisk jager satt inn for å bevokte kysten. I tillegg kom ett britisk uavhengig kompani direkte fra Storbritannia til Mo den 3. mai. Dette kompaniet var en del av Operasjon Scissors Force. «20-30-årene var preget av arbeidsledighet og mye fattigdom. Mange hadde nødsarbeid og de som arbeidet i Mofjellet var privilegerte. Her var det også bedre betalt. Den beste driftsperioden før krigen var fra 1937 til 1940. Under krigen ble gruvene drevet av tyskerne i en periode fra 1941 til 1943. L.A.Meyer var en viktig instans i nærings- og kulturlivet i Rana før krigen og presten var en ivrig forkjemper for fullføringen av Nordlandsbanen,» minnes mangeårig stortingsrepresentant og lokalpolitiker i Rana, Per Karstensen.Rana er rik på jernmalm og elektrisk kraft, noe som var betydningsfullt for etableringen av industri. Gruvedrift ble etablert i Dunderland Iron Ore Company (1902–1947), Rana Gruber (1937–), Norsk Jernverk (1946–1988) og Norsk Koksverk (1964–1988). Disse var dominerende for sysselsettingen i byen, medførte etablering av «Dunderlandsbanen» og utskipingshavn. Det var ca. 3 200 ansatte på det meste på jernverket alene. Befolkningsveksten ble nærmest eksplosiv på kort tid på grunn av etableringen av tungindustrien. På 1950-tallet skjedde Operasjon Asfalt. Bare i Mo ble myndighetenes representanter fysisk hindret i å fjerne levninger av sovjetiske krigsfanger fra kirkegården. Det russiske gravstedet på kirkegården i Mo i Rana er det eneste som er bevart i opprinnelig stand. Flere byster av for byen historisk betydningsfulle skikkelser står plassert i sentrum; Nordlandsbanens far, prest Ole Tobias Olsen, anleggsarbeideren og agitatoren Hans Berntsen, og «samenes apostel» Thomas von Westen, som var sentral for grunnleggingen av Mo kirke og sameskolen på Mo, utenfor Mo kirke. === Bykommunen Mo (1923–1963) === ==== Kommunestyret til Mo bykommune ==== Mo herred (1839), senere kalt Mo kommune (1853), ble i 1923 delt i de to kommunene Nord-Rana og Mo. Mellom 1923 og 1963 var Mo en bykommune. Mo kommunestyre befant seg i strandgata i Mo sentrum, og er idag en vernet bygning. Bygningen var opprinnelig hvit. I den venstre fløyen var det et bibliotek. Kommunestyret holdt til i høyre del, mens kemneren i Mo hadde sitt kontor i loftsetasjen. === Folketall i bykommunen === Folketall i daværende Mo kommune før sammenslåingen == Samferdsel == === Vei === E6 går gjennom byen og har tilknyttingsveier (gjennom RV12) til kystriksveien og Europavei 12 starter her og går til Helsingfors, Finland gjennom Sverige. === Jernbane === Nordlandsbanen nådde Mo i Rana i mars 1942 og stasjonen er i dag en del av Nordlandsbanen mellom Trondheim og Bodø. Dagens jernbanebygning ble åpnet 22. september 1990. Banen passerer først langs fjorden og deler deretter byen i to, for deretter å løpe inn mot Dunderlandsdalen og Saltfjellet. === Fly === Det er daglige avganger fra Mo i Rana lufthavn, Røssvoll med Widerøe til Bodø, Mosjøen og Trondheim. I 2017 vedtok Stortinget bygging av ny Mo i Rana lufthavn, Fagerlia på Steinbekkhaugen som også kan ta ned større fly fra Norwegian og SAS. == Samfunn == Mo i Rana er et handelssentrum med rundt 200 handelsbedrifter. Mye av sentrum er nybygget de siste tiårene, inklusivt et oppvarmet gågatenett. Gode kommunikasjonsmuligheter, både moderne vegnett, jernbane og flyplass. == Utdanning og media == I Rana er det 10 barneskoler, én ungdomsskole og to tiårige skoler. De tre videregående skolene Moheia, Kongsvegen og Mjølan, er i dag slått sammen til én videregående skole, Polarsirkelen videregående skole. I tillegg er Campus Helgeland en avdeling av Nord universitet. Den eneste avisen på Mo var lenge den tidligere arbeiderpartiavisen og idag A-presseavisen Rana Blad. Høsten 2017 ble det imidlertid startet opp en ny nettavis i byen, Rana No. I tillegg finnes også egen lokalradio, Radio Rana NRK Nordland har et lokalkontor i byen med to ansatte. == Næringsliv == I perioden 1946–1988 var Norsk Jernverk den dominerende industriplass i byen og regionen. Befolkningen i kommunene Mo og Nord-Rana økte fra ca. 8 000 til 20 000 fram mot 1960. Etter omstillingen fra 1988 til 1991 er de ulike delene av virksomheten videreført i Mo Industripark med ca. 110 bedrifter og 2335 ansatte (september 2015). En rekke statlige institusjoner er etablert i Mo i Rana, blant annet Nasjonalbiblioteket, NRKs lisensavdeling, og Statens innkrevingssentral. Også privat næringsliv finnes utenfor industriparken, med ledende bedrifter som Evry, og fem kjøpesentre; (AMFI MEYER/AMFI Domus, COOP OBS! og Byporten er de største), og en rekke handels- og servicebedrifter. == Severdigheter == Havmannen == Kultur og aktiviteter == Flere kulturinstitusjoner ligger i byen med Vitensenter Nordland er et populærvitenskapelig opplevelses- og læringssenter innen matematikk, naturvitenskap og teknologi. Rana museum dekker lokal industrihistorie og naturliv. Nordland Teater ble stiftet i 1979, og er fylkets ledende teaterinstitusjon, med base i sentrum av Mo i Rana. Rana kommunale kino er en moderne 2-sals kino som ligger i sentrum Åarjelhsaemien Teatere har siden 1985 arbeidet med det sørsamisk kulturuttrykk. Havmanndagene arrangeres årlig i mai. === Festivaler og musikk === Sommertreff Mo Hornmusikk Båsmo & Ytteren Skolekorps Smeltedigelen Verket Rød Snø == Sport == Det er flere idrettslag, hvor Mo Idrettslag og IL Stålkameratene tradisjonelt har dominert i fotball. Mo Idrettslag ligger for tiden i 4. divisjon, mens IL Stålkameratene spiller i 3. divisjon og Bossmo Ytteren holder til i 5. div. Gruben IL sammen med Selfors UL fikk nye kunstgressbaner i 2008. == Kjente ranværinger == Bjørn Alterhaug – jazzmusiker og komponist Stig Bang – forfatter og kulturpersonlighet Guttorm Guttormsen – komponist og musiker Tor Jacobsen – lokalhistorisk inspirert forfatter, tidligere journalist Inge Myrvoll – tidligere stortingsrepresentant og tidligere ordfører i Rana, SV Jan Ole Otnæs – en av grunnleggerne av Nordnorsk Jazzforum, nå festivalsjef ved Moldejazz Elin Nilsen – skiløper Tom Sandberg – tidligere kombinertløper Trond Sollied – tidligere fotballspiller, nå trener. Tor-Arne Strøm – stortingsrepresentant, Arbeiderpartiet Kim Arne Sletten – Roadracingfører Inger Blikra – Styrkeløft Lisa-Marie Karlseng Utland – Tidl. fotballspiller == Referanser == == Litteratur == Norges Offisielle Statistikk. VIII. 182: Folketellingen i Norge 1. desember 1930. Første hefte. Folkemengde og areal i Rikets forskjellige deler. Bebodde øier. Hussamlinger på landet., Utgitt av Det Statistiske Centralbyrå, Oslo, i kommisjon hos H. Aschehoug & Co, 1932 Norges Offisielle Statistikk XI, 2: Folketellingen i Norge 3. Desember 1946. Første hefte. Folkemengde og areal i de forskjellige deler av landet. Bebodde øyer. Hussamlinger., Statistisk sentralbyrå, utgitt i kommisjon hos H. Aschehoug & Co, Oslo, 1950 Norges Offisielle Statistikk XI 221: Folketellingen 1. Desember 1950. Tredje hefte. Folkemengden etter hovedyrke i de enkelte kommuner og fylker, Statistisk sentralbyrå, Oslo, 1956Frøholm, Anders (1965). Rana Bygdebok. Mo prestegjeld : gardshistorie. 1965, Mo sparebank, J. Skumdal & Søn Boktrykkeri, Oslo. Rygh, Oluf; Rygh, Karl; Bugge, Sophus (1904). Norske Elvenavne. Efter offentlig Foranstaltning udgivne med tilføiede Forklaringer av K. Rygh. I kommission hos Cammermeyers boghandel, Kristiania, 1904; nytrykk av Nabu Press, 2012. ISBN 1273595092 , ISBN 9781273595097. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Sandnes, Jørn; Stemshaug, Ola (1997). Norsk stadnamnleksikon. 4. utgave, 1997, Det Norske Samlaget, Oslo. ISBN 82-521-0544-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) == Eksterne lenker == moirana.com - lokal portal for Mo i Rana Forskning.no: Drømmen om det moderne Norge Grensehandel Bilder fra den gamle og nye Mo i Rana Nettutgaven av Rana Blad Rana Museum Vikafestivalen Radio Rana

Mo herred, fra 1853 kalt Mo kommune, er en tidligere kommune på Helgeland i Nordland. Kommunen ble opprettet 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nepalsk_skrift

2023-02-04

Nepalsk skrift

['Kategori:Nepal', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skriftsystemer fra Asia', 'Kategori:Stubber 2021-02', 'Kategori:Usorterte stubber']

Nepalsk skrift (nepal bhasa: नेपाल लिपि nepāl lipi), også kjent som nepāl ākhala og nepālāksara på sanskrit, er fellesbetegnelsen på en gruppe indiske skriftsystemer som er i bruk i Katmandudalen i Nepal. De har primært blitt brukt il å skrive nepal bhasa. Skriftsystemene var i omfattende bruk fra 900-tallet til tidlig på 1900-tallet, men har senere i stor grad blitt erstattet av devanagari. Mer enn 46 000 mauskripter skrevet med nepalsk skrift er hittil arkivert.I Nepals fjellregion har skriften blitt brukt til å skrive sanskrit, nepali, hindi, bengali og braj bhasa.. Den har blitt brukt til å skrive mantraer som begravelsesmarkører og på hellige steder i Japan fra eldgamle tider.De forskjellige formene for nepalsk skrift er: Ranjana Bhujimol Kunmolskrift Kwenmolskrift Golmolskrift Pachumolskrift Hinmolskrift Litumolskrift Prachalit nepalsk skrift

Nepalsk skrift (nepal bhasa: नेपाल लिपि nepāl lipi), også kjent som nepāl ākhala og nepālāksara på sanskrit, er fellesbetegnelsen på en gruppe indiske skriftsystemer som er i bruk i Katmandudalen i Nepal. De har primært blitt brukt il å skrive nepal bhasa. Skriftsystemene var i omfattende bruk fra 900-tallet til tidlig på 1900-tallet, men har senere i stor grad blitt erstattet av devanagari. Mer enn 46 000 mauskripter skrevet med nepalsk skrift er hittil arkivert.I Nepals fjellregion har skriften blitt brukt til å skrive sanskrit, nepali, hindi, bengali og braj bhasa.. Den har blitt brukt til å skrive mantraer som begravelsesmarkører og på hellige steder i Japan fra eldgamle tider.De forskjellige formene for nepalsk skrift er: Ranjana Bhujimol Kunmolskrift Kwenmolskrift Golmolskrift Pachumolskrift Hinmolskrift Litumolskrift Prachalit nepalsk skrift == Referanser ==

Nepalsk skrift (nepal bhasa: नेपाल लिपि nepāl lipi), også kjent som nepāl ākhala og nepālāksara på sanskrit, er fellesbetegnelsen på en gruppe indiske skriftsystemer som er i bruk i Katmandudalen i Nepal. De har primært blitt brukt il å skrive nepal bhasa.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ranjana

2023-02-04

Ranjana

['Kategori:Nepal', 'Kategori:Skriftsystemer fra Asia', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2018-05', 'Kategori:Usorterte stubber']

Rañjanā, også kalt newariskrift, kutila og lantsa,) er et skriftsystem av type abugida som ble utviklet på 1000-tallet. Skriften er en nepalsk skrift. Den er primært brukt til å skrive newari, men brukes også i klostre i India, Kina, Mongolia og Japan. Den blir vanligvis skrevet fra venstre mot høyre, mens avarten kutakshar skrives fra topp til bunn.. Den er også betraktet som en standardisert nepalsk kalligrafisk skrift.

Rañjanā, også kalt newariskrift, kutila og lantsa,) er et skriftsystem av type abugida som ble utviklet på 1000-tallet. Skriften er en nepalsk skrift. Den er primært brukt til å skrive newari, men brukes også i klostre i India, Kina, Mongolia og Japan. Den blir vanligvis skrevet fra venstre mot høyre, mens avarten kutakshar skrives fra topp til bunn.. Den er også betraktet som en standardisert nepalsk kalligrafisk skrift. == Referanser ==

Rañjanā, også kalt newariskrift, kutila og lantsa,Omniglot) er et skriftsystem av type abugida som ble utviklet på 1000-tallet.Jwajalapa Skriften er en nepalsk skrift.

https://no.wikipedia.org/wiki/Brian_Houghton_Hodgson

2023-02-04

Brian Houghton Hodgson

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Britiske ornitologer', 'Kategori:Dødsfall 23. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1894', 'Kategori:Fødsler 1. februar', 'Kategori:Fødsler i 1800', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra distriktet Cheshire East', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2019-09']

Brian Houghton Hodgson (født 1. februar 1800 i Lower Beech i Prestbury i Cheshire i England, død 23. mai 1894 i Alderley i Gloucestershire) var en engelsk naturhistoriker, etnolog og forsker innenfor buddhisme. Han tilbragte mange år i India og Nepal som britisk sivilarbeider. Han beskrev tallrike arter av fugler og pattedyr fra Himalaya, og flere fugler ble oppkalt etter ham eller andre, som f.eks. Edward Blyth. Han var en lærd innenfor emnet tibetansk buddhisme og skrev omfattende litteratur om lingvistikk og religion. Han var en motstander av britenes innføring av engelsk som undervisningsspråk i indiske skoler.

Brian Houghton Hodgson (født 1. februar 1800 i Lower Beech i Prestbury i Cheshire i England, død 23. mai 1894 i Alderley i Gloucestershire) var en engelsk naturhistoriker, etnolog og forsker innenfor buddhisme. Han tilbragte mange år i India og Nepal som britisk sivilarbeider. Han beskrev tallrike arter av fugler og pattedyr fra Himalaya, og flere fugler ble oppkalt etter ham eller andre, som f.eks. Edward Blyth. Han var en lærd innenfor emnet tibetansk buddhisme og skrev omfattende litteratur om lingvistikk og religion. Han var en motstander av britenes innføring av engelsk som undervisningsspråk i indiske skoler. == Referanser ==

Brian Houghton Hodgson (født 1. februar 1800 i Lower Beech i Prestbury i Cheshire i England, død 23.

https://no.wikipedia.org/wiki/Khenpo_Shenga

2023-02-04

Khenpo Shenga

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Dødsfall i 1927', 'Kategori:Fødsler i 1871', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nyingma', 'Kategori:Sakya', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2022-07', 'Kategori:Tibetanske buddhister']

Khenpo Shenga Rinpoche (født 1871, død 1927) var en prominent tibetansk lærd innenfor tradisjonene Nyingma og Sakya i tibetansk buddhisme. Han er kjent for sine kommentarer til de 13 primære tekstene i Nyingma, som nå har blitt standard. Han gjorde også mye for å revitalisere Rimebevegelsen og dens tendens til å vende tilbake til de indiske originaltekstene. Han lærte også tallrike lamaer i å betrakte seg som selvstendige lærere.

Khenpo Shenga Rinpoche (født 1871, død 1927) var en prominent tibetansk lærd innenfor tradisjonene Nyingma og Sakya i tibetansk buddhisme. Han er kjent for sine kommentarer til de 13 primære tekstene i Nyingma, som nå har blitt standard. Han gjorde også mye for å revitalisere Rimebevegelsen og dens tendens til å vende tilbake til de indiske originaltekstene. Han lærte også tallrike lamaer i å betrakte seg som selvstendige lærere. == Referanser ==

Khenpo Shenga Rinpoche (født 1871, død 1927) var en prominent tibetansk lærd innenfor tradisjonene Nyingma og Sakya i tibetansk buddhisme. Han er kjent for sine kommentarer til de 13 primære tekstene i Nyingma, som nå har blitt standard.

https://no.wikipedia.org/wiki/Schoenherria

2023-02-04

Schoenherria

['Kategori:Artikler uten artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1855', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Schoenherria er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Schoenherria er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore, rødbrune oldenborrer. Oversiden er mer eller mindre kledt med oppstående, smale, håraktige skjell, og overflaten virker noe fløyelsaktig. Dekkvingene har dype lengdefurer. == Levevis == Larvene lever i jorda der de eter på røtter. == Utbredelse == Slekten er utbredt i Sørøst-Asia. == Systematisk inndeling == Navnet er et homonym med snutebille-slekten Schoenherria Blanchard, 1853 og bør trolig endres da dette navnet er eldre og har prioritet. Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Schoenherria Burmeister, 1855 Schoenherria argus Burmeister, 1855 Schoenherria bhutanensis Frey, 1975 Schoenherria borneensis Brenske, 1894 Schoenherria brenskei Nonfried, 1906 Schoenherria carinata Moser, 1913 Schoenherria clypeata Heller, 1897 Schoenherria hastata Arrow, 1938 Schoenherria hispida Burmeister, 1855 Schoenherria kaorui Itoh, 1993 Schoenherria maculosa Brenske, 1896 Schoenherria mandarina (Sharp, 1876) Schoenherria palawana Moser, 1915 Schoenherria philippinica Brenske, 1894 Schoenherria rangunensis Brenske, 1899 Schoenherria squamulifera Brenske, 1897 Schoenherria vervex (Sharp, 1876) == Eksterne lenker == Bilde av Schoenherria argus Bilde av Schoenherria hastata Artikkelen har ingen egenskaper for arter i Wikidata

Schoenherria er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Dharmak%C4%81ya

2023-02-04

Dharmakāya

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Begreper i buddhismen', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Religionsstubber', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Stubber 2016-06']

Dharmakāya (sanskrit: धर्मकाय; tibetansk: ཆོས་སྐུ་, chö ku; Wylie: chos sku; kinesisk: 法身, pinyin: fǎshēn; koreansk: pǒpsin, japansk: hōsshin, vietnamesisk: pháp thân) eller dhammakāya (pali: धम्मकाय) er et teknisk begrep innenfor buddhismen som betyr «sannhetens kropp». Begrepet finnes i pālikanonen til Theravādaskolen, er dokumentert blant enkelte av de tidlige buddhistiske skolene, og brukes i hellige tekster tilhørende mahāyānabuddhismen så vel som i tibetanske Bön-tradisjoner. Innenfor mahāyānabuddhistiske skoler er dharmakāya den høyeste av «de tre kroppene» (trikāya) til Buddha. Det representerer det umanifesterte og «ufattelige» (अचिन्त्य, acintya) aspektet av Buddhaene, det hvorfra alle utgår og vender tilbake etter deres nirvāṇa. Den er blitt beskrevet som «legemet til sannheten selv, uten noen spesifikk, begrenset form, hvori Buddha er identifisert med den spirituelt oppladede naturen til alt som eksisterer.» Når Buddhaene opptrer i visjoner, ikler de seg sambhogakāya som er den andre kroppen. Nirmāṇakāya («transformasjonslegemet») er den skapte kroppen i tid og rom, hvorved de kommer til syne i denne verden. Prajñāpāramitāsūtraene og Tathāgatagarbhasūtraene i gammel indisk tradisjon, så vel som den moderne dhammakayabevegelsen i Thailand, betrakter dharmakāya som det sanne selvet til Buddha, som er nærværende i alle vesener.

Dharmakāya (sanskrit: धर्मकाय; tibetansk: ཆོས་སྐུ་, chö ku; Wylie: chos sku; kinesisk: 法身, pinyin: fǎshēn; koreansk: pǒpsin, japansk: hōsshin, vietnamesisk: pháp thân) eller dhammakāya (pali: धम्मकाय) er et teknisk begrep innenfor buddhismen som betyr «sannhetens kropp». Begrepet finnes i pālikanonen til Theravādaskolen, er dokumentert blant enkelte av de tidlige buddhistiske skolene, og brukes i hellige tekster tilhørende mahāyānabuddhismen så vel som i tibetanske Bön-tradisjoner. Innenfor mahāyānabuddhistiske skoler er dharmakāya den høyeste av «de tre kroppene» (trikāya) til Buddha. Det representerer det umanifesterte og «ufattelige» (अचिन्त्य, acintya) aspektet av Buddhaene, det hvorfra alle utgår og vender tilbake etter deres nirvāṇa. Den er blitt beskrevet som «legemet til sannheten selv, uten noen spesifikk, begrenset form, hvori Buddha er identifisert med den spirituelt oppladede naturen til alt som eksisterer.» Når Buddhaene opptrer i visjoner, ikler de seg sambhogakāya som er den andre kroppen. Nirmāṇakāya («transformasjonslegemet») er den skapte kroppen i tid og rom, hvorved de kommer til syne i denne verden. Prajñāpāramitāsūtraene og Tathāgatagarbhasūtraene i gammel indisk tradisjon, så vel som den moderne dhammakayabevegelsen i Thailand, betrakter dharmakāya som det sanne selvet til Buddha, som er nærværende i alle vesener. == Referanser == == Litteratur == Ray, Reginald A. (2002). Secret of the Vajra World: The Tantric Buddhism of Tibet (World of Tibetan Buddhism, Vol. 2). Shambhala; 23. juli 2002. ISBN 1607416328. ISBN 978-1570629174. Rinpoche, Khenchen Thrangu (2003). Pointing Out the Dharmakaya. Snow Lion Publications; 23. september 2003. ISBN 1559392037. ISBN 978-1559392037.

Dharmakāya (sanskrit: धर्मकाय; tibetansk: ཆོས་སྐུ་, chö ku; Wylie: chos sku; kinesisk: 法身, pinyin: fǎshēn; koreansk: pǒpsin, japansk: hōsshin, vietnamesisk: pháp thân) eller dhammakāya (pali: धम्मकाय) er et teknisk begrep innenfor buddhismen som betyr «sannhetens kropp». Begrepet finnes i pālikanonen til Theravādaskolen, er dokumentert blant enkelte av de tidlige buddhistiske skolene, og brukes i hellige tekster tilhørende mahāyānabuddhismen så vel som i tibetanske Bön-tradisjoner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Synagogen_i_Trondheim

2023-02-04

Synagogen i Trondheim

['Kategori:10,3°Ø', 'Kategori:1925 i Norge', 'Kategori:63°N', 'Kategori:Artikler hvor område hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor periode,arkitekturstil hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byggverk i Trondheim', 'Kategori:Kalvskinnet', 'Kategori:Religion i Trøndelag', 'Kategori:Religiøse byggverk fra 1925', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Synagoger i Norge']

Synagogen i Trondheim ligger i Arkitekt Christies gate 1b, og ble innviet i 1925, i en tidligere stasjonsbygning for den gamle Throndhjem stasjon. Bygningen ble tegnet av Georg Andreas Bull og ferdigstilt 1864 til åpningen av Trondhjem–Størenbanen. I 1884 ble den nedlagt som jernbanestasjon og senere kjøpt av Frelsesarméen. Det Mosaiske Trossamfund kjøpte bygningen i 1924, og etter omfattende ombyggingsarbeid ble den nye synagogen innviet tirsdag kveld den 13. oktober 1925. Samtidig ble den gamle synagogen i St. Jørgensveita nedlagt. Under andre verdenskrig ble synagogen konfiskert av de tyske okkupasjonsstyrkene i 1941 og brukt til forlegning, og det ble gjort mye skade på interiøret. Etter en omfattende reparasjon ble synagogen igjen innviet høsten 1947. I 1997 ble det jødiske museet åpnet i et rom i synagogebygningen. Restitusjonsfondet gjorde det mulig å utbedre bygningen, og fra sommeren 2000 ble det utført en omfattende restaurering og ominnredning av 1. etasje. Synagogen ble gjenåpnet i 2001 med bibliotek, multimediasenter og et kraftig opprustet jødisk museum.

Synagogen i Trondheim ligger i Arkitekt Christies gate 1b, og ble innviet i 1925, i en tidligere stasjonsbygning for den gamle Throndhjem stasjon. Bygningen ble tegnet av Georg Andreas Bull og ferdigstilt 1864 til åpningen av Trondhjem–Størenbanen. I 1884 ble den nedlagt som jernbanestasjon og senere kjøpt av Frelsesarméen. Det Mosaiske Trossamfund kjøpte bygningen i 1924, og etter omfattende ombyggingsarbeid ble den nye synagogen innviet tirsdag kveld den 13. oktober 1925. Samtidig ble den gamle synagogen i St. Jørgensveita nedlagt. Under andre verdenskrig ble synagogen konfiskert av de tyske okkupasjonsstyrkene i 1941 og brukt til forlegning, og det ble gjort mye skade på interiøret. Etter en omfattende reparasjon ble synagogen igjen innviet høsten 1947. I 1997 ble det jødiske museet åpnet i et rom i synagogebygningen. Restitusjonsfondet gjorde det mulig å utbedre bygningen, og fra sommeren 2000 ble det utført en omfattende restaurering og ominnredning av 1. etasje. Synagogen ble gjenåpnet i 2001 med bibliotek, multimediasenter og et kraftig opprustet jødisk museum. == Eksterne lenker == (en) Synagogue in Trondheim – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Det mosaiske trossamfunn, Trondheim Det jødiske museum i Trondheim - nettutstilling

Synagogen i Trondheim ligger i Arkitekt Christies gate 1b, og ble innviet i 1925, i en tidligere stasjonsbygning for den gamle Throndhjem stasjon. Bygningen ble tegnet av Georg Andreas Bull og ferdigstilt 1864 til åpningen av Trondhjem–Størenbanen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tollbodgaten_(T%C3%B8nsberg)

2023-02-04

Tollbodgaten (Tønsberg)

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Veier i Tønsberg']

Tollbodgaten (7-23, 14) er en 500 meter lang gate i sentrum av Tønsberg. Gaten starter i et lyskryss i Nedre Langgate, like ved Thon Hotel Brygga og Quality Hotel Klubben. Den ender i Jernbanegaten ved Stoltenbergparken. Deler av gaten tilhører fylkesvei 466. I Tollbodgaten 14 ligger Kockegården fra ca. 1790.

Tollbodgaten (7-23, 14) er en 500 meter lang gate i sentrum av Tønsberg. Gaten starter i et lyskryss i Nedre Langgate, like ved Thon Hotel Brygga og Quality Hotel Klubben. Den ender i Jernbanegaten ved Stoltenbergparken. Deler av gaten tilhører fylkesvei 466. I Tollbodgaten 14 ligger Kockegården fra ca. 1790. == Bildegalleri ==

| nrfra = 7

https://no.wikipedia.org/wiki/Achranoxia

2023-02-04

Achranoxia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1888', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Achranoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Achranoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore, brunlige oldenborrer med forholdsvis langstrakt kroppsform. Kroppen er kledt med smale, hårlignende skjell. Snuten er bredt spadeformet. == Utbredelse == Slekten er utbredt i Sentral-Asia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Achranoxia Kraatz, 1888 Achranoxia expallida (Semenov, 1935) Achranoxia koenigi (Brenske, 1888) Achranoxia peltzi (Semenov & Medvedev, 1936) Achranoxia planipalpis Reitter, 1902 Achranoxia semiflava (Kraatz, 1883) Achranoxia siazovi Reitter, 1913 Achranoxia transaralica (Semenov & Medvedev, 1936) Achranoxia turcomanica Nikolajev & Nikritin, 1973 Achranoxia varentzowi Semenov, 1897 == Eksterne lenker == (en) Achranoxia i Encyclopedia of Life (en) Achranoxia i Global Biodiversity Information Facility (en) Kategori:Achranoxia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Achranoxia – detaljert informasjon på Wikispecies Bilde av Achranoxia semiflava Bilde av Achranoxia transaralica

Achranoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_kommunale_kveldsrealskole_og_gymnas

2023-02-04

Oslo kommunale kveldsrealskole og gymnas

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Tidligere offentlige videregående skoler i Oslo', 'Kategori:Utdanningsinstitusjoner etablert i 1958']

Oslo kommunale kveldsrealskole og gymnas var en skole, som navnet sier kommunal og et gratis alternativ til elever som ikke hadde anledning til å ta høyere utdannelse ved private skoler. Skolen var en såkalt studentfabrikk. Skolen tok ikke inn elever under 18 år snittalderen på elevene i 1969 lå på 26 år.Skolen ble opprettet i 1958 og ble nedlagt på sytti-tallet. Den holdt til i lokalene til Hartvig Nissens skole på Frogner. Skolens elever avla eksamen som privatister.

Oslo kommunale kveldsrealskole og gymnas var en skole, som navnet sier kommunal og et gratis alternativ til elever som ikke hadde anledning til å ta høyere utdannelse ved private skoler. Skolen var en såkalt studentfabrikk. Skolen tok ikke inn elever under 18 år snittalderen på elevene i 1969 lå på 26 år.Skolen ble opprettet i 1958 og ble nedlagt på sytti-tallet. Den holdt til i lokalene til Hartvig Nissens skole på Frogner. Skolens elever avla eksamen som privatister. == Referanser ==

Oslo kommunale kveldsrealskole og gymnas var en skole, som navnet sier kommunal og et gratis alternativ til elever som ikke hadde anledning til å ta høyere utdannelse ved private skoler. Skolen var en såkalt studentfabrikk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Cryptotrogus

2023-02-04

Cryptotrogus

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1888', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Cryptotrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Cryptotrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore, avlange, rødbrune oldenborrer. Kroppen er mer eller mindre tett kledt med lyse skjell. == Utbredelse == Slekten er utbredt i Asia (Midtøsten, India, Sentral-Asia). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Cryptotrogus Kraatz, 1888 Cryptotrogus afghanus Balthasar, 1956 Cryptotrogus gallagheri Sabatinelli & Pontuale, 1998 Cryptotrogus kruppi Sabatinelli & Pontuale, 1998 Cryptotrogus mesopotamica Petrovitz, 1962 Cryptotrogus miksici Petrovitz, 1965 Cryptotrogus niveus (Hampe, 1852) Cryptotrogus orita Reitter, 1902 Cryptotrogus pajnii Mittal, 1979 Cryptotrogus paupera (Hampe, 1852) - ofte plassert i en slekt for seg, Microphylla Cryptotrogus weisei Kraatz, 1888 Cryptotrogus zarudniana Semenov & Medvedev, 1936 == Eksterne lenker == The Scarabs of the Levant - Cryptotrogus weisei (en) Cryptotrogus i Global Biodiversity Information Facility Cryptotrogus – detaljert informasjon på Wikispecies

Cryptotrogus er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/VM_i_skiorientering_2015

2023-02-04

VM i skiorientering 2015

['Kategori:Internasjonale mesterskap i 2015', 'Kategori:Internasjonale mesterskap i Norge', 'Kategori:Orientering i 2015', 'Kategori:Sport i Hamar', 'Kategori:Sport i Løten', 'Kategori:Sport i Norge i 2015', 'Kategori:Sportsarrangementer i Hedmark', 'Kategori:VM i skiorientering']

VM i Skiorientering ble arrangert på Budor fra 10. til 15. februar 2015.

VM i Skiorientering ble arrangert på Budor fra 10. til 15. februar 2015. == Resultater == === MIX-Sprintstafett === === Stafetter === === Sprint === === Mellomdistanse === === Langdistanse === == Medaljestatistikk == Grunnet en delt bronse mellom Norge og Russland er det delt ut en bronsemedalje mer enn antall sølv og antall gull. == Eksterne lenker == Offisiell hjemmeside (Engelsk)

VM i Skiorientering ble arrangert på Budor fra 10. til 15.

https://no.wikipedia.org/wiki/Cyphonoxia

2023-02-04

Cyphonoxia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1889', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Cyphonoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Cyphonoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore, rødbrune, litt blanke oldenborrer, kroppen mer eller mindre kledt med smale, lyse skjell. == Utbredelse == == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Cyphonoxia Reitter, 1889 Cyphonoxia brenskei Reitter, 1895 Cyphonoxia buettikeri Sabatinelli & Portuale, 1998 Cyphonoxia delhiensis Arnaud, 1988 Cyphonoxia gitashri Mittal, 1988 Cyphonoxia glasunowi (Semenov, 1897) Cyphonoxia haarlovi Petrovitz, 1955 Cyphonoxia kermanensis (Semenov-Tian-Shansky & Medvedev, 1936) Cyphonoxia kircheri Balthasar, 1930 Cyphonoxia maljuzhenkoi Zaitzev, 1928 Cyphonoxia praestabilis Reitter, 1889 Cyphonoxia tatianae (Semenov-Tian-Shansky & Medvedev, 1936) Cyphonoxia zarudnyi (Semenov-Tian-Shansky & Medvedev, 1936) Cyphonoxia zemindar (Sharp, 1876) == Eksterne lenker == Bilde av Cyphonoxia praestabilis (en) Cyphonoxia i Encyclopedia of Life (en) Cyphonoxia i Global Biodiversity Information Facility (en) Cyphonoxia hos NCBI (en) Kategori:Cyphonoxia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Cyphonoxia – detaljert informasjon på Wikispecies

Cyphonoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/T%C3%B8nsberg

2023-02-04

Tønsberg

['Kategori:10,4°Ø', 'Kategori:59,2°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med ikke-numeriske argumenter til formatnum', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Tidligere fergesteder i Vestfold', 'Kategori:Tønsberg']

Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad. Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene. Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende. Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune. Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet.

Tønsberg er en by, kommune og hovedsete for statsforvalterembetet i Vestfold og Telemark fylke. Med et innbyggertall på 54 580 (per 1. januar 2022) er den Norges tiende største byområde, mens kommunen, med et innbyggertall på 56 293 (per 1. januar 2020), er Norges syttende største. Kommunen grenser i vest mot kommunene Sandefjord og Larvik, i nord mot Horten og Holmestrand, og i sør mot Færder. Øst for Tønsberg ligger Oslofjorden og midtfjords grenser kommunen der mot Moss, Råde, Fredrikstad, Hvaler og Strömstad. Tønsberg var lenge en by med et svært begrenset areal, og bybebyggelsen gikk allerede på 1800-tallet ut over bygrensene, inn i kommunene Færder (tidligere Nøtterøy) og Sem. En byutvidelse i 1877 ga Tønsberg en stripe av Nøtterøy med viktige maritime industriarealer. I 1988 ble kommunene Tønsberg og Sem slått sammen. 1. januar 2020 slo Tønsberg og Re kommune seg sammen til nye Tønsberg kommune og er etter sammenslåingen den eneste kommunen i Vestfold som grenser til alle de andre Vestfold-kommunene. Tønsberg er en middelalderby og er regnet som Norges eldste by; ifølge Snorre var byen grunnlagt før år 871. Osebergskipet, Norges mest spektakulære arkeologiske funn, ble gravd fram i Slagendalen, og funnstedet, Oseberghaugen, er tilrettelagt for besøkende. Tønsberg var Vestfolds fylkeshovedstad frem til fylket ble avviklet 1. januar 2020. I dag huser Tønsberg ett av to fylkeshus i nye Vestfold og Telemark fylkeskommune. Tønsberg har store jordbruksarealer, og viktige våtmarker for fuglelivet. == Naturforhold == Fjellgrunnen i Tønsberg kommune er hovedsakelig tønsbergitt og rombeporfyr. Tønsbergitt er en rød variant av larvikitt, og brytes som denne til bygningsstein, men ikke i samme volum. Slottsfjellet, byens markante landemerke, består av rombeporfyr. Men for en stor del er fjellgrunnen i Tønsberg kommune skjult av løsmasser. Høyeste punkt i kommunen er Snippane på 399,6 moh. Arealene i Tønsberg kommune er for en stor del dekket av løsmasser, som dels er morenejord, dels leirjord avsatt på tidligere havbunn. Det store raet går gjennom Tønsberg. Raet har en eldre og en yngre del, og nettopp i Tønsbergområdet er avstanden mellom disse størst. Den eldste og ytterste delen går øst for Slagendalen, over Ringshaug, Føynland og Nøtterøy, mens den yngste og indre del av Ra-trinnet går gjennom den nordlige del av kommunen i stasjonsbyene Sem og Barkåker. Leirjordavsetningene er særlig dominerende vest og nord for raet. Her har små elver gravd seg dypt ned i løsmassene slik at det er dannet raviner, V-formede dalsøkk som er særlig typisk helt nord i kommunen. Elva Aulielva, Vestfolds nest største elv, renner ut i Semskilen og Byfjorden. Innen Tønsberg kommune er det store arealer verneverdige våtmarker som er viktige for fuglelivet, ikke minst som mellomlandingssted for trekkfugler. Presterødkilen ligger øst for byen og Ilene ligger vest, begge er vernet som naturreservater. Det er også ved en anledning observert delfin i byens havnområde. == Næringsliv == Tønsberg er i dag først og fremst den viktigste handelsbyen i fylket. Byen har også en rekke offentlige servicefunksjoner innen tjenesteyting og administrasjon. Midt i byen ligger Farmandstredet, byens store handelssenter med et stort antall butikker under samme tak, strategisk plassert sammen med byens busstasjon. Byen har også et omfattende uteliv, med restauranter og barer samlet ved Sjøbodkvartalet nederst mot kaia. Strøket i Tønsberg går fra Sjøbodkvartalet, forbi kjøpesenteret FOYN (tidligere City Shopping), over Tønsberg Torv, opp Torvgaten til Farmandstredet. Tønsberg by er et administrasjonssentrum for Vestfold med blant annet Statens Park, Sykehuset i Vestfold og flere skoler. Tønsberg er også hovedsete for en rekke statlige instanser, deriblant Sør-Øst politidistrikt, Valgdirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. I Tønsberg har Choice Hotels bygget et hotellkompleks som også fungerer som byens kulturelle storstue: Oseberg kulturhus. Flerbrukshuset er privat eiet, men har samtidig en betydelig scene for konserter, festspill, konferanser og messer. Tønsberg baserte lenge sitt næringsliv på hvalfangst, skipsfart og verkstedindustri tilknyttet virksomheten på sjøen. De tradisjonsrike skipsverftene ved Kaldnes Mekaniske Verksted og Jarlsø er nedlagt. Industrivirksomheten er ikke like omfattende som tidligere, men på Kaldnes har Grenland Group stor verkstedhall og leverer utstyr til oljevirksomheten. Tønsberg reperbane er byens eldste eksisterende bedrift, etablert i 1796; bedriften er fremdeles i drift på samme sted, men med nytt navn. Tidlig på 1900-tallet spesialiserte bedriften seg på produksjon av ståltau, wire. Byfjorden var aksen tidlig industrivirksomhet var sentrert om; også i Sem kommune var det industrivirksomhet langt tilbake, blant annet på Valløy. Her var landets største saltverk, Vallø saltverk etablert midt på 1700-tallet på kongelig insitament. På Valløy bygde Esso Norges første oljeraffineri som ble bombet av allierte fly noen dager før freden i 1945. Ikke langt unna Valløy, ligger Esso Norges oljeraffineri på Slagentangen med mange ansatte og stor omsetning. Essoraffineriet på Slagentangen ble satt i drift høsten 1960. Det er betydelig næringsmiddelindustri i Tønsberg, blant annet Norturas slakteri på Sem og Tinesmeieri samme sted. Det er få bønder i kommunen, men jordbruket er likevel av en viss størrelse, her er store sammenhengende jordbruksarealer som kan drives effektivt. Gårdene har også betydelig størrelse, og store arealer omkring Tønsberg brukes til grønnsakproduksjon. Findus fabrikken i Tønsberg konserverer noen av disse grønnsakene. Kommunen er en del av et press- og vekstområde i regionen og har derfor også betydelig anlegg- og byggevirksomhet. Med 10,1 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger (2018) er Tønsberg en av de byene i Norge med høyest CO2-utslipp per innbygger. Til sammenligning er dette 5,3 ganger så mye som Oslo med 1,9 tonn CO2-ekvivalenter per innbygger. == Innbyggere og tettsteder == Tønsberg og øya Nøtterøy i Færder kommune sør for byen er tett befolket, og tettstedet Tønsberg, slik det er definert av Statistisk sentralbyrå, omfatter et stort område med sammenhengende bebyggelse i de to kommunene, og rangeres som tettsted nummer 10 av 986 et i landet. Tettstedet hadde 54 580 innbyggere per 1. januar 2022. Av disse bodde 36 699 i Tønsberg kommune og 17 881 i Færder kommune. Fra Tønsberg sentrum er det sammenhengende bebyggelse nordover til Eik, østover til Tolvsrød, Vallø og Ringshaug, sørøstover til Råel og Husvik og på Nøtterøy sørover til Borgheim. De andre tettstedene i kommunen er Barkåker nord for byen med 1 803 innbyggere, den gamle stasjonsbyen Sem i vest med 2 706 innbyggere, Kirkevoll/Brekkeåsen med 939 innbyggere, Revetal/Bergsåsen med 2 441 innbyggere, Linnestad med 314 innbyggere, Gretteåsen med 214 innbyggere, Solerød med 546 innbyggere og Skjeggestadåsen med 771 innbyggere i nord. Tettstedet Åsgårdstrand ligger på grensa til Horten kommune og Vear på grensa til Sandefjord. I Vear tilhører et flertall av 3 708 innbyggere Tønsberg kommune. I Åsgårdstrand tilhører et mindretall av 58 innbyggerne Tønsberg kommune. Det er ellers nyere boligområder blant annet på Husøy, Ringshaug, Basbergrønningen, Bjelland og Hogsnesåsen, Kongsåsen, Olsrød, Kjellelia og Robergrønningen, samt Sandeåsen og Presterødåsen. Tolvsrød er et handelssentrum for østlige deler av kommunen. Tønsberg kommune har de siste årene hatt en folkevekst på over ni prosent. Tønsberg er sentrumskommune i Tønsbergregionen, den sentrale byregionen i Vestfold. Mange arbeidstakere i Tønsberg pendler til Oslo flere ganger i uken. Se også: Liste over Tønsbergs gater. == Klima == == Politikk == Se også utfyllende artikkel - Tønsberg - tidligere kommunestyrevalg === Kommunestyrevalget 2019 === == Historie == Ifølge Snorre ble byen grunnlagt før slaget i Hafrsfjord. Dersom dette var korrekt, ville Tønsberg vært Norges eldste by, grunnlagt før 872. Byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 1871. Mange har hatt tiltro til Snorres tidfesting, bl.a. fordi det ikke finnes så mange alternative skriftlige kilder. Det nøyaktige årstallet 871 er basert på årstallet for slaget i Hafrsfjord, 872, etter den islandske skalden Are Frodes kronologi fra 1100-tallet. Denne oppfatningen var dominerende inntil 1920-årene, da historikeren Halvdan Koht fremsatte en teori om at slaget foregikk nærmere år 900. I 1964 kom den islandske historikeren Olafia Einarsdottir frem til at den gamle islandske tidsregningen likevel stemte bedre. Dette har siden vært den mest benyttede metoden, om enn med noen justeringer. En alternativ oppfatning bygger på arkeologiske utgravinger som fra 1970-tallet er utført i byens eldre deler. Det er ikke funnet noe som kan bekrefte Snorres utsagn om Tønsbergs alder. Nyere boreprøver fra grunnen under sentrum av Tønsberg inneholdt bymessige kulturlag datert til 900-tallet.De eldste deler av byen Tønsberg er trolig vesentlig yngre enn 871. Snorre mente kanskje at Kaupang og Tønsberg var en og samme by. Dette er sannsynligvis heller ikke riktig. Trolig er det nærmere 200 år fra Kaupang ble fraflyttet til Tønsberg fikk urban karakter. Historisk kildekritikk mot Snorre er nødvendig, han skrev sin historie flere hundre år etter slaget i Hafrsfjord. Snorre bruker imidlertid termen «kaupstad», noe som vi med moderne uttrykk bør oversette med «handelsplass» heller enn «by». På Olav den helliges tid er det imidlertid mulig at Tønsberg var blitt mer av en by. Fortellingen om opplandskongen Rørek, som ble holdt fanget i Tønsberg av Olav i 1018, kan ha utspring i en mer pålitelig tradisjon. Rørek kom seg etterhvert til Island, hvor han kan ha vært med på å gi opphav til kunnskap om Tønsberg som by. Arkeologer har også funnet tegn til urban bebyggelse ved Slottsfjellet som kan stamme fra 1000-tallet.Det har vært antydet at ca. år 1100 kan være korrekt årstall for grunnleggelsen av byen Tønsberg. Tønsberg må uansett være grunnlagt før år 1135. På dette tidspunkt omtales byen første gang av en samtidskilde, den anglonormanniske historikeren Ordericus Vitalis. Tønsbergs politikere har vedtatt at Tønsberg skal markedsføres som landets eldste by. Fra 1191 finnes en beskrivelse av Tønsberg, forfattet av en dansk korsfarer som besøkte byen på veien mot Det hellige land. I denne skildringen fremstår Tønsberg som en by: Denne byen kan jeg skildre så meget nøyere da jeg oppholdt meg lenge i denne egnen og har lært å kjenne både skikke og bruk og naturforhold der på stedet. Det åpne havet strekker seg her i en vid bukt, som i mange slyngninger skiller øyene fra fastlandet. En av disse øyene heter Nøtterøy, den strekker seg opp mot byen slik at den lager en havn der. Selve byen er bygget langs strandkanten, og har en rekke brygger for skuter som kommer inn. Hav-fisk finnes det her i store mengder, mens der er mangel på ferskvann. Det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land. Innbyggerne er gode borgere, både menn og kvinner, kjent for sin gavmildhet og sine almisser, men drukkenskap og fyll er vanlig og bringer ofte ufred når folk kommer sammen, ja, fører til og med til at blodet renner. Ved siden av byen rager et fjell mot himmelen. De bratte skrentene gjør det nesten til en befestet borg, og bare en enkelt sti fører opp til toppen. Den er menneskeverk, og når den er sperret, er det lett å hindre fiender fra å komme opp. Fritt oppe på toppen av fjeller ligger en vakker kirke viet til St. Mikael. Med sine jordeiendommer underholder den kannikene av premonstraenserordenen som holder til i denne byen. Ved foten av fjellet brer det seg en slette, duftende full av de vakreste blomster, som også er en vel egnet arbeidsplass når en skal bygge nye skip eller overhale et gammelt. Den politiske grupperingen som kalles baglerne hadde sitt hovedsete i Tønsberg. Høsten 1201 og vinteren 1202 foregikk en beleiring av Slottsfjellet i Tønsberg da birkebeinerne omringet fjellet og utsultet baglerne som hadde tatt tilflukt der. Tønsberg var gjennom hele middelalderen et politisk maktsenter i landet. Flere konger residerte på festningen Tunsberghus som var blitt sterkt utbygget under Magnus Lagabøte i siste halvdel av 1200-tallet. Byen var også et geistlig senter med åtte kirker innenfor bygrensen. I 1277 ble Sættargjerden undertegnet i Tønsberg, dette var et forlik mellom kongemakten og kirken. Olavsklosteret var trolig et høykirkelig maktsenter på denne tiden. Eiendommene fra dette klosteret ble seinere grunnlaget for Jarlsberg hovedgård. Ved Haugar lå Gråbrødreklosteret. Tunsberghus var sete for Tønsberg len inntil festningen ble inntatt av svenske soldater og brent ned til grunnen i 1503. Byen fortsatte likevel å være lensete for Tønsberg len, som på begynnelsen av 1600-tallet ble oppgradert til slotts- eller hovedlen. Mesteparten av Tønsberg ble jevnet med jorden under den store bybrannen i 1536, og byen lå nede i over hundre år. Tønsberg tok seg opp igjen ved 1700-tallet og ble et viktig senter for norsk sjøfart og hvalfangst. De to siste middelalderkirkene som hadde overlevd bybrannen, Lavranskirken (St.Laurentii kirke) og Mariakirken (Vor Frue Kirke), ble revet i henholdsvis 1811-1814 og 1866. Den nåværende domkirken, Tønsberg domkirke, ble bygget i 1858 på gamle Lavranskirkens plass. Osebergskipet ble funnet på gården Oseberg i Slagendalen, den gang i Sem kommune, i 1904. Skipet er nå utstilt i Vikingskipshuset i Oslo. Tønsberg ble i 1948 bispesete for det nye Tunsberg bispedømme, da Buskerud og Vestfold ble skilt fra Oslo bispedømme. === Grenseendringer og sammenslåinger === Tønsberg ble 1. januar 1877 utvidet ved at Kaldnes på Nøtterøy ble overført til byen. 1. juli 1915 ble en del av Nøtterøy med 12 innbyggere overført til Sem (som nå er Tønsberg). Den seneste grensereguleringen skjedde 1. januar 1980 da en ubebodd del av Nøtterøy ble overført til Tønsberg. Den viktigste grunnen for utvidelsen av Tønsberg i 1877 var at det var store skatteinntekter å hente fra dette området. Tønsberg var redde for konkurransen fra andre kjøpstader.Tønsberg kommune ble i 1988 slått sammen med Sem kommune, og mangedoblet sitt kommuneareal og nesten tredoblet kommunens befolkning, som før sammenslåingen var henholdsvis 8 896 og 21 948 innbyggere. Under Kommunereformen i Norge, igangsatt i 2014 av Erna Solbergs regjering, var det først mest aktuelt med sammenslåing av Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme. De to sistnevnte gikk imidlertid inn for å slå seg sammen uten Tønsberg. I september 2016 vedtok kommunestyret i Re kommune og bystyret i Tønsberg kommune gjensidig en fremtidig kommunesammenslåing. I forbindelse med kommunesammenslåingen mellom Sandefjord, Stokke og Andebu ble grensen mot den nye kommunen justert slik at tettstedet Vear i sin helhet ble liggende i Tønsberg kommune fra 1. januar 2017. Innbyggertallet i kommunen når Vear er lagt til, er ca 44 900. === Historiske innbyggertall === 1769: 1281 1801: 1543 1845: 2245 1900: 8611 1920: 13 000 1930: 12 000 1960: 12 591 1980: 9247 1987: 8896 1988: 30 908 slått sammen med Sem kommune 2000: 34 716 2005: 36 452 2009: 38 946 (1. april 2009) === Navnet Tønsberg === Den norrøne formen av navnet var Túnsberg. Vokalen ú ble på norrønt uttalt omtrent som o i «ord» og «ost» i moderne norsk. Førsteleddet tún betydde opprinnelig 'gjerde, inngjerding' (jf. eldre tysk 'zûn'), men ble seinere brukt om selve området som var inngjerdet eller avskjermet, omtrent som det moderne 'tun'. I denne sammenhengen er det trolig med betydningen 'borg'.. Andreleddet berg sikter til Slottsfjellet. Den fordanskede skriftformen Tønsberg tok gradvis over under dansketiden. Tønsberg betegnes i dag ofte med forkortelsen TBG. == Kultur, idrett, turisme o.l. == Tønsbergs kulturliv er preget av byens rike historie og av stor aktivitet i fylkets nærings- og handelssentrum. Byen er også en av landets mest populære feriebyer sommerstid. Byen har også et kulturelt mangfold hele sommeren. Oseberg kulturhus er et flerbrukshus med hotell, musikalsk storstue og mindre scener og konferansefasiliteter. Her arrangeres festspill, konserter, utstillinger, konferanser og seminarer av mange slag. Jarlsberg flyplass, fire kilometer utenfor byen, er åpen for mindre fly og luftsport. Kilden kino er et Vestfold- og Telemarks største kino. Kinoen har 9 saler og 4DX. Bygget inneholder også leiligheter, restauranter og et spillsenter med blant annet bowlingbaner, laserspill og innendørs minigolfbane. === Kulturminner og turistattraksjoner === Havna var sentrum for det meste som foregikk i sjøfartsbyen Tønsberg, den gang da sjøen var viktigste transportvei. Det var til Tønsberg havn de kom rutebåtene fra Nøtterøy og Tjøme, og fra hovedstaden. Mot havna lå det i 1840-åra 29 sjøboder, noen få er bevart til i dag. Sjøbodkvartalene mellom kaiene og Nedre Langgate utgjør et kulturmiljø som rommer mange historiske bygninger, blant annet Foynegården, som er den eldste eksisterende typiske kjøpmannsgård fra byen Tønsberg. Da jernbanen kom til Tønsberg, ble stasjonen lagt nær ved havna. Den eldste stasjonsbygningen står fremdeles ved Nedre Langgate. Slottsfjelltunnelen var opprinnelig bygd som jernbanetunnel. Denne jernbanestasjonen ved Tønsberg havn var en såkalt sekkestasjon. Seinere ble jernbanen flyttet lenger opp i byen, og banen ble lagt i en stor sløyfe. Dagens Tønsberg stasjon på Knapløkka åpnet i 1915. Store deler av byens sentrum er omfattet av NB!-registeret, Riksantikvarens liste over bymiljøer i Norge som har nasjonal kulturhistorisk verneinteresse.Tønsberg er en av Norges vakreste byer, og Norges tredje mest populære turistby, kun slått av Bergen og Kristiansand. === Kulturinstitusjoner og foreningsliv === Kommunen har et rikt foreningsliv innen idrett, kultur, fritidssektor, kristenliv, helse og så videre, med alt fra Tønsberg og Omegn Turistforening Tønsberg og omegn turistforening (TOT) til Tønsberg Salsaklubb og Tønsberg og Omegn Travforening.Tønsberg har også jazzklubben Urijazz samt flere skole- og musikkorps, blant annet Tønsberg Janitsjarkorps og Tønsberg Musikkorps av 1919. I tillegg er det flere teatergrupper, deriblant amatørteatrene Tønsberg amatørteater og Sjøbodteateret, med fast tilholdssted på scenen i Papirhuset teater, foruten friteateret Thesbiteateret og det profesjonelle turneteateret Teater Ibsen med base i Skien. Av faste utstillinger er Vestfold Fylkesmuseum og Haugar Vestfold Kunstmuseum de største. Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i Tønsberg sentrum er felles folkebibliotek for Tønsberg og Færder kommuner. === Kulturarrangementer === I 2011 bygges en fullskala kopi av Osebergskipet i Tønsberg. Stiftelsen Nytt Osebergskip står bak, og arbeidet foregår på Lindahlplan, nær ved Sjøbodkvartalet midt i Tønsberg. Kjølen ble strukket i januar 2011, og sjøsettingen skal etter planen foregå høsten 2011. Skipet skal brukes i forskning og formidling av vikingtiden i Vestfold. Én uke hver mai måned siden 1968 har varemessa Tønsbergmessa blitt avholdt oppe i park- og hallområdet i Frodeåsen. Dit kommer mange kjente underholdere. Seinere arrangeres blant annet den årlige Middelalderfestivalen. Om sommeren er det et yrende pub- og uteliv langs brygga med fritidsbåter, hyttegjester fra Tjøme, Nøtterøy og Stokke på bytur, turister og lokalbefolkning. Da er det også sommershow og revyer med rikskjente standupkomikere og musikere på Oseberg kulturhus, Hotell Klubben og enkelte puber. Siden 2003 har det dessuten blitt arrangert en årlig festival for rock og popmusikk, Slottsfjellsfestivalen. Slottsfjellfestivalen har blitt en av Norges største festivaler med nærmere 30 000 besøkende på 3 dager. Denne blir avholdt i midten av juli hvert år. I juni er det også mange arrangementer innen klassisk musikk i Tønsberg-distriktet i forbindelse med Vestfoldfestspillene (Tønsberg Klassisk). Litteraturuka i Vestfold har blitt holdt i november hvert år siden 1997. Hovedtyngden av opplesninger og bokarrangementer er da lagt til Tønsberg. === Idrett === Tønsberg kommune har et rikt idrettsliv med flere klubber og lag innen forskjellige idrettsgreier, deriblant Tønsberg-Kameratene, Tønsberg Turn, IL Flint og Eik idrettsforening. IL Flint og FK Eik Tønsberg er byens to beste fotballag. På Eik like nord for byen holder Eik-Tønsberg til. Det var tidligere byens viktigste fotballag. Kommunen har også flere store idrettsanlegg og -haller. Tønsberg Vikings er byens hockeylag, de spiller i 1 divisjon, den nest øverste ligaen i Norge. Siden 2013 har det hvert år blitt arrangert Bytri i Tønsberg, som er et sprint triatlon for både elite og mosjonister. I 2014 og 2014 ble NM sprint triathlon arrangert som en del av Bytri. === Medier === Byens lokale avis, og fylkets største, er den tradisjonsrike Tønsbergs Blad, grunnlagt 1870 som i tillegg til Tønsberg kommune også er lokalavis for nabokommunene Færder, Horten og Holmestrand, i tillegg til deler av Sandefjord (tidligere Stokke og Andebu kommuner). Avisa utgir også bilaget Vestviken 24 som skriver om næringslivet i Vestfold fylke. Avisa drev også TV-stasjonen VF24. I 2005 kom også Byavisa Tønsberg, som er Tønsbergs lokale gratisavis. Den har hele Tønsberg som dekningsområde. Radio Tønsberg er kommunens, og Vestfold fylkes lokalradio. Vestfold Arbeiderblad kom ut i Tønsberg fra 1909 frem til 1988. NRK Østafjells har avdelingskontor i Tønsberg. Fylkessendingene for Vestfold blir produsert her. === Språk og dialekt === Tønsbergmål er navnet på dialekten som snakkes i Tønsberg, og Nøtterøy i nabokommunen Færder. Dialekten er en del av dialektgruppen vestfoldmål som igjen er en del av den enda større dialektgruppen vikværsk (vestfoldmålet har også fått mange trekk fra målene i Telemark, og noen kategoriserer vestfoldmålet som både en vikværsk og en telemarksk dialektgruppe, en såkalt overgangsdialekt). Et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten er at i flertallsord som ender på -ene og -er blir e-en erstattet av en a i bestemt form og en æ i ubestemt form. Eksempler på dette er bilær, båtær og syklær i ubestemt form, og bilane, båtane og syklane i bestemt form. I tønsbergdialekten blir også y-en ofte erstattet med en ø som for eksempel i ordene løst, pønt, brølløpp, brøst og høtte. Tønsbergenserne bor i Tønsberg, de kjørær mellom tunnelen, de sittær helt innte hverandre og de likær en varm kaffi me mjælk og sukker, og barna likær å læike. I dialekten brukes også jamvekt (kløyvd infinitiv), det vil si at svake infinitivsverb ender med en e mens sterke infinitivsverb ender med en a, som for eksempel i væra og høre. Tjukk l er også et viktig kjennetegn ved tønsbergdialekten. Og et annet kjennetegn, som dog forekommer helst hos den eldre generasjonen er at nektingsadverbet har formen ikkje, akkurat som i nynorsk og vestnorsk. Tønsbergmålet er i likhet med sandefjordsmålet, larviksmålet, hortensmålet og holmestrandmålet et bymål og er derfor litt mer forenklet enn bygdemålene som snakkes i indre Vestfold som for eksempel i Revetal, Andebu, Fon og Vivestad, og Tønsbergs bymål er også derfor ikke så utvannet slik som bygdemålene, og snakkes av de aller fleste tønsbergenserne i alle aldre. Men tønsbergmålet har likevel mye til felles med resten av vestfoldmålet, og også i Tønsberg finner man enkelte lokale ord og uttrykk som for eksempel vakent som betyr voldsom, fævvel som betyr fugl, å mævvle som betyr å spise, jålepåsa som betyr sminkepung, krimsjuke som betyr forkjølelse, atal som betyr vrang/vanskelig, stim som betyr stress og hælække som betyr orker ikke.Det finnes også flere dialektforskjeller innenfor Tønsberg kommune. F.eks. snakker de som bor i det urbane byområdet sørøst i kommunen mye penere enn bygdefolket som bor nordvest i kommunen som i Fon og Vivestad. Da det heter «hue» (hode), «uke», «mjælk» (melk), «folk», «ikke/ikkje» og «kjørær» (kjører) i byområdet i Tønsberg, heter det «huggu», «viku», «mjølk», «følk», «itte/inte» og «kjævvrær» i Fon og Vivestad. Tønsbergmålet er sammen med resten av vestfoldmålet og grenlandsmålet et vikværsk flatbygdmål, men har en del innslag fra Aust-Telemark, Vest-Telemark, Setesdal og Numedal, som snakker fjellbygdmål (midtlandsk), pga. nærheten til disse fjelldistriktene. Underdialekter som utpreger seg er bygdemålene i Fon og Vivestad, nordvest i Tønsberg kommune, som i større grad er påvirket av midtlandsk og setesdalsk. Tønsberg er en tospråklig kommune med norsk som majoritetsspråk og romanes/romani som minoritetsspråk. === Tusenårssted === Kommunens tusenårssted er Slottsfjellet, og som markering av stedet ble det støpt en modell av borgen på Slottsfjellet slik den så ut i Magnus Lagabøtes tid, ca. 1270. Den ble støpt i bronse og står ved siden av tårnet. === Vennskapsbyer === Tønsbergs vennskapsbyer i Norden er Roskilde (Danmark), Linköping (Sverige), Ísafjörður (Island) og Joensuu (Finland). I tillegg er Tønsberg vennskapskommune med Covarrubias i Spania, på grunn av begges tilknytning til Prinsesse Kristina av Tunsberg. == Kjente personer med Tønsberg-tilknytning == Utdypende artikkel: Liste over kjente personer med Tønsberg-tilknytningJohan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1779–1840) eidsvollsmann, stattholder i Norge Svend Foyn (1809–1894), hvalfangstpioner Johan Sverdrup (1818–1892), politiker fra Venstre og statsminister 1884–1889 Vincent Stoltenberg Lerche (1837–1892), kunstmaler Wilhelm Wilhelmsen (1839–1910), skipsreder Ole Olsen Lian (1868–1925), fagforeningsleder og politiker Per Asplin (1928–1996), sanger og entertainer Jahn Teigen (1949–2020), vokalist Magnus Carlsen (1990–), verdensmester i sjakk === Grupper === Seigmen, rockegruppe Jaga Jazzist, eksperimentell gruppe Ravi & DJ Løv, rapgruppe Prima Vera, underholdingsgruppe == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Tønsberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Statistikk fra Tønsberg (no) Tønsberg-nyheter i Tønsbergs Blad (no) Tønsberg-nyheter i Byavisa Tønsberg (no) Webkamera fra Tønsbergs Blad (no) Bilder fra Tønsberg (no) Bilder fra Slottsfjellet === Historie === (no) Tunsberg før år 1000 – fra gård til by? (no) En fyldig samling historiske skrifter om Tønsberg og omegn (no) Kultur i Tønsberg på kart fra Kulturnett.no (no) Historiske fotografier fra Tønsberg 1903-1950 (no) Om middelalderbyen Tønsberg på nettsidene til Kulturarv i Vestfold fylkeskommune (no) Pilegrimsbyen Tønsberg (no) Historiske arkiver etter nåværende Tønsberg kommune (1988-) på Arkivportalen (no) Historiske arkiver etter tidligere Tønsberg kommune (1837-1987) på Arkivportalen (no) Historiske arkiver etter tidligere Sem kommune (1837-1987) på Arkivportalen

Stoltenbergs gate (1-33, 6-60) er en gate i Tønsberg sentrum. Den går fra Hvalenkrysset ved Stoltenbergparken og Farmannstorvet til Mammutkrysset ved Gunnarsbøparken og Kanalen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kai_Hoffstad

2023-02-04

Kai Hoffstad

['Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 8. mars', 'Kategori:Fødsler i 1964', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske glasskunstnere', 'Kategori:Norske kunsthåndverkere']

Kai Hoffstad (født 8. mars 1964) er en norsk glasskunstner. Han bor og arbeider i Kilsund i Arendal kommune. I tillegg driver han Galleri Glasshytta på Fredriksvern Verft i Stavern. Hoffstad arbeider i hovedsak med varmtglass og fusing, skulptur og kunsthåndverk. Glassfusing er en spesiell produksjonsteknikk som gjør at oppvarmet glass lettere lar seg forme som man ønsker. Han har utdannelse fra Orrefors Riksglasskole i Sverige (1984), for øvrig er han selvlært innen glasskunst. Han har en rekke separat- og kollektivutstillinger bak seg. I perioden 1991-2001 hadde Hoffstad seks separatutstillinger på Nordstrand galleri. Han har blant annet deltatt på Maihaugutstillingen i regi av Norsk Form i 1998 og på Nordisk Glass vandreutstilling i 2001. Hoffstad er innkjøpt av Kunstindustrimuseet i Trondheim, Statsministerens kontor, Frostating lagmannsrett og Det kongelige slott i Norge og Danmark. Han har hatt utstmykningsoppdrag blant annet ved Rieber & Søn i Bergen, Sørlandet sykehus i Arendal og Radiumhospitalet. I 2013 var han festilvalutstiller på «Gladmat 2013» i Stavanger sammen med Ingunn Hoffstad Gjone.

Kai Hoffstad (født 8. mars 1964) er en norsk glasskunstner. Han bor og arbeider i Kilsund i Arendal kommune. I tillegg driver han Galleri Glasshytta på Fredriksvern Verft i Stavern. Hoffstad arbeider i hovedsak med varmtglass og fusing, skulptur og kunsthåndverk. Glassfusing er en spesiell produksjonsteknikk som gjør at oppvarmet glass lettere lar seg forme som man ønsker. Han har utdannelse fra Orrefors Riksglasskole i Sverige (1984), for øvrig er han selvlært innen glasskunst. Han har en rekke separat- og kollektivutstillinger bak seg. I perioden 1991-2001 hadde Hoffstad seks separatutstillinger på Nordstrand galleri. Han har blant annet deltatt på Maihaugutstillingen i regi av Norsk Form i 1998 og på Nordisk Glass vandreutstilling i 2001. Hoffstad er innkjøpt av Kunstindustrimuseet i Trondheim, Statsministerens kontor, Frostating lagmannsrett og Det kongelige slott i Norge og Danmark. Han har hatt utstmykningsoppdrag blant annet ved Rieber & Søn i Bergen, Sørlandet sykehus i Arendal og Radiumhospitalet. I 2013 var han festilvalutstiller på «Gladmat 2013» i Stavanger sammen med Ingunn Hoffstad Gjone. == Referanser ==

Kai Hoffstad (født 8. mars 1964) er en norsk glasskunstner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hornelva_(Bindal)

2023-02-04

Hornelva (Bindal)

['Kategori:12°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elver i Bindal', 'Kategori:Nedbørfelt til Norskehavet']

Hornelva er ei elv i Bindal kommune i Nordland. Den har utspring fra nord- og østsida av Heilhornet og renner i nordøstlig retning til den munner ut i Vikestadvågen i Terråkfjorden, rundt to kilometer sør for Bindalseidet. Elva er 7,8 kilometer lang og har et nedbørfelt på 18,1 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,29 m³/s.

Hornelva er ei elv i Bindal kommune i Nordland. Den har utspring fra nord- og østsida av Heilhornet og renner i nordøstlig retning til den munner ut i Vikestadvågen i Terråkfjorden, rundt to kilometer sør for Bindalseidet. Elva er 7,8 kilometer lang og har et nedbørfelt på 18,1 km². Middelvannføringen ved munningen er 1,29 m³/s. == Referanser ==

| munning = Vikestadvågen i Terråkfjorden

https://no.wikipedia.org/wiki/Susangerd

2023-02-04

Susangerd

['Kategori:31°N', 'Kategori:48°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Iran', 'Kategori:Provinsen Khuzestan', 'Kategori:Sider med kart']

Susangerd (farsi: سوسنگرد, arabisk: الخفاجية, også romanisert som Sūsangerd, Sūsangird og Sūsangurd; også kjent som Dasht-e Āzādegān, Dashte’ Mishan, Dasht-i-Mishān) er en by i sentraldistriktet i fylket Dasht-e Azadegan i provinsen Khuzestan i Iran. Ved folketellingen i 2006 var befolkningen på 43.591 innbyggere.

Susangerd (farsi: سوسنگرد, arabisk: الخفاجية, også romanisert som Sūsangerd, Sūsangird og Sūsangurd; også kjent som Dasht-e Āzādegān, Dashte’ Mishan, Dasht-i-Mishān) er en by i sentraldistriktet i fylket Dasht-e Azadegan i provinsen Khuzestan i Iran. Ved folketellingen i 2006 var befolkningen på 43.591 innbyggere. == Eksterne lenker == (en) Susangerd – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Susangerd (farsi: سوسنگرد, arabisk: الخفاجية, også romanisert som Sūsangerd, Sūsangird og Sūsangurd; også kjent som Dasht-e Āzādegān, Dashte’ Mishan, Dasht-i-Mishān) er en by i sentraldistriktet i fylket Dasht-e Azadegan i provinsen Khuzestan i Iran.

https://no.wikipedia.org/wiki/Chogha_Zanbil

2023-02-04

Chogha Zanbil

['Kategori:Arkeologiske steder i Iran', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Elam', 'Kategori:Iranistikk', 'Kategori:Provinsen Khuzestan', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Templer', 'Kategori:Verdensarven i Iran']

Chogha Zanbil eller Tchogha Zanbil (persisk: چُغازَنبیل) er et gammelt elamittisk kompleks i den iranske provinsen Khuzestan. Det er en av de få gjenstående ziqquratene utenfor antikkens Mesopotamia. Det ligger omkring 25 km vest for Dezful, 45 km sør for Susa og 230 km nord for Abadan.

Chogha Zanbil eller Tchogha Zanbil (persisk: چُغازَنبیل) er et gammelt elamittisk kompleks i den iranske provinsen Khuzestan. Det er en av de få gjenstående ziqquratene utenfor antikkens Mesopotamia. Det ligger omkring 25 km vest for Dezful, 45 km sør for Susa og 230 km nord for Abadan. == Historie == Komplekset ble bygd 1250 f.Kr. av kong Untash-Napirisha, i hovedsak for å ære guden Inshushinak. Dets opprinnelige navn var Dur Untash, somt betyr Untashs by, men det usannsynlig at mange mennesker, foruten prester og tjenere, noensinne har bodd her. Komplekset ble beskyttet av tre konsentriske murer som definerer hovedområdet. Innenområdet er i sin helhet opptatt av den store ziqquraten viet til hovedguden. Denne ble bygd over et tidligere kvadratisk tempel med forrådsrom, også dette oppført av samme konge. Midtområdet har elleve tempel tilegnet mindre viktige guder. Man tror at det opprinnelig var påtenkt 22 tempel, men kongen døde innen de var bygd og hans etterfølger avbrøt byggingen. I ytterområdet finnes det kongelige palasset og et begravelsesområde som har fem underjordiske kongelige graver. Selv om byggearbeidene ble avbrutt etter Untash-Napirishas død, ble ikke stedet forlatt. Det var i bruk til det ble ødelagt av den assyriske kong Ashurbanipal i år 640 f.Kr. Noen eksperter funderer, på grunnlag av det store antallet tempel og helligdommer i Chogha Zanbil, at Untash-Napirisha aktet å skape et nytt religiøst sentrum der (muligens for å erstatte Susa) som skulle forene gudene i både høylandet og lavlandet i Elam på ett og samme sted. Arkeologiske utgravninger som ble gjennomført mellom 1951 og 1962 bragte levningene opp i dagen, og ziqquraten anses å være en av de best bevarte i verden. I 1979 ble Chogha Zanbil Irans første verdensarv. == Litteratur == P. Amiet: Elam. 1966 P. Amiet: «Marlik et Tchoga Zanbil», Revue d'Assyriologie et d'Archéologie Orientale, vol. 84, no. 1, pp. 44–47, 1990 Barthel Hrouda: Vorderasien. München 1971 Roman Ghirshman: «Tchoga Zanbil (Dur-Untash)» (= Mémoires de la Délégation Archeologique en Iran 39–42). Paris 1966–70 Roman Ghirshman: La ziggourat de Tchoga-Zanbil (Susiane), Comptes-rendus des séances de l'Académie des Inscriptions et Belles-Lettres, vol. 98 lien Issue 2, pp. 233–238, 1954 Roman Ghirshman: Campagne de fouilles à Tchoga-Zanbil, près de Suse, Comptes-rendus des séances de l'Académie des Inscriptions et Belles-Lettres, vol. 99, iss. 1, pp. 112–113, 1955 Roman Ghirshman: Cinquième campagne de fouilles à Tchoga-Zanbil, près Suse, rapport préliminaire (1955-1956), Comptes-rendus des séances de l'Académie des Inscriptions et Belles-Lettres, vol. 100, iss. 3, pp. 335–345, 1956 Roman Ghirshman: Les fouilles de Tchoga-Zanbil, près de Suse (1956), Comptes-rendus des séances de l'Académie des Inscriptions et Belles-Lettres, vol. 100, iss. 2, pp. 137–138, 1956 Roman Ghirshman, VIe campagne de fouilles à Tchoga-Zanbil près de Suse (1956-1957), rapport préliminaire, Comptes-rendus des séances de l'Académie des Inscriptions et Belles-Lettres, vol. 101, iss. 3, pp. 231–241, 1957 Roman Ghirshman: FouiIles de Tchoga-Zanbil près de Suse, complexe de quatre temples, Comptes-rendus des séances de l'Académie des Inscriptions et Belles-Lettres, vol. 103, iss. 1, pp. 74–76, 1959 Roman Ghirshman: VIIe campagne de fouilles à Tchoga-Zanbil, près de Suse (1958-1959), rapport préliminaire, Comptes-rendus des séances de l'Académie des Inscriptions et Belles-Lettres, vol. 103, iss. 2, pp. 287–297, 1959 D. T. Potts: The Archaeology of Elam. Cambridge 1999, ISBN 0-521-56496-4, S. 222–230 M. Roaf: Mesopotamien. Bildatlas der Kulturen. München 1998, ISBN 3-86047-796-X, S. 143 Heidemarie Koch: Frauen und Schlangen, Geheimnisvolle Kultur der Elamer in Alt-Iran, Verlag Zabern 2007, s. 129–152, ISBN 978-3-8053-3737-3 Heyda Seyed-Ashraf: Elam - eine alte Kultur im Iran, Books on Demand, Norderstedt 2008, ISBN 978-3-8334-7336-4 == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Chogha Zanbil – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Chogha Zanbil World Heritage profile A informative video about Chogha Zanbil

Chogha Zanbil eller Tchogha Zanbil (persisk: چُغازَنبیل) er et gammelt elamittisk kompleks i den iranske provinsen Khuzestan. Det er en av de få gjenstående ziqquratene utenfor antikkens Mesopotamia.

https://no.wikipedia.org/wiki/Guennol-l%C3%B8vinnen

2023-02-04

Guennol-løvinnen

['Kategori:Arkeologi i Irak', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Elam', 'Kategori:Fabelvesen', 'Kategori:Skulpturer']

Guennol-løvinnen er en 8,26 centimeter stor proto-elamittisk kalksteinsstatuett, fra ca 3000 f.Kr. Stykket ble utgravd omkring år 1930 nær Bagdad, muligens i Susa-tempelet i Tell Agreb. Dette er spesielt,. ettersom både proto-elamittene og elamittene snarere hørte hjemme et godt stykke lenger mot øst, i det som i dag er sørvestre del av Iran. Statuettens navn er i dobbelt forstand misvisende. Guennol er ikke funnstedet, men den walisiske oversettelse av navnet Martin - figuren tilhørte nemlig i en lang tid samleren Alastair Bradley Martin. Det fremstilte fabelvesenet er heller ikke noen løve, men en slags demon med kvinnelig løvehode. Alastair Bradley Martin var i besittelse av statuetten siden 1948. Den ble utstilt i Brooklyn Museum. I 2007 ble den solgt på en Sotheby's-auksjon i New York for 57 millioner dollar, til en anonym kjøper. Den var dermed den da mest kostbare antikvitet i verden.

Guennol-løvinnen er en 8,26 centimeter stor proto-elamittisk kalksteinsstatuett, fra ca 3000 f.Kr. Stykket ble utgravd omkring år 1930 nær Bagdad, muligens i Susa-tempelet i Tell Agreb. Dette er spesielt,. ettersom både proto-elamittene og elamittene snarere hørte hjemme et godt stykke lenger mot øst, i det som i dag er sørvestre del av Iran. Statuettens navn er i dobbelt forstand misvisende. Guennol er ikke funnstedet, men den walisiske oversettelse av navnet Martin - figuren tilhørte nemlig i en lang tid samleren Alastair Bradley Martin. Det fremstilte fabelvesenet er heller ikke noen løve, men en slags demon med kvinnelig løvehode. Alastair Bradley Martin var i besittelse av statuetten siden 1948. Den ble utstilt i Brooklyn Museum. I 2007 ble den solgt på en Sotheby's-auksjon i New York for 57 millioner dollar, til en anonym kjøper. Den var dermed den da mest kostbare antikvitet i verden. == Referanser == == Eksterne lenker == BBC

Guennol-løvinnen er en 8,26 centimeter stor proto-elamittisk kalksteinsstatuett, fra ca 3000 f.Kr.

https://no.wikipedia.org/wiki/Brooklyn_Museum

2023-02-04

Brooklyn Museum

['Kategori:40°N', 'Kategori:73°V', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Brooklyn', 'Kategori:Etableringer i 1887', 'Kategori:Kunstmuseer i USA', 'Kategori:Museer i New York City', 'Kategori:Sider med kart']

Brooklyn Museum (mellom 1997 og 2004 Brooklyn Museum of Art) er et kunstmuseum i New Yorks bydel Brooklyn og et av de største og eldste museer i USA. Bygningebn ble tegnet av arkitektfirmaet McKim, Mead, and White og var klar for åpning i 1887. Museet har blant annet en stor kunstsamling og en papyrussamling (deriblant Brooklyn-papyrusen).

Brooklyn Museum (mellom 1997 og 2004 Brooklyn Museum of Art) er et kunstmuseum i New Yorks bydel Brooklyn og et av de største og eldste museer i USA. Bygningebn ble tegnet av arkitektfirmaet McKim, Mead, and White og var klar for åpning i 1887. Museet har blant annet en stor kunstsamling og en papyrussamling (deriblant Brooklyn-papyrusen). == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Brooklyn Museum – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Brooklyn Museum (mellom 1997 og 2004 Brooklyn Museum of Art) er et kunstmuseum i New Yorks bydel Brooklyn og et av de største og eldste museer i USA. Bygningebn ble tegnet av arkitektfirmaet McKim, Mead, and White og var klar for åpning i 1887.

https://no.wikipedia.org/wiki/Soca_(Uruguay)

2023-02-04

Soca (Uruguay)

['Kategori:34°S', 'Kategori:55°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Soca eller Doctor Francisco Soca er største by i kommunen Soca i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 797 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Soca.

Soca eller Doctor Francisco Soca er største by i kommunen Soca i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 1 797 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Soca. == Befolkning == Soca har 1 797 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcalde) er Guillermo Burgueño (2010-2015). == Referanser == == Eksterne lenker == Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Soca

| kommune = Soca

https://no.wikipedia.org/wiki/Los_Cerrillos_(Canelones)

2023-02-04

Los Cerrillos (Canelones)

['Kategori:1896 i Uruguay', 'Kategori:34°S', 'Kategori:56°V', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Byer grunnlagt i 1896', 'Kategori:Byer i Canelones', 'Kategori:Sider med kart']

Los Cerrillos eller Cerrillos er største by i kommunen Los Cerrillos i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 2 508 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Los Cerrillos.

Los Cerrillos eller Cerrillos er største by i kommunen Los Cerrillos i Canelones-departementet i det sørlige Uruguay. Byen har 2 508 innbyggere. Byen er hovedstad (spansk: cabecera eller alcaldía) i kommunen Los Cerrillos. == Historie == Byen ble grunnlagt i 3. august 1896 av Uruguays president Máximo Tajes. == Befolkning == Cerrillos har 2 508 innbyggere (beregning 2011). Kilde: == Kommune == Byens ordfører (alcaldesa) er Rosa Imoda (2010-2015). == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata Canelones, offisielle sider (spansk) Kart over Cerrillos

| kommune = Los Cerrillos

https://no.wikipedia.org/wiki/Arnolf_Lyngstad

2023-02-04

Arnolf Lyngstad

['Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:Dødsfall 23. januar', 'Kategori:Dødsfall i 2016', 'Kategori:Fødsler 12. april', 'Kategori:Fødsler i 1925', 'Kategori:Kongens fortjenstmedalje i sølv', 'Kategori:KrF-politikere i Nord-Trøndelag', 'Kategori:Lokalpolitikere i Verdal', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske pedagoger', 'Kategori:Personer fra Lierne kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Arnolf Johannes Lyngstad (født 12. april 1925 på Sparbu i Nord-Trøndelag, død 23. januar 2016 i Verdal) var en norsk lærer og politiker (KrF). Han vokste opp i Sørli som sønn av småbruker Ole Lyngstad og Ida Østnor. I 1953 giftet han seg med lærerinne Svanhild Aasen fra Inderøy, som han fikk tre sønner med, deriblant stortingsrepresentant Arne Lyngstad.Etter eksamen ved Levanger lærerskole i 1951 var han lærer ved Ness skole i Verdal og timelærer ved Verdalsøra barneskole og Bakketun folkehøgskole. Arnolf Lyngstad var rektor ved Ness skole de siste 15 årene før han avgikk med pensjon i 1991. Arnolf og Svanhild Lyngstad underviste sammen ved skolen i 41 år, og var i 20 år de eneste lærerne ved skolen.Sammen med ektefellen var han involvert i kristelige organisasjoner og misjonsarbeid, og var blant annet formann i soknerådet. Lyngstad var medlem av Verdal kommunestyre og formannskap i flere perioder og formann i Nord-Trøndelag KrF 1964–1968 og 1973–1974.Ekteparet Lyngstad ble i 1993 tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv for sitt samfunnsnyttige virke.

Arnolf Johannes Lyngstad (født 12. april 1925 på Sparbu i Nord-Trøndelag, død 23. januar 2016 i Verdal) var en norsk lærer og politiker (KrF). Han vokste opp i Sørli som sønn av småbruker Ole Lyngstad og Ida Østnor. I 1953 giftet han seg med lærerinne Svanhild Aasen fra Inderøy, som han fikk tre sønner med, deriblant stortingsrepresentant Arne Lyngstad.Etter eksamen ved Levanger lærerskole i 1951 var han lærer ved Ness skole i Verdal og timelærer ved Verdalsøra barneskole og Bakketun folkehøgskole. Arnolf Lyngstad var rektor ved Ness skole de siste 15 årene før han avgikk med pensjon i 1991. Arnolf og Svanhild Lyngstad underviste sammen ved skolen i 41 år, og var i 20 år de eneste lærerne ved skolen.Sammen med ektefellen var han involvert i kristelige organisasjoner og misjonsarbeid, og var blant annet formann i soknerådet. Lyngstad var medlem av Verdal kommunestyre og formannskap i flere perioder og formann i Nord-Trøndelag KrF 1964–1968 og 1973–1974.Ekteparet Lyngstad ble i 1993 tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv for sitt samfunnsnyttige virke. == Referanser ==

Arnolf Johannes Lyngstad (født 12. april 1925 på Sparbu i Nord-Trøndelag, død 23.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kongedreperkr%C3%B8niken

2023-02-04

Kongedreperkrøniken

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Bokserier', 'Kategori:Litteraturstubber', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2016-08']

Kongedreperkrøniken (original tittel: The Kingkiller Chronicle) er en serie på tre bøker skrevet av Patrick Rothfuss (født 6. juni 1973). Han er bosatt i Wisconsin, og jobber som forfatter på heltid. Det er foreløpig utgitt to av tre bøker av Kongedreperkrøniken. Første bok i serien er Vindens navn (original tittel: The Name of the Wind, 2007), utgitt på norsk i 2012 til gode kritikker. Bok to er En vis manns frykt (original tittel: The Wise Man's Fear, 2011), utgitt på norsk 2014. Patrick Rothfuss har solgt over to millioner eksemplarer på verdensbasis. Serien Kongedreperkrøniken har blitt belønnet med flere priser. Før tredje og siste bok i Kongedreperkrøniken gir han ut en ventebok, en frittstående bok om Auri: The Slow Regard of Silent Things (planlagt utgitt på norsk i 2015) Auri er en av karakterene i Vindens Navn og En vis manns frykt.

Kongedreperkrøniken (original tittel: The Kingkiller Chronicle) er en serie på tre bøker skrevet av Patrick Rothfuss (født 6. juni 1973). Han er bosatt i Wisconsin, og jobber som forfatter på heltid. Det er foreløpig utgitt to av tre bøker av Kongedreperkrøniken. Første bok i serien er Vindens navn (original tittel: The Name of the Wind, 2007), utgitt på norsk i 2012 til gode kritikker. Bok to er En vis manns frykt (original tittel: The Wise Man's Fear, 2011), utgitt på norsk 2014. Patrick Rothfuss har solgt over to millioner eksemplarer på verdensbasis. Serien Kongedreperkrøniken har blitt belønnet med flere priser. Før tredje og siste bok i Kongedreperkrøniken gir han ut en ventebok, en frittstående bok om Auri: The Slow Regard of Silent Things (planlagt utgitt på norsk i 2015) Auri er en av karakterene i Vindens Navn og En vis manns frykt.

Kongedreperkrøniken (original tittel: The Kingkiller Chronicle) er en serie på tre bøker skrevet av Patrick Rothfuss (født 6. juni 1973).

https://no.wikipedia.org/wiki/Joe_Perrault

2023-02-04

Joe Perrault

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for USA under Vinter-OL 1948', 'Kategori:Dødsfall 29. juli', 'Kategori:Dødsfall i 2010', 'Kategori:Fødsler 3. desember', 'Kategori:Fødsler i 1924', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Green Bay', 'Kategori:Personer fra Ishpeming', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Skihoppere fra USA', 'Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1948']

Paul Joseph «Joe» Perrault (født 3. desember 1924 i Green Bay, død 29. juli 2010 i Ishpeming var en amerikansk skihopper som representerte Ishpeming Ski Club. Han ble nummer 15 i OL i St. Moritz i 1948. Perrault var født i Wisconsin, men vokste opp i Ishpeming, Michigan. Under 2. verdenskrig tjenestegjorde han som soldat i Den amerikanske 10. bergdivisjon i Nord-Italia. Han ble tildelt den militære utmerkelsen Silver Star etter at han brakte sin skadde sersjant i sikkerhet. Foruten OL-deltakelsen i 1948 ble han også tatt ut til OL i Oslo i 1952, men han skadet seg foran det mesterskapet og kunne ikke delta. I et renn i Iron Mountain i 1949 forbedret han to ganger rekorden for lengste skihopp gjort i USA, med 293 og 297 fot (89,5 og 90,5 meter). Han ble aldri nasjonal mester, men tok i 1947 tredjeplassen og ble beste amerikaner i USAs nasjonale mesterskap, som på den tida kunne vinnes av utlendinger. Han ble også nummer 3 i mesterskapet i 1948. I 1951 vant han det nordamerikanske mesterskapet. Joe Perrault ble tatt opp i National Ski Hall of Fame i 1971.

Paul Joseph «Joe» Perrault (født 3. desember 1924 i Green Bay, død 29. juli 2010 i Ishpeming var en amerikansk skihopper som representerte Ishpeming Ski Club. Han ble nummer 15 i OL i St. Moritz i 1948. Perrault var født i Wisconsin, men vokste opp i Ishpeming, Michigan. Under 2. verdenskrig tjenestegjorde han som soldat i Den amerikanske 10. bergdivisjon i Nord-Italia. Han ble tildelt den militære utmerkelsen Silver Star etter at han brakte sin skadde sersjant i sikkerhet. Foruten OL-deltakelsen i 1948 ble han også tatt ut til OL i Oslo i 1952, men han skadet seg foran det mesterskapet og kunne ikke delta. I et renn i Iron Mountain i 1949 forbedret han to ganger rekorden for lengste skihopp gjort i USA, med 293 og 297 fot (89,5 og 90,5 meter). Han ble aldri nasjonal mester, men tok i 1947 tredjeplassen og ble beste amerikaner i USAs nasjonale mesterskap, som på den tida kunne vinnes av utlendinger. Han ble også nummer 3 i mesterskapet i 1948. I 1951 vant han det nordamerikanske mesterskapet. Joe Perrault ble tatt opp i National Ski Hall of Fame i 1971. == Referanser == == Kilder == Sports Reference: Joe Perrault Arkivert 5. november 2012 hos Wayback Machine. (olympiaresultater, besøkt 17. februar 2015) Bjork & Zhulkie Funeral Home: Paul "Joe" Perrault (minneord, besøkt 17. februar 2015) Harold "Cork" Anson: Jumping through time - A history of ski jumping in the United States and Southwest Canada. Port Hole Publications, Florence, Oregon 2010. ISBN 978-0-9768107-7-3 (s. 153, 155-156 og 164-165) U.S. Ski and Snowboard Hall of Fame and Museum: Paul Joseph Perrault (besøkt 17. februar 2015) == Eksterne lenker == (en) Joe Perrault – Olympedia (en) Joe Perrault – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert)

Paul Joseph «Joe» Perrault (født 3. desember 1924 i Green Bay, død 29.

https://no.wikipedia.org/wiki/Melodi_Grand_Prix

2023-02-04

Melodi Grand Prix

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Melodi Grand Prix', 'Kategori:Musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Nasjonale finaler til Eurovision Song Contest', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1960-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1970-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1980-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 1990-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2000-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2010-årene', 'Kategori:Norske TV-programmer fra 2020-årene', 'Kategori:Norske musikkprogrammer på TV', 'Kategori:Norske underholdningsprogrammer på TV', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1960', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler arkivdato', 'Kategori:TV-produksjoner på NRK', 'Kategori:TV-program med vinnere av Gullrutens fagpris', 'Kategori:Utmerkede artikler']

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019. Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også. Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken.

Melodi Grand Prix, forkortet MGP, er en årlig norsk musikkonkurranse som arrangeres av NRK. I konkurransen deltar et utvalg originale sanger, og vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er et av Norges største og lengstlevende tv-show, og har lansert karrierer til artister som Jahn Teigen, Hanne Krogh, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. Den første utgaven ble arrangert i 1960, og siden har over 700 låter deltatt i konkurransen. Flere av dem har blitt store hiter og bitt seg fast i den nasjonale hukommelsen, blant andre «Voi Voi» (1960), «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (1969), «Mil etter mil» (1978), «Samiid ædnan» (1980), «La det swinge» (1985), «Optimist» (1989), «Fairytale» (2009) og «Fallen Angel» (2021). Konkurransen har produsert tre vinnere i Eurovision Song Contest: «La det swinge» (1985), «Nocturne» (1995) og «Fairytale» (2009). I tillegg vant 2019-vinneren, «Spirit in the Sky», seeravstemningen i Eurovision Song Contest 2019. Siden starten i 1960 har konkurransen blitt arrangert hvert år, med tre unntak: I 1970, da NRK boikottet Eurovision Song Contest; i 1991, da NRK avlyste konkurransen; og i 2002, da Norge ikke var kvalifisert til Eurovision Song Contest. Melodi Grand Prix er det offisielle navnet på den norske konkurransen, men i Norge har Melodi Grand Prix og Grand Prix ofte blitt brukt om Eurovision Song Contest også. Melodi Grand Prix har siden starten vært et omdiskutert og til tider utskjelt program. Konkurransen har vært omtalt som «programmet alle hater å elske» og har flere ganger opp gjennom historien blitt møtt med flengende kritikk og krav om nedleggelse. Tross kritikken er Melodi Grand Prix blant de mest sette tv-programmene i Norge, og finalen har de siste par tiårene samlet rundt 1 million seere årlig. Melodi Grand Prix skaper også stort engasjement hos seerne, selv mer enn 60 år etter starten. Under finalen i 2020 brøt avstemningssystemet sammen, noe som utløste en voldsom klagestorm fra seere og media. De påfølgende dagene fikk NRK inn rekordmange 948 klager fra sinte og frustrerte seere, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken. == Starten == I 1950-årene var Europa fremdeles preget av ettervirkningene fra andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsmannen Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere ulike forslag og alternativer, men til slutt falt valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Den første finalen ble arrangert i Lugano i 1956 med syv deltakende land.I Norge startet NRK opp med regulære tv-prøvesendinger først i 1958, og året etter startet norsk Melodi Grand Prix-historie. I en utlysning i norske aviser desember 1959 het det: Hvem lager den beste norske slageren?NRK innbyr til konkurranse.Ledd i Eurovisjonens Melodi Grand Prix 1960. Til sammen fikk NRK inn 303 bidrag fra norske musikere og låtskrivere. Navnet «Melodi Grand Prix» var hentet fra danskenes nasjonale konkurranse, som igjen var inspirert av den internasjonale finalen, da kalt Eurovision Grand Prix. Norges første Melodi Grand Prix-sending gikk torsdag 4. februar 1960 på NRK Radio. Det var en semifinale der en timannsjury skulle vurdere elleve sanger og plukke ut seks av dem til finalen. Artistene Jens Book-Jenssen og Inger Jacobsen delte på å synge de elleve semifinalistene, og de seks beste sangene gikk til finalen i Store Studio i Oslo lørdag 20. februar 1960. Finalen ble sendt både på radio og fjernsyn, til tross for at det ennå var et halvt år igjen til fjernsynets offisielle åpning i Norge.Vinneren ble Georg Elgaaens «Voi Voi», fremført av Nora Brockstedt. Dette ble dermed Norges første bidrag til Eurovision Song Contest. Der endte Brockstedt på en fjerdeplass, som fremdeles er en av Norges beste plasseringer i konkurransen. == Format == Melodi Grand Prix har vanligvis blitt arrangert som en enkelt finalesending i Oslo en lørdagskveld i februar eller mars. Men det har vært flere unntak. Enkelte år har NRK arrangert semifinaler i forkant av finalen: 1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–2014 og fra 2020. I årene 2006–2013 gjorde NRK konkurransen om til en turné med delfinaler på ulike steder i landet, etter modell fra svenske Melodifestivalen.Finalen har stort sett blitt holdt i Oslo-området, med tre unntak: i 1986 og 1989 gikk finalene fra Stavanger Forum, i 2020 fra Trondheim Spektrum. I tillegg var Fornebu i Bærum var vertskap for finalene i 2021 og 2022. Med 20 finaler har Oslo Spektrum huset flest finaler opp gjennom årene (1992, 1994, 2001 og 2003–2019). === Sistesjansen === I perioden 2006–2011 og 2021–22 avholdt NRK en «siste sjanse»-runde hvor artister som har blitt slått ut i delfinalen, fikk en ny sjanse til å få plass i finalen. ==== Vinnere av sistesjansen ==== «Rocket Ride» fra 2007 har gjort det best av sistesjanse-deltakerne, med en andreplass. «Yes Man» fra 2010 har blitt den største hiten. === To versjoner === Deltakerantallet i konkurransen har variert mellom 5 og 26 sanger, og finalefeltet mellom 5 og 12 sanger. I årene 1961–1968 og 1972–1976 ble også finalebidragene fremført i to versjoner: Først én gang med et lite orkester eller band, deretter i en ny versjon med stort orkester, vanligvis Kringkastingsorkestret. Det var i tillegg forskjellige artister som fremførte de ulike versjonene. Bakgrunnen var at NRK ville organisere konkurransen som resten av Norden. I tillegg skulle jurymedlemmene få et bredere beslutningsgrunnlag når de skulle vurdere låtene. I konkurransens første år var det NRK selv som plukket artistene som skulle fremføre melodiene. I 1963 ble vinnerbidraget fremført i den internasjonale finalen av en som ikke hadde fremført den i den norske. I 1962 og 1966 ble vinnersangen fremført av artisten som sang den med lite orkester, i øvrige av artisten som sang den med stort orkester. I 1960- og 1970-årene varte sendingene vanligvis mellom tre kvarter og en time, mens sendingene etter 2015 har vært nærmere 2,5 timer lange. Den korteste finalen var i 1965, på 34 minutter. Frem til 1980-årene ble finalene som regel spilt inn om ettermiddagen og sendt i opptak på fjernsyn og radio samme kveld. Dette for å kunne redigere bort tekniske feil og eventuelle andre problemer. Først fra 1982 av ble finalen sendt direkte. Den første finalen i farger ble sendt i 1975, og to år etter ble den første finalen sendt med stereolyd på radio. === Fra show til seriøsitet === Opp gjennom årene har NRK forsøkt en rekke konsepter for konkurransen. I 1961–1964 ble bidragene fremført mer eller mindre som shownumre, med innlagt koreografi og scenografi etter tematikk og tekst i sangen. I 1964 ble bidragene for eksempel fremført med en gruppe dansere som danset til hvert nummer. Over dem var ansiktet til den syngende artisten klippet inn for å skape en særegen effekt. Også levende dyr har blitt tatt i bruk som effekter – i 1962 hadde Laila Dalseth med seg en hundevalp på scenen da hun sang vinnerlåten «Kom sol, kom regn». Fra midten av 1960-årene gikk NRK bort fra showkonseptet, og bidragene fikk en langt mer nedtonet fremføring uten særlig staffasje og koreografi. Dette varte store deler av 1970-årene, og i 1979 gikk NRK så langt at de fjernet publikum, glitter og dekor og lot i stedet artistene fremføre bidragene iført hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot melodien, ikke «innpakningen» – en tankegang som var gjennomgående i NRK i 1960- og 1970-årene. === Showet gjør retur === Først i 1980-årene fikk de norske finalene og sangene et mer kommersielt preg, med lettere låter og mer fokus på kostymer og koreografi. Samtidig begynte resultatene å bedre seg i Eurovision Song Contest, først med en tolvteplass i 1982 og en niendeplass i 1983. To år senere fikk Norge omsider sin første seier, da Bobbysocks vant med «La det swinge». I årene 1992–1994 gjorde NRK konkurransen om til temafester: sirkus, varieté og OL-fest. Dette hadde varierende suksess, og fra 1995 droppet NRK tema-konseptet. === Avlysninger og endringer === Siden 1960 har det vært tre år uten en norsk Melodi Grand Prix-finale. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest for ett år. Bakgrunnen var en økende misnøye og kritikk mot konkurransen i Norge, samt at fire land delte seieren i Eurovision Song Contest 1969. I 1991 avlyste NRK den norske finalen og begrunnet det med «lav kvalitet og manglende originalitet» blant de innsendte bidragene. I stedet fikk NRK spesialskrevet sangen «Mrs. Thompson», som ble Norges bidrag til Eurovision Song Contest 1991. I 2002 var det heller ingen norsk finale, siden Norge måtte stå over den internasjonale finalen etter å ha kommet sist året før.To ganger har også en norsk vinnerlåt ikke fått representere Norge i Eurovision Song Contest. I 1968 trakk låtskriver Kari Diesen d.y. vinnerlåten «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» etter plagiatanklager. I stedet fikk andreplassen «Stress» representere Norge i den internasjonale finalen. I 2020 vant Ulrikke Brandstorp med låten «Attention». Dette året ble imidlertid Eurovision Song Contest avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang en utgave av Eurovision Song Contest måtte avlyses. Pandemien fikk også konsekvenser for de to neste årene, da NRK besluttet at sendingene skulle gå uten publikum på grunn av smittevern. Finalen i 2021 var den første siden 1979 uten publikum. I 2022 gikk delfinalene uten publikum, mens finalen hadde 500 publikummere.I 2023 holdes den 61. utgaven av Melodi Grand Prix, og Norge skal delta i Eurovision Song Contest for 61. gang. == Valg av bidrag == De fleste årene har NRK invitert både profesjonelle komponister og amatører til å sende inn bidrag til en åpen konkurranse. I tillegg pleier NRK å spesialinvitere utvalgte komponister og musikere til å bidra. Opprinnelig var konkurransen bare åpen for norske låtskrivere, men artistene kunne være utlendinger. I 2003 åpnet NRK konkurransen for alle. Året etter kom den første vinnerlåten som ikke var skrevet av en nordmann. De øvrige reglene for Melodi Grand Prix har stort sett vært de samme som for Eurovision Song Contest. Det innebærer blant annet at sangen må ikke ha vært utgitt tidligere og være på maksimalt tre minutter. Frem til 1973 fikk heller ikke grupper delta. Siden har flere regler kommet til, blant annet at artisten må ha fylt 16 år.Inntil 1998 måtte også bidragene fremføres på norsk. NRK åpnet imidlertid for at enkelte strofer og ord kunne være på fremmede språk, noe som forklarer titler som «Inkululeko» og «Je ne sais pas» fra henholdsvis 1986 og 1988. Språkregelen ble opphevet i 1998, og allerede året etter hadde alle finalelåtene engelsk tekst. Siden 1998 har det bare vært én vinner med norsk tekst i Melodi Grand Prix – «Alvedansen» fra 2006. Vinneren fra 2021, «Fallen Angel» med TIX, var opprinnelig på norsk, men ble fremført på engelsk i finalen. Antall innsendte bidrag til den åpne konkurransen har variert fra 120 sanger i 1975 til nærmere 1200 bidrag i 2018. Spesialjuryer har lyttet gjennom bidragene og plukket ut en håndfull av dem til finalen. Ved flere anledninger, som i 1976, 1985 og 1998–2001, har NRK droppet en åpen konkurranse. I stedet har kringkasteren henvendt seg direkte til profesjonelle og erfarne musikere og bedt dem levere bidrag til den norske finalen. Frem til 1971 ble også alle komponister og tekstforfattere hemmeligholdt til etter at resultatet var klart. Dette ble gjort for å unngå at jurymedlemmene skulle påvirkes av navnene bak sangene. == Avstemning == En rekke ulike metoder har blitt brukt for å kåre vinnerne i Melodi Grand Prix. De første årene var det som regel en mannsdominert timannsjury som ga fra 1 til 10 poeng til hver sang. De satt vanligvis i et nabostudio og avleverte stemmene sine derfra. I 1960 var timannsjuryen forsterket med to tilfeldig utvalgte publikummere i Store Studio. Alle dommerne satt bak en vegg og viste poengene sine gjennom hull i veggen, for ikke å la seg påvirke av hverandre.Fra 1962 til 1964 besto juryene av fem Oslo-journalister – med sine respektive fruer, for «gi sitt votum ut fra et mer ikke-faglig synspunkt», som Aftenposten bemerket. === Postkort og eksperter === I 1965 fikk folket for første gang kåre vinneren, da ved å sende inn postkort med nummeret på favorittmelodien. Året etter innførte NRK et system med ti regionale juryer, et system som ble brukt til 1969. I årene 1971–1974 ble vinneren kåret av 14 musikkinteresserte seere fra ulike steder i landet. Halvparten av dem var under 25 år, og hvert medlem bedømte hver sang fra 1 til 5 poeng. Jurymedlemmene satt i et nabostudio og avleverte sine poeng for åpen skjerm. I 1975 og 1978–1981 var folkedommerne byttet ut med profesjonelle musikere.De regionale jurygruppene kom tilbake i 1976 og 1977, og for fullt igjen fra 1982. I 1984 var det imidlertid ingen regionale juryer, men aldersdelte jurygrupper som satt i salen og stemte. Et lignende konsept ble brukt i 1989. === Lotto og telefon === Utover i 1990-årene gjorde moderne teknologi det mulig for tv-seerne å si sin mening. I 1994 ble allmennheten invitert til å stemme, for første gang siden postkort-avstemningen i 1965. Det ble gjort ved å gå til nærmeste lottokommisjonær og stemme via Norsk Tippings datasystem i dagene før finalen. I 1995 kunne seerne for første gang stemme over telefon, men da bare i uken før finalen og like frem til sendingen startet.I 1997 fikk seerne for første gang stemme under selve finalen. Interessen var så enorm at telefonnettet i en rekke norske byer ble kraftig overbelastet, og en telefonsentral i Oslo brøt sammen. Trolig prøvde rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom. Først i 1999 ble telefonavstemningen gjennomført uten problemer. Fra 1997 til 2001 ble vinneren kåret av seernes stemmer i kombinasjon med fagjuryer, men i 2003 ble fagjuryene fjernet, og seerne avgjorde hele resultatet alene. Fagjuryene ble gjeninnført i årene 2007–2013, men i 2014–2016 og 2020–2022 ble vinneren ene og alene kåret av seerne. === Hjelp utenfra === I 2017–2019 og 2023 var ti internasjonale jurygrupper med på å avgjøre resultatet sammen med seerne – etter samme modell som svenske Melodifestivalen. Målet var at de internasjonale juryene skulle hjelpe Norge med å velge en låt som kan vinne Eurovision Song Contest.Også to ganger før 2017 hentet NRK inn ekspertise fra utlandet – uten at det var noen stor suksess. I 1985 kåret fire internasjonale musikkfolk og fem norske distriktsjuryer vinneren. De internasjonale jurymedlemmene gikk for «Karma», mens distriktsjuryene ville ha «La det swinge». I 1995 var en irsk musikerjury i Dublin med på å velge den norske vinneren. Heller ikke den gang bidro de til å velge rett låt: irene ga like mange stemmer til andreplassen «La oss feire livet» som til «Nocturne», mens folket hadde «Nocturne» som klar favoritt. Både «La det swinge» og «Nocturne» vant senere de internasjonale finalene for Norge. I 2019 hadde de internasjonale juryene D'Sound og «Mr. Unicorn» som favoritt, mens seerne gikk for KEiiNO og «Spirit in the Sky». Sistnevnte vant konkurransen og gikk senere hen og vant telefonavstemningen i den internasjonale finalen i Tel Aviv. === Seerne får full bestemmelsesrett tilbake === Fra 2020 tok seerne igjen over kontrollen, og fikk avgjøre hele resultatet uten bruk av juryer. Under finalen i 2020 måtte Imidlertid NRK bruke en reservejury ved den første avstemningsrunden, siden stemmesystemet brøt sammen. Seerne avgjorde imidlertid resultatet i gullfinalen. Også i 2021 og 2022 avgjorde seerne resultatet ene og alene. I 2023 gjeninnføres de internasjonale fagjuryene. == Artister og komponister == Melodi Grand Prix har tradisjonelt hatt et litt frynsete rykte i deler av norsk kulturliv, og enkelte artister har opplevd å miste spilleoppdrag etter å ha deltatt i konkurransen. Likevel har Melodi Grand Prix vært med på å fremme norske artister og norsk musikk siden starten i 1960, og konkurransen har skapt en rekke slagere og hiter i Norge. Konkurransen har også bidratt til å lansere nasjonale karrierer til artister som Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Karoline Krüger og Alexander Rybak. I 1960- og 1970-årene valgte NRK selv en håndfull kjente artister til å fremføre bidragene. Utover i 1980-årene kom stadig flere nye og ukjente artister inn i konkurransen, og fra 1990-årene og utover har flertallet av artistene vært relativt ukjente for tv-seerne. Det har vært år med unntak, blant annet i 2010, da en rekke kjente artister deltok. === Kjente navn === Opp gjennom årene har en rekke folkekjære og populære artister stått på Melodi Grand Prix-scenen. Blant dem er navn som Nora Brockstedt, Jens Book-Jenssen, Per Asplin, Wenche Myhre, Lill-Babs, Inger Lise Rypdal, Hanne Krogh, Jahn Teigen, Anita Skorgan, Dizzie Tunes, Øystein Sunde, Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen, Finn Kalvik, Tor Endresen, Elisabeth Andreassen og Maria Haukaas Mittet. Men også artister fra en rekke andre musikksjangere har deltatt, blant andre Karin Krog, Radka Toneff, Tramteatret, Kari Bremnes, Marius Müller, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard, Jørn Hoel, Claudia Scott, Sigvart Dagsland, Surferosa, Helene Bøksle, metallbandet Keep of Kalessin og Kristian Valen. Blant låtskriverne opp gjennom finnes også kjente navn som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Rolv Wesenlund, Terje Rypdal, Herodes Falsk, Ole Paus, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Jan Eggum, Lars Mjøen, Terje Formoe, Lars Kilevold, Lage Fosheim, Eivind Rølles, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Arne Lindtner Næss, Erik Hillestad, Tore W. Aas, Eyvind Skeie, Trygve Hoff, Jan Vincents Johannessen, Christian Ingebrigtsen, Mira Craig, Simone Larsen, Christine Dancke, Samsaya og Ina Wroldsen. Arne Bendiksen, Benny Borg og Ove Thue har vært både låtskriver og utøver av andres låter. === Flest, eldst, yngst === En rekke artister har deltatt flere ganger, men rekorden har Jahn Teigen med 14 norske finaler. Han deltok første gang i 1974 og siste gang i 2005. I tillegg medvirket han i enda flere finaler, siste gang som pauseunderholder i 2008 og 2016.Tor Endresen har deltatt nest flest ganger med tolv norske finaler. Han var første gang med i 1987 og hittil siste gang i 2015. Like bak ham følger Inger Lise Rypdal med elleve finaler, mens Kirsti Sparboe har deltatt i åtte finaler. Sparboe er også den artisten som har vunnet flest finaler, med fire seire: 1965, 1967, 1968 og 1969. Rekorden deler hun med Jahn Teigen, som vant i 1974, 1978, 1982 og 1983. Rett bak kommer Nora Brockstedt, Anne-Karine Strøm, Elisabeth Andreassen og Hanne Krogh med tre seire hver. Den eldste artisten som noen gang har deltatt i Melodi Grand Prix, er countryartisten Bobby Bare, som var 76 år da han deltok i 2012. Den yngste artisten i Melodi Grand Prix var Anita Hegerland, som bare var 9 år da hun deltok i 1971. Elleve dager etter finalen fylte hun 10 år. Den yngste vinneren er Hanne Krogh, som bare var 15 år da hun vant i 1971. Etter hvert måtte artistene være 16 år for å delta i Melodi Grand Prix, og Hegerland forblir dermed den yngste artisten som noen gang har deltatt, mens Krogh forblir den yngste vinneren. == Kritisert og elsket == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende kritikk mot konkurransen og kvaliteten på sangene. Særlig var skepsisen stor i deler av pressen og den etablerte musikerstanden. Fra tid til annen diskuterte både pressen og NRK også om Norge skulle trekke seg fra Eurovision Song Contest, slik Danmark gjorde i årene 1967–1977. Programmet fikk fort merkelapper som «årets mest utskjelte» og «programmet alle elsker å hate, men hater å elske». Tross kritikken valgte NRK likevel å delta. === Juryene møter kritikk === Etter finalen i 1964 var sinnet stort da storslageren «La meg være ung» endte på en tredjeplass. «Man må undre seg over at en jury av journalister har så lite greie på hva som vil kunne hevde seg i finalen», skrev en skuffet leser i et innlegg i Aftenposten. Uken etter finalen i 1966 sendte fjernsynet programmet Tema med variasjoner – De refusertes Melodi Grand Prix. Her ble ti melodier som ikke nådde finalen, presentert. Poenget var å vise hvor «mye eiendommelig musikk juryen hadde å velge mellom, og imøtekomme den årlige kritikken om det virkelig var de beste melodiene som nådde finalen.» === Bråket i 1969 === I 1969 nådde kritikken sitt toppunkt, da Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant den norske finalen. Samme kveld var Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe gjester i tv-programmet Her og nå!. Der ble de møtt av den danske universitetslektoren Erling Nielsen som regelrett slaktet sangteksten. Dette førte igjen til klagestorm mot NRK og flere påfølgende debattprogrammer med høy temperatur. Komikerlegenden Rolv Wesenlund mente debatten hadde utløst «et engasjement som overskrider ‘Biafra-grensen’, som skulle være det maksimale engasjement når det gjelder opprørthet i Norge.» Den intense debatten var trolig en medvirkende årsak til at NRK trakk seg fra Eurovision Song Contest året etter. Dette er første og eneste gang Norge frivillig har stått utenfor konkurransen. === 1970-årenes kulturkritikk === Norge var tilbake i konkurransen igjen i 1971, men utover i 1970-årene fortsatte kritikken mot Melodi Grand Prix. Få sanger ble husket etter de norske finalene, og perioden 1967–1982 var en elendig tid resultatmessig for Norge i Eurovision Song Contest. Norge kom på sisteplass fem ganger, to ganger uten poeng. Bare én gang kom Norge blant de ti beste, da Bendik Singers sang Norge inn til en syvendeplass i 1973. De svake resultatene ga grobunn for kritikk fra deler av Kultur-Norge. Komponisten Egil Monn-Iversen mente konkurransen hadde fjernet seg fra sin grunntanke og hadde i flere år allerede kjempet for at NRK skulle avlyse Melodi Grand Prix. NRKs redaksjonssekretær Sverre Christophersen var derimot en ivrig forkjemper og sammenlignet Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest med et reptilshow: Folk «vil se slangene, men gyser ved synet!».Aftenpostens Mona Levin samlet Monn-Iversen og Christophersen til en diskusjon i november 1974. Her argumenterte Monn-Iversen for at sangene måtte bedømmes av profesjonelle musikere, og ikke lekfolk. Christophersen parerte med at «Vi må ikke ta Grand Prix så gravalvorlig». Til dette kommenterte Monn-Iversen: «Men tenk så mye fin populærmusikk som kunne fremkommet med en faglig vurdering. Gershwins musikk f.eks. har kvaliteter som alle musikere ville akseptere» – hvorpå Christophersen svarte: «Spørsmålet er om Gershwin ville vært god nok til Melodi Grand Prix i 1975!» Rett før den internasjonale finalen i 1975 gikk deler av norsk kulturliv til aksjon mot norsk deltakelse. De krevde at NRK trakk seg fra konkurransen, siden grand prix-musikken hadde utviklet seg til en «egen genre i musikk og tekst som ikke har noen naturlig plass i norsk musikkliv». Blant de mange som hadde signert kampanjen, var organisasjoner som Det Norske Studentersamfund, Norsk jazzforbund, plateselskapet MAI, foreningen NyMusikk og personer som Lillebjørn Nilsen, Finn Ludt, Lars Klevstrand, Erling Nielsen og Synne Skouen. Nok en gang måtte programsekretær Sverre Christophersen rykke ut og ta konkurransen i forsvar: «Man kan ikke se bort fra at det faktisk er det mest populære programmet vi sender i året – på godt og vondt (…) Det er uhyre sjelden vi støter på dem som ikke gidder å se.»Tross kritikken fra deler av norsk kultur- og musikkliv, holdt NRK fast ved Melodi Grand Prix. I stedet prøvde kringkasteren å møte kritikken fra kulturlivet med å innta en ikke-kommersiell innstilling til konkurransen utover i 1970-årene. Som regel ble finalelåtene kun bedømt av fagfolk, og i 1979 fjernet NRK all dekor og pynt fra studio. I stedet stilte artister, jury og orkester i hverdagslige klær og opptrådte uten koreografi.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess ble forklart på flere ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen mener det var de norske ekspertjuryene som var skyld for Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Han siktet til at de norske fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover på 1970-tallet. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Vendepunktet og seieren === I 1977, da Anita Skorgan vant med «Casanova», begynte situasjonen så smått å endres. «Casanova» ble en salgssuksess, lå 14 uker på VG-lista og banet vei for en videre karriere for Skorgan. Året etter gjorde Jahn Teigen enda større kommersiell suksess med «Mil etter mil». Han fikk ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen, men låten og det påfølgende albumet This Year’s Loser er likevel blant de største salgssuksessene i norsk Melodi Grand Prix-historie. Utover i 1980-årene begynte de norske finalene og sangene gradvis å få et mer kommersielt preg. I 1980 og 1981 spesialinviterte NRK etablerte komponister og musikere til å delta. Samtidig ble de norske finalene mer showpreget enn tidligere. I 1982 gikk finalen direkte for første gang på mange år, og i 1984 flyttet NRK sendingen ut av Marienlyst for første gang på elleve år. I 1985 var mediainteressen på topp, og med Bobbysocks' «La det swinge» lyktes det omsider Norge å gå helt til topps i Eurovision Song Contest. Den norske finalen i 1986 var den største til da, med 4000 publikummere i salen og en rekke kjente artister og låtskrivere på scenen. === Svingende interesse === Mot slutten av 1980-årene og i 1990-årene dalte interessen igjen, og etablerte artister ble stadig sjeldnere å se på scenen. I 1990 hadde NRK problemer med å få etablerte artister til å stille, og i 1991 avlyste NRK hele konkurransen og begrunnet det med at de innsendte låtene var for dårlige. Tross den labre interessen hjemme, lyktes det likevel Norge å få én seier og én andreplass i den europeiske finalen ved Secret Garden og Elisabeth Andreassen i henholdsvis 1995 og 1996. Fra årtusenskiftet har NRK gradvis modernisert konkurransen, blant annet ved å innføre delfinaler og hente inn profesjonelle låtskrivere og musikere. Dette resulterte i flere store salgssuksesser og ikke minst Alexander Rybaks Eurovision-seier i 2009. === Stemmekollapsen i 2020 === At Melodi Grand Prix også engasjerer i den nye medievirkeligheten etter 2010, ble konkurransen i 2020 et bevis på. Under finalen fikk NRK inn over 38 millioner emojier, såkalte øyeblikksreaksjoner fra seerne. Engasjementet var så høyt at stemmesystemet brøt sammen og seerne ikke fikk stemt i første runde av finalen. I stedet brukte NRK en reservejury på 30 personer, noe som førte til en massiv proteststorm fra seere, deltakere og media. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager, mens NRKs publikumstjeneste ble nedringt av rekordmange sinte og skuffede seere. NRK ble møtt av ord som «katastrofe» og «skandale» og mulige erstatningskrav fra flere av deltakerne. Dagen etter finalen måtte prosjektleder Stig Karlsen stille opp på en ekstraordinær pressekonferanse, mens stemmekollapsen var tema i flere debatter, artikler, reportasjer – og satireprogrammer i dagene etter. Totalt fikk NRK inn 948 klager, og Kringkastingsrådet måtte til slutt behandle saken under sitt møte i april 2020. === Seertall === Tross kritikken og svingende medieinteresse har Melodi Grand Prix alltid vært blant de mest sette programmene på norsk fjernsyn. Under en tv-debatt i 1969 uttalte den danske universitetslektoren Erling Nielsen: Jeg må meddele at jeg aldri noensinne ser Grand Prix.Det er den eneste aftenen man kan kjøre drosje i Oslo alt det man vil, hele aftenen.Og det gjør jeg. Telefonundersøkelser i 1980-årene antyder at de norske finalene ble sett av opptil 2,5 millioner. I 1992 kom moderne målinger med et mer presist bilde av nordmenns tv-vaner. Siden da har seertallene for finalen stort sett ligget godt over millionen. Rekorden ble satt i 2009 med drøye 1,5 millioner seere. Med nye målemetoder fra 2018 har seertallet ligget like under millionen. == Slagere og hiter == Fra 1960 og til og med 2023 har 709 sanger blitt fremført i semifinaler og finaler i Melodi Grand Prix – 710 hvis man inkluderer «Mrs. Thompson», som ble internt valgt av NRK. De fleste bidragene har blitt raskt glemt, men noen har blitt værende igjen i den nasjonale hukommelsen: «Voi Voi», «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», «Mil etter mil», «Sámiid ædnan», «Aldri i livet», «La det swinge» og «Fairytale» er noen av vinnerne som har blitt store hiter i Norge. === Vinnerne som ble hiter === Tabellen under baserer seg på plasseringer på den offisielle norske singellisten, og omfatter bare vinnere som nådde førsteplass. * Listen er rangert ut fra antall uker på førsteplass, og deretter ut fra antall uker på topp ti. Årsaken er at singellisten i 1995 ble utvidet fra topp 10 til topp 20, og i 2014 fra 20 til 40. Dermed kan en ikke sammenligne antall uker på listen før og etter disse skillene. === Ikke-vinnende hiter === Flere ikke-vinnende bidrag har også blitt store hiter i Norge, der Wenche Myhres «La meg være ung» fra 1964 og Bjørn Johan Muris «Yes Man» fra 2010 er de mest suksessrike målt ut fra Norges offisielle singelliste. Like bak kommer Adelén med «Bombo» fra 2013 og Freddy Kalas med «Feel Da Rush» fra 2016. I tillegg har flere andre sanger blitt kjente uten å dukke opp på den offisielle singellisten. Blant annet har mange deltakerlåter figurert på Norsktoppen. To eksempler er Tor Endresens «Café le swing» og «Radio Luxembourg», som toppet Norsktoppen i henholdsvis 7 og 15 uker. == Orkestre == Frem til 2000 ble finalelåtene akkompagnert av levende musikk. I konkurransens første år var det som regel Kringkastingsorkestret som spilte melodiene, men enkelte år var Kringkastingsorkestret forsterket eller byttet ut med et annet stororkester. I 1976 og årene 1985–1999 var det store orkesteret byttet ut med ulike storband og ensembler, og i 2000 forsvant orkesteret fullstendig. I stedet synger nå artistene direkte med ferdiginnspilt musikk, slik det også gjøres i Eurovision Song Contest.I 2015 gjeninnførte NRK orkestret for ett år, og Kringkastingsorkestret vendte dermed tilbake til konkurransen for første gang på 31 år. Seks av de elleve finalelåtene brukte orkesteret. == Vinnere == 1 En del av tallene for mottatte bidrag, særlig etter 2008, er omtrentlige, avrundende tall.2 På grunn av ryggproblemer steppet Silje Nordnes inn som vikar for Linhave de tre siste sendingene. == Priser og nominasjoner == TV-produksjonen av Melodi Grand Prix har vunnet fire Gullrute-priser og vært nominert til ytterlige seks priser, de fleste av dem under Gullrutens fagpris. Gullruten 2009 i klassen beste regi flerkamera (Kim Strømstad) Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen for steadicam) Nominert til Gullruten 2009 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge) Gullruten 2010 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli) Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste kvinnelige programleder (Anne Rimmen) Nominert til Gullruten 2011 i klassen beste foto flerkamera (Tim Tønnessen og Tom Arne Moen) Nominert til Gullruten 2012 i klassen beste foto flerkamera (Henning Våge) Nominert til Gullruten 2013 i klassen beste regi flerkamera (Kasper Mærli) Nominert til Gullruten 2018 i klassen beste event eller sportssending Gullruten 2020 i klassen beste regi flerkamera (Nicolai Sørensen) Nominert til Gullruten 2021 i klassen årets TV-øyeblikk == Se også == Norge i Eurovision Song Contest Melodi Grand Prix junior Dansk Melodi Grand Prix == Referanser == == Litteratur == Borge, Knut og Morten M. Kristiansen (1986). Det største siden svartedauen : Om nordmennene og Melodi Grand Prix 1985–86. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205166935. Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. ISBN 8273340309. == Eksterne lenker == (no) Melodi Grand Prix på NRK TV Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Norsk rikskringkasting: Opptak av norske finaler 1965–, NRK TV

Picardie, Frankrike

https://no.wikipedia.org/wiki/Mladen_Ivani%C4%87

2023-02-04

Mladen Ivanić

['Kategori:Artikler hvor akademisk grad hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med politikerlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bosniske politikere', 'Kategori:Fødsler 16. september', 'Kategori:Fødsler i 1958', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Mladen Ivanić (født 16. september 1958 i Sanski Most, Una-Sana kanton) er en økonom og politiker (PDP) fra Bosnia-Hercegovina. Han var fra 1988 til 1991 medlem av landets presidentskap, og gjenopptok samme verv 12. oktober 2014. Ivanić representerer Republika Srpska. Mladen Ivanić var fra 2001 til 2003 regjeringssjef i Republika Srpska og fra 2003 til 2007 utenriksminister i Bosnia-Hercegovina.

Mladen Ivanić (født 16. september 1958 i Sanski Most, Una-Sana kanton) er en økonom og politiker (PDP) fra Bosnia-Hercegovina. Han var fra 1988 til 1991 medlem av landets presidentskap, og gjenopptok samme verv 12. oktober 2014. Ivanić representerer Republika Srpska. Mladen Ivanić var fra 2001 til 2003 regjeringssjef i Republika Srpska og fra 2003 til 2007 utenriksminister i Bosnia-Hercegovina. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Mladen Ivanić – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Mladen Ivanić hos Europarådets parlamentarikerforsamling

Mladen Ivanić (født 16. september 1958 i Sanski Most, Una-Sana kanton) er en økonom og politiker (PDP) fra Bosnia-Hercegovina.

https://no.wikipedia.org/wiki/Phillyrea_latifolia

2023-02-04

Phillyrea latifolia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753']

Phillyrea latifolia er en eviggrønn busk i oljetrefamilien. Den har en tett vekst og blir opptil ni meter høy. Unge blader er eggformede, mens eldre blader er lansettformede til elliptiske; de er mørkegrønne og læraktige med sagtannet eller helrandet kant og har 7–10 par godt synlige sidenerver. Arten kan skilles fra den snarlike Rhamnus alaternus på at bladene er motsatte. Blomstene er hvite, og frukten er et blåsvart, kjøttfullt bær uten spiss. Phillyrea latifolia vokser i åpen skog, maquis og på steinete steder. Den er utbredt i hele middelhavsområdet.

Phillyrea latifolia er en eviggrønn busk i oljetrefamilien. Den har en tett vekst og blir opptil ni meter høy. Unge blader er eggformede, mens eldre blader er lansettformede til elliptiske; de er mørkegrønne og læraktige med sagtannet eller helrandet kant og har 7–10 par godt synlige sidenerver. Arten kan skilles fra den snarlike Rhamnus alaternus på at bladene er motsatte. Blomstene er hvite, og frukten er et blåsvart, kjøttfullt bær uten spiss. Phillyrea latifolia vokser i åpen skog, maquis og på steinete steder. Den er utbredt i hele middelhavsområdet. == Litteratur == M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 174. ISBN 0-7136-7015-0. O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 142. ISBN 82-562-0490-7. Flora Europaea – Phillyrea latifolia Besøkt 17. februar 2015. == Eksterne lenker == (en) Phillyrea latifolia i Encyclopedia of Life (en) Phillyrea latifolia i Global Biodiversity Information Facility (en) Phillyrea latifolia hos NCBI (en) Phillyrea latifolia hos The International Plant Names Index (en) Phillyrea latifolia hos Tropicos (en) Kategori:Phillyrea latifolia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Phillyrea latifolia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Phillyrea latifolia – detaljert informasjon på Wikispecies

Phillyrea latifolia er en eviggrønn busk i oljetrefamilien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Plombi%C3%A8res-les-Bains

2023-02-04

Plombières-les-Bains

['Kategori:47°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Kommuner i Vosges', 'Kategori:Kursteder', 'Kategori:Sider med kart']

Plombières-les-Bains er en kommune i departementet Vosges i Grand Est det østlige Frankrike. Det er sentrum for kantonen Plombières-les-Bains. Kommunen hadde i 2013 en befolkning på 1 792.Les bains viser til de varme kildene i området, deres helsemessige egenskaper ble først oppdaget av romerne. I etterfølgende århundrer ble stedets badeanstalter besøkt av en rekke kjente personer; Montaigne, Voltaire, Napoléon Bonaparte, Joséphine de Beauharnais, Napoléon III, Berlioz, Lamartine og Alfred de Musset. Napoleon III møtte Camillo Benso di Cavour der i 1858 da de planla en forsvarsavtale som de facto var en oppdeling av de italienske stater slik at Piemonte fikk Lombardia og Veneto mens Frankrike fikk Nice og Savoie. Dette var starten på samlingen av Italia, og også en splid mellom diplomaten Cavour og aktivisten Giuseppe Garibaldi, som selv kom fra Nice.

Plombières-les-Bains er en kommune i departementet Vosges i Grand Est det østlige Frankrike. Det er sentrum for kantonen Plombières-les-Bains. Kommunen hadde i 2013 en befolkning på 1 792.Les bains viser til de varme kildene i området, deres helsemessige egenskaper ble først oppdaget av romerne. I etterfølgende århundrer ble stedets badeanstalter besøkt av en rekke kjente personer; Montaigne, Voltaire, Napoléon Bonaparte, Joséphine de Beauharnais, Napoléon III, Berlioz, Lamartine og Alfred de Musset. Napoleon III møtte Camillo Benso di Cavour der i 1858 da de planla en forsvarsavtale som de facto var en oppdeling av de italienske stater slik at Piemonte fikk Lombardia og Veneto mens Frankrike fikk Nice og Savoie. Dette var starten på samlingen av Italia, og også en splid mellom diplomaten Cavour og aktivisten Giuseppe Garibaldi, som selv kom fra Nice. == Befolkningsutvikling == Antall innbyggere i kommunen Plombières-les-Bains == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Plombières-les-Bains – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Kommunedata INSEE

Plombières-les-Bains er en kommune i departementet Vosges i Grand Est det østlige Frankrike. Det er sentrum for kantonen Plombières-les-Bains.

https://no.wikipedia.org/wiki/Titusbuen

2023-02-04

Titusbuen

['Kategori:Antikken', 'Kategori:Arkitektur', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med koordinater', 'Kategori:Rione Campitelli', 'Kategori:Romersk arkitektur']

Titusbuen (italiensk: Arco di Tito) er en romersk triumfbue som ligger på Via Sacra på Forum Romanum i Roma.

Titusbuen (italiensk: Arco di Tito) er en romersk triumfbue som ligger på Via Sacra på Forum Romanum i Roma. == Historie == Titusbuen ble reist av Domitian etter Titus' død. Titusbuen ble bygget til ære for det felttoget som Vespasian og Titus hadde gjennomført i Palestina. Under felttoget ble Jerusalem ødelagt og viktige symbolske gjenstander som sølvtrompeter og den 7-armete lysestaken ble i triumf ført hjem som krigsbytte til Roma. Det er blitt fortalt at lysestagen senere ble kastet i Tiberelven under et angrep fra barbarere. == Beskrivelse == Titusbuen er ca. 15 meter høy, 13,5 meter bred og nesten 5 meter dyp. === Relieffer === Relieffene på innersiden av buen er halvveis friskulpturer. ==== Relieff 1 ==== På dette relieffet ses unge mennesker som bærer krigsbytte i triumftog. De bærer på trompeter og en stor 7-armet lysestake. ==== Relieff 2 ==== === Loftet i buen === == Innskrifter == Øverst på buen er en innskrift, som forteller hvorfor triumfbuen ble bygget. == Betydning == == Arkitektonisk innflytelse == == Referanser == == Litteratur == Bang-Hansen, Pål (1999). Roma. Oslo: Millennium. s. 52. ISBN 8251788633. Blom, Anton (1998). Jødenes vei gjennom historien. Oslo: Lunde. s. 38-39. ISBN 8252039707. Bjøl, Erling (1983). Romerriket. Oslo: Cappelen. ISBN 8202049210. Colledge, Malcolm (1981). Lær å kjenne romersk kunst. Oslo: Dreyer. s. 39. ISBN 8209019392. Borchsenius, Poul (1957). Bak muren: ghettoens historie. Bergen: Lunde. Falk-Rønne, Arne (1976). Med Falk-Rønne til Rom. Oslo: Luther forl. ISBN 8253141017. Falk-Rønne, Arne (1989). Roma varer hele livet. Oslo: Nye Atheneum. s. 50. ISBN 8273341623. Janson, H.W. (1978). Verdens kunsthistorie: 15 000 f.Kr.-700 e.Kr. Oslo: Cappelen. ISBN 8202038332. Knight, William (1896): The Arch of Titus and the Spoils of the Temple, an Historical Lecture [1] Matt, Leonard von (1960). Roma: i 30 fargefotografier. Oslo: Aschehoug. s. 49. Mehling, Marianne (1988). Roma og Latium. Oslo: NKS-forlaget. ISBN 8250808320. Perowne, Stewart (1986). Romersk mytologi. Stabekk: Den norske bokklubben. ISBN 8252511147. Woodford, Susan (1991). Gresk og romersk kunst. Saltrød: Forsythia. s. 89. ISBN 8291004021. Verdenshistorien i kart, tekst og bilder. Oslo: Cappelen. 1991. ISBN 8202126509. Weidemann, Einar (1989). Antikken i perspektiv: kulturhistoriske emner fra det gamle Hellas og Roma. Oslo: Aschehoug. s. 122. ISBN 8203130305. == Eksterne lenker == Relief from the Arch of Titus, viser krigsbyttet fra Jerusalem som fraktes inn i Roma. Khan Academy.

Titusbuen (italiensk: Arco di Tito) er en romersk triumfbue som ligger på Via Sacra på Forum Romanum i Roma.

https://no.wikipedia.org/wiki/Phillyrea_angustifolia

2023-02-04

Phillyrea angustifolia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Oljetrefamilien', 'Kategori:Planter formelt beskrevet av Carl von Linné', 'Kategori:Planter formelt beskrevet i 1753']

Phillyrea angustifolia er en eviggrønn busk i oljetrefamilien. Den har en tett vekst og blir opptil 2,5 m høy. Bladene er motsatte, linje- til lansettformede og helrandede eller fintannede; de har 4–6 par nerver som er lite synlige. Blomstene er grønngule og dufter. Busken er vindpollinert og tilhører de svært få androdiøcie organismene. Noen planter har tvekjønnede blomster, mens andre bare har hannblomster. Frukten er et blåsvart, kjøttfullt bær med en liten spiss. Phillyrea angustifolia vokser i åpen skog, maquis og på steinete steder. Den er utbredt i det vestlige og sentrale middelhavsområdet østover til Albania. Arten er naturalisert på Krim.

Phillyrea angustifolia er en eviggrønn busk i oljetrefamilien. Den har en tett vekst og blir opptil 2,5 m høy. Bladene er motsatte, linje- til lansettformede og helrandede eller fintannede; de har 4–6 par nerver som er lite synlige. Blomstene er grønngule og dufter. Busken er vindpollinert og tilhører de svært få androdiøcie organismene. Noen planter har tvekjønnede blomster, mens andre bare har hannblomster. Frukten er et blåsvart, kjøttfullt bær med en liten spiss. Phillyrea angustifolia vokser i åpen skog, maquis og på steinete steder. Den er utbredt i det vestlige og sentrale middelhavsområdet østover til Albania. Arten er naturalisert på Krim. == Litteratur == M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 174. ISBN 0-7136-7015-0. O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 141. ISBN 82-562-0490-7. Flora Europaea – Phillyrea angustifolia Besøkt 17. februar 2015. C. Vassiliadis m.fl. (2002). «High male reproductive success of hermaphrodites in the androdioecious Phillyrea angustifolia». Evolution. 56 (7): 1362–1373. ISSN 1558-5646. JSTOR 3061609. PMID 12206238. J.R. Pannell og G. Korbecka (2010). «Mating-system evolution: rise of the irresistible males». Current Biology. 20 (11): R482–R484. ISSN 0960-9822. PMID 20541495. doi:10.1016/j.cub.2010.04.033. == Eksterne lenker == (en) Phillyrea angustifolia i Global Biodiversity Information Facility (en) Phillyrea angustifolia hos NCBI (en) Phillyrea angustifolia hos The International Plant Names Index (en) Phillyrea angustifolia hos Tropicos (en) Kategori:Phillyrea angustifolia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Phillyrea angustifolia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Phillyrea angustifolia – detaljert informasjon på Wikispecies

Phillyrea angustifolia er en eviggrønn busk i oljetrefamilien.

https://no.wikipedia.org/wiki/Jeroen_Nikkel

2023-02-04

Jeroen Nikkel

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 14. desember', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Nederlandske skihoppere', 'Kategori:Personer fra Stichtse Vecht', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Jeroen Nikkel (født 14. desember 1980 i Maarssen) er en nederlandsk tidligere skihopper. Han ble sist av 69 deltakere i normalbakken i VM i Ramsau i 1999. Nikkel har gjort det lengste skihoppet i Nederland, med 29 meter i Bergschenhoek i 1999. Nikkel var rundt 2000 en del av et håpefullt nederlandsk hopplandslag, som ble ledet av den tyske treneren Horst Tielmann. Etter at det ble innført kvalifisering til verdenscuprenn, var Jeroen Nikkel i 2001 den første nederlender som kvalifiserte seg til nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen. Han ble nummer 46 i rennet og nummer 65 sammenlagt i hoppuka. Knappe tre uker senere, 20. januar 2001, ble han nummer 45 av 58 deltakere i et verdenscuprenn i Park City. Sesongene 2001/02 og 2002/03 deltok han i kontinentalcupen, uten å oppnå gode plasseringer. Han la opp som skihopper i 2003.

Jeroen Nikkel (født 14. desember 1980 i Maarssen) er en nederlandsk tidligere skihopper. Han ble sist av 69 deltakere i normalbakken i VM i Ramsau i 1999. Nikkel har gjort det lengste skihoppet i Nederland, med 29 meter i Bergschenhoek i 1999. Nikkel var rundt 2000 en del av et håpefullt nederlandsk hopplandslag, som ble ledet av den tyske treneren Horst Tielmann. Etter at det ble innført kvalifisering til verdenscuprenn, var Jeroen Nikkel i 2001 den første nederlender som kvalifiserte seg til nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen. Han ble nummer 46 i rennet og nummer 65 sammenlagt i hoppuka. Knappe tre uker senere, 20. januar 2001, ble han nummer 45 av 58 deltakere i et verdenscuprenn i Park City. Sesongene 2001/02 og 2002/03 deltok han i kontinentalcupen, uten å oppnå gode plasseringer. Han la opp som skihopper i 2003. == Referanser == == Kilder == Skijumping.pl: Jeroen Nikkel (profil, 22. november 2007, besøkt 17. februar 2015) Skisprungschanzen-Archiv: Bergschenhoek (besøkt 17. februar 2015) Sportgeschiedenis.nl: Nederlandse skiër Jan Loopuyt liep Winterspelen mis Arkivert 24. november 2011 hos Wayback Machine. (25. februar 2010, besøkt 17. februar 2015) De Ondernemer: Fantastisch van dichtbij (2. januar 2008, besøkt 17. februar 2015) == Eksterne lenker == (en) Jeroen Nikkel – FIS (skihopping) (en) Jeroen Nikkel – TheSports.org

Jeroen Nikkel (født 14. desember 1980 i Maarssen) er en nederlandsk tidligere skihopper.

https://no.wikipedia.org/wiki/Koptisk_kristendom

2023-02-04

Koptisk kristendom

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Koptisk kristendom']

Koptisk kristendom tilhører kristendommens aller første troende og dens kirke ble i henhold til tradisjonen etablert av evangelisten Markus i Egypt på midten av det 1. århundre (rundt år 42 e.Kr.). Den egyptiske kirke, nå mer enn 1900 år gammel, tilhører de orientalske ortodokse kirker, og den koptiske kristendoms sete i Alexandria har eksistert siden kirkemøtet i Kalkedon i 451. Kirkens leder er titulert «Pave av Alexandria og Patriark av St. Markus' Hellige Stol». Mer enn 95 % av Egypts kristne, koptere, tilhører Den koptiske ortodokse kirke. I tillegg til de koptisk ortodokse eksisterer også andre koptiske kirker, som Den koptiske katolske kirke og Den koptiske protestantiske kirke.

Koptisk kristendom tilhører kristendommens aller første troende og dens kirke ble i henhold til tradisjonen etablert av evangelisten Markus i Egypt på midten av det 1. århundre (rundt år 42 e.Kr.). Den egyptiske kirke, nå mer enn 1900 år gammel, tilhører de orientalske ortodokse kirker, og den koptiske kristendoms sete i Alexandria har eksistert siden kirkemøtet i Kalkedon i 451. Kirkens leder er titulert «Pave av Alexandria og Patriark av St. Markus' Hellige Stol». Mer enn 95 % av Egypts kristne, koptere, tilhører Den koptiske ortodokse kirke. I tillegg til de koptisk ortodokse eksisterer også andre koptiske kirker, som Den koptiske katolske kirke og Den koptiske protestantiske kirke. == Historie == Egypt er identifisert som det sted som den hellige familie, jomfru Maria, Josef og Jesusbarnet, tok sin tilflukt i da de rømte fra Judea: «Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.» (Matteus 2:12-23). Josef og Maria tilbrakte fire år i landsbyen Babylon, navngitt etter en romersk festning hvor restene av murene fortsatt kan ses og som nå er en del av det gamle Kairo. I den første kristne tiden ble det oppført kirker, klostre og hellige samlingssteder til minne om disse hendelsene, og helt frem til vår tid har dette vært et kjerneområde for Egypts koptiske kirke. St. Sergius-kirken (Abu Serga) er i henhold til legenden bygget på det sted hvor den hellige familie bodde i Egypt. Vegg i vegg ligger en annen kirke som også hevder det samme. Egypt var gjenstand for mange profetier i Det gamle testamentet, profeten Jesaja slo fast at det ville bli et alter for Herren i midten av landet Egypt og en søyle for Herren ved dets grenser. De første kristne i Egypt var hovedsakelig jøder i byen Alexandria, slike som Theophilus som Sankt Lukas nevner i begynnelsen av Lukasevangeliet. Da kirken ble grunnlagt av Markus i løpet av regimet til den romerske keiser Nero var det et stort antall innfødte egyptere (i motsetning til egyptiske grekere og jøder) som omfavnet den kristne tro. Kristendommen spredde seg over hele landet i løpet av et halvt århundre etter at Markus kom til Alexandria. Det viser de skrifter fra Det nye testamentet som er funnet i Bahnasa i Midtre Egypt og som kan dateres til rundt år 200. Tilsvarende er et fragment av Johannesevangeliet, skrevet på koptisk, blitt funnet i Øvre Egypt og kan dateres til første halvdel av 200-tallet. I det andre århundre spredde kristendommen seg til utenfor byene og på landet. Samtidig ble bibelskrifter oversatt til det lokale koptiske språket. == Alexandriaskolen == Den kateketiske skolen i Alexandria er den eldste skole av sitt slag i verden og ble grunnlagt rundt år 190 av den lærde Pantanaeus. Skolen ble en viktig institusjon for religiøs læring, og studentene ble undervist av lærde som Athenagoras, Klemens av Alexandria, Didymus, og ikke minst den store Origenes, som er ansett som teologiens far og som var aktiv i å kommentere og drive sammenlignbare bibelstudier. Origenes skrev over 6 000 kommentarer til Bibelen i tillegg til sine berømte Hexapla Mange lærde som Hieronymus besøkte skolen for å utveksle ideer og tanker med dens lærde. Skolen var likevel ikke begrenset til kun teologiske studier. Også vitenskap, matematikk og humanistiske studier ble lært her. Metoden med spørsmål og svar ble utviklet på denne skolen, og 15 århundrer før Louis Braille ble det benyttet en teknikk med å skjære bokstaver i treplater for å hjelpe blinde lærde å lese og skrive. Den teologiske skolen i Alexandria ble reetablert i 1893. Den nye skolen har for tiden forgreininger til Kairo, New Jersey og Los Angeles, hvor kommende koptiske prester og andre kvalifiserte menn og kvinner studerer kristen teologi, historie, koptisk språk og kunst, inkludert messing, musikk, ikonografi og billedteppeveving. == Egyptisk opprinnelse til korssymbolet == For over 2 500 år var det oldtidens egyptiske ankh eller hankekors det allestedsnærværende symbol på åndelig liv. I kontrast til de fleste hellige bilder var ankh-korset et rent abstrakt symbol på helligdom. Ankh-symbolet, som kanskje er avledet fra en sandalreim, representerte for de gamle egyptere ulike meninger; liv, død og udødelighet, det kvinnelige og mannelige, og balanse. På latin er det kalt crux ansata (kors-med-et-håndtak). Ankh-symbolet ble holdt som et septer av mange egyptiske guddommer, spesielt Atum, solguden i Heliopolis («Solbyen») og av den sittende Sekhmet, Memfis' krigsgudinne med løvehodet. På veggene i templene ga ankh-symbolet hellig beskyttelse for de døde. De første egyptiske kristne overtok dette gamle symbolet og knyttet det til den tro som representerte kristendommen ved at Jesus hadde blitt henrettet på lignende kors. De koptiske kristne kalte dette korset for ansate (hadde et håndtak). For det øvrige Romerriket var korset en representasjon av en henrettelseform med konnotasjoner til ydmykelse og slaveri. Fra ankh-korset skulle korset som symbol utvikle seg i mange ulike former og symboler. == Kloster og misjon == Mange egyptiske kristne drev ut i ørkenen i løpet av det tredje århundre og ble der for å be og arbeide og dedikere sine liv til Gud. Det ble begynnelsen på klosterbevegelsen som ble organisert av Antonius den store og Pachomios i det fjerde århundre. På slutten av århundret var det flere hundre klostrer og flere tusen celler og grotter spredt over det egyptiske fjellandsskapet. Et stort antall av disse klostrene blomstrer den dag i dag. De egyptiske klostrene fikk oppmerksomhet hos kristne fra andre deler av verden på besøk i Egypt og brakte deretter med seg klostertanken tilbake til sine hjemland. Slik spredte klosterbevegelsen seg over hele den kristne verden. Basilios den store, som organiserte klosterbevegelsen i Midtøsten, besøkte Egypt rundt år 357 og hans eksempel ble fulgt av de østlige kirker. Hieronymus, på veg til Jerusalem, stoppet i Egypt og etterlot detaljer fra sine erfaringer i sine brev. Benedikt av Nursia grunnla klostrer på 500-tallet etter modell av Pachomius, men i strengere utgave. == Troens utvikling == === Kirkemøtet i Nikea === På 300-tallet startet en libysk prest ved navn Arius en teologisk debatt om Jesus’ natur som spredde seg over hele den kristne verden (rundt Middelhavet). Konsilet i Nikea (325) ble dannet av Konstantin den store for å løse og avklare debatten og ledet til slutt til formuleringen om Troens symbol, også kalt for Den nikenske trosbekjennelse, som nå blir sitert over hele den kristne verden, og som ble autorisert av Athanasius av Alexandria, pave og patriark av Alexandria. === Kirkemøtet i Konstantinopel === I år 381 presiderte Sankt Timoteus I av Alexandria over det andre kirkemøtet, kjent som Konsilet i Konstantinopel, og som fullførte Den nikenske trosbekjennelse med bekreftelsen av Den hellige ånd. === Kirkemøtet i Efesos === Se også: Konsilet i EfesosEn annen teologisk debatt skjedde på 400-tallet over den lære som Nestorius, en patriark i Konstantinopel, sto for. Hans lære sa at ordet Gud ikke var guddommelig forent med menneskelig natur, men bodde i mannen Jesus. Som en konsekvens av dette benektet han tittelen «Mor av Gud» (Theotokos) for jomfru Maria, og erklærte at hun i stedet var «Mor av Kristus» (Christotokos). Da dette nådde den aposteliske trone til Sankt Matteus, det vil si den koptiske pave Kyrillos av Alexandria, reagerte han hurtig for å korrigere bruddet med ortodoksien, og ba Nestorius angre seg. Da denne nektet å endre sin lære, møtte de geistlige i Alexandria til et hastemøte og deres enstemmige enighet ble meddelt pave Kyrillos som sendte et brev til Nestorius. Brevet, som siden blitt kjent som Det tredje epistel av Sankt Kyrillos til Nestorius, støttet seg tungt på de etablerte kirkefedrenes forfatninger og inneholdt den mest berømte artikkel fra den alexandrianske ortodoksi: De tolv bannlysninger fra Sankt Kyrillos hvor Kyrillos bannlyste alle som fulgte Nestorius’ lære: «Alle som tør å nekte den hellige jomfru tittelen ‘theotokos’ er bannlyst!» Nestorius ville likevel ikke angre seg og det ledet til dannelsen av den Første økumeniske konsilet av Efesos (431) hvor Kyrillos hadde forsete. Det første økumeniske konsilet av Efesos bekreftet undervisningen til Sankt Athanasius av Alexandria og slo fast at til tittelen til den hellige og evige jomfru Maria var «Mor av Gud». Møtet fastslo at alle som delte Kristus i to «hypostases» (hellig natur) var bannlyst. Athanasius hadde sagt at der var «en natur og en ‘hypostasis’ inkarnert i ordet Gud» (Mia Physis kai Mia Hypostasis tou Theou Logou Sasarkomeni). Introduksjonen av trosbekjennelsen var formulert som følgende (her i engelsk oversettelse): We magnify you O Mother of the True Light and we glorify you O saint and Mother of God (Theotokos) for you have borne unto us the Saviour of the world. Glory to you O our Master and King: Christ, the pride of the Apostles, the crown of the martyrs, the rejoicing of the righteous, firminess of the churches and the forgiveness of sins. We proclaim the Holy Trinity in One Godhead: we worship Him, we glorify Him, Lord have mercy, Lord have mercy, Lord bless us, Amen.Det var det ortodokse synet som var fremtredende på kirkemøtet. Ulykkeligvis døde Sankt Kyrillos rett etter. Sankt Dioscorus, erkediakon i Alexandria, som ble valgt som Kyrillos’ erstatter. Motstanderne grep anledningen ved Kyrillos’ død til skape en kampanje mot den nye paven. === Konsilet i Kalkedon === Se også: Konsilet i KalkedonPå den tiden hvor kirkemøtet i Kalkedon (451) skjedde hadde styrelsesmaktene begynt å delta i kirkens anliggender. Da keiser Markian blandet seg inn i trosspørsmål var svaret til Dioscorus, pave i Alexandria, klart og ikke til å misforstå: «Du har ingenting med kirken å gjøre!» Keiseren skulle få sin hevn for pavens freidighet ved Kalkedon. Konsilet i Kalkedon forbød Kyrillos’ terminologi og erklærte at Kristus var «hypostasis» i to naturer. Den nikenske trosbekjennelse fastslo at «Kristus ble utgått fra den hellige ånd og av jomfru Maria». I henhold til kristologien i den orientalske forståelse at Kristus er «en natur av både menneskelig og guddommelig natur. Den bysantinske forståelsen var at Kristus er i to naturer, både menneskelig og guddommelig. Det orientalske og bysantinske var uenige i en lingvistisk forskjell mellom ordet av og i, men i det aramaiske språket var forskjellen enda mindre: kun én bokstav – dolath i motsetning til beth. Forskjellen ble uttrykt mellom de to i en liten strek på bunnen og en prikk i midten av bokstaven. Disse subtile forskjellene inneholdt forskjellen mellom sannhet og diktning. De orientalsk ortodokse, det vil si kopterne, fulgte den tradisjonelle terminologi med preposisjonen av, mens de bysantinske ortodokse benyttet proposisjonen i. Den nikenske læresetning sa at Kristus var gitt av den hellige ånd og av jomfru Maria, mens den koptiske forståelse var at Kristus er en natur (Logos Incarnate) i menneskelighet og i guddommelighet. Akkurat som vi alle er av vår mor og far og ikke i vår mor og far, slik er også Kristus' natur. Om Kristus er i mennekelighet og i guddommelighet er han logisk sett delt i to personer. Kirkemøtets bestemmelser ble avvist av mange kristne i utkanten av Det bysantinske rike, inkludert koptiske kristne i Egypt, Syria, Armenia og andre steder. Fra dette punktet og framover fikk Alexandria to patriarker: den ikke-kalkedonske, nasjonstro, nå kjent som den koptiske pave og patriark av Alexandria og aposteliske sete til Sankt Matteus, og på den andre side den keiserlige patriark, nå kjent som den greskortodokse patriark av Alexandria. Bortimot hele den egyptske befolkningen forkastet begrepene til konsilet i Kalkedon og forble trofast til den nasjonale egyptiske kirken (nå kjent som Den koptiske ortodokse kirke). De som støttet de kalkedonske definisjoner forble i kontakt med de ledende kirker i Roma og Konstantinopel. Det ikke-kalkedonske partiet ble det som i dag kalles for den orientalske ortodokse kirke. Den koptiske kirke betraktet seg selv som misforstått av konsilet i Kalkedon. Noen koptere mener at konsilet forsto dem korrekt, men ønsket å forvise kirken for å isolere og forby den egyptiske og uavhengige paven av politiske grunner. Paven i Alexandria hadde fastholdt at kirke og stat skulle være delt. Den koptiske kirken anså at fortrengningen av pave Dioscorus på konsilet i Kalkedon var delvis grunnet rivaliseringen mellom Alexandria og Roma. De anså at pave Leo av Roma var influert av Nestorius’ tanker. Samtidig skal det bemerkes at pave Dioscorus aldri ble kalt kjetter av konsilet. Kopterne trodde også at paven i Alexandria var med vilje forhindret til møte ved det tredje møtet hvor han ble fortrengt, noe som åpenbart var et resultat av en konspirasjon av de romerske delegatene. Kalkedonere kalte noen ganger ikke-kalkedonere for «monofysitter» (en natur), skjønt den koptiske kirke benekter at den står for monofysittisme – noe den alltid har betraktet som kjetteri. De har noen ganger kalt kalkedonerne for «dyofysittere» – et begrep som er nærmere den koptiske doktrine «miafysitt», som viser til Kristus’ forente natur, både menneskelig og guddommelig, forent og udelt i Incarnate Logos. Den koptiske kirke tror at Kristus er perfekt i sin guddommelighet og han er perfekt i sin menneskelighet, men hans guddommelighet og hans menneskelighet er forent i en natur kalt «naturen av det inkarnerte ord», og dette synet var fastholdt av pave Kyrillos av Alexandria. Koptere tror på to naturer, «menneskelig» og «guddommelig» som er forent i en ‘hypostasis’ uten å være blandet, uten forvirring, og uten konflikt. Disse to naturer ble ikke delt selv ved et øyeblikks blunk med øyet. == Fra Kalkedon til den arabiske erobring av Egypt == Kopterne hadde harde tider under styret til de østromerske herskerne. Melkite-patriarkene, som ble utpekt av keiserne som både åndelige og politiske guvernører, massakrerte befolkningen ettersom de ble sett på som kjettere. Mange egyptere ble torturert og endte i martyrdom framfor å akseptere beslutningen fra Kalkedon. En av de mest berømte egyptiske martyrer fra denne perioden er Sankt Samuel bekjenneren. I år 639 ble en arabisk hær på 4 000 mann sendt mot Egypt, og året etter ble den forsterket med ytterligere 12 000 mann, og beseiret en bysantinsk hær i slaget om Heliopolis. Araberne marsjerte deretter nordover mot den viktige havnebyen Alexandria som ble overgitt ved en fredsavtale signert den 8. november 641. Ved utgangen av året var hele Egypt besatt av arabere. En del av befolkningen var i begynnelsen ikke fiendtlig innstilt til de fremmede, ettersom de ikke hadde gode erfaringer med de østromerske styremaktene. Under arabisk styre fikk befolkningen lov til å fortsette å være kristne under beskyttelse av den islamske Shari'a-loven. I bytte mot penger og mat var egypterne fritatt militærtjeneste, og kunne praktisere sin religion. Det var få som konverterte til islam i begynnelsen, men høyere skatt på kristne, utestengelse fra politiske og administrative embeter og andre praktiske ulemper førte etter hvert til at flere og flere konverterte. Etter å ha vært et overveiende kristent land ble Egypt gradvis omdannet til et overveiende muslimsk land mot 1200-tallet. Prosessen med konvertering av befolkningen økte i omfang under kristenforfølgelsene som ble iverksatt under regimet til Fatimid-kalifen Al-Hakim bi-Amr Allah, fra 996 til 1021, og i korsfarertiden. Kopternes posisjon begynte å bedre seg tidlig på 1800-tallet under stabiliteten og den økte toleransen under dynastiet til Muhammad Ali. Det koptiske samfunnet ble ikke lenger sett på av den islamske staten som en administrativ enhet og i 1855 ble Jizya-skatten fjernet. Kort tid etter begynte kristne å tjenestegjøre i den egyptiske hæren. Revolusjonen i 1919, den første framvisningen av en egyptisk identitet på grasrotnivå i løpet av flere århundrer, var det første tegn på Egypt som et moderne samfunn med både muslimer og kristne enkeltdeler. == Den etiopiske kirke == Den etiopiske ortodokse tewahedokirken oppstod utenfor den koptiske kristendom på 300-tallet, men ble underlagt den koptiske patriarken i Alexandria (Egypt) på 600-tallet. Etter islams framvekst fra 600-tallet ble imidlertid den etiopiske kirken i stor grad isolert fra de øvrige kristne kirkene rundt Middelhavet, og i 1959 ble kirkesamfunnet anerkjent som selvstendig av den koptiske patriarken. Den etiopiske Bibelen inneholder apokryfe jødiske skrifter som Enoks Bok, og flere skrifter som lenge var ukjent i Europa, heriblant Kebra Negast. Kebra Negast skildrer de etiopiske folks historie, herunder hvordan jødiske folk bosatte seg i landet, og hvordan de etiopiske kongene stammer fra Kong Salomo og Dronningen av Saba. Kebra Negast ble gitt ut på engelsk i begynnelsen av 1900-tallet og vakte stor interesse hos de første rastafarianerne på Jamaica, som fant støtte for sine teorier om Haile Selassies guddommelighet i den. == Koptisk kristendom i dag == Overhodet for den koptiske ortodokse kirke bærer tittelen Pave av Alexandria og Patriark av St. Markus' Hellige Stol. (Den koptiske paven må ikke forveksles med den romersk-katolske paven.) Den 4. november 2012 ble Tawadros II utpekt som etterfølgeren til pave og patriark Shenouda III, som døde i mars 2012. Den koptisk katolske kirke (orientalsk katolsk) er liten. Den blir ledet av en patriark av Alexandria. Theodoros II ble valgt til patriark av Alexandria og hele Afrika den 9. oktober 2004. Den katolske kirke har generelt liten tilstedeværelse i Egypt, og blir ledet av patriarkene i Alexandria, Antiokia og Jerusalem. Det er også en gresk-ortodoks patriark av Alexandria. En liten protestantisk og anglikansk menighet eksisterer også. Noen beregninger anslår at det finnes 50 millioner koptisk ortodokse kristne i verden (om man medregner tewahedokirken i Etiopia og Eritrea): de er først og fremst i Egypt (grovt regnet 8 millioner), Etiopia (grovt regnet 38 millioner, som er halve befolkningen i Etiopia), og Eritrea (bortimot 2 millioner), men der er også et betydelig antall i Nord-Amerika, Europa, Australia, Sudan og Israel, anslagsvis 3 til 4 millioner. Imidlertid, i henhold til Den etiopiske ortodokse tewahedokirken som fikk sin egen patriark i 1959 av den koptiske pave Kyrill VI av Alexandria, kan ordet koptisk være en forvirrende og misvisende benevnelse ettersom det egentlig betyr egyptisk. Den eritreiske ortodokse tewahedokirken ble tilsvarende uavhengig i løpet av 1990-tallet. Disse tre kirkene er uansett i kommunion med hverandre og med alle andre orientalske ortodokse kirker. Siden 1980-tallet har teologer fra de orientalske ortodokse og kalkedonske ortodokse kirkene vært i møter i et forsøk på å løse deres teologiske forskjeller, og de har konkludert med at mange av forskjellene består i at de to gruppene benytter ulik terminologi for å beskrive de samme tingene. I løpet av sommeren 2001 ble den koptisk-ortodokse og den gresk-ortodokse patriarken av Alexandria enige om at de gjensidig skulle akseptere hverandres dåp, altså i praksis gjøre gjendøping unødvendig, og at de skulle anerkjenne hverandres ekteskapssakrament. Tidligere måtte en koptisk-ortodoks og gresk-ortodoks som ønsket å gifte seg, utføre bryllupsseremoniene to ganger, altså i begge kirker, for å bli anerkjent av dem begge. I henhold til den kristne tradisjon og kirkelov ordinerer den koptiske kirke kun menn, og om disse ønsker å gifte seg må det ha skjedd før de blir ordinert. Det er den samme praksis som man finner i den østlige ortodokse kirke. Gifte menn kan imidlertid ikke bli biskop i den koptiske ortodokse kirke. Tradisjonelt har det koptiske språk blitt benyttet i kirketjenesten, og Den hellige skriften ble skrevet med det koptiske alfabetet, men på grunn av arabiseringen av Egypt har kirken i økende grad benyttet arabisk. Utenfor Egypt benyttes det lokale språket, men ofte sammen med både koptisk og arabisk. Koptiske kristne feirer jul eller kristmesse den 7. januar, som siden 2002 er en offisiell nasjonal helligdag i Egypt. Mange koptere i Egypt har et lite kors tatovert på undersiden av høyre arm. == Drapet på en koptisk biskop i 2018 == I juli 2018 ble den koptiske biskopen Epiphanius funnet drept i en blodpøl i et ørkenkloster nordvest for Kairo. To tidligere koptiske munker ble dømt til døden for drapet. Kopternes pave, Tawadros II av Alexandria, innførte en rekke tiltak for å gjenopprette disiplinen. I ett år ble det ikke tatt inn noviser, og munkene pålagt å stenge ned sine kontoer på sosiale medier. == Referanser == == Se også == Koptere koptisk språk antologien Koptiske skrifter == Eksterne lenker == Offisielle nettstedet til den koptiske pave Shenouda III (engelsk) The hub of the Coptic Media Network The Official Website of the Heritage of the Coptic Orthodox Church Official Website of St. Macarius the Great's Monastery in Scetis (Egypt) An Overview of the Coptic Christians of Egypt by Lara Iskander and Jimmy Dunn Holy Virgin Mary Apparitions over the domes of Her Coptic Orthodox Church in Zeitun, Cairo, Egypt, 1968 – seen by millions The late Pope Kyrillos VI (Cyril the Sixth), 116th Pope of Alexandria and See of St. Mark (Coptic Orthodox Patriarch, 1959-1971) St. Mina (Menas) Coptic Orthodox Monastery in Mariut, near Alexandria, Egypt Coptic Church History at www.St-Takla.org More Information on the Coptic Church, its Beliefs, Practices, and Liturgical Life CoptNet – The Christian Coptic Orthodox Church Of Egypt Arkivert 20. januar 2022 hos Wayback Machine. Historien om patriarkene ved den koptiske kirken i Alexandria fram til år 849 (engelsk) Coptic Midnight Praises The MA Program in Coptic Studies at Macquarie University, Sydney, Australia

Koptisk kunst vokste frem i romertidens Egypt med kristendommens utbredelse. Koptiske kristne brukte fra 300-tallet det gammelegyptiske ankh, symbolet for liv, som et koptisk kors.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Portugal debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2006 i București i Romania med sangen «Deixa-me sentir», framført på portugisisk av Pedro Madeira. Bidragene i 2006 og 2007 ble valgt gjennom den nasjonale finalen Festival da Canção Junior, arrangert av den portugisiske kringkasteren RTP.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sohag

2023-02-04

Sohag

['Kategori:26°N', 'Kategori:31°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten flaggbilde i infoboks med flaggbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Egypt', 'Kategori:Guvernementet Sohag', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Sohag (arabisk: سوهاج‎, Sawhāj, uttales «so-haash» med en stemt sj-lyd til slutt) er en by i Egypt, og administrativ provinshovedstad for guvernementet Sohag siden 1960. Før denne tiden var provinshovedstad Girga og navnet på guvernementet var det samme. Det omfattet også guvernementet Esna som nå er guvernementet Qena.Byen ligger på vestbredden av Nilen i det sørlige Egypt, cirka 400 kilometer sør for Kairo. Byen er oppdelt i to distrikter, kismer. I henhold til folketellingen hadde byen en befolkning på 190 132 innbyggere i 2006, beregnet til 241 434 for 2017.

Sohag (arabisk: سوهاج‎, Sawhāj, uttales «so-haash» med en stemt sj-lyd til slutt) er en by i Egypt, og administrativ provinshovedstad for guvernementet Sohag siden 1960. Før denne tiden var provinshovedstad Girga og navnet på guvernementet var det samme. Det omfattet også guvernementet Esna som nå er guvernementet Qena.Byen ligger på vestbredden av Nilen i det sørlige Egypt, cirka 400 kilometer sør for Kairo. Byen er oppdelt i to distrikter, kismer. I henhold til folketellingen hadde byen en befolkning på 190 132 innbyggere i 2006, beregnet til 241 434 for 2017. == Geografi == Sohag er lokalisert på vestbredden av Nilen i fruktbart jordbrukslandskap, rundt 6 km sørvest for Akhmim. To øyer, den ubebodde Karaman-ez-Zahur og den mindre, men bosatte Gazirat ez-Zahur (Ǧazīrat az-Zuhūr, «Blomsterøya»), er en del av det lokale området. Sohag kalles derfor «Nilens brud». == Historie == Forhistorien til stedet er i stor grad ukjent. Det er uklart hvor lenge stedet har vært bosatt. En del mumier fra romersk tid er funnet. På slutten av ptolemeerdynastiet ble det bygget et tempel for løvegudinnen Repyt (omdøpt til Athribis av grekerne) av farao Ptolemaios XV Cæsarion. Sør for dette tempelet var det et eldre tempel til Ptolemaios IX Lathyros. En av gravene i nærheten tilhørte brødrene Ibpemeny («den yngre») og Pemehyt fra slutten av 100-tallet f.Kr., og har to framstillinger av dyrekretsen på taket i graven.I koptisk tid var det et samfunn av munker som bodde i det hvite klosteret, som har navn etter fargen på byggematerialet på de ytre veggene som ellers er bygd av rødbrent murstein. Rundt 5 km nord for det hvite klosteret er det røde kloster, som er bygget etter de samme arkitektoniske prinsipper med tykkere vegger ved fundamentet, akkurat som veggene på oldtidens Egyptiske templer. Det røde kloster er dedikert en egyptisk helgen ved navn Pishay. Sohag har i dag tre kristne kirker som ble reist på 1900-tallet, den ene er dedikert jomfru Maria, den andre sankt Georg og den tredje og mindre dedikert erkeengelen Mikael. Rundt 75 prosent av befolkningen er muslimer og det er således en rekke moskéer i byen, blant annet Sidi Arif-moskéen, bygget på 1300-tallet. Fram til 1800-tallet var det kun en landsby i området. I 1960 ble distriktshovedstaden til guvernementet Girga overført fra byen Girga til den voksende byen Sohag. Navnet på guvernementet ble også endret, og er nå guvernementet Suhaj. Den 10. april er nasjonaldag for guvernementet for å feire seieren til den egyptiske nasjonalhæren over franske soldater i slaget ved Johaina i 1799. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Sohag – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

| bilde = Sohag Multi.jpg

https://no.wikipedia.org/wiki/Sekreta_utskottet

2023-02-04

Sekreta utskottet

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Sveriges historie']

Sekreta utskottet er det eldste av den svenske riksdagens utskott (tilsvarer stortingskomité i Norge) og til en viss grad forløper for hele ordningen med riksdagsutskott. Det ble opprettet først som en erstatning for den sideformen av riksdagen, utskottsmøte, der Sveriges regjering kunne forhandle med stendene om utenrikssaker. Det første sekreta utskottet ble opprettet i 1627. Regjeringen fremla for det sine utenrikspolitiske planer. Det sekreta utskottet måtte avgi en erklæring om å holde hemmelig (svensk: sekret), det som ble meddelt fra regjeringen, derav navnet. Det opprinnelige sekreta utskottet ble nedlagt på 1800-tallet, men dets virke er ført videre i dagens totalt 15 ulike utskott i den svenske riksdagen.

Sekreta utskottet er det eldste av den svenske riksdagens utskott (tilsvarer stortingskomité i Norge) og til en viss grad forløper for hele ordningen med riksdagsutskott. Det ble opprettet først som en erstatning for den sideformen av riksdagen, utskottsmøte, der Sveriges regjering kunne forhandle med stendene om utenrikssaker. Det første sekreta utskottet ble opprettet i 1627. Regjeringen fremla for det sine utenrikspolitiske planer. Det sekreta utskottet måtte avgi en erklæring om å holde hemmelig (svensk: sekret), det som ble meddelt fra regjeringen, derav navnet. Det opprinnelige sekreta utskottet ble nedlagt på 1800-tallet, men dets virke er ført videre i dagens totalt 15 ulike utskott i den svenske riksdagen. == Adelen tar for seg == Det sekreta utskottet ble etterhvert en sammenslutning av de tre høyere stendene, adelens samt preste- og borgerstandens representanter. Ved formynderregjeringer ble det sekreta utskottet vanligvis utpekt av stendene. Derimot tilsatte en myndig konge som regel selv sekreta utskottet. Det var særlig gjeldende under Karl XIs regjering, og samme praksis ble fulgt i 1697 og 1710. I 1713 ba rådet om forslag fra stendene. Bøndene fikk aldri plass i sekreta utskottet, men de ble iblant på 1600-tallet tilkalt, særskilt når man behandlet finansielle spørsmål, som ved ekstraordinære bevillninger. Noen bestemmelse om det sekreta utskottets sammensetning eller noen fast praksis for dette fantes ikke på 1600-tallet. Ved slutten av århundret var adelens representanter ofte dobbelt så mange som hver av de øvrige stendene. Innen adelen dominerte det sivile og militære byråkratiet. == Oppgavene vokser == Det sekreta utskottets virksomhet ble ikke bare innskrenket til å være et rådgivende organ i utenriksspørsmål, selv om det stort sett ble en av dets hovedoppgaver. Ekstraordinære saker ble ofte behandlet av sekreta utskottet, som Maria Eleonora av Brandenburgs stilling i 1639 og 1641, om dronning Kristinas oppdragelse i 1635, hennes tiltrede til regjeringen i 1643 og hennes forhold i 1664 og 1668, samt om Adolf Johan av Pfalz-Zweibrücken stilling i 1664. == Øker sin makt == Under Karl XIs formynderregjering fikk det sekreta utskottet en i høy grad selvstendig stilling. Det inngrep direkte i politikken, gav sine råd til regjeringen selv om det ikke ble spurt og la i 1672 frem et fullstendig utenrikspolitisk program. I samme tidsrom begynte sekreta utskottet å behandle også innenrikspolitiske saker. I disse ble det ett forberedende organ for plena. Herved ble det, særskilt under eneveldet, sentrum for hele arbeidet i riksdagen. De finansielle sakene, de ekstraordinære bevilgningene, statsgjelden og dens nedbetaling ble gjenstand for inngående overlegninger innen det sekreta utskottet. Til det sekreta utskottet ble gjennom de sekreta proposisjonene med deres bilag fremlagt svært viktige fremstillinger av regjeringen, og dennes talsmann (svensk: förtroendemän) la frem ulike saker overfor sekreta utskottet. Erik Dahlbergh la for eksempel frem sine befestningsplaner der. For å kunne behandle denne standig økende arbeidssbyrde begynte det sekreta utskottet å etablere mindre avdelinger (såkalte deputasjoner). == Det sekreta utskottet lovfestes == Det sekreta utskottets stilling ved utskottsmøtet i 1710 og riksdagen i 1713 var ganske sterk; det forsøkte å ta ledelsen over både skatte- og utenrikspolitikken. I frihetstidens grunnlover fikk det sine første lovfestede rammer. I regjeringsformen av 1719 og 1720 ble det bestemt at stendene selv skulle velge det sekreta utskottet. I riksdagsordningen av 1723, § 14 ble det bestemt at det skulle bestå av dobbelt så mange medlemmer av adelen som av preste- og borgerstanden. Antallet ble i praksis fastsatt fra og med 1719 til 50 adelsmenn samt 25 medlemmer av hver av de andre to stendene. På grunn av at talman og lantmarskalken (adelens talman) ikke ble regnet med i dette antallet og at adelen, preste- og borgerstanden hadde sine sekretærer, bestod det sekreta utskottet, inklusive dets sekretærer, ofte av 106 medlemmer. == Bøndene slippes nesten inn == Heller ikke i frihetstiden fikk bøndene plass i det sekreta utskottet, ettersom det ble ansett at de ikke burde få kunnskap om politikkens «hemmeligheter». Først i 1742 lyktes bondestanden å få plass i det sekreta utskottet. En viss fordeling av sivile og militære representanter kan spores blant adelens medlemmer. Blant prestestandens representanter inntok biskopene en sentral posisjon; ellers var det en fordeling på de ulike stift (kirkelige områder), tilsvarende innen borgerstanden på de ulike byene, samt en viss sirkulasjon mellom disse kan påvises. Utestengelsen av bøndene fra sekreta utskottet førte i 1723 til etableringen av en egen institusjon. Det var ett utvidet sekret utskott, «stora sekreta deputationen», bestående av det sekreta utskottet og 25 representanter for bondestanden eller av sekreta utskottet sammen med sekreta deputationen, der bondestanden var representert, eller på annet sett vekslende sammensetning. Ved de viktige avgjørelsene i 1740 vedrørende krigen mot Russland ble det opprettet en sekretissime beredning og i 1746 for diplomatiske saker en «beredning», bestående av respektive fire og åtte medlemmer av det sekreta utskottet. == En riksdag i riksdagen == Det sekreta utskottet var organisatorisk tilsvarende riksdagen med sitt eget kanseli og sine egne urskillnings- och expeditionsdeputationer. Riksdagsordningen av 1723 § 18 gav de første bestemmelsene om sekreta utskottets oppgaver. Som dets «egenteliga syssla» ble der oppgitt at det skulle behandle og avgjøre utenrikspolitiske spørsmål, lage statsbudsjett (eldre svensk betegnelse var riksstat) og behandle militære saker (egentlig krigs- och amiralitetskollegiernas rapporter om forsvaret). Dessuten skulle det fungere som bankoutskott. Videre fikk stendene oversende saker av alle slag til sekreta utskottet. I det hele skulle det saksbehandle alle saker som burde holdes hemmelig. Det sekreta utskottet avgjorde selv hvilke saker som var egnet for dets behandling, og kunne dermed ved å utelukke stendene ta hånd om en rekke saker. De instruksjoner som ble gitt til utskottet inneholdt bestemmelser, som i stort sett avsto fra å binde utskottet og dra grensene mellom det og riksdagens plenums maktområde klarere. Utskottets avgjørende innflytelse på utenrikspolitikken var allerede i 1726 fullstendig fastlagt. Som underlag for regjeringen oversendte sekreta utskottet «sekreta bihang»”. == Likestilt med rådet == Mellom sekreta utskottet og rådet fant det ved flere riksdager sted viktige forhandlinger. Allerede i 1719 ble rådet kalt til sekreta utskottet. Denne form for rådføring ble beholdt i 1726 og 1734 ved forandring av utenrikspolitikken. I år 1738 fikk utskottet til og med rettighet til dette i sin instruksjon. Det var en sterk forbindelse mellom regjeringen og utskottet i frihetstidens første periode, når Arvid Horn fungerte både som kanselipresident og som lantmarskalk. Men også senere kunne enkelte medlemmer av rådet bli kalt til sekreta utskottet eller dets underavdelinger. Til og med innen forvaltningen grep utskottet inn gjennom sine foreskrifter til regjeringen og embetsverket og gjennom sine anbefalinger ved besettelse av embeter. == Institusjon med stor makt == Det sekreta utskottet fikk stor innflytelse, ikke bare når det dreide seg om statens inntekter, men frem til 1742 også for bevilgningene. Utskottets kontrolloppgave bestod siden 1726 i granskning av rådsprotokollen i utenriksspørsmål og kunne gjennom påpekninger kreve at rådet forklarte seg. Ut fra denne granskningsrett fremkom den rett sekreta utskottet tok seg ved å «licentiera» riksråd. Gjennom praksis tilegnet det seg rett til statsrevisjon. Den første mer omfattende statsrevisjonen fant sted ved riksdagen i 1738, etter forsøk i 1723 og 1726. I 1742 års instruksjon fikk sekreta utskottet rett til dette. == Utskottets makt minsker == I 1734 ble det bestemt, uten at det ble fulgt, at såvel økning som minsking i staten skulle overlates til stendene i riksdagen. Et forbud mot inngripen i tjenestetilsetninger ble innført i 1734. Det sekreta utskottet ble ved flere tilfelle nektet å inngripe i rettsdannelsen. I 1742 ble sekreta utskottets praksis med å utdele gratiale (svensk gratifikasjon) stoppet. I 1751 ble sekreta utskotten fratatt saksbehandling av stendenes redegjørelse om statfinansene. Hemmeligholdet begynte å løftes i årene 1760–1762, da utskottet fikk avgi beretning om kronens gjeld til banken. En fullstendig forandring i dets stilling betegnet partiskiftet i 1765, da mössorna (svensk historisk parti) tok makten. Fra å være en delegasjon som bestemte med stendenes rett ble det delvis kun forberedende. Utenrikspolitiske spørsmål skulle, om det kunne skje uten rikets skade, meddeles stendene. Alle økonomiske saker om statsforvaltningen, statsgjelden, lån i banken og så videre skulle avgjøres i siste instans av stendene. == Gustav IIIs utskott == I den gustavianske tiden (1772–1809) ble det ved riksdagene i henhold til regjeringsformen av 1772, § 7 tilsatt et utskott, hvor kongen kunne drøfte hemmelige saker. Ved riksdagene i 1778 og 1786 ble det utnevnt et statsutskott, som samtidig var hemmelig utskott, valgt av de tre høyere stendene. Ved riksdagene i 1789, 1792 og 1800 hadde også bøndene plass i utskottet. Det fungerte da også som statsutskott. Det hemliga utskottet ble fra 1789 den egentlige kjernen i riksdagsarbeidet. Det ble i 1789, 1792 og 1800 fordelt på avdelinger, som i 1800 fikk navn av utskott. Vedrørende stendenes rett til å binde utskottet gjennom instruksjoner eller bestemmelser om hvilke saker som burde være hemmelige, forekom i 1789 og 1800 konflikter mellom regjeringen og stendene. == Bare navnet igjen == Riksdagsordningen av 1810 og 1866 (svenske lover om riksdagen) nevnte ikke noe om et sekret eller hemmelig utskott, men i dagligtale ble ordet hemligt utskott brukt om «särskilda deputerade» av riksdagen. == Litteratur == Carl Gustaf Malmström, Sveriges politiska historia från K. Carl XII:s död till statshvälfningen 1772, Stockholm, 1855-1877 Gunnar Bomgren, Sekreta utskottet 1723-1756: en rättshistorisk undersökning, Lund, 1928 Karin Sennefelt, Politikens hjärta: medborgarskap, manlighet och plats i frihetstidens Stockholm, Stockholmia, Stockholm, 2011 == Eksterne lenker == Om sekreta utskottet, fra Nordisk familjebok, bind 25, Stockholm, 1917 (svensk) «Så arbetar utskotten», informasjon fra riksdagens nettsted (svensk)

Sekreta utskottet er det eldste av den svenske riksdagens utskott (tilsvarer stortingskomité i Norge) og til en viss grad forløper for hele ordningen med riksdagsutskott. Det ble opprettet først som en erstatning for den sideformen av riksdagen, utskottsmøte, der Sveriges regjering kunne forhandle med stendene om utenrikssaker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

San Marino debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2013 i Kyiv i Ukraina med sangen «O-o-O Sole intorno a me», framført på italiensk av Michele Perniola. Bidraget ble valgt internt av den sanmarinske kringkasteren SMRTV.

https://no.wikipedia.org/wiki/Zbigniew_Kiwert

2023-02-04

Zbigniew Kiwert

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bilmekanikere', 'Kategori:Fødsler i 1939', 'Kategori:Litauiske kombinertløpere', 'Kategori:Litauiske skihoppere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Vilnius', 'Kategori:Sovjetiske kombinertløpere', 'Kategori:Sovjetiske skihoppere']

Zbigniew Kiwert (født juni 1939 i Vilnius) er en litauisk tidligere skiløper og rallykjører. Kiwert er av polsk-litauisk slekt og vokste opp i bydelen Antakalnis i Vilnius. I 1954 ble han litauisk juniormester i skihopping og 4 x 5 km langrennsstafett. Sin første medalje som senior tok han i 1958, da han fikk bronse i hopp. Mens han avtjente tre års verneplikt satte han i 1960 litauisk lengderekord med 86 meter i Gorkij. Mellom 1962 og 1970 tok han til sammen 4 gull og 5 sølv i litauiske mesterskap i spesielt hopp og kombinert. Han er også den som har hoppet lengst på ski i Litauen, med 56 meter i Ignalina. Etter at han la opp som skiløper var han fra 1974 bilmekaniker for litauiske rallykjørere. Kiwert har vært mekaniker for rundt 20 vinnere av sovjetiske mesterskap i rally, blant annet Stasys Brundza. En periode var han også mekaniker for Sovjetunionens nasjonale rallylag. Kiwert var også rallykjører selv, og tok to ganger bronsemedalje i det sovjetiske mesterskapet. I 2003 startet han firmaet Kivert-sport i byen Lentvaris, der han bygger om motorer til rallybiler.

Zbigniew Kiwert (født juni 1939 i Vilnius) er en litauisk tidligere skiløper og rallykjører. Kiwert er av polsk-litauisk slekt og vokste opp i bydelen Antakalnis i Vilnius. I 1954 ble han litauisk juniormester i skihopping og 4 x 5 km langrennsstafett. Sin første medalje som senior tok han i 1958, da han fikk bronse i hopp. Mens han avtjente tre års verneplikt satte han i 1960 litauisk lengderekord med 86 meter i Gorkij. Mellom 1962 og 1970 tok han til sammen 4 gull og 5 sølv i litauiske mesterskap i spesielt hopp og kombinert. Han er også den som har hoppet lengst på ski i Litauen, med 56 meter i Ignalina. Etter at han la opp som skiløper var han fra 1974 bilmekaniker for litauiske rallykjørere. Kiwert har vært mekaniker for rundt 20 vinnere av sovjetiske mesterskap i rally, blant annet Stasys Brundza. En periode var han også mekaniker for Sovjetunionens nasjonale rallylag. Kiwert var også rallykjører selv, og tok to ganger bronsemedalje i det sovjetiske mesterskapet. I 2003 startet han firmaet Kivert-sport i byen Lentvaris, der han bygger om motorer til rallybiler. == Kilder == Tygodnik Wileńszczyzny: Ptaki w locie naśladując (besøkt 18. februar 2015) European Foundation of Human Rights: Kiwert – a ski jumper from Vilnius like Małysz or Stoch! (14. februar 2014, besøkt 18. februar 2015) Skisprungschanzen-Archiv: Ignalina (besøkt 18. februar 2015)

Zbigniew Kiwert (født juni 1939 i Vilnius) er en litauisk tidligere skiløper og rallykjører.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mesterligaen_2015/2016

2023-02-04

Mesterligaen 2015/2016

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i 2015', 'Kategori:Fotball i 2016', 'Kategori:Mesterligaen 2015/2016', 'Kategori:Sport i Europa i 2015', 'Kategori:Sport i Europa i 2016']

Mesterligaen 2015/2016 er den 61. utgaven av en europeisk fotballturnering organisert av UEFA, og den 24. siden formatet og navnet ble innenfor dagens Mesterliga. UEFA bestemte 18. september 2014 at finalen skal spilles på San Siro i Milano.

Mesterligaen 2015/2016 er den 61. utgaven av en europeisk fotballturnering organisert av UEFA, og den 24. siden formatet og navnet ble innenfor dagens Mesterliga. UEFA bestemte 18. september 2014 at finalen skal spilles på San Siro i Milano. == Nye regler == Styret i UEFA bestemte i mai 2013 at følgende endringer skal iverksettes i Mesterligaen med virkning fra 2015/2016-turneringen og i en tre årsperioden fram til og med 2017/2018-sesongen: Vinneren av det foregående Europaligaturneringen vil bli kvalifisert for Mesterligaen. Laget vil gå inn i play-off runden, med mindre de er kvalifisert direkte for gruppespillet gjennom sin hjemlige serie, og vil gå direkte inn i gruppespillet dersom tittelforsvareren blir kvalifisert til gruppespillet gjennom sin hjemlge serie. Den tidligere begrensningen om at ingen land kan ha mer enn fire lag med i Mesterligaen, vil bli økt til fem, slik at dersom tittelforsvareren ikke blir blant eget lands fire første lag, ikke skal fortrenge lag nr fire, men ha en egen deltakelse som landets femte lag.Den endrede deltakerlisten for turneringen vil senere bli offentliggjort av UEFA. == Koeffisienttabell for Europaspill i 2015-2016 == Totalt deltar 78 lag, fra de 54 medlemsforbundene i UEFA. De ulike landene får deltakelse iht UEFA-koeffisientene, basert på de resultatene lag fra de ulike forbundene har oppnådd i Mesterligaen og Europaligaen i sesongene 2009/10 til 2013/14: De nasjonale forbundene som er rangert fra 1-3 stiller med fire lag. De nasjonale forbundene som er rangert fra 4-6 stiller med tre lag. De nasjonale forbundene som er rangert fra 7-15 stiller med to lag. De nasjonale forbundene som er rangert fra 16-54 stiller med et lag. (unntatt Liechtenstein, som ikke har en hjemlig serie) Vinneren av Mesterligaen 2014/2015, FC Barcelona, kvalifiserte seg gjennom den nasjonale serien, slik at det ikke ble nødvendig med en ekstra plass for dem som tittelforsvarer Vinneren av Europaligaen i fotball for menn 2014/15, Sevilla FC kvalifiserte seg ikke gjennom sin nasjonale serie, og fikk derfor en tilleggsplass inn i gruppespillet.NoterESP Spania: Landet har med en ekstra femte deltaker, da Sevilla vant Europaligaen foregående år, uten å kvalifisere seg til dette års mesterliga gjennom det nasjonale seriespillet. == Deltakelse == == Deltakende lag == Ligaplasseringen som danner grunnlaget for deltakelsen i parentes. NoterTF Tittelforsvarer Barcelona er tittelforsvarer EL Vinner Europaligaen == Spilletider og tekninger == Alle trekninger vil foregå i UEFAs hovedkontor i Nyon i Sveits, om ikke annet er oppgitt. == Kvalifisering == Det er to forskjellige kvalifiseringsveier. Den ene for klubber som har vunnet sin nasjonale liga, uten å være automatisk kvalifisert til gruppespillet. Den andre, såkalte League Route, er for lag som ikke vant sin liga og ikke er automatisk kvalifisert til gruppespillet og disse lagene kommer med fra 3. kvalifiseringsrunde. I de to første kvalifiseringsrundene er det kun seriemestere fra de nasjonale ligaene som deltok. I kvalifiseringsrundene spiller lagene mot hverandre hjemme og borte. Alle lag i kvalifiseringsrundene og play off runden blir delt inn i seedede og ikke-seedede lag, basert på deres UEFA-koeffisient for 2015. Lag fra sammen nasjonale forbund kan ikke bli trukket mot hverandre. === Første kvalifiseringsrunde === I første kvalifiseringsrunde deltok åtte seriemestere fra de nasjonale ligaene som var rangert fra 47-54. De fire lagene som vant over to kamper avanserte til andre kvalifiseringsrunde. Kampene ble trukket 22. juni 2015. Første runde ble spilt 30. juni og 1. juli, med returkamper 7. juli 2014. === Andre kvalifiseringsrunde === I andre kvalifiseringsrunde deltar de fire vinnerne fra første kvalifiseringsrunde sammen med 30 seriemestere fra de nasjonale ligaene som er rangert fra 17-46 (unntatt Liechtenstein). Dette utgjorde totalt 34 lag, og de 17 vinnerne over to kamper avanserer til tredje kvalifiseringsrunde. Kampene ble trukket 22. juni og ble spilt 14.-15. juli, med returkamper 21.-22. juli 2015. A Den opprinnelige trekningen ble snudd etter avtale mellom lagene. === Tredje kvalifiseringsrunde === Inn i tredje kvalifiseringsrunde kommer det også ti lag som ikke er nasjonale mestere, men fra land med så høy UEFA-koeffisient at de har flere lag med i turneringen. Disse spiller mot hverandre i den såkalte League Route, mens de 20 nasjonale mestrene spiller mot hverandre i den såkalte Champions Route, med de 17 vinnerne fra andre kvalifiseringsrunde. Følgende lag var direkte kvalifisert til denne runden via Champions Route: Basel Red Bull Salzburg Viktoria PlzeňTaperne i denne runden går inn i play off-runden i Europaligaen i fotball for menn 2015/16. Trekning for denne runden var 17. juli 2015, og kampene ble spilt 28./29. juli, med returkamper 4./5. august. == Play-off == Play off-runden vil også bli delt i to seksjoner, en for de 10 vinnerne som kvalifiserer seg gjennom Champions Route i tredje kvalifiseringsrunde (kampene 1-10) og en for de øvrige, ikke nasjonale mesterne gjennom League Route som i tillegg får fem direkte kvalifiserte lag inn i denne runden. Lagene seedes i henhold til klubbkoeffisienten 2014/2015. Et seedet lag blir trukket mot et ikke-seedet lag, likeledes trekkes det hvem som skal ha første hjemmekamp. Trekningen av play off-runden var 7. august og første kamp blir spilt 18. og 19. august, og med returkamper 25. og 26. august 2015. De tapende lagene i begge seksjoner går inn i gruppespillet i Europaligaen. == Gruppespill == I gruppespillet deltar de 22 forhåndskvalifiserte lagene, og de 10 lagene (5 fra mestergruppen og 5 fra league route) som har kommet seg igjennom kvalifiseringen. === Gruppe A === === Gruppe B === === Gruppe C === === Gruppe D === === Gruppe E === === Gruppe F === === Gruppe G === === Gruppe H === == Sluttspill == Kampene i sluttspillet spilles over to kamper hvorav en kamp spilles hjemme og en borte, bortsett fra finalen som spilles på en nøytral arena. I åttendedelsfinalene er gruppevinnerne seedede, mens fra og med kvartfinalene er ingen lag seedede, og alle kan bli trukket mot hverandre. === Åttendedelsfinaler === I trekningen av åttendedelsfinalene er i henhold til følgende bestemmelser: Vinneren av en gruppe skal møte et lag som kom på andreplass. Vinneren av en gruppe skal spille første kamp borte. Man kan ikke møte et lag som spilte i samme gruppe i gruppespillet. Man kan ikke møte et lag fra samme land.Trekningen av åttendedelsfinalene vil være den 14. desember 2015. Den første kampen blir spilt 16., 17., 23. og 24. februar, og returoppgjørene blir spilt 8., 9., 15. og 16. mars 2016. === Kvartfinaler === === Semifinaler === === Finale === Finalen ble spilt den 28. mai 2016 på San Siro i Milano. == Referanser == == Eksterne lenker == Den offisielle nettsiden for UEFA Mesterliga

Gruppespillet i Mesterligaen 2014/2015 ble gjennomført fra 16. september til 10.

https://no.wikipedia.org/wiki/Svetlana_Bojko

2023-02-04

Svetlana Bojko

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor idrettsgren hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i skøytesportprosjektet', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Deltakere for SUS under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Deltakere for Sovjetunionen under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1966', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Russiske skøyteløpere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1988', 'Kategori:Skøyteløpere under Vinter-OL 1992', 'Kategori:Sovjetiske skøyteløpere']

Svetlana Jurijevna Sjurova-Bojko (russisk: Светлана Юрьевна Шурова-Бойко ; født 8. februar 1966) er en russisk tidligere sovjetisk skøyteløper som deltok i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerte Sovjetunionen og Dynamo Moskva.

Svetlana Jurijevna Sjurova-Bojko (russisk: Светлана Юрьевна Шурова-Бойко ; født 8. februar 1966) er en russisk tidligere sovjetisk skøyteløper som deltok i nasjonale og internasjonale konkurranser i hurtigløp på skøyter og representerte Sovjetunionen og Dynamo Moskva. == Personlige rekorder == == Sammenlagt i Verdenscupen == == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Svetlana Bojko – Olympics.com (en) Svetlana Bojko – Olympic.org (en) Svetlana Bojko – Olympedia (en) Svetlana Bojko – Sports-Reference (OL-resultater – arkivert) (en) Svetlana Bojko – Speedskatingbase.eu (en) Svetlana Bojko – SpeedSkatingNews.info (en) Svetlana Bojko – SpeedSkatingStats.com (en) Svetlana Bojko – TheSports.org (en) Svetlana Bojko – TheSports.org (en) Svetlana Bojko – TheSports.org (en) Svetlana Bojko – TheSports.org (en) Svetlana Bojko på Jakub Majerski's Speedskating database (Adelskalender distanser og sammenlagt) (en) Svetlana Bojko på www.isu.html.infostradasports.com «Svetlana Shurova» (engelsk). SkateResults.com. Arkivert fra originalen 15. februar 2010. Besøkt 1. april 2016.

Sovjetunionen til (26.12.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kongeriket_Frankrike

2023-02-04

Kongeriket Frankrike

['Kategori:1791', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Historiske stater', 'Kategori:Kongeriket Frankrike', 'Kategori:Stater og territorier etablert i 843', 'Kategori:Stater og territorier opphørt i 1792', 'Kategori:Tidligere kongedømmer', 'Kategori:Tidligere land i Europa', 'Kategori:Tidligere monarkier i Europa']

Kongeriket Frankrike (fransk: Royaume de France), var et monarki i Vest-Europa fra middelalderen av fram til 1700-tallet. Staten var forgjenger til dagens moderne franske republikk. Landet var blant de mektigste i Europa, og en stormakt siden senmiddelalderen og hundreårskrigen. Landet var også en tidlig kolonimakt, med store landområder i Nord-Amerika. Frankrike begynte som Vestfrankerriket (latin: Francia Occidentalis), den vestre halvdelen av det karolingske rike, etter Verdun-traktaten (843). En gren av det karolingske dynasti fortsatte å herske fram til 987, da Hugo Capet ble valgt til konge og grunnla Huset Capet. Landet var kjent som Francia og keiseren som rex Francorum («Frankernes konge») inn til høymiddelalderen. Den første kongen som kalte seg selv roi de France («Kongen av Frankrike») var Filip II, i 1190. Frankrike fortsatte å være styrt av en Capets kadettlinjer, Huset Valois og Huset Bourbon, fram til monarkiet ble kastet i 1792 i den franske revolusjon. Frankrike i middelalderen var en desentralisert føydalstat. I Hertugdømmet Bretagne og Fyrstedømmet Catalonia var kongens makt knapt merket. Lorraine og Provence var tysk-romerske stater og ikke en del av Frankrike enda. Opprinnelig ble de vestfrankiske kongene valgt av de sekulære og geistlige magnatene, men den vanlige kroningen av kongens eldste sønn innledet et system med mannlig fødselsrett, som ble nedskrevet i den saliske lov. I senmiddelalderen gjorde de engelske kongene krav på den franske tronen, som førte til en rekke konflikter kjent som Hundreårskrigen (1337–1453). Etter krigen forsøkte Frankrike å etablere tilstedeværelse i Italia, men ble beseiret av det spanske rike i de påfølgende italienske kriger (1494–1559). Tidligmoderne Frankrike ble stadig mer sentralisert, fransk begynte å fordrive andre språk fra offisiell bruk, og monarken utvidet sin absolutte makt – dog i et administrativt system (kjent som Ancien Régime) gjort komplisert av historiske og regionale ulikheter i beskatning, og lovlige, juridiske og geistlige oppdelinger, samt lokale prerogativer. Religiøst ble Frankrike delt mellom den katolske majoritet og den protestantiske minoritet hugenotter. Etter en rekke borgerkriger – de franske religionskrigene – ble hugenottene tolerert gjennom ediktet i Nantes. Frankrike gjorde og krav på store området i Nord-Amerika, kjent under navnet Ny-Frankrike. Kriger med Storbritannia førte til store landsavståelser som gjorde at Frankrike mistet mesteparten av sine amerikanske landområder innen 1763. Frankrike bidro i den amerikanske uavhengighetskrig til å sikre kolonienes uavhengighet. Frankrike ble et konstitusjonelt monarki i 1791, men kongedømmet ble avviklet ett år senere og erstattet av Den første franske republikk. Restaurasjonen i Frankrike av en koalisjon av monarkiske stormakter i 1814 førte til gjenintroduksjonen av Huset Bourbon, og varte (med unntak av De hundre dagene i 1815) fram til den franske revolusjonen av 1848.

Kongeriket Frankrike (fransk: Royaume de France), var et monarki i Vest-Europa fra middelalderen av fram til 1700-tallet. Staten var forgjenger til dagens moderne franske republikk. Landet var blant de mektigste i Europa, og en stormakt siden senmiddelalderen og hundreårskrigen. Landet var også en tidlig kolonimakt, med store landområder i Nord-Amerika. Frankrike begynte som Vestfrankerriket (latin: Francia Occidentalis), den vestre halvdelen av det karolingske rike, etter Verdun-traktaten (843). En gren av det karolingske dynasti fortsatte å herske fram til 987, da Hugo Capet ble valgt til konge og grunnla Huset Capet. Landet var kjent som Francia og keiseren som rex Francorum («Frankernes konge») inn til høymiddelalderen. Den første kongen som kalte seg selv roi de France («Kongen av Frankrike») var Filip II, i 1190. Frankrike fortsatte å være styrt av en Capets kadettlinjer, Huset Valois og Huset Bourbon, fram til monarkiet ble kastet i 1792 i den franske revolusjon. Frankrike i middelalderen var en desentralisert føydalstat. I Hertugdømmet Bretagne og Fyrstedømmet Catalonia var kongens makt knapt merket. Lorraine og Provence var tysk-romerske stater og ikke en del av Frankrike enda. Opprinnelig ble de vestfrankiske kongene valgt av de sekulære og geistlige magnatene, men den vanlige kroningen av kongens eldste sønn innledet et system med mannlig fødselsrett, som ble nedskrevet i den saliske lov. I senmiddelalderen gjorde de engelske kongene krav på den franske tronen, som førte til en rekke konflikter kjent som Hundreårskrigen (1337–1453). Etter krigen forsøkte Frankrike å etablere tilstedeværelse i Italia, men ble beseiret av det spanske rike i de påfølgende italienske kriger (1494–1559). Tidligmoderne Frankrike ble stadig mer sentralisert, fransk begynte å fordrive andre språk fra offisiell bruk, og monarken utvidet sin absolutte makt – dog i et administrativt system (kjent som Ancien Régime) gjort komplisert av historiske og regionale ulikheter i beskatning, og lovlige, juridiske og geistlige oppdelinger, samt lokale prerogativer. Religiøst ble Frankrike delt mellom den katolske majoritet og den protestantiske minoritet hugenotter. Etter en rekke borgerkriger – de franske religionskrigene – ble hugenottene tolerert gjennom ediktet i Nantes. Frankrike gjorde og krav på store området i Nord-Amerika, kjent under navnet Ny-Frankrike. Kriger med Storbritannia førte til store landsavståelser som gjorde at Frankrike mistet mesteparten av sine amerikanske landområder innen 1763. Frankrike bidro i den amerikanske uavhengighetskrig til å sikre kolonienes uavhengighet. Frankrike ble et konstitusjonelt monarki i 1791, men kongedømmet ble avviklet ett år senere og erstattet av Den første franske republikk. Restaurasjonen i Frankrike av en koalisjon av monarkiske stormakter i 1814 førte til gjenintroduksjonen av Huset Bourbon, og varte (med unntak av De hundre dagene i 1815) fram til den franske revolusjonen av 1848. == Politisk historie == === Vestfrankerriket === I de senere årene av Karl den stores regjeringstid begynte vikingene å gjøre fremskritt langs de nordre og vestlige grensene til Frankerriket. Etter Karl den stores død i 814 var hans arvtakere ikke istand til å vedlikeholde et politisk samhold og riket begynte å disintegrere. Traktaten i Verdun i 843 delte det karolingiske riket mellom Ludvig den frommes sønner. Karl fikk Vestfrankerriket. Vikingenes framstøt gikk uhindret hen og deres fryktede langbåter seilte opp Loire og Seinen og andre elver og vannveier innenlands og brakte frykt og ødeleggelse. Under Karl den enfoldiges regjeringstid bosatte normannere under Rollo fra Norge langs Seinen nedstrøms fra Paris, som senere ville bli Normandie. === Høymiddelalderen === Karolingerne skulle dele skjebne med sine forgjengere: etter en midlertidig maktkamp mellom de to dynastiene, tiltredelsen til Hugo Capet i 987, hertug av Frankrike og Greve av Paris, etablerte Huset Capet på den franske tronen. Med sine avleggere, husene Valois og Bourbon, ville huset herske Frankrike for mer enn 800 år. Den gamle orden etterlot det nye dynastiet med kontroll over lite utenom midt-Seinen og tilstøtende territorier, mens mektige regionale herrer, som hertugene av Blois i det 10- og 11. århundre, akkumulerte store domener for seg selv gjennom ekteskap og gjennom private ordninger med mindre adelsmenn for beskyttelse og støtte. Området rundt den nedre delen av Seinen ble en kilde til bekymring da Hertug Vilhelm tok kontroll over kongeriket England gjennom Normannernes erobring av England i 1066, og gjorde seg og sine arvtakere konge verdig utenfor Frankrike (hvor han fortsatt teknisk sett var underlagt den franske kronen). Henrik II av England arvet hertugdømet Normandie og Anjou og giftet seg med Frankrikes nylig skilte eks-dronning Eleonore av Aquitaine, som styrte over mye av Sørvest-Frankrike, i 1152. Etter å ha slått ned et opprør ledet av Eleonore og tre av deres fire sønner, fikk Henrik Eleonore fengslet, gjorde hertugen av Bretagne sin vasall, og styrte dermed i praksis Vest-Frankrike med større makt enn den franske tronen selv. Etter krangel mellom Henriks arvtakere over hvordan oppdelingen av hans franske territorier skulle være, samt med Filip II Augusts feide med Johan av England, fikk Filip II gjenopprettet innflytelsen over mesteparten av dette territoriet. Etter den franske seieren i slaget ved Bouvines i 1214 holdt engelske monarker kun kontroll i sydvestlige Guyenne. === Senmiddelalderen og Hundreårskrigen === === Renessansen og reformasjonen === ==== De italienske kriger ==== ==== De franske religionskrigene ==== === Tidligmoderne Frankrike === ==== Kolonial-Frankrike ==== ==== Trettiårskrigen ==== ==== Administrative strukturer ==== ==== Ludvig XIV, Solkongen ==== ==== Uro og revolusjon ==== ===== Konsitusjonelt monarki ===== === Restaurasjonen og ettermæle === == Territorier og provinser == Områder arvet gjennom Vestfrankerriket: Frankerkongens domene Île-de-France Reims Bourges Orléans Direkte vasaller av den franske kongen fra det 10- til det 12-århundret: Grevskapet Champagne (til det kongelige domenet i 1316) Grevskapet Blois (til det kongelige domenet i 1391) Hertugdømmet Burgund (inntil 1477, deretter delt mellom Frankrike og Habsburgerne) Grevskapet Flandern (til Burgund i 1369) Hertugdømmet Bourbon (1327-1523)Ervervelser under det 13. og 14. århundre: Hertugdømmet Normandie (1204) Grevskapet Tourain (1204) Grevskapet Anjou (1225) Grevskapet Maine (1225) Grevskapet Auvergne (1271) Grevskapet Toulouse (1271), inkludert: Grevskapet Quercy Grevskapet Rouergue Grevskapet Rodez Grevskapet Gevaudan Visegrevskapet of Albi Markiset Gothia Grevskapet Champagne (til det kongelige domenet i 1316) Dauphiné (1349) Grevskapet Blois (til det kongelige domenet i 1391)Ervervelser fra Plantagenetkongene av England etter fransk seier i hundreårskrigen i 1453 Hertugdømmet Aquitaine (Guyenne), inkludert: Grevskapet Poitou Grevskapet La Marche Grevskapet Angoulême Grevskapet Périgord Grevskapet Velay Grevskapet Saintonge Visegrevskapet Limousin Herredømme over Issoudun Herredømme over Déols Grevskapet Gascogne Grevskapet Agenais Hertugdømet Bretagne (omstridt etter den bretagnske arvefølgekrigen, til Frankrike i 1453, til kongelige domenet i 1547)Ervervelser etter Hundreårskrigen: Hertugdømet Burgund (1477) Calais (1558) Kongedømmet Navarra (1620) Grevskapet Artois (1659) Roussillon og Perpignan, Montmédy og andre deler av Luxembourg, deler av Flandern, inkludert Arras, Béthune, Gravelines og Thionville (Pyreneene-traktaten 1659) Burgundy (1668, 1679) Fransk Hainaut (1679) Fyrstedømmet Orange (1713) Grevskapet Lorraine (1766) Den franske erobringen av Korsika (1769) Comtat Venaissin (1791) == Se også == Frankrike i middelalderen Tidligmoderne Frankrike Frankrikes historie == Referanser == == Litteratur == Beik, William. A Social and Cultural History of Early Modern France (2009) excerpt and text search Caron, François. An Economic History of Modern France (1979) online edition Doyle, William. Old Regime France: 1648–1788 (2001) excerpt and text search Duby, Georges. France in the Middle Ages 987–1460: From Hugh Capet to Joan of Arc (1993), survey by a leader of the Annales School excerpt and text search Fierro, Alfred. Historical Dictionary of Paris (1998) 392pp, an abridged translation of his Histoire et dictionnaire de Paris (1996), 1580pp Goubert, Pierre. The Course of French History (1991), standard French textbook excerpt and text search; also complete text online Goubert, Pierre. Louis XIV and Twenty Million Frenchmen (1972), social history from Annales School Haine, W. Scott. The History of France (2000), 280 pp. textbook. and text search; also online edition Holt, Mack P. Renaissance and Reformation France: 1500–1648 (2002) excerpt and text search Jones, Colin, and Emmanuel Le Roy Ladurie. The Cambridge Illustrated History of France (1999) excerpt and text search Jones, Colin. The Great Nation: France from Louis XV to Napoleon (2002) excerpt and text search Jones, Colin. Paris: Biography of a City (2004), 592pp; comprehensive history by a leading British scholar excerpt and text search Le Roy Ladurie, Emmanuel. The Ancien Régime: A History of France 1610–1774 (1999), survey by leader of the Annales School excerpt and text search Potter, David. France in the Later Middle Ages 1200–1500, (2003) excerpt and text search Potter, David. A History of France, 1460–1560: The Emergence of a Nation-State (1995) Price, Roger. A Concise History of France (1993) excerpt and text search Raymond, Gino. Historical Dictionary of France (2nd ed. 2008) 528pp Roche, Daniel. France in the Enlightenment (1998), wide-ranging history 1700-1789 excerpt and text search Wolf, John B. Louis XIV (1968), the standard scholarly biography online edition Gildea, Robert. The Past in French History (1996) Nora, Pierre, ed. Realms of Memory: Rethinking the French Past (3 vol, 1996), essays by scholars; excerpt and text search; vol 2 excerpts; vol 3 excerpts Pinkney, David H. "Two Thousand Years of Paris," Journal of Modern History (1951) 23#3 pp. 262–264 in JSTOR Revel, Jacques, and Lynn Hunt, eds. Histories: French Constructions of the Past (1995). 654pp, 64 essays; emphasis on Annales School Symes, Carol. "The Middle Ages between Nationalism and Colonialism," French Historical Studies (Winter 2011) 34#1 pp 37–46 Thébaud, Françoise. "Writing Women's and Gender History in France: A National Narrative?" Journal of Women's History (2007) 19#1 pp. 167–172 in Project Muse

{{Infoboks tidligere land2

https://no.wikipedia.org/wiki/De_franske_religionskrigene

2023-02-04

De franske religionskrigene

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Frankrikes historie', 'Kategori:Hendelser på 1500-tallet', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

De franske religionskrigene (1562-1598), tidvis også omtalt som Hugenottkrigene, betegner perioden med sivil uro og militæroperasjoner, hovedsakelig utkjempet mellom de franske katolikkene og de protestantiske hugenottene. Konflikten involverte konflikter mellom de franske aristokratiene, som Huset Bourbon og Huset Guise (hertugdømmet Lothringen), og begge sider mottok bistand fra utenlandske kilder. Det nøyaktige antallet med kriger og deres respektive datoer er emne for fortsatt akademisk debatt mellom historikerne; en del hevder at ediktet i Nantes endte krigen, skjønt en gjenoppstandelse av opprørsk aktivitet fulgte denne, og har fått andre historikere til å hevde at fredsavtalen i Alès innebar den egentlige slutt på krigen. Det er imidlertid enighet om at massakren i Vassy i 1562 utløste religionskrigen, og at ediktet i Nantes i det minste avsluttet denne rekke av konflikter. I løpet av denne tiden ble komplekse diplomatiske forhandlinger og fredsavtaler fulgt av nye konflikter og maktkamper. Bortimot 20 000 hugenotter, rundt regnet, ble drept i Frankrike I tillegg kom de som ble fordrevet i landflyktighet og de som greide å rømme landet i tide. Ved ediktet i Nantes ble hugenottene igjen gitt borgerlige rettigheter og religionsfrihet, men det avsluttet ikke fiendtligheten og hatet mot dem. Krigene svekket monarkiets autoritet, som allerede var blitt skrøpelig under styret til Frans II og deretter med Karl IX, skjønt kongedømmet ble forsterket igjen under Henrik IV.

De franske religionskrigene (1562-1598), tidvis også omtalt som Hugenottkrigene, betegner perioden med sivil uro og militæroperasjoner, hovedsakelig utkjempet mellom de franske katolikkene og de protestantiske hugenottene. Konflikten involverte konflikter mellom de franske aristokratiene, som Huset Bourbon og Huset Guise (hertugdømmet Lothringen), og begge sider mottok bistand fra utenlandske kilder. Det nøyaktige antallet med kriger og deres respektive datoer er emne for fortsatt akademisk debatt mellom historikerne; en del hevder at ediktet i Nantes endte krigen, skjønt en gjenoppstandelse av opprørsk aktivitet fulgte denne, og har fått andre historikere til å hevde at fredsavtalen i Alès innebar den egentlige slutt på krigen. Det er imidlertid enighet om at massakren i Vassy i 1562 utløste religionskrigen, og at ediktet i Nantes i det minste avsluttet denne rekke av konflikter. I løpet av denne tiden ble komplekse diplomatiske forhandlinger og fredsavtaler fulgt av nye konflikter og maktkamper. Bortimot 20 000 hugenotter, rundt regnet, ble drept i Frankrike I tillegg kom de som ble fordrevet i landflyktighet og de som greide å rømme landet i tide. Ved ediktet i Nantes ble hugenottene igjen gitt borgerlige rettigheter og religionsfrihet, men det avsluttet ikke fiendtligheten og hatet mot dem. Krigene svekket monarkiets autoritet, som allerede var blitt skrøpelig under styret til Frans II og deretter med Karl IX, skjønt kongedømmet ble forsterket igjen under Henrik IV. == Bakgrunn == === Framveksten av kalvinisme === Protestantiske tanker ble først introdusert i Frankrike under styret til renessansekongen Frans I (1515–1547) i form av læren til tyske Martin Luther og sirkulerte for mer enn et år uhindret rundt om i Paris. Selv om kongen bestemt motsatte seg kjetteri var det et problem å gjenkjenne hva som faktisk var kjettersk; katolsk lære og definisjon av ortodoks (rettroende) tro var uklar. Frans I forsøkte å styre mot en mellomvei i utviklingen av en religiøse skisma (splittelse) i Frankrike. Til tross for dette besluttet katolske autoriteter i januar 1536 at de som var klassifisere lutheranere var egentlig zwinglianere, tilhengere av Huldrych Zwingli.Protestantismen fikk nedslag i de nedre samfunnslag i Frankrike. Imidlertid ble kalvinismen, en form for protestantisme, introdusert av Jean Calvin, som var født i Noyon i Picardie i 1509, og hadde flyktet fra Frankrike i 1536 etter Affaire des Placards (se nedenfor). Kalvinismen i særdeleshet synes å fått støtte fra adelen. Det er antatt at det begynte med Louis de Bourbon, fyrste av Condé, som på hjemreisen fra en militær kampanje til Frankrike, passerte gjennom Genève i Sveits. Her hørte han en preken til en kalvinistisk prest. Senere ble Louis de Bourbon en framstående skikkelse blant hugenottene i Frankrike. I 1560 konverterte Johanna III av Navarra, dronningregent av Navarra, til kalvinismen, muligens under innflytelse av Theodor Beza. Hun giftet seg senere med Antoine de Bourbon, og deres sønn Henrik IV ble en lederskikkelse blant hugenottene. === Affaire des Placards === Frans I fortsatte sin politikk med å søke en mellomvei i det religiøse skillet i Frankrike. Det varte fram til hendelsen med Affaire des Placards hvor antikatolske plakater ble hengt oppi Paris i fire andre byer, i løpet av natten til 17. oktober 1534. En av dem ble hengt opp på døren til kongens soverom, og skremte Frans I inngående. Plakatene var lutherske, men zwingliansk i sin ekstreme antikatolske vesen, særlige den absolutte avvisningen av den katolske lære om virkelig tilstedeværelse. Protestantismen ble identifisert som «en religion av opprørere», og hjalp den katolske kirke til å definere protestantismen som kjetteri. I kjølvannet av posterne ble kongen langt hardere mot protestantene. Frans I hadde blitt hardt kritisert av katolske autoriteter for hans innledende toleranse mot protestantismen, men ble nå engasjert i å undertrykke dem. På samme tid arbeidet han for en allianse med det osmanske riket. De osmanske og muslimske ambassadørene fulgte kongen til Paris hvor de overvar at de som ble tatt eller mistenkt for å hengt opp plakater i Affaire des Placards ble brent på bålet den 21. januar 1535 foran katedralen Notre-Dame. Noen få år senere sendte kongen ut ediktet i Fontainebleau som slo fast at protestantisk kjetteri var «høyforræderi mot Gud og menneskeheten», og fortjente å straffes med tortur, tap av eiendom, offentlig ydmykelse og død. == Referanser == == Litteratur == Bernstein, Paul; Green, Robert W. (1988): History of Civilization, bind.1, Rowman & Littlefield Holt, Mack P. (2005): The French wars of religion, 1562-1629. Cambridge. ISBN 0-521-83872-X Knecht, R.J. (1996): The French Wars of Religion: 1559-1598, Longman Pearson Education Limited Knecht, Robert J. (2002): The French Religious Wars 1562-1598. Osprey Publishing. ISBN 9781841763958 Shepardson, Nikki (2007): Burning zeal: the rhetoric of martyrdom and the Protestant community in Reformation France, 1520-1570, Bethlehem, Pennsylvania: Lehigh University Press, ISBN 0-934223-87-4 == Eksterne lenker == (en) French Wars of Religion – kategori av bilder, video eller lyd på Commons The Wars of Religion, Part I The Wars of Religion, Part II French Religious Wars Arkivert 17. juli 2012 hos Wayback Machine.

De franske religionskrigene (1562-1598), tidvis også omtalt som Hugenottkrigene, betegner perioden med sivil uro og militæroperasjoner, hovedsakelig utkjempet mellom de franske katolikkene og de protestantiske hugenottene. Konflikten involverte konflikter mellom de franske aristokratiene, som Huset Bourbon og Huset Guise (hertugdømmet Lothringen), og begge sider mottok bistand fra utenlandske kilder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Norge_i_Eurovision_Song_Contest

2023-02-04

Norge i Eurovision Song Contest

['Kategori:Anbefalte artikler', 'Kategori:Land i Eurovision Song Contest']

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året.

Norge i Eurovision Song Contest begynte med deltakelsen i 1960, og landet har deltatt hvert år siden, unntatt i 1970 og 2002. Norge har vunnet Eurovision Song Contest tre ganger, men samtidig kommet på sisteplass i en finale elleve ganger – mer enn noe annet land. Norge har i tillegg fått null poeng fire ganger, bare Østerrike har like mange. Den lange rekken med dårlige plasseringer i 1960- og 1970-årene tok brått slutt i 1985, da Bobbysocks sikret Norges første seier i konkurransen med «La det swinge». Siden fulgte en ny seier i 1995 med Secret Garden og «Nocturne», og sist i 2009 med Alexander Rybaks «Fairytale». Norge har arrangert konkurransen tre ganger: Grieghallen i Bergen i 1986, Oslo Spektrum i 1996 og Telenor Arena i 2010. Det er NRK som sender konkurransen i Norge, og som står bak den nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest. Etter år 2000 har Norges resultater i Eurovision Song Contest fortsatt å svinge, med tre sisteplasser, én seier og ytterligere tre plasseringer i topp fem. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalen tre ganger: i 2007, 2011 og 2016. Siden 2013 har imidlertid Norge kommet fem ganger blant de ti beste, senest med sjetteplassen til KEiiNO og «Spirit in the Sky» i 2019. Norge vant også telefonavstemningen dette året. == Historikk == NRK har ansvaret med å velge ut det norske bidraget, og har senderettighetene til Eurovision Song Contest i Norge. Det norske bidraget kåres gjennom den årlige, nasjonale sangkonkurransen Melodi Grand Prix. Per 2022 har Norge deltatt 60 ganger i Eurovision Song Contest. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960, nesten et halvt år før den offisielle åpningen av fjernsynet i Norge. Landet fikk en god start da Nora Brockstedt sang Norge inn til fjerdeplass med «Voi Voi». De to neste årene holdt Norge seg på topp ti, men i 1963 kom den første sisteplassen, da Anita Thallaug fikk 0 poeng med «Solhverv». === Nøkternhet og fagjuryer === I 1960- og 1970-årene holdt NRK fast på sin ikke-kommersielle innstilling til konkurransen. Fokuset skulle ligge på melodi og tekst, ikke show og koreografi, noe som preget de norske finalene og sangene i mange år. I 1979 gikk NRK så langt at de strippet hele studio for kulisser og ba artister og musikere stille i hverdagsklær. Poenget var å rette oppmerksomheten mot sangen, ikke all innpakningen rundt. Denne gjennomgående holdningen, kombinert med skepsis i det norske musikkmiljøet, var trolig medvirkende til at Norge endte opp med bidrag som ikke slo an hos de europeiske juryene. Heller ikke hos tv-seerne ble de norske bidragene noen slagere, for eksempel dukket bare tre av de norske vinnerlåtene opp på VG-lista i perioden 1961–1976.Norges svake innsats og låtenes manglende suksess har blitt forklart på ulike måter. I 1975 uttalte Terje Rypdal til VG: «På meg kan det virke som om folk binder seg fullstendig når det blir snakk om Melodi Grand Prix. Da tenker man akkurat som man har gjort de siste årene. Nytenkning virker nesten uhørt.» sa Rypdal. Veteranen Kirsti Sparboe mente arrangøren selv måtte ta skylden: «NRK vet ikke hva Norge vil. Vingler og vakler, leter etter løsninger.» Hun mente også at fagjuryene var motvillige og forutinntatte: «Det er for publikum melodiene lages, ikke for jurymedlemmer med varierende bakgrunn og interesse … og antipatier», fortalte hun i sin biografi fra 1984. Også Melodi Grand Prix-ekspert Kato M. Hansen peker på de norske ekspertjuryene som en av årsakene til Norges dårlige plasseringer i 1970-årene. Ikke minst fordi fagjuryene bedømte de norske sangene ut fra sine ekspertpremisser: «Det var hovedgrunnen til at Norge gjorde det så dårlig utover i 1970-årene. Ikke at bidragene i seg selv var dårlige, men de ble kastet til ulvene når de så kom ut i Europa og skulle konkurrere på helt andre premisser enn i Norge», sa Hansen i NRK-programmet Tidsvitne i 2013. === Skiftet i 1980-årene === Utover i 1980-årene endret NRK innstilling til konkurransen, og de norske Eurovision-bidragene ble «lettere» og med mer koreografi. Ekspertjuryene ble også byttet ut med regionale folkejuryer fra 1982, og finalene ble sendt direkte – og ikke i opptak som tidligere. Holdningsskiftet ga resultater. I 1982 ble Norge nummer tolv, i 1983 nummer ni, og i 1985 skjedde det som nærmest hadde fått status som en umulighet: Norge vant Eurovision Song Contest med Bobbysocks og «La det swinge». Flere gode resultater fulgte etter seieren, med en niendeplass i 1987 og en femteplass året etter. I årene 1989–1992 gikk Norge inn i en svak periode igjen, blant annet med en ny sisteplass i 1990. I 1993 innledet Norge sin beste periode i konkurransen. Silje Vige ble nummer fem i 1993, før Elisabeth Andreassen og Jan Werner Danielsen fulgte opp med en sjetteplass året etter. I 1995 vant Norge sin andre seier med Secret Gardens «Nocturne», mens Elisabeth Andreassen sikret Norge en andreplass på hjemmebane i 1996. Rekken av gode plasseringer fikk imidlertid en brå slutt i 1997, da Tor Endresens «San Francisco» endte sist i Dublin uten poeng. Etter årtusenskiftet har Norge hatt varierende resultater. Tre ganger har landet endt opp på sisteplass, og i 2002 måtte Norge for første gang ufrivillig stå utenfor konkurransen. I tillegg kvalifiserte ikke Norge seg til finalene i 2007, 2011 og 2016. Men i samme periode har også Norge vunnet konkurransen én gang, da Alexander Rybak vant en suveren seier med «Fairytale» i 2009. Seieren er fremdeles en av de mest overlegne gjennom historien. Norge har i tillegg fått to fjerdeplasser og én femteplass etter 2000. === Fravær === Siden debuten i 1960 har Norge stått over konkurransen ved to anledninger – i 1970 og i 2002. I 1970 trakk Norge seg fra Eurovision Song Contest sammen med blant andre Sverige og Finland. Bakgrunnen var at fire land hadde delt seieren i konkurransen året før. Men en like viktig årsak var nok den økende norske misnøyen og kritikken mot konkurransen, en misnøye som nådde sitt klimaks etter den norske finalen i Melodi Grand Prix 1969. Da Norge valgte å boikotte Eurovision Song Contest i 1970 og ikke arrangere Melodi Grand Prix 1970, sa NRKs programdirektør Otto Nes til Aftenposten: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».I 2002 var ikke Norge kvalifisert til konkurransen, på grunn av sisteplassen året før. Dette var første gang Norge ufrivillig måtte stå over Eurovision Song Contest. Etter innføringen av semifinaler i 2004 har Norge blitt slått ut i semifinalene på tre av femten forsøk: 2007, 2011 og 2016. Norge var direktekvalifisert til finalene i 2004, 2006 og 2010. Ulrikke Brandstorp skulle ha representert Norge i 2020 med sangen «Attention», men konkurransen ble avlyst på grunn av koronaviruspandemien. Dette var første gang siden begynnelsen i 1956 at konkurransen ble avlyst. «Attention» var også den andre Melodi Grand Prix-vinneren som ikke fikk representere Norge i Eurovision Song Contest. Den første var «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» som vant Melodi Grand Prix 1968. På grunn av plagiatbeskyldninger trakk låtskriver Kari Diesen d.y, låten, og andreplassen «Stress» representerte Norge i stedet. == Popularitet == Utover i 1960-årene vokste det frem en økende misnøye mot konkurransen i Norge, og hvert eneste år dukket spørsmålet opp om Norge burde trekke seg. I 1967 trakk Danmark seg fra konkurransen i elleve år, fordi Danmarks Radios nye underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi». Tross dette valgte NRK å fortsette i konkurransen sammen med finske Yle og svenske SVT. Unntaket var 1970, da Norden trakk seg i protest mot den firedelte seieren året før. Tross kritikk og dårlige resultater har Eurovision Song Contest likevel alltid vært et populært tv-program i Norge, med bred medieomtale og høye seertall. Flere ganger har den internasjonale finalen vært det mest sette programmet på norsk tv i løpet av året. Seerandelen for konkurransen har enkelte år også ligget så høyt som 90 prosent.I 1992 kom moderne tv-metermålinger, og siden da har seertallene stort sett ligget rundt 1,5 millioner seere. Rekorden ble satt i 1996 med 2,03 millioner seere, da Norge arrangerte finalen. Like bak kommer Rybak-året 2009 med 2,01 millioner seere, og avstemningen ble fulgt av hele 2,3 millioner på det meste. Finalen fra Bærum i 2010 ble sett av 1,99 millioner nordmenn. Finalen i 2021 ble sett av nærmere 1,5 millioner seere og hadde en markedsandel på 86 prosent. Den minst sette finalen var i 2007, da bare 573 000 nordmenn fulgte sendingen fra Helsingfors i Finland. Finalen gikk imidlertid av stabelen uten Norge, siden Guri Schanke ble slått ut i semifinalen. Det er imidlertid gjort flere endringer i målemetoden siden 1992, senest i 2018. Det er derfor ikke mulig å sammenligne alle tallene direkte. Blant annet er tallene fra og med 2018 jevnt over lavere enn årene før på grunn av den nye målemetoden. === Norske seertall for finalene 1993–2022 === == Sisteplass-landet == Norge har mildt sagt hatt varierende suksess i Eurovision Song Contest. Siden 1960 har Norge vunnet tre ganger og kommet på topp fem ytterligere åtte ganger. Men Norge er nok langt mer kjent for sine elleve sisteplasser – flere enn noe annet land. Tar en med semifinaler også, tangerer Finland denne rekorden med ni sisteplasser i en finale og to i en semifinale. Norge har også endt opp uten poeng fire ganger: 1963, 1978, 1981 og 1997. Bare Østerrike har like mange nullpoengere.Den første sisteplassen kom allerede på Norges fjerde forsøk, i 1963. Men det er perioden 1969–1981 som er den definitivt svakeste i norsk Eurovision-historie. I denne perioden deltok Norge tolv ganger – og fem av dem endte med sisteplass (1969, 1974, 1976, 1978 og 1981). I tillegg kom Norge nest sist to ganger (1971 og 1975). Bare én gang i denne perioden kom landet på øvre halvdel av resultatlisten: I 1973, da Bendik Singers kom på syvendeplass med «It's Just a Game». I 1978 ble Jahn Teigen den første til å få null poeng etter at poengsystemet ble endret i 1975. Jumboplasseringen skapte enorm oppmerksomhet i Norge, men også i flere andre land. Sisteplassen ble imidlertid en stor suksess for Jahn Teigen, og taperlåten «Mil etter mil» er fremdeles en av de mest solgte Melodi Grand Prix-vinnerne gjennom tidene i Norge. Bare tre år senere fikk Norge null poeng igjen, denne gang med Finn Kalvik og «Aldri i livet». De mange sisteplassene fikk britene til å spekulere på om Norge faktisk gikk inn for å få null poeng i konkurransen.I 1990 kom Norge sist for syvende gang, og heller ikke de siste årene har Norge sluppet unna jumboplasseringene. Også i 1997, 2001, 2004 og 2012 kom Norge sist. == Deltakere == Under er en liste over Norges deltakere, plasseringer og poeng i konkurransen siden debuten i 1960.██ Vinner ██ Andreplass ██ Tredjeplass ██ Sisteplass Noter == Låtskrivere og listeplasseringer == Under er en oversikt over de norske bidragenes låtskrivere. Kolonnen ESC viser bidragets plassering i Eurovision Song Contest, mens kolonnen NO viser låtens høyeste plassering på Topplista, Norges offisielle singelliste. Tankestrek i NO-kolonnen betyr at låten ikke kom inn på Topplista. De første tiårene var singellisten en topp 10-liste, men den ble utvidet til topp 20 i 1995, og videre til topp 40 høsten 2014. == Dirigenter for Norge == Frem til og med 1998 ble bidragene fremført med orkester, og hvert land hadde sin egen dirigent som dirigerte orkesteret. Utover i 1990-årene tok ferdiginnspilt musikk i større grad over, og i 1999 ble orkesteret avskaffet. De nåværende reglene krever at all musikk og instrumenter på scenen skal være forhåndsinnspilt. Under er en oversikt over dirigentene for Norge i årene 1960–1998. == Stemmehistorikk == === Poeng fra Norge === Tabellene under omfatter norske poeng gitt og mottatt i finaler. Poeng i semifinaler er ikke inkludert i tallene. Poengene er delt i fire tabeller for å vise utviklingen i stemmemønsteret. Den første tabellen omfatter alle poeng siden Norges debut i 1960 og frem til i dag. Tabell nummer to omfatter alle år siden 1975, da poengsystemet med 1–8, 10 og 12 poeng ble innført. Tabell nummer tre omfatter alle år siden 1998, da telefonavstemning ble innført for fullt. Siste tabell omfatter alle år fra 2009, da ordningen med kombinert jury- og telefonavstemning ble innført. Siden 2016 har hvert land gitt to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett fra fagjuryen og ett sett basert på resultatet av telefonavstemningen. Ved like mange poeng, rangeres landene etter hvor mange prosent de har gitt av høyeste mulige oppnåelige totalscore. === Poeng til Norge === == Eurovision Song Contest i Norge == === Konkurranser avholdt i Norge === === Andre Eurovision-arrangementer i Norge === == Galleri == == Kommentatorer og poengopplesere == == Noter == == Se også == Melodi Grand Prix Eurovision Song Contest Norge i Junior Eurovision Song Contest Norge i Eurovision Choir of the Year == Referanser == == Kilder == Hansen, Kato og Jostein Pedersen (2010). Melodi Grand Prix. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-3615-5. Johnsen, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Oslo: Atheneum. ISBN 8273341232. Norsk rikskringkasting: Melodi Grand Prix – offisiell side, nrk.no Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet. ISBN 8250934679. Pedersen, Jostein: Om Melodi Grand Prix 1960–80, Ballade.no == Eksterne lenker == Den europeiske kringkastingsunion: Offisiell nettside for Eurovision Song Contest Den europeiske kringkastingsunion: Norge i Eurovision Song Contest

Polen debuterte i Junior Eurovision Song Contest i 2003 i København i Danmark med sangen «Coś mnie nosi», framført på polsk av Katarzyna Żurawik. Bidragene ble valgt gjennom en nasjonal finale, arrangert av den polske kringkasteren TVP.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mesterligaen_2015/2016

2023-02-04

Mesterligaen 2015/2016

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotball i 2015', 'Kategori:Fotball i 2016', 'Kategori:Mesterligaen 2015/2016', 'Kategori:Sport i Europa i 2015', 'Kategori:Sport i Europa i 2016']

Mesterligaen 2015/2016 er den 61. utgaven av en europeisk fotballturnering organisert av UEFA, og den 24. siden formatet og navnet ble innenfor dagens Mesterliga. UEFA bestemte 18. september 2014 at finalen skal spilles på San Siro i Milano.

Mesterligaen 2015/2016 er den 61. utgaven av en europeisk fotballturnering organisert av UEFA, og den 24. siden formatet og navnet ble innenfor dagens Mesterliga. UEFA bestemte 18. september 2014 at finalen skal spilles på San Siro i Milano. == Nye regler == Styret i UEFA bestemte i mai 2013 at følgende endringer skal iverksettes i Mesterligaen med virkning fra 2015/2016-turneringen og i en tre årsperioden fram til og med 2017/2018-sesongen: Vinneren av det foregående Europaligaturneringen vil bli kvalifisert for Mesterligaen. Laget vil gå inn i play-off runden, med mindre de er kvalifisert direkte for gruppespillet gjennom sin hjemlige serie, og vil gå direkte inn i gruppespillet dersom tittelforsvareren blir kvalifisert til gruppespillet gjennom sin hjemlge serie. Den tidligere begrensningen om at ingen land kan ha mer enn fire lag med i Mesterligaen, vil bli økt til fem, slik at dersom tittelforsvareren ikke blir blant eget lands fire første lag, ikke skal fortrenge lag nr fire, men ha en egen deltakelse som landets femte lag.Den endrede deltakerlisten for turneringen vil senere bli offentliggjort av UEFA. == Koeffisienttabell for Europaspill i 2015-2016 == Totalt deltar 78 lag, fra de 54 medlemsforbundene i UEFA. De ulike landene får deltakelse iht UEFA-koeffisientene, basert på de resultatene lag fra de ulike forbundene har oppnådd i Mesterligaen og Europaligaen i sesongene 2009/10 til 2013/14: De nasjonale forbundene som er rangert fra 1-3 stiller med fire lag. De nasjonale forbundene som er rangert fra 4-6 stiller med tre lag. De nasjonale forbundene som er rangert fra 7-15 stiller med to lag. De nasjonale forbundene som er rangert fra 16-54 stiller med et lag. (unntatt Liechtenstein, som ikke har en hjemlig serie) Vinneren av Mesterligaen 2014/2015, FC Barcelona, kvalifiserte seg gjennom den nasjonale serien, slik at det ikke ble nødvendig med en ekstra plass for dem som tittelforsvarer Vinneren av Europaligaen i fotball for menn 2014/15, Sevilla FC kvalifiserte seg ikke gjennom sin nasjonale serie, og fikk derfor en tilleggsplass inn i gruppespillet.NoterESP Spania: Landet har med en ekstra femte deltaker, da Sevilla vant Europaligaen foregående år, uten å kvalifisere seg til dette års mesterliga gjennom det nasjonale seriespillet. == Deltakelse == == Deltakende lag == Ligaplasseringen som danner grunnlaget for deltakelsen i parentes. NoterTF Tittelforsvarer Barcelona er tittelforsvarer EL Vinner Europaligaen == Spilletider og tekninger == Alle trekninger vil foregå i UEFAs hovedkontor i Nyon i Sveits, om ikke annet er oppgitt. == Kvalifisering == Det er to forskjellige kvalifiseringsveier. Den ene for klubber som har vunnet sin nasjonale liga, uten å være automatisk kvalifisert til gruppespillet. Den andre, såkalte League Route, er for lag som ikke vant sin liga og ikke er automatisk kvalifisert til gruppespillet og disse lagene kommer med fra 3. kvalifiseringsrunde. I de to første kvalifiseringsrundene er det kun seriemestere fra de nasjonale ligaene som deltok. I kvalifiseringsrundene spiller lagene mot hverandre hjemme og borte. Alle lag i kvalifiseringsrundene og play off runden blir delt inn i seedede og ikke-seedede lag, basert på deres UEFA-koeffisient for 2015. Lag fra sammen nasjonale forbund kan ikke bli trukket mot hverandre. === Første kvalifiseringsrunde === I første kvalifiseringsrunde deltok åtte seriemestere fra de nasjonale ligaene som var rangert fra 47-54. De fire lagene som vant over to kamper avanserte til andre kvalifiseringsrunde. Kampene ble trukket 22. juni 2015. Første runde ble spilt 30. juni og 1. juli, med returkamper 7. juli 2014. === Andre kvalifiseringsrunde === I andre kvalifiseringsrunde deltar de fire vinnerne fra første kvalifiseringsrunde sammen med 30 seriemestere fra de nasjonale ligaene som er rangert fra 17-46 (unntatt Liechtenstein). Dette utgjorde totalt 34 lag, og de 17 vinnerne over to kamper avanserer til tredje kvalifiseringsrunde. Kampene ble trukket 22. juni og ble spilt 14.-15. juli, med returkamper 21.-22. juli 2015. A Den opprinnelige trekningen ble snudd etter avtale mellom lagene. === Tredje kvalifiseringsrunde === Inn i tredje kvalifiseringsrunde kommer det også ti lag som ikke er nasjonale mestere, men fra land med så høy UEFA-koeffisient at de har flere lag med i turneringen. Disse spiller mot hverandre i den såkalte League Route, mens de 20 nasjonale mestrene spiller mot hverandre i den såkalte Champions Route, med de 17 vinnerne fra andre kvalifiseringsrunde. Følgende lag var direkte kvalifisert til denne runden via Champions Route: Basel Red Bull Salzburg Viktoria PlzeňTaperne i denne runden går inn i play off-runden i Europaligaen i fotball for menn 2015/16. Trekning for denne runden var 17. juli 2015, og kampene ble spilt 28./29. juli, med returkamper 4./5. august. == Play-off == Play off-runden vil også bli delt i to seksjoner, en for de 10 vinnerne som kvalifiserer seg gjennom Champions Route i tredje kvalifiseringsrunde (kampene 1-10) og en for de øvrige, ikke nasjonale mesterne gjennom League Route som i tillegg får fem direkte kvalifiserte lag inn i denne runden. Lagene seedes i henhold til klubbkoeffisienten 2014/2015. Et seedet lag blir trukket mot et ikke-seedet lag, likeledes trekkes det hvem som skal ha første hjemmekamp. Trekningen av play off-runden var 7. august og første kamp blir spilt 18. og 19. august, og med returkamper 25. og 26. august 2015. De tapende lagene i begge seksjoner går inn i gruppespillet i Europaligaen. == Gruppespill == I gruppespillet deltar de 22 forhåndskvalifiserte lagene, og de 10 lagene (5 fra mestergruppen og 5 fra league route) som har kommet seg igjennom kvalifiseringen. === Gruppe A === === Gruppe B === === Gruppe C === === Gruppe D === === Gruppe E === === Gruppe F === === Gruppe G === === Gruppe H === == Sluttspill == Kampene i sluttspillet spilles over to kamper hvorav en kamp spilles hjemme og en borte, bortsett fra finalen som spilles på en nøytral arena. I åttendedelsfinalene er gruppevinnerne seedede, mens fra og med kvartfinalene er ingen lag seedede, og alle kan bli trukket mot hverandre. === Åttendedelsfinaler === I trekningen av åttendedelsfinalene er i henhold til følgende bestemmelser: Vinneren av en gruppe skal møte et lag som kom på andreplass. Vinneren av en gruppe skal spille første kamp borte. Man kan ikke møte et lag som spilte i samme gruppe i gruppespillet. Man kan ikke møte et lag fra samme land.Trekningen av åttendedelsfinalene vil være den 14. desember 2015. Den første kampen blir spilt 16., 17., 23. og 24. februar, og returoppgjørene blir spilt 8., 9., 15. og 16. mars 2016. === Kvartfinaler === === Semifinaler === === Finale === Finalen ble spilt den 28. mai 2016 på San Siro i Milano. == Referanser == == Eksterne lenker == Den offisielle nettsiden for UEFA Mesterliga

Sluttspillet i Mesterligaen 2014/2015 begynte den 17. februar 2015 og slutter den 6.

https://no.wikipedia.org/wiki/Euranoxia

2023-02-04

Euranoxia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1890', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Euranoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Euranoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == En middelsstor (ca. 25 millimeter), litt grønnlig svart oldenborre. Kroppen er nokså tett kledt med lyse skjell. Dekkvingene utvider seg bakover, kroppen er bredest i den bakerste tredjedelen. Pronotum er parallellsidig i den bakerste tredjedelen, foran dette rettlinjet tilsmalnet forover mot hodet. == Utbredelse == Arten er bare kjent fra en fjellkjede i Tadsjikistan. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Euranoxia Semenov, 1890 Euranoxia valida Semenov, 1890 == Eksterne lenker == Bilde av arten (en) Euranoxia i Global Biodiversity Information Facility Euranoxia valida – detaljert informasjon på Wikispecies

Euranoxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Microphylla

2023-02-04

Microphylla

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1890', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Microphylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Microphylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == En middelsstor, mørkt rødbrun oldenborre. Kroppsformen er forholdsvis bred. Oversiden er jevnt kledt med små, lyse skjell. == Utbredelse == Arten finnes i Armenia, Iran og områdene på østsiden av Det kaspiske hav. == Systematisk inndeling == Arten blir ofte plassert i slekten Cryptotrogus. Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Microphylla Kraatz, 1890 Microphylla paupera (Hampe, 1852) == Eksterne lenker == Bilde av arten (en) Microphylla i Global Biodiversity Information Facility Microphylla – detaljert informasjon på Wikispecies

Microphylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Sphodroxia

2023-02-04

Sphodroxia

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1890', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Sphodroxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Sphodroxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == == Utbredelse == Slekten er utbredt i Nord-Afrika (Algerie og Marokko). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Sphodroxia Kraatz, 1890 Sphodroxia algirica Ley, 1914 Sphodroxia atripennis Pic, 1918 Sphodroxia maroccana Ley, 1923 Sphodroxia mauritanica (Lucas, 1846) Sphodroxia quedenfeldti (Brenske, 1889) == Eksterne lenker == (en) Sphodroxia i Global Biodiversity Information Facility Sphodroxia – detaljert informasjon på Wikispecies

Sphodroxia er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Oligophylla

2023-02-04

Oligophylla

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Oligophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Oligophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == == Utbredelse == Slekten er utbredt i Nord-Afrika (Algerie og Tunisia). == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Oligophylla Kraatz, 1894 Oligophylla detrita (Fairmaire, 1875) Oligophylla peyerimhoffi Dewailly & Baraud, 1982 == Eksterne lenker == (en) Oligophylla i Global Biodiversity Information Facility Oligophylla – detaljert informasjon på Wikispecies

Oligophylla er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Entyopsis

2023-02-04

Entyopsis

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Entyopsis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Entyopsis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == == Utbredelse == == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Entyopsis Kolbe, 1894 Entyopsis impressa Kolbe, 1894 == Eksterne lenker == (en) Entyopsis i Global Biodiversity Information Facility Entyopsis – detaljert informasjon på Wikispecies

Entyopsis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Eulepida

2023-02-04

Eulepida

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1894', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Eulepida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Eulepida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == == Levevis == Artene, spesielt Eulepida mashona, kan være betydelige skadedyr ved at larvene eter røtter. På den andre siden blir de voksne billene (kalt mandere på shona) noen ganger brukt til mat i deler av Zimbabwe. == Utbredelse == Slekten er utbredt i Afrika. == Systematisk inndeling == Artene blir noen ganger plassert i den artsrike slekten Lepidiota. Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Leucopholini Slekten Eulepida Kolbe, 1894 Eulepida anatina Eulepida baumanni Eulepida flavovestita Eulepida gracilipes Eulepida kameruna Eulepida kenyensis Eulepida lepidota Eulepida mamboiae Eulepida manowensis Eulepida mashona Arrow, 1902 Eulepida minor Eulepida montana Eulepida nitidicollis Eulepida nyassica Eulepida reichei Eulepida savagei Eulepida sinuatifrons (Fairmaire, 1887) Eulepida tschindeana Eulepida werneri Eulepida zambiensis == Kilder == Dube, S., Dlamini, N.R., Mafunga, A., Mukai, M. og Dhlamini, Z. (2013): A Survey on Entomophagy Prevalence in Zimbabwe. African Journal of Food, Agriculture, Nutrition and Development 13 (1). [1] == Eksterne lenker == (en) Eulepida i Global Biodiversity Information Facility Eulepida – detaljert informasjon på Wikispecies

Eulepida er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Sturla_Brandth_Gr%C3%B8vlen

2023-02-04

Sturla Brandth Grøvlen

['Kategori:Amanda for beste foto', 'Kategori:Amandaprisen 2022', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. mars', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filmfotografer', 'Kategori:Personer fra Trondheim kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Sturla Brandth Grøvlen (født 11. mars 1980 i Trondheim) er en norsk filmfotograf. Frem til 2013 stavet han mellomnavnet sitt Brandt. Han bor og arbeider i København. Ved Filmfestivalen i Berlin (Berlinalen) i 2015 ble han tildelt Sølvbjørnen for fremragende kunstnerisk prestasjon, for filmfoto på spillefilmen En natt i Berlin.

Sturla Brandth Grøvlen (født 11. mars 1980 i Trondheim) er en norsk filmfotograf. Frem til 2013 stavet han mellomnavnet sitt Brandt. Han bor og arbeider i København. Ved Filmfestivalen i Berlin (Berlinalen) i 2015 ble han tildelt Sølvbjørnen for fremragende kunstnerisk prestasjon, for filmfoto på spillefilmen En natt i Berlin. == Oppvekst og utdannelse == Grøvlen vokste opp på Kattem og Lundåsen i Trondheim. Han studerte filmhistorie og filmteori ved Høgskolen i Lillehammer i studieåret 2000–2001. Deretter studerte han ved European Film College i Ebeltoft. Han studerte fotografi ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen fra 2003 til 2006. I årene 2007–2011 studerte han film ved Den Danske Filmskole i København. == Kunstnerisk virke == Ved Filmfestivalen i Berlin (Berlinalen) i 2015 ble han tildelt Sølvbjørnen for fremragende kunstnerisk innsats for fotograferingen i filmen En natt i Berlin (2015), tysk originaltittel Victoria, som ble regissert av Sebastian Schipper. Filmen har 140 minutter med én takning, uten klipp. Victoria var Grøvlens andre langfilm som fotograf. Han var også fotograf på den islandske filmen Hrútar (norsk tittel Stabukker) som hadde premiere i 2015 og vant publikumsprisen på Tromsø Internasjonale Filmfestival i 2016.I januar 2021 ble han tildelt Liv Ullmann-prisen for sin innsats som toneangivende fotograf både i nordisk og internasjonal film. Han vant Sven Nykvist-prisen under Göteborg filmfestival i 2022 for filmingen til Eskil Vogts film De uskyldige og Amandaprisen 2022 i klassen beste foto for samme film. === Filmografi === Per 2020 har Grøvlen vært filmfotograf på følgende kinofilmer og fjernsynsproduksjoner: 2021 De uskyldige – regi: Eskil Vogt 2020 Et glass til, regi: Thomas Vinterberg 2020 Wendy – regi: Behn Zeitlin 2020 Shirley 2019 On the Inside of a Military Dictatorship (dokumentar) 2018 Før frosten 2018 Kina (kortfilm) 2017 Last and First Men 2017The Discovery 2016 Pistol (kortfilm) 2016 Red Hot Chili Peppers: Go Robot (video, kort) 2016 Hjartasteinn 2016 Shelley 2015 Home Sweet Home (tv-dokumentarfilm) 2015 Riders (kortfilm) (director of photography) 2015 Stabukker 2015 Kunstnerens Lærling (TV-serie) 2015/II En natt i Berlin 2014 Ártún (kortfilm) 2014/I I Am Here Kødkataloget (TV-serie) (5 episoder, 2014) (director of photography - 1 episode, 2014) - Elsk mens du tør det (2014) - Hello New Mommy (2014) - #ekskone (2014) - Jeg vil ikke i det hul (2014) - Sugar Tits (2014) ... (director of photography)2014 Lubich & Davidsen (video, kort) 2014/I The Agreement (dokumentar) 2013 Et Dukkehjem (kortfilm) 2012 Turbo (kortfilm) (som Sturla Brandt Grøvlen) 2012 Ung for evigt (kortfilm) (som Sturla Brandt Grøvlen) 2012 Touch of Magic (kortfilm) (director of photography - som Sturla Brandt Grøvlen) 2011 Før stormen (kortfilm) (som Sturla B. Grøvlen) 2011 M for Markus (kortfilm) 2011/II Karim (kortfilm) (director of photography - som Sturla Brandt Grøvlen) 2010/I Venus (kortfilm) 2010/I Stefan (kortfilm) (som Sturla B. Grøvlen) 2009 The Gentlemen (dokumentar, kortfilm) (som Sturla B. Grøvlen) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Sturla Brandth Grøvlen på Internet Movie Database (sv) Sturla Brandth Grøvlen i Svensk Filmdatabas (da) Sturla Brandth Grøvlen på Filmdatabasen (da) Sturla Brandth Grøvlen på danskefilm.dk (fr) Sturla Brandth Grøvlen på Allociné (en) Sturla Brandth Grøvlen på AllMovie (en) Sturla Brandth Grøvlen hos Rotten Tomatoes (en) Sturla Brandth Grøvlen hos The Movie Database

Sturla Brandth Grøvlen (født 11. mars 1980 i Trondheim) er en norsk filmfotograf.

https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_%C3%98degaard

2023-02-04

Henrik Ødegaard

['Kategori:Pekere']

Henrik Ødegaard kan vise til: Henrik Ødegaard (komponist) – en norsk komponist Henrik Ødegaard (ishockeyspiller) – en norsk ishockeyspiller

Henrik Ødegaard kan vise til: Henrik Ødegaard (komponist) – en norsk komponist Henrik Ødegaard (ishockeyspiller) – en norsk ishockeyspiller

Henrik Ødegaard kan vise til:

https://no.wikipedia.org/wiki/Roger_Davies

2023-02-04

Roger Davies

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. mars', 'Kategori:Fødsler i 1952', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tina Turner']

Roger Davies (født 1952 i Australia) er en australsk roadie, manager og produsent. Davies startet sin karriere med å jobbe som roadie i Australia på begynnelsen av 70-tallet. I dag er han manager i RDWM (Roger Davies Worldwide Management) og er manager for blant andre; Tina Turner, Cher, Sade og Pink.

Roger Davies (født 1952 i Australia) er en australsk roadie, manager og produsent. Davies startet sin karriere med å jobbe som roadie i Australia på begynnelsen av 70-tallet. I dag er han manager i RDWM (Roger Davies Worldwide Management) og er manager for blant andre; Tina Turner, Cher, Sade og Pink. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Roger Davies på Discogs (en) Roger Davies på MusicBrainz (en) Roger Davies på Songkick (en) Roger Davies på AllMusic

Roger Davies (født 1952 i Australia) er en australsk roadie, manager og produsent.

https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_%C3%98degaard_(komponist)

2023-02-04

Henrik Ødegaard (komponist)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Fødsler 28. juli', 'Kategori:Fødsler i 1955', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske komponister', 'Kategori:Personer fra Oslo']

Henrik Ødegaard (født 28. juli 1955 i Oslo) er en norsk komponist. Han er særlig kjent for sin vokale kirkemusikk, som er inspirert av gregoriansk sang og norsk folkemusikk. Gjennom sin karriere har Ødegaard komponert mange store og små vokalverk, både for barn og voksne. Både i miniatyroperaen Du + jeg = to og i musicalen Anne Susanne i sol og regn spiller koret et sentral rolle, både musikalsk og dramatisk. Spill din glede for 7 barnekor har vært framført over hele Norge, og i kirkedramaet Kveikjaren, framført på Voss i 1999, deltok amatører og profesjonelle side om side. Mange av Ødegaards verker er også skapt for kirkens rom. Han er representert i Norsk Salmebok (1985), og er opphavsmann til tallrike små komposisjoner beregnet på kirkens gudstjenester og konserter. I årene 1981 til 2006 var han ansatt som kantor og korleder i Sauherad kommune i Telemark. Siden 2006 har han vært heltids komponist. Proprium Missae Nativitatis (1989), Sursum Musica (1991) og Transeamus (1998) henter materiale fra den gregorianske sang, og det elektrofoniske verket Klokkesang (1990) er en meditasjon over en kirkeklokkes klang. I Missa Festiva (1990) bruker Ødegaard en kombinasjon av enkle, toniske akkorder og mer kompliserte, spektrale klanger, i en sats der melodikk og harmonikk bygger på samme materiale. I 2004 ble oratoriet Der dagen er nattens bror framført 7 ganger i forskjellige kirker i Finnmark. Verket O magnum mysterium ble urframført av Nordic voices på Ultimafestivalen i Oslo i 2006, og på Oslo Filharmoniske Kors CD Gregorian key er flere verk av Ødegaard med. In manus tuas, domine ble framført på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival i mars 2007. Oratoriet Sancta Birgitta ble urframført i Nidarosdomen under Olavsfestdagene i 2008.Bruk av mikrotonalitet som melodisk element er en del av Ødegaards tilnærming til den norske folkemusikken i egne verker. Ødegaard har arbeidet mye med hardingfele, bl.a. i Nyslått, en konsert for to hardingfeler og kammerorkester, som også er innspilt på CD (2000). I Sursum Musica (1991) og Landstadkantaten Stem nå alle gledens strenger (2002) medvirker en kvedar, som synger nykomponerte melodier med mikrotonalt materiale, som fra gammel salmesang. Ødegaard har ellers komponert større verk for messingensemble, en rekke solosanger og mange korsanger basert på materiale og estetikk fra gregoriansk sang.Ødegaard har skrevet verk for en rekke ensembler, utøvere, institusjoner og organisasjoner: Oslo kammerkor, Nordic Voices, Oslo-filharmonien, Telemark messingensemble, Telemark kammerkor, Telemark kammerorkester, Ultimafestivalen, Ny Musikk-Oslo, Oslo domkirkes guttekor, Berit Opheim, Sondre Bratland, Norges barne- og ungdomskorforbund, Norsk kirkesangforbund, Norsk organistforbund, Osa-festivalen og Norges studentersangforening. Ødegaards verker har blitt oppført på en rekke festivaler i Norge som Festspillene i Bergen, Olavsfestdagene i Trondheim, Oslo Kammermusikkfestival, Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival, Ilios-festivalen i Harstad, Nordland Musikkfestuke i Bodø, Fartein Valen-festivalen i Haugesund/Valevåg og Osafestivalen på Voss. I 2013 skrev han bestillingsverket Beatitudes for Oslo Kammerkor og Nordic Voices som ble spilt inn og gitt ut på album i 2020. For komposisjonen ble Ødegaard nominert til Spellemannprisen 2020 i klassen TONOs komponistpris.I 2004 vant han 1. og 3. pris i komposisjonskonkurransen ved International Choral art festival i Jihlava, Tsjekkia med satser fra Tre gregorianske antifoner. I 2009 fikk han Fartein Valen-stipendet og var festivalkomponist på dette årets Valen-festival.Etter et studieopphold i Frankrike 1995-96 har Ødegaard vært med på arbeidet med å tilrettelegge sanger fra den gregorianske tradisjonen til norsk, både i Norsk kantoribok III (1998), gjennom utarbeidelse av tidebønner for organisasjonen Musica Sacra og i boka Nådens morgenlys, middelaldersk Olavsliturgi i vår tid.Fra høsten 2013 underviser Ødegaard i hymnologi/liturgikk og kirkemusikkomposisjon på Norges musikkhøgskole. Henrik Ødegaard er medlem av Norsk Komponistforening.

Henrik Ødegaard (født 28. juli 1955 i Oslo) er en norsk komponist. Han er særlig kjent for sin vokale kirkemusikk, som er inspirert av gregoriansk sang og norsk folkemusikk. Gjennom sin karriere har Ødegaard komponert mange store og små vokalverk, både for barn og voksne. Både i miniatyroperaen Du + jeg = to og i musicalen Anne Susanne i sol og regn spiller koret et sentral rolle, både musikalsk og dramatisk. Spill din glede for 7 barnekor har vært framført over hele Norge, og i kirkedramaet Kveikjaren, framført på Voss i 1999, deltok amatører og profesjonelle side om side. Mange av Ødegaards verker er også skapt for kirkens rom. Han er representert i Norsk Salmebok (1985), og er opphavsmann til tallrike små komposisjoner beregnet på kirkens gudstjenester og konserter. I årene 1981 til 2006 var han ansatt som kantor og korleder i Sauherad kommune i Telemark. Siden 2006 har han vært heltids komponist. Proprium Missae Nativitatis (1989), Sursum Musica (1991) og Transeamus (1998) henter materiale fra den gregorianske sang, og det elektrofoniske verket Klokkesang (1990) er en meditasjon over en kirkeklokkes klang. I Missa Festiva (1990) bruker Ødegaard en kombinasjon av enkle, toniske akkorder og mer kompliserte, spektrale klanger, i en sats der melodikk og harmonikk bygger på samme materiale. I 2004 ble oratoriet Der dagen er nattens bror framført 7 ganger i forskjellige kirker i Finnmark. Verket O magnum mysterium ble urframført av Nordic voices på Ultimafestivalen i Oslo i 2006, og på Oslo Filharmoniske Kors CD Gregorian key er flere verk av Ødegaard med. In manus tuas, domine ble framført på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival i mars 2007. Oratoriet Sancta Birgitta ble urframført i Nidarosdomen under Olavsfestdagene i 2008.Bruk av mikrotonalitet som melodisk element er en del av Ødegaards tilnærming til den norske folkemusikken i egne verker. Ødegaard har arbeidet mye med hardingfele, bl.a. i Nyslått, en konsert for to hardingfeler og kammerorkester, som også er innspilt på CD (2000). I Sursum Musica (1991) og Landstadkantaten Stem nå alle gledens strenger (2002) medvirker en kvedar, som synger nykomponerte melodier med mikrotonalt materiale, som fra gammel salmesang. Ødegaard har ellers komponert større verk for messingensemble, en rekke solosanger og mange korsanger basert på materiale og estetikk fra gregoriansk sang.Ødegaard har skrevet verk for en rekke ensembler, utøvere, institusjoner og organisasjoner: Oslo kammerkor, Nordic Voices, Oslo-filharmonien, Telemark messingensemble, Telemark kammerkor, Telemark kammerorkester, Ultimafestivalen, Ny Musikk-Oslo, Oslo domkirkes guttekor, Berit Opheim, Sondre Bratland, Norges barne- og ungdomskorforbund, Norsk kirkesangforbund, Norsk organistforbund, Osa-festivalen og Norges studentersangforening. Ødegaards verker har blitt oppført på en rekke festivaler i Norge som Festspillene i Bergen, Olavsfestdagene i Trondheim, Oslo Kammermusikkfestival, Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival, Ilios-festivalen i Harstad, Nordland Musikkfestuke i Bodø, Fartein Valen-festivalen i Haugesund/Valevåg og Osafestivalen på Voss. I 2013 skrev han bestillingsverket Beatitudes for Oslo Kammerkor og Nordic Voices som ble spilt inn og gitt ut på album i 2020. For komposisjonen ble Ødegaard nominert til Spellemannprisen 2020 i klassen TONOs komponistpris.I 2004 vant han 1. og 3. pris i komposisjonskonkurransen ved International Choral art festival i Jihlava, Tsjekkia med satser fra Tre gregorianske antifoner. I 2009 fikk han Fartein Valen-stipendet og var festivalkomponist på dette årets Valen-festival.Etter et studieopphold i Frankrike 1995-96 har Ødegaard vært med på arbeidet med å tilrettelegge sanger fra den gregorianske tradisjonen til norsk, både i Norsk kantoribok III (1998), gjennom utarbeidelse av tidebønner for organisasjonen Musica Sacra og i boka Nådens morgenlys, middelaldersk Olavsliturgi i vår tid.Fra høsten 2013 underviser Ødegaard i hymnologi/liturgikk og kirkemusikkomposisjon på Norges musikkhøgskole. Henrik Ødegaard er medlem av Norsk Komponistforening. == Produksjon == === Verkliste (utvalg) === Proprium Missae Nativitatis (1989) Klokkesang (1990) Missa Festiva (1990) Sursum Musica (1991) Transeamus (1998) Nyslått (2000) Stem nå alle gledens strenger (2002) Der dagen er nattens bror (2004) O magnum mysterium (2006) Gregorian key (2007) Sancta Birgitta (2008) Antiphona VII : Ecce virgo (2010) Alle venter på deg (2013) Canzona n° 1 (2013) Beatitudes (2013) I et vannspeil, i en gåte (2014) === Diskografi === Halvor Håkanes: Eg heiter Halvor (1992) Gloppen Jentekor: (1992) Oslo Kammerkor: Bergtatt (1999) Telemark Kammerorkester: Nostos - Kruse / Kverndokk /Ødegaard (2005) Nordic Voices: Djånki Don (2008) Christiania Mannskor: Something New (2014) Henrik Ødegaard: Music for solo voices (2015) Vox Clamantis: Te Lucis Ante Terminum (2016) Oslo Kammerko og Nordic Voices: Beatitudes (2020) == Referanser == == Eksterne lenker == Henrik Ødegaards nettside Henrik Ødegaard på Store norske leksikon Biografi på Norsk Musikkinformasjon Verkliste Arkivert 24. november 2016 hos Wayback Machine. fra NB noter Henrik Ødegaards medlemsside, Norsk Komponistforening Arkivert 15. april 2019 hos Wayback Machine.

Henrik Ødegaard (født 28. juli 1955 i Oslo) er en norsk komponist.

https://no.wikipedia.org/wiki/Los_Alamos

2023-02-04

Los Alamos

['Kategori:106°V', 'Kategori:35°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Byer i Los Alamos County', 'Kategori:Byer i New Mexico', 'Kategori:Sider med kart']

Los Alamos er en by i den amerikanske delstaten New Mexico. Byen har et areal på 28,1 km² og en befolkning på ca. 12 000 innbyggere (2000). Byen ligger i den sentrale delen av delstaten, om lag 40 km nordvest for hovedstaden Santa Fe, og på drøyt 2000 moh i Jemez Mountains. I byen ligger Los Alamos National Laboratory (LANL), som ble grunnlagt i 1943 for å gjennomføre Manhattanprosjektet, og fortsatt er den overlegent største arbeidsgiveren. Utdanningsnivået er høyt; det hevdes lokalt gjerne at Los Alamos er den by i verden som har høyest andel doktorgradsfolk i forhold til folketallet. Los Alamos er bygd på Pajarito-platået mellom White Rock Canyon og Valles Caldera. Området der byen ligger er på en mesa. På Bradbury Science Museum kan man følge historien om atombomben, og frem til i dag og der er også replikaer av de første bombene. I fjellene over byen finnes rekreasjonsområder med lange vandringsveier og et skianlegg. I nærheten er Bandelier National Monument med lebninher etter cliff dwellers.

Los Alamos er en by i den amerikanske delstaten New Mexico. Byen har et areal på 28,1 km² og en befolkning på ca. 12 000 innbyggere (2000). Byen ligger i den sentrale delen av delstaten, om lag 40 km nordvest for hovedstaden Santa Fe, og på drøyt 2000 moh i Jemez Mountains. I byen ligger Los Alamos National Laboratory (LANL), som ble grunnlagt i 1943 for å gjennomføre Manhattanprosjektet, og fortsatt er den overlegent største arbeidsgiveren. Utdanningsnivået er høyt; det hevdes lokalt gjerne at Los Alamos er den by i verden som har høyest andel doktorgradsfolk i forhold til folketallet. Los Alamos er bygd på Pajarito-platået mellom White Rock Canyon og Valles Caldera. Området der byen ligger er på en mesa. På Bradbury Science Museum kan man følge historien om atombomben, og frem til i dag og der er også replikaer av de første bombene. I fjellene over byen finnes rekreasjonsområder med lange vandringsveier og et skianlegg. I nærheten er Bandelier National Monument med lebninher etter cliff dwellers. == Historie == De første innbyggerne på platået antas å ha vært keresan-talende indianere på 900-tallet. Omkring år 1300 innvandret indianere av tewa-folket, som bygde store byer. Men de ble drevet vekk av plyndringstokter av navajer og apacher. I Los Alamos fantes lenge ingen annen skole enn en internatskole for gutter. Men avsidesliggenheten ble en faktor som lokket det amerikanske militæret, som i 1942 valgte plassen for Manhattanprosjektet. Det var lett å kontrollere all trafikk som kom og gikk, og det fantes mange steder egnet til å utføre farlige eksperimenter på. Da fysikere og annet personale ankom, vokste bebyggelsen raskt for å kunne gi hjem også til deres familier. Etter annen verdenskrig forble laboratoriet der, og administreres i dag av University of California. Befolkningen er for det meste hvit, ca 90 %; bare ca 12 % av befolkningen er av spansk (hispanic) opprinnelse, noe som er lavt for New Mexico. == Eksterne lenker == (en) Offisielt nettsted (en) Los Alamos, New Mexico – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Innbyggertall 2010 - 2019 – United States Census Bureau Los Alamos National Laboratory Bandelier National Monument Bradbury Science Museum

Los Alamos er en by i den amerikanske delstaten New Mexico. Byen har et areal på 28,1 km² og en befolkning på ca.

https://no.wikipedia.org/wiki/Glyptoglossa

2023-02-04

Glyptoglossa

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1895', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Glyptoglossa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Glyptoglossa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == == Utbredelse == Slekten er utbredt i det sørlige Afrika. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Schizonychini Slekten Glyptoglossa Brenske, 1895 Glyptoglossa acta Evans, 1988 Glyptoglossa alia Evans, 1988 Glyptoglossa burmeisteri Brenske, 1898 Glyptoglossa capensis Evans, 1988 Glyptoglossa dispar Péringuey, 1904 Glyptoglossa lurida (Burmeister, 1855) Glyptoglossa namaquensis Péringuey, 1904 == Kilder == Evans, A. V. (1988). Three new species of Glyptoglossa Brenske (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae). Journal of the Entomological Society of southern Africa 51(1), 87-96. == Eksterne lenker == (en) Glyptoglossa i Global Biodiversity Information Facility Glyptoglossa – detaljert informasjon på Wikispecies

Glyptoglossa er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Sogn_Kunstsenter

2023-02-04

Sogn Kunstsenter

['Kategori:2011 i Norge', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Etableringer i 2011', 'Kategori:Museer i Vestland']

Sogn Kunstsenter åpnet 3. juni 2011 i Lærdal, i samme bygg som Norsk Villakssenter. Senteret er en videreføring av det gamle Gjesmegalleriet som lå i andre etasje i Gamle Telegrafen i Lærdal fra 1998 til 2010. Fra 2004 ble Gjesmegalleriet en del av Sogn og Fjordane Kunstmuseum, og i 2009 ble museet videre konsolidert inn i Musea i Sogn og Fjordane. Sogn Kunstsenter tar vare på Gjesmesamlinga, en samling med over 1 500 registrerte og fotograferte verk etter kunstneren Hans Gjesme. Samlinga viser kunstnerens livsverk, og omfatter mange motivkretser i form av skisser og ferdige arbeider, utført i ulike teknikker tegning, maleri, tresnitt, skulptur, trykkplater, pasteller og akvareller.

Sogn Kunstsenter åpnet 3. juni 2011 i Lærdal, i samme bygg som Norsk Villakssenter. Senteret er en videreføring av det gamle Gjesmegalleriet som lå i andre etasje i Gamle Telegrafen i Lærdal fra 1998 til 2010. Fra 2004 ble Gjesmegalleriet en del av Sogn og Fjordane Kunstmuseum, og i 2009 ble museet videre konsolidert inn i Musea i Sogn og Fjordane. Sogn Kunstsenter tar vare på Gjesmesamlinga, en samling med over 1 500 registrerte og fotograferte verk etter kunstneren Hans Gjesme. Samlinga viser kunstnerens livsverk, og omfatter mange motivkretser i form av skisser og ferdige arbeider, utført i ulike teknikker tegning, maleri, tresnitt, skulptur, trykkplater, pasteller og akvareller.

Sogn Kunstsenter åpnet 3. juni 2011 i Lærdal, i samme bygg som Norsk Villakssenter.

https://no.wikipedia.org/wiki/Elsa_Eikaas

2023-02-04

Elsa Eikaas

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. januar', 'Kategori:Fødsler i 1937', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske tekstilkunstnere', 'Kategori:Personer fra Jølster kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Elsa Eikaas (født 11. januar 1937 i Sanddal i Jølster) er en norsk tekstilkunstner.

Elsa Eikaas (født 11. januar 1937 i Sanddal i Jølster) er en norsk tekstilkunstner. == Livsløp == Foreldrene var Engel (f. Sandal) og Kristian Eikås. I 1949 flyttet familien til Vassenden der faren bygde opp og var rektor på Jølster Heimeyrkeskule. I 1954 flyttet Elsa Eikaas til Florø for å jobbe ved Bjercks konfeksjonsfabrikk. I 1957 giftet Elsa Eikaas seg med Oluf Bjerck. De fikk tre barn, May-Elin Eikås Bjerk (1958), Stig og Dag Kristian (1961). I 1970 kjøpte Eikaas Jølstratunet på Vassenden. I 1978 ble hun skilt og flyttet tilbake til Jølster en periode. Fra slutten av 1980-tallet og på store deler av 1990-tallet bodde hun i Bergen. I 1999 flyttet Eikaas tilbake til Jølster for godt og kjøpte familiegården Fluge. == Virke == I sitt mangeårige virke har Elsa Eikaas arbeidet med vev og kirketekstiler. Siden 1970–tallet har hun levert en rekke monumentale, tekstile utsmykkinger til offentlige bygg. Mange av verkene hennes er knyttet til sakrale rom slik som kirker, kapell ved sykehus og sykehjem, menighetshus og vielsesrom i tingretten. Fra 2000 til 2006 sto kirketekstilene, i samarbeid med Myklebust Kunst & Handverk, i sentrum. == Referanser == == Litteratur == Ingrid Norum, "Elsa Eikaas utsmykking og kyrkjetekstilar", Myndir nr. 2, Sogn og Fjordane Kunstmuseum, 2007.

Elsa Eikaas (født 11. januar 1937 i Sanddal i Jølster) er en norsk tekstilkunstner.

https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Gjesme

2023-02-04

Hans Gjesme

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 29. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1994', 'Kategori:Fødsler 11. mai', 'Kategori:Fødsler i 1904', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske billedkunstnere', 'Kategori:Personer fra Lærdal kommune', 'Kategori:Sider med kildemaler som bruker besøksdato og mangler URL', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Hans Gjesme (født 11. mai 1904, død 29. mars 1994) var en norsk billedkunstner. Han ble født på Oppigarden Voll i Tønjum krets i Lærdal. Som ung gutt viste han talent for tegning og maling, og seksten år gammel ble han elev ved Pola Gauguins malerskole i Kristiania. I 1925 studerte han noen måneder i Paris, delvis hos André Lhote. Med unntak av seksten år som pasient ved Gaustad sykehus i Oslo bodde og arbeidet han hele livet i Lærdal. Før han døde på Førde sentralsjukehus, donerte han livsverket sitt til Lærdal kommune.

Hans Gjesme (født 11. mai 1904, død 29. mars 1994) var en norsk billedkunstner. Han ble født på Oppigarden Voll i Tønjum krets i Lærdal. Som ung gutt viste han talent for tegning og maling, og seksten år gammel ble han elev ved Pola Gauguins malerskole i Kristiania. I 1925 studerte han noen måneder i Paris, delvis hos André Lhote. Med unntak av seksten år som pasient ved Gaustad sykehus i Oslo bodde og arbeidet han hele livet i Lærdal. Før han døde på Førde sentralsjukehus, donerte han livsverket sitt til Lærdal kommune. == Museet == Gjesmesamlinga, en samling på over 1 500 registrerte og fotograferte verk etter kunstneren, blir tatt vare på av Sogn Kunstsenter i Lærdal, som er en del av Sogn og Fjordane Kunstmuseum og Musea i Sogn og Fjordane. Samlinga omfatter særlig mange landskap og portrett, skisser og ferdige arbeider, utført i ulike teknikker som tegning, maleri, tresnitt, skulptur, trykkplater, pasteller og akvareller. Me har ei einaståande samling som det burde vore gjort forsking på. Gjesme tok vare på alt, og samlinga gjev tilgang til eit heilt livsverk; bilete og tekst, gjev ein samanheng mellom liv og kunst. Tenk for ein draum det må vera for ein kunsthistorikar, seier Trohaug. Mange hevdar Hans Gjesme var ein heimstadmålar. Gjesme treffer mest når han formidlar det som står deg nær. Han målte det som stod han nær. Fascinerande er det at han målte heile livet, og han målte livet sitt, seier Trohaug, og framheva at den einsame kunstnaren på Tønjum alltid prøvde noko nytt. Han gjekk i landskapet han elska og fanga lyset i dalen. Eit lys som hadde trollbundne meg, og dette hadde Gjesme greitt å fanga. For meg var det ei openberring, seier Hauge, og fortel om første møtet med Gjesme. Kunstnaren forstod at 18-åringen Jens var meir enn spesielt interessert, og Jens fekk gå opp på loftet. Der låg måleri stabla opp langs veggene, ein del var klar til utstilling, skulpturar, lerret som var rulla saman og staffeli. == Referanser == == Kilder == Morten Johan Svendsen (red.), Hermann Starheimsæter, Ulla Uberg og Ingrid Norum, Hans Gjesme. Landskap og portrett, Skald forlag, Leikanger, 2004, ISBN 9788279590422. Norsk kunstnerleksikon, «Hans Gjesme»

Hans Gjesme (født 11. mai 1904, død 29.

https://no.wikipedia.org/wiki/Asthenopholis

2023-02-04

Asthenopholis

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1898', 'Kategori:Oldenborrer', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Asthenopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

Asthenopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea). == Utseende == Middelsstore (19-25 millimeter), nokså kraftige, brunlige oldenborrer. == Utbredelse == Fem av artene lever Sør-Afrika, de øvrige to i Kenya og Uganda. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Underordenen Polyphaga Overfamilien skarabider, Scarabaeoidea Familien skarabider, Scarabaeidae Latreille, 1806 Underfamilien oldenborrer, Melolonthinae Samouelle, 1819 Stammen Melolonthini Samouelle, 1819 Slekten Asthenopholis Brenske, 1898 Asthenopholis adspersa (Boheman, 1857) Asthenopholis crassa Arrow, 1902 Asthenopholis crypsis Harrison, 2009 Asthenopholis minor Brenske, 1898 Asthenopholis rex Harrison, 2009 Asthenopholis subfasciata (Blanchard, 1851) Asthenopholis ugandensis Moser, 1913 == Kilder == Harrison, J. du G. (2009) A taxonomic revision of the African leaf chafer genus Asthenopholis Brenske, 1898 (Coleoptera: Scarabaeidae: Melolonthinae): a SEM study. Zootaxa 2225: 1-48. [1] == Eksterne lenker == (en) Asthenopholis i Global Biodiversity Information Facility (en) Asthenopholis hos NCBI Asthenopholis – detaljert informasjon på Wikispecies

Asthenopholis er en slekt av biller som har larver som eter planterøtter. De hører til undergruppen oldenborrer (Melolonthinae) i den store gruppen skarabider (Scarabaeoidea).

https://no.wikipedia.org/wiki/Pride_and_Prejudice_and_Zombies

2023-02-04

Pride and Prejudice and Zombies

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Engelskspråklige filmer', 'Kategori:Filmer basert på bøker', 'Kategori:Filmer basert på verk av Jane Austen', 'Kategori:Filmer fra 2016', 'Kategori:Romantiske filmer fra USA', 'Kategori:Skrekkfilmkomedier fra USA']

Pride and Prejudice and Zombies er en amerikansk romantisk skrekkkomedie fra 2016. Filmen er regissert av Burr Steers, og har kinopremiere 26. februar 2016. Steers skrev manuset med David O. Russell, basert på romanen Pride and Prejudice and Zombies av Seth Grahame-Smith fra 2009. Lily James, Sam Riley, Matt Smith, Bella Heathcote, Jack Huston, Douglas Booth, Suki Waterhouse, Lena Headey og Charles Dance medvirker som skuespillere. Jane Austens klassiske historie om kjærlighetsforhold mellom ulike samfunnsklasser i det 19. århundrets England møter et nytt problem — en hær med zombier.

Pride and Prejudice and Zombies er en amerikansk romantisk skrekkkomedie fra 2016. Filmen er regissert av Burr Steers, og har kinopremiere 26. februar 2016. Steers skrev manuset med David O. Russell, basert på romanen Pride and Prejudice and Zombies av Seth Grahame-Smith fra 2009. Lily James, Sam Riley, Matt Smith, Bella Heathcote, Jack Huston, Douglas Booth, Suki Waterhouse, Lena Headey og Charles Dance medvirker som skuespillere. Jane Austens klassiske historie om kjærlighetsforhold mellom ulike samfunnsklasser i det 19. århundrets England møter et nytt problem — en hær med zombier. == Handlingsreferat == Tidlig i det 19. århundret blir England beleiret av en zombie-hær. De fem Bennet-søstrene - Elizabeth, Jane, Kitty, Lydia og Mary - har alle fått opplæring i forskjellige våpen og kampsport i Kina etter farens ordre, slik at de kan forsvare seg mot angrep fra Zombier. Fru Bennet ønsker bare at døtrene hennes skal giftes bort til velstående friere. De deltar ved en fest hvor de også møter oberst Darcy, og hans gode venn, den elskverdige Charles Bingley og Bingleys snobbete søster Caroline. Den unge og kjekke Bingley faller for den søte Jane. Charles Bingley har nylig arvet 100 000 pund, noe som tiltrekker seg oppmerksomhet fra Mrs. Bennet som en potensiell frier for en av hennes døtre. Men når en gjeng zombier angriper festen, må Bennet-søstrene slåss mot dem. Oberst Darcy, også en dyktig zombie-morder, som har trent i japansk kampsport tiltrekkes også av Elizabeth Bennet. På vei hjem til Bingley-familien noen få dager senere blir Jane angrepet av en zombie og utvikler kraftig feber. Men Darcy tror ikke sykdommen hennes er zombie-relatert, og hun blir etter hvert frisk igjen. Bennet får besøk av en fetter, pastor Collins, som var den eneste gjenlevende mannlige arvingen i familien deres. Han kommer til å arve Bennet-hjemmet etter Mr. Bennets død. Collins ønsker å gifte seg med Elizabeth. Men han sier at hun må gi opp livet som zombie-kriger - Noe hun nekter å gjøre. Elizabeth møter en sjarmerende soldat ved navn George Wickham, som hun møter ved en annen fest. Sammen reiser de til en kirke fylt med zombier som spiser på hjerner fra gris, i stedet for menneskelige hjerner. George Wickham mener at med disse nye "siviliserte" zombiene, kan mennesker eksistere samtidig. Men Wickhams sanne natur blir snart avslørt: Wickham kan ha myrdet Darcys far, og spilte bort arven hans, og forsøkte deretter å gå etter Darcys yngre søster i håp om å få tak i hennes formue også. Elizabeth får vite at Wickham har stukket av sammen med Lydia, og at hele London har blitt fullstendig overtatt av zombier. Darcy klarer å redde Lydia, og får vite at Wickham bruker alle de "siviliserte" zombiene til å skape hans egen zombie-hær, som har tatt over London basert på Wickhams egen plan om å ta over kontrollen hele landet. Under en slåsskamp blir Wickham stukket i brystet, og dette avslører at Wickham hele tiden har vært en zombie. Elizabeth redder Darcy fra å bli drept av Wickham, som dereter stikker av. == Medvirkende == Lily James som Elizabeth Bennet Sam Riley som Mr. Darcy Matt Smith som Mr. Collins Bella Heathcote som Jane Bennet Jack Huston som Mr. Wickham Douglas Booth som Mr. Bingley Suki Waterhouse som Catherine «Kitty» Bennet Lena Headey Charles Dance Emma Greenwell som Caroline Bingley Dolly Wells Ellie Bamber som Lydia Bennet Millie Brady som Mary Bennet Harry Hewitt Jess Radomska som Annabella Netherfield == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Pride and Prejudice and Zombies på Internet Movie Database (da) Pride and Prejudice and Zombies i Danmark Nationale Filminstitut (fr) Pride and Prejudice and Zombies på Allociné (nl) Pride and Prejudice and Zombies på MovieMeter (en) Pride and Prejudice and Zombies på AllMovie (en) Pride and Prejudice and Zombies på Rotten Tomatoes (en) Pride and Prejudice and Zombies på Metacritic (en) Pride and Prejudice and Zombies på Box Office Mojo

| starring = Lily James Sam Riley Matt Smith Bella Heathcote Jack Huston Douglas Booth Suki Waterhouse Lena Headey Charles Dance

https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8ndre_Land

2023-02-04

Søndre Land

['Kategori:10,2°Ø', 'Kategori:60°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med seksjoner som behøver utvidelse', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Søndre Land']

Søndre Land er en kommune i Innlandet. Den grenser i nord til Nordre Land, i nordøst til Gjøvik, i øst til Vestre Toten, i syd til Gran, i sydvest til Ringerike og i vest til Sør-Aurdal. Kommunen hører til landskapet Land.

Søndre Land er en kommune i Innlandet. Den grenser i nord til Nordre Land, i nordøst til Gjøvik, i øst til Vestre Toten, i syd til Gran, i sydvest til Ringerike og i vest til Sør-Aurdal. Kommunen hører til landskapet Land. == Geografi == === Topografi === Kommunen omfatter områdene på øst- og vestsiden av den nordre del av Randsfjorden, som ligger på 134 moh.. Herfra stiger landet bratt til skogkledte åser på begge sider av sjøen, slik at mesteparten av kommunen ligger mellom 300 og 600 moh. Det høyeste punktet er Vesle Skjellingshovde (860 moh.). Ved breddene av Randsfjorden finnes en del dyrket mark, mens resten av kommunen for det meste består av skog og myr. Av kommunens areal på 728 km² er omtrent 9 % ferskvann, 8 % myr, 76 % skog og 4 % jordbruksareal. Foruten Randsfjorden finnes det også en del mindre sjøer; de viktigste er Landåsvatnet og Trevatna. De viktigste elvene er Landåselva, Lomsdalselva og Fallselva, som alle renner ut i Randsfjorden. Det meste av kommunen tilhører Randsfjordvassdraget, men mindre områder i øst har avløp mot Mjøsa, og områdene lengst i vest tilhører Begnavassdraget. === Geologi === Omkring 76 % av kommunen består av gneis. Denne bergarten finnes i hele den sydligste delen av kommunen, og på begge sider av Randsfjorden helt nord til grensen mot Nordre Land. I åsene nord i kommunen finnes bergarter som tilhører sparagmitt-formasjonen. Langs Randsfjorden finnes utfylninger, særlig av sand. === Klima === === Naturforhold === Vernede områder i Søndre Land kommune: Evjemyra naturreservat (1090 daa., vernet 1985), et myrområde ved grensen til Gjøvik kommune. Øktmyrene naturreservat (657 daa., vernet 1989), et myrområde i åsene mellom Randsfjorden og Sperillen Dokkadelta naturreservat (3745 daa., vernet 1990), et stort våtmarksområde omkring elven Dokkas utløp i Randsfjorden. Øytjernet naturreservat (1350 daa., vernet 1993), et skogområde med gammel granskog i åsene på grensen mot Gjøvik kommune Fluberg dyrefredningsområde (690 daa., vernet 1990), et gruntvannsområde i Randsfjorden, ved Flubergsbroen, med rikt fugleliv Skjellingshovde naturreservat (20 083 daa., vernet 2004), et stort barskogsområde ved fjellet Skjellingshovde; bare en mindre del ligger i Søndre LandI grenseområdet mellom Sør-Aurdal, Søndre Land og Nordre Land har det i de siste årene vært brunbjørn. Både bjørn og gaupe har voldt en del skade på husdyr. Kommunen har en av fylkets største bestander av elg. == Samfunn == Kommunen har navn etter landskapet Land, og oppsto da det gamle Land herred ble delt i Nordre og Søndre Land 1. januar 1848. 1. januar 1914 ble Fluberg utskilt som egen kommune, men ved kommunesammenslutningen av 1. januar 1962 ble to kommunene igjen samlet under navnet Søndre Land, bortsett fra den nordligste delen av Fluberg, Tranlia, som ble overført til Nordre Land kommune. I 2006 lot kommunestyret utrede en kommunesammenslutning mellom Søndre Land, Vestre Toten og Gjøvik,. Mange av kommunens innbyggere mener det heller ville være mer naturlig at kommunen slo seg sammen med Nordre Land. === Bosetning og befolkning === I alt bodde det 5535 personer i Søndre Land pr. 4. kvartal 2021. Det meste av bosetningen i kommunen ligger langs østsiden av Randsfjorden. De mest sentrale tettstedene er Hov og Fall, andre tettsteder er Odnes og Fluberg. På vestsiden av Randsfjorden finnes bare bosetning i en smal stripe langs sjøen, men i åsene øst for sjøen finnes en del spredte grender: Umiddelbart over Randsfjorden ligger grendene Lausgarda, Bergegarda og Vestrumsbygda, og lenger inn i åsene ligger Landåsbygda ved Landåsvatnet og Østbygda ved Trevatna. Befolkningstettheten i kommunen er åtte innbyggere pr. km². 37 % av innbyggerne bor i tettbygde strøk. I de siste tiårene har Søndre Land hatt negativ befolkningsvekst. Kommunen har en relativt stor andel eldre innbyggere (6,0 % av innbyggerne er over 80 år, mot 4,6 % for resten av landet), og relativt færre innbyggere i alderen 20–35 år. 2,0 % av befolkningen er ikke-vestlige innvandrere. === Offentlige tjenester === I Søndre Land finnes to barneskoler (Fryal og Odnes) og én ungdomsskole (Søndre Land ungdomsskole). Den tredje barneskolen i kommunen, Landås skole i Landåsbygda, har nå blitt Montessoriskole. Kommunens sykehjem og eldresenter ligger på Hovlitunet i Hov. I Landåsbygda ligger Landåsen rehabiliteringssenter, som spesielt retter seg mot pasienter med tinnitus. Syd for Fall lå Halmrast skole (åpnet 1952), en statsskole for talelidende. I 1994 ble denne skolen flyttet til Grimebakken ved Enger lenger syd i kommunen, men den ble nedlagt 2000. I 2006 startet byggingen av den private behandlingsinstitusjonen Enger Miljøhjem på Grimebakken. === Samferdsel === Tidligere gikk en stor del av trafikken mellom Kristiania og Bergen over Randsfjorden, hvor det var dampskipstrafikk med endepunkt i Odnes. Siden ble Søndre Land knyttet til Fagernes og Eina ved Valdresbanen, men denne ble nedlagt i 1999. I dag har kommunen forbindelse til Gjøvik og Fagernes langs fylkesvei 33. På østsiden av Randsfjorden går fylkesvei 34 ned til Hadeland, og på vestsiden går fylkesvei 245. Disse veiene forbindes ved Flubergbroen over Randsfjorden ved Fluberg. Fylkesvei 247 forbinder Hov med fylkesvei 33; ellers er det forbindelse fra Fall over til Toten langs fylkesvei 114. === Politikk === Kommunepolitikken i Søndre Land ble lenge dominert av Arbeiderpartiet, som frem til kommunestyrevalget 1995 gjerne fikk mer enn 50 eller 60 % av stemmene ved kommunevalgene. I 1995 ble det dannet en bygdeliste, som ved senere kommunevalg har fått mer enn 30 % av stemmene og hadde ordføreren fra 2007. Fra 2003 er kommunestyret organisert etter en komitémodell. ==== Kommunestyrevalget 2019 ==== Høsten 2020 meldte representanten Sander Vestby seg ut av Arbeiderpartiet, slik at partiene i posisjonen (ledet av Arbeiderpartiet) og i opposisjon (ledet av Høyre) begge hadde 12 representanter. ==== Kommunestyrevalget 2015 ==== ==== Kommunestyrevalget 2003 ==== === Inndelinger === Kirkelig utgjør Søndre Land et eget prestegjeld i Hamar bispedømme, Søndre Land prestegjeld, som er inndelt i sognene Søndre Land (Søndre Land kirke), Skute sogn (Skute kirke) og Fluberg (Fluberg kirke). I rettslig henseende hører kommunen hjemme under Hadeland og Land tingrett og i politisammenheng under Vestoppland politidistrikt. == Næringsliv == Kommunen har en sysselsettingsprosent på 60,7 % (2020), som er noe lavere enn landsgjennomsnittet. Arbeidsledighetsprosenten er lav, 2,6 % (2020). Den gjennomsnittlige bruttoinnten er kr. 376 800 (2020). En stor del av befolkningen (8,7 %) arbeider i primærnæringene, mot 15,3 % i sekundærnæringene og 76,0 % i tertiærnæringene. En stor andel, omtrent halvparten (49,8 %), arbeidet per 2007 i offentlig sektor, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Mange av innbyggerne pendler ellers til arbeidsplasser utenfor kommunen, på Gjøvik eller Raufoss. Den første industrien i Søndre Land var knyttet til trelastnæringen. Randsfjorden var en viktig fløtningsled, og det ble også fløtet tømmer i Lomsdalsvassdraget på vestsiden og Fallselva på østsiden av sjøen. Industrianleggene ble anlagt ved trafikknutepunktet Odnes og ved fossefallene i Fallselva. I begynnelsen av 1900-tallet fantes det således en rekke sag- og møllebruk, to tresliperier (Skrankefos træsliperi og Land træsliperi) og en ullvarefabrikk. Blant de større bedriftene i kommunen i dag finner man Hov Dokka, Land Sag, Berthas Bakerier og et gartneri. Fra 1966 har det ellers foregått kraftproduksjon i VOKKS' kraftverk Skrankefoss ved Fallselva. I 2009 stod et nytt og større kraftverk, Fall kraftverk, ferdig på stedet. === Jordbruk, skogbruk, jakt og fiske === Søndre Land er blant de kommunene i Oppland hvor det avvirkes mest tømmer. I 2005 ble det således avvirket omkring 123 000 m³ gran og 6 700 m³ furu. Det ble også produsert en del ved.I jordbruket ble antall driftsenhet redusert fra 133 i 1989 til 89 i 1999, samtidig som jordbruksarealet ble redusert med omkring 1000 daa. Brukenes gjennomsnittsareal økte til 128.0 daa. i 1999, men ingen av dem var på mer enn 300 daa. Det meste av jorden (12 700 daa.) brukes til korndyrkning, og nesten like mye (11 315 daa.) til eng og innmarksbeite. En del (957 daa.) brukes til fôrvekster. Av korn dyrkes det for det meste bygg (50 000 daa.); mindre hvete (12 000 daa.) og havre (5 000 daa.). Husdyrhold var mindre viktig her enn lenger nord i fylket; per 1999 fantes det 1 500 storfe, 5 700 sau, 807 svin og 6 500 høns.Det foregår en del jakt etter elg, rådyr og i mindre grad hjort, foruten småvilt. Fiske foregår både i Randsfjorden (abbor, ørret, røye, gjedde), i Trevatna, Landåsvatnet og i en rekke mindre fiskevann. == Historie == For eldre historie, se også Land. En viktig hendelse i nyere tid var Randsfjordkonflikten, en arbeidskonflikt på 1930-tallet. == Kultur == Kommunen har offentlige biblioteker på Odnes og Hov, og en kommunal kino i rådhuset. Like ved Hov ligger gården Skje eller Ske; herfra kom Bjørnstjerne Bjørnsons farsslekt. Bjørnsons fetter Rikard Nordraaks etternavn stammer fra en husmannsplass under gården Nordråk på den andre siden av Randsfjorden. === Idrett === De største lokale idrettslagene er Søndre Land IL (stiftet 1906) og Fluberg IL (stiftet 1902, delt i Fluberg skiklubb og Fluberg fotballklubb 2006), Trevann Idrettslag, Randsfjorden Golfklubb, orienteringslaget Rond og tre skytterlag. Blant idrettsanleggene i kommunen finner man flere skytebaner og stadion, idrettshallen Søndre Land-hallen, og ved Halmrast syd for Fall har Randsfjord Golfklubb en 18 hulls bane (åpnet 1994). I åsene på begge sider av fjorden er det skiløyper, med forgreninger til nabokommunene, og ved Odnes ligger et skisenter. Dette er Odnesbakkene, en tradisjonsrik hoppbakke hvor Birger Ruud satte verdensrekord i 1931 med et hopp på 76,5 meter. Det ble arrangert norgesmesterskap her så sent som i 2002, men bakken skal nå rives. === Turisme === Området omkring Randsfjorden var lenge mye besøkt av sommergjester. Det fantes hoteller på Odnes og i Landåsbygda. Det siste, Landaasen hotell, var bygget i 1914 og blir fra 1950-årene brukt som kurbad og rehabiliteringssenter. I dag finnes det i hele kommunen omtrent 1000 hytter eller fritidshus. Den største samlingen av slike ligger ved Vassenden i nordenden av Trevatna. === Tusenårssted === Kommunens tusenårssted er Fallselva. Langs elven er det mange industri- og kulturhistoriske minner. Det arbeides med å lage en kultursti langs hele elven, som står delvis ferdig. Elven blir nå ytterligere regulert til bruk for energi, og vil således ha manglende vannføring store deler av året. Kommunen plantet også et eller flere trær ved alle skolene i kommunen i forbindelse med tusenårsfeiringen. == Kjente personer med tilknytning til Søndre Land == Peder Aadnes (1739–92), bygdemaler/dekorasjonsmaler, en av Norges fremste rokokkomalere Peder Bjørnson (1798–1871), prest, Bjørnstjerne Bjørnsons far Nils Narumseie (1808–1833), massemorder Anna Rogstad (1854-1938), kvinnesaksforkjemper og politiker, første kvinnelige stortingsrepresentant Ole Martin Lappen (1867–1943), stortingsrepresentant 1910-1924 (Arbeiderdemokratene) Nils Askvig (1883–1967), gårdbruker og offiser, formann i Norges Skogeierforbund Bernhard Askvig (1885–1954), NS-«politipresident» i Oslo under den tyske okkupasjonen 1940-1945 Martin Smeby (1891–1975), stortingsrepresentant (Ap) 1934-1957 Ola Viker (1897–1972), forfatter og bonde Bertha Jørgensveen (1910-1981), gründer og foregangskvinne, kjent som Lefse-Bertha Per Knut Lunde (1934–2022), lege og professor (farmakologi) ved UiO 1982-1998 Håvard Narum (1944–), norsk journalist, utenrikskorrespondent (NRK) Knut Vollebæk (1946–), ambassadør og politiker (KrF), utenriksminister 1997-2000 Kirsti Blom (1953–), forfatter Hans Olav Brenner (1978–), programleder NRK, vinner av Gullruten 2008 Ellen Andrea Wang (1986–), musiker == Referanser == == Litteratur == Kolsrud, Oluf: Landingsboka. 2 bd. A. W. Brøggers boktrykkeri, 1924–1926. Boka om Land. 14 bd. 1948–. Byggeskikkveileder for Land og Hadeland Veilederen er et produkt av prosjektet ”Byggeskikk og verneverdier i Land og på Hadeland” == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Søndre Land – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Søndre Land i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Søndre Land - Statistisk sentralbyrå (no) SSB – tall om Søndre Land kommune (no) Lokalhistorie/Lokale historier fra Søndre Land (no) Søndre Land idrettslag (no) Randsfjordmuseene (no) Turistkontret Gjøvik-Land-Toten

| nedbørfelt = 185,48 | nedbørfelt_ref =